id
stringlengths 6
6
| review
stringlengths 13
22.9k
| sentiment
int64 0
1
|
|---|---|---|
106492
|
Gjensyn med en klassiker
«Metal Gear Solid 3» returnerer i en omfattende, remikset utgave.
En klassiker har blitt enda et hakk bedre.
Jeg har kranglet mye med kompiser om «Metal Gear Solid 3: Snake Eater», et av mine favorittspill noen sinne og et spill jeg belønnet med terningkast seks i fjor.
Og det er greit, dette spillet er ikke for alle.
Konamis Hideo Kojima er kompromissløs, han har skapt noe unikt, ikke noe flest mulig vil fordøye uten problemer.
Nå som vi får et gjensyn med superagenten Snake i dette absurde spiondramaet fra 1960-tallet, har derimot kameraet i spillet - det kanskje største hinderet for mange - blitt endret.
Nå kan du velge å bruke et tradisjonelt tredjepersons kamera, noe som gjør det mye lettere å se hva som skjer i miljøene du ferdes i.
I «Metal Gear Solid 3: Subsistence» får du i tillegg mulighet til å spille med og mot andre over Internett, og de to originale «Metal Gear»-spillene (bare gitt ut i Japan) er også slengt med som bonusinnhold.
På den siste av de tre diskene som følger med, får du dessuten en tre og en halv times film basert på filmsekvensene i spillet.
Alene verdt et gjenkjøp for fansen, vil jeg tro.
Men dramaet er det samme.
Rollene, dialogen og historien er uendret fra fjorårets original.
Og det er i mine øyne gode nyheter.
«Metal Gear Solid 3» har nemlig noen av spillhistoriens mest minneverdige sekvenser.
Kampene mot The End og The Sorrow.
Den herlige humoren.
Revolver Ocelot.
Og forholdet mellom læremesteren The Boss og læregutten Snake, da, som uten tvil er hjertet og sjelen til «Metal Gear Solid 3».
Vi snakker om et svært komplekst mellommenneskelig forhold, et forhold som griper tak i deg og suger deg inn i resten av handlingen.
Og som til syvende og sist gir deg vedvarende gåsehud og klump i halsen.
Hvor ofte kan man si DET om dataspill?
PS:
Les mer om hva jeg mener om «Metal Gear Solid 3» i min anmeldelse av originalen.
«Metal Gear Solid 3: Subsistence» utvider fjorårets PS2-klassiker med masser av nytt innhold.
Dette er Runes mening om spillet.
| 1
|
106493
|
Voldsom fortsettelse
Den blodige sagaen om kokainbaronen Tony Montana fortsetter, enda mer voldelig enn på film.
«Scarface: The World is Yours» plukker opp tråden der den første filmen sluttet (med en liten forandring), og du tar rollen som psykopaten Tony Montana, som har mistet hele sitt kokainimperium i Miami.
Jobben din er å ta Miamis gater tilbake.
På overflaten er «Scarface: The World is Yours» en ren kopi av «Grand Theft Auto»-spillene, men som i spillet «Saints Row» gjør utviklerne mye riktig.
Spillet er tydeligvis en kjærlighetserklæring til filmen, for det bugner av referanser fra denne, noe som bidrar til å løfte spillopplevelsen.
Det er også moro å spille.
Enkelte ting, som å kjøre rundt og selge kokain til langere, blir kjedelig i lengden.
Men følelsen av å bygge opp sitt eget imperium gradvis er veldig tilfredsstillende, og spillet har nok av karakterer og situasjoner til å tilfredsstille både de som ser etter en historie, og de som leter etter ren action.
Faktisk har spillet så mye vold, at sjelden har en 18-års-grense vært mer påkrevt.
Tony Montana er en hinsides gal person som er så voldelig og grov i kjeften, at man ikke kan annet enn å se på det som grov humor for voksne.
Al Pacino-klassikeren «Scarface» har nå fått sin fortsettelse - som spill.
Slik ser det ut.
| 1
|
106494
|
Rystende effektivt
Regi:
Oliver Stone.
15 år.
GENRE:
Drama
STJERNER:
Nicolas Cage, Michael Pena, Maria Bello, Maggie Gyllenhaal
HANDLING:
Filmen er basert på den sanne historien om de to politimennene John McLoughlin og Will Jimeno som ble gravd ut av ruinene av World Trade Center etter 11. september 2001.
Filmen følger deres sterke smerter, dødsangst og håp der nede i mørket, samtidig som vi opplever familienes samme traumer.
DOMMEN:
Her kjenner vi igjen Oliver Stones rå klo i å beskrive katastrofe og frykt.
Drønnende brak, stummende mørke, stillhet - og så desperasjonen til menneskene der nede i dypet.
Men dette er en Stone som bruker sin dynamiske energi til å hylle enkeltmenneskets innsats; brannfolka, politimennene og soldater som opererte i krateret av stål og betong på Manhattan.
Det bikker over i det sentimentalt patriotiske, men intensiteten i stoffet sitrer av nerve.
Stone tar overhodet ikke stilling til selve angrepet.
Det som fascinerer og etter hvert blir besettende, er hans fokus på den uvirkelige uvitenheten blant noen av dem som ble sendt ut i dødens forgård om morgenen 11. september 2001.
Det er besnærende å se hvordan de diskuterer hva som kan ha skjedd.
Uten overdrivelse, og med sterk innlevelse formidler Cage og Pena katastrofen sett fra en sammenklemt tilværelse mellom murblokkene.
Bello og Gyllenhaal behersker det vanskelige spillet å være desperat engstelige uten å bli utagerende hysteriske i rollene som de ventende koner.
Stone kommer sikkert tilbake med en politisk vri på tragedien.
Denne gang har han laget en effektiv hyllest til menneskets overlevelsesevne under ekstreme forhold.
| 1
|
106497
|
Skarpt fra Stasi-tiden
Regi:
Florian Henckel von Donnersmarck.
Tysk.
11 år.
STJERNER:
Martina Gedeck, Ulrich Mühe, Sebastian Koch, Ulrich Tukur.
HANDLER OM:
Tiden er 1984, og Stasis virksomhet ligger som en klo over all frittenkende virksomhet.
En av de dyktigste i det hemmelige politi settes til å overvåke en kjent forfatter og hans venninne, en kjent skuespillerinne.
Gjennom avlyttingen får han innsikt i og kunnskap om hvordan livet utenfor Stasi kan leves.
Han havner i et moralsk dilemma som får store konsekvenser.
DOMMEN:
Skarpt og direkte belyses det menneskeforaktelige system staten DDR var basert på: overvåking, kontroll og angiveri av mennesker som ikke var helt på linje med det sosialistiske regimet.
Her er ingen antydning til gyllen nostalgi.
Maktutøvelse og trusler skapte frykt, og utøverne seg imellom levde med trusselen om degradering hvis resultater uteble.
I von Donnersmarcks stringente og avslørende film belyses dette glassklart i offiser Wiesers (Mühe) nitide arbeid som Stasi-gullgutt.
Men hans overvåking av kunstnerparet gir den ensomme overvåker innblikk i et liv han aldri har opplevd.
Dermed pustes også liv i hans egen tankevirksomhet.
Og når tanken glir fritt, er det også rom for moralske og etiske dilemmaer.
Filmen følger historien fram til noen år etter murens fall.
Med nøkternt vemod - usentimentalt, men varmt - oppsummeres hovedpersonenes skjebner.
Dette er en film som har all grunn til å nå et like stort publikum som «Der Untergang».
| 1
|
106498
|
Lindsey Buckingham «Under The Skin»
(Reprise/Warner)
Fleetwood Macs mesterhjerne fyller 58 i dag.
Den beste gaven har han laget selv.
Som vokalist, gitarist, produsent og viktigste låtskriver i Fleetwood Mac er han en megastjerne med nærmere 100 millioner solgte plater å vise til.
På egenhånd er Lindsey Buckingham noe av en kultfigur, men de som følger ham, gjør det fanatisk.
Og det er en grunn til at vi gjør det.
«Under The Skin» er hans første soloalbum på 14 år, og føles verdt hvert sekund av ventetiden.
Det er en intim plate med Buckingham i sitt ess:
Alene med sin gitar, sine tanker og sitt studio.
Men dette låter ikke som enda en fordømt singer/songwriter-plate, og en viktig forskjell er at mannen bak er et produsent-geni som får de mest lavmælte viser til å lyde som mektige widescreen-verk med hele fargespekteret i bruk.
Flere av låtene her er blant hans mest rørende noensinne, med eller uten moderbandet.
Buckingham har aldri vært så introspektiv og personlig tidligere, og går rett i hjertet på lytteren.
Gitarspillet hans er overalt, hele tiden, den sterke, maskuline stemmen likeså.
Vi må tilbake til soloplaten «Go Insane» (1984), kanskje helt til Fleetwood Macs «Tusk» (1979), for å finne tilsvarende styrke i hans aldri likegyldige katalog.
Dette er Big Mac.
ANBEFALTE KJØP:
«Show You How», «Under The Skin», «I Am Waiting», «Someone's Gotta Change Your Mind», «Flying Down Juniper»
| 1
|
106499
|
Keith Jarrett «The Carnegie Hall Concert»
ECM/Grappa Musikkforlag
Jarrett gir alt
Keith Jarrett har gitt ut en uhorvelig mengde soloplater, ufattelig mange timer med ham selv alene bak flygelet.
Likevel er det som om jazzverdenen venter i høytidsstemt forventning på neste soloplate.
Fjorårets konsert i New Yorks Carnegie Hall ble umiddelbart legendarisk, og vil antagelig bli stående blant Jarretts beste soloutgivelser.
Hoveddelen av dobbelt-CD'en utgjøres av ti frie improvisasjoner.
Her hører vi Jarrett utfolde seg i all sin vidde, dypt melodisk, i smittende country-/gospel-groover og utfordrende angrep på tangentene som gir nødvendig motstand.
Et 25 minutters sett med ekstranummer og trampeklapp om hverandre vitner om god kjemi mellom utøver og publikum.
Ekstranumrene er en godtepose, med iørefallende Jarrett-komposisjoner som «My Song», «The Good America» og standardlåten «Time On My Hands».
Jarrett gir alt, og det er bare å ta imot.
| 1
|
106500
|
Evanescence «The Open Door»
(Sony BMG)
Dett var dett.
En oppsiktsvekkende debut som solgte hele fjorten millioner plater på verdensbasis kan gjøre noen hver lat.
Her kjører Evanescence sin dystre og poppa numetal ytterligere ut i det pompøse og opera-teatrale, men et sted på veien har de glemt at publikum også vil ha låter å høre på, ikke bare dirrende dramatiske stemninger.
Dessverre skuffer også bandets største fortrinn, vokalist Amy Lee, kapitalt.
Hennes glidende og lidende stemme fascinerte sterkt forrige gang, men her mangler den fullstendig variasjon, noe som gjør at lytteropplevelsen denne gang blir nettopp en lidelse.
Det trodde jeg faktisk ikke skulle skje - heller trodde jeg knapt at jeg en gang skulle komme til å anbefale finske Nightwish.
Det er herved gjort.
Anbefalt kjøp:
««Sweet Sacrifice», «Lithium».
| 0
|
106501
|
The Killers «Sam's Town»
(Island/Universal)
Killers med fillers.
Denne Las Vegas-kvartetten fikk et fortjent gjennombrudd med debuten «Hot Fuss» to år tilbake, anført av et par singler som ga indierocken et herlig anstrøk av glamour og stil oppi all tenåringsangsten.
På oppfølgeren har de fått ambisjoner om å bli noe «viktigere», med Bruce Springsteens «Born To Run» og U2s «The Joshua Tree» som åpenbare ledestjerner.
Et stort prosjekt, og dessverre har ikke bandet musklene som trengs for å fullføre.
De er gjenkjennelige fra debuten, med forførende synthpyntet rocklyd og Brandon Flowers' hulkende stemme, men den lekende sjarmen er erstattet med et pompøst alvor som kler dem dårlig.
Når de prøver å lette på stemningen, blir det bare dustete, som på avslutningssporet.
De vellykkede låtene viser imidlertid at dette kunne blitt veldig bra.
Kanskje er «Sam's Town» en overgangsfase til noe virkelig stort, for det skorter ikke på talent hos The Killers.
Og talenter kan også ha identitetskriser.
ANBEFALTE KJØP:
«When You Were Young», «For Reasons Unknown», «Read My Mind»
| 0
|
106502
|
Åge Aleksandersen «Snöharpan»
(Solregn/EMI)
Åge Aleksandersen tolker den svenske forfatteren Dan Anderssons tekster på sitt nye, vakre album «Snöharpan».
Det er en annerledes, neddempet trønderrocker publikum her møter, helt annerledes enn slik folk er vant til fra hans soloplater eller sammen med Sambandet.
Dette er en plate som krysser flere musikkgenre, nesten som en viseplate, men også med melodier som er nærmest pop, country og roota.
Åge har selv laget melodiene til åtte av de tolv sangene på platen.
For første gang på plate synger Åge ikke egne tekster.
Her fremføres alle unntatt én sang på svensk, den tolvte på engelsk.
Med «Snöharpan» blir vi bedre kjent med en av Sveriges mest kjente arbeiderdiktere, en forfatter nordmenn flest kjenner lite til.
De mest kjente sangene på dette albumet er «Jag ventar» og «Jungman Jansson».
Datteren Line Sofie er med og synger på et par av sporene, blant dem den vakre duetten «Botgöraren», og Åge tar frem munnspillet på «Till min syster».
Åge Aleksandersen synger med stor innlevelse og mer følsomt enn jeg har hørt på lenge.
Heldigvis har han funnet tid til å lage en plate med Dan Anderssons tekster, sanger som handler både om angst, sorg, tro, tvil og håp.
Dette er en vakker og annerledes plate signert plate fra Åge Aleksandersen som gir folk en meget positiv musikalsk overraskelse.
ANBEFALTE KJØP:
«Ett rus», «Botgöraren», «Till min syster» og «Frestaren».
| 1
|
106503
|
Beck «The Information»
(Interscope / Universal)
Klassisk lappeteppe à la Beck
«The Information» åpner svært lovende, og et øyeblikk tror vi at slacker-rockeren Beck fra «Loser»-tiden - med andre ord på sitt beste - er tilbake, men den gang ei.
Faktisk forsvinner Beck etter hvert mer og mer inn i bakgrunnen og overlater lydbildet til sin produsent Nigel Godrich (Radiohead) og hans detaljrike, elektroniske stemninger.
Godrich sørger riktignok for at lytteren holder seg fokusert hele veien - her dukker det stadig opp fiffige arrangementer - men groove-basisen hos Beck er med et par unntak fullstendig overskygget til fordel for Godrichs ivrige og hippe produsentfingre.
På en låt som «Strange Apparition» får han Beck til å høres ut som Robbie Williams i The Band-arrangement, uten at dere nødvendigvis skal oppfatte det som en anbefalt genistrek.
«The Information» må anses som en liten skuffelse.
ANBEFALTE KJØP:
«Elevator Music», «Cellphone's Dead» og «Dark Star».
| 0
|
106505
|
Trivium «The Crusade»
(Roadrunner/Bonnier Amigo)
For alle som savner tidlig Metallica.
Frontfigur for denne Florida-kvartetten, Matt Heafy, er bare tyve år, men høres allerede ut som en fullblods metal-vokalist av den snerrende James Hetfield-skolen.
Sammen med Triviums svakhet for thrash gjør dette at tidlig Metallica er et meget godt referansepunkt, selv om Trivium har mer enn nok av egenart og tyngde til å bli så svære som de bare vil.
Samtidig imponerer Heafy og Corey Beaulieus melodiøse og halsbrekkende gitarsoli så mye at tankene lett heller mot Iron Maiden også.
Derfor bør alle som har Maiden-billetter til Oslo og Bergen i høst være tidlig ute og få med seg oppvarmerne Trivium!
ANBEFALTE KJØP:
«Entrance Of The Conflagration», «Anthem», «Becoming The Dragon», «The Rising».
| 1
|
106506
|
The Lemonheads «The Lemonheads»
(Vagrant/Universal)
Hodene ruller igjen.
Evan Dando ble nittitallets store «skulle-ha-vært»; med sin countrykrydrede grungepop og overveldende flotte kinnben var det flere som mente at han kunne ta over der Kurt Cobain slapp.
Det gjorde han også, om ikke helt slik han burde:
Å ta industrielle mengder knark til sengs med Courtney Love viste seg å være toneangivende for det han skulle foreta seg frem til nylig.
Her kommer han slentrende tilbake fra obskuritetens skyggedal med det første Lemonheads-albumet på ti år, og man vet liksom ikke helt om man skal gråte over mannens bortkastede tid eller juble over at han er blant oss igjen.
Men vi går for det siste, for dette er et album spekket med den deilige slacker-rocken Dando perfeksjonerte på «It's A Shame About Ray» i 1992.
Den porøse gitarlyden er intakt, og Dandos stemme er fortsatt ubetalelig; ingen synger med hundeøyne som ham.
Det er noe av en gåte hvordan han greier å lage musikk så uanstrengt og samtidig så energisk på hugget.
Denne sitronen er god for hodet, skal du vite.
ANBEFALTE KJØP:
«Become The Enemy», «Pittsburgh», «In Passing», «Let's Just Laugh»
| 1
|
106507
|
Det Norske Solistkor og Grete Pedersen, dir.«Telling What Is Told»
Simax
Shakespeare i sang.
Det Norske Solistkor er ute med en solo-CD, for første gang på lenge.
På «Telling What Is Told» er tekstene av Shakespeare, musikken av diverse komponister fra sent 1900-tall.
Også her legger Solistkoret og Grete Pedersen for dagen en sjelden bevissthet om intonasjon, klangdannelse, klangfarger og homogenitet.
Det gjør at det låter lekkert, vakkert, gjennomført og stilsikkert, fra start til mål.
Det aller meste synges a cappella, det eneste instrumentet som høres, er Hans-Kristian Kjos Sørensens marimba i sangsyklusen «Fancies» med musikk av Sven-Eric Johanson.
Håkon Berges «...nennsomt spinner», med norsk gjendiktning av Bjørn Endreson, bygges gradvis opp fra et forsiktig uttrykk til et mer pågående som så blir tatt ned igjen - med glitrende god føring over toppen av sopranen Tora Augestad.
Nils Lindbergs «Shall I Compare Thee to a Summer's Day?» skrevet over Shakespeares sonette nr. 18, er melodiøs, lett, så smått litt jazzaktig i harmonikken, og klinger med utstrakte, vakre linjer.
