id
stringlengths 6
6
| review
stringlengths 13
22.9k
| sentiment
int64 0
1
|
|---|---|---|
100606
|
Manu Katché «Playground»
ECM/Grappa Musikkforlag
Trommestjernen Manu Katché starter lovende på sin andre utgivelse for ECM i åpningslåten.
Mykt neddempet melodiøsitet, uttrykt med virkningsfull sparsommelighet.
Dessverre fortaper det positive førsteinntrykket seg utover platen.
Her er klangen av ECM på sitt mest typiske, men uten at musikken klarer og skrape nevneverdig i overflaten.
Kanskje er det ærlig låtmateriale og idéinnhold som blir for svakt.
Katché har med seg samme bassist og pianist som tidligere, mens blåserrekka er byttet ut med det norske tospannet Matthias Eick og Trygve Seim på trompet og saksofon.
De spiller delikat begge to, ja det er ikke noe å utsette på noen av musikernes spill.
Det låter perfekt og deilig, dessverre uten at musikken som helhet tar av.
Det er synd, for det virker som Katché har hatt et sympatisk prosjekt.
| 0
|
100609
|
Foo Fighters:«Echoes, Silence, Patience & Grace»
(RCA/SonyBMG)
Masse ekko og fremdeles masse verdighet.
Gjennom et drøyt tiår og seks album har Foo Fighters etablert seg som det kanskje aller fremste moderne amerikanske rockbandet med sin særegne form for rock - hardt og energisk, men samtidig med så uimotståelige melodilinjer at de også har blitt radioyndlinger.
Her gjentar de resepten, men spennet er nesten enda større enn tidligere, for der foregående «In Your Honor» (2005) var delt i en gitartung og en akustisk side, blandes disse stilene denne gangen gjennom hele platen - et vellykket trekk, selv om energien til rocklåtene står i fare for å overskygge kvaliteten som også ligger i bunn for de lekre akustiske låtene.
Jo, Foo Fighters gjentar sin egen suksessresept, men denne gangen er det umulig å bruke det mot dem.
Til det består «Echoes, Silence, Patience & Grace» av for mange bra låter.
ANBEFALTE KJØP:
«The Pretender», «Let It Die», «Erase / Replace» og «Stranger Things Have Happened».
| 1
|
100615
|
Litt for fort i svingene
«Sonic Rush Adventure» lider under overdreven repetisjon.
Da hjelper det ikke at det går fort.
«Sonic Rush Adventure» er et strålende eksempel på et spill der historien med fordel kunne vært droppet.
Det hele starter med at det lynraske piggsvinet Sonic og ekornet Tails i nesten storslått og klassisk Robinson Crusoe-stil skylles opp på en tropisk palmekledd øy.
Deretter faller historien til pinlige nivåer hvor irriterende og til tider overflødig dialog strekker tålmodigheten farlig langt.
Håpet er heldigvis ikke ute for våre skibbrudne helter: øya er bebodd og en vannscooter gjør det mulig å bevege seg i øyas nærmeste omkrets for å oppdage andre ressursrike øyer.
Når du har samlet sammen noen klumper jern, skrapmetall, røde krystaller og andre ressurser i riktige proporsjoner, kan det drevne ingeniørekornet sette dem sammen til skute, luftputebåt og ubåt som gjør deg i stand til å bedrive øyhopping til nye øyer stadig lenger vekk fra hovedbasen.
Og det er nettopp på disse nyoppdagede øyene at farten og de spesielle plattformelementene, selve essensen i «Sonic»-spillene, kommer til syne.
Verdens raskeste blålakkerte piggsvin får nemlig her boltre seg på plattformbaner av klassisk Sonic-sort med looper, stup, fiender, en enorm mengde cheerios-liknende gullringer å samle på og diverse andre hindre som er der for å gjøre livet surt for deg.
Ting går fort, og omgivelsene flyr gjerne forbi så kjapt at du bare rekker å registrere alle de tingene du går glipp av, slik det gjerne blir i «Sonic»-spill.
«Sonic Rush Adventure» er nemlig ikke av spillene som kan sveve på den avhengighetsdannende samlemani-effekten enkelte spill gir.
Dette fordi all tid og forsøk på grundig ringesanking fort blir forgjeves:
Med en enkelt feil - eksempelvis et krasj med en piggete skapning i 120km/t - spretter ringene du så pertentlig har samlet sammen til alle kanter.
Ringoppsamlingen i Sonic føles stadig som et ondskapsfullt hån mot samlemanikeren.
Besøkene på de forskjellige øyene foregår stort sett i 2d på de to skjermene, det vil si at både hovedpersonen og farene han står ovenfor beveger seg vekselvis mellom de to skjermene.
Dessverre føles dette mer kaotisk enn nyttig, og du er langt ute i spillet før det faller naturlig å flytte blikket opp og ned til rett tidspunkt.
Ved siden av en svak historie er overdreven repetisjon en av hovedingrediensene i «Sonic Rush Adventure».
Du må vente deg å spille de samme banene gang på gang for å samle sammen ressursene du trenger.
Positive mennesker og tilhengere av serien vil nok peke på at dette åpner for muligheten til perfeksjonering og beherskelse av utfordringene som hver enkelt bane byr på.
For min del blir disse positive effektene overskygget av voldsom irritasjon og stadig gjesping.
«Sonic Rush Adventure» har allikevel enkelte positive punkter som bidrar til å veie opp for irritasjonsmomentene.
Til tross for enkel utforming og det faktum at de minner mye om spill man kan spille gratis på nett, er minispillene underholdende nok til at munnvikene trekker smilet opp til horisontal posisjon igjen.
Reisingen mellom øyene er utformet som forskjellige spill som avhenger av fremkomstmiddelet.
Den stolte skuta gir deg muligheten til å senke aggressive baljer og båter med kanon mens du beveger deg fra A til B, mens luftputebåt byr på et minispill med høy intensitet og sterke likhetstrekk med «Space Harrier».
Enkelte av bossene du møter på slutten av hvert øybesøk er kreative og annerledes nok til å underholde, og krever - til tross for relativt lav vanskelighetsgrad - en timing som forutsetter at man holder tunga rett i munnen.
Likevel, hvis ikke innholdet appellerer hjelper det ikke at det går fort i svingene.
PS:
I salg fra fredag 28. september.
Trailer fra DS-spillet Sonic Rush Adventure.
| 0
|
100616
|
Velsmurt og vakkert
Nestegenerasjons fotballspill er endelig her.
«FIFA 08» til PS3 og 360 holder rett og slett toppnivå.
«FIFA» på de nyeste og råeste konsollene har vært stusselige saker hittil.
Men her har teamet bak PS3 og Xbox 360-versjonen av «FIFA 08» gjort en overraskende god jobb.
Man kan spille treningskamper, turneringer, cuper og du får også en managerdel som er veldig lik den som har vært på de seneste versjonene.
Her er det mye statistikk for de som liker den slags, men del av det er for svært spesielt interesserte.
«Be A Pro»-elementet fungerer mye bedre enn i PS2-versjonen.
Konseptet går ut på at man istedenfor å styre hele laget, har ansvaret for én spiller.
Man får hele tiden tilbakemeldinger på hvor bra eller dårlig man presterer.
Dersom man er ute av posisjon eller gjør en dårlig defensiv jobb, får det negativ innvirkning på dommen som kommer etter kampen.
Der blir det gitt en kort oppsummering og en poengsum fra 0 til 100.
«Be A Pro» gir meg assosiasjoner til det legendariske «Player Manager», som var et fantastisk spill på Amiga for snart 20 år siden.
Og skulle du være i tvil, så er den sammenligningen et kjempekompliment.
Du kan for øvrig spille med det spesiallagede «Be A Pro»-kameraet, eller du kan bruke den tradisjonelle kameravinkelen.
Jeg ble på grensen til bilsyk av det første alternativet og måtte gå over til den vante synsvinkelen rimelig kjapt, men «Be A Pro»-kameraet har en actionpreget stil som kan passe godt for mange.
Selve banespillet er ganske likt PS2-versjonen, men knappesystemet er forandret noe og det gjør tingene ganske uvant for de som har spilt tidligere versjoner.
Grafikken er detaljert og fin, og det er stor forskjell fra forrige generasjons konsoller.
Det er et par ting jeg savner i spillet også - naturlig nok.
Jeg kunne ønsket meg flere muligheter til å variere dødballer.
Dessuten er det ikke et skikkelig treningsmodus.
Det hjelper at man kan tørrtrene litt med selveste Ronaldinho mens maskinen jobber før kampene, men det blir ikke det samme.
Det er mulig å trene på frispark og straffer med Ronaldinho, men jeg savner like vel et eget opplegg for dette.
Man har muligheten til å velge hvor mye maskinen skal hjelpe til når man slår pasninger, innlegg og skal avslutte på mål, men det er ikke mulig å endre tempoet - noe som har vært vanlig tidligere.
Det kan også virke som om det er i overkant vanskelig å score, men det er nok først og fremst en treningssak som også gjør det hele mer realistisk.
Realistisk er også det aller meste av det som foregår ute på banen.
Det blir veldig spennende å se om «Pro Evolution Soccer 2008», som kommer senere i høst, kan svare på denne offensiven fra Electronic Arts.
Trolig blir det en jevn og tøff kamp - som vanlig.
PS:
I salg fra torsdag 27. september.
PS3- og 360-skal være like, mens egne versjon er utviklet for Wii, PSP og DS.
Det er kun PS3-versjonen som er testet.
Se video fra «Be A Pro»-funksjonen i PS3- og 360-versjonen av «FIFA 08».
| 1
|
100618
|
Trygt antiklimaks
Master Chiefs eventyrlige kamp for menneskehetens overlevelse kommer til en noe antiklimatisk konklusjon i «Halo 3».
Det blir bare ikke større enn dette.
Etter de klassikerstemplede spillene «Halo» (Xbox, 2001) og «Halo 2» (Xbox, 2004), går nå fansen av hengslene i forkant av utgivelsen av «Halo 3» på Xbox 360.
I mellomtiden har det kommet flere bøker som utvider historien, det jobbes med å få en kinofilm stablet på bena, det er laget flere tegneserier og «Ringenes herre»-regissør Peter Jackson jobber med en ny spilltrilogi lagt til «Halo»-universet.
I tillegg har du de mange fanmiljøene på nett og den stadig populære flerspillerdelen til «Halo 2».
Allerede i 2004 kalte jeg «Halo»-spillene «vår tids Star Wars».
Vi snakker om et fenomen innen populærkulturen som ikke akkurat er dagligdags i spillenes ellers noe lukkede verden.
Det å kalle forventningene til «Halo 3» store er med andre ord en skikkelig underdrivelse.
Det har kriblet i hele meg i månedsvis.
Men det kribler ikke lenger nå.
For konklusjonen på «Halo»-trilogien har endt opp med å bli et antiklimaks.
Joda, dersom man hadde latet som om de to forgjengerne ikke eksisterte, ville «Halo 3» ha vært en periodevis genial spillopplevelse.
Kampsekvensene er fremdeles heftige og intense, fiendene er bestandig interessante, miljøene er vakre og lydbildet er fantastisk.
Bungie har tatt med seg alt som har fungert før, fra spillbarhet til våpendesign, kunstig intelligens, kjøretøy og dramaturgi, og foredlet alt sammen ved hjelp av den mye råere teknologien de nå har tilgjengelig i Xbox 360-maskinen.
Spesielt tilfredsstillende er det å få knyttet sammen såpass mange løse historietråder.
Rent historiemessig er «Halo 3» en godkjent konklusjon, selv om antydningen om hvem den mystiske Forerunner-rasen egentlig er kunne og burde vært langt mer vektlagt.
Det er i det hele tatt snakk om solid håndtverk hele veien, det beste «Halo»-spillet til nå rent teknisk.
Derfor blir det kanskje litt urettferdig å sutre, «Halo 3» er tross alt et bra spill.
Men problemet er i mine øyne at det er en veldig kalkulert spillopplevelse.
Bungie trykker på alle de riktige knappene, og har laget et spill som virker skreddersydd etter en utprøvd formel.
Og det er i utgangspunktet ikke noe negativt i seg selv, bevares.
Det er slik Nintendo har operert i over 20 år med sine spillserier.
Men for meg blir det litt vel strømlinjeformet her, det er noe som mangler.
Jeg satt hele tiden og ventet på at adrenalinkicket skulle bli avvekslet av forbløffelse, undring, en sjokkartet historievri, spillbarhet jeg aldri hadde sett før - hva som helst, egentlig.
For mens «Halo» smalt som en innovativ actionbombe i 2001 og «Halo 2» fulgte opp med den geniale muligheten til å få konflikten fra fiendenes synsvinkel, er «Halo 3» et spill jeg føler jeg har spilt før.
Bungie leverer med andre ord en actionfest uten overraskelser.
Til og med en actionfest som blåkopierer en av forgjengerne i en nøkkelsekvens, noe som nesten gjorde meg sint.
Ren, skjær latskap.
Nå er jeg den første til å innrømme at innovasjon ikke er essensielt for å skape en fantastisk spillopplevelse.
Bungie måtte ikke ha snublet fryktløst ned den smale sti for å tilfredsstille meg.
Men de hadde ikke behøvd å brøle ned en seksfelts motorvei heller.
Det finnes spennende veier å utforske et sted midt i mellom.
Dette spillstudioet er mer enn flinke nok til å ta noen risikoer, til å skape noe som ville ha sendt sjokkbølger gjennom alle oss som elsker universet de har skapt.
I steden velger de å levere et spill som holder seg godt innenfor det trygge og velkjente.
Det er også noe skuffende at enspillerdelen tok rundt åtte timer å spille gjennom på normal vanskelighetsgrad.
Ikke at spillet hadde blitt noe bedre av å være lengre.
Men jeg synes den korte spilletiden vitner om at Bungie kunne og burde ha tatt en runde til på bakrommet for å pønske ut noen historie- eller innholdsmessige overraskelser.
Det er imidlertid flere formildende omstendigheter som må nevnes:
Enspillerdelen blir betydelig mer festlig hvis man spiller sammen med venner - inntil fire personer kan samarbeide gjennom hele spillet fra start til slutt.
Jeg vil faktisk ta det såpass langt som å si at «Halo 3» blir et vesentlig bedre og mer taktisk spill i co-op.
Kampene kommer bedre til sin rett når man har menneskelig hjelp, og de positive sidene av spillet blir mer tydelige.
Det jeg prøver å si er at hjelpen fra The Arbiter og andre datastyrte medsoldater ikke tilfører så mye til enspilleropplevelsen som det burde.
Kompisene dine vil garantert gjøre en mye bedre jobb.
Mitt råd er derfor å dra med noen venner og sette vanskelighetsgraden litt høyere enn det dere tror dere er klare for.
Jeg garanterer dere en svært underholdende actionopplevelse.
Flerspillerdelen er også knallsterk, her vil både nye og gamle fans ha noe å gjøre på fritiden i årevis.
Spesielt lovende er muligheten til å skreddersy brettene helt etter eget ønske i det nye «Forge»-moduset.
Det at alt du spiller automatisk lagrer seg som video på harddisken er i tillegg en genistrek.
Her kan du gå tilbake og se på høydepunkter fra både enspiller- og flerspilleropplevelser, skreddersy ditt eget videominne og dele dette med andre.
Og så har du endel nyheter på våpen- og kjøretøyfronten som utfyller «Halo»-konseptet på en veldig bra måte.
Disse åpner for nye taktikker i kampsituasjoner, noe som har ganske stor innvirkning på enspillerdelen og veldig stor innvirkning på flerspillerdelen.
Alt dette hever helhetsinntrykket betraktelig og gjør «Halo 3» til et spill det er veldig lett å anbefale.
Samlet sett er «Halo 3» en bunnsolid actionpakke.
Men dersom jeg utelukkende skulle ha bedømt enspillerdelen, ville jeg ha havnet på terningkast fire.
Gåsehuden spruter ikke denne gangen.
Og det må være lov til å si at det er noe som gjør meg veldig, veldig skuffet.
PS:
Lanseres onsdag 26. september.
Master Chief vender tilbake for å redde menneskeheten i Xbox 360-spillet Halo 3.
Klarer han å leve opp til de skyhøye forventningene?
| 1
|
100619
|
Mytologisk middelmådighet
«Loki» flommer ikke over av originalitet eller særegenheter, men byr på tradisjonsrik nedslakting i en verden stappfull med antikke guder og mytologiske beist.
Noen ganger trenger man en helt.
Går familiehunden gjennom isen, trengs en hverdagshelt som kan styrte ut og redde den.
Står en boligblokk i flammer, trengs helter av den mer profesjonelle typen som kan risikere liv og helse for å hjelpe innesperrede mennesker ut av infernoet.
En tredje type helt trengs når den egyptiske kaosguden Seth bestemmer seg for å gjenoppstå og føre verden inn i dens totale kollaps og undergang.
Nettopp denne typen helt er det et skrikende behov for i «Loki».
Seth har ingen intensjon om å gi seg uten kamp, veien til hans undergang flyter da også over av blod.
Ikke ditt blod naturligvis, det gjør du ditt beste for å beholde på riktig side av hovedpulsårene dine, men blodet til ti-tusenvis av fiendens onde styrker.
Bokstavelig talt ti-tusenvis, spillet holder nemlig tellingen og jeg sjekket.
Med andre ord er det snakk om et skikkelig «hack n' slash»- spill i samme genre som klassikeren «Diablo 2».
Ferdighetssystemet og utstyrssystemet likner også til forveksling det man finner i for eksempel «Diablo 2», man har åpenbart ikke turt å bryte ut av en årelang tradisjon.
Nå er det i seg selv ikke nødvendigvis noe problem.
Selv om Ford var først ute med gummihjul på bilene sine, betyr ikke det at Volkswagen burde prøve å tulle inn felgene sine i polyester kun for å være originale.
Originalitet for originalitetens skyld fører sjeldent noe bra med seg, jeg bare nevner det.
Valgmulighetene når du skaper helten din er ikke videre overveldende.
Du har fire erketyper å velge mellom og har ingen mulighet til å endre kjønn, utseende, klasse eller rase.
Til gjengjeld er det snakk om fire vidt forskjellige heltetyper, hver tilhørende sin respektive mytologi.
For nettopp mytologi er på mange måter hovedfokuset i «Loki», ikke bare én bestemt mytologi heller, men fire.
Norrøn mytologi er representert med den stereotypiske tøffe, hardføre og krigsglade barbaren, egyptisk med en særdeles intelligent trollmann, aztekisk mytologi stiller med en mystisk shaman og den greske mytologien med en kriger av det kvinnelige slaget.
Historien er ikke dårlig, men ikke veldig bra heller.
Det samme kan sies om grafikken, om kontrollene og om selve spillfølelsen.
Alt i alt scorer «Loki» stort sett midt på treet over hele fjøla, iallefall hvis man er litt i godlynne og ser bortifra det litt kronglete brukergrensersnittet og merkelige styresystemet.
Jeg føler meg litt i godlynne i dag, så jeg unnlater å nevne den til tider slitsomme kameravinkelen.
Men dersom jeg HADDE nevnt det, ville jeg påpekt at du aldri får se mer enn omtrent ti meter i hver himmelretning fra helten din, noe som gjør livet slitsomt for klasser som baserer seg på en viss avstand mellom helt og offer.
Du kan zoome inn, men da ser du så lite av hva som foregår at du likegodt kan skru av skjermen.
Utviklerne hadde åpenbart heller ingen illusjoner om at noen kom til å bruke denne vinkelen, ettersom alt av terreng og monstre utenfor ti-metersradiusen ser ut som helgrå, stygge firkanter.
Jeg har ikke lyst til å være altfor streng med «Loki», for det er faktisk ikke noe dårlig spill.
Det er lett å fokusere på mangelen av den berømte «X-faktoren», på fraværet av «det lille ekstra», men det ville være urettferdig fordi spillet ikke faller gjennom på noen bestemte områder heller.
Sannheten er vel at «Loki» vil være et godt valg for de som simpelten elsket «Diablo 2», for de som bare likte det «veldig godt» kan det kanskje være like greit å la krigsøksen ligge.
| 0
|
100620
|
Kjøp heller en diskokule
«Boogie» blander synging og dansing, men ender opp som en smakløs cocktail.
Og et eksempel på førstegenerasjons Wii-spill, der alle utviklere fortvilt forsøker å lage et spill med håndkontrolleren til Wii som hovedpersonen, i stedet for et spill som faktisk bruker kontrolleren på en naturlig måte.
«Boogie» går ut på to ting: danse og synge.
Dansingen foregår ved at du velger en tegnefilmaktig figur som danser når du veiver håndkontrolleren i takt med musikken.
Opp, ned, høyre eller venstre.
Av og til kan du holde inne en knapp og svinge kontrolleren i forskjellige angitte retninger, og få bonuspoeng.
Kobler du til en nunchuck-kontroller kan du gjøre et par ekstra ting, blant annet trykke på en knapp så figuren synger ute av takt med vokalen i sangen, og posere, men sistnevnte er så upresist og fungerer så dårlig at det er like godt å la være.
Syngingen gjøres med en mikrofon som følger med, men spillet tilgir selv tonedøve vokalister som meg selv, og blir dermed altfor enkelt.
Mikrofonen fungerer dog utmerket til å leke beatbox med, noe sønnen min på seks fort fant ut, og da var det slutt på synginga.
Det beste med «Boogie» er egentlig låtutvalget.
Til tross for at ingen av låtene er fra originalartistene, er coverversjonene av høy kvalitet, og de aller fleste er veldig dansbare.
Men det hjelper lite når man som spiller blir sittende i ro og vifte håndkontrolleren som en slags dirigent.
Det er artig å danse selv, det er ikke like artig å se en figur danse på skjermen.
Kjøp heller en dansematte, eller sett på noe musikk og dans og syng med barna dine selv.
Nå skal det nevnes at sønnen min hadde det moro med spillet da vi testet det.
Men idet jeg satte meg ned for å skrive denne anmeldelsen mens han skulle fortsette å spille, spurte han pent om han ikke heller kunne få spille litt mer «Super Paper Mario» i stedet for «Boogie»...
| 0
|
100622
|
Grusomhet og skjønnhet
Regi:
Francisco Vargas.
Mexico. Genre: Drama.
Aldersgrense: 15 år, egnet ungdom/voksne.
MED:
Don Angel Tavira, Dagoberto Gama, Fermin Martinez, Gerardo Taracena
HANDLER OM:
Det åpner med grotesk tortur og voldtekt; enda en landsby «et sted i Latin-Amerika» skal renses for revolusjonære elementer av militærjuntaens soldater.
Deretter følger vi en far, en sønn og en sønnesønn til byen, der de tjener noen slanter som gatemusikkanter.
Og driver kurèr-virksomheter for motstandbevegelsen.
De kan ikke dra tilbake til sin hærtatte landby.
Men bestefar, fiolinisten, vinner etterhvert soldatenes tillit.
Han spiller fiolin for dem - og frakter ammunisjon og opplysninger tilbake til sønnens væpnede kamerater.
DOM:
Helt klart en betydelig filmopplevelse.
Like klart:
En film langt utenfor den kommersielle løypa.
Et sitrende, usminket og vondt vakkert svart/hvitt-drama om undertrykte menneskers skjebne.
Der konklusjonen nok dessverre samsvarer alt for godt med virkeligheten:
Å dyrke et slags håp, er å kaste blår i øynene på alle.
| 1
|
100623
|
Suggererende mystikk.
Regi:
David Lynch Amerikansk.
Produksjonsår: 1986.
Genre:
Psykologisk theriller.
Aldersgrense: 15 år, frarådes under 15.
MED:
Isabella Rossellini, Kyle MacLachlan, Dennis Hopper, Laura Dern, Hope Lange
«Blue Velvet» hadde Norgespremiere i april 1987.
VG's anmelder Borghild Maaland lot seg forføre av filmens eggende kraft.
Nå settes David Lynch' film opp på kino igjen.
HANDLER OM:
«Filmen griper tak i deg, ryster deg med sine grusomme og perverse elementer.
Det er en fæl film, men også fascinerende og ulidelig spennende, het det i anmeldelsen dengang.
Isabella Rosselini spiller en ulykkelig sangerinne med sadomasoscistiske tendenser, Dennis Hopper er en pervers galning, og duoen Laura Dern og Kyle MacLachlan er et ungt uskyldig collegepar, som gradvis oppdager nye sider hos seg selv.
David Lynch borer inn i de mørke, dystre underliggende toner både hos enkeltmennesker og i et småby-samfunn.
DOM:
«Som en mystisk eggende tone klinger Bobby Wintons gamle slager «Blue Velvet» gjennom dette suggererende marerittet», avsluttet anmelderen.
| 1
|
100624
|
Eventyrlig
Regi:
Matthew Vaughn, England/USA, 2007, Genre: eventyr/action, Aldersgrense:
11 år
Fengende underholdning for barn i alle aldre.
Med: Charlie Cox, Claire Danes, Robert De Niro, Sienna Miller, Michelle Pfeiffer, Sarah Alexander, Rupert Everett, Henry Cavill.
OM:
Tristan (Cox) har vokst opp i den lille engelske landsbyen Wall, som ligger i nærheten av en mystisk mur som legenden sier grenser mot en annen verden.
Han er forelsket i skjønne Victoria (Miller) som akter å folove seg med den ekle Humphrey (Cavill) hvis ikke Tristan kan hente en stjerne de begge så falle ned på den andre siden av muren og gi den til henne.
Tristan legger kjekt av sted og eventyret kan begynne¿
DOM:
Basert på en illustrert roman fra 1997 av den moderne eventyrfortelleren Neil Gaiman (tegneserien The Sandman) og den utsøkte illustratøren Charles Vess er dette et høyst sjarmerende stykke eventyrfjas.
Faktisk er det nesten umulig ikke å tenke på Rob Reiners "The Princess Bride" (1987) når man ser denne; det er noe med tonen, futten og humoren som synes klart inspirert av Reiners lett parodiske eventyrperle.
De mest innbitte og humørløse Gaiman-fans vil muligens finne "Stardust" for ståkete og hollywoodsk i sin form.
Og de vil ha delvis rett, for mye av stemningen og detaljene i Gaimans historie har måttet vike for superstjerner og effektmakeri.
Men slik er det nå som oftest med høybudsjetts adapsjoner av denne typen.
Og det er ytterst sjelden slike gjøres med samme sjarme som denne.
Så puristene anbefales å holde seg hjemme og heller lese boken en gang til.
Vi andre kan glede oss over både boken og filmen.
Atle H. Boysen
| 1
|
100625
|
Falskmynterne fra helvete
Regi:
Stefan Ruzowitzky.
Tysk/østerriksk.
Genre:
Drama.
Aldersgrense: 15 år, egnet voksne.
