id
stringlengths 6
6
| review
stringlengths 13
22.9k
| sentiment
int64 0
1
|
|---|---|---|
003541
|
Terminator Salvation
Actionfilm uten pondus
”Terminator Salvation” er den fjerde filmen i serien som startet i 1984.
Men regissør James Cameron er ikke involvert lenger, heller ikke Arnold Schwarzenegger.
Og det merkes.
Historien mangler pondus, og skuespillerne sliter med å finne sin plass i sagaen.
Regissør McG fyller i det minste hver eneste filmrute med digital action.
Det ser flott ut, men det føles ikke like flott for en gammel Terminator-fan.
Må forhindre drap
Året er 2018, supercomputeren Skynet har tatt over jorden med sine maskiner.
Mennesker som overlevde dommedag har tatt opp kampen mot maskinene.
En av dem er John Connor (Christian Bale).
Nå får han vite at Skynet vil drepe den unge Kyle Reese (Anton Yelchin), som i fremtiden skal reise tilbake til 1984 for å redde hans mor og bli hans far.
Connor må forhindre dette for å redde sin egen eksistens, og får uventet hjelp fra fortiden av Marcus Wright (Sam Worthington).
Logiske brister
Premisset for historien er godt, og er en naturlig utvikling av de tre første filmenes plott.
Men dessverre er ikke manusforfatterne like gode som James Cameron er.
De fyller historien med for mange usannsynligheter, og da tenker jeg ikke på de fantasifulle elementene, men på logiske brister innenfor dette universets rammer.
Skynet er blant annet merkelig ineffektiv til å være en verdensomspennende supercomputer.
Og det blir regelrett teit når Skynet mot slutten kaster seg ut i en langvarig forklaring på sine handlinger.
Endimensjonalt
Christian Bale er en solid skuespiller, men får ikke nok tid eller anledning til å utvikle figuren sin denne gangen.
John Connor burde være en kompleks og interessant figur, etter det vi har sett ham gjennomgå i Terminator 2 og 3, men blir fremstilt merkelig endimensjonalt i fireren.
Vi vet Bale er god for mer enn dette, og jeg tror det slappe manuset har skylda.
Den nye figuren, Marcus Wright (Sam Worthington), er faktisk mer interessant, men den knappe to timer lange filmen tar seg ikke tid til å utforske ham heller.
Svake manusforfattere
”Terminator Salvation” er en bråkete, buldrende, postapokalyptisk actionfest som har mange stilige effekter å vise deg.
Her er det ikke spart på mye når det gjelder det visuelle.
Og det er filmens beste kvalitet.
Men for å føye seg inn i Terminator-sagaen burde den vært langt sterkere på manusfronten.
Figurene burde være verdt å bry seg om.
Det er de dessverre ikke, ikke engang John Connor.
Det er nesten utilgivelig.
| 0
|
003544
|
Crossing Over
Innvandring i alle dets former er temaet for filmen ”Crossing over”, en film a la ”Short Cuts”, ”Traffic” og ”Crash” med flere skjebner som vikler seg inn i hverandre.
Det er velment, veltenkt og velspilt, men regissør Wayne Kramer lykkes likevel ikke spesielt godt.
Flere av historiene forlater oss med store hull, og uforklarte elementer, og tar ofte litt for store snarveier.
Det er interessante figurer her, som hadde fortjent en bedre skjebne enn å bli avspist med episodisk historiefortelling.
Vi er i området mellom Los Angeles og Mexico, og møter blant andre en asylpurk med samvittighetsplager (Harrison Ford), en immigrasjonskonsulent som utnytter sin stilling (Ray Liotta), en advokat som lever seg inn i sine asylsaker (Ashley Judd) og en frittalende muslimsk elev (Summer Bishil) som oppdager at ytringsfriheten er hul.
Alle historiene handler om mennesker som forsøker å bli lovlige borgere, og de som vil hjelpe dem, eller stoppe dem.
Sterke enkeltskjebner
Denne filmen fokuserer på enkeltskjebner, og noen av historiene er sterke.
Selvfølgelig burde alle få lovlig opphold i en perfekt verden.
Men i vår verden er over 40 millioner mennesker på flukt, og Amerika har ikke plass til dem.
Ikke vi heller.
Det gjør selvsagt inntrykk å få enkeltskjebner servert på denne måten, men filmen unnlater å fortelle hvorfor de har det så vanskelig med å få passet de så gjerne ønsker.
Harrison Ford sovner
Best i filmen er Summer Bishil som Taslima, den unge eleven som kommer opp i trøbbel for å snakke fra hjertet.
Verst er Harrison Ford, som ser ut som han er i ferd med å sovne, uansett hva han gjør.
Midt i mellom er filmen selv, som altså har noen interessante personer å skildre, men gjør det i en form som aldri lar dem springe skikkelig ut.
Ikke tid nok
Ting tyder på at regissør Wayne Kramer ikke fikk lov til å lage den filmen han egentlig ønsket.
Over 20 minutter skal ha blitt fjernet av produsentene, mot Kramers ønske, blant annet en hel rolle spilt av Sean Penn.
Vi kan bare håpe at en director’s cut kommer på Blu-ray, og at den er bedre.
”Crossing Over” har interessante ting å fortelle, men har ikke nok tid til å fortelle det
| 0
|
003545
|
Hangover
De fleste har nok en eller annen gang våknet opp i skikkelig bakrus, med begrenset hukommelse om hva som egentlig skjedde kvelden før.
Men bakrusen i ”Hangover” overgår det meste, og er ustyrtelig morsom!
Denne amerikanske komedien tar oss med på en vill ferd gjennom Las Vegas, og lar oss møte skumle gangstere, strippere, en baby, noen høns, en bokselegende og en høyst levende tiger.
Hangover video
Doug skal drikkes ut, og kompisene Phil, Stu og svogeren Alan tar ham med til Las Vegas.
På taket av Ceasar’s Palace skåler de for en natt de aldri skal glemme.
Problemet er at når de våkner i en herpa suite dagen etter, husker ingen av dem noe som helst.
Rundt seg finner de ting som tyder på at relativt MYE har skjedd, og Doug er borte!
Nå må kompisene følge sine spor for å finne ut hva de egentlig har gjort.
Vill og spennende
Ideen er god, og historien blir bare bedre og bedre utover i filmen.
Jeg vil ikke avsløre noe som helst, men nøyer meg med å si at det blir villere og villere.
Uttrykket ”ekstrem fylleangst” burde være dekkende.
Riktignok vil jeg tro at en slik fyll ville resultert i en bakrus som hadde satt gutta ut av spill for resten av dagen derpå, men da hadde filmen blitt rimelig kjedelig.
I stedet øker regissør Todd Phillips tempoet gradvis.
Det blir ikke en ren actionfilm, men det blir en vill og spennende jakt på Doug.
Drag av ekte menneskelighet
Denne fyllehistorien i Vegas hadde ikke blitt like bra om ikke folka i filmen hadde vært verdt å bry seg om.
Heldigvis er hovedfigurene en broket forsamling av ganske vanlige menn i en uvanlig situasjon.
Phil (Bradley Cooper) er tilsynelatende gjengens leder og mest tilbakelente person.
Stu (Ed Helms) er en kuet samboer med ei skikkelig hurpe.
Alan (Zach Galifianakis) er den snåle, og gjengens fortreffelige klovn.
Men alle har et drag av ekte menneskelighet, og vi lærer stadig nye ting om dem.
Noe som gjør deres situasjon enda mer morsom!
Kanon vorspielfilm
Regissør Todd Phillips morer oss kostelig uten å overdrive figurene sine, bare situasjonene de kommer opp i.
Og dermed har han laget en av årets morsomste filmer, så her er det bare å stille seg i kø!
”Hangover” kan bli en festfavoritt, og er i hvertfall en kanon vorspielfilm!
| 1
|
003546
|
The Haunting in Connecticut
Forutsigbar skrekk
”The Haunting in Connecticut” er akkurat som ”Poltergeist”, bare uten humoren og eventyrfølelsen.
Det handler om et hjemsøkt hus, og da blir det mange skikkelser i speil, manifestasjoner fra det hinsidige og en plaget familie som må finne ut hva som skjer og hvorfor
Noen av skrekkscenene virker slik de skal, men jeg ser ingen originalitet i dette materialet.
Jeg har sett det gjort mye bedre og skumlere før.
Nybegynnere vil kanskje la seg skremme, mens viderekomne vil kjede seg.
Familien Campbell flytter til Connecticut for å bo nærmere sykehuset der eldstesønnen Matt (Kyle Gallner) behandles for kreft.
Matt opplever umiddelbart merkelige ting i det gamle huset, men mamma Sara (Virginia Madsen) tror det er hallusinasjoner som følge av kreftbehandlingen.
Snart viser det seg imidlertid at Matt ikke hallusinerer, og at huset skjuler en mørk hemmelighet.
Forutsigbar skrekk
”The Haunting in Connecticut” gjør mye av det samme som andre filmer om hjemsøkte hus, som om det finnes en lærebok eller oppskrift over hvordan slike filmer skal være.
Jeg har åpenbart sett mange av dem, for jeg kunne forutse nesten hele veien når noe skulle skje.
Sånt blir jeg ikke skremt av, bare litt irritert over at filmskaperne ikke er i stand til å overraske meg med noe nytt.
Troverdige familieforhold
En av filmens beste kvaliteter er Kyle Gallner i hovedrollen som kreftsyke Matt.
Han makter å gjøre Kyle til en troverdig figur.
Det legges også ned mer arbeid enn normalt når familieforholdene skildres.
Vi aner at familien har en fortid, at bånd mellom foreldre og barn er slitte, og at hendelsene i huset forsterker disse konfliktene.
Plagsomt midt på treet
Jeg applauderer at en grøsser jobber for å skape figurer vi bryr oss om, men ønsker at grøssene de utsettes for i ”The Haunting in Connecticut” var bedre.
Dette har blitt en film som er verken spesielt god eller dårlig, bare plagsomt midt på treet.
Kanskje fyller den et tomrom i sjangeren akkurat nå, og flere Haunting-filmer er under planlegging.
Men neste gang må de være flinkere til å si ”bø”!
| 0
|
003547
|
Last chance Harvey
Kjedelig
Voksne mennesker som får en ny sjanse i livet er et populært tema på film.
Nå er det Dustin Hoffman og Emma Thompson som spiller disse rollene, og det burde de kanskje ikke gjort.
For dette er halvbra.
Og halvdårlig.
Og ganske så uinteressant.
Manusforfatter og regissør Joel Hopkins har levert et uinspirert produkt som må ty til slitne klisjeer for å få historien til å gå opp.
Det er hyggelig med folk som forelsker seg, bevares, men må det være så kjedelig som dette?
Harvey Shine (Dustin Hoffman) drar til London for å være med på datterens bryllup.
Han er skilt, og har mistet kontakten med familien.
Han har også mistet jobben.
Samtidig er Kate Walker (Emma Thompson) single og aldrende i London.
Deres veier krysses, og ved hjelp av en usannsynlig samtale begynner ting å skje.
Konstruert krise
Dette føles litt som ”Før soloppgang”, bare i London i stedet for Wien, og to middelaldrende i stedet for to ungdommer.
Også her vandres det rundt i byens gater, mens man snakker om livets mysterier.
Men manuset er ikke så velskrevet at jeg greier å bry meg.
Joel Hopkins bruker litt for mange verktøy fra kjærlighetsfilmverktøyboksen, som den uunngåelige krisen som setter hele forholdet i fare.
I denne filmen er krisen så konstruert at det er umulig å tro på den.
Manus under pari
Både Dustin Hoffman og Emma Thompson er selvfølgelig store skuespillere med fantastiske bedrifter bak seg.
Her tror jeg de gjør det de kan med et manus under pari.
”Last chance Harvey” har noen søte scener, og noen interessante konfliktsituasjoner, men er til syvende og sist en film som vil bli forbigått av publikum.
Det finnes ikke nok gode grunner til å se denne på kino.
| 0
|
003548
|
Istid 3:Dinosaurene kommer
I overkant familiær.
Filmen introduserer riktignok noen nye figurer, samtidig som den har noen oppfinnsomme spenningssekvenser.
Men den store humoren uteblir.
Ungene vil sikkert følge med uansett, men jeg tok meg selv i å sjekke klokka.
Mye har forandret seg for Istid-figurene i denne filmen.
Mammutene Manny og Ellie venter barn.
Sabeltigeren Diego er rastløs.
Og dovendyret Sid adopterer tre dinosauregg.
Når de har klekket ut, kommer dinosaurmammaen og fører både ungene og Sid til en hemmelig verden under isen.
Manny, Ellie og Diego følger etter for å redde Sid.
Det er begynnelsen på eventyret, der det nøttegale ekornet Scrat møter ny motstand.
Treg innledning
Det er som vanlig Scrat som åpner filmen, og hans små innhopp er fremdeles morsomme.
Men det tar forunderlig lang tid før hovedhistorien tar form, og her er det fare for at den yngste målgruppa vil ramle av lasset et øyeblikk.
Jeg satt selv og lurte på når ting egentlig skulle begynne å skje.
Når det endelig skjer noe, er den trege innledningen nesten glemt, og moroa eskalerer heldigvis mot slutten.
Slutten viser seg imidlertid å konkurrere med ”Atter en konge” i antall slutter.
God norsk dubbing
Jeg så ”Istid 3:
Dinosaurene kommer” på norsk og i digital 3D.
Den norske dubbingen er veldig god, og 3d-bildet imponerer tidvis med ekstra dybde, uten å overdrive.
Kanskje skulle regissør Saldana og hans stab gjort det?
En film som overdriver på så mange andre områder, kunne tatt seg frihet til å kaste flere ting mot sitt publikum.
Men det hadde kanskje ikke vært nok til å løfte denne filmen fra middelmådigheten.
Fireren kommer helt sikkert, men jeg kjenner at jeg ikke kommer til å vente fryktelig hardt på den.
| 0
|
003549
|
My Bloody Valentine 3D
Herlig slasher!
”My Bloody Valentine 3D” er en genial nyinnspilling av den kanadiske originalen fra 1981!
Dette er mørkt, morsomt og ekstremt underholdende!
Jeg har alltid vært svak for slasherfilmer av den gamle skolen.
De som ble skapt for å tilfredsstille vårt morbide behov for blodig underholdning, som for eksempel ”Halloween”, ”Fredag den 13.” og ”A Nightmare on Elm Street”.
Mange av disse har vært, eller skal bli, gjenstand for unødvendige nyinnspillinger.
”My bloody valentine 3D” er heldigvis et hederlig unntak.
Blodet spruter, lemmene flyr, og jeg jubler!
En serie brutale mord
Tom (Jensen Ackles) kommer tilbake til gruvebyen Harmony, 10 år etter at han og gamlekjæresten Sarah (Jamie King) ble vitner til en rekke drap begått av den gale gruvearbeideren Harry Warden.
Men så skjer en ny serie brutale mord, både i og utenfor byens gruveganger, og Tom er overbevist om at Harry Warden er tilbake.
Men ikke alle er enige, blant annet Sarahs ektemann, sheriffen Alex (Kerr Smith).
Innfrir med gørr og blod
Dette er egentlig ikke så mye en modernisert utgave av en gammel film, som det er en hyllest til gamlemåten å lage slasherfilm på.
Det brukes helt sikkert digitale effekter både her og der, men du ser det ikke.
Det meste virker fryktinngytende ekte, selv når den åpenbart digitale blodspruten står til værs, noe den gjør ofte!
”My Bloody Valentine 3D” innfrir virkelig på gørr og blod-fronten, med flere oppfinnsomme drapsscener, der morderen bruker en diger gruvehakke med grusomme følger.
Skal det være, så skal det være!
Action uten stopp
Regissør Patrick Lussier er en ringrev i skrekksjangeren etter å ha redigert flere filmer for Wes Craven, blant annet Skrik-trilogien.
Det er åpenbart at han kan alle triksene, og bruker dem på en forbilledlig måte.
Selv om jeg ikke vil kalle filmen direkte skummel, så er den i alle fall ubehagelig, men samtidig veldig underholdende.
Lussier gir oss action uten stopp, og det er absolutt ingen dødpunkter å lide seg igjennom før neste blodige høydepunkt!
Tøffe 3D-effekter
”My Bloody Valentine 3D” er altså en 3D-film, og det benytter den seg av til fulle.
Vanligvis liker jeg ikke filmer som kaster ting mot oss for å skryte av 3D-effekten, men her er det jo hele vitsen!
Dette er jo exploitation!
Resultatet er flere uforglemmelige sekvenser som bidrar til å gjøre ”My Bloody Valentine 3D” til en av 2000-tallets beste skrekkfilmer!
| 1
|
003550
|
Velkommen til Shti’ene
Publikumsvennlig-for franskmenn.
”Velkommen til Shti’ene” har blitt tidenes filmsuksess i Frankrike.
Det kan være litt vanskelig å forstå hvorfor, men sannsynligvis er årsaken den samme som gjorde ”Heftig og begeistret” til en kanonsuksess i Norge.
Det handler om møter med særegne folk i en, for mange, fjern del av eget land, men som viser seg å være akkurat som oss andre.
Folka i ”Velkommen til Shti’ene” er veldig franske.
Men mye av moroa i filmen går tapt med en gang den passerer grensa.
Full av fordommer
Postfunksjonæren Philippe (Kad Merad) ønsker seg sjefsjobb på den franske rivieraen, men blir i stedet beordret til den lille byen Bergues, helt nord i Frankrike, i et område der innbyggerne kalles ”shti” på grunn av den spesielle måten de snakker på.
Han drar med tungt sinn og en koffert full av fordommer.
Men møtet med hans nye kollegaer og de andre shti’ene blir ikke helt som han hadde tenkt seg.
Farlig tynt
Det ligger en behagelig og uhøytidelig stemning over denne filmen, og det lar seg vanskelig gjøre å direkte mislike den.
Men både handling og persongalleri fortoner seg som farlig tynt.
Filmen har det gøy med franskmenns fordommer og klisjeer, men om dette skulle funket for meg, burde temaet vært behandlet uten å benytte klisjeer jeg har fordommer mot.
Vanskelig språkhumor
Mye av filmens humor består i Philippes møte med shti’enes spesielle dialekt.
Dette går meg hus forbi, fordi jeg ikke snakker fransk, og alt høres helt likt ut i mine ører.
Jeg forstår at det er ment å være morsomt, og den norske oversetteren har gjort et godt og helhjertet forsøk på å gjøre forskjellene forståelige for oss, men det blir uansett noe annet å lese språkhumoren enn å forstå den med ørene.
Mest for franskmenn
”Velkommen til Shti’ene” er en kjærlighetserklæring til området som regissør, manusforfatter og skuespiller Dany Boon kommer fra.
Kjærligheten er lett å ane i denne komedien.
Det er publikumsvennlig, men altså mest for franskmenn.
To nyinnspillinger skal være på gang, en italiensk og en amerikansk med Will Smith.
Hvorfor ikke en norsk en, også?
"Velkommen til …"?
| 0
|
003551
|
Mad Men sesong 2 (Blu-ray)
Et dypere dykk i karakterene.
Den første sesongen av tv-serien ”Mad Men” imponerte meg med interessante figurer og intriger, satt i et elegant miljø anno 1962.
”Mad Men” sesong 2 er fremdeles tv-underholdning av høyeste kvalitet!
Sesong 2 starter der sesong 1 slapp, og forteller mer om hendelser i og rundt reklamebyrået Sterling Cooper på Madison Avenue i New York.
I denne sesongen får flere figurer lov til å utvide sine horisonter, og vi oppdager stadig nye og spennende sider ved både sjefer og ansatte i firmaet.
Bedre kjent med figurene
Seriens senter er sjefen for kreativ avdeling, Donald Draper (Jon Hamm), som i sesong 2 kommer på kant med sine sjefer på grunn av håndteringen av en spesiell kunde.
Samtidig følger vi ham på hjemmebane, der barna kommer mer i fokus, samtidig som vi følger kona Betty Draper (January Jones) i drift utenfor huset.
Dessuten får vi se Peggy Olson (Elisabeth Moss) på hjemmebane, og vi blir bedre kjent med Paul Kinsey (Michael Gladis) og Harry Crane (Rich Sommer), som var mindre viktige figurer i sesong 1.
Der ble vi kjent med dem.
Nå får vi anledning til å bry oss om dem.
Interessant "gubbevelde"
Det kan fremdeles være vanskelig for noen kvinnelige seere å takle kvinnens underdanige rolle i det mannsdominerte samfunnet som serien skildrer.
En kollega av meg sluttet å se serien, fordi hun ble sur på det hun kaller ”gubbeveldet”.
Jeg synes nettopp dette gubbeveldet er noe som gir serien ekstra appell.
Ikke fordi jeg ønsker meg tilbake til kvinnerollen anno 1962, men fordi det er interessant å se motstykket til dagens rødstrømpefeminister, og se den uvante dynamikken mellom menn og kvinner med datidens kvinnesyn.
Best i HD!
”Mad Men” sesong 2 kommer ut på både Blu-ray og DVD, og HD-versjonen av serien er selvsagt å foretrekke.
Kulissene, kostymene og fargebruken kommer virkelig til sin rett, filmet som om det skulle være filmet i 1962.
Denne anmeldelsen er basert på de fire første episodene av sesong 2, og jeg må si jeg gleder meg stort til de neste 9, og så er det bare å vente på sesong 3!
”Mad Men” har garantert mer å fortelle
| 1
|
003556
|
Metro 123 kapret
Akseptabel action.
”Metro 123 kapret” er regissert av Tony ”Top Gun” Scott, og da vet du hva du får, nemlig en tett og kjapp film som forsøker hardt å underholde deg.
Den greier det delvis, men ikke godt nok.
Det er begått litt for mange dumheter i manusarbeidet, og John Travolta overspiller kraftig.
Denzel Washington redder det så vidt i land med sin karisma, selv om heller ikke han blir satt på de største prøvene i denne filmen.
Tar gisler på t-banen
Travolta spiller skurken som tar gisler i en t-banevogn i New York.
Washington spiller trafikkoperatøren som plutselig blir bindeleddet mellom kidnapperne og myndighetene per t-banens interne kommunikasjon.
Inn i bildet kommer også en gisselforhandler (John Turturro) og byens borgermester (James Gandolfini).
Sakte men sikkert bygger spenningen seg opp til et klimaks som kanskje ikke er overveldende fantastisk, men jeg vil likevel kalle ”Metro 123 kapret” akseptabel underholdning.
Som å sitte på karusell
Det ligger ikke så fryktelig mye spenning i Brian Helgelands manus, basert på John Godeys roman, som også ble filmatisert i 1974.
Derfor har Tony Scott forsøkt å sprite det opp betraktelig med sine sedvanlige filmatiske triks, nemlig kjapp klipping, urolig kameraføring og eksperimentering med lukkerhastighet.
Dessverre blir det mer irriterende enn spennende.
Denzel Washington sitter gjennom det meste av filmen med et kamera svingende rundt seg.
Det føles som om vi sitter på en karusell.
Travolta med munndiaré
Handlingen har et problem med selve grunnideen.
Kidnapperens motiv er velkjent, men fremgangsmåten er usannsynlig risikofylt for ham selv, og ikke minst, ekstremt tungvint.
Filmens timing er dessuten uheldig.
Hvorfor skjønner du når du ser filmen.
Der ser du også en John Travolta som spiller langt over toppen.
Figuren hans begår en av filmhistoriens mest gjentatte tabber, han har munndiaré.
Han snakker og snakker når han åpenbart burde holdt kjeft, noe som undergraver filmens fremstilling av ham som en kaldblodig og intelligent skurk.
Scott og Washingtons svakeste
”Metro 123 kapret” er den fjerde filmen der Denzel Washington regisseres av Tony Scott (etter "Rødt hav", "Man on Fire" og "Deja Vu").
De liker åpenbart å jobbe sammen, og må gjerne fortsette med det.
Men denne filmen er deres svakeste samarbeid så langt.
Manuset er rett og slett ikke bra nok, og Travolta er en komisk skurk som det er vanskelig å ta seriøst.
Den første filmatiseringen fra 1974, "The Taking of Pelham One Two Three" skal være langt bedre.
| 0
|
003557
|
The Proposal
Ikke morsomt, bare teit.
En ting skal Sandra Bullock ha.
Hun gir seg ikke!
Og hvorfor skulle hun?
Etter gjennombruddet i ”Speed” i 1994 har hun dyrket sitt image som ”America’s sweetheart” i den ene romantiske komedien etter den andre.
The Proposal” er foreløpig siste nytt, og det er mildt sagt en blandet opplevelse.
Den har noen søte innslag av romantikk, men også flere flaue forsøk på humor som ville vært bannlyst selv i Rorbua!
Betent forhold til sjefen
Forlagsredaktøren Margaret (Sandra Bullock) har mistet sitt USA-visum, og skal deporteres hjem til Canada.
I desperasjon annonserer hun at hun skal gifte seg med sin personlige assistent, Andrew (Ryan Reynolds), slik at hun likevel kan få bli.
Andrew har et betent forhold til sin sjef, men lar seg overtale med lovnad om forfremmelse.
Immigrasjonsmyndighetene vil forhøre dem grundig, så nå har de en helg til å lære hverandre å kjenne på privaten.
Derfor tar Andrew med seg Margaret for å møte slekta i Alaska.
Noen scener å smile av
Ideen bak filmen er eldgammel.
Det har hendt en del ganger før at to som ikke liker hverandre tvinges til å bli bedre kjent, og ender opp med å like hverandre bedre.
Jeg tåler å se flere slike historier, og deler av ”The Proposal” er sjarmerende og underholdende.
Jeg liker å se på når Margaret og Andrew sakte men sikkert kommer nærmere inn på hverandre, selv om det er mot sin vilje.
Bullock og Reynolds har noen scener sammen som du vil smile av.
Ikke morsomt, bare teit
Men akk og ve, regissør Anne Fletcher har åpenbart ikke mye peiling på humor.
For når filmen forsøker å være morsom, blir jeg bare trist og lei.
Det er scener her som rett og slett ikke fungerer, for eksempel når en ørn stjeler en mobiltelefon, når en eksotisk danser overfaller Margaret på en lokal bar og når Andrews bestemor påkaller ånder med dans rundt et leirbål.
Det er ikke morsomt, bare teit.
Underholdende til tider
Jeg skal ikke si hvordan det går med Margaret og Andrew i ”The Proposal”.
Du vet det allerede.
Filmen er ganske underholdende til tider, men for å ta steget opp i en høyere divisjon, burde den hatt skarpere dialog, og smartere humor.
Sandra Bullock og Ryan Reynolds er et passende par, så filmen har i hvert fall det!
| 0
|
003559
|
Punisher: War Zone (Blu-ray)
Heftig action!
Da “The Punisher” kom på DVD i 2004, kalte jeg den “grei underholdning i selskap med cola og pottis”, men jeg savnet mer krutt.
”Punisher: War Zone” leverer alt jeg etterlyste, og mer til!
Dette er en av de tøffeste actionfilmene jeg har sett på lenge, og det er utrolig at Medietilsynet har utstyrt den med 15-års grense.
Det er farlig lavt, for dette er nemlig ekstremt voldelig, svært blodig, og – viktigst av alt – fantastisk moro for alle actionfans!
Mørkere, tøffere og bedre
”Punisher: War Zone” er en ny versjon av Marvels tegneserie, og filmen har både ny regissør og hovedrolleinnehaver.
Regien er ved tyske Lexi Alexander.
Hun er forhenværende verdensmester i både karate og kickboxing.
Hovedrollen spilles av Ray Stevenson.
Han er kjent fra rollen som Titus Pullo i tv-serien ”Rome”.
Lexi viser seg å ha et fabelaktig øye for hardtslående action, mens Ray er en mye mørkere, tøffere og bedre Frank Castle/Punisher enn både Dolph Lundgren og Thomas Jane var i de to forrige filmversjonene av denne figuren.
Forrykende fyrverkeri av gønnere
Filmens historie er akkurat så enkel som den skal være.
Frank Castle rensker New York for kriminelle etter at mafiaen myrdet familien hans.
Men i jakten på Billy Russoti (Dominic West fra ”The Wire”) dreper han en mann som viser seg å være undercoveragent fra FBI.
Plutselig må Castle kjempe mot FBI og politiet på den ene siden, og mafiaen på den andre, samtidig som han må ta vare på familien til agenten han drepte.
Filmen trenger ikke større setup enn dette.
Det er mer enn nok til å fylle 100 minutter med et forrykende fyrverkeri av pistoler, rifler, hagler, granater, maskingevær og bazookas!
En god dose sort humor
Selvsagt er filmen full av vanvittige usannsynligheter, som at 300 skurker ikke greier å sette ei kule i Frank Castle, bortsett fra 8-9 kuler som treffer hans skuddsikre vest, som i det virkelige liv ville knust alle ribbeina hans.
Men dette er ikke det virkelige liv, dette er en voldsfantasi, og da er det meste mulig.
Filmen sper på med en god dose sort humor, og da blir det enklere å svelge voldsestetikken.
Skikkelig hardbarka
”Punisher: War Zone” er velprodusert med utsøkt foto, flotte kulisser og imponerende spesialeffekter.
Bare et par digitale effekter under pari avslører filmens begrensede budsjett.
Men det tar ikke vekk gleden av å se en skikkelig hardbarka actionfilm som ikke ber om unnskyldning for noe.
Så oppsummeringen av ”Punisher: War Zone” må nesten bli denne: enkel story, ekstremt voldelig, særdeles morsomt
| 1
|
003560
|
Upperdog
Sara Johnsens nye film, ”Upperdog”, lyser av innsikt, intellekt og refleksjon.
Det høres kanskje ikke så sexy ut, men filmen fungerer utmerket som underholdning på et dypere plan.
Johnsen forteller en komplisert historie med interessante figurer som gjør dette til en god og givende opplevelse!
Det skader heller ikke med flotte skuespillerprestasjoner, spesielt fra filmdebuterende Hermann Sabado og den polske filmstjernen Agnieszka Grochowska.
Fire figurer i endring
Filmen forteller om fire figurer i endring.
Polske Maria (Agnieszka Grochowska) jobber som hushjelp, og oppdager ved en tilfeldighet at sønnen i huset hun jobber i, Axel (Hermann Sabado), er halvbroren til venninnen Yanne (Bang Chau).
Søsknene ble adskilt da de ble adoptert til Norge som barn.
Nå vil Maria føre dem sammen, men det går ikke helt som ventet.
Samtidig blir Yanne betatt av Per (Mads Sjøgård Pettersen), som bærer på vond bagasje etter opplevelser i Afghanistan.
Komplisert, men forståelig
Det merkes raskt at Sara Johnsen har kontroll, både over historien hun forteller, og hvordan hun bruker filmmediet til å fortelle den.
Filmen føles overveid, gjennomtenkt og godt forberedt.
Historien er komplisert, med mange fasetter, men det er aldri vanskelig å forstå hvor den er på vei, eller hvorfor figurene gjør som de gjør.
Vi blir introdusert for virkelige mennesker i et virkelig Oslo, som handler og reagerer på forståelig vis.
Filmen behandler figurene med respekt og kjærlighet.
Sabado filmens største funn
”Upperdog” har flere unge skuespillere som imponerer i vanskelige roller.
Bang Chau spiller med stille verdighet, Agnieszka Grochowska med frisk energi og Mads Sjøgård Pettersen med smerte gjemt bak gutteaktig sjarm.
Og så må du merke deg navnet Hermann Sabado, for han er filmens aller største funn!
I sin første filmrolle leverer han en bunnsolid tolkning av problemfylte Axel, en drittsekktype som likevel har sympatiske trekk.
Vi skjønner gjennom Sabados dyktige spill at det ligger noe bak Axels adferd som forklarer den harde måten han behandler omgivelsene på.
Fortjener å bli sett
Sara Johnsen har utviklet seg som filmskaper, og viser at ”Vinterkyss” ikke var et blaff.
”Upperdog” føles enda bedre.
Mer nyansert.
Mer fullendt.
Nå skal det bli spennende å se om filmen finner sitt publikum.
Den fortjener definitivt å bli sett!
Den må også høres, for Marcus Paus og Wolfgang Amadeus Mozart har laget musikk som kler filmen med stil.
| 1
|
003562
|
Brutte omfavnelser
”Brutte omfavnelser” er en slapp historie.
Spansk pasjon bør være hetere enn dette!
”Brutte omfavnelser” er en slapp historie.
Spansk pasjon bør være hetere enn dette!
Vi møter den blinde forfatteren Harry Caine (Lluís Homar), som en gang var filmregissøren Mateo Blanco.
Nå støttes han av sin gamle assistent Judit og hennes sønn Diego.
Når forretningsmannen Ernesto Martel dør, trigger det fortrengte minner om Harrys gamle flamme Lena (Penelope Cruz), som var Martels elskerinne.
Vi får fortalt en historie fra både nåtid og fortid, preget av kjærlighet, sjalusi og død, der hemmeligheter er i ferd med å komme frem i dagens lys.
Stort persongalleri
Filmen hopper altså i både tid og rom, men er lett å følge med i, uten at det gjør meg mer interessert.
Persongalleriet er stort.
Kanskje hadde det lønnet seg å fokusere på færre figurer.
Det går rimelig greit å forstå de forskjellige figurenes plass og funksjon i historien, selv om enkelte kanskje har fått litt lite spillerom, for eksempel Martels sønn, som kaller seg Ray X.
Assistenten Judits forhold til Harry/Mateo er også litt uavklart, selv om det hintes i noen få setninger.
Mater publikum med teskje
Denne filmen er også altfor omstendelig, der Almodovar ser ut til å mate oss med teskje.
Det finnes scener i filmen som slett ikke trenger å være der, for eksempel Diegos overdose, som ikke har noen annen funksjon enn å gjøre ham disponibel for en avgjørende prat med Harry.
