id
stringlengths 6
6
| review
stringlengths 13
22.9k
| sentiment
int64 0
1
|
|---|---|---|
005703
|
Fremad marsj
Kul poplåt med vettug tekst?
Ja, takk.
Amanda Delara begir seg ofte ut på en vanskelig øvelse.
Nå igjen med den ferske singelen "Soldiers", som er oppstemt selv om den har et dystert tema.
Delara jobber stadig med å lande midt i krysningspunktet mellom lysende elektronisk og beatsy pop, og oppriktig glød for å jobbe for en bedre verden.
Ideen er jo fin, og med den sammensetningen følger også en tynn linje mellom å være preachy eller engasjert.
Delara befinner seg på den bra siden, ofte når hun resultatet hun er ute etter.
Sist gang funket det bra med den vellykkede Running Deep-ep-en, til eksempel.
I samme ånd finner vi "Soldiers" som handler om å la sivile slippe å ha krig gående utenfor hjemmene sine.
Alvorstunge greier, og uventet at en som nettopp har blitt ferdig med tenårene klarer å uttrykke sånt med pondus i form av en poplåt.
Med crisp sitar-hogg som utgjør en feit hiphopbeat kommer Delara inn med hennes store, men myke stemme.
Førti sekunder uti er låten spisemoden og sprudlende, som når Timbaland klarte å knekke hiphop-møter-pop-koden.
Strykerne og bassen drives frem sammen med et refreng med nynne-garanti - vi nærmer oss det du kan kalle poplykke.
"Soldiers" er myndig og selvsikker, som artisten bak låten.
| 1
|
005705
|
Adrenalinrush
Intens og pulserende indierock fra Spielbergs er akkurat det vi trenger.
Helt siden «We Are All Going To Die» har Spielbergs vært et band verdt å åpne øra for.
Med den ikke alt for dumme EP-en Distant Star i baklomma fra i våres lader Spielbergs opp til debutalbumet med personlige «4AM».
En låt som oser selvdestruktivitet.
Rent tematisk, ikke bokstavelig, vel og merke.
Bandet, bestående av medlemmer som har lusket seg innom Oslos indiescene på et eller annet vis de siste åra, setter grunnlaget for et nytt superband som ofte:
Gjør et par singler og konserter, går dermed videre til et annet prosjekt eller
Gjør det ektefølt og får oss til å ønske mer materiale
Spielbergs tilhører sistnevnte kategori, idet de lager den røffeste indierocken i landet uten å mukke.
Attpåtil er singelen spilt inn med den nokså ringrevete duoen Tord Øverland Knudsen (The Wombats, Imitating Aeroplanes) og Marius Drogsås Hagen (Team Me, Imitating Aeroplanes), begge åpenbart mestre i sitt fag og en musikalsk naturlig match med Spielbergs.
Den klareste referansen her vises til Japandroids, med febrilske trommer kjørende mot deg i full fart, og etterlater deg pumpa med adrenalin og jævlig høy puls.
Ikke like deilig ballistisk som «We Are All Going To Die», men nærme nok.
| 1
|
005706
|
Tannløst
Zayn og Nicki Minaj kan nok klare seg helt fint på egenhånd.
Det siste året har det ryktes om samarbeid mellom tidligere One Direction-medlem Zayn Malik og pop-rapper Nicki Minaj.
Nå er endelig babyen her, og det bare et par uker etter Zayn tvitret at han mer enn gjerne ønsker å ta med seg Minaj-nemesis Cardi B på en låt.
Hvor har han vært de siste månedene?
Uansett er det døende kjærlighet som er under lupen idet Minaj og Malik koker opp «No Candle No Light» i en grunnmur av EDM og tropisk pop.
I utgangspunktet ingen stor overraskelse.
Selv har Minaj ytret at dette ikke bare er hennes favorittsamarbeid ever, men også hennes favorittlåt ever.
En voldsom uttalelse, i dette tilfellet.
Det største sjokket ruger egentlig i refrenget, eller droppet, som blir en bedre beskrivelse av hva enn som skjer på dette punktet.
Selv hvor mye en kan sette pris på moderne popmusikk, er det vanskelig å like noe i det hele tatt av det som foregår utover versene.
Droppet skjærer gjennom det som nå føles ut som et høreapparat, for nå føler jeg meg skikkelig gammel.
Dette oppfattes nok som en halv-gubbete uttalelse, men det som skal være låtas høydepunkt blir bare støy av overprodusert, hylende vokal.
Utover dette er det jo egentlig sykt vanlige greier og ganske sikkert akkurat det du forventer av Nicki Minaj og Zayn, hvor til og med Minajs umiskjennelige «Young Money»-utrop i starten er med.
Jeg tror dog disse to klarer seg helt fint uten noen flere samarbeid dem i mellom, det virker som det går ganske greit da.
| 0
|
005707
|
Survival of the Fittest
Det kjempes brutalt om oppmerksomheten på Alan Walkers første fullengder.
Det virker som færre artister satser på albumformatet og heller velger å investere ressursene i spillelistekulturen ved å fokusere på enslige singler.
Det kan føles som en evighet siden «Faded» tok over alle streamingtjenester, og det er det nesten, men nå er låta likevel med i Alan Walkers debutalbum, tre år etter.
Different World huser 15 låter (inkludert et par introer), hvor plata er tydelig delt i to.
Med mindre du har sett Alan Walker live den siste tiden er første halvdel av plata ganske nytt.
Andre halvdel består utelukkende av de mest suksessfulle singlene hans.
Vi snakker «All Falls Down», «Alone», «Darkside» og tre til på ca samme popularitetsnivå.
Ingenting nytt der altså.
Hvis vi skal se bort ifra andre halvdels hitmaraton sitter vi igjen med en liten plate med sju låter.
Universet til Walker er ganske definert i krysningen eventyr og fantasy-esque EDM.
En av de nyere låtene «Lonely» har med seg Steve Aoki, ISÁK og Omar Noir (også kjent som BLVCK O), Ella Marie Hætta
Isaksens joik løfter låta og spiller godt med Alan Walkers lydbilde, men som de fleste låtene på plata, forsvinner den i mylderet.
Alan Walker kler ikke fullengderformatet i dette tilfellet, med altfor lite nytt å tilføye og en albumstruktur som ikke henger helt på greip.
Jeg savner flere overganger, en dramaturgi og noe annet enn stillestående singler som, utover det tydelige gamle/nye låt-skillet, er satt i tilfeldig rekkefølge.
Samtlige låter er bygd opp likt, hvor det starter dempet, eskalerer til et forutsigbart refreng med en litt treig beat som tråkkes seigt igjennom før vi er ved bridgen og det dras tilbake til en oppskrudd versjon av refrenget.
Låtene fungerer bedre som singler alene, men sammen i et album blir det vanskelig å høre på dette uten at det blir ensformig støy.
Different World er ikke et album, men en «Best Of»-samleplate gitt ut litt for tidlig i Alan Walkers karriere.
Selv det store spekteret med etablerte gjesteartister som Julie Bergan, Noah Cyrus og tidligere nevnte Steve Aoki gjør det vanskelig å fokusere på plata som en helhet.
Jeg klarer ikke helt å forstå grunnen til å gi ut et album her, hvor hver enkelt låt (på første - og nye - halvdel vel og merke) kunne strålt betraktelig bedre alene.
| 0
|
100000
|
Katastrofen nær
DVD-anmeldelse:
«Romantisk komedie»-sjangeren er i ferd med å nå «rock bottom».
«Love And Other Disasters», om en gjeng kvalmende dustemikler i Londons «media- og motemiljø», er «Absolutely Fabulous» møter «Sex And The City» for å shoppe og sutre.
Filmen har ingenting nytt på gang, og forsøker å kompensere med et slags «metaaspekt» og enda flere snille homofile venner enn vanlig.
Men den blir bare en pinlig farse.
Gwyneth Paltrow og Orlando Bloom dukker merkelig nok opp helt mot slutten.
Null bonus.
| 0
|
100001
|
Krisevarsel
DVD-anmeldelse:
Vakre, unge mennesker blir varslet om forferdelse og død gjennom telefonoppringninger fra fremtiden i denne nyinnspillingen av en japansk skrekk av det overnaturlige slaget fra 2004.
Varslet blir du som seer også, av en regissør som ikke har lært seg antydningens kunst.
Det er som man blir ropt til:
Hopp i stolen nå!
Nå blir det skummelt her!
Og da blir det som du skjønner ikke spesielt skummelt, som jo er meningen her.
Du skal ha sett veldig lite skrekkfilm for å få gysevaluta for pengene her.
Ingen bonus.
| 0
|
100002
|
Rystende trafikk
DVD-anmeldelse:
Trafficking og globalisering er temaene i «Trade», inspirert av en sjokkerende avisartikkelserie i New York Times om kjøp og salg av barn til pedofile på internett.
Det er helt sikkert mulig å innvende at litt for mange tilfeldigheter faller på plass i fortellingen om 13-årige Adriana som blir kidnappet på gaten i Mexico City, men filmen beveget i hvert fall denne anmelder.
Brutalt, rått og usentimentalt med ypperlige skuespillerprestasjoner - spesielt fra de uerfarne meksikanske ungdommene.
Kun trailere som bonus.
| 1
|
100003
|
Visuell slagkraft
En tradisjonell historie til tross:
Actionsekvensene i «Kung Fu Panda» kan ta pusten fra deg.
HANDLER OM:
Den klumsete, ivrige pandaen
Po arbeider i farens nuddelrestaurant, men drømmer om å bli kung fu-proff.
Ved det som kan virke som en stor misforståelse utpekes han til å oppfylle en gammel profeti om å være den som skal redde verden fra den onde Tai Lung.
Master Shifu og hans tropp av kampsportkrigere går motvillig i gang med å lære opp Po, så han kan redde verden med kung fu.
DOM:
DreamWorks nye produksjon, «Kung Fu Panda,» har en humor som holder seg på et godt humrenivå, og filmen henvender seg i større grad til et barnlig publikum enn for eksempel «Shrek».
Den konvensjonelle historien om antihelten som redder verden, tar selvsagt de kjente vendingene.
Det er ikke her filmens styrke ligger.
Animasjonsfilmene har de seinere åra slåss om å overgå hverandre med elleville historier, nyskapende animasjonsteknikker og budsjettstørrelse.
«Kung Fu Panda» slår i alle fall ut mange konkurrenter når det kommer til det visuelle og fortellertekniske - her er panda-filmen fornøyelig frisk.
Faktisk er det slik at actionsekvensene nesten slår pusten ut av deg.
En ting er de lekre bakteppene.
Det er de gigantiske sveipene og den spektakulære «kameraføringen» som åpner øynene for hvor grenseløs animasjon kan være.
Du får et virkelig sug i magen når du i filmen heises deg opp til svimlende høyder og så raser mot bakken igjen.
De animerte karakterene er i stor grad tilpasset stemmene i originalversjonen, med stjerner som Jack Black, Dustin Hoffman og Angelina Jolie.
Det aspektet forsvinner nødvendigvis i den norske versjonen.
At pandaen med stemmeskiftet i tillegg har skiftet ganske så mye personlighet, og blitt ti år yngre, virker unødvendig.
Likevel:
Dette er en tettpakket energibombe av en film.
Jeg er middels interessert i animasjon og under middels interessert i kung fu, men blir sittende og måpe, som etter en berg-og-dalbane-tur.
| 1
|
100005
|
Irsk sjarmesymfoni!
Rått sjarmerende, treffsikert musikalsk og varmt hjertevarm!
HANDLER OM:
Irsk gatemusikkant med hjertesorg og gode viser, treffer tsjekkisk imigrantjente med behov for å reparere støvsugeren.
Disse to litt «utenforplasserte» menneskene nærmer seg hverandre etter hvert, når det viser seg at deres betydelige musikalske begavelse både gir grobunn for vennskap og god musikk.
En av filmens mange gode sanger vant Oscar for beste filmmelodi i år.
DOM:
Dette er på mange måter en «liten» film.
Men for et hjerte!
For en musikalitet!
For en sjarm!
Det er akkkurat en sånn type film som man av og til håper å få se:
Akkurat passe ukonvensjonell, akkurat så god musikalsk som den bør være (og litt til), akkurat så sannsynlig at det både gleder og skjærer i hjertet.
Med andre ord:
Så ekte at man frydes!
Glen Hansard er en velkjent figur i Irland, med bakgrunn i filmen/gruppa Commitments.
Marketa Irglova var kun 17 da filmen ble spilt inn, råbegavet og søt og fantastisk dyktig også som skuespiller.
Det er noe med kjemien mellom disse to som blir helt riktig.
Først og fremst musikalsk - for dette er utgangspunktet.
Men også rent menneskelig.
Selvfølgelig blir de betatt av hverandre.
Litt sånn i uttakt.
Men de søker og svever rundt hverandre.
Og det forholdet de får er først og fremst basert på respekt, gjensidig beundring og stor åpenhet;
Dette er mennesker som vil hverandre vel.
Og det må sies:
Slutten er ingen sukkertøy-klisjé.
Men helt riktig.
(Jo da, de to ble riktige kjærester underveis.
Og er det visstnok fortsatt.)
Det er musikken som er det sentrale, musikken laget og fremført av Hansard og Irglova i fellesskap.
Så man kan kanskje snakke om en slags musikal.
Men først og fremst er det en herlig sjangerblanding, mye understreket av en gjennomført «dokumentarisk» stil.
Ikke nødvendigvis så vakkert.
Men uhyre treffsikkert og riktig for denne historien.
Gå å se selv, da vel!
| 1
|
100006
|
Forsiktige krigsbilder
For forsiktig selvrefleksjon fra Irak-krigen.
HANDLER OM:
To unge briter blir sendt til Basra for fredsbevarende operasjoner etter «frigjøringen» av Irak i 2003, men ender med å utføre grusomme handlinger som får fatale følger for dem når de returnerer.
DOM:
Den som dreper unødvendig eller utfører overgrep under okkupasjonen bærer Cains merke, sier generalen til de purunge nyankomne til Basra i starten av filmen.
Inspirert av avsløringene fra skrekkfengselet Abu Ghraib fortelles en tett-på, nærmest klaustrofobisk klam historie om to 18-årige briters voldsomme inntreden i voksenlivet.
Der Hollywood i de seneste filmene om Irak-krigen har tatt for seg «sine» ofre - de amerikanske soldatenes skjebne - våger man her i større grad å problematisere handlingene som utføres av de under koalisjonens flagg.
Når filmen likevel ikke lykkes helt med å gripe og engasjere skyldes det at regissøren er litt for tilbakeholden med virkemidlene.
Antydningene vi får om hva som har skjedd, i form av raske tilbakeblikk, er litt for forsiktige og ikke tilstrekkelige til at vi fullt og helt tar del i hovedpersonens brutale fall før vi får det i stort monn helt mot slutten.
Og selv om tematikken her - «Hvis du ikke kan skyte dem med pistol, gjør det med kamera» - langt fra har gått ut på dato, føles det som om filmen kommer fire år for sent i og med dens åpenlyse referanser til Abu Ghraib.
| 0
|
100007
|
B-film i finstas
Da helvete kom til by'n
| 0
|
100009
|
Den fortapte sønn i Provence
Lavmælt, gjennomført og godt om franske tradisjoner, menneskelige relasjoner og familieliv.
HANDLER OM:
Antoine lever nokså retningsløst i Paris.
En dag kommer en påminnelse om hvilket liv han reiste/rømte fra ti år tidligere, når hans far, landhandleren fra provence, blir innlagt på sykehus med hjertetrøbbel.
Antoine drar hjem for å hjelpe sin mor med butikken og dens ambulerende utsalg.
Med seg tar han en venninne (og hemmelig forelskelse), og et fast forsett om å reise igjen så raskt som overhode mulig.
DOM:
En virkelig kosefilm!
Det tar riktignok noe tid før handlingen tar av og man forstår filmens personer.
Men så snart man får bildet klart for seg, åpenbarer det seg et stille, nesten dokumentarisk formet hverdagsdrama om vanskelige følelser, tette og sammensatte familieforhold, kjærlighet, hat og folkelivsskildring.
Virkelig positive følelser, som sensualitet og humor, er like sparsomt, men meget overbevisende og virksomt spredd utover.
Så, frankofile og elskere av kvalitetsfilm utenfor allfarvei:
Har er sommerens gledesstund!
| 1
|
100010
|
Creedence Clearwater Revival «Best Of»
Retro(Fantasy/Universal)
Er det mulig at det fremdeles finnes husholdninger i Norges land som ikke besitter en Creedence Clearwater Revival-samling eller flere?
Om så, er «nye» «Best Of» en måte å tette dette sørgelige hullet i livet på.
24 klassikere med et av tidenes beste singelband; en jukeboks presset inn på én fem tommer stor CD-plate.
Det du går glipp av, er selvsagt de like herlige, lange albumsporene:
«Keep On Chooglin'», «Ramble Tamble», den hele og fulle versjonen av «I Heard It Through The Grapevine».
Er du raskt ute, kan du høre førstnevnte på disk to.
Den består av det tidligere utgitte konsertopptaket fra Oakland Coliseum i 1971.
Utmerkede greier.
Men gammelt nytt det også, altså.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 1
|
100011
|
Tom Petty And The Heartbreakers «Greatest Hits»
Retro (Geffen/Universal)
Tom Petty And The Heartbreakers' «Greatest Hits» har helt siden 1993 vært stedet å henvende seg for oss som synes at Florida-rockeren aldri helt har fått det hundre prosent til i albumformatet.
Her er samlingen igjen.
Den har fått nytt omslag, men er ellers ikke oppdatert etter albumet «Into The Great Wide Open» fra 1991.
Eneste nyhet er at den utmerkede coverlåten «Something In The Air» er byttet ut med den utmerkede Stevie Nicks-duetten «Stop Draggin' My Heart Around».
Greit nok.
| 1
|
100014
|
Katrine Moholt:«Sweethearts»
POP (Slagerfabrikken/Universal)
Katrine Moholt forsøker seg som plateartist med «Sweethearts».
Det er ikke særlig vellykket.
Platen er en musikalsk dusinvare der Moholt synger en blanding av gamle, velkjente slagere, tre av produsenten Ole Evenrud og to som hun har skrevet sammen med ektemannen Snorre Harstad.
Jeg lurer på hvorfor hun egentlig har gitt ut denne platen?
Resultatet er blitt ganske kjedelig, pregløs musikk som går inn det ene øret og ut det andre.
