id
stringlengths 6
6
| review
stringlengths 13
22.9k
| sentiment
int64 0
1
|
|---|---|---|
101511
|
Konsertanmeldelse:The National
De som kaller The National innadvendte, har ikke sett Matt Berninger bære en åtteårig fan på skuldrene.
KONSERT:
The National
STED:
Øyafestivalen, Oslo
PUBLIKUM: ca. 10.000
AKTUELT ALBUM:
«Trouble Will Find Me»
Om du klarer å konsumere like store alkoholmengder som The Nationals vokalist Matt Berninger og fremdeles stå på beina, vel, da er du en rockestjerne.
Riktignok har Berninger kuttet betraktelig ned på inntaket de siste årene, men han er kjent for å tute vinflasker uten at det virker å gi ham annet enn uovervinnelige ekstrakrefter.
En slags indierockens Obelix, uten valpefettet og stripene, men ellers ulastelig antrukket i blårutet skjorte, svart vest og dongeri.
Uangripelig til det selvutslettende.
Brooklynkvintetten for scene er en septett som tusler på til The Doors’ «Riders on the Storm» over anlegget.
Det virker litt pussig.
Nesten stusselig.
Og preger starten på konserten.
«Dont Swallow the Cap» er spinklere, direkte unnselig sammenlignet med sin innspilte original.
Et problem som vedvarer både over i «I Should Live in Salt» og «Bloodbuzz Ohio».
Det låter ganske kjipt.
Tamt.
43-årige Berninger virker mer rutinert enn motivert.
Han drikker faktisk vann.
Den eneste som fungerer er den ekstremt stødige trommisen, Byran Devendorf.
Men en slager alene gjør ingen sommerkonsert.
Så skjer det noe.
På «Sea of Love» angriper Berninger mikrofonstativet.
Først forsiktig.
Slik bare han kan.
Så gjør han ting med mikrofonstativet som man kunne bygget indierockreligioner og tonnevis av YouTube-instruksjonsvidoer av.
På «Afraid of Everyone» glir han helt over i sin egen konsert, der han ikke lenger synger til publikum, eller til seg selv eller bandet.
Han henvender seg til noe utenfor seg selv.
Han pønkskriker slik bare han kan i «Abel» og han surrer rundt, balanserer på monitoren, legger seg ned, setter seg ned, kneler og raver rundt på «England».
Koblingen mellom «Riders on The Storm», The Doors-vokalist Jim Morrisons scenepersona og Berningers indie-shamanisme er plutselig betraktelig mer åpenbar.
Tilsiktet?
Nei.
Det oppleves helt forbanna sant og inderlig ekte.
Inadvent?
Ekstremt.
Det er før han skaper 10.000 selfieøyeblikk under «Miss November».
Der han vandrer rundt i hele publikum, som for å takke dem for oppmøtet - som en syngende Andy Kaufman.
Der er før han kræsjer hele Instagram med å løfte opp en liten gutt med The National-skjorte på skuldrene, og jubelende løpe med ham foran scenen.
Til slikt er det bare Berningers egne ord som fungerer, selve mantraet i den nifst intense og livsbejaende versjonen av «Terrible Love»:
«It takes an ocean not to break».
| 1
|
101512
|
Konsertanmeldelse:Monica Heldal
Tidløs konsert for ankomst og solbakke.
KONSERT:
Monica Heldal
STED:
Øyafestivalen, Oslo
PUBLIKUM: ca. 2000
AKTUELT ALBUM:
«Boy From The North»
Siden omtrent hver fjerde norske artist på Øya har bergenstilknytning, er det egentlig helt naturlig at en utflyttet variant får åpne den «nye» festivalen i Tøyenparken.
Det interessante med Monica Heldal er at hun like gjerne kunne vært åpningsartist da Øya startet på Kalvøya i 1999.
For på en eller annen måte må det finnes en person fra sen-sekstitallet eller tidlig syttitall et sted i den vevre jenta fra Arna.
Sangene hennes svever mellom Led Zeppelin ca. midtveis i karrieren og Nick Drake ca. nårsomhelt i karrieren.
Tekstene hennes er tidløse, som om de alltid har vært her.
Gæmlis-bindingen blir ikke svakere av at konserten åpnes av fem minutters sitar og tabla, som går over i den ikke utgitte «Fire».
Akkurat passelig svalt i et soldynket Amfi (oi, for en genial hovedscene!).
Heldal er passelig reservert og synes det er «sinnssykt gøy» å åpne Øya.
Med unntak av en seigere og mykere «Boy From The North» har ikke låtene nødvendigvis forandret seg noe særlig fra albumversjonene.
Det skulle de heller ikke behøve å gjøre.
Dessuten fungerer konserten like mye som akustisk test for det stadig økende publikumet som omplasserer seg i den nye og enorme konsertbakken.
Inkludert 23-åringen selv er de tre gitarister, men det er hun som bare sitter stødig med gitaren i fanget som får alt til å fremstå latterlig enkelt.
Uavhengig av om det er pass-på-fingra-løperen «Conman Coming», kun-på-vinyl-snille «Scarlet», eller den akkurat passe intense avslutteren «I Don’t Mind».
Men hun får dette støvete låtmørket til å funkle selv i de - minst - 490 varmegradene i Tøyenparken.
Det går nesten ikke an å få en bedre festivalåpning.
| 1
|
101513
|
Bokanmeldelse:Petter A. Jensen:
«Mannen som forsvant»
Man får lett følelsen av at boken er utgitt på grunn av det religiøse innholdet og for å mimre over barndom på 60-tallet.
Hermon er Norges største kristne forlag, og har som mål å fremme kunnskap om tro og kristne verdier.
Denne barneboken inneholder flere episoder der en lysende skikkelse griper inn for å hjelpe.
Episodene settes ikke inn i en kristen kontekst.
Barna konstaterer at det «finnes ting mellom himmel og jord som man ikke kan forstå», og blir aldri redde.
Personlig synes jeg de religiøse opplevelsene er mye skumlere enn den egentlige krimgåten.
Og det kan ikke ha vært forfatterens intensjon.
Lissi, Luta og Fyrstikken er kallenavnene til tre gode venner som finner ut at naboen plutselig har forsvunnet.
Sauene hans breker sultne i fjøset, huset er et eneste rot og de finner trusselbrev i postkassen hans.
En ettermiddag Lissi skal se til sauene er de allerede matet, og skikkelsen sitter i et hjørne.
Huden er som nypusset messing, og øynene er små vinduer.
Han spør Lissi ut om en drøm hun har hatt og forutsier hva som skal skje.
Episoden er illustrert, og mannen er fremstilt som en zombie.
Illustrasjonene er for øvrig gjennomgående amatørmessig utført.
Pettersen er kidnappet av en svensk smuglerbande, og trekløveret setter alle kluter til for å redde ham.
De undersøker huset til kjeltringene, og disse to raidene er beskrevet i sånn detalj at spenningen forsvinner ut med badevannet.
Her er det aldri noe som står på spill, og leserne får tidlig løsningen på forsvinningsgåten.
Dialoger fyller side opp og side ned til man blir helt svett i ørene.
Humoren er basert på ordspill og bokstavrim, og på annenhver side står barnas favorittuttrykk «himmel og hav» og «du store suzuki».
Handlingen er lagt til 60-tallet, og i innledningen står det at «språket, først og fremst i direkte tale, er forsiktig krydret med ord og uttrykk fra denne tiden».
Jeg tror ikke barn i 10-12-årsalderen vet hva direkte tale er eller synes ord og uttrykk fra 60-tallet krydrer lesningen.
De som vil drømme seg tilbake til da det fantes framhaldsskole, landhandel og bakelittelefon, vil finne masse referanser å boltre seg i.
Jeg tviler på at det gjelder bokens uttalte målgruppe.
Illustrert av Iver Gunvald Jensen.
| 0
|
101514
|
Bokanmeldelse:David Klass:
«Stormesteren»
Lar det seg gjøre å skrive en spennende ungdomsroman om noe så langsomt og tenksomt som sjakk?
Å, ja da.
David Klass har klart det.
Sjakkmesteren Magnus Carlsen har vist oss hvor intens og spennende denne tenkesporten kan være.
I David Klass' roman møter vi tenåringen Daniel Gudding, som sliter med å hevde seg – i skolens sjakklubb og i livet i alminnelighet.
Daniel
er ikke en av de kule guttene.
Tvert imot.
Han er som alle oss andre.
Derfor skjønner han ingenting da de tøffeste guttene på skolen vil ha ham med på sjakkturnering for foreldre og barn i New York.
Hvorfor?
Det viser seg – til familiens store overraskelse – at Daniels far var en av USAs mest lovende unge sjakkspillere for tretti år siden.
At faren var en berømt sjakkstjerne har gått Daniel hus forbi.
Hm.
Ikke så veldig troverdig i disse Google- og Wikipedia-tider, men la gå.
Faren la opp fordi han ikke taklet presset.
Nølende lar han seg overtale til å blåse støvet av brikkene og møte sjakkdemonene fra fortiden.
Den avgjørelsen skal vise seg å bli mer dramatisk enn Daniel kan ane.
Både for ham og faren.
På sjakkturneringen i New York møter de et menasjeri av vrange motspillere og søte jenter.
Konger og dronninger, bønder og løpere er heldigvis bare statister i denne boken, som er ment for lesere fra 11 år og oppover.
Selv om det er mange referanser til sjakk og spillets karakter, er dette en bok så å si fri for sjakktekniske detaljer.
Sjakken er først og fremst et bakteppe for et mer eksistensielt drama.
For en voksen forfatter kan det by på utfordringer å skrive i jeg-form når «fortelleren» er en ung tenåring.
«Daniel Gudding» skriver med bøttevis av sjarm og humor.
Men av og til stusser jeg.
Vil virkelig en unggutt se på en søt jente og tenke for seg selv at leppene hennes er «myke og sensuelle»?
Her og der aner jeg at den voksne forfatteren skinner gjennom.
Men i det store og hele tror jeg på fortellerstemmen.
Daniel kombinerer motstridende karaktertrekk på en troverdig måte.
Tidvis sjenert og underdanig, tidvis bråkjekk og tøff.
Ikke så ulik virkelighetens tenåringer, med andre ord.
Boken er oversatt av Silje Bjerke, som er landslagspiller i sjakk og redaktør i Norsk Sjakkblad.
Dermed er ikke bare det språklige, men også det sjakkfaglige glimrende ivaretatt.
| 1
|
101515
|
Bokanmeldelse:Ayana Mathis:
«Hatties tolv stammer»
Noen bøker sitter igjen i kropp og sinn.
Det gjør denne nydelige debuten, om Hattie og hennes mange barn i Philadelphia.
Skjønt det er en til tider brutal fortelling, om Hattie som sammen med moren og søstrene flyktet fra fattigdom i Georgia til Philadelphia – av en predikant kalt «et nytt Jerusalem».
Da de ankom Philadelphia så Hattie hvordan afroamerikanere ikke måtte
vike for hvite, ja, unge svarte jenter svinset fnisende på fortauene.
– Jeg vil aldri reise tilbake, sa Hattie til moren.
Men moren døde fra den 17 år gamle, gravide Hattie.
Tvillingene som ble født, døde – og påførte Hattie sorg og sår som skulle vare livet ut og få konsekvenser for barna som fulgte.
For Hattie og ektemannen August holdt sammen, selv om forholdet var kjølig, og August arbeidet minst mulig, festet mest mulig og holdt seg med andre kvinner.
Men Hattie har stor styrke og vasker og steller i hjemmet og holder styr på den voksende barneflokken med streng hånd og nesten avvisende atferd.
Maten er til tider boksemat, og omsorgen for små og store skrantende.
Romanen spenner over nesten 60 år, fra tvillingenes død i Philadelphia i 1926 til 1980.
Fortellingen er raffinert bygget opp gjennom små tekster, små fine noveller, som gir stemme til Hatties voksne barn og ett barnebarn, og et riss av deres liv.
Trådene mellom tekstene og især til den sterke og avvisende moren Hattie er mange.
Debutanten Ayana Mathis utviser stor kløkt i oppbygningen av tekstene og skriver med varme og innsikt om de mange ulike miljøene barna havner i.
En sønn er skjult homofil, en blir en promiskuøs prest, en er i Vietnam, en datter lever et kjedelig rikmannsliv, en annen er psykisk syk.
Vakrest er kanhende skildringen av datteren Bell, som ensom og tuberkulosesyk til sist blir reddet av moren – en liten nøkkelhistorie til Hatties liv og psyke.
Og så avrundes det hele med at Hattie endelig bryter ut av følelseskulden overfor et barnebarn som trenger henne.
En flott leseropplevelse.
| 1
|
101516
|
Bokanmeldelse:Harlan Coben:
«Seks år»
Harlan Coben har funnet en flott plottformel.
En blanding av kjærlighets- og spenningsroman, gjerne med en forsvinningssak attåt.
Føy dessuten til massevis av spenningstopper og overraskelser.
Språket preges av korte, hemingwayske setninger og mye dialog som skaper bevegelse og dynamikk.
Årets bok er en av hans beste og åpner hjerteskjærende nakent og
ensomt:
«Jeg satt på bakerste kirkebenk og så at den eneste kvinnen jeg noen gang kom til å elske, giftet seg med en annen mann.»
Mannen på benken er Jake Fisher, og bruden er hans elskede Natalie.
De har hatt et intenst og oppslukende forhold i tre sommeruker, og over natten endrer Natalie seg og sier hun skal gifte seg med en annen.
Etter vielsen får Natalie Jake til å love at han aldri skal oppsøke henne igjen.
Han holder løftet i seks år.
Da kommer han over en nekrolog over Natalies mann Todd.
Han møter opp i begravelsen for å få et glimt av henne.
Men enken er en helt annen og har vært gift lenge med Todd og har dessuten to barn som er eldre enn seks år.
På sin reise mot oppklaring kommer Jake til å tråkke på ømme tær på arbeidsplassen sin og organisert kriminalitet.
Hvordan har billedkunstneren Natalie klart å skaffe seg en så blytung bagasje?
Jake oppsøker stedene han og Natalie har vært og mennesker som kan tenkes å vite noe.
I løpet av kort tid er Jake uten både jobb og bolig med bare en venn i livet, en svart professorkollega, og han utsettes for det ene attentatet etter det andre.
Av plottekniske årsaker har Coban skapt Jake som en diger bamse av en kar, en uvanlig professortype.
Her ligger den viktigste svakheten i intrigen, og Jakes kroppsstørrelse kommenteres mye, Coban selger det inn.
Natalie er naturlig nok et objekt siden dette er en bok om en manns sterke, trofaste og intense kjærlighet til en kvinne, noe som sikkert faller i god jord hos kvinnelige lesere.
Spenningen og sidevendingen holder hele romanen igjennom, selv om leserne nok lurer på hvordan to professortyper klarer seg så bra mot organisert kriminalitet.
Men da støter vi borti selve grunnpilaren for sjangeren.
Fin oversettelse av Sissel Busk.
| 1
|
101517
|
Bokanmeldelse:Ragnhild Kolden:
«Fredens frosne hjarte»
Framleis verkjer og sprenger tillitsbrot mellom menneska, 15 år etter at freden kom i 1945.
I Ragnhild Koldens tredje bok om familien Vik står Dagny i fokus.
Ho har greidd å løyne krigsfortida si for ektemann og familie, men kvar sommar kjem ein svenske og riv opp både hjartestreng og sårskorper.
Med hard hand styrer ho den hjerneskadde søstera, som ikkje har hugst
noko frå tida før ho fekk psykiatrisk behandling.
Kva kan skje om minna kjem attende?
Samfunnet viser inga nåde for den som gjekk tyskarane sitt ærend, eller som vart kommunist.
Fleire lever i skam og hat, utan å kunne røpe at dei var dobbeltagentar.
Andre må tvihalde på ei sanning dei sjølv veit er løgn.
Forfattaren bind fint saman alle dei fine trådane, og viser korleis tilfeldige krefter kan styre ein heil livslagnad.
Denne lågmælt intense forteljinga startar med eit mystisk likfunn, eit grep som nesten smakar av unødig drama og «krimifisering» av ein litterært sterk roman.
Hendinga er uansett ein dramaturgisk brukbar katalysator, etterforskinga skakar mange menneske, og sjokket bryt ned gamle murar av gløymsle og fortrenging.
Men mannen som finn den omkomne, lensmannen, kunstmålaren, og dei fleste andre menn, blir snart som bipersonar å rekne.
Det er kvinneportretta som lyser i denne teksten, sjølv om dei liksom hovudpersonane får svært avgrensa plass å breie seg på.
Når vala er tatt, blir det hardt å skifte kurs midt i livet.
Boka viser solid forfattarhandverk, språket er kreativt og rikt på nyansar.
Korte, spissa formuleringar skaper driv og energi, og syg lesaren inn – særleg i starten av kapitla.
Finskorne setningar, fleire er utan verb, understreker den tette stemninga av uro og angst.
Natur, enkle kvardagsrutiner og vér blir levande for alle sansar.
Ei sterkt sensuell åre flyt også gjennom teksten, og skapar sterke understraumar av både erotikk og død.
Det er sjeldan å lese slike ujålete og gripande skildringar av krig, kjærleik, blod og lengt, – så godt som frie for klisjéar og melodrama.
| 1
|
101518
|
Katastrofal karaokekveld
Snoop har mistet troen på sitt eget materiale.
Ettersom at Calvin Broadus har fått en bitteliten kreativ renessanse med reggae-aliaset Snoop Lion og det artige synth-prosjektet 7 days of Funk, var utgangspunktet til denne Spektrum-opptredenen langt bedre enn den triste konserten han holdt på Hove for to år siden.
Snoop treffer jo bredt uansett om han kommer som bikkje eller løve.
Oslopublikummet, en tiendedel av hodene han opptrådde for under den kaotiske Gøteborg-konserten kvelden før, er alt fra tenåringer til potensielle besteforeldre.
Og den totalt tilfeldige setlisten hans reflekterer iveret etter å tilfredstille alle generasjonene.
Låter forferdelig
Verken lyden på Spektrum, eller innsatsen til Snoop, er like medgjørlige.
Elementene sprekker allerede under førstelåta «Hail to the King» og maltrakterer Missy Elliots genistrek av en produksjon, 213-perlen "So Fly».
Det låter forferdelig.
Ikke nok med at anlegget har problemer nok med de rolige låtene, men Snoop fyrer løs med det stekete Guetta-samarbeidet «Wet» rett etter - en låt som er tortur nok uten lydproblemene.
Han forsømmer sin katalog av klassikere ved å bruke all tiden på samarbeidslåter og covere.
Ikke én eneste låt fra «The Doggfather» eller «Da Game Is To Be Sold, Not To Be Told».
I stedet kjører han ut House of Pains «Jump Around», Biggies «Hypnotize» og Katy Perrys «California Gurls» - sistnevnte så skamløs at hypemannen Kurupt velger å gå av scenen.
«Signs» er slapt framført, men effektiv på grunn av refrenget til Justin Timberlake, som har langt bedre ting å gjøre enn å henge med Snoop for tiden.
Cover-kavalkaden når bunnen med «I Love Rock & Roll» av Joan Jett.
Hvorfor Snoop vil få salen til å skrike at de elsker rock&roll på en konsert hvor man bare blir servert rap og EDM er for meg et mysterium jeg ikke orker å bruke tid på å løse.
Rap har forandret seg mye de siste tredve årene, men en ting har aldri forandret seg: det viktigste en rapper har er sin stolthet.
Jeg brukte en time på å finne Snoop Dogg sin.
Uten mye hell.
Avsluttet med Wiz Khalifa-låt
Noen ting er dog som forventet - både «What’s My Name», «Gin & Juice» og overraskende nok «Pump Pump» fra klassikeren «Doggystyle» (1993) er snask.
Maskoten Nasty Dogg er med som vanlig.
Han holder en lighter i en hånd og en svær leke-blunt i den andre under «Let´s Get High», sånn i tilfelle noen i publikum ikke skjønner hva låten handler om.
Åja.
Han drar fram penisen under «Ain’t No Fun».
Meget classy.
Snoop leverer dog under «Nuthin but a G thang», med et vers hvor han preker om beskyttet sex, fra en tid han klarte å være tøff og faktisk, på en veldig rar måte, en helt kurant rollemodell.
I dag er han ingen av delene.
Tre andre ting han ikke er er «Young, Wild & Free», Wiz Khalifa-låta han avslutter denne katastrofale kvalkaden med.
Et sikkert tegn på at Snoop har mistet tillit til sitt eget materiale.
«I’ll be back anytime you want, Norway» sier han.
Spar deg, mann.
| 0
|
101519
|
Teater:Røff Gynt i fjellheimen
GÅLÅ (VG)
Det er en røff og utagerende Peer Gynt som møter oss i denne forestillingen der, dikt og forbannet løgn spiller på lag med spektakulære scener og vakker natur.
Fra første anslag viser Mads Ousdal en Peer Gynt med sterke krefter som driver han i ymse retninger.
Det er som han rent fysisk forsøker å slå i hjel sine indre demoner, uten å lykkes med det – som vi vet.
Ousdal er høyt og lavt, kan snakke på inn– og utpust, veksler brått mellom munter lek, engstelse og oppkomlingens selvsikkerhet.
I han er det gyntske jeg upolert og uredd, men også en sjel som både unnslipper og unngår ubehageligheter.
Hele veien synliggjøres det sårbare hos et menneske som er utsatt for hånflir og hvasse ord, og som dermed skal vise verden – i alle fall sambygdingene – at han skal fanden ta meg skal bli noe stort!
På veien dit er han både slesk og slu, men også en sjarmerende eventyrer som lett kan lokkes og lures.
Årets Peer Gynt på Gålå preges at et nytt kunstnerisk team, et nytt grep som definitivt suggererer og underholder.
Naturen løfter seg bokstavelig talt nå Dovregubben gjør sin mektige entré i en spektakulær sekvens som sprudler av lekenhet.
Stranden og vannet er der som et vakkert bakteppe, og trekkes tett inn i handlingen på en måte som gir forestillingen en ekstra sanselig dimensjon.
Samtidig gis det rom for det intime, det reflekterende og det helt enkelt stillferdige, som når Arve Tellefsen står på en klippe og spiller på fela si, eller når Ruud Ellingsen som Solveig med stille mykhet og voldsom kraft synger ut sitt forsvar for sin Peer.
Spennvidden er stor og visuell fascinerende.
Peers brokete liv fremstilles i tablåer, som, når forestillingen for satt seg, sannsynligvis vil gli lettere over i hverandre enn tilfellet var under generalprøven.
Men i all denne frodige, muntre og visuelle leken er det rom for Ibsens klo.
Hans beske observasjoner rundt selvgodhet poengteres gjennom både folk og troll.
Ikke uten grunn briljerer dovregubben selv – saftig spilt av Kjosås – med et vell av norske dialekter.
Det navlebeskuende «være seg selv nok» er et fenomen langt utover en hule i Rondeslottet, må vite!
Dialogen mellom Ousdal og Tindbergs knappestøper har samme intime, reflekterende effekt.
Forestillingens kanskje sterkeste øyeblikk er når Peer trekker sin døde mor Åse mot vannet og lemper henne i den gamle robåten.
Sorgfull og såret ror han bort fra sine røtter; røtter som til slutt innhenter ham.
Musikk, scenografi, natur, et vell av opplagte statister gir det hele et anstrøk av et sanselig eventyr som ender i sommernatten.
Anmeldelsen er basert på generalprøven torsdag kveld.
BORGHILD MAALAND
| 1
|
101520
|
Konsertanmeldelse:Neil Young
Neil Young redder jorden.
Nesten.
KONSERT:
Neil Young & Crazy Horse
STED: Koengen, Bergen
PUBLIKUM: ca. 10.000
AKTUELT ALBUM:
«A Letter Home»
Selvsagt er det ingen nyhet at det regner i Bergen.
Selv om ingen værtjenester har forhåndsmeldt en eneste dråpe.
Selv om det var strålende sol bare minutter før skyene raste innover og pøste på.
Kveldens bergensregn var så intenst og kraftig (en åpenbar straff etter tidenes sommer), at det trigget Neil Youngs til å bygge om settlisten.
Fra å være en turné der den gamle traveren «Love and Only Love» har byttet med den enda eldre traveren «Down by the River» på å være åpningslåt, drar han plutselig fram «Greendale»-låten «Be The Rain» opp av den svarte hatten sin.
Og interessant.
Både fordi bandet ikke har spilt miljøvernlåten live siden 2004.
Men også fordi det knytter konserten mer logisk sammen, fra «Protect» og «Earth»-tskjortene til Neil og kordamene, til den nye, avsluttende klimalåten «Who’s Gonna Stand Up and Save the Earth».
Ikke le.
Bandet er egentlig Crazy Horse, men med innbytter Rick Rosas som svært stillestående bassist og to kordamer som erstatning for en slagrammet Billy Talbot.
Gitarist Frank «Poncho» Sampedros hvite t-skjorte har et røntgenbilde av fjorårets brukne hånd.
Den som medførte at sist bergenskonsert måtte avlyses.
Selvsagt har hånda en løftet langfinger.
Litt punk skal man være.
Settlisten består av låter fra knapt åtte av Neil Youngs 34 album, balanserer mellom aktivisten Young - han som sint og energisk rufser, vrenger og dundrer på gitaren i evigheter og den kjærlige Young, han med munnspill og kassegitar.
Disse forenes best i en akustisk utgave av «Living With War», der en synth kledd med en sinna engel (jada) kommer svevende ned så Sampedro kan spille synthstrykere til Neils Sigmund Groven-aktige munnspillversjon av temaet.
Det får underlig nok låten til å høres ut som Arcade Fire.
Og den kler det.
De forenes også i midtpartiet der Neil med kassegitar og munnspillstativ gjør «Blowin’ in the Wind» og «Heart of Gold» for at flest mulig skal kunne gi gjenkjennende applaus.
Men det er den sinte Young, den glødende aktivisten som er den interessante her.
Ikke minst på en rasende og nesten evigvarende «Rockin’ in the Free World», komplett med et nytt anti-olje vers, stjålet fra ekstranummer og nylåt «Who’s Gonna Stand Up and Save the Earth».
Og dessuten på en overraskende «Tonight’s the Night» som har fått et hissig, bluesveltende seigt riff som også bare varer og varer.
Den blir nesten mer intens enn sin alkoholiserte sorgtyngende original.
Den når likevel ikke opp til den fantastiske, jublende versjonen av «Love to Burn».
I begynnelsen virker den nesten litt seig.
Men så begynner Neil Young å danse.
Med gitaren.
Han spretter rundt på scenegulvet, prøver å få med seg Sampredo, som ikke er i fysisk stand til slike myke bevegelser.
Men han prøver.
Hey, til og med Rick Rosas prøver å danse.
Låten bygger seg rufsete, fillete, skranglete til et over tjue minutter langt brennende monster.
Den sveiver seg gjennom alle mulige irrganger og hjørner som den kan bevare fra originalversjonen.
Neil behandler den så vart og røft på samme tid at den nesten går opp i en større form for eksistens.
Og får en til å glemme at snittalderen på karene på scenen er langt over vanlig norsk pensjonsalder.
Og da sluttet det å regne.
| 1
|
101521
|
Filmanmeldelse:Postmann på villspor
Den smått legendariske TV-legenden Postmann Pat har gått til filmen.
Det blir mer overfladisk enn hjertevarmt.
Regi:
Mike Disa
Norske stemmer:
Mads Ousdal, Ivar Nørve, Cathrine Bang Norum, Espen Sandvik, Iram Haq.
For noen tiår siden var han barne-TV helt med sin snille, hjelpsomme fremtoning i en liten engelsk landsby der det meste var godslig idyll; alt på de minste barnas premisser.
Nå har man ristet støv av fyren.
Men forsøket på å modernisere dette lune universet blir unødig krampaktig.
Uniformen og lua er riktignok den samme, det samme er katta og befolkningen for øvrig.
En kone og en sønn er kommet til.
Det har også en ondsinnet oppkomling i postvesenet.
Han vil kvitte seg med menneskelig vennlighet til fordel for effektive roboter.
I tillegg har skaperne av filmen fokusert på et fenomen som nå begynner å bli vel drøvtygget; talentkonkurranser.
For å kunne ta med kona på ferietur melder Pat seg til konkurransen - ledet av en sarkastisk dommer (selvsagt kalt Simon).
Og Pat kan synge - som selveste Ronan Keating (og ja, det ER Keating som dubber Pats sangstemme).
Moralen fungerer likevel greit nok; vennskap, vennlighet og varme er tidløse ingredienser som aldri blir utdatert.
Selv bak den noe lettvinte og masete oppdateringen ligger disse idealer trygt i bånn.
De norske stemmene er det intet å utsette på.
Og for alle oss som husker Sverre Anker Ousdals betryggende stemme som Pat i TV-serien kan vi herved avsløre; Mads Ousdal er en verdig oppfølger med filmens Pat-stemme!
| 0
|
101524
|
Låtanmeldelse:Nico & Vinz - «Find A Way»
Nico & Vinz går til filmen, med halvveis resultat.
«Find A Way»
(fra «The Good Lie OST»)
At to hardtarbeidende 23-åringer fra Oslo sør i skrivende stund dominerer verden med den største norske hiten siden a-has «Take On Me», får mitt Søndre Nordstrand-blod til å boble stolt.
Holmlias Nico Sereba og Lambertseters Vincent Dery har i over tre år vært landets mest lovende duo.
De har tråkket opp sin helt egen sti til toppen siden de slapp den sjarmerende mixtapen «Dreamworks: Why Not Me» i 2010.
Men nå har guttene gjort det vanskelig for seg selv.
Hvordan følger man egentlig opp Norges største pophit på 30 år?
Er det i det hele tatt mulig at neste låt ikke blir en total nedtur?
Nå er heldigvis ikke «Find A Way» oppfølgersingelen til «Am I Wrong» på ordentlig.
Men den kan likevel være en indikasjon på hvilken retning duoen er på vei.
Låten er på lydsporet til den kommende Ron Howard-filmen «The Good Lie», en slags åndelig oppfølger til den småkvalmende oscarvinneren «The Blind Side».
Denne gangen er det tre hjelpeløse karer fra Sudan, og ikke en hjelpeløs afroamerikaner, som blir reddet av en sterk hvit kvinne.
Da passer det godt med litt høykvalitets savannepop til anslaget.
Med seg på låten har de med musiker og tidligere barnesoldat, Emmanuel Jal, som også spiller en av hovedrollene i filmen.
Resultatet er idyllisk, optimistisk og totalt motstandsløs afropop, som får deg til å tro at det eneste Nico, Vinz og produsent Nasty Kutt har hørt på hele livet, er låtene fra «Løvenes Konge».
Filmatisk og følelsesladd når låten er akkompagnert av bilder.
Alene har den dessverre ikke en sterk nok topplinje, eller et modig nok refreng, til å sette ordentlig spor.
Arrangementet bidrar dog med en liten dose eufori.
«Find A Way» viderefører Nico og Vinz’ tekstlige tradisjon med å låne budskapet fra softcore-filosofien i «The Secret».
Det er en litt skummel tendens guttene har forvillet seg inn i, for tekstinnholdet i hver låt ender opp med å være prikk lik det i den forrige.
Det er begrenset hvor ofte man egentlig trenger å høre «vær positiv, alt ordner seg».
Noe man merket litt under farvelkonserten deres på Parkteateret i april.
Det var smart å legge rappen bak seg før den internasjonale satsningen.
Amerikanerne har nok med sine egne.
Men dessverre ble noe av «edge»’en deres lagt på hylla samtidig, og denne har jeg begynt å savne sårt.
Spesielt nå som «Dreamworks: Why Not Me» ikke lenger er å finne på Spotify.
Det er lov å være litt tøff i trynet, selv om man lager folkelig og ufarlig pop.
Det kjedeligste Nico & Vinz kan gjøre fremover er å fortsette å lage en ny versjon av «Am I Wrong».
Heldigvis vet jeg at de har mye mer å by på enn dette.
| 0
|
101525
|
LÅTANMELDELSE:Gaute Grøtta Grav
- «Ekte mann»
Hellbillies «lite».
Gaute Grøtta Grav
GGG kaster seg ut i en artistkarriere, og – ahem – «mannsrolledebatten» med denne debutsingelen.
Den er verken pinlig eller minneverdig.
Musikken er oppjaget countrypop med et visst «dansbandsgung», twangy el-gitar og gammelrock-schwung på skarptrommen.
Produksjonen er pen og pyntelig, en smule ordinær.
Grøtta Grav har ikke verdens vakreste stemme.
Og bro-partiet før refrenget deklameres mer enn det synges.
Det føles litt corny, teatralt.
Temaet i teksten er en gammel viserocktraver.
Om «kvinnfolk» som sier de vil ha en mann som kan «føle, lytte og vise», men etterlyser en staut alfahan idet lysene slukkes.
Det ble skrevet flere norske tekster om dette i fotformskoens tiår, 1970-tallet.
Ole Paus’
«Jeg er så glad i dyr» var vittigere.
Totalinntrykket er ordinært.
Men ikke utenkelig at debutalbumet «Gardsgut» kan bli en vinner i bensinstasjonssegmentet når det det slippes til høsten.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
101526
|
Filmanmeldelse:Høvelig Herakles
Ingen stor film.
Ingen katastrofe heller.
Og på generelt grunnlag:
Heia Norge.
USA.
Fra 15 år.
Regi:
Brett Ratner.
Med: Dwayne Johnson, Ian McShane, John Hurt.
Her til lands vil «Hercules» alltid bli husket som Hollywood-filmen som teller ikke én, ikke to, men tre hjemmeavlede skuespillere.
(Og det uten å være et vikingepos.)
Ta imot den velfortjente applausen, Ingrid Bolsø Berdal, Tobias Santelmann og Aksel Hennie.
I resten av verden vil filmen bli sett, og kjapt glemt, som en dugandes, men skjematisk og forutsigbar «søndagsmatinéfilm» for gutter i puberteten.
Et «sverd og sandaler»-eventyr á la de de lagde i gamle dager, med enten Burt Lancaster eller Charlton Heston i hovedrollen.
Denne er mer voldsom, selvsagt.
I 2014 spilles hovedrollen av den gigantiske, men sympatisk selvironiske Dwayne «The Rock» Johnson.
Han trenger knapt et skjold.
Brystkassen er så hard at den gjør samme nytten.
Herakles (romerne kalte den samme figuren Herkules, men det er gresk mytologi, via en tegneserie, det skrønes om i dette tilfellet) er en leiesoldat, leder for en røverbande som blant andre teller den amasoneaktige bueskytteren Atalanta (Bolsø Berdal) og den stumme, dyriske Tydeus (Hennie).
Herakles lever godt på legenden om at han er en halvgud; sønnen av Zevs og kvinnen Alkmene, og mannen bak 12 mirakuløse «storverk».
Han er spøkefull, men ikke glad.
Det er en smerte i fortiden hans, og han har mareritt om trehodede monstre om natten.
Og noe er noe råttent i kongeriket Thrakia.
Hvem som konspirerer mot hvem, skal vi ikke avsløre her.
Men Herakles og hans menn – og kvinne – blir selvsagt involvert.
Dolkene står snart i alles rygger, og formålet er ikke stort annet enn å rigge opp til filmens to store slagscener.
Den første er mot en gjennomtatovert gjeng som alle ser ut som om de spiller bass i et «nu metal»-band.
Det andre, og avgjørende, er bedre.
Filmen får lite ut av 3D-teknologien (i alle fall inntil rulletekstene), og stilen er helt standard for eventyr som dette.
Spennende blir den først i løpet av de siste 20 minuttene.
Det er sent, selv til en film som utmerker seg med sin barmhjertig konsise spilletid å være.
Johnson er sjarmerende og generøs i tittelrollen.
Og våre norske venner gjør overhodet ikke skam på seg, i små, men sentrale roller.
Santelmann har lite tid på skjermen, men fyller den godt og intenst, med en maskulin, teatral stemme.
Hennie, Herakles bror i blodet og «second banana», spiller praktisk talt en hund; et umælende kreatur som spiser hele tiden og ligger fastlåst i jern om natten.
Bolsø Berdal har den mest takknemlige rollen, og stjeler den «norske» delen av showet.
Hun har vært glitrende i kampscener før, og er det igjen her.
Norges Sigourney Weaver er atletisk og magnetisk, og den mest sexy kvinnen i en film full av lettkledde «megababes».
Skulle ikke forundre om hun ble et lesbeikon á la «Xena» etter dette.
Filmen synes å glemme sitt komiske premiss underveis – er Herakles virkelig en halvgud, eller er det bare en myte?
Slagscenene er funksjonelle snarere enn sensasjonelle.
Den avsluttende moralprekenen, ved den dyktige Ian McShane, er ualminnelig klein, selv til en film «som dette» å være.
Voksne vil kjede seg.