Sterk, renslig og god historie om verdenshistoriens største falskmyntnersak - fra konsentrasjonsleieren Sachsenhausen.
MED: Karl Markovics, August Diehl, Devid Strisow, Maria Bãumer.
HANDELER
OM:
Den utrolige historien om falskmyntneren, bohemen og jøden Solomon «Sally» Sorowitsch.
I mellomkrigstiden var han en kjent figur i Berlins underverden.
Som jøde og kriminell havnet han i konsentrasjonsleir.
Mot slutten av krigen hadde hans fangevoktere og torturister bruk for hans særlige talenter:
Han ble den helt sentrale i den bankerotte tyske krigsstatens siste overlevelsesforsøk:
Å skaffe penger ved å forfalske engelske pund og amerikanske dollar.
DOM:
Historien er knallsterk og god.
Man trodde kansje de fleste konsentrasjonsleirhistoriene nå var fortalt.
Det er de åpenbart ikke!
Sett på bakgrunn av historiens uhyggelige arena, blir man selvfølgelig sterkt på vakt mot feiltrinn overfor dem som «bare» var vanlige ofre, og ikke levde falskmyntnernes, tross alt, meget priviligerte tilværelse.
Men alt er gjort med tilbørlig renslighet.
Leir-helvete finnes hele tiden som en nattsvart bakgrunn.
Men det blir verken benyttet eller utnyttet på utilbørlig vis.
Også en nordmann, Moritz Nachtstern, var i falskmyntnergruppen.
Han har skrevet en bok om sine opplevelser, som gle gjenutgitt i fjor.
| 1
|
100626
|
Kunsten å lage en alvorlig god film
Regi:
Peter Schønau Fog.
Dansk.
Genre:
Drama.
Aldersgrense:
11 år, frarådes under 11.
Egnet ungdom/voksne.
Overraskende, nokså tragisk og original fortelling om en særdeles dysfunksjonell dansk familie på 70-tallet.
MED:
Jesper Asholt, Hanne Hedelund, Jannik Lorenzen, Julie Kolbeck.
HANDLER OM:
Det er noe fryktelig galt hjemme hos melkemannen i den lille danske landsbyen.
Man ser det gjennom 11-åringen Allans øyne:
Far gråter, mor sover, storebror har rømt, storesøster vil bare motvillig trøste far.
Far er Allans helt.
Ikke minst beundrer han fars helt uforliknelige evne til å tale i begravelser.
Da må alle gråte!
DOM:
En underlig film.
Men en uhyre god film, om en elleveårings vanskelige liv i en nesten umulig presset situasjon.
Situasjoner og personer er tatt på kornet.
Skuespilleriet er fjetrende, særlig fra den unge gutten og hans vanskelige fars side.
Tidsånden likeså.
Den litt tålmodige publikummer vil få en opplevelse med laaang ettersmak; så god at det er til å - ja:
Gråte av.
| 1
|
100629
|
Kate Nash:«Made Of Bricks»
(Polydor/Universal) GENRE:
POP
Den irskfødte londonjenta Kate Nash er så vidt passert 20, og ble sommerens store popkomet i Storbritannia - i all hovedsak på grunn av visse likhetstrekk med Lily Allen, som hun også har blitt «MySpace-venninne» med.
Likheten handler i stor grad om utpreget London-aksent og en direkte måte å fortelle historier på.
Men Nash er, med unntak av i enkelte korte glimt, ikke i nærheten av Allens popkvaliteter.
Hun er mye mer tradisjonelt singer/songwriter-anlagt, og som sådan mindre musikalsk eventyrlysten.
Nash er også milevis unna Allens frekke lyriske koketterier; hun babler for mye, og når hun prøver å treffe blinken hardt har hun en tendens til å skyte seg selv i foten, som på «Dickhead» - muligens årets dummeste sang.
Imidlertid har frk.
Nash, som nevnt, sine glimt, som alle kjennetegnes av større rytmisk tyngde, og som hinter om at noen hadde det litt for travelt med å få dette albumet ut på markedet.
ANBEFALTE KJØP:
«Foundations», «Shit Song», «Pumpkin Soup»
| 0
|
100630
|
Jon Larsen:«Strange news from Mars»
(Zonic/Musikkoperatørene) GENRE:
Jazz/rock
Swing-gitarist på romferd.
Som lyn fra klar himmel, eller kanskje heller som et plutselig og uventet UFO-besøk, overrasker Hot Club De Norvége-gitarist Jon Larsen med et jazzrock-album inspirert av Frank Zappa.
Han har fått med seg flere av Zappas musikere, som vokalisten Jimmy Carl Black og trombonisten Bruce Fowler, i tillegg til drivende gode norske musikere som Håkon Mjåset Johansen, Ole Morten Vågan og Rob Waring på henholdsvis trommer, bass og marimba.
Konseptet er helstøpt, der vi følger kaptein Zurcon og romskipet Big Ear III på sin første ekspedisjon til Mars.
Musikken er vel så helstøpt, med tette og presise komposisjoner, spennende lydlandskap og gnistrende musikalitet fra alle medvirkende.
CARL PETTER OPSAHL
| 1
|
100631
|
Det Norske Solistkor:«Grieg:
Choral Music»
(BIS) Dirigent:
Grete Pedersen.
GENRE:
KLASSISK
Korklang i særklasse.
Det Norske Solistkor og dirigent Grete Pedersen stiller etter hvert i en egen korklasse her til lands.
På sin siste cd leverer de et kjent korrepertoar av Grieg:
«Ved Rondane», «Våren», «Landkjenning» og sist og ikke minst «Fire salmer», for å nevne noe.
Og dette fenomenale koret med den unike dirigenten gjør det praktfullt fra start til mål.
Den fantastiske klangen lyser nesten i diskanten, og i hele spekteret fra topp til bunn er det velklang i stort og smått.
Man kan ta seg i å sitte og nyte hver eneste akkord.
Noen av satsene har fått nye arrangementer, til dels av Pedersen selv.
Det har blitt en ny sang også, faktisk, «I folketone» som Pedersen har arrangert over det lyriske stykket «Det var engang» Op.
71 nr. 1.
Et friskt, nytt tilskudd med Berit Nordbakken Solset som solist.
Et annet høydepunkt er «Våren» der Janne Berglund synger solo, koret bygger et prakteksempel av en bakgrunn mens Silje Marie Aker Johnsen synger overstemme med en fantastisk klarhet.
Dette er korsang på sitt aller, aller beste.
| 1
|
100632
|
Deborah Harry:«Necessary Evil»
(Eleven Seven Music) GENRE:
POP
Gjør ikke ære på gammel storhet.
Det er snart 30 år siden Deborah Harry hadde sitt internasjonale gjennombrudd som sanger i gruppa Blondie.
Nå er hun 62 år, men «Debbie» holder stand, på et vis.
«Necessary Evil» viser at Deborah Harry forsøker så godt hun kan å ikke fremstå som New York-rockens bestemor.
De som fortsatt husker helium-vokalen på hitlåten «Heart Of Glass» fra 1978, bør forberede seg på en litt mer moden stemmeprakt i 2007.
Musikalsk er dette tynne saker.
Med bonusspor er dette albumet 17 låter langt.
Mange gullkorn vil du ikke finne.
Det handler om enkel rock og pop av det lett elektroniske slaget, men magien er fullstendig fraværende.
Blondie er valgt inn i The Rock and Roll Hall of Fame.
Med «Necessary Evil» gjør Deborah Harry definitivt ikke ære på utmerkelsen.
ANBEFALTE KJØP:
Egentlig ingen, men forsøk «School Of Scandal».
ESPEN A. HANSEN
| 0
|
100633
|
Leieboerne:«Følg oss hjem, Ole Paus»
(Kirkelig Kulturverksted) GENRE:
ROCK
Fjellstø Ole Paus-hyllest.
Ole Paus er 60 år gammel.
Et forsterket Young Neils anført av Lars Lillo-Stenberg har tolket et knippe Paus-sanger fra tidlige 1970-tall.
Det er blitt til en albumhyllest som står fjellstøtt.
Under navnet Leieboerne har Lars Lillo-Stenberg, Jørn Christensen, Per Vestaby og Palle Krüger invitert med seg Live Maria Roggen, Geir Lynnismann Sundstøl, Line Lockert og Jørun Bøgeberg.
Som leieboere i katalogen til Ole Paus har bandet tatt seg friheten å ommøblere en smule på et utvalg sanger med hovedvekt på albumene «Garman» (1972) og «Blues for Pyttsan Jespersens pårørende» (1973).
Paus-fansen vil sikkert savne mange kjente, kjære og tidvis utskjelte låter, men Leieboerne har valgt ut et materiale som utmerket kler deres rufsete og melodiøse 70-tallsrock av amerikansk tapning.
Det svinger i så sterk grad at jeg nesten glemte hvem som er opphavsmann underveis.
Dermed er vel hensikten oppnådd.
Med «Følg oss hjem, Ole Paus» har noen av hans eldste sanger fått nytt liv.
Det i seg selv er ingen liten bragd.
ANBEFALTE KJØP:
«Farvel til mamma», «En sang igjen» og «Jeg stikker».
ESPEN A. HANSEN
| 1
|
100635
|
Thurston Moore:«Trees Outside The Academy»
(Cargo/Indie Distrbution) GENRE: ROCK
New Yorks kunstpønk-konge briljerer på egen hånd.
Soloprosjekter fra det nærmeste man kommer en lederskikkelse i Sonic Youth, er vanligvis noe man bør nærme seg med et åpent sinn for eksperimenter av ekstrem karakter.
Her, på hans andre «vanlige» soloplate, er det derimot lite å være redd for, selv for den som måtte mene at Sonic Youth til daglig går for støyende til verks.
Thurston Moore dyrker nemlig sin noe mer kontemplative side på «Trees Outside The Academy», men om uttrykket er dempet betyr ikke dét at det mangler sting.
Gitarene er hovedsakelig akustiske, men musikken er utvilsomt elektrisk, med låter som kombinerer søtt, salt og syrlig slik Moore har gjort på utmerket vis i moderbandet de siste tyve årene.
Politisk tilsnitt har platen også, sterkest sådan i instrumentalen hvor tittelen bærer budskapet:
«American Coffin».
Sonic Youth blir ofte sammenlignet med Neil Young på grunn av sin omgang med støyende gitarer; her begår Thurston Moore et album som ofte tangerer Youngs skarpeste stunder som singer/songwriter.
ANBEFALTE KJØP:
«Frozen Gtr», «The Shape Is In A Trance», «Honest James», «Fri/End», «Wonderful Witches»
| 1
|
100636
|
Chamillionaire:«Ultimate Victory»
(Universal) GENRE:
HIP HOP
Ultimat nedtur, tenker jeg vi sier.
Det er et dårlig tegn for en genre at man ender opp med å diskutere dens helsetilstand bortimot hver gang den nevnes, men slik har det blitt med hip hop i 2007.
Man undres over hvor alt skar seg - det er bare tre-fire år siden OutKast gjorde rent crossoverbord med et dobbeltalbum.
På samme tid var Jay-Z langt mer enn en pamp med introrap som hobby, Kanye West var den lysende fremtiden, og ikke minst var hitlistene preget av «hip pop» som Kelis' «Milkshake» og Ludacris' «Stand Up».
Og nå sitter vi her med plater som denne:
En 79 minutters ørkenvandring som ikke handler om stort annet enn selve hip hop-industrien.
Rappingen og produksjonen er håpløst liktlydende og hårreisende kjedelig; det er nitrist at det en gang så vitale «dirty south» har sunket til dette nivået.
Chamillionaires kjempehit fra 2005, «Ridin'», var irriterende nok, men føles duggfrisk målt mot dette.
Hip hop fremstår nå like virkelighetsfjern og oppblåst som rocken gjorde på midten av syttitallet, og vil du høre hvor triste utslag dét kan gi, er det bare å sjekke denne platens «Industry Groupie», som stjeler synthriffet fra Europes «The Final Countdown» på nedrigst tenkelige vis.
ANBEFALT KJØP:
«Standing Ovation»
| 0
|
100637
|
Winta:«Top Of The World» (låt)
(daWorks) GENRE:
FUNKPOP
Sichelle kan sove trygt inntil videre.
Unge, vakre Winta fremstod som et slags håp for engelskspråklig norsk R&B med debutsingelen «Emotions» for snart fire år siden.
Men både responsen på den og kvaliteten på oppfølgersinglene var skuffende greier.
Ergo er det kanskje ikke så overraskende at hun nå beveger seg mer i retning av strømlinjeformet pop.
Det er ikke vanskelig å høre at det er D'Sound-guttene som står bak; «Top Of The World» har mye av den samme høflige, skolerte tilnærmingen til funk som de ble kjent for med Simone Larsen i front.
Det er velprodusert, og med Wintas fine stemme på topp skulle vel det meste stemme?
Mmm, ikke helt - selve melodien er svak, og dette ender opp mer som «beige» enn «sort» musikk, à la Tomboy på slutten av åttitallet.
Ikke all verdens til kompliment, dét.
| 0
|
100638
|
For mye av det vonde
I PS3-spillet «Heavenly Sword» får vi demonstrert hva veien til helvete er brolagt med.
Krigerbaben Nariko tar i bruk et magisk sverd for å stanse den onde kong Botan.
Magiske sverd er alltid kjekke å ha i slike situasjoner, men i dette tilfellet er prisen høy:
Den som svinger sverdet i kamp, må betale med sitt eget liv.
Dermed raser Nariko avgårde for å slakte fiender i et heidundrende tempo, og der finner du også kjernen i spillet.
Vi snakker om et spill som hovedsakelig går ut på å kjempe mot store mengder fiender i avgrensede områder, med en intens bosskamp som et utstrakt pausekomma mellom de sverdsvingende hordene.
Det går i voldsakrobatikk av den estetiske sorten, en slags blanding av de vakre kampsekvensene i filmer som «Snikende tiger, skjult drage» og møljeslåssing fra spill som «God of War».
Det som redder spillopplevelsen er også knyttet til slåssingen.
Febrilsk knappemosing kommer du ikke langt med, du må i steden lære deg hvordan du skal slåss og forsvare deg mot forskjellige typer fiender ved hjelp av knappekombinasjoner for angrep og forsvar.
Gudskjelov, sier jeg bare, uten dette kravet om taktisk slåssing ville «Heavenly Sword» ha vært en temmelig tynn opplevelse.
Og da får det ikke hjelpe at durdrevne knappemosere sannsynligvis vil mene spillet er hakket for vanskelig for dem.
Slåssingen er som regel nydelig å se på og tilfredsstillende å utføre, med mange stilige effekter og tilstrekkelig dybde til å holde på engasjementet.
Her er «Heavenly Sword» definitivt godkjent.
Flere ganger i spillet kan du også skyte med pil-og-bue og kanoner, mens hatter (ja, hatter) og diverse gjenstander som ligger strødd på bakken også kan plukkes opp og pælmes avgårde for å løse puzzles og få fiender i ubalanse.
Sekvensene hvor du styrer den elskverdige pil-og-bue-skytende Kai (som forøvrig har hovedrollen i spillets ene store øyeblikk rent historiemessig) er veldig underholdende, og det er også overraskende tilfredsstillende å skyte kanonkuler på store mengder fiender.
Det er spesielt muligheten til å ta kontroll over alt du skyter eller kaster og styre dette gjennom luften i sakte film som fungerer bra her.
Et vellykket spill i spillet.
Det bør også nevnes at «Heavenly Sword» er en flott opplevelse rent visuelt.
Både miljøene og rollefigurene er pur, digital nytelse, og rett som det er leverer spillet en interaktiv actionfest som lekent kjæler med mitt «dette er fett»-gen.
Her fremstår spillet på mange måter som et skoleeksempel på high definition-nytelse, «Heavenly Sword» kler simpelthen min HDTV svært godt.
Jeg har også sansen for at hele spillet er lokalisert til norsk (inkludert Nils Ole Oftebro som kong Botan), selv om jeg ikke helt forstår at et spill med aldersgrense 16 år behøver dette.
Det blir som å dubbe «James Bond», og hvor aktuelt er det liksom?
Men der stopper jeg superlativkranen og går over til eder og galle.
Og jeg begynner med den pinlig konstruerte historien.
Utviklerne har forsøkt å skape noe engasjerende og interessant her, men de forsøker simpelthen for iherdig.
Resultatet er som en «Snikende tiger, skjult drage» uten sjel og poesi.
En veldig forutsigbar og standard fantasyhistorie.
Klimprende asiatisk musikk forsøker å skape en sitrende og vakker stemning, men lykkes ikke med annet enn å demonstrere hvor fluffy det hele er.
Jeg applauderer forsøket, spill som dette kan virkelig tjene på å ha en god historie.
Men Ninja Theory er ikke i nærheten av å treffe mitt hjerte.
Mye av skylden for det må skuespiller Andy Serkis ta.
Han tar med seg sin sensasjonelle tolking av Gollum i «Ringenes herre»-filmene, og varter opp med et prakteksempel på overspill i sin tolking av den onde kongen.
Kong Botan er en ond konge Monty Python ville vært ganske fornøyd med, og i dette tilfellet er ikke det et kompliment.
Den overdrevne tolkingen passer ikke til spillet.
Serkis har i tillegg hatt et ord med i laget i utviklingen av både historien, dialogen og rollene i spillet, og jeg tror det har foregått slik:
Ninja Theory har hatt lyst til å lage et følelsesladet og stemningsmettet drama.
Så har Serkis kommet inn og tilført humor fra den andre enden av dramaturgiskalaen.
Resultatet er full kræsj.
På den ene siden har du en høydramatisk suppe kokt på alt for spake ingredienser.
På den andre siden har du et spill som forsøker å være morsomt.
Og det eneste disse to motsetningene egentlig lykkes med, er å dra hverandre ned i søla.
I steden for å utfylle hverandre, torpederer de hverandre.
De karikerte rollene går ofte langt over grensen til det parodiske også, først og fremst på skurkesiden.
Hvis du noen gang har lurt på om det er mulig få for mye slemvittig sarkasme, er svaret nå opplagt.
«Heavenly Sword» har dessuten en nesten manisk trang til å dvele ved helt uinteressante replikkutvekslinger og scener i de mange filmklippene.
Og da virker en sterk fokus på historiefortelling mot sin hensikt, for å si det sånn.
Jo lengre disse filmsekvensene er, jo mer irritert blir jeg.
Enda verre blir det hvis du velger norske stemmer.
Det er begrensninger for hva man kan få til med en allerede skakkjørt dialog, historie og regi, og jeg klarte ikke lange tiden med norsk innpakning før jeg skiftet tilbake til engelsk.
Og når blant annet Andy Serkis har lagt grunnmuren for rollene i spillet, er også løpet kjørt for en ellers mer enn habil nok Nils Ole Oftebro.
Noen burde simpelthen gi Ninja Theory et kurs i begrensningens kunst.
Eventuelt burde de ha klart å be Serkis om å roe seg ned da han ble stadig mer involvert i utviklingen av spillet.
Litt av utfordringen til spillet kommer også fra genren det har plassert seg i.
Her er det ikke noe særlig utforsking eller oppgaveløsing å snakke om, og jeg er usikker på om en serie med heftige slåsskamper er nok til å fenge meg i dag.
Du har tross alt spillserier som «God of War», «Onimusha», «Prince of Persia» og «Devil May Cry» der ute, spill som klarer å levere både avanserte kampsystemer OG tilfredsstillende utforsking og oppgaveløsing.
Jeg vet dette argumentet er urettferdig for alle de som elsker spill som bare fokuserer på møljeslåssing, men det er allikevel lov å spørre hvorfor det nesten ikke lages spill som «Heavenly Sword» lenger.
Hvorfor spise naken pølse når det står sennep og ketchup rett foran deg, liksom.
Jeg bør også trekke frem bevegelsessensorene i PS3-kontrolleren her, som brukes til å styre piler og kanonkuler til sine mål, og til å sette igang et heftig angrep når Nariko blir slått i luften av fiender.
Bevegelsessensorene kan slås av i spillet, takk og lov, men måten de brukes på illustrerer hvor lite det tilfører til spillopplevelsen.
Målt i spillglede, er det null forskjell på det å bruke knapper og styrespaker og det å bruke bevegelsessensorene.
Og så er det lengden på spillet, da.
Et sted mellom seks og ti timer vil jeg anta, avhengig av hvor dyktig du er til å slåss.
Du får plassere dette i den negative eller den positive boksen selv, noen foretrekker jo korte spill.
Selv hadde jeg akkurat begynt å kose meg litt da det var klart for oppgjørets endelige time.
Og så var det over.
Litt for kort for min smak, altså, selv om avslutningen er såpass sterk at den nesten veier opp for den haltende veien dit.
For å begrense meg selv litt til slutt, tror jeg gjerne at andre vil kunne like historien, rollene og den ensidige fokusen på ren slåssing bedre enn meg.
«Heavenly Sword» fremstår litt som et enten-eller-spill, og Ninja Theory har utvilsomt hatt gode intensjoner hele veien.
Men for meg er det sant som det sies om hva veien til helvete er brolagt med.
PS:
Lanseres onsdag 19. september.
PS3-spillet Heavenly Sword er nydelig rent visuelt.
Men er det nok?
| 0
|
100639
|
Strategisk mesterverk
Med et forrykende fyrverkeri av bomber og granater setter «World in Conflict» en ny standard for fremtidige sanntidsstrategispill.
Det er en helt vanlig vinterdag i Seattle, mennesker strømmer gjennom gatene, bilene står bom fast i rushtidstrafikken og skolebarn hopper inn og ut av gule busser.
Mange sender nok en tanke eller to til sine sønner, brødre, ektemenn og kjærester som kjemper på den andre siden av Atlanterhavet.
Allikevel er tredje verdenskrig på mange måter som de to første, noe litt uvirkelig som foregår langt, langt borte.
Denne helt ordinære dagen skal snart vise seg å ikke være fullt så ordinær allikevel.
De store tankskipene som glider rolig, stille og ubemerket inn mot havnen er verken lastet med bananer eller Toro tomatsuppe.
Innenfor de tykke stålskrogene skjuler det seg en tungt bevæpnet militærstyrke som snart skal sette ben på amerikansk jord.
Sovjetunionen slurver ikke, invasjonen er planlagt ned til minste detalj.
Å stoppe den røde armé er en oppgave som krever et militært geni.
Heldigvis har amerikanerne deg på sin side.
Som løyntnant med kommando over et par stormpanservogner har du kun noen minutter på å få evakuert de sivile før den rasende russiske bjørn knuser byen med jernpoten sin.
«World in Conflict» er utviklet av svenske «Massive Entertainment» som også står bak «Ground Control»-spillene.
Av en eller annen grunn har våre nøytrale og fredelige naboer i øst mistenkelig god peiling på militærspill, først med «Battlefield»-serien og nå med «World in Conflict».
At svenskene oppfant dynamitten er neppe tilfeldig, alt som ikke ikke kan få andre ting til å eksplodere gidder ikke de svenske utviklerne å vie et sekund til.
Basebygging og enhetsbygging er fremmedord i «World in Conflict», isteden blir du tildelt forsterkningspoeng alt etter hvor mange strategiske punkter du kontrollerer.
Forsterkningspoengene kan, som navnet antyder, brukes til å kalle inn luftbårne forsterkninger.
På denne måten kan du selv velge sammensetningen av hæren din, mens hovedfokuset allikevel havner på det taktiske elementet.
Idoldommer Jan Fredrik Karlsen sa nylig at grunnen til at han gidder å sitte der å høre på den ene middelmådige deltageren etter den andre, var den herlige, deilige følelsen han får når et virkelig talent går opp på scenen og feier beina under ham, fyller rommet med utstråling, sjarm og en fantastisk sangstemme.
Nå er det heldigvis jevnt over atskillig høyere kvalitet på utgitte PC-spill enn på den gjennomsnittlige idoldeltaker, men jeg vet akkurat hva han mener.
Noen ganger marsjerer det et selvsikkert spill inn døren som rett og slett oser kvalitet og sjarm, som trollbinder deg og gir deg en spillopplevelse i ordets rette forstand.
«World in Conflict» er spill som setter en ny, gylden standard for genren sin og blir en milepæl i spillhistorien.
Et spill av dette kaliberet fortjener å bli rost opp i skyene av en ydmyk, nyfrelst spillanmelder.
For det første er «World in Conflict» et usedvanlig vakkert spill, ikke først og fremst på grunn av enhetene eller landskapene, men på grunn av effektene og animasjonene.
Skjermbilder klarer like lite å fange inn det vakre i «World in Conflict» som de første notene av en buldrene Bach-symfoni fanger inn kraften av hovedpartiene.
De må rett og slett oppleves.
Artilleristormer, flyangrep, napalm, skipskanoner og bomber av ymse slag lyser til tider opp slagmarken i et herlig, brakende kaos som knapt står tilbake for selv tyske barokk-komponister.
Med stemmelegging av blant annet Alec Baldwin og musikk av grupper som Whitesnake, Tears for Fears og Audioslave skorter det heller ikke på lydfronten.
Knallgod historie, nydelig grafikk og herlig musikk er uansett bare krydder.
Selv om krydder er viktig, er det tross alt det underliggende spillet som er det viktigste.
Og kampanjen i «World in Conflict» er proppfull av taktiske utfordringer og varierte oppdrag.
På tross av at det ofte skjer en hel masse ting på skjermen til enhver tid, mister man aldri kontrollen eller oversikten.
Flerspillerdelen er en svært viktig del av spillet.
Strategispill er ofte en ganske så inviduell gren, men i «World in Conflict» kan man være flere spillere på hvert lag.
Én kan kontrollere infanteriet, en annen panserstyrkene, en tredje luftvåpenet og fjerdemann artilleriet.
At veien her ligger åpen for sammensveisede klaner og større turneringer er jeg ikke i tvil om.
Spillhøsten har åpnet forrykende, først med «Bioshock» og nå med «World in Conflict».
Hvordan konkurrentene skal klare å hamle opp med disse er for meg et stort mysterium.
Uttrykket «å hoppe etter Wirkola» har aldri vært mer passende.
PS:
I salg fra fredag 21. september.
En Xbox 360-versjon kommer i november.
Strategispillanmelder Anders er i ekstase over World in Conflict.
| 1
|
100641
|
Gullstandardspenning
Regi: Paul Greengrass.
Genre: Actiondrama.
USA.
Fra 15 år.
STJERNER:
Matt Damon, Julia Stiles, Joan Allen Hektisk, hardhendt og humørløs - Jason Bourne er tilbake.
HANDLER OM:
Eks-CIA-agenten med det leie hukommelsestapet vil vite hvem han en gang var.
I forsøket på å nøste seg tilbake til sin egen identitet, avdekker han etteretningsbransjens mest hemmelige hemmelighet.
