id
stringlengths 6
6
| review
stringlengths 13
22.9k
| sentiment
int64 0
1
|
|---|---|---|
601471
|
Skjønnhet tross mørke
Tittelen forteller hva slags bok dette er; at den handler om andre dimensjoner enn det rent målbare og fattbare, om det poetiske ved tilværelsen.
Dette er en noe så uvanlig som en vakker krigsbok.
Den omhandler riktignok grusomheter, men det er ikke det forferdelige eller mørke som holder fortellingen oppe, men små lysglimt av skjønnhet.
Romanen følger to barn, ei blind jente i Frankrike og en foreldreløs fattiggutt i Tyskland, fra de er åtte år fram til de er tenåringer og begge befinner seg i den franske byen Saint Malo i august 1944.
Det er da byen brennes ned under et angrep fra britene på sjøen mot de tyske okkupantene på land.
Skjønt boken starter nesten med slutten, slik at vi vet at de to en gang skal befinne seg i det samme infernoet.
Det er historien fram til da som er sterk og bevegende, med annen hvert kapittel viet hver av de to; den blinde jenta som vokser opp i en intellektuell middelklasseverden; den foreldreløse fattiggutten som vet at han den dagen han blir 15 må ned i det farlige mørke under jorden for å hente opp kull til den tyske krigsmaskinen; det mørke som i sin tid tok livet av faren hans.
Lys og mørke er gjennomgangsord i boka, både konkret, men ikke minst i overført betydning.
Den tyske gutten er glup, setter sammen en ødelagt radio, og hører en franskmanns varme stemme holde foredrag der han spør:
«Hvordan kan hjernen, som lever uten det minste glimt av lys, skape oss en verden full av lys?»
Deretter spilles Debussys Måneskinnssonaten på kortbølgesenderen.
Så blir alt dørgende stille.
Det er realfagene som har rollen som skjønnhetsbærere i romanen.
Jenta blir opplært i biologiens fascinerende verden gjennom farens jobb på det naturhistoriske museet i Paris, mens skjønnheten for gutten åpenbarer seg gjennom ingeniørkunsten.
Han blir en kløpper til å beregne hvor radiosendinger kommer fra, en kunnskap som redder ham fra gruvene, men som fører ham inn i en enda mer grusom verden i Hitlers tjeneste.
Heldigvis blir det ingen «happy ending»; de to møtes kun en snau time.
Og hadde det ikke vært for en utenpåklistret bolk med beskrivelser 30 år etter, hadde boka vært et mesterverk.
| 1
|
601473
|
Smertefull sult i Korea
Det er så vidunderlig når norske forlag utgir bøker av store forfattere fra andre kulturkretser.
I år har forlaget Font satset på, den for nordmenn forholdsvis ukjente, sørkoreanske forfatterens foreløpige hovedverk, Prinsesse Bari.
Det som er særlig fascinerende med den, er ikke skrivemåten,eller angrepsmåten til det å lage en tekst, slik jeg hadde trodd,men selve innholdet i historien som fortelles.
Forfatteren gir oss et hjerteskjærende innblikk i hvordan sultkatastrofen I Nord-Korea var, og kanskje fortsatt er, for befolkningen.
Å forholde seg teoretisk til en nyhetsmelding om sult i et avsondret land er noe ganske annet enn å lese beskrivelse av lik som flyter med elven, en død mor med sitt lille spedbarn plassert på magen.
Gjennom matmangel og forvitring av samfunnsstrukturene skildrers et samfunn i fullstendig oppløsning; ikke så mye som følge av et doktrinært regime, som av ganske materielle omstendigheter.
Riktignok skildres også vilkårlig, autoritær maktutøvelse, men det er ikke dette som bærer historien.
Det er desperasjonen som følge av matmangel.
Historien fortelles i jeg-form gjennom ei lita jente, Bari, som fødes som datter nummer sju inn i et samfunn med sterkt patriarkalske tradisjoner.
Faren forsøker å drukne datter nummer seks, mens moren etter neste fødsel går den tunge veien ut i skogen der hun legger fra seg sin syvende datter for å dø.
Boka åpner med disse hendelsene, nøkternt og kronologisk fortalt i et enkelt språk tilhørende ei ung jente som ser tilbake.
Interessant er det at disse hendelsene ikke er direkte knyttet til det undertrykkende politiske regimet i landet, men til folks egne kulturelle forestillinger.
Familien går i oppløsning, og vi følger den 14 år gamle jentas kamp for å klare seg under særdeles barske omstendigheter.
Det er denne første halvdelen av boka som gjør den sterk og eksepsjonelt lesverdig, mens resten, som handler om hvordan hun kommer seg til England som blindpassasjer i en konteiner — og jentas liv i London, ikke har samme magiske kraft.
| 1
|
601474
|
Meir småprat enn spenning
Handlinga i denne kriminalromanen, 558 sider lang, startar med at eit dokument frå 1905 blir opna på eit advokatkontor i 2014, datert 5. september 1949.
I det dramatiske året 1905 hadde Oskar P.
Brattenschlag fått ei underordna stilling ved oslokontoret til statsministeren, Christian Michelsen.Svært sensitive samtalar om tilhøvet mellom Sverige og Noreg går føre seg, og Brattenschlag blir ufriviljug dregen inn i dei.
Bestialske drap, mystiske skapningar; hendingar skjer som kan få fatale følgjer for forholdet mellom grannelanda.
Eit innbrot på Universitetet gjer den unge embetsmannen merksam på solkors— eller hakekorsdyrkarane teosofane.
På toppen av alt blir familien til Brattenschlag på dramatisk vis utsett for åtak.
Brattenschlag og eit par blir andre kidnappa, og handlinga når eit dramatisk høgdepunkt på leiting etter gotergull på Sunnmørekysten, og ein ufatteleg skatt som søkk i havet ved Stadt.
Etter kvart som eg las dei mange sidene var det eit par spørsmål som trengde seg stadig sterkare fram; kunne ikkje til dømes Sir Arthur Ignatius Conan Doyle eller Bernhard Borge ha skrive dette?
Svaret er både ja og nei.
Plottet, ja.
Tilrettelegging og omfang, nei.
Eg er overtydd om at både Borge, alias André Bjerke, og Conan Doyle ville ha barbert bort minst 150 unødvendige sider.
Det blir rett og slett for mykje av det gode.
Det andre spørsmålet som trengde seg på var; kunne ikkje dette ha blitt ein forrykande roman for unge lesarar?
Ei barbering ned til 200 sider, litt meir pedagogisk tilnærming til situasjonen i 1905, det kunna ha blitt ein kjempebra roman for ungdom i første delen av tenåra.
Forfattaren har eit par krimromanar bak seg som har fått bra kritikkar.
Sidan eg ikkje har lese nokon av dei, skal eg berre konstatere at tittelen Skamtegnet , altså hakekorset, treffer godt.
Fauskanger har studert mellom anna filologi, religionsvitskap og klassisk hebraisk, og det manglar ikkje på historiske fakta i boka.
Men slik Skamtegnet no ligg føre, er romanen ein litterær mastodont med for lite basisinnhald og for mange ord.
| 0
|
601475
|
Trist liv for polske skruller
Ikke vet jeg hva slags humoristisk sans man må ha for å ha glede av å lese denne boka.
For meg er den bare trist.
Jeg tror ikke jeg noen gang har lest ei bok så spekket med det vi før kalte tabu-ord, altså ord som beskriver ulike sider ved seksualitet, seksualisert vold, hor, undertrykkelse og fornedrelse.
Boka er visstnok kalt «homsenes dekamerone», og forlaget påstår at her blir «de mest fornedrende hendelser forvandlet til episoder man kan gjemme i sitt hjerte».
Boka handler om skruller .
Skruller er, etter denne bokas definisjon, homofile menn som går inn i følgende kvinnerolle:
«Skrullene tar over den adferden som kvinnene kvittet seg med i kampen for likestilling: passivitet, underlegenhet, gå stille i dørene, holde beina i kryss for å framstå utilgjengelig, snurpe munnen sammen i den samme hensikt, snylte på mannen i stedet for å være selvstendig, fornedre seg selv, en slags ømfintlighet som man i dag ikke engang finner hos de mest feminine kvinnene, og til og med sladder og ustadighet («kvinnen er et ustadig vesen»)».
Den siste parentesen henviser vel faktisk til «La donna e mobile» — den berømte arien fra Rigoletto.
Forfatter Michal Witkowski er selv ei skrulle, i denne romanen.
Han er relativt ung, og som journalist får han i særlig grad to eldre skruller til å fortelle episoder fra livet sitt.
Boka er forvirrende, i alle fall langt utover, for jeg-personene er mange, og det er ikke alltid like lett å vite hvem «jeg» er, er det Witkowski eller «Patricia» eller «Lukrecia» eller en av de mange andre som faktisk forteller smått og stort fra et liv de færreste har lyst til å kopiere.
Kanskje gir den et interessant bilde av visse sider ved Polen, både før og etter kommunismens fall.
Men en verden som for det meste består av skruller, dertil noen ganske få «ordinære» homofile, og så en masse «råskinn», det er heteroer som skrullene aller helst higer etter å få suge - det blir over 334 sider en litt for innsnevra verden for meg.
Jeg fant ingenting for hjertet.
| 0
|
601476
|
På helvetes tak ser vi på blomster
«Den smale vei til det dype nord» er hentet fra en tittel av haiku-dikteren Basho.
Han og andre diktere i denne tradisjonen av dikt på noen få stavelser veves inn i romanen sammen med tråder av vestlig poesi, som Kipling, Shakespeare og ikke minst Tennysons storslagne «Odyssevs».
Poesien fra østlig og vestlig tradisjon gir boken et særegent refleksjonsrom.
Romanens utgangspunk t og omdreiningspunkt er «Dødens jernbane», et 415 kilometer langt anlegg fra Siam (Thailand) til Burma (Myanmar) bygget under siste verdenskrig.
«Broen over Kwai» klinger i noens erindring.
Under ledelse av den japanske hæren ble sivile arbeidere og krigsfanger tvunget til å bygge banen så å si med bare hendene.
Den kostet mer enn 90 000 mennesker livet.
Etter krigen ble det meste av banen nedlagt.
Skildringene av livet i jungelen, det endeløse regnet, gjørmen, de utmagrede og sårbefengte kroppene, brutaliteten, døden, er naturligvis en stor del av romanen, men Flanagans mesterskap viser seg særlig i hvordan han følger hovedpersonene etter krigen.
I tiden mellom krig og død søker de overlevende etter sinnets fred, men de lever i et skyggeland.
Først helt på slutten av sitt lange liv kan leirsjefen føle en slags frihet fra frykten og skrive sitt dødsdikt:
«Vinteris/smelter til klart vann -/rent er mitt hjerte».
Hovedpersonen er en australsk lege som blir sendt til anlegget med ansvar for tusen fanger.
Gradvis reduseres antallet, selv om legen gjør en heroisk innsats for å berge liv.
Det gjør ham til en berømthet etter krigen, men tilværelsen er tom, dagene rastløse, ekteskapet kjærlighetsløst.
En gang hadde det vært en kvinne han elsket.
Deres veier krysses mot slutten av livet, men det er for sent.
Den store haiku-dikteren Issa skriver:
«I denne vår verden/går vi på helvetes tak/og ser på blomster».
Det er disse motsetningene den tasmanske forfatteren fanger opp uten å være moraliserende eller bedreviter.
Med ømhet skildrer han sine hovedpersoner i et følsomt språk, slike jeg opplever det i denne oversettelsen.
| 1
|
601477
|
Innsiktsfullt om sorg
Om syskenkjærleik , død og sorgarbeid på nettet.
Forteljarstemma i denne vesle, alvorsprega ungdomsromanen er 16 år gamle Eli Anne.
Søstera Amalie har døydd for nokre månader sidan, det er haust og Eli Anne held på å bryte saman av sorg.
Ho bestemmer seg for at ho kvar dag skal skrive noko lite til den døde på Facebook-sida hennar.
Ho stenger sida slik at det ho skriv ikkje kan lesast/kommenterast av andre.
Første breve t eller innlegget, den 5. oktober, startar slik:
«Kjære søster.
I dag ville du fylt 15 år.
Pappa seier at vi skal komme gjennom dette.
At livet framleis er verdt å leve.»
Siste brevet, 24. desember, sluttar slik:
«Heretter kjem eg til gravsteinen din om eg treng å snakke med deg.
Kan du love meg å lyse mot meg med gullskrift?
«
I løpet av dei nær på tre månadane, har ho «snakka» med / til Amalie om alt det ho følte ho ikkje hadde fått fortalt før søstera døydde.
Det handlar mykje om syskenkjærleik, men også sjalusi — dei var glade i den same guten.
Eli Anne synst ho har mykje å be Amalie tilgje, og forfattaren teiknar vakre, truverdige portrett av båe to.
Dei er jenter i tenåra, og forfattaren greier med enkle grep å få dei til å hange psykologisk i hop.
Det er godt gjort.
Iblant balanserer Walgermo på grensa til det sentimentale, men han bikkar etter mi meining ikkje over.
Når dei tømer romet til den døde, når dei gjev bort kleda hennar - det er mange vonde stunder familien skal gjennom.
For Eli Anne er kanskje det aller verste når ho set ein tallerken for mykje på middagsbordet.
Båe søstrene var musikarar; Eli Anne klassisk pianist, Amalie digga Patti Smith og hadde starta band.
Det musikalske står sentralt i romanen, men å gjere nærare greie for korleis, ville røpe ting eg vil overlate til lesarane.
Språkleg er Walgermo som i tidlegare bøker svært stødig, spesielt vil eg trekke fram at han har ei eiga evne til å seie mykje med få, velvalde ord.
Boka er på ca. 90 sider, mange av dei halve eller mindre.
Kanskje ville å måle med litt breiare penn ha gjort boka endå betre?
Eg trur det, men sikker er eg ikkje.
| 1
|
601478
|
Sterk psykologisk roman
Årets roman fra Tor Edvin Dahl er en sjelden opplevelse.
Den kalles roman, men er en slags psykologisk thriller, ikke i nifs forstand forstått som at det lurer mordere i mørke kroker, men i den gradvise avdekkingen av hva som bor i et menneske.
Det mørke huset er stor litteratur også rent språklig-kompositorisk.
I ett og samme avsnitt glir Dahl over fra nåtid til fortid, fra dialog til fantasi og tilbake igjen.
Vi hører hva hovedpersonen sier, og vi blir samtidig fortalt med hvilke kvaler han presser fram sine ord.
Dette er svært krevende, og dyktig gjort.
Boka starter i 1957 .
Vi følger vår hovedperson, en 14 år gammel gutt, Arnstein, og hans venn Ørjan.
Forholdet mellom dem skildres gjennom handling, for de sier ikke mye.
Og Ørjan oppfører seg uforutsigbart og rart, uten at Arnstein forstår hvorfor.
Det skjer et drap som Ørjan anklages for, hvorpå han forsvinner.
Deretter hopper boka 20 år, og vi er hos den voksne Arnstein som nå er gift.
Han har en kone som klapper og stryker på ham og overøser ham med ømme ord, mens han selv er ordknapp og tilbakeholden.
Så dukker Ørjan opp igjen ut av det blå, og den gradvise opprullingen settes i gang av fortidens hendelser.
Men heller ikke denne gangen sies ting åpent med ord.
De to mennene går rundt og kjenner på spenningen seg i mellom.
Et lite spørsmål utløser en serie av hendelser i Arnsteins indre og i forholdet til kona.
Da vekkes en annen side av ektemannen.
Ørjan har forsvunnet igjen, men har sådd spiren til noe voldsomt i sinnet til Arnstein, som vokser og vokser.
Her bruker Tor Edvin Dahl teknikker han nok har benyttet mange ganger før som mangeårig krimforfatter:
Å skjule ting for leseren, som gradvis dukker opp på en måte som best kan sammenliknes med psykoterapi:
Avsløring av det leseren ikke vet, men som også hovedpersonen i mange år har fortrengt og ikke forholdt seg til.
Så pipler det fram, og avdekkes helt på slutten i romanen.
Og da er det gått enda 20 år.
Da får vi vite hva som egentlig skjedde den gang i 1957, og mere til.
Og dette «mere» er det som får leseren til å hoppe i stolen.
| 1
|
601479
|
En kristelig provokasjon i postkassa
En hundresiders presentasjon av sørlandskristelig prektighet har vakt til dels sterke reaksjoner.
Ansvarlig redaktør:
Øyvind Valvik
Forlag:
Kristiansen SRM 2
En religionsforsker uttaler at hun er forbauset over den sterke negative reaksjonen.
Min reaksjon er også negativ.
Jeg blir bare trist, trist over måten, tankeløsheten, forenklingen
Som kristen burde jeg selvsagt være glad for at noen ønsker å utbre evangeliet i byen vår.
Men jeg blir bare trist, trist over måten, tankeløsheten, forenklingen av det som for mange mennesker er dypt alvorlig.
Jeg vet at det er godt ment.
Det er mange gode mennesker som skriver i denne boka, mennesker av god vilje, mennesker som har nådd mange mål i livet, som lykkes og som kan være forbilder for andre.
Det er vel og bra at 31 mennesker i sin beste alder har det godt med gud.
Men når kristne i 2000 år har strevd med troen, kjempet for den og med den, tvilt og tapt, eller tvilt og vunnet frem, så blir det så enkelt å si at «Gud er der midt iblant oss, og (at) vi kan lene oss på ham» eller «Jeg kan få legge hverdagen i Hans hender, og Han har lovet å være der med deg».
En skriver til og med følgende:
«Jesus sa at han er den eneste veien til Gud.
Han sa også at de som ikke tror på ham ikke kommer til himmelen.
Det er 2,3 milliarder mennesker i verden i dag som tror på at Jesus kom for å redde verden».
Han sier klokelig nok ikke noe om de øvrige 5 milliarder som altså ikke tror på Jesus og hvordan det går med dem.
Men det er jo lov å ane.
«Jesus elsker deg, han ønsker å være en far for deg», heter det i boka.Prøv å si det til et barn som er blitt slått og misbrukt av sin far.
«Gud har gitt deg livet, skulle han ikke da også sørge for alt hva livet krever?», heter det.
Prøv å si det til de som sitter i Markens og tigger.
Da jeg gikk på søndagsskolen på 1950-tallet sang vi:
«Jeg er liten, men jeg vil, alltid høre Jesus til, tenk han hører meg, og ser, når jeg ber».
Det er som jeg hører gjenklang av denne sangen i boka, og dermed gjenklang av en forkynnelse som var gangbar for 50 år siden, men som ikke holder i dag.
Dette er ikke ei bok med «troshistorier».
Det er frie vitnesbyrd slik vi kjente dem i Skolelaget på 1960-tallet.
Vår tid krever et annet språk og et annet refleksjonsnivå i forkynnelsen.
| 0
|
601483
|
Gripende flyktninghistorie
Å få en anbefaling av selveste Salman Rushdie på bokomslaget, er litt av et kvalitetsstempel.
«Et slikt offentlig anbefalelsesbrev som dette er noe jeg aldri tidligere har skrevet på vegne av en forfatter.
Grunnen til at jeg gjør det nå, er fordi jeg mener Vanessa Manko er en ny og usedvanlig talentfull forfatter, og hennes «Eksilets grenser» er en stor bragd», skriver Rushdie i et forord.
I tillegg har den norskamerikanske forfatteren Siri Hustvedt en anbefaling på omslaget.
Romanen handler om en innvandret russer til USA i 1913, som uskyldig blir anklaget for politisk undergraving og følgelig blir utvist til hjemlandet.
Derfra må han flykte fra den Røde Armés herjinger, og havner først i Paris og deretter i Mexico.
Med seg har han sin amerikanske kone Julie, og sammen får de tre barn på sin rundreise rundt halve kloden.
I Mexico skilles hovedpersonen fra sin familie som drar tilbake til USA, mens han blir igjen i 14 år og stadig søker om innreisetillatelse og omgjøring av utvisningen.
Å ta seg ulovlig over grensen til USA, vil han ikke.
I etterordet forteller forfatteren at dette er fortellingen om hennes egne slektninger, og det gjør det desto mer gripende å vite at skjebnen faktisk er sann.
Hennes skriveteknikk særpreges av en strøm av inntrykk og opplevelser formidlet gjennom hovedpersonens blikk og fornemmelser.
Forfatteren selv har valgt å tre tilbake uten direkte kommentarer.
Innimellom blir strømmen brutt opp av kapitler med tilbakeblikk til de ulike epokene i hovedpersonens flukt og opphold i ulike land.
Rushdie synes romanen minner om Kafka.
Selv fornemmer jeg også noe Hamsundsk «Sult» i boka, der hovedpersonen lever på et eksistensminimum av så vel føde som menneskelig kontakt.
Romanen er sterk, og fortellingen er gripende.
Men den er også krevende ettersom den vier mye plass til hovedpersonens ensomme liv i sakte film uten mye handling.
I motsetning til de to forannevnte anmelderne ville jeg ønsket meg at fortellingen var blitt strammet noe inn.
Men god er den.
| 1
|
601484
|
Kapitalistens kamp mot Putin
Amerikanske Bill (William Felix) Browder (f. 1964) var en av de første vestlige investorene som så de enorme økonomiske mulighetene da Sovjetunionen gikk i oppløsning og hele Russland ble lagt ut på tidenes billigsalg.
I 1966 investerte Browder 25 millioner dollar, for ti år senere å forvalte fire milliarder gjennom Hermitage investeringsselskap, men etter hvert fikk han mektige fiender i Moskva, blant dem den mektigste av dem alle.
