id stringlengths 12 86 | doc_type stringlengths 5 37 | publish_year int64 1.88k 2.02k | lang_fasttext stringlengths 2 3 | lang_fasttext_conf stringlengths 3 5 | text stringlengths 6 1M |
|---|---|---|---|---|---|
lovdata_cd_7827 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.459 | I medhold av lov om naturvern av 19. juni 1970 nr. 63, §8, jfr. §10 og §21, §22 og §23, er Hollastulmyr i Nome kommune, Telemark fylke, fredet som naturreservat ved kgl.res. av 22. april 1983 under betegnelsen «Hollastulmyr naturreservat». |
lovdata_cd_38200 | lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005 | 2,021 | no | 0.822 | [Endret 7/02, 10/04. Barn som har egen årlig inntekt, inkludert kapitalinntekt, som overstiger grunnbeløpet regnes ikke som forsørget. I slike tilfeller ytes det ikke barnetillegg. Hva som menes med kapitalinntekt er nærmere beskrevet i rundskriv til §3-2 - Grunnpensjon fjerde og femte ledd. Barnetillegget utgjør fra 1.5.02 40% av grunnbeløpet for hvert barn. Det kan nå også ytes barnetillegg for barn som mottar barnepensjon etter kapittel 18. Denne endringen innebærer at det gis barnetillegg til alders- og uførepensjonister med forsørgeransvar, selv om barnet har rett til barnepensjon. For at det skal ytes barnetillegg for barn som mottar barnepensjon, må pensjonisten fremme søknad om barnetillegg. Overstiger barnets samlede inntekter, inkludert barnepensjon grunnbeløpet, kan det likevel ikke ytes barnetillegg. Begrunnelsen for at det kan ytes både barnetillegg og barnepensjon er at det er lite heldig at pensjonister med forsørgeransvar for barn, kan få en inntektsnedgang når den andre av foreldrene dør. Problemet gjelder spesielt enslige pensjonister som ikke får de etterlattefordeler som en gjenlevende ektefelle kan få samtidig med barnepensjon. Før 1.5.02 kunne det ikke gis barnetillegg for barn som mottok barnepensjon etter kapittel 18, da disse ikke ble regnet som forsørget. Ved vurdering av hvorvidt vilkåret for rett til barnetillegg er oppfylt skal også barnebidrag og fosterhjemsgodtgjørelse regnes som barnets inntekt, selv om slik inntekt skattemessig ikke regnes som barnets inntekt. Dersom barnet ikke bor sammen med begge foreldrene, vil som regel den som har den daglige omsorgen motta barnebidrag eller bidragsforskott. Både barnebidrag og bidragsforskott regnes i denne forbindelse som barnets inntekt og vil inngå ved vurderingen av om barnetillegg kan innvilges. Fosterhjemsgodtgjørelse, til fosterforeldre vil ved vurdering av rett til barnetillegg også regnes som barnets inntekt. Dette gjelder både lønn og godtgjørelse til fosterforeldrene. Barnetrygd for barnet skal alltid holdes utenfor all inntektsprøving. Dersom barnets samlede inntekt, inkludert barnebidrag/fosterhjemsgodtgjørelse er lavere enn grunnbeløpet, vil barnets samlede inntekt ikke være til hinder for at barnetillegg kan gis. Barnebidrag og deler av fosterhjemsgodtgjørelse skal holdes utenfor inntektsprøvingen av barnetillegg etter §3-26. Se opplisting av inntektsarter i §3-26 tredje ledd og kommentarene i rundskrivet. Det forekommer relativt sjelden at barn under 18 år har et fast arbeidsforhold. Inntekter ved ekstraordinær innsats som f.eks feriejobb og ekstraarbeid ved siden av skolegang skal vanligvis ikke forårsake avbrytelse av forsørgingsforholdet selv om månedsinntekten omgjort til årsinntekt overstiger grunnbeløpet. |
lovdata_cd_30149 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.659 | Larvik kommunestyre har 24. juli 1989 vedtatt å forlenge forskrift av 18. juni 1986 nr. 1472 om midlertidig plankrav etter plan- og bygningslovens §117 første ledd. |
lovdata_cd_40672 | lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005 | 2,021 | no | 0.963 | I forskriften §4 er det fastsatt at overgangsreglene skal gjelde for et begrenset tidsrom. Overgangsreglene skal gjelde i ett år regnet fra 1. oktober 2003 til og med 30. september 2004. Når overgangsperioden er utløpt, skal størrelsen på bidraget tilsvare det beløpet som opprinnelig ble fastsatt før bidraget ble justert etter overgangsreglene. Dette beløpet skal indeksreguleres, se ovenfor under forskriften §3 tredje ledd. |
lovdata_cd_9016 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.557 | Forskrift om vedtekt til §7 i brannloven, Alta kommune, Finnmark. |
maalfrid_9cb95f2469f8709bdead65053497172a7a7d2b59_9 | maalfrid_ssb | 2,021 | no | 0.842 | Det offentlige har et hovedansvar for å yte helse- og omsorgstjenester til befolkningen. Fordelingen av helsetjenester mellom de regionale helseforetakene og kommunene ligger i graden av spesialisering av tjenestene. De regionale helseforetakene (RHF) har et «sørge-for-ansvar» for å tilby spesialisthelsetjenester til befolkningen spesifisert i «Lov om spesialisthelsetjenesten mm.». Ansvaret kan oppfylles ved egenproduksjon, nærmere bestemt helseregionens egne helseforetak, eller kjøp av tjenester fra andre helseregioner, private aktører eller i utlandet. Spesialisthelsetjenesten omfatter blant annet somatiske og psykiatriske sykehus, poliklinikker og behandlingssentre, opptrenings- og rehabiliteringsinstitusjoner, institusjoner for tverrfaglig spesialisert behandling for rusmiddelmisbruk, ambulansetjenester, privatpraktiserende spesialister og laboratorie- og røntgenvirksomhet. I denne rapporten inngår hele spesialisthelsetjenesten med unntak av pasientdata og årsverk fra private avtalespesialister. Kommunene er etter Helse- og omsorgstjenesteloven pålagt å sørge for at personer som oppholder seg der tilbys nødvendige og forsvarlige helse- og omsorgstjenester. Dette vil omfatte alle somatiske eller psykiske sykdommer, skader eller lidelser, sosiale problemer eller nedsatt funksjonsevne. Kommunens ansvar er i loven regulert som et overordnet «sørge-for-ansvar». Private tilbydere av helse- og omsorgstjenester som mottar finansiering fra det offentlige eller tilbyr tjenester på vegne av det offentlige, er også inkludert i rapporten. Helse- og omsorgstjenester som ikke kommer inn under «sørge-for-ansvaret» til de regionale helseforetakene eller kommunene, er derimot ikke inkludert i denne rapporten. Dette vil i all hovedsak være helse- og omsorgstjenester som er finansiert av andre enn det offentlige. I denne rapporten har vi delt helse- og omsorgstjenesten inn i spesialisthelsetjenester, kommunale omsorgstjenester og kommunale helsetjenester. En mer detaljert gjennomgang av helse- og omsorgstjenestene som ligger under hver av disse tjenestene, er omtalt i det følgende, samt detaljert omtalt i rapporten Hjemås mfl. (2019). For hver av de underliggende tjenestene vil det være egne brukerfrekvenser. Her presenteres bare årsverkene som blir estimert på bakgrunn av disse brukerfrekvensene. For å kunne framskrive etterspørselen etter helsepersonell trenger man årsverk, pasient- og brukerdata og befolkningstall fra utgangsåret, som her er 2017. Ved hjelp av disse datakildene kan man lage brukerfrekvenser som kan legges over befolkningsframskrivingene. Det ble i 2017 utført i overkant av 310 000 årsverk i helse- og omsorgstjenestene. Fordelingene på de ulike helse- og omsorgstjenestene er vist i tabell 3.1. Det er ikke mulig å lage tilsvarende tabell for pasient- og brukerdata på et aggregert nivå. Samme pasient/bruker kan motta flere tjenester på tvers av helse- og omsorgstjenestene. Det er også ulike målenheter på tjenestene som gis; liggedøgn, konsultasjoner, timer og DRG-poeng. https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1999-07-02-61 https://lovdata. |
maalfrid_81a8690139003e0f7e6742adf965384e7475ea34_0 | maalfrid_fylkesmannen | 2,021 | no | 0.791 | Midlene for 2016 er bevilget på kapittel 1420, post 21 og 73. Post 73 Forebyggende og konfliktdempende tiltak i rovviltforvaltninga har en total ramme på 70,051 mill. kroner i 2016, jf. Prop. 1 S (2015-2016). Samtidig er det bevilget 10 mill. kroner på post 21 Spesielle driftsutgifter. Denne posten benyttes til kjøp av varer og tjenester, herunder driftskostnader og utviklingsarbeid med klar relevans til målet med posten. Hensikten med dette skillet er at utgifter knyttet til tjenestekjøp og forskningsaktivitet i regi av direktoratet og rovviltnemndene skal dekkes over en driftspost, og ikke en tilskuddspost. Tilskuddsordningen over kap. 1420.73 skal bidra til å forebygge rovviltskader i husdyrhold og tamreindrift gjennom å medvirke til å finansiere forebyggende tiltak. Videre skal midlene benyttes til godtgjøring ved fellingsforsøk utført av kommunale/interkommunale fellingslag, der kommuner søker refusjon av påløpte utgifter hos fylkesmannen. Midlene skal også medvirke til å dempe konflikter og øke verdiskaping knyttet til forekomst av rovdyr i lokalsamfunn. I den forbindelse vises det til forskrift om tilskudd til forebyggende tiltak mot rovviltskader og konfliktdempende tiltak. Forskriften trådte i kraft 1. januar 2013 og skal ligge til grunn ved tildeling av tilskudd. Forskriften finnes tilgjengelig på www.rovviltportalen.no og www.lovdata.no. Målsettingen med tilskuddsordningen er å sikre iverksettelse av effektive forebyggende tiltak for å begrense de skadene rovvilt kan forårsake på produksjonsdyr i landbruket, samt konfliktdempende tiltak for å begrense ulemper for lokalsamfunn og andre grupper. Landbruks-, dyrevelferd- og miljøvirkemidler skal samlet bidra til måloppnåelsen. Forskrift for tilskuddsordningen bygger i stor grad på etablert regelverk og praksis fra 2004. Rovviltnemndene og fylkesmennene må legge opp sin økonomidisponering slik at de krav som forskriften stiller blir ivaretatt. |
lovdata_cd_12998 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.547 | Forskrift om fredning for Einarsneset plante- og fuglefredningsområde, Farsund kommune, Vest-Agder. |
lovdata_cd_45920 | lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005 | 2,021 | no | 0.69 | [Tilføyet 6/04, endret 6/05. |
maalfrid_2538ab1e4a1763f51d5b29c68d77f4c78ff5dd0f_0 | maalfrid_fylkesmannen | 2,021 | no | 0.793 | Midlene for 2017 er bevilget på kapittel 1420, post 21 og 73. Post 73 Forebyggende og konfliktdempende tiltak i rovviltforvaltninga har en total ramme på 70,051 mill. kroner i 2017, jf. Prop. 1 S (2016-2017). Samtidig er det avsatt midler på post 21 Spesielle driftsutgifter til kjøp av varer og tjenester, herunder driftskostnader og utviklingsarbeid med klar relevans til målet med posten. Hensikten med dette skillet er at utgifter knyttet til tjenestekjøp og forskningsaktivitet i regi av direktoratet og rovviltnemndene skal dekkes over en driftspost, og ikke en tilskuddspost. Tilskuddsordningen over kap. 1420.73 skal bidra til å forebygge rovviltskader i husdyrhold og tamreindrift gjennom å medvirke til å finansiere forebyggende tiltak. Videre skal midlene benyttes til godtgjøring ved fellingsforsøk utført av kommunale/interkommunale fellingslag, der kommuner søker refusjon av påløpte utgifter hos fylkesmannen. Midlene skal også medvirke til å dempe konflikter og øke verdiskaping knyttet til forekomst av rovdyr i lokalsamfunn. I den forbindelse vises det til forskrift om tilskudd til forebyggende tiltak mot rovviltskader og konfliktdempende tiltak. Forskriften finnes tilgjengelig på www.lovdata.no. Målsettingen med tilskuddsordningen er å sikre iverksettelse av effektive forebyggende tiltak for å begrense de skadene rovvilt kan forårsake på produksjonsdyr i landbruket, samt konfliktdempende tiltak for å begrense ulemper for lokalsamfunn og andre grupper. Landbruks-, dyrevelferd- og miljøvirkemidler skal samlet bidra til måloppnåelsen. Forskriften for tilskuddsordningen bygger i stor grad på praksis fra 2004. Rovviltnemndene og fylkesmennene må legge opp sin økonomidisponering slik at de krav som forskriften stiller blir ivaretatt. Forskriften åpner for at d Fylkesmannen i Oslo og Akershus Postboks 8111 Dep 0032 OSLO Trondheim, 07.03.2017 Deres ref.: [Deres ref.] Vår ref. (bes oppgitt ved svar): 2017/2579 Saksbehandler: |
lovdata_cd_31455 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.41 | Vedtekter til bygningsloven for Selje kommune. 8 juli 1986 nr. 1670, 20 feb 1995 nr. 194. |
lovdata_cd_57489 | lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.865 | Kunngjøring fra Finansdepartementet av stortingsvedtak 2. desember 2002 med hjemmel i Kongeriget Norges Grundlov av 17. mai 1814 §75 litra a. |
lovdata_cd_22477 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.777 | Forskrift om politivedtekt, Vågan kommune, Nordland. Fastsatt av Vågan kommunestyre 17. november 1997 med hjemmel i lov av 4. august 1995 nr. 53 om politiet §14. Stadfestet av Justis- og politidepartementet 21. oktober 1998. 2. å brenne av krutt, fyrverkeri eller eksplosive stoffer uten politiets tillatelse, unntatt avfyring av fyrverkeri nyttårsaften. Når oppsetting av sperringer og avvisere er meldt til politiet, skal politiet også ha melding når disse fjernes. Eier av hus eller grunn mot offentlig sted plikter å sørge for renhold av fortau og rennesten i samsvar med lokal sedvane, jf. politivedtekten for Svolvær kommune av 10. november 1955 nr. 4064 §20 og politivedtekten for Vågan kommune av 18. mars 1925 nr. 3091 §10 og rengjøring av lys- og luftegraver i umiddelbar tilknytning til eiendommen. Eier av hus eller grunn mot offentlig sted plikter etter snøfall i samsvar med lokal sedvane, jf. §21 i politivedtekten for Svolvær av 10. november 1955 nr. 4064 og etter takras så snart som mulig å rydde fortauet utenfor eiendommen for snø og is. Snø og is etter takras kan kreves fjernet, selv om det ikke foreligger lokal sedvane. Eier av hus eller grunn mot offentlig sted plikter i samsvar med lokal sedvane å strø fortauet utenfor eiendommen når det er glatt, jf. politivedtekten for Vågan kommune av 18. mars 1925 nr. 3091 §10, tredje ledd, jf. første ledd og politivedtekten for Svolvær av 10. november 1955 nr. 4064 §19. 4. å urinere på en slik måte at det kan sjenere andre. Politiet kan ta i forvaring hund som går løs i strid med bestemmelsene i §23 §24. Unnlater eier eller besitter av hunden å hente hunden innen en uke etter at han eller hun er varslet personlig eller ved kunngjøring i pressen, kan politiet la hunden selges eller avlives. Den som på offentlig sted vil holde arrangement som overveiende er av underholdningsmessig, kunstnerisk, selskapelig eller kommersiell art, og som har et omfang som åpenbart vil medføre behov for betydelige ferdselsreguleringer eller vakthold, må innen en frist som politiet setter søke om dette. Politilovens §11 får tilsvarende anvendelse. Meldeplikten gjelder også sammenkomst med dans eller annen tilstelning av overveiende selskapelig eller underholdende art for medlemmer av en forening eller lignende sammenslutning. Politilovens §11 gjelder tilsvarende. Barn under 15 år har ikke adgang til offentlig dans eller lignende allment tilgjengelig tilstelning uten i følge med foreldre eller andre foresatte, unntatt tilstelninger med karakter av barne- eller ungdomsdiskotek for bestemte aldersgrupper. Overtredelser av vedtekten eller pålegg gitt i medhold av vedtekten, straffes etter politilovens §30 nr. 4, hvis ikke forholdet går inn under en strengere straffebestemmelse. Denne vedtekt trer i kraft 1 måned etter at den er stadfestet av Justis- og politidepartementet. Fra samme tid oppheves forskrift av 10. november 1955 nr. 4064, om politivedtekt, Svolvær kommune, Nordland, forskrift av 18. mars 1925 nr. 3091 om politivedtekt, Vågan kommune, Nordland og forskrift av 6. juli 1933 om politivedtekt for Gimsøy kommune, Nordland. |
lovdata_cd_3539 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.446 | I medhold av lov om naturvern av 19. juni 1970, nr. 63 §8, jfr. §10 er øya Knerten i Nesodden kommune, Akershus fylke, fredet som naturreservat ved kgl.res. av 15. desember 1978 under betegnelsen «Knerten naturreservat». |
lovdata_cd_5410 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.454 | I medhold av lov om naturvern av 19. juni 1970 nr. 63 §8, jfr. §10 og §21, §22 og §23, er et skogområde ved Tangenbekken i Våle kommune, Vestfold fylke, ved kgl.res. av 13. juni 1980 fredet som naturreservat med navnet Tangenbekken naturreservat. Det fredete areal er ca. 119 dekar. |
lovdata_cd_5679 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | nn | 0.666 | I skogområda på fastmark i ytterkantane av reservatet er skogsdrift tillate i medhald av lov om skogbruk og skogvern. Unnateke frå dette er tiltak som er nemnt i punkt 2. Hogst er forbode på fastmarksøyer i myra og i ei sone langs myrkanten. Breidda på denne sona skal fastsetjast av forvaltningsstyremakta. 6. Kalking av Myrtjødna, Fiskebekk og Fiskelandsvatn er tillate. Kalken må berre spreiast i vatnet og ikkje på land. |
lovdata_cd_40852 | lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005 | 2,021 | no | 0.647 | Når det gjelder medlemmer fra land som er omfattet av EØS-avtalen, vises til eget EØS rundskriv med eget kapittel som omhandler rehabiliteringspenger. Når det gjelder medlemmer fra land som ikke er omfattet av EØS avtalen, vises til de inngåtte konvensjonsavtaler se kommentarene til folketrygdlovens §1-3. |
lovdata_cd_25902 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.554 | Forskrift om vedtekter for forsøk vedrørende forvaltning av motorferdsel i utmark og vassdrag, Fauske kommune, Nordland. Fastsatt av Fauske kommunestyre 5. april 2001 med hjemmel i lov av 26. juni 1992 nr. 87 om forsøk i offentlig forvaltning §3. Stadfestet av Kommunal- og regionaldepartementet 17. september 2001 med hjemmel i lov av 26. juni 1992 nr. 87 om forsøk i offentlig forvaltning §5, jf. kgl.res. av 11. desember 1992 nr. 1050. Endret 6 okt 2004 nr. 1320, 28 april 2005 nr. 381. 0 Endret ved forskrifter 6 okt 2004 nr. 1320, 28 april 2005 nr. 381. |
lovdata_cd_36924 | lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005 | 2,021 | no | 0.815 | 1. For å kunne benytte seg av de lettelser som er foreskrevet i nr. 19 i Overenskomstens sluttprotokoll, må vedkommende fremlegge en attestasjon for den medvirkende sveitsiske sykekasse om det tidspunktet da han gikk ut av den norske syketrygden samt om den trygdetid som er tilbakelagt i løpet av siste seks måneder. Den sveitsiske sykekasse kan om nødvendig be Folketrygdkontoret for utenlandssaker om bekreftelse på trygdetid forut for nevnte tidsrom. 2. Attestasjonen utstedes på søkerens anmodning av det lokale trygdekontor som for ham senest var rette vedkommende. Dersom søkeren ikke har slik attestasjon, kan den sveitsiske sykekassen som behandler søknaden om opptak innhente den fra Folketrygdkontoret for utenlandssaker enten direkte eller gjennom das Bundesamt für Sozialversicherung. 3. Den kompetente sveitsiske myndighet gir den kompetente norske myndighet oppgave over de sykekasser som medvirker ved anvendelsen av nr. 19 i Overenskomstens sluttprotokoll. |
digibok_2014032706186 | books | 2,010 | no | 0.833 | Dette notatet omfatter rapporter for 2010 fra KOSTRAs arbeidsgrupper. Rapportene vil bli gjenstand for behandling høsten 2010. For nærmere opplysninger om KOSTRA henvises til nettstedene http://www.ssb.no/ og http://kostra.dcp. Arbeidsgrupper! har ansvar for området for KOSTRA-barnehage. arbeidsgrupper! er: Elin Såheim Bjørki i (leder) Spesielle oppgåver for arbeidsgruppene i 2010 er: motta tjenestene og informasjon om brukerbetaling for tjenestene, videreføres. Oppgaven gjelder kun for de gruppene hvor dette er en aktuell problemstilling. Det har blitt avholdt tre møter i arbeidsgruppen i løpet av siste periode. Et av disse møtene dreide seg om konsernregnskap i KOSTRA og ble holdt sammen med arbeidsgruppen for KOSTRA-grunnskole. Vi har hatt fokus på forbedring og presisering av innholdet i enkelte indikatorer. Dette har resultert i nye indikatorer og bedre forklaring på indikatortitler, noe som er nærmere beskrevet i pkt 6. Fra 1. januar 2009 innførte regjeringen en lovfestet rett til barnehageplass for alle barn som har fylt ett år innen utgangen av august det året det ble søkt om plass. På bakgrunn av dette har ikke arbeidsgruppen funnet det hensiktsmessig å lage indikatorer på ventelister (jf. spesielle oppgåver i mandatet.). Arbeidsgruppene er også bedt om å vurdere registerbasert personellrapportering innenfor sitt område. I barnehagerapporteringen er det behov for informasjon som ikke finnes i register. Tidligere har det vist seg at registerdataene var utilstrekkelige, men vi vil se om det har vært en utvikling på området slik at dette er mer dekkende per i dag og om vi ev. kan benytte noe av dataene. Tjenestedataene innhentes fra skjemaet "Årsmelding for barnehager per 15.12" som rapporteres via Kunnskapsdepartementets rapporteringsportal BASIL. Nytt i rapporteringen for 2009 var at det skulle føres årsverk på dispensasjon for styrere og pedagogiske ledere. Tidligere er det kun ført antall ansatte med dispensasjon. I tillegg var det satt inn en ekstra kolonne i spørsmål om ansattes kompetanse hvor en kunne føre "Annen bakgrunn". Skjemaet i databaseløsningen inneholder flere logiske kontroller, f.eks at en familiebarnehage må ha rapportert barn i familiebarnehage og årsverk i familiebarnehage. Noen feiter har også obligatorisk utfylling. Ved fullført skjema blir hele skjemaet kontrollert og en får feilmeldinger eller advarsler dersom noe i utfyllingen er feil eller antatt feil. Det er fremdeles knyttet øremerkede tilskudd til "Årsmelding for barnehager per 15.12" ettersom dette skjemaet også danner grunnlag for utbetaling av statstilskudd. Dette sikrer at svarprosenten er 100. Vi må si oss svært fomøyd med skjemainngang i forhold til fastsatte frister. Det er kommunene som sørger for at alle barnehager har fylt ut skjema innen sine frister og deretter er det fylkesmennene som ser til at kommunene overholder sine frister. Revisjon av opplysningene som er gitt i skjema skjer i tre ledd; først kontrollerer og godkjenner kommunen skjemaet, deretter kontrolleres og godkjennes det av fylkesmannen. Når fylkesmannen har godkjent skjemaene, blir dataene overført til revisjonsverktøy i SSB og flere kontroller blir foretatt der i perioden mellom 15.03 og 15.06. Seiv om det var en del korrigeringer av antall barn i barnehage, endte vi med en differanse på kun 1 barn på landsbasis fra 15.03 til 15.06. Innenfor spørsmålene om stillinger og personale har det blitt utført flest endringer og da spesielt på spørsmål om styrere og pedagogiske ledere med dispensasjon. Ved frigivning av KOSTRA-nøkkeltall for 2009 hadde vi med noen nye indikatorer samt at noen fikk nye navn, jf. pkt. 6. Ved en feiltakelse ble ikke tall for "Ansatte med dispensasjon fra kravet om førskolelærerutdanning" med på nivå 3 ved frigivning 15.03. Dette er aktuelle og etterspurte tall som ble etterlyst av KOSTRAbrukere. Arbeidsgruppen har ikke mottatt spesielle kommentarer knyttet til de publiserte nøkkeltallene. Det foreligger forslag om kun små endringer av spørsmål og utforming av skjemaet "Årsmelding for barnehager per 15.12". Endringene gjelder blant annet spesifisering av merkantilt/administrativt personale i barnehagene. Kunnskapsdepartementet foreslår endringer og arbeidsgruppemedlemmene uttaler seg om disse. Vi etterlyser fremdeles en løsning for å få ut landstall av nivå 3. Mange brukere av KOSTRA-tallene etterlyser også dette. Per i dag må man hente nivå 3 tall inn i Excel for så å summere disse til landstall. I tilfeller hvor det er få enheter i grunnlagstallene og disse blir prikket, vil en få feil landstall uten at brukeren nødvendigvis er oppmerksom på dette. Per dags dato foreligger ingen konkrete ønsker om endringer. Ingen nøkkeltall ble fjernet til frigivning av KOSTRA-tall for 2009. Vi hadde fått ønsker om å synliggjøre andel minoritetsspråklige barn i barnehage i aldersgruppen 1 -5 år i tillegg til 0-5 år. Ettersom rapporteringen nå foregår etter alder, hadde vi mulighet til å etterkomme dette ønsket og har satt inn en ny indikator i faktaarkene. Funksjon 211 inneholder regnskapstall for både barn med nedsatt funksjonsevne og minoritetsspråklige barn i barnehage. I nøkkeltallene knyttet til funksjon 211 hadde vi derimot kun med barn med nedsatt funksjonsevne i nevneren. Dette er nå korrigert i faktaarkene og har resultert i en del endringer som er beskrevet under: Nye indikatorer på nivå 2: Andel minoritetsspråklige barn i barnehage i forhold til innvandrerbarn 1-5 år o Teller: Barn 1-5 år med barnehageplass, fra språklige og kulturelle minoriteter. minoritetsspråklige barn 1-5 år i barnehage hentes fra " 15.12." som rapporteres via BASIL. Minoritetsspråklige barn i denne sammenheng er barn med annet morsmål enn norsk, samisk, svensk, dansk eller engelsk. o Nevner: Barn 1-5 år med innvandringsbakgrunn. Antall barn 1-5 år med innvandringsbakgrunn omfatter innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre. Brutto driftsutgifter til styrket tilbud til førskolebarn (f 211) per barn som lar ekstra ressurser, alle barnehager. o Teller: Brutto driftsutgifter til styrket tilbud til førskolebarn, funksjon 211. Data er hentet fra kommuneregnskapet i 1000 kr. o Nevner: Antall barn som får ekstra ressurser til styrket tilbud til førskolebarn, alle barnehager. Inkluderer minoritetsspråklige barn (annet morsmål enn norsk, samisk, svensk, dansk og engelsk) + antall barn som er tatt opp ved prioritet eller barn med nedsatt funksjonsevne i kommunale, fylkeskommunale, statlige og private barnehager. Data hentes fra "Årsmelding for barnehager per 15.12." som rapporteres via BASIL. Korrigerte brutto driftsutgifter til styrket tilbud til førskolebarn (f 211) o Teller: Korrigerte brutto driftsutgifter, funksjon 211. Data er hentet fra kommuneregnskapet i 1000 kr. o Nevner: Antall barn som får ekstra ressurser til styrket tilbud til førskolebarn, kommunale barnehager. Inkluderer minoritetsspråklige barn (annet morsmål enn norsk, samisk, svensk, dansk og engelsk) + antall barn som er tatt opp ved prioritet eller barn med nedsatt funksjonsevne i kommunale barnehager. Data hentes fra "Årsmelding for barnehager per 15.12." som rapporteres via BASIL. Andel barn som får ekstra ressurser til styrket tilbud til førskolebarn, i forhold til alle barn i barnehage. Alle barnehager. o Teller: Antall bara som får ekstra ressurser til styrket tilbud til førskolebarn, alle barnehager. Inkluderer minoritetsspråklige barn (annet morsmål enn norsk, samisk, svensk, dansk og engelsk) + antall barn som er tatt opp ved prioritet eller barn med nedsatt funksjonsevne i kommunale, statlige, fylkeskommunale og private barnehager. o Nevner: Antall barn med barnehageplass. Data hentes fra " 15.12." som rapporteres via BASIL. Andel barn som får ekstra ressurser til styrket tilbud til førskolebarn, i forhold til alle barn i barnehage. Kommunale barnehager. o Teller: Antall barn som får ekstra ressurser til styrket tilbud til førskolebarn, alle barnehager. Inkluderer minoritetsspråklige barn (annet morsmål enn norsk, samisk, svensk, dansk og engelsk) + antall barn som er tatt opp ved prioritet eller bara med nedsatt funksjonsevne i kommunale barnehager. o Nevner: Antall barn med barnehageplass i kommunale barnehager. Data hentes fra "Årsmelding for barnehager per 15.12." som rapporteres via BASIL. For å synliggjøre og spesifisere innholdet i det enkelte nøkkeltall ble det gjort følgende endringer i navn: Navneendringer, nivå 2: Korrigerte brutto driftsutg. per barn, ekskl. minoritetsspråklige, som får ekstra ressurser (1211) i komm. barnehage. o Endret fra: Utg. per barn som får ekstra ressurser (f 211) i komm. barnehage Andel bara, ekskl. minoritetsspråklige, som får ekstra ressurser, i forhold til alle barn i komm. o Endret fra: Andel barn som får ekstra ressurser, i forhold til alle bara i komm. o Endret fra: Korrigerte brutto driftsutgifter til styrket tilbud til førskolebarn, funksjon 211 o Endret fra: Korrigerte brutto driftsutgifter til førskolelokaler og skyss, funksjon 221 o Endret fra: Barn i komm barnehager som far ekstra ressurser, ekskl. Ved ev. overgang til rammefinansiering av barnehager, må arbeidsgruppen ha en større gjennomgang av tjenestedata som innhentes og nøkkeltall som presenteres i KOSTRA. Vi avventer dette til endelig vedtak er fattet. Kvalitetssikring av indikatorer er en kontinuerlig prosess og arbeidsgruppen for KOSTRA-barnehage vil fortsette med dette arbeidet. Vi vil blant annet jobbe videre med indikatorene som viser andel minoritetsspråklige barn i barnehage i forhold til innvandrerbarn og justere disse før frigivning av nøkkeltall i 2011. Sammenlignbarhet i forhold til andre kommuner mener vi blir stadig bedre ved at vi har tatt i bruk konsernregnskap for barnehagesektoren. Konsernregnskap for barnehager i KOSTRA har blitt benyttet siden 2007-årgangen. Både når det gjelder rapportering av barnehagedata og behovet for andre typer nøkkeltall vil vi se dette i forbindelse med ev. overgang til rammefinansiering (jf. pkt 7.1.) Kvalitetsindikatorene på bamehageområdet trenger en oppgradering for å speile dagens situasjon i sektoren. Arbeidsgruppen har diskuterte kvalitetsindikatorer sett i forhold til St. meld. Nr 41 (2008- 2009), Kvalitet i barnehagen. Dette vil bli benyttet som grunnlag for videre oppfølging av kvalitetsindikatorer på området. Vedlegg 1. Årsmelding for bamehager per 15. desember 2009 Vedlegg 2. Veiledning til Årsmelding for barnehager per 15. Arbeidsgruppa for grunnskole har for regnskapsåret 2009 hatt ansvaret for følgende funksjoner: Kunnskapsdepartementet er fagdepartement for arbeidsgruppa for grunnskole, men ansvaret er delegert til Utdanningsdirektoratet. Arbeidsgruppa består av representanter fra Utdanningsdirektoratet, Kommunal- og regionaldepartementet, fylkesmennene, Kommunenes sentralforbund og Statistisk sentralbyrå. Arbeidsgruppa består per juni 2009 av følgende medlemmer: Det har ikke vært noen store endringer i det generelle mandatet for KOSTRA gruppene i 2010. Mandatet og et tillegg til mandatet som omhandler roller og ansvar i gruppene ble tatt opp i møte den 13.1.2010. Alle gruppene har også fatt et notat fra KOSTRA-ledelsen i SSB med arbeidsoppgåver som har vært retningsgivende for arbeidet våren 2010. Som følge av kvalitetsgjennomgangen som gruppa har vært igjennom våren 2010, er det utarbeidet forslag til 5 nye indikatorer og fjerning av 3 indikatorer. Endring av innhold, titler og tekst er også konsekvenser av arbeidet som er gjort. Gruppa mener at en slik gjennomgang har vært nødvendig, og at kvalitet, struktur og innhold vil bli bedre som følge av dette arbeidet. Gruppa tar sikte på at de fleste forslagene som er beskrevet lenger ned i rapporten, skal implementeres til mars publiseringen 2011. Høsten 2010 blir også registerbasert personellstatistikk satt på dagsorden i gruppa, men det er foreløpig ikke tatt noen endelig avgjørelse på om og når register eventuelt tas i bruk i KOSTRA grunnskole. Foreløpige GSI tall publiseres i desember. Data fra GSI revideres kontinuerlig i perioden fra 1. januar til frigivning av endelig grunnskolestatistikk i april. Det er derfor en relativt lang periode hvor fylkesmenn, kommuner og grunnskoler har anledning til å korrigere tjenestedataene. SSB har også mulighet til seiv å rette i datamaterialet, i samarbeid med skoler, kommuner og fylkesmenn. Inngangen av regnskapsdata fra kommuner til mars publiseringen oppleves generelt som bra. Innrapporteringen på konsern til mars var derimot ikke tilfredsstillende. Grunnskoleområdet har ikke eget revisjonssystem i KOSTRA. Tjenestedataene blir korrigert i GSI før overføring til KOSTRA. Det er tatt i bruk en egen applikasjon i KOSTRA for tverrgående revisjon. Denne applikasjonen er nyttig for å kontrollere samsvar mellom tjeneste og regnskapsdata. På grunn av at revisjonsperioden er relativt konsentrert har det vært nødvendig å konsentrere seg om enkelte utvalgte indikatorer. I noen tilfeller har kommunen blitt kontaktet for å verifisere mistenkelige verdier. Det har ikke vært endringer i innholdet i faktaark og nøkkeltall fra fjoråret. Det har likevel blitt endret noe på rekkefølge/struktur i arket, samt funksjonstider og overskrifter. Fra mars til juni har publiseringen ikke blitt endret, bortsett fra oppdatering av tall. Det har ikke vært noen spesielle reaksjoner fra brukere. Arbeidsgruppen har ingen ønsker om endringer i kontoplanen. Indikatorene for grunnskole 2009 årgangen består nesten utelukkende av regnskapstall fra kommunen normert mot tjenestetall fra GSI, eller befolkningstall. Innholdet i KOSTRA arket bør ses i lys av andre statistikkilder som Skoleporten og GSI. En må være oppmerksom på unødig dobbeltpublisering mot for eksempel Skoleporten. Noe av bakgrunnen for at resultater fra nasjonale prøver ikke er tatt inn i KOSTRA, er nettopp at det allerede er publisert i Skoleporten. kvalitetsgjennomgangen våren 2010, har likevel KS sine representanter i gruppa uttrykt ønske om at det bør vurderes på nytt om resultater fra nasjonale prøver og eventuelt andre kilder skal inn i KOSTRA (Referat fra møte i arbeidsgruppa 22.3.2010). I forbindelse med kvalitetsgjennomgangen våren 2010, har en mindre undergruppe jobbet fram et forslag til revidert faktaark for grunnskole til 2010. Undergruppa har tatt utgangspunkt i de konkrete oppgåvene som alle gruppene har fått utdelt fra KOSTRAledelsen i SSB. Undergruppa har særlig jobbet med å kvalitetssikre omfanget i teller og nevner, rydde opp i omfang og struktur i faktaarkene og kvalitetssikre forklaringstekstene. Noe arbeid gjenstår, og kvalitetsarbeidet vil derfor fortsette høsten 2010. Gruppa ønsker blant annet å gjøre noen grep for å fa en ryddigere og mer intuitiv struktur i arket. Prioriteringsindikatorene blir gruppert ved å starte øverst med Netto driftsutgifter grunnskolesektor (202, 214, 215, 222, 223), og deretter funksjonsvis nedover. Begrepet "grunnskolesektor" erstatter "grunnskoleopplæring". De andre indikatortitlene skal gjenspeile funksjonstidene. Gruppa mener at denne måten å gruppere indikatorene på blir mer oversiktlig for brukerne. Alle indikatorer som betegnes "herav" vil fa et innrykk og være plassert i logisk rekkefolge. Som følge av strukturendringene nevnt under punkt 6.2, vil det bli to færre indikatorer under prioriteringer. Siden indikatorene som forsvinner kun er sammensetninger av flere enkeltfunksjoner er gruppas vurdering at man ikke mister informasjon på grunn av dette. I tillegg foreslår gruppa å fjerne følgende indikatorer: - Andel elever i 1.-3. årstrinn i prosent av elever i 8.-10. Begrunnelsen er at disse indikatorene gir liten eller ingen nyttig informasjon om kommunen som skoleeier og ansvarlig for grunnskoleopplæringen. Følgende nye indikatorer foreslås til 2010: - Andel elever i grunnskolen som får spesialundervisning 1 .-4. trinn - Andel elever i grunnskolen som får spesialundervisning 5.-7. trinn - Andel elever i grunnskolen som får spesialundervisning 8.-10. trinn - Gjennomsnittlig gruppestørrelse, l.til 4. - Gjennomsnittlig gruppestørrelse, s.til 7. Alle de nye indikatorene er oppsplitting av allerede eksisterende indikatoren Begrunnelsen for å splitte opp er at andelene varierer på de tre trinnene, og at tidlig tiltak er en prioritert målsetting fra sentrale myndigheter. Gruppa foreslår også at det i tillegg til dagens brutto driftsutgifter 213, 214 og 215 blir publisert korrigerte brutto driftsutgifter. 6.2.3 Endring av innhold i allerede eksisterende nøkkeltall To indikatorer far nytt artsinnhold og titler: - Utgifter til skoleskyss (223) - Driftsutgifter til skoleskyss (223), per elev som far skoleskyss Forslag til nye titler: - Netto driftsutgifter til skoleskyss (223) - Korrigerte brutto driftsutgifter til skoleskyss (223) Den foreslåtte endringen har bakgrunn i at skolelokaler og skyss tidligere var en funksjon. Etter at funksjonen ble delt i 222 (skolelokaler) og 223 (skoleskyss), vil det være mer hensiktsmessig å presentere dem med de ordinære utgiftsbegrepene netto og korrigerte brutto driftsutgifter. I tre indikatorer er det foreslått å ta med driftsansvar privat i teller og nevner: - Andel elever i grunnskolen som får spesialundervisning - Andel elever i grunnskolen som får tilbud om skoleskyss - Årstimer spesialundervisning i prosent av antall lærertimer totalt I en indikator tas driftsansvar privat med i nevner: - Korrigerte brutto driftsutgifter til skoleskyss (223), per elev som far skoleskyss, konsern Begrunnelsen for å ha med driftsansvar private i disse indikatorene er at både spesialundervising og skoleskyss dekkes av det offentlige, og at det dermed gir bedre samsvar mellom teller og nevner. 7.1.1 Kvalitetssikring Se punkt 6.2. Kommunene organiserer spesialundervisning i egne enheter på ulike mater. Noen kommuner har spesialskoler hvor alle elever har enkeltvedtak om spesialundervisning mens andre kommuner har spesialklasser eller avdelinger i ordinære grunnskolen I første tilfelle blir utgiftene ført på funksjon 214, i andre tilfelle på funksjon 202. Isolert sett gir derfor 214 liten sammenlignbarhet mellom kommuner. Gruppa foreslår derfor at 202 og 214 konsekvent blir presentert sammen i faktaarket for å få bedre sammenlignbarhet. I kvalitetsgjennomgangen har gruppa foreslått å inkludere tall fra private i noen indikatorer fordi det gir bedre sammenheng med teller og nevner (utgifter og brukere av tjenesten), se punkt 6.2.3. Det har også vært drøftet om grunnskole konsekvent bør ha med privat tjenesteproduksjon i arket, for at statistikken skal speile tjenesteproduksjonen i kommunene bedre, uavhengig av hvem som utfører tjenesten. Det vil i så fall kreve at regnskapsrapportering fra privatskoler blir tilgjengelig og sammenlignbar med KOSTRA regnskapet. I forbindelse med at det har vært jobbet med kvalitet på årsverksrapporteringen i GSI de siste årene, og at det ligger i mandatet til arbeidsgruppene, kommer gruppa til å sette opp registerbasert personellrapportering på dagsorden til høstens møter. Grunnskolearket har konsekvent benyttet årsverk fra GSI, men det er flere grunner til at gruppa nå bør vurdere registerbaserte årsverk. av endringer i GSI skjema har tidsserien de 3 siste årene vært brutt. GSI årsverk gir også et begrenset bilde av den totale ressursbruken i kommunene, fordi det bare delvis fanger opp lærernes årsverk. Siden det nå også er flere områder i KOSTRA som bruker register vil det også gi et bedre sammenligningsgrunnlag på tvers av sektorer å benytte register for grunnskolen. Det er også uheldig at det benyttes flere kilder for å måle årsverk i grunnskolen, da dette kan medføre forvirring hos brukerne. En eventuell overgang til registerbaserte årsverk vil nødvendigvis medføre at man mister noe informasjon, men ikke minst at man får nytt tilfang av en rekke variabler. Gruppa har ikke jobbet konkret med kvalitetsindikatorer i 2010, men det betraktes som en del av diskusjonen om omfanget til KOSTRA som er diskutert i gruppa og nevnt under punkt 6.1. KS har særskilt ønsket at det skal vurderes flere kilder/nye tall for å belyse mer enn bare input i form av utgifter og elever. Eksempel er spesialundervisning hvor det bare er omfanget som males, men lite om måloppnåelse. Tilsvarende eksempel er også opplæring av språklige minoriteter, hvor antall og andeler er dekket, men hvor det er lite beskrivelse av om målene for undervisningen blir nådd. Hvor mye svømmeopplæring og leksehjelp må skolen yte for at kommunen har oppfylt kravene til loven? Denne type indikatorer er utfordrende i forhold til ordinær statistikkproduksjon og vil kunne kreve endring av rapportering seiv om noe kanskje kan dekkes av eksisterende rapportering. Disse forslagene må også ses i sammenheng med diskusjonen om hva som skal publiseres hvor i forhold til for eksempel Skoleporten. Det etterlyses også en avklaring på hvilken statistikk som skal/bør publiseres i henholdsvis KOSTRA og Skoleporten, slik at gruppen har noen retningslinjer for fremtidig utvikling av KOSTRA. • I forbindelse med kvalitetsgjennomgangen har gruppa ønsket å redusere omfanget av forklaringstekst under hver indikator. For eksempel mener gruppa at det ikke skal være nødvendig å gjengi innhold fra hovedveilederen i informasjonsknappene. I stedet har det vært uttrykt ønske om at veilederen skal være lettere tilgjengelig fra faktaarkene. Dette vil i så fall være en teknisk/praktisk utfordring som bør kunne la seg løse! • Gruppa har også jobbet med å få mer presise forklaringstekster. Ett forslag for å oppnå dette er å henvise til cellereferanse fra GSI der dette er aktuelt. • Gruppa har også forslag om ny vektingsfaktor i forhold til elevtall. Vektingsfaktorene som benyttes i dag er 5/12 for høsthalvaret og 7/12 for vårhalvåret. Gruppa har drøftet om en vekting basert på skoledager vil gi et mer presist forholdstall, eksempelvis 85/190 høst og 105/190 for vår. Alternativt vil 5/11 for høst og 6/11 for vår gi et mer presist tall i forhold til for eksempel lønnsutbetalinger gjennom året. Saken bør drøftes videre og også tas opp med arbeidsgruppa for videregående opplæring som benytter samme vektingsforholdet. Da fylkesmannsembetet ikkje lenger ønskja å vera representert i KOSTRAs arbeidsgrupper gjekk Birgit Heier Johansen ut av gruppa frå hausten 2009. Referat og presentasjonar frå arbeidsgruppemøta er lagt ut på http://www.ssb.no/kostra/kommunc/kommunehelsctjenestcn.html Gruppa har ansvar for å utvikla skjema for innhenting av informasjon og presentasjon av informasjon innanfor følgjande KOSTRA-funksjonar: 120 Administrasjon (årsverk i kommunehelsetenesta) 232 Førebygging, skule- og helsestasjonsteneste 233 Annet forebyggende helsearbeid Denne funksjonen er delt opp ito undergrupper: Miljøretta helsevern og anna førebyggjande arbeid. 241 Diagnose, behandling og re-/habilitering. 253 Bistand, pleie, omsorg i institusjoner for eldre og funksjonshemmede (lege- og fysioterapeutårsverk) I tillegg nyttast følgjande datakjelder: • SSBs registerbaserte personellstatistikk, som bl.a. byggjer på: Det blei halde to todagars heildagsmøte i rapporteringsperioden, 15.-16.10. 19.-20.04.2010, delvis saman med pleie og omsorgsgruppa i overlappande saker. Haustmøtet blei via ein grundig gjennomgang av skjema og faktaark, og nokre forslag til endringar blei vedtekne. Referat, sakspapir og presentasjonar frå arbeidsgruppemøta er lagt ut på http://www.ssb.no/kostra/kommune/kommunehelsctiencstcn.html Kort samandrag av innhald i rapporten sine ulike delar. Innhenting og kontroll av 2009-tal har gått som normalt. Det er berre små forslag til endringar av skjema, nokon forslag til endring i rettleiar, samt noko i faktaarka. Arbeidsgruppa er også einige om å publisera registerbaserte årsverkstal for yrkesgrupper innan helsestasjons- og skulehelsetenesta (£232) viss kvaliteten er tilfredstillande frå og med 2009-årgången. Samstundes vil ein halda fram med å samla inn tal i skjema som eitt leidd i ein overgangsfase til registerbasert personellstatistikk. Arbeidsgruppa drøftar vidare oppgjersdatabasen som ny potensiell datakjelde for private fysioterapeutar utan driftsavtale. For å oppnå konsistens mellom nasjonale tal (Statsbudsjettet mm.)og KOSTRA, vedtok gruppa å innlemma funksjon 120 Administrasjon i lege- og fysioterapeuttal. Dette er gjennomført i junipubliseringa, og tala er oppdaterte fom. 2003. Kort oppsummering av dei endringar og anbefalingar gruppa har føreslått. Det blei ikkje føreteke mange endringar av skjema i fjor, og arbeidsgruppa har i år berre nokon mindre forslag til endringar av skjema og faktaark. Arbeidsgruppa anbefaler ein overgang til registerbaserte årsverks for helsestasjons- og skulehelsetenesta (f 232) viss kvaliteten viser seg å vera på same nivå som for 2007 og 2008-årgången. SSB analyserer 2009-data hausten 2010 og sender på grunnlag av dette ut ei anbefaling på høyring i arbeidsgruppa. Samstundes vil ein halda fram med å samla inn desse årsverkstala på skjema 1 i ein overgangsfase. Ein føreslår å oppretta eit arbeidsutval som skal sjå på mogeligheitene til å publisera fleire indikatorar på vidareutdanning. Kort oppsummering av arbeidet med utforming av årets rapporteringsskjema. Timeverk for private fysioterapeutar utan driftsavtale blei fjerna frå del 3-1 Antall timeverk av fysioterapeutar frå skjema før 2009-rapporteringa. Arbeidsgruppa var vidare samde om å fjerna desse timeverka for indikatorar som inkluderte det samla talet på årsverk for fysioterapeutar for alle tidlegare årgangar ved publisering. På denne måten hindrar ein tidsseriebrot og tala vil vera samanliknbare mellom årgangar. I tillegg vil det vil framleis vera mogleg å henta ut årsverk for avtalelause fysioterapeutar frå tabellar i statistikkbanken t.o.m. 2008-årgangen. Kva typar kontrollar finst i skjemaet. F.eks. hovudvekt av logiske kontrollar, skilje mellom kontrollar og varslar osv. Kva betyding har skjemakontrollane for revisjonsarbeidet. I skjemaet er det hovudsakleg kontrollar på utfylte felt. Skjemaet har i tillegg nokon logiske kontrollar. I revisjonsarbeidet er det i tillegg kontrollar mot fjoråret, samt kontrollar mot andre datakjelder. Omtale av datainngangen i forhold til publiseringane i mars og juni. registerdata og eksterne data omtalast. Avsnittet skal også gjere greie for oppfølginga (purringa) av kommunane/fylka. Ved den førebelse publiseringa 15.mars var svarprosenten høgare enn for tidlegare årgangar. Ved publiseringa 15. juni hadde alle kommunar innrapportert skjema 1. Purring av kommunane har foregått på e-post, i tillegg blei fire kommunar purra per telefon. Innhenting av registerdata frå fastlegeregisteret til NAV blei noko forseinka i år. Indikatorane dette fekk konsekvensar for blei difor ikkje publiserte ved den førebelse publiseringa 15.mars. Omtale av resultatet av og erfaringar hausta under årets revisjonsarbeid. gjennomføringa av revisjonsarbeidet? (under-) avsnitt for kvart skjema. Det har blitt innført nytt revisjonssystem for KOSTRA-kommunehelse (Dynarev). Dette har medført meirarbeid når det gjeld oppbygging av kontrollar, samt innhenting. Dette har forseinka revideringsprosessen samanlikna med tidlegare år. Det nye revisjonssystemet har også ført til KOSTRA-support ikkje har bidrege i revisjonsarbeidet på same måte som for tidlegare år. Frå og med neste år reknar ein med at revisjon og kontroll vil gå føre seg som normalt igjen.. Alle kontrollar som var innlemma i det gamle revisjonssystemet (Genßev) er no lagt inn i det nye (Dynarev). Siste kommune sendte inn 22.06. Kort omtale av sjølve publiseringane. Har det vore spesielle problem knytt til publiseringane. dokumentasjon over endringar i nøkkeltal (både frå fjorårets til årets publisering, og frå mars til juni). Legeårsverk per 10 000 innbyggjarar, kommunehelsetenesta inkluderer no funksjon 120 administrasjon for alle årgangar. Fysioterapiårsverk per 10 000 innbyggjarar, kommunehelsetenesta inkluderer no funksjon 120 administrasjon for alle årgangar. Fysioterapiårsverk per 10 000 innbyggjarar, kommunehelsetenesta inkluderer ikkje lenger fysioterapeutar utan driftsavtale for alle årgangar. Har gruppa teke imot spesielle kommentarar knytt til nøkkeltala. Programmer/kontroller (screening) veterinær, opplysning/kampanjer. Kva endringar ønskjer arbeidsgruppa å gjera på området som gjeld skjema og/eller filuttrekk, og kva er grunnen for ønskja. Arbeidsgruppa ønskjer også å fjerna spørsmål frå del 4-4 Førebyggande helsetenester til ungdom 13- 20 år. Spørsmål 4-4 a, b og c er ønska fjerna frå skjemaet til neste år, sidan dette dreier seg om lovpålagde tenester kor kontroll fell inn under Helsetilsynet. Ein vil dessutan kunna fa med eventuelle kommunar som ikkje skulle ha tenesta i spørsmålet om opningstid ved helsestasjon for ungdom, kor dette feltet i så tilfelle vil vera tomt/0. Det har vore sprik i skjema, rettleiing og faktaark når det gjeld aldersintervall for Helsestasjon for ungdom (HFU). Frå og med neste år vil 13-20 år vera nytta alle stader. Spesifisering av dei ønska endringane. Eitt( under-)avsnitt for kvar ønska endring. Kort om korleis gruppa oppfattar bruken av arket. Arket ser ut til å fungera tilfredsstillande og arbeidsgruppa ønskjer berre små endringar til neste år. Arbeidsgruppa ønskjer å fjerna to eksisterande nøkkeltal på nivå to og har endra innhaldet i allereie eksisterande nøkkeltal (sjå punkt 3.5). I tillegg ønskjer ein å nytta register som kjelde for indikatorar som inkluderer talet på årsverk for helsestasjons- og skulehelsetenesta (£232). Systematisk spesifisering av kva for nokre nøkkeltal som er fjerna, og kvifor. Samstundes ønskjer arbeidsgruppa å fjerna lege-/fysioterapeutårsverk per 1000 plassar i sjukeheim, sidan ein også har lege-/fysioterapeuttimar pr sjukeheimsbebuar. Følgjande indikatorar blir føreslått fjerna frå faktaarket, nivå 2: Årsaka til at arbeidsgruppa ønskjer å fjerna lege-/fysioterapeutårsverk per 1000 plassar i sjukeheim, er at ein også har lege-/fysioterapeuttimer pr sykehjemsbeboer i faktaarket på nivå 2. Systematisk spesifisering av nye nøkkeltal. Kva data nyttast, og kva inngår i teljar og nemnar. Det visast til allereie eksisterande indikator " Antall personer med videreutdanning i psykisk helsearbeid per 10 000 innbyggere (kommunehelse og pleie- og omsorg)" i kommunehelsearket. SSB føreslår at arbeidsgruppene hausten 2010 diskuterer moglegheiten av å etablera registerbaserte indikatorar tilsvarande spørsmåla som fram til 2007-årgangen inngjekk i skjema 1 Personell og virksomhet i kommunehelsetjenesten, skjema 4 Pleie og omsorgstjenester, samleskjema og skjema 7 Personell og virksomhet i sosialtjenesten: Videreutdanning for helse- og sosialsektoren, eldreomsorg/aldersdemens/ gerontologi Videreutdanning i sykepleie, onkologi (kreftomsorg) Systematisk spesifisering av de endringar som er gjort i eksisterande nøkkeltal. Kva er endra og kvifor. Arbeidsgruppa var einige om inkludera fl2o sidan dette blir nytta på nasjonalt nivå. I tillegg er det mange kommunar som ikkje klarer å skilja ut fellestenester og administrasjon frå tenestestatistikken, slik at tala kan vera noko usikre. Arbeidsgruppa er også einige om å publisera registerbaserte årsverkstal for dei ulike yrkesgruppene innan helsestasjons- og skulehelsetenesta (f 232) viss kvaliteten viser seg å vera like tilfredstillande som for dei to siste årgangane. Samstundes vil ein halda fram med å samla inn årsverkstal i skjema 1 som eitt leidd i ein overgangsfase til registerbasert personellstatistikk. Det vil særleg bli viktig å samanlikna tal frå skjema og register på kommunenivå i løpet av hausten 2010. Ved den førebelse publiseringa 15.mars blei det publisert Konsem-faktaark for kommunehelse på nivå 2og 3.1 2008 hadde i alt 29 IKS/KF innrapportert rekneskap for kommunehelse (1732, f 233 og 1741). Kommunane desse KF/IKS er høyrer heime i (for kommunehelse og pleie og omsorg samla) Hamar, Eidskog, Gjøvik, Kongsberg, Gol, Nedre Eiker, Drammen, Tønsberg, Kristiansand, Lyngdal, Sandnes, Stavanger, Sola, Bergen, Vaksdal, Flora, Ålesund, Ulstein, Norddal, Hitra, Malvik, Namsos, Frosta, Vestvågøy, Vågan, Vardø og Hammerfest. For kommunehelsetenesta er det svært lita grad av føretaksorganisering og IKS/§27-samarbeid. Det er berre når det gjeld legevakt at det er ein større grad av interkommunalt samarbeid (og noko på jordmorteneste), men her er det ikkje snakk om tenestedata. På personellsida kan det her vera vanskeleg å oppnå ei korrekt fordeling, då dei fleste samarbeid ikkje er av ein slik art at det blir registrert i Enhetsregisteret. Det er ingen indikatorar i kommunehelse per i dag som inkluderer både rekneskapsdata og personelldata. Dette gjer at ei annleis fordeling av årsverk ikkje vil vera hensiktsmessig på konsernnivå viss det er snakk om å visa dekningsgrad. Arbeidsgruppa vil likevel følgja området nøye i tida som kjem og viss utviklinga hellar i retning av meir organisering i føretak og KF vil nye vurderingar gjerast med omsyn til kva som vil vera rett populasjon i teljar og nemnar for indikatorane på området. andre kommunar/ fylkeskommunar. Det vil først og fremst vera interessant å bruka konsern-faktaarket for indikatorane som omhandlar rekneskapdata. For tenestedata som viser dekningsgrader vil det vera lite hensiktsmessig med splittingar på same måte. Samstundes må arbeidsgruppa foreta ein gjennomgang og drøfta dette fram mot publisering i 2011. produsentperspektivet. Arbeidsgruppa har fatt skissert andre moglege perspektiv å presentera KOSTRA-statistikken enn produsentperspektivet. Alle deltakarane i arbeidsgruppa er blitt oppfordra til å ta dette med til eigen etat og koma med innspel om moglege løysingar for kommunehelseområdet. Arbeidsgruppa har per i dag ikkje konkrete forslag til nye perspektiv å presentera kommunehelsestatistikken på, men vil følgja arbeidet med dette vidare opp hausten 2010. Systematisk spesifisering av kvalitetsindikatorar på området. Korleis har arbeidsgruppa jobba med å definera kvalitetsindikatorar (jf. mandatet for 2006)? Kva kvalitetsindikatorar er lagt ut i 2006 og korleis er utviklinga tenkt framover. Det blei lansert 4 kvalitetsindikatorar 15.06.2007. To av desse er felles med pleie- og omsorgstenestene (plo), då dei er overlappande. Det er per i dag ikkje planar om nye kvalitetsindikatorar på området. Her kan arbeidsgruppa/fagansvarlig fremja ønskjer og behov den ser for KOSTRA på sitt område. Grunngi ønskje(a) også. Moglegheita for å ta i bruk oppgjersdatabasen som ny datakjelde for statistikk har som tidlegare år blitt drøfta. Den 1. januar 2009 blei refusjonssystemet og databasen overført frå NAV til Helsedirektoratet. På oppdrag frå Helse- og omsorgsdepartementet skal Helsedirektoratet utreia korleis data frå oppgjersdatabasen (KUHR - (Kontroll og Utbetaling av Helseßefusjoner)) kan nyttast til nasjonal styringsinformasjon, lokal kvalitetsutvikling av tenestene og til forsking. For KOSTRA kommunehelse kan databasen vera ein potensiell kjelde til ny statistikk over aktiviteten i fysioterapiog legetenesta. ASSS-nettverket for kommunehelse har på oppfordring frå SSB drøfta moglegheitene som ligg i ny statistikk for fysioterapi frå oppgjersdatabasen, samt for fastlegeavtalen. Tilbakemeldingane frå ASSS Kommunehelse er at databasen er ein god moglegheit for eit stort utval av spennande styringsindikatorar på både ressursbruk, kvalitet og resultat. ASSS_nettverket arrangerte i samband med dette eit møte i KS våren 2010 kor både SSB og HELFO var inviterte. Her drøfta ein potensielle indikatorar og såg på enkelte tal henta frå databasen. ASSS-nettverket vil følgja opp saka i løpet av hausten 2010 i dialog med SSB og arbeidsgruppa for kommunehelse. TNS Gallup har på oppdrag frå Helsedirektoratet gjennomført ei undersøkinga som skilte mellom årsverk for helsestasjonstenesta og skulehelsetenesta i alle landets kommunar. Ei samanlikning med innrapporterte KOSTRA-tal viser store avvik. Helsedirektoratet og SSB kjem til å samarbeida med å finna årsaka til avviket i løpet av hausten 2010. http://www.ssb.no/kostra/innrapp/2009/skjema_kommune/1 . Helsedirektoratet KS / Oslo kommune Bergen kommune Statistisk sentralbyrå Statistisk sentralbyrå Statistisk sentralbyrå Statistisk sentralbyrå Statistisk sentralbyrå Statistisk sentralbyrå ASSS/KS (observatør) Da fylkesmannsembetet/Helsetilsynet ikke lenger ønsker å være representert i KOSTRAs arbeidsgrupper gikk Marie Eide ut av gruppa fra høsten 2009. 1.2 Rammer for gruppas arbeid/mandat (generelt og spesielt) Det vises til KOSTRA generelle mandat. Arbeidsgruppe for pleie- og omsorgstjenester har spesielt ansvar for å utvikle skjema for innhenting av informasjon og presentasjon av informasjonen innenfor følgende KOSTRA-funksjoner: 261 Institusjonslokaler (drift av bofunksjonen for eldre og funksjonshemmede i institusjon) To skjemaer dekker tjenesterapporteringen for øvrig: I tillegg hentes årsverkstall fra SSB's Helse- og sosialpersonellstatistikk (registerbasert sysselsettingsstatistikk, som bl.a. bygger på NAVs Arbeidsgiver-arbeidstakerregister (Aa-reg) og SSBs Nasjonale utdanningsdatabase (NUDB)). Retningslinjer til inndeling av kommunal virksomhet i Enhetsregisteret og innmelding av ansatte i Arbeidsgiver- og arbeidstakerregisteret: Det ble avholdt to todagers heldagsmøter i rapporteringsperioden, 15.-16.10.2009 og 19.-20.04.2010, delvis sammen med kommunehelse i overlappende saker dagen før. Høstmøtet ble viet en grundig gjennomgang av skjema og faktaark, og mange forslag til endringer - spesielt fjerning av spørsmål og indikatorer - ble vedtatt. Det foreslås fjerning av et betydelig antall spørsmål i skjemaene. Flere av disse spørsmål medfører en god del arbeid for kommunen. Videre er allerede 1/3 av indikatorene tjernet på faktaarkenes nivå 2. Arbeidsgruppen tror at disse tiltakene både har redusert kommunenes oppgavebyrde og gjort det betydelig lettere å få oversikt over publiserte data. I 2010 ble publiseringen utvidet med et eget konsernark, i likhet med de fleste andre KOSTRAområder. En egen SSB-gruppe jobber videre med detaljer rundt dette. For 2009-rapporteringen var det bare gjort små endringer: I skjema 4 ble punkt 5 "Tjenestetilbud, tilbud på dagsentrene" fjernet, og i skjema 5 ble punkt 4 "Bygningsmessig utforming - Antall rom med bad og/eller WC" tjernet. Ingen har etterlyst disse punktene i ettertid. Det nye skjemadesignerverktøyet fungerte bra, og tillater at fagansvarlig i større grad kan skreddersy egne kontroller. Årets data ser derfor allerede ved mottak i SSB ut til å inneholde færre feil enn tidligere. Da en systemleverandør ikke lenger støttet den tekniske plattformen SSBs tidligere revisjonssystemet bygde på, var det nødvendig å gå over til en ny revisjonsløsning. En valgte å bruke Dynarev, som er i utstrakt bruk på mange andre områder i SSB. På noe sikt vil en her kunne nyttiggjøre seg av nye muligheter i revisjonsarbeidet. 