id
stringlengths 6
6
| review
stringlengths 13
22.9k
| sentiment
int64 0
1
|
|---|---|---|
602098
|
Restaurant for de gode anledninger
Måltid er en restaurant for de gode anledninger.
Det er deilig å være sulten og norsk blant dansker som styrer denne restauranten.
Og det er en hyllest av det vi finner av råvarer i vår landsdel.
En tydelig imponert Rosmarin lente seg mot Estragon og nærmest hvisket.
— Det blir ikke mye bedre enn dette, her i byen, gjør det?
— Nei, dette er dansk dynamitt .
Estragon var mett og matlykkelig.
Restaurantnestorene fra vårt naboland i sør, Max Hansen (restaurantsjef) og Kasper Nicolajsen (sjefen ved grytene), hadde tilfredsstilt radarparet fra begynnelse til slutt.
Åtte retter tidligere hadde den kalde vinden som ofte feier rundt hjørnene i Kvadraturen midtvinters, blitt avløst av den lune atmosfæren som preger restauranten Måltid i Tollbodgata.
Estragon lyttet med interesse da servitøren presenterte menyen.
Det gjorde han med innlevelse og innsikt.
Ingen jukselapper var nødvendig her men så var det bare åtte retter å lære seg.
- Jeg gleder meg til fortsettelsen her, man kan liksom ane at det legges kjærlighet ned i hver detalj her
Rosmarin og Estragon fant få vektige argumenter for ikke å kjøre full pakke.
En åtteretter til snaue tusenlappen.
Med utgangspunkt i energien stedet legger ned i avstemming av viner til de enkelte rettene, var den anbefalte vinpakken et naturlig valg.
Det blir ikke en direkte billig kveld, men servitøren opplyste om at det var mulig å få halv vinpakke.
De samme avstemte vinene, men bare mindre i glassene.
Som på alle restauranter som sikter høyt, ble vi begunstiget med et par flotte appetittvekkere.
To delikate munnfuller med råreker på rugkjeks og vaktelegg ga en kickstart for gane og hjerne.
— Jeg gleder meg til fortsettelsen her, man kan liksom ane at det legges kjærlighet ned i hver detalj her .
Rosmarin smakte på sancerren som var valgt ut til å ledsage en lett posjert skate.
I samspill med pastinakk og dill, formelig smeltet fisken på tunga.
Den første retten var nesten uten innslag av syre, men det føltes riktig sammen med den godbiten av en sancerrevin, Domaine Vacheron 2010, som var valgt ut; flotte innslag av sitrusfrukter og lang intens mineralsmak fikk Estragon til å tenke på sommeren som virket langt unna...
Den neste forretten kontrasterte den milde skatevinge-retten og skjerpet smaksløkene.
Sjøkreps med deilige, sprø jordskokker fra Morten Bragdø og Randesund Planteskole og syrlige epler fra Hodne gård i Hornnes klang flott sammen.
Valget av en riktig så eksklusiv Mersault Clos saint Felix fra Burgund, fyldig og med masse syre og smak av jordsmonn, ga sjøkrepsen enda mer smak.
— Er det et hvileskjær at de hiver inn en vegetarrett i menyen , tror du, spurte Rosmarin.
Selleri – karse – persille.
Svaret var nei.
Selleriroten var sterk og god, men likevel sødmefull.
Første kjøttrett bestod av margbein og oksehaler.
En rustikk variant både i smak og presentasjon.
Selv om man nesten kan kjenne kjærligheten til håndverket gjennom en rett som helt sikkert har blitt til over svært lang tid i ovn og gryter, var det likevel en aldri så liten skuffelse.
Smaken var flott, mørere kan det ikke bli, men den mørke kjøttretten brøt litt med resten av løpet og fant ikke plassen sin helt.
Hovedretten var derimot delikat og minimalistisk i fremtoningen.
Langstekte deler av filetkammen fra storfe lå på en liten seng av lun salat, en blanding av bønnekarse og spinat.
Kun det.
Innslaget av einebær tok retten kanskje ett knepp for langt mot vilt, men var for så vidt spennende.
- Det trenger ikke å være mer enn dette på tallerkenen; med gode råvarer holder det å presentere det sånn .
Kjøttet vårt kom selvsagt fra en lokal produsent, langt fra japanske fjellsletter.
- Oksen kommer fra Grimstad , sa vår oppmerksomme kelner, som uanstrengt beveget seg mellom bordene og slo av en prat med gjestene fra alle samfunnslag i byen.
— Gleder meg til årets Tour de France , falt det ut av Estragon
— Hvad behager ? spurte kelneren på pære dansk.
— Hæ, sa Rosmarin, blaude konsonanter spøkte i kulissene.
— Eh…Oksen fra Grimstad…
Hushovd… glem det .
Estragon var alene om sportsassosiasjonene også denne kvelden, og skiftet fokus.
Til denne hovedretten passet det godt med Po de Poeiro, 2007-årgangen, fra Douro-dalen i Portugal.
Den lange ettersmaken og tydelige innslaget av mørke skogsbær tok fint opp touchen av einebærene i sausen.
Ostene på Måltid er nesten verd besøket alene.
Tingvolls nybakte verdensmester i blåskimmelost, Kraftkar, på samme tallerken som Munkeby, fransk klostertradisjon i møte med melk fra Trøndelag, førte stillheten til bordet.
Dessertene ble en frisk avslutning på denne lokale matreisen.
Som en renselse etter fete oster, kom de syrlige eplene med valnøtt, paret med Sauternes, Frankrikes klassiske dessertvin, som bestilt.
I den siste retten, adskilt som egen dessert også den, ble de så smått forsynte anmelderne fristet med kombinasjonen hvit sjokolade og rødbeter.
Rart, tenker kanskje noen.
Men selv om verken Estragon eller Rosmarin hadde smakt akkurat denne varianten før, er det en klassisk dessertrett, særlig i kakeform.
- Rødbetene setter et deilig rødt punktum, sa Rosmarin poetisk.
— Her kommer vi gjerne tilbake , slo Estragon fast da servitørene på rekke og rad tok farvel.
Selv da gildet var betalt og restauranten nærmet seg stengetid, følte de to gjestene seg velkommen.
Ute hadde vinden stilnet.
Det var bare det som manglet.
| 1
|
602099
|
Mat som sparker på Kick
Et besøk på gastropuben KICK Malt & Mat er en fornøyelse for ganen.
Synd ikke servitørene leverer på samme nivå.
— De har trøfler på menyen!
Er det mulig med de prisene?
Fædrelandsvennens undercover matspaltister Rosmarin og Estragon lot blikket vandre rundt i de minimalistiske omgivelsene på Kick Malt & Mat i Dronningens gate mens førstnevnte drev hoderegning på trøffelpriser.
Det var nesten tomt i lokalet denne milde vinterkvelden, men så var det også midtuke.
- Det ville i så fall ha vært en raushetens nådegave, og lovlig seint i sesongen, repliserte Estragon.
— Vi får forhøre oss med kelneren når hun kommer tilbake med bestillingen.
— Jeg synes det er spennende med avstemt ølmeny til tre- og femrettersmenyen.
Estragon fikserte blikket i drikkekartet, ølhunden hadde fått los.
Rosmarin var mer klar for rødvin, men hun syntes vinlista åpnet for få spennende valg på glass :
- Kjelleren er full av godbiter på flaske, men skal man kose seg bare med et glass blir det betydelig spinklere.
Forventninger til kjøkkenet på Kick var høye denne kvelden.
Det er noe med cv-en til gutta ved grytene som fikk Estragon til å tenke i stjerner og edelt metall.
Kjøkkensjef Frode Laupsa har fortid både fra Palace Grill i Oslo, et av hovedstadens mer frekke og trendy matkonsept, Restaurant Oscarsgate og Oro.
Og med en soussjef i Alexander Heath, som både har jobbet for Bent Stiansen på Statholdergaarden og Ylajali på Grünerløkka, burde det borge for kvalitet og kompromissløst råvarevalg.
Estragon nærleste som vanlig menyen og påpekte at det er kortreist mat som gjelder her også.
Kortreist mat der det er mulig, kunne han lese.
Rosmarin nikket samtykkende, langtreisende trøfler, integrert i en soppconsome, var fremdeles i tankene.
Med vann i munnen fikk hun endelig kontakt med servitøren som med et smil ankom bordet.
Om det var ekte trøfler?
Nei… det visste hun ikke, men skulle spørre på kjøkkenet.
Det skulle vise seg å være et omkved som gikk igjen noen ganger i løpet av måltidet.
Hvor ofte opplever man ikke nettopp dette?
Fine restauranter som ansetter ufaglærte servitører som blir svar skyldig?
Har bransjen råd til å gamble med dette?
Vår blide servitør kom tilbake både med bestillingsblokka og de dårlige nyhetene.
Trøflene kom i essensform.
Olivenolje tilsatt trøffelessens finner man snart på Rema og er langt fra det Rosmarin fantaserte om i sitt ukuelige optimistiske sinn.
Valget falt til slutt på en treretter fra tavla og en sammensatt trilogi fra den trykte menyen.
Rosmarin gikk likevel for soppconsomeen, etterfulgt av lasagne og en ostetallerken, mens Estragon landet på dagens treretter med ølmeny.
Den bestod av lettrøkt laks, andebryst og en is-dessert hvor servitøren vår stolt kunne fortelle at alt var hjemmelaget.
Det mister det raffinerte preget når de presenterer det sånn, men det duger i denne settingen.
Consomeen var fyldig og velsmakende, fraværet av trøffel til tross.
Oksehaleravioli satte en fin spiss.
På den andre siden av bordet kom anerkjennende blikk og passelig diskrete smattelyder fra Estragon ettersom den lettrøykte laksen og den friterte brandaden (klippfisk og potet kjørt i blender) rammet inn av skalldyrskum gled ned.
Et av flaggskipene fra Nøgne Ø, Saison, var et godt og friskt følge til laksen.
Rosmarin var rimelig fornøyd med sitt rødvinsfølge i form av italienske Saladini Pilastri Rosso.
Prisen på 89 kroner glasset er stivt selv etter norsk standard.
Smaksmessig var hovedrettene også helt på høyde.
Kvaliteten på Estragons kjøtt var upåklagelig, andebrystet var bortimot perfekt stekt.
Old Speckled Hen, en pale ale fra det renommerte Morland-bryggeriet i England, hadde nok passet bedre til en tyngre kjøttgryte innerst i en engelsk pub, men den tydelige maltsmaken satt lenge i munnen.
— Jeg innbiller meg at det litt rustikke gastropubimaget gjør at hovedrettene presenteres litt overlesset, reflekterte Estragon.
Rødbeter og sølvløk virket litt som et stilbrudd for den ellers velkomponerte tallerkenen.
— Det mister det raffinerte preget når de presenterer det sånn, men det duger i denne settingen, synes nå jeg, mente Rosmarin.
Hun var fornøyd med innslaget fra spisestedets Etter jobb-tilbud som kunne tilby retter til under 200-lappen.
Lasagnen var fyldig, og den syrlige salaten var frisk ledsager.
Med de rause porsjonene så langt var det nesten så dessert var i meste laget.
Men her kompenserte kjøkkenet og avrundet måltidsreisen i minimalistisk ånd.
Klokt valg, også det.
Rosmarins ostetallerken var toppet av en deilig ingefærchutney, Estragons magemål slet med å finne plass til det søte.
Likevel, kokos- og pasjonsfruktsorbeten var rett og slett fortreffelig, og servitørens stolthet over det hjemmelagete viste seg å være berettiget.
De kan sine saker på koldtkjøkkenet også.
Mette og fornøyde var dommen ikke spesielt vanskelig å felle over stedet:
Maten holder mål på KICK.
Musikken som spilles i et lokale med litt for få gjester en hverdag i januar var litt for høy, men man tåler den forstyrrelsen når man booker på en gastropub.
Hva synes du om Rosmarin og Estragons vurdering av Kick?
Si din mening!
| 1
|
602100
|
Ikke helt helmaks på Egon
Egon restaurant ligger perfekt til, midt i Markens gate.
Men plasseringen redder ikke helhetsinntrykket, og man kan fort få følelsen av å være på en slags veikro midt i gågata.
På nettsiden til restauranten Egon Kristiansand står det:
Etter å ha blitt en av byens ledende restauranter etter ni år, var det på høy tid med fornyelse.
–
Å kalle seg en ledende restaurant er en offensiv uttalelse, må jeg si.
Estragon kikket seg rundt i det svære lokalet og fikk litt pizzarestaurantfølelse.
Hva synes du om Rosmarin og Estragons vurdering av Egon?
Si din mening nederst i saken!
Det var ingen som syntes å kjenne på ansvaret for å ta i mot gjestene, så Rosmarin og Estragon tok sjansen på å sette seg ned ved et ledig bord.
Det var nok riktig tenkt.
Der blir man møtt med en lapp om at man bestiller mat og drikke ved kassa.
–
Det blir litt vel veikro for meg, altså.
Estragon er av den oppfatning av at hovedretter som nesten stryker 300 kroner bør bestilles av en oppsøkende servitør.
Rosmarin var i det lette hjørnet:
- Ikke vær snobbete.
Se rundt deg; temmelig godt belegg til å være en hverdag, synes du ikke?
Det var ikke lett å argumentere mot det, og en av forklaringene er en stor meny som ikke minst består av småretter for under 150 kroner.
–
Ser ut som det kan være en del studenter som møtes her , svarte Estragon og leste seg gjennom menyen som inneholdt alt fra frokost— og lunsjmenyer til både amerikansk og italiensk pizza, samt klassiske internasjonale hovedretter av kjøtt og fisk.
Etter å ha ventet i en aldri så liten kø ved den trekkfulle kassa, plassert like ved døra, ble bestillingen gjort, og en imøtekommende servitør kunne skilte med diverse ulike poteter som følge til Estragons indrefilet og Rosmarins gratinerte torsk— og laksefilet.–
Jeg teller 14 hovedretter med kjøtt, men bare tre fra havet, bør det være et signal om å styre unna, tror du?
Rosmarin var fiskeklar og svelget skepsisen.
Estragon bet seg merke i en detalj ved akkurat fiskemenyen:
— Hvorfor kaller de det seabass?
Fungerer ikke havabbor, liksom?
Forrettene ble fort vraket – det fristet ikke så mye med rekecocktail med Thousand Island eller friterte løkringer.
Estragon bestilte fatøl, enkelt og greit, mens Rosmarin fikk husets hvitvin til sin fiskerett.
Det var ikke all verdens informasjon å få om den fra servitøren, eller skal vi si fra kassadamens side, men at det var en australsk Chardonnay, det var helt sikkert.
Nu vel.
Estragons baconsurrede indrefilet kom med wokede grønnsaker og både bbq- og béarnaisesaus.
Kjøttet var mørt, og smaken var god.
Baconskiven som skulle ramme inn kjøttet virket derimot litt mot sin hensikt.
Den var slapp og hang og slang og ikke så mye til hjelp.
Alt i alt var det en ok hovedrett, men det bør det også være til 299 kroner.
Det blir kanskje litt mer som et samlingssted for unge mennesker enn et sted man går ut og spiser for å nyte mat og drikke.
Det var litt verre med fiskeretten til Rosmarin.
Gratineringen skjulte det meste av det som var på tallerkenen, men hun fant da ut at det var to stykker torsk og en laksebit under osten og mellom paprikaen, og reke- og krepsehalen, hentet ut av laken sin for anledningen.
– Torsken er ikke gal, men denne laksen tror jeg ikke svømte rundt i kummene sine i dag morges , sa Rosmarin med tran i blikket.
–
Ikke i går heller, vil jeg gjette på , svarte Estragon med tydelig understatement etter å ha smakt en liten bit.
Den var rett og slett ikke god.
Til maten ble det servert bagetter fra Hatting eller tilsvarende, kanskje ikke et veldig spennende brød-akkompagnement.
- Kanskje dessertene hever inntrykket , prøvde Rosmarin seg på.
Hun bestilte seg en varm eplekake, mens Estragon gikk for klassikeren Crème Brûlée.
Det skulle vise seg at kvinnelig intuisjon denne gang ikke var så dumt.
Eplekake med is er sjelden helt feil, og denne var, ifølge Rosmarin, ganske så god.
Så var heller ikke forventningene spesielt høye etter fiskeretten.
Estragon på sin side fikk litt problemer med sin Brûlée.
Rennende og tam i smaken med manglende overflate av Creme Brûléens brente sukkersignatur gjorde dette til en skuffelse.
Selv kaffe og en aldri så liten Bayley's kunne ikke redde Estragons avslutning på måltidet.
— Vi må se på helheten her .
Estragon prøvde å nærme seg en konklusjon.
Han fortsatte:
- Det er alltid et godt tegn når det er mange i lokale.
Rosmarin overtok stafettpinnen:
— Det blir kanskje litt mer som et samlingssted for unge mennesker enn et sted man går ut og spiser for å nyte mat og drikke.
Det virker som et konsept som inviterer til uformelle kvelder.
Egon konkurrerer mer med Peppes Pizza og liknende spisesteder.
Menyen er variert, og det er sånn sett mange veier til metthet her.
Som restaurant på linje med dem Fædrelandsvennens anmelderpar vurderer i denne spalten, faller den igjennom både på miljø, valg av servicelinje de har lagt seg på og manglende matkvalitet.
–
Vi faller nok utenfor segmentet de først og fremst ønsker her, men de bør skjerpe seg uansett, sa Rosmarin da Estragon kom tilbake.
Han hadde stått i kø for å betale regningen.
En drøy tusenlapp for to retter med drikke og avec er sånn sett ikke galt i det hele tatt.
For noen er pris nesten viktigere enn kvalitet.
De om det.
I uterestauranten satt noen blåfrosne ungdommer under pledd med latte og røyk.
De så i alle fall fornøyd ut.
Hva synes du om Rosmarin og Estragons vurdering av Egon?
Si din mening nederst i saken!
| 0
|
602101
|
Englestemmen alle elsker
Englestemme, samspilt, vakkert, lydproblemer og visdomsord.
Det er mange stikkord fra kveldens konsert med Marit Larsen.
**_Når:
Fredag kveld
Hvor:
Kilden
Publikum: ca 450_
**
Marit Larsen er bare 31 år, men er som en gammel traver åregne i musikkbransjen her til lands.
Vi har fulgt henne fra starten i 1996 dahun som 13-åring ble nominert til spellemann og siden har hun vokst til å blien av Norges fremste popartister.
Nærmere introduksjon trenger man altså ikkeher.
Noen tekniske problemer med radiosignal i in-earmonitorene til Larsen gjorde at konserten fikk en litt trøblete start, men detble selvfølgelig løst og vi fikk en vakker intro med "Shine On (LittleDiamond)".
Låten kommer fra hennes nye fra albumet "When The MorningComes" som ble spilt inn i Nashville.
Hun har fått et litt mer rocka uttrykk i kompet denneturneen, men det er grenser for hvor rocka det blir med hennes engleaktigestemme svevende over.
Til og med mellom låtene snakker hun med en beskjeden ogstillferdig stemme.
Men denne englestemmen er stødig som fjell i løpet av helekonserten og ikke minst behagelig å høre på.
Bandet spiller godt sammen og skaper et detaljert ogdynamisk lydbilde til tross for at lyden ikke var helt perfekt i kveld.
Selvbytter Larsen på å stå med gitaren eller sitte bak piano.
Man kan tydelig se athun elsker å stå på scenen og hun smiler gjennom hele konserten.
Det er her hunhører hjemme.
I kveld fikk vi høre både nye og gamle låter, og mellomdem sjarmerte hun publikum med sine historier og visdomsord.
— Jeg var faktisk ganske kul som 19-åring, forteller hunfør de setter igang med en fin, omarrangert versjon av de gamle hittene"Under the Surface" og "Coming Home".
Flere ganger i løpet av konserten hyller hun SondreJustad som varmet opp for henne i kveld med noen fine låter på norsk med enimponerende falsett-preget stemme.
Samtidig forteller hun hvor viktig det er erå støtte opp om nye, talentfulle musikere.
Ekstranummeret "When the morning comes" erkveldens overraskende høydepunkt.
Den sjelfulle sangen minner om en gammelgospel-hymne fra sørstatene og gikk rett i hjertet.
Marit Larsen leverte en god konsert og publikum virket åstorkose seg.
Hun kunne til og med røpe at hun kommer tilbake til Sørlandet isommer, og dette ender derfor som en anbefaling til folket.
Gå på konsert!
| 1
|
602102
|
Deilig dansk og fyrig finsk
Dirigent:Giordano Bellincampi
Fiolin:Josef Spacek
De tostore nordiske symfonikerne Carl Nielsen og Jean Sibelius feires i år som150-årsjubilanter.
Også i Norge, og i Kristiansand, blir jubileet markert.
Denførste lokale markeringen foregikk i Kilden torsdag kveld.
Underledelse av Giordano Bellincampi spilte Kristiansand Symfoniorkester to verk avNielsen, hans «Helios Ouverture» og hans tredje symfoni; «Espansiva».
Sibeliusble feiret med en eminent fremføring av hans berømte Fiolinkonsert.
Bellincampi, som har virket det meste av sitt voksne liv iDanmark, var fullstendig på hjemmebane med Carl Nielsen.
Når hørte vi sistorkesteret spille så til de grader svakt som i åpningen og avslutningen avHelios-ouverturen?
Det ble virkelig en soloppgang, det ble musikk til å flyteinn i og til å surfe på bølger i.
Bellincampi lot verkets stillferdighet blinesten uhørlig, og det strålende høydepunktet så glitrende som vel mulig, ogmusikerne fulgte entusiastisk opp.
Ofte er et ouvertureverk i begynnelsen av enkonsert en måte å komme i gang på, før de store verkene kommer.
Her ble detfull rulle fra første horn-tone.
Fiolinisten Josef Spacek (29) fra Tsjekkia er allerede enfeiret solist.
Han tok Sibelius’ fiolinkonsert på strak arm.
Han hadde den heltinne, han eide den.
Med forbløffende teknikk og stor musikalitet og entilsynelatende nøktern attityde, brakte han frem den indre uro og den sprelskefyrighet som ligger der fra Sibelius’ hånd.
Etter pause Carl Nielsens storslåtte tredje symfoni.
Sårotfestet i dansk jord, så europeisk og for sin tid moderne i uttrykket, såenkel og samtidig raffinert er denne musikken, og Bellincampi trakk opp destore linjer fra sats til sats, knyttet det hele sammen i en rent ut sagtmesterlig fremførelse med et virkelig inspirert orkester.
Fremragendesolopartier fra Ingunn Olsen Høgetveit (sopran) og Stig Sydtangen (tenor) isymfoniens andre sats, og likeså en rekke nydelige soli i de ulikeinstrumentgruppene.
Strykernes klang opplevdes ekstra fyldig denne kvelden.
Det var en jubileumsfest vi var med på.
Og heldigvis skalden fortsette.
Allerede 12. februar blir det mer Sibelius i Kilden.
Tent påjubilantene?
Sjekk www.carlnielsen.orgog www.sibelius150.org så ser manstørrelsen på disse to nordiske kjemper.
| 1
|
602103
|
En alternativ julekonsert
Det er under en uke til julaften og stressnivået til de fleste begynner å nå toppen.
Derfor var det ekstra godt å slippe alt og nyte en julekonsert utenom det vanlige med Marte Wulff og Charlotte Qvale på Søgne Gamle Prestegård.
Repertoaret besto hovedsakelig av julesanger med nordisk opprinnelse, men også innslag som passer sesongen og noen av deres egne låter.
Først ut var den sangen alle de andre julekonsertene avslutter med — «Deilig er jorden».
Arrangementet den ble fremført med var spennende, drømmende og sfærisk.
En avslappet stemning fylte raskt rommet.
Deretter gikk det videre til mindre tradisjonelle men absolutt vakre «Når himmelen faller ned» av Anne Grete Preus og «Stjernesludd» av DumDum Boys.
Med seg i bandet har de Kjetil Grande på gitar, Sjur Miljeteig på trompet og munnspill, Morten Martens på bass og Gunnar Sæter på trommer.
Denne gjengen er vant til å spille med hverandre og samspillet er selvfølgelig godt.
En tendens på norske julekonserter i det siste har vært å fylle programmet med amerikanske julesanger, gospel, pump og prakt.
Det var det absolutt ikke i kveld.
Både Qvale og Wulff har typiske norske stemmer som vektlegger egenhet og formidlingsevnen, og alle låtene var omgjort til å passe deres uttrykk.
Mellom låtene er de også noe beskjedne og snakker like mye med hverandre som til publikum.
Det er kanskje litt søtt, men ikke så veldig inkluderende.
«Himmelen i mitt liv» var et nummer som hadde gjennomgått en skikkelig om-arrangering og entret jazzverden.
Til tider funker det veldig bra.
Spesielt da trompeten kom frem og det ble åpnet for luft, men walking-basslinjene gjorde denne låten noe masete.
Ellers var de fleste arrangementene gjort til det bedre med tanke på besetningen.
I november gav de to ut julesangen «Vi feirer jul» som selvfølgelig ble fremført i kveld sammen med Wulff sin «Alle gode ønsker».
Førsnevnte avrundet konserten som et høydepunkt.
Dette var ikke den typiske julekonserten hvor man absolutt sitter igjen med julestemning.
Man fikk heller en varm og avslappet følelse og en god pause fra julestria.
| 1
|
602104
|
Dronningen av julekonserter
Sissel Kyrkjebø har blitt dronningen av julekonserter og selger ut konserthus herfra til Sverige.
Julestemning er målet og det var nok flere som fikk det i tirsdag kveld.
Konserten starter forsiktig med George Harrison sin låt «My Sweet Lord».
Et overraskende åpningsnummer da den ikke har noe med julen å gjøre.
Den passer heller ikke sopranstemmen til Kyrkjebø og mangler litt trøkk, men Sissel har ett ess i ermet.
I år som i fjor har hun med seg tre korister fra en baptistkirke i New York som gjør en formidabel jobb med å bygge opp gospel-stemningen.
Vi får derfor tidlig beskjed om at dette blir en variert konsert med mer enn bare norske julesanger.
Bak henne sitter også et solid femmanns-orkester bestående av blant andre lokale Per Kolstad på piano og Karl Oluf Wennerberg på trommer.
Det låter tight fra første tone.
Selv om det er mer fart og liv i gospel-delen av konserten, er det under de norske, tradisjonelle julesangene Sissel virkelig skinner.
Det er her hennes krystallklare stemme får vist seg fra sin beste side, og her har hun også nostalgien å spille på.
Herfra er det ikke langt til allsangen, og «Glade Jul» er første sang ut i rekken av flere publikumsdeltakelser.
En av kveldens vakreste er Joni Mitchel sin «River».
En låt som ikke er å høre så ofte på norske julekonserter.
Det er ikke lett å være original i en slik setting, men Sissel og bandet har gjort en god jobb med å omarrangere låter og gjøre repertoaret litt mer spennende og lekent.
Skikkelig gospelfest ble det derimot når de tre koristene får plassen fremst på scenen med låtene «He's got the whole world in his hands» og ikke minst «Joy to the World».
Publikum klapper med i ekstase.
Stående applaus blir det selvsagt, og konserten avsluttes som alle andre, med en mesterlig fremførelse av «O Helga Natt» og «Deilig er jorden» i allsang.
Det er vel mest rykte som skiller denne fra de fleste andre julekonserter, men Sissel leverer det folk vil ha — en liten dose julestemning.
| 1
|
602105
|
En liten dose julemagi
Under hengende lyspærer fra taket som stjerner på nattehimmelen, skapte Oslo Gospel Choir julemagi for en fullsatt Kilden konsertsal.
Når:
Fredag kveld
Publikum: ca. 1050 stk.
Et av Norges mest kjente kor forbinder de fleste av oss med julen og kanskje spesielt deres versjon av «En Stjerne Skinner i Natt».
Oslo Gospel Choir har nå også blitt en fast desember-gjest i Kristiansand etter at Kilden åpnet.
I gospeldrakt serverer de både tradisjonelle og mindre kjente julesanger.
Det klinger samstemt og komplett fra første tone.
«Kling no Klokka» er valgt til åpningslåt med et alternativt arrangement, før de går over til en mer standard «Glade Jul».
I innøvde bevegelser vandrer de 17 vokalistene rundt på scenen og danner forskjellige mønstre.
Det tar ikke lang tid før «En Stjerne Skinner i Natt» kommer og det blir oppfordret til allsang.
Publikums respons er noe beskjedenog fremførelsen var ikke så spennende, men det var nok mange som fikk julestemningen under dette nummeret.
«Joy to the World» får derimot hallelujahstemningen i gang med en fantastisk prestasjon fra den kvinnelige solovokalisten.
Dermed var vi inne på konsertens gospel-del, med sanger fra deres nye album som ble spilt inn i Chicago.
De har også med seg et fullt band bestående av Frode Mangen på piano, Bernt Rune Stray på gitar, Jonny Sjo på bass og Torstein Lofthus på trommer samt dirigent og leder Tore Aas.
De har selvfølgelig stålkontroll, er samspilte, dynamiske og får det til å svinge.
Det er flere i koret som viser seg frem med gode soloprestasjoner i løpet av konserten.
Noen byr mer på seg selv enn andre, hvor «Toten-guten» med sin fremføring av «Romjulsdrøm» upeker seg.
Andre ganger virker sceneshowet noe mekanisk og lite personlig.
Selv under gopel-låtene virker de litt stive i bevegelsene, og de litt for innøvde bevegelsene blir fort unaturlige.
En fantastisk versjon av «Mitt Hjerte Alltid Vanker», juleevangeliet og «O Helga Natt» setter et verdig punktum.
Koret har holdt på i 26 år og med sin erfaring føyer de seg selvfølgelig inn sammen med resten av julekonsertene med høy standard denne sesongen.
| 1
|
602107
|
Må nesten tørke en tåre
Hele den vakre Søgne Hovedkirke ble fylt med fine klanger, varme og sang da Jul i Sør holdt sin første konsert for året.
For fjerde år på rad arrangeres Jul i Sør og som vanlig står Maria Arredondo og Torstein Sødal i bresjen.
Denne gangen har de også med Martin Halla som fikk sitt gjennombrudd i 2012 da han vant første sesong av The Voice.
De har også fått med et nystartet kor fra Søgne ved navn «Dusjkoret».
Fellesnummeret «Kling No Klokka» er første låt ut.
Mdded seg som akkompagnement har de Håkon Aase på fiolin, Trond Teigen på piano og Kristian Tybakken på trommer.
De skaper et fint og fyldig lydbilde og får selv lov til å briljere ved å fremføre instrumentallåt i form av en irsk reel.
Årets nykommer i Jul i Sør gjør en god jobb, og skaper kontraster med tanke på stemme og sound.
Halla fremfører blant annet «Romjulsdrøm» og «When you wish upon a star».