En vellykket og variert korplate.
| 1
|
106508
|
Esbjörn Svensson Trio «Tuesday Wonderland»
ACT Music + Vision/Musikklosen
Pompøst fra populær pianotrio.
Svenske Esbjörn Svensson trio er et av de hotteste jazzbandene i Europa for tiden, som også fyller store konsertscener i USA.
De har jobbet lenge og grundig med en rekke utgivelser og utviklet et særpreget uttrykk.
Dels har de en fot innenfor lyrisk, «europeisk» romantisk pianotrio-tradisjon, dels har de en fot innenfor samtidens populærmusikk.
Musikken er melodiøs uten melodier, stramt strukturert med tydelig regisserte rytmiske forløp.
På «Tuesday Wonderland» tar det pompøse overhånd, og elektronikken virker ikke alltid like integrert.
Men der de lykkes er det perfekt, som i lyse og pågående «Dolores In A Shoestand».
Esbjörn Svensson er en fantastisk pianist med særpreg som kommer til uttrykk i løp og forsiringer, som godt kunne hatt et friere spillerom enn her.
| 1
|
106509
|
Solomon Burke «Nashville»
(Snapper/VME)
Burke blir eldre og eldre, men synger bedre og bedre!
Nå er ikke 66 år noen alder i populærmusikken lenger, spesielt ikke i soul-genren Burke befinner seg i, men likevel:
Den patinaen som alderen gir legendens sprukne stemme - en stemme med overlegen timing og innlevelse - er som skreddersydd for sangene på «Nashville», en nedstrippa plate i skjæringspunktet mellom country og soul.
Duettpartnere som Gillian Welch, Emmylou Harris, Dolly Parton og Patty Griffin klarer aldri å overskygge Burkes voldsomme vokale autoritet - så overlegen er han faktisk at selv låtene som kunne ha blitt rene svisker, står frem som åpenbaringer.
Har du lyst til å høre hundre prosent ren aura av et levd liv via et par stemmebånd nå som Johnny Cash er død, kommer du ikke nærmere enn Solomon Burke.
ANBEFALTE KJØP:
«That's How I Got To Memphis», «Valley Of Tears», «Millionaire» og «Up The Mountain».
| 1
|
106510
|
Sprudlende comeback
Ridderen Arthur vender tilbake i en heidundrende oppdatering av det klassiske «Ghosts'n Goblins».
En prinsesse er kidnappet av onde demoner, og ridderen sir Arthur spretter ivei for å redde henne.
Det er utgangspunktet for «Ultimate Ghosts'n Goblins», en moderne versjon av den klassiske Capcom-seriensom startet på 80-tallet.
Skjønt, moderne og moderne.
Det blir vel egentlig ikke mer old school enn dette.
Spillet er fremdeles i todimensjonalt sideperspektiv, utfordringene er tildels brutale og ekstremt hurtig reaksjonsevne er påkrevd.
Du får et friskt blaff fra en fordums spilltid, hvor kravet om milimeterpresisjon var langt høyere enn det er i dag.
Det kryr av fiender, feller og hindringer, og du må regne med at Arthur havner i boksershortsen og så dør både titt og ofte.
Men alt du møter, fra fiender til våpen og oppgraderinger, er så fantasifullt og humoristisk laget, at spørsmålet om alt EGENTLIG er så mye bedre i dagens 3D-hverdag, kommer snikende.
«Ultimate Ghosts'n Goblins» er muligens for de spesielt interesserte.
Men er du en av dem, har du definitivt en spesiell og interessant opplevelse i vente.
| 1
|
106511
|
Lomme-breakdance
Her har du spillet for deg som alltid har hatt lyst til å danse breakdance på gata.
Men «B-Boy» er en blandet fornøyelse.
Fornøyelsen kommer først og fremst fra konseptet i seg selv.
Du starter med en utrent b-boy eller b-girl, og skal danse din vei til ære, cred og berømmelse.
Det å fyre igang velkjente breakdance-manøvre til rytmen fra en respektabel bunke musikk kan egentlig bare beskrives som «kult» - særlig ettersom animasjonen av figuren din og flyten i dansen sitter.
Jeg er ikke i nærheten av å kunne si om dette spillet faller i smak i breakdance-miljøet eller ikke, men for en stakkars amatør som meg (hele én breakdance-time som 10-12-åring til tross) virker det hele temmelig autentisk.
Jeg savner derimot bedre tilbakemeldinger på at det du trykker faktisk har virket.
Man kommer i en ganske intuitiv flyt etter hvert, men før det er det utrolig mye knoting.
Belønningssystemet er også forvirrende, og til sammen gjør disse to tingene «B-Boy» til en gimmick mer enn et fullblods spill.
I praksis har dessuten «B-Boy» begrenset levetid og underholdningsverdi.
Kult en stund, men ikke så fryktelig lenge.
PS:
«B-Boy» kommer på PS2 og PSP onsdag 4. oktober.
Det er kun PSP-versjonen som er testet.
| 0
|
106512
|
Buktende, flygende helvete
Regi: David R. Ellis.
Amerikansk grøsser - 15 år, frarådes under 15.
STJERNER:
Samuel L. Jackson, Julianna Margulies, Nathan Phillips, Rachel Blanchard, Flex Alexander, Kenan Thompson, Keith Dallas, Lin Shaye.
HANDLER OM:
Et drapsvitne skal, så ubemerket som mulig, fraktes av et FBI-team fra Hawaii til Los Angeles for å vitne mot ca. verdens råeste forbryter.
Dessverre for alle:
Forbryteren har altfor mange kontakter.
Og myriader av verdens giftigste slanger, samt en noen-og-hundrekilos kvelerslange, er smuglet om bord; vitnet, og resten av flyets besetning og alt som uskyldig er i verden, skal ofres.
På grusomste vis.
I det lukkede rom.
10000 fot over Stillehavet.
DOM:
Og det blir de.
På oppfinnsomste vis.
Det åpner med et kjapt bitt på den avgjort formfullendte puppen til en blondine med medlemsambisjoner i «10000-fot-klubben».
Fortsetter med en mann, som bryter den alltid gjeldende manneregel om aldri å tisse i en uinspisert doskål.
Så et kjapt øyebitt.
Kort sagt:
Intet menneskelig hulrom lates ubesøkt, ingen del av fysikken ugjennomhullet.
Fælt, marerittgivende, spekulativt og rått.
Historien er full av usannsynligheter og dumheter.
Men:
Som grassat grovkornet spøk funker det greit, til tider utmerket.
Og to replikker - nokså uoversettelige - går klaprende inn i filmhistorien:
«I've had it with these motherfuckin' snakes on this motherfuckin' plane!»
(Når FBI-agent Samuel L. Jackson omsider blir skikkelig forbannet).
Og:
«Time is tissues!» (den akademiske slangeeksperten konstaterer at jo mer tid man sparer, jo mindre menneskevev vil gå tapt...)
«Snakes On A Plane» er såpass dum at den aldri blir noen god film.
Og så forj...lig utspekulert i alt sitt vesen at den nærmer seg kultmateriale.
JON SELÅS
Buktende, flygende helvete
| 0
|
106513
|
En rendyrket perle
(Quinceanera)Regi:
Richard Glatzer, Wash Westmoreland.
USA, drama - 11 år, egnet ungdom/voksne.MED: Emily Rios, Jesse Garcia, Chalo Gonzalez, J.R. Cruz, Araceli Guzman-Rico, David W. Ross, Jason L. Wood.
I det hel-meksikanske området Echo Park i Los Angeles bor 14 år gamle Magdalena.
Snart skal hun feire sin «quienceanera» - 15-årsdag.
Som i den meksikanske kulturen er noe langt mer enn bare en fødselsdag.
Det er en overgangsrite, da jentene går fra å være barn til kvinne.
Kulturelt, religiøst og sosialt er det kanskje den viktigste dagen i en jentes liv.
I det strengt katolske, strengt patriarkalske og konservative miljøet er det også en selvfølge at hun skal være seksuelt urørt.
Det er ikke Magdalena; ikke helt urørt.
Hun er gravid.
Hun blir avvist av faren og flytter inn hos den gamle grandonkelen.
Der forøvrig den allerede utstøtte, homofile fetter befinner seg.
DOM:
Dette er en rendyrket perle av en film!
Følelsesfull, fordomsfri, varmt menneskeomfavnende, sensuell og klok.
Dessuten observerer den mennesker og familier og samfunn så skjønnsomt og stødig at den aldri trenger hverken å være bombastisk eller overdrivende.
Det er dessverre ikke opplagt at mange mennesker vil få med seg en amerikansk uavhengig film om en gravid meksikansk «konfirmant» i Los Angeles.
Uten en eneste stjerne hverken foran eller bak kamera.
Derfor bare denne oppfordringen, så tydelig og klart det går an:
Få med deg denne!
Du er garantert å forlate den alt annet enn urørt.
| 1
|
106514
|
Oppsop i maurtua
Regi:
Amerikansk animasjonsfilm, tillatt for alle, egnet for familier.
NORSK STEMMER:
Andrea Bræin Hovig, Julian H. Mæhlen, Stig Henrik Hoff, Kari Simonsen, Espen Sandvik.
HANDLER OM:
Lille Lukas er et mobbeoffer.
Når gatas bølle er ferdig med ham, lar han selv sinnet gå ut over en maurtue i hagen - uten å ane, selvfølgelig, at maurene er både kloke og kunnskapsrike og følsomme og oppfinnsomme.
Kort sagt:
Lukas har en lekse å lære.
Og det gjør han, når maurtuas trollmann sender en dråpe magisk trylledrikk inn i øret hans...
DOM:
«Antz» og «Småkryp» kom i 1998.
De gjorde mer for den allmenne insektsolidariteten.
«Maurbølla» virker som en for så vidt oppegående, men litt slitt kopi, der det i tillegg er innført litt ideer fra «Star Wars», «Ringenes Herre» og annet stjelbart.
Uten at det løfter resultatet synderlig.
Litt for tungt på labben, faktisk litt for skremmende (for de minste).
I genren anbefales mye heller «Over hekken».
Oppsop i maurtua
| 0
|
106515
|
Alternativt hysteri
Regi:
Jonathan Dayton, Valerie Faris.
Amerikansk «alternativ» komedie - 7 år, egnet ungdom/voksne.
MED:
Greg Kinnear, Steve Carell, Toni Collette, Alan Arkin, Abigail Breslin, Paul Dano.
HANDLER OM:
Denne familien - som denne filmen handler om - gir begrepet «dysfunksjonell» en ny og oppfinnsom omdreining:
Onkel er mislykket selvmordskandidat, bestefar morfinsnortende og grisepratende, far mislykket lykkeprofet, mor er mor, sønnen nekter å snakke, datteren den minst «missete» missekandidat som utklekkes kan.
Nå har missekandidaten kvalifisert seg til Little Miss Sunshine-konkurransen.
Og hele gjengen drar av gårde i en folkevognbuss uten clutch.
DOM:
En tidvis hysterisk morsom og vilt vindskjev komedie, skreddersydd for elskere av de virkelig alternative og sant uavhengige amerikanske filmer.
De mer tradisjonelt moroinnstilte, bør la være.
Alternativt hysteri
| 1
|
106517
|
Margaret Berger «Pretty Scary Silver Fairy»
(RCA/Sony BMG)
Margaret Berger har opparbeidet seg en ettertraktet og nesten uoppnåelig posisjon:
Hun er den tidligere «Idol»-deltageren som nyter både folkets, fotografenes og kritikernes gunst.
Hun viste potensial på debuten «Chameleon», som likevel levde litt for godt opp til sin tittel.
Men der den vinglet stilmessig, gjør denne oppfølgeren det stikk motsatte.
«Pretty Scary Silver Fairy» er preget av kontroll, identitet og en klar visjon.
Referansene til Kylie, Madonna og Goldfrapp er åpenbare.
Margaret er både flørtende diskodronning og distansert isprinsesse, en rolle både Annie og Bertine Zetlitz har håndtert før henne her til lands.
Hun er i godt selskap, med andre ord.
Singlen «Samantha», som har hatt et langt og godt liv i sommer og høst, er rimelig representativ for albumet, men de ti låtene er langt fra liktlydende.
Spennvidden er upåklagelig; fra streng elektronikk til varm sekstitallspop.
Tittelsporet og «Seek I'll Hide» er en strålende dublett som åpner platen med en bisk og sexy tone.
Produksjonen ved Jukka Immonen og Pete Martin er ilter, og det sier litt om Margarets karisma at hun ikke forsvinner i mylderet.
Tvert imot koser hun seg, og bryter gjennom med herlig bisarr humor når hun, midt oppi all engelsken legger inn en intro på kav trøndersk:
«Æ like dæ, du like mæ - men la oss ta det ... rolig.»
Morsom jente.
Platen har en viss smak av opposisjon og frigjøring; et inntrykk som kanskje virker lettkjøpt når artisten er prestedatter.
Samtidig er «Robot Song» en utvetydig bitter historie om en konflikt mellom en familie og jeg-personens nye kjæreste - hvor far kommer dårligst ut.
Så det er ingen søkt tolkning.
«Pretty Scary Silver Fairy» er dog først og fremst en plate det oser klasse av.
Mer sofistikert pop enn «I'm Gonna Stay After Summer» og «Naive (16)» er det vanskelig å be om, og det er nærliggende å tro at Margaret har kost seg en del med Lily Allen i det siste.
Forrige gang lagde hun tidenes beste «Idol»-deltagerplate.
Nå har hun gjort det igjen, bare enda mer, og en god del bedre.
Anbefalte kjøp:
«Seek I'll Hide», «I'm Gonna Stay After Summer», «Naive (16)», «Silver Fairy», «Samantha»
Slippes mandag 2. oktober
| 1
|
106518
|
Nyforelsket i FIFA-serien
«FIFA 07» er et solid spill som bør kunne gi de aller fleste en god fotballopplevelse.
For å være ærlig har det de siste årene blitt mye banning og sverting når jeg har spilt diverse utgaver av «FIFA»-serien.
Og reaksjonene har kommet som et resultat av at spillene svært ofte har manglet det «lille ekstra», i tillegg til flere bugs og slurvete mangler.
Men nå ser endelig EA Sports ut til å ha funnet et spill som sjarmerer meg igjen.
Riktignok gjorde VM-utgaven for noen få måneder siden et godt inntrykk, men det var ikke dermed sagt at hovedutgivelsen skulle bli like bra.
Kort fortalt har du tilgang til en drøss med klubber (i overkant av 500) der detaljer som spillerstaller, drakter, stadionanlegg og annen fakta er rimelig godt oppdatert.
Dessuten kan du laste ned offisielle oppdateringer hvis du er koblet til Internett.
Nå er også det som skjer ute på banen blitt langt bedre etter min mening.
Spillernes bevegelser og driblemuligheter er mer forseggjort, og det er så vidt jeg kan se langt større variasjon i det som foregår ute på det grønne gresset.
Blant annet er dødballssituasjonene forbedret.
Håpet er at de fortsetter arbeidet med å gjøre mulighetene på cornere, frispark og innkast enda bedre.
Foreløpig klarer jeg å glede meg over at tingene ikke er like fastlåst og statisk som det var for kort tid siden.
Dessuten synes jeg keeperens bevegelser og handlingsmønster er blitt betydelig bedre.
At det gjøres et par skikkelige tabber innimellom er jo ikke annet enn naturlig.
Som i tidligere versjoner har jeg testet ut managerdelen i spillet ganske grundig, og den har også fått et solid ansiktsløft.
Men det er viktig at man ikke forventer seg muligheter som finnes i for eksempel «Football Manager».
Her er det ganske enkelt bygd opp, men man har mange morsomme elementer som krydrer det aller viktigste: det som skjer ute på banen.
Det er fortsatt forbedringspotensial - for all del.
Særlig spill mot maskinen blir litt statisk, og man lærer seg raskt enkelte triks som motstanderen ikke leser selv om de er rimelig opplagte.
Men når jeg nå får mine raseriutbrudd, er det på grunn av egne feil og spillermessig udugelighet - ikke fordi spillet er dårlig.
Om det er nok til å få taket på andre tidligere FIFA-fans vet jeg rett og slett ikke.
Men jeg synes man skal ha gode argumenter for ikke å gi «FIFA 07» en skikkelig sjanse.
For nyrekrutterte FIFA-spillere er det fortsatt rimelig enkelt å sette seg inn i de grunnleggende kontrollene og når man begynner å få dreisen på tingene er det alltids nye finesser å lære seg.
Det er med andre ord ikke så veldig vanskelig å kaste bort mange timer på «FIFA 07».
PS:
Xbox-, PC- og Gamecube-versjonene kommer på torsdag.
PS2-versjonen kommer på mandag.
PS2-versjonen er testet.
Spillet kommer også på PSP og DS, og en helt ny, egen versjon kommer på Xbox 360 senere i høst.
Vi kommer også med anmeldelse av erkefienden «Pro Evolution Soccer 6» mot slutten av oktober.
| 1
|
106519
|
Anne-Sophie Mutter og Lambert Orkis W.A. Mozart:Sonater for fiolin og klaver
Deutsche Grammophon
Med denne 4-cd-boksen avslutter stjernefiolinisten Anne-Sophie Mutter sin storsatsing i anledning Mozart-jubileet.
Først spilte hun inn fiolinkonsertene, så noen av pianotrioene - og nå til slutt sonater for fiolin og klaver sammen med parhesten Lambert Orkis.
Mutter er selvfølgelig en virtuos fiolinist på alle mulige plan.
Men ikke minst er hun en fantastisk Mozart-fortolker.
Hun har sitt eget Mozart-uttrykk, som er en herlig blanding av en dypfølt intensitet, letthet det gnistrer av, og en avmålt, litt tilbaketrukket tone.
Dette klarer Orkis å følge til punkt og prikke; det er tydelig at disse to er samspilte gjennom lang tid.
På dette viset blir musikken utrolig nyansert med et vell av sjatteringer og dynamiske nyanser.
Dette viser seg ikke minst i andante-satsen i det Mutter selv betegner som en av favorittene sine, sonate i B-dur, K. 454.
Denne musikken er det bare å nyte.
En strålende cd-boks, en staselig avslutning på storsatsingen hennes, og snart også på Mozart-jubileet.
| 1
|
106521
|
Solveig Slettahjell & Slow Motion Quintet:«Good Rain»
Curling Legs
Godt lydregn
Få av den yngre generasjon sangere har maktet å sette sitt personlige preg på standardrepertoaret som Solveig Slettahjell.