Katrine Moholt makter ikke å tilføre velkjente slagere som «Darlin», «Rosegarden» eller «They don`t know» noe nytt eller gi dem et musikalsk uttrykk som er spennende.
Av de sangene som er spesialskrevet til albumet, er tittellåten og «I write you a lovesong» helt greie.
Stemmen til Moholt er helt ordinær, i en småkjedelig popproduksjon.
Albumet appellerer neppe til andre enn hennes aller mest hengivne fans.
Denne plateutgivelsen ikke er et must for dem som vil holde seg oppdatert på hva som er nyskapende og spennende i norsk musikkliv.
Anbefalte kjøp:
«I write you a love song» og «Sweethearts».
| 0
|
100015
|
Diverse artister:«Mamma Mia!- the Movie Sound»
FILMMUSIKK
Milevis fra originalen
Sangene på dette albumet er 17 velkjente ABBA-slagere, og originalen vil naturligvis surre i bakhodet når du hører platen.
Denne filmusikken er milevis fra originalen!
Vil du ha ABBAs slagere og ikke har dem fra før, styr unna denne platen men kjøp heller en av gruppens mange samleplater.
Her kan du få skikkelig god popmusikk.
Albumet fungerer
Ok på egen hånd, men dette er ei plate som ikke har de store musikalske utfordringene og overraskelsene.
I filmversjonen er tempoet på mange av sangene raskere enn i originalen, og arrangementene er nokså like.
Benny Andersson har selv produsert platen og spiller piano og keyboard.
Av skuespillerne i filmen er det Meryl Streep og Julie Walters som kommer best fra det, mens Pierce Brosnans musikalske innsats er lite å skryte av.
Det viser han spesielt på «SOS» og «When All is Said and Done».
Platas beste spor er versjonen av «Dancing Queen», mens «The Name of the Game», «I Have a Dream» og «Slipping Through My Fingers» får godkjent karakter.
Anbefalte kjøp:
Dancing Queen.
| 0
|
100016
|
TYNN OG VITAL «MAMMA MIA!»
Tynn ABBA-suppe, som bare blir interessant når skuespillerne har det moro.
Og det har de stadig vekk.
HANDLER OM:
Sophie er 20, bosatt med sin eks-hippie-mor, Donna, på en gresk øy.
Nå skal Sophie gifte seg, og vil gjerne invitere sin far, som hun ikke aner hvem er.
Gjennom smuglesing av morens dagbok fra 21 år tilbake, viser det seg at faren kan være èn av tre menn.
Og Sophie inviterer like godt alle tre...
Filmen er basert på det meget populære teaterstykket med samme navn - som igjen helt og fullt hviler på sangene til den svenske supergruppen Abba.
DOM:
«Mamma Mia» er en merkelig film; lett å like, lett å hate.
Handlingen er et noe nær usannsynlig tynt oppkok av klisjeer og forventinger, helt og fullt konstruert som slalåmkjøring mellom et utvalg Abba-sanger.
Jeg har aldri sett teaterversjonen, men innbiller meg at Abba-æraens lett surrealistiske historiske ettermæle av knallgod popmusikk, høyhælt glitter-kitsch, totalt manglende samfunnsorientering og romantiske drømmer, lettere lar seg gjennomføre på en scene enn på film.
Film er, på flere måter, avhengig av en viss grad av realisme for å engasjere.
Denne filmens manglende realisme blir på sett og vis oppveid av skuespillernes engasjement.
Det skal riktignok nevnes at debutanten Amanda Seyfried er både dyktig og søt og aldeles fortryllende i sin hovedrolle.
Når det gjelder hennes etablerte stjerne-kolleger, Meryl Streep, Pierce Brosnan, Colin Firth og Stellan Skarsgård, så er det faktisk ikke deres rollefigurer som er filmens clou, men dem selv som dem selv:
Når de trives - og det gjør de stadig vekk - med sin lett absurde karaoke-tilværelse - da er filmen også på sitt mest trivelige.
Meryl Streep er riktig morsom i sin småpike-letthet i «Dancing Queen».
Herrene Brosnan, Firth og Skarsgård aldeles ubetalelige i kroppsnære og høyhælte Abba-kreasjoner i en avsluttende «Waterloo».
Og så videre.
Så vi får konkludere med at «Mamma Mia» er sommerens rytmiske sommersmil på kino.
Ikke mer, ikke mindre.
| 0
|
100017
|
Quiz-fest på PS3
PS3-versjonen av quiz-spillet «Buzz» sprudler over av gode og velkomne nyheter.
OK, grunnkonseptet er temmelig likt.
Bak en lekker grafisk overhaling finner du de samme mekanikkene og den samme lekne tonen som har gjort quiz-serien «Buzz» til en gigasuksess på PS2.
Men nyhetene er mange og gode, noe som samlet sett gjør «Buzz: Quiz TV» til en potensiell folkefest på PS3.
For det første er kabelhelvetet over - buzzerne har blitt trådløse.
Trådløse!
Spillet har i tillegg flere spørsmål enn noen gang, rundt 5 000 av dem, noe som har gjort underverker med frekvensen på gjentakelser.
Mange vil sikkert også kunne kose seg med muligheten til å spille multiplayer over Internett.
Såre vel, alt sammen.
Men den aller største nyheten er muligheten til å både lage dine egne quizzer og til å laste ned quizzer andre har laget.
Her kan rett og slett «Buzz: Quiz TV» nå stratosfæriske høyder for kunnskapstørste.
PS:
Spillet koster ca. 600 med buzzere og ca. 400 uten.
Du kan bruke PS2-buzzerne til PS3-versjonen.
Verktøyet for å lage egne quizzer finner du på www.mybuzzquiz.com.
Trailer fra PS3-spillet Buzz: Quiz TV.
| 1
|
100018
|
Olympiske dusteleker
De olympiske sommerlekene i Beijing er like rundt hjørnet.
Det offisielle OL-spillet gjør sitt beste for å dempe entusiasmen.
Maken til usjarmerende, uspennende, uoppfinnsom og vaklevoren suppe skal man nemlig lete lenge etter.
På den positive siden har utviklerne i Eurocom pøst på med et imponerende antall øvelser - fra tradisjonelle begivenheter som 100 meter sprint, hopp og høyde til et knippe gymnastikkøvelser, sykling, svømming, bordtennis og judo.
For å nevne noe.
På de fleste av disse øvelsene er «Summer Games»-formelen (Commodore 64, 1984) for denne typen spill fulgt til punkt og prikke.
Trykk veldig fort på et par knapper en stund og så på noen andre knapper etter nøye timing.
Det skal også sies at det er fullt mulig å hente endel moro ut av dette spillet når du konkurrerer mot venner og ukjente over nett, og når du jager etter verdensrekorder.
Men for å komme så langt må du virkelig kjempe deg gjennom et spill som fremstår som uferdig.
Den mindre pene grafikken og det spinkle lydbildet får det til å virke som om du konkurrerer i et sjarmløst, interaktivt ødeland.
Mange av øvelsene er dessuten fullstendig uinteressante, kontrollsystemet er ofte knotete og innpakningen kunne med fordel ha vært mer proff og spennende.
Med andre ord: dette er på ingen måte verdig denne generasjonen konsoller.
«Beijing 2008» både kunne og burde være betydelig mer spektakulært.
| 0
|
100022
|
Gata er deres
«Summer's here and the time is right»¿
for å få ungdommen inn på kino!
| 0
|
100024
|
Knutsen & Ludvigsen «Knutsen & Ludvigsens beste 1970-1983»
RETRO (MilliGram/Universal)
Juba!
Og juba igjen!
Om enkelte ting må alle forstandige mennesker kunne enes.
1.
Gitaren er en skinke.
2. Det er en grevling i taket.
3. Man vil, fra tid til annen, til Bergen.
4. Knutsen & Ludvigsen lagde ikke bare suverene barneplater.
Men også noen av den beste popmusikken i Norge i perioden 1970-1983.
Denne nye samlingen er i praksis den samme som kom allerede i 1996.
Med ytterligere fire kutt lagt til, samt - nytt av året! - en DVD med årgangsopptak fra hine hårde dager.
Artige greier.
Men formodentlig mer for sentimentale foreldre enn for de små.
Om du av en eller annen mystisk grunn ikke skulle være i besittelse av noe med Knutsen & Ludvigsen fra før, er det denne - eventuelt hele den vesle katalogen deres - du skal eie.
Da går det bra.
Juba juba.
| 1
|
100025
|
Don Juan Dracula:«New Sensation»
SYNTHPOP
(DJD Music)
Etter å ha vært en periode fra hverandre, er Åsgårdstrand-bandet Don Juan Dracula tilbake med et nytt album.
På «New Sensation» fortsetter musikerne med sin elektrosyth-musikk, som for de fleste var «in»- musikken tidlig på 1980-tallet.
Det nye albumet er kanskje litt mer gitarbasert, og har litt mindre og færre synthreferanser enn tidligere.
«New Sensation» har en del gode anslag, som i tittellåten, «The words I love you» og «The underdog», men bandet går i perioder litt på tomgang og klarer ikke å fenge hele tiden.
Don Juan Dracula vil nok vekke en del musikalske minner fra et par ti år tilbake.
Beste kjøp:
«The words I love you» og «New Sensation».
| 0
|
100026
|
Jonas Brothers:«Jonas Brothers»
Pop (Hollywood / Universal)
Dreven dusinvare fra nye Disney-yndlinger.
Tre amerikanske tenåringsbrødre som ser bra ut, skriver egne popsanger og synger med innlevelse og politisk korrekthet om hjerte og smerte - det høres unektelig ut som en oppdatert utgave av Hanson.
Og ganske riktig - musikalsk er det noe røffere kanter hos Nick, Kevin og Joe Jonas, men ekkoet fra Hanson-brødrene er tydelig gjennom hele platen, ikke minst gjennom stemmeharmoniene.
Det låter i det hele tatt friskt og pågående, og trioen (dette er deres andre plate) skaper et hederlig forsøk i å gripe kommers-kidsen med mainstreamrock.
Men det som faller lett i øret hos ungjenter som ser nye band like mye som de hører dem, er ikke alltid ensbetydende med helhetlig, kunstnerisk kvalitet - spesielt ikke hvis du er fanget i Disney-universet, slik Jonas Brothers er.
Denne platen lider derfor sterkt av gjenbruk av de beste ideene, noe som gjør at den aldri får den variasjonen eller de lyttermessige utfordringene som gode plater bør ha.
Men som et tween- og teen-maskulint motstykke til Hannah Montana, er Jonas Brothers' enorme suksess og utbredelse fullt ut forståelig.
Anbefalte kjøp:
«S.O.S.», «Hold On», «When You Look Me In The Eyes» og «Just Friends».
| 0
|
100028
|
For mange biter
Med:
Greg Kinnear, Morgan Freeman, Radha Mitchell
Karakterdrevet drama hvor litt for mange puslespillbiter skal på plass i løpet av den halvannen timen regissør Robert Benton («Kramer mot Kramer») har fått utdelt.
Hjerte og smerte, hemmelige liv og parforhold i knas er temaene her, og litt for ofte sitter man igjen med følelsen av at det blir tydd til snarveier:
Folk dukker opp fra intet og forsvinner gjerne like raskt.
Men et fint skuespillerensemble har vi, anført av Greg Kinnear som kaféverten Bradley.
Han har en helt egen evne til å forme filmfigurer du har lyst til å, ja, sette deg ned å ta en kaffe med.
Grei halvtime bonus med musikkvideo og tre korte bakomfilmer.
| 0
|
100029
|
Ute av fokus
Regi:
Dave Rodriguez Med: Chad Lindberg, Otto Sanchez, Charlotte Ayanna
Når coveret lover «action» og det ikke skjer noe som helst i den retning store deler av filmen føler man seg lurt.
Det gjør man også når 90-tallstøffingen Chazz Palminteri pryder plakaten og han er å se i maks ti minutter til sammen.
Pretensiøst (se opp for helt umotivert bruk av håndholdt kamera!) og ufokusert om tre «vanlige» fyrer som trer inn i en business de burde holdt seg langt unna.
Ingen bonus heller.
| 0
|
100030
|
Gjensyn med klassiker
Let så mye du vil, du finner ikke et bedre actionrollespill enn «Crisis Core:
Final Fantasy VII» til PSP.
Over ti år har gått siden et av tidenes mest populære rollespill, «Final Fantasy VII», tok verden med storm.
«Crisis Core:
Final Fantasy VII» strekker historien tilbake i tid og viser hendelsene som var med på å forme sentrale skikkelser og begivenheter i «Final Fantasy VII».
Likevel leverer «Crisis Core:
Final Fantasy VII» en spillopplevelse som står godt på egne bein.
Med en sterk historie er det et spill som trolig vil appellere like godt til både tilhengere av den gamle rollespillklassikeren så vel som nye spillere.
Fra begynnelsen får du valget om å spille med normal vanskelighetsgrad eller om du vil ta utfordringen og starte på vanskelig.
Jeg valgte selv den letteste veien, men vil tro at de fleste (i likhet med meg selv) vil synes at avstanden mellom de gode og utfordrende kampene blir litt vel stor etter noen timer.
Hyppige lagrepunkter skulle uansett gjøre fallhøyden tålelig dersom man finner ut at man har tatt seg vann over hodet.
Kampsystemet er enkelt å sette seg inn i selv om det tar en stund før alle trekk sitter ordentlig i fingerspissene.
Angrep velges til enhver tid fra en meny nederst på skjermen som navigeres med skulderknappene, mens blokkering og unnafinting styres med egne tastetrykk.
Timing både på bruk av angrep og hvilke angrep man velger - men spesielt for å blokkere eller finte unna motstandernes angrep - er essensielt og fungerer utmerket når man venner seg til hvor lang tid man må beregne.
På dette punktet begynner utforskningen av dybden i kampsystemet som lar deg smelte sammen angrepsmønster for å danne nye og sterkere fremstøt på slagmarken.
Til sist har man selvfølgelig også bruken av forskjellig utstyr, som seg hør og bør i et rollespill.
For det meste fungerer dette helt utmerket med unntak av at menyen er litt keitete når man skal fylle på med magikraft eller en porsjon livgivende styrkedrikk.
Det kan bli litt vanskelig å holde styr på hva som skjer på slagmarken samtidig som man romsterer gjennom undermenyer for å finne det man trenger.
For ting skjer gjerne fort, og ett øyeblikks uoppmerksomhet kan koste deg dyrt.
Man må til enhver tid holde et øye med statusmålere samtidig som man gjør et forsøk på å begrense skaden fra fienders framstøt og planlegger neste offensive trekk.
Spillet er nådeløst mot den uaktsomme, men til gjengjeld særdeles givende og oppslukende når man klarer å holde konsentrasjonen oppe.
Spesialangrepene med sine tilhørende overdådige filmklipp som utløses på tilfeldige tidspunkt i kampene er derfor ikke bare velkomne for sin slagkraft, men også fordi de gir deg noen sekunder til å samle tankene og hvile tommeltottene i de mest intense kampene.
Foruten et særdeles sterkt kampsystem, trår «Crisis Core:
Final Fantasy VII» til med en herlig historie som river deg med fra første stund.
Et knippe usedvanlig nydelige filmklipp og mellomsekvenser gjør det enkelt å leve seg inn i den begivenhetsrike historien.
I motsetning til mange spill i rollespillgenren, handler det i mindre grad om å redde verden.
Her er mellommenneskelige forhold samt hovedpersonenes forhistorie og skjebne utgangspunktet for dramatikken.
Det tar ikke lang tid før man forstår at demonene de kjemper mot på innsiden er vel så store som monstrene man sloss mot på slagmarken.
Det er dessuten noe litt frankensteinsk over det hele, tukling med naturen og konsekvensene som følger av det er et gjennomgående tema.
Flere av hovedpersonene befinner seg i en stadig jakt etter eget opphav, mening og opprinnelse - vel vitende om at ikke alt er slik det burde være, noe som gir spillet en herlig mørk stemning.
Hvor langt kan man gå før et menneske slutter å være menneske?
Spillets historie fortelles dessuten med nyanser og detaljer gjennom en dialog som til tross for sin til tider veldig poetiske og teatralske utførelse, føles merkelig naturlig.
Gåsehudfaktor gjør seg gjeldende i enkelte av de mest treffende filmklippene, og selv om spillet er fylt til randen av drama og lidelse blir det aldri for mye av det gode.
«Crisis Core:
Final Fantasy VII» er uten tvil det beste actionrollespillet til PSP og det sterkeste bidraget til genren på lenge.
Spillet lykkes i den vanskelige oppgaven med å finne balanse mellom historiefortelling og spilling, takket være et velsmurt kampsystem og en usedvanlig god fortelling.
Hvis PSP-en din ligger parkert på hylla, er dette sommerspillet som gjør det verdt å blåse vekk støvet.
I «Crisis Core:
Final Fantasy VII» får du forhistorien til det klassiske rollespillet.
| 1
|
100032
|
Mørkt og svart
TROMØYA(VG)Dimmu Borgir gjorde sitt ytterste for å gi Hovepublikummet en klassisk svart metal-natt i skauen på Tromøya.
Med «Spellbound», tørris-kaskader, effektive pyro-smell og et blytungt lydbilde satte nordmennene tonen og rullet som en dampveivals over Amfiscenen som gledelig nok var fylt til randen av sultne metal-fans.
Oppmøtet var faktisk en hovedscene verdig, men norske headlinere er tilsynelatende ikke kompatibelt med Hovefestivalens tilbakeholdne booking-strategi, dessverre.
Man glemmer fort at de mest pompøse partiene som Dimmu Borgir rendyrker på plate ligger på bånd når hele bandet setter inn.
Det er en utrolig tettspillende gjeng som hamrer seg gjennom sitt profesjonelle og selvbevisste show, ikke minst skaper trommis Hellhammer til tider ufattelig mye lyd og leven.
Av og til kunne vi faktisk tenkt oss å høre mer av bassist I.C.S. Vortex' lyst kontrasterende vokal mot Shagraths klassisk raspende hatstemme, men det blir bare en detalj.
Vi får stifte bekjentskap med flere toppunkter fra fjorårets konseptuelle mesterverk «In Sorte Diaboli», som gikk helt til topps på VG-lista.
Her lyser «The Sinister Awakening» og «The Serpentine Offering» aller svartest.