En annen sekvens viser en lang scene fra filmen Mateo Blanco en gang spilte inn med sin elskede Lena i hovedrollen.
Problemet er at den ser ut som et makkverk, og underminerer figurene og historiens kulminasjon.
Ikke hett nok
”Brutte omfavnelser” er et komma i Pedro Almodovars rike filmproduksjon.
Det holder ikke med en sedvanlig solid Penélope Cruz og en kameo av Almodovars gjenganger Ángela Molina.
Filmen har blitt en tidvis kjedelig og repetetiv opplevelse.
Kanskje må den spanske regissøren fornye seg?
Jeg mener bestemt at spansk pasjon bør være hetere enn dette
| 0
|
003563
|
Jenta som lekte med ilden
Tåkete plott og manglende troverdighet.
Jenta som lekte med ilden er den andre filmatiseringen av Stieg Larssons tre bøker.
Og kvaliteten går dessverre litt nedover.
Den første filmen hadde fordelen av å introdusere oss for figurene og miljøet.
Dessuten var dynamikken i spillet mellom Noomi Rapace og Michael Nyqvist noe som appellerte.
Den andre filmen har et tåkete plott, som er avhengig av en rekke fantastiske sammentreff for å fungere, og mangler samspillet, siden de knapt møtes.
Miljøskildringene og skuespillet er bra, men det halter på manusfronten.
Blir mistenkt for mord
Lisbeth Salander (Noomi Rapace) returnerer til Sverige, men kort tid etter begås flere mord, og politiets hovedmistenkte er henne!
Lisbeth er selvsagt uskyldig, og setter i gang sin egen etterforskning for å finne ut hvem som står bak, og hvorfor.
Det samme gjør journalisten Mikael Blomkvist (Michael Nyqvist), som oppdager ting om Lisbeth han ikke visste.
Mer trenger du ikke vite.
Kunstig og lite troverdig
Filmen ser bra ut, og både Rapace og Nyqvist er solide.
Igjen er Lisbeth Salander den klart mest interessante figuren.
Men jeg blir ikke fryktelig grepet av innholdet i historie nummer 2.
Kanskje fordi så mye beror på sammentreff og tilfeldigheter, som gjør at jeg ikke tror så hardt på det jeg ser.
Det føles kunstig og lite troverdig.
Det samme gjelder filmens muskelskurk, som ligner på en Bond-skurk fra Roger Moore-filmene på 70-tallet.
Han har også en spesiell evne som kommer godt med, og er nesten er for god til å være sann.
Nok et utrolig sammentreff.
Og det er flere på lur!
Det tekniske på stell
Jeg har fine ting å si om filmen, også.
Det er noen scener her som er godt løste, og spenninga tar seg kraftig opp mot slutten, selv om vi aldri er i tvil om hvordan det vil ende.
Foto, lydlegging og musikk er også dyktig utført.
Så alt det tekniske er i alle fall på stell.
Skuespillerne er også jevnt over gode.
Ved siden av Rapace og Nyqvist merker jeg meg Ralph Carlsson i en sår rolle som uthengt horekunde, og Yasmine Garbi i rollen som Lisbeths hardt prøvede venninne, Miriam Wu.
Midt på treet
Regissør Daniel Alfredson (Tic Tac, Syndere i sommersol) har skrudd sammen en film som sikkert mange vil synes er okay.
Den tilhører en sjanger som har mange fans, og der man kanskje ikke behøver å strekke seg fryktelig langt for å tilfredsstille sitt publikum.
Jeg synes Jenta som lekte med ilden er litt for omstendelig, og har en litt for lettvint omgang med sammentreff og tilfeldigheter til at jeg lar meg rive med.
Jeg er bare middels fornøyd
| 0
|
003565
|
Se opp
Pixar ruler fremdeles!
Se opp er Pixars tiende spillefilm (deres første i 3D).
Og det er ingen tegn til at suksessrekken brytes.
Se opp er et vidunderlig eventyr, med en uventet helt i senter for en handling som fører med seg både humor, spenning og en liten tåre i øyekroken.
Den kan nok ikke måle seg med Pixars aller beste filmer, men nå er det slik at selv deres sjuende beste film er bedre enn det meste annet innen dataanimert underholdning!
Derfor blir Se opp nok en velfortjent supersuksess!
Den uventede helten er den 78 år gamle grinebiteren Carl Fredricksen, som tar med seg huset sitt på en høytflygende reise til sin barndoms drømmemål, en sagnomsust foss i Sør-Amerika.
Men han får uventet reisefølge av den 8 år gamle speidergutten Russell.
Sammen setter de kursen sørover mot nye eventyr, og kanskje oppdagelsen av en anerkjennelse eller to om livet.
Litt for trygg
Pixars regel nummer en er, som vanlig, at ”story is king”- historien er det viktigste.
Har man ikke en god historie, har man ingen god film.
Og historien er på stell også denne gangen.
Se opp handler om å oppfylle drømmer, og leve livet man kanskje en gang hadde planlagt, men aldri turt å leve.
Dette er kanskje ikke det mest barnevennlige materialet, men regissørene Pete Docter og Bob Peterson fortjener ros for å tørre å pushe dette på ungene.
Se bare på åpningen, som viser Carls liv i revy, fra barndom til alderdom, med både kjærlighet og smertefullt tap.
Dette er en fantastisk nydelig sekvens, og er filmens høydepunkt!
Men jeg føler at Se opp resirkulerer en del av humoren vi har sett i andre Pixar-filmer.
Flere av poengene er forutsigbare, og det slår meg at manuset er skrevet litt for trygt.
Her skulle jeg ønske at Docter og Peterson tok flere sjanser, og kanskje vært litt upolitisk korrekte innimellom.
Spesielt gutterollen er kanskje litt tynt skrevet.
Filmen kunne hatt godt av en litt eldre og smartere gutt som motvekt til Carl Fredricksen.
Animasjonen er selvfølgelig førsteklasses, så sørg for se filmen digitalt!
Se opp vises også i 3D i de kinosalene som har teknologien på plass, og det gir selvsagt filmen en ekstra dimensjon, både bokstavelig talt og i overført betydning.
Synet av en million ballonger i 3D er imponerende.
Likeså den fargerike jungelen, de fargerike dyra, dogfighten rundt et luftskip, og detaljrikdommen i Carl Fredricksens furete ansikt
| 1
|
003566
|
Vegas
Tøff, myk, stygg og vakker.
Vegas handler om drømmer, ikke byen.
Vi møter tre ungdommer i drift gjennom Bergens gater, mens de sårt søker vennskap, trygghet og kjærlighet.
Gunnar Vikenes film er både tøff, myk, stygg og vakker, med noen virkelig imponerende skuespillerprestasjoner.
Det er kanskje ikke den kule typen ungdomsfilm som markedsføringen vil ha deg til å tro, men den når noen skikkelige topper som gjør den lett å anbefale!
Sviktet av voksne
Thomas (Jørgen Hausberg Nilsen) forsøker å holde familien samlet, men mislykkes.
Marianne (Karoline Stemre) har nettopp rømt fra sitt tredje fosterhjem på ett år.
Terje (Sindre Kvalvåg Jacobsen) har mistet moren sin, og faren ser seg ikke i stand til å ta seg av sønnen.
De møtes på midlertidig ungdomshjem, og finner en felles forståelse for hverandres situasjon.
Alle er blitt sviktet av voksne.
Kanskje kan vennskapet hjelpe dem til å få det som de vil.
Imponerende trekløver
La meg ta det beste først: skuespillerne er fantastiske!
Fra veteran Helge Jordals velkomne comeback på film som trygg leder av ungdomshjemmet, til 5 år gamle Jacob Moldestads hjerteskjærende rolle som lillebroren til Thomas.
Men mest imponert er jeg likevel over trekløveret i hovedrollene.
Karoline Stemre, Jørgen Hausberg Nilsen og Sindre Kvalvåg Jacobsen må bære historien på sine skuldre gjennom flere vanskelige scener, med dialog som fører dem ut i potensielt farlig farvann.
Men de takler rollene sine med glans, og hevder seg problemfritt mot mer erfarne og meritterte skuespillere, som blant andre Anders Baasmo Christiansen, Eindride Eidsvold og før nevnte Helge Jordal.
Ikke trykkende tristesse
Jeg må innrømme at jeg innledningsvis slet med å komme i riktig stemning med Vegas.
Men det er ikke filmens skyld, det er min.
Jeg var kanskje ikke helt klar for en film om vanskeligstilt ungdom.
Men filmen fikk meg snart over på sin side, og fikk meg til å føle håp for sine figurer.
Den fikk meg til å forstå problemene de opplever, og få sympati for måten de forsøker å løse dem på.
Det er også til filmens fordel at den ikke trykker tristessen inn i oss, men lar historien synke inn gradvis, uten overspill og andre overdrivelser.
Vikenes hittil beste
Vegas har blitt en overraskende god film, som jeg håper treffer sitt publikum.
Den markedsføres aggressivt mot ungdom, men voksne bør også se den.
Dette handler jo om hva som skjer med barn når de voksne svikter, så kanskje har filmen sin misjon også utenfor tenåringssegmentet.
Gunnar Vikene har både skrevet og regissert godt i sin tredje spillefilm, hans hittil beste.
Byen er Bergen, og filmen er Vegas
| 1
|
003567
|
Little Miss Sunshine
Til tross litt for mye drama på samme tid, ender jeg opp med å like filmen veldig godt!
Gode skuespillere har noen scener sammen som sitter som et skudd.
Og alle som har familie vil kjenne igjen mekanismene som river dem fra hverandre, men holder dem sammen.
Familien Hoover sliter.
Far mangler jobb og krangler med mor, sønn nekter å snakke, bestefar sniffer heroin og onkel har forsøkt å begå selvmord.
Bare familiens minste, Olive, bærer håp om en bedre fremtid.
Hun skal nemlig delta på en skjønnhetskonkurranse i California.
Familien må dra i en gammel minibuss for å komme dit.
Men å komme dit blir en prøvelse når turen utløser alle familieintrigene på samme tid.
En ekstrem familie
Alle har en familie og få har et 100% uanstrengt forhold til sine nærmeste i en eller annen form.
”Little miss sunshine” viser oss noen ekstremiteter.
Hoover-familien har påtagelig mange problemer som blåses opp litt overdrevet, men gjenkjennelseseffekten er tilstede.
Derfor er det også enklere å identifisere oss med figurene og føle med dem.
Filmen er full av svært gode skuespillere.
Greg Kinnear og Toni Collette er undervurderte folk som er troverdige som far og mor under press.
Det er et lite gledessjokk for meg å se Alan Arkin som grovt bannende bestefar.
Han har noen geniale replikker i filmen som er så lite bestefarske at jeg ler høyt.
Samtidig imponeres jeg av unge Paul Dano som den desillusjonerte tenåringen som føler seg komplett fremmedgjort fra sin egen familie.
Og Abigail Bresling er bare skjønn som Olive.
Imponert over Carrell
Men mest av alt imponeres jeg av Steve Carrell, komikeren fra ”Anchorman”, ”The 40 year old virgin” og den amerikanske versjonen av ”The Office”.
Han er ikke den første komikeren som prøver seg på drama.
Og akkurat som Jim Carrey og Will Ferrell viser han et enormt talent som ikke må kastes bort kun på komikk.
Carrell spiller selvmordsonkelen som bærer på dyp sorg og livstrøtthet som gradvis endres underveis.
”Little miss sunshine” er kanskje ingen film for historiebøkene, men akkurat her og nå underholder den meg mer enn godt.
Regissørekteparet Jonathan Dayton og Valerie Faris har tidligere laget musikkvideoer for blant andre REM, Weezer, Smashing Pumpkins og Red Hot Chili Peppers.
Deres spillefilmdebut viser at talentet holder til mye mer enn fire-minutters videoer.
”Little miss sunshine” mister aldri grepet gjennom 101 minutter.
Denne bør du få med deg!
| 1
|
003569
|
Funny People
Funny People viser Seth Rogen og Adam Sandler i sine beste prestasjoner hittil.
Funny People” er en seriøs film om komikere.
Den er morsom, men ikke alltid, og kanskje ikke for alle.
Det er en viderekommende film fra manusforfatter og regissør Judd Apatow, som ikke vil treffe alle som likte de to første filmene han regisserte, ”The 40 year old virgin” og ”Knocked Up”.
”Funny People” er mørkere, dypere og mindre tilgjengelig, men desto mer tilfredsstillende for de som liker det.
Jeg synes dette er en smått genial film, der både Adam Sandler og Seth Rogen gjør sine hittil beste roller!
Komikeren George Simmons (Adam Sandler) får beskjed om at han lider av en dødelig blodsykdom.
Hans stjernestatus har isolert ham fra omgivelsene, og uten kontakt med familie eller nære venner har han ingen å støtte seg på.
Så ansetter han den unge talentfulle komikeren Ira Wright (Seth Rogen), til å forfatte vitser for seg.
Arbeidet utløser en merkelig form for vennskap som kanskje er det George trenger for å kunne åpne seg før det er for seint.
”Funny people” har noen fryktelig morsomme sekvenser.
Her er det mye skarp dialog!
Selv underbuksehumoren fungerer.
Samtidig er det noe veldig sårt over figurene vi møter.
Mange av dem lever for og av å få andre til og le, men det kan virke som om humoren oppstår nærmest på tross av hverdagen deres, ikke på grunn av den.
Apatow har skrevet noen interessante figurer med dyp klangbunn, og gitt dem en historie som virker ekte og troverdig, selv om noen scener helt klart hører hjemme i filmens verden, og ikke i den virkelige.
Adam Sandler viser igjen at han faktisk har store kvaliteter som skuespiller, slik han gjorde i Paul Thomas Andersons ”Punch-drunk love” og i Mike Binders ”Reign over me”.
Hans rolle som George Simmons viser oss en ensom mann, med stor anger over visse feiltrinn, som i løpet av filmen tør konfrontere dem, og kanskje gjøre noe godt igjen.
Sandler pareres godt av Seth Rogen, som spiller en kraftig nedtonet figur i forhold til de karikerte rollene han er blitt kjent for.
Sårbart og morsomt - anbefales
”Funny people” har en haug med kjente fjes, både som oppdiktede figurer, og som seg selv.
En kaféscene med en kjent rapper og en skuespiller fra en populær tv-serie er et av høydepunktene.
Filmen har flere, og de bør du oppdage selv, for ”Funny People” overbeviser med sårbare mennesker, høytflygende drømmer, tapt kjærlighet og nådeløse punchlines
| 1
|
003570
|
500 days of Summer
Ikke nødvendigvis den klassiske kjærlighetshistorie vi ser på kino.
Verdt å se!
Tidlig i ”500 days of Summer” blir vi informert om at dette ikke er en kjærlighetshistorie, noe det selvfølgelig er.
Men det er ikke nødvendigvis den typen kjærlighetshistorie vi ser på kino så ofte.
Ganske tidlig skjønner vi nemlig at denne romansen går rett vest, men veien dit er full av erkjennelser om menn og kvinners usikkerhet når det gjelder å binde seg i et forhold.
Dette gjør filmen verdt å se!
Mislykket kjærlighet
Smart film
Treffende rollevalg
Befriende
| 1
|
003571
|
Land Of The Lost
Will Ferrell på tomgang i en komedie med akutt mangel på humor.
Will Ferrell på tomgang i en komedie med akutt mangel på humor.
Det hender at komiker Will Ferrell går på en smell, og det gjør han med ”Land of the lost”.
Dette er en forbausende lite morsom komedie, der Ferrell går på tomgang.
Han virker rett og slett uinspirert, og dermed går denne filmatiseringen av en gammel tv-serie inn i glemmeboka mi.
Jeg kommer faktisk til å glemme den fullstendig, rett etter denne anmeldelsen.
Forskeren Rick Marshall (Will Ferrell) blir mobbet på grunn av sin teori om å hente energikilder fra parallelle universer.
Men sammen med den britiske beundreren Holly (Anna Friel), og rednecken Will (Danny McBride), snubler han over en portal som fører dem til et slik parallelt univers.
Der må de kjempe mot merkelige skapninger, samtidig som de må finne en måte å komme seg hjem på.
Banal humor som ikke fungerer
Det er jo selvsagt ment å være tøys og tull, dette, og det er slett ikke derfor jeg slakter ”Land of the lost”.
Jeg slakter den på grunn av en akutt mangel på humor som faktisk er morsom.
Her brukes det mye tid på å vise Ferrell dynke seg i dinosaururin, og et annet sentralt plotpoeng involverer en dinosaurtarm.
Vi får også et vakkert nærbilde av dinosaurbæsj, mens en av figurene sier ”æsj, dinosaurbæsj!”.
Det er i det hele tatt mange poenger i denne filmen som overforklares, et tydelig tegn på mislykket humor.
”Land of the lost” er regissert av Brad Silberling, og han har ikke gjort noe tidligere som tyder på at han kan crazykomikk.
Han har riktignok greid å skape et merkelig univers for sine figurer, set designerne har gjort en formidabel jobb, mens maskørene og effektmakerne har fått leke seg som om de skulle lage en sci-fi-film fra 1950-tallet.
Det trekker litt opp.
Men utseende er ikke alt.
Filmen skriker etter et bedre manus, bedre skuespill og en mer sofistikert regissør.
Ikke kast bort tid på å se den på kino, du må være full for å synes den er morsom, og det er ikke lov til å drikke alkohol på kino.
Så, dette var min anmeldelse av ”Land of the lost”, en skrekkelig skuffende opplevelse.
Nå har jeg glemt den.
Neste film
| 0
|
003572
|
Luftslottet som sprengtes
Pen thriller som mangler den store spenningen!
Det er kanskje greit at det er over nå.
Mange syntes Stieg Larssons Millennium-trilogi var fantastisk i bokform, men den er ikke fullt så spennende på kino.
Den tredje og siste filmen, ”Luftslottet som sprengtes”, er et lite hakk bedre enn den skuffende ”Jenta som lekte med ilden”, men tempoet er litt for bedagelig, og flere ting irriterer meg.
Heldigvis er Noomi Rapace fremdeles med.
Hun legger et lokk på Lisbeth Salander som faktisk gjør henne enda mer interessant.
Skjulte krefter med hemmelig aksjon
Handlingen starter der den forrige sluttet.
Lisbeth Salander (Noomi Rapace) havner på sykehus etter kampen mot far og halvbror, og venter nå på en rettsak der hun er tiltalt for mord og mordforsøk.
Mikael Blomkvist (Michael Nyqvist) forbereder et stort nummer av magasinet Millennium for å hjelpe Lisbeth under rettsaken.
Men skjulte krefter setter i gang en hemmelig aksjon for å få Lisbeth dømt, og stoppe de som forsøker å hjelpe henne.
Rapace høydepunkt igjen
Det er mange tråder som skal spinnes sammen i ”Luftslottet som sprengtes”, og jeg ser et fellestrekk:
For mange figurer, for liten tid!
Selv om spilletiden er 2 timer og 25 minutter, er det umulig å skape sekvenser der vi rekker å bry oss særlig om personene vi møter.
Men Lisbeth Salander er fremdeles en besynderlig figur.
Noomi Rapace formidler mye uten å ha særlig mye dialog i denne filmen.
Sekvensen der hun møter til rettsak med full krigsmaling sier mye om Lisbets personlighet.
Rapace er igjen høydepunktet.
Irriterende detaljer
Det er dessverre mye som irriterer meg ved filmen.
Lisbeths halvbror, Ronald Niederman (Micke Spreitz), dreper en politikvinne i begynnelsen av filmen, noe politiet bryr seg sjokkerende lite om.
Dermed kan han dukke opp senere på en adresse som politiet garantert hadde holdt under nøye oppsikt i den virkelige verden.
Blomkvist har det dessuten med å legge fra seg mobilen når det måtte passe manuset.
Og rettsaken mot Salander er den rene Kongo-farsen, der hun aldri blir konfrontert med mordene hun skal være tiltalt for, og der aktor går direkte fra krysseksaminering til noe som ligner en sluttprosedyre.
Den alvorlige rettsaken ser dessuten til å være berammet til hele to dager, noe som virker en smule knapt.
Mangler den store spenningen
Regissør Daniel Alfredson har laget en pen thriller i stor skala, med solide skuespillere som gjør det de kan.
Men flere detaljer trekker altså ned det helhetlige inntrykket.
Filmen mangler også den helt store spenningen.
Selv en avsluttende sekvens, som en bedre film kunne fått meg ytterst på stolsetet, er forbausende slapt utført.
Så derfor er det kanskje greit at det er over nå.
Det var ok å se Stieg Larssons historier på lerretet, men det er bare å slå fast at bøkene var bedre
| 0
|
003573
|
Avatar
James Camerons første spillefilm på 12 år er en triumf for både fortellergleden og teknologien brukt til å formidle den!
Avatar er en stor film på alle måter, og beruset meg med fantastiske inntrykk.
«Opplev en ny verden», sier reklamen, og den lyver ikke.
Det var akkurat det jeg gjorde da jeg så denne filmen.
Kinosalen forsvant, og jeg befant meg på planeten Pandora.
Der var det helt fortreffelig å være!
Fantastisk verden og kultur
Jake Sully (Sam Worthington) blir fraktet til Pandora for å ta sin avdøde tvillingbrors plass i en avatar, en skapning skapt av DNA fra både broren og planetens innfødte, Na'viene.
Planen er å lære dem å kjenne, få deres tillit, og overtale dem til å flytte, slik at menneskene kan rykke inn og grave opp verdifulle mineraler.
Men Jake blir overrumplet av den fantastiske verden og kulturen som møter ham, og hans lojalitet settes på prøve.
Totalt overbevisende
James Cameron har alltid vært flink til å skape verdener på film, som i Aliens, The Abyss og Titanic.
Verden som møter oss i Avatar er hans rikeste så langt.
Den lever og puster totalt overbevisende, selv om det meste er skapt i det digitale domenet.
Na'viene skildres ved hjelp av motion capture og flinke skuespillere.
Cameron har også skapt en ny kultur som virker troverdig.
Na'viene har en stammekultur og et forhold til naturen rundt seg som kan minne om det vi har sett og lest om for eksempel indianere.
Ikke ett eneste kjedelig minutt
Joda, her finnes både klisjéer og tilfeller av ufrivillig humor.
Noen vil kanskje mumle noe om «new age bullshit», men jeg tar det med et smil og lar meg underholde.
Og det er noe filmen gjør!
Den er to timer og tre kvarter lang, men tiden flyr avgårde, og det finnes ikke ett eneste kjedelig minutt i Avatar!
Den byr på stadig flere situasjoner som overgår den forrige.
Cameron kan dette med å bygge opp spenningskurver på film.
Men mellommenneskelige relasjoner, eller som her, mellomvesenlige relasjoner, er kanskje ikke hans største satsingsområde.
Jakes forelskelse i høvdingens datter, Ney'tiri (Zoe Saldana), fører til noen vakre scener, men får ikke dominere filmen.
Det ville ha stoppet berg-og-dal-banen.
Storslått eventyrfilm
Innerst inne hadde jeg mine tvil.
Men jeg pustet lettet ut da jeg kunne konstatere at James Cameron fremdeles har gløden i seg til å servere oss nye filmer som pusher grenser.
Avatar har blitt den storslåtte eventyrfilmen jeg håpet den skulle bli!
Jeg så den i 3D, men er sikker på at historien fungerer like godt i 2D.
Den har en så utrolig rikdom på detaljer at den kan sees mange ganger.
Jeg skal
| 1
|
003575
|
Til huttetuenes land
Spike Jonze har laget en forbausende rørende film om et fantasirikt barnesinn i krise!
Å skildre barns indre følelsesliv på film er ingen enkel oppgave.
Men regissør Spike Jonze har gjort et modig forsøk, og lykkes enestående godt i å formidle en liten gutts angst, savn og ensomhet.
«Til huttetuenes land», med originaltittelen «Where the wild things are», og basert på en bok av Maurice Sendak, er forbausende rørende, med tanke på at de fleste figurene er digre kosetroll.
Den tar opp noen av barndommens store spørsmål og erkjennelser, og gir oss innsikt i et fantasirikt barns logiske sans.
Dette høres kanskje tungt ut, men jeg lover deg at «Til huttetuenes land» er en vidunderlig film!
Konge i fantasirike
Den lille gutten Max (Max Records) har et tidvis hissig temperament.
Kanskje fordi far har flyttet, familieidyllen har sprukket, og han oversees.
Mor (Catherine Keener) har nok med å få endene til å møtes, mens storesøster er mer interessert i å henge med jevnaldrende enn å ta seg av lillebror.
Så Max biter mora si og rømmer.
Han ender opp i et fantasirike der han overbeviser de digre skapningene som bor der om at han er deres nye konge.
Så går han i gang med å skape seg sin egen trygge tilværelse.
Hvordan barn føler
Det jeg liker best med filmen er at all dialog, alle handlinger og alle motivasjoner springer ut fra et barnesinn i all sin skjønne naivitet.
Figurene omkring Max sier noe om hvem han er og hva han tenker.
Hans frykt og usikkerhet, men også hans mot og godhet, gjenspeiles i dem.
Filmen gjør noen skarpe observasjoner om hvordan det kan være å være barn, og viktigere, hvordan det kan føles!
Uttrykksfulle trollfigurer
Max Records imponerer stort som Max, og minner meg om de yngste utgavene av både Christian Bale og Haley Joel Osment.
Max er for ung til å vite, eller bry seg om, hvordan han skal gjemme sine følelser.
Han uttrykker alt han føler for omverdenen, iallefall for de som er villig til å se ham.
Enda mer overraskende er det å oppleve uttrykksfullheten til filmens geniale trollfigurer.
Det hjelper også med gode stemmer fra blant andre Forest Whitaker, Lauren Ambrose, og spesielt James Gandolfini som Max sin beste venn, Carol.
Vakker film om barnesinn i krise
Klumpen i halsen meldte seg flere ganger da jeg så «Til huttetuenes land».
Den minnet meg på at barndom kan være et fantastisk eventyr, men også ha sine vonde sider, og være full av ubesvarte spørsmål som man ikke tør stille.
Spike Jonze skal ha all ære for å ha laget en vakker film om et barnesinn i krise.
Kanskje synes jeg dette fordi jeg har barn selv.
Denne filmen får meg til å ville passe ekstra godt på dem
| 1
|
003576
|
Den fantastiske Mikkel Rev
Amerika har fått sin Flåklypa Grand Prix.
Den fantastiske Mikkel Rev er en herlig historie og en fryd for øyet og øret!
Deilige, komplekse figurer
Wes Anderson har fått sin hengivne fanskare på grunn av hans måte å lage film på; underdrivelse i stedet for overdrivelse og deilige, komplekse, sammensatte figurer på en helsikes artig måte.
Underdrivelse og komplekse figurer … jeg hører at dette høres ut som et langt samproduksjonsgjesp, og det er nettopp Andersons talent: han lager superfine filmer av ting som høres kjedelig ut i utgangspunktet.
Utmerket med norsk tale
Den Fantastiske Mikkel
Rev er filmen du kan ta med barna dine og foreldrene dine på.
Musikken plasserer oss i Roald Dahls syttitallsatmosfære, og egner seg utmerket med norsk tale, men er du Wilson-, Murray- og Daefoe-fan, ser du selvfølgelig originalversjonen.
Prøv å kjenne igjen stemmeskuespillerene, for det er artig, uansett om det er Bill Murray eller Fridtjov Såheim som spiller grevling.
Fra Wes Anderson nye film "Den fantastiske Mikkel Rev" (Foto/Copyright:
Twentieth Century Fox Norway).
Tilfører voksenunderholdning til sjangeren
Her til lands har vi hørt hvor mye arbeid som lå til grunne for Flåklypa Grand Prix, som jeg nevnte innledningsvis.
Og teknologien er faktisk mye den samme nå, femogtredve år etterpå, som den gang.
Anderson og staben hans har jobbet mye.
Og de har kost seg.
De har ikke unngått noen ting.
Ild? ja.
Vann? ja.
Røyk? ja.
De har ikke skydd noenting for å lage denne actionfilmen, som har mye til felles fra “Flukten fra Dyreskogen“, men som tilfører voksenunderholdning til sjangeren.
En sjanger det fins altfor få filmer i.
En fest av en fortelling
Hvis du er glad i dyr, ta turen på denne festen av en fortelling.
Og ta gjerne med deg noen.
Eller len deg umerkelig inntil den som havner ved siden av deg.
Den Fantastiske Mikkel Rev er grunnen til at vi liker oss på kino
| 1
|
003577
|
Valentine's Day
En mildt sagt begredelig film som jeg hatet hvert sekund av.
Styr unna!
Men de kan alle gi sine respektive managere og rådgivere et kraftig spark langt oppi ræva, for dette er en mildt sagt begredelig film, som jeg hatet hvert sekund av.
Styr unna!
To timer og fem minutter i helvete
Filmen forsøker å være en slags amerikansk «Love Actually», bare at handlingen ikke foregår i London, men i Los Angeles, og den forestående store dagen er ikke julaften, men...du skjønner.
Men, mens «Love actually» faktisk var full av humor og hjertevarme, er «Valentine's Day» den rake motsetningen.
Er du virkelig glad i alle de rosa hjertene, blomstene, kortene og teddybjørnene som fyller valentinsdagen, kan dette kanskje være noe for deg.
For alle oss andre er dette to lange timer og fem seige minutter i helvete!
Mangler enhver form for kjemi
Jeg liker mange filmer der flere tråder flettes sammen.
Men i «Valentine's Day» finnes det så godt som ingenting å bry seg om.
Ashton Kutchers problematiske kjærlighetsliv interesserer meg midt i ræva, de to Taylorenes forhold mangler enhver form for kjemi og Anne Hathaways morsomme bi-jobb gir bare en vond bi-smak.
Den eneste tråden som vekker et spor av interesse er Julia Roberts og Bradley Cooper ombord i et fly.
Den gir en nydelig liten pay-off, men da har en annen involvert allerede ødelagt seg selv med filmens kanskje kvalmeste søtsuppehistorie.
Alt søtt er kvalmt
Nei, jeg har pent lite pent å si om «Valentine's Day».
Regissør Garry Marshall greier ikke å formidle noe som helst ekte om kjærlighet eller andre mellommenneskelige forhold.
Alt som skal være søtt er kvalmt.
Alt som skal være morsomt er trist.
Men en ting har de fått til:
Alt som skal være trist er trist.
Virkelig trist!
Drepende kjedelig klissefilm
Og hvorfor måtte denne filmen være så lang?
To timer og fem minutter er veldig lang tid når man egentlig ikke har en historie å fortelle.
Jeg så lengselsfullt på klokka etter en time og ti minutter, og ble glad da jeg måtte ta en dopause et kvarter senere.
Da var det trist å måtte gå tilbake til kinosalen med vissheten om at jeg ennå hadde 40 minutter med drepende kjedelig klissefilm igjen.
Ugh!!
| 0
|
003578
|
Asfaltenglene
Forhåpentligvis morsomt for 12-åringer, litt for tynt og enkelt for meg.
Jeg håper ungene liker «Asfaltenglene».
Virkelig.
Men den gjør lite for min del.
Det er en søt og naiv historie fra Oslos multikulturelle miljø, der en jentegjeng leker detektiver.
Her er det nok ikke først og fremst satset på realisme, men jeg vil tro at spesielt jenter på omkring 10-11-12 år vil synes dette er gøy.
Den fungerer nok best på barns premisser, men jeg føler ikke at den har mye å by på for meg som voksen.
Vil oppklare narkosak
Handlingen i korte trekk:
Venninnene Maja (Emma Høgh Åslein), Rikke (Nini Bakke Kristiansen) og Ohna (Helene Nybråten) tilbringer ferien sammen.
De sover på taket av restauranten Saigon House, som drives av Ohnas bestemor og bror.
En dag finner Mattilsynet narkotika gjemt i en kasse kjøtt på restaurantens lager, og broren arresteres.
Jentene er sikre på at han er uskyldig, og bestemmer seg for å oppklare saken på egen hånd.
Litt for tynt og enkelt
«Asfaltenglene» har scener med et passende spenningsnivå for barna, som for eksempel når de konfronterer narkiser langs Akerselva eller roter rundt i en skummel kjeller.
Vi får til og med en liten biljakt, en flukt over hustak og et hardtslående eksempel på «girl power».
Men historien har ingen sjel, ingen virkelige følelser.
Manuset virker litt for tynt og enkelt, og skuespillet er for dårlig, spesielt i noen av bi-rollene.
De tre jentene i hovedrollene klarer seg fint, men jeg savner noe eller noen å riktig bry meg om i denne filmen.
Vanskelig å tro på
Det er forøvrig pussig å se at ingen i filmen ser ut til å bry seg om at jentene utsettes for grov omsorgssvikt.
Maja og Rikke settes bort til en restaurant som plutselig er under mistanke for narkosalg, men ingen tar kontakt med mødrene deres.
Og politiets etterforskningsmetoder kan best beskrives som mangelfulle.
Det er vanskelig å tro på denne historien, iallefall når gjerningsmannen avsløres.
Men det er ikke jeg som skal tro, det er 10-12-åringer.
Jeg håper for filmens skyld at de vil sette pris på «Asfaltenglene», men for min del er den litt for svak film til å kunne anbefales.
«Asfaltenglene» er skrevet av Vibeke Idsøe, Mette M. Bølstad og Kjersti Ugelstad, etter en idé av Ellen Jacobsen.
Produsent:
Synnøve Hørsdal.
Regi:
Lars Berg
| 0
|
003580
|
Crazy Heart
Jeff Bridges briljerer i nok en historie om en avdanket mann som får sjansen til å gjenskape fordums storhet.
Jeg har sett historien før.
Den om den avdankede fyren som får en ny sjanse til å gjenskape fordums storhet.
«The Wrestler» er et nylig eksempel.