Han var i krig med Putin.
Browder var barnebarn av USAs ledende kommunist før krigen, Earl Browder.
Faren og brødrene hans ble anerkjente matematikere.
Bill Browder erklærte at han ville bli kapitalist.
I følge hans selvbiografiske bok «Min krig med Putin» lyktes han over all forventning.
Han begynte hos Robert Maxwell, en av finansverdenens største skurker gjennom tidene (journalisten Tom Bower har skrevet et par glitrende bøker om ham).
Så festet han øynene på Russland, der statlige selskaper i praksis ble delt mellom rundt tjue oligarker, som ble ufattelig rike over natten.
De hadde ikke kommet til sine formuer uten aksept fra Putin selv, som etter å ha sikret seg en stor del av kaka, trolig er verdens rikeste mann i dag.
Det lyktes Browder å påføre oligarkene et par sviende nederlag, noe han tror Putin stilltiende har tillatt, men på et tidspunkt ble en grense overskredet.
Innenriksdepartementet beskyldte Browder for skattesvindel.
Da ble det spørsmå l om liv eller død.
En av hans ansatte nekter imidlertid å forlate Russland, noe som får fatale følger.
Sergej Magnitskij blir fengslet og torturert til døde i 2009.
Browder kjempet iherdig for hans oppreisning, kapitalisten blir menneskerettighetsaktivist.
En egen lex Magnitskij vedtatt i USA i 2012 utestenger russere mistenkt for korrupsjon.
EU har senere sluttet seg til loven.
Bokens sterke side er Browders egne erfaringer fra det gjennomkorrupte Russland.
Men den fremstår som noe unyansert.
Slike historier tjener gjerne på en uavhengig forfatter, uten at det skal svekke kjernen i denne utrolige beretningen, som er solid dokumentert i vestlig presse.
| 1
|
601486
|
Kunnskapstørste jenter
Å lese
Mi briljante venninne får meg til å tenke på alle romanene jeg har lest om guttekompiser som vokser opp, om vennskap mellom gutter som blir til menn, som igjen får meg til å fundere på hvorfor jeg har lest så få gode romaner om vennskap mellom jenter som blir til kvinner, ikke minst norske.
Finnes de ikke , eller drukner de i mengden?
Er det uinteressant å lese om relasjoner mellom jenter?
Bøkene finnes nok, men mange av romanene om jenter handler ofte om jenter som ikke er interessert i stort annet enn gutter; guttene tar rett og slett for stor plass, og selve vennskapet mellom jentene blir sekundært.
Også i Mi briljante venninne er guttene der, men det er ikke dem det handler om.
Boka åpner med et sitat fra Faust som setter tonen for forholdet mellom de to venninnene som vokser opp i Napoli, en by som Ferrante gjør lett å se for seg.
De er hverandres følgesvenner, den ene som en slags inkarnert Mefistofeles der hun oppmuntrer sin venninne til å lese mer når hun selv ikke lenger får fortsette på skolen.
Foruten å beskrive et komplekst vennskap mellom jenter, som er en sjeldenhet i litteraturen, men ikke i virkeligheten, og som Ferrante gjør på en meget god måte, klarer romanen å beskrive gleden som ligger i å lese litteratur og tilegne seg kunnskap.
Til tross for miljøet de befinner seg i, blant fattige håndverkere, tradisjonelle kjønnsroller og familier med shady business, oppstår denne gleden.
Samtidig er det sårt hvordan Lila ikke får ta del i denne gleden.
Når sant skal sies overrasker det meg at en slik roman skulle komme fra Italia, det er vel ikke akkurat likestillingens mekka, men det gjør det desto bare bedre at romanen er skrevet.
Mens vi her på berget nesten drukner i oppvekstromaner om guttegjenger, er Mi briljante venninne et friskt pust som minner en på at vennskap mellom jenter er minst like stort og betydningsfullt, verdt å skrive og lese romaner om.
| 1
|
601487
|
Rå maktkamp på sitt beste
Den amerikanske Netflix-serien «House of Cards» ble en megasuksess, og nå er sesong tre sluppet.
Men det kanskje ikke alle har fått med seg er at serien bygger på en bok med samme navn skrevet av Michael Dobbs.
Dobbs jobbet i mange å r som rådgiver for Margareth Thatcher.
Etter å ha blitt grundig skjelt ut av jernkvinnen i 1987 ble han inspirert på en ferie.
Han skulle skrive en bok som handlet om å bli kvitt en statsminister.
Boka kom ut i 1989, og det ble laget en BBC-serie av de tre bøkene om Francis Urquhart.
Med den amerikanske Netflix-serien som hadde premiere i 2013, fikk boka nytt liv, og Dobbs oppdaterte boka.
Ifølge forfatteren selv er det ikke de store forandringene det er snakk om.
Nå er «House of Cards» oversatt til norsk for første gang.
De som har fulgt Netflix-serien vil få seg kanskje en liten overraskelse.
For opprinnelig heter ikke karakteren Francis Underwood, men Francis Urquhart.
Han er 62 år og sjefsinnpisker for det konservative partiet i Storbritannia i årene etter Thatchers avgang.
Den nye statsministeren, Henry Collingridge, vinner valget med en knapp seier.
Francis Urquhart hadde forventet å stige i gradene etter valget, men når det ikke skjer, bestemmer han seg for å knekke statsministeren.
Deretter kjenner vi igjen de samme hovedingrediensene som Netflix-serien — rå maktkamp i kulissene, der den sterkeste er den som har mest dritt på de andre.
Michael Dobbs har kanskje skapt en av de mest iskalde politiske romankarakterer noensinne.
En karakter som ikke viker for noe for å nå det endelige målet.
For Francis Urquhart er andre mennesker kun brikker som kan brukes akkurat slik han vil i spillet om makten.
Det er ingen tvil om at Dobbs har skrevet en glitrende politisk spenningsroman.
Man får et innblikk i Urquharts uhyggelige og beregnende sinn, samtidig som vi følger personene som utsettes for maktspillet hans.
Oversetteren har gjort en grei jobb, men en og annen skrivefeil er litt irriterende.
Heldigvis ødelegger ikke det for en ellers god leseopplevelse.
| 1
|
601490
|
Lyrikk om levd liv
Tittelen på denne diktsamlinga er henta frå eitt av dei kortaste dikta:
Ved helt riktig måne / vil høyballene alle / rulle mot havet.
Kryptisk?
Kanskje det, i alle fall i første omgang, men sett inn i samanhengen synst eg dei tre verselinjene opnar seg.Boka er dedisert til Arne Borgen, ektemaken som døydde i 2013.
Siste delen av samlinga er ei rekke sørgedikt til Borgen.
Sårt og sterkt, men vart og ømt heiter det nesten sist i boka:
Jeg våkner med høyre armen ut / som om jeg ennå holder spebarn eller mann / Jeg vekkes av lyset.
Hvert år skjer det / Den første snøen kommer uventet.
Men samlinga startar md korte dikt som kan lesast som ein kortversjon av evolusjonsteorien.
Elegant, gjennomtenkt.
Her er ein liten, talande smakebit:
Liv kom fra vannet / Den første satte fot / eller var det en luffe / som veltet oss opp?
Noko som prega r denne femte diktsamlinga, er sterke, litterære bilde:
Den som sier han husker sin fødsel / lyver.
Moren husker, men tier / Alt var enkelt, en ny verden / en sammenkrøllet bregne / myk som en møll i magen.
Dyre— og naturskildringa r er det også mange av.
Etter å ha skrive nokre skildrande linjer om kyrne, som ho påstår har nok med kroppen, kjem konklusjonen med eit lite smil:
De store øynene speiler gresset / De lever i ammetåke.
Forfattaren er fødd i England i 1943, og er altså ei godt vaksen dame.
Dikta er prega av at det er eit oppegåande menneske med eit langt, levd liv bak seg.
Først fortel ho stutt om ei kvinne (ho sjølv?) som har menstruert i førti år før ho set fyr på huset.
Litt etter kjem det, og her viser forfattaren at humor og geip kan gå hand i hand:
Men hvis mine tidligere elskere / skulle dukke opp som et frivillig brannkorps / ville det bli snakk.
Nyskapande , grensesprengande; nei det er ikkje desse dikta, men for ein som er på lag like gamal som forfattaren, er dei vakre.
Ja, orda er vakre, strofene søkk inn, får meg til å smile, til å minnast, til å ta inn over meg det vesle stenket av vemod som ligg og vaker i bakgrunnen gjennom boka.
Det kan vere svært jordnært, som når ho saknar mannen sin:
Ditt fravær merkes, et belegg på tingene
/ Vannkokeren har endret karakter / kranen drypper og støvsugeren ga seg med et sukk.
| 1
|
601491
|
Pris kan bedra
Noen ganger blir en forledet av en pris.
At denne romanen vant den franske bokhandlerprisen i 2013 er for meg et mysterium.
I form er den kun en lang ukebladnovelle, overfladisk, grunn og sentimental.
Den er skrevet av en jordmor som begynte å skrive for å oppmuntre sin sønn med leukemi.
Hennes andre bok handler — i hovedsak - om en kvinne som mister sin sønn - og hennes vei ut av sorgen.
Dette kunne vært stoff til en flott fortelling, men måten det fortelles på, gjør det hele på grensen til platt og lite engasjerende.
Deler av fortellingen har kraft, kanskje særlig møtet mellom den unge moren og en eldre mann som tar på seg rollen som hennes beskytter.
Men så blir det mye overspenthet og usannsynligheter, sprang fra det ene til det andre og uforløst tematikk.
Figurene blir ikke til å tro på og sammenhengen mellom dem blir tilfeldig og lite troverdig.
Alt i alt er dette ingen bok å bruke energi på.
| 0
|
601493
|
Kjekk livssynsdiskusjon med avsporinger
Sjanger:
Religion og livssyn
Forlag:
Vårt Land forlag og Humanist Forlag
Boka pirret min nysgjerrighet rett og slett i kraft av prosjektet:
I ett år skriver en prest og en ateist brev til hverandre.
Målet er å forstå den annens tro eller mangel på tro.
Over 265 sider leser jeg en lang rekke brev på mellom 3-4 og 10-11-siders lengde.
De er virkelige brev i formen, med «Kjære Didrik» og «Kjære Stian» som hilsen hver eneste gang.
De er dessuten også ofte innledet med små refleksjoner over hverdagslivet, eller de ualminnelige begivenheter som også ofte kommer i stedet for den grå hverdag, som reiser, sykdom, barnefødsler, en trist spontanabort — slike ting som alle mennesker opplever og blir nødt til å reflektere over i møte med medmennesker.Jeg opplever vel at brevene blir uforholdsmessig lange noen ganger, nettopp på grunn av disse hverdagstingene som forstyrrer den livssynsdiskusjonen som tross alt er hovedpoenget med brevvekslingen og altså også med boka.
Når presten og ateisten diskuterer, blir deres rammefortellinger lite relevante for en leser som er interessert i denne livssynsdialogen.
«Vel, dette var ganske langt og ordgytersk, men en del ting jeg trengte å få satt ord på» heter det på side 167.
Og ja, jeg er så enig.
Altfor mange ord, og altfor mye som skulle settes ord på, uten at det blir kjempeinteressant for meg som leser.
Språklig sett imponeres jeg ikke.
«Det ondes problem.
Shit!» heter det, «Klosterliv er spennende greier» et annet sted, og når ateisten skulle prøve å be, sier han at «Det var som å forsøke å lære seg et nytt språk, noe som faktisk er jæskla mye vanskeligere ….».
Kjekkaseri blir for meg et språklig hinder når jeg prøver å ta samtalen alvorlig.
De to gir hverandre oppgaver.
Presten skal avholde seg fra bønn i et par uker, og ateisten skal omvendt prøve å be i et par uker.
Og de går til skriftemål hos en katolsk pater.
For meg nærmer dette seg en form for parodi, og her er nok hovedinnvendingen min mot boka:
Jeg klarer ikke ta den helt alvorlig.
| 0
|
601495
|
Gripende om japansk kjærlighet
Noen ganger føler jeg meg ekstremt heldig når får lese en bok.
Denne er sånn.
Bokomslaget bedrar, for denne boka er verken overfladisk eller fjasete.
Den er gripende og dypt eksistensiell, skrevet av en av Japans for tiden mest anerkjente forfattere, kvinnen Hiromi Kawakami.
Boka vant Japans største litterære pris, Tanizaki-prisen, i 2011, og er siden oversatt til 19 språk.
Den er bygd opp med tilsynelatende atskilte noveller, som alle henger sammen i én historie.
Vi treffer en 38 år gammel japansk kvinne, enslig og barnløs, som utfører sine hverdagslige gjøremål og ellers drikker store mengder sake på bar.
Det hun best kan beskrives som er med ordet «ikke».
Eller kanskje «enkel».
Hun er verken opptatt av politikk, religion, kultur, idrett, venner, familie, eller noe som helst.
Hun bare er.
Og hun verken problematiserer eller reflekterer noe over det.
Så treffer hun en dag sin gamle lærer, som er både belest og filosofisk.
Det ville være å gå for langt å si at de kommer i prat, for de sitter mest ved siden av hverandre på bar uten å utveksle mer enn et par-tre setninger.
Eller de spaserer, han foran og hun bak.
Hun titulerer ham gjennomført som «lærer» (Sensei) og han henne som «Frøken Tsukiko».
Det som er sterkt ved denne boka, er alt som ikke sies av de to og alt som ikke skrives av forfatteren.
Det skaper en tilbakeholdt spenning, som her:
«Slik sett var det ingen grunn til å måtte være sammen med ham, likevel føltes det riktigere å være det.
Skjønt, «føles riktig» er kanskje å overdrive».
Det er mer som at det føles bedre å beholde smussomslaget på boken enn å ta det av, kan du si».
Mellom de to ensomme , umake menneskene vokser det fram en binding, en gjensidig respekt.
Han slår stadig fast at hun ikke kan ha fulgt særlig godt med på skolen, og stryker henne samtidig over håret.
De utvikler en forståelse på tross av ulikhetene.
I det som er dypere enn ord og overflate.
Dette er den vakreste, og såreste, kjærlighetshistorien jeg har lest på lenge.
| 1
|
601496
|
Vond og viktig bok om overgrep
Dette er ei vond bok å lese.
Det gjør den ikke mindre viktig.
Mange bør lese den, særlig ansatte og aktive i Kirken i vid forstand, enten vi nå snakker om Den norske kirke eller alle frikirkene.
Gunnar Ringheim dokumenterer ikke bare at det forekommer seksuelle overgrep innenfor kirkene, han vier også mye oppmerksomhet til hvordan kirkene håndterer dette.
Det levner ikke kirkene mye ære.
I denne avis har Svein Josefsens historie blitt slått stort opp for et par uker siden.
Han er en av de 12 som forteller i denne boka.
Overgrepene er gjennomgående blitt begått av menn som i kraft av en kirkelig lederposisjon har skaffet seg makt over et yngre menneske.
Nesten nifst er det å bli vitne til hvordan overgripere manipulerer offeret og får den utsatte til å bli den skyldige, den fordømte, den som trenger overgriperens «omsorg» og Guds tilgivelse.
Trist er det å lese om hvordan ulike kirkelige instanser, enten det nå er styre og ledelse i KFUK-KFUM i 1992, eller biskoper og ledere i andre kirkesamfunn, samlet sett har en utrolig dårlig måte å håndtere ofre og varslere på.
Det eneste gledelige i denne boka er resultatet av KFUK-KFUM-saken for 23 år siden, nemlig opprettelsen av Kirkelig Ressurssenter.
Senteret er blitt en svært viktig institusjon innenfor det religiøse Norge.
En lang rekke mennesker har fått uvurderlig hjelp og den samlede erfaring er viktig for det forebyggende arbeid.
Mange stemmer slipper til i boka , også folk med bred faglig kompetanse.
Elisabeth Torp leder Kirkelig Ressurssenter og skriver forordet.
En studentprest, en bistandsadvokat, en politimester, en psykolog, en misjonsleder, en sjelesørger og biskop Helga Haugland Byfuglien er viktige bidragsytere.
Etterordet ved professor Eva Lundgren er systematisk og oversiktlig, og setter samtidig overgrepshistoriene i perspektiv ved at hun får fortelle om hvordan hun gjennom sitt virke for å hindre slike, selv er blitt et offer innenfor akademia.
| 1
|
601497
|
Natur-mystikk med humor
Naturlyrikk eller språklege meditasjonar?
I alle fall er det ei bok ein vert rik av å lese.
«Grenda grev ned sine dagar» heiter det på side 12 i denne uvanlege diktboka.
Det er lett å sjå kva det tyder.
Tida går.
Grenda i dag er ikkje det same som grenda i går.
Og ein dag er grenda borte.
Så einfelt, og så presist kan det seiast.
Kjartan Hatløy er ei sterk røyst i norsk poesi for tida.
Ti bøker har han gjeve ut på snart 20 år.
Ikkje at eg har lese dei alle.
Men sidan eg møtte boka «Fjord» i 2011 har eg vore «fan», om ein kan seie det slik.
Hatløy grip tak i det nære.
Ein veg med lyktestolpar, ein sving, ein fjordarm, ei li, eit stup, ein berghammar.
Det er her vi er.
Og så er vi i universet.
Mellom menneske og stjerner.
«Veglys lyser / strøymer ned på den slakke bakken / lys fell som er kvitare enn sukker, kvitt som flytande stål / eit sort mørkre er i ein elsk med kvar av desse / det vart så glad då dei kom».
Mørkret i elsk med lyset frå lyktestolpene?
Mørkret vart glad då lyset kom?
Det går an i Hatløys språk.
Sol, fugleartar, ei li med einebusker, synsrand, auge, blomar og tre, maur, hjort, bergnut og elv, holme, juv, oter og fossekall, menneskebarn, fjordhest, tistel, ramn og ørn — alle desse er med, det er så konkret, så nært og så naturleg alt saman.
Men så er det årstide r, vår, sommar, haust og vinter, og så er det barndom, ungdom, mogne år, alderdom og død.
Alt er med her, både på og mellom linjene.
«Grashoppene bur i spelet sitt», havørna er «sjølvaste svevande himmelkvelveigaren».
Tidleg i boka heiter det at «dødsdagen / har vi nok sol i lommene for ein milliard år / så mykje vi møtest» .
Til slutt heiter det, om havørna, som kjem «frå ei større reise enn vår» - ho sender eit blikk til jorda og det råkar «alle nede på tunet».
«Dei vart fint kledde i det.
Ja / nokre sekund, ei lita tid / verka dei oppkledde» .
Naturmystikk med humor vil eg kalle det.
| 1
|
601498
|
Fallskjermjegerne på Dombås
Nye og viktige detaljer legges stadig til den omfattende norske krigshistorien , der ennå alt åpenbart ikke er fortalt.
Egil Ulateig er en kunnskapsrik og dyktig forteller.
I sin 25. bok går han grundig og godt inn på det tyske fallskjermangrepet mot Dombås i april 1940.
Bakgrunnen for Ulateigs «Krigen fra himmelen» var Hitlers plan om å komme engelskmennene i forkjøpet og sikre seg Norges kyst.
Tross tapet av slagskipet Blücher var invasjonen av Norges en suksess, men ikke sikret.
Tyskerne kom under vær med at allierte styrker var på vei mot Åndalsnes, soldater som tyskerne forstod skulle være med på å gjenerobre Trondheim.
Et blikk på kartet viste Hitler at de da måtte passere trafikknutepunktet Dombås.
Stedet måtte tas straks, var ordren til general von Falkenhorst på KNA-hotellet i Oslo.
Det ville bli lettere sagt enn gjort i og med at de tyske frontlinjene var flere hundre kilometer unna og kunnskapen om de norske forsvarsstyrkene vag.
Skulle målet nåes, måtte det en ny strategi til.
Slik gikk det til at Dombås ble stedet der den tyske krigsmakten for første gang brukte fallskjermjegere i et angrep.
186 av dem dalte ned i norske snøfonner denne aprildagen.
Dombås’ rolle i krigshistorien har så mange forviklinger at den holder spenningen fra begynnelse til slutt.
Den involverer kongehus og regjering på flukt, den norske general Otto Ruge, som ikke kommer så godt ut av det, og et helt sivilsamfunn.
Den norske kapteinen Egil Austlid var en av de norske falne.
Hans opptreden dagen han falt, er i ettertid blitt mye diskutert.
Austlid kjørte fra Dovre til Dombås i spissen for en kolonne med den norske regjeringen i de bakerste bilene.
Austlid selv skal ha ment at dette var uansvarlig.
Tyskerne ventet på dem, men Nygaardsvold og andre regjeringsmedlemmer var sterkt oppsatt på å komme seg til Åndalsnes, og det ble til at kolonnen kjørte.
Austlid falt, men regjeringsbilene fikk tid til å snu.
Fallskjermjegerne fikk ikke tatt Dombås, det måtte bomber til.
| 1
|
601499
|
Realistisk og rått om rus
Politimannen Mikael Wulf er tilsett ved kriminalvakta i Oslo .
Han er ein av fleire som rykker ut når politiet får melding om grov valdskriminalitet i hovudstaden.Oppdraget som trillar i gang plottet i denne krimromanen er eit overdosedødsfall på Oslo S. Det viser seg at det kan vere tale om ei regelrett avretting.
Den døde har budd saman med fosterson til Mikael.
Han heiter William, og er også rusavhengig.
Dessutan har han blitt sporlaust borte.
Motoren i handlinga er 200 gram rein heroin som også er borte, og som sjølvsagt mange er ute etter.
Mikael er redd for at William er direkte innblanda, og i stor fare.
