id
stringlengths 6
6
| review
stringlengths 13
22.9k
| sentiment
int64 0
1
|
|---|---|---|
601230
|
Gripande om tiåring med eksistensielle utfordringar
"I en annen verden" er ein uhyre kompleks roman, med tru, von og kjærleik i sentrum.
Judith McPherson, ti år, bur saman med far sin i eit nedslite hus i Wales på 1980-talet.
Dei er med i Jehovas vitner, og 10-åringen blir brutalt mobba for det på skulen.
Ho flyktar inn i si eiga verd heime, eit Guds "Prydelsens land", bygt av rusk og rask.Faren jobbar på ein lokal fabrikk, og når det bryt ut streik, nektar han å ta del i den.
Dermed blir båe to offer for hets.
Når det så kjem snø slik at Judith slepp å gå på skulen — slik ho ha bede Gud om - får ho det for seg at ho kan utrette mirakel, og alt blir endå mykje verre.
Forfattaren let ungjenta ha forteljarstemma, og i denne romanen fungerer det godt.
"I en annen verden" er ein uhyre kompleks roman, med tru, von og kjærleik i sentrum.
Men det er mykje meir: vantru, eit forsteina far-dotter forhold, om å leve meir eller mindre på utsida av samfunnet, lærarar som fungerer - og som ikkje gjer det.
Vi får eit nyansert innsyn i det indre livet i Jehovas vitner - på godt, men endå meir på vondt.
Men aller mest er det eit finstemt, nydeleg bilde av ein ti-åring som har det vanskeleg både heime og ute.
Gripande er ikkje eit ord eg er begeistra for, men her grip eg likevel til det - men legg raskt at boka samtidig er velsigna fri for sentimentalitet.
Ei lita innstramming meiner eg hadde gjort godt, men elles har eg berre godord.
| 1
|
601232
|
Et bemerkelsesverdig liv
Noen romaner griper inn i historien på en annen måte enn noen kunne forutse.
Rushdie forteller om sitt liv etter fatwaen.
Joseph Anton starter i 1989, «da verden eksploderte rundt ham» .
Rushdie mottok den skjebnesvangre telefonen fra en BBC-reporter som lurte på hvordan det føltes å få vite at han nettopp var blitt dømt til døden?
Biografien har mange nivåer.
Det er historien om en migrant som forsøker å skape sin plass i verden.
Og det er historien om en forfatters kamp mot fanatisme.
Vi får lese om prosessen forut for romaner som Midtnattsbarn, vi leser om ekteskap og vennskap, om barndom og fatwa.
Rushdies skjønnlitterære virke er basert på erkjennelse av at det politiske og personlige ikke kan holdes fra hverandre.
Han skriver at han er kommet til at selve poenget med hans skjønnlitterære verk var det samme poenget historikere er opptatt av:
«forstå hvordan enkeltmenneskers liv, samfunn, nasjoner og sosiale klasser ble formet av veldige krefter, men likevel iblant beholdt evnen til å forandre disse kreftenes retning».
Rushdies rotløshet og søken etter identitet er en drivkraft for ham, og viser nok en gang hvorfor kultur spiller en rolle.
Joseph Anton handler om jakten på autensitet.
Det migrerte jeget, skriver Rushdie, er mer enn gjennomsnittlig forvirret.
Redselens tilstedeværelse i årene etter fatwaen er åpenbar .
Rushdie gjenkaller minner om hvordan han, i et desperat forsøk på å tilfredsstille sine fiender, signerer en uttalelse som bekrefter hans konvertering til islam.
Fatwaen forsvinner ikke, men noe av selvrespekten gjør det.
Rushdies historie er historien om ytringsfrihetens pris i Vesten, og hans kamp er uhyre viktig i en tid hvor trusselen fra radikale islamister øker også i Europa.
Det er den ureflekterte dogmatikken hos alle som ønsket ham død uten å ha lest boken som er farlig.
Rushdie skriver om seg selv i tredje person , som om han vil ha en distanse til sitt eget liv, til sitt alias som han valgte den gang.
Iblant er det vanskelig å følge hvem han snakker om.
Er det han selv, en annen?
Handlingen til tider både for springende og detaljert uten av man helt griper retningen forfatteren ønsker å lede oss i.
Men samtidig er dette Rushdies fortellergrep.
Dette har ikke vært en lett bok å skrive.
Rushdie velger å hoppe i tid, han forteller anekdoter og klipper fragmenter fra hukommelsen som til sammen gir oss et litt bedre bilde av hvem han er, eller søker å være.
Temaene mellom linjene i boken fordrer leseren til å tenke, til å ta stilling.
Mange har ment mye om Rushdie .
Derfor er også hans egen fortelling om seg selv viktig.
Joseph Anton ble et av Scotland Yards lengste oppdrag, og strakte seg over 13 år.
I romanens siste setning praier hovedpersonen en taxi.
Alene.
| 1
|
601234
|
Krevende realisme
Ei av Llosas tidligste bøker som fremstår som et myldrende kaos.
Utfordrende å få grep om, men vel verdt anstrengelsen.
Det grønne huset ble utgitt i 1967 og er kanskje en av Llosas største , men også mest ugjennomtrengelige romaner.
Vi beveger oss i det peruanske landskapet mellom landsbyer, på elver, misjonsstasjoner, byer i et heseblesende tempo.
Tiden står aldri stille og personer, fortid og nåtid glir i hverandre.
Forankringen, om man kan kalle det det, er det grønne huset.
Et bordell på grensen mellom by og villmark.
Stedet er som en magnet både for de undertrykte og undertrykkerne til alle tider.
Llosa skildrer imperialismen på sitt verste.
Misbruk av unge indianerjenter, som først blir røvet fra sine foreldre til misjonsstasjoner for å bli siviliserte, for deretter å havne i det grønne huset.
Noen av de mange personene vi møter er indianerjenta Bonifacia og sersjant Lituma.
Disse er på mange måter representanter for avmakt og makt.
En annen sentral skikkelse er don Anselmo, som bygget det grønne huset.
Drap, vold og overgrep for å få tilgang til naturressurser er en gjennomgående tematikk i romanen.
De mange personene vi møter gjør det vanskelig å holde oversikten over hva som faktisk skjer.
Dette gjør at man ofte må gå tilbake, stoppe opp og tenke.
For som leser ønsker man å få tak i enkeltskjebnene, historiene.
Med dette grepet, som til tider kan virke noe irriterende på leseren, avdekker Llosa hvordan maktstrukturer hensynsløst undertrykker og utsletter mennesker, som en masse, utenat vi får tak i hvem de er.
De blir navnløse eksempler og det samme skjer igjen og igjen uavhengig av tid og sted.
Dette er altså ingen lettlest bok , den krever tid, men den setter seg i bevisstheten.
Llosa har en evne til å formidle bestialitet og undertrykkelse på en svært usentimental og direkte måte, noe som gjør at man som leser nærmest føler smerten på kroppen.
Jeg vil også berømme oversetterne som på en fremragende måte videreformidler drivet og intensiteten og ikke minst kaoset som preger romanen.
Dette er absolutt en roman man bør sette av tid til.
| 1
|
601236
|
Triggende trivielt
I sin fjerde roman tar prisbelønte Hammann oss med inn i en stødig lek med moderne menneskers trivialitet, stereotypier og kvass realisme.
Jeg glir helt ubesværet inn i denne historien som fortelles i en så glatt , ren og åpen tone at jeg nesten blir ille berørt:
Før man vet ordet av det står man og kikker rakt inn på 35-årige Julie, og hennes liv som over natten raser sammen i det forloveden forlater henne for å ta seg en 6 måneder lang "pause" i India.
Dvs., ikke alt raser, for Julie tviholder på drømmen om at han skal vende tilbake:
"Hvis hun bare kunne sove et halvt år, eller i hundre akkurat som Tornerose, og bli vekket med et kyss …"
Julies drømmer, raserier og bekymringer (Hvem skal hun få barn med nå?!), smålighet, misunnelse og dameblad-påvirkede sinn brettes ut foran oss, og det er så trivielt, snevert og vanlig.
Noen sympati legges det ikke opp til at leseren skal føle, heller ikke når Julie må gå til anskaffelse av en leieboer for å klare økonomien etter forlovedens svik, – men man kjenner seg jo igjen.
I sin underholdende alminnelighet tas Julie helt på kornet.
"Hvorfor er alle menn så kjedelige og stygge unntatt Casper?" tenker hun surt, og skrur støvsugeren på når hun griner for at ikke naboen skal høre.
Så løftes det hele opp et platå .
Leieboeren, Sune, er forfatter i krise.
Han står, som Julie, på randen av noe:
Hvis han ikke lykkes i å skrive et mesterverk nå som han har solgt alt han eier og sagt opp den meningsløse jobben sin, ja, så faller alt.
De to vidt forskjellige hovedpersonene har hver sine helt konkrete ønsker (kjærlighet og barn/kunst og karriere) som deler tilværelsen inn i lyse lykkesoner og svarte hull.
De skyr få midler for å nå sine mål.
Når Sune får ideen om å bruke den kjærlighetssyke Julie til sitt romanprosjekt, resulterer det i nye nyanser, litt spionasje og en hel masse sex.
Hammann skriver forunderlig utilgjort .
Hun kler av romankarakterene sine til de står blottet tilbake, men uten at det føles tett og platt eller kverker fantasien.
Romanen triller seg ut over 450 sider som er unna på et blunk.
Oversatt nydelig av Trude Marstein.
Det eneste er at omslaget kan sende ut feil signaler – er det en damete erkjennelsesbok om omsorgssvikt?
I stedet er den en morsom lesertrigger de lux!
| 1
|
601239
|
Delilliske kunststykker
"Engelen Esmeralda" tar oss med på en mektig litteraturreise i Delillos rike.
Passer for nybegynnere og viderekomne.
Det virker som om Delillo vet noe vi mennesker ikke vet.
Han fanger opp med nevene det som har vært og det som skal komme og drysser det ned på papir i egne tegn, for memento og for opplevelse.
Det er vanskelig å skulle gi ham et terningkast, skrivingen hans passer ikke så godt til stempler.
Delillo leses i moderne fag på universitetene, han kalles gjerne postmodernistisk, kosmopolitisk, men også jazzinspirert, fantaserende og påståelig – "delillisk".
Novellene i denne samlingen tar oss med til Hellas, Karibia og USA, til mennesker som er på ferie, i fengsel, i verdensrommet, i hverdagen.
Hver historie er en egen gåte med en egen logikk.
Det gjør meg på vakt, hele tiden rede for å bli skuffet — eller kjempestolt.
Dialogene er uvante i begynnelsen, de gjør stadig små brytninger og hopp, folk får ikke egentlig svar på det de spør om.
For de er jo ikke bare i en samtale, de er også til stede på en gate eller i et rom, tenker på en drøm eller ser noe som minner dem om noe annet.
Svarene er alltid ispedd deres eget verdensbilde.
De virker liksom litt gærne.
Men vi er jo litt gærne.
Komposisjonen er kanskje det beste av alt.
Gjennom små bevegelser og vendinger og bestemte punkter som går igjen, danner man seg bilder av et helt liv.
I den siste novellen møter vi to mennesker som lever sammen og ikke klarer å huske, slik mange ikke husker hvorfor de engang giftet seg, hvorfor de ble skilt, og jeg får bare så ekstremt lyst til å høre om hvordan de var som forelsket.
Hvordan går det til at man bryr seg så mye, og kjenner seg så igjen i, noen man bare har kjent i et par minutter?
Tolkningsrommene i disse historiene er store nok til å gå seg bort i.
Midt i en hverdagsskildring, en scene mellom noen mennesker og en eller annen samtale, kommer en helt enorm tanke.
Den kommer så plutselig på, og treffer garantert ett eller annet, men hva?
Som en av karakterene i novellen "Puslingen" spør:
"Hvis vi som er her, ikke vet hva en ting er, hva er det da?"
Flere ganger må jeg gå tilbake for å prøve å forstå om det er noe jeg er gått glipp av, eller om det bare skal være sånn.
Det minner litt om å leve.
| 1
|
601240
|
For langt og ufokusert
Når forfatteren av Harry Potter-bøkene skriver for voksne, er det langt mindre fascinerende enn barnebøkene.
I romanen "Den tomme stolen" er personene karikaturer med få egenskaper, og de aller fleste av dem har fått svært lite flatterende egenskaper.
Kun én av personene blir fremstilt som et sympatisk menneske, og miljøene og kulturen som formidles i boka skildrer det engelske samfunnet som usympatisk og ekkelt.
Likevel fins det formuleringer og beskrivelser i boka som gir dybde til fortellingen og dermed redder den fra sjablongenes overfladiskhet.
Likeledes skildres narkomanes barn med innlevelse og empati slik at det griper leseren.
Som sjanger er boka vanskelig å plassere.
Den er en (alt for lang) kollektiv roman, samtidig som de karikerte figurene samtidig plasserer boka i grenseland til fantasylitteratur.
Den første halvdelen av boka er en prøvelse, ettersom den presenterer en hel haug med folk som leseren har vanskelig for å skille fra hverandre, og som forfatteren endatil utstyrer med kallenavn i tillegg til deres vanlige.
I første del skjer det også så lite at det er vanskelig å holde oppe interessen for boka.
Men det som etter hvert skjer er at de usympatiske voksne krangler og intrigerer om hvem som skal fylle den tomme plassen i det kommunale sognerådet (som oversetteren kaller utvalget).
Fortellingen får et nytt gir når også ungene deres hiver seg inn i striden og skaper uhygge og frykt ved hjelp av datahacking.
Underveis får vi inngående innblikk i en del av karakterens livsvilkår, bakgrunn og tenkning, kanskje spesielt ungenes.
På ett nivå handler boka om å spinne en historie rundt voksnes intrigering for makt og innflytelse.
Men det mest gripende ved boka er tilleggsskildringene av barnas livsvilkår.
Ungene har det ikke bra.
Dermed blir boka verken fugl eller fisk, verken skikkelig fantasy eller rendyrket sosialrealisme.
Det blir egentlig uklart hva som er bokas prosjekt, og når den endatil er på hele 500 sider spekket med endeløse dialoger, da blir det for mye som blir ute av fokus.
| 0
|
601243
|
Sterkt om å leve med eit barn som er annleis
Ei av dei beste og ei av dei viktigaste bøkene i haust.
Vaage skriv om å få eit barn med autisme og å leve med dette barnet inn i vaksen alder.
Vaage har ein stor og god litterær produksjon bak seg, og dette er nok hans mest personlege bok.
Eg-stemma kjem ofte inn på kor vanskeleg det er å skrive denne boka.
Men det må gjerast.
Og så blir ein som lesar vitne til fleire liv.
Først til den unge kjærleiken mellom bussjåføren i Hardanger og psykologistudenten som han elskar med i ein kjellarleilegheit.
Slik byrjar livet til G – barnet med autisme.
Lesaren blir med på den vonde oppdaginga av at barnet er annleis, blir med på møte med hjelpeapparatet, fylgjer med G på institusjon når ho blir eldre, blir med foreldra i møte med barnet sine besteforeldre og i veneflokken.
Og me fylgjer forfattaren ut av det første og inn i eit nytt forhold.
Det handlar mykje om å leve med eit autistisk menneske.
Men det handlar like mykje om språk.
«Eg fødde eit barn som ikkje delte mine ideal eller draumar, men som gav meg nokre andre draumar i staden.
Dei draumane som eg enno ikkje kan drøyma.
Dei forteljingane dette barnet fortalde, skal eg aldri nå.
Det språket som ikkje er språk, kan me ikkje gjenskapa».
Han tar eit oppgjer med åtferdsterapien , dei mange forsøka på å lære barnet noko av det me alle lærer i oppveksten:
«Eg ville vekkja barnet, for eg hadde fått for meg at det ikkje hadde godt av å vera seg sjølv.
Eg ville endra barnet i mitt bilete.
Barnet skulle vera som meg».
Etter kvart erkjenner han at dette ikkje er vegen.
«Ho lærte ikkje.
Ho lurte alle.
Og tok vare på seg sjølv, omfamna seg sjølv, sitt eige indre, den sjela som ho hadde fått, av skaparen, ho mista aldri den.
Ho var den ho var, trass i våre freistnader.
Ho var seg sjølv, like full av kraft, heilt frå ho kom ut til verda, og fram til i dag», seier den mogne faren, han som har sett at det er han som må endre seg om han skal ha von om å nå fram til G.
Boka er djupt alvorleg , og ofte morosam.
Ho er også djupt moralsk.
Forfattaren skriv fram dette mennesket med vørdnad og respekt.
Han lyfter fram det å vere annleis på ein måte som hjelper lesaren av med fordomar, som opnar både for innleving og forståing.
Og så er det eit framifrå stykke litteratur, språkleg, stilmessig og som komposisjon heilt i toppklassa.
| 1
|
601245
|
Litt stivbeint krim
Litt tør og anstrengt forsøk på rehabilitering av kortromansjangeren
Historiker Hans Olav Lahlum har valgt å gi ut sin fjerde krim nå rett før jul i ønske om "å rehabilitere den en gang så populære kortromansjangeren i norsk kriminallitteratur".
Boka består av tre tekster , en slags noveller, som hver for seg henter fram temaene i de tre foregående bøkene, men med nye løsninger.
Igjen presenterer Lahlum det lukkede roms mysterium med et mord som er begått bak låst dør.
Men oppklaringen i den første foregår så kjapt og er så søkt at den ikke griper leseren.
Novelle nummer to er hakket mer engasjerende ettersom Lahlum her går dypere inn i karakterene og lar leseren få innblikk i hat, begjær og lengsler.
Her har en fetert forfatter med navn Georg Simonsen (ordlek med navnet til krimforfatteren George Simenon) trommet sammen kone og to elskerinner til middag, med tilhørende dødsfall ved middagsbordet.
Løsningen er også her litt søkt, men fantasifull og rimelig godt uttenkt fra forfatterens side.
Som i de foregående bøkene er språket til Lahlum forunderlig.
Talemåten til den yngste elskerinnen på ca. 20 år fra Grünerløkka skildrer Lahlum innledningsvis på sosiolekt med grammatiske feil og det hele, mens han deretter lar ungdommen si i stolprete kansellistil:
"Jeg er med barn".
Og selv om historien i alle tre novellene går for seg på 1970-tallet, var det neppe noen østkantjenter som uttrykte seg sånn.
Det arkaiske språket til Lahlum er en sak for seg, med nesten konsekvent foranstilt eiendomspronomen:
Min bil, mitt hus og mitt arbeid...., slik knapt noen nordmann formulerer seg muntlig.
Tilsiktet, eller ei, så gir dette litteraturen til Lahlum et preg av forgangen tid.
I den beste av de tre novellene i årets bok tar Lahlum oss med på hyttetur under krigen med en gjeng ungdommer i motstandsbevegelsen, speilet mot skjebnen deres nesten 30 år senere.
Også dette blir et slags lukket roms mysterium der leseren blir med på jakten etter hvem av ungdommene som var forræder og hvordan det skjedde.
Der ligger løsningen litt opp i dagen, men er likevel spennende skildret.
Om sjangeren skal rehabiliteres , hadde det nok fungert bedre med tematikk, motiv og språk fra vår egen tid.
Men givende er det likevel å lese Lahlums fjerde.
| 0
|
601246
|
Reiseskildringer med nerve
Glitrende reiseskildringer som utfordrer leserens verdensbilde.
Morten A. Strøksnes (f. 1965) har etablert seg som en av våre fremste reiseskribenter, og her er det snakk om en krevende sjanger med fornemme tradisjoner tilbake til antikken.
Berømte forfattere og journalister har levert bidrag som er blitt stående som stor litteratur.
Carsten Jensen med sine intellektuelle tilnærming til reisens opplevelser og Ryszard Kapuscinski med sin makeløse observasjonsevne, begge elegante stilister, er blant mine favoriter.
Strøksnes har noe fra begge.
Av hans seks bøker ble "Et mord i Kongo" (2010) nominert til Brageprisen.
Han har to ganger fått Språkprisen.
At han i denne boken skriver syndefloden (i stedet for syndfloden), får vi bære over med.
Jeg er mindre begeistret for at mord og likvideringer blir "henrettelser".
Begrepet er tradisjonelt knyttet til rettergang, men det språkslaget er visst tapt.
Utgangspunktet for årets bok er den norske oppdageren Carl S. Lumholtz (1851-1922), som oppholdt seg lange perioder mellom urfolk på Borneo, i Australia og i Mexicos fjellmassiv Sierra Madre.
I Norge er han nesten ukjent fordi det rundt forrige århundreskifte var mye mer stas med polfarerne.
I Mexico er han helt, på plass i museene, bøkene hans er nøkkel til deres nære historie.
Strøksnes reiser i hans spor, inn i et land som nærmest oppløses i narkokriger.
Hans kapitler fra de farligste bystrøk i dagens verden er ikke bare observasjoner, stemninger og refleksjoner i et avdempet, direkte språk, de er skrevet med nerve.
Strøksnes er ikke dumdristig, men han våger seg inn i situasjoner som utfordrer ham både fysisk og psykisk.
Men det er til fjellene han skal , til indianere som fremdeles holder fast på kultur og tradisjoner.
I særlig grad rørtes jeg ved møtet med huicholene, et folk i et landskap av dype kløfter og enorme klipper, med en vakker skapelsesberetning og komplisert guderekke.
For dem faller religiøs praksis sammen med musikalsk utøvelse.
Strøksnes’ skildringer av deres regnfest er medrivende, og vi ser lett ironien i den lokalt tilpassede bruken av det katolske kirkebygget.
Huicholene er elegante og trygge, skriver han, "fordi de er hjemme både geografisk og mentalt".
En natt ligger han under åpen himmel og hører den lokale sjaman synge og kvinnene jamre for å få gudene til å begunstige dem med regn.
Hans observasjoner og refleksjoner denne natten er tankekors om vår kultur, der teknologien har skapt så stor avstand til naturen at vi er i ferd med å avskaffe den.
Det er forholdet mellom religion og vitenskap Strøksnes komme til å tenke klokt om under den vidstrakte stjernehimmelen, med sjamanens urgamle sang i ørene.
Tilværelsen er ikke alltid det den gir seg ut for å være.
Som leser følger jeg Strøksnes inn i en verden der det grufulle og meningsløse er like mye til stede som det vakre og meningsfulle.
Alt gjør ham, og leseren, litt klokere.
| 1
|
601247
|
Stram og troverdig politiroman
Stramt, høyst troverdig, på høyt nivå.
"Profitørene" er en nyutgivelse.
"Profitørene" var Leif GW Perssons andre roman , den utkom på svensk i 1979.
Den ble hurtig oversatt til norsk.
Senere ble det laget en tv-serie bygd på romanen.
Leif GW Persson har gjennom et dusin år skrevet flere meget anerkjente og populære romaner om svensk politi, svenske forbrytelser og det svenske samfunnets strukturer, traumer og fortielser.
Han er i tillegg
professor i kriminologi og en ukonvensjonell, men meget kunnskapsrik og velartikulert medspiller i programserien på svensk tv som oversatt heter "Svenske forbrytelser".
Han debuterte med romanen "Grisefesten" og fulgte opp med denne romanen, "Profitørene".
Profitørene" har alt en gjenkjenner fra Perssons kriminalromaner fra 2000-tallet:
Et drap som viser seg å ha forgreninger til samfunnets åpne, halvlukkede og lukkede rom, til samfunnets overflate og til samfunnets underverden .
Det hele utmyntet i skarpe beskrivelser, treffsikre kommentarer, dramatiske konfrontasjoner og en sakte stigende spenning, pluss et sidelys av fyndig humor og ironi.
Vi møter etterforskeren Lars Martin Johansson , vi møter Politihuset i Stockholm og vi møter både de åpne, kriminelle landskapene og mange av de kriminelle gråsonene i det sosialdemokratiske Sverige.
Utgangspunktet er mordet på en prostituret i Stockholm, en ung kvinne som politiet ved en tilfeldighet får rede på heter Kataryna Rosenbaum.
Det som atskiller denne romanen fra dem han har skrevet gjennom de siste ti, tolv år , er en språklig utvidelse.
Nå er han mye mer detaljert, han dveler mer, han brer seg mer ut, de siste års bøker er ofte mer enn dobbelt så lange som "Grisefesten" og "Profitørene".
Men kjernen i språket hans er presist det samme:
Nøkternt, saklig, overskuelig, hverdagsnært.
Sum : Stram, høyst troverdig, spennende, meget, meget leseverdig.
| 1
|
601248
|
Kald kjærlighet
Når snøen smelter i Moskva, kommer likene av vinterens omkomne, og drepte, til syne i gatene – på slang kalt snøklokker.
Millers debutroman tar oss med til det brutalt mørke og poetisk magiske samtidsrussland.
"I Russland finnes det ingen kjærlighetshistorier .
Bare kriminalfortellinger."
Engelske Nicks medarbeider er nådeløs når Nick hevder å ha møtt sitt livs kjærlighet.
Nick, som liksom er begynt å visne før livet er kommet ordentlig i gang, vanker i et kynisk, pengeslukende miljø av ekspatrioter og suksessfulle jurister.
Moskva tar imot de vingeskutte, de falne, de som har rømt.
**Jentene bruser i korte kjoler med
dyretrykk, og mennene betaler, drikker, og drukner i dekadens** .
Nick driver med halvt i svime, halvt årvåken; Moskvas mangel på mellomtoner passer ham bra.
Hans største frykt i livet er å ende opp som sine foreldre, i et musegrått ekteskap uten pasjon.
Masja er vakker på en mørk måte som tiltaler Nick .
Hun forfører ham inn i et spindelvev av uoversiktligheter, store pengetransaksjoner, korrupsjon og emosjon.
Masja og hennes "sister in crime", Katja, er jenter som vet å sno seg.
De spiller øverst på andres følelsesspektre mens deres egne følelser synes å ligge et hemmelig sted, bortenfor de utenlandske mennenes gripeevne og livshorisont.
Denne krimromanen , som man ikke helt merker at er en krimroman, myldrer av relaterbare stemninger.
Eksotikken og råheten i Putins postkommunistiske Russland smyger seg inntil meg og legger seg til.
Vinteren glitrer i 27 minusgrader og alle drikker krystallklar, varmende vodka.
Små observasjoner om mennesketyper, gatemanerer, ønsket om at livet skal være storslått og nesten uvirkelig – det er så gjenkjennelig at jeg må le, forundret.
Booker-prisnominerte Miller kjenner sitt Russland .
Fortellerstilen er myk, poetisk og skarp, aldri kjedelig.
Historien er formet som et brev til Nicks kommende kone; et muligens dødsdømt forsøk på å rense fortiden for fantomer, og et kjempefint grep.
Mot slutten syns jeg dog mystikken blir litt for innkapslet og hovedpersonen litt for tydelig tragisk.
Samtidig er kanskje det intensjonen; å vise hvordan den mørke fantastiske lidenskapens bakside er sørgelig og ubarmhjertig.
| 1
|
601251
|
Kampkunst og kalligrafi
Underholdende og virkelighetsnært fra skrivende soldat.
OBS.
Boken kan medføre økt politikerforakt.
Det finnes norske spioner i andre land.
De kalles etterretningsoperatører, og de fremstår gjerne som sivile selv om formålet med oppdragene deres er militære.
For få år siden ville dette i seg selv vært godt fiksjonsstoff.
Etter opprullingen av E 14, som altså ikke er en motorvei men benevnelsen på gruppen til den avdøde og mye omtalte offiseren Trond Bolle, er det mulig å nærme seg dokumentarsjangeren også på dette feltet.
Aslak Nore har skrevet en spenningsroman.
Men «En norsk spion» er grundig researchet, og uendelig mer virkelighetsnært enn for eksempel «Allahs tårer» av Rikard Spets, en annen nyere spenningsroman som har hentet inspirasjon fra E 14 og spesialstyrkene.
Nore har troverdige beskrivelser av det politiske plottet og operasjonene.
Trusselen mot Norge er reell, men ikke overdrevet.
Jeg vil innvende at selve gruppen hovedpersonen Peter Wessel tilhører, «Fredsduene», nok ligger tettere opp mot forfatterens ønskedrømmer enn virkelighetens etterretning gjør.
For i Nores bok er både norske etterretningsfolk, de som rekrutterer dem, og kildene deres i overkant opptatt av filosofi, kunsthistorie og kalligrafi.
Og de bruker minst like mye tid på gallerier som i ørkensanden.
Peter Wessel er et nydelig navn på en hovedperson i denne sammenhengen, og historien fortelles i jeg-form gjennom Peter.
Tankene vandrer til både Zappfe og Tordenskiold, og det er med hensikt.
Dramaturgisk starter boken litt langsomt .
Men prosjektet er interessant nok til å holde på oppmerksomheten, og den som leser videre blir belønnet.
Andre halvdel av boken er best, både mer spennende og mer kompleks.
Det er ambisiøst gjort av forfatteren, som både vil underholde og lære oss noe.
I denne boken formidler Aslak Nore håpløsheten i Norges krigføring i Afghanistan gjennom soldatenes synsvinkel.
Soldatenes liv og tankeverden er en rød tråd i mye av det Nore skriver om, og er et prosjekt som har stor verdi også utover dette bokprosjektet.
Vi får nok se mer av dette, og bør glede oss over at den tidligere soldaten fra Telemark Bataljon har lagt våpenet på hylla og valgt pennen som sitt våpen.
| 1
|
601252
|
Brevskatten som ble bok
Åsbrink gir oss nærhet til et forlatt barn, et barn som frykter at han aldri vil se sine foreldre igjen.
Elisabeth Åsbrink har skrevet en betagende bok , ikke en roman, heller ikke en ren dokumentasjon, men en beretning om jødegutten Otto Ullmann fra Wien som 13 år gammel kom til Småland i Sverige som gårdsdreng.
Hans foreldre forsto etter "Anschluss" i mars 1938 at de som en jødisk familie måtte regne med deportasjon.
Det fikk de bekreftet da Hermann Gøring kom til byen fjorten dager senere for å rette et alvorsord til byen Wien om at den ikke hadde bruk for de 300.000 jødene som bodde der.
Unge Otto ble sendt til Sverige for å overleve.
Og i Småland kom han til familien Kamprad hvor han etter hvert ble venn med eldste sønnen Ingvar, den senere grunnleggeren av varehuskjeden IKEA.
Både vertskapet og Ingvar var tyskvennlige.
Farmor Fanny jublet over at Tyskland ble stadig mektigere.
Hun snakket fortrinnsvis tysk.
Hiler var hennes ideal.
Otto arbeidet som gårdsdreng.