Nå fortsetter hun og bandet Slow Motion Quintet der de slapp med «Pixiedust», med en gradvis fornyelse av sitt eget uttrykk.
Standardlåter viker plassen for nytt materiale, skrevet hovedsakelig av bandet selv.
Pianist Morten Quenild og trompetist Sjur Miljeteig synes som sentrale medarbeidere i denne prosessen.
Gjennomgående er uttrykket om mulig enda nærere, inderligere og naknere enn før, med noe mørkere koloritt.
Likevel er det er også en lekenhet i flørting med ulike genreelementer, og jazztradisjonen er på ingen måte langt unna.
Miljeteigs bluesy «Don't Look Back» er et godt eksempel.
Tittelkomposisjonen er signert Peder Kjellsby, en virkelig vakker og nedstemt ballade.
Sterk er også Slettahjells fremføring av den klassiske gospellåten «Do Lord».
CARL PETTER OPSAHL
| 1
|
106525
|
Kristin Asbjørnsen:«Wayfaring Stranger - A Spiritual Songbook»
(Universal)
Stillferdig, groovy og fengslende.
I 1990 arvet Kristin Asbjørnsen noter til blant annet religiøse afroamerikanske folketoner fra slavetiden.
I 16 år har disse spirituelle sangene fulgt sangeren frem mot et album som overskygger det meste så langt i 2006.
Ruth Reese (1921-1990) overlot ikke skatten til hvem som helst.
Den fargede klassiske sangeren, som levde 30 år i Norge, visste hva hun gjorde da hun testamenterte sangene til Kristin Asbjørnsen.
Resultatet er solodebuten «Wayfaring Stranger - A Spiritual Songbook», som inneholder 11 renskårne, nakne og groovy sanger fulle av lyrisk livskraft og melodiøs tyngde.
Alt overflødig er skåret bort til fordel for et knippe dvelende, duvende og djerve sanger om lengsel, vemod, stolthet og smerte.
Asbjørnsen, som er kjent fra bandene Krøyt og Dadafon, har fått hjelp fra gitaristen Jostein Ansnes, tidligere Span-frontmann Jarle Bernhoft på gitar og bass, samt perkusjonisten Anders Engen som også har produsert og sørget for det rustikke og organiske lydbildet.
Et album som dette kunne lett blitt intellektuelt føleri, men Kristin Asbjørnsen har tolket materialet på egne premisser og fremfører sangene med suveren innlevelse, tilstedeværelse og særegen sang.
Anbefalte kjøp:
Du bør få med deg alt sammen.
ESPEN A. HANSEN
| 1
|
106527
|
Hjertelig gjensyn
Disney blandes med «Final Fantasy» på ny.
Og «Kingdom Hearts II» lever så absolutt opp til de høye forventningene.
«Kingdom Hearts II» blander den visuelle stilen til tradisjonelle japanske rollespill med figurer som Langbein, Donald, Mikke og et knippe andre kjente og kjære Disney-karakterer i hovedrollene.
Disney-universet er godt utnyttet med miljøer vi kjenner fra filmer som «Mulan», «Skjønnheten og Udyret», «Tron» og «Pirates of the Caribbean».
Resultatet er nydelig.
Vi snakker om et av de vakreste rollespillene som har kommet til PS2.
Disney-karakterene er for det meste gjengitt med sjarm og varme, og det kommer tydelig frem at det ikke har blitt spart på midlene i fremstillingen av Disneys filmatiske univers.
Flotte skuespillere, med store navn som Haley Joel Osment, Christopher Lee og James Wood, sørger for høy kvalitet på filmklippene, som tross alt utgjør en stor del av spillet.
Det går riktignok litt tregt i begynnelsen.
Relativt korte perioder med spilling, blir regelmessig avbrutt av små filmklipp som sammen med mange laste-pauser gjør at historien fortelles i et tempo som med fordel kunne vært økt flere hakk.
Hadde spillet vært en film, ville de første timene vært avspilt i slow-motion.
Fortellerrytmen gjør det tydelig at utvikleren Square Enix har ønsket å gjøre spillopplevelsen tilgjengelig for yngre spillere.
Dersom man ikke har kjennskap til forgjengerne på PS2 og Game Boy Advance, kan historien først virke litt uklar og en smule kaotisk med kryssklipping mellom situasjoner og ikke-direkte-presenterte karakterer og referanser til det forrige spillet.
Tåken letter heldigvis fort og man sitter igjen med et spill og en historie som det er vanskelig ikke å bli engasjert i - til tross for den noe trege forteller-rytmen.
Du starter spillet som den unge gutten Roxas som tilbringer de siste dagene av ferien sammen med sine venner i Twillight town.
Men sommeridyllen skal ikke vare lenge: merkelige, uforklarlige ting begynner å skje i byen.
Vår helt blandes raskt inn i en virtuell virkelighet med Disney-filmen Tron som fundament, i en historie som utspiller seg i eventyrlige verdener som tidligere har vært åsted for Disney-filmer.
Når det gjelder kampsystemet, er det både velpolert og enkelt å få taket på.
Faktisk litt for enkelt, dersom du liker tekniske utfordringer som stiller krav til fingerbeherskelse og konsentrasjon.
Ingen av de tre vanskelighetsgradene man kan velge på begynnelsen av spillet byr på mange knipetak som er vanskeligere enn at man kan løse dem med en kraftig kramperykning med tommelen på x-knappen.
Historien er også såpass lineær og ledende at man slipper å komme i situasjoner der man lurer på hva som er neste steg.
Men for all del, savnet av hjernevridende utfordringer er ikke-eksisterende når man tester sine tommelkrefter og nøkkelbladet - ditt trofaste våpen - mot horder av mørke fiender.
Til tider føles det mest som en film, andre ganger mer som en «hack'n'slash»-opplevelse.
Men for det meste er det ren, eventyrlig underholdning.
PS:
Lanseres fredag 29. september.
| 1
|
106528
|
Trøtt Tiger
Et lite steg for Tiger Woods, et enda mindre steg for menneskeheten.
La meg bare få en ting på det rene med en gang: jeg liker golfspill, og har gjort det siden «Leaderboard» på Commodore 64.
Jeg har spilt masse «Tiger Woods 2006».
Jeg elsker å svinge kølla med den analoge spaken, høre smellet når ballen blir truffet, og slåss mot golfstjerner på verdenskjente baner.
Men «Tiger Woods 2007» klikker ikke helt for meg.
Kanskje er det fordi jeg spilte fjorårets versjon såpass mye, at ingenting føles friskt eller nytt eller spennende.
Bare klinisk og anstrengt.
Dette er mer en utvidelsespakke enn et nytt spill.
Flere baner, muligheten til å spille i et team, og en del nye småspill er det som er lagt til.
Og selvsagt flere stjerner fra golfverdenen.
Men det føles allikevel som om jeg spiser fjorårets måltid på nytt, varmet opp i mikrobølgeovn med litt ferskt krydder på.
Og da synes jeg det er litt drøyt å gi dette ut som et fullprisspill.
Er du golfinteressert og nysgjerrig på å spille litt nå når banen din blir dekt av snø, så er «Tiger Woods»-serien de beste golfspillene du får, ingen tvil om det.
Men har du økonomisk sans kjøper du heller fjorårets versjon for en slikk og ingenting.
Det er nemlig like moro, og dermed mer valuta for pengene.
PS:
Spillet er testet på PS2.
| 0
|
106529
|
Trist som faen
Regi:
Kevin Reynolds.
Med James Franco, Sophia Myles
Unge pene mennesker som elsker hverandre høyere enn livet, men som ikke kan få hverandre, har vært en sikker vinner helt siden... vel, helt siden sagnet om Tristan og Isolde.
Denne keltiske myten er fortalt og gjenfortalt igjen og igjen i forskjellige versjoner, og Reynolds klarer ikke å tilføre historien noe nytt.
Franco som Tristan gjør bokstavlig talt et veldig trist inntrykk, og Myles' Isolde er nesten anonym; dette er en opera uten sang.
Bakomfilmen er på barmhjertige tre og et halvt minutt.
| 0
|
106532
|
Deilig og bittersøt
Regi:
Robert Altman.
Amerikansk.
GENRE: KOMEDIE Vidunderlig sentimental, vemodsfull og munter fortelling om et særegnet amerikansk radiofenomen.
STJERNER:
Meryl Streep, Lily Tomlin, Lindsay Lohan, Kevin Kline, Woody Harrelson, John C. Reilly, Garrison Keillor, Tommy Lee Jones.
HANDLING:
Garrison Keillor driver et live radio-show i Minnesota, noen han har gjort en mannsalder.
Dette er imidlertid en oppdiktet historie om showets siste kveld før nedleggelse.
Syngende cowboyer og sentimentale søsken er blant artistene som følsomt eller frekt hyller showets eksistens.
En engel gjør seg også gjeldende i kulissene.
DOMMEN:
Dette er snaddermat for folk som liker å se skuespillere i eliteserien utfolde seg i sentimentale omgivelser.
Veteranen Robert Altman har forsynt seg på øverste hylle og lar Meryl Streep sippe og synge med hjerte og smerte, han lar Woody Harrelson fortelle den ene bløte, grove vitsen etter den andre, han lar Kevin Kline vandre rundt som underfundig detektiv med sans for sarkasmer.
Kameraet beveger seg på scenen og bak scenen.
Små pussige, morsomme, men også melankolsk vemodige scener er spekkfulle av talende detaljer.
Her går det i country og skillingsviser, i tillegg til musikalske reklamesnutter.
Dødstrusselen hviler over stedet, og Altman benytter anledningen til å dvele ved tidsepoker og liv som ebber ut.
Vakkert og vemodig med bittersøt ettersmak.
| 1
|
106533
|
Lynraskt over hekken
Regi:
Tim Johnson, Karey Kirkpatrick.
Amerikansk animasjonsfilm - tillatt for alle, egnet for familier.
NORSKE STEMMER:
Trond Espen Seim, Johan Golden, Anders Bye, Roger Hilleren, Rune Alstedt, Lena Meiran, Tone Damli Aaberge.
HANDLER OM:
En «familie» av dvalesovende smådyr våkner en vakker vårmorgen i skogen.
Foran dem står det plutselig en enorm hekk - og bak den igjen er det vokst opp en hel forstad.
Hvordan skal de nå finne mat?
En løsning synes å komme i form av en geskjeftig vaskebjørn; han mener bestemt at menneskebyen bare gjør det enklere for dem å finne mat - god (og usunn) mat.
Problemet er bare at vaskebjørnen har sine helt egne grunner til å engasjere sin nye «familie» ...
DOM:
Meget kjapp, meget morsom og vital historie!
Amerikansk barnetegnefilm har for tiden, dessverre, litt for mye «voksent» i innholdet.
(Og den amerikanske originalutgaven, som vises i enkelte av de store byene, har da også navn som Bruce Willis, Thomas Haden Church, Avril Lavigne og Nick Nolte på rollelisten).
Men i dette tilfelle er historien uansett så forståelig og oppfinnsom og klar at selv de minste barna ikke bare vil bli revet med.
Det vil høylytt glede seg!
Anmeldelsen er gjort etter påsyn av den norske utgaven.
Den er forbilledlig stemmelagt, med unntak av Tone Damli Aaberge; hennes vaskekte sognedialekt er flott nok.
Men fremmed i «familien».
| 1
|
106535
|
Bo Kaspers Orkester:«Hund»
(Sony BMG)
Genre:
Pop
Populære svensker går i hundene på «Hund».
Bo Kaspers Orkester (BKO) tar et modig steg når de endelig dukker opp igjen på platemarkedet og sier de vil gjøre noe radikalt nytt.
Er det nytt?
Javisst.
Men er det radikalt bedre?
Overhodet ikke.
Faktisk skuffer «Hund» kapitalt.
BKO hadde en lett gjenkjennelig og sofistikert signatur når de flørtet både med jazz- og soulrytmer tidlig i karrieren, hvilket også gjorde dem til trygge, men ufarlige konsertvenner her hjemme i Norge.
Når de nå går vekk fra varemerket sitt, fjerner de seg samtidig fra det de hadde av personlighet.
Det trengs et solid låtmateriale for å gjøre radikale karrieregrep som dette, men det har ikke BKO.
Nå høres de brått ut som alle andre, og «Hund» har istedet blitt en plate spekket med ordinære poprock-låter, hvorav åpningslåten er et så skamløst Bowie-tyveri at vi får lyst til å slå av allerede etter fire og et halvt minutt.
ANBEFALT KJØP:
«Sen du försvann».
| 0
|
106536
|
Fergie:«The Dutchess»
(A&M/Universal)
Genre:
Pop
Hertuginnen innfrir ikke helt
Muligens en bedre pophertuginne enn Sarah Ferguson ville vært, uten at dét sier så mye.
Stacy «Fergie» Fergusons solokarriere har ligget i kortene en stund, ettersom hun har blitt mer og mer sentral som vokalist og ikke minst frontfigur i Black Eyed Peas.
Det er nevnte gruppes primus motor Will.I.Am som styrer de fleste spakene også her, men det er likevel begrensede doser hip hop på «The Dutchess».
Fergie sikter høyt, og vil gjerne inn i samme selskap som Beyoncé, Christina Aguilera og Gwen Stefani, de viktigste kvinnelige leverandørene av heidundrende, flerfarget blockbusterpop.
Hun mangler imidlertid de ovennevntes sterke signatur, teft og klasse - det er og blir noe «white trash»-harry og billig over Fergies musikk, også i soloutgave.
Hun er ingen karismatisk vokalist, og selv om hun kan være irriterende nok i Black Eyed Peas, er dét klart å fortrekke fremfor den ofte anonyme og konturløse grøten hun plasker rundt i her.
Si hva du vil om «My Humps» - den er i hvert fall umulig å forholde seg likegyldig til, i motsetning til «The Dutchess».
ANBEFALTE KJØP:
«Velvet», «London Bridge», «Finally»
| 0
|
106539
|
Elton John:«The Captain & The Kid»
(Mercury/Universal) Genre:
Pop
Ekstremt vellykket beskuelse av egen navle.
Dette er en oppfølgerplate som er egnet til å sette lytteren 31 år tilbake i tid - til forgjengeren «Captain Fantastic And The Brown Dirt Cowboy», Elton John og Bernie Taupins siste virkelig store plate.
Her er den dynamiske duoen tilbake til sine USA-lengsler, både musikalsk og tematisk.
De biografiske detaljene florerer, ikke minst tekstmessig, men også musikalsk.
For dette er Elton John på sitt beste og minst syntetiske, med pianoet som den styrende drivkraften på en helt annen organisk måte enn på svært lenge - som i «Blues Never Fade Away», hvor han hyller avdøde helter fra ukjente aids-ofre til John Lennon, og den påfølgende «The Bridge».
At han også gjenoppfinner sin egen klassiske honky tonk-stil i frodige «Just Like Noah's Ark», er bare en svir å høre!
Det er slike plater Elton John burde ha lagd i alle år.
Anbefalte kjøp:
«Just Like Noah's Ark», «Blues Never Fade Away», «The Bridge» og «The Captain And The Kid».
| 1
|
106540
|
Julio Iglesias:«Romantic Classics»
(Sony BMG)
Genre:
Muzak
Innpåslitent føleri satt i system.
Denne lakenflørtende spanjolens teflon-balsamerte sangsvisker på «Romantic Classics» må være noe av det mest kunstnerisk verdiløse som er gitt ut på denne siden av årtusenet - og trolig på den andre også.
Bak et ukjent antall kvelende fløyelstepper av synth og strykere, heser Julio liksom-følsomt frem engelskspråklig ballade-materiell med en uttale som får Manuel fra Fawlty Towers til å fremstå som et diksjons-geni.
Julio kvester låtene effektivt, utraderer personligheten i melodier fra Willie Nelson, The Cars, Burt Bacharach, Wham og Foreigner (TO Foreigner-låter!!!), dirrer dramatisk med drøvelen og knekker frem et hikst hist og pist, mens synth-helvetet gjør sitt beste for å overdøve hovedpersonen selv, hvilket det dessverre ikke makter.
Denne platen er ikke engang en kalkun - den er en struts.
Anbefalt kjøp:
Tuller du?
| 0
|
106541
|
Sol, sommer og svidd gummi
«Test Drive Unlimited» er et forfriskende pust i en stagnerende spillsjanger.
Jeg er møkkalei av urbane gatebilspill der man skal råne rundt i biler på regnvåt asfalt om natta.
Derfor omfavner jeg mer enn gjerne «Test Drive Unlimited», som plasserer deg på en stillehavsøy med sol, sommer og verdens feteste biler.
«Test Drive Unlimited» handler nemlig om å cruise rundt i sportsbiler på en gigantisk øy, sammen med hundrevis av andre spillere.
Livet er enkelt: kjør om kapp, utfør enkle oppdrag, tjen penger og kjøp stor kåk og enda flere fete biler.
Og det er nettopp dette som gjør spillet så herlig.
Selve kjørefølelsen er så som så, og motstanden man får fra de datastyrte bilene er nærmest pinlig dårlig, men sluttresultatet er et deilig avslappende bilspill som best nytes fra horisontalen i sofaen.
Racingsjangeren har stagnert de siste årene, men «Test Drive Unlimited» prøver virkelig å gjøre noe nytt, ved å lage en massiv verden der du møter på andre spillere hele tiden.
Og du kan når som helst utfordre dem du møter til kappløp.
Dermed er det ikke annet å gjøre enn å anbefale dette varmt til alle bilentusiaster som drømmer om å kjøre fort blant palmesus og strender.
Sommeren er kanskje over i Norge, men den varer hele året i «Test Drive Unlimited».
PS:
Kommer også på PC, PS2 og PSP i november.
| 1
|
106542
|
Diplomati er for pyser
USAs utenrikspolitikk i Sør-Amerika har her blitt spill.
Du skal styrte et regime - helt alene.
Det korrupte regimet på øystaten San Esperito irriterer USA.
CIA sender inn agenten Rico Rodriguez for å ordne opp i sakene.
Og hans spesialitet er ikke akkurat delikate, diplomatiske forandringer.
Det går nok mot store eksplosjoner og øsepøsende kuleregn, gitt.
Alle de 3000 kvadratkilometrene på den tropiske øya ligger klare til å bli utforsket av spilleren.
Motorsykler, biler, båter og forskjellige fly står til din disposisjon, og en middels stor hær ville ha klart seg med arsenalet Rico har tilgang til.