Men det kvisete kjernepublikummet vil ikke ha så altfor mye å klage på.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
101527
|
Kald ridderromantikk
Handlingen legger opp til romantikk, men hovedpersonen mister glansen når hun blir forelsket.
Det begynner svært lovende.
Jenny er eldstedatter og bor sammen med arbeiderklassefamilien sin på Hamna utenfor Ålesund.
Etter den store brannen i 1904 får hun jobb på et folkekjøkken i byen, og skal bo hos en rik bekjent av moren.
Fryden over å flytte hjemmefra, bo på eget rom og tjene egne penger er godt beskrevet, og smitter over på leseren.
Forskjellene på fattig og rik i Norge på den tiden er interessant å lese om, og særlig i romanserier fordi her er det i hverdagslivet de trer frem.
Klesplagg, hvem man neier/bukker for, mat- og drikkevaner.
I løpet av sekunder har man blitt plassert på rangstigen, ofte livet ut.
Jenny er bare en kjøkkentøs fra landet, men slår seg opp ved å være real, lærevillig og modig.
Først irriterte det meg grenseløst at alle replikkene er skrevet på dialekt.
Dialekt er bare godt å lese når det er ens egen.
Men etter hvert blir dette en effektiv måte å få frem ulikhetene mellom Jenny og kollegaene hennes og for eksempel arkitekt Mørch og den rike enkefruen fra Kristiania.
De har så forskjellige livserfaringer og fremtidsutsikter at det nesten er for to verdener og to språk å regne.
Man føler lett på underdanigheten til Jenny i samtaleutvekslingene med overklassen.
Handlingen legger opp til mannfolkkontakt.
Både på pensjonatet der hun bor og på jobben møter hun flere.
Arkitekt Mørch får større og større plass, og for meg går kullsyren ut av historien i samme takt.
Mørch er vakker, rik, snill og smart, og ser Jenny for den hun er forbi klasseskiller.
Heri ligger kimen til ekte ridderromantikk, men jeg klarer ikke å drømme meg bort i den.
Jenny er en mindre interessant person når hun er forelsket.
Uansett vet vi at
hun får sin høye, mørke, kjekke utkårede siden så mye har skjedd allerede i første bok.
Boken er en hyllest til Ålesund by, der solen alltid går ned i havet.
De som kjenner byen vil ha større leseutbytte av alle gatenavnene, butikkene og hotellene som er nevnt.
Og ikke minst vil de få mer ut av dialektbruken og nyansene i den.
Tidvis følte jeg meg utelatt av alle referansene, (hva er matretten brennsnut?) men alt om oppbyggingen av byen etter brannen og diskusjonene rundt jugendstilen er interessant.
Etter som hvert kapittel slutter med at Jenny tenker at hun ikke må forelske seg i Mørch fordi han er i annen liga enn henne, tar jeg meg i å savne begynnelsen av boken.
Da alle muligheter lå åpne og handlingen likeså.
| 0
|
101530
|
Fortellerkunst i særklasse
Oppsiktsvekkende god roman fra et Somalia som rives istykker av borgerkrig, og om tre menneskeskjebner som på merkelig vis flettes inn i hverandre.
Somaliskfødte Nadifa Mohamed (f.1981) er tidligere kjent for norske lesere gjennom den kritikerroste debutromanen «Svart mamba» (2010).
Årets bok, fint oversatt av Gunnhild Magnussen, går inn i den ødeleggende tiden på slutten av 1980-tallet.
Da det kommunist-orienterte styret forlengst har utviklet seg til personkult og diktatur, og regjeringshæren kjemper en mer og mer håpløs kamp mot opprørsgrupper.
Vi er i Hargeisa, Somalias nest største by, på dagen for den store paraden:
21. oktober-festivalen til minne om landets frihet.
Stadion fylles med folk; notabiliteter og sjefsgeneral inntar sine plasser på podiet.
Den middelaldrende enken Kawsaar på nest forreste rad er fortsatt preget av mannens bortgang, datterens selvmord og sorgen etter barnet som døde under fødselen.
Hun holder seg oppe på gammel stolthet, undertrykt sinne og en smule forfengelighet.
Men hun har utviklet en kjøkkenhage med fine kryddervekster og blomster, et slags sorgarbeid etter livets mange slag.
Niårige Deqo har den siste måneden trent på sangtekstene sammen med andre ungjenter; nå husker hun plutselig ingenting, hun dras vekk fra oppvisningen og tas hånd om av soldatene da Kawsaar uventet intervenerer og hun stikker av.
Nå venter henne et hardt liv på gaten: sove i en tønne, stjele frukt i hagene og selge dem på torget.
Mens Kawsaar brekker hoften og invalidiseres under det påfølgende «avhøret» på politistasjonen.
Ansvarlig er Filsan, soldat i regjeringshæren, snart tredve år, intellektuell kommunist, skilsmissebarn oppdratt hos faren.
Hun har universitetseksamen i statsvitenskap.
Men ingen mann...
Dette er en type roman som lett kunne blitt sjablonmessig og overfladisk, men Mohamed er en gudbenådet forteller.
Hun briljerer med omfattende detaljkunnskaper og skildrer gater, lukter, klær og interiør, stekende sol og svale vinder på en måte som får oss til å føle det på kroppen.
Og ikke minst: hun levendegjør de mest ulike personer, holder deres fargerike, dramatiske og miserable liv opp for oss og viser hvordan de har blitt slik de er.
Soldater og horer, alkoholikere og mishandlende fedre, - alle oppleves de som levende mennesker under Mohameds sterke og presise penn.
Stor skrivekunst, som også skaper dyp medfølelse, og dyp aversjon mot krigens meningsløshet.
| 1
|
101531
|
Kunstopplevelse i tegneserieform
Tegninger og tekst er finstemte, og spiller sammen i et rikt opus om å finnes.
Selve historien er både enkel og komplisert:
Den grå og forsiktige Gert har invitert gamle kjenninger til fest.
Men det er barndomsvennen Robbie som er i alles fokus, den sjarmerende og berømte levemannen alle vil møte.
Når idolet uteblir, er Gerts hjem brått feil sted for de rastløse unge voksne.
Det sosiale spillet drar dem heller mot nattklubben Disco
Harem og andre burleske hjemmebaner der Robbie og hans «menighet» iscenesetter seg selv.
Den blåkledde adonisen glitrer i gjenskinnet fra alles blikk, men selv orker han ikke se noen av dem særlig dypt eller lenge.
De som kommer ham nærmest, går både visuelt og bokstavelig talt i oppløsning.
Rusen varer ikke lenge for noen, men den skitne symbiosen fortsetter.
I mer lavmælte tablåer følger vi unnselige Gert på jobb, og i usikre hverdagsmøter med ukjente mennesker.
En visuelt nedtonet sidehistorie, der Gert og Robbie mimrer på tomannshånd om skoletiden for over fem år siden, byr på bokens sterkeste tekst.
Men selv bihistorier om bipersoner svulmer av kraft og intensitet, enten det er unge kvinners småprat hos frisøren eller studier av mennesker på T-banen.
Dramaturgien inviterer til dveling og stadige gjenoppdagelsesferder langs de mange og kompliserte stiene i boken.
Kunstnerens verktøy er enkle: Papir, pensel og vannfarger.
Ved å legge lag på lag og variere gjennomskinnelig akvarell med mer dekkende guasj, skapes både den letteste dis og et dypt mørke.
Hovedpersonen Gert er gjennomført grå og brun i nyansene.
De andre menneskene er nærmest fargekodet i skarpe rødtoner, skogens mange grønne, og skitne eller syrlige variasjoner av gult.
Dette gir god symboleffekt, og letter også lesingen fordi tekstfargen markerer hvem som snakker.
Perspektivene er ofte forflatet eller forvridde, og inviterer betrakteren til å sveve over hendelsene, smugkikke fra bak en stol, eller bare som Gert finne sin plass som usynlig betrakter i utkanten av hendelsene.
Fortellingen har tre hoveddeler, men smelter fint sammen.
Det finnes ingen tradisjonelle rammer i denne tegneserien, ingen fast rytme i vekslingen mellom sinnsyk fargeeksplosjon og sober sårbarhet, nesten ingen oppstreking eller sterke konturlinjer.
Unntaket er tre svært seksuelt dramatiske billedsider, der kropper og positurer forenkles ned til skissepregede harde linjer i tusj og (slik det ser ut på trykk) fargeblyant.
Disse urovekkende motivene kan minne om så vel John Lennons erotiske tegninger som forstadiet til en animasjonsfilm.
Selve handlingen rakner litt mot slutten, men dette er en stor kunstopplevelse for kresne tegneserielesere - og alle andre åpne sinn.
Teksten er oversatt fra nederlandsk av Bodil Engen.
| 1
|
101533
|
Filmanmeldelse:Syltynn sex
Like tilfredsstillende som et avbrutt samleie.
«Sex Tape»
USA.
Fra 11 år.
Regi:
Jake Kasdan.
Med: Jason Segel, Cameron Diaz, Rob Lowe.
Jay (Segel) og Annie (Diaz) pleide å være på’n som kaniner.
Et ekteskap, to barn og et titalls år senere, har aktiviteten roet seg betraktelig.
Nå er sex i hovedsak et pliktløp begge gjerne dropper, litt som treningen etter jobb.
De hevder at de savner det, men savner nok i hovedsak sin ungdom i alminnelighet.
De får en kveld for seg selv, og bestemmer seg for å prøve å gjenoppfriske gamle kunster.
Det går trått, inntil Annie får eurekaideen om å filme opptrinnet med Jays nye iPad.
Paret pløyer seg gjennom hele «The Joy Of Sex»-manualen med brukbar suksess.
Så glemmer selvsagt Jay å slette opptaket.
Og så han ’a gitt, som er så glad i å forære venner og kjente iPader, (han jobber visst med musikk eller noe, og lager flotte playlister), og nettopp har begynt å benyttet seg av det effektive synkroniseringsverktøyet Bride Of FrankenSynch.
Postmannen har fått ny iPad av Jay.
Moren til Annie også.
Vennene Robby og Tess.
Samt ikke minst leketøysmagnaten som er interessert i å kjøpe Annies mammablogg, og lansere henne som den perfekte amerikanske husmor, nemlig den halvpsykopatiske Hank (Lowe).
Det er et syltynt, men i det miste krystallklart premiss, som regissør Kasdan likevel klarer å sløse bort i lange, umorsomme scener og håpløst gammeldags, stressende forviklingskomikk.
All den tid filmen handler om det den handler om, altså en romanse som er kjølnet, får vi anta at Kasdan ser for seg at det er voksne mennesker som skal gå og se den.
Men humoren er i beste fall på ungdomsskolenivå.
(Apple-produktplasseringen er for øvrig beklemmende intens).
«Sex Tape» byr på færre vitser enn en hvilken som helst episode av selv en dårlig sitcom, og et betydelig labrere tempo.
Rob Lowes tilstedeværelse spiller på at han i sin tid var en av de første kjendisene som ble «felt» av en sexvideo på avveie.
Et metapoeng som også det i stor grad forblir uutnyttet.
Segal og Diaz er sjarmerende lettkomikere, men kan ingenting gjøre med det syltynne manuset.
Selv Jack Black som pornomagnat evner ikke å blåse liv i denne trøstesløse suppen.
Men du kan i det minste være sikker på at lidenskapsløse puritanske verdier vinner til slutt.
| 0
|
101534
|
Filmanmeldelse:Den høflige psykopaten
Stillegående men intens; «Den tyske legen» er en thriller som ikke er en thriller – en knallgod film.
Vi befinner oss i Patagonia sør i Argentina tidlig på 60-tallet, landet hvor en rekke kjente naziforbrytere søkte tilflukt etter krigen, ganske greit beskyttet av president Perón.
Filmen handler om den verste av dem alle, «dødsengelen» Josef Mengele som vi møter under dekknavnet Helmut Gregor.
Skuespiller Alex Brendemühl ligner veldig på noen bilder som eksisterer av originalen og leverer et grymt fascinerende portrett av naziforbryteren som den høflige, innyndende psykopaten.
Han snor seg inn på en argentinsk familie på vei til å åpne hotell i vinteridyllen Bariloche, litt i overkant interessert i den 12 år gamle datteren.
Fascinasjonen går begge veier, jenta dras mot den eksotiske legen med hans spennende instrumenter og teorier.
Interessen for jenta blir ikke mindre da han finner ut at hun er for tidlig født og er kortvokst for alderen.
Den beryktede legen manipulerer moren til å bli med på eksperimenter som skal få datteren til å vokse.
Familien i filmen er fiktive karakterer, uten at det føles påklistret når moren nedkommer med tvillinger (Mengeles grusomme eksperiment på mennesker i Auschwitz innbefattet ikke sjelden forsøk på tvillinger).
Argentinas ganske åpne armer overfor det forrige århundrets verste forbrytere konfronteres uten store fakter, noe som gjør det desto mer ubehagelig.
Hitlers fødselsdag feires årlig på den tyske skolen i småbyen, noe som vises i korte glimt fra fotoalbum.
Skolen i filmen er basert på en som eksisterte i virkeligheten, hvis rektor ikke ble avslørt som naziforbryter før i 1994.
Historie og fiksjon kombinert sømløst og intelligent, «Den tyske doktoren» er en film som sakte suger tak i deg og holder deg fast.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 1
|
101535
|
Parentes fra Petty
Grei skuring er ikke godt nok.
ALBUM:
ROCK
Tom Petty & The Heartbreakers
«Hypnotic Eye»
Tom Petty har i to tiår slitt med å lage solide album, både med og uten The Heartbreakers.
Hva verre er:
Han har slitt med å lage hits også.
Den siste ubestridelig gylne enkeltstående slageren hans, er «Walls» fra 1996.
Det er kjedelig for oss som mener at «Greatest Hits» (1993) er det eneste perfekte Tom Petty-albumet.
Han går på tomgang.
Gjorde det på bluesalbumet «Mojo» (2010), og gjør det igjen her, på et album som mest av alt minner om parentesen «Let Me Up (I’ve Had Enough)» fra 1987: Røff, garasjete rock’n’roll som handler mer om å høre et av Amerikas beste rock’n’roll-band spille i et rom sammen, enn kvaliteten på låtene som spilles.
(Omslaget er dessuten nesten like stygt).
Det er på mange måter Ron Blair og Mike Campbells plate.
Sistnevnte heller farge over de i overveiende grad grå komposisjonene, og får mye plass til å breie seg som solist.
Bassisten Blair pumper liv i kompet.
Man tar seg i å savne gamletrommisen Stan Lynchs småsteine spill – alltid litt bakpå, men svingende sådan.
Steve Ferrone er kjempedyktig, men langt fra like distinkt.
Stemningen er spontan, lyden røff og tett i øret, uten å bli masete.
Gitarriffene er halvkjente, melodiene er arketyper.
Garasjerock og blues, med Pettys nonchalante røst som sitt fremste kjennemerke:
Den aparte, nesten gebrokne sørstatsaksenten, nasalt jamrende.
Ingenting er fælt.
«Red River», den mest typiske Petty-melodien her, kunne endog så vidt forsvart en plass på en – nettopp – «Greatest Hits».
Midnattsjazz-tilløpene i «Sins Of My Youth» og «Full Grown Boy» er forglemmelige, men i det minste annerledes til denne gjengen å være.
Men det er ikke til å komme utenom at «Hypnotic Eye» føles som en av Pettys minst ambisiøse plater.
Greit nok mens det står på.
Men vanskelig å huske, enn si elske.
BESTE LÅT:
«Red River»
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
101537
|
Bokanmeldelse:Jess Walter:
«Vakre nederlag»
«Vakre nederlag» skildrer en voldsomt innholdsrik reise der alle karakterene er innblandet i «moderaktørenes» liv.
I et tomt hotell i en bitteliten italiensk kystlandsby lever en dagdrømmende ung mann.
En dag i 1962 bergtas han av en ung, vakker amerikansk kvinne som tar inn hos ham.
Hun sier hun skal dø.
Femti år senere dukker denne mannen opp i et filmstudio i Hollywood på leting etter sin ungdoms besettelse.
På mange måter er dette romanen om oss alle som starter opp med store drømmer som må justeres, fordi vi ikke riktig når de høye trinnene, men ender opp rundt midten.
Noen av oss reiser på bunnen en periode, men greier å forsere atmosfæretrykkene oppover.
Lengsler stilles opp mot plikten, livet mot døden og skyld, anger og fortvilelse.
Ingen steder stilles disse livsvalgene så skarpt som i filmindustrien.
Det myldrende plotet turneres elegant og utvungent.
Pageturnerfaktoren er så sterk at leseren ikke rekker å bli engasjert i karakterene, men snarere i mylderet.
Som landsmoder Gro sa henger alt sammen med alt.
I plotet opptrer en spritmarinert og begavet Richard Burton.
Han kommer til landsbyen på jakt etter den vakre amerikanske blondinen som har arbeidet på settet til filmen «Cleopatra» i Roma.
Burton har satt barn på henne, og dermed må hun slenges unna, fordi filmen må
realiseres koste hva det koste vil.
Fikseren som redder «Cleopatra» heter Michael Deane i boken.
Han blir direktør for den uverdige jobben med å vrake forbrukte mennesker .
Fortelleren er som en mild allfader som leder sine mer eller mindre skakkjørte skikkelser til å strekke seg etter sine strålende drømmer, uten at de riktig klarer å nå dem.
De mest livsdyktige skaffer seg andre drømmer i stedet, også kalt overlevelse.
Boken huker deg fordi den lett kan kobles opp mot eget liv og egne mer eller mindre påtvungne valg, men er likevel frisk og ny.
Den utmerkede oversetter Torleif Sjøgren-Erichsen introduserer en ny frisk metafor.
Når Deanes begavete assistent kaster seg over mobilen om morgenen, tar hun seg et realt «digitalt magadrag».
Storartet sommerlektyre.
| 1
|
101539
|
Bokanmeldelse: W.G. Sebald:«Campo Santo»
Hvilke skjønnlitterære strategier brukte tyske etterkrigsforfattere til å bearbeide og forklare krigens grusomheter?
Og hva skjedde egentlig da Kafka gikk på bordell?
W.G. Sebalds (1944–2001) uforlignelige skrivekunst virker like inspirert og personlig om den formulerer seg i skjønnlitterær essayistikk eller fortellende prosa.
Årets Sebald-bok, nydelig oversatt av Geir Pollen, utkom et par år etter forfatterens død og er en miks av artikler skrevet for diverse tyskspråklige aviser og tidsskrifter – de tidligste allerede fra 1970-tallet – og andre tekster, bl.a. reiseskildringer ispedd dokumentarisk materiale.
Sebalds særpreg vises tydeligst i jeg-tekstene:
I kjent stil blander han virtuost erfaringer og opplevelser med ulike typer faktastoff.
Men også essayene gjør sterkt inntrykk.
Litteraturprofessoren Sebald formulerer seg like musikalsk som forfatteren, men den intellektuelle stilen og det forfinede presisjonsnivået oppleves ikke som akademisk «show-off».
Det står viktigere ting på spill:
Krigen er som alltid hos Sebald en hovedreferanse.
Flere av essayene kritiserer tyske forfatteres forsøk på å bearbeide det nasjonalsosialistiske marerittet.
I arbeidet med å gi det meningsløse mening tyr de bl.a. til allegoriske omskrivinger og private bekjennelser som kommer til kort når det gjelder å forstå krigens objektive virkelighet.
Sebald etterlyser en helt annen realisme i den litterære behandlingen av krigen, det være seg
de alliertes terrorbombing av tyske byer eller de kortsiktige og langsiktige virkningene av tortur.
Forklaringsmodeller tuftet på sosialdemokratiske tradisjoner kjøper han heller ikke.
Hvordan kunne det ha seg «at et land som på slutten av det nittende århundre hadde frambrakt den sterkeste og best samkjørte sosialistiske bevegelsen, tjue til tretti år senere løp rett i armene på fascismen?» spør han retorisk og tankevekkende i en polemikk mot Günter Grass.
Derimot er Peter Weiss, Jean Amery og Wolfgang Hildesheimer forfattere Sebald har stor sympati for.
Mer underholdende er kanskje historien om da Franz Kafka og Max Brod dro på bordell i Paris.
Eller om Kafkas filminteresse.
Eller reiseskildringene fra Korsika, med avstikkere til Napoleons fødehjem, korsikansk natur, eller gravskikker.
Denne boken er med på å komplettere bildet av en svært original og tekstbevisst forfatter.
| 1
|
101540
|
Bokanmeldelse:Paolo Giordano:
«Menneskekroppen»
Italienske Paolo Giordano er blitt sammenlignet med Erich Marie Remarque på grunn av sin sterke soldatroman «Menneskekroppen», som nå foreligger på norsk.
Sammenligningen er slett ikke uten mening.
Men der Remarque i «Intet nytt fra vestfronten» skrev om første verdenskrig, er det en langt nærmere virkelighet Giordano tar for seg.
Nemlig den vestlige krigføringen i Afghanistan, en krig som vi fremdeles sliter med å avslutte på en verdig måte.
I formen er dette en slags kollektivroman, der flere fortellerstemmer fra den samme troppen slipper til med sine beretninger fra oppholdet i Afghanistan.
De er på såkalt fredsoppdrag, noe som innebærer at de lever et isolert, men også utsatt liv på basen, helt til de blir tvunget ut på en livsfarlig eskorte.
Det er korte, presise skildringer av scener, tanker og følelser blant soldatene.
En form for skitten realisme, med ubarmhjertige portretter av mennesker styrt av begjær, sjalusi og ynkelighet, men også med glimt av ekte lengsel etter noe bedre og dypere å fylle livet med.
Først og fremst må de finne ut av hvordan de skal forholde seg til hverandre, men også forholdet til dem der hjemme har en sentral plass.
Hjerteskjærende epostutvekslinger med Italia viser bare den totale mangelen på sammenhengen mellom tilværelsen i et fiendtlig ørkenlandskap og livet i fredelige Europa.
Etter hvert som handlingen vikler seg ut, ser vi enda tydeligere det irrasjonelle og helt fastlåste ved situasjonen soldatene befinner seg i.
Først og fremst mangler de evne og mulighet til ekte og sannferdig kommunikasjon om det de opplever og utsettes for.
Hærens tenkemåte ødelegger ethvert tilløp til oppriktighet mennesker imellom.
Paolo Giordanos grep er å legge en slags deskriptiv hinne over desperasjonen han skildrer, og dette stillferdige toneleiet er med på å gjøre historiene enda mer ladete.
Amerikanske Phil Klays bok «Hjemkomst» kom på norsk for noen måneder siden.
Også den tar for seg soldaters historier fra krigen i Irak og Afghanistan i skjønnlitterær form.
Sammen med Giordanos roman, formsikkert oversatt av Hilde Sophie Plau, utgjør den et særdeles viktig bidrag til aktuell samtidslitteratur.
Begge kan anbefales på det varmeste.
| 1
|
101541
|
Bokanmeldelse:John Williams:
«Stoner»
For en bok!
John Williams glemte perle fra 1965, «Stoner», er i all sin stillferdige langsomhet et mektig epos om et liv.
Litteraturen er full av uoppdagede perler.
«Stoner» er en av dem.
Boken utkom i 1965 i et opplag på slunkne 2000.
Og ble fort glemt.
40 år senere ble den gjenutgitt i en amerikansk klassikerserie.
«Den beste amerikanske romanen du aldri har hørt om», fastslo The New Yorker.
Berømte forfattere trykket den til sitt bryst.
Utenlandske forlag ble nysgjerrige.
Og langsomt – like langsomt som bokens handling skrider frem – er den glemte romanen i ferd med å erobre verden.
Den ytre handlingen lar seg lett oppsummere:
Bondesønnen William Stoner begynner å studere agronomi.
Han skal overta familiegården, men lar seg – noe overraskende – fengsle av litteratur og språk.
Til slutt frasier han seg gården og velger en akademisk karriere.
Som universitetsprofessor blir han en eksentrisk skrue.
Han lever i et kaldt ekteskap, han forelsker seg i en yngre student, han støter på motgang på universitetet, og til slutt dør han.
Et liv, kort og godt.
John Williams' språk – nydelig oversatt av John Erik Bøe Lindgren – er neddempet og tilsynelatende enkelt.
Men underteksten er rik.
Alt det usagte vibrerer mellom linjene.
I korte riss skisserer Williams hva det vil si å være menneske.
Hans innsikt i menneskesinnet synes grenseløs.
Presist og tidvis poetisk oppsummerer han ulike menneskers karaktertrekk og skjebner.
Det er ikke godt å si hva det er ved denne boken som griper fatt i deg.
Som all stor litteratur rommer den noe udefinerbart – ja, noe magisk – som du hele tiden fornemmer uten helt å klare å sette ord på det.
Det skjer ikke så mye.
William Stoner vakler gjennom tilværelsen.
Dagene går.
Årene går.
Små og store hendelser fletter seg i hverandre.
Og plutselig en dag er det hele over.
Akkurat så meningsløst – eller meningsfylt? – er et liv.
Deler av boken er vond å lese.
Deler fyller en med oppstemthet.
Jeg tror du skal lete lenge for å finne en likeglad leser.
Et lavmælt mesterverk.
| 1
|
101543
|
Filmanmeldelse:Alle tiders tur
Prat, prat, prat – over hele linja.
Filmversjonen av den britiske TV-serien «The Trip» ble en liten «sleeper»-hit i USA i 2010.
Vel fortjent.
Den seks episoder lange miniserien, hvori de britiske komikerne Steve Coogan og Rob Brydon spiller lettere overdrevne, mer eller mindre fiktive utgaver av seg selv (eller kanskje primært inntrykket offentligheten har av dem), var en liten perle både på TV og kino.
Premisset kunne ikke vært mer «My Dinner With Andre» (1981):
De to blir sendt rundt på restauranter for å skrive kritikker av disse som «kjendisanmeldere» for den britiske helgeavisen The Observer.
I første runde fartet de rundt på den engelske landsbygda.
I denne andre følger de i Byron og Shelleys fotspor i Italia, med kun en Alanis Morrisette-CD til å holde seg med selskap i bilen mellom slagene.
Filmen består av lite annet enn praten over måltidene og under bilturene.
Lite ytre dramatikk.
Dialog, dialog, dialog.
Men for en dialog!
Vi har med to av Englands beste imitatorer å gjøre.
Blant spesialgrenene finner vi så godt som hele frontlinjen fra «Gudfaren»-filmene – Pacino, De Niro, Brando.
Samt Dustin Hoffman, Hugh Grant, Michael Caine, Sean Connery, Woody Allen, Humphrey Bogart, Clint Eastwood, Richard Burton, Anthony Hopkins, Gore Vidal og – ny av året, og fenomenalt morsom – en uinteressert, selvforelsket Michael Parkinson.
Figurer fra film og TV, nesten alle sammen.
Men Coogan og Brydon er kultiverte herrer, og har oversikt over poesiens og litteraturens verden også.
Om enn som regel som et resultat av å ha sett filmatiseringene.
Disse imitasjonene har et meningsinnhold utover den frydefulle underholdningsverdien.
De to komikerne benytter parodiene som en krykke, en universalnøkkel for å låse seg ut av enhver beklemt sosial situasjon.
Nesten som en form for Aspbergers, eller tourettes.
Det er noe frenetisk over det hele.
De klarer ikke å la være.
Det er to komplekse karakterportretter.
I forrige runde var det Coogan som var den mest plagede av de to; bitter over manglende suksess i Hollywood, sykelig opptatt av sin egen «integritet».
En fyr som har vanskelig for å glede seg over andres suksess, og lite utbytte av sin egen.
Brydon var på sin side den nesten enerverende oppstemte, velbalanserte og «elskverdige» familiemannen.
Denne gangen blir forholdet dem imellom subtilt snudd på hodet.
De to snakker mye om døden, slik menn over en viss alder har en tendens til å gjøre, og synes å bekrefte den gamle devisen om at komikere og humorister er blant de mørkeste og mest miserable av oss.
Coogan klarer å beherske misunnelsen når Brydon under turens gang blir tilbudt en rolle i en «ekte amerikansk film», regissert av selveste Michael Mann.
Om sant skal sies, føles denne britiske filmen mer innholdsrik enn 90% av dem.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 1
|
101545
|
Filmanmeldelse:Klinger falsk
Veldig opptatt av det «ekte».
Men er selv helt utroverdig.
Gretta (Knigthley) er kommet til New York sammen med kjæresten og låtskriverkompanjongen Dave (Levine).
De har en drøm om å «make it there», og for Dave er den i ferd med å gå i oppfyllelse – som soloartist.
Men akk.
Den slemme platebransjen konspirerer mot dem.
Trekker dem fra hverandre.
Vil at Dave skal bli et kommers popludder, og overøser ham med muligheter til å være utro, både mot kunsten og Gretta.
Dan (Ruffalo) er på sin side en fallert, separert talentspeider for et lite uavhengig selskap, på desperat jakt etter en siste sjanse.
En sånn fyr som har en whiskeyflaske ved siden av sengen når han våkner om morgenen, og en ekstra i hanskerommet i bilen.
En kveld ser han den bortkomne Gretta spille en sang på en liten klubb i byen.
Da kan vi i publikum legge to og to sammen.
Regissøren og manusforfatteren John Carney sto bak suksessen «Once» i 2006, om to gatesangere i Dublin, som ble en forsinket suksess to år senere.
Han besitter en type naturlig, populistisk sentimentalitet som det virker som om irer har monopol på (hei, Bono), og har et didaktisk syn på hva som er god kunst og kultur:
Gatesangere kledd i posete klær = bra, ekte, genuint.
Ambisiøse folk som lar seg lokke av drømmen om berømmelse og anerkjennelse = dypt mistenkelige mennesker.
Denne anskuelsen tatt i betraktning, er det uhyre paradoksalt at Carney klarer å lire av seg noe så glatt og banalt som «Begin again – Forelsket i New York».
En film som trykker på samtlige «en stjerne er født»-klisjeknapper fra (nettopp) «En stjerne er født» (1937) via «Fame» (1980) og til «The Commitments» (1991).
(Med en dæsj «Crazy Heart», 2009, attåt).
Musikken i filmen er tretten-på-dusinet folkpop, signert Gregg Alexander (som pleide å kunne bedre).
Knightley går rundt i filmen og ser ut som en søt, sårbar kattunge med «duckface».
Rufallos stressede «ticks» blir dobbelt så irriterende i en film der han spiller full halve tiden.
Catherine
Keener gjør sin vanlige «fornuftig eks-kone» greie, og gjør det godt.
Det beste spillet i filmen besørges av Hailee Steinfeld, som eks-parets rebelske,
slynete datter (Gretta «fikser» henne på 1-2-3).
Og den største – egentlig eneste –
overraskelsen er at Maroon 5-sangeren Adam Levine gjør en så god innsats som Dave.
Han spruter av den typen popstjernekarisma som den «autentisk» orienterte Carney er skeptisk til, og hadde fortjent et bedre manus.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
101546
|
Filmanmeldelse:Revolusjonære grøss
Actionhorrorfans i alle land, foren dere!
Interessant, Thomas Piketty-vennlig premiss i denne grøsseren (oppfølgeren til «The Purge» fra i fjor):
Vi befinner oss i nær fremtid, og USAs «nye landsfedre» har innført en årlig lovløs «holiday».
«The Purge» – renselen.
12 timer da alt er lov, drap inkludert.
Formålet er å holde befolkningstallene og kriminalstatistikken nede.
Det er stort sett «uønskede elementer» denne lukingen i bedet går ut over – kriminelle og fattige.
Mennesker fra sistnevnte samfunnskategori kan sågar selge seg som «martyrer» til rike familier, og la seg drepe for penger.
Maskerte kriminelle (de ser nesten alle ut som fans av hiphop-gruppen Insane Clown Posse, såkalte «juggalos») dreper andre kriminelle og ubemidlede på gatene.
Men denne gangen, under den sjette årlige renselsen, er det en revolusjon på gang, ledet av en Malcolm X-lignende gateprofet.
Filmen følger en mor og en datter, to kjærester som er i ferd med å separeres og en fåmælt tøffing som tar de to parene under sine beskyttende vinger, gjennom den dramatiske kvelden og natten.
Filmens åpenbare nag til de rikeste av de rike, og frykt for gryende klasseforskjeller, er såpass tidsåndfølsomt at det er synd at filmen ikke er litt bedre.
Faktum er dessverre at «The Purge: Anarchy» i lange perioder er temposvak og ganske kjedelig.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
101550
|
Bokanmeldelse:Dan T. Sehlberg:
«Mona»
«Mona» er svenske Dan T. Sehlbergs debut som thrillerforfatter.
Handlingen åpner på to plan.
I Midtøsten planlegger Hizbollah et nådeløst angrep på Israel, gjennom et datavirus ingen har sett maken til.
Konstruktøren er en av verdens ledende på feltet, og han er glødende av hat etter å ha fått kone og barn tilintetgjort av en israelsk granat.
Samtidig i Sverige:
IT-forskeren Eric Söderqvist lykkes med en fantastisk oppfinnelse.
«Mind Surf».
Et tredimensjonalt internett som kontrolleres med tankekraft.
Ør av lykke surfer han rundt i sin egen hjerne, og konstaterer at alt er såre vel.
Men når han lar sin kone prøve seg, går det pussig nok galt.
Hun sykner hen, og i løpet av bare noen få timer befinner hun seg i koma.
Det hele arter seg som et kraftig virusangrep.
Og jeg røper vel neppe for mye, når jeg sier at dette har en god del med Hizbollahs splitter nye våpen å gjøre.
Science fiction, dette altså?
Ja.
Paret med en god dose thriller av det velkjente slaget.
Jeg har ingen ting imot sjangeren, snarere tvert om.
Vekslingen mellom handlingsforløpet i ulike land i Midtøsten, og hendelser i Sverige, funker også godt.
Den arme Eric aner tidlig hva som kan ha skjedd, og helt etter oppskriften bestemmer han seg for å ta saken i egne hender.
Herfra og ut går det imidlertid litt så som så med dette prosjektet.
Sehlbergs thrillerprosjekt, altså.
For når Eric Söderqvist ankommer Tel Aviv helt alene for å ta kampen opp både med Hizbollah, FBI og selveste Mossad, går det i grunnen så greit at det rett og slett ikke er til å tro.
Ved hjelp av en kodebok som noen behendig har mistet, tar han seg inn i terroristenes chat-kammer etter bare noen timer, og etter ytterligere noen timer sitter han faktisk og chatter med verdens mest ettersøkte mann.
Mens hele klodens etterretningseksperter famler i blinde.
De to blir til og med gode venner allerede et par døgn senere.
Og hvis noen lurer på om IT-Eric får tak i antiviruset som kan redde hans kones liv, skal jeg ikke si noe om den saken, bortsett at også oppklaringen av vasene går lekende lett.
Og det er synd.
Sehlbergs «Mona» har mye bra thriller i seg, og det hadde styrket bokens troverdighet betraktelig, dersom Eric hadde fått en god del mer motstand.
Ikke hadde det vært vanskelig heller.
Den siste var til forfatterens konsulenter.
Oversatt av Kurt Hanssen.
| 0
|
101552
|
Bokanmeldelse:Jan-Philipp Sendker:
«Kunsten å være den man er»
Omslaget til oppfølgeren er så likt gjennombruddsromanen at det er lett å forveksle dem.
Og omslaget lyver ikke.
«Kunsten å høre hjerteslag», som kom på norsk i fjor, er blitt oversatt til over 30 språk og begeistret også meg.
Nå når oppfølgeren foreligger, stiller leserne med høye forventninger, men det er ikke det som feller boka.
Problemet er at den er så lik den foregående.
Det har gått ti år siden forretningsadvokaten og newyorkeren Julia dro for å lete etter faren sin i hjemlandet hans, Myanmar (tidligere Burma).
Der fikk hun høre om oppveksten hans og en slående vakker kjærlighetshistorie av en halvbror hun ikke visste hun hadde.
All innsikt og livsvisdom Julia tilegnet seg da har hun tydeligvis glemt, for nå er hun tilbake til start og må foreta den samme åndelige reisen på nytt.
I en travel hverdag preget av arbeid, arbeid og atter arbeid, har hun begynt å høre en kvinnestemme i hodet.
Den stiller henne viktige eksistensielle spørsmål og forteller bruddstykker fra en brutal historie.
Som i førsteboka, drar hun til Kalaw i Myanmar for å søke svar og ro.
Halvbroren tar imot henne med åpne armer på nytt, og igjen blir hun slått av godheten hans og harmonien i det enkle livet han fører.
Historien i historien denne gangen er Nu Nus, hvis stemme har inntatt Julias hode.
Hun hadde to sønner, men kjærlighet bare til den ene.
Historien gjør inntrykk og kunne kanskje båret en roman alene.
Valgene disse personene tar, får meg til å reflektere over egne valg og muligheter.
Det er rammehistorien med Julia og halvbroren som føles påtatt og gjentagende.