Selv om han var ung gjorde han det han ble pålagt, og i skoleferiene utviklet han vennskapet med Ingvar Kamprad.
Det som gjør denne boken spesiell , er at forfatteren skaper Ottos univers på gården i Småland.
En uhyggelig kontrast til hans opprinnelse og den lange, vanskelige reisen til et nøytralt land med sine uhyggelige brune politiske fargetoner.
Det som gav Otto oppmuntring og trøst var de mer enn 500 brev og postkort fra foreldrene.
Denne brevsamlingen tok Otto vare på som en sjelden skatt.
Og det er brevene som gir denne boken karakter og styrke.
Samtidig som Elisabeth Åsbrink tegner et varmt portrett av Otto og hans forhold til foreldrene, skriver hun historien om hvorledes nazismen forgiftet et nøytralt land, og hun konfronterer Ingvar Kamprad med hans fortid som medløper.
Noe han erkjenner og roper sitt unnskyld til handelspartnere verden over.
Forfatteren viser hvor rå og ubarmhjertig høyresiden i Europa var fra 1933 ril 1945, og Ottos skjebne etter han ble en fri mann, giftet seg og fikk tre barn.
Denne boken betar, både på grunn av det nære portrettet av Otto og hans foreldre, og fordi Åsbrink med et språk som er sjeldent litterært, gir oss nærhet til et forlatt barn, et barn som frykter at han aldri vil se sine foreldre igjen.
| 1
|
601253
|
Fascinerende og varm skildring av engelske damer
I oppfølgeren til «Døde hvite menn» lærer vi ti eksentriske britiske kvinner å kjenne.
«Britiske kvinner er undervurderte,» sier Hakelius i forordet til «Ladies», og løfter ti utvalgte kvinner fram og gir dem både sjel og sjarm.
I oppfølgeren til «Døde hvite menn» som skildret eksentriske britiske menn har Hakelius denne gang tatt for seg deres kvinnelige motstykker.
Den svenske forfatteren forklarer de kuriøse TV-kokkene Two fat ladies’ suksess med at «damene ikke bare var to individer, men representanter for en utryddelsestruet samfunnsgruppe som mange kjente seg igjen og kanskje begynte å savne», og han har nok rett.
Kokker som småprater om at «vegetarianere er fascister»; «hvorfor er de alltid så sure?»;
«Det skyldes at de spiser feil.
De ser forskrekkelige ut» mens de lager mat har vi for lite av.
Deborah, hertuginne av Devonshire, som var i teselskap med Hitler, var en handlekraftig dame.
Hun uttalte om sin egen oppvekst at «selvmedlidenhet og selvtillit, som nå er hovedsak på skolen, var ikke tillatt».
Hakelius skriver om klasser, om «kulturkrig» mellom tradisjon og radikalitet, om BBC, om ikke uvanlige ekteskap mellom fattige adelige britiske landeiere og rike amerikanske kvinner som traff hverandre gjennom ekteskapsannonser, og ikke minst om knivingen for å være blant «de 400» som på slutten av 1800-tallet utgjorde New Yorks åpenbare elite.
Alle som var noe tilhørte «de 400», altså dem som var så heldig å bli invitert til en av New Yorks private ballsaler, og Hakelius skildrer personlighetene og intrigene bak.
Historien om Mary Whitehouse griper, en av rebellene «som fant idealene sine i fortiden snarere enn i det fremtiden ser ut til å love».
De utvalgte kvinnene er som de døde hvite menn ofte befriende politisk ukorrekte personligheter fra svunnen tid.
Hakelius elsker å portrettere skikkelser som både fengsler og sjokkerer.
Selv om det til tider blir for detaljerte beskrivelser av viderverdigheter, som likevel kan more lesere med over gjennomsnittlig anglofil interesse, blir boken aldri kjedelig.
Hakelius kunnskap om samfunnsforhold og historie får også plass mellom linjene, og gjør boken vel så lærerik som underholdende.
Jo, det er noe spesielt ved britiske kvinner.
Det er det også ved Hakelius.
Det forfatteren mener kjennetegner britiske kvinner kunne også beskrevet hans bøker:
«en metodisk stahet, selvsagt behersket, en lett galskap».
Med sin intelligente, vittige og skarpe penn har Hakelius igjen skapt en briljant bok.
Likte du "Døde hvite" menn liker du garantert denne.
| 1
|
601254
|
Den norske hverdagen mellom to permer
Som et menneske med dype erfaringer og med formuleringsevnen til en dreven forfatter, klarer 29-åringen Evjemo å skildre «Den norske virkeligheten» langt på vei slik den oppleves av mange av oss.
Evjemo debuterte i 2009 og fikk Tarjei Vesaas’ debutantpris .
Den nye romanen kommer ganske sikkert også til å få priser.
Det ellevte ordet i romanen er «kommunens», og kommunen i dette tilfellet er ganske sikkert en spesiell en som forfatteren har hatt for sitt indre øye mens han skriver.
Samtidig kan det være hvor som helst i vårt langstrakte land.
Vi blir kjent i kommunehuset, i omgivelsene, på skolen, med noen av de som bor og jobber der.
En gruppe handikappede elever i spesialklassen på den lokale skolen, noen av de andre elevene, noen lærere, noen kommunalt ansatte, byråkrater og papirflyttere, kultursjefen, en forfyllet rektor, en familie som sliter med hverandre og på hverandre, en assistentlærer i spesialklassen, noen innvandrere og noen asylsøkere, og midt i romanen dukker selveste kronprinsen opp.
Boka er på nesten 500 sider .
Den er lettlest og medrivende.
I korthet kan det være vanskelig å gjøre rede for hvorfor det er slik.
Noe av forklaringen ligger nok i forfatterens varme engasjement i de personene han skildrer.
Rett som det er kan det virke som om han henger dem ut, latterliggjør og parodierer, men så får vi likevel noen forsonende kommentarer, noe som forklarer og får oss til å kjenne oss igjen.
| 1
|
601255
|
Glødende terrortraumer
Hvert år legges mennesker inn for noe legene kaller Jerusalem-syndromet – religiøse vrangforestillinger eller psykotiske opplevelser som følge av et opphold i Jerusalem.
Med dette som utgangspunkt, leverer Sunniva Lye Axelsen en andrebok som skiller seg ut i bokhøsten.
Man får lyst til å si som på nyhetene :
Og så over til noe annet.
Leseren kan forberede seg på hard kost og et patosfylt språk.
Men når ellers skal vi bruke et slikt språk?
Denne historien er lagt til Jerusalem, der førti år gamle fotograf Harriet, fra Norge, bor i en leilighet for seg.
Siden hun kom til Israel for mange år siden, har hun levd av å fange menneskenes redsler etter selvmordsbombere i bilder.
Hun solgte dem dyrt.
Hvert bilde sitter limt til netthinnen.
Men nå er det stille, og Harriet tar egentlig ikke bilder mer.
Hun sliter med å føle seg som et menneske.
Allerede som ung, var hun grepet av fascinasjon for det grusomme.
Det angikk henne lenge før hun kom til terrorsonene og tok bilder sammen med andre fotografer som plutselig sto med favnen full av menneskerester.
Dype dykk ned i oppveksten på gården hjemme i Norge, gir oss opptakten til situasjonen Harriet er havnet i:
"Hun ville at noe skulle hende.
Hun vet ikke hvor hun hentet motet fra, kanskje kom det fra all de timene og døgnene i bygdestillhet og spredte bjeff fra nabogårdene."
Nå, tilbake i stillheten , uten noe å gripe tak i, føles det som om dagene forsvinner.
Hun drikker om kveldene, det gjør henne gammel, men hun har følt seg gammel lenge.
Harriet vandrer hvileløst rundt "i en krig som aldri tar slutt fordi den aldri riktig bryter ut.
Den ligger over landskapet og virkeligheten lik sort lava med plutselige, mørkerøde sprekker av idiotisk raseri."
Livsbetingelsen – at vi når som helst kan være borte , men likevel er fullt til stede – synes å skimre gjennom bevisstheten uten filtre hos Harriet.
Hun er enten for mye til stede eller borte for seg selv (og leseren) mens angsten spiller "små rene toner på en søyle som så lenge hun kan huske har stått spent i brystet hennes."
Fysisk og psykisk smerte står side om side.
Passasjene i denne boken står i helspenn, flere av dem fungerer som egne stykker poesi, jeg kunne lett brukt hele anmeldelsen på å sitere.
Men hva med historien; tror jeg på den?
Føles den relevant?
Ja.
Litterært sett er det ikke stålsikkert, ikke uten riper, men det har en nerve som gjaller igjennom det hele.
| 1
|
601256
|
Lakseentusiasme som smitter
Ei detaljert og omfangsrik barnebok som flyter over av entusiasme og begeistring.
At laks kan være så spennende ante jeg ikke, men denne boka tar barn og voksne med på et fantastisk lakseeventyr hvor vi både lærer mye og underholdes.
I boka møter vi bestefar og Ole.
De bor ved ei stor elv og det er her bestefar forteller historien om laksen Salomon og sjøørreten Ørjan.
Vi følger Salomon fra han er liten og lever i elva, til han blir voksen og legger ut på reise til det store havet.
Mellom hver fortelling følger en faktadel som henger sammen med det foregående innholdet.
Faktastoffet er informativt og godt tilrettelagt for barn.
Fortellingene er også spennende og egner seg godt for høytlesing.
De er tydelig skrevet med stort engasjement, noe som også smitter over på leseren.
Det er fascinerende å høre om den urtolige ferden til Salomon som starter i den store elven og går videre ut i havet.
Her svømmer Salomon rundt og opplever en rekke eventyr for til slutt, etter tre år, å vende tilbake til utgangspunktet, den store elva.
Her gjenforenes han med familien sin.
Reisen i havet byr på alt fra nifse spekkhoggere til romantikk.
Salomon treffer nemlig Vanessa fra Portugal, og hun er selvsagt den vakreste han noen gang har sett.
På ferden møter Salomon flere farer, og mange av disse er menneskeskapte.
Boka tematiserer blant annet negative konsekvenser av lakseoppdrett og hvordan man kan være med på å beskytte villaksen.
Dette er ei inspirerende og lærerik bok som fenger både barn og voksne.
Den er velskrevet, og faktadelen etter hver fortelling fungerer godt.
Boka er også spekket med flotte illustrasjoner, noe som gjør at også mindre barn kan ha glede av den.
Mot slutten av boka får vi en liten innføring i laksefiske, men spørsmålet er om våre yngre lesere har lyst til å prøve fiskelykken etter å ha lest om Salomons fantastiske reise.
| 1
|
601257
|
Eventyrlig liv med tragisk slutt
Med glitrende formidlingsevne får Lindqvist klart frem von Fersens dramatiske liv og brutale død.
Blant sommerens lesestoff hadde jeg Herman Lindqvists bøker om den franske revolusjon, Madame de Pompadour, Karl Johan og Napoleon.
Disse fire er et lite utvalg av de mer enn femti bøkene Lindqvist (f. 1943) har levert.
Han er ikke historiker.
Bøkene hans er stort sett formidling av andres arbeid, men det er nok å ta av.
Napoleon-biblioteket har passert hundre tusen bøker.
Lindqvist drar straks leserene inn begivenhetene eller en persons liv, slik tilfellet er i boken om svenske Axel von Fersen (1755-1810), en språkmektig, intelligent og representativ adelsmann som kom til å spille en rolle under den franske revolusjon. von Fersen, som Lindqvist mener hadde mer enn hundre intime damebekjentskaper i Europas royale kretser, ble Marie-Antoinettes elsker.
Han arbeidet iherdig og med fare for sitt eget liv for å redde den ulykkelige dronningen og hennes gemal, Ludvig XVI.
Brev fra henne tyder på at von Fersen var hennes store kjærlighet, "Adjø, mitt hjerte er bare Deres", var hennes siste ord til ham.
Axel von Fersens liv var utrolig , offiser i flere kriger, statsråd, ambassadør, en av Sveriges mektigste og rikeste menn, samtidig ustanselig på reise i Europa, fra hoff til hoff, der livet var supeer, ball, konserter og intime møter, nedtegnet i hans brev og dagbøker, som stort sett er bevart.
Hans endelikt ble like tragisk som livet eventyrlig.
Kronprins Karl August brått døde i 1810. von Fersen ble anklaget for å ha myrdet ham.
Under begravelsen ble von Fersen bokstavelig talt slitt og trampet ihjel av en stor folkemengde med politi og militære passivt til stede.
Det kan sammenlignes med mordet på Palme, traumatiserende og aldri oppklart.
Lindqvist har igjen levendegjort en interessant historisk skikkelse .
| 1
|
601259
|
Vond, vakker feberfantasi
Stridsbergs forrige bok handlet om den myteomspunne Valerie Solanas, kvinnen som skrev det kjønnspolitiske SCUM-manifestet og forsøkte å myrde Andy Warhol.
I sin andre bok er det Nabokovs Lolita som skildres, smertelig, rått og svermerisk, i speil og i gåter.
Gå i bokhandelen og plukk opp en bok av Sara Stridsberg, les en vilkårlig side.
Jeg unner alle den opplevelsen!
Bildene flommer ut og slår om seg, handlingen drives fremover i ulykker uten noen gang å riktig ende, og selv om enhver forfatter vel er utstyrt med god fantasi, er Stridsbergs av en helt egen beskaffenhet.
Skriften danner et mønster det knapt fins maken til, krappe vending overrasker i annenhver linje, og likevel har det en overordnet, behagelig helhet, noe å holde fast ved, begi seg hen til.
Forfatteren balanserer på line mellom sødmefylte klisjeer grov originalitet.
Kirsebærrøde lepper, svarte sommerfugler og skittent undertøy – Stridsberg forfører oss med mytene, forbannelsen og dekoren knyttet til unge, misbrukte jenter, til falne kvinner, til syk kjærlighet – og så tenner hun på.
Jeg elsker det, jeg hater det, det treffer og treffer og treffer noe i meg som opprører så sterkt fordi jeg er jente, kvinne, menneske, fordi jeg alltid har følt at Lolita angikk oss og stadig gjør det, hun går på repeat, og at disse skikkelsene man helst vil gi til hundene – og blikkene som lider, begjærer, og kontrollerer dem likeså – egentlig fortjener stor, stor plass.
Hos Stridsberg får de det.
Jeg sier "de" , for her fins det flere skikkelser, og jeg er ikke sikker på hvor mange.
En av dem er den innburede hunnapen som vitenskapsmannen forsøker lære å tegne med kullstift.
Jeg tror de alle er bilde på noe mer, eller minner slik minner fremstår når tiden har lagt et dust slør over dem, et slør de trenger igjennom tvert.
Eller er det slik verden faktisk oppleves for en som blir revet opp fra barnesengen, matet med sovepiller og tatt med ut på nattlige tokter hele barndommen, over i voksenlivet, i et liv som mangler overganger?
Lille
Lo og faren kjører hvileløst langs nedbrente skoger, tar opp prostituerte langs veien som faren elsker med mens han møter datterens blikk i bakspeilet.
Ved mudderelva tar
Lo imot sine egne elskere, og når hun kommer tilbake, syk, beruset og ødelagt, steller faren henne i barnesengen, kler henne i for små kjoler.
Himmelen er enten vidåpen eller er lav og klaustrofobisk, men dagene er aldri rent onde.
For i det onde finnes drømmen; med feberen kommer også alltid fantasien.
"Jeg eldes, jeg drømmer, jeg glemmer å leve ."
Barnekvinnen er for evig dømt til å være ung og gammel, isolert, avkuttet fra det andre kaller virkelighet.
I skogen henger faren opp den flyktede morens hvite kjoler og lærer datteren å skyte gjennom dem med gevær.
"Darling River" er en vond og vakker bok som deprimerer og inspirerer på samme tid.
| 1
|
601260
|
Mesterlig, intenst og sterkt fra Per Petterson
Var «Ut og stjæle hester» et mesterverk, ja, da overgår Per Petterson seg selv i denne boka.
«Hvordan hadde jeg kunnet leve så lenge uten Jim» .
Tommy sitter på kafe på Lillestrøm og griner.
Tidlig denne morgenen har han møtt sin barndomsvenn Jim igjen for første gang etter at de i over 30 år ikke har hatt kontakt.
Kontakten ble brutt da Jim i attenårsalderen ble innlagt på psykiatrisk klinikk etter et selvmordsforsøk.
Tommy besøker bestevennen sin på sykehuset, og det blir siste gang de to sees før romanen begynner omtrent 35 år senere.
Jim og Tommy er født i 1952, for øvrig samme år som forfatteren.
De blir barndomskamerater og følger hverandre tett til attenårsalderen.
Stedet er ei lita bygd litt nord for Oslo.
Jim har aldri sett sin far og har ei mor som er lærer og som klarer oppgaven som alenemor godt.
Tommy har en far som er usedvanlig brutal mot kona og barna, Tommy, lillesøster Siri og de to minste, tvillingene.
Tommys mor, Tya, forsvinner sporløst når Tommy er 12.
I lang tid lever de fire ungene i et helvete.
Så griper barnevernet inn, og de havner i tre ulike fosterhjem.
Pettersons skildring av vennskapet mellom de to guttene er var og vakker.
Etter hvert kommer den yngre Siri inn i bildet, blir kjæreste med Jim, og kanskje blir dette en belastning for forholdet mellom de to kameratene?
Vi vet ikke helt, for Petterson bretter ikke akkurat ut forklaringene på hvorfor ting er som de er.
En septemberdag i 2006 på ei bro i Oslo møtes de to tilfeldig, Tommy vellykket finansmann i dyr Mercedes, Jim loslitt og langtidssykemeldt på fisketur på broa.
Dette døgnet blir tettpakket av begivenheter for dem begge, fremkaller alt det gamle, og åpner for flere utganger.
Petterson veksler mellom å la de to, og søsteren Siri, fortelle, samt en allvitende forteller som også bidrar sterkt i visse avsnitt.
Leseren får god orientering foran hvert kapittel ved at årstall, årstid og hvem som forteller er angitt.
Pettersons språk flyter organisk av sted og blir suggererende og medrivende, frydefullt og uimotståelig.
Det handler om å leve med de smerter livet gir, de slag man får, de savn som oppstår, de traumer som sitter fast, om å nekte å gi opp, å nekte å innordne seg for slik å beholde friheten.
Og så er her ingen fasitsvar å hente.
Boka er som livet selv, vidunderlig, smertefull og åpen.
| 1
|
601261
|
Flotte noveller frå 50-talet til 2012
Ja, det handlar om døden også, men det handlar om mykje anna og, til dømes viktige val i livet.
Espen Haavardsholm er fødd i 1945, tre år etter underteikna.
Det er kanskje ein (ekstra) grunn til at han råkar meg så sterkt.
Den viktigaste årsaka er sjølvsagt at han skriv godt, og novellene hans er litterært snadder.
Då eg omtala den førre novellesamlinga hans, "Noveller om ungdom" (2002), spurde eg:
"Har det blitt skrive betre noveller enn dette etter at Vesaas la ned pennen i 1970?
Eg trur ikkje det."
"Dødsøyeblikket" er, tru det eller ikkje, endå eit lite hakk betre.
Ja, det handlar om døden også, men det handlar om mykje anna og, til dømes viktige val i livet.
Novellene dekker tida få tidleg 1960-tal heilt til 2012.
Haavardsholm har i fleire bøker vist at han har ei eiga evne til gripe og formidle det som ligg i tida.
Sørleg dei to første 10-åra, altså 1850 og 1960-talet, er glimrande.
Den ålmenne stemninga i etterkrigstida, anten det no gjeld økonomiske forhold eller seksualmoral (les gjerne seksualangst), råkar meg rett i solar plexus.
Ryktet om at ei mørkhåra jente skal ha hatt samleie med ein ung mann, ståande opp mot den raude granittmuren under Sanderbrua (der det luktar ille av mellom anna urin), spreier seg som eld i turt gras i skulegarden på Ila skule.
Gutesladderen, å eg kjenner han att, sjølv om eg vaks opp i Breive.
I Oslo, som i Bykle, sex var spennande, forbode og dermed også noko som virra rundt i ein smågutskalle.
Den gamle legen Karin Li er pasient på Sørlandet sjukehus (Eg).
Om morgonen finn dei henne samankrøkt under senga, fullstendig forvirra.
Sonen skal besøke henne, og det både gleder og gruar ho seg til.
Dei får som oftast ikkje kjemien til å fungere særleg godt.
Tittelnovella "Dødsøyeblikket" tar utgangspunkt i omslagsbildet av guteprinsen med fuglen i handa — og avrettingane 3. mai 1808 av Goya.
"Den ikke-hvite himmelen" er ei perle.
Her drøymer han om ein ikke-hvit himmel i nærleiken av dei store elvane.
Dei elvane karane med dei djupaste bassrøystene held til.
Slutten, som eg sjølvsagt ikkje skal røpe, er både overraskande og elegant.
Det som, etter mi meining , gjer desse novellene så spesielle og sterke, er måten han skriv fiksjon med utgangspunkt i eigne opplevingar og erfaringar.
Det er på mange måtar å operere i ureint farvatn.
Det er ekstremt stor fare for å trø gale.
Men Haavardsholm er reflektert, han han er eit utprega litterært skolert menneske som elegant styrer unna fallgruvene.
Det er ikkje første gongen han gjer det, og neppe den siste heller.
Det er nok å minne om Nils Hå, forfattaren sitt alter ego i bøkene "Gutten på passbildet" (2004), "Tjue" (2006) og "Bildet på baksiden" (2008).
Nils Hå dukkar forresten opp i denne novellesamlinga også.
Til slutt eit hint til lærarar i vidaregåande skule:
I "Dødsøyeblikket" er det mange godbitar til skulebruk.
| 1
|
601266
|
Kina i Maos vold
Knapt noe menneske i historien har påført sitt folk større lidelser enn Mao.
Det får Færøvik frem.
Det er antatt at Maos år ved makten fra 1949 til hans død i 1976 kostet mellom 40 og 50 millioner mennesker livet .
Noen mener 70 millioner.
Det er etter hvert kommet mye litteratur om disse årene, også fra tidsvitner.
Både boken til Maos livlege, Li Zhisui "Formann Mao.
Livlegens beretning" (1995) og Jung Chang og Jon Hallidays "Mao.
Den ukjente historien" (2005), bare for å ha nevnt et par, har bidratt til opplysning om en despot som hadde sine venner også i vårt land.
Jung Chan er mest kjent for "Ville svaner" (1993), en beretning som også omfatter denne tiden.
Det er antatt at Maos år ved makten fra 1949 til hans død i 1976 kostet mellom 40 og 50 millioner mennesker livet .
Noen mener 70 millioner.
Det er etter hvert kommet mye litteratur om disse årene, også fra tidsvitner.
Både boken til Maos livlege, Li Zhisui "Formann Mao.
Livlegens beretning" (1995) og Jung Chang og Jon Hallidays "Mao.
Den ukjente historien" (2005), bare for å ha nevnt et par, har bidratt til opplysning om en despot som hadde sine venner også i vårt land.
Jung Chan er mest kjent for "Ville svaner" (1993), en beretning som også omfatter denne tiden.
Torbjørn Færøvik har med sine bøker om Kina bidratt sterkt til å opplyse oss om Midtens rike, landet med sin lange historie og rike kultur, sist med ”Midtens rike.
En vandring i Kinas historie” (2009).
Den tok leseren frem til Maos maktovetakelse i 1949.
Med årets bok skildrer han Maos år ved makten og de forderdelig følger hans sosialistiske utopi skulle få for en terrorisert, men tålmodig befolkning.
Han lar mange modige vitner kommer til orde uten at han taper de store linjer av syne.
Færøvik er samtidig en sjelden dyktig formidler med et suverent fortellergrep.
Særlig de tre årene med Det store spranget (1958-61) gjorde store innhugg i befolkningen, anslagene varierer fra 20 til 46 millioner, og utsatte de overlevende for forferdelige lidelser.
I praksis var Maos visjon om å transformere Kina til et klasseløst samfunn i ett stort grep, et "dødssprang", skriver Færøvik.
Avlingene sank dramatisk i dette enorme eksperimentet, der folk ble tvangsflyttet og delvis satt inn i meningsløst arbeid som å smelte alt som kunne oppdrives av metall til stål.
Kokekar og takplater forsvant i de provisoriske masovene, der resultatet var ubrukelig .
Maos visjon om å bli verdens største stålprodusent var meningsløs.
Folket fikk betale, noe som aldri så ut til å bekymre ham.
Mao ble som vanlig spart for kritikk.
Han innrømte riktignok senere at "han kom til kort", men ingen turde røre ved Den store rormann.
Terroren under Kulturevolusjonen fra 1966 til hans død, der Rødegardistene herjet og hundset med befolkningen, ble også en lidelseshistorie.
I tillegg til mange menneskeliv gikk store kulturminner tapt.
Rødegardistene var helt ute av kontroll; ungdomsbander terroriserte, likviderte, plyndret og ødela i Maos navn.
De hadde hans fulle støtte mens landet sank ned i kaos.
Industri, skoler, offentlige tjenester gikk i stå, akademikerne ble drept eller sendt på landet for å dyrke kål.
Torbjørn Færøvik har med sine bøker om Kina bidratt sterkt til å opplyse oss om Midtens rike, landet med sin lange historie og rike kultur, sist med ”Midtens rike.
En vandring i Kinas historie” (2009).
Den tok leseren frem til Maos maktovetakelse i 1949.
Med årets bok skildrer han Maos år ved makten og de forderdelig følger hans sosialistiske utopi skulle få for en terrorisert, men tålmodig befolkning.
Han lar mange modige vitner kommer til orde uten at han taper de store linjer av syne.
Færøvik er samtidig en sjelden dyktig formidler med et suverent fortellergrep.
Særlig de tre årene med Det store spranget (1958-61) gjorde store innhugg i befolkningen, anslagene varierer fra 20 til 46 millioner, og utsatte de overlevende for forferdelige lidelser.
I praksis var Maos visjon om å transformere Kina til et klasseløst samfunn i ett stort grep, et "dødssprang", skriver Færøvik.
Avlingene sank dramatisk i dette enorme eksperimentet, der folk ble tvangsflyttet og delvis satt inn i meningsløst arbeid som å smelte alt som kunne oppdrives av metall til stål.
Kokekar og takplater forsvant i de provisoriske masovene, der resultatet var ubrukelig .
Maos visjon om å bli verdens største stålprodusent var meningsløs.
Folket fikk betale, noe som aldri så ut til å bekymre ham.
Mao ble som vanlig spart for kritikk.
Han innrømte riktignok senere at "han kom til kort", men ingen turde røre ved Den store rormann.
Færøviks bok blir en studie i diktaturets logikk, basert på den fullkomne vilje til makt, totale hensynsløshet og manglende empati.
Et menneskeliv er et knips.
Selv ikke de eldste medarbeiderne, de som hadde fulgt ham på Den lange marsjen mot maktovertakelsen i 1949, kunne føle seg trygge.
Mao hadde, som senere en Mugabe og så mange andre, mulighet til å skape et bedre samfunn, men de utviklet seg til tyranner.
Mao levde som en fordums keiser langt fra folket og deres lidelser, omgitt av spyttslikkere på jakt etter å mæle sin egen kake.
Hans eneste kontakt med den jevne kinsere synes å ha vært alle kvinnene han ble forsynt med.
Terroren under Kulturevolusjonen fra 1966 til hans død, der Rødegardistene herjet og hundset med befolkningen, ble også en lidelseshistorie.
I tillegg til mange menneskeliv gikk store kulturminner tapt.
Rødegardistene var helt ute av kontroll; ungdomsbander terroriserte, likviderte, plyndret og ødela i Maos navn.
De hadde hans fulle støtte mens landet sank ned i kaos.
Industri, skoler, offentlige tjenester gikk i stå, akademikerne ble drept eller sendt på landet for å dyrke kål.
Etter Maos død ble isolasjonslinjen forlatt, og kontakt med omverden førte som kjent til et enormt oppsving i økonomien, men landet er fortsatt styrt av en liten selvsupplerende elite, for klok til å sette i gang "revolusjoner" av Maos type, men like engstelig for å slippe folket til.
Færøviks bok blir en studie i diktaturets logikk, basert på den fullkomne vilje til makt, totale hensynsløshet og manglende empati.
Et menneskeliv er et knips.
Selv ikke de eldste medarbeiderne, de som hadde fulgt ham på Den lange marsjen mot maktovertakelsen i 1949, kunne føle seg trygge.
Mao hadde, som senere en Mugabe og så mange andre, mulighet til å skape et bedre samfunn, men de utviklet seg til tyranner.
Mao levde som en fordums keiser langt fra folket og deres lidelser, omgitt av spyttslikkere på jakt etter å mæle sin egen kake.
Hans eneste kontakt med den jevne kinsere synes å ha vært alle kvinnene han ble forsynt med.
Etter Maos død ble isolasjonslinjen forlatt, og kontakt med omverden førte som kjent til et enormt oppsving i økonomien, men landet er fortsatt styrt av en liten selvsupplerende elite, for klok til å sette i gang "revolusjoner" av Maos type, men like engstelig for å slippe folket til.
| 1
|
601267
|
Sjølvbiografiske glimt frå ein middelaldrande kar
"Postkort fra alle tings utkant" er grei tidtrøytte, men ikkje stort meir heller.
Essays er sjangernemninga forlaget har gjeve boka.
Både på nynorsk og bokbål heiter essay i fleirtal essay.
Slumsete, Gyldendal!
Nokre av tekstene i "Postkort frå alle tings utkant" har essaypreg, men brorparten er sjølvbiografiske skisser, stort sett velskrivne og lettlesne — med mange skjønnlitterære trekk.
Temaa er mangfaldige: oppvekst i ein pinsevenheim, sundagsskule med mamma, rustne bilar,
amerikadraumar, møte med kjendisar, pop— og rocketekster, tøffe år som tenåring osv.
Forfattaren hyllar det rurale, det enkle, det tradisjonelle.
Hektisk, urbant liv har han lite til overs for.
Han laut lese Tarjei Vesaas, "Det store spelet" i sjuande klasse - det gav inga god kjensle.
Derimot har han mykje godt å seie om Donald Duck, som han skriv har vore ei sterk inspirasjonskjelde.
Ei lang rekke musikarar og låtskrivarar får også mykje merksemd: Bob Dylan, Alf Prøysen, Guy Clark, Elvis Presey, Woodu Guthrie osv.
"Det store norske anslaget" skil seg etter mi meining ut.
For det første er dette eit verkeleg essay, eit verkeleg forsøk på å skildre forfattarambisjonar, tilløp til skrivesperre - og ein stor porsjon filosofering rundt dei to orda "Jeg stuper".