De passer han perfekt med den særegne, noe skjøre, men samtidig stødige stemme.
Vi fikk ikke bare julesanger i kveld.
Sødal synger «You'll never walk alone» og Arredondo og Halla fremfører en fin og nedstemt versjon av Coldplay sin «Fix You».
Men det tar ikke lange tiden før vi er tilbake på juletema.
«Å, kom nå med lovsang» fyller kirken med storslått og mektig arrangement fra korstemmer til akkompagnement.
Gjengen er også flinke til å få med publikum.
De får blant annet halve salen til å synge «Musevisa» mens den andre halvparten synger «Så går vi rundt om en enbærbusk».
En morsom øvelse som skaper ekstra god stemning i salen.
Mot slutten av konserten kommer sjarmerende Langenes barnekor og Søgne Tenkor opp midtgangen og synger «Nå tennes tusen julelys» og «Hva skal vi gjøre i juledagene?».
Hvem får vel ikke julestemning av slikt?
Tradisjonen tro synger Sødal «O Helga Natt» med en kraft og kontroll andre bare kan drømme om.
Det leveres som en så stor maktdemonstrasjon at undertegnede nesten må tørke en tåre.
Her dro publikum hjem med julestemning, smil om munnen og kanskje en tåre i øyekroken.3477683
| 1
|
602108
|
Dagsland fikk oss til å glemme jula
Midt mellom alle julekonsertene har Sigvart Dagsland valgt å avslutte sin høstturné på Sørlandet.
I kveld var det Kristiansand sin tur, og den velkjente artisten ble møtt av en nesten fullsatt konsertsal i Kilden.
Den 51 år gamle musikeren fra Stokka i Stavanger er blant Norges mest kjente stemmer og gav selv ut juleplaten «Jul» sammen med sin kone Karoline Krüger i fjor.
I år har han kommet med de to singlene ”Røst” og ”Anna” og avslører planer om nytt album om et halvt års tid.
Han har også vært aktuell som deltaker i tv-serien ”Hver gang vi møtes” i år.
Konserten starter rolig med «Et rom i huset», før det går opp i tempo og intensitet med låten «Forandring».
I kveld har han med seg Torjus Vierli på keyboard og vaskeekte trommemaskin fra 80-tallet, Ingelin Norheim på gitar, Tor Egil Kreken på bass og Jango Nilsen på trommer.
Alle er med på klokkerene koringer og selv tar han noen turer bort til flygelet iblant.
Stemmen hans er ikke alltid like stødig og sprekker noen ganger i høyden, men ellers er lydbildet nærmest perfekt.
Mellom sangene viser Dagsland seg å være en skikkelig entertainet, og mens bandet spiller bakgrunnsmusikk får han publikum til å le av sine små fortellinger.
Han inkluderer band og publikum og under låtene gir han rom for de dyktige musikerne i bandet til å briljere.
I starten på julestress-tiden var det godt å roe helt ned med noe helt annet.
Nydelige «Sangen om glede» fikk hjertet ned i hvilepuls, hans humoristiske påfunn fikk oss til å glemme all julestria og «Stemme for de stemmeløse» får rockefoten i gang.
Vi får også høre hans versjon av Alexander Rybak sin «13 Horses» og hans medt kjente ”Ka e du redd for”, ”De Umulige” og «Alt eg såg»
Selv om publikum var litt tamme i løpet av konserten, ble det selvfølgelig trampeklapp og ekstranummer.
Dagsland leverte en helhetlig bra konsert og det virket som at publikum koste seg i hans selskap denne fredagen før advent.
| 1
|
602109
|
En variert julekonsert
Når:
Torsdag kveld
Hvor:
Kristiansand Domkirke
For tredje år på rad arrangerer Kirkens Bymisjon julekonsert.
Køen utenfor Domkirken var lang, og da alle var på plass var vi samlet i en fullsatt, julepyntet kirke for en variert julekonsert.
Konserten starter med «Jeg Er Så Glad Hver Julekveld» og «Nå Tennes Tusen Julelys», fremført av Knøttekoret og Jubilo.
Det er vanskelig å ikke bli rørt av barnestemmer som synger de gode julesangene vi kjenner fra barndommen.
Pål Rake er første artist ut med «I Always Cry At Christmas» og «Himmel
På Jord».
Sistnevnte fremføres med et minimalistisk og fint arrangement som passer dialekten og den stødige og karakteristiske stemmen hans ekstra godt.
Han blir akkompagnert av et samspilt husorkester.
Et av kveldens høydepunkt kom tidlig da Helga Jacobsen, Trym Bjønnes og Kim André Rysstad tok folkemusikken inn i domkirken.
Sammen fremfører de tre julesanger med folketonevri, og imponerende koringer.
«Et barn er født i Betlehem» har de også gitt en spennende folketonemelodi.
Om ikke gåsehuden allerede hadde vist seg, så var den i hvert fall tydelig nå.
Elisabeth Moberg er nestemann ut, og med finurlig stemmebruk sjarmerer hun publikum.
Helge Jordal gir oss deretter et avbrekk fra musikken med sin energiske fremførelse av fortellingen ”De Hellige Tre Narrer”.
Latteren brer seg gjennom kirken og smilene var mange da jazzvokalist Solveig Slettahjell satte seg ved pianoet og fremførte to nydelige julesanger med vakkert pianospill og klokkeren stemme.
Hennes fremførelse av ”Jul Jul, Strålende Jul” gav virkelig gåsehud.
Egil Eldøen fremfører deretter blant annet sangen få julekonserter er foruten; «O Helga Natt», før lydbildet tar en helt annen retning.
Domkirken blir fylt med Nils Petter Molvær sin klangfulle trompet og Jan Bang sine fargeleggende samples.
De beveger seg fra melodien i «Mitt Hjerte Alltid Vanker» til improvisasjon.
Denne kvelden gikk det fra norske til amerikanske, gamle til nye og kjente til ukjente sanger.
Det hoppet mellom pop, jazz og folkemusikk, samt til morsomme fortellinger.
Kirken Bymisjon sin julekonsert bød på noe for en hver smak, og både gåsehuden og julestemningen fant veien til publikum.
| 1
|
602111
|
Gjør krav på kronen
Artist:
Kaveh
Plateselskap:
MER
Sjanger:
HIP HOP
Kaveh har opplevd motgang i år selv om han har blitt dyttet frem med Spellemann-nominasjon, spillejobber på Norges største festivaler og store lovord om en lysende fremtid.
Til tross for dette har han møtt tomme konsertlokaler, singelfiaskoen «Medisin» og ikke minst den forferdelige OL-låten «The Best of Us».
Kaveh har derfor mye å bevise og satser alt på sitt debutalbum.
Allerede under første låt «Sannheten sårer» tar Kaveh et oppgjør med svada-tekstene til flere av dagens rappere.
«For mange misbruker sitt talerør.
Jeg er ikke en av dem», spytter han ut til oss.
Han setter krav på oppmerksomheten din og måler seg selv opp mot selveste Karpe Diem.
20-åringen fra Oslo har store ambisjoner og leverer.
Han er ikke redd for å ta opp vanskelige temaer og skildrer sin fars flukt fra hjemlandet i den sterke låten «Aldri komme hjem».
Doping-presset i hiphop-miljøet er tema i låten «Snufs», men det er ikke bare alvor her.
Skamløs og med et barnslig glimt i øyet, utlever han seg selv og sin ungdomsforelskelse på låten «Tone Damli».
Albumet inneholder hele 15 spor, og alle er ikke like sterke som de nevnte, men Kaveh har reist seg og er klar for å ta imot kronen fra det gamle rap-miljøet.
| 1
|
602112
|
Trollbandt Sørveiv-publikumet
Man får en ro over seg når Torgeir Waldemar fremfører sine melankolske og dype låter.
Det har aldri vært så stille i salen på Kick før.
Publikum virker paralysert.
Når:
Lørdag kveld
Publikum: cirka 200
Torgeir Waldemar har allerede blitt et velkjent navn i musikk-Norge.
Han fikk strålende kritikk for sitt selvtitulert album som kom ut for bare en måned siden, og forventningene til denne mannen er store.
40-åringen åpner aleine med kun seg selv og kassegitaren.
En ro senker seg over publikum.
Det er nesten så vi holder pusten, og han tar tak i oss fra første sekund med sin lavmælte countryrock.
Etter hvert får han med seg Daniel Henriksen og Janne Hea på diverse instrumenter.
Orgel, sag og gulvtramp for å nevne noen.
De tre skaper et spennende og variert lydbilde med dynamiske sprang, men det mest imponerende er hvor bra de korer og hvor fantastiske harmonier de har arrangert.
Dette kommer best frem under låten "Burden" hvor vi blir vi dratt med til sørstatene med negro spirituals-assosiasjoner.
Gåsehuden har kommet, og er der for å bli.
Deretter setter Henriksen en hjerteskjærende stemning med dronete orgelspill som fører inn i låten "Across The River".
Stemmen til Waldemar har en karakteristisk twang og nerve.
Det låter veldig amerikansk.
Mellom låtene snakker han på en jovial og koselig måte til publikum.
Det er en uhøytidelig og avslappet setting.
Den 30 minutter lange konserten avsluttes med singelen "Streets", men vi skulle så gjerne ønsket den varte lengre.
Det er dog en artist vi mest sannsynlig vil høre mye fra fremover.
Torgeir Waldemar får frem følelsene i deg.
Hans uttrykk er så ekte og organisk at man kan ikke la være å bli fascinert av hans låter og fremtoning.
Definitivt et av høydepunktene på Sørveiv til nå.
| 1
|
602113
|
I den klassiske musikkens godteributikk
Smågodt og noen velvalgte smaksprøver fra de mest eksklusive konfekteskene var det blitt plass til i Kristiansand Symfoniorkesters «Ønskekonsert» som gikk for nær fullsatt sal i Kilden i går kveld.
Med scenen for en gangs skyld blomsterprydet, alt som var av messinginstrumenter skinnende blanke og nypussede, et velopplagt orkester og et publikum i feststemning, ble kvelden uten tvil ikke bare en ønskekonsert, men også en festkonsert.
Det skyldes også en konferansier som gjorde hver presentasjon til et lite komishow.
Jeg tror aldri jeg har opplevd en bedre konferansier enn Bartek Kaminski i sammenheng med KSO.
Som trofast følger av orkesteret både før og etter Kilden, har jeg mange ganger tenkt at denne konsertsalen er et par nummer for stor.
Men så var den altså ikke det i går kveld.
En populær konsert som dette må til i ny og ne for at det potensielle publikum i byen, altså langt flere enn de faste abonnentene, skal få ører og øyne opp for at KSO fins, er gode og i stand til å formidle musikalsk glede.
KSO er flinke på så mange områder.
For eksempel har de virkelig anstrengt seg i likestillingssammenheng.
I forbindelse med stemmerettsjubileet presenterte de en mengde kvinnelige dirigenter.
De har ofte nye verk og bestillingsverk på programmet (kom igjen om en uke).
De spiller for barn, og de spiller for en trofast flokk av abonnenter, men denne flokken bør absolutt vokse.
Da må man være «populistisk» en gang i blant, og man må være det med bravur.
Slik var konserten i går.
Smågodt var «Morgenstemning» og «Norsk dans nr. 2» av Grieg, «Meditasjon» fra Thais av Massenet, Strauss’ «An der schönen, blauen Donau», «Intermezzo» fra Cavalleria Rusticana.
Fra konfektesken kom førstesatsen fra Dvoraks «Fra den nye verden» og andresatsen fra Beethovens sjuende og sistesatsen fra Tsjaikovskijs fjerde.
Mange liker å høre deler av symfonier før de får helheten, så selv om man kan synes det er brutalt å bryte sammenhengen, er det lurt å gjøre det av og til.
Det hele ble pikant avrundet med et glass sprudlende champagne signert H. C. Lumbye.
| 1
|
602116
|
Konserten som rev slipset av mannfolka
Det er ingen tvil om at Silya har en av norges beste stemmer.
Selv om hun ikke klarte å målbinde publikum på Kick lørdag kveld, klarte hun å sjarmere og imponere de fleste.
Når:
Lørdag kveld
Publikum: ca. 600
Allerede med åpningslåten "Trailbaizer" setterhun standaren og får salen til å gynge med på unisone moves fra alle på scenen.Med seg har hun bandet The Sailors som er et New York-basert band plussblåserrekke.
Det låter tight og mektig.
Silya gir rom for at hennes medmusikeretil å gi oss flere gode soloer iløpet av konserten.
De spillet rett og slettfletta av oss alle.
Stemmen til Silya er et kapittel for seg selv.
Den er rå,kraftfull, særegen og allsidig.
Den er stødig som fjell selv om dette er hennesfjerde konsertdag og man kan høre at hun er litt hes.
Dette kommer dog tydligstfrem mellom låtene og mot slutten av konserten.
Tidligere i år gav hun ut albumet "Unanchored",og de fleste låtene på kveldens repertoar er hentet fra denne.
Det er ikke desterkeste sangene, men Silya gjør det adskillig bedre live enn på plate.Energien oser fra scenen som er høy nok til å overdøve et over normaltsnakkesalig og irriterende publikum (skam dere!).
Silya er nemlig ikke bare enartist, hun er en entertainer!
Hun har lang erfaring fra bransjen og troligfødt til å stå på scenen.
Denne dama har med seg frimodigheten fra tiden hunbodde i New York, og det er herlig forfriskende å se en norsk kvinne kastejanteloven ut av vinduet.
Dette er forløsende og hun får til og med en mann påførste rad til å løsne på slipset.
Silya er kapteinen med stålkontroll på skuta i kveld oghar et sabla bra mannskap bak seg.
Dette var ikke bare en konsert.
Det var etshow som man går smilende ut av.
Det er slik ren musikkglede, talent og enliten dose galskap høres ut.
| 1
|
602117
|
Full discofeber
Anmeldelse av Boney M-konserten.
Når:
Fredag kveld
Publikum: ca 400
«We're going down memory lane» sier Liz Mitchell fra scenen på Caledonien.
Discokulene er på plass og jentene kledd i glitter fra topp til tå.
Boney M tok oss med tilbake til 70-tallet fredag kveld og publikum var i ekstase, men det skulle vise seg at alt var så mye bedre før.
Liz Mitchell er det eneste originalmedlemmet igjen i gruppen som ble formet i 1976 med Marcia Barrett, Maizie Williams og Bobby Farrell.
På 80-tallet og frem til i dag har Boney M opptrådt med forskellige medlemmer og besetninger, og nå er Mitchell den eneste igjen fra originalbesetningen.
Mitchell begynner med en acapella-låt, hvor publikum uforskammet prater henne i senk.
Deretter blir vi dratt rett tilbake til discoens storthetstid med låten «Sunny».
Publikum stormer inn i lokalet og de norske, stive hoftene settes igang.
Mitchell står i spissen med sin søster og datter bak seg som korister.
Like etter kommer Tony Ashcroft, Bobby Farrell sin overtager, på scenen.
Det spilles i overkant på sex, og vi er ikke langt ute i konserten før Tony Ashcroft er skjorteløs og rister på både bryst og rompe.
Stemmen til Mitchell er spiss og nasal
Allsangen er der fra starten, men settes opp et gir under låten «Hooray! hooray!
It's a Holi-Holiday» og «Brown Girl in the Wind».
Boney M har mange hits å ta av, og det er ikke rart det blir god stemnig i salen.
Det dukker til og med opp noen cover-låter i løpet av settet med Bob Marley & The Wailers sin låt «No Women, No Cry» og ikke minst The Melodians sin «Rivers of Babylon» som ble popularisert av Boney M. Mitchell tar også en soloversjon av «Let it be».
Dette gir konserten en liten variasjon, og arrangementet inneholder noen spennende reharmoniseringer.
Hadde det vært liveakkompagnement, ville dette vært konsertens høydepunkt.
Singalongen er selvsagt med på å gi konserten mangel på dynamikk.
Stemmen til Mitchell er spiss og nasal, og skjærer seg veldig ut av lydbildet.
Det låter surt og mot slutten mister hovedpersonen stemmen helt.
Dette er en konsert som lever av nostalgien, og ingen spesiell musikalsk opplevelse.
Det kunne like godt vært hvem som helst som fremførte disse låtene, og publikum ville vært like fornøyde.
| 0
|
602118
|
En nedstrippet og ærlig Maria Mena
Scenen er pyntet med lyslenker og teppe.
Det er nesten så man får følelsen av at Kilden sin store sal har blitt til en liten stue, og det er Norges pop-yndling Maria Mena som inviterer til intimkonsert.
MariaMena har vært13 år ibransjen og vi har fulgt henne gjennom den perioden av livet som er blant devanskeligste.
Det er nesten såman føler atvi kjenner henne, men i kveld ble publikum muligens enda bedre kjent med den 28år gamleartisten.
Hun har vokst i sitt musikalske uttrykk, og denne gangen fikk vi høre hennes låter i nedstrippetformat.
Selv kaller hun det Maria Mena trio, men i realiteten må vi kalle detkvartett –henne selv inkludert.
Konsertenåpner med kunMena og hennes stemme.
Hun satser alt men er ikke den beste vokalisten, og detgår noenganger veldig galt nårhun gir på i høyden.
Likeveloverrasker hun i kveld og passer bra i et slikt ensemble hvor hun slipper å sloss om plassenog volumet.
Stemmen fårslappe litt av og hun virker mer komfortabel.
Iløpet avkonserten blir vi fortalt morsomme historier fra livet hennes og får et innblikk ihvordan hennes låterblir til.
Hun kommuniserer bra med publikum, noe som skaper en uhøytidelig stemning isalen.
Man følerat det er godt åvære på konsert med MariaMena.
Itillegg til nye og gamle poplåterfikk vi en smakebit påhennes nye sang "This Isn't Easy".
En fin låt i typisk MariaMena-stil med velkjent melodilinjer som samtidig beveger seg i merkelige mønstre og lyseregistre.
Hennes medmusikere er stødigeog sammen har de gjort en god jobb med åomarrangere låtenetil den nye besetningen med keyboard, gitar og bass.
De skaper et godt lydbildeog bruker backingtracks for åfylle ut påblant annet sangen "I Always Liked That".
Under duett-låten ”Habits” viser til og medgitarist Markus Lillehaug Johansen at han ogsåhar en fin stemme.
Konsertenavsluttes med "All This Time" etterfulgt av stående applaus, og det blir selvfølgeligekstranummer.
Nå somjulebrusen og marsipanen har kommet i butikkene, fikk vi også en forsmak på julen med"Home for Christmas" som avslutningslåt.
| 1
|
602120
|
Det stemte ikke helt for Harket
Det er ikke lenge siden vokalisten til A-ha sto på scenen her i byen, og lørdag kveld var Morten Harket atter en gang tilbake i Kristiansand for å fremførte sine solosanger.
Denne gangen var han mer i sitt rette element, men gav fortsatt lite av seg selv til et publikum som gav alt.
Hvor:
Kilden Når:
Lørdag kveld Publikum:
480
Den folkekjære artisten trenger ingen introduksjon, og til lyden av hans siste radio-hit ”Brother”, entrer han og musikerne scenen i en halvfull konsertsal på Kilden.
De åpner med låten "Do You Remember Me", og man kan allerede merke at han har flere blodfans i salen.
I begynnelsen er ikke stemmen til Harket helt på plass, og det er til og med noen sure toner i høyden.
Registeret hans har nok tapt seg med årene, og det blir heller ikke noe bedre når han legger på en helt forferdelig vibrato under låten "Send Me an Angel".
Med dette ødelegger han en av de få låtene som groover skikkelig i bandet og hvor vi får litt løssluppenhet fra gitaristen med en solo.
Visuelt sett er konserten helt middels.
Ingen av musikerne beveger seg mer enn en meter fra der de stilte seg i starten.
Scenen er kledd i helsvart og er ikke spennende belyst.
Det er heller ikke svært overbevisende når man tydelig kan se at alle sangtekstene er teipet til scenegulvet foran Harket.
At en erfaren vokalist skal kunne sine egne tekster må da være det minste et publikum kan forlange.
Noen ganger blir det også dødpunkter mellom låtene, og før "Safe With Me" måtte han til og med ta noe sekunders øving for å huske låten.
Repertoaret er nesten det samme som da han spilte på Odderøya Live i sommer.
Da ble det fremført for et urolig publikum.
Denne gangen er salen i Harkets hule hånd fra starten, men selv med hengivende tilskuere klarer han ikke å skape den gode konsertstemningen.
Selv om energien på scenen virker lav, er musikerne i hvert fall samspilte og fremfører låtene med god dynamikk.
Konsertens høydepunkt er "Wild Seed" — en oppløftende låt med god gitarsolo og mye driv.
Kvelden avsluttes med låtene "Brother", "A Kind of Christmas Card" og "Let it be me" av The Everly Brothers.
Det var nok flere som koste seg på denne konserten samt mimret litt tilbake, men man må kunne forvente litt ekstra fra en verdenskjent artist som Harket.
| 0
|
602122
|
Septicflesh skuffet ikke
Det ble både svett og god stemning da Septicflesh avsluttet metalfestivalen på Kick lørdag kveld.
Når:
Lørdag kveld
Hvor: Kick, Kristiansand
Septicflesh er et symfonisk death metal-band fra Hellas.
De ble dannet i 1990, men hadde en pause fra 2003 frem til 2007.
De ga ut sitt niende album Titan i juni.
Det har mottatt mye god kritikk.
Bandet setter i gang med låten «The Vampire from Nazareth», og fortsetter med «Communion» og «A Great Mass of Death».
Uttrykket er mørkt og dystert, basert rundt droner.
De bruker backingtracks i stor grad, hvor det ligger alt fra orgel til kor og symfoniorkester.
Den mørke growlingen til Spiros ”Seth” Antonio gjør at det hele bandets register er i det dypeste.
Det er også deilig at basstrommen til Fotis Benardo ikke er like trigga som mange andre innen samme sjanger.
Det er bassist og vokalist ”Seth” som leder an showet.
Han er flink til å få med publikum på å synge, og snakker til dem mellom låtene.
Konserten er planlagt med overganger, og det er få dødpunkt.
De låter bra og samspilt selv om ”Seth” er mer opptatt av sceneshowet enn bassen, men publikum ser ut til å elske det grekerne gir dem.
Southern Discomfort har med dette samlet en knippe gode liveband for oss i år.
Selv om de ikke var av de største navnene, er de solide og bryr seg om å gi oss en bra konsertopplevelse.
| 1
|
602123
|
Hardt og brutalt
Publikum var middels engasjert i det som skjedde på scenen da headlineren Taake spilte fredag kveld.
SOUTHERN DISCOMFORT 2014
Når:
Fredag kveld
Hvor: Kick, Kristiansand
Med svarte skinnbukser og ansiktsmaling entrer Taake scenen mens en folketone spilles over anlegget.
Like etter kommer hovedpersonen selv — «Hoest» - ut på scenen iført en svart kappe, foret med noe som ser ut som det norske flagget.
Det er duket for skikkelig norsk black metal.Taake ble dannet av Hoest på starten av 90-tallet, men bandet ga ikke ut sitt første album før i 1999.
Deres siste album er ”Norges Vaapen” fra 2011 ble nominert til Spellemann.
Sjangeren befinner seg innen black metal, men også elementer fra trash og progressiv metal er å finne i musikken.
Dobbeltpedalen slår inn i sjela mens Hoests vokal er den typiske gjenkjennelige lyse og diskante.
Han går teatralsk rundt på scenen mens resten av bandet headbanger med sitt lange hår svevende rundt.
Det er akkurat slik vi forventer at det skal være på en slik konsert.
Uttrykket er hardt og brutalt.
Bandet er samspilte, og selv om det meste er rett fram black metal-riffing, imponerer de med gode overganger.
Publikum er middels engasjert i det som skjer på scenen.
Noen ivrige fans headbanger, men de fleste står rett opp og ned.
Det blir ikke helt den store stemningen gjennom konserten, og Hoest klarer ikke å få dem helt med.Det ble selvfølgelig stor jubel da låten «Myr» ble spilt, men da konserten avsluttet brått, ble publikum satt ut, og Taake fikk ikke den applausen de fortjente.
| 1
|
602124
|
Storslått start på Southern Discomfort
Det er høyt, storslått og energisk.
SOUTHERN DISCOMFORT 2014
Når:
Fredag kveld
Hvor: Kick, Kristiansand
Publikummet er mer eller mindre svartkledde og det oser testosteron i lokalet.
Sahg står på scenen og det er første dag på årets Southern Discomfort.
Sahg ble dannet for ti år siden, men bandet fra Bergen har ikke helt klart å slå gjennom.
I fjor kom de ut med sitt fjerde studioalbum, ”Delusions Of Grandeur”.
Et spennende konseptalbum inspirert av Stanley Kubrikcs ”2001: A Space Odysey”.
Bandet åpner konserten med åpningssangen fra akkurat denne plata.
En fantastisk og episk låt.
Deretter går det videre til «Firechild» hvor gitarist Thomas Tofthagen viser hvor lista skal ligge resten av kvelden når det gjelder heftige shredde-soloer.
De fyrer av med lyse melodier og doble gitarriff, og det låter tight.
Vokalist Olav Iversen har et fantastisk register, men noen ganger sliter han litt med de lyseste tonene.
Standarden er satt, og den er høy.
Konserten tar så en vending til det eldre repertoaret med låten «Godless Faith».
Flesteparten i salen gynger med hodet i takt, men mellom låtene er det en noe merkelig tam applaus.
Det virker som at gutta på scenen digger det de driver med.
Tofthagen lager show og trommeslager Thomas Lønnheim spiller med så stor entusiasme at det nesten går over til det ironiske.
Men det ser bra ut og de skaper god kontakt med publikum utover i konserten og stemningen tar seg opp.
Tempoet roes ned etter låten «Ether», og gir oss en dynamisk variasjon.
Men det tar ikke lang tid før det er fullt kjør igjen.
Kanskje like greit med et rastløst publikum.
De avslutter med kraft-låta «Pyromancer».
Sahg ga oss en solid og god konsert, og hadde låtrepertoaret vært enda sterkere ville dette vært i toppsjiktet.
Uansett var dette heftig å se på, og godt levert av festivalens mest melodiske band.
| 1
|
602125
|
Strykerfest på sydspissen
I tre dager har ni strykere av internasjonalt format laget kammermusikkfest i Fjellhallen på Lindesnes.
Medvirkende:
Miriam Ålien, Sonja van Beek, Harald Aadland, Dagny Wenk-Wolff,fiolin, Frauke Molino og Gregory Aronovich, bratsj, Veit Wenk-Wolffog Konstantin Pfiz, cello.
Sted:
Fjellhallen, Lindesnes fyr.
Lørdag bidrog et knippe dyktige og til dels svært unge strykere fra kulturskolene i Lindesnes og omliggende kommuner ytterligere til å løfte feststemningen.
Det er utrolig viktig for disse å få vist seg frem for publikum, og å få oppleve internasjonale strykere på besøk på hjemstedet.
Følelsen av å være med på noe merkverdig ble utrolig sterkt lørdag ettermiddag med Gesualdo da Venosas «Tre responsorier til påskeaften» ble fremført.
Her sitter mann inne i fjellet, lengst syd i «Gamle Norig — nørdst i grendom», og får servert 500 år gammel kirkemusikk som trolig første gang lød under Marcus-domens flerfoldige kupler i Venezia, så utrolig vakkert spilt, bare med antydning av vibrato, og med linjeføringen så tydelig som bare godt samspilte strykere kan få det til.
Og så følger en norsk førstegangsfremførelse; Sør-Afrika-fødte Shane Woodbornes «Strykekvartett».
Komponisten er en kollega av kunstnerisk leder Dagny Wenk-Wolff i Camerata Salzburg.
Hans strykekvartett fra 2012 var et interessant bekjentskap, aggressivt i uttrykket, likevel tonalt og lett å følge med på, og frydefullt sånn rent visuelt med hensyn til de dyktige musikernes takling av verket.
Lørdagens desiderte høydepunkt var Johannes Brahms' Strykesekstett i G-dur, opus 36, en formidabel prestasjon av seks av festivalens ni strykere, nydelig gjort med sans for romantikkens litt manierte overdrivelser og samtidig med Brahms strenghet som en slags stadig påminnelse.
Fredagskonserten ble innledet med Bachs Ricercare fra «Musikalisches Opfer», fulgt av en Stryketrio av Max Reger, avsluttet med Schuberts vidunderlige posthume Strykekvintett i C.
En innvending har jeg, etter å ha vært tilhører på en rekke kammermusikkfestivaler de senere år:
Jeg savner litt humor i denne festivalen.
På tross av at det er alvorlig musikk det dreier seg om, så synes jeg musikerne i liten grad kommuniserer med publikum.
Litt flere smil og hyppigere øyekast dem i mellom hadde gjort opplevelsen enda rikere.
Vi liker jo å se at de som spiller har det gøy!
| 1
|
602126
|
Fremkalte følelser og magi
Punkt 2014
Sted:
Kristiansand
Når:
Lørdag kveld
Terningkast:
5
Laurie Anderson er mest kjent for sine multimedia-presentasjoner og innovative bruk av teknologi.
Gjennom jobb som skribent, regissør, visuell artist og sanger, har hun skapt banebrytende verk innen teater, kunst og eksperimentell musikk.
Lørdag kveld stod hun på scenen med Arve Henriksen.
De to drar oss raskt inn i sin verden .
Den er hypnotisk og fasinerende med Henriksen sin myke og klangfulle trompet i sentrum.
Anderson bruker instrumentet hun selv har skapt og kalt "tape-bow"-fiolin, og bruker dette mesteparten av konserten.
Noen ganger bruker hun også vokalfilter for å manipulere stemmen, samt andre elektroniske instrumenter.
Det visuelle lys-shower passet ikke alltid like bra med stemningen i musikken, men etterhvert peker Anderson med buen på lerretet.
Det blir orange, og ord dukker opp i forskjellige hastigheter mens fargen forrandrer seg.
Intensiteten i musikken øker og mørke droner fyller salen.
Man merker at ordene og musikken skaper sterke følelser.
Lidenskap, frykt, overveldende intensitet, ro og nysgjerrighet.
Det går fra varmt til kaldt, sterkt og svakt.
Men konserten varte kanskje litt for lenge og de to klarer ikke å holde på spenningen og interessen i like stor grad gjennom hele konserten.
Konserten avsluttes med noen kloke ord fra Anderson.
Vi strekker oss mot stjernene, og både Henriksen og Anderson skapte magiske øyeblikk opptil flere ganger.
| 1
|
602127
|
Bryter med reglene
PUNKT 2014
Zapp 4 og Jan Bang
Sted: Kick scene
Når:
Lørdag 6. september kl 18.00
Strykekvartetten Zapp 4 kombinerer groove og improvisasjon med lidenskapelige soloer.