Han prøver difor på eiga hand å trenge inn i det tunge rusmiljøet rundt Oslo S. Det blir ein dramatisk leiteaksjon, blant anna i katakombane under Sentralbanestasjonen.
Etter å ha lese 70 sider var eg litt skeptisk , spenningsnivået var labert og den episke framdrifta heller ikkje mykje å rope hurra for.
Men resten av dei vel 300 sidene retta opp mykje av dette inntrykket.
Vi kjem meir og meir under huda på politimannen og mennesket Mikael Wulf.
Utan å gå i detaljar, det er ikkje berre William i familien som har snubla litt gjennom livet, og det følgjer politimannen døgnet rundt.
Forfattaren har greidd å skape ein psykologisk skikkeleg samansett, og dermed interessant personlegdom.
Dessutan stig spenningsnivået etter kvart kraftig, forfattaren greier å trekke lesaren med på ein forrykande odyssé både over og under gateplan i Oslo sentrum.
Til tider går forfattaren etter min smak kanskje litt i lengste laget når det gjeld grove, for ikkje å seie groteske detaljar, men nokon versting er han ikkje i denne boka.
Språket flyt lett , og det høyrer også med å streke under at Husby Sæther må vere lommekjend i Oslo.
Forfattaren har ein bachelorgrad i kriminologi, og har fullført Politihøgskolen, i tillegg til at han har jobba som politimann.
Judaskysset verkar på meg grundig og gjennomarbeidd.
Litt innstramming i første delen hadde gjort godt.
| 1
|
601501
|
Rusens irrganger
I denne romanen, opprinnelig utgitt i 1933, følger vi Don Birnnam, forfatter og periodedranker bosatt på Manhatten, gjennom en langhelg fylt med intens whiskydrikking og ville sinnsstemninger.
De første sidene er jeg klistret .
Det er så spennende, hvordan Don sniker seg unna broren som vokter, og Helen, som elsker ham, stjeler vaskekonas penger og drar til brennevinshandelen fattet, men oppstemt, før han glir inn i en skarp og kreativ tilstand, der han endelig kan tenke over livet, se seg selv inn i øynene i speilet over bardisken, reflektere over menneskene, planlegge sitt neste skriveprosjekt.
Han er flott å høre på, jeg skulle ønske jeg var der.
De små vendingene og stemningene av begynnende rus — det er så underholdende, treffende, det minner litt om ‘Hovmesteren’, jeg må le høyt.
Men så kommer morgenen, angsten og lidelsen, og turen bort til pantelåneren, gnagen etter mer.
Don tenker ikke på seg selv som en alkis.
Han har dress, stolthet, et skarpt blikk.
Litt etter litt avdekkes et liv, vi blir kjent med menneskene som har betydd noe (betyr de noe lenger, eller er de bare ‘voktere’?), litteraturkjærligheten, vi ser konturene av en begavet og sjarmerende, lett arrogant mann.
Og tidvis blir det så vondt - det er noen med koblingen av scenene fra oppveksten - å være med i fallet,se hvordan Don jages rundt som et udyr av sin egen avhengighet der de sterke dråpene er den eneste lindring, den deiligste letthet, selve gleden og skapergleden; hvordan det ekte livet resolutt bytter plass med flasken, inntil det til slutt finnes liv bare i den.
Et uholdbart liv.
Jeg har aldri før lest en så psykologisk , presis og omfattende skildring av de ulike aspektene ved rus.
Jeg er lamslått, jeg er uvel og skremt.
Finn Skårderud har skrevet forordet, det var godt å lese etterpå, og teksten kommer i plettfri oversettelse.
Jackson skrev denne boken i en tørrlagt periode, det var hans debutbok og mest kjente.
Han døde i alkohol- og pillerus på Chelsea Hotel i 1968.
| 1
|
601502
|
Poetisk overskudd med «halv hjerne»
Boka er med sine 150 sider et imponerende verk , uansett forfatterens bakgrunn.
Den har et poetisk overskudd, en språklig rikdom, en billedstrøm og en fortelling som virker sterkt.
Boka er blitt til under spesielle omstendigheter.
Hagabakken (født 1952) har gitt ut fire romaner siden debuten i 2004.
Hun har fått meget gode kritikker, vunnet legater og fått priser og ble nominert til Ungdommens Kritikerpris i 2013 for den fengslende romanen «Hula Lou».
Så går hun hen og blir rammet av slag.
Ikke ett, men 18 i løpet av to år.
Om kampen for å vinne livet tilbake handler det selvsagt.
Men boka heter ikke «Biografi» for ingenting.
Boka har fem deler:
«Å vokse opp», «Meg og noen menn», «Far», «Kulingvarsel» og til slutt «Da hjernen min klikka».
Det er ei bok skrevet med ei hånd, den høyre som fremdeles virker, og med en halv hjerne, sier forfatteren.
Men det er ei bok breddfull av poetisk skjønnhet, av en moden kvinnes livsvisdom, av dyp refleksjon over hvem vi er og hvorfor vi er som vi er.
Og så er det språk-kunst av ypperste merke.
Trist er den slett ikke.
Mer enn en gang måtte jeg smile, le, og gråte litt under lesningen.
For om hun enn beskriver en oppvekst som jente, tenåringsjente som prøver ut dette med gutter, voksne forhold som er vakre og som havarerer, og så selvsagt sykdomsforløpet som er forferdelig dramatisk; hele veien har hun glimt i øyet og overskudd til å se ut over seg selv.
Boka angår meg sterkt, selv om mine erfaringer er gjort som gutt og mann.
Jeg gjenfinner egne barndoms— og ungdomsopplevelser, egne erfaringer i liv og kjærlighet, og hun taler til meg.
Mange ganger under lesningen fikk jeg assosiasjoner til Rolf Jacobsen, dikteren fra Hamar som har satt så dype spor etter seg i norsk lyrikk.
Det siste diktet i denne boka heter «Myrlys».
Det bekrefter forbindelsen til Hagabakkens store forgjenger og, jeg vil anta, forbilde, som blant annet skrev «Myrstrå vipper».
Det handler også om livets forgjengelighet.
| 1
|
601504
|
Studium i maskulinitet
I 2014, som Roy Jacobsen fylte 60 , har han utgitt sin 22. bok.
Denne gangen en novellesamling med gjenopptrykk av 13 tidligere utgitte tekster.
Jacobsen er en kjempe i norsk samtidslitteratur, kanskje mest kjent for romanen Seierherrene fra 1991.
Han har gitt ut novellesamlinger, en barnebok og en biografi om Trygve Bratteli.
Årets noveller bærer preg av å være skrevet av en mann.
Så godt som alle de 13 handler utelukkende om menn og gutter, og nesten alle skildres i deres møte med naturen.
En blir nærmest hensatt til forgangen tid ved lesing av novellene, til en førmoderne tid i Bygde-Norge.
Selv de få historiene som er lagt til Oslo handler i hovedsak om en annen tid.
Den røde tråden i novellene er menns streben med å være.
I forhold til natur først og fremst, men derigjennom også i forhold til andre.
Jacobsens menn er alene, de er tunge og tungsindige.
I den grad kvinner dukker opp, er det oftest som bipersoner som setter i gang erotiske forstyrrelser i mennenes sinn.
Tekstene har lite dialog, men desto mer ladet spenning.
Jacobsen forteller aldri hva mennene føler, men beskriver sinnsstemningen gjennom handlingene deres på et hemmingwaysk vis.
De slår i spikre, de kjører traktor over isen og de kaster stjålne blikk på kvinnefolk.
En av dem voldtar også, uten at det blir gjort noe nummer av det.
Det liksom bare skjer, og sånn var det.
Men selv om alle de 13 novellene i boka har mannlig synsvinkel og handler om maskulinitet, er det et betydelig indre sprik dem i mellom.
Tittelnovellen «Si unnskyld» forstår jeg rett og slett ikke, mens bidraget om tyrkernes herjinger med opprørere i novellen «Den høyre armen» stikker seg ut som et avvik mellom de øvrige novellene.
I årets hylningsbok til Jacobsens 60-årsdag «Til Roy» skriver forfatterkollega Lars Saabye Christensen at Jacobsen løfter fram «alminnelighetens mysterier», mens Tom Egil Hverven omtaler Jacobsens grep som «framkalling av det utviskede».
Og de har rett.
Jacobsen er en stor, stor ordkunstner, om det er det ingen tvil.
Han veier ordene, og bruker færrest mulig for å si så mye det går an å lade dem med.
| 1
|
601506
|
Reisen til forsoning
«Forsona koma atter gamle tankar:
Det same hjarta er som eldre bankar» heter det i Vinjes berømte dikt «Ved Rundarne».
Slik kjennes det for leseren når Tove Nilsen i denne boka ser tilbake på barndom og oppvekst, i romans form ja, men med eget liv som bakgrunn.
Mer enn en gang sier fortelleren at hun skammer seg over måten hun dømte både sin far og sin mor på i yngre år.
Den eldre kvinnens reise gjennom eget liv er en reise fra forakt til aktelse.
«Det er julaften, og det må vel gå bra?» er første setning, og dermed varsles det som skal komme, det angstskapende, det urovekkende, den totale krise som oppstår når far drikker for mye og mor fortviler, utskjellingen begynner og barnet kryper inn i sitt gjemmested for bare å forsvinne, slippe å høre de vonde ordene, slippe å høre de vonde slagene.
«Da jeg var liten, lærte jeg at julaften kunne være årets farligste dag».
Mange steder i teksten refereres det til gamle fotografier.
Fortelleren har en gang vist bryllupsbildet av mor og far til en psykiater.
Han lo, og sa at «et forhold mellom to så ulike typer neppe kunne gå, samme hvor mye de forsøkte».
Så er det langt på vei mors og fars historie vi får del i, fortalt gjennom datterens ganske springende beretning der også hennes egen utvikling får en stor plass.
Langsomt vokser en erkjennelse fram:
Jeg har oppført meg som en tenåring overfor mor og far langt opp i voksen alder.
Hun har ikke klart å se foreldrene sine før nå, med voksne eller aldrende øyne.
Midtveis i boka dør mor.
Far blir over nitti.
Far hadde tysk mor og har etter murens fall ofte besøkt slekt og venner i det tidligere Øst-Tyskland.
Den viktigste ytre reisen i boka skjer når datteren i godt voksen alder endelig takker ja til å bli med faren «hjem».
Reisen og de felles opplevelsene her blir avgjørende for datterens forståelse av foreldrene, og gir grunnlag for den forsoningen som skjer i denne indre reisen fra forakt til aktelse.
| 1
|
601507
|
Kraftig fantasi
Forfatter:
Sara Stridsberg
Oversatt av:
Monica Aasprong
Sjanger:
Prosa
Forlag:
Aschehoug
Stridsberg slo gjennom med sitt fiktive portrett av Valerie Solanas i 2007, før hun skrev om Lolita og Medea.
Nå erogså debutboken fra 2004 kommet i norsk utgave — en kraftig fantasi om Sally Bauer, den første skandinaven som krysset Den engelske kanal, år 1939.
Det står sjelden i idrettsutøvernes makt å formidle de enorme drivkreftene bak deres prestasjoner.
Med denne boken kaster Sara Stridsberg seguhemmet inn i skildringen av det å «bare måtte noe» eller å være, som man gjerne sier, skrudd sammen på en spesiell måte.
Man får knapt trukket pusten førviljen tilå svømme, mestre og krysse settes inn med et veldig støt.
Vannet - fra kanalen, havet, bassenget - er fra nå av altoppslukende og uimotståelig.
Sally svever i en konstant tilstand av lykke og fare der hun forsøker å styre kreftene og , overvinne den bedøvende kulda i vannet, lære seg til å like kvalmen av salt.
I vanneter hun lykkelig, kampensetter henne i kontakt med noe grunnleggende meningsfylt, livskraften pumper.
«Aldri har jeg kjent så tydelig hvordan jeg sparker alene oppe ved jordens overflate», tenker Sally, 250 meter fra land med Kanalen bak seg.
Parallelt med Sallys vei til suksess, løper historien om en annen svømmerske, Ellen, som også drømmer om å krysse Kanalen; den formidles gjennom datteren, som gårogminnes tiden før den fatale Kanalsommeren.
Nærværet av menneskene rundt de to svømmerne, som Sallys elsker, den myndige (ja, mynden er nærmest en egen karakter) Marguerite, og Ellens mann og barn, er total.
Jeg kan kjenne dem, ogSallys skikkelse står lysende foran meg.
Språket er til tider kokett og overtøft og teksten er formmessig vågal, men så tar den deg plutselig i hånden og leder deg ydmykt inn i nye spektre avperspektiv,ogskaper enveldigfysisk og forføreriskopplevelse av vann, lengde og bevegelse.
Stridsbergs skrivevilje harmoniserer perfekt med Kanalsvømmernes kraft.
| 1
|
601509
|
Svak andrebok frå Linnéa Myhre
For mykje langhalm og banalitetar, for lite struktur og psykologisk innsikt.
Forfatter:
Linnéa Myhre
Sjanger:
Brevroman
Forlag:
Tiden
Debutboka til Linnéa Myhre frå 2012, «Evig søndag», var ikkje nokon god roman, litterært sett.
Men, og det skal understrekast, det var ei bok som sette ord på alvorlege psykiske problem som anoreksi og skjønnheitshysteri.
Med andre ord, ei personleg bok som trefte mange, spesielt unge kvinner — ei bok som mange opplevde at sette ord på vanskelege kjensler og tankar.
Ei nyttig bok, rett og slett, som dessutan verka gjennomarbeidd.
Årets bok, «Kjære», er samansett av mellom 25 og 30 brev.
Eg nemner: brev til mamma, ein terapeut som har hatt henne til behandling, Jarle (ein tidlegare kjærast), tante Margit, kollektivet, Knut Kristian Moeng (redaktør i Menn) og til seg sjølv.
Eg stoppar der.
I all hovudsak handlar breva om forfattarens forhold til andre menneske, til mat generelt - og leverpostei, raudbitar og Natreen sukettar spesielt - og Internett, for å ha nemnt litt.
Livet som kjendis ligg som eit bakteppe gjennom boka, som endar med eit brev til Sondre Lerche, som ho har falle ettertrykkeleg for.
På den positive sida skal det understrekast at ho, slik eg les boka, skjønar at ho er dyktig sjølvoppteken, og glimtar til med sjølvironiske utsegner.
Ho kan også vere morosam, eit eksempel er skildringa av forholdet ho har til kombinasjonen leverpostei og raudbitar.
Men hovudinntrykket er dessverre at forfattaren denne gongen serverer oss mykje langhalm, eller inkjeseiande småprat.
Eg er ikkje ein augneblink i tvil om at mange unge jenter likevel vil sluke denne boka, men som bokmeldar må eg vurdere boka som litteratur, som roman, og då held ho ikkje mål.
Det som er nesten tragisk er at eg meiner å kunne sjå at «Kjære» kunne ha blitt ein brukbar, ja kanskje til og med god, brevroman.
Litt meir struktur, stryking av dei verste banalitetane og ei generell innstramming hadde hjelpt.
For meg blir det fullstendig uskjønleg at forlaget Tiden, med sitt skjønnlitterære konsulentapparat, ikkje har gripe inn og losa den ferske forfattaren fram til eit mykje betre produkt.
Det er freistande å mistenke forlaget for først og fremst å ha i tankane at populariteten frå førsteboka kunne mjølkast vidare.
I alle fall har forlaget gjort henne ei bjørneteneste med å presentere ei uferdig bok.
| 0
|
601511
|
Kaperfilm er blitt bok
Redaktør:
Ole Bernt Tellefsen
Sjanger:
Historie
Forlag:
Portal Forlag
Dokudramaet «Med rett til å kapre» av Ole Bernt Tellefsen, Kristian Landmark og Christian Wulff fra 2013 ble med suksess vist på NRK-TV.
Arbeidet med filmen har nå også resultert i ei bok, redigert av Tellefsen.
Her er et omfattende materiale samlet, ført i pennen av historikere og interesserte som har stor innsikt i dette stoffet.
Gunnar Eikli skriver om kapervirksomhet og sjørøveri i tida før Napoleonskrigene for 200 år siden, fra middelalderen og fremover mot moderne tid.
Jan Henrik Munksgaard skriver om «Kaperhovedstaden Kristiansand» og om kaperrederne, mens Jarle Bjørklund skriver om Kaperbåtene og hvordan kapringene foregikk.
Vi kan også lese om kapervirksomheten sett med engelske øyne, og om de juridiske forhold vedrørende virksomheten.
Inge Eikeland skriver om Farsund — «den levende kaperbyen», mens Berit Eide Johansen omtaler forholdene i «Prisonen» og linjeskipet «Prinds Christian Frederik».
Om noen skulle tro det:
Dette er ingen Sabeltann-fortelling.
Men en saklig og dels vitenskapelig utgreiing om kapervirksomheten, hvor også definisjoner av ord og begreper bidrar til å skille kapring fra sjørøveri og piratvirksomhet.
Boka er illustrert med bilder fra filmen og historiske dokumenter.
| 1
|
601512
|
Livet og døden på tuppen av en penn
Forfatter:
David Grossmann
Oversatt av:
Kjell Risvik
Sjanger:
Prosa
Forlag:
Aschehoug
En mann reiser seg fra kjøkkenbordet og sier til sin kone at han skal dra for å finne deres sønn.
Sønnen er død.
Sønnen er Falt ut av tiden.
Og tiden fortsetter, men likevel står den stille, klaustrofobisk og kvelende, for de etterlatte.
Mens mannen går, oppfylt og nedtært og drevet av sorg, møter han andre mennesker som også svever i 'den tomme fullheten', ikke-stedet, ikke-tiden.
En flerstemt krokering av sorgens spektre hviskes og ropes utover sidene, mens minnene ( — og kan man lære å skille minnene fra smerten, slik at man igjen våger å huske, klarer å puste?) river i dem som går og går på søken etternoe annet, et videre, et‘der’.
Mannen sier:
«Kanskje ved en siste grense som vår visdom aldri når, kan jeg bøye med ned og legge fra meg den tunge børen.»
Israelske Grossmanns tekst, i nydelig oversettelse og omslag, legger seg bortenfor tid og genre med en blanding av folkeeventyrisk Dickens-stemning, kvikke sketsjinnslag og sildrende poetiske linjer til å klistre på veggen eller gi i presang.
Fortettet av lysende tegninger trenger den dypere og lenger inn i sorgrommets sluk enn jeg trodde var mulig i skrift; helt inntil grensen, helt opptil muren.
Og der gir den oss lindring.
| 1
|
601513
|
Slik lagar ein barn i Bløygen
Forfatter:
Rune Belsvik
Sjanger:
Barnebok
Forlag:
Cappelen Damm
«Verdas mest forelska par» (2001), Esmiluni og Bidger som bur i den vesle kommunen Bløygen, har vore forelska så lenge at dei ønskjer å bli mor og far.
Då må dei få eit barn, men dei veit ikkje korleis det går føre seg.
Bidger får råd av Bøttefanten på Trøbbelkiosken blar heilt til endes i rådgjevingsboka si og finn eit kapittel som heiter «Om å bli mor og far».
Bidger kjem heim til Esmiluni, fortel kva han har lært hos Bøttefanten, og så er dei i gang.
Ordførar Rosina Myrl får høyre om kva som skal skje, og skjøner ikkje heilt kva ein unge er.
«Ein som aldri har vore i Bløygen før?» spør ho, og får eit ja.
«Det er jo ein turist» bryt ho ut, og så vil ho også lage barn, eller turist, for å få fleire folk i kommunen.
Difor blir ungen til Bidger og Esmiluni «Verdas søtaste turist» når ho kjem ut.
Boka gjev den søtaste seksualopplæringa som tenkjast kan.
Ein vaksen lesar vil more seg kongeleg, eit barn vil få greie på ting som kan vere godt å vete, og ein ungdom vil kanskje verte litt brydd, men óg vere med på moroa.
Dette er Belsvik på sitt beste, kreativt tøys med djupt alvor, stor varme og herleg underhaldning.
Boka er vakkert illustrert av Inger Lise Belsvik.
Bli med til Bløygen:
Les, le og lær.
| 1
|
601514
|
Livet er herlig!
Forfatter:
Aksel Selmer
Sjanger:
Roman
Forlag:
Cappelen Damm
«Livet er herlig, skal jeg fortelle deg.
Det er ikke noe galt med sorg og savn, selv om det gjør vondt.
Men det gjelder å hente frem noe hyggelig innimellom.
Derfor har jeg med denne lille skvetten med madeira.
Når Pelle har blitt en del av vannet han var så glad i, skal jeg ta meg et glass og skåle for livet», sier en rund og trivelig bestemor som for lengst er enke, og nå har kastet asken av sin kremerte hund ut i tjernet der de pleide å gå tur.
Hun sier det til bokas hovedperson Gustav Fenge som er på desperat og terapeutisk sykkeltur fra en by i Østfold til Trondheim i et forsøk på fysisk å avreagere tapet av en sønn på fem år som er død og en kone som kaster ham på dør fordi hun mener han er den skyldige.
Vanvittig sorg er grunntemaet i boka.
Pappa Gustav som forgudet sønnen sin, takler det i rykk og napp.
Han får sammenbrudd.
Han går på fylla og driter seg ut i jobben.
Han begynner å sykle.
Ved å kjenne den kroppslige utmattelsen, unngår han sine følelser.
På denne reisen følger vi ham.
Han møter gode mennesker og tre elger.
Og han møter seg selv med en gryende erkjennelse av hva som har skjedd og hvorfor.
På merkverdig vis er dette en utrolig morsom roman.