De ender opp med å oppsøke klosteret der den ene sønnen bor og virker, og kjærligheten som oppstår mellom ham og Julia er ikke skildret på en troverdig måte.
Vinden av ekte kjærlighet og livsvisdom som blåste gjennom forrige roman, har løyet av i årets.
Tittelen spiller på at mennesket bestemmer over sin skjebne og kan forandre seg selv, «vi må ikke være den vi er».
Når mange slike livsfilosofiske påstander står på rad og rekke, kan det fort bli svulstig.
Dessuten leste vi dem i fjorårets bok av samme forfatter.
Oversatt av Kurt Hanssen.
| 0
|
101553
|
Bokanmeldelse:Svetlana Aleksijevitsj:
«Krigen har intet kvinnelig ansikt»
Krigshistorie er nesten unntak fortalt av menn som skriver om menn.
Når kvinnene får ordet, knaker en hel forestillingsverden i sammenføyningene.
På slutten av 1970-tallet begynte den hviterussiske forfatteren Svetlana Aleksijevitsj å gjøre intervjuer med kvinner som hadde kjempet i den røde armé.
Deres stemmer var forsvunnet fra den offisielle krigshistorien, selv om en hel million kvinner kjempet for Sovjet-makten.
I 1984 var førsteutgaven av denne boken klar, i sensurert versjon, da kommunistene ikke taklet det «uheroiske» kvinneperspektivet.
I 2004 ble den komplette utgaven ferdigstilt, og nå er den endelig tilgjengelig i norsk språkform, takket være Kagge forlag og en utmerket oversettelse av Alf B. Glad.
Boken er dypt fascinerende, på mange måter også rystende.
Mange av kvinnene var bare tenåringer da de dro ut i en av de verste krigene verden har sett.
Flere insisterte hardnakket på å bli sendt til fronten når offiserene foreslo saniteten, og de tjenestegjorde i alle forsvarsgrener.
Men til forskjell fra de jevnaldrende guttene, hadde de ikke vokst opp med en kjønnsrolle som tilsa at kamp og krig var en del av tilværelsen.
Militær trening hadde de fleste av dem heller ikke fått.
Resultatet var at de ofte ankom krigssonene totalt uforberedt.
Ikke minst manglet de guttenes «filter» for å rasjonalisere faenskapen som foregikk.
Noen dro til fronten med parfyme og høyhælte sko, - en fikk refs for å ha pyntet geværløpet med fioler.
Men de bråvåknet til en ny virkelighet, og sto på like hardt som gutta.
Aleksijevitsj gjengir samtaler med over hundre kvinner i denne boken, og samlet tegner de et langt mer personlig og virkelighetsnært krigsbilde enn vi er vant til.
Ikke nødvendigvis fordi kvinnene var mer sensitive og selvopptatte enn mennene, men fordi de er mer villige til å artikulere bredden og kompleksiteten i sitt følelsesregister.
Boken inneholder også historier om romanser ved fronten, både av den lykkelige og fatale sorten.
Noen møtte sin fremtidige ektemann, andre ble forlatt så snart krigen var over, da elskeren skulle hjem til kona.
Flertallet synes riktignok å ha hatt en klar oppfatning av at kjærligheten får vente til unntakstilstanden tar slutt.
Da freden kom var det den mannlige heltesoldaten som ble dyrket, mens kvinnene opplevde å bli rakket ned på som «feltmadrasser».
Aleksijevitsj gir dem full oppreisning, i denne bragden av en bok.
| 1
|
101557
|
Konsertanmeldelse:Odd Nordstoga
Odd Nordstoga er de norske sommerfestivalenes bestevenn.
Odd Nordstoga Stavernfestivalen Publikum:
Ca. 4500
Odd Nordstoga er som en universalnøkkel.
Han kan spille på nær sagt hvilken som helst norsk festival, med mulig unntak av Punkt-festivalen i Kristiansand.
Han er perfekt for en grunnleggende profilløs «pick’n’mix»-festival som den i Stavern.
Ung eller gammel – det skal godt gjøres å mislike ham.
Det er ingen grunn til det heller.
Nordstoga er norsk musikks kanskje triveligste scenepersonlighet.
Han har en «goofy», selvbevisst bondsk sjarm, som ikke minst kommer frem under de relativt sjeldne gitarsoloene hans på Telecaster.
Han får «gitartryne», knekk i knærne og lager grimaser á la Springsteen:
Tungen i munnviken, endog litt underbitt á la «Sjefen».
Bandet hans er finfint.
Tangentspillet får til tider musikken til å høres ut som en agrarvariant av The E Street Band.
Han har med søstrene Garness – Ingelin Reigstad Norheim og Hildegunn Garnes Reigstad – på henholdsvis strengeinstrumenter og perkusjon og vokal.
Fiolinisten Ola Kvernberg skinner på høyresiden av scenen.
På sitt mest søkende kan Nordstogas folkrock nå nesten Fairport Convention-aktig intensitet.
Men han spiller mange trygt melodiske midttempo-låter også.
Han skriver flest slike.
Balladene er hjerteknusere.
«Bestevenn» kommer som nummer tre.
Han omtaler trekkspillet som «verdens mest forhatte instrument», og spiller så den nydelige, prøysenske «Ein farfar i livet».
«Texas», introdusert som «vulgær», er norsk folkemusikk krysset med zydeco, og veldig artig.
Han spiller «No e tivoliet over», med tekst av «verdens beste forfattar, Ragnar Hovland», opp til de store følelseshøydene, og takker blidt for seg.
Takk selv.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 1
|
101558
|
Anvendelige Odd
Odd Nordstoga er de norske sommerfestivalenes bestevenn.
Publikum:
Ca. 4500
Odd Nordstoga er som en universalnøkkel.
Han kan spille på nær sagt hvilken som helst norsk festival, med mulig unntak av Punkt-festivalen i Kristiansand.
Han er perfekt for en grunnleggende profilløs «pick’n’mix»-festival som den i Stavern.
Ung eller gammel – det skal godt gjøres å mislike ham.
Det er ingen grunn til det heller.
Nordstoga er norsk musikks kanskje triveligste scenepersonlighet.
Han har en «goofy», selvbevisst bondsk sjarm, som ikke minst kommer frem under de relativt sjeldne gitarsoloene hans på Telecaster.
Han får «gitartryne», knekk i knærne og lager grimaser à la Springsteen:
Tungen i munnviken, endog litt underbitt à la «Sjefen».
Bandet hans er finfint.
Tangentspillet får til tider musikken til å høres ut som en agrarvariant av The E Street Band.
Han har med søstrene Garness – Ingelin Reigstad Norheim og Hildegunn Garnes Reigstad – på henholdsvis strengeinstrumenter og perkusjon og vokal.
Fiolinisten Ola Kvernberg skinner på høyresiden av scenen.
På sitt mest søkende kan Nordstogas folkrock nå nesten Fairport Convention-aktig intensitet.
Men han spiller mange trygt melodiske midttempo-låter også.
Han skriver flest slike.
Balladene er hjerteknusere.
«Bestevenn» kommer som nummer tre.
Han omtaler trekkspillet som «verdens mest forhatte instrument», og spiller så den nydelige, prøysenske «Ein farfar i livet».
«Texas», introdusert som «vulgær», er norsk folkemusikk krysset med zydeco, og veldig artig.
Han spiller «No e tivoliet over», med tekst av «verdens beste forfattar, Ragnar Hovland», opp til de store følelseshøydene, og takker blidt for seg.
Takk selv.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 1
|
101559
|
Lettvekter-Lily
Humørfylt, men tynt fra Londons «cheeky» sjarmør.
Publikum:
Ca. 5000
Aktuelt album:
«Sheezus»
Lily Allen er blitt mor siden sist.
Scenen er prydet med et tjuetalls lysende tåteflasker, nesten like høye som artisten selv, og showet innledes med en kortfilm der Lily varmer dem opp, tenner seg en sigg og gjør seg klar for dagen som hjemmeværende «baby mama».
Søtt og potensielt morsomt.
Men vitsen følges ikke opp.
Den kommer ingen punchline.
Akkurat slik det ofte er noe uforløst med Lily Allens satiriske pop.
Hun åpner med et par vers av «LDN», sannsynligvis til ære for det gode været.
Hun danser så godt hun kan, og får etter hvert hjelp av fire jenter i bikinier prydet med marihuanablader.
Hun er blitt mer glammete enn London-jenta i joggesko vi husker fra hennes første og fortsatt beste album, «Alright, Still» (2006).
Hun rocker en slags mellomperiode-Rihanna «look» nå, med en kort bob, bar mage og tettsittende skjørt.
Musikken hennes er blitt mer R&B, på bekostning av de lystig karibiske tonene fra «gamle» dager.
«Are you ready to dance?», spør hun på tampen av «Everyone’s At It».
Selv går hun av scenen for å skifte.
Hun opptrer praktisk talt på et russetreff.
Publikums oppmerksomhet er, akkurat som på Morten Harket-konserten tidligere på kvelden, høyst flyktig.
Som Harket, tar hun det pent.
Setter seg ned på scenekanten og fyrer opp en sigg i «Littlest Things».
Tar noen slurker av en flaske Peroni.
Forut for det beste hitemnet fra det siste albumet hennes, «L8 CMMR», forteller hun oss at hun skal fly hjem til familien rett etter konserten.
Det bløte ordspillet i tittelen spiller på husbondens kvaliteter til sengs.
«Og jeg håper han viser meg det etterpå», kniser hun.
Allen har ikke mye naturlig sceneautoritet akkurat, og ingen gravitas.
Men hun er ikke like beklemt der oppe som hun pleide å være.
I «Fuck You» blir det endog tilløp til allsang.
Vel, den er jo enkel å forstå.
Problem:
Hun er mer interessant som personlighet enn som sanger.
Og hun har ikke nok virkelig gode låter til én time og femten minutter ennå.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
101560
|
Konsertanmeldelse:Morten Harket
Jeg har aldri sett – eller hørt! – et så uoppmerksomt publikum som det som ignorerte Morten Harket på Stavernfestivalen.
Morten Harket Stavernfestivalen Publikum:
Ca. 3500 Aktuelt album:
«Brother»
Menneskene her vil ikke la denne hersens konserten ødelegge den fabelaktige norske sommerkvelden.
Undertegnede står noen korte meter fra scenekanten, og hører knapt noe som helst av musikken som spilles.
Og når den sjenert keitete popstjernen – Norges største gjennom tidene, får jeg minne om – prøver å snakke til oss mellom låtene?
Glem det.
Umulig å få med seg.
Greit.
Det hjelper ikke at Harkets nye album, «Brother», er ganske så gørr.
Selfie-kidsa som står foran her kan ikke forventes å gå av skaftet av denne daterte softpopen.
Men også klyngene av voksne – middelaldrende menn og kvinner som vokste opp med Harket-postere på barneromsveggene – skravler noe infernalsk.
En liten pike som sitter på skuldrene til pappa følger interessert med.
Dett er stort sett dett.
Jeg får vondt av ham.
Opplevelsen kan sammenlignes med å være på en syklubb, der noen har satt på en Morten Harket-CD på lavt volum, langt der borte i et hjørne.
Gamle «Spanish Steps» illustrerer Harkets musikalske problemer.
Alle de nye sangene, og han spiller mange, sitter fast i en type sofistikert, mjuk 1990-tallsflinkispop som vel aldri har hatt dårligere kår enn akkurat nå.
Det er praktisk talt ingen forskjell på ballade- og popmaterialet.
Alt er like farge- og temperturløst.
Unntaket er en sang som ikke kom med på det nye albumet.
Jeg tror Harket introduserer den som «Did I Leave You Behind» – men hvem kan si sikkert?
I alle fall:
Den er fin og a-ha episk, den minner sakralt om jul, og ville ha løftet artistens siste album.
Mye mer enn den ultradvaske funken i «Send Me An Angel», for eksempel.
Men han ser godt ut da!
Trent overkropp under trang koksblå T-skjorte.
Når han tar på seg ordentlige briller, får han «looken» til en usedvanlig hott universitetsprofessor.
Han vet ikke helt hva han skal gjøre der oppe, spesielt ikke når han lar den akustiske gitaren stå.
Han drikker vann, peker på gitaristen når denne skal spille solo og fikler med vokalmonitoren i høyre øre.
Han synger godt, om enn lidenskapsløst.
Jeg klandrer ham ikke for det siste.
Han er sjanseløs.
Han kunne ha spilt verdens beste konsert her nå, og ingen ville ha fått det med seg.
Popstjernen tok det med smil og verdighet.
Det hadde han ikke trengt å gjøre.
Vi i publikummet hans var nemlig uhøflige.
Uoppdragne.
| 0
|
101561
|
Filmanmeldelse:Blandede opplevelser
Denne filmen overlever på godmodig hjertevarme.
Så vidt!
Det er tredje gang Drew Barrymore og Adam Sandler spiller mot hverandre.
«Bryllupssangeren» (1998) var den første, «50 first dates» (2004) var den andre.
De to modnes sammen på livets romantiske stadier, som man forstår.
Og de gjør det godt.
«Blandede følelser» handler om enkemann med tre døtre og fraskilt kvinne med to sønner.
En blind date går ettertrykkelig på trynet (som det som oftest gjør når Sandler er innblandet).
Men, se, om ikke de to lett amputerte familiene havner på afrikansk opplevelseshotell sammen?
Jo, sannelig!
Filmen er på mange måter tøvete; man vet hvordan det går i opplegg som dette, ikke sant?
Det er gode porsjoner fordomsfullhet, lettere barnemishandling, elendige hårsveiser, snev av rasisme, ikke så få stereotypier.
Dessuten nokså mye temmelig utkrøpen sentimentalitet.
Alt i alt mer enn nok til å avskrive filmen totalt.
Men, så var det dette med godmodigheten, da.
Og hjertelaget.
Samt små og friske frekkheter, både i dialog og bilder.
Det gjør at man i alle fall ikke blir forbannet og utålmodig underveis.
Og det skulle heller ikke forundre meg at dersom noen skulle ha en sommerstunds behov for litt florlett og meget lettfordøyelig romantikk, kan finne det her.
| 0
|
101562
|
Filmanmeldelse:Ekstraordinær utryddelse
Action-fans får til overmål, Transformers-fans kan starte sin borgerkrig, film-følere vil gremme seg.
Med andre ord:
Vi er i merkevarefilmenes sære univers.
«Transformers»-fenomenet har sitt opphav i japansk tegneserietradisjon; manga.
Og har bredt seg ut som merkevarespredning i milliardklassen, ikke minst som leketøy.
Det handler om maskiner mot mennesker; roboter mot folk, og der robotenes evne til forvandling fra en mekanisk form til en annen, er en hovedsak.
Hvori opptatt:
Også deres evne og/eller vilje til å ta standpunkt til og kjempe for ondt eller godt i tilværelsen.
I filmene er dette blant de aller klareste invitasjonene til den reneste gigantomani innen dataanimering:
Eksplosjoner i nærheten av Big Bang, action for rakettforskere, ødeleggelser på linje med apokalypsen.
I denne fjerde «Transformers»-tappingen på film befinner vi oss i en slags fremtidig rekkefølge:
Chicago ble utslettet - mer eller mindre - på slutten av film nr. tre.
«Lærdommen» blant ledende politikere og industrialister er at absolutt alle midler er tillatt i kampen mot robotene, og det skilles ikke lengre mellom de «snille» Autobots og de «slemme» Decepticons.
Fælt, selvfølgelig.
Autobotsenes leder, Optimus Prime, er i hvilemodus som rusten trailer - inntil den mislykkede oppfinneren Cade Yeager (Mark Wahlberg) slutter en ødelagt krets eller to.
Og jakten kan begynne, der både mystiske amerikanske autoriteter og hjerteløse Decepticons bruker absolutt alle mulige og umulige midler i sin jakt på skikkelige mennesker og rettferdige roboter.
Filmen er nesten tre timer lang.
Den er teknisk kolossal og imponerende.
Men den overforer; det blir rett og slett for mye.
Når man tenker at slutten nærmer seg, er det en time til med enda mer eksplosjoner, enda en by å ødelegge, 42 andre slagsmål å komme gjennom, enda en romstasjon å utforske.
Mark Wahlberg er ny i Transformers-innramming.
Smukkasen Shia LaBeouf fra de tre første filmene er ute.
Den voksne, bekymrede pappaen med datter i påfallende korte hotpants, har erstattet LaBeous ungdommelig energi.
Wahlberg er en alltid pålitelig håndverker.
Men Transformers-fans vil dele seg på midten om han holder mål eller om LaBeouf er eneste mulige mann.
Manuset kunne innbudt til kritikk, både av Hollywoods gigantomani og til et USA med fullmaktslover og overvåkningspraksis hinsides fundamentale menneskerettigheter.
Det blir ikke utnyttet.
I tillegg er det ikke så enkelt å følge med på hvem som sloss mot hvem og hvorfor.
Og der det burde vært mye mer humor, kommer i stede sentimentaliteten snikende.
Jeg er ikke et øyeblikk i tvil at den troende Transformers-skare vil søke til de nabokinoene som finnes.
(Hvorav ikke opptatt Oslo Kino, som krangler om billettutbytte med importøren UIP.
Filmen skal derfor vises på to privatkinoer i Oslo - og fansen vil vel helst dra til nabokinoer som forstår at bransjekrangling ikke skal gå ut over publikum.)
Mer ufrelste, vanlige kinogjengere vil ikke sterkt føle savnet.
Så:
Vi er imponert.
Men langt fra fornøyd.
| 0
|
101563
|
Filmanmeldelse:Sex-salg og andre utfordringer
Isabelle er 17 og strålende vakker.
Uten noen åpenbar grunn til det, begynner hun en karriere som luksusprostituert.
Med dette som premiss, åpnes selvfølgelig et hav av spørsmål og diskusjoner og forklaringer og fordømmelser og spekulasjoner.
Men den meget intelligente regissøren François Ozon gjør det ikke enkelt, hverken for seg selv eller andre.
Han forklarer ikke, fordømmer ikke og nøyer seg med å registrere.
Men det er selvfølgelig denne knappe, ofte ordløse registreringen som til slutt forklarer det meste.
Isabelle prostituerer seg knapt nok for sexens skyld.
Eller «gleden».
Heller ikke av økonomiske grunner; hjemme får hun alt hun trenger av nokså vidsynte foreldre.
Pengene hun tjener, bruker hun ikke.
Hennes opprør beveger seg knapt ut over det passivt aggressive.
Hun har venner og et godt forhold til sin lillebror.
Og huyn studerer litteratur på andre året på eliteuniversitetet Sorbonne.
Hun er nok klar over farene, men tiltrukket av spenningen.
Og kanskje er det makten over andre mennesker hennes skjønnhet og ungdom gir henne, som til syvende og sist er utløsende.
Jeg vet ikke, men undres.
Slik et tenkende publikum vil undres.
Filmen er moderat eksplisitt, uten et øyeblikk å bli spekulativ.
Og selvfølgelig dukker det opp handlingsvendende dramatikk; sorg og skam og fare for sosial stigmatisering hører med i et drama som dette.
Likevel blir det aldri helt som man har tenkt seg.
Konsekvensene er der - og de rammer Isabelle.
Men annerledes enn man tror, dog med antydet kraft som bare en meget, meget begavet filmskaper kan få til.
For øvrig:
Med utrolig dyktige skuespillere; filmen var i Cannes i år, og unge Marine Vacth ble den alle snakket om.
Hun gjør da også en modig og utrolig meningsrettet innsats.
Men også de andre, vanskelige rollene er oppvisning i begavet meningsfullhet.
Ikke minst gjør veteranen Charlotte Rampling en liten perlerolle helt mot slutten, som faktisk gjør det mulig å konkludere hele filmen på overraskende og tilfredsstillende måte.
Folk som kjenner sine klassikere, vil automatisk tenke på Luis Buñuels «Belle de jour» fra 1967 med den unge Catherine Deneuve i rollen som ung deltidsprostituert.
Sånn sett er «Ung & vakker» også et meget fransk filmverk om et fenomen som har andre sosiale og kulturelle merkelapper i et annet land som vårt.
Likevel bør dette ikke skremme noen.
Muligvis fordi vi vet at å tjene penger på sex er et fenomen med meget vide og provoserende implikasjoner.
Det utfordrer de fleste av oss på måter som kanskje ikke engang er enkle å innrømme.
Så kan man derfor søke inn i kinomørket og oppsøke betydelig filmkunst med grunnleggende utfordringer både til intellekt og følelsesliv.
Et privilegium!
| 1
|
101564
|
Van Gaal:- Ville byttet Cillessen om jeg hadde sjansen
Louis van Gaal (62) måtte bruke alle tre byttene og fikk ikke sjansen til å sende inn keeperhelten fra kvartfinalen da Argentina avgjorde straffekonkurransen.
Den kommende Manchester United-sjefen satte inn Tim Krul på overtid i andre ekstraomgang i kvartfinalen mot Costa Rica.
Newcastle-keeperen ble vurdert som bedre til å redde straffer enn førstemålvakten Jasper Cillessen, og stoppet to forsøk mot tapre costaricanere.
Onsdag kveld ble Krul sittende på benken da også semifinalen gikk til straffer.
Van Gaal tok av Bruno Martins Indi med gult kort allerede til pause, mistet Lionel Messi-oppasser Nigel de Jong etter en drøy time og lot svake Robin van Persie hvile da Klaas-Jan Huntelaar kom inn for å avgjøre i første ekstraomgang.
Da kunne Krul i teorien gå i dusjen.
- Jeg ville byttet Cillessen om jeg kunne, men hadde brukt alle tre byttene, sier van Gaal ifølge den spanske avisen AS.
Slo ballen i nettaket
Ajax-keeperen reddet ingen straffespark mot Argentina.
Da Maxi Rodriguez avgjorde var Cillessen på ballen, men maktet bare å slå den i nettaket.
- Hvis Krul hadde stått i mål, og gått riktig vei på den andre og siste straffen, er jeg ganske sikker på at han hadde reddet begge to, sier John Carew i TV 2s VM-studio.
Mens Cillessen deppet ble Sergio Romero den store helten med sine to strafferedninger.
Monaco-reserven kalte det hele flaks.
- Det var min klubb som hentet ham til Europa.
Det gjorde vi fordi han er et stort talent, men det var ikke jeg som lærte ham å redde straffer, sier van Gaal.
- Romero ble av mange sett på som det svake punktet på forhånd.
Han er reaksjonssterk og har i grunn vært feilfri gjennom hele mesterskapet, sier TV 2s Morten Langli på kanalens VM-sending.
Gir blaffen i bronsefinalen
Van Gaal vendte å sende frem midtstopper Ron Vlaar, som ikke skjøt mot Costa Rica, til å ta nederlendernes første straffespark.
Aston Villa-stopperen bommet.
- Jeg ville aldri ha fraskrevet meg ansvaret.
Jeg var heller ikke nervøs, men ballen måtte gå inn, og det gjorde den ikke, sier Vlaar ifølge BBC.
- Vi fortjente mer, men vi burde kanskje ha avgjort tidligere.
Jeg mener det bare var ett lag som var ute etter straffespark, og det var Argentina, sier Wesley Sneijder, ifølge NOS.nl.
- Vi har gitt absolutt alt, alt og alt vi hadde sammen.
Vi ryker nå, og det suger, men jeg er så utrolig stolt av dette laget.
Seriøst.
Vi var så nær en finale, men de gjorde det bedre enn oss.
Dessverre, sier Arjen Robben.
Bayern München-stjernen gleder seg ikke akkurat til lørdagens bronsefinale mot vertsnasjonen Brasil i hovedstaden Brasilia.
- Jeg har sagt i 15 år at man burde droppe bronsefinaler i mesterskap.
Det står jeg fortsatt for.
Den er verdiløs.
Fornøyd tross alt
Van Gaal sier han alt i alt er tilfreds med at Nederland tok seg til semifinalen i Brasil.
–
Vi har gjort en fantastisk turnering.
Ingen trodde at vi skulle ta oss til semifinale.
Det bitre er at (Ron) Vlaar i mine øyne var banens beste spiller.
Jeg tenkte at han sikkert ville ha selvtillit nok til å ta straffespark, men alle vet hvor vanskelig det er.
Det så vi igjen i dag.
– Straffesparkkonkurranse er den verste måte å tape en fotballkamp.
Derfor er skuffelsen stor, avslutter Nederland-sjefen som nå tar over Manchester United.
| 0
|
101565
|
Dollygood!
En konsert med Dolly Parton (68) inneholder sikkert elementer av juks og fanteri.
Den byr også på solide doser fantastisk artisteri.
Dolly Parton Oslo Spektrum Publikum:
Ca. 8000 (fullt) Aktuelt album:
«Blue Smoke»
Det brøt ut en Twitter-kontrovers etter Dolly Partons opptreden på Glastonbury-festivalen i England for noen uker siden.
Sang hun egentlig «live»?
Eller var showet mimet?
En eventuell «bløff» burde være mulig å avsløre i Oslo Spektrum – i alle fall ved hjelp av den store videoskjermen bakerst på scenen.
Men sannelig om det er så lett.
Sannheten ligger trolig et sted midt imellom.
Hun både mimer og synger, røffly 50/50.
Min teori er at hun «får hjelp» i store deler av det mer oppjagede popmaterialet, og at hun sparer seg til konsertens dypeste country- og folkemusikkøyeblikk.
Det er i så tilfelle en byttehandel det er lett leve med.
Dolly ser ut som en million falske dollarsedler, overstrødd med «rhinestones» og paljetter både i den første (en sort og grå kjole) og den andre (røde haremsbukser overstrødd med dingeldangel) avdelingen.
Enestående harry.
Det er ment som en kompliment.
Bandet spiller spedt og litt døllt, og lyden er ikke noe å skryte av innledningsvis.
Som å høre en kassettspiller dure i hjørnet av en tom betonghall.
Selve vokalen er imidlertid klar og høy.
Mistenkelig, muligens.
Den perfekte countrykomposisjonen «Jolene» kommer allerede som tredje nummer.
Dolly får mye ut av både nye, gode «Blue Smoke» og Dylans gamle, antatt utspilte «Don’t Think Twice, It’s All right».
Når hun setter i gang showets «mountain music»-avdeling, om sine røtter blant «simple country folk», er det tid for andektig gåsehud.
«My Mountains, My Home», «Coat Of Many Colors» og «Appalachian Memories» er kanonsterke countryøyeblikk, og bevis på at det de fleste leter etter i denne sjangeren – de harde rykkene i hjerterøttene – lever og har det godt på Dolly Parton-konsert.
Det er bare det at vi får tonnevis med gøyal glam i tillegg.
Hun synger neppe «live» i «Home».
Spiller nok ikke saksofon i «Rocky Top» heller.
Jeg tipper at orgeltangentene forblir urørte i «Lay Your Hands On Me»; en Bon Jovi-låt som fungerer atskillig bedre enn den har noen som helst slags rett til i Dollys gospelrock-arrangement.
Det er nok ikke Parton som drar bluestonene på elektrisk gitar i «White Lemozeene» heller (har du sett neglene hennes?).
Men munnspill og dulcimer spiller hun, akustisk gitar likeså.
Og dersom vokalinnsatsene hennes i det andre settets fantastiske høydepunkter, «Banks Of The Ohio» og a cappella-nummeret «Little Sparrow», er reelle, er de rett og slett sensasjonelle.
(Og om ikke – vel, så er de utrolig godt skuespill).
Sistnevnte er så intenst gripende at den får tiden til å stoppe.
Hitparaden som utgjør den siste halvtimen minner oss om at Parton praktisk talt oppfant «crossover»-hybriden av pop og country, og med det banet veien for 80 % av dagens utøvere i sjangeren (den største av dem, Taylor Swift, inkludert).
Om noe skal utsettes, må det være at Parton til tider haster gjennom sangene.
Hun tar seg ofte bedre tid til praten mellom låtene, enn selve låtene.
Artisten bedriver selvbiografisk standup i en slik grad at det til tider er som å være til stede på et Dolly Parton-seminar.
Manuset hennes er innøvd, stappet med gamle vitser.
Men:
Dét betyr ikke at det er sjelløst.
Dolly forteller med varme og godt humør.
Hele salen reiser seg under den udødelige balladepopen i «Islands In The Stream», og blir stående under «9 To 5» og avsluttende «I Will Always Love You».
Jeg tror ikke sistnevnte er sunget «live».
Men ærlig talt:
Hva så?
Den moderne popmusikkpølsen blir fremstilt på så mange vis, og vi vet at Dolly Parton kan synge.
Det er ingenting å si på at hun trenger noen pauser underveis.
Alle var litt lykkeligere da de gikk ut, enn da de gikk inn.
Det er det viktige.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 1
|
101566
|
Bokanmeldelse:En storslått fortelling
En tynn bok, dette, men du verden for en roman.
På 160 sider maner debutanten Jesús Carrasco frem en solsvidd og dystopisk verden – med rom for håp og nestekjærlighet.
En guttunge har gjemt seg i en grøft.
Han er på flukt.
Over skjulestedet hører han landsbyens menn som forsøker å finne ham.
Slik åpner boken.
I romanens løp antydes det hva han flykter fra.
Men dette er ingen fortelling der fortidens brettes ut i minste detalj.
Tvert imot.
Alt skjer her og nå.
Forhistorien anes som et hvisk mellom linjene.
Gjette, frykte og håpe
Dette er en roman der forfatteren lar oss lesere fornemme, ane, anta, gjette – frykte og håpe.
Barnets flukt fra en vag fortid finner sted på et hetedirrende sletteland.
Hvor er vi?
Si det.
Jeg ser for meg en spansk høyslette, men vi kan være hvor som helst i verden der hvor overmakten og nådeløse forfølgere er en konstant trussel.
Guttungen er tørst, han er sulten, han er redd.
Men også modig.
Hvor gammel er han?
Det får vi aldri vite.
Selv gjetter jeg på en 10-åring – kanskje litt yngre, kanskje litt eldre.
Ingen har navn i boken
Hva heter han?
Det får vi heller ikke vite.
Ingen har navn i denne boken.
De svært få personene omtales som gutten, gamlingen og gjeteren, krøplingen og lensmannen.
Gjennom 11 korte kapitler følger vi guttens flukt fra diffuse og også grusomt konkrete forfølgere.
At det blir dramatisk, er ikke å overdrive.
Men dette er ingen spenningsroman i klassisk forstand.
Kanskje er den ment som en allegori, en billedlig fremstilling av noe større.
Det er lett å lese tung symbolikk og mytiske hentydninger inn i skjebnen til det tilsynelatende hjelpeløse – men standhaftige – guttebarnet, hans hjelpere og fiender.
I likhet med sin bestselgende landmann Carlos Ruiz Zafón (Vindens skygge) kommer forfatteren, Jesús Carrasco (42), fra reklamebransjen.
Men det er ikke mye markskrikersk over Carrascos litterære debut.
Språket har den særegne musikaliteten til den spanskportugisiske og latinamerikanske litteraturen – og den neddempede tilbakeholdenhet som kjennetegner enhver god forfatter.
Erfarne Christian Rugstad har gjendiktet romanen til norsk.
I likhet med forfatteren fortjener han honnør for et førsteklasses arbeid.
På mange nivåer er dette en dyster og illevarslende roman.
Heldigvis ender den med en strime av håp – og åpner for en historie som ennå ikke er fortalt.
| 1
|
101568
|
- Jeg ønsket bare å se brasilianere smile
BELO HORIZONTE/OSLO (Brasil-Tyskland 1-7) Uten Neymar og Thiago Silva ble Brasil fullstendig ydmyket og rundspilt av historiske Klose og resten av Tyskland.
–
Vi har vunnet, vi er i finalen.
Det er fantastisk.
Slik forklarte Tysklands landslagssjef Joachim Löw hva han følte om seieren på pressekonferansen etter kampen.
På spørsmål fra VG om hvordan stemningen var i garderoben i pausen, da laget ledet 5-0, svarer landslagssjefen følgende:
–
Det var ikke eufori.
Men alle var fornøyde.
Spillerne var glade og du kunne føle at 1. omgang var representativ for seieren vår.
Men spillerne viste en reaksjon etterpå, for de måtte fortsatt vise noe for fansen.
De gjorde de, og vi kontrollerte kampen etterpå, sier Löw og smiler.
I syv minutter var Brasil inne i semifinalen mot Tyskland.
Så sa det stopp.
For da Thomas Müller fikk stå umarkert på en corner i det minuttet, var det starten på Brasils marerittkveld.
–
Det er ærlig talt vanskelig å beskrive hva som skjedde.
Det er som å prøve å forklare noe uforklaring.
Det gikk fullstendig i svart, sier keeper Julio Cesar, ifølge Football Italia.
- Min verste dag
Før halvtimen var spilt, hadde Tyskland nettet hele fem ganger.
Brasil ble ydmyket og rundspilt på egen hjemmebane, i det som var en reprise av VM-finalen i 2002.
Den gang var det Brasil som gikk seirende ut av duellen.
I kveld var de ikke i nærheten.
Det endte 7-1 til tyskerne i kveld.
–
Dette er min verste dag.
Men at jeg blir husket som han som tapte 1-7, Brasils versta tap noen gang, var en risiko jeg visste jeg løp.
Livet går videre, sier Brasil-sjef Luis Felipe Scolari på pressekonferansen etter kampen.
Etter kampen unnskyldte han seg overfor det brasilianske folket.
– Til folket:
Unnskyld for denne feilen.
Vi skal fortsette å jobbe og ære dette laget og spille for tredjeplassen i Brasilia.
Jeg tar på meg all skyld for dette katastrofale tapet.
- Ville bare se brasilianere smile
Også David Luiz var lei seg etter kampslutt.
–
Jeg er lei meg overfor alle brasilianere.
Jeg ønsket bare å se de smile - alle vet hvor viktig det var, sier en gråtkvalt David Luiz i et intervju etter kampen publisert på 3 News.
Artikkelen fortsetter under bildet.
–
Det er en veldig trist dag, men det er også en dag å lære av, sier han.
Målscorer Thomas Müller kunne etter kampen nesten ikke tro hva som hadde skjedd, og i et intervju vist på TV 2 etter kampen, sa han følgende:
–
Det er sinnsykt.
Alle kamper utvikler seg annerledes, og i denne fikk vi mer rom enn mot defensive lag.
Etter kampen mot Algerie, ble vi avskrevet.
Nå blir vi skrytt opp i skyene, sier han.
–
Nå må vi fullføre dette og gi gass, så tar vi det, legger Müller til.
Banens beste ifølge både VG og FIFA, Toni Kroos, virket noe uberørt på pressekonferansen etter kampen, men hadde ikke på forhånd trodd at de skulle valse over tyskerne slik de gjorde.
–
Jeg var der, jeg var på banen.
Selvsagt har det gått opp for meg at vi vant 7-1, men hadde noen fortalt at vi skulle vinne 7-1 på forhånd, hadde jeg ikke trodd på det.
Han synes synd på Brasil.
– Ja, selvfølgelig.
Forskjellene på lagene er ikke så stor som den var i dag.
Vi presset dem hele tiden, nektet dem å komme i rytme og vi scoret mål.
Men Brasil kommer garantert tilbake, sier han, og fortsetter.
– Ingen blir verdensmester i semifinalen, og uansett hvilket lag som vinner av Nederland og Argentina, må vi levere en ny toppkamp.
Hvis ikke taper vi, men jeg er sikker på at vi får en god finale.
Artikkelen fortsetter under bildet.
Aldri før har en vertsnasjon tapt med så store sifre i et VM, og ifølge Opta er Tyskland det første laget som har scoret syv mål i en VM-semifinale.
–
Det er altså så utrolig det vi har sett.
Det er verdens ledende fotballnasjon som har spilt på seg et nasjonalt traume, som de ikke blir kvitt i denne generasjonen, sier VG-kommentator Truls Dæhli i VGs VM-studio.
– Brasil raknet slik jeg aldri har sett et landslag rakne før, sier Dæhli.
Nå må vertsnasjonen spille bronsefinale lørdag, samtidig som Tyskland kan ta turen til ærverdige Maracanã for å spille finale på søndag.
Der møter de vinneren av morgendagens semifinale mellom Argentina og Nederland.
Historiske Klose
I løpet av kampens første tretti minutter hadde Thomas Müller skutt seg et steg nærmere å bli VMs toppscorer (har nå fem).
Dersom han går forbi utslåtte James Rodríguez (endte på seks), blir han den første som har blitt toppscorer i to VM på rad.
Miroslav Klose var blitt historisk med sitt 16.
VM-mål, Toni Kroos hadde scoret to og Sami Khedira fikk æren av å avslutte noe som lignet på en pasningsøvelse innenfor Brasils 16-meter.
På tribunen viste TV-kameraene bilder av brasilianere som gråt, og VGs reporter kunne melde om stillhet blant hjemmelagets supportere.
Statsministeren:
- Vondt å se på
Brasil ble pepet ut til pause.