Størrelsen på spillområdet og de mange mulighetene man har til å leke og eksperimentere, burde tilfredsstille tilhengere av åpne spill av denne typen.
Det er for eksempel festlig å kunne kapre fly i luften via skydiving.
Historien, oppdragene, rollene og skuespillerne er derimot et godt stykke under par.
Jeg ble lei av å leke ganske snart, og savnet etter en mer givende underholdningsopplevelse ble stort.
Dermed blir «Just Cause» en todelt opplevelse.
Som interaktiv lekegrind, fungerer det veldig bra.
Men som actionthriller, fungerer det heller dårlig.
PS:
Spillet lanseres 22. september på PC, Xbox 360, PS2 og Xbox.
PS2- og Xbox-versjonene er ikke testet.
| 0
|
106543
|
Fransk engel
Regi:
Luc Besson, fransk komedie - 11 år, egnet ungdom/voksne.
MED:
Jamel Debbouze, Rie Rasmussen.
HANDLING:
En stakkarslig småkjeltring i Paris blir reddet av en røykende, sexvillig og handlekraftig engel i miniskjørt.
DOMMEN:
En på mange måter nokså dum film.
Som dog reddes av rampete sjarm og smått uventede vinkler.
Vår norske Anja Garbarek har levert musikken, etter at regissør Besson for fire år siden lot seg begeistre av arbeidet til den norske komponisten og artisten.
Garbareks musikk er definitivt med på å skape stemningen som bærer filmen.
Alt i alt:
En slags «Den fabelaktige Amelie fra Montmatre» møter «Lidenskapens vinger».
JON SELÅS
| 0
|
106545
|
Høstlig
Regi:
Jonathan Demme
Neil Youngs ansikt er aldrende, men den sprekkelige «liten gutt i en stor skummel verden»-stemmen er nesten uforandret i Jonathan Demmes forbilledlig intime og rørende filmatisering av en konsert i The Ryman Auditorium i Nashville i fjor.
Jordfargepatina og et eksellent band av velmodnede menn og kvinner gir materialet fra «Prairie Wind», hans mest tilbakeskuende og høstlige plate, en tyngde det simpelthen ikke hadde på det nokså ordinære albumet.
Godt med bonusstoff på diskto:
Rundt regnet halvannen time, inkludert et opptak fra «The Johnny Cash Show» i 1971.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 1
|
106546
|
Gymnaslærer for videregående
Regi:
Hans Petter Moland.
Med:
Kristoffer Joner, Anne Dahl Torp, Stig Henrik Hoff, etc.
Mye pent er sagt om filmen, manus, regien og skuespillerne allerede.
La meg derfor få fremheve kommentarsporet med Harald Eia og Dag Solstad spesielt.
Eia makter det så mange journalister og litteraturvitere har strevet så mye med:
Han får Solstad i tale.
Eia starter svært ærbødig, men blir dristigere og dristigere etter hvert.
Det er slett ikke alle temaer han får hull på, men Solstad trives åpenbart i komikerens selskap og forteller ting om AKP'ernes sjølproletarisering, om sitt syn på fysisk fostring og om den personlige erfaringen som ligger til grunn for enkelte scener.
Nok for litteraturhistorikere og Solstad-fans å gasse seg i, med andre ord.
En kanskje noe mindre prosentandel av Eia-fansen vil kunne være like fornøyd.
| 1
|
106547
|
Hjerteløs
Regi: Nick Love.
Med:
Danny Dyer, Tamar Hassan, Geoff Bell
Mer britisk gangsterkjekkaseri, denne gang satt til det allerede da delvis annekterte Ibiza på 1980-tallet (originaltittel:
«The Business»; den norske «oversettelsen» mangler en apostrof).
Du kjenner oppskriften:
«Goodfellas» møter «Blow» møter filmene til Guy Ritchie; med den obligatoriske psykopaten, den obligatoriske volds- og dopforherligelsen, det obligatoriske popmusikksoundtracket - alt servert med den psykologiske dybden til et kredittkort.
Hjerteløse greier.
Null bonus.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
106549
|
Kelis:«Kelis Was Here»
(Virgin/EMI)
Kelis er for sint, sær og egenrådig til å oppnå maksimal suksess.
Samtidig er hun så god at hun har hostet opp frekke hits som "Caught Out There", "Milkshake" og "Trick Me", uten at det har hjulpet mye på albumsalget.
Hennes fjerde album er det første uten Neptunes-hjelp på produksjonssiden; et bra trekk.
Bidragsytere her er klassefolk som Raphael Saadiq, Bangladesh, Will.I.Am fra Black Eyed Peas og Cee-Lo fra Gnarls Barkley.
Det er en moden og dempet Kelis vi møter, mer amorøst orientert - muligens en konsekvens av at hun nå er godt gift.
Den hese stemmen kommer godt til sin rett på de mange stilfulle soulsporene som gjør albumets sluttspurt til en ubetinget fryd.
Hennes obsternasige fremtoning og teft for yppig pop er dog fortsatt til stede.
"Blindfold Me", for eksempel, viser hvor godt Kelis behersker balansen mellom det aggressive og det stilfulle.
Hun er en stor artist som henter det beste ut av talentfulle bakmenn, noe "Kelis Was Here" er et solid vitnesbyrd på.
Anbefalte kjøp:
"Living Proof", "Goodbyes", "Blindfold Me", "Lil Star"
| 1
|
106550
|
Jim Stärk:«Ran Out Of Luck»
(Sweet Recordings / Sonet)
Myk, liten bagatell i høstmørket.
Brasil-inspirasjonen til Jim Stärk slår sterkt ut i denne slentrende vestkyst-bossanovaen (med el-gitarsolo!) som dessverre mangler det friske gripetaket til den blåserglade single-forgjengeren «It's All Right».
Derfor står «Ran Out Of Luck» frem mer som et ordinært albumspor enn et solid singlevalg, men det er likevel ikke til å nekte for at Jim Stärk nå står frem som et band med en sterk signatur, ikke minst ettersom stemmen til Einar Stokke Fadnes på langt nær er blitt mindre varm siden sist.
| 0
|
106552
|
James Morrison:«Undiscovered»
(Polydor/Universal)
En bedre stemme enn debutplate.
Selv om unggutten James Morrisons stemme er så raspende at han nesten henfaller til gurgling på et par steder, har den tilstrekkelig varme og sjel til å vekke berettiget oppsikt.
Morrison har kommet med en av høstens aller fineste singler, den deilig blåser-arrangerte «You Give Me Something», men sliter med å komme frem til lignende perler utover resten av albumet.
Soul-innflytelsen er åpenbar hele veien, men låtene blir faktisk en smule stereotype når James Morrison ikke makter å trenge dypt nok inn bak sin egen følsomme overflate - ikke ulikt en annen James, med Blunt til etternavn.
Anbefalte kjøp:
«You Give Me Something», «Wonderful World» og «Undiscovered».
STEIN ØSTBØ
| 0
|
106553
|
Charlotte Gainsbourg:«5:55»
(Because/Warner)
Ikke akkurat Kelly Osbourne.
Charlotte er datter av den kontroversielle kongen av fransk sleaze-pop, Serge Gainsbourg.
Hun har gjort det bra som skuespiller i lang tid, og med chillout-duoen Airs nydelig høstkalde musikk i ryggen tar hun et logisk skritt videre, på en debut med cinematiske kvaliteter, full av elegante mini-symfoniske melodier.
Tekstene er i hovedsak skrevet av Jarvis Cocker fra Pulp, så man kan trygt si at alle involverte har sterke bånd til pappa Serge.
Mamma Jane Birkin skal vi ikke glemme:
Charlottes sensuelle hvisking er morsarv vel forvaltet.
Hvordan Charlotte egentlig forholder seg til sin avdøde far - som ga ut en single sammen med henne da hun var 13, kalt «Lemon Incest» og ledsaget av en svært lettkledd video - er ikke godt å si; hun nekter å snakke med pressen om ham.
Inntrykket dette albumet gir, er uansett av en ærbødig hyllest til hennes opphav, en vidunderlig vellykket sådan.
ANBEFALTE KJØP:
«The Songs That We Sing», «5:55», «The Operation», «Jamais»
THOMAS TALSETH
| 1
|
106554
|
Justin Timberlake:«Futuresex/ Lovesounds»
(Zomba/Sony BMG)
Han er et sikleobjekt for mange, Justin Timberlake.
Det er vanskelig å argumentere mot.
Men det betyr ikke nødvendigvis at han er i stand til å briljere som sex-gud på plate, og det gjør han da heller ikke på sitt skuffende andrealbum.
Det føles fremmed å lytte til Justins hormondrevne mas.
Han var tross alt en tilsynelatende kysk boybandstjerne i sin tid, og kjæreste med verdens mest berømte jomfru.
Forholdet til den mye eldre Cameron Diaz gir håp om at det blir mer på ham nå, men skal vi dømme etter «Futuresex/Lovesounds», er dette en desperat mann i sine drifters vold.
Produsent Timbaland har dessuten mistet grepet som innovatør; disse minimalistiske, Prince-inspirerte synthlydene er ikke akkurat siste nytt, og kompenserer ikke for det ofte syltynne låtmaterialet.
Debuten «Justified» var i stor grad vellykket på grunn av Timberlakes evne til å gjøre gamle Michael Jackson-triks om igjen - og Jacksons disco var alltid uskyldsren.
På omslaget til «Futuresex/Lovesounds» tramper Justin i stykker en diskokule; passende symbolsk for en plate som fryktelig gjerne vil være erigert, men som bare er stiv.
ANBEFALTE KJØP:
«What Goes Around», «Lovestoned»
THOMAS TALSETH
| 0
|
106556
|
Stonegard:«From Dusk Till Doom»
(Bells Go Clang / Bonnier Amigo) Imponerende moden annenplate.
Stonegard - og ikke minst vokalist Torgrim Torve (Grrim) - har modnet bråfort siden «Arrows» for halvannet år siden.
Her bruker de en bredere palett enn sist - overgangene er stadig pågående, men enda mer effektive, og det atmosfæriske elementet er utvidet, utmerket eksemplifisert i platens høydepunkt, «Rescue».
Fremdeles ligger det klare ekko av Metallica både i uttrykk og i Torves vokal, men med positivt fortegn.
Stonegard slipper nemlig aldri det melodiske av syne på «From Dusk Till Doom», som fremstår som et muskuløst metal-album som fortjener et bredt og stort publikum.
Anbefalte kjøp:
«Crooked Feathers», «Helios, Cursed», «Rescue» og «Blade».
STEIN ØSTBØ
| 1
|
106558
|
Lionel Richie:«Coming Home»
(Island/Universal) Smart idé - schizofrent resultat.
Popveteranen Lionel Richie har en lang og imponerende karriere å se tilbake på, men har ikke akkurat vært blant bransjens heteste navn de siste 20 årene.
På «Coming Home» har han alliert seg med noen av samtidens mest profilerte R som Jermaine Dupri, Raphael Saadiq, Dallas Austin, Sean Garrett, Chuckii Booker og ikke minst «våre egne» gullgutter fra StarGate.
Sistnevnte står bak åpningssporet og førstesingelen «I Call It Love», en småsøt, men vel pubertal, midtempo Rt, med et refreng som er mistenkelig lik StarGates Ne-Yo-hit «So Sick».
Det er som regel en god idé å strekke seg mot et oppdatert «sound», men når det bare er noen få umiskjennelige Lionel Richie-låter tilbake, får man følelsen av at «gamlefar» prøver litt for hardt på å nå et yngre publikum.
Resultatet er for så vidt helt greit, men det blir schizofrent; hvorfor skal vi høre på pappa Richie når det finnes 17-åringer som kan sin moderne R&B vel så godt?
Anbefalte kjøp:
«Up All Night», «Reason to Believe», «I Love You» (denne platens «Hello»).
KIKKA KROG
| 0
|
106559
|
Mastodon:«Blood Mountain»
(Reprise / Warner) Komplekst og brutalt - og veldig bra!
Det er vanskelig å si hva som er mest fascinerende med Atlanta-gjengen i Mastodon; deres lekende innstilling til å mikse allehånde metal-genre, deres progressive tankegang eller deres voldsomme energi som aldri tar fokus vekk fra en melodiøs basis.
Alt dette er elementer som gjør Mastodon til et band som ikke ligner på andre metal-helter enn seg selv, tross elementer fra både Metallicas tidlige trash til Maidens melodiøse dobbeltgitarer, for å plassere Mastodon mellom to andre M-giganter.
Det episke elementet understrekes av storslåtte metaforer og en vokalteknikk som langtrukkent understreker hver stavelse, mens det er de hissige gitarene og en aldri hvilende trommis som gjør lydbildet så herlig hektisk at det kan ta pusten fra lytteren.
En særegen skive fra et band på vei opp, opp!
Anbefalte kjøp:
«Crystal Skull», «Hunters Of The Sky», «This Mortal Soil» og «Siberian Divide».
STEIN ØSTBØ
| 1
|
106560
|
Lek og lær
For andre år på rad leverer Lego-figurer stor underholdning i «Star Wars»-universet.
Fjorårets «Lego Star Wars» var spillet alle trodde skulle bli et kjipt lisensmakkverk, men som endte opp som et perle av et plattformspill for store og små.
Og oppfølgeren fortsetter i samme spor.
Denne gangen er det de tre eldste Star Wars-filmene som blir rekonstruert med Legobrikker, men ellers er oppskriften den samme som før.
Det er enda mer å samle på, enda flere finurlige oppgaver og brett man skal utforske, og litt mer variasjon i sekvensene der man får fly romskip.
Og det er mer enn nok.
Ved å dytte alt inn i Lego-rammene, slipper utviklerne å konsentrere seg om avanserte grafiske effekter og annet tant og fjas, og kan heller fokusere på å lage en perfekt blanding av plattformspill, actionspill og hodebry for store og små, med sjarmerende Lego-grafikk.
Så får det heller være at kameraet ikke alltid er like hjelpsomt når man spiller to stykker samtidig, eller at presisjonen i plattformhoppingen noen ganger er litt tvilsomt.
På de beste nivåene er «Lego Star Wars 2» en lærebok i finurlig leveldesign, og et skoleeksempel på hvordan man med selvpålagte begrensinger (fra Lego-figurenes iboende, enkle natur) kan lage stor underholdning.
«Lego Star Wars 2» er et svært underholdende spill, der man omtrent umiddelbart blir avhengig av å gjøre brettene på nytt og på nytt for å prøve å finne alle de skjulte hemmelighetene.
Og skal du finne alle sammen, kommer du til å holde på helt til PS3 lanseres i Europa.
PS:
Spillet er også ute på PS2, Xbox, Gamecube, PSP, DS og PC.
Det er kun Xbox 360-versjonen som er testet.
| 1
|
106562
|
«THANK YOU FOR SMOKING»
Regi: Jason Reitman.
Am. komedie.
7 år.
Muntre satiriske småspark mot puritanisme og dobbeltmoral.
STJERNER:
Aaron Eckhardt, Cameron Bright, Sam Elliot, Katie Holmes, Robert Duvall, Rob Lowe, Maria Bello.
HANDLING:
Nick Naylor (Eckhardt) gjør seg til hatobjekt nummer én i egenskap av å være lobbyist for tobakksindustrien i USA.
Den særdeles veltalende og smarte fyren ergrer vettet av motstandere fordi de aldri helt greier å overliste ham.
Politikere, presse og filmfolk er yrkesgrupper som må tåle satiriske spark fra denne mannen.
DOMMEN:
Her er det bare å inhalere den lett satiriske atmosfære og nyte smaken av selvironi.
For selv i en film som hemningsløst harselerer med det nypuritanske samfunn, ser du knapt et glimt av en sigarett.
Det er kanskje som vår mann, lobbyist Naylor sier:
Enhver som røyker i en film er enten psykopat eller europeer.
Riktignok kunne satiren vært enda mer bitende, men til å være en amerikansk filmkomedie er denne usedvanlig løssluppen.
Rappkjefta og snertne replikker gjør at det bare blir aske igjen av puritanske og dobbeltmoralistiske samfunn.
Og midt i all harselasen synliggjøres filmens egentlig mål; å forfekte retten til selv å bestemme hvorvidt du vil drikke øl, røyke, ete flesk - eller leve som sunnhetens apostler.
Borghild Maaland
| 1
|
106563
|
«EN UBEHAGELIG SANNHET»
Regi:
Davis Guggenheim.
Amerikansk dokumentarfilm.
For alle.
STJERNER:
Tidligere visepresident Al Gore.
HANDLING:
Al Gore er den tidligere amerikanske visepresidenten, som for seks år siden tapte det amerikanske presidentvalget med knappest mulig margin mot George W. Bush.
Eller:
Som kanskje faktisk ikke tapte i det hele tatt, men ble dømt som taper av rettsvesenet i Florida før, deretter sentralt.
De senere årene har Gore viet sitt liv til et av de mest globalt presserende økologiske temaene, nemlig den hurtig økende, menneskeskapte temperaturstigningen og dens potensielt katastrofale effekten for jorden.
Dette budskapet fremfører han i et teknisk meget avansert multimedieshow.
Hoveddelen av denne filmen er nettopp dette showet, fremført «live» foran en universitetsforsamling.
I tillegg følger man Gore på noen av hans reiser og til noen av de viktige plassene i hans eget liv.
DOM:
Dette er altså ingen konvensjonell film.
Til gjengjeld er det en usedvanlig tydelig og lærerik undervisningstime om et globalt nøkkelproblem.
Lett tilgjengelig, svært pedagogisk og - faktisk - morsomt, bortsett fra det uhyre alvorlige temaet.
Sett i et amerikansk og internasjonalt politisk perspektiv, blir det også uhyre interessant, fordi man ser så uendelig tydelig hvilken helt annen type amerikansk president USA og verden ville fått, dersom ikke Bush hadde blitt utropt til vinner i år 2000.
Filmen må derfor anbefales på det sterkeste, både som en helt usedvanlig interessant historietime.
Og som belysning og - forhåpentligvis - vekker om et dessverre alt for hett emne.
| 1
|
106564
|
«LADY IN THE WATER»
Regi: M. Night Shyamalan.
Am drama.
11 år.
Mannen bak «Den sjette sansen» har fortapt seg i en søkt godnattfortelling.
STJERNER:
Paul Giamatti, Bryce Dallas Howard, M. Night Shyamalan.
HANDLING:
En desillusjonert vaktmester blir satt på prøve da en kvinne stiger opp fra bassenget en natt.
Mystikk, magi og gamle legender blir utgangspunktet for at beboerne i blokka må stå sammen om å redde kvinnen.