Oene van Geel, Jasper Ie Clercq, Emile Visser og Jeffrey Brunisma er de fire musikerne i gruppen og sistnevnte så vi på scenen sammen med Erik Honoré fredag kveld.
Alle fire komponerer låtene til kvartetten som har vunnet flere priser for sin kvalitet, men denne kvelden er viet til improvisasjon i samarbeid med sampling-mesteren Jan Bang.
Vi får en rolig start som gradvis bygger seg opp.
Det varierer mellom partier hvor kaos, eksperimentering og enkelttoner står i fokus, til det som resulterer i flere hjerteskjærende melodier.
De er flinke til å gi hverandre rom og bygger opp under hverandres ideer.
Bang gjør en fantastisk jobb med å fylle ut lydbildets frekvenser.
De fire strykerne bruker flere forskjellige teknikker for å skape ulike lydlandskap, og i tillegg til vanlig bue-teknikk bruker de blant annet plukking, slag på treverket og glasstoner.
Til og med stemmen blir tatt i brukt.
Konsertens høydepunkt var da gooven ble satt av cellist Emile Visser og publikum gynget med.
Det er ekstra gøy når en besetning som vi forbinder med klassiske regler og rammer kan vise at regler er til for å brytes i musikkens verden.
Dette var imponerende og de ble belønnet med en velfortjent, stående applaus.
| 1
|
602128
|
Sprøtt og lekent
PUNKT 2014
Spacemonkey
Morten Qvenild (piano) og Gard Nilssen (trommer)
Sted: Kick scene
Når:
Fredag 5. september kl 18.00
Spacemonkey består av den kreative og innovative pianisten Morten Qvenild og den aktive og høylytte trommeslageren Gard Nilssen.
De har begge vært med i diverse kjente band, og det var da de to samarbeidet i Mathias Eick sitt bandprosjekt at de bestemte seg for å danne sin egen duo.
Qvenild har de siste årene jobbet med det han kaller Hyper(sonal) Piano, hvor han smelter sammen det elektroniske lydbildet med det akustiske fra pianoet.
Ved hjelp av effektbokser, pc med live samples, loops og synthesizere, integrerer han det elektroniske med pianoet sitt lydbilde for å gjøre det til en organisk del av det totale lydlandskapet.
Det er denne fusjonen som står sentralt både i piano og trommer gjennom kveldens konsert.
Duoformatet gir begge friheten til å uttrykke seg selv til det ytterste, og Qvenild får enevelde med tanke på melodi og harmoni.
Musikken er i konstant bevegelse, full av nyanser, dynamiske eksplosjoner og andre overraskelser.
Det går fra melodisk, vakkert og drivende til det surrealistiske, mørke og hissige.
Noen overganger kunne vært bedre nyansert og mindre brå, men ellers følger de hverandre godt gjennom improvisasjonen.
Spacemonkey lever opp til navnet sitt; en leken tilnærming til utforskningen av utenomjordiske lignende lydlanskaper.
| 1
|
602129
|
Pirret nysgjerrigheten
PUNKT 2014
Releasekonsert
Erik Honoré, perkusjonist Ingar Zach, gitarist Eivind Aarset, fiolinist Jeffrey Bruinsma, trompetist Arve Henriksen
Sted: Kick scene
Når:
Fredag 5. september kl 20.00
Erik Honoré trenger ingen introduksjon her på Sørlandet.
Som en av grunnleggerne til Punkt, er han alltid å se på scenen i løpet av festivalen, men denne gangen er nok litt spesiell også for ham.
Det er nemlig releasekonserten til hans første soloalbum "Heliographs”.
Med seg på scenen har han perkusjonist Ingar Zach, gitarist Eivind Aarset, fiolinist Jeffrey Bruinsma og trompetist Arve Henriksen.
Det starter rolig, bølgende og sfærisk, før det bygges opp gradvis både i intensitet og dynamikk.
Bruinsma og Henriksen tar naturlig mye av fokuset som mer melodisk orientert, mens de andre bygger opp og fargelegger med spennende elementer.
Etterhvert settes det igang en repetativ mer groovebasert loop, og stemningen blir en helt annen.
Rytmen får større plass.
før det igjen strippes ned til det minimalistiske og melankolske.
Her er det mye variasjon, og det tar ikke lang tid før det vendes til noe helt nytt.
Det virker til tider som om musikerne ikke er helt enige i hvor de vil hen i dette improvisatoriske landskapet.
Mulig det er meningen, men det skaper litt uro for lytteren.
Andre ganger er de helt enige i et slags systematisk kaos.
Uansett er det en musikalsk reise og en spennende releasekonsert som skaper mersmak og nysgjerrighet rundt albumet.
| 1
|
602130
|
Monumentale lydbilder
Fra sine lokaler på Odderøya kommer Terje Dragseth hyppig ut med åndsverk innen både tekst, film og musikk.
Det er kombinasjonen av det første og siste som gir oss bandprosjektet I Sing My Body Electric (ISMBE) sin nyeste produksjon, den fem låter lange Obstacles Hitchhike in Japan.
Det er en plate der Dragseth med sine medmusikere John Nikolaisen, Nils Olav Drivdal og Mads Hatlevik som har gjort den krevende øvelsen det er å tonesette Dragseths tekster.
En øvelse de har lykkes svært godt med i sine store, monumentale lydbilder og tunge gitarer.
Med lukkede øyne tar lydbildet meg med tilbake til Quart ca 1993, der ISMBE med sin spacerock høres ut som en god blanding av The Doors, Can, Spiritualized og Happy Mondays.
ISMBE preges av det samme som sistnevnte band, nemlig at Dragseths noe sørlandskklingende engelske vokal avstår fra å frasere melodisk.
Tekstene blir derfor fremført mer messende og resiterende enn syngende.
Men nettopp fordi dette er tonesatt lyrikk, der teksten skal tydelig frem i et mettet lydbilde, fungerer det på beste vis.
Man ville kanskje tro at en sang som «Why Don`t You Come And See Me», som kun inneholder en eneste tekstlinje ville bli kjedelig etter fem gjennomlyttinger, men den vokser snarere og blir bare bedre.
| 1
|
602131
|
Spriker i alle retninger
Den meget produktive multikunstneren Terje Dragseth har med sitt musikkprosjekt I sing my body electric (ISMBE) og deres nye plate Z N Z 1-2 foretatt en ekspedisjon langt ut i kunstmusikken.
Resultatet er et 18 låters dobbeltalbum, skrevet og produsert i samarbeid med låtskriver Rune Tengs (tidligere Flying Crap) som i sin blanding av industrirock, spacerock og enerverende videoinstallasjonsmusikk spriker i alle retninger, både språklig, tekstlig og sjangermessig.
Det kommer tydelig frem i låter som Kjerringa med staven, Red Cloud og Die Gesicht.
Som med andre ISMBE-innspillinger er lydbildet, groovene og stemningene som manes frem absolutt interessante, det samme er enkelte av Dragseths tekster.
Men det er vanskelig å finne en overordnet tanke bak det hele.
Må man ha det på en plate i våre dager, der mye er basert på strømming av enkeltsanger, da?
Ikke nødvendigvis, dynamikk og variasjon kan være godt for det samlede inntrykket og lysten til å spille plata igjen og igjen.
Men da må sangene være samlet med det, eller i hvert fall noe, for øye.
Her er sluttinntrykket at Z N Z 1-2 er et sobihob [sammendrag] av mye moro i studio, men ikke fullt så moro hos lytteren.
Måtte du virkelig gi ut absolutt alle disse 18 låtene, Dragseth?
Platen er tilgjengelig på vinyl og i digital distribusjon.
| 0
|
602133
|
Et rop om frihet
Patti Smiths konsert i Arendal ble en feiring av kunstens frigjørende kraft.
Man blir varm om hjertet bare av å se henne.
Der hun i sin ungdom utstrålte et alvor som kunne virke avskrekkende, har Patti Smith i sitt 67. år auraen til en kul, frikete tante.
Hun smiler ofte og varmt, danser og klapper i hendene, ler av seg selv når hun glemmer en tekstlinje.
Undertegnede kan ikke huske sist han var på en rockkonsert som føltes like inkluderende.
Ikke slik å forstå at Patti Smith nå bare leverer kos.
Agitatoren i henne lever ennå.
Det gjør også sjamanen, tungetaleren og ekstatikeren.
Hun bruker bare lenger tid på å påkalle dem.
Hun åpner på sitt mildeste, mest imøtekommende og melodiske – med reggaen "Redondo Beach" og poplåten "April Fool" – og styrer hele kvelden unna de mer krevende ekskursjonene ut i poesiens og improvisasjonens land.
I stedet får vi et festivalvennlig sett av konsise og tilgjengelige sanger.
Brorparten er hentet fra de to mest ikoniske albumene hennes, "Horses" (1975) og "Easter" (1978), men materialet fra 90— og 00-tallet står seg bemerkelsesverdig godt side om side med klassikerne.
Litt skuffende er det at verken Lenny Kaye eller Tom Verlaine er med på denne runden.
Men selv om bandet, som teller datteren Jesse på piano og sønnen Jackson på gitar, er en heller anonym gjeng , låter de organisk, tett og godt.
Og midtpunktet på en Patti Smith-konsert vil uansett alltid være Patti Smith.
Hun synger en vakker og verdig "Wing" for barna som døde på Utøya, på flyet fra Malaysia Airlines og i Gaza.
Hun viser seg som den evige åndsgroupie når hun henter frem Lou Reeds "Perfect Day" og dedikerer "Beneath the Southern Cross" til den nylig avdøde Texas-bluesgitaristen Johnny Winter.
Under "Banga" får hun et samlet publikum til å ule som ulver mot månen.
Og når vi er kommet så langt, har også Patti Smith og bandet hennes spilt seg varme i trøyen.
Lydnivået nærmer seg smertegrensen og hun er igjen blitt den snerrende, usårbare rockdronningen.
Og når en harvete "Rock N Roll Nigger" dundrer ut over Sam Eydes plass, føles veien fra CBGB, punkklubben i New York der Smith først begynte å opptre midt på 70-tallet, veldig mye kortere enn den gjorde for 90 minutter siden.
Kråkereiret på hodet hennes er kanskje blitt grått, men kjernen i Patti Smiths livsprosjekt forblir den samme.
Alt handler om å søke friheten – friheten til å være seg selv, friheten til å uttrykke seg, friheten fra å føle frykt.
Og etter alle disse årene er dedikasjonen hennes fremdeles total.
"Have no fear!" roper hun og strekker begge armene i været.
"You are free!"
Og man ser, hører og føler hvor sterkt hun mener det.
Og det er helt umulig å ikke bli veldig, veldig grepet.
| 1
|
602134
|
Bob Dylan i solnedgang
Pussigheter og magi om hverandre – det er bare sånn Bob Dylan-konserter er.
Gitaristen Stu Kimball er førstemann ut på scenen.
Han klimprer litt for seg selv før han får selskap av de fire andre bandmedlemmene.
Alle er kledd i matchende grå og svarte dresser.
Og midt blant dem får vi plutselig øye på Bob Dylan.
Han dukker liksom bare opp, stiller seg bak mikrofonstativet lengst fremme på scenen og plutselig er vi i gang med «Watching the River Flow».
Og det låter utsøkt fra første stund.
Sist undertegnede så ham, for 11 år siden, var det halsløs boogie og endeløs bluesjamming som gjaldt.
Lørdag kveld kler bandet låtene i tilbakelent, hovedsaklig akustisk americana-drakt.
Det gir mer rom for Dylans stemme.
Og han synger bedre enn han har gjort på aldri så lenge.
Med uforlignelig frasering og uforutsigbar timing kryster han ny mening ut av selv 50 år gamle tekstlinjer.
73-åringen beveger seg stivbent og rart – han kan nesten ut som en dukkemann der han stabber omkring – men tar seg godt ut i svart dress, rosa skjorte og bredbremmet hatt.
Gitaren later han til å ha lagt fra seg for godt.
Før tredje vers i andre låt, «Don't Think Twice, It's All Right», setter han seg i stedet bak et lite flygel.
Der blir han sittende og leke seg med akkorder det meste av kvelden.
Han leker seg med dem omtrent slik han leker seg med ordene.
Noen av låtarrangementene er diskutable.
Å fremføre de undergangsmettede eposene «Desolation Row» og «A Hard Rain's A-Gonna Fall» som noe tilnærmet taffeljazz, må sies å være et ganske pussig valg.
Til gjengjeld er «Shelter from the Storm» – komplett med to ømme munnspillsoloer – aldeles nydelig som ballade.
Og den stille, stille versjonen av «Girl from the North Country» er enda finere.
Mens solen farger himmelen over Odderøya rød og med lite annet enn Donnie Herrons såre pedal steel som akkompagnement, nærmest hvisker Dylan frem den enkle, sentimentale teksten.
De fleste Dylan-konserter har minst ett øyeblikk hvor alt bare klaffer, og dette er kveldens.
Med tanke på hvor lite Bob Dylan gir ved dørene, er det nesten overraskende god stemning blant publikum oppover i amfiet.
Noen savner sikkert favorittlåten sin.
Noen synes sikkert at fyren virker som en surpomp.
Noen klør seg sikkert i skjegget og lurer på hvorfor han ikke spiller noe fra sistealbumet «Tempest».
Men de fleste synes å akseptere at man på Dylan-konsert må tåle noen longører innen magien inntreffer.
Etter ekstranummeret «All Along the Watchtower» setter alle bandmedlemmene fra seg instrumentene og tar oppstilling bak sjefen sin.
Bob Dylan selv har blikket festet på et punkt langt bortenfor horisonten.
Han sier ingenting.
Han har ikke sagt noe i hele kveld.
For ham er Kristiansand nok en stopp på en vei som verken har begynnelse eller slutt.
Søndag venter en annen scene i en annen by.
Like brått som han dukket opp, blir han borte igjen.
For en merkelig og fascinerende mann han er.
| 1
|
602137
|
Rockelegendene leverte
Iført glitter fra topp til tå, står Steven Tyler og Joe Perry i fokus ytterst på scenen og tar imot jubelen fra folkehavet.
Bak dem står Tom Hamilton på bass og Joey Kramer på trommer, foran en vegg av Marshall amper i skikkelig 80-tallsstil.
Aerosmith er i Kristiansand, og om ikke annet vil denne konserten gi flere en nostalgisk musikkopplevelse.
Hva synes du om konserten.
Si din mening nederst i artikkelen.
”The Bad Boys from Boston” starter med låtene ”Draw the Line” og ”Eat the Rich”.
Publikum henger seg på kjente melodier, men det er ikke før powerballaden "Cryin'" blir fremført, at allsang runger utover Odderøya fra mer eller mindre hele publikumsmassen.
Steven Tyler viser at han fortsatt har stemmen i behold, og imponerer med sine høye screams og brifete melodiavslutninger.
Det viser seg også å være en keybordist og korist ved navn Buck Johnson gjemt bak alle forsterkerne, som er med på den lyse andrestemmen.
Gjennom hele konserten er han med på å hjelpe frem og forsterke Tyler sin stemme.
Sceneshowet er ganske så standard med lys, storskjerm, og noen røykkanoner.
Det er Tyler som står for største delen av showet, som er overraskende sprek til å være 66 år gammel.
Han løper rundt, skaper kontakt med publikum og leker seg på scenen – for en mann!
Den som kanskje skuffer litt under kveldens konsert er dessverre Joe Perry.
Under låten "Freedom Fighter" tar han over vokalistrollen til skrekk og gru.
Det blir både surt, tamt og rølpete.
Heldigvis holder han seg så og si unna mikrofonen resten av konserten.
Mot slutten av konserten kommer låtene alle har ventet på – "I Don't Wanna Miss A Thing", "Dude (looks like a lady)" og "Walk This Way".
Til ekstranummer rigges det et hvitt piano hvor Tyler starter låten "Dream On" alene.
Konserten avsluttes så med "Sweet Emotion" og det er ingen tvil om at publikum kan gå fornøyde hjem fra Odderøya Live.
| 1
|
602138
|
Blodig og teatralsk
Alice Cooper-konserten på Odderøya onsdag får terningkast fem.
Et stort sceneteppe faller til grunnen og avdekker fem musikere stående på høye paller før selveste Alice Cooper entrer scenen.
Sangene "Hello Hooray" og "House of Fire" starter showet, og man merker fort at dette er et skreddersydd show hvor musikerne stiller seg opp på sine faste posisjoner.
Skaperen av sjokkrock er kjent for å ha rystet foreldregenerasjonen på 70-tallet med sitt image og sceneshow.
Nå til dags er ikke imaget til Alice Cooper like kontroversielt, men underholdning og stemning er det uansett!
Store kaffekopper, Frankensteinfigurer og halshugging — det er helsprøtt og fantastisk morsomt til tider.
Bandet gjør en fantastisk jobb, og blant de som imponerer er kvinnelig gitarist Orianthi Panagaris som serverer flere gode shreddesoloer.
Registeret til Cooper er naturlig nok ikke på topp lenger, noe hitsingelen "Poison" lider under.
70-tallshiten "School's Out" fungerer til de grader bedre, og Alice Cooper lykkes i å få publikum i en solid rock'n'roll-stemning på Odderøya.
| 1
|
602139
|
Storslått korfest i Kilden
Nesten fullt hus var det i Kildens konsertsal i går kveld, og en stor opplevelse for elskere av korsang ble det.
Om han har rett, konferansier Hans-Christian Vadseth, nårhan påstår at en liknende konsert som den i Kilden i går kveld neppe har værtholdt i Norge før, vet jeg ikke.
Men en enestående begivenhet var det uansett.Med start i gregorianikken fra Nidarosdomen i middelalderen og punktum med enMelodi Grand Prix-medley, og mellom disse et tonende vell av kormusikk fra desiste to hundre årene, med et hundretalls sangere på podiet og enda flere oppepå galleriene, og ikke minst med Marianne Sødal Misje som instruktør og lederav det hele – det lå an til å bli en flott konsert, og det ble fantastisk.
Så riktig at det skjer i Kristiansand.
Med KristiansandHaandverker Sangforening som ett av landets aller eldste kor fra 1847,Handelsstandens fra 1856, og ikke minst med kirkens rike kortradisjon i bådeDomkoret og Schola Cantorum, føy dertil Frikirkens enorme korblomstring – og enmasse annet – så er det bare naturlig at den store korfesten iGrunnlovsjubileet skulle foregå her.
Kildens Sølvstrupene bidro til den helt store fylde i noenav numrene.
Ellers spilte selvsagt Kristiansand Solistensemble en hovedrolle.Men uten den råflotte mannskorklangen i Gaasehud og Vestergabet, haddepresentasjonen av høydepunkt fra mannskorsangens glansperiode i andre halvdelav 1800-tallet ikke vært mulig.
«Reddsomt ørnen stiger» kalte vi gjerne«Sangen» av Spohr/Behrens som har teksten «Rett som ørnen stiger», det sierlitt om mannskorklang gjennom tidene.
Her lød det fantastisk flott.
For meg ble gjenhør med sentrale verker av Knut Nystedt ogEgil Hovland noen av høydepunktene, fremført med utsøkt klang og presisjon avKSE.
Det er på tide at dagens kirkekor gir disse modernistiske verkene enrenessanse.
Et annet storslått nummer var Kåre Kolbergs «Plym-Plym», ikke minstfordi Bjøro Hildebrandt tilførte det en stor porsjon humor.
Synd var det athåndverkere på taket skapte sjenerende støy i første avdeling av konserten.Slikt burde Kilden kunne avverge selv om de bygger ut.
| 1
|
602140
|
På fest med Bellincampi, Brahms og Beethoven
KRISTIANSAND :
Den unge fiolinisten Chloë Hanslip og gamle Brahms tok kaka denne kvelden, på tross av at tittelen på konserten var «Bellincampis Beethoven».
Men kvelden var så absolutt også sjefdirigent Bellincampis.
Han er så hjemme i den klassisk-romantiske musikken, ser det ut til.
Selv om publikum stort sett ser ryggen på ham, er det som han utstråler både glede og fryd over musikken og musikerne.
Han er da også omhyggelig med å vise til musikernes innsats under den velfortjente applausen til slutt.
Orkesteret åpnet med «Norsk festouverture» av Johan Halvorsen.
I år feirer vi at det er 150 år siden Halvorsen ble født.
Det vil bli anledning til flere møter med hans musikk utover i sesongen, og det er en fryd hver gang.
Han var en utrolig dyktig komponist og evnet i særdeleshet å skape fest.
Feststemt ble man også av måten Bellincampi gjorde denne ouverturen, så sprudlende, livlig og klangfull, riktig en pangåpning på en konsert som stort sett gikk i det lyse og lette toneleiet.
Brahms berømte fiolinkonsert fikk en strålende fremførelse av Hanslip.
Med stålsikker autoritet gjorde hun sitt parti, i intenst og tett samspill med både dirigent og orkester.
Den varme tonen hun bar frem fikk gjenklang i særdeles mykt og varmt spill i orkesteret.
Det ble et møte med en solist som etterlater inntrykket av at alt er på plass, alt er sånn det skal være:
Ren musikalsk nytelse.
Det er vel egentlig selvsagt at en solist av dette format gjør sitt parti uten noter, men det er ikke mindre imponerende av den grunn.
Det er jo en bragd bare å huske alt dette som Brahms har gitt solisten i oppgave.
Beethovens fjerde symfoni er, på tross av den langsomme og alvorlige innledningen, som et stort og langt gledesutbrudd, fullt av skøyerstreker og overraskelser.
Alt dette understreker Bellincampi med stor tydelighet.
Og det var som om også musikerne lekte seg gjennom symfonien, selv i sistesatsens rasende tempo med fioliner som humler i flukt – ble det like mye lek som spill – som engelsk språk så fint samler i ett eneste ord:
Playing.
| 1
|
602142
|
Nyskrevet verk for et begrenset publikum
Hvorfor gjør man dette?
Underholdning for borgerskapet?
I så fall – for et meget begrenset segment av det samme borgerskap, skriver Fædrelandsvennens anmelder.
Riktig og viktig er det at det skrives nye operaer.
Operaensverden kan ikke for all tid bare bestå av klassisismens og romantikkens verker,de som spilles om igjen og over alt, og som alle operaelskere har et forholdtil.
Nytt stoff må skapes og fremføres, selv innenfor denne kunstformen somutmerker seg ved å være særskilt kostnadskrevende.
Følgelig hørerurfremførelser av nye operaer stort sett til i de store metropolene, ved destore og veletablerte operahus, steder som kan bære kostnadene ved en slikproduksjon.
I annerledeslandet er det ikke alltid slik.
Urfremførelserav nye operaer skjer ikke alt for ofte i provinsen, men i Norge skjer det rettsom det er.
Og nå skjedde det altså i Kristiansand igjen, i Kilden lørdagkveld, med «Påske» etter August Strindbergs drama av samme navn, med musikk avGisle Kverndokk og libretto og regi ved Aksel-Otto Bull.
Det er forrestenheller ikke første gang i nyere tid at vi har en norsk operauroppførelse iKristiansand.
«Den grøne riddaren» av Bjørn Kruse og Paal-Helge Haugen bleuroppført i det nå rivningstruede Kristiansand Teater for nokså nøyaktig ti årsiden.
Ny opera er sjelden for et stort publikum.
Så heller ikke idette tilfellet.
Kilden har valgt å gjøre bare en eneste forestilling – så desom ikke var der lørdag kveld og likevel vil oppleve den, må reise til Sandnes,Trondheim, Bergen eller Oslo – der siste forestilling blir gitt i KulturkirkenJakob på palmesøndag.
Produksjonen kalles en kammeropera, altså en opera i mindreformat enn man vanligvis opplever på de store operascenene.
Stedet forurfremførelsen var Multisalen i Kilden, og det var bortimot fullt påurpremieren.
Publikum var begeistret, og både ensemble og komponist oglibrettist ble hilst med stående ovasjoner til slutt.
Mitt store spørsmål etter denne premieren er:
Hvorfor velgerman Strindbergs «Påske» når det skal skrives en ny norsk opera, med alle dekostnader det medfører?
Mitt store spørsmål etter denne premieren er:
Hvorfor velgerman Strindbergs «Påske» når det skal skrives en ny norsk opera, med alle dekostnader det medfører?
«Påske» hører slett ikke til de mest spilte, og er,etter min og mange andres mening, ikke blant hans beste stykker.
Skrevet i år1900 er det faktisk også ganske gammeldags, sett med vår tids øyne.
Og iparentes bemerket:
Strindberg er faktisk mer utsatt for tidens tann og dermedslitasje enn Ibsen.
Bakgrunnen er en families ulykke etter at en familiefar ertatt for underslag, dømt og fengslet.
Familien lever med skam og økonomiskknapphet.
Handlingen foregår fra Skjærtorsdag til Påskeaften, og Strindberg harselv lagt inn Joseph Haydns verk «Jesu syv ord på korset» som mellomaktsmusikki verket.
Skuespillet er skrevet som et pasjonsspill, og gjennom de tre aktenekan man ane en inndeling i syv avsnitt der hvert av dem relaterer seg til deomtalte Jesu syv ord på korset, egentlig Jesu syv utsagn, som begynner med«Far, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør» og ender med «Det er fullbrakt».
Skuespillet fremføres sjelden.
Og det er lett å forstå, forintrigen er på mange måter ganske ubegripelig i dag.
Skuespillet fremføres sjelden.
Og det er lett å forstå, forintrigen er på mange måter ganske ubegripelig i dag.
De problemene familiengjennomlever er ikke veldig sammenlignbare med de kvaler Jesus led naglet tilet kors.
I en tid da et ungt par på tur til Las Vegas klarer å svi av 60.000kroner på en langhelg og synes det er moro å bruke «monopolpenger» og i tilleggnærmest blir helter i Aftenposten, er det vanskelig å svelge at ensinnsforvirret ungjente som har stjålet en påskelilje i en blomsterbutikk, lagtigjen en krone og en lapp som forklarer handelen, skal ha dødsangst for å blitatt av politiet.
Men slik er det i Strindbergs «Påske».
Men nå har man altså valgt dette skuespillet til å væreteksten for en ny opera.
Gisle Kverndokks musikk er moderat moderne.
Ofteinntreffer øyeblikk av stor skjønnhet og velklingende harmoni.
Men vel så ofteer det skjærende klanger og ikke mindre skingrende sopraner i svært høyttoneleie som dominerer den musikalske teksturen.
Valget av to strykekvartettersamt en kontrabass og et piano og keyboard (?) til å utgjøre orkesteret, ernokså selvsagt for en kammeropera.
Samtidig relaterer det til Haydns versjon av«Jesu syv ord på korset» for strykekvartett.
Musikken bærer talen frem på en god måte.
«Koret» ibakgrunnen, det vil si de fem sangerne som dobler rollene på scenen, er en fineffekt og bidrar til å fortette klangbildet samt å understreke det somforekommer av dramatikk.
Teksten er breddfull av bibelallusjoner, og avsitater.
Bakgrunnskoret synger de før omtalte Jesu syv ord på korset, på latin,og bidrar til illusjonsbrudd og verfremdung i fall man måtte komme til åoppleve noe av dette som realistisk.
«Påske» er vel i langt større grad etsymbolistisk teaterstykke enn et realistisk/naturalistisk.
Stor sangkunst erdet massevis av i fremførelsen, og det er nærmest ubegripelig at det er mulig åmemorere alt dette stoffet.
Torill Carlsen er fantastisk i rollen som FruHeyst, Hallvar Djupvik formidabel som Elis, og alle de andre medvirkende erfremragende sangere.
Men det var altså en befrielse da Ketil Hugaas som herrLindkvist entret scenen i siste akt, med sin vidunderlige bass, og skapte et heltannet lydbilde enn det vi hadde vært utsatt for i over en time.
Men det var altså en befrielse da Ketil Hugaas som herrLindkvist entret scenen i siste akt, med sin vidunderlige bass, og skapte et heltannet lydbilde enn det vi hadde vært utsatt for i over en time.
Under operaens utvikling kom jeg til å tenke på den famøseVildanden-versjonen av Vegard Vinge og Ida Müller fra Festspillene i Bergen i2009.
Den gjorde Ibsens Vildanden til en opplevelse de tilstedeværende aldrivil glemme.
Trolig glemmer man ikke denne Strindberg-oppførelsen heller såfort.
Det var plagsomt mange høyfrekvente soprantoner i de to første aktene.Ketil Hugaas var, som sagt, en nødvendig og vidunderlig kontrast da han kom somden nåderike kreditor Lindkvist i siste akt.
Min konklusjon, etter urpremierenav «Påske» på Kilden, må bli som følger:
En interessant opera med en god delvakre øyeblikk, en meget vel gjennomført premiere med fantastisk gode solister,et fremragende orkester i kammerformat, utsøkte kostymer, velfungerende regi ogscenografi, og likevel ganske gåtefull:
Hvorfor gjør man dette?
Underholdningfor borgerskapet?
I så fall – for et meget begrenset segment av det sammeborgerskap.
| 0
|
602143
|
Romantisk fest med Bellincampi
Brahms, Dvorak og Schumann stod på plakaten – det ble Bellincampis kveld likevel.
Ikke vet jeg hvilke komponister som er Bellincampisfavoritter.
Men etter konserten i Kilden torsdag kveld, er det mye som tyder påat Brahms, Dvorak og ikke minst Schumann står hans hjerte nær.
Produksjonenhadde fått tittelen «Bellincampi og tre romantiske mestre», og det er ikkelangt unna at tittelen kunne vært «Fem romantiske mestre» — tatt i betraktningbåde cellosolist Torleif Thedéens og Bellincampis betydning for realiseringenav programmet.
Med tre verk i moll, Tragisk ouverture i d-moll av Brahms,Cellokonsert i h-moll av Dvorak og Schumanns Symfoni nr. 4 i d-moll, kunne entro at tungsinnet ville råde.
Men da kjenner man verken musikken ellerdirigenten.
Brahms ouverture er en ren liten fest for orkester, riktig nok avdet staselige slaget, men det er storhet og løftning over musikken.
Jeg fikkallerede da en fornemmelse av at noe har skjedd med fiolinene, de har – ettermin oppfatning – fått en større og rikere klang uten at de er blitt nevneverdigflere.
Trolig har det noe med dirigentens instruksjon å gjøre.
Den tanken manofte har, at strykerne er underrepresentert i forhold til blåserne, dukket ikkeopp denne kvelden.
Svenske Torleif Thedéen er en erfaren og feiret cellist, oghans mesterskap ble tydelig i Dvoraks Cellokonsert.
Allerede fra den førsteinnsatsen, ganske langt ut i første sats, kunne en lene seg tilbake og vite atdette var i gode hender.
Med stor, rik og fast tone lot han Dvoraks vakremelodier skinne.
Slutten av den langsomme satsen, der spillet blir somkammermusikk mellom solist og treblåsere, var et stort øyeblikk.