DOM:
«Hvem var Jason Bourne» (2002) var en usedvanlig vellykket spenningsfilm, primært fordi den maktet å forene moderne høyt Hollywood-tempo med den dvelende evnen til karakterstudie som preget de beste filmene fra spion- og paranoiathrillerens absolutte gullalder på 1970-tallet.
«Gåten Jason Bourne» (2004) var en langt mer ordinær affære, uinvolverende og småkjedelig.
Nå, i den tredje filmen, er det ikke blitt spart på noe.
«The Bourne Ultimatum» begynner på hundre prosent, og glir deretter over i hysteri.
Den globetrottende katt-og-musleken tar oss til Madrid, Paris, London, Tanger og New York, med knapt et øyeblikks hvile derimellom.
Den første filmen hadde mer personlighet.
Denne utmerker seg først og fremst ved et tempo som får de to timene til å virke som, åh, 45 minutter eller deromkring.
Stuntene er villere (Se!
Han kjører en bil utfor et tak!
Se!
Han hopper inn gjennom et vindu - (kursiv) fra en annen bygning(kursiv slutt)!) og fiendene råtnere.
I «The Bourne Ultimatum» går graden av korrupthet hånd i hånd med mengden ansiennitet:
Jo eldre og høyere opp i systemet, jo mer lyssky er de.
Matt Damon er og blir en litt smådøll WASP-streiting fra Boston.
Men denne serien passer ham ganske godt.
Jason Bourne er alvorlig, skeptisk, stresset, konsentrert, ett hundre prosent humørløs.
Og det skal Damon ha:
Han er blitt en svært overbevisende nevekjemper.
Videre har han god støtte i størrelser som steinstøtteansiktet Scott Glenn og den alltid strålende Joan Allen.
«The Bourne Ultimatum» kommer neppe til å bli boende i bevisstheten din spesielt lenge.
Men hui som det går mens den står på.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 1
|
100642
|
Full klisjépakke!
Regi:
Scott Hicks.
Genre:
Romantisk drama.
USA.
Tillatt for alle.
Er det rart folk spiser Grandiosa?
STJERNER:
Catherine Zeta-Jones, Aaron Eckhart, Abigail Breslin HANDLER OM:
Kokken Kate er gørflink, men ille ensom.
Etter at hun får forsørgeransvaret for søsterens datter i fanget, kommer det en staut soussjef på jobb på kjøkkenet i Greenwich Village.
Og så begynner det med at de er veldig i tottene på hverandre da, vettu.
DOM:
Den evinnelige matpornografien tar til allerede under tittelsekvensen.
Og Zeta-Jones rollefigur, Kate, er så fjern i hue at hun serverer et fiskehode som middag til en niåring.
Hun er «perfeksjonist», skjønner du; innelukket, hard og redd for følelser.
Den - åh, hold på meg! - operasyngende «levemannen» Nick (Eckhart), en klisjé man mest av alt har lyst til å ta med utenfor restauranten og gi et «kok» stryk, kommer henne til unnsetning.
Det skal selvsagt ta tid før Kates skepsis er borte.
Men Nick kommer gradvis nærmere:
Likt en høvel på en hvittrøffel, kan man kanskje si, for å holde oss til denne filmens lattervekkende pretensiøse matterminologidilldall.
Zeta-Jones er sjokkerende sjarmløs som den pripne, kjipe mesterkokkinnen, og Eckhart er fanget i en type mannsrolle som aldri har vært registrert før, noe sted,- annet enn i den romantiske komedien og ukebladnovellens «verden».
Det er denne siklende kyniske filmens oppfatning at vi er noen idioter, alle sammen.
La oss lære den at den tar feil, og holde oss vekk i hopetall.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
100643
|
I tynneste laget
Regi:
Stig Svendsen.
Norsk.
Produksjon: 4 1/2.
Genre:
Barnefilm.
Spennende, men litt for lettvint laget, norsk barnefilm.
MED: Anders Hermann Clausen, Helene Gystad, Fridtjov Såheim, Gard B. Eidsvold, Henrik Mestad, Ane Dahl Torp.
HANDLER OM:
Karl Jonathan flytter med pappa fra byen tilbake til bygda der pappa er oppvokst.
Det viser seg at den tidligere bygda nå har fått et tyrannisk velorganisert, sterilt rent, ekkelt trygt og grusomt velorganisert borettslag.
Karl Jonathan finner fort sin beste venn i Sisseline - og sammen får de to virkelig muligheter til å gjøre opprør mot all den kvalmende prektigheten når de oppdager en forlatt, men komplett velfungerende radiostasjon i et mystisk tårn...
DOM:
Det er mye fin og engasjerende spenning i denne filmen.
Budskapet er det jo heller ingenting å si på!
Ungene er fine.
Blant de voksne birollene er det igjen Henrik Mestad som gjør noe av seg, denne gang som farlig utseende, men selvfølgelig egentlig eiegod rocker i campingvogn.
Gard B. Eidsvold er effektiv i rollen som tyrannisk borettslagsformann i rullestol.
De andre er bare klisjeer.
Jeg er ganske sikker på at unger vil bli engasjert av denne historien.
Besøkstallene vil bli høye, som de nesten alltid blir på norske barnefilmer.
Derfor er det irriterende at det ikke er lagt ned mer arbeid i detaljene.
Sammenhengen i historien er på langt nær god nok.
Det hopper fra sted til sted, fra jorder, til skog, til borettslag.
Rollenavnene indikerer riktignok en fantasy-tilnærming (Harry Potter-syndromet).
Men det blir ingen god forklaring.
I en sånn historie er de to hovedpersonene nødt til å bli uvenner på et gitt tidspunkt (Tuppen og Lillemor-syndromet).
Det kommer, men temmelig uforklart og hensiktsløst.
En god del av kulissene ser helt nygravde ut, virker tilfeldig plassert og dermed kunstige.
Bestefarshuset som en hitchcocksk Psycho-gag kan selvfølgelig bare glede de mest filminnvidde blant foreldre.
Kanskje er jeg for negativ.
For, som sagt, jeg tror filmen i høy grad vil fungere for sitt publikum.
Men bare så det er sagt:
Unger SKAL tas på fullt filmalvor, uansett!
| 0
|
100646
|
Tynt og deilig
For tredje gang er Mario flatpakket i en todimensjonal papirverden.
Det er duket for en både engasjerende og ironisk opplevelse.
I 1996 demonstrerte Nintendo (via spillutvikleren Square) en sjarmerende evne til selvironi med SNES-spillet «Super Mario RPG».
Etter å ha skapt Mario-spill på løpende bånd siden tidlig 80-tall, ble etablerte varemerker kjørt gjennom blenderen og tilsatt ingredienser fra både rolle- og eventyrspill.
Ut kom en befriende lite selvhøytidelig spillopplevelse, et skeivt, perspektivforstyrrende morospeil rettet mot Nintendos særegne stil.
Det er her du finner opphavet til «Paper Mario»-serien, en serie som debuterte på Nintendo 64 i 2000 (2001 i Europa), og som nå har fått sitt tredje spill.
«Super Paper Mario» har i likhet med de to forgjengerne en todimensjonal spillverden laget av virtuelt papir.
Alt i spillet, fra rollefigurer til bygninger og planter, er papirtynt.
Og i steden for å bare være en morsom gimmick, brukes dette til å skape både interessant og morsom spillbarhet.
Du kan dessuten gjøre de todimensjonale miljøene tredimensjonale i tidsbegrensede perioder, noe som åpner veier videre og avduker diverse hemmeligheter.
Historien er noe som tilsynelatende kunne vært laget av Shigeru Miyamoto etter alt for mye sake:
Spillet starter med at den onde grev Bleck arrangerer ekteskap mellom prinsesse Peach og Marios erkefiende Bowser, noe som ifølge profetien vil iverksette verdens undergang.
Så går spillet tilbake i tid, og Marios eventyr begynner.
Målet er å stanse Bleck, og på veien får han hjelp fra både Luigi, Peach og Bowser.
Som ennå ikke har giftet seg, altså.
Det er noen få rollespillelementer igjen, du har for eksempel et team med spillfigurer å styre, du får erfaringspoeng og du går opp i level.
Men i bunn og grunn er det OK å kalle dette et actioneventyr med plattform- og rollespillelementer.
Og det er uansett sterkt vanedannende og vellaget spillbarhet som står i sentrum.
Her er det bestandig noe nytt å slåss mot, nye hemmeligheter å finne, nye oppgaver å løse og nye gjenstander å sanke.
Den glimrende humoren, den elleville skapergleden og den vennlige fleipingen med Nintendo danner dermed toppen av kransekaka.
Joda, litt av gleden kommer fra varm Nintendo-nostalgi også, jeg innrømmer det.
Men nå er det nå en gang sånn at alle vi som har vokst opp med Nintendo og deres rare, søte gjeng med spillfigurer, nok bestandig vil holde følge med Mario.
I tykt - og i tilfellet «Super Paper Mario» - i tynt.
PS:
Lanseres fredag 14. september.
Scener fra Nintendo Wii-spillet Super Paper Mario.
| 1
|
100647
|
Mislykket strategi
«Mana»-serien tar med «Heroes of Mana» et skritt over i taktisk strategiland.
Men spillet snubler på veien.
Imperialisme og aggressiv utenrikspolitikk har gjennom historien vært med på å forme vår verden til det den er i dag.
De samme to ingrediensene er også gode startingredienser i strategiske rollespill.
«Heroes of Mana» er et strategirollespill i rollespillserien «Mana».
Utstyrt med et flygende skip, et trofast mannskap og ditt strategiske hode får du i oppgave å stå imot en maktsyk nasjon som ønsker å ta over verden.
Stadig nye navngitte rollefigurer presser seg inn på den knøttlille skjermen og forsøker som aktører i historien å ta sin del av oppmerksomheten.
Det tar likevel ikke lang tid før jeg gir opp å forsøke å holde styr på de små figurene på rundt fire piksler som tross sine fargerike kreative åsyn, fort glir inn i den grå mengden.
Det er allikevel mye bra å si om «Heroes of Mana».
Under den fargerike overflaten ligger et strategirollespill med flere gode kvaliteter.
Ved å tegne en sirkel rundt dine strategiske, sjakklignende brikker, kan du enkelt styre ressursene mot de områdene der de behøves.
Du har dessuten tilgang til et stort utvalg forskjellige styrker, deriblant noen veldig stilige, dødsfarlige og aggressive sopper og bærsankende lilla småfisk som kommer sprettende ut av skipet så lenge ressursene tillater det.
De begrensede ressursene gjør at du må ta stilling til hvilke typer soldater det vil lønne seg å plassere på slagmarken i møtet med fiendens forskjellige typer soldater.
Strategi i form av politiske valg, allianser og offensiver er derimot fullstendig fraværende.
Den lineære historien plasserer deg på slagmark etter slagmark uten at du har anledning til å komme med innvendinger.
Dessverre sliter selve spillet med å komme til sin rett på grunn av en dårlig oversiktsløsning.
Når man skal styre et godt knippe forskjellige enheter på en stor slagmark er det naturlig nok viktig å raskt kunne navigere for å holde alle tropper under kontroll.
Et uhyre kronglete navigeringssystem av den typen der høyreknappen gjerne beveger deg mot venstre, fører til at man bruker mye tid på å sveve hjelpesløs over slagmarken som en nokså avmaktet krigsgud ute av stand til å operere dine menn, dyr og sopper etter den strategien du har utarbeidet.
Enkelte av oppdragene krever en strategisk oppbygging av ressurser og styrker som vanskelig lykkes på første forsøk.
Hvis man ikke har Napoleons krigsstrategiske geni må man derfor belage seg på å se lange, middelmådige animasjoner og dialoger gang på gang før man får sjansen til å prøve seg på ny.
Når historien i seg selv ikke var utpreget underholdende den første gangen, sliter derfor dette fort på tålmodigheten.
Begravet under denne enorme mengden unødvendig irriterende løsninger, befinner det seg et helt greit og langt ifra dårlig strategispill.
Problemet er at det er for langt å grave.
PS:
Lanseres 14. september.
Scener fra Nintendo DS-spillet Heroes of Mana.
| 0
|
100648
|
Urkomisk
Regi:
Petter Næss.
Norsk.
Genre:
Komedie.
Aldersgrense: 11 år, egnet ungdom/voksne.
Petter Næss skyter blink igjen:
Tatt av kvinnen er glimrende!
MED:
Mariann Saastad Ottesen, Trond Fausa Aurvåg, Peter Stormare, Henrik Mestad, Anna Gutto.
HANDLER OM:
Han lever en sorgløs ungkarstilværelse, inntil Marianne finner det for godt å invadere livet hans.
Storøyd og ikke lite tafatt blir han vitne til sin egen skjebne som kasteball for en kvinnes relativt uforutsigelig innfall.
Hans største problem blir å overbevise seg selv om at det er slik livet og kjærligheten og meningen med livet skal arte seg.
Til å hjelpe seg, har han svømmehallens mannsfellesskap - og særlig den mystiske selvoppnevnte vismannen Glenn.
DOM:
Tatt av kvinnen er en strålende god og meget underholdende film.
Formmessig er noe av det aller, aller beste jeg har sett av norsk film.
Innholdsmessig er det nesten like bra:
Den evige mannsfommelen lunter saktmodig og omfattende pasifisert gjennom livets praktiske og følelsesmessig stormkast, skapt av denne tornado av et kvinnemenneske.
Hun legger absolutt alle premisser - for alt.
Mens han fortvilet forsøker å finne ut av hva som har rammet ham.
Det er stykkevis urkomisk!
Petter Næss er ikke bare ufattelig stø på regihånden - han leker seg i tillegg storartet med stundevis ørsmå - men alltid virkningsfulle - ekstrapåhitt.
Så selv når det forventede inntreffer, får man alltid et uberegnelig ekstrapoeng med på kjøpet.
Trond Fausa
Aurvåg er HELT perfekt som Han.
Denne rollen er han født til.
Punktum.
Mariann Saastad Ottesen har det litt vanskeligere, hun skal tross alt lage en slags galskapens relevante normalitet innenfor et mye videre handlingsregister.
Det gjør hun meget godt, men ytterst kritisk sagt ville hun for denne anmelder fungert enda bedre med ytterligere en halv grad feber i sine villeste øyeblikk.
Er det så noe i det hele tatt å innvende?
Vel; det er, som allerede nevnt, utelukkende på detaljnivå.
Og det blir at i små partier sånn midtveis gjør man seg en tanke om det dette stoffet også har vært teater; ørsmå antydninger til filmisk tomgang.
Men aldri mye, aldri særlig merkbart.
| 1
|
100649
|
ZOMBIEACTION
Regi: Juan Carlos Fresnadillo.
England/Spania.
Aldersgrense:
18 år absolutt grense.
MED: Robert Carlyle, Rose Byrne, Jeremy Renner, Amanda Walker, Shahid Ahmed, Harold Perrineau, Catherine McCormack
HANDLER OM:
Det er 28 uker etter virusutbruddet som infiserte Englands befolkning i Danny Boyles «28 Days Later» (2002).
Hurtigzombiene er døde av sult (kan de ikke spise hverandre da?) og amerikanske styrker står for sikkerheten i London hvor flyktninger har begynt å vende tilbake.
Familien Harris blir gjenforent, og alt ser ut til å være fryd og gjenoppbyggelse, inntil ungene stikker av fra sikkerhetssonen og drar hjem til sitt gamle hus for å lete etter ett bilde av sin antatt døde mor.
Der finner de ikke bare bildet?
DOM:
Danny Boyles film tilbød med en viss futt ett knippe nye zombieidéer og var ett friskt pust i genren, kanskje mer inspirert av George A. Romeros «The Crazies» (1973) enn av hans zombiestandard «Night of the Living Dead» (1968).
Det må nå innrømmes at Boyles film ved gjensyn faktisk har tapt seg ganske mye, da det lave budsjettet og den nokså tynne handlingen avslører seg tydelig.
Et av høydepunktene i forgjengeren var Boyles imponerende formidling av et øde London, et av mange elementer oppfølgeren faktisk overgår med glans.
Aldri har London vært så øde og forlatt.
I tillegg har man denne gang et større budsjett som gir den mulighet til å øke det visuelle omfanget av katastrofen, sikkerhetssonen og amerikanernes voldsomme løsning på re-infiseringen.
Familien Harris? veldige tilstedeværelse som årsak til, og løsning på det meste tøyer troverdigheten noe, men gir samtidig filmen et klart fokus og regissør Fresnadillo en mulighet å veve en stram historie som engasjerer og er langt mer tilfredsstillende enn forrige omgang.
Det er også flust med skvett, splatter og alt som skal til for å gjøre dette til ett høyst verdig bidrag til zombiegenren.
Fresnadillo langfilmdebuterte i 2001 med den fiffige thrilleren Intacto og er tydeligvis et genretalent å holde øye med.
ATLE H. BOYSEN
| 1
|
100652
|
Krigen raser videre
Norge er blant de nye krigernasjonene du møter i den glimrende og omfattende «Medieval II:
Total War»-utvidelsen «Kingdoms».
Det er fortsatt omtrent ett år til den lovende kronprinsen av «Total War»-imperiet, «Empire: Total War», kan erklære seg enehersker og beslaglegge fritiden til undersåtter over hele landet.
I mellomtiden gjøres det et heltemodig forsøk på å skaffe nye klær til den sittende keiseren.
Med fire omfattende kampanjer puster «Medieval II:
Total War Kingdoms» nytt liv i en av nyere tids mest avhengighetsskapende spill.
Stort mer enn sesongfriske antrekk får du dog ikke.
«Medieval II:
Total War Kingdoms» er nemlig svært tro mot den aldrende kongen og rikker ikke på en eneste liten spillmekanisme.
Eller hvis jeg skal trekke kongemetaforen enda litt lengre: de har ikke så mye som klippet tåneglene hans.
Nå gjør faktisk ikke det noe, for «Medieval II:
Total War» var fra før av et særdeles godt spill.
Det største ankepuktet var kanskje størrelsen på det enorme kartet og det vanvittige antall timer som krevdes for å erobre alt.
Til tider føltes det som om det hadde gått fortere å erobre Europa i virkeligheten.
Utvidelsespakken «Kingdoms» slår derfor et slag for de med jobb, skole og en familie de ønsker å beholde, og gir deg fire atskillig mindre tidkrevende kampanjer å bryne deg på.
Iherdige tastatur-krigere trenger allikevel ikke frykte at det hele er over før det egentlig har begynt.
På tross av redusert størrelse er nemlig ingen av de fire nye kampanjene noe du kan regne med å fullføre i løpet av en kveld eller tre.
Kampanjene har blitt døpt «Crusades», «Teutonic», «Americas» og «Britannia».
Som navnene delvis avslører, dreier det seg henholdsvis om korstoget mot Jersualem, konverteringen av Europas siste hedenske stat, erobringen av Amerika og kampen om de britiske øyer.
Selv om spillmekanismen som nevnt er den samme, er de taktiske og strategiske utfordringene såpass ulike at «Kingdoms» byr på rikelig med variasjon.
Dessuten er kampanjene proppfulle med historiske hendelser som kjapt kan snu opp ned på maktbalansen.
For eksempel får Skottland vind i seilene når William Wallace dukker opp med sin bondehær, mens England raskt kan få problemer når en rekke byer og generaler gjør opprør.
Disse hendelsene er akkompagnert av stemningsfulle kuttscener som gir kampanjene ekstra liv.
Helst hadde jeg nok sett at man hadde gjort noe med selve hovedkampanjen også.
Sjøslag glimrer for eksempel fortsatt med sitt fravær.
Den kunstige intelligensen funker heller ikke knirkefritt, datamaskinen kan til tider gjøre særdeles merkverdige ting.
Men for all del, det er snakk om en bunnsolid utvidelsespakke.
Noe av det beste med «Medieval II:
Total War Kingdoms» har jeg da også spart til slutt.
En av de fem kongedømmene som kjemper om kontrollen over de britiske øyene er nemlig gode, gamle, barske Norge.
Muligens er det litt politisk ukorrekt å si det, men det er særdeles morsomt å lede Kong Haakon og kongeriket Norge til storstilte seiere over de mer tradisjonelle britiske kongedømmene.
Man må jo bare glise bredt når riksvåpenet flagrer i vinden over Westminster Hall og sendebudet ditt kan meddele den engelske kongen at «your boys took one hell of a beating».
PS:
Du må ha «Medieval II:
Total War» installert for å spille denne utvidelsespakken.
Her forklarer Creative Assembly hva som er nytt i Medieval II:
Total War-utvidelsen Kingdoms.
| 1
|
100653
|
Bruvoll/Halvorsen:«Trillar for to»
Grappa musikkforlag.
FOLKEMUSIKK
Med stor og uhemmet musikalitet videreformidler sanger Jon Anders Halvorsen og gitarist Tore Bruvoll den norske balladetradisjonen.
Det er en svært samspilt duo, med et modent og velutviklet uttrykk.
Halvorsens sang er vakker og fløtemyk, med delikate forsiringer som kiler i ørene.
Bruvoll akkompagnerer fantasifullt på ulike strengeinstrumenter.
I tillegg bidrar 40 gjestemusikere, deriblant Oslo fagottkor og den drevne bassisten Sondre Meisfjord.
Det ligger også mange fine klangdetaljer i den gjennomtenkte studioproduksjonen.
Med vokal norsk folkemusikk som base har duoen laget en kraftfull og velsmakende miks der også blues, bluegrass og country er blant ingrediensene.
CARL PETTER OPSAHL
| 1
|
100654
|
«Ballad for Edvard Grieg»:Leif Ove Andsnes
EMI Classics GENRE: KLASSISK
Leif Ove Andsnes' nye Grieg-plate har fått mye oppmerksomhet, ikke minst fordi han har spilt inn den storslåtte g-moll-balladen for første gang.
Et meget krevende verk, teknisk og musikalsk.
Mye tyngre i tonespråket enn mye annet av Grieg - et praktstykke der en tilsynelatende enkel folketone varieres på så mange måter og nivåer, harmonisk og formmessig, at den blir til et mektig, mangefasettert stykke musikk.
Og Andsnes kommer meget godt fra det.
Han har den rette intensiteten som gjør at han får fram skinnende klangbilder ut av et melodisk materiale som kan synes lite og enkelt, han spiller med en sår nerve som kler denne musikken sjeldent godt, før han så legger bredsida til og vrenger ut voldsomme uttrykk.
Dette ruver.
Innspillingen av a-moll-konserten er fra 2002, og Andsnes og Berliner-filharmonikerne under Mariss Jansons gjør den utsøkt.
Som ekstra krydder kommer seks lyriske stykker spilt på Griegs eget flygel.
Det låter fint, men her er det den store og sagnomsuste g-moll-balladen som er hovedsaken.
La den få være dét.
| 1
|
100655
|
Saybia:«Eyes On The Highway»
(EMI) GENRE:
POP
Saybia har aldri lagt skjul på at a-ha er ett av forbildene, men de har aldri vært så tett i hælene på nordmennene som de er på «Eyes On The Highway» med sine episke melodilinjer og kløktige arrangementer.
Samtidig er platen en a-ha-opplevelse for Saybia-fans som ble litt skuffet over den tamme og litt resignerte «These Are The Days» fra tre år tilbake.
Friskheten har overtatt for slitenheten i uttrykket, Søren Huss har modnet i stemmen og selv om lydbildet noen steder tar pompøse snarveier inn i prog-pop, har «Eyes On The Highway» blitt en storslått og ambisiøs plate med melankolsk dybde og popkompositorisk fingerspitz-gefühl.
Med denne platen plasserer Saybia seg faktisk naturlig på den panskandinaviske poppallen, mellom a-ha og Kent.
Anbefalte kjøp:
«Eyes On The Highway», «Godspeed Into The Future», «Romeo», «Gypsy» og «A Walk In The Park».
| 1
|
100656
|
Super Furry Animals:«Hey Venus!»
(Rough Trade / Indie) GENRE:
POP
Disse waliserne med Gruff Rhys i front har vært britpop-outsidere helt siden bølgen var på sitt største på nittitallet og har vist en imponerende stayerevne i motsetning til sine samtidige kolleger.
Super Furry Animals er fremdeles så uforutsigbare som man bare kan bli når man lager plater etter innfallsmetoden.
Noen ganger låter de som glamversjonen av XTC, andre ganger fremstår de som et Suede som har gått seg vill i den walisiske villmarka, før de plutselig bestemmer seg for å finne ut hvordan Paul Weller høres ut når han synger falsett eller hvordan Elvis Costello synger country på en useriøs måte.
Med andre ord - dette låter i det hele tatt veldig Super Furry Animals, og egentlig er det beundringsverdig å skape popmusikk som absolutt ingen andre lager.
I dette tilfellet står likevel alle innfallene litt for mye i veien for de virkelig gode melodiene.
Anbefalte kjøp:
«The Getaway Song», «Into The Night» og «Baby Ate My Eightball».
| 0
|
100658
|
Askeladden i verdensrommet
Askeladden blandes med sjørøvere og «Star Wars» i PS2-rollespillet «Rogue Galaxy».
Kombinasjonen er herlig.
Listen over gode spill til PS2 har i løpet av konsollens karriere blitt både omfangsrik og variert, også innen japanske rollespill.
En av mine absolutte favoritter forblir stadig Level-5s «Dark Chronicle» som kom ut i PS2s ungdom i 2003.
Level-5 fulgte opp med det strålende spillet «Dragon Quest VIII», som jeg i fjor belønnet med terningkast 6.
Det er derfor gøy at det japanske selskapet lanserer et nytt japansk rollespill som lykkes med å engasjere idet PS2 er i ferd med å tre inn i pensjonisttilværelsen.
Historien starter med den unge gutten Jaster som lenge har drømt om å reise ut i verdensrommet.
Sjansen byr seg da han blir forvekslet med en berømt dusørjeger, og bedt om å slutte seg til mannskapet på et sjørøverskip av det fancy, intergalaktiske slaget.
Fra dette punktet starter en lengre reise mellom solsystemets planeter.
Persongalleriet er variert, og du plukker stadig opp nye medhjelpere på planetene du besøker.
Hver og en av skikkelsene du tar med deg videre har en spesiell historie og bakgrunn som kommer frem før seilene heises og reisen fortsetter.
Min personlige favoritt er den høye og skranglete, men gjennomført godlynnet og høflige, roboten Steve, som umiddelbart sender tankene til en viss rollefigur fra «Star Wars»-serien.
Akkurat på dette punktet har spillet skremmende mye til felles med Asbjørnsen og Moes eventyr om Askeladden og de gode hjelperne, og fremstår på en måte som en moderne, «sci-fi»-variant av den gode gamle historien.
Til tross for at «Rogue Galaxy» i stor grad bærer preg av å være såkalt «hack'n'slash» hvor man lett unnslipper utfordring med uhemmet tommeltrykking på x-knappen, kreves det fort at man holder tunga rett i munnen.