DOMMEN:
Shyamalan forsøker på en miks av myter og magi satt inn i en moderne ramme.
De profetiske anslag er pompøse, og forsøket på å overraske med nye vendinger underveis blir etter hvert trettende.
På pluss-siden må nevnes enkelte ironiske sleivspark.
| 0
|
106566
|
«REPRISE»
Regi: Joachim Trier.
Norsk drama/komedie.
Stilsikker iakttagelse av ironigenerasjonen sett med mørk humor.
STJERNER:
Espen Klouman Høiner, Anders Danielsen Lie, Christian Rubeck, Odd-Magnus Williamson, Victoria Winge, Henrik Mestad, Henrik Elvestad.
HANDLING:
De to unge kompisene Philip (Danielsen Lie) og Erik (Klouman Høiner) har skyhøye litterære ambisjoner.
De baler med angst, kjærlighet og forventningspress.
Deres vennskapskrets - selve kjernen av ironigenerasjonen - er navlebeskuende opptatt av å slenge dritt om folk generelt, og kvinner spesielt.
DOMMEN:
Ved første øyekast fortoner Triers film seg som en poengtert, ironisk, veldreid og stilsikker utlevering av en generasjon patetiske mannfolk med intellektuelle ambisjoner.
Etter hvert ser man lagene og dybden, det såre og usikre som kombinert med oppblåst selvsikkerhet er en krevende cocktail.
Så krevende at noen ikke mestrer presset.
Triers beskrivelse av vennegjengen rundt Philip og Erik er sylskarp utleverende.
Dette er karer som holder sammen, uansett hvor mye dritt de kan slenge til hverandre.
Det er en moderne machokultur full av pubertale sarkasmer.
Men bak det verbale skytset ser vi usikkerheten og angsten for ikke å strekke til.
Klouman Høiner og Danielsen Lie balanserer vart og troverdig i dette landskapet som Erik og Philip.
I Victoria Winge har Philip en varm forsvarer av en kvinne som ser hans følelsesmessige forvirring og prestasjonsangst.
Deres forsøksvise kjærlighetsliv i Paris er en gripende studie i sårbarhet og øm lengsel.
Trier mestrer sitt ambisiøse prosjekt, gjennom et pulserende driv, raske skift mellom tidsepoker, og bruken av Eindride Eidsvold som velfungerende voice-over.
Tidvis kan dvelingen ved guttegjengen bli noe drøy.
Men den unge Trier har et skarpt øye for sin egen generasjon, og har teft for detaljer.
Henrik Mestads birolle som litteraturkonsulent er infamt god.
«Reprise» oppsummerer med at når ironien er oppbrukt, gjenstår resten av livet.
Og da er damene klar til å overta.
| 1
|
106569
|
Motörhead:«Kiss Of Death»
(SPV/VOW)
Genre:
Hardrock
Du vet hva du får med Lemmy...
Snart tretti år siden starten holder Motörhead et imponerende tempo, både når det gjelder turnering og plateutgivelser.
Likevel er det lite nytt å hente på «Kiss Of Death» - med unntak av den overraskende balladen «God Was Never On Your Side».
Åpningen her, «Sucker», er imidlertid en låt som er snytt ut av nesa på «Ace Of Spades», og viser at gamlegutta ikke har tapt seg når det kommer til energi og hissighet.
Anbefalte kjøp:
«Sucker», «Trigger», «Going Down» og «Under The Gun».
| 0
|
106570
|
Herlig zombie-slakt
Takket være forbedret teknologi får vi nå endelig et spill som tar zombiers natur på kornet.
Blodbadet «Dead Rising» er her.
Frank West er fotojournalist.
Han har akkurat fått et tips om at noe muffens er på ferde i en liten amerikansk by, og at militæret har avsperret hele byen.
Uten betenkeligheter, han har nemlig dekket kriger før må vite, ankommer Frank med helikopter og lander på taket på byens gigantiske kjøpesenteret.
Det viser seg raskt at så og si alle byens 50.000 innbyggere har blitt zombier.
Og der de fleste av oss ville ha gått direkte i klynkende fosterstilling, er «scoop» det eneste som står i Franks hode.
Slik begynner Xbox 360-spillet «Dead Rising».
Spillet er åpenbart inspirert av George A. Romeros klassiske zombiefilm «Dawn of the Dead» (og remaken med samme navn fra 2004), og i utgangspunktet er det lett å tro at dette spillet handler om én eneste ting:
Slakt av zombier, fra ende til annen.
Jeg skal ikke lyve, det ER fryktelig mye zombieslakt i dette spillet.
Lemmer flyr, blod spruter og ekle, våte lyder ligger som et rimelig konstant teppe over begivenhetene.
Ingenting å si på 18-årsgrensen, dette er et spill for voksne.
Hopetalls av levende døde havner til slutt som slakt ved Franks føtter.
Hjelpemidlene hans er planker, køller, kniver, fotballer, planter, slegger, stekepanner, spader, motoriserte gressklippere, skytevåpen og massevis av andre provisoriske våpen fra omgivelsene.
Det er sannsynligvis det mest gørrete og blodige spillet noen sinne, dette her - et faktum som nok vil få mange til å rynke på nesen, til tross for at den overdrevne hypervolden helt opplagt faller inn under kategorien «splatter-humor».
Denne fråtsingen i zombieslakt er kanskje mindre skummel enn i Capcoms mer intense, klamme «Resident Evil»-serie, men til gjengjeld er den mer troverdig.
Capcom har for første gang tatt naturen til zombier på kornet.
De er jo stokk dumme, og det burde være unødvendig å være redd for et par-tre av dem.
Du kan i teorien hinke i sirkel rundt en enslig zombie uten å være redd for annet enn krampe i leggen.
Men hva gjør du når du er omringet av hundrevis av zombier, og din eneste vei ut av uløkka er å brøyte deg gjennom hopen?
I «Dead Rising» er det nemlig zombier OVER ALT, det KRYR av dem - vi snakker om titusenvis av levende døde som vagger rundt i dette kjøpesenteret.
Blodbadet er uunngåelig.
Og det ligger også utrolig mye grotesk humor i zombieslakten, som for eksempel å kappe av hånden til en zombie og stikke den i munnen på en annen.
Eller å kjøre over en skokk zombier med motorisert gressklipper.
Jeg må i alle fall le.
Vold er derimot ikke det som gjør dette spillet såpass bra.
Selv har jeg mest sans for den omfattende bevegelsesfriheten og de mange mulighetene til utforsking - utforsking man blir belønnet for.
Det er bestandig noe nytt å finne på, nye muligheter som må prøves.
Jeg er også veldig glad i måten spillet er bygget opp på.
Du har 72 timer (i spillet altså, ikke i virkelige timer) på deg til å komme til bunns i hva som har skjedd, noe du gjør ved å løse forskjellige hoved- og sideoppdrag.
Dag blir til natt, så til dag igjen, og du kan når som helst kikke på klokken på armen for å se hvor langt unna redningen du er.
Spillet har i tillegg flere forskjellige slutter.
I kombinasjon med den enorme valgfriheten du har underveis, gjør dette «Dead Rising» til et spill som per definisjon skal spilles gjennom flere ganger.
Dessuten lærer du nye kampteknikker og utvider egenskapene dine underveis.
Hauger av forskjellige «achievements» på Xbox Live ligger også og venter på deg.
Du blir belønnet hele tiden, noe som gjør fremdriften bortimot hypnotisk engasjerende.
Jeg elsker også det å kunne dokumentere alt som skjer ved hjelp av Franks kamera.
Jo bedre bilder du tar, jo mer poeng til oppgraderinger.
Fotograferingen bygger også opp under motivasjonen til Frank, han har faktisk en grunn til å være der utover det å slakte zombier.
Tenk det.
Men «Dead Rising» er også et veldig vanskelig spill - litt for vanskelig for min smak.
Frank dør ofte, og det er sabla langt mellom lagringsmulighetene.
Jeg kunne i tillegg ønske meg et mer tilgivende siktesystem, det er ofte brutalt komplisert å finsikte våpen og kamera.
Bosskampene blir blant annet nesten uoverkommelig vanskelige noen ganger, forbered deg på endel frustrasjon.
Mer robuste våpen (de blir ødelagte etter å ha truffet et knippe zombier) hadde også hevet spillopplevelsen et hakk.
Men vi snakker likevel om et fantastisk engasjerende og herlig absurd spill.
Det er i det hele tatt spill som dette, med sine store, interaktive, nydelige og troverdige virtuelle verdener, som gir nye spillkonsoller med forbedret teknologi og grafikk livets rett.
«Dead Rising» er en soleklar og tidløs kultklassiker.
I Xbox 360-spillet «Dead Rising» kan du slakte tusenvis av zombier.
Det synes VG Netts spillanmelder er festlig.
| 1
|
106571
|
Vellykket GTA-tyveri
«Saints Row» er et vulgært tyveri på høylys dag, men det fungerer.
De fleste spill låner ideer fra hverandre.
Men «Saints Row» har regelrett rundstjålet den populære «Grand Theft Auto»-serien for ideer, og resultatet er et teknisk overlegent gangster-eventyr for alle voksne.
Spillet er identisk med GTA-serien på nesten alle områder.
Du er en gangster i en fiktiv storby, der flere gjenger kjemper om makten, og du kan stort sett gjøre absolutt alt du har lyst til i byen.
Omtrent alt fra menyer til presentasjon og oppdrag er stjålet rett fra GTA.
Men Volition har ikke bare kopiert, de har også forbedret enkelte elementer som for eksempel slåssingen og våpenhåndteringen, slik at sluttresultatet er bedre enn originalen på mange områder.
Men der det britiske «Grand Theft Auto» kan sees som et satirisk skråblikk på samfunnet, med sin underfundige humor og mange ironiske kommentarer, blir «Saints Row» en heller pinlig affære historiemessig.
Rølpete, vulgært og rett opp i trynet.
Dialogen virker som den er skrevet av 12 år gamle gangster wannabes, og de konstante forsøkene på humoristiske referanser til underliv og sex blir bare pinlige.
Men til tross for dette fungerer spillet utmerket som en lekeplass for voksne.
I hvert fall til «Grand Theft Auto 4» kommer til neste år.
Noen eksterne linker
| 1
|
106572
|
«CLICK»
Regi:
Frank Coraci.
Am. komedie.
11 år.
En stereotyp Adam Sandler mister kontrollen over fjernkontrollen.
STJERNER:
Adam Sandler, Kate Beckinsale, Christopher Walken, David Hasselhoff.
HANDLING:
Den arbeidsnarkomane Michael (Sandler) har ikke nok timer i døgnet til å mestre samspillet som familiemann og høyt ansett arkitekt.
Livet endres da han får en fjernkontroll med magiske muligheter.
I begynnelsen er det en drøm å kunne spole fram den daglige krangel med kona.
Men etter hvert tar fjernkontrollen fullstendig styringen.
DOMMEN:
Det begynner som en god idé med muntre innfall: artig å kunne skru ned volumknappen på en gnålende familie og ilter bikkje.
Men etter hvert spoler filmen inn i et kvasifilosofisk alvor som kombinert med platt humor fungerer heller dårlig.
| 0
|
106573
|
«VENNER MED PENGER»
Regi:
Nicole Holofcener.
Amerikansk komedie - tillatt for alle, egnet ungdom/voksne.
STJERNER:
Jennifer Aniston, Joan Cusack, Catherine Keener, Frances McDormand, Jason Isaacs.
HANDLER OM:
Fire kvinner i Hollywood.
Tre gift, en single.
Et par av dem rike, den ene jobber som hushjelp.
Tre av dem strever, én har det OK.
DOM:
Noen få gode anslag; kjappe replikker, tørr kvinnehumor.
Jennifer Aniston får muligheter til å spille ut det totalt uglamorøse.
Men i lengden: fryktelig kjedelig.
| 0
|
106574
|
«KIRIKOU OG VILLDYRENE»
Regi:
Michel Ocelot.
Fransk animasjon.
Norske stemmer.
For alle.
Den bitte lille, lynraske og nakne pjokken Kirikou er tilbake for å spre godhet.
HANDLING:
Filmskaperen Michel Ocelot skapte den lille afrikaneren Kirikou i 1999.
Det rappfotede, snartenkte barnet ble så populær, at han nå dukker opp i fire nye historier.
Det handler om å jage et udyr, om å redde jorda, om å bekjempe skumle roboter og om å redde landsbyens mødre som alle er blitt forgiftet.
DOMMEN:
Fargene, stemningene og den humanistiske bunnklang gjør fortellingen om Kirikou til et godt, gammeldags eventyr.
Selv det åpenbare pedagogiske bakteppet, forkludrer ikke den styrken, det motet og den godhet som driver den lille gutten fremover.
Handlekraft og samarbeid er egenskaper som formidles i eventyrets dramatiske form.
Ondskap overvinnes gjennom felles innsats, de små redder de store i en vakker, fargerik og befriende utrendy film.
| 1
|
106575
|
«The Sentinel»
Regi:
Clark Johnson
STJERNER:
Michael Douglas, Kiefer Sutherland, Eva Longoria
HANDLING:
Den amerikanske presidenten skal likvideres.
Og attentatmennene har hjelp fra innsiden i Secret Service.
Mistanken faller på Pete Garrison (Douglas), som har et forhold til førstedamen (Kim Basinger).
DOM:
Denne hybriden av (den langt bedre) Clint Eastwood-filmen «I skuddlinjen» og Sutherlands (langt bedre) TV-serie «24» er halvdøllt småunderholdende på en måte som bare kostbare Hollywood-thrillere kan være.
Men akk - så glemsom 'a, gitt!
Hvem er det som vil rydde presidenten av banen?
Og hvorfor?
Den slags detaljer tar regissør Johnson seg ikke tid til å gjøre rede for, og spenningsnivået blir deretter:
Simpelthen ikke intenst nok, toppet av et amputert klimaks under et G8-møte i Toronto.
Sutherland og Douglas gir til beste pustete, pesende skuespillerinnsatser - sistnevntes solbriller får ham til å se ut som en aldrende gigantmygg.
Basinger er fremdeles smellvakker, og Longoria er med utelukkende fordi noen følte at filmen trengte et nærbilde av rumpen hennes.
David Rasches troverdighet som verdens mektigste mann blir videre en smule svekket av at mange vil huske ham fra tittelrollen i den ultradustete 1980-tallsserien «Sledge Hammer!».
Jepp, «The Sentinel» er en film hvor man blir sittende og tenke på slike ting.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
106576
|
«Å vende tilbake» (VOLVER)
Regi:
Pedro Almodóvar.
Spansk komedie/drama.
11 år.
Sterke, flotte, sensuelle damer forfører i en herlig film om mødre og døtre og familiære gjengangere.
STJERNER:
Penelope Cruz, Carmen Maura, Lola Duenas, Blanco Portilla, Yohana Caho.
HANDLING:
Veteranen Almodovar benytter nok en gang anledningen til å fortelle kvinners historie.
Det handler om en mors intuitive beskytterinstinkt for en tenåringsdatter, om sterke familiebånd, om en kvinne som tilsynelatende er et spøkelse.
Mannfolk er enten diskré parkert på sidelinjen, eller de er drittsekker som godt kan dø uten at noen feller en tåre.
DOMMEN:
Fargene (særlig den røde) er intense, bildene er som et levende maleri og kvinnene duver mykt og sensuelt av gårde.
De leder oss i det sanselige Almodóvar-universet der lidenskap, melodrama, tragedie og komedie veves sammen til en frodig og forførende helhet.
Få, kanskje ingen, kan som Almodóvar skape spennende kvinneskikkelser og kvinnehistorier på film.
I selve senteret står Penelope Cruz, rålekker, barsk og øm.
Cruz skrider til verket med samme instinkt og besluttsomhet som den unge Sofia Loren i «To kvinner».
Som vanlig hos Almodóvar er det en sterk historie som fortelles.
Overgrep, incest, familiære fortielser behandles med en frapperende blanding av alvor og humor.
Istedenfor å dvele ved de onde handlinger, fokuserer Almodóvar på konsekvensene, gjennom sine kvinners evne til å handle, til å la livet gå videre.
Det blir en slags parallell til Ibsens «Gjengangere», sett gjennom spansk lidenskap og moderlig jordnærhet.
«Å vende tilbake» er en fryd for øye og sjel.
Gå ikke glipp av disse damene og deres evne til å håndtere livet!
| 1
|
106577
|
Peter Bjorn And John «Writer's Block»
(Wichita/Bonnier Amigo)
Genre: indiepop
Årets svensker så langt.
Denne trioen hadde en av årets deiligste sommerhits med «Young Folks», og snuser nå på et gjennombrudd utenfor hjemlandets grenser.
Det vil i så fall være fortjent.
På sitt tredje album dyrker Peter Bjorn And John indiepop på utpreget svensk og hypermelodiøst vis.
Lydmessig er de ofte et ekko av ambisiøse (ekkobaserte) sekstitallsproduksjoner à la Phil Spector, noe som gir den bittersøte musikken deres en klassisk, tidløs følelse.
«Writer's Block» låter naivt amatørmessig på profesjonelt vis - en sjarmøretappe av en plate.
Anbefalte kjøp:
«Up Against The Wall», «Young Folks», «Amsterdam», «Let's Call It Off»
| 1
|
106578
|
Iron Maiden:«A Matter Of Life And Death»
(EMI)
Genre:
Heavy metal
Snakker vi om Iron Maidens beste noensinne?
Jeg er villig til å påstå det - iallfall må vi 18 år tilbake for å finne noe lignende («Seventh Son Of A Seventh Son»).
Her møter vi Iron Maiden i halsbrekkende form; vitalt og virilt, progressivt og aggressivt og ikke minst imponerende melodiøst.
Låtene - som med ett unntak overstiger fem minutter - er klassisk bygd opp; taktskiftene mellom det dystre og det pågående er så hyppige både i tempo og intensitet at de nærmest tar pusten fra lytteren.
De tre gitaristene halser fremover bak Bruce Dickinsons klassiske heavy-røst som om de har Fanden i hælene og bærer melodilinjene inn i episke landskap som vi (som sagt) må 18 år tilbake for å finne maken til.
Tekstene - sentrert rundt arketypen det gode og det onde, med hovedvekt på at førstnevnte, skal seire - er så høyspente og dramatisk klisjéfylte som de må være hos hærførerne i britisk metal.
Iron Maiden har likevel kanskje aldri vært nærmere selve tidsånden i sine pompøse utlegninger om krig generelt og bruk av religion for å rettferdiggjøre krig spesielt.