Etter en lengre USA-turne er det tydelig at gutta har finstilt maskineriet sitt, men rutinen går aldri utover energien og hugget i konserten.
Faktisk blir det mer og mer naturlig å forstå at Dimmu Borgir, tross sitt ekstreme utgangspunkt, er ett av Norges aller største navn både nasjonalt og internasjonalt akkurat nå.
| 1
|
100033
|
Ingen knockout
Regi:
Uli Edel Med:
Michael Jai White, George C. Scott.
Det er laget mange gode filmer om boksing.
Denne TV-filmen fra 1995 er ikke en av dem.
Verken regissør eller skuespillere makter å gjøre oss nærmere kjent med en av verdens mest skremmende og fascinerende idrettsutøvere de siste tredve årene.
I stedet serveres et slags best-of av tabloide avisoverskrifter fra skandalene fram til 1995, før det virkelig gikk nedover med «Iron Mike».
Kjedelig og uinspirert, vent heller på dokumentaren med den ekte Tyson som ble presentert i Cannes.
Null ekstra.
| 0
|
100036
|
Wombat-mania
De er fra Liverpool, og vet litt om hvordan The Beatles hadde det.
«Jøss, viser de fotballkamp?
Og noen har akkurat scoret et avgjørende praktmål på overtid?»
Dette er hva jeg tenker på vei inn til The Wombats' største norgeskonsert til nå, men det er ikke noe ballspill på skjerm der - det er bare publikum som for lengst er i gang med ekstatisk allsang.
Og dette er før konserten begynner.
Det som utspiller seg når bandet går på scenen er det litt vanskelig å finne ord for.
Den som lurer på hvor alle under 20 år på Hove ble av mellom 21.20 og 22.20 i går, trenger ikke lure lenger:
De var her, og hadde antagelig et av sine livs største øyeblikk.
Samme her, for øvrig - å se så mange unge, vakre mennesker gå så komplett bananas er jo bare vanvittig rørende.
Trioens indiekraftpop er utvilsomt morsom på plate, men det er live den virkelig kommer til sin rett.
Hypermelodisk, høyenergisk og med fenomenalt barskt basspill av Tord Øverland-Knudsen, som neppe kan ha følt seg mer hjemme i Norge noen gang før.
Man kan innvende at noen av låtene deres har like mye dybde som sølepytter, men i konsertsammenheng spiller dét ingen rolle - her er det det pure adrenalinrush som gjelder.
The Wombats fremstår som et Babyshambles minus dop, pluss C-vitaminer, og spiller en ny låt som vitner om at de går mer i retning av klassisk sekstitalls-britpop.
Høyst lovende, og ekstremt godt mottatt, den også.
Men det er på de største hitene, «Moving To New York», «Let's Dance To Joy Division» og «Backfire At The Disco», at det virkelig eksploderer.
Hvor mye lykke kan man samle under ett tak?
Temmelig mye, tydeligvis.
Bandets innsats står «bare» til en klar femmer, men jubelen de høster er av en art som gjør det umulig å ikke skjenke dem toppkarakter.
| 1
|
100037
|
Atomic «Retrograde»
(Jazzland Recordings
Utfordrende samtidsjazz Atomic er en fornybar og svært miljøvennlig energikilde, med norske Håvard Wiik, piano, Ingebrigt Håker Flaten, bass, Paal Nilssen-Love, trommer og svenskene Magnus Broo på trompet og Frederik Ljungkvist på treblås.
Med «Retrograde» gir de ut sitt andre trippelalbum, uten et eneste dødpunkt.
De to første cd-ene er studioinnspillinger, den tredje et ildsprutende liveopptak fra Seattle.
Retrograd er et begrep innenfor seriell musikk som betegner en tonerekke fremført baklengs.
Tittelen minner oss nok en gang på hvor sterkt komposisjon og improvisasjon er integrert i dette ensemblet.
Musikken struktureres på mange nivåer, i en trommefigur, et ensembleriff, i kontraster i partier som virker gjennomkomponerte og frie utblåsninger.
Samtidig er det så mye liv i hver enkelt musikers tone og frasering at dette blir kunst som glitrer og berører i tillegg til å være intellektuelt stimulerende.
Det er også mange fine melodilinjer, som den calypsoinspirerte «Db-gestalt» og elegiske «Folkton».
CARL PETTER OPSAHL
| 1
|
100041
|
Sigur Rós:«Með suð i eyrum við spilum endalaust»
(EMI)
Vakkert, voldsomt, visuelt og varmende.
Klimapolitisk er dette nesten et litt ugreit utspill, for islendingene lager musikk som trolig får jøklene til å smelte i rekordfart.
Platen renner over av langstrakte flater med sårhet og melankoli, men har likevel et gjennomgående lysere preg enn før.
På sitt beste skaper Sigur Rós overjordisk vakker musikk - intenst lavmælt og minimalistisk til tider, anført av vokalist Jonsi Birgissons englevokal - men dette balanseres av enkelte svulstige orkesterarrangementer som er egnet til å gjøre lytteren svimmel i sin visuelle prakt.
På sitt mest overdådige virker det nærmest som om hele det dramatiske islandske landskapet revner foran øynene dine til tonene av de hypnotiske atmosfærene som serveres av dette merkverdige bandet som for tiden er et like hett internasjonalt artistnavn som Björk er.
Det tegner til å bli en usedvanlig vakker kveld når sommerens Øyafestival får besøk av Sigur Rós!
Anbefalte kjøp:
«Inní mér syngur vitleysingur», «Festival», «Ára bátur» og «Fljótavîk».
| 1
|
100042
|
Vamp:«Velkommen inn» (single)
Heftig og ramsalt fra «nye» Vamp.
Alle som var skeptiske da Vamp kvittet seg med Vidar Johnsen som vokalist kan slappe av - erstatteren Paul Hansen er så absolutt en like fullverdig erstatter for Johnsen som denne var da han i sin tid overtok Vamp-mikrofonen fra Jan Ingvar Toft.
Hansen har både den uttrykksfulle raspen i stemmen og - ikke minst - Haugesundsdialekten som gjør Vamp gjenkjennelige så det holder.
Musikalsk er dette også kjente og solide takter.
«Velkommen inn» er noe av det tyngste Vamp noensinne har kommet opp med - en tungt galopperende rytme drives frem av et smått genialt felefandensk riff fra bandsjef Øyvind Staveland (det er for øvrig sønn Odin som er låtskriver), og villskapen kontrasteres i god Vamp-tradisjon med et mykt mellomspill.
Holder resten av platen samme kvalitet, er det bare å gjøre klar for en ny og vampete vinter på alle måter.
STEIN ØSTBØ
| 1
|
100043
|
Bra, bedre, «Brawl»!
Ventetiden er over, fullstappet av nyheter og med tidenes stjernegalleri er spillfenomenet «Super Smash Bros.
Brawl» endelig klart for Europa.
Etter sin vellykkede debut på Nintendo 64 for snart et tiår siden, har «Super Smash Bros.» vokst seg til en av tidenes mest populære slåssespill.
Originalen lot spillerne ta kontroll over én av tolv velkjente Nintendo-maskotter og rundjule de resterende.
Oppfølgeren «Melee» mer enn doblet utvalget til 26.
«Brawl» er det tredje spillet i serien og slår like godt til med 35 mer eller mindre kjente slåsskjemper.
Noen av nykommerne er riktignok relativt ukjente for de fleste, men også spillstjerner som Sonic the Hedgehog og Solid Snake gjør sin «Smash Bros.»-debut i «Brawl».
Den japanske spillprodusenten gir seg ikke der, «Brawl» er så proppfull med innhold at det tyter ut i alle retninger.
Tre eventyrmoduser, én tyve timer lang hovedkampanje, dusinvis med små oppdrag, snåle konkurranser, overlevelsesmoduser og treningsmodus - for å nevne noe.
I tillegg har «Brawl» haugevis med pokémons og støttefigurer, over førti ulike brett, hundrevis av troféer og en musikkliste som er så lang at det grenser til det absurde.
Sistnevnte er kanskje ikke så overraskende, 36 av Japans fremste spillkomponister ble hyret inn for anledningen.
Som seg hør og bør i et spill hvor romfarende rever kaster spaserende bomber på italienske rørleggere, er tittelmusikken et overdådig, pompøst operastykke fremført av sopran, tenor, sangkor og symfoniorkester.
Har du ikke tidligere stiftet bekjentskap med «Super Smash Bros.», kan det hele faktisk virke uforståelig og nesten litt skremmende.
Mindre fryktinngytende blir det heller ikke når du etterhvert begir deg ut på de fargerike slagmarkene.
«Super Smash Bros.» er nemlig ikke helt som andre slåssespill.
Det tar litt tid å bli vant til det skyhøye tempoet, det vanvittige kaoset og de tallrike hjelpemidlene som tll stadighet ramler ned fra himmelen.
Bedre blir det ikke at det hele foregår på alt fra racingbaner og synkende isfjell, til falleferdige broer med galopperende mutantgriser.
Ved første øyekast ser «Super Smash Bros.
Brawl» ut som det komplette vanvidd, men det er system i kaoset.
Etterhvert som du blir kjent med spillfigurene og banene begynner brikkene å falle på plass.
Som sine forgjengere, bygger «Brawl» sin grunnmur på bunnsolide kontroller og et velbalansert kampsystem.
Det er ikke tilfeldig hvem som forsvinner sprellende ut av brettet i hundreogtyve og hvem som står støtt igjen på bakken og lirer av seg vittigheter.
«Brawl» er et ferdighetsspill.
Av de tallrike nyvinningene, er den historiedrevne kampanjen «Subspace Emmissary» kanskje den mest prominente.
Den absurde og temmelig usammenhengende historien er i utgangspunktet ikke særlig mye å skrive hjem om, men de mange CGI-filmene byr på flere humoristiske perler og tar seg selv fullstendig uhøytidelig.
Kanskje like greit, det er vanskelig å formidle et seriøst og dypsindig plott når man har scener hvor Solid Snake samarbeider med pokémonen Lucario om å stoppe et romskip styrt av to-dimensjonale «Mr. Game & Watch»-kloner.
«Subspace Emissary» eller ei, «Brawl» kommer ikke til sin rett før du jager tre venner inn i stua og gir dem hver sin kontroll.
En bedre flerspilleropplevelse får du rett og slett ikke på Nintendos lille hvite.
Skulle noen utvise litt for gode ferdigheter, er det forøvrig bare å tvinge vedkommende til å spille som for eksempel Yoshi.
Som første spill i serien, tilbyr «Brawl» nettspill over Wi-Fi.
Det fungerer helt greit, men ikke noe mer enn det.
I tillegg til å kreve en egen vennekode, har «Brawl» ikke støtte for mikrofon og mangler fullstendig noen form for lobby, ranking eller mulighet for turneringsspill.
Til gjengjeld er nettkampene svært stabile og praktisk talt uten forsinkelser.
«Brawl» forholder seg til forgjengeren «Melee» litt som fotball på Ullevål Stadion forholder seg til fotball på Stamford Bridge.
I bunn og grunn er det samme spill som spilles, men i «Brawl» og på Chelseas hjemmebane er alt større, flottere og bedre.
Liker du ikke fotball, vil kanskje ikke Stamford være verdt turen, tilsvarende vil neppe «Brawl» være tingen hvis du syns «Melee» var dørgende kjedelig.
Har du derimot bare en flik av interesse, en bitte liten bortgjemt og bortglemt guttedrøm (eller jentedrøm!) om å se Mario spyle ned Princess Peach med vanngevær (eller se sistnevnte slå Mario i hodet med en paraply?), er det bare å skaffe sesongbilletter.
Knallgode nye finter, forbedret taktikk og nyinnkjøpte stjernespisser som Sonic og Snake vil nemlig sørge for at «Super Smash Bros.
Brawl» fort kan vinne både the Double og Champions League.
PS:
I salg fra fredag 27. juni.
Det er den amerikanske versjonen av spillet som er testet.
Gameplay-trailer fra Wii-spillet Super Smash Bros.
Brawl.
| 1
|
100045
|
Kampsportklisjéfest!
Fullkontakt av tredje grad
.
HANDLER OM:
Rotløse, motløse Jake har mistet pappa i en alkoholrelatert bilkrasj.
Nå må han bryte opp og flytte til riksmannsparadiset Orlando, Florida også.
Der treffer han jenta - Baja.
Etter at noen på den nye skolen trykker én gang for mange på «pappaknappen» hans, faller han inn med en gjeng ungdommer som underholder seg selv med såkalt Mixed Martial Arts - en blandet kampsortteknikk der det meste er tillatt.
DOM:
Denne «overkomme vanskeligheter, få jenta og jule opp eks'en hennes»-ungdomsfilmen - en ultravoldelig, mindre oppbyggelig 2008-utgave av «The Karate Kid» - er så formeltro at du kan stille klokken din etter hva som kommer til å skje når.
Helt uten avstand og/eller humor i sin omgang med ungdomsfilmens tretteste klisjeer.
Veldig amerikansk er den også:
Du bør ha høy toleransegrense for ord og uttrykk som «bro» og «dude» for å klare dette, og ikke minst må du forberede deg på en parade av karikerte «beefcakes», «jocks» og «bikini babes» på fest i villaene til de styrtrike foreldrene sine.
Med dertil hørende MTV-estetikk i kamerarbeide og klipping.
«Idretten» den handler om er enhver forelders grusomste mareritt.
Å ha en sønn som driver med Mixed Martial Arts må føles hakket mindre ålreit enn å ha en sønn som kjører truckrally i narkofylla.
Filmen har energi, det skal det ha.
Den går fremover.
Og at denne historien blitt film ti tusener ganger før, vil neppe plage de som ser og hører den for første eller fjerde gang sommeren 2008.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
100046
|
Mye glitter, lite gull
Interessant historie i tam utførelse.
HANDLER OM:
Snille, smarte, normale Bens høyeste ønske er å komme inn på Harvard.
I et forsøk på å skrape sammen penger til dette, involverer han seg med gruppe ungdommer som ledet av professor Mickey Rosa driver med telling av kort i Blackjack.
En ny verden av Las Vegas-stil luksus og lureri åpner seg for Ben, men livet i et kasino har som kjent sine mørkere sider.
DOM:
Filmen er basert på boka "Bringing Down the House," som er basert på den sanne historien om Blackjack-laget ved Massachusetts Institute of Technology på 1990-tallet.
Et hemmelig blackjack-lag, supersmarte lurendreiere, Las Vegas' glorete glamour - det burde vært godt materiale for en film.
Selv om bakteppet er interessant, er dette en ganske dårlig utført affære.
Man skjønner hva som kommer til å skje i god tid før det skjer.
Der det er forsøkt å eksperimentere med krapp filming og dataanimert kortutdeling, ser det bare amatørmessig ut.
I tillegg kombineres dette med sekvenser av dokumentaraktig filming, den stadige skiftingen er forstyrrende og lite elegant.
I virkeligheten besto MIT-laget hovedsakelig av asiat-amerikanere, men i "21" har to hvite skuespillere blitt satt i hovedrollene - lagets to asiatiske skuespillere leverer enlinjesreplikker i bakgrunnen.
Jim Sturgess har en forferdelig dårlig voice over.
Kate Bosworth som hans makker er døll og og ser for gammel ut for rollen.
Kevin Spaceys rolle som utspekulert lagleder drar opp.
Filmen tar også opp en spillindustri i endring, og her er det interessante øyeblikk.
Det blir aldri ørkesløst kjedelig, men som et spill på en enarmet banditt er "21" mye blinkende lys og show for liten gevinst.
| 0
|
100047
|
Roald Dahl «light»
.
NORSKE STEMMER:
Julian H. Mæhlen, Janikke Kruse Jåtog, Trond Brænne, John Brungot HANDLER OM:
Mr. Magorium (Hoffman), som har drevet sin magiske lekebutikk i snart 114 år, gjør seg klar til å dø.
Men før han kan gjøre det, må han overbevise sin unge kassadame Molly (Portman) om at hun må drive den videre etter at han er borte.
DOM:
Drømmen om den magiske lekebutikken lever i enhver 7-åring.
Spesielt drømmen om at lekene i den er levende, de også - og ikke minst at det er fritt frem for å leke med dem.
Rent visuelt sett skulle det egentlig bare mangle at «Den magiske leketøysbutikken» ikke hadde sin skjerv scener med magi for unge øyne.
Men historien her er svak
- Roald Dahl uten tenner - og filmen er dårlig disponert, urytmisk, ujevn og usammenhengende.
En kokett innsats av Dustin Hoffman («ja, jeg vet jeg er stygg», synes han å si - «men kan dere ikke synes at jeg er litt søt likevel?»), og en for alvorlig en fra barnekvinnen Portman, hjelper lite.
Og når regissør Zach Helm, uvisst av hvilken grunn, ønsker å blande inn spørsmål om livet, døden, ensomheten, voksenlivets skuffelser og Shakespeares «Kong Lear» i tillegg, er det ikke rart det blir saus av det.
Resultatet er en film som ikke vet hva eller hvor den vil.
Det kan godt hende at den klarer å sjarmere de minste.
Men det er i så tilfelle garantert lekenes fortjeneste.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
100048
|
Fesjåklypa Grand Prix
Virtuositet uten varme
.
| 0
|
100049
|
Når krigen fanger
Inderlig, begripelig og meget vellaget om hvordan Irak-krigen fanger unge i USA.
HANDLER OM:
Etter flere perioder og meget tøffe krigsopplevelser I USA, kan endelig sersjant Brandon King og hans kompiser fra den lille byen i Taxas, feire dimitering med en skikkelig fyllefest.
De har det vanskelig; senskadene av krigen er tydelige for noen av dem.
Men de er tross alt fri...
Det vil si:
Det er de ikke.
På grunn av mannskapsmangel er "stop-loss" innført:
Presidenten, som USAs øverstkommanderende, har tatt i bruk en "krigsparagraf", som bestemmer at han kan tilbakekalle alle de mannskaper han måtte ønske.
Selv om ikke de ønsker det.
Foreløpig gjelder det 81.000 soldater...
DOM:
Krig kan være et helvete.
Også for dem som i utgangspunktet støtter krigshandlingene og har sagt seg villige til å være med å kjempe for sitt lands styrker.
Dette er utgangspunktet for filmen, og utgangspunktet er beskrevet med nifst deltakende og dramatisk presisjon.
Men det er hjemkomsten, hvordan man skal bygge et liv videre, hvordan man kan kjempe for sin personlige integritet innenfor et system der ordre skal følges, denne filmen handler om.