Hadde dirigenten holdt seg noe i bakgrunnen icellokonserten, tok han det igjen i fullt monn i Schumanns symfoni.
Det varnesten så Bellincampi i noen øyeblikk stjal oppmerksomheten fra musikken, derhan eruptivt og med voldsom kraft ledet orkesteret til de store romantiskehøyder.
Fire satser spilt i ett – slik komponisten ønsket – ble en romantiskfeiring av store og sterke følelser.
| 1
|
602145
|
De sterke følelsers kveld
«Operagalla» i Kilden fredag ble en kveld for musikalsk nytelse og sterke følelser
Med fire solister som ferdes mellom de store operascenene iNorge og Europa, et kresent utvalg arier og sanger litt utenom den slagnelandevei, og ikke minst med Arild Helleland som lun, morsom og informerendekonferansier, ble det også en ferd mellom flere høydepunkt.
Sterkt medvirkendetil dette var også et velopplagt KSO under stødig og ledelse av Per KristianSkalstad.
Tonje Haugland overbeviste stort allerede i kveldens tredjeprogrampost, «Un bel di vedremo» fra Madama Butterfly av Puccini.
Hun er enfryd å lytte til og ikke mindre deilig å se til, der hun i de vakreste tonerslynger ut sin lengsel og sitt savn.
Hun stod også for et annet høydepunkt;«Morgen» av Richard Strauss i fantastisk duett med KSOs konsertmester AdamGruchot – og det gjelder dem begge, de har en utsøkt tone i de respektiveinstrumentene, strupen og fiolinen.
Jeanette Goldstein gjorde Strauss’ «Zueignung» med en tyngdeog en ro, en verdighet, som kler denne sangen så utrolig godt – det var rennytelse for oss i salen.
Sammen forførte de to kvinnene et begeistret publikumi Offenbachs «Barcarole» fra Hoffmanns eventyr.
Giuseppe Verdis kvartett fraRigoletto ble for alle de fire solistene en fantastisk oppvisning i ekteoperakraft.
Og de to herrene fikk også briljere i egne arier, Håvard Stensvoldi Mozarts «Non piu andrai» fra Figaros bryllup, og Thomas Ruud i Federicosklage fra Arlesiana av Cilea for å nevne to av flere flotte øyeblikk.
Arild Helleland knyttet programmet fint opp mot KirstenFlagstad, som omtales i programmets tittel:
«I Kirsten Flagstads fotspor».
OgTonje Haugland gav en følsom og vemodig-vakker fremførelse av den arienFlagstad selv sa hun sang «med et spesielt vemod den siste aften» på TheMermaid Theatre i London i 1953.
Til slutt ble det drikkevise ogoperettefjolleri – som avrunding på en flott operakavalkade.
| 1
|
602147
|
Strålende julekonsert fra Nordic Tenors i Kilden
Utsøkt eleganse for musikalske gourmeter lørdag kveld.
Nordic Tenors gir sanglig valuta så det holder.
En konsert med de tre dyktige tenorene som nå har samarbeidet i ti år, er først og fremst en musikalsk nytelse fra ende til annen, dernest er det underholdning av det underfundige slaget, ispedd store mengder selvironi.
Halvannen times julekonsert med Nordic Tenors i Kilden lørdag kveld ble halvannen times kveik for ørene og trening for smilebåndene, gjenhør med en masse velkjente toner og tekster, men faktisk også noe ganske nytt og til nå uhørt.
Dessuten var konserten forsynt med de lekreste arrangementer, noen av dem ganske avanserte både harmonisk og rytmisk.
Det var kort sagt en julekonsert som appellerte til musikalske gourmeter.
Og slike er det tydeligvis nok av i byen:
Kildens store konsertsal var fullsatt til siste sete.
Jan-Tore Saltnes, Roald Haarr og Sveinung Hølmebakk er velskolerte sangere.
Hver for seg representerer de ulike stemmevalører og de klinger fenomenalt godt sammen.
I en tid har de samarbeidet med det svenske ensemblet Neumann Strings som består av tre unge damer på henholdsvis to fioliner og cello, en norsk kontrabassist samt Tobias Neumann på gitar.
Sistnevnte er også fellesskapets arrangør, og det en meget dyktig og avansert sådan.
Konserten er ledd i en omfattende turné med hele 31 konserter på en måned.
Programmet er spekket med velkjente juletoner, alt fra det norske til et internasjonalt repertoar, ikke minst presenterer de et stort knippe amerikanske julesvisker på en særdeles tiltalende måte.
Strykerne innledet stilig med «Vinteren» fra Vivaldis «Årstidene» hvoretter de tre tenorene bokstavelig talt «smalt til» med Joy to the World.
Deretter bar det raskt videre i gospeltakter før en skikkelig norsk jule-medley føk av sted.
«Hark, the Herald Angel sing» førte ut i en internasjonal kavalkade med Russland, Hawaii, Tsjekkia, Finland og Zimbabwe var representert, ikke uten snert og humor, til det hele forløstes i en antydning «rev bak øret» — What does the fox say.
De tre driver gjøn med hverandre, hvem er best, hvem er først, hvem er viktigst i ensemblet – det er et gjennomgående og spøkefullt tema, likeså hvem skal få synge solo?
Eller hvem skal holdes utenfor når saken er en duett?
Slik gikk det til når «That’s what Friends are for» ble servert, til stor underholdning for salen.
Det samme gjelder måten ting gjøres på, som når Santa Lucia blir koreografert slik at de tre herrene illuderer Lucia-piker på en henrivende måte.
Til avveksling får Neumann Strings scenen alene, for eksempel i en Julepolska från Dalarna, eller når cellisten sang den vakre svenske julesangen «Himlen i min favn».
Over halvveis i programmet ble publikum aktivisert i en smule allsang, også det faktisk ganske vellykket, før en Disney-medley ledet mot slutten og den nær sagt obligatoriske «O helga natt» - om den noen ganger skulle være med så måtte det jo være med tre flotte tenorer på podiet.
| 1
|
602148
|
Humoristisk julekonsert
Herborg Kråkevik sin julekonsert bød på mer enn bare musikk.
Sammen med Arne Hjeltnes fikk hun latter til å fylle konsertsalen i Kilden, fredag kveld.
KRISTIANSAND:
I fjor gav Kråkevik ut juleplata ”Jul i stova”, som ble godt mottatt av både kritikere og publikum.
Hun holder derfor tre eksklusive julekonserter i år, og en av dem valgte hun å gjøre i Kristiansand.
Grunnlaget for julekonserten er å inkludere alle, og derfor inviterer Kråkevik til det hun selv omtaler som et juleselskap, hvor både musikk og humor står i fokus.
Scenen er gjort om til en stue, pyntet til jul.
Levende lys, et bord med en gammel skrivebordlampe, konfekteske, julestjerne i taket og en gammel lenestol er satt fram – de har til og med satt opp et juletre.
Med seg som akkompagnement har hun strykekvintetten Trondheimsolistene og Helge Lilletvedt på flygel.
Foruten musikere har hun også med tv-personligheten Arne Hjeltnes som hedersgjest, og med humoristiske tekster hjelper han Herborg å knytte dette selskapet sammen.
Sangeren og skuespilleren fra Jondal i Hardanger fremfører selvfølgelig alle sangene på dialekt.
Dette viste seg forfriskende nok å bli en av de få julekonsertene hvor alle låtene fremføres på norsk.
Og selv om stemmen til Kråkevik ikke er av de sterkeste, er den fin og trygg.
Det blir derfor en behagelig og jordnær stemning i salen når hun synger.
Mellom låtene forteller Kråkevik og Hjeltnes humoristiske episoder fra julefeiring med den moderne familien og førjuls-stria, om julekort-skriving, vond konfekt og nissen.
Hjeltnes bidrar også med flere dikt, hvorav et vittig selvskrent dikt "Like bak kom Oddvar Brå", oppfordrer oss på alternativt vis om å aldri gi opp.
Han lirer til og med av seg noen sangstrofer, selv om ikke sangstemmen er noe å skryte av.
Kråkevik fremfører også noen fantastiske parodier, og publikum ler høyt når det blir lest opp ”julekort” fra blant annet Karl Ove Knausgård, Arne Brimi, Thorbjørn Jagland og Kari Bremnes.
Hun gjør også en god parodi av situasjonen der en stressa Erna Solberg skal skrive årets nyttårstale.
Som alltid var det allsang på julekonserten, men denne gangen fikk vi til og med utlevert et sanghefte.
Derfor kan publikum lett synge med på den velkjente julesangen "Du grønne, glitrande tre", mens strykekvintetten og flygelet skaper et delikat lydbilde der de leder oss gjennom melodien.
Repertoaret denne kvelden var nokså variert med både kjente og mindre kjente låter.
Lilletvedt står for arrangementet, og både han og Trondheimsolistene imponerer med vakre og spennende harmonier i låter som blant annet "Jeg snører min sekk", "Det lyser i stille grender" og salmen "Kling no, klokka".
Det var god stemning under hele julekonserten, og latteren satt løst blant de fremmøtte.
Med dette klarte Herborg Kråkevik å arrangere et godt og koselig juleselskap for et fornøyd publikum.
| 1
|
602149
|
Jul og gospel med Sissel
Kyrkjebø overrasket publikum.
De første snøfnuggene hadde lagt seg over Kristiansand by natten før hele Norges Sissel Kyrkjebø holdt konsert i Kilden.
Alt var klart for en god, norsk julekonsert, men det var nok flere som fikk seg en overraskelse denne kvelden.
Sissels første julealbum "Glade Jul" ble allemannseie i de norske hjem da den ble tidenes mestselgende plate i Norge i 1987.
Etter dette er det mange som forbinder den folkekjære vokalisten med jul.
Det er ikke så rart at hele fire forestillinger i Kilden er mer eller mindre utsolgt, og publikum virker forventningsfulle før konsertstart.
Man merker fort at dette ikke kommer til å bli en vanlig, norsk julekonsert.
Inn på scenen sammen med Sissel, kommer et fullt band og tre korister mens det synges "My Sweet Lord".
De tre koristene ved navn Capathia Jenkins, Vaneese Thomas og Darryl Tookes skulle vise seg å være en fantastisk gospeltrio fra New York, som var her for å gi konserten det lille ekstra – en blanding av gospel, soul og norske julesanger.
Det er tydelig at Sissel brenner for denne sjangerblandingen, og under låten "Oh Happy Day" finner Sissel frem noen reale "gospel-mooves", og publikum blir dratt inn i hennes verden av jul og gospel.
Etter å ha fremført "Amazing Grace", setter Sissel i gang med de norske julesangene.
Det er tross alt her hennes sopranstemme kommer til rett, og låten "Det hev ei rose sprunge" passer perfekt til hennes klokkeklare stemmeprakt.
Det er mildt sagt imponerende å høre hvor god kontroll hun har, og hennes styrke er i det lyse registeret hvor hun briljerer med delikate ornamenteringer.
Bandet er fortreffelig samspilt, og bant dem finner vi vår egen Per Kolstad fra Kristiansand på tangenter/orgel.
Som alle julekonserter bør, ble det åpnet for allsang her også.
Det å høre en fullsatt konsertsal synge "Silent Night/Glade jul", gav både gåsehud og litt julestemning.
Sissel har en flott utstråling på scenen, og deler både glade og triste historier med oss.
Hun lar oss bli kjent med henne denne kvelden.
Det blir også tid til litt humor når de steller i stand et show hvor Sissel skal lære de tre gjestene sine å uttale norsk i "Jul med din glede".
Det tar ikke lange tiden før vi er tilbake i gospel-verdenen.
Låten "To God Be The Glory" fremføres på en så overbevisende måte at man får følelsen av å være i en skikkelig afroamerikansk baptistkirke.
Det hele topper seg når trioen fremfører låten "Amen" — kunne bare ønske publikum hadde turt å reise seg og synge med.
Men det er nok flere i salen som stusset over noen av låtene.
De mer ukjente numrene som "I'll Sing Of Love" og country-låten "Put A Little Love In Your Heart" blir nok litt for fremmed for en julekonsert, hvor sangene skal være kjente og gjerne bygget på tradisjoner.
Som ekstranummer ble de gode gamle "O helga natt" og "Deilig er jorden" fremført.
Dette var en perfekt avslutning for Sissel, og det var nok flere som gikk hjem med litt mer julestemning enn da de kom.
Om ikke annet – en god, kulturell gospelopplevelse.
| 1
|
602150
|
En gentlemans jul
Julealbumet til Nick Lowe kommer ikke like overraskende som for eksempel Bob Dylans tilsvarende gjorde for noen år siden.
Lowe har brukt de siste 20 årene til å perfeksjonere rollen som gentlemanscrooner – en sånn som synger om livets opp— og nedturer med laidback cool og glimt i øyet – og på dette stadiet føles det antakelig bare naturlig for den gamle rockeren å stelle i stand litt julehygge.
Lowe tillater seg å være tåredryppende sentimental i Eddy Arnolds "Christmas Can't Be Far Away" og Roger Millers "Old Toy Trains", men gjør til gjengjeld hymnen "Children Go Where
I Send Thee" i skiffleversjon og lager TexMex av "Silent Night".
Hans egne, nyskrevne låter er like kostelige som de er koselige.
"Christmas at the Airport" og Ry Cooder-samarbeidet "A Dollar Short of Happy" er så bittersøte som bare gode julesanger kan være.
"I Was Born in Bethlehem", hvor Jesus for en gangs skyld får fortelle historien sin selv, er den kanskje fineste av dem alle.
"Quality Street" er et julealbum for alle oss juleskeptikere – vi som er glade i høytiden, men som ikke orker patos, prektighet og lyden av sledebjeller.
Dette tror jeg jammen at jeg kan høre på helt til påske.
| 1
|
602151
|
En storartet «Messias»-fremførelse
Det er ufattelig moro å oppleve oratoriet «Messias» slik det ble presentert i Kildens store konsertsal i går kveld.
Verket hører er ofte fremført i Kristiansand, med lange og gode tradisjoner i så måte i domkirken.
Et stort antall mennesker er fortrolige med dette barokke mesterverket, og jeg tror de var i Kilden nesten alle sammen; det var smekkfullt.
Nettopp fordi byen har tradisjoner i forhold til dette verket, er det mulig ikke bare å oppleve en stigende forståelse av det for hver gang en opplever det, men også å sammenlikne ulike fremførelser.
Denne gangen har man valgt et stort, sammensatt kor, mer enn 80 sangere fra Kristiansand domkor, Kristiansand kammer— og operakor, Frikirkens kammerkor og Agder vokalensemble.
Orkesteret var derimot ganske lite, 20 strykere samt to oboer, fagotter og trompeter, pauker, cembalo og orgel.
Så kunne en tro at det ble ubalanse, men den gang ei.
Legg så til fire fenomenale solister, alle unge og trolig håndplukket fra engelsk musikklivs øverste hylle, og sett så barokkspesialisten Nicholas Kraemer til å lede det hele etter at koristene er blitt drillet i faget av Marianne Sødal Misje – så blir resultatet slik det ble i Kilden i går – og det var storartet.
«Messias» tåler mange gjenhør.
Verket er så uendelig rikt, både tekstlig og musikalsk, melodisk så vel som harmonisk, så fullt av barokkens musikalske tekstfortolkning og av det dertil hørende effektmakeri, at en aldri slutter å undre seg over hva Händel i et par ukers stormende inspirasjon klarte å skape.
Så når noen kritiserer også dette, og hevder det er jule-kitsj, nærmest, da tillater jeg meg å protestere:
Dette er teologisk-musikalsk dybdeboring som holder mål selv etter 250 år og som stadig gir muligheter for nye fortolkninger og nye måter å gjøre musikk på.
Denne fremførelsens hovedattraksjon ble for meg kontratenoren James Laing, som sang de partiene vi oftest hører fremført av en mezzosopran.
Han er en tekstformidler av rang, og behersker det vanskelige falsett-faget med en slik tonekvalitet at en bare måtte lukke øynene og nyte.
De øvrige solistene, sopranen Helen-Jane Howells, tenoren Rupert Charlesworth og barytonen Samuel Evans hadde på samme vis både tekst og tone så fullstendig inne, at fremførelsen fikk dette tilsynelatende selvfølgelige preget av ikke-anstrengelse som er så vidunderlig, selv om en vet litt om hva det koster å nå så langt.
Jeg antar at vi går en kor-renessanse i møte her i landsdelen.
Nylig var en rekke av byens og distriktets kor i sving under Orgelfesten i domkirken, og nå altså hele fire kor sammen igjen.
En nøkkelperson bak mye av dette er Marianne Sødal Misje.
Hva hun på kort tid har oppnådd med disse korene, som selvsagt var godt forberedt av sine respektive dirigenter, er beundringsverdig.
Noen få upresise innsatser, noen tilsvarende få svake intonasjoner blir det nødvendigvis i et slikt prosjekt, men det overskygger slett ikke den vidunderlige korklangen som var utviklet og som skapte stor begeistring i Kilden i går kveld.
| 1
|
602153
|
Konsert med tekst i fokus
Ole Paus beveget publikum med sine historier.
Humor, krass samfunnskritikk, ironi og sylskarpe kommentarer var stikkord da Ole Paus inviterte publikum i Kristiansand til et møte med hele hans mangesidige begavelse, lørdag kveld.
Ole Paus debuterte som visekunstner på 70-tallet, og har siden da blitt en av Norges mest folkekjære visemusikere.
Den siste tiden har han vært mest kjent for sin nydelige sang "Vårt Lille Land", som har blitt omfavnet nærmest som en nasjonalsang i tiden etter 22 juli.
Det var også denne sangen han begynte kveldens konsert med, og som satte en god stemning fra første stund.
Tidligere i år gav Paus ut sitt siste album i følge han selv – en trippel cd med det passende navnet "Avslutningen".
Flere av låtene på kveldens repertoar var hentet fra dette kritikerroste albumet, og blant dem var sangene "Abrakadabra", "På solistene av vulkanen" og "Nattbussen".
Vi fikk også selvfølgelig flere gamle låter, som klassikeren "I en sofa fra IKEA".
Låtene ble fremført i trioformat med Håkon Iversen på bass og Børge Pettersen Øverleir på gitar.
Man kan ikke komme unna at stemmen til Paus ikke er skapt for å synge de mest melodiske melodilinjene i lyst register.
Det skal ikke mye til før hans skjøre og hese stemme sprekker, og det rytmiske samspillet i trioen kunne med fordel vært bedre.
Men de skaper et veldig fint lydlandskap som gir rom for å fokusere på det aller viktigste i Paus sin musikk – tekstene.
Med sine vittige satirer med samfunnskritiske og sylskarpe kommentarer, forteller han uredd sine meninger til publikum både i sangene og mellom dem.
Det går fra ironiske kommentarer rundt omdiskuterte temaer som surrogati i låten "Surrogatiti Surrogatitei", til spydige beskrivelser av Norges rikeste menn i låten "Fjols nr. 1-5".
Men Paus skriver også mykere tekster som i den nydelig sangen "Bare stol på meg", dedikert til hans to yngste barn.
En låt som blander de to verdener av følelser og samfunnskritikk er "Nathan, velkommen hjem", som er basert på en sann historie om da en 7-åring måtte kjempe i retten om å få fortsette å bo i Norge.
Noen ganger går det litt i surr for Paus, med gitartrøbbel, stotring i tekst og usikkerhet på om gitaren er stemt eller ikke.
Det blir også til tider litt stillestående og kjedelig med en nesten to timer lang konsert med kun visesang.
Derfor kom sangen "Harde Tider" som et friskt pust mot slutten av repertoaret.
Den raske bluesen ble fremført med både gitarsolo og bass/scatte-solo, som fikk de fleste i salen til å gynge på foten.
Høydepunktet var da han fremførte et vakkert verk fra diktsamlingen sin "Blomstene ved Amras".
Publikum satt som trollbundet og slukte hver eneste ord han sa.
Ole Paus klarte virkelig å ta oss med inn i hans verden og bevege oss med sin musikk, sine historier og sine meninger.
Hans vinnende vesen og humor sjarmer oss gjennom hele konserten.
| 1
|
602154
|
Bjørn Eidsvåg står støtt
Han kom til sine egne, og de tok ham varmt i mot.
Kristiansand:
Du kan stole på Bjørn Eidsvåg.
Annet hvert år kan du være sikker på at han er klar med en ny samling sanger, og hver eneste høst vet du at han kommer for å spille på en scene nær deg.
Sånn har han holdt på i 40 år, og sånn har han bygget seg opp et stort og usedvanlig hengivent publikum.
Og de som fylte storsalen i Kilden lørdag kveld – mange på artistens alder, men minst like mange yngre – visste nok hva som ventet dem: mye latter, en hel del alvor, en følelse av varmt fellesskap.
Det er deres liv Bjørn Eidsvåg synger, like mye som han synger sitt eget.
–
Jeg mislykkes i alt jeg gjør, sier Eidsvåg, etter å ha åpnet med "Far faller" og "Under radaren".
– Og så skriver jeg sanger om det.
Han er en artist som virker hundre prosent komfortabel med å stå på scenen.
Mellomsnakket er løst og fortrolig – og ofte veldig morsomt.
Hvis det var dét om å gjøre, kunne han sikkert ha sørget for en helaften helt uten musikk.
Det er ikke tilfeldig at han de siste årene har hatt en slags sidekarriere gående som vikar i "Radioresepsjonen" og småkonge på Twitter.
Det fire mann sterke bandet kler låtene i luftig vellyd og er ellers nokså tilbakeholdne.
Hele veien går det i ballader og midtempo-låter som gynger mer enn de rocker.
Dette er ikke en konsert som byr på veldig mye drama, for å si det sånn.
Men så handler da også en Bjørn Eidsvåg-konsert i stor grad om ord.
Kveldens røde tråder – både i tekster og mellomsnakk – er de samme som de har vært gjennom hele karrieren hans: tro og tvil.
Den gamle presten kan synge "Gud med liten g", en sang om religion på sitt farligste og mest forskrudde, bare for å følge opp med "Kyrie", en ydmyk hyllest til Jesus.
Han forblir like deler tviler og troende.
Etter "Et langt adjø" – den kanskje beste låten fra det nye albumet – tar bandet en pause og Eidsvåg plukker opp gitaren.
Den nedstrippede bolken som følger blir et høydepunkt.
Helt alene synger han noen av sine kjæreste sanger – "Gammal drøm", "Mysteriet deg", "Skyfri himmel" – og får en sal med 1200 seter til å føles nesten intim.
Og når stemningen blir vel andektig, drar han en selvironisk versjon av den vellystige "Forbuden frukt".
Med bandet tilbake for de oppgirede, elektriske låtene "To små planeter" og "Nede for telling", benytter han anledningen til å la sin indre Elvis få litt utløp.
Helt mot slutten har Eidsvåg, i tråd med klassisk bedehustradisjon, noen kunngjøringer å komme med.
Den første er den helt overflødige om at bildet som dekker hele bakveggen på scenen er malt av Kjell Nupen.
Den andre er den nesten like overflødige om at han kommer tilbake igjen til neste år.
Så synger han "Eg ser", og hendene til paret som sitter foran Fædrelandsvennens utsendte famler seg frem til hverandre i halvmørket.
"Far faller" heter årets Bjørn Eidsvåg-abum.
Selv står han fjellstøtt.
| 1
|
602155
|
Achtung Baby!
Omtrent halvparten av Fjorden Baby!s tredje album fanger den samme følelsen som de to foregående – følelsen av å rase gatelangs grytidlig en regnvåt morgen, fremdeles halvt i svime og halvt i ekstase etter kvelden i forveien.
Det er følelsen av å være ung og for øyeblikket helt uten bakkekontakt.
Der og da er den følelsen det eneste som betyr noe i hele verden.
Men den kommer med en pris.
På andre halvdel av «Fjordkloden» tar da også ettertenksomheten og melankolien over.
Kall det gjerne dagen derpå.
Musikalsk er det fremdeles lappeteppeestetikken som gjelder.
Fjorden Baby! er litt Happy Mondays anno 1990, litt 80-tallsindie og litt dubstep.
Synthene har de antakelig kjøpt på loppemarked og gitarene må være stjålet fra The Cure.
Bekymringsløst danser Loddefjord-bandet på grensen mellom det uimotståelig fengende og det lett enerverende.
Det hører også med til beskrivelsen at de er sjeldent glade i – og flinke med – ord.
Vokalist Sturle Kvilekval er et oppkomme av treffende stemningsskildringer og inspirert, ravgalt nonsens.
Alt sammen er med på å gjøre «Fjordkloden» til det rike, forvirrende og livsbejaende albumet det er – et som får en til å ønske at det var fest i kveld.
| 1
|
602157
|
Satyricon ødela sørlandsidyllen
Kick er fylt av svartkledde metalheads for andre helg på rad.
Det er riktignok flere som tok turen på kveldens konsert enn påmetalfestivalen Southern Discomfort.
Men det er ikke så rart når et av Norgesmest etablerte black metal-band gjester en klubbscene i Kristiansand for førstegang på 20 år — navnet er Satyricon.
Det starter tungt og seigt med riffet fra "Voice ofShadows" - første låt på deres nye album, som også er et av deres fetesteriff.
Det er bare noen uker siden utgivelsen kom og bandet holdt konsertpå Operaen.
Denne uken gikk det selvtitulerte albumet deres opp på førsteplasspå salgslistene.
Satyr er en mester i å engasjere publikum som gjør althan ber dem om.
Han eier scenen og gjør sin fremførelse med selvtillit ogoverbevisning.
Mikrofonstativet hans er formet som en forkel, og racket tiltrommeslager Frost er alternativt bygget opp av spissede greiner - det erherlig harry.
Frost leder bandet gjennom temposkifter og mer ellermindre avanserte riff.
Han headbanger heftig mens han går fra den eneblastbeaten til den andre.
Bandet spiller tight og har mer en nok overskudd tilå være med på sceneshowet til Satyr og Frost.
Den eneste som ødelegger fordette gjennomførte visuelle uttrykket er en keyboardist som spøkelsesaktig stårstille i en krok og nærmest kjeder seg.
Etter en lang stund med høylytt black metalmusikk, er detperfekt at bandet velger å fremføre låten "The Infinity Of Time AndSpace" - den lengste, men også den mest dynamiske låten fra deres sisteutgivelse.
Dessverre prater publikum for høyt til at vi kan nyte de lavestepartiene.
Bandet blir klappet inn til ekstranummer og stemningennår nye høyder med låten "Mother North", samt budskapet fra Satyr omat publikum måtte være med på å ødelegge sørlandsidyllen i kveld.
Låten"K.I.N.G" er selvfølgelig den siste, og Satyricon var konge for allemetalfans i kveld.
| 1
|
602158
|
Overveldende orkesterklang fra Stavanger
Stående applaus og trampeklapp fikk de, velfortjent, de populære gjestene fra Stavanger som fylte Kildens konsertsal med velklang og sterke følelser fredag kveld.
Dirigent:
Christian Vasquez
Solist på klaver:
Simon Trpceski
Kilden, Konsertsalen
Det merkes godt at Stavanger symfoniorkester har et titallsflere strykere enn Kristiansand symfoniorkester har.
Det blir en heftigere,fyldigere og også mer homogen klang av 26 fioliner enn av 20.
Og i et såumåtelig verk som Tsjaikovskijs Symfoni nr. 6, der orkesterets ressurser iperioder utnyttes mer enn maksimalt, får musikken det løftet den trenger for åspeile de sterke følelsene komponisten har ment å skildre.
Symfoni Pathetiqueble en, i inderlig positiv forstand, rystende opplevelse.
Konserten ble innledet med to (nr.1 og 2) av fire«Symfoniske danser» av Grieg.
De hører ikke til komponistens spenstigsteverker, overfylt av gjentakelser som de er.
Dessuten holdt dirigent Vasquez etsvært rolig tempo.
Det ble lyrisk inntil metningspunktet.
Kjedsomheten var det imidlertid slutt på da pianist Trpceskientret podiet i Prokofievs Klaverkonsert nr. 1. Maken til gummifingre medekstra sprett er det lenge siden jeg har sett.
Og her var det intet å utsettepå tempoet.
Denne klaverkonserten hører neppe til de dypsindigste i sitt slag,skjønt slike konserter er vel oftest ment som underholdning.
Og storunderholdning ble det, ikke minst når man observerte det glitrende samarbeidetmellom en ekvilibristisk pianist og en inspirerende dirigent.
Raust gavpianisten to ekstranummer til beste, et av Chopin og en liten marsj avProkofiev.
Men det var Symfoni Pathetique som gjorde kvelden.
Spennendevar det å følge dirigent Vasques gjennom de fire satsene; ultraenergisk iførstesatsens kolossale klimaks, smidig i hoftene i andresatsens danserytmer,nærmest manende og besvergende i tredjesatsens tidvis jublende marsjtakt, og såtilbaketrukket, forsiktig, resignert – som musikken er det — i sistesatsen.
Etuendelig tungt sukk avslutter det hele, som også komponisten gjorde – ni dageretter at han dirigerte urfremførelsen i 1893.
Stavanger symfoniorkesters dyktigeog inspirerte musikere gav publikum en stor og sterk opplevelse, og også dennegang sier vi gjerne:
Velkommen tilbake.
| 1
|
602159
|
Katie Melua feiret tiårsjubileum for fullsatt Kilden
Når:
Fredag kveld
Publikum: cirka 1100
Med gitaren rundt halsen, og kjolen svevende elegant rundt bena, entrer den verdenskjente vokalisten Katie Melua scenen til en fullsatt konsertsal på Kilden.
Det er ti år siden Katie Melua gav ut sitt første album ”Call Off the Search”, og gav oss den store landeplagen "The Closest Thing to Crazy".
Melua har blitt omfavnet av det norske publikummet, og hun har gjort flere opptredener både på norske konsertscener og tv.
Men kanskje det mest oppsiktsvekkende var da hun avholdt historiens dypeste konsert til da, i en av plattformbeina til Troll A-plattformen som et ledd i Statoils markering av 25-årsjubileet for Trollfeltet.
Melua har en særegen karakteristikk i stemmen.
Den er mørk, luftig og nærmest trollbindende.
Men med sanger som "A Moment of Madness", viser hun at det også er kraft og volum i stemmen hennes selv om hun overdriver vibratoen til tider.
Hun viser også at hun ikke er så uskyldig som man kan tro med låten "I'd Love to Kill You".
Hun har med seg fire dyktige musikere som skaper et nærmest perfekt samspill.
Man merker fort at dette er en nøye innøvd konsert, hvor alt er planlagt til den minste detalj.
Men det er fortsatt effektfullt når Melua setter seg på pianoet, og trommeslageren kommer frem med skarptrommen for å gjøre en mer intim versjon av blant annet låtene "Shy Boy" og John Mayer sin "Crawling Up A Hill".