1 den nye innsamlingslinjen mellom KOSTRA datamottak og nytt revisjonssystem var det en del problemer- særlig vedrørende innlesing - som opptok mesteparten av revisjonstiden. Det vil bli igangsatt tiltak for å rette på disse forholdene, slik at neste års innrapportering kan forventes å forløpe mer smertefritt. Sammenlignet med 2009 var det noe lavere svarprosent i skjema 4 og 5 i den foreløpige publiseringen 15.03.2010. For skjema 5 kan noe av årsaken være at en del institusjoner som er medregnet egentlig ikke er rapporteringspliktige - en har tatt utgangspunkt i alle institusjoner i Enhetsregisteret som har næringskode som skulle tilsi rapportering. For tall hentet fra IPLOS-registeret kan overgang til ny versjon ha vært med på å redusere svarprosenten i mars-publiseringen. Etter hvert endte en opp med en svarandel tilsvarende de siste årene: Det ble foretatt én purrerunde pr. e-post sentralt (for alle KOSTRA-skjema) og to purrerunder fra fagseksjon. Det var nødvendig med noen flere telefoner til KOSTRA-ansvarlig for å få inn de siste skjemaer i 2010 enn i 2009. Grunnet overgang til ny versjon av IPLOS (3.1) kom rapporteringen noe senere for en del kommuner. En feil i et av fagsystemene medførte at data for kommuner som benyttet dette ikke kunne publiseres 15.06. Spesifikke kontroller som sperret/åpnet celler avhengig av institusjonstype ble lagt inn i skjema 5. Denne funksjonaliteten ser ut til å ha redusert antall feil i 2009-rapporteringen betraktelig. For 2008-årgangen viser vi til IPLOS-rapporten som ble publisert høsten 2009 (Notater 2009/48): http://www.ssb.no/emncr/03/02/notat_2oo94B/notat_2oo94B.pdf. Oversikt over spørsmål i den nye versjonen av IPLOS finner en på: Kommunene har implementert en ny versjon av IPLOS i sine fagsystem, IPLOS versjon 3, og innsending for året 2009 skjedde etter den nye versjonen. Nye versjoner av fagsystemene ble gjort tilgjengelige for kommunene mot slutten av 2009. IPLOS versjon 3 inneholder flere omfattende endringer både når det gjelder innhold, nye variabler og struktur. Ferdigstillesen av programvaren har kommet i siste liten hos mange av systemleverandørene og tidsfristen for å gjennomføre omlegging ute i kommene har vært svært begrenset. Særlig er innføring av organisasjonsnummer for boliger med bemanning vært krevende for kommuner og SSB. Dette går utover datakvaliteten for 2009. I april ble det oppdaget en alvorlig feil hos en av de store leverandørene, dette medførte at en ikke kunne bruke data for kommunene som nyttet seg av det bestemte fagsystemet. I alt inkluderte dette 130 kommuner. Disse ble bedt om å sende inn data på nytt, men noen få klarte ikke dette til junipubliseringen. fylkesmannskontakter. Samtidig gjøres det også en henvendelse til andre kommuner som har så store feil i data at de ikke fikk publisert resultater fra IPLOS ved juni-publiseringen. I den nye IPLOS-versjonen har registrering av boligtype blitt fjernet som egen variabel (beboere i bolig skal registreres under tjenester i stedet for under person- og boligopplysninger). Dette har fått konsekvenser for antall beboere i boliger, som er blitt sterkt redusert sammenlignet med 2008- årgangen. Man så seg derfor nødt til å annullere tall knyttet til boliger i publiseringen 15.06.2010. Helsedirektoratet tar nå grep for at kommunene skal forbedre registreringen av vedtak om kommunalt disponert bolig, og en tar sikte på ny innsending av 2009-data høsten 2010. Den foreløpige innrapporteringen viser også store mangler i nye variabler. Det er bl.a. uklarheter knyttet til registrering av reservasjon mot innsending av diagnose. Diagnoseopplysninger leses derfor ikke inn i IPLOS-registeret for 2009-data. I tillegg ser det ut til at ett av fagsystemene har hatt for høye tall på mottakere med individuell plan for tidligere årganger. Helsedirektoratet har ledet et arbeid for videreutvikling av samlemålet for bistandsbehov. Arbeidet ble avsluttet våren 2010, og medførte bare mindre justeringer. Nytt for samlemålet er at de to bistandsvariablene "Bevege seg innendørs" og "Bevege seg utendørs" er innlemmet under delmålet "Egenomsorg". De nye beregningene er implementert i juni-tallene for 2009-årgangen. Modellen ble da også anvendt på tallene for 2007 og 2008. For detaljer, se Helsedirektoratets publikasjon IS-1831 Anbefaling fra arbeidsgruppe revidering av IPLOS samlemal: Publisering både i mars og juni forløp uten problemer. 2007- og 2008-tallene er kjørt på nytt med uttak i henhold til den nye IPLOS-versjonen. Dette gir mindre endringer på en del tall. Etter vedtak i KOSTRAs arbeidsgruppe ble hele 27 nøkkeltall tatt ut av faktaarket allerede ved publiseringen i 15.06.2010. Ikke minst gjorde innføringen av konsemarket det påkrevet å redusere det store antall indikatorer slik at faktaarkene kunne fremstå som mer oversiktelige. En står nå igjen med 54 indikatorer. Inntil videre beholdes grunnlagstallene (nivå 3) knyttet til de slettede indikatorene, slik at det for spesielt interesserte fremdeles er mulig å beregne indikatorene seiv. Det har kommet noen fa reaksjoner på at en har fjernet indikatorer. Henvendelsene går foreløpig hovedsakelig på at endringene er for dårlig kommunisert - her bør det kanskje vurderes en tydeligere lenke på fakatarksidene om endringer siden siste publisering. Nå er det en lenke helt nederst på siden som lett kan overses: På høstmøtet 15.-16.10.2009 ble det foretatt en grundig gjennomgang av skjemaer og faktaark, som resulterte i en rekke endringsforslag: 5.1 (+ Skjema 5 punkt 6) Ca. halvparten av kommunene rapporterer at de har integrerte tjenester. Ved å sammenholde årsverksfordeling fra de kommunene som IKKE har integrerte tjenester med vedtakstimer og beboerdøgn i IPLOS (og evt. regnskapstall), kan en komme fram til en brøk for fordeling av årsverk i de kommuner som HAR integrerte tjenester. Så snart en slik sammenstilling er gjennomført (og fordelingen har vist seg stabil over 2-3 år), kan dette spørsmålet utgå. SSB har foreløpig gjort en enkel analyse. Det ser ut til at mange kommuner oppgir at de har integrerte tjenester, men dette utgjør så lite at det ikke gjør utslag på landstallene. I de få kommuner som har integrerte tjenester i større omfang, vil det gi innvirkhinger på årsverksfordeling. En sammenligning av skjema 4 og 5 når det gjelder integrerte tjenester og årsverksrapportering viser at det er langt færre årsverk som er rapportert i skjema 5 enn 4. Mest sannsynlig er det her snakk om en underrapportering i skjema 5, som muligens skyldes at de som rapporterer data i skjema 4 har en bedre totaloversikt enn hva som er tilfelle for skjema 5. tjenester med noe varierende omfang og ulike formuleringer. I 2005 rapporterte 50 prosent av kommunene at de hadde integrerte tjenester. 61 prosent av kommunene oppgir i 2008 at de ikke har integrerte tjenester. I 61 kommuner er mer enn 50 prosent av årsverkene integrerte. Samtidig oppgir kun 38 av disse kommunene at de har mer enn 20 integrerte årsverk. Innvirkningen av integrerte tjenester på fordeling av årsverk mellom institusjon og hjemmetjenester synes neglisjerbar for de fleste - mer enn 90 prosent - av kommunene. De drøyt 4 000 integrerte årsverkene utgjør kun rundt 3 prosent av totalt antall årsverk i pleie og omsorg fra register. hjemmetjeneste ved behov, andre flytter i motsatt retning), vil effekten på landsbasis være enda mindre. Helsedirektoratet mente det var viktig å beholde ja/nei-spørsmålet om integrerte tjenester for å følge utviklingen i kommunene på dette området. Videre mente flere at det var viktig å sjekke kvaliteten på årsverkstall, og hvordan disse harmoniserte med utgiftene. SSB påpekte at det er kommunes plikt å forebedre sine registertall. SSB vil i løpet av høsten 2010 lage en rapport om kvalitet og forbedringsgrunnlag, basert på i sitt prosjekt om tverrgående revisjon. Det er i denne forbindelse naturlig å kontakte de kommuner som måtte ha mistenkelige tall, både hva gjelder regnskap og årsverk. SSB analyserer 2009-tallene og ser om tendensen er den samme som for tidligere årganger, dvs. underrapportering i skjema 5 og svært få kommuner med andel integrerte tjenester av betydning. Hvis så er tilfellet foreslås følgende endringer: Analysen sendes på høring til arbeidsgruppen innen 15.09. Forutsatt at arbeidsgruppen - basert på SSBs analyse - støtter en konklusjon om at spørsmålene bør tas ut: Kun ja/nei-spørsmålet om integrerte/samordnende tjenester beholdes, slik at en om ønskelig kan omfordele årsverk hentet fra register. Dersom SSBs analyse konkluderer med at spørsmålene bør bli stående, gjøres det tekstlige presiseringer: berørte kommuner kontaktes for presiseringer vedr. innleide tjenester og distriktsinndeling: Tjenestetilgjengelig for praktisk bistand er mer historiske tall som er av liten interesse i dag. SSB får ikke forespørsler om disse. Dessuten har alle kommuner hjemmesykepleie tilgjengelig all e ukedager, og er derfor et uinteressant spørsmål. Tilgjengelighet gjennom døgnet viser seg derimot å ha en viss variasjon, og er av langt større interesse. I punkt 4"Tjenestenes tilgjengelighet per 31.12" tas rad for "Praktisk bistand" ut. For "Hjemmesykepleie" beholdes kun tidsrom på døgnet, kolonne "Alle ukedager" går ut. Spørsmålene rundt hvert enkelt tilbud er bygd opp slik: Finnes det tilbud om en eller flere av følgende tjenester for kommunens innbyggere: En del av tjenestene under punkt 5 Tjenestetilbud anses som mindre viktige, og kan ofte ha ulik betegnelse i kommunene. En foreslår derfor å ta ut disse punktene. Antall mottakere av matombringing/trygghetsalarm kan hentes fra IPLOS, seiv om en der ikke vil få med sektor dersom ikke tjenesteyters organisasjonsnummer er utfylt (ikke obligatorisk opplysning). Når det gjelder de gjenstående punkter, som dreier seg om dagsentre, vil SSB følge opp kommunenes skjemasvar mot oppføringer i Enhetsregisteret/ Aa-registeret. På noe sikt kan kanskje registertuttrekk erstatte også disse oppføringene. 5. 4.2 Forslag til endring Følgende punkter foreslås tatt ut: Det er fortsatt behov for noen presiseringer hva gjelder definisjon av institusjoner. Det presiseres i skjema at aldershjem, barnebolig og avlastningsbolig/-institusjon er institusjoner hjemlet etter sosialtjenesteloven. Teksten "Oppgi antall plasser slik bygningen er utformet, uavhengig om plassene er i bruk eller ikke på telletidspunktet. " Det har vist seg behov for å utdype hva som ligger i "skjermet enhet" for personer med demens. Det var bare 6 institusjoner som rapporterte "rom dimensjonert for flere enn 2 beboere" i 2008. Spørsmål i punkt 4 "Rom dimensjonert for 2 beboere" og "Rom dimensjonert for flere enn 2 beboere" foreslås tatt ut og erstattes av "Rom dimensjonert for 2 eller flere beboere". 5. 8.1 Bakgrunn for ønsket endring Det vises til utredning under punkt 5. Forutsatt at SSBs analyse hosten 2010 gir støtte: Arbeidsgruppen mener at en på prinsipielt grunnlag bør sløyfe hele punkt 7 Lab-tjenester, ettersom det far uforholdsmessig slagside mot én systemleverandør. Deltakelse i NOKLUS søkes i framtiden innhentet direkte fra NOKLUS. Ved behov vil det foretas enkeltundersøkelser på området utenom KOSTRA. NOKLUS-tall for mars 2010 er sammenstilt med ureviderte KOSTRA-tall for 2009 (pr. 19.03.2010). NOKLUS hadde da 768 sykehjem i sin liste, mens KOSTRA skjema 5 hadde registrert 758 sykehjem/aldershjem og 6 andre (barnebolig/avlastningsbolig) med kvalitetssystem, av disse hadde 613 NOKLUS. Hovedårsaken til at NOKLUS opererer med høyere tall enn KOSTRA er at det inngår en del bofellesskap og bokollektiv som i Enhetsregisteret er oppført som hjemmetjenester og følgelig ikke registreres i skjema 5. Det er dog også en del tilfeller av sykehjem som er med i NOKLUSoversikten, og ikke i KOSTRA. Her kan det gjerne være KOSTRA som er feil. Ettersom bare ca. halvparten av virksomhetene i NOKLUS-lista har oppgitt organisasjonsnummer (og sikkert en del av disse igjen med feil organisasjonsnummer), er det ikke gjort forsøk på å koble mot KOSTRA. Når det gjelder de andre spørsmålene i punkt 7, fordeler disse seg slik for 2008 (kun sykehjem, ikke aldershjem): Faktaarket for pleie og omsorg har vært svært uoversiktelig, grunnet hele 81 indikatorer. Innføring av konsernark gjorde det påkrevet å redusere antall indikatorer til et håndterbart nivå. Følgende indikatorer ble fjernet fra faktaarket i forbindelse med publisering 15.06.2010: Beboere på institusjon eller mottakere av kjemetjenester pr. 1000 innb. 0-66 Beboere på institusjon eller mottakere av kjemetjenester pr. 1000 innb. 67-79 år Beboere på institusjon eller mottakere av kjemetjenester pr. 1000 innb. 80 år Netto driftsutg. til kjemetjenester til hjemmeboende per innbygger (justert f 254) Avskrivninger, hjemmebaserte tjenester, i prosent av netto driftsutg Mottakere av kjemetjenester til hjemmeboende pr. Lønnsutgifter pr mottaker av kjemetjenester til hjemmeboende (i kroner) Netto driftsutgifter til pleie- og omsorg i institusjoner (funksjon 253) Netto driftsutgifter til drift av institusjonslokaler (funksjon 261) per innbygger Netto driftsutgifter, institusjon (f253+f261) pr innbygger 80 år og over Netto driftsutg. pr. Andel kommunale sykehjemsplasser av kommunale institusjonsplasser Korrigerte brutto driftsutg., pleie i institusjon, pr. kommunal plass Korrigerte brutto driftsutg til drift av institusjon pr. kommunal plass Korrigerte brutto driftsutgifter (f.261) pr. rom i kommunale institusjoner Lønnsutgifter pr institusjonsplass i kommunale institusjoner Netto driftsutgifter til aktivisering pr. Begrunnelsen for fjerning er at dette antas å være lite brukte indikatorer, og det var viktig å rydde opp i dette når en fikk et konsernark til å forholde seg til. Det vises til allerede eksisterende indikator " Antall personer med videreutdanning i psykisk helsearbeid per 10 000 innbyggere (kommunehelse og pleie- og omsorg)" i faktaark for kommunehelsetjenesten. SSB foreslår at arbeidsgruppene hosten 2010 diskuterer muligheten av å etablere registerbaserte grunnlagstall/indikatorer tilsvarende spørsmålene som fram til 2007-årgangen inngikk i skjema 1 Personell og virksomhet i kommunehelsetjenesten, skjema 4 Pleie og omsorgstjenester, samleskjema og skjema 7 Personell og virksomhet i sosialt)enesten: Det vises for øvrig til tabell i Statistikkbanken: Ellers er 6 nye mellomregninger er innført basert på IPLOS for å kunne skille omfang av tjenester mellom yngre og eldre brukergrupper. • Netto driftsutgifter til aktivisering/støttetjenester per innbygger (justert funksjon 234) Netto driftsutgifter til aktivisering/servicetjenester per innbygger 18 år og over (f 234) For en del av indikatorene som bygger på IPLOS, er utrekket noe endret som følge av nye uttrekksregler og ny definisjon av samlemål gitt av Helsedirektoratet. Også 2007- og 2008-tallene er kjørt etter nye defmisjoner ved juni-publiseringen. Videre er det også gjort enkelte modifikasjoner i regnskapsindikatorer for å rendyrke henholdsvis konsernark og kommuneark. a. rendyrke nøkkeltall for kommunen som konsern (ut fra produsentperspektivet) b. vurdere muligheten for å utvikle nøkkeltall ut fra sørge-for og mottakerperspektivet. Denne delen av prosjektet har foregått internt i SSB, dvs. hatt deltakere fra seksjonene med ansvar for pleie og omsorgstjenestene, regnskaps- og personelldata i KOSTRA. Det er avholdt to møter. Dette arbeidet er foreløpig ikke forelagt for arbeidsgruppa. I første omgang har arbeidet vært konsentrert om kvalitetssikring av omfang i teller og nevner i faktaarkene for pleie og omsorg kommune og pleie og omsorg kommunekonsern. Arbeidet vil fortsette utover høsten 2010. Som en innledning til gruppenes arbeid med å kunne vise et bredere og mer helhetlig bilde av tjenestene som blir produsert, er de fleste arbeidsgruppene orientert og bevisstgjort på området. For detaljer fra presentasjonen i pleie- og omsorgsgruppen viser vi til møtereferat/papirer: Av 54 indikatorer er det 14 som inneholder regnskapsdata, og som derfor vil gi avvik mellom kommune(regnskaps)ark og konsern(regnskaps)ark - for de kommuner som har særvirksomheter inne pleie- og omsorgstjenestene. I utgangspunktet fant en kun 10-12 særvirksomheter på området, og noen av disse kan endog være feilregistreit. Dette vil bli fiilgt opp. 33 kommuner hadde forskjell i tallene fra kommunekasse og konsern. For de fleste kommunene var forskjellene dog små, og på landsgjennomsnitt var kun 4 indikatorer med avvik i størrelsesorden 1-3 prosent, de øvrige hadde avvik betydelig under dette nivået. Innhenting av regnskapsdata for privat virksomhet har ikke vært et tema i KOSTRA, og vil heller ikke i (nær) framtid være realistisk. I et sørge-for/mottakerperspektiv vil det imidlertid vanligvis være kun det totale tjenestetilbudet som er av interesse, så også for pleie- og omsorgstjenestene. Strengt tatt skal" Kjernetjenester" endres til: "Bistand, omsorg og pleie til hjemmeboende", men av plasshensyn må vi begrense oss til "hjemmetjenester" i variabelnavn. Den SSB-interne arbeidsgruppa har gått gjennom alle indikatorene i faktaarkene for kommune og kommunekonsern. Det ble oppdaget enkelte feil og mangler i forklaringer og presiseringer som ble rettet til publisering 15.06.2010. Videre ble en enige om hvordan årsverk og tjenestedata skulle kobles mot regnskapstall for å få fram ulikheter mellom kommunekasse og konsernregnskap. Det store antall indikatorer som ble fjernet til juni-publiseringen bidro generelt til mer oversiktlige faktaark. Fremdeles kan det være behov for rettinger på enkelte mellomregninger og indikatorer. Dette arbeidet videreføres hosten 2010. omfang og for sammenligning mot andre kommuner/ fylkeskommuner) En har i lengre tid kunnet skille ut tjenestedata for de private institusjonene (som de siste årene har holdt seg på rundt 10 prosent av totalvirksomheten). For hjemmetjenestene - nærmere bestemt hjemmehjelp/praktisk bistand - har det private innslaget tradisjonelt vært mindre enn for institusj oner, men det er indikasjoner på at dette nå er noe økende. Til nå har en bare hatt mulighet til å skille ut kommunaldelen av regnskap og årsverk, ikke øvrige tjenestedata. Nye IPLOS-retningslinjer (se over) kan medvirke til at en på noe sikt kan få med seg en større del av de private virksomhetene. perspektiver enn produsentperspektivet) Siden det ikke er forskjell mellom kommuneark og konsernark for mer enn 90 prosent av kommunene, og forskjellen for de fleste øvrige kommuner er svært beskjeden, anbefaler arbeidsgruppen for pleie- og omsorgstjenester at konsernark - med tidsserier - videreføres som hovedark. For de spesielt interesserte foreslås det å gjøre kommuneindikatorer med regnskapsdata tilgjengelig, men ikke så framtredende som nå. Denne delen av arbeidet er ikke avsluttet. Det skal jobbes videre med konkretisering av publiseringsløsninger utover høsten 2010. Det er 10 kvalitetsindikatorer innen pleie- og omsorgsområdet. Denne oppstillingen har vært i bruk i flere år, og det er arbeidsgruppens inntrykk at disse indikatorene er temmelig mye brukt i ulike sammenhenger. Det jobbes videre med reduksjon og endringer i skjemaspørsmål, spesielt på området knyttet til regnskap. Det forventes at en rapport om dette forelegges arbeidsgruppen til uttalelse høsten 2010. Referat fra arbeidsgruppemøtet*: God statistikk er grunnlaget for behovstilpassede og målrettede tjenester og god informasjon til tjenesteytere, myndigheter og forskere. På områdene rus og psykisk helse er det ikke god nok informasjon om problemomfang, årsaker, ressursinnsats og resultater. Arbeidet innenfor opptrappingsplanene på hver av de to fagområdene har derfor hatt som mål å bedre dokumentasjon og statistikkgrunnlaget. Manglene er særlig knyttet til utfordringene i kommunene. Mangel på informasjon om behov, ressursinnsats og innholdet i tjenestene er helt sentralt både for planlegging og målretta innsats. Noe informasjon foreligger allerede. Til IPLOS og allmennlegetjenesten registreres diagnose der dette er aktuelt. KOSTRA-data er knyttet til tjenesteområder og gir i svært liten grad informasjon knytta til årsak som ligger til grunn for tildeling av tjenester. Dette er nærmere omtalt i rapporten. Det kommunale arbeidet er imidlertid i stor grad rettet mot personer med psykiske vansker og/eller rusmiddelproblemer uten at diagnose finnes eller er aktuelt å sette. Ressursinnsatsen overfor de to brukergruppene er betydelig uten at det foreligger tilstrekkelig kunnskapsgrunnlag for et målretta arbeid på områdene. De færreste kommune kjenner til omfanget av målgruppene i egen kommune, og myndighetene har lite informasjon for målretta styrking av tilbudet gjennom ulike tiltak og tilskuddsordninger. Det overordnede målet for arbeidet er å fremskaffe bedre data om omfang, årsaker, ressursinnsats og problemer. Økte rapporteringskrav utenfor KOSTRA skal unngås. Behovet for særskilt rapportering blir derfor fortløpende vurdert i forhold til utviklingen og endringer i KOSTRA. Det arbeides med flere tiltak som kan gi bedre informasjon om målgruppene innenfor KOSTRA. Data må hentes fra flere tjenesteområder, og det krever tilrettelegging knytta til registrering lokalt, samt bedre rutiner for registrering av årsverk i register. Dette er arbeid som fortsetter, slik at mulighetene for informasjon gjennom KOSTRA kommer gradvis. Det er derfor vedtatt at særrapportering fortsatt er nødvendig for rusfeltet og for psykisk helsearbeid. IS-24 blir videreført som særskilt rapportering for psykisk helsearbeid, men med reduksjon i antall spørsmål. For rusfeltet blir rapportering om den samlede situasjonen tatt inn som del av rapportering for tilskuddsmidler som er endret til én samlet rapportering. Spørsmål om kommunenes helhetlige innsats knyttes til samme rapporteringsrundskriv fra Helsedirektoratet. Rapporteringsløsning for særskilt rapportering for kommunalt rusarbeid og psykisk helsearbeid vil bli endelig fastsatt om kort tid. For å følge utviklingen etter Opptrappingsplanens avslutning ble kommunene bedt om å rapportere sin ressursinnsats overfor mennesker med psykiske lidelser og problemer uavhengig av finansieringsform i 2007 og 2008. Opptrappingsplanen for psykisk helse ble avsluttet i 2008. De øremerkede midlene til kommunene fra Opptrappingsplanen ble i 2009 innlemmet i kommunenes frie inntekter. rapporteringen ble videreført i 2009. styring av tjenestetilbudet til brukergruppen, herunder følge med på at tjenestetilbudet som har blitt bygget opp i kommunene under Opptrappingsplanen fremdeles sikres høy prioritet og ikke trappes ned. En annen viktig målsetting med rapporteringen er at kommunene får et verktøy for å synliggjøre årsverksinnsats i sitt psykiske helsearbeid over tid. God statistikk er nødvendig som grunnlag for utforming av behovstilpassede og målrettede tjenester både på lokalt og sentralt nivå. Rapporteringens innhold Rapporteringsrundskrivet (IS-24) gir informasjon om kommunens ressursinnsats i form av årsverk innen psykisk helsearbeid, samt enkelte spørsmål om tjenestene og tjenestemottakerne. I utviklingen av IS-24 har Helsedirektoratet og SSB samarbeidet tett. I tillegg har kommuner og samtlige fylkesmenn vært involvert i arbeidet. Andre relevante aktører som har vært med i utformingen av skjemaet har vært KS og SINTEF Helse. Rapporteringsskjemaet som kommunene skal fylle ut omfatter ikke alle tjenester hvor det utføres psykisk helsearbeid. Et sentralt eksempel på et område som ikke omfattes av rapporteringen er legetjenestene. For å begrense kommunenes rapporteringsmengde vurderes det å hente inn nødvendig informasjon om eksempelvis legetjenestene via HELFO. En nærmere beskrivelse av hvilke tjenester det skal rapporteres for fremgår av det enkelte spørsmål i rapporteringsskjemaet. Hensynet til muligheten for å utvikle en sammenhengende tidsserie etter avslutning av Opptrappingsplanen har blitt sterkt vektlagt. Endringene i rapporteringsskjema fra 2008 til 2009 gjelder derfor hovedsakelig reduksjon i antall spørsmål og økt brukervennlighet av skjemaet som er utformet i Excel. rapporteringsbyrden for kommunene. For statistikkaret 2009 ble følgende spørsmål tatt ut av skjemaet: Antall barn og unge med psykiske lidelser hvor de pårørende mottar omsorgslønn. Antall barn og unge med psykiske lidelser hvor de pårørende mottar avlastning Antall innkjøpte heldøgnsplasser i boliger med fast tilknyttet personell for voksne. Er det etablert faste samarbeidsrutiner som bidrar til at brukernes fastlege involveres der det er behov? Antall personer med psykiske vansker/lidelser som vurderes å ha rett til individuell plan. Antall personer med psykiske vansker/lidelser som har fått utarbeidet individuell plan med tiltak som er under gjennomføring. Antall individuelle planer for personer med psykiske vansker/lidelser der det er angitt koordinator. Har kommunen skriftlige rutiner for informasjon om individuell plan? Utfører noen av årsverkene det er rapportert for innen psykisk helsearbeid for voksne også oppgåver innen kommunalt rusarbeid? For statistikkaret 2009 ble årsverksfordeling presisert ved at en la til et ekstra spørsmål: • Hvor mange årsverk ytes i forbindelse med hjemmetjenester (med enkeltvedtak) for hjemmeboende personer over 18 år med psykiske vansker/lidelser? For 2008 skulle disse årsverkene rapporteres sammen med årsverk i tiltak for voksne knyttet til behandling, oppfølging, rehabilitering, koordinering og faglig ledelse. Videre ble det gjort følgende endring: hhv. voksne og barn og unge ble redusert fra fire til tre, ved at organisasjonsmodell 1 og 4 ble slått sammen til en felles kategori kalt "egen enhet/egen tjeneste". For øvrig ble den separate faglige rettledningen til 2009-skjemaet redusert betraktelig, ved å legge informasjon nødvendig for utfylling inn i spørsmålene. SINTEF har hatt en sentral rolle i kvalitetssikring av data og har gjennom dette opparbeidet seg stor kunnskap om det psykiske helsearbeidet i kommunene, om kommunenes vurderinger av skjemaet og om kvalitetsmessige utfordringer. Dette er tredje gang SINTEF kvalitetssikrer tallene for totalinnsats i det psykiske helsearbeidet. Avsnittene under om datakvalitet på IS-24/2009 er hovedsakelig basert på notatet "Nasjonale tall, kvalitet og kontrollarbeid av rapporteringsskjema 2 " Helsetjenesteforskning våren 2010 (Ose 2010, upublisert). 2009 var det første året der det kun skulle rapporteres på samlet innsats innenfor psykisk helsearbeid og ikke bruk av øremerkede midler. Det var derfor noe usikkerhet knyttet til hvorvidt alle kommuene ville levere tall. Det er kun to kommuner som ikke har levert i det hele tatt. Disse er små og det er sannsynligvis utskiftinger og omorganisering som gjør at de ikke får levert. Datakontrollen av 2009-tallene har vært grundig. SINTEF går gjennom tidligere datakontroller for å se hva som var spesielt med den enkelte kommunen, og gir noen stikkord om fjorårets kontroll. Særlig nyttig ser det ut til å være at tallene til forrige års rapportering kobles og at det spørres om relativt store endringer er reelle eller om de skyldes at kommunene anslår årsverkene på en annen måte. Når en skal følge utviklingen i en sektor basert på årsverksinnsats er det spesielt viktig å vite om det er endringer i måten å anslå årsverk på i de enkelte kommunene eller om det er reell utvikling som rapporteres. Det er vanskelige anslag som skal gjøres - årsverkene kun skal telles dersom psykiske lidelser eller vansker er hovedårsaken til at tjenesten mottas. Tjenestene og brukergruppene på området psykisk helse er ikke klart avgrenset, og rundt i kommunene arbeides det stadig med å utvikle gode metoder og systemer for å gjøre anslagene. Det er ikke opplagt at metoden som velges i en kommune er den samme som vil fungere i en annen kommune. Dette handler både om organiseringen og innholdet i tjenestene/tiltakene. Det er spesielt viktig å følge overgangen fra 2008 til 2009. SINTEF har derfor, i samarbeid med rådgiverne hos Fylkesmannen og i kommunene, stilt spørsmål til alle kommunene som rapporterer om stor endring om dette er en reell endring eller om det er endringer i metoden som gir utslag. Kommuner som melder tilbake at de har endret anslagsmetoden (nesten utelukkende til det bedre, i den forstand at det gir mer presise anslag), har fått en "tag" i datafilen som viser at dette er ikke en reell endring (økning eller nedgang). Totalt er det identifisert: Det er noen store kommuner blant de som har endret metode, noe som medfører at de nasjonale tallene blir påvirket av dette. Det anslås at årsverksinnsatsen totalt er omtrent uendret fra 2008 til 2009 innen tjenester og tiltak rettet mot voksne med psykiske lidelser og problemer, mens det er en nedgang innen tjenester og tiltak til barn og unge med psykiske lidelser og problemer på 1,8 prosent. Tallene på kommunenivå for 2008 er publisert i rapport fra Solveig Osborg Ose, Silje L. Kaspersen, Ivar Pettersen og Jorid Kalseth (Ose m.fl. 2010). Tallene for 2009 presenteres i en tilsvarende analyserapport fra SINTEF hosten 2010. I tillegg planlegger Helsedirektoratet en utvidet publisering på kommunenivå. Dette vil være en oversiktspublikasjon som gir kommunene informasjon om hvordan de seiv har rapportert og hvordan de ligger an ift sammenliknbare kommuner. I det følgende går vi gjennom hva som finnes av relevante spørsmål for kommunale tjenester til målgruppene personer med psykiske lidelser/vansker og rusmiddelmisbrukere i eksisterende KOSTRA-skjema. Vi henviser til arbeidsgrupperapportene fra de respektive KOSTRAarbeidsgruppene. I spørsmål 4-1 (Timeverk i helsestasjons- og skolehelsetjenesten) er følgende personellkategorier av interesse: Spørsmål 6-2 gjelder samhandlingsavtaler med spesialisthelsetjenesten innen re/habiliteringstjenester og blant kategoriene som skilles ut er psykisk helse. I tillegg publiseres det i KOSTRAs faktaark registerbaserte tall over personell med videreutdanning innen psykisk helsearbeid og årsverk av psykiatriske sykepleiere, hentet fra personell som sokner til kommunehelsetjeneste eller pleie- og omsorgstjenestene: Nivå 2 nøkkeltall: Årsverk av psykiatriske sykepleiere pr. 10 000 innbyggere (kommunehelse + pleie og omsorgstjenester) Antall personer med videreutdanning i psykisk helsearbeid per 10 000 innbyggere (kommunehelse og pleie og omsorgstjenester) Årsverk av psykiatriske sykepleiere totalt kommunehelse + pleie og omsorgstjenester) Statistikk for pleie og omsorgstjenester bygger på følgende datakilder: 5 Mellomregningen viser hvor mange personer med universitets-/høgskoleutdanning som har tverrfaglig videreutdanning i psykisk helsearbeid innen kommunehelsetjeneste eller pleie- og omsorgstjenester. Tall hentes fra SSBs personellregister, som så kobles mot Nasjonal utdanningsdatabase (NUDB). KOSTRA-skjema 5 Institusjoner for eldre og funksjonshemmede IPLOS (Individbasert PLeie- og OmsorgsStatistikk) I spørsmål 5 i KOSTRA-skjema 4 skal kommunene oppgi hvorvidt de har tilbud om i alt 13 ulike tjenestetyper, og om disse drives hhv som egenproduksjon (egen kommune/bydel), interkommunalt, eller om tjenesten kjøpes av private aktører eller annen kommune/bydel. Blant tjenestene hvor kommunen skal angi tilbud og driftsform, er "Dagsenterfor personer med psykiske lidelser". For øvrig er det ikke spørsmål om brukere med psykiske lidelser/vansker eller rusmiddelmisbrukere i dette skjemaet eller i KOSTRA-skjema 5 Institusjoner for eldre og funksjonshemmede. llPLOSregisteret (individbasert pleie- og omsorgsstatistikk) ligger imidlertid en rekke interessante variabler, både om vedtaksbaserte tjenester og om mottakerne av slike tjenester, blant annet diagnose. Svakheter i tekniske løsninger for registrering av reservasjon mot innsending av diagnoseopplysninger sammen med en generell usikkerhet om informasjon om reservasjonsrett var formidlet til alle tjenestemottakere, gjorde at Helsedirektoratet vedtok at diagnoseopplysningene ikke skulle hentes inn i IPLOS-registeret for 2009-årgangen. Med innføring av ny IPLOS-versjon, som ble tatt i bruk for 2009-årgangen, er organisasjonsnummer blitt en obligatorisk opplysning ved registrering av tjenestemottakere som bor i boliger med bemanning. Tidligere ble denne informasjonen bare innhentet for mottakere som oppholdt seg i institusjon. Kobling av organisasjonsnummer mot Bedrifts- og foretaksregisteret (Enhetsregisteret) gjør det mulig å skille ut virksomheter knyttet til enkelte i målgruppen. En kan dermed analysere tjenester og behov for disse brukerne. organisasjonsnumrene for boliger er tilfredsstillende. På pleie- og omsorgsområdet innhentes ikke personelltall gjennom skjema, men hentes fra register. Med denne kilden bygges statistikk opp fra mikronivå, hvor opplysninger om arbeidssted (bedrift) og arbeidstaker (person) settes sammen. rusmiddelproblemer. I tillegg til å benyttes i regnskapet blir årsverk som rapporteres i skjema 7 fordelt etter funksjon. Det har fra flere hold blitt påpekt at funksjon 243 med sitt mottakerperspektiv skiller seg fra øvrige funksjoner som har et tjenesteperspektiv. I tillegg har man helt siden oppstart av KOSTRA slitt med datakvaliteten, da kommunenes bruk av funksjon 243 ikke er entydig, noe som bl.a. skyldes at det er vanskelig å avgrense målgruppen rusmiddelmisbrukere presist, se Arbeidsgrupperapport 2010 for KOSTRA - Sosialtjenesten 6 . I Arbeidsgrupperapport 2009 - Psykisk helsearbeid ble det ikke foreslått noen ny funksjon for psykisk helsearbeid, begrunnet ut fra erfaringene med bruk av funksjon 243. Det antas at splittingen av årsverk i sosialtjenesten etter funksjon i skjema 7 på samme måte som regnskapsføringen snarere vil speile kommunens organisering av tjenestene, enn faktisk ressursbruk overfor brukergruppen. Helsedirektoratet anser, til tross for de svakheter som er anført over, at det ikke på nåværende tidspunkt bør foreslås endringer i funksjonskontoplanen. Det anbefales at en fullstendig gjennomgang av funksjonskontoplanen på helse- og sosialområdet gjennomføres på et senere tidspunkt. 6 Se også Arbeidsgrupperapport 2009 KOSTRA - Sosialtjenesten; notat fra SSB til Helsedirektoratet 2008 "Primærkartlegging: Tiltak for rusmiddelmisbrukere i kommunene" (upublisert) og Helsedirektoratet (2009) "Data om kommunalt arbeid for personer med rusmiddelproblemer". Ut over dette inneholder skjema 7 to spørsmål om tiltak for rusmiddelmisbrukere i påvente av/ til erstatning for spesialistbehandling: a) Hvor mange vedtak har kommunen fatlet om midlertidige tiltak til rusmiddelmisbrukere i påvente av spesialisert behandling (sosialtjenestelovens §6-1, 3. ledd)? b) Hvor mange vedtak har kommunen fattet om tiltak som kjøpes av aktører utenfor kommunen til rusmiddelmisbrukere? Når det gjelder forslag til endringer i KOSTRA-skjema 11 - Registreringsskjema for sosialhjelp, henvises til kap.7 og arbeidsgrupperapport 2010 KOSTRA-Sosialtjenesten. Skjema 13 var gjenstand for en vesentlig gjennomgang før 2009-årgangen for å sikre økt brukervennlighet, bedre svarprosent og høyere datakvalitet (se rapport fra KOSTRA- arbeidsgruppe for kommunalt disponerte boliger og boligvirkemidler). Det har tidligere vært vist at skjemaet, herunder spørsmål om brukergrupper, har vært vanskelig å besvare for mange kommuner, da opptellingene ofte baseres på faglig skjønn og ikke systematisk registrering i fagsystem. Spørsmål om brukergrupper ble likevel videreført i nytt skjema for 2009, fordi dette er nyttig informasjon som en del kommuner har etablert et registreringsverktøy for å kunne besvare. I spørsmål 34 skal nyinnflyttede husstander i kommunalt disponerte utleieboliger fordeles på i alt fem ulike brukergrupper, samt en restkategori. Blant de spesifiserte brukergruppene er: For kommuner som fører venteliste for tildeling av kommunalt disponert bolig, skal kommunen i spørsmål 38 fordele på samme brukergrupper som i spørsmål 34. I skjemaet skal grunnlag for vedtak for nye barnevernstiltak spesifiseres. Skjemaet er en individkartlegging, og det er spesifisert 17 årsaker til vedtak, hvor det kan krysses av for flere årsaker. I tillegg skal hovedårsaken for vedtaket oppgis. Blant de opplistede årsakene er: I prosjekt gjennomført av konsulentfirmaet Fiirst og Høverstad på oppdrag fra Helsedirektoratet i 2009 ble det gjennomført prøverapportering fra 13 kommuner og bydeler på utvalgte variable knyttet til kommunale tiltak for rusmiddelmisbrukere. Resultatene fra prøverapporteringen ble sammenlignet med KOSTRA-data (Se Helsedirektoratet, 2009: "Data om kommunalt arbeid for personer med rusmiddelproblemer" sluttrapport 28.05.2009: http://wwvv.helsedirektoratet.no/vp/multimedia/archive/00173/Data_om kommunalt_a_l73B39a.pdf). Konklusjonen var at det synes å være betydelig underrapportering av rusmiddelmisbruk hos barn eller foresatte som årsak til at vedtak i barnevernstjenesten igangsettes. n Merk ulik begrepsbruk i skjema 13 i forhold til i øvrige skjemaer. Foreslår at man i løpet av høsten 2010 far avklart korrekte begreper, og gir tilbakemeldinger til ansvarlig arbeidsgruppe om eventuelle nødvendige endringer i begrepsbruk. http://www.ssb.no/l3arnevemg/., tabell IO 8 ). Helsedirektoratet følger utviklingen på statistikkområdet barnevern og de tiltak som er satt i verk for å bedre datakvaliteten på data om årsak til vedtak. I 2007 gjennomførte seksjon for arbeidsmarkedsstatistikk i SSB en analyse av mulighetene for å erstatte rapportering av årsverk innen psykisk helsearbeid i kommunene i skjema med data fra register. Kilden var registerbasert personellstatistikk fra SSB som også brukes til personell i KOSTRA. Hovedkilden i den registerbaserte personellstatistikken er opplysninger om ansatte fra Arbeidsgiverog arbeidstakerregisteret, opplysninger om kommunale virksomheter fra Bedrifts- og foretaksregisteret (Enhetsregisteret) og opplysninger om personalets utdanning fra Nasjonal utdanningsdatabase (NUDB) (se SSB Notat 2008/8: Vurdering av registerbasert svssclsettingsstatistikk som kilde for rapportering av psykisk helsearbeid i kommunene). På oppdrag fra Helsedirektoratet ble tallene oppdatert høsten 2009 og resultatene blir omtalt i foreløpig uferdig notat fra SSB til Helsedirektoratet. Det er tre mulige tilnærminger for å kunne hente personelltall fra register for psykisk helsearbeid og rusarbeid i kommunene, og tilnærmingene kan kombineres: 1. Fokus på virksomheter i Enhetsregisteret 2. Fokus på utdanning og videreutdanning 3. Felles for de tre tilnærmingene er at det i mindre grad vil være mulig å skille psykisk helsearbeid for barn og unge fra psykisk helsearbeid til voksne, slik særrapporteringen i IS-24 gjør. Ved denne fremgangsmåten identifiseres relevante virksomheter ut fra om de er registrert som bedrifter i Enhetsregisteret, med næringskode og/eller navn som lar oss gruppere dem som psykisk helsearbeid eller rusarbeid. Utgangspunktet for kommunenes inndeling i virksomheter er standard for næringsgruppering og den årlige informasjonen til kommunene om retningslinjer for inndeling av kommunal virksomhet i Enhetsregisteret (se KOSTRA-inndelingsreglcr-komrnune-2009). Psykisk helsearbeid er ingen egen næring i standarden, men den nevnes som del av næring 86.904 Annen forebyggende helsetjeneste. I retningslinjene for kommunene står det følgende om psykisk helsearbeid (side 13): registreres som egen enhet. Eksempler på dette vil være team innen psykisk helsearbeid eller lignende enheter som yter tjenester til ulike brukere i kommunen. Enheter som hovedsakelig utfører psykiatrisk hjemmesykepleie føres tilsvarende som enheter under " Hvis enheten ikke er en samlet selvstendig virksomhet skal den registreres sammen med den enheten den er tilknyttet, for eksempel skole- og helsestasjonstjeneste, allmenn legetjeneste, miljørettet helsevern, annet forebyggende arbeid eller som omsorg i hjemmet eller på institusjon. Hvis skilt ut: Næring: 86.904 Annen forebyggende helsetjeneste Funksjon: Hvis ikke skilt ut: 8 2009-tall skal publiseres i juli 2010. Retningslinjer for inndeling av tilbud til personer med rusproblemer finnes tilsvarende på side 17: Oppsøkende tjenester, som oppfølging av rusmisbrukere og utekontakt registreres som egne enheter. Næring: 88.997 Sosialtenester for rusmiddelmisbrukere uten botilbud 87. Hvor vellykket en slik tilnærming er, avhenger for det første av at kommunene skiller ut virksomheter (bedrifter) i henhold til retningslinjene, og for det andre av at det faktisk rapporteres personell på disse virksomhetene til Aa-registeret. omsorgstjenester og sosialtenester. Dette betyr at man må kunne skille ut ansatte som kun, eller i hovedsak, yter tjenesten psykisk helsearbeid. Vi finner i tillegg en rekke virksomheter som er registrert på annen næring innen helsetjenester, pleieog omsorgstjenester i institusjon og sosiale omsorgstjenester uten botilbud, men hvor navnet tilsier at enheten driver psykisk helsearbeid. I gjennomgangen er enheter som kan knyttes til (psykisk) utviklingshemmede utelatt i den grad dette lar seg gjøre med utgangspunkt i navn. Tilsvarende er gjort for pedagogisk-psykologiske tjenester. Tabellene nedenfor vises antall ansatte i virksomheter som i henhold til navn er merket som psykisk helsearbeid (tabell 2) og antall avtalte årsverk og avtalte årsverk korrigert for lange fråvær i virksomheter med næring for kommunalt arbeid med rusmiddelmisbrukere (tabell 3). Tabell 2: Virksomheter (bedrifter) og antall ansatte i psykisk helsearbeid fordelt på ulike næringer. Tabell 3: Virksomheter (bedrifter), avtalte årsverk og avtalte årsverk korrigert for lange fråvær i kommunalt arbeid for rusmiddelmisbrukere fordelt på ulike næringer. 9 Inkluderer legetjenester innen psykisk helsevern (86.222), sosialtenester for rusmisbrukere utenfor institusjon (88.997), andre sosialtenester utenfor institusjon (88.999), andre helsetjenester (86.909) og fritidsklubber for barn og ungdom (88.914). Kilde: Registerbasert helse og sosialpersonell. Uttaket er kun basert på registrert næring i Bedrifts- og foretaksregisteret, ikke navn på virksomheter (bedrifter). En slik tilnærming krever ikke at kommunen oppretter egne virksomheter (bedrifter) for psykisk helsearbeid, men kommunene tar i bruk muligheten for å bruke de 17 yrkeskodene som helt eller delvis er rettet mot psykisk helsearbeid, jf. Standard for yrkesklassifisering (STYRK9B). Utgangspunkt tas i den ansattes faktiske arbeidsoppgåver og er ikke avhengig av kommunens organisering, at enheter skilles ut og er heller ikke knyttet til de ansattes formelle kompetanse. For å kunne gi en yrkeskode må mer enn halvparten av arbeidsoppgåvene være knyttet til yrket. Kommunene rapporterer yrkesdata til Aa-registeret, og fra l.mars 2007 var kommunene pliktig til å bruke SSBs yrkeskatalog ved rapportering. Per 4. kvartal 2008 brukte 153 kommuner kodene. Innen områdene kommunehelsetjenesten og pleie- og omsorgstjenesten finnes på samme tidspunkt 891 ansatte med yrke knyttet til psykisk helsearbeid. (psykisk helsearbeid) (kode 5139142) med 324 ansatte og hjelpepleier (psykisk helsearbeid) (kode 5132119) med 160 ansatte. Med denne tilnærmingen vil man kun få med de ansatte som har psykisk helsearbeid som sin hovedoppgave, og for disse ansatte vil hele deres arbeidstid bli knyttet til psykisk helsearbeid også dersom deler av denne brukes til andre oppgåver/ tjenester til andre brukergrupper. Til en viss grad vil den ekstratid en får med her, kompenseres for av den tid en ikke får med fra de som ikke har psykisk helsearbeid som sin hovedbeskjeftigelse. I tillegg vil man miste ansatte som utfører administrative oppgåver eller støttefunksjoner knyttet til tjenestene. Tilsvarende resonnement gjelder for rustjenestene. Standard for yrkesklassifisering har p.t. færre muligheter for å skille ut personell med hovedoppgaver knyttet til oppfølging av personer med rusmiddelproblemer. Det er kun en yrkeskode, 3460120 Rusmiddelkonsulent (sosionom) Enkelte typer utdanning gir kompetanse som er særskilt relevant for psykisk helsearbeid. Av grunnutdanninger kan nevnes psykolog, mens det også finnes en rekke spesielle videreutdanninger for personer med grunnutdanning innen helse- og sosialfag. I motsetning til å holde fokus på virksomheter eller yrke, som beskrevet over, sier opplysninger om utdanning og videreutdanning kun noe om formell kompetanse, ikke noe om hva man faktisk arbeider med. SSBs seksjon for arbeidsmarkedsstatistikk skal starte et arbeid med sammenligning av utdanning og yrke på ulike fagområder. I rapporten fra 2008 konkluderte SSB med at bruk av utdanningsdata er mest relevant i kombinasjon med bruk av næring eller yrke. Opplysningene kan brukes som tilleggsdimensjon ved bruk av en enhetstilnærming, slik at man får kunnskap om den faktiske kompetansen til de ansatte. ikke har psykisk helsearbeid som hovedfunksjon, og tilsvarende for personell med annet yrke enn psykisk helsearbeid. Blant begrensninger ved tilnærmingen som er verdt å nevne, er at kun utdanninger og videreutdanninger ved institusjoner med offentlig eksamensrett vil inkluderes 10 , at videreutdanning fra utlandet ikke registreres, at opplysninger om videreutdanning kun er registrert for personer med helscog sosialfaglig grunnutdanning", kun de tre sist gjennomførte videreutdanningene er beholdt i registeret og at det er et års forsinkelse på utdanningsregisteret. Ser vi på de om lag 950 årsverkene eksklusivt lange fråvær i virksomheter i kommunalt arbeid for rusmiddelmisbrukere (jf. tabell 3), finner vi at om lag 10 prosent (99,5 årsverk) utøves av personell med videreutdanning i rusomsorg eller rusproblematikk. For videreutdanning innen psykisk helsearbeid, se kapittel 8 om forslag til nye KOSTRA-indikatorer. rusmiddelproblemer og/eller psykiske vansker skal skje i KOSTRA. Som det fremgår av ovenstående beskrivelser, innebærer dette en rekke tiltak over flere år før tilstrekkelig informasjon kan hentes ut gjennom KOSTRA. Innhenting av informasjon i tillegg til KOSTRA anses derfor som nødvendig fortsatt, men omfanget av dette må hele tiden avveies mot de endringer som skjer i KOSTRA. Muligheten for bruk av felles kodeverk i de kommunale fagsystemene anses som viktig for å unngå skjønnsmessige anslag og registrering i ettertid ved skjemautfylling. Det var derfor ønskelig å vurdere hvilke muligheter som ligger innenfor de kommunale fagsystem med sikte på fremtidig rapportering. På oppdrag for Helsedirektoratet har Furst og Høverstad ANS gjennomført et prosjekt med mandat å: Kartlegge hva som registreres vedr. tjenestemottakere med rusmiddel- og/eller psykiske vansker i fagsystemer som kommunene bruker i dag. Vurdere muligheter for å registrere mer systematisk: - Mottakere av kommunale tjenester med psykiske vansker og/eller rusmiddelproblemer. - Hvilke kommunale tjenester de mottar og i hvilket omfang. 1. Foreslå konkrete endringer i kommunenes KOSTRA- rapportering - basert på registrering i fagsystemer - på kort og på lengre sikt. For å strukturere samarbeidet med de aktuelle aktører ble det etablert en referansegruppe med representanter fra ni kommuner, KS, SSB og Husbanken (sammensetning og mandat vedlagt). Referansegruppen har gitt innspill, forslag og diskutert problemstillinger underveis. Gruppen vil bli videreført også fra høsten 2010. Prosjektet rapporterte primo juni og har sett på fagsystemer innenfor de tre områdene pleie- og omsorgstjenester, sosialtenester og helsestasjons- skolehelsetjenesten. lidelser/problemer. Følgende forslag ble fremmet til oppfølging i fagsystemene på de tre tjenesteområdene: Medfører blant annet at bedriftsinterne kurs for sykepleiere gjennomført før 1999 ikke inngår. feks politi. Her ble to ulike alternativ foreslått, der det ene forutsetter at kommunene i sine pleie- og omsorgssystemer "identifiserer" tjenestemottakere som far tjenester som følge av rusmiddelmisbruk og/eller psykiske vansker uten at dette inngår i rapportering til IPLOS. Dette forutsetter nye KOSTRA-spørsmål der antall mottakere og tjenester til prosjektets målgruppe rapporteres samlet. Det andre alternativet innebærer ulike mater å registrere årsak til bistands-/ tjenestebehov og rapportere til IPLOS. Forslaget som ble foretrukket av referansegruppen var at det etableres en ny variabel som beskriver hvilke årsaker som har utløst behovet for de ulike tjenester som registreres i IPLOS. I forhold til mandatet for dette prosjektet skal årsakene "rusmiddelproblem", "psykiske vansker/lidelser" og "rusmiddelproblem og psykiske vansker/lidelser" kunne registreres. "Avkryssing" av årsak må knyttes opp til registrering av de enkelte vedtakene. Dette for å sikre at en knytter hvert vedtak til den årsaken som har utløst behovet. Helsedirektoratet vil ikke gå videre med alternativ to, men ønsker å gå videre med det alternativet som gir summariske tall om problem som ligger til grunn for tjenestemottak, og som ikke innebærer innrapportering til IPLOS. Dette området vil bli nærmere utredet, og innebærer ingen forslag til endringer for 2011. Det ble anbefalt å utvikle et felles kodeverk for "årsaker" og "tiltak" som kan legges inn i kravene til rapportering for økonomisk sosialhjelp og i sosialsystemene. I tillegg til målgruppen for dette prosjektet bør det også vurderes å ivareta databehov om andre brukere av økonomisk sosialhjelp. I denne forbindelsen må det også vurderes om individrapporteringen i KOSTRA-skjema 11 fortsatt skal begrenses til brukere som mottar økonomisk støtte, eller om også brukere som mottar andre tjenester/tiltak, uten økonomisk støtte, skal inkluderes. En aktuell gruppe er eksempelvis personer med rusmiddelproblemer og/eller psykiske vansker som har vedtak om forvaltning av sin økonomi (trygd), uten at de har behov for økonomisk støtte. Helsedirektoratet vil følge opp forslagene. For 2011 foreslås nytt spørsmål i skjema 11 for å identifisere grunnlag for vedtak om økonomisk sosialhjelp, jf. forslag til endringer i avsnittet under og samordningsrådsrapport fra arbeidsgruppe for sosialtenester. Vurdering av mulig rapportering på andre områder vil bli fulgt opp videre. Fagsystemene på dette området tar utgangspunkt i Helsedirektoratets veileder for journalføring/ dokumentasjon om hvilke tema som anbefales kartlagt. Prosjektet foreslår en rekke tiltak som Helsedirektoratet vil følge opp videre. I regjeringens opptrappingsplan for rusfeltet (2007-2010) har et av målene vært å fremskaffe bedre dokumentasjon og statistikk om problemomfang, årsaker, ressursinnsats og resultater på rusfeltet. Data fra tverrfaglig spesialisert rusbehandling har fra statistikkaret 2004 blitt rapportert til SSB (skjema 38 i Helseforetakenes rapportering) og fra 2009 rapporteres det også til Norsk pasientregister. Manglende informasjon er nå i all hovedsak knytta til kommunenes ressursinnsats. russituasjonen i kommunene anses som et stort problem for tilstrekkelig planlegging og dimensjonering for så vel kommunene som for sentrale helsemyndigheter. Dette ble påpekt i evaluering av statlige tilskudd til kommunalt rusarbeid utført av Rambøll (2010). I sin analyse påpeker de at kun halvparten av kommunene kunne oppgi anslag for antall rusmiddelmisbrukere med behov for oppfølging fra kommunene. De tiltak som det arbeides med for å fa mer informasjon i KOSTRA vil fortsette i flere år, jf. kapittel 4 om KOSTRA. På grunnlag av de utredninger og erfaringer som er gjort, er det lite ønskelig å etablere nye rapporteringsordninger. Helsedirektoratet bevilger i år om lag 320 mill. kroner til tilskudd til kommunalt rusarbeid. Fra 2010 ble 4 ulike tilskuddsordninger innlemmet i en ordning. Formålet med ordningen endret seg fra fokus på metode- og kompetanseutvikling til fokus på kapasitetsoppbygging i kommunen. Krav om rapportering for bruk av midlene var tidligere knyttet til måloppnåelsen i forhold til de ulike tilskuddenes formål. Rapporteringen ble foretatt separat for hvert enkelt tilskudd. Summen av disse rapporteringene har vært lite nyttig for å gi et godt bilde av den samlede innsatsen på rusfeltet i kommunen. Fra 2010 vil kommunene bli bedt om å rapportere på ett samlet skjema for tilskuddsmidlene de mottar, samtidig som Helsedirektoratet anmoder om at de rapporterer om den totale ressursbruken rettet mot målgruppen uavhengig av finansieringsform. Rapporteringen vil legge vekt på årsverksinnsats og tjenestetilbudet til mennesker med rusmiddelproblemer i kommunen. Det skal også rapporteres på noen kvalitetsindikatorer knyttet til kommunalt rusarbeid som bl.a. sluttrapporten fra Rambøll (mars 2010) anbefaler. Det skal også sterkt oppfordres til at alle kommuner, også kommuner som ikke mottar tilskuddsmidler, rapporterer på samlet innsats på rusfeltet. Dette for å få en oversikt over ressursinnsatsen på feltet i påvente av andre muligheter for å innhente gode data. Med dette mener Helsedirektoratet at man forenkler rapporteringen knytta til bruk av tilskuddsmidler, og at spørsmål om samlet ressursbruk knyttes til samme rapportering for å få et helhetlig bilde av ressursbruken i kommunene. En samlet rapportering integrert i KOSTRA er ikke realistisk i dag. Egne skjema i KOSTRA ville gi stor grad av anslag og "herav"-funksjoner, der opplysninger om årsverk og antall brukere i de enkelte tjenester gir dobbeltrapportering innenfor KOSTRA. En bedre integrering i KOSTRA krever flere tiltak som enhetlig bruk av koder for angivelse av årsak til bistand, bedre rutiner for registrering knytta til årsverk mv, som beskrevet ovenfor. Rapportering på disse fagområdene er et utviklingsarbeid der faglig kompetanse og kvalitetssikring av data må ligge samlet slik vi har erfart i arbeidet med rapportering på IS-24 psykisk helsearbeid. Det antas at integrering i KOSTRA vil komme gradvis som folge av flere endringer, og at særrapporteringen dermed vil utgå som følge av dette på sikt. Helsedirektoratet ønsker derfor ikke å integrere skjema om psykisk helsearbeid og rusarbeid i KOSTRA nå, men å videreføre den særskilte rapporteringen i et forenklet IS-24, samt innføre ny særskilt rapportering for kommunalt arbeid i forhold til rusmiddelmisbrukere, knyttet til felles rundskriv om tilskuddsrapportering, se kapittel om rapportering på rusområdet over. Fortsatt særskilt rapportering i IS-24 er valgt for å sikre vidercføring av tidsserier for ressursinnsats (årsverk) på området etter avslutning av Opptrappingsplanen for psykisk helse og med samme rutiner som i dag. Samtidig vil arbeidet gi grunnlag for vurdering av hvordan området kan inkluderes i KOSTRA, herunder om det er mulig å erstatte spørsmål i skjema med personelltall (årsverk) fra register. Det har vært gode erfaringer med kvalitetssikringsarbeidet som hittil er gjennomført, og ordningen med tett oppfølging i samarbeid med ett fagmiljø og Fylkesmannen har fungert bra. Samtidig sikres videreføring av tidsserie og kontinuitet av en velkjent løsning der rådgivere i psykisk helsearbeid hos Fylkesmannen har en sentral rolle i oppfølging og kvalitetssikring overfor kommunene i sitt fylke. For endret og ny rapportering innen kommunalt rusarbeid står en derimot fritt i valg av løsning. SSB har foreslått å etablere en ny rapporteringsløsning også for IS-24, basert på de tekniske løsningene som ligger i KOSTRA i dag. Forslaget vil gi en lignende interaktiv rapporteringsløsning for kommunene, men samtidig adskilt fra KOSTRA. Løsningen vil være fleksibel i bruk bl.a. ved at flere kan gis tilgang til skjema samtidig, med muligheter for import og eksport av data til og fra fagsystemer mv, samtidig som SSB ville gis direkte tilgang til rådata. En slik løsning kan i større grad enn dagens innsamling inneholde ulike former for automatisert kontroll, både under utfylling og i mottak. Kontrollene kan bl.a. baseres på den erfaring SINTEF har opparbeidet seg. SSB understreker at umiddelbar tilgang til data er avgjørende for en god og kvalitetsmessig forsvarlig progresjon i gjennomgangen av personellregisteret på området. I valg av rapporteringsløsning er det viktig å se de to fagområdene psykisk helsearbeid og rusarbeid i sammenheng. Endelig løsning vil bli valgt i løpet av kort tid. Med bakgrunn i prosjekt for bedre data om rusmiddelmisbrukere og personer med psykiske vansker/lidelser foreslår Helsedirektoratet at det tas inn en liste med ulike aktuelle årsaker til stønadsbehov i skjema 11 for 2011. Hensikten er åfå informasjon om hvilke type problemer som ligger til grunn for vedtaket, med sikte på en bedre oversikt over situasjonen knytta til rusmiddelmisbruk og/eller psykiske vansker og det kommunale arbeidet rettet mot målgruppene. Problemer og livssituasjon som ligger til grunn for tjenestebehov er ofte sammensatt og ikke entydig, slik at det må være mulig å angi flere grunner til vedtak. Endelig utforming av spørsmålet vil skje i samarbeid med NAV og Helsedirektoratets referansegruppe. Hensikten er å få et samlet bilde av problemomfang knytta til tjenesten, og det er saksbehandlers vurdering som skal ligge til grunn. Tilsvarende rapportering av årsak for tjenester finne i dag på skjema 15 barnevern og skjema 13 kommunalt disponerte boliger. Forslaget ses som en del av arbeidet med å få en samlet oversikt av problemfeltene (jf. innledningskapittelet om bakgrunn). Det foreslås nytt spørsmål 5 i skjemal 1 for sosialhjelp 2010: Oppgi grunnlag for vedtak om økonomisk sosialhjelp. Flere alternativ kan krysses av: Den foreslåtte liste er laget ut fra informasjonsbehovet knyttet til psykisk helse og rus. Forslaget vil bli nærmere vurdert slik at den blir dekkende også for andre problemstillinger. Spørsmålet vil bli vurdert og endelig formulert i samarbeid med NAV og Helsedirektoratets referansegruppe. Forslaget er fremlagt for KOSTRAs sosialtjenestegruppe. Sosialtjenestegruppens rapport foreligger først 30/6, og det er p.t. for