Amerikanske filmer om Irak-krigen har ikke hatt gode kår i hjemlandet.
Det kan være fordi de fleste filmene er kritiske.
Eller det kan være fordi folk stort sett velger å se bort fra krigens realiteter og hva den gjør med folk.
Vel:
"Stop-loss" tar et gigantisk oppgjør med sider av Irak-krigen.
Men den er samtidig en utrolig godt fortalt krigsfilm.
Samt et dypt inntrengende menneskelig drama i rammer av den definitive samtid.
Så det er mer enn mulig også å kalle den "meget god underholdning", faktisk.
Om man i overkant skulle være plaget av moralens og etikkens og jussens anfektelser, mener jeg.
NOE FOR DEG om du var opptatt av:
"In The Valley of Elah", "Lions for Lambs"
| 1
|
100050
|
Dennis Wilson - «Pacific Ocean Blue - Legacy Edition»
Den egentlige lyden av havet.
Vuggende og beroligende, med mørke dyp.
De færreste la merke til at trommeslageren Dennis - den opplest og vedtatt minst talentfulle av de begavede Wilson-brødrene - så smått begynte å bidra med høydepunktene på Beach Boys-platene i begynnelsen av 1970-tallet.
Så det var vel ikke annet å vente enn at hans første og eneste soloalbum ikke akkurat satte verden i flammer da det ble sluppet.
Til alt overmål i 1977 - året da punken satte en midlertidig stopper for musikk av så rik ambisjon som dette.
Mot slutten av 1990-tallet ble albumet gjenoppdaget.
(Den forrige CD-utgaven, tilgjengelig kun i en kort periode, er undertegnedes mest utlånte CD noensinne).
Nå er «Pacific Ocean Blue» her igjen.
I en aldeles praktfullt innpakket utgave som i tillegg kan skilte med fire utmerkede bonuskutt, samt - en begivenhet, dette - 16 sanger fra arbeidet med den aldri ferdigstilte oppfølgeren «Bambu».
Hovedattraksjonen er, trass i et par forstyrrede innslag, en lytteopplevelse ulik noen annen:
Popmusikk med enorme fangarmer, overveldet av fabelaktige korharmonier som har lite med Beach Boys, men desto mer med klassisk kormusikk, å gjøre.
Du vil ikke høre en mer slående sang enn gospeldragsugeren «River Song» i 2008, ei heller en mer ramsalt popsjarmør enn «Rainbows».
De fire bonuskuttene, to av dem instrumentaler, gjør på ingen måte skam på albumet.
CD2, «Bambu»-etterlatenskapene, er på sin side bittersøt, overveiende sterkt bevegende lytting.
Enkelte tullballinnslag - «School Girl», «Wild Situation», «He's A Bum» - stykker opp flyten.
Og det er ikke til å stikke under en stol at Dennis, som druknet i 1983, høres ut som en slagen mann; full, sliten, sønderknust.
Likevel er skjønnhetsopplevelsene mange:
Instrumentale «Common» er bemerkelsesverdig, den «Quadrophenia»-lignende «Are You Real» likeså.
Balladene er tallrike og pene.
Til og med «Holy Man» - med Foo Fighters' Taylor Hawkins' tekst og vokal - er oppsiktsvekkende vellykket.
Sånn alt i alt er dette en plaget, men svært vakker manns testamente.
En gave av en plateutgivelse.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 1
|
100051
|
Ompakara - «Gangsterpolka»
Tyver på keisernes marked.
Kaizers Orchestra og Farmers Market.
I det uthelte såpevannet etter disse to norske stilskaperne finner du Ompakara.
Elverumsbandet, som riktignok fant opp ompa-begrepet allerede for snart tyve år siden, når i dag ikke helt opp til sine nevnte musikalske kolleger, tross en platetittel som faktisk er en presis sammenfatning av essensen i Kaizers og Farmers - gangster og polka.
Også hos Ompakara ligger balkan og klezmer som basis, men de tar musikalske svinger også enda lenger østover.
Tekstmessig holder Ivar Nergaard en tidvis fin og direkte festkulturell klo som risser atskillig grovere enn samme manns tilgjort dype sofabass.
Den fremstår dessverre med altfor lite helhetlig nerve på en plate der Ompakara tilsynelatende raskt går tom for de gode musikalske ideéne.
På en scene ser jeg derimot ikke bort fra at kara kan skaffe festen som de så ofte synger om på «Gangsterpolka».
Anbefalte kjøp:
«Heller væra cowboy enn indianer», «Fluene surra» og «Mart'nsvisa».
| 0
|
100052
|
Lasse Stefanz - «Rallarsväng»
Lyden av dansesko mot treplatting, lyden av dansebandsommer.
Det tok førti år før Lasse Stefanz imponerende nok inntok førsteplassen på VG-lista sist uke.
Det betyr ikke at svenskene har gitt ut en knakende god plate - for det har de ikke - men det beviser at det er den eldre garde som virkelig kjøper plater om dagen.
Som med all tradisjonell dansebandmusikk er det minimalt med utviklingstrekk å spore hos Lasse Stefanz, annet enn en hederlig duett med Eldkvarns Plura Jonsson.
Men slik er det i denne sjangeren; utvikling blir sett på som den store, stygge djevelen.
Her skal folk gis det de tror de vil ha, ikke det som andre mener de bør ha.
Derfor er malen fremdeles nok med dansbare låter bygget pinlig nøyaktig over samme lest.
Lasse Stefanz skiller seg ørlite positivt ut med en til dels bredere instrumentering i sitt uttrykk - faktisk serverer de et par gitarsoloer som hever seg ferdighetsmessig over røkla av allmenn dansebandutøvelse, og ingen skal ta fra denne gladgjengen det gode humøret.
Eller evnen til å gjøre sin trofaste menighet i godt humør.
Mer kan man ikke forlange av bruksmusikk.
Anbefalte kjøp:
«En rundet i baren», «Innan alt er för sent» og «Angel Lee».
| 0
|
100054
|
Rokia Traoré - «Tchamantché»
Sterke sanger om kjærlighet.
Rokia Traoré fra Mali er en av Afrikas store sangere, hele tiden på søken etter å fornye sitt uttrykk.
Denne gang har hun latt seg fascinere av lyden i en gammel Gretsch-gitar, en gitar forbundet med utøvere som Chet Atkins og George Harrison.
Fortsatt vil nok mange plassere uttrykket innenfor verdensmusikk, men hun beveger seg i et landskap som nærmer seg både blues og en genreåpen singer-songwriter tradisjon.
Hun synger lavmælt, til tider som en hvisken i øret og skaper en intim, hypnotisk atmosfære.
Lydbildet er sparsomt og dristig, med antydende bruk av elektronikk.
Rokia Traoré leverer et sterkt låtmateriale og bringer lytteren inn i et musikalsk rom det er godt å være i.
Blant høydepunktene er «Zen» og den livsglade kjærlighetssangen «Aimer».
Som skjult ekstramateriale er en neddempet, jazzete versjon av Billie Holidays «The Man I Love».
CARL PETTER OPSAHL
| 1
|
100057
|
De Plagede - «Diktarplager - evig er ordet»
Ambisiøst prosjekt, kun halvt forløst.
Bak navnet De Plagede gjenkjenner vi Lars Bakke og et par andre av hans nordgudbrandsdalske kumpaner i LoMsk.
Platen er basert på en kabaret med tekster av Tor Jonsson, Olav Aukrust og Knut Hamsun som tar for seg diktning og drøfter myten om en kunstner må være plaget for å kunne dikte.
Kabaret-utgangspunktet merkes godt - spennet mellom skjemt og alvor er tidvis litt for stort, fra kveding til metal (!), og visualisering av de mer livate numrene savnes.
Det er nemlig de mer tradisjonelle låtene - med tradisjonell bandbasis - som fungerer best i dette pop- og visebaserte prosjektet med klare innslag av norsk folkemusikk.
Derimot utnyttes Endre Skjåks mange resitasjoner med sitt atmosfæriske tonefølge mellom låtene såpass bra at de godt kunne vært ytterligere utbygd.
Når det er sagt, så skal du lete lenge etter en norskspråklig plate med bedre tekster - de står naturlig nok utmerket på helt egne bein også...
Anbefalte kjøp:
«Fylgje og Fylgja», «Om hundrede år er allting glemt» og «Norsk kjærleikssong».
| 0
|
100060
|
Mørbanket
Regi:
Tommy O'Haver Med:
Ellen Page, Catherine Keener
Veslevoksne Ellen Page fikk en etter min mening noe ufortjent Oscar-nominasjon for «Juno» i år.
Den burde hun heller fått for innsatsen i denne, om en grusom barnemishandlingssak i Indiana på 60-tallet.
Basert på virkelige hendelser som det heter, og man vet vel egentlig ikke hva som er lagt til og hva som er trukket fra, men sitter uansett mørbanket tilbake i sofaen.
Mest på grunn av nevnte Page, men også en skremmende god Catherine Keener som en alkoholisert og psykisk labil seksbarnsmor.
Historisk materiale etterlyses også her, bare trailere som bonus.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 1
|
100063
|
Deilig tålmodighetsprøve
Racingspill flest går ut på å kjøre fort.
I «Trials 2: Second Edition» fører denslags til knuste ben og blodsprut.
Idrettsformen trial går i korte trekk ut på å navigere en motorsykkel gjennom en løype med diverse hindere.
Det er ikke lov å sette føttene i bakken, i steden må man utøve balansekunster av svært høyt nivå for å komme seg til målstreken.
Det er utgangspunktet for «Trials 2: Second Edition».
Du får en bråte med løyper å komme deg gjennom hvor stupbratte bakker, leit plasserte hopp og diverse hindere - noen av dem dødelige - gjør sitt beste for å stanse fremgangen din.
Når det går galt, og tror meg - det gjør det ofte - knuses benene i kroppen til figuren din på uhyre komisk vis.
Men i spillenes verden er det meste tillatt, så det er bare å trykke på en knapp så starter du fra forrige lagringspunkt.
Målet er å komme seg gjennom løypa med færrest mulig omstarter og på kortest mulig tid.
Poengsummen din havner deretter på globale rankinglister, hvilket også er spillets eneste form for multiplayer.
Det er muligens litt i vanskeligste laget å styre motorsykkelen, jeg har foreløpig ikke klart å komme meg på et nivå hvor ferdigheter har mer å si enn flaks.
Men allikevel er «Trials 2: Second Edition» herlig underholdende og svært givende.
PS:
Spillet er kun tilgjengelig på nett via www.steampowered.com eller store.redlynx.com, og koster 10 dollar (rundt 50 kroner).
| 1
|
100064
|
Bittersøt avskjed
Skreller man bort alle de ytre lagene fra «Metal Gear Solid 4», sitter man igjen med en bittersøt begravelsesmarsj.
En æra er definitivt over.
La meg få være klinkende klar på dette:
«Metal Gear Solid 4» er ikke for alle.
Du tilbringer mer tid med håndkontrolleren i fanget, fordypet i en av uhorvelig mange og lange filmatiske sekvenser, enn du faktisk spiller selv.
Med unntak av noen nye gadgets og våpen og litt småflikking her og der, er også spillbarheten fra de tre forgjengerne uendret.
Dette er ikke progresjon.
Bortsett fra grafikken - staffasjen - er det til og med knapt en evolusjon.
«Metal Gear Solid 4» er i steden en ekstremt konservativ og formelbundet spillopplevelse.
Og det er to gode grunner til at det er sånn.
Den første, og mest åpenbare, er at Hideo Kojima har skapt den ultimate «Metal Gear Solid»-opplevelsen for alle som har fulgt serien i en årrekke.
Både rollegalleriet, bossene og historien (og i ett storartet tilfelle også settingen) er et ekko fra den samlede «Metal Gear»-historikken.
Med jevne mellomrom veller gamle, kjære følelser opp fra «Metal Gear»-dypet for å forsterke det du opplever i dag.
Eller for å si det på en annen måte: dette er spillverdenens svar på «Sex og singelliv»-filmen (uten sammenligning forøvrig, naturligvis) - et comeback for å tilfredsstille fansen, et forsøk på å svare på alle spørsmålene de sitter med og gi en endelig og tilfredsstillende følelse av at serien er avsluttet.
Den ene løse tråden etter den andre knytes sammen.
Ulne sammensvergelser fra den kalde krigen får mening.
Den personlige historien til det omfattende rollegalleriet snirkler seg frem til naturlige konklusjoner.
Alt dette gjøres uten at spillet mister de beste elementene fra forgjengerne.
Hideo Kojima blander på bemerkelsesverdig uanstrengt vis sludder med dybde, humor med alvor, ekte kjærlighet med skamløst dype utringninger og heseblesende action med stille melankoli.
Det er et protestopprop mot moderne og fremtidig krigføring, samtidig som det bader i våpenporno.
Et spill som belønner sniking og pasifisme, men som samtidig gir deg det feteste våpenarsenalet i et spill noen sinne.
Og noen helt hysterisk engasjerende actionsekvenser.
Det er et spill bygd opp av kontraster og motsetninger og et spill hvor skillelinjen mellom venner og fiender er høyst uklar.
Og det funker fordi det er satt sammen av en mester som vet hvilke strenger han skal spille på og når han skal spille på dem.
Dessuten er det fremdeles viktig å understreke at den optimale «Metal Gear Solid»-opplevelsen skapes når du sniker deg rundt uten å bli oppdaget og kommer deg gjennom områder uten å ta livet av noen.
På høy vanskelighetsgrad.
Du kan spille det i et høyere tempo og med et berg av virtuelle lik på samvittigheten, men det blir faktisk en helt annen opplevelse.
Hvilket er noe man så absolutt kan si om alle de fire spillene i denne serien.
Samtidig er «Metal Gear Solid 4» en mer sober opplevelse enn forgjengerne.
Det er litt færre absurde sidespor og vanvittige codec-samtaler og mer sørgmodig patos.
Det er her dette spillet skiller seg mest fra resten av serien.
Men alt dette er overflaten på spillopplevelsen.
Den andre grunnen til at Hideo Kojima har murt seg fast i seriens gamle konvensjoner, er at han helt åpenbart har en dobbel mening med det han presenterer i «Metal Gear Solid 4».
Han gjennomfører en komplett dekonstruksjon av «Metal Gear»-mytologien for å gjøre seg ferdig med serien, en gang for alle.
Det er ikke vanskelig å se parallellen mellom Old Snake og Hideo Kojima.
Den gamle, hostende, harkende og dødssyke Snake legger ut på sitt siste oppdrag fordi han må, fordi hans moralkodeks krever at han gjør sitt beste for å redde verden på ny.
Det er det han kan, det er den han er.
Kojima har i flere intervjuer sagt at han lager dette siste kapitlet i «Metal Gear Solid»-serien fordi han føler han må.
Fansen og arbeidsgiverne hans krever det.
Det er det han kan, det er den han er.
Han har jobbet med «Metal Gear»-serien i hele sitt voksne liv.
Han revolusjonerte spillverdenen ved å introdusere krigsspill hvor du ikke trenger å drepe en eneste spillfigur, og han har satt et evigvarende stil- og innholdsmessig stempel på spillhistorien.
Det store spørsmålet nå, det han tilsynelatende brenner etter å finne ut av, er om han vil klare å løsrive seg fra Snakes skygge og skape noe nytt, et spillkonsept han virkelig kan brenne for på ny.
Og det er et spørsmål han også stiller til meg og deg.
Hele «Metal Gear Solid 4» er en begravelsesmarsj, en innstendig bønn om at vi noen ganger må rive ned det etablerte og starte på nytt, med blanke ark.
Et testamente for at vi noen ganger må drepe våre idoler for å få en ny begynnelse.
Hideo Kojima har med andre ord brukt fire år av sitt liv på å skape en metaopplevelse som utfordrer, underholder, engasjerer og berører spillerne på flere plan.
Du kan se «Metal Gear Solid 4» som en actionfest, et snikespill, et melodrama, en samfunnskritikk, et rop om hjelp fra Kojima, en 20-30 timer lang interaktiv film eller en eulogi.
Jeg elsker både «Metal Gear Solid 4» og serien generelt av alle disse grunnene.
Joda, det er både forståelig og akseptabelt at mange kritiserer denne serien for eviglange filmsekvenser og gammeldags spillbarhet, og normalt sett har jeg problemer med å akseptere denne typen innpakning i et spill i 2008.
Men Kojima opererer i sitt eget, lukkede univers og gjør ting ingen av hans kolleger i spillindustrien er i nærheten av.
Han har sin egen, sylskarpe visjon og hamrer den inn i PS3-konsollen på kompromissløst vis.
Han vil ikke nå ut til alle.
Han vil treffe smalere, og dermed også grave dypere der han treffer.
Og det er noe jeg ikke bare respekterer - jeg er også en av dem som har blitt truffet langt inn i hjerteroten fire ganger på rad.
Allikevel tar jeg poenget.
Det ER på tide å ta farvel med Snake nå.
Etter «Metal Gear Solid 4» er det ikke mer å si, han har utspilt sin rolle.
Men det er klart jeg er takknemmlig for innsatsen hans, for alle de fantastiske spilløyeblikkene han har gitt meg.
Det er klart jeg aldri vil glemme ham.
PS:
Multiplayerspillet «Metal Gear Online» er inkludert i pakken.
Dette er foreløpig ikke testet.
Den fantastiske Metal Gear Solid-serien har fått sitt fjerde - og sannsynligvis også siste - kapittel.
Og for en avslutning det har blitt!
| 1
|
100065
|
Skamløs og parodisk skrekk
Utrivelig - på den gale måten - når M. Night Shyamalan utrydder store deler av befolkningen i nord-øst-USA.
MED: Mark Wahlberg, Zooey Deschanel, John Leguizamo, Spencer Breslin, Betty Buckley, Tony Devon, Victoria Clark.
HANDLER OM:
Sommer i Central Park, New York:
Etter en kraftig vind gjennom trærne, stopper alle mennesker opp.
Og dreper seg selv.
Bygningsarbeidere hopper fra sine bygg, politifolk skyter seg selv, og så videre.
En mystisk epidemi har rammet verdensbyen.
Og distriktet rundt - og til slutt hele det nord-østlige USA.
Vi følger en lærer, hans kone og deres niese på flukt fra hva som viser seg antakelig å være naturens egen hevn over menneskeheten...