«Crazy Heart» beveger seg i samme landskap, bare med country i stedet for wrestling og med Jeff Bridges i stedet for Mickey Rourke.
Filmen har flere fine og bittersøte øyeblikk som rører meg.
Dessuten er «Crazy Heart» full av ekte countrymusikk som faktisk ikke suger!
Comeback på flere fronter
Bad Blake (Jeff Bridges) var en gang stor countrystjerne.
Nå reiser han rundt på en evig turné i slitne barer, alene, blakk og alkoholisert.
Så møter han journalisten Jean (Maggie Gyllenhaal).
Intervjuet utarter seg etterhvert til gryende kjærlighet, og samtidig får Bad en mulighet til å spille i den store ligaen igjen.
Greier han å legge fra seg gamle laster og gjøre comeback på flere fronter?
Jeff Bridges briljerer
Jada, dette er Jeff Bridges sin film.
Han briljerer i en rolle som mange vil sammenligne med hans rolle som The Dude i «The Big Lebowski».
Og utseendemessig kan det stemme.
Men Bad Blake har flere livserfaringer, svakere coolness og mindre humor.
Det er lett å få sympati for mannen når han med ett innser at han har kastet bort store deler av livet, og får et intenst behov for å gjør noe riktig før det er for sent.
Denne figuren har vi sett på film før, men det er stadig godt å se ham når han spilles godt!
Fremstår som ekte mennesker
Scott Cooper har både skrevet manuset, produsert og regissert filmen, basert på en roman av Thomas Cobb.
Han forteller en historie som av og til står i fare for å bli som en sippete skillingsvise.
Litt som «I'm a poor lonesome cowboy».
Men Cooper behandler figurene sine med respekt, og de fremstår alltid som ekte mennesker, godt spilt av både Bridges og Gyllenhaal.
Da blir det unødvendige føleriet holdt i sjakk, noe som gjør at filmen virker sterkere på meg.
Et knippe sterke låter
Musikken er en viktig del av «Crazy Heart».
Denne filmen står og faller på at vi virkelig tror på Bad Blake som gammel countrystjerne.
Heldigvis er T Bone Burnett ansvarlig for musikken, slik han har vært i filmer som «O Brother, Where Art Thou?» og «Walk The Line».
Sammen med Steven Bruton har han skrevet et knippe sterke countrylåter som virker svært troverdige og overbevisende som gamle hits.
Nok av kvaliteter
«Crazy Heart» har nok av kvaliteter til å kunne anbefales, og du trenger for all del ikke ha noe forhold til country for å like det du blir servert.
Historien er interessant, musikken god og skuespillerne sterke.
Jeg er bare litt usikker på om Colin Farrell virkelig var riktig valg som Bad Blakes gamle kollega, storstjernen Tommy Sweet, men han er ingen stor del av «Crazy Heart».
Det er Jeff Bridges som eier filmen, og det må du gjerne betale for å se selv!
| 1
|
003583
|
Alle mine kjære
Jeg ser konturene av en god film, men er direkte skuffet over resultatet.
«Alle mine kjære» er regissør Peter Jacksons korteste film på 14 år, men er likevel altfor lang med sine 135 minutter.
Nå må noen lære ham begrepet «kill your darlings», for «Alle mine kjære» inneholder mye som med stor fordel kunne vært kuttet vekk, og gjort filmen bedre.
Jeg ser konturene av en god film, men Peter Jackson leker altfor mye med effekter som er pene å se på, men som ikke tilfører historien noe som helst.
Jeg er direkte skuffet over resultatet.
Ikke helt forlatt verden
14 år gamle Susie Salmon (Saoirse Ronan) er filmens fortellerstemme, og forklarer tidlig at hun ble myrdet i 1973.
Filmen skildrer foranledningen, og alt som skjedde etterpå.
Susie har ennå ikke helt forlatt verden, og er tilskuer til den resultatløse mordetterforskningen og hvordan familien går i oppløsning.
Hun nøler med å legge ut på den siste etappen til himmelen, for det er noe som må ordnes først.
Kun passiv tilskuer
Filmens hovedproblem er nok at historien fortelles gjennom den myrdede Susie.
Det er mulig dette fungerte fantastisk i Alice Sebolds roman, men det gjør det ikke i filmen.
Susie har nemlig ingen som helst funksjon i den, og ingen påvirkning på det som skjer.
Hun er kun en passiv tilskuer, akkurat som oss.
Hun sprader rundt i en merkelig fantasihimmel som er pen i all sin digitale prakt, men det har ingen betydning.
Saoirse Ronan er en talentfull skuespiller (Oscar-nominert for «Atonement») og gjør en god rolle.
Den er bare uten verdi for filmen!
Ville sett mer av ringvirkningene
Det er mye mer interessant å se hva som skjer i familien som er rammet av det tragiske tapet av Susie.
Vi ser hvordan faren (Mark Wahlberg) bruker all sin energi til saken, hvordan moren (Rachel Weisz) ikke orker mer og drar, og hvordan lillesøsteren (Rose McIver) søker tilflukt i trening.
Dessverre er det ikke her fokuset først og fremst ligger, men vi aner noen av de vidtrekkende ringvirkningene en slik hendelse kan ha.
Dette ville jeg gjerne sett mer av.
Oppblåst film med forspilte muligheter
«Alle mine kjære» er godt utført rent teknisk, og Peter Jackson viser oss i enkelte scener at han kan være en virtuos regissør med god teft.
Men han burde altså vist mer måtehold, og ribbet historien for unødvendigheter.
Da kunne vi sittet igjen med en mer ekte historie om tap, savn, hevn og kjærlighet.
I stedet har dette blitt en oppblåst film med forspilte muligheter.
| 0
|
003584
|
Apen
En sterk og gripende film.
«Apen» er en gripende film om en manns umulige forsøk på å normalisere en ekstrem situasjon.
Filmen har en sterk nerve fra start til slutt, og rystet meg før den forlot meg.
Svenske Jesper Ganslandt har prestert en imponerende oppfølger til sin debutfilm «Farvel Falkenberg», og befester sin posisjon som en av vårt nabolands mest spennende regissører.
Våkner med blodige klær
Krister (Olle Sarri) våkner på badet med blodige klær.
Han flenger dem av seg, vasker seg, og går på jobben.
Noe har åpenbart skjedd, men hva det er får vi ikke vite med en gang.
Vi skjønner på Krister at han forsøker å etterape sitt normale jeg, noe omgivelsene langt på vei kjøper, men det er på det rene at Krister opplever en personlig krise, og vi skal få vite hvorfor.
Forsøker å finne fotfeste
Olle Sarri spiller fantastisk i hovedrollen.
Han har verdens tristeste ansiktsuttrykk, og vi leser i øynene hans at noe er fryktelig galt.
Det er også synlig på kroppsspråket hans at han desperat forsøker å finne et fotfeste som ikke finnes.
Vi finner vår medfølelse for ham gjennom hans små handlinger, som for eksempel når han kryper opp på mammas loft og leker litt med barneleker fra en tid som både han og vi vet er ugjenkallelig forbi.
Kamera viker ikke
Jesper Ganslandts filmspråk er direkte, rått og usminket.
Her trengs ingen gimmicker for å fortelle historien.
Fokuset er til alle tider rettet mot hovedpersonen.
Målet er å formidle hans opplevelser av dagen, og kamera viker ikke fra Krister.
Vi opplever en nærhet til en person som vi nok ellers ville tatt sterk avstand fra.
Ikke forklart, men antydet
«Apen» setter spor i deg, og kan være en tøff opplevelse for noen.
Den har noen bilder som man helst vil slippe å se.
Men ser du den, vil du få et interessant innblikk i en tragisk figur som ikke blir forklart, men antydet.
Resten kan du tenke deg til selv.
| 1
|
003585
|
En helt vanlig dag på jobben
Et varmt og sørgmodig portrett av Sven O. Høiby som det absolutte høydepunktet.
«En helt vanlig dag på jobben» er regissert av Terje Rangnes etter et manus av Erlend Loe, basert på Håvard Melnæs sin bok om hans tid som Se & Hør-journalist.
Jeg har nok ant mer eller mindre hvordan denne journalistikken utføres.
Men jeg blir likevel overrasket over filmens beskrivelser av tette bånd mellom bladet og kjendiser, og hvor langt begge parter går for å fabrikkere sensasjoner.
Dette har blitt en interessant og spenstig film med et varmt og sørgmodig portrett av Sven O. Høiby som det absolutte høydepunktet.
Sven O - en gullgruve
Vi møter Håvard Melnæs som fersking i det kulørte ukebladet Folk flest, altså Se & Hør, der han introduseres for noen ganske spesielle arbeidsmetoder.
Sjekkheftet brukes flittig for å få småkjendiser til å brette ut sine privatliv, og det er ikke så nøye om alt er sant.
Så gjør Melnæs det store varpet når Mette-Marit blir Kronprins Haakons nye kjæreste, og han nærmest snubler over hennes far, Sven O. Høiby.
Han viser seg å være en gullgruve for bladet, men for Melnæs skal det også bli en prøvelse.
Syndsforlatelse
Filmens hjerte og hovedfokus er vennskapsforholdet mellom Melnæs og Sven O. Høiby.
Sistnevnte spilles glimrende av Ingar Helge Gimle.
Det er nok enklere å vurdere en skuespillers innsats som en figur vi alle kjenner, men det er åpenbart at Gimle gir Høiby hans karakteristiske trekk, samtidig som han gir ham en langt dypere dimensjon enn det Se & Hør og andre blader og aviser noen gang var i stand til å formidle.
Gimle bør allerede ha en Amanda-pris i lomma!
Melnæs, i Jan Gunnar Røises skikkelse, skildres godt som en naiv ung mann, som snubler inn i en tilværelse som umiddelbart virker forlokkende.
Men han trår over etiske grenser, noe som etterhvert preger ham.
«En helt vanlig dag på jobben» kan virke å være en slags syndsforlatelse.
Friskt grep
Håvard Melnæs er selv med i filmen som en slags fortellerstemme.
Han betrakter filminnspillingen fra kulissene, noe som er et friskt og morsomt grep.
Jeg liker det!
Men noe må jeg pirke i.
Dette påfunnet kjøres nemlig ikke helt ut.
Melnæs forsvinner etterhvert.
Hadde det ikke vært naturlig om han også fikk være med på å avslutte filmen?
Noe annet som ikke fungerer helt optimalt, er de daglige vekketelefonene Håvard får fra sin mor.
Her virker dialogen i telefonrøret i overkant opplest og kunstig.
- Rullet med øynene
Filmen fremstår som en ærlig og troverdig skildring av hvordan livet som Se & Hør-journalist fortonet seg for Melnæs, selv om vi selvsagt bare får fortalt historien fra hans egen synsvinkel.
Mon tro hva for eksempel tidligere Se & Hør-redaktør Odd Johan Nelvik mener om måten han fremstilles på?
Men jeg tror ikke Se &
Hør trenger å frykte ytterligere svikt i opplaget på grunn av «En helt vanlig dag på jobben».
Deres kjernepublikum går ikke så mye på kino.
Vi som gjør det, får se en film som både fascinerer og underholder.
Jeg lo, gapte, rullet med øynene - og fikk en klump i halsen
| 1
|
003586
|
The Blind Side
En motbydelig barmhjertighetshistorie.
«The Blind Side» er en ordentlig kristen barmhjertighetshistorie som er for god til å være sann, bortsett fra at den selvsagt er sann.
Det hele blir i overkant sukkersøtt for min del, selv om Sandra Bullock er god i hovedrollen.
Men er hun Oscar-god?
Nei, det synes jeg ikke.
«The Blind Side» virker i det hele tatt å være en smule overvurdert.
Den har flere fine scener, men jeg blir nesten litt irritert over den nærmest kvalmende rekken av gode gjerninger.
- «Compassionate conservatives»
Leigh Anne Tuohy (Sandra Bullock) forbarmer seg over den hjemløse studenten Michael Oher (Quinton Aaron), og tar han med seg hjem.
Der blir han etterhvert en del av familien, og alle hjelper ham med å få gode nok karakterer til at han kan spille for fotballlaget.
Det er en kamp mot alle odds, og slikt blir det film av.
Dette er en film laget for «compassionate conservatives», bibelbeltere med sterke bånd til religion og tradisjon.
Det understrekes ved at Sandra Bullock, «America's sweetheart», spiller hovedrollen, og ved at Tim McGraw, en av USAs største countrystjerner, spiller rollen som Leigh Annes ektemann.
Jeg får litt dårlige vibber av hele utgangspunktet.
En motbydelig rik hvit familie tar inn den fattige afroamerikaneren og overøser ham med materielle goder.
Betimelig spørsmål
Ny seng, nye klær, ny bil.
Det er i det hele tatt mye fokus på ting, her.
Riktignok gir de ham mye oppmerksomhet, også, men var det virkelig så uproblematisk å ta inn en fremmed i familien, slik filmen viser, nærmest som et innfall?
Er Michael et prosjekt for å vise hvor gode kristne de er?
En av Leigh Annes venninner får kjeft når hun spør om dette er en «white guilt thing», men det virker å være et helt betimelig spørsmål.
Sandra Bullock fikk en Oscar-pris for sin rolle, og hun spiller en sterk kvinne med pågangsmot og hjertevarme, den typen rolle som mange liker å se på film.
Men jeg kan ikke si at Bullock settes på de helt store prøvene.
Leigh Anne er den samme når filmen starter som når den slutter.
Den slutter lykkelig, og kan dermed være fin for de som liker «happy endings».
Jeg hadde foretrukket litt mer motstand og flere konflikter
| 0
|
003591
|
Profeten
Grandiost, klaustrofobisk og knallhardt!
I Frankrike innbiller jeg meg at Profeten kommer til å bli husket som en av 2000-tallets vannskiller i den rå og realistiske sjangeren “fengselsfilm”.
Maliks forvandling fra fengelets skremte nykommer til den mektige, selvsikre skyggen er det bare å klappe for.
Det kommer til å bli før og etter Profeten; et 2 1/2 times mesterverk som følger den unge og ulovende araberen Malik, som i myndig alder havner i fengsel og må balansere mellom de forskjellige grupperingene som kontrollerer fengselet.
Menneskenes svakheter fascinerer
Profetens suksessoppskrift er gjentagelse og forandring.
Den gjentar fengselets hverdagslige rutine nok til at jeg kjenner igjen rutinene, og oppå der igjen legges Maliks små og store avvik på oppdrag for de store jævlene; narkohandel, drap, trusler, vold og bestikkelser.
Fengselets hull og svakheter er kjempetydelige i Profeten, og hullene i systemet og menneskenes svakheter er fascinerende å se på.
En sosialrealistisk mastodont
Alt kan fikses i fengselet, for det er bare en mindre versjon av storsamfunnet.
Profeten er en sosialrealistisk mastodont som godt kunne vært på pensum i justiskomiteen, og som skildrer et fengselsmiljø så spennende og troverdig, at regissør Jacques Audiard har overbevist meg.
Han må ha sittet i fengsel selv.
Frankrikes nye skuespillerfremtid
Unge muslimer i hovedroller er underrepresentert på film i min verden, og Profeten gjør denne skjevheten noe rettere.
Malik er en fransk mafiaens løpegutt som går fengselets kriminelle karrierestige og viser at et talent kan vise seg i flere slags former.
Maliks forvandling fra fengelets skremte nykommer til den mektige, selvsikre skyggen er det bare å klappe for.
Tahar Rahim, som spiller Malik, er Frankrikes nye skuespillerfremtid.
Han skiller seg heller ikke mye fra sine medspillere, som blant annet består av tidligere innsatte.
Grandiost, klaustrofobisk og knallhardt
Profeten er en film jeg vil anbefale deg som vil se en ny type hovedperson i film; en nyansert arabisk person.
Jeg synes det var et løft å se Profeten, fordi film og tv i hovedsak har gjort araberne til en skrikende, ekstrem masse som bare bryr seg om å overta verden og putte niqab på alt.
Jeg er helt sikker på at Profeten er en riktigere fremstilling, og om jeg skulle ta feil, er den uansett et storslagent fengselsdrama.
Og fortjener å bli sett av mange.
Ikke helt sikker?
Profeten tar det konvensjonelle fengselsdramaet i retning Scarface; grandiost, klaustrofobisk og knallhardt!
| 1
|
003593
|
From Paris with Love
Såvidt godkjent som hjernedød underholdning.
«From Paris with love» er en tittel som vekker assosiasjoner til en klassisk James Bond-film, men det er ingenting klassisk ved denne.
Jeg sier ikke nei takk til en actionfilm med høy bodycount, og den har sine øyeblikk, men denne Luc Besson-produksjonen lykkes ikke helt med den forsøke å gjøre.
Her benyttes nemlig den gamle oppskriften, der to ulike personligheter settes sammen for å knerte skurker og vitse om det underveis.
Men dette er ikke særlig morsomt.
Oppdrag i Paris
Den unge ambassadørassistenten James Reece (Jonathan Rhys Meyers) drømmer om å jobbe som agent.
Sjansen kommer når ham må hjelpe spionen Charlie Wax (John Travolta), som kommer til Paris på et oppdrag.
Skurkene begynner å dø som fluer rundt dem, og det skal vise seg at Charlies oppdrag henger sammen med James sitt privatliv.
Usmakelige hovedpersoner
Denne filmens hovedproblem er at hovedpersonene ikke vekker det grann sympati.
Travolta forsøker å være så usmakelig han kan ved å se ut som en nynazist, mens han slenger rasistiske kommentarer mot sine (hovedsaklig) asiatiske ofre.
Rhys Meyers er en pen mann, men har trekk som gjør ham å foretrekke som sleip slemming.
Vi kan ikke heie på en helt med tynn pornobart!
"Taken" var bedre
Regissør Pierre Morel har egentlig laget denne filmen før, nemlig den langt bedre «Taken», men da hadde han både et mer effektivt manus og en bedre skuespiller (Liam Neeson) til å rase gjennom gatene i Paris.
Actionscenene var også hardere og mer kompromissløse, mens her forsvinner mye av voldsestetikken i en overdreven klippefrekvens.
Jeg liker av og til å registrere det som skjer i ett bilde før det neste kommer.
Ufrivillig morsomt
«From Paris with love» kunne vært en skikkelig tøff actionfilm, men den behøver humor som faktisk er morsom.
Det er ufrivillig morsomme scener her, som når Travolta sklir opp/ned på en brannmannstang mens han skyter med maskingevær, eller når en bombe desarmeres ved å trekke ut en phonoplugg.
Det er nok om å gjøre å ikke ta dette alt for seriøst.
Da kan «From Paris with love» såvidt godtas som hjernedød underholdning.
Men bare såvidt.
| 0
|
003594
|
The Bounty Hunter
Dårlige krimserier har smartere manus.
Jennifer Aniston og Gerard Butler er pene mennesker og forholdsvis kapable skuespillere, men de er avhengige av gode manus og skarpe regissører for å skinne.
Det gjør de ikke i «The Bounty Hunter».
Mye skyldes Sarah Thorps amatørmessige konstruksjon av et manus.
Og når regissør Andy Tennant nøyer seg med å resirkulere gamle triks fra bedre filmer, blir ikke dette bedre enn en toer på terningen.
Må fange ekskona
Dusørjegeren Mylo (Gerard Butler) får i oppdrag å finne ekskona Nicole (Jennifer Aniston), etter at hun ikke møtte opp til en rettshøring.
Men Nicole er journalist og aner ugler i mosen etter et antatt selvmord.
Når Mylo finner henne, kastes begge ut i dramatiske hendelser, samtidig som de må avklare det betente forholdet seg i mellom.
Butler blotter brystkassa
Filmen tvinger meg til å stille noen betimelige spørsmål.
Som hvorfor journalisten Nicole mener at en åletrang minikjole er det mest hensiktsmessige antrekket gjennom hele filmen?
Hvem er redaktøren som har gitt henne klarsignal til å grave i noe som ser ut som en gedigen ikke-sak?
Hvorfor har 41 år gamle Aniston hud uten tekstur?
Og hvorfor må Butler blotte hele brystkassa, mens Aniston slipper?
Urettferdig.
Bleik dialog og action
Det viktigste i slike filmer er kjemien mellom dame og mann, og det fungerer greit mellom Aniston og Butler, men ikke mer.
De kunne jaggu trengt saftigere konfrontasjoner og dialog med mer sting.
Når kranglene topper seg, ligner det mer en opphetet diskusjon.
Og når actionscenene er bleikere enn i «Med hjartet på rette staden», er det noe som ikke stemmer.
Du fortjener bedre
«The Bounty Hunter» vil kanskje være en bedre film sett på Blu-ray/DVD fra sofaen?
Den har en viss underholdningsevne, og er pent filmet med sympatiske mennesker foran kamera.
Men jeg har sett dårlige krimserier på TV med mer intelligente manus.
Når du har tatt deg bryet med å reise til nærmeste kino, kjøpt billett og snop, og må takle mobilpratende sidemenn som ler på feil sted, så fortjener du bedre enn dette.
| 0
|
003595
|
Dragetreneren
Et fantastisk eventyr!
Dreamworks har truffet innertieren med den animerte filmen «Dragetreneren».
Dette er nemlig et fantastisk eventyr, som jeg virkelig storkoste meg med!
Men egentlig har de bare brukt gamle idéer.
Dette er nemlig en slags «E.T.» krysset med «Gutten og jernkjempen» og litt «Lille kylling».
Og det gjør ingenting.
Resultatet har blitt svært underholdende, og jeg spår at dette blir en stor suksess for alle familier!
Nærkontakt med drage
Den unge vikinggutten Hikken bor i en landsby som plages av ildsprutende drager.
Han føler han må trene seg opp til å bli dragedreper for å ikke skuffe hans far, høvdingen Steinur Digre, selv om han egentlig ikke har lyst.
Men hans første nærkontakt med en drage blir helt annerledes enn han hadde tenkt seg.
Hikken får seg en dragevenn, men hvordan skal han være dragevenn og samtidig bli dragerdreper?
Både horror og humor
Jeg føler virkelig suset av eventyr gjennom denne filmen.
Det er rett og slett spennende å følge Hikkens uvanlige vennskap med en drage som virker både vennlig og skummel på samme tid.
Dragefigurene i filmen er svært varierte, og tilfører filmen både horror og humor.
Hikken er en godt animert og skrevet figur, med sjel og særpreg.
Men historien mangler kanskje den lille ekstra dimensjonen som gjør Pixar til enerne i klassen.
Det ligger ikke særlig mye under overflaten på denne filmen.
Alexander Rybak som Hikken
Mange kommer til å se «Dragetreneren» med norsk dubbing, og det kan man gjerne gjøre.
Den norske versjonen er nemlig glimrende stemmelagt, blant annet med en dyktig Alexander Rybak som Hikken, og legenden Helge Jordal som høvdingen.
Jeg har ikke hørt den amerikanske versjonen, men kanskje passer det best med norske stemmer.
Filmen handler jo tross alt om vikinger!
Imponerende animasjon
Animasjonen i filmen er rett og slett vakker, og flygescenene imponerer spesielt.
De er mildt sagt luftige, og jeg drømmer meg vekk mens vinden suser i surround.
«Dragetreneren» er rett og slett en god filmopplevelse, og bør nytes i 3D på et stort lerret, om mulig.
Her er det bare å fly på kino!
| 1
|
003596
|
Polanskis Skyggen
Mesterregissør i storform.
Ewan McGregor tar igjen for seg forfatterrollen i Roman Polanskis nye thriller “Skyggen”, en fortelling om spillet på høyeste nivå i britisk politikk.
Gregors navnløse karakter får i oppdrag å skrive memoarene til den tidligere britiske statsministeren Adam Lang (Pierce Brosnan).
Adam Lang er en tynt forkledd versjon av Tony Blair, og filmen peker nese til en rekke av hans kontroversielle politiske avgjørelser.
Blant annet hvorfor han, uten å nøle, kastet landet inn i Irak-krigen og støttet USA uten å stille spørsmål.
Et unikt filmunivers
Det går gjerne et par år mellom hver gang Roman Polanski lager en film.
Noe av årsaken er at han er ettersøkt i USA og en rekke andre land.
Dermed må han lage sine filmer i land som ikke har utleveringsavtaler med USA.
Den viktigste grunnen til årene med stillhet mellom hver film, er at han jobber intenst for å skape et unikt filmunivers hver gang, og i “Skyggen” har han lykkes til de grader!
Olivia Williams imponerer
Verdenen er kald og grå, og såvel skuespillere som omgivelsene er merket med hans mystiske signatur.
Filmverden Polanski skaper evner å fremheve de gode skuespillerprestasjonene til blant andre Ewan McGregor og, ikke minst, Olivia Williams.
Williams spiller rollen som den tidligere statsministerens kone, og er filmens desidert beste skuespiller.
Hun veksler mellom å være varm, kald, lidenskapelig og følelsesløs, og står for mange av filmens aller beste øyeblikk.
Frykten for det ukjente
“Polanskis Skyggen” er en av de aller beste thrillerene jeg har sett på flere år, og mesterregissøren henter igjen frem følelsen av fremmedgjøring og frykten for det ukjente som kjennetegnet mange av hans tidlige filmer.
Nerven, usikkerheten og spenningen ligger som et bunnsolid fundament gjennom filmens to timer.
Middelmådige skuespillere ødelegger
Likevel ødelegger et knippe middelmådige skuespillere til tider den flotte stemningen.
Pierce Brosnan, i rollen som den tidligere statsministeren Adam Lang, er kjedelig og forutsigbar.
Det virker som om han ikke gidder å anstrenge seg for å gjøre sin karakter troverdig.
Det samme gjelder Sex & Singelliv-stjerna Kim Catrall.
Hennes rolle som assistenten til Adam Lang er malplassert og stiv.
Heldigvis ødelegger ikke disse for den spennende opplevelsen “Polanskis Skyggen” er.
Ikke minst er det godt å se en mesterregissør i storform
| 1
|
003597
|
Kick-Ass
Morsom gladvold av godt merke!
En film som tør kalle seg Kick-Ass bør levere varene - og det gjør den!
Dette er morsom gladvold av godt merke!
Regissør Matthew Vaughn har laget en film til oss som liker å nerde om tegneserier og superhelter.
Den tar tak i konvensjoner, rister i dem og underholder på en fabelaktig måte.
Jeg satt i kinosalen og gliste underveis!
Blir superhelt og internettfenomen
Dave (Aaron Johnson) bestemmer seg for å bli superhelt, selv om han ikke har noen spesielle evner.
Han lager seg et kostyme, kaller seg Kick-Ass og oppretter egen webside.
Plutselig er han et internettfenomen, og får mer oppmerksomhet enn han hadde regnet med, blant annet fra krimbossen Frank D'Amico (Mark Strong), som tror det er Kick-Ass som knerter folka hans.
Effektrik og fartsfull
Regissør Vaughn avslører tidlig at han kun er ute etter å underholde, noe jeg ikke finner noe negativt ved.
Dette er en effektrik og fartsfull actionfilm med et humoristisk blikk på livet som tenåring.
Mange vil kjenne seg igjen i Daves beskrivelse av sin usynlighet.
Vi kan også sympatisere med hans ønske om å gjøre noe i situasjoner der alle andre lukker øynene.
Det er i hvert fall veldig gøy å følge hans innledende forsøk på å bli superhelt!
11-åring massakrerer slemminger
Aaron Johnson er en sympatisk fyr, og kan minne om en yngre Tobey Maguire.
Jeg liker Dave/Kick-Ass.
Men de jeg virkelig digger er Chloë Grace Moretz som 11 år gamle Hit-Girl og Nicolas Cage som Big Daddy.
Far og datter er langt foran Kick-Ass, og lever ut superhelt-tilværelsen i jakten på superskurken som var indirekte skyld i morens/konas død.
Noen vil kanskje finne det uetisk å bruke en lita jente til å massakrere slemminger.
Men husk - det er bare en film!
Et tonn underholdning
Kick-Ass får ikke klassikerstempel.
Den er litt ujevn, noe av volden litt for strømlinjeformet og tonen mellom Hit-Girl og Big Daddy er en smule anstrengt søtladen.
Men det er et tonn med underholdning å hente her, så om du liker tegneseriebasert og gladvoldelig superheltaction, duger Kick-Ass mer enn nok mens vi venter på Iron Man 2!
| 1
|
003598
|
Libanon
En glimrende og grusom filmopplevelse.
Libanon skildrer de første dagene av Israels invasjon av nabolandet i 1982, og sjelden har krig blitt skildret så klaustrofobisk!
Tung tanks
Alt foregår nemlig inni en tanks, og det viser seg å være en svært effektiv måte å fortelle historien på.
Jeg ble dratt inn i handlingen på en særdeles ubehagelig måte, og fikk følelsen av hvordan det måtte ha vært å oppleve en forvirrende krig med begrenset utsikt i en flere tonn tung tanks.
Miljøskildringen i filmen er like genial som den er enkel.
Alt utspiller seg altså i det trange og ukomfortable interiøret i tanksen.
Vi ser noen gå inn og ut, men kameraet befinner seg til enhver tid på innsiden.
Her ser vi hvordan krigshandlingene setter sine tydelige spor.
Veggene er fulle av olje og dritt.
Det ryker fra motoren, og gulvet er dekket av vann.
Soldatene er dekket av svette.
Kameraet er, nødvendigvis, tett innpå, og vi slipper ikke unna.
Fiende med bazooka
Filmen viser også hva som skjer utenfor tanksen, men kun gjennom kanonsiktet.
Dette bidrar til klaustrofobien, for tanksen beveger seg gjennom en by med trange gater, og kanonsiktet dekker kun en liten del av omgivelsene.
Dette bidrar også til spenningen, for man vet aldri hva siktet plutselig faller på.
Kanskje er det en fiende som peker på deg med bazooka.
Ingen politisk film
Filmdistributøren trekker selv sammenligninger til ubåt-filmen «Das Boot», og selv om Libanon ikke helt matcher denne tyske klassikeren, så er det en sammenligning som tåler dagens lys.
Libanon er nemlig heller ingen politisk film.
Den handler ikke om årsakene til krigsutbruddet.
Dette er en film som skildrer hvordan unge menn blir satt til å utkjempe krigen som andre har satt i gang.
- Ganske grusom
Libanon slutter litt åpent.
Vi får ingen konklusjon eller punktum.
Men underveis blir vi kjent med mannskapet ombord i tanksen, og føler på deres frykt og forvirring.
Regissør Samuel Maoz lykkes i å formidle den dieseldrevne galskapen på en forbilledlig måte, og gjør Libanon til en glimrende filmopplevelse, selv om opplevelsen til tider er ganske så grusom
| 1
|
003601
|
Clash Of The Titans
Dårlig underholdning i stor skala.
Clash Of The Titans burde vært en underholdende storfilm, men det er lenge siden jeg har blitt så dårlig underholdt i så stor skala.
Historien er løvtynt svada og figurene bleike og uinteressante, og da hjelper det ikke med imponerende effekter.
Jeg kjedet meg utilgivelig mye.
Et kvarter med gudespillet God of War III på Playstation gir mer valuta for pengene enn to timer med Clash of the Titans!
Gudene er gale
Himmelguden Zevs (Liam Neeson) er sint fordi menneskene han har skapt har sluttet å tilbe ham.
Helvetesguden Hades (Ralph Fiennes) overtaler Zevs til å la ham gi menneskene en lærepenge.
Nå må menneskene stole på halvguden Persevs (Sam Worthington), som legger ut på en farlig reise for å finne ut hvordan Hades og hans monster Kraken kan beseires.
Storartet spetakkel uten eventyr
Det er synd for Titans at Percy Jackson og Lyntyven rakk å komme på kino først, for den er i bunn og grunn det samme: en eventyrfilm basert på gresk mytologi for dummies.
Titans er riktignok en nyinnspilling av en film fra 1981, men virker nå som en kopi av Percy Jackson, som igjen virket som en kopi av Harry Potter.
Percy Jackson var heller ingen fulltreffer, men ga meg likevel en viss eventyrfølelse.
Titans er et storartet spetakkel uten eventyr.
Kjedelig hovedrolle av Worthington
Hovedrollen spilles av Sam Worthington, som i 2009 ble sett i storfilmene Avatar og Terminator:
Salvation.
Clash of the Titans bekrefter mistanken jeg har hatt:
Worthington er en anonym og pregløs skuespiller som ikke evner å løfte en film til et høyere nivå.
Han er kjekk, og gjør ingen tabber på lerretet, men er bare så kjedelig at jeg ikke fatter hva Hollywood-sjefene ser i ham.
Persevs skal være den store helten i Titans, men jeg kjenner jeg er knekkende likegyldig til om han lever eller dør.
Foretrekker God Of War
Clash of the Titans vises i både 2D og 3D.
Jeg så den i 2D, og mistet dermed noe av den visuelle dybden, men en film som ikke er god i 2D er ikke god i 3D, heller.
De kjedelige figurene er de samme.
Det daffe manuset er det samme.
Jeg er den samme.
Og jeg foretrekker altså å spille God of War III på Playstation.
Der kan jeg til og med oppleve titaner som faktisk braker sammen
| 0
|
003605
|
Brothers
En amerikansk remake som faktisk funker!
Var du en av mange som ikke så den danske filmen Brødre på kino i 2005?
Synd for deg.
Du gikk glipp av et intenst og bevegende drama.
Nå er den amerikanske remaken her, og selv om den er litt glattere og penere, er den akkurat like sterk.
Tobey Maguire overrasker med en imponerende prestasjon som gjør inntrykk.
Regissør Jim Sheridan har prestert en bevegende film om krig, kjærlighet, familie, synd og tilgivelse.
Knytter sterke bånd
Tommy (Jake Gyllenhall) slipper ut av fengsel.
Kort tid etter drar broren Sam (Tobey Maguire) til Afghanistan.
Så får familien melding om at han er død.