Konklusjonen er at "Postkort fra alle tings utkant" er grei tidtrøytte, men ikkje så mykje meir heller.
| 0
|
601268
|
Le av bøllene
Alvorlig tema beskrevet på særdeles humørfylt vis.
Journalist Mikal
Hem føyer seg inn i rekken av sakprosaforfattere som utgir bøker over samme lest som bloggene sine.
I Hems tilfelle bloggen Diktatornytt.
Denne gangen er boken bedre enn bloggen.
Hems hovedgrep er å ikke fortelle om alle grusomhetene diktatorene gjør.
Han vrir problemstillingen.
Hvilke fantastiske muligheter ligger der, dersom du kan bli diktator?
Hvordan går du fram for å overta et land?
Hvordan holder du på makten?
Alvoret og de burleske detaljene om små og store gærningers tid ved makten i en rekke land ligger bak.
Men med dette fortellergrepet, og Hems tilbakelente, tørre humor, blir det svært leserverdig.
Boken kan like gjerne leses som en leksjon i funfacts foran en quiz-kveld, som en påminnelse om korrupsjon, drap og vanstyre.
Perspektivet ligger hos de ulike diktatorene, og i denne teksten beklager man seg hver gang det går galt for dem av ulike årsaker.
Man må "dessverre" flykte.
Balsameringen av diktatorens lik feiler "beklagelig".
Og av en eller annen grunn hender det noen vil forfølge avgåtte diktatorer for brudd på menneskerettighetene.
Boken er en veiviser i hvordan du skal forholde deg dersom du har egne dikator-ambisjoner, og på overflaten argumenterer den for styreformen.
Det er effektivt, det gir deg fantastiske muligheter for egen vinning, makten er mindre begrenset og du kan regne med å sitte lengre enn dine demokratisk valgte kolleger.
Det er selvsagt satire, og av godt merke.
Le av bøllene!
| 1
|
601269
|
Beksvart om sivilisasjonsangst
Ambjørnsen fortel om skog og fjell slik at du kjenner bållukta kitle og hører vestavinden rasle med dei siste lauvblada
Første setninga i denne sterke romanen begynner slik:
"Jeg kom over de lange myrene i skumringen".
Akkurat så langt kom eg før Hamsun og "Markens grøde" slo ned i meg.
Hovudpersonen og antihelten Sune, rundt 40 år gamal, er ein vandrar, men elles har han lite til felles med Isak, Benoni osv.
Han har reist frå familien, meldt seg ut av sivilisasjonen og lever i skogane, fjellet og på øyane i sør.
Han tek seg inn i andre sine hytter, om nødvendig med å knuse eit vindauga eller ein lås.
Stel mat, børst og klede, eit våpen iblant, for sal.
Av og til beisar han ein vegg eller ordnar med litt ved.
Dårleg samvit?
Kanskje, kanskje ikkje.
Nokon skikkeleg kjeltring er ikkje den vindskeive Sune, som konstaterer at Ola og Kari gjerne let både det eine og det andre att på hyttene sine.
Sjølv om han har stukke av frå familien sin, har han eit nettverk, stort sett andre som lever på utsida av samfunnet.
Litt etter litt blir vi kjende med eit fellesskap på sida av sivilisasjonen: ein tysk lege, småkriminelle, flyktningar utan opphaldsløyve osv.
Ei natt dukkar ei ung jente med asiatiske trekk opp ved hytta han for tida "låner".
Ho har ei grufull ugjerning bak seg, men Vale, som Sune kallar henne, har gjort det i sjølvforsvar.
Ho nektar å forlate han — og motvillig tar Sune eit slags ansvar for henne.
Første delen av boka kan verke litt stilleståande, men kvar gong det strammar seg til for Sune, kjem meisterklørne til syne.
Ambjørnsen er ein litterær handverkar i eliteklassen.
Bymennesket som har skildra både Oslo og Hamburg slik at lesarane kjenner asfalteimen rive i nasa; han maktar forsyne meg også å fortelje om skog og fjell slik at du kjenner bållukta kitle og høyrer vestavinden rasle med dei siste lauvblada ein septemberkveld.
Naturskildringane er til dei grader sansa, anten det er snøstorm og kulde eller lun haustsol.
Dei litterære bilda er originale og råkande.
Raust var eit ord som slo meg under lesinga.
Ambjørnsen rotar og grev i diverse, lite fine utvekstar på velferdssamfunnet, men så er det vakkert likevel, og skikkeleg beksvart i blant.
Refsaren Ambjørnsen slår endå ein gong i bordet til forsvar for dei som ikkje heilt finn seg til rette i det finstrigla samfunnet vi har skapt.
Bodskapen er at det må vere plass for dei som vil stå utanfor.
Og humoren finst jo, sjølv om han som oftast har mørke, nesten destruktive undertonar.
Ambjørnsen har aldri lagt skjul på at han har prøvt det meste av det som finst av rusmiddel, og i denne romanen let han Sune gli inn i fleinsopprus.
Og eg seier, at det går an å skildre slik!
Trass i alle lovorda, eg meiner bestemt at ei viss innstramming hadde gjort godt.
Men sidan dette er første bok i ein varsla serie - eg gler meg til neste bok!
| 1
|
601270
|
Lite egnet som brannfakkel
Mye kunne vært bedre med norsk asylpolitikk.
En del kunne vært bedre med denne boken også.
Norsk asylpolitikk er for lite inkluderende.
Menneskerettigheter brytes og asylbarna har det verre enn vi kan være bekjent av.
Porten inn til Norge er for trang.
Asylintervjuene er for dårlige, og folk som burde
fått bli her sendes hjem til tortur.
Folk sulter i hjel i norske gater.
Asylsøkere tar livet av seg.
Og alt har blitt verre de siste årene.
Omtrent slik kan Rune Berglund Steens "Svartebok over norsk asylpolitikk" oppsummeres.
Og det er virkelig en svartebok han har skrevet.
Steen later til å være ferdig med å diskutere.
Selv om han sier han ikke har det, gir teksten inntrykk av at han har gitt opp tanken om at norske politikere innimellom har noen gode motiver med politikken de legger opp til.
Han har gitt opp å drøfte begrunnelsene bak, og fordelene og ulempene ved de ulike tiltakene han beskriver.
Dette er en nokså mørk debattbok.
Forfatteren ser utelukkende negative sider ved hvordan norsk asylpolitikk utvikler seg.
Håp og gode motiver fins knapt, og da kun i marginale grupper i befolkningen.
Steen serverer en brukbar gjennomgang av de innstrammingene som har skjedd i norskasylpolitikk de siste årene, og han gir oss en lang rekke sterke og triste historier om ulike skjebner.
Det er i disse historiene Steens bok er best, og bringer noe nytt.
Han har åpenbart bedre tilfang av ulike asylsøkeres perspektiver og historier enn mange andre som skriver om emnet.
Og prinsippet til Steen er viktig nok:
Hvis man ikke evner å se asylsøkerens perspektiv, vil vi ikke klare å føre en mer human asylpolitikk.
Hadde han utviklet disse sidene ved boken bedre, kunne den blitt riktig god.
Men han bidrar lite til å kildebelegge disse historiene.
Og han bruker dem utelukkende til å fortelle at systemet er galt.
Mangel på drøfting og dårlig redigering trekker ned.
Boken er for omfangsrik og rotete satt sammen til å fungere helt etter hensikten som klassisk pamflett.
Skal noe fungere som fakkel, må det være lys i det.
Her er det for mye aske.
Det er ikke veldig opplysende.
| 0
|
601271
|
Generalen som utfordret Hitler
Tysk hærsjef i 1933, von Hammerstein, kunne kanskje ha stanset Hitler.
Hvorfor forsøkte han ikke?
Dette er et kjernespørsmål i denne uhyre interessante og velskrevne boken.
Kurt von Hammerstein(-Equord) (1878-1943) er en gåtefulle skikkelse i tysk historie.
Han var offiser under den første verdenskrigen og ble i mellomkrigstiden sterkt kritisk til den fremvoksende høyresiden.
Han advarte Hindenburg mot å innsette Hitler som rikskansler.
Da Hitler kom til makten i 1933, var Hammerstein hærsjef.
Denne selvbevisste, uavhengig offiseren så tidlig hva Det tredje rike ville føre til av elendighet, men har vært lite påaktet etter krigen.
.
Det er ikke underlig at Hans Magnus Enzensberger (f. 1929) kom til å fatte interesse for ham.
Som øverstkommanderende for hæren og antinazist var Hammerstein trolig den personen i hele Tyskland som hadde best forutsetninger for å stoppe Hitler på et tidlig tidspunkt.
Det etisk viktige spørsmålet som Enzenberger forfølger, er hvorfor generalen ikke fulgte sin overbevisning og handlet.
I 1934 pensjonerte Hitler ham, men Hammerstein kom tilbake i hæren for en kort periode i 1939; for å lokke Hitler i en felle, sa han senere, men Hitler avlyste det aktuelle besøket.
Han synes å ha en egen teft for slike planer.
Var general Hammerstein for passiv da det gjaldt?
Kunne han ha hindret tragedien?
Umulig å vite sikkert.
Der er, som Enzensberger skriver i en annen sammenheng, ”en uuttalt rest tilbake".
Hammerstein selv var taus, familien mener at ”vår reiserute tilhører fortiden”.
I en posthum samtale med Hammerstein, slike oppdiktede samtaler er bokens mest fiktive grep, sier han at han var usikker på om troppene ville følge ham.
Men de innerste beveggrunnene forblir en gåte.
Hammerstein hadde sju barn.
To av sønnene var med å forberede kuppet mot Hitler i 1944, ”20. juli-attentatet” (behandlet skjønnlitterært i Kirsts ”Soldatenes oppstand”).
På det tidpunktet var Hammerstein død, men han skal ha vært med på et planleggingsmøte i 1942.
Tre av døtrene til Hammerstein ble kommunister, til dels med høyt aktivitetsnivå, slik at familiens bidrag i kampen mot nazismen uansett var betydelig.
Enzenberger byr på en uhyre interessant studie av en svært sammensatt familie og en vond, opprivende og forvirrende epoke i europeisk historie.
Enzensberger, en ledende tysk intellektuell som også har bodd noen år i Norge, er på sitt beste i denne utfordrende og sjangerblandende boken, som har fått en fin oversettelse av Per Qvale.
| 1
|
601272
|
Jøde-myrderiet
En roman om det nådeløse tyske maskineriet som lå bak deportasjonen av de norske jødene.
Skremmende og velskrevet.
Godt dokumentert.
Beslutningen var tatt.
Den lot seg ikke reversere.
En novemberkveld i 1942 kastet DS "Donau" loss fra Amerika-linjens kai i Oslo med vel 500 norske jøder ombord.
Destinasjon:
Stettin for videre transport til konsentrasjonsleiren Auschwitz.
Det er bakteppet for Einar O. Risas siste bok.
En besettende beretning, ikke bare om jødene, men hvorledes Hitler og hans menn over flere år drøftet hvorledes de skulle kvitte seg med jødene.
Det var ikke et nytt spørsmål for norske lesere.
Allerede i 1938 skrev ideologen Halldis Neegård Østbye sin debattbok:
"Jødespørsmålet og dets løsning".
Den ble anmeldt i noen få aviser.
Men den førte ikke til harmdirrende protester.
Vi slumret videre.
Nazi-regimet i Tyskland var både før og etter okkupasjonen av Norge, opptatt av hvorledes det skulle luke bort det folket det hatet.
Jødene som var skyld i verdens ulykke.
Det engasjerte Hitler fra hans første dager som kansler.
Planene tok fastere form etter ”Anschluss” med Østerrike i mars 1938.
Gestaposjefen Heinrich Himmler fikk ansvaret for å legge premissene for den endelige løsning.
Det skjedde i en villa i Wannsee.
Det som gir leseren kuldegysninger, er hvorledes tyskerne sammen med Quisling og hans ministere gjennomførte deportasjonen av de norske jødene.
Einar O. Rissa dokumenterer at Norge de siste 1930-årene hadde så inderlig nok med seg selv, og var ikke i nærheten av å se den fare som truet.
Enkelte presseorganer hyllet Hitler for hans store europeiske prosjekt gjennom "Anschluss".
Rissa kaller sin bok en roman.
Den er meget velskrevet.
Forfatterens karakteristikker av mennene bak den endelige løsning har en friere karakter enn i de historiske arbeidene jeg har lest.
Men mest av alt dokumenterer Risa hvorledes vi var søvnige tilskuere til det som skjedde.
Og jødenes skjebne var heller ikke noe som formørket mai-dagene i 1945.
| 1
|
601274
|
Den beste fra Horst
I fjor nådde Jørn Lier Horst et høydepunkt med sin sjuende kriminalroman, "Vinterstengt".
Kort, enkelt og sant:
"Jakthundene" overgår den.
Det er noe allmennmenneskelig og allmenngyldig over Jørn Lier Horsts åttende kriminalroman:
Det er regntung høst i Larvik, byen og omegn der Jørn Lier Horsts romaner utspiller seg, byen der Horst også er politimann i det sivile.
Det er regntung høst inne i William Wisting også:
Han er blitt suspendert fra sin stilling som førstebetjent.
Han etterforskes for å ha fabrikkert bevis i en gammel drapssak.
17 år tidligere ble en sytten år gammel jente bortført, hun ble senere funnet drept.
Mannen de arresterte har siden sittet i fengsel.
Men se så:
Det viser seg at bevisene mot han var forfalsket.
Han løslates.
Wisting åpner sin egen etterforskning, dyktig støttet og hjulpet av sin journalistdatter og en gammel, godt prøvet kollega.
Og mens vi er ved det familiære:
Wistings kone er meget travelt opptatt med sin kafé, sønnen er soldat i utenlandstjeneste.
I saken, som bit for bit nøstes opp, viser nye sannheter sine beske ansikter.
Og så meldes nok ei jente savnet og Wisting kjenner, billedlig talt, ei iskald hånd legge seg på skulderen sin.
Alt stemmer her i den åttende krimmen til Horst:
Plottet er bredt, det impliserer mye og mangt, men det føles bunnsolid.
Samtidig presenteres det med eleganse.
Og husk:
Horst er fagmann og dét merkes.
Den kloen har en merket i alle hans romaner.
Men det er som forfatter han her kjennes sikrere, dypere, mer medfølende, faktisk, på den stoiske måten.
Personene er mer sinnrike, miljøbeskrivelsene er blitt mer enn kulisser.
Formidlingen er uten svulstigheter, og handlingen utvikler seg uten påklistret action.
Med andre ord:
Vi har med en modnere mann å gjøre i "Jakthundene", både som medmenneske og som forfatter.
Store ord, som kanskje Horst selv vil le av, men det er følelsen en sitter igjen med.
Jørn Lier Horst har vaglet seg på ei av de øverste greinene nå, der blant annet Jo Nesbø sitter.
Hør:
"Jakthundene" er den sikreste julegaven.
| 1
|
601275
|
Lekker mat for deg som er alene
Elegant og vakkert om mat for single, egner seg for alle som liker å trøstespise
Kunsten å trøstespise er for mange avgrenset til fet snacks fra kiosken.
Noen løser matbehovene når de er alene med frossenpizza, og flotter seg med dyrere takeaway-retter når de har råd til det.
Men hva skjer når riktig dyktige kokker får kjenne på tilværelsen som alene-husholdning en periode?
Bent Stiansen er kjendiskokken og Bocuse d’Or-vinneren fra Arendal, som driver Statholdergaarden i Oslo.
Fotograf Alexander Benjaminsen er opprinnelig fra Lofoten og jobber i Oslo, men vokste opp i Kristiansand.
De har en liten nyskapning på lur i den ellers altfor rikholdige kokebokfloraen.
Vi anmelder få av kokebøkene som markedet flommer over av.
Men vi merket oss denne.Bent Stiansen ble altså alene.
Han kritiserer i bokens forord takeaway-maten for å være for dyr.
Og det er gøyere å lage maten selv.
De fleste kokebøker som utgis nå handler som regel om festmat, eller oppskriftene er dimensjonert for hele familier.
Oppskriftene er store.
Men Stiansen konstaterer at han slett ikke var alene om å være alene.
I syv av ti norske husholdninger bor kun én eller to personer.
Stiansens prosjekt er å lage god mat til bare en (eller to) personer.
Alle de 160 oppskriftene er nedskalert til dette.
På hver eneste side får man lyst til å legge boken fra seg og bevege seg bort til kjøkkenbenken.
Bildene er gode og varierte.
Oppskriftene er overkommelige, og pedagogisk forklart.
Han dekker de fleste kategorier, fra supper og andre forretter, via et rikt utbud av kjøtt, fisk og grønnsaksretter, til desserter.
Felles for rettene er at de tar litt tid å lage, gjerne 15-30 minutter.
Stiansen understreker at man må kunne unne seg å lage god mat til seg selv.
Skal jeg innvende noe, så er det at Stiansens kritikk mot takeaway-mat på grunn av pris, fort faller til grunnen hvis man i stedet skal leve av scampi og andebryst, som er dyrt selv om man lager det hjemme.
Men boken er god, og anbefales til alle små husholdninger.
| 1
|
601276
|
Strålande omsetjing av vanskeleg litteratur
Ein av de fremste modernistane i Norden, tidlegare omsett til norsk ved Jan Erik Vold, blir nå ytterlegare tilgjengeleg ved nye omsetjingar ved Gunstein Bakke.
Paul Wilhelm «Willy» Kyrklund blei fødd i 1921 i Helsinki og døydde i Uppsala i juni 2009.
Han debuterte i 1948 med novellesamlinga «Ångvälten».
I 1951 kom romanen «Solange», omsett til norsk ved Jan Erik Vold i 1996.
Dei to bøkene som her kjem i ei bok, kom i 1952 «Mästaren Ma» og i 1964 «Polyfem förvandlad».
Samlaget har gjeve bøkene ei vakker utforming.
Dei er trykte slik at båe sidene av boka er ei framside.
Ho er solid innbunden i vakre fargar.
På midten – der ein må snu boka for å møte den andre teksten – er det eit kort essay om forfattarskapen av Gunstein Bakke.
Eg tilrår gjerne at lesaren tek til med denne stutte innføringa.
Bakke hevdar ar Kyrklunds skriving er ein måte «å hanskast med visse problem på – problem av kunnskapsteoretisk og eksistensiell karakter.
Eit av dei største og mest smertefulle er korleis det individuelle medvitet kan handtere innsikta om si eiga vilkårlege, snart oppløyste form».
Vidare seier han at «Å leve er å likne, å avhenge, å påverkast.
Språkbruk er å inngå i eit omløp, ei omdanning, eit sus.
Den litterære verksemda til Kyrklund handlar til dels om ein slik omdanningspraksis, om å delta i det uferdige og pågåande og motstå freistinga til oppbygging og sluttprodukt».
Hos Kyrklund er «det litterære meir enn noko anna ein måte å materialisere ei filosofisk grunnhaldning på», seier han.
Og sjølv Bakke kan innrømme at desse bøkene i si form av og til nærmar seg «grensa for kva som er leseleg».
Eg har altså lese.
Og eg fann «Meisteren Ma» meir tilgjengeleg enn «Polyfem forvandla».
«Meisteren Ma» er i stor grad ein samtale mellom Ma’s tankar og dei to kommentatorane Yao og Li.
Stundom vert det reint morosamt, andre gonger heller grotesk, og ofte kjem det filosofiske eller rett folkelege visdomsord:
«Høgt skattar eg kjærleiksdikting, men det er likevel noko eige ved det å ha sjølve jenta, synest eg».
Eller denne:
«Å falle i ei elv og diskutere kva som omgir ein på alle sider, kan ha si interesse.
Men å symje er viktigare.
Å fødast til menneske og diskutere kva som omgir ein på alle sider, kan ha si interesse.
Men å leve er viktigare».
Det var slikt som gav meg inspirasjon til å lese vidare.
«Polyfem forvandla» må eg har meir tid på, rett og slett.
Men heile tida kan lesaren gle seg over Bakkes sikre språkkunst.
| 1
|
601282
|
Innsiktsfullt om følelsenes overtak over fornuften
Elleve stilsikre noveller er høstens gavepakke fra en forfatter som mestrer antydningens kunst.
«… og (hun) tenkte på hvor skjult de andres hensikter er for oss.
Selv om fornuften vår forteller oss hva som skjer, tolker følelsene våre hendelsene på sin egen måte, og følelsene vinner alltid.
Det er nesten umulig å se verden fra den andres ståsted, ….».
Dette sitatet fra novellen «Mann over bord» uttrykker veldig klart hva mange av disse novellene dreier seg om.
Line Baugstø er en erfaren forfatter.
Åtte romaner og to novellesamlinger samt en rekke barnebøker har hun beriket litteraturen med siden debuten i 1986.
Denne boka er hennes tredje novellesamling og
inneholder elleve stilsikre, noen ganger morsomme, andre ganger mer ettertenksomme og alvorlige noveller.
De handler om alt det som blir sagt, men enda mer om det som aldri blir sagt, og som den ene oppfatter så annerledes enn den andre.
Tydeligst blir dette i novellen «Kveldens hovedperson» der vi får den samme tildragelsen fortalt både fra hans og hennes synsvinkel og skjønner at begge to tar grundig feil fordi de ikke snakker tydelig, bare antyder.
Novellen «Møte» , om alle uhellene som vederfares kvinnen som skal på jobbintervju, er til å bli både svett og uvel av.
Slik virker også skrekkhistorien «En hund etter hyttebøker» — som i sin du-form involverer leseren sterkt.
Novellen som har gitt tittel til boka handler om Anna som etter skilsmissen ukritisk benytter både kloke koner, urtemedisin og astrologi for å finne seg selv og skaffe seg et nytt liv, og kanskje en ny mann.
Det ender med en ikke helt vellykket nett-dating.
«Mann over bord» forteller morsomt om to venninner som sjekker menn på danskebåten.
Svakest er etter min mening novellen «Den røde steinen», om naboskap.
Den blir litt for opplagt og løsningen litt for enkel.
«Penger med bein» - om et ektepar på Cuba-ferie og følelsen av å bli utnyttet økonomisk av lokalbefolkningen, er også et litterært hvileskjær, selv om den sier noe fint om kommunikasjon mellom ektefeller.Den nevnte «antydningens kunst» er kanskje best til stede i «Sokkedans», om den uregjerlige tanten som lever kunstnerliv og ikke lar seg binde av konvensjoner, og hva som blir konsekvensen i forhold til unge nieser i en sårbar alder.
| 1
|
601283
|
Sterkt, vakkert og velskrevet
Oppvekst, sjømannsliv, traurig bygdeliv og trange kår i Norge på 1950-tallet, det er noe av hva det handler om i denne sterke, vakre og velskrevne romanen.
Egentlig handler det kanskje aller mest om forspilte muligheter, om et liv som aldri ble hva det kunne eller burde ha blitt?
Men jeg vet det ikke sikkert.
Forfatteren er nemlig så diskret, så nydelig hensynsfull overfor sine romanpersoner, at hun aldri avslører alt.
Det henger alltid noe igjen, noen spørsmål hovedpersonen Eli stiller seg, og som blir leserens spørsmål.
Og gjennom denne undringen drives jeg som leser fra side til side, lærer noe, ser noe, undrer meg fremdeles over hvorfor ting ble som de ble.
Hele tiden gleder jeg meg over et nydelig språk.
Jeg sitter igjen med en sår følelse etter å ha lest de siste sidene i denne boka.
Feel-good-stemningen er der, men det ligger smerte under og usikkerhet over.
«Det var tre av oss som hadde ulike forhold til hverandre og likevel greide å dele noen frikvarter sammen gjennom en varm sommer.
Jeg, onkel Finn og Jimmy» sier Eli i slutten av boka.Den sommeren var Eli 15.
Jimmy var unggutt og onkel Finn en erfaren sjømann.
Som voksen, når onkel Finn sitter hjelpeløs på sykehjem og Eli til slutt tar mot til seg og besøker sin gamle onkel, finner hun to passbilder av Jimmy i onkel Finns roteeske, oppbevart i en liten silkepose som den staute sjømannen tidligere alltid bar på brystet.
To slike bilder fikk hun også selv av Jimmy den natten.
Derfor altså «tre av oss som hadde ulike forhold til hverandre».
Det glorifiserte sjømannslivet, med piker og dram i hver havn, ligger som en bakgrunn.
Ved siden av Eli, som vi følger fra småpike til familiemor, er det Finn som er hovedpersonen.
Også han lærer vi å kjenne fra fødselen av.
Faren stikker etter ett år, mor gifter seg på nytt og får flere barn, Finn får stefar og blir tilsidesatt.
Som femtenåring stikker han til sjøs.
Resten av familien rundt disse to blir aldri tydelige, men det behøver de heller ikke bli.
Det tegnes noen skikkelser, noen miljøer og noen tidsbilder som er klare nok og som gjennom måten det gjøres på blir stående som minneverdige.
Det er lenge siden jeg har hatt så stor glede av å lese en roman.
Det er mitt første møte med Wenche-Britt Hagabakken som debuterte med romanen «Gjenopprettelse» i 2004.
Dette er hennes fjerde bok.
Jeg må visst bare se å få lest de foregående.
| 1
|
601284
|
Djevelsk dyktig uhygge
En ny roman om politietterforskerne Cato Isaksen og Marian Dahle.
På alle vis en djevelsk dyktig utført roman om uhygge i nære familierelasjoner, klamme naboforhold og dystre hemmeligheter.
Ny kriminalroman fra Unni Lindell (f.1957), en begivenhet det er verdt å sende opp en rakett for.
I det minste servere en drink med en liten trudelutt i.
"Djevelkysset" er hennes tiende kriminalroman, i tillegg har hun blant annet skrevet novellesamlinger, dikt og en rekke bøker for barn og ungdom.
Denne gangen har Unni Lindell tatt utgangspunkt i at en 39 år gammel trebarnsmor blir funnet drept i et skogholt i nærheten av bydelen Lambertseter i Oslo.
Hun arbeidet på et renseri.
Vivians eldste sønn, 15 år gamle Dan, og hans kamerat Jonas, setter i gang sin egen etterforskning.
Politietterforskerne Cato Isaksen og Marian Dahle settes på saken.
Et nettverk av mistenkte danner seg:
Vivians naboer, Birgit og Frank Willmann.
Birgit er redd, forstår de.
Men for hva?
En renserikunde tegner til å bli en sentral brikke i etterforskningen.
Offerets eksmann vokser i interesse.
Da Vivians yngste sønn blir hentet av sin bestemor i barnehagen, skyter etterforskningen ekstra fart:
For sønnen har ingen bestemor...
"Djevelkysset" får en bestemt femmer på terningskalaen av undertegnede.
En femmer fordi dens trådrike, lagdelte intrige har både en vilje til og en klar underbygging av det troverdige, tross det dunkle, tross den mentale klaustrofobien, tross angsten.
Disse momentene spisser og understreker i høy grad det fengslende ved romanen.
Romanens person — og miljøtegning (også forholdet mellom etterforskerne) har den samme våkne bevisstheten i henhold til det troverdige.
Gjennom sine setninger og setningenes opp - og utbygging, makter Unni Lindell nok en gang å skape mareritt av det hverdagslige, å skape skiftende lag av uhygge i norske familier, norske nabolag, norske bydeler.
Og:
Hun makter også å bake inn en tikkende og stigende ytre kriminal - og spenningsspiral.
I så måte følger hun den britiske forfatteren Graham Greens tese:
Kjed aldri leseren.
Det gjør heller aldri Unni Lindell.
Ikke vent til ferien med "Djevelkysset" - ta den med på jobben!
| 1
|
601285
|
Intolerant mot intoleranse
John Irvings trettende roman tar opp temaet transseksualitet i all sin prakt.
Den erfarne Irvingleser vil dra kjensel på stemningen:
Billy Abbot er en gryende forfatterspire som går på en gutteskole i en liten by i Vermont.
Romanen spenner bredt i tid, fra 50-tallet til i dag, og Billy vokser opp uten far – med en stefar som han er forelsket i.
Forståelig nok ønsker Billy seg, når han endelig får eget bibliotekskort, en bok om "forelskelser i de gale personene".
I samme øyeblikk omforelsker han seg i "den galeste av alle personer", nemlig bibliotekaren, og transen, Miss.
Frost.
Billy er en åpen gutt – han spør og forteller, leser klassikerne og får stadig nye åpenbaringer om sin egen seksualitet.
Karakterene viser seg alle å være slike åpne, hovedsakelig litterære figurer, som representerer – Irving selv omtaler dette som en politisk bok – ulike holdninger og tidsånder.
Også de effektive dialogene har et preg av åpenhet, driv – vi skal et sted.
Irving har noe på hjertet, en ode, en ode for toleranse.
Fra Billys opphold i New England og Europa, løper tankene mine over til våre egne rette gater og kvadratiske kvartaler, og mer eller mindre lukkede holdninger til noe så uvant, og for mange opprørende, som transseksualitet.
Det slår meg hvilken makt en stor romanforfatter – når han gransker sin bifile karakter fra alle vinkler, med iver, humor og kløkt – har til å gjøre det hele tilforlatelig:
Vi tiltrekkes av forskjellige ting (og kombinasjoner), er det så rart, da?
Er ikke lyst og ulyst generelt litt rart, uforklarlig?
"Seksuelt begjær er temmelig spesifikt", sier Billy til bestevenninnen Elaine, "og det er vanligvis ganske avgjørende."
I dette universet, som kan minne om vårt eget bare i burlesk utgave, er scenen og sceneteppet viktige elementer.
Kjønnsrollespill visste de store dramatikerne, Shakespeare og Ibsen, å lage lek og kunst av – noe Irving tar videre.
Dermed holder forfatteren, med sine nylig fylte 70, elegant live i amerikansk samtidslitteratur.
Og har du først viklet seg inn i denne store, intrikate romanen, kan du stole på at Irving ror deg trygt i havn.
Underforståelsen ligger i at det er på biblioteket det skjer.
Litteraturen – andres historier – viser deg veien hjem til deg selv.
| 1
|
601287
|
Tåkelegger mer enn å oppklare
Denne boken bærer preg av å være et hastverksarbeid med mange kjepphester.
I «Motgift» får 26 akademikere ett utsagn hver fra Breiviks Manifest som de skal motbevise.
I forordet står det at akademikerne «har skygget unna debatten på grunn av polariseringen, den krakilske tonen, de forvrengte fiendebildene».
Det er underlig, kanskje feigt, men «Motgift» evner dessverre ikke å gjøre debatten stort bedre.