–
Dette er litt vondt å se på, twitret statsminister Erna Solberg.
Andreomgangen ble ikke bedre for Brasil.
Den endte riktignok ikke med fem baklengs, men vertsnasjonen klarte aldri å riste av seg det tyske sjokket.
Innbytter André Schürrle la på til både 6-0 og 7-0, og Brasils egne supportere svarte med å håne egne spillere fra tribunen.
Helt på tampen fikk Brasil sitt trøstemål, da Oscar reduserte til 1-7.
Første Neuer-finale
Kanskje var tapet av både Neymar (skade) og Thiago Silva (utestengt) nok til å vippe Brasil av pinnen.
På motsatt side sto en glad Manuel Neuer i Tyskland-buret.
For er det kamper Neuer taper med Tyskland, så er det semifinaler.
På fire år står Tyskland kun med to tap med Neuer mellom stengene.
Begge gangene var det i semifinaler - først mot Spania i VM for fire år siden, deretter mot Italia i EM to år senere.
I kveld ble han klar for sin første finale med Tyskland, og når han måtte i aksjon, viste han klasse - blant annet da han hindret Oscar seks minutter ut i den andre omgangen og dobbeltredningen han vartet opp med mot Paulinho kun to minutter senere.
Men det er ikke Neuers keeperspill som blir husket etter denne semifinalen.
Forrige hjemmetap i 1975
En hel fotballverden er i vantro over måten Brasil ble herjet med av Tyskland i førsteomgang, og til VG sier Rune Bratseth, som på forhånd spådde tysk seier, at han tror det blir depresjon i landet.
Før kampen hadde ikke Brasil tapt på hjemmebane siden 1975, den gang mot Peru i Copa Amerika - også det i Belo Horizonte.
Dagens tap svir adskillig mer enn det.
For bronsefinale gir ikke oppreisning for tapet mot Uruguay i 1950, som hindret vertsnasjonen i å ta gullet forrige gang det var VM i Brasil.
Flest VM-finaler i historien
Tyskland derimot, er klare for finale - sin syvende dersom også Vest-Tyskland regnes i den statistikken.
Det er én mer enn Brasil og flest av alle land i verden.
Klokken 21.00 søndag kveld møter de vinneren av Argentina og Nederland.
Da avgjøres VM og med seier tar Tyskland sitt fjerde VM-gull.
| 1
|
101570
|
Sjørøverfest i sør
Som småbarnsforeldre vil vite: piratkopiering er selve forretningsidéen i Terje Formoes gullkantede Sabeltannunivers.
Gjenbruken av «Jakten på den magiske diamant» er også gull.
DYREPARKEN, Kristiansand:
«Jakten på Den magiske diamant» av Terje Formoe.
REGI:
Bjørn Sæther, KOREOGRAFI:
Helen Vikstvedt, PRODUSENT:
Terje Formoe, PYROTEKNIKER:
Stian Næss, SCENOGRAF:
Per Olav Austdahl, LYSDESIGNER:
Anders Busch.
MED: Kyrre Haugen Sydness, Håvard Bakke, Kai K. Hansson, Frank Ole Sætrang, Dagfinn Tutturen, Robert Skjærstad, Max August Graarud, Johanne Svendsberget, Adam Eftevaag, Frode Winther, Ulrikke Døvigen, Siw Anita Andersen.
Kongen på havet har seilt med oss i et kvart århundre nå, og jubileumsforestillingen i Dyreparken - et avsnitt i Sabeltann-serien som første gang ble satt opp i 1996 - er en kraftdemonstasjon på slitestyrken i Formoes sjørøvereventyr.
Selve fabelen er like enkel som karakterenes endimensjonalitet, dramaturgien er først og fremst effektiv og den som savner martrende sjelsliv finner stadig mer av det hos August Strindberg.
I Kjuttaviga er posisjonene avklart:
En magisk diamant på størrelse med en middels globus er på avveie (ikke spør hvordan), og Vår Mann - en selvopptatt sjøkaptein med svak impulskontroll og psykopatiske trekk - akter å slå piratklørne i edelklumpen før hans nemesis Maga Kahn gjør det samme.
Innen de nattlige eskapader er til ende, har vi fått servert absolutt alt vi forventer i en fortelling om havets skrekk.
Og nokså mye mer; herunder feiende street-dance, akrobatisk koreografi og flyvende skurker.
På ingen scene er fyrverkeriet mer overdådig, flammene større og dynamitten mer eksplosiv enn i Kjuttaviga, ingen lysmester overforbruker sitt register i større grad enn her, ingen effektmaker får lov til å gå mer bananas enn i Kaptein Sabeltanns rike.
Og vi elsker hvert øyeblikk av det!
Antakelig finnes det, objektivt sett, viktigere teater enn det om sjørøverne på Den sorte dame.
Men av alle uviktige forestillinger om pirattokt på De åtte hav, er toktene på Grashavet ved IKEA i Kristiansand, de aller viktigste.
Selv i en søndagsnatt hvor himmelens sluser åpnet seg over Dyreparken med en slik intensitet at giraffer, løver, lam og tapirer begynte å stille seg opp to og to utenfor kontoret til adm.dir. Per Arnstein Aamot, var det piratpoesi i luften.
Striregnet fikk lyset til å renne som vannmaling på et vått lerret, og aldri har vi vel sett sjørøverskuta omhyllet av mer meterologisk magi.
Årets forestilling er femte tapning av akkurat dette Sabeltann-eventyret, i tillegg til DVD-versjonen fra 2002.
Fortellingen er langt på vei den samme.
Men slik min bisittende juniorkonsulent (6) påpekte med henrykkelse, frykt og beven: «den er forskjellig».
Musikken er fornyet, den smule handling likeså.
Alt er likevel gjenkjennelig.
Det er hele poenget.
Nettopp fordi Terje Formoe har utviklet denne allheimen gjennom 25 år, kontinuerlig skrevet og lagt til nye sanger og utvidet typegalleriet, kan han øse fra en skattekiste av musikk og anvendelige karakterer, de fleste rene arketyper med stort slapstick-potensial.
Sabeltann er blitt sin egen sjanger, og enhver oppsetting fremstår som den rene jukeboxmusikal fra Formoes sjørøverunivers.
Kaptein-serenadene er Formoes «White Album».
Han kan supplere stadig nye avsnitt i sin eksklusive piratsaga med egne signaturlåter og kjenninger.
Og kjernepublikumet jubler!
Ja, vi voksne også.
Selv de av oss som var førstereisgutter i et annet årtusen.
Hemmeligheten er selvfølgelig opphavsmannens melodiøse åre, hans evne til å orkestrere det hele og viljen til å utporsjonere og holde stramme tøyler - en dyd av nødvendighet i et univers som bygger på karikaturer og rene eksesser.
Hiv o'hoy, kæpt'n.
Hvem har sagt at forbrytelser ikke lønner seg?
| 1
|
101571
|
Roskilde:Røff avslutning med Jack White
ROSKILDE (VG)
Roskilde hadde gitt et løfte om myk avslutning på årets festival.
Slik ble det definitivt ikke.
Konsert:
Jack White
Sted:
Den Orange Scene, Roskilde
Publikum:
Ca 30.000
Aktuell plate:
«Lazaretto»
Da Drake måtte melde avbud torsdag kveld som avsluttende headliner sent søndag kveld, fant Roskilde ut at Jack White var ledig.
Han sa ja, og dermed endte årets festival i den helt andre enden av mykhetsskalaen enn om Drake virkelig hadde kommet.
I presserommet torsdag var det faktisk antydninger til applaus da erstatteren ble offentliggjort, men det kunne virke som om publikum hadde forventet en avslutning som stryker fire dager trøtte festivaldeltakerne mer med hårene enn Jack White er kjent for å gjøre.
Sletta foran Den Orange Scene var iallfall glissen ved konsertstart og ble egentlig aldri full.
Men hva gjør det, når Jack White så til de grader setter et verdig og hardt punktum?
Den tidligere The White Stripes-sjefen mener alvor fra første riff, og angriper med en klapperslanges hissighet med en kraftig overstyrt og elektrisk versjon av «Icky Thump».
Jeg har sett Jack White mange ganger etter hvert - både med The White Stripes, The Raconteurs og solo - men denne versjonen er lidenskapelig vill og vakker.
Og setter egentlig standarden for resten av kvelden.
For kosetimen med Stevie Wonder på samme scene tidligere på dagen er definitivt glemt når Whites feedback skjærer i ørene halvannen time senere.
Wonder får sin velfortjente hilsen før White plutselig slår om til reinspikka country i nok en White Stripes-klassiker, «Hotel Yorba».
Der, og i påfølgende duett med sin felespillende kvinne Lillie Mae Rische i «Temporary Ground», viser han hvilket bredt spekter han innehar.
Han kan lage den mest smektende country-duett like naturlig som han river og sliter i gitarstrengene for å skape den mest støyende bluesrocken som noen gang har kommet fra en hvit mann.
Jack White fremstår på mange måter som selve rock-destillatet av amerikansk folkemusikk, og det på en genuin måte.
Han har evnene, han har viljen, han har råskapen og han har ikke minst energien.
Og for ikke å glemme sangstemmen hans.
Fraseringen vil Robert
Plant nikke gjenkjennende til, og Jack White har samtidig både kraft, elastisk virtousitet og sårhet nok til å matche de fleste store rock-vokalister.
Jack White er - på alle måter - i ferd med å bli en av de store stemmene innen moderne rock'n roll.
Den beinharde avslutningen på hans egen Roskilde-konsert natt til mandag avslørte også at mannen - 39 år til uka - allerede har en klassisk historie; «Steady, As She Goes» som glir sømløst over i «Seven Nation Army».
Da er det - med all respekt - ingen som savner Drake.
| 1
|
101573
|
Roskilde:ABBA på syre
ROSKILDE (VG)
To unge svenske jenter som synger i harmoni til pop-refrenger - hørt den før?
Konsert:
Icona Pop Sted:
Roskilde-festivalen, Arena-scenen Publikum:
Ca. 30.000 Aktuell:
Spiller på Bislett Stadion i Oslo den 22. august
Joda, Caroline Hjelt og Aino Jawo bruker det samme trikset som den svenske pop-industrien fikk internasjonal suksess med midt på 1970-tallet.
Stikkordet var ABBA og to kvinnelige vokalister som hver for seg var helt ordinære.
Sammen var de derimot dynamitt.
Slik er det også med Icona Pop.
De bittersøte harmoniene sitter midt i pop-tyggegummi-nerven hos publikum, men de ramler brått ned i Roskilde-støvet så snart en av dem tar vokalen alene.
Men det låter svært.
Og høyt.
Egentlig mangler bare Avicii for å gjøre den svenske festkvelden komplett, for Icona Pop løfter ABBA inn i et klubb-land som Agnetha og Anni-Frid fikk et tidsmessig innblikk i, men som de aldri ble godtatt i før etter at ABBA ble oppløst.
Men det er nettopp der Avicii regjererer i dag, med løsere skillelinjer mellom kommers pop og klubb-bangers.
Akkurat der Avicii har funnet sin plass i dette tiåret.
Icona Pop flyter på mye av den bølgen som nettopp Avicii har startet.
I tillegg til en noe tilkjempet «punk»-innflytelse, har de funnet frem et par refrenger som treffer momentant i hodet, ved siden av å sette i gang den dansende klubbfoten.
På Roskilde starter de med to av dem, «All Night» og «We Got The World», bak mikrofonstativ som lyser i rød neon og med en DJ som senere viser seg å være kveldens sjef.
For jentene - og låtene - holder ikke hele veien ut.
Det er over på under timen.
Da har vi fått en kul klubb-versjon av standarden «It's My Party» (Leslie Gore) som går rett over i låten som har gitt Icona Pop en internasjonal karriere det siste året, «I Love It».
Roskilde elsket det.
Men som så mange ganger før; innpakningen er mer gloriøs enn innholdet.
| 0
|
101575
|
Det åttende underet
Stevie Wonder er et geni som vil noe mer enn bare nostalgi.
Publikum:
Ca. 10 000 (fullt)
Stevie Wonder har pådratt seg en forkjølelse i England.
Stemmen hans, en av soulmusikkens varmeste, er imidlertid langt fra ødelagt, selv om den mangler noe av klangen sin helt innledningsvis.
Han dukker opp med en «keytar» rundt halsen, småvuggende til en mørkt vibrerende groove som viser seg å være Marvin Gayes «How Sweet It It (To Be Loved By You)».
Det er ikke en gang Wonders sang, selv om dette arrangementet langt på vei gjør den til det, men han går umiddelbart løs på oppgaven med å arrangere allsang.
I første låt.
Han lykkes også.
Han er kommet til venner.
Bandet hans er stort og vidunderlig, dandert med to perkusjonister, blåsere og vokalseksjon.
De spiller selvsikkert og dypt.
Når musikken er på sitt mest funky, er det som å få en massasje i ørene.
Blåserne er sylskarpe, ikke minst i blåserarrangementet over dem alle:
«Sir Duke», Wonders vidunderlige hyllest til et annet musikalsk universalgeni, Duke Ellington.
«Higher Ground» og «Master Blaster (Jammin')» er rytmiske triumfer.
«Maybe Your Baby» innledes med bluesete «licks» på et instrument som jeg blir fortalt heter Arpeggio.
Et strengeinstrument som låter som en hybrid av en elektrisk gitar og en japansk koto.
Han spiller en lang, leken solo.
Setter seg til rette ved flygelet for Gershwin-raptusene i «Lately» og «You And I», amerikanske stadardsanger så gode som noen.
«Don't Worry 'Bout A Thing» er i likhet med «If You Read My Mind» marinert i karibisk krydder.
I sistnevnte tar han frem munnspillet.
Tonen hans på instrumentet er like umiskjennelig som stemmen hans.
Kraftanstrengelsen i «Lately» resulterer i hosting og harking.
Wonder varmer den opp igjen ved å synge skalaer.
Allsangsekvensene er tallrike, morsomme – men vel pedagogiske.
De er konsertens longører.
Mot slutten rulles klassikerne ut med frapperende hurtighet:
«Do I Do», en funkfest som fungerer som en velfortjent «showcase» for de briljante musikerne, «You Are The Sunshine Of Mye Life», avsluttende «Superstition».
Og joda, han spilte «Ebony And Ivory» og «I Just Called To Say I Love You» også.
Best av alt:
Frykten for at dette skulle være et dugandes, men lettere antikvarisk nostalgishow, var helt ubegrunnet.
Stevie Wonder har strengt tatt ikke gitt ut et solid album siden det tidlige 1980-tallet.
Men han behandler det gamle materialet sitt som en høyst levende skatt.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 1
|
101576
|
Måltørken over for Higuain:- Dette er stort
OSLO/BRASILIA (VG) (Argentina - Belgia 1-0) Gonzalo Higuain (26) hadde aldri gått lenger uten scoring på landslaget.
Så smalt det.
Allerede etter åtte minutter sørget Napoli-spissen for at Argentina er i sin første VM-semfinale siden 1990.
Belgierne mistet ballen på vei frem, og da var det dårlig nytt at Lionel Messi fikk tak i kula.
Han fant etter hvert Angel di Maria som forsøkte å slå videre ut på kanten.
Ballen traff Jan Verthongen, endret retning og landet hos Gonzalo Higuain 18 meter fra mål.
Angriperen klinket til på direkten og volleyskuddet suste i hjørnet bak en overrasket Thibaut Courtois.
–
Dette er stort, og vi kan feire.
Dette fortjente laget.
Målet kom i et viktig øyeblikk, og jeg har vanskeligheter med å beskrive dette, sier Higuain.
- Dette laget vil gå inn i historien som et av de fire beste i årets VM.
Nå får vi se om vi kan ta ytterligere ett steg, sier sjefen Alejandro Sabella.
Tok av seg draktene
Higuain jublet vilt og pekte på seg selv for å understreke at det ikke bare er Lionel Messi som kan score mål for Argentina.
26-åringen hadde før scoringen gått seks kamper på rad uten nettkjenning i den hvite og blå landslagstrøya.
Det var negativ rekord for hans del.
- Higuain har vært preget og slitt voldsomt i dette mesterskapet.
En spiller jeg unner scoring, sier TV 2-ekspert Petter Myhre i kanalens VM-sending.
Belgia skapte kun to store målsjanser på 95 minutter og kan ta sommerferie etter 0-1-tapet.
Fire minutter på overtid burde Argentina punktert da Messi ble spilt helt alene gjennom, men for en gangs skyld misset den lille magikeren.
Etter 1-0-seieren feiret de argentinske spillerne semifinaleplassen med å hoppe rundt og vifte med draktene sine over hodet foran fansen.
Messi beholdt drakten på, men klemte alle lagkameratene han så.
- Jeg synes kampen viser at Argentina er litt som Tyskland.
De er så bevisste på hva de skal gjøre i en situasjon som dette.
De klarte å holde resultatet hele veien inn og drepe matchen, sier VG-kommentator Truls Dæhli i studio.
Oppgitt Wilmots
En som ikke lot seg imponere var Belgia-sjef Marc Wilmots.
- Argentina var høyst ordinære.
De imponerte oss ikke.
De brukte 30 sekunder på hvert innkast og ødela rytmen i kampen.
Hvis jeg hadde spilt slik de gjør ville jeg blitt slaktet i belgisk presse.
Jeg vil ikke surve, men hver gang dommeren blåste billige frispark var det i favør Argentina.
Messi får frispark hele tiden.
Belgia kom ikke nærmere enn et Kevin De Bruyne-langskudd Sergio Romero hadde god kontroll på den første halvtimen.
Kort tid senere kunne Angel di Maria lagt på til 2-0 da han ble lekkert spilt fri av Messi og kom én mot én mot Vincent Kompany, men Belgia-kapteinen fikk blokkert.
–
Vi har gitt alt, det er det viktigste, sier Belgias kaptein Vincent Kompany, som mistet ballen da Argentina scoret vinnermålet.
Traff tverrliggeren
Fem minutter før pause var det Messi tur til å vise seg skikkelig frem på egenhånd.
Han skaffet selv frispark 17 meter fra mål og det var liten tvil om hvem som skulle skyte.
Messi gikk for kraft i keeperhjørnet og ballen suste like over.
Jan Verthongen slo flere gode innlegg fra venstre, og like før pause holdt det på å gi utlikning da Kevin Mirallas kastet seg frem og headet hardt like utenfor.
Higuain fikk to gode muligheter til å øke like etter pause.
Den første sjansen ble blokkert av Daniel Van Buyten og den andre endte med en avslutning i tverrliggeren etter at ballen gikk opp og Thibaut Courtois ned.
Til tider utskjelte Marouane Fellaini fikk den siste virkelige store sjansen til å sikre ekstraomganger, men nikket like over etter nok et godt Verthongen-innlegg.
| 0
|
101577
|
Silvas kne og Luiz-perle sendte Brasil til semifinale
OSLO/FORTALEZA (VG) (Brasil - Colombia 2-1)
Da Neymar (22) ikke lyktes foran mål ble Brasils to PSG-midtstoppere avgjørende også i «feil» ende av banen.
Allerede etter sju minutter styrte Thiago Silva inn en corner med det venstre kneet da Neymar nøyde seg med assistentrollen.
Midtveis i andre omgang viste den andre midtstopperen, David Luiz, at også han kan mer enn å forsvare seg.
Fra rundt 25 meter banket han ballen i keeperhjørnet med sin spesielle frisparkteknikk og feiret ellevilt.
Luiz, som skal spille sammen med nettopp Silva i PSG kommende sesong, løp ned til det ene hjørneflagget og sparket det overende før han pekte mot himmelen.
VM-kometen James Rodriguez reduserte fra straffemerket med sin sjette scoring i mesterskapet ti minutter før slutt, men de nevnte midtstopperne holdt unna da Colombia trykket de siste minuttene.
To minutter før slutt holdt hele Estadio Castelao pusten da Neymar gikk i bakken etter å ha fått et kne i ryggen i en duell og ble båret gråtende av banen.
Dypt inne i overtiden sendte Colombia også keeper David Ospina frem på et frispark, men en nikk endte langt over mål og de mildt sagt entusiastiske tilskuerne slapp jubelen løs vel vitende om vertsnasjonen skal spille semifinale mot Tyskland - en reprise på finalen fra 2002.
- Vi sluttet aldri med å drømme at vi kunne vinne denne kampen.
Vi har ventet lenge på å kunne være med i VM igjen, og vi har vist frem noen svært talentfulle spillere, sier Colombia-sjef José Pekerman.
Mister semifinalen
Et skår i gleden for landslagssjef Luiz Felipe Scolari er at kaptein Thiago Silva mister gigantduellen neste uke.
Midtstopperen pådro seg et unødvendig gult kort da han løp inn i keeper Ospina da han skulle skyte ut etter pause og må sone mot tyskerne.
- Jeg forstår ikke det gule kortet.
Det blir vanskelig mot Tyskland, men vi har gode erstattere, sier Brasils Luiz Felipe Scolari.
Suspenderte Silva har blitt kritisert i Brasil for å vise for mye følelser.
I et intervju vist på TV 2 etter kampslutt forklarte han tårene.
- Det er mye følelser i sving.
Dette er noe jeg har tenkt over.
Jeg har sett på andre utøvere i andre idretter.
De ofrer kropp og sjel.
Det er nok derfor tårene kommer.
Det er det samme for meg.
Følelsene tar overhånd siden jeg legger ned kropp og sjel i dette laget.
- Det som er sagt om gråt, er overdrevet, skyter landslagssjef Scolari inn.
Det kokte på tribunene i Fortaleza etter det tidlig ledermålet, men kun fire minutter rystet Colombia vertene da Juan Cuadrado skjøt like utenfor via Silvas fot.
James Rodriguez var ikke like sentral som tidligere i mesterskapet i kvartfinalen og bidro blant annet til å rote bort det som kunne blitt en stor sjanse da Colombia kom fire mot to på en overgang før pause.
Hulk fikk to gode muligheter til å øke ledelsen, men ved begge anledninger var Ospina raskt nede og reddet.
Colombia yppet seg og fikk et «mål» korrekt annullert for offside i minuttene før Luiz banket inn 2-0-målet fra langt hold.
Nytt Rodriguez-mål
Kampen virket avgjort, men colombianernes håp ble tent da innbytter Carlos Bacca ble lagt i bakken etter å ha vippet ballen forbi keeper Julio Cesar.
Rodriguez beholdt roen og trillet inn sin sjette VM-scoring og det som skulle vise seg å bli et trøstemål fra krittmerket.
- Jobben han har gjort, har vært enestående.
Vi har ventet litt på det, han er en strålende spiller med stort talent og ambisjoner.
Han prøvde å gjøre sitt beste mot en vanskelig motstander, men VM har mistet en av sine beste spillere, sier Pekerman om Colombias store stjerne - som ender på seks mål og to målgivende på fem kamper - pluss at han har vært sterkt involvert i totalt 11 av Colombias 12 mål.
James Rodríguez ble trøstet av Brasils matchvinner David Luiz etter kampen og forlot stadion gråtende.
Mens Luiz ruslet rundt med Colombias trøye nummer 10 og minnet egentlig kraftig om Carlos Valderrama der han gikk og vinket til ekstatiske, men lettede supportere på Estádio Castelão.
Luiz Felipe Scolari bidro sterkt i jubelscenene etter kampslutt og kan nå gjøre seg klar for sin tredje VM-semifinale på tre forsøk.
- Det som avgjør i VM, er når du er tøff.
Brasil har blitt kritisert tidligere med Dunga som sjef.
Men det forsvaret de har nå vil vinne dem mesterskapet, sier Viasat-ekspert Jan Åge Fjørtoft i VGTVs VM-studio.
Den spanske dommeren Carlos Velasco Carballo fikk fullstendig slakt av VGTVs studiogjester, spesielt etter en situasjon der Brasils Neymar fikk stå altfor nærme i en frisparksituasjon.
Viasats ekspert Jan Åge Fjørtoft er full av lovord om Brasils store stjerne Neymar, som fredag møter James Rodriguez og Colombia i kvartfinalen.
VGTVs VM-studio er godt plassert på VG-huset i Oslo, men samarbeid med utplasserte journalister i Brasil gir rykende fersk stemningsrapporter fra folkefesten Sør-Amerika.
VGs Øyvind Herrebrøden var ute i gatene før Brasil møter Colombia i kveld, og han mener at det er to av verdens beste supportergrupperinger som samles i kveld.
| 1
|
101578
|
Roskilde:Når hjertet Blur
ROSKILDE(VG)Finnes det en britisk pop-stjerne mer emosjonell enn tidligere Blur-sjef Damon Albarn?
Konsert:
Damon Albarn
Sted:
Roskilde-festivalen, Arena
Publikum:
Ca 35 000
Aktuell plate:
«Everyday Robots» i april
Damon - vi er på fornavn her - entrer scenen slentrende i jeans og olajakke som han ikke tar av seg i løpet av den drøye halvannen timen som kommer.
Han gliser bredt over mottakelsen og virker oppriktig opprømt.
Arena-teltet på Roskilde er fylt helt ut til gjerdene mot camping-området; de venter på noe spesielt.
Hvilket de får.
Damon Albarn (46) har ikke UK-koden for pop-stjerner i kroppen.
Der kollegene hans stirrer på skotuppene og skaper avstand, hilser Albarn publikum velkommen med et lysende Caprino-ansikt som avslører hvilken lekegrind scenen er for han.
En konsert er også en lek, ikke bare en holdning.
Den innstillingen er han sørgelig alene om blant britiske pop-frontfigurer som har holdt på i bortimot tyve år.
Det er lett å dra sammenligninger med 1990-tallets store «pop-krig» i England mellom Blur og Oasis.
Og hvor de havnet.
Liam Gallagher i Oasis fikk presse for sin svære kjeft, men var avvisende arrogant fra scenen.
Damon Albarn holdt kjeften for pressen, men tok momentum tilbake fra scenen.
Det er derfor Albarn i dag betyr mer enn Gallagher - hvem husker navnet til Liam Gallaghers band nå?
Eller broder Noels?
Damon Albarn gikk videre der Gallagher-brødrene stivnet i sin egen form.
Roskilde-konserten ble svaret på alt dette, ikke bare fordi Albarn selv var i kjempeform, men fordi han hele tiden utfordret og brukte sjangerne han har vært innom etter Blur; funk og afro-funk, techno og sci-fi-soul.
Og ikke minst; klassisk britisk pop-balladeri med klar pekefinger tilbake til et annet eksentrisk høydepunkt i britisk pop-historie, The Kinks.
Helst alt mikset sammen.
Etter tyve år som bransjespiss og tre-fire nevefuller med samarbeidspartnere og bandprosjekter, er det egentlig ganske utrolig at Damon Albarns ordentlige solodebut, «Everyday Robots», kom ut for bare noen få måneder siden, i april.
Han starter da også forsiktig og duvende med «Lonely Press Play» herfra, men det er tydelig at Roskilde-publikummet husker Gorillaz-konserten på den største scenen, Den Orange, i 2010 best.
For det er Gorillaz-låtene som skaper den største applausen - unnskyld, fellesbrølet!
«Clint Eastwood» er første ekstranummer.
Det fører til en kollektiv eufori som jeg unner alle å oppleve, absolutt alle.
Da har Albarn allerede turnert alle sine øvrige bandprosjekter på en demokratisk måte; han minner oss på at han sist gang sto på Roskildes nest største scene i 1991 - med Blur - og avslører samtidig at han er av dansk avstamning på morssiden.
Om uttalelsen kaprer jubel?
Da har svetteperlene for lengst begynt å renne nedover ansiktet hans, men øynene er like opprømte - olajakka er fremdeles på.
Når han tar Blurs «Out Of Time» alene ved pianoet, griner folk foran meg.
Men de begynner straks å danse når selveste De La Soul hentes inn på «Feel Good Inc.» - da svinger det så avsindig blant anslagsvis 40 000 mennesker at de fleste hemninger legges igjen i baren.
Kanskje burde det ha stoppet der.
Men Damon Albarn insisterer på å avslutte det hele med nattasanger, og til «Heavy Seas Of Love» tar vi rolig farvel med alle som har vært på scenen.
Damon Albarn tok oss fra det smarte via det feststemte og tilbake til det meningsfylte.
Til det mest intelligente og fantastisk åpne og ærlige ved britisk pop, faktisk.
Britiske pop- og rock-jyplinger er festlige å følge med på.
Men de som virkelig vokser opp, er enda mer morsomme.
Fordi de betyr noe mer enn bare viljen til å være betydningsfull.
Damon Albarn er den fremste av dem.
| 1
|
101580
|
Frankrike
Fakta:
Frankrike har stort sett spilt med blå trøye og hvit shorts i VM-historien, men blåfargen har variert mellom lys og mørk.
I år er det mørkeblå trøye og shorts med røde strømper som gjelder.
VM-draktene har alltid bestått av fargene fra landets flagg: blått, hvitt og rødt.
MinMotes vurdering:
Oh la la!
Frankrike har VM’s fineste drakter – punktum.
Den hvite kragen er akkurat passe preppy, og denne drakten kunne man nesten brukt som en sporty t-skjorte til hverdags.
Blått er dessuten en av sommerens heteste farger på herrefronten – og akkurat denne blåtonen ble faktisk brukt masse i Diors herrekolleksjon for denne våren og sommeren.
| 1
|
101581
|
Tyskland
Fakta:
Fotballstormakten har så å si alltid spilt med hvit trøye og svart shorts, med innslag av både rødt og gult og mønstre fra det tyske flagget.
I år spiller Thomas Müller og co med hvit trøye og hvit shorts.
MinMotes vurdering:
Her har noen gjort seg ganske flid med ermene, som har en ekstra søm der Adidas-stripene stopper.
Dog er ikke Tysklands drakter så veldig spennende og kan kort oppsummeres med tre ord:
Midt på treet.
| 0
|
101582
|
Brasil
Fakta:
I de tre første VM'ene, i 1920,-34 og -38, spilte Brasils landslag i helhvite drakter, med innslag av blått og svart.
Men siden 1954 har Brasil alltid hatt gule trøyer.
Shortsfargen har variert.
I år er den hvit.
MinMotes vurdering:
Vertsnasjonens drakter er VMs fresheste!
I motsetning til Colombias drakter er Brasils sitrongule drakter et friskt innslag på fotballbanen, og de får pluss i boken for at halsen er hakket mer spennende enn en klassisk V-utringning.
| 1
|
101583
|
Colombia
Fakta:
Den søramerikanske nasjonen har skiftet hovedfarge på trøyen gjentatte ganger.
Siden 1993 har landslaget holdt seg til gule trøyer.
Fargene har vekslet mellom blå, rød og gul gjennom historien.
MinMotes vurdering:
Mens Brasil-draktene har en fresh gulfarge, finner vi ikke på noe bedre navn enn «skitten-gul» på Colombias variant.
De diagonale stripene blir masete, og halsen med hvit og sort stripe ser lite forseggjort ut.
| 0
|
101585
|
Belgia
Fakta:
Rød har vært den bærende fargen i Belgias landslagstrøyer.
I år er drakten helrød.
Landslaget har tidligere spilt med svart shorts og gule strømper.
MinMotes vurdering:
Krone-grafikken gir oss harry-vibber helt fra Brasil til Norge, og gjør det dessverre vanskelig for denne slakten å unngå totalslakt.
De skal ha pluss for de horisontale sømmene som gjør snittet mer eksklusivt, men det redder dessverre bare stumpene.
| 0
|
101587
|
Costa Rica
Fakta:
Costa Rica har ikke deltatt i like mange VM-sluttspill som de andre kvartfinalistene, men har vært konsise i valg av landslagsdrakt: rød trøye, blå shorts og røde strømper.
MinMotes vurdering:
Costa Boring Rica.
Hvis man ser skikkelig nøye, er det noen fine sømdetaljer på magen, men det overskygges av at det ser ut som om noen har kastet blåmaling på brystet.
Ikke krise, men ikke særlig fint heller.
| 0
|
101589
|
Imaginære flammer
Det er lettere å forestille seg drager enn å innbille seg at denne Las Vegas-kvartetten er en god avslutning på årets Hovefestival.
Imagine Dragons på Hovescenen, Hove
Publikum: ca. 8000
Aktuelt album:
«Night Visions»
Uansett vær eller tidligere lineup, har Hove en sterk tradisjon med å avslutte med et pang.
De tre siste årene har Hovescenens aller siste konsert, uten unntak, ledet opp til steketilstander med dunkingen fra Deadmau5, Skrillex og Calvin Harris som festivalpunktum.
Las Vegas-bandet Imagine Dragons, som årets siste minne, er en skivebom.
Vi snakker arenarock av den mest anonyme sorten.
Altså, Dan Reynolds og gjengen gjør, til tider, det beste de kan med den dølle katalogen de har opparbeidet seg, men beveger sjelden de cirka 16000 føttene i publikum mer enn svak tramping til takten.
I utgangspunktet låter Imagine Dragons allerede som en kastrert utgave av The Killers, eller Coldplay på «Demons» - live er de på sitt verste en pretensiøs kanalisering av Safri Duo.
Unødvendige mange trommeslag, fra en helt gjennomsnittlig trommis, fungerer som en kjipere tålmodighetsprøve enn reklamesnutter på YouTube som ikke er mulig å skippe.
Ikke for å nevne de intetsigende gitarsoloene.
En sår intro om en venn som døde av kreft i en alder av 17 år, gir «Thirty Lives» en konkret følelsesknagg som burde gjøre det lett å la seg rive med.
Det er også den eneste låten som tilsier at Reynolds har noe å gjøre foran en mikrofon.
Men publikum er naturlig nok uengasjerte og snakker heller til sidemannen.
«The River» minner forferdelig om snorketilstandene fra Kings of Leon på samme scene i fjor.
Åttende låt ut, «On Top of the World», er en generisk, men festlig søtsak i forhold til resten av materialet, og er den første låten som genererer genuin jubel fra publikum, men etter den er det kun en av deres egne låter igjen - og sannsynligvis den eneste låten brorparten har dukket opp for, nemlig den dubsteppete og enerverende monsterhitten «Radioactive».
Men de ender seansen der.
Jeg vet ikke om det er selvinnsikt eller en manglende tiltro til eget materiale, men Reyonlds og co kommer tilbake på scenen for å gjøre en slapp versjon av Blurs «Song 2».
Når de selv ikke har troen på sin egen låt som klimaks, er det en god indikasjon på at denne konserten ikke er noe som er verdt å huske på dagen etter.
Hva kan man si.
Noen ganger skulle man virkelig ønske at det som skjedde i Vegas ble igjen der.
| 0
|
101590
|
Hiphop-leksjon for 80.000
ROSKILDE (VG)
Mens skoleguttene leverer på Tromøya, viser læremestrene selve kunsten på Roskilde.
Konsert:
Outkast Sted:
Roskildefestivalen Publikum:
Ca. 80.000 Aktuell:
Spiller på Øya torsdag 7. august.
For det er ikke sikkert ungfolene Chance The Rapper og Schoolboy Q - som har høstet godt med åtgaum under Hovefestivalen de siste dagene - hadde vært de samme uten en viss inspirasjon fra legendene i Outkast.
I går entret André 3000 og Big Boi den ikoniske Den Orange Scene på Roskilde og presenterte en konsert der fenomenal old school-hiphop blandet seg sømløst med duoens ekstremt fengende sørstatssoul-innflytelse.
Den nye Øyafestivalen i Tøyenparken kommer til å gå av hengslene når Outkast kommer dit i august, jeg lover!
Etter en pause på nesten syv år med egne prosjekter er nemlig Outkasts comeback av det særs etterlengtede slaget.
Hele Roskildesletta er stuvende full - rundt 80 000 mennesker - som svaier entusiastisk i den milde sommervinden.
Akkurat vinden må ta litt av skylden for at den første halvtimen medfører en lyd som kommer og går, men starten er både bombastisk (!) og dessverre aktuell på ny; «B.O.B.» - bombs over Baghdad - der spesielt André 3000 avslører en frapperende rap-teknikk så kjapp at det nesten ikke er mulig å høre hva han sier.
Men han holder rytmen, og rytmer blir det mye av etter hvert som soul- og funk-koret i bakgrunnen kommer til sin rett.
«Ms. Jackson» høres sannsynligvis hele veien til København, og «Hey Ya» midtveis i settet antenner hele sletta, bokstavelig talt.
Det er André 3000 som drar lasset, enten alene eller ved siden av Big Boi, med barnebriller og en parykk som aller mest minner om en bleie.
Det er han som står for den lekne delen av Outkast, noe av det som har gjort duoen til allemannseie også utenfor strikte hiphop-sirkler.
«The Way You Move» er i så måte en duvende nytelse av soulifisert hiphop med funkfot.
Vær rede, Øya-gjengere - dere kommer til å elske Outkast på ny!
| 1
|
101591
|
Et sonisk helvete
Pusha T er en av verdens tøffeste karer - men akkurat det hjelper pent lite når Amfiet er et lydmessig mareritt.