Tommy hjelper Sams kone Grace (Natalie Portman) gjennom den vanskelige tiden.
De knytter sterke bånd til hverandre, men så blir Sam funnet i live, og kommer hjem som hardt merket mann.
Maguire storspiller
At
Sam likevel lever er ingen stor avsløring, for dette får du se tidlig i filmen.
Historien veksler mellom å skildre familiens forsøk på normalisering og Sams kamp for å overleve fangenskap og tortur.
Kontrastene er enorme, noe som gjør det enklere å forstå Sams problemer med å takle returen til USA.
Han har sterke inntrykk som nesten er umulig å bearbeide.
Dette skildres ubarmhjertig i en film med et stort hjerte for sine figurer.
Og Tobey Maguire storspiller i en svært vanskelig rolle.
Tett opptil den danske originalen
Regissør Jim Sheridan (Min venstre fot, I fars navn, In America) har lagt seg tett opp til Susanne Biers originalfilm.
Den danske versjonen hadde kanskje et råere billedutrykk, med bruk av håndholdt, ustødig kamera.
Sheridans film er litt renere og penere, uten at den blir dårligere av den grunn.
Den har flere sterke skuespillerprestasjoner, blant annet fra veteran Sam Shepard som Sams innesluttede far, og 10 år gamle Bailee Madison som Grace og Sams sorgtunge datter.
Feilcastet Natalie Portman?
Jeg har vel egentlig kun ett problem med Brothers.
Natalie Portman.
Jeg elsker Natalie Portman, og hun spiller rollen godt – men jeg ser henne rett og slett ikke for meg som tobarnsmor.
Jeg legger dette til side, for Brothers er så god på alle andre plan, at en liten feilcasting ikke spiller noen som helst rolle.
I dette tilfellet vil jeg ikke anbefale verken originalen eller remaken – jeg anbefaler begge!
| 1
|
003606
|
Iron Man 2
Robert Downey Jr. gir jernet!
Dette har blitt en oppfølger som forsøker å overgå eneren, og lykkes på flere felter.
Tøft!
Den er kanskje ikke like morsom.
Jeg savner litt av den bitende satiren fra den første filmen.
Men Iron Man 2 har flere kule og halsbrekkende actionscener, der både øyne og ører blir satt på prøve.
Den har fremdeles Robert Downey Jr i hovedrollen, som i seg selv er kvalitetssikring.
Og med AC/DC på full guffe på soundtracket kan filmen ikke feile – dette er tøft, morsomt og underholdende!
Møter på nye utfordringer
Milliardæren Tony Stark/Iron Man (Robert Downey Jr) er under press fra amerikanske myndigheter, som ønsker teknologien hans.
Vennskapet med både Oberst James Rhodes (Don Cheadle) og hans personlige sekretær, Pepper Potts (Gwyneth Paltrow), kompliseres.
Driftige damer og farlige menn
Han får en ny assistent (Scarlett Johansson), som kanskje er mer enn det.
Han blir angrepet av hevngjerrige Ivan Vanko (Mickey Rourke), som har oppfunnet samme reaktor som driver Iron Man-drakta.
Samtidig må Stark finne en ny energikilde, for den nåværende er i ferd med å drepe ham.
Det foregår altså relativt mye i Iron Man 2, og dette kunne fort ha blitt forvirrende.
Men Justin Therouxs manus er forbløffende oversiktlig.
Kjapp action
Alle figurene har forståelige agendaer og motiver.
Regissør Jon Favreau har greid å sy alle trådene sammen til en kjapp actionfilm, som likevel tar seg tid til å la figurene prate.
Hadde for eksempel Michael Bay stått bak filmen, ville vi fått to timer med nærbilder av Iron Man-drakta og eksplosjoner.
Favreau gir filmens univers og historie tid til å synke inn.
Misforstå ikke, Iron Man 2 mangler ikke action.
Det er mer enn nok av fartsfylte sekvenser som imponerer, blant annet fra et billøp i Monaco, en slåsskamp i Tony Starks herregård og en kamp mot roboter i, over og rundt en park.
Kul og kvalm
Akkurat som i eneren brukes effektene uten å overdrive.
De glir troverdig inn i omgivelsene.
Lydsporet ga meg til tider skikkelig bakoversveis, og det virker bare så riktig, så riktig hver gang AC/DC rocker løs.
Kombinasjonen av amerikansk jernmann og australsk rock er blodig tøff!
Jeg digger begge Iron Man-filmene, både på grunn av morsomme historier, fantastiske effekter og kule skuespillere i hovedrollene, først og fremst Robert Downey Jr.
Også her spiller han drevent, og balanserer mellom å være kul og kvalm.
Iron Man 2 er altså en vellykket oppfølger, og om du følger med helt på slutten, vil du få tegn til hva som kan komme til å skje videre.
For det er ingen grunn til å tvile på at det kommer mer!
| 1
|
003607
|
The Runaways
For deg som liker rockehistorie.
En kvinnelig bit av rockehistorien har blitt film.
Den korte karrieren til The Runaways høres nesten ut som en klisjé, men filmatiseringen er rimelig fri for klisjéer.
Dette er en god rockefilm, som formidler historien gjennom små øyeblikk, sparsommelig dialog og sterke stemninger.
Den er også velspilt, med Kristen Stewart og Dakota Fanning i bråvoksne roller.
Soundtracket byr på noe av den beste av 1970-talls rocken.
Jenter i rockesirkus
Rebellske Joan Jett (Kristen Stewart) gjør noe ingen andre jenter gjør i 1975, hun spiller elektrisk gitar!
Den eksentriske produsenten Kim Fowley (Michael Shannon) ser muligheten til å sette sammen et rent jenteband, og finner både en trommis, bassist og gitarist.
Til slutt finner de 15 år gamle Cherie Currie (Dakota Fanning) på en nattklubb, og snart er The Runaways en realitet.
Men de pur unge jentene kastes inn i rockesirkuset uten sikkerhetsnett, og spesielt vokalist Cherie får betale prisen for det.
Lam til løvene
Filmen gir et sørgelig bilde av hvordan de unge jentene blir ofre for rockens laster.
Både sex, drugs og alkohol er sterkt inne i bildet.
De hadde ingen voksne rundt seg til å passe på.
De var som lam som ble sluppet løs til løver.
Historien skal riktignok være komprimert.
Cherie Currie har uttalt at filmen bare skraper i overflata angående alt de måtte igjennom, men jeg stoler likevel på at filmen gir et riktig bilde av The Runaways, for Joan Jett er selv en av produsentene, og den er basert på Cherie Currys egne memoarer.
Kompromissløse rockere
Jeg liker hvordan regissør Floria Sigismondi forteller historien.
Hun overdramatiserer ikke, men holder heller igjen.
Kontrastene er store mellom de stille scenene og de rå konsertsekvensene.
Cherie Currie skildres som ei sjenert jente som kaster alle hemninger på scenen.
Dakota Fanning spiller henne godt.
Jeg syntes først hun virket for ung for rollen, helt til jeg innså at Fanning er like gammel som Cherie Currie faktisk var!
Kristen Stewart overbeviser også som Joan Jett, en kompromissløs rocker med beundringsverdig pågangsmot.
Hvis det er noe jeg savner i The Runaways, måtte det være å få plassert dem i rockehistorien.
Midten av 1970-tallet skildres godt i filmen, men hva som skjer rundt bandet er umulig å si.
Kanskje var det slik det var å leve i en rockeboble på den tida?
Deres korte karriere har betydd mye for kvinnelige rockere som kom etter, og denne gode filmen viser hvem som banet vei!
| 1
|
003608
|
The Last Song
Ålreit Miley i sukkersøte omgivelser.
Miley Cyrus vokser, både som menneske og skuespiller.
Det går kanskje ikke så fort, men hun gjør en ålreit rolle i The Last Song.
Dessverre leker regissør Julie Anne Robinson i overkant mye med klisjéer og lettvinte løsninger.
Kanskje gjør ikke det så mye for et publikum som ikke har sett dette på film før, men for meg fremstår The Last Song som et litt krampaktig forsøk på å lage en ungdomsfilm for de som nylig har vokst fra Hannah Montana.
Den store sommeren
Ronnie (Miley Cyrus) er sur.
Foreldrene er skilte og nå skal hun motvillig tilbringe sommeren sammen med faren (Greg Kinnear) og lillebroren (Bobby Coleman).
Filmen skildrer hvordan dette blir sommeren alt skjer.
Vi ser Ronnie gradvis tø opp og nærme seg en forsoning med faren, ta opp igjen sitt store talent som pianist, og ikke minst – forelske seg i knakende kjekke Will (Liam Hemsworth).
Ikke akkurat dypt
The Last Song handler om ting som alle er, eller har vært, opptatt av i tenåra.
Historien er innom temaer som tilhørighet, foreldre, forelskelse og fremtidsplaner.
Men dette skildres ikke spesielt dypt.
Manuset er skrevet av Nicholas Sparks, mannen bak andre grunne filmer som Message in a bottle og Netter i Rodanthe.
«Minste motstands vei» virker å være hans skriveregel.
Historien er til tider så sukkersøt at du risikerer å pådra deg diabetes!
Mye følelser, lite brodd.
Dette ligner faktisk på en slags ungdommelig 2010-utgave av 1988-filmen Venner for livet (Beaches), som mange husmødre har sippet til.
Her er følelsene i fri flyt, men uten særlig brodd.
Det forsøkes riktignok skjult med ei ny rocka indielåt på soundtracket ca hvert 90. sekund, men det føles bare unødvendig og irriterende.
Men Miley Cyrus er tålbar i hovedrollen.
Hun er langt i fra den beste skuespilleren i sin generasjon, men hun makter å skape en grei figur av Ronnie, selv om hun må si og gjøre flere ting som hører hjemme i såpeserier.
Cyrus er en stor stjerne i filmens målgruppe, og kommer kanskje til å dra inn noen ekstra publikummere til The Last Song, men jeg spår at det ikke blir fryktelig mange
| 0
|
003609
|
Cop Out
Flaut, tynt og humorløst.
Av og til er det greit å la seg underholde av en middels actionkomedie med billige oneliners, veik action og tynn historie.
Men det er foran flatskjermen i hjemmet, gjerne på en søndag.
Ikke på kino med dyrekjøpt billett og snop.
Cop Out er åpenbart et forsøk på å hylle buddy-cop-filmene fra 1980-tallet.
Det funker innimellom, men blir relativt ofte bare flaut.
Det ser ut som om Bruce Willis vet det.
Meksikansk skurkeri
Purken Jimmy Monroe (Bruce Willis) blir frastjålet et verdifullt baseballkort som skulle finansiere datterens bryllup.
Jakten på tyvene fører ham og partneren Paul Hodges (Tracy Morgan) til en mexicansk narkokonge, som er i ferd med å slå seg opp i New York.
De må utføre et tilsynelatende lovlig oppdrag for skurken for å få baseballkortet tilbake, men dette fører dem inn i nye vanskeligheter.
Det gjør meg ingenting at historien er tynn.
Bare gi meg heftig action og noe å le av, så er det tilgitt.
Men det skjer ikke her.
Mye av humoren i Cop Out handler om bæsj.
Det blir i overkant infantilt ved det sjuende poenget om menneskelig avføring.
Actionscenene er preget av ren latskap, som om man ikke har orket å legge mer arbeid i det enn høyst nødvendig.
Filmen fikk aldersgrensa Restricted i USA, men nesten ikke en bloddråpe er å se.
Dum dialog
Bruce Willis er ikke kjent som en dreven komiker, og virker å spille rollen nokså uinspirert.
Her hviler derfor mye av ansvaret på Tracy Morgan, kjent fra tv-serien 30 Rock.
Han har både talent og et morsomt fjes, men motarbeides av all den dumme dialogen han må fremføre.
Sean William Scott stjeler all moroa i en birolle som tyv med parkour-egenskaper.
Cop Out er morsomst hver gang Scott er med.
Bæsj?
Nei takk.
Det er nesten trist at dette er en film fra regissør Kevin Smith, som fikk meg til å le med filmer som Clerks, Mallrats og Zack and Miri Make a Porno.
Har han gjort Cop Out som et pliktløp på veien mot andre filmprosjekter?
Jeg håper det.
Jeg skulle ønske denne hyllesten til buddy-cop-sjangeren var gjort med mer hjerte og hjerne.
Ok, kanskje ikke mer hjerne, men iallefall med mindre bæsjehumor.
Vent med å se Cop Out til den kommer på Blu-ray og DVD, selv om det riktigste mediet for denne filmen faktisk er VHS!
| 0
|
003610
|
Robin Hood
Storslått film i flotte omgivelser!
Robin Hood åpner filmfestivalen i Cannes i kveld, og har samtidig verdenspremiere, også i Norge.
Dette er regissør Ridley Scott og skuespiller Russell Crowes femte film sammen.
Ingen av de tre foregående har greid å matche suksessen fra deres første film, Gladiatoren.
Kanskje er det derfor de returnerer til de engelske skoger, der også Gladiatoren begynte?
Det var et smart trekk, for dette har blitt en storslått film, med feiende slagscener i fantastiske omgivelser!
Det eneste den mangler er den helt store romantikken.
Ellers er alt på stell!
Hvordan legenden begynte
Filmen skildrer hvordan legenden begynte.
Bueskytteren Robin Longstride (Russell Crowe) kommer hjem til England etter Kong Rikards korstog.
Han har lovt en døende soldat å levere et sverd til hans far.
Sir Walter Loxley (Max von Sydow) trenger en sterk mann i landsbyen, og ber Robin ta sin avdøde sønns plass, også som ektemann til Lady Marian (Cate Blanchett).
Men snart må de forsvare seg mot Godfrey (Mark Strong), som plyndrer nord-England i den nye kongens navn, men som egentlig står i ledtog med den franske kongen.
Drevne historiefortellere
Det er mye mer historie som skal fortelles i løpet av filmens to timer og tjue minutter, men handlingen drives stadig fremover, uten at jeg mister tråden.
Det merkes at manusforfatter Brian Helgeland og regissør Scott er drevne historiefortellere.
Jeg kjeder meg sjelden i dette selskapet.
Av og til savner jeg en litt lysere og lettere Robin Hood.
Dette er et drama som tilsynelatende tar seg selv ganske seriøst, uten store rom for komikken, men jeg underholdes likevel godt.
For veik romanse
Filmens svake punkt er utrolig nok det som foregår mellom Russell Crowe og Cate Blanchett.
Crowe overbeviser fremdeles som barsk kriger, mens Blanchett lyser styrke og autoritet.
Men romansen mellom dem er for veik.
Når Robin Hood sier «I love you» til Lady Marian, føles det som et litt tomt utsagn.
Heldigvis er romantikken satt til side av en grunn jeg kan gå god for, nemlig å gi oss mer actionfylt dramatikk.
Jeg tar hjertelig i mot!
Pil og bue, sverd og øks
Liker du storslagne kampscener, med hundrevis av menn som slakter hverandre med pil og bue, sverd og øks, får du en rekke anledninger til å sukke tilfreds.
Volden har kanskje ikke samme intensitet som i Gladiatoren, men det er en naturlig følge av at filmen også forsøker å nå et yngre publikum.
Robin Hood har 11-års grense i Norge.
Dette er filmen for alle eventyrlystne fra 11 til 111!
| 1
|
003614
|
Sex and the City 2
Rasistisk og flaut.
Jeg gledet meg til å se Sex and the City 2.
Akk så feil man kan ta!
Overdådig, platt og vulgær er tre ord som beskriver den siste filmen om Carrie (Sarah Jessica Parker) og de andre jentene fra Sex og singelliv.
Hva skjedde med de sterke kvinnene, de vittige kommentarene og den fantastiske moten?
Sex and the City 2 er en farse av det tv-serien opprinnelig sto for.
Da siste episode av Sex og singelliv ble vist på tv-skjermer verden over, var det en verdig avslutning på en serie som har gitt oss mye latter og tårer opp gjennom årene.
Mye vil ha mer og derfor tok produksjonsselskapet spenene fatt og startet melkeproduksjonen.
Nå er det duket for andre film etter tv-seriens slutt - Sex and the City 2.
Og beklager å måtte si det jenter, men forbered dere på å bli skuffet.
Pinlig kulturkrasj
To år er gått siden Carrie og ”Mr. Big” (Chris Noth) omsider giftet seg.
Nå kjenner Carrie på følelsen av å være i et forhold som har stagnert.
Hun kjeder seg hjemme og er livende redd for at hun og Big er i ferd med å miste den berømmelige gnisten.
Samantha får et PR-oppdrag i Abu Dhabi og tar alle jentene med seg på tur - «all expenses payed».
Dermed blir vi med Carrie og gjengen til de Arabiske Emirater.
Der er det duket for en gedigen kulturkrasj.
Når de frigjorte amerikanske kvinnene møter den patriarkalske kulturen går også selve filmen på en real smell.
Det virker som om manusforfatterne har prøvd å lage en slags satirisk kritikk av det arabiske kvinnesynet.
Dette er noe de overhode ikke mestrer, og vi blir dermed servert en rekke situasjoner som er mer pinlige enn morsomme.
Filmen latterliggjør muslimer på grensen til det rasistiske.
Selvfølgelig kan tøysing med stereotyper være morsomt.
Her blir det imidlertid smakløst og jeg blir rett og slett flau.
Flau smak i munnen
Hadde resten av Sex and the City 2 vært bra kunne jeg kanskje klart å glemme alle de kleine øyeblikkene.
Dessverre er det ingenting ved filmen som klarer å redde dette makkverket.
Manuset er ekstremt dårlig.
Dialogen er platt og fylt av tomme klisjeer.
De snertne kommentarene vi husker fra serien er borte.
Isteden blir vi servert krampeaktige vitser som gir meg en flau smak i munnen.
Filmskaperne har prestert å lage to og en halv time med film uten innhold.
At filmen klarer å være langtekkelig samtidig som den er fullstendig blottet for handling, er ikke noe som hjelper på opplevelsen.
Pinlig og vulgær
Jeg husker Sex og singelliv som en fantastisk serie.
Carrie, Samantha, Miranda og Charlotte dro meg med inn i en fabelaktig verden av fylt av sex, vennskap, mote og ikke minst sko.
Jentene på Manhattan var selve symbolet på sterke kvinner som gjør hva de vil og får det til.
Sex of singelliv burde gitt seg på topp.
For Sex and the City 2 er en kjedelig film uten innhold.
Filmen er pinlig og vulgær, fylt av fordommer og dårlige vitser.
Jeg hadde ikke sett denne filmen hvis jeg ikke hadde fått betalt for det.
Les også:
Andre premiærefilmer denne uken er:
Harry Brown - God Michael Caine i hard film der alt kan løses med vold!
Hot Tub Time Machine - Bør helst nytes med øl!
Traileren til Sex and the City 2 er mye bedre enn selve filmen.
Se den her:
| 0
|
003615
|
Hot Tub Time Machine
Bør helst nytes med øl!
Hot Tub Time Machine er en fryktelig dum film, men er ment å være det, og derfor blir det ingen regelrett katastrofe.
Det er scener her som fungerer på sitt infantile nivå, men det er dessverre også nok av påfunn og innfall som ikke trekker i smilebåndene mine.
Kanskje burde jeg vært full.
Da kunne dette vært årets latterfest.
Men i edru tilstand er Hot Tub Time Machine bare en middels vellykket komedie.
Våkner opp i 1986
De tre gamle kameratene Adam (John Cusack), Lou (Rob Corddry) og Nick (Craig Robinson) opplever motgang i livet på hver sin kant.
De søker derfor tilbake til senteret for ungdomstidens gullalder, Kodiak Valley – et slags amerikansk Hemsedal.
Adams nevø, Jacob (Clark Duke) er med som voice of reason.
De kaster seg ut i en fyllekule i et boblebad, og våkner opp i 1986!
Plutselig kan de gjenoppleve gamle dager på godt og vondt, og kanskje rette opp en og annen ting.
Tiss, spy, sæd og blod
Jeg elsker tidsreisefilmer, spesielt Tilbake til fremtiden-trilogien.
Jeg digger den umulige tanken på å kunne gjenoppleve ungdomstiden med all oppsamlet kunnskap og erfaring.
Men i Hot Tub Time Machine brukes det ikke nok tid på å skape skikkelige figurer.
Både Cusack, Corddry og Robinson forsøker, men får ikke tid til å skape båndet til publikum, slik at vi faktisk kan bry oss om hva som skjer med Adam, Lou og Nick i nåtid og fortid.
I stedet prioriteres sketsjer med tiss, spy, sæd og blod.
Man kan lure på hvor det ble av bæsjen?
Går god for miljøskildringen
Filmen lykkes i alle fall på ett område, nemlig å gjenskape 1986.
Det overdrives kanskje en smule, men når man har en epoke med så mye bad taste å velte seg i, skjønner jeg godt at filmskaperne har vansker med å begrense seg!
1986-menneskene er nok i overkant naivt fremstilt her, men moten og musikken virker mistenkelig kjent.
Jeg var 16 i 1986, og kan gå god for at mye var slik det blir skildret i denne filmen!
Kanskje bedre med øl
Det er helt klart at Hot Tub Time Machine forsøker å være en ny The Hangover, men greier det ikke.
Humoren er mer lavpanna, og dialogen mindre smart.
Noen vil helt sikkert synes at dette er et fremskritt, det kommer helt an på hva slags humor du har, og hvilket humør du er i.
Jeg tror jeg skal gi Hot Tub Time Machine en ny sjanse når den kommer på Blu-ray, men da helst med noen øl innabords.
PS: Crispin Glover, som spilte George McFly i Tilbake til fremtiden, spiller faktisk en birolle her.
Alltid morsomt å se ham på film!
Det er også koselig å se Chevy Chase – en av 1980-tallets morsomste menn - i en annen birolle
| 0
|
003618
|
Dear John
Sterk følelse av uinspirert gjenbruk.
Det finnes de som liker filmer som slavisk følger oppskrifta på romantiske tåreperser.
Jeg er ikke en av dem.
Derfor blir Dear John en lite tilfredsstillende opplevelse.
Den har figurer jeg ikke kan tro på, og et forløp jeg himler med øynene over.
Blant annet er filmen avhengig av et usannsynlig antall diagnoser for å drive handlingen fremover.
Den er nemlig basert på en bok av forfatter Nicholas Sparks, som har gjort tåreperser til en karriere.
Blir satt i et dilemma
Soldaten John (Channing Tatum) forelsker seg i Savannah (Amanda Seyfried) i løpet av en to ukers perm.
Mangler den gnisten som romansen trenger
De utvikler et nært forhold på rekordtid.
Så må han reise ut i tjeneste og være borte i ett år.
De skriver lange romantiske klisjébrev for holde kontakten.
Men så faller Twin Towers, resten av troppen er ivrige etter å forlenge sine kontrakter, og John blir satt i et dilemma.
Skal han kjempe for USA eller kjærligheten?
Følger velkjent oppskrift
Dear John følger en mal som Nicholas Sparks har brukt før.
To pene unge mennesker forelsker seg, den ene gjerne fra en velstående familie.
Det oppstår selvfølgelig problemer, men sykdom bringer dem sammen.
The Last Song, forfattet av samme mann, kom seg på norske kinoer en måned i forveien, og har mange av de samme elementene.
Derfor får jeg ekstra sterk følelse av uinspirert gjenbruk.
Fryktelig sympatiske
Channing Tatum og Amanda Seyfried er dugelige som pene skuespillere, men jeg får ikke følelsen av at denne duoen er et stjernetreff.
Samspillet deres mangler den gnisten som romansen trenger.
Samtidig er figurene deres, spesielt Seyfrieds, så fryktelig sympatiske at det blir tullete.
Bedre er Richard Jenkins som Johns far, men hans figur er omkranset av en rekke usannsynligheter.
Han er sannsynligvis autist, men dette har John aldri merket?
Hallström har prestert bedre
Dear John forsøker å fremkalle klumpen i halsen min, men den var ikke i nærheten av å komme frem.
Det føles for kalkulert og forutsigbart, og når den siste kreftdiagnosen kommer på banen for å skape likevekt i universet, lengter jeg tilbake til Richard Linklaters Før soloppgang, en virkelig romantisk film, og tenker samtidig at Lasse Hallström jaggu har prestert bedre filmer enn Dear John.
Men det begynner å bli skummelt lenge siden Mitt liv som hund og Hva er det med Gilbert Grape?.
| 0
|
003622
|
The Good, The Bad, The Weird
Morsom og blodig westernhyllest!
The Good, The Bad, The Weird er en sør-koreansk western, altså en eastern.
Regissør Ji-woon Kim har laget en morsom, blodig og fartsfylt hyllest til Sergio Leones spaghettiwesterns, selvsagt med spesielt fokus på The Good, The Bad and The Ugly.
Tonen er uhøytidelig, omtrent som i Stephen Chows Kung Fu Hustle og Jackie Chans Shanghai Noon.
Lengden på filmen kan diskuteres, men det kan ikke morofaktoren.
Den er høy!
Rømmer med kart
Vi er i Manchuria, et japansk-okkupert landområde i det nord-østlige Kina, et sted på 1930-tallet.
Blodspruten ville gjort Sam Peckinpah stolt
The Bad (Lee Byung-hun) border et tog med sine menn på jakt etter et verdifullt skattekart, samtidig som han har dusørjegeren The Good (Woo-sung Jung) etter seg.
Men The Weird (Kang-ho Song) er tilfeldigvis i ferd med å robbe samme tog, og rømmer med kartet, med sinte skurker, dusørjegere og den japanske hær i hælene!
Uten hemninger
Filmen underholder med karikerte figurer, tegneseriepreget vold og overdreven action.
Det er gjort med løs snipp, uten hemninger av noe slag.
Regissør Ji-woon Kim viser at han har studert western-sjangerens særegenheter, både i det visuelle uttrykket (med store vide bilder kombinert med ekstreme close-ups) og med små vink til de gamle klassikerne.
Alt dette blandes så med den asiatiske filmkulturen, med et lykkelig resultat!
Ville nikket anerkjennende
Det er mange actionsekvenser her som ville tålt å være klimakset i enhver annen film.
Skuddvekslingene er omtrent av John Woo-kaliber, blodspruten ville gjort Sam Peckinpah stolt, Michael Bay ville nikket anerkjennende til eksplosjonene, mens Buster Keaton ville likt de ville stuntene.
Så spørs det hva Sergio Leone selv ville sagt om sekvensen der The Weird på motorsykkel jages av hundre menn til hest - og blir tatt igjen!
Absurd og morsomt!
All motstand nytteløs
The Good, The Bad, The Weird er altså en tøylefri westernhyllest som jeg lot meg underholde stort av.
Det er mulig at den siste jaktsekvensen kunne vært et kvarter kortere uten å miste slagkraften, men når den hundrede bomben går av, når filmen et punkt der all motstand er nytteløs.
Sør-Korea er en produktiv filmnasjon, og har levert mange høydepunkter.
The Good, The Bad, The Weird er en av de mer underholdende jeg har sett!
| 1
|
003626
|
Killers
Historien er pling i bollen!
Det er ikke slik at jeg krever 100% troverdighet i alle filmer jeg ser.
Men plottet i Killers er så hinsides ulogisk at jeg nesten ikke tror det er sant.
Ashton Kutcher og Katherine Heigl forsøker å sjarmere seg gjennom det, men for meg oppleves Killers som direkte mislykket.
Dette er en sånn type film der jeg som filmanmelder er så heldig å kunne sitte i salen å tenke: takk Gud for at jeg får betalt!
Møtes i Nice
Jen (Katherine Heigl) møter kjekkasen Spencer (Asthon Kutcher) på ferie i Nice.
En unødvendighet som jeg gjerne glemmer raskt
Hun vet ikke at han er agent med rett til å drepe.
Han trekker seg ut og de gifter seg.
Tre år senere blir han kontaktet av sin gamle sjef, samtidig som stadig flere forsøker å drepe Spencer.
De må på rømmen gjennom nabolaget, samtidig som de forsøker å finne ut hvorfor de blir forsøkt drept av venner og kollegaer.
Verken morsom eller spennende
Det handler altså om en kone som finner ut at mannen er hemmelig agent.
Dette er samme som skjedde med Jamie Lee Curtis og Arnold Schwarzenegger i James Camerons Sanne løgner, en 40000 ganger bedre film!
Killers er ikke morsom, den er ikke spennende og den har ikke gode actionscener.
Regissør Robert Luketic har gjort suksess med romantiske komedier som Lovlig blond, Svigermonster og The Ugly Truth, og det merkes at han ikke kan action.
Se på Doug Limans Mr. And Mrs. Smith for eksempler på god action i en lignende setting i et nabolag.
Teit avsløring
Filmen inneholder en avsløring som jeg ikke skal spolere.
Du kan selvsagt ikke se Killers etter denne anmeldelsen uansett, men i tilfelle noen skulle tvinge deg til å se den, så lar jeg være.
La meg bare si at denne avsløringen får vedkommende til å fremstå som en komplett idiot, når det motsatte sannsynligvis er meningen.
Manuset er skrevet av Bob DeRosa og Ted Griffin.
Totalt uinteressant - jeg skriver det bare så de skyldige ikke slipper unna!
Pling i bollen
Killers er en unødvendighet som jeg gjerne glemmer raskt.
Det er ikke det at den er et rent makkverk.
Bildene henger jo sammen, og noen av sekvensene er ikke så verst.
Men historien er pling i bollen, og det kan ingen redde.
Dette kommer fra en som elsker Katherine Heigl (les min anmeldelse av Knocked Up), så dette må du bare tro på.
| 0
|
003628
|
Shrek:Lykkelig alle sine dager
- Eventyret har mistet magien.
Jeg har nesten utelukkende gode minner fra de tidligere Shrek-filmene.
Det grønne monsteret overvinner usannsynlige hindere, får prinsessa og kongeriket.
Alt takket være artige, morsomme og finurlige venner.
Vennene til Shrek og figurene som fyller historien har vært eventyrfilmenes sterkeste punkt.
Dessverre brukes det ikke tid på hverken å skape magi eller å bli kjent med figurene i Shrek
- Lykkelig alle sine dager.
Jeg så filmen med norsk tale, og mens noen gjengangere gir liv til flotte figurer er de aller fleste uinteressante sidefigurer.
I de tidligere filmene fikk vi stifte bekjentskap med et stort rollegalleri, men i Shrek
- Lykkelig alle sine dager, møter vi de fleste figurene i rulleteksten!
Jeg følte meg nesten snytt.
Thomas Giertsen og hans esel er filmens morsomste figur.
Hans stemme er troverdig og trygg.
Eselet skaper sammen med Fiona, de mest minnerike og morsomste scenene i filmen.
Hvetebrødsdagene er over
I filmen er figuren Shrek en umoden og selvopptatt man, fanget av "A4-livet".
Han er iallfall ikke lykkelig, for hverdagen har innhentet vårt eventyrtroll.
Hvetebrødsdagene er over, og hva er vel ikke bedre enn å være et fryktet ungkarstroll igjen?
Et gammelt ordtak sier at du bør passe deg for hva du ønsker deg.
Det burde Shrek gjort også, for vips så er ikke ting som det skal være i eventyrlandet Langt, langt borte.
Og som en vis folkesanger sang på 70-tallet; "You don't know what you got, till it's gone".
Kompleks og kjedelig
En god animasjonsfilm kan være underholdende for barn og ha noe å fortelle voksne.
Shrek
- Lykkelig alle sine dager er til tider for kompleks for de under 12, og for kjedelig for et voksent publikum.
Shrek:
Lykkelig alle sine dager har sine øyeblikk og engasjerer de som allerede kjenner figurene og de tidligere filmene.
Likevel er figurene overfladisk behandlet og fortellingen er til tider kaotisk.
Den magien jeg følte da jeg så de første filmene har falmet, og var ikke tilstede i Shrek
- Lykkelig alle sine dager.
Se den norske traileren til Shrek
- Lykkelig alle sine dager:
| 0
|
003629
|
Den perfekte familien
... er i alle fall ikke en perfekt film.
Et familieliv uten konflikter og et liv i materiell luksus.
Et hus hvor grasset er eviggrønt og kortklipt, og bilen er splitter ny.
Det er den amerikanske drømmen, bildet av en perfekt forstadstilværelse.
Hva om slike familier kun var et verktøy for reklameselskapene, for å selge sin livsstil?
En artig tanke, og ikke minst et artig eksperiment.
Det er også grunnlaget for den svarte komedien Den perfekte familien.
Dette kunne vært et finurlig og intelligent skråblikk på forbrukerkulturen vi lever i, men filmen er istedet fylt med åpenbare produktplasseringer fra nettopp kommersielle aktører.
Filmen faller rett og slett på sin egen urimelighet og resultatet til regisør Derrick Borte pinlig overfladisk.
Tung rolle for Duchovny
Demi Moore, i rollen som Kate Jones, og David Duchovny, som Steve Jones, spiller foreldrene i familien som ikke bare lever den amerikanske drømmen - de forsøker å selge den til alle naboene også.
De er blitt plassert sammen av et markedsføringsbyrå sammen med sine to liksombarn.
Duchovny, i rollen som Steve, får baktanker med det han driver med, men drives av sin gryende romantiske interesse for sin liksomkone Kate.
Et plot som dette innbyr til mange interessante situasjoner, men den tidligere X-Files-stjernen klarer ikke å bære rollen.
Filmen er gjennomsyret av pinlig dialog og dårlig samspill mellom skuespillerne.
Den som skiller seg positivt ut er familiens sønn Mick, spilt av Ben Hollingsworth.
Han lever et tenåringsliv, samtidig som han jobber “undercover” - ingen av delene er særlig enkelt i utgangspunktet.
Hollingsworth fremstår for meg på mange måter som den mest interessante karakteren, sammen med den familiens nabo Larry, spilt av Gary Cole.
Overfladisk
Disse karakterene og utfordringene de møter blir ikke utforsket i særlig stor grad, og gjør at filmen ikke klarer å gå i dybden på problemene rundt forbrukersamfunnet vi lever i.
Det er kanskje ikke så rart at debutregissør Borte fokuserer på de store stjernene han har med i produksjonen, men når hovedrolleinnehaverne gjør at filmen praktisk talt kollapser etter knapt en halvtime blir ikke dette en debutfilm jeg vil huske.
- Hold deg til tv!
En komedie bør være morsom og en sortkomedie bør fortelle oss noe, men Den perfekte familien ga meg absolutt ingenting.
Flere ganger ble poengene så åpenbart dårlige at jeg nær sagt vred meg i kinostolen.
Og til deg David Duchovny.
Du burde virkelig ikke sluttet med X-Files, og inntil videre bør du holde deg til Californication.
Den perfekte familien er en sortkomedie om forbrukersamfunnet uten dybde og glimt i øyet, som også er hyklersk siden jeg ikke har sett makan til produktplassering i film på lang lang tid.
(kommentarfeltet finner du under traileren)
| 0
|
003630
|
Soul Kitchen
Fatih Akin briljerer i sin nye film.
Figurene i den tyske regissøren Fatih Akins filmer er for meg tvers igjennom ekte mennesker.
De møter verden rundt seg på sine premisser og lever som om verdens hindringer ikke eksisterte.
Det fører til at menneskene vi møter opplever både sorg, motgang og ekte lykke.
Mot veggen fra 2004, som var filmen som plasserte den relativt ferske regissøren på stjernehimmelen, og På den andre siden fra 2006 er fylt med slike figurer.
Det er også han nyeste film Soul Kitchen.
Et liv i kaos
Den gresk-tyske Zinos driver en resturant, eller det er mer som en gatekro å regne, og med seg har han et rollegalleri av varme, usikre, stolte og sårbare mennesker.
Broren til Zinos, Illias sitter fengslet for innbrudd, og får seg en dekkjobb på resturanten for å få permisjon fra fengselet.
Nadine, Zinos sin kjæreste skal reise til Shanghai for å jobbe som journalist og ikke nok med det - kokken på resturanten stikker av.
Zinos sin reise igjennom Hamburg er fylt med svart komikk, troverdige situasjoner og ekte mennesker.
Fortjent stjernestatus
Fatih Akin overbeviser i Soul Kitchen at hans posisjon som en av europas mest spennende filmskapere ikke er ufortjent.
Zinos, spilles av Adam Bousdoukos, en nær venn av Akin.
Hans rolle som katalysator i møte med de andre figurene er stødig og troverdig.
Følelsene til Zinos er hele tiden å lese i ansiktet til den litt uflidde grekeske tyskeren.
Leken, morsom og rørende
Bousdoukos har også vært med på utviklingen av filmen, noe som også forklarer hvorfor Zinos passer så godt inn i Akins lett skrudde blikk på livet i Hamburg.
Byen er i seg selv en aktør i filmen, og Akins bilder viser med kjærlighet det guidebøkene ikke gjør.
Hans lekne hånd i klippingen gjør at filmens historie føles som en ekte opplevelse, hvor figurenes oppturer og motgang nesten går like mye inn på en selv.
Soul Kitchen er gjennomstyret av figurer som kjærlighet, sorg, stolthet og vennskap.
Ikke minst er det en film om menneskelig varme, og et bilde på livet i krysningen mellom det å være ansvarlig voksen og en bekymringsløs ungdom
| 1
|
003632
|
Inception
Fantastisk film om de mørke drømmene våre.
Hva definerer virkeligheten rundt oss?
Er det kun tankene våre, et produkt av vår fantasi, eller er verden noe evig?
Spørsmålene er mange, men svarene er få i Christopher Nolans nye film Inception.
Med filmer som Memento, Batman Begins og ikke minst The Dark Knight har Nolan på kort tid gjort sine filmer til gjenstand for dyrkelse, kritikk og “hype”.
Hans grep om de mørke sidene ved menneskesinnet er noe som på forskjellig vis preger filmene han har laget.
Inn i mørket
Inception er ikke et unntak, og denne gangen dykker han dypere inn i mennesket enn noen gang tidligere.
Don Cobb, spilt av Leonardo DiCaprio, må gjøre en siste jobb for å få en mulighet til å starte et nytt liv.
Hans jobb er derimot ikke av den tradisjonelle sorten.
Han stjeler ikke penger eller bryter seg ikke inn i hus, men han bryter seg inn i folks hjerner og stjeler informasjon.
Nolan har valgt seg et stjernelag av skuespillere, flere som han kjenner fra sine tidligere filmer.
DiCaprio er en sterk skuespiller med en dirrende tilstedeværelse på skjermen.
Sammen med Joseph Gordon-Levitt, i rollen som Cobbs medhjelper Arthur, står DiCaprio for den sterkste skuespillerprestasjonen i Inception.
Resten av rollegalleriet lever også sterke rolletolkninger, spesielt Ken Watanabe, Ellen Page og Nolan-veteranen Cillian Murphy.
De famler likevel i mørket, i forhold til det DiCaprio klarer å levere i Inception.
Intelligent og mystisk
Det gjøres ofte meget smarte og intelligente hopp i fortellingen, slik at filmen er uten uinteressante dialoger og hendelser.
Likevel kan nok Nolan ha vært litt for rask på klippingen, siden det ikke forklares eller vises hvorfor figurene som omgir hovedkarakteren Cobb har samtykket til å bli med på hans dykk inn i underbevisstheten.
Blant annet sliter jeg med å forstå motivasjonen til flere av figurene, spesielt Ardiadne, spilt av Ellen Page.
Filmen er altså ikke uten svakheter, men de er tilgjengeld få.
Mange filmer som kommer på kino i disse dager er oppfølgere, som bygger videre på tidligere kjente historier og figurer.
Derfor er det ekstra deilig å gå på kino for å se Inception, siden Nolan i denne filmen serverer oss noe uventet.
Drøm eller virkelighet?
Hans grep om actionfilmens virkemidler fører til at Inception har ekstremt intense spenningstopper, flere ganger mistet jeg pusten mens hjertet nesten hoppet ut av brystkassa.
Nolan bruker bildespråket for det det er verdt, og snur på både virkeligheten og menneskesinnet på sin oppdagelsesreise inn i fantasien.
Inception er like mye en mental som en fysisk opplevelse, dette er uten tvil en utrolig film.
Mens jeg satt i kinosalen dukket et dikt av Edgar Allan Poe opp i hodet mitt - kanskje er det noe i det han skriver, kanskje ikke.
Svaret må du selv oppdage.
- Is all that we see or seem, but a dream within a dream.
| 1
|
003633
|
Marmaduke
Tidvis flau hundefilm, med lyspunkter.
Ta en del Lassie, en del High School Musical og blant godt.
Resultatet er Marmaduke, en film om bikkjer som har tenåringsproblemer.
Avistegneserien om livet til hunden Marmaduke er et velkjent syn i amerikanske aviser.
Han kan snakke, forstå mennesker og kommunisere med andre dyr, men menneskene skjønner naturlig nok ikke hva han sier.
Sammen med familien sin flytter Marmaduke til California for å starte et nytt liv, og det betyr nye venner og et helt nytt miljø.
Skal han henge sammen med de kule hundene, sportsbikkjene, dophodene eller nerdene?
Dårlig dubbing
Livet som tenåring er ikke lett, det er noe vi alle opplever på et eller annet tidspunkt.
Og akkurat slik tematikk er vi godt kjent med fra et flust av ungdomsfilmer.
Det at det denne gangen er en hund som opplever det hele, skjuler ikke det faktum at Marmaduke har et syltynt manus, ukomfortable skuespillere og norske stemmer tidvis er så dårlige at det gjør vondt i ryggmargen.
Marmaduke er på norske kinoer naturlig nok dubbet til norsk språk, for dette er jo en film for barna.
Jeg skal være helt ærlig å si at jeg rev meg i håret over de pinlig dårlige stemmene på den norske versjonen.
Med et par hederlige unntak er det tidvis smertefullt å se denne filmen.
God animasjon
I tillegg er flere av hundene tillagt aksenter som er ment til å være komiske, men at de brune hundene med bling bling-smykker må snakke kebabnorsk er bare flaut.
Filmen er en blanding av dataanimasjon og ekte skuespillere, og hundene i filmen er alle realistiske.
Hadde filmen vært vist på engelsk ville nok også munnen passet sammen med ordene, men i den norske versjonen ser det mest ut som om hundene er veldig glade i å drøvtygge.
Action = bra, historie = dårlig
Filmen er har mange actionfylte scener som fungerer veldig godt.
Vi får bli med på heftig surfing langs California-kysten og dramatiske øyeblikk i storbyen.
Dette gjør at filmen unngår et totalt mageplask, og byr på akkurat riktig mengde spenning for både voksne og barn.
Filmen Marmaduke sitt svakeste punkt er likevel ikke stemmene jeg nevnte tidligere, det er historien.
Den kunne gitt oss et nytt blikk på tenåringsproblemer, men surfer kun på overflaten uten å gå nærmere inn på noen av figurenes dagligdagse strabaser.
Barna kommer nok til å elske denne filmen, den har snakkende dyr, tørr slapstick-humor og ikke minst dansende hunder.
Det dekker likevel ikke over at de voksne som må være med på kino for å se dette utsetter seg selv for en overfladisk og tidvis katastrofalt lite original filmhistorie.
Om du ikke har barn som skal være med på kino, anbefaler jeg at du venter på DVD'en slik at du kan velge engelsk tale
| 0
|
003635
|
The Karate Kid
Zwart og Smith er dynamitt!
The Karate Kid anno 2010 har ingenting å skamme seg for!
Se: Intervju med Harald Zwart og Jackie Chan i sommeråpent.
Harald Zwart har regissert en fantastisk hyggelig film som gjør ære på fundamentet den er bygget på, samtidig som den fremstår ny og frisk.
De fleste aner historiens utfall, men på veien dit får du oppleve heftig kung fu, følelsesladet drama, sjarmerende romantikk og en ubestridelig god kjemi mellom filmens hovedpersoner.
Zwart og Smith er dynamitt!
Må møte utfordringen
12 år gamle Dre Parker (Jaden Smith) flyttes motvillig til Kina, der mora har fått jobb.
Der møter han vakre Meiying (Wenwen Han), men får trøbbel med en hardtslående gjeng, under ledelse av sjalu og slemme Cheng (Zhenwei Wang).
Dre blir reddet av vaktmesteren Mr. Han (Jackie Chan), som kan kung fu.
Han melder på Dre til en åpen kung fu-konkurranse, og må trene Dre for å møte utfordringen.
Fantastisk filmet
En flue og to spisepinner er starten på et fantastisk vink til den første The Karate Kid fra 1984.
Jeg elsker hvordan den scenen løses!
Har du sett originalen, vil du gjenkjenne flere elementer.
Zwart nikker respektfullt mot John G. Avildsen, men tilfører filmen sin egen stil og identitet.
Det nye og gamle Kina møtes i skjønn forening foran kamera, fantastisk filmet av Roger Pratt, og danner et uvant og interessant bakteppe for historien.
Kulturkollisjonene er mange, men de skildres med en stor porsjon humor.
Varm skildring
Dres mor (Taraji P. Henson) forsvinner kanskje litt i historien.
Men filmens hjerte er likevel forholdet mellom Dre og Han.
Det får god tid til å utvikle seg, derav den forholdsvis lange spilletiden på 2 timer og 20 minutter.
Vi får en god forståelse av hva de finner i hverandre, uten at filmen utbasunerer det.
Zwart viser klok tilbakeholdenhet.
Jackie Chan har kanskje vært mer kjent som komiker og kung fu-kjempe enn karakterskuespiller, men her gjør han en varm skildring av en aldrende mann som bærer på en dyp sorg.
Herlig naturlig
Men stjerna er selvfølgelig Jaden Smith.
Han er fantastisk sjarmerende, og spiller foran kamera på en herlig naturlig måte.
The Karate Kid er bare hans tredje film, men han er allerede en stjerne vi kan vente oss mye av.
Jaden Smith er et selvsagt midtpunkt i en film med mange kvaliteter.
The Karate Kid vil glede både gamle og nye fans, og Harald Zwart har all grunn til å være stolt!
| 1
|
003636
|
Trollmannens læregutt
Magi uten magi.
Jeg ser det på ansiktsuttrykket hans.
Nicolas Cage er «in it for the money».
Trollmannens læregutt (The Sorcerer's Apprentice) er produsert av Disney og Jerry Bruckheimer, og dermed kunne nok Cage innkassere en god slump gryn uten å anstrenge seg altfor mye.
Filmen ser stor og dyr ut, men underholder uten å imponere.
Det hadde kanskje hjulpet med en mer engasjert filmstjerne?
Magien er ikke der, uansett hvor mye det trylles og trikses.
Må finne lærling
Balthazar Blake (Nicolas Cage) var en av trollmannen Merlins assistenter.
I 1000 år har han lett etter den eneste som kan drepe trollkvinnen Morgana, hvis sjel er fanget i kroppen til hans kjære Veronica (Monica Bellucci), begge fanget i en Matrjosjka-dukke.
Han finner Dave i New York, og må gi ham opplæring, samtidig som de må bekjempe Morganas kumpan Maxim Horvath (Alfred Molina).
Fra dårlig til ille til bedre
Det begynner fryktelig dårlig, med en omfattende forklaring av en teit forhistorie.
Dette blir bare latterlig, selv om Ian McShane er fortellerstemmen.
Det fortsetter ille når vi ser Balthazar møte den unge Dave i 2000 i et Twin Towers-fritt New York.
Så blir det bedre når Jay Baruchel overtar rollen i nåtiden.
Mye av filmens sjarm utstråles fra ham, men ikke nok til å redde filmen fra mine skuldertrekk.
Manisk tempo
Trollmannens læregutt er manisk kjapt redigert, der figurene nesten ikke får fullført setningene før neste sceneskifte.
Siden Jerry Bruckheimer er produsent, mistenker jeg at dette tempoet ikke er valgt av kunsteriske hensyn, men for å få spilletiden godt under to kinovennlige timer.
Det betyr flere visninger per dag og mer penger i kassa.
Jeg blir stressa av sånt.
Mer luft ville gjort filmen bedre!
Løpsk sirkusattraksjon
Jeg savner følelsen av å få være med på et eventyr.
Alt ligger liksom til rette for det.
I stedet oppfører filmen seg som en løpsk sirkusattraksjon med blinkende lys og tutende horn.
Det mangler ikke på godt utførte effekter, men det blir fort uinteressant.
Nicolas Cage vet nok hva han er med på, og orker ikke utnytte kapasiteten jeg vet han har som skuespiller.
Han er jo tross alt «in it for the money»
| 0
|
003641
|
Extreme Prejudice
Blodig tøff film fra Nick Nolte og Walter Hill!
Det finnes ikke mange regissører som lager like tøffe filmer som Walter Hill.
Siden debuten på midten av 70-tallet har han stått bak filmer som for eksempel The Driver fra 1978, som senere ble utgangspunktet for den kjente dataspillserien.
Han regisserte den urbane thrilleren The Warriors i 1979, som også har blitt dataspill.
Og han sto bak den solide westernfilmen The Long Riders i 1980 og militærthrilleren Southern Comfort året etter før han i 1982 fikk det store komersielle gjennombruddet med Nick Nolte og Eddie Murphy i 48 timer.
I 1987 regisserte han den beinharde filmen Extreme Prejudice, som dessverre ble utgitt i sønderklippet versjon med 16 års grense på kino i Norge.
Heldigvis kan du se den usensurert på Blu-ray og DVD!
Ikke for pyser
Du hører det bare på filmmusikken i begynnelsen at denne filmen ikke er for pyser.
Komponist Jerry Goldsmith bruker samme type skrallesynth som på Rambo
- First Blood Part II og setter stemningen effektivt.
Handlingen er lagt til de varme, støvete og ugjestmilde grenseområdene mellom USA og Mexico, hvor menn er ubarberte og lukter svette og damer kun er nyttige om de viser pupp.
Ja, jeg vet dette høres lugubert ut, men hele filmen er en eneste stor klisjé, gjennomført til fulle.
På jakt etter narkopenger
Nick Nolte spiller den hardbarkede politimannen Jack Benteen som blir utfordret av sin barndomsvenn Cash Bailey som nå er hensynsløs narkokonge og opererer fra den andre siden av grensa.
Benteen er sammen med Baileys gamle kjæreste Sarita, som overgir seg som frivillig gissel til Bailey for å forhindre at Benteen blander seg inn i farlige saker.
Samtidig er en paramilitær gruppe fra CIA på jakt etter Baileys narkopenger og det hele koker ned til et uungåelig oppgjør i Mexico.
En moderne western
Walter Hill samlet de tøffeste gutta han kunne finne til denne filmen.
Derfor finner du navn som Powers Boothe, Michael Ironside, Clancy Brown, William Forsythe og Tommy Tiny Lister på rollelista.
Alle gjengangere i filmer på den tøffere siden av skalaen.
Og Extreme Prejudice er tøff.
Oppgjøret i Mexico mot slutten av filmen var nesten totalt bortklippet i den norske kinoversjonen for snart 20 år siden.
Og det er en orgie i skyting, kulehull, blodsprut og voldsom død.
Hill må ha vært inspirert av The Wild Bunch.
Det er en passende avslutning på en beinhard film som kan karakteriseres som en moderne western.
Du må gjerne le av hvor macho den er, men det er god underholdning og lar en fløtepus som meg avreagere med herlig fantasivold.
Ekstrem filmskaper
Etter Extreme Prejudice regisserte Walter Hill blant andre Arnold Schwarzenegger i Red Heat og Bruce Willis i Last Man Standing.
I 2013 er han aktuell med Bullet to the Head, der Sylvester Stallone spiller hovedrollen.
Men Extreme Prejudice er et av de beste eksemplene på hvorfor Walter Hill har vært en av mainstream-Hollywoods mer ekstreme filmskapere.
| 1
|
003642
|
Monstertorsdag
Mektig og imponerende opplevelse.
Ting tyder på at gjengen bak Mongoland har blitt voksne!
Mens deres første spillefilm fra 2001 var vilter og leken, er Monstertorsdag mer moden og tar livet mer på alvor, selv om de humoristiske og bisarre øyeblikkene heldigvis er tilstede.
Arild Østin Ommundsen har regissert et solid kjærlighetsdrama med store bølger som tar pusten fra deg med sin mektige finale.
Forsøker å surfe
Even (Vegar Hoel) er dypt forelsket i Karen (Silje Salomonsen) som gifter seg med hans beste venn Tord (Christian Skolmen).
Like etter bryllupet drar Tord på forretningsreise til Asia og blir borte lenge, mens den gravide Karen sitter hjemme.
Even tar seg av henne og forsøker samtidig å lære seg å surfe for å imponere sin tapte kjærlighet.
Det gjør han hos danske Skip (Kim Bodnia) på Jæren.
Den forbudte gnisten
Filmens begynnelse varsler egentlig slutten, men det er et usikkerhetsmoment inne i bildet som gjør historien mer interessant.
Det er kløktig fortalt av Ommundsen og medmanusforatter/kreativ sjef Gro Elin Hjelle.
Vi ønsker så gjerne at det skal gå godt for Even.
Det er ikke vanskelig å få sympati for situasjonen han er i og beundre ham for pågangsmotet hans.
Greier han å lære seg å surfe, så skal det nok gå å kapre Karen, også.
Filmen lykkes i å skildre den forbudte gnisten mellom dem.
En ruvende figur
Denne filmen kunne nok trengt en enda mer utrykksfull skuespiller i hovedrollen enn Vegar Hoel, men jeg vet ikke helt hvem det kunne være.
I en perfekt verden burde rollen kanskje vært spilt av en ung John Cusack med hjertet utenpå skjorta.
Men for all del, Hoel er både flink og kjekk, Silje Salomonsen har et fantastisk filmansikt, Andreas Cappelen er en velkommen comic relief, Kim Bodnia er en ruvende figur på alle måter som Skip, mens Iben Hjejles figur Sara forsvinner fort ut av historien.
Skip og Sara forblir en uutforsket del av filmen.
Brygger opp til storm
Monstertorsdag er filmet i majestetisk cinemascope.
Bildene er litt for kornete for min smak, men Trond Høines er åpenbart en dyktig fotograf.
Den Tarantinoske musikken kompletterer filmen, takket være Nils Erga og Thomas Dybdahl, og lydeffektene når stormen brygger opp er dyktig mixet av Gisle Tveito og hans team.
Tilslutt vil jeg si at den virtuose siste akten er en mektig og imponerende opplevelse med både havet, døden og kjærligheten inkludert.
Det brygger opp til storm på flere fronter, men regissør Ommundsen drar det hele i land på en beundringsverdig god måte.
Filmmiljøet i Stavanger har prestert nok en flott film som bør legge landet for sine føtter
| 1
|
003647
|
Varg Veum- Skriften på veggen
Ujevn flashback-krim fra Bergen
Den sjuende Varg Veum-filmen, Skriften på veggen, er en skikkelig flashbackfilm, om en film kan kalles det.
Hendelser fra fortida må hentes frem igjen og unge jenter må reddes, både de som fortsatt er i live og de som har vært døde lenge.
Oppskriften på veggen
Du som kjenner Veum-oppskriften på film, vet hva dette er.
Dersom du ikke har noe forhold til de tidligere filmene, vil jeg beskrive dem som regntunge krimdramaer i Bergensregionen.
Varg Veum, spilt av Trond Espen Seim, er en tidligere privatetterforsker som blir personlig involvert i en ung jentes forsvinning, og Kniven, spilt av danske Nikolaj Lie Kaas, er en usympatisk kjenning fra Veums fortid, som nylig har sluppet ut fra fengsel.
Bergen er og blir et perfekt åsted for flaskekutting, overdoser og Veums våte basketak.
Skriftlig dialog
Lie Kaas kler å være filmens rasshøl.
Han ser ut til å kose seg, mens Seim ser deppa ut.
Det er nok slik rollefigurene deres skal fremstå, men der Veums replikker blir for korte og skriftlige, får Lie Kaas sine replikker til å synge.
Bjørn Floberg er severdig i begynnelsen av filmen, men også han strever med litt vel kunstige formuleringer etter hvert.
Martine Johansen gjør en fin rolle som både Torill og i tilbakeblikk som Torills eldre søster, Eva Beate.
Lene Nystrøm og Petronella Barker ser vi bare som biroller, og de er fine biroller.
Dessverre skadeskytes filmen av de ujevne replikkene og jeg forstår ofte ikke hva figurene vil.
Subjektivt kamera eller lettskremt fotograf?
Fotograferingen er et kapittel for seg.
Kameraet er nervøst og gyngende filmen gjennom.
Som om ikke det var nok, filmes det ofte fra bakom ting eller under ting, som om det er min jobb å ta morderens eller en tilfeldig forbipasserendes rolle.
Jeg vil jo bare bli underholdt med en engasjerende og rørende historie, ikke stå bak en dørkarm og skjelve hele tiden.
Motivet for kameraet er imidlertid helt riktig.
Bergen er og blir et perfekt åsted for flaskekutting, overdoser og Veums våte basketak.
Bjørnetjenesten
Slike mørke, skitne krimdramaer trenger min sympati og mitt engasjement.
Regissør Stefan Faldbakken greier ikke å vekke noen av delene i meg, siden helten i filmen, en utilpass privatetterforsker, sjeldent får uttrykt seg og tatt affære.
Offeret, en traumatisert 15 år gammel jente, får for lite plass i filmen og blir éndimensjonal.
Til gjengjeld får jeg for mye flashbacks og i overkant mye dansk gjerningsmann.
Lie Kaas' prestasjon er så god at han fortjener mye tid på lerretet, men når det går på bekostning av andre viktige elementer, gjør Faldbakken Skriften på veggen en bjørnetjeneste.
| 0
|
003648
|
Toy Story 3
Pixar innfrir alle forventninger.
Toy Story 3 er som et gjensyn med gode, gamle venner du vet du kommer til å ha det gøy med.
Woody, Buzz Lightyear og de andre lekene har ikke mistet noe av sjarmen de hadde i de to første filmene.
Det eneste jeg har å utsette på treeren, er at handlingen til tider føles i overkant overveid og kalkulert.
Men Pixar innfrir alle forventninger jeg hadde om å bli underholdt, og jeg jubler over den fantastiske 3d-animasjonen!
Donert til barnehage
Andy har blitt 17 år og forbereder seg på å reise til college.
Han vil putte lekene på loftet, men ved en misforståelse blir de i stedet donert til en barnehage.
Møtet med de viltre ungene og de andre lekene blir alt annet enn enkelt, og Woody avgjør at de må finne veien hjem, tilbake til Andy, før han reiser.
Det skal også by på store vansker.
Den samme tematikken
Dette er først og fremst et underholdende eventyr for hele familien, men under lurer den samme tematikken som i de to forgjengerne: samhold, tilhørighet, og behovet for å være elsket.
Her handler det også om å nøle å gi slipp på det som har vært og se frem mot det som skal bli.
Mange mødre vil sikkert nikke gjenkjennende til den fine scenen der Andys mor uttrykker sorgen over epoken som er over.
Pixar har alltid vært flinke til å fortelle historier som snakker til både liten og stor, og holder seg til suksessformelen nok en gang.
Akkurat som forventet
Nettopp dette er kanskje filmens eneste svakhet.
Den trykker på de forventede knappene, og overrasker lite.
Den er nøyaktig så søt, pen og skinnende som jeg hadde forventet.
Men jeg liker Pixar aller best når de overrasker meg.
Når de risikerer mer.
Når de tør gå nye veier innen animasjon.
Kanskje turte de ikke tulle med universet som satte det hele i gang for 15 år siden, men det kunne være en tanke.
Fordømt hyggelig
Ikke misforstå.
Selv om jeg har noen innvendinger, er Toy Story 3 nok en knallgod film fra Pixar.
Den har alle de kvalitetene vi kjenner fra animasjonsmestrene.
Regissør Lee Unkrich går inn for en særdeles myk landing mot slutten, og jeg skulle ønske litt mer brodd.
Men Toy Story 3 er likevel fordømt hyggelig!
| 1
|
003649
|
Armadillo
Ubehagelig og fascinerende dokumentar!
Vil du virkelig vite hva vestlige soldater driver med i Afghanistan?
Den sterke dokumentarfilmen Armadillo viser hvordan hverdagen fortoner seg for dem.
Vi får oppleve unge dansker som befinner seg i et land der det er umulig å skille venn fra fiende, og der oppgaven kan fortone seg som uoverkommelig.
Kameraet er ubønnhørlig tilstede, både når det smeller og når ingenting skjer.
Vi får absolutt følelsen av å være med, og det er både ubehagelig og fascinerende.
Livsfarlige omgivelser
Vi blir introdusert for noen av ungdommene i den danske ISAF-styrken, før de skal til basen Armadillo i Helmand-provinsen i Afghanistan.
Vi får se deres avskjed med tårevåte foreldre, kjærester og søsken, og hvordan de gradvis finner seg til rette i livsfarlige omgivelser.
Vi følger dem på patruljer, i trefninger, på landsbybesøk og observerer livet i leiren, med både gleder og sorger.
Litt for åpenbart tilrettelagt
Armadillo er virkelighetens Generation Kill, selv om grensen mellom fiksjon og virkelighet viskes ut i blant.
Bildene er preget av intens fargekorrigering og filmen krydrer dramatikken med enda mer dramatisk musikk.
Jeg liker hvordan det ser og høres ut, men samtidig er det med på å gjøre situasjonene litt mindre virkelighetsnære.
Det blir som på film.
Samtidig er noen av situasjonene litt for åpenbart tilrettelagt for kamera.
Tvinges til å tenke
Men blikket til en såret soldat er ekte.
Det gjør inntrykk å se hvordan en ung danske reagerer når han blir skutt.
Det er også tankevekkende å se hvordan soldatene debriefes etter en særdeles ubehagelig skuddveksling, og det virker som helt vanlig dag på jobben.
Du tvinges til å stille moralske spørsmål om rett og galt i strid.
Filmen får meg til å tenke at dette er måten man må handle på i en krigssituasjon.
Skyter med skarpt
Armadillo har altså blitt en fantastisk dokumentarfilm, og jeg må bare berømme regissør Janus Metz og fotograf Lars Skree for hva de har prestert.
Det kan ikke være lett å lage dokumentarfilm mens man blir beskutt, men resultatet er skremmende bra.
Armadillo skyter med skarpt, og treffer!
| 1
|
003650
|
The Expendables
Ikke pent, men herregud, så tøft!
Hvordan kan jeg anbefale en film som The Expendables?
Den har jo elendig handling, råtten dialog, slett skuespill, og mildt sagt tvilsom moral.
Men å se gode, gamle tøffinger sparke ræv på ekte 80-talls-vis, med overdreven blodsprut og ekstreme eksplosjoner, er vanvittig deilig!
Filmen er en treer etter normale kriterier, men følelsen av å se den er en ren femmer.
Jeg gikk ut av kinosalen med en tre-meters ereksjon!
Skurker på sør-amerikansk øy
Historien er av typen men-on-a-mission.
En gjeng leiesoldater skal eliminere en general på en sør-amerikansk øy.
De oppdager at oppdraget stinker, og trekker seg ut.
Men Barney Ross (Sylvester Stallone) greier ikke å glemme den kvinnelige kontakten på øya.
Når hun tas til fange av narkoskurker, drar teamet tilbake for å redde henne.
Nei, det er ikke mye til historie, men hvor mye historie trenger en slik film?
Ikke mye!
Ikke pent, men tøft
The Expendables handler ikke om troverdige rollefigurer og interessante konfliktskildringer.
Den handler om barske bad-asser, harde never og gigantiske gønnere!
Stallones regi er alt annet enn sofistikert, og kjører kaotiske actionscener over publikum som en bulldoser.
Det er ikke pent, men herregud, så tøft!
Resultatet av varselskuddet Dolph Lundgren avfyrer tidlig i filmen, fikk haka mi til å gå gjennom gulvet.
Og når Terry Crews tar i bruk sin vanvittige haglekanon, følger resten av kroppen etter.
Dette er tøft med en ekstra stor T!
Latterlig tøff
Sylvester Stallone er i sitt 64. år, og har åpenbart farget både håret og det velfriserte skjegget, men har en ekstremt velpumpa kropp som enhver boler kan misunne ham.
Han fungerer utmerket som gammeldags actionhelt, selv når figuren fremstår som latterlig tøff.
Det er liksom en del av moroa.
Man SKAL le av stereotypene.
Og dem er det mange av i The Expendables, spilt av blant andre Jason Statham, Jet Li, Mickey Rourke og Eric Roberts.
Ønsker sterkt en toer
Neida, The Expendables vinner ingen Oscar-priser.
De fleste kritikere vil sikkert slakte den.
Jeg ser at den har mange elementer som kunne vært bedre, men ville det gjort filmopplevelsen bedre?
Jeg tviler på det.
Den tilhører en sjanger der vanlige kvalitetskriterier ikke gjelder.
Jeg synes det er usedvanlig stilig at filmen er laget, og ønsker sterkt at Stallone lager The Expendables 2.
Men da må han få med Van Damme og Seagal på laget!
| 1
|
003651
|
Salt
Jolie matcher ikke Jason Bourne.
Selv ikke Angelina Jolie greier å veie opp for blodfattigheten i Salt.
Dette er en thriller med noen veldreide spenningselementer, men den makter likevel ikke å engasjere.
Det er helt naturlig å trekke paralleller til Jason Bourne-filmene, både når det gjelder form og innhold, men Salt er ikke i nærheten av å matche nerven.
Det er også uheldig av handlingen er avhengig av utrolige tilfeldigheter og sammentreff for å drives fremover.
Skyldig eller uskyldig?
CIA-agent Evelyn Salt (Angelina Jolie) kommer i ei klemme når en avhopper opplyser at den russiske presidenten skal myrdes i løpet av sitt USA-besøk.
Han sier nemlig at udåden skal utføres av en russisk spion, som ble plantet i USA som barn, og heter Evelyn Salt.
Hun rømmer før kollegaene får sjekket holdet i denne påstanden, men gjør hun det det for å bevise sin uskyld, eller for å faktisk utføre oppdraget?
Fantastiske omstendigheter
Det er lett å la seg imponere over Evelyn Salts evner i filmen.
Det ser flott ut når hun hopper mellom biltak, skyter horder av topptrente agenter, eller tar seg ned en heissjakt.
Hun utfører riktignok spontane handlinger som i den virkelige verden ville tatt månedsvis å planlegge ned i minste detalj, og selv da vært avhengige av fantastiske omstendigheter, men Jolie spiller henne i alle fall med overbevisende tæl.
Jeg tror kanskje ikke på alle situasjonene, men jeg tror på figuren.
Ikke nyskapende
Regissør Phillip Noyce har laget actionfylte spionfilmer før, nemlig Patriot Games og Clear And Present Danger, samt den noe roligere The Quiet American.
Han viser at han fremdeles kan håndverket, selv om Salt ikke akkurat renner over av nyskapning.
Den er mer gammeldags enn promoteringen antyder.
Det er ikke nødvendigvis uheldig, men kanskje hadde filmen vært bedre om Noyce hadde prøvd noen nye triks.
Basert på logisk brist
Det er åpenbart at filmselskapet håper på en ny serie a la Jason Bourne, men det spørs om etterspørselen vil være veldig stor.
Det går an å la seg underholde av Salt i to timer, men jeg sitter ikke igjen med et ønske om å få se mer.
Noen spreke actionscener er ikke å forakte, men et manus som i utgangspunktet er basert på en logisk brist, gjør at jeg må gi Salt pepper.
| 0
|
003652
|
Dinner For Schmucks
En film for idioter.
På forhånd, beklager om du liker denne filmen.
Det er verst for deg.