tidlig å si om gruppen vil støtte Helsedirektoratets forslag, og fremme dette som endringsforslag for 2011, jf. arbeidsgruppens rapport til Samordningsrådet. For å følge opp bruken av de øremerkede midlene er det nødvendig med informasjon om kommunenes helhetlige innsats på rusfeltet. I nytt rapporteringsskjema vil en derfor inkludere spørsmål som gjelder den samlede innsatsen i tillegg til spørsmål som gjelder bruk av midler. Det vil bli stilt spørsmål om ressurser knyttet til årsverk. Årsverk rettet mot flere brukergrupper skal telles med der hvor minst 20 % av stillingen er rettet mot personer med rusmiddelproblemer. Det er ønskelig å etterspørre årsverk fordelt etter ulike tjenester/ tiltak og årsverk fordelt etter utdanning. I tillegg planlegges tatt med spørsmål om innhold og kvalitet i kommunalt rusarbeid. Følgende spørsmål er til vurdering: Har kommunen foretatt en systematisk kartlegging av kommunens utfordringer og behovet for tjenester til personer med rusmiddelproblemer? Er tiltak og målsettinger for det kommunale rusarbeidet forankret i rusmiddelpolitisk handlingsplan, (eventuelt annen type kommunal plan)? Har kommunen integrert brukermedvirkning på systemnivå, f. eks. brukerråd, brukerutvalg e.1.? Foretar kommunen brukerundersøkelser rettet mot brukerne av tjenester i kommunalt rusarbeid? Har kommunen skriftlige rutiner og verktøy for kartlegging av enkeltindividers tjenestebehov? Har kommunen skriftlige rutiner for informasjon og arbeid med individuell plan? I hvilken grad har personer med rusmiddelproblemer, som har behov for langvarige og koordinerte tjenester, fått utarbeidet individuell plan? Svaret antas formulert som gradsalternativ (i liten/noen/stor/svært stor grad). I hvilken grad har personer med rusmiddelproblemer tilfredsstillende boforhold? Svaret antas formulert som gradsalternativ (i liten/noen/stor/svært stor grad). Spørsmål om kommunalt arbeid på rusfeltet fortsatt til vurdering, og endelig skjema vil bli sendt ut høsten 2010. Det vises til allerede eksisterende indikator " Antall personer med videreutdanning i psykisk helsearbeid per 10 000 innbyggere (kommunehelse og pleie- og omsorg)" i faktaark for kommunehelsetjenesten. SSB foreslår at arbeidsgruppene høsten 2010 diskuterer muligheten av å etablere registerbaserte indikatorer tilsvarende spørsmålene som fram til 2007-årgangen inngikk i skjema 1 Personell og virksomhet i kommunehelsetjenesten, skjema 4 Pleie og omsorgstjenester, samleskjema og skjema 7 Personell og virksomhet i sosialt)enesten: SSB foreslår at det blir nedsatt et lite arbeidsutvalg som vurderer om det ar aktuelt å publisere registertall for disse og evt. andre grupper. Fiirst, Roland og Høverstad, Lilian (2009): Data om kommunalt arbeid for personer med rusmiddelproblemer. Kaspersen, S. & Ose S. (2009): Psykisk helsearbeid i kommunene. Disponering av statlig øremerkede midler gjennom Opptrappingsplanen for psykisk helse 1999-2008. SINTEF rapport. A 14135. Kober, T. (2008): Vurdering av registerbasert sysselsettingsstatistikk som kilde for rapportering av psykisk helsearbeid i kommunene. Ose, S., Kaspersen, S, Lilleeng, S. & Kalseth, J. (2010): Kommunale tiltak i psykisk helsearbeid i 2008. Årsverksstatistikk og analyser av kommunal variasjon. SINTEF rapport. A 14167. Ose, S. (2010): Kommunale tiltak i psykisk helsearbeid 2009. Nasjonale tall, kvalitet og kontrollarbeid av rapporteringsskjema 2. Notat 12010. SINTEF (upublisert). Rambøll (2010): Evaluering av statlig tilskudd til kommunalt rusarbeid. SSB (2009): Arbeidsgrupperapport 2009 - Psykisk helsearbeid i KOSTRA-arbeidsgrupperapporter 2009. SSB-notat 2009/46) Arbeidsgruppen har ansvaret for å utarbeide skjema og veileder for kommune-KOSTRAskjema nr. 13 "Kommunalt disponerte boliger". Skjemaet dekker funksjonene 265 "Kommunalt disponerte boliger", 283 "Bistand til etablering og opprettholdelse av egen bolig" og 315 "Boligbygging og fysiske bomiljøtiltak" i KOSTRA sin funksjonskontoplan. Agnes Aall Ritland, Kommunal- og regionaldepartementet (KRD), Bolig og bygningsavdelingen, Jonina Hermannsdottir, KRD, Bolig og bygningsavdelingen, Arild Kormeseth, KRD, Kommunalavdelingen, Aud Kristiansen, Kommunenes sentralforbund (KS), Ski kommune, Atle Kristiansen, KS, Skien kommune, John S. Schistad, Kommunale Boligadministrasjoners Landsråd (KBL), Trondheim kommune, Lajla Nystad, KBL, Helseog velferdsetaten, Oslo kommune, Liv Kristensen, Husbanken, Analyse- og utviklingsseksjonen, Strategikontoret, Jan Erik Tvedt, Husbanken, Boliganalyseprosjektet, Strategikontoret, Hermund Urstad, Husbanken, Boligsosial seksjon, Region Øst, Hege Løchen, NAV Drift og utvikling, seksjon Levekår og sosiale tjenester, Helle M. Gran Helsedirektoratet, avdeling for statistikk, Christian Hellevang, KS, Arne Jensen, Statistisk sentralbyrå (SSB), seksjon for helsestatistikk, Else Bredeli, SSB, seksjon for helsestatistikk. Arbeidsgruppen har som mandat å fremskaffe styringsinformasjon om kommunale boliger og boligvirkemidler. Foreløpige tall for 2009 er publisert via KOSTRA per 15. juni 2010. Her mangler data fra 31 kommuner. Vi vil forsøke å få samlet inn så mange som mulig av de 31 resterende skjemaene, og ønsker å bruke resten av forsommeren og noe av august på å ta kontakt med kommunene som ennå ikke har sendt inn skjemaet. Endelige tall for 2009 planlegges publisert ved Kostrapubliseringen 15. mars 2011. Det planlegges i tillegg å publisere noen få endelige hovedtall i en forenklet Dagens statistikk i løpet av oktober 2010. Denne publiseringsløsningen er ment å gjelde kun for publiseringen av 2009-tall. Tidligere år, er endelige tall publisert uken etter Kostra-publiseringen 15. juni. Det har da manglet innsendte skjema fra om lag 20 kommuner ved publiseringen 15. juni. I de endelige tallene som ble publisert var fråfallet estimert med tidligere års oppgitte verdier for de kommunene som manglet. Grunnen til at vi i år ikke følger samme publiseringsopplegg som tidligere, er at 2009-tallene er basert på et så å si nytt skjema 13. Vi ønsker derfor å bruke mer tid en tidligere, og også mer tid enn vi planlegger å bruke senere år, på å fa samlet inn så mange skjema som mulig. å bruke dette første året med det ny-utformede skjemaet til å motivere og støtte kommuner som sliter med utfyllingen slik at de forhåpentligvis kommer over en terskel og lettere kan fylle ut skjemaet senere år. I tillegg så ønsker vi å revurdere tidligere publiseringsopplegg. Per i dag, finnes det to sett data for kommunale boliger i Statistikkbanken. Det ene settet publiseres under emnet Kostra, og er basert på de foreløpige tallene som publiseres 15. juni hvert år. Det andre settet er vanlige statistikkbanktabeller som publiseres under emnet 05.03 Bolig, boforhold. Dette settet er basert på de estimerte endelige tallene. Det vil i disse to settene finnes ulike verdier for samme variabel. Forskjellen er reell nok, det ene er foreløpige tall og det andre er estimerte, endelige tall. Men det at de publiseres under ulike emner i Statistikkbanken, virker erfaringsmessig veldig forvirrende for brukerne av tallene. I tillegg rapporterer brukerne at det er vanskelig å forstå hvilket sett man bør bruke. Arbeidsgruppen vil utover høsten ta stilling til framtidig publiseringsopplegg. Se kapittel 7.3 under, for nærmere beskrivelse av planene. Det er for 2009-tallene, gjort omfattende endringer i nøkkeltall som er publisert, i forhold til tidligere. Dette som følge av den omfattende skjemaendringen som er gjort. Noen nøkkeltall er uendret, en del er nye og noen er tatt ut. Endringene er kommentert i fotnoter til Kostratabellene, både at det generelt er store endringer i faktaarkene for kommunale boliger for 2009 i forhold til tidligere år, og forklaringer der det er definisjonsendringer, men hvor det likevel er interessant og forsvarlig å sammenligne 2009-indikatoren med tidligere årganger. For en nærmere redegjørelse for det evaluerings- og nyutviklingsarbeidet som skjema 13 har gjennomgått i 2008 og 2009, vises til kapittel 8.1 nedenfor samt til vedlagte prosjektrapport (utkast). Når det gjelder oppfølging i arbeidsgruppen av prosjektet "Kommunal tjenesteproduksjon - hvordan få med hele bildet?", så har arbeidsgruppen søkt Kostra styringsgruppe om å fa utsette gjennomgangen av disse problemstillingene til høsten 2010. Søknaden om utsettelse har bakgrunn både i kapasitetsbegrensninger og i at indikatorsettet som vi skal ta utgangspunkt i ved dette vurderingsarbeidet, er nyetablert og ikke endelig satt. Arbeidsgruppen mener det er naturlig å gå igjennom nøkkeltallene for å vurdere dette med "hele bildet" samtidig som vi evaluerer nøkkeltallene som ble publisert første gang ved årets Kostra-publisering, noe vi altså planlegger å gjøre høsten 2010. Det planlegges ingen innholdsmessige endringer i skjema 13 for 2011. De endringer som eventuelt er aktuelle, vil gjelde funksjonaliteten i det elektroniske skjemaet. For eksempel at vi legger inn flere kontroller, eller legger inn funksjonalitet som gjør det lettere for utfyller å kontrollere at verdier i underspørsmål summerer seg riktig opp til den tilhørende totalen, såkalt "manning tallies". For innsikt i de innholdsmessige endringer i skjema 13 fra gammelt skjema til nyutviklet skjema som altså lå til grunn for årets innsamling av 2009-tall, viser vi til kapitlene 6.2.1- 6.2.3 nedenfor samt til fjorårets rapport til Samordningsrådet, spesielt kapitlene 2.2 og 5. Arbeidsgruppen anbefaler at det ikke gjøres innholdsmessige endringer i det ny-utviklede skjema 13 for publiseringen av 2010-tall våren 2011. Fram mot neste publisering, ønsker arbeidsgruppen å evaluere nøkkeltall og grunnlagstall med utgangspunkt i data fra årets publisering. I den forbindelse vil vi også se mer på forholdet mellom teller og nevner - regnskapstall og tjenestedata for å sørge for at vi så langt som mulig, far med "hele bildet", jf kapittel 7.2 nedenfor. Arbeidsgruppen ønsker videre å evaluere publiseringsløsning for de kommunale boligtallene, spesielt i forbindelse med prosjektet for estimering av nasjonale tall i Kostra, jf kapittel 7.3 nedenfor. Skjemaet er vesentlig endret fra tidligere år for rapporteringen av 2009-data våren 2010, både innholdsmessig og ikke minst utseendemessig. I det nye skjema 13 har vi lagt vekt på å spørre om en ting av gangen for å sikre entydige spørsmål og dermed forhåpentligvis entydige svar. Derfor er blant annet alle spørsmålsmatrisene som var i det gamle skjema 13 tatt ut. Videre så er det mer forklaringstekst til hvert spørsmål i det nye skjemaet i forhold til det gamle. All veiledning til utfylling av skjemaet, finnes i selve skjemaet. Det er altså ikke lenger noe eget veiledningsdokument til skjema 13. I skjemaet er det lagt inn noen logiske kontroller. Ellers er det lagt vekt på at selve skjemautformingen skal hjelpe til med å synliggjøre den sammenhengen som måtte være mellom spørsmålene. Skjemakontrollene forenkler til en viss grad revisjonsarbeidet ved å sikre konsistens mellom svar som har en logisk sammenheng. Det er imidlertid mulig å sende inn skjemaet uten å aktivere kontrollene. Dette er et bevisst valg fra KOSTRAadministrasjonen, da man ikke ønsker å gjøre det for vanskelig å fa sendt inn det elektroniske skjemaet. Tilsvarende logiske kontroller som i skjemaet er derfor også lagt inn i revisjonskontroll-systemet. Publiseringen 15. mars i år av ureviderte tall, var basert på om lag 86 prosent innkommet materiale. Ved publiseringen av foreløpige tall 15. juni, hadde 93 prosent av kommunene levert inn skjema 13. Kommunene ble påminnet og purret sentralt av KOSTRA 2 ganger før publisering 15/3 og en gang etter denne publiseringen. revisjonssystemet kom frem med. Oppfølgingen bestod for det meste i e-mail-korrespondanse med skjema-utfyller. Kommunene mottok deretter to-tre oppfølgingsmail avhengig av hvor viktig det var å få rettet feilen(e). Feilene ble deretter rettet opp i samsvar med kommunenes tilbakemeldinger. Foreløpige tall for 2009 er publisert via KOSTRA per 15. juni 2010. Her mangler data fra 31 kommuner. Det er for 2009-tallene, gjort omfattende endringer i nøkkeltallene og grunnlagstallene som er publisert, i forhold til tidligere. Dette som følge av den omfattende skjemaendringen som er gjort. Noen nøkkeltall er uendret, en del er nye og noen er tatt ut. kommunale boliger for 2009 i forhold til tidligere år, og forklaringer der det er definisjonsendringer, men hvor det likevel er interessant og forsvarlig å sammenligne 2009- indikatoren med tidligere årganger. Hovedendringene i nøkkeltallene som er publisert ut fra nytt skjema 13 er følgende: Aldersfordelingen for brukergruppene som er tildelt bolig i rapporteringsåret, er tatt ut. Brukergruppene er endret noe - men kan til en viss grad sammenliknes over tid, da de nye gruppene hovedsakelig er sammenslåinger av tidligere grupper. Det er tatt inn nye grunntall for kjøp og salg av kommunale boliger i løpet av året. Vi har skilt ut "nye" husstander for nøkkeltall om søknader, boligtildeling og ventelister. Nye husstander er husstander som ikke bodde i en kommunal bolig på søknadstidspunktet. Dette til forskjell fra husstander som søker om bytte av kommunal bolig eller om forlengelse av husleiekontrakt for eksisterende kommunale bolig. For opplysningene om midlertidige botilbud, har vi nå bare nøkkeltall for antall husstander i slike botilbud og ikke lenger antall opphold. En nærmere redegjørelse for endringer i nøkkeltallene, samt begrunnelsen for endringene er gitt i kapitlene 6.2.1-6.2.3 nedenfor. Etter publiseringen 15. mars, ble det fra brukerhold, etterlyst nøkkeltall for andelen husstander på venteliste fordelt på de ulike brukergruppene. Ved mars-publiseringen, var det bare publisert grunnlagstall, altså antall husstander på venteliste i de ulike brukergruppene. Slike andeler er publisert 15. juni. Arbeidsgruppen har ingen ønsker om endring i Funksjonskontoplanen. Arbeidsgruppen ønsker ingen innholdsmessige endringer i skjema 13 for 2011. De endringer som eventuelt er aktuelle, vil gjelde funksjonaliteten i det elektroniske skjemaet. For eksempel at vi legger inn flere kontroller, eller legger inn funksjonalitet som gjør det lettere for utfyller å kontrollere at verdier i underspørsmål summerer seg riktig opp til den tilhørende totalen, såkalt "running tallies". Fram til publiseringen av Kostra-tall for kommunale boliger nå i 2010 var faktaarket N. Bolig nivå 2 - kommune, forholdsvis stort. Det bestod av i alt 136 nøkkeltall. Dette oppfattet arbeidsgruppen som et tungt tilgjengelig faktaark. Det er også kommet signaler fra Kostra sentralt om at antall nøkkeltall i faktaarkene bør begrenses slik at de nettopp blir nøkkeltall, og at mer detaljert tallmateriale publiseres på nivå 3 - grunnlagsdata. I faktaarket som er publisert 15. mars og 15. juni i år, er antall nøkkeltall redusert til 50. Arbeidsgruppen ønsker at det ikke gjøres innholdsmessige endringer i det ny-utviklede skjema 13 for publiseringen av 2010-tall våren 2011. Dette med bakgrunn ide store endringene som ble gjort i skjemaet gjeldende fra rapporteringsåret 2009. Skjemaendringene gjenspeiler seg i faktaarkene for N. Bolig som ble publisert 15. mars og 15. juni 2010 med tall fram til og med 2009.1 kapitlene 6.2.1-6.2.3 nedenfor, gis det en detaljert oversikt over endringer i faktaarkene i forbindelse med overgang til nytt skjema 13 i 2010. Følgende nøkkeltall er fjernet fra faktaarket N. Bolig - nivå 2 fra og med rapporteringsåret 2009: Andel boliger som kun er tilrettelagt til boligen. Begrunnelse: for detaljert informasjon for kommunene å gi. Andel boliger som kun er tilrettelagt inne i boligen. Begrunnelse som over. Andel boliger tildelt ulike brukergrupper, dvs. gruppene o bevegelseshemmede/fysisk funksjonshemmede utviklingshemmede personer med psykiske lidelser 1. gangs etablerte flyktninger 2. Det er vanskelig for kommunene å gi opplysninger fordelt på brukergrupper. Ikke alle kommuner registrerer slike data løpende, og rapporteringen ble tilfeldig. I dagens faktaark er det likevel med lignende opplysninger, men brukergruppen er noe endret, for det meste representert ved sammenslåing av de ovenfornevnte gruppene, samt at vi bare teller antall nye husstander som er tildelt bolig. Jf kapittel 6.2.2. Andel boliger tildelt ulike aldersgrupper. I det nye skjema 13 ber vi ikke om slike opplysninger. Dette hovedsakelig for å lette utfyllingen for kommunene. Disse nøkkeltallene med brukergruppe x aldersgruppe, f. eks. "Andel tildelte boliger til utviklingshemmede i alderen 16-34 år", utgjorde i alt 36 nøkkeltall. Det ble en oppramsing av nøkkeltall med mye lik tekst. Begrunnelsen for å ta dem ut er at det krever for detaljert informasjon fra kommunene. Andel på venteliste fordelt på de ulike brukergruppene nevnt over. I faktaarket basert på det nye skjema 13, oppgis det tilnærmet tilsvarende andeler, men basert på de nye brukergruppene, jf kapittel 6.2.2 nedenfor. I og med at bare om lag 40 prosent av kommunene fører slik venteliste, vil det foreløpig ikke bli publisert andeler for fylkes- og landsgjennomsnitt. Andel midlertidige opphold fordelt på varighetsalternativene 0-3 mnd, 4-6 mnd og utover 6 mnd. Det er vanskelig for kommunene å rapportere antall opphold. I det nye faktaarket publiseres det tilsvarende andeler, men for antall husstander i midlertidig botilbud i stedet for antall opphold, samt at det er redusert til to varighetsaltemativer, jf kapittel 6.2.2. Andel midlertidige opphold for husstander med barn under 18 år, fordelt på varighetsalternativene 0-3 mnd, 4-6 mnd og utover 6 mnd. Tilsvarende nøkkeltall publiseres i nytt faktaark, men der vi teller antall husstander i stedet for antall opphold, og har redusert varighetsalternativene til 0-3 mnd og over 3 mnd. Andel midlertidige opphold for personer løslatt fra fengsel. Andel midlertidige opphold for personer utskrevet fra institusjon. Andel midlertidige opphold på døgnovernattingssteder uten kvalitetsavtale. Kommunene har ikke opplysninger til å gi gode data til disse tre nøkkeltallene. Gjennomsnittlig antall opphold for husstander som har benyttet et midlertidig botilbud. Indikatoren bortfaller fordi vi ikke lenger ber om antall opphold i midlertidige botilbud. Andel personer med psykiske lidelser i den siste kartleggingen Andel 1. gangs etablerte flyktninger i den siste kartleggingen Andel 2. Andel uten egen eid/leid bolig x brukergruppe, i den siste kartleggingen, altså for eksempel "Andel uten egen eid/leid bolig, som er utviklingshemmede", "Andel uten egen eid/leid bolig, med psykiske lidelser" osv. Andel som står i fare for å miste boligen x brukergruppe, i den siste kartleggingen Andel med uegnet bolig x brukergruppe, i den siste kartleggingen. I tillegg til disse nye nøkkeltallene, er det en del nye grunnlagstall på nivå 3-faktaarkene. Disse gir tall for blant annet kjøp, salg og ombygging av kommunale boliger i løpet av året, tall for bruk av korttidskontrakter og antall husstander i natthjem. På nivå 3 ligger også grunnlagstallene (tellerne) i de nye nøkkeltallene som er ramset opp ovenfor. Følgende nøkkeltall er basert på spørsmål i det nye skjema 13 som har en litt annen definisjon enn tidligere, men der definisjonsendringen likevel ikke er vurdert som så stor annet enn at vi opprettholder publisering av tidsserie. Det er likevel nevnt i fotnoter til disse nøkkeltallene, at noe av endringen fra 2008 til 2009 kan skyldes endringer i definisjoner. Andel kommunale boliger som er tilgjengelige for rullestolbrukere. Fotnote: Indikatoren vil bare til en viss grad være sammenlignbar med tidligere publisert indikator "Andel kommunalt disponerte boliger som er tilrettelagt for rullestolbrukere". Fra og med 2009 er begrepet "tilgjengelig" benyttet i stedet for "tilrettelagt" ved innsamling av data. Antall søknader i alt per 1000 innbyggere. Andel søkere som har fatt avslag på kommunal bolig. Fotnote til disse tre nøkkeltallene som gjelder søknader: Antall søknader mottatt siste år er ikke direkte sammenlignbart med det tidligere publiserte tallet "Registrerte søknader om kommunal bolig". I begrepet "mottatt" ligger det at også søknader som ikke tilfredsstiller visse minstekrav for å få kommunal bolig, skal telles. Slike søknader blir ikke alltid registrert som søknad om kommunal bolig, og antall søknader mottatt kan derfor bli et annet enn antall registrerte søknader. Av disse 5 ble de to første vurdert å være så gjennomarbeidet at vi valgte å publisere dem som kvalitetsindikatorer ved publiseringen av ureviderte tall 15. mars 2007. Indikator 3 og 4 ble publisert som kvalitetsindikatorer første gang 16. juni 2008. Ved innføringen av det nye skjema 13 fra og med 2009-rapporteringen i 2010, samles det ikke lenger inn tallmateriale til å dekke indikatorene 3 og 4. Indikator 3 vil kunne endres til å måle andel husstander i midlertidige botilbud med varighet 0-3 måneder. Ved publiseringen i 2010, har vi likevel valgt å ikke legge inn denne som kvalitetsindikator. Vi ønsker å kunne evaluere kvaliteten av den med samme metode som er gjort for de øvrige kvalitetsindikatorene. Teksten til indikator 2 er endret til "Andel kommunale boliger som er tilgjengelige for rullestolbrukere ", og med fotnoten " Indikatoren vil bare til en viss grad være sammenlignbar med tidligere publisert indikator "Andel kommunalt disponerte boliger som er tilrettelagt for rullestolbrukere". Fra og med 2009 er begrepet "tilgjengelig" benyttet i stedet for "tilrettelagt" ved innsamling av data." Den 5. indikatoren, antall husstander på venteliste i forhold til antall nye vedtak/tildelte boliger i løpet av året, er tenkt å skulle si noe om graden av udekket boligbehov. Den er imidlertid noe problematisk både hva gjelder pålitelighet, sammenlignbarhet og tolkning/entydighet. I skjemaet blir man bedt om å oppgi antall husstander på venteliste, fordelt på brukergrupper. Dette skal være personer som har fått et positivt vedtak om kommunal bolig, men som ennå ikke er tildelt en fysisk bolig. Kommunene praktiserer imidlertid dette på ulik måte. Noen venter med å gi positivt vedtak til det er en ledig bolig. Kommunene har også ulike kriterier for at en husstand skal kunne få et positivt vedtak og komme på venteliste. Noen steder praktiseres krav om 3 års botid. Arbeidsgruppen vil evaluere denne indikatoren på nytt sammen med evaluering av indikator 3, i lys av dataene basert på det nye skjema 13. Dette arbeidet vil bli startet høsten 2010. Arbeidsgruppen har søkt Kostra styringsgruppe om å fa utsette gjennomgangen av problemstillingene i prosjektet "Kommunal tjenesteproduksjon - hvordan fa med hele bildet?", til høsten 2010. Søknaden om utsettelse har bakgrunn både i kapasitetsbegrensninger og i at nøkkeltallene vi skal ta utgangspunkt i ved dette vurderingsarbeidet, er nyetablert og ikke endelig satt. Arbeidsgruppen mener det er naturlig å gå igjennom nøkkeltallene for å vurdere dette med "hele bildet" samtidig som vi generelt evaluerer nøkkeltallene som ble publisert første gang ved årets Kostra-publisering, noe vi altså planlegger å gjøre høsten 2010. I tillegg til videreutvikling av kvalitetsindikatorer og nøkkeltall generelt, vil det framover være aktuelt å vurdere ulike publiseringsstrategier for den kommunale boligstatistikken i Kostra. Per i dag, finnes det to sett data for kommunale boliger i Statistikkbanken. Det ene settet publiseres under emnet Kostra, og er basert på de foreløpige tallene som publiseres 15. juni hvert år. Det andre settet er vanlige statistikkbanktabeller som publiseres under emnet 05.03 Bolig, boforhold. Dette settet er basert på de estimerte endelige tallene. Det vil i disse to settene finnes ulike verdier for samme variabel. Forskjellen er reell nok, det ene er foreløpige tall og det andre er estimerte, endelige tall. Men det at de publiseres under ulike emner i Statistikkbanken, virker erfaringsmessig veldig forvirrende for brukerne av tallene. I tillegg rapporterer brukerne at det er vanskelig å forstå hvilket sett man bør bruke. Arbeidsgruppen vil utover høsten ta stilling til framtidig publiseringsopplegg. Vi vil vurdere hvorvidt vi skal publisere mest mulig innen selve Kostra-konseptet, og altså ikke ha egne statistikkbanktabeller for kommunale boliger. Bakgrunnen for etableringen av egne statistikkbanktabeller, var at Kostra-konseptet manglet muligheten til å estimere verdier dersom det ikke var 100 % innrapportering til publiseringen i juni. Spesielt var det et ønske fra sentrale brukere av statistikken, at man kunne få endelige nasjonale tall i juni, både for grunnlagstallene og for indikatorene. I Kostra er det nå i gang et prosjekt som skal utvikle en metode for å estimere nasjonale tall for alle grunnlagsdata og nøkkeltall innen hvert Kostra-område. Det vil i første omgang gjelde publisering av nasjonale tall (tall for hele landet), men en videreutvikling til publisering av estimerte fylkestall er aktuelt. Den første publiseringen av estimerte nasjonale tall for hver Kostra-statistikk er planlagt til 15. juni 2011. Et mulig publiseringsopplegg som arbeidsgruppen skal vurdere, er følgende: • Publisere ureviderte kommunetall samt estimerte foreløpig landstall 15. mars • Publisere foreløpige kommunetall samt estimerte endelige landstall 15. juni • Publisere endelige kommunetall for et år ved neste års 15. mars-publisering av ureviderte tall. Denne publiseringsrutinen vil kunne utvides til å omfatte estimerte fylkestall når det legges til rette for å gjøre det i Kostra-publiseringen. Det er slik vi ser det, flere fordeler ved en slik publiseringsstrategi: • Tall for kommunale boliger finnes samlet under ett emne i Statistikkbanken • Ureviderte, foreløpige og endelige tall, publiseres til etablerte Kostra-tidspunkt • Man vil til en viss grad kunne forene målet om fulltelling av kommunetall med målet om endelige tall til 15. juni-publiseringen. Det vil da bare være snakk om endelige nasjonale tall, og ikke endelige kommunetall. Og det vil altså være endelige nasjonale tall som er estimert ut fra tall for de kommunene som har levert til 15. juni. Men det er vår vurdering at en svarprosent på 93-97 % på kommunenivå er et tilfredsstillende grunnlag for å estimere gode, endelige nasjonale tall til 15. juni. Vi startet i desember i 2007, opp evalueringsarbeidet eller utviklingsarbeidet som vi etter hvert heller kalte det i og med at vi ønsket å være veldig nytenkende, og nærmest starte fra scratch i skjemautviklingen. Vi, er i denne sammenheng, Else Bredeli fra seksjon for helsestatistikk og Tore Nøtnæs fra seksjon for datafangstmetode som utgjorde prosjektgruppen for utviklingen av nytt skjema 13. Arbeidet med utviklingen av det nye skjema 13, ble avsluttet med Samordningsrådets godkjenning av skjemaet i august 2009. Prosjektrapporten er planlagt endelig ferdig innen utgangen av juni 2010 (et bearbeidet utkast er vedlagt denne rapporten). Det nye skjema 13 er tatt i bruk ved innsamlingen av 2009-data våren 2010. Nedenfor følger en presentasjon av hovedfasene i prosjektet. 1. Avklare informasjonsbehovet til statistikkbrukerne (spesifiseringsfasen). Vi ønsket å få fram hva som er svarene for deretter å stille de nødvendige spørsmålene. Vi har erfart at man har lett for übevisst å spørre om flere ting i ett spørsmål - og dermed blir svaret vanskelig å tolke, a. regionaldep. (KRD), Husbanken, Helsedirektoratet og fire kommuner: Oslo, Trondheim, Ski og Skien. Ski og Skien representerer, foruten egen kommune, også Kommunenes Sentralforbund (KS). tillegg til seg seiv, Kommunale Boligadministrasjoners Landsråd (KBL). b. Etatene kom med skriftlige innspill til møtet der de la frem hva de ønsket av statistikk på området. Det kom fram en sentral sak vi måtte avklare før vi fortsatt arbeidet, nemlig hvorvidt vi ber om opplysninger kommunene ikke har lov til å lagre. Det var også viktig å sjekke ut hva som kre ves av informasjon og samtykke fra dem opplysningene gjelder, samt eventuelle krav om lovhjemling for lagring og bruk av slike data til statistikk. Snakke med Kostra-support, for å høre hva slags erfaringer de har med det gamle skjema 13. skjemaet. De ser både på spørsmålsformuleringer, rekkefolge og visuelt design. problematisk med skjemaet. c. Eksplorerende intervju. Et eksplorerende intervju er en individuell samtale med en nøkkelperson, hvor hensikten er å fa ny kunnskap om feltet man skal undersøke. I vårt tilfelle vil det være en samtale med skjemaansvarlig for skjema 13 i kommunene. Vi gjennomførte 5 eksplorerende intervju. Hensikten var å fa: Vi reiste ut til kommunene for å snakke med dem. Fordelen med det, er at det gir oss anledning til å se på fagsystemene deres, dvs. vi kan se hva slags dokumentasjon de sitter på. dokumentasjonen som det spørres om i skjemaet. Vi snakket med 1 stor kommune, 3 mellomstore- og 1 liten kommune. I fase tre ønsket prosjektet å avklare det endelige innholdet i skjemaet. hva slags opplysninger (dokumentasjon) kommunene satt på, var ønsket å "spikre" det endelige innholdet i skjema. I denne fasen gjaldt det å finne balansen mellom den informasjonen som statistikkbrukerne ønsker, og den informasjonen kommunene kan gi. 4. Utforme og teste nytt skjema Hensikten med fase 4 var todelt; 1. undersøke om kommunene kunne levere opplysninger på de nye informasjonsbehovene som ble avdekket i fase 3. 2. oprasjonalisere informasjonsbehovet, dvs. å lage en god overgang mellom det oppdragsgiverne ønsker å undersøke og det spørsmålene faktisk måler. Brukertestene viste at flere etater var involvert i arbeidet med å svare på skjema 13. Hvilke etater varierte fra kommune til kommune, men de vanligste var; 1.) teknisk etat, 2.) omsorg og 3.) sosialetaten. Hvem som hadde rollen som skjemaansvarlig virket litt tilfeldig i kommunene. Skjemaansvarlig var ikke nødvendigvis en person som var sentral i utfyllingen, men kunne være en person som stod utenfor selve rapporteringen. Oppgaven med å være skjemaansvarlig på skjema 13, ble oppfattet som en lite attraktiv jobb. Årsaken var at den krevde mye koordinering og purring på svarpersoner ute i etatene. De skjemaansvarlige sa det var enklere å være skjemaansvarlig på et skjema hvor bare en etat var involvert. På skjema 13 var mange etater involvert. Hvilke fagsystemer kommunene hadde og utbredelsen av disse varierte fra kommune til kommune. Noen var godt dekket med fagsystemer, andre hadde få. Vi fikk inntrykk av at det eksisterte et stort mangfold av fagsystemer på markedet. Ingen av kommunene hadde bare ett fagsystem som var felles for alle etatene. Hver etat hadde sitt eget fagsystem. En av de skjemaansvarlige sa det måtte være slik. Alle skjemaansvarlige sendte ut papirversjoner av skjema og veiledning til svarpersonene. Disse svarte så på sine spørsmål, og rapporterte tilbake til skjemaansvarlig (enten via post, telefon eller møter). Flere av de skjemaansvarlige hadde brukt delegeringsfunksjonen på andre Kostraskjema, men ingen på skjema 13. En viktig forklaring på dette er at dagens Kostraløsning mangler en funksjonalitet som gjør det mulig for flere svarpersoner å rapportere på ett og samme spørsmål. Løsningen mangler en funksjonalitet som summerer opp hva flere svarpersoner har svart på ett spørsmål. Samtlige skjemaansvarlige sjekket at tallene var riktige før de sendte de inn til SSB. Det gjorde de ved å sjekke de opp mot fjorårets tall, eller ved å konferere med andre i kommunen, dersom de var usikre på riktigheten av tallene. De skjemaansvarlige ønsket seg en funksjonalitet i Kostra-portalen som varslet dem, dersom tallene de rapporterte avvek mye fra fjorårets tall. En av de skjemaansvarlige sa det kunne være vanskelig å fa øye på Kostra-lenken på forsiden av ssb.no. Vedkommende syntes også veien inntil selve Kostra-portalen var kronglete. De fleste skjemaansvarlige syntes det gamle skjema 13 var greit å svare på. Det fantes andre skjema i Kostra som var langt verre. Utfordringen var ikke å forstå spørsmålene, men å hente fram opplysningene det ble spurt etter, samt å administrere innrapporteringen med de involverte etatene. Fra 2009 har arbeidsområdet for gruppen også inkludert introduksjons stønad, især ut fra hensyn til at introduksjonsstønad og kvalifiseringsordningen burde behandles av en og samme gruppe. I tråd med dette har gruppen vært utvidet med medlemmer fra BLD og IMDI. Høsten 2009 ble også Helsedirektoratet med i gruppen, spesielt pga arbeidet med kommunale rusmiddeltiltak (funksjon 243). Fra nyttår 2010 har fylkesmannsembetet ikke vært representert, ved at Fylkesmannen i Oslo og Akershus har trukket seg ut og ingen andre av embetene har ønsket å tre inn. Arbeids- og velferdsdirektoratet (AVdir) Truls Knudsen Barne- likestillings- og inkluderingsdepartementet (BLD) Statistisk sentralbyrå har også sist år ivaretatt leder- og sekretærfunksjonene. Det er avholdt to arbeidsgruppemøter i løpet av rapporteringsåret 2009/2010 (12. mai og 7.juni 2010). Fem skjemaer dekker tjenesterapporteringen for sosialtjenesten og de tilhørende funksjonene: Skjema 7 Personell og virksomhet sosialtjenesten per Sl. 12 Skjema 11 Registreringsskjema for sosialhjelp Skjema 12 Stønadssatser økonomisk sosialhjelp. Rapporter es pr. 31. Hovedelementene i mandatet for arbeidsgruppene i KOSTRA er for 2010: Spesielle oppgåver for arbeidsgruppene i 2010: Rapportering av data for 2009 har blitt gjort online for alle skjemaene (7, 11, 11C og 12). Ved publisering 15. juni hadde samtlige kommuner sendt inn skjema 7, 11 og 12. (Ved tilsvarende publisering året før manglet 9 kommuner skjema 7og 7 kommuner skjema 12; mens skjema 11 var komplett.) Skjema 7 og 12 hadde status av endelige tall 15/6, mens endelige 2009-tall fra skjema 11 ble publisert 29/6. Når det gjelder skjema 11 C Kvalifiseringsstønad, er det ut fra AVdirs interne tall grunn til å tro at ikke alle aktuelle kommuner ennå har sendt inn data. Detaljerte regnskapstall og enkelte tjenesteindikatorer ble publisert 15. og 29. juni. Det vil bli en særskilt publisering av data om kvalifiseringsordningen tidlig på høsten 2010. Arbeidsgruppen foreslår å innføre to spørsmål i skjema 7 om årsverk som følge av NAV-reformen, dette for å gi et riktigere bilde av de kommunale sosiale tjenester som står til befolkningens rådighet. I skjema 7 foreslås dessuten grensedragningen mellom funksjon 242 a og 242 b justert noe, i tråd med NAV-reformen. (kvalifiseringsstønad). Når det gjelder skjema 11 sosialhjelp, er gruppen delt i synet på om det bør innføres et spørsmål om grunnlag for (årsak til) vedtak, slik Helsedirektoratet har foreslått. Flertallet går ikke inn for at dette gjennomføres allerede f.o.m. 1/1- 201 1. Skjema 7 og 12 for 2009 og skjema 11 og 11 C for 2010 har blitt utarbeidet av fagseksjonen ved Torild-Irene Karstad. Som i fjor har dette fungert veldig bra. SSB gjennomførte høsten 2009 møter med de tre viktigste systemleverandørene med sikte på mer smidig innsending av skjema 11 og 11 C. Leverandørene ønsket at det gis tidligere orientering om kommende år skjema, og det var enighet om at de bør få tilsendt kravspesifikasjon så snart denne er klar. Kontrollene i skjemaene 7 Personell og virksomhet i sosialt)enesten og 12 Stønadssatser økonomisk sosialhjelp er ikke endret fra fjorårets innrapportering. Kontrollene som benyttes er i hovedsak sum kontroller, logiske kontroller og kontroller for manglende utfylling av obligatoriske feiter. Noen av kontrollene fungerer kun som advarsler, og gjør det mulig for kommunene å gå videre i skjemaet uten å svare. I revisjonen kontrollerer man mot fjorårets tall i både skjema 7 og skjema 12, og i skjema 7 kontrolleres det også mot regnskapstallene ("tverrgående revisjon"). For skjema 11 Registreringsskjema for sosialhjelp har de fleste kommunene egne fagsystemer. Det er utarbeidet et kontrollprogram som kommunene skal benytte i forbindelse med online-innrapportering. For 2009- skjema ble kontrollene lagt inn i fagsystemene, slik at kommunene fikk umiddelbar beskjed om feil/ mistenkelige verdier før innsending. Dette har økt kvaliteten på de innsendte data merkbart. Også her utføres f.o.m. 2009 tverrgående revisjon mot årsverks- og regnskapsdata. Skjema 11 C (kvalifiseringsordningen) følger i hovedsak samme opplegg for kontroller som skjema 11. Til publiseringen 15. mars var datainngangen noe bedre enn i fjor, og data ble publisert som planlagt. Ved publisering 15. juni hadde samtlige kommuner sendt inn skjema 7, 11 og 12. (Ved tilsvarende publisering året før manglet 9 kommuner skjema 7og 7 kommuner skjema 12; mens skjema 11 var komplett.) Skjema 7 og 12 hadde status av endelige tall 15/6, mens endelige 2009-tall fra skjema 11 ble publisert 29/6. Når det gjelder skjema 11 C Kvalifiseringsstønad, ser vi ut fra AVdirs interne tall at ikke alle kommuner som har ordningen, ennå har sendt inn data. Detaljerte regnskapstall og enkelte tjenesteindikatorer ble publisert 15. og 29. juni. Det vil bli en særskilt publisering av data om kvalifiseringsordningen tidlig på høsten 2010. Arbeidsgruppen er blitt invitert til å komme med forslag til hvilke data fra skjema det da er størst interesse for å få publisert. Derimot har flere kommuner hatt vansker med å hente rett data ut av sine fagsystem enn i fjor, og et større antall kommuner måtte sende inn skjema 11 flere ganger. SSB planlegger derfor en tettere kontakt med systemleverandørene høsten 2010 enn tidligere, bl.a. med tidligere utsending av kravspesifikasjon. Ved prøveinnsendingen av data november 2010 vil data bli nøyere gjennomgått av SSB enn tidligere, og utvalget av kommuner som deltar bli vurdert økt. Veiledningen til skjema 11 må dessuten gjøres tydeligere mht registrering av personer som får vedtak og utbetaling av sosialhjelp på hver sin side av et årsskifte (registreringen skal følge utbetaling). Også det nye skjema for kvalifiseringsstønad har skapt merarbeid både for kommunene og SSB. Mottatte data er blitt sammenlignet med AVdirs egen kommunerapportering, og en hel del kommuner har levert avvikende tall. På skjema 11 slo en kontroll tilknyttet individuell plan feil ut, slik at kommunene fikk opp misvisende feilmeldinger. Vedr. kvalifiseringsstønad mottok SSB data fra AVdirs interne rapporteringer som bidrag til å vurdere kvaliteten på de innsamlede data. Med støtte i AVdirs tall ble data om kvalifiseringsstønad bare gitt status av foreløpige tall ved publiseringen 15. juni. En del kommuner har stilt spørsmål ved at mange av de samme dataene om kvalifiseringsstønad rapporteres både til AVdir og til SSB. Det er ikke ønsket nye funksjoner eller arter for sosialt)enesteområdet for 201 1. Arbeidsgruppen ber KOSTRAs regnskapsgruppe ta initiativ til en gjennomgang av dagens funksjonsinndeling på sosialtjenesteområdet. Gruppen stiller spørsmål ved om dagens inndeling er optimal både ut fra styringsbehov og datakvalitet. Fremfor å foreslå endringer på enkeltfunksjoner mener gruppen det er rett å se hele sosialtjenesten i sammenheng. Om en slik gjennomgang også bør omfatte (deler av) tilgrensende områder, som kommunehelsetjeneste, pleie og omsorg og bolig, må ev. vurderes av regnskapsgruppen og Samordningsrådet. Siden en slik gjennomgang ressursmessig og også politisk ligger utenfor arbeidsgruppens nivå, ber vi i første omgang regnskapsgruppen, dernest Samordningsrådet vurdere hvordan denne oppgaven bør løses. Når det gjelder vanskene med dagens funksjoner, har rusmiddelfunksjonen 243 helt siden oppstarten av KOSTRA slitt med datakvaliteten. Inntil rusreformen i 2004 tjente 243 bl.a. til føring av kommunal betaling for spesialistplasser. Etter at slik betaling er falt bort, gjenstår bare kjøp av plasser utenfor spesialisttjenestene (fra andre kommuner og private), i tillegg til kommunens egne tiltak til målgruppen. Kommunenes bruk av 243 er ikke entydig, noe som bl.a. skyldes at det er vanskelig å avgrense målgruppen rusmiddelmisbrukere presist, jf SSBs rapport fra 2008 "Primærkartlegging: Tiltak for rusmiddelmisbrukere i kommunene". Ved å avvikle funksjonen oppstår derimot problemet hvor de aktuelle utgiftene da skal føres, og om de nye føringene vil uthule informasjonen på tilgrensende funksjoner. Funksjon 242 er en samlefunksjon som i seg seiv er av noe begrenset verdi. For å sikre informasjon om sosialtjenestens kjernevirksomhet, ble det fra 2002 innført en særskilt personellregistrering av denne ("funksjon 242 a"), som ikke har noe motstykke i regnskapet. Spørsmålet er om denne utskillingen dekker myndighetenes behov, eller om det også regnskapsmessig burde tas et nytt grep om 242. Funksjon 275 sysselsettingstiltak har vært "fredet" i påvente av at NAVs arbeidsmarkedstiltak skulle utkrystallisere seg nærmere. Når NAVs retningslinjer blir klarere, vil behovet for og utformingen av en funksjon for kommunens (med)finansierte tiltak også bli klarere. De særskilte funksjonene for kvalifiseringsstønad og sosialhjelp (276 og 281) kan neppe tenkes berørt av en ny gjennomgang av funksjonsinndelingen. Det foreslås bare en endring i skjema: I skjemaets punkt 2. avkryssingsmulighetene for 2011 tilpasses situasjonen etter innføringen av arbeidsavklaringspenger 1. mars 2010. Gruppen har diskutert nytten av skjemaets punkt 2.7 og 2.8 (viktigste kilde til livsopphold og trygd/ pensjon). Data oppfattes å gi viktig informasjon om muligheten for selvforsørging uten sosialhjelp, og skjema endres ikke. Det har også vært diskutert et nytt punkt 2.9 om hvorvidt mottakeren også mottar bostøtte, og hvorvidt et ev slikt spørsmål burde omfatte alle former for bostøtte eller bare den statlige. Det ble pekt på tolkingsproblemer bl.a. knyttet til varierende prisnivå på boliger mellom kommunene, og at et slikt punkt måtte vurderes nøyere og tidligst tas inn for 2012. SSB vil rette en henvendelse til ASSSnettverket der man peker på behovet for at det arbeides med mulige mater å vinkle et slikt spørsmål på. Gruppen har også diskutert å endre punkt 2.4 sivilstand ved at rubrikken "gift" deles i "gift, samboende" og "gift, ikke samboende", dette for å få frem om det tilståtte beløpet er forutsatt å dekke bare den ene ektefellen eller begge. Når det gjelder utbredelsen av dette forholdet i totalbefolkningen (mao andel av gifte som ikke er samboende), viser tall per 1/1-2010 at det totalt var 1 729 977 personer i ekteskap. Av disse bodde 53809 eller 3.1 % i en annen husholdning enn ektefellen. De fordelte seg på hhv 36034 menn og 17775 kvinner. Overvekten av menn skyldes at mange arbeidsinnvandrere i aldersgruppen 30 - 54 har ektefellen i utlandet. Gruppen foreslår i denne omgang ingen endring i skjema, men vil ev. ta spørsmålet opp igjen for 2012. Helsedirektoratet har, med bakgrunn i et prosjekt for bedre data om rusmiddelmisbrukere og personer med psykiske lidelser, foreslått en obligatorisk liste over årsak til stønadsbehov tatt inn i skjema 11 for 2011. En slik liste bygger på de valgfrie lister som systemleverandørene nå tilbyr kommunene, og kommer ev til erstatning for disse. Listen er så langt bare basert på informasjonsbehovet knyttet til psykisk helse og rus, men direktoratet arbeider nå med å gjøre listen mer dekkende også for andre problemstillinger på helse- og sosialsektoren. Det skal være anledning til å krysse av for mer enn en årsak, og det er saksbehandlers vurdering som skal ligge til grunn (ikke "diagnose"). Når det gjelder spørsmålet om å sende inn skjema 11 for personer som bare har fått vedtak om andre tjenester enn økonomisk sosialhjelp, ønsker Helsedirektoratet i prinsippet dette, men vil ikke foreslå dette gjennomført allerede for 2011. Arbeidsgruppen har ikke kunnet samle seg om noen felles innstilling til forslaget. Flertallet vil ikke anbefale at dette gjennomføres allerede f.o.m. 2011. Man frykter at registreringen kan bli vilkårlig og bl.a. underrapportere rus, og foreslår å gjennomføre en utvalgsundersøkelse før man ev. går til fullskala registrering. Skulle det likevel komme til en registrering, mener flertallet at begrepet "livssituasjon" bør benyttes i stedet for "årsak", alternativt "grunnlagfor vedtak" barnevernsstatistikken benytter. Siden flertallet i gruppen ikke kan stille seg bak forslaget for 2011, vil direktoratet ev måtte fremme saken seiv for Samordningsrådet. Helsedirektoratet vurderer for øvrig en særskilt datainnsamling fra kommunene om kommunale rusforhold. Det er en målsetting å innlemme de nye opplysningene i KOSTRA etter hvert, men direktoratet vurderer så langt en rapportering utenfor KOSTRA som mest hensiktsmessig. i) Siste spørsmål under punkt 3, svaralternativ 3 splittes slik: ii) Under punkt 4, spørsmålet om hvilken livssituasjon deltakeren gikk til umiddelbart etter avslutningen av programmet, tas inn som nytt svaralternativ nr. 8 "avklaring av søknad om uførepensjon ", mens nåværende svaralternativ 8 "ufør med vedtak om uførepensjon" utgår. iii) Under punkt 4, spørsmålet om hvilken stønadssituasjon deltakeren gikk til etter avsluttet program, utgår det første svaralternativet "varig inntektssikring etter folketrygden", mens det andre svaralternativet skal lyde slik: O Midlertidig inntektssikring etter folketrygden - arbeidsavklaringspenger (tidligere tidsbegrenset uførestønad, attføringspenger, rehabiliteringspenger) iiii) Spørsmålet "Hvor mange ganger i løpet av programperioden i 2010 her deltakeren hatt møter (personlige samtaler, telefonsamtaler og gruppesamtaler) med veilederfra NA V? " tas ut av skjema 11C. Årsaken er meldinger om at dette er vanskelig å registrere, at det er gjenstand for betydelig underrapportering, og at det ikke fanger opp bredden i det arbeidet som gjøres ifm oppfølging i KVP. Graden av tett oppfølging kan også avklares gjennom andre typer undersøkelser - bl a gjennom effektevalueringen av KVP i regi av AFI/Frisch-senteret. iiiii) I tillegg vil SSB oppdatere hjemlene som er nevnt først i skjema. Helsedirektoratet mente ellers at listen over tiltak/ aktiviteter/ bistand i skjema burde suppleres bl.a. med LAR. Man vil ta dette opp med AVdir, først vedr. skjema 11 C for 2012. Skjema 7, Årsverk i sosialtjenesten Gruppen foreslår følgende endringer: i) Gruppen har ved flere anledninger vurdert hvordan skjema kan gi et riktigere bilde av kommunens ressursinnsats innen sosialtjenesten etter NAV-reformen. SSB leverte et innspill, der det var skissert ulike alternativer. Gruppen landet på det enkleste av disse altemativene, både ut fra rapporteringsbyrde og kompleksitet i skjema og fordi det er litt tidlig å si hvordan årsverksrapporteringen på lengre sikt bør ta høyde for NAV-reformen. Gruppens forslag blir da slik: Det innføres et nytt spørsmål tilsvarende dagens opplysning om årsverk til gjeldsrådgivning (og plassert rett under dette spørsmålet). Spørsmålet formuleres slik: For åfå nærmere informasjon om kommunal og statlig ressursinnsats på hverandres ansvarsområder, vil vi nå stille to spørsmål om omfanget av ressursinnsatsen per 31/12 på hverandres formelle ansvarsområder. Hele stillinger og stillingsandeler summeres opp og oppgis med inntil én desimal. Hvor mange kommunale årsverk i NA V-kontoret benyttes per 31/12 til å utføre oppgåver på statlige ansvarsområder? Hvor mange statlige årsverk i NA V-kontoret benyttes per 31/12 til å utføre oppgåver på kommunale ansvarsområder? ii) Gruppen har også diskutert en mer detaljert inndeling av funksjon 242 A og 242 B for bedre å fa frem arbeidsdelingen mellom stat og kommune. For 2010 foreslås å begrense endringer i skjema til en mer hensiktsmessig grensedragning mellom nåværende 242 a og 242 b, slik at 242 a tydeligere skulle omfatte de arbeidsoppgåver ("minimumsløsningen") som inngår i NAV. I overskriften til skjema 7 foreslås satt inn: "Se veiledningen for føringen på den enkelte funksjon." Følgende tekst foreslås tatt inn i funksjonsopplistingen i skjemaets forspalte: Rådgiving, veiledning, forebygging av sosiale problemer og oppfølging av tjenestemottaker på de kommunale tjenesteområdene som kommer inn under minimumsløsningen i NAV -jf Lov om sosial tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen §§ 15, 17, 18, 19, 27, 28 - med unntak av §29 Kvalifiseringsprogrammet (føres på funksjon 276). Rådgiving, veiledning og forebygging av sosiale problemer på de øvrige kommunale sosiale tjenesteområdene som ikke går inn under minimumsløsningen -jf Lov om sosiale tjenester - med unntak av tjenester som omfattes av funksjon 243 (lovens kap 6) og av funksjonene 273 og 275. iii) Det foreslås videre at begrepet sosialt]enesten gjennomgående erstattes av kommunale sosiale tjenester i hele skjemaet og i veiledningen for å reflektere den nye hverdagen med NAV. Dette innebærer også nvtt navn på skjema 7: Personell og virksomhet i kommunale sosiale tjenester pr 31.12.2010. Når det gjelder skjema 12 Stønadssatser, foreslås ingen endring. Arbeidsgruppen mener at faktaarket dekker sosialtjenesten på en tilfredsstillende måte, men kvalifiseringsstønad bør for 2010 bli representert ved flere indikatorer. Det er ikke planlagt å fjerne nøkkeltall for området i forbindelse med publiseringen våren 2011. For 2009 ble det publisert ett nøkkeltall for kvalifiseringsstønad: Mottakere av kvalifiseringsstønad per 1000 innb. 20-66 år. For 2011 vil gruppen foreslå noen ytterligere nøkkeltall. Man må fa komme nærmere tilbake til utvalget av disse i forbindelse med diskusjonen om hvilke typer data som skal inngå i SSBs særskilte publisering fra 11 C tidlig i høst. Det er på dette tidspunkt ikke planlagt å endre innholdet i eksisterende nøkkeltall og/eller grunnlagsdata for sosialtjeneste området i forbindelse med publisering våren 2010. På arbeidsgruppemøtet 7. juni orienterte Seksjon for offentlige finanser i SSB om arbeidet med å få KOSTRA-publiseringen mer dekkende for kommunal tjenesteproduksjon, ved at virksomhet ved kommunale foretak (KF) og interkommunale selskaper (IKS) inkluderes, slik det gjøres ved den nye publiseringen av konserntall for bl.a. sosialtjenesten. For sosialtjenesten er slik organisering foreløpig nokså sporadisk; bare 180 mill. (eller 1,4 %) er utgifter fra slike særbedrifter innenfor sosialsektoren (av sektorens samlede utgifter på i alt 12,5 mrd.) Målsettingen er i denne omgang å få kartlagt hvordan tjenesterapporteringen handterer samarbeid over kommunegrensen, samarbeid med private aktører og i form av særbedrifter. Når det gjelder KOSTRAskjema 7, sier dagens tjenesteveiledning: "Det skal fylles ut ett skjema per kommune.. . personellet som omfattes av ordningen". Det man har tenkt på her, er i hovedsak samarbeid etter kommunelovens § 27. Årsverk fra ev. kommunale foretak og IKS er også forutsatt å være med, men dette sies ikke eksplisitt. Det samme vil gjelde ev. organisering av samkommuner. Selve kvalitetssikringen av nøkkeltallene (med sikte på "organisasjonsnøytrale nøkkeltall") skal gjøres til høsten. Når det gjelder årsverk til skjema 7, ligger utfordringen i å få kommunen til å inkludere ev utskilte virksomheter (KF) når de fyller ut skjema. Ved ulikt interkommunalt samarbeid ligger utfordringen i å få kommunene til å beregne hvilken årsverksinnsats (og av hvilke typer personell) som ligger bak hver enkelt kommunes bidrag til den interkommunale virksomheten. utgangspunkt i den samlede personellinnsatsen for samarbeidsprosjektet, og så se på hvor stor andel av utgiftene kommune X bidrar med, og deretter overføre denne prosenten til hver personellgruppe som samarbeidsprosjektet består av. Gruppen har flere ganger understreket målsettingen om å vise hvilke tjenester som står til befolkningens rådighet, og ikke bare kommunekassens bidrag til disse tjenestene. Som bidrag til dette inkluderte skjema 7 i noen år opplysninger om hvorvidt kommunen deltok i ulike interkommunale ordninger på fagområdet, mens man nå bare har formuleringen om interkommunale ordninger i veiledningsheftet (jf 7.1.1 over). Forslaget for 2010 om å korrigere årsverksdata for innsats utført ved NAV-kontor, er i tråd med dette. Gruppen ønsker om mulig å styrke tjeneste-/ velferdsperspektivet i skjema 7 ytterligere, så lenge det ikke kommer i konflikt med kommuneregnskapets behov. Introduksjonsstønad har fra våren 2009 inngått i arbeidsgruppen for sosialtjenesten. Det vises til Rapport til Samordningsrådet 2010 - sosialtjenesten. I dette vedlegget omtales tillegg for introduksjonsstønaden som ikke var klare da denne rapporten ble sendt inn. Det var tidligere ikke en formell arbeidsgruppe for skjema 11 B, siden man ved oppstart vurderte skjemaet kun skulle bestå midlertidig i noen få år. Planen var at Integrerings- og mangfoldsdirektoratets (IMDi) Nasjonalt introduksjonsregister (NIR) relativt fort skulle overta som datakilde for deltakelse i introduksjonsordningen. Dette er fortsatt den overordnete målsettingen, men dekningsgrad og kvalitet i registeret har foreløpig ikke vært tilfredsstillende. To nye medlemmer ble utnevnt til arbeidsgruppen fra våren 2009; Truls Knudsen fra Barnelikestillings og inkluderingsdepartementet (BLD) og Chen Shangquan fra Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) og i tillegg deltar Kari Kraakenes fra SSB som fagansvarlig for SSB sin statistikk om introduksjonsstønaden. Da skjema 1 IB på sikt skal erstattes av data fra Nasjonalt introduksjonsregister (NIR) legges det ikke opp til større endringer i skjema 1 18. Arbeides utføres av SSB på oppdrag fra BLD. Datainngangen for 2009 var om lag som for 2008. Ved publiseringen 15. mars 2010 hadde 247 kommuner sendt inn skjema 118 for 2009.1 2009 hadde 251 kommuner rapportert inn data for 2008 på samme tidspunkt. Ved publisering 15. juni 2010 hadde 263 kommuner sendt inn skjema 1 IB mot 260 i 2009. Det foreslås to endringer i skjema 1 IB for 2011: Tiltakskodene for offentlig og privat arbeid slås sammen til en tiltakskode for arbeid. Grunnen er at det i NIR kun finnes en tiltakskode for arbeid og det blir dermed vanskelig for kommunene å rapportere dette skillet i skjema 1 18. Det ble vurdert å innføre skillet i NIR, men konklusjonen ble å heller slå sammen kodene i skjema 1 18. Behovet for denne informasjonen ivaretas senere i kobling med sysselsettingsdata der opplysning om bl.a. næringskode hentes. Tiltakskodene er mer detaljert i NIR enn i skjema 1 18, men det vil være arbeidskrevende for kommunene å skulle rapportere inn alle disse også i skjema 1 18. En ny kode foreslås tatt inn i skjema 118 for 2011: Fag i videregående skole. Dette er ikke ordinær videregående skole, men enkeltfag deltakere tar dette som del av introduksjonsprogrammet før de går over i ordinær videregående skole etter avsluttet introduksj onsprogram.. Skjema 11 B for 2009-2011 har blitt utarbeidet av fagseksjonen ved Kari Kraakenes. Skjema for 2010 og 2011 foreløpig kun i word-versjon. Veiledning til skjema 1 IB og kontroller i skjemaet og av innsendte data ble revidert på høsten 2009 for innrapporteringen for 2009 og det ble her lagt inn flere nye kontroller i skjemaet. Dette har medført at det var færre kommuner som hadde feil i dataene etter innsending til SSB. Ikke alle kommuner bosetter flyktninger og de har dermed heller ikke introduksjonsprogram for nyankomne flyktninger. Noen kommuner har ikke lenger deltakere i introduksjonsprogram, mens andre er kommet til som nye. Fire kommuner med til sammen 70 deltakere i 2008 har ikke rapportert inn skjema 1 IB for 2009, og to kommuner har levert ufullstendige data; antall deltakere og stønadsbeløp, men ikke tiltakskoder, status ved utgangen av rapporteringsåret og start og stopptidspunkt. Det ble høsten 2009 lagt inn flere kontroller i skjema 1 18. De fleste kontrollene fungerer kun som advarsler, men flere kontroller har medført færre feil etter innrapportering til SSB. introduksjonsprogram. Det er derfor arbeidskrevende å finne ut hvem som skal levere og hvem som ikke skal levere data. Alle kommuner som ikke hadde rapportert fikk 1. purring siden man i utgangspunktet ikke har oversikt over hvilke kommuner som for første gang har startet opp med introduksjonsprogram i 2009. De senere purringene gikk til kommuner som hadde hatt introduksjonsstønad tidligere og/eller som hadde rapportert om driftsutgifter på funksjon 275 Introduksjonsstønad i 2009 og/eller som hadde bosatt flyktninger i 2009 i følge opplysninger fra www.imdi.no. introduksjonsprogrammet er plassert forskjellig sted fra kommune til kommune. Mange kommuner har eget flykningkontor mens hos andre ligger ansvaret for eksempel i NAV eller i et kommunalt foretak. Den pågående omorganiseringen i NAV har også i år vært en utfordring i forhold til å finne riktige kontaktpersoner. Informasjon sendt til KOSTRA-ansvarlig i kommunen eller til ansvarlig for introduksjonsprogram har i enkelte tilfelle ikke blitt nådd fram til rette vedkommende i NAV. En egen DS over deltakere i introduksjonsordningen blir i 2010 publisert 9. juli, samme uke som i 2009. Tabellene vil være som i 2009. Det er kommet ønske fra noen av kommunene om mer samsvar mellom koder i skjema 1 IB og NIR. Dette vil bli fulgt opp i en forbedret veiledning i samarbeid mellom IMDi og SSB, og også i arbeidet med å legge til rette for at data fra NIR på sikt kan erstatte skjema 1 18. Kommunene og IMDi har behov for informasjon om deltakemes tilknytning til arbeidsmarkedet og utdanningssystemet rett etter avsluttet introduksjonsprogram og ikke bare et år etter som i dagens Monitor for introduksjonsordningen. SSB ser på om dette kan ivaretas i årets Monitor i desember. Det legges fortsatt opp til minst mulig endringer i skjema 1 IB siden data på sikt skal hentes fra NIR. NIR er imidlertid for mange kommuner allerede grunnlag for rapportering til skjema 1 18. Det har i årets kartlegging blitt meldt inn behov fra bla. rapporteringsansvarlig i Oslo kommune for nærmere presisering av hvordan ulike NIR-tiltak skal kodes i skjema 1 18. Det har vært