Hvor er redaktørene når Sindre Bangstad står fram med egne konspirasjonsteorier:
«Det er nokså betydelige ressurser, politisk innflytelse og medieoppmerksomhet å vinne for ‘interne islam-kritikere»?
Foruroligende fra en akademiker.
Han avviser «myte» på «myte» i teksten sin, men kun med retorikk, og han kaller den kjente professor fra Princeton, Bernard Lewis, for «en moderne orientalistisk skrivebordskriger».
Kriger?
Er det et passende adjektiv å bruke i en bok som skal nedkjempe fiendebilder?
"Motgift "kan leses som en lærebok i argumentasjonsteknikken til den bransjen av vestlige Midtøsten-forskere og islamkjennere som er en direkte etterkommer av Edward Saids verdensforståelse slik den ble fremlagt i hans rasende bok «Orentalisme».
Said anklaget sine forgjengere for å være «orentalister», maktens vitenskapsmenn, et begrep som etter hvert er erstattet med «rasist» og «islamofob».
Etter Said har konsekvensen vært at islam i akademia fikk en immunitet overfor kritikk, hvilken kristendommen hadde mistet og jødedommen aldri hatt.
Etter Said har det vært kritikere av Midtøsten og islam som har blitt uglesett, mens kritikken blir oversett.
Slik også i denne boken.
Kritiske innspill blir retorisk tilsidesatt og nærmest latterliggjort, stort sett uten fakta, på måter som:
«Al-Qaida er et grotesk avvik fra Koranens budskap» (Bangstad), eller det oppsiktsvekkende «vi har ikkje tal på kor mange sufi-tilhengarar vi har i verda, men det er mange gonger fleire enn dei muslimane som er politisk aktive» (Vikør), og det spekulative:
«begrepet ‘trygghet på egen kultur’ lukter etnisk rensing og enøyd sjåvinisme lang vei» (Hylland Eriksen).
Sistnevnte antar jeg ut fra bokens føringer kun vil gjelde for «vestlig» trygghet i egen kultur, ikke muslimers.
Videre forsvares Brorskapet i Egypt, Leirivk spør igjen hva «Vesten» og islam egentlig er.
Skribentene advarer mot essensialisme, men klarer ikke å avstå fra essensialistisk forsvar for islam selv.
Også «høyresiden» synes å være en etablert enhet
Det er mange repetisjoner i boken, og Huntington går igjen som en av verstingene.
Det kan bli enfoldig, forutsigelig og kjedelig.
Forfatterne virker så determinerte i sin utleverte oppgave, å vise at alle Breiviks utsagn er gale, at de ikke evner å nyansere debatten.
Hva gjelder demografi sier introduksjonen at «nå er det ikke åpenbart at det vil utgjøre noe problem for de vestlige verdier om det skulle bli muslimsk flertall i Vest-Europa».
Det beroliger neppe den som bekymret seg for utviklingen.
Selvsagt skal vi imøtegå Anders Behring Breiviks konspirasjonsteorier og syke legitimering for vold.
Men det skal ikke gjøres med nye konspirasjonsteorier og polemikk.
«Motgift» bærer preg av å være et hastverksarbeid med mange kjepphester.
Boken tåkelegger debatten mer enn den oppklarer.
| 0
|
601288
|
Luftduellene over Sørlandet 1940-42
I 1982 skrev Knut Mæsel sin første bok om Luftkrigen over Sørlandet, utgitt av Fædrelandsvennen.
Nå kommer den reviderte utgaven.
Ingen reprise.
Faktisk en ny bok, både om den tyske krigsoppbyggingen og dens menn, om erobringen av Kjevik, byggingen av lemmeflyplassen på Vestnes i Mandal og endelig i 1941 åpningen av lemmeflyplassen på Lista.
Et to års perspektiv i vår okkupasjonshistorie som bør avsluttes med den vanvittige aktiviteten som fulgte i 1943 fram til de dramatiske maidagene i 1945 da tyskerne flyttet sitt luftvåpen fra eget territorium og Danmark til Sola og Lista.
Var overlegne
Mæsel beskriver luftkampene mellom allierte og tyske fly, hvor tyskerne med sine raske Messerschmitt-jagere var britene overlegne og tegnet seg for flere nedskytninger.
Langt verre gikk det tyskerne når de tok av fra Kjevik eller Mandal for å bombe skotske og britiske byer.
Da var det RAF-piloter som tegnet seg for nedskytningerDet som gjør denne boken til en lokal historie av første klasse, er at forfatteren får fram det som faktisk skjedde både på Kjevik og etter hvert i Mandal og på Lista.
De lokale historiebøkene som er skrevet etter krigen og omhandler okkupasjonsårene, er ikke så detaljerte og nøyaktige som hos Knut Mæsel.
Han gir oss en virkelighet dagens ungdom ikke aner noe om.
Han bygger både på tyske og allierte kilder.
Nødlandet på Vestnes
Knut Mæsel har tilbrakt uker og måneder i arkiver i Tyskland og i England og sikret seg faktisk informasjon.
Samtidig tar han med episoder som skjedde 9. april som ikke er gjengitt i de tyske eller allierte arkiver, men som er blitt fortalt fra slektledd til slektledd.
Eksempelvis var et tysk jagerfly på grunn av drivstoffmangel nødt til nødlande på Vestnes i Mandal.
Flygeren ble umiddelbart avvæpnet og pågrepet av Walter Bentsen og Alf Kvaal.
Arrestasjonen ble kortvarig.
Samme kveld meldte han seg til ny tjeneste på Kjevik.
Nærhet til mennesker
Boken er preget av episoder sørlendingene hørte om under okkupasjonen, men som for lengst er glemt.
Både om allierte angrep og hvorledes tyskerne selv opplevde hverdagen som jager— eller Ju52-piloter i Luftwaffe.
Det gir stoffet nærhet til de menneskene som var deltakere i luftdueller eller som gjennomlevde slitsomme hverdager med sparsom aktivitet.
Det som gjør den nye versjonen av ”Luftkrigen” spesiell, er mengden av detaljer om hva som faktisk foregikk i og over landsdelen.
En krig mann mot mann, nedskytninger, nødlandinger og død.
Derfor er denne boken et viktig og nøyaktig supplement til det som foreligger av historie, og boken er full av bilder, tatt av tyskerne og de allierte, og bildene er tekstet slik at hver eneste billedtekst gir ny og viktig informasjon.
| 1
|
601289
|
Ung heltinne i Paris
En usedvanlig sterk og varm roman om en ung kvinnes oppvekst i Paris før, under og etter den andre verdenskrigen.
Mesterlig skrevet av Nobelpris vinneren fra 2008.
Nobelprisvinneren Jean-Marie Gustave Le Clézio har med romanen "Sultens refreng" gitt oss en litterær åpenbaring.
Med undring og engasjement følger vi unge Ethels liv i Paris i årene før, under og etter den andre verdenskrigen.
Hun er eneste barn i en velstående Paris-familie med bakgrunn fra Mauritius.
Det er ikke handlingen som imponerer, men hvorledes forfatteren skaper et drama hvor Ethel spiller hovedrollen.
Et liv i Paris og Nice, og med billetter til Canada for å skape en ny tilværelse.
Le Clézio skriver om en av krigens unge heltinner som aldri opplevde seg selv i rollen, men som kjempet for å overleve og vende tilbake til Paris.
Han skaper de helt spesielle stemninger som gir en ung kvinne de opplevelser hun ønsker, og opplevelser hun kunne vært foruten.
På den måten skaper han stemninger som betar leseren.
Ethel er ikke bare en sterk, ung kvinne, hun går fryktløs inn i etterkrigstidens Paris med sine erfaringer og utfordringer.
Det er en helstøpt og spesiell historie om vrede, sult og kjærlighet.
Om et liv hvor Paris-miljøet er en del av romanen.
I tillegg er romanen et fascinerende møte med nobelprisvinneren i litteratur fra 2008.
| 1
|
601290
|
Verden full av fremmede varme
Kjærlighet, krig og politikk i vilt og levende sammensurium
Prilepin!
Jeg kan ikke russisk, jeg snubler over navnene mens jeg leser, men språket er en fryd og denne karen er det verdt å merke seg: 36 år, journalist, sterkt opposisjonell mot Vladimir Putin, har deltatt i den russiske spesialstyrken Omon, og et fargeskred av en forfatter.
Hvilken fryd er det ikke når noveller virkelig fungerer?
Når hver eneste side hugger inn i underbevisstheten og de siste linjene slenger deg inn i et tomrom som bare du selv kan fylle, før du på nytt, gjerne en stund etterpå, kommer enda videre?
Den første av disse ni novellene tar knekken på matlysten min for et par dager, samtidig som jeg tenker:
Er Prilepin uvanlig særegen i sin skrivestil og oppfinnsomhet, eller er det jeg som har lest for lite russisk, samtidslitteratur?
Begge deler muligens, og "Støvler fulle av varm vodka" er en del av Cappelen Damms serie med oversatt, russisk samtidslitteratur.
Forfatteren er superhelt i hjemlandet, men lager et bilde av samtidens Russland som er opplevelsesverdig også for utenforstående.
Hendelsene er lagt til 2000-tallet med vekslende tilbakeblikk til 90-tallet.
Det handler om jente— og drikkejakt, overlykkelig vennskap, lett, tung og dunkende kjærlighet, om alt som er forgjengelig.
Er man interessert i den politiske innfallsvinkelen – det avskallede og liksom skrotete, forslåtte bakteppet for disse historiene – eller bare vil lese en dundrende god bok om menneskelige relasjoner, er denne røde, lille samlingen uansett et røverkjøp.
De store hendelsene – som dødsfaren ved å være i opposisjon – går hånd i hånd med de tilsynelatende umerkelige tingene i livet, som det som skjer om natten når to mennesker slutter å elske hverandre (fra "Hvilken dag det blir"):
"Jeg omfavnet henne, men i søvne dro hun seg unna, trøtt, nesten livløs.
Jeg husker denne nattlige følelsen: når et sovende menneske unngår deg og kun etterlater følelsen av varme langt borte fra, som fra en liten stjerne til et fjernt, mørkt, ensomt lite himmellegeme."
Solidaritetsfølelse står ofte i fokus når buldrende vennskapsbånd skildres med liv og lyst, som i "Blodåren" der to kamerater møtes etter mørke tider fra hverandre: – Hamas, for helvete! sa jeg, og så brast vi i latter […]Hamas og jeg gikk ut i mailuften, kjøpte is på gata og spiste den mens vi skrattlo med de fuktige, hvite munnene våre.
Den myke asfalten lå under føttene på oss og alle som krysset vår vei, èn løshund hilste på oss med halen, som om vi var en del av et stamtavleløst fellesskap […]"
Det kan være koplingene i karakterenes tanker som er så uvante å se i skrift; det er som om noe mangler imellom de plutselige skiftene.
Slik har linjene større kraft i slaget når de treffer.
Det eksistensielle, ettertenksomme og følsomme er sammensmeltet i handlingsdrivet og det maskuline, groteske, røffe.
Fra en avvisning i søvne til en morgen på kjøkkenet, med ett kan den hverdagslige verden oppleves stor og uhåndgripelig:
"Utenfor vinduet suste biler forbi, og i hver av dem satt en sjel, fjern som meteoritt.
Det er så mye fremmed varme i verden, og man kan ikke kjenne på den."
Prilepin!
Verdt å merke seg.
| 1
|
601292
|
Overraskende god
En syv år gammel jente går naken og blodig inn i en svensk bank med en båndspiller.
Ut forsvinner hun med et millionbeløp uten at noen tør å gripe inn.
Hvordan er det mulig?
Kriminaletterforsker Leona Lindberg får saken på sitt bord.
«Leona — Terningen er kastet» er Jenny Rognebys debutroman.
Allerede er det varslet flere bøker.
Det er det god grunn til, for dette er en sterk debut der forfatteren ikke bare lykkes med et spennende plot.
Rogneby har også skapt en unik karakter.
Det er ikke lett i en sjanger som lett blir både klisjéfylt og parodisk.
Her er det ikke selve forbrytelsen som er hoveddriveren.
Det er alt som foregår oppe i hodet til Leona som driver historien videre.
Leona er ikke helt som alle andre.
Det har hun visst siden hun var liten.
Og siden den gang har hun prøvd å passe inn, tolke sosiale koder, og leve et vanlig svensk liv.
Men det blir fort tydelig at jobb, stasjonsvogn og familieliv er et fengsel som Leona vil bryte ut av.
Det hele blir (stort sett) formidlet gjennom Leona i jeg-form.
Et grep som gjør at man som leser føler at man kommer inn i hodet hennes, og blir kjent med nervene hun kjenner på.
Litt etter litt nøstes det også opp i Leonas fortid, og den tilsynelatende følelsesløse kvinnen er ikke så kald som man først får inntrykk av.
Likevel holder Rogneby såpass igjen slik at nysgjerrigheten til leseren ikke blir fullstendig tilfredsstilt.
Leona føyer seg inn i rekken av nordiske kvinnelige hovedkarakterer der psyken er et bærende element i historien.
Leona er kanskje ikke like fengslende som Lisbeth Salander og Saga Norén.
Men hun kan kanskje bli det.
Nevnte karakterer var såpass komplekse at det tok flere bøker/sesonger før vi begynte å forstå dem.
Det er godt mulig det vil være på samme måten med Leona Lindberg.
«Leona
- Terningen er kastet» er nervepirrende og overraskende.
Det er all mulig grunn til å glede seg til neste bok.
| 1
|
601294
|
Sus av villmark for unge lesarar
Lars Monsen (53 år gamal) kjenner vi vel alle som ein «villmarkas son».
Øivind Berg (61) er kanskje mindre kjend, men han har skrive rundt 40 barnebøker, dei fleste om natur og friluftsliv, pluss ein del bøker for vaksne — ofte i samarbeid med andre.Illustratøren, Christoffer Grav (33), har illustrert ei rekke barne- og ungdomsbøker for mellom anna Cappelen Damm og Gyldendal.
På papiret i alle fall, eit formidabelt trespann.Og, så det er sagt med ein gong; «Hva villmarka lærte meg» er ei god bok for unge lesarar.Ja, eg kunne, som bestefar, godt ha tenkt meg å lese ho for barnebarna mine, viss dei ikkje hadde vore gamle nok til å lese sjølve.
Det første kapitlet har tittelen «Helt alene i skogen for første gang», og skildrar korleis ni-åringen opplever den første turen med overnatting, åleine, frå laurdag til sundag på Øyungen i Nordmarka.Eit stykke på veg kjenner eg meg att - eg hadde foreldre som let meg farte åleine i fjellet i ung alder.Eg overnatta ikkje åleine i telt som ni-åring, men som ti-åring streva eg meg fram til ei primitiv hytte i høgheia vest-nord-vest for Breive ein augustkveld i 1952.
Andre kapitlet fortel om Lars som 12-åring, altså i 1975.Han tek fly åleine, til Nord-Noreg, nærare bestemt til Eggesvik, ikkje så langt frå Bodø, der mor hans vaks opp.Det meste av sommaren 1975 opplever han fantastiske dagar og netter i midnattssolas land.
Boka har 12 kapittel på 100 sider, om fiske- og jaktopplevingar, om vinterstormar der det står om livet, om fantastiske augneblinkar i møte med storvilt som elg - dramatiske opplevingar i kano og…
Illustrasjonane til Christoffer Grav - i fargar - er det eg kallar utfyllande.Det vil seie at dei utvidar inntrykka augneblinkane som ordaskildrar, laga slik at dei stimulerer lesaren til å nytte fantasien.Det 12. og siste kapitlet er «Til Alaska med Geronimo», datert til 1999, så det er klårt at trioen har planlagt fleire bøker om natur-, jakt- og fiskeopplevingane til Monsen.
| 1
|
601295
|
Glitrende tekster fra dyptpløyende stilist
Stor skrivekunst blir det når Bjarte Breiteig fra Kristiansand tenker høyt om skrivekunst og annen kunst.
Hva er det som skjer når en litterær tekst blir til og finner en leser?
Hvordan er forholdet mellom det virkelige livet og litteraturen?
Dette er spørsmål som berøres på mange måter med den velformulerte essayistens klare språk og uredde tanke.
Den nå 42 år gamle forfatteren fra Kristiansand, som ikke har en enorm produksjon å vise til, men hvis verk har desto mer av kvalitet å by på, forsyner den interesserte leser med mang en god lesestund i denne essaysamlingen.
Les Breiteig fortelle om skriveprosessen:
Det hadde vært utrolig fint om Bjarte Breiteig slet mindre med skrivesperre enn han gjør.
For når han først er i gang, blir det så vidunderlige resultater av det.
Det vet den som har lest hans noveller, som orket å lese den vonde romanen fra 2014.
Og det skjønner den som tar tak i denne nye Breiteig-boka som presenterer noen tidligere trykte essays og noen nye.
Tittelen henspiller på en 45-siders tekst som heter «Min tro, eller:
Viljen i teksten».
Den begynner slik:
«Det står ofte for meg som litt av et mysterium at en skjønnlitterær tekst i det hele tatt kan bli til».
Så simulerer han en skrivesituasjon, og opplever at teksten tar en annen retning enn planlagt.
«Men hvis jeg på dette tidspunktet spør meg selv om hvordan denne retningen oppsto, vil svaret være at det har skjedd noe i teksten utenfor min kontroll.
En egen vilje har oppstått.
Selv om den ennå er liten, har teksten reist seg og blitt noe jeg ikke kunne forutse, eller bestemme meg for, da jeg begynte å skrive».
Han skriver om tro, også om religiøs tro, men mest om troen på en tekst som ennå ikke finnes.
Og mye mer enn innblikk i en forfatters skrivesperre, får leseren ta del i en refleksjon over hvordan og hvorfor tekster oppstår, lever og finner vei til leseres hjerte.
Det samme gjelder når Breiteig nærleser noveller av Kjell Askildsen sammen med sin jevnaldrende kollega Øyvind Ellenes fra Mandal, en tankeutveksling som anbefales på det varmeste.
| 1
|
601296
|
Minimalistisk mesterverk
Det er 1920, og Robert Grainier skal hjem til kona og hans lille datter etter å ha jobbet på jernbaneanlegg.
Men det eneste han finner, er et utbrent område hvor en stor skogbrann har brent ned huset hans og hele området rundt.
Og familien hans er savnet.
I sorg bygger han en ny hytte på samme sted, og venter på at familien kanskje vil komme tilbake en dag.
Denis Johnsons tekst er kappet til beinet.
Hovedperson Robert Grainiers enkle liv brettes ut på knappe 107 sider, og her overlesses man ikke i detaljer og adjektiver, det er ingen følerier, og her må man tolke og tenke selv.
Fra en setning til en annen kan det ha gått mange år.
Da gjelder det å henge med.
Setningene er fulle av dramatiske episoder, syner, enorme naturopplevelser og om å gi opp.
Robert Graniers blir født på 1880-tallet, og vi får følge ham til hans død i 1968.
Livet hans snus opp ned når skogbrannen tar det viktigste i livet hans, kona og datteren.
Han bor i skogen, langt unna alt som er moderne, som en slags siste skogmann i en amerikansk villmark.
En slags hamsunsk Isak Sellanrå, som bygger hele livet opp fra ingenting, med å skaffe land, bygge skogshytte, stifte familie.
Johnson skriver vakkert om det skjøre livet.
Om døden.
Om mangel på mening.
Og om hva som egentlig utgjør et helt menneskeliv, før det hele er over.
Når hovedpersonen prøver å finne mening i livet etter at familien er borte, beskrives dette på en klok og rørende måte.
Oversettelsen er god, men teksten skjemmes flere steder av unødvendige slurvete skrivefeil.
Dette vil forlaget forhåpentligvis rette opp til neste utgave.
| 1
|
601298
|
De mest berømte justismordene
Mange av oss har meditert over temaet død i påsken, som del av den kristne påskefeiringen eller i lesningen av den merkelige sjangeren påskekrim.
Derfor burde denne anmeldelsen kommet før, for i denne boken finnes interessant stoff fra begge områdene:
Jarle Rasmussen tar for seg de to mest kjente henrettelsene og justismordene i historien:
Historien om Sokrates i Athen og Jesus fra Nasaret i Jerusalem 400 år senere.Det er åpenbare likheter mellom de to historiene:
Begge vandret rundt i bygatene og skaffet seg tilhengere og motstandere med sine provoserende spørsmål og kommentarer.
Ingen av dem skrev noe selv, men tankene deres ble formidlet videre av andre, antagelig fargelagt og vektlagt av forfatterne.
Det er først og fremst Platon som forteller om Sokrates; de fire evangelistene og andre forfattere i Det nye testamente om Jesus.
Rasmussen får fint fram at det er komplisert å finne svar på spørsmålene om hvem den virkelige historiske Sokrates eller Jesus var, men at vi likevel kan regne grunntrekkene i historiene som sannsynlige.
Her er mange likhetstrekk, blant annet den kompromissløsheten de begge legger for dagen når de forkynner at de må følge sin overbevisning og Guds vilje i stedet for andres eller sin egen.
Men her er også forskjeller.
Sokrates er munter, nesten lett og lekende i sine siste timer før han tømmer giftbegeret.
Han lever ifølge Platon ut sin filosofiske ro i møte med døden, og tar den imot som en naturlig del av livet.
Han skal videre.
Han skal til Hades.
Jesus, derimot, ber om at kalken skal tas fra ham.
Han er fortvilet og roper ut sin gudsforlatthet.
Han kjemper, før han endelig overgir sitt liv i Guds hender.
Begge ble dømt for blasfemi.
Begge kunne nok ha unnsluppet dødsdommen om de hadde villet.
Sokrates avviser å sette seg opp mot byens lover.
Jesus henviser til en større, guddommelig nødvendighet.
Noen flere direkte henvisninger til kilder, kunne gjort seg.
Men Rasmussen har gjort et godt arbeid med å popularisere teologisk og filosofisk stoff.
| 1
|
601299
|
Skravlete om botnlaus vondskap
I «Ondskapens kall» møter vi for tredje gong afghanistan-veteranen og privatdetektiven Cormoran Strike og den kvinnelege assistenten hans, Robin Ellacott.Robin får eit kvinnebein i ei kasse levert på døra, men Cormoran er — av fleire grunnar - sikker på at pakka er til han.Han meiner dessutan å kunne peike ut fire personar som kan vere avsendaren.Alle er psykopatiske sadistar og ekstremt valdelege.Medan politiet og tospannet Robin og Cormoran leitar etter gjeningsmannen, dukkar det opp fleire kvinnelik der kroppsdelar er skorne vekk.Endeleg, Robert Galbraith, alias J.K. Rowling (Harry Potter), gjev oss også innsyn i psyken til seriemordaren.Vondskapen er fullstendig grenselaus.Mot slutten viser forfattaren at ho kan skape spenning.Korleis skal eg teie om, men dei siste 50 sidene er årsaka til at eg ikkje endar på eit endå lågare terningkast.
Som norsklærar i ungdomsskulen følte eg at eg måtte lese i alle fall eit par av bøkene om Harry Potter, den «gode», og Voldemort, den «vonde».
Dei tiltala meg ikkje.Den skravlande, utpensla språkstilen, som openbart gjekk heim hos mange, synst eg ikkje passa innhaldet til fantasy-bøkene.
I «Ondskapens kall» er språket minst like snirklande og utbroderande, og eg synst det høver svært dårleg i ein roman som skildrar så mykje djevelskap.Sjølv om Strike miste mykje av den eine foten i Afghanistan, er han ein barsking som kvinner, også assistenten hans, Ellacott, let seg fascinere av.Kor mange gonger forfattaren hintar om at dei to har sterke kjensler for kvarandre, er eg lykkeleg uvitande om, men det er for mange.Plottet som ligg i botnen er ikkje heilt ueffent, men å bruke 520 sider på å utvikle det, er noko nær meiningslaust.200, kanskje 250 sider, men det dobbelte!
Det verste er kanskje personteikningane - av kjeltringane.Dei blir reine monster, pappfigurar som psykologisk ikkje heng i hop.
Er eg ein gretten, gamal gubbe som ikkje har følgt med i timen?
Eg trur ikkje det.
«Ondskapens kall» held ikkje mål.
| 0
|
601300
|
En eminent skribent
En kunne trodd at 630 sider er i meste laget for en roman, men denne er av en slik karakter at en blir glad for hver eneste en av dem.
Carsten Jensen er så god skribent at han unngår langhalm og dødperioder; alt han skriver er meningsbærende for historien.
Og den er helt rå.
Men kanskje ikke helt troverdig.
For hvor sannsynlig er det at en dansk troppssjef hopper av fra det militære oppdraget i Afghanistan, får 13 av sine menn massakrert og driver egen krigføring med skiftende lokale allianser i et slags internettspill — bare for moro ???
Men dødsspennende er det.Styrken til Carsten Jensen ligger i tre forhold:
Han er en eminent litterat som behersker det håndverksmessige til fingerspissene.
Språket er skrelt til det nødvendigste, likevel billedskapende og flytende deilig.
Oppdelingen i mange små kapitler med «cliff hangere» gjør den til en page turner.
Med en usedvanlig innsikt gir Jensen dybdepsykologiske innblikk i tenkningen og dilemmaene til flere av figurene i romanen.
Refleksjonene til offiseren som forhandler med afghanere i nærmiljøet til den danske militærleiren er alene verd lesningen av boka.
Her er mye anvendt menneskekunnskap.
Og så er Jensen en ener i å skrive gode fortellinger.
Denne gangen skriver han en thriller, en spenningsroman, om danskenes militære engasjement i Afghanistan.
Tittelen Den første sten har dobbel bunn; den viser både til barbariske, muslimske tradisjoner, men også til Jesu utsagn om å kaste den første sten, og blir slik en metafor for budskapet i boka:
Vi, altså Vesten, drar til fjerne sivilisasjoner for å ordne opp og havner i et uoversiktlig kaos der alle potensielt er hverandres fiender, men også allierte.
Svart/hvit- og snill/slem-tenkningen strekker ikke til for å takle de innviklede forholdene.
I romanen tvinges danskene til å inngå forbindelser med folk de egentlig er fiender med og er sendt ut for å nedkjempe - lokale krigsherrer og Taliban - for å oppnå høyere mål.
Og under sånne forhold, hvem kan kaste den første sten?
Men sten blir kastet.
Og blodige blir de.
| 1
|
601301
|
Enda en trist mann
I norsk litteratur fins det mange ensomme menn.
Dette er enda en, og boka er den tristeste jeg noensinne har lest.
Bortimot deprimerende.
Bjørn Arild Ersland fra Mandal er forfatter av barne— og ungdomsbøker med rundt 40 bøker på merittlista, og har tre ganger vært nominert til Brageprisen.
Dette er hans første bok for voksne.Boka er på alle måter godt lagd, men den krever en velvillig innstiling å innta.
Årsaken er at det dørgtriste innholdet smitter; det siver ut av boksidene, inn i leseren som en slags tåkemørk sorg.
Boka handler om en kar som blir dyttet ut av jobben som fylkesbibliotekar som 62-åring.
Han har kone og en voksen datter som har flyttet hjemmefra.
Bit for bit får vi mosaikken av mannens liv fortalt i fortid i en lang referatstrøm der mannens refleksjoner og følelser kontrasterer konkrete hendelser.
I økende grad avdekkes bildet av en mann som ikke tar inn over seg at han er overflødig både på jobb og privat, en mann som ikke evner å fange opp omverdenens signaler og som lever i sin egen forestilte boble.
Det er selve fortellerteknikken til Ersdal som gjør denne boka så sterk og sår.
Forfatteren selv går aldri selv inn og forteller leseren hva hovedpersonen føler, tenker og syns, men lar det avdekkes gjennom hovedpersonens reaksjoner.
Han blir på en måte sin egen bøddel, som her:
Mannen drar på sin siste bibliotekturné med en ung, kvinnelig forfatter han aldri har hørt om, og etter praten på første delen av bilturen, konkluderer han slik:
«Jeg kunne aldri sagt det høyt, men innerst inne må jeg innrømme at Line er min aller beste venn».
Sånt er til å få vondt i hjertet av!
Og som leser innser vi at dette blir ikke bedre.
Kona holder seg ikke bare under sin egen dyne, men er i ferd med å kjøpe et krypinn nær datterens bosted.
Leseren har for lengst skjønt, og ventet på, at mannen skal få slengt i trynet at han ikke får noen videre prosjekt for sin tidligere arbeidsgiver som pensjonist.
Tilbake står han med naturen.
Sitter på en benk og lytter til kråkene skvaldre.
| 1
|
601302
|
Tiltalende lettlest-versjon
Så liten at den lett kan puttes i lommen, så lettlest at det er en fryd; så hendig og tiltalende er Bibelen i kortversjon slik Kjell Arild Pollestad presenterer den.
Og når det her kastes terning, så gjelder det absolutt ikke Bibelen i seg selv, heller ikke den katolske teolog Pollestads valg i de mange dilemmaer oversettelse av Bibelen byr på.
Snarere er det konseptet som fortjener honnør:
Å lage en bibelutgave som gjør det rimelig enkelt for folk med bare litt, eller mye, interesse for denne verdens mest utbredte bok å skaffe seg en smule oversikt over innholdet og dessuten få en god leseropplevelse.
På 230 sider er mye kommet med, men det meste utelatt.
En vanlig kirkebibel fra bibelselskapet er gjerne på 1500 sider med liten skrift i to spalter.
Det som er med, er de mest kjente fortellingene, de noen av oss kjenner fra forskjellige barnebibler.
Profetbøkene er utelatt, det samme er Salmenes bok.
Paulus’ brev er utelatt, bortsett fra avsnittet om kjærligheten i 1. korinterbrev.
Også Åpenbaringsboken er ute.
Å lese her, er som å lese en vanlig bok.
Kapittel— og vers-inndelingen er borte.
Hver fortelling har fått en overskrift, titler som både er gjenkjennelige og illustrerende for innholdet.
Pollestad har, i likhet med forgjengeren Erik Gunnes som i 1969 utgav en NT-versjon som ble svært populær, valgt en litt konservativ språkføring.
Samtidig er mange tidligere dunkle vendinger blitt mer direkte, som når det heter at «Mannen var sammen med sin kvinne Eva» i den nye kirkebibelen, så heter det hos Pollestad at «Adam trengte inn i sin kvinne Eva».
Fadervår, som for min generasjon nå er forandret tre ganger, har fått enda en versjon:
«Helliget være ditt navn» heter det her, og så har han valgt «Og led oss ikke inn i fristelse» der den nye kirkebibelen har fått
«Og la oss ikke komme i fristelse».