Dinner For Schmucks har nøyaktig tre genuint morsomme scener.
Resten er flaue, tamme og dårlige.
Steve Carell og Paul Rudd har bevist at de er morsomme menn i tidligere filmer, men her går de på en smell.
Jeg sitter igjen med en vond følelse av at karrierene er på hell.
Hvorfor skulle de ellers takke ja til å delta i en film med altfor dårlig manus og hjelpeløs regi?
Utstoppede mus
Handlingen er basert på en (sannsynligvis bedre) fransk film.
Finansmannen Tim (Paul Rudd) får sjansen til en forfremmelse.
Han må bare delta på en spesiell middag hos sjefen, der alle må ta med seg hver sin idiot, som de kan gjøre narr av.
Så møter han en ideell kandidat.
Barry (Steve Carell) lager nemlig kunstverk med utstoppede mus.
Men Barry skal gjøre det komplisert for Tim, både på jobben og privaten.
Uten finesse og humorteft
Steve Carell har fått meg til å le mange ganger.
Men i denne filmen er stygge klær og løstenner hans fremste våpen.
Det er ikke nok.
Problemet er at han må fremføre vitser som selv ikke han greier å gjøre morsomme.
Det kan også virke som om regissør Jay Roach har gitt Carell og Rudd rom for improvisering, men ikke fått god uttelling for det.
Kanskje er det hans egen skyld.
Flere av scenene er nemlig løst uten finesse og humorteft, slik Zucker- og Farrelly-brødrene hadde på sitt beste.
Overspilt visvas
Etterhvert ber filmen oss om å ha medfølelse for figurene.
Vi skal synes synd på dem.
Historien blir plutselig opptatt av spørsmål om moral og holdninger.
Den er for drøy.
Etter å ha plaget meg i over en time med platt og kjedelig «humor», er det for mye forlangt å se på Tim og Barry som figurer å bry seg om.
Det er ingenting ekte ved dem, kun overspilt visvas.
Jeg tror ærlig talt Carell kunne gjort større inntrykk om han hadde spilt en normal fyr med en spesiell hobby, og ikke som tomsing.
Lov å forvente mer
Jeg sa at filmen har tre genuint morsomme scener, og det skal den ha.
Da lo jeg.
Kanskje fremstår de som ekstra morsomme, fordi de popper ut av strømmen av mislykkede poenger.
Men det redder ikke Dinner For Schmucks fra å være et stygt feilskjær for Carell og Rudd.
Det er lov å forvente mer fra karene fra filmer som Anchorman, Knocked Up og The 40 Year Old Virgin!
| 0
|
003653
|
Brødrene Dal og vikingsverdets forbannelse
Burde ikke vært laget.
Ikke slik.
Jeg elsker Brødrene Dal!
Gaus, Roms og Brumund er kjære tv-figurer fra barndommen.
Derfor smerter det meg å si at denne filmen har lite på kino å gjøre.
Den burde ikke vært laget.
Ikke slik.
Brødrene Dal og vikingsverdets forbannelse er en forspilt mulighet til å lage en skikkelig finale med de tre oppdagelsesheltene.
Dette burde vært henvist til tv-ruta.
Kamp om magisk sverd
Filmen er sydd sammen av opptak fra en utendørsforestilling på Tusenfryd i 1997.
Gaus (Lars Mjøen) og Roms (Knut Lystad) havner ved et uhell i vikingtiden med en defekt tidsmaskin.
De har heldigvis kontakt med Brumund (Trond Kirkvaag) via en tidstelefon.
Så havner de midt i to vikingstammers kamp om det magiske sverdet Tyfring.
Kan brødrene Dal hjelpe de snille vikingene?
Og kan de komme seg hjem til sin egen tid?
Aldri ment for kino
Dette er altså filmet teater, og det fungerer ikke like godt på kino som det kanskje gjorde på scene.
Riktignok er bildene frisket opp med nye digitale effekter her og der, men de originale opptakene er rett og slett ikke av god nok teknisk kvalitet.
De var da heller aldri ment for kino.
Dessuten er handlingen veldig tilrettelagt for at alt skal foregå på ett sted.
Det blir mye prat og lite action, ispedd noen Kaptein Sabeltannske sangnumre.
Og Tom Mathiesen burde virkelig gått noen manusrunder med sin fortellerstemme.
Tuftet på Jafar
Men det er jo veldig hyggelig å se brødrene Dal igjen, da.
Det blir liksom aldri direkte feil med deres uskyldige og tørrvittige humor.
Spesielt hyggelig er det selvfølgelig å se Trond Kirkvaag igjen, og grepet med tidstelefonen virker, selv om jeg skulle ønske han var litt mer involvert i historien.
Ellers møter vi Benedicte Adrian som vikingkvinne, Ketil Høegh (Himmeblå) som skurkeviking, og unge versjoner av Steinar Sagen og Jeppe Beck Laursen i mindre roller.
Best av alle er Sigve Bøe i en herlig overdreven trollmannsrolle, som virker å være tuftet på Jafar fra Disneys Aladdin.
Kunne vært større og bedre
Men kinofilm skutt på 90-talls videoteknologi er stusselig.
Helst skulle jeg sett at Brødrene Dal og vikingsverdets forbannelse ble laget som ordentlig kinofilm.
Det kunne latt seg gjøre.
Handlingen kunne vært gjort større, bedre og morsommere, mens Brumund fremdeles kunne vært med via tidstelefon i arkivopptak.
Det vi nå får servert, er skissen til noe som kunne vært mye bedre.
Sorry, gutter!
Hva synes du?
Burde Brødrene
Dal få hvile nå?
Kommentér under!
| 0
|
003655
|
Universal Soldier:Regeneration
Rett-på-Blu-ray, på godt og vondt!
The Expendables har skylda!
Jeg fikk plutselig veldig lyst til å se gamle helter igjen.
Dermed var det lett å plukke opp Universal Soldier:
Regeneration på Blu-ray.
Her får vi nemlig et gjensyn med Jean-Claude Van Damme og Dolph Lundgren!
Det er et hyggelig gjensyn, selv om denne fjerde filmen i serien er et blekt blaff i forhold til eneren.
Supersoldater ordner opp
En russisk utbrytergruppe har okkupert atomanlegget i Tsjernobyl og truer med å sprenge reaktorene om ikke deres krav blir innfridd.
Produksjonen er for billig til å imponere
Gruppens trumfkort er at de har fått tak i en Universal Soldier, en genetisk forbedret supersoldat (Andrei «The Pitbull» Arlovski).
Dette er pinlig for amerikanerne, som sender sine egne supersoldater for å ordne opp, inkludert Luc Deveraux (Jean-Claude Van Damme).
Hadde visse forventninger
Den første Universal Soldier fra 1992 var en actionfest.
Den ble jo tross alt regissert av Roland Emmerich, som siden gikk hen og lagde filmer som Independence Day, Godzilla og 2012.
Universal Soldier ble imidlertid etterfulgt av to dårlige oppfølgere.
Jeg hadde visse forventninger til den tredje oppfølgeren, fordi den er fotografert av ringreven Peter Hyams (Outland og 2010) og regissert av hans sønn, John Hyams.
Og om ikke annet, så ser filmen mye flottere ut enn den kanskje fortjener.
Rustent stål
Det er egentlig filmens hovedlocation som spiller hovedrollen.
Innspillingen foregikk nemlig i et nedlagt stålverk i Bulgaria.
Etter at de fant det, ble manuset skrevet om og tilpasset stedet.
Filmskaperne sier det selv i den lille dokumentaren som følger med.
Jeg vet ærlig talt ikke om det er den beste måten å lage god film på.
Jovisst får vi mange flotte bilder av rustent stål og falleferdige bygninger, men filmen blir ikke mer spennende av den grunn.
Det er ikke så mye å bry seg om her.
Tung og tøff
Forventningene ble kun delvis innfridd.
Produksjonen er for billig til å imponere.
Effektene er ikke på toppnivå.
Detaljene sitter ikke helt.
Alt er altså innspilt i Bulgaria, og det ser jo merkelig ut at de fleste amerikanske supersoldatene åpenbart er spilt av østeuropeere.
De fleste skuespillerne er hentet fra ei hylle langt under Van Damme.
Han ser gammel og sliten ut, men kampen mellom ham og Lundgren er heldigvis tung og tøff!
Ikke helt bortkastet
Det er en del vakre voldsscener i filmen, så det er ikke helt bortkastet å se Universal Soldier:
Regeneration.
Men den har et umiskjennelig preg av rett-på-Blu-ray over seg, på godt og vondt.
Blant annet ved at den faktisk viser seg å egentlig hete Universal Soldier: A New Beginning i forteksten.
Betyr det at det kan komme flere filmer?
Vil vi egentlig ha mer?
Kommentér under!
| 0
|
003656
|
Submarino
Råfin dansk filmfortelling
I sin siste film, Submarino, forteller Thomas Vinterberg historien om to brødre som i et kjapt tilbakeblikk opplever noe forferdelig, noe som ingen barn skal måtte oppleve.
Dette er ikke en film om overgrep, men om omsorgssvikt.
Vinterberg sender denne historien under huden på meg på en forsiktig måte.
Etter det korte men ubehagelige tilbakeblikket, hopper Submarino tretti år frem i tid og jeg ser igjen jeg den ene av brødrene.
Nick bor på et herberge, har fengselstatoveringer og drikker pils.
Bedøver seg med pils.
Han har problemer med sinnet sitt, og har venner det heller ikke funker så bra for.
Episoden fra barndommen (som jeg fikk se innledningsvis) har skilt brødrene i voksen alder og Nick har ingen kontakt med lillebroren sin.
Før mora dør.
Slik det ble og hvordan det kunne blitt
Nicks historie fortelles tålmodig og engasjerende, med mange sidespor.
Men ikke unødvendige sidespor, tvert imot.
Sidesporene er med for at jeg skal få akkurat nok til å forstå hva som har gjort Nick til Nick.
Deretter forteller Vinterberg lillebrorens historie, og øyeblikk jeg kjenner igjen fra Nicks historie dukker opp der det kunne gjort en forskjell hvis ting hadde gått annerledes.
Det er mesterlig gjort.
Vinterberg sender denne historien under huden på meg på en forsiktig måte.
Det jeg ser, er ikke hyggelig, men det er heller ikke grusomt.
Jeg ser troverdige figurer det ikke har gått bra for, og jeg skjønner dem.
Det var slik det måtte bli, og med små justeringer kunne ting gått bra.
Musikk som betyr noe
Bildet på Submarino har avrundede kanter og en gråblå tone, slik som gammel hjemmevideo kan ha.
Men bildet er skarpt.
København ser kald og forblåst ut, i skarp høstsol eller lav vintersol og leilighetene er dunkle og mørke.
Musikken er sparsom, men brukes med sterk hensikt.
Gasolins Fatherless
Hill er en av disse, og spilles for å si meg noe om hva det er som er i ferd med å skje i scenen.
Det samme med Choir of Young Believers' Hollow Talk.
Resten av lyden i Submarino er Københavns bylyder og litt strykere der det trengs.
Rørende scener i fantastisk tragedie
Jacob Cedergren spiller Nick så det gnistrer blått, og Peter Plaugborg spiller lillebroren som balanserer mellom alenepappa og narkoman helt vanvittig bra.
Gustav Fischer Kjærulff, som spiller sønn av en narkoman alenepappa, herjer med samvittigheten min og løfter Submarino opp til det maksimale.
Submarino er en kraftoppvisning i sosialdrama fra Danmark.
En sterk og rørende beretning om elendige foreldre og sterke barn.
| 1
|
003657
|
Luftens siste mester 3D
Usedvanlig tafatt og tåpelig.
Luftens siste mester 3D er en mislykkethet av gigantiske proposjoner.
Handlingen foregår i et glansbildet eventyrunivers som jeg ikke vil være i.
Dialogen i filmen forsøker å være Shakespeare-seriøs, men den fremføres som latterlig visvas av nystrigla unger fra Disney Channel.
M.
Night Shyamalan har skrevet og regissert dette makkverket, basert på en populør tegneserie.
Filmen forsøker å fortelle et stort eventyr, men ender opp med å være usedvanlig tafatt og tåpelig.
Kontrollerer elementene
Vi kastes inn i en verden der vann, luft, jord og ild er representert i hvert sitt rike, og der innbyggerne har evnen til å kontrollere sitt rikes element.
Bare en kan kontrollere alle, nemlig Avataren, som derfor skaper balanse og harmoni.
Men nå har Avataren vært forsvunnet i 100 år, og det onde ildriket er på krigsstien.
Så finner et søskenpar en gutt under isen som kan vise seg å være den forsvunnede Avataren.
Svevende og usammenhengende
Historien starter med en sjelløs fortellerstemme som uinteressert trekker opp de store linjene.
Den fortsetter med en uinspirert historie, der ingen av personene makter å bli annet enn flortynne karikaturer jeg ikke bryr meg om.
Hadde filmen bare hatt heftig eventyraction og gode effekter, kunne det hjulpet på, men heller ikke dette får vi i Luftens siste mester 3D.
Filmen er så svevende og usammenhengende at den kunne vært forfattet av en gjeng sukkerhøye 3-åringer i sandkassa, minus all energien.
Grumsete 3D
Jeg må nevne filmens bruk av 3D, for makan til møkkabilde er det lenge siden jeg har sett på kino!
Det er mørkt og grumsete, som om noen har hengt en sokk foran linsa.
Dybdefølelsen er nærmest fraværende.
Det kan da umulig være dette som er kinoens fremtid?
Har ikke James Cameron vist med Avatar hvordan det skal gjøres?
Drittfilmer som Luftens siste mester graver dessverre 3D-teknologiens grav.
Peker nedover
Det er dessverre all grunn til å betvile M. Night Shyamalans evner som filmskaper.
Karrierekurven peker så langt ned nå, at det er vanskelig å se for seg at han noen gang skal kunne lage en god film igjen.
Han har ønsket å lage en trilogi av dette, men jeg håper disse planene blir skrinlagt nå.
Luftens siste mester 3D feiler på alle punkter, og burde aldri få lov til å besudle norske kinolerret
| 0
|
003659
|
Resident Evil:Afterlife 3D
Trenger litt mer trøkk og spenning.
Resident Evil:
Afterlife 3D er den fjerde filmen i serien, og er regissert av mannen bak eneren, Paul W.S. Anderson.
Han har i tillegg stått bak filmer som Mortal Kombat, AVP:
Alien vs. Predator og Death Race.
Dette virker kanskje ikke særlig betryggende, og jeg kan bekrefte at kongen av middelmådighet slår til igjen!
Resident Evil:
Afterlife 3D er kanskje ingen katastrofe, men innfrir heller ikke det potensialet en slik sjangerfilm har.
Den har noen kule scener, men blir for kald og klinisk til at jeg lar meg rive med.
Zombiefritt fengsel
Resident Evil-filmene følger Alice (Milla Jovovich) på hennes ferd gjennom en verden full av zombier, skapt av T-viruset fra slemme Umbrella Corporation.
Hun finner en gruppe overlevende i et zombiefritt fengsel i Los Angeles, og slutter seg til dem for at de sammen skal lete etter det, visstnok, virusløse fristedet Arcadia.
Men zombiene er på vei inn bak murene.
Deilig postapokalyptisk
Jeg liker filmens utseende.
Paul W.S. Anderson har et godt øye for bruk av visuelle effekter, og i denne filmen får vi mange kule sekvenser der han viser stor oppfinnsomhet.
Det ser ekstra bra ut i 3D, spesielt i en vannrik scene fra et dusjrom, der figurene beveger seg bak dråpene i slow motion.
Monstereffektene har en tendens til å se i overkant digitale ut, men miljøet mennesker og zombier beveger seg i, er deilig postapokalyptisk.
Ikke fare eller ubehag
Så det er ikke det visuelle det skorter på, det er Andersons fortellerevne.
Det er riktignok ikke mye til historie her i utgangspunktet, men det som er av spenningselementer håndteres ikke godt nok.
Anderson greier ikke å skape en følelse av fare og ubehag, samme hvor mye figurene sniker seg rundt i mørke ganger.
Nakkehårene reiser seg ikke.
Det går ikke kaldt nedover ryggen.
Jeg sitter ikke ytterst på setet.
Trenger mer spenning
Heller ikke denne filmen har en endelig avslutning.
Det loves mer i rulleteksten.
Og jeg trekker på skuldrene og tenker at jeg sikkert ikke dør av å se en til.
Milla Jovovich er jo en tøff actionhelt, og universet lar seg nok utforske mer.
Men jeg trenger litt mer trøkk og spenning enn det Resident Evil:
Afterlife 3D er i stand til å gi meg.
| 0
|
003660
|
Wall Street:Money Never Sleeps
Smart, underholdende og aktuell!
Oliver Stone regisserte den første Wall Street i 1987, på et tidspunkt der vi kanskje ennå hadde en naiv tro på at det fantes en grense for menneskers kynisme og grådighet.
Derfor var filmen så sjokkerende og sjelsettende.
23 år senere har vi skjønt at grensen ikke finnes.
Derfor gjør ikke Wall Street:
Money Never Sleeps samme inntrykk, men det er likevel en smart, underholdende og aktuell film om mennesker fanget i et gigantisk pengespill, der hele verden er spillbrettet.
Vil hevne mentors død
Den unge finansmannen Jake (Shia LaBeouf) rystes når finanskrisa treffer Wall Street, og hans mentor begår selvmord.
Kjæresten Winnie (Carey Mulligan) er imidlertid datter av den legendariske investoren Gordon Gekko (Michael Douglas), som har sonet 8 år for innsidehandel.
Nå tar Jake kontakt for å få Gekkos hjelp til å hevne mentorens død.
I bytte må han forsøke å bygge bro over den dype kløften mellom far og datter.
Svært overbevisende
Filmen oser av Wall Street og New York.
Kameraet flyr fritt mellom skyskraperne og jeg kjenner lukten av stål, betong og dollarsedler.
Stone tar oss med inn i et hektisk og pulserende finansmiljø som virker svært overbevisende.
Vi får også en klar følelse av panikken som brer seg når bobla sprekker, og får store konsekvenser langt inn i store og tungt møblerte møterom, befolket av kapitalister som aldri lærer.
Dette er troverdig i lange baner.
God LaBeouf, dyktig Mulligan
Men først og fremst er dette et menneskelig drama.
Shia LaBeouf er kanskje ikke verdens mest spennende skuespiller, men gjør et bra portrett av en ung mann med både vilje og evner, men uten livserfaring.
Carey Mulligan er en svært dyktig skuespiller (bevist i An Education), og gjør en sympatisk figur, selv om det etterhvert avdekkes forhold rundt Winnie Gekko som jeg har litt vansker med å tro på.
Hvor englete kan man bli?
Føles finanskrisa verdig
Men sjefen er selvsagt Michael Douglas som Gordon Gekko.
Gud, hvor deilig det er å se ham sjefe seg igjennom sin glansrolle fra 1980-tallet!
Gekko er kanskje det perfekte bildet på en mann blendet av dollars.
Samtidig makter Douglas å gjøre ham menneskelig.
I denne filmen skjønner vi at han er i ferd med å innse hva det har kostet ham.
Oliver Stone må kanskje ty til noen filmatiske lettvintheter for å dra historien i land, men Wall Street:
Money Never Sleeps er likevel en film som føles finanskrisa verdig
| 1
|
003661
|
Grown Ups
Flaut, trist og kjedelig.
Tiss?
Check.
Bæsj?
Check.
Promp?
Check.
Grown Ups har til og med en gammel dame som planter trynet sitt ned i ei bløtkake.
Filmen sikter lavt, og treffer.
Men jeg liker ikke blinken.
Adam Sandler leder an i en film som later som den er en komedie, men feiler stygt.
Jeg innrømmer at jeg lo av et par ting, derfor får filmen karakteren to i stedet for en, mens jeg resten av tiden undret meg over hvem som kan finne på å le av alt det andre.
Ingenting å elske
En gammel basketballtrener dør, og stjernelaget fra 1978 gjenforenes til begravelsen.
De inkluderer blant andre Adam Sandler, Chris Rock, Kevin James, Rob Schneider og David Spade, og samles på sitt gamle sommerparadis ved innsjøen for en helg med gamle minner og nye påfunn.
Og mer skjer egentlig ikke.
Salma Hayek
Pinault oppsummerer det faktisk med dialogen «Nothing happens here, and I love it!»
Problemet er at det ikke er noe å elske her.
Humoren fungerer ikke
Her kan det virke som om man har satset på at det var nok å samle et knippe moromenn og se hva som skjer.
Men det skjer ikke.
Manuset er vanvittig dårlig, humoren fungerer ikke og det ser ikke ut til at Adam Sandler satser noe energi inn i sin hovedrolle.
Som om han vet at dette er møl.
Jeg var forberedt på det.
Regissør Dennis Dugans tidligere Sandler-filmer, som for eksempel Happy Gilmore og I gode og onde dager: Chuck & Larry, har heller ikke imponert.
Kevin James spilte forøvrig Larry, og også i Grown Ups handler mye av humoren om hvor feit han er.
At han gidder!
Burde tatt figurene på alvor
Jeg har faktisk sett en slik film før, nemlig Indian Summer fra 1993, der en gruppe voksne gjenforenes på en sommerleir og gjenopplever barndommen, samtidig som de får satt voksenlivet i perspektiv.
Det var en film fri for tiss, bæsj og promp, og vet du hva?
Den var samtidig mye, mye morsommere!
Kanskje kunne også Grown Ups vært en bedre komedie om den tok sine figurer på alvor og ga dem skarp dialog i stedet for fiseblødmer?
Konklusjon:
Hvis jeg noen gang skal se Grown Ups igjen, noe jeg sterkt betviler, skal jeg passe på å være fryktelig beruset.
Da kan det tenkes at mine kvalitetsforventninger ligger så lavt at det faktisk er mulig å le av mer enn to ting.
I edru tilstand er dette bare flaut, trist og kjedelig.
| 0
|
003662
|
I en bedre verden
Sterk og flott film om hevntanker.
Susanne Bier har regissert en stor historie bestående av mange komponenter, men I en bedre verden (Hævnen) fremstår likevel som en helstøpt fortelling.
Den er lett å forstå, til tross for kompliserte sammenhenger og relasjoner.
Selv om både Mikael Persbrandt, Trine Dyrholm og Ulrich Thomsen gjør gode og solide roller, er det filmens yngste skuespillere som imponerer meg aller mest.
Deres skjebner gjør inntrykk, og løfter filmen fra god til glimrende.
Gutter planlegger hevn
Legen Anton (Mikael Persbrandt) jobber under farlige forhold i et afrikansk land.
På hjemmebane vakler forholdet til Marianne (Trine Dyrholm).
Deres sønn, Elias (Markus Rygaard), mobbes på skolen, men blir reddet av en ny gutt.
Christian (William Jøhnk Juels Nielsen) sliter med tapet av sin mor, og nøler ikke med å gå løs på omgivelsene.
Når en slem mann truer Anton, begynner guttene å planlegge en hevn.
Vekker sterke følelser
Dette er en klok film som stiller spørsmål ved hvor langt vi er villig til å gå med våre hevntanker, og hvorvidt det er rett eller galt å utøve dem i praksis.
Her får vi tankevekkende scener med barn som ikke forstår voksnes argumentasjon, og voksne som ikke tar realiteter inn over seg, men glatter over dem med antatt korrekt pedagogikk.
Jeg kjenner at filmen vekker sterke følelser i meg.
Det er en god følelse.
Tøffing med skjult smerte
Jeg nevnte filmens voksne skuespillere, og alle gjør en flott innsats.
Spesielt er Persbrandts Anton en interessant figur, som i det lengste forsøker å holde på et normalt reaksjonsmønster, men tilslutt må gi etter for det irrasjonelle.
Men de som gjør mest inntrykk, er Markus Rygaard og William Jøhnk Juels Nielsen.
Rygaard kunne vært den norske skuespilleren Henrik Mestads sønn, med det samme såre uttrykket i øynene som Mestad kan ha.
Nielsen er overbevisende som tøffing under press, som bærer på skjult smerte.
Noe viktig å si
I en bedre verden er nok en flott film fra Susanne Bier, som markerer seg som en av Nordens beste regissører.
Hun trekker lekkert i de riktige trådene, så øyet innimellom blir riktig så vått.
Samtidig har filmen noe viktig å si om menneskets natur.
Ikke rart Hollywood hanket henne inn til å lage Things We Lost In The Fire i 2007.
Men de beste filmene lager Susanne Bier fremdeles hjemme i Danmark
| 1
|
003663
|
Knerten gifter seg
Vellykket film for barn og foresatte.
Knerten gifter seg må være den perfekte spenningsfilm for 5-åringer!
Den rører nemlig ved små barns basale frykter, som foreldres fravær, separasjon fra det kjente og møte med skumle fremmede.
Samtidig er det en søt og morsom familiefilm, godt innpakket i et nostalgisk 60-talls univers.
Denne oppfølgeren er enda et hakk bedre enn den første, og bør tilfredsstille de fleste som velger å se den!
Starter egen etterforskning
Filmen heter altså Knerten gifter seg, akkurat som Anne-Cath Vestlys bok fra 1964, men burde kanskje heller hett Knerten og sykkelmysteriet.
Det er nemlig dette som er historiens hovedfokus.
Lillebrors mor (Pernille Sørensen) kræsjer på sykkel og havner på sykehus.
Lillebror (Adrian Grønnevik Smith) finner deler av et blinklys på ulykkesstedet, og sammen med trepinnen Knerten (stemmelagt av Åsleik Engmark), starter han sin egen etterforskning for å finne ut hva som egentlig skjedde.
Bedre enn den første
Jeg likte også den første filmen godt, men mente den hadde et gammelmodig preg, og savnet mer tempo.
Toeren virker strammere redigert, og er fortalt med litt mer fart og moro.
Regissør Martin Lund debuterer i spillefilmsammenheng, akkurat som Åsleik Engmark gjorde med den første, men har mer erfaring fra kortfilmer og reklame.
Han gir Knerten gifter seg en sprek snert som jeg synes kler både figurene og universet de opptrer i.
Lite om bruden
Reklamekampanjen er rettet mot det faktum at Knerten faktisk gifter seg med «pinnen i mitt liv», Karoline (stemmelagt av Samsaya).
Derfor skuffer det meg bittelitt at dette kun er en fotnote i historien.
Noe som skjer nærmest i forbifarten.
Vi rekker aldri få noe særlig begrep om hvem Karoline er.
Forhåpentligvis er figuren mer fremtredende i neste film, for Samsaya kan sikkert tilføre Knerten-filmene enda mer energi - om hun får.
Knerten kommer igjen
Knerten gifter seg er uansett en vellykket film for barn og foresatte, med en spennende historie, fine figurer og godt håndverk både foran og bak kamera.
Produsentene Finn Gjerdrum og Stein B.
Kvae hviler ikke på laurbær.
De er allerede i gang med den tredje filmen, Knerten i knipe.
Denne gang med Mongoland-, Monstertorsdag- og Rotternetter-regissør Arild Østin Ommundsen bak kamera.
Det er et spennende valg, og jeg sier ja takk til mer.
Men først kan du trygt ta med deg ungene på Martin Lunds film
| 1
|
003664
|
Nokas
En ransfilm i toppklasse!
Vi har sett og hørt mye om Nokas-ranet i Stavanger.
Men bortsett fra de som faktisk var der, har vi ikke FØLT hvordan det skjedde.
Ikke før nå.
Erik Skjoldbjærgs drivende dyktig utførte film plasserer oss midt på Domkirkeplassen 5. april 2004.
Adrenalinet flommer
Utfallet er kjent, men likevel er det åndeløst spennende å oppleve forløpet, samtidig som det gjør stikkende vondt.
Vi vet jo at ranet kostet en politimann livet.
Filmen behandler likevel både ranere og ofre med respekt.
Her dømmes ingen.
Vi får lov til å observere og danne egne meninger - mens adrenalinet flommer!
Troverdig ramme
Nokas skildrer det som skjedde mellom kl. 03.00 og 08.30 den skjebnesvangre mandagen.
Vi følger både politimenn, ranere og ansatte på tellesentralen mens de gjør seg klare til sine respektive gjøremål.
Kameraet er vår observatør, og lar oss se vanlige folk som småprater om vanlige ting.
Selv ranerne utveksler trivia på vei til sentrum.
Andre filmskapere kunne helt sikkert finne på å fargelegge historien med mer spisset dialog, karikerte typer og mer filmatisk action, men jeg synes det er en stor styrke for filmen at dramatikken skjer i en lett gjenkjennelig og troverdig ramme.
Skjoldbjærg dirigerer mesterlig
Både politi og NOKAS-ansatte får signaler på forhånd om at noe er i gjære.
Men når ranet starter blir vi vitne til forvirring, vantro og maktesløshet.
Filmen viser hvordan ingen er forberedt på denne typen kriminalitet.
Politiet er kraftig underbemannet og har kun én eneste patrulje ute i gatene.
De Nokas-ansatte virker usikre på hvordan de skal forholde seg, som om de ikke var drillet på denne typen scenario.
Folk spaserer over Domkirkeplassen mens politi og ranere skyter på hverandre.
Skjoldbjærg dirigerer oss mesterlig gjennom kaoset, og får frem absurditeten i hele situasjonen, samtidig som filmen får jeg til å kjenne på frykten og panikken de medvirkende må ha følt.
Spiller tvillingbroren
De mest kjente ansiktene fra Nokas-ranet, David Toska og Kjell Alrich Schumann, spilles imponerende effektivt av henholdsvis Tov Sletta og Frode Winther Gunnes.
De har ikke mange minuttene på å etablere figurene sine, men greier det likevel overbevisende.
Filmen skildrer Toska som arrogant og selvsikker lederfigur og Schumann som skremmende kald og kalkulert.
En annen som peker seg positivt ut er Morten Håland, som spiller tvillingbroren Erik Håland, politimannen som var den første til å løsne skudd mot ranerne.
Han blir ikke fremstilt som skyteglad helt i filmen, men den får meg til å lure på hva som hadde skjedd om det første skuddet aldri ble avfyrt.
Føles farlig nært
Jeg anmeldte Michael Manns Heat da den kom på DVD, midt under rettsaken mot Nokas-ranerne.
Da veddet jeg på at de var inspirert av filmen.
Tidlig i Nokas ser vi at en av ranerne faktisk kommenterer Heat.
Men hvis dette er «life imitating art», er Nokas-filmen definitivt «life imitating life»!
Omtrent alt er innspilt på og rundt Domkirkeplassen i Stavanger.
Det føles autentisk på alle vis, og dermed farlig nært.
Nokas er derfor en ambivalent opplevelse, pirrende og frastøtende på samme tid, men dette er absolutt en ransfilm i toppklasse!
| 1
|
003666
|
Spis elsk lev
Slapp husmorporno - uten sex.
Jeg ønsker Julia Roberts hjertelig velkommen tilbake på kinolerretet.
Men måtte det være med denne filmen?
Spis elsk lev er nemlig en kvalmende søtsuppe for kvinner med akutt drømmebehov fra vanlig hverdag.
Det er kanskje fint for deg som er kvinne med akutt drømmebehov fra vanlig hverdag.
Men jeg, som ikke er i målgruppa, opplever filmen som slapp husmorporno uten sex, skutt med samme kamerafilter som man bruker i sjamporeklamer.
Selvsentrert sutring
Spis elsk lev er basert på Elizabeth Gilberts bok med samme tittel, som handler om hennes søk etter seg selv i Italia, India og Bali på begynnelsen av 2000-tallet.
I filmen blir hun spilt av Julia Roberts, som aldri er et minus, men samme hvor dyktig og sjarmerende Julia er, greier hun ikke å fjerne inntrykket av at Liz er en priviligert og selvsentrert sutrekvinne fra vesten på en tullete new age-ferie som jeg ikke makter å bry meg om.
Jeg sitter i stedet med følelsen av at hun heller burde ha kjempet for tilværelsen på hjemmebane, i stedet for å plage fattige hjørner av verden med sitt unødvendige nærvær.
Vil gi filmen ørefik
Nå er altså filmen basert på en sann historie, men jeg tror ikke helt på den.
Det er for eksempel utrolig hvor kjapt Liz ser ut til å bli tatt inn i vilt fremmedes liv på sin reise.
Hun rekker nesten ikke ankomme et nytt sted før hun omsvermes av fantastisk interessante mennesker som bekrefter klisjéfylte oppfatninger av kultur i både Italia og India.
Og når Liz finner kjærligheten på Bali, er det i form av Javier Bardem.
Det blir litt mye.
Jeg får lyst til å gi filmen en ørefik for å få den tilbake til virkeligheten.
Tynt skrevet figur
Julia, da?
Hun forsøker fremdeles å avvæpne meg med sitt berømte smil, og jeg skal ikke late som om det ikke hjelper.
Hun har en naturlig sjarme og positiv utstråling som løfter filmen opp fra den store håpløsheten.
Men rollefiguren hennes er for tynt skrevet.
Denne kvaliteten, altså mangelen på den, hadde passet bedre for en skuespiller som f.eks. Jennifer Aniston.
Med Julia Roberts forventer jeg en mer interessant figur enn Liz Gilbert viser seg å være.
Nytt tittelforslag
Det finnes setninger og situasjoner i filmen som påkaller et smil.
Et hint av den virkelige verden.
Men først og fremst er dette en drømme-seg-vekk-film for godt voksne kvinner, som lengter vekk fra masete unger og snorkende menn.
Det er mulig noen kommer til å elske den.
Men jeg er ikke godt voksen kvinne, og kunne godt klart meg foruten.
| 0
|
003667
|
Maskeblomstfamilien
Som et nitrist fjernsynsteater.
Selveste Petter Næss har regissert filmversjonen av selveste Lars Saabye Christensens roman Maskeblomstfamilien.
La meg slå fast at det er mye godt håndverk å oppleve her, blant annet flott foto, god lyd og en scenografi som effektivt gjenspeiler handlingen.
Men utseendet til tross, filmen makter ikke å engasjere meg.
Jeg måtte le
Noe av skuespillet tipper over i ufrivillig komikk.
Jeg måtte le av replikker som sannsynligvis er ment å gjøre dypt inntrykk.
Filmen føles fryktelig baktung, som et nitrist fjernsynsteater fra 1972, bare i farger og widescreen.
Tenåringshormoner
Adrian (Marcus Aarnseth) bærer på en hemmelighet.
Det er noe feil med ham som ingen snakker om, heller ikke foreldrene (Maria Bonnevie og Eindride Eidsvold).
Adrians tilstand er forbundet med stor skamfølelse, og får dramatiske konsekvenser sommeren 1966.
Tenåringshormoner og noen tragiske hendelser presser frem en endring i Adrians holdning til verden rundt seg.
Han blir en sint og pubertal ung mann som havner i en umulig situasjon.
Ubekvem dialog
Marcus Aarnseth gjør en god jobb i hovedrollen.
Han har et interessant uttrykk foran kamera som føles naturlig.
Men noen av de vanskeligste scenene krever nok en skuespiller av et enda større kaliber, om en slik 17-åring i det hele tatt finnes i Norge.
Sekvensene med albinojenta Emilie (Andrea Pharo Ronde) blir aldri så bevegende som meningen kanskje var.
Dialogen glir litt ubekvemt mellom dem, og føles ikke fullstendig troverdig.
Heller ikke når dramatikken topper seg, blir jeg grepet.
Vakker og virtuos
Det finnes scener i Maskeblomstfamilien som imponerer.
Jeg liker blant annet skildringen av et teaterstykke, der både foto, klipp, lys og lyd smelter sammen til vakker og virtuos filmpoesi.
Jeg synes også det er verdt å merke seg filmens visuelle stil, som åpenbart er godt gjennomtenkt og utført, blant annet av dyktige Daniel Voldheim og hans kamera.
Ufrivillig morsomt
Men noen av de drevne skuespillerne går på smeller her, som når Kjersti Holmen i rollen som snurpete tante gir Adrian en trist beskjed, men gjør det ufrivillig til filmens morsomste sitat.
Det er dessverre flere slike øyeblikk, som tar meg ut av filmen, og gjør at jeg blir betraktende i stedet for opplevende.
Overtydelig tristesse
Jeg har stor respekt for både forfatter Lars Saabye Christensen og regissør Petter Næss, som har skapt mange store øyeblikk i hvert sitt medium.
Men i filmatiseringen av Maskeblomstfamilien klikker det ikke helt.
Det har blitt en overtydelig tristesse med mange store og tunge ord som jeg ikke orker å svelge
| 0
|
003668
|
Buried
Ekkelt, spennende og klaustrofobisk!
Buried er en tøff liten film, basert på et fantastisk premiss!
Den overdriver kanskje litt i forsøket på å sprite opp dramatikken, og noen få detaljer ved det fortellertekniske kunne vært bedre, men dette er likevel en unik filmopplevelse!
Det kanskje mest sjokkerende er kanskje den ensomme skuespilleren.
Ryan Reynolds beviser nemlig at han virkelig kan spille!
Våkner i kiste
Etter fortekstene blir alt mørkt og stille.
Så hører jeg svak pusting, som blir gradvis sterkere, inntil mannen våkner, tenner en lighter, og freaker ut.
Paul Conroy (Ryan Reynolds) ligger nemlig i en kiste under jorda, men han vet ikke hvor eller hvorfor.
Mer har jeg egentlig ikke lyst til å si, men for at denne anmeldelsen skal være forståelig, MÅ jeg avsløre en ting til:
Han finner en fremmed mobiltelefon, som kan bli både hans redning og fortapelse.
Håp og fortvilelse
Du lurer kanskje på om det virkelig går an å fortelle en hel historie fra en kiste med en eneste skuespiller foran kamera, og svaret er et rungende JA!
Dette er utrolig langt i fra kjedelig.
Regissør Rodrigo Cortés kaster oss mellom håp og fortvilelse, synkront med Paul Conroys opplevelser.
Historien er genialt filmet, fra alle tenkelige vinkler, med sparsommelige lyskilder.
Temperaturen holdes ved like hele veien, og Cortés bygger spenningen effektivt opp mot slutten, på ekte thrillervis!
En smygende oppdagelse
Noen småting skurrer litt.
Samtalene Paul har via mobiltelefonen er unødig vanskelige.
Jeg forstår at han har det mentalt tøft, men de han snakker med virker i overkant kalde og kalkulerte.
Dessuten er det for åpenbart at de egentlig ikke snakker sammen, men er redigert så det skal virke slik.
Og når Paul gjør en smygende oppdagelse, må jeg rulle litt med øynene.
Samtidig som jeg skjønner at man kanskje må strekke seg litt for å skape spenning i et bittelite rom.
Matcher Tarantino
Buried er virkelig verdt å se!
Dette er ikke langt i fra å være en perfekt thriller, og kanskje hadde bedre redigerte stemmeskuespillere til telefonsamtalene vært nok til å løfte filmen opp det siste hakket.
Men dette er ekkelt, spennende og klaustrofobisk nok til å matche Quentin Tarantinos kistescene i Kill Bill:
Vol.
2 - og den gjør det i 95 minutter!
| 1
|
003670
|
Fritt Vilt III
Kjedelig slakt av anonyme folk.
En treer lider som regel av tretthetstegn, og det gjelder også for Fritt Vilt III.
Riktignok er alle foran kamera (og mange bak) både nye og friske krefter, men filmens mål og mening er den samme:
En ny gruppe ungdommer drar til fjells for å slaktes ned av den samme morderen.
Alt skildres med høy kvalitet på lyd- og billedfronten, men spenningsnivået er påtagelig lavt mens anonyme figurer stikkes, skjæres og hugges i hjel.
Grusomt i skogen
Historien finner sted flere år før Fritt Vilt 1 og 2, og markedsføres derfor som begynnelsen på trilogien.
Fire gutter og to jenter (Ida Marie Bakkerud, Julie Rusti, Arthur Berning, Kim S. Falck-Jørgensen, Pål Stokka og Sturla Rui) drar til fjells for å oppsøke det forlatte fjellhotellet, der en ung gutt en gang forsvant.
De slår leir i skogen, men snart begynner grusomme ting å skje.
De legger på flukt gjennom et ugjestmildt landskap, på leting etter noen eller noe som kan redde dem fra en voldsom død.
Ser ut som den skal
Regissør Mikkel Brænne Sandemose og hans stab fortjener ros for en godt gjennomført visuell stil.
Norsk skau viser seg igjen fra sin mørkeste og skumleste side, gruelig godt filmet av Ari Willey.
Også den godt skrudde lyden (Christian Schaanning m.fl.) og velkomponerte musikken (Magnus Beite) bidrar effektivt til å fjerne enhver mulighet for kos og hygge.
Fritt Vilt III ser i det minste ut som den skal.
Kjedelige og anonyme
Men de 6 unge skuespillerne sliter med å skape troverdige figurer.
Det merkes allerede i åpningen at det mangler småprat og andre detaljer til å overvise meg om at de faktisk er en innarbeidet vennegjeng.
Kanskje hadde de litt lite å spille på i manuset?
De blir i alle fall for kjedelige og anonyme.
Det hadde vært stas med noen identifiserbare typer før slaktingen begynner.
Ingrid Bolsø Berdal kunne av åpenbare årsaker ikke være med her, og filmen mangler noen av hennes kaliber.
Blir ikke grepet
Jeg blir heller ikke grepet av den store spenningen i Fritt Vilt III.
Stemningen er der, men utnyttes ikke.
Alt ligger nemlig til rette for halsbrekkende jagescener gjennom skogen, og vi får noen, blant annet i et viltert vassdrag.
Da lever filmen!
Men alt for ofte skrus tempoet ned.
Da kjeder jeg meg.
Med dette er Fritt Vilt-trilogien komplett, og da er kanskje behovet for norsk skrekk mettet for en stund – med mindre folka bak Rovdyr og Villmark vil prøve seg med et par oppfølgere hver
| 0
|
003671
|
Romeo og Julie
Klassisk hjerte og smerte på disk!
Noen Shakespeare-purister fikk kanskje hjertet i halsen da Baz Luhrmann slapp sin moderniserte versjon av Romeo og Julie i 1996.
Onsdag 20. oktober kommer filmen ut på Blu-ray og DVD i en ny overføring fra de originale negativene.
For meg var dette et fantastisk gjensyn med en modig film, som forteller en klassisk historie med overdådige virkemidler og hjertet utenpå skjorta.
Den viser også med all tydelighet hvorfor Leonardo DiCaprio uten tvil var 1990-tallets kjekkeste og dyktigste filmidol!
En desperat plan
Du kjenner nok historien, men om du trenger et lite resymé, så får du det her:
Romeo og Julie forelsker seg, men deres familier er bitre fiender.
Presten Lorenzo går med på å vie dem, i håp om at det skal få en slutt på feidene mellom Montague og Capulet.
Men Julie er allerede bortlovet til en ung beiler, og presten klekker ut en desperat plan for å sikre Romeo og Julies kjærlighet.
Dette skal vise seg å få fatale følger for paret.
Liv, lyst og villskap
Filmen er altså basert på William Shakespeares legendariske teaterstykke, skrevet helt på slutten av 1500-tallet.
Den beholder den originale teksten, men forandrer figurene og omgivelsene.
Familiene Montague og Capulet er nå forretningsfiender, og byen Verona er en solfylt og multikulturell krysning av Miami og Mexico City.
Baz Luhrmann forteller historien med aggressiv klipping, intens energi, saftig discodans og ekstravagante kostymer.
Det er en utrolig sanserik mix, og jeg elsker filmens liv, lyst, villskap, drømmeri og uredde forkastning av tradisjonell Shakespeare-tolkning.
Utrolig innlevelse
Leonardo DiCaprio og Clarie Danes er fantastiske som Romeo og Julie.
Tenåringer trykket dem til sine bryster for 14 år siden, og jeg er sikker på at dagens ungdom også vil gjøre det.
Spesielt DiCaprio imponerer med en utrolig innlevelsesevne.
Han sprøyter så mye energi inn i hver scene at filmens hjerte banker stort og hardt hver gang han er foran kamera.
Også Danes er god som jente stilt overfor et umulig valg, og takler emosjonelle scener med bravur.
Det er synd hennes karriere ikke har vært like fremgangsrik som DiCaprios etter denne filmen.
Elsker Luhrmann!
Noen vil nok mene at Baz Luhrmann overdriver på alle måter når han lager film, men det er det jeg elsker ved ham.
Han sparer ikke på noe, og gjør selv en tragedie som dette til en fest.
Hans utgave av Romeo og Julie er bensin på bålet for alle som våger å tro på den store kjærligheten, og den nye overføringen til Blu-ray og DVD er en perfekt måte å oppleve denne filmen på!
| 1
|
003672
|
Piranha 3D
Snuskete skrekk med pupper - i 3D.
Fiskene biter, men ikke på kroken!
De biter på kroppen!
Regissør Alexandre Ajas Piranha 3D er noe av det jævligste og hesligste jeg har sett på kino.
Og det er ment som et stort kompliment!
Det kreves en sterk mage for å tåle skildringen av de blodige festmåltidene, der mennesker er hovedretten.
Heldigvis er dette den typen skrekkfilm du godt kan le av, både underveis og etterpå, selv om det kanskje føles litt feil!
Hinsides sykt
Et jordskjelv under en innsjø slipper løs horder av pirayaer fra en undersjøisk hule.
De har skarpe tenner og en enorm apetitt.
Dette skjer midt under vårferien, og innsjøen er full av festende og badende tenåringer.
Sheriffen (Elizabeth Shue) og hennes deputy (Ving Rhames) finner stadige tegn på at noe fryktelig er i ferd med å skje, samtidig som de tre ungene hennes på forskjellig vis har funnet veien ut på vannet.
Piranha 3D starter med en morsom cameorolle, som trekker paralleller til et annet stykke bitende filmhistorie.
Allerede her blir det klart at dette ikke er ment å tas fryktelig på alvor.
Og veien videre er belagt med syke scener, morbid humor og ti tusen liter blod.
Det topper seg kanskje når en piraya raper ut en pikk, eller når en annen spiser seg opp gjennom en vakker dame og kommer ut av munnen hennes.
Det er ikke pent, men samtidig så hinsides sykt at jeg bare må le.
Jeg er ikke sikker på om jeg vil være i samme rom med de som har pønsket ut alt dette.
Ikke vis dette til mora di
De som leter etter tegn på vestens moralske forfall, trenger ikke lete lenger.
Piranha 3D er nemlig stappfull av pupp og ræv, som om Alexandre Aja har forsøkt å lage porno forkledd som skrekkfilm.
Jeg kunne lekt seriøs filmkritiker her, og sagt at det ikke gjør historien bedre, spenningen større eller skrekken skumlere.
Men, dæven, så mye pent å se på!
Aja legger seg på en snuskestandard vi kjenner fra italiensk 80-talls horror, og kan noen fortelle meg hva som kan være feil med pupp og ræv i 3D?
Piranha 3D har et vanvittig klimaks som er både sjokkerende, frastøtende og fryktelig morsomt på samme tid.
Jeg anser meg selv som en rimelig garvet skrekkfilmseer, men her er det noen bilder som ga meg et ubehagelig sug i magen.
Skal man først lage film om fisk som spiser mennesker, bør man velge mellom å vise alt eller ingenting.
Alexandre Aja har valgt alternativ 1, og har virkelig tøyd strikken så langt som mulig.
Resultatet er en ekstrem filmopplevelse!
Jeg kommer ikke til å anbefale dette til mora mi
| 1
|
003674
|
The Social Network
Sign up!
The Social Network handler om hvordan Facebook ble til.
Da filmen ble annonsert tenkte jeg: kan det være mulig at det er noe interessant å fortelle her?
Men så ble det klart at Aaron Sorkin (Presidenten) skrev manus og David Fincher (Fight Club, Zodiac) regisserte.
Det ga meg en anelse.
Og joda, det ER en historie her.
En spennende en om store ideer, motstridende interesser og venner som dolker hverandre i ryggen.
Mangler sosiale antenner
En smart åpningsscene på en kafé setter tonen.
Gjennom skarpt skrevet dialog får vi vite alt vi egentlig behøver å vite om Mark Zuckerberg, glimrende spilt av Jesse Eisenberg.
Han er en lynende intelligent ung mann, men mangler sosiale antenner til å takle andre mennesker.
Så ironisk at han skulle finne opp sosialt medium så man slipper det.
Men var han egentlig alene om å finne opp Facebook?
Flere sannheter
Filmen veksler virtuost mellom scener fra studentlivet ved Harvard, der forløperen til Facebook ble utviklet, og advokatmøter i forbindelse med to søksmål rettet mot Mark Zuckerberg.
Alle saksøkerne er gjennomgangsfigurer i filmen, og Fincher/Sorkin belyser alles synspunkter likeverdig.
Det finnes flere sannheter, og det er interessant å se hvordan filmen viser at alle sitter med riktig versjon av den.
Ekte og nyanserte
David Fincher lykkes i å formidle en medrivende historie med troverdige figurer.
Miljøskildringen er fantastisk, som for eksempel scener fra studentlivet ved Harvard.
Relasjonene fremstår også som ekte og nyanserte, spesielt mellom Zuckerberg og Eduardo Saverin, imponerende spilt av den stigende stjerna Andrew Garfield.
Justin Timberlake er solid som Napster-grunnlegger Sean Parker, og du må også legge merke til Armie Hammer, som spiller tvillingbrødrene Tyler og Cameron Winklevoss ekstremt overbevisende.
Oser av kvalitet
Her oser det av kvalitet i alle ledd, blant annet med nydelig foto av Jeff Cronenweth (sønn av legendariske Jordan Cronenweth) og med stemningsskapende musikk av Trent Reznor og Atticus Ross.
I overkant god
Noen minuser?
Jeg må jo plukke på noe?
Her og der føler jeg at handlingsforløpet er kraftig komprimert.
Det er tross alt fire år som presses inn i en to-timers film.
Noen av hendelsene er nesten suspekt godt timet, mens andre ting blir hengende litt i løse lufta.
Men det endrer ikke det faktum at The Social Network har blitt en i overkant god film om noe så i utgangspunktet kjedelig som datanerder!
| 1
|
003676
|
You Will Meet A Tall Dark Stranger
Allen-film uten glimt i øyet.
Antonio Banderas, Josh Brolin, Naomi Watts og Anthony Hopkins er bare noen av de store navnene som er å finne på rollelista til Woody Allens nye film.
Er det rart jeg hadde forhåpninger til hva den legendariske regissøren hadde funnet på denne gangen?
I You Will Meet A Tall Dark Stranger møter vi en gruppe ektepar sliter med magien i forholdet, og vi får være med når livene deres tar nye og noen ganger uventede omveltninger.
En kjent oppskrift fra hans tidligere filmer.
En fortellerstemme åpner filmen og gir oss en kjapp innføring i hva som skjer med figurene vi møter.
Det binder sammen fortellingen - til å begynne med.
Etter en liten stund forsvinner nemlig den veiledende stemmen fra filmen, og dukker ikke opp igjen før i de siste scenene.
Jeg mener en fortellerstemme kan være en god måte å ramme inn en fiksjonsfortelling på, om det brukes riktig
- Allen klarer ikke å få filmen til å henge godt sammen.
De sporadiske hoppene i fortellingen, sammen med den plutselige mangelen på en fortellerstemme, bidrar til den uorganiserte følelsen filmen har.
Det å plutselig la fortellerstemmen forsvinne var med andre ord ikke en veldig god idé - filmen strever nemlig med å formidle fortellingen uten.
Dette gjør også det ekstra vanskelig å føle med figurene i Allens filmunivers - og jeg føler at manuset bak filmen kunne godt trengt et par ekstra runder i vaskemaskinen.
Svake skuespillere
I filmens store rollegalleri er det kun et par figurer og skuespillere som skiller seg ut.
Freida Pinto (kjent fra Slumdog Millionaire) og Gemma Jones (kjent fra Bridget Jones' Dagbok) har begge to mindre roller i filmen, men er de skuespillerne som leverer den sterkeste prestasjonen.
Naomi Watts og Josh Brolin, som spiller ekteparet i filmens sentrum, er begge to usikre og klarer ikke å skape troverdige filmfigurer.
Spesielt er jeg overrasket over Josh Brolin, som tidligere nesten utelukkende har levert sterke karakterskildringer på kinolerretet.
I tillegg til Pinto og Jones gjør Antonio Banderas en god jobb - hans rolle som gallerieieren Greg driver filmens utvikling frem i første del av filmen.
Dessverre brukes det for lite tid på det jeg mener er de tre mest interessante figurene i filmen.
Vakre bilder
De siste årene har Allen vist seg som en ustabil regissør med et stort kvalitetsspenn i filmene sine - det siste høydepunktet var Vicky Christina Barcelona.
You Will Meet A Tall Dark Stranger ikke er i samme liga, men begge filmene har utsøkte kameraføringer og bildebruk.
På dette punktet er det tydelig å se at vi har med en rutinert filmskaper å gjøre.
Dessverre kan det virke som om Allen holder på å miste grepet rundt personskildringene han en gang ble så berømt for.
Jeg hadde forhåpninger til denne filmen, de ble ikke innfridd.
Filmen slutter med en mengde løse tråder, flere av de viktigste hendelsene i filmen blir ikke fulgt opp eller avsluttet.
Er du en ihuga tilhenger av hans filmer får nok du fine timer på kino, men det finnes mange andre gode filmer du trygt kan velge i stedet
| 0
|
003677
|
The Rocky Horror Picture Show
Sex, romvesener, transer og ren magi - dette er en stor opplevelse!
Noen filmer ender opp som symboler på sin samtid eller for en kultur.
Easy Rider og Apokalyse
Nå! er to slike eksempler.
Jeg påstår at ingen av de kan hamle opp med The Rocky Horror Picture Show.
Talløse amatøroppsetninger, korsettbærende menn og seksuelt frigjorte mennesker har hyllet filmen og den budskap siden den kom ut i 1975.
I år er det med andre ord 35-års jubileum, som blir feiret med en nyutgivelse av filmen på Blu-ray.
Deilig bildekvalitet og tonnevis av ekstramateriale - nok til at hvem som helst får lyst til å kle seg ut som det motsatte kjønn (neste i alle fall).
Deilig transvestitt
Tim Curry har hovedrollen som transvestittromvesenet Dr. Frank-n-Furter som hevder å ha funnet hemmeligheten til selve livet.
Hans arbeid på et forlatt slott tar en overraskende vending da det puritanske ekteparet Brad og Janet kommer innom for å få litt hjelp siden de fikk motorstopp på sin bryllupsreise.
Dr.
Frank-n-furter har invitert en stor gjeng merkelig mennesker (romvesener) til "the Annual Transivanian Convention" - Brad og Janet får en bryllupsreise de ikke glemmer med det første.
Janet spilles av Susan Sarandon, og jeg må innrømme det var rart å se henne i en slik rolle da jeg så filmen for første gang.
Hun gjør likefullt en av sitt livs roller som den uskyldige Janet.
Referanser til science fiction-, horror- og musikal-filmer spyttes ut på løpende bånd, til fengende musikalinnslag.
Det høres kanskje litt rart ut å blande alt dette med seksuell frigjøring?
Ja, det har du helt rett i - og personlig må jeg si jeg digger det.
Tonnevis av ekstramateriale
I tillegg til at filmen i seg selv ser fantastisk ut, det er så langt jeg vet første gang vi får servert dette eventyret i HD-kvalitet, er lyden også bearbeidet.
Musikken er nydelig å høre på i surround - og det er lagt med kommentatorspor som forteller mye artig om arbeidet med selve filmen.
Det finnes flere alternativer slik at du kan se filmen slik den ble vist på midnattskino i USA.
Både karaokemodus og publikumsmanus er tilgjengelig slik at de mest hardbarka tilhengerne kan rope til filmfigurene underveis.
Utgivelsen har i tillegg en gulerot som gjør dette til en "must-have".
En egenprodusert oppsetning av sceneversjonen av The Rocky Horror Picture Show er lagt med.
En stor audition ble gjort i USA, og hele oppsetning er spilt inn kun for denne utgivelsen.
Du kan med et enkelt knappetrykk se både film og oppsetningen på skjermen - det er utrolig artig.
Syng med!
Musikken er noe av det som gjør filmen ekstra artig.
Meat Loaf er med og får sunget en sang før han blir tatt livet av - Tim Curry, Barry Bostwick og Susan Sarandon får rockefoten i gang og var med på å gi filmen den statusen den har fått.
"Sweet Transvestite", "I Can Make You A Man" og "Damnit Janet" er blant høydepunktene i filmen.
I 1976 da filmen virkelig fikk kultstatus for første gang begynte publikum å kle seg ut som figurene og spille ut filmens handling foran kinolerretet.
Den opplevelsen har tidligere kun vært mulig å få med seg et par steder i Norge (blant annet Studentersamfundet i Trondhjem setter opp en slik forestilling hvert år) - nå kan du få den deilige amatøropplevelsen hjemme i stua.
Amatørene som ble valgt ut er engasjerte og gjør en flott jobb, og gjør Rocky Horror-opplevelsen på Blu-ray komplett.
Jeg kan bare avslutte med å si som Dr. Frank-n-Furter:
Give yourself over, to absolute pleasure.
Swim the warm waters of sins of the flesh.
Don't dream it, be it.
| 1
|
003678
|
Trolljegeren
En ny norsk filmklassiker er født!
En ny norsk filmklassiker er født!
Det vil si – den har kommet dundrende ned fra fjellet.
Trolljegeren kombinerer særnorske kulturbegreper med filmatiske virkemidler vi best kjenner fra den andre siden av Atlanteren.
Dette har gitt et lykksalig godt resultat.
Filmen er både skummel, spennende og vanvittig morsom!
Jeg er vilt begeistret!
Jager noe stort
Dette er av typen film du helst ikke skal vite så mye om.
Men dette kan avsløres:
Mystiske opptak viser et dokumentarteam fra Høgskolen i Volda forfølge en mann på Vestlandet.
De mistenker ham for å være krypskytter på jakt etter bjørn.
Det viser seg at Hans (Otto Jespersen) jager noe mye større.
Han påstår i hvert fall det.
Filmteamet overtaler ham til å la dem være med, noe som skal vise seg å ikke være så lurt.
Fakta blir hemmeligholdt
Regissør og manusforfatter André Øvredal takker de som leste eventyr for ham som barn i rulleteksten.
Det gjør jeg, også!
Filmen renner nemlig over av fantasifulle forklaringer om hva som egentlig foregår i den norske fjellheimen.
Vi står overfor en konspirasjon på høyt plan, der fakta blir hemmeligholdt for det norske folk.
Lattermusklene får god trening etterhvert som det ene etter det andre forholdet avdekkes, ofte rotfestet i ekte sannheter.
Ikke bare skummel
Manuset er smart skrevet i en original ramme.
Man kan selvsagt trekke klare paralleller til The Blair Witch Project, den amerikanske liksom-dokumentaren som ble en enorm suksess i 1999, men Trolljegeren utmerker seg på mange flere områder enn bare å være skummel.
Øvredal slenger blant annet ut aktuelle kommentarer om alt fra monstermaster til klimaendringer.
Dette gjøres i en krevende form, der historien fortelles gjennom tilsynelatende spontane opptak.
Ambisjonsnivået er høyt, men denne filmen sitter på toppen av Galdhøpiggen!
Hysterisk morsomt
Otto Jespersen kunne knapt ha spilt rollen sin bedre.
Trolljegeren
Hans er som skapt for hans bitende humor, avlevert med en slepen og nesten arrogant mine.
Hans er ingen komiker, men måten han uttrykker rimelig drøye setninger på, gjør det hysterisk morsomt.
(- En jotne på langtur, det er ikke bra).
Filmteamet spilles av Glenn Erland Tosterud, Tomas Alf Larsen og Johanna Mørck, og fungerer strålende som våre representanter i filmens virkelighet.
De gjør alt mer ekte, selv i de eventyrligste situasjoner.
Kom deg på kino!
André Øvredal vant Filmpolitiets kortfilmpris i 2009 (for Brukerstøtte).
Nå må jeg finne opp en langfilmpris, for den skal han jaggu få!
Min klare oppfordring er altså: kom deg på kino i en viss fart og se Trolljegeren!
I hvert fall før Hollywood eventuelt skulle finne på å lage en remake.
Men jeg ser ikke helt hvordan denne historien skulle fungere bedre noe annet sted enn i norsk fjell og natur
| 1
|
003679
|
Moulin Rouge!
Fargefest på Blu-ray.
Moulin Rouge hadde norgespremiere 28.09.2001, altså 17 dager etter terrorangrepene i USA.
Jeg trengte virkelig en lykkepille, og Baz Luhrmanns film kom som bestilt.
Ny overføring
Nå er den endelig ute på Blu-ray (og DVD), med oppfrisket bilde, takket være en ny digital overføring fra de originale negativene, oversett av Luhrmann selv.
Resultatet er ekstremt godt, der alle detaljer i hans fantastiske filmverden springer ut av skjermen.
Overdådig
Her er det også en mengde ekstrastoff, nesten like overdådig som filmen selv, med blant annet bilde-i-bilde-kommentar, dokumentarer, intervjuer og en alternativ start.
Her kan du lese hva jeg sa om filmen ved norgespremieren.
Jeg mener fremdeles hvert eneste ord:
Filmanmeldelsen fra 2001:
Følelsen inni deg etter denne filmen, får deg til å hoppe opp og ned av pur livsglede!
Maken til fargefest av et fyrverkeri av en film, er det lenge siden jeg har sett!
Når jeg dør, vil jeg ikke til himmelen, jeg vil til Baz Luhrmanns univers!
Enkel historie
Filmen forteller en enkel historie om den unge bohemforfatteren Christian som forelsker seg i kurtisanen Satine på Moulin Rouge.
Hun gjengjelder hans følelser, men den rike hertugen har kjøpt eksklusiv tilgang til Satine av Moulin Rouge-eier Harry Zidler, mot å investere sårt tiltrengte penger.
Og han krever å ligge med Satine på selve premierekvelden på Christians nye kabaret.
Full av skrudde ideer
Historien er kanskje enkel, men den pakkes inn i en fantastisk blanding av musikal, kabaret, komedie og fantasi som gjør filmen til en unik opplevelse i nyere filmhistorie.
Den er full av skrudde idéer og innfall som aldri slutte å overraske.
Månen synger opera, de elskende danser på skyene, musikken svulme av pompøsitet som er så over-the-top at du bare må gi deg over og låtutvalget er et kapittel for seg!
Handlingen er lagt til Paris i 1899, men siden dette er Baz Luhrmanns univers, betyr ikke det at man ikke kan synge mer moderne hits!
Kan synge
Nicole Kidman og Ewan McGregor synger selv og kommer helskinnet fra oppgaven.
Det var smart av Baz Luhrmann å velge skuspillere som kan synge litt enn å velge sangere som kan spille litt.
Resten av persongalleriet er en morsom og fargerik samling karikaturer der spesielt Jim Broadbent og John Leguizamo imponerer som henholdsvis klubbeier Zidler og dvergen Toulouse.
Aldri lei
Det er svært lite som er dårlig med denne filmen.
Jeg syntes faktisk at Baz Luhrmann kunne ha gått enda lenger over toppen i et par av musikalscenene.
Kanskje var det smart å begrense galskapen, for filmen er allerede stappfull av inntrykk som kanskje kan bli litt mye å ta imot på en gang.
Men det betyr at du kan se den igjen og igjen og igjen og ikke bli lei!
Det er alltid noe nytt å se.
Velkommen til Moulin Rouge - når du kommer inn vil du aldri dra!
| 1
|
003680
|
Skjønnheten og udyret
En filmskatt på Blu-ray!
Dette er en av mine tegnefilm-favoritter fra Walt Disney!
Endelig er den ute på Blu-ray (og DVD), i en såkalt Diamond Edition.
Og her har Disney sørget for å gi filmen nøyaktig den behandling den fortjener, nemlig den beste!
Det er åpenbart at filmen blir presentert med stor omtanke og kjærlighet, fra folk som vet hva de driver med.
Dette er så bra som det skal være!
Et udyr hersker
Historien er et klassisk eventyr.
Vakre Belle blir tatt til fange i et forhekset slott der et udyr hersker.
Han kan bare forvandles tilbake til den kjekke prinsen han en gang var, dersom han får noen til å elske ham før hans 21. fødselsdag.
Belle blir oppvartet av flere forheksede tjenere, blant andre klokken Clocksworth, lysestaken Lumiere, tekanna Ms. Potts og den lille tekoppen Chip.
Men er dette nok til å vekke Belles følelser for udyret?
Mer musikk
Dette er et veldig godt fortalt eventyr med fantastiske musikalscener til toner av Alan Menken, som fikk Oscar for dette.
På Blu-ray og DVD får du i tillegg et kjempeflott ekstra musikalnummer, som ikke var med i den originale kinoversjonen.
Skjønnheten og udyret har også mange morsomme bi-figurer.
Mine favoritter har alltid vært Clocksworth og Lumiere.
Og de beveger seg rundt i et slott som er fullt av eventyr i alle kroker.
God norsk versjon
Blu-ray'en har en imponerende mengde ekstrastoff, presentert via flotte, animerte menyer, inspirert av filmen.
Du kan også velge om du vil høre filmen på engelsk (Dolby 7.1 master audio) eller på norsk (Dolby 5.1).
Vanligvis foretrekker jeg originalspråket.
Men den norske versjonen her synes jeg faktisk er et hakk bedre enn den engelske!
Merete Trøan gir Belle en anelse bedre stemme enn Paige O’Hara gjør, spesielt på sang-siden, og Toralv Maurstad og Helge Reiss er fryktelig sjarmerende som Lumiere og Clocksworth.
En god deal
Skjønnheten og udyret er en perfekt Disney-film.
Jeg kan se den gang på gang og aldri bli lei!
Den er tidløs, passer for alle og har musikk som jeg kan gå og plystre på når jeg trenger noe lystig å tenke på.
Denne blu-ray'en er rett og slett en uvurdelig filmskatt!
Fantastisk bilde, flott lyd, dyptpløyende ekstramateriale.
Og du får filmen på DVD med på kjøpet.
God deal, spør du meg
| 1
|
003681
|
A Nightmare on Elm Street (2010)
Freddy Krueger er tilbake!
Filmer som Halloween, Fredag den 13nde og Motorsagmassakren har alle fått sine remaker de siste åra.
I år er turen kommet til A Nightmare on Elm Street.
Nå er den ute på blu-ray og dvd, og resultatet er litt skuffende.
Hva er det filmskaperne vil med dette?
Det dreier seg ihvertfall ikke om å forbedre originalen.
Den nye versjonen ser veldig bra ut, og har et bombastisk lydspor.
Men den har lite av originalens smarte bruk av sjangerens konvensjoner.
Med hatt og knivhanske
Vi møter et knippe ungdommer som oppdager at de deler samme mareritt.
En forbrent mann med rødstripete genser, hatt og knivhanske jager dem i en lek på liv og død.
De begynner å ane at om man dør i drømmen, dør man i virkeligheten.
Ungdommene forsøker å finne ut hvorfor han er etter dem, og oppdager skjulte hemmeligheter fra fortiden.
Unispirert filmet
Michael Bay er en av filmens produsenter, og det gjør sitt til at filmen blir et glansbilde uten dybde.
Alt ser veldig flott ut, og det er åpenbart lagt ned mye jobb i scenografien.
Men jeg kjedet meg altfor ofte i løpet av filmen, blant annet fordi actionscenene er uinspirert filmet, og fordi jeg aldri gidder å bry meg om noen av figurene som risikerer å bli Freddies ofre.
Utmerker seg positivt
De unge skuespillerne i A Nightmare on Elm Street er pene, men i overkant anonyme.
Det hederlige unntaket er Rooney Mara, snart aktuell som Lisbeth Salander i den amerikanske nyinnspillingen av Menn som hater kvinner.
Hun utstråler en annerledeshet som gjør at hun utmerker seg positivt.
Dømt til å mislykkes
Den mest interessante figuren i filmen burde vært Freddy Krueger, spilt av Jackie Earle Haley, kjent fra Watchmen.
Hans problem, og mitt, er at bildet av Robert Englund som Freddy i originalen sitter klistret i manges bevissthet.
Og der er Haley nesten dømt til å mislykkes.
1984-Freddy var kul, morsom, mystisk og litt skremmende.
2010-Freddy er bare litt skremmende.
Jobber med oppfølger
Den originale A Nightmare on Elm Street er regnet som en klassiker i sjangeren, så remaken hadde tøff motstand fra starten av.
Wes Craven er nok også en smartere regissør enn Samuel Bayer.
Men Bayer, som har fortid som musikkvideoregissør, debuterte tross alt med denne filmen.
Nå jobber han med oppfølgeren, og det skulle i det minste være enkelt å overgå den originale toeren.
Den sugde!
| 0
|
003683
|
Sykt lykkelig
Ujevnt om utroskap.
Anne Sewitsky debuterer som spillefilmregissør etter lovende kortfilmer.
Den første lange er ujevn.
Sykt lykkelig forteller om glade mennesker som viser seg å ikke ha det så bra likevel.
Den har enkeltscener som forteller morsomt om sviktende parforhold bak fasaden.
Men jeg har trøbbel med å engasjere meg, fordi jeg oppfatter figurene som lite troverdige.
Da er det også vanskelig å bry seg særlig om dem.
En smule betent
Ekteparet Kaja og Eirik (Agnes Kittelsen og Joachim Rafaelsen) får nye naboer ett sted på den norske landsbygda.
Sigve og Elisabeth (Henrik Rafaelsen og Maibritt Saerens) virker som det perfekte par, men det skal vise seg at de har problemer.
Kaja fatter interesse for Sigve, som gjengjelder hennes følelser.
Plutselig blir naboskapet en smule betent, og det dukker frem flere ubehagelige sannheter.
Særdeles uforsiktig
Det er en velment film, og slett ikke uten kvaliteter.
Det spraker når Elisabeths sinne slår ut.
Og jeg må le overbærende av stakkars Eiriks usikkerhet.
Men andre elementer er ikke like gode.
Utroskapen i filmen er av det særdeles uforsiktige slaget, og jeg forstår ikke hvordan de to involverte virkelig tør løpe nakne rundt utenfor husene midt på lyse dagen.
Eller at hun kjærtegner skrittet hans på korøving i alles påsyn.
Og hvorfor deles historien opp med fire norske gutter som synger amerikansk gospel?
For naiv
Agnes Kittelsen (Max Manus, Dag) er et stort filmtalent, som opptrer nydelig foran kamera.
Men det går ikke an å tro på rollen hennes i Sykt lykkelig.
Kaja fremstår som en slags husfrue i en film fra 1950-tallet.
Hennes naivitet er for stor til at jeg godtar henne som ekte kvinne av kjøtt og blod.
Joachim Rafaelsen, Henrik Rafaelsen og Maibritt Saerens gjør fin innsats på hver sin front, men har også enklere figurer å gestalte.
Et lite skuldertrekk
Sykt lykkelig har øyeblikk som viser Anne Sewitskys talent.
Men det slår ikke ut i full blomst i spillefilmdebuten.
Hun er allerede i gang med sin neste film.
Da håper jeg at resultatet blir bedre.
Denne filmen er full av gode intensjoner, men ender opp som et lite skuldertrekk på kino.
| 0
|
003686
|
Unstoppable
Dette toget kan du hoppe av.
Jernbanethrilleren Unstoppable viser klare tegn til regissør Tony Scotts visuelle energi, men han roter det til med overforklaring av en særdeles enkel historie, krydret med logiske brister som gjør filmen dummere enn den trenger å være.
Med så store navn både foran og bak kamera, er det lov å forvente mer.
Løpsk tog
Den drevne lokomotivføreren Frank Barnes (Denzel Washington) må samarbeide med nybegynneren Will Colson (Chris Pine).
Deres rutineoppdrag blir dramatisk når de får beskjed om at et løpsk godstog er på vei i deres retning.
Kommer de seg inn på et sidespor i tide?
Og hvordan skal det løpske toget stanses?
Som i en tekoppkarusell
Dette burde være et greit utgangspunkt for en tett thriller.
Og det er tilløp til god spenning her.
Men Tony Scott roter det altså til.
Her bruker han nøyaktig samme teknikk som i Metro 123 kapret.
Kameraet er alltid i bevegelse.
Det raser rundt figurene, samme hva slags situasjon de befinner seg i.
Selv rolige samtaler filmes som om de utspilles i en tekoppkarusell.
Jeg blir svimmel.
Inn med teskje
Aksjonen for å stoppe det løpske toget dekkes av flere tv-kanaler, og vi får etterhvert se altfor mye av dekningen.
Jeg vil ikke se TV, jeg vil se film!
Her er det mye rart.
Journalistene beveger seg så raskt i felten at de enten må være klonet, eller ha teleporteringsverktøy, og de vet så mye om det som skjer til enhver tid at de må være ekstremt synske.
Kanalene har til og med forklarende datagrafikk, som må være generert i realtime.
Jeg skjønner at Scott bruker tv-mediet som forklaring for publikum, men vi er ikke så dumme!
Vi må ikke ha denne enkle historien inn med teskje!
Et tankekors
Unstoppable har flere logiske brister, som det tar for lang tid å liste opp, men det har med folks posisjoner å gjøre, og hvorfor enkelte ikke foretar helt åpenbare valg.
Et annet tankekors er den selvfølgelige sammenligningen med den andre store filmen om et løpsk tog, nemlig Runaway Train fra 1985.
Den hadde både mer action, mer spenning og større emosjonell slagkraft enn Unstoppable.
Dette toget kan du godt hoppe av
| 0
|
003688
|
Paranormal Activity 2
Hvor er all spenninga?
Vart æ skræmt?
Nei.
Riktignok skvatt jeg litt et par ganger, men gjennom det meste av Paranormal Activity 2 satt jeg og ventet på at noe skulle begynne å skje.
Det skjer nemlig forholdsvis lite i denne historien, som byr på mer av det samme fra eneren, men likevel mindre av alt.
Mindre spenning, mindre mystikk og mindre gåsehud.
Ingenting av det siste, faktisk.
Nei, æ vart itj skræmt, æ vart skuffa!
Mystiske ting
Vi møter en familie når de kommer hjem med sitt andre barn, en guttebaby.
Etter et år blir huset plutselig rasert, men ingenting er stjålet.
De setter opp et overvåkningssystem, og vi får se et utvalg av disse opptakene, samt fra familiens eget kamera.
Her blir vi vitne til hvordan mystiske ting begynner å skje, med familiens yngstemann i fokus.
Det vanlige
Hva er det som skal være skummelt i denne filmen?
Det er for eksempel en bassengrenser som stadig vekk havner på kanten.
En babyleke som snurrer rundt av seg selv.
Ei dør som blåser hardt igjen.
Du vet...det vanlige.
Og kjedelige.
Det skjer andre ting, også, som jeg faktisk skvatt av, men det hadde vært bedre om resten av historien hadde vært skummel.
Fem sekunder med skvetting redder ikke en film på 91 minutter.
Klossete og teit
Det er en link fra denne filmen til den første, som jeg ikke innså før langt det nærmet seg slutten.
Det kan skyldes min uoppmerksomhet, men det spørs om ikke sambandet er litt vagt forklart.
Kanskje er det med vilje?
Uansett knyttes de to filmene sammen på en svært klossete og teit måte.
Nå er ingenting av denne historien basert på troverdighet, men filmens klimaks er et dårlig påfunn, og svakt skrevet.
Hvor er spenninga?
Paranormal Activity 2 lykkes ganske godt med å late som om opptakene er ekte.
Skuespillerne ter seg ganske naturlig foran kamera, iallefall i de klippene der demoner ikke forstyrrer.
Men jeg ville gjerne ha blitt forstyrret mer.
Mye mer.
Det skjer jo ingenting her!
Hvor har det blitt av all spenninga?
Den er ikke her.
Jeg tror den langt bedre eneren tok alt.
| 0
|
003691
|
Alien Anthology
Ekstremt elegant på Blu-ray!
Alien og Aliens er to av mine absolutt største favorittfilmer, og kanskje mye av årsaken til at jeg ble så huka på film at jeg gjorde filmjournalistikk til mitt levebrød.
Jeg så dem som tenåring, mens antennene fremdeles var rettet utover, og harddisken i hodet ennå var tom.
Jeg husker godt omstendighetene rundt, følelsen mens jeg så dem, og entusiasmen etterpå.
Kanskje er det slike opplevelser jeg stadig jager når jeg går på kino.
Holder seg godt
Derfor er det så deilig å se disse filmene igjen i den fantastiske Blu-ray-boksen Alien Anthology.
Ikke bare fordi jeg kan mimre, men fordi jeg kan fastslå at filmene fremdeles holder seg svært godt.
Jeg kan konstantere at de virkelig fortjener å være blant mine favoritter.
Oscar-nominert
Alien, Aliens, Alien3 og Alien:
Resurrection forteller om en episk kamp mot en ukjent rase fryktinngytende vesener i verdensrommet.
Sigourney Weaver spiller gjennomgangsfiguren Ripley, som går fra å være mild bakgrunnsfigur til en kamperfaren frontsoldat.
Hun ble Oscar-nominert for prestasjonen i Aliens.
Varierende filmer
Den første Alien (1979), signert Ridley Scott, er en oppvisning i tilbakeholden skrekk, der vi ser lite av vesenet, men skvetter desto mer når det viser seg.
James Camerons Aliens (1986) er en ren actionfilm, med en ulidelig høy spenningskurve.
David Finchers Alien3 (1992) har sine problemer, men den restaurerte arbeidsversjonen, som også kunne sees i DVD-boksen Alien Quadrilogy, er markant bedre og mer utfyllende enn kinoversjonen.
Jean-Pierre Jeunets Alien:
Resurrection (1997) er pen, og har sine gode øyeblikk, men var likevel et skuffende komma i Alien-sagaen.
Det er de to første filmene som er pålene.
Bedre enn på kino
Alle filmene er representert med både originale kinoversjoner og spesialversjoner, og presenteres altså i HD, i den beste kvaliteten jeg har sett filmene i til nå.
Jeg tør påstå at samtlige ser bedre ut nå enn da de gikk på kino.
Her er det ingen striper, lite filmkorn, ingen hoppende, uskarpe eller feilformaterte bilder.
Aliens nyter aller best av forbedringen.
Laserdiscen fra 1991 var plaget av et svært grovkornet bilde.
Senere DVD-utgivelser var litt bedre, men nå er bilde for bilde renset for korn, og fremstår slik regissør James Cameron selv ønsker.
Både Alien og Aliens ser ut som de kunne vært filmet i fjor!
Ekstremt ekstrastoff
Alien Anthology er laget av Charles de Lauzirika, verdens beste Blu-ray og DVD-produsent!
Han har sørget for at ekstrastoffet på Alien Anthology er enhver filmnerds våte drøm.
Det er ekstremt store mengder informasjon her.
EKSTREMT!
Hver film har sin egen solide dokumentar, regissert av de Lauzirika.
Alle var med i den forrige DVD-boksen, men dokumentaren om Alien3 er nå 21 minutter lenger, og utdyper problemene den unge, debuterende regissøren David Fincher hadde med filmselskapet Fox.
Han har heller ikke denne gangen latt seg intervjue om den problematiske innspillingen, men er mer tilstede i de mange klippene fra filmsettet.
MU-TH-UR
Ellers får du kommentarer, filmmusikk, slettede scener, 12.000 bilder, forlengede scener, trailere, parodier og alt ekstrastoffet fra de klassiske laserdiscutgavene av Alien og Aliens.
Alt kan søkes opp i MU-TH-UR-modus, oppkalt etter hovedkomputeren i Alien, og gir deg lett tilgang til den infoen du måtte være interessert i.
Perfekt oppvarming
Alien Anthology er en vanvittig imponerende utgivelse, og jeg kan ikke fatte og begripe hvordan dette skulle vært gjort bedre.
I boksens innlegg, skriver regissør Ridley Scott at dette er den perfekte oppvarmingen til hans kommende Alien-prequels, og jeg tror ham så gjerne.
| 1
|
003692
|
Back To The Future Trilogy
Fabelaktige tidsreiser på Blu-ray!
Det finnes flere filmer om tidsreiser.
Men ingen med større underholdningsverdi enn Back To The Future-trilogien!
Dette er en grenseløs fantasifest med fart, spenning og humor.
Nå er filmene ute på Blu-ray, med alt du måtte ønske deg av ekstrastoff.
Nesten, i hvertfall.
Noe mangler, men ikke nok til at utgivelsen unngår den selvfølgelige toppkarakteren!
Dette er en Blu-ray som sier seks!
Frem og tilbake i tid
Trilogien handler om unggutten Marty McFly, den sprø oppfinneren Doc Emmet Brown og en DeLorean sportsbil, ombygd som tidsmaskin.
Den definitive presentasjonen av trilogien
Utgangspunktet er 1985, men gjennom tre filmer reiser de frem og tilbake mellom 1885, 1955, 1985 og 2015, mens de forsøker å avverge historiske endringer som kan få katastrofale følger.
Fantastisk radarpar
Den første fra 1985 er best, men de to oppfølgerne fra 1989 og 1990 er også rasende god underholdning, først og fremst på grunn av Robert Zemeckis og Bob Gales oppfinnsomme manus.
Zemeckis har regissert det mesterlig på film, med et fantastisk radarpar foran kamera, nemlig Michael J. Fox og Christopher Lloyd.
De har en fabelaktig kjemi mellom seg som gjør at de for alltid vil huskes for nettopp disse rollene.
Et enormt eventyr
Filmproduksjonen har sine ørsmå skjønnhetspletter, blant annet i aldrings-sminkingen av unge skuespillere.
Dette vises ekstra godt på Blu-ray.
Filmene er nemlig svært godt overført i HD-kvalitet, og det avslører slike detaljer som vi kanskje ikke så tidligere.
Men noen få og små feilskjær oppveies av alt som er bra, og en grandios følelse av å få være med på et enormt eventyr.
Det underbygges av Alan Silvestris herlige filmmusikk, som må være noe av det beste som er prestert i denne sjangeren.
Historier fra fremtiden
Back To The Future Trilogy kommer på Blu-ray med et rikt arsenal ekstrastoff, blant annet kommentarspor, trivia, testfilmer, stillbilder, trailere og musikkvideoer.
Men den store gulroten er Tales From The Future, en nyprodusert dokumentar som er delt opp i seks kapitler, og spredd over de tre diskene.
Her er alle med, fra Michael J. Fox og Robert Zemeckis, til Lea Thompson og Steven Spielberg.
Det er en vellaget og interessant dokumentar, som kaster lys over trilogien med noen tiår med refleksjoner.
Ble byttet ut
Jeg kunne imidlertid ønske å høre fra Thomas F. Wilson, som spilte Biff Tannen og Crispin Glover som spilte George McFly.
En mann mangler av forståelige grunner.
Eric Stoltz skulle egentlig spille hovedrollen, men ble byttet ut med Michael J. Fox etter fem ukers innspilling, fordi Zemeckis følte han ikke var rett mann til rollen.
Vi får faktisk se noen få interessante klipp av Stoltz som McFly.
Han må ofte ha tenkt på hvordan karrieren kunne ha blitt.
Elsker filmene
Back To The Future Trilogy er et skattkammer for alle som liker eventyrlig underholdning.
Denne Blu-ray-utgivelsen kan fort bli den definitive presentasjonen av trilogien.
Og om du har fått mistanke til at jeg elsker disse filmene, har du helt rett
| 1
|
003693
|
Mummitrollet- Kometen kommer
Vakker, skummel og rørende film med glimrende retroøyeblikk.
Mummidalen har vært med meg så lenge jeg kan huske, men jeg er faktisk usikker på hvor langt tilbake jeg kan huske.
Det jeg tror, er at jeg ble sittende med småsøsknene mine og se på når de så på Mummidalen på tv, og det jeg så da, var den japanske animasjonsserien I Mummidalen.
Filmen har sine skumle øyeblikk.
Fantastisk filt
Men innerst, bak i den svarteste mørke hukommelsen, sitter svake minner om en dukkeserie som var lagd av filt:
Mummitrollene.
Og forskjellen på denne dukkeserien og animasjonsserien som gikk på nittitallet var forholdsvis stor, både av utseende og av innhold, syntes jeg selv.
Utseendemessig kunne
I Mummidalen vært lagd av Hayao Miyazaki på Min Nabo Totoro-tiden.
Serien var sammenhengende, logisk og de trådene som ble lagt ut, ble tilslutt nøstet opp.
Mummitrollene derimot, var lagd av filt som var lagt lagvis i sterke farger, og iblant kunne jeg gjenkjenne hverdagslige ting som var brukt som rekvisitter for å illudere noe helt annet.
Slik som knapper og flaskekorker.
Historiene slik jeg husker dem her, var mer tilfeldige: figurer kom og gikk, parallelle plott ble ikke alltid avsluttet og handlingen ble drevet fremover via innfallsmetoden.
Jeg mener å huske at jeg likte sistnevnte veldig godt.
Gledelige nyheter
Derfor kom det brått og gledelig på når jeg en gang i sommer eller i vår på en eller annen måte fikk nyss i at en ny Mummifilm var på trappene.
Jeg hørte rykter om Alexander Skarsgård, Stellan Skarsgård, Peter Stormare og flere andre kjente svenske skuespillere skulle være stemmeskuespillere og jeg fikk tilslutt lett meg frem til en trailer på youtube med engelske stemmeskuespillere.
Stemmeskuespilleriet sugde, men bildene var mer enn nok.
Jeg skjønte at dette har jeg sett før, fordi filmen er satt sammen av tv-serien Mummitrollene fra min egen barndom.
Oppfyller alle krav
Den ferdige filmen Mummitrollet
- Kometen kommer, oppfyller alle mine krav til barnefilm i dag og setter et nydelig eksempel på hvordan film kan gjenskapes fra eksisterende materiale.
Serien ble opprinnelig produsert i perioden 1979-1982 av det polske studioet Se-ma-for, som klinket til og vant oscar i 2008 for beste animerte kortfilm med Peter og Ulven.
Regissør Maria Lindberg har gjort et modig valg, synes jeg.
Men et helt riktig et: den tjue år gamle serien har så vanvittig livets rett den dag i dag.
Godt håndverk har det med det.
Å se Mummitrollet
- Kometen kommer i dagens lys, er veldig stimulerende på en sjelden måte.
De myke overflatene og den ærlige og samtidig fascinerende animasjonsteknikken setter meg i en slags meditativ husflidsstemning som passer meg glimrende nå før jul.
Jeg fikk lyst til å klippe og lime og henge en Snusmumrikk på juletreet i år.
Norske stemmetalenter
De norske stemmene består blant annet av Alexander Rybak (Mummitrollet), Moa Meinich (Snorkfrøken), Laila Goody (Mummimamma) og Mads Ousdal (Snusmumrikken), og de gir alle sammen utmerket liv til de mimikkløse dukkene.
Den opprinnelige tv-serien hadde kun fortellerstemme, og regissør Lindberg gjorde det rette når hun bestemte seg for å legge stemmer til hver enkelt figur i tillegg til fortellerstemmen.
Mummitrollet
- Kometen kommer har blitt en vakker, skummel og rørende film, og det anbefales å se den sammen med de minste.
Både fordi den har sine skumle øyeblikk, men også fordi jeg tror dere voksne vil få et glimrende retroøyeblikk.
Til slutt synger Björk over rulleteksten og de dansende figurene er akkurat så psykedeliske som barneunderholdning bør være.
| 1
|
003694
|
Machete
Knallhard og humørløs ekstremvold.
Jeg ville så gjerne elske Machete.
Den falske traileren i Grindhouse var jo så utrolig morsom!
Men filmen som ble laget, matcher ikke.
Det er fryktelig mye vold her.
Hodene flyr, og blodet spruter.
Men det er ikke morsomt.
Regissørene Robert Rodriguez og Ethan Maniquis har laget en film som tar seg selv altfor seriøst, og mangler glimtet i øyet en slik film må ha.
Machete har sine øyeblikk, men har likevel blitt en knallhard og humørløs affære, som gjorde meg mer bedrøvet enn underholdt.
Går etter alle
Alt du trenger å vite om historien, er at Machete (Danny Trejo) er ulovlig innvandrer i Texas, blir sveket av mektige krefter, og går etter alle som står bak.
Blant hans mål er en senator (Robert De Niro), hans assistent (Jeff Fahey), en vigilant (Don Johnson) og en narkobaron (Steven Seagal).
På veien møter han Luz (Michelle Rodriguez), som bygger et nettverk av ulovlige innvandrere i USA.
Digital blodsprut
Jeg hadde jo forventet at Machete var ekstremt voldelig, og det er den.
Det hugges, hakkes og skjæres gjennom hele filmen.
Høydepunktet er en tarmslynge, rippet fra Tommy Wirkolas Død Snø.
Robert Rodriguez har aldri vært en subtil filmskaper.
Det funket i Planet Terror, men i Machete har han bokstavelig talt gått av skaftet.
Det kan virke som om fokuset på digital blodsprut har vært større enn fokuset på å skrive et smart manus.
De fleste figurene er lovende karikaturer, men jeg skulle ønske Rodriguez hadde fått hjelp av en mann som Tarantino til å utstyre dem med matchende dialog.
Kun til pynt
Danny Trejo spiller på den strengen han har som Machete, og jeg hadde ærlig talt ikke forventet stort mer.
Men det fargerike persongalleriet rundt har større potensiale.
Det er artig å se Jeff Fahey i en stor rolle igjen.
Rodriguez har altså nok en gang hentet et glemt ansikt, akkurat slik han gjorde med Michael Biehn i Planet Terror.
Michelle Rodriguez og Jessica Alba er tøffe damer, og pene å se på.
Men jeg får følelsen av at spesielt Alba er kun til pynt i en rolle som ikke ser ut til å ha noen spesiell funksjon i filmen.
Konklusjon
Kanskje skulle Machete fått forbli kun en falsk trailer.
Drømmen om filmen var gøyere enn realiteten.
Jeg skjønner jo at Rodriguez lot seg friste til å gjøre konseptet til en spillefilm, men om Machete skal få grise til kinolerretet enda en gang, bør det gjøres med mer humor og mindre alvor!
| 0
|
003695
|
Avatar Extended Collector's 6 Disc Edition
16 minutter bedre på Blu-ray!
James Cameron har det med å forlenge sine filmer.
Det har skjedd med både Aliens, The Abyss og Terminator 2: Judgment Day.
Nå gjør han det samme i Avatar Extended Collector's 6 Disc Edition!
De nye scenene forandrer ikke filmens form og innhold, men glir inn som utfyllende sekvenser som virker som om de alltid har vært der.
Dermed har Blu-ray-utgaven av Avatar blitt nøyaktig 16 minutter mer imponerende enn kinoversjonen, selv uten 3D!
Avsindig nydelig
Det er nok mulig at Pandoras skjønnhet ikke kommer like godt frem på en flatskjerm i stua enn i 3d på et svært kinolerret.
Men på Blu-ray har jeg i det minste mulighet til å studere detaljer på nytt.
Billedkvaliteten er selvsagt perfekt, og jeg hadde nesten glemt hvor avsindig nydelig filmen er.
Jeg ble nok en gang dratt inn i en fascinerende verden, med så mange fantastiske syn, at jeg også nå glemte at historien kanskje ikke er perfekt.
James Cameron har alltid vært flinkere til å vise oss historier enn å fortelle dem.
Et kvarter ekstra
Du kan velge mellom tre versjoner av filmen på Blu-ray: kinoversjonen, den 10 minutter lengre nyutgivelsen, og en 16 minutter lengre extended cut.
Jeg foretrekker den lengste versjonen, som må velges i menyen.
Jeg har tid til et kvarter ekstra i sofakroken.
Jeg har også tid til mye av ekstrastoffet, fordelt over to nye Blu-ray-disker.
Hovedsaken er den 90 minutter lange dokumentaren Capturing Avatar, som forteller historien om hvordan filmen ble laget.
Må applaudere
Jeg visste jo at det meste av filmen ble laget ved hjelp av digital animasjon og såkalt performance capture.
Men dokumentaren viser hvilket avsindig nybrottsarbeid som faktisk ligger bak Avatar.
Cameron & co forteller åpenhjertig om det dype vannet de kastet seg ut på, og risikoen ved å satse på å fortelle en historie med verktøy som de måtte finne opp selv.
De viser oss hvordan de gjorde det, men jeg skjønner egentlig fremdeles ikke hvordan de greide det.
Man må bare applaudere jobben som er gjort!
Savner kommentarspor
Samtidig sitter jeg med en følelse av at ekstrastoffets fokus på teknologien overskygger filmens budskap.
Det snakkes det lite om.
Riktignok får vi se et program om James Camerons besøk til regnskogen i Amazonas, men jeg føler at det kanskje er med som et slags miljøalibi.
Jeg savner også et kommentarspor til Avatar.
Der kunne Cameron kanskje ha utdypet sitt syn på menneskehetens rasering av naturen i søket etter nye energiressurser.
Fantastisk Blu-ray
Men Avatar Extended Collector's 6 Disc Edition er uansett en fantastisk utgivelse!
I tillegg til 3 Blu-ray-discer stappfull av ekstrastoff, får du også 3 DVD'er med de tre versjonene av filmen og et utvalg av det samme ekstrastoffet.
Kjekt å ha!
Men det spørs om de som ønsker den ypperste opplevelsen, bør vente til 3D-versjonen av Avatar kommer på Blu-ray.
Den er allerede tilgjengelig om du kjøper et 3D-produkt fra et bestemt merke, men det er rimelig å anta at den slippes løs i løpet av 2011
| 1
|
003702
|
Skyline
Drar sci-fi ned i søla.
Alec Gillis og Tom Woodruff er veteraner innen spesialeffekter, og har blant annet kreert skapninger til flere Alien-filmer.
Nå gjør de det igjen i Skyline, og det er det beste jeg kan si om filmen.
For alt som ikke er monstereffekter holder en kvalitet fra middels til dårlig.
Det er blant annet vanskelig å tro at noen faktisk leste manuset før det ble satt ut i produksjon.
Spiser hjerner
En gruppe mennesker du aldri vil bry deg om våkner i en toppleilighet når Los Angeles invaderes fra verdensrommet.
Store romskip henger over byen og suger opp folk i hopetall for å spise hjernene deres.
Resten av filmen handler om hvordan disse folka du aldri vil bry deg om forsøker å unnslippe bygningen.
Gjør dumme ting
Dette er kanskje en slags hyllest til Steven Spielbergs War of the Worlds, som Skyline må ha hentet mye inspirasjon fra.
Det finnes enkelte greie spenningssekvenser, som når en alien med lange tentakler entrer en leilighet på jakt etter folk.
Men den nærmer seg dessverre ikke Spielberg-nivå.
Forsøkene på å skape troverdige figurer strander på grunn av et manus fullt av irrasjonelle handlinger.
For mange av dem gjør dumme ting som ingen ville gjort under risikable omstendigheter.
Ned i søla
Skuespillerne i denne filmen er av et usedvanlig lavt kaliber.
Navn som Crystle Reed, Brittany Daniel og Eric Balfour vil aldri pryde toppen av en kinoplakat.
De er dessuten utstyrt med den typen lattervekkende dialog som dessverre drar science fiction-sjangeren ned i søla.
Forsøkene på å skape drama mellom hovedfigurene feiler grusomt.
Det er derfor du aldri vil bry deg om dem.
Umoden guttedrøm
Regissørene Colin og Greg Strause har laget spesialeffekter til over 60 filmer.
Manusforfatterne Joshua Cordes og Liam O’Donnell har også samme bakgrunn, og det er nok derfor filmens hovedpersoner er, nettopp, effektmakere.
Uten at dette spiller noen rolle i historien.
De skildres som rike rockestjerner med fete biler og store penthouseleiligheter, omringet av lekre damer.
Skyline fremstår som en umoden guttedrøm.
| 0
|
003703
|
Byen mellom liv og død
Sterkt om en ekstrem massakre.
Menneskehetens grusomheter kjenner ingen grenser.
Vi vet det nå.
Derfor kommer ikke begivenhetene som skildres i regissør Lu Chuans Byen mellom liv og død som et sjokk.
Men det er sterkt å se den nådeløse nedslaktingen av mennesker, selv om vi unngår de mest nærgående beskrivelsene.
Jeg blir følelsesmessig nummen av å se på, og stenger litt av underveis, men blir likevel dypt rystet.
Offer og overgriper
Dette er skildringen av hvordan japanske styrker skal ha massakrert flere hundre tusen mennesker i Kinas gamle hovedstad Nanking gjennom seks uker rundt årsskiftet 1937/38.
Så mange som 20000 jenter skal ha blitt voldtatt.
Vi følger et knippe figurer, både kinesiske og japanske, mens de forsøker å overleve galskapen som offer eller overgriper.
Blodtørstige djevler
Denne kinesiske filmen er selvsagt på ofrenes side, men jeg liker hvordan Lu Chuan forsøker å være nyansert, ved å vise enkelte japanske soldater som preges av ugjerningene de blir beordret til å utføre.
De fleste soldatene og deres offiserer skildres likevel som blodtørstige djevler.
Det vekslende fokuset mellom såpass mange figurer gir mindre tid til å bli kjent med dem, men filmen har likevel tilstrekkelig emosjonell slagkraft.
Den vil gjøre meg sint, og greier det.
Flott og grufullt
Fotograf Cao Yus poetiske bilder er like flotte som de er grufulle.
Kameraet er en ubønnhørlig observatør, og viker ikke unna, selv når jeg skulle ønske det gjorde det.
Byen mellom liv og død er filmet i sort/hvitt, noe som understreker historiens dystre tema, og dens plassering i tiden, akkurat som for eksempel Steven Spielberg gjorde i Schindlers liste.
En viss verdighet
Nanking-massakren er fremdeles kontroversiell.
Antall ofre og graden av brutalitet er omdiskutert, men det finnes bilder og beskrivelser av grusomheter som er langt verre enn det filmen viser.
Dette er en relativt pen utgave, om det går an å si det slik.
Vi ville kanskje ikke vært i stand til å absorbere en virkelig tro skildring basert på de verste beskrivelsene.
Vi får ta til takke med light-utgaven, og tenke at den gir ofrene en viss verdighet.
Innholdet i Byen mellom liv og død er uansett mer enn sterkt nok
| 1
|
003704
|
TRON:Legacy
Sexy som en Lamborghini!
Jeg var litt skeptisk da jeg hørte at TRON fra 1982 skulle få en oppfølger.
Det var nemlig en film jeg trykket til mitt bryst som 12-åring.
Men det er liten grunn til bekymring.
TRON:
Legacy er ultrakul futuristisk nostalgia!
Dette er noe av det tøffeste Hollywood har vist oss på lenge!
Ekstremt kule effekter
Filmen bygger på originalen, men utvider universet med nye visuelle ideer og konsepter.
Historien tåler nok ikke en kritisk analyse, og har elementer som ikke holder vann.
Men ekstremt kule effekter, visjonær action og fantastisk musikk av Daft Punk gjør likevel TRON:
Legacy til en briljant filmopplevelse!
Slemme dataprogrammer
Kort om historien:
Kevin Flynn (Jeff Bridges) forsvinner i 1989 mens han jobber med et mystisk dataprosjekt.
20 år senere blir sønnen Sam (Garret Hedlund) sugd inn i Matrisen, den digitale verden faren skapte, og en gang var Gud i.
Nå må Sam lete etter faren, overvinne slemme dataprogrammer og finne veien tilbake til den virkelige verden.
Hinsides tøft
Hvis man er en kjedelig person, kan man selvsagt latterliggjøre hele premisset filmen bygger på.
Jeg digger derimot det meste ved TRON:
Legacy.
Filmens design, utseende og lydbilde er hinsides tøft!
Originalens visualitet er videreført, bare pumpet opp ganger 1000.
TRON:
Legacy har blant annet langt kulere kampscener, både med flygende disker og lyssykler.
Dataverden skildres i god 3D.
Kaldt og sterilt?
Ja.
Men også sexy som en Lamborghini!
The Dude
Jeg liker hvordan Jeff Bridges spiller Kevin Flynn som en slags gal vitenskapsmann, som en gang skapte noe med de beste hensikter, for så å miste kontrollen over det.
Bridges trer inn i sin berømte The Dude-persona, som kanskje virker litt fremmed i denne filmens verden, men får meg til å trekke på smilebåndet.
Garret Hedlund er passe rebelsk og sympatisk som Sam, og minner meg om en ung Peter RoboCop Weller.
Og se opp for Michael Sheen i en rasende morsom birolle!
Verdig oppfølger
Alle som har et hjerte for originalen vil trykke TRON:
Legacy til sitt bryst.
Hjernen må kanskje kobles ut, men øyne og ører er definitivt med!
Regissør Joseph Kosinski debuterer utrolig nok med denne filmen.
Han er TRON-fan selv, og skuffer ikke fanskaren.
Dette er en verdig oppfølger, og dersom det blir en suksess, kan det kanskje hende vi får mer?
Jeg vil ha!
Skal du se TRON:
Legacy?
Kommentér under!
| 1
|
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.