Underveis utvikler du ferdigheter og spesialbevegelser som gjør deg bedre rustet på slagmarken i møtet med alskens planter, dyr og merkelige skapninger som hyppig kaster seg over deg når du beveger deg fra A til B.
Du har til enhver tid tre rollefigurer fra skipets besetning til disposisjon.
Det gjelder derfor å bruke deres evner på rett måte, og - ikke minst - til rett tid og mot riktig motstander.
Kampsystemet fungerer stort sett bra og lykkes med å kombinere rollespill-kampform med enkle plattformelementer.
Det føles befriende å kunne hoppe selv om presisjonen og muligheten til å holde oversikt i kampsituasjonen kunne vært bedre.
Selv om brorparten av av filmsnuttene består av langvarige samtaler uten stort mer visuell action enn armgestikulering og munnbevegelser, lykkes de med å gi dybde til spillet uten at man sovner underveis.
Dialogen er velskrevet og overraskende naturlig til et rollespill å være, og kommer med humoristiske poenger som treffer godt fra tid til annen.
Man får innsyn i rollefigurenes fortid og aner en viss dybde - uten å måtte lide seg gjennom alt for mange pinlige klisjeer og mislykkede følelsesutgreininger.
Det er likevel enkelte ting som kunne vært bedre gjennomført.
Spillet har mange forskjellige finesser som insektfanging, fabrikkdrift for produktutvikling og bruk av den småmagiske frosken Toady som tygger sammen våpen (!) for å øke slagkraften.
Dessverre kommer ikke disse så godt til rette som man skulle håpet.
I «Dark Chronicle» førte mangfoldet i spillet til at man alltid følte det var noe man kunne gjøre.
Her drukner derimot mulighetene i det faktum at nytteverdien for å komme videre i spillet er omtrent like stor som underholdningsverdien.
Likevel, «Rogue Galaxy» er et spill jeg anbefaler på det varmeste.
Historien lykkes ikke bare med å holde på oppmerksomheten - den fenger, og jeg tar meg selv stadig i å lure på hva som vil komme i neste kapittel av historien.
Det er dessuten herlig til en forandring at sjørøverjakt utgjør den røde tråden, og ikke det velbrukte temaet med å redde verden.
PS:
Lanseres onsdag 5. september.
Maren er begeistret over den spirituelle oppfølgeren til det japanske rollespillet Dark Chronicle.
| 1
|
100659
|
Glimrende Tiger
For første gang er golfserien «Tiger Woods» skreddersydd for nestegenerasjons konsoller.
Det har gitt et betydelig løft.
Det er begrenset hvor mye nytt man kan tilføre et golfspill som allerede har det meste, men mangelen på fornyelse har vært kritikernes viktigste poeng i de seneste års utgivelser.
Og bare for å gjøre det helt klart - «Tiger Woods PGA Tour 08» er ingen drastisk nyvinning det heller, spillet er sydd over den samme lesten som tidligere utgaver.
Samtidig er det den første skikkelige utgivelsen på PS3 og Xbox 360.
Og her er det sannelig nok av baner å boltre seg på, en rekke kjente golfere både på herre- og kvinnesiden, og en drøss med konkurranseformer og treningsmuligheter.
Selv om det har svært lite med selve sporten å gjøre, har jeg veldig sans for den nye «Photo Game Face»-funksjonen, som du finner i både PS3- og 360-versjonen.
Det er bare å laste inn ett eller flere bilder av deg selv, og disse legger grunnlaget for en animert figur som i mitt tilfelle ble skremmende lik originalen.
Morsomt og imponerende, i tillegg til å sette en ekstra spiss på karrieremodusen.
En annen ny greie er at selvtillitt har mer å si.
Gjør du gode prestasjoner på banen stiger naturlig nok selvtilliten og den får innvirkning på spillet ditt.
Slik sett er det en ekstra fordel å spille defensivt istedenfor å ta et par frekkiser for å nå greenen på færrest mulig slag.
Forøvrig er svingen nå mer følsom enn tidligere, og det skal ikke rare slurven til før du havner langt ut i skogen, noe jeg for min del synes er positivt.
Det er dessuten mulig å velge mellom fire vanskelighetsgrader, så det skal godt gjøres å ikke finne spillet utfordrende selv om man har spilt det i lang tid.
Grafikken er også nydelig.
Detaljene er så nøyaktige at for eksempel vår egen Henrik Bjørnstad faktisk har brukt tidligere versjoner til å gjøre seg kjent med baner han skal spille på i virkeligheten.
Men ved et par anledninger har det dukket opp noen rare trær, og et par andre sjeldne grafiske merkeligheter kan dukke opp i 08-versjonen.
Dessuten er det ikke alltid kommentatorene har kontroll på stillingen i turneringen du spiller, men bortsett fra disse tingene har jeg ikke funnet mye negativt å sette fingeren på.
Min bondske bakgrunn bidro til at jeg tidligere så på golfsporten som unødvendig bruk av jordbruksareal, og sånn sett er det kanskje en av grunnene til at jeg digger den virtuelle måten å spille golf på.
Jeg blir rett og slett ikke lei Tiger Woods-serien, og har aldri vært nærmere å klinke til med en sekser på en spillanmeldelse.
Men det får holde med en bunnsolid femmer.
PS:
Spillet kommer også på PC, PS2, Wii, DS og PSP.
Det er kun PS3-versjonen som er testet.
Se video fra PC-, PS3- og 360-versjonen av Tiger Woods PGA Tour 08 her.
| 1
|
100661
|
Onlinespill for barn
Spillmarkedet for onlinespill er nådeløst.
Mindre påkostede spill må satse på å finne sin egen nisjé for å overleve.
«Maple Story» satser på de aller yngste.
Noen vil kanskje si at onlinespill ikke er noe for barn, at det vil være kynisk å markedsføre denne typen tidssluker mot barneskoleelever.
Elever som heller burde løpe rundt ute i den frie natur, sparket fotball, plukket sopp og slikt.
Isåfall eier «Maple Story» ingen skrupler, for med kvalmende søt grafikk og lettlærte kontroller er det ingen tvil om hvilke aldersgruppe spillet sikter seg inn mot.
Spillfigurene ser da også ut som de er omtrent åtte år.
Men den debatten overlater jeg til «Holmgang» og «RedaksjonEN», la oss heller ta en liten titt på hva som skjuler seg under det søte, blomsterdekorerte panseret.
Spillet har eksistert lenge, det dukket opp i 2002 i Asia og i 2005 i USA.
Nå er altså turen kommet til Europa.
Over 60 millioner registerte brukere på verdensbasis burde vel garantere for kvaliteten?
Vel, det er fryktelig mange som røyker også, uten at jeg vil anbefale noen å begynne med det.
Navnet i seg selv grenser til brudd på markedsføringsloven, fordi det er nemlig ingen historie i «Maple Story», snarere tvert imot.
I seg selv ingen krise i et online-spill, man skal jo som kjent skape sin egen historie og så videre, men man kaller ikke «GTA» for «Josefine i byen» heller.
Spillmekanismen følger den gode, gamle formelen for onlinespill.
Du jobber deg oppover i nivåer ved å drepe monstere av stadig sterkere kaliber, sørge for at figuren din er utstyrt med det nyeste og frekkeste innen våpen og klær og..
vel.. det dekker vel forsåvidt det meste.
Innhold er ikke «Maple Story» sin sterkeste side.
De fire grunnklassene, eller «jobbene», i spillet kan oppgraderes til mer avanserte klasser etter at du har nådd et høyt nok nivå.
I teorien bidrar dette til mangfoldet i spillet, i realiteten er det bare kosmetisk.
I rettferdighetens navn så er faktisk ikke «Maple Story» et håpløst spill.
De første timene er det faktisk ganske så underholdene, monstrene er originale og pent tegnet, atmosfæren er koselig og barnevenlig, brukergrensesnittet er oversiktelig.
Dessuten er det gratis.
Iallefall på overflaten.
Det koster ingenting å spille «Maple Story», men for å få tilgang til kule klær, frisyrer og solbriller må du ut med noen kroner.
Ikke noe galt i det, men at du kan kjøpe deg tidsbestemte XP-bonuser som halverer tiden det tar å nå høyere nivå, kan fort gjøre «Maple Story» til en dyr opplevelse.
Særlig hvis du har tenkt å bli en seriøs «Maple Story»-spiller.
Hvorfor du skulle ønske det, derimot, er for meg en gåte.
Etter at den første interessen har dabbet av, er sjansene for at den noensinne klarer å ta seg opp igjen mindre enn at Elvis faktisk lever og driver gårdsbruk i Lom.
Dersom et spill skal beslaglegge hundrevis av timer av fritiden din bør det ikke være mangel på ting å gjøre, det er det i «Maple Story».
I all den tid «Maple Story» er gratis og ikke tar opp særlig mye diskplass, skader det ikke å ta en titt selv, men du lider ikke noe stort tap om du står over.
Man kan også spørre seg selv om det er behov for et online-spill for denne aldersgruppen.
Spør du meg kan man drøye den til de er gamle nok til å spille «World of Warcraft».
| 0
|
100663
|
Evigaktuell oppvekstsskildring
Regi:
Shane Meadows.
Genre:
Drama.
England.
Fra 15 år.
Oppvekstsskildring, tidsbilde og oppgjør med fremmedhat:
Tre filmer i én.
Alle gode.
STJERNER:
Thomas Turgoose, Stephen Graham, Jo Hartley HANDLER OM:
Sjelfulle, triste Shaun, som mistet sin far i krigen mot Argentina.
I løpet av en sommerferie treffer han en gjeng «skinheads» som gir ham plass i fellesskapet.
Så kommer gjengens gamle leder, Combo, ut av fengsel som en forandret, hatefull mann.
DOM:
Finnes det noe mer deprimerende enn brunsteins-England på det tidlige 1980-tallet?
Da popgruppen Wham! drakk blå drinker på «Club Tropicana», den hippe London-ungdommen søkte virkelighetsflukt på The Hippodrome i London og Charles fikk sin Diana - mens streikene raste i gatene og Margaret Thatcher bombet argentinske skip?
Den britiske «skinhead»-kulturen handlet opprinnelig om forbrødring.
Så, tidlig på 1980-tallet en gang, ble denne subkulturen splintret.
Store grupper «skinheads» kuttet ut jamaicansk skamusikk og «pork pie»-hatter med «oi!»-punk og blind nasjonalisme.
Det britiske «National Front» var, som slike «bevegelser» ofte er, en ullen blanding av unge «hooligans» og marginaliserte gamle patriotskrullinger.
Regissør Meadows tar epoken på kornet allerede i tittelsekvensen.
Fortsettelsen skuffer ikke:
Historien om Shaun, som leter etter seg sjæl på et sted hvor det ikke er så mye å finne, og hvordan han ender opp i dårlig selskap, kan kanskje synes kjapp og lettvint.
Men det er fordi ting som dette gjerne (kursiv) skjer (kursiv slutt) kjapt og lettvint i en 12 år gammel gutts liv.
«This Is England» føles ett hundre prosent troverdig, både som øm oppvekstsskildring og oppgjør med hatets tragedie.
Fortellingen er hele veien preget av humor og en røff mot-alle-odds varme, og filmen hjelpes umåtelig av to helt gigantske skuespillerpresstasjoner:
Graham som den psykotiske Combo og vidunderlige Turgoose som guttungen som ender opp som den vesle jeans-, Ben Sherman- og Dr.
Martens-kledde maskoten hans.
At gjengmentaliteten avgir en skummelt forførerisk varme, er noe det er blitt laget filmer om før.
Det betyr ikke at vi ikke trenger flere.
Spesielt ikke når de er så knallgode som denne.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 1
|
100668
|
Dropp denne
Regi:
Stefan Schwartz.
Genre:
Komedie.
Nasjonalitet: Britisk.
MED: Stuart Townsend, Seth Green, Amy Smart, Kate Ashfield, Anna Chancellor, Philip Jackson, Jodhi May.
Stønn.
Har ikke evolusjonen kommet lenger?
HANDLER OM:
Den mislykkede forfatteren Olly kjeder livet av seg i jobben som sekretær i et forlag for kvinners selvhjelpsbøker, mens hans studiekamerat, den brautende James, er suksessrik og gifteklar.
Da Olly møter hans forlovede, den vakre (sjelløst framstilte) Sarah, faller han dessverre pladask.
Hans fandenivoldske bestevenn Murray gjør alt for å bringe de to sammen.
DOM:
Bare noen minutter inn i filmen er Olly allerede dekket i dueskitt og ramler baklengs ned en trapp, til allmenn forlystelse.
Filmen fyker avgårde i et ubeherska tempo, helt ute av sync med seg selv.
Dette er strengt tatt bare en lang, sjangerforvirra serie av dårlige ideer; påtatte stand-up-sketsjer skvist inn i britisk humorformat, og skrudd sammen med noen parodiske romantikkscener med Olly og Sarah som sender hverandre leirbål-blikk mens happy-go-lucky-musikken gynger i bakgrunnen.
En del av sketsjene er totalt umotiverte, som når Olly i en butikk steller seg på en tredemølle som løper løpsk, og han beiner rundt til han tryner baklengs inn i en strategisk plassert stabel med skoesker.
Dermed inneholder filmen altså to av slap-stickens dårligste vitser: den med tredemølla og den med dueskiten.
Bare bananskallet glimrer med sitt fravær.
«The Best Man» er masete og uten rytme.
Seth Green har som Murray en viss djevelsk sjarm, men skuespillerne har ellers åpenbart vanskelig for å tro på plansjene av noen roller de er tildelt.
Dette er et forsøk på å lage en hjertelig og småquirky komedie, men resultatet er først og fremst gjennomgående dårlig håndverk og slapt plott.
Det er nesten så jeg blir indignert når de bruker en låt jeg liker.
| 0
|
100669
|
Rustikk sjarmoffensiv
Regi: Claude Berri.
Genre:
Drama.
Nasjonalitet:
Fransk.
Tillatt for alle, anbefalt ungdom/voksne.
MED: Audrey Tautou, Guillaume Canet, Laurent Stocker, Francoise Bertin.
Dyktig utført drama i slitt idyll.
HANDLER OM:
Camille er vaskehjelp og har det kaldt og stusselig i bygården sin, inntil hun blir venner med snodige Philibert - en smånevrotisk fyr med tversoversløyfe, som gjør slikt som å rette på etiketter i butikkhyllene.
Han introduserer Camille for Franck, den uimotståelig arrogante typen en straks forstår hun er ment for, til tross for at de umiddelbart hater hverandre.
De tre blir boende sammen, og etterhvert blir Francks bestemor Paulett en del av den besynderlige gjengen.
Det handler stort sett om at de har det fint og litt vanskelig, nærmer seg hverandre og trekker seg unna igjen.
DOM:
Regissør Claude Berri har en bråte med filmer på samvittigheten, både som regissør, produsent og på manussiden.
Her har han tatt den prisbelønte skribenten Anna Gavaldas roman, og laget en film så fransk og bonderomantisk at det formelig drysser tørkede rosenblader og fin sigarettaske av den.
Audrey Tautou har tatt til fornuften etter Da Vinci-koden, og som slitenvakker nerdejente er hun magnetisk.
Her klipper hun endog håret, og blir enda likere sin navnesøster Audrey Hepburn.
Filmen har et litt gammelt uttrykk; det bleke fotografiet, den ærverdige, arvede leiligheten ungdommene bor i.
Leiligheten blir en slags kontrast til sine beboeres alder og livsstil, dette aspektet får en ny side idet gamle Paulett kommer inn i bildet.
Filmen forener generasjoner med en sjelden respekt og selvfølgelighet.
Vi tas også med ut på den franske landsbygda, det er skeivt og rustikt slik virkeligheten har vært i århundrer før ordnene shabby og chic noen gang ble plassert i samme setning.
Dette er et persondrama der konfliktnivået for store deler av tida er skrudd helt ned.
Her må du være villig til å la deg sjarmere, ellers blir det bare kleint.
En såpass harmonisk film er et vågestykke å lage; alt hviler på godt spill, nydelige situasjoner og detaljer.
Og det er det nok av her.
En mann i en bitteliten birolle stråler dybde og personlighet bare gjennom måten han ler på - i noen få sekunder.
Spesielt Philibert er utsøkt skildret, dessverre spilles han etterhvert ut på sidelinja til fordel for den sentrale romansen, filmen er i den forstand ikke så balansert som den burde vært.
«Sammen er vi mindre alene» er en film om mennesker som gjør det som kreves av dem.
Og så er det en fryktelig romantisk historie om han og henne, rett og slett.
Smelt, om du vil.
| 1
|
100672
|
Hvilken dag er det i dag?
Regi:
Mennan Yapo, USA, Genre:
Déjà vu thriller.
Aldersgrense:
11 år
Det er dagen da filmer med videosjappas tilbudsbøtte som destinasjon av en eller annen grunn sporer av og får kinopremiere
Med: Sandra Bullock, Julian McMahon, Peter Stormare, Shyann McClure, Courtney Taylor Burness
OM:
Linda (Bullock) lever det lykkelige forstadsliv med Jim (McMahon) og to barn (McClure og Burness) inntil den dag da sheriffen banker på og forteller at Jim har omkommet i en bilulykke.
Av en eller annen grunn fører dette til at Linda våkner på dager i feil rekkefølge denne skjebnesvangre uke.
Dette gir henne mulighet til å forandre på skjebnens dystre gang, eller...?
DOM:
Dillete vissvass.
Bullock kaver rundt i et lett forvirrende oppkok av déjà vu klisjéer, Peter Stormare er semiunderholdende som en lite tillitvekkende psykiater, og resten av karakterene er standard såpeoperasjabloner i forstadsland.
Det eneste genuint skumle er alle de avsindige SUVene som fyller hvert eksteriørbilde.
Og sluttpoenget eller moralen i denne er som så (slutt å lese nå om du ikke vil vite hva):
Hvis din ektemann omkommer i et flammehav på motorveien gjør det egentlig ikke så mye, så lenge han bare har fått sagt et slapt "I love you" først, og ikke spekulerer på utroskap i dødsøyeblikket.
Uha.
På videomarkedet er det allerede flust av thrillere hvor kvinner som på dramatisk vis har mistet mann og/eller barn opplever overnaturlige ting som enten har en positivt forløsende effekt, eller sender dem inn i lallende sinnsykdom.
Denne variasjonen har absolutt ingen elementer som skiller den fra direkte-til-videohopen, så filmens største mysterium er og blir hvordan den har klart å havne på kino.
Atle H. Boysen
| 0
|
100674
|
Rune Lindbæk:«N-Disko Mix»
(Beatservice/VME)
DJ-veteran mikser egen CV.
Denne danseglade nordlendingen var et sentralt navn i det norske klubbmiljøet allerede tidlig på nittitallet, og var med på å gi selv samme miljø internasjonal identitet og kredibilitet med det klassiske nydiscoalbumet «Karminzky Park» under navnet Those Norwegians, med blant andre Thorbjørn Brundtland fra Röyksopp i besetningen.
Ti år er gått siden den gang, og i tillegg til jevnlig flørt med utlandet har Lindbæk jobbet med å holde norske dansegulv varme og levende.
Denne platen er en samling remikser han har gjort for norske artister i samme periode, og viser at hans fascinasjon for atmosfærisk lyd har holdt samme takt som hans behagelige rytmer.
Det er «space age»-lyd opp og i mente - fremtiden slik man på syttitallet antok at den ville låte - med hauger av deilige dub-effekter og ekko langt inn i hjernebarken.
«N-Disko Mix» viser at Lindbæk har for vane å gi låter et klart løft med sine remikser - noe blant andre D'Sound, Ralph Myerz og Flunk har dratt god nytte av.
Den viser også at mannen har en så stor grad av egenart, at en samleplate som dette får en tydelig signatur.
Musikk som, for å låne et DumDum Boys-sitat, «danser bak lukkede øyne».
ANBEFALTE KJØP:
Lenny - «'Til I Drop», Montée - «I Have Seen The Haven», Lindbæk & Lindstrøm - «Alien In My Pocket»
| 1
|
100676
|
Bruce Springsteen & The E Street Band:«Radio Nowhere» (single)
(Columbia / SonyBMG)
Fra albumet «Magic» (2. oktober)
Bruce Springsteen sender ut sjefssignaler igjen.
«I want a thousand guitars.
I want pounding drums» synger Springsteen i denne lidenskapelige bønnen om å kjenne gromrytmer igjen, og sammen med sitt kjære E Street Band er han sannelig på god vei.
«Radio Nowhere» er en skarp rocker med et hissig repeterende gitartema som gjør at låten fester seg mer enn godt nok etter flere gjennomlyttinger.
Tidsmessig må vi helt tilbake til «Born In The USA» for å finne en tilsvarende hvasshet i gitarlyden, hvilket overbeviser oss om at Bruce Springsteen og hans E Street Band mener alvor når de på sin kommende plate har forsøkt å finne tilbake til essensen av sitt magiske banduttrykk.
«Radio Nowhere» - selv med saxsolo fra Clarence Clemons - føles hverken like viktig eller vektig som låtene fra den klassiske utgaven av denne gjengen, men den er like fullt svært hektende og vitner om at Bruce Springsteen fremdeles er sulten på å skape rock i stort format.
| 1
|
100678
|
Audrey Horne:«Le Fol»
(Indie)
Myndig og mektig oppfølger av Spellemann-vinnende metaldebut.
Dette superlaget med medlemmer fra blant andre Enslaved og Gorgoroth har utvidet paletten til mer alternativ metal à la Tool, siden debuten «No Hay Banda» for to år siden.
Det skjer heldigvis uten at de fjerner seg fra sitt melodiøse utgangspunkt, men variasjonen gjør «Le Fol» til en mye mer sammensatt og vellykket lytteopplevelse.
Lydbildet blir drevet aggressivt fremover av hissige gitarer bak Toschies autoritære stemmebruk.
Vokalpåleggene på flere av låtene er forresten effektfullt mangfoldiggjort og bringer umiddelbart tankene over på amerikansk mainstream-metal, men produsent Ice Dale (Enslaveds Arve Isdahl) avslører samtidig sin norske black metal-bakgrunn når han dirigerer en låt som «Bright Lights» i mørk, atmosfærisk retning.
Disse motsatsene skaper i det hele tatt en sjeldent vellykket helhet på en plate som har blitt herlig brautende, hektende og struttende av selvtillit.
ANBEFALTE KJØP:
«Jaws», «Last Call», «Threshold» og «I Wish You Hell».
| 1
|
100679
|
Michel Portal:«Birdwatcher»
EmArcy/Universal Records
Helstøpt fra fransk jazzhøvding
Franskmannen Michel Portal har en imponerende cv, som komponist og utøver.
Han har siden 60-tallet vært en av Europas ledende jazzmusikere, samtidig som han har markert seg som en sentral samtidskomponist.
Det har ikke forhindret ham fra å spille med populære danseband som Perez Prados orkester.
Nå er han ute med sin første innspilling siden «Minneapolis» (2000), og musikerne er delvis de samme.
Det vil si Tony Hymas, Jef Lee Johnson og Sonny Thompson, i tillegg til Tony Malaby og Airto Moreira.
Her konsentrerer Portal seg om bassklarinetten, og skaper mangefasettert musikk i et unikt grenseland mellom funk, jazz, folkemusikk, fri improv og samtidsmusikk.
Malaby og Portal følger hverandre samstemt i svevet.
| 1
|
100681
|
Vibeke Saugestad:«The World Famous Hat Trick»
(Sprettball /Bonnier Amigo)
Mer konturløs enn på lenge, dessverre.
Det skal liksom aldri helt lykkes igjen for Vibeke Saugestad, i alle fall ikke ennå og ikke som soloartist.
Hun har stadig begge beina trygt plantet i lettfattelig powerpop-tradisjon, låtene er enkle og energiske, men jeg får likevel ikke helt grepet på Vibeke selv blant alle de iltre gitarene på denne platen.
Til det er ikke vokalen mikset langt nok frem i det uvørne garasje-lydbildet her.
Uttrykket får rett og slett ikke tilstrekkelig med nyanser til å oppdage kvaliteten som egentlig ligger i stemmen hennes.
Når det klaffer - som på platens beste spor, «Close The Door», en livsglad og refrengkåt godbit - låter det imidlertid akkurat slik det skal.
Men det skjer ikke ofte nok denne gangen, dessverre.
Anbefalte kjøp:
«He's Peculiar», «Close The Door», «Waste Another Day».
| 0
|
100682
|
BLEK MANDELA
Regi:
Bille August.
Genre:
Biografisk drama.
Tyskland/Belgia/Frankrike.
Aldersgrense:
11 år, egnet ungdom/voksne.
Hederlig men kjedelig om Nelson Mandela og hans fangevokter.
MED: Joseph Fiennes, Dennis Haysbert, Diane Kruger, Faith Ndukwana, Terry Pheto, Lesley Mongezi, Zingi Mtuzula.
HANDLER OM:
Gjennom mer enn 20 år av sine 27 år som politisk fange under apartheid-regimet i Sør-Afrika, var det særlig James Greogory Mandela kunne kalle "sin" fangevokter.
Grogory var opprinnelig en ambisiøs, nokså ureflektert rasistisk,vokter - som man må kunne gå ut fra en nokså gjennomsnittlig hvit statstjenestemann under apartheid må ha vært.
Men etter hvert, og særlig i sin omgang med sin mest berømte politiske "terrorist", forandret Greogory seg i anstendig retning.
Han forsto, på mange måter, Mandela bedre enn de fleste, ikke minst fordi han snakket xhosa, Mandelas og mange av den politiske ANC-ledelsens eget språk.
Da apartheid gikk mot sin velfortjente historiske død, ble Gregory en viktig tilrettelegger for samtalene mellom de hvite og de fargede makthaverne.
DOM:
"Farvel Bafana" er en bunnhederlig film!
Men den når aldri de dybder og konsekvenser man bør kunne vente, når epokegjørende revolusjonær utvikling skal destilleres ned i forholdet mellom to personer.
Fiennes jobber febrilsk med inderligheten som fangevokter, med når ikke helt frem.
Dennis Haysbert har naturlig verdighet som Mandela (han sviktet, som man vet, heller ikke, som amerikansk president i TV-serien "24".)
Men han får alt for lite rom i manus til å fylle ikonet og giganten Mandelas gigantiske personlighet.
Det blir selvfølgelig en berørende historie.
Men litt kjedelig.
Og neppe fremtidens sentrale film om Nelson Mandela.
| 0
|
100685
|
Mørkt på kino!
Regi:
Frank Oz.
England.
Fra 11 år.
Da undertegnede så den, gikk strømmen i kinosalen.
Denne komedien er under alle omstendigheter sort.