Jo flere bibeloversettelser en kjenner til, jo mer problematisk blir begrepet «Guds klare ord».
Denne versjonen er absolutt en berikelse i den norskspråklige bibelfloraen.
| 1
|
601303
|
En kjærlighetserklæring til skogen
I en tid hvor folk mener bioenergi er løsningen på klimaproblemene, er det verdt å minne folk på at trær ikke bare er trær, og at skog ikke bare er skog.
En plantasjeskog er helt annerledes en gammelskog, og en furu oppfører seg helt annerledes enn en bøk.
Selv et individ eik kan oppføre seg annerledes et annet eikeindivid.
Det høres sikkert rart ut for noen, men burde være like åpenbart som at du sannsynligvis oppfører deg annerledes enn naboen din, vennene dine og samboeren din.
Forfatteren, som selv er skogforvalter i Tyskland, hadde lenge et mekanisk syn på trærne han forvaltet, som om trær er noe mindre avanserte enn dyr, noe som bare vokser der og er til bruk for oss.
Til gjengjeld, da forfatteren innså at trærne er avanserte organismer med ulike behov og levesett, ble kjærligheten så stor at han skrev denne boken om dem.
For det er det « Trærnes hemmelig liv» er,en kjærlighetserklæring til skogen.
Wohlleben presenterer ny forskning om trær og skog med glede.
Det er ikke noe tull, ikke noe svada, bare fascinerende fakta om disse store organismene som omgir oss.
Stille fremstår de, men det er mye som skjer i og med trærne som vi ikke ser.
I denne boka får vi et innblikk i dette, og man trenger ikke å være spesielt botanikkinteressert for å la seg fange av trærnes hemmelige liv.
Godt er det også at Wohlleben oppklarer hvordan skogen fungerer som karbonlager.
Det er mange myter ute og går om dette.
I så måte er «Trærnes hemmelige liv«også et godt tilskudd av tekst, den opplyser oss om noe viktig.
"Trærnes hemmelige liv" er en bok som er vanskelig å legge fra seg.
Er man ikke glad i trær fra før av, blir man det.
Jeg skulle ønske det fantes en tilsvarende bok om alle ting jeg er interessert i.
En hyggeligere leseopplevelse enn dette skal man nemlig lete lenge etter.
Det eneste jeg har å utsette på er muligens oversetterens feil:
Artsnavn på latin er skrevet med liten forbokstav.
Artsnavn på latin skal alltid skrives med stor forbokstav, ikke bare på tysk.
| 1
|
601304
|
Et sus av drama
Det andre årsskriftet til Setesdal Sogelag er fascinerende lesning.
Det er vanskelig å skrive historie så det fenger; det er så lett å fortape seg i årstall og oppramsinger og glemme de levende menneskene.
Dette årsskiftet bringer oss tett på dem som sliter, sulter og jakter.
Vi kjenner hvor tøft de hadde det og skjønner hvorfor hele 1.000 setesdøler forlot dalen til fordel for det forjettede land, Amerika, i løpet av ni år fra 1846-1855; i tillegg til alle som tok arbeid i skipsindustrien ved kysten.
De ni artiklene bør være interessant lesning for mange.
Hvem vet for eksempel at det for 120 år siden var vanlig med cowboy-virksomhet i dalen?
En av artiklene er dagboknotater fra en 19 år gammel driftekar fra Åmli som i 1900 drev 114 kviger og 700-800 småfe over heia fra Åraksbø til Åmli og derfra til slakt i Arendal.
Vi får høre om Olav som ble drept på en fest av en stein mot hodet, og om en kar som får magesjau av å spise tre måneder gammel surmelk.
Uhyre spennende er det å lese hvordan salget av en million mål (!) av Setesdal vesthei til den rike oslomannen Thorvald Heiberg rundt 1909 hang sammen med den teknologiske utviklingen i jordbruket og mangel på arbeidskraft som følge av utvandringen.
Dette tok blant annet liv av tradisjonen med aktivt støylsliv, som 14 år gamle Johans Frøysnes forteller så flott om.
Men artikkelen om Vestheiene burde vært utstyrt med kart, slik at en fikk plassert fortellingen geografisk og kunne sett for seg omfanget.
At det har vært jernutvinning på Hovden, er godt kjent, men at det trolig ble utført ved hjelp av treller i en form for storindustri med overskuddskapital fra bønder i Valle, er nytt.
Det er også omfanget av virksomheten.
Hele 20 tonn jern årlig kan ha blitt smeltet ut av de vasstrukne myrene på heia, forteller lederen av Sogelaget, Bjarne Tveiten, som har gravd dette fram og satt stoffet sammen fra ulike kilder.
Mest inntrykk gjør likevel beretningen om Olav Ørnefjødd som i 1816 giftet seg med Gunvor, halvsøstera til mora si, og fikk 13 barn hvorav ni vokste opp.
I den særdeles tøffe og snørike vinteren 1850 ble de fullstendig isolert og holdt på å sulte i hjel i den avsidesliggende Ljosådalen i Valle.
Barna tok støkken og flyttet.
Gamlemor Gunvor ble med dattera Gro på amerikabåten i 1871, men døde på reisen.
| 1
|
601305
|
Hellig vrede over kirkenes homofobi
Romanfiguren Frida Egge blir den første åpne lesbiske prest som ansettes i Den norske kirke.
Ganske raskt lar hun det også slippe ut at hun er gift med en kvinne.
Så begynner den usynlige forfølgelsen.
Det er en rå historie som rulles opp, og boka får mang en gang karakter av å være et anklageskrift.
Kirken som formidler og opprettholder av homohat, kristne homofobe som årsak til mange menneskers ulykke handler det om.
Frida jobber internasjonalt en periode, og møter homohatet i full blomst øst i Europa.
Sterkest er hennes oppgjør med den norske modellen som handler om at kirken kan leve med to syn.
Hun parallellfører dette med en kirke som lever med to syn på fargede mennesker:
Det er ok å synes at fargede kan få gifte seg og jobbe i kirken, og det er ok å mene at fargede slett ikke kan få gifte seg og heller ikke jobbe i kirken.
Slik får hun fram absurditeten i dette dobbeltmoralske standpunktet.
Gjennom 250 sider godt skrevet fortelling får vi innblikk i gleder og sorger i et presteliv, et familieliv og aller mest i et kirkeliv.
Det er en fortelling som griper og engasjerer.
Det er lett å ta parti for Frida, for hun argumenterer utrolig godt for seg selv.
Til slutt ber hun biskop Kvarme om å bli løst fra sitt ordinasjonsløfte, og melder seg ut av kirken.
Litt underlig er det at forfatteren noen ganger bruker personers virkelige navn, andre ganger ikke.
En nøkkelroman er det på sett og vis likevel.
Frida Egges historie likner mye på Hilde Raastads historie.
Det er bare å google henne.
Forfatteren er klar på at boka er romanfigurens historie.
Likevel; intervjuer, prekener og andre tekster som er inkorporert i boka, har opprinnelig handlet om Hilde Raastad eller vært skrevet av henne.
Romanen nærmer seg slik fenomenet doku-roman.
Det gjør den ikke svakere.
Indignasjonen er så sterk at den bærer helt frem til siste side, og det er en befrielse for en leser som på mange måter har samme slags briller som forfatteren, å lese en tekst så full av hellig vrede.
| 1
|
601308
|
Da kirken møtte den seksuelle frigjøringen
Øyvind Foss skriver lunt og tidvis morsomt om fortidens kjønnskamp.
Og sitt eget liv.
I dag er prevensjonsveiledning etablert i skolen, selvbestemt abort har eksistert i noen tiår og vi ser til Nord-Afrika og Midtøsten når vi skal peke på land hvor kvinner er undertrykt.
Kristiansanderen Øyvind Foss sin ferske bok minner oss om en nær fortid hvor ting var ganske annerledes her hjemme.
Hvordan gikk det egentlig for seg, da kirken og bedehuskulturen møtte kvinnekampen og den seksuelle frigjøringen på 60-tallet?
Formen Foss bruker er uvanlig.
Han skriver om sitt eget liv.
Men han skriver egentlig mest om andre rundt seg, om tiden han har opplevd.
Foss ser fremover mer enn bakover, slik han ofte har gjort.
Han henvender seg til nye generasjoner og oppmuntrer dem til å ha med litt av historien.
Den uvanlige formen kalles en «fri essayistisk biografi».
Boken har altså innslag av ekte selvbiografi, men er først og fremst et uforpliktende prosastykke i fri kunstnerisk form.
Det er med andre ord en del diktning her.
Diktningen gjelder først og fremst et møte som er sentralt i boken.
Foss konstruerer et møte som aldri fant sted på bedehuset i Kristiansand, og han bruker det fiktive møtet som ramme for å vise frem mange av de virkelige posisjonene i datidens debatt om seksualitet og kjønnskamp.
Det blir en riktig festlig leseropplevelse, og utgjør den morsomme seksjonen i boken.
Men det er den ekte Øyvind Foss vi leser om, når han blir født.
Det er han ekte fostermor vi blir kjent med, og andre viktige kvinner i hans liv, som den biologiske moren.
Vi leser om psykiatrien på 30-tallet, om «falne kvinner» og hvordan samfunnet forholdt seg til dem.
Her er boken mer alvorstung, men fortsatt lærerik.
Som tittelen antyder , er dette også en bok om utvikling av kirkelivet, spesielt kirkens syn på seksualitet.
Vi blir kjent med Heinrich Bölls bruk av Salomos høysang i sin kritikk av kirken, og er innom «det politiske kirkemøtet» i Uppsala 1968, og «den erotiske kirkedagen» i Berlin 1977.
I denne sammenhengen kommer Foss sine egne erfaringer som homofil prest i bakgrunnen.
| 1
|
601310
|
Spenning så det held
Ein mentalt sjuk, men intelligent seriemordar går laus .
Ei ung kvinne, i dundrande bakrus, vaknar opp i ein kald kjellar.Ho veit ikkje kvar ho er, korleis ho har hamna der — eller kven kidnapparen er.
I nærleiken blir lika av fleire unge kvinner funne.
Det er ein familie; mor, far og to barn som finn den første.
Alle dei tre som blir funne har truleg svelta i hel, og har ei tatovering av ein blå fugl på høgre skulder.Etterforskaren Helen Grace i politiet i Southampton skjønar at det er tale om ein seriemordar, mentalt sjuk, men også med evner og ressursar.Rivalisering i politietaten skaper problem, særleg fordi Grace snart blir klår over at det hastar.Med det første kan ei ny kvinne kome til å døy.
Skildringa av den psykisk sjuke, men samtidig lynande intelligente drapsmannen er imponerande.
Å få ein slik person til å stå fram som truverdig er vanskeleg, men Arlidge greier det på ein overtydande måte.
Eg registrerer dessutan at den mannlege forfattaren fortel at både Helen Grace og andre kvinnelege i politietaten i Southampton må kjempe mot fordommar.Men, han peikar også på at «kvinne kan vere kvinne verst», utan at eg skal seie meir om korleis.
«Dukkehuset» er den tredje krimboka til J. M. Arlidge, 42 år gamal, og i 15 år produsent av kvalitetsseriar for TV, blant andre BBC.Det pregar denne fascinerande romanen - på ein positiv måte.
Skildringane er visuelle, handlinga er samansett av scenar, meir og meir dramatiske utetter i handlinga.Slutten er formidabel, ekstremt dramatisk og velskriven.
Eg har berre lese om dei to første krimbøkene til J.M. Arlidge, «Elle Melle» (2014) og «Bro Bro Brille» (2015),med Helene Grace i hovudrollen, og omtalane er stort sett svært rosande.Det undrar meg ikkje, forfattaren er ein dyktig krimhandverkar.Men, og det er viktig, etter om lag 200 sider, kjem nokre kapittel som - i alle fall for meg - verkar for lange.
Skildringa av uroa og rivaliseringa i etaten kunne ha vore stramma inn.Men, sett under eitt, «Dukkehuset» er ein drivande god roman.
| 1
|
601311
|
Tredje bok i Napoli-kvartetten skuffer ikke
Dei som flyktar og dei som blir er en verdig oppfølger til de to tidligere bøkene i Napoli-kvartetten.
Det ligger en spenning i alle romanene til nå, den har alltid vært der, men den blir svært tydelig i Dei som flyktar og dei som blir, som om leseren trengte å bli godt kjent med karakterene først — før man ble i stand til å virkelig kjenne på dette noe, dette underlige, som etter min mening er en av grunnene til at bøkene er litteratur med stor L.
Mer nå enn tidligere blir det tydelig hvordan det virker som om Lila vet noe som verken vi eller hovedpersonen i den tiden handlingen foregår i vet - ennå.
Om hovedpersonen, som forteller, vet dette, er mer uvisst.
Vet hun noe eller vet hun det ikke?
Vet hun noe som hun ikke vil fortelle før tiden er omme, eller vil hun aldri fortelle oss det?
I romanen kan det synes som om hovedpersonen, Lina, endelig blir en selvstendig kvinne.
Lila er ikke like mye til stede som tidligere, i hvertfall ikke fysisk, og Lina høster anerkjennelse som forfatter og intellektuell.
Likevel er det et ubrytelig bånd mellom de to, som en strikk - noen ganger ligger den der slapp, andre ganger drar man i den, og hvor havner den når man slipper?
Tematiseringen av forholdet mellom disse to kvinnene blir noe nytt i Dei som flyktar og dei som blir , det er noe annet enn tidligere - og dette er interessant.
Der det tidligere er blitt skildret vennskap, riktignok på både godt og vondt, blir det nå skildret noe annet, noe dypere og sterkere - uten at det er sagt at vennskap ikke er dypt og sterkt, det er nettopp det det er, men i Dei som flyktar og dei som blir blir beskrivelsen av forholdet mellom de to kvinnene tatt til et nytt nivå.
Det er kanskje fordi det er uvant å se en slik skildring av vennskap mellom kvinner.
Derfor er det desto mer velkomment.
Å lese om forfattere som skriver kan ofte bli pretensiøst, men herblir dette ikke for mye.
Ferrante holder dette på et tålelig nivå, og det er uansett ikke nok til å trekke ned det faktum at dette er en god roman.
Den etterlater seg et ønske om at det ikke skal bli altfor lenge til den fjerde og siste romanen.
| 1
|
601313
|
Sjarmerande, hjerneskadd helt
Hovudpersonen i denne velskrivne romanen er 35 år gamle Arne Murberg.Som ung får han ein alvorleg hjerneskade i ei stupeulykke.Etterpå er han ikkje den skarpaste kniven i skuffen, droppar ut av skulen, men er snill som eit lam, og jobbar i tobakksforretninga til faren.
Då faren ligg på det siste,får han eit oppdrag; å dra til Berlin og finne mor si, Violetta Dufva.Eit skrin får han også, som ho skal ha.Opphaldet i Berlin taklar Murberg bra, trass i ei fyllekule.
Det å skildre tankeverda, psyken, til ein hjerneskadd person er svært krevjande.Eg synst Nesser greier det på ein overtydande måte, Arne Murberg står definitivt til truande.Det same gjeld forresten alle personane, sjølv om han ikkje går like grundig til verks med alle.
I tillegg til den sentrale historia, har forfattaren arbeidd inn to andre.Den første handlar om ein schizofren professor, Anatolis Litvinas, som har vore på ein institusjon i tre år, men no slår seg ned i Berlin.Han har sinnsjuke planar.Endeleg er det ei veikhelsa, men elles oppegåande ung kvinne, Beate Bittner.Mange personar altså, og det at forfattaren mot slutten av boka greier å samle alle trådane til ein dramatisk finale, fortel mykje om krimsnekkaren s.
I boka får vi også oppleve ei tidsreise tilbake i tid, til ei heks som skal brennast, nifs spenning og underlege møte med det overnaturlege.Endeleg, Astrid Lindgren og nokre av hennar personar utan det store flogvitet, går som ein raud tråd gjennom boka.
«Elleve dager i Berlin» er den tredje og siste i storbytrilogien til Nesser.Dei to første var:
«Carmine Street» og «Himmel over London».
Ei absolutt verdig avslutning, men eit par innvendingar har eg.Plottet er godt krimlitterært handverk, men ei viss innstramming i første halvdelen av boka, hadde gjort godt.
Både hovudpersonen og eit par til i persongalleriet gjer det freistande å bikke over i det sentimentale.Eg meiner han ikkje gjer det, men kanskje er han litt nær grensa?
| 1
|
601316
|
Er det muleg å tilgje absolutt alt?
SS-offiseren Paul Meissner kjem til Auschwitz frå Austfronten i 1944, krigsskadd, slik at han berre kan gjere administrativt arbeid.Oppdraget hans er å betre moralen til dei tilsette i utryddingsleiren og startar ein sjakklubb for offiserane.Også fangane spelar sjakk, og blant dei er Emil, den «uslåelege», jødiske urmakaren i leiren.Meissner får til fleire oppgjer mellom Emil og dyktige SS-sjakkspelarar, og blir stempla som «jødeelskar».
Handlinga vekslar tidsmessig mellom 1944 — i Auschwitz - og 1962 - i Amsterdam, og det er tale om stor dramatikk, både på det fysiske og psykiske planet.Sjakktevlingane i 1944 skal følgje Meissner like inn i døden.
Forfattaren har ein professortittel innan psykisk helsevern, er gift og busett i Liverpool.Boka er godt litterært handverk.
Som bakteppe fungerer dei nest-siste krampetrekningane til «Det tredje riket», med historiske personar/bedrifter som og IG Farben - ein industrigigant som kynisk nytta fangar som (nesten) gratis arbeidskraft.Detaltoverskyggande spørsmålet i romanen er, etter mi meining:
Er det muleg å tilgje det utilgjevelege?
Dessutan er boka eit svært godt skildra historisk drama, der det handlar om krig og fred, om vennskap og hat, om å akseptere - og ikkje.
Alle dei oppdikta hovudpersonane står fram som truverdige menneske, på godt og vondt.Spesielt imponerande er teikninga av den jødiske urmakaren i Auschwitz, den ufatteleg dyktige sjakkspelaren som audmjukar «ariske» superhjernar.Det intense hatet hans, den ufattelege uroa hans når det gjeld kona og barna, eg finn ikkje ord som dekker det han føler.
For ein som har lese svært mange tusen sider om det veritable helvetet leiren var, er «Urmakeren i Auschwitz» eit funn.Den ufatteleg råskapen blir skildra så nakent og kjenslelaust at ord eigentleg ikkje finst.
I alle fall ikkje i mitt vokabular.Rett ut sagt, les boka, og bli mykje klokare!
| 1
|
601319
|
Overraskende overfladisk
Engelsk-pakistaneren Hanif Kureshi har både vunnet priser og fått laget filmer av sine verk, så jeg hadde betydelige forventninger til en god leseopplevelse.
Derfor ble jeg så paff da boka var skrevet som en lang ukebladnovelle ispedd sporadiske filosofiske betraktninger.
Under lesningen tok jeg meg i å fundere på hva det var som gjorde boka så lik kiosklitteratur, og fant ut at det var selve skrivemåten — kombinert med manglende dybde, poesi eller symbolkraft.
Morsomt er det også at hovedpersonen Harry plutselig kalles Henry på side 145, kanskje er det oversetterens feil, men signalet er at «det er ikke så nøye», og det er det vitterlig heller ikke.
Hovedpersonen skildres som en flat pappfigur med et livlig kjønnsorgan.
Boka handler om en engelskmann som skal skrive biografien til en kjent indisk-engelsk forfatter, som flytter inn hos ham, og om alle viderverdighetene det fører med seg.
Boka markedsføres med at det er de etiske dilemmaene skribenten havner i som er tema, men de oppleves ikke som særlig byrdefulle eller grundig nok behandlet.
Det vet en journalist, som konfronteres med den slags problematikk nesten daglig.
Boka er skrevet med allvitende forteller, som er rimelig kjedelig.
Vi fortelles for mye utvendig, og for lite overlates til leserens meddiktende evne.
Her er en uendelighet av «så sa hun»-samtaler, og kronologien følges slavisk med ett unntak, når alt er over og vi skal fortelles hvordan det sidenhen gikk.
Historien utvikler seg til en farse der seksualitet spiller en dominerende rolle, og personene framstilles flate og karikerte.
Boka kan egne seg som lett lektyre dersom en av ymse grunner er pjusk og må holde sengen, ettersom den er så motstandsløst lite krevende, men dersom en ønsker å bli beriket eller utfordret, bør en finne seg noe annet.
| 0
|
601320
|
Slutten får det til å gå kaldt nedover ryggen
Helenes søster , Charlie, dør etter å ha falt ned fra en balkong.
Politiet tror det er selvmord.
Det tror Helene også, helt til hun begynner å gå gjennom søsterens ting.
Da søstrene var små, forsvant moren deres, Ing-Marie, i Argentina.
Det forsonet aldri den opprørske Charlie seg med.
Det gjorde Helene, men søsterens død får henne til å rippe opp i gamle sår.
Det ender opp med at Helene ikke bare etterforsker ett mysterium, men to.
Ingen vei tilbake er ikke bare en drivende og spennende kriminalroman.
Det er også en beretning om det grusomme diktaturet i Argentina fra 1976— 1982.
Forfatteren klarer å flette inn en fiktiv historie i en faktisk begivenhet på en mesterlig måte.
Hun får en helt utrolig situasjon til å virke helt troverdig.
Her er det ingen karikerte kriminalromankarakterer.
Tove Alsterdahl har skapt et originalt plott, og nærmer seg nok mer en thriller enn en kriminalroman.
Forfatteren bruker en fortellerstil med vekslende perspektiver.
Vi følger Ing-Marie i Argentina 1978, Helene i Sverige 2014, og en alkoholiker som bare går under navnet Ridderen.
Denne stilen kan fort bli rotete, men Alstedal mestrer den perfekt.
I små drypp danner det seg et mønster, og leseren danner seg gradvis et bilde av hvordan det hele henger sammen.
Hele tiden får leseren akkurat nok til å rive opp neste side, så neste, og neste.
Slutten får det til å gå kaldt nedover ryggen.
Samtidig er kontrastene et spennende element.
Rotløse Ing-Marie som forlater barna sine for å dra til farlige Argentina.
Den ordentlige arkitekten Helene som lever middelklassedrømmen i trygge Sverige.
Kontrasten mellom introduksjonen av den perfekte Helene som har brutt alle bånd med familien, og den Helene vi møter når fasaden sprekker, gir også et bilde av en karakter som utvikler seg i møte med tøffe hendelser.
Tross et par skrivefeil i oversettelsen, er dette absolutt en kriminalroman som er verdt å lese.
Dette er faktisk en av de bedre jeg har lest på lenge.
Løp og les!
| 1
|
601322
|
Nært og sterkt om kjærleik, hat og stoltheit
Hovudpersonen Atle Vilder, 52 år gamal, bur ein stad på Vestlandet, er gift med Lise, 45, og far til Beate, 28 år.
Han har ikkje hatt kontakt ned Lise på 28 år, og har også brote med faren, Bernhard Vilder, steinrik gründer i oppdrettsbransjen, og ein brautande mann som Atle meiner hadde skulda for at mor hans døydde då han var seksten.Bestefaren, George Vilder nærmar seg 100, det var han som starta med lakseoppdrett.
Sonen hadde utvikla dette til ein pengemaskin.Mot slutten av mars blir Atle Vilder beden om å styre eit svært prosjekt som skal ende opp med eit flott fotballstadion, finansiert av Bernhard Vilder.Atle forstår at det er faren som har trekt i trådane, men er likevel innstilt på ta jobben og kanskje kome til ei forsoning med faren.Eit brev frå Lise kjem på same tid, og meir skal eg ikkje fortelje om den konkrete handlinga.
Lesinga av ei ny bok av Haugland har eg alltid gått til med ei viss andaktskjensle, etter at eg las debutromanen “Under” frå 1994.Han skuffar ikkje denne gongen heller.
“Mørk materie” er ein velskriven, djuptpløyande roman om, mellom anna, kjærleik og hat, om stoltheit og vilje til kompromiss, generasjonsmotsetnader og far-son-forhold.
Det er også ei bok om det moderne Noreg, med gründerar som Kjell Inge Røkke og Bjørn Rune Gjelsten.
Eg har også lyst til å minne om romanen “Den sjette verda” frå 2005, der Haugland skriv om den bortkomne sonen som til sjuande og sist vel å kome heim.Korleis det endar, skal eg ikkje seie det minste om, verken i boka frå 2005 eller den nyaste frå 2015.Men, her må det leggast til eit sentralt poeng, denne romanen handlar grunnleggande om forholdet mellom det ytre, konkrete menneskelivet på den eine sida, og det indre, gjerne ikkje uttala, på den andre.
Boka handlar også om dei mørke sidene av livet.
Det er fort gjort , i ein bokomtale, å røpe for mykje om innhaldet.Likevel vil eg minne om at talet
28, som bakvendt pryder framsida av omslaget, er eit såkalla magisk tal.Tittelen, “Mørk materie” er forresten velvald.Nynorsken hans er enkel og grei, men orda er valde med andakt.Oppattakingane er med på å skape ein slags mjuk rytme, som kler innhaldet.
| 1
|
601324
|
Analytisk og dermed spennende
Unni Langås presenterer dybdeanalyser på en måte som også ikke-akademikere kan ha glede av.
«Det der ser ikke akkurat ut som underholdningslitteratur» sa damen i en butikk da jeg la boka på disken for å finne fram betalingskortet.
Og jeg måtte medgi at nei, det er ikke akkurat underholdning, men likevel faktisk ganske spennende.
Over 180 sider tar Unni Langås (UiA) oss lesere med på en grundig og interessant gjennomgang av et utvalg nyere norske romaner.
Boka er åpenbart ment for fagfolk.
Likevel vil mange leseivrige og litteraturglade mennesker uten faglig bakgrunn ha glede av den.
En må bare være villig til å slå opp en del faguttrykk.
Litteraturvitere er hyppige brukere av stammespråk.
Boka behandler bøker og forfattere mange av oss ikke bare har kjennskap til, men også har omfattet med stor interesse de senere år.
Her omtales første bind av Knausgårds Min kamp, her gis en bred omtale og analyse av Helga Flatlands Afghanistan-trilogi, Gaute Heivolls Himmelarkivet blir analysert både ut fra tekst og bilder, Paal-Helge Haugens Dantes oske vies grundige studier og ikke minst er Jon Fosses tre tekster Naustet, Det er Ales og Olavs Draumar viet stor plass.
Traumene er knyttet til 22. juli, 11. september, krigen i Afghanistan — og mye annet.
Det er med andre ord sentrale forfattere og dramatiske begivenheter i vår tid det handler om.
Flere av forfatterne er i tillegg hjemmehørende her sør.
Her gis teoretiske perspektiver på begrepet traume.
Vi får en innføring i tolkning av fotografi, fototekstualitet og ekfrase (der har vi ett av disse vanskelige ordene, men det er ikke verre enn at det handler om tekstlig beskrivelse av et bilde, et kunstverk).
I det konkluderende kapitlet heter det at dikterens prosjekt «er å skrive den fortvilte situasjonen der mening glipper unna og språket ikke strekker til.
Formidlingen av det onde synes umulig, men likevel må det skje, og det å skape tekst blir et utilstrekkelig svar på ambivalensen mellom viten og glemsel, mellom begjær og tap, og mellom forståelse og fortvilelse».
| 1
|
601325
|
Når selve språket blir giftig
Amerikanske Ben Marcus fører deg inn i et intenst ubehag.
Du slipper ikke unna.Det er brutt ut en pest på jorda.
Det er barn som er smittebærere og voksne som blir syke.
Og ikke nok med det, det er bare jøder som er bærere.
Når tenåringsdatteren i trass spyr ut sine forbannelser over foreldrene, stivner tunga, halsen trekker seg sammen og ansiktet blir mindre.
Språket er blitt giftig.
Mennesker brukes i vitenskapens tjeneste, til egen overlevelse.
Når Flammealfabetets hovedkarakter og jeg-person Sam til slutt likevel finner en vei ut, er det ikke lys i enden av tunnelen han rømmer gjennom, bare et enda dypere mørke.
Marcus lykkes i å bevise språkets makt og synliggjøre betydningen av dets fravær.
Hans eget språk er usentimentalt og industrielt, romanens form litt udefinert.
Det er scenen han setter som er interessant.
Og han gjør det med lukter og stofflighet, ja, med en sanselighet som er så sterk at den nærmest står ut av sidene.
Det er ikke behagelig.
Og når du tror det ikke kan bli mer ubehagelig, skrur forfatteren skruen til enda et hakk.
Det blir likevel aldri sånn at vi forstår ondskapen, kanskje fordi Marcus’ karakterer blir mer sjablonger enn hele mennesker.
Det er ikke ulogisk, for i en ekstrem situasjon er det slett ikke utenkelig at man reduseres.
Men man griper seg i å lengte etter en underliggende følelse av frykt, tap eller sorg.
I stedet blir man — gjennom Sam - en kjølig observator av egen forråtnelse, umenneskeliggjøring og fremmedgjorthet.
For Sam slipper ikke unna gjennom offer eller frelse.
Han slipper unna ved å transformere seg selv, ved selv å gjøre onde handlinger.
Parallellen til nazistenes utrenskning og eksperimenter er åpenbar.
Men det er mer her.
For når selve språket, selve kommunikasjonen - mellom voksne og barn - er det som gjør menneskene syke, når samfunnet til slutt blir taust, er det ikke lenger noe samfunn.
Som idé er denne boka råsterk.
Som leseropplevelse krevende.
| 1
|
601326
|
Sint sakprosa om kvinner i Midtøsten
Nylig fortalte en venninne av meg som reiste alene i et muslimsk land at det kom en gjeng med menn inn på hotellrommet hennes midt på natten for å sjekke om hun hadde utenomekteskapelig, mannlig besøk.
Da hun fortalte meg dette, kjente jeg at pulsen begynte å stige av sinne.
Den samme følelsen fikk jeg allerede seksten sider inn i Jomfruhinner og hijab, med undertittelen Hvorfor Midtøsten trenger en kjønnsrevolusjon.
Å lese om hvor dårlig det står til med kvinners rettigheter i verden har en tendens til å gjøre en feminist ganske sint.
Samtidig skal man alltid passe seg for å bli etnosentrisk.
Eltahawy er derimot ikke det, som egypter delvis oppvokst i Saudia-Arabia er det sin egen kultur hun kritiserer.
Hun skriver det motsatte:
At vi skal passe oss for kulturrelativisme.