DOM:
Dette stoffet er simpelthen for stort for «grøssermesteren» M. Night Shyamalan.
Han tar utgangspunkt i et kjent naturkatastrofe-fenomen (at bier på mysteriøst vis synes å forsvinne helt i USA), bruker skamløst noen av den virkelige verdens verste katastrofebilder (mennesker som stuper i døden; fra World Trade Center-bygningene) og smører sammen, nokså usammenhengende, muligheter og umuligheter i et døende menneskesamfunn.
Til slutt dukker det opp, på mystisk vis, «normalt» mange mennesker i de tomme områdene etter bare tre måneder.
Men verst av alt:
Man blir aldri engang skikkelig skremt!
LIKEVEL:
Selv om dette er hans klart svakeste film, vil tidligere Shyamalan-fans finne dette interessant.
Det kan også være noen for deg som likte filmer som «I Am Legend», «Klodenes kamp» og «Outbreak».
| 0
|
100067
|
Sjarmerende Lego-Indy
Leketøy-klassikeren Lego opplever en ny vår i spillenes verden.
Nå har turen kommet til Indiana Jones.
Den danske, evigunge leketøysprodusenten Lego omfavnet tidlig digitale medier.
Noe underlig, kanskje, ettersom hele konseptet er basert på å bygge ting med høyst analoge plastbrikker.
I samarbeid med spillutvikler Traveller's Tales har derimot den analoge frihetsfølelsen for alvor slått rot i digital interaktivitet.
«Lego Star Wars»-serien har vært en studie i uhøytidelig lekenhet og sprø oppfinnsomhet, et skråblikk på en kjent og kjær filmserie hvor spillerne oppfordres og utfordres til eksperimentering og kos med digitale legobrikker.
Og den samme lekenheten finner du også i «Lego Indiana Jones».
Scener fra de tre første «Indiana Jones»-filmene omskapes til en verden bestående av Lego-figurer og -brikker, en verden proppfull av givende puzzles, lett slåssing og mengder av humor.
I motsetning til de fleste andre spill basert på filmer, gjør Lego-koblingen det mulig å frigjøre seg fra og danse rundt grunnmaterialet.
Traveller's Tales demonstrerer uanstrengt toppform og serverer en morsom, engasjerende og svært sjarmerende spillopplevelse.
Selv om spillet har massevis av opplåsbart bonusmateriale, er muligens enspillerdelen litt vel kort.
De forskjellige sekvensene er også av noe ujevn kvalitet, og den kunstige intelligensen til dine medhjelpere er ikke alltid av Mensa-kvalitet, for å si det sånn.
Men muligheten til å spille co-op med en venn trekker helt klart opp.
Og samlet sett leverer uansett «Lego Indiana Jones» en deilig sjarmpakke med herlig bred appell.
PS:
Også ute på PC, PS2, PSP, DS, PS3, og Wii.
Det er kun Xbox 360-versjonen som er testet.
Gameplay-video fra spillet «Lego Indiana Jones».
| 1
|
100068
|
For trygt
«Anything is possible»
Britisk arbeiderklasse-feelgood har blitt en egen liten genre, etter suksesser som «I blanke messingen» og «Billy Elliot».
Denne skipsverft-versjonen fra sør gjør ingen skam på den, men overrasker heller ikke veldig.
Historien om 55-årige Frank som mister jobben og bestemmer seg for å svømme over den engelske kanal blir litt for trygg og etter malen.
Dessuten, jeg krever ingen sosiologisk dybdeanalyse av arbeidsledighet i slike filmer, men er det bare å legge på svøm eller begynne å strippe dersom man står uten arbeid liksom?
Her føles det rett og slett som et litt billig triks å plassere historien i en slik setting.
Null bonus.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 0
|
100071
|
«Groundhog» horror
Semmert spilt, uinspirert skrekkfilm om en fyr som våkner opp hver dag i et nytt liv, og drepes hver kveld igjen da mørket faller på.
Kjedelig livsløp, som du skjønner.
Må bli slutt på den slags.
Det blir det heldigvis ganske kjapt - filmen er relativt barmhjertige 84 minutter lang.
Null bonus.
| 0
|
100072
|
Tom komedie
Ørlite sjarm redder restene av et ellers nesten interessant null av en ungdomskomedie.
HANDLER OM:
Tre ubehjelpelige nerder skal begynne i første klasse, videregående.
Alle febrilske forsøk på å fremstå kule, går rett i dass.
Og to sisteklassinger gjør selvfølgelig alt de kan for å bedrive mobbing - grensende til tortur.
De tre kommer derfor på en «glimrende» idé:
Å leie inn en livvakt.
Livvakten viser seg, dessverre, å være en boms og en kjeltring av verste skuffe.
Men kanskje er han god på bunnen?
DOM:
Selvfølgelig er han god på bunnen!
Det dreier seg, tross alt, om Owen Wilson i hovedrollen, en av disse yngre, mannlige komikerne, som Hollywood for tiden gjerne hyrer inn nå noe morsomt skal være.
Dessverre for Wilson:
En uunngåelig del av «moroa» er at han skal slås - hardt! - på sin drøyt dimensjonerte nese.
Filmens store problem er imidlertid at den stort sett handler om akkurat det samme som ca. hundre andre «high school-komedier».
Ikke mer, ikke mindre.
Filmen er ikke morsom, den er ikke overraskende, den er til dels ulogisk.
Det totale havari unngås dog av en viss godmodig sjarm, og at Wilson og hans nerdete «kunder» tross alt er ganske gemenslige mennesker.
KANSKJE er filmen likevel noe for deg, dersom du likte «Superbad», «Nacho Libre» og/eller «Superhero Movie».
| 0
|
100074
|
Paul Weller - «22 Dreams»
(Island/Universal)
Går inn i en fjerde kreativ vår, i en alder av 50.
Mannen bak The Jam og The Style Council imponerte stort da han gjenoppfant seg selv som soloartist på første halvdel av nittitallet; nå tar han igjen et grep som bekrefter hans evne til å slenge kortstokken i været og samle den på fascinerende vis.
«22 Dreams» er som et godt, gammeldags dobbeltalbum:
68 minutter og 21 låter langt, komplett med essay og et omslag rikt på tolkningsmuligheter.
Et herlig lappeteppe av musikalske stilarter:
Klassisk mod-rock, hvit soul, tungt orkestrert pop, pianoballader, soft singer/songwriter-stil, psykedeliske lydcollager - alt finner sin naturlige plass her, og det er vanskelig å ikke bli imponert av Wellers trang til å tale sin alder midt imot.
Det er likevel godt voksen musikk, dette - ikke et pinlig forsøk på å «henge med i tiden».
Utpreget maskulin, i likhet med Wellers stemme, og klart myntet på folk som foretrekker platesamlingen sin i hyller, ikke på harddisk.
«Oppfinnsom tradisjonalist» er muligens en selvmotsigende betegnelse, men det er slik Weller fremstår her.
ANBEFALTE KJØP:
«22 Dreams», «Have You Made Up Your Mind», «Empty Ring», «Where'er Ye Go», «Sea Spray»
| 1
|
100076
|
Diverse artister - «Shockadelica: 50th Anniversary Tribute To The Artist Known As Prince»
(C+C Records)
Aj, for en bursdag!
Det føles en smule absurd å trille terningkast på en så enorm og uvanlig utgivelse som dette.
Denne helnorske hyllesten til artisten som kan absolutt alt, unntatt å berøre dypt, består av hele fem CD-er og 81 sanger, og intet menneske vil kunne like hele stasen - enn si én fjerdedel.
De fleste vil likevel finne det lett å applaudere den store musikkgleden som ligger bak prosjektet, og som også lar seg høre i de fleste bidragene.
Alle artistene i hele Norge, foruten Bertine Zetlitz og Bobbysocks, er med.
Det virker i alle fall slik.
Hovedvekten ligger på lettere «alternative» personasjer.
Overveiende sett har de levert respektfulle bidrag, kanskje i overkant så.
De som ønsker å være ille originale, og føler det maktpåliggende å «dekonstruere» raskere enn sin egen skygge, er i hovedsak «the usual suspects»:
Maja Ratkje, Kaada og slike folk.
Ellers er dette en samling der selv Bare Egil Coverband i all hovedsak holder ironien på avstand.
Det mest overrumplende innslaget er signert den tidligere Span-vokalisten Jarle Bernhoft, som akkompagnert av Kringkastingsorkesteret begår en versjon av «The One» som er pur, nervepirrende på-stram-line akrobatikk.
Den veier opp for en vel stor dose dvask funk på spesielt CD2 og 3.
Det er andre, mindre aha-opplevelser her også.
«Shockadelica» er i det hele tatt en interessant, kjærlighetsfullt ko-ko samling.
ANBEFALTE KJØP:
«Thieves In The Temple» (Ulver feat.
Siri Stranger), «The Holy River» (Bellman), «The One» (Kringkastingsorkesteret & Jarle Bernhoft), «Paisley Park» (Anne Marie Almedal)
| 0
|
100077
|
Bjørn Johan Muri & Marilyn Monroe - «I Wanna Be Loved By You» (låt)
(Verve/Universal)
Frekkhetens nådegave i karaokeversjon.
Det har vist seg stadig vanskeligere å gjøre noe fornuftig med «Idol»-finalister på platefronten, ergo er det for så vidt prisverdig at man prøver å gjøre noe «annerledes» med fjorårets sympatiske sølvvinner.
Blodet fryser imidlertid til is når det blir klart hva man har gått for her:
Marilyn Monroes klassiske sjarmbombe i originaltapning - med innhopp fra Muri på instrumentalpartiene, samt på noen av Monroes linjer.
Det gamle kompet er erstattet med et nytt, uten at det merkes.
Og dett var dett!
Muri behersker sangstilen greit i amatørenes TV-showøyemed, men har på ingen måte den maskuline autoriteten en ekte crooner skal besitte i et platestudio.
På toppen av det hele er den opprinnelige monomiksen gjort om til en redselsfull falsk stereomiks - ren og skjær aural helligbrøde.
I en tid da prisen på fossilt brennstoff er et hett tema, må man nesten ta av seg hatten for denne gratisutdelingen av bensin til bålet for alle som synes «Idol» er meningsløs karaokeunderholdning.
| 0
|
100080
|
Ihsahn - «angL»
(Candlelight/Tuba)
Ambisiøst på grensen til det avvisende.
Den gamle Emperor-sjefen Ihsahn nekter seg lite på sitt andre soloalbum, noe som for så vidt var tilfelle også på solodebuten «The Adversery» for to år siden.
Albumet galopperer av gårde som en flokk villhingster, og i klassisk metaltradisjon rendyrker Ihsahn taktskiftene på en måte som få andre innen genren.
Denne gangen er prog-tendensene enda tydeligere - vi får sågar et par gitarsoli som er plukket rett fra åttitallskatalogen innimellom - og Ihsahn insisterer også på å bruke fullt orkester i flere av låtene.
Den pompøse, dystre ekstremmetal-aggresjonen (hvor det hele fungerer aller best) står i litt for sterk kontrast med de mer føleriartede stillestundene på «angL», ikke minst vokalt.
Dette gjør at lytteren aldri rekker å plukke opp denne platens rikholdige enkeltkomponenter til å skape en helhet.
ANBEFALTE KJØP:
«Misanthrope», «Elevator», «Threnody» og «Elevator».
| 0
|
100083
|
Musikkspill med middels rytme
Spinoff-produkter til «High School Musical»-serien florerer.
Slike hasteproduksjoner blir sjelden veldig bra - så også med dette spillet.
Spillet er basert på ungdomsfilmen «High School Musical 2».
Akkurat som i serien, befinner hele gjengen seg i Lava Springs.
Man kan velge hvilken rollefigur man vil spille, så barna kan være sin favoritt.
Når spillet begynner, oppdager man en morsom «finesse» - jukeboksene rundt omkring spiller musikk fra filmen.
I begynnelsen kan du bare høre på en sang, men etter hvert som du løser ulike oppgaver, åpner du opp nye sanger som du kan bruke som bakgrunnsmusikk.
Det er så mye bedre enn mye av den dårlige taffelmusikken man vanligvis blir servert i spill (som suser i hodet lenge etter at man har slått av konsollen).
Når man ikke spiller, kan man bruke DS-en som en liten musikkmaskin, og høre på musikken i høretelefonene.
Morsomt!
Man får altså ulike oppgaver, som både gir poeng og låser opp ulike gjenstander og trofeer.
Oppgavene stimulerer først og fremst rytmesansen.
Man skal gjøre alt fra å danse i takt til musikk, til å slå opp solparasoller i riktig rytme.
Det endelige målet er å vinne den såkalte Start Dazzle-prisen, som er like høythengende og prestisjefylt som den høres ut som.
Man må sannsynligvis elske «High School Musical»-filmene for å like dette spillet.
Det får mye gratis fra filmmusikken og de ferdigutviklede rollefigurene.
Og det er godt, for i seg selv er spillet rimelig enkelt og ensformig.
Likevel - det skal ha pluss for minispill som utfordrer rytmesans og reaksjonsevne.
| 0
|
100085
|
Bedre enn best!
Fjorårets beste rollespill har blitt enda et hakk bedre på PC.
Rollespillet «Mass Effect» tok verden med storm når det dukket opp på Xbox 360 forrige høst.
PC-utgaven hever det meteorologiske ambinsjonsnivået og forsøker å blåse opp til en real orkan.
Det er vanligvis litt kjipt å skulle anmelde et historiedrevet spill på nytt, dette gjelder særlig spill med stor fokus på overraskelser og tvister i plottet.
Det blir litt som å se filmen «Den sjette sansen» to ganger, vet man hva som kommer til å skje ødelegger det litt av stemningen.
«Mass Effect» er i så måte unntaket som bekrefter regelen.
Historien er nesten like gripende andre gangen man kaster seg inn i den intergalaktiske maktkampen, det er fortsatt umulig å ikke bli imponert over manus, stemmeskuespill og atmosfære.
Jeg får fortsatt frysninger på ryggen når Shepard blir innviet i spesialenheten «Specter» og blir oppriktig glad når jeg klarer å overtale en av medsoldatene hans til ikke å desertere.
At man kan miste hovedpersoner underveis fordi man ikke makter å håndterer kriser og interne stridigheter, gjør slike situasjoner ekstra spente.
Selv om selve historien og de ulike oppdragene er identisk med Xbox 360-utgaven, er PC-versjonen av «Mass Effect» langt mer enn en gjennomsnittlig konsoll-konvertering.
Først og fremst har rollespillet fått noen nye strøk maling, PC-versjonen har bedre oppløsning, høyere kvalitet på teksturene og støtte for mer avansert filtrering.
Om det ikke sier deg så mye, så ser «Mass Effect» enkelt og greit mye bedre ut på PC-skjermen enn på TV-skjermen.
Systemet for å bryte seg gjennom elektroniske låser er også endret til det bedre.
På Xbox 360 bestod dette i å klikke på knapper når de dukket opp på skjermen, PC-versjonen har et mer komplekst system som er bedre tilpasset mus og tastatur.
Man styrer en liten pil gjennom fem ringer som hver har både faste og bevegelige firkanter, kommer man nær en av dem må man begynne på nytt.
Målet er å få pilen helt inn i midtringen før tiden renner ut.
Det er forbausende gøy, men atskillig vanskeligere enn systemet på Xbox 360.
Også kampene er jevnt over noe vanskeligere i PC-versjonen av «Mass Effect», en forskjell som langt på vei oppveies av økt nøyaktighet i form av mus og tastatur.
Sistnevnte har også gjort det mulig å legge til en nummerert remse for snarveier, med denne kan man enkelt binde ulike elektroniske og biotekniske ferdigheter til nummertastene på tastaturet.
Originalen ble kritisert for et forvirrende utstyrssystem og for kronglete kontroll på kjøretøy, kritikk som utviklerne har tatt til seg og addressert i PC-versjonen.
Hele utstyrsmenyen er bygget om, våpen er delt inn i sine respektive klasser og sorteres automatisk etter kvalitet.
Bilen er også lettere å kontrollere, selv om den svært lave svingradiusen tar tid å venne seg skikkelig til.
Alt i alt er «Mass Effect» på PC den desidert beste versjonen av fjorårets beste rollespill.
Men det er også akkurat det samme spillet som på Xbox 360, så har du allerede denne versjonen i samlingen er det strengt tatt ikke noe poeng i å kjøpe PC-versjonen.
Har du derimot enda ikke gitt deg i kast med det høyteknologiske eventyret, er det bare å tre på seg romstøvlene, pusse laserriflen og bestille pizza.
«Mass Effect» var allerede det beste action-rollespillet på markedet, PC-versjonen bare øker avstanden til konkurrentene.
PS:
I salg fra torsdag 5. juni.
Trailer fra historien i Mass Effect.
| 1
|
100086
|
Superstjerne på DS
På kort tid har Disney gitt ut to Hannah Montana-spill på Nintendo DS.
Men det er faktisk ikke snakk om oppgulp.
Disney Interactive makter å gjøre Hannah Montana-spillene bedre og bedre.
Er det fordi serien har blitt såpass populær, at de vet de kommer til å tjene mye på spillene også?
Man kan bare spekulere.
Men spiller det egentlig ingen rolle?
Det viktigste er at spillene har kvalitet, så ikke barna (eller foreldrene, for den saks skyld) kaster bort sparepengene sine.
Miley er altså en vanlig jente fra Malibu, som lever et glamorøst dobbeltliv som popstjernen Hannah Montana.
Barna kan stadig velge om de vil spille Miley eller Hannah.
Spillets endelige mål er å vinne den store Music Jam-videokonkurransen.
For å klare det må Hannah bekjempe popstjernen Savannah Star, hennes største konkurrent.
Og Miley må vinne tilbake vennene sine fra Josie, en klassevenninne som har «stjålet» hele hennes vennekrets.
Miley må altså sørge for å pleie vennene sine godt, mens Hannah må utføre ulike oppgaver - for eksempel lære seg å spille trommer og gitar.
En temperaturmåler viser hvor langt Miley og Hannah er fra målet, og det er motiverende i seg selv.
I det hele tatt har spillet et godt driv - man blir hele tiden lokket fremover mot neste oppgave.
Grafikken er bra, det er god spillbarhet og det er enkelt å vite hva man skal gjøre til enhver tid.
Samtidig er spillet utfordrende - man får stimulert både rytmesansen og reaksjonsevnen mens man lærer seg å spille ulike instrumenter.