Pusha T på Amfiet, Hove Publikum: ca. 500 Aktuelt album:
«My Name Is My Name»
Pusha T, en av vår tids tøffeste og mer enigmatiske rappersonligheter, har en klassikerkatalog det står respekt av.
Både som gjest og hovedartist har hans karismatiske doplanger-image glasert låter som «Grindin’», «Numbers On The Boards», samt Kanye West-samarbeid som «Runaway» og «New God Flow».
Han er også den ene halvdelen av Clipse, en duo som har vært noe passiv etter at storebroren No Malice lot seg frelse.
Mens han prøver å komme seg nærmere himmelen, står Pusha T foran den halvtomme Amfi-skålen og låter som et helvete.
De siste to årene har jeg berømmet Amfiscenen for å stille med Hoves beste lyd.
I dag smuldret det bildet i tusen biter.
Jeg har hørt bedre lyd i en Toyota Corolla ’87 med ødelagt kassettspiller.
Enten er det noen som popper popcorn i høyttalerne, eller så er elementene laget av leire.
Vokalen høres ut som om den blir spilt ut fra en båt en halv kilometer unna.
1997-scratchingen til DJ-en gjør ikke underverker for lyden den heller.
Fra «King Push», gjennom «Blocka» og «Millions» låter det bare verre og verre.
Og et halvt dusin ting dukker opp i hodet, som jeg heller ville ha gjort enn å høre Amfiets anlegg maltraktere låtene til Pusha.
Kanskje jeg heller skulle ha gitt den tafatte indiske maten på festivalen en ny sjanse eller legge meg ned til å sove på gølvet i en av utedassene?
Spenningen i konserten ligger i hvor mye verre den neste låta vil lyde.
Og marerittet topper seg under den ellers elegante «Runaway».
Har lydmannen rømt landet?
Selv om den allerede grøtete New York-lyden fra «Nosetalgia», «Pain» og «Numbers on the Boards» kommer helt greit ut av det, kommer man ikke unna at hver låt er en enorm skuffelse.
Pusha skal dog få kudos for sin innsats - og for å ikke spille den allerede hjerteskjærende «40 Acres», et av de vakreste rapverkene fra det siste året.
Takk og lov for at vi unngikk å bevitne dens likvidering.
Dette er ikke Pushas egen feil, men han kunne like godt ha holdt seg hjemme.
| 0
|
101593
|
Filmanmeldelse:Pavepropaganda
En film som heller gir deg «bø-effekter» enn å skape redsel.
Genialt opplegg han Scott Derrickson har gående.
Som praktiserende protestant (etter eget utsagn «stadig på vei mot katolisismen») kan han lage filmer om besettelser og eksorsismer, det overnaturlige og demoniske, og faktisk TRO på det han lager.
Videre kan han boltre seg i blod, gørr og vold, og være «immun» mot mishagsytringer fra konservativt hold.
«Gjennombruddsfilmen» hans, «The Exorcism Of Emily Rose» (2005) var basert på en eksorsismehistorie fra «virkeligheten».
«Deliver Us From Evil» påberoper seg det samme.
Horrorkåte kids bør vite at det de ser er uforfalsket propaganda for religiøs, spesifikt katolsk, tro.
Og religiøse rekrutteringsvideoer er ikke det de en gang var.
I denne møter vi en «snut» i Bronx, Sarchie, med alle de vanlige problemene, spilt av den genuint ukarismatiske Eric Bana.
Han jobber for mye, tilsynelatende bare om natten og i øsende regn, og er ute av kontakt med sin kone og sin datter.
Han er hardhendt, traumatisert av vonde minner og slett samvittighet.
Han ramler over en uhyggelig okkult sak med ymse forgreininger.
Noe skjer med soldatene som var med i en viss bataljon i Irak-krigen i 2010, og kultenhetene smitter over på folk som kommer i kontakt med dem.
Heldigvis treffer Sarchie en jesuittprest, som kan informere ham om at det trolig er snakk om «primærondskap»; visstnok en langt mer uhumsk variant enn den sekundære vi mennesker befatter oss med.
Ting synes å gå skeis på privaten også.
Politimannen ser syner, hører lyder, blir aggressiv hjemme.
Også her er presten behjelpelig.
De to har en tynn filosofisk diskusjon sammen.
Sarchie får vite at han er en type som «tiltrekker seg ondskap, eller er unikt egnet til å oppdage det».
(Sarchie er også katolikk, selvsagt, om enn frafallen – foreløpig).
Derrickson får tynt sine favoritt-horrorfilmtroper til det ytterste.
Det vil si, han befatter seg bare med noen få, utslitte:
Han er fan av dyr, eller mennesker som oppfører seg som dyr, som plutselig dukker opp i bildet – glefsende bikkjer, flerrende løver – understøttet av brutal lyddesign.
Han har ikke forstått at det å skvette ikke er det samme som å være skremt, eller spent.
Ellers er han glad i sjangerens mest utgåtte klisjeer:
Leker som får liv, mørke kjellere.
Han har én ganske god idé – en lang, nattlig sekvens i en ubelyst zoologisk hage.
Spenningskurven frem til den siste, ekstremt langtekkelige klimaktiske scenen er i det hele tatt slak.
Ingen redsel etableres, det eneste vi får er en endeløs, monoton serie «bø!»-effekter.
Underveis får Derrickson preket mot abort, samt vasket sine hender for barneovergrepsanklagene som hagler over kirken.
Overgrep mot barn, synes en nøkkelscene å hevde, er et problem for ufikst utseende «menn på gaten», mye mer enn for katolikkene.
Han klarer også å nesten ødelegge bandet The Doors’ ettermæle.
Måten musikken deres brukes på i denne filmen, er utilgivelig idiotisk.
Derricksons ublu forkynnelse, side om side med grafsingen hans i vold og horror, er like ulogisk som en artikkel som tar til orde for sølibat midt i en utgave av Playboy.
Denne utrettelige B-filmregissøren må stoppes, både i herrens og horrorfilmens navn.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
101594
|
Filmanmeldelse:Drager er ålreite dyr
En god, ildspyttende oppfølger.
Animasjonen i denne godt over middels sympatiske oppfølgeren til suksessen fra 2012, er gispende flott.
La gå at filmen kanskje bruker overdrevent mye tid på å vise oss hovedpersonen Hikken og dragen Tannlaus’ svimlende flyturer over psykedeliske eventyrlandskaper (panoramaene ser ut som noe Roger Dean kunne ta tegnet til et Yes-omslag i 1973).
Det er isolert sett fantastiske sekvenser.
Og har noen gang rødt skjegg sett mer livaktig ut enn på vikinghøvdingen Steinur Digre her?
Neppe.
Hikken temmet sin trofaste drage i den forrige filmen, og vikingene på Borkøy lever nå i fred og fordragelighet.
Han er blitt 20 år, og har en kul kjæreste i Astrid.
Han er på jakt etter en identitet som voksen, og er i ferd med å finne den.
Men det er mørke skyer på horisonten.
Drago Blodbank, en fryktet dragejeger, rasler med sablene igjen.
Målet hans er å fange alle drager, og uskadeliggjøre artens alfahann.
Hikken, en proaktiv fyr, ønsker – akkurat som Jonas Gahr Støre – å forebygge katastrofen med «dialog».
Og han får møte en viktig person i løpet av den diplomatiske ekspedisjonen, som vi imidlertid ikke kan røpe hvem er her.
Men han får snart vite at ingen fører en sivilisert samtale med Drago – en mann som er en fange av sin egen redsel.
Det går mot en unngåelig og voldsom konfrontasjon.
Denne er, i likhet med filmens mange drager, nokså skummel og mørk, og neppe noe for de aller minste barna.
Samtidig er dette en film om genuin kjærlighet:
Til mennesker, dyr og jordkloden.
Men også kjærligheten får seg et banesår i denne filmen, i et forløp som føles som et av de mest tragiske i en animasjonsfilm siden Disneys «Bambi» (1942).
Filmen kunne med fordel gjort mer ut av den lovende Astrid-karakteren.
Den er hektisk, og føles et kvarter for lang.
På den annen side:
Den introduserer en fin kvinnelig rolle i form av Valka, Hikkens mor.
Den bidrar også med flotte stemmeroller for buldrende høyrøstede trøndere og vestlendinger.
Stort sett lykkes imidlertid «Dragetreneren 2» meget godt, både som animasjonsfilm og oppfølgerfilm å betrakte.
En forventet publikums-«drager» (ahem) dette.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
101595
|
Filmanmeldelse:Det sårbare motegeni
Et fransk forsøk på geniportrett, som bare når frem i korte sekvenserer.
Det vil si:
I filmen er det sørgelig mye overfladiskhet.
Med små, sjeldne øyeblikk av innsikt og genuine forklaringer.
Yves Saint Laurent (1936 - 2008) var en av den franske - og dermed verdens - moteverdens aller største.
Allerede som 21-åring ble han sjefsdesigner hos Dior.
Som 24-åring fikk han sitt eget motehus, totalt avhengig av sin kjæreste, forretningspartner og organisator, Pierre Bergé.
Denne filmen er også avhengig av Bergé:
Det er hans tilbakeblikk, hans kommentarer og i stor grad hans refleksjoner som er filmens dramatiske motor.
Det er kommet to filmer om Saint Laurent i år.
Dette er den «offisielle», der man blant annet bruker en god del av Saint Laurents originale kreasjoner.
Det er under visningen av en del av disse, man kan ane konturer av designerens storhet.
En liten nøkkelscene, der den helt unge designeren forandrer totalt inntrykk og uttrykk av en enkel sort kjole ved hjelp av to stykker hvitt silkestoff foran øynene til Christian Dior, har også denne magiske innsiktsfullheten.
Men ellers blir det svært mye overfladiskhet i beskrivelsen av den sky, viljesterke og selvdestruktive mannen, med hans sårbarhet, mentale ubalanse, uberegnelighet, stoffavhengighet og jetsett-liv.
Man ser ham røyke adskillig flere sigaretter enn man får se tegninger.
Det blir for så vidt en fargesterk oppvisning.
Men lite å bli klok på og få punkter hvor man kan engasjere seg følelsesmessig med ham.
For den moteinteresserte er dette rimeligvis en interessant innføring i en epoke, en mann og noen viktige utviklingstrinn i moteverdenen; sånn sett en avgrenset kunstfilm.
For et større publikum vil den kunne fremstå temmelig likegyldig.
Og det har ikke Yves Saint Laurent fortjent!
JON SELÅS
| 0
|
101596
|
Skoleeksempelet på en rapkonsert
Under to uker etter at Quentin Hanley var innblandet i en skyteepisode i Denver, spytter han et kuleregn over Tromøyas minste scene.
Schoolboy Q på Kasino, Hove Publikum: ca. 1500 Aktuelt album:
«Oxymoron»
Kvart på fire er et irriterende tåpelig tidspunkt å plassere den tidligere gatekriminelle LA-rapperen Schoolboy Q. Men selv om klokken er telt-vorspiel, har flere hundre hoder samlet seg spent foran lille Kasino.
DJ-en tenner publikum før rapperen stiger ut på scenen, med låter fra Chief Keef, Bauer og ASAP Ferg.
Litt billig, absolutt, men det er det lov å ty til for å løsne et norsk middagspublikum.
Det er urettferdig å sammenligne Schoolboy Qs siste skive mot den langt mer artikulerte Kendrick Lamars, men han har en live-magnetisme på nivå med sin Black Hippy-kollega.
Noe som merkes spesielt av at Q ikke har falt for fristelsen av å drasse med seg band.
Alt han har er en kompis som trykker på play-knappen - det eneste han trenger for å dominere et etterhvert fullpakket Kasino.
Det viser seg allerede under den aggressive åpningen med «Fuck LA» hvor både hender og skrik skyter i været i takt med den velskrudde bassen fra Hoves minste scene.
Autoriteten til det tidligere Crips-medlemmet er blodtøft, men han viser seg også som litt av en entertainer mellom kuttene.
Både når han på tøysete vis truer en ølkaster («I’m gonna throw his bitch ass on the side»), får publikum til å tro at Tyler the creator skal komme ut på scenen, og når han, på groteskt vis, får en hau hvite kids til å skrike «Fuck that nigga/kill that nigga».
Ironien er påfallende for de av oss som husker Arne Myrdal, som pleide å henge ikke så mange kilometer unna Tromøya.
Det aller drøyeste er likevel hvordan han får Hove i hedonistisk transe midt på dagen, spesielt under «Gangsta, Gangsta» og den utrolige avslutningen med Man Of The Year» - hvor de som ikke kastet øl, plukket sagmugg fra bakken og kastet det på hverandre.
Mot slutten går han i en liten tirade mot festivalen for å ha booket ham til en så kort konsert, for han innså underveis at han kunne ha bevart den magiske stemningen i minst i en halvtime til.
Noe han absolutt har gjort seg fortjent til for neste gang.
| 1
|
101597
|
Evig ungdom
Her trodde jeg at jeg skulle møte en turnerende midtlivskrise.
For en rar booking.
Hva har The Offspring, som ikke har gjort noe bemerkelsesverdig på over 12 år, på Hove å gjøre?
De er vel bare en gjeng utvaska gamlinger som vil tjene noen slanter før ryggen går kadundas, eller?
Niks.
I hele deres Karius & Baktus-prakt ser 48 år gamle Dexter Holland og hans tre år eldre makker, Noodles, ut til å ha hoppet rett ut av kryogenisk frysekammer.
Det er ingen skjermer på sidene av hovescenen i år, altså ingen kameraer som eksponerer rynkene deres - dessuten er stemmen til Dexter prikk lik som før.
Og allerede med førstelåta, «Nitro (Youth Energy)» samles 8000 mennesker inn en kollektiv moshpit.
De spiller alle låtene fra «Smash», gjennombruddsplata som fyller tyve år.
Rølpete grunge-punk, ikke et musikalsk mesterverk av noe slag, men en rendyrkelse av ungdommelig og infernalsk råskap som kobler seg inn i samtlige Hove-publikummeres hjernebarker.
Kos for kidsa.
Spesielt de som var det i 1994 - selv om det er få av oss her.
«Bad Habit», «Gonna Get Away» og «Genocide» låter brutale, og tilstandene blir dyriske under «Come Out and Play» og selvsagt, den fandenivoldske «Self Esteem» - du vet, den låta man begynner å nynne på når man har glemt melodien til «Smells Like Teen Spirit».
Nå er det nesten flere ben som stikker opp i lufta enn armer - dessuten er det glowsticks synlige på alle kanter.
En dose bisarr nittitallsforvirrelse - og det lyder nydelig fra scenen.
Joda.
Låtene er i overkant like, men Dexter og Noodles' tredve år gamle «bromance» legger grunnlaget for en herlig varm kjemi mellom dem på scenen.
De går sikkert på do sammen også.
Og «Smash» er ikke det eneste vi får.
Selvsagt må The Offspring gjennom de største hittene, i et langt ekstranummer.
Festen fortsetter med «All I Want» og «Staring at the Sun», men vi får også en indikasjon på hvorfor noen valgte å glemme dem.
«Pretty Fly (For A White Guy)» er jo tross alt bare en utdatert og gjøglete versjon av «Come Out And Play», mens «Why Don’t You Get A Job» gir kveldens eneste påminnelse av at, wow, disse gutta lagde noen skikkelige drittlåter også.
Men med «Head Around You» og en av deres melodiøst beste låter, «The Kids Aren’t Alright», vinner de tilbake Hove igjen med en brakavslutning.
Og det er jo vinnerne som skriver historien.
Eventuelt fryser den.
SANDEEP SINGH
| 1
|
101598
|
Så nær var Dempsey og USA et eventyrlig comeback
SALVADOR (VG) (BELGIA-USA 0-0, 2-1 etter ekstraomganger) I et fyrverkeri av en åttedelsfinale var USAs Clint Dempsey (31) centimere fra å sikre 2-2 og straffesparkkonkurranse mot Belgia.
Det var på stillingen 2-1 til Belgia ni minutter inn i andre ekstraomgang at USAs kaptein og største stjerne fikk en enorm sjanse til å sende lagkameratene, innbytterbenken og de amerikanske tilskuerne til himmels.
31-åringen ble spilt helt alene med Belgia-keeper Thibaut Courtois (22) etter et fantastisk innøvd USA-frispark.
Clint Dempsey fikk et litt hardt førstetouch, men kom seg til avslutning fra fem meter.
På utrolig vis kom imidlertid Courtois seg ut fra streken og avverget det som ville vært et eventyrlig comeback for USA.
Etter 105 minutter virket det nemlig usannsynlig at USA skulle klare å få noe ut av kampen.
Belgia hadde regelrett kjørt over Jürgen Klinsmanns menn fra første spilleminutt, og da belgierne scoret to
ganger i den første ekstraomgangten, virket seieren sikker.
To minutter inn i den andre ekstraomgangen reduserte imidlertid den 19 år gamle innbytteren Julian Green, og Dempsey var kun centimere fra en sensasjonell utlikning.
Belgia slapp med skrekken og fikk til slutt med seg det som må sies å være et velfortjent avansement.
–
Vi skapte 15 sjanser og vant fortjent, men på 1-2 snek angsten seg inn i laget, sa Belgias landslagssjef Marc Wilmots etter kampen.
- Vi er 23 helter
Romelu Lukaku (21), som har fått mye kritikk etter svake kamper innledningsvis i mesterskapet, ble vraket fra start mot USA.
Chelsea-spissen kom imidlertid inn fra benket før den første ekstraomgangen, og takket for tilliten med både mål og målgivende pasning.
Dermed ble han - sammen med keeper Courtois - avgjørende for Belgia-avansementet.
- Jeg er ingen helt.
Vi er 23 helter, sa Lukaku etter kampen, ifølge NRK.
- Siden starten av VM har mange av spillerne våre vært forskjellen mellom oss og motstanderne.
Jeg er glad for å kunne gjøre mitt i kveld.
Dette var kanskje vår beste kamp hittil, og det er positivt for oss.
Vi skapte mange sjanser, og vi levde opp til forventningene.
Kampen var fysisk krevende, men vi var forberedt på det.
Jeg er glad vi klarte det, sa matchvinnaren.
Stemningen var naturligvis ikke like god i USA-leiren, men midtstopper Omar Gonzalez var imponert over lagkameratenes innsats.
- Først av alt er jeg stolt, sa Gonzalez til pressen rett etter kampslutt.
Også USA-sjef Jürgen Klinsmann var langt nede, men tyskeren har ingen planer om å kaste inn håndkledet.
Leder du USA i Russland-VM om fire år?
- Ja, jeg tror det, svarte Klinsmann på pressekonferansen etter kampen.
Artikkelen fortsetter under bildet
Elleville ekstraomganger
Da 90 minutter var unnagjort i Salvador, hadde Belgia avsluttet hele 31 ganger, elleve av dem på mål.
USA hadde kun tre forsøk innenfor stengene, og hadde mer enn nok med å holde unna.
Det klarte de så vidt - takket være en fantastisk keeperprestasjon av Tim Howard (35).
Etter kampen legger ikke Belgia-kaptein Vincent Kompany skjul på at han er mektig imponert over USAs målvakt:
USAs spillere kjempet en febrilsk kamp mot overmakten, men to minutter og to sekunder inn i den første ekstraomgangen fikk imidlertid Belgia uttelling da innbytter Romelu Lukaku løp seg fri på høyrekanten og slo inn foran mål.
En USA-stopper var først på ballen, men klarte ikke å klarere.
Kevin De Bruyne (23) snappet opp kula, dro av to mann og klinket ballen ned i det lengste hjørnet.
Dermed scoret Belgia på sin 32.
(!) avslutning i kampen, og da Lukaku selv doblet ledelsen alene med keeper like før den første ekstraomgangen var ferdigspilt, trodde nok samtlige på arenaen at kampen var over.
USA, som hele kampen gjennom hadde kjempet med ryggen mot veggen, reiste seg imidlertid mesterlig og reduserte plutselig ved den 19 år gamle innbytteren Julian Green.
Unggutten, som hadde vært på banen i under to minutter, satte ballen i hjørnet bak Thibaut Courtois med en strålende volley.
Belgia-spillerne, som frem til det tidspunktet må ha vært bombesikre på avansement, fikk plutselig nerver.
USA hentet frem krefter til en vanvittig sluttspurt og var utrolig nær en utlikning seks minutter før slutt.
Rutinerte Dempsey feilet dessverre for USA da det gjaldt som mest, og Belgia sikret seg dermed retten til å møte Argentina i kvartfinalen i VM.
- Det gjør vondt i hjertet.
Jeg tror ikke vi kunne gitt noe mer.
Vi la igjen alt der ute.
Vi ble slått av et veldig godt lag, men det gjør vondt likevel, sa keeper Tim Howard, ifølge NTB.
Everton-målvakten var banens klart beste spiller og vartet opp med noen fantastiske redninger.
Han endte opp med 15 redninger totalt, som ifølge Opta er mer enn noen annen spiller har prestert i en VM-kamp mellom 1966 og 2014.
- Det er jobben min, det er det jeg skal gjøre, men før eller senere vil demningen briste om et lag presser så mye.
Hatten av for Belgia, de var fantastiske, sa han.
Belgia ut i hundre
Anført av stjerneskuddet Divock Origi (19) - som fikk sjansen fra start på bekostning av Lukaku - gikk Belgia rett i angrep mot USA.
Kevin De Bruyne spilte en herlig gjennombruddspasning i retning Lille-spissen, som fra skrått hold forsøte å plassere ballen i det lengste hjørnet.
Tim Howard i USA-buret var i imdlertid med på notene og reddet forsøket med høyrebeinet - etter kun 38 sekunders spill.
Belgia ble tydelig tent av den gode åpningen og fortsatte kjøret mot Howard i USA-målet.
Halvveis ut i omgangen brøt Jan Vertonghen (27) glimrende på midtbanen og satte på turboen.
Venstrebacken spilte videre til De Bruyne, som fikk skyte utpresset fra 15 meter.
Den ellers så presise belgieren fikk et sleivtreff og trillet ballen utenfor Howards høyre stolpe.
Like etterpå kom Vertonghen seg ned til dødlinjen og forsøkte å spille på tvers til en fremadstormende Marouane Fellaini (26), men Da Marcus Beasley (32) kom til unnsetning og fikk ballen unna.
Mot slutten av omgangen kom USA bedre med i oppgjøret, men ingen av lagene fant veien til nettmaskene før dommer Djamel Haimoudi fra Algerie blåste av for pause.
| 1
|
101599
|
Stjerneskudd på lyse dagen
26-åringen Jillian Banks trollbinder med sexy soul.
Banks på Amfiscenen, Hove Publikum:
Ca. 600 Aktuell EP:
«London»
LA-piken Jillian Banks har et ganske ubrukelig artistnavn.
Et søk på navnet hennes og man er nesten garantert å støte på dagens rentekurs eller konspirasjonsteorier om hvordan jøder styrer verdensøkonomien før man finner noe musikk.
Men til tross for det har hun markert seg med svevende elektronisk soul og en solid singelfrekvens det siste året.
Regnet har sendt de fleste festivaldeltakerne på jakt etter ly, men det er likevel flere hundre poncho-kledde kropper som har slått rot foran Amfiscenen.
Og ut kommer den skjøre, svartkledde skjønnheten til sensuelle trip-hop takter i «Before I Ever Met You».
Hun ser ut som en Natt&Dag-skribent på høybudsjett.
Både stemmen og bevegelsene er nervøse - ikke et umiddelbart inntrykk av scenekomfort, men gjennom «This Is What It Feels Like» og «Change» vokser selvtilliten hennes fra forsiktig pike til fristerinne.
Musikk egnet til babymekking.
Strupen er delikat, både når hun synger og snakker, og de små kraftfulle stikkene i "Brain" skjelver i ryggraden.
Vokalen hennes er backet av utallige lag - som fungerer mer som atmosfæreskapende verktøy enn forsøk på maskering.
Et typisk PBR&B-trekk.
Og lydens tristesse uniformerer regnet så godt at det nesten er synd at solen stikker fram midtveis i konserten.
Men den herlige teksturen i «Goddess» bevarer hypnosen med og en rullende bass sammen og en herlig spinkel skarptromme.
Banks’ bevegelser blir så forførende at undertegnede nesten blir inhabil et par sekunder.
En sval gitarlick som skinner med den nyankomne solen i «Fall Over» senker pulsen, og den akustiske vibben fortsetter gjennom en akustisk versjon av «Warm Water» - en låt som egentlig ville vært mer kledelig i sin originale prakt.
Under «Drowning» har de fleste ponchoene forsvunnet fra kroppene, men den absorberende finalen med «Waiting Game» var heit nok til å bli klam igjen.
Det er sjelden man vitner et stjerneskudd midt på lyse dagen, men det gjorde altså Hove i dag.
| 1
|
101600
|
Argentina avgjorde i det 119. minutt
OSLO/SAO PAULO (VG) (Argentina - Sveits 1-0 e.e.o.)
Nok en gang ble Argentina reddet av en sen VM-scoring da Angel di Maria (26) trillet ballen kontrollert i hjørnet.
Arkitekt:
Lionel Messi (27).
Det så ut til å ende i nok en straffesparkkonkurranse, men i det 119. minutt mistet Stephan Lichtsteiner ballen på vei fremover.
Lionel Messi, som scoret fire mål i gruppespillet, førte kula mot 16-meteren og slapp perfekt ut til høyre der Angel di Maria hadde tatt plass.
På sin 11. avslutning i kampen traff Real Madrid-vingen blink.
– Seieren var mer enn fortjent.
Vi satte våre liv og sjel i dette, sier matchvinneren.
- Én tabbe og vi kunne vært ute av VM.
Det ble vanskelig, men slik har det vært i flere kamper i denne turneringen.
Små detaljer avgjør, sier Lionel Messi etter kampslutt.
To minutter på overtid av andre ekstraomgang fikk Sveits enorme sjanser til å avgjøre.
Keeper Diego Benaglio forsøkte seg med en brasse (!) før ballen ble slått inn på ny.
Blerim Dzemaili nikket der i stolpen før returen spratt tilbake i innbytteren og rullet utenfor fra kort hold.
Sveits-sjef Ottmar Hitzfeld, som mistet broren Winfried (81) kort tid før kampen, får nok av tid til å irritere seg over den missen i sin kommende pensjonisttilværelse.
- De siste minuttene inneholdt at man kan oppleve i en treners liv.
Alle øyeblikk i fotball vil bli husket, men dette hadde selvsagt en ekstra dimensjon.
Jeg er stolt av min karriere.
Det har vært en ære å jobbe for Sveits, sier Hitzfeld på pressekonferansen hvor det ble presisert at han ikke ville svare på private spørsmål.
- Det var som å opplevde 1999-finalen på nytt, legger han til og sikter til finalen i Champions League der hans Bayern München gikk mot seier før Ole Gunnar Solskjær satte inn vinnermålet.
- De hadde to klare sjanser i første omgang.
Bortsett fra det var vi overlegne, sier en ordknapp Argentina-sjef Alejandro Sabella i et intervju vist på TV 2 etter kampslutt.
Di Maria nær
Sveits fremsto friskere i første ekstraomgang, men skapte lite.
Argentina kom nær ti minutter før slutt da Angel di Marias suser mot krysset fra skrått hold ble lempet over av Diego Benaglio.
Sveits hang godt med i en time, men de siste 30 minuttene av ordinær tid handlet det meste om Argentina.
Marcos Rojos skudd fra skrått hold kunne lurt Benaglio, men keeperen som sto på feil fot fikk slått unna.
Tre minutter senere la samme mann inn til Gonzalo Higuain fikk en hard nikk slått over av den samme målvakten.
Lionel Messi slet med å komme til de helt store sjansene før han skjøt hardt like over på volley midtveis.
Messi var nest sist på ballen da innbytter Rodrigo Palacio headet utenfor buret og Benaglio var raskt nede og reddet da den lille magikeren fikk den siste gode sjansen til å avgjøre i ordinær tid.
Sjansefattig før pause
Etter en tam halvtime skapte begge lag en mulighet i løpet av ett minutt.
Først la Xherdan Shaqiri de berømte 45 gradene ut til Granit Xhaka, men avslutningen ble stoppet av Sergio Romero.
I neste angrep skjøt Ezequiel Lavezzi rett på keeper Benaglio.
Sveits hang godt med før pause og skapte nok en mulighet da spissen Josip Drmic ble spilt gjennom på venstresiden.
Romero kom på halvdistanse, men lobbforsøket ble håpløst og gikk rett i klypene på målvakten.
PS!
Argentina er ubeseiret i de siste 25 kampene Lionel Messi har vært på banen.
På disse kampene har Barcelona-stjernen scoret smått imponerende 24 mål.
Forskere ved universitetet i Bath i England har brukt tid på å finne ut hvordan man skyter det perfekte straffespark.
- Helt enig, sier Kjetil Rekdal etter å ha sett reportasjen.
USA-sjef Jürgen Klinsmann frykter at dagens dommer Djamel Haimoudi, skal snakke fransk med de fransktalende på Belgia.
22 år gamle Xherdan Shaqiri har på sin fem år som profesjonell spiller vunnet fem ligagull, tre cuptitler, Champion League og VM for klubblag.
Sveits Admir Mehmedi sa før kampen mot Argentina at han ikke bryr seg om draktbytte med stjernespillerne.
Det samme kunne ikke Antonio Amaya si etter en kamp mellom Barcelona og Real Betis i La Liga.
| 1
|
101601
|
Bokanmeldelse:«New York-bekjennelser»
En blek, blek kopi av «Sex og Singelliv» med en klyse av en mann i hovedrollen.
TV-serien og filmene om New York Times-spaltisten Carrie Bradshaw og venninnene hennes er umåtelig populære.
Seerne får en flik av New York-pulsen, high fashion og fire komplekse kvinnepersoner, og ikke minst Carries jakt på å finne den rette.
«New York-bekjennelser» prøver seg på mye av det samme, men blir aldri noe annet enn en blek, blek kopi.
Her er hovedpersonen en mann, investeringsmegler og damemagnet Drew Evans.
Han er kongen av one night stands, og stolt av det.
Helt til smellvakre, smarte og sexy Kate begynner i samme firma, og Drew forelsker seg for aller første gang i sitt liv.
Dette er en romantisk komedie full av sexskildringer, for det er jo fra mannens perspektiv, skal vite.
Handlingen er en eneste lang monolog der Drew gjenforteller hvordan han møtte, ble uvenner med og senere gjenforent med sin Kate.
«Krydret» med belærende fakta til leseren om hvordan mannen egentlig er og hva han egentlig tenker.
Ifølge hovedpersonen har menn sex på hjernen hvert 5,2 sekund.
Dette gjelder ikke Drew, hvis samtlige tanker og kommentarer er relatert til sex eller penis.
Det er kanskje meningen at den breiale kjekkastonen og det ensidige fokuset skal være komedie-innslaget i romanen.
Men det oppleves forutsigbart og utmattende heller enn morsomt.
Drew sier til Kate at en avtale kommer til å holde hardt, og tenker:
«Og det er ikke det eneste som blir hardt, hvis du – leseren – skjønner hva jeg mener».
Ja da, vi skjønner hva du mener.
Hadde det ikke vært for alle «hvis du skjønner» og de klisjéaktige påstandene om mannens natur, hadde dette vært en helt straight romantisk historie.
Bokens målgruppe må være kvinner.
Det er i hvert fall dem hovedpersonen gjennomgående henvender seg til.
En romantisk komedie skrevet av en heterofil mann med heterofile menn som målgruppe, hadde vært mer lærerik for damer å lese om de virkelig ville ha innsikt i mannen som kjæresteemne.
Ønsker man å oppleve NYC-stemning, singleliv og eksklusiv estetikk, finnes det heldigvis bedre alternativer enn denne romanen.
Oversatt av Embla Skjong Bjørnerem.
| 0
|
101602
|
Overveldende kaos
Er det en ting Maya er flink til, er det å overvelde sansene med kaos.
M.I.A. på Hovedscenen, Hove Publikum: ca. 8000 Aktuelt album:
«Matangi»
I anledning av kveldens siste konsert på Hoves hovedscene, trasker M.I.A. inn gullkledd som om hun var avkommet til Slick Rick og en tilfeldig hindugudinne.
Takten hun hopper til er det elektrifiserende baile-funk-monsteret «Bucky Done Gun» - en av dette århundrets heiteste klubblåter.
Pangstart
Maya Arulpragasam har lenge vært toppkandidat for min personlige «Verdens tøffeste dame»-pris.
En fandenivoldsk rockestjerne med et autentisk militant image som utfordrer populærmusikkens konvensjoner.
Dekoret som ligner på massive snøflak lyser plutselig opp i jallafarger tatt rett ut av en indisk bryllupsvideo fra åttitallet.
Lavbudsjetts Bollywood-kitch synkronisert med tungt orkestrert ulyd i form av «Bird Flu» og en hard variant av «Sunshowers».
Glem steking.
Maya tandoori-griller Hovepublikummet fram til hun demper stemningen med en cover av The Partysquads «Lighterman», et stykke heftig sing-along reggae.
Hennes slagkraft er kanskje ikke det den en gang var, men det er fascinerende at en småbarnsmor som pusher førti fortsatt prøver å bevare det politiske iveret til en nyradikal tenåring.
Med slagord som «hashtag Snowden, hashtag Assange, hashtag Freedom» holder hun liv i sitt «midtfinger til systemet»-ideal.
Til tider skulle man ønske det var mer system i kaoset
Det blir klikktilstander til hard trap, maskingevær-funk og intense farger fra scenen, men M.I.A. dabber midtveis av.
Fokuset glipper med halvhjertede versjoner av egentlig fantastiske «Bamboo Banga» og en utstrakt utgave av «Boys» - hvor hun inviterer nærmere 30 jenter opp på scenen til særdeles rotete effekt.
Blåste hun av for mye av kruttet sitt i konsertens første halvdel?
Mye tyder på det, fram til det siste trekløveret av «Double Bubble Trouble», «Paper Planes» og en kanskje litt sur «Bad Girls» gir en begripelig avslutning på hennes 45-minutter lange sansebombardement.
| 0
|
101603
|
Dette rekordmålet sikret tysk avansement
(Tyskland-Algerie 2-1 eeo) Da Mesut Özil scoret i den andre ekstraomgangen, sikret han tysk avansement og VM-rekord samtidig.
Aldri før har så mange VM-mål blitt scoret etter 90 spilte minutter.
Mesut Özils scoring var dette VMs 14. scoring etter 90 spilte minutter.
Da Abdelmoumene Djabou reduserte ett minutt på overtid av ekstraomgangen, var det nummer 15.
Aldri før har det blitt scoret så mange mål etter 90 spilte minutter, og den forrige rekorden på 13 tilhørte VM i 2006.
Samtidig var Djabous mål det seneste i VM-historien, skriver ESPN.
Rekorden er imidlertid bare en mager trøst for Algerie.
- Vant på ren vilje
For etter at Tyskland slo Algerie 2-1, er den europeiske giganten der de vanligvis er å finne - i en VM-kvartfinale.
- Vi vant på ren vilje.
Vi skulle ha scoret i den andre omgangen, men vi spilte også mange dårlige pasninger og inviterte Algerie til kontringer, sier Tysklands landslagstrener Joachim Löw etter kampen.
15 ganger på rad hadde Tyskland nådd minst kvartfinalen i et VM-sluttspill, og mot Algerie, som i dette verdensmesterskapet allerede hadde kommet rekordlangt, var tyskerne favoritter som aldri før.
Hadde aldri slått Algerie
Med rekordmange spillere fra ett lag i startelleveren, hele syv Bayern München-spillere, var grunnlaget lagt for at Die Mannschaft skulle ta seg videre.
- Skulle Tyskland ryke for Algerie, vil det være VM-historiens største sensasjon.
Det vil jeg tørre å påstå, kommenterte TV 2s Øyvind Alsaker etter omkring halvtimen.
Men Tyskland hadde aldri, riktignok ikke på mer enn to forsøk og som Vest-Tyskland (i 1964 og 1982), beseiret Algerie.
I dag klarte de det, men det satt langt inne.
Hverken av lagene klarte å score i løpet av kampens 90 minutter, men da innbytter André Schürrle på lekkert vis flikket ballen inn med hælen før to minutter var spilt av den første ekstraomgangen, var det gjort.
- Jeg scoret et likt mål i Mainz for tre uker siden, men så klart, jeg var litt heldig, sier målscoreren om målet ifølge Goal.com.
- Vi ville foretrukket å vinne kampen på en annen måte, men algerierne gjorde en god jobb.
De hindret oss fra å spille vårt eget spill.
Det spiller ingen rolle hvordan vi vant denne kampen, det viktigste er at vi er i kvartfinalen, sa målscorer Schürrle, ifølge NTB.
En strålende Rais M'Bohli i Algerie-buret var overlistet, og Algerie klarte aldri å svare ordentlig.
Artikkelen fortsetter under bildet.