Vi må ikke være redde for å kritisere andre kulturer — i frykt for å tråkke noen på tærne eller i frykt for å få på oss merkelapper som ellers hører til folk på yttersiden av politiske retninger.
Sagt på en annen måte:
En skal ikke tåle så inderlig vel det som ikke rammer en selv.
Eltahawy gjør rede for kvinnerettigheter i flere land, og hun trekker paralleller til den arabiske våren.
Samtidig som dikaturer ble veltet i flere forskjellige land, opplevde kvinnene i disse landene å bli bedt om å holde seg hjemme og vente mens mennene demonstrerte.
Et bilde hun bruker er mennenes frustrasjon under portforbudene.
Om de syntes det var så ille å bli stengt inne på den måten, kunne de ikke da forestille seg hvor mye verre det er å være kvinne?
Å måtte skjule seg under slør, å ikke eie seg selv fordi man som kvinne blir sett på som et barn hele livet, et menneske som ikke får gjøre noe uten at en far, en bror eller en sønn godkjenner det først?
Som en annen venn sa da han så boka oppslått på stuebordet mitt:
«Hvorfor Midtøsten trenger en kjønnsrevolusjon?
Det er vel ikke noe å spørre om en gang!».
Jeg skulle ønske det ikke var nødvendig å skrive bøker som dette, men så lenge verden fortsetter å være så urettferdig, må man rope ut om det.
Spesielt når mektige land gang på gang lar urett passere - for oljas skyld.
| 1
|
601327
|
Vakker bruksbok med oppskrifter
Strikking er blitt hett tema etter at Espen Sørbye på julaften latterliggjorde vår tids strikkebølge i Morgenbladet.
Mange har tatt til motmæle mot harseleringen, som ikke forsøkte å analysere hvorfor det i vår tid er marked for de 50 strikkebøkene som er utgitt i nyere tid.
For det er vanvittig mange.
Er strikking, slik Sørbye hevder, en «lydig underkastelse av tradisjonelle feminine verdier»?
For en slags «intellektuell bondage» og en forlengelse av ukebladene med andre midler?
Er det derfor unge jenter går på kurs og deltar i strikkeringer?
Det Sørbye ikke har tatt inn over seg, er at ethvert fenomen kan endre karakter; de kan bety én ting i én setting, og en annen i en annen tid og et annet sted.
Dagens strikkebølge, vil jeg hevde, er en slags motreaksjon mot det hastige livet.
Og mot det masseproduserte og upersonlige.
Den er en syssel som gjør det mulig å kombinere ønskene om å skape og å nyte.
Og ikke minst om å gi noe av seg selv til andre.
Barnebarn, for eksempel.
Årets nye votte-bok er ikke for nybegynnere, og forutsetter en del erfaring.
Noen av mønstrene forutsetter eksempelvis at man kan sette masker på hjelpepinne for å lage flettemønster.
I motsetning til i enkeltoppskrifter som er å få kjøpt, gis det her ikke detaljert innføring i hvordan en felling skal utføres.
Men, som andre strikkebøker, gir den detaljinnføring i enkelte teknikker, som å sette av masker til tommel med hjelpetråd, og hvordan man kan lage en kant (tveband) for å unngå at vottene ruller seg opp.
Forfatteren har , på samme måte som Husfliden i Mandal, kopiert gamle skatter fra loft og museer og tilpasset dem vår tids smak og materialer.
Alle presenteres med nærbilder av vottene og mønster i rutediagram.
Fra vårt distrikt viser hun et av Annemor Sundbøs vakre funn i shoddyhaugen fra Torridal tweed og en barnevott fra Setesdal.
Sistnevnte er ensfarvet og har samme flettemønster som bunadstrømpene.
Den strikketeknikken er neppe for nybegynnere.
Boka har også historikk om både redskaper, bruksmåter og tradisjoner.
Og for dem som liker toving, fins oppskrift på skikkelig tjukke mannfolkvotter til lofotfiske.
| 1
|
601328
|
Slapt om et spennende og viktig spørsmål
Ja, hvem skal egentlig eie Norge?
Hvorfor gidder en gang forfatterne å spørre?
De har jo allerede svaret.
I Hvem skal eie Norge? tar forfatterne for seg fire ulike hendelser hvor naturen har blitt objekt for handel.
Hvilket ståsted forfatterne har er opplagt, i og med at boken er utgitt på Manifest forlag.
Privatisering og salg av norske naturressurser til utenlandske selskap er ikke noe forfatterne liker særlig godt.
Det er en god idé å belyse ulike problemstillinger med spesifikke historier, som for eksempel i kapittelet om fiskekvoter, hvor de drar fram den unge fiskeren Thomas Wold som ikke har råd til å kjøpe fiskebåten «Karl Wilhelm» med dens tilhørende fiskekvoter fra sin egen bestefar, fordi fiskekvoter har blitt big business og alt var mye bedre før, da deltakerloven gjaldt.
Det forfatterne ikke problematiserer er ulempene med en slik lov, men det er nok gjort bevisst.
Det er privatiseringen og inntog av store selskaper de ikke vil ha, ingen vits i å se noe fra den andre siden, forfatterne har allerede bestemt seg for hva leserne skal ledes til å bli enige i.
Dette gjelder også de andre kapitlene, som handler om vannkraft, gruvedrift og den norske skogen.
I kapittelet som handler om salg av den norske skogen, en naturressurs som forfatterne påstår skal bli «den nye olja», problematiserer de salget av skogen til store internasjonale aktører.
Til å være så dristige å kalle skogen for «den grønne oljen», gir forfatterne svært lite innblikk i hva det skal bety.
I en bok som handler om norske naturressurser skulle man gjerne fått et innblikk i hva disse verdiene faktisk er.
Hva mener de når de sier at skogen kan gi oss akkurat det samme som oljen kan gi oss?
Å forvente en nyansert fremstilling av handel i en bok som tydelig er skrevet med en venstrepolitisk synsvinkel er nok for mye å be om, men litt mer dybde må man kunne kreve.
Denne boka ville ikke en gang gjort seg som en artikkelserie i et venstrepolitisk tidsskrift.
Dette minner mer om fire dvaske innlegg på en blogg med tretti sidevisninger hver dag — satt mellom permer.
| 0
|
601330
|
Platt og plumpt frå Kolloen
Biografen Kolloen er ein meister, som moromann fell han gjennom.
Eg har lese tre bøker av Ingar Sletten Kolloen, biografien om Tor Jonsson (1999) og biografien om Knut Hamsun i to bind (2003/2004).
To svært gode biografiar.Eg såg fram til å lese «Den tomme plassen i vitrineskapet», men blei skuffa.
Rammeforteljinga er lagt til sommaren 2015, då den ikkje så glupe Margrethe har mist jobben på Danmarks Porcelainfabrik.Ho jobbar som reingjeringshjelp og vaskar doar og urinal på eit trafikksenter.Samstundes drøymer ho om å kvitte seg med ektemannen, ein skikkeleg slask, og om å møte att nordmannen Arne Fjell som ho hadde eit eventyr med.
Den danske dronninga strevar med tunge tankar og sørger svært over den tomme plassen i vitrineskapet der suppeterrinen skulle ha stått.
Etter kvart styrer forfattaren desse to kvinnene mot kvarandre, men korleis skal eg ikkje røpe.
Boka er, om eg ikkje har talt feil, delt opp i 51 kapittel, og professoren Ingar Sletten Kolloen har, reknar eg med, skrive dei på lag 320 sidene som eit slags apropos til akademikaren med same namn, og dei lødige biografiane hans.
Problemet er at romanen spriker i altfor mange retningar.Litt krim, litt kjærleik, litt sex, litt mobbing, litt pussig forvikling, litt kongehusreportasje.
Personteikningane er bleike, sjølv den ikkje svært skarpe Margrethe blir ikkje stort meir enn ein pappfigur.
Romanen er nok frå Kolloen si side meint som rein underhaldning.Det er berre det at den litterære lapskausen forfattaren serverer er direkte keisam.Langhalm er eit sterkt uttrykk, men det slo meg medan eg las.Ikkje berre det, ville manuset til denne romanen ha passert konsulentapparatet til Gyldendal, utan eit så kjent namn som Kolloen?
Eg er ikkje så sikker på det.Ei kraftig innstramming kunne vel ha betre romanen litt.Språkleg verkar boka tam og lite original.Klisjear er det også altfor mange av.Biografen og akademikaren Kolloen er ein meister, som moromann fell han gjennom.
| 0
|
601331
|
Om å bli en annen
Kreativ vri på identitetstyveri.
Også årets bok fra Tor Edvin Dahl er en slags psykologisk thriller, men er ingen krim i ordinær forstand.
Den handler om en mann som ved en tilfeldighet blir tatt for å være en annen, og i kraft av det opplever positiv oppmerksomhet som setter i gang en personlighetsutvikling.
Romanen handler om tidens store tema: identitet og selvkonstruksjon; om at vi spiller roller og blir de personene vi skaper oss til.
Det er måten Dahl skildrer dette på som blir så fascinerende.
Han tar oss med inn i hodet på mannen som blir forvekslet; vi opplever hans forvirring og deretter hvordan han føler seg styrket og modig ved å ta på seg personligheten til en annen.
Forfatteren trer tilbake og lar oss oppleve det hovedpersonen gjør, at han ser munnen til en snakkende dame bevege seg uten å feste seg ved ordene, at noen tar ham i armen og drar ham med, kysser ham febrilsk på munnen.
Drar ham med i spennende sex, han som pleier å bli avvist av kvinner som kjedelig og karakterløs.
Å bli en annen blir forløsende på både ham selv og andre.
Så tar det hele av.
Mannen gjør den andre til sitt livs prosjekt.
Blir er «stalker».
Drømmer om kona til den andre.
Midt i boka snur perspektivet.
Vi havner hos mannen som blir stalket, og takket være samme fortellerteknikk, avslører forfatteren at denne mannen har følelser, tanker og erfaringer som ikke fanges opp av omverden, kona eller stalkeren.
Han er med andre ord ikke det man kan lese seg til på google.
Mennesket er ikke identisk med sitt speilbilde.
Så skjer det uunngåelige; de to mennene møtes, vurderer hverandre.
Vi skjønner at stalkeren har tippet over.
Leken har tatt overhånd.
Det ender dramatisk, men hva som konkret har skjedd vet vi ikke før mye senere.
Det er i aller siste del av romanen at den blir til en slags krim med trekk som likner på den fandenivoldske teknikken som brukes av Roald Dahl, den engelske forfatteren av burleske historier som er blitt oversatt til norsk av nettopp Tor Edvin Dahl.
Men der en krim gjerne ender med sorg og elendighet, har denne en overraskende, og fascinerende, «happy end».
| 1
|
601332
|
Hun forandret Norge
En av de viktigste kvinnene i Norge i etterkrigstiden.
«Jeg blåser i om jeg blir kalt et gammelt spøkelse; jeg frykter virkelig for et tilbakeslag.
Og den dagen det smeller, så kommer kanskje homobevegelsen til å stå og sminke seg for å gå på fest og ikke skjønne hva som skjer», sier Kim Friele i denne boka.
Den er ført i pennen av Ola Henmo og har fått tittelen Kampene, et portrett av Kim Friele.
Det er et flott og sterkt portrett som tegnes.
Alle vet i dag hvem Kim Friele er.
Hun er dama som forandret Norge.
Rett skal være rett, hun gjorde det ikke alene.
Og hun var kanskje ikke den aller første som begynte på prosessen.
Men hun var den som mer enn noen andre så problemene, tok tak i dem og røsket opp i dem med dette vidunderlige utgangspunktet:
Sånn kan vi ikke ha det.
Å kjenne hennes historie er å kjenne homobevegelsens historie i Norge, dens kamp og seire, og ferden frem mot dagens frie samfunn.
Som vi altså ikke må slå oss til ro med.
Kampen er ikke vunnet en gang for alle.
Den må stadig vinnes på nytt og på nytt.
Kampene gir leseren et mangesidig bilde av Kim Friele.
Den forteller om bakgrunn, morsomme episoder og triste episoder, bakvaskelse og protester, seire og nederlag.
Og den forteller gripende om alderdommens strev og møye.
Enhver homse og lesbe i Norge bør lese denne boka.
En samlet legestand og psykologstand likeså, alle lærere og mennesker som i det hele tatt kaller seg humanister bør skaffe seg den.
For ikke å snakke om prestene.
Den forteller et stykke norgeshistorie som ikke er unikt, for kampene har foregått også i andre land med andre bannerførere.
Men i Norge er det Kim Friele som har båret fanen.
Hun fremfører noe så i våre dager uvanlig som en sterk moralsk appell:
«Jeg syns det er leit når livets alvor og krav og ansvar forsvinner i skrittet.
Dette har sikkert noe med kjønns— og generasjonsforskjeller å gjøre, jeg har tro på å hente appetitten ute og spise hjemme, for jeg tar ting høytidelig, men det er jo ikke mange homser eller lesber som i 38 år har levd sammen med den de er glad i».
| 1
|
601333
|
Jeg kjenner meg ikke igjen
Kildene er ensidige og derfor ikke representative nok til å beskrive virkeligheten.
Kildene er ensidige og derfor ikke representative nok til å beskrive virkeligheten.
Når jeg anmelder Små paradiser , er det med en plantefaglig bakgrunn, og ikke minst med røtter i en familie som har drevet mer enn 100 år i hagebransjen.
Små paradiser er skrevet av May-Brith Ohman Nielsen og utgitt på Portal forlag AS med støtte fra Norsk kulturfond og Det faglitterære fond.
Bokens undertittel, «Hager gjennom et århundre», gir inntrykk av å favne betydelig bredere enn hva den faktisk gjør.
Boken er heller en sosialantropologisk historiebok sett fra kolonihagesiden, enn en bok som har hagefaglig interesse.
Den inneholder ingen hagefaglige råd eller tips.
Den beskriver også vel så mye andre sider av livet i Norge, enn det som har foregått i kolonihager — eller i hvilke hager som helst.
Boken inneholder mange samtidsopplysninger av allmenninteresse.
Bildene er vakre, men tilsynelatende vilkårlige og intetsigende.
De kunne enkelt vært benyttet illustrerende og komplementære til teksten, men er i liten grad relatert til denne.Boken er en velskrevet statistikk over en bitteliten del av hagebruket i hundre år, og sånn sett mye morsommere å lese enn Statistisk sentralbyrås årbøker.
Men med tanke på kilder er de ensidige.
Forfatteren lar i stor grad tidsskriftene Norsk Hagetidend og Kolonihagen være retningsgivende for hva hun regner for å ha vært toneangivende i norsk hagebruk.
Det finnes planteskoler som har vært i bransjen i over 100 år, og som har stått for produksjon og salg av store deler av for eksempel rosene som ble omsatt i Norge.
(En lokal planteskole produserte, på 60— og 70-tallet 25 prosent av rosene som ble solgt.)
Det er litt underlig at ikke forfatteren har benyttet slike planteskolers sortimentslister som kilde.
Det er plantene i disse listene man plantet i hager i Norge (og Kristiansand).
Frem til slutten av 80-tallet sto landets planteskoler for all import av planter.
Disse, samt hagesentrenes innkjøpsring (H-ringen) og planteskolenes propagandasentral i København, var i mye større grad retningsgivende for hvilke planter folk flest plantet i sine hager, enn hva hageselskapet var i stand til å påvirke.
Jeg kjenner meg ikke igjen i de fleste av beskrivelsene omkring bransjepolitikk, sortiment og folks generelle holdninger og ønsker i hagen.
Det er imidlertid ikke så mange forandringer i folks etterspørsel fra syttitallet til tusenårskiftet som forfatteren gir inntrykk av.
Det er bare nye, mer tidsriktige, begrep som tas i bruk.
Det er i perioden fra 60-tallet til langt ut på 90-tallet de samme fargene, plantegruppene, og sorter som i all hovedsak benyttes.
Men man går fra terminologien i pionertiden til coffeetable-bøkenes trendy språk.
Boken beskriver mange og gode motiver for å holde en kolonihage.
Alle de idealer og holdningskampanjer, retningslinjer og folkevilje som har vært til stede i årenes løp er overveldende.
De er betryggende i sitt innhold og veldig passende på hva vi absolutt trenger i dag også.
Gjør plass for flere kolonihager, og bruk offentlige midler til tiltak som dette - hagearbeid er bra for kropp og sjel.
Terningkast 1 ut fra et hagenytteperspektiv.
Terningkast 3 i et historisk perspektiv , fordi kildene er ensidige og derfor ikke er representative nok til å beskrive virkeligheten.
| 0
|
601334
|
Rått og sterkt frå Stockholms underverd
Imponerande, men litt sterk kost for meg.
Imponerande, men litt sterk kost for meg.
Etter å ha lese om lag halvparten av «Svin» var det tre ting som surra i hovudet.For det første, tittelen er velvald, her
handlar det om menneskeleg svineri.For det andre, dette er såkalla «krim noir» a la til dømes Jo Nesbø.
Og, det tredje og viktigaste, her er det eit plott med så mange lause trådar at det berre er ein verkeleg dyktig litterær handverkar som vil greie å samle alle på ein måte som står til truande.
Så det er sagt med det same, Vallgren består prøva, med nesten toppkarakter!
Tidlegare rusmisbrukar og småkjeltring
Danny Katz er hovudpersonen, slik han var i «Skyggegutten» som kom på norsk i 2014.Han prøver å finne ut kva som har skjedd med ein tidlegare kamerat, narkoselgaren Ramon og kjærasten hans, Jenny.Katz finn Ramon, død etter ein overdose, og Jenny har forsvunne — inn i pornoindustrien viser det seg etter kvart.
To andre er sentrale, først Jorma Hedlund, som eigentleg har lagt kriminaliteten bak seg.Men så blir eit tips om ein verditransport for freistande.Det går frykteleg gale, men han blir vitne til at ein politimann bokstavleg tala avrettar ein av medarbeidarane til Katz under ranet.
Den tredje er den skilde Eva Westin, statsadvokat, som saman med politiet i Sarajevo held auga med forbrytarar som opererer både i Sverige og i Bosnia-Hercegovina.Det blir etter kvart mange, til dels bestialske, drap.
Det bli også mange tragiske kvinnelagnader, unge jenter frå Aust-Europa stort sett, som blir offer for menneskehandel og groteske, seksuelle overgrep.Spenningsnivået er ganske høgt heile vegen, og sjølv om personteikningane ikkje er spesielt djuptloddande, står dei til truande.
Særleg Katz, som har vore nykter i eit tiår, men som framleis til tider strevar med abstinens, er spennande, også som person.
Boka er på rundt 370 sider, verken for mykje eller for lite i høve til det fiffige plottet.
Groteske drap, skikkeleg ufyselege sexskildringar - ofte med perverse trekk - og ei eiga evne til å finne dei rette orda i dei ulike situasjonane, er imponerande, men litt sterk kost for meg…
| 1
|
601335
|
Alt man kan ønske seg av en roman
Det eneste negative med boka er at det ikke er mer av den.
«Og vi er fattige og snuskete og sultne og vi har aldri penger nok, vi krabber rundt på gulvet etter en mynt til trikken, vi tigger oss til et måltid, kaffe, en snaps, en sang.»
Noen bøker drar deg inn i et rom, fyller rommet med ting, med personer og følelser slik at du nesten glemmer hvem du selv er.
Jeg, Unica er en slik bok.
Det er ikke uproblematisk.
Å lese Kristine Reffstrups debutroman stiller også høye krav til deg som leser.
Dette er ikke en bok du leser på bussen, eller til frokost.
Du må ha tid, ro, overskudd og helst lese hele boka i ett strekk.
Jeg, Unica er løst basert på livet til den tyske kunstnerinnen Unica Zürn (1916-1970).
Vi er på midten av 1900-tallet i Paris, Berlin og den lille franske byen Ermenonville.
Omdreiningspunktet for historien er et kunstnerisk bestillingsverk; Unicas kjæreste Hans skal lage en dukke i menneskestørrelse.
Unica lever gjennom skapelse av dukken, hun følger nøye med på tilblivelsesprosessen og deltar nennsomt i alle stadier av arbeidet.
Det sære prosjektet er overraskende engasjerende:
«Solar Plexus åpner seg som et landskap, nervene og blodbanene, arterienes tyne tråder som forgrener seg og renner og snor seg som veier».
Resffstrup skriver svevende, ja.
Men det er aldri komisk fordi hun har stålkontroll over språket.
Hun briljerer med metaforer, fantasi og historisk teft.
Det føles som å puste inn et menneske, og en tid som ikke finnes lenger.
Det er hele tiden er slags uhygge over Unicas tilværelse.
Maten står på bordet og råtner, vertinnen invaderer leiligheten, det skjer vemmelige ting med kroppen hennes, og mange ganger skjønner vi ikke om hun er alene, eller sammen med Hans.
Selv om boka har en gjenkjennelig og moderne form — med korte kapitler og lange tankestrøm-setninger er Jeg, Unica rett og slett unik i sitt innhold.
Man kommer så nær hovedpersonen, lever seg så inn i hennes søken etter seg selv, og går gjennom hele det menneskelige følelsesspekteret i løpet av de 200 sidene.
Det eneste negative med boka er at det ikke er mer av den.
| 1
|
601336
|
Typisk Irving
Oppslukende om Maria-monstere og gjenferd, søppelfyllinger og transvestitter, løvetemmere og jesuitter.
Mysterieavenyen er på typisk irvingsk vis herlig absurd.
Absurd uten å miste virkeligheten, til tross for mirakler og synske søppelbarn, barn oppvokst på søppelfyllingen i Oaxaca i Mexico.
I en tid hvor litteratur synes å bare bli mer og mer selvbiografisk og jeg-konsentrert, er det forfriskende å lese en fortelling som er full av originale mennesker og episoder som det Mysterieavenyen inneholder, noe som romanen faktisk selv diskuterer, når hovedpersonen Juan Diego intervjues av sin tidligere student om verkene til Shakespeare og Mark Twain.
Men ikke bli redd , dette er ikke en av de kjedelige, lukkede romanene hvor en forfatter skriver om andre forfattere som skriver, fordi dette er det eneste vedkommende kjenner til.
Tvert i mot!
Denne romanen handler om en fantasifull og langt fra kjedelig forfatter, og søppelfyllingene i Oaxaca, de katolske helligdommene i Mexico by og Manila i Filippinene fremstår som kjent.
Man kunne kanskje si at Juan Diego fremstår som en slags mellommann, mellom det absurde og det realistiske, mellom de jesuittiske munkene, den ateistiske legen og de prostituerte, men så enkelt er det ikke.
Det er ikke noe skille mellom det ene og det andre — fordi det ikke finnes.
Også grensene for hva som er virkelig og hva som ikke er virkelig viskes ut i Mysterieavenyen.
Juan Diego tviler, uten at det fremstilles som noe negativt, en lærdom flere mennesker burde ta til seg.
Ting er sjeldent svart-hvitt, tvil er et gode.
Man skal aldri være for skråsikker på noe som helst her i verden.
På subtilt vis beskriver Irving livene til hovedpersonene, de korte og de lange, hvor godt og vondt livet kan være - samtidig.
Altfor ofte beskrives livet på enten det ene eller det andre viset, som om mennesket har glemt at universet er over 13 milliarder år gammelt.
Tenk litt på dét, hvor absurd livet allerede er.
Det er bare å la seg oppsluke av det.
| 1
|
601339
|
Godt om kvardagsmenneske
Forlaget har valt å ikkje plassere denne interessante og tankevekkande boka i nokon litterær bås.
Det er forståeleg.
Dei 290 sidene inneheld 13 forteljingar, mange av dei kan kallast noveller.Gode noveller.
I ein liten småby i staten Maine i USA, Crosby, møter vi den pensjonerte læraren Olive Kitteridge i alle tekstene, iblant som hovudperson, i andre som meir eller mindre perifer biperson.
Det er ikkje tilfeldig at dei forteljingane der ho er minst til stades er dei minst fascinerande.Alle kjenner henne.
Det som gjer Olive interessant er at ho er så samansett, så menneskeleg og ekte.Ho er ofte både mutt, tverr og hissig.Av og til er ho snill og klok, andre gonger går ho fullstendig i baklås.
Men inst inne har ho eit varmt, bankande hjarta, som enkelte gonger nesten renn over av varme og omsorg.Med andre ord, eit kvardagsmenneske på godt og vondt, som det er lett å identifisere seg med.
I løpet av dei 13 ulike, skjønnlitterære tekstene møter vi etter kvart svært mange menneske.Slik blir boka også ei bok om Crosby, den vesle og litt gamalmodige byen.Ein by som, etter mi meining, kunna blitt plassert nesten kvar som helst, i alle fall i den vestlege verda.Ja, kanskje kvar som helst i verda.Saman dekker forteljingane tidsromet frå litt ut på 1970-talt til litt etter tusenårsskiftet, og dei fleste handlar på ein eller annan måte om ulike former for svik.
Eg las boka på engelsk for seks år sidan.Ein bokglad ven lånte meg boka, og sa at eg berre måtte lese ho.Pulitzer-prisen for beste skjønnlitterære bok i 2008 hadde blitt tildelt forfattaren, og eg trudde eg skulle lese ei verkeleg god bok.Alt den gongen minnest eg at eg vart litt overraska.
"Olive Kitteridge" er ei god bok, men, etter mi meining, ikkje eksepsjonelt god.Det skuldast først og fremst dei forteljingane der Olive er lite til stades, og eg vel “Vinterkonsert” som eksempel.Grei historie, men heller ikkje meir.Mimringa til det halvgamle ekteparet, som båe har hatt eit hjarteinfarkt, er ikkje overtydande.Småprating som ikkje fører nokon stad, spør du meg.Lesinga av den norske utgåva har ikkje endra noko på det, forteljingane er for ujamne.
| 1
|
601340
|
Underlig og fin roman fra Island
Regn i november begynner med at hovedpersonen kjører på en gås.
Gåsen dør og hun tar den med seg hjem, det må da kunne gå an å lage middag av den.
Nesten før hun aner det kommer det en slik anledning; hennes mann bestemmer seg for å gå fra henne, og hun inviterer ham på en siste middag sammen.
Beskrivelsene av forholdene hovedpersonen har, er vare, til tider rare, men fullt ut realistiske.
Det som skjer, det skjer.
Alt som tapes, føles ikke som tap.
Når man mister noe i livet, blir det rom til noe annet.
Mangelen på beskrivelse av sorg kunne gjort en roman usympatisk og kald, men her blir det ikke slik i det hele tatt.
Tvert i mot er dette en varm historie om mennesker som får lov til å være akkurat som de vil, fordi de selv tillater seg å være det.
At sorgen ikke beskrives eksplisitt, betyr dessuten ikke at den ikke er der.
Omtrent samtidig som hovedpersonen blir forlatt av sin mann, får hun ansvaret for en venns fire år gamle døve gutt.
Det forandrer ikke på planene hennes om å reise avgårde, hun tar ham bare med.
Også forholdet mellom dem, en ung kvinne og et barn, utbroderes i romanen, gjennom deres reise i det forblåste landskapet og gjennom møtene de har på veien, mange av dem svært merkelige.
Ansvaret som hovedpersonen får er uvant, men ikke uoverkommelig.
Friheten innskrenkes, men heller ikke den føles som noe tap.
Akkurat som at en roadtrip på en øy først kan synes ganske kjedelig; det er ikke akkurat uendeligheten man ser foran seg når man begynner å kjøre, men man får nå opplevd store ting likevel.
Regn i november er en underlig roman, man vet ikke alltid hva menneskene vil foreta seg.
Betraktningene kan være spesielle, likevel slående og naturlige.
Hvordan skulle ting ellers vært, kan det hende man tenker.
At ikke denne fine romanen er blitt oversatt til norsk før nå, over ti år etter at den ble skrevet, er omtrent like merkelig som romanen i seg selv.
| 1
|
601341
|
Godt dokumentert, men demagogisk
Løgnindustrien er lettskrevet, bredt internasjonalt orientert og full av detaljer.
Forfatteren vil balansere den informasjon internasjonale media formidler av den israelsk-palestinske konflikten og den arabisk-muslimske verden, fordi han mener den er infisert av påstander om at Israel er roten til alle Midt-Østens problemer.
I bunnen av hetsen finner han gammelt muslimsk jødehat fra lenge før staten Israel oppsto.
Det er her roten til konflikten ligger.
Forfatteren er jemenittisk jøde, født i1954, bosatt i Tel Aviv, politisk venstreorientert, utdannet i samfunnsfag, historie og juss, med lang karriere som journalist, debattredaktør og kommentator i de israelske storavisene Ma’ariv og Yedioth Aharonoth.
I følge forfatteren, vil islamske, palestinske ledere utrydde Israel og kaste jødene, ”som stammer fra griser og aper,” på havet.
Fredsavtale med Israel ville være å anerkjenne staten.
Hamas og Hizbolla har uttalte mål om å utslette Israel, drepe alle jøder og ”vantro”, kristne og sekulære muslimer, legge under seg hele verden, opprette kalifat og innføre sharia-lover.
Forfatteren hevder at ingen arabere har det materielt så godt som de israelske araberne.
Og ingen dreper så mange muslimer som muslimene selv, i motsetning til Israel, som forsøker å krige så ”skånsomt” som mulig, selv om fienden gjemmer seg blant sivile.
Dette underslås i vestlige media, skriver han.
Yemeni mener det er absolutt berettiget å kritisere Israel.
Han går kraftig i rette med ”løgnere” i egne israelske og jødiske rekker.
Israel er et åpent demokrati, med en til dels heftig åpen politisk debatt og en språkbruk ingen muslimske kulturer og stater ville tillatt.
Der fins ingen ytringsfrihet.
Opplysningstiden og humanismen nådde aldri den muslimske verden.
Løgnindustrien er en godt dokumentert debattbok som gir nyttig informasjonsmotvekt, men som noen ganger blir ensidig og demagogisk — i likhet med dem boka argumenterer mot.
Indeks savnes.
| 1
|
601342
|
Åndelig inhabilitet
Spiritisme ukritisk formidling samlet mellom to permer.
Spiritisme begynner med en rekke små scenarier som alle inneholder en eller annen form for spiritistisk praksis.
Et sted sitter Anita og gir «gratis fjern-healing» på Facebook.
Et annet sted formidler «synske Alva» beroligende meldinger fra en død person.
Man blir nysgjerrig og forventer en analytisk innføring i nyansene av disse underlige miljøene.
Dessverre forsvinner nysgjerrigheten raskt, og erstattes med en følelse av forvirring.
Ikke bare på grunn av forventningene som ikke innfris, men på grunn av Kalvigs bakgrunn.