Det finnes også tilleggsfunksjoner.
Man kan for eksempel lage og redigere sanger og videoer.
Og man kan spille multiplayer, der man setter sammen band med venner.
Ungjentene vil sikkert også juble over at Miley har walk-in-closet, der hun kan sette sammen kule sceneantrekk til Hannah.
Unge Hannah Montana-tilhengere vil sikkert elske dette spillet.
Men man trenger ikke være frelst heller - spillet står godt på egne bein.
| 1
|
100087
|
Slyngelplante!
Jævelskap i jungelen
| 0
|
100088
|
Sjarmløs
Slimål på sjekker'n finner ekte kjærlighet!
Igjen!
| 0
|
100090
|
Usher «Here I Stand»
(LaFace/Sony BMG)
Lunkent føleri i fem kvarter.
I går fortalte Usher VG-leserne at han er ferdig med playboylivet.
I dag kan vi fortelle at dét ikke slår spesielt heldig ut på hans nye plate.
Det er sjelden at «nå er jeg familiefar»-estetikken slår heldig ut for artister, spesielt de som slår seg opp og frem med sex- og singellivorientert musikk og -image, som denne karen.
Ikke sånn å forstå at «Here I Stand» er noe radikalt stilskifte for Usher, eller et brudd med de strømlinjeformede R&B-formlene, det er bare en helt vanlig, lang og ofte uinspirert plate.
Han beveger seg nærmere Stevie Wonder enn tidligere, uten å egentlig gjøre stas på inspirasjonskilden.
Fremfor alt mangler albumet monstersingelen med stor M, slik «Yeah!» var på forgjengeren «Confessions».
Den tåpelige «Love In This Club» når ikke «Yeah!» til anklene engang.
Stargate er selvfølgelig med på et par spor, og treffer bra på «His Mistakes», en av flere låter her som hadde fortjent en bedre og mer kortfattet kontekst enn disse 74 sedate minuttene.
ANBEFALTE KJØP:
«This Ain't Sex», «Best Thing», «His Mistakes»
| 0
|
100091
|
The Disciplines «Smoking Kills»
(VME)
Et overskuddsprosjekt.
Denne mye omtalte supergruppen med Ken Stringfellow (Posies, R.E.M.) og gutta fra Briskeby stjeler atskillig mer fra førstnevntes Posies-prosjekt enn bandet som før hadde Lise Karlsnes i front.
Dette er gitarglad, kjapp og humørfylt rock med sterke indie-undertoner.
På mange måter virker det som om kvartetten har gjenfunnet mye av den ungdommelige friskheten og pågangsmotet som alle bør ha som drømmer om å starte et band og drive det opp fra kjelleren så fort som overhodet mulig.
Låtene er like forbilledlig korte som de er medrivende, noe som egentlig ikke er en overraskelse når vi kjenner bakgrunnen til både Ken Stringfellow (som her bare er vokalist) og Briskebys hovedlåtskriver Bjørn «Bulle» Bergene - begge besitter en pop-sensibilitet som slår ut i full blomst på denne platen.
The Disciplines har allerede sikret seg en lukrativ oppvarmingsjobb for R.E.M. i høst, og «Smoking Kills» kan fort sikre dem enda mer enn som så!
ANBEFALTE KJØP:
«Yours For The Taking», «Best Mistake», «Hurricane» og «No Vacancy»
| 1
|
100092
|
Gatas Parlament «Kidsa har alltid rett»
(MBN/Nordisk Film)
Kidsa er ålreit
Om norsk hiphop hadde vært et familieselskap, ville Gatas Parlament vært de «eksentriske» (les: ravende gale) onklene som tenåringene skulle ønske hadde holdt seg hjemme (de blir så flaue!), men som barna og de voksne finner en viss underholdningsverdi i.
De ville blitt baksnakket, men mer lattermildt enn ondsinnet.
Det krever utholdenhet - feilplassert eller ei - å ivre for revolusjon og den slags i Norge (!) i 2008 (!).
«Du kan ikke lære faren din å pule!», skryter de her, 15 år ut i «karrieren».
Nytt denne gang er en DVD med videoer til alle sangene.
Disse tar det ganske simple, litt barnlige old school-«Midt i smørøyet» uttrykket fra musikken deres med seg over i det visuelle.
De er i alle fall relativt varierte i uttrykkene.
Pluss for masse bonusmateriale, et generelt overskudd og en viss selvironi.
Ellers er det meste seg likt:
Tvilsomme enderim («ha bort den reklamen - jeg vil ikke ha den sjokoladen!»), oppfordringer om å formere seg (se til Kina!) og et litt uavklart syn på hvorvidt du bør kjøpe dette albumet for penger eller laste det ned («Videre, kjøp platen av bandet, ikke platekompani / Tørr (sic) å gå til legen hvis du får noe vondt i rumpa di»).
«Fargeklatter», kan vi kanskje si.
Gudene skal vite at det bare er én farge som gjelder for dem.
ANBEFALTE KJØP:
«Blant glansbilder», «Postkort (med hat og kjærlighet)»
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
100094
|
Love «Forever Changes:Collector's Edition»
(Rhino/Warner)
Et slående aspekt ved «the summer of love»-året 1967 er hvor mange album som kom da, som i ettertid kan oppfattes som syrlige, kyniske og/eller mørke «motsvar» mot den rådende «peace 'n' love»-tidsånden.
Østkysteposet «The Velvet Underground & Nico» er det «alle» snakker om.
Debutalbumet til The Doors og Frank Zappas «Asbolutely Free» har lignende kvaliteter.
Los Angeles-bandet Loves gjennomarrangerte sangsyklus «Forever Changes» - med tiden oppgradert til noe à la den klassiske rocksnobbplaten - er stinn av angst og avsky.
Det er et vrient, tett album, spekket med uvanlige akkorder og brå stemningsskifter.
Det opprinnelige utgivelsen står heldigvis alene i sin helhet på CD1.
CD2 byr på en alternativ miks med et par mindre åpenbaringer, samt andre bonuskutt, men er på de fleste måter forbeholdt spesielt interesserte.
De er det etter hvert blitt noen av, og de finner sikkert mye å kose seg over - deriblant en lattermildt spontan «versjon» av «Wooly Bully» «Forever Changes» handler like mye om sinnrike arrangementer som sanger.
40 år etter er det fremdeles en rockplate ulik noen annen.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 1
|
100096
|
Lavmælt perle
Regi:
Paul Fox Med:
Paul Costanzo, Steph Song
Fra Canada kommer en smart liten perle av en film, med et manus skrevet av «Generasjon X» -forfatter Douglas Coupland.
Smart uten å være pretensiøs, det kunne den fort blitt når vaskeseddelen spør:
«Er middelklassen i ferd med å forsvinne helt?».
Humoren er lun og filmen rekker å problematisere temaet «jakten på lykke i form av lomma full av cash» på en sympatisk måte.
Og så får du også antakelig lyst til å flytte til Vancouver etter å ha sett den.
Kun trailer som bonus på denne som går rett i videohylla.
| 1
|
100097
|
Actionsprutende bilspill
Lukten av svidd gummi og lyden av smadret metall preger «Race Driver: Grid».
Sjelden har bilspill vært mer actionpreget enn dette.
I en årrekke har bilspillserien «Toca Race Driver» luntet avgårde i sitt eget, bedagelige tempo.
Serien har stått for høy kvalitet, men mangel på særpreg har gjort den en smule anonym.
Anonym er derimot det siste man kan kalle «Race Driver: Grid».
I fjor actionifiserte Codemasters «Colin McRae Rally»-serien med «Colin McRae:
Dirt», og nå gjør de det samme med «Toca Race Driver»-serien.
Du får adrenalinpumpende og hysterisk intense asfaltløp i USA, Europa og Japan.
Ikke bare går det styggfort: du kan nå dundre bilen inn i motstandere og nyte synet av noen av de mest tilfredsstillende kollisjonene i bilspillgenrens historie.
Veibanen er i tillegg krydret med diverse hindere som på kontant vis kan få speedometeret ditt til å gå fra 200 til 0 kilometer i timen.
Det går med andre ord hardt for seg, derfor er det deilig at Codemasters har introdusert muligheten til å spole tilbake og prøve på nytt.
Bilene kunne muligens ha ligget noe tyngre på veien, og jeg savner virkelig rumble-funskjon i håndkontrolleren til PS3.
Men «Race Driver: Grid» er uansett sensasjonelt vakkert rent visuelt og sjeldent underholdende, en bilspillopplevelse det spruter spillglede av.
PS:
I salg fra fredag 30. mai.
Det er kun PS3-versjonen som er testet.
Trailer fra PC-, PS3- og Xbox 360-spillet Race Driver: Grid.
| 1
|
100098
|
Interaktivt Penny Arcade
Verdens morsomste og mest bitende spillkritikere legger hodene sine på blokken og presenterer sitt eget spill.
I en årrekke har übernerdene Jerry Holkins og Mike Krahulik moret spillinteresserte som deres alter egoer Tycho og Gabe.
Kombinasjonen av avansert språkonani (Tycho) og barnslig splatter-slapstick (Gabe) setter et kritisk og hysterisk morsomt søkelys på spillbransjen tre ganger i uken, hele året igjennom.
Men med «Penny Arcade Adventures» beviser duoen at deres særegne humor ikke er avhengig av tre tegneserieruter.
Det er med andre ord ingen grunn til å leke bøddel her:
«Penny Arcade Adventures:
On the Rain Slick Precipice of Darkness, Episode One» er ikke bare en helt herlig tittel på et spill, innholdet fungerer også meget bra.
Spillet blander pek-og-klikk og dialogtrær fra adventuregenren med turbasert slåssing fra rollespillgenren.
Rent spillbarhetsmessig er det i det hele tatt svært lite avansert og nyskapende, selv om kampsystemet byr på en del kompleks moro.
Det er i steden humoren, rollefigurene, historien, dialogen og kreativ lek med interaktivitet som bærer dette spillet.
Noe faller pladask på bakken, som det også gjorde da Monty Python overførte sin sketsj-humor til langfilmformatet, men oppsiktsvekkende mye treffer lattervekkende inntertiere.
«Penny Arcade Adventures» er i det hele tatt en akkurat så morsom og så bra utvidelse av Penny Arcade-formatet som man kunne håpe på.
Det er kanskje mest for fansen dette her, men de er det til gjengjeld svært mange av.
PS:
Spillet er tilgjengelig for nedlasting på playgreenhouse.com for 20 dollar og på Xbox Live Marketplace for 1600 poeng.
Til sammen fire episoder er planlagt.
Trailer fra PC- og Xbox 360-spillet Penny Arcade Adventures:
On the Rain-Slick Precipice of Darkness, Episode One.
| 1
|
100099
|
Blodig mesterverk
Etter fem år og flerfoldige utsettelser marsjerer norskutviklede «Age of Conan» ubeskjedent rett inn i onlinespillenes elitedivisjon og krever sin rettmessige trone og krone.
Det var med en klump i halsen jeg logget inn i Hyboria for første gang, knapt nok noen minutter etter at Funcom åpnet dørene.
Halsklumpen kom ikke av bekymring for kvaliteten på selve spillopplevelsen, «Age of Conan» hadde allerede imponert meg i betaversjonen.
Jeg visste hva som ventet meg og mitt alter-ego på stranden utenfor byen «Tortage».
Det var heller ikke frykten for onde trollmenn eller fryktingytende barbarer som gnaget, men redselen for tekniske problemer, krasj, programmeringsfeil og andre utriveligheter.
For knapt et par uker siden var det nemlig nok av disse i «Age of Conan», for at spillet skulle bli fullstendig stabilt og kjøre knirkefritt kunne det virke som det trengtes et lite mirakel.
Miraklenes tid er åpenbart ikke omme, for en mer problemfri slipp av et onlinespill har jeg aldri opplevd før.
Det sikreste tegn på at ting har gått bra, er når Conan-dedikerte diskusjonsforum rundt omkring på nettet stilner.
Ingen har tid til nyttesløst munnhuggeri når man isteden kan bedrive skikkelig øksehuggeri.
For min del ble det strengt tatt ikke huggeri overhode, min nyskapte helt var nemlig en prest fra nasjonen «Aquilonia», nasjonen hvor Conan selv er konge.
Prester er som kjent ikke så veldig voldelige av seg, selv om de av å til må klubbe folk i hode.
Iallefall hvis de bor i Hyboria.
Totalt er det tolv klasser i «Age of Conan», disse er fordelt på de fire erketypene magiker, kriger, prest og tyv.
Selv innenfor samme erketype er klassene svært ulike, de har alle sine egne styrker, svakheter og særegenheter.
«Herald of Xotli» for eksempel, tilhører erketypen magiker, men kan når som helst forvandle seg til en infernalsk demon og kaste seg hodestups inn i kampens hvitglødende hete.
At «Age of Conan» har ligget i utvikling i over fem år merkes, utallige finurlige detaljer er så sømløst integrert at man knapt nok legger merke til dem.
Magikere og prester får for eksempel en behagelig innlæringskurve fordi de har nærmest ubegrensede mengder mana på de første tyve nivåene.
En løsning som står i sterk kontrast til andre spill i genrén som gjerne insisterer på at mana er noe man må gjøre seg fortjent til.
Det skal dog sies at magikere og prester ikke bare lever livets enkle, glade dager i Hyboria.
Som prest vil du temmelig kjapt oppdage at du mangler tradisjonell livsmagi, du kan ikke bare trykke på en knapp og helbrede en designert medspiller.
Noen typer livsmagi helbreder alle vennligsinnende innenfor en begrenset radius rundt presten, de kraftigste kun i et begrenset område rett foran ham.
Resultatet er at presten må delta mye mer aktivt i kamphandlingene, noe som da også gjelder de andre klassene.
Som kriger må du selv sørge for at du er innenfor rekkevidde før du svinger sverdet i selvvalgt retning mot ufyseligheter av ymse slag.
Maskinen kaster ikke terning for å se om du bommer, treffer du ikke er det fullt ut din egen feil.
Da du til enhver tid kan se hvor fienden forsøker å parrere angrepene dine, er fientlige blokker heller ikke tilfeldige.
Utseendemessig er «Age of Conan» rett og slett fantastisk.
Én ting er det rent tekniske, også detaljnivået, den kunstneriske kvaliteten og nivået på animasjonene imponerer stort.
At det er det vakreste onlinespillet noensinne er det ingen tvil om, kanskje er det tidenes grafisk mest imponerende rollespill også.
Særlig er de såkalte «fatalities» et herlig skue.
Snikmorderen gjør noen kjappe bevegelser før han med kirurgisk presisjon kutter hovedpulsåren på den uheldige motstanderen.
En «Priest of Mitra» leviterer fiendens lammede kropp rundt to meter opp i været mens et kraftig, hellig lys flommer ut av fiendes bryst, deretter slenges den livløse kroppen tre-fire meter bortover gresset.
Skal man sette fingeren på noe og være ekstra pirkete, finnes det litt smårusk å ta tak i.
Samtale-systemet kunne hatt godt av en liten overhaling, det er unødvendig kronglete å justere de ulike kanalene.
Dessuten er gruppemedlemmer knapt synlig på minikartet og et par av de senere oppdragene fungerer ikke skikkelig.
Sammenliknet med spillets styrker, blir dette allikevel temmelig uvesentlig.
«Age of Conan» har imøtegått og forbipassert de allerede skyhøye forventningene med syvmilstøvler og godt driv, ikke siden jeg for første gang spilte «World of Warcraft» har jeg blitt så oppslukt av et onlinespill.
«Age of Conan» presterer ikke bare på papiret, det har den helt spesielle gløden som skiller de beste fra de veldig gode.
Det er ikke perfekt, men det er jommen meg ikke langt unna!
PS:
«Age of Conan» fungerer kun over Internett, og koster 15 euro i måneden å abonnere på.
Den første måneden er inkludert når du kjøper spillet.
Fredag lanseres det norske onlinespillet «Age of Conan» i Europa.
Dette er spillets lanseringstrailer.
| 1
|
100100
|
Redusert «Indy»
Regi:
Steven Spielberg Med:
Harrison Ford, Denholm Elliot, Karen Allen.
Ikke så mye galt med filmene, eller restaureringsarbeidet, her.
«Raiders Of The Lost Ark» (1981) går riktignok litt sakte i forhold til nåtidens popkornfilmer.
Men «The Temple Of Doom» (1984) er bedre enn sitt svake rykte (trass i at «orientalisme» liksom bare er fornavnet her), og «The Last Crusade» (1989) løftes av en uforlignelig innsats fra Sean Connery (før han ble forfengelig).
Problemet med denne nye samlingen er at den fjerner de over tre timene med utmerket bonusmateriale som utgjorde fjerdedisken på den forrige boksutgaven, og erstatter det med nokså uinteressante småsnutter.
| 0
|
100103
|
Foxboro Hot Tubs:«Stop Drop And Roll!»
(Warner)
Green Day i mod-drakt.
Den massive suksessen med «American Idiot»-albumet har åpenbart skapt en smule hodebry for Green Day, som prøver å lette på trykket med et lite sidesteg:
Under aliaset Foxboro Hot Tubs leker de seg med garasjerock og sekstitalls vinylestetikk.
Det er noe tilforlatelig over denne uhøytidelige omgangen med punkrøttene Green Day har basert mye av sitt virke på, etter den bombastiske stadionrocken de overkjørte verden med i siste runde.
Men selv om de gir sine referanser til kjenne, har de ikke så mye å tilføre dem - her er det selve rockingen som gjelder; låtskrivingen har de begrenset til å planke andres klassiske materiale.
Trioen har det sikkert gøy med disse Kinks- og The Who-pastisjene.
Samtidig er det vanskelig å se på «Stop Drop And Roll!» som noe mer enn en ventilasjonsmulighet for et band med oppfølgerpress på seg.
Det er heller ingen låter her som sparker like hardt som «Holiday», for å ta ett eksempel fra «American Idiot».
ANBEFALTE KJØP:
«Mother Mary», «Broadway», «She's A Saint Not A Celebrity»
| 0
|
100105
|
Amy Winehouse:«Frank: The Deluxe Edition»
(Island/Universal)
Før Lily Allen, Adele og Duffy og hva de heter alle sammen, var Amy Winehouse.
Og før «Rehab» - så vel sangen som oppholdsadressen, var debutalbumet «Frank» fra 2003.
Det vakte oppsikt i hjemlandet England, men lite eller ingenting i Norge.