Istedenfor punkterte Mesut Özil rett før slutt.
Da hjalp det ikke at Abdelmoumene Djabou reduserte rett før slutt.
Tyskland er klar for kvartfinale i VM - som vanlig.
- Visste det ble vanskelig
- Jeg er glad for at vi er videre.
Vi visste at det ville bli vanskelig, som vi sa på pressekonferansen.
Og slik ble det.
Når vi ikke setter de store sjansene vi har, blir det vanskelige nitti minutter, sier Philipp Lahm etter kampen, og fortsetter:
- Vi visste vi måtte ta det med ro og ta ekstraomgangene.
Da har vi tretti minutter på oss, og det lyktes vi med.
Rusk i maskineriet
Men i den første omgangen var det Algerie, anført av en løpsvillig Islam Slimani, som var best.
Flere ganger måtte Manuel Neuer oppsøke farlige situasjoner utenfor egen 16-meter, og han fungerte nærmest som en sweeper for tyskerne med sine 11 berøringer utenfor 16-meteren på de første 45 minuttene.
- Sweeperen Neuer kan erstatte meg i Manchester United neste sesong, skrev Rio Ferdinand på Twitter.
Det var tydelig rusk i det tyske maskineriet, men Slimani klarte ikke omsette sjansene i mål, og da han først gjorde det, ble han korrekt avblåst for offside.
Dermed sto det 0-0 etter de første 45, i en omgang der Tyskland framsto som upresise og tamme mens Algerie virket friske og angrepsvillige.
Tok grep
I pausen tok Tyskland-trener Joachim Löw grep.
Ut gikk Mario Götze, og inn kom André Schürrle.
Det ga umiddelbare resultater, og i den andre omgangen var Tyskland langt mer frampå og selvsikre enn i den første.
En god Rais M'Bohli forhindret imidlertid både Philipp Lahm og innbytter André Schürrle på mesterlig vis.
I mellomtiden fortsatte Neuer storspillet i eget mål, men det gjorde M'Bohli i Algerie-buret også.
Det måtte ekstraomganger til, men der endte det slik man hadde trodd på forhånd.
Tyskland slo Algerie, men ikke uten kamp.
Afrikanerne ryker ut av VM i Brasil med hodet hevet.
- Algerie har scoret flere mål i dette VM-et (7 mål) enn de har gjort i alle sine tre tidligere VM til sammen (6 mål), melder Opta.
Nå er det ikke flere afrikanske lag igjen i dette VM-et.
I kvartfinalen møter Tyskland Frankrike, som tok seg videre på bekostning av Nigeria tidligere i dag.
| 1
|
101604
|
Ekstra large Vaular
Lars Vaular griper Hove med et låtarsenal få skandinaviske rappere kan matche.
Lars Vaular på Amfiscenen, Hove Publikum: ca. 1500 Aktuelt album:
«1000 Hjem»
Kun to timer etter at NMG-kollega Store P gikk av Amfiscenen, er det den mer live-karismatiske Lars Vaulars tur til å by opp til Bergen-fest.
Det finnes mange grunner til at vestkystbyen ofte blir betegnet som norskspråklig raps fremste fabrikk, men det er få av de grunnene som er større enn Vaular.
Selv på tross av hans utømmelige kreativitet og tilpasningsdyktighet - og det faktum at han var den første norskspråklige rapperen som virkelig fikk til å lage låter (og ikke bare vers-spytting over beats) - kan man fort glemme hvor solid låtarsenalet han stiller med er.
Den sløye basstrengen i «Aldri for pen for punk», de bedårende klirringene i «Ingenmannsland», allsangsinvitasjonen som er «Nonsens» og den følelsesladde nostalgien i «Legender».
En nydelig firehodet åpning.
Hove er medgjørlig, og håndbevegelsene han oppfordrer til får en helhjertet respons fra publikum, i takt med Tarjei Strøms tette trommeslag.
Vibben når høyere med «no ekte hip hop» i det han river beaten til Jay Zs «Death Of Auto-tune» på «D.O.A./NMG».
Hardt, fengende og et testament på hvordan han mestrer rapfinessen de konvensjonelle hodene klager på at han har forlatt.
Ikke for å nevne den tidlige singelen «Eg e fra Bergen».
Vi er alle bergensere når den smeller ut av anlegget.
Stemningen blir såpass heit under «Koking» at en lettere skadet publikummer slenger krykkene opp i været - og holder de der gjennom låta.
Den omstridte «Kem Skjøt Siv Jensen» får en naken og bassete makeover, mens «Rett Opp
Og Ned», en låt som har vært utgangspunktet for en doktorgradsavhandlig om den effektive poum-tchak-takten, vekker akkurat den dionysiske tilstanden man forventer fra den.
«Å falle er noe alle gjør før de lærer å fly».
Men hittil gir Lars inntrykket av at han aldri har falt.
Han fortsetter å sveve oppover.
Men forsøket på å få publikummet til å sette seg på huk, for så å hoppe, feiler totalt - og han prøver å få dette til et par ganger for mye.
Etter den syrete klubbversjonen av «Solbriller På», takker Lars plutselig for seg og forlater scenen sammen med bandet.
En såpass brå avslutning indikerer gjerne et ekstranummer.
Men tiden scenetiden var oppbrukt, og Hove-publikummet begynte å bevege seg til neste konsert fort fort til å tillate en bonus.
Om det ikke hadde vært for den plutselige avslutningen, kunne dette ha vært en konsert for bøkene.
Men det ble akkurat for kort til legendarisk.
| 1
|
101607
|
Norrøn diktekunst i ny språkdrakt
Gjendiktede gudedikt som spenner mellom høyverdig visjonskunst og lavkomisk folketeater.
Edda-dikt Gjendiktning av Knut Ødegård
Vellykkede Edda-gjendiktninger
430 sider.
Kr 379.
Cappelen Damm
Knut Ødegård fortsetter det viktige arbeidet med å gjendikte Edda-diktene til et modernisert nynorsk som tar høyde både for tradisjonen, poesien og meningsinnholdet i denne fantastisk fargerike litteraturen.
Mens fjorårets bind I bød på Voluspå og Håvamål, trenger Ødegård i årets bind II videre inn i den norrøne diktningens rikholdige reservoar.
Her har velkjente gudedikt som Vavtrudnesmål, Loketretta, Trymskvadet og Balders Drømmer, og kanskje mindre kjente, som Hårbardskvadet, Skirnes Ferd og Allvismål, ti i tallet, funnet ny og velfungerende språkdrakt.
Ødegårds tolkninger legger seg pent mellom de to andre autorative gjendiktningene vi har på norsk, av Ivar Mortensson-Egnund og Ludvig Holm-Olsen.
Ødegård søker hele tiden etter løsninger der klangen, rytmen og bildene beholder sin autentisitet, samtidig som hver strofe skal fungere poetisk og betydningen være klar nok.
Det lukter fortsatt sagatid av disse strofene.
Ikke som hos Mortensson-Egnund, som på uovertruffent vis rammet diktenes magisk-rytmiske nerve, men som kan være vanskelig tilgjengelig med sitt gammelmodige nynorsk.
Hos Ødegård trenger man ingen fremmedordbok for å forstå hva som skjer.
Men han er heller ikke så «outspoken» som Holm-Olsen, der lesbarheten er utrolig god, men enkeltstrofer kan bli vel pene og lettfordøyelige.
Et talende eksempel på gudenes rå og ramsalte lavkomikk finner vi i Hårbardskvadet.
Odin, for anledningen utkledt som ferjemannen Hårbard, kappes med Tor i en verbal gjørmebrytning som ikke står noe tilbake for våre dagers «outing»:
Tor tar seg ikke bryet med å «væta staken sin» og vade over sundet for å banke opp «snørrungen» og «rævpularen» Odin.
Men han får svar på tiltale.
Ødegård argumenterer godt for bruken av disse grovt seksualiserte karakteristikkene.
Strofer Mortensson-Egnund helt har utelatt, mens Holm-Olsen pynter på og ufarliggjør dem.
Det er ingen lett oppgave Ødegård har påtatt seg.
For å tråkle strofene sammen benytter han seg stedvis av omsnudd ordstilling; jeg er usikker på hvor vellykket det er.
Man ser også strofer der nettopp det rytmiske, malmtunge, repeterende, som gjør originalstrofen så utrolig kraftfull, ikke alltid ytes full rettferdighet.
Helhetsinntrykket blir likevel at Ødegårds gjendiktninger fungerer godt.
Hvilken litteraturskatt det er han løfter fram!
Og hvilket funn for en dristig filmregissør!
ARNE HUGO STØLAN
| 1
|
101608
|
Sterk og brutal oppvekstroman
Det er fullt kjør fra første side i debutboken til svenske Eija Hetekivi Olsson.
Eija Hetekivi Olsson:
«Ingenbarnsland»
Uvanlig god debutroman.
Roman, 321 sider.
Kr. 379.
Cappelen Damm
Nylig har Yahya Hassan skapt oppstandelse i Danmark med sin selvtitulerte diktsamling.
Svenske Eija Hetekivi Olssons debutroman «Ingenbarnsland» har enkelte likheter til Hassans dikt:
De skildrer begge et lukket innvandrermiljø som vi kjenner lite til, hvor flere av ungdommene tyr til vold og kriminalitet.
Ulikhetene er også mange.
Hetekivi Olsson har ikke det samme religionskritiske sprengstoffet.
Det er heller ikke fysisk vold i hjemmet.
I tillegg foregår hennes historie på 1980-tallet.
«Ingenbarnsland» er en brutal beskrivelse av oppveksten til Miira, som har finske foreldre.
Selv om hun er født i Sverige, blir hun betraktet som innvandrer, og plasseres i en egen skoleklasse for barn med finsk bakgrunn.
Hun vokser opp i göteborgforstedene Gårdsten og Bergsjön, akkurat som forfatteren selv.
Det er grunn til å anta at det er noe biografisk stoff i denne romanen.
Det er en voldsom språklig energi i nesten hver eneste avsnitt.
Det er som om Hetekivi Olsson pusher ut setninger, med kjappe sceneskift.
Energien smitter over på leseren, som må holde tritt med hovedpersonens tankespring og stadige fysiske forflytninger, fra trappeoppganger, bakgårder og besøk hos venninner.
Vi følger Miira gjennom barne- og ungdomsskolen.
Barna overlates til seg selv et knallhardt miljø.
Miiras foreldre har nok med seg selv.
Miira bestemmer seg for at hun ikke vil bli som dem.
Hun vil bli statsminister eller hjernekirurg.
Men på skolen får hun dårligere karakterer på grunn av sin finske bakgrunn.
Hetekivi Olsson har skrevet en ærlig og brutalt oppvekstroman om en ung jente som kjemper for å overleve på flere nivåer: overleve fordommer, overleve skolehverdagen og bokstavelig talt overleve ungdomstiden.
Hun blir forsøkt overfalt i skogen.
Menn lusker rundt i gatene og lokker med gratis alkohol til småjenter.
Miira kjemper både verbalt og fysisk.
Hun krangler med lærere og banker opp jevnaldrende for å sette seg i respekt.
Hun stjeler for å ta hevn mot det urettferdige samfunnet.
Det gjør inntrykk når Miira første gang ringer på hjemme hos Pablo, en nabogutt hun er forelsket i, og moren hans åpner døren og spør:
«Hei, hei, hvordan er det med deg?
(…)».
Da skriver forfatteren at Miira «ble stiv.
Hadde aldri fått et så vanskelig spørsmål.
Kunne ikke svare på det.»
Det sier litt om oppvekstvilkårene til hovedpersonen.
Oversatt av Trude Marstein.
BRYNJULF JUNG TJØNN
| 1
|
101609
|
Dekonstruert forelskelse
Skarp og sår analyse av en kjærlighetsaffære der HUN er mer forelsket enn HAN.
Lena Andersson:
«Rettsstridig forføyning.
En roman om kjærlighet »
Frist og interessant fortelling om kjærlighet.
Roman, 182 sider.
Kr 349.
Gyldendal
Skarp og sår analyse av en kjærlighetsaffære der HUN er mer forelsket enn HAN.
Ester Nilsson er en respektert lyriker og essayist.
Hun har lenge beundret den berømte eldre videokunstneren Hugo Rask.
Da hun endelig treffer ham på et seminar, slår beundringen ut i het forelskelse.
Han er ikke uimottagelig for smiger og sjarm, men i utgangspunktet mindre interessert i en relasjon enn hun er.
De pleier omgang, spiser middag sammen, diskuterer timevis, men det tar tid før Ester oppnår det som fyller hennes tanker og lengsler dag og natt: å komme til sengs med sitt idol.
Når det endelig skjer, mener hun at de har passert en grense, at vennskapet går inn i et forpliktende kjærlighetsforhold.
Men slik ser tydeligvis ikke Hugo det.
Han er travel, ettertraktet, ringer ikke ofte, synes mer opptatt av sine egne interesser og behov enn å tilfredsstille Esters forhåpninger.
Så Ester lider.
Om denne fundamentale, ur-banale kjærlighetslidelsen handler romanen.
Det skal godt gjøres å gjøre et slikt innhold friskt og interessant.
Det klarer Lena Andersson ved å frysetørre sin beretning - som i parentes bemerket bærer alle tegn på å være selvopplevd, men fordi vi (heldigvis) ikke er svenske, slipper vi å bry oss med hvem som kan ha stått modell her.
Andersson velger, som sin hovedperson, den analytiske tilnærmingsmåten.
Hun behandler utviklingen av Esters og Hugos forhold som et preparat på en glassplate.
Følelseskaoset blir abstrahert, det Ester smerter etter, er å forstå.
Hun disiplinerer seg i lengselen, vil ikke være påtrengende.
Som en skolejente tolker hun og omfortolker hvert minste «tegn» fra Hugo.
Det skjer med en oppmarsj av filosofiske og psykologiske begreper.
Lidelsen er den samme.
Hun prøver ut en rekke «avvenningsmetoder», men alle kloke, intellektuelle argumenter krasjer straks han sender en sms.
Selvbedraget er dypt tragisk og samtidig tragikomisk, og smertefullt gjenkjennelig.
Til slutt velger hun provokasjonen som utvei.
På en fest utfordrer hun hans klisjéfylte venstreradikale ideer.
Hun viser sin intellektuelle overlegenhet, men angrer etterpå.
Hun oppsøker ham igjen, ennå med et håp om forsoning, men finner ham sammen med en annen kvinne.
Først da innser hun sin stilling og kan begynne å bearbeide sorgen.
Igjen har fornuften tapt for følelsene.
Kloke analyser hjelper ikke.
Som det står på siste side:
Da finnes det ikke mer å forstå.
Boken er oversatt av Knut Johansen.
| 1
|
101611
|
All makt til hatten
Morsom og nostalgisk, men på langt nær godt nok.
Antoine Laurain:
«Presidentens hatt»
Tilfeldighetsspill slik bare franskmenn kan få det til
Roman, 219 sider.
Kr 299.
Juritzen forlag
Denne romanen har vunnet flere priser og har nok fått mange lesere til å le både høyt og lenge.
Det er en god ting, og romanen har en god historie.
Paris er alltid et sikkert kort.
Regnskapsfører Daniel Mercier stopper og spiser middag på en finere restaurant på vei hjem fra jobb.
Ved nabobordet setter ingen ringere enn president Mitterrand seg ned.
Presidenten glemmer hatten sin og Daniel tar den med seg.
Det skal vise seg å endre livet hans, både autoritet og selvtillit øker i ekstremtempo.
Når Daniel mister hatten, er det blant andre en ung kvinne som får fatt i den, og det går ut over hennes vaklende elsker.
Det er noe veldig fransk over besjelingen av livløse objekter på en slik måte Laurain gjør det her, og det er både underlig og morsomt.
Historien er livlig og aller mest en nostalgitripp for alle som kjenner til Frankrike og dets innbyggere, særlig på åttitallet.
Hvem andre drikker en flaske rødvin og kjører hjem?
Håp og tilfeldigheter, kjærlighet og mot er sentrale temaer, men språklig er det dessverre ekstremt flatt og lite gjennomarbeidet.
Jeg har en følelse av at noe har hastet i oversettelsesprosessen til norsk, og kunne ønske at boken ikke stadig flatet ut med beskrivelser av typen «Blodet dunket i tinningene og hjertet hamret i brystet».
God historie som ikke ytes rettferdighet i fortellingen.
Oversatt av Hanne Herrmann.
MARI NYMOEN NILSEN
| 0
|
101612
|
Costa Rica til historisk kvartfinale
(Costa Rica-Hellas1-1, 6-4 etter straffer)
De kjempet heroisk med ti mann i nesten en time og sikret straffesparkkonkurranse mot Hellas.
Der fikk Costa Rica sin deilige belønning.
I en dramtatisk åttedelsfinale trakk Costa Rica til slutt det lengste strået mot Hellas.
Med Rosenborg-spiller Christian Gamboa og de tidligere eliteserieprofilene Celso Borges (Fredrikstad), Giancarlo González (Vålerenga) og Christian Bolaños (Start) i startoppstillingen tok costaricanerne ledelsen 1-0, men Jorge Luis Pintos menn fikk det tøft da midtstopper Óscar Duarte pådro seg sitt andre gule kort 23 minutter før slutt.
Med ti mann forsvarte Costa Rica seg heroisk, men tolv sekunder på overtid måtte de kapitulere.
Sokratis Papastathopoulos satte inn utlikningen og sikret ekstraomganger.
Der klarte ingen av lagene å finne veien til nettmaskene, og dermed måtte kampen om å få møte Nederland i kvartfinalen avgjøres fra ellevemetersmerket.
Der var Costa Rica best, etter at samtlige spillere scoret på sine forsøk og keeper Keylor Navas reddet straffen fra Hellas' fjerde straffe fra Theofanis Gekas.
–
Han er av verdens beste keepere.
Vi stolte fullstendig på Navas når det ble straffer, han er en ekstraordinær mann, sa Costa Ricas trener Jorge Pinto etter kampen, ifølge NRK.
Celso Borges scoret for Costa Rica.
Kostantinos Mitroglou scoret for Hellas.
Bryan Ruiz scoret for Costa Rica.
Lazaros Hristodoulopoulos scoret for Hellas.
Giancarlo González scoret for Costa Rica.
Jose Holebas scoret for Hellas.
Joel Campbell scoret for Costa Rica.
Theofanis Gekas bommet for Hellas.
Michael Umaña scoret for Costa Rica.
- Jeg drømte om dette i natt, men fortalte ingen om det.
Det er nesten uvirkelig.
Jeg var veldig selvsikker, sa Umaña om å sette den avgjørende straffen, ifølge NTB.
Han må dele mye av æren for seieren med keeper Navas.
Levante-keeperen sto en fantastisk kamp og tronet det hele med en flott strafferedning.
Med det er Costa Rica klar for sin aller første VM-kvartfinale i historien.
Dermed fortsetter eventyret for den lille nasjonen med 4,8 millioner innbyggere.
Jorge Luis Pintos menn gikk til topps i «dødens gruppe» etter å ha slått Uruguay og Italia og spilt uavgjort mot England.
Hellas centimetere unna
Avansementet kunne imidlertid ha gått fløyten for Costa Rica på overtid av den andre ekstraomgangen.
Idet kampuret viste 120 minutter og 45 sekunder fikk Hellas en eventyrlig mulighet til å avgjøre åttelsfinalen.
Innbytter Kostantinos Mitroglou mottok en høy pasning inn bak backrekka til Costa Rica og forsøkte seg på volley fra fem meter, men Keylor Navas kom ut fra streken og vartet opp med en glimrende redning.
Sisteskansen, som også tidligere i kampen leverte et par glimrende inngripener, fikk avverget sjansen med hofta.
Utrolig nok gikk ballen utenfor stolpen - og Costa Rica reddet straffesparkkonkurranse.
Kapitulerte på overtid
Dramatikk ble det også på overtid av ordinær tid da Costa Rica forsvarte seg med nebb og klør.
Etter å ha stått i mot et solid Hellas-press
helt siden Duarte ble sendt i dusjen midtveis i andreomgangen, glapp det i de bakre rekker like etter at kampuret bikket 90 minutter.
Theofanis Gekas fikk ta ned ballen på brystet og fyre av, og Navas i Costa Rica-buret klarte ikke å gjøre annet enn å dytte ballen ut i beina på Sokratis Papastathopoulos som enkelt satte inn utlikningen.
Dermed scoret Hellas på overtid i sin andre strake kamp, og kampen gikk til ekstraomganger.
- Det var ingen bombe.
Det har vært ruskete bakover hos Costa Rica, sa VG-kommentator Truls Dæhli i VGTVs VM-studio.
«Norsk» målgivende
Costa Rica tok første stikk i den dramatiske åttedelsfinalen seks minutter inn i den andre omgangen.
Cristian Bolaños, som spilte halvannen sesong i Start før han signerte for FC København, førte opp på venstresiden og spilte en glimrende pasning langs 16-meteren i retning kaptein Bryan Ruiz (28).
Fulham-stjernen avsluttet på direkten med en herlig og frekk markkryper mot det lengste hjørnet.
Avslutningen var langt i fra hard, men Hellas-keeper Orestis Karnezis ble bare stående og se på at ballen trillet inn i nettet.
- Dette er en påminnelse om at det lønner seg å skyte på første.
Selve skuddet var det ikke mye fres i, men det kommer overraskende, sa Dæhli.
Minutter senere ble Costa Rica snytt for et soleklart straffespark da Hellas’ høyreback Vassilis Torosidis tok ballen med hånden etter et innlegg fra høyre.
Dommer Benjamin Williams fra Australia og hans assistenter kan umulig ha fått med seg handsen og vinket spillet videre.
Kjemperedning
Hadde costaricanerne fått tilkjent straffen, kunne de ha vært foran med to mål.
Samtidig kan de takke sin målvakt for at de ikke havnet under 0-1 før pause.
I en jevnspilt førsteomgang på Arena Pernambuco i Recife var det Hellas som skapte den eneste sjansen.
Den var til gjengeld gedigen:
Venstreback Jose Holebas kom rundt på venstrekanten og pisket et perfekt innlegg inn i feltet.
Dimitris Salpingidis, som helt umarkert møtte pasningen og avsluttet på volley fra få meter, må ha vært sikker på scoring.
I stedet vartet Costa Ricas sisteskanse Keylor Navas opp med en glimrende benparade.
Dermed holdt Levante-keeperen «norske» Costa Rica inne i kampen til pause.
- Det er en fantastisk redning!
Jeg lurte på hvor det ble av den ballen, utbrøt Kjetil Rekdal i VGTVs VM-studio.
| 0
|
101614
|
Nostalgi med energi
Iron Maiden ser seg utelukkende tilbake.
Men de er noen særs velopplagte veteraner.
Koengen, Bergenhus festning
Publikum:
Ca. 17 500 (nesten fullt)
Aktuelt album:
«The Final Frontier»
Iron Maiden har det fremdeles moro, enten trass i eller på grunn av at de i denne omgangen gangen reiser rundt med en forestilling som er en konsekvent øvelse i å stille klokken tilbake.
Showet de tar med til Bergen er så å si identisk med det de i sin tid spilte i kjølvannet av det siste klassiske albumet deres, «Seventh Son Of A Seventh Son» (1988).
Bare en «nyere» låt har fått sneket seg inn på repertoaret.
Og den er fra 1992.
Men de hopper inn på scenen som en liten eksplosjon, i «Moonchild».
Den fascinerende mangtsysleren Bruce Dickinson i front, selvsagt.
Men også resten av bandet er preget av en energi ingen andre hardrockband av deres generasjon vil kunne vise til, og som er glitrende reklame for moderat livsførsel og de britiske pubenes konservative åpningstider.
Frontlinjen, de tre gitaristene og bassist Steve Harris, er kledd i «metalbunaden» som først ble perfeksjonert på 1980-tallet, blant andre av Iron Maiden, og aldri har vært uaktuell siden:
Trange svarte jeans eller knebukser, patronbelter, sure hvite joggesko, T-skjorter uten ermer.
Dave Murray og Janick Gers stiller endog i Iron Maiden T-skjorter (de kostet tre hundre spenn i merchboden).
Trommisen Nicko McBrain er kledd for varmere arbeid, og pumper basstrommer og hi-hat barbeint.
Dickinson er et funn av en frontmann, og kan minne om den unge Jahn Teigen.
Han er både operafantom og gymnasiast, absurd energisk, høyt og lavt.
Mellom løpeturene liker han å posisjonere seg bak trommesettet, hvorfra han kan orkestrere begivenhetene og publikum.
Bandsjef Harris følger vokalen hans som en skygge.
Han synger tekstene ut i luften, som for å understreke eierskapet til musikken.
Kubjelleklassikeren «Can I Play With Madness?» er låt nummer to, etterfulgt av «The Prisoner».
Murray brenner av en av sine Richie Blackmore-raske soloer.
«2 Minutes
To Midnight» minner oss om at Iron Maiden i sin tid var et undergrunnsband, og fant opp noe helt nytt:
Et usannsynlig amalgam av aggressiv punk og snirklete progrock.
Harris retter bassen som et maskingevær mot publikum, og hele Koengen hopper.
Den utagerende Gers slenger venstrebeinet sidelengs opp på en høy monitor, og stirrer opp i den store lysriggen mens han spiller solo, tilsynelatende i frykt for at den skal falle i hodet på ham.
«The Trooper» blir et tidlig høydepunkt.
Dickinson har litt hastverk i fraseringene, og veiver med to møkkete, fillete engelske flagg, gjennomboret av «kulehull», før han elegant kaster dem ut på scenens høyreside.
Gers harver vindmølleakkorder i «The Number Of The Beast».
I bandets første langstrakte metalepos, «Phantom Of The Opera», spiller Harris en bassgang så kompleks at den praktisk talt er en solo.
Dickinson står bak trommene igjen, og maner frem flammer med fingrene à la «Tim the Enchanter» i «Monty Python og ridderne av det runde bord».
Alle de tre gitaristene – Adrian Smith er den tredje – spiller de avsluttende Thin Lizzy- og Wishbone Ash-aktige gitarharmoniene.
«Run To The Hills» er Iron Maiden destillert:
Den krigersk galopperende rytmeseksjonen, Dickinsons isnende Ian Gillan-skrik.
Bandets maskot, «Eddie», dukker opp – ikke for første gang, ikke for siste – i yankeemundur, med en blodig korde og en pil gjennom hatten.
Refrenget i «Wasted Years» er en forkledd powerballade.
Dickinson kler seg opp som Grev Dracula i «Seventh Son Of A Seventh Son», og hygger seg med sangens latterlige narrativ («so it shall be written!»).
Det lange instrumentalpartiet er bandet på sitt mest sofistikerte.
Den eneste sangen skrevet etter 1988, «Fear Of The Dark» fra 1992, kan skilte med utallige takt- og temposkifter, noe som imidlertid ikke forhindrer utstrakt headbanging.
«Sanctuary», nok en punklåt, blir køddet litt bort helt til sist, men «The Evil That Men Do» og spesielt «Aces High» – sistnevnte innledet av Winston Churchills «We shall fight them on the beaches …»-tale – summerer opp kjernen i bandets virksomhet:
Iron Maiden er i sine hjerters hjerter en gjeng nostalgikere.
Seks briter som aldri helt kom over at imperiet glapp, og som i motsetning til sine foreldre i «the greatest generation» aldri fikk en krig å bryne seg på.
De måtte ut og lage leven på verdens konsertscener i stedet.
Bedre det, vil de fleste mene.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 1
|
101616
|
Teateranmeldelse:Trivsel & musikalske tryllerier
(ENGELSVIKEN (VG)
Jeg kan sette min tidvis omreisende anmeldersjel i pant på at et av dette årets beste musikalske show denne sommeren er å se i idylliske Engelsviken.
«Sjottonde balladen» heter forestillingen; det er 17. året sommer viet svenskenes store trubadur, Evert Taube.
Hvert år har hatt sitt fokus, i år er det særlig Taubes musikalske spennvidde og uttrykksfullhet som er temaet.
Det er ikke lite!
Det er faktisk mye større enn man tror.
For Taube, i likhet med alle andre sang- og visesmeder, huskes gjerne bare for få, utvalgte ting ettersom årene går.
Mens hans verden er – bokstavelig talt – grenseløs.
Ikke alt er like iørefallende.
Da kreves hengivne utøvere for å holde liv i arven.
Og her, denne sommeren som så mange andre somre, er det et musikalsk elitelag som holder minne i ånde og blankpusser juvelene:
Kapellmester og musikalsk drivverk er Nissa Nyberget, formidlingsmesteren er Lars Klevstrand, den meningsfulle uttrykksfullheten tilhører Hege K. Johannessen.
Hver for seg der de gode, ikke sjelden strålende.
Sammen klinger de faktisk fantastisk!
Glemmes må heller ikke Rino Johannessen på bass og slagmester Hermund Nygård:
Grassat gode, følsomme og utfyllende begge to!
Hva er det egentlig med Taube?
Jo:
Livsglede og livserfaring og fantastiske historier og varhet og bajaseri og flørt og jug og sang & dans i en fantastisk blanding.
Han kan skrive sanger om nær sagt alt.
Derfor er gjenkjenneligheten så stor, derfor en spillerommet for gode utøvere og et velvillig publikum uendelig.
Eventyret er det sentrale, erfaringene mettede, hans frivolitet er alltid pakket inn i en blyghet som gjør stoffet særdeles tøyelig.
Om han ikke alltid er like dyp i sine betraktninger, er han alltid sant menneskelig.
Både tekster og melodier har en sjelden åpenhet.
For å si det pent:
Hans musikalske begåelser var ikke sjeldent meget behendige kopier og bearbeidelser og – av og til – rent tyvgods.
Det gjør det enklere å jobbe videre med ham.
Og det er akkurat det utrolig dyktige, rutinerte og stoff-fortrolige femkløveret i Engelsviken gjør fra nå av og frem til midten av august.
De er vel verdt en omvei!
JON SELÅS
| 1
|
101617
|
Belgia med ti mann - Vertonghen avgjorde
(Sør-Korea
- Belgia 0-1)
Sør-Korea så lenge ut til å kunne tukte et redusert Belgia, men plutselig sto forsvarsspiller Jan Vertonghen (27) helt alene foran mål.
En fryktelig takling av Steven Defour på Sør-Koreas Kim Shin-Wook, gjorde at Belgia måtte spille med ti mann i en halv kamp.
Sør-Korea var soleklart best i den andre omgangen, men 13 minutter før slutt satte Vertonghen inn kampens eneste scoring.
Forsvarsspilleren hadde lurt seg frem i angrep.
På en retur fra Sør-Koreas keeper Kim Seung-Gyu, luktet Vertonghen scoring.
Med venstrefoten plasserte han ballen enkelt forbi Seung-Gyu og sørget samtidig for at Belgia vant sin tredje og sist kamp i gruppe H.
- Dette er et spesielt øyeblikk i min karriere.
Vi er videre i VM som gruppevinner, og jeg scoret vinnermålet, sa Vertonghen etter kampen ifølge NTB.
Belgia var allerede klare for åttedelsfinalen før kampen mot Sør-Korea.
Derfor tillot også trener Marc Wilmots seg å gjøre hele syv endringer i startelleveren fra laget som slo Russland 1-0 på søndag.
- Dette var en viktig erfaring for de nye spillerne i laget, sa Wilmots.
- Karrieretruende takling
Lagene hadde hver sin store sjanse i den første omgangen, men det virkelige høydepunktet kom minuttet før hvilen.
Belgias Steven Defour kom inn med knottene først i en takling på Kim Shin-Wook.
Knottene til Defour møtte Shin-Wooks legg i sammenstøtet.
Dommer Ben Williams sendte belgieren rett i dusjen.
Ekspertene i VGs fotball-studio var helt enige med dommeren i at rødt var korrekt.
- Tenk deg den taklingen med maks fart:
Da er det bare å plukke opp restene av leggbeinet og reise til sykehuset.
Det går ikke an å forsvare seg mot en slik takling, sa VGs fotballekspert og Vålerenga-trener Kjetil Rekdal.
- En slik takling kan gjøre slutt på en spillers karriere.
Det har vi sett mange ganger, kommenterte VGs fotballkommentator Truls Dæhli.
Møter USA
Det var ingen tvil om at Sør-Korea styrte kampen etter pause.
Med ti mann hadde Belgia mer enn nok med å forsvare seg, og Thibault Courtois var bare heldig da han så ballen treffe tverrliggeren etter 59 minutter.
Artikkelen fortsetter under bildet.
Et innlegg fra høyre ble plutselig farlig da ballen duppet ned på aluminiumet.
Keeper Courtois hadde ikke kontroll.
Selv om sør-koreanerne presset på for en seier, ble den til slutt belgisk.
Jan Vertonghens scoring gjorde at Belgia endte på ni poeng i sin gruppe - og at motstanderen i åttedelsfinalen blir USA.
Jamel og Nikolai i VGTVs studio har satt opp det de mener er årets VM-lag, men Kjetil Rekdal er uenig i flere av valgene.
VGs fotballekspert mener at spesielt forsvaret ikke stemmer.
| 0
|
101618
|
Keeper forstyrret av laser like før scoring
(Algerie-Russland 1-1)
Like før Algeries utligning ble Russlands keeper Igor Akinfejev forstyrret av en grønn laser.
Algerie havnet under 0-1 mot Russland allerede etter fem minutters spill, og trengte å redde uavgjort for å vinne en plass i åttedelsfinalen på bekostning av russerne.
Den muligheten burde Algerie fått 25 minutter senere, da Russlands høyreback Aleksej Kozlov tok tak i både shortsen og trøya til Algerie-spiss Islam Slimani inne i egen 16-meter.
Med begge hender rev han Slimani ut av balanse - men den tyrkiske kamplederen Cüneyt Cakir valgte på utrolig vis å vinke spillet videre.
- Oioioi, dommeren ser det jo!
Det er en skandale, utbrøt Kjetil Rekdal umiddelbart i VGTVs VM-studio.
Slimani ropte forgjeves på den tyrkiske kamplederen, men protestene var nytteløse.
Akinfejev ble forstyrret av laser
Kvarteret etter sidebyttet var det imidlertid duket for oppgjørets time:
Algerie fikk sin velfortjente utlikning og Slimani sin herlige revansje.
Angriperen hoppet himmelhøyt på et frispark fra venstre og stanget inn 1-1.
Russlands keeper Igor Akinfejev fikk like i forkant av scoringen en laser pekt i ansiktet.
Hvor mye han ble forstyrret av det hele, er vanskelig å si.
Men sisteskansen feilet uansett fullstendig da han gikk ut i feltet for å fange innlegget.
Slimani takket og bukket - og stanget inn utlikningen til enorm jubel hos de nordafrikanske spillerne.
Uavgjort var nemlig nok for Algerie til å avansere til åttedelsfinalen mot Tyskland - på bekostning av nettopp Russland.
- Jeg har ikke ord.
Dette er ekstraordinært og fantastisk.
Vi trodde på oss selv og ga aldri opp.
Vi er et ekte lag, sa midtbanespilleren Nabil Bentaleb.
Etter kampen var Russland-trener Fabio Capello en skuffet mann.
Samtidig var han av en eller annen grunn rasende på dommeren.
Italieneren følte seg tydeligvis fradømt.
- Jeg er skuffet.
Jeg liker ikke å snakke om dommere.
Men hver gang er de imot Russland.
Hver gang.
I dag skulle det vært en straffe til til oss.
Jeg vet ikke hva dommerne har i mot oss.
Jeg skjønner det ikke, raste Capello.
Slakter dommeren
Heldigvis for dommer Cakir gjorde han kun én tabbe - da han nektet Slimani straffe.
Den beslutningen ble ikke avgjørende for Algeries VM-tilværelse.
Vålerenga-trener Rekdal, som er VGs VM-ekspert i sommer, tror imidlertid ikke at han får dømme mer i mesterskapet.
- Dommeren står jo så nærme.
Det er tragisk.
Han får ikke dømme mer.
Russland-backen holder Slimani i både shortsen og drakta, sa en oppgitt Rekdal i VM-studioet.
Han fikk støtte av VG-kommentator Truls Dæhli.
- Drakta og shortsen står som to seil.
Fotballen har tapt kampen mot holding i feltet.
Dommerne klarer ikke å håndheve det.
De som prøver, blir skyteskiver.
Da stopper det opp, sa Dæhli og ristet på hodet.
Også tidligere landslagssjef Egil Drillo Olsen, som kommenterte kampen på TV 2, lot seg irritere over dommer Cakirs innsats.
- Det som er trist er at han tør å gjøre det.
Og hvorfor gjør han det?
Jo, fordi han vet han slipper unna med det.
Det er tragisk.
- Der skal det blåses.
Dommere:
Skjerp dere! lød den klokkeklare dommen fra Drillo.
Kokorin sørget for drømmestart
Russland måtte slå Algerie for å gå videre fra gruppe H, og fikk en fantastisk start på kampen da Aleksandr Kokorin (23) stanget inn 1-0 allerede etter fem minutter.