Feelgood er et understatement.
| 1
|
601515
|
Kirke, kultur og masse bekymring
Forfattere:
Ole Jakob Løland, Anders Martinsen og Petter Skippervold
Sjanger:
Faktabok
Forlag:
Scandinavian Academic Press
«I denne boka har vi sett eksempler på hvordan populærkulturen har satt Bibelens status under press», heter det på side 275.
Så følger fire påstander, og til slutt heter det:
«Alt dette bidrar til å forrykke Bibelens posisjon i en tid da populærkulturens kanon snevres inn og lukkes».
Jeg har forsøkt å lese denne boka, og jeg må ærlig innrømme at jeg ikke helt skjønner hva de tre forfatterne prøver å fortelle meg.
De har åpenbart god greie på populærkulturen, og også på Bibelen og Bibel-forskningen.
De leverer gode analyser av en rekke ytringer, slik som Bob Dylans og Johnny Cash’ tekster, Jesus-filmene fra Pasolini til Mel Gibson, litteratur særlig konsentrert om Dan Brown og Da Vinci-koden.
Her er mye å hente for den som er opptatt av innholdet i det denne boka definerer som populærkulturen: «kommersiell massekultur, produsert i Vesten».
Men hva menes med at denne kulturens kanon «snevres inn og lukkes»?
Og hvorfor er dette en utfordring for kirkene og teologene?
At folk flest lærer Bibelen å kjenne gjennom noe annet enn Bibelen selv er da ikke noe nytt?
Det gikk 1500 år fra Jesu liv til Luthers reformasjon før folk fikk lese skriftene på sitt eget morsmål.
Så ha meg unnskyldt, jeg skjønner ikke forfatternes vagt formulerte bekymringer.
| 0
|
601517
|
Storslått om oldefar
Forfatter:
Edvard Hoem
Sjanger:
Roman
Forlag:
Oktober
Ni år etter at «Mors og fars historie» kom, held Hoem fram med å skrive om familien sin.
Denne gongen er det oldefar Knut Hansen
Nesje, kalla Nesje, og svigerinna hans, Gjertine, det handlar om.
Vi møter han som enkemann på midten av 1870-talet, husmann og slitar for den store Gørvel-garden, idet han møter syster til Gjertine, Serianna.
Dei fell for kvarandre.
Ungjenta Gjertine reiser, som så mange andre, til Amerika, og vi følgjer henne heile vegen til Dakota.
Hoem er ein gudebenåda forteljar, og som 65-åring skriv han betre enn nokosinne.
Det enkle, effektive språket fungerer, anten han skildrar natur, ver eller menneske som møter kjærleiken.
To ord som slo meg under lesinga var sanseleg og sensuelt.
Personskildringane, særleg av Gjertine og Nesje, er framifrå, og måten han fortel om deira psykologiske utvikling minner meg om Sigurd Hoel på sitt beste.
Dei sosiale skilnadene, den religiøse gjæringa, utferdstrangen — forfattaren fortel med brei penn, på ein måte som gjer oss litt klokare.
Kapitalismen i Noreg og i landet på andre sida av havet har mykje til felles, og den såkalla «amerikanske draumen» ser ikkje Hoem.
Slik boka sluttar, med lause trådar rundt folk i moldedistriket og i Dakota, har eg ein mistanke om at det kan vere fleire bøker på gang.
Ikkje berre det, eg håpar Hoem vil glede oss med i alle fall ei bok til.
| 1
|
601519
|
Kliss og klisjé
Forfatter:
Jessie Burton
Oversatt av:
Elisabet Middelthon
Sjanger:
Roman
Forlag:
Pax
18 år gamle Nella Oortman blir giftet bort til den styrtrike handelsmannen Johannes Brandt.
Dette er i 1600-tallets Amsterdam, og Nella kommer fra en fattig familie på landsbygda og giftes rett inn i en rik og mektig familie, i noe som kan kalles et arrangert ekteskap.
Ektemannens bryllupsgave er et enormt dukkehus, en nøyaktig kopi av huset hun nå flytter inn i.
Hun bestiller små deler til huset fra en såkalt miniatyrmaker.
Spenningen drar seg til når hun får mer enn hun bestiller — mystiske små gjenstander blir levert på døra og det later til at miniatyrmakeren vet alt om livet hennes.
Dukkehuset begynner å speile
Nellas liv og alle hemmelighetene som omgir henne.
Burtons debutbok har solgt vanvittig mange eksemplarer og til 32 land, og nå skal den bli film.
Men det er ikke lett å forstå hvorfor.
Boka er ikke veldig realistisk.
Flere ganger tar man seg selv i å tenke:
«Dette ville aldri ha skjedd».
Språket er fylt med klisjeer, handlingen har logiske brister og beskrivelsene av karakterene er overfladiske.
Vi blir aldri virkelig kjent med dem.
Det positive er at teksten tar overraskende vendinger.
Det er også fint at boka gir innblikk i handelsvirksomheten i Nederland på denne tiden, og et bilde av tradisjonelle kjønnsroller og kampen om å få bestemme over eget liv.
Likevel - det blir rett og slett for kjedelig, og det er ikke mye originalitet å spore her.
| 0
|
601520
|
Et kapittel av byens kulturhistorie
Forfattere:
Frank Høgberg, Margun Underhaug og Wenche Agre
Sjanger:
Jubileumsskrift
Operaens Venner i Kristiansand har førtiårsjubileum.
Det markeres blant annet med utgivelsen av denne boka, ført i pennen av Frank Høgberg som de siste årene har brukt mye tid på å skaffe seg oversikt over konsert— og musikklivet slik det har utviklet seg i denne relativt unge byen; 373 år er jo ikke for noen alder å regne i europeisk perspektiv.
Et tidsskille kom med Kilden.
I utviklingen frem mot dette, har entusiaster og foreninger spilt en stor rolle, og her er Operaens Venner et særdeles godt eksempel.
Her kan en lese den fascinerende historien, om en forening som på sitt beste hadde hele 1200 medlemmer og som har stått bak en rekke egenproduserte operaforestillinger, import av slike fra utlandet, og et viktig og givende samarbeid med Den Norske Opera gjennom flere år.
Her er tilbakeblikk på den enkelte produksjon, og det er en imponerende innsats fra en mengde frivillige som dokumenteres.
Teksten er interessant, men minst like artig er det store utvalg av bilder.
Bildene er grundig belagt med opplysninger og navn på medvirkende.
Det er bilder til å komme i feststemning av.
| 1
|
601521
|
Det livsviktige lyset
Forfatter:
Gaute Heivoll
Illustrasjoner:
Marvin Halleraker
Sjanger:
Barnebok
Forlag:
Cappelen Damm
«Lyset sover aldri» tenker Tom.
Han har ei gatelykt like utenfor soverommet, og før han sovner om kvelden snakker han litt med lyset.
Men en kveld er lyset borte.
Tom står opp, går alene ut i natten for å leite etter lyset.
Etter en stund finner han det i et kjellervindu et stykke hjemmefra, på den andre siden av skogen.
Der bor en sinna mann.
Men vesle Tom forteller om lyset, som har gjemt seg i kjelleren, og den sinna mannen tør opp og blir preget av lyset han også.
Den vesle fortellingen ender med at mannen skrur ut lyspæra i kjelleren, går med Tom tilbake til huset hvor han bor, klatrer opp i stigen og får lys i gatelykta igjen.
Da kan selv den gamle mannen høre lyset snakke.
Slik er det vesle eventyret om Tom og lyset.
Jeg synes det er en vakker liten fortelling fra Gaute Heivoll, og Marvin Hallerakers bilder står så godt til teksten.
Bildene preges av sterke kontraster mellom lys og mørke, eller lys og skygge.
Her er sparsomt med farger, mest grått, hvitt og sort, men derfor blir også fargene ekstra strålende der de er.
Dette er ei bok jeg gleder meg til å lese for barnebarna.
| 1
|
601522
|
Når det går surr i generasjonene
Forfatter:
Tiril Valeur
Sjanger:
Barnebok
Forlag:
Cappelen Damm, i serien Jeg kan lese!
«Leo får en liten onkel» er beregnet for barn som er i begynnende lese-fase.
Følgelig er Leo sju år.
Han har to kompiser som begge har en tøff onkel.
Men Leo har ingen.
Han har en mor på 26 og en mormor på 44, og mormor har en ny kjæreste som er flink til å lage pizza.
Mormor blir tykkere for hver dag.
Da Leo ytrer et sterkt ønske om å få en onkel han også, sier mormor ganske enkelt at det skal han få.
Så kommer babyen, som altså er halvbror til Leos mamma, og altså Leos onkel, og skuffelsen er stor.
Onkel skriker, bæsjer og er i det hele tatt ikke mye å samle på.
Men etter som tiden går og Leo og kameratene opplever den vesle onkelens utvikling, vokser sansen for ham, og til slutt er det nesten som de to med voksne onkler misunner Leo hans lille onkel.
Tiril Valeur står for både tekst og tegninger.
Figurene er morsomme, lett gjenkjennelige i de hverdagslige situasjoner som skildres.
Teksten er kort, lett å lese, har humor, og jeg vil tro den er innbydende selv for sjuåringer.
Når det er sagt, jeg nøler ikke med å lese denne boka for de mindre.
| 1
|
601523
|
Fortsetter med progrock
Åpningslåta «Eternal Rains Will Come» river oss tilbake til 70-tallet som et ekko av Keith Emersons orgel-riff.
Det blir fort tydelig at deres ellevte full-lengder, «Pale Communion,» er en oppfølger av «Heritage» fra 2011.
Men denne gangen er de enda mer nådeløse og har visket ut alle spor fra de tidlige årene med death og black metal.
Kanskje til frustrasjon for gamle fans, men til fryd for mange andre.
Åkerfeldt er eneste originalmedlemmet igjen i Opeth, og er naturlig nok hjernen bak det hele.
Det er tydelig at han er inspirert av Steven Wilson som også har mikset albumet, og låten «Moon Above, Sun Below» er et tydelig eksempel på dette.
Derfor får man et lite inntrykk av etterligning, men bandet klarer å sette en liten særegenhet på låtene.
Åkerfeldt er heller ikke det man kan kalle en fantastisk vokalist.
Han har blitt bedre på clean vokal de siste årene, men har fortsatt et stykke igjen.
Det hjelper derfor på at de har gitt rom for mange spennende flerstemte koringer.
Låtene inneholder også gode arrangement bygget opp rundt improvisasjon, avanserte riff, utradisjonell struktur og flere gode melodier.
Selv om detaljene kan perfeksjoneres , har Opeth overgått seg selv med dette.
| 1
|
601524
|
Fra Kongsberg til Clarksdale
Artist:
Rita Engedalen
Plateselskap:
Bluestown Records
Sjanger BLUES
Rita Engedalen nyter stor respekt innad i seriøse blueskretser.
Om vinneren av Notodden Bluesfestivals Bluespris i 2010 også har potensiale til å nå et virkelig stort publikum, gjenstår å se.
Hennes blues er langt mindre ærbødig enn den vi er vant til å høre fra norske artister.
I løpet av de siste 15 årene har da også Engedalen klart å skape seg et personlig utrykk innenfor en sjanger som ofte kan virke håpløst forterpet.
På dette femte albumet hennes går glede og smerte hånd i hånd gjennom 11 egenskrevne låter og en tolkning av Kris Kristoffersons «Epitaph (Black and Blue)».
Bandet Backbone, med co-produsent Morten Omlid på gitar, bidrar med den samme nerven, fordomsfriheten og gode smaken enten formatet er akustisk eller elektrisk.
De gjør det mulig for Engedalen å gå ubesværet fra a cappela folk i «Snow Falls» til rufsete boogie i «How Long» og pur gospel i «Mississippi Prayers».
Hele veien toppes låtene med hennes myndige og uttrykksfulle stemme.
Bare engelskuttalen røper at dette er musikk høstet fra jordsmonnet i Kongsberg, Buskerud, og ikke i Clarksdale, Mississippi.
Det som til syvende og sist gjør sterkest inntrykk, er likevel hvor ektefølt Rita Engedalens blues oppleves.
| 1
|
601525
|
Finner ikke roen
Artist: Wiz Khalifa
Plateselskap:
Atlantic/Warner Music
Sjanger:
HIP HOP
Det er en mer voksen Wiz Khalifa bak «Blacc Hollywood», men hans femte album lider under en moden artist som ikke klarer å gi slipp på det gamle.
Khalifa har et image som en rebelsk 20-åring med en forkjærlighet for festing, rus og røyk.
Nå har han giftet seg og fått barn, og det virker som at både han og albumet dras mellom disse to kontrastene i livet hans.
På den ene siden har vi låter som «KK» og «So High» hvor tekstene omfavner hans party-liv.
På den andre siden får vi en mer ærlig og ekte Khalifa med låten «House in the Hills» — med tanke på teksten, er denne blant albumets sterkeste.
Men det er kompet som er albumets dypeste fallgruver.
Valg av samples virker tilfeldig og selve lydbildet er enkelt og nedstrippet, og ikke på den bra måten som Rick Rubin skapte under «Yeezus».
Det er platt og kjedelig.
Den andre fallgruven er singelene «Stayin' Out All Night» og «Promises» som er blant hans mest pop-infiserte låter.
Her har Khalifa valgt å bytte ut rappen med sang.
En dårlig idé med tanke på en svak stemme og derfor overdreven bruk av autotune.
Wiz Khalifa er best når han går bort fra sin overdrevne hedonisme og selvgodhet og lar oss bli kjent med den ekte Khalifa.
| 0
|
601526
|
Starten på storhet
Britiske Monuments har kommet langt på vei siden starten og debutalbumet «Gnosis» fra 2012.
Nå har de fått med seg den tidligere «Periphery»-vokalisten Chris Barretto, og på spørsmålet om Monuments har klart å overgå seg selv, er svaret definitiv ja!
Fra første sekund klarer de å dra lytteren inn i en verden av fantastiske dimensjoner.
Likt mange andre djent-band, inneholder albumet et bredt spekter av variasjon.
Det går fra det rolige og melodiske til det harde og brutale.
Singelen «Orgin Of Escape» er bandets mest melodiske låt til nå, og melodilinjen kunne nesten vært hentet fra pop.
Men under ligger det brutal chug-riffing, skiftende taktarter og imponerende instrumentalferdigheter fra alle medlemmene.
Lydbildet har også blitt mer dynamisk enn forgjengeren, og denne gangen låter det mer rått og organisk.
Barretto viser seg også å være bandets perfekte match, og har gjennom tekstene sine skapt et konseptalbum som baserer seg på gjenfødelsessyklusen Samsara.
Han har også et godt register på stemmen og behersker både clean og growling.
Monuments har med dette albumet vokst til å bli et av verdens ledende band innen sin stil, og alt tyder på at dette bare er starten på noe stort.
| 1
|
601527
|
En real lettvekter
Britenes for tiden mest populære unge artist virker som en real fyr — en hardtarbeidende, upretensiøs «lad» med forbilledlig åpen musikksmak.
Det er nesten synd at Ed Sheerans egen musikk ikke har mer tyngde.
Selv om han i utgangspunktet er en tradisjonell singer-songwriter med kassegitar, inderlig stemme og tekster hentet fra eget liv, er det mye hip hop, R&B og hvitmannssoul å finne på Sheerans andre album.
Til tider høres han ut som den rene Jarle Bernhoft.
Samarbeider med Pharrell Williams gjør han også.
Deres felles låt, «Sing», er kanskje ikke annet enn fluffy radiofyllstoff, men den tilfører i hvert fall albumet litt sårt tiltrengt energi.
På egen hånd henfaller Sheeran nemlig ofte til klamt føleri.
At han skriver om seg selv - det er mye drikking og utroskap her - hjelper lite når tekstene som kommer ut er helt upoetiske.
De mest pregløse låtene hans kunne ha gått inn på repertoaret til et hvilket som helst boyband.
«Sjekker du telefonen til en 14-åring, finner du ingen album,» sa Ed Sheeran nylig til D2.
«Det er en låtkultur nå.»
Han blir med andre ord ikke sur om du nøyer deg med å lagre dine fire- fem favoritter fra «x».
Resten kommer du jo snart til å glemme uansett.
| 0
|
601530
|
Herlig sprøtt
Noen ganger må man kunne gjenskape fortiden for å være nyskapende.
Albumet er akkurat slik — en reise gjennom sjangre og tiår.
Resultatet er herlig original musikk av beste merke.
DJ, produsent og låtskriver Terje Olsen, også kalt Todd Terje, har vært en del av den såkalte Oslo-disco-scenen i flere år.
Nå er han ute med sitt første album og gjennom et spennende lydlandskap viser han seg å være en mester over perfekte synth-lyder og stemninger.
Han veksler mellom jazz og progressiv musikk med avanserte melodier til lekne latino-rytmer og 80-tallets synth-pop.
Gjennom finurlige overganger tar han oss fra del til del i låtene, og man vet aldri hva som kommer.
Noen ganger virker musikken noe repetitiv, men med små, delikate endringer får musikken hele tiden en fremdrift.
Det er ingen store hits på albumet, men den lekne disko-infiserte låten «Delorean Dynamite» vil definitivt få adrenalinet til å pumpe hos de fleste.
Robert Palmers «Johnny And Mary» med vokal av Roxy Music legenden Ryan Ferry, må også nevnes som et av albumets høydepunkter.
Dette er den perfekte musikken for deg som liker det litt sprøtt, med en god dose humor og overraskelser.
| 1
|
601531
|
Lenge leve Ronnie James Dio
Det lar seg knapt gjøre å finne noen som har et vondt ord å si om Ronnie James Dio, Rainbow-, Black Sabbath— og Dio-legenden som døde av kreft i 2010.
Alle metalfans elsker ham og alle andre rockfans respekterer ham.
Kanskje er det derfor de fleste bidragsyterne på dette hyllestalbumet har endt opp med å høres i overkant ærbødige ut.
Både Anthrax, Corey Taylor og Adrenaline Mob nøyer seg med helt fantasi- og humørløs planking av gamle klassikere.
Andre vakler langs den ofte hårfine grensen mellom hyllest og parodi:
Tenacious D faller ned på riktig side - sjekk den blokkfløytesoloen!
- Killswitch Engage gjør det ikke.
Og de som er blottet for Dios naturlige autoritet - Halestorm og Scorpions, for eksempel - ender opp med en slags fislete form for smurfemetal.
Til gjengjeld gjør Glenn Hughes en tolkning av «Catch the Rainbow» som ikke kan kalles annet enn sjelfull, og Metallica en ni minutter lang Rainbow-medley som kan være det mest inspirerte de har gjort på drøyt 20 år.
Dio selv er representert med en ukarakteristisk naken innspilling fra 1996.
Som hyllestalbum flest er «This Is Your Life» altså en blandet fornøyelse.
Men i dette tilfellet går i hvert fall overskuddet til kreftsaken.
| 0
|
601533
|
Det aller beste i Kilden til nå
Uten å nøle tør jeg si det:
Dette er det beste i Kilden til nå.
**Regi:
Lisa Kent
Scenografi og kostymer:
Ingeborg Kvamme
Musikalsk leder:
Svein Ragnar Myklebust**
«Les Miserables» er, for det første, musikalen som har alt.
Den forteller en gripende og sterk historie med rot i en historisk virkelighet.
Den formidler holdninger og ideer som fremdeles er viktige.
Den er musikalsk sett et overflødighetshorn av fantastisk gode og sangbare melodier, store arier, flotte duetter og tersetter, og ikke minst noen ensemblenummer av stor effekt.
For det andre er denne oppsetningen besatt med sangere og skuespillere på stjernenivå.
Vokalt er det en fryd fra første minutt til siste, drøyt tre timer senere.
Orkesteret er fantastisk.
For det tredje er forestillingen allerede godt innkjørt etter at den har vært spilt i Sandnes og Haugesund siden begynnelsen av februar.
Timingen er perfekt, alle sceneskift går på skinner, dødpunkt finnes ikke, scenografien er vakker og meget effektiv, kostymene er nydelig avstemt til helheten i farger og utforming, lyssettingen understreker dette faktum og lyddesign gir publikum et mettet men ikke overveldende lydbilde – så nær det perfekte som vel mulig.
Lisa Kents regi har skapt teatermagi.
For det fjerde har Kilden-versjonen fått tilførsel av nye krefter som ytterligere løfter forestillingen etter premieren i Sandnes for snart to måneder siden.
Espen Grjotheim fyller den krevende rollen som Jean Valjean helt, med stor stemmeprakt og inderlig innlevelse både i ungdommelig kraft og som gammel og til sist døende.
Barnerollene er vidunderlig ivaretatt av Kristian S.
Hannevik, Ada L.B. Hansen og Astri E. J. Akselsen som henholdsvis Gavroche, vesle Cosette og vesle Eponine.
Hovedpersonen Jean Valjean er i slekt med Terje Vigen.
De er menn som utsettes for dyp urett, som får mulighet til å hevne, men som avstår fra hevnen og dermed blir formidlere av nåde, noe pliktmennesket og den hevngjerrige ikke forstår.
Slik kan et etablert verdensbilde knuses.
Dette er det bakenforliggende tema i Victor Hugos roman om «De elendige» med handling fra revolusjonstiden i Frankrike på begynnelsen av 1800-tallet.
Tematikken er vel ivaretatt i musikalen, som selvsagt også fokuserer på kjærlighet, både den mellom foreldre og barn og den mellom to som elsker, for ikke å si den vonde, når det er tre som elsker, men ikke helt hverandre.
Jeg har allerede sagt at Grjotheim er en formidabel Valjean.