to møter om dette med SSB og Oslo kommune etter arbeidsgruppemøtet i mai. IMDi og fagsystemleverandør deltok på det ene. Det var til arbeidsgruppemøtet i mai ikke foreslått noen endringer i skjemaet for 2011 fra BLD eller SSB. IMDi ønsket også å se nærmere på tiltakskodene og det har etter dette vært et møte der IMDi og SSB deltok og et møte til der BLD deltok i tillegg. I dette møtet ble det enighet om å foreslå to endringer av tiltakskoder i skjema 1 IB for 2011: Dette er ikke ordinær videregående skole, men enkeltfag deltakere tar dette som del av introduksjonsprogrammet før de går over i ordinær videregående skole etter avsluttet introduksjonsprogram.. I skjemaet for 2010 ble det lagt inn to nye koder for status for mottakerens deltakelse i introduksjonsprogram ved slutten av rapporteringsåret. ; stans/avbrutt på grunn av sykdom ble skilt ut som egen kode (8) og i tillegg ble det lagt inn en kode for stans/avbrutt av andre årsaker (9). I tillegg ble kode 4 endret fra "Avbrutt på grunn av uteblivelse" til "Stans/avbrutt på grunn av uteblivelse" og kode 5 ble endret fra " Avbrutt/oppsigelse på grunn av sykdom/permisjon" til "Stans/avbrutt på grunn av permisjon". Det har ikke kommet ønske om endringer i faktaarket, men før publisering for 2010 våren 2011 vil SSB se på om flere indikatorer kan publiseres og komme med evt. forslag til arbeidsgruppen. For mange kommuner er antall deltakere for lavt til at det er mulig å publisere fordeling på for eksempel tiltak eller status ve utgangen av rapporteringsåret. I veiledningen for 2010 vil sammenhengen mellom spesielt tiltak, men også statuskoder i skjema 1 IB og Norsk Introduksjonsregister (NIR) bli gått gjennom og spesifisert mer. I samarbeid med BLD og IMDi skal datakvaliteten i NIR følges opp med tanke på utfasing av skjema 1 IB når datakvaliteten i NIR er tilfredsstillende. Videre har NIR bare registrert personer som har blitt bosatt etter 1.9.2005. Et fullgått introduksjonsløp er i utgangspunktet toårig og deltakere som startet ordningen før 1.9.2005 må registreres via 11 b. NIR har ikke heller ikke opplysninger om utbetalt stønad - dette må på plass før 11 B kan fases ut og avløses av NIR. Dette er en problemstilling som SSB, BLD og IMDi i felleskap følger opp framover. Til neste rapportering vil en gjøre kommunene mer oppmerksom på at alle typer tiltak deltakeren har deltatt i i løpet av rapporteringsåret skal fylles ut. Dette fanges per i dag ikke opp i selve kontrollprogrammet. Med utgangspunkt i dataene for deltakere i introduksjonsprogrammet fra 11b for 2005, 2006 og 2007 koblet mot andre registre publiserte vi i februar 2010 rapporten Monitor for introduksjonsordningen 2009. Dette var den tredje monitoren i rekken og er også en del av oppdraget for BLD. Rapporten følger deltakere i introduksjonsprogrammet for nyankomne innvandrere etter avbrutt eller avsluttet program og beskriver deres tilknytning til arbeidsmarkedet eller utdanningssystemet i november året etter. Vi så også på hvilken tilknytning de som avbrot eller avsluttet programmet i 2005 og 2006 hadde til arbeidsmarkedet i 2008, og vi sammenlignet disse tre kohortene. En tilsvarende Monitor for deltakere som avsluttet introduksjonsprogrammet i 2008 vil bli publisert i desember 2010. Arbeidsgruppa for barnevern har gjennomført to møter i løpet av våren 2010. Alle representantene var til stede på det første møtet. Representantene fra Bufdir og Oslo kommune var ikke til stede på det siste møtet, og de klarte ikke å skaffe vararepresentant på kort varsel. På det første møtet var prosjektet "Kommunal tjenesteproduksjon - hvordan få med hele bildet?" hovedtema. Anne Brit Thorud fra Seksjon for offentlige finanser, SSB var foredragsholder, og hun la vekt på følgende: a) arbeidet med å kvalitetssikre alle nøkkeltallene i KOSTRA, b) sørge for god informasjon til brukerne om hva som inngår i de enkelte nøkkeltallene, c) rydde opp i omfang og struktur i faktaarkene, og d) spre kunnskap om konserntall. Til det siste punktet ønsker man å starte en "kartlegging" av omfanget av avtalebaserte samarbeid innen barnevernet i kommunene. Ta opp problemstillinger knytta til forskjellig organisering av barnevernet. Mandatet for 2010 ble deretter gjennomgått og derav jakten på nye indikatorer for den kommunale barnevernstjenesten. Forslag om å endre rapporteringsgrunnlaget i skjema 8: Personell og organisering av barnevernstjenesten ble diskutert og flyttet til neste møte. Hva trenger vi å vite om organisering av barnevernet ble ett av hovedtemaene på det andre møtet. I tillegg ble et innspill fra KS sitt ASSS nettverk (ett nettverk som består av de ti største byene i Norge) om en ny indikator som belyser ettervernsinnsatsen i barnevernet diskutert. ASSS-nettverket diskuterer fortsatt fire mulige forslag til en ettervernsindikator, og de trenger mer tid til å finne en stabil og nyttig indikator. Til møtene i arbeidsgruppa var følgende instanser invitert: Barne- likestillings- og integreringsdepartementet (BLD) ved Solveig Valseth, Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) ved Jon Are Lian, Kommunal- og regionaldepartementet (KRD) ved Jan Motzfeldt Dahle, Oslo kommune, Kommunenes sentralforbund (KS) ved Anne Jensen og Statistisk sentralbyrå (SSB) ved Tone Dyrhaug, Magnus Mausethagen og Trygve Kalve (leder). Arbeidsgruppa for barnevern har også i år hatt en gjennomgang og diskusjon for å finne nye indikatorer. Diskusjonen ble i år konsentrert omkring ettervern hvor vi i dag mangler gode indikatorer i KOSTRA: Ettervern: ASSS har startet en diskusjon for å komme fram til en eller flere indikatorer for ettervern. Det foreløpige forslaget fra en arbeidsgruppe har lagt fram fire mulige alternativer, som fortsatt blir diskutert i ASSS-nettverket. De fire forslagene som er oppe til diskusjon i ASSSnettverket er: Andel barn i tiltak 18-22 år av barn (0-22 år) Skal en definisjon av ettervern bygge på en definisjon fra Jan Storø som sier: "Ettervern er forberedende og støttende arbeid med unge voksne som flytter fra et opphold i institusjon eller fosterhjem til en selvstendig voksentilværelse med tanke på at de skal gjøres i stand til å klare seg seiv"? Alternativt kan en videre definisjon basert på bamevemslovens § 1-3 være et brukbart utgangspunkt, sitat: "Tiltak som omhandlet i denne lov kan treffes overfor barn under 18 år. Når barnet samtykker, kan tiltak som er iverksatt før barnet har fylt 18 år, opprettholdes eller erstattes av andre tiltak som er omhandlet i denne lov inntil barnet har fylt 23 år". Med andre ord alle barnevernstiltak til personer 18 år og over regnes som ettervernstiltak. Følgende problemstilling har tidligere vært diskutert i gruppa: Hvor relevant er en ettervernsindikator på kommunenivå? Det påpekes at noen kommuner er organisert slik at de gir hjelp til de over 18 år via andre etater enn barnevernet. Lav andel med ettervernstiltak vil dermed ikke tilsi at barnevernet gjør en dårlig jobb på dette området. For små kommuner vil det være vanskelig å kunne gi tall på dette. For kommuner som har færre enn tre klienter prikkes tall ved publisering. Det er kommuner i dag der antall barn med tiltak totalt prikkes, og ved publisering på kommunenivå har SSB ikke tidligere publisert tall på sentrale kjennemerker som; alder, kjønn og hvilke tiltak som er iverksatt, av hensyn til personvern og konfidensialitet. KS sitt effektiviseringsnettverk ASSS som omfatter de ti største kommunene, har derimot en årlig bestilling til SSB hvor de mottar tall på unge i alderen 18-22 år med tiltak fordelt på fosterhjem, institusjon og andre plasseringstiltak. De ønsket å fa dette med i sin årlige publisering, og det innebærer at det allerede gis ut tall for de største kommunene. Skjema 15: Barnevern 2011. Det er i år ikke foreslått noen nye endringer i individstatistikken, dvs. endringer i skjema 15 - Barnevern 2011. Det er bred enighet om at vi først må innhente erfaringer fra siste statistikkomlegging før det kan legges opp til nye endringer. En ny statistikkomlegging bør, som ved siste omlegging som var i 2007, skje i nært samarbeid og gjerne i regi av Barne-, likestillings- og integreringsdepartementet (BLD). BLD informerte om at det vil komme et forslag til lovendring i fosterhjemsbetegnelser i løpet av høsten 2010 som sannsynligvis vil tre i kraft i 2012. Dermed kan det bli behov for en revisjon av skjema 15 Barnevern 2012. En eventuell endring i rapporteringsgrunnlaget fra og med 2012 må da være ferdigbehandlet og vedtatt, og alle endringer må være klargjort innen sommeren 2011. Registreringen av organiseringen av den kommunale barnevernstjenesten har i dag følgende kategorier: Velg det alternativet som passer best: Hvis Annen organisering, spesifiser: Arbeidsgruppen kom etter diskusjon fram til at vi egentlig bare trenger å vite to ting om organi seringen av det kommunale barnevernet: 1) Er barnevernstjenesten organisert iet interkommunalt barnevernssamarbeid? Ja/Nei 2) Er barnevernstjenesten organisert i NAV? Disse to registreringene vil dermed erstatte punkt 3 i KOSTRA skjema 8: Personell og organisering av barnevernstjenesten fra og med 2010. Resultatene tenkes publisert som to nye mellomregninger i faktaarket fra neste år. Arbeidsgruppen konkluderte med at tall for personell i bamevemtjenesten fortsatt bør/skal hentes fra skjema 8 og ikke tas ut fra register. Det gjøres derfor ingen endringer når det gjelder registrering av personell i skjema 8. Status for arbeidet med 2009- årgangen: Ved KOSTRA-publiseringen 15.6 var alle kommuner med og står med reviderte tall. Publisering av endelige landstall er fastsatt til 6. juli 2010. SSB hadde møter/workshop både med Visma og Acos høsten 2009, og har for øvrig deltatt på brukerforum. Dette samarbeidet vil fortsatt bli gitt høy prioritet. kommuner som i år måtte sende inn data flere ganger til SSB, da det i slutten av januar 2010 ble avdekket en alvorlig feil i programmet for filuttrekket fra Visma til de kommunene som hadde fagprogrammet Familia. Dette medførte merarbeid for SSB med å avdekke hvilke kommuner det gjaldt, få de til å rette opp i fagprogrammet og deretter sende inn ny fil. Skjema 15: Barnevern - 2011. Ingen endringer i rapporteringsgrunnlaget. Skjema 8: Personell og organisering av barneverntjenesten - 2010. Det vil bli gjort endringer/forenklinger i rapporteringsgrunnlaget. Endringene er bare knyttet til rapportering av organi seringen av barnevernstjenesten. Det vil i 2011 bli publisert en ny indikator og to nye mellomregninger i faktaark H. Barnevern: Indikator: Andel barn med barnevernstiltak ift. innbyggere 0-22 år, og to mellomregninger knyttet til organiseringen av barnevernstjenesten: 1) Er barnevernstjenesten organisert i et interkommunalt barnevernssamarbeid? 2) Er barnevernet organisert i NA V? De fleste store kommuner leverer i dag barnevernsdata som et filuttrekk (som tilsvarer data innrapportert via skjema 15: Barnevern -2009). Alle kommuner har levert data, og samtlige kommuner står med reviderte tall i 15.6-publiseringen. Seksjon for levekårsstatistikk overtok høsten 2008 produksjonen av egne elektroniske skjema. Tidligere var skjemaproduksjonen lagt til en sentral enhet i SSB. Det har vært få problemer knyttet til nytt verktøy for skjemaproduksjon, og skjemaproduksjonen oppleves i dag smidigere på grunn av nærhet til skjemaverktøyet. I skjema 8: Personell og organisering av barnevernstjenesten er det en automatisk summering av sum stillinger/årsverk slik at det bare er de ulike utdanningskategoriene som fylles ut. For spørsmålet om organisering er det benyttet radiobokser slik at flere alternativer ikke kan fylles ut. Skjemakontrollene bidrar til å lette revisjonsarbeidet, men for skjema 15 - Barnevern, som gir oss individdata, er det bruken av kontrollprogrammet (BVK) som har vært bærebjelken i revisjonsarbeidet, fordi størstedelen av datainngangen skjer via filuttrekk, ikke skjema. Dette programmet (som nå er utvidet til 40 kontroller) er nå lagt inn i de fleste fagsystem, og er lett tilgjengelig via Internett. Stadig flere kommuner bruker BVK til å kontrollere dataene før innsending. Og dette gjør at feillistene som sendes til kommunene er blitt kortere enn tidligere. Online-rapporteringen kan etter tre år oppsummeres som en suksess. Den store utfordringen siste år har vært knyttet til en alvorlig feil i filuttrekket fra Visma til de kommunene som har fagprogrammet Familia. 120 kommuner måtte sende inn nye data til SSB og dette preget statistikkarbeidet hele våren 2010. Hvis en kommune sender inn data flere ganger uten å ta kontakt med SSB på forhand medfører dette ekstraarbeid for SSB. Data fra første innsending må slettes både i mottak og KIRES-databasen (revisjonsbasen) før nye kan sendes inn. Hvis ikke oppstår problemer knyttet til dubletter i databasen. Purring av individdata (skjema 15) er blitt godt ivaretatt i et nært samarbeid mellom fagsiden og kommunene. Det har vist seg at noen av kommunene det har blitt purret på allerede hadde sendt inn data. Innsendt fil og records som har blitt stoppet i mottak på grunn av ulike typer feil. Det er bare to typer feil som stopper innsending av data: a) feil årgang, og b) feil recordlengde. Dette skal oppgavegiver få melding om ved forsøk på innsending. Vi har bare benyttet en kontroll i skjema 8, og den har slått til ved stor endring av sum årsverk i forhold til fjoråret. En grundig oppfølging av de kommuner der denne kontrollen slo ut har blitt gjennomført i løpet av våren. Vi har gått over til å benytte ISEE Dynarev som revisjonsbase for 2009, og seiv om opplæringen har vært litt mangelfull,har det ikke oppstått nevneverdige problemer knyttet til revisjonsarbeidet. Bruken av e-post adresser og telefonnummer på skjema gjør det lett å ta kontakt med oppgavegiver. Kontrollprogrammet for barnevern (BVK) er i dag bærebjelken i revisjonsarbeidet, sammen med et stadig forbedret revisjonssystem - KIRES barnevern. Samtlige kommuner rar en tilbakemelding etter at fagseksjonen i SSB har mottatt dataene. Tilbakemeldingen inneholder to tabeller som viser foreløpige tall, og to tilsvarende tabeller har endelige tall fra året før. Alle tall som inngår i KOSTRA publiseringen er med i disse tabellene. I tillegg får kommunene en feilliste som baserer seg på de 40 kontrollene vi har i BVK. Feillisten som skal besvares og retumeres innen 2-3 uker danner grunnlaget for opprettingsarbeidet. Bare noen få kommuner står med opprettede tall til 15.3-publiseringen, men i år hadde samtlige kommuner og bydeler ferdigstilte og reviderte tall for barnevern til 15.6- publiseringen. Det er ingen konkrete ønsker om endringer i kontoplanen (funksjon og art). 4.2 Forslag til endring Ingen endring. Det gjøres ingen endringer i skjema 15 fra den kommunale barnevernstjenesten for 2011. Det blir gjort endringer/forenklinger i skjema 8 for 2010 knyttet til rapportering av organisering av barnevernet. Tidligere registrering av organiseringen av barnevernstjenesten erstattes med: 1) barnevernstjenesten organisert iet interkommunalt barnevernssamarbeid? Ja/Nei, 2) Er barnevernet organisert i NA V? Arbeidsgruppa er stort sett fornøyd med faktaark H: Barnevern slik det er i dag. Det gir oss mulighet til å se tiltaksprofiler i det kommunale barnevernet, og om hovedtyngden av utgiftene går til hjelp til barn i opprinnelig familie eller til hjelp til barn utenom opprinnelig familie (dvs. bam plassert utenfor hjemmet). Nøkkeltallene gir oss også tall for enhetskostnader og mulighet til å sammen 1 i gne med andre kommuner. Det var enighet om at to indikatorer som er blitt linket til faktaarket: 1) MVA-kompensasjon drift, barnevern pr innbygger (kr) og MVA-kompensasjon investering, barnevern per innbygger (kroner) får en altfor sentral plass og bør tas ut på nivå 2 samt flyttes på nivå 3. Disse endringene er allerede gjort i 15.6-publiseringen. Andel barn med barneverntiltak ift. Er barnevernstjenesten organisert i et interkommunalt barnevernssamarbeid? Ja/Nei, Er barnevernet organisert i NA V? Arbeidsgruppen brukte første møtet til 2 timers foredrag og diskusjon knytta til prosjektet "Kommunal tjenesteproduksjon - hvordan få med hele bildet?" Arbeidsgruppen ser dette som oppstarten på et mer langsiktig arbeid for å videreutvikle KOSTRA, og KS-representanten påtok seg å kontakte 2-3 kommuner for å undersøke tjenesteproduksjon utenfor kommunekassa. Svaret foreligger ikke ennå, men KS planlegger å lage en tjenesterapport basert på KOSTRA-data. De vil blant annet undersøke om kostnadene knyttet til interkommunale samarbeid blir fordelt og ført riktig. Hovedinntrykket etter diskusjonen er likevel at konsernregnskap trolig ikke har så stor betydning på barnevernsfeltet, men her trengs det grundigere undersøkelser. av nøkkeltall basert på andre perspektiver enn produsentperspektivet. Arbeidsgruppen hadde ingen nye forslag på kvalitetsindikatorer. har imidlertid stått på programmet de siste 3-4 år. KOSTRA-skjema 8: Personell og organisering av barneverntjenesten 2010 KOSTRA-skjema 15: I tillegg kommer kommuneregnskapene og eksterne data fra Vannverksregisteret (VREG). VREG er administrert av Folkehelseinstituttet, men datafangsten foretas av Mattilsynet. KOSTRAs gruppe for VAR har våren 2009 bestått av følgende medlemmer: Kari B. Mellem, Statistisk sentralbyrå (SSB) Bent Devik, Kommunal- og regionaldepartementet (KRD) Harald Gaarde, Klima- og forurensningsdirektoratet (Klif) 4. Gruppene skal vurdere registerbasert personellrapportering innenfor sitt område, i samarbeid med KOSTRAs delprosjekt på området. Det har blitt avholdt 4 møter siden forrige rapport ble skrevet. Status og forbedring av innrapporteringen har vært diskutert, samt en gjennomgang av arbeidsgruppas sammensetning og hva de ulike rollene innehar av ansvar og plikter. I tillegg er faktaarkene og indikatorene diskutert med tanke på om de gir et riktig bilde av tjenesteproduksjonen, også når tjenestene utføres av ulike former for interkommunale samarbeid. På avløpsområdet er det behov for videre arbeid utover høsten. Skjemaproduksjonen og datafangsten har fungert bra, bortsett fra vannverkenes rapportering som er lagt om til rapportering via Altinn til Mattilsynet. Her er svarprosenten lavere enn tidligere, og en del revisjonsarbeid må gjøres etter publiseringen i juni. Arbeidsgruppen foreslår noen mindre endringer i skjema 26A og 26C, samt justering av beregningsmåtene for noen eksisterende nøkkeltall. Det ble i fjorårets rapport foreslått nye nøkkeltall på avløpsområdet for å måle oppfyllelse av rensekrav, samt å opprette funksjonsdelte nøkkeltaller for gebyrgrunnlag per innbygger i vann- og avløpssektoren. Ingen av disse nøkkeltallene er innført, men arbeidet med utvikling videreføres også til neste år. Skjemaene er stort sett uendret sammenlignet med fjorårets rapportering, og kun mindre justeringer er foretatt. For rapporteringsåret 2009 er skjemaet for vann- og avløpssektoren blitt funksjonsdelt i de postene som danner gebyrgrunnlaget. Vannsektoren er delt inn i funksjon 340 og 345, og avløpssektoren er inndelt i funksjon 350 og 353. Kommunene rapporterte i år, for første gang, vannverksdata via Altinn til Mattilsynet. Mattilsynet opprettet deretter et uttrekk som ble oversendt FHI. Kontroller i skjema omfatter i hovedsak feilmeldinger dersom viktig informasjon mangler i det rapporterte skjemaet. Det foretas ingen sjekk mot nivåer fra fjorårets rapportering slik som utslippsnivå etc. (dette tas i den overordnede revisjonen hos Statistisk sentralbyrå). Skjema mottatt i tabellen inkluderer også et skjema 26A og et skjema 2681 som er mottatt for Longyearbyen lokalstyre. Tall for antall skjema mottatt i februar er basert på antall skjema som ble med i mars- publiseringen 15.03. (omfatter også noen skjema rapportert etter 15. februar - dvs. fristen for innlevering). Antall skjema foruten 26A, er ikke registrert. Generelt sett har innrapporteringen for de aktuelle skjemaene utgjort en merkbar forbedring sammenlignet med fjoråret, med en registrert økt innrapportering på samtlige skjema, med unntak av skjema 2682. Økningen antas å ha bakgrunn i en del tekniske problemer i fjor som nå er rettet opp. Dersom man ser innrapporteringen over tid, ser man klart et mønster at fjorårets innrapportering (2008-tall) ligger relativt lavt. Figuren under viser for skjema 26A denne nedgangen i antall skjema som var tilfelle for fjoråret, men som nå er tilbake til "normalt nivå" i 2009-tallene. Sammenlignet med 2008-dataene, ser man at 2009-dataene ble rapportert inn tidligere, samtidig som flere skjema totalt ble levert inn. Den vannrette aksen i figuren viser antall dager det tok etter starten på innrapporteringen, 1. januar 2010, før skjemaet ble innrapportert (siste og endelige versjon). 45 dager tilsvarer fristen for innrapportering (15. februar), 105 dager tilsvarer siste frist for rettinger i rapportering av data (15. april), og 165 dager tilsvarer junipubliseringen (15. juni). Figur 1: Skjema 26A - innrapportering over tid fra 1. januar til 30. juni. 2004, 2008 og 2009. Datafangsten er omtrent som fjoråret, med én kommune mer innrapportert enn i fjor. Det har ikke vært noen henvendelser i forbindelse med innrapporteringen, noe som tyder på at kommunene ikke har hatt problemer i forbindelse med innsending av data. Skjema mottatt i tabellen inkluderer også et skjema som er mottatt fra Longyearbyen lokalstyre. Datasettet fra Vannverksregisteret blir levert av Folkehelseinstituttet. Datasett ble levert til både prøvekjøringer og endelig kjøring av nøkkeltall til KOSTRA-faktaarkene. Datasettet legges på serverområdet som eksterne data før kjøring av nøkkeltall. Det nye vannverkregisteret, hvor data fra FHI og Mattilsynet er slått sammen, er etablert, og det er laget rutiner for hvordan data skal overføres fra Mattilsynet til FHI. Det lokale Mattilsynet skal sikre innrapportering og kvalitetssjekk av data. Kommunene rapporterer vannverksdata til Mattilsynet via Altinn. Purring tas hand om av Mattilsynets distriktskontorer, og KOSTRA-datoene er styrende for dette arbeidet. I år er det FHI som tar kontakt med kommunene vedr. vannkvalitet og transportsystemer, og det er utarbeidet retningslinjer for hvordan rettinger i datagrunnlaget utføres. Den nye innrapporteringsløsningen er årsaken til at svarprosenten er redusert i forhold til fjoråret. Av ca. 1800 rapporteringspliktige vannverk er det, per 16. juni, 1045 kommunale vannverk. Kommunale vannverk finnes i 409 av 430 kommuner (21 kommuner har bare private vannverk). 79 prosent av de kommunale vannverkene rapporterte data for 2009. Små vannverk som ikke er rapporteringspliktige til Vannverksregisteret, men som allikevel har rapportert, blir ikke tatt med i KOSTRA-rapporteringen. Purring ble sendt ut i månedsskifte mars/april samtidig for de fem avløpsskjemaene, og responsen var generelt god, seiv om ikke det ikke er respons på purringen av alle anlegg. I en del tilfeller fungerer purringen også som en bevisstgjøring på kommuner som regelrett har misforstått hvilke skjema man skal fylle ut og hvor mange. Etter at FHIs og Mattilsynets databaser ble slått sammen, har antallet vannverk økt, og det er nå ca 1800 vannverk, inklusiv hytter og fritidsboliger, i VREG. En del vannverk (ca 150) har ikke registrert sine vannverk i Enhetsregisteret i Brønnøysund og har falt ut av VREG. Mattilsynets database inneholder også vannverk som bare forsyner skoler, institusjoner campingplasser og lignende, og disse har ikke vært med i VREG tidligere og skal heller ikke være det nå. På grunn av feilregistrering er det kommet med en del av disse vannverkene i uttrekket som Mattilsynet oversender FHI. Det er fortsatt behov for kvalitetssikring av databasen og å nedlegge vannverk som f. eks. er registrert flere ganger. FHI har innledet et samarbeid med Mattilsynet og distriktskontorene om kvalitetssikring av de innrapporterte dataene. Mye av tiden i år har gått med til å få Mattilsynets og FHIs databaser til å fungere sammen, og kvalitetssikringsarbeidet vil derfor fortsette etter publiseringen i juni. Det vil derfor bli en ny overføring av data fra VREG trolig på høsten. En artikkel i serien Dagens Statistikk (DS) ble publisert 22. juni 2010: (http://www.ssb.no/emner/01/05/10/avfkomm/). Gebyret for septiktømming er flyttet til faktaarket for avløp, da det er mest naturlig for brukerne av statistikken å lete i dette faktaarket. Artikkel i serien Dagens Statistikk (DS) ble publisert 23. juni 2010: (http://www.ssb.no/emner/05/03/kommgeb/) Fakta-arkene er i hovedsak likt med tidligere, bortsett fra at to nøkkeltall er fjernet: Grunnen til deaktiveringen av nøkkeltallene er at det ikke er spesielt god sammenheng mellom omfang i teller og nevner i brøkene (dvs. de er ikke direkte sammenlignbare), noe som kan resultere i feilaktige nøkkeltall. Tabell 7: Følgende nye nøkkeltall er innført: Artikkel i serien Dagens Statistikk (DS) ble publisert 25. juni 2010 (http://www.ssb. Fakta-arkene er i hovedsak likt med tidligere bortsett fra at nøkkeltallet under er tjernet: Tabell 8: Følgende nøkkeltall er fjernet: Brutto investeringsutgifter i vannsektoren per innbygger tilknyttet kommunal kr/tilkn.innb vannforsyning (kr/tilkn.innb) Grunnen til deaktiveringen av nøkkeltallet er at det ikke er en spesielt god sammenheng mellom omfang i teller og nevner i brøken (dvs. de er ikke direkte sammenlignbare), noe som kan resultere i feilaktige nøkkeltall. Andel av total vannleveranse som går til husholdningsforbruk (boliger, leiligheter) Andel av total vannleveranse som går til husholdningsforbruk (hytter, fritidsboliger) Andel av total vannleveranse som går til tjenesteytende næringer Andel av total vannleveranse som går til Primærnæringer; jordbruk/skogbruk/fiske. Andel av total vannleveranse som går til annet forbruk. Artikkel i serien Dagens Statistikk (DS) ble publisert 21. juni 2010: (http://www.ssb.no/emner/01 /04/20/vann_kostra/) Årets rapportering har fungert mye bedre sammenlignet med i fjor da rapporteringen var preget av en del tekniske problemer. Det er registrert litt forvirring i noen tilfeller hvor kommunen skal rapportere inn et nytt avløpsanlegg som ikke har vært registrert tidligere (mangler id-nummer dvs. anleggsnummer). En forbedret teknisk løsning på nyregistrering av anlegg vil være på plass til neste år. Avløp - Skjema 26A: Skjema 26A inneholder noen store matriser som inneholder data som ikke inngår i statistikken, og de er ofte mangelfullt utfylt. Det foreslås derfor å fjerne fordeling på tettsted og resipient under del 4.1 til 4.3. Klif har behov for noen av disse opplysningene i forbindelse med internasjonal rapportering, og spørsmålet vil bli diskutert videre høsten 2010. Det innføres et nytt spørsmål av typen "Ja / nei", hvor det skal opplyses om slammet er hygienisert og stabilisert. Dette spørsmålet innføres som en kontroll. Redusere matrisene i spørsmål 4. Fjerne fordeling på (a) tettsted og (b) resipient i de tre store tabellene. Se figur 2. Innføre spørsmålet "Er slammet hygienisert og stabilisert?" Informasjonen inngår ikke i eksisterende statistikk. Tett tank (for alt avløpsvann) Arbeidsgruppa har hatt en gjennomgang av faktaarkene for vann- avløp- og renovasjon for å vurdere aktualiteten og innholdet av nøkkeltallene. Faktaark-administrasjonen (applikasjonen for styring av innhold og utseende på faktaark) ser ut til å fungere bra. En gjennomgang av faktaarkene avdekket ingen behov for store endringer i nøkkeltallene, men enkelte justeringer i beregningsmåtene for enkelte av nøkkeltallene. Det ble påpekt at nøkkeltallet for forsyningssikkerhet som vises i prosent med 3 desimaler, viser liten variasjon. Det foreslås at nøkkeltallet beregnes ved at antall innbyggertimer med avbrudd i forsyningen divideres på antall innbyggere tilknyttet. Nøkkeltallet uttrykker da gjennomsnittlig avbruddstid i timer per år. Forslag til ny beregningsmåte er satt opp under pkt. 6.2.3. I noen av nøkkeltallene på avløpsområdet inngår antall innbyggere tilknyttet. Her er ikke fritidsbebyggelsen inkludert, og en metode for å inkludere disse vil prøves ut. I de innrapporterte data finnes det opplysninger om tilknyttet fritidsbebyggelse. Disse opplysningene kombinert med en faktor for hvor mange personer som skal regnes per fritidsbebyggelse, kan benyttes for å fa et totaltall for antall innbyggere tilknyttet. Forslag til ny beregningsmåte er satt opp under pkt. 6.2.3. Det ble i fjorårets rapport foreslått nye nøkkeltall på avløpsområdet for å måle oppfyllelse av rensekrav. Det ble også foreslått å opprette funksjonsdelte nøkkeltaller for gebyrgrunnlag per innbygger i vann- og avløpssektoren. Ingen av disse nøkkeltallene er innført, men arbeidet med utvikling videreføres også til neste år. Utover dette er det ikke ønske om noen nye nøkkeltall. Forsyningssikkerhet, vann. Enhct: Forsyningssikkerhet for vann = (Antall innbyggertimer uten avbrudd i forsyningen/Antall innbyggertimer totalt)* Gebyrinntekter per innbygger tilknyttet kommunal vannforsyning (kr/tilkn.innb). Enhet: Gebyrgrunnlag per innbygger tilknyttet kommunal vannforsyning (kr/tilkn.innb). Enhet: Driftsutgifter per tilknyttet innbygger (kr/tilkn.innb). Enhet: antall personer per fritidsbebyggelse) Gebyrinntekter per innbygger tilknyttet kommunal avløpstjeneste (kr/tilkn.innb). Enhet: Gebyrgrunnlag per innbygger tilknyttet kommunal avløpstjeneste (kr/tilkn.innb). Enhet: Driftsutgifter per tilknyttet innbygger tilknyttet kommunal avløpstjeneste (kr/tilkn.innb). Enhet: Det har vært avholdt et møte med en representant fra seksjon for offentlige finanser som innledet og deltok i diskusjon rundt dette temaet. På vann- avløps- og avfallssektoren viser de aller fleste nøkkeltallene allerede hele bildet. Faktaarkene her inneholder nøkkeltall hvor data fra selvkostregnskapet for de enkelte sektorer inngår. Disse dataene er ikke hentet fra kommuneregnskapet, men innrapportert i skjema 23; Kostnadsdekning i vann- avløps- og avfallssektoren. Disse dataene omfatter derfor hele tjenesteproduksjonen, og kan anses som konserntall. 7. /. / Kvalitetssikring av nøkkeltall, sikring av samme omfang i teller og nevner Det er to nøkkeltall som er fjernet fra årets publisering fordi de ikke fanger opp hele tjenestetilbudet: Dataene her er hentet fra kommuneregnskapet, og det gjenspeiler ikke alltid de investeringene som gjøres i de ulike interkommunale samarbeidende. sammenligning mot andre kommuner/fylkeskommuner. Arbeidsgruppa har ved gjennomgang av alle nøkkeltallene ikke funnet det nødvendig å gjøre endringer eller tillegg til de eksisterende kvalitetsindikatorene. 10.2 Skjema 21C Husholdningsavfall i interkommunal renovasjon 10. 10.4 Skjema 23 Kostnadsdekning i vann-, avløps- og avfallssektoren 10.5 Skjema 26A Offentlig ledningsnett, tilknytning, og små avløpsanlegg. 10.6 Skjema 2681 Avløpsanlegg iht. kapittel 13 i Forurensningsforskriften 10.7 Skjema 2682 Avløpsanlegg iht. kapittel 14 i Forurensningsforskriften 10. 10.10 Årlig innrapportering av vannforsyningssystem (rapporteres til Mattilsynet via Altinn) se: http://www.mattilsynet. Fysisk planlegging, kulturminner, natur og nærmiljø (KNNM) KOSTRA Kulturminner, natur- og nærmiljøgruppa (KNNM) ble opprettet våren 1998, og har levert rapport til KOSTRA Samordningsråd hvert år siden da. Arbeidsgruppa dekker områdene fysisk planlegging, kulturminner, natur- og nærmiljøarbeid i kommunene. Arbeidsgruppa har hatt tre møter første halvår 2010, der følgende personer har møtt: Even Vaboen, Kommunal og regionaldepartementet (KRD) Håkon Løvli, Statens kartverk (SK) Faste medlemmer som har meldt forfall til motene avholdt hittil i 2010: Ingerid Angell-Petersen, Direktoratet for naturforvaltning (DN) Kopi av møtedokumenter og referater har blitt sendt for orientering til: I tillegg til møter i arbeidsgruppa har det vært avholdt møter i to arbeidsutvalg som har lagt fram forslag for en samlet arbeidsgruppe. Ingunn Holm hos Riksantikvaren har meldt at fra og med høsten 2010 er deres representant Ole Christian Tollersrud. Vi takker Ingun for godt samarbeid i de to årene hun har vikariert. Arbeidsgruppa for fysisk planlegging, kultur, natur og nærmiljø (KNNM) har ansvar for følgende funksjoner i henhold til regnskapsfunksjonene: Oppgave 1 er etter det arbeidsgruppas oppfatning dekket opp av indikatorer etablert gjennom flere år og de omfatter temaene saksbehandlingstid og standardgebyrer. Arbeidsgruppa har våren 2010 ikke mottatt signaler om at det er behov for utvidelse av indikatorsettet med hensyn til brukerrettet informasjon. Oppgave 2 er fulgt opp gjennom kontakt med prosjektleder for delprosjektet på registerbasert personellrapportering og det ble avklart at KNNM-området foreløpig ikke er omfattet av prosjektet. Arbeidsgruppene i KOSTRA har i 2010 fatt et oppdrag som kalles "Kommunal tjenesteproduksjon - hvordanfå med hele bildet? " Problemstillingen som er utgangspunkt for oppdraget er at dagens organisering av de kommunale og fylkeskommunale tjenestene (konkurranseutsetting, KF, IKS, AS FKF) fører til at det er nødvendig å innføre såkalte konsernregnskapstall i KOSTRA for å fa fullt samsvar mellom kostnader og de faktisk utførte kommunale tjenestene. Dette er nødvendig for å få lik populasjon i teller og nevner på en rekke indikatorer. For KNNM-området er det foreløpig mulig å få skilt ut ca 77 millioner kroner i driftsutgifter fordelt på KFer og IKSer. Det er trolig toppen av isfjellet, seiv om KNNM omfatter tjenesteområder hvor "outsourcing" er lite utbredt. Erfaringer fra andre tjenesteområder viser at når konserntallene kommer på plass for en gitt kommune blir de ofte gode og nyttige beslutningsgrunnlag. Arbeidsgruppene har fått i oppgave å: Kvalitetssikre omfanget i teller og nevner i alle nøkkeltallene. Sørge for forbedret informasjon til brukerne. Rydde opp i omfang og struktur i faktaarkene. Spre kunnskap om konserntall. Vurdere problemstillinger knyttet til forskjellig organisering (utover konserndefinisjonen) som er/ikke er handtert i rapporteringen/publiseringen per i dag. Det er en målsetning å få gjennomført betydelig forbedringer i løpet av en 3 - 5 års periode. Produksjonen av skjemaene for 2009 gikk bedre enn for årgangen før, men det er fortsatt rom for forbedringer i Designer. Svarprosenten på skjema 20 er på veg opp. Skjema 51 er jevnt på 100 %. Publiseringen 15. mars og 15. juni gikk som planlagt. Artikler relatert til skjema 20 og 51 ble publisert 22. og 24. juni. Brukerreaksjonene tilsier at det er nødvendig å oppdatere veilederen og at KOSTRA generelt må arbeide for at kommunene skal få fagsystemer som gjør de i stand til å aggregere data maskinelt til bruk i rapporteringen eller sende data direkte til KOSTRA uten aggregering til skjema. Kontoplanen foreslås utvidet med to nye funksjoner og forklaringen til funksjon 716 foreslås oppdatert. Regnskapsveiledningen trenger oppdatering. Skjema 20 foreslås delt i 2, og oppdatert og utvidet på en rekke tema. Skjema 51 foreslås oppdatert og utvidet i beskjeden grad. Faktaarkene (nivå 2 og 3) foreslås splittet i 4 fra og med publiseringen i 2012. Arbeidsgruppa vil følge opp prosjektet "Hvordan fa med hele bildet?" utover høsten 2010 og gjennom 2011. Leder av arbeidsgruppa vil bistå Geolntegrasjon i arbeidet med etablering av en offentlig forsknings og utviklingskontrakt (OFU) som omhandler standardisering av tjenester for rapportering av datasett til bruk i KOSTRA-KNNM. OFU-prosjektet kan ha overføringsverdi til andre deler av KOSTRA og dette bør i så fall vurderes i løpet av høsten 2010. Muligheten for å eventuelt utvide OFU-prosjektet til å omfatte andre deler av KOSTRA bør undersøkes før søknaden til Innovasjon Norge sendes. For å gi kommunene en samlet oversikt som grunnlag for å rapportere på antall søknader og meldinger om tiltak knyttet til gamle og fredete bygninger er det planlagt å legge ut en liste over bygningene på KOSTRA-nettsiden "Innrapportering" http://www.ssb.no/kostra/innrapp/. Arbeidet med å oppdatere spørreskjemaet i Designer (skjemaverktøy) gikk bedre enn for 2008- versjonen. Funksjonaliteten i programmet var forbedret fra året før, og det var kortere svartider, mindre heng og flere snarveier for å programmere funksjonalitet. Det er fortsatt behov for forbedringer i Designer, som KOSTRA sentralt har samlet inn informasjon om gjennom bruker-/evalueringsmøter. Det er fortsatt behov for å legge inn flere kontroller i skjemaet, og en vurdering om noen av de eksisterende kontrollene skal tas ut eller erstattes av nye. Som for tidligere år var det tilfeller av at brukere gjentatte ganger ble "kastet ut" av web-løsningen. Dette forekom hyppigst tidlig på året, like etter at systemet ble åpnet for rapportering. Det virker som flere benytter muligheten til å delegere skjema eller deler av skjema elektronisk via epostfunksjonalitet bygd inn i web-løsningen, og at denne løsningen nå er blitt bedre og mer informativ. Fra Eiendomsregisteret hentes tall over antall eiendommer i kommunene per januar i rapporteringsåret. SSB har utviklet et felles revisjonssystem (KOSTRA-Genßev), der de ulike avdelingers IT-seksjoner lager en skyggedatabase for data fra skjemaene og har programmert de logiske kontrollene som har blitt definert av de fagansvarlige. For KNNM-området ble systemet brukt for syvende gang. Det er fortsatt behov for forbedringer i systemet, men for 2009-rapporteringen har det ikke blitt prioritert. Årsaken er at KOSTRA skal bytte/har delvis byttet til revisjonssystemet Dynaßev. For KNNMområdet vil dette arbeidet starte opp etter sommerferien 2010. Ved publisering i mars hadde 358 kommuner rapportert. I juni hadde tallet steget til 398. Det vil si at 93 prosent av kommunene hadde levert skjema til publiseringen 15. juni. Tallene i tabell 3.1 tyder på at flere av kommunene har lært seg å benytte det elektroniske skjemaet (web-basert rapportering) og at svarprosenten kan forventes å bevege seg opp mot nivået i 2005. Ved publiseringen 15. juni hadde 19 fylkeskommuner levert skjema, dvs. 100 prosent respons. Det ble gjort kontroller på besvarelsene ved Genßev-systemet. Besvarelsene var generelt bra, og kun et par fylkeskommuner fikk tilbakemeldinger med spørsmål for oppklaring. I uke 25 publiserer vanligvis SSB to "Dagens statistikk"-artikler, en med fokus på fysisk planlegging og en med fokus på nærmiljøinnsats i kommunene. Ett nytt nøkkeltall for 2009-rapporteringen: "Saksbehandlingsgebyr for privat forslag til reguleringsplan, til boligformål, jf. PBL-08 § 33-1. Enhet: Kroner" Det erstattet nøkkeltallet: "Saksgebyret for privat forslag til reguleringsplan, jf. PBL § 30. Enhet: Kroner" Antallet nøkkeltall/indikatorer på faktaarket "J. Fysisk planlegging, kulturminner, natur og nærmiljø" for kommuner er nå 125. Oversikteligheten for dette faktaarket er svært begrenset. Arbeidsgruppa har diskutert om det er hensiktsmessig å dele opp faktatark J. etter en tematisk inndeling tilsvarende den som er i skjemaet eller etter regnskapsfunksjonen Mer om dette i kapittel 6. Spørsmål som dreier seg om kvantifisering av arealer er problematiske fordi mange kommuner fortsatt ikke har fått digitalisert sine reguleringsplaner. De nye spørsmålene om utøvelse av tilsyn og risiko- og sårbarhetsanalyser ble ikke ledsaget av omtale i veilederen. Dette har skapt frustrasjon. Enkelte opplevde at web-løsningen ikke fungerte som den skulle. Brukerne ble "kastet ut" gjentatte ganger. Noen mener at skjemaet er for vanskelig å besvare og aldri kan bli riktig og komplett utfylt. Til slutt i dette kapittelet er det hyggelig å sitere en positiv kommentar fra en av kommunene i Lofoten: "Skjemaet er godt og intuitivt og synliggjør omfanget av forvaltningsansvaret for den enkelte kommune. Slik kan KOSTRA fungere som et verktøy for å identifisere små kommuners belastning knyttet til rapporterings- og forvatningsansvar i forhold til begrenset bemanning. " - vi får anta at dette er oppriktig ment og ikke et stykke god nordnorsk ironi. Til skjema 51, - temaer/problemstillinger som dominerer i kommentarene: Kommentarene er for det meste av typen utfyllende opplysninger til det som er rapportert. En del fylkeskommuner (5 av totalt 11 innkomne kommentarer) påpeker at det er viktige temaer og ansvarsområder for fylkeskommunene som ikke er inkludert i skjemaet. Hvis sentrale myndigheter og andre brukere ser behov for det, ser det ut til å være muligheter for å utvide rapporteringen i skjema 51. Arbeidsgruppa foreslår at dagens funksjoner 302 og 303 splittes opp og det opprettes to nye funksjoner: o Etablering og drift av kommunens kartgrunnlag og geodetisk grunnlag. o Saksbehandling etter lov om eierseksjoner. De eksisterende funksjonene KNNM har ansvaret for vil etter en slik oppsplitting omfatte følgende tjenester: Utarbeiding, behandling, kontroll og konsekvensutredninger av planer etter plan- og bygningsloven. Gjelder både arbeid med reguleringsplan, bebyggelsesplan og kommuneplanens samfunnsdel og arealdel. Behandling av dispensasjoner fra plandelen av plan- og bygningsloven. Saksbehandling og kontroll knyttet til søknader og meldinger om tiltak etter plan- og bygningsloven (byggesaksbehandling) o registrering og ajourføring av data i bygningsdelen av GAB dersom dette gjøres i forbindelse med byggesaksbehandlingen. o Saksbehandling av utslippstillatelse etter forurensningsloven. Kart- og delingsforretninger etter delingsloven. f.eks. ledningskart for vann- og avløp (funksjon 345 og 353), føres under den aktuell funksjon. Det samme gjelder oppmålingsarbeid i forbindelse med bestemte tjenester, f.eks. utstikning av kommunal vei (funksjon 333). turveier i bebygde strøk, samt offentlige toaletter. Funksjoner knyttet til koordinering av miljøvernarbeidet i kommunen, utarbeidelse av miljøog naturressursprogrammer. tilgjengelig for allmennheten, inkl. badeplasser, rasteplasser, småbåthavner, fortøynings- og bryggeplasser osv, samt andre tiltak rettet mot utøvelse av friluftslivet. Elveforebygging/sikring av friluftsareal. Fisk- og viltforvaltning. Prosjekter som går ut over løpende forvaltnings-, verne- og tilretteleggingsoppgaver (f.eks. miljøbyprosjekt, lokale byggeskikkprosjekter m.m.) Kartlegging av biologisk mangfold etter én eller flere av DNs handbøker om kartlegging (kartlegging av marint biologisk mangfold, ferskvannslokaliteter, naturtyper, vilt). Tiltak for å opprettholde naturverdier i kartlagte områder. Sikring, forvaltning, tilrettelegging og skjøtsel av områder vernet til naturvernformål etter § 25, 1. ledd nr. 6 i Plan- og bygningsloven. Forvaltning av kulturmiljøer føres under 365. (Forutsetter at det siste ballpunktet blir oppdatert i samsvar med ny plan- og bygningslov) bevaringsstatus etter PBL-85 § 25 første ledd nr 6 eller PBL-08 § 12-5 nr 5 eller § 12-6, jf § 11-8 c, samt tiltak for å bevare spor etter menneskelig aktivitet eller tidligere tiders byggeskikk/levesett (for eksempel gamle steinbruer, murer, veifar, kaiområde og lignende som ikke er regulert). Forslag til endring i funksjon 716: Ordlyden i overskriften på dagens regnskapsfunksjon "716: Friluftsliv og miljø" bør utvides slik at alle de nye oppgåvene inkluderes. Ny overskrift foreslås å være: 716: Friluftsliv, vannregionmyndighet og forvaltning av høstbare arter av vilt og innlandsfisk. Forklaringen til funksjon 716 bør også oppdateres og lyde som følger: 716: Friluftsliv, vannregionmyndighet og forvaltning av vilt og innlandsfisk Funksjonen omfatter saksbehandlingsinnsats innenfor friluftsliv, vannregionmyndigheten og forvaltning av høstbare, ikke truete arter av vilt og innlandsfisk, innsamling av miljødata og veiledning innenfor nevnte områder. I veiledningen til regnskapsrapporteringen er beskrivelsen av funksjon 303 misvisende. MD v/Høgvard skal sørge for at teksten blir oppdatert. Salgsinntekter kan være ført på feil art. Det bør presiseres bedre i regnskapsveiledningen. Eksempelvis består "Andre salgs- og leieintekter" av gebyrer som er både omfattet og ikke omfattet av mvareglene. Se http://www.ssb.no/koHimregnko/fotnote_taboso6s.httnl , pkt 13. Redusere oppgavebyrden for kommunene. Utnytte registerinformasjon som allerede er blitt etablert gjennom kommunenes oppdateringsrutiner for Matrikkelen. Endring i skjema 20 Fysisk planlegging, kulturminner, natur og nærmiljø (for kommuner) Deling av skjema 20: Skjema 20 er et av de mest omfattende skjemaene i KOSTRA-systemet og kan oppleves som "tregt" for brukerne av KOSTRAs web-løsning. En ytterligere utvidelse av skjemaet er ønskelig som følge av at KRD og Statens bygningstekniske etat, etter invitasjon fra arbeidsgruppa om "samkjøring" datafangst på byggesaksbehandling og tilsyn med byggevirksomhet, har besluttet å benytte KOSTRA som rapporteringskanal. Utvidelsen av skjema 20 vil bli betydelig og for å unngå at skjemaet blir enda mer "tungdrevent" i KOSTRAs web-løsning, er det aktuelt å splitte skjemaet i to for rapporteringsåret 2010. Endringer i ny versjon av skjema 20: De fleste av endringene i byggesaks-delen i skjemaet skyldes tilpasning til ny byggsaksdel i plan- og bygningsloven. Noen spørsmål er slått sammen for å få en strammere organisering av de ulike byggesaks-kategoriene. Spørsmålet om tiltak i områder regulert til bevaring foreslås betydelig forenklet siden mange kommuner ikke har digitale planer som gjør det mulig å samle informasjonen på en tilfredsstillende måte. Etter hvert som kommunene får digitalisert planene og disse blir tilgjengelige i planregisteret kan vi innhente mer detaljert informasjon om tiltak i regulerte områder. Tilsyn og sanksjoner er de tema som bidrar mest til utvidelse av skjema 20. De sentrale bygningsmyndighetene har inntil nylig gjennomført årlige undersøkelser rettet mot kommunene. Rapportering fra kommunene til staten skal fortrinnsvis foregå gjennom KOSTRA, og et arbeid er startet for å føye inn undersøkelsen til Statens bygningstekniske etat (BE) i KOSTRA-KNNM. Det er en utfordring å komme fram til hvilke variabler som må videreføres for å gi BE et minimum av nødvendig styrings- og beslutningsinformasjon. Endringer i nytt skjema 20Plan (arbeidstittel): Bortsett fra de justeringer som må til for at skjema 20Plan skal fremstå som et eget skjema og noen mindre tilpasninger til endret lovverk er det ikke lagt opp til endringer i rapporteringen på plansaksbehandlingen. Endring i skjema 51 Fysisk planlegging, kulturminner, natur og nærmiljø (for fylkeskommuner) Som følge av forvaltningsreformen har fylkeskommunene (FK) fatt nye oppgåver innenfor friluftsliv, deler av vannforvaltningen og forvaltning av høstbare, ikke truete arter av vilt og innlandsfisk fra 01.01.2010. For å kunne vurdere om nasjonale mål nås og om FK gjennomfører oppgåvene på en tilfredsstillende måte, har miljøvernforvaltningen behov for rapportering fra FK via KOSTRA på noen av de overførte oppgåvene. Myndigheten til å behandle søknader om etablering av oppdrettsanlegg for laks og ørret ble overført til fylkeskommunen 1. januar 2010. Lakselus og rømt oppdrettsfisk er i dag de alvorligste trusselfaktorene mot vill laksefisk, og antall nye tillatelser til etablering av anlegg vil i vesentlig grad påvirke de ville bestandene av laks og sjøørret. Mindre endringer av tekst, som tilpasning til nytt lovverk, ny plassering av forvaltningsoppgåver eller som følge av tilbakemeldinger om behov for klarere spørsmålsformuleringer og hjelpetekster er ikke tatt med i oppsummeringen. Et utrekk fra Matrikkelen på oppmålingsforretninger av diverse typer per kommune kan erstatte spørsmålet om antall utstedte målebrev per år (Dl i skjema for 2009). Uttrekket må gjøres på gunstigst mulig tidspunkt i forhold til fristene for oppdatering av Matrikkelen og tidspunkt for publisering av KOSTRA-nøkkeltall 15. mars. Endring i skjema 20 Fysisk planlegging, kulturminner, natur og nærmiljø (for kommuner) Skjema 20 foreslås splittet i to for rapporteringsåret 2010. Ny del har fått arbeidstittel skjema 20Plan og skal omfatte del B Plansaksbehandling og oppfølging i 2009-utgaven. De resterende deler av skjema 20 og forslag til endringer for rapporteringsåret 2010 legges til ny versjon av skjema 20. Skjema 20 Plan - nytt for rapporteringsåret 2010 - bør bestå av de samme delspørsmål under del B som for rapporteringsåret 2009. Det skal gjøres kun mindre endringer som tilpasning til endringer i lovverk, eller som følge av tilbakemeldinger om behov for klarere spørsmålsformuleringer og hjelpetekster. C.3. Hvor mange meldinger om tiltak mottok kommunen i alt siste år? Tiltak som skal inkluderes er gitt i forskrift om saksbehandling og kontroll i byggesaker (SAK) kap. 11l Meldepliktige tiltak (se http://www.lovdata.nO/for/sf/kr/xr-20030624-0749.html#map003) Nye spørsmål - angitt med nummer i forslag til 2010-utgaven av skjemaet: Nytt spørsmål nr 1 og 2 - med flere kategorier - tilpasset ny plan- og bygningslov og behovet for styringsinformasjon hos sentrale myndigheter: Nytt spørsmål nr 3 og 5- utvidet med flere kategorier - tilpasset ny plan- og bygningslov og behovet for styringsinformasjon hos sentrale myndigheter: B. 3 Hvor mange saker ble behandlet siste år av kategorien: a. 8.6. Mangler i søknader og meldinger siste år: 1. Hvor mange mangelfulle søknader og meldinger ble mottatt? 2. Hvor mange brev om tilleggsdokumentasjon ble sendt? a. 8.10. Dispensasjonssøknader i områder med bevaringsstatus i reguleringsplan PBL-85 § 25 første ledd nr 6 eller PBL 08 § 12-5 nr 5 eller § 12-6, jf. § 11-8 c), siste år: Spørsmål som går ut- angitt med nr i 2009-utaven: Nytt spørsmål - angitt med nummer i forslag til 2010-utgaven av skjemaet: G.l. Har kommunen i rapporteringsåret initiert eller støttet lokale miljøtiltak som omfatter kulturminner eller kulturmiljøer? Endring i skjema 51 Fysisk planlegging, kulturminner, natur og nærmiljø (for fylkeskommuner) Nytt spørsmål: 2.3 Innlandsfisk, laks og ørret (jfr. Lov om laksefisk og innlandsfisk m.v. 2.3.1 Hvor mange tillatelser er gitt til utsetting for kultiveringsformål av innlandsfisk og andre ferskvannsorganismer? 2.3.2 Hvor mange tillatelser er gitt til å etablere eller drive anlegg, dam eller innhegning for klekking, produksjon eller oppbevaring av innlandsfisk? 2.3.3 Hvor mange tillatelser er gitt til fysiske tiltak i vassdrag? Faktaarkene i KOSTRA er svært verdifulle fordi de inneholder store deler av KOSTRA-KNNMrapporteringen i detalj (faktaark nivå 3) i tillegg til interessante nøkkeltall på faktaark nivå 2. Men arbeidsgruppa mener at det fortsatt er vesentlige svakheter ved faktaarkene: o de omfatter for mange variabler, og kunne med fordel vært delt opp i flere faktaark. KOSTRA-nivå 3 befinner seg i Statistikkbanken og antall variabler på KNNM-området er overveldende. mange tekster med til dels uforståelige forkortelser og nesten likelydende titler. Dette taler for å splitte opp nivå 3 på flere tabeller. Det bør arbeides med forbedring av faktaarkene og statistikkpublisering på fylkesnivå, som er et viktig nivå for nasjonal formidling og politikkutforming. Før publisering i mars 2012 foreslår arbeidsgruppa for KNNM at faktaark J på nivå 2 skal være splittet opp i 4 faktaark. For nivå 3 skal det avklares om dette nivået skal organiseres på samme måte som nivå 2 eller om dagens oppsett videreføres. Blant annet vil funksjonaliteten i Statistikkbanken på nye ssb.no vil være avgjørende for valg av oppsett på nivå 3. Faktaark J foreslås splittet opp i 4 faktaark (funksjon i parentes): Jl. Plansaksbehandling (301) og bygge- og delesaksbehandling (302) Utover høsten 2010 vil det bli tatt en gjennomgang av indikatorene for å avgjøre om det er muligheter for å redusere antall indikatorer på nivå 2. Det er foreløpig ikke kommet forslag om nye nøkkeltall for KNNM-området. Nye nøkkeltall kan komme som følge av utvidelsene av skjema 20, og vil i så fall bli foreslått for publisering i 2012. Enkelte eksisterende nøkkeltall skal omprogrammeres slik at de baseres flere av de nye kategoriene i skjema 20 - byggesaksdelen. Innholdet skal ikke endres slik at betydningen av nøkkeltallene blir endret. Arbeidsgruppa for KNNM har planlagt å ta fatt i følgende oppgåver høsten 2010 og våren 2011: Gjennomgang av nøkkeltall - vurdere om teller og nevner bygger på samme populasjon (konsistens) Foreløpig ikke kommet fram til at det er behov for å ta ut gamle eller legge til nye kvalitetsindikatorer. KNNM har arbeidet for å etablere løsninger for direkte overføring/uttrekk av data fra kommunenes sak- og arkivsystemer og andre typer databaser som er relevante for indikatorene i faktaark J. Et pilotprosjekt kalt "Tiltaksdatabase-prosjektet" har fatt tildelt midler til prosjektledelse. Sammen med Norkart Geoservice (teknisk samarbeidspartner) har SSB søkt midler fra et statlig støttet utviklingsprogram for standardisering av grensesnitt for kommunale sak- og arkivsystemer samt GlSverktøy - kalt Geolntegrasjon 1 , for åfå gjennomført pilotprosjektet i samarbeid med 2 kommuner. Det har etter samtaler med prosjektledelsen i Geolntegrasjon blitt bestemt at Geolntegrasjon skal søke midler fra Innovasjon Norge til etablering av en offentlig forsknings og utviklingskontrakt (OFU) som omhandler standardisering av tjenester for rapportering av datasett til bruk i KOSTRA-KNNM. Innovasjon Norge opplyser at OFU-budsjettet for 2010 er brukt opp og søknaden for KOSTRAprosjektet bør sendes i januar 2011. Leder av arbeidsgruppa for KNNM vil følge opp arbeidet med å lage søknaden til OFU-prosjektet og har i samråd med Norkart Geoservice besluttet å legge "Tiltaksdatabase-prosjektet" på vent inntil det er avklart om prosjektet får støtte. OFU-prosjektet kan ha overføringsverdi til andre deler av KOSTRA og dette bør i så fall vurderes i løpet av høsten 2010. Muligheten for å eventuelt utvide OFU-prosjektet til å omfatte andre deler av KOSTRA bør undersøkes før søknaden til Innovasjon Norge sendes. 1 Prosjektet gjennomføres i et samarbeid mellom Statens kartverk og 18 kommuner. Difi har gitt tilsagn om prosjekttilskudd fra tilskuddsordningen Digital fornying i kommunene. Statens kartverk er ansvarlig tilskuddsmottaker. Geolntegrasjon inngår som et delprosjekt innenfor GEOLOK3 satsningen i regi av Kommunenes sentralforbund (KS) og Statens kartverk. Prosjektets formål er å fa utarbeidet felles grensesnittstandarder og prinsipper for samspill mellom fagsystemer og saks-/arkivsystemer innenfor kommunal sektor. Geolntegrasjon har inngått avtaler med alle de dominerende systemleverandørene i det norske markedet for sak-, arkiv- og GIS-systemer om at det skal etableres felles standarder og prosedyrer som leverandørenes produkter skal benytte. Eksperter fra alle leverandører er trakket inn i Geolntegrasjon og så langt går prosjektet som planlagt. KOSTRA-KNNM skal i løpet av høsten 2010 ta i bruk nytt verktøy for revisjon og kvalitetssikring av skjemadataene. Omleggingen forventes å ta en del ressurser og vil derfor medføre at flere av endringsforslagene og utviklingsoppgaven på konsistens, konsernregnskap og generell kvalitetssikring vil måtte arbeides med utover i 201 1. For å gi kommunene en samlet oversikt som grunnlag for å rapportere på antall søknader og meldinger om tiltak knyttet til gamle og fredete bygninger er det planlagt å legge ut en liste over bygningene på KOSTRA-nettsiden "Innrapportering" http://www.ssb.no/kostra/innrapp/. Alternativt legges den inn i veiledningen. Listen baseres på informasjon fra registrene SERAK og Askeladden, og bygningene kan identifiseres med kommunenummer, bygningsnummer og særskilte register-identer. Som oppfølging av at det forventes en ny forskrift til plan- og bygningsloven fra 1.1. 