Låter som «Brighter Than A Thousand Suns», hvor jernjomfruene skaper sin helt nye verdensorden, og den overdådig, militante «The Longest Day» er briljant lesning for alle språklige maksimalister!
«A Matter Of Life And Death» er en plate så massiv at det tar dager før den går ut av systemet ditt.
Heldigvis.
Anbefalt kjøp:
Ikke vær kjip - kjøp hele plata!
| 1
|
106579
|
Saint Thomas:«There's Only One Of Me»
(Cornerman Records)
Genre:
Indie-pop
En demo, hverken mer eller mindre.
Produksjonsutgiftene til denne platen er skåret så langt inn til beinet at kun margen gjenstår.
Denne beinmargen heter Thomas Hansen, på godt og vondt.
Han har med minimale unntak gjort absolutt alt her, inkludert å produsere, og har fremdeles melodisk teft så det holder, men dessverre forsvinner disse ansatsene i en kjellerproduksjon som irriterer mer enn den behager når låtene sjangler på stylter gjennom lydbildet.
Om han i det hele tatt har stemt gitaren på tittelsporet, tviler jeg på, og det er bare ett av mange eksempler på hvordan man kan overdrive viktigheten av et «ekte» lo-fi-uttrykk.
Samtidig som dette er en plate Saint Thomas-fansen lett vil gjenkjenne og like - ikke minst gjennom hans karakteristiske stemme og naivt enkle fortellerteknikk - betyr dette også at mannen selv ikke har tatt viktige og lange nok musikalske steg fremover fra sitt tidligere uttrykk, snarere tvert om.
Men det hadde vi nok forventet.
Anbefalt kjøp:
«My Morning», «Thinking», «Ten Stops More».
| 0
|
106581
|
Beyoncé: "B'Day"
(Columbia/Sony BMG)
Genre: R&B «B» for «best».
Beyoncé Knowles' karriere er et av vår tids blendende popkulturelle mesterstykker.
Likevel er det først og fremst som singleartist Destiny's Child-løvinnen har utmerket seg så langt.
Solodebuten hadde klassikeren «Crazy In Love», men var skjemmet av utilgivelige mengder fyllstoff.
Slik er det ikke på denne oppfølgeren.
Her lever Beyoncé omsider opp til sitt merkevarenavn i albumformatet også.
En sexy, tøff, sprudlende R&B-plate med popfaktor og dansegulvappell herfra til himmelen.
Det er meget tilfredsstillende å høre henne ta ut all sin attityde, både vokalt og musikalsk.
«B'Day» går unna i et formidabelt tempo, og fortoner seg som popmusikkens svar på en hardpakket, actionfylt blockbusterfilm med maksimalt budsjett i alle ledd.
Produksjonen er gjennomgående kompromissløs: et hiphop-krydret amalgam av hard funk og organisk soul, satt i en nåtidskontekst.
Vel er Beyoncé rå kapitalisme i praksis, men det er lett å høre at det viktigste her har vært lek, moro og behov for å underholde.
Og midt oppi dette A-laget av produsenter - Rich Harrison, Swizz Beatz, The Neptunes, Rodney Jerkins - befinner altså norske Stargate seg.
De bidrar med platens mest utadvendte popøyeblikk, «Irreplaceable», en hjertevarm sak de bør være stolte av.
Vi andre også.
Den er tross alt med på den beste platen i sin genre siden «The Miseducation Of Lauryn Hill».
ANBEFALTE KJØP:
«Get Me Bodied», «Freakum Dress», «Ring The Alarm», «Suga Mama», «Deja Vu», «Kitty Kat».
Platen er i salg fra mandag 4. september
| 1
|
106582
|
CC Cowboys:«Evig liv»
(Odeon/EMI)
Genre:
Rock
Revitalisert CC Cowboys overrasker
Et revitalisert CC Cowboys overrasker med albumet «Evig liv» som demonstrerer at Fredrikstad-bandet fortsatt er relevante i 2006.
Sanger, låtskriver og gitarist Magnus Grønneberg har en del radiovennlige hits på samvittigheten, men det spørs om han ikke denne gangen er ansvarlig for at «Evig liv» er blitt det beste CC Cowboys-albumet noensinne.
Glemmes må ikke gitarist Jørn Christensen (De Press og Mercury Motors) og bassist Per Vestaby (Veslefrikk og Can Can), samt trommeslager Agne Sæther, som har brukt sin rutine til å legge et bunnsolid og enkelt fundament for Grønnebergs flotte melodier.
CC Cowboys anno 2006 handler om velvoksen, variert og rufsete morsmålsrock med nokså sterke americana-drag.
Det rustikke lydbildet kler stemmen og de melankolske tekstene til Grønneberg godt.
Som vokalist har Magnus Grønneberg neppe vært bedre, der han formidler sine jordnære betraktninger med nærhet, innlevelse og en sårhet som kler tekstene godt.
Anbefalte kjøp:
«Spillemann», «Er det ikke sprøtt» og «Legen din sa».
ESPEN A. HANSEN
| 1
|
106583
|
Platt dusinvare
På papiret er Xbox 360-spillet «Ninety-Nine Nights» heftig.
I realiteten er det langdrygt, platt og kjedelig.
Enorme mengder fiender på skjermen samtidig, spektakulære måter å ekspedere dem på, mange forskjellige roller å velge mellom og utviklere med en betryggende merittliste.
Q Entertainments Tetsuya Mizuguchi, som er en slags kreativ leder for utviklingen, har kritikerfavoritter som «Rez» og «Lumines» på samvittigheten.
Koreanske Phantagram overbeviste med «Kingdom Under Fire».
Så hvordan kunne dette gå såpass galt?
Det å brøyte seg gjennom horder av fiender blir nemlig særdeles langdrygt etter kort tid.
Selv ikke det å få tilgang til nye kampkombinasjoner etter hvert som man går opp i nivå, klarer å sprøyte inn ny iver i mer enn en kort stund.
I steden for å gå inn i en behagelig og givende kamprytme, en slags «hypnotisk» tilstand Mizuguchi er så flink til i tidligere spill, tømmes i steden hodet for interesse.
Man hogger, hopper og blokkerer på autopilot.
Trykk, trykk, trykk, trykk, gjesp.
Og når både historien og rollene i tillegg er platt dusinvare - ja, ofte er det så dårlig at jeg gremmes - er det fint lite igjen å skrive hjem til mor om.
Du kan hente en viss, kortvarig tilfredsstillelse fra det å kaste deg inn i nye slagmarker, og fra det enorme antallet fiender på én og samme skjerm.
Perfeksjonister vil også kunne hente litt nytelse fra å kjempe om høyest mulig ranking.
Men alt-i-alt er «Ninety-Nine Nights» preget av mangel på inspirasjon og skaperglede.
Xbox 360-spillet «Ninety-Nine Nights» har fått mye oppmerksomhet.
Men spillet skuffer stort.
| 0
|
106584
|
Ubehagets glede
Regi:
Erik Richter Strand.
Manus:
Thomas Seeberg Torjussen, Erik Richter Strand.
Produsent:
Tordenfilm v/ Eric Vogel, Jørgen Storm Rosenberg.
Norsk drama - 11 år, frarådes under 11.
Avslutningsfilm under Filmfestivalen i Haugesund
MED: Nils Jørgen Kaalstad, Edward Schultheiss, Henrik Mestad, Ingrid Bolsø Berdal, Marika Enstad, Mikkel Bratt Silsett.
HANDLER OM:
Lars jobber i en svømmehall.
En dag oppdager han en mann med påfallende interesse for unge gutter - og han husker «noe»; nok til at han engasjerer seg voldsomt i å forsøke å hindre at denne mannen får adgang til badet.
Snart vet vi det Lars vet:
Mannen er en «gammel gris», en utspekulert barneforfører.
Lars vil «ta» ham, uten å vinne respons.
Det blir starten på en serie handlinger, som hverken Lars eller andre makter å forutse virkningen av.
DOM:
«Sønner» er en konstruktivt ubehagelig film.
Heldigvis.
For denne typen «farlig» ubehag er akkurat det man har savnet i en hel rekke gode, men litt for tilpasningsdyktige norske filmer senest.
Det er, med andre ord, et konstruktivt ubehag, et innslag av reell følelsesmessig og tankemessig utfordring, som sprenger konvensjonalitetens rammer.
Resultatet er et moraldrama av betydelig omfang.
Hovedrolleinnehaver Nils Jørgen Kaalstad er et utsøkt filmfunn!
Den langt mer erfarne Henrik Mestad er også nifst god, som manipulerende «gammel gris» - til det siste.
Unge Mikkel Bratt Silseth er akkurat så tvilsomt og vanskelig offer, at det virker troverdig.
«Sønner» er ikke uten svakheter.
For eksempel det at «Lars'» beste venninne er prostituert, blir bare unødvendig og avsporende melodramatikk.
Likevel:
«Sønner» er, sammen med «Den besværlige mannen», årets så langt mest løfterike og fremtidsrettede norske spillefilm.
| 1
|
106590
|
Paris Hilton:«Paris»
(Warner) Genre:
Pop
Ikke så ille som fryktet...
La det være sagt med en gang:
Paris Hilton har ikke fått platekontrakt på grunn av stemmen sin.
Den er flat inntil det enerverende, men det er som kjent utrolig hva man kan få til i et topp moderne platestudio med flinke folk.
Derfor inneholder «Paris» flere søte og absolutt godkjente poplåter, ikke minst den sommerlette singlen «Stars Are Blind», men også «Jealousy» og «Nothing In This World» viser Paris fra sin beste side.
Derimot plumper hun ganske kraftig uti på et par av klubblåtene som riktignok er velproduserte og særs dansbare, men her skal Paris plutselig leke vamp og fristerinne - som i Grease-samplende «Fightin' Over Me» - uten at vi helt blir overbevist om at gutta alltid slåss om dette lille, sexy beistet som Paris påstår at hun er.
Og versjonen av Rod Stewarts «Do Ya Think I'm Sexy» må være den største kalkunen vi har hørt hittil i år.
Men hvem skulle på forhånd tro at Paris Hilton fremstår mest troverdig når hun forsøker å være seriøs popartist?
Det er iallfall en start!
Anbefalte kjøp:
«Stars Are Blind», «Jealousy» og «Nothing In This World».
| 0
|
106592
|
«Norske utøveres verker 1945-2000, vol.1»
Simax.
Genre:
Klassisk
Historiske musikere fram i lyset
CD-serien «Norske utøveres verker 1945-2000» skal til slutt favne ti plater med norske historiske musikkopptak.
Dette er et samarbeid mellom Norges musikkhøgskole, Norsk kulturråd, Simax Classics og NRKs arkiver, og her er det utøverne som står i fokus, ikke komponistene.
På Vol.
1 presenteres mezzosopranen Marit Isene, fiolinisten Ernst Glaser, organisten Arild Sandvold, fløytisten Ørnulf Gulbrandsen og pianisten Robert Riefling.
Dette er et skjønnsomt utvalg av viktige musikere født relativt tidlig på 1900-tallet, og opptakene er fra 1946-1973.
Selvfølgelig er det tekniske nivået så ymse, mye skurr og peiskos er det, og selvfølgelig låter noen av stilidealene litt rare i dag.
Men mye står seg godt også.
Dette er et viktig stykke arbeid.
Musikkutøvelse blir utrolig fort historie, og desto viktigere er det at de store norske utøverne som har preget det klassiske musikkfeltet i etterkrigstiden, blir hentet opp av NRK-kjelleren og lagt i CD-spillerne.
Bare sånn kan de leve videre som noe annet enn navn.
| 1
|
106593
|
Sondre Bratland og Javed Bashir:«Dialogue»
Kirkelig Kulturverksted/Musikkoperatørene.
Genre:
Folk
To menn med praktfulle stemmer møtes, med dem også to menn fra to høyst forskjellige kulturer.
Den ene så norsk som det lar seg gjøre å være, en kveder fra Telemark med kristne, dels pietistiske tekster på repertoaret, den andre muslimsk quawwali-sanger fra Pakistan.
Tekstene til de norske folketonene virker generelt mer dogmatiske og strenge enn den islamske poesien.
Men musikalsk gir Bratland og Bashir et mer inderlig, hjertenært bilde av religion, med plass for skjønnhet og forsiring.
Av og til oppstår spennende rytmiske friksjoner, som i «To Find The Path» der Bashirs fremdrivende sang møter Bratlands stoiske ro som i et kors.
Medvirkning av The Peace Choir from Damascus og forsiktig perkusjon gir variasjon i lydbildet.
Dette er en plate som trenger tid, men også som gir tid.
| 1
|
106595
|
Jaqueline:«Reaping Machine»
(Nun Music) Genre: Rock/metal
Tyngre, tøffere og slemmere
Elverumstrioen Jaqueline mente alvor med debuten «Idiots», som til tider var sensasjonell.
Med oppfølgeren «Reaping Machine» har bandet levert et album som lever opp til tittelen og vel så det.
Morten Wærhaug (sang, gitar), Marius Drogsås Hagen (bass, gitar) og Bjarne Ryen Berg (trommer) har lagt inn et enda tyngre gir på «Reaping Machine».
Produsent er We-gitaristen Don Dons, som har gitt bandets slemme låter enda skarpere kanter og plenty med luft, slik at gitarist Wærhaug får mer plass og utløp for sine uortodokse mastodontriff.
Det låter mørkt og knugende.
Rytmeseksjonen er som et lokomotiv; hard, kontant og tett.
Jaqueline fremfører sine sugende låter med en autoritet som du vanligvis bare finner hos band med lang fartstid.
Anbefalte kjøp:
«Battleships», «Medicine Man» og «Demon Seed».
| 1
|
106598
|
60-tallets bakrus
Regi:
Stephen Woodley.
Britisk drama.
Sex & drugs i overdose, men pirrende blikk på 60-tallets bakrus.
STJERNER:
Leo Gregory, Paddy Considine, Monet Mazur, Tuva Novotny.
HANDLING:
Filmen forsøker i tilbakeblikk å fortelle om den siste tiden til den briljante musiker Brian Jones, mannen som startet verdens mest omtalte rockeband, «Rolling Stones».
Hans turbulente liv endte med døden i svømmebassenget 3. juli i 1969.
Men filmen handler mer om å være stein - stoned - enn Stones.
Her dreier det seg om en manns stupbratte vei mot undergang, gjennom dop, sadistiske sex-leker, voldsutgytelser.
Samt en teori om at legendens dødsfall muligens skyldtes en uoverensstemmelse med snekkeren Frank Thorogood.
DOMMEN:
Som et bilde på 60-tallets bitre ettersmak har «Stoned» en del kvaliteter.
Ved å fokusere på forfall i fri flyt, grunnet mengder av alkohol og dop i alle varianter, poengterer filmen årsaker til at 60-tallets lykkerus endte i en gigantisk bakrus.
Men fokuseringen på sex & drugs i alminnelighet og Brian Jones arrogante, voldelige drittsekkstil i særdeleshet, blir også filmens svakhet.
«Stoned» setter hverken Stones, deres musikk, eller Jones' drivkraft i bandet i et større perspektiv.
Hans storhet i forkant av forfallet nevnes knapt, og uten Stones-låter som akkompagnement blir det hele nokså ensporet.
| 0
|
106599
|
Harmløst tøv
Regi:
Donald Petrie.
Am. komedie.
Tillatt for alle.
I overkant overdrevent om jente med flaks, gutt med uflaks og omvendt.
STJERNER:
Lindsay Lohan, Chris Pine, Faizon Love, Missi Pyle, rockebandet McFly.
HANDLING:
Ashley (Lindsay Lohan) er en jente med like mye flaks som fetter Anton.
Hun slipper unna enhver regnskur, køer på Manhattan, vinner alltid på flaxlodd og får drømmejobben.
For Jake (Chris Pine) er alt motsatt - absolutt alt går galt.
De møtes under et karneval, kysser hverandre - og vips, så har hellet byttet eier.
DOMMEN:
Lohan og Pine, to unge Hollywood-sjarmtroll, vil sikkert trekke et ungdommelig publikum, ene og alene for hvem de er.
Men de klisjéfylte overdrivelsene i denne komedien er galopperende tåpelige og utmattende.
Den «heldige» har flaks hvert sekund, den «uheldige» uflaks like ofte.
Det hele er spunnet rundt en historie om et band som søker suksess i New York.
Det beste man kan si om denne fort glemte fortellingen, er at den er fullstendig harmløs - med enkelte glimt som fremkaller smilet.
| 0
|
106601
|
To-smils-komedie
Regi:
Jared Hess.
USA Komedie - tillatt for alle.
Egnet for familier.
STJERNER: Jack Black, Héctor Jiménez, Richard Montoya, Ana de la Reguera.
HANDLING:
Jack Black spiller en slags munk i et slags kloster i en meksikansk bakevje.
I tillegg til å være klosterets katastrofalt dårlig kokk, er han hjelpeløst forelsket i en nonne.
Men først og fremst drømmer han om å bli en stor wrestling-stjerne.
Hvilket ikke er så enkelt når du er liten og tjukk.
DOM:
Fjetrende umorsom komedie.
To ganger, i det 43. og 59. minutt, trakk jeg på smilebåndet.
Det er godt gjort når hovedrolleinnehaveren er regnet som en av USAs morsomste menn.
Ellers er det meste småslentrende, smårampete og lavmælt godmodig.
| 0
|
106602
|
Terrorens anatomi
Regi: Paul Greengrass.
USA.Rekonstruert dokudrama - 15 år, egnet voksne.
MED:
Khalid Abdalla, Opal Alladin, Lewis Alsamari, David Alan Basche, Richard Bekins, Starla Benford, Omar Berdouni, Susan Blommaert, m.fl.
HANDLER OM:
11. september 2001 rammet to fly Word Trade Center, ett fly rammet Pentagon.
Flighten «United 93» nådde aldri sitt antatte mål, Det hvite hus.
Det styrtet på et jorde om lag 20 minutter unna.
Man vet en del om hva som skjedde om bord i «United 93», ikke minst fordi en del av passasjerene lyktes i å ringe sine nærmeste før det styrtet.
Regissør Paul Greengrass og hans stab har forsøkt å samle alt tilgjengelig faktamateriale, og baserer sin film på det.
Vi ser de 40 passasjerene gå om bord, vi ser klargjøring og take-off.
Vi ser kaprerne gå til aksjon, vi ser drap, manipulering, frykt, usikkerhet.