Kalvig er førsteamanuensis i religionsvitenskap ved Universitetet i Stavanger, og Spiritisme er skrevet med støtte fra Lærebokutvalget.
Men skriver Kalvig egentlig som forsker eller som helfrest tilhenger av spiritisme?
Mye tyder på det siste.
Det er lite som vitner om akademiske verdier, bortsett fra at selve teksten er fri for skrivefeil og inneholder kildehenvisninger.
Spiritisme skal være en «utforskning» av sekkebetegnelsen som omfatter kontakt mellom levende og døde.
Kalvig åpner med å postulere at spiritisme er et «uhyre populært og interessant fenomen» — med henvisning til diverse tv-konsepter som Åndenes makt .
Det er liten tvil om at spiritisme er utbredt som populærkultur.
Men hvor mange praktiserende spiritister finnes det i Norge i dag?
«Norsk Spiritualist Forening», har 1100 medlemmer.
Det kan neppe kalles noen kritisk masse.
Store deler av boka går med til å videreformidle lange sitater og praktisk informasjon fra diverse forbund, foreninger og kurs.
Dette virker som ren reklame, og Kalvig bearbeider heller ikke informasjonen på en måte som rettferdiggjør plassbruken.
Kildebruken er også uklar.
Er fjernhealing-Anita en informant eller en nær venninne?
Den manglende informasjonen er lite tillitsvekkende.
Det nærmeste Kalvig kommer noen analyse er drøftingen av spiritisme som et særpreget kvinnelig fenomen.
Stort sett mangler hun distanse til materialet sitt.
På en «seanse» i England hvor hun deltar som «forsker» opplever hun for eksempel at et bord beveger seg.
«Det er verken jeg eller mine sansefeller som beveger dette bordet.»
Neivel?
| 0
|
601343
|
Bladfyken gjør opp regnskap
I
On liberty fra 1859 skriver John Stuart Mill at våre oppfatninger stivner hen hvis vi aldri får utfordret det vi tror.
Der Mill var en dannet engelsk filosof, kommer Norges fremste forkjemper for ytringsfriheten fra en mindre klassisk skole.
Vebjørn Selbekk er «en kristen bladfyk med rar frisyre», for å bruke samfunnsdebattant Kjetil Rolness’ karakteristikk.
Som redaktør i den kristne avisa Magazinet har Selbekk, siden han trykket Jyllandspostens Muhammedkarikaturer i 2006, blitt vår fremste «ekspert» i ytringsspørsmål.
Når Selbekk oppsummerer sitt liv og virke, er det også endringer i ytringsklimaet som står i fokus:
«Ett eller annet sted rundt årtusenskiftet fikk sårede religiøse følelser forkjørsrett foran vern om ytringsfriheten».
Selbekk skriver seg selv inn i historien.
Han gir en rask og spennende innføring i Kroll-slektslinjen, der bestefar kjempet for Wermacht og mor havnet i Norge etter at hennes familie flyktet fra DDR.
Vi er kjapt på plass i avislokalet hvor beslutningen om å trykke en faksimile av de omstridte muhammedkarikaturene tas.
Fryktens makt handler om hvordan det er å få livet snudd på hodet på grunn av drapstrusler.
Om å leve med politibeskyttelse og bli nektet adgang på restauranter fordi man rett og slett er en for kontroversiell gjest.
Det er også et bittert oppgjør med alle som lot være å støtte opp om demokratiets fremste verdi da det stormet som verst.
Særlig er det venstresida, med Støre og Stoltenbergs beklagelse og relativisering overfor den arabiske verden som får gjennomgå.
Her viser Selbekk ingen nåde.
Selbekk skriver med et muntlig preg, så muntlig at man hele tiden hører den hese trønderstemmen hans inni hodet.
Det er et smart grep av forfatteren som jo representerer det frittalende.
Tidvis blir det likevel litt for muntlig, som når legen ber Selbekk trekke seg tilbake etter et panikkanfall:
«Han hadde sikkert rett, den godeste medisinmannen.»
I personlig form har Selbekk skrevet et veloverveid forsvar for ytringsfriheten.
Og han overbeviser.
Trusler, vold og drap kan ikke være med i kalkylen når man skal bestemme seg for å ytre eller ikke ytre, å trykke eller ikke trykke.
Er du ikke sikker, bør du enten lese politisk filosofi, eller ta en titt på boka til den solbrune avisredaktøren fra Meråker.
| 1
|
601344
|
Komplekst om oppbrudd og kjærlighet
For et vidunderlig cover det er på denne boka!
Det viser et portrett av Shelley Duvall.
Den amerikanske skuespilleren er ett av flere referansepunkter i romanen.
Kjæresten til karakteren Max, som vi følger fra han er skolegutt i Stavanger til han er en bejublet teaterregissør i USA, likner nemlig på Shelley Duvall.
Max, Mischa og Tetoffensiven er på 1083 sider.
Men er det slik, som en av karakterene tenker når han skal kjøpe i julegave til en bekjent, at tykke bøker aldri leses av noen, og at de derfor er trygge å gi bort?
Er det rett og slett en forfatter som er mest komfortabel med å være nummer to, en Buzz Aldrin, som skriver denne boka?
I så fall har han mislyktes.
For denne romanen er allerede løftet fram som et imponerende stykke litteratur.
Max flytter med familien til USA, og etter noen måneders totale utenforskap, overtar det amerikanske i ham.
Han finner sin sjelevenn, han begynner å spille skoleteater og han får en kjæreste litt utenom det vanlige, nevnte Shelley look-alike.
Og han treffer etter hvert sin onkel Owen, som, viser det seg, en gang rømte til USA og brøt kontakten med sin norske familie.
En slags rød tråd er Vietnamkrigen og filmen Apokalypse Nå.
For Max har idéen om krigen vært en fascinasjon, for Owen et traume.
Boka er inndelt i kapitler, lange som små romaner.
Vi springer fram og tilbake i tid, og fram og tilbake mellom Max og Max’ onkel, Owen.
Historiske detaljer og referanser til amerikansk dramatikk, musikk og kunst er sømløst integrert i handlingen.
Men det er noe som ikke griper helt.
Jeg får ikke helt tak på Max.
Han er ikke uinteressant, langt ifra, men det blir aldri lidenskapelig.
Jeg er litt , men ikke veldig, opptatt av hvordan det går med ham.
Hvorfor blir jeg mer nysgjerrig på bipersonen Mordecai og onkelen, Owen, som ikke dukker opp for alvor før i andre halvdel av boka?
Max blir litt blodfattig og fortellingen om ham framstår av og til litt refererende.
Når jeg likevel synes dette er ei svært god bok, er det nettopp fordi den er så godt komponert, fordi språket er så godt, fordi den har så mange interessante referanser og fine formuleringer.
Dessuten har onkel Owen mer farge enn nevøen.
Det er i de menneskelige relasjonene, i vennskap og tapt vennskap, kjærlighet og tapt kjærlighet, det brenner.
Mer av det, og jeg ville gitt meg over.
| 1
|
601345
|
Godt om mor og son
Det er to hovudpersonar i denne fengande romanen, mamma Gunhild og sonen Knut, 16 år gamal.Han er psykisk ute av balanse, har droppa ut av skulen, både på grunn av ei jente som vraka han til fordel for ein kamerat, og fordi hormonbalansen ikkje stemmer.
Etter ein stygg valdsepisode overtalar mamma han til å bli med til Canada for å følgje i fotspora til oldefaren hennar, som reiste frå kone og barn — og aldri kom tilbake.
Mamma Gunhild , som sjølv er ute av balanse, både fysisk og psykisk, håpar at turen i den canadiske villmarka skal bli eit vendepunkt til det gode, for både Knut og henne.Ho vonar også at turen skal få Knut til å opne seg litt meir, slik at dei kan kome litt nærare kvarandre.Men møtet med villmarka i Canada, der det er både ulv og bjørn, blir svært utfordrande, og til tider direkte farleg for båe to.
I botnen er «Lev vel, alle», etter mi meining, ein psykologisk utviklingsroman om forholdet mellom ei mor som nettopp har spontanabortert, og ein son i tenåra som testosteronet herjar med.Sagt på ein annan måte, ei fin forteljing om mor og son, når båe er på gyngande grunn.
I tillegg er det ei bok om å reise seg att etter å ha vore langt nede.Sjølv om Knut rasar mot mor si, skrik ut at han hatar henne, viser han at han har ei anna, betre side då det står om livet til mamma.Han har dessutan nekta plent å arbeide, men når han møter Frank - som eg ikkje skal seie noko om kven er - viser han at han både vil og kan jobbe.
Boka handlar også om lausriving, om det å etter kvart bli sjølvstendig som vaksen.Det er ofte svært vanskeleg og smertefullt, for både den unge og foreldra.Det er forresten ikkje første gongen forholdet mellom mor og son er eit hovudtema i ei bok av Kvalvaag.Ho har også skrive prislønte ungdomsromanar, og vist at ho veit uvanleg mykje om korleis det er å vere ung i vår tid.
Kvalvaag prøver og å finne ut om noko som er vondt og vanskeleg kan endrast eller brukast til noko positivt og godt.Også det synst eg at ho lykkast ganske godt med.Det er godt driv gjennom mykje av boka, med eit par skikkelege toppar.
| 1
|
601346
|
Deilig bok om vandring med elefant
En spasertur med elefant fra Bagdad til Aachen?
Det er visst helt sant, og det foregikk en gang på slutten av 700-tallet.
Det nevnes tre ganger i De Franske Riksannaler, og er omtalt både i en egyptisk roman fra attenhundretallet og i to engelske barnebøker, så denne fantastiske historien er ikke noe vår hjemlige Tor Åge Bringsværd har funnet på.
Men historien er fantastisk, og svært rørende.
Selvfølgelig har Bringsvær måttet dikte en masse for å gi kjøtt på bena til det lille en vet om denne uvanlige gaven som ble gitt av kalifen al-Rashid til Karl den store som en markering av allianse mot felles fiender.
Helt lett var det ikke å transportere en diger elefant så langt, gjennom ørkener, over Middelhavet og Alpene, og hvordan gjør man slikt?
Kildene oppgir at jobben ble utført av en jøde ved navn Isak.
Jøder var handelsfolk med gode språkkunnskaper som på den tiden ble sett på som nøytrale parter ide mange stridende som herjet på den tiden.
Bringsvær blåser liv i Isak, og gjør ham til en radhanit, som utgjorde et slags laug eller brorskap av «stifinnere» som holdt handelsårene åpne mellom Frankrike og Kina i mange hundre år.
Isak har følgelig godt utviklede diplomatiske evner og er en mester i ikke å røpe sitt indre for omverden.
Så god er han i denne kunsten, og i å planlegge langsiktig og strategisk, at han mange ganger redder både seg selv og elefanten ut av farlige situasjoner.
Men hvordan få en diger elefant over havet til Europa?
Skulle elefanten bevege seg om bord, ville vektforskyvningen få båten til å kantre.
Og hvorfor legge ut fra Tunisia framfor å ta korteste strekk over Gibraltar?
Jo, for der var det fiender og pirater.
Løsningen ble å frakte elefanten fastbundet med fór i en hel flåte av skip over til Genova i Italia, ettersom dyret daglig spiser 200 kilo og drikker 100 liter vann.
Dypest sett handler denne utrolige hendelsen om forholdet mellom mennesker og dyr, om empati og omsorg.
Så nært blir forholdet mellom Isak og dyret at de fører skikkelige samtaler, som alle riktignok foregår inni Isaks hode.
Ettersom elefanten spør undrende spørsmål til menneskets natur, får boka eksistensiell dybde.
| 1
|
601347
|
Danske ble terrorist og hoppet av
Boka er relevant for å skjøne enkelte miljø i Noreg i dag.
Boka har undertittelen «På innsiden av Al-Qaida», og Morten Storm har to medforfattarar, Paul Cruickshank (terroranalytikar) og Tom Lister (journalist).
Forfattaren, fødd i 1976, vaks opp i Korsør som småkriminell, og var mellom anna medlem av Bandidos.
I 19-årsalderen blei han interessert i Islam, konverterte og blei radikalisert.
I England blei han kjend med radikale salafistar (bokstavtru muslimar med ei ekstrem tolking av Jihad, heilag krig), bad fem gonger om dagen, lærde seg arabisk og skaffa seg eit breitt, islamistisk nettverk i så vel Midt-Austen som i Europa.
Etter kvart begynte han å stille spørsmål, kunne drapa jihadistar utførte på uskuldige forsvarast?
Det enda med at han kontakta PET (Politiets efterretningstjeneste i Danmark), og verva seg som agent for vestlege etterretningstenenester, litt etter litt inkludert i MI5, MI6 og CIA.
På nytt stiller Storm det vanskelege spørsmålet; er dei hemmelege tenestene sine aksjonar — som fører til at uskuldige blir råka - OK?
Dessutan føler han seg ført bak lyset.Det endar med at han kontaktar Jyllands-Posten, som i ein artikkelserie i oktober 2012 publiserer ei rekke artiklar som opprører «kvardagsmenneske» og politikarar over heile verda.
Boka er utstyrt med 30 sider «Kildenoter».
Eg har lese dei grundig, og kan berre konkludere med at dei 390 første sidene som smakar «James Bond», er utruleg godt dokumentert.Det gjev grunn til ettertanke.
Forfattaren formidlar kunnskap om korleis unge menn - og nokre kvinner - blir rekruttert og radikalisert.Vi får eit skremmande innsyn i kvardagen til terroristane, og korleis terroråtak blir planlagt.Menneske som sprenger seg sjølv i lufta, for å ta med seg så mange som muleg inn i døden; dei blir hylla som heltar.
Boka er i høg grad relevant for å skjøne enkelte, relativt små miljø i Noreg i dag.
Etter å ha teke til vitet og lete seg verve til vestlege etterretningsteneste, avslører Storm korleis danske, engelske og amerikanske tenester arbeider, kor kyniske dei er, iblant kor lite verdt eit menneskeliv er for dei og.
| 1
|
601348
|
Viktig og velskrevet om artenes tilstand
Fortjent pulitzerprisvinner om jordens sjette masseutryddelse.
For cirka 65 millioner år siden opplevde jorden den forrige masseutryddelsen.
Dinosaurene forsvant og åpnet opp for pattedyrenes dominans.
For første gang i jordas historie inntraff en masseutryddelse av arter forårsaket av én enkelt art, Homo sapiens.
Denne masseutryddelsen foregår akkurat her og nå, i antropocen - menneskets tidsalder.
Det er bare å ta en kikk på den nylig oppdaterte Rødlista, hvor både ulv, gaupe, rype, brunbjørn, jerv og flere sjøfugler har status som truede dyrearter.
Arter i vårt eget land, et land som ikke er spesielt høyt befolket.
Kolbert har reist verden rundt og snakket med prominente forskere om tilstanden til noen av verdens arter.
Ispedd beskrivelser av natur og historier om arter som nylig levde, men som nå ikke lenger finnes, har hun skrevet en interessant og spennende populærvitenskapelig bok om det som kanskje er denne jordens største tragedie.
Det er klart at arter dør og arter oppstår, slik er naturens gang, men det som er så spesielt nå er mengden utryddelser og farten det foregår i.
Vi skal altså så langt bak i tid som 65 millioner år før vi finner en utryddelselsrate så høy som den som er i dag.
Hvorfor tilstandene er slik de er, skriver Kolbert også godt og forståelig for menigmann om.
Hun tar for seg bl.a. havforsuring, karbonsyklusen, hogst av skog, turisme og overdreven jakt.
Dette skriver hun om uten å bli tørr og kjedelig, iblander det med personlige opplevelser, uten at det blir for mye.
I så måte er den bedre enn Naomi Kleins Dette forandrer alt, også en bokom jorden og miljøets tilstand, men som hadde en i overkant personlig og følelsesladet stil.
Interessant er også at Kolbert har skrevet om arter i nær slekt av oss selv, både utryddete og nålevende.
I et kapittel om neandertaleren besøker Kolbert Neanderdalen i Tyskland, hvor det i 1986 ble funnet knokler av vår nære slektning, og hvor det nå ligger en paleontologisk fornøyelsespark.
Hvem får ikke lyst til å dra dit neste gang man befinner seg i nærheten av Köln?
| 1
|
601349
|
Ein røvarroman
Vi møter hovudpersonen, jesuittpresten Moulin, attmed elva Kongo like før første verdskrigen bryt ut i Europa.Han fungerer som prest for jernbanearbeidarane, ei ganske broket forsamling: kvite belgiarar og farga kongolesarar.
Første setninga i boka lyder slik:
«Det var jeg som oppdaget dem først.»
Det jesuitten, som ikkje er særleg overtydd truande katolikk, oppdagar, er tre menneskeapar av ein ukjend art.Det er to hannar og ein hoape, som får namna:
Paul, Jakob og Mathilda.Er dei «the missing link?
— mellom menneske og ape, mellom natur og kultur?
Dei tre apane - eller er dei «halvmenneske» - er sterkt opptekne av mekanikk og fungerer godt når det er tale om enkelt arbeid som ikkje krev for mykje tankeverksemd.
Moulin bestemmer seg for å flykte med dei tre, og etter å ha bygt om ein dresin, legg dei ut på ein fantastisk tur over Atlanterhavet til Sør-Amerika, med ein liten stopp på St. Helena.Treng eg nemne at det vert ei fantastisk, eventyr- og fabelprega reiseskildring - som ikkje alltid er like truverdig?
At det ikkje alltid er like klart kva som er sivilisasjon, kva som er barbari?
For ikkje å snakke om kven som er menneske, og kven som er dyr?
Boka kom ut på svensk så tidleg som i 1983, og eg har problem med å forstå at ikkje denne utrulege røvarromanen har kome på norsk før i 2015.For, trass i enkelte innvendingar, «Dresinen» er fabulerande forteljekunst på nesten høgste plan.
Romanen kan lesast/tolkast på fleire plan.
Kanskje har forfattaren i utgangspunktet planlagt boka som ein allegori, eventuelt ein geip, omkring den vestlege verdas framtidsoptimisme tidleg på 1900-talet?
Dessutan er romanen eit temmeleg krast oppgjer med rasisme, med diverse etniske teoriar som i vesten levde i beste velgåande tidleg på 1900-talet.Endeleg, boka kan også lesast som ein slags klagesong over kulturelt havari i vesten.
Som nemnt, «Dresinen» er ikkje lytelaus.
Hovudinnvendinga er formatet.Vel 470 sider gjer at forfattaren, etter mi meining, tillet seg for mykje småprat og oppattakingar som ikkje er nødvendige.
Særleg i den siste delen av romanen, meiner eg at ei innstramming hadde gjort godt.
Likevel, «Dresinen» er ei svært fascinerande bok av ein forfattar av internasjonalt format.
| 1
|
601350
|
Mytisk og melodisk om minner
Den endeløse sommeren er et øyeblikksbilde, et snapshot, et lysende minne, slik det kan framstå for oss mange år etter at vi levde i det.
Vi er på danske Fyn , på en herregård, den hvite gården, et gedigent landsted, kjøpt av fortellingens stefar, den gangen han hadde penger mellom hendene, men ikke evnet til å forvalte dem.
Gården forfaller, de som bor der, har knapt råd til klær, og, verre, nesten heller ikke til mat.
Likevel er det her de møtes, en liten håndfull menneskeskjebner.
Den hvite gården blir scene for utenomjordisk kjærlighet og lammende frykt, for pubertetens famling, for oppbrudd og savn.
Madame Nielsen , som før utga bøker (blant annet) under navnet Claus Beck-Nielsen, er musiker, dramatiker, performancekunstner og provokatør.
Denne lille boken er langt unna det provoserende, den heller nesten mer mot det musikalske.
Språket har en egen rytme, det er mytisk, melodisk, drømmeaktig, med gjentakelser og lange, lange, flytende — til dels utflytende - setninger, nesten uten avsnitt.
Det er fortellingens form som betar.
Romanen har et stort persongalleri, få av dem har navn, det er den unge gutten, som kanskje er ei jente, men ikke vet det - den vakre unge gutten med de fine trekkene, de store øynene og den store angsten, for krigen og sykdommene, for kroppen, kjønnet og døden.
Og så er det den aristokratiske moren, den sjalu stefaren, den runde, bløte og litt late kjæresten, to portugisiske backpakkere og noen til.
De navnløse karakterene flyter litt i hverandre, slik også teksten gjør.
Vi får følelsen av at alt er i oppløsning, mulighetene er uendelige, men alt står også på spill.
På den ene siden er det et vakkert landskap Nielsen tegner opp, men det ligger også noe knugende over det, som om høsten allerede ligger der, latent, i den lysende sommeren.
Kanskje fordi tilbakeblikket er sett gjennom en gammel kvinnes øyne, og den gamle kvinnen kan legge årene som er gått, til tolkningen.
På den måten fanger forfatteren også aldringens melankoli, og øyeblikket gis både en utstrekning og en ende.
| 1
|
601352
|
Fenomenal familiesaga
Han er ein av dei verkeleg store forfattarane.
Hovudpersonane i denne fascinerande romanen er forteljaren og den nære venen hans, Ari.
Kven forteljaren er, får vi ikkje vite.Ein ven?
Bror?
Vi møter Ari idet han kjem tilbake til Island, omtrent midt i livet.Han har skrive litt, etablert seg som forleggjar i København, og har dessutan eit havarert ekteskap bak seg.Heimreisa skuldast at faren ligg for døden.
Retrospektivt blir vi kjende med besteforeldra til Ari, Margrét og Oddur, som på sett og vis representerer det tradisjonelle livsmønsteret på Island, med fiske og dermed eit nært forhold til barsk natur både til lands og til vatns.
Vi blir kjende med ein familie gjennom tre generasjonar, og forfattaren greier på imponerande vis å få fram korleis både arv og miljø på ulike måtar pregar menneska.
«Fiskene har ingen føtter» er ei gripande soge om kvardagsmenneske som elskar og hatar, som føler for å flykte, og for å vende attende.
Ikkje berre hovudpersonane er teikna slik at vi trur på dei, også meir perifere, unge som gamle, står til truande.
Det meste av handlinga i romanen er lagt til to stader, Keflavik og Norðfjörður.
Den første er ei liten bygd mellom bratte fjell, den siste ein by, den svartaste staden på Island, der folk flest levde av dei amerikanske soldatane.
Kontrastar altså.
Boka har mange innfallsvinklar, eit etter kvart ganske stort persongalleri, men det kjennest ikkje som noko problem for meg som lesar.Kvifor?
Svaret er kanskje ein utsliten klisjé, men det skal ikkje hindre meg å bruke orda; Jón Kalman Stefánsson er ein av dei verkeleg store forfattarane, ikkje berre i islandsk og nordisk samanheng.
«Fiskene har ingen føtter» er den fjerde boka han har blitt innstilt til Nordisk Råds Litteraturpris for, og det er fortent!
Det var Jon Fosse som i år fekk den prisen, for kjærleikstrilogi om Asle og Alida, men juryen må stadig ha Jón Kalman Stefánsson i tankane.
| 1
|
601353
|
Dette blir for sprikende
Henning Mankell fikk en alvorlig kreftdiagnose for et par år siden.
Det fører naturligvis til at man vil oppsummere livet, og videreføre litt visdom til neste generasjon.
Forfatteren døde 5. oktober 2015.Henning Mankell valgte å gi ut det han kaller en tankebok «om et menneske og hele menneskehetens livsvilkår».
Det resulterte i en bok på 348 sider og 67 kapitler der Mankell forteller om kreften, filosoferer over livet, deler små anekdoter, samt en rekke små historiske beretninger.
Leseropplevelsen kan på sitt beste beskrives som variabel.
Det er spennende å lese om Mankells liv, og han har en god beskrivelse av møtet med en potensielt dødelig sykdom.
Han sammenligner det med sin barndomsfrykt for kvikksand:
«Da jeg fikk vite at jeg hadde kreft, kom redselen tilbake på nytt.
Den slo til med full kraft, kan jeg tenke nå i ettertid.
Den følelsen jeg ble rammet av, var nettopp skrekken for kvikksanden.
Jeg stritter imot å bli trukket ned og slukt av den».
Likevel blir helheten i boka for sprikende.
Mankell gaper over for mye, han vil si for mye.
Det er alt fra historien om de første hulemenneskene, til hva som skjer med atomavfall langt inn i fjellet om 100.000 år.
Det er fortellinger fra tiden som teatersjef i Afrika.
Det er tanker om likestilling og tanker om krig og fred.
Henning Mankell lykkes med å få leseren til å stoppe og tenke, men det hele går så fort at man likevel ikke får fullt ut reflektert over det man leser, for i neste setning har han snakket seg bort i et helt annet tema.
Og kanskje det er det som skjer når du er alvorlig syk.
Tankene flyter av sted som en lang strøm, og på veien flyter man innom omtrent alle sanseinntrykk du har fått i livet.
Det er kanskje god terapi å skrive ned disse tankene, men noen videre god leseropplevelse blir det ikke.
Det blir rett og slett for mange temaer og fortellinger til at det er mulig å finne en rød tråd i det hele.
| 0
|
601355
|
Den komplette Sørlands-guiden
Trolig den beste reisehåndboka om Sørlandet som noen gang er utgitt .
Olav Breen, UiA-ansatt og bosatt i Kristiansand, har utgitt en rekke reisehåndbøker gjennom mange år.
Nå kommer den ultimate reiseføreren til Sørlandet.
Det er fristende å bruke en forslitt klisjé:
Det du ikke finner av opplysninger om severdigheter i denne boka, er ikke verd å vite.
Gjennom 350 sider følger vi hovedveier og sideveier i alle kommunene på Agder og får vite imponerende mange detaljer om bygninger, steder, veier, naturfenomener og øvrige attraksjoner.
Boka er praktisk og lettvint å bruke, bygd opp av ni kapitler som tar for seg region for region.
Det er nesten fristende å si at Breen har foretatt den planlagte kommunesammenslåingen helt på egenhånd, og det ser både fornuftig og logisk ut.
Faktisk så er informasjonsmengden så overveldende at boka i tillegg til å være reisefører, kan være oppslagsverk om landsdelen vår, velordnet som den er.
Kapitlene har ens oppbygning, med tydelig grafikk som går igjen hele veien, faktaopplysninger, tall og statistikk for seg, og så informasjon og noen forsiktige vurderinger underveis.
Innledningskapitlet tenderer til det litt forblommede når det for eksempel heter «Da Sørlandet erobret verden».
Men leser man avsnittet, så ser en at forfatteren har dekning for utsagnet.
Imponerende er billedstoffet, nesten hundre prosent forfatterens eget.
Han er en fremragende fotograf, og det må ligge et enormt arbeid bak alle de gode bildene som gjengir stemninger og særtrekk ved ulike byer og bygder i landsdelen, og i alle årstider.
Boka er dessuten forsynt med kart, og bakerst finnes en egen faktadel for hver kommune.
Alle som ferdes langs veiene på Sørlandet vil ha glede av boka.
Den er på norsk, og det er sikkert et stort prosjekt å skulle få den omsatt til engelsk, men jeg vil tro at den ville fylle et behov for utenlandske tilreisende om så skjedde.
Den henvender seg heller ikke bare til bilturister.
Like mye er den full av tips for turgåere i lavlandet og fjellvandrere i høyden.
| 1
|
601356
|
Berettiget harme
God fortellerkunst om rasende sinne.
Alle nyanser av sinnegår rett på sak.
En illsint fyr med øks dundrer løs på kjærestens dør.
Det har «klikka», hun har vært utro, han vil inn og gir seg ikke — selv ikke når treverket gir etter og politiet kommer:
«Akkurat som de første gangene han sloss ordentlig på barneskolen, man bare veit at det er nok, men det banker i vei inni kroppen, og det verste av alt er å stoppe».
Å lese fortellingene i debutboka til Mari Tveita Stagrim er litt som en detektivjakt.
I hver av de korte historiene forsøker man å identifisere hvem som er sinte, og hvorfor.
Er det gutten eller jenta i det skrantende parforholdet?
Og er han egentlig sint, taxisjåføren som for alt i verden vil unngå å bli trukket i lønn for bulker i bilen, men i stedet ender opp med å begå en mye verre forbrytelse?
Med fengende handlingsforløp trekker Stagrim leseren inn i de korte historiene.
Hun skaper tvetydelige landskap og beveger seg elegant - nettopp i nyansene av menneskelige følelser.
I en av de beste historiene møter den rastløse ungdomsskoleeleven Tea den mistroiske pelsbonden Jan som anklager henne for å være dyrevernaktivist.
Det er et snålt møte, og et avbrekk fra de ellers mer ekstreme og eksistensielle situasjonene i de andre fortellingene.
Stagrim er psykolgistudent, og det er tydelig at hun både har tenkt på og studert sinne nøye, som den ekstreme psykologiske tilstanden det er.
Noen ganger er sinnet blottstilt i sin reneste form - som i den nevnte åpningsfortellingen.
Andre ganger er det mer subtilt, som faren som skjønner akkurat for sent atden febersyke datteren må på sykehus.
Stagrim unngår også det som fort kunne blitt farse-pregede situasjoner eller karikerte hissigpropp-personer á lá Karl og Co.
Med unntak av irriterende han/ham-feil og et par ord som mangler i noen setninger er det lite å utsette på Stagrim ellers stødige språk.
Enkelte setninger er likevel litt uinspirerte.
At «hjertet banker» og «svetten pipler» er en klassiker når det kommer til beskrivelsen av sinne, men forfatteren burde ha vært strengere med å fri seg helt fra slike slitne idiomer.
Alt i alt er Alle nyanser av sinne en sterk og lovende debut, med nyanser ikke bare av sinne, men først og fremst av god fortellerkunst.
| 1
|
601453
|
Interessant portrett av nåtidens Egypt
Til Egypt.
Revolusjon i faraoenes land har Torunn Berge reist rundt i Egypt og snakket med folk om «den arabiske våren» og om hvordan livet er i dette eldgamle landet.
Resultatet er blitt en god barne— og ungdomsbok om viktige temaer som frihet, rettferdighet og demokrati.
Boka tar for seg hendelser kronologisk fra 2010 og videre, samtidig som det krydres med intervjuer av unge (og håpefulle) egyptere, samt flere kapitler om Egypts kultur, historie, økonomi og natur.
Kapitlene er akkurat passe korte og burde funke strålende for rastløse unge som har lyst til å lese mer om verden enn det som står i samfunnsfagboka på skolen.
I tillegg klarer Berge å beskrive ganske kompliserte saker på en enkel og forståelig måte, uten å oversimplifisere det.
At boka også er passelig rik på bilder er også en god ting.