Innlegget fra venstre ble møtt med et knallhardt hodestøt, og ballen føk inn i krysset bak en sjanseløs Raïs M'Bolhi i Algerie-buret.
Se VGTVs VM-studio diskutere scoringen i videovinduet under:
Russland gikk tidlig opp i ledelsen mot Algerie i dag.
Her diskuterer studio målet.
| 0
|
101619
|
Ronaldo etter VM-exit:- Vi fortjente mer
BRASILIA/OSLO (VG) (Portugal - Ghana 2-1)
Mens de andre VM-stjernene lykkes for fullt, drar Cristiano Ronaldo (29) igjen hjem til Portugal med nok et middelmådig mesterskap i bagasjen.
For selv med seier over Ghana er Portugal definitivt ute av mesterskapet i Brasil - etter å ha endt nest sist i gruppe G.
For Cristiano Ronaldos del ble dette nok et VM han helst vil glemme.
På forhånd sa ekspertene at Ronaldo måtte lykkes om Portugal skulle ha en sjanse til å avansere i mesterskapet.
Det gjorde han ikke - selv om han fikk én nettkjenning ti minutter før slutt mot Ghana.
Ronaldo hadde plassert seg ute i feltet, og da ballen havnet der fra en retur, banket han den inn i nettet.
Stjernespilleren, og Portugals kaptein, snudde seg tvert og jogget tilbake på banen uten å juble.
Ronaldo ble kåret til banens beste og mottok prisen i pressekonferanserommet i Brasilia.
Han hadde på seg en turkis skjorte og en CR7-cap på hodet.
Det tok unormal lang tid før han dukket opp, men han kostet i hvert fall på seg et smil til en fotograf da han mottok prisen.
- Vi prøvde å vinne, og vi vant.
Jeg synes vi skapte mye, men vi klare ikke å sette dem.
Vi måtte score tre mål og var samtidig avhengig av Tyskland-seier.
Det var vanskelig, men denne kampen viser at det var mulig – når man ser på antall sjanser vi skapte, sier Ronaldo.
- Vi fortjente mer, men sånn er fotballen.
Vi gjorde vår beste, men klarte det ikke, fortsetter han.
Det var ikke mulig å stille spørsmål til Portugal-stjernen, som bare ga sin generelle betraktning av kampen.
I skyggen av stjernene
Ronaldo har i VM i Brasil blitt distansert av stjerner som Argentinas Lionel Messi (4 mål), Brasils Neymar (3 mål), nederlenderne Robin van Persie og Arjen Robben (3 mål), og Frankrikes Karim Benzema (3 mål) - for å nevne noen.
Turneringen i Brasil var Ronaldos tredje VM.
Før avreise hadde han notert seg for to VM-scoringer på ti kamper (2006 og 2010), langt fra godt nok for en spiller som har vunnet Gullballen to ganger og bøttet inn mål for Real Madrid.
Tre gruppespillkamper, ett mål og en tidlig exit senere, er Portugal og Ronaldo på vei hjem.
Men Ronaldo prøvde å få flere mål mot Ghana.
Han prøvde virkelig.
* 5. spilleminutt:
Ronaldo skyter i tverrliggeren.
* 12. spilleminutt:
Ronaldo med frispark i god posisjon.
Keeper Fatau Dauda redder.
* 19. spilleminutt:
Gedigen sjanse for Ronaldo.
Header rett på keeper fra kort hold.
- Ronaldo, du får ikke scoring i dette mesterskapet når du ikke klarer det der, utbrøt VGs fotballekspert Kjetil Rekdal like etter bommen.
- Den der er ferdigscoret, la fotballekspert Vidar Davidsen til.
* 32. spilleminutt:
Ronaldo prøver seg på et langskudd, men forsøket er for dårlig.
Artikkelen fortsetter under bildet.
Da Portugal-spillerne Ronaldo, João Moutinho og Veloso gikk i garderoben, var de rasende på dommeren.
De tre stilte seg rundt Nawaf Shukralla og ga ham en salve.
På TV-ene på pressetribunen kunne man se at Ronaldo tok med seg frustasjonen inn i garderoben.
Med en flaske i hånden gikk han og snakket til seg selv, eller noen av lagkameratene, tydelig frustrert.
Ikke interessert i å feire
Etter hvilen forsvant Ronaldo helt ut av kampen og skapte lite fremover - helt frem til han plutselig dukket opp igjen.
På en retur fra keeper Dauda sto han klar i feltet og banket inn 2-1-målet for Portugal.
Like før slutt hadde Ronaldo to store sjanser til på å score, men det første forsøket gikk noen få centimeter over mål, mens det andre ble reddet.
- I løpet av denne kampen hadde han to-tre ferdigscorede muligheter.
Normalt setter han slike sjanser.
Han har hatt en dårlig inngang og oppkjøring til mesterskapet.
Ronaldo viser at han er langt unna å være i form.
Det er synd for Portugal og VM at en av verdens beste fotballspillere er ute, sier fotballekspert Vidar Davidsen i VGs VM-studio.
Artikkelen fortsetter under bildet.
Ronaldo og Portugal var lenge i trøbbel mot Ghana.
Selv om en uheldig og udyktig John Boye hjalp dem ved å plassere ballen vakkert i eget kryss i første omgang, ble Portugal presset tilbake i store deler av den andre omgangen.
Og etter 57 minutter utlignet Asamoah Gyan.
Det så ut til å gå mot uavgjort før Ronaldo endelig fikk uttelling.
Hans tredje mål på 13 VM-kamper, reddet i hvert fall noe av portugisernes ære.
Ghanas landslagssjef Akwasi Appiah måtte etter 1-2-tapet svare på hvorfor han valgte å sende hjem Kevin Prince-Boateng (27) og Sulley Muntari (29) like før oppgjøret.
- Beslutningen med å sende hjem to spillere hadde med disiplinære årsaker å gjøre.
Du må se på hva som gagner hele laget, derfor tok vi beslutningen om å sende dem hjem i dag tidlig, sier Appiah.
- Hvorfor ble beslutningen tatt om morgenen før kampen?
- Hendelsen skjedde for noen dager siden.
Det er viktig å ta seg tid.
Jeg tror ikke det hadde påvirkning på kampen.
VI spilte en bra kamp og hadde noen sjanser.
Både Prince-Boateng og Muntari er velkommen tilbake på landslaget etter suspensjonen om de presterer godt nok på klubblaget, sier Appiah.
Det har også vært mye bråk rundt bonusordningen til ghaneserne i VM.
Torsdag ankom et fly (!) med penger til Brasil.
Flere i troppen til Ghana skal ha truet med å nekte å spille mot Portugal om de ikke fikk en utbetaling fra fotballforbundet.
- Normalt skal dette skje før mesterskapet, men det var noen få problemer.
Størrelsesordenen tror jeg ikke angår alle.
Det spillerne etterspurte, var det som ankom i dag, sier Appiah.
En ghanesisk journalist, kledd i gul treningsjakke og Ghana-skjerf, ville ha svar på hva han har å si til folket hjemme i Afrika.
- Ghanesere elsker fotball.
Jeg sammenligner det med brasilianere.
De ville elsket at vi gikk videre, men det positive er at vi presterte bra, sier Appiah.
PS:
Ettersom Tyskland slo USA 1-0, er tyskerne videre i VM.
Det er også USA.
Portugal og Ghana er ute etter å ha endt som nummer 3 og 4 i gruppe G.
VGs VM-ekspert Kjetil Rekdal kritiserer måten Portugals Christiano Ronaldo ledet laget under kampen mot USA.
Cristiano Ronaldo kom best ut av denne duellen med Lionel Messi, men også portugiseren kan bli lurt.
VGTV sender direkte fra Akersgata i Oslo i forbindelse med de siste gruppespillkampene i VM.
| 0
|
101620
|
Müller svever forbi VM-legender
RECIFE/OSLO (Tyskland-USA 1-0)
Her jubler 24 år gamle Thomas Müller for sin 9. VM-scoring i karrieren.
Det betyr at Bayern München-stjernen fortsetter å klatre oppover toppscorerstigen i VM-sammenheng:
Nå deler han førsteplassen i Brasil-VM med Neymar og Lionel Messi, som også har fire mål.
- Thomas er i strålende form, og man får inntrykk av at det er enkelt for ham, roser den tyske landslagssjefen Joachim Löw.
I et mer historisk perspektiv, er Müllers prestasjon enda mer imponerende.
Han har ni VM-scoringer.
Bare tolv spillere har flere på CV-en sin.
Husk likevel følgende:
Thomas Müller er bare 24 år gammel.
I tillegg til årets mesterskap, kan han dermed spille minst to verdensmesterskap - dersom skjebnen vil det slik.
Lagkamerat Miroslav Klose topper VM-lista sammen med brasilianske Ronaldo med 15 scoringer.
Men Klose er 36 år gammel.
Skuddet til Müller holdt til seier over USA torsdag kveld.
Det skjedde uten at noen av spillerne ute på banen fortvilte.
For begge lag gikk videre med tysk ettmålsseier - fordi Ghana ikke maktet å gjøre jobben mot Portugal.
Etterpå ga trenerne Joachim Löw og Jürgen Klinsmann hverandre en klem i både lettelse og glede.
Fornøyd matchvinner
De to landsmennen var klissvåte etter en regntung forestilling.
- Jeg så ballen endre retning, før den kom mot meg.
Jeg fokuserte på ballen og bakerste stolpe, og traff den slik jeg ønsket.
Det var det, forklarte Müller i pressesonen torsdag kveld.
Da var han bandasjert og lappet sammen over det ene øye etter en kollisjon i en tidligere kamp.
- Ethvert lag ønsker å ha en Thomas Müller på laget.
Det er åpenbart, sa USAs tyske trener, Jürgen Klinsmann.
- Om du gir ham én sjanse, eller mulighet til å stille inn siktet, så er Thomas typen som scorer.
Han trenger ikke to muligheter, legger han til.
Tysk dominans
Utgangspunktet var greit før kampstart:
Med uavgjort ville både Tyskland og USA gå videre til en åttedelsfinale i fotball-VM.
Det gjorde at mange så for seg en forsiktig forestilling nord i Brasil torsdag kveld.
Men Tyskland åpnet frisk og kom til et par gode muligheter tidlig i kampen.
Og i ballbesittelse, var tyskerne overlegne:
Da det var spilt ti minutter, hadde de allerede registrert 108 pasninger i laget, mot USA sine 12.
Men:
USA kjempet seg møysommelig inn i kampen igjen.
Mannskapet til Jürgen Klinsmann slåss på søkkvåte gressmatta, fikk registrert én anstendig målsjanse - og gikk til pause med 0-0.
Levde farlig
Etter pause ble det likevel tøft:
Tyskland fortsatte å dominere, og USA skapte så godt som ingenting.
Til slutt ble europeerne belønnet i form av scoring:
Per Mertesacker headet mot mål, men Tim Howard svarte med en nydelig redning.
Returen gikk imidlertid rett i bena på Thomas Müller, som sto godt plassert på 16-metersstreken.
Istedet for å klemme til, brukte Bayern München-profilen bredsida, og styrte ballen i lengste hjørne.
Like etter utliknet Ghana til 1-1 mot Portugal i den andre kampen i gruppa.
Det betød at USA levde farlig - for dersom Ghana vant 2-1, ville en tysk ettmålsseier sende USA ut av VM.
Men til alt hell for amerikanerne:
Portugal og Cristiano Ronaldo dro til slutt i land en ettmålsseier, og knuste Ghanas håp om avansement.
At mannskapet til Klinsmann, som hadde satt Mikkel "Mix"
Diskerud på benken torsdag, ikke maktet å svare Tyskland, betød dermed lite:
Både Tyskland og USA er klare for åttedelsfinalen.
Tyskland vant 1-0 mot USA i kveld, og begge lag er med det videre fra gruppespillet i VM.
Hør studios oppsummering av kampen.
| 0
|
101621
|
Filmanmeldelse:Kosefilm for voksne
Godlynt, lavmælt og meget ettertenksom komedie for et voksent publikum, gjerne med intellektualiserende tendenser.
Eller:
Dette er en «Woody Allen-film» med Woody Allen, uten at den er laget av Woody Allen.
Tvert om, hadde jeg nær sagt:
Latineren John Turturro er mannen både bak manus og regi.
Til gjengjeld kretser det om klassiske Allen-temaer, som sex, religion, rase og livets nødvendige distraksjoner, med replikker og dialog etter velkjent, kjapp one-liner-modell.
Utgangspunktet er latterlig utenkelig:
Woody Allens kvinnelige hudlege (Sharon Stone) avslører for sin pasient at hun er klar for en smule eventyrlige sexutskeielser; om Woody kjenner en brukbar, mannlig hingst.
Jo da, det gjør pengelense Woody, og avslører sine planer for den ellers intetanende Turturro.
Et umake prostituert/hallik-par!
Men slett ikke uten lokal suksess, plutselig tilgang til penger samt åpning til atskillig fundering omkring kjødets og sjelens irrganger i en ellers nokså kald og berøringsløs verden.
Inn på scenen:
En vakker rabbinerenke og mor til seks barn (Paradis), en lokal jødisk bydelspolitimann (Schreiber), en også sex-hungrende legevenninne (Vergara), en barnerik farget Allen-samboer (Kuzmina).
Og man får et luntende sammensurium av observasjoner og munterhet og spilleglede, som vil glede mange, mange!
På den annen side:
Har man ikke sans for Woody Allen, vet man ikke hva det vil si å se en film på den diametralt andre enden av action-skalaen og eier man ikke tålmodighet med filmfomling i den sanne menneskelighets navn, bør man la være.
| 1
|
101623
|
- Er en spiller som kan utgjøre forskjellen mellom seier og tap
(Honduras-Sveits 0-3) (Ecuador-Frankrike 0-0)
For fire år siden feilet Sveits mot Honduras i den avgjørende gruppespillskampen.
I dag, med en fire år eldre Shaqiri, fikk de sin revansje.
For fire år år siden var premissene de samme som i dag.
Sveits måtte slå Honduras for å ha en sjanse til å kvalifisere seg for sluttspillet i VM.
Den gang endte kampen 0-0, men i dag feilet ikke sveitserne.
Ledet an av en strålende Xherdan Shaqiri var det aldri tvil om at seieren skulle ende hos laget som vant Norges VM-kvalifiseringsgruppe.
- Ga oss full valuta
Shaqiri og Sveits stoppet ikke før det sto 3-0 i målprotokollen, og ettersom Ecuador ikke klarte å beseire Frankrike, er Sveits videre fra gruppe E sammen med VM-vinneren fra 1998.
- Xherdan Shaqiri er en spiller som kan utgjøre forskjellen mellom seier og tap.
I mine øyne var han bedre mot Frankrike enn mange ville ha det til.
I dag ga han full valuta for tilliten, sa sveitsernes landslagssjef Ottmar Hitzfeld.
Det er første gang på 60 år at en sveitser har scoret et hat trick i VM.
- Forrige sveitser som klarte samme bragd var Josef Hügi i kvartfinalen mot Østerrike i 1954.
Østerrike vant 7-4, melder VGs Geir Juva på Twitter.
I åttedesfinalen møter Sveits Argentina.
- Argentina er favoritt tirsdag, men vi har intet å tape.
I cupspillet er alt mulig, sier Hitzfeld.
Fortjent seier
For mens Honduras vartet opp med feilpasninger på egen banehalvdel og viste hvorfor de er blant VMs dårligste lag, tok Sveits vare på sjansene sine i den første omgangen.
Allerede etter seks minutter scoret 22 år gamle Shaqiri.
Han dro seg innover i banen fra kanten av 16-meteren og dunket ballen nydelig inn bak en sjanseløs Noel Valladares.
Fem minutter før pause doblet samme Shaqiri ledelsen, etter at Gökhan Inler hadde tredd opp Josip Drmic på nydelig vis.
Drmic fant Shaqiri, som alene med keeper enkelt scoret 2-0.
I andre omgang var Honduras adskillig nærmere, men Sveits-forsvarer Rodriguez stoppet skuddet på streken da Bengtson rundet keeper Benaglio.
Litt senere burde den argentinske dommeren strengt tatt pekt på straffemerket idet Djourou gikk inn i ryggen på Jeremy Palacios, men innbytteren, som for øvrig er bror til Wilson Palacios, fikk ingenting.
Istedenfor kom Sveits på ny kontring.
Ballen ble nydelig spilt opp til Drmic, som fant Shaqiri.
Han lurte keeper, og ble med det tremålsscorer.
Flere mål ble det ikke, og Sveits er videre.
Honduras-trener gir seg
På den andre siden sto Honduras igjen - utslått med 1-8 i målforskjell og uten poeng.
Nå forlater Luis Suárez posten som Honduras-trener.
- Jeg er ikke tilfreds med det vi har oppnådd under VM.
Jeg tror laget vil få gode resultater i framtiden, men jeg tror en annen kan ta min jobb og levere de resultatene, sa han.
- Dette er den siste dagen i min kontrakt, og jeg har selv tatt avgjørelsen om ikke å fortsette.
Det er ikke en oppsigelse, og heller ikke et problem med kontrakten.
Jeg har bare tatt beslutningen om å ikke fortsette, sier han ifølge NTB.
Studio mener Antonio Valencia ble korrekt utvist for taklingen på Digne.
Kampen mellom Frankrike og Ecuador endte målløs.
Pressekonferansen med Uruguay foregikk helt uten Suarez-spørsmål.
En BBC-journalist forsøkte seg, men ble umiddelbart fratatt mikrofonen.
Cristiano Ronaldo er kjent for å være over middels interessert i hvordan han ser ut på håret.
Denne uken har han byttet frisyre to ganger.
| 0
|
101625
|
Nitrist avslutning for England
(Costa Rica-England 0-0) England var allerede slått ut før den siste kampen mot gruppevinner Costa Rica.
Det ble en nitrist affære.
Til tross for at England-sjef Roy Hodgson ga en rekke nye spillere sjansen, så var det ikke mye å glede seg over sett med engelske øyne.
Daniel Sturridge, som spilte alene på topp, var nærmest scoring for England.
I første omgang gikk han først over ende inne i feltet etter en duell med Oscar Duarte uten å få et straffespark han kanskje burde fått.
Minutter senere headet han over mål fra god posisjon.
For Costa Rica var den gamle Fredrikstad-spilleren Celso Borges nær uttelling med et frispark fra langt hold som smalt i tverrliggeren bak England-keeper Ben Foster, men laget som hadde full pott etter møtene med Uruguay og Italia hadde minimalt å spille for.
Etter pausen burde Sturridge ha fått mer ut av et farlig frispark fra Frank Lampard, og så skjøt han centimetere utenfor alene med Keylor Navas i Costa Rica-målet mens Liverpool-kollega Raheem Sterling sto fortvilet foran det åpne målet og ventet på en pasning.
Steven Gerrard ble byttet inn og spilte de siste 17 minuttene.
Sjansene er store for at både ham og Frank Lampard spilte sin siste landskamp for England.
| 0
|
101626
|
Chiellini:- Latterlig å ikke gi ham rødt
OSLO/NATAL (VG)
(Italia - Uruguay 0-1) I fjor ble han utestengt i ti kamper for å ha bitt Branislav Ivanovic.
I kveld glefset Luis Suarez til igjen - mot Italias Giorgio Chiellini.
Uruguay gikk til åttedelsfinalen på bekostning av et sjanseløst Italia etter en scoring av Diego Godin i det 81. spilleminuttet.
Men det var dramaet etter 79 minutter som stjal oppmerksomheten.
På stillingen 0-0 - da var Italia videre - skjedde skandalen i Natal.
I en duell i Italias 16-meter løp Uruguay-spissen inn i italieneren og bet Chiellini tydelig i skulderen.
Juventus-stopperen svarte med å slå albuen tilbake mot Suarez, uten å treffe Liverpool-spissen ordentlig.
Så kastet Suarez seg ned og tok seg til tennene.
En rasende Chiellini løp mot dommeren, dro drakta til side - og viste fram bitemerket fra tennene til Luis Suarez.Hverken dommer Marco Rodriguez eller assistentdommerne hadde fått med seg den skandaløse opptredenen som TV-bildene tydelig viste.
- Det var latterlig ikke å gi ham rødt kort.
Det var helt opplagt, og han kastet seg ned etterpå fordi han visste han hadde gjort noe, sier Giorgio Chiellini etter kampen.
Ifølge BBC-journalist Ben Smith fortsatte Chiellini med:
- Dette er helt, helt klart.
Suarez vet veldig godt at han har gjort noe han ikke burde gjort.
Uruguays stjernespiller fikk lov til å bli på banen.
- Hvis Suarez har bitt igjen, tror jeg ikke på menneskeheten lenger.
Da har jeg gitt opp.
Hvis det har skjedd igjen, blir jeg lei meg, sa Jan Åge Fjørtoft i VGTVs fotballstudio umiddelbart etter episoden.
Klare bilder
Reprisene fra Natal viste med all tydelighet at Suarez satte tennene i Chiellini, og at den italienske forsvareren fikk et saftig merke i skulderen.
Uruguays landslagssjef Oscar Tabarez ble etter kampen konfrontert med at TV-bildene viser at Suarez bet Chiellini.
Han svarer følgende når han blir spurt om han vil kommentere episoden:
- Nei, jeg vil se bildene først.
Jeg så det ikke.
Hvis det skjedde, så tror jeg dommeren ikke så det.
Jeg har ingen flere kommentarer å komme med.
Tabarez blir videre spurt om det er noe som kan unnskylde bitingen til Suarez.
- Jeg har allerede svart din kollega.
Jeg så det ikke selv.
Og jeg vil ikke at noen snakker for meg.
Forstår du?
Han er et mål for visse deler av pressen, svarer Tabarez.
I intervjuet av Suarez like etter kampslutt, spurte ikke reporteren fra rettighetshaverne et eneste spørsmål om episoden.
Resultatet ble da et ganske latterlig intervju med spissen, som ikke sa annet enn at han var veldig fornøyd med at Uruguay etter seieren mot Italia går videre til sluttspillet i VM.
- Dette er helt utrolig, etter en dårlig start på gruppespillet så går vi videre.
Dette er jo det beste som kunne skje, at vi fikk snudd det.
Vi fikk vist hva vi står for, sa Suarez.
Italia-sjefen trakk seg
- Jeg så ikke bildene av Suarez, men jeg så bitemerkene på Chiellini.
Det er en skam, en skikkelig skam, sa Italias landslagssjef Cesare Prandelli.
På VGs spørsmål om hvor alvorlig han synes Suarez-bitingen er – og om FIFA bør straffe Uruguay-spissen - svarte han:
- Jeg vi ikke gå inn på detaljer.
Jeg må ikke kommenter dette.
Det var en tøff kamp, og det var ikke nødvendig å gi et rødt kort (om utvisningen av Marchisio, red. anm.).
Det var ikke situasjoner som tilsa det.
Suarez får andre kommentere, jeg så bare bitemerker på Chiellinis skuldre.
Assistentdommeren var så opptatt at de ikke så noe.
Etter tapet annonserte Prandelli sin egen avgang.
- Jeg snakket med presidenten i forbundet, og jeg har sagt at jeg vil gå av!
Når planen feiler, så må jeg ta ansvar!
Vi er som et politisk parti, og vi falt, sa han.
- Prandelli har levert oppsigelsen.
Jeg skal ha et styremøte når jeg kommer tilbake til Italia.
Jeg håper han trekker oppsigelsen, sier Giancarlo Abete, president i det italienske fotballforbundet.
Artikkelen fortsetter under bildegalleriet.
Italia skapte null sjanser
Italia fikk ingen nye fotballfans, og skapte ingen målsjanser, men ble hemmet av at Claudio Marchisio fikk et svært tvilsomt direkte rødt kort etter 59 minutter.
Juventus-spilleren gikk tilsynelatende utilsiktet inn med med knottene - uten å treffe Egidio Arévalo spesielt stygt eller hardt - og ble sendt av banen av dommer Marco Rodriguez.
- Jeg ville klart meg uten «banens beste»-utmerkelsen i dag.
For meg, og for nasjonen, er dette en veldig trist dag.
Det er en dag der vi feilet.
Og vi blir nødt til å reflektere over ting, sier Italia-keeper Gianluigi Buffon i presserommet på Arena das Dunas i Natal.
Med ti mann klarte ikke verdensmesterne fra 2006 å sette særlig trykk på Uruguay i sluttminuttene.
Dermed sikret søramerikanerne avansement til åttendelsfinalen.
Der venter trolig Colombia.
- Det var latterlig å havne i undertall i en kamp som denne.
Det var ingenting som berettiget det.
Dommeren ødela kampen, sier Italias landslagssjef Cesare Prandelli.
Fikk ti kamper i fjor
Spørsmålet er om Luis Suarez får lov til å spille den kampen.
FIFA vil garantert granske bite-skandalen nøye i etterkant av kampen.
I fjor ble han utestengt i ti kamper da han bet Chelsea-spilleren Branislav Ivanovic.
Det var ikke første gang den kontroversielle spissen var involvert i bråk.
Tidligere internasjonal dommer og VG-ekspert Tom Henning Øvrebø har ikke sett kampen, men med forbehold om at han ikke har sett episoden er han klar på at det er rødt kort på linje med slag og spark.
- Bør få konsekvenser
På spørsmål om hvilken konsekvens det kan få i etterkant, skriver han i en sms:
- Det kan og bør det få.
Hvis det er alvorlige episoder kan FIFA se på video og gi en spiller personlig straff i ettertid.
Men det er ikke gitt at FIFA vil gjøre dette i et VM hvis det er tvil om omstendighetene, sier Øvrebø til VG.
Tabarez fikk også spørsmål om hva eventuelle konsekvenser fra FIFA vil bety for Uruguay videre i VM.
Det spekuleres nå i at en spiller kan få opptil to års utestengelse for biting i kamp.
- Du får meg til å repetere meg tre ganger.
Jeg så ikke hendelsen.
Og jeg vil ikke kommenter den.
Vi har spilt mange kamper uten Suarez.
Noen vant vi og noen tapte vi, som mot Costa Rica der vi ikke hadde Suarez på banen.
Han er en viktig spiller og en viktig perso, sier Tabarez.
- Dere har allerede begynt å angripe ham, så vi vil forsvare ham.
Dette er et fotball-VM, ikke en konkurranse om moral, fortsetter han.
VGTV sender direkte fra taket av VG-huset i Akersgata i forbindelse med de siste gruppespillskampene i VM.
| 0
|
101630
|
Bokanmeldelse:Chris Offutt «Hjemme, der jeg kommer fra»
Rått, intenst og gripende:
Chris Offutts noveller griper deg i jakkekragen, løfter deg opp mot låvedøra og lar deg henge til du ber om nåde.
Det finnes et ukjent USA – fjernt fra New Yorks pulserende storbyliv og vestkystens dekadanse.
I Kentucky skyter de ekorn til middag.
Nå og da skyter de hverandre.
Her er mye sex og singleliv, men også havarerte ekteskap og mad men som oppdrar andre menns unger.
Og fint lite glamour, dresser og høye hæler.
Chris Offutt skildrer dette nesten uvirkelige annerledeslandet med innlevelse og innsikt.
Ikke så rart – han har selv vokst opp her.
Han er en del av dem.
White trash, hillbillies og rednecks er merkelappene vi kjenner dem under.
Hvem er de?
Hva har formet dem, hvordan tenker de, hvorfor er de som de er?
Som i all stor novellekunst er det språket og de litterære figurene som bærer Chris Offutts litterære prosjekt.
Med et rått og nakent språk skildrer han menneskene og landskapet som preger dem.
Det kunne være fristende å sammenligne ham med mer kjente forfattere – navn som Hemingway, Faulkner og McCarthy – men å måle én forfatter opp mot andre er uansett en meningsløst urettferdig øvelse.
Offutt står på egne bein.
Det er bare å ta av seg cowboyhatten – eller aller helst skyggeluen.
Enkeltvis er novellene små mesterstykker i skrivekunst og menneskekunnskap.
Lest fra perm til perm fremstår nok novellesamlingen en anelse monoton i rytme, stil, språk og tone.
Fordi de er støpt i samme form, fortjener novellene å bli lest slik de er skrevet og publisert: uavhengig av hverandre.
Bokens redaktør, Levi Henriksen, bøter på den innebygde monotonien ved å invitere ulike oversettere til å gi norsk språkdrakt til tekstene.
Grepet er usedvanlig vellykket.
Oversetterne – Levi Henriksen, Lars Mytting, Vidar Kvalshaug, Lars Ove Seljestad, Leif Østli, Sturle Brustad, Nicolai Houm, Christopher Grøndahl, Christer Mjåset, Håkon Ohlgren og Vibeke Saugestad – viser hvor spennende resultatet kan bli når ulike penner med ulik litterær musikalitet gjendikter det «samme» stoffet.
På norsk gjenskapes den sære kentuckydialekten på radikalt og ikke fullt så radikalt bokmål.
Vi leser den på Odda-mål, på nynorsk og et svært så lydmalende Åmot-mål.
Variasjonene fryder.
Offutt er en strålende forfatter.
Levi Henriksens forord og Chris Offutts eget etterord tilfører novellesamlingen enda en verdifull dimensjon.
Dette er en bok du ikke glemmer så lett.
| 1
|
101631
|
Bokanmeldelse:«Bukkene Bruse vender tilbake»
Bukkene bruse i badeland er blitt et fenomen.
Nå vender de tilbake.
Forhåpentligvis ikke siste bok fra paret bak gigantsuksessen «Bukkene bruse i badeland».
Da bukkene bruse dro til badeland, var det nemlig over 110 000 som løp og kjøpte boken om dem.
Velkjent eventyrstoff omskapt og fornyet med samtidskultur og fantastisk humor preger også oppfølgeren.
Det er straks sommerferie, og Bukkene Bruse må legge planer.
De prøver å tenke økonomisk, og bestemmer seg for å dra tilbake til setra, der har de jo både gode rømmevafler og et troll man kan stange ned fra broen.
Men under broen er det tomt, og setra holder stengt.
På en skuffet retur drar de innom bensinstasjonen og får vite at trollet har havnet på gamlehjemmet.
Bukkene mener det er tid for et besøk, og det er duket for drama.
De stakkars pasientene plages av det gretne, gamle brøletrollet i rullestol som har plassert seg under salongbordet og er klar til angrep.
Moursounds illustrasjoner er mesterlige og gjennomtenkte, jeg får assosiasjoner til de tegningene man tegnet på barneskolen.
De er innholdsrike, fargesterke og forteller sin egne historie som både forsterker og løper parallelt med teksten.
Det er et veldig sterkt fellesskap i tekst og bilde gjennom humoren, det er omtrent som om denne fortellingen ikke kunne vært illustrert på en annen måte enn akkurat med disse bildene.
Brekelydene er lagt inn slik at enkelte ord er oppdelt, det gjør høytlesningen mer levende og morsom.
Variasjonen i skriftstørrelsen er imidlertid noe mer forvirrende og virker mer tilfeldig enn intendert.
De kjente vendingene «tripp trapp, tripp trapp» og «nå kommer jeg og tar deg» holder på den gode metaleken som disse fortellingene driver med: en nyskapning der tradisjonen møter den moderne tiden.
Det er som om vi hører det opprinnelige eventyret på nytt i bakgrunnen under lesningen.
Dét er i seg selv et kunststykke.
| 1
|
101635
|
Van Gaal med sint kontring til journalist
SAO PAULO/OSLO (VG) (Nederland - Chile 2-0)
Begge innbytterne hans scoret, men Nederlands trener var klar da han ble spurt om hva som var hemmeligheten bak den suksessen:
- Flaks.
Det er flaks.
Både Leroy Fer og Memphis Depay kom fra benken og scoret i 2-0-seieren.
Depay kom dessuten inn og ble matchvinner mot Australia sist.
Arjen Robben uttalte til nederlandsk TV at van Gaal har en «gyllen penis» da han ble konfrontert med suksessbyttene:
- Kona har ikke sagt noe om det, svarte van Gaal med et smil.
Like blid var han ikke da han på pressekonferansen ble spurt om hvorfor Nederland stilte opp så defensivt.
- Hvis du spør meg om det så spør jeg deg hva som var defensivt?
Da får du svare på det, du som kan komme med et så klokt spørsmål, kontret van Gaal i kjent stil.
Journalisten svarte at Nederland ofte ble liggende med fem mann på linje bak, og med Dirk Kuyt liggende veldig lavt på venstreflanken.
- Ja, men gjaldt ikke det Mena og Isla (Chiles flankespillere) også?
Vi må forholde oss til hvordan motstanderen spiller, småfreste van Gaal tilbake.
På stillingen 0-0, et kvarter før full tid, sto kampen og vippet.
Chile ville med seier vinne gruppen, og risikoen for å møte Brasil i 8-delsfinalen ville være mindre.
Men så gjorde van Gaal to smarte trekk.
Først satte han inn Memphis Depay for Jeremain Lens.
Deretter tok han av en sliten Wesley Sneijder til fordel for Leroy Fer.
Like etter tok Nederland kontroll på kampen.
På overtid var det Depays tur til å score.
Arjen Robben gjorde et fantastisk forarbeid på en overgang, ventet ut Gonzalo Jara og la inn til Depay, og vips var 2-0-seieren et faktum.
Det betyr at Nederland vinner gruppe B. Louis van Gaal vil da ta med seg sine oransje disipler til åttedelsfinale hvor motstanderen blir laget som ender på annenplass i gruppe A (Brasil, Kroatia eller Mexico).
Chile vil på sin side møte vinneren av samme gruppe.
Nederland er i kveld videre fra VMs gruppespill, men studio er ikke særlig imponert av de spillet til de oransje.
Her oppsummerer de kveldens seier over Chile.
| 0
|
101636
|
Reddet Portugals VM-håp fire minutter på overtid
(USA-Portugal 2-2)
Portugal så ut til å være på vei ut av VM i Brasil.
Men i overtidens femte og siste minutt dukket innbytter Varela opp.
Dermed har Portugal fortsatt et ørlite - men syltynt - håp om avansement fra VMs gruppe G.
For det er USA og Tyskland som er i føresetet, og dersom de spiller uavgjort i gruppespillets siste kamp, er de videre på bekostning av Portugal og Ghana.
Portugal har dessuten, etter braktapet mot Tyskland, desidert dårligst målforskjell i gruppen, og er derfor avhengig av å vinne stort mot Ghana førstkommende torsdag.
- Burde unngått
USAs første målscorer er imidlertid klar på at de burde ha sikret amerikansk avansement i natt.
- Klart dette er frustrerende.
Det gjensto et snaut minutt, og vi hadde ballen.
Dette burde vi unngått, sier Jermaine Jones.
Han dunket inn utligningen fra drøye 20 meter i det 64. minutt etter at Nani hadde sendt Portugal i føringen 59 spilleminutter tidligere.
Og da Clint Dempsey brukte magen på å score 2-1, var snuoperasjonen komplett.
- Vi spilte bra, og jeg synes vi var bedre enn i vår første kamp.
Vi hadde uflaks som ikke fikk tre poeng, men vi fikk i hvert fall ett.
Det ser fortsatt bra ut for oss i gruppen, sier han etter kampen.
- Mesterskapets beste redning
I mellomtiden hadde Tim Howard gjort det strålende i USA-buret, og vartet blant annet opp med en praktredning rett før pause.
- Kanskje mesterskapets beste redning, konstaterte VGTVs studio etter å ha sett den.
USA var med andre ord på god vei mot avansement, mens portugisernes stjerne, Cristiano Ronaldo, stadig ble mer og mer frustrert på banen.
Han fikk ikke til mye, men på overtid var det han som la innlegget som med en perfekt bue fant pannebrasken til Varela.
Gruppe G avgjøres torsdag
2-2 var et faktum, og det som så ut til å bli en amerikansk festaften, var plutselig ikke det lenger.
Portugal hadde utlignet, og nå klamrer de seg fast til et ørlite håp om VM-avansement.
Torsdag 26. juni står Ghana på motsatt banehalvdel samtidig som USA møter Tyskland.
Da avgjøres det hvem som går videre fra gruppe G.
Christiano Ronaldo hadde ingen god kamp mot USA.
VGTVs studiogjester mener han viste mye dårlig kroppsspåk, og at han virket sur og grinete gjennom store deler av oppgjøret.
Tim Howards redning i kampen mot Portugal i VMs gruppe G synes VGTVs studio er VMs hittill beste foran Ochoas og Romeos redning.
Hva synes du?
| 1
|
101637
|
Historisk målfest for Algerie
(Sør-Korea - Algerie 2-4)
Flere afrikanske nasjoner har blitt kritisert for svake VM-prestasjoner i Brasil, men Algerie er kun en seier mot Russland unna åttedelsfinale.
Det er klart etter søndagens 4-2-seier over Sør-Korea.