(Med unntak av - ahem!
- en femmer på terningen i VG).
Det som imponerte da, imponerer ikke mindre nå.
Den uforserte oppdateringen av klassisk jazztradisjon.
De tøffe, men veldig sårbare tekstene.
Aller mest imponerer stemmen:
Så «sort» at hysterikere har anklaget jødiske Winehouse for være en forlengelse av «blackface»-tradisjonen - en egentlig helt uhyrlig påstand, og så modent benyttet at det fremdeles kommer som noe av et sjokk å oppdage at hun bare var 20 år gammel da dette albumet kom ut.
Den rikholdige bonusdisken på denne doble deluxe-utgaven bekrefter henne som sin generasjons uten sammenligning mest talentfulle kvinnelige vokalist.
Og understreker det tragiske i at karrieren hennes muligens allerede er over, eller i alle fall fra nå av vil bli sett på og lest om mer enn lyttet til.
Kanskje er det nettopp i frykt for at hun aldri skal få laget flere plater, at Universal gir den ut.
Noen ganger er det ikke så ålreit.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 1
|
100106
|
The Ting Tings: «We Started Nothing»
(Sony BMG)
Herlig døgnflue.
Denne én kvinne og én mann sterke Manchester-duoen kan et og annet om å lage singler:
Søndag gikk de til topps på den britiske listen med den infernalsk catchy «That's Not My Name».
På norsk radio er det «Great DJ» som regjerer.
Begge vil stå igjen som klare høydepunkter når 2008 skal oppsummeres, og The Ting Tings har enda flere jokere i ermet.
Et sted i krysningspunktet mellom Blondie, B-52's og Björk byr de på spretten pop som pisker pikene ut på dansegulvet, med guttene halsende etter.
Duoens miks av rock- og klubbelementer er ikke revolusjonerende; dette er velkjent new wave-territorium.
Men Katie White og Jules
De Martino har X-faktoren som trengs for å gå inn og ta eierskap i poplandskapet, og det er akkurat det de gjør med denne lekne debuten.
Ikke noe «stort» eller «viktig» album, men briljant lettvektig:
Dette er pop som smart forbruksvare.
ANBEFALTE KJØP:
«Great DJ», «That's Not My Name», «Fruit Machine», «Keep Your Head», «Be The One»
| 1
|
100107
|
Martha Wainwright:«I Know You're Married But I've Got Feelings Too»
(V2 / Bonnier Amigo)
Skjør, sårbar og dessverre litt for svak.
Det er aldri lett å komme fra en familie som allerede teller sterke artistpersonligheter som bror Rufus, mor Kate McGarrigle, tante Anna McGarrigle og far Loudon Wainwright III, men Martha Wainwright har definitivt en egenstyrke som artist, ikke minst som tekstforfatter.
Hun har en tidvis svært direkte måte å vise frem sin skjørhet på, der hun beskriver både bitre og lengtende situasjoner fra et sinn som mest av alt er opptatt av å oppleve kjærlighet uten forstillelse.
Melodiene er dessverre ikke like sterke, og Marthas tynne stemme - et sted mellom Marianne Faithfull og PJ Harvey - vinner mye på innlevelse når tonefølget blir for strømlinjeformet.
Faktisk kunne hun med fordel utforsket det mer kabaret-aktige lydbildet som hennes bror er opptatt av for tiden.
Når Martha først gjør det her - på «Tower Song» - tangerer nemlig uttrykket hennes en nakenhet som resten av platen dessverre mangler.
Anbefalt kjøp:
«You Cheated Me», «Tower Song» og «Niger River».
| 0
|
100108
|
Scarlett Johansson:«Anywhere I Lay My Head»
(Rhino / Warner)
Hvorfor, Scarlett?
Hvorfor?
Det er alltid trist å se sine favorittskuespillere gape over for mye i en annen bransje enn den de strengt tatt bør holde seg til.
Scarlett Johansson kan spille, ikke synge.
Hennes noe hjelpeløse og paddeflate lungestøt på denne platen er gitt en kunstferdig Berlin-klang og er lykkeligvis halvt druknet i David Andrew Siteks pompøst overdådige og detaljrike produksjon, men det underslår ikke det faktum at platen - som består av kun Tom Waits-låter og dermed gjør prosjektet enda mer håpløst - kan komme til å gi frøken Johansson alvorlige riper i en flott karriere.
Faktisk er det godt gjort å gjøre Tom Waits så ugjenkjennelig og uspennende som denne gjengen gjør - til og med David Bowies korbidrag klarer de å gjemme under sine dilettantiske arrangementskrumspring.
Tilbake til lerretet, Scarlett!
ANBEFALT KJØP:
«Fawn» - det er nemlig en instrumental...
| 0
|
100109
|
La Puma:«La Puma»
(Nightliner/Universal)
Klassisk punk'n'roll.
Sverige renner over av grupper som La Puma; punkband med skinn- og denimkledde tilbøyeligheter i retning av rockens mer hårete, bredbente side.
Det er imidlertid ikke så mange av dem som greier å overføre sine live-egenskaper til plateformatet, noe La Puma gjør med bravur på denne norskutgitte debuten.
Knut Schreiner har gitt kvartetten en bombesikker lyd han har vist at han behersker tidligere også:
Øvingslokalets uvørne råskap mikset med solid etterklang av klassisk, syttitalls stadionrock.
Vi har hørt denne gitarduren før, og den er alltid velkommen.
Bandet låter vidunderlig sultent, godt hjulpet av Helena Gutarras stålstrupe og et knippe låter som har det veldig travelt.
Deres lek med referanser er også til å ta av seg hatten for:
Få har planket The Undertones' «Teenage Kicks» med bedre fingerspissfølelse enn hva La Puma gjør på åpningssporet - og det som følger er da også en lang rekke ungdommelige gleder.
ANBEFALTE KJØP:
«Sound Of Players», «Sleeping With Strangers», «Rabbitboy», «Messenger», «Walk With Me»
| 1
|
100110
|
Jason Mraz: «We Sing, We Dance, We Steal Things»
(Atlantic / Warner)
Har du lett etter en mannlig Colbie Caillat?
Her er'n!
Produsert av a-has gode venn, Martin Terefe, tangerer nemlig Jason Mraz mye av det solfylte, lettbeinte feelgood-uttrykket til Caillat, som til overmål også synger duett med Mraz på en av låtene her.
Spesielt åpningen, «Make It Mine», er av en slik kvalitet at den godt kan (og bør) bli årets sommerhit dersom noen i Warner-systemet tør å sende den ut som singel.
Mraz har en mild og svært behagelig stemme og utviser en utsøkt pop-sensibilitet.
Han går heller ikke av veien for å arrangere sangene sine med deilige retroblåsere som plasserer han et sted mellom åttitallssignaturen til Quincy Jones og en annen soulinfluert Jason, nemlig Jason Kay (Jamiroquai).
Det hviler i det hele tatt en deilig og variert atmosfære av gode vibber rundt denne morsomt titulerte platen.
Og som den lover; vi synger og vi danser slik at vi blir så smågærne at vi får lyst til å stjele ting... Jason Mraz gir iallfall her en god grunn til å glede seg til sommerens Quartfestival.
ANBEFALT KJØP:
«Make It Mine», «Butterfly», «Live High» og «Coyotes».
| 1
|
100113
|
Sparks:«Exotic Creatures
Of The Deep»
(Lil' Beethoven/Indie)
Fortsatt på kreativ formtopp, 37 år ut i karrieren.
Brødrene Ron og Russell Mael er ikke en gjennomsnitts popgruppe:
I helgen startet de prosjektet med å spille 21 konserter på 21 dager i London, hvor de kronologisk spiller samtlige 21 album de har gitt ut, ett per konsert.
Sympatisk stormannsgalskap, hvilket også er den korrekte betegnelsen på musikken de gir ut nå for tiden.
Som på de to foregående platene bedriver de her en vill berserkergang med pure popmelodier i symfoniske arrangementer.
Det er som å være fanget i en absurd cabarét, så musikalsk ambisiøst og lyrisk bitende at man bærer over med duoens hang til dilettanteri.
De har kanskje begynt å gjenta seg selv en smule, men det gjør liksom ikke så mye når de er så dønn alene om dette uttrykket.
Sparks i 2008 fremstår som Pet Shop Boys' styrtrike, finkulturelle, eksentriske og sjarmerende sherrydritings onkler - som sagt:
Ikke en gjennomsnitts popgruppe.
ANBEFALTE KJØP:
«Good Morning», «Strange Animal», «Let The Monkey Drive», «I've Never Been High», «This Is The Renaissance»
| 1
|
100115
|
Krimtrim
Stjerneadvokaten Phoenix Wright har fått en verdig etterfølger i ferskingen Apollo Justice.
«Ace Attorney»-spillene har demonstrert at krim trives som plommen i egget som spillmateriale.
Det gjelder også i det nyeste spillet i serien.
Som en slags interaktiv bildebok tar «Apollo Justice: Ace Attorney» deg gjennom kriminalsaker som er så gjennomført usannsynlige og overraskende at selv «CSI»-teamet og Sherlock Holms ville hatt problemer med å finne frem til sannheten.
Den største og mest påfallende forandringen fra de to foregående spillene i serien, er at vår gamle helt og hovedperson Phoenix Wright har blitt satt på benken til fordel for den ferske forsvarsadvokaten Apollo Justice.
Og selv om jeg merker et visst savn etter å se Phoenix Wright briljere i rettssalen med sine ukonvensjonelle metoder, er den uerfarne Apollo en veldig god erstatter som bringer frem minner om forgjengerens klønete prøvelser da han selv var en fersk forkjemper for sannheten.
Gjennom fire forskjellige oppdrag forsvarer du dine tilsynelatende åpenbart skyldige klienter mot anklager av groveste kaliber.
I første omgang innebærer advokatarbeidet granskning av åsted, innsamling av bevis og å dra informasjon ut fra mer eller mindre snakkesalige vitner.
Deretter gjelder det å legge hjernen i bløt for å plukke vitners løgner i stykker og kjempe for at den alltid like absurde og usannsynlige sannheten skal komme frem i rettssalen.
Og historiene lever virkelig opp til forventningene.
Her snakker vi absurde tvister som garantert vil gi deg den ene a-ha-opplevelsen etter den andre.
Gradvis avdekkes et hendelsesforløp som gjerne ender opp med å være det stikk motsatte av det man først skulle tro.
Der Phoenix Wright tidligere tydde til knekking av abstrakte tankelåser og tradisjonelle tekniske verktøy i god «CSI»-stil, introduserer Apollo et nytt våpen av mer psykologisk art mot løgnaktige vitner.
Gjennom å observere nervøse vaner og kroppsspråk avdekkes de svake delene av vitnemål og gir deg en anledning til å angripe fra riktig hold.
Det som kanskje imponerer mest i «Apollo Justice: Ace Attorney» er likevel hvor godt utviklerne i Capcom lykkes med å gi sjel og personlighet til de ekstreme skikkelsene man møter i og utenfor rettssalen.
Med en liten håndfull positurer og ansiktsuttrykk, samt et grundig arbeid i replikkskriving og kommentarer, gjøres skikkelsene på skjermen til uttrykksfulle skuespillere som tolker sine roller med engasjement og troverdighet.
Med stor innlevelse kaster de om seg med ufrivillig komiske replikker og bærer frem den karakteristisk småtørre humoren som gjør spillet til en herlig morsom og særdeles sjarmerende opplevelse.
| 1
|
100117
|
Slår ikke
Regi:
Xavier Gens Med:
Timothy Olyphant, Dougray Scott, Ulrich Thomsen
Ingen grunn til å flytte seg fra PCen til DVD-spilleren når det danskutviklede dataspillet «Hitman» nå har blitt film.
Regissøren har intet å fortelle, og hovedrolleinnehaver Timothy Olyphant ser ut som han vil være alle andre steder enn i hovedrollen som den hardtslående leiemorderen 47.
At jeg lo høylytt av de russiske skurkene som så ut som de kom rett ut fra 1985 var antakelig ikke meningen.
Mye bonus, bakomfilmer, presentasjon av Hitmans våpen og et møte med skaperne av dataspillet.
| 0
|
100120
|
Reality sucks
Regi:
Bill Guttentag Med:
Eva Mendes, David Krumholtz, Rob Brown
En liksomdokumentar som tar mål av seg å si noe kritisk om den «kyniske» TV-bransjen sliter litt når det er de mest spekulative øyeblikkene den ønsker å rette pekefingeren mot som underholder mest.
Disse kommer i en intens og ganske pirrende siste halvtime, men før den tid har man gått grundig lei av Eva Mendes' (den kyniske TV-produsenten) endeløse løping rundt i gangene for å overbevise sjefene sine om at russisk rulett er det ultimate reality-TV konsept.
Kun trailere som bonus.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 0
|
100121
|
Fysikk er gøy!
Hva skjer når Steven Spielberg slår i bordet og sier han vil ha et spill med bokser, bomber og firkantede ekorn?
Jo, da får han «Boom Blox».
Det er ingen mangel på dårlige festspill til Nintendo Wii.
Den lille hvite boksen sliter med en flom av såkalt «shovelware», spill som aldri burde sett dagens lys.
Med det i bakhodet er det lett å være skeptisk til et spillkonsept som «Boom Blox».
Hvor gøy kan det egentlig være å kaste virtuelle baseball-baller på firkantede klosser?
Vel, det var nok mange som var skeptiske til en film om et risikoavers, rynkete romvesen med telepatiske evner og hjemlengsel.
Det hindret ikke Spielberg i å lage «E.T».
Derfor var det få som hadde innvendinger da filmregissøren fastslo at fremtiden til spillindustrien hovedsakelig lå i firkanter og at Wiien trengte flere minispill-samlinger.
Å beskrive «Boom Blox» er ikke riktig helt enkelt, selv om grunnkonseptet er likt varierer både mål og middel fra brett til brett.
På de første brettene er oppgaven din å flikke Wii-kontrolleren frem og tilbake for å kaste baller på ulike byggverk.
Byggverkene inneholder en rekke juveler som alle må rives ned for å vinne brettet.
Avhengig av hvor mange kast du bruker på dette, blir du belønnet med bronse-, sølv- eller gull-medaljer.
Foreløpig høres det ganske greit ut, men det går ikke lange tiden før du må ta eksploderende bokser, kjemiske bokser og forsvinningsbokser med i beregningen.
Snart skal du ikke kaste baller lengre heller, men eksploderende bowlingballer og små atombomber.
Noen ganger må du bruke pistol eller lasergevær til å skyte større styrker med skjeletter for å redde små kattunger.
Da kjennes «Boom Blox» mer ut som en moderne versjon av «Space Invaders».
Andre brett krever at du forsiktig trekker lange stokker ut av et tårn, uten at lilla baby-gorillaer på toppen mister balansen.
Her gjelder det å være stø på tungen og ha hånden rett i munnen, eller noe i den dur.
I bunn og grunn er det likevel to ting som gjør «Boom Blox» til en av de beste festspillene tilgjengelig på Nintendo Wii.
For det første er fysikkmotoren imponerende.
På «tenkebrettene» uten tikkende klokker, kan man intuitivt løse oppgavene uten å måtte prøve først - blokkene oppfører seg nemlig som de ville gjort i virkeligheten.
Alternativt kan man ta et par prøvekast for å finne svake punkter i kontruksjonen.
Det andre området «Boom Blox» imponerer på, er selve kontrollen.
Ikke en eneste gang kunne jeg med hånden på hjertet skylde på Wii-kontrolleren da jeg rev ned en haug minuspoeng-bokser.
Dersom de medfølgende tre hundre brettene ikke skulle være nok, kan du lage dine egne med den medfølgende editoren.
Denne er både brukervenlig og kraftig, men blottgjør også den store akilleshælen til «Boom Blox».
Du kan kun dele brett ved å sende dem til dine registrerte Wii-venner, det er heller ikke mulig å laste ned brett.
Nå er dette strengt tatt et problem som rammer de fleste Wii-spill, men «Boom Blox» nærmest skriker etter muligheten til å dele og laste ned brett.
Hvorfor bruke mange timer på å bygge avanserte brett når ingen andre kan spille dem?
Det finnes utrolig mange kreative Wii-eiere der ute som helt sikkert ville ha produsert noen virkelig geniale brett.
På tross av dette er «Boom Blox» et bunnsolid spill som er underholdene både for nybegynnere og hardbarkede spilleksperter.
Hvis du tåler sukkersøte spillfigurer, dårlig onlinestøtte og litt slitne håndledd da.
Trailer fra Wii-spillet Boom Blox - et spill skapt i filmregissør Steven Spielbergs hode.
| 1
|
100122
|
Lite pop med pop-quiz
Er «Buzz»-konseptet i ferd med å begrave seg selv med dårlige oppfølgere?
Buzz-spillene har solgt i bøtter og spann her til lands.
Det er ingen hemmelighet at nordmenn er et quiz-elskende folkeferd.
Dessuten har spillene holdt en høy standard, trass i mange oppfølgere.
Noe av årsaken er trolig at quiz-temaene har vært gode i seg selv.
Dessuten har spillmakerne vært flinke til å tilføre nye, morsomme elementer som begrenser forutsigbarheten og gir hvert spill et unikt preg.
Dessverre makter de ikke dette i «Buzz: The Pop Quiz».
Temaet burde være godt nok i seg selv - hva er morsommere enn å høre og gjette på gamle hits?
Dessverre er det hovedsakelig popmusikk fra 90-tallet det dreier seg om.
Hvem er målgruppen da?
Unge, voksne som vil mimre tilbake?
Familievennlig, som spillene har ry på seg for å være, er det i alle fall ikke.
Små barn vet ingenting om 90-tallet, og foreldrene var ferdig med å fly på disco i denne perioden.
Dessuten blir det hele for amerikansk.
Vi hadde kanskje ikke ventet oss Bertine Zetlitz og Jahn Teigen, selv om det hadde vært festlig, men litt mer internasjonalt kunne det gjerne ha vært.
Noen av kategoriene er også latterlig enkle, for eksempel en der man skal gjette hva sanger heter.
Det er bare å lytte på refrenget, så vet man det etterpå.
Et «mimrespill» skal vel stimulere mer enn korttidsminnet?
Det er nesten ingen nye elementer i spillet heller, og nå begynner vi å bli litt lei kakekasting og bomber.
Gi oss noe nytt!
Og da mener jeg ikke flashy studioer med blinkende gulv og artister på storskjerm.