2011 har MD varslet at de ønsker inn i byggesaksdelen et spørsmål knyttet til PBL § 31-4: Antall vedtak i medhold av forskrift til PBL § 31 -4 om kommunenes adgang til ågi pålegg om utbedring av bevaringsverdige bygg. MD har i notat til KOSTRA-KNNM av 25.06.10 (U.off. § 15) varslet at de ønsker åfa rapportering i KOSTRA på antall varsler om innsigelser til planer, i tillegg til dagens rapportering på antall gitte innsigelser. Spørsmålet om arealer regulert med bevaringsstatus vil også bli foreslått endret. Spørsmålet om kommunen har gjeldende planer eller bestemmelser for diverse forvaltningstema er i dag et Ja/Nei-spørsmål. Det vil bli foreslått utvidet med angivelse av hva slags type plan eller bestemmelse som gjelder for forvaltningstemaene (biologisk mangfold, friluftsliv, kulturminner etc.). Arbeidsgruppa for KOSTRA-Samferdsel ble opprettet våren 1999. Det har vært utarbeidet en rapport hvert år siden. I løpet av våren 2010 er det gjennomført to møter i arbeidsgruppa. I tillegg er det i vår avholdt seks KOSTRA-Samferdsel relaterte møter med representasjon fra 440; tre i Østlandssamarbeidets regi (fylkes KOSTRA), to i regi av Vegforum for byer og tettsteder (VBT) og ett møte med Statens vegvesen om datarapportering til KOSTRA. Det har således vært betydelig aktivitet våren 2010 knyttet til KOSTRA-Samferdsel, og flere møter vil følge til høsten. Vi kommer nærmere tilbake om bakgrunn for dette senere i rapporten. Halvard A. Vie sluttet i TL våren 2009. Arbeidsgruppa har forholdt seg til mandatet for 2010. Hovedpunktene i mandatet er: Følge utviklingen på sitt område med særlig vekt på å samordne tjeneste- og økonomidata for å sikre kvaliteten på tallene. Arbeidsgruppa for KOSTRA-Samferdsel har tidligere signalisert et ønske om et større eksternt engasjement om vår statistikk/våre indikatorer. Forhåpningen om en egen nettverksgruppe for teknisk sektor underlagt ASSS-kommunene, ble ikke oppfylt. Det er likevel blitt en løsning for både kommunal- og fylkeskommunal sektor: Det har vært et usedvanlig sterkt engasjement knyttet til KOSTRA-Samferdsel hittil i 2010. Dette vil fortsette til høsten. I tillegg til "dypdykket" på området samferdsel initiert av Seksjon for offentlige finanser i SSB, har det vært aktivitet i ytterligere to arbeidsgrupper; én i regi av VBT og en annen for fylkeskommunal sektor i regi av Østlandssamarbeidet. Prosjektet til Seksjon for offentlige finanser med ambisjon om å kartlegge og fange hele den kommunale- og fylkeskommunale samferdselssektoren uansett organiseringsform, vil være én av hovedpilarene for arbeidet i VBT- og Østlandsgruppa. Den andre vil være en gjennomgang av innhold i form av hvilke indikatorer som best synliggjør og måler området samferdsel. I dette ligger nødvendigvis først en gjennomgang av begreper, definisjoner, skjema osv. Som sagt, det har vært, og vil bli ytterligere aktivitet rundt KOSTRA Samferdsel i tiden framover. Dette er ressurskrevende for alle parter, men ettersom grunnlaget nå er lagt for ytterligere kvalitetsforbedring på området, må det ikke stå på ressurser - spesielt ikke når det gjelder regnskap. Når spørsmål knyttet til harmonisert regnskapsføring skal diskuteres må Seksjon for offentlige finanser i SSB delta. Området samferdsel har en del utfordringer å forholde seg til som vel ikke er like vanlig på andre områder. Dette gjelder for eksempel forskjellige kontraktsformer som kan gi lite sammenlignbare nøkkeltall: Ved bruttokontrakter blåses brutto driftsutgifter opp, men ikke netto driftsutgifter grunnet fylkeskommunal føring av billettinntektene. Likevel, noen fylkeskommuner "netter" utgiftene/inntektene, noe som ikke alltid er like lett å oppdage - spesielt når det opereres med både netto- og bruttokontrakter i samme fylke. fylkeskommunale foretak. Den går på om tallene likevel gir et korrekt bilde av fylkenes virksomhet. Aksjeselskaper inngår ikke i KOSTRAs konsernoppstilling. relevante KOSTRA-Samferdsel funksjoner (i tillegg til at tjenestetallene rapportereres). Hva/hvilket regnskapsomfang som rapporteres er usikkert. Kommune (skjema 24): Preprinte informasjon om antall kilometer kommunal vei og be om kommunens eget anslag. Fylkeskommune (skjema 50): Arbeidsgruppa for samferdsel anbefaler ikke en egen funksjon eller art for de "nye" fergekaiene som mange fylkeskommuner overtok i samband med forvaltningsreformen. som en parallell til at arbeidsgruppa heller ikke gikk inn for egne funksjoner/arter for "nye" fylkesveier fylkeskommunen overtok ansvaret for fra og med 2010. Hovedargumentasjonen for dette var at vi fant det lite trolig at fylkeskommunene ville kunne skille ressursbruken. Utslipp av svevestøv (PM 10) fra veitrafikken pr. km 2 areal fysisk nedbygd av infrastruktur i tettbygd og spredtbygd strøk. Frekvens. Vognkilometer per linjekilometer for buss Kapasitet på busstilbud. Setekilometer per linjekilometer Vognkilometer pr. Rutekilometer pr. Endre teksten på indikatoren Andelen tuneller på europa-/riksveier og fylkesveier med høgdebegrensning 4 m eller lavere. Prosent til Andelen tuneller på europa-/riksveier og fylkesveier med høgdebegrensning 4,10 m eller lavere. Arbeidet med å oppdatere spørreskjemaet i Designer gikk bra. Funksjonaliteten i programmet var forbedret fra året før, og det var kortere svartider, mindre heng og flere snarveier for å programmere funksjonalitet. Det er fortsatt behov for forbedringer i Designer, som KOSTRA sentralt har samlet inn informasjon om gjennom bruker-/evalueringsmøter. Kontrollene i Designer var delvis feil eller virket ikke som forutsatt i 2008. Dette ble rettet i 2009- versjonen. Det er en del kontroller i skjema 50, i hovedsak logiske kontroller og kontroller på feltlengde. I skjema 24 er det bare kontroller for feltlengde. i skjemaene og lage flere. Det bør også lages noen varsler i enkelte viktige felt, fortrinnsvis ved å kombinere informasjon fra 2 feiter. Tabellen nedenfor viser antall innkomne skjema og regnskap for 2009-publiseringen per 15. mars og 15. juni 2010: Det er 430 kommuner i Norge. Indikatorene for samferdsel bygger også på registerdata (befolkning og infrastruktur). Leveransene fra den Nasjonale vegdatabanken i Statens vegvesen var betydelig bedre i 2009 enn i 2008. Det var kun data for bruer som ikke ble levert. Det ble gjennomført et eget møte med Statens vegvesen i mai 2010 om erfaringene med dataleveransene for 2009-rapporteringen, og hva som kan forventes av data for 2010. fagregistrene som ligger i den Nasjonale vegdatabanken. Tallet på kommuneskjema har de seneste årene stabilisert seg på rundt 370-380.1 2010 var 391 mottatt innen publisering av foreløpige tall. Også antall regnskap har de siste årene vært rundt 380, men hadde for 2010 økt til 405. Svarinngangen må sies å være tilfredsstillende. Tabellen viser full dekning i både tjeneste- og regnskapstall for fylkeskommunene etter revisjonen. For kommunene er dekningsgraden på 96 prosent for skjema, mens dekningsgraden for regnskap er tilnærmet 100 prosent. Revisjonen for 2009-dataene ble flyttet fra rammeverksløsningen Genßev til Dynaßev for både kommune og fylke. Selve overføringen til nytt system skjedde uten større problemer. Det var en ulempe at det kun ble lagt til rette for å fa overført 2008-årgangen og ikke flere perioder bakover. Sjekk mot tidligere perioder er en viktig del av revisjonskontrollen. Det var også forutsatt at fagseksjonen seiv skulle legge inn kontrollene i kontrollbyggeren. Dette ble det ikke tid til, og må ses på før revisjonen av 2010-dataene starter opp. Det skal legges til at det heller ikke har vært mange kontroller i den tidligere Genßev-løsningen. Det er fortsatt et problem at mange kommuner ikke svarer på henvendelser fra SSB om mulige feil og mangler knyttet til rapporteringen. Vi sender hvert år ut 200-300 e-post til skjemaansvarlig kontaktperson, men mange av disse blir ikke besvart til tross for gjentatte purringer og til tross for at vi konsekvent også påfører KOSTRA ansvarlig person på kopilinja. Dette fører til at tall som mest sannsynlig er feil ikke blir rettet opp og må publiseres slik de er levert. Problemet gjelder både Kommune- og fylkesKostra, men er naturlig nok mest problematisk for kommunene. Gruppa anbefaler nok en gang at KOSTRA sentralt bidrar til at disse rutinene blir innskjerpet i kommunene og fylkene gjennom høstens årlige brev om rapporteringen for kommende år eller gjennomfører andre informasjonstiltak. Seiv om det er blitt bedre med tiden, er det fortsatt både kommuner og fylkeskommuner som delvis opererer med eksakt samme tall som forrige år. Dette blir som regel rettet, men slike feil er irriterende og virker unødvendige. Det har vært og er en del gjengangere i både fylkes- og kommuneskjema når det gjelder spørsmål som oppfattes som problematiske. Noen av disse er fjernet fra skjemaene (alternativt beskrevet bedre i rettledningen). Øvrige spørsmål/informasjon oppleves som så sentrale at det ikke foreslås ytterligere forenkling i skjemaene for 2010. Det vil dessuten nå være rimelig å avvente resultatet av gjennomgangen i arbeidsgruppene i regi av hhv VBT og Østlandssamarbeidet før ytterligere endringer gjennomføres. Blant gjengangerne er tallet på elevreiser, plasskilometer og passasjerkilometer. Etter purring far vi stort sett disse størrelsene på plass. Plasskilometer vil imidlertid bli endret til setekilometer (mer om dette senere i rapporten). Når det gjelder antall reiser, enten generelt eller elevreiser, har omkvedet vært at dette finner sin løsning når operatorene går over til elektronisk billettering. Arbeidet med KOSTRA Samferdsel i vår har imidlertid avdekket at så ikke er tilfelle. Dvs. det finnes tall, men omfanget endres. Det blir betydelig færre reiser når rapporteringen baseres på nytt billetteringssystem. Dette gjelder spesielt for skolereiser og gjerne i distriktene hvor elevene ikke validerer skolekortet ved påstigning uten at sjåførene reagerer. Denne problemstillingen er allerede under drøfting, og vil bli belyst ytterligere i de nedsatte arbeidsgruppene. Det samme gjelder for passasjerkilometer hvor det kan virke som om den gjennomsnittlige transportlengden er for lav. For kommunene var det mange feil knyttet til at vi i skjemaet for 2009 ba om antall lyspunkter i stedet for antall kilometer vei med belysning, som vi hadde spurt om i flere år. Mange rapporterte fortsatt kilometer vei. Erfaring som kan trekkes fra dette er at endrede spørsmålsstillinger i skjema som har vært uforandret i flere år, må markeres tydelig. Et annet problem er blanke felt, hvor det er uklart om spørsmålet er übesvart eller om det er 0. Dette må vurderes å legge inn kontroller for dette i det elektroniske skjemaet for 2010. Publiseringene har i hovedsak gått etter planen. For kommunene ble nøkkeltallet om kommunalt tilskudd til skogsbilveier tatt ut, siden det ble bestemt å fjerne dette spørsmålet for skjemaet for 2009. For fylkene ble ikke nøkkeltallene som omfatter linjekilometer publisert verken 15.3. eller 15.6., siden det ikke har vært mulig å samle inn disse opplysningene gjennom SSBs kollektivstatistikk. Tall for underganger (fylke) ble heller ikke publisert i 2009, på grunn av for dårlig kvalitet på dataene i NVDB. Tall for setekilometer og antall busser med lavgulv (fylke) ble først publisert 15.6. og da med tall for 2008. På grunn av mangler i dataleveransene fra Statens vegvesen ble indikatorene knyttet til spordybde og vegbruer (fylke) også først publisert 15.6. Det er problemer med aktualiteten til indikatorene om utslipp av svevestøv (kommune), hvor grunnlagsdataene om utslipp er fra 2007. Det har kommet fa brukerreaksjoner for 2009-rapporteringen. En henvendelse fra Møre og Romsdal fylkeskommune om føring av utgifter til fergekaier, er behandlet under avsnitt 4. På bakgrunn av spørsmål fra Møre og Romsdal fylkeskommune til KRD, ble arbeidsgruppa for KOSTRA Samferdsel bedt om å vurdere om ikke utgifter til fergekaier, som i dag føres på funksjon 720, heretter burde føres under funksjon 731 (fylkesveiferger). Som en konsekvens av forvaltningsreformen overtok fylkeskommune ansvaret for mange fergekaier (i tillegg til mesteparten av riksveinettet), og det var et ønske om å få skilt ut de "nye" utgiftene til fergekaier. Arbeidsgruppa for KOSTRA Samferdsel har diskutert dette. Seiv om også arbeidsgruppa synes det hadde vært interessant å isolere de "nye" kostnadene til fergekaier gjennom opprettelse av en ny art og/eller funksjon, er vår oppfatning at dette er vanskelig å gjennomføre i praksis. Dette er i tråd med vår anbefaling i fjorårets rapport om ikke å foreslå opprettet en ny art/funksjon for de "nye" fylkesveiene fylkeskommunen fikk overført fra 1. januar 2010. Dette er for øvrig i tråd med vårt foreløpige svar til KRD av 9. november 2009. Arbeidsgruppa har ingen forslag til endringer i konto- eller artskontoplanen for 2011-rapporteringen. Senhøstes 2009 sa de 8 fylkeskommunene i Østlandssamarbeidet ja til å etablere et prosjekt som skal vurdere kvalitet og innretning på nøkkeltallene i fylkes-KOSTRA. Målet er blant annet å komme fram til anbefalinger om definisjon av sentrale variable, felles forståelse av hva som skal rapporteres, gi anbefalinger om estimeringsmetoder der hvor det er nødvendig og generelt bidra til at de nøkkeltallene som publiseres gjennom KOSTRA er relevante, pålitelige og sammenliknbare. Gruppa vil først konsentrere seg om tjenestetallene, mens regnskapet først vil bli vurdert seinere i prosjektet. Et første resultat av dette arbeidet ble godkjent av arbeidsgruppa for KOSTRA i møtet 21. mai 2010, og omhandler endrede definisjoner og begreper som benyttes i skjema 50. Det er også tatt et tilsvarende initiativ for KommuneKostra. Den første tilnærmingen gikk ut på å prøve å etablere et ASSS-nettverk for teknisk sektor (samferdsel/vei), men dette ble avvist av programkomiteen i ASSS. Derfor har VBT (veiforum for byer og tettsteder), som er en sammenslutning av de 18 største kommunene i landet, besluttet å starte og finansiere et nøkkeltallsprosjekt. Målet for fagprosjektet er blant annet å vurdere indikatorer og nøkkeltall som er interessante for sammenlikning av ressursbruk og tjenestenivå mellom kommunene. Forhåpningen er at KOSTRA indikatorene kan gjøre dette mulig slik at prosjektet i minst mulig grad må etablere egne indikatorer. Prosjektet skal etter planen være ferdig innen sommeren 2011. Det foreligger følgelig ingen konkrete forslag for endringer i nøkkeltallene for KommuneKostra for 2010. Det har vært møte mellom SSB og Statens vegvesen om behov for rapportering av registerdata for 2010. Dette resulterte i visse justeringer i de ønskede leveransene for 2010. Vurdere om holdeplassregisteret er komplett, og som eventuelt kan innhentes som ny, viktig datakilde for flere formål i KOSTRA (jf. også universell utforming/tilgjengelighet) Faktaarket for Samferdsel Kommune fungerer i hovedsak bra. Det er imidlertid et problem at kommunene oppfatter noen av defmisjonene i skjema og regnskap forskjellig, slik at nøkkeltallene i realiteten ikke er sammenliknbare. Det kan også være at nøkkeltallene som publiseres nå ikke er relevante for de viktigste brukerne, eller at viktige indikatorer mangler slik at kommunene seiv må stille sammen egne nøkkeltall. Disse problemstillingene arbeides det som nevnt under avsnitt 5 med i et eget fagprosjekt i regi av Vegforum for byer og tettsteder. Ett av formålene med gjennomgangen er å vurdere indikatorer og nøkkeltall som er interessante for sammenlikning av ressursbruk og tjenestenivå mellom kommunene og kvalitet på rapporteringen fra kommune. Prosjektet skal etter planen være ferdig innen sommeren 2011. Faktaarket for fylket er svært omfattende. Det er behov for sanering av nøkkeltall, sjekk av relevans, bedre sortering av indikatorene, nye nøkkeltall og justering av eksisterende. Arbeidet er startet i regi av arbeidsgruppa for Østlandssamarbeidet (jf. avsnitt 5). Arbeidsgruppa for KOSTRA har godkjent de første forslagene fra gruppa, som har konsekvenser for faktaarket. anbefaler gruppa å vente med en totalgjennomgang av faktaarket for fylke til Østlandssamarbeidets arbeid er avsluttet, forhåpentligvis våren 2011. Arbeidsgruppa har på bakgrunn av det pågående kvalitetssikringsarbeidet anbefalt å vente med en større gjennomgang av faktaarkene, og kun gjennomføre absolutt nødvendige korrigeringer for 2010- publiseringen. Utslipp av svevestøv (PM 10) fra veitrafikken pr. km 2 areal fysisk nedbygd av infrastruktur i tettbygd og spredtbygd strøk. Kommune over 20 000 innbyggere. Begrunnelse: Dårlig aktualitet (nå 2007-tall) Frekvens. Vognkilometer per linjekilometer for buss. Begrunnelse: Ikke mulig å hente inn linjekilometer gjennom SSBs kollektivundersøkelse (ikke publisert tidligere heller) Kapasitet på busstilbud. Setekilometer per linjekilometer. Begrunnelse: Som over Vognkilometer pr. 1 000 innbygger, bilruter. Begrunnelse: Bytte ut med rutekilometer, som er et tall selskapene og fylkeskommunen har et bedre forhold til. Vognkilometer (trafikkarbeidet) er en viktig størrelse som bl.a. eksponeringsgrunnlag ved beregning av ulykkesrisiko i trafikken, men kan innhentes gjennom annen statistikk. Rutekilometer pr. 1000 innbygger, bilruter. Datakilde: KOSTRA-skjema 50. Andel av riks- og fylkesveinettet som er nyasfaltert/reasfaltert/lappet i 2010. Det må arbeides med korrekt teksting av indikatoren når dataene mottas fra Statens vegvesen. Datakilde: Andel av henholdsvis motorvei og motorfrafikkvei som er nyasfaltert/reasfaltert/lappet i 2010. Det må arbeides med korrekt teksting av indikatoren når dataene mottas fra Statens vegvesen. Datakilde: Antall km i alt (km regnet som feltlengde) og som er dekkelagt i 2010 (km regnet som feltlengde) Andelen av riksveinettet som har midtrekkverk. Datakilde: Nasjonale vegdatabank. Andelen av riksveinettet som har midtfelt. Datakilde: Nasjonale vegdatabank. Andelen av riksveinettet som har støyskjermer/voller. Datakilde: Nasjonale vegdatabank. Andelen av fylkesveinettet som har støyskjermer/voller. Datakilde: Nasjonale vegdatabank. Nøkkeltall hvor riks- og fylkesveier inngår må markeres med note. Begrunnelse: Gjenoppta publisering av indikatorer om underganger. Begrunnelse: Indikatoren er ikke publisert siden 2007 pga. problemer med datakvaliteten i Nasjonal vegdatabank Gjøre om måleenheten for indikatorene knyttet til handikappede fra per 1 000 innbyggere til per 10 000 innbyggere. Begrunnelse: Tallene bli svært små ved bruk av per 1 000 innbyggere. Endre teksten på indikatoren Andelen tuneller på europa-/riksveier og fylkesveier med høgdebegrensning 4 m eller lavere. Prosent til Andelen tuneller på europa-/riksveier og fylkesveier med høgdebegrensning 4,10 m eller lavere. Prosent. Begrunnelse: Arbeidsgruppa for Samferdsel har satt i gang og er involvert i flere store prosjekter som hver for seg vil bidra til bedre kvalitet på rapporteringen og nøkkeltallene og gjøre dataene mer sammenliknbare. Prosjektene passer fint inn i KOSTRAs satsingsområde de kommende årene, presentert for arbeidsgruppene under overskriften Kommunal tjenesteproduksjon - Hvordan få med hele bildet? Prosjektene er delvis omtalt tidligere, men kan oppsummeres slik: Prosjektl: Et omfattende kvalitetsarbeid i regi av Østlandssamarbeidet (8 fylkeskommuner). Gruppa består av representanter fra SSB, fylkeskommuner, kollektivselskap og operatorer, og har kompetanse både på tjenestedata og regnskap. Mandatet er å se på: o Gjennomgang av nøkkeltallene inkl. kvalitetsindikatorene. Prosjekt 2: Et dypdykk i samferdselsstatistikken. Prosjektet ledes av KOSTRA sentralt og konsentrerer seg om følgende punkter: o Hva skal til for ågi et bredere og mer helhetlig bilde av produksjonen.. o Hvordan kan det publiseres.. Prosjekt 3: Nettverksarbeidet i kommunesektoren for Samferdsel. Prosjektet gjennomføres i regi av Veiforum for byer og tettsteder (18 største kommunene i landet). Gruppa består utover VBT av representanter fra kommunene og SSB. Målet er å: o Spre informasjon til kommunene om prinsipper for utfylling av skjema, som vil bidra til å sikre større grad av samordnet rapportering, blant annet til andre etablerte nettverksgrupper innen kommunal sektor for Samferdsel. 7. /. / Kvalitetssikring av indikatorer, sikring av samme omfang i teller og nevner Via det pågående arbeidet i de 3 arbeidsgruppene, har vi nå en god mulighet til å kvalitetssikre datafangst og indikatorer på området samferdsel gjennom de beskrevne arbeidsgruppene. Vi er godt i gang når det gjelder definisjoner og andre problemstillinger knyttet til tjenestesiden/produksjonen. For å si det slik, den delen av indikatorene på området samferdsel (brøkens nevner) mener vi seiv å ha rimelig god kontroll på. Når det gjelder indikatorer som skal speile produktivitet/enhetskostnader, er vi i behov av assistanse fra Seksjon for offentlige finanser (950) for å sikre nødvendig kvalitet på grunnlags-/regnskapsdata. Dette medfører at Seksjon 950 må påregne noe møteaktivitet i de eksterne arbeidsgruppene for hhv KOSTRA Samferdsel kommune og fylkeskommune - spesielt når gruppene skal vurdere regnskapene. sammenligning mot andre kommuner/fylkeskommuner Vi viser til det pågående arbeidet i arbeidsgruppene, jf. over. Vi viser til det pågående arbeidet i arbeidsgruppene, jf. over. Arbeidsgruppa har over flere år hatt en omfattende prosess med å utvikle kvalitetsindikatorer innen KOSTRA-Samferdsel, men har ikke arbeidet særskilt med dette i 2010. Dette gir følgende status for arbeidet med kvalitetsindikatorer innen KOSTRA-Samferdsel: Status publisering pr. 15.6.2010: Busser i fylkesintern transport. Andel med lavgulv/laventré (tall for 2008) Antall parkeringsplasser skiltet for handikappede pr. 1000 innbyggere (vil bli endret til per 10 000 innbyggere for 2010) Planlagt, men kan ikke lages: Frekvens. Vognkilometer pr. linjekilometer for buss Kapasitet. Setekilometer pr. Årsaken er at det ikke er mulig å hente inn tall for linjekilometer i SSBs kollektivundersøkelsen. Selskapene har ikke dataene. vedlikehold ført i driftsregnskapet til funksjon 333, vha. artskonto 230 Vedlikehold og byggtjenester. I spesifikasjonen til artskonto 230 nevnes det at Vedlikehold og nyanlegg av veier (byggtjenester elimineres vha funksjon 333 hvor dette ikke er relevant) - og nyanlegg skal bli eliminert ved at dette føres i investeringsregnskapet. o Støyplageindeks (SPI) fra veitrafikk pr. innbygger. Fylke o Bruk av salt per km" Lansering av nytt holdeplassregister kan gi grunnlag for å lage flere interessante indikatorer innen samferdsel. Registeret er i ferd med å bli landsdekkende, men Statens vegvesen kan fortsatt ikke si når alle fylkene vil være inkludert. Forhåpentligvis skjer det i løpet av 2011. registeret er operativt og kvaliteten er tilfredsstillende. I en tidligere fase i arbeidet med å utvikle kvalitetsindikatorer, drøftet gruppa noen mulige kandidater: Seiv om forvaltningsreformen av 2010 påvirker omfanget av området samferdsel gjennom utvidet ansvar for både veier og kaier, har arbeidsgruppa som tidligere omtalt, ikke valgt å foreslå endringer i skjema 50, artskontoplanen eller i funksjonene for å (forsøke og) ivareta utviklingen før og etter forvaltningsendringen. Det vil således bli et brudd i 2010. Forvaltningsreformen har imidlertid medført usikkerhet også knyttet til ansvaret for belysning samt gang- og sykkelveier som er et kommunalt ansvar. I skjema 24 (kommune) spør vi blant annet om kostnader til gatebelysning langs kommunale veier og langs fylkes- og riksveier som kommunen betaler for. Også belysning langs fylkes- og riksveier har tidligere vært en kommunal utgiftspost. Etter reformen kjenner vi til at i det minste ett fylke har overtatt ansvaret for belysningen langs alle sine fylkesveier. Det er tilsvarende problemstilling for gang- og sykkelveier. Uklarheter om føring vil påvirke nøkkeltallene i KOSTRA. Denne problemstillingen er derfor drøftet i arbeidsgruppa for Samferdsel. Det ble konkludert med at VBT skal sende et brev til Samferdselsdepartementet hvor nødvendigheten av harmoniserte retningslinjer knyttet til eierskapet av/ansvaret for nevnte infrastruktur påpekes. Dessuten vil SSB på vegne av arbeidsgruppa for Samferdsel også sende et brev til departementet og begrunne hvor viktig det er med entydige retningslinjer for eierskap for kvaliteten på KOSTRA og indikatorene. Anne Myrestøl, Direktoratet for samfunnstryggleik og beredskap (DSB) Heidi Vassbotn Løfqvist, Direktoratet for samfunnstryggleik og beredskap (DSB) Geir Mailer, Kommunanes Sentralforbund (KS) (Hedmarken brann- og redningsvesen) Bjørn Sigmund Andersen, Kommunanes Sentralforbund (KS) (Tønsberg kommune) Espen Ottesen Vattekar, Statistisk sentralbyrå (SSB) 1.2 Rammer for gruppa sitt arbeid/mandat (spesielt) Gruppa sitt arbeidsfelt dekkjer følgjande funksjonar i KOSTRA: For publiseringa av 2009-tal har det ikkje blitt frigitt tenestedata. Dette er andre år på rad at tenestedata ikkje er blitt publisert. Dette skuldast ei omlegging til nytt rapporteringssystem i DSB. Ressursmangel og innkøyringstid av det nye systemet har gjort sitt til at DSB ikkje har vore i stand til å overhalda fristane tilfredstillande som KOSTRA set for dei to publiseringane 15.mars og 15.juni. Endelege tal for 2008 og 2009 vil difor ikkje bli publisert før ved den førebelse publiseringa 15.mars 2011. Gruppa vil hausten 2010, enno ein gong, sjå på mulegheitene om ein overgang til register for årsverk innanfor tenesteområdet. Gruppa vil hausten 2010 utarbeida eit brev som skal sendast ut til alle brannvesen i Noreg. Brevet vil presisera viktigheita og behovet av mest mogleg samanliknbare tal på tvers av kommunane. Brevet vil særleg fokusera på fordeling av utgifter mellom funksjonane 338 og 339. Dette er eit ledd i å gjera tal mest mogleg samanliknbare på tvers av kommunane. Gruppa vil hausten 2010 utarbeida eit notat til rekneskapsgruppa i KOSTRA som problematiserer fordeling mellom funksjonane 338 og 339, samt funksjon 120 administrasjon. Det er særleg ønskjeleg å fa klarlagd kva som skal førast på fl 20 administrasjon av leiande brannpersonell. Det er grunn til å tru at praksis er ulik frå kommune til kommune. Arbeidsgruppa ønskjer å sjå på moglegheita til å publisera brutto utgiftstal og korrigerte brutto utgiftstal i faktaarket frå og med 2011. SSB ønskjer å formalisera avtalen om datalevering frå DSB. Hausten 2010 vil SSB senda eit brev til DSB om datalevering for 2011 kor ein orienterer om fristar for levering, samt kva lovheimlar i statistikkloven innhentinga av dataa er basert på. Arbeidsgruppa skal hausten 2010 vurdera om det skal nyttast tal frå register på personalsida. Arbeidsgruppa vedtok våren 2008 at datakvaliteten i register ikkje var tilfredsstillande nok til ein overgang, men meiner no at tida er inne for å sjå på mulegheitene til å foreta ein overgang tidlegast i 2011. Arbeidsgruppa ber difor om at Samordningsrådet godkjenner at gruppa har mulegheit til å ta denne avgjersla etter ei vurdering over hausten 2010. Gruppa vil hausten 2010 utarbeida eit brev som skal sendast ut til alle brannvesen i Noreg med kopi til økonomiavdelingane i dei involverte kommunane. I brevet vil ein presisera viktigheita og behovet for mest mogleg samanliknbare tal på tvers av kommunane. Brevet vil særleg fokusera på rett fordeling av utgifter mellom funksjonane 338 og 339. Dette er eit ledd i å gjera tala mest mogleg samanliknbare på tvers av kommunane, og forhåpentlegvis vil dette gi ein positiv effekt etter kvart. Gruppa vil hausten 2010 utarbeida eit notat til rekneskapsgruppa i KOSTRA som problematiserer fordeling mellom funksjonane 338 og 339, samt funksjon 120 administrasjon. Det er særleg ønskjeleg åfa klarlagd kva som skal førast på fl2o administrasjon av utgifter knytt til leiande brannpersonell. Det er grunn til å tru at praksisen er ulik frå kommune til kommune. Arbeidsgruppa vil avventa svar frå rekneskapsgruppa før ein fatta avgjersle om kva ein skal foreta seg vidare. Arbeidsgruppa har dei to seinaste åra ytra ønskje til Samordningsrådet om å reinsa funksjon 339 for lokalutgifter, og skilja dette ut i ein eigen funksjon. Det var også ønskjeleg å skilja ut alarmsentralar i ein eigen funksjon. Samordningsrådet etterkom ikkje dette ønskje i fjor og arbeidsgruppa er einige om at dei i år heller vil fokusera på å gjera fordelinga mellom dei allereie eksisterande funksjonane 338 og 339 så god som mogleg. Arbeidsgruppa ønskjer å sjå på moglegheita til å publisera brutto driftsutgifter og korrigerte brutto driftsutgifter i faktaarket frå og med 2011. Per i dag blir det berre publisert netto utgiftstal på området, men brutto driftsutgifter vert publisert på faktaark A - Finansielle nøkkeltal. Arbeidsgruppa meiner det kan vera hensiktsmessig at tala blir samla på områdets faktaark, og at ein med å presentera bruttotal kan synleggjera eventuelle forskjellar mellom kommunar. Medan nettotal seier noko prioriteringar vil bruttotal seia noko om produktivitet og einingskostnader i kommunane. All personell- og tenesterapportering skjer til DSB som overfører eit ekstrakt til SSB som blir nytta i faktaarka på KOSTRA sine nettsider. Gruppa gir kvart år merknader/innspel til DSB sine skjema "Melding om brannvernet", som dannar grunnlag for hovuddelen av KOSTRAdataa. I år vart det ikkje levert inn tenestedata til den endelege publiseringa 15.juni, grunna omlegging til nytt elektronisk innrapporteringssystem i DSB. Dette er andre året på rad at Brann- og ulukkesvern ikkje publiserer tenestedata i KOSTRA. Dette gjer at området berre har publisert rekneskapstal for 2009, kor kjelda er KOSTRA kommunerekneskap. Det er fjerde gong "Melding om brannvernet" blei rapportert elektronisk frå kommunane til DSB. Skjemaet har valideringar og krav til felt som må fyllast ut før innsending. Rettleiing og informasjon ligg tilgjengeleg for dei enkelte felt som skal fyllast ut, i tillegg har alle kommunane fatt tilsendt eit grunnlag (med fjorårets tal) og informasjon om overgangen til elektronisk rapportering. Til rapporteringa 15/3 mottok ikkje SSB datafiler grunna omlegginga av innrapporteringssystemet til DSB. innrapporteringssystemet til DSB. Dette førte til at publiseringa for 2009 vart prikka for alle tenesteindikatorane. Både "Melding om brannvernet" og rapport om hendingar (ROH) rapporterast no elektronisk frå alle kommunar på eitt skjema. Rapport om hendingar (ROH) blei innført for rapportering frå 01.01.2010 og inneheld informasjon om brannvesenets handtering av hendingar (dei tidligare skjemaa). DSB kan på bakgrunn av det innrapporterte data sammenstilla rapportar med tenestedata som tidlegare Det nye fagsystemet for etaten føretek rapportering frå det enkelte brannvesen og ikkje per kommune, men slik det foreløpig ser ut skal ein kunna fa ut data pr kommune. Det nye fagsystemet skulle etter planen vera i drift frå 2009 dersom alt gjekk etter planen. innrapporteringsfristane til SSB i 2011. I tillegg vil tenestedata frå årgangane 2008 og 2009 bli levert til SSB i løpet av hausten 2010, for publisering 15.mars 2011. Det er andre år på rad det har vore problem knytt til rapportering av tenestedataa. Verken ved den foreløpige publiseringa 15.mars eller endelege publiseringa 15.juni fekk SSB overlevert fila frå DSB med data som dannar grunnlaget for ei rekkje av tenesteindikatorane. Alle indikatorar som inkluderer tenestedata frå DSB er prikka for årgangane 2008 og 2009. fagsystem/innrapporteringssystem. Dette kombinert med mangelfulle ressursar til arbeidet med kvalitetssikring (revidering) gjorde det ikkje muleg å overlevera fullstendige tenestedataa til den endelege publiseringa 15.juni for 2008 eller 2009-tal. DSB sat på tal, men desse var ikkje godt nok reviderte og ufullstendige for fleire kommunar. SSB og DSB var i så måte einige om at det ville vera utrettvist overfor enkelte kommunar å rapportera ufullstendige tal. Eit problem som kunne ha oppstått viss SSB hadde valt å publisera tal er at fleire kommunar som hadde innrapportert til DSB ville ha vore utelatne frå KOSTRA-publiseringa, sidan DSB ikkje hadde fatt tid til kontroll og revisjon for desse kommunane. Det føreligg ikkje nokon skriftleg avtale til grunn for samarbeidet mellom DSB og SSB for utveksling av tenestedata. Leveringane har vore basert på ein gentlemen's agreement kor to årlege leveringar til dei to publiseringane har vore gjennomført. Samstundes har SSB med heimel i Statistikkloven vurdert det som samfunnsøkonomisk føremålstenleg og ikkje etablera eit eige innrapporteringssystem på området, då fagmyndigheitene på området (DSB) allereie har utvikla eit innrapporteringssystem som er velfungerande. Dette er i tråd med arbeidsgruppa og SSB si oppgåve om å avgrensa kommunane si opplysningsplikt, og følgjeleg halde oppgåvebyrda nede på eit så lågt nivå som muleg. SSB har opp igjennom åra, med bakgrunn i statistikkloven, spelt inn ønskjer til DSB med omsyn til revideringar av rapporteringsskjema, slik at det på best muleg måte vart tilpassa dei opplysningane som var ønskjelege å i KOSTRA. Hausten 2010 vil SSB senda brev til DSB som omhandlar leveranse av data. Brevet vil orientera om fristane som må overhaldast til dei to publiseringane i 2011, samt kva lovheimel i statistikkloven innhentinga er basert på. Dette er eit leidd i SSB sitt ønskje om å formalisera mest mogleg av dataleveringar dei har med andre etatar. Brevet om datalevering vil forhåpentlegvis kunna sikra at data som kommunane sender inn til DSB blir meir brukt, og at brukarar av desse dataa kan vera trygge på datakvaliteten. SSB og DSB har vore i dialog om saka og begge partar er einige om at brevet som formaliserer leveringa kan vera hensiktsmessig. Samstundes er det viktig å presisera at grunnen til at DSB ikkje har levert data dei siste to åra skuldast eine og åleine etableringa av eit nytt innrapporteringssystem. Tidlegare årgangar (2008 og 2009) med data vil bli levert til SSB i løpet av hausten 2010 og frå og med 2011 reknar ein med å levera tal til dei gitte fristane. For "Melding om brannvernet" har det gjennom åra vore varierande kvalitet på utfyllinga. Særleg gjeld dette årsverk til funksjon 339 (beredskap), der fleire kommunar har urimelige avvik mellom tal på personar og tal på årsverk. Problemet er ikkje berre avgrensa til kommunar med interkommunalt brannvern. Sidan tenestedata ikkje har vore innrapportert for 2008 og 2009 er det ikkje muleg å sjå om fordelinga har betra seg sidan 2007. Ei vurdering av dette må gjerast før den førebelse publiseringa 15.mars 2011 då 2008 og 2009-årgangane føreligg. Om tal for samarbeidande kommunar, sjå rapporten sitt punkt 7.2. For tenestedata vart det ikkje publisert nokon tal for 2009 eller 2008, sjå punkt 3.3. Utover oppklaringsspørsmål frå enkeltkommunar har ein ikkje mottatt spesielle merknader. Ein gjennomgang av konsern-tala frå indikatoren netto driftsutgifter til funksjon 338 per innbygger 2009 frå Kostra-publiseringa 15.juni for 2009 for alle landets kommunar viser at 11407107 kommunar rapporterer netto inntekt, 10 kommunar 0 12 og, 305, 270 kommunar netto utgifter og 49 kommunar er prikka for denne indikatoren. Funksjon 338 inneheld feietenesta som er ei teneste kor kommunane krev inn feiegebyret og på den måten vil inntekter "nulla" ut" utgiftear til funksjon 338. Dei kommunane som har rapportert funksjon 338 i null eller med netto inntekt inkludera vil truleg berre inkludera feietenesta på til funksjon 338, medan resten av det førebyggjande arbeidet som føregår i det enkelte brannvesen ikkje blir fordelt mellom funksjon 338 og 339, men blir bokført i sin heilskap på funksjon 339. Arbeidsgruppa er blitt einige om å utarbeida eit brev som skal gå ut til alle brannvesen med økonomiavdelingane i dei involverte kommunane på kopi i løpet av hausten 2010. Brevet skal presisera viktigheita av at det enkelte brannvesen og kommune må følgja KOSTRArettleiaren i samband med å fordela utgiftene på dei to funksjonane. 12 I tillegg kjem ein kommune utan verdi. at alle IKS og andre samarbeidsordningar spesielt, legg til rette for fakturering til dei samarbeidande kommunar kor fakturaene blir splitta på funksjon 338 og 339 frå og med rekneskapsåret 2011. Arbeidsgruppa ønskjer vidare at presiseringa av kor viktig det er å skilja mellom dei to funksjonane i skal halda fram med å stå i " 1 .novemberbrevet" vil som blir sendt ut til alle kommunane. Ein gjennomgang av dei førebelse publiserte tala for i 2009, viser at problemet enno ikkje er løyst ser ikkje ut til å ha gitt ein snarleg positiv løysing på problemet. Det er likevel mest sannsynleg at resultata av denne presiseringa vil vera meir synleg ved neste års publisering. Arbeidsgruppa ønskjer å vurdera ei innføring av indikatorar som inneheldinnheld brutto driftsutgifter og korrigerte brutto driftsutgifter. SSB kjem til å følgja opp saka i løpet av hausten 2010. Den siste indikatoren vart gjeninnført i 2007 og er eit mål på kor stor del av personellet i ein kommune som fører tilsyn med særskilte brannobjekt i ein kommune har kompetanse. Ifølgje forskriftene er det eit påbod om at alle som gjennomfører tilsyn skal ha gjennomført kurs i førebyggande brannvern. med brannobjekta. Indikatoren seier noko om kvaliteten på personellet som fører tilsyn i dei ulike kommunane. Etter tilråding frå ad hoc-gruppa for kvalitetsindikatorar fatta arbeidsgruppa ei avgjersle om at indikatoren "Andel A-objekter som har fått tilsyn" skal oppfattast som ein indikator for gå over til å seia noko om resultatkvalitet, ikkje for framfor strukturkvalitet, som tidlegare var tilfelle. Denne endringa tredde i kraft frå og med junipubliseringa 2008. Sidan alle kvalitetsindikatorane baserer seg på tenestedata er det ikkje publisert kvalitetsindikatorar for statistikkara 2009 og 2008. Endelege tal for 2008 og 2009 vil bli publisert ved den førebelse publiseringa 2011. 7.2 Kommunal tenesteproduksjon - Korleis få med heile bilete? Det er eit mangfald av organiseringsmodellar, og kommunane kan anten produsera tenester sjølv (finansiert gjennom kommunekassa eller organisert i KF og IKS), kjøpe tenester av andre kommunar, eller kjøpe tenester frå private aktørar. Det er ut frå dette relevant å sjå kommunal produksjon ut frå fleire perspektiv: frå eit produsentperspektiv, frå eit "sørge-for" Arbeidsgruppa for Brann- og ulukkes vern vil framover sjå på korleis ein enno betre enn i dag kan oppfylle målsettinga i KOSTRA om å vise aktuell, relevant og samanliknbar styringsinformasjon uavhengig av kommunal organisering. Målet er at KOSTRA i løpet av 3-5 år skal gi eit breiare og meir heilskapleg bilete av tenestene som vert produsert. Dette bør også vera eit mål for brann- og ulukkesvern-området. Til 15.mars-publiseringa i år var 43 særbedrifter (KF/IKS) inkluderte i konsernfaktaarket, og for 2008 vart det registrert over 1 milliard i utgifter. Dette viser at svært mange kommunar vel å organisera brannvesena utanfor kommunen si verksemd i ulike organisasjonsformer, ofte IKS. Dette gir utfordringar i forhold til å presentera eit reelt bilete av situasjonen i ein kommune. Fordelingsnøkkelen i Konserm-faktaarket når det gjeld splitting på kommunar som inngår i eit IKS er eigardelen som er oppgitt i BOF for rekneskapsdata. Dette ser i stor grad ut til å gi eit rett bilete av forholda ute i kommunane. Arbeidsgruppa veit at nokon vertskommunar tek på seg større eigardelar enn kva som faktisk er tilfelle, likevel er ikkje dette problemet særleg omfattande. Personelldata for kommunar som inngår i eit IKS blir fordelt likt på alle eigarkommunane. Talet på årsverk som er rapportert for alle kommunane i same IKS blir summert opp, det same gjeld for befolkningstalet i kommunane. Dette gjer at indikatorar som inkluderer årsverk og befolkningstal vil ha lik verdi for alle kommunar som inngår i same IKS på konsernfaktaarket. Arbeidsgruppa meiner at denne ordninga vil vera den beste måten å presentera desse tala på i Konsernfaktaarket også i tida som kjem. Arbeidsgruppa har også drøfta om det kan vera relevant å utvida faktaarket for brann- og ulukkesvern med korrigerte brutto driftsutgifter. No publiserast berre netto driftsutgifter her, medan brutto driftsutgifter ligg på faktaark A og Al som viser finansielle nøkkeltal for kommunar og konsern. Tala er slik lite tilgjengelege for mange brukarar. Gruppa vil før neste årgang vurdera om publiseringa skal utvidast med korrigerte brutto driftsutgifter. SSB vil gjennomføra ei prøvekøyring slik at tala kan vurderast av arbeidsgruppa hausten 2010. Alle deltakarane i arbeidsgruppa er informerte om arbeidet med å gjera Konsem-tala betre, og alle er oppfordra til å koma med innspel til eventuelle betringar og endringar på området i løpet av hausten 2010. I samband med å bruka utgiftsartane for betaling til interkommunale selskap (artane 375, 475, 775 og 895) som eit alternativ til slike felles dekningsgrader, er SSB sitt inntrykk framleis at desse ikkje alltid er rett fordelt på funksjon 338 og 339. Gruppa tilrår at det også for 2010 blir publisert felles dekningsgrader for samarbeidande kommunar. Når det kjem til kommunen sine kjøp av private feietenester, er DSB si vurdering framleis at det ikkje er naturleg å inkludera slike årsverk i brarmmeldingsskjemaet. Ein indikasjon om at omfanget her vil liggja på arten kjøp av tenester frå private under funksjon 338, sjølv om det her også kan skjula seg andre kjøp enn feietenester. I Samordningsrådsrapporten for 2006 varsla gruppa at ein i samråd med rekneskapssida i KOSTRA ville vurdera om det burde leggjast til konsernpublisering for dette området. Desse tala vart publisert 15.juni 2007. Konsernpubliseringa kom i tillegg til rekneskapstala som vanlegvis publiserast. Konsernpublisering korrigerer rekneskapstala for ulik organisering av tenestene. I år det fjerde gong ein publiserer rekneskapstal for konsern, og gruppa ser på dette som eit vellukka grep for å gjera tal meir samanliknbare på tvers av kommunar, også dei som inngår i IKS. I 2009 var det 43 særbedrifter (IKS/KF) og for 2008 inkluderte dette om lag 1 milliard i utgifter. Når det gjeld mulegheitene for å erstatta årsverksopplysningane frå "Melding om brannvernet" med registerdata, vil gruppa gjera ei ny vurdering av dette hausten 2010 for så å konkludera. 1 fjor blei gruppa einige om at datakvaliteten frå register ikkje var av god nok kvalitet til å foreta ein overgang. Registera slit særleg med å skilja årsverka på dei to ulike funskjonane 338 og 339. for arbeidsmarknadsstatistikk i løpet av hausten, då ein veit at kvaliteten på registera har betra seg sidan førre køyring. Gruppa ber difor Samordningsrådet om løyve til å iverksetja ei slik publisering frå mars 2012, dersom ein i løpet av hausten 2010 kjem fram til at tala er av tilfredsstillande kvalitet. I samband med denne vurderinga vil gruppa også vurdera kvaliteten på dei personelltala DSB leverer i dag. Det er her hensiktsmessig med ei totalvurdering, for å konkludera om ein ønskjer å nytta tal for register eller halda fram med dagens ordning. Då bør også årsverkstal frå tenesterapporteringa til DSB føreligga for alle kommunar, som grunnlag for ei vurdering av ein overgang. Arbeidsgruppen ble gjenopprettet hosten 2007 med navnet Eiendommer. Mandatet og omfanget av gruppens arbeid var utvidet i forhold til tidligere og omfatter både eiendomsskatt og eiendomsforvaltningen. Seiv om temaene er forskjellige, er det en felles tilnærming, nemlig grunndata fra eiendommer i kommunene. Ved å tilrettelegge for egnede register, vil grunnlagsdata kunne trekkes ut av Matrikkelen til bruk for kommunene. For å gjøre arbeidsgruppen mer effektiv har den i praksis blitt delt i to. Møtene har blitt organisert slik at noen medlemmer deltar på begge seksjonene, mens de som har spesialkompetanse på hhv. eiendomsforvaltning og eiendomsskatt deltar på de seksjonene som omhandler sitt spesialfelt. Oppdel ingen av arbeidsgruppens arbeid fører til at rapporten vil ha to deler. Den første delen omhandler eiendomsskatt, mens den andre delen omfatter eiendomsforvaltning. Det har blitt avholdt fire møter i arbeidsgruppen siden høsten 2009. Møtene omhandlet eiendomsforvalting. Arbeidsgruppen består per juni 2010 av: lite revisjonsarbeidet og kun noe purring for å få inn alle skjemaene. Det ble ikke gjort endringer når det gjelder strukturen i skjema 33, før 2009-rapporteringen. Det var ingen kontroller i skjema 33 i 2007-rapporteringen, men før 2008-rapporteringen ble det lagt inn flere enkle kontroller i skjemaet. bruk. Kontrollene som nå ligger i skjemaet har gjort at revisjonsarbeidet er betraktelig redusert. Det er mulig at det vil bli lagt inn noen flere kontroller før neste publisering. Til publiseringen 15. mars hadde 412 kommuner rapportert skjema 33, altså var svarprosenten 95,8. Til publiseringen 15. juni hadde 430 kommuner rapportert skjema 33, noe som gir en svarprosent på 100. Arbeidsgruppen er veldig fornøyd med at det ble fulltellingen. 429 kommuner har levert regnskapsfiluttrekkene med eiendomsskatteartene 874 og 875. Det ble foretatt en purrerunde pr. e-post sentralt (for alle KOSTRA-skjema). Fra fagseksjonen ble det sendt to purremail, en før publiseringen 15. mars og en før publiseringen 15. juni. For å få med alle var det nødvendig å ringe til noen kommuner. gjorde grunnet de nye kontrollene. Det var kommuner med mer spesielle feil, også disse ble kontaktet med mail, men også en del over telefon. Når det gjelder føringene av eiendomskatt i regnskapene på artene 874 og 875 var det i år som i fjor og 2007 mange kommuner som ikke benyttet begge artene, seiv om de hadde eiendomsskatt utover verker og bruk. Det ble sendt ut mail i midten av mai til om lag 30 kommuner med beskjed om at de ikke hadde splittet eiendomsskatten på de to artene, og at det var viktig at splittingen ble gjennomført inne publiseringen 15. juni. Etter en purremail ble det tatt telefoner til de kommunene som fortsatt ikke hadde gjort splittingen. Resultatet ble at alle unntatt en omposterte og til sammen var det over 500 millioner kroner som ble flyttet fra 874 til 875. adm., styring og fellesutgifter" og "Al. Konsern - Finansielle nøkkeltall og adm., styring og fellesutgifter på nivå 2. Eiendomsskatt publiseres "totalt" Hvis kommunen benytter differensiert skattesats for bolig- og . Gir kommunen eiendomsskattefritak for nye boliger inntil 20 år fra den " Eiendomsskatt, 'boliger og fritidseiendommer' Arbeidsgmppen har ikke ønsker om endringer når det gjelder funksjon og art. 6.2.3 Endring av inn hold i allerede eksisterende nøkkeltall Det er ingen endringer i eksisterende nøkkeltall. Området omfatter bare variable som ikke er indikatorer. kvalitetssikre teller og nevner. god konsistens og sammenlignbarhet mellom kommunene. sikre kvaliteten på nøkkeltallene. Arbeidsgruppene må videre vurdere og gi ev. forslag til endringer i rapporteringens omfang og innretning, ut i fra statens og kommunenes behov for styringsinformasjon, og ut i fra hva slags tilleggsinformasjon som er nødvendig for den offisielle statistikken. fornøyd, men gruppen mener at datakvaliteten til en vis grad bærer preg av at det er andre gangen disse dataene rapporteres. Arbeidsgruppen ønsker ikke å endre rapporteringen av areal i skjemaene eller i regnskapsrapporteringen. I løpet av de siste årene og i tiden fremover skal arbeidsgruppen jobbe med hvordan Matrikkelen kan brukes som register for både arealdata og tilstandsgrader. Dette arbeidet har dessverre ikke hatt den fremdriften arbeidsgruppen har ønsket, men det er gjort endringer i Matrikkelen som har til hensikt å tilpasses behovet i KOSTRA. Tilpassningene som er gjort i Matrikkelen vil forhåpentligvis føre til at den kan brukes som register for arealdata i løpet av de neste årene. Arbeidsgruppen skal i løpet av det neste året forsøke å få bedre oversikt over når og hvordan Matrikkelen kan brukes som register for data til KOSTRA. De fire skjemaene 34A, 348, 34C og 34D ble programmert i løpet av høsten 2009. Alle skjemaene er små og programmeringen gikk greit i det nye skjema verktøy et. Til publiseringen 15. mars hadde 356 kommuner rapportert skjema 34A, altså var svarprosenten 82,8. Til publiseringen 15. juni hadde 400 kommuner rapportert skjema 34A, noe som gir en svarprosent på 93. Arbeidsgruppen er godt fornøyd med svarprosenten tatt i betraktning at skjemaet ble rapportert for andre gang. Skjema 348 skal rapporteres av kommunale foretak (KF) som eier kommunale formålsbygg. Noen kommuner som har et eiendomsforetak har bare rapportert skjema 348, så den reelle svarprosenten er dermed høyere enn 93 prosent. Til publiseringen 15. mars var det rapportert 38 skjema 348, og til publiseringen 15. juni var det 42 innrapporterte 348 skjemaer. Det finnes det ingen fullstendig oversikt med hvilke kommunale foretak som eier kommunale formålsbygg. Uten en slik oversikt er det ikke mulig å lage en svarprosent. Mange kommuner benyttet ikke de nye runksjonene arbeidsgruppen har ansvar for. Det var ca 200 kommuner som ikke benyttet hver av de tre nye runksjonene, 121 "Forvaltningsutgifter i eiendomsforvaltningen", 381 "Kommunale idrettsbygg og idrettsanlegg" og 386 "Kommunale kulturbygg". SSB skal sende ut en mail hvor kommunene gjøres oppmerksomme på feil rapporteringen på samme måte som det ble gjort i fjor, slik at føringene blir riktig i 2010 regnskapet. Det ble foretatt en purrerunde pr. e-post sentralt (for alle KOSTRA-skjema). Fra fagseksjonen ble det sendt tre purremail, en før publiseringen 15. mars og to før publiseringen 15. juni. Noen kommuner ble også kontaktet per telefon. eiendomsforvaltningen". Det ble sendt en mail for å gjøre dem oppmerksom på feil rapporteringen. For at alle skulle levere arealdata til publiseringen 15. mars var det nødvendig å purre en av fylkeskommunene. Et resultat av at arealdataene ble rapportert for andre gang var at revisjonsarbeidet ble utfordrende. viktige indikatorer. I tillegg ble det nye revisjonsverktøyet Tverrgående revisjon (TR) tatt i bruk. Tverrgående revisjon ble i dette tilfellet brukt til å se om forholdet mellom teller og nevner i noen indikatorer for den enkelte kommune var statistisksignifikant. Resultatene fra den tverrgående revisjonen pekte i stor grad på de kommunene som hadde ekstremverdier, men også kommuner med tilsynelatende gode tall ble avvikere. Etter videre undersøkelse var det feil med noen av kommunene som ble funnet med hjelp av tverrgående revisjon. Det ble også gjort endring i strukturen i faktarkene på nivå 3. Faktarkene har nå i større grad samme oppbygning som på nivå 2. (190) for leie av eksterne. kommunen produserer seiv og det de leier. Det kommer klart frem i informasjonen til den enkelte indikator om det gjelder arealet kommunen eier eller leier, eller om det er begge deler. Arbeidsgruppen mener at det i dag er god konsistens med tanke på omfanget og muligheten for sammenlignbarhet mellom kommunene. mye av bygningsmassen vil få færre gode nøkkeltall, fordi leie av bygg bare føres på en art i kommunenes KOSTRA-regnskap. Arbeidsgruppen har ikke ratt jobbet med denne problemstillingen, men vil gjøre dette til høsten. I matrikkelforskriften ble det fra 01.01.2010 tatt inn bestemmelse om registrering av bruttoareal for nye bygg fra det tidspunkt det er tilrettelagt for det i matrikkelsystemet. Det er igangsatt programmering og ny versjon av matrikkelen er planlagt utgitt i slutten av september. Nye bygg vil fra det tidspunkt bli registrert med bruttoareal. Bruk av arealopplysninger fra matrikkelen i KOSTRA rapporteringen krever tilrettelagt oppdatering av areal for bestående bygg og utvikling av en "ekstraheringsmodeH" som ivaretar identifikasjon av kommunens leide bygg. Det vil i løpet av hosten 2010 bli gjort en gjennomgang av denne problemstillingen. Målsettingen med dette arbeidet vil være å tilrettelegge for at arealdata kan hentes fra matrikkelen i KOSTRA- rapporteringen for 2011-12. Statens kartverk vil hosten 2010 starte en gjennomgang av runksjonaliteten til hele bygningsregisteret med tanke på tilrettelegging for en bredere bruk av registeret enn dagens formål tilsier. I dette arbeidet vil både behov for arealopplysninger og tilstandregistrering av bygg bli vurdert. Arbeidsgruppa har hatt to møter siden forrige rapportering, i oktober 2009 og mars 2010. Arbeidsgruppa for KO STRÅ Landbruk er satt sammen slik: Åse Marie Rusaanes, Landbruks- og matdepartementet (LMD) Anne Berit Ulstad, Landbruks- og matdepartementet (LMD) Astrid Aass, Fylkesmannen i Buskerud, (representant for LMD) Atle Ruud, Elverum kommune (representant for KS) Anne-Beate Hekland, Tønsberg kommune (representant for KS) Sissel Ferstad, Kommunal og regionaldepartementet (KRD) Geir Grønningsæter, Statens landbruksforvaltning (SLF) I tillegg har Erik Anders Aurbakken, Statens landbruksforvaltning (SLF) deltatt på møtene. I tillegg legges det inn opplysninger om antall landbrukseiendommer, antall jordbruksbedrifter, jordbruksareal i drift og skogavvirkning i hver enkelt kommune. Landbruks- og matdepartementet vedtok å benytte KOSTRA som hovedkanal for innrapportering og publisering av styringsinformasjon på arealforvaltning fra kommunene til staten fra og med 2005. Avgjørelsen må ses i sammenheng med overføringen av flere oppgåver på landbruksområdet til kommunene. Det er et mål å forenkle og modemisere offentlig forvaltning, bl.a. ved bruk av elektroniske løsninger, enklere regler og mindre detaljert styring. KOSTRArapportering på skjema 32 er en gått over fra rapportering på enkeltsaksnivå til rapportering på aggregert nivå på de områder som dekkes av skjemaet. økonomidata for å sikre kvaliteten på nøkkeltallene. Arbeidsgruppene må videre vurdere og ev. behov for styringsinformasjon, og ut i fra hva slags tilleggsinformasjon som er nødvendig for den offisielle statistikken. I 2009 ble det vedtatt endringer i jord-, odels- og konsesjonsloven med virkning fra 1. juli 2009, og det førte til at skjema for 2009-rapporteringen måtte ha to sett med spørsmål som gjaldt jord-, odels- og konsesjonslovgivningen; ett sett for perioden før lovendring (1.1.-30.6.2009) og ett sett for perioden etter lovendring (1.7.-31.12.2009). For 2009 ble det foreslått nye nøkkeltall der korrigerte brutto driftsutgifter erstattet netto driftsutgifter. Arbeidsgruppa foreslår ingen nye spørsmål i skjema for 2010-rapporteringen. Ny plan- og bygningslov med virkning fra 1. juli 2009 medførte imidlertid behov for justeringer i formålsinndelingen som brukes under spørsmålene om omdisponering av dyrka og dyrkbar jord for rapporteringsåret 2010. Nøkkeltallene med basis i omdisponering av dyrka og dyrkbar jord etter formål justeres slik at de passer med formålsinndelingen i ny plan- og bygningslov av 1. juli 2009. Skjema for 2009 ble utvidet med to nye spørsmålsgrupper på grunn av endringer i lovverket knyttet til konsesjon og driveplikt. Lovendringene trådte i kraft 1. juli, og medførte behov for to sett med spørsmål angående konsesjon og boplikt, relatert til periodene før lovendring (1.1.-30.6.) og etter lovendring (1.7.-31.12.). Videre måtte nye spørsmål om driveplikt innarbeides. Spørsmålene om kommunen har innført nedsatt konsesjonsgrense for bebygd eiendom ble beholdt uendret for 2009. Spørsmålene fra og med 6.3 i skjema for 2009 ble tilpasset gammel og ny lovgivning. Skjema for 2009 er vist i vedlegg 8.1. Det er lagt inn automatiske summeringer i skjema der dette er mulig. Ved avkryssing for ja i ja/nei-spørsmålene åpnes de påfølgende spørsmål for utfylling. Svares det nei, åpnes ikke spørsmålene for utfylling. Det kommer opp melding om at spørsmålet må besvares dersom det unnlates å svare på ja/neispørsmålene. Til publiseringen 15. mars hadde 377 kommuner levert skjema, og ved publiseringen av endelige tall 422 kommuner. Det gikk ut en sentral purring fra KOSTRA i forkant av publiseringen 15. mars, og manglende kommuner er senere purret per telefon. Tabellen underviser skjemainngangen i perioden 2005-2009, ved publisering 15. mars (foreløpige tall) og 15. juni (endelige tall). Ved publisering 15. mars manglet opplysninger fra 33 kommuner. I perioden 24. mars - 9. april ble 23 kommuner som ennå ikke hadde levert skjema kontaktet per telefon. Kommuner som til tross for purring ikke leverte, ble kontaktet med jevne mellomrom fram til begynnelsen av juni. Ved publisering 15. juni manglet opplysninger fra 8 kommuner. Tabellen under viser hvilke kommuner som ikke har levert skjema i perioden 2005-2009. Kommunene som ikke har rapportert for 2009 er med unntak av Seljord kystkommuner. Jordbruksmessig er Sømna (1812) den største av disse kommunene, med knapt 30 000 dekar jordbruksareal i drift, og vel 100 aktive jordbruksbedrifter. Aukra (1547), Bremanger (1438) og Seljord (0828) har mellom 9 000 og 12 400 dekar jordbruksareal i drift og til sammen ca. 200 jordbruksbedrifter. De 8 kommunene til sammen utgjør 0,7 prosent av jordbruksareal i drift og 0,8 prosent av jordbruksbedriftene, og på landsbasis betyr dette fråfallet lite. Skjema 32 er opprettet i SSBs nye system for integrert databearbeiding (ISEE) og revisjonen er foretatt med verktøyet Dynarev. Det er ikke mange kontroller i skjemaet, og systemet har fungert tilfredsstillende. Det er enkelt å hente opp skjema som ikke er godkjente enda, og opptellingene som ligger i tilknytning til innkomst og revisjon er til stor hjelp for å holde oversikt over skjemainngangen og framgangen i revisjonsarbeidet. Ved publisering av nøkkeltall har regnskapsgruppa i SSB anbefalt å bruke korrigerte brutto driftsutgifter i stcdet for brutto driftsutgifter. Det vil da tas hensyn til blant annet interkommunalt samarbeid, og kjøp av tjenester (300-artene) og overføringer (400-artene) er ikke med i utgiftsbegrepet. Følgende nøkkeltall ble endret til publiseringen av foreløpige tall 15. mars 2010: 1. Netto driftsutgifter til landbruksforvaltning og landbruksbasert næringsutvikling per landbrukseiendom ble endret til "Korrigerte brutto driftsutgifter til landbruksforvaltning og landbruksbasert næringsutvikling per landbrukseiendom". 2. Netto driftsutgifter til landbruksforvaltning og landbruksbasert næringsutvikling per jordbruksbedrift ble endret til "Korrigerte brutto driftsutgifter til landbruksforvaltning og landbruksbasert næringsutvikling per jordbruksbedrift". 3. Netto driftsutgifter til landbruksforvaltning og landbruksbasert næringsutvikling per dekar jordbruksareal i drift ble endret til "Korrigerte brutto driftsutgifter til landbruksforvaltning og landbruksbasert næringsutvikling per dekar jordbruksareal i drift". 4. Netto driftsutgifter til landbruksforvaltning og landbruksbasert næringsutvikling per dekar produktivt skogareal ble endret til "Korrigerte brutto driftsutgifter til landbruksforvaltning og landbruksbasert næringsutvikling per dekar produktivt skogareal". Nøkkeltall som bygger på korrigerte brutto driftsutgifter per enhet belyser kommunenes produktivitet eller enhetskostnader på tjenesteområdet. Nøkkeltall som ble videreført uten endringer: 1. "Netto driftsutgifter til landbruksforvaltning og landbruksbasert næringsutvikling i prosent av netto driftsutgifter". 