Men det er ikke før første del av den mektige låten "The Flood" at gåsehuden kommer -selv om den fort forsvinner når den nydelige, østlig-inspirerte sangen tar en helomvending inn i noe som nærmest er en disco-groove.
Denne sangen er som konserten i et nøtteskall.
For er det en ting denne konserten har, så er det sjangervariasjoner, og det går fort mellom jazz, blues, pop, moderne rock og 50-talls rockabilly.
Melua blir selvfølgelig klappet inn igjen til ekstranummer etter den store hitten "Nine Millon Bicycles".
Hun avslutter det hele med kun seg selv og gitaren til et delvis stående publikum.
Det var nok et godt fornøyd publikum som forlot Kilden i kveld.
| 1
|
602160
|
Eksplosiv avslutning på Måkeskrik
Det er et lite knippe norske band som alle burde se live
— Kvelertak er en av dem.
Bandet fra Stavanger har blitt rost opp i skyene ogmottatt store pengesummer for musikken sin.
Dette er selvfølgelig vel fortjent,for bandet har klart å skape hardcore metal som kan falle i smak hos flere medsine fengende refreng og aggressive sound.
Kvelertak er som tidligere antydet, et helt fantastiskliveband som ikke overlater mye til tilfeldighetene.
Som vanlig startervokalist Erlend Hjelvik showet med den kjente uglemasken sin, og det fasteutropet ”Me e Kvelertak, dokk e publikum, 1-2-3-4!”, kommer på sin faste plass.
Låtene glir inn i hverandre, og de bruker backingtracks som overganger nårmusikerne trenger en liten pause.
Vokalist Erlend Hjelvik gir alt og løper rundti bar overkropp, spytter på seg selv og stage-diver ut til publikum.
Det erbåde ekkelt og fascinerende på en gang, menenda bedre er det at ogsåresten av gjengen hopper rundt og kaster gitarene sine rundt nakken.Lydbildet er som en massiv vegg som slår deg rett itrynet.
De tre gitaristene pøser på med vreng, og bassist Marvin Nygaard ogtrommeslager Kjetil Gjermundrød er så samspilte det kan få blitt.
Låtrepertoaret til bandet er sterkt, og Kvelertak klarer å engasjere publikumsom headbanger med eller er opptatt i en liten mosh-pit.
Det er likevel noen fåpartier hvor musikken blir litt for stillestående i fravær av melodier ellerklare riff.
Gutta sliter også litt med lyden, og det låter ikke optimalt utheller.
Det feedet opptil flere ganger, og noen ganger drukner vokallinjene iall støyen.
Kvelertak gjorde en bedre konsert da de gjestet Østsiatidligere i år, men fortsatt er guttene en fryd å se på scenen.
Et verdigpunktum for årets Måkeskrikfestival.
| 1
|
602162
|
En forsmak på festivalsommeren
KRISTIANSAND:
Det var kaldt, regn og halvveis måneformørkelse ute, men inne på Kick var det en smak av sommer for de fremmøtte.
Larkin Poe & Thom Hell fikk oss til å drømme om sol, grønt gress og festival med deilig folk-musikk.
Amerikanske The Lovell Sisters hadde suksess i USA og Europa inntil storesøster Jessica bestemte seg for å fokusere på utdannelse og stifte familie.
Men da de to gjenværende søstrene ønsket å fortsette, byttet de navn til Larkin Poe.
Nå er Rebecca og Megan Lovell ute med albumet ”The Sound Of The Ocean Sound” sammen med Thom Hell, og hele albumet er spilt inn på Giske utenfor Ålesund.
Thom Hell synger, korer og spiller på hele platen og har skrevet tre av låtene.
I den forbindelsen er de på Norgesturné, og selvfølgelig besøker de Kristiansand – hjembyen til Thom Hell.
Det høres kanskje ut som at Thom Hell har tatt med et svar på First Aid Kit til Kristiansand – noe som kan være sant.
Man finner flere likheter i musikken, men Larkin Poe har tatt med seg det amerikanske inn i det hele, og er mindre forsiktige enn søsterbandet fra Sverige.
Rebecca Lovell har en helt fantastisk kraftig og særegen stemme som hun virkelig har stålkontroll på.
Begge søstrene spiller forskjellige strengeinstrumenter og stemmene deres passer perfekt til hverandre.
Thom Hell med sin falsett sklir rett inn i lydbildet, og med sitt forsiktige, men morsomme og rare jeg, er de tre en bra kombinasjon.
Kompet er samspilte og de topper det hele ved å ha medperkusjonist Sola Akingbola kjent fra britiske Jamiroquai.
Etter en pause i settet, kommer søstrene og kompet tilbake uten Hell ogAkingbola.
Det blir enda klarere hva som skiller Larkin Poe fra First Aid Kit.
Det lever en liten rocker i dem, og sangene de nå fremfører er tyngre og mer energifulle.
Gospelsangen "Wade in the Water" blir til en mørk og pumpende melankolsk låt som gir frysninger nedover ryggraden.
Ikke alle sangene er like fengende, men det blir spennende å høre hva jentene kommer med fremover.
Det var ikke så mange publikummere på konserten, og de som var der var urovekkende rolige.
Det var til og med så stille mellom låtene at søstrene tullet om at man kunne høre om en penn falt i gulvet.
Men det var fortsatt god stemning og flere hadde rocke-foten i konstant bevegelse.
Vi skulle bare hatt en gressplen og lukten av solkrem.
| 1
|
602163
|
Ville tilstander på Østsia
Kvelertak skapte vill stemning da de spilte konsert i Kristiansand – akkurat slik vi liker det!
Svettelukten slår mot meg som en klam håndflate når jeg entrer scenelokalet til Østsia.
Konserten til svenske Truckfighters er i gang, og allerede nå lukter det som en skikkelig maskulin mannefest full av testosteron og aggresjon.
Ikke misforstå — det var mange kvinner her i kveld også, men de tre bandene som skulle på scenen var ikke der for å vise frem sine feminine sider for å si det mildt.
Andre band ut er norske Purified In Blood.
De spilte en smule bedre under Måleskrik i sommer, men klarte fortsatt å varme publikum godt opp før hovedattraksjonen Kvelertak entret scenen.
"Me e Kvelertak, dokk e publikum, 1-2-3-4!" roper vokalist Erlend Hjelvik, og det tar av blant publikum.
Som er gal mann løper Hjelvik fra den ene siden av scenen til den andre, og scenepersonell må jobbe desperat for at ingen av de andre musikerne skal snuble i mikrofonkabelen hans.
Dette stopper ikke Hjelvik som stage diver ut i publikum flere ganger.
Det danner seg også en heftig mosh-pit foran scenen – akkurat slik det skal være på en slik konsert.
Kvelertak er som snytt ut av nesten på Stavanger, med et musikalske uttrykk som passer perfekt til byen.
Det er hissig og rufsete hardcore punk med en dose urnorsk metal og vokallinjer som det ikke er mulig å forstå noen ting av.
Men dette gjør ingen ting når musikken låter så panser som dette.
Kompet bestående av Kjetil Gjermundrød på trommer og Marvin Nygaard på bass, måker av gåre med tunge og raske rytmer.
Over ligger de tre gitaristene som en vegg av lyd.
Det er til tider vanskelig å skille de fra hverandre og noen gitarlinjer faller bort, men ellers klarer de å skape et overraskende bra lydbilde.
Konserten topper seg når Hjelvik hopper ut blant publikum for tredje gang, havner midt i mosh-piten og går mot gulvet med hode først.
Vi ser han løpe ut av lokalet mens bandet spiller videre og Christoffer Trædal fra Honningbarna kommer opp på scenen og spiller gitarsolo!
Publikum hyler av ekstase over det som skjer på scenen før kveldens konsert er over.
Det gikk fint med vokalisten som jeg så smilende på vei ut, men det er nok mange som vil våkne opp med stive nakker i morgen tidlig.
For en kveld!
| 1
|
602164
|
Høytid, humor og gåsehud
Ole Paus er en nasjonalskatt.
Gaasehud er et staut, sørlandsk mannskor.
Klart det blir fint når de kommer sammen for å synge julen inn.
Da undertegnede var guttunge, på 70— og 80-tallet, kunne OlePaus virke som en nokså skummel type.
Han så liksom alltid så lurvete ut, ubarbertog bohemsk, og blikket var strengt bak de runde brillene.
Og selv om sangenehans ofte var morsomme, var de det på en mørk og voksen måte.
Den 65 år gamle Ole Paus som spiller i Kilden i kveld er ikkevanskelig å kjenne igjen.
Han ser fremdeles sånn passe bohemsk ut.
Menutstrålingen hans er en annen nå – mildere og snillere.
I dag tenker vel også defleste på ham som en poet med stort hjerte mer enn en streng satiriker.
Paus erkort og godt blitt den perfekte mannen til å synge julehøytiden inn.
Han er i Kristiansand som gjest på Mannskoret Gaasehudsårlige julekonsert.
Koret, 35 elegante herrer kledd i smoking, åpner med åsynge klassiske julesanger a capella under ledelse av dirigent Ivar Kirkhus.
Detlåter høvelig malmfullt og høystemt.
Etter hvert blir de forsterket med et femmann sterkt band, og konserten bråsvinger over i showmusikken for sanger som«Let It Snow» og «Santa Claus Is Coming to Town».
Så kommer Ole Paus inn.
Og når han synger «Mitt lille land»alene med gitaren, er det helt umulig å ikke bli grepet.
Stemmen hans er tørrog sprukken som gammelt lær.
De som mente at Ole Paus manglet sangstemme på70-tallet skulle ha hørt ham nå.
Men det er også en stemme som føles 100prosent oppriktig.
Det er en stemme som ikke lyver.
Og den er fin som kontrasttil det mannsterke koret.
Derfra og ut byr kvelden på en litt ukomfortabel vekslingmellom Gaasehuds mannskornumre, showlåter med forskjellige solister, stemningsfullhøytlesning med bibelsk tilsnitt og Paus sine viser og kloke, morsommemonologer.
Det føles litt som å bli kastet mellom tre–fire helt forskjellige –alle vel å merke flotte – konserter.
Aller finest blir det når koret, bandet og Ole Paus kommersammen for å fremføre «Hellige natt» – med en praktfull Paus i rollen som rustenikke-Jussi Björling.
| 1
|
602167
|
I følelsenes berg-og-dalbane
Et sammensatt opera— og operetteprogram slik det bys i Kilden nå, er en herlig opp- og nedtur i de store følelsene, fra sorg via glede til dryppende sentimentalitet.
At det fungerer slik forutsetter selvsagt at hele apparatet fungerer optimalt.
Og sånn er det her i byen akkurat nå.
Orkesteret er som både fløde og smør, og med en rutinert dirigent på podiet, fire håndplukkede solister fra øverste hylle i Norge, ja, da ligger alt til rette for en helaften, kall det gjerne «Galla».
Det høres litt stivt ut, men det betyr bare at de på scenen er kledt til fest.
Og fest ble det .
Jeg har lyst til å begynne med slutten.
Jeg måtte ile ut under Verdis fengende drikkevise fra La Traviata for å rekke å skrive dette.
Men da hadde jeg allerede grått mine salte tårer over Bess og Porgy
(Silvia Moi og Ynge Søberg) i «Bess, You Is My Woman Now» — fordi jeg jo vet at de ikke får hverandre likevel, tross den lykke som stråler i denne sangen.
Og jeg hadde hikstet litt sårt inni meg under alle fire solistenes fantastiske «You’ll Never Walk Alone» av Hammerstein.
Jeg hadde smådanset med føttene, helt lydløst, mens «Lippen schweigen» gikk over tilje med Ann-Beth Solvang og Henrik Engelsviken.
Første avdeling var viet opera , fra Mozart via Rossini til Verdi, Tsjaikovsky, Puccini og Bizet.
Andre avdeling var viet operette og musikal.
Det er tydelig at det populære stoffet fenger ekstra godt.
Omkring to tusen mennesker opplever denne Operagallaen.
Det er en enorm tilstrømning.
Det tatt i betraktning må en vel kunne konkludere med at programvalg og produksjonen som helhet er meget vellykket og riktig.
En hilsen til lysmesteren for sympatisk og varmt lys.
Et spørsmål melder seg :
Hvorfor synges alt på originalspråk?
Jeg er klar over at alle operahus fremfører operaer på originalspråk for tiden.
Men en burde kanskje vektlegge det pedagogiske hensyn som ligger i å fremføre enkeltarier på norsk?
Nå ble vi geleidet gjennom forestillingen av en utmerket konferansier, Elisabeth Lindland.
Men det er likevel begrenset hva som kan forklares om det enkelte nummer, slik at en forstår sammenhengen.
| 1
|
602170
|
Klassisk drømmekveld
Etter snart ett år med Kilden merkes det gigantiske løftet:
Orkesteret spiller som aldri før og store solister får løfte publikum til himmelske høyder.
_Solist:Henning Kraggerud
Dirigent:
Rolf Gupta
Kilden, Konsertsalen_
Publikum er ganske annerledes nå enn før.
Orkesteret møtes med entusiastisk applaus allerede mens de inntar podiet.
Salen sitrer av forventning.
Mozarts wienerklassisisme, Beethovens brytningstid og Schumanns romantikk var hva publikum fikk del i denne torsdagskvelden.
Først ouverturen til Figaros bryllup; få ouverturer spenner forventningene som denne.
Så var det ikke teppe opp for en storslått opera som fulgte, men derimot en uforglemmelig fremførelse av Beethovens berømte fiolinkonsert.
Henning Kraggerud er ikke lenger ung og lovende.
Han har for lengst innfridd.
Han har en naturlig autoritet på scenen, er fullstendig ujålete, teknisk sikker og besitter en enorm formidlingsevne.
Dessuten – så vakkert det er å se når han forlater solistrollen og snur seg til musikerne for å spille med på førstefiolinenes parti.
Samspillet med Rolf Gupta og orkesteret var forbilledlig, fra alles side, og aldri har jeg hørt den langsomme satsen så duggfrisk og befridd for all treig sentimentalitet som denne gangen.
Publikum klappet spontant allerede etter første sats.
Jubelropene runget også etter sistesats, og det ble ekstranummer signert Ole Bull og Kraggerud.
Schumanns store C-dur-symfoni etter pause, dette formidable verket som bærer publikum gjennom den klassiske symfoniens generelle programerklæring:
Gjennom kamp til seier.
Leseren må ha meg unnskyldt, men også her ble det faktisk den langsomme satsen som gjorde mest inntrykk.
I seg selv er den en kromatisk og kontrapunktisk genistrek, og det ble ganske tydelig i denne fremførelsen.
Og så sistesatsen, så optimistisk og så tett på for eksempel Mendelssohns førstesats i den Italienske symfonien, samtidig så typisk Schumann at det er som om brystet vil sprenges.
| 1
|
602171
|
Solistisk eleganse, symfonisk brutalitet
Truls Mørk bekreftet sin posisjon som cellist i verdensformat og Rolf Gupta demonstrerte sin allsidighet som diskret Haydn-tolker og utagerende Berlioz-formidler.
Solist:
Truls Mørk
Dirigent:
Rolf Gupta
Konsertsalen i Kilden
Program:
Haydn:
Cellokonsert nr. 2 i D-dur, Berlioz:Symphonie Fantastique
Haydns galante stil ble understreket både av dirigent ogsolist.
Truls Mørk spiller slik at en undres over hvordan det er mulig å få encello til å synge så vakkert enten det nå er i dypt leie, i mellomregisteret,eller høyt oppe i fiolinenes tonehøyder.
I løpet av 25 minutter og tre satsermed ulike tempi og stemninger finnes en nyanserikdom av stemninger ogmusikalske forløp som ble omsorgsfullt behandlet og formidlet både av solist,dirigent og orkester.
Haydn-orkesteret er begrenset i omfang men har mye merenn en ledsagende funksjon.
Konsertformen betyr jo nettopp det at solist ogorkester settes opp mot hverandre, spiller mot og med hverandre i ulikeepisoder.
Dette ble så nydelig ivaretatt av samtlige medvirkende.
Så ble det daogså stående applaus allerede etter konsertens første nummer og før pause.
Etter pause braket det løs med Berlioz og hans SymphonieFantastique.
Et stykke programmusikk, en reise gjennom forelskelse, drøm,lidenskap, fortvilelse, rus, fantasi og mareritt, helvete og fordervelse – alti følge komponisten selv.
Det må være utrolig moro å høre til slagverksseksjonen i dennesymfonien.
Opptil flere ganger får de lov til å dundre løs på store og småtrommer, pauker i hopetall, digre klokker og cymbaler – ja det er nesten som etsirkus av og til.
Det som var spesielt, og meget godt, med denne fremførelsen,var understrekingen av de enorme kontrastene, fra de sarteste pianissimi til demest vulgære utladninger.
Gupta evner ved sin ledelse å formidle musikkensstruktur.
For eksempel var det ingen som burde være i tvil om når symfoniensmotto-tema, det Berlioz kaller verkets «idée fixe», kom, så tydeligunderstreket av dirigenten, helt sikkert mer for publikum enn for musikerne,for de vet jo når det kommer.
Det ble ikke spart på konfekten i dennefremførelsen.
Dynamiske og rytmiske kontraster fikk spilles helt ut, det sublimeog det vulgære, nesten brutale, fikk klinge uten begrensning.
Resultatet ble enstor konsertopplevelse, noe et meget stort publikum tydelig satte stor pris påmed langvarig og stående applaus.
| 1
|
602172
|
Fikk Punkt til å danse
Afrikanske Guimba Kouyaté fikk publikum til å danse på Kilden da han avsluttet årets Punktfestival.
Guimba Kouyaté er kanskje Punkt sin mest eksotiske artist, og på lørdag gav hanoss en fargerik og livlig avslutning på festivalen.
Gitaristen og “Djele N’Goni”-spilleren fra Mali vokste opp i en familie avGriot (Jali).
Griot er vest-afrikanske musikere, historiefortellere, poeterlovsangere og musikere som videreformidler arven gjennom generasjoner.
Kouyatéhar skapt en fusion med kunnskapen fra sin kulturelle oppvekst og modernemusikk som jazz og funk.
Kouyaté imponerer med sine instrumentferdigheter sammen med sine karismatiskemedmusikanter.
Publikum får servert den ene soloen etter den andre, og DjeleN’Goni-soloen var blant de som imponerte mest.
Repertoaret varierte fra etgitarstykke og rolige låter til det mer feststemte med gode groover.
Det skalgodt gjøres å få et ellers så stillesittende Punkt-publikum til å bevege seg,men Kouyaté klarte det.
Flere reiste seg og brøt ut i sporadisk dans, og BrianEno var blant dem.
Dette var virkelig en feststemt avslutning på årets Punkt.
| 1
|
602173
|
Imponerende!
Talentfulle Owen Palletts briljerte under Punktfestivalen.
Michael James Owen Pallett er en kanadisk komponist, fiolinist, vokalist og pianist.
Under navnet Final Fantasy har han utgitt flere album, blant annet det prisvinnende albumet "He Poos Clouds".
På grunn av copyright-problemer med spill-gigant Final Fantasy gir han nå ut musikk under sitt eget navn, Owen Pallett.
Gåsehuden sniker seg på under aller første låt.
Pallett legger på fiolinstemme på fiolinstemme ved bruk av loop-pedal, til han nærmest skaper et helt strykeorkester.
Dette gjør han samtidig som han synger, og resultatet blir helt himmelsk.
Med seg på scenen har Pallett også en trommeslager og en gitarist.
De to blir med fra andre låt og stemningen i konserten forandrer seg.
Fra den vakre og melodiøse melodien, til det mer uforutsigbare.
Med merkelige, melodiske vendinger og alternative harmonier, får vi ta en del av Palletts særegenhet og melankoli.
Det er ingen tvil om Owen Palletts talent.
Arrangementene er avanserte både med tanke på instrumentalteknikk, komposisjon og arrangement.
Dette gjør at han til og med må starte flere av låtene om igjen.
Her skal tydeligvis alt være helt perfekt uansett hva som må til.
Trommeslageren spiller med imponerende hurtighet og styrke.
Man skulle ikke tro at en trio kunne lage et så mektig lydbilde.
Noen ganger ble det kanskje litt for mye informasjon for ørene, men man kan ikke annet enn å bli imponert av så flinke musikere.
Gåsehuden sniker seg på igjen mot slutten av konserten, hvor de igjen tar opp det mer melodiske aspektet ved musikken.
Undertegnede satt rett foran Brian Eno som holdt taktfast med musikken, og mot slutten roper han etter mer fra den unge og talentfulle Palletts.
Det var nok flere blant publikum som gjerne kunne hørt på Pallett en god stund til.
| 1
|
602174
|
Drømmende vakkert
Islandske
Múm skapte en eventyraktig stemning under Punktfestivalen, fredag kveld.
KRISTIANSAND:
Islandske
Múm har holdt på siden 1997, men har gått gjennom flere skifter av mannskap siden da.
Nå er det bare de to som startet det hele, Gunnar Örn Tynes og Örvar Þóreyjarson Smárason, igjen av originalbesetningen.
Bandet kan sammenlignes med Sigurd Rós, som også er fra Island.
I musikken sin blander de blant annet sjangrene elektronika, pop og postrock.
Múm tar oss med inn i en drømmeverden av et lydlandskap med en gang.
Her er det bare å lene seg tilbake og nyte den avslappende og behagelige musikken de serverer oss.
Musikerne vandrer fra et instrument til et annet gjennom hele konserten.
Fra ukulele, cello, gitarer, bjeller og diverse perkusjonsinstrumenter, til programmert elektroniske lyder, beats og sampling av opptak.
Over det hele legger de luftige, hviskende og lekne vokalmelodier som binder det hele sammen.
Vi fikk til og med en smakebit på ”en sang fra fremtiden” som de sa, eller nærmere bestemt — en ny låt fra deres kommende album.
Dette er en nydelig låt som er noe mer rocka og pulserende enn det vi har hørt fra bandet tidligere.
Bandet imponerer med sin evne til å balansere lydbildet samtidig som de gir oss gode dynamiske variasjoner med noen crescendoer som gjør at gåsehuden sniker seg på.
Det eneste som bryter den behagelige stemningen er at musikerne til tider snakker med hverandre mellom sangene, og ignorerer publikum.
Plutselig bryter cellisten også ut i en urovekkende danseseanse under konserten, hvor hun simulerer det å knekke sin egen nakke.
Kanskje det hadde noe med teksten å gjøre, men det er ikke så lett å vite med de hviskende vokallinjene.
Sett bort fra dette, var Múm en balsam for sjelen for alle som er glad i musikk.
Hvem trenger vel å gå på spa, når de bare kan gå på en nydelig konsert, slappe av og bade i vakre lydlandskaper?
| 1
|
602175
|
Musikalsk humor
Latter fylte konsertsalen fra første stund da Reggie Watts sto på scenen torsdag kveld under Punktfestivalen.
Reggie Watts har blandet musikk, komedie ogimprovisasjon, og skapt en helt egen type stand-up.
Noen kaller det"stream of consiousness stand-up" eller "bevisthetsstrømstand-up".
Det går ut på at man synger det man tenker og føler der og da.
På bakgrunn av dette blir det han fremfører aldri likt og publikum får se noesom ikke har blitt fremført før.
Den største overraskelsen for oss som aldri har hørt Watts live før, var hansfantastiske stemme.
Han behersket både mørkt og lyst register og lekte seg medtoner og melodier til stor fryd fra publikum.
Til og med litt beatboxing fikkvi servert.
Som hjelpemiddel brukte han loop-station og forskjelligevokal-effekter.
Det gjorde slik at han kunne ta opp seg selv, spille det av, forså å legge på nye elementer.
Blant sangene han fremførte var blant annet "fuge av Bach skrevet iMalmø", "en kjent norsk folkevise om en fisk" samt en en morsomimitasjon av sangeren Björk.
Man merket godt at fremførelsene var improviser,og ting hang ikke helt på greip.
Men det var akkurat det som var noe av sjarmenog det morsomme ved det hele.
Alt virket herlig spontant og impulsivt.
Han bødpå seg selv og var uhøytidelig og en smule sprø.
Synd at vi ikke hørte hva hansa hele veien, men noen ganger var det en del av poenget også.
Det er vanskelig å beskrive Reggie Watts sin fremførelse, men om du ikke varder så gikk du virkelig glipp av noe!
Stående applaus fra publikum fikk hanogså.
| 1
|
602176
|
En triumf for KSO
Den gedigne Mahler-fremførelsen i Kilden i går kveld åpner dørene til en fremtid der hele det enorme symfoniske repertoaret kan oppleves her i Kristiansand.
En triumf var det, helt klart, både for orkester og dirigent.
I befippelsen glemte jeg å ta tiden på applausen, men den varte godt utover fem minutter.
Og det er mye.
Men så hadde vi også fått så det holder.
En time og fem minutter varte symfonien, og ikke et øyeblikk var for mye.
En milepæl er det også at KSO med eget mannskap er i stand til å gjøre en Mahlersymfoni slik den skal gjøres.
Gustav Mahler utvidet symfonibegrepet til å omfatte noe mer og noe annet enn det som gjaldt for hans forbilder, for eksempel Beethoven.
«En symfoni må være som hele verden.
Den må omfatte alt», har han sagt.
Den versjonen vi hørte i går kveld, er fra 1893.
Mahler begynte på sin første symfoni som 24-åring, i 1884, og den endelige versjonen kom først i 1899, og den krever et enda større orkester.
Han hentet stoff fra sine egne sanger, og fra folkelige kilder i datidens Wien.
Som tilhører opplever man å føres fra glede til sorg, fra kjærlighet til fortvilelse, fra dans på bondelandet til kneipenes musikk i byen.
En sørgemarsj oppstår når den ellers så lystige visen om «Fader Jakob» vrenges over i moll og føres i kanon.
Andresatsen «Blumine» kan høres nesten som en søtladen kjærlighetssang, men veves inn i en kontrapunktisk konstruksjon som løfter den inn i kunstens høyder.
Sistesatsen med tittelen «Dall’Inferno al paradiso» — fra helvete til paradiset – er akkurat det, en vandring fra den dypeste fortvilelse til den største triumf, en orgie i klangutbrudd og seiersfanfarer.
Alle instrumentgrupper har solopartier.
Stundom er satsen som den fineste kammermusikk.
Andre ganger buldrer det som en vulkan under utbrudd.
Kontrastene er enorme.
Rolf Gupta og orkesteret har gjort en formidabel jobb med denne musikken.
Detaljene var klare og tydelige, helheten støpt som i den lekreste form.
Det var en verdig ro over langsomme partier, og en hissende oppjagethet hvor musikken krever det.
Klarhet i det små, oversikt i det store.
Dette gjorde fremførelsen mesterlig.
Og salen står sin prøve.
Det er mengder av lyd som kommer ut av et 70-stemmers orkester i full utfoldelse.
Salen tåler det godt.
Og derfor oppleves de sarteste partier som så vidunderlige, når ørene får hvile og øynene kan lukkes i pur nytelse.
| 1
|
602177
|
Rå galskap
I år var det Christianssand String Swing Ensemble som fikk æren av å komponere årets bestillingsverk til Canal Street.
De presenterte derfor deres nyskrevne verk "Etterskjelv" i kveld.
Bandet fra Kristiansand startet i 1999 og har til nå fokusert på å spille coverlåter.
Dette er derfor første gang de kun opptrer med egenkomponert materiale.
Man kan lure på hvorfor de ikke har gjort dette før, for dette var som en pose med godt blandet godteri.
Musikken deres blir betegnet som en blanding mellom sigøynerjazz, franske chansons, amerikansk jazz, opera og sirkusmusikk.
Dette høres jo ut som galskap i seg selv, men det er bare å si seg enig for man klarer ikke sette dette ensemblet i bås.
Her får vi alt fra ballader, til eksperimentell musikk med skjeve traktater og til ellevill dansemusikk.
En ting som er sikkert, er at dette er en konsert hvor man ikke burde få lov til å sitte.
Dansefoten rykket opptil flere ganger, og det er bare irriterende at vi er lenket til stolene.
For anledningen har CSSE utvidet ensemblet, og er nå tilsammen 16 personer på scenen.
I tillegg til den vanlige besetningen hadde de da med en strykekvartett, tre blåseinstrumenter og en perkusjonist.
De skaper et solid og spennede lydbilde.
De musikalske overraskelsene var mange under denne konserten.
Blant disse var da Sigrid Molestad kom på scenen og sang og spilte hardingfele sammen med CSSE.
Plutselig fikk vi da en dose folkemusikk i det hele.
Låtene er god arrangert.
Under en av sangene spiller de så "tight" sammen at smilet brer seg ut, og gåsehuden sniker seg på.
Publikum jubler i begeistring.
Dette er rått og frekt!
Klarinettist Brynjar Rasmussen og trombonist Marius Tobias Hoven gir oss også flere imponerende soloer.
Gitaristene Per Einar Watle og Jarle Storløkken imponerer også på kassegitar mens Eirik Are Andersen holder alt på plass ved å være stødig som et fjell på kontrabass.
Vokalist Miguel Emilio D. Steinsland skifter på å synge på norsk og engelsk, noe som gjør det vanskelig å få en sammenheng mellom sangene.
Men det er vel mangel på sammenheng mellom låtene, dette bandet har som sjarm.
Det er ikke alle låtene som er like fengende, men CSSE har virkelig skapt noe helt spesielt for denne anledningen.
Det er nærmest umulig å beskrive konserten for dere som ikke var her.
"Etterskjelv" kaller de konserten, og det er kanskje det de ønsker publikum skal sitte igjen med etter konserten.
De klarte i hvert fall å imponere!
| 1
|
602179
|
Støy og horror
Stor i England.
Ikke særlig stor på Hove.
Det var glissent ute på gressletta.
Noen titalls fans stod der helt framme, og kjente tydeligvis til det The Horrors har levert av låter siden debutalbumet i 2007.
Bandet så heller ikke så veldig interessert ut.
I alle fall ikke vokalist Faris Badwan.
Han hang over mikrofonen og mikrofonstativet stort sett gjennom hele settet.
Han sa pliktskyldigst "thank you".
Ikke noe særlig mer, bortsett fra å si låttittelen nå og da.
Litt britisk arroganse, med andre ord.
Stor i England.
Ikke særlig stor på Hove.
Låtene og det massive og støyete lydbildet fikk svalene på Tromøya til å holde seg unna denne timen.
Låtene og innpakningen The Horrors ga dem var litt likelydende, og dette ble aldri noen stor konsert.
Still Life og Changing In The Rain høres ålreit ut på plate.
Her gled de inn i en slags middelmådig helhet som det ikke var noen grunn til å digge.
Det var glissent ute på gressletta.
Noen titalls fans stod der helt framme, og kjente tydeligvis til det The Horrors har levert av låter siden debutalbumet i 2007.
Bandet så heller ikke så veldig interessert ut.