STJERNER:
Matthew MacFayden, Keeley Hawes, Andy Nyman HANDLER OM:
En begravelse der «Murphys lov» slår inn for alvor, og alt som kan gå galt, går galt.
DOM:
Bra fyr, Frank Oz.
Han var, etter Jim Henson, hovedansvarlig for å ha brakt verden den fantastiske TV-serien «The Muppet Show» og tilliggende filmherligheter, og Hollywood-CVen hans som regissør av «konvensjonelle» filmer er ujevn, men så godt som fri fra pinligheter.
Med «Stor oppstandelse» er han tilbake i fødelandet England igjen.
Med noe som umiddelbart føles som en oppdatering av forne tiders kyniske «Ealing-komedier» - sjangeren hvis 1940- og 50-tallsgullalder ga verden «The Ladykillers» (1955), Alec Guinness og mye annet fint.
Han setter mer eller mindre moderne «sjokkingredienser» som homofil sex med dverger og LSD-tripping inn en grunnleggende sett veldig tradisjonell farseramme, og gir seg ikke før en av karakterene har fått bæsj i ansiktet.
Beundringsverdige greier, som du skjønner, men som forviklingskomedier flest blir «Stor oppstandelse» mer enn smule anmasende, trass i sitt mørke «helvete er andre mennesker»-anliggende.
Hovedinnsigelsen er noe såpass alvorlig som at jeg ikke lo.
Og du kjenner jo meg, jeg ler av det meste.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
100686
|
Susanna:«Sonata Mix Dwarf Cosmos»
(Rune Grammofon/ Musikkoperatørene)
GENRE: ALTERNATIV POP
Formatert skjønnhet.
Susanna Wallumrød serverer ikke akkurat bruksmusikk, men lyttermusikk, når hun nå står alene uten Morten Qvenild og The Magical Orchestra.
Hun skriver skjøre og vakre, små nattestemninger av noen låter som hun og medspiller Helge Sten omslutter med masse luft og rom.
Paradoksalt nok er det likevel dette velklingende og utsøkt delikate lydbildet som samtidig blir denne platens største fiende.
Formatet følges med dogmatisk hengivenhet, ikke minst tempomessig, og gjør at helheten faktisk blir litt for stillestående.
Selv ikke Susannas inntrengende stemme - som får mer og mer av Sidsel Endresens karakter - makter å løsrive enkeltlåtene fra hverandre i tilstrekkelig grad.
Enkeltvis skaper disse sangene sine helt egne rom hos lytteren, men der inne blir det trangt når alle sangene presser seg inn i det samme rommet samtidig.
Anbefalte kjøp:
«Born In The Desert», «Stay», «People Living», «Lily».
STEIN ØSTBØ
| 0
|
100687
|
Thore Henki H. Hansen:«Hell (of a lot of fun)
On two wheels»
(Exile productions)
GENRE: COUNTRY
Thore Henki Holm Hansen serverer country og blues på sitt nye album «Hell»...
«Life has been hell, and a Lot of fun» oppsummerer han på åpningssangen, som han selv har skrevet.
Dette er en nærmest selvbiografisk sang.
På albumet er det en blanding av egne låter og sanger signert Johnny Cash, Leon Russel og Kris Kristofferson.
Dette er et småkoselig album med sanger som først og fremst går hjem hos dem som foretrekker amerikansk country uten musikalske fiksfakserier.
Holm Hansen synger helt greit og han får på et par sanger duetthjelp av Tine Valand (Somebody's Darling).
ANBEFALTE KJØP:
Darling Companion og Hell (of a lot of fun on two wheels.
| 0
|
100688
|
Talib Kweli:«Eardrum»
(Warner)
Genre:
Hip hop
Slapt fra kred-rapper.
Brooklynfødte Talib Kweli er kanskje den største amerikanske kred-rapperen, en supersmart rimsmed som denne gangen snubler med et slapt og stjernespekket album.
Akademikersønnen Talib Kweli dukket først opp sammen med Mos Def i duoen Black Star.
«Eardrum» er hans tredje album under eget navn etter «Quality» og «The Beautiful Struggle».
En ting er klart;
Dette albumet sitter langt inne.
Etter flere runder er jeg slett ikke overbevist om at «Eardrum»» vil vokse seg sterkt over tid.
Kweli har satt ned tempoet og dempet trykket.
Resultatet er slakk og tilbakelent hip hop med sterke drag av soul, R&B og jazz, som aldri helt får godfoten til å svinge.
Med gjester som Justin Timberlake, Kanye West, Roy Ayers, Norah Jones, Will.i.am og KRS-One, burde dette vært en klar vinner.
ANBEFALTE KJØP:
«In The Mood», «Hostile Gospel» og «Give 'Em Hell».
ESPEN A. HANSEN
| 0
|
100689
|
M.I.A.: «Kala»
(XL/Playground)
GENRE: KLUBBPOP
Årets mest kompromissløse popplate.
Sri Lanka-oppvokste og London-bosatte Mathangi «M.I.A.»
Arulpragasam sørget for et aldri så lite jordskjelv med debuten «Arular» et par år tilbake.
På oppfølgeren går hun hardere til verks; M.I.A. har skapt sitt eget univers nå.
Tidligere en slags videreføring av Basement Jaxx og Missy Elliott; her har hun integrert et enda større arsenal av asiatiske og afrikanske rytmemønstre og eksotiske lyder, kjørt gjennom et treskeverk av umiskjennelig britisk klubblyd.
Noe av det kan danses til, litt av det kan med velvilje havne på radio, men M.I.A. har tydeligvis ikke hatt andre mål enn å lage en plate som preker politikk med en lyd like revolusjonær som opphavet hennes - hun er datter av en tamilsk tiger, må vite, noe som har gitt henne visaproblemer i USA.
At hun takket nei til å la Timbaland produsere «Kala» sier også noe om hvor mye hun gir ved dørene.
Samtidig har hun laget årets mest rørende låt:
«Paper Planes», en magisk dub-ballade med en sample basert på de flotteste sekundene musikk The Clash noensinne spilte inn - introen til «Straight To Hell».
Bruk den som inngang til årets argeste popmesterverk så langt.
ANBEFALTE KJØP:
«Paper Planes», «Bamboo Banga», «Hussel», «World Town», «XR2».THOMAS TALSETH
| 1
|
100690
|
Moneybrother:«Mount Pleasure»
(Burning Heart / Bonnier Amigo)
GENRE: ROCK
Pengebrorsan tværer sin egen oppskrift.
Etter et album på svensk er Moneybrother nå tilbake i velkjent soulinspirert Springsteen-landskap på «Mount Pleasure».
Det er slik han sjarmerte både nordmenn og svensker på «Blood Panic» og «To Die Alone», men det er ikke til å nekte for at han denne gangen kun presenterer b-versjoner av sangene fra disse to albumene.
Det er fremdeles ikke noe å si på livsgleden, energien og intensiteten til Moneybrother, men ideene virker på mange måter oppbrukte - av han selv.
Stort pluss skal han derimot ha for å utnytte Ane Bruns karakteristiske stemme til fulle på duetten «It Might As Well Be Now» - platens klart beste spor.
ANBEFALTE KJØP:
«It Might As Well Be Now», «Any Other Heart», «It Is Time For Falling Apart».
| 0
|
100691
|
Minor Majority «Candy Store»
(Nightliner/Universal)
Minor Majority er det kanskje fremste av de utallige kjekke, triste visepopbandene som kretser rundt Oslo-utestedet Mono.
De oser av klasse, og gjør sjelden eller aldri noe dårlig.
De fire albumene deres har, synes jeg, manglet dramaet som kan gjøre det spennende å høre melankolsk musikk.
Man har ikke fått følelsen av at noe står på spill, annet enn den umiddelbare dagsformen etter at Hun forlot Ham, samt spørsmålet om hvor mye rødvin man skal unne seg i aften.
«Candy Store» lærer meg at dét likevel er en smått unyansert og urettferdig oppfatning.
For samlet på ett brett er de beste sangene deres ganske så uimotståelig velarrangerte og godt fremførte greier, komplett med Pål Angelskårs James Taylor-varme stemme og effektiv benyttelse av kvinnevokal.
Åpenbaringen er likevel bonus-CDen som kommer med spesialutgaven.
MORTEN STÅLE NILSENGENRE: PUNK/VISEPOP
| 1
|
100692
|
Rilo Kiley:«Under The Blacklight»
(Warner)
GENRE: SOFTROCK
Fra hipsternavn til allemannseie - forhåpentlig.
Fleetwood Mac-referansene har formelig haglet i forhåndsomtalen av denne utgivelsen, som etter alle solemerker vil bli et gjennombrudd for denne Los Angeles-kvartetten.
Ingen av delene kan sies å være ufortjent.
Anført av indiefavoritt Jenny Lewis, og med en softrockgigant som Jackson Browne på gjestelisten, har Rilo Kiley laget en urtypisk California-plate der det konstant tilstedeværende sollyset jevnlig brytes av høyst subtile, mørke understrømmer.
Den er smektende, sedat og polert til fingerspissene.
Rilo Kiley er utstyrt med de samme godt skjulte klørne som har gjort Fleetwood Mac til et av de siste årenes heteste retronavn blant folk godt under 30.
Jenny Lewis' stemme har i tillegg den tiltalende countryknekken som kan være avgjørende .
ANBEFALTE KJØP:
«Silver Lining», «Under The Blacklight», «Dreamworld», «The Angels Hung Around».
THOMAS TALSETH
| 1
|
100695
|
Omfattende utvidelse
Utvidelsespakke nummer to til «Civilization 4» står på trappene.
Med en meterlang innholdsliste sparer «Beyond the Sword» definitivt ikke på kruttet.
Det kan ikke ha vært noen enkel jobb, å skulle utvikle en utvidelsespakke til storsuksessen «Civilization IV».
Ikke bare satte spillet standaren for turbasert-strategi, det var også proppfullt med funksjoner, spillmekanismer og innhold generelt.
På samme måte som en designer hos Ferrari klør seg i skjegget og lurer på hvordan i all verden han skal gjøre Enzoen enda bedre, hadde Firaxis et lite dilemma.
Selvsagt kan man jo sikre seg, bare oppgradere motoren litt, sette på noen nye felger og sende den ut på markedet.
Men Ferrari hadde ikke vært Ferrari hvis de hadde gjort det.
Firaxis vil ikke være dårligere og «Beyond the Sword» gir da også atskillig mer enn strengt tatt nødvendig.
Ikke misforstå, det er ingen mangel på nye enheter, sivilisasjoner, ledere, byggninger, undre og annet som hører en utvidelsespakke i den etterhvert legendariske «Civilization»-serien til.
Men det stopper på ingen måte her.
Av de viktigste nye spillelementene, og det er slettes ikke få av dem, er kanskje korporasjoner og spionasje de mest omfattende.
Sistnevnte har eksistert i en eller annen form siden toeren i serien, men har stort sett vært ineffektivt og rimelig utilgjengelig.
I «Beyond the Sword» kan du bygge egne spionenheter, for så å sende dem inn i fiendens, eller for den saks skyld alliertes, territorium.
Her kan de gjennomføre alt fra kontraspionasje og gulltyveri til forgiftning av drikkevannet og sabotasje av viktige byggninger.
Det er perfekt for «kalde kriger» hvor målet er å ødelegge for fienden uten å erklære full krig.
Korporasjonene dukker opp i moderne tid og fungerer litt som religioner gjør i eldre tidsepoker.
Du tjener penger på å opprette firmakontorer i motspillernes byer, og hvor mye du tjener avhenger av hvor god tilgang du har på de ressursene korporasjonen krever.
For eksempel vil inntektene til oljeselskapet ditt øke proposjonalt med hvor mange oljekilder du har kontroll på.
Om det er ment som sylskarp, dagsaktuell samfunnskritikk eller ei vites ikke, men korporasjonene baner iallefall veien for blodige ressurskriger i en tidsalder normalt preget av fred og fordragelighet.
Men før dette ender som en ren lovsang av bibelsk nivå, må jeg nesten få påpeke at det er en og annen slange i paradis.
Nivået på sannsynlighetsregningen i kampene står fortsatt til stryk, du taper like mange «75%»-kamper som du vinner.
Irritasjonsmoment?
Ja det tror jeg vi trygt kan kalle det.
Dessuten er vekten av alle de nye funksjonene nok til å knekke ryggen på uerfarne sivilisasjonsbyggere.
Skal du ta dine første små steg inn i Sid Meiers tidsslukende verden, bør du nok holde deg til originalspillet i første runde.
For alle oss keisere, presidenter, despoter og ayatollaher, leverer derimot ikke bare «Beyond the Sword» varene.
Det bærer dem inn på kjøkkenet, setter melken i kjøleskapet og lager middag for deg også.
| 1
|
100696
|
Tatt av begeistring!
Regi:
Petter Næss.
Norsk.
Komedie.
MED:
Mariann Saastad Ottesen, Trond Fausa Aurvåg, Peter Stormare, Henrik Mestad, Anna Gutto.
HANDLER OM:
"Han" lever en sorgløs ungkarstilværelse, inntil Marianne finner det for godt å innvadere livet hans.
Storøyet og ikke lite tafatt blir han vitne til sin egen skjebne som kasteball for en kvinnes relativt uforutsigelig innfall.
"Hans" største problem blir å overbevise seg selv om at det er slik livet og kjærligheten og meningen med livet skal arte seg.
Til å hjelpe seg, har "Han" svømmehallens mannsfellesskap - og særlig den mystiske selvoppnevnte vismannen "Glenn".
DOM:
"Tatt av kvinnen" er en strålende god og meget underholdende film.
Formmessig er noe av det aller, aller beste jeg har sett av norsk film; dette er høy internasjonal klasse!
Innholdsmessig er det nesten like bra:
Den evige mannsfommelen lunter saktmodig og omfattende pasifisert gjennom livets praktiske og følelsesmessig stormkast, skapt av denne tornado av et kvinnemenneske.
Hun legger absolutt alle premisser - for alt.
Mens han fortvilet forsøker å finne ut av hva som har rammet ham.
Det er stykkevis urkomisk!
Petter Næss er ikke bare ufattelig stø på regihanda - han leker seg i tillegg storartet med stundesvis ørsmå - men alltid virkningsfulle - ekstrapåhitt.
Så selv når det forventede inntreffer, får man alltid et uberegnelig ekstrapoeng med på kjøpet.
Dette er frydefull finurlig fortettet filmskaping!
Rollebesetningen er noe nær perfekt.
Trond Fausa Aurvåg er HELT perfekt som "Han".
Denne rollen er han født til.
Punktum.
Mariann Saastad Ottesen har det litt vanskeligere, hun skal tross alt lage en slags galskapens relevante normalitet innenfor et mye videre handlingsregister.
Det gjør hun meget godt, men ytterst kritisk sagt ville hun for denne anmelder fungert enda bedre med ytterligere en halv grad feber i sine villeste øyeblikk.
Peter Stormare er en søyle som svømmehallsbuddha.
Mens Henrik Mestad nå har nådd et slikt birollenivå, at tre minutter (denne gang som fertil sunnmørsk ørneforsker på en nordlandsøy) er nok til å skape det helt uforglemmelige.
Foto er et sant mesterskap i vidvinklert livsundring.
Og alle øvrige elementer spiller hundre prosent med på laget.
Er det så noe i det hele tatt å innvende?
Vel; det er, som allerede nevnt, utelukkende på detaljnivå - som man jo kan gjøre når filmen er så formfullendt som dette.
Og det blir at i små partier sånn midtveis gjør man seg en tanke om det dette stoffet også har vært teater; ørsmå antydninger til filmisk tomgang.
Men aldri mye, aldri særlig merkbart.
Erlend Loes bok er god.
Men den glemte jeg faktisk underveis - hvilket er det beste beviset på at filmen står på alle måter fjellstøtt selvstandig i alt sitt forehavende.
Jo takk, det nye norske filmåret, som startet med åpningen av Den Norske Filmfestivalen her i Haugesund i går kveld, innledes råsterkt!
Ordinær kinopremiere blir 7. september.
Det er bare å glede seg.
| 1
|
100697
|
Skytespillenes nye konge
Med en kombinasjon av overlegen spillbarhet, en unik visuell stil og en rystende historie, legger «Bioshock» listen for spillenes fremtid.
Velkommen til Rapture, de marerittaktige restene av et utopia på havets bunn.
Velkommen til en opplevelse som blander skyteaction med samfunnskritikk, pur underholdning med dypt alvor og kølsvart humor med en rystende sterk historie.
Ja, det er faktisk et spill vi snakker om.
Et spill med så mange sterke sider at det er umulig å nevne alt.
Men vi kan i alle fall begynne med et av de sterkeste og mest minneverdige kortene «Bioshock» har på hånden.
- Nei, nei, nei! klynker den vesle jenta mens hun fortvilet forsøker å tvinge seg ut av grepet fra to kraftige hender.
Jeg befinner meg i kroppen til hovedpersonen i «Bioshock».
Jeg er i Rapture, det forskrudde ekkoet fra et fristed i kunstens, industriens og vitenskapens navn på havets bunn.
Året er 1960, og etter flere år med kamp om det genmanipulerende stoffet «ADAM» er de fleste innbyggerne enten døde, sinnssyke eller monstruøse skygger av seg selv.
Jenta er en av mange «Little Sisters» i Rapture, skapninger som har blitt dyrket og hjernevasket til å samle «ADAM» fra de mange genmodifiserte likene som vitner om den opprivende konflikten.
Jeg holder henne i mine armer og står ovenfor et moralsk dilemma.
Jeg har makt til å redde henne og få en liten dose «ADAM» tilbake.
Eller jeg kan høste store mengder av dette stoffet ut av henne, og i praksis dermed drepe henne.
Dette moralske dilemmaet går som en rød tråd gjennom hele spillet, og valget du tar gir deg to svært forskjellige avslutninger på rundt 15-20 timers spilletid.
Og for noen timer det er.
Vi snakker om et spill som allerede når man skraper på overflaten er superb.
Det Art Deco-inspirerte Rapture er en fantastisk detaljrik, interessant, troverdig og veldesignet virtuell verden.
Lydbildet er helt enestående - det spesialkomponerte soundtracket sørger bestandig for å forsterke opplevelsene dine, og de ambiente lydene gir deg en klaustrofobisk følelse av å være fanget milevis under havets overflate.
Spillbarheten er også fra øverste hylle.
Du inviteres til å eksperimentere med kombinasjoner av tradisjonelle skytevåpen, diverse feller og overmenneskelige egenskaper når du skal ekspedere Raptures skremmende skapninger.
Rapture er i tillegg et sted du kan utforske i hjel - det ligger lydlogger som utvider historien, ammunisjon, penger og mye annet i skjulte rom, lukkede skuffer og mørke kroker.
På alle områder som berører spillutvikling som håndtverk og kunstform, er «Bioshock» det beste spillenes verden har sett til nå.
Et monument over hvor langt dette mediet har kommet i sin fremdeles unge levealder.
Men sjefsdesigner Ken Levine og hans særdeles kompetente team av utviklere i 2K Boston og 2K Australia (tidligere Irrational Games) har ambisjoner langt utover det visuelle og det tekniske.
Og det er her «Bioshock» blir interessant for alvor.
Det er her «Bioshock» med uanstrengt autoritet viser oss hva interaktiv underholdning kan være god for, og hvor mye upløyd mark denne underholdnings- og kunstformen fremdeles har.
Spillet har nemlig en sjokkerende sterk historie.
Måten den fortelles på sender alle som er skeptiske til dybde i spill i skammekroken.
Jeg kan ikke si noe særlig mer, det blir som å forklare hvorfor ingen snakker til Bruce Willis i «Den sjette sansen».
Men la meg si såpass: det dreier seg om en av spillhistoriens kraftigste, bredeste og mest bastante genistreker.
Tro meg, du vil skjønne hva jeg snakker om når du kommer så langt.
Og i kombinasjon med alt det andre som fungerer så bra i dette spillet, viser «Bioshock» oss både potensialet for dybde i spill, og hvor gjennomsyret dagens spillindustri er av mangel på ambisjoner i sin nervøse iver etter å appellere til flest mulig.
OK, la meg moderere dette litt.
Jeg er den første til å innrømme at det ikke er noe galt i å levere ren underholdning, så lenge det er snakk om kreativ og morsom spillbarhet.
Jeg ser ikke etter dybde i «Super Mario» eller «SSX», liksom.
Og det er definitivt rom for mer «fluffy» actionopplevelser også, jeg elsker å skyte aliens med laserpistol og å kjøre over zombier med gressklipper.
Som i alle andre medier, er det for mye å forlange at alle spill skal være av «Bioshocks» kaliber.
Det er langt mellom de klassiske filmene også.
Men samtidig er det ingen tvil om at spill som vil noe mer enn å bare underholde er de som lever lengst i mitt hjerte.
Spill som har tatt seg bryet å lage en interessant historie, spill som faktisk overrasker meg med noe totalt uventet.
Og, ikke minst: spill som eksperimenterer med nye uttrykksformer innen interaktiv underholdning, og som har et lidenskapelig ønske om å drive dette mediet videre til hittil uante høyder.
Eller for å si det på en annen måte:
Jeg har nesten helt sluttet å glede meg til alle toppspillene som kommer nå utover høsten.
Jeg mistenker at alt (med et par mulige unntak) vil blekne i forhold til «Bioshock».
Med hånden på hjertet mener jeg «Bioshock» nå inntar plassen som et av de beste og viktigste spillene som har blitt laget til nå.
Det er utvilsomt tidenes beste skytespill, det er sannsynligvis årets beste spill og det er kanskje også det beste spillet jeg har spilt noen sinne.
«Bioshock» er en flengende kritikk av genmanipulering og jakten på det perfekte menneske.
Det er en advarsel mot drømmen om det utopiske samfunn.
Det er en rystende historie, en spennende thriller og en grøsser av rang.
En opplevelse som kan tolkes og analyseres, en opplevelse som svir seg fast i både hjerte og hode.
Det briljerer på alle mulige områder knyttet til spill som håndtverk og kunstform, fra en ufattelig vellaget og troverdig virtuell verden til grafikk, lyd, kunstig intelligens, våpendesign og rollegalleri.
Og det er en heidundrende actionfest, underholdning i sin mest engasjerende form.
Velkommen til Rapture.
Velkommen til spillenes magiske verden.
Slik den kan være.
Slik den bør være.
PS:
Lanseres på Xbox 360 og PC fredag 24. august.
Det er kun 360-versjonen som er testet.
En eventuell versjon til PS3 er hverken bekreftet eller kategorisk avvist.
Rune anmelder Bioshock - tidenes beste skytespill og sannsynligvis årets beste spill.
| 1
|
100699
|
Ambisiøs nedtur
Regi:
Lars Daniel Krutzkoff Jacobsen.
Norsk.
Aldersgrense: 15 år, egnet ungdom/voksne.
Genre:
Drama
Uhyre ambisiøst norsk filmprosjekt går sjenerende ofte på grunn.
MED: Pia Tjelta, Kim Sørensen, Henrik Rafaelsen, Charlotte Frogner, Gard Eidsvold, Frank Kjosås, Mikalis Koutsogianniakis, Jon Skolmen.
HANDLER OM:
Fem mennesker:
En postordrebrud fra Ukraina, en kjøpesenterklovn, en Amnesty-verver i rullestol, en suksessfull forretningsmann, en homofil 60-årig horekunde.
Det er samme kveld.
Tilsynelatende har de intet med hverandre å gjøre.
Men etter hvert som de innhentes av den dypeste «sannheten» om egne liv, får de felles berøringspunkter.
DOM:
Spillefilmdebutant-regissørens og manusforfatterens prosjekt er blant de mest ambisiøse norske filmprosjektene jeg har sett.
Det skal han ha for!
Hans dype og grunnleggende ambisjon om en avansert filmfortelling om eksistensielt utilslørte livproblemer hos mennesker utenfor den slagne normalitet, er all ære verd!
MEN:
Filmen holder aldri hva den lover.
De stadige hoppene fra karakter til karakter virker etter hvert mer atspredende enn samlende.
Rolleprestasjonene variere milevidt; på sitt beste er de gode, på sitt dårligste nesten pinlig påminnende om dårlig norsk filmdialog og typeklisjéer fra 70-tallet.
Her og der er manuset rett og slett for svakt, som når «kjøpesenterklovnen» Kim Sørensen går fra himmel til helvete - fra genial til helt håpløs stand-up-komiker.
Ingenting - absolutt ingenting - i teksten antyder hva som skal være godt eller dårlig, man må se på publikumsreaksjonene for å forsøke å forstå dramaturgien.
Sånt holder ikke - på langt nær!
Men mitt aller største problem kommer med filmens avslutning.
Riktignok finnes det fine øyeblikk av erkjennelse.
Men selve veven av handlinger, mennesker og erkjennelser spriker altfor mye til å gi en konkluderende sum - et vitnemål om et samlende filmverk.
| 0
|
100700
|
Idiotisk moro
«Rush Hour 3»
HANDLER OM:
Masse tullball som involverer den kinesiske triadens skumle gjøren og laden i Frankrike eller noe.
Hei, hvem er det vi prøver å narre her:
Det finnes ikke et menneske i hele verden som gir blanke i hva denne filmen «handler» om.
DOM:
Seks år siden forrige installasjon i serien, og navnene under tittelsekvensen bærer bud om at regissør Brett Ratner, en Hollywood-nattverksbygger av rang, har ambisjon om å tilføre denne hjernedøde serien en tøtsj av «klasse».
Han bruker nå i hvert fall Rolodex'en flittig:
Musikken er ved salige Lalo Schifrin, regissør Roman Polanski og svenske Max von Sydow bidrar på skuespillersiden.
Han burde imidlertid skjønne at «klasse» ikke har det minste med saken å gjøre, og nøye seg med å klappe seg selv sånn passe hardt på skulderen for å ha begått nok en halvannentime ukjedelig dustemikleri.
Preget av den forferdelige, forferdelige skuespilleren Jackie Chans imponerende kampsportsteknikker, og - i tospann med Chris Tucker - et veritabelt skred av elendige vitser.
«Elendige» sånn på den smått festlige måten altså, selv om det er en smule deprimerende å konstatere at ni av ti av dem fremdeles baserer seg på åpenbart stadig like «artige» rasestereotypier.
Krasj!
Boom!
Bang!
Og en veldig visuell avslutning i toppen av Eiffeltårnet i Paris.
Undertegnede er faktisk såpass tett i pappen at han ikke kjedet seg denne gangen heller.
Ikke noe å vær stolt av akkurat, men sånn er det.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
100701
|
Ambisiøs nedtur
Regi:
Lars Daniel Krutzkoff Jacobsen.
Norsk.
Aldersgrense: 15 år, egnet ungdom/voksne
«5 LØGNER»
Uhyre ambisiøst norsk filmprosjekt går sjenerende ofte på grunn.