Algerie imponerte voldsomt før pause og ledet hele 3-0 halvveis.
- Dette er imponerende.
I nærheten av en maktdemonstrasjon, sier TV 2s ekspertkommentator og fersk Lyn-trener Drillo etter Algeries første VM-seier siden 1982.
Og da Yacine Brahimi satt inn hvittrøyenes fjerde mål etter lekkert veggspill med Sofiane Feghouli, ble Algerie det første afrikanske laget som har scoret fire mål i en VM-kamp.
–
Vi er veldig glade, for det er så fryktelig lenge siden vår forrige seier i et VM.
I annen omgang tok vi det litt roligere, men vi vant fortjent, sier kaptein Madjid Bougherra.
Avgjørende kamp mot Russland
Algerie ligger på andreplass i puljen med tre poeng og er sikret avansement med seier over Russland i den siste innledende kampen.
Uavgjort er også nok dersom ikke søndagens offer Sør-Korea slår åttedelsfinaleklare Belgia med minimum tre mål.
Allerede etter fem minutters spill hadde Algerie skapt to gode sjanser og ropt på straffe.
Det skulle ta ytterligere 20 minutter før sterke Islam Slimani vant duellen med to sørkoreanere og vippet ballen over keeper.
Tre minutter senere smalt det igjen bak Jung Sung-Ryong.
Keeperen flakset ut i feltet på en corner og ble straffet da Rafik Halliche stanget ballen kontakt i nettet.
Kampen virket avgjort da Slimani serverte Abdelmoumene Djabou foran mål seks minutter før pause, og midtbanespilleren plasserte ballen sikkert i hjørnet.
Ingen skudd på mål
Sør-Korea hadde ikke en eneste avslutning før hvilen, men brukte bare fem minutter av andre omgang på å redusere.
Son Heung-Min var god og heldig som fikk med seg et langt oppspill inn i feltet, men avslutning mellom bena på Rais M'Bohli var lekker.
Midtveis kom det historiske fjerde målet for Algerie da Yacine Brahimi spilte vegg med Sofiane Feghouli og plasserte ballen i hjørnet.
Målscorerne Brahimi, Slimani og Djabou kom alle inn på laget etter åpningstapet mot Belgia.
Ja-Cheol Koos redusering fra kort hold 18 minutter før slutt ble bare et trøstemål for sørkoreanerne som må slå Belgia torsdag for å ha noen som helst mulighet for bli en del av sluttspillet i Brasil.
–
Jeg vil be alle våre fans om unnskyldning.
Strategien min var feil, sa Sør-Koreas landslagssjef Hong Myung-bo nedbrutt.
| 1
|
101638
|
Bosnia snytt for scoring - ute av VM
(Nigeria - Bosnia-Hercegovina 1-0)
Etter at Edin Dzeko (28) fikk en scoring feilaktig annullert, sikret Peter Odemwingie (32) Nigeria-seier og sendte Bosnia-Hercegovina ut av VM.
Edin Dzeko var nære ved å hindre den tidlige VM-exiten da han fikk avslutte fra 6-7 meter på overtid.
Men dessverre, sett med bosniske øyne, gikk ballen via Nigeria-keeper Vincent Enyeama i stolpen og ut.
Bosnia-Hercegovina forsøkte febrilsk å komme til avslutningen i de siste overtidsminuttene, men måtte innse at VM-drømmen var knust da dommerne blåste i fløyta.
–
Dette var veldig synd.
Det var en overkommelig gruppe, men vi måtte betale for manglende erfaring.
Jeg håper gutta kommer med neste gang også, men for meg er det for sent, sa 32-årige Zvjezdan Misimovic etter kampen, ifølge NTB.
Vi ser frem mot kvelden der Portugal og Belgia skal i aksjon.
Bosnia-Hercegovina står med null poeng etter to kamper i gruppe F og er ute VM.
De kan kun oppnå tre mulige poeng, mens Nigeria allerede har karret til seg fire etter uavgjort mot Iran pluss de tre i lørdagens seier over Edin Dzeko og co.
Nigeria (4-5-1):
Vincent Enyeama 7 - Efe Ambrose 5, Kenneth Omeruo 5, Joseph Yobo 6, Juwon Oshaniwa 4 - Ahmed Musa 5 (Shola Ameobi inn etter 64 min.), Ogenyi Onazi 4, Peter Odemwingie 6, John Obi Mikel 6, Michael Babatunde 5 (Ejike Uzoenyi inn etter 74 min.)
- Emmanuel Emenike 7 BB.
Bosnia-Hercegovina (4-5-1):
Asmir Begovic 4 - Mensur Mujdza 4, Toni Sunjic 5, Emir Spahic 3, Muhamed Besic 4 - Izet Hajrovic 6 (Vedad Ibiševic 4 inn etter 57 min), Miralem Pjanic 6, Zvjezdan Misimovic 4, Haris Medunjanin 4 (Tino-Sven Sušic 4, inn etter 63 min.), Senad Lulic 4 (Sejad Salihovic 5, inn etter 57 min.)
- Edin Dzeko 5
Dommer:
Peter O'Leary (New Zealand) 3
Sjanser: 3-4
Kampen:
Dommerfeilen
Argentina er allerede videre fra gruppen, mens Nigeria og Iran må krige om den siste sluttspillsplassen i siste gruppespillskamp.
Etter 20 minutter ble Bosnia-Hercegovina feilaktig fratatt 1-0-ledelse.
Den skulle vise seg å bli avgjørende.
Manchester City-spissen Edin Dzeko ble tredd gjennom alene med keeper, satte ballen iskaldt over keeper og i mål, men dommeren annullerte scoringen for offside.
TV-reprisen viste at Dzeko ikke var i offside da pasningen ble slått.
–
Det er ikke første gang en dommer har tatt en dårlig avgjørelse i dette VM, og det blir ikke siste, sa Bosnias landslagssjef Safet Susic, som tok tapet med fatning.
–
Vi tapte for et godt lag.
Nigeria spilte bedre enn mot Iran.
Dzeko ble spilt gjennom på ny få minutter senere.
Den gang holdt linjemannen flagget nede, men City-spissens skudd ble slått over mål av Nigeria-keeperen.
Etter 28 minutter ble vondt til verre for Bosnia-Hercegovina da Nigeria-spiss Emmanuel Emenike mottok ballen høyt oppe på høyresiden.
Han passerte Emir Spahic, Spahic gikk i bakken og ropte på frispark, men Nigeria-spissen fikk fortsette å fosse ned mot dødlinjen av dommeren.
Emenike slo ballen 45 grader ut i feltet til Peter Odemwingie som avsluttet på direkten, mellom beina på lagkamerat i Stoke, keeper Asmir Begovic, og i mål.
–
Vi var klar over at Nigeria var uten seier i VM-sluttspill på 16 år.
Denne seieren gir oss selvtillit.
Går vi videre så kan alt skje, sa matchvinner Odemwingie.
Bosnia la om formasjonen til to spisser og byttet inn tre spillere i andre omgang, men til liten nytte.
Det nærmeste de kom var stolpeskuddet på overtid i en ellers sjansefattig match, der Bosnia-Hercegovina ikke kom til så mange muligheter da de jaget den viktige utligningen.
Dermed er Nigeria og Mexico de eneste lagene som ikke har sluppet inn mål i VM til nå.
Bosnia-Hercegovina møter Iran i siste gruppespillskamp, mens Nigeria skal måle krefter mot allerede sluttspillsklare Argentina.
Disse lagene er klare for åttedelsfinale i fotball-VM:
Nederland, Chile, Colombia, Costa Rica, Argentina.
Og disse lagene er uten sjanse til å gå videre:
Australia, England, Kamerun, Spania, Bosnia-Hercegovina.
Nigerianske protester
Under kampen protesterte for øvrig nigeriansk presse mot islamistgruppen Boko Haram, melder NTB.
Nigerianerne var iført T-skjorter med slagordet «Verden står sammen mot Boko Haram» og flaggene til Nigeria og Bosnia-Hercegovina.
Eneka Odikpo, som er kommentator for Radio Nigeria, sa at han har distribuert 250 slike trøyer blant de nigerianske mediefolkene.
Noen tilhengere og ledere brukte dem også.
–
Vi føler at dette er en god måte å vise verden hva nigerianere gjør for å fjerne denne trusselen fra samfunnet vårt, sa Odikpo til Reuters.
Boko Haram, som betyr «vestlig utdannelse er en synd», har stått bak en rekke voldelige aksjoner.
Mest kjent er bortføringen av minst 200 skolejenter i april.
Tidligere i uken døde minst 14 mennesker i en bombeeksplosjon rettet mot et sted der mennesker var samlet for å se VM-fotball.
| 0
|
101639
|
Folkefienden 30 år etter
«Blind in Texas» – og døv i Halden.
W.A.S.P. «Tons of Rock», Halden Publikum:
CA. 2000 Aktuelt album:
«Babylon»
På midten av 1980-tallet var W.A.S.P.s Blackie Lawless selve personifiseringen av styggedommen organisasjonen P.R.M.C., og ikke minst senatorfrue Tipper Gore, kjempet mot.
Singelen «Animal (Fuck Like A Beast)» hadde et bilde av en blodig susp med en sirkelsag i skrittet på omslaget.
Bandet skulle varme opp for Iron Maiden på en konsert i Drammen en gang i den samme perioden.
Religiøse krefter fikk satt en stopper for det.
De skulle bare visst at Blackie ville ende opp som en reaksjonær moralist.
Jeg tror jeg vet hva som er Lawless' favorittalbum.
«Quadrophenia» av The Who fra 1973.
Store mengder av låtmaterialet hans slekter i stor, stor grad på Pete Townshends grandiose rockoopera, og da tenker jeg ikke bare på at han rent faktisk spiller åpningslåten derfra:
«The Real Me».
Lawless er blitt pløsete i ansiktet og bredere over rumpa.
Men konsertens første halvtime er overraskende festlig, preget av slagere som som «L.O.V.E. Machine», «War Child» og «I Wanna Be Somebody» (Blackie slår seg på brystet, i et forsøk på å fremkalle pubertetsfrustrasjonen).
Han kaster bort mye tid på å forsøke å fremkalle allsang i sistnevnte, og den lange avdelingen med musikk fra konseptalbumet «The Crimson Idol» blir i overkant melodramatisk for det feststemte festivalpublikummet.
Lyden er bokstavekig talt øredøvende høy
Om Lawless har Townshend i magen, har han Meat Loaf i halsen.
Stemmen hans er forbløffende lik «Meats», spesielt nå som sistnevnte ikke helt kan synge lenger:
Forsøksvis operatisk, guttural og småbrølende.
Til sist drar han «Blind In Texas», og får konserten tilbake på riktig kjøl igjen.
Han spiller ikke lenger «Animal (Fuck Like A Beast) » – Blackie har visstnok blir nyfrelst på sine gamle dager.
Tipper Gore ville vært stolt av ham.
| 0
|
101640
|
Meta-metal
Svenske Ghost er en klisjéfest– med vekt på fest.
Ghost «Tons of Rock», Halden Publikum:
Ca. 5000 Aktuelt album:
«Infestissumam»
«Papa Emeritus II» og hans fem navnløse spøkelser er i øyeblikket metalmusikkens festligste «in-joke», en underholdende og kjærlighetsfull lek med de «svarteste» sjangerarketypene.
«Papa» selv har pave-imaget inne, med geistlige, liksom velsignende håndbevegelser, rettet henholdsvis mot musikerne når de spiller soli, og oss i publikum resten av tiden.
«Spøkelsene» hans er alle kledd i tunge munkekapper.
Formålet er å hylle en kar som synes å ha fjernet seg mer og mer fra den hardeste rocken, i takt med at sjangeren er blitt mer respektabel og seriøs:
Satan selv.
Ghost har mye til felles med bandet som etterfølger dem på «Tons of Rock»-festivalen i Halden, Turboneger, og enda mer med de amerikanske rock-dekonstruskjonistene i The Residents.
De er en spøk, men en innfløkt, kunsterisk og intelligent spøk, vel versert – og glade – i myteuniverset de sonderer.
Et proggete band med fete riffer
Når de spiller The Beatles' «Here Comes The Sun», blir sangen automatisk fylt med nytt, dunkelt innhold.
De trenger ikke omarrangere den all verden (selv om jeg tror de har lagt inn en ekstra mollakkord).
Musikerne behersker til fulle metalens koder, men gir inntrykk av å primært være interessert i annen musikk på «privaten».
De introduserer ««If You Have Ghosts» som en sang av et «texansk geni», og mener med det Roky Erickson.
Bandet låter proggete, avansert; riffene er fete.
«Papa» har ingenting av pondusen som preger de fleste «normale» metalvokalister; han låter sped og nesten «pen».
Det gir en ofte frapperende effekt.
Som for eksempel i «Elizabeth» – om Elizabeth Bathory, selvsagt, som badet i jomfrublod i den tro at det skulle holde henne ung – som har et pent, dust refreng, stykket opp av brutale vers.
Aller best gjør stemmen hans seg når han introduserer «Monstrance Clock» som en snill barnetimeonkel på svensk TV i 1975:
«Nu ska vi sjunga ihop!».
Så følger den «sorte messen», med refrenget «Come together, together as one / Come together, for Lucifer's son».
«
Det va inte d å ligt!
» , sier han blidt når publikum tar over.
Metalcabareten er komplett.
| 0
|
101641
|
- Nå er det de andre som er døde
(Italia - Costa Rica 0-1)
Det var ventet at de skulle bli de store nasjonenes kasteball i VM-gruppe D. Nå er Costa Rica allerede klare for åttedelsfinale, og har alle muligheter til å bli gruppevinner.
–
Vi mistet ikke hodet og spilte en nydelig kamp.
Dette fortjente det costaricanske folk.
Vi gjorde dette for dem, sier Costa Rica-trener Jorge Pinto entusiastisk.
- Vi var i dødens gruppe, men nå er det de andre som er døde, takket være oss.
Vi er et lite land, og det vi har gjort her er fantastisk, sier Bryan Ruiz i TV-intervjuet vist på NRK etter kampen.
Om seieren i åpningskampen Uruguay var sensasjonell, var triumfen mot Italia en av VM-historiens større bomber.
–
Vi visste at dette var en tøff gruppe.
Vi skal prøve å komme oss og få tilbake energien til Uruguay-kampen.
Vi mislyktes ikke med taktikken, men de var veldig, veldig aggressive.
Vi prøvde å finne en vei tilbake i kampen, men uten å lykkes, sier Italias landslagssjef Cesare Prandelli.
Kopierte 1990
Den lille mellomamerikanske nasjonen med 4,5 millioner innbyggere og et flateinnholdt så vidt større enn Finnmark fylke sendte de ikke bare seg selv til en åttedelsfinale, men også England ut av VM og Italia og Uruguay til en ren finale om avansement.
Dermed kopierte laget - med ni spillere som enten spiller eller har spilt i norsk fotball - bragden deres landsmenn sto for under mesterskapet i Italia i 1990.
Den gangen gikk de videre på bekostning av Skottland og Sverige.
Da ble det stopp mot daværende Tsjekkoslovakia i åttedelsfinalen.
Denne gangen blir motstanden enten Colombia, Elfenbenskysten, Japan eller Hellas, avhengig av utfallet av siste runde i gruppespillet.
Artikkelen fortsetter under bildet
Avgjørelsen falt like før pause takket være en millimeterpresis servering fra Junior Díaz, et perfekt timet hodestøt fra Bryan Ruiz og en inngripen fra FIFAs mållinjeteknologi.
Denne gangen var det også helt avgjørende, i motsetning til da nyvinningen kom til anvendelse for første gang i Frankrikes komfortable seier mot Honduras.
Dommer Enrique Osses fra Chile og hans assistenter gjorde nemlig ikke tegn til å ha fått med seg at Ruiz' heading spratt fra tverrliggeren og ned på innsiden av streken bak Gianuluigi Buffon.
Heldigvis ble dommeren reddet av klokken på armen bare et par minutter etter å ha oversett et soleklart straffespark da Joel Campbell ble løpt overende Giorgio Chiellini.
Spørsmålet er om ikke Juventus-kjempen også skulle ha vært utvist for å ha fratatt den Arsenal-eide spissen en opplagt målsjanse, selv om Andrea Barzagli var på vei inn i sikring.
Fantasiløst Italia
Et uoppfinnsomt Italia, som tidvis viste klasse i VM-premieren mot England, falt dermed i samme felle som i VM i 2010 da de røk ut fra en gruppe bestående av Paraguay, Slovakia og New Zealand uten å ha tatt en eneste seier mot antatt svakere motstand.
De har riktignok fortsatt alle muligheter til å gå videre, men må unngå tap mot Uruguay i siste gruppespillskamp.
Uavgjort eller seier betyr at «Gli Azzurri» avanserer, mens nederlag innebærer en ny tidlig og lang hjemreise fire år etter nedturen i Sør-Afrika for verdensmesteren fra 2006.
Viasat-ekspert Jan Åge Fjørtoft advarer mot å høre på ham, men tror mest på sistnevnte utfall.
- Uruguay vinner, fordi de har Suarez.
Det er de som har matchvinnerne som vinner i denne turneringen, og det har Uruguay, sier han i VGTVs VM-studio.
Én sjanse
VGs sjansetelling viser at Cesare Prandellis menn skapte én eneste stor målsjanse i løpet av 90 minutter tillegg.
Costaricanerne gjorde en formidabel jobb med å temme Andrea Pirlo, som ble stresset og presset til å operere dypere i banen enn det han pleier.
Men ved én anledning glapp det fullstendig da Italias playmaker upresset slo et følsomt oppspill inn i bakrom og ned på lissen til Mario Balotelli, som dermed kom alene med Keylor Navas.
Milan-spissen, som ble helten mot England, sviktet imidlertid med mottaket, og forsøket på en lobb over den solide sisteskansen hadde heller ikke retning mot mål.
Samme mann hadde også en brukbar avslutningsmulighet like etter, men denne gangen gikk skuddet rett på Navas.
Stort nærmere kom aldri storfavorittene fra støvellandet som aldri evnet å mobilisere til noen storoffensiv etter hvilen.
Det er forventet at Mario Balotelli, Andrea Pirlo og de andre italienske stjernene vinner enkelt over Costa Rica, men som vi har sett tidligere kan alt skje i VM.
Fra klokken 20.30 retter vi fokuset mot Sveits-Frankrike.
| 0
|
101642
|
Japan bommet på gigasjanse mot ti mann
(Japan - Hellas 0-0) Yoshito Okubo (32) kunne sendt Japan til himmels midtveis i andre omgang, men blåste ballen over på åpent mål.
Oppgjøret var alt i alt svært sjansefattig, men i andre omgang hadde Japan to gode muligheter til å avgjøre det hele mot Hellas, som spilte med 10 mann hele andre omgang.
I det 67. minutt slo Shinji Kagawa en glitrende pasning gjennom og Okubo mottok ballen på åpent mål etter et innlegg fra en annen medspiller.
Fra skrått hold blåste han ballen langt over og til side for mål
Kagawa, Japans kanskje største stjernespiller, var benket til kampen, men kom inn rett etter pause.
Få minutter etter gigantsjansen så Atsuto Uchida sitt snitt til å snappe ballen fra et knotete Hellas-forsvar, men japeneren avsluttet hardt til side for mål.
Enorm balldominans
Japan stanget og stanget i sluttminuttene, men klarte aldri å komme nærmere enn Okubos kjempesjanse.
- Jeg har knapt sett en kamp med så mange innlegg uten uttelling, sa TV 2-kommentator Egil Olsen, og hintet først og fremst til Japan.
Hellas klarte dermed å holde uavgjort etter at Kostas Katsouranis fikk sitt andre gule kort allerede etter 38. minutt da han kom for sent inn i en takling.
Japan hadde ballen mye mer enn defensive Hellas i første omgang.
Statistikken viste enorme 71 prosent mot 29 prosent i ballbesittelse i Japans favør.
Men japenerne klarte aldri å komme til de helt store sjansene de første 45 minuttene.
Ved kampslutt viste statistikken at Japan hadde økt ballbesittelsen i kampen til 74,9 prosent.
Må vinne
Hellas og Japan står med ett poeng etter to runder.
Colombia er allerede videre fra gruppe C, mens Elfenbenkysten står med tre poeng.
Dermed må både Japan og Hellas vinne sin siste kamp i gruppespillet for å ha et håp å gå videre til åttedelsfinalen.
Hellas møter Elfenbenkysten og Japan møter Colombia i tredje og siste runde.
| 0
|
101643
|
Suarez trøstet Gerrard:- Han er den beste jeg har spilt med
OSLO/SAO PAULO (VG) (Uruguay - England 2-1) Steven Gerrard (34) var nest sist på ballen da klubbkompis Luis Suarez (27) scoret målet som kan sende England ut av VM.
- Jeg tror dette er en av mine beste kamper.
Det var et utrolig øyeblikk for meg å score mot England, sier Suarez som gikk bort til lagkompis Steven Gerrard da dommeren blåste av kampen.
- Jeg ba ham stå på videre.
For meg er han den beste spilleren jeg har spilt med.
Det var et uheldig øyeblikk for ham, og jeg liker ikke når det skjer Steven.
Jeg ba ham glemme det og stå på videre, sier matchvinneren i pressesonen etter kampen.
Liverpools Suarez satt i rullestol for en måned siden og sto over åpningskampen med skade, men var tilbake i storform mot et England som stilte med fem av spissens lagkompiser fra start.
Den friskmeldte ga Uruguay ledelsen seks minutter før pause og slo til igjen da England trodde de hadde sikret et viktig poeng.
Steven Gerrard var uheldig og stusset ballen bak sin egen forsvarsfirer fem minutter før slutt.
Suarez hadde selvsagt startet inn i bakrommet og feide ballen opp i nettaket.
- Vi kjempet godt og vant.
Det var det viktigste.
Det var det vi ville, sier Suarez i et intervju vist på TV 2 kort tid etter kampslutt.
Da reporteren sier lagkameratene har fortalt at Suarez faktisk hadde drømt om målene før kampen, begynte spissen å gråte mens han nikket.
- Jeg nyter dette øyeblikket med tanke på alt det vonde jeg har opplevd og all kritikken jeg har fått.
Nå kan dere se.
Matchvinneren ble klappet inn på pressekonferansen rundt midnatt norsk tid og gjentok der både at han hadde drømt om å avgjøre mot England og at han var lei av at folket på balløya «ler av hans innstilling».
- Når jeg tenker på den siste måneden tenker jeg på kona og de to barna mine.
De er det viktigste for meg.
Det har vært tungt.
Jeg ville ikke vært her uten dem.
Jeg dediserer også seieren til mine kolleger.
De gir meg styrke
Jeg takker for all støtte fra det urugayanske folk selv om vi fikk masse kritikk etter forrige kamp, sier Suarez.
England på vei ut
2-1-målet betyr at England er i trøbbel.
Roy Hodgson kan begynne å se på returbilletter allerede fredag dersom Italia og Costa Rica spiller uavgjort eller costaricanerne tar tre poeng.
- Sjansene våre er små.
Vi er avhengige av at både vi og Italia vinner med mange mål.
Vi trengte et resultat i denne kampen og fikk det ikke, sier landslagssjef Roy Hodgson.
Han mener England stort sett hadde god kontroll på Suarez og sier spissen fikk kun to sjanser i løpet av 90 minutter.
- Synes du England ble utspilt i dag? undrer en journalist, som fyller på med en analyse om at England først fikk til en angrepsspill på høyresiden etter at Ross Barkley dekket opp slik at Glen Johnson kunne avansere.
- Nei, jeg synes ikke det, sier Hodgson - og setter blikket i journalisten.
Kollega Oscar Tabarez stiller opp i svart dress og blått slips og sier folket ikke kunne bedt om en bedre slutt dersom kampen hadde vært en film.
- Vi klarte å slå et europeisk lag, og det var det mange som ikke trodde vi ville klare Begge målene ble scoret av en spiller som var skadet for en måned siden.
Vi viste at vi fortsatt kan kjempe, men husk at vi ikke er klare for neste runde.
Kanskje spiller vi ikke attraktiv fotball, men vi har gode spillere som elsker landet sitt og som står sammen, sier Tabarez som mener Cavani sørget for at Gerrard ikke fikk styre oppgjøret.
- Det er frustrende.
Slik begynner Steven Gerrard sitt møte med journalistene i pressesonen etter kampen.
- Vi kan ikke gi Suarez muligheter i slike posisjoner, for han er dødelig i dem.
Det var et tøft øyeblikk for alle i garderoben.
Nå må vi spille for det siste lille håpet vi har igjen, sier Gerrard.
Wayne Rooney skjøt like utenfor, nikket i tverrliggeren fra kort hold og fikk et godt forsøk stoppet av Fernando Muslera.
Det så ut til å bli nok en frustrerende og målløs VM-kveld for Wayne Rooney, men et kvarter før slutt var marerittet over.
Manchester United-spissen ble servert foran mål av backen Glen Johnson og styrte enkelt inn det viktige 1-1-målet med venstrefoten.
Målet kom på Rooneys 29. skudd på mål i VM-sammenheng og endte hans målløse rekke på 759 minutter.
Det er den verste rekken for en spiss i turneringen noensinne, ifølge statistikkprofilen MisterChip på Twitter.
Juan Carlos Oblitas følger på andreplass med 725 målløse minutter.
Luis Suarez brukte bare fem minutter på å vise seg frem i sin første kamp tilbake etter skade som holdt han utenfor VM-åpningen.
Spissens corner hadde retning nettmaskene, men Joe Hart reagerte raskt nok til å slå ballen vekk.
Wayne Rooney skrudde et frispark like utenfor da England yppet seg før Cristian Rodriguez skjøt knallhardt like over i andre enden av banen.
Feiret med fysioterapeuten
Edison Cavanis bredside etter corner endte samme sted midtveis.
31 minutter ut i kampen misset Muslera i feltet og Rooney nikket i tverrliggeren fra kort hold.
Seks minutter før hvilen slo Cavani et godt innlegg bak ryggen på Phil Jagielka og Suarez nikket ballen tilbake i hjørnet bak Hart som sto på feil fot.
Uruguay-spissen jublet ellevilt etter scoringen og feiret sammen med Walter Ferreira i lagets medisinske støtteapparat som hjalp Suarez tilbake i form etter operasjonen 22. mai.
For en måned siden trillet han ut av sykehuset i rullestol - nå er han den store VM-helten i Uruguay.
Uruguay vant 2-1 over England.
Kjetil Rekdal mener en av Englands største svakheter er midtbanen med Jordan Henderson og Steven Gerrard.
Gerrard var nest sist på ballen da klubbkompis Luis Suarez scoret målet som kan sende England ut av VM.
Det var i siste serierunde mot Newcastle at Suarez fikk et spark i kneet av Newcastles Paul Dummett som holdt på å ødelegge hele VM-festen.
Forsvareren ble senere drapstruet av uruguayske fotballfans på Twitter, men 27-åringen har hele tiden fastholdt at han ville bli klar til VM.
Suarez holdt på å skru en corner rett i mål også etter pause før Cavani skjøt like utenfor alene med Hart.
To minutter senere trodde engelskmennene Rooney skulle utlikne, men skuddet med venstrebenet fra kort hold ble reddet av Muslera.
Kvarteret før slutt skulle det endelig lykkes for Rooney foran mål, men scoringen betyr lite da Suarez ble den store helten fem minutter senere.
Verdensmesteren fra 1930 og 1950 med kun 3,5 millioner innbyggere er på vei videre i VM-turneringen.
England-spillerne var svært lite lysten på å prate med pressen etter tapet.
Daniel Sturridge stoppet ikke hos noen og gikk raskt gjennom pressesonen.
Det samme gjorde målscorer Wayne Rooney og Jordan Hendorsen, som om de hadde noe viktige å rekke.
Liverpool har ikke vunnet ligaen på 24 år, Kjetil Rekdal tror det er lenge til det vil skje igjen.
| 0
|
101645
|
Filmanmeldelse:Gutte-skravling
Gutta i denne filmen prater ustoppelig om seg selv, om damer, om seg selv igjen, og om roterende underliv.
USA.
For alle.
Regi:
Tom Gormican.
Med: Zac Efron, Michael B. Jordan, Miles Teller.
Det meste er fullstendig forutsigbart og lastet med klisjéer, selv om gutta unektelig har en viss sjarme.
Her snakker vi om menn et sted mellom 25 og 30 som er livredde (tilsynelatende) for det øyeblikket da dama de til enhver tid har sex med, begynner å ymte frempå med frasen «hva nå?».
Dette er unge menn som ikke vil binde seg, men som etter flere runder med fleip og flørt ser at faste forhold også kan være liv laga.
Utallige filmer er laget over temaet, sett fra kvinners eller menns synspunkter.
Enhver filmgenerasjon leter seg fram til en handling som passer et nåtidig ståsted og språk.
Men det i seg selv er ingen garanti for at humoren treffer.
Referanser til filmer, TV-serier og musikk er det flust av uten at det heller løfter denne romantiske kompis-filmen ut av det temmelig middelmådige.
Ok, det finnes artige glimt av kjapp selvironi, men det som finnes av snert drukner i gjentagelser i en film der i det minste New York stemningen er god.
| 0
|
101648
|
Innbytter Depay matchvinner i ellevilt drama
(Australia - Nederland 2-3)
Med 23 minutter igjen å spille hadde Australia en eventyrlig mulighet til å ledelsen 3-2, men Tommy Oar (22) valgte å sentre i stedet for å skyte alene med keeper.
13 sekunder senere lå ballen i motsatt nett.
Det var nesten ikke til å tro da Oar på merkelig vis nærmest skjøt en pasning på tvers av feltet helt alene med Jasper Cillesen i Nederland-buret.
Lagkamerat Mathew Leckie, som pasningen endte opp hos, rakk knapt å reagere og endte opp med å avslutte med brystkassen.
- Den sjansen er enorm!
Jeg vet da søren hva jeg ville gjort.
Pasningen er for høy til å skyte og for lav til å heade, oppsummerte tidligere angrepsspiller Bernt Hulsker i VGTVs VM-studio.
Leckie hadde ikke noe annet valg enn å skyte fram brystkassen.
Den puslete avslutningen ble enkelt plukket opp av Cillesen, som umiddelbart startet en kontring.
13 sekunder senere fyrte innbytter Memphis Depay (20) av fra 25 meter, og vips ledet Nederland 3-2.
Skuddet fikk både skru og dupp, men det spørs om ikke Maty Ryan burde reddet forsøket.
Akkurat det bryr nok Depay og Nederland seg fint lite om.
Den unge kantspilleren ble den første nederlenderen i VM-historien som både scoret og slo en målgviende pasning som innbytter.
Ti minutter tidligere serverte han nemlig Robin van Persie, som alene med keeper utliknet til 2-2 og startet den viktige snuoperasjonen.
– VM er den beste turneringen i verden, der alle de beste spillerne er med.
Det er tøft, og i dag var det tøft mot Australia.
Det vil det også være i neste uke og uken etter det.
Dette er VM, sa målscorer Robin van Persie til AP etter seieren.
Luften gikk ut av Australia, som frem til det tidspunktet hadde rystet Louis van Gaals utvalgte.
Fortsatte i Spania-sporet
Nederland slet nemlig stort i begynnelsen mot et aggressivt Australia.
Van Gaal valgte å gi samtlige elleve spillere fornyet tillit fra kalasseieren mot Spania, men «Oranje» ble baktunge og passive i sin 3-4-1-2-formasjon mot kompakte australiere.
Så - helt ut av det blå - hadde Arjen Robben sendt Nederland i føringen.
Angriperen snappet ballen på midtstreken, satte på turboen og løp like greit over hele banehalvdelen før han trillet inn 1-0 alene med Maty Ryan.
Robbens tredje scoring så langt i mesterskapet og en bekreftelse på at han har beholdt superformen han viste mot Spania i første kamp.
Drømmescoring av Cahill
Ett minutt og ti sekunder senere var imidlertid lagene like langt i Porto Alegre.
Australia gikk rett i angrep og 14 sekunder etter avspark smalt Tim Cahill inn 1-1 med en utrolig scoring.
Spissen timet pasningen fra dypet perfekt, og med venstrefoten banket han ballen i nettet via tverrliggeren.
- For en scoring!
Den scoringen er helt eksepsjonell!
Tim Cahill har scoret i tre VM.
Han scoret i første kamp, og nå en fantastisk scoring, utbrøt Viasat-ekspert Jan Åge Fjørtoft i VGTVs VM-studio.
Cahill selv var naturligvis strålende fornøyd med lykketreffet.
- Jeg kunne lagt den ned med hodet eller brystet, men det det føltes bare så riktig å klinke til.
Ballen lå nydelig i luften og jeg traff også helt perfekt, sa spisstjernen etter kampen.
34-åringen var imidlertid mer skuffet over tapet, selv om han skrøt av innsatsen lagkameratene la ned.
- Det var en strålende prestasjon av oss.
Vi har studert dem på video og visste at vi kunne slå dem.
Vi kommer til å få mye respekt for dagens kamp, etter å ha fått mye kritikk tidligere, sa Cahill.
- Jeg er stolt, men fryktelig skuffet.
Spillerne var strålende og ga et lag i verdensklasse kamp om poengene.
Hvis det var slik at de undervurderte oss, så skulle vi straffe dem for det.
Jeg kan ikke klandre spillerne for at det ikke gikk.
De var fantastiske, sa Australia-sjef Ange Postecoglou etter kampen.
Billig straffe
Ti minutter inn i den andre omgangen tok Australia så ledelsen mot Nederland.
Dommer Djamel Haimoudi pekte på straffemerket da et innlegg traff Daryl Janmaat i hånda, og Mile Jedinak var sikkerheten selv fra ellevemeteren.
Straffen skulle imidlertid aldri ha blitt tildelt, ifølge tidligere landslagssjef Egil Drillo Olsen, som kommenterte kampen på TV 2.
- Det er ikke mulig.
Et sted må han (Janmaa) ha armen.
Han har den i en naturlig stilling, innledet Drillo.
- Det er ille.
Det er trist, lød den klare dommen fra ekspertkommentatoren.
Det samme var inntrykket i VGTVs VM-studio.
- Det er ikke greit å dømme straffe der.
Det er ikke bra dømt av dommeren, sa Bernt Hulsker.
Viasat-ekspert Jan Åge Fjørtoft, som først mente straffesparket var riktig idømt, modererte seg etter å ha sett TV-reprisene.
- Det er kanskje naturlig å ha hånda i den posisjonen.
Men det er ikke en rystende avgjørelse av dommeren, sa Fjørtoft.
Straffecoringen fikk heldigvis ingenting å si for kampens utfall.
Fire minutter senere utliknet Robin van Persie med en flott avslutning alene med keeper.
Så roet Depay nederlandske nerver med sin 3-2-scoring.
Med seks poeng på to kamper er Nederland så godt som klar for åttedelsfinalen.
Australia står med to strake tap og er ute av turneringen.
PS!
Både Robin van Persie og Tim Cahill ble vist det gule kortet av dommer Haimoudi.
Med gult kort også fra åpningsrunden i gruppe B, må begge stå over tredje og siste gruppespillskamp.
| 1
|
101649
|
Saphir Taider (Algerie):
Nicolaisen:
Lykketroll-trenden er ikke helt in akkurat nå.
Godt tenkt, men dårlig gjort.
Terningkast 2.
Einarsdóttir:
Dette er mohawken Balotelli burde hatt.
Bare ta maskinen en gang over på sidene, and we have a goal.
Terningkast 5.
Bråtveit:
Den verste hanekammen av alle, rett og slett fordi den var den lengste.
Og mest hårete.
Og bare veldig rar?
Terningkast 2.
| 0
|
101650
|
Danijel Pranjic (Kroatia):
Nicolaisen:
Hanekam er trendy, men denne var litt for sylskarp.
Fordelen med frisyren er at han springer fortere siden han får ikke motvind i håret.
Terningskast 2.
Einarsdóttir:
Enten bør du spare til en skikkelig kul hanekam.
Eller så bør du finne frem barbermaskinen.
Your choice.
Men du skal faen ikke komme her å kalle det en mohawk.
For da kommer Balotelli å tar deg.
Terningkast 1.
Bråtveit:
Hva er galt med å skinne seg?!
Pranjic kunne jo vært råkjekk uten den merkelige haifinnen på issen.
Det enkle er som regel det beste.
Terningkast 1.
| 0
|
101652
|
Arturo Vidal (Chile):
Nicolaisen:
Tøft skjegg, kutt i brynene, mange bra detaljer her, men litt tynn på toppen.
Terningkast 5.
Einarsdóttir:
Mohawks kan være drittøft, men dette var et fislete forsøk.
Go all the way med en skikkelig mohawk, eller fjern alt - også skjegget.
Terningkast 2.
Bråtveit:
Og her har vi hanekam i pagodeform.
Går alle fotballspillere til samme frisør, eller?
Terningkast 1.
| 0
|
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.