Jeg mener en oppfriskning av hele konseptet - bedre grafikk, nye måter å konkurrere på, familievennlige temaer og spørsmål som utfordrer og fenger.
Da tror jeg Buzz kan fenge i mange år til, i stedet for å ende opp som en slunken melkeku.
| 0
|
100123
|
Kvalitetssøppel
Småabsurd genrelek.
HANDLER OM:
Et virus tar knekken på Skottland.
Hele landet blir avsondret fra omverdenen i en 30 år lang karantene.
Så begynner levende, ikke-infiserte mennesker å dukke opp på den britiske regjeringens overvåkningskameraer.
Eden (Mitra) blir sendt inn for å undersøke hva som foregår.
DOM:
Grunnplotet er rimelig standard «postapokalypse»/zombiefilm-opplegg.
Men ingen skal beskylde regissør Marshall for å ikke blande mange ingredienser i gryta.
Kannibalisme og middelaldersslott, riddere til hvit hest og en gruppe statister som ser ut som om de er på Oi!-punk konsert i 1982, samt en uhyre over toppen finale:
Ironikere og genreconnaisseurer vil finne mye å glede seg over i denne grunnleggende tøysete, men energiske og ironiske splatterfesten.
Longørene er verken mange eller lange, Kate Beckinsale-«lookaliken»
Mitra er en OK heltinne og filmen ser dyrere ut en den trolig er.
Alle som tar ordet «kult» som en advarsel snarere enn en anbefaling vil imidlertid undre seg over hvorfor dette ikke gikk rett på video i stedet.
| 0
|
100124
|
Gull for go´ungen!
Tegnefilm-godis av ypperst sort for de aller minste.
HANDLER OM:
Det lille spøkelset Laban er nok bedre kjent for svenske barn enn norske.
Men her er i alle fall filmen med ham; fem små avsluttede spisoder i en akkurart passe lang film for smårollinger, som ikke engang trenger å bli tissetrengt.
DOM:
Det er få filmer for de aller minste på kino.
Desto gledeligere når en virkelig god en dukker opp:
Tydelig tegnet, passelig gjenkjennelig, ørlite spennende og meget, meget sjarmerende.
Denne norske versjonen har dessuten Laila Goodys perfekte fortellerstemme med på lasset.
Her ligger det an til et virkelig festlig tidligmøte med kinomagi for de aller yngste.
| 1
|
100129
|
Whitesnake:«Good To Be Bad»
(SPV / Indie)
Det er så politisk ukorrekt å gi denne platen et godt terningkast at det bare må gjøres!
For visst er det godt å være slem og good to be bad.
Hele ti år har gått siden det forrige fremstøtet fra puddel-heavyens storheter, men tidsbildet de sender ut i 2008 er tyve år gammelt - og klassisk!
Dagens gitarister Doug Aldrich og Reb Beach slynger ut melodiske riff med en lyd som er den tjukkeste på denne siden av Boston, og David Coverdale - atskillig mer rusten i røsten, men likevel effektiv - har fremdeles Robert Plant som sitt største vokalidol.
Som låtskriver av nonsens-tekster med hektende melodier er Coverdale også sterkt preget av sitt forrige band, Deep Purple.
Dette er melodiøs, ufarlig og utskjelt hardrock av typen som ble brutalt drept da grønsjen kom, men som alltid har hatt et trofast publikum.
De kommer til å elske dette friske, vellykkede comebacket.
Spill høyt!
Anbefalte kjøp:
«Best Years», «Call On Me», «Good To Be Bad» og «Lay Down Your Love».
| 1
|
100130
|
Mathias Eick:«The Door»
ECM/Grappa Musikkforlag
Den nye nordiske jazztonen
Den såkalte «nordiske jazztonen» ble definert av utøvere som Jan Garbarek og Terje Rypdal.
Den «nye nordiske jazztonen» er i stor grad definert av trompetister, Nils Petter Molvær, Arve Henriksen og nå Mathias Eick.
De tre lyder svært forskjellig, men har klanglig og melodiøst slektskap.
Ennå i 20-årene er Mathias Eick for veteran å regne, med erfaring fra Jaga Jazzist, Turboneger og Thomas Dybdahl.
Debuten på ECM i eget navn er et imponerende musikalsk statement, rendyrket melodisk, men med herlige innslag av groover fyrt opp av Audun Erlien og Audun Kleive på bass og trommer.
Stian Carstensen gir ytterligere klangfarver med steelgitar på tre låter.
Likevel er Jon Balke den mest fremtredende ved siden av Eick, med lydhør oppfølging av trompetistens linjer.
Eicks tone er fyldig og rund, med en litt sår og lengtende avrunding, komposisjonene melankolske og melodiske.
Det skulle ikke forundre om dette blir en av klassikerne i ECM-katalogen.
CARL PETTER OPSAHL
| 1
|
100131
|
Gavin DeGraw «Gavin DeGraw»
J Records/Sony BMG
«I Don't Wanna Be», sang han sist.
Han holdt ikke løftet tittelen bar.
Mange klaget over at 2006-kullet i «Idol» var kjedelige.
Denne karen var en favoritt hos mange av dem.
Om det er en sammenheng eller ei - fyren er utvilsomt skikkelig døll.
DeGraw er en slags Bryan Adams for postgrungegenerasjonen; den verst tenkelige konsekvensen av Eddie Vedder.
Her er intet triks for billig.
Det er feig rock som filtrert gjennom en dårlig radiohøyttaler kan forveksles med ganske bra rock.
Tar man DeGraw litt nærmere i øresyn dukker det frem et monster som argumenterer for nasal sang, paddeflate tekster og klisjéstappede låter i et traust, grøtete lydbilde.
Platens andre halvdel er marginalt bedre enn den første; den første har til gjengjeld en større underholdningsverdi i form av «Cop Stop» - antagelig årets verste låt til nå.
ANBEFALTE KJØP:
«Young Love», «Relative»
| 0
|
100132
|
No Age «Nouns»
Sub Pop/Tuba
Ops, her lukter det svidd.
Noe av det fine med rock, er at det eneste sjangeren egentlig trenger er litt ung energi innimellom.
Noen nye koster som feier med tilstrekkelig entusiasme - da kan selv gammelt støv virvles opp og fremstå som funklende stjernedryss.
Sånn er det med denne Los Angeles-duoen, hvor den ene fyren spiller trommer og synger, mens den andre spiller gitar.
Og før du rekker å rope «White Stripes!» kan vi slå fast at ja, de har en del til felles med dem - men der White Stripes redefinerte gammel bluesrock, går No Age hen og nyforedler senåttitallets støyrock à la Dinosaur Jr., My Bloody Valentine og Sonic Youth.
En drøm for indiefans, selvfølgelig, og duoens søte lurveleven fremføres med så høy melodiføring, så hemningsløs energi og drepende driv at det i sine beste stunder føles som om hele rocken er født på ny.
Og de beste stundene kommer så tett at den halvtimen platen varer føles som fem minutter og en evighet samtidig.
ANBEFALTE KJØP:
«Miner», «Eraser», «Cappo», «Sleeper Hold», «Ripped Knees», «Brain Burner»
| 1
|
100137
|
Like gøy, like gratis
«TrackMania Nations Forever» byr på uendelig mye moro for pengene, det er matematisk bevist.
Racing-spillet er nemlig gratis.
For et par år tilbake banket «TrackMania Nations» på døren og tilbød et rikholdig utvalg med absurde baner, en knallsterk editor og gøyal kjøring.
Da «TrackMania Nations» la til at alt dette var helt gratis, var det lett å bli mistenksom.
Sist gang jeg fikk noe gratis, endte jeg med å betale skyhøye Telenor-regninger i et helt år.
Heldigvis var det ingen liten skrift eller kjip bindingstid, «TrackMania Nations» er endelig bevis for teorien om at det beste i livet ikke koster noe, at det finnes noe slikt som en gratis lunsj og at franskmenn kan det å lage bilspill.
«TrackMania Nations Forever» er strengt tatt en slags utvidelsespakke, men har sitt eget separate rangeringssystem og deler ikke baner med originalspillet.
«Forever» byr på totalt 65 splitter nye baner, et hav nye muligheter i editoren, oppdatert grafikk og en rekke små, smarte endringer i spillmekanikken.
Nå kan du for eksempel trykke på «enter»-tasten for å bli flyttet tilbake til forrige passeringspunkt.
Dette ødelegger i realiteten race-tiden din, men kan være svært grei å ha hvis du bare forsøker å komme deg i mål på de vanskeligste banene.
For er det noe «TrackMania Nations Forever» ikke mangler, så er det vanskelige baner.
De som følger med spillet kan være ille nok, men det finnes nok av skapsadister der ute som forsøker å overgå hverandre i å konstruere verst mulig baner.
Eventuell frustrasjon over banenes vanskelighetsnivå, veies allikevel litt opp av at alle de andre du kjører mot har det akkurat like ille.
Innimellom kan vinneren av en bane være den eneste som faktisk klarte å fullføre.
En annen nyvinning i «TrackMania Nations Forever» er en liten, men svært viktig endring i hvordan passeringspunktene fungerer.
I originalen var det ikke mulig å «bomme» på et slikt, det var ikke strengt nødvendig å passere innenfor rammene av passeringspunktet.
I «Forever» må du innenfor disse, noe både kreative banedesignere og de tidligere nevnte skapsadistene har utnyttet til det fulle.
Hadde det vært snakk om en fullpris utvidelsespakke, ville nok «TrackMania Nations Forever» kunne kritiseres for å være et par hakk for snau, men det ville allikevel vært snakk om et godt kjøp.
Som en gratis utvidelse av et gratis spill, finnes det overhode ingen unnskyldning for ikke å laste det ned.
Du kommer neppe til å angre.
Trailer fra gratisspillet Trackmania Nations Forever.
| 1
|
100139
|
Slapp og blind
Regi:
James Keach Med:
Chris Pine, Eddie Kaye Thomas, Anjali Jay
Ikke la deg lure av coveret på denne filmen som lover vill sexkomikk av typen «American Pie».
Dette er en A4 romantisk komedie, og en høyst ordinær sådan.
Historien om den blinde hunken Danny og hans jakt på «miss right» i form av den snart bortgiftede indiske skjønnheten Leeza engasjerer bare i småsekvenser og blir trukket ytterligere nærmere søla ved hjelp av svært malplassert lyte - og slapstickhumor.
Og hvorfor måtte regissør James Keach tvinge kona Jane Seymour til den pinlige avkledningsscenen helt i starten der?
Nydelige Anjali Jay redder prosjektet fra havari og får minst ett av øynene på terningen herfra.
Kun trailere som ekstramateriale.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 0
|
100140
|
Dypdykk i dumskap
Er Kate Hudson i bikini og Matthew McConaughey i bar overkropp nok til å lage en film?
HANDLER OM:
I det karibiske solskinnet forsøker en ung kvinne å kvitte seg med sin døgnikt av en ektemann.
Hun er egentlig smart.
Han er egentlig og dypest sett en torsk.
Men, forstår vi, sexen har vært himmelsk.
Gjennom spanske biblioteker og groteske megder eventyrlyst, jakter de på en gedigen gullskatt, må vite.
Kan noe stoppe dem?
En billionær, hans stupdumme datter, den morderiske gangsteren, den lekke lørja, den råbarka konkurrerende skattejegeren, mangel på solkrem?
DOM:
Morskap i solskinn har jeg intet i mot; skjønt januar ville vært en bedre måned enn mai.
Heller ikke velskapte unge mennesker i minimal bekledening; det får man tåle.
Men:
«Plottet» er idiotisk, «manuset» fraværende, «morskapen» irriterende umorsom, «sjarmen» så å si ikke-eksisterende.
Bare så det er sagt:
Alt ender «godt».
Jeg skriver ikke dette for å frata noen spenning.
Bare berge ende fler fra lidelsen med å se denne filmen.
| 0
|
100141
|
Gripende
«Ondt när knoppar spricker» - med nogo attåt
| 1
|
100142
|
Meget maskulin
¿og mucho macho
| 0
|
100143
|
Lapskaus
En film som burde vasket vekk seg selv
| 0
|
100144
|
Ufokusert eventyr
Varmhjertet og smårørete om Loch Ness-uhyrets «unge år»
| 0
|
100146
|
Willie Nelson «One Hell Of A Ride»
(Legacy/SonyBMG)
Det finnes to typer bokssett.
Du har den pene, men dølle typen, den som setter seg fore å rydde opp der ingen opprydding trengs, og som du bare spiller én gang, av pliktfølelse.
Og så har du denne typen:
CD-bokser som viser vei i et villnis av en produksjon, treffer haugevis av høydepunkter og etterlater deg med en enda større respekt for livsverket til artisten enn du hadde på forhånd.
«One Hell Of A Ride» hører til i sistnevnte kategori.
4CD'er, vakkert innpakket i resirkulert papp, kan i utgangspunktet høres ut som litt for lite til å dekke en produksjon så gigantisk, og så eklektisk, som Nelsons.
Denne boksen overflødiggjør da heller ikke alle Willie-albumene du måtte ha fra før - tilhengere vil fremdeles trenge de mange «konseptalbumene» hans i sin helhet, og det kan innvendes at utvalget blir litt harelabbete på 1990- og 00-tallet.
Men som frydefull musikkopplevelse betraktet er «One Hell Of A Ride» akkurat det tittelen lover.
En reise fra da Willie var en ung countrymusiker på jakt etter et uttrykk på 1950-tallet, til han i dag er en sjanger i seg selv, stor nok til å ta opp i seg alt fra croonerstandarder til reggae.
Med knapt et kjedelig øyeblikk underveis.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 1
|
100147
|
The Hellacopters «Head Off»
(Psychout / Tuba)
Feiende svanesang.
Fjorten år etter den spede starten har svenskenes variant av Gluecifer også bestemt seg for å legge ned bandet.
«Head Off» er deres siste plate (sommerens Hovekonsert blir den aller siste i Norge) og er en konseptplate - ganske originalt til å være en avskjed, men så var da også platen ferdig innspilt da bestemmelsen om band-nedleggelse ble tatt.
På «Head Off» gjør de nemlig covere av andre band.
Ingen av dem er spesielt kjente, men låtene er plukket ut fordi Hellacopters-gutta mener de fortjener større oppmerksomhet.
Svenskene har finpusset låtene gjennom sitt eget artilleri av gladpønk, Status Quo-boogie og garasjerock.
Resultatet er oppsiktsvekkende friskt og gladlynt.
Tyggegummirefrengene florerer og bandet spiller om mulig enda mer velsmurt enn noen gang.
Det er nesten ironisk at denne avskjeden - uten Hellacopterslåter engang - blir stående som ett av svenskenes klart beste album noensinne!
Anbefalte kjøp:
«Electrocute», «No Salvation», «I Just Don't Know About Girls», «Rescue» og «Darling Darling».
| 1
|
100148
|
The Roots «Rising Down»
(Def Jam / Universal)
Ujevnt og gravalvorlig.
Du vet som regel hva du får når ringrevene i Philadelphia-kollektivet The Roots dukker opp med en ny plate.
«Rising Down» er intet unntak, men den sosialpolitiske eggen er om mulig enda skarpere enn før.
Til tider blir dosene drøye - bare en låt som «Singing Man» omhandler intet mindre enn barnesoldater, selvmordsbombere og skolemassakrer - og mørke beats understreker alvoret The Roots forsøker å trekke frem i lyset.
Denne ensidigheten gjør at «Rising Down» fremstår mer monoton og dyster enn hva som kanskje er meningen, for i «Rising Down» helt mot slutten (og for så vidt i flippen «Birthday Girl» avslutningsvis) er håpet tilbake i en enkeltlåt som utgjør hele motsatsen til resten av platen, både tittelmessig og tematisk.
Men da er det for sent å proklamere at de skal «dominere verden som Oprah».
Det er nemlig for sent å redde platen også.
ANBEFALTE KJØP:
«Criminal», «I Can't Help It» og «Rising Up».
| 0
|
100150
|
Anne-Lise Berntsen og Trygve Brøske Ensemble:«Ohne Sentimentalität»
(Øra fonogram)
Mening uten sentimentalitet
Bertolt Brecht blir ofte forbundet tett med komponisten Kurt Weill.
Men samarbeidet var like tett med komponisten Hanns Eisler.
Men på grunn av sitt politiske ståsted ble han kastet ut av USA etter 2. verdenskrig, og har siden ikke fått sin fortjente oppmerksomhet.
På den nye platen «Ohne Sentimentalität» har sopranen Anne-Lise Berntsen trukket fram sanger av Brecht/Eisler fra mellomkrigstiden.
En del kan man gjenkjenne som «arbeidermarsjer», her er både «Solidaritätslied» og «Das Einheitsfrontlied», men det er også barnesanger og vuggesanger.
Berntsen har med seg Trygve Brøske Ensemble med piano, slagverk, strykere og blåsere, og Brøske står også for de stilrene arrangementene.
Sammen støper de et uttrykk som er mektig, rått og vakkert.
Berntsens stemme kler denne musikken utmerket.
Hun spiller på alle ytterligheter; synger dypt, rått og ekspressivt, for så å hoppe over i det lette, lyse og vuggesang-aktige der høyden hennes også kommer til sin rett.
Dette er en nydelig plate med en sanger og et ensemble med et sjeldent, personlig uttrykk.
| 1
|
100153
|
Maria Kannegaard «Maryland»
(Moserobie)
Med saksofonisten Håkon Kornstad på laget i tillegg til Ole Morten Vågan på bass og Håkon Mjåset Johansen bak trommene, har Maria Kannegaard samlet et band som utnytter hennes kompositoriske materiale til fulle.
Med intuitiv lydhørhet og kreativ elastisitet, skaper musikerne en helhet av uttrykksmessig mangfold.
«Maryland» er et knallsterkt album som gir lytteren mange utfordringer.
Ikke minst på det kompositoriske plan folder musikken ut stadig nye dimensjoner.
Improvisasjon og komposisjon er usedvanlig godt integrert, noe også det tette samspillet bidrar til.
Veksling mellom kompleksitet og enkelhet, ekspressivitet og innadvendt meditasjon gir variasjon og kontrast.
Flere av låtene har sterke melodiske elementer, som den lette «Ruslende» og de hymneaktige «Ballade 1» og «Ballade 2», sistnevnte med nydelige flageolettklanger i bassen.
CARL PETTER OPSAHL
| 1
|
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.