MED: Pia Tjelta, Kim Sørensen, Henrik Rafaelsen, Charlotte Frogner, Gard Eidsvold, Frank Kjosås, Mikalis Koutsogianniakis, Jon Skolmen.
HANDLER OM:
Fem mennesker:
En postordrebrud fra Ukraina, en kjøpesenterklovn, en Amnesty-verver i rullestol, en suksessfull forretningsmann, en homofil 60-årig horekunde.
Det er samme kveld.
Tilsynelatende har de intet med hverandre å gjøre.
Men etter hvert som de innhentes av den dypeste «sannheten» om egne liv, får de felles berøringspunkter.
DOM:
Spillefilmdebutant-regissørens og manusforfatterens prosjekt er blant de mest ambisiøse norske filmprosjektene jeg har sett.
Det skal han ha for!
Hans dype og grunnleggende ambisjon om en avansert filmfortelling om eksistensielt utilslørte livproblemer hos mennesker utenfor den slagne normalitet, er all ære verd!
MEN:
Filmen holder aldri hva den lover.
De stadige hoppene fra karakter til karakter virker etter hvert mer atspredende enn samlende.
Rolleprestasjonene variere milevidt; på sitt beste er de gode, på sitt dårligste nesten pinlig påminnende om dårlig norsk filmdialog og typeklisjéer fra 70-tallet.
Her og der er manuset rett og slett for svakt, som når «kjøpesenterklovnen» Kim Sørensen går fra himmel til helvete - fra genial til helt håpløs stand-up-komiker.
Ingenting - absolutt ingenting - i teksten antyder hva som skal være godt eller dårlig, man må se på publikumsreaksjonene for å forsøke å forstå dramaturgien.
Sånt holder ikke - på langt nær!
Men mitt aller største problem kommer med filmens avslutning.
Riktignok finnes det fine øyeblikk av erkjennelse.
Men selve veven av handlinger, mennesker og erkjennelser spriker altfor mye til å gi en konkluderende sum - et vitnemål om et samlende filmverk.
- Ganske vanskelig å spille ukrainsk postordrebrud, sa Pia Tjelta da hun møtte til nettmøte, onsdag.
Hennes nye film er både mørk, morsom og dramatisk.
| 0
|
100702
|
Fødselsnerver
Regi:
Judd Apatow.
Nasjonalitet:
Amerikansk.
11 års aldersgrense.
Harmløs lettvekter om babyulykke.
MED:
Katherine Heigl, Seth Rogen, Leslie Mann, Paul Rudd.
HANDLER OM:
Allison er en vakker karrierekvinne, Ben er en arbeidsløs, hasjrøykende slubbert.
Etter en fuktig kveld på byen blir de med barn.
Tross et dårlig utgangspunkt gir de både babyen og forholdet seg imellom en sjanse.
DOM:
Tematikken legger opp til et bredt spekter av følelser og hysteriske situasjoner - to av hovedingrediensene i en romantisk komedie.
Men filmen spiller ikke ut konfliktpotensialet i stoffet, og kjører et trygt løp ved egentlig ikke å ta tak i temaene som tas opp.
Filmen strever med å etablere empati på de riktige stedene, og føles tidvis ufokusert.
Likevel har «Knocked Up» mange morsomme scener, og et par sjarmerende, om enn ikke fullendte karakterer.
Den gjør i det minste et forsøk på å heve en belastet sjanger et lite hakk.
| 0
|
100703
|
Pottesurvivor
(C+C Records)
Er det Christer Falck selv som synger?
For å få perspektivet på plass:
Lene Alexandras «My Boobs Are OK» er ingen kalkun.
Det er en smart og catchy liten dustesang, smart fordi den velter seg ganske så fortreffelig i sitt eget dusteri.
Dette, derimot, er en vaskeekte kalkun - en utspjåket fugl som flakser febrilsk og går rett på snørra.
Dette er andre kapittel i Christer Falcks puppepop-prosjekt, hvor han bruker sin kollega fra magasinet FHM, glamourmodell og «Robinson»-deltager Linni Meister, som brekkstang for å sette sine plagsomme ideer ut i live.
Men han byr på underholdning, dét skal han ha.
Du vet hvordan folk bruker uttrykket «Det er det verste jeg har hørt!» i tide og utide?
Vel, her kan det brukes med rette.
Linni Meisters sanginnsats på denne Destiny's Child-slageren er definitivt en for historiebøkene, egnet til å sende rungende latterkuler gjennom selv det tristeste vorspiel.
Det låter som om hun prøver på noe som er helt fremmed for henne; muligens slik et romvesen ville høres ut hvis det skulle prøve seg på jordisk sang for første gang.
Og musikken rundt er så overlesset og fæl at vi som ren motvekt holder oss til «less is more»-prinsippet og sier minst mulig om den.
Jo da, selvfølgelig er dette å sparke inn en åpen dør.
Men det er også et forsøk på å lukke den - slik at vi ikke havner i «titsklemma».
| 0
|
100704
|
Torgeir & Kjendisene:«Landeveiens ryttere»
(SFR/ Bare bra musikk)
Mossebandet Torgeir & Kjendisene er ute med sin 11. plate, «Landeveiens ryttere».
På denne platen er bandet mer countryorientert enn jeg kan huske å ha hørt dem før.
Dette er en ujevn plate, der de ikke helt klarer å følge opp de gode ideene de viser de har på enkelte sanger som «Hu mjølka ku» og «Høy i hatten».
Sangene er signert Torgeir Hansen, Lars Chr.
Andersen og Ole Petter Bjørlind.
«Landeveiens riddere» har mindre partyrock enn det Torgeir & Kjendisene hittil har presentert på plate.
Band- og turnélivet er sentrale teksttemaer på platen og østfoldingene kan godt omtales som et band som er litt D.D.E-light med sine boogierytmer.
Anbefalte kjøp:
«Landeveiens riddere», «Vi skal på sydentur» og «Høy i hatten».
| 0
|
100705
|
Valentina:«Why Not Me»
(CC Records)
Mer bruksmusikk til folket
Mannen som ga norsk folkelig musikk Liv Marit Wedvik og Heidi Hauge
- Arvid Berge - er på farten igjen, denne gangen med bulgarske Valentina, som er gift og bosatt i Valle, Telemark.
De tre jentene har sterke likhetstrekk.
Også Valentina er i ferd med å ta en lokal suksess ut til hele nasjonen (og VG-lista) med en plate som knapt kan kalles kunst, men som har dette enkle og ufarlige, men fengende elementet - kall det gjerne folkelighet - som kan gå hjem hos absolutt alle.
Valentina har en skarpere karakter i stemmen enn Hauge og Wedvik, selv om Bonnie Tyler-knekken til tider blir overtydelig.
Den makter iallfall å gi litt liv til en ren plankekjøring av covere fra blant andre Dr. Hook, Rod Stewart, Suzi Quatro og Dolly Parton i et lydbilde som er blottet for oppfinnsomhet på arrangementssiden.
Men det er jo slik folkelighet skal være.
Anbefalte kjøp:
«Hot Legs», «If You Can't Give Me Love».
| 0
|
100707
|
El Cuero:«El Cuero»
(Indie)
Forbløffende helstøpt debut
Brødrene Brynjar og Håvard Takle Ohr fra Kristiansund står i spissen for dette - inntil nå - ukjente bandet som allerede etter to års eksistens fremstår med et modent uttrykk.
El Cueros hjerte ligger helt klart i uslipt americana, men lydbildet er såpass rått og rufsete - ikke minst gitarlyden - at veien over til rocken er svært kort.
Ikke minst har nok gutta hørt mye på Neil Young & Crazy Horse, noe tolv (!) minutter lange «Did I Know You» er det fremste eksemplet på, men likevel er det lydbildet til Lucinda Williams som El Cuero drar størst veksler på.
Flotte låter, spesielt i første halvdel, varme harmonier og et organisk lydbilde utgjør debuten til El Cuero, et band vi gjerne hører mer fra!
Anbefalte kjøp:
«I Hate Myself For Loving You», «Did I Know You», «When I Slip Away» og «Ain't It Hard».
| 1
|
100708
|
Bente & The Chaingang:«Join my world»
(Superdrive/Bare bra musikk)
Uten fiksfakseri.
Sørlandskvinnen Bente Torgersen Sirnes debuterer med albumet «Join my world».
Her inviterer kvindølen til et countrymøte hvor vokalisten har vært med og skrevet alle unntatt to sanger.
Albumet byr på tradisjonell countrymusikk, enkelte steder i countryrockens grenseland.
Sirnes synger bra og platen bør være et fint musikalsk visittkort for dem som liker countrymusikk uten musikalske fiksfakserier.
Sangene er på det jevne, og jeg savner den ene sangen du går og nynner etter å ha hørt albumet.
Anbefalte kjøp:
«A cowgirls worship song» og «Before the chance is gone».
| 0
|
100709
|
Cikada String Quartet:«Cirrus»
Musikk av Ore, Bernhardt, Bratlie og BueneFabra
Nytt og norsk.
Cecilie Ores verk «Cirrus» har gitt navn til hele denne nye cd-en, som er utgitt av Ny Musikks komponistgruppe i samarbeid med plateselskapet.
All musikken er skrevet for strykekvartett.
Grunnideen i Cecilie
Ores innledende verk er å lage en trilogi basert på den samme, underliggende musikalske ideen.
Resultatet er et ekspressivt stykke der det veksler mellom pågående flater og lengre linjer før det til slutt bare slutter, og nærmest forsvinner inn i evigheten.
Så følger Bernhardt, Bratlie og Buene.
I Bernhardts strykekvartett i tre satser er tonespråket mer lavmælt - han vil prøve å skildre tid på tre forskjellige måter.
David Bratlie leverer et bredt anlagt verk med et nydelig spenn mellom store flater med små, forstyrrende innslag og det mer voldsomme, og Eivind Buenes verk består av tre satser der han har tatt utgangspunkt i å komprimere større orkestersatser ned i strykekvartettformatet.
Komponistene spiller på mange uttrykksformer, og Cikada strykekvartett spiller finstilt og nyansert.
Det skaper en fin plate med musikk av noen av de mest sentrale yngre komponistene våre.
TORIL SKREDE
| 1
|
100710
|
Lady Party
Sted: Sjøsiden, Øya.
Publikum:
Ca 2000.
Endelig en britisk jente som kom til Øya.
Og leverte.
Slappfiskene Amy Winehouse og Lily Allen holdt seg unna Øya i år, men hva gjør det når rap(p)-kjeften Lady Sovereign dukket opp og overbeviste?
Hun sa det forsåvidt selv før "Random"; Dere burde elske meg for at jeg faktisk stiller opp her - som den eneste britiske jenta.
Og det virket faktisk som om publikum gjorde nettopp det.
De fikk nemlig oppleve noe av det mest spretne som UK Garage-scenen har fostret - en råfrekk ungdom såvidt over tyve som disser norsk øl og mangelen på farvede ansikter blant publikum, men som har en eksplosiv rap-stil som aller mest slekter på pønkens spyttende vokalbruk.
Så fikk vi da også en fyrrig cover av Sex Pistols "Pretty Vacant".
Men Lady Sovereign fikser ikke bare den aggressive delen av hiphopen - hun har også sansen for det myke, nærmest amerikaniserte, noe hun viser i sin kanskje aller beste låt "Those Were The Days", som faktisk fremsto som allsang på Øya.
Lady Sovereign har i det hele tatt en naturlig balanse mellom råskap og fintfølenhet som kan føre henne svært langt frem - kanskje enda lengre enn de to som aldri dukket opp på Øya, Amy og Lily.
| 1
|
100712
|
Broder Dybdahl
Sted: Enga.
Publikum:
Ca. 7000
Finnes det noen med større hjerte i artist-Norge enn Thomas Dybdahl for tiden?
Det er egentlig et retorisk spørsmål all den tid publikum strigråter og lukker øya i hengivenhet når Stavangermannen klatrer opp i falsetten på sine dempede og empati-marinerte soul-perler.
Under Øya-konserten fikk vi til og med et frieri på direkten under "One Day You'll Dance For Me, New York City".
Med den stemningen som allerede da var i duskregnet i Oslos middelalderpark, er det egentlig unødvendig å fortelle hva utfallet av frieriet ble.
Det var faktisk bare ett eneste ankepunkt ved gårsdagens Dybdahl-konsert, og det het Kringkastingsorkesteret (KORK).
Et luksusproblem, med andre ord, fordi KORK er et fabelaktig orkester som vet hvordan de skal farvelegge pop-orkestre, ikke minst når National Bank-kollega Lars Horntveth har regien på arrangementene.
Men Thomas Dybdahl og hans sanger - og hans eminente band - trenger faktisk ikke disse farvene.
De har allerede hele paletten i en slik grad at ekstrafarvene blir overflødige.
Thomas Dybdahl og hans band er best alene, og slik bør det forbli.
Det skader heller ikke at både Håkon Kornstad og Mathias Eick stikker innom som gjestemusikere.
Men bevares - det ble en velsignet aften, også med KORK på scenen.
Likevel vet Thomas Dybdahl at han ikke trenger andres velsignelse for å overbevise.
STEIN ØSTBØ
| 1
|
100713
|
Kaizer Gogol
Sted: Enga.
Publikum:
Ca 5500
Norge har sitt Kaizers Orchestra.
Resten av verden har Gogol Bordello.
Amerikanerne skapte sigøynertilstander i teaterleiren foran Enga-scenen under Øya, akkurat slik de gjorde under Quart i fjor.
Denne konserten kan faktisk godt ha vært den mest utagerende og feststemte i hele Øyahistorien.
Utkledd som en gjeng rømte og rufsete pirater fra et østeuropeisk bordell - inkludert en felespiller som så ut som Willie Nelsons fortapte sønn - serverte de et timelangt hemningsløst party med balkanrytmer og hissig pønk som tvillingsjeler i det musikalske uttrykket.
Den svette seansen kan best beskrives som om hele Les Negresses Vertes giftet seg med romani-gledespiker på et nedslitt tivoli med Johnny Rotten som toastmaster.
- et bryllup som høyst trolig ikke er ferdig ennå.
"Step'n die" sto det på den lille sceneplattformen til Gogol Bordellos elleville vokalist - en plattform han derfor selvfølgelig vendte tilbake til under hele konserten.
Den holdningen sier egentlig det meste om hele denne konserten!
STEIN ØSTBØ
| 1
|
100714
|
Frøken ordner opp
Regi:
Andrew Fleming.
Genre: Action/eventyr/familiefilm.
Nasjonalitet:
Amerikansk.
7 års aldersgrense.
MED:
Emma Roberts, Rachael Leigh Cook, Tate Donovan, Amy Bruckner.
Sjarmerende frøken Detektiv i enkel, men smart filmatisering.
HANDLER OM:
Den ikoniske tenåringsdetektiven Nancy Drew er på farta igjen.
Nå drar hun og faren fra den lille hjembyen River Heights til Los Angeles, der Nancy sporenstreks begynner å grave i et gammelt mysterium om en død skuespillerinne.
DOM:
Våre gamle helter og heltinner (ny)dramatiseres i hytt og pine for tida, og hver gang har filmskaperne blitt stilt overfor det samme dilemmaet:
Skal filmen settes til karakterens originale tid, eller skal vi omskrive karakterene til nåtida?
Muligheter for produktplassering taler for det sistnevnte, men en veletablert figur selger nok i seg selv, og kan trygt bli i sin epoke.
Her er det imidlertid gjort et drastisk valg: begge deler.
Filmen er satt til dagens USA, men Nancy og hennes far snuser rundt i klær fra 40-50-tallet, i Nancys klassiske blå bil, med lupe og fyllepenn, uten annen forklaring for dette enn Nancys «I like old stuff».
Hun har riktignok iPod, Mac og mobil, men ertes på skolen for sine gammeldagse «penny loafers» og hjemmelagde småkaker.
Epokeblandingen er i begynnelsen forvirrende, men fungerer snart overraskende godt.
Tvisten besørger friskhet og nostalgi i én smekk, og åpner muligheten for mange smått ironiske selvreferanser og morsomme detaljer.
Den barnefilmtro, naivistiske dialogen har endog en liten snert, innimellom.
Og plutselig dukker Bruce Willis opp!
Historien er mest for barn.
Plottet er vel enkelt, og skyves ofte i bakgrunnen; dette handler mindre om «whu dunnit», og mer om karakteren Nancy Drew.
Siden hun er en skjønn karakter, og siden Emma Roberts (Julias niese) spiller henne med slik oppriktig inderlighet, går det greit.
Filmen er tro mot Nancys snusfornuftige personlighet; hun beklager overfor kidnapperne sine at hun bråker idet hun forsøker å rømme, og nekter å gå over fartsgrensa under biljakten.
Som kameraten formulerer det:
«Courtesy is so awsome!»
Bøkene om frøken Drew ble skrevet under pseudonymet Carolyn Keene, men egentlig laget på litterært samlebånd av Stratemeyer Syndicates, etter idé av grunnlegger Edward Stratemeyer.
Tross sitt mannlige opphav, var hun fra 1930-tallet en pioner hva sterke kvinnelige rollefigurer angår.
Med lynende intelligens og ukuelig stolthet kommer Nancy utav brasene som en ekte heltinne, en som snurrer alle - ikke minst den tafatte kjæresten Ned - rundt lillefingeren.
Alt mens hun insisterer på mottoet «do the right thing».
Hva kan jeg si, hun sjarmerer meg.
| 1
|
100716
|
Spekulativ og feig
Regi:
Gabriel Range.
Britisk.
Fra 11 år.
«Death Of A President»
For hva er det egentlig «Death Of A President» har på hjertet?
Lite eller ingenting.
Når de tenkte scenariene i tillegg blir mindre og mindre overbevisende i andre halvdel - da filmen gir seg til å forfølge «Syria-sporet» og en ytterligere utvidet «Patriot Act», samt å bringe nokså støtende bilder fra presidentens begravelse - blir dette i overkant smakløse greier.
«Oppklaringen» av drapet føles dessuten både billig og feig.
Dette er ikke så mye et «innlegg i en debatt» eller en «politisk» film, som det er en halvinteressant, spekulativ og ganske teit thriller.
Hvis mest skremmende øyeblikk kommer da Dick Cheney tar over roret i verdens mektigste nasjon.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
100717
|
Slapp trikot
Regi:
Tim Story.
USA 2007.
Aldersgrense: 7 år.
STJERNER:
Jessica Alba, Ioan Gruffudd, Chris Evans, Michael Chiklis, Julian McMahon, Kerry Washington, Andre Braugher.
HANDLER OM:
Usynligpiken Sue Storm (Alba) og strekkmannen Reed Richards (Gruffudd) skal gifte seg, men forberedelsene blir avbrutt når militæret trenger hjelp til å undersøke mystiske forstyrrelser forårsaket av The Silver Surfer (stemmen til Laurence Fishburne) som speider etter planeter den gigantiske romtingen Galactus kan fortære.
Dr. Doom (McMahon) blander seg selvfølgelig inn i det hele, og ting blir snart katastrofale.
DOM:
Alt i alt noe mer underholdende enn den forrige, som var aldeles begredelig kjedelig.
Samme regissør har tråklet seg igjennom begge prosjektene på trygt og uambisiøst vis.
Litt standard såpeoperadrama om giftermål ispedd noen høyst ordinære superactionscener.
Jack Kirbys The Silver Surfer fra 1966 er en av tegneserieforlaget Marvels mest unike karakter, hvis inspirasjon må ha vært en slags blanding av The Beach Boys og psykedelia der han surfer sølvskimrende mellom galaksene på jakt etter planeter som Galactus kan destruere.
Med denne storslagenhet som grunnlag er det godt gjort å lage slik en bedrøvelig planke av en film.
Man kan ikke la være å sammenligne med The X-Men hvor karakterene har mer av et indre liv, siden superkreftene deres faktisk skaper konflikter for og i dem, noe som igjen gjør dem interessante nok til at man lar seg engasjere i deres eventyr.
De ikke fullt så fantastiske fire er kun renskårne endimensjonale godinger, og dermed er det umulig å bry seg om hva som skjer med dem eller deres sterile omgivelser.
Det aner meg at det er en del som ganske enkelt vil se denne på grunn av Alba alene.
Greit nok - men det er i så fall langt mer å hente ved å se bikinithrilleren «Into the Blue» (2005) i reprise.
Vi andre kan heller se «The Incredibles»(2004) igjen.
Denne er kun for den som krever sine superhelter i enkleste lørdagsmorgenmodus eller familier som foretrekker sin underholdning tannløs og trygg.
ATLE H. BOYSEN
| 0
|
100719
|
The Band!
Sted: Enga.
Publikum:
Ca 700
Real Ones er ikke lenger bare et band fra Bergen.
De er i ferd med å bli The Band.
At bergenserne har hørt mye på sine legendariske forbilder fra USA har lenge vært tydelig, men det kan virke som om de kjører løpet fullt ut på den kommende septemberplaten "All For The Neighbourhood".
Tittellåten fremstår som resultatet av en vidløftig Band-utflukt i Goa - med sitar og psykedelisk tilsnitt - mens singlen "Outlaw" rendyrker det som både The Band var og Real Ones er så flinke på, nemlig de flerstemte harmoniene.
Øyakonserten torsdag formiddag i stekende sol startet riktignok litt nølende, men bergenserne er svært utadvendte og har en fabelaktig musikalitet i alt de gjør, noe som fort smitter over på publikum.
Det ble i det hele tatt en utmerket feelgood-åpning på Øyas andre dag med fem bergensere som denne gangen faktisk brakte sol med seg i alt de gjorde...
STEIN ØSTBØ
| 1
|
100722
|
Bare Egil Band:«Sanger fra Bare Egil By»
(Duplex / Universal
Lyden av et smil som stivner etter tre låter.
Egil Hegerberg er ikke som alle andre, og det skal vi jo omfavne.
En liten stund, i alle fall.
For hans surrealistiske form for humor har sine øyeblikk, men aller helst i ørsmå doser.
Hegerbergs største problem tekstmessig er fraværet av sammenheng.
Morsomhetene hans blir altfor tilfeldige og fragmentariske i den store helheten, og det er vel kun i «Grana er straight» at vi klarer å holde på fliret gjennom hele låta.
I motsetning til beslektede Black Debbath mangler med andre ord Bare Egil Band en rød tråd, hvilket også gjelder tonefølget.
Her serverer Hegerberg alt fra romklang-reggae til Raga-rock, ispedd klassiske tilløp, DumDum-pastisjer og hårete heavy («Gulost i doss» er faktisk ekstremt fengende {hellip}).
Jeg må nok i mitt stille enfold undre meg på hvem i all verden det er som kan få noe ut av en slik plate, dessverre.
Anbefalte kjøp:
«Gulost i doss», «Sløy, dopforherligende reggaelåt», «Politimester Egil».
| 0
|
100723
|
Imponerende nykommer
Proppfull av eventyrlyst og nye ideér ruster «Two Worlds» opp til krig mot genreherskeren «Oblivion».
Rollespill av den store, åpne typen er en genre dominert av spillserier med tilnærmet adelig opphav.
Serier som «The Elder Scrolls» og «Forgotten Realms» har stått for majoriteten av stortitlene de siste ti årene.
«Two Worlds» kan ikke skryte av tilhørighet til noen av disse, men marsjerer allikevel ubeskjedent rett inn på deres jaktmarker.
Der spill som «The Elder Scrolls IV: Oblivion» satser på kvantitet - enorme mengder oppdrag, magiske formler og ferdigheter, satser «Two Worlds» på kvalitet.
Du har kanskje ikke samme handlingsfrihet, men til gjengjeld er kvaliteten på de oppdragene, formlene og ferdighetene du har til disposisjon imponerende.
Historien er helt akseptabel, ikke på nivå med de beste i genren, men på ingen måte håpløs.
Du spiller en råtøff dusørjeger som skal redde sin minst like tøffe søster fra klørne til noen mystiske, onde skikkelser.
All dialog i spillet er stemmelagt av skuespillere.
Disse gjør en tåelig god jobb med det materiale de har, men selve dialogen er ganske så tøvete.
Den salige blandingen gammelengelsk og moderne engelsk gjør at du ikke alltid klarer å ta karakterene seriøst.
Ufrivillig morsomt blir det også når hovedpersonen til tider høres ut som Mayor West fra tv-serien «Family Guy».
Men det hindrer allikevel ikke «Two Worlds» fra å være et særdeles positivt bekjentskap.
Det nye utstyrssystemet gjør at du kan kombinere identiske våpen og rustningsdeler slik at du får én forbedret utgave av våpenet eller rustningsdelen.
Dette funker veldig bra, og gjør at du får bruk for mye mer av det du plukker opp enn i mange andre spill.
«Two Worlds» er også et vakkert spill, kanskje enda penere enn «Oblivion».
Animasjonene er nydelige og landskapene forseggjorte.
At fargefilteret gradvis endres enkelte steder, bidrar også til å gi spillet rett atmosfære.
Ettersom «Two Worlds» er hakket mer linjært enn «Oblivion», blir ikke monstre og dyr sterkere når du blir sterkere.
Etterhvert som du jobber deg gjennom historien, møter du isteden på mektigere monstre i nye områder.
Det hele fungerer kjempefint, du møter sjelden monstre du ikke klarer å drepe.
Det er et rikt utvalg hester og andre ridedyr i «Two Worlds».
De er ganske kronglete å styre, ettersom du gir kommandoer til hesten «gjennom» karakteren din.
Han trekker i reimene slik du ber ham om, men hesten lystrer ikke momentant.
Det er mer realistisk, men kan være frustrerede til tider.
Om «Two Worlds» klarer å tuppe «Oblivion» ned fra tronen sin, koker kort og godt ned til personlig preferanse.
Spillet blir neppe motatt med tubamusikk og norske flagg i leiren til den beinharde kjerne av barkede rollespillere.
Til det er det nok for linjært og ufleksibelt.
Men foretrekker du, slik som meg, litt kjappere og intensive rollespill, står ikke «Two Worlds» tilbake for nettopp «Oblivion».
PS:
En versjon av spillet er ventet til Xbox 360 på fredag.
Trailer fra rollespillet Two Worlds (PC og Xbox 360).
| 1
|
100724
|
Hastverk er lastverk
80-tallet og «Guitar Hero» burde vært en perfekt kombinasjon.
Allikevel feiler spillet.
Jeg har et veldig spesielt forhold til «Guitar Hero», helt siden jeg importerte det fra USA like etter lanseringen i 2005.
For å oppsummere kort: jeg elsker «Guitar Hero» og oppfølgeren, og har spilt det på utallige vor- og nachspiel siden det kom.
En egen versjon med låter fra det glade 80-tallet burde med andre ord være perfekt for meg.
Men det funker dessverre ikke helt.