Nils Christian Fossdal er en imponerende Javert, dette pliktmennesket av en politioffiser som aldri får hevnet nok.
Solveig Andsnes og Espen Hana er motstrebende forførende i all sin sleske smålighet som ekteparet Thénardier, Britt-Synnøve Johansen gjør en strålende vakker Fantine, Kim Persson en inntagende Marius, Emmi Christensson en yndig Cosette og Mareike Wang en tragisk-vakker Eponine.
Ole Morten Velde er strålende som studentlederen Enjolras.
«Les Miserables» i Kilden er tre timers musikkteatralsk nytelse.
Det er også en sjelerystelse og en dyptgripende teateropplevelse.
Det er en påminnelse om kjærlighetens kraft og om hevnens farer.
Historiefortelling er det også, bedre enn «Illustrerte klassikere» kunne gjøre det.
Musikkteater er et utrolig sterkt medium, og på sitt beste – veldig, veldig vakkert.
Sånn er det i Kilden nå.
| 1
|
601534
|
Lever i en drøm
Kongstanken til Adam Granduciel , mannen som er synonym med The War on Drugs, er å smelte sammen shoegaze, americana og det man gjerne kaller «classic rock» ved hjelp av 80-tallsaktige produksjonsteknikker.
Resultatet er musikk Bruce Springsteen kanskje kunne ha kommet opp med hvis han ble produsert av My Bloody Valentines Kevin Shields.
Granduciel har brukt tre album på å perfeksjonere dette soundet, og nå er det som om alt endelig har falt på plass for ham.
Mye skal til for at ikke «Lost in the Dream» vil bli stående som et av årets fineste, rikeste og mest besnærende rockalbum.
Det består av 10 spor som kan virke innadvendte ved første gjennomlytting, men som åpner seg litt mer opp for hver gang man hører dem.
Mye av gleden ligger i å oppdage nyansene i alle lagene av lyd.
Når for eksempel en repetitiv, trommemaskindrevet låt plutselig endrer karakter med en ny pianoakkord, en uventet gitartone eller et «who-ooo!» fra Granduciel, kan effekten være ekstatisk.
Det føles omtrent som å se vårsolen bryte gjennom tett skydekke eller å få øye på en gammel venn i et overfylt lokale.
Hvis nå bare Springsteen kan adoptere en av låtene hans, vil Adam Granduciels prosjekt være fullbragt.
| 1
|
601535
|
Slitsomme Shakira
Verdenskjente Shakira har herjet hitlistene med danseglade låter og høy hofteføring.
Hennes siste store hit var den offisielle VM-låten «Waka Waka», og fire år etter er hun nå ute med enda en fotball-låt.
Denne gang heter den «Dare (La La La)», og er en del av Shakiras rykende ferske, selvtitulerte album.
Med typiske latino-rytmer og et enkelt la-la-la-refreng blir nok dette en hit, men det er langt mellom de store låtene på denne plata.
En av albumets beste er låten «Empire», skrevet av norske Ina Wroldsen (Ask Embla).
Produksjonen er storslått og episk med en sterk og minneverdig melodi, men det er mange som kunne fremført denne låten bedre enn Shakira.
Sangen blir litt ødelagt av autotune, en overdreven vokal og en svak bro-del.
Singelen «Can´t Remember To Forget You» med Rihanna er også en god låt.
Men dette albumets største fallgruve er alle balladene hvor klisjeer ligger tykt og stemmen til Shakira virker malplassert.
Når tekstene også mangler dybde og følelse, blir det hele ganske så trist.
Med hennes overdrevne vibrato og tilgjorte pop-knekk-stemmeføring, blir det rett og slett slitsomt å høre på Shakira i lengden.
Dagens pop krever høyere nivå enn dette.
| 0
|
601536
|
Gir aldri opp
Den australske popdronningen Kylie Minogue har satset stort for å få en ny boost på musikkarrieren.
Hennes albumsamling har rukket å omfatte tolv full-lengder, og denne er laget i samarbeid med store navn innen popindustrien.
Hun har til og med signert kontrakt med Jay Z sitt management Roc Nation.
Det er noen virkelig gode låter her.
Den dubstep inspirerte elektropop-låten «Les Sex» og den mer funky «I Was Gonna Cancel» er blant dem.
Sistnevnte er for øvrig resultatet av samarbeidet med nåtidens hotteste produsent Pharrell Williams.
«Into The Blue» og «Million Miles» er også underholdende låter som lett sniker seg på hjernen.
Resten er derimot helt middelmådige poplåter, og da den 45 år gamle Minogue heller ikke har den beste stemmen, blir dette fort uinteressant.
Duetten med Enrique Inglesias har de trist nok prøvd å redde ved å legge på en haug med effekter som får begge til å høres ut som roboter.
Dette er noe kun Daft Punk får lov til å gjøre.
Selv om albumet kun inneholder noen gullspor, er disse gode nok til at dette kan regnes som en grei suksess for Minogue.
Hun har klart å fornye selg selv, men holder fortsatt fast ved sin sukkersøte signatur.
| 0
|
601538
|
Musikk fra hjertet
I en verden hvor store deler av musikken vi blir presentert for er mer eller mindre simple låter på omkring tre minutter, er det både deilig og befriende å høre det nye albumet til Elbow.
Det er som å tre inn i en verden hvor tiden står stille, hvor musikken tar seg tid og tekstene endelig gir mening.
De britiske alternativ-rockerne har holdt på siden 90-tallet, og dette er deres sjette studioplate.
Det blir raskt tydelig at dette er et personlig album som definitivt bærer preg av frontvokalist Guy Gravey sin livssituasjon.
Temaene ligger nært hjertet, historiene hans fortelles med klokskap og hengivenhet.
Det handler om tapt kjærlighet, tapte venner og alderdom.
Men det er også politiske meninger bak teksten til blant annet «The Blanket of Night» — en tilsynelatende standard kjærlighetssang, som viser seg å være et stikk til innvandringspolitikken.
Akkompagnementet er skreddersydd til tekstene og gjenspeiler de forskjellige stemningene perfekt.
Det er stillferdig og suggererende, som gir rom og tid for å puste.
Noen ganger blir det litt for repetitivt, men det blir alltid løst opp av spennende vendinger.
Dette er definitivt et album for de voksne, eller gamle sinn i unge kropper.
| 1
|
601539
|
Den endeløse jakten
Likte du Sivert Høyem før, så vil du garantert gjøre det nå også
Hans femte soloalbum bryter ikke så mye med de to-tre foregående, men den svenske Thåström-produsenten Ulf Ivarsson tar med seg Høyem på nye, friske og rocka øvelser.
Spennet er stort stilmessig, men den tre kvarter lange skiva framstår likevel som en fristende helhet.
Sivert Høyem har ikke funnet opp verken rocken eller bluesen.
Han forsyner seg og lar seg inspirere av de store artistene, og han har alltid vært ute på en endeløs jakt etter de ultimate låtene.
Her treffer han blink nesten hele veien.
Fra låter med en gospel-twist a la de sterke og mektige «Handsome Savior» og «Inner Vision» til den rocka og buldrende historien om «Wat Tyler» til den snille og rolige «Free As a Bird».
Likte du Sivert Høyem før, så vil du garantert gjøre det nå også
Produsenten og musikerne har gitt låtene til Høyem en kraft og en tyngde som hans stemme fortjener.
Mørke skygger, det blåe og det melankolske.
Oppe og nede.
Sivert Høyem er 38.
Han er fortsatt sulten, nysgjerrig og kreativ.
Det vil han antagelig være hele livet.
Akkurat som Bob Dylan og Nick Cave og Leonard Cohen.
Takk for det!
Hans femte soloalbum bryter ikke så mye med de to-tre foregående, men den svenske Thåström-produsenten Ulf Ivarsson tar med seg Høyem på nye, friske og rocka øvelser.
Spennet er stort stilmessig, men den tre kvarter lange skiva framstår likevel som en fristende helhet.
Sivert Høyem har ikke funnet opp verken rocken eller bluesen.
Han forsyner seg og lar seg inspirere av de store artistene, og han har alltid vært ute på en endeløs jakt etter de ultimate låtene.
Her treffer han blink nesten hele veien.
Fra låter med en gospel-twist a la de sterke og mektige «Handsome Savior» og «Inner Vision» til den rocka og buldrende historien om «Wat Tyler» til den snille og rolige «Free As a Bird».
Produsenten og musikerne har gitt låtene til Høyem en kraft og en tyngde som hans stemme fortjener.
Mørke skygger, det blåe og det melankolske.
Oppe og nede.
Sivert Høyem er 38.
Han er fortsatt sulten, nysgjerrig og kreativ.
Det vil han antagelig være hele livet.
Akkurat som Bob Dylan og Nick Cave og Leonard Cohen.
Takk for det!
| 1
|
601540
|
Evighetsmotoren
De aller færreste band klarer å holde det gående i 25 år.
Og de fleste som gjør det, ender opp som skygger av seg selv.
At Motorpsycho etter et kvart århundre fremdeles låter så vitale som de gjør på «Behind the Sun», gjør dem tilnærmet unike.
Men strengt tatt er det ikke noe her — eller på fjorårets søsterutgivelse «Still Life with Eggplant» - de ikke har gjort før.
Disse albumene virker snarere som overskuddsprosjekter, oppvisninger av alt musikken deres kan være.
«On a Plate» og «The Promise» er for eksempel forholdsvis rett frem, barsk 70-talls hardrock.
«Ghost» og «Entropy» er de skjøreste, skjønneste og mest melodiske låtene trønderbandet har begått siden tidlig 2000-tall.
Instrumentalen «Kvæstor» og den mildt sagt intense avslutningen «Hell, Part 7: Victim of Rock» er utholdenhetsprøvene som vil skille de virkelige psychonautene fra turistene.
Fra rock til ballader via prog og psykedelia - «Behind the Sun» inneholder en nesten overveldende mengde musikk fordelt på sine ni spor.
For et hvilket som helst annet band kunne det vært selve magnum opuset.
Men i dette tilfellet fungerer det mest av alt som en bekreftelse på at Motorpsycho er og forblir en kraft å regne med.
| 1
|
601541
|
Vårens livligste album
I fjor toppet han listene med hits som Daft Punks «Get Lucky» og Robin Thickes omdiskuterte «Blurred Lines».
Denne uken er det tidligere medlemmet av N.E.R.D. ute med sitt andre soloalbum — samme uke som Oscar-utdelingen hvor singelen hans «Happy» er nominert.
Er det en person som har grepet om populærkunst, så er det Pharrell Williams.
Allerede på introen til første låt blir vi møtt med det fantastisk delikate strykerarrangementet til selveste Hans Zimmer.
Standarden er satt, og den er over all forventning.
Derfra går det slag i slag med fengende melodier, funky riff ala Motown og fete koringer med høy falsettføring.
Arrangementet på låtene er minimalistiske og repetitive, men hele tiden dukker det opp detaljer som vekker interessen.
Gjesteartistene Justin Timberlake, Miley Cyrus, Daft Punk og Alicia Keys er også med på å heve nivået.
I motsetning til «Blurred Lines», er albumet en hyllest til kvinnen, ifølge Pharrell.
Tekstene er for overfladiske til at dette er noe å skryte av, men tanken er jo god.
Mot slutten av albumet dabber det litt av, men Pharrell har fortsatt truffet så bra at alle bør sette av tid til å høre dette albumet.
Gladere vårstemning må du lete lenge etter.
| 1
|
601545
|
Moden manns album
I 2014 er det – og dette må være vanskelig å akseptere for flere enn undertegnede – 20 år siden Beck ga ut sin første plate.
1994 var en annen tid, og ingen grep tidsånden som Beck Hansen.
Han var «slackeren» som sang Woody Guthrie-låter med stormtrooper-hjelm på hodet.
Som blandet hip hop, folk og rock med en selvfølgelighet som den gang var alt annet enn selvfølgelig.
Som skrev de rareste og morsomste tekstene siden dem Bob Dylan skrev på midten av 60-tallet.
Men selv om "Mellow Gold" (1994) og "Odelay" (1996) er 90-tallsklassikere gode som noen, laget Beck sin beste, mest tidløse musikk først da han la ironien på hyllen.
Med introspektive "Mutations" (1998) og "Sea Change" (2002) viste han at han kunne berøre også.
Gledelig nok er det der Beck tar opp tråden nå.
På "Morning Phase" er melodiene enkle, arrangementene elegante og tekstene melankolske uten å bli selvmedlidende.
Vokalharmoniene og den varme lyden får ham til å høres ut som et døsig, enmanns Crosby, Stills & Nash – klassisk i uttrykket, men både egenartet og personlig.
Dette er en moden manns album.
Tidsånden vil aldri bli hans igjen.
Men for en gammel fan er det vel så givende å lytte til Beck i dag som det var i -94.
| 1
|
601546
|
Norges beste rapper?
Flere har for lengst stemplet A-lagets Store P som en av Norges beste rappere.
Nå er han ute med sitt første soloalbum og forventningene er derfor høye.
"De kaller meg Norges beste rapper, men mamma kaller meg Petter, eg e den originale, alle de andre følger bare etter" rapper han i låten "Vikje Være I Din Verden".
Selv om Petter Skarre Sundby ikke er den første til å påberope seg selv status, er det allikevel noe sannhet i det.
Store P streber etter å være egen, og der norsk rap ofte kjennetegnes som krass med teksten i fokus, er produksjonen på "Regnmannen" våt med et hav av klang og en vokal som dukker inn i kompet.
Hans sløve rappestil blender perfekt inn i et lydbilde som har en imponerende frekvensering og dybde.
Det er tydelig at Store P henter inspirasjon fra den populære Amerikanske sørstat-rappen og R&B.
Samples og effekter er smakfullt brukt og man oppdager noe nytt etter hver gjennomlytting — til og med saksofon er lagt på for å bryte med det elektroniske lydbildet og gi et ekstra løft på enkelte låter.
Bergenseren viser seg med dette å være en god produsent og artist, som rendyrker sin egen sound.
Han vil ikke være i vår verden, men vi vil gjerne oppleve hans.
| 1
|
601547
|
Ulv, ulv!
Amerikanske Sunn O))) og norske Ulver har det til felles at de høres ut som imploderte metalband.
Sunn O))) begraver lytteren i storslåtte bølger av gitarstøy, Ulver maler frem episke, elektroniske lydlandskaper.
Begge lager musikk som på samme tid kan være både vakker og fryktinngytende.
Strengt tatt kan de også noen ganger bli litegrann kjedelige.
Og på dette samarbeidsalbumet – resultatet av en nattlig jam-session de to bandene hadde i Oslo for fire år siden – beveger de seg på for lengst opptråkkede stier.
Vi får tre spor.
"Let There Be Light" – en rumlende, sakteflytende kakofoni av strykere, blåsere, trommer og gitarer – fungerer mest av alt som en veldig lang intro.
"Western Horn" tar opp den samme tråden, men nå får musikken med ett tydeligere retning.
Avspilt på høyt volum over skikkelige høyttalere, høres det ut som om verden kan gå under hvert øyeblikk.
"Eternal Return", det eneste sporet med innslag av vokal, fremstår derimot oppstykket og uforløst.
Glørne ulmer, men det tar aldri ordentlig fyr.
Og så, etter 35 minutte r, er det slutt.
Det som burde ha vært en altoppslukende lytteopplevelse, føles i stedet smått antiklimaktisk.
Vi har hørt det før og vi har hørt det bedre.
| 0
|
601549
|
Ved veiskillet
Ásgeir Trausti ble Islands mestselgende artist da han slapp debutalbumet "Dýrð í dauðaþögn" i 2012, og i teorien eier en av ti islendinger plata hans.
I de fleste vestlige land ville en slik suksess tilsi et album med kommersiell pop, men det er en helt annen historie når artisten kommer fra landet hvor Bjørk og Sigur Rós har sitt utspring.
Forrige uke kom den engelske versjonen av debutalbumet – samme uke han holdt en utsolgt konsert på Pir6 i Kristiansand.
Tekstene, som på originalen er skrevet av Ásgeir sin far, er oversatt til engelsk av John Grant.
Som forventet har 21-åringen tatt med seg noe av den sære musikkulturen fra Island og skapt noen eget.
Hans lyse stemme beveger seg i merkelige, men forføreriske melodier — når han virkelig treffer får man nesten følelsen av å være forelsket.
Samtidig er det noe velkjent over låtene , og det viser seg at han står i grenseland mellom to musikalske retninger.
På den ene siden er songwriter-gitarister som José González og Bon Iver og på den andre er James Blakes elektronika.
Ásgeirs potensiale kommer best frem når han eksperimenterer med elektronika.
Det blir spennende å se hvilken av de to veiene islendingen fortsetter på videre.
| 1
|
601550
|
Triviell trubadur
Det ukarakteristisk mørke omslagsbildetsignaliserer antakelig at Kaia Huuses sjette album er ment som en ny start.
Men selv om hun har vært i Stockholm og jobbet med Ola Gustafsson, produsenten til Melissa Horn og Lars Winnerbäck, ville det være synd å si at Huuse fremstår merkbart annerledes.
Her finnes ikke spor av verken Horns inderlighet, Winnerbäcks rufsete sjarm eller generell svensk kulhet.
Kaia Huuse lager snarere akkurat den samme veloppdragne – til tider nesten barnlige – visepopen hun alltid har gjort.
Mest av alt minner sangene hennes om petiter i en søndagsavis – enkle, passe underfundige, trygt forankret i norsk hverdag.
"Du mister mannen din og huset ditt og bilen din" , lyder det triste anslaget i første spor.
Men aldri så galt at det ikke er godt for noe:
"Du får tilbake deg selv".
Og i spor nummer to har hun fått "tilslag på huset, med au pair og suksess".
Men, akk, i-landsproblemene melder seg allerede i refrenget:
"Hva skal jeg gjøre med tiden, tiden jeg sparer sånn på?"
Punchlinen høres ut som et sånt visdomsord folk pleier å poste på Facebook:
"Alt jeg eier er nå".
Og slik fortsetter det gjennom 12 iørefallende, sympatiske og ikke så lite trivielle sanger.
| 0
|
601551
|
Da bygdemannen fengslet byen
Visemusikeren Stein Torleif Bjella sine finurlige historier og melankolske uttrykk fengslet flere i publikum lørdag kveld.
Når:
Lørdag kveld
Publikum: ca. 300
45-åringen fra Ål har opplevd stor suksess den siste tiden.
Med tre soloalbum bak seg, samt flere prestisjetunge priser og nominasjoner, har han blitt blant Norges beste innen visesang.
Kveldens repertoar skulle vise seg å være hentet fra alle hans utgivelser, men hovedfokuset lå på den siste ”Heim For Å Døy”.
Hans tungsindige og mørke tekster var nok en gjeldende faktor for kveldens suksess.
Vi henger med på hvert eneste ord, og han serverer dem i ypperste klasse med en god dose humor og mengder av ironi.
Bjella annonserer tidlig at dette kommer til å bli en gitarfest, og med 12 gitarer og et knippe flinke musikere på scenen, blir det en realitet.
Med et akustisk preg binder de tekstene og de noe merkelige melodilinjene sammen med et drivende akkompagnement.
Eirik Øien er stødig på kontrabassen, mens bandets nyeste medlem Michael Blair holder seg taktfast på slagverk.
På rytmegitar finner vi selveste Kjartan Kristiansen.
Mange kjenner han fra DumDum Boys, men han har også fungert som produsent for Bjellas studioalbum.
Det er derimot Geir Sundstøl som briljerer mest på gitaren, og han lirer av seg flere gode soloer under konsertens løp.
Eneste kvinne på scenen er multiinstrumentalist Marita Vardal Iglekjønn som fargelegger lydbildet med alt fra keyboard til sag.
Bandet spiller godt, og med sanger som "Idiotiske Einvegslove" og "Kalas" viser de god dynamikk.
Vi får til og med en sjelden live-fremførelse av låten "Kongeblå" — det synges surt, men hvem bryr seg om det akkurat nå.
I publikum var stemningen rolig, og nærmest scenen virker folk nesten trollbundet.
Litt lenger bak i lokaler er det derimot noen skravlebøtter som benytter det lave volumet fra scenen til å ødelegge for de rundt seg.
Men det som overrasker er mengden med folk.
Bjella sine konserter har vært utsolgt i flere store byer, men her er det litt for god plass i salen.
Fortsatt var det full jubel da konserten nærmet seg slutt, og ekstranummer som "Modningangst" og "Øvre-Ål Resort" ble det siste Bjella serverte denne gangen.
Lørdagskvelden var kanskje ikke det perfekte tidspunktet for en visekonsert, men Stein Torleif Bjella klarte fortsatt å skape magi opptil flere ganger.Det topper seg når en fruktkurv loddes ut på ekte bygde-vis.Selv om han i seg selv ikke er verdens mest karismatiske person, blir vi sjarmert av hans tekster, hallingdialekt, bondske vesen og morsomme historier.
| 1
|
601552
|
Musikalsk lavmål
Det tristeste i musikkbransjen er de bandene som går i nøyaktig de samme fotsporene andre har gått før dem.
Til slutt er det bare en gjørmesti igjen, og det er akkurat der Plumbo er.
Med gjørme opp til knærne drar de seg fram for å fri til alle bygdefolka som er mer opptatt av hjemmebrent enn kvalitetsmusikk.
For dette er musikk man trenger en fest og mengder med alkohol for å nyte.
Denne gangen har bandet fra Sande samarbeidet med produsent og låtskriver Ole Evenrud (kjent som Ole I'dole) – uten at dette har hjulpet stort.
Musikken virker masseprodusert og monoton med mangel på dynamikk og følelser.