Og vi ser at passasjerene til slutt organiserer seg i et forsøk på å ta tilbake kontrollen over flyet - før det styrter.
DOM:
Filmen er dypt berørende og ytterst skremmende.
Fortellerteknikken er rendyrket:
Absolutt alt foregår i nå-tid.
Vi vet ingenting annet om passasjerene eller besetningen enn hva man ellers ville visst om man selv hadde vært om bord.
Men får ikke vite annet om Word Trade Center enn det passasjerer om bord faktisk selv visste.
Her er ingen «ondskapens akse», ingen Saddam, ingen al-Qaida, ingen bin Laden.
Parallelt med handlingen om bord i flyet følger vi minutiøst utviklingen i den nasjonale og regionale flykontroll, i forsvarets beredskapssenter og andre berørte institusjoner.
Mange av dem som var på vakt den aktuelle dagen, spiller seg selv.
Her følger filmutviklingen protokoller og vitneutsagn.
Det er ingen helter.
Ikke en eneste av skuespillerne er kjent fra før.
Selv terroristene er mennesker som skal dø, uansett deres for oss ubegripelig djevelske agenda.
Endog det myteomspunne «Let's roll», som skal ha blitt uttalt idet passasjerene gikk til aksjon (og som senere president George W. Bush utnyttet for alt det var verdt da han ga startskuddet for invasjonen i Irak) er knapt hørbart.
Noe må selvfølgelig være diktet.
Det er ikke til å unngå.
Én symbolhandling kan kritiseres - den er dog ytterst trolig:
Terroristen skriker «Allah er stor» når flyet styrter mot bakken.
Mens passasjerene roper til sin gud bak i kabinen.
Det er det grusomme og altomfattende paradoks i svært mye av den moderne terrorismen:
Gjerningsmenn og ofre skriker i sin dødsangst, i sin fortvilelse, i sin sorg og smerte og (kanskje) lammende overbevisning til sin gud.
Den barmhjertige.
«United 93» slik sett også en intelligent og tvers igjennom forferdelig belysning av viktige sider ved selve terrorens anatomi.
| 1
|
106603
|
Christian Ingebrigtsen med KIL BUSTERS:«Vi skal vinne»
(NFF / Universal)
Jeg har ikke ord...
Jo, ett - ubrukelig!
Jeg vet ikke helt på hvilket nachspiel Norges største plateselskap og Norges Fotballforbund traff hverandre, men sent må det ha vært.
Å lage en middels Grand Prix-låt - en pinlig banal og kommersiell radiofrier - som Norges offisielle supportersang er å finte god supportertakt og tone langt opp på tribunen.
Supporterne vil ha lettfattelige refrenger og gjenkjennelse, de vil hoie og skrike og legge armene kameratslig rundt skuldrene til hverandre, mens allsangen setter motstanderen i momentan offside.
Hva får vi?
Verset til «Vi skal vinne» er umulig å synge og langt verre å huske.
Refrenget er noe bedre, men også her må supporterne telle inni seg til neste takt kommer - uholdbart fra en fotballtribune med flere tusen tilskuere.
Christian Ingebrigtsen er en god vokalist, men dette håper jeg han fikk bra betalt for.
Teksten er en nasjonalistisk studie i seg selv - like stupid og vrøvlete som fotballsanger for så vidt skal være, men hvilke signaler gir det å være «gledens ambassadører - vi skal underholde», for så i neste vers å synge «når motstanderen er hvite i trynet, er blitt banket rød og blå»?
Snakker vi her om gledens hooligan-ambassadører?
Faren er til stede for at brasilianerne kommer til å vri seg i sambataktfast krampelatter dersom denne ljomer utover Ullevaal stadion i kveld.
På en annen side - kanskje nettopp derfor vinner Norge mot Brasil igjen...
| 0
|
106604
|
Susanna And The Magical Orcestra:Melody Mountain
(Rune Grammofon/VME)
For der «gitarvennene» har laget en coverdominert plate så upretensiøs at det grenser til det simple, har Susanna Wallumrød og Morten Qvenild laget en coverplate så pretensiøs at det grenser til det uutholdelige.
Verst går det utover nettopp Leonard Cohens «Hallelujah», som behandles så overforsiktig og selvhøytidelig sakralt at det er pinlig å høre på.
Oppskriften følges i stor grad gjennom «Melody Mountain»; spinkle tangentlyder fra Qvenild, teknisk begavet hymnesang fra Wallumrød, lydbilde som sender tankene i retning store kirker med dirrende taushet og dunkel belysning.
Det er i hovedsak behagelig å lytte til, men å gjøre kjente låter annerledes betyr ikke nødvendigvis at de blir bedre.
Hverken Joy Divisons «Love Will Tear Us Apart», Depeche Modes «Enjoy The Silence» eller Kiss' «Crazy, Crazy Nights» får nytt liv av den anemiske behandlingen duoen gir dem.
De fremstår bare mindre interessante.
Kun på AC/DCs «It's A Long Way To The Top» fungerer dette optimalt; platens eneste innslag med tyngde i instrumenteringen.
ANBEFALTE KJØP:
«It's A Long Way To The Top»
| 0
|
106611
|
Bedre sent enn aldri
Det tok noen år før Europa fikk stiftet ordentlig bekjentskap med «Dragon Quest»-serien.
Men debuten imponerer kraftig.
Red. anm.:
Dette spillet kom ut i våres, men på grunn av spillmessen
E3 og andre hindere i veien, fikk vi ikke anmeldt det den gang.
Maren har derimot kost seg voldsomt i sommer, og når terningkastet er såpass høyt, er det bare å lage ekko fra tittelen på anmeldelsen:
Bedre sent enn aldri.
Det var en gang for lenge, lenge siden - faktisk helt tilbake i steinalderen, eller 80-tallet som det også kaltes - en spillserie som etter hvert oppnådde en utrolig suksess i Japan.
Faktisk ble serien så populær at det per dags dato har kommet ut hele åtte spill.
Dermed spratt «Dragon Quest» rett opp til toppen av salgslistene og sitter fortsatt stødig på sin trone som en av de mest bestselgende spillseriene i Japan.
Og det er velfortjent - «Dragon Quest: The Journey of the Cursed King» er et spill i toppsjiktet av sitt slag.
Men av merkelige grunner har denne RPG-serien for det meste holdt god avstand til både Europa og Amerika.
Helt til nå.
Man kan derfor ikke annet enn hoppe av glede og klappe i hendene, når spill nummer åtte i serien endelig har funnet veien vestover og slått seg ned på hyllene i europeiske spillbutikker.
«Dragon Quest: The Journey of the Cursed King» er på en måte litt som å spille et lappeteppe av et lite knippe Askeladden-eventyr à la Asbjørnsen og Moe.
Som i de fleste rollespill-spill, reiser du ut i verden sammen med et lite knippe følgesvenner.
I ditt følge finner du blant annet den runde ex-forbryteren Yangus med grov aksent og stor slagkraft, krigeren Angelo, en ung frøken ved navn Jessica som har mer ben i nesa enn en steinbit og en liten grønn gnom som tviholder på en hest han hevder er hans datter.
Disse er kilde til mange herlige morsomheter.
I tillegg er spillet gjennomsyret av en herlig humor som tar bolig i de små detaljene, i alt fra dialogen til navnene på fiendene som dukker opp ute i villmarken.
«One Knight Stand», er bare ett eksempel på kreativ navngivning i spillet.
En annen stor styrke i «Dragon Quest: The Journey of the Cursed King», er arbeidet som er lagt ned i karakterene man støter på underveis.
Det er noe med den helhetlige måten skikkelsene presenteres på, hver og en med personlighet og egenart som ligger forankret i de små tingene: det ligger tanke ikke bare i deres utseende, klesstil og stemme, men også i deres gange, aksent og ordvalg.
Man får inntrykk av at skikkelsene ikke bare eksisterer i de stundene man møter dem på skjermen, men at de også har hatt et liv i fortiden og at de fortsetter å leve videre når man snur ryggen til dem og vandrer videre.
Likevel er det kanskje aller mest den store variasjonen i spillingen som gjør dette til et toppspill.
I tillegg til de tradisjonelle rollespill-elementer som erfaringspoeng, oppgraderinger, turbasert kampsystem og tilfeldige fiender som hopper opp av bakken når man flytter seg fra A til B, videre til C via F og tilbake til B igjen, er spillet mettet med andre oppgaver - for eksempel den magiske sorte gryten som på magisk vis lar deg trylle frem mektige objekter av ingrediensene du putter i den - som beriker spillet.
Selve kampsystemet er veldig lett å lære, men akkurat så utfordrende at du høyst sannsynlig i de fleste situasjoner vil komme til å benytte deg av mulighetene spillet innehar til å foreta strategiske valg.
Det eneste store irritasjonsmomentet jeg mener er verdt å nevne er likevel knyttet til nettopp kampsystemet.
Hvert vellykkede møte med fiender blir nemlig avrundet med en i overkant lang seierssekvens som ikke kan hoppes over.
Etter noen hundre repetisjoner, begynner den å gnage litt på tålmodigheten.
Men denne frustrasjonen utgjør likevel intet mer enn summingen av en liten mygg i en sverm av gaulende sommerfugler og er absolutt ikke nok til å forringe spillopplevelsen i vesentlig grad.
Omgivelsene tar pusten fra deg og spillet lar deg bevege deg i en så enorm verden at du kan vandre rundt i evigheter.
Jeg skal ikke gå så langt som å hevde at man kan lukte duften av blomstene i enga og kjenne vinden stryke deg om kinnet, men det er jammen ikke langt unna.
Utviklerne bak «Dragon Quest»-serien er Level 5 som tidligere har stått for det storslåtte spillet «Dark Chronicle som fikk ufortjent lite oppmerksomhet her til lands.
Var du dog blant de som ikke gikk glipp av denne lille perlen av et spill, vil du glede deg over å finne igjen mange av de tingene som gjorde «Dark Chronicle» til en god spilleopplevelse.
Ett av de største likhetstrekkene mellom disse to spillene, er Level 5s barnlige og lettere tegneserieaktige stil med sprekere farger enn «Homsepatruljen».
Men la deg ikke lure!
Til tross for at spillet til forveksling ser ut som en krysning mellom vestlige tegneserier for barn med enkelte trekk fra japansk anime-kultur, er det aldeles ikke bare for de yngste av oss!
Det er ingen tvil om at «Dragon Quest:
The Journey of the Cursed King» kommer til å befinne seg i toppsjiktet av årets RPG-spill når 2006 går mot sin slutt.
Skulle regnskyer gjøre seg påtrengende og erstatte sommersola på den blå himmelen, er dette derfor et fint spill å fylle resten av sommerens ferietid med.
| 1
|
106612
|
Banalt dilldall
REGI:
Alejandro Agresti
STJERNER:
Keanu Reeves, Sandra Bullock, Christopher Plummer
HANDLER OM:
Alex (Reeves) og Kate (Bullock) som bråforelsker seg.
Kinkig utfordring:
Alex lever i året 2004.
Kate har rukket å kare seg helt til 2006.
DOM:
Denne, en amerikansk versjon av sørkoreanske «Siworae» (2000), klarer på å forunderlig vis å kombinere de mest problematiske aspektene ved både asiatisk «overnaturlig» film (bristende logikk) og amerikansk tåreperseromantikk (forferdelig dialog - ufattelig nok signert Pulitzer-vinner David Auburn).
Resultatet er den verste type dilldall - nemlig pretensiøst, banalt dilldall; humørløst fremført av pene mennesker og festet til celluloid av en mann som virker å nettopp ha oppdaget fugleperspektivets mange bruksmuligheter.
Paret Bullock/Reeves aksepterer sin underlige skjebne uten å mukke, verre er det for oss publikummere:
Tid og rom-spørsmålet, samt den endelige tidsreisen, vil kanskje kunne være av interesse for - tja, Stephen Hawking, muligens, om han ikke hadde vært så smart, eller til nød folk med en unormalt velutviklet sans for sudoku eller noe.
Undertegnede følte seg som et eneste stort spørsmålstegn etter endt dyst.
Et irritert og kjedet sådant.
| 0
|
106613
|
Høy puls i Miami
Regi:
Michael Mann.
Am. action, 15 år
Stilsikker actionthriller med høy puls og het rytme.
STJERNER:
Colin Farrell, Jamie Foxx, Gong Li, Naomie Harris, John Ortiz.
HANDLING:
Utgangspunktet er den populære 80-tallsserien «Miami Vice», med spanerne Sonny Crockett og Ricardo Tubbs; to hardkokte, men sjarmerende attraktive mannfolk med drag på damer.
I Manns versjon er 80-tallets pastelldresser, solfylte Florida-strender og bikinikledde damer borte.
Nå er det det rå, sexy pulserende natteliv og dets kontante voldsutgytelser som gjelder.
Storyen er noe innfløkt, men følger en god tradisjon når det gjelder TV-serien; det handler om forbrytersyndikat som skal knekkes, smugling i mega-klasse, vold og sårbare forelskelser.
DOMMEN:
Få kan som Michael Mann formidle den tette, intense stemningen som hever en actionfilm over gjennomsnittet.
Alle som har sett de dampende effektive filmene «Heat» og «Collateral», vet det.
Det er som i en trykk-koker; stemning og stil kan være stillferdig dempet, ulme gradvis opp, for så å eksplodere i en orgie av kuler og krutt.
Det samme gjelder for relasjonene mellom mann og kvinne.
Det dirrer av het sensualitet.
Duoen Colin Farrell og Jamie Foxx er like macho-overbevisende som forgjengerne Don Johnson og Philip Michael Thomas.
Men humoren sitter ikke like løst i denne langt mørkere testosteronfylte versjonen av Miami-politiets aksjonsradius.
I tråd med et nytt årtusens syn på kvinnelige actionhelter har også regissør Mann plassert en skarp og vakker kvinne på skurkesiden (Gong Li).
Skurk pluss purk - heller ikke det nytt i filmhistorien.
Men Mann er mann for å trigge oss, med sitt sanselige, forførende grep.
| 1
|
106614
|
Mods:«Gje meg litt merr - de beste»
(Sonet/Universal)
En usedvanlig forseggjort norsk samleplate, dette: CD + DVD med tre amatørfilmopptak, samt et fyldig hefte med alle tekster og et essay.
Synd bare, at det musikalske innholdet (22 låter) er så tett innpå det ulyttbare.
Våre tanker går i denne vanskelige tiden til talentfulle Morten Abel, som ved gjentatte anledninger har uttalt at Stavanger-orkesteret Mods var noe som «skjedde i et annet liv».
Det har han krav på å bli forstått på.
De tre Mods-albumene «Revansj» (1981), «Amerika» (1982) og det atypiske, engelskspråklige «Time Machine» (1983) kan trygt betraktes som relikvier fra en mørkealder, selv om spesielt det siste - underrepresentert her - rommer et og annet hint om det som skulle komme og fortsatt kommer fra Abel-hold.
Ellers går det i en litt merkelig, anstrengt blanding av ekstremblek «new wave», uforløste flinkisrockambisjoner og dansebandpop (Norsktopp-slageren «Tore Tang»).
«Gje meg litt merr» er et bevis på at det kan være mer enn én akt i en norsk popstjernes liv.
Den (tror jeg) genuint sky Abel gremmes ganske sikkert ved tanken på dens utgivelse.
Vi får håpe hans kommende soloalbum får oss alle til å glemme.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
106615
|
Slayer:«Christ Illusion»
(American Recordings/Warner)
Intenst tilbake på hugget!
«Christ Illusion» er en etterlengtet plate på mange måter, ikke minst fordi Dave Lombardo er tilbake på trommer og originalbesetningen dermed intakt.
Samtidig er dette en så hardcore thrash metal-plate som bare Slayer kan gjøre like kompromissløst; Tempoet er halsbrekkende, Tom Arayas vokal frenetisk og heldigvis mikset langt frem i lydbildet, og Kerry King og Jeff Hannemanns gitarer sklir like gjerne ut i skjærende, ultra-kjappe soli som de bygger riff-basis rundt bandets kompakte og utagerende energi.
Det usedvanlig sterke og fritt-talende anti-religiøse og anti-krigsbudskapet kommer i tillegg, og gjør «Christ Illusion» både til en kontroversiell, tidskritisk og krass monsterplate, både musikalsk og tematisk.
LAST NED:
«Skeleton Christ», «Jihad», «Consfearacy» og «Supremist».
| 1
|
106616
|
Østrogen-karaoke
Jeg synes store TV-skjermer og dyr elektronikk er sexy.
Jeg drikker øl av flaska og kan bli satt ut av fine pupper.
Jeg har hår i ørene og på ryggen.
Shelby Cobra får meg til å sikle.
Store eksplosjoner er noe av det vakreste i verden.
Jeg har aldri telt en eneste kalori i hele mitt liv.
Jeg er mann, med andre ord.
Derfor føles «Singstar Anthems» som om Sony hisser til krig mot alt som er maskulint her i verden.
En runde med dette nye spillet i den populære karaokeserien til PS2, suger rommet tomt for testosteron.
Bonnie Tyler.
Take That.
Cher.
Steps.
Pussycat Dolls.
LeAnn Rimes.
Donna Summer.
The Weather Girls.
Whitney Houston.
Girls Aloud.
Charlotte Church.
Gloria føkkings Gaynor.
20 forferdelige låter (OK, 18 da - Queen og Scissor Sisters er helt greie) som får meg til å gnisse tenner i pur smerte.
Samtidig er det ingen tvil om at det er det mest uniforme «Singstar»-spillet til nå, og det må jeg - noe motvillig - applaudere.
Det har en klokkeren målgruppe, noe de mer sprikende, tidligere spillene i serien har manglet.
Og for å si det sånn:
Målgruppen er ikke meg.
Derfor blir terningkastet muligens fullstendig meningsløst for deg, du får selv la låtlisten avgjøre.
Terningkastet er også justert opp av hensyn til dette.
Men selv om du skulle elske disse låtene, bør du få med deg at låtlisten er redusert med en tredel fra tidligere utgivelser - «Singstar Anthems» har bare 20 forskjellige sanger.
Prisen er derimot den samme.
Dessuten er konseptet helt likt det du er vant til fra før.
Jeg vet ikke helt hva Sony kunne ha gjort annerledes for å friske ting opp, men det begynner å bli litt gammelt nytt dette her.
PS:
Spillet koster 550,- hvis du trenger mikrofoner også.
| 0
|
106617
|
The Sleepy Jackson «Personality»
(Virgin/EMI)
Nok et flott «Pet Sounds»-substitutt.