Det første man legger merke til er nemlig at spillet bare har 30 låter, ingen bonussanger, og at all grafikken, med unntak av kostymene til hovedpersonene, er identisk med grafikken fra de tidligere spillene.
Utviklerne har rett og slett bare puttet nye sanger inn i «Guitar Hero 2», og ikke orket å gjøre noe som helst ekstra.
Og når sangene i tillegg hovedsaklig består av kjipe og halvveis ukjente låter for folk flest, virker det hele som hastverksarbeide for å tjene raske penger.
At enkelte sanger i tillegg har elendig lydbilde, vitner også om ren latskap fra utviklerens side.
Spillegleden er fortsatt der, og noen klassiske låter er til stede, men sett under ett er dette en uinspirert tilleggspakke; en unødvendig mellomstasjon mellom «Guitar Hero 2» og de kommende «Guitar Hero 3» og «Rock Band».
| 0
|
100725
|
Slapp flodbølge
Regi:
Tom Shadyac.
Genre:
Komedie.
Nasjonalitet:
Amerikansk.
7 års aldersgrense
MED: Morgan Freeman, John Goodman, Steve Carell, Lauren Graham, John Michael Higgins.
Gud er med hele veien, men det skal mer til for å redde denne.
HANDLER OM:
Familiefaren Evan har nettopp blitt valgt senator for New York da Gud i Morgan Freemans skikkelse bestemmer seg for at han - Evan altså - skal bli den nye Noah og bygge en ark.
Dermed begynner to av alle dyr å følge stakkars Evan over alt, noe som passer dårlig med hans karriere.
Fugler driter, lamaer spytter, Evan slår hammere på fingrene sine og hopper rett i veggen i tide og utide.
Repeter ad infinitum.
DOM:
Denne frittstående oppfølgeren til 2003s «Bruce Almighty» er visstnok tidenes dyreste komedie, og ganske sikkert årets dårligste film.
Slike mildt crazye, familievennlige slapstick-komedier lages gjerne over en lav list, men ofte kan en likevel finne noe å humre over.
For ordens skyld:
Jeg liker godt Americas Funniest Home Videos - en film om masse dyr og amerikanere som slår seg kunne vært midt i blinken.
Men «Evan den Allmektige» er fullstendig blottet for gnist, spilleglede og gode ideer.
Det terpes på i utgangspunktet svake vitser.
Mye humor rundt dette med å barbere seg.
Gud opptrer som en slags himmelens «Top Model»
-Tyra Banks der han leverer tvetydige beskjeder på hvite kort og svinser uinvitert innom med sinnsyke forslag.
Igjen og igjen stikker ei enerverende dame fra Evans stab hodet sitt fram og raper ut en snappy kommentar.
Hele filmen går ut på at han bygger den dumme båten, og når vi til slutt kommer til finalen med den obligatoriske snerten, viser den seg å være så av en annen verden at det nesten blir til å le av.
Nesten.
Absolutt ingenting henger på greip!
I tillegg blir det skvist inn en teskje klimapolitikk og et kleint «family values»-budskap om at vi skal redde verden gjennom «acts of random kindness».
Burde kanskje komme opp med noen flere metaforer som har med synkende skip og flodbølger å gjøre nå, men denne filmen trenger strengt tatt ikke flere pinlige punchlines.
| 0
|
100726
|
Lecter «light»
Regi: Gregory Hoblit.
USA.
Fra 11 år.
Anthony Hopkins «tar en Hannibal» igjen.
Men reprisen er skuffende tam.
STJERNER:
Anthony Hopkins, Ryan Gosling, Rosamund Pike HANDLER OM:
Ted Crawford (Hopkins) skyter sin kone, blir arrestert og innrømmer forbrytelsen.
Når aktor Willy Beachum (Gosling), som er på vei over i en bedre betalt jobb i et privat advokatfirma, får saken i fanget, viser det seg imidlertid at Crawford har et par triks i ermet, og ikke har planer om å råtne i fengsel frivillig.
Saken blir med det en både moralsk og profesjonell lakmustest for den unge, ambisiøse Beachum.
DOM:
Hopkins gjør nok en avart av sin Oscar-belønte rolle i «The Silence Of The Lambs» (1991).
Igjen er han en beregnende, kald psykopat som manipulerer folk på utsiden fra innsiden, en nonchalant kjiping som beveger seg ekkelt langsomt og hvis ansiktsrykninger forteller oss at han er en fyr man ugjerne innleder psykologisk krigføring mot.
Og Hopkins er flink, selvsagt, det er ikke det.
Men dersom man først sett ham som Hannibal Lecter - vel, så blir Ted Crawford en relativt blodfattig etterligning.
Det er således den unge, smale og tynnslipsede Gosling som tar skuespillerkaken her, i en intens innsats som neppe vil være alles kopp te, men som er bemerkelsesverdig uansett.
Selve filmen gir ham dessverre ikke godt nok stoff å jobbe med:
Det er noe TV-aktig tafatt over tempoet her, noe litt satt som gjør at reell spenning aldri innfinner seg, uansett hvor hardt den overdramatiske musikken jobber.
Dette er en redeligere, mindre tullete thriller enn «Mr. Brooks», som også går rundene i disse dager.
Men det er ikke en film som krever det store lerretet.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
100734
|
Fantastiske rytmeagenter
Glem CIA, KGB og MI5.
I Nintendo DS-spillet «Elite Beat Agents» finner du verdens desidert kuleste hemmelige agenter.
En forelsket high school-jente.
En Hollywood-regissør.
En julaften med et sørgelig skjær.
En fartsglad taxisjåfør i San Fransisco.
Erketypisk amerikansk, alt sammen.
Men i hendene til spillselskapet iNiS forvandles det hele til nydelig og erketypisk japansk pølsevev.
17 år gamle Jane får sin sportsstjerne.
Regissør Chris Silverscreen lager sin «Meowzilla»-blockbuster.
Jack kommer frem til sykehuset med den gravide kvinnen i baksetet og politiet på hjul.
Og syv år gamle Lucy får et siste møte med sin døde far på selveste julaften.
Snufs, hulk.
Alt på grunn av de tre dresskledde kjekkasene i «Elite Beat Agents» - en hemmelig organisasjon som løser hverdagsproblemer ved hjelp av dans.
Ja, dans.
De tre agentene vrikker, klapper og snurrer seg gjennom låter som «Let's Dance», «Jumpin' Jack Flash», «Y.M.C.A.» og «Sk8er Boi», mens du klikker og drar på skjermen i bortimot hypnotisk takt med musikken.
Det er altså snakk om et rytmespill ledsaget av herlig absurde historier og rollefigurer.
Et spill som kombinerer strålende (om enn noe sær) humor med glimrende design og sterkt vanedannende spillbarhet.
Med fire vanskelighetsgrader (to av dem låses opp etter at du har klart de to første) og både co-op og multiplayer som toppen av en allerede fullkommen kransekake.
«Elite Beat Agents» er i det hele tatt en unik spillopplevelse.
Og på Nintendo DS har spillet funnet sitt perfekte håndholdte hjem.
PS:
«Elite Beat Agents» er en vestlig tilpasset versjon av det japanske spillet «Osu!
Tatakae!
Ouendan» fra 2005.
Her var agentene mannlige cheerleaders.
Rytmespillet Elite Beat Agents på Nintendo DS fenger VG Netts spillanmelder.
| 1
|
100735
|
Perfekt for «Pokémon»-fans
«Pokémon Diamond» og tvillingen «Pokémon Pearl» holder seg tett til en velbrukt suksessoppskrift.
Det er få vesentlige forandringer å sette fingeren på mellom «Pokémon Diamond/Pearl»-duoen og de tidligere Pokémon-spillene som har kommet ut til Game Boy, Game Boy Color og Game Boy Advance.
Det gjelder fortsatt å fange alle Pokémon, med en «la oss bekjempe de onde»-historie lagt på toppen for å drive handlingen fremover.
Spillet har fortsatt den samme sjarmen, og holder seg tett til suksessoppskriften som for øvrig har vist seg å være imponerende levedyktig.
Dette er faktisk det åttende spillet i denne serien, og i tillegg kommer en mengde avarter som «Pokémon Pinball», «Pokémon Stadium» og «Pokémon Mystery Dungeon».
Har du spilt et «Pokémon»-spill til Game Boy eller DS før, vet du altså i store trekk hva du kan vente deg av «Pokémon Diamond/Pearl».
Utformingen av spillet er det ingenting å si på.
Du vandrer rundt i en søt pokémon-verden av standard rollespill-type med små landsbyer spredd tilfeldig omkring med skog og berg innimellom.
Gresset og villmarken er befolket av ville pokémon som hopper ut når du minst venter det (eller når du minst ønsker det), og innimellom (det vil si nokså ofte) møter du en og annen kamplysten pokémon-trener som utfordrer deg til kamp.
I likhet med tidligere generasjoner av Pokemon-spill byr spillet på gradvis mer og mer strategiske kamper og en rik variasjon av både gamle og nye pokémon.
Jeg ser ikke bort ifra at det er dette siste punktet kombinert med den lille samleren som finnes i de fleste av oss som gjør at «Pokémon»-spillene har hatt en så enorm suksess på verdensbasis.
Muligheten til stadig å forbedre pokémon-samlingen gjennom utvidelse og pokémon-trening, for så å finne de mest slagkraftige lagsammensetningene, har vist seg ha en ekstremt avhengighetsdannende effekt.
Innimellom all kjemping og samling strøs det på med andre aktiviteter som bærplukking, fisking og pokémon-talentkonkurranser som gir deg et lite avbrekk fra den røde tråden i historien.
I motsetning til den store majoriteten av spill på DS-plattformen er det ikke lagt opp til å bruke styluspennen.
Du bruker knappene til å bevege deg og når det skal trykkes på den trykkfølsomme skjermen er knappene så store at de elegant manøvreres med tommeltottene.
Den morsomme twisten, prikken over i-en og rosinen i pølsa i «Pokémon Diamond/Pearl» er muligheten til å benytte seg av wifi for å selge og kjøpe pokémoner online, samt å kommunisere og gå inn i kamper mot andre trenere.
I tillegg til wifi-muligheter kan du også koble dette spillet sammen med andre spill i «Pokémon»-serien.
Spillet skal kunne kombineres med «Pokémon Ranger» for å utføre et hemmelig spesialoppdrag og dersom du har fanget pokémon på GBA, kan disse overføres til DSen via GBA-inngangen.
«Pokémon»-spill har strømmet jevnlig ut i butikkene de siste årene, og det er sikkert allerede flere på samlebåndet.
For min egen del begynner jeg å få nok av konseptet, og da hjelper det ikke at spillet generelt sett er av høy kvalitet.
Det er ikke uten grunn at spillet er blant de bestselgende på plattformen i Japan.
Men til syvende og sist opplever jeg spillet fort som ensformig og historien minner om oppgulp av noe jeg har hørt litt for mange ganger før.
Pokémon-kampene blir for hyppige og repetitive til å holde interessen oppe, og valgmulighetene blir for få.
Har du ikke hittil hatt sansen for Pokémon-konseptet, vil du neppe like det nå heller.
Vi står foran mer av det samme, selv om et hundretalls av nye pokémon har gjort sitt inntog for å gi pokemon-verdenen nytt blod og tilhengere nye dyr å jakte på.
Er du derimot av de mange som falt for sjarmen rundt konseptet og har gjort pokémon-spillene til en salgssuksess, vil du overhode ikke angre på anskaffelse av «Pokémon Diamond/Pearl» som til sammen byr på 107 nye pokémon å samle på.
«Pokémon Diamond/Pearl» er perfekt for Pokemon-fans.
Jeg er bare ikke en av dem.
PS:
Lanseres fredag 27. juli.
| 0
|
100737
|
Skattejakt II
Regi: Giacomo Compeotto.
Dansk.
Aldersgrense: 7 år, frarådes under 7.
Småspennende og litt forvirret mini-DaVinci-kode
MED: Julie Grundtvig Wester, Niklas Scale Andersen, Christian Heldbo Wienberg, Peter Ganzler, Kurt Ravn.
HANDLER OM:
Fire høyst oppegående unge dansker på ferie på Bornholm går i de samme sporene som i fjorårets familiefilm «Tempelriddernes Skatt»:
Mystiske spor fra 1361 leder dem på sporet av en uvurderlig skatt på Gotland - mens middelalderdramatikken utspilles rundt dem i form av et moderne rollespill.
DOM:
Morsomt og spennende og skummelt, for så vidt, med de fleste «DaVinci-elementene» på plass.
Men mange - også mindre barn - vil finne sammenblandingenen mellom nåtid og fortid litt for forvirrende, konstruert og naiv.
SKATTEJAKT II
| 0
|
100739
|
Grøss på landet
Regi:
Danny og Oxide Pang.
USA.
Aldersgrense:
15 år
Uinspirert standardgyser.
MED:
Kristen Stewart, Dylan McDermott, Penelope Ann Miller, John Corbett, Evan og Theodore Turner, William B. Davis.
OM:
Familien Solomon flytter på landet for å dyrke solsikker og begynne et nytt liv etter en ulykke som storesøster Jess var årsak til, og som har gjort lillebror stum.
Huset de flytter til er dystert, og så omgitt av skumle kråker, at de I utgangspunktet burde ant uråd.
Snart begynner lillebror å se skrømt i taket, mystiske ting skjer og storesøster får skylda.
Men huset har en uhyggelig forhistorie, og i kjelleren ...
DOM:
Man næret jo et ørlite håp, brødrene Pang har blant annet overbevist med sin spøkelsesfilm «The Eye» (2002).
Men, nei.
Selv om det finnes små glimt av gys og gode ideer som gjør første timen tålelig engasjerende, detter det hele sammen i uforløste tråder og ordinær grøsseraction, glatt og plankete skuespil.
Alle avsløringer om hvem, hva og hvordan er gruelig uengasjerende og typiske.
Dette er så blottet for innovasjon og innlevelse at man håper at brødrene Pang kan unnskyldes med å ha vært utsatt for antikreative produksjonsforhold, og at de kan komme tilbake med noe mer originalt og fengende senere.
| 0
|
100740
|
Slurvete konvertering
«The Settlers» gjør sitt inntog i den håndholdte konsollverdenen.
Det hadde den strengt tatt ikke trengt å gjøre.
«The Settlers» for DS er i realiteten en direkte konvertering av «The Settlers 2» for PC, altså en blåkopi av sistnevnte tilpasset det håndholdte formatet.
Da «The Settlers 2» slettes ikke var noe dårlig spill, burde det oppskriftsmessig være snakk om en sikker suksess.
I «The Settlers» skal du hjelpe små, fargerike og trivelige nybyggere å skape en velfungerende by og en slagkraftig hær.
Ikke noe revolusjonerende der altså, men «The Settlers»-serien er slettes ikke uten sine særpreg.
I motsetning til endel andre spill i samme genre, er det ikke snakk om noe budsjett eller løpende utgifter, noe som i realiteten gjør spillet mer tilgjengelig og tilgivende.
Til gjengjeld har «The Settlers» lange og kompliserte produksjonslinjer.
Har du for eksempel behov for våpen, må du først bygge en gård som høster korn og en vindmølle til å male kornet til mel.
Bakeriet bruker melet til å bake brød som trengs i jernminen som graver jernmalm.
Jernmalmen smeltes i et smelteanlegg og fraktes til smeden som lager våpnene.
Ikke småtterier altså, men i praksis er det ganske enkelt å holde kontroll på.
Hadde utviklerne tatt noen skritt for å gjøre det hele mer DS-vennlig, hadde dette kunne blitt et skikkelig bra spill.
Dessverre står problemene i kø.
For det første er kontrollen rimelig håpløs.
«Anno 1701» viste oss hvor enkelt, effektivt og smertefritt slike strategispill kan fungere på DSen, kontrasten til «The Settlers» er til å ta og føle på.
DS-pennen brukes i altfor liten grad, dessuten er den av en eller annen grunn rimelig unøyaktig.
Menysystemet er kronglete og veibygging er utilgivelig frustrerende.
«The Settlers» lider nok også av å være konvertert fra et aldrende PC-spill.
«The Settlers 2» kom ut på den tiden hvor «Backstreet Boys» toppet hitlistene, «Playstation» var et fremmedord og strategispill fortsatt var en rimelig tidsdrøyg affære.
Sammenliknet med dagens strategispill er det rett og slett for mye dødtid og for lite å gjøre.
Det er ekstra kjipt på en konsoll som DSen, hvor ting gjerne skal ha høyt tempo.
«The Settlers» er egentlig ikke noe dårlig spill, men i skarp konkurranse med «Anno 1701» holder det rett og slett ikke.
Sistnevnte er et tvers igjennom bedre spill og et smartere kjøp for alle andre enn hardcorefans av «The Settlers»-serien.
| 0
|
100742
|
Borgerlig kulturkrasj
Regi:
Julie Delpy.
Genre:
Romantisk komedie.
Nasjonalitet:
Frankrike.
Tillatt for alle, egnet for ungdom/voksne.
MED: Julie Delpy, Adam Goldberg, Daniel Brühl, Marie Pillet, Albert Delpy, Alexia Landeau.
Den liberale kultureliten kiler seg selv med en pretensiøs, men treffende parodi.
HANDLER OM:
Marion er fransk.
Jack er amerikansk.
Likevel har de overlevd som par i to år i New York.
Men når de skal tilbringe to dager i Marions hjemby Paris, der ingen snakker engelsk, alle hater amerikanere og Marions ekser lurer rundt ethvert hjørne, kulturkolliderer de som øst og vest, som Chablis og O'boy-kakao.
DOM:
«Frankrike er ansvarlig for så mye av oppførselen din!» sier Jack oppgitt til Marion.
Paret er personifiseringen av alt du tror om henholdsvis amerikanere og franskmenn, men samtidig tilhører de samme sosiale sjikt som går på tvers av Atlanteren:
De er to bemidlede halvradikalere i kreative yrker, de lever gjennom kulturelle referanser, er hyperverbale og panisk redde for slikt som hussopp og kreft.
De er ethvert par i enhver tidlig Woody Allen-film.
Parodieringen av kulturhipsterne gir filmen en høyst nødvendig selvironisk tone, og forhindrer at den begrenses til en raljering over ulikheter mellom Frankrike og USA.
For det er lett å anta at Julie Delpy her ironiserer over egne kretser, slik Allen også gjør.
Skjønne, tøffe
Delpy spiller hovedrollen, har skrevet manus, produsert, regissert og klippet filmen, og komponert musikken.
Til det komiske kopierer hun også handlingen i filmene hun er mest kjent fra, Før soloppgang og Før solnedgang, der nettopp ei fransk jente og en amerikansk gutt vandrer pratende rundt i europeiske gater.
«2 Days in Paris» er på ingen måte feilfri.
Den er fryktelig pretensiøs.
Den låner høyt og lavt fra Allen og en rekke indie-produksjoner:
Alt er skeivt og ustøtt, alle er eksentriske.
Filmen er også slitsom, en del scener er overspilte, det terpes på de samme vitsene, som alle bunner i at:
1) George W. Bush er en amøbe; 2) franskmenn er sykelig opptatte av sex og erotisk kunst; 3) menn kan også være usikre.
(Adam Goldberg spiller forøvrig Jack med en glimrende kombinasjon av nonchalanse og nervøsitet.)
Men jeg ender med å like den ganske godt.
Og her sitter skjønnheten i detaljene: i en krangel over en feit katt, i de sviende treffende observasjonene og referansene, i Marions oppgitthet over Jack som velger å se livet gjennom et fotoapparat og dermed går glipp av alle øyeblikkene.
| 1
|
100743
|
Dystert eventyr
«TIDELAND»
Regi:
Terry Gilliam, Canada/England 2005.Genre: Eventyrdrama.
Aldersgrense: 18 år, absolutt grense.
Gilliams beste er ikke nødvendigvis hans mest publikumsvennlige.
MED:
Jodelle Ferland, Jeff Bridges, Jennifer Tilly, Brendan Fletcher, Janet McTeer.
HANDLER OM:
Lille Jeliza-Rose (Ferland) bor i en leilighet sammen med sin sprøytenarkomane mor (Tilly) og far (Bridges).
Til tross for høy elendighet fungerer denne familien på et vis, inntil mor en dag dør av overdose.
Da tar far med seg Jeliza-Rose ut til bestemor på landet, kanskje mest for å flykte fra myndigheter, men muligens og for å starte på nytt.
Men bestemor er for lengst død, og deres håpløshet blir bare større.
Snart begynner Jeliza-Rose å møte merkverdige karakterer i landskapet rundt bestemors falleferdige hus.
DOM:
Dette er på mange vis den tidligere Monty Python-animatøren Terry Gilliams beste film, dog ikke hans mest publikumsvennlige.
Filmen kan vel langt på vei regnes som en ekstremt mørk og dyster variasjon over Lewis Carrolls' «Alice in Wonderland», og kan også klart sammenlignes med Guillermo del Toros langt mer tilgjengelige
«El laberinto del fauno» (Pans labyrint), som jo også er en historie om en ung jente som under ekstreme livsvilkår får kontakt med en alternativ virkelighet eller flykter inn i en drømmeverden - alt ettersom hvordan man ser det.
Gilliams film har møtt en del sterke reaksjoner, noe som jo nærmest automatisk skjer når man kombinerer barn med narkomani, skrekk, død og en lett liten eim av seksualitet.
Men dette er på ingen måte en film som spekulerer i den slags, snarere en lignelse om hvordan barn evner å overleve i ekstreme livssituasjoner.
En sannhet vi har bedre av å konfronteres med i et mørkt eventyr som dette, enn desperat å prøve å dekke over med disneyfisert familieidyll.
Det vidunderlige med regissører som Gillian, David Cronenberg og David Lynch, er at dette er filmskapere som glade leker seg med de fantastiske genres effekter og eventyr, og samtidig tidvis forsøker å gi dem et dypere innhold.
Resultatet er ofte ujevnt, men alltid severdig og langt å foretrekke over mer sjablongaktig fantasifigurer som denger hverandre i hodet med sverd.
ATLE H. BOYSEN
| 1
|
100744
|
MØRKERE MAGI
Det er både mer magi og mer menneskelighet i denne femte, og mørkeste utgaven av «Harry Potter».
Regi: David Yates.
Aldersgrense:
11 år, frarådes under 11.
STJERNER:
Daniel Radcliffe, Rupert Grint, Emma Watson, Helena Bonham Carter, Robbie Coltrane, Warwick Davis, Ralph Fiennes, Imelda Staunton, Michael Gambon, Gary Oldman, Alan Rickman.
HANDLER OM:
På ny er det sommerferie for studentene ved Galtvort Høyere Skole for Hekseri og Trolldom.
Men i denne femte utgaven av Harry Potter-historien vet alle som har fulgt med (og hvem har ikke det!) at tilværelsen aldri kan bli den samme igjen, etter at selveste Ondskapen i fyrst Voldemorts nifse skikkelse har vendt tilbake.
Harry hjemsøkes på hjemmebane.
Og uten at han er informert, viser det seg også ikke bare Ondskapen, men også Dumskapen - i form av Magidepartementets byråkratiske fornektelser - må bekjempes.
Dumskapen er brysom, Ondskapen livsfarlig.
Og det går mot et vanvittig oppgjør...
DOM:
Det er en dypere og på mange måter rikere Harry Potter som denne sommeren skal toppe alt som heter besøkslister på norske kinoer - som i verden forøvrig.
Filmen er på mange måter glimrende; det er en utvikling på gang på de aller fleste plan.
Den følger naturlig med at Harry og vennene hans blir eldre.
Men også i fortellerteknikken:
De voksnere sinn rommer mer - ikke minst gjelder dette for Harry selv.
Som både forelsker seg og rekker et allerede mye omtalt kyss, denne gangen.
Men som også får en tiltakende innsikt i sin egen betydning, som menneske og som trollmann.
De valgene han må gjøre, skiller stadig mindre mellom de ulike elementene i hans liv.
Utfordrinbgene blir stadig større.
Men også de gode mulighetene - som i vennskapets kraftfulle potensiale.
«Føniksordenen» er forøvrig navnet på et uoffisielt, hemmelig brorskap, som skal vise seg å få stor betydning.
En del underliggende budskap, om ansvar og omsorg for alt «annerledes» - enten det nå er mennesker eller dyr eller noe midt i mellom - er fint integrert i historien, og ikke plagsomt politisk korrekt».
Filmens vanskeligste punkt er at vi befinner oss midt inne i en lang og meget komplisert saga, der filmen nødvendigvis må konsentrere seg om adskillig færre ting enn J.K. Rowlings roman.
Det er elementer i denne filmen som med fordel kunne vært kortet ned på - eller kuttet ut.
På den andre side:
Ytterligere to romaner gjenstår.
Og det er en helhet her som skal tas vare på.
Men alt i alt:
«Harry Potter og Føniksordenen» er en glitrende, spennende, vellaget og alvorlig underholdende film - med en mørk, underliggende energi som nok gjør at akkurat denne filmen er denne anmelderens favoritt - så langt.
Det er overhodet ingen grunn til å begrense forventningene!
PS:
Bare en liten tabbe irriterer i en ellers grei filmoversetterjobb:
Når «skrulla» Lulla Lunekjær vil ha «pudding» for å komme videre i livet, handler det - på norsk - ikke om pudding, men om dessert!
| 1
|
100745
|
Gjensyn med en klassiker
To år har gått siden aggressive spanske bønder skremte vannet av deg på Gamecube og PS2.
Nå har skrekkfesten kommet på Wii.
«Resident Evil 4» er et spill som allerede begynner å dukke opp på lister over tidenes beste spill, bare to år etter det ble lansert for første gang.
Og selv om jeg er noe uenig i en såpass betingelsesløs heder, er det ingen tvil om at Wii-spillere nå får et knakende godt actioneventyr å kose seg med.
Barskingen Leon Kennedy er i en guffen spansk landsby på jakt etter datteren til den amerikanske presidenten, og må takle både illsinte bønder, gigantiske monstere og de stormannsgale, psykotiske bakmennene.
Jeg hadde problemer med både historien, rollene og dialogen da jeg anmeldte dette spillet for første gang, og det har jeg fremdeles.
Her er «Resident Evil 4» pinlig pubertalt.
Jeg er av den oppfatning at spill faktisk kan fortelle gode historier og etablere troverdige roller, og at mer arbeid på disse områdene ville ha hevet «Resident Evil 4» til de helt store høyder.
For ellers snakker vi om en av de mest sofistikerte spillopplevelsene noen sinne.
Spillbarheten, fremdriften, spenningsnivået, stemningen og underhodningsgraden er fra aller øverste hylle, en hylle bare et knippe spill har hentet innhold fra de siste årene.
Kontrollsystemet er også herlig tilpasset Wii, det å sikte med den trådløse kontrolleren fungerer fantastisk bra etter litt øving.