Stemmen til Lars Erik Blokkhus er platt og kjedelig, og drukner i produksjonen.
Med en gang han prøver å synge noen intervaller over en kvint, hører man autotunen komme med en gang, og når han beveger seg i høyden, blir det bare anstrengt og slitsomt.
Sleske modulasjone r, malplasserte breaks, opplagte akkordprogresjoner, oppbygninger som ikke fullføres og banale tekster er bare noen av varseltegnene her.
Vi har hørt det tusen ganger før, og derfor vil nok Plumbo atter en gang tjene masse penger på innbitte nordmenn som er redd for alt nytt, og kun trenger bakgrunnsmusikk til neste fest.
| 0
|
601554
|
Drømmemusikk
Massive, analoge synth-lyde r i et smakfullt og drømmende lydlandskap, pulserer av sted i et seigt tempo – det er akkurat dette som gjør Mogwai sitt nye album til en lytteropplevelse verdt din tid.
Den skotske post-rock kvintetten holder liv i en sjanger som mer eller mindre er på vei ut av dagens musikkmiljø med sitt åttende studioalbum, en av gruppens beste utgivelser.
Det er 18 år siden Mogwai starter opp, og Rave Tapes er et bevis på at bandet har funnet sin komfortable plass og stil.
Det er derfor ingen store overraskelser her, og den tiden da bandet pushet sine grenser og sound er tilsynelatende over.
Men dette er ikke nødvendigvis negativt.
Låtene er varierte både innen besetning og uttrykk, og har god dynamisk oppbygning.
En av de vanskeligste oppgavene til et instrumentalband er å holde lytterens oppmerksomhet gjennom et helt album.
Med gode melodier, og ved hele tiden å legge nye eller videreutvikle musikalske elementer over et repetitivt og drivende grunnkomp, klarer de dette bedre enn de aller fleste.
Dette er musikk man kan drømme seg bort i.
Men selv om Mogwai har funnet en god oppskrift, kunne man ønske det var litt større spenning i denne drømmeverdenen.
| 1
|
601555
|
Damien Jurado i fire farger
Noe har skjedd med Damien Jurado.
I mange år var han en pålitelig leverandør av utsøkt triste sanger fra USAs mest forblåste utkanter.
Men så innledet han et tett samarbeid med Richard Swift fra The Shins, og på albumene «Saint Bartlett» (2010) og «Maraqopa» (2012) ble det lavmælte, tidvis knugende uttrykket hans gradvis erstattet av en til da ukjent lekenhet.
Til og med tekstene ble lysere.
Det var som om Jurados musikk gikk fra svart-hvitt til fire farger.
På «Brothers and Sisters of the Eternal Son» er forvandlingen fullbyrdet.
Den utrøstelige trubaduren er blitt til en sonisk romfarer.
Tenorstemmen er fremdeles den samme skjøre, men du kan ikke lenger gjette hvor låtene hans kommer til å ende.
«Jericho Road» bygger seg for eksempel opp til et klimaks som mest av alt minner om Deep Purples «Child in Time».
«Silver Donna» er seks minutter med chanting og suggererende rytmer.
Avsluttende «Suns in Our Mind» kunne vært The Beatles anno «Magical Mystery Tour».
Og hele veien er musikken klangfull og melodisk, varm som sommersol og livgivende som tropisk frukt.
Det er en trip, mann.
Deluxe-versjonen av albumet kommer forresten med hele åtte bonusspor, alle sammen av høy verdi.
| 1
|
601556
|
Småpent og litt kjedelig
Anna Pettersdatter Melkid og Ingrid Rennemo ble av noen utnevnt som landets pophåp under Bylarm i 2011.
Da var de 15 og 16 år.
Den ålreite singelen "The Mouse and The Bear" ga vann på mølla til å skape en hype rundt duoen.
Tre år etter det har de ikke noe å by på som er særlig bedre enn det.
Produsenttrioen Thom Hell , Even Ormestad og Erik Ljunggren har gjort så godt de kan for å skjule at de fleste av melodiene til Sassybeat er ganske så middelmådige.
Det har bare ført til at det halter litt her og der; for noen av låtene har blitt påført lyd og arrangementer som ikke passer helt.
"Feathers" har for eksempel fått en uttrykksmessig og overarrangert drakt som irriterer i stedet for å fenge.
Her er også noen låter som er lett å like.
Det gjelder først og fremst den lekne og fine "Good Bad Boy" og den flotte "Women, Saxophones and Fairytales".
Uansett har dette albumet ikke blitt så bra som man kunne forvente.
Starten på Sassybea t sitt debutalbum får meg til å tenke på M2M.
Akkurat det er nødvendigvis ikke noen dårlig referanse, men duoen fra Asker kommer seg sjelden lenger enn dit på "Snakes and Ladders".
Anna Pettersdatter Melkid og Ingrid Rennemo ble av noen utnevnt som landets pophåp under Bylarm i 2011.
Da var de 15 og 16 år.
Den ålreite singelen "The Mouse and The Bear" ga vann på mølla til å skape en hype rundt duoen.
Tre år etter det har de ikke noe å by på som er særlig bedre enn det.
Produsenttrioen Thom Hell , Even Ormestad og Erik Ljunggren har gjort så godt de kan for å skjule at de fleste av melodiene til Sassybeat er ganske så middelmådige.
Det har bare ført til at det halter litt her og der; for noen av låtene har blitt påført lyd og arrangementer som ikke passer helt.
"Feathers" har for eksempel fått en uttrykksmessig og overarrangert drakt som irriterer i stedet for å fenge.
Her er også noen låter som er lett å like.
Det gjelder først og fremst den lekne og fine "Good Bad Boy" og den flotte "Women, Saxophones and Fairytales".
Uansett har dette albumet ikke blitt så bra som man kunne forvente.
| 0
|
601557
|
Mørkt nytt år
Warpaints andre album er akkurat slik oppfølgeren til en lovende debut burde være.
Der «The Fool» (2010) var en utflytende collage av ideer og influenser, er «Warpaint» stram, fokusert og moden.
Samtidig har Los Angeles-kvartetten tatt godt vare på sine sterkeste sider.
De lager fremdeles vakker popmusikk, men skjønnheten er mer slående nå.
Låtene synes å være bygget opp rundt rytmer.
Trommene hamrer nervøst og hakkende, bassen slår i mellomgulvet.
Over dem kveiler gyldne synther og sølvskimrende gitarer seg inn og ut av hverandre.
Og helt på toppen svever to kvinnestemmer, svale og liksom vektløse.
Hva de synger om får man sjelden tak i, men den gjennomgående stemningen er en av mørk sensualitet.
Som på debuten går assosiasjonene ofte til 90-tallet.
Mye her minner om sånt den britiske indie-labelen 4AD pleide å gi ut.
Det er litt shoegaze, litt trip hop og en god del Cocteau Twins.
«Disco/Very» skiller seg ut ved å være noe tilnærmet dansbar.
Avsluttende «Son» høres ut som noe fra et Cat Power-album.
Mer enn noe annet oppleves likevel «Warpaint» som en helhet – en verden i seg selv, en man nødig vil forlate når man først har kommet inn i den.
Det er bare å trykke «play» enda en gang.
| 1
|
601558
|
Imponerende
Etter 5 år som et særs utadvendt liveband,er Gammalgrass ute med sitt debutalbum.
Supertrioen med tre av Norges beste instrumentalister, har samlet sammen et interessant sammensurium av låter som varierer fra gammaldans, bluegrass og country til jazz og klassisk musikk.
Her er det virkelig noe for enhver smak.
Selv om denne blandingen kan virke noe ambivalent og forvirrende,er det en klar, rød tråd i musikken – fantastiske instrumentalferdigheter.
Fiolinist Ola Kvernberg viser seg fra sin beste side under et omarrangert stykke av Carl Engel, og sammen med Ole Morten Vågan på kontrabass og multiinstrumentalist Stian Carstensen bryner de seg på selveste fiolin-virtuosen N.
Paganini sin arv Myrstackum Fantobile.
Deres rapiditet er rett og slett imponerende.
Selv om albumet i hovedsak er Kvernbergs egen komposisjon en av albumets besteer Kvernbergs egen komposisjon en av albumets beste.
"Oriental Hoedown" inneholder folketoner fra vårt land til den østlige verdensdelen, sammensatt med litt balkanmusikk, keltisk og country.
Det er nesten som en musikalsk reise gjennom de forskjellige verdensdelene.
Albumet var verdt å vente på , men neste gang burde flinkis-trioen satse på flere egenkomponerte låter.
| 1
|
601560
|
Før var det morsomt med Pixies
Pixies er og blir et bakvendtband.
I 2014 er det 10 år siden de dro på gjenforeningsturné – og blant annet holdt en fenomenal konsert på Quart – men først i det siste har de gitt ut ny musikk.
En singel kalt «Bagboy» kom uten forvarsel i sommer – bisart nok bare 14 dager etter at den uunværlige bassisten Kim Deal takket for seg – tett fulgt av «EP 1».
Nå har vi også fått «EP 2», og i løpet av året skal det komme enda tre slike kortspilte utgivelser.
Å samle 10–12 låter og kalle det et album er tydeligvis for enkelt for denne gjengen.
Men de første nye Pixies-sangene på over 20 år låter i hvert fall veldig, vel, Pixies-aktige.
Fremdeles veksler de uforutsigbart mellom pene harmoniske partier og rå raseriutbrudd.
Black Francis' skrik kan fremdeles gjøre blod til is og Joey Santiago spiller fremdeles surfgitar som en alien.
Likevel blir man sittende igjen med en følelse av at dette er for lite for sent.
Det som en gang hørtes ut som pur, inspirert galskap og dannet skole for generasjoner av indierockband, låter nå nesten merkelig traust.
Kanskje er det så enkelt som at ingen – verken Pixies eller vi som har ventet på dem i alle disse årene – kan gjenskape lyden av sin egen ungdomstid.
| 0
|
601561
|
Faller til undergrunnen
Den amerikanske hip hop-artisten, låtskriveren og produsenten B.o.B er ute med sitt tredje album, og denne gangen har han tatt musikken sin fra det kommersielle og tilbake til undergrunnen – i hvert fall til en viss grad.
Underground Luxury er et eklektisk og ambivalent album, og det går fort fra høydepunkt til lavmål, fra god hip-pop til club rap gjennomsyret av autotune, fra gode til banale tekster.
Men luksuriøst er det så absolutt, og låtene er både velproduserte og polerte.
Lydbildet og samples kunne med fordel vært mer nyskapende, og det blir fort litt påtatt og kjedelig, Noen ganger glimter han til med sanger som Coastline, en pulserende og energifull sang, og en huskelapp om hvorfor den unge B.o.B er der han er i dag.
Han har også med seg flere gjesteartister som Chris Brown, 2 Chainz Future, Juicy J og Ester Dean.
Sangeren Priscilla Renea Hamilton er med på albumets beste låt — den ærlige og vakre John Doe.
Selv om albumet inneholder noen sterke spor, er det vanskelig å få tak på et album uten den berømte røde tråden.
Dette resulterer i sin helhet til den svakeste utgivelsen i B.o.B sin karriere.
Håper han kommer seg opp fra undergrunnen så fort som overhode mulig.
| 0
|
601563
|
«En gyllen halvannen time»
Når Helene Bøksle synger er det fra hjertet.
Publikum lytter stille – og det blir sanger til hjertet.
Slik opplevde jeg det i domkirken i går kveld, og det ble som Helene Bøksle ønsket det i introduksjonen: «en gyllen halvannen time».
Hun har som artist nådd dit at hun ikke behøver å vise seg fram.
Hun har styrke nok i seg selv, trygghet i stemmen og ro på scenen til å konsentrere seg om å formidle.
Det gjør hun til gjengjeld overbevisende.
Det er for så vidt lite originalt over programmet for denne juleturneen der hun opptrer sammen med Sindre Hotvedt som pianist og arrangør, Markus Lillehaug Johnsen på gitar og Marie Forr Klåpbakken på fiolin og vokal.
Ikke for det – det originale ligger faktisk i den enkle måten det meste gjøres på.
Her er det ikke behov for den store svulstighet, det overveldende tonebrus eller det ekstravagante.
Oftere er arrangementene svært nøkterne.
Lange passasjer synges med bare en gjentatt figur i piano eller gitar, eller for den saks skyld i fiolinen som i slike øyeblikk får lov å være fele – om man forstår.
Antakelig er denne sansen for det enkle utviklet i samarbeidet mellom Hotvedt og Bøksle, et samarbeid som nå har vart i hele ti år, nok til å lære hverandres musikalske smak og kvaliteter å kjenne.
Konsekvensen er at tekstene får lov å stå frem i all sin prakt, og det er jo også noen praktfulle salmer hun velger ut:
Mitt hjerte alltid vanker, Å kom alle sjeler (Adeste fideles), I denne søde juletid, Høyr kor englar syng i sky (Hark, the Herald Angel sing), Det hev ei rose sprunge og Deilig er jorden – for å nevne de velkjente og tradisjonelle, for ikke å si tradisjonsrike, velprøvde og nærmest uslitelige julesangene.
I disse er Helene Bøksle så nær man kan komme en evangelist som vel mulig.
Så fikk vi også en rekke nyere sanger, den gode vennskapsvisen «De dager som har vært, min venn» — sterkt inspirert av «Auld lang syne» og «Mitt land» av Rolf Løvland – her i duett med Espen Grjotheim som var spesiell gjest i Kristiansand i går.
Sammen gjorde de også «Et juleeventyr» - av det mer muntre slag, «Gje meg handa di», og ikke å forglemme en vakker islandsk (eller var det færøysk?) sang som innledet det hele.
«Lys til nattsvart jord» og «Julen for meg» hører også til de vi kjenner fra Bøksles cd-utgivelser.
Ny denne kvelden, andregansfremførelse, var Marie Klåpbakkens egen sang om hjemlengsel, «Følg meg heim» - vakkert fremført av låtskriveren selv.
Helene Bøksle ledet med varme og glede.
Hennes enkle sammenbindende fortelling er en fortelling til ettertanke.
Hun maner til takknemlighet, til å se det store i det små og til å lete etter lyset i oss selv og i vår neste.
Sammen med de gamle og de nyere salmetekstene og sangtekstene blir det et godt og viktig budskap.
Både sang og tale er fra hjerte til hjerte.
Da «Deilig er jorden» kom til slutt, med orgelbrus fra domkantor Wilder på kirkens nye instrument, var tanken:
Hva mer kan man vel ønske seg en torsdagskveld i adventen?
Emil Otto Syvertsen
| 1
|
601564
|
Hissig julealbum
Er du lei pompøse, amerikaniserte julesanger, eller er du kanskje litt irritert over alt julemaset, og trenger å få tømt raseriet med litt sint punk?
Da er kanskje julealbumet til Bad Religion perfekt for deg.
Dette er også albumet for deg som ikke er så kresen, og ikke bryr deg om vokalen er sur så lenge vreng-gitaren er høy nok.
”Christmas Songs” er nemlig julealbumet som gir deg grøsninger istedenfor gåsehud.
Punkebandet fra California har kastet seg på julealbum-bølgen, og valgt å gjøre om ni standard julesanger til punk.
En fiffig idé, men problemet kommer allerede under låt nummer to ”O Come All Ye Faithfull”, hvor gutta har valgt å re-harmonisere sangen på en måte som gjør at melodien i sangen høres falsk ut.
Dette er et problem som skjer flere ganger i løpet av albumet.
Kanskje de synes det høres kult ut, men pent er det ikke.
Det skal sies at det også er noen bra elementer ved albumet.
Låten ”O Come, O Come Emmanuel” inneholder noen fete gitarriff, og avsluttes med en god shreddesolo.
Det er også mye energi på starten av albumet, men dette dabber ut mot siste låt "American Jesus", som er albumets store antiklimaks.
Dette albumet feiler både som julealbum og punke-album.
| 0
|
601568
|
Har funnet tonen
Dette kan hun komme seg veldig langt med.
Heidi Solheim har stemmen som skal til.
En stemme med signatur, kraft og fylde.
Og det er lett å høre at det er bare dette hun vil, nemlig synge.
Heidi Solheim er fra Troms, og hun fronter til vanlig det glimrende bluesrockbandet Pristine.
Dette er hennes solodebut, og ”Found” er en innholdsrik pakke full av pop og soul der Heidi Solheim virkelig får vist seg fram som vokalist.
Andreas Mjøs står bak den lekre og levende produksjonen.
Albumet har både smektende ballader, kraftfulle midtempolåter og melodier med mye dramatikk i seg.
Sjekk ut dette albumet.
Om ikke så altfor lenge er kanskje Heidi Solheim blant våre mest ettertraktede artister.
| 1
|
601569
|
Kan bli en flopp
Hun har slitt og jobbet lenge for å komme i mål med sitt debutalbum.
Dessverre så låter det ikke bra.
Det høres ut som en flopp fra ende til annen.
Lise Karlsnes hadde noen gode år med Briskeby.
Fortjent nok.
Bandet strødde rundt seg med fengende hitlåter.
Noen av låtene her kunne kanskje ha fungert i den type arrangementer og produksjon som Briskeby stilte med, men i det syntetiske uttrykket som preger disse ti låtene, høres det bare dumt, tomt og patetisk ut.
Thomas Eriksen står bak det meste som produsent og medsangskriver.
Vi snakker om en miks av dance, trance og Aqua.
Billig og tomt.
Langt mer frastøtende og intetsigende enn tiltalende.
”Dance Or Die” bør være to umulige valg for Lise Karlsnes.
Hun bør heller komme tilbake som en stilsikker vokalist i det flotte popbandet Briskeby.
| 0
|
601570
|
Rått sauekjøtt
Med albumet "Wrath" klatret de nesten til topps på de amerikanske salgslistene i 2009.
Nå vil dette bandet fra Virginia befeste sin posisjon med et album som framstår som en maktdemonstrasjon av råhet, seige rockelåter og progressive øvelser.
De krydrer låtene med finesser og detaljer.
Det dukker opp nye, forførende elementer for hver høring, og etter hvert sitter man fast i metal-garnet til dette kreative og erfarne tungrockbandet som til nå har måttet tåle å være oppvarmere for Metallica her i Europa.
Snart kan Lamb of God toppe plakaten på store scener alene, slik som de gjør det i USA.
Dette er ikke lammekjøtt, det er seig og rå rock fra erfarne og målbevisste rockere.
Sterke låter, herlig produksjon!
| 1
|
601572
|
Født elektrisk
Ole Petter Andreassen, også kjent som Ollis i The Cumshots, er endelig frontmann med sin stemme og gitar.
Alle tilhengere av progrock bør sjekke ut dette albumet.
Spill høyt!
CV-en til Ole Petter Andreassen fra Flekkefjord er en av de lengste innen norsk rock i nyere tid.
Han har brukt mye tid sammen med Egil Hegerberg og band som Gartnerlosjen, Black Debbath og Thulsa Doom.
Her er han altså El Doom, og i bandet The Born Electric finner vi brødrene Håvard og Brynjar Takle Ohr fra El Cuero og den mer jazzorienterte kjæresten, Hedvig Mollestad.
Nikolai Hængsle Eilertsen (Big Bang) spiller bass, og Jon Eberson er gjest på gitar på denne saftige progrockpakken.
Det er lett å slenge ut navn som Opeth, King Crimson, Rush og Mastodon for å forklare hvor dette bærer hen.
Det El Doom og hans venner gjør er i alle fall en kraftanstrengelse og en maktdemonstrasjon av de sjeldne.
De sju låtene tikker inn på 54 minutter.
Det er moro å lytte til albumet mange ganger fordi den ene tøffe overgangen avløser den andre.
Her er også noen saftige refreng og herlige gitardueller.
El Doom er i tillegg smart nok til å plassere albumets beste låt, "Red Flag", helt til slutt.
Da er det bare å begynne forfra igjen.
| 1
|
601573
|
Mot stjernene
Alt er mye bedre enn sist.
Melodiene, tekstene, arrangementene og produksjonen.
StMorritz stiger mot stjernene.
Deres miks av fengende, enkle låter, tilgjengelighet og kvalitet vil gjøre kvartetten enda større enn sist.
De solgte bra av debutalbumet "Tusenvis av ting", visstnok rundt 12.000.
I tillegg hadde de radiohits som "Prøve meg igjen" og "Allting blei stilt".
I forkant av dette albumet har "Herfra ser jeg stjerner" surret og gått på radio.
Å plukke ut tre-fire singler til framstår nærmest som et luksusproblem på "Norske kompani".
Tittelkuttet kan også havne i den kategorien.
Sanger og sangskriver Trygve Skaug er kanskje ikke verdens spennende vokalist, men når hans stemme blir pakket inn i en så sterk og flott produksjon forsvinner skepsisen og motviljen kjapt.
En av Skaug sine nære venner ble rammet av uhelbredelig kreft under prosessen i tilblivelsen av dette albumet.
Det har ført til at Skaug og resten av bandet gikk dypere og inn i en mørkere sinnsstemning, og mange av låtene handler om livet og om døden.
Sistesporet "Venter et sted" er i så måte selve kronen på verket.
På godt og vondt.
Men det låter altså bra hele veien i en legering av pop, folkrock og americana.
Den ettertenksomme og vakre "Rom" har lett for å bli stående igjen som den store favoritten.
Men det er ikke så lett å velge favoritter blant de tolv låtene.
Rett og slett fordi at dette er et veldig bra album fra begynnelse til slutt.
| 1
|
601574
|
På god vei
De godt voksne medlemmene i countrykvintetten The Stets har flere gode låter å by på her, men en litt tam og endimensjonal produksjon ødelegger litt.
The Stets fra Kristiansand startet sin karriere i 2007, og debuterte med albumet "18 wheels" i 2008.
Her er altså oppfølgeren, der de har skrevet alt selv.
Mesteparten er signert vokalist Gunhild Aarli.
Fem av låtene har norsk tekst, og denne blandingen mellom norsk og engelsk er aldri noen god idé når det handler om å lage et helstøpt album.
De bør kanskje dyrke fram særpreget sitt ved utelukkende å holde seg til sanger på dialekt.
Dette er i hovedsak country, men veien er aldri lang til dansebandpop slik som på "Dans på lokalet" og "Såpe og vann".
Albumets to beste spor er når Gunnhild Aarli trår til med tøff vokal på den raske "Rodeo Ride", pluss den fine og melodiøse countrylåten "Stand Right Here" med tøft gitarspill av Hugo Vimme.
Helhetlig hadde albumet kanskje blitt en prikk rikere på terningen med et mer distinkt lydbilde.
Slik det er her så framstår mange av låtene som mer puslete og tamme enn nødvendig.
| 0
|
601575
|
Slemt, fort og hardt
Man kan av og til lure på hvordan denne trioen får det til.
For dette er full pinne og et hardkjør uten like fra begynnelse til slutt.
Veldig mange av disse bandene som spiller trash metal er uinteressante fordi de bare pøser på uten nevneverdig fokus på melodiene og låtene.
Med Nekromantheon er det derimot annerledes, og de havner på mange måter på samme nivå som Slayer og tidlig Sepultura.
Vokalist og gitarist Arild Myren Torp gir jernet, og Sindre Solem på bass og Christian Holm får de harde og pulserende øvelsene til å høres ut som om dette er det siste de gjør før de dør.
Slemt, fort og tøft.
Full tenning, med andre ord.
Innstendig, ærlig og hardtslående.
"Rise, Vulcan Spectre" er deres andre fullengder.
Og om Norge er for smått for dem, så er det helt sikkert gryende fans i andre land som tar imot dem med åpne armer og larmende hardcore-vræl.
| 1
|
601577
|
Lite tiltrekkende
Hun er utvilsomt en spennende artist, men med sitt andre album blir Oslo-bosatte Anne Lene Hägglund verken sær nok eller kommersiell nok.
Knirkepop, småskeiv jazzpop og en dose elektronika.
Det er det Hägglund inviterer oss om bord til på "Onboard".
Hun var kvassere i kantene med et mer spesielt uttrykk på debuten.
Her åpner hun opp, og framstår som mer tilgjengelig med enklere og mer renskårne låter.
Samtidig låter det litt mørkt.
Det er dyktig utført med Sjur Lyseid som produsent.
Men det er likevel ikke så lett å bli venn med dette albumet.
Dette er nemlig verken sært og interessant nok, eller umiddelbart og kommersielt nok.
Den dvelende musikken og låtene glir unna i en behagelig stil, men i stedet for å blomstre etter gjentatte lyttinger, så forsvinner tiltrekningskraften ganske kjapt.
| 0
|
601581
|
Spenningen stiger
Nå er det bare en drøy måned til Thom Hell gir ut sitt Los Angeles-innspilte album, "Suddenly Past".
Utgivelsesdato er 13. februar, og her er en ny forsmak som virkelig pirrer musikksjelen og musikkhjertet.
De første sekundene på "As Long As" er viet til en spinkel og tynn trommemaskin.
Deretter bygger låten seg opp til fete og deilige vokalharmonier i en låt som det er lett å like med én gang, og som tåler mange spillinger etter det.
Herligheten er over på 2:50.
Perfekt lengde for radiostasjonene, med andre ord.
Låten passer helt sikkert utmerket inn i helheten til "Suddenly Past" når Thom Hell formidler tapt og funnet kjærlighet.
Men den står seg godt alene også.
| 1
|
601583
|
Hvilepuls med Kurt Nilsen
KRISTIANSAND:
En stor samling av forskjellige folk i alle aldere, noen i dress, andre i treningstøy, var å se i Kristiansand domkirke i går kveld.
Kirka var stemningsfullt pyntet med kubbelys, og en anselig mengde gitarer var å se.
Sørlendingene var positivt innstilt, og det var en glad og lystig Kurt Nilsen som entret scenen i dressvest sammen med bandet sitt.
Se video fra konserten øverst i saken!
Julesangene kom, ikke uventet, som perler på ei snor.
Juleplata som kom i 2010 har solgt godt, og det er ikke usannsynlig at det selges flere etter denne konserten.
På turneen er Kringkastingorkesteret skiftet ut med husband, og det låter godt.
Vi fikk høre småjazza versjoner av kjente og kjære julesanger, ispedd Kurt som fortalte litt om julefeiringa hjemme hos Nilsen.
Målet for konserten var å hjelpe publikum til å finne hvilepulsen, sa han tidlig i konserten.
Han har en velkjent stemmeprakt med karakteristiske hulk og twister på stemmen, særlig låter det nydelig og sart i det lyse registeret.
Med stor kontroll på det han driver med, i samarbeid med et godt og samspilt band, var det tydelig at publikum likte det de hørte.
Lyssettingen var lekker og elegant, og pulsen sank betraktelig til lydbildet.
Etter sanger som «Have Yourself a Merry Little Christmas», «Auld Lang Syne», og en mer oppjazza variant av «White Christmas», drukna plutselig Kurt i Hammond-orgellyd og mye gitar-riff på «Santa Claus Is Coming».
Bandet og Kurt tok en pause og Christel Alsos kom på scenen, alene med en gitar.
Stillferdig og inadvent, med så lav mikrofon at vi som satt oppe ikke hørte et ord av det hun sa, gikk hvilepulsen bortimot over i søvn.
Hun sang tre sanger, to av sine egne hits, «Come Back to Me» og «Please Say» og en julesang.
Vakkert og klangfullt var det, men litt ensformig.
Da Kurt kom tilbake ble det mer liv i leiren.
Duetten med Alsos på «Baby It`s Cold Outside» og «Walking In a Winter Wonderland» vekte publikum opp igjen, før Kurt introduserte neste sang som en svensk julesang han ville synge på sitt eget morsmål, altså bæærgensk.
Hans versjon av Nå tennes tusen julelys er muligens den beste jeg har hørt.
Med kun pianokomp, så enkelt og med en nydelig oppbygging, blir det en opplevelse.
Det ble flere sanger på bææærgensk, og selv om man aldri er i tvil om at det er Kurt som synger, blir det enda mer personlig på hans dialekt.
Så fulgte flere amerikanske slagere, og med veldig klapping fra publikum på en og tre på «Let It Snow» tok Kurt tak etter instrumentalsoloene og fikk forsamlingen med på klapping på to og fire, som svinger bedre i jazz.
Hvilepulsen ble definitivt funnet denne kvelden.
Det er ikke nyskapende eller spesielt spennende, men det er sånn vi liker det.
Hva synes du om konserten?
Si din mening i debatten!
| 1
|
601585
|
Inderlig og forførende
Du verden så flott Robert Post synger på sitt tredje album.
Ikke så rart han får til det på så sterke låter.
Artisten fra Sunnmøre har imponert før.
Det har gitt ham både Spellemannpriser og anerkjennelse internasjonalt.
Men denne gangen styrer han alt selv.
I alle fall nesten alt.
Han har selvsagt skrevet låtene selv, og han spiller de fleste instrumentene selv, med god hjelp fra felespillende Lise Volsdal her og der.
Arrangementene er for det meste nedstrippet.
Det låter sterkt nok for det.
Hør bare den inderlige, besnærende og forførende åpningslåten «Hey hey for the record», så får du lyst til å høre resten også.
Her er både korte og enkle spor som glir inn med en gang.
Robert Post fikser også litt mer kompleks pop på en utmerket måte.
Slik som på de to siste låtene, som begge varer over seks minutter.
Robert Post gjør konsert
På Hjørnet i Kristiansand 27. november.
| 1
|
601586
|
En vanvittig hitrekke
Det er 19 år siden Manic Street Preachers fra Blackwood i Wales ga ut sitt debutalbum.
I sin beste og mest kreative periode spilte de på Quart, og de er fortsatt innom Norge av og til.
Britene elsker dem fortsatt.
Det burde vi også gjøre.
For dette er et av de beste britiske poprockbandene i nyere tid.
Mens andre har hatt sine gode perioder, så har Manics holdt ut hele veien.
Et par svake album har det blitt, men de har bestandig kommet tilbake, slik som det gjorde i fjor med det herlige albumet «Postcards from a young man».
Dette er altså den komplette singlesamlingen deres.
De 38 låtene er fordelt på to cd-plater, og singlene kommer i den rekkefølge de ble utgitt i.
Hør bare hvor sterk «Motorcycle emptiness», «A design for life» og «Everything must go» låter ennå.
For ikke å snakke enda nyere materiale som «Ocean spray» og «Let Robeson sing».
James Dean Bradfield må være en av de beste vokalistene britene har fostret i nyere tid.
Hans stemme fikser alle typer låter.
Dette er altså en vanvittig sterk hitrekke med en variasjon i stil og uttrykk som er imponerende.
Og denne nasjonale skatten holder helt til mål.
Da gjør de en helt ny låt, en versjon av The The sin «This is the day».
Den er herlig den også.
| 1
|
601587
|
Slutt på de beste dagene
Det låt så tøft og så tidsriktig da disse nordmøringene kom som lyn fra klar himmel og satte fyr på norske rockescener i 2005/2006.
De fikk til og med to Spellemannpriser for debutalbumet, og gode muligheter til å turnere rundt omkring i verden.
Da det var på tide å gi ut oppfølgeren, vraket Ådne Meisfjord og de andre i 120 Days like godt hele musikkpakken.
Den holdt ikke mål.
Så spørs det om dette albumet holder mål.
Jeg føler meg i alle ferdig med det etter to høringer.
Da er spenningen over.
Da er det ikke så mye mer å hente.
Her er mindre gitarspill enn sist.
Mer synth.
Noen av låtene er lange med nesten evigvarende temaer.
Man venter at det skal skje noe, men 120 Days holder igjen, og i stedet for å framstå som et vitalt rockeband med mange gode ideer, så framstår bandet med denne toeren som et band som kjeder seg.
Det er stort sett ganske kjedelig å høre på også.
| 0
|
601589
|
Pirrende og utfordrende
«Riot Break» (Karmakosmetix)
En sterk solodebut.
Kanskje ikke for folk flest, men veldig spennende, pirrende og forførende om du våger å bevege deg inn i Hanne Kolstøs musikalske univers uten fordommer.
Hun spiller alt selv, men har fått hjelp til produksjonen av Øyvind Røsrud Gundersen fra Rumble In Rhodos.
Låtene veksler mellom storslåtte arrangementer og mer nakne spor.
Mye er urovekkende og nervepirrende, men likevel vakkert.
I den sterke stemmen til Kolstø hører vi en gjennomgående rastløshet i søken etter gode melodier og spennende løsninger i en miks av elektroniske og organiske instrumenter.
Hanne Kolstø er likevel ikke så sær som det kan tolkes av ordene ovenfor.
Hun har også teft for gode og enkle popløsninger.
Hun kan lire av seg fengende poprefreng som sitter med en gang, slik som på låten «The City».
Det skapes mange stemninger og fasetter på «Riot break».
På «Hide and seek» tar hun det helt ned.
Rolig og vakkert med et sterkt vokalarrangement med en storslått avslutning.
Det er bare å forsyne seg.
| 1
|
601590
|
Drømmenes teater
Full pakke.
Over 77 minutters spilletid.
Fire av låtene passerer ti minutter, og vel så det.
Dream Theater leverer så det holder med et innhold som vil vare helt til de finner det for godt å gi ut neste album.
Dette er deres ellevte album, og den første utgivelsen med den nye trommeslageren Mike Mangini etter at Mike Portnoy dro over til Avenged Sevenfold.
Akkurat det betyr kanskje ikke så mye fra eller til.
Amerikanske Dream Theater fortsetter å bruke brede pensler i sin utforming av storslåtte progrocklåter med symfoniske elementer, metal, hardrock og kraftpopballader i sin vide musikkpakke.
Slik som de har gjort det siden albumdebuten på slutten av 80–tallet.
De er kanskje snillere her enn tidligere.
Her er mer symfoni enn metal, for å si det sånn.
Men innholdet er sterkt og forførende, og Dream Theater er antakelig verdens beste progrockband akkurat nå, med det beste våpenet man kan ha når man vil gå inn i teatralske drømmer.
Nemlig sterke melodilinjer med virtuose instrumentalpartier og blendende overganger mellom det vakre og det harde.
Langt, drøyt og seigt.
Dvelende og vakkert med styggvakre brudd.
Noen vil nok synes at dette er i snilleste laget fra Dream Theater.
Men her er dramatikk nok til å fordype seg og leve seg inn i.
Vi er ikke på Old Trafford og ser fotball, men vi er i rocken sitt drømmende teater og hører på god musikk.
| 1
|
601591
|
Forandring fryder
Ane Brun er ferdig med sin trilogi.
Her gir hun oss noe nytt, og enda bedre.
Det forrige tiåret var bra for denne supre artisten fra Molde, men som har bodd i Stockholm de ti siste årene.
Tre gode album proppet full av flotte, gitardominerte låter med Ane Bruns sterke stemme i front.
Her er det nesten ikke gitar i lydbildet i det hele tatt, og det er bare bass på én eneste låt.
Her er det tangenter og perkusjon som teller.
Det gir hennes vokal enda mer luft.
Atmosfæren er drømmende, maleriske og svevende.
Det er dynamisk og substansielt.
Når man først dukker ned i denne særpregede og originale musikkpakken er det lett å bli der.
Lenge.
For melodiene holder så det monner enten lyrikken handler om sårbarhet og ensomhet eller lykkelig kjærlighet.
På låten «One» har hun hatt politiske tanker, om revolusjonen i Egypt, uten at Ane Brun kommer med paroler eller slagord.
Her er det mykt og godt å være, og det hele henger sammen på en bemerkelsesverdig måte.
Det er slik store popkunstnere gjør det.
| 1
|
601592
|
Kreativt underskudd
(A&M/Universal Music)
Det er 30 år siden «Summer of '69» og 24 siden «(Everything I Do) I Do It for You», men fremdeles hender det at Bryan Adams gir ut ny musikk.
Og da går det i akkurat den samme powerpopen og de samme powerballadene som det alltid har gått i.
Og han fremfører låtene sine på akkurat samme ujålete vis som han alltid har gjort.
Kanadieren prøver ikke å finne opp kruttet på nytt, for å si det sånn.
To ting gjør at «Get Up» likevel skiller seg litt fra andre Bryan Adams-album:
1.
Produksjonen:
Det høres at Jeff Lynne har sittet ved spakene.
Lyden på «Get Up» er den karakteristisk dumpe, bløte vi kjenner fra, tja, for eksempel ELO, The Traveling Wilburys og Tom Pettys «Full Moon Fever».
De som måtte savne soundet Bryan Adams hadde da han kommersielt var på høyden, kan med fordel sjekke ut de to siste platene til nesten-navnebroren Ryan Adams i stedet.
2.
Spilletiden:
Det er i og for seg ikke noe galt med få og korte låter.
Flere artister burde fatte seg i korthet.
Men ni spor — hvorav kun to er mer enn tre minutter lange - føles knapt som et album i det hele tatt.
Og de fire akustiske variantene Adams har fylt på med, bidrar ikke akkurat til å skape et inntrykk av kreativt overskudd.
| 0
|
601594
|
Å tenke stort
Bror Forsgren har vært med på mye i løpet av sine 34 år.
Han har spilt indierock med The Lionheart Brothers, hardcore med Silence the Foe og jazzrock-etellerannet med Jaga Jazzist.
Det første soloalbumet hans minner knapt om noen av delene.
«Narcissus» kan godt være det mest grandiose verket noen sinne laget av en norsk musiker med rockbakgrunn.
Det er stort tenkt og fryktløst gjennomført.
Åpningssporene «Waiting for that Holy Music» og «In a Time When God Was One» — bare titlene! - gir som seg hør og bør en pekepinn om helheten:
60-tallsinspirert pop som unngår å bli retro, ukompliserte melodier satt til raffinerte orkesterarrangementer, bunnløse lag av musikalske detaljer, smått urovekkende utbrudd av disharmoni.
Brian Wilson og Scott Walker lager plate med TrondheimSolistene.
Det er mye motstand i denne musikken .
Den er mettet og mettende, den krever tid og konsentrasjon.
Kicket kommer ikke ved første, neppe ved andre og kanskje heller ikke ved tredje gjennomlytting.
Men det kommer.
Og når det først går opp for deg hva Bror Forsgren egentlig driver med - han sier selv at det har med tapt kjærlighet, uskyld og gudstro å gjøre - vil det føles som en liten åpenbaring.
| 1
|
601687
|
Middelmådig TNT
Spilte på Kick lørdag.
Tid:
Lørdag kveld
Sted: Kick Scene
TNT er tilbake i tungrocksjangeren etter å ha flørtet litt med andre ting på de to seneste platene.
Deres nye album «Engine» har mottatt gode kritikker og er i så måte nesten som en aldri så liten comebackplate å regne.
Det er tittelsporet fra den nye skiva som åpner ballet på Kick, men verken den eller påfølgende «Barracuda» engasjerer særlig.
«Harley-Davidson» er imidlertid som skapt for livespilling.
Ronni Le Tekrøs gitargrimaser når nye høyder mens han slår seg løs, og vokalist Tony Mills klarer til og med å lage litt liv i et ellers ganske tamt publikum.
Herfra burde konserten egentlig bare blitt bedre og bedre, men ytterligere høydepunkter lar vente på seg.
Den forhåndsannonserte videoinnspillingen av låten «Refugee» blir en ganske slitsom affære.
Låten er kjedelig og monoton, og publikum mister fort interessen på tross av utallige oppfordringer om å lage liv.
Når de i tillegg må gjennom låten tre ganger, blir man naturlig nok litt utålmodige.
Diskusjonen om Tony Mills har det som skal til for å erstatte tidligere frontfigur Tony Harnell får være til en annen anledning, men utover i konserten på Kick virker briten rett og slett uengasjert.
Det meste vi får av kvalitet er det Le Tekrø som står for.
Midtveis går Mills av scenen og ovelater scenegolvet til gitaristen, som svarer med å slå fast for alle og enhver at han kan traktere instrumentet sitt som de aller beste.
Generelt sett skriker tungrocksjangeren etter litt oppfinnsomhet.
Altfor mange tror det er tilstrekkelig å skru gitarlyden på «heavy» og kjøre utbrukte harryriff med skrikende vokal.
TNT har kanskje tidvis vært skyldig i det samme, men de har også laget et knippe klassikere som har skaffet dem en stor fanbase.
Lørdagens konsert byr naturligvis på de fleste av dem, uten at vi lar oss imponere så veldig.
«10.000 Lovers» bør være et høydepunkt på en TNT-konsert, men blir det ikke denne gangen.
«Everyone’s a Star» og «Intuition» kommer også i middelmådige versjoner, før en mer vellykket utgave av bandets kanskje beste låt, «Seven Seas».
Best av det nyere materialet er «My Religion» fra albumet med samme navn, men totalt sett er det for få høydepunkter på Kick til at vi kan si oss fornøyde.
| 0
|
601688
|
For spesielt interesserte
Six strings and the truth.
(EMI)
Gitarspillet til Lars Haavard Haugen er gjerne en konsert i seg selv når Hellbillies gjør livejobber.
Man kan bare se og nyte det han gjør som en av landets beste rockegitarister.
Og nesten glemme resten.
Lars Haavard Haugen er en gitarnerd i positiv forstand.
Hans spill har selvsagt ikke blitt til uten at andre gitarhelter har inspirert ham.
På instrumentalalbumet «Six strings and the truth» får han regjere scenen og studioet alene.
I alle fall nesten; Kyrre Sætran og Trond Augland holder rytmen på henholdsvis bass og trommer.
Gitarmester Haugen takker George Harrison, Richard Thompson, Steve Morse, Albert Lee, Dickey Betts, Jerry Garcia og flere andre for gitarleksjonene de har gitt ham.
Låtene Lars Haavard Haugen gir oss med strengene sine er derimot ikke så spennende og frodig som gitarspillet hans.
Dette er for spesielt interesserte.
Ikke bare det; dette albumet er for folk med spesiell interesse for gitarspill.
| 0
|
601689
|
Ute i ørska
Matters of love and nature.
(Racing junior/Sonet)
Det skal noe til for å få lov til å kalle seg brødrene løvehjerte, selv om de gjør det på engelsk.
Disse brødrene er tross alt copyright-beskyttet av en av vår tids største og viktigste forfattere, Astrid Lindgren.
Det er ikke mye igjen av The Lionheart Brothers sin sagnomsuste musikk som de leverte med debuten «Dizzy kiss».
Da var de på talefot både med radiolyttere som likte singelen «50 souls and a discobowl», pluss andre som likte deres psykedeliske rock et sted mellom The Beach Boys og Motorpsycho.
Nå vandrer de andre stier, og denne utgivelsen passer dårlig i timingen et par uker etter at bandet Turns ga ut det glimrende verket «Out».
The Lionheart Brothers glipper der Turns fikk det til.
Dette er snurrete og svevende rock og elektronika som ikke fikser noe særlig mer enn å skape drømmende lydkaskader i en misforstått progrock-setting.
Det er vel ikke noen som vil ha dette i 2011?
| 0
|
601690
|
Lekkert og tiltalende
Bilda fra ei anna tid.
(Grammofon)
Han oppdaget den amerikanske folksangeren Jim Groce da han jobbet i en platebutikk i Tromsø i 1976.
Steinar Albrigtsen meislet og skapte sin egen stil etter inspirasjon av sangene og stemmen til Groce.
Nå betaler han tilbake ved å gjøre tolkninger av mannens låter med norske ord.
Jim Groce døde i en flyulykke i 1973, knapt 30 år gammel.
Nå sørger Albrigtsen for at hans låter lever videre, og kanskje til og med blir bedre kjent.
For dette er lekkert gjort med et tiltalende uttrykk.
Et knippe sterke musikere er med på å levere 14 låter i et levende og fargerikt lydbilde mens sangene og låtene veksler mellom å være rolige og akustiske til litt mer pågående med litt elektrisitet.
Den korte og fine «Torsdag» er bare et av mange høydepunkt på en sterk utgivelse.
Dette er meningsfullt og fint.
| 1
|
601691
|
Solidarisk nytelse
Solidarity breaks.
(Universal)
Jarle Bernhoft har amerikansk soul langt ned i ryggmargen.
Her rister han litt løs sammen med popmannen Fred Ball.
Det låter fett.
Mange kjenner nok fortsatt Jarle Bernhoft best som vokalist i det fantastisk gode livebandet Span.
De var på terskelen til et internasjonalt gjennombrudd, og Bernhoft ble kalt det norske svaret på Mick Jagger.
Den internasjonale platekontrakten de hadde var ikke mye verdt, og Span pakket sammen etter ålreit suksess her hjemme, men bare en smule av samme sort i England.
Det har aldri vært noen grunn til å tvile på Bernhofts store talent.
Han åpnet musikksjelen sin for soul med sitt første soloalbum, «Ceramik city chronicles», som sakte og sikkert solgte bra, mye takket være mange sterke konserter både alene og med fullt band.
Alt tyder på at det går enda bedre denne gangen.
Stemmen til Jarle Bernhoft er full av fylde og soul.
Det beviser han på hver eneste låt her.
Han går litt ut i den radiovennlige gjørma av balladesoul på den litt for forutsigbare «Stay with me», men her er nok av sterke låter som antakelig vil gi Bernhoft et skikkelig kommersielt gjennombrudd som soloartist.
Den lekre balladen «Space in my heart» bør bli neste single.
Fred Ball og Jarle Bernhoft har mer eller mindre snekret dette albumet i tospann i et studio i London.
David Wallumrød på tangenter, Audun Erlien på bass og Torstein Lofthus på trommer er med på noen av låtene.
Totalt sett er dette enkelt og streit gjort, men det er besnærende og forførende for det.
Og det er litt som med tittelen på låten der britiske Ed Harcourt er med; her er bare «Good intentions».
Solidaritet funker.
Gode intensjoner og gode vibrasjoner gjør også det.
| 1
|
601692
|
Drama i tre akter
Violeta Violeta.
(Petroleum records/Universal)
Det er ti år siden Kaizers Orchestra slo gjennom med «Ompa til du dør».
Det er grunn til å tro at de vil gjøre det bra i ti år til.
For selv om keiserne fra Bryne ligner umiskjennelig på seg selv også her, våger Janove Ottesen å ta nye, ambisiøse grep som peker fremover.
Dette er første del av tre akter i historien om Violeta.
Andre del skal ut i november i år, mens trilogien etter planen skal avsluttes i november 2012.
Kort fortalt så er Violeta datter til Beatrice, som har spesielle egenskaper med unike og ubegrensede evner som av og til bikker over i en psykotisk verden der hun hallusinerer.
Violeta har arvet disse egenskapene, og hennes far, Kenneth, kidnapper henne og stikker av.
Dette albumet handler for det meste Beatrice sin jakt og leting etter Violeta.
Denne historien og dramatikken smeltes sammen med bandets dramatiske og tøffe rockelåter.
Her er også mange flotte anslag av pop og gode refrenger.
I så måte er midtpartiet på dette albumet best med den fengende «Tumor i ditt hjerte» og radiohiten «Hjerteknuser».
Det er forresten ikke så lett å finne svake låter.
Fansen vil elske denne rockeoperaen, om vi kan kalle «Violeta Violeta» for det.
For uinnvidde er det ikke for sent å stikke en tur innom det spesielle musikalske universet til Janove Ottesen og de andre.
Dette er bare begynnelsen og første akt på del to av jærbuenes flotte og sterke rockartisteri.
| 1
|
601693
|
Skotsk popmoro
S/T.
(Turnstiles records/VME)
Til tider er dette sangskriverkunst på sitt beste når vi snakker om klassisk pop fra den rike og melodiøse arven fra 60— og 70-tallet.
Jonny er sideprosjektet til skottene Norman Blake fra Teenage Fanclub og Euros Childs fra Gorky's Zygotic Mynci.
Det de gjør stilmessig i disse bandene er ikke så langt unna det vi får levert av Jonny.
Dave McGowan fra Teenage Fanclub spiller bass, og Stuart Kidd fra BMX
Bandit gjør sitt beste bak trommene.
De tretten låtene er fengende og fengslende så det holder.
I alle fall de fleste av dem.
Den kjedelige, stillestående og sære «Cave dance» er det bare å hoppe over.
Resten er det bare å kose seg med om du liker småpsykedelisk og flott pop litt slik som for eksempel The Jayhawks står for.
«Candyfloss» er første single og en gryende hit.
Hør på gitarspillet der som spilles akkurat som Shocking Blue gjorde det på slageren «Venus».
Hvem vet, det er kanskje tilsiktet.
Her er uansett flust med godbiter å kose seg med.
| 1
|
601694
|
Minneverdig Kråkesølv
Spilte for fullt hus på Charlies onsdag kveld.
Tid:
** Onsdag kveld
Publikum:
Ca. 90
Bodøværingene i Kråkesølv ga for kort tid siden ut sitt andre album, «Bomtur til jorda».
Fredag startet de en seks uker lang norgesturné på Rockefeller, og i går kveld var turen kommet til Charlies i Kristiansand.
Kvartetten har fått mye skryt for sitt originale uttrykk, som vel først og fremst dreier seg om at de synger på dialekt.
Musikalsk sett er det ingen enkel ting å være original i 2011, men det er da heller ikke nødvendig dersom man besitter evnen til å skrive gode låter.
Og med bare to album bak seg, har de unge gutta i Kråkesølv en ganske imponerende mengde godbiter å by på.
De velger å starte konserten relativt rolig, med «Den grønne linja» fra det nye albumet.
Den avløses av en atskillig mer skranglete «Levanes død», og ganske fort kommer en av bandets suksessfaktorer til syne.
Nemlig kontrastene.
De stryker deg litt forsiktig i håret, før de langer ut en knyttneve som brutalt treffer deg i ribbeina.
Gjerne i løpet av samme sang.
Sånt kan vi like.
Gitaristene Kristoffer Unstad og Fredrik William Olsen veksler på vokalen i starten, noe som også bidrar til en viss variasjon.
Det er imidlertid bassist Petter Unstad som etter hvert imponerer mest bak mikrofonen.
Han er hakket råere enn de andre, og kanskje litt mer forbanna.
Det er lov å håpe, for en dose raseri kler Kråkesølv veldig bra.
Kveldens første virkelig minneverdige fremførelse er «Skredder» fra debutplata «Trådnøsting».
Mens originalen er en rimelig kul låt, er liveversjonen rett og slett strålende fra begynnelse til slutt.
«Kalde føtter» er et annet høydepunkt, og til felles for de fleste låtene er at de låter enda mer eksplosive og energiske i liveformat enn på plate.
Da er det essensielt at lyden sitter, og det gjør den nesten bedre enn man kan forvente på Charlies.
Fredrik Olsen drar frem kassegitaren og bryter litt med resten av lydbildet under «Lærebok/hodepute», før vi får et par ujevne formidlinger av «Bomtur til jorda» og «Mannekeng» mot slutten av konserten.
Det hele avsluttes imidlertid som forventet, med en herlig versjon av deres aller beste låt, «Nordavind mot varme kinn».
Det blir noen dødpunkter i løpet av kvelden, men høydepunktene er såpass monumentale at totalen blir en overraskende minneverdig konsertopplevelse.
| 1
|
601695
|
Forutsigbart
Trønderne i Sie Gubba har sine tilhengere.
Deres to siste album har solgt til gull.
Bandets folkelighet og enkle meldinger om festing og kjærlighet har slått gjennom også utenfor trøndelagsfylkene.
De er mer country og danseband enn D.D.E..
De er også mer forutsigbare og skriver litt svakere og mindre interessante låter enn dem.
Sie Gubba har aldri hatt en bedre og mer påkostet produksjon i sin drøyt ti år lange karriere enn med «Alt du vil ha».
Bruken av ulike strengeinstrumenter er tiltalende og her er også noen ålreite låter.
For eksempel balladen «Så kom du», der svenske Emma Karlsson er duettant.
Men melodiene og låtene til Sie Gubba er gjennomgående omtrent som bandnavnet tilsier.
De er litt sirompa og for enkle, og låtene på «Alt du vil ha» fungerer antakelig mye bedre i et festlokale enn i en lyttesituasjon.
| 0
|
601696
|
Storartet nyttårskonsert!
Dirigent:
Terje Boye Hansen
Solister: Tonje Haugland, sopran, Marius Roth Christensen, tenor, Jan Bjøranger, fiolin, og Hans-Kristian Kjos Sørensen, cimbalom
Nyttårskonserter har sin egen stemning og denne var å ta og føle på allerede et kvarter før konserten begynte.
Forventningene er skrudd i været og skal innfris.
Stoppestedet denne gangen ble Ungarn og valget er da naturlig, her finnes et vell av festmusikk å forsyne seg av.
Kálmáns Vorspiel med Sylvias entré fra «Czárdásfyrstinnen» er nesten obligatorisk i et program med ungarsk musikk og ble servert på det festligste viset av en strålende opplagt syngende og dansende Tonje Haugland under ledelse av kjendisdirigent Boye Hansen i fin form.
Ungarn som land har gitt verden mye fin musikk og ikke rent få musikere har avlagt landet et besøk for å forsyne seg med alt fra Czardas, Cimbalom, Kodaly og Bartok.
Ikke få komponister fra andre land har latt seg inspirere av det samme og Brahms fyrige arrangementet av ungarsk dans nr. 5 skuffet ikke.
Dette ble et preludium til en morsom innføring i cimbalomspill av stjerneslagverker Hans-Christian Kjos Sørensen etterfulgt av et svært kontemplativ solostykke.
Béla Bartóks «Rumenske Folkedanser» tør være kjente, men denne gangen i orkesterformat og med simbalom som fungerte som en slags ungarsk continuo.
Selv om arrangementet der fiolinens flageolettoner gis til en fløyte, fungerer ypperlig til en festaften, kan ikke den musikalske stemningen måle seg med originalversjonen for solo fiolin.
I tillegg er det ganske utrolig hvordan denne sarte simbalomklangen evner å dominere orkesterklangen fullstendig – eller ble den (over) forsterket?
Fiolinprofessor fra Stavanger Jan Bjøranger gikk inn i rollen som kveldens sigøynerfiolinist med varm og bærende klang og intens innlevelse i Dohnányis «Gypsy Andante fra Ruralia Hungarica».
Verket er ikke av de mest kjente, men vakkert likevel, og det ga et godt musikalsk bilde av det ungarske landskap.
Kodalys «Hary Janos-suite» derimot er meget kjent og elsket og tjente godt til å vise hvordan en simbalom egentlig skal flettes inn i orkesterklangen.
I Intermezzoen så vi også Boye Hansen på sitt beste som bestyrer av de løsslupne tempoforandringer og stemningsskifter som er så nødvendig i en vellykket fremføring av temperamentsfull ungarsk musikk.
Nest ute på scenen fikk vi den fødte entertaineren Marius Roth Christensen, denne gangen som baryton i Kalmans «Aus ist's mit der Liebe» fra Czardasfyrstinnen, sunget på norsk og med hjelp av damene i salen i omkvedet.
Hjelpen kom godt med siden sangen ligger for lavt for Roth Christensen å slå igjennom i det dype leie.
I duetten som fulgte, fikk vi høre hans vakre tenor i sitt rette element sammen med Tonje Hauglands overskuddssopran i Franz Lehars «Wer hat die Liebe uns in Herz gesenkt?» fra «Smilets Land».
Både Haugland og Bjøranger har forbindelser til Kristiansand, men Roth Christensen er den som har besøkt byen mest i løpet av det siste året, og ikke uten grunn.
Han gjør stor karriere til alles glede.
Tonje Haugland burde vi få lov til å oppleve oftere.
Intet program uten et pedagogisk grep og nytt for folk flest var nok Ligetis «Car Horn Prelude» fra en opera med tittel «Le Grand Macabre».
Makabert ble det ikke, tvert imot en morsom, kreativ og meget kort innføring i den mindre kjente Ligetis klangverden med orkesterets blåsere på noen avanserte og, slik seg hør og bør, ustemte horner.
En mindre kjent og ikke helt ren Czardas, denne gangen av Hubay, fulgte fra Bjøranger i lekent samspill med orkesteret før Bartoks «Slightly Tipsy» (lettere beruset) fra «Landsbybilder» ble kveldens partydrink i litt ufarlig musikalsk «fyll».
Montis «Czardas» for fiolin kommer man ikke utenom verken i konsertsal eller restaurant i ungarsk sammenheng, her først i samspill med Kjos Sørensen på simbalom og så med fullt orkester, mesterlig utført og til stor begeistring.
Tradisjonen tro skal en slik festaften ha et snev av operagalla over seg og konserten ble avrundet med et knippe arier fra Franz Lehárs operetter, først med Haugland rygg til rygg med dirigenten i «Meine Lippen», så med Roth Christensen i «Dein ist mein ganzes Herz».
Publikummet fikk sin «Vilja» å nynne til før enda en «Czardas», denne gangen for tenor.
Avslutningsnummer «Lippen Schweigen» tror jeg fikk de fleste tilstedeværende til å ønske at de også kunne danset på scenen sammen med to stjernesangere og en høyst opplagt dirigent.
Den to timer og et kvarter lange konserten vakte stor begeistring og imponerte nok en gang med et fantastisk godt sammensatt program full av variasjon, sammenheng og publikumspedagogikk og bundet sammen på den muntreste måte.
Ekstranumre fulgte sammen med orkesterets klovn, et glass sjampagne og velfortjente blomster.
Vi gratulerer!
| 1
|
601697
|
For hele kroppen
Sanga for hjertet, sanga
for beinan.
(Plekter/Universal)
Jørn Hoel (53) har spilt inn mange av sine gamle låter på nytt i Neiden Kapell i Finnmark og i et studio i Oslo.
Pluss noen nye.
Det var et smart trekk av ham.
For med dette dobbeltalbumet på 23 låter gir han eldre låter fra storhetstiden i 1987 og 1988 et nytt og bedre liv.
Han påfører dem et slags country/vise/folk-uttrykk som ikke frarøver sangenes opprinnelse, men han gjør dem mer organisk og levende.
De som ikke har et forhold til disse sterke låtene eller for Jørn fra før bør prøve nå.
For godbiter som «Det ingen andre får», «Lov mæ», «Evig din» og «Vi skal elske i sneen» både skinner, forfører og treffer hjertet.
Det andre albumet, «Sanga for beinan», er kanskje ikke like sterkt.
Her er det som vi forstår mer rytmikk og flere muligheter til å danse tango.
Også her synger Jørn Hoel veldig bra og sjelfullt.
Han er en av våre store visepopvokalister, spør du meg.
Dette er en fyldig og veldig bra pakke.
| 1
|
601698
|
Svake vingeslag
Fri som fuglen.
(Mariann records/Warner)
Hun har sitt publikum, Frøya.
Ikke tvil om det.
Frøya har på løpende solgt rundt 20.000 utgaver av sine to foregående album, som var fylt med en miks av pop, country og dansebandmusikk.
Det kan godt komme til å gå like bra denne gangen, kommersielt sett altså.
Men innholdet på «Fri som fuglen» er uten kraftige vingeslag.
Frøya og hennes musikere forflater og gjør overfladiske versjoner av amerikanske countrypoplåter, som Martina McBride sin «A broken wing» og Alan Jacksons «Never loved before».
Sistnevnte med Joakim Ekelund som duettpartner.
Frøya har en ålreit stemme.
Det er den manglende substansen i lydbildet og den tamme produksjonen som gjør dette til et svakt album.
For der Frøya og musikerne kunne dratt dette ut med tyngde og lyst i et fargerikt countrylandskap, havner de midt på veien et sted ute i dansebandbygda.
Men det var vel akkurat det som var meningen.
Så da så!
| 0
|
601699
|
Årets raphelt
Det er gode dager for norsk hiphop med Karpe Diem fra Oslo og Lars Vaular fra Bergen.
Vaular har gitt ut to album tidligere som bare en liten krets rundt ham falt for.
Med stuntet «Kem skjøt Siv Jensen?» ble etter hvert mange flere oppmerksomme på Lars Vaular.
| 1
|
601701
|
Rytmisk hip-hop-bombe
For rapperen Salvador Sanchez handler det ikke bare om god flyt.
Det handler om å fosse fram og overraske lytteren med nye grep og smarte knep.
«Happy daze» er full av nerve.
Det bobler og koker.
Her er substans og innsikt.
Rapsjefen fra Kristiansand veksler mellom å bruke sin tyngde på tung og sterk hip-hop og underholdende og fengende låter fulle av rytmikk.
De funky rytmene gjør at selv dem som bare liker hip-hop litt, kan få mange og gode lytteopplevelser her.
Det er fire år siden Salvador ga ut det Spellemannpris-belønnede albumet som sjef i Darkside of the force.
Dette er noe annet.
Han kaller det selv for Andino-disco.
Den fengende låten «Rocketship» er en av låtene som bærer den nye stilen.
Der er den altspisende og anvendelige Kjetil Grande gjest på vokal.
Han er også delaktig i gitarproduksjonen på tittelkuttet og «Writing my name».
Salvador Sanchez leverer selvsagt sterke, verbale meldinger så det holder.
Det nye på «Happy daze» er likevel det stilmessige.
Den strenge redigeringen er forløsende.
Her er en detaljrikdom som gjør at man kan like dette fra første stund, og kanskje finne små, nye godbiter også etter den attende lytterunden eller så.
Albumet tikker inn på drøyt 35 minutter med sine ti låter.
Det er en maktdemonstrasjon i seg selv.
For de aller fleste artistene innen hip-hop-sjangeren ville drøvtygget på rytmene og temaene, og tøyd dette langt og lenge.
Det gjør ikke Salvador Sanchez.
Han holder seg i skinnet.
Dermed er «Happy daze» pakket full av godsaker de minuttene dette varer.
Det holder i massevis, og det låter veldig bra.
| 1
|
601702
|
Tradisjonsrik førjulskonsert
Dirigent:
Tore W. Aas
Bass : Jonny Sjo
Gitar:
Bernt Rune Stray
Piano:
Frode Mangen
Perkusjon:
Torstein Lofthus
Førjulskonsertene er for alvor kommet til byen, og som vanlig går folk mann av huse for å høre kjente og kjære julesanger ispedd julefortellinger.
I går kveld var det to konserter i Domkirken, anmeldelsen er skrevet etter den første av de to.
Kirka var først og fremst full av venninnegjenger i alle aldere, men også andre som tydelig var ute for å kose seg med julemusikk hadde funnet veien inn i det kalde rom.
Det var for øvrig årets start på juleturneen for koret og sånn sett en debut.
For dem av oss som har hørt ei juleplate med Oslo Gospelkor fra tidligere år var det likevel ikke mye nytt å høre på denne konserten,— akkurat som vi nordmenn liker det, som dirigent Tore Aas sa.
Perlene kom som på ei snor i Aas` velkjente arrangement:
«Glade jul», «O Come All Yea Faithful», «En stjerne skinner i natt», tidenes yndigste tolkning av «Nå vandrer fra hver en verdens krok», og videre med norske og engelske kjente sanger.
Presisjonen i koret på t- er og s-er var stort sett der, men intonasjonen var litt ujevn innimellom.
Det veier de opp med bøttevis av sjarm, synkrone bevegelser og behagelig koring.
Det er godt gjort av 16 korister å få til så jevn klang, og de er godt backet opp av et stødig band som kommer med sine versjoner på de kjente sangene.
Da de spilte sin utgave av «Mitt hjerte alltid vanker» var det massivt og rockete, «Romjulsdrøm» er som alltid stille og forsiktig i dette korets fremføring av den.
Helhetsopplevelsen generelt var stor, lydbildet var godt selv om det mot høye tak buldret godt når trommer og bass satte an og bassgruppa i koret var litt vanskelig å oppfatte klart fra der jeg satt.
Da en utkledt korist i Lucia-drakt kunne sjarmere med lokalkunnskap om byen, slo dette selvfølgelig godt an.
Latteren buldret i kirka, og det påfølgende nummeret med Kine Ludvigsens stemmeprakt fikk salen til å bryte ut i stor applaus.
En lokal tamburinist (Andreas fra Sound of Happiness) var headhuntet for å spille med på «Glory to God».
–
Jeg er ikke her for å kjede meg, bare gi gass, var hans oppfordring før han på sedvanlig vis sjarmerte sangere og publikum.
Dirigent Aas lurte på om publikum koste seg, og fikk stor applaus til svar.
At jula er tradisjonsrik for nordmenn er julekonsertene et godt bevis på.
Vi trives med å høre de samme sangene spilt på samme vis som de siste tiårene når kvaliteten er på dette nivået.
| 1
|
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.