2. "Korrigerte brutto driftsutgifter til landbruksforvaltning og landbruksbasert næringsutvikling" Ved publiseringen 15. juni er indikatorer knyttet til boplikt etter konsesjonsloven og odelsloven tatt ut. Lovendringene som trådte i kraft 1. juli har medført at spørsmålene ikke er relevante for 2. halvår, og tallene for 2009 vil ikke være sammenlignbare med tall for årene 2005-2008. Indikatorene vist under er derfor fjernet ved publiseringen av endelige tall 15. juni 2010. Det er lagt inn to nye nøkkeltall for kommunen sammen med nøkkeltallene om jordbruksbedrifter, landbrukseiendommer, jordbruksareal i drift og produktivt skogareal: 1. Skogavvirkning i den enkelte kommune (Avvirkning av industrivirke for salg) 2. Jordbruksbedrifter med husdyr i den enkelte kommune (Jordbruksbedrifter med husdyr) Arbeidsgruppa ønsker å utdype og presisere beskrivelsen av funksjonskonto 329, for å bevisstgjøre kommunene på betydningen av riktig føring på funksjonskonto. For å skaffe informasjon om ressursbruken på landbruksområdet, er det avgjørende at kommunene benytter funksjonskontoen i regnskapsføringen. Den tidligere omtalen av funksjonskonto 329 beholdes uendret som første del av beskrivelsen: • Utviklingsarbeid knyttet til det tradisjonelle landbruket, herunder skogbruk og økologisk landbruk • Saksbehandling etter jordlov, konsesjonslov, skogbrukslov og odelslov • Forvaltning og kontroll av de økonomiske virkemidlene i landbruket • Arbeid knyttet til landbruk og jordvern i kommuneplanen • Arbeid i forbindelse med næringer knyttet til landbruket, for eksempel grønne tjenester, utmarksbasert næringsliv, bioenergi, reiseliv og opplevelsesproduksjon • Forberedelse og innstilling av søknader til BU-midler • Arbeid knyttet til sikring av tilfredsstillende tilgang på tjenester fra dyrehelsepersonell, herunder klinisk veterinærvakt. Med bakgrunn i bruken av funksjonskontoen for rapporteringsåret 2008 og 2009, diskusjoner i arbeidsgruppa og med representanter fra regnskapsgruppa i KOSTRA, foreslås følgende tilføyelser til beskrivelsen av funksjonskonto 329: Funksjon 290 kan nyttes for samlet føring av alle utgifter og inntekter knyttet til interkommunalt samarbeid (§§ 27/28 a), dvs. samarbeid som ikke er egne rettssubjekter og som ikke skal føre særregnskap, men som inngår i vertskommunens regnskap. Finansieringsbidrag fra samarbeidskommuner inntektsføres som refusjon (art 750) korrekt funksjon på korrekte arter (artene 010..290) Vær oppmerksom på at stillingsandeler større enn eller lik 20 % og stillingsandeler på 3 måneder eller mer skal fordeles mellom tjenesteområdene. Ved leie fra AS eller andre private (herunder IKS hvor kommunen ikke er deltager) Ved leie fra interkommunalt selskap (hvor kommunen er deltager) føres husleien på art 375 i kommunens regnskap, og inntektsføres på art 775 i selskapets regnskap Dersom kommunen har en internhusleieordning (leie mellom enheter som inngår i kommunens regnskap) For rapporteringsåret 2010 er det nødvendig med justeringer av spørsmål om omdisponering av dyrka og dyrkbar jord etter formål på grunn av innføring av ny plan- og bygningslov med virkning fra 1. juli 2009. Endringene er knyttet til en justering av formålsinndelingen slik at den passer med formålene som benyttes i ny plan- og bygningslov. Med endringer i jord-, odels- og konsesjonslovgivningen fra 1. juli 2009 er det også nødvendig å endre i skjemaets spørsmål 6-10. Spørsmål som gjaldt lovgivning i perioden 1.1.2009-30.6.2009 går ut, og rekkefølgen på de gjenværende spørsmål endres tilsvarende. Veiledningen justeres i forhold til endringene i spørsmålene på skjema for 2010. 5.2.1 Endringer i spørsmål i tilknytning til omdisponering av dyrka jord etter jordloven Spørsmål 2.1 og 2.2 på skjema går som før, kun med endring av årstall fra 2009 til 2010. Spørsmål 2.3 på skjema må endres på grunn av ny plan- og bygningslov med virkning fra og med 1. juli 2009. Spørsmål 3.1 går som før, kun med endring av årstall fra 2009 til 2010. På spørsmål 3.2. brukes samme formålsinndeling som den nye formålsinndelingen under 2.3, med unntak av areal omdisponert til skogplanting som ikke skal være med. Spørsmålene under punkt 4 og 5 videreføres, kun med bytte av årstall fra 2009 til 2010. Spørsmål 6.1 og 6.2 videreføres, kun med bytte av årstall fra 2009 til 2010. Det legges inn spørsmål om kommunen har innført forskrift om å sette slektskapsunntak ut av kraft, og hvor mange saker som er behandlet etter ny forskrift. Spørsmålene 6.3, 6.4, 7.1 og 7.2 på skjema for 2009 gjaldt lovgivning før endring 1. juli 2009, og skal ikke være med for 2010. Spørsmål 7.1 og 7.2 for 2010 erstatter spørsmål 8.1 og 8.2 på skjema for 2009: 7.1 Har kommunen behandlet søknader om konsesjon i medhold av konsesjonsloven § 9 siste ledd i 2010? Fr a 1.7.2009 er adgangen til å søke om fritak fr a lovbestemt boplikt bortfalt. Nye regler er innført, slik at den som ikke kan eller ønsker å bosette seg på eiendom må søke konsesjon. Slike saker skal rapporteres under punkt 7.1 og 7. 7.2 Oppgi antall søknader etter konsesjonsloven § 9 siste ledd behandlet i 2010, etter resultat (vedtak): Spørsmål 8.1 og 8.2 for 2010 tilsvarer spørsmålene 8.3 og 8.4 på skjema for 2009. Spørsmålene er skilt ut som egen gruppe for å tydeliggjøre forskjellen til spørsmålsgruppene 6 og 7. Årstall er endret til 2010. 8 Søknader etter konsesjonsloven, unntatt "0-grensesaker" og saker etter §9 siste ledd 8.1 Har kommunen behandlet søknader om konsesjon i medhold av konsesjonsloven, med unntak av "0-grensesaker" og saker der søker ikke kan eller ønsker å oppfylle boplikten etter konsesjonsloven § 9 siste ledd i 2010? 8.2 Oppgi antall søknader etter konsesjonsloven behandlet i 2010 etter resultat (vedtak): Søknader innvilget med vilkår gitt i vedtak i medhold av konsesjonsloven §ll o Avdisse: Spørsmålene under 9, driveplikt, på skjema for 2009 er ikke endret for 2010-rapporteringen, med unntak av endring i årstall fra 2009 til 2010. Justeringer av spørsmål på skjema for 2010-rapporteringen medfører noen endringer i faktaarkene. Faktaarket på nivå 3 følger spørsmålsstillingen i skjema, og endringer som utføres på skjema gjenspeiles her. Endringen i formålsinndelingen på grunn av ny plan- og bygningslov medfører at noen opplysninger på nivå 3 på område R.Landbruk fjernes, og vil fra og med 2010 inngå i de andre formålstypene. Se vedlegg 8.3. for en oversikt over sammenhengen mellom gammel og ny formålsinndeling i plan- og bygningsloven. I tillegg må tekstene til de ulike opplysningene i faktaarkene justeres slik at de blir i samsvar med spørsmålsstillingen i skjema for 2010. Endringene vil gjelde opplysninger som spesifiserer omdisponert areal på dyrka og dyrkbar jord etter formål og etter lovanvendelse. Det legges inn nye opplysninger på nivå 3, i hovedsak i samsvar med formålsinndelingen i ny plan- og bygningslov. Summeringsfeltene, indikator 75-84, må justeres ved å fjerne opplysninger som går ut, og legge til nye som kommer inn for 2010-rapporteringen. Handlingsplanene for universell utforming og økt tilgjengelighet skal styrke utvikling og bruk av løsninger med gode funksjonelle kvaliteter for alle og støtte gjennomføringen av lovverk på området. Tilgjengelighet for personer med nedsatt funksjonsevne er sentralt. Arbeidsgruppa anser ikke dette som relevant for de tema som dekkes opp av skjema 32 i KOSTRA. Arbeidsgruppa har hatt møte med regnskapsgruppa i KOSTRA med kommunal tjenesteproduksjon som tema. Det ble redegjort for konsern- og kommuneregnskap og sammenhengen mellom regnskap, tjenestedata og årsverk i nøkkeltallene i KOSTRA. Frem til i dag har KOSTRA kun tatt høyde for at tjenesteproduksjon blir ytt i regi av kommunen seiv. egenproduksjon til egne foretak, interkommunale selskaper (IKS), forskjellige former for interkommunalt samarbeid og kjøp/salg av tjenester kommuner imellom. I tillegg kjøpes en del tjenester fra private aktører som produserer tjenesten på vegne av, eller i tillegg til kommunen. Dette mangfoldet i organisering skaper utfordringer for statistikken i KOSTRA. Under er vist en foreløpig oversikt utarbeidet av LMD over interkommunalt samarbeid på landbruksområdet pr. 1.1.20 10: Lillehammer, Øyer, Gausdal (Lilleh.reg) Ringebu, Nord-Fron og Sør-Fron (Midt-Gudbrandsdal) Gran, Jevnaker, Lunner (Hadeland) Vågå og Sel (samarbeider på jordbruk) Flå og Nes (samarb. Om 2 pers) Gol og Hemsedal (samarbeider om Lp) Gjerstad og Risør (jord og skog ) Tvedestrand(jord) og Vegårshei (skog) Tvedestrand/Vegårshei) Arendal (jord) og Froland (skog) Bygland, Valle og Bykle (samarb på skog) Sirdal, Eigersund og Sokndal (fra 1.5.10) Sogndalen og Søgne opphørte 1.1. Eigersund, Sokndal (Sirdal) Vaksdal og Modalen (ikke formell avt.) Høyanger og Balestrand(Jord/skog samarbeid) Sogndal (Leikanger kjøper tjeneste) Herøy, Ulstein, Hareid (Søre Sunnmøre Landbr.ktr) Skogtj; Ørskog, Skodje, Stordal, Sula, Ålesund (Nordre Sunnmøre Landbr.ktr, §2B b) Samarbeid mellom kommuner er som oversikten viser svært vanlig innen landbruksforvaltningen. Det er imidlertid svært fa kommuner som organiserer samarbeidet slik at de rapporterer særregnskap for den samarbeidende enheten. Det gjenstår å sammenstille disse opplysningene med opplysninger fra kommuneregnskapene, og se nærmere på hvordan kommunene i praksis fører sine inntekter og utgifter på landbruksområdet. SLF har utarbeidet hjelpeskjema til de ulike saksområdene på KOSTRA skjema 32. Hjelpeskjema er utformet slik at de kan brukes til fortløpende registrering gjennom året. Ved årets slutt kan kommunene summere opp på de ulike fagområdene i hjelpeskjemaet og føre de oppsummerte tallene for kommunen inn i rapporteringsskjemaet til KOSTRA. rapporteringsarbeidet og bedre kvaliteten på tallmaterialet. En utdyping av hva som skal føres på funksjonskonto 329 slik det er foreslått under punkt 4.2 vil bidra til en bevisstgjøring på bruken av fiinksjonskontoen i kommunene. Arbeidsgruppen for kultur, barne- og ungdomstiltak har for regnskapsåret 2009 hatt følgende regnskapsfunksjoner som ansvarsområde: Arbeidsgruppen har i 2009/2010 bestått av representanter fra: Akershus fylkeskommune Tom A. SSB ved Seksjon for utdanningsstatistikk Liv Taule (leder) Arbeidsgruppen har arbeidet med å kunne nytte regnskapsdata om brukerbetaling for musikk- og kulturskolene (f 383) til utarbeiding av indikatorer. Gruppen har foreløpig ikke tatt stilling til kø/ventelister i musikk- kulturskolene (data finnes i GSI-rapporteringen). Arbeidsgruppen har hatt to møter i arbeidsperioden. Et av disse møtene omfattet innledning til arbeidet som arbeidsgruppene skal gjøre for å kunne vise et bredere og mer helhetlig bilde av (fylkes)kommunal tjenesteproduksjon i KOSTRA og ble holdt sammen med arbeidsgruppen for Kirke-KOSTRA (se kap. 7.1). Fokus på det andre møtet var revidering av skjema 17. Flere nye spørsmål ble innført. Revideringen av skjema skjedde i samarbeid med ASSS-kulturgruppe og Ungdom & Fritid. Arbeidsgruppen vil arbeide med å utvikle indikatorer basert på opplysninger fra skjema. Vi vil også fortsette arbeidet med å fa bedre og flere data på kulturskolefeltet, samt fortsette arbeidet med eventuell utnyttelse av data fra Idrettsanleggsregisteret og kunne utnytte data fra "Den kulturelle skolesekken" i fylkesfaktaarket. Arbeidsgruppen har ansvar for skjema 17 " foreninger". Skjema var betydelig endret for 2009-rapporteringen. utvidet informasjon om tilbudet til barn og ungdom i de kommunale fritidssentra. Pkt. 3 og 4 i skjema ble ikke nevneverdig endret. Skjema 17 benyttet for første gang ISEE/Dynarev som revisjonssystem. Populasjonen var lagt inn på forhand, men vi hadde ikke kontroll mot fjorårs data i revisjonssystemet. Det ville heller ikke hatt noen særlig hensikt, da flere av variablene var nye for 2009-rapporteringen. fjorårsdaga til revisjon ved å gå inn på 2008-filen. ikke behov for så mange kontroller. feilmelding i beløpsfeltene hvor tallene overstiger et visst beløp. Beløpsfeltene skal være i hele 1000 kroner. Fremdeles blir 1000-feil fanget opp, men dette har bedret seg de siste årene. Tjenestedataene for kulturområdet samles inn ved hjelp av skjema 17 (funksjon 231, 380 og 385) samt eksterne data for kino - funksjon 373- fra Film & Kino, folkebibliotek- (funksjon 370- fra ABM-utvikling) og GSI-data for musikk og kulturskoler- funksjon 383. hadde vi mottatt skjema 17 fra 409 kommuner, vi hadde mottatt foreløpige data fra alle de tre eksterne kildene. Folkebiblioteksdataene var nokså mangelfulle. kulturskoler. Dataene for kino ble ikke låstet på nytt da det ikke var noen endringer i tallene. Dynarev fungerte som revisjonssystem for skjema 17. presisering i skjema og veiledning. Ellers ingen spesielle merknader. I år som i fjor ble det publisert nøkkeltall og grunnlagstall for funksjon 381 og 386. framkommer fra skjema 34 (Eiendomsforvaltning - areal på utvalgte kommunale formålsbygg) at kommunene har bygg/areal for disse funksjonene, er føringen i regnskapet mangelfull. Fremdeles blir tallene i noen indikatorer for kulturskolene skjeve/rare på grunn av dårlig kvalitet på elevtallene og regnskapsdataene, dette gjelder spesielt de avtalebaserte interkommunale musikk- og kulturskolene. Ut over dette har vi ikke fått noen spesielle merknader til publiseringen. Som nevnt over blir nøkkeltallene for kulturskoler ikke helt korrekte på grunn av føringen i regnskapet, samt at vi har fatt tilbakemeldinger på at elevtallene fra GSI heller ikke alltid er likt og konsistent rapportert. Norsk Kulturskoleråd og Utdanningsdirektoratet har tatt kontakt for at vi skal kunne jobbe for bedre, relevante og pålitelige data. Vi etterlyser fremdeles en løsning for å fa ut landstall av nivå 3. Mange brukere av KOSTRAtallene etterlyser også dette. Ellers er det er ikke kommet noen tilbakemeldinger om ønskede endringer i faktaarket. Gruppen vil arbeide for å utvikle en ny produktivitetsindikator for korrigerte brutto driftsutgifter for kulturskolene per elevplass (per i dag har vi indikator per bruker). Forholdet elever/elevplasser er 109414/122835. En indikator hvor elevplasser brukes, vil si mer om ressursbruken. Ett nøkkeltall er fjernet "antall kommunale fritidsklubber". Denne indikatoren var summen av antall ulike fritidsklubber. I skjema 17 spørres det nå kun etter antall fritidssenter, og denne variabelen finnes på nivå 3. 6.2.2 Nye nøkkeltall Jf. 6.2. Ett nøkkeltall har endret tekst og delvis innhold "antall årsverk ved kommunalt drevet fritidssenter" Kvalitetssikring av indikatorer er en kontinuerlig prosess og arbeidsgruppen for KOSTRA-kultur vil fortsette med dette arbeidet. Sammenlignbarhet i forhold til andre kommuner mener vi blir stadig bedre ved at vi har tatt i bruk konsernregnskap for kultursektoren. Konsernregnskap for kultur har blitt benyttet siden 2007- årgangen. begynner å bli bedre konsistens for de ulike funksjonene. Men som nevnt over har vi utfordringer i forhold til regnskapsføringen av de avtalebaserte interkommunale musikk- og kulturskolene. Arbeidsgruppen har ikke jobbet med videre utvikling av kvalitetsindikatorer. Arbeidsgruppen har avholdt fem møter i arbeidsperioden siden forrige rapport. omfattet innledning til arbeidet som arbeidsgruppene skal gjøre for å kunne vise et bredere og mer helhetlig bilde av (fylkes)kommunal tjenesteproduksjon i KOSTRA og ble holdt sammen med KOSTRA-arbeidsgruppen for Kultur. Status og forbedring av rapporteringen har vært diskutert. Videre skjemautvikling har vært sentralt på arbeidsmøtene. Behov for publisering av flere indikatorer/grunnlagstall, samt vurdering av om gravferdssektoren skal ha en plass i arbeidsgruppens arbeid, har stått på dagsorden. Arbeidsgruppen har igjen tatt opp tråden med å kunne knytte fellesrådenes regnskap mot tjenestestatistikken og vil fortsette dette arbeidet videre framover. Årets rapporteringsskjema ble endret på noen punkter, både strukturelle endringer og noen nye variabler. Pkt. 4 c ble utvidet med flere typer gudstjenester. Gudstjenester for barnehage- og skolebarn ble splittet til Gudstjenester for barnehagebarn og Gudstjenester for skolebarn. Nye spørsmål/typer gudstjenester i skjema: 1. Påskedagsgudstjenester og Allehelgensgudstjenester. Pkt. 7 b og c ble utvidet til også å gjelde konserter og kulturarrangementer i regi av andre. hvis feil blir oppdaget før skjemaet blir innsendt. Avgiver far da et kontrollspørsmål om skjemaet skal sendes inn til SSB, eller om feilen skal rettes før innsending. Dersom skjemaet blir sendt inn med feil (for eksempel bare deler av skjema fylt ut, eller felt som burde hatt en verdi i) har SSB tatt kontakt i ettertid for avklare dette. Erfaringene fra årets rapprotering viser at det kanskje bør legges inn flere konsistenskontroller for å fange opp feil. Rapporteringsfristen for skjema 28 var 1. dvs. 76 prosent. Det ble sendt ut purrebrev til 90 fellesråd, 142 sokn manglet. mars hadde 98,7 prosent av alle soknene sendt inn skjema (mot 97 prosent i fjor). Imidlertid hadde en del sokn bare sendt inn opplysninger for nøkkeltall til dette tidspunktet. Det medførte at mye tid ble brukt til å følge opp de soknene som hadde sendt inn ufullstendig rapport. SSB bruker fortsatt mye tid på å purre sokn som ikke overholder fristene. Også i år måtte SSB ringe rundt til noen store sokn for å få dem med i den foreløpige publiseringen. For å oppnå bedre datainngang bør fellesråd og bispedømmer involveres mer. Til junipubliseringen hadde nærmere 100 prosent (99,5) sokn hadde ikke levert etter gjentatte purringer. telefon, noen opptil flere ganger. Telefonpurringer ble også foretatt mellom mars og juni. systemer. Det foreligger ikke tall på hvor mange som har benyttet seg av denne muligheten, men inntrykket er at det er mange. Eksterne data: Til marspubliseringen ble det hentet inn en fil med eksterne data fra Den norske kirkes medlemsregister, denne ble også benyttet til junipubliseringen. Til juni ble det også hentet inn en fil med eksterne data fra seksjon for arbeidsmarkedsstatistikk (sysselsettingstall for kirken). Det er i år tatt i bruk et nytt revisjonssystem, Dynaßev, for kirkestatistikken. lagt inn kontroller for å fange opp logiske feil, samt at vi har lagt inn sjekk/kontroller mot fjorårets tall på de viktigste (nøkkeltall) variablene. Vi far feilmeldinger dersom avvikene er store (grenseverdier er definert). Det kan se ut som vi har hatt litt innkjøringsproblemer med systemet, da det etter publiseringen er blitt oppdaget noen feilverdier. Soknene blir kontaktet etter hvert, per epost eller telefon for å hente inn manglende/feil opplysninger. Feil blir korrigert direkte i revisjonsrutinen i SSB. Det er tastefeil, data som mangler, data med store avvik fra året før osv. Det er tidkrevende og vanskelig å oppdage og rette feil i innkomne data. Det er også en del store variasjoner som har naturlige forklaringer. En feil er blitt rettet etter publisering. En viktig del av kvalitetssjekken for dataene i fremtiden bør derfor være at fellesråd, prost, bispedømme osv. kontrollerer data ved innsending, og eventuelt ber soknene om å korrigere. Feilrettinger kan foretas helt fram til like før publisering. Dersom det oppdages grove feil, er det ønskelig at rettinger også kan foretas etter publisering. Selve publiseringen gikk greit. Endring i nøkkeltall: Konserter og kulturarrangementer pr. Denne indikatoren inneholder fra 2009 også kulturarrangementer i regi av andre. Det gjelder også for nivå 3. Nye tall publisert på nivå 3, (grunnlagstall) 'gudstjenester for barnehage- og skolebarn' splittet til 'Gudstjenester for barnehage barn ' og 'Deltakere på gudstjenester for barnhagebarn' 'Gudstjenester for skolehagebarn ' og 'Deltakere på gudstjenester for skolebarn' 'Deltakere på andre kulturarrangement' Som nevnt over ble noen av nøkkeltallene "rare" manglende tall. Dette har vi fatt reaksjoner på fra bispedømmer og andre brukere. tall gjorde store utslag. Dette ble korrigert i DS-tabell nr. 2, og dette tallet blir foreløpig undertrykt (prikket) i KOSTRA-tallene. Det foreligger forslag om noen endringer i skjemaet "Årsstatistikk for Den norske kirke". Endringene gjelder spesielt pkt. 6 i skjema, antall tilbud og deltakelsen på tilbud. endringer blir vedtatt august/september. Det er fremdeles noen tolkningsproblemer i skjema, så veiledningen må også i år presiseres nærmere. Vi etterlyser fremdeles en løsning for å fa ut landstall av nivå 3. tallene etterlyser også dette. Per i dag må man hente nivå 3 tall inn i Excel for så å summere disse til landstall. Ellers er det er ikke kommet noen tilbakemeldinger om ønskede endringer i faktaarket, men arbeidsgruppen ser det som ønskelig at flere variabler tas inn i faktaarket. Arbeidsgruppen ønsker generelt en bedre synliggjøring av kirketallene på ssb.no. Kvalitetssikring av indikatorer er en kontinuerlig prosess. fortstette med dette arbeidet, sikring av samme omfang i teller og nevner, og få inn data fra alle sokn. knytte tjenestedata til regnskapsdata. I dag brukes kommunekassas regnskap i faktaarket, og de gir liten konsistens til eventuelle indikatorer. om hvordan man eventuelt kan innhente data for dette området. fellesrådene på kommunenivå og utvikle nye indikatorer på bakgrunn av regnskapsdata sammen med tjenestedata fra kirke. Skjema 43 Tannhelset]'enesten dekker tenesterapporteringa for desse funksjonane. I tillegg nyttar ein SSB sine register for innhenting av årsverkstal og befolkningstal. Det totale talet eldre, uføre og langtidssjuke i institusjonspleie og det totale talet eldre, uføre og langtidssjuke i heimesjukepleie blir henta frå IPLOS. Arbeidsgruppa har hatt eitt møte våren 2010. Ramma for gruppa sitt arbeid blir gitt av Samordningsrådet for KOSTRA kvart år. I tillegg er Helse - og omsorgsdepartementet, Statens helsetilsyn, Helsedirektoratet og andre avhengige av statistikken for å ta innsikt i, halda oversikt over, og halda tilsyn med, den offentlege og private tannhelsetenesta. SSB overtok ansvaret for innsamlinga av statistikk for tannhelsetenesta frå Statens helsetilsyn før rapporteringa for statistikkaret 2001.1 hovudsak har innhaldet i Statens helsetilsynets tidlegare innsamling blitt vidareført. Samstundes har arbeidsgruppa arbeida for å betra statistikken, og eller redusera oppgåvebyrda ved bruk av SSB sine register, samt annan statistikk samla inn i SSB, gjennom KOSTRA eller på annan måte. Arbeidsgruppa anbefaler å få godkjend alle forslag til endringar i skjema 43. Endringane inneber to nye spørsmål i skjema, ei forenkling av eitt spørsmål og fjerning av eitt spørsmål (sjå punkt 5 for meir detaljert omtale av endringane). For statistikkaret 2009 publiserte Noreg kvalitetsindikatorane SIC-indeks for 12-åringar og Delen undersøkt av tannlege/tannpleiar siste tre år. Til saman er det blitt publisert 7 kvalitetsindikatorar innanfor tannhelseområdet så langt. Det er planlagd å publisera 9 kvalitetsindikatorar i alt. Følgjande oppdatert liste over kvalitetsindikatorar blei presentert av Helsedirektoratet på deira heimesider våren 2010: 1. Andel undersøkt av tannlege/tannpleier siste tre år 2. 3. Andel 2-åringer henvist til tannhelsetjeneste 4. 5. Andel undersøkte/behandlede 18-åringer uten karieserfaring 6. Andel undersøkte/behandlede 18-åringer med DMFT >9 7. Antall innbyggere pr. tannlegeårsverk i hvert fylke 8. Antall innbyggere pr. tannpleierårsverk i hvert fylke 9. SSB publiserte indikatorane 1 og 5 for statistikkaret 2009. Det er no 2 indikatorar som står att å publisera. Fylkestannlegane ytra hausten 2009 eit ønskje om å oppnemna ein ny representant til KOSTRAarbeidsgruppa. Alle deltakarane i arbeidsgruppa stilte seg bak forslaget og ny representant deltok på arbeidsgruppemøte våren 2010. Arbeidsgruppa meiner det er viktig å arbeida tett med fylkestannlegane då desse har kjennskap utviklinga på tannhelseområdet i dei ulike fylka, noko som stemmer godt overeins med mandatet til arbeidsgruppa. Det blei fatta vedtak om innføra fire endringar i skjema 43 frå og med neste års rapportering (sjå punkt 5). Offentlig tilsyn av vakse betalande klientell blei igjen rekna ut i ei autosummering i skjema på same måte som førre år. Arbeidsgruppa vurderte tilsyn av vaksen betalande klientell som tilfredsstillande fordi det er lite tannhelsestatistikk om den vaksne befolkning. Sjølv om tilsynsomgrepet i første rekke er retta mot dei prioriterte gruppene definert i loven blir autosummeringa i skjema vidareført også i år. Skjema 43 har enkelte logiske kontrollar. Desse gir oppgåvegjevar beskjed om at utfyllinga ikkje er rett, logisk sett. Det er muleg å fylla ut felta på trass av kontrollane. Kontrollane fungerte tilfredsstillande, og det er ikkje rapportert om problem med kontrollane frå oppgåvegivarane si side. Tverrgåande revisjon har til ein viss grad vore nytta i revisjonsarbeidet i år. Det kan likevel bli aktuelt å nytta dette enno meir til neste år. Skjema 43 blir rapportert av fylkestannlegane i dei enkelte fylka. Fylkestannlegane, på si side, hentar informasjon frå dei enkelte tannklinikkane i fylka. 15. mars hadde 19 fylker sendt inn skjema. rapporteringsskjema fungerte stort sett tilfredsstillande. Det blei ikkje meldt om problem frå fylkeskommunane når det gjeld utfylling og innrapportering av skjema. Det er framleis noko usikkerheit knytt til etterslep i skjemaet sitt punkt 2, om omfanget av den offentlege tannhelsetenesta. Dette har vore tatt opp til diskusjon i arbeidsgruppa tidlegare år og eit møte mellom Helsedirektoratet, SSB og fylkeskommunane for å utvikla ei felles forståing av omgrepsbruken i skjema kan vera nyttig. Arbeidsgruppa anbefaler at dette kan vera eit punkt på eitt av fylkestannlegane sine årlege møte. SSB og Helsedirektoratet samarbeider om å følgja opp dette hausten 2010. Etter 15. mars blei det gjennomført automatiske kontrollar av dei innrapporterte tala. Kontrollane sjekkar samsvar mellom ulike tal og summeringar, og endringar frå eitt år til eit anna. Grunna innføring av eit nytt revisjonssystem i KOSTRA i 2010 (Dynarev) blei ikkje responssystemet, som tidlegare har vore nytta, brukt i år. Omlegginga har ført til at ein i større utstrekning har tatt kontakt med dei ulike oppgåvegivarane per telefon eller e-post der kor ein har oppdaga avvik frå tidlegare års rapportering. Eventuelle feilrapporteringar er difor blitt retta opp tilfredstillande i år også. Frå og med 2010-rapporteringa reknar ein likevel med at responssystemet vil bli nytta på same måte som for tidlegare år. Publisering av tal 15. mars og 15. juni har fungert tilfredsstillande sjølv om innføringa av nytt revisjonssystem har ført til noko meirarbeid. I samband med dette blei det oppdaga nokon tekniske feil ved den førebelse publiseringa grunna det nye revisjonssystemet, men dette blei det raskt retta opp i. Fleire oppgåvegivarar reagerer framleis på tolkinga av omgrepet etterslep. Arbeidsgruppa anbefaler at representantar frå SSB og helsemyndigheitene møter fylkeskommunane for å drøfta rutinar for registrering i journalsystem og rapportering i KOSTRA. Eitt eige punkt på agendaen til eitt av dei årlege møta til fylkestannlegane har vore føreslått som ei muleg løysing på dette. SSB og Helsedirektoratet følgjer opp denne saka i samarbeid med fylkestannlegane i løpet av hausten 2010. Nokon oppgåvegivarar har også stilt spørsmål med årsverkstala henta frå register til den førebelse publiseringa, samanlikna med deira "eigne" årsverkstal for tannlegar og tannpleiarar. Dette har SSB freista å forklara oppgåvegivarane så godt som muleg via e-post. Ofte skuldast avvika feil innmelding til Aa-registeret. Samstundes er dei førebelse registertala blåste opp med bakgrunn i dei endelege tala for året før. Ev. feilrapporteringar i registera vil difor bli forsterka når tala blir oppblåste. SSB har i samband med dette nytta høve til å oppmoda oppgåvegivarane om å melda inn rette forhold til dei ulike registera. indikatorårskull. I år har dette vore innrapportert på excel-skjemaet via e-post til SSB. Delen undersøkt av tannlege/tannpleier siste tre år. Dette bør innlemmast i skjema under punkt 2 Omfanget av den offentlege tannhelsetenesta - Klientell fordelt på grupper i henhald til prioritering i lov om tannhelsetenester. Under punkt 8 Tannbehandling med narkose, talet på behandlingar og ventetid ønskjer arbeidsgruppa ei mindre detaljert inndeling. Til no har inndelinga vore under 6 veker, 6 veker til 6 månader, 7 månader til 12 månader og over 12 månader. Den nye inndelinga som er ønskjeleg er under 3 månader og over 3 månader. Bakgrunnen for ønske er at rapporteringa på dette området er for detaljert og svært tidkrevjande for oppgåvegjevarane. Det nye forslaget til inndeling vil gi tilstrekkeleg med informasjon for brukarane. Endringa vil også føra til eit brot i tidsserien for denne indikatoren for tidlegare årgangar. Punkt 9 Gjennomsnittleg ventetid i dagar for pasientar som fekk tannbehandling med narkose i regi av den offentlege tannhelsetenesta i løpet av rapportåret - ønskjer arbeidsgruppa å fjerna. Indikatoren er lite etterspurd blant brukarane og det knytt usikkerheit til praksis for innrapportering i dei ulike fylkeskommunane. Eitt nytt faktaark for kvalitetsindikatorar i tannhelse blei etablert i fjor. Det er venta at nye indikatorar vil koma inn her etter kvart. Arbeidsgruppa ønskjer å jobba med å få på plass ytterlegare to kvalitetsindikatorar. Desse skal utreiast nærmare før dei eventuelt blir innførte i KOSTRA. Arbeidsgruppa for tannhelse har tidlegare lagt fram ønskje på arbeidsgruppemøtet for KOSTRAkommunehelse om å innlemma spørsmålet om indikatorane "Andel to-åringer inspisert i munnhulen" og "Kariesforekomst blant to-åringer" " i KOSTRA-skjema 1. Dette har ikkje blitt godkjend av arbeidsgruppa med omsyn til oppgåvebyrden til oppgåvegivarane. I tillegg blei det nemnd at inspisering av munnhola er eit obligatorisk sjekkpunkt ved 2-årskontrollar, og at det difor ikkje vil vera sannsynleg å tru at nokon kom til å rapportera at dei ikkje har gjennomførd inspeksjonen. Med bakgrunn i dette har arbeidsgruppa for Kvalitetsindikatorar innanfor tannhelse (leia av Helsedirektoratet) valt å fjerna indikatoren "Andel to-åringer inspisert i munnhulen" og omdefinert "Kariesforekomst blant to-åringer" til å vera "Delen 2-åringar henvist til tannhelseteneste". Arbeidsgruppa vil halda fram arbeidet med å fa dette inn i KOSTRA-skjema 1 Personell og verksemd i kommunehelsetenesta, samt ha dialog med fagsystemleverandørane for alle landets helsestasjonar slik at dette lett kan registrerast i journalsystemet til 2-åringane. Arbeidsgruppa kjem også til å halda fram arbeidet med å etablera ei innrapporteringsløysing for indikatoren "System for brukarundersøkingar". Helsedirektoratet og SSB følgjer dette opp i løpet av hausten 2010. Arbeidsgruppa meiner det vil vera lite hensiktsmessig å gjera endringar for indikatorar som omhandlar tenestetilbodet i fylket. Desse indikatorane har til no vore identiske i vanleg faktaark (fylkeskommunekassa) og konsern-faktaark. Arbeidsgruppa meiner at ein per i dag bør halda fram med dette. Samstundes vil ein foreta ein gjennomgang i løpet av hausten 2010 av indikatorane som blir publisert i dei ulike faktaarka for å sjå om ein skal vurdera å endra teljar og nemnar der dette vil bidra til eit meir rett bilete av den faktiske situasjonen i dei ulike fylkeskommunane. Arbeidsgruppa vil også følgja ekstra med på dei nyleg oppstarta kompetansesentra innanfor tannhelse. Kompetansesentra er samarbeid mellom fleire fylkeskommunar og er organiserte som IKS. Følgjeleg vil desse vera lovpålagde å rapportera inn rekneskap. Det er venteleg at dette vil få konsekvensar for rekneskapstal for dei fylkeskommunane som er inkluderte i same IKS. Arbeidsgruppa kjem til å følgja dette nærmare opp hausten og våren fram mot publiseringa i 2011. 7.1.2 Identifiserte utfordringar i arbeidet med åfå god samanheng i omfang og for samanlikning mot andre kommunar/fylkeskommunar. Per i dag er det særleg utgiftstal det vil vera relevant å fordela ulikt i vanleg- og konsern-faktaark. For personell og tenesteindikatorane vil det ikkje vera særleg hensiktsmessig med ei fordeling, sidan det ikkje er snakk om samarbeid med andre fylkeskommunar. 7.1.3 Tanker gruppa har gjort seg rundt utviding av nøkkeltal til å vise andre perspektiv enn produsentperspektivet. innspel til prosjektgruppa. For statistikkaret 2009 publiserte SSB kvalitetsindikatorane SIC-indeks for 12-åringar og Delen undersøkt av tannlege/tannpleiar siste tre år. Til saman er det blitt publisert 7 kvalitetsindikatorar innanfor tannhelseområdet så langt. Det er per i dag planlagd å publisera 9 kvalitetsindikatorar i alt. Innrapporteringa av dei to nye indikatorane har vore løyst på ein ad hoc-måte i 2010 via excel-skjema per e-post til SSB. Frå og med 2011 ønskjer arbeidsgruppa å innlemma dette i skjema 43 (sjå også punkt 5). Dette inneber endringar i skjema 43. Følgjande oppdatert liste over kvalitetsindikatorar blei presentert av Helsedirektoratet på deira heimesider våren 2010: 3. Andel 2-åringer henvist til tannhelsetjeneste 4. Signifikant kariesindeks 12-åringer 5. Andel undersøkte/behandlede 18-åringer uten karieserfaring 6. Andel undersøkte/behandlede 18-åringer med DMFT >9 7. Antall innbyggere pr. tannlegeårsverk i hvert fylke 8. Antall innby ggere pr. tannpleierårsverk i hvert fylke 9. Arbeidsgruppa for videregående opplæring har for regnskapsåret 2009 hatt følgende KOSTRA funksjoner som ansvarsområde: Fagdepartement i arbeidsgruppa for videregående opplæring er Kunnskapsdepartementet, som har delegert ansvaret til Utdanningsdirektoratet. Arbeidsgruppa består av representanter fra Utdanningsdirektoratet, Kommunal- og regionaldepartementet, fylkeskommunene (v/opplæringsregionene nord, øst (Østlandssamarbeidet) og sørvest), VIGO, KS og Statistisk sentralbyrå. Per juni 2010 består arbeidsgruppa av følgende faste medlemmer: Birgit Bjørkeng (leder) I 2009 ble arbeidsgruppenes roller og ansvar presisert i et notat fra KOSTRA-ledelsen i SSB. 1 notatet sto blant annet: Hver arbeidsgruppe skal bestå av medlemmer med den fagkompetanse som er nødvendig for å ivareta gruppas oppgave. Gruppa bør ikke være for stor. Ca. 8-10 medlemmer gjør det enklere å samle alle til møte og gir større mulighetfor at alle kommer til orde i diskusjoner og at gruppa kommer til enighet. Fagdepartementet, KRD som koordineringsdepartement, fagsiden og sentraladministrasjonen i kommunene samt SSB skal minimum være representert. Arbeidsgruppa for videregående opplæring var en del større enn det som ble presisert i notatet, og etter en gjennomgang av representasjonen i gruppa ble det bestemt at gruppa skulle ha ca. 12 medlemmer, og at andre eventuelt kan kalles inn ved behov. Det ble også bestemt at medlemmene skulle ha vararepresentanter, for å unngå at gruppa mangler kompetanse ved fråvær. I løpet av året har det i tillegg vært gjort endringer i arbeidsgruppas sammensetning som en følge av endrede ansvarsfordelinger på fagområdet. Utdanningsdirektoratet har tatt over ansvaret for voksne i videregående opplæring, og VOX er derfor ikke lenger representert i gruppa. Rapporten inneholder en redegjørelse for årets publisering, samt en beskrivelse av arbeidet som har vært gjort i arbeidsgruppa i forhold til kvalitetsforbedring i KOSTRA. Det er ikke gjort store endringer i årets publisering; ingen nye indikatorer er kommet inn i faktaarkene siden i fjor, men indikatorene knyttet til voksne i videregående opplæring ble ikke publisert i 2010. prinsipielle endringer har vært oppe til diskusjon. Resultatet av arbeidet er nærmere bcskrevet i kapittel 7. Arbeidsgruppa anbefaler endringer i en del av indikatorene i faktaarkene, nærmere beskrevet i kapittel 7.1.1. SSB mottar hvert år individdata om elever og lærlinger fra VIGO sentralbase. For igangværende elever leveres foreløpige tall i november, og revideres fram til endelige tall leveres i januar. Siste års erfaringer tilsier at rutinene blir enklere og bedre, og en drar god nytte av det etablerte samarbeidet som er utviklet over flere år. Data overføres via sikre løsninger over Internett, dette gjør datainnhenting og også tilbakemeldinger til fylkeskommunene enklere. Arbeidet med å videreutvikle samarbeidet fortsetter. Sekretariatet for VIGO driftsorganisasjon og sentralbasen er styrket, det bidrar til styrket informasjonsflyt og oppfølging av saker. Regnskapsrapporteringen oppfattes som av relativt god kvalitet, og regnskap er mottatt fra alle fylkeskommunene. For endelige tall er også svarprosenten for konsernene god, men den er lavere for foreløpige tall. Det er ikke et eget revisjonssystem for tjenestedata for videregående i KOSTRA. Data fra VIGO bearbeides av SSB og publiseres som en del av den ordinære utdanningsstatistikken, og gjennomgår omfattende revisjonsprosesser i forkant av dette. Som en del av revisjonsprosessen i KOSTRA er det tatt i bruk en applikasjon for tverrgående revisjon, som bidrar til å fange opp store avvik mellom tjeneste- og regnskapsrapporteringen. Det ble gjort en viss slik revisjon i perioden mellom publiseringen av foreløpige og reviderte tall, men det kan fremdeles være indikatorer vi ikke rakk å følge opp godt nok (jf siste avsnitt i kap. 3.5). Ingen nye indikatorer er blitt publisert i år. Tall for fylkeskommunal fagskoleutdanning ble tatt ut av foreløpig publisering pga manglende innrapportering, men ble publisert i juni. Antall studenter i fagskole har imidlertid økt mye fra i fjor til i år, og siden utgiftene har holdt seg noenlunde stabile har utgiftene per student gått kraftig ned. Det er derfor usikkerhet knyttet til disse tallene. En velkjent problemstilling har vært den usikre datakvaliteten for voksne i videregående opplæring. Siste år er det særskilte filuttrekket fra VIGO for data om voksne ikke gjennomført, og disse dataene er innhentet på de ordinære elevfilene. Som en følge av det endrede uttrekket er det et tidsseriebrudd for antall voksne i videregående opplæring i år i forhold til tidligere år. Siden voksenindikatorene er under utbedring og det sannsynligvis kommer nye indikatorer på dette området til neste år, ble det besluttet at disse ikke skulle publiseres i 2010 for å unngå unødvendig mange tidsseriebrudd. Disse indikatorene er derfor verken publisert i mars eller juni. De gamle studieretningene fra Reform 94 har stadig færre elever, etter hvert som studieretningene utfases. Det er likevel ført en hel del kostnader på funksjon 538 og 539, noe som gjør at utgifter per elev på de gamle studieretningene er uforholdsmessig høye. Det er sannsynlig at en del av dette skulle vært ført på funksjoner for utdanningsprogram i Kunnskapsløftet, noe som kan innebære at utgifter per elev på enkelte av utdanningsprogrammene burde vært høyere. Ingen ønskede endringer dette året, men se kapittel 7.1. Faktaarkene på fagområdet er svært omfattende, og inneholder mange indikatorer. Det er mye informasjon som kan hentes ut av faktaarkene, men kompleksiteten gjør bruken av data komplisert, spesielt for personer som er ukjent med KOSTRA. For å gjøre bruken av faktaarkene enklere er det et ønske om å rydde i faktaarkenes struktur, samt å sanere enkelte indikatorer som er lite brukt. Siden fagskoleutdanning er et eget område underlagt fagskoleloven ønsker arbeidsgruppa at fagskoleindikatorene skal skilles ut i et eget faktaark. Det er sannsynlig at det vil utvikles flere indikatorer på dette området i framtiden. Det er ikke gjort noen store endringer i faktaarkene dette året, men for endringer som er aktuelle neste år, se kapittel 7. Arbeidsgruppa har gjort en del kosmetiske endringer i informasjonsknappene, som tar sikte på å gi brukerne bedre forståelse av hva som ligger i de forskjellige indikatorene. Endringer i følgende indikatorer har vært diskutert: Andel netto driftsutgifter 520 Ped. ledelse, ped. fellesutg, gjesteelevoppgjør, konsern egner seg dårlig til å se andelen utgifter til pedagogisk ledelse og pedagogiske fellesutgifter, fordi gjesteelevsoppgjøret også er med. Dette gjør det vanskelig å sammenligne tall for fylkeskommuner som har mye kjøp og salg av elevplasser med fylkeskommuner som har lite kjøp og salg. Andel av søkere til elevplass som har blitt elever foreslås fjernet, da indikatoren er unøyaktig. Søkere hentes ut i mars, og det skjer endringer i søkerdataene etter dette tidspunktet som gjør det vanskelig å skille ut de reelle søkere som ikke har fatt plass. Andel elever som har fått oppfylt førsteønske til skole og kurs (endres til utdanningsprogram) foreslås endret. Enten kan indikatoren omfatte kun program, ellers så lages to indikatorer, en for program, samt en for skole og program. Dette på grunn av at enkelte fylkeskommuner ikke opererer med skoler i førsteønsket. Utdanningsdirektoratet vil avgjøre om det er behov for skoleønske. Andel lærlinger som har fått oppfylt førsteønske om læreplass kan være unøyaktig, fordi det er måleproblemer knyttet til førsteønske. Prosessen rundt anskaffelse av læreplasser er mye mer dynamisk enn søking til elevplass, noe som gjør det komplisert å trekke grensen for når søkeren har fått oppfylt førsteønsket sitt. Indikatoren foreslås fjernet. Andel søkere som ikke har fått læreplass har vært diskutert i gruppa. Indikatoren beregnes ut fra personer som ikke var blitt lærlinger innen 1.10. Lærlingeplasser formidles imidlertid hele året, og indikatoren gir derfor et urealistisk bilde av hvor mange som får plass, og foreslås endret til andel søkere til lærlingeplass som er blitt til elever på allmennfaglig påbygging per 1.10, eventuelt kan den fjernes fra faktaarket. Andel av søkere til elevplass uten rett som har blitt elever kan ha dårlig samsvar mellom teller og nevner, og foreslås slettet. Indikator Korr bto driftsutg 570 Fagopplæring i arbeidslivet inkl kjøp fra private, per lærling/ lærekandidat, konsern har dårlig samsvar mellom teller og nevner, på grunn av at svært mange læreplasser verken er egenproduksjon eller kjøp fra private, men kjøp fra andre offentlige aktører. Alle lærlinger/lærekandidater er imidlertid med i nevneren, noe som gir for lave utgifter per lærling/lærekandidat. Brutto driftsutgifter for funksjon 570 inkluderer kjøp fra andre offentlige eiere, og kan være en erstatning dersom denne indikatoren fjernes fra faktaarket. Eventuelt kan indikatoren erstattes med en indikator der telleren er funksjon 570 (inkl. artene 300-350), og nevneren er personer i aldersgruppen 16-19 år. Korr bto driftsutg 554 Fagskoleutdanning per student, konsern og Lønnsutgifter 554 Fagskoleutdanning per student, konsern kan med fordel endres til at nevneren representerer helårsekvivalenter. Dette ligger imidlertid et stykke frem i tid, da rapporteringen på fagskolepoeng (fagskoleekvivalenten til studiepoeng) er mangelfull. Elever per skole, fylkeskommunale skoler foreslås å fjerne fagskolestudenter fra nevneren, og samle alt som gjelder fagskolene på eget faktaark. Mva-kompensasjon drift, videregående opplæring per innbygger 16-18 år (kroner), konsern og Mvakompensasjon investering, videregående opplæring pr. innbygger 16-18 år (kroner), konsern forelas fjernet fra nivå 2, slik at de kun ligger på nivå 3. Avtalebaserte samarbeid mellom fylkeskommuner kommer ikke godt fram i KOSTRA, et problem som ble oppdaget ved at Nord-Trøndelag og Sør-Trøndelag samarbeider om inntak og opplæring av lærlinger. Sør-Trøndelag er vertskommune og får uforholdsmessig høye korrigerte brutto driftsutgifter, mens Nord-Trøndelag får for lave. Denne typen samarbeid er ikke utbredt på dette fagområdet, men det kan bli mer vanlig i framtiden. Arbeidsgruppa har ikke kommet fram til en løsning på problemet. Det er stor variasjon i hva som tilbys på Utdanningsprogram naturbruk (funksjon 531). Mens deler av tilbudet (særlig knyttet til retninger som krever store anlegg som må drives også utenom skoleåret) er svært kostbart, kan andre drives relativt billig. Siden satsene til private skoler beregnes ut fra KOSTRA-tall, kan dette føre til skjevheter dersom offentlige skoler i stor grad har dyrere tilbud enn private skoler. Det har derfor vært et ønske i arbeidsgruppa om at de deiene av tilbudet som ikke er direkte knyttet til undervisning skal føres på funksjon 590, slik at 531 kun representerer undervisningen. Utdanningsdirektoratet vil undersøke om det er store forskjeller i tilbud/kostnader mellom private og offentlige skoler som tilbyr naturbruk. Dersom det viser seg at offentlige skoler har kostnader her som private skoler ikke har, kan dette korrigeres for gjennom å endre føringen i funksjon 531. Det kan derfor ikke gjøres endringer i føring av kostnader til funksjon 531 naturbruk før Utdanningsdirektoratets utredning er klar. Dersom endringen kan gjennomføres ønskes følgende tilføying i kontoplanveilederen: Kun utgifter og inntekter relatert til opplæring i utdanningsprogram for naturbruk føres på funksjon 531. Driftsutgifter og inntekter som ikke er direkte knyttet til opplæring innen gardsbruk, fiskebåt eller fiskeoppdrett defineres som oppdragsvirksomhet og føres på 590. Driftsutgifter og inntekter som ikke er direkte knyttet til opplæring innen gardsbruk, fiskebåt, fiskeoppdrett defineres som oppdragsvirksomhet og føres på 590. Det er et ønske i arbeidsgruppa om en avklaring av hvilke typer statistikk som skal ligge i KOSTRA, og hva som bør publiseres andre steder. På området for videregående opplæring blir statistikken hovedsakelig publisert på tre områder; KOSTRA, Skoleporten og SSBs ordinære utdanningsstatistikk. økonomiperspektivet skal rendyrkes. |
maalfrid_f130aa2ec3196b62e33ca7e2b1e4f4bbc9dd0b43_217 | maalfrid_regjeringen | 2,021 | no | 0.788 | 218 Kapittel 10 Politi og bevæpning vil også bidra til økt trygghet for operative mannskaper siden de kan forvente mer støtte fra andre lokale enheter i politidistriktet ved behov. Politiet er inne i en omfattende reform med betydelige endringer i måten å arbeide på. En viktig del av reformen er innføring av «Politiarbeid på stedet». Denne arbeidsmåten skal sikre at mest mulig av etterforskningsarbeidet skal skje umiddelbart etter at en hendelse har skjedd. Med dagens situasjon vil dette innebære en økt arbeidsmengde for tjenestepersoner i den operative tjenesten. Utvalget understreker viktigheten av at ny arbeidsmetodikk ikke må redusere den operative beredskapen i politidistriktene. Utvalget viser til britisk politi som har etablert måltall for antall operative bilpatruljer i de enkelte politiområder, slik at det sikres at områdene har en tilfredsstillende politidekning og grunnberedskap. Utvalget anbefaler at Politidirektoratet også setter krav til operativ bemanning i politidistriktene. Utvalget oppfatter våpeninstruksen å være et oppdatert og tjenlig verktøy tilpasset dagens ordning. Den anses således å gi det handlingsrommet en effektiv og målrettet polititjeneste krever. Likeledes vil den på en god måte tjene sitt formål i eventuelle perioder med generell, midlertidig bevæpning. Ønskes en overgang til generell, permanent bevæpning, vil dette fordre endringer av regelverket utover de som knytter seg til selve hjemmelsgrunnlaget. Når det gjelder våpeninstruksens rettslige forankring, tilsier både hensynet til tilgjengeligheten til informasjon for allmenheten og den demokratiske kontrollen med politiets adgang til å bruke våpen, at de sentrale kriteriene for bruk tas inn i politiloven, se kapittel 9. Utvalget registrerer at i statsråd 27. januar 2017 ble endringer i politiloven om midlertidig bevæpning sanksjonert, jf. https://lovdata.no/ artikkel/statsrad_27. januar_2017/1853. Lov 27. januar 2017 nr. 3 om endringer i politiloven (midlertidig bevæpning) innebærer en tydeligere forankring av bestemmelsen om midlertidig bevæpning i våpeninstruks for politiet i politiloven § 29. Det blir satt rammer for hvilke situasjoner som kan begrunne midlertidig bevæpning. Permanent bevæpning av politiet kan bare besluttes dersom dette er hjemlet i lov. Gjeldende prinsipp om at norsk politi som hovedregel skal være ubevæpnet blir ikke endret. Loven trer i kraft straks (Justisog beredskapsdepartementet). Utvalget mener at denne lovendringen delvis møter det behovet som er blitt identifisert, men at behovet for å lovfeste de sentrale kriteriene for bruk av våpen fortsatt er til stede. Et lovforslag bør fremmes så snart det praktisk lar seg gjennomføre. |
lovdata_cd_44113 | lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005 | 2,021 | no | 0.744 | En redegjørelse fra arbeidsgiveren som foreslår tiltak som trygdekontoret kan godta, må følges opp av trygdekontoret. Dersom den inneholder opplysninger om at arbeidsgiveren vil innkalle arbeidstakeren til samtale, bør trygdekontoret gi arbeidsgiveren tilbakemelding på at det har mottatt opplysningene med en orientering om hvordan trygdekontoret ønsker at den videre oppfølgingen skal ivaretas. Arbeidsgiveren bør også ellers få en tilbakemelding fra trygdekontoret når redegjørelsen er mottatt. |
lovdata_cd_13309 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.469 | I medhold av lov om naturvern av 19. juni 1970 nr. 63, §8, jf §10 og §21, §22 og §23, er et område i Røyken kommune, Buskerud fylke, fredet som naturminne ved kgl.res. av 15. januar 1988, under betegnelsen Geitungsholmen naturreservat. |
lovdata_cd_48924 | lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.444 | 1. Blodagar (Blood Agar Base tilsatt 5-7 % defibrinert blod). 2. Jernsulfittagar (Iron Sulphite Agar, dehydrert). Se for øvrig Nordisk Metodikk-komité: Metode nr. 56. 3. Medier og reagenser for påvisning av salmonellabakterier. 3.1. Anrikningsmedier. 3.1.1. Kaliumtetrationatbuljong. 3.1.2. Selenittbuljong (også som dehydrert). 3.2.1. Bromthymolblått-laktose agar (blåskål). 3.2.2. Brilliantgrønt-laktose-sakkarose-fenolrødt agar (BLSF-agar). (Også som dehydrert.) 3.3. Diagnostiske medier. 3.3.1. TSI (dehydrert). 3.3.2. Urea (dehydrert). 3.4. Diagnostiske reagenser. 3.4.1. Polyvalent salmonellaserum. For øvrig vises til Nordisk Metodikk-komité: Metode nr. 71. 4. Medier og reagenser m.v. for påvisning av antibiotika/sulfonamider m.v. 4.1. Müller-Hinton agar (dehydrert) eventuelt P.D.M. «antibiotic sensitivity medium». 4.2. Bakteriestammer. Vedlegg 2. Utsædsskjema, utsædsteknikk, inkubasjon og avlesing. A. Utsædsskjema. |
lovdata_cd_55722 | lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.71 | 0 Overskriften endret ved forskrift 9 jan 2004 nr. 159. §42. (Opphevet ved forskrift 9 jan 2004 nr. 159.) §43. (Opphevet ved forskrift 9 jan 2004 nr. 159.) §44. (Opphevet ved forskrift 9 jan 2004 nr. 159.) Forsettlig eller uaktsom overtredelse av denne forskriften eller vedtak gitt i medhold av den, er straffbar i henhold til matloven §28. Denne forskriften trer i kraft 1. januar 2001 med mindre annet følger av §47. a) Forskrift av 12. desember 1996 nr. 1468 om tiltak mot farlige plantesjukdommer og skadedyr på planter (planteskadegjørere). b) Forskrift av 10. september 1998 nr. 883 for innførsel av planter og plantedeler m.v. til Norge. c) Forskrift av 17. juni 1988 nr. 485 om kontroll og utstedelse av sertifikater i forbindelse med utførsel av planter og planteprodukter m.v. fra Norge. d) Forskrift av 1. januar 1981 nr. 3004 for statskontrollert produksjon og omsetning av såvare, planter og plantedeler. e) Forskrifter av 11. mai 1973 nr. 4 for omsetning av planteskoleplanter (unntatt planter til skogproduksjon). f) Forskrift av 19. juli 1983 nr. 1375 om kontrollavgift i medhold av lov om tiltak mot plantesjukdommer og skadedyr på planter. g) alle utfyllende forskrifter og utfyllende bestemmelser fastsatt med hjemmel i disse forskrifter. §7 og §8 om registreringsplikt, og §44 om tilbaketrekking av registrering trer ikke i kraft før 1. juli 2001. §9 om plikt til å innføre internkontroll, og §14 om krav til merking og dokumentasjon trer ikke i kraft før 1. januar 2002. Samtidig oppheves forskrift for sortering, pakking og merking av planteskolevarer, av 25. mars 1988 nr. 647. |
lovdata_cd_49867 | lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.794 | 8.1 Formålet med disse forskriftene er å rasjonere oljeprodukter til landbruket i fredstid. Mrk. 8.1.1 Olje- og energidepartementet i samarbeid med Landbruksdepartementet bestemmer forbruksnivået for bruksområdet. |
lovdata_cd_28136 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.806 | Forskrift om utslipp av avløpsvann fra boliger og fritidsbebyggelse, Nannestad kommune, Akershus. Fastsatt av Nannestad kommunestyre 20. juni 2005 med hjemmel i forskrift 1. juni 2004 nr. 931 om begrensning av forurensning (forurensningsforskriften) §16-5, jf. lov 13. mars 1981 nr. 6 om vern mot forurensninger og om avfall (Forurensningsloven) §9. Lokal forskrift for mindre avløpsanlegg skal gjelde i stedet for enkelttillatelse etter §16-4 i avløpsforskriften. Forskriften skal sette krav til tekniske løsninger slik at hensynet til resipienten og brukerinteressene ivaretas. Forskriften gjelder utslipp av avløpsvann fra bolig- og fritidsbebyggelse med innlagt vann i hele kommunen, hvor utslippet ikke overstiger 15 personenheter (15 Pe). Unntatt fra forskriftens virkeområde er: a) Områder med særlig fare for forurensning av grunnvann som vist på kart i vedlegg 1. b) Områder som båndlagt som nedslagsfelt for drikkevann i kommuneplanens arealdel. c) Områder som er vernet eller båndlagt etter lov om naturvern, vist i kommuneplanens arealdel. d) Bebyggelse der avløpet kan føres til offentlig avløpsanlegg i medhold av plan- og bygningsloven §66 nr. 2 eller til privat felles avløpsanlegg etter forurensningslovens §23. I de områder som er unntatt denne forskriften, må det innsendes søknad om utslipp etter avløpsforskriftens §4. Søknad må også nyttes for utslipp som overstiger 15 Pe eller for utslipp inntil 15 Pe som ikke utformes i samsvar med denne forskrift og for utslipp som ikke kommer fra bolig- eller fritidsbebyggelse. Med Pe forstås i denne forskriften den mengde organisk stoff som brytes ned biologisk med et biokjemisk oksygenforbruk over fem døgn (BOF5) på 60 gram oksygen per døgn. 15 Pe tilsvarer et utslipp fra 23 personer. §4. Utslipp uten særskilt tillatelse (bruk av melding) Etablering av utslipp av avløpsvann fra bolig- og fritidsbebyggelse som omfattes av §2 og §3 i denne forskrift kan utføres uten særskilt tillatelse etter avløpsforskriftens §4 dersom samtlige vilkår i bokstavene a-e nedenfor ivaretas: a) Naboer og andre berørte parter er varslet og deretter ikke har innsigelse mot etablering av utslippet. Innsigelse mot etablering av utslippet skal være begrunnet og må være kommet til kommunen innen to uker etter at varsel er sendt. b) Melding om utslippet er sendt kommunen med bekreftet gjenpart av nabovarsel, og kommunen innen tre uker etter at melding er mottatt ikke har krevd at meldingen omgjøres til søknad etter avløpsforskriftens §4. c) Utslippet renses og utføres i samsvar med bestemmelsene i denne forskrifts §6, §7 og §8. d) Utslippet ikke kan knyttes til offentlig avløpsnett, jf. plan- og bygningslovens §66 nr. 2. e) Utslippet ikke kan knyttes til private felles avløpsanlegg, jf. forurensningslovens §23. Reglene i første ledd gjelder også ved bruksendring, eller når utslipp økes vesentlig. Som vesentlig økning regnes blant annet innlegging av vann og installering av vannklosett. Melding om utslipp sendes i samsvar med §4 kommunen og skal inneholde de opplysninger som er nødvendige for at forurensningsmyndigheten og andre berørte parter kan ta stilling til utslippet og ellers dokumentere at planlagt avløpsløsning er i samsvar med utslippsreglene i §6 og §7. Melding skal utarbeides på kommunens skjema «Melding om utslipp». Godkjente renseløsninger i Nannestad kommune er: b) Slamavskiller med infiltrasjon i grunn (infiltrasjonsanlegg). Tette tanker og kunstige infiltrasjonsanlegg er ikke tillatt. Andre løsninger kan vurderes etter søknad. Avløpsanlegg som skal bygges i Nannestad skal i tillegg til krav satt i §7 tilfredsstille følgende: Minirenseanlegg skal bygges og drives i samsvar med VA/Miljø-blad nr. 52 (juli 2001). Det tillates kun typegodkjente minirenseanlegg i klasse 1. Etterpolering skal bygges slik at rensekravene i §7 tilfredsstilles. Slamavskiller skal bygges og drives i samsvar med VA/Miljø-blad nr. 48 (januar 2001) og kommunal forskrift for tømming av slamavskillere mv., vedtatt av Nannestad kommunestyre 29. april 1985. Infiltrasjonsanlegg skal bygges og drives i samsvar med VA/Miljø-blad nr. 59 (september 2003). For å dokumentere at maksimum utløpskonsentrasjon ikke overstiges, må det etableres et prøvetakingssted der en kan ta prøver av utløpsvannet fra renseanlegget. I tillegg skal det være mulig å måle utslippsmengden. Unntatt er infiltrasjonsanlegg der kravet om prøvetaking avgjøres i hvert enkelt tilfelle av forurensningsmyndighet. Utløpsvannet fra avløpsanlegget skal ikke overstige følgende verdier: Total fosfor (tot P), mg/1 <1,0 90%Organisk stoff (BOF7), mg/1 <20 90% Termotolerante koliforme bakterier (TKB) Som godkjent resipient for utslipp er helårs bekk eller vassdrag, grunn infiltrasjon/kum med filtermedium samt landbruksdrenering. Melder og utførende skal kunne dokumentere avløpsteknisk kompetanse. Eier av avløpsanlegget er ansvarlig for at anlegget drives og vedlikeholdes slik at kravene i forskriften følges. Det skal opprettes skriftlig service- og driftsavtale mellom anleggseieren og leverandør av avløpsanlegget eller et firma med renseteknisk kompetanse. Kopi av avtalen skal sendes kommunen. Eier er ansvarlig for at det inngås serviceavtale, og at denne avtalen følges opp. I avtalen skal leverandøren/firmaet forplikte seg til å utføre service, og at denne gjennomføres av kvalifisert personell. Av avtalen skal det komme fram en forpliktende avtale om at slam fra anlegget blir deponert på godkjent tømmeplass. Hvis anlegget produserer våtslam, må kommunens regler om tømming følges, jf. forskrift 29. april 1985 for tømming av slamavskillere mv. Leverandøren/firmaet skal foreta minimum 2 kontroller/besøk på anlegget per år. Det skal føres driftsjournal for anlegget. Driftsjournalen skal danne grunnlaget for leverandørens årsrapport til kommunen. Årsrapporten skal sendes til kommunen innen 1. februar etterfølgende år. Eier må dokumentere ved prøvetaking og analyse av utslippsvannet at det tilfredsstiller kravene i §7. Prøvetakingen skal være representativ, og skal foretas etter 1 års drift og deretter minimum hvert 3. år. Resultatene av disse prøvene legges ved årsrapporten. Prøvene skal tas av personell/firmaer med kompetanse for dette, og prøvene skal analyseres av et godkjent laboratorium. Kommunen fører tilsyn med at denne forskriften følges. Kommunen skal ha adgang til anlegget for inspeksjon og prøvetaking. Kostnadene for prøvetaking og analyser belastes anleggseier. Kommunen kan i medhold av forurensningslovens §18 gi pålegg om endring eller opphør av lovlig utslipp etter denne forskriften. Denne forskrift trer i kraft straks etter kunngjøring. Gjelder for: Halden kommune, Østfold. |