Australske Luke Steele som skjuler seg bak navnet The Sleepy Jackson.
En mann hvis enerådige natur og stormannsgalskap fører til at et utall medlemmer kommer og går i bandet hans, men som også får konsekvenser i form av vakkert orkestrert popmusikk.
Arrangementene er detaljrike og storartede; det er strykere og englekor hvor enn du snur deg på «Personality».
Steeles forbilder er antagelig Brian Wilson (lydmessig) og John Lennon (vokalt og låtmessig), og selv om han ikke fyller noen av sine helters sko, gjør han en mer enn hederlig jobb med å forene deres ideer.
Inne i det voldsomme lydbildet ligger dessuten genuint gripende låter og et bankende hjerte.
Veldig lyst og sommerlig, det hele - sjansen er stor for at dette albumet vil føles lite relevant i november.
Men som jordbær og miniskjørt for lengst har bevist:
Sesongbetonte ting har en helt egen sjarm ved seg.
ANBEFALTE KJØP:
«I Understand What You Want But I Just Don't Care», «Devil Was In My Yard», «Work Alone»
| 1
|
106620
|
Kjøp heller en flaske rom
«Pirates of the Caribbean:
Dead Man's Chest» er et redselsfullt forsøk på å tjene penger.
Det kommer ofte spill basert på storfilmer samtidig med filmen.
Sammen med Happy Meal, tegneserier, actionfigurer og andre produkter som skal gi maksimal profitt til merkevaren.
Men som regel er disse produktene hastverksarbeide, og det er også «Pirates of the Caribbean:
Dead Man's Chest».
Du styrer piraten Jack Sparrow, med en spillmotor og kontroll fra helvete.
Det er som å styre en full Lara Croft med en dritings kameramann i hælene.
Gjennom en rekke brett skal du slåss, slåss og slåss med tilnærmet uendelig med fiender.
Kampsystemet er lært på fem minutter, og når du har kommet et stykke ut i spillet begynner det hele å bli så repetitivt at du sliter med å holde deg våken.
En sjelden gang må man bruke hodet på noen enkle oppgaver.
Dermed blir det terningkast to i stedet for en.
PS: PSP-versjonen er testet.
| 0
|
106622
|
James Dean Bradfield:The Great Western
(Columbia/Sony BMG)
Gatepredikant uten menighet i ryggen.
I Manic Street Preachers sørget James Dean Bradfields emosjonelle stemme for at bandet hadde en fot både i punkleiren og i arenarock-segmentet.
Dette førte til at de begavede og likevel litt hjelpeløse waliserne havnet mellom stoler og fadet ut mot slutten av nittitallet.
På egen hånd sitter Bradfield trygt på arenarock-stolen.
Han har ikke roet ned de store faktene; og kjører på med grandiose arrangementer og voldsomme koringer.
Bradfield har alltid visst snarveien til hjerterøttene, via vokal og melodi, og hans alvorlige syn på absolutt alt her i verden krever selvsagt en viss mengde patos i fremføringen.
The Great Western er slik solodebuter fra bandmedlemmer med lang fartstid ofte blir: ganske lik tidligere bragder, i stor grad preget av de samme kvalitetene, men uten den smittende gjengmentaliteten et tøft band utstråler.
Og akkurat det var jo det beste ved Manic Street Preachers.
ANBEFALTE KJØP:
«That's No Way To Tell A Lie», «On Saturday Morning We Will Rule The World», «Still A Long Way To Go»
| 0
|
106625
|
Tapes'n Tapes:«The Loon»
(XL/Playground)
Ukens hete indierocktips er dessverre ganske lunkent.
Denne Minneapolis-trioen nevnes i samme åndedrag som Arcade Fire og Clap Your Hands Say Yeah, med Pixies og Pavement som viktige inspirasjonskilder fra halvannet tiår tilbake.
Debutplaten deres låter både rastløs, smart og rik på referanser.
Imidlertid mangler bandet et viktig fellestrekk for alle de ovennevnte: sjarm.
«The Loon» er irriterende humørløs og selvhøytidelig, og jevnlig svikt i låtmaterialet forsøkes kompensert med sprelske taktskifter og uventet instrumentering.
Intet fornuftig trekk.
Spørsmålet er forøvrig hvor mye det egentlig er lov å mumle på én og samme plate.
ANBEFALTE KJØP:
«Manitoba», «Insistor»
| 0
|
106628
|
Bjørnar Spydevold:«Kom sommervind»
(Fredrikstad plateselskap)
Østfoldingen Bjørnar Spydevold har med «Kom sommervind» laget en småkoselig sommerplate.
Her blander han Evert Taubes «Calle Schewens vals» med egne låter og norske versjoner av sanger som «Summerwind», «Walking my baby back home» og «What a wonderful world».
«Kom sommervind» er en plate som passer godt i varme, lyse sommerkvelder der folk kan sitte og nynne med.
Her er det viser, lette sommermelodier, en tøff Øystein Sunde-inspirert sang, Spydevolds versjon av «Musik ska byggas utav glädje» og den morsomme «Grillsersjanten» for å nevne et par av de mest vellykkede.
LAST NED:
«Attenhundre hester», «Rusle med dama mi hjem» og «Kom sommervind».
| 0
|
106629
|
Razorlight:«Razorlight»
(Vertigo/Universal)
Majestetisk britisk gitarpop.
Det står rørende godt til med gitardrevet pop merket UK for tiden.
Så langt i år har både Arctic Monkeys og The Feeling levert storslagne plater; Razorlights andre album er i samme kategori.
Kvartetten solgte en million eksemplarer av debuten, og det er ingen grunn til at denne oppfølgeren skal gjøre det noe dårligere.
Det er en kortfattet, poengtert plate som rører ved store følelser, med så fettfri produksjon og spartanske virkemidler at det grenser til det puritanske.
Slik kan man gjøre det når man skriver gullkantede låter, slik vokalist Johnny Borrell gjør hele veien her.
Man kan nesten forstå at Pete Doherty dro til ham på en festival i fjor, for Borrells selvskryt matcher i høyeste grad talentet hans.
Heldigvis er det vice versa også.
Produsent Chris Thomas har klassiske album med blant andre Sex Pistols, Pretenders og Pulp på samvittigheten fra før.
Han fanger Razorlights soulderiverte energi perfekt, det låter ungdommelig sultent og modent kontrollert samtidig, slik The Jam gjorde på sitt beste.
Alt dette med en bevegende stemme i front.
Man kan formelig høre lyset.
LAST NED:
«Who Needs Love?», «Hold On», «Pop Song 2006», «Before I Fall To Pieces», «I Can't Stop This Feeling I've Got»
| 1
|
106630
|
Golden Smog:«Another Fine Day»
(Lost Highway/Universal)
«Supergrupper» - de skal jo egentlig ikke fungere.
Men de gjør det oftere enn de fleste rockarkeologer liker å tro.
The Raconteurs er et ferskt eksempel; Golden Smog gjorde det med albumdebuten ti år tilbake.
Det skal dog noteres at de på den tiden hovedsakelig var «supre» for folk med inngående kjennskap til alternativ amerikansk rock med frisk fjøslukt.
I dag, åtte år etter deres forrige plate, er i hvert fall Wilco-sjef Jeff Tweedy et godt etablert navn, med Jayhawks-sjef Gary Louris som en god nummer to.
«Another Fine Day» har blitt en plate som hverken gjør skam på bandnavnet eller de involverte individene.
Den store helten er Kraig Jarret Johnson fra det lite kjente bandet Run Westy Run - det er han som drar lasset kreativt.
Et langt og deilig løssluppent album som renner over av smektende powerpop, hjertevarm americana og rufsete rock 'n' roll.
Det låter noe tilfeldig sammenrasket, men et uvørent prosjekt som dette profitterer godt på en slik uhøytidelig helhetsfølelse.
LAST NED:«Beautiful Mind», «Cure For This», «You Make It Easy», «Corvette», «I Can», «Gone».
| 1
|
106633
|
Gram Parsons «The Complete Reprise Sessions»
(Warner)
Parsons to soloalbum «GP» (1973) og «Grievous Angel» (1974) har til nå vært tilgjengelige på musikkverdenens beste kjøp - en fenomenal enkel-CD til billigpris.
Denne boksen - bestående av de to albumene på separate disker, samt en CD med 18 alternative versjoner og «outtakes» - er primært for oss som har gaulet med til disse sangene i noen (ti)år allerede.
Du er under alle omstendigheter nødt til å eie én av disse variantene.
«GP» er en oppvisning i melodisk låtskriverkunst, mens «Grievous Angel» er den beste mann- og kvinneduettplaten jeg vet om:
Måten Grams såre, gebrekkelige røst møter Emmylou Harris' sagnomsust kildeklare på i sanger som tittelkuttet og «Love Hurts», er av typen som får det til å gå varmt nedover ryggen på deg.
Det finnes noen plater som er like gode som disse to.
Men ingen som på meningsfullt vis kan sies å være bedre.
| 1
|
106634
|
Lily Allen:«Alright, Still»
(EMI)
Friskt og fortryllende pop-oppkok fra britenes nye yndling.
Den britiske MySpace-heltinnen Lily Allen har den siste tiden også klart å kapre radiolytternes hjerter med sine - ikke mindre enn to - ytterst sommervennlige og snertne gjennombruddshiter «LDN» og «Smile».
På debutalbumet «Alright, Still» fortsetter den 21 år gamle londonjenta sjarmoffensiven med sitt bittersøte oppkok av reggae, jazz, dub, hip hop og pop.
Tekstene er som hentet fra enhver ung og urban kvinnes hverdagsliv.
Det handler om sjekking på byen i den rytmelekende «Knock 'em Out», kjærlighetssorg i den tenåringssåre pianoballaden «Littlest Thing» og om tafatte, gressrøykende lillebrødre i den sorgmuntre musikalaktige «Alfie».
Tilsynelatende temmelig banalt, men like fullt er observasjonene hennes både treffende, skarpe og ikke minst morsomme.
Lily Allens styrke ligger likevel først og fremst i evnen til å komme opp med smarte melodier, den ene mer fortryllende fengende etter den andre.
Slikt sett har nærmest samtlige låter på «Alright, Still» et friskt hitpotensial, og gjør platen til et av denne sommerens desidert fineste lydspor.
LAST NED:
«LDN», «Everything's Just Wonderful» og «Alfie».
| 1
|
106635
|
Full forvirring i skauen
Et japansk skrekkeventyr som forvirrer og irriterer like mye som det skremmer.
«Forbidden Siren 2» følger i fotsporene til «Resident Evil» og «Silent Hill», men der slutter også sammenlikningen.
I dette spillet får du nemlig kontrollere en hel gjeng med folk som er på en japansk øy idet en blodrød flodbølge inntreffer, og spillet hopper frem og tilbake i tid og rom.
Det hele er i starten ganske forvirrende, men akkurat når du begynner å få grep på fortellerteknikken, så er det andre ting som forvirrer.
Som et irriterende pirkete kontrollsystem, eller at man konstant må stoppe og bruke en spesiell evne kalt sightjacking, der man får se gjennom fiendens øyne.
Spillet er både stemningsfullt og engasjerende og full av gode ideer som dessverre ikke har blitt implementert så godt som de kunne blitt.
Dermed sitter man igjen med et frustrerende og forvirrende spill som kunne vært så mye bedre.
| 0
|
106636
|
Sjarmløse kjemperoboter
Futuristiske kjemperoboter som kriger med hverandre.
Det burde vært gøy, men ender opp som sovemedisin.
«Chromehounds» foregår i nær fremtid, og som i alle japanske fremtidsvisjoner blir alle kriger utkjempet med svære armerte roboter.
Dette er en egen spillsjanger som tidligere har resultert i gode spill som Armored Core, Mechwarrior og Steel Batallion.
Men «Chromehounds» blir en dårlig robotstøvsuger sammenliknet med disse spillene.
Du er en soldat i en ekstremt anonym krig, der historien kun blir fortalt via kart og tekst.
Innlevelsesnivået er omtrent ikke-eksisterende allerede fra første menybilde.
Og det blir ikke noe bedre.
Når du først får sjansen til å innta en robot, så skjer all krigingen i livløse, kjedelige landskap, med noe som minner mest om grafikk fra den gamle Xboxen.
Til tross for at man kan spille flere type soldater som vektlegger forskjellige strategier, blir det hele et stort gjesp.
Mest på grunn av at man ikke har utnyttet potensialet som ligger i kjemperobotene, det er minimalt med knapper og funksjoner, bare løp og skyt for det meste.
Potensialet er der, i form av en veldig omfattende Live-del, der man kjemper om kontroll over et digert kart delt inn i mange mindre områder.
Men med en såpass kjedelig og uengasjerende spillmotor som ligger bak, blir det som å gå på en fem stjerners restaurant for å spise en Big Mac.
| 0
|
106637
|
Langsom «Lonesome»
Regi:
Steve Buscemi Amerikansk, sort komedie.
11 år.
STJERNER: Casey Affleck, Liv Tylor, Mary Kay Place, Seymour Cassel, Kevin Corrigan, Mark Boone Junior.
HANDLING:
Mislykket og deprimert forfatterspire (Affleck) vender hjem til gudsforlatt småby i Indiana, og tar inn hos mor (Place), far (Cassel) og nyskilt storebror (Corrigan).
Brødrenes «konkurranse» om mislykkethet vinnes midlertidig av storebror, som gjør selvmordsforsøk i bil siktet inn mot et tre - deretter av mor, som feilaktig havner i arresten.
Forfatterspirens ambisjon om å hengi seg til sin depresjon på heltid forstyrres idelig av familiære ulykker og hverdagens krav - samt av en vakker sykepleier og et fortapt småpikelag (basket).
DOMMEN:
Intet streiff av lys får nå frem til denne films mørklagte sjel - sant å si heller ikke til publikum (oss).
I motsetning til Buscemis regidebut - den inntagende aggressive «Trees Lounge» (1998), der ingen av småbyens tapere unnlot å la seg provosere om anledningen bød seg - mangler denne filmen det gnist av liv som gjør sten til gull og tragedie til den kosteligste av alle genre:
Den mørke komedie.
Ingen boblende understrøm gir næring til denne beretning, der hva vi får er hva si ser:
Ganske triste greier.
| 0
|
106639
|
... og en skipslast med rom
Am. action/eventyr, 11 år.
Regi: Gore Verbinski.
Stjerner.
Johnny Depp, Keira Knightley, Orlando Bloom, Stellan Skarsgård, Bill Nighy, Jack Davenport, Jonathan Pryce.
Handler om.
Mens kaptein Jack Sparrow (Depp) mirakuløst overlevde film nummer én og nå seiler bekymringsløst på de syv hav med sjørøverskuta «Black Pearl», blir hans redningsmenn fra sist brutalt innhentet av fortiden.
For å ha reddet den dødsdømte Sparrow til flukt fra døden, blir guvernørdatter Elisabeth (Knightley) og hennes galante ridder Will Turner (Bloom) nå selv konfrontert med galgen.
Én eneste ting kan redde dem:
At de to oppsporer Sparrow og hans magiske kompass.
For det kan lede til nøkkelen til skattekisten Dead Man's Chest.
Snart jager et mangfold av rivaler hverandre og den samme nøkkel, samtidig som de alle er truet av selve havet: en gigantblekksprut ved navn Kraken.
Dom.
Dette gigantiske sludder, dette turbulente tøv og forrykende fjas reddes av genuin humor og ramsalt underholdningsglede - samt en total mangel på selvhøytidelighet.
Her øynes ikke den fjerneste ambisjon om å holde seg til det politisk, enn si det historisk korrekte - utelukkende om å holde publikum i klukkende godlune gjennom samfulle to-og-en-halv time.
Det er naturligvis horribelt hva filmen gjør med den hevdvunne spøkelsesmyte om «Den flygende hollender» (undergangsfartøy for slimete skapninger et sted mellom havdyr og sjømenn, deriblant en skjellbevokst undervannsversjon av Stellan Skarsgård).
At Orlando Bloom må blekne, Keira Knightley overta helterollen og farlige vibrasjoner oppstå mellom tøffingen Knightley og kaptein Sparrow, var bare å vente.
Toer'n seiler friskt, om enn overlastet på egen kjøl som rendyrket underholdning for de mange, krydret med klassiske filmreferanser for noe færre.
Og Jack Sparrow?
Overrumplingseffekten fra ener'n er Depp naturligvis berøvet, og en anelse synes han å ville dempe «skjønnhetsfaktoren».
Men fortsatt holder han sin sjarlatan i samme, hårfine balanse aller ytterst på planken.
Toer'n toner ut med opptil flere hengende snører i påvente av treer'n - allerede på beddingen og klar for sjøsetting neste sommer.
ELLEN MARGRETHE SAND
| 1
|
106640
|
Tine Taule:«Twiggybeat»
(Piper Recordings)
Tine Taule har du kanskje hørt før som medlem av Splean på slutten av 1990-tallet.
Da het hun Ågotnes til etternavn.
I sin nye sivilstatus har hun laget soloplate der hun har laget låtene og mesteparten av produksjonen selv.
Ektemannen Kai er med på duetten «Honey Vanilla», en vakker duett.
Tine Taule beveger seg i pop/r&b-segmentet med litt reggae, country og Østens rytmer hist og her.
Tine Taule har en fin stemme og flere spennende musikalske tilløp på platen.
Resultatet er ikke alle steder like originalt og nyskapende.
Hun lykkes best i sangene «If You're Gonna Leave Me» og «GetUpBeDown».
Last ned «Honey Vanilla» og «If You're Gonna Leave Me».
| 0
|
106641
|
Pogo Pops:«The Very Best of Pogo Pops»
(Sony BMG)
Når man hører denne «Best of»-samlingen, kjenner man at man har savnet Pogo Pops.
Ut fra en norsk popmålestokk var Pogo Pops på mange måter selve lyden av nittitallets første halvdel - nærmest enestående som de var i sin genre.
Heldigvis tok Frank Hammersland med seg låtsnekkerferdighetene sine over til Popium, da Pogo takket for seg.
Men det er ikke av den grunn mindre morsomt å høre igjen låter som «Man Inside My Head», «Crash» og «My Mind Explodes», og skjønne hvor fabelaktig godt de har tålt tidens tann.
Også to nye spor har fått plass på platen, «Come On Over» og «Sister Sister».
To klare bevis på at bandet har den unike klassiske popmeloditeften i behold - og at gjenforeningsturneen deres i sommer forhåpentlig blir mer enn en ren nostalgitripp.
| 1
|
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.