Spesielt satte jeg pris på kapitlene som tok for seg egyptiske kvinners liv.
Dette knytter hun opp mot «den arabiske våren», slik at det hele tiden går en rød tråd gjennom boka.
Knyttet videre opp mot kvinnene, har Berge gjort et intervju med to kvinner om deres liv og belyser tilstandene fra flere sider.
Den ene kvinnen går med niqab for mannens skyld og har fem barn og ser ut til å trives kjempegodt med det, mens en annen ung kvinne elsker å gå på skolen, men må snart slutte å gå der fordi hun skal giftes bort.
At folk vil gå med klesplagg basert på andre menneskers preferanser får være hvert menneskes valg, men det stikker litt i brystet å lese om jenter som blir fratatt gleden av å studere.
Dessverre er det fortsatt slik i store deler av verden.
Helt til slutt i boka kommer en kort og nyttig oversikt over de viktigste hendelsene i Egypts historie, faraoer og guder i den gamle mytologien, ordforklaringer og tips til videre litteratur og film.
Det siste der kan komme godt med, for dette er en bok som lærer bort mye, men samtidig gir en lyst til å finne ut av mer.
Det er ikke bare bare.
| 1
|
601456
|
En moderne lidelseshistorie
«Roses are shining in Picardy» sang Mario Lanza og Frank Sinatra i den populære slageren fra 1916.
Hundre år etter kommer boka «Farvel til Eddy Bellegueule».
I den fins ingen roser, selv om altså handlingen er lagt til Picardie, området nord for Paris.
Boka har vært en sensasjon i Frankrike.
Den er under oversettelse til mer enn 20 språk, og kom på norsk i vår.
Boka har form av selvbiografi, og i diskusjonen som har fulgt utgivelsen har vært reist tvil om historien den forteller er ekte.
Den er nemlig forferdelig brutal, og det dannede publikum i Frankrike har hatt vanskeligheter med å tro at et så utarmet miljø fremdeles fins.
Eddy Bellegueule er født i 1992 i en landsby med 500 mennesker i et industriområde.
Hans familie hører til den laveste arbeiderklasse, foreldrene blir uføre etter hvert og havner «på sosialen».
Eddy er fra tidligste barndom annerledes, både oppfattes han slik av sine nærmeste, og han opplever det selv.
Han har høy og skingrende stemme, han har feminine fakter, og han blir offer for grusom mobbing gjennom hele skolegangen.
Det miljøet han skildrer er nesten ikke til å tro.
Rasisme og ulike fordommer blomstrer mer enn rosene, folk bor i rønner, det lukter kattepiss og i noen hjem trør man rundt i hundelort.
De arbeidsløse oppfattes som snyltere.
Machokulturen gir seg de mest bisarre utslag, som når Eddys mor skal uttrykke at hun nok kan være sterk:
Jeg har da baller jeg også, sier hun.
Fyll, røyk, drugs, rå sex og en vanvittig homofobi preger både ungdoms— og det voksne miljøet.
I dette skal Eddy Bellegueule finne sin vei inn i det voksne livet.
Hans vei blir en lidelseshistorie.
Og denne brettes stillferdig ut i meget god oversettelse.
Samtidig er forfatteren analytisk, skriver klokt om klassesamfunnet og de mekanismene som skaper den elendigheten han beskriver.
Før han gir ut boka skifter han navn til Edouard Louis.
Han er ferdig med Eddy Bellegueule.
Han er blitt 23 år, suksessrik forfatter, anerkjent i akademia - og strever i følge intervjuer fremdeles med sin oppvekst.
| 1
|
601458
|
Spennande lettlesbok for ungdom
Mystiske stemmer kviskrar frå ein kjellar i Svartedalen.
Eg-personen er på sommarferie på landet, nærare bestemt i eit stort, gamalt hus som far hans har arva.
«Kapteinshuset» vert det kalla fordi det vart bygt av ein seglskutekaptein.
Namnet til guten får vi ikkje vite, men ei svarthåra, svartkledd jente han møter presenterer seg som Julie, og så svarar han med Romeo!
Ein dag går han ein tur til Svartedalen, der han finn eit gamalt hus.
Der inne møter han både skremmande lydar, ei stemme, pluss ein katt.
Det er noko som ikkje stemmer!
Det blir kviskra om ein eldgamal konflikt mellom Kapteinen og ein som blei kalla Svarten.
Hovudpersonen i boka finn faktisk etter kvart eit gullsmykke.
Stort meir skal eg ikkje røpe av handlinga, men Atle Hansen har skrive fleire nifse spenningsbøker for barn og unge, og greier også i denne boka å halde spenninga oppe gjennom dei vel 100 sidene.
Litt etter litt kjem både det som verkeleg har skjedd, og det som sjølvsagt er eventyr, opp til overflata.
Det heile flyt greitt.
Med enkle litterære grep losar Atle Hansen oss som lesarar gjennom eit plott som ikkje er spesielt originalt, men som definitivt held mål.
Dette er ei såkalla lettlesbok, tilpassa ungdom med lesevanskar i frå 11 — 12 år og oppover.
Som pensjonert lærar veit eg at det ikkje akkurat er flust med bøker som både er gode og spennande, i tillegg til å vere så lette å lese at dei står fram som overkommelege for ungdom med dysleksi.
Setningane er korte, orda er enkle og aldri særleg lange, dessutan er sidene ikkje fullpakka.
For oss som ikkje har lese- og skrivevanskar, kan slike detaljar i første omgang verke lite viktige, men for dei som er dyslektikarar er dette viktig.
Ei tettpakka side med lita skrift kan for ei eller ein med lesevanskar vere bortimot umuleg å begynne på.
Det er dessverre slik at det særleg er gutar som les lite eller ingenting, utanom lekser.
Kanskje ikkje dei heller.
Boka om Romeo og Julie, i hermeteikn, er ikkje noko litterært meisterverk, på ingen måte.
Men som pensjonert pedagog trur eg boka kan fungere godt for lesesvake elevar, og spesielt gutar.
Lærarar som underviser på ungdomssteget, og har elevar som strevar både med lesing og skriving, synst eg skal ta ein nærare kikk på denne boka.
| 1
|
601459
|
Sprelsk sauebok fra nysgjerrig vevkjerring
Annemor Sundbøhar levert sitt livs verk i denne boka som åpner for uante hemmeligheter i spunnet tråd og vevd garn.Hvis du blander tradisjonsbevissthet, anti-kommersialisme, kunsthåndverk, faglighet, lekende fantasi, realitetssans, religionsinteresse og -kunnskap, språkinteresse og omfattende kunnskaper i historiefaget, en orientering mot folkeminnevitenskap og et rotfeste på Ose i Setesdal, og sist men ikke minst en ustyrlig nysgjerrighet, hva får du da?
Svar:
Annemor Sundbø.
Og så glemte jeg i farten å tilføye:
Et uimotståelig glimt i øyet.
Denne Annemor Sundbø har trolig levert noe i retning av sitt livs verk.
På mer enn 400 sider, i stort format, med en fantastisk rikdom av bilder i tillegg, har hun skrevet en slags merkverdig avhandling om sau og ull, om garn og tråd, om spinning og veving, om guder og helter, om eventyr og sagn, om det hellige og det profane, om verdensvev og data, om nåtid og datid, men mest av alt har hun oppsummert et langt yrkesliv og åpenbart en tøylesløs nysgjerrighet.
Visste du at det kunne ta 4740 timer å produsere duken til et segl på 100 kvadrat i vikingetida?
At det kanskje har medgått 300.000 arbeidstimer for å utstyre Sigurd Jorsalfares 60 langskip med segl?
Eller at vår berømte tekstilkunstner Frida Hansen i 1899 mente at «Norges gamle, nedarvede, tekstile husflid eller husindustri er et af landets dyreste eier».
Så ikke snakk skit om vadmelsbuksa da.
Her er masser av norrøn mytologi, og minst like mye fra Bibelens gamle og nye testamente.
Skriver man om ull og sau, er det jo ikke til å unngå å komme borti «Se der Guds lam ….».
Og så er her gjess og svaner, også de har en viktig rolle ikke bare i gamle religioner og folketro, men i vevde tepper i norsk tradisjon, ikke minst i Setesdal.
Og glimtet i øyet da?
Da Sundbø åpnet Ose Ullvare i 1993, ville noen av dalens karer teste henne ut, og bestilte «hyser».
Det de ikke visste, var at Annemor meget vel visste hva dette var.
Og når hun da sa, ok, da må jeg ta noen mål — vel, så behøver ikke soga seie kven som vann.
Og vet du ikke hva denne forhysen er, så får du jammenmeg gå på verdensveven og finne det ut.
| 1
|
601460
|
Åpenhjertig ut over det vanlige her sør
F 242
Atle Håland fra Iveland har debutert med en diktsamling kalt «Han».
Unge Håland har allerede markert seg i det sørlandske kunstliv, blant annet som medvirkende i tablået Korsfestelsen i Kristiansand Kunsthall for fire år siden.
Nå markerer han seg ytterligere , med en solid og sterk diktsamling hvor kjærlighet, sex, dop og punk er tematikken.
Og om noen skulle være i tvil; det hele foregår i Kristiansand, på Tinneheia, i Kvadraturen, på taket av biblioteket eller på taket av Slottskvartalet, ved Varoddbrua eller i Nybyen og Baneheia.
Egentlig burde det ikke være nødvendig å si at dette handler om homosex.
Men det gjør nå det.
Og det handler altså om sex og kjærlighet som vanskeliggjøres av samfunnets fordommer.
Her er en jeg-person som heter Atle, altså som dikteren selv.
Og så er her en annen, en «han».
Det kunne egentlig like gjerne handle om to personer fra ulike kulturer, for eksempel en kristen og en muslim.
Den ene må fornekte kjærligheten, og derfor blir det et ulykkelig resultat.
Atle Håland skriver åpenhjertig og uten omsvøp om et forhold som varte en tid, og som tok slutt.
Det er uklart for meg som leser om det sluttet fordi «han» tok livet av seg, eller om han bare gikk.
Klart er det i hvert fall at han ikke kunne være åpen om denne kjærligheten.
«Jeg kan ikke være en sånn, jeg kan ikke være en sånn, okei?» heter det nokså midt i boka.
Og i tråd med uttrykket «Sex, drugs and rock’n roll» handler det her, mer enn mange vil like, om sex, drugs og punk.
Denne boka gir et innblikk i noe vi helst ikke vil vite noe om, nemlig at det kjøpes og selges og brukes og deles anselige mengder dop i unge miljøer i denne byen.
Men Atle Håland skriver først og fremst om et kjærlig forhold mellom to unge gutter .
Og det gjør han på en måte som gjør inntrykk, som berører og som gir noen språklige lykkestunder og noen nedturer.
Endelig har Sørlandet og Kristiansand fått sin parallell til Ståle Huse som med sine to romaner har blottlagt hvor vanskelig det fremdeles er å få et lykkelig homoliv i dette landet.
| 1
|
601461
|
Om å holde andre på avstand
De fleste vil ha opplevd ubehag ved å få folk for tett innpå seg.
Hovedpersonene i denne boka har det sånn hele tiden.Det er spennende å lese bøker fra andre kulturkretser enn vår egen, spesielt når tenkningen er så ulik vår.
Tema i litteraturen til kinesisk-amerikanske Yiyun
Li er menneskelig ensomhet.
Om det handlet hennes forrige bok, og i denne «tar hun det helt ut».
Det som særpreger denne romanen er ikke først og fremst handlingen, som i og for seg er sær og interessant nok, men de betraktningene som pakkes inn i og mellom de ulike scenene.
Ofte må en gå tilbake og sjekke: hva var det egentlig som sto på disse linjene med tettpakket refleksjon om eksistensielle ting?
Som denne:
«Å lage sine egne klær var, mer enn en nødvendighet, en mulighet til å ta avstand fra en verden de ikke kom overens med...».
Boka er et studium i strategier mennesker bruker for å holde verden på avstand, for å slippe å menge seg, slippe å bli venner, slippe å bli involvert verken med ektefeller eller andre som forsøker å trenge seg på.
En av hovedpersonene har «et knippe svar på rede hånd, av typen som hindrer videre utspørring,» og hun hadde lært å «distansere seg fra slike trivialiteter som før hadde fått henne til å le og gråte.«
Så har denne boken også en handling, som på et vis spiller en birolle for det å skildre hvordan mennesker gjemmer seg for hverandre.
Den skildrer kinesisk trangboddhet, pliktfølelse, reaksjon mot kulturrevolusjonen og forelskelse med tilhørende sjalusi.
Tidvist blir det klaustrofobisk.
Og vi vestlige som har hørt og lest om autisme og dens mildere variant asberger, kjenner igjen trekkene hos en av hovedpersonene.
Autistiske trekk paret med påtrengende medmennesker kan skape store spenninger.
I denne boka fører de til et dramatisk giftmord med sakte død over 21 år.
Til slutt er boka likevel et mysterium, for hva vil egentlig forfatteren formidle med all denne verdensflukten?
Jeg er i villrede, men fjetret.
For jeg fant ikke rommet som var større enn ensomheten.
| 1
|
601462
|
Fredens mange ansikter
Fredens brus når oss fra bildene den 8. mai 1945, men fredsdagen var sammensatt.
Der mange kunne bryte ut en grenseløs jubel, var den for andre dagen de hadde gruet seg til.
Det kom melding om et kjært familiemedlem som var borte for alltid.
Andre fikk føle selvjustisen til seierherrene.
Egil Ulateigs hensikt med boken om fredsdagen har ikke vært å gi en fullstendig skildring av eller oversikt over alt som skjedde denne minneverdige dagen, det ville uansett vært et umulig prosjekt, men å gi noen glimt av skjebner slik de ble styrt av begivenhetenes gang.
Han trekker frem omkring tretti personer og deres fredsdag.
Her er selvsagt de som jublet uhemmet, men også de som fortvilte — og mange var i en tilstand midt imellom.
Slik møter vi NS-barnet som ble jaget inn fra feiringen i gaten, tyskerne og de norske angiverne som forsøkte å stikke seg vekk, den tyske og norske riksledelsen, der flere fant en pistol eller satte seg på en kruttønne for å unngå oppgjøret som måtte komme.
Her er NRK-reporterne som ikke fikk sende ett minutt på fredsdagen fordi tyskerne på Marienlyst fastholdt at fredsslutningen trådte i kraft ved midnatt til 9. mai.
Men NRK-folkene trengte seg inn i bygget og fikk sikret seg utstyr til å rapportere fra en hovedstad i kaos og fredsrus.
Disse opptakene har vi på netthinnen og i ørene etter utallige repriser.
Noen personer er med i flere av Ulateigs fortellinger, som den merkverdige og handlekraftige svenske politimannen Harry Söderman, som åpnet Grini og Møllergata 19.
Hvor var Hjemmefronten?
Og vi møter en sint kong Haakon og en kronprins Olav som viste seg som en dyktig forsvarssjef da det gjaldt.
Mye av stoffet er kjent, men her er også mye nytt om den viktigste dagen i vår nyere historie.
Ulateig har skrevet mange bøker om krigen.
Han kjenner dette stoffet, og han behandler det med den gode journalistens lette penn uten at det går på bekostning av troverdighet og dyp innsikt.
Han lykkes godt med sitt prosjekt, å vise at freden fikk så mange ansikter.
Fredens brus når oss fra bildene den 8. mai 1945, men fredsdagen var sammensatt.
Der mange kunne bryte ut en grenseløs jubel, var den for andre dagen de hadde gruet seg til.
Det kom melding om et kjært familiemedlem som var borte for alltid.
Andre fikk føle selvjustisen til seierherrene.
Egil Ulateigs hensikt med boken om fredsdagen har ikke vært å gi en fullstendig skildring av eller oversikt over alt som skjedde denne minneverdige dagen, det ville uansett vært et umulig prosjekt, men å gi noen glimt av skjebner slik de ble styrt av begivenhetenes gang.
Han trekker frem omkring tretti personer og deres fredsdag.
Her er selvsagt de som jublet uhemmet, men også de som fortvilte — og mange var i en tilstand midt imellom.
Slik møter vi NS-barnet som ble jaget inn fra feiringen i gaten, tyskerne og de norske angiverne som forsøkte å stikke seg vekk, den tyske og norske riksledelsen, der flere fant en pistol eller satte seg på en kruttønne for å unngå oppgjøret som måtte komme.
Her er NRK-reporterne som ikke fikk sende ett minutt på fredsdagen fordi tyskerne på Marienlyst fastholdt at fredsslutningen trådte i kraft ved midnatt til 9. mai.
Men NRK-folkene trengte seg inn i bygget og fikk sikret seg utstyr til å rapportere fra en hovedstad i kaos og fredsrus.
Disse opptakene har vi på netthinnen og i ørene etter utallige repriser.
Noen personer er med i flere av Ulateigs fortellinger, som den merkverdige og handlekraftige svenske politimannen Harry Söderman, som åpnet Grini og Møllergata 19.
Hvor var Hjemmefronten?
Og vi møter en sint kong Haakon og en kronprins Olav som viste seg som en dyktig forsvarssjef da det gjaldt.
Mye av stoffet er kjent, men her er også mye nytt om den viktigste dagen i vår nyere historie.
Ulateig har skrevet mange bøker om krigen.
Han kjenner dette stoffet, og han behandler det med den gode journalistens lette penn uten at det går på bekostning av troverdighet og dyp innsikt.
Han lykkes godt med sitt prosjekt, å vise at freden fikk så mange ansikter.
| 1
|
601463
|
Rått og godt om å vere kvinne
Barnebarnet til Islands første president, 80 år gamle Herbjørg Maria Bjørnsson, til dagleg Hera, ligg hausten 2009 i ein garasje i utkanten av Reykjavik og ventar på døden.
Hera har levd eit turbulent liv, budd i mange land, blitt valdteken tidleg i tenåra, og har fødd fire barn.
Ho har lege i garasjen i åtte år, har mist all kontakt med familien, og orkar ikkje tanken på ei jul til.
Ho vil døy og bli kremert før høgtida.
Hera vekslar mellom å fortelje om notida, altså 2009, og retrospektivt om fortida frå ho blei fødd i 1929.
Forfattaren understrekar at «Kvinnen ved 1000 grader» er ein roman, men mykje tyder på at hendingane ligg nær det som verkeleg skjedde.
Vi kjem tett inn på Hera, ei tøff dame som har sterke meiningar.
Språket hennar er ofte upolert og rått.
Ikkje minst når ho skildrar Island:
«Vinden er vår evige Hitler og holder oss, Guds utkvalte folk, innendørs i århundrer, i vår karanteneleiligheter, den helvetes frossenidioten».
Andre verdskrigen og nazismen står sentralt.
Faren melde seg friviljug for å kjempe for Tyskland i 2. verdskrigen.
I 1942.
12 år gamal, miste ho kontakten med mor og far, og resten av krigen måtte ho klare seg sjølv.
Det blir tøffe år for ei jente tidleg i tenåra.
Ho har hat t ei lang, rekke elskarar.
Den einaste ho har elska er ein tysk SS-offiser, som ho fekk to dagar og ei natt med.
Så blei han skoten.
Tittelen, «Kvinnen ved 1000 grader» viser til temperaturen i ein kremasjonsovn, men vi skjønar at han også har med kjærleiken å gjere når ho seier:
«Kjærligheten er målt i grader, ikke i minutter».
Boka er ein gjennomarbeidd roman om ei kvinne som har levd sterkt.
Som ein raud tråd gjennom delar av romanen fungerer ein handgranat frå krigen.
Korleis og kvifor skal eg ikkje gå inn på, bortsett frå å nemne at vi som lesarar aldri får sikkert vite om han er ladd eller ikkje.
Sagt på ein annan måte, ein potensiell blindgjengar.
Romanen blei i 2013 innstilt til Nordisk Råds Litteraturpris, og så medrivande som han er, synst eg det er rart at han ikkje vann.
Var Hera for grov i kjeften?
Trefte ho for mange menn i solar plexus når ho uttala om freden i 1945:
«For mennene var krigen over, for oss kvinner var den akkurat begynt.»
?
| 1
|
601464
|
Sterk debut
"Kjære Søster" innledes som et brev fra Beatrice til søsteren Tess.
Her forteller hun kronologisk hva som skjedde da Tess forsvant, og om hvordan Tess ble funnet død på et offentlig toalett i Hyde Park i London.
Innimellom flettes det inn scener fra «nåtid» — samtaler med advokaten mr. Wright, møter med moren, Tess sine bekjente og politiet.
I stykker og deler får leseren gradvis et bedre bilde av hvem Tess var og hva som skjedde med henne.
Beatrice og Tess hadde et nært forhold.
Selv om det viser seg at Beatrice ikke kjente søsteren sin så godt som hun trodde, er hun overbevist om at politiet har oversett noe i etterforskningen sin.
For Tess kan ikke ha tatt selvmord, ikke etter sorgen de følte da lillebroren deres, Leo, døde av cystisk fibrose .
Derfor setter Beatrice i gang sin egen etterforskning samtidig som hun bearbeider den overveldende sorgen.
»...sorg er kjærlighet som er blitt et evig savn,» skriver Rosamund Lupton.
Den sorgen har forfatteren klart å beskrive på en hjerteskjærende måte.
Det blir ikke svulstig.
Ingen klisjeer.
Man går bare rett inn i sorgen til Beatrice.
Dette er ikke en klassisk kriminalroman der en lokal privatdetektiv er helten, og man mistenker en eller to personer.
Her kan alle være mistenkte.
I sin uendelige sorg jakter Beatrice innbitt på morderen, og man godtar og tror på Beatrice hver gang hun finner en ny mistenkt.
Rosamund Lupton har en overbevisende fortellerstemme, og river med seg leseren fra side til side.
Vekslingene mellom brevet til Tess og samtalene med mr. Wright var en ganske uvant fortellerform i begynnelsen, men den er original, forfriskende, og det skjerper leseren.
Slutten er absolutt uventet, og er nok et eksempel på forfatterens gode fortellergrep.
«Kjære Søster» er Rosamunds Luptons debut.
Hun imponerer sterkt med sin første bok, og dette er en meget lovende start fra en talentfull forfatter.
«Kjære Søster» anbefales på det varmeste - om du er krimelsker eller ei.
| 1
|
601465
|
Personlige betraktninger om malerier
Å lese noe ut av et kunstverk — og å legge noe inn i det - begge deler er viktige for å oppleve kunst.
Stein Inge Spurkland er advokat, mer enn vanlig kunstinteressert, og har to romanutgivelser bak seg.
Denne boka presenterer 40 kjente malerier av store kunstnere.
Til hvert bilde har Spurkland skrevet en tekst, noen ganger som små noveller, andre ganger en samtale mellom personer på bildet, noen ganger er det kunstneren som taler, andre ganger en betrakter.
Utgangspunktene er altså svært forskjellige, men likevel er det hele tiden forfatterens egne refleksjoner rundt bildet som utgjør kjernen.
Boka gir leseren del i forfatter Spurklands subjektive opplevelse av bildet.
Han er en velorientert betrakter.
Wikipedia er hans viktigste kilde.
Som leser opplever jeg noen tekster som er gode, som har litterære kvaliteter og som hjelper meg å oppleve et bilde.
Andre ganger møter jeg tekster som støter an mot min egen oppfatning av et bilde.
Av og til syns jeg en tekst er direkte platt.
Noen ganger dukker det opp glimt av humor, andre ganger irriteres jeg over at forfatteren legger for mye av sitt eget inn i et bilde, og dermed skygger for det som kan trekkes ut av det.
Når han ser bøndene i «En bondebegravelse» som sinte, vel - så ser han det, men jeg ser bare sorg.
Når han lar Kittelsens «Trollet som grunner på hvor gammelt det er» snakke om klassereise, miljø og økologi, og til sist lar det innrømme at trollene faktisk bøyer seg mot Mekka, så blir det bare komisk.
Å legge ut Kittelsens «Soria Moria slott» fra 1899 nærmest som et innlegg i debatten om utsendelsen av norskfødte asylbarn, er jo fikst, men litt fjernt.
Teksten til Harriet Backers «Blått interiør» er bortimot intetsigende.
Når det er sagt, så oppstår det i høy grad en dialog mellom forfatteren og leseren.
Her vil være svært mange meninger om de gjengitte bilder, og det vil naturligvis være like mange meninger om tekstene.
Mange vil ha glede ved å møte Spurklands tekster.
| 0
|
601466
|
Tudortidens Sherlock Holmes
«Shardlake er tudortidens Sherlock Holmes — han tar leseren med over hele det gamle London, fra de luksuriøse, kongelige palassene i Whitehall til de skitneste og mørkeste bakgatene,» skriver The Daily Mail om C.
J. Sansoms serie om Matthew Shardlake.
Det er en treffende beskrivelse, og verdt å gjenta.
For «Klagesang» er virkelig en god krimroman.
«Klagesang» er den sjette boken i serien om Matthew Shardlake.
Henrik VIII ligger for døden, og hans sjette, og siste kone, Katarina Parr, har skrevet et manuskript, «En synders klagesang».
Teksten er potensielt livsfarlig for dronningen.
Når den blir stjålet, får sakfører Matthew Shardlake oppdraget med å oppspore teksten.
Letingen etter «Klagesangen» tar leseren med over hele tudortidens London.
Samtidig gir bokas 666 sider en god innsikt i tudortidens religionskamp mellom reformister og tradisjonalister, og hvor farlig det kunne være ikke å følge kongens sympatier.
«Klagesang» blander fiksjon og fakta på en utmerket måte.
Matthew Shardlake og hans medhjelpere er oppdiktede karakterer som møter ulike historiske personligheter som Katarina Parr, hennes onkel Lord Parr og biskop Gardiner.
Dronningen skrev faktisk «En synders klagesang», og den ble utgitt etter kongens død, men som Sansom påpeker i forordet, er det uvisst om manuskriptet faktisk ble stjålet.
Som leser er man aldri i tvil om hva som er korrekt historisk kontekst, og hva som er fiksjon.
Det gjør boka lett å lese, og det tilfører også spenning.
Samtidig som vi følger Shardlakes farlige leting etter manuskriptet, følger vi frykten og maktkampen i de religiøse leirene på denne tiden.
Dette er ikke bare en rivende god krimroman, men en historisk interessant beretning om tudortiden.
Sansom skildrer både de fysiske omgivelsene og atmosfæren på en uanstrengt måte.
Allerede fra de første sidene er det som å ta en tidsmaskin og sette klokka på år 1546.
Anbefales varmt til krimelskere med en forkjærlighet for historie.
| 1
|
601469
|
Godt og spennande om 2. verdskrigen
Fjorten å r gamle Espen, som bur i Lillevik, blir i løpet av sommaren 1940 med i den motstandsrørsla som er i ferd med å bli organisert etter at tyske styrkar okkuperte Noreg.
Til å begynne med går han med illegale aviser, men snart blir han kurér og fraktar t.d. forsyningar og koda meldingar.
Litt etter litt blir den unge guten spion, og han opplever stadig situasjonar der Gestapo og norske nazistar nesten avslører han.
Den beste kameraten hans endar opp som nazist.
Dessutan blir han forelska, det høyrer med i ein roman om og for ungdom.
Så gjer han ein liten feil, og må flykte til Sverige.
Det blir dramatisk, med Gestapo i hælane.
Forfattaren har norske aner, og historia om Espen er langt på veg den same som forretnings— og reiselivsmannen Erling Storrusten opplevde under krigen.
Forfattaren har sett seg grundig inn i forholda folk levde i under krigen, og formidlar masse konkret kunnskap om korleis det var å vere tenåring frå 1940 til 1945.
Plottet er ikkje spesielt oppfinnsamt, men Preus skaper heile vegen nok spenning til at eg trur ungdom vil like boka.
Espen kjem vi tett innpå, og med enkle, litterære grep følgjer vi han frå 14-åring til 19-åring.
Elegant gjort.
Det same kan seiast om skildringa av korleis gode vener endar på feil side, og korleis han finn nye.
Samhaldet i familien, der alle på ulike vis tek del i kampen mot nazistane, gjer sterkt inntrykk.
Sjølv som 14-åring fortel han ingen i familien om kva han held på med.
Alle veit at dei kan bli tekne av Gestapo og torturert.
Di mindre dei veit om kva andre i familien gjer, di betre.
Solveig, som han forelskar seg i, blir ein nokså perifer person.
Sjølv om Espen og innsatsen hans i motstandsrørsla er det sentrale, kunne gjerne forfattaren ha funne plass til å teikne jenta med breiare penn.
Det vesle som finst er vart og fint.
Som pensjonert ungdomsskulelærar i norsk og historie konstaterer eg at dette er ei bok eg på det sterkaste vil anbefale til bruk på ungdomssteget.
Nina Aspen har gjeve boka ei grei, enkel språkdrakt, og med å bruke nokre norsk- og historietimar på ho, vil elevane få med seg mykje, verdfull kunnskap om 2. verdskrigen i Noreg.
| 1
|
601470
|
En ren nytelse
Regi:
Rob Marshall
Manus:
James Lapine
Skuespillere: Johnny Depp, Meryl Streep, Chris Pine, Emily Blunt, Anna Kendrick, Lucy Punch, Tracy Ullman, Daniel Huttlestone
Aldersgrense:
11 år
For et velsmakende påskeegg av en film .
Den inneholder alle mulige ulike smaker som gleder ganen, helt fri fra ekle klissete ting som setter seg i tennene.
En ren nytelse.
«Into the Woods» er en herlig og ganske mørk musikal, hvor noen av Brødrene Grimm-eventyrene som Rødhette , Jack og bønnestengelen, Rapunsel og Askepott er satt sammen til en historie hvor alle livene og historiene deres er sammenflettet.
Rollelisten er like skinnende som gullet Jack finner hos kjempene i skyene, og de imponerer stort med både sangevner og skuespillerprestasjoner.
I denne filmen har de også klart et annet kunstverk, og det er å bringe Broadway til lerretet.
Manusforfatter James Lapine skrev den originale Tony-vinnende musikalen sammen med komponisten Stephen Sondheim, og Broadway-magien er helt intakt i filmversjonen.
Det er kun noen få andre filmer som har klart det samme.
Dette må selvfølgelig også krediteres regissør Rob Marshall (”Chicago”, ”Pirates of the Caribbean:
Stranger Tides”), som har klart å samle alle trådene.
Filmen byr også på en deilig nesten svart form for humor, som at den sjarmerende prinsen Askepott gifter seg med er notorisk utro, og at Rødhette stjeler som en ravn og er ganske så rappkjeftet.
Årets musikal— og eventyrfilm uten sidestykke.
| 1
|
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.