lovdata_cd_58070 | lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.83 | NP-gjødsel Produkt fremstilt kjemisk eller ved blanding, uten tilsetning av organiske næringsstoffer av animalsk eller vegetabilsk opprinnelse 18% (N + P / 0,436) 2,2% P 1. nitrogen 1: sitrat (Petermann) 7: P oppløselig i mineralsyre. sitrat (Joulie) 8: P oppløselig i mineralsyre. Minst 55% av det deklarerte P skal være oppløselig i 2% maursyre. 1. (2) - (5) utgjør minst 1 vektprosent, skal den deklareres. 1. kalsiumfosfat, delvis oppløst råfosfat eller bløt råfosfat, skal deklareres i samsvar med oppløselighet (1), (2) eller (3): - utgjør det vannoppløselige P mindre enn 0,9%, deklareres bare oppløselighet (2) - dersom det vannoppløselige P utgjør minst 0,9%, angis oppløselighet (3), og innholdet av vannoppløselig P må oppgis (oppløselighet 1) Innholdet av P som bare kan oppløses i mineralsyre, må ikke være høyere enn 0,9%. For denne gjødseltype 1 skal prøvemengden for å bestemme oppløselighet (2) og (3) være 1 gram. Kadmiuminnholdet må ikke overstige 100 mg Cd pr. kg P. Findelingsgrader: Se under NPK-gjødsel, spalte 5 2a. kalsiumfosfat. Denne skal deklareres i samsvar med oppløselighet (1), (3) og (4). Denne gjødseltypen må inneholde: - minst 0,9% P som bare er oppløselig i mineralsyre (oppløselighet (4)) sitrat (oppløselighet (3)) - minst 1,1% P oppløselig i vann (oppløselighet (1)) Denne gjødseltypen skal markedsføres som «NP-gjødsel med bløt råfosfat» eller som «NP-gjødsel med delvis oppløst råfosfat». For denne gjødseltypen (2a) skal prøvemengden for bestemmelse av oppløselighet (3) være 3 gram. fosfat må ikke inneholde thomasfosfat, pyrofosfat, bløt råfosfat eller delvis oppløst råfosfat. Dette skal deklareres i samsvar med oppløselighet (1) og (7), i siste tilfelle med fradrag av oppløselighet i vann. Denne gjødseltype skal oppfylle følgende krav: - inneholde minst 0,9% vannoppløselig P oppløselighet (1) inneholde minst 2,2% P i samsvar med oppløselighet (7) kalsiumfosfat». 3. Når en NP-gjødsel bare inneholder en av følgende typer fosfatgjødsel: fosfat, bløt råfosfat, skal typebetegnelsen følges av opplysning om fosforkomponenten. Deklarasjonen av oppløseligheten av P skal gis i samsvar med følgende oppløseligheter: kalsiumfosfat: Oppløselighet (7) Kadmiuminnholdet må ikke overstige 100 mg Cd pr. kg P. Oppløsning av NP-gjødsel Produkt fremstilt kjemisk og ved oppløsning i vann, stabilt ved atmosfærisk trykk, uten tilsetning av organiske næringsstoffer av animalsk eller vegetabilsk opprinnelse 18% (N + P / 0,436) Kadmiuminnholdet må ikke overstige 100 mg Cd pr. kg P Suspensjon av NP-gjødsel Produkt i flytende form med næringsstoffer fra stoffer som både er oppslemmet og oppløst i vann, uten tilsetning av organiske næringsstoffer av animalsk eller vegetabilsk opprinnelse. 18% (N + P / 0,436) 3: P oppløselig i nøytralt ammoniumsitrat og i vann 1. forbindelse (2-4) utgjør 1 vektprosent eller mer, skal den deklareres. Dersom biuretinnholdet er mindre enn 0,2%, kan «lav biuretinnhold» tilføyes. 1. Dersom det vannoppløselige P utgjør mindre enn 0,9%, deklareres bare oppløselighet 2. 2. Dersom det vannoppløselige P utgjør minst 0,9%, deklareres både oppløselighet 3 og vannoppløselig P. fosfat, pyrosfosfat, delvis oppløst råfosfat eller råfosfat. formaldehyd (alt etter omstendig-hetene) diurea eller ureaformaldehyd, uten tilsetning av organiske næringsstoffer av animalsk eller vegetabilsk opprinnelse 18% (N + P / 0,436) Minst 1/4 av det deklarerte innhold av totalnitrogen skal stamme fra nitrogenformene 5, 6 eller 7. 2,18% P 1. nitrogen løselig i kaldt vann 1. 3. P løselig i nøytralt ammoniumsitrat og i vann 1. - utgjør vannløselig P minst 0,92%, deklareres løselighet 3 med samtidig angivelse av det vannløselige innhold av P (løselighet 1). Innholdet av P som er løselig i bare mineralsyre må ikke overstige 0,92%. NK-gjødsel Produkt fremstilt kjemisk eller ved blanding, uten tilsetning av organiske næringsstoffer av animalsk eller vegetabilsk opprinnelse. 18 (N + K / 0,83) 2. Dersom en av nitrogenformene (2) - (5) utgjør minst 1 vektprosent, skal den deklareres 1. innholdet kan deklareresOppløsning av NK-gjødsel Produkt fremstilt kjemisk og ved oppløsning i vann, stabilt ved atmosfærisk trykk, uten tilsetning av organiske næringsstoffer av animalsk eller vegetabilsk opprinnelse. 15% (N + K / 0,83) 3. P oppløselig i nøytralt ammoniumsitrat og i vann. forbindelse (2-4) utgjør 1 vektprosent eller mer, skal den deklareres. Dersom biuretinnholdet er mindre enn 0,2%, kan «lav biuretinnhold» tilføyes. 1. innholdet kan deklareresSuspensjon av NK-gjødsel Produkt i flytende form med næringsstoffer fra stoffer som både er oppslemmet og oppløst i vann, uten tilsetning av organiske næringsstoffer av animalsk eller vegetabilsk opprinnelse. 18% (N + K / 0,83) dehyd, uten tilsetning av organiske næringsstoffer av animalsk eller vegetabilsk opprinnelse 18% (N + K / 0,83) formene 5, 6 eller 7. innholdet 7, skal være løselig i varmt vann 5% K * 0,83 1. dehydnitrogen løselig i kaldt vann Vannløselig K 1. 2. Dersom en av nitrogenformene 2-4 utgjør 1 vektprosent eller mer, skal denne deklareres. En av nitrogenformene 5-7 (alt etter omstendighetene) Nitrogenformen 7 skal deklareres som nitrogenform 8 og 9 1. PK-gjødsel Produkt fremstilt kjemisk eller ved blanding, uten tilsetning av organiske næringsstoffer av animalsk eller vegetabilsk opprinnelse. 18% (P / 0,436 + K / 0,83) 4,1% K Findelingsgrader: Se spalte 6 1. 5. P oppløselig i basisk ammoniumsitrat (Petermann) 7. P oppløselig i mineralsyre. Minst 75% av det deklarerte P-innholdet skal være oppløselig i basisk ammoniumsitrat (Joulie) 8. P oppløselig i mineralsyre. kalsiumfosfat, delvis oppløst råfosfat eller bløt råfosfat, skal garanteres i samsvar med oppløselighet (1), (2) eller (3): - når vannoppløselig P er under 0,9%, skal bare oppløselighet (2) - når vannoppløselig P er minst 0,9%, skal oppløselighet (3) deklareres, og det vannoppløselige P angis (oppløselighet (1) Innhold av P som bare er oppløselig i mineralsyre må ikke overstige 0,9%. For denne gjødseltype 1 skal prøvemengden for å bestemme oppløselighet (2) og (3) Kadmiuminnholdet må ikke overstige 100 mg Cd pr. kg P. 1. Thomasfosfat: Aluminiumkalsiumfosfat: Pyrofosfat: Bløt råfosfat: Delvis oppløst råfosfat: Minst 90% passerer en 0,160 mm sikt: 2a. fosfat. Den skal deklareres i samsvar med oppløselighet (1), (3) og (4). Denne gjødseltype må tilfredsstille følgende krav: - inneholde minst 0,9% P oppløselig bare i mineralsyre (oppløselighet (4)) - inneholde minst 2,2% P oppløselig i vann og nøytralt ammoniumsitrat (oppløselighet (3)) For denne type gjødsel (2a) utgjør prøvemengden 3 gram for bestemmelse av oppløselighet (3) fosfat, må ikke inneholde thomasfosfat, pyrofosfat eller delvis oppløst råfosfat. Den skal deklareres i samsvar med oppløselighet (1) og (7) i siste tilfelle med fradrag av oppløselighet i vann. Denne gjødseltypen skal tilfredsstille følgende krav: - inneholde minst 2,2% P etter oppløselighet (7) 3. For PK-gjødsel som bare inneholder en av følgende typer fosfatgjødsel: fosfat, bløt råfosfat, må typebetegnelsen følges av en angivelse av fosfatkomponenten. Deklarasjonen for oppløseligheten av P skal gis i samsvar med følgende oppløseligheter: Kadmiuminnholdet må ikke overstige 100 mg Cd pr. kg P. Oppløsning av PK-gjødsel Produkt fremstilt kjemisk og ved oppløsning i vann, uten tilsetning av organiske næringsstoffer av animalsk eller vegetabilsk opprinnelse. 18% (P / 0,436 + K / 0,83) 3. Klorinnholdet kan deklareres.Suspensjon av PK-gjødsel Produkt i flytende form med næringsstoffer fra stoffer som både er oppslemmet og oppløst i vann, uten tilsetning av organiske næringsstoffer av animalsk eller vegetabilsk opprinnelse. 18% (P / 0,436 + K / 0,83) oppløselig K 1. Dersom det vannoppløselige P utgjør mindre enn 0,9%, deklareres bare oppløselighet 2. 2. Dersom det vannoppløselige P utgjør minst 0,9%, skal oppløselighet 3 og innholdet av vannoppløselig P deklareres. Nr. Typebetegnelse Opplysninger om produksjonsmåte og hovedbestanddel Minsteinnhold av næringsstoffer (vektprosent). Opplysninger om angivelse av næringsinnhold. Andre krav Andre opplysninger om typebetegnelsen Næringsinnhold som skal deklareres. Næringsstoffenes oppløselighet. 1 Kalsiumsulfat Natur- eller industriprodukt som inneholder kalsiumsulfat med varierende vanninnhold. 17,9% Ca 14% S Kalsium og svovel uttrykt som total Ca + S. Findelingsgrad: - minst 80% passerer en 2 mm sikt. - minst 90% passerer en 10 mm sikt. Vanlige handelsnavn kan tilføyes. Totalsvovel. Valgfritt: total kalsium.2 Kalsiumkloridløsning Kalsiumkloridløsning av industriell opprinnelse. Valgfritt: til sprøyting av planter3 Ren svovel Mer eller mindre renset natur- eller industriprodukt. 98% S Svovel uttrykt som total S Totalsvovel. 9% MgO Magnesium uttrykt som vannløselig magnesiumoksid pH-minimum: 4 Nitratnitrogen Vannløselig magnesiumoksid5 Magnesiumsulfat Produkt der magnesiumsulfat med sju molekyler vann er hovedbestanddel. Magnesium og svovel uttrykt som vannløselig magnesium og vannløselig svovel. Vanlige handelsnavn kan tilføyes. Valgfritt: vannløselig svovel5. Valgfritt: vannløselig svoveltrioksid6 Magnesiumkloridløsning Produkt som fremkommer ved løsning av magnesiumklorid av industriell opprinnelse. 7,8% Mg Magnesium uttrykt som magnesium. Største kalsiuminnhold: 2,2% Ca Magnesium7 Kieseritt Naturlig forekommende mineral med magnesiumsulfat der ett molekyl vann er hovedbestanddel. 14% Mg 18% S Magnesium og svovel uttrykt som vannløselig magnesium og vannløselig svovel. Vanlige handelsnavn kan tilføyes. Valgfritt: vannløselig svovel8 Kieseritt med kaliumsulfat Produkt fremstilt av kieseritt ved tilsetting av kaliumsulfat. - til fremstilling av næringsløsninger Nitrogen uttrykt som nitratnitrogen med høyst 1% ammoniumnitrogen. Typebetegnelsen kan eventuelt etterfølges av: Totalnitrogen Valgfritt: |
lovdata_cd_52150 | lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.733 | §16-1. 1. Det finnes følgende typer rullebelter: Type 1. Rulle uten låsing. Rulle der beltet ved liten kraft rulles ut i sin hele lengde, og som ikke gir mulighet for justering av uttrukket beltelengde. Type 2. Rulle som brukeren må låse opp manuelt for å kunne trekke ut ønsket beltelengde, og som låses automatisk når innretningen ikke lenger betjenes. Type 3. Rulle med automatisk låsing. Rulle med mulighet for å trekke beltet ut til ønsket lengde, og som automatisk tilpasser beltet til brukeren når beltelåsen lukkes. Beltet kan bare trekkes lenger ut ved positivt inngrep fra brukeren. Type 4. Rulle med nødlåsing. Rulle som under normale kjøreforhold ikke hindrer brukerens bevegelsesfrihet. Rullen har en justeringsinnretning som automatisk tilpasser beltelengden til brukeren, og en låsemekanisme som aktiveres ved reduksjon av bilens hastighet, ved uttrekk av beltet fra rullen eller på annen automatisk måte (enkel låsemekanisme), eller ved en kombinasjon av disse faktorene (dobbel låsemekanisme). Type 4N. Rulle med nødlåsing, men med høyere aktiveringsterskel enn type 4. Skal ikke brukes i M1-biler. 2. Godkjenningsmerkingen på beltet skal inneholde følgende: - Beltets godkjenningsnummer (under sirkelen eller rektanglet) - E pluss godkjennelseslandets kodetall, inne i en sirkel. Godkjent etter ECE-reg.nr. - e pluss godkjennelseslandets kodetall, inne i et rektangel. Godkjent etter et EU-direktiv. 3. Tilleggssymboler, plassert over sirkelen etter rektanglet: - A. Trepunktsbelte. - B. Hoftebelte. - C. Firepunktsbelte. - D. Diagonalbelte. - S. Spesialbelte. - e. Belte med energiabsorberende innretning. - r. Rullebelte. Bokstaven etterfølges av tall som angir rullens type. - m. Rullebelte med nødlåsing med dobbel låsemekanisme. - Z. Belte som er en del av et sikringsutstyr. §16-2. For typegodkjenning av M1 -biler trer bestemmelsene i denne paragraf i kraft 1. oktober 2001 for og for nye registreringer 1. oktober 2002. Kravet om trepunktsbelte på alle plasser i M1 -biler trer dog først i kraft 1. april 2002 for typegodkjenning og 1. oktober 2004 for nye registreringer. Bil i gruppe M1 med originalmontert integrert barnesikringsutstyr som registreres første gang 30. april 2001 eller senere, skal tilfredsstille direktiv 77/541/EØF, som senest endret ved direktiv 2000/3/EF. Bil i gruppe N1 eller M2 med tillatt totalvekt høyest 3,5 tonn med innmontert integrert barnesikringsutstyr som registreres første gang 1. oktober 2002 eller senere, skal tilfredsstille direktiv 77/541/EØF, som senest endret ved direktiv 2000/3/EF. 2. Bilbelter skal tilfredsstille kravene i direktiv 77/541/EØF, som senest endret ved direktiv 2000/3/EF. Minimumskravene etter direktiv 2000/3/EF er at beltene skal være av følgende typer på ulike seter i ulike grupper biler: M1 Forovervendte forseter, ytre: Ar4mForovervendte forseter, midtre: Ar4m Forovervendte, andre enn forseter, ytre: Ar4mForovervendte, andre enn forseter, midtre: Ar4mBakovervendte seter: For alle andre grupper biler gjelder tabellen under §16-3. Bilbelter av type S kan i alle tilfeller monteres istedenfor belter av typen A eller B såfremt festepunktene tilfredsstiller kravene i direktiv 76/115/EØF. Enhver type bilbelte i samsvar med direktiv 2000/3/EF kan monteres på plasser der direktivet ikke krever belter. Trepunktsbelte kan monteres på plasser der direktiv 2000/3/EF krever hoftebelte. 3. Direktiv 2000/3/EF krever, med visse unntak, at på alle sitteplasser som er utstyrt med kollisjonspute, skal det være en nærmere beskrevet advarsel mot bruk av bakovervendt barnesikringsutstyr. §16-3. Krav til og krav om bilbelter (direktiv 96/36/EF) og festepunkter (direktiv 96/38/EF) 1. Bestemmelsene i denne paragraf gjelder for biler som ikke omfattes av §16-2. 2. Ikrafttredelse. For M2-biler med tillatt totalvekt 3.500 kg eller mindre trer bestemmelsene i denne paragraf i kraft 1. oktober 1999 for typegodkjenning av ny type bil, og 1. oktober 2001 for nye registreringer. For alle andre biler trer bestemmelsene i denne paragraf i kraft 1. april 1998 for typegodkjenning av ny type bil, og 1. oktober 1999 for nye registreringer. Uten hensyn til nevnte ikrafttredelsesdatoer trer direktivets bestemmelse om advarselmerking i forbindelse med kollisjonspute i kraft 1. april 1998 for nye typegodkjenninger og nye registreringer. For kategori M3 (buss) omfatter direktivet busser som ikke er spesielt innrettet for bymessig trafikk, det vil si at det omfatter busser klasse 2 og 3 etter §8-3 og busser i klasse II og III etter §8-1. 3. Bilbelter skal tilfredsstille kravene i direktiv 77/541/EØF, som senest endret ved direktiv 96/36/EF. Minimumskravene etter direktiv 96/36/EF er at beltene skal være av følgende typer på ulike seter i ulike grupper biler: M1 Forovervendte forseter, ytre: Ar4mForovervendte forseter, midtre: B, Br3, Br4m eller A, Ar4m. Hoftebelte tillatt hvis frontruta er utenfor referanseområde definert i direktivet.Forovervendte, andre enn forseter, ytre: Ar4m, Br4m. Hoftebelte tillatt hvis setet er plassert innenfor en passasje definert i direktivet.Forovervendte, andre enn forseter, midtre: B, Br3 Br4mBakovervendte seter: B, Br3, Br4mM2 <= 3,5 t Forovervendte seter: Ar4m, Ar4NmBakovervendte seter: Br3, Br4m, Br4NmM2 > 3,5 t og M3 Forovervendte seter: Br3, Br4m, Br4Nm eller Ar4m, Ar4Nm. Hoftebelte tillatt på visse betingelser angitt i direktivet. Bakovervendte seter: Br3, Br4m, Br4NmForovervendte forseter, ytre: Ar4m, Ar4NmN1 Forovervendte forseter, ytre: Ar4m, Ar4NmForovervendte forseter midtre: Br3, Br4m, Br4Nm eller A, Ar4m, Ar4Nm. Hoftebelte tilatt hvis frontruta er utenfor referanseområder definert i direktivet.Forovervendte, andre enn forseter, ytre: B, Br3, Br4m, Br4Nm eller intet. Hoftebelte påbudt på utsatte plasser som definert i direktivet.Forovervendte, andre enn forseter, midtre: B, Br3, Br4m, Br4Nm eller intet. Hoftebelte påbudt på utsatte plasser som definert i direktivet.Bakovervendte seter: IntetN2 og N3 Forovervendte forseter, ytre: B, Br3, Br4m, Br4Nm eller A, Ar4m, Ar4Nm. Hoftebelte tillatt hvis frontruta er utenfor referanseområde definert i direktiver, samt for førersetet.Forovervendte forseter, midtre: B, Br3, Br4m, Br4Nm eller A, Ar4m, Ar4Nm. Hoftebelte tillatt hvis frontruta er utenfor referanseområder definert i direktivet.Forovervendte, andre enn forseter: B, Br3, Br4m, Br4Nm eller intet. Hoftebelte påbudt på utsatte plasser som definert i direktivet.Bakovervendte seter: Intet. Bilbelter av type S kan i alle tilfeller monteres istedenfor belter av type A eller B såfremt festepunktene tilfredstiller kravene i direktiv 76/115/EØF. Enhver type bilbelte i samsvar med direktiv 96/36/EF kan monteres på plasser der tabellen ovenfor ikke krever bilbelte. Trepunktsbelte kan monteres på plasser der tabellen ovenfor krever hoftebelte. 4. Direktiv 96/36/EF krever, med visse unntak, at på alle sitteplasser som er utstyrt med kollisjonspute, skal det være en nærmere beskrevet advarsel mot bruk av bakovervendt barnesikringsutstyr. 5. Festepunkter for bilbelter skal tilfredsstille kravene i direktiv 76/115/EØF, som senest endret ved direktiv 96/38/EF. §16-4. Krav til og krav om bilbelter (ECE-reg.nr. 16.04) og festepunkter (ECE-reg.nr. 14-02) 2. I bil med tillatt totalvekt mindre enn 3.500 kg skal plasser for fører og passasjer i forsete være utstyrt med bilbelter som tilfredsstiller kravene i ECE-reg.nr. 16.04 eller kravene i direktiv 77/541/EØF, som senest endret ved direktiv 90/628/EØF. Festepunktene skal tilfredsstille kravene i ECE-reg.nr. 14.02 eller kravene i direktiv 76/115/EØF, som senest endret ved direktiv 82/318/EØF, eventuelt som endret ved direktiv 90/629/EØF. I personbil med totalvekt mindre enn 3.500 kg og med to seterader skal i tillegg plassene for passasjerer i baksetet være utstyrt med slike bilbelter og slike festepunkter. 3. For sitteplass der det kreves bilbelte, gjelder følgende: a) Trepunktsbelte kan benyttes for alle sitteplasser. Bilbeltet skal være av type som automatisk tilpasses brukeren (rullebelte med automatisk rulle og dobbel låsemekanisme). Trepunktsbelte av annen type kan dog benyttes dersom belte som nevnt ikke kan benyttes. b) Hoftebelte kan bare benyttes for midtplass og for plass hvor trepunktsbelte av konstruksjonsmessige årsaker ikke kan monteres. c) Bilbelte skal etter kollisjonsbelastning skiftes ut med nytt belte. 4. Bestemmelsene i nr. 2 siste setning og 3 gjelder også for kjøretøy som ombygges til personbil. Dersom det for disse ikke kan fremlegges tilfredsstillende dokumentasjon for festepunktenes styrke og plassering, kan regionvegkontoret vurdere dette. 5. Når sittearrangement i bil etter 15. mars 2004 modifiseres i forhold til slik den opprinnelig ble godkjent, ved at sitteinnretninger i bilen innmonteres, monteres på annen plass eller fjernes, skal alle sitteinnretninger i bilen være utstyrt med bilbelter og festepunkter for disse som tilfredsstiller kravene i §16-6 nr. 1. Dette gjelder ikke hvis bilen etter modifiseringen blir i samsvar med typegodkjent utførelse. Unntatt er også ambulanser. §16-5. 1. Adgangen til førstegangsregistrering av bil med bilbelter etter alternativ standard gjelder ikke for bil gruppe M1. 2. Ved typegodkjenning og enkeltgodkjenning kan, på sitteplasser der denne forskrift krever E- eller e-godkjente bilbelter og festepunkter, alternativt godtas belter og fester godkjent etter FMVSS (Federal Motor Vehicle Safety Standards) 209 og 210. Beltene skal være av type som fastsatt i denne forskrift, og det er videre en forutsetning at beltene har dobbel låsemekanisme, dvs. at de låses både ved g-påvirkning på rullen og ved raskt uttrekk. §16-6. 1. Bilbelter i alle typer kjøretøy montert på plasser som ikke kreves utstyrt med bilbelter, skal være av type som minst tilfredsstiller kravene i ECE-reg.nr. 16.04 eller kravene i direktiv 77/541/EØF, som senest endret ved direktiv 90/628/EØF, direktiv 96/36/EF eller direktiv 2000/3/EF. Festepunktene skal tilfredsstille kravene i ECE-reg.nr. 14.02 eller kravene i direktiv 76/115/EØF, som senest endret ved direktiv 82/318/EØF, eventuelt som endret ved direktiv 90/629/EØF. Dette må dokumenteres av beltefabrikanten, kjøretøyfabrikanten eller kompetent, uavhengig laboratorium, basert på prøver eller beregning. Dersom dette ikke kan dokumenteres, kan festepunktene godkjennes hvis de kan tåle en fremoverrettet prøvekraft slik: Trepunktsbelte: 5 kN på øvre festepunkt, 10 kN på fellesfeste og 5 kN på nedre festepunkt. Hoftebelte: 10 kN for hvert festepunkt. Festepunktenes plassering vurderes ved godkjenning. Dokumentasjon kan kreves fremlagt. For originalmonterte bilbelter og festepunkter på plasser som ikke kreves utstyrt med bilbelter, kreves ingen godkjenning. For så vidt gjelder festepunkter trer bestemmelsene i denne paragraf i kraft 1. april 1998. For bilbelter som monteres av beltefabrikant trer bestemmelsen i kraft 1. oktober 1998. Bestemmelsen gjelder også ettermontering av bilbelter 1. april 1998 eller senere. §16-7. Sikkerhetsbelter og festepunkter for slike i tre- og firehjuls mopeder og tre- og firehjuls motorsykler (direktiv 97/24/EF kapittel 11) 1. Kravnivå: Direktiv 97/24/EF kapittel 11 (Sikkerhetsbelter og festepunkter for slike i tre- og firehjuls mopeder og tre- og firehjuls motorsykler). 2. Virkeområde: Alle motorvogner som definert i artikkel 1 i direktiv 92/61/EØF, fra 9. november 2003 erstattet av direktiv 2002/24/EF, som senest endret ved direktiv 2003/77/EF, med tre eller fire hjul med karosseri. Unntatt er trehjuls mopeder, firehjuls mopeder og firehjuls motorsykler som har en egenmasse ikke over 250 kg. Med egenmasse menes slik som definert i §2-3 nr. 2. Hvis forankringspunkter finnes skal dog direktivets krav tilfredsstilles. 3. Alternativ standard: Sikkerhetsbelter kan være godkjent og merket i henhold til ECE-reg.nr. 16.04. 4. Godkjenning: Ved godkjenning skal det fremlegges bevitnelse fra fabrikant eller kompetent uavhengig laboratorium som viser at motorvognen tilfredsstiller ovennevnte krav. Dette gjelder ikke når motorvognen er ledsaget av gyldig samsvarssertifikat og/eller er merket med typegodkjenningsnummer i henhold til direktiv 92/61/EØF, fra 9. november 2003 erstattet av direktiv 2002/24/EF, som senest endret ved direktiv 2003/77/EF. Alternativt kan motorvogn, deler eller tekniske enheter være godkjent og merket i henhold til ovennevnte krav. 5. Ikrafttreden: Kategori For typeg. av ny type kjt. Alle 1. oktober 1999 17. 0 Endret ved forskrift 16 nov 2004 nr. 1470. §16-8. Bilbelter i traktor i gruppe T5 som godkjennes etter 1. Traktor i gruppe T5 som godkjennes etter 1. juli 2005 skal ha montert bilbelter som tilfredsstiller kravene i direktiv 77/541/EØF som senest endret ved direktiv 2000/3/EF. Festepunktene skal tilfredsstille direktiv 76/115/EØF som senest endret ved direktiv 90/629/EF, jf. §16-6. Ved godkjenning skal det fremlegges bevitnelse fra fabrikant eller kompetent uavhengig laboratorium som viser at traktor i gruppe T5 tilfredsstiller ovennevnte krav. Dette gjelder ikke når traktor i gruppe T5 er ledsaget av et gyldig samsvarssertifikat i henhold til direktiv 2003/37/EF. Alternativt kan traktor i gruppe T5 eller deler eller tekniske enheter være godkjent og merket i henhold til ovennevnte krav. 0 Tilføyd ved forskrift 23 des 2004 nr. 1810. §17-1. 1. Kravnivå: Direktiv 70/387/EØF som endret senest ved direktiv 2001/31/EF. 2. Virkeområde: M1, N og O. 3. Alternativ standard: ECE-reg.nr. 11-02, tillegg 1. 4. Godkjenning: Ved godkjenning skal det fremlegges bevitnelse fra fabrikant eller kompetent uavhengig laboratorium som viser at kjøretøyet tilfredsstiller ovennevnte krav. Dette gjelder ikke når kjøretøyet er ledsaget av gyldig samsvarssertifikat og/eller er merket med typegodkjenningsnummer i henhold til direktiv 70/156/EØF. Alternativt kan kjøretøy, deler eller tekniske enheter være godkjent og merket i henhold til ovennevnte krav. Kategori Typegodkj. av ny type kjt. M1 , N og O 15. §17-2. 1. Bestemmelsene i denne paragraf gjelder for biler som ikke omfattes av §17-1. 2. Dører som på lukket bil gir adgang til førerplassen må kunne låses på en sikker måte. I fører- eller passasjerrom med flere dører må minst to av dem alltid kunne åpnes fra innsiden selv om de er låst utenfra. Når dørene i tillegg er låst med ekstraordinær låseanordning som må aktiveres spesielt (tyverisikring), bortfaller kravet om innvendig åpning. I slike rom med bare en dør må det være minst en nødutgang som ikke er plassert på samme side som døren. Lukkede godsrom med dør(er) som er selvlåsende (smekklås), skal ha enten minst en dør som på en enkel måte kan åpnes fra innsiden eller ha minst en nødutgang av type og størrelse som angitt i §17-4. 3. Dører på sidene - unntatt dobbeltdører - må ikke være hengslet i bakkant. Låsene og hengslene må være tilstrekkelig solide til å holde dørene sikkert lukket. Innvendige betjeningsinnretninger for låsene må ha slik betjeningsbevegelse og være slik plassert at utilsiktet åpning av dørene unngås. 4. Biler som tilfredsstiller kravene i direktiv 70/387/EØF, eventuelt som endret ved direktiv 98/90/EF eller direktiv 2001/31/EF, eller ECE-reg.nr. 11.02, anses å oppfylle bestemmelsene i nr. 2 og 3. §17-3. 1. I lukkede godsrom med dør(er) som er selvlåsende (smekklås) skal alltid minst en dør på en enkel måte kunne åpnes fra innsiden selv om den er låst fra utsiden. 2. Bestemmelsen i §17-2 nr. 4 gjelder tilsvarende. §17-4. 1. Bestemmelsene i denne paragraf gjelder for buss med mindre enn 17 passasjerplasser som ikke omfattes av §8-1. 2. Buss skal ha minst en nødutgang på hver side og minst en nødutgang i bussens tak eller bakvegg. Der hvor ordinære dører (døråpninger) kan nås direkte fra halve seteraden fra hver side trengs dog ikke nødutganger på hver side. Nødutgang kan være nødutgangsdør, nødutgangsvindu eller nødutgangsluke. Nødutgang skal være slik plassert at den kan nås uten at man må bevege seg over/forbi mer enn en seterad. Dersom det er nødvendig å bevege seg over en seterad for å nå nødutgang, skal den frie avstand mellom tak og topp av seterygg/hodestøtte eller annen hindring minst være 500 mm. 3.1 Nødutgangsdør skal minst ha en lysåpning på 900 x 500 mm. 3.2 Nødutgangsdør skal kunne åpnes både utenfra og innenfra. Den må kunne åpnes innenfra uten nøkkel, selv om den er låst utenfra. 4.1 Nødutgangsvindu skal ha en størrelse på minst 400 x 500 mm. 4.2 Nødutgansgvindu skal kunne åpnes ved hjelp av rivelist eller ved knusing ved hjelp av fast montert anordning eller hammer montert i holder. Fast montert anordning og hammer som knuser vindusglasset tillates bare brukt der hvor det er herdet glass i vinduene. 4.3 Betjeningskraften for rivelist får ikke overstige 300 N (30 kp). 4.4 Fast montert anordning som knuser vindusglasset må være enkel å bruke. Nødvendig betjeningskraft for å utløse vindusknuseren må ikke overstige 150 N (15 kp). 4.5 Kraften som trengs for å løse hammer fra holder må ikke overstige 150 N (15 kp). Nødhammerens spiss skal være slik utformet at den ved slag mot ruten knuser en herdet glassrute uten bruk av unormalt stor kraft. 5.1 Nødutgangsluke skal være plassert i tak eller bakvegg. 5.2 Åpningen som dekkes av nødutgangsluken skal ha et areal på minst 0,4 m2 . I denne flaten skal kunne innskrives et rektangel på 500 x 700 mm. 5.3 Nødutgangsluker skal på en enkel måte kunne åpnes. 5.4 Betjeningskraften for å åpne nødutgangsluken skal ikke overstige 300 N (30 kp). 6. Nødutgang skal ved utløsermekanismen på innsiden være tydelig og varig merket som nødutgang. Merkingen skal være i overensstemmelse med de spesielle bestemmelser som gjelder for buss med 17 eller flere passasjerplasser, jf. kap. 8. §18-1. 1. Sitteinnretninger skal være solide, godt festet og stå støtt. De må ikke ha skarpe kanter eller utstikkende deler som kan medføre unødig fare for fører eller passasjer ved oppbremsning, sammenstøt o.l. Hengslede og leddete sitteinnretninger og rygglener til slike skal kunne festes sikkert i den stilling de skal stå under bruk. 2. Sitteinnretning for fører skal være slik formet og plassert at den gir føreren en gunstig og sikker kjørestilling. Sitteinnretning for passasjerer må være formet slik at passasjerene og sitteinnretningene ikke hindrer førerens betjening av kjøre- og kontrollinnretningene. 3. Bil som tilfredsstiller direktiv 74/408/EØF, eventuelt som endret ved direktiv 81/577/EØF, eller direktiv 96/37/EF, og direktiv 74/60/EØF, som endret ved direktiv 78/632/EØF, anses å oppfylle bestemmelsene i nr. 1 og 2. 4. Antall sitteplasser bestemmes av fabrikanten ut fra den plass som finnes og største aksellaster og totalvekt, med følgende unntak: a) Tohjuls moped tillates ikke registrert for passasjerer. b) For beltebil gjelder ikke begrensningen i forhold til største aksellaster. c) Tilhenger/tilhengerredskap tillates ikke registrert for transport av personer. Ved bestemmelse av antall sitteplasser skal det tas hensyn til dimensjonskrav m.m. som fremkommer i dette kapittel. Dette innebærer blant annet at fabrikanten ikke kan fastsette et antall sitteplasser som medfører klassifisering som buss, med mindre dimensjonskravene til seter for buss er oppfylt. Det innebærer også at det skal være tilstrekkelig nyttelast (75 kg for hver sitteplass) og at hver sitteplass er utstyrt med bilbelter i henhold til kap. 16. 5. Fastmonterte sitteinnretninger er ikke tillatt i godsrom og på lasteplan for kjøretøy i kategori N. Dette gjelder ikke militærtaktiske biler registrert på forsvaret. 6. Når sittearrangement i bil etter 15. mars 2004 modifiseres i forhold til slik den opprinnelig ble godkjent, ved at sitteinnretninger i bilen innmonteres, monteres på annen plass eller fjernes, er det ikke tillatt å montere langsgående (sidevendte) sitteinnretninger. Dette gjelder ikke hvis bilen etter modifiseringen blir i samsvar med typegodkjent utførelse. Unntatt er også ambulanser, militærtaktiske biler registrert på Forsvaret og i nødvendig utstrekning sitteinnretninger i biler som er spesielt utformet og/eller utstyrt for transport av funksjonshemmede. §18-2. Krav til seter (direktiv 96/37/EF) For M2-biler med tillatt totalvekt 3.500 kg eller mindre trer bestemmelsene i denne paragraf i kraft 1. oktober 1999 for typegodkjenning av ny type bil, og 1. oktober 2001 for nye registreringer. For alle andre biler trer bestemmelsene i denne paragraf i kraft 1. april 1998 for typegodkjenning av ny type bil, og for alle andre biler av kategori M og N1 trer bestemmelsene i denne paragraf i kraft 1. oktober 1999 for nye registreringer. 2. Seter med forankring og med hodestøtter, der dette kreves, skal tilfredsstille direktiv 74/408/EØF, som senest endret ved direktiv 96/37/EF. §18-3. 1. Plass for sittende passasjerer skal være minst 450 mm bred i området fra sitteputen og oppover til 500 mm over denne. Over 500 mm tillates plassen ved vegg å smalne av innover med maksimalt 15° oppover til en høyde over sitteputen på 900 mm. Sitteputens høyde over gulvet skal være minst 300 mm. I en avstand på 150 mm innover fra vegg tillates dog at høyden reduseres til 150 mm. (Se fig. 1.) Kravet om minimum 300 mm høyde fra gulv til sittepute kan fravikes for seter over hjulkasser og mellomakseltunnel. Den vertikale avstanden fra sitteputen til tak eller annen hindring skal være minst 900 mm målt fra midt i sitteputen. 2. Seteputens dybde og bredde skal være minst 400 mm x 400 mm. Den horisontale avstanden fra seteryggen og framover i sitteinnretningen som passasjer skal ha til disposisjon skal være minst 650 mm målt i en høyde av 50 mm over sitteputen. (Se fig. 1.) I en høyde på 100 mm fra gulvet skal benplassen i lengderetningen være minimum 300 mm. Målet på 300 mm kan godt være parallellforskjøvet i forhold til det som er vist i figuren. Ryggputens høyde over sitteputen skal være minimum 400 mm. 3. Måling skal skje ved ubelastede seter, og med ryggputene stående i oppreist stilling dersom ryggputene er justerbare. Seter som er justerbare i lengderetningen skal stå i midtposisjon ved måling. 4. Høyden fra gulv til tak i passasjerrommet skal være minimum 1.300 mm, i en lengde målt fra midt i første passasjersete til midt i siste passasjersete og i en bredde målt midt i det ytterste passasjersete på den ene siden til midt i det ytterste passasjersete på den andre siden. 5. Dersom bussen er slik utformet at det er direkte adgang til samtlige seterader gjennom dører fra begge sider av bussen, kan kravet om 1.300 mm takhøyde i nr. 4 fravikes. 6. Langsgående seter skal ved fremre og bakre begrensning ha en solid støtteskjerm eller tilsvarende anordning. Rygg på tverrstilt sete som er plassert umiddelbart framfor, anses som tilfredsstillende. Langsgående seter som har plass til flere enn tre personer skal for hver andre setepute være utstyrt med armstøtte eller annen anordning som hindrer passasjerene i å skli fremover. 7. Klappseter kan regnes som ordinære sitteplasser dersom kravene i denne paragraf er oppfylt. Klappseter tillates imidlertid bare der hvor det er nødvendig av hensyn til adkomsten fra dør til øvrige sitteplasser og i et antall av maksimalt 2 stk. §18-4. Sitteinnretninger, persontall og sikringsutstyr på to- og trehjulede motorvogner (direktiv 1999/24/EF) 1. Kravnivå: Direktiv 93/32/EØF som endret ved direktiv 1999/24/EF (om sikringsutstyr for passasjer på motorvogner med to hjul). 2. Virkeområde: Alle motorvogner med to hjul som definert i artikkel 1 i direktiv 92/61/EØF, fra 9. november 2003 erstattet av direktiv 2002/24/EF, som senest endret ved direktiv 2003/77/EF. 3. Alternativ standard: Ingen. Alle 1. §18-5. Sitteinnretninger, persontall og sikringsutstyr på to- og trehjulede motorvogner (direktiv 93/32/EF) 1. Kravnivå: Direktiv 93/32/EØF (om sikringsutstyr for passasjerer på motorvogner med to hjul). 4. Godkjenning: Ved godkjenning skal det det fremlegges bevitnelse fra fabrikant eller kompetent uavhengig laboratorium som viser at motorvognen tilfredsstiller ovennevnte krav. Dette gjelder ikke når motorvognen er ledsaget av gyldig samsvarssertifikat og/eller er merket med typegodkjenningsnummer i henhold til direktiv 92/61/EØF, fra 9. november 2003 erstattet av direktiv 2002/24/EF, som senest endret ved direktiv 2003/77/EF. Alternativt kan motorvogn, deler eller tekniske enheter være godkjent og merket i henhold til ovennevnte krav. §18-6. 1. Motorsykkel (uten sidevogn) tillates ikke registrert for mer enn to personer. 2. Motorsykkel som registreres for to personer skal være utstyrt med hensiktsmessig bøyle plassert bak sitteinnretningen hvor passasjeren kan holde seg fast og/eller setestropp med wire eller fiberinnlegg som tåler en kraft på 2.000 N. Motorsykkel som tilfredsstiller direktiv 93/32/EØF anses å møte dette kravet. 3. To- og trehjulet motorvogn skal ha tilfredsstillende fothviler, fotbrett e.l. og kjedekasse i tilslutning til sitteinnretning for fører og passasjer. To fothvilere regnes som tilfredsstillende for kjøretøy som registreres for en person. For kjøretøy som registreres for to personer regnes 4 fothvilere som tilfredsstillende. Det er ikke tillatt med fester e.l. for flere fothvilere enn det antall som regnes som tilfredsstillende i forhold til det antall personer kjøretøyet registreres for. 4. Bestemmelsene i denne paragraf gjelder for to- og trehjulede motorvogner som er typegodkjent i Norge før 1. oktober 1999 og/eller som registreres før 17. juni 2003. §18-7. 1. Beltemotorsykkel tillates ikke registrert for mer enn to personer. 2. Beltemotorsykkel som registreres for to personer, skal være utstyrt med hensiktsmessig bøyle/håndtak med tilstrekkelig styrke plassert bak eller på siden av sitteinnretningen hvor passasjeren kan holde seg fast, eller setestropp med wire eller fiberinnlegg som tåler en kraft på 2000 N og som er plassert mellom fører og passasjer. 3. Kravene i nr. 2 trer i kraft 15. april 2005 for nye typegodkjenninger og for nye registreringer. 0 Endret ved forskrift 31 mars 2005 nr. 274. §18-8. 1. Sitteinnretning skal ha tilfredsstillende fotstøtte. Sitteinnretning, fotstøtte mv. skal være slik plassert og avskjermet at fører og passasjerer er effektivt beskyttet mot hjul og andre bevegelige eller spisse eller skarpe deler. Ingen del av sitteinnretningen eller fotstøtten må rage utenfor motorvognens karosseri, hjul eller annen solid del av motorvognen. På traktor av type som skal være utstyrt med førervern, skal sitteinnretningene være slik plassert at fører og passasjerer har tilfredsstillende beskyttelse av vernet. 2. Sitteinnretningene skal ha en bredde av minst 40 cm pr. person. Kap. 19. Betjeningsinnretninger m.m. §19-1. 1. Alle betjeningsinnretninger som skal brukes under kjøring må være slik innrettet og plassert at føreren kan betjene dem på en lett og sikker måte, også når det brukes bilbelte. Instrumentbelysning og kontrollamper må ha tilstrekkelig styrke uten å virke blendende. 2. Betjeningsinnretninger på biler som tilfredsstiller kravene i direktiv 78/316/EØF, eventuelt som endret ved direktiv 93/91/EØF eller direktiv 94/53/EF, anses å oppfylle bestemmelsene i nr. 1. Det samme gjelder for betjeningsinnretninger på to- og trehjulede motorvogner som tilfredsstiller kravene i direktiv 93/29/EØF eventuelt som endret ved direktiv 2000/74/EF, og på jordbruks eller skogbrukstraktor som tilfredsstiller kravene i direktiv 86/415/EØF, eventuelt som endret ved direktiv 97/54/EF. 3. For to- og trehjulede motorvogner gjelder bestemmelsene i denne paragraf kjøretøy som er typegodkjent i Norge før 1. oktober 1999 og/eller som registreres før 17. juni 2003. 4. For typegodkjenning av biler gjelder bestemmelsene i denne paragraf til 6. september 2002. §19-2. Betjeningsinnretninger på bil (direktiv 94/53/EF) 1. Kravnivå: Direktiv 94/53/EF. 2. Virkeområde: For alle motorvogner i gruppe M og N. 4. Godkjenning: Ved godkjenning skal det fremlegges bevitnelse fra fabrikant eller kompetent uavhengig laboratorium som viser at motorvognen tilfredsstiller ovennevnte krav. Dette gjelder ikke når motorvognen er ledsaget av gyldig samsvarssertifikat og/eller er merket med typegodkjenningsnummer i henhold til direktiv 70/156/EØF. Alternativt kan motorvogn, deler eller tekniske enheter være godkjent og merket i henhold til ovennevnte krav. For typegodkjenning av ny type kjøretøy trer kravene i kraft 6. september 2002. §19-3. Betjeningsinnretninger m.m. på to- og trehjulede motorvogner (direktiv 93/29/EØF og direktiv 2000/74/EF). 1. Kravnivå: Direktiv 93/29/EØF (om merking av betjeningsinnretninger, kontrollinnretninger og indikatorer på to- og trehjulede motorvogner), fra 1. juli 2002 som endret ved direktiv 2000/74/EF. 2. Virkeområde: Alle kjøretøy som definert i artikkel 1 i direktiv 92/61/EØF, fra 9. november 2003 erstattet av direktiv 2002/24/EF, som senest endret ved direktiv 2003/77/EF. 3. Alternativ standard: ECE-reg.nr. 60.00. (grunndirektiv) Som senest endret ved Kategori For typeg. av ny type kjt. 93/29/EØF - Alle 1. oktober 1999 17. 2000/74/EF Alle 1. Kap. 20. §20-1. Oppvarming og ventilasjon i bil og deres tilhengere (direktiv 2001/56/EF, eventuelt som endret ved direktiv 2004/78/EF) 1. Fører og eventuelt passasjerrom skal være utstyrt med oppvarmingsanlegg i henhold til direktiv 2001/56/EF. For LPG-fyrt varmeanlegg gjelder kravene i direktiv 2001/56/EF som endret ved direktiv 2004/78/EF. 2. Virkeområde: Alle kjøretøy i gruppe M, N og O (som er utstyrt med oppvarmingsanlegg). - 9. mai 2005 for salg og ibruktagning av komponenter som separate tekniske enheter, registrering av nye kjøretøy, unntatt kjøretøy som har varmeapparat som utnytter spillvarme og som bruker vann som varmemedium. Ikrafttreden for LPG-fyrt varmeanlegg (direktiv 2001/56/EF som endret ved 2004/78/EF) - 1. januar 2007 for salg og ibruktagning av komponenter som separate tekniske enheter og for registrering av nye kjøretøy. 0 Endret ved forskrift 7 mars 2005 nr. 222. §20-2. 1. Bestemmelsene i denne paragraf gjelder for kjøretøy som ikke omfattes av §20-1. 2. Lukket førerrom skal kunne oppvarmes og ventileres på tilfredsstillende måte. Bil som tilfredsstiller direktiv 78/548/EØF eller direktiv 2001/56/EF anses å oppfylle dette kravet. §21-1. 1.1 Styreinnretning: Den komplette innretning som gjør det mulig å styre motorvognen, herunder ratt, styre, rattaksel, rattakselhylse, rattnav, styregir, styrestag og parallellstag. 1.2 Ratt: Den del av styreinnretningen som betjenes av føreren. 1.3 Styre: Den del av styreinnretningen - bortsett fra ratt som betjenes av føreren. 1.4 Rattaksel: Den eller de deler av styreinnretningen som overfører det vridende moment fra rattet til styregiret. 1.5 Rattakselhylse: Den hylse, hus e.l. som helt eller delvis omslutter rattakselen. 1.6 Rattnav: Den del av rattet som er festet til rattakselen og omslutter denne. 1.7 Styregir: Fellesbetegnelse for snekke, tannstang eller tilsvarende innretning som overfører rattakselens roterende bevegelser til stagenes lineære bevegelse. 2. Bestemmelsene i denne paragraf gjelder ikke for tilhenger eller tilhengerredskap. 3. Motorvogn skal være konstruert slik at den kan styres på en lett og sikker måte. Den betjeningskraft som er nødvendig for å føre motorvognen fra en rettlinjet bevegelsesretning over til en sirkelformet bevegelsesretning hvor sirkelen har en radius på 12 m skal ikke under noen del av manøvren overstige 25 kp. Er motorvognen utstyrt med hjelpekraftstyring, skal kraften ikke overstige 60 kp når hjelpekraften er utkoplet. Ved måling av betjeningskraften skal motorvognen styres fra en rettlinjet bevegelse med 10 km/t inn i en spiral. I det øyeblikk når rattstillingen tilsvarer en vendesirkel med 12 m radius, skal betjeningskraften måles på rattet. Tiden fra begynnelsen av betjeningen av rattet til det øyeblikket målestillingen nås skal i normaltilfelle ikke overskride 4 sekunder, med eventuell hjelpekraft frakoplet ikke mer enn 6 sekunder. Prøven foretas med styreutslag både til venstre og høyre. Ved prøven skal motorvognen ha største tillatte totalvekt, den av fabrikanten angitte fordeling av totalvekten på akslene og det foreskrevne lufttrykk i dekkene. 4. Ratt eller styre skal være slik plassert og ha slik stilling at føreren gis en gunstig og sikker kjørestilling. De deler og komponenter av styringen som befinner seg ved førerplassen skal være slik utformet, utstyrt og plassert at førerens klær, smykker mv. ikke kan hake seg fast ved vanlige manøvreringsbevegelser. 5. Kjøretøy som oppfyller kravene i direktiv 70/311/EØF, eventuelt som endret ved direktiv 92/62/EØF, direktiv 1999/7/EF eller ECE-reg.nr. 79.00, tillegg 2, rettelse 1 eller ECE-reg.nr. 79.01, anses å oppfylle bestemmelsene i nr. 3 og 4. Jordbruks- eller skogbrukstraktor som oppfyller kravene i direktiv 75/321/EØF, eventuelt som endret ved direktiv 82/890/EØF, direktiv 88/411/EØF, direktiv 97/54/EF eller direktiv 98/39/EF, anses å oppfylle bestemmelsene i nr. 3 og 4. §21-2. 1. Styreinnretningen må være slik at tilstrekkelig styreutslag oppnås. Minste svingradius - målt til ytterste forhjuls spor - må ikke være større enn 12 m. Styreinnretningen skal være konstruert slik at den virker selvopprettende. Rattets diameter skal være 30 cm eller mer, men mindre enn 60 cm. 2. Bil som oppfyller kravene i direktiv 70/311/EØF eller ECE-reg.nr. 79, tillegg 2, rettelse 1, anses å oppfylle bestemmelsene i nr. 1. 3. Ettermontering av hjelpekraftstyring. 3.1 Ettermontering av hjelpekraftstyring (servostyring) på bil som ikke originalt fra fabrikken er utstyrt med slikt, tillates på følgende vilkår: a) Bil som påmonteres hjelpekraftstyring skal fremstilles hos regionvegkontoret for godkjenning av styreinnretningen. b) Det skal ved godkjenningen fremlegges retningslinjer fra produsenten eller bilfabrikanten for montering av vedkommende type styreinnretning på vedkommende type bil. Retningslinjene skal være på norsk, dansk eller svensk og være entydige og klare. Retningslinjene skal være fulgt ved monteringen. c) Det må ikke foretas sveising på de deler av styringen som ligger mellom hjulene og det punkt hvor hjelpekraften eller dens reaksjonskraft virker. (Fullt belastede deler). Styredeler som ligger mellom dette punkt og styreinnretningen (delvis belastede deler) kan sveises dersom det foreligger bekreftelse fra kompetent institusjon om at det aktuelle materiale er godt sveisbart ved nærmere definerte sveisebetingelser og at disse betingelser er oppfylt. Det må fremlegges bevitnelse fra institusjonen som foretar sveisekontrollen om at sveisingen er fullgod. d) Godkjent verksted skal kontrollere hjulstillingsvinklene etter at hjelpekraftstyringen er montert. Bevitnelse om dette skal fremlegges ved godkjenningen. e) Feil vedrørende energitilførsel e.l. til hjelpekraftstyringen må ikke medføre at bremsene svikter eller at bilen ikke kan styres. f) Montering av hjelpekraftstyring må ikke redusere bilens bakkeklaring, øke dens svingradius eller ha annen uheldig innflytelse på bilen. g) Hjelpekraften skal ha tilstrekkelig virkning - også når motoren går på normalt tomgangsturtall. 4. Ettermontering av uoriginalt ratt. 4.1 Det er ikke tillatt å ettermontere ratt med rattnav (adapter) av annen utførelse enn det bilen var utstyrt med fra fabrikken, med mindre det kan dokumenteres at bilfabrikanten godtar rattet eller at et uavhengig laboratorium har prøvd rattet med rattnavet for vedkommende bilmodell og at kravene i ECE-reg.nr. 12 Annex 4 er oppfylt. Allgemeine Betriebserlaubnis (ABE-godkjenning) for uoriginalt ratt utstedt av Kraftfahrt Bundesamt (KBA) i Vest-Tyskland anses som tilstrekkelig dokumentasjon for at rattet med rattnavet kan godkjennes. 4.2 Uoriginalt ratt skal være merket med ratt-type og produsentens navn eller merke. Tilhørende rattnav skal være merket med ratt-type, produsentens navn eller merke og bilens fabrikat- og modellbetegnelse, eventuelt bilens modellnavn. Rattnavet kan i stedet merkes med et tilhørende delenummer av hvilket det, av den dokumentasjon som nevnt i nr. 6.1, skal fremgå at rattnavet passer til rattet og til vedkommende bilmodell. 4.3 En lettfattelig monteringsanvisning for ratt og rattnav skal medfølge hvert enkelt uoriginale ratt. 4.4 Dokumentasjon og monteringsanvisning som nevnt skal alltid medføres i bilen. Dette kreves likevel ikke dersom regionvegkontoret har gjort anmerkning i vognkortet om godkjent montering av det uoriginale rattet. 4.5 Dokumentasjon, merking og monteringsanvisning kreves ikke for uoriginalt ratt påmontert frembygd bil. §21-3. §21-4. 1. Styreinnretning for tilhenger/tilhengerredskap må være slik konstruert at den virker på en lett og sikker måte. Tilhenger/tilhengerredskap som oppfyller kravene i direktiv 70/311/EØF eller ECE-reg.nr. 79, tillegg 2, rettelse 1, anses å oppfylle bestemmelsene i første ledd. §22-1. 1. Motorvogns drivstoffanlegg for flytende eller gassformig drivstoff skal være solid og fritt for lekkasje. Anlegget må være slik utført, plassert, festet og beskyttet at det ikke påføres skade ved mekaniske påkjenninger eller varmepåkjenninger og at fare for brann ved eventuell lekkasje så langt mulig unngås. Materialene i drivstoffanlegget må være motstandsdyktige mot korrosjon, varme og kulde og være egnet for det drivstoff som skal brukes og ikke være lett brennbare. Motorvogn som tilfredsstiller kravene i direktiv 70/221/EØF, eventuelt som endret ved direktiv 79/490/EØF, direktiv 81/333/EØF, direktiv 97/19/EF eller direktiv 2000/8/EF, anses å oppfylle bestemmelsene i første og annet ledd. 2. Drivstofftank av plast tillates, så sant den for følgende kategorier motorvogner tilfredsstiller følgende krav: a) For bil: ECE-reg.nr. 34 annex 5 eller direktiv 70/221/EØF, eventuelt som endret ved direktiv 79/490/EØF, direktiv 81/333/EØF, direktiv 97/19/EF eller direktiv 2000/8/EF. b) For beltemotorsykkel: Som nevnt under a) eller SAE Recommended Practice J 288, October 1972. c) For traktor og motorredskap: ECE-reg.nr. 34 annex 5 eller direktiv 74/151/EØF, eventuelt som endret ved direktiv 82/890/EØF, direktiv 88/410/EØF, direktiv 97/54/EF eller direktiv 98/38/EF. d) For to- og trehjulede motorvogner: Som kravene under bokstav a) eller direktiv 97/24/EF kapittel 6. 4. Bestemmelsene i nr. 2 litra a gjelder for biler som er typegodkjent i Norge før 3. mai 2002 eller som registreres før 3. mai 2003. 5. Bestemmelsene i denne paragraf gjelder traktor som er godkjent før 1. juli 2005. 0 Endret ved forskrift 23 des 2004 nr. 1810. §22-2. Drivstofftank på bil (direktiv 2000/8/EF) 1. Kravnivå: Direktiv 2000/8/EF. 2. Virkeområde m.m.: Direktivet gjelder for kjøretøy som omfattes av direktiv 70/156/EØF. 3. Alternativ standard: Ingen. 4. Godkjenning: Ved registrering av nytt ikke-typegodkjent kjøretøy med drivstofftank av plast og ved typegodkjenning av ny type kjøretøy skal det fremlegges dokumentasjon/bevitnelse/garanti fra fabrikant eller kompetent, uavhengig laboratorium for at direktivet er tilfredsstilt. Denne paragraf trer i kraft 3. mai 2002 for EØF-typegodkjenning av ny type kjøretøy og for nasjonal typegodkjenning av ny type kjøretøy med drivstofftank av plast og 3. mai 2003 for registrering av kjøretøy med drivstofftank av plast. §22-3. 1.1 Med LPG (Liquefied Petroleum Gas) menes hydrokarboner som ved normalt trykk og normal temperatur er i gassfase og som ved moderat kompresjon går over til væskefase. Disse hydrokarboner består hovedsaklig av propan, butan og propen, samt blandinger av disse. 1.2 Gassbeholder og -ledninger samt øvrige deler i LPG-anlegget skal være slik utformet, plassert og festet at vibrasjoner, deformasjoner, last, passasjerer mv. ikke medfører risiko for slitasje eller brudd ved normal bruk av bilen. Utstyr og installasjon skal videre være slik at muligheten for alvorlige gasslekasjer i ulykkessituasjoner minimeres. 1.3 Alle deler i gassanlegget skal være egnet for LPG og være dimensjonerte for de trykk og temperaturer som kan oppstå. 1.4 Sveising skal ikke benyttes for å feste komponenter. 1.5 Slanger, fordamper/trykkregulator, reduksjonsventil og armatur for tank skal være merket med fabrikat- og typebetegnelse. Anlegget skal for lette kjøretøy (totalvekt ikke over 3.500 kg) leveres som komplett sett fra én leverandør, og være tilpasset den aktuelle bilmodell mht. sikkerhet og avgass. 1.6 «E-merkede» komponenter iht. ECE-reg.nr. 67 skal uten videre godkjennes. 2.1 LPG-tank skal være bygget i samsvar med gjeldende anerkjent nasjonal eller internasjonal standard. 2.2 Tanken skal være permanent montert og forsvarlig festet på kjøretøyet. Den skal være dimensjonert for et overtrykk på minst 30 bar og for temperaturer i området -20 °C - +60 °C. 2.3 Dokumentasjon for overenstemmelse med standard skal framlegges ved første gangs registrering i Norge eller ved senere ombygging. 2.4 Tanken skal ha tydelig og varig merking med følgende opplysninger: - Merking som angir korrekt montering av tanken (orientering «OPP») - Maksimal gassfylling i kg/fyllingsgrad. 2.5 Tanken skal minst være utstyrt med følgende armatur (direkte påmontert): - 1 stk. fjærbelastet sikkerhetsventil med åpningstrykk 0,8-1,0 x prøvetrykket. - 1 stk. påfyllingsventil med tilbakeslagsventil og automatisk stengeanordning som trer i funksjon ved maks. 85% av tankens volum. - 1 stk. nivåmåler/sensor for registrering av væskenivået i tanken. - 1 stk. avstengningsventil med rørbruddsventil som automatisk stenger ved brudd på rørledning til motor. Avstengningsventilen kan være av manuell type eller av magnetventil type som åpnes og lukkes via tenningslåsen (ventil som er lukket i strømløs tilstand). Dersom manuell type benyttes, skal avstengningsventilen være lett tilgjengelig og ha tydelig merking for åpen/lukket stilling. 2.6 Kontroll av tank skal foretas i henhold til leverandørens anvisninger, og skal minst omfatte funksjonskontroll av armatur hvert 5. år og trykkprøving av tank hvert 10. år. Kontroll skal foretas av gass-selskap, og dokumenteres på tank eller i kontrollbok (se pkt. 9.1). 3.1 Tankene skal være permanent og forsvarlig festet, og må være tilstrekkelig beskyttet mot beskadigelse av tank, armatur og rør ved normal bruk av bilen. 3.2 Tankene må være beskyttet mot temperaturer over 60 °C, for eksempel fra soloppvarming. 3.3 Det må tas nødvendige forholdsregler for å hindre at gass fra sikkerhetsventil eller lekkasjer i armaturer kommer i kontakt med eksosanlegg eller andre varme overflater og eventuelle tennkilder. Videre må det påses at gass fra sikkerhetsventil/lekkasjer i størst mulig grad hindres fra å komme inn i fører-/passasjerrom. Dette må påses også for bil i fart. 3.4 Overstrømningsrør til friluft må være slik orientert at det ikke kan fylles med vann (is) eller urenheter. 3.5 Bil med to eller flere LPG-tanker. 3.5.1 Hver enkelt beholder skal tilfredsstille kravene i nr. 2. 3.5.2 Permanent sammenbygde tanker (manifold tanker) kan i prinsippet betraktes som én tank. 3.5.3 Rør- og armaturarrangement skal være slik at overstrømning mellom de ulike beholdere ikke er mulig. 3.6 Tank montert utvendig på bil. 3.6.1 Tanken skal være slik plassert at den ikke rager utenfor bilens ytre begrensning og den skal være godt beskyttet mot bakkekontakt og direkte sammenstøt. 3.6.2 Tanken skal normalt ha en avstand på minst 25 cm fra eksosanlegg. Mindre avstand betinger spesiell beskyttelse mot varmepåvirkning. 3.6.3 Tanken skal være beskyttet mot korrosjon. 3.7 Tanken montert inne i bil. 3.7.1 Tankens armatur skal være dekket av et tett tilsluttende deksel med seglass over en eventuell tankmontert nivåmåler. Rørgjennomføringer i dekselet skal være tette. Dekselet skal være ventilert til friluft for eventuell lekkasje fra armatur og avblåsing fra sikkerhetsventil. Ventilasjonsåpningen skal ha et areal på minst 5 cm 2, og skal munne ut minst 25 cm fra eksosanlegg. 3.7.2 Tanken skal som hovedregel monteres i bagasje- eller godsrom. Den skal ikke monteres i motorrom. 4.1 Forbindelsen mellom tank og fordamper skal bestå av rør, fortrinnsvis heltrukne, av stål eller kobber. De skal ikke ha større ytterdiameter enn 10 mm, og minste godstykkelse skal være 1.0 mm. 4.2 Rør skal være beskyttet mot korrosjon og dimensjonert for et overtrykk på minst 30 bar. 4.3 Rør skal føres utenom passasjerrom. Røret skal legges slik at det er beskyttet mot bakkekontakt, selv under ekstreme forhold. 4.4 Røret skal ha en avstand fra eksosanlegg på minst 25 cm. Mindre avstand kan tillates dersom røret er forsvarlig beskyttet. 4.5 Avstand mellom fester skal ikke være over 25 cm. Rør som føres gjennom åpninger i ramme eller karosseri skal beskyttes på en slik måte at berøring og slitasje unngås. 4.6 Skjøter (kuplinger) skal være av en type der tetning oppnås ved metall mot metall. 4.7 Alle tilkoblinger og eventuelle skjøter skal være rimelig lett tilgjengelige for inspeksjon. 4.8.1 Mellom tank og fordamper/trykkregulator skal gassledningen være utstyrt med en magnetventil. Denne skal være koblet slik at den er stengt når tenningen er slått av og når motoren går på bensin. Ventilen skal likeledes stenge for gasstilførselen dersom motoren stopper utilsiktet. 4.8.2 Ved kombinert drift LPG/bensin skal magnetventil eller tilsvarende anordning også monteres på bensinledning. Denne anordning skal sørge for at bensin kun tilføres motoren når bilen går på dette drivstoffet. 4.8.3 Ved kombinert drift LPG/bensin skal skifte mellom drivstoffene kunne foretas med en merket og lett tilgjengelig vender i førerrommet. 4.8.4 Hvor det kun benyttes et drivstoff (LPG) kan det alternativt benyttes vakuumoperert ventil i stedet for magnetventil. 5.1 Påfyllingsventilen skal plasseres på bilens utside. Den skal stikke minst mulig ut fra bilens karosseri, og skal ikke i noen tilfeller stikke utenfor bilens ytre begrensning. Den skal ikke monteres i bilens front. 5.2 Påfyllingsventilen skal ha innebygget tilbakeslagsventil. Mellom påfyllingsventilen og tankens armatur monteres armert høytrykkslange dimensjonert for et overtrykk på minst 30 bar. Fordamper/trykkregulator, samt øvrige deler av LPG-anleggets lavtrykksdel, skal være tilpasset og innjustert for den aktuelle gasstype og motor. Etter oppfylling av tank tetthetsprøves alle skjøter, armaturer, ventiler etc. med såpevann eller tilsvarende. Etter start av motor tetthetsprøves de komponenter som ikke tidligere kunne prøves. Betjeningsanvisning på norsk, samt vedlikeholdsinstruks med kontrollbok og spesifisert deleliste skal medfølge hvert anlegg. 9.1 For tank og øvrige gasskomponenter skal dokumentasjon for overensstemmelse med teknisk standard framlegges ved første gangs registrering i Norge eller ved senere ombygging. 9.2 Installasjonsfirma skal framlegge erklæring på at ombygging er foretatt av spesielt opplært og autorisert personell, og at denne er utført på en betryggende måte og er i nøye samsvar med utstyrsfabrikantens anvisninger. Erklæring skal opplyse om hvilket personell som har utført installasjon og tetthetsprøving. 