«Resident Evil 4: Wii Edition» utfyller i det hele tatt det litt ensidig barnevennlige Wii-biblioteket, og er et pliktkjøp for voksne spillere.
Fremdeles.
PS:
Et helt nytt spill i denne serien, «Resident Evil: The Umbrella Chronicles», kommer til Wii i høst.
«Resident Evil 5» er på vei til PS3 og Xbox 360 i 2008.
Resident Evil 4 er nå ute på Wii, med oppgradert kontrollsystem.
Her er gameplay-video fra spillet.
| 1
|
100746
|
Håndholdt imperialisme
Den nye verden skal nok en gang koloniseres.
Klarer DS-versjonen av «Anno 1701:
Dawn of Discovery» å følge opp suksessen til storebror på PC?
Imperiebygging på en håndholdt konsoll har alltid vært en ikke-genre, en genre som få har prøvd seg på og i praksis ingen har lykkes særlig godt med.
«Anno 1701:
Dawn of Discovery» har gjort det vågale krumspringet fra PC til DS, spillet gjennomfører et tappert forsøk på å bringe håndholdt sanntidsstrategi inn i varmen.
Og hett blir det, for dette er rett og slett imponerende.
Spillbarhetsmessig fungerer «Anno 1701:
Dawn of Discovery» på mange måter på samme vis som litt eldre strategispill for PC.
Du har fem forskjellige nivåer av innbyggere, fra nybyggere til aristokrater.
Disse har en stadig økende trang til luksus, sus og dus, men betaler da også mer og mer i skatt.
De første oppdragene i den historiedrevne kampanjen fungerer som en slags introduksjon til spillet.
Du starter med en håndfull bygninger å velge mellom, men snart blir flere og flere låst opp, utfordringene økes, det samme gjør friheten til å velge din egen strategi.
Snart dukker pirater, konkurrerende kapteiner og annet utyske opp for å gjøre øylivet til en vanskelig affære.
Har du planlagt rett og har nok soldater klare, burde det allikevel ikke by på noen problemer å forsvare kolonien din.
På tross av å være kraftig forenklet i forhold til storebroren på PC, er «Anno 1701» på DS på ingen måte overfladisk.
Det er lekende lett å sette seg inn i, men også avhengighetsdannende på en måte som selv tobakksindustrien vil være misunnelig på.
Å spille «Anno 1701:
Dawn of Discovery» på for eksempel bussen er en dårlig idé, da sannsynligheten for at du klarer å gå av på rett stopp er lik sjansen for at DSen din går tom for batteri.
DS-pennen fungerer så feil- og knirkefritt at den til tider overgår datamusen i effektivitet og presisjon.
I starten kan veilegging by på enkelte tilpasningsvansker, men snart legger du intrikate veisystem som om du aldri skulle gjort annet.
Misforstå meg rett, «Anno 1701» er ikke feilfritt, det er enkelte frustrasjonsmomenter som kan få den mest besinnede sjel til å slenge den lille DSen ut av vinduet eller i retning verdifulle arvegjenstander.
For eksempel vil selv den minste ressursmangel føre til en ruinering av koloni-økonomien din.
Må innbyggerne dine klare seg noen minutter uten nok konfekt, risikerer du at halvparten pakker koffertene sine og reiser hjem til England.
Naturkatastrofer er også litt i overkant ødeleggende.
De inntreffer tilfeldig, og knuser rundt halvparten av bygningene dine.
Noe som kan være litt surt hvis du akkurat der og da slet litt med økonomien og var under angrep fra pirater.
Men, dette er faktisk bare småpirk, det føles iallefall sånn.
For «Anno 1701:
Dawn of Discovery» er et særdeles godt spill og har bevist en gang for alle at gode strategiopplevelser ikke er forbeholdt PCen.
Nintendo DS-spillet Anno 1701:
Dawn of Discovery beviser at strategi kan fungere bra også i håndholdt format.
| 1
|
100747
|
Monstermoro
Regi:
Bong Joon-ho, Sør-Korea, Genre: monsterfilm, Aldersgrense:
15 år
Gjev monsteraction tynges av for mye utenomsnakk.
Med:
Song Kang-ho, Byun Hee-bong, Park Hae-il, Bae Du-na, Ko Ah-sung.
Handler om:
Forskere ved en amerikansk base heller kjemikalier i Han-elven som renner igjennom Seoul.
Dette er selvfølgelig en elendig ting å gjøre, da alle jo vet at slikt fører til mutasjoner og blodbad.
Familien Park driver en kiosk ved elven, og blir blant de første som møter det resulterende monsteret når det tar seg en tur på land for å meske seg på folk som nyter en solskinnsdag ved elven.
Når monsteret endelig gir seg, drar det familien Parks yngste medlem med ut i elven.
Myndighetene prøver å dekke over det hele med tøv om et farlig virus.
Men familien Park vet bedre, og er også sikre på at lille Hyun-seo fortsatt er i live.
Jakten kan begynne...
Dom: The Host tilhører klart den primært japanske kjempemonster-tradisjonen hvor menneskelig ringeakt for natur og miljø ofte fører til at enorme ting ramponerer tettbygde strøk.
Og som sådan er denne filmen et friskt pust i den norske kinofilmfauna som ellers er nokså fri for slikt.
The Hosts komputeranimerte monster er ikke av de samme enorme dimensjoner som sine japanske aner, men vel så effektivt.
I det hele tatt er alle scener i filmen som har med monsteret å gjøre en ren nytelse.
Lekker design, effektiv action og mye slimete drøvtygging av Seouls uheldige innbyggere.
Men handlingen ellers, som består av forvirrende konspirasjoner, overspilt drama og platt, anstrengt humor, trekker dessverre det hele ned.
Med en spilletid på to timer, kunne en halvtime vært fjernet og resultatet ville blitt et av sommerens friskeste pust.
Slik den står, er den en langdryg, dog høyst severdig kuriositet.
| 0
|
100748
|
«Brooks» og kast
Regi: Bruce A. Evans.
USA.
Genre:
Thriller.
Aldersgrense:
Fra 15 år.
STJERNER:
Kevin Costner, Demi Moore, William Hurt
HANDLER OM:
Den tilsynelatende vellykkede Earl Brooks (Costner) er glad i å drepe folk.
Han setter virkelig pris på det.
Han kroer seg orgastisk under «akten», oppildnet av sitt sleipe alter ego (Hurt).
Som de fleste avhengige, innser han imidlertid at det nok hadde vært klokest å slutte snart - og innrullerer seg følgelig i Anonyme Alkoholikere (!).
Men så kommer en utpresser på banen, og Brooks blir tvunget til å ta en siste «runde på byen».
DOM:
Første halvdel av denne - et «comeback» for Kevin Costner, som også produserte filmen - har sine mildt lovende anslag.
William Hurt bidrar med bisarr koloritt til det som på overflaten er nok-en-seriemorderhelaftens; noe som i tillegg til politikvinnen Demi Moores skolefrøkenaktige kalde utstråling gjør «Mr. Brooks» til en snål, påtagelig «camp»-film.
Costner selv beholder det meste han måtte ha igjen av verdighet - inntil datteren Jane (Danielle Panabaker) kommer tilbake i familiefolden.
Da bryter manuskorthuset fullstendig sammen under vekten av sin iver etter å utsmarte deg, og «Mr. Brooks» blir en sånn film man først mister interessen for, og deretter blir regelrett sur på.
Så «finurlig», liksom, at den egentlig bare er håpløst tåpelig.
| 0
|
100749
|
Mangelfull metallorgie
Regi:
Michael Bay.
Genre: Action/sci-fi.
Amerikansk.
11 års aldersgrense.
Spektakulære roboter, spektakulært dårlig historie, og ikke spesielt mye more than meets the eye.
MED: Shia LaBeouf, Megan Fox, Rachel Taylor, John Turturro, Jon Voight, Josh Duhamel, Tyrese Gibson.
HANDLER OM:
Transformers-figurene ble tv-serie første gang i 1984. og siden har spin-off-maskineriet levd sitt eget liv.
I årets spillefilm er de gode Autobots og onde Decepticons på jorda og sloss om kontrollen over Allspark - kuben som er kraften bak alt robotliv.
For å finne denne angriper Decepticons en amerikansk militærbase.
De mer diplomatiske Autobots tar kontakt med tenåringen Sam Witwicky, fordi han er i besittelse av et par briller (!), som via via har blitt inngravert med et kart.
Det blir et svare styr for å få tak i både briller og kube.
DOM:
Her vies det mye tid til menneskene som blandes inn i kampen; Sam og hans venninne, et par hackere, militære, folk fra Pentagon og det hemmelige statsorganet Sector 7. Sams chihuahua med gipset bein er også med.
En solid porsjon av filmen er lagt til Sams hus, der han leter etter brillene mens robotene lurker tafatte utenfor.
I det hele tatt preges historien av et fokus på rare detaljer, mens presisjonsnivået i plottet forøvrig er latterlig lavt.
Humoren er konsentrert rundt utstudert kjappe replikker som ikke engang er morsomme på en sjangerironisk måte.
Likevel glimter det til nå og da: det er for eksempel ganske morsomt at robotene har funnet brillene via eBay.
I en scene er jeg også rimelig sikker på at jeg kan skimte en Gremlin - en annen av 80-tallets store kultfigurer - avbildet på en lastebil som havner i kryssilden mellom robotene.
Regissør Michael Bay vil bombardere deg, ingenting annet.
Og «Transformers» eksploderer i en orgie av metall i bevegelse, en frenetisk robotbygging i skyer av støv og flammer, som varer så lenge at en fullstendig glemmer hva de holder på med (like greit, det).
Den videre verden, som skal være lammet av hacking, er vi for enkelhets skyld spart fra å se noe til.
Jeg føler meg litt snytt der, en får mer inntrykk av at det er en by enn en verden som står på spill, når robotene stadig spretter rundt i den samme gata i sin klumsete voldsdans.
Men robotene, de er spektakulære.
Når en gjennom nesten to og en halv time med vrøvl ikke rekker kjede seg overvettes mye, er det bare fordi en blir rent hypnotisert av robotenes kontinuerlige transformering.
For noen lyder!
Transformers er tøffe.
Synd de har fått en sånn kjip innpakning her.
Det mangler en sjarme, et hjerte - filmen står ikke til lovnaden om «More than meets the eye».
| 0
|
100752
|
Overlekent!
Skal vi være glad eller bekymret for at Sivert Høyem er minst like bra solo som i Madrugada?
Konsert:
Sivert Høyem & The Volunteers Sted: Amfiet, Hove Publikum:
Ca. 2000
I Madrugada får han frem den mørke siden - som soloartist er han atskillig lysere, lekelysten og livsbejaende, også i sin kommunikasjon med publikum.
Men fremfor alt har han en suveren autoritet i både sceneopptreden og som låtskriver.
Allerede starten, "Love Leave Us Alone", beviser det.
Men når han deretter går rett på en splitter ny låt - en jordnær, springsteensk rocker av det nærmest episke slaget - blir vi nesten skremt, ettersom sangen er så bra at den får oss nettopp til å frykte Madrugadas fremtid, ikke minst når også Robert Burås har suksess med My Midnight Creeps.
Men det er nettopp denne tosidigheten som gjør Sivert Høyem (og Madrugada-makker Burås, for den saks skyld) til en komplett artist.
Høyems siste soloplate, "Exiles", blir bare bedre og bedre, og fra scenen gjenskaper han og The Volunteers disse låtene på en herlig frisk og angrepsvillig måte.
Med andre ord - vi kan knapt vente med å følge karrieren til Sivert Høyem videre - både solo og hos Madrugada.
| 1
|
100753
|
Søt, men døll and
Regi:
Michael Hegner og Karsten Kiilerich.
Genre:
Animasjon.
Dansk.
Tillatt for alle.
Slapp kopi av animasjonssjanger som for lengst går på tomgang.
NORSKE STEMMER:
Espen Sandvik, Scott Maurstad, Ludvig Olavson Omre, Lena Meieran, Tiril Heide-Steen, Harald Mæle, Tommy Karlsen, Kari Ann Grønsund, Øyvind B. Lyse, Christoffer Staib, Siv C.
Klynderud, Katrine Blomstrand.
HANDLER OM:
Rotto er en heller egoistisk rotte som forsøker å slå seg opp i underholdningsindustrien.
Når han ved et uhell invaderer hjemmet til en gjeng grinete høner, tvinges han til å fungere som far for en bortkommen, merkelig utseende andunge, som får det naturlige navnet Styggen.
Rotto setter seg fore å vise fram Styggen for penger, og dermed setter de ut på en heseblesende ferd for å finne tivoliet.
Hele veien jages de av en ilter rockabillyrottejente med to stupide bodybuilderbrødre.
DOM:
Dette er enda et bidrag til rekken av nye animasjonsfilmer om søte og munnrappe dyr som skal ta seg fra a til b, og får problemer med slemme dyr underveis.
Nå har tegnefilm for handlet om nettopp det i all tid, men med Pixars og Dream Works' animerte kassasuksesser de siste årene er oppskriften risset inn i stein.
Ting som er risset i stein er det vanskelig å forandre på, og i denne danske varianten kjøres det høflig etter oppskriften, kun med litt kjedeligere animasjon, mindre livlige og uttrykksfulle dyr, og en enklere, slappere historie.
Det er dessuten manko på de popkulturelle referansene som livet opp liknende filmer som «Madagaskar» og «Istid».
Et høydepunkt er imidlertid Onkel Einar, en skikkelig røff katte med en usunn porsjon tillit til den levende hånddukka han bærer på den ene labben sin.
At det er viet så lite oppmerksomhet til detaljer i subplot, dialog og fortellerteknikk hinter om at filmen retter seg mot de aller yngste.
Og for dem er det rikelig med nusselige småmorsomheter og generell baluba.
Samtidig har filmen med seg et snev av råskapen fra «Terkel i knipe» (som er laget av samme animasjonsselskap - A. Film) når det kommer til musikk- og voldsbruk.
De små (anti)heltene rekker å bli skutt på, hengt, dengt, mobba og torturert, få elektrisk sjokk, bli tvangsgifta og forsøkt spist av både katt og gjedde før vi når mål.
Vel, de skal tidlig krøkes, de små.
Hvilken aldersgruppe filmen forsøker å sikte mot, blir uansett noe uklart når den framstår som vel enkel for de eldre, og vel brutal for de aller yngste.
| 0
|
100755
|
Årgangsaction
Regi:
Len Wiseman.
Genre: Action.
USA.
Fra 15 år
STJERNER: Bruce Willis, Timothy Olyphant, Justin Long, Maggie Q
HANDLER OM:
En skumling (Olyphant) har tatt kontroll over det amerikanske datanettverket, og vil tvinge hele nasjonen i kne.
Ring John McClane!!
Du trodde John McClane som ikke-røyker ville bli et antiklimaks?
Tro om igjen.
DOM:
Hvem ville trodd at vi i 2007 skulle ønske oss tilbake til «blockbusteren» og den ultradyre og ultradumme actionfilmens glanstid i andre halvdel av 1980-tallet?
Skyld på computerteknologien.
Faktum er at det i CGI («computer generated imagery»)-eventyrets tidsalder føles som en luksus å omsider se noe som ligner på (ahem!) ekte eksplosjoner, ekte stunts og - takket være Bruce Willis' atletiske, udrepelige innsats - ekte svette på lerretet igjen.
For å ta de, relativt sett, dårlige nyhetene først:
Willis er ganske alene om å sprute stjernekarisma denne gangen.
Justin Long er forglemmelig som internettnerden som hele veien følger vår helt (ahem igjen) «hack» i hæl, og Olyphant er for ung og kjekkasete ti å overbevise som forsmådd psykopatgeni.
Filmen stopper ved et par anledninger opp i løpet av den første timen.
Det er tross alt hele 12 år siden forrige gang, så ikke rart, kanskje, at publikum trenger å bli minnet på hvem denne ordknapt tørre, bitre «snuten» John McClane er.
Men det er også alt.
Bortsett fra at han har stumpet røyken (McClane er, ved siden av Humphrey Bogart, en av lerretets mest ikoniske magadragere), er det meste slik det skal være i «Die Hard»-land:
Willis banker opp både kvinner og menn, kjører fort og uansvarlig i bil og helikopter, bukter seg unna de tetteste kuleregn, henger i taustumper over dype sjakter, er verdens mest fraværende - men likevel utvilsomt «tøffeste pappa», og ser hele veien ut som en mørbanket ytrefilet.
Washington evakueres, storbyer mørklegges, døtre kidnappes, dårlige tørrvittigheter utveksles - i det hele tatt.
Det er bare å kjøpe popcornet.
Del fem kommer, helt sikkert, den også.
Gleder meg litt til det, kjenner jeg.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 1
|
100758
|
Ensformig rominvasjon
Det er flyvende tallerkner på ferde i «UFO: Extraterrestrials», men dessverre ender invasjonsforsøket med motorhavari.
Planeten «Esperanza» er i trøbbel.
En hel haug forskjellige romvesen har meldt sin ankomst, og de er ikke i godlunde.
Ansvaret for å knuse moderskipet deres og redde planeten din faller selvfølgelig på deg, uten at spillet tar seg bryet med å forklare hvorfor.
Strengt tatt er ikke historien særlig utbrodert.
Introvideoen er innholdsløs og forøvrig noe av det verste jeg har sett på denne siden av årtusenskifte.
En flykaptein uttaler at kollegaen er drept av UFOer så fullstenig uten innlevelse, at man skulle tro han informerte basen om at han tok lunsjpause.
Spillet foregår på to nivåer, et oversiktskart over «Esperanza» hvor basebygging og strategiske manøvre gjennomføres, og et taktisk tredjepersonskart hvor soldatene dine skal utforske UFO-vrak og slikt.
På oversiktskarter kan du planlegge forskning og konstruksjon, organisere soldatene dine, sende ut jagerfly for å angripe UFOer og troppefly for å gjennomsøke dem.
Det hele fungerer rimelig smertefritt, særlig innovativt eller imponerende er det dog ikke.
Det er først når du kommer ned på det taktiske kartet at ting begynner å skurre.
Turbasert kamp kan være utrolig bra dersom det er gjennomført skikkelig, men i «UFO: Extraterrestrials» passer det rett og slett ikke.
Det senker spilltempoet ned mot sneglefart, og gjør utforsking av nedskutte UFOer til en langdryg, repetiv og ensformig opplevelse.
Særlig pent å se på er det heller ikke.
Hadde «UFO: Extraterrestrials» kommet ut for ti år siden, ville grafikken ha blitt betegnet som «helt grei».
Idag ser det hele kraftig foreldet ut, og overgår knapt nok den man for eksempel finner på vanlige, gratis flash-spill på internett.
Lyden varierer fra det helt greie til det helt grusome.
Det er mulig techno-poppen som slår imot deg på spillmenyen er ment å være futuristisk, men hvis musikk av dette kaliberet slår igjennom i fremtiden, skal jeg være den første til å overgi meg betingelsesløst til invaderende romvesener.
Når sant skal sies så er ikke «UFO: Extraterrestrials» et utelukkende negativt bekjentskap.
Den kunstige intelligensen til fienden er god, forskningstreet virker gjennomarbeidet og for de av dere som husker gode, gamle «X-COM» vil det by på rikelige mengder nostalgia.
Er du med andre ord en tålmodig sjel som er godt over middels interessert i flyvende tallerkner og vesnene som befinner seg inni, kan det være du klarer å trekke noe underholdning ut av «UFO: Extraterrestrials».
For alle oss andre, finnes det mengder av bedre strategispill der ute.
PS:
I salg fra fredag 29. juni.
I strategispillet UFO:
Extraterrestrials skal du knerte aliens.
Her er gameplay-video fra spillet.
| 0
|
100759
|
DJ Løv, Rypdal og Koristen:«The Love» (låt)
(Mountain Music / Universal)
Løvtynne greier.
Å jakte på den store sommerhiten er for så vidt lov det, men det krever i det minste at du lager en skikkelig låt.
DJ Løvs første forsøk uten Ravi foran seg, er så lettvektig at den nærmest fordufter når du prøver å spille den.
En haug sommerklisjeer sauset sammen til en tam suppe av hvitmanns plastikkreggae, med så dårlig engelsk at man får flashbacks til norsk listepop fra åttitallet.
Målt mot dette fremstår en sang som «Bombadilla Life» som det rene krafttak, og da er det noe alvorlig galt fatt.
| 0
|
100760
|
Død og elendighet
Regi: Gus Van Sant.
Genre:
Drama.
Amerikansk.
15 års aldersgrense.
MED: Michael Pitt, Lukas Haas, Asia Argeno, Scott Patrick Green, Nicole Vicius, Ricky Jay, Ryan Orion, Harmony Korine.
Langtekkelig, hardt prøvende stiløvelse inspirert av Nirvana-vokalist Kurt Cobains død.
HANDLER OM:
«Last Days» er historien om de siste dagene i livet til rockestjernen og Cobain-kloningen Blake.
De tilbringer han i isolasjon på en kald herrebolig på landet, i en dis av dop og depresjon, mens vennene henger rundt og prater tøv.
De får besøk av en fyr som skal selge Gule Sider-annonser og av to nervøse misjonærer.
DOM:
Med «Last Days» tøyer Gus Van Sant kunstfilm-uttrykket sitt lenger enn han gjorde i «Elephant» og «My Own Private Idaho» (som er nydelige filmer).
Her er det enda lengre tagninger og stilistiske tablåer, mer uklar filming gjennom frontruter og av ryggene til folk.
Filmen er øyensynlig en hyllest til laissez-faire-prinsippet - laget nesten uten script, skuespillerne har sine virkelige navn og bruker historier fra sine egne liv.
Spontanitet og innfall har fått regjere fritt.
I det hele tatt er overlapping av fiksjon og virkelighet viktig for filmen som konsept.
Blake skal likne Cobain så mye som mulig, men filmen gjør samtidig krav på å fortelle sin egen, alternative historie.
I virkeligheten heter det såkalte «post grunge»-bandet til hovedrolleinnehaver Michael Pitt Pagoda, som er en type tempel for hinduer og buddhister.
Nirvana - Pagoda, get it?
Litt teit, egentlig.
«Last Days» begrenser seg til den store rockestjernens fall, her levnes - dessverre - ikke ett klipp til tidligere og bedre dager.
Hele filmen tusser Blake omkring med en enerverende mumling og med tjafsehåret sitt i ansiktet.
Av og til spiller han Pagodas Nirvana-aktige musikk.
Han kler seg i en silkenattkjole.
Koker «macaroni and cheese», tisser i elva, svømmer i den.
Dette er grunge på vei ned i sluket.
Van Sant vil lade scenene med en sårhet og en spenning som skal få publikum til å dvele, sukke henført, la seg imponere over hvor mye som kan sies med få ord (og mye mumling).
Han vil si noe om stagnasjon, om ensomhet, dødsdrift og dop.
Men så greier han ikke fylle bildene med den nødvendige spenningen.
Tablåene forblir tablåer:
Dette er materiale for en fotoutstilling heller enn en film.
Van Sant resirkulerer grep fra spesielt «Elephant», men den overdrevne virkemiddelbruken bare understreker mangelen på retning og nerve.
Helt mot slutten lykkes det riktignok i å etablere en nærhet til Blake.
For et par minutter får vi kjenne på følelsen av å bli dratt vekk fra lyset, og minnes i et øyeblikk på hvilke talenter Van Sant sitter inne med.
Men det kommer altfor seint, og i helhet er dette et kjedelig og pretensiøst verk som tilraner seg ufortjent med oppmerksomhet ved å flagge Kurt Cobain.
EKSTRAMATERIALE:
Filmen blir faktisk hakket mer interessant etter å ha sett ekstramaterialet, der du får vite trivia som at en av skuespillerne egentlig er Van Sants hundepasser.
Inneholder en film om innspillingen med korte intervjuer, en video om sekvensen med The Long Dolly Shot, den fryktelige musikkvideoen til «Happy Song» av Pagoda, og en bortklippet scene.
| 0
|
100761
|
Sex, blues og føleri
Regi: Craig Brewer.
Genre:
Drama.
Amerikansk.
15 års aldersgrense.
MED: Samuel L. Jackson, Christina Ricci, Justin Timberlake
Overtydelig og vaklende sørstatsdrama dryppende av sex, blues og traktorkultur - og med en touch Dr. Phil.
HANDLER OM:
Lazarus - en svart, middelaldrende bluesspiller - har akkurat blitt forlatt av kona da han finner unge, hvite, vakre Rae bevisstløs like ved huset sitt - halvnaken og forslått.
Rae er angstridden og nymfoman - og har nådd bunnpunktet etter at kjæresten Ronnie dro i krigen.
Gudfryktige Lazarus lenker henne like godt fast med en enorm kjetting - for å hjelpe henne ut av den destruktive sexavhengigheten.
Handlingen virker unektelig litt snodig når den skrives ned.
DOM:
Jeg vet ikke om det finnes et begrep tilsvarende orientalisme for stereotyp framstilling av de amerikanske sørstatene, men det burde det.
«Black Snake Moan» fører oss dypt inni et dampende sør der white trash-ungdom flagrer rundt i rutete skjorter mens de svarte danser seg svette til sjelfull blues.
Folk har anstrengte forhold til seksualitet, og de snille kristne gjør så godt de kan.
Filmen er helt greit utført med lett fordøyelig dramaturgi og uten de store utskeielsene.
Den er også gjennomgående overtydelig i alt den forsøker å fortelle: den nymfomane jenta får en kjetting - et kyskhetsbelte - låst fast rundt livet, den viktige bluessekvensen akkompagneres av buldrende dramatisk tordenvær, den type ting.
Unødvendige klisjeer males utover opprinnelig ok sekvenser.
Når Lazarus hanker inn presten for å mane den bortkomne Rae til bedre livsførsel, blir det mer talkshow-psykologi enn noe annet, uansett hvor godslig presten er.
Samuel L. Jackson gjør en ærlig innsats som den stolte, sårede Lazarus, mens Justin Timberlake som Ronnie får for lite spillerom til å etablere karakteren.
Den alltid like atale femme fatalen Christina Ricci får som Rae svanse uforholdsmessig lenge rundt i bare trusa og en mikroskopisk topp, mens store, sterke Lazarus sleper henne rundt i kjettingen og vasker henne i badekaret.
I forsøk på å veksle mellom det blodseriøse, det følelsesladde og det spekulativt dampende hotte, ender «Black Snake Moan» med å sjangle faretruende.
Visst finnes momenter her som virker ektefølt, blues er gripende det, for all del, og sørstatene er fine.
Men det holder ikke, spesielt ikke mot slutten, når Dr. Phil-tilnærmingen og behovet for lukking av historien tar fullstendig overhånd og hele kalaset bikker over i det parodiske.
| 0
|
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.