I alle fall ikke vokalist Faris Badwan.
Han hang over mikrofonen og mikrofonstativet stort sett gjennom hele settet.
Han sa pliktskyldigst "thank you".
Ikke noe særlig mer, bortsett fra å si låttittelen nå og da.
Litt britisk arroganse, med andre ord.
Låtene og det massive og støyete lydbildet fikk svalene på Tromøya til å holde seg unna denne timen.
Låtene og innpakningen The Horrors ga dem var litt likelydende, og dette ble aldri noen stor konsert.
Still Life og Changing In The Rain høres ålreit ut på plate.
Her gled de inn i en slags middelmådig helhet som det ikke var noen grunn til å digge.
| 0
|
602182
|
Symfonisk ekstremmusikk
Vi kan vel si det sånn at de tok det helt ut alle sammen, både de tre komponistene som var representert i programmet, det fulltallige og fulltonende orkesteret med sin eminente dirigent Litton, og en supervirtuos fiolinist ved navn Gluzman i Korngold-konserten.
Aldri har vel en mer direkte jublende konsert vært holdt i denne byen, for her var det fest fra begynnelse til slutt – to timer senere.
Geirr Tveitts fantastiske folketoneinspirerte småstykker i «Hundrad folketonar frao Hardanger» er miniatyrer bare i lengde med hensyn til tid.
De er ellers perler, kunstverker av instrumentasjonskunst, fulle av humor og sprelske overraskelser, langt på vei ganske ekstreme i uttrykket, og særdeles velegnede som åpning på en konsert.
Legg så til en fiolinkonsert med sterke senromantiske elementer, dyp tilknytning til Hollywoods filmmusikk, rotfestet i den europeiske sonateform-tradisjonen, krydret med softmusic-elementer og endatil impresjonistiske klangflater – fremført av en mester på sitt instrument, en sann virtuos på fiolinen, i et samspill med dirigent og orkester som må være av sjeldent god kvalitet.
Det var festens fortsettelse.
Med Richard Strauss’ temmelig nøyaktig hundre år gamle «En Alpesymfoni» til gode etter pausen, visste alle som har litt kjennskap til den, at festen bare så vidt hadde begynt.
Nå braket det løs.
Andrew Litton drev de hundretalls musikere til fantastiske ytelser.
Med full kontroll over det enorme partituret brettet han ut dette tonemaleriet så ingen skulle være i tvil om hvor både han og Richard Strauss ville.
Alpesymfonien er nesten naivistisk som konsept, med programtitler for hvert avsnitt og naturimitasjoner på rekke og rad, fra buldrende tordenvær og gnistrende lyn, til de søteste kulokker og klingende bjeller, ulende vind og buldrende fosser, strålende utsiktspunkt og dyster natt.
Et øyeblikk er det nesten så en kjenner lukten av fjøs.
Et annet gyser en av kulde og monumental storhet.
Dette er ekstrem-musikk, kanskje nærmere metall-musikken enn vi er vant til å tro.
Jeg må innrømme at jeg for få år siden tenkte at denne musikken, den får vi aldri høre i Kristiansand.
Og – det er en type musikk som ikke lar seg gjengi i høyttalere.
Men – nå fikk vi den.
Takket være et særdeles hyggelig besøk fra Bergen og en konsertsal i Kilden som kan ta imot så prominente gjester.
Kom snart igjen, kjære bergensfilharmonikere – vi hører gjerne mer.
| 1
|
602184
|
Tidenes tribute til Pink Floyd
Tributebandet Puls gjenskapte magien til Pink Floyd.
Når:
Fredag kveld
Hvor: Kilden, Kristiansand
Publikum: ca. 1050 stk.
Progressiv rockbandet Pink Floyd er et av tidenes mest kjenteband, og står bak hits som blant annet ”Money”, ”Another Brick in the Wall” og ”ComfortablyNumb”.
Bandet er kjent for sitt massive og komplekse lydbilde, samt etsceneshow spekket av effekter.
Dette har Puls virkelig tatt på alvor.
Scenen ernesten ikke til å kjenne igjen, med en gigantisk rigg bestående av blant annetet stort lerret, prosjektor og utallige lyskastere.
De 12 medlemmene itributebandet har satset alt, og brukt 1 million kroner på lys og lyd til defire konsertene på Kilden.
Dette skulle vise seg å være penger vel brukt, for et såimponerende lysshow har undertegnede aldri opplevd på en rockekonsert iKristiansand.
Publikum får servert et variert repertoar av kjente, og mindre kjentePink Floyd-låter, av et dynamisk og samspilt band.
Lydbildet er mektig og fultav detaljer hentet fra originalen, som for eksempel de kjente introene tillåtene ”Money” og ”Time”.
Men selv om Pink Floyd ikke var de mest aktive påscenen, kunne musikerne i kveld godt gitt oss enda mer energi og bevegelseunder første del av konserten.
Den kraftfulle og stødige stemme til frontvokalist Per OveAateigen passer fint inn i settingen og formidler teksten bra.
Geir Sandakergir oss virkelig en god dose med episke gitarsoloer og introene til ”Shine OnYou Crazy Diamond” ga gåsehud.
Det hele toppet seg da et barne/ungdoms-kor blemed under låten ”Another Brick in the Wall”, og da brødrene Aateigen fremførteen heftig vokalduett under låten ”Run Like Hell”.
Publikum koser seg virkelig i kveld, og gir bandet øredøvendeapplaus.
En tilskuer benytter til og med en av pausene mellom låtene til årope; ”Fantastisk!”.
Konserten avsluttes med vakre ”Comfortably Numb” ogstående applaus.
Et spektakulært lysshow, vakkert lydlandskap og tidvis magiskstemning, gjorde dette til en fantastisk opplevelse for oss Pink Floyd-fans,som aldri fikk oppleve originalen.
| 1
|
602185
|
En sindig forteller fra ØvreÅl
Publikum i Kristiansand er blitt hardt kritisert i det siste.
De går på konsert bare for å skravle og har ikke respekt for artistene, sies det.
Men i kveld, når det er Stein Torleif Bjella som står på scenen, holder de kjeft og lytter.
Avstanden mellom scene og sal føles sjelden kortere enn når man er på konsert med Stein Torleif Bjella.
Selv på et såpass stort sted som Kick, er det nesten som å sitte og høre en gammel kamerat fortelle historier en kveld.
Stemningen er intim og fortrolig.
Mange av historiene er av det mørkere slaget, men det triste balanseres med varme og humor.
Bjella er rett og slett en suveren forteller, en man ikke kan la være å lytte til.
Vi får et utvalg sanger fra begge soloplatene hans, «Heidersmenn» (2009) og «Vonde visu» (2011), spedd på med Real Ones-låten «Ei ørlita stund» og et par nye.
Men han åpner med «Undervurder aldri ein lykkeleg mann» fra den kronprinspar-kurerte juleplaten «Vi tenner våre lykter».
At Bjella ble inkludert i det prestisjeprosjektet, sier sitt om hvor langt ut han har nådd de siste tre årene – fra fullstendig obskuritet til Slottet, fra Sundre torg til Henrik Ibsens gate 1.
Bjella skriver med utgangspunkt i sin egen hjembygd, Øvre Ål i Hallingdal, og på grunn av sangene hans er vi mange som føler at vi er blitt ganske godt kjent der.
Vi har vært på Sundretur.
Vi har stått på stedet der det eksistensielle valget må tas – puben eller frikirken?
Vi kjenner innegubben, han som «står bak gardina som ein skugge».
Vi kjenner gutten som kom på siste plass i skoleskirenn og mistet badebuksen midt i stupet.
Vi kjenner den villstyrige jenta som «treng ein mann med muskelkraft, som kan slåss og halde kjaft».
Og vi kjenner han som ikke er den mannen.
De kunne ha vært oss selv, alle sammen.
Den sindige hallingen på scenen forteller disse historiene uten store fakter eller overflødige ord, og nøkternheten gjenspeiler seg i musikken.
Bandet har vokst siden sist – nå stiller han med både kontrabass, piano, pedal steel og en ekstra gitar.
Men musikerne spiller med kledelig økonomi og mye luft mellom tonene.
Og fremdeles motstår Bjella fristelsen til å bruke trommer.
De kunne ha kommet i veien for det viktigste – det han har å fortelle.
Til og med stilen til bandet er av det nøkterne slaget.
Til og med stilen til bandet er av det nøkterne slaget.
Bjellas svarte, litt posete dress ser ut til å være den samme som han hadde på Blå i Oslo i 2009 og på Charlies i Kristiansand året etter.
Han gir ikke inntrykk av å være typen til å dresse seg opp.
For ham handler det nok heller om å kle seg til arbeidet, om å møte publikummet sitt på skikkelig vis.
Det er bare sånn hedersmenn gjør det.
Og i kveld viser også kristiansandspublikummet seg fra sin beste side.
Oppmerksomheten er rettet mot scenen.
Ingen snakker høylydt seg i mellom.
Noen synger med.
Noen ler.
Andre tørker en tåre.
Og alle lytter.
| 1
|
602186
|
Nær det fullkomne
Så rent, så tilsynelatende enkelt, så uaffektert og så klart talende, lød Johannespasjonen i Kilden i går kveld at jeg tok meg i ikke å ønske noe annerledes.
KRISTIANSAND :
Dirigent Nicholas Kraemer gjør Bach på en utrolig innbydende måte.
Det er som om uttrykket blir avstreifet barokkens tendenser til overdrivelse og den musikalske vev, tett og intrikat som den er hos Bach, bringes til skue – eller for øret – i en nesten ubegripelig lekker versjon.
Når da både orkester, kor og solister så til de grader tilpasser seg denne stilen, blir resultatet noe i nærheten av det fullkomne.
Fremragende akustikk
I dette verket fremstod også Kildens mye omtalte akustikk som akkurat så fremragende som den altså er, i alle fall fra en plass nokså midt i parkett.
Ikke en tone gikk jeg glipp av.
Luttens stillferdige klimpren nådde øret, de ulike akkompagnerende sammensetninger av instrumenter i resitativer og arier etter som verket skrider frem, ble tydelige, presise og velartikulerte.
Kveldens høydepunkt
Bortsett fra orkesteret som jobber hele tiden, er det koret og ikke minst tenorsolisten (evangelisten) som har de største oppgavene i Johannespasjonen.
Og det må sies tydelig:
En bedre tenorsolist kan jeg ikke tenke meg i denne oppgaven.
Samuel Boden var ekstremt tydelig i tekstuttalen, ja, han nærmest fortalte evangeliet der han sang.
Og med forsiktige dramatiseringer, og suverene utbroderinger der Bach slipper seg løs også i resitativene, var han rett og slett på mange måter kveldens høydepunkt.
Ikke til forkleinelse for noen av de andre, da.
Både sopran— og altsolist har relativt få oppgaver.
Også disse var valgt ut fra et klangideal som står ganske fjernt fra for eksempel operaens, eller den svulmende oratorietradisjonen med store kor og ditto svulmende solister.
Her lød de enkelt og klart, ukunstlet og rett og slett bare vakkert.
Det samme gjelder de to bass-solistene.
En fryd å se
Koret er lite, 24 stemmer, men klinger kolossalt når de skal det, og ellers usedvanlig velinstruert av Marianne Sødal Misje.
Og Kraemer kommer vel i så måte til dekket bord, men det var en fryd å se hvordan også han forløste koret fra den ene koralen til den andre.
Orkesteret var innstilt på diskret barokkspill, og gjennomførte med eleganse, ikke minst i en rekke ulikt sammensatte ensembler i løpet av verket.
En pasjonsopplevelse
Så ble altså dette snart 300 år gamle utslaget av en svunnen tids fromhetliv, en opplevelse for mer enn 1000 mennesker i Kilden.
Savnet vi det sakrale rom?
Hva som eventuelt gikk tapt ved selve rommets mangel på religiøs høytidelighet, ble vunnet i Kilden-konsertsalens fantastiske akustikk med en enorm klarhet som resultat.
Det ble en pasjonsopplevelse.
Selv ikke det nøytrale rom kan ta det religiøse mysterium fra Bach og hans tekstforfattere.
| 1
|
602187
|
Kaizers Orchestra på Kick
Balkaninspirerte toner strømmer ut av høyttaleranlegget på Kick, som er tettpakket med et forventingsfult publikum.
Det er duket for konsert med et av Norges største band; Kaizers Orchestra.
KRISTIANSAND:
Gåsehuden sniker seg på allerede under første sang; «I ett med verden».
Energien fra scenen slår mot oss og publikum synger med fra første strofe.
Dette er en låt fra deres siste album «Violeta Violeta Vol. II», som viser et noe mer voksent uttrykk fra Kaizers.
Albumet er nummer to i triologien «Violeta Violeta» hvorav den siste blir utgitt i november 2012.
Se video fra konserten øverst i saken!
Gassmaske, oljetønner, trå orgel pyntet med gamle lamper og portrettbilde; dette er alt fast inventar på en konsert med Kaizers.
Sammen med et fabelaktig lysshow, skaper det den rette stemningen for musikken.
Bandet er kjent for sitt særegne og dramatiske uttrykk, med pianist Helge Risa, også kalt “Omen Kaizer”, i spissen.
Til tider bikker konserten for mye over til det teatralske denne kvelden.Bandet kjører på med alle de kjente låtene som «Hjerteknuser», «Drøm videre Violeta», «Maestro» og «Prosessen», og stemningen er på topp nærmest hele veien.
Musikerne morer seg på scenen og det er beundringsverdig at de fremfører «Ompa til du dør» med like stor energi, selv etter 11 år med låten på repertoaret.
Det er ikke noe å si de deres musikalske ferdigheter, selv om vi godt kunne få servert noen bedre gitarsoloer her og der.
Frontvokalisten Janove Ottesen med sin flotte scenekarisma, har muligens løst problemet med å få publikum til å ha fokus på det som skjer på scenen.
Kveldens eneste ballade, «Min Kvite Russer» viser at løsningen er å få alle med på å synge.
Det kan også være et resultat av all smiskingen med publikum, noe som blir litt for mye av det gode.
Stemningen var helt fantastisk på Kick i kveld, enten det var smisking, allsang eller om alle Rogalendingene i byen var samlet for å hylle sine lokale helter.
Uansett grunn; det er svært få band som klarer å ha allsang under en hel konserten.
All ære til Kaizers Orchestra som viser seg å være et heidundrende live-band.
| 1
|
602189
|
Profeter i egen by
Vi glemmer lett at den verdenskjente millionsuksessen Secret Garden egentlig er et lokalt fenomen.
Lørdag kom de hjem og ble profeter i egen by.
Fullsatt sal og en varm stemning av «velkommen hjem» var typisk for denne konserten i Kildens fantastiske storstue for musikk.
Det ble da også ved flere anledninger poengtert av de opptredende, at det å få spille i denne salen, er et privilegium.
I Den hellige skrift sies det noe om at det å bli profet i egen by, er vanskelig, enn si umulig.
Rolf Løvland og hans Kristiansandsbaserte band beviste til fulle at det er en regel med helt klare unntak.
Rett nok er Fionnuala Sherry definitivt irsk, og vokalisten Cathrine Iversen fra Østfold.
Men resten av gjengen er solid plantet i Kristiansand og nærmeste omegn, enten som uvurderlige undervisningskrefter på Universitetet i Agder, og/eller med en formidabel karriere som utøvende musikere i nærmiljø og langt ut over det.
Samtlige ble tatt imot med øredøvende applaus og ekte hjertevarme denne kvelden i Kilden.
Plutselig var de hjemme.
De samlet selvsagt fullt hus.
Og de gav til beste en konsert som det fulltallige publikum elsket fra første til siste tone.
Det er imponerende hva Rolf Løvland og hans samarbeidspartnere har fått til siden gjennombruddet for ham som komponist med «La det swinge» i 1985 og «Nocturne» i 1995, året etter at samarbeidet med Fionnuala Sherry begynte.
Åtte cd-er er det blitt, verdensomfattende turneer og salg i mangemillionersklassen har fulgte etter.
Resten er vakker musikk – er det fristende å skrive.
For det er akkurat det det er.
Etter halvannen time med Secret Garden føler jeg meg oljet og salvet i sjel og sinn, så alt som måtte være vrient og vanskelig, bare er en fjern erindring.
Secret Garden representerer et følelsesmanipulasjonsmaskineri som makter å hensette lytteren i en tilstand av lykke, av fellesskap og av tilhørighet.
Harmoni er et nøkkelord i denne sammenheng, og selvsagt finnes det motsatte begrep, disharmoni, ikke i denne kontekst.
Konserten bød på sanger fra Secret Gardens siste utgivelse, «Winter Poem» og på Grand Prix-vinneren «Nocturne» og verdenssuksessen «You raise me up», den siste en av tre sanger fremført med overbevisende bravur av Espen Grjotheim.
Han kan kjapt plasseres i toppklassen av norske vokalister innen den populære sjanger.
Han er formidabel.
Rolf Løvlands melodier befinner seg gjerne i det rolige, snille leiet, med forutsigbare harmonier og med populærmusikkens hang til å kopiere seg selv.
Likevel har Secret Garden en slitestyrke.
Det skyldes ikke minst fiolinisten Fionnuala Sherrys besettende sceneopptreden, og bandets fantastiske musikkutfoldelse.
Dette er musikk på høyt nivå, det er kommersielt så det holder, det er deilig og fullstendig friksjonsfritt.
Og det er herlig for mange, i meste laget for noen, og definitivt underholdning av det lettere slag.
Men som sådan fungerer det til ypperste karakter.
Og så var det interessant å se hvordan Kildens lysanlegg fungerte som understrekende og utfyllende tillegg til musikken i mange av sangene.
Her skal det nok skje spennende ting i tiden som kommer.
| 1
|
602190
|
- Vi takker for besøket!
Det er ikke ofte et orkester får applaus allerede ved den første musikers inntreden på scenen, men det er heller ikke hver dag man får et slikt gjestespill.
Det ble merkbart trangere på scenen enn det vi er vant til takket være Oslofilharmoniens størrelse.
Christopher Rouse sitt verk ’Ekstase’ krever enorm rytmisk og samspillmessig kontroll for å trollbinde salen i åpningen.
Drømmene ble skapt i blåsernes og harpenes utsøkte soli mot et bakteppe av tykk, deilig avbalansert strykerklang.
Allsop utstrålte enorm energi med krystallklar autoritet, og ved slutten ble hennes ledelse nærmest en dans.
Selve tittelen på verket fordrer til at publikummet også skal oppleve ekstase, og slik ble tilfellet.
Stravinskys symfoni ble, tror jeg, lettere for de fleste å fordøye på grunn av sitt programmatiske og krigaktige innhold.
Bildene som flimrer forbi på netthinnen ble styrt av et enormt utagerende rytmisk driv.
Andre satsen ble mye mildere og samtidig mer dyster i sitt uttrykk, likevel delikat, smektende og optimistisk i karakter.
Tredjesatsen fikk en passende narrende tolkning i Allsops hender.
Uten noen form for mildhet åpnet Beethovens mektige ’Keiserkonsert’, de første taktene heller mer eksplosive enn pompøse.
Nok en gang ble det viet enorm oppmerksomhet til de rytmiske figurene hele veien, mens hovedinntrykket fra første satsen var de uttrykksmessige graderinger fra det perkussive klaverspillet gjenspeilet i orkesterets perfekt tilpasset akkompagnement ned til det mest velsmurte legato pianissimi.
Andre satsen fikk en følsom klarhet som var til tider naken , dog med en godt tilpasset kontrast til overgangen til den livlige tredjesatsen.
Lewis spiller med en ’attack’ uten overdrevet armvekt som gir assosiasjoner til fremførelser på tidstypiske flygler, dog uten å være brutal.
Men han sier ikke nei takk til det moderne flyglets rike etterklangstid og utnytter denne til fulle i nesten overdrevet fremheving av det melodiske.
I likhet med verkets tilnavn fikk verket en oppspilt og majestetisk fremføring uten pompøsitet.
Balansen både innad i orkesteret og med solisten var perfekt og det visste publikummet å sette pris på.
Stående og velfortjent applaus lot ikke vente på seg og ekstranummeret ’Ungarsk melodi’ av Schubert fulgte.
Vi takker for besøket!
| 1
|
602191
|
Sirkus og sjørøverkonsert med Katzenjammer
Les anmeldelsen av Katzenjammers konsert på Kick Scene fredag kveld.
Publikum: ca. 200
Katzenjammer skiller seg ut fra de fleste andreband.
Ikke bare fordi det kun består av jenter, men også på grunn av sin særegnemusikkstil og finurligheter.
Bandet startet i 2005 og består av de fire jenteneMarianne Sveen, Anne Marit Bergheim, Solveig Heilo ogTurid Jørgensen.
De har gitt ut to album; «Le Pop» i 2009 og «A Kiss Before YouGo» i 2011.
Katzenjammer er kjent for å spille mange forskjellige, ogutradisjonelle instrumenter.
Jentene veksler på hvilke instrumenter de spiller underhele konserten, og spiller opptil flere samtidig.
Under poplåten «When TheLaughter’s Gone» trakterer Anne Marit Bergheim hele tre instrumenter på engang.
Det er ikke lett å si hvilken sjanger låtene deres fallerunder.
Repertoaret beveger seg fra ragtimelåten «Demon Kitty Rag» til den merirsk-influerte sangen «Rock-Paper-Scissors», før det hele vender seg til den rocka«Loathsome M» og ender med en gospelpreget «God’s Great Dust Storm».
Ispeddlitt sjørøvervals, Kaptein Sabeltann-sang og en liten dose sirkus, så har du etgodt bilde av kveldens konsert.
Stemningen blant publikum var høy fra start tilslutt i kveld, og bandet er flinke til å engasjere dem i allsang.
Jentene appellererkanskje spesielt til gutta i publikum, da de har valgt å fremføreprogrockbandet Genesis sin låt «Land of Confusion».
En annerledes og fin versjonhvor Marianne Sveen virkelig får vist fram sin fantastiske og særegne stemme.
Jentene viser at de kan traktere de flesteinstrumenter og låten «God’s Great Dust Storm» viser seg å være en mektigvokalprestasjon fra hele bandet.
Det skal sies at det er et noe ”rufsete”lydbilde til tider, og all denne instrumentbyttingen gjør at det blir en delventetid mellom låtene.
Men med en god dose sjarm, scenekarisma og et brasceneshow, gjør at det fort havner i glemmeboken.
Konserten avsluttes med blueslåten «Ain’t No Thang» ogmed blant annet en liten bassbalalaika-solo, av alle ting.
Det merkes atpublikum egentlig higer etter mer, for dette var virkelig en konsertopplevelseutenom det vanlige.
| 1
|
602192
|
Hjemmeseier for Thom Hell
Thom Hell er en artist det er lov å ha forventninger til.
Det gjelder ikke minst i kveld.
Ikke bare har han nettopp gitt ut sitt femte og kanskje aller jevneste album, «Suddenly Past», men Kick er også for hjemmebane å regne.
Han vokste tross alt opp på Hånes like utenfor Kristiansand, og fremstår etter sine år som popstjerne i hovedstaden fremdeles som en sindig sørlending.
Se video øverst i saken!
Og selv om det burde vært flere folk i salen denne fredagen, er det aldri noen tvil om at han har kommet til sine egne.
At selvtilliten er på topp, viser Thom Hell ved å spille seg gjennom samtlige sanger fra den nye platen.
Materialet er det slett ikke noe å si på, men det virker ikke som om publikum har rukket å få det under huden ennå.
Responsen er i hvert fall nokså tilbakeholden under de første fem-seks låtene.
Men fra og med den ukarakteristisk temposterke radiohiten «Tonight» begynner stemningen å lette.
Og når denne første sekvensen avsluttes med det lange, skjønne tittelsporet, er det etablert en varm og fortrolig kontakt mellom scene og sal.
Noen veldig karismatisk scenepersonlighet er Thom Hell ikke.
Anonymt antrukket i collegegenser og olabukser, fordeler han tiden sin mellom el-pianoet og gitaren.
Småpraten hans er upretensiøst og selvironisk.
Fokuset er, som det også burde være, på musikken.
Som melodiker og pophåndverker er det da heller ikke mange som kan måle seg med ham.
Sjangeren er den klassiske kjærlighetssangen, og låtene hans har et gyldent skjær av tidlig 70-tall og amerikansk vestkyst, smakfullt tilsatt noen doser britisk vemod.
Og på sitt beste fanger de virkelig kjærlighetens opp— og nedturer, det vakre og det såre, den boblende lykken og den tunge fortvilelsen - ofte alt sammen i løpet av tre-fire omtumlende minutter.
Når de nye låtene er unnagjort, er tiden inne for å plukke høydepunkter fra den solide katalogen Thom Hell har bygget seg opp siden debutplaten kom for åtte år siden.
«Tired» er en av hans fineste og mest ukompliserte.
«Right Here Now» er akkurat passe inderlig.
«All Good Things» toppes med et crescendo som viser at det stilsikre bandet, som blant andre teller sørlendingene Asbjørn Ribe og Kjetil Grande, også kan støye.
«Darling» er og blir en uimotståelig popperle, mens «Try», «Over You» og «One Step Up» avleveres med nesten ertelysten lekenhet.
Og når Thom Hell avrunder kvelden med en mektig versjon av sin kanskje aller flotteste sang, «Don't Leave Me Heather», kan han trygt krysse av for hjemmeseier.
| 1
|
602193
|
Sukkersøtt av Marit Larsen
Sted:Kick Scene, under Odderøya Live
«Det er spesieltå skulle spille konsert i Kristiansand akkurat nå, og jeg vil benytteanledningen til å kondolere Honningbarna, familien, venner og lytterne».
MaritLarsen startet kvelden med et sorgfullt tema.
Musikknorge sørger over tapet aven talentfull musiker; Anders Askildsen Eikås.
Men erdet en ting som kan lette hjertet i en slik tid så er det musikk, og førstesang ut i kveld var «Don’t Move» fra Marit Larsen sitt nyeste album; «Spark».
En pulserende og fengende låtsom setter seg i hode og kroppen med en gang.Det har haglet med gode anmeldelser rundt Marit Larsen i det siste, oghun viser virkelig at hun fortjener det i kveld når hun vandrer frem og tilbakemellom piano og gitar, og stemmen er klokkeklar hele veien.
MaritLarsen har kanskje den søteste jentestemmen i hele Norge, og hun har glimt iøye og et sjarmerende smil om munnen under hele konserten.
Med seg har hunkremen av norske musikere.
Torstein Lofthus på trommer og Tor Erik Kreken påbass, også kjent fra bandet Shining, er en rytmeseksjon uten like.
De viser atde kan alt fra blackjazz til pop, og det låter rett og slett panzer!
Det erogså på dette punktet at Marit Larsen gjør det som kunne vært en helt vanligpop-konsert, til noe helt spesielt.
Hun lar musikerne briljere, og alle ser uttil å storkose seg på scenen.
Det haraldri vært så stille på en konsert på Kick, som det var under sangen «Keeper ofthe Keys».
Publikum virket nærmest trollbundet, og var det god stemning i salen.Et lite dødparti i midten av konserten gjør at man legger merke til bakgrunnsvideoenfra prosjektoren som til tider lignet mer på en skjermsparer, men andre gangergir en kul effekt.
Sangen «Coming Home» gir derimot nytt liv til oss alle oggjør publikum klar til allsang.
Nærmesthele publikum synger med under radiohitene «Under theSurface» og «IfA Song Could Get Me You».
Dette var en konsert hvor man kunne kose seg med vakker musikk, og det varakkurat det publikum gjorde i kveld.
I tillegg fikk publikum en god latter dasupport, Egil Olsen startet kvelden med morsomme og underholdende sanger.
| 1
|
602194
|
Elegant og overraskende multimusikk innviet Multisalen
Mot slutten av konserten en sekvens av samspill mellom Egil Kapstad på piano og bassist Bjørn Alterhaug; bare de to, så tett samspill og så vart og følsomt:
Jeg ønsket det aldri tok slutt.
Slipp komponist Egil Kapstad løs, og du aner ikke hva resultatet blir.
Jazzpianisten Egil Kapstad er trofast mot jazzens tradisjoner, på tross av en tydelig og velutviklet fascinasjon for andre musikalske rammer, ikke minst den klassiske impresjonismens mangetydige klang— og harmoniverden.
For ham er ikke avstanden stor mellom jazzens feteste harmonier og de avanserte kombinasjonene hos for eksempel Debussy og Ravel.
Kapstad er dessuten en glitrende pianist, sine drøyt 70 år til tross.
Åpningsverket til Kildens Multisalen heter «Kildeskrift» og ble bestilt av Kilden for et år siden.
For fullsatt Multisal og til stor begeistring fikk det sin urfremførelse fredag kveld.
Verket krever et stort ensemble.
Kapstad selv på klaver hadde følge av venner og veteraner fra norsk jazzliv gjennom et par generasjoner: John Pål Inderberg på baryton- og sopransaksofon, Bjørn Alterhaug på kontrabass, Tom Olstad og Eyvind Wahlen på slagverk.
Dertil kom en strykekvartett fra Kristiansand symfoniorkester; Andrea Hansen, Natasa Vidacic, Kjell Åge Stoveland og Ariel de Wolf.
Kåre Dalane spilte kontrabass, og Johanna Nousiainen spilte harpe.
En blåsekvintett, også fra KSO, bestod av Ingrid Wangsvik på klarinett, Anne Randi Haugejorden på fløyte, Roar Brostrøm på obo, Jon Halvor Lund på fagott og Simon Breyer på horn.
Og så var paukist Thomas Hansen slagferdig og virvlende til stede.
Sangsolister var Hilde Hefte og Birte Myhrstad.
«Kildeskrift» har fire satser:
«Elementene og folkevisa», «Kilden», «Hymne» og «Sekvenser i blått».
Satsene er svært forskjellige.
Mot slutten av siste sats knyttes forbindelsen tilbake til åpningen av verket, både tekstlig og musikalsk.
Første del bygger på noe så sjeldent som ei folkevise fra Kristiansand:
«Majoren med sit hele kompani», med Birte Myhrstad som solist i selve visa.
Stemningsbilder i lyd fra hav og havets fugleliv ledsager musikken, der både strykekvartett og blåsekvintett får bred plass avløst av klare jazz-sekvenser med improvisasjon, og ikke minst en nesten utrolig munnrapp «jazzræpp» på trøndersk ved John Pål Inderberg, alt med referanser til Kristiansand, Kilden, havet, kunsten og livet – ikke uten humor.
Andre sats, «Kilden», har fått tekst på engelsk av Hilde Hefte, og ble sunget av henne, mot et like mangfoldig bakteppe, nei, ikke bakteppe, hva skal man si, et mangfold av musikalske uttrykk som samlet understreker verkets åpenhet og glade invitasjon: Kom og hør.
Tredje del, «Hymne» med tekst av Edgar Allan Poe, med Birte Myhrstad som solist, var virkelig en hymne i ordets rette forstand, og en dyp kontrast til det musikalske uttrykk i de øvrige satsene.
Og så til slutt mer enn en anelse blues da, med masse krydder av andre impulser, og de to solistene med forente røster – og for en velklang – i et velkommen, kom inn, nyt av Kilden, nyt havet og den salte luften, følg lyset fra fyrtårnet der ute – tekstlig og musikalsk uttrykt i en musikk som på ekte vis ønsker velkommen, som inviterer og som innvier.
Sprikte det for mye i mange retninger dette?
Spørsmålet kan reises.
Men med dagens fokus på mangfold i alle sammenhenger er det vel bare å slå fast at «Kildeskrift» gir det meste av hva en kan drømme om, både i skjønnhet og overraskelser.
Kapstad har åpnet Multisalen med verdighet, humor, eleganse, inderlighet og musikalsk myndighet.
| 1
|
602195
|
Fra hjerte til hjerte
Etter 30 konserter fra Namsos i nord til Mandal i sør, er Helene Bøksle kommet til Kristiansand, og det er bare en ting å si:
Hjertelig velkommen hjem!
KRISTIANSAND:
Torsdag kveld fylte hun domkirken både med folk og med toner.
Det ble halvannen time med ro og hjertevarme.
Ikke å undres over at artist og musikere er så sikre og trygge når de har gjentatt konserten så mange ganger som i dette tilfellet.
Likevel – Helene Bøksle har en påfallende ro, en utstråling av trygghet og dermed også en overbevisningskraft i sin sceneopptreden.
Stemmen er fjellstø, enten den nå befinner seg i de høyeste, engleaktige regioner eller når hun nærmest vrenger til med en dåm av fjell-landskap og hauking i de dypere leier.
Det er en fryd å lytte til henne.
Sindre Hotvedts arrangementer er utsøkte.
Han våger å tråkke fremmede stier, lar oss møte harmonikk vi ikke ventet oss i de ellers så velkjente melodiene, og presenterer en instrumentering som mang en gang får tilhøreren til å nikke undrende og anerkjennende samtidig.
Særlig synes jeg Marie Forr Klåpakken med sin flatfele og sitt folketonepregede spill var et velvalgt grep i arrangementene.
At hun i tillegg flere ganger la andrestemme på vokalen gjorde jo hennes innsats enda viktigere.Det er stort sett velkjente toner på repertoaret:
Mitt hjerte alltid vanker, Å kom alle sjele (Adeste fideles), Lys til nattsvart jord, Mitt land, Det hev ei rose sprunge, Julen for meg, O helga natt, Nå vandrer fra hver en verdens krok, Gje meg handa di, Old lang syne – med norsk tekst, og Deilig er jorden.
De eventuelt mindre kjente titlene her er i alle fall kjent stoff fra Bøksles juleplate.
Et både hyggelig og populært innslag var Martas sang fra «Like til Betlehem» av Asbjørn Arntsen, der Helene Bøksle sang duett med vesle Mathea Pedersen Kilane fra Flekkerøy – helt sikkert et stort øyeblikk for henne, men også for publikum.
Til slutt fikk publikum synge med på Deilig er jorden.
Helene Bøksle er en dyktig tekstformidler og binder konserten sammen med kloke ord.
Hun fremstår med ekthet i formidlingen, solid plantet både i folketonesjangeren, den klassiske musikken og populærmusikken.
For å si det veldig enkelt:
Det var godt å være publikum i domkirken i går kveld.
Med Helene Bøksle, Sindre Hotvedt (Kapellmester, tangenter, arrangementer), Markus Lillehaug Johnsen (gitarer/kor) og Marie Forr Klåpakken (fele, vokal), Ole Marius Sandberg (kontrabass) og Stein Inge Brækhus (perkusjon).
| 1
|
602196
|
Storm ute, sol inne
Det var ikke akkurat julestemning utenfor Domkirka, tross juletrær og belysning.
Rundt 500 publikummere kjempet seg gjennom vind og regn, og ble ønsket velkommen inn i varmen.
Ole Edvard Antonsen
Eivind Berge, tangent
Eirik Andrè Rydningen, perkusjon
Tom Erik Antonsen, bass
Dag Steffen Solberg, lyd
Kor som helst, dir Alexander Gluch
Kristiansand Domkirke torsdag kveld
Når det som er kjent som en av verdens beste trompetister slår seg på julegaleien og holder førjulsturnè, fenges flere enn den klassiske publikumsmassen.
Ole Edvard Antonsen har vært i verdenseliten på sitt instrument drøye to tiår, og han gjør stadige fornyinger.
Det gir ham en bredde av genremestring få andre kan matche.
Han briljerer med lange, flytende partier på alle mulige trompeter, for å neste øyeblikk gnistre teknisk i kjappe sprell.
Han utøver klassisk, pop, jazz og samtid, men man kjenner igjen Ole Edvard på hans klang.
Det er klokkeklart, uanstrengt og lekkert, uansett genre.
I kombinasjon med Maria Solheims rå, hudløse og nære stemme klinger det fantastisk.
Hennes særpreg vises også i alt hun gjør, og hun gjør sangene til sine egne selv når de ikke er det.
Når det er hennes egne sanger hun synger får jeg gåsehud, det blir så nært.
Og når disse to artistene presenterer sangene blir det ikke for privat selv om det er personlig.
Kor som helst under ledelse av Alexander Gluch var det lokale innslaget i Kristiansand.
De bidro på noen sanger med Antonsen, og hadde en egen avdeling.
Det var litt usikkert til tider, og litt lite variasjon i styrke og intensitet, men med stor formidlingsglede var det et hyggelig bekjentskap.
Bandet, bestående av bass, trommer og tangenter, bidrar til å løfte solistene.
Domkirka er ikke et enkelt lokale for bass-lyd, og den var til tider ullen og lite distinkt.
Det er likevel ikke det man husker etter konserten.
Da er akkordvalg på tradisjonelle julesanger mer av det som sitter igjen.
Når det gjelder programvalg var det også behagelig at det ikke bare var julemusikk å høre,— men flere stemninger som ble presentert.
Da tenker jeg særlig på Antonsens selvskrevne ”Vidda” som ble stemningsfullt framført.
Likevel er det betryggende at en julekonsert avsluttes med Deilig er jorden.
| 1
|
602197
|
Jordnær låtsnekker
Det handler bare om gode låter når Jonas Alaska står på scenen.
Det liker vi.
Det er tilsynelatende altfor enkelt.
Ingen stunts, ingen fyldige arrangementer, ingen utagerende sceneopptredener, ingenting som provoserer.
Bare én artist, én kassegitar, noen låter og et par korister.
Det er det.
Det er et utslitt konsept, og funker ikke for hvem som helst.
Men Jonas Alaska er spesiell.
Fordi han har et imponerende knippe virkelig gode låter.
Som "October", kveldens første høydepunkt på Hjørnet.
En trist og vakker liten sak i Simon & Garfunkel-land.
Han lukker øynene og tar publikum med inn i sitt eget lille landskap, som om det er det enkleste i verden.
23-åringen har en elegant balanse i det han driver med.
"Tonight" er uforskammet fengende, men aldri primitiv.
"If Only As a Ghost" er trist og vakker, men aldri klissete.
"I Wrote a Song For You", som ble skrevet
I kjølvannet av Utøya-massakren, er rørende, men aldri banal.
Og på scenen er Alaska sober og jordnær, og gjør ingen forsøk på å være noe han ikke er.
Han sammenlignes ofte med Bob Dylan, og det liker han nok.
Det kan fort bli patetisk når en ung, norsk låtskriver lener seg såpass mye mot en av de største og viktigste artistene i musikkhistorien, og Alaska bør ikke lene seg særlig mye nærmere før det blir feil.
Men foreløpig er det veldig riktig.
Innimellom, som når han forsøker seg på en protestsang, eller en talking blues, blir det i overkant hermende.
Men når han spiller det han kaller en kjærlighetssang til Dylan, "I Need One Now", er det skjørt og briljant.
Det er ingen legendarisk konsert på Hjørnet, men den er bunnsolid til fingerspissene.
Og det fulltallige publikummet liker det de hører.
Alaska klarer til og med å holde på oppmerksomheten deres gjennom hele konserten.
Det høres kanskje enkelt ut, det også.
Men det er det ikke.
Det er stor kunst.
| 1
|
602201
|
Heftig gitarblues
Flust med heftige gitarriff og aggressive soloer
Bragdøya Blues er en bluesfestival som arrangeres hvert år i begynnelsen av juni.
Publikum blir fraktet med båt fra Kristiansand eller Auglandbukta, over til Bragdøy hvor fem konserter står på menyen.
Sherman Robertson er en av de, og han leverer flust med heftige gitarriff og aggressive soloer sammen med et stødig band.
Sherman Robertson er en amerikansk bluesgitarist, låtskriver og sanger.
Han har spilt med flere kjente musikere og du kan blant annet høre hans gitarspill på albumet til Paul Simon, «Graceland”.
Han har selv gitt ut fire album og på hans siste, «Guitar Man – Live» , har han med seg bandet BluesMove.
Robertson setter i gang konserten med en standard blues med orgel, walkingbass og velkjente akkorder.
Han spiller med en selvtillit som virker som en selvfølge, og han eier scenen.
Med et godt samspill og bra kommunikasjon med bandet, byr han på et repertoar med en fin variasjon.
Publikum får servert låter fra standard elektrisk blues, til funkblues i kveld
Du hører klart at Robertson er en dreven bluesartist.
Han spiller soloer som varierer fra enkle og perkusive til mektige og melodiske, og bandet er flinke til å følge opp soloene både rytmisk og dynamisk.
Stemmen hans er mørk og kraftfull med det typiske bluesmerket.
Selv om det er noe kald vind på Bragdøya i kveld, kan publikum danse seg varme etter fengende dansemusikk.
Sangen «Guitar Man” er konsertens høydepunkt.
Låten har en fengende head og bandet spiller den med god driv og bra energi.
Konserten blir til tider kjedelig, med litt lange gitarsoloer og noen svake låter, men det kommer også en del fine overraskelser.
Bassisten spiller en av de bedre bassoloene og plutselig er Robertson midt blant publikum mens han spiller.
Men bortsett fra denne «gå-turen», er det lite han sier til publikum, noe som gjør at han ikke fanger dem helt.
Sherman Robertson and The BluesMove fremføren en meget fin konsert hvor publikum koste seg og danset foran scenen.
Hadde Robertson vært flinkere til å kommunisere med publikum, ville dette vært en super konsert.
| 1
|
602203
|
Funky hiphop fra Salvador
"Alle som har kommet hit er down with us" synger Salvador Sanchez og Gift, noe som nok er sant.
Det er god stemning i Ravnedalen på en av sommerens første, varme kvelder.
KRISTIANSAND : Salvador Sanchez inntok scenen på Café Generalen i Ravnedalen på fredag, med et solid band i ryggen, gjesteartister og i underkant av 200 publikummere.
Salvador Sanchez har fått bra kritikk for sitt nyeste album, «Happy Daze», som også er navnet på kveldens første låt.
Backingtrack med synthbass som rister seg inn i hjertet, stødig groove av trommeslager Trygve Tambs-Lyche, funky bass av Morten Martens og smakfull gitar fra Kjetil Grande gjør dette til en fantastisk åpningslåt.
Deretter kommer det flotte sanger som perler på en snor, med godt planlagte overganger.
Visuelt sett gjenspeiler bandet musikken, som er en slags kollisjon mellom funk og hiphop med fargeglade dressjakker, hatt og mørke solbriller, mens Salvador er kledd i den typiske hettegenseren.
Dessverre er Salvador stillestående på scenen, og opptredenen mangler energi.
Derimot, har han fine gestikulasjoner som passer til, og skaper liv i teksten.
Salvador har også en fin artikulasjon, og formidler teksten med troverdighet.
Etter fem låter fra Salvador, kommer Gift inn på scenen.
Sammen, fremfører de blant annet låten «Her til lands».
Sjangeren går over til mer standard rap, med et repetitivt komp.
Dette er en grei variasjon, men det blir en liten nedtur i forholdt til de første låtene av Salvador.
Konserten avsluttes med flere sanger fra Salvador.
«Writing My Name», som er en låt med litt grov tekst, ble sensurert med gestikulasjoner og ”Wack, wack”.
Et morsomt påfunn som fungerer bra helt til det ble for mye av det gode, og sangen blir kjedelig og ensformig.
Heldigvis avsluttes konserten med en fantastisk ”fattigmannsfunk”, sangen «Bottom Funk».
Engelsk og spansk tekst i fin harmoni, 80-talls synthesizer, og en bass som skjærer gjennom lydbildet, gir god trøkk på den lille scenen.
Ekstranummer fremfører Salvador sammen med gjesteartist nummer to, Oscar Sepulveda fra bandet «Darkside of the Force».
Salvador Sanchez har et sterkt repertoar av låter, og gir oss derfor en sterk konsert.
| 1
|
602204
|
Rått og røft
Lovlydia & the Cast of Ludo var andre mann ut på møllefesten, på lørdag.
Lovlydia er en vokalist, gitarist og låtskriver fra Kristiansand, som har fått med seg bandet the Cast of Ludo på sin nye LP, "sound asleep".
De to passer hverandre perfekt, både i spillestil og framførelse.
Musikken til Lovlydia & the Cast of Ludo kan karakteriseres som indie rock, med noen elementer fra grunge.
Spillestilen og lydbildet er rufsete, og sangene er enkle.
Det var problemer med lyden under store deler av konserten, noe som var svært forstyrrende.
Vokalen druknet i lyden av bandet, og bassen overdøvet nesten trommene.
Dette ødelegger en del for bandet, og blant annet ”Better Twin”, som er en av de sterkeste låtene til Lovlydia, ble dessverre en meget kjedelig låt når man ikke hører vokalen.
Bandet er ikke så samspilte som man kunne ønske, men sjangeren tro så er sound mer viktig enn det å spille perfekt.
Her er det meningen at det skal være rått og røft.
De spilte dynamisk fint, og vi fikk servert både kraftfulle og rocka låter i tillegg til noen som var mer rolige og harmoniske.
Det er mange bra melodier og riff i sangene og publikum ser ut til å kose seg.
Man kan tydelig høre at Lovlydia & the Cast of Ludo er inspirert av bandet Dinosaur Jr.
Blant annet er vokalen på mange måter lik, med en nerve i stemmen hvor det nesten høres ut som den brister.
I tillegg kan man høre inspirasjonen fra Dinosaur Jr. i instrumenteringen til bandet.
På scenen var Lovlydia & the Cast of Ludo meget stillestående, og det var mangel på energi i musikken og blant musikerne.
Det ble dermed ikke den store energien blant publikum heller, noe som er viktig i denne type musikk.
På en større scene, med en mer energisk fremførelse og bedre lyd, ville nok konserten blitt bedre.
Dessverre blir denne konserten litt for tam.
| 0
|
602205
|
Musikalsk poesi
Ca.
50 personer har samlet seg foran en liten scene på Mølla på Grim, denne lørdagen.
Feedback fra en gitar, og en stødig, repetitiv bass fyller lokalet, mens publikum venter i spenning på hva som kommer.
Med elbass som komp, og sin egen gitar om halsen, skal Terje Dragseth fremføre sin poesi for publikum.
Terje Dragseth er en skjønnlitterær forfatter, regissør og musiker fra Kristiansand.
Han har gitt ut flere dikt, og fremfører mange av disse sammen med musikk.
Dragseth har en kraftig stemme, noe som gjør fremførelsen av poesien både dynamisk og suggererende.
Repertoaret består av både norske og engelske tekster, men det er ofte vanskelig å få tak i hva han sier.
I tillegg til dette, har han med seg teksten på scenen, noe som virker forstyrrende både for publikum og for han selv.
Kompet kan karakteriseres som alternativ grunge, med bruk av kontrollert feedback, vreng-effekter på gitar og bass, samt tunge og dype toner.
Dette fungerer som en fin stemningskaper, men det blir noe ensformig i lengden.
Bassen spiller repetitive riff med små variasjoner, og den følger ikke opp dynamikken i stemmen til Dragseth, noe som resulterer i et meditativt lydbilde.
Dessverre blir en slik meditativ atmosfære hindret av et ukonsentrert publikum, som har en tendens til å prate under opptredenen.
Dragseth gir en stort sett bra sceneopptreden.
Han er engasjer, og har en bra tilstedeværelse når han formidler sin poesi.
Til publikums begeistring, avslutter han konserten i et øredøvende gitarstøy, hvor han blant annet legger gitaren på bakken og sparker og slår på den.
Terje Dragseth byr på et spennende konsept, men det mangler en del for å gjøre dette til en stor, litterær og musikalsk opplevelse.
Han klarer ikke å fange publikums oppmerksomhet, og fremførelsen virker ikke nok organisert.
Musikalsk sett er det noe tynt med kun bass og gitar, og når man heller ikke hører teksten tydelig, mister man en del av poenget.
| 0
|
602206
|
En vei å gå
Vokalist Rebecca Reimer og gitarist Vidar Arntsen utgjør Myrull.
Det var noe uferdig over det de leverte på utestedet Revolver.
De hadde med seg en musiker til som fylte opp lydbildet, men det var ikke lett for dem å skape en god konsertstemning i det mørke kjellerlokalet.
Myrull var litt feilplassert scenemessig fredag kveld.
Det var heller ikke særlig mange publikummere til stede for å høre på duoen fra Flekkefjord.
Dette er et ferskt prosjekt, og Myrull har en vei å gå før vi snakker om et konsertkonsept som sitter skikkelig.
Noen av låtene som de framførte var helt ålreit, ikke minst ”Raus”.
Det er bare å følge med på deres viseaktige folkrockferd videre.
Snart kommer de med sin første plate.
Konserten de gjorde på Revolver var ikke all verden å snakke om.
| 0
|
602207
|
Mektig motellrock
Angels Motel er Sørlandets nye musikkhåp
Etter en svært vellykket konsert under quarten i fjor har forventningene vært store til Stein Roger Sordals nye bandprosjekt, Angels Motel.
Denne uken kom det etterlengtede debutalbumet, ”Lovestorm & Temporary Honeys”, som ble belønnet med en femmer i Fædrelandsvennen.
Fredagens releasekonsert på Kick åpner, i likhet med albumet, med noen spinkle synth-toner som kjapt bryter ut i tung og mektig rock and roll.
Det er åpenbart at bandet har bestemt seg for å ha det gøy på scenen.
Gitarist Christer André Cederberg får god plass til å utfolde seg, og samspillet mellom ham og Sordal er lekende og eksplosivt.
I det hele tatt sitter presisjonen mellom de fem på scenen forbausende bra, bandets unge alder tatt i betraktning.
Det er ingen enkel sak å umiddelbart gjøre nye låter interessante for publikum, men sangene fra albumet inneholder så mye energi at forutsetningene er gode for å heve dem ytterligere live.
Det vet gutta i Angels Motel tydeligvis godt.
Måten Stein Roger Sordal gliser på under fremføringen av briljante ”Lovestorm” tyder på at han er fullstendig klar over at han leverer varene.
Sordal er kanskje ikke verdens mest karismatiske frontfigur, men han er en strålende vokalist som behersker både bandets ballader og låtene som inneholder litt mer råskap.
Nettopp disse kontrastene i både låtmaterial og uttrykk er avgjørende suksessfaktorer for Angels Motel, og sørger for at bandet er i stand til å holde på publikums interesse gjennom hele konserten.
Da kan vi lett tilgi at det innimellom kommer noen litt harry heavy-riff som vi har hørt utallige ganger før.
Konserten ble flyttet fra Ravnedalen til Kick på grunn av regn, og kanskje gikk arrangørene glipp av en del publikum av den grunn.
Det var imidlertid godt over hundre besøkende på Kick, noe som må sies å være akseptabelt.
Forhåpentligvis dukker det opp enda flere ved neste korsvei, for basert på bandets prestasjoner fredag er det grunn til å forvente seg mye av Angels Motel — både fra scenen og fremtidige plateutgivelser.
| 1
|
602208
|
Flott bluesaften i Ravnedalen
”Dette er årets høydepunkt for oss, å få komme tilbake til Generalen!” var det første Knut Reiersrud sa når han kom på scenen fredag 18. Juni i Ravndalen.
Det var sommerens tredje konsert på Cafè Generalen og rundt 200 publikummere ble ønsket velkommen til en to timers lang konsert med låten Sylvartun.
Denne mannen er en allsidig musiker, som også denne kvelden fikk vist mange av sine musikalske atributter.
Vi fikk både norske folketoner, et par salmer i nydelige arrangement, latent blues, og intense øyeblikk der man virkelig følte energien fra scenen.
Veien har alltid gått videre for denne rastløse og talentfulle gitaristen, og han har hele tiden søkt nye utfordringer, samtidig som han alltid har vært godt forankret i bluesen.
Konserten begynte med bare Reiersrud på scenen, og allerede fra første låt så publikum ut til å trives stort.
Etter hvert fikk han selskap på scenen, og musikerne han hadde med seg er rutinerte og profesjonelle.
Bandet var i aller høyeste grad et svært veldrevent maskineri, med David Wallumrød på tangenter, Bjørn Holm på bass, og Andreas Bye på trommer.
Gjengen spiller rett og slett veldig bra, og det var et stort spenn i både uttrykk og intensitet.
Fra nydelige og rolige perler, til intense og hardtslående riffbaserte låter.
Musikken har et stort rom for improvisasjon, og det er også her Reiersrud virkelig får vist magikeren i seg.
Soloene hans viste dybde, modenhet og lekenhet på en og samme tid.
Selv om låtene ofte var lange tilførte han stadig noe nytt, noe som gjorde musikken uforutsigbar og levende.
Han snakker med gitaren, og har et imponerende ordforråd!
En to timers lang konsert kan for enkelte kanskje bli i lengste laget, og det var færre publikummere på slutten av konserten enn det var på begynnelsen.
Likevel klarte han å holde den gode stemningen intakt, og jeg vil nok tro at det var flere enn meg som fikk en flott fredagskveld i Ravnedalen!
| 1
|
602250
|
Full julepakke
En høyt utviklet musikalitet er viktigste kjennetegn for de tre Nordic Tenors.
Kildens konsertsal torsdag kveld.
To konserter.
Jan-Tore Saltnes, Roald Haarr og Sveinung Hølmebakk har i 12 år herjet landet med vakre stemmer, velregisserte shows og ikke minst med et mangesifret antall julekonserter.
Nå var de i Kilden igjen, og sang for to smekkfulle hus torsdag kveld.
Det er lett å forstå hvorfor.
Som damen jeg overhørte sa da vi var på vei ut:
«Æ spørte om æ kunne bruge belletten ei gang te.
Æ skulle gjerne hørt heile konserten om igjen, å nå ska di jo gjør det ei gang te».
I underkant av 3000 kristiansandere frydet seg over tenorene og det programmet de har skrudd sammen.
Og jeg tror nøkkelen til suksessen ligger i den sjarmerende blandingen av alvor og skjemt.
Sagt litt annerledes:
Julekonsertene til Nordic Tenors handler både om Jesus og nissen.
Likevel blir det ikke en lapskaus av det, enten den nå skulle være kristelig eller ukristelig.
Det blir en velsmakende hovedrett, kokt sammen av intelligente kokker som har respekt både for det de driver med og enda mer for publikum.
Og for juleevangeliet.
De kan synge.
Og de kan bruke sine tenorstemmer på så mange slags vis.
De kan briljere, de kan parodiere og de kan imitere.
Det aller meste av det de gjør kan vi fra før.
Og når det innimellom dukker opp en ny sang, hvilket det vel gjorde tre-fire ganger i denne konserten, så er det gode sanger det også.
De åpnet med en klassisk jule-medley, fortsetter med en internasjonal ditto, og så overrasker de stort med å gi sangen om enebærbusken noe mye mer enn et anstrøk av Bach, av Beethoven eller av Mozart.
Det fortelles små og sjarmerende anekdoter om barn, om besteforeldre og oldeforeldre, det serveres en juleevangelie-pastisj som langt fra kan støte noen.
Og så trøkkes det til med både Hark the herald Angel sing, O helga natt, og sluttelig Deilig er jorden.
Innimellom har den eminente pianist Øystein Lund Olafsen, gitt oss glimt av både måneskinns-sonate, Debussy-måneskinn og Grieg-greier i mange varianter.
Det ble for øvrig lagt på alt for mye ekko i denne forestillingen, og klaver/synth fikk for mye oppmerksomhet fra lydmennesket bak spakene.
| 1
|
602251
|
«Hellig sang med himmelsk lyd»
Oslo Gospel Choir varter opp med en klassisk julekonsert med mindre gospel enn en forventet.
Velklang, stilig, polert, rendyrket – dette er uttrykk som godt beskriver hva Oslo Gospel Choir står for.
Julekonserten i Kildens store konsertsal onsdag kveld var utsolgt, og koret fikk et publikum som nøt konserten til fulle.
Det var stort sett andektig lyttende mennesker som tok til seg alt som ble servert fra scenen, og som likeså applauderte entusiastisk når anledningen bød seg.
Konserten bestod stort sett av et utvalg svært så klassiske julesanger; Kling no klokka, Glade jul, Come all ye faithful, Nå er den hellige timen, Nå vandrer fra hver en verdenskrok, Joy to the world ispedd linjer fra Halleluja-koret av Händel, alt dette bare avbrutt av Simon and Garfunkels virkelig klassiske Bridge over troubled water – som får et uttalt kristent eller i alle fall nestekjærlig budskap i denne konteksten.
Koret, 17 i tallet, er nøye koreografert og varierer hele tiden posisjoner i vakker lyssetting.
De er dessuten alle kapable til solistiske opptredener.
Virkelig gospel ble det i en sentral, men begrenset avdeling med tre sanger av Andrae Crouch, og her fikk flere av koristene fremstå som glitrende gode solister.
Også bandet fikk små solistiske innslag, og det ble skikkelig trøkk over hele konserten i dette mellompartiet.
Jeg skulle ønsket meg mer av dette.
Så var vi tilbake i en svært så rolig avdeling, innledet med dirigent Tore W. Aas’ redegjørelse for samarbeidet med Kirkens Nødhjelp og innsamling til flyktninger fra Syria.
I den anledning fremførte de sangen
Når båten seiler inn, av Aas, og denne ble utdelt til samtlige i publikum med oppfordring til å gi.
Et høydepunkt i konserten ble, for undertegnede, en fremførelse av Alf Prøysens vise Romjulsdrøm.
Solisten, fra Prøysens hjemtrakter, hadde en betagende innledning før en enda mer betagende fremføring.
Så ble det hele avrundet med opplesning av Juleevangeliet og O helga natt.
En oppbyggelig konsert i ordets rette forstand.
| 1
|
602252
|
Norges nye yndling
Hun er blant Norges yngste og mest spennende artister.
Aurora er en av artistene man bare må se, og i kveld stod hun foran et nærmest fullstappet Kick Scene.
**Når:
Fredag kveld
Hvor: Kick Scene
Publikum: ca. 600 stk.
**
Aurora har tatt Norge med storm det siste året.
Under vårens By:larm fylte hun Sentrum Scene til randen, og etter EP-utgivelsen «Running With The Wolves» i mai har det tatt helt av.
Den siste tiden har 19-åringen vært å høre på John Lewis sin julekampanje hvor den store varehusgiganten i England bruker Aurora sin versjon av Oasis-sangen «Half the World Away».
Mektig synth fyller lokalet og Aurora briljerer over.
Hennes stemme er av de sjeldne.
Den er helt særegen, og med en imponerende stålkontroll leker hun seg gjennom vanskelige melodilinjer.
Hun får det til å høres så enkelt ut.
Dessverre drukner den nydelige introen til "Runaway" i maset til publikum.
Flere prøver å hysje på andre, men det hjelper lite.
Hvorfor kan dere ikke holde kjeft når dere har betalt penger for å høre Norges største talent?
Vis respekt!
Elektro-popen blir etterhvert brutt opp.
En helt ny låt og "Murder Song" blir fremført med kun kassegitar som akkompagnement.
Selv om låtrepertoaret til Aurora ikke er av de lengste, har hun flere sterke låter med både fengende og interessante melodier.
Et forfriskende innslag i en pop-sjangeren som ofte blir for ensformig og forutsigbar.
På sitt beste klarer Aurora å fange oss inn i en sfærisk, vuggende verden.
Det toppes med låten "Running With The Wolves" som får publikum til å gynge og synge med.
Aurora er ganske så stillestående på scenen med unntak av hennes spesielle armbevegelser.
Det er ikke før på siste låt "Conqueror" at Aurora endelig slipper seg løs og danser rundt på scenen.
Publikum responderer i ekstase og klapper henne inn på scenen igjen.
Dette er en artist som vi forhåpentligvis får høre mye av fremover og i kveld overbeviste hun oss med sitt talent.
Det blir spennende å følge med videre.
| 1
|
602254
|
Tradisjonen tro
_
**Sissels Jul
Når:
Fredag kveld
Hvor:
Kilden
Publikum: ca 500
**_
Desember er rett rundt hjørnet, og utallige artister tar fatt på landeveien for å gi folk julestemning.
Det er få som er mer erfarne enn Sissel Kyrkjebø når det gjelder akkurat det.
Det må være vanskelig å finne på noe nytt år etter år, uten at det går på bekostning av hva publikum forventer av en tradisjonell julekonsert.
Sissel prøver så godt hun kan, og starter konserten med en lavmælt versjon av «All You Need Is Love».
Deretter går det inn i «Ain't No Mountain High Enough», som absolutt ikke har noe med jul å gjøre.
Utenfor Kilden pisker vinden og regnet heftig.
Det er ikke mye som minner om idyllisk jul med dalende snøflak.
— Det er ikke alle som kan skryte av hvit jul, sier hun og leder oss inn i klassikeren «White Christmas».
Det er her den krystallklare stemmen til Kyrkjebø kommer til sin rett.
Ole Petter Hansen Chylie på trommer, Ove Andersson på bass, Håvard Bendiksen og Børge Pettersen Øverli på gitar, Lars Andreas Haug på blåseinstrumenter og vår egen Per Kolstad var å se bak pianoet denne konserten.
Deres fremføring var upåklagelig, og flere av låtene hadde heftige arrangement.
Dette året har hun med seg tre korister ved navn Wayne Hernandez, Sam White og Phebe Edwards fra London.
De imponerer med å gi kveldens første gåsehud-øyeblikk med «Silent Night».
Som en selverklært forkjemper for de gamle norske barnejulesangene fremfører Sissel blant annet «Jeg er så glad hver julekveld», «Deilig er den himmel blå» og en heftig omarrangert versjon av «Et Barn Er født i Betlehem».
Hun tar seg så en pause og overlater showet til sine tre korister for å fremføre John Lennon og Yoko Ono sin «Happy Xmas».
De utfører det perfekt.
Et overraskende nummer er Eric Clapton sin «Tears In Heaven».
Det er ikke akkurat en julesang, men et fint innslag hvor man nesten får en liten tåre i øyekroken.
Denne juleturneen har Sissel valgt å hente inn en gjest fra hvert distrikt.
Den som fikk være med å synge duett i kveld var Bjørn Olav Edvardsen fra Tromøya som er kjent fra Idol og The Voice.
De to fremførte en vakker versjon av «Gå Ikke Forbi».
Sissel leverer en variert julekonsert som nok en gang holder et høyt og profesjonelt nivå.
Repertoaret var variert med amerikanske, norske, gamle og nye julesanger.
På ekte tradisjons vis ble den avsluttet med «O Helga Natt» og «Deilig Er Jorden».
| 1
|
602256
|
For en konsert!
Det var en fullsatt sal som fikk se Melody Gardot sitt nye jeg på Kilden.
Den tidligere så rolige dama viste torsdag kveld at hun har en mer rocka side.
Det var rått å få med seg.
For noen år tilbake ville hun sittet stille på scenen med sitt blonde hår over øynene og fremført sin musikk på stille vis.
Sykkelulykken fra tenårene gjorde henne både lyssky og var for høye lyder.
Solbrillene er fortsatt på, men med det nye albumet «Currency of Man» har hennes musikk fått et røffere uttrykk som virkelig kommer til syne under kveldens konsert.
Denne gangen setter hun i gang showet med elgitaren rundt halsen og den rocka låten «Same To You».
Hun har med seg fullt band og blåserrekke — det svinger fra første tone.
Blåserrekka leverer både heftige soloer og unisone dansemoves.
Gardot tar oss deretter videre inn i soul-verdenen med «She Don't Know» og briljerer med sine vokalferdigheter.
Hun har stålkontroll på sin særegne og versatile stemme som tar oss inn i bluesen med «Bad News».
Deretter setter hun seg ned ved pianoet og fremfører låten «March For Mingus» til ære for bassisten Charles Mingus.
De leverer et detaljert lydbilde og perfekt samspill.
Det spilles til tider så tigth at gåsehuden står som pigger fra topp til ytterst på lilletåa.
Saksofonist Irwin Hall gjør til og med en solo hvor han spiller på både alt-saksofon og tenor-saksofon samtidig.
Helt utrolig!
Ved fremføringen av «Les Etoiles» samles hele gjengen foran på scenen for en akustisk fremføring.
Konserten vender så inn i en roligere periode.
Gardot varierer fra å fortelle personlige historier til litt for filosofiske prekener.
Det blir til tider for mye av det sistnevnte og den 30 år gamle vokalisten virker mer som en 70 år gammel dame som skal videreføre sin visdom.
Tempoet dras opp igjen med «Preacherman» hvor hun bruker hele salen som kor.
Det klappes selvfølgelig inn til ekstranummer «It Gonna Come» som avrunder den varierte konserten på mesterlig vis.
Dette var absolutt ikke en konsert for et sittende Kilden-publikum.
Setene fungerer som et fengsel for kroppen som har lyst til å bevege seg til funky rytmer.
For et band, for en artist, for en konsert!
| 1
|
602258
|
Kosestund i den musikalske snadderkiosken
Dirigent:
Giordano Bellincampi
Konferansier:
Janne Formoe
Endelig var Kildens store konsertsal smekkfull.
Det må visst en ønskekonsert til for at det skal skje.
Kristiansand Symfoniorkester har på sine vanlige torsdagskonserter ofte mange ledige plasser, men «Fædrelandsvennens ønskekonsert» onsdag kveld viser at det er mulig å trekke fullt hus.
Arrangementet vil trolig rekruttere nye abonnenter til orkesterets vanligvis glimrende konserter.
Flere av numrene i denne konserten var for mange år siden min inngang til den klassiske musikken.
Finlandia av Sibelius, Johann Strauss’ Pizzicato Polka, Ketelbeys
På et persisk marked, Korsakovs Humlens flukt og Leroy Andersons Bugler’s Holiday — alle disse er lettfattelige, iørefallende, smektende og velklingende verker, med appell til et stort publikum.
Jeg er overbevist om at denne musikken fremdeles kan være en slik inngang for folk, og derfor er det veldig viktig at det spilles av KSO og dermed blir et tilbud til et stort publikum.
Og så må det sies at orkesteret sammen med dirigent Bellincampi viste seg fra sin aller beste side.
Virtuost spill fra ende til annen.
Og med hensyn til Bugler og hans ferie, for noen trompetister vi har i byen.
Vi som er så gamle at vi vokste opp med «Ønskekonserten» i NRK Radio , fikk også ønskekonsertmelodien framfor noen:
Bojarenes inntogsmarsj av Johan Halvorsen, ikke til åpning, men som avslutning på første avdeling.
Det slår meg, når man får den «live» som det heter på godt norsk, at den er en liten genistrek av en komposisjon.
Ellers fikk vi høre første satsen av Skjebnesymfonien, ouverturen til Figaros bryllup av Mozart, Griegs Våren, Elgars Nimrod - og mye annet snadder.
Janne Formoe var morsom, ledig og passelig fjollete som konferansier.
Trolig representerer hun et gjennomsnittlig nivå av kunnskap om den klassiske musikken når hun sier «Jeg kunne alle sangene fra før».
Og i denne sammenheng er jo det helt ok.
Dette skulle være en folkelig konsert med klassisk musikk.
Det ble det, og Janne Formoe var med på å gjøre den til det.
| 1
|
602259
|
«SPOR» i Kilden setter spor
«Spor – en forestilling med kontraster»
«Det heiter ikkje: eg – no lenger.
Heretter heiter det: vi.
Eig du lykka så er ho ikkje lenger berre di», skrev Halldis Moren Vesaas i 1945.
På den store scenen i Kildens konsertsal het det fredag kveld:
«De finnes ikke.
Det finnes bare oss».
Jeg har opplevd en forestilling som berører meg sterkt og jeg leter etter de små ordene å omtale den med.
Det er så lett å rope fantastisk.
Men dette er noe mye mer og mye viktigere.
Dette handler om å være ung, om å være annerledes, om å være innenfor eller utenfor, om å være stolt menneske uansett forutsetninger.
Det handler om moral og mot, om å gi og å få, om at «Alt det som bror din kan ta imot av lykka di, må du gi» — for å si det med Moren Vesaas igjen.
På scenen er over hundre elever.
Noen har funksjonsnedsettelser, noen er fra idrettslinja, noen fra musikk, dans og drama, andre fra studieforberedende.
Begrepet «mangfold» blir nesten som en forbokstav i denne rike flora av unge, vakre mennesker.
For nettopp skjønnheten var noe av det mest gripende.
I denne konteksten, hvor de utfoldet sine ulike ferdigheter, kom smilet, gleden og stoltheten over å mestre så klart til syne.
Og hva er vel vakrere enn et lykkelig, stolt og sterkt smil, enten man nå er en av gutta med downs, en av atletene på idrett, en av danserne fra ballettskolen, eller hun i rullestol som snakker i symboler og som blir glad når hun blir tatt på alvor.
Til vakker musikk fikk hun del i dansen mellom sterke armer, og gleden var åpenbart like stor hos alle tre.
Og så Knut Nicolai Myhre med sine vare tekster om et liv med hjerneskade.
SPOR slik vi så det denne helgen er et ressurskrevende prosjekt, både for Kilden og KKG.
Det er vel anvendte ressurser.
De mange medvirkende skoleelever har fått en opplevelse de aldri vil glemme.
Og enda viktigere:
Slik bygges positive holdninger i et skolesamfunn.
Vi som var publikum ble løftet, inspirert, rørt og overveldet.
KSO ledet av Per Kristian Skalstad og bandet ledet av KKG-lærerne Vidar Bø og Inge Kyllingstad skapte trøkk, fanfarer og vare stemninger.
Stig Nordhagens nye musikk til forestillingen har kvaliteter vi ellers finner i operaens verden:
Når ordene blir små og få, så løfter musikken meningen over i helt andre dimensjoner.
Lykkelig den skole som har lærere som klarer å hente frem og koordinere så mange menneskelige ressurser.
Det krever lærere med et helt spesielt blikk, en helt spesiell tålmodighet, og en vilje til å yte langt ut over instruksen.
Og for et lykketreff at disse fant frem til Kilden dialog.
| 1
|
602290
|
Imponerende solister i «Ung Klassisk»
Pianisten Daniel Seng og sopranen Benedikte Sofie Ribe imponerte stort i konserten med KSO i Arendal.
Torsdag kveld gikk konserten «Ung Klassisk» av stabelen iArendal kulturhus.
Fredag kveld ble den gjentatt i Kristiansand.
Jeg opplevde,i Arendal, to solister som er kommet svært langt i sin utvikling.
Begge er fødti 1988, altså omtrent 27 år unge.
I Chopins Klaverkonsert nr. 2 i f-moll rent ut sagtbriljerte David Sang, både med en velutviklet teknikk, men enda mer medmusikalsk nerve.
Han utstrålte ro og sikkerhet.
Han formet den velkjentemusikken etter eget hode.
Dirigent Engeset har en naturlig autoritet som måvære en nytelse for unge kunstnere.
Det de måtte ha av nervøsitet foran enkrevende oppgave som denne, tror jeg fordufter når han blunker til dem.
Særliglot jeg meg bevege av den unge pianistens frie forhold til tempi.
Han hvilte imusikken, ikke bare i den langsomme satsen, men også i de mer eruptive deler avførste og sistesatsen.
Benedikte Sofie Ribe sang tre arier, først «Sang til månen»fra Rusalka av Dvorak, dernest Liùs arie fra Turandot av Puccini, og til slutt«Obeissons quand leur voix appelle» fra Manon av Massenet.
I den første varhun, trolig preget av nettopp begynnelsen, litt usikker med hensyn til styrke.Stor velklang i de høye partier, men stemmen forsvant i de svakere.
I den andreviste hun stort dramatisk talent.
Og i den tredje var skjønnheten bare til ånyte.
Orkesteret innledet konserten med Dvoraks fantastiskeKarneval-ouverture.
Velspilt, feiende flott og stemningsskapende.
Avslutningenav konserten, med Irgens-Jensens monumentale «Passacaglia» fra 1927 ble en storopplevelse.
Verket er på sett og vis erke-norsk i melodikken, samtidig såintenst europeisk i strukturen, med passacaglia-teknikken som den bærende ogfuge-teknikken som det triumferende til slutt.
Engeset fikk orkesteret til åyte nesten mer enn Arendal kulturhus’ store sal tåler.
Trolig klang det endabedre i Kildens akustikk i går kveld.
Så må jeg bare få tilføye at Kilden og «Ung klassisk» måpresentere sine musikere bedre enn de gjør i programmet.
Om unge Ribe heter detat hun har «sin egen konsertserie Operanatt ved Søgne Gamle Kirkegård» … hehe.
Går ut fra det menes prestegård?
Og Daniel Seng.
Hvor er han fra?
Wikipediasier Wuppertal i Tyskland.
«Ung Klassisk» sier Vennesla.
Ikke lett å vite, da.
| 1
|
602291
|
Sjarmerende upolert
Latteren satt løst, men melankolien kom også snikende da Tønes gjestet Kilden torsdag kveld.
Frank "Tønes" Tønnesen fra Sokndal dyrker sin dialekt med sine humoristiske og underfundige historier.
Han har gitt ut totalt syv album, men det var "Sån Av Salve" som ble hans store gjennombrudd.
Han ble berømmet med spellemann for beste vise og tekstforfatter og ble et kjent navn for det norske publikum.
Nå er han aktuell med albumet "Vindbrest" og det var mange som hadde tatt turen til Kilden.
Det tar ikke lang tid før latteren fyller konsertsalen med låtene "Antikkmesso på Figgjo" og "Seminarblues".
Det er ikke bare Tønes og kassegitaren på scenen i kveld.
Han har også med seg fullt band med Erlend Aasland på mandolin, trombone, gitar og diverse andre instrumenter, Øystein Holmen på tangenter, Kjell Gudmestad på el— og steel-gitar, Gaute Tengesdal på bass- og komp-gitar og Arne Andersen på trommer.
Dessverre var ikke lyden helt på plass i starten av konserten og spesielt irriterende var høylytt strengestøy fra kassegitaren til Tønes selv.
Noen ganger overdøver også bandet stemmen hans og det blir vanskelig å tyde tekstene.
Dette blir heldigvis noe bedre utover konserten.
Mellom sangene er han akkurat slik som man tror på forhånd - noe beskjeden og med morsomhetene på lur.
Men Tønes spiller ikke bare humor.
Han har også et dystert og melankolsk repertoar som viser seg fra sin beste side i midtre del av settet med "Jento Mi".
Det blir nesten magisk når Aaslang og Holmen fremfører en melodisk "call and respons"-solo.
For å ikke bli så lei av seg selv skulle Tønes fremføre "Basaren" som han ikke har gjort tidligere på turneen.
Det gikk ikke så bra.
Etter utallige stopp kom de seg til slutten av låten, men er det noen som kommer seg ut av slikt med publikum klappende, så er det Tønes.
Det er litt skranglete her og der og det er tydeligvis ikke like lett å telle opp til en låt for Tønes, men sjarmen gjør det lett å tilgi.
En variert konsert både med tanke på instrumentering, dynamikk og stemning gjør at denne konserten ender med at Tønes blir klappet inn hele to ganger.
| 1
|
602292
|
Stor begeistring for store solister
Det formelig kokte av glede og begeistring i publikum da siste tone klang ut, på tross av tragediens fullendelse både i tekst og toner.
«Rigoletto»av Giuseppe Verdi
Ihovedrollene:
Boris Statsenko, Eir Inderhaug, Yosep Kang, In Sung Sim.
Opera Søri Kilden, konsertsalen
«Rigoletto» er enstor suksess i Kildens konsertversjon.
Godt da at det ikke er enengangsforestilling, men at den gjentas.
Noen tenker kanskje at en konsertantoperafremførelse er noe halvveis?
Det oppleves ikke slik.
Tvert imot, ved atkulisser, kostymer og skuespill et stykke på vei mangler, konsentreresoppmerksomheten så mye mer om musikken.
Og Verdis «Rigoletto» tåler det fokusetganske ettertrykkelig.
«Rigoletto» er en ganske maskulin opera.
Karakteristisk noker den mest kjente arien «La donna è mobile», kvinnebedårerens noksåforaktfulle karakteristikk av de damene han skånselsløst beseirer.
Og detble da også virkelig en herrenes aften, i den forstand at de mannlige solistenestakk av med flest poeng.
Boris Statsenko i hovedrollen som hoffnarrenRigoletto var rett og slett fantastisk.
En baryton med stemme, volum, karakterog renhet til å miste pusten av.
Jeg vet ikke når vi sist opplevde en sånnsanger i Kristiansand.
Det samme kan sies om Yosep Kang som Hertugen, rett ogslett formidabel.
Også bass-sangeren In Sung Sim i rollen som leiemorderenSparafucile og norske Håvard Stensvold som Grev Monterone var bunnsolide, enfryd for øret fra første til siste tone.
Eir Inderhaug gjør en god Gilda, Rigolettos datter.
Men idette selskap er det som om hun blir litt for lett.
Vi kjenner henne godt etterhvert, ikke minst som et utpreget komisk talent, og med vakker stemme.
Men dentragiske Gilda, som frivillig velger døden for den bedrageren hun faktiskelsker, får ikke nok alvor og tyngde.
Nydelig er også Angelica Voje i sin rollei siste akt, som Maddalena, leiemorderens søster og medhjelper.
Og vår egenvelkjente mezzosopran Birte Myhrstad har all ære av sine to roller som Giovannaog Grevinne Ceprano.
KSO i storform, Bellincampi som stor inspirator, ArildHelleland som nyttig forteller, 16-stemmers mannskor også med solister, og eneffektfull lyssetting, alt bidro til en opera-festkveld, en milepæl iKristiansands operahistorie.
Emil Otto Syvertsen
| 1
|
602293
|
Mestermøte:Dirigent (22), pianist (41)
Dirigent:
Alexander Prior
Solist:
Jan Jiracek von Arnim
Kilden, Konsertsalen_
**
Vanskelig er det å skrive om det som er veldig godt.
Ordeneoppleves så brukte, litt forblommede, det er så lett å ty til klisjeer ogoverdrevne uttrykk.
Så blir det litt platt, litt nedtur i forhold til det somskulle beskrives.
Jeg skal omtale, vurdere, ja – til og med kanskje forholdemeg kritisk til, torsdagens konsert med Kristiansand Symfoniorkester.
Dirigenten var en sjeldenhet.
Når hadde vi sist en ung mannpå 22 år på podiet foran vårt orkester?
Og pianisten.
Så godt at vi fikk møtedenne UiAs gjesteprofessor.
Nærmest i stillhet har han vært her, holdtmesterklasse for studentene, usynlig for alle oss som ikke har våre dagligegjøremål på det vi før kalte Musikkonservatoriet.
Jeg kunne ha skrevet om en stjernekveld.
Om eminentklaverspill og intenst samspill.
Og jeg kunne ha beskrevet en dirigent somnesten var alt for energisk etter som ryggen ble mer og mer glinsende avsvette.
Jeg kunne gjerne ha fremhevet vår egen oboist Marion Walker som gjordeTuonelas svane til et eventyr av melodisk angst med sitt engelske horn, ellerom Ariel de Wolf som på tilsvarende vis gjenskapte Sibelius’ tanker på sincello.
Men jeg vil skrive om «Keiserkonserten» av Beethoven somstrengt klassisk og romantisk sprudlende ble til en henrykkelsens mulighet foret stort publikum.
Og om en Sibelius’ «Lemminkäinen-suite» som brakte oss langtinn i de mystiske nordiske skoger og langt bakover i mytiske tider.
Og så har jeg lyst til å omtale en dirigent som holdt segselv tilbake, lot de andre ta applausen.
Som løftet solistens hånd høyere medsin egen, og som gav blomstene til det engelske horn.
Og så må jeg nevnepianisten, som med sitt ekstranummer, Schuberts vidunderlige Impromptu nr. 4 iAss-dur, opus 90, gav oss en påminnelse om hva vi har mistet nå som de«gammeldagse» konsertene som blant andre Musikkens Venner forsynte oss med, deavdøde «klaver-recitals», ikke fins mer.
Når får vi igjen en «aften» mednocturner av Chopin, impromptus av Schubert og fantasistykker av Schumann?
Erden tid forbi?
| 1
|
602294
|
Eidsvåg i storform
Det var en fullsatt Kilden konsertsal som møtte Bjørn Eidsvåg da han inviterte til storslått festkonsert sammen med Kristiansand Symfoniorkester torsdag kveld.
**Når:
Torsdag kveld
Hvor:
Kilden
Publikum: ca 1000
**
I fjor fylte Eidsvåg 60 år og feiret seg selv med et samarbeid med landets ledende symfoniorkestre.
Denne gangen var det Kristiansand Symfoniorkester og Kilden som sto for tur, og for å toppe det hele har han fått med seg Elvira Nikolaisen, Marte Wulff og Thom Hell.
Det var tid for en storslagen mimringsstund fra karrieren til en av Norges fremste musikere.Samspillet mellom klassiske og rytmiske musikere kan fort komme i konflikt med hverandre og skape et dårlig samspill totalt sett.
Dette skjedde ikke i kveld.
Arrangementene til symfoniorkesteret var nydelige og lå som et fargeleggende bakteppe som ga ekstra liv i de nokså enkle låtene til Eidsvåg.
I tillegg var det ingen pleksiglass-skillevegger å skimte på scenen, og musikerne ble forent som et stort, sammensveiset orkester.
Men denne kvelden bød også på noen problemer for den rutinerte musikeren.
Under «Stillheten» ble det kluss både i tekst og form, noe som resulterte i en ekstra lang versjon av sangen.
Heldigvis klarte orkesteret med god ledelse fra dirigent Torodd Wigum å tilpasse seg situasjonen uten pinlige stopp.Gjesteartistene hadde heldigvis ingen problemer og fremførte sine låter godt.
Elvira Nicolaisen ble selvfølgelig med på duetten «Floden» mens Marthe Wulff sang Lisa Nilssons stemme på «Mysteriet deg».
Deretter ble vi ført inn i konsertens rene rytmiske del med låten «Songen» fremført av Wulff og Eidsvåg, samt «Eg vil ikkje dø» med Thom Hell.
Her må også Kjetil Steensnæs på gitar, Bjørn Holm på bass, David Wallumrød på tangenter og Anders Engen på trommer berømmes for perfekt spill og gode soloer.
Konserten hadde et rolig og til tider melankolsk preg med både kjente og ukjente sanger, men låten «To små planeter» får opp tempo mot slutten av repertoaret og tittelen rockepresten kommer til sin rett.
Selv om Eidsvåg nå kaller seg selv en tviler, snakker han fortsatt som en prest og forteller historier så hele salen runger av latter.
Eidsvåg vet hvordan man skaper god stemning og en helhetlig fin konsert både med musikk og humor.
Fredag og lørdag holder han også utsolgte konserter, og publikum kan bare glede seg.
Se video fra konserten:
| 1
|
602295
|
Symfoniske eksplosiver
Solist:Wissam Boustany, fløyte
Symfonikonserteni Kilden i går kveld var overveldende.
Tre lange verk av det ytterstekspressive, for ikke å si eksplosive, slag, en fantastisk fløytist og endirigent som rett som det var vekslet mellom krigshumør og sødmefylt ynde, altdette utfordret og ansporet orkesteret til innsats ut over det vanlige.
DaTsjaikovskijs Pathetique-symfoni åndet ut i den dypeste depresjon ogresignasjon til slutt, var det som det gikk et gys gjennom salen, og det toktid før man summet seg og kom på at nå var det tid til å applaudere.
Detgjorde man deretter hjertelig og lenge.
Åpningsverket , Samuel Barbers «Second Essay» fra 1943, varmer enn en ouverture, et spennende bekjentskap med en komponist som ellersstort sett representeres med «Adagio for Strings», ofte spilt av KristiansandKammerorkester for noen år siden.
I et senromantisk tonespråk bygde «SecondEssay» velplassert opp mot det som skulle komme; kontrastrikt, spenningsfylt,vekslende mellom ro og drama, stillstand og utladning – alt godt ivaretatt avdirigent og orkester.
Så kom Wissam Boustany på scenen, fløytelærer ved blantannet konservatoriet UiA, libaneser av opprinnelse, utdannet i England, nåverdensborger.
Khachaturians konsert var opprinnelig skrevet for ingen ringereenn David Oistrakh og hans fiolin, men ble omarbeidet til fløytekonsert avJean-Pierre Rampal i 1968.
Boustany gjorde dypt inntrykk.
Han spilte virtuost,med vakker tone og suveren teknikk, og med dyp musikalitet.
Khachaturiansmusikk preges av både øst og vest, er eksotisk og litt mystisk, særlig imellomsatsen, og var besnærende for publikum som var så begeistret alleredeetter første sats at klappsalvene runget.
Dirigent Peter Szilvay har gjestet byen flere ganger.
Menjeg kan ikke huske å ha sett ham så «utagerende» på podiet før.
Det var som omdet gjaldt liv og død noen ganger, hvilket det vel faktisk også gjør iTsjaikovskijs sjette symfoni.
Det ble en strålende slutt på en overveldendekonsertkveld.
| 1
|
602297
|
Gangsterfilmen som stiløvelse
Si hva du vil om Ben Afflecks skuespillerkarriere – for eksempel at han nok burde ha styrt unna både Jennifer Lopez og Batman – men som regissør har fyren levert solide filmer:
"Gone Baby Gone", The Town" og "Argo".
Dessverre får ikke Affleck det helt til når han han nå prøver seg på et bredt anlagt gangsterepos i tradisjonen etter "Gudfaren" og "Ondt blod i Amerika".
Mot et bakteppe av depresjon, forbudstid og etniske konflikter på 1920-tallet, følger "Live by Night" Joe Coughlins vei fra småskurk i Boston til gangster i Miami.
Og underveis trykker Affleck, som i tillegg til å regissere også produserer, spiller hovedrollen og har adaptert historien fra en roman av Dennis Lehane, på hver eneste sjangerknapp.
Her er alt hjertet kan begjære av business og korrupsjon, romantikk og hevn, Tommy Guns og skreddersydde dresser.
Som helhet mangler likevel "Live by Night" snerten og dybden som gjorde dens forbilder til klassikere.
Det holder ikke at filmen er pen å se på – eller at enkeltsekvenser blir løftet av skuespillere som Elle Fanning og Chris Cooper – når scene etter scene bare passerer uten å gjøre inntrykk.
Og til sist ender Ben Afflecks gangsterfantasi opp som en tom stiløvelse.
| 0
|
602299
|
Hvordan fri seg fra skyld?
Dyptpløyende om skyld og skam med utgangspunkt i etterkrigstidens Tyskland og Japan.
Mens tyskerne har bedt om unnskyldning til det selvpiskende for sine krigsforbrytelser, har japanerne i liten grad vedkjent seg nasjonens brutale framferd i Øst-Asia.
Massakrene i Nanjing og Manila, slavearbeidet på Thailand-Burma-jernbanen og de mange krigsfangeleirene sto i umenneskelighet ikke tilbake for nazistenes fremferd.
Det er denne kontrære holdningen til egen nære historie Ian Buruma (f. 1951) utforsker i denne glimrende oversatte boken.
Nederlenderen Buruma har bodd i Japan, og kjenner dermed denne for oss fjerne kulturen.
Med «År null» (på norsk i 2015), ble Ian Buruma oppdaget av det brede publikum.
Hans skarpe observasjoner og refleksjoner gjør bøkene hans til usedvanlig berikende for tanken.
Dette gjelder ikke minst foreliggende bok, opprinnelig utgitt i 1994, men nå lansert i ny utgave med nyskrevet forord av forfatteren.
Tidligere statsminister Tomiichi Murayama ba for 25 år siden uforbeholdent om unnskyldning for Japans militære grusomheter, men holdningen er siden reversert til den opprinnelige, Japan var offer mer enn angriper.
Deres fremste argument er atombombene i krigens sluttfase, og at de ikke hadde noe holocaust, et vedtatt program for å utrydde grupper av mennesker.
Dagens japanske holdning ble demonstrert da statsminister Shinzo Abe og president Barack Obama nylig markerte 75-årsdagen for angrepet på Pearl Harbor.
Statsministeren mintes de døde.
Punktum.
Vi oppfatter gjerne japanerne som redde for å tape ansikt.
Ian Buruma konkluderer imidlertid med at det er mer snakk om politikk enn kultur.
Han medgir at kultur spiller en rolle, men i Japan er det reaksjonære politiske holdninger som gjør at de ennå bærer vekten av skyld.
Ian Burumas bok viser mellom mye annet at forsoning og oppgjør med fortiden må hvile i en innrømmelse av at det er begått feil, i dette tilfelle grufulle krigsforbrytelser.
Det er sannheten som setter fri, også for en nasjon.
| 1
|
602300
|
Om å overleve i det grenseløse
Ellen slutter å snakke, broren hennes låser seg inne på rommet og tisser på flasker.
Linda Boström Knausgård har skrevet innsiktsfullt om forsøke å holde livet sitt sammen.
Ellen ber til Gud om at den psykisk syke faren hennes skal dø, og det skjer.
Men faren hennes er skremmende til stede likevel.
I tillegg er Ellen redd for sin voldelige bror og hun lengter etter moren, som klarer alt, som alle beundrer, også Ellen.
Grenseløst.
Og kanskje er ”grenseløst” denne lille romanens nøkkelord.
Ellen forsøker å være streng med tankene sine, slik at de ikke overmanner henne.
Men hun kan se dem.
”De var overalt.
Kom seg ned i kroppen, tok runde etter runde rundt hjertet ...”
Hun må gi opp:
”Tankene var det ikke noe å gjøre noe med.”
På samme måte som hun, halvveis inn i forsøket, gir opp å beskrive dagene hun observerer:
«Vi kan kalle dem halvdager.
Vi kan kalle dem hva som helst.»
Slik ender mange av Ellens forsøk på å håndtere livet, i tilbaketrekking, snarere enn i konfrontasjon.
Hun trekker inn i tausheten, inn på rommet, inn i mørket, kanskje for ikke å bli spist opp av lyset hun trekkes så voldsomt til - en tematikk vi kjenner igjen fra forfatterens forrige roman, «Helioskatastrofen».
Språket til Boström Knausgård – fint ivaretatt av oversetter Monica Aasprong – har ingen friksjonsfri eleganse, setningene er ikke i sømløs flyt.
I stedet snor de seg unna eller ender i brudd, slik også karakterene hennes vokter på hverandre og vender seg bort fra hverandre.
”Hvem var sterk? spurte vi hverandre.
Hvem var den sterke og hvem var den svake?
Hvem var det som skulle krype inntil den andre om natten og gråtende slå armene sine rundt?
Velkommen til Amerika er mørk.
Men det er også en roman full av lengsel, om å forsøke å holde livet sammen og gjøre det lite nok til mestre.
Det er blitt en beretning å tro på, rett fram, vakker og skjør.
Og håp er det, om aldri så lite:
En dag skriver Ellen en beskjed til moren, en dag banker hun på døra til rommet til broren.
En dag sier hun høyt inni seg til faren:
Du er død.
| 1
|
602301
|
Interessant thriller
Få regissører klarer å levere gull hver eneste gang, og M. Night Shyamalan («Den sjette sansen», «Unbreakable») har også gått på en del blemmer, men med «Split» er han absolutt oppe og lukter på gullet igjen.
Tre unge jenter blir bedøvet, kidnappet og holdt fanget av en ukjent mann.
De vet ikke hvorfor, eller hva han vil, og det virker ikke som det er noen utvei.
Det er imidlertid ikke det eneste skremmende med situasjonen.
Fangevokteren deres har nemlig 23 ulike personligheter, og det er de tre mest ustabile som har tatt over makten.
Men ifølge dem har ikke den verste personligheten kommet til overflaten ennå – men han er på vei.
James McAvoy spiller de ulike personlighetene med urovekkende troverdighet, og er en fryd å se på.
Filmen stiller noen interessante spørsmål om hva slags kapasitet hjernen vår egentlig har, og om nøkkelen til å forstå hjernen er gjennom mennesker med ulike psykiske lidelser.
At de faktisk kan noe mer, vet noe mer, enn oss andre.
Den unge skuespilleren Anya Taylor-Joy, som har den andre hovedrollen i filmen, er en flott motpol til McAvoy.
Hennes karakter, Casey, har sin egen historie som gir filmen ytterligere dybde og nerve.
Det blir litt vilt mot slutten, men alt i alt er det en interessant thriller med en overraskende cliffhanger.
| 1
|
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.