9.3 Installasjonsfirma skal framlegge erklæring fra utstyrsleverandør om at LPG-anlegget er tilpasset den aktuelle bilmodell, og at det er tatt hensyn til at kjøretøyet skal tilfredsstille avgasskravene ved første gangs registrering i Norge for alle aktuelle drivstoff. Egenvekten av bilen regnes med fulle drivstofftanker. Ved ombygging til LPG-drift kan tillatt passasjerantall i visse tilfeller måtte reduseres. Ved kombinert drift (bensin/LPG) brukes drivstoffkode for bensin. I merknadsfelt i vognkortet gjøres følgende merknad: «Godkjent for LPG-drift». Dessuten påføres godkjenningsdato og distriktskode. §22-4. Drivstofftank på to- og trehjulede motorvogner (direktiv 97/24/EF kapittel 6) 1. Kravnivå: Direktiv 97/24/EF kapittel 6 (drivstofftank på to- og trehjulede motorvogner). §22-5. Drivstofftank på traktor i gruppe T5 som godkjennes etter 1. Drivstofftank til traktor i gruppe T5 som godkjennes etter 1. juli 2005 skal oppfylle kravene i vedlegg III til direktiv 74/151/EØF som senest endret ved direktiv 98/38/EF eller direktiv 70/221/EØF som senest endret ved direktiv 2000/8/EF. §23-1. 1. Bil med egenvekt 400 kg eller mer skal kunne kjøres bakover ved hjelp av motoren. Bil som tilfredsstiller kravene i direktiv 75/443/EØF vedlegg I, eventuelt som endret ved direktiv 97/39/EF, anses å oppfylle bestemmelsene i første ledd. 2. Bil skal ha en effekt på minst 5,89 kW pr. tonn av største totalvekt. Effekten skal være målt og angitt i henhold til direktiv 80/1269//EØF, som endret ved direktiv 88/195/EØF og direktiv 89/491/EØF, eventuelt som endret ved direktiv 97/21/EF eller direktiv 1999/99/EF. Alternativt kan effekten være målt og angitt i henhold til ECE-reg.nr. 85. For bil drevet av naturgass/LPG skal effekten være målt og angitt i henhold til direktiv 80/1269/EØF, som endret senest ved direktiv 1999/99/EF. Alternativt kan effekten være målt og angitt i henhold til ECE-reg.nr. 85, tillegg 2. 3. Ved godkjenning av bil som tilhører en avgiftsgruppe der avgiften delvis baseres på motorens effekt og/eller slagvolum, skal det fremlegges underlag fra fabrikant som viser effekt og slagvolum. Ved enkeltgodkjenning kan underlaget være offentlig dokument, f.eks. vognkort. Effekten skal være målt og angitt i henhold til direktiv 80/1269/EØF, endret ved direktiv 88/195/EØF, eventuelt som endret ved direktiv 89/491/EØF, direktiv 97/21/EF eller direktiv 1999/99/EF. Alternativt kan effekten være målt og angitt i henhold til ECE-reg.nr . 85. For bil drevet av naturgass/LPG skal effekten være målt og angitt i henhold til direktiv 80/1269/EØF, som endret senest ved direktiv 1999/99/EF. Alternativt kan effekten være målt og angitt i henhold til ECE-reg. 85, tillegg 2. I henhold til direktiv 1999/99/EF skal gassbiler med bensintank på over 15 liter effektmåles med begge drivstoffer. Det skal fremlegge underlag som viser begge effektmålingene. Den høyeste skal legges til grunn. Dersom effekten etter disse standarder ikke er kjent, kan motoreffekten etter andre standarder brukes. Disse vil gi omtrent samme eller høyere effekttall enn ovennevnte standarder. Hjuleffekten tillates ikke brukt. 4. Nr. 3 første og tredje ledd trer i kraft 1. januar 1998. Nr. 2 andre ledd og nr. 3 andre ledd trer i kraft for typegodkjenning 1. november 2000. §23-2. Tiltak mot ulovlig inngrep på to- og trehjulede motorvogner (direktiv 97/24/EF kapittel 7) 1. Kravnivå: Direktiv 97/24/EF kapittel 7 (tiltak mot ulovlige inngrep på tohjulede mopeder og motorsykler). 2. Virkeområde: Tohjulede mopeder og tohjulede lette motorsykler. Moped og lett motorsykkel 1. oktober 1999 17. §23-3. Motoreffekt, hastighet og dreiemoment på to- og trehjulede motorvogner (direktiv 2002/41/EF) 1. Kravnivå: Direktiv 95/1/EF som senest endret ved direktiv 2002/41/EF (om konstruktiv maksimalhastighet samt motorens maksimale dreiemoment og nettoeffekt for to- og trehjulede motorvogner). 2. Virkeområde: Alle kjøretøy som definert i artikkel 1 i direktiv 2002/24/EF. 4. Godkjenning: Ved godkjenning skal det fremlegges bevitnelse fra fabrikant eller kompetent uavhengig laboratorium som viser at motorvognen tilfredsstiller ovennevnte krav. Dette gjelder ikke når motorvognen er ledsaget av gyldig samsvarssertifikat og/eller er merket med typegodkjenningsnummer i henhold til direktiv 2002/24/EF. Alternativt kan motorvogn, deler eller tekniske enheter være godkjent og merket i henhold til ovennevnte krav. §23-4. Motoreffekt, hastighet og dreiemoment på to- og trehjulede motorvogner (direktiv 95/1/EF) 1. Kravnivå: Direktiv 95/1/EF (om konstruktiv maksimalhastighet samt motorens maksimale dreiemoment og nettoeffekt for to- og trehjulede motorvogner.) 2. Virkeområde: Alle kjøretøy som definert i artikkel 1 i direktiv 92/61EØF, fra 9. november 2003 erstattet av direktiv 2002/24/EF, som senest endret ved direktiv 2003/77/EF. §23-5. 1. Oppheves. 2. Ved godkjenning av motorsykkel som tilhører en avgiftsgruppe der avgiften delvis baseres på motorens effekt og slagvolum, skal det fremlegges underlag fra fabrikant som viser effekt og slagvolum. Ved enkeltgodkjenning skal underlaget være dokument fra fabrikant eller fra importør med fabrikantens fullmakt. For moped og lett motorsykkel skal ikke effekten være redusert til lavere effekt enn den opprinnelige ved hjelp av enkle reversible løsninger. Motorer som tilfredsstiller kravene i direktiv 97/24/EF kap. 7 anses å tilfredsstille dette. Effekten skal være angitt i henhold til direktiv 95/1/EF, eventuelt som endret ved direktiv 2002/41/EF, jf. §23-3. Alternativt kan effekten være angitt i henhold til ECE-reg.nr. 85. Dersom effekten etter disse standarder ikke er kjent, kan motoreffekten etter andre standarder brukes. Disse vil gi omtrent samme eller høyere effekttall enn ovennevnte standarder. Hjuleffekten tillates ikke brukt. 3. Nr. 2 trer i kraft 1. januar 1998. 4. Bestemmelsene i denne paragraf gjelder to- og trehjulede motorvogner som er typegodkjent i Norge før 1. oktober 1999 og/eller som registreres før 17. juni 2003. §23-6. 1. Beltebil skal kunne kjøres bakover ved hjelp av motoren. 2. Ved godkjenning av beltemotorsykkel skal det fremlegges underlag fra fabrikant som viser motorens effekt. Ved enkeltgodkjenning kan underlaget være offentlig dokument, f.eks. vognkort. 3. Beltemotorsykkel skal være utstyrt med en lett tilgjengelig anordning som motoren kan stoppes med (stoppknapp). Anordningen skal være slik innrettet at den blir stående i stillingen «stopp» når den aktiveres. Beltemotorsykkel skal være utstyrt med en anordning som automatisk stopper beltemotorsykkelen dersom føreren faller av kjøretøyet (dødmannsknapp). 4. Kravene i nr. 2 og 3 trer i kraft 15. april 2005 for nye typegodkjenninger og for nye registreringer. §23-7. Traktor i gruppe T5 som godkjennes etter 1. juli 2005 skal ha reversgir som tilfredsstiller kravene i direktiv 75/443/EØF som senest endret ved direktiv 97/39/EF. §23-8. Motor og drivverk på traktor godkjent før 1. 1. Traktor som er godkjent før 1. juli 2005 og motorredskap med egenvekt over 400 kg skal kunne kjøres bakover ved hjelp av motoren. 2. Reversgir på jordbruks- eller skobrukstraktor som tilfredsstiller kravene i direktiv 79/533/EØF, eventuelt som endret ved direktiv 82/890/EØF eller direktiv 1999/58/EF, skal godtas. 0 Endret ved forskrift 23 des 2004 nr. 1810 (tidligere §23-7). §24-1. 1. Motorvogn skal være innrettet og utstyrt slik at den ikke utvikler unødig eller generende støy. 2. Lyddempere skal ikke kunne settes ut av funksjon under kjøring. 3. Det skal ikke foretas endringer på lyddempere, motor eller annet som fører til høyere støynivå enn det som var tillatt for motorvognen ved første gangs registrering i Norge. Hvis motor eller eksossystem er endret slik at det ved en subjektiv bedømmelse kan være tvil om at dette er tilfelle, kan det kreves fremlagt dokumentasjon for at støynivået ikke overskrider det tillatte. Støykapsling skal ikke endres eller fjernes. Hvis motor eller eksossystem er endret slik at det ved en subjektiv bedømmelse kan være tvil om at dette er tilfelle, kan det kreves framlagt dokumentasjon for at støynivået ikke overskrider det tillatte. 4. Motorvognens støynivå/turtall ved standstøymålemetoden etter ECE.Reg. No. 51 skal normalt være verdier oppgitt av motorvognfabrikanten. I de tilfeller der slike data ikke er tilgjengelige, kan i stedet godtas oppgitt verdier målt av kompetent laboratorium. Ved måling etter standstøymålemetoden skal motorvogn i bruk ikke ha høyere støynivå enn 5 dB (A) over det nivå som er oppgitt av fabrikanten for ny motorvogn, respektive 2 dB (A) over det nivå som er målt av laboratorium på det aktuelle eksemplar. Verdien i vognkortet er det som er oppgitt av fabrikanten (merket F), respektive målt av laboratorium (merket L). §24-2. 1. For bil med spjeld i eksosrøret gjelder støykravene for begge stillinger av spjeldet. 2. Bil med eksosoppvarmet lasteplan skal ha et rimelig støynivå under tipping. §24-3. 1. Bestemmelsene i denne paragraf gjelder ikke for militærtaktiske biler registrert på forsvaret. 2. Ved typegodkjenning skal det fremlegges dokumentasjon fra fabrikanten eller fra kompetent, uavhengig laboratorium for at bilen tilfredsstiller kravene i direktiv 70/157/EØF, som senest endret ved direktiv 1999/101/EF. Bilens støynivå/turtall ved standstøymålemetoden skal oppgis. 3. Grenseverdier for støynivå er som for direktiv 92/97/EØF, gjengitt i §24-5, pkt. 3. 4. Unntak fra grenseverdier er som for direktiv 92/97/EØF, gjengitt i §24-5, pkt. 4. 5. Bil tillates utstyrt med erstatningseksosanlegg som tilfredsstiller vedlegg II i direktiv 92/97/EØF, eventuelt som endret ved direktiv 96/20/EF eller direktiv 1999/101/EF. 6. Bestemmelsene i denne paragraf trer i kraft 1. november 2000 for typegodkjenning av bil og typegodkjenning av eksosanlegg. §24-4. 2. Ved typegodkjenning skal det fremlegges dokumentasjon fra fabrikanten eller fra kompetent, uavhengig laboratorium for at bilen tilfredsstiller kravene i direktiv 70/157/EØF, som senest endret ved direktiv 96/20/EF. Bilens støynivå/turtall ved standstøymålemetoden skal oppgis. 5. Bil tillates utstyrt med erstatningseksosanlegg som tilfredsstiller vedlegg II i direktiv 92/97/EØF, eventuelt som endret ved direktiv 96/20/EF. 6. Bestemmelsene i denne paragraf trer i kraft 1. november 1997 for typegodkjenning av ny type bil. §24-5. 2. Ved typegodkjenning og - for ikke typegodkjente biler - ved første gangs registrering i Norge skal det fremlegges dokumentasjon fra fabrikanten eller kompetent, uavhengig laboratorium for at bilen tilfredsstiller kravene i direktiv 70/157/EØF, som endret senest ved direktiv 92/97/EØF. Bilens støynivå/turtall ved standstøymålemetoden skal oppgis. 3. Akselerasjonsstøy. Støynivå etter direktiv 92/97/EØF: a) Bil som er innrettet for transport av personer, og som har sitteplass for høyst ni personer, førerplass medregnet 74 dB(A)b) Bil som er innrettet for transport av personer, som har sitteplass for flere enn ni personer, førerplass medregnet, og har tillatt totalvekt på over 3.500 kg - med en motoreffekt på under 150 kW 78 dB(A)- med en motoreffekt på 150 kW eller mer 80 dB(A)c) Bil som er innrettet for transport av personer, som har sitteplass for flere enn ni personer, førerplass medregnet; Bil som er innrettet for godstransport - med tillatt totalvekt på høyst 2.000 kg 76 dB(A)- med tillatt totalvekt over 2.000 kg men ikke over 3.500 kg 77 dB(A)d) Bil som er innrettet for godstransport og har tillatt totalvekt på over 3.500 kg - med motoreffekt på under 75 kW 77 dB(A)- med motoreffekt på 75 kW eller mer, men under 150 kW 78 dB(A)- med motoreffekt på 150 kW eller mer 80 dB(A) 4. Unntak fra nr. 3. For bil i gruppe a) og c) skal grenseverdiene økes med 1 dB(A) dersom den er utstyrt med dieselmotor med direkte innsprøytning. For bil beregnet for bruk utenfor vei, og med tillatt totalvekt på mer enn 2. - 1 dB(A) - 2 dB(A) For bil i gruppe a) som er utstyrt med manuell girkasse med flere enn fire gir forover, og som har en største motoreffekt på over 140 kW, og som har et forhold mellom største motoreffekt og største tillatte totalvekt som overskrider 75 kW/tonn, skal grenseverdiene økes med 1 dB(A) dersom hastigheten for bilen når den bakerste delen forlater måleområdet, er større enn 61 km/t i tredje gir. 5. Trykkluftstøy. Støynivå etter direktiv 92/97/EØF: 72 dB (A). 6. Bil tillates utstyrt med erstatningseksosanlegg som tilfredsstiller vedlegg II i direktiv 92/97/EØF. 7. Bestemmelsene i denne paragraf trer i kraft 1. oktober 1995 for nye typegodkjenninger og 1. oktober 1996 for nye registreringer. §24-6. Støy fra bil - kravnivå ECE-reg.nr. 2. Ved typegodkjenning og - for ikke typegodkjente biler - ved første gangs registrering i Norge skal det fremlegges dokumentasjon fra fabrikanten eller kompetent, uavhengig laboratorium for at bilen tilfredsstiller kravene i ECE-reg.nr. 51 Amendment 01. Bilens støynivå/turtall ved standstøymålemetoden skal oppgis. 3. Støynivå etter ECE-reg.nr. 51 Amendment 01: Personbil 77 dB(A)Buss- og varebil - med tillatt totalvekt ikke over 2.000 kg 78 dB(A)- med tillatt totalvekt over 2.000 kg men ikke over 3.500 kg 79 dB(A) Buss med tillatt totalvekt over 3.500 kg - med motor som yter ikke over 150 kW ECE (204 hk) 80 dB(A)- med motor som yter over 150 kW ECE (204 hk) 83 dB(A) Lastebil og trekkbil - med motor som yter ikke over 75 kW ECE (102 hk) 81 dB(A)- med motor som yter over 75 kW ECE (102 hk), men ikke over 150 kW ECE (204 hk) 83 dB(A)- med motor som yter over 150 kW ECE (204 hk) 84 dB(A) For bil som hører inn under kategori som i ovenstående tabell har grenseverdi 77, 78 og 79 dB(A), og som har dieselmotor med direkte innsprøytning, skal grenseverdiene økes med 1 dB(A). For bil beregnet for bruk utenfor vei, og med tillatt totalvekt mer enn 2.000 kg, skal grenseverdiene økes med: - 1 dB(A) hvis bilen har motor som yter ikke over 150 kW ECE (204 hk) - 2 dB(A) hvis bilen har motor som yter over 150 kW ECE (204 hk) 4. Som alternativ dokumentasjon godtas dokumentasjon for direktiv 70/157/EØF, som senest endret ved direktiv 84/424/EØF, eventuelt som endret ved direktiv 87/354/EØF, direktiv 89/491/EØF, direktiv 92/97/EØF, direktiv 96/20 EF eller direktiv 1999/101/EF. Bil tillates utstyrt med erstatningseksosanlegg som tilfredsstiller vedlegg II i direktiv 70/157/EØF, som endret senest ved direktiv 92/97/EØF. §24-7. Støy fra to- eller trehjulede motorvogner (direktiv 97/24/EF kapittel 9) 1. Kravnivå: Direktiv 97/24/EF kapittel 9 (tillatt støynivå for og eksosanlegg til to- og trehjulede motorvogner). 2. Virkeområde: Alle kjøretøy som definert i artikkel 1 i direktiv 92/61/EØF, fra 9. november 2003 erstattet av direktiv 2002/24/EF, som senest endret ved direktiv 2003/77/EF. For erstatningseksosanlegg gjelder reglene kun for motorvogner typegodkjent etter 1. oktober 1999 eller som registrert etter 17. juni 2003. Erstatningseksosanlegg som monteres på to- og trehjulede motorvogner skal være godkjent og merket iht. direktiv 97/24/EF kapittel 9. Erstatningseksosanlegg 1. oktober 1999 17. §24-8. 1. Bestemmelsene i denne paragraf gjelder for motorsykler og erstatningseksosanlegg som ikke omfattes av §24-7. 2. Ved typegodkjenning og - for ikke typegodkjente motorsykler - ved første gangs registrering i Norge skal det fremlegges dokumentasjon fra fabrikanten eller kompetent, uavhengig laboratorium for at motor sykkelen tilfredsstiller kravene i ECE-reg.nr. 41 Amendment 01. Motorsykkelens støynivå/turtall ved standstøymålemetoden skal oppgis. 3. Støynivå etter ECE-reg.nr. - ikke over 80 cm3 77 dB(A) - over 80 cm3 t.o.m. 175 cm3 80 dB(A) - over 175 cm3 82 dB(A) 4. Som alternativ dokumentasjon kan godtas dokumentasjon for direktiv 78/1015/EØF, som endret senest ved direktiv 89/235/EØF, eventuelt som avløst av direktiv 97/24/EF kap. 9. Erstatningseksosanlegg som monteres på motorsykkel skal være godkjent og merket iht. vedlegg II i direktiv 78/1015/EØF, som endret senest ved direktiv 89/235/EØF eller direktiv 97/24/EF kapittel 9. §24-9. Støy fra moped - kravnivå ECE-reg.nr. 1. Ved typegodkjenning og - for ikke typegodkjente mopeder - ved første gangs registrering i Norge skal det fremlegges dokumentasjon fra fabrikanten eller kompetent, uavhengig laboratorium for at mopeden tilfredsstiller kravene i ECE-reg.nr. 63-00 (unamended). Mopedens støynivå/turtall ved standstøymetoden etter ECE-reg.nr. 63 skal oppgis. 2. Støynivå etter ECE-reg.nr. Moped med maksimalhastighet 30 km/t eller lavere 70 dB(A)Moped med maksimalhastighet over 30 km/t 73 dB(A) §24-10. 1. Ved typegodkjenning og - for ikke typegodkjente beltemotorsykler - ved første gangs registrering i Norge skal det fremlegges dokumentasjon fra fabrikanten eller fra kompetent, uavhengig laboratorium for at beltemotorsykkelen tilfredsstiller følgende krav: Støynivået målt etter målemetoden beskrevet i ECE-reg.nr. 41-01 eller direktiv 78/1015/EØF, endret ved direktiv 87/56/EØF, eventuelt som endret ved direktiv 89/235/EØF, skal ikke overstige 85 dB (A). §24-11. Traktor som tilfredsstiller kravene i vedlegg VI til direktiv 74/151/EØF, eventuelt som endret ved direktiv 82/890/EØF, direktiv 88/410/EØF, direktiv 97/54/EF eller direktiv 98/38/EF anses å tilfredsstille kravene i §24-1 nr. 1 og 2. §25-1. 1. Motorvogn skal være innrettet, utstyrt og vedlikeholdt slik at den ikke unødig utvikler skadelig eller sjenerende gass eller røyk. Eksosanlegg skal være fritt for lekkasje og føre avgass fra motor og eventuelt varmeapparat ut i friluft på en hensiktsmessig måte. §25-2. 1. Bil skal holdes i en slik forfatning at utslippet av forurensende avgasser ikke blir nevneverdig endret. Dyser, justering mv. skal til enhver tid være som foreskrevet av fabrikanten, og eventuelle forseglinger tillates bare brutt når det skjer i overensstemmelse med fabrikantens retningslinjer. 2. Det er forbudt å montere utstyr som øker utslippet av forurensede avgasser med mindre det fremlegges dokumentasjon for at bilen tilfredsstiller de krav som ble lagt til grunn da den ble registrert første gang i Norge og utstyret er godkjent av Vegdirektoratet. Ettermontering av avgassetterbehandlingsutstyr (f.eks. 3-veis katalysator og partikkelfilter) er bare tillatt dersom det foreligger dokumentasjon/bevitnelse/garanti fra bilfabrikant eller kompetent, uavhengig laboratorium for at utstyret er utprøvd og tilpasset vedkommende biltype. Av dokumentasjonen skal det fremgå hvilken avgasstandard (EU-direktiv, ECE-regulativ osv.) biltypen er prøvet etter og tilfredsstiller. 3. Nr. 2 annet ledd trer i kraft 1. november 2000 for ettermontering og ibruktagelse, uansett når bilen er registrert. §25-3. 1. Bil i bruk skal være slik vedlikeholdt og justert at følgende krav, som finnes i direktiv 96/96/EF, er tilfredsstilt. a) For bil med motor med elektrisk tenning, der motoren ikke styres av et avansert system som et treveiskatalysatorsystem med lambdasonde: Konsentrasjon av CO ved tomgang skal ikke overskride 3,5 volumprosent. b) For bil med motor med elektrisk tenning, der motoren styres av et avansert system som et treveiskatalysatorsystem med lambdasonde: Konsentrasjonen av CO ved tomgang skal ikke overskride 0,5 volumprosent eller etter fabrikantens anvisning. For kjøretøy angitt i tabellen i siste ledd er grenseverdien 0,3% eller etter fabrikantens anvisning. Ved forhøyet tomgang - minst 2.000 o/min - skal konsentrasjonen av CO ikke overskride 0,3 volumprosent eller etter fabrikantens anvisning. For kjøretøy angitt i tabellen i siste ledd er grenseverdien 0,2% eller etter fabrikantens anvisning. Lambdaverdien skal ligge innenfor 1 +/- 0,03 eller etter fabrikantens anvisning. Følgende biler, som tilfredsstiller direktiv 70/220/EØF senest endret ved direktiv 98/69/EF, skal tilfredsstille de strengere grenseverdiene angitt over: M1 - TTV1 <= 2500 1. januar 2001TTV > 2500 1. januar 2002 N1 I RV2 <= 1305 1. januar 2001II 1305 < RV <= 1760 1. januar 2002III 1760 < RV 1. 1 Tillatt totalvekt. 2 Referansevekt = egenvekt + 100 kg. 3 Kravene gjelder også for kjøretøy med bensinmotor registrert første gang 1. juli 2002 eller senere, som ikke tilfredsstiller direktiv 70/220/EØF senest endret ved direktiv 98/69/EF. c) For bil med dieselmotor: Absorpsjonskoeffisienten målt med opasimeter ved fri akselerasjon, skal ikke overskride 2,5 m-1 for bil med sugemotor. For kjøretøy angitt i tabellen i siste ledd er grenseverdien 1,5 m-1 eller etter fabrikantens anvisning. Absorpsjonskoeffisienten målt med opasimeter ved fri akselerasjon, skal ikke overskride 3,0 m-1 for bil med turbolader. For kjøretøy angitt i tabellen i siste ledd er grenseverdien 1,5 m-1 eller etter fabrikantens anvisning. Følgende biler, som tilfredsstiller direktiv 70/220/EØF senest endret ved direktiv 98/69/EF trinn B («Euro 4, lette») eller kjøretøy med dieselmotor som tilfredsstiller direktiv 88/77/EØF, senest endret ved direktiv 1999/96/EF trinn B1, B2 eller C («Euro 4, tunge», «Euro 5, tunge» eller Enhanced Environmentally Vehicle, EEV), skal tilfredsstille de strengere grenseverdiene over: Kategori/klasse Kjøretøyvekt, kg Ikrafttredelser for biler med dieselmotor (Euro 4, 5) 2500 < TTV<= 3500 1. 1. januar 2007M2, M3 - TTV > 3500 1. 1760 < RV 1. 1. januar 2007N2, N3 - TTV > 3500 1. 3 Kjøretøy med dieselmotor registrert første gang 1. juli 2008 eller senere som ikke tilfredsstiller direktiv 70/220/EØF, senest endret ved direktiv 98/69/EF trinn B og kjøretøy med dieselmotor registrert første gang 1. juli 2008 eller senere som ikke tilfredsstiller direktiv 88/77/EØF senest endret ved direktiv 1999/96/EF trinn B1, B2 eller C, skal tilfredsstille kravene fra og med 1. juli 2008. 2. Reservedels-/utskiftningskatalysator (direktiv 2002/80/EF, direktiv 2003/76/EF) Som reservedels-/utskiftningskatalysator, skal personbiler (M1) og varebiler (N1) som er avgassgodkjent i henhold til direktiv 70/220/EØF, endret ved direktiv 2002/80/EF, eventuelt som endret ved direktiv 2003/76/EF, benytte reservedels-/utskiftningskatalysator som er beregnet for å erstatte katalysatortypen som er originalmontert (omfattet av bilens avgasstypegodkjenning) på bilen. Reservedels-/utskiftningskatalysatoren skal være typegodkjent som en separat teknisk enhet som definert i artikkel 4(1)(d) i direktiv 70/156/EØF som endret ved direktiv 98/14/EF, som endret ved direktiv 2003/77/EF og tilfredsstille kravene i direktiv 70/220/EØF, som endret ved direktiv 2002/80/EF og senest ved direktiv 2003/76/EF. I henhold til bilag XIII nr. 5 til direktivet skal reservedels-/utskiftningskatalysatoren være påført EØF-typegodkjenningsmerket, dvs. være e-merket. Merket består av et rektangel inneholdende bokstaven liten «e» og et nummer (for eksempel 24 for Irland) for landet som har meddelt typegodkjenningen. I nærheten av rektangelet skal «basisgodkjenningsnummeret» stå, som utgjør del 4 av bilens avgasstypegodkjenningsnummer som definert i bilag VII til direktiv 70/156/EØF. Foran dette nummeret skal det stå to siffer (et løpenummer) som angir seneste vesentlige tekniske endring av direktiv 70/220/EØF gjeldende på det tidspunkt da det ble gitt typegodkjenning av reservedels-/utskiftningskatalysatoren. For reservedels-/utskiftningskatalysator typegodkjent i henhold til direktiv 70/220/EØF, som endret ved direktiv 2002/80/EF og senest ved direktiv 2003/76/EF, skal sifrene være «01». E-merkingen skal være lett leselig og uutslettelig og skal så vidt mulig være leselig når reservedels-/utskiftningskatalysator er montert på kjøretøyet. Under vises et eksempel på e-merking av en katalysator som er typegodkjent etter direktiv 70/220/EØF, senest endret ved en av de eldre utgavene, direktiv 98/77/EF til 2001/100/EF: I henhold til bilag XIII nr. 7 til direktivet skal det ved markedsføring/salg av reservedels-/utskiftningskatalysator kunne identifiseres ved angivelse av katalysatorprodusentens navn eller merke, de kjøretøymodeller med produksjonsår som katalysatoren er beregnet for, og dersom det er relevant, en merking av om katalysatoren er egnet brukt på kjøretøy med egendiagnosesystem (OBD). Disse opplysningene skal for eksempel enten være i form av en folder som ledsager katalysatoren eller påført emballasje, og må i alle fall finnes i en produktkatalog som distribueres til salgsstedet av produsenten av reservedels-/utskiftningskatalysator. 3. Bestemmelsene i nr. 2 trer i kraft 1. juli 2003 for EØF-typegodkjenning av reservedels-/utskiftningskatalysator som separat enhet. Det er fortsatt tillatt å selge og montere nye reservedels-/utskiftningskatalysatorer med tidligere typegodkjenninger beregnet for kjøretøy som allerede er i bruk, jf. nr. 4. 4. Reservedels-/utskiftningskatalysator (direktiv 98/77/EF) Som alternativ til original reservedelskatalysator, skal personbiler (M1 ) og varebiler (N1 ) som er avgassgodkjent i henhold til direktiv 70/220/EØF og som ikke har montert egendiagnosesystemer (OBD), benytte reservedels-/utskiftningskatalysator som er beregnet for å erstatte katalysatortypen som er originalmontert (omfattet av bilens avgasstypegodkjenning) på bilen. Reservedelskatalysatoren skal være typegodkjent som en separat teknisk enhet som definert i artikkel 4(1)(d) i direktiv 70/156/EØF som endret ved direktiv 98/14/EF og tilfredsstiller kravene i direktiv 70/220/EØF som endret ved direktiv 98/77/EØF. I henhold til bilag XIII til direktivet skal reservedelskatalysatoren være påført EØF-typegodkjenningsmerket, dvs. være e-merket. Merket består av et rektangel inneholdende bokstaven liten «e» og et nummer (unntak: IRL for Irland) for landet som har meddelt typegodkjenningen. I nærheten av rektangelet skal «basisgodkjenningsnummeret», som utgjør del 4 av bilens avgasstypegodkjenningsnummer som definert i direktiv 70/156/EØF, bilag VII, stå. Foran dette nummeret skal det stå to siffer (et løpenummer) som angir seneste vesentlige tekniske endring av direktiv 70/220/EØF gjeldende på det tidspunkt da det ble gitt typegodkjenning av reservedelskatalysatoren. For reservedelskatalysator typegodkjent i henhold til direktiv 70/220/EØF, senest endret ved direktiv 98/77/EF, skal sifrene være «00». Biler som er avgassgodkjent i henhold til andre standarder og/eller som har montert OBD, omfattes ikke av direktivet. Ikke-originale katalysatorer kan benyttes på disse bare dersom det foreligger dokumentasjon/bevitnelse/garanti fra bilfabrikant, katalysatorprodusent eller kompetent, uavhengig laboratorium for at katalysatoren er utprøvd og tilpasset vedkommende biltype. Av dokumentasjonen skal det fremgå hvilken avgasstandard (avgassdirektiv, -regulativ osv.) biltypen er prøvet etter og tilfredsstiller. 5. Bestemmelsene i nr. 4 trer i kraft 1. oktober 1999 for godkjenning/registrering av bil, godkjenning av reservedels-/utskiftningskatalysator som separat enhet, montering og ibruktagelse av reservedels-/utskiftningskatalysator uansett når bilen er registrert. 0 Endret ved forskrifter 16 nov 2004 nr. 1470, 18 jan 2005 nr. 32, 7 mars 2005 nr. 222. §25-4. Avgasser - krav til bil ved første gangs registrering (direktiv 98/69/EF, direktiv 1999/102/EF, direktiv 2001/1/EF, direktiv 2001/100/EF, direktiv 2002/80/EF og direktiv 2003/76/EF), år 2005 («Euro 4, lette») Direktiv 98/69/EF, direktiv 1999/102/EF, direktiv 2001/1/EF, direktiv 2001/100/EF, direktiv 2002/80/EF og direktiv 2003/76/EF, «Euro 4, lette». 2. Virkeområde: Det vises til §25-5, nr. 2. Bestemmelsene gjelder ikke for militærtaktiske biler registrert på forsvaret. 3. Alternativ standard: ECE-reg.nr. 83-05 tillegg 1 eller 2. For biler som omfattes av direktiv 70/220/EØF med senere endringer, skal det ved typegodkjenning av ny type bil - og for nye, ikke typegodkjente biler ved første gangs registrering - fremlegges dokumentasjon/bevitnelse/garanti fra bilfabrikant eller kompetent, uavhengig laboratorium for at direktiv 70/220/EØF som senest endret ved direktiv 98/69/EF, direktiv 1999/102/EF, direktiv 2001/1/EF (jf. nr. 5.1 og 5.2), direktiv 2001/100/EF (jf. §25-5 nr. 4.6), direktiv 2002/80/EF (jf. nr. 5.3) og direktiv 2003/76/EF (jf. nr. 5.3) er tilfredsstilt. Bilene gjennomgår seks forskjellige prøver og må tilfredsstille krav om egendiagnostikk (OBD). Med hensyn til beskrivelse av type I - type VI-prøvene og OBD vises til §25-5, nr. 4.1-4.7. med unntak av grenseverdiene for type I-prøven. Grenseverdier i henhold til direktiv 70/220/EØF som endret ved direktiv 98/69/EF vedlegg I nr. 5.3.1.4 rad B i tabellen, «Euro 4, lette»: g/km Kat. Kl. M1 - alle 1,0 0,50 0,10 0,08 0,25 0,30 0,025N12 I RV <= 1.305 1,0 0,50 0,10 0,08 0,25 0,30 0,025II 1. <= 1.760 1,81 0,63 0,13 0,10 0,33 0,39 0,04III 1. 1 Unntatt: - biler med største totalvekt over 2.500 kg. 2 Bilene i kategori M, som er spesifisert unntatt i fotnote 1, omfattes i stedet av disse bestemmelsene. 5.1. Direktiv 98/69/EF, «Euro 4, lette»: Kategori/klasse Kjøretøyvekt, kg Ikrafttredelser forKat. Klas. M1 - TTV1 <= 2.500 1. januar 2005 1. januar 2006TTV > 2.500 1. januar 2006 1. januar 2007N1 I RV2 <= 1.305 1. januar 2005 1. januar 2006 II 1.305 < RV <= 1.760 1. januar 2006 1. januar 2007III 1.760< RV 1. januar 2006 1. 5.2. Tidspunkter fra når person- og varebiler skal ha OBD-system installert avhengig av motor- og drivstofftype, diesel, LPG og naturgass (NG) Diesel: Direktiv 70/220/EØF, som senest endret ved direktiv 1999/102/EF, vedlegg I nr. 8.2 og 8.3LPG og NG: Direktiv 70/220/EØF, som senest endret ved direktiv 2001/1/EF, vedlegg I nr. 8.1. Biler som underkastes typegodkjenning og/eller skal registreres, skal fra tidspunktene under være utstyrt med OBD-system: Ikrafttredelser for OBD ved typegodkjenning/registreringKat./kl. Kjt. vekt, kg Diesel (1999/102/EF) LPG og naturgass (2001/1/EF) Kat. Kl. Typ. Reg. Typ. Reg. M1 - TTV2 <=2500 1. 1. januar 20051 1. 1. januar 20061 1. januar 2003 1. januar 2004TTV>2500 1. januar 2006 1. januar 2007 1. januar 2006 1. januar 2007N1 I RV3 <=1305 1. januar 2005 1. januar 2006 1. januar 2003 1. januar 2004II 1305<RV<=1760 1. januar 2006 1. januar 2007 1. januar 2006 1. januar 2007III 1760<RV 1. januar 2006 1. januar 2007 1. januar 2006 1. 1 Dieselbiler beregnet for flere enn seks personer inkludert føreren. 2 Tillatt totalvekt. 3 Referansevekt = egenvekt + 100 kg. 5.3 Direktiv 2002/80/EF artikkel 2 og direktiv 2003/76/EF artikkel 2: M1 - TTV1 <=2500 1. juli 2003 4. september 2004 1. januar 2006TTV>2500 1. juli 2003 4. september 2004 1. januar 2007N1 I RV2 <=1305 1. juli 2003 4. september 2004 1. januar 2006II 1305<RV<=1760 1. juli 2003 4. september 2004 1. januar 2007III 1760<RV 1. juli 2003 4. september 2004 1. 3 Direktivet gjelder ikke for kjøretøy som produseres i små serier (artikkel 8(2) i direktiv 70/156/EØF har kommet til anvendelse). 0 Endret ved forskrifter 16 nov 2004 nr. 1470, 18 jan 2005 nr. 32. §25-5. Avgasser - krav til bil ved første gangs registrering (direktiv 98/69/EF, direktiv 1999/102/EF, direktiv 2001/1/EF, direktiv 2001/100/EF, direktiv 2002/80/EF og direktiv direktiv 2003/76/EF), år 2000 («Euro 3, lette») Direktiv 98/69/EF, direktiv 1999/102/EF, direktiv 2001/1/EF, direktiv 2001/100/EF, direktiv 2002/80/EF, direktiv 2003/76/EF, «Euro 3, lette». Denne paragraf gjelder for motorvogner som ikke omfattes av §25-4. Virkeområde for direktiv 70/220/EØF, som endret ved direktiv 98/69/EF, i henhold til direktivets vedlegg 1 nr. 1: som omfattes av artikkel 1 i direktiv 70/220/EØF som endret ved direktiv 83/351/EØF, unntatt de motorvognene i gruppe N1 som er gitt typegodkjenning i henhold til direktiv 88/77/EØF. På produsentens anmodning kan typegodkjenning i henhold til dette direktiv utvides til M1 - eller N1 -kjøretøy utstyrt med dieselmotor som allerede er typegodkjent, til M2 - og N2 -kjøretøy med en referansemasse som ikke overstiger 2.840 kg, og som oppfyller vilkårene i nr. 6 i dette vedlegg (utvidelse av EØF-typegodkjenning). I direktiv 70/220/EØF, artikkel 1 som endret ved direktiv 83/351/EØF, heter det: «I dette direktiv menes med motorvogn enhver motorvogn med motor med elektrisk tenning eller kompresjonstenning beregnet på å brukes på vei, med minst fire hjul, en høyeste tillatte totalvekt på minst 400 kg og som er konstruert for en topphastighet på over 50 km/t, unntatt landbrukstraktorer og -maskiner og unntatt kjøretøy til bruk i offentlige arbeider. For biler som omfattes av direktiv 70/220/EØF med senere endringer, skal det ved typegodkjenning av ny type bil - og for nye, ikke typegodkjente biler ved første gangs registrering - fremlegges dokumentasjon/bevitnelse/garanti fra bilfabrikant eller kompetent, uavhengig laboratorium for at direktiv 70/220/EØF som senest endret ved direktiv 98/69/EF, direktiv 1999/102/EF, direktiv 2001/1/EF (jf. nr. 5.1 og 5.2), direktiv 2001/100/EF (jf. nr. 4.6), direktiv 2002/80/EF (jf. nr. 5.3) og direktiv 2003/76/EF (jf. nr. 5.3) er tilfredsstilt. Bilene gjennomgår seks forskjellige prøver og må tilfredsstille krav om egendiagnostikk (OBD): 4.1. Type I-prøve (simulering av by- og landeveiskjøring for måling av gjennomsnittlige utslipp fra avgassrør etter kaldstart). Grenseverdier i henhold til direktiv 70/220/EØF som endret ved direktiv 98/69/EF vedlegg I nr. 5.3.1.4 rad A i tabellen, «Euro 3, lette»: M1 - alle 2,3 0,64 0,20 0,15 0,50 0,56 0,05N12 I RV <= 1.305 2,3 0,64 0,20 0,15 0,50 0,56 0,05II 1. <= 1.760 4,17 0,80 0,25 0,18 0,65 0,72 0,07III 1. - biler med største tillatte totalvekt over 2.000 kg, utstyrt med dieselmotor og konstruert for flere enn seks personer inkludert føreren. Dette unntaket gjelder frem til 1. januar 2003. - biler med største tillatte totalvekt over 2.000 kg, utstyrt med dieselmotor og er såkalte terrengbiler, som definert i anneks II til direktiv 70/156/EØF. Dette unntaket gjelder frem til 1. januar 2003. 4.2. Type II-prøve (prøve av CO-konsentrasjonen ved tomgangsturtall). Gjelder bare bil med elektrisk tenning og som ikke omfattes av type I-prøven. CO-konsentrasjonen på tomgang skal ikke overskride 3,5% ved innstilling tilsvarende type I-prøven og ikke overskride 4,5% utenfor dette området. 4.3. Type III-prøve (kontroll av veivhusutslipp). Gjelder alle biler som direktivet omfatter unntatt de med dieselmotor. Under prøving som angitt i direktivet, skal veivhusets ventilasjonssystem ikke tillate utslipp av noen veivhusgasser til atmosfæren. 4.4. Type IV-prøve (bestemmelse av fordampningsutslipp). Gjelder alle biler som direktivet omfatter unntatt de med dieselmotor. Under prøving som angitt i direktivet, skal fordampningsutslippet være under 2 g/prøve. 4.5. Type V-prøve (holdbarhet av forurensningsreduserende innretninger). Gjelder alle biler direktivet omfatter. Prøven skal representere en aldringsprøve på 80.000 km. Hensikten med prøven er å komme frem til en forringelsesfaktor for hver av de tre grenseverdiene i type I-prøven. Forringelsesfaktoren er forholdet mellom utslippet ved 80.000 km og nybilutslippet. Prøven kan foretas på prøvebane, på vei eller på chassisdynamometer etter en kjøresyklus som angitt i direktivet. Fabrikanten kan alternativt velge faste forringelsesfaktorer angitt i direktivet. Forringelsesfaktorene anvendes ved at de målte utslippene under type I-prøven multipliseres med tilhørende forringelsesfaktorer før de sammenlignes med angitte grenseverdier. 4.6. Type VI-prøve (simulering av gjennomsnittlige utslipp fra avgassrør etter kaldstart ved lav omgivelsestemperatur, -7 °C). Gjelder bare bil med motor med elektrisk tenning (bensinmotor). Bilene kjøres på bensin i bysyklusdelen av type I-prøvesyklusen ved -7 °C med krav til CO og HC for M1 og N1 . Grenseverdier og ikrafttredelser for gjennomføring av lavtemperaturprøve (-7 ° C) under typegodkjenning (direktiv 2001/100/EF): Kat. Kl. Ref. vekt,3 kg CO, g/km HC, g/km Ikrafttr. typegodkj. M11 - alle1 15 1.8 1. januar 2002N1 I RV <= 1305 15 1.8 1. januar 2002N12 II 1305 < RV <= 1760 24 2.7 1. januar 2003III 1760 < RV 30 3.2 1. 2 Bilene i kategori M, som er spesifisert unntatt i fotnote 1, omfattes i stedet av disse grenseverdiene og ikrafttredelsene. Biler med motor med elektrisk tenning som bare kan gå på gass (LPG/naturgass), eventuelt at bilen også har en bensintank på 15 liter eller mindre og hvor drift på bensin kun er beregnet på nødsituasjoner eller start av motor, behøver ikke gjennomføre lavtemperaturtesten. 4.7. OBD. Direktivet inneholder krav om at visse biler skal være utstyrt med egendiagnosesystem, «On Board Diagnostics» (OBD) for overvåkning av utstyr for utslippskontroll og utstyr som kan påvirke utslipp. Dersom det monteres på biler som ikke omfattes av kravet om at de skal ha dette installert, må disse likevel følge de tekniske kravene til OBD. Systemet skal greie å identifisere sannsynlige områder hvor ev. feil finnes ved at feilkoder lagres i datamaskinens minne. Feilkodene skal kunne avleses gjennom et standardisert grensesnitt for feildiagnoseoverføring. Grensesnittet skal ISO-standardiseres som definert i direktivets anneks XI, appendix 1, nr. 6.5.3. OBD-systemet skal kunne oppdage feil som medfører at utslippet overstiger/har oversteget grensene satt under: klasse (RV) (kg) (CO) (g/km) (HC) (g/km) (NOx ) (g/km) (PM) (g/km) Kategori Kl. M2 - alle 3,20 3,20 0,40 0,40 0,60 1,20 0,18N13 4 I RV <= 1.305 3,20 3,20 0,40 0,40 0,60 1,20 0,18II 1. <= 1.760 5,80 4,00 0,50 0,50 0,70 1,60 0,23III 1. 1 For dieselmotorer. 2 Unntatt biler med største totalvekt over 2.500 kg. 3 Bilene i kategori M, som er spesifisert unntatt i fotnote 2, omfattes i stedet av disse bestemmelsene. 4 Kommisjonen skal i henhold til artikkel 3 innen 31. desember 1999 legge frem for Parlamentet og Rådet forslag til terskelverdigrenser for OBD fra 2005/6 for person- og varebiler. For at dette skal anses for å være oppfylt må OBD minst overvåke følgende: Bensin-/gassmotor: - Reduksjon av katalysatorvirkningsgraden, men bare mht. utslipp av HC. - Tilstedeværelse av feiltenninger. - Forringelse av oksygensensoren (lambda(l)-sonden i eksosstrømmen). - Andre kontrollsystemer, dersom feil oppstår, som kan tenkes å resultere i at utslippet overstiger grensene i tabellen. - Den elektroniske kretsen for fordampningskontrollen fra tank- og drivstoffsystem må minst omfattes av en kretskontinuitetskontroll. Dieselmotor: - Dersom bilen har katalysator, skal dens effektivitet overvåkes. - Dersom bilen har partikkelfelle, skal dens funksjonalitet og integritet overvåkes. - Den elektroniske kretsen som styrer dieselinnsprøytningen herunder mengde og tidspunkt, skal undergå kretskontinuitetskontroll og kontroll på om kretsen virker. - Andre kontrollsystemer, som kan tenkes å resultere i at utslippet overstiger grensene i tabellen, dersom feil oppstår, som f.eks. komponenter som overvåker inntaksluftstrøm (og temperaturer) og ladetrykk (og tilhørende sensorer), skal overvåkes. M1 - TTV1 <= 2.500 1. januar 2000 1. januar 2001TTV > 2.500 1. januar 2001 1. januar 2002N1 I RV2 <= 1.3051. januar 2000 1. januar 2001 II 1.305 < RV <= 1.7601. januar 2001 1. januar 2002III 1.760< RV 1. januar 2001 1. 5.2. Tidspunkter fra når person- og varebiler skal ha OBD-system installert avhengig av motor- og drivstofftype, bensin, diesel, LPG og naturgass (NG) Bensin: Direktiv 70/220/EØF, som senest endret ved direktiv 98/69/EF artikkel 2, og vedlegg I nr. 8.1 (eller direktiv 70/220/EØF, som endret ved direktiv 2001/1/EF, vedlegg I nr. 8.1.1)Diesel: Direktiv 70/220/EØF, som senest endret ved direktiv 1999/102/EF, vedlegg I nr. 8.2 og 8.3LPG og NG: Direktiv 70/220/EØF, som senest endret ved direktiv 2001/1/EF, vedlegg I nr. 8.1.2. Ikrafttredelser for OBD ved typegodkjenning/registreringKat./kl. Kjt. vekt, kg Bensin 98/69/EF Diesel 1999/102/EF LPG og naturgass 2001/1/EF Kat. Kl. Typ. Reg. Typ. Reg. Type Reg. 5.4. Biler med dieselmotor utstyrt med direkteinnsprøytning, som er typegodkjent i henhold til lempningene i fotnote 1 til tabellen i §25-7 (direktiv 96/96/EF), nr. 4.1 (tilsvarende avsnitt 5.3.1.4 i anneks I til direktiv 96/69/EF), kan registreres frem til følgende datoer: Kategori/klasse Kjøretøyvekt/antall personer Ikrafttredelse forKat. Klas. M1 - Antall personer inkl. føreren <= 6 1. januar 2001Antall personer inkl. føreren > 6 1. januar 2002TTV1 <= 2.500 1. januar 2001TTV > 2.500 1. januar 2002N1 I RV2 <= 1.305 og TTV1 <= 2.500 1. januar 2001I RV2 <= 1.305 og TTV > 2.500 1. januar 2002II 1035 < RV <= 1.760 1. januar 2002III 1.760 < RV 1. §25-6. Avgasser - krav til bil som kan drives med NG/LPG ved første gangs registrering (direktiv 98/77/EF) Direktiv 98/77/EF (om avgassutslipp fra eksosrør ved normal temperatur, drivstoffordampning fra tank og drivstoffsystem, utslipp av veivhusgasser og holdbarhet av utstyr for utslippsreduksjon for person- og varebiler.) Biler som drives av naturgass (NG) eller Liquid Petroleum Gas (LPG) eller som kan drives av enten bensin eller NG/LPG. Med hensyn til direktivets virkeområde for øvrig vises til §25-8 (direktiv 94/12/EF og direktiv 96/44/EF), nr. 3. For biler som omfattes av direktiv 70/220/EØF, som senest endret ved direktiv 98/77/EF, skal det ved typegodkjenning av ny type bil - og for nye, ikke typegodkjente biler ved første gangs registrering - fremlegges dokumentasjon/bevitnelse/garanti fra bilfabrikant eller kompetent, uavhengig laboratorium for at direktivet er tilfredsstilt. Grenseverdier og krav er som angitt i §25-7 (direktiv 96/69/EF), nr. 4.1 - 4.5. Følgende gjelder imidlertid for gassbilene: - Type I-, II-, III- og V-prøve skal gjennomføres for biler utstyrt kun for gassdrift. - Biler som er utstyrt for å kunne gå på bensin eller NG/LPG, skal underkastes type I- og II-prøve både for bensin og NG/LPG mens type III-, IV- og V-prøve kun utføres under bensindrift. - Har bilen en bensintank på 15 liter eller mindre og hvor drift på bensin kun er beregnet på nødsituasjoner og start av motor, behøver ikke type I-, II-, III-prøve gjennomføres på bensin, bare på NG/LPG. Bestemmelsene i denne paragraf trer i kraft 1. oktober 1999 for nye registreringer av biler som drives av naturgass (NG) eller Liquid Petroleum Gas (LPG) eller som kan drives av enten bensin eller NG/LPG. §25-7. Avgasser - krav til bil ved første gangs registrering (direktiv 96/69/EF) 1. Bestemmelsene i denne paragraf trer i kraft 1. november 1997 for typegodkjenning og registrering av ny bil i gruppe I, 1. januar 1998 for typegodkjenning av ny type bil i gruppe II og III og 1. oktober 1998 for nye registreringer av bil i gruppe II og III. 2. For biler som omfattes av direktiv 70/220/EØF, som senest endret ved direktiv 96/69/EF, skal det ved typegodkjenning av ny type bil - og for nye, ikke typegodkjente biler ved første gangs registrering - fremlegges dokumentasjon/bevitnelse/garanti fra bilfabrikant eller kompetent, uavhengig laboratorium for at direktivet er tilfredsstilt. Ved typegodkjenning anmodes om at bilens forringelsesfaktorer (deterioration factors) samt dens totale kjøremotstand som funksjon av hastigheten oppgis. 3. Med hensyn til direktivets virkeområde vises til §25-8 nr. 3 (direktiv 94/12/EF og direktiv 96/44/EF). 4.1 Type I-prøve (simulering av gjennomsnittlige utslipp fra avgassrør etter kaldstart) Kjøretøygruppe Referansemasse (kg) GrenseverdierMasse av CO (g/km) Kombinert masse av HC og NOx (g/km) Masse av partikler (g/km) M2 alle 2.2 1.0 0.5 0.7 0.08N13 I Rv <= 1.250 2.2 1.0 0.5 0.7 0.08II 1.250 < Rv <= 1.700 4.0 1.25 0.6 1.7 0.12 III 1.700 < Rv 5.0 1.5 0.7 1.2 0. 1 For kjøretøy med dieselmotor med direkte innsprøytning gjelder inntil 30. september 1999 følgende grenseverdier for kombinert masse av CO og HC og for masse av partikler: HC og NOx Partikler- Gruppe M2 og N13 gruppe 1: 0,9 0,10- Gruppe N13 , gruppe II: 1,3 0,14- Gruppe N13 , gruppe III: 2 Unntak: - Kjøretøy beregnet for flere enn seks personer medregnet føreren. - Kjøretøy med største tillatte totalvekt over 2.500 kg. 3 Også kjøretøy i gruppe M som fastsatt i fotnote 2. Under prøving som angitt i direktivet, skal veivhusets ventilasjonssystem ikke tillate utslipp av noen veivhusgasser i atmosfæren. Forringelsesfaktorene anvendes ved at de målte utslippene under type I-prøven multipliseres med tilhørende forringelsesfaktoer før de sammenlignes med angitte grenseverdier. §25-8. Avgasser - krav til bil ved første gangs registrering (direktiv 94/12/EF og direktiv 96/44/EF) 1. Bestemmelsene i denne paragraf trer i kraft 1. januar 1996 for typegodkjenning av ny type bil og 1. januar 1997 for nye registreringer. Direktiv 96/44/EF får virkning fra 1. november 1997 for nye typegodkjenninger. 2. For biler som omfattes av direktiv 70/220/EØF, som senest endret ved direktiv 94/12/EF og direktiv 96/44/EF, skal det ved typegodkjenning av ny bil - og for nye, ikke typegodkjente biler ved første gangs registrering - fremlegges dokumentasjon/bevitnelse/garanti fra bilfabrikant eller kompetent, uavhengig laboratorium for at direktivet er tilfredsstilt. 3. Direktivets virkeområde m.m. Virkeområde for direktiv 70/220/EØF, som senest endret ved direktiv 96/44/EF, i henhold til direktivets vedlegg I nr. 1: 4.1 Type I-prøve (simulering av gjennomsnittlige utslipp fra avgassrør etter en kaldstart). M2 alle 2,2 1,0 0,5 0,71 0,081 N3 Gruppe I Rv <= 1.250 2,72 0,97 0,14Gruppe II 1.250 < Rv <= 1.700 5,17 1,4 0,19Gruppe III 1. 1 For kjøretøy med dieselmotor med direkte innsprøytning gjelder 0,9 istedenfor 0,7 g/km og 0,10 istedenfor 0,08 g/km til 30. september 1999. - Kjøretøy med største tillatte totalvekt over 2. 4.2 Type II-prøve (prøve av CO-konsentrasjon ved tomgangsturtall). Gjelder bare bil med elektrisk tenning og som ikke omfattes av type I-prøven. 4.3 Type III-prøve (kontroll av veivhusgassutslipp). Gjelder alle biler som direktivet omfatter unntatt de med dieselmotor. Under prøve som angitt i direktivet, skal fordampningsutslippet være under 2 g/prøve. 4.5 Typeprøve (holdbarhet av forurensningsreduserende innretninger). Gjelder alle biler direktivet omfatter. §25-9. Avgasser - krav til bil ved første gangs registrering (direktiv 93/59/EØF) 1. Bestemmelsene i denne paragraf gjelder for motorvogner som ikke omfattes av §25-7 eller §25-8. 2. For biler som omfattes av direktiv 70/220/EØF, som senest endret ved direktiv 93/59/EØF, skal det ved typegodkjenning - og for nye, ikke typegodkjente biler ved første gangs registrering - fremlegges dokumentasjon/bevitnelse/garanti fra bilfabrikant eller kompetent, uavhengig laboratorium for at direktivet er tilfredsstilt: Ved typegodkjenning anmodes om at bilens forringelsesfaktor (deterioration factors) samt dens totale kjøremotstand som funksjon av hastigheten oppgis. Virkeområde for direktiv 70/220/EØF, som senest endret ved direktiv 93/59/EØF, er i henhold til direktivets vedlegg 1 nr. 1 som følger: «Dette direktiv får anvendelse på utslipp fra avgassrør, fordampningsutslipp, utslipp av veivhusgasser og holdbarheten til forurensningsreduserende innretninger for alle motorvogner som har motorer med elektrisk tenning samt på utslipp fra avgassrør og holdbarheten til forurensningsreduserende innretninger i gruppe M1 og N1, utstyrt med dieselmotorer omhandlet i artikkel 1 i direktiv 70/220/EØF i versjonen til direktiv 83/351/EØF, unntatt de kjøretøyene i gruppe N1 som er gitt typegodkjenning i henhold til direktiv 88/77/EØF. På produsentens anmodning kan typegodkjenning i henhold til dette direktiv utvides fra M1- eller N1-kjøretøyer utstyrt med dieselmotorer som allerede er typegodkjent, til M2- og N2-kjøretøyer med en referansemasse som ikke overstiger 2.840 kg, og som oppfyller vilkårene i nr. 6 i dette vedlegg (utvidelse av EØF-typegodkjenning)». Direktiv 70/220/EØF, artikkel 1 i versjonen til direktiv 83/351/EØF, lyder: «I dette direktiv menes med motorvogn enhver motorvogn med motor med elektrisk tenning eller kompresjonstenning beregnet på å brukes på vei, med minst fire hjul, en høyeste tillatte vekt på minst 400 kg og som er konstruert for en topphastighet på over 50 km/t, unntatt landbrukstraktorer og -maskiner og unntatt kjøretøy til bruk i offentlige arbeider. 4.1 Type I-prøve (simulering av gjennomsnittlige utslipp fra avgasser etter en kaldstart). Grenseverdier, Prototypkrav (TAS= Type Approval Standard): Kjøretøygruppe Referansemasse (kg) GrenseverdierMasse av CO (g/km) Kombinert masse av HC og NOx (g/km) Masse av partikler1 (g/km) M2 alle 2,72 0,97 0,14N3 Gruppe I Rv <= 1.250 2,72 0,97 0,14Gruppe II 1.250 < Rv <= 1.700 5,17 1,4 0,19Gruppe III 1. Grenseverdier, Produksjonskrav (COP= Conformity og Production): M2 alle 3,16 1,13 0,18N13 Gruppe I Rv <= 1.250 3,16 1,13 0,18Gruppe II 1.250 < Rv <= 1.700 6,0 1,6 0,22Gruppe III 1. CO-konsentrasjonen ved tomgang skal ikke overskride 3,5% ved innstilling tilsvarende type I-prøven og ikke overskride 4,5% utenfor dette området. Prøven skal presentere en aldringsprøve på 80.000 km. Hensikten med prøven er å komme frem til en forringelsesfaktor for hver av de tre grenseverdiene i type I-prøven. Forrringelsesfaktoren er forholdet mellom utslippet ved 80.000 km og nybilutslippet. Prøven kan foretas på prøvebane, på vei eller på chassisdynamometer etter en kjøresyklus som angitt i direktivet. Fabrikanten kan alternativt velge faste forringelsesfaktorer angitt i direktivet. §25-10. Avgasser - krav til bil (>3,5 t) ved første gangs registrering (2001/27/EF), år 2008 («Euro 5, tunge») Direktiv 2001/27/EF, «Euro 5, tunge». Virkeområde for direktiv 88/77/EØF, som endret ved direktiv 2001/27/EF, i henhold til direktivets vedlegg 1 nr. 1 som følger: «Dette direktiv gjelder for forurensende gasser og partikler fra alle motorvogner som er utstyrt med motor med kompresjonstenning, og for forurensende gasser fra alle motorvogner som er utstyrt med motor med elektrisk tenning og bruker naturgass eller LPG, og for motorer med kompresjonstenning og elektrisk tenning som definert i artikkel 1, med unntak av kjøretøyer i gruppene N1, N2 og M2 som er typegodkjent i samsvar med direktiv 70/220/EØS, sist endret ved direktiv 98/77/EF. 3. Alternativ standard: ECE-reg.nr. 49-04. For biler som omfattes av direktiv 88/77/EØF, som senest endret ved direktiv 2001/27/EF, skal det ved typegodkjenning av ny type motor og ny type bil - og for nye, ikke typegodkjente biler ved første gangs registrering - fremlegges dokumentasjon/bevitnelse/garanti fra bilfabrikant eller kompetent, uavhengig laboratorium for at direktivet er tilfredsstilt. Det innføres en egen kategori kjøretøy som kalles «enhanced environmentally friendly vehicle» (EEV), «spesielt miljøvennlige kjøretøy». Motorvogner kan klassifiseres som EEV dersom motoren tilfredsstiller spesielle strengere grenseverdier. Det innføres tre nye testsykluser som erstatning for 13-mode-syklusen: - «European steady State Cycle» (ESC) som er en ny 13-mode-syklus. - «European Load Respons» test (ELR) kjøres i sammenheng med ESC som er en belastningsvariasjonstest hvor røkutslippet måles vha. opasitetsmåling (gjennomlysing av eksosen). - «European Transient Cycle» (ETC) er en testsyklus som varierer motorens turtall og belastning iht. en spesiell kurve som skal representere en tenkt reise i by, på landeveg og motorveg. Alle motorer skal fra 1. oktober 2005 testes både med ESC+ELR og ETC unntatt gassmotorer som kun skal testes med ETC. B2 (2008) 1,5 0,46 2,0 0,02 0,5C (EEV) a Grenseverdier som EEV-kjøretøy må tilfredsstille. B2 (2008) 4,0 0,55 1,1 2,0 0,03C (EEV) a Kun for naturgassmotorer. b Gjelder ikke for gassdrevne motorer på trinn B. c Grenseverdier som EEV-kjøretøy må tilfredsstille. Gassmotorprodusenten kan velge å kun måle totale HC, dvs. slå sammen NMHC- og CH4 (metangass)-utslippet. Grenseverdien blir da den samme som for NMHC. Bestemmelsen i denne paragraf trer i kraft for nye typegodkjenninger 1. oktober 2008 og 1. oktober 2009 for nye registreringer og salg av fabrikknye motorer unntatt for reservedelsmotorer beregnet for eldre kjøretøy. 0 Endret ved forskrift 18 jan 2005 nr. 32. §25-11. Avgasser - krav til bil (>3,5 t) ved før ste gangs registrering (2001/27/EF), år 2005 («Euro 4, tunge») Direktiv 2001/27/EF, «Euro 4, tunge». Det vises til §25-10, nr. 2. ECE-reg.nr. 49-03. Det vises til §25-10, nr. 4 med unntak av hvilke testsykluser og grenseverdier som kommer til anvendelse: B2 (2005) 1,5 0,46 3,5 0,02 0,5C (EEV) B2 (2005) 4,0 0,55 1,1 3,5 0,03C (EEV) Bestemmelsen i denne paragraf trer i kraft for nye typegodkjenninger 1. oktober 2005 og 1. oktober 2006 for nye registreringer og salg av fabrikknye motorer unntatt for reservedelsmotorer beregnet for eldre kjøretøy. §25-12. Avgasser - krav til bil (>3,5 t) ved første gangs registrering (1999/96/EF og 2001/27/EF), år 2000 («Euro 3, tunge») Direktiv 1999/96/EF og direktiv 2001/27/EF, «Euro 3, tunge». For biler som omfattes av direktiv 88/77/EØF, som senest endret ved direktiv 1999/96/EF ev. direktiv 2001/27/EF (jf. nr. 5), skal det ved typegodkjenning av ny type motor og ny type bil - og for nye, ikke typegodkjente biler ved første gangs registrering - fremlegges dokumentasjon/bevitnelse/garanti fra bilfabrikant eller kompetent, uavhengig laboratorium for at direktivet er tilfredsstilt. Det innføres en egen kategori kjøretøy som på engelsk kalles «enhanced environmentally friendly vehicle» (EEV), «spesielt miljøvennlige kjøretøy». Motorvogner kan klassifiseres som EEV dersom motoren tilfredsstiller spesielle strengere grenseverdier. Det innføres tre nye testsykluser som erstatning for den gamle 13-mode-syklusen i direktiv 88/77/EØF: Alle vanlige dieselmotorer (også med EGR og/eller oksydasjonskatalysator) skal testes med ESC og ELR. Dieselmotorer med annet avansert utstyr for avgassbehandling (f.eks. DeNOX -katalysatorer og/eller partikkelfeller) skal testes med ETC. Gassmotorer skal kun testes med ETC. Alle EEV-motorer utenom gassmotorer skal fra 1. november 2000 testes både med ESC+ELR og ETC. Grenseverdier for dieseldrevne motorer - ESC- og ELR-test: A (2000) 2,1 0,66 5,0 0,10 0,13a 0,8C, (EEV) a For motorer med slagvolum på mindre end 0,75 dm3 pr. sylinder og turtall ved nominell effekt på over 3000 min-1 . b Grenseverdier som EEV-kjøretøy må tilfredsstille. Grenseverdier for diesel- og gassmotorer - ETC-test: A (2000) 5,45 0,78 1,6 5,0 0,16 0,21cC, (EEV) b Gjelder ikke for gassdrevne motorer på trinn A. c For motorer med slagvolum under 0,75 dm3 pr. sylinder og turtall ved nominell effekt på over 3000 min-1 . d Grenseverdier som EEV-kjøretøy må tilfredsstille. Bestemmelsene i denne paragraf trer i kraft for nye typegodkjenninger og for nye registreringer og salg av fabrikknye motorer unntatt for reservedelsmotorer beregnet for eldre kjøretøy: 1999/96/EF Kompresjon/gass 1. november 2000 1. oktober 2001 2001/27/EF Kompresjon 15. juni 2002 15. juni 2002Gass 15. juni 2002 1. §25-13. Avgasser - krav til bil ved første gangs registrering (direktiv 91/542/EØF, («Euro 2») eventuelt som endret ved direktiv 96/1/EF) 1. Bestemmelsene i denne paragraf trer i kraft 1. oktober 1995 for nye typegodkjenninger og 1. oktober 1996 for nye registreringer. 2. For biler som omfattes av direktiv 88/77/EØF, som endret ved direktiv 91/542/EØF, kravnivå B («Euro 2»), og ved direktiv 96/1/EF, skal det ved typegodkjenning av ny type bil - og for nye, ikke typegodkjente biler ved første gangs registrering - fremlegges dokumentasjon/bevitnelse/garanti fra bilfabrikant eller kompetent uavhengig laboratorium for at direktiv 91/542/EØF, kravnivå B, eventuelt som endret ved direktiv 96/1/EF, er tilfredsstilt. 3. Virkeområde for direktiv 88/77/EØF, som endret ved direktiv 91/542/EØF og direktiv 96/1/EF, er i henhold til direktivets vedlegg 1 nr. I som følger: «Dette direktiv gjelder for forurensende gasser og partikler fra alle motorvogner som er utstyrt med dieselmotor, og fra dieselmotorer som definert i artikkel 1, med unntak av kjøretøyer i gruppene N1, N2 og M2 som er typegodkjent i samsvar med direktiv 70/220/EØF, sist endret ved direktiv 91/441/EØF». Direktiv 88/77/EØF, artikkel 1, lyder: - kjøretøy, ethvert kjøretøy som drives frem av en dieselmotor, beregnet til å kjøres på vei, med eller uten karosseri, med minst fire hjul og med høyeste konstruksjonshastighet på over 25 km/t, med unntak av kjøretøyer i gruppe M1, som definert i vedlegg I nr. 0.4 til direktiv 70/156/EØF, med største tillatte vekt på maksimum 3,5 tonn, kjøretøy på skinner, landbrukstraktorer og -maskiner samt bygge- og anleggsmaskiner. - type dieselmotor, dieselmotor som kan typegodkjennes som en teknisk enhet i henhold til artikkel 9a i direktiv 70/156/EØF». Direktivet inneholder to sett krav, «A» og «B» (ofte kalt «Euro 1» og «Euro 2»), til utslippet ved en standardisert motorkjøresyklus («13 modesyklusen»). 4. Grenseverdier «B»: Grenseverdi: 1 Ifølge direktiv 96/1/EF er inntil 1. oktober 1997 grenseverdien for partikler 0,25 g/kWh for motorer med slagvolum under 0,7 dm3 pr. sylinder og med maksimaleffektturtall over 3.000 0 /min. 5. Endringene i direktiv 96/1/EF trer i kraft 1. november 1997. §25-14. Avgasser - krav til bil ved første gangs registrering (direktiv 91/542/EØF, «Euro 1») 1. Bestemmelsene i denne paragraf gjelder for biler som ikke omfattes av §25-13. 2. For biler som omfattes av direktiv 88/77/EØF, som endret ved direktiv 91/542/EØF, kravnivå «A» («Euro 1»), skal det ved typegodkjenning - og for nye, ikke typegodkjente biler ved første gangs registrering - fremlegges dokumentasjon/bevitnelse/garanti fra bilfabrikant eller kompetent, uavhengig laboratorium for at direktivet er tilfredsstilt. 3. Med hensyn til direktivets virkeområde vises til §25-13 nr. 3. 4. Grenseverdier «A», Prototypekrav (TAS = Type Approval Standard): 1 For motorer som yter 85 kW eller mindre, skal en koeffisient på 1,7 anvendes på grenseverdien for partikkelutslipp. Grenseverdier «A», produksjonskrav (COP = Conformity og Production): §25-15. Stikkprøvekontroll av produksjonen (typegodkjente biler) Vegdirektoratet kan kontrollere at nye biler - eller nye motorer - tilfredsstiller kravene i disse bestemmelser. Utslippskravene kontrolleres etter prøveprosedyrene fastsatt i de respektive direktiver. Biler - eller motorer - som skal kontrolleres, skal være innkjørt og stilles kostnadsfritt til disposisjon for Vegdirektoratet. Vegdirektoratet velger ut bilene - eller motorene - og bestemmer tidspunkt og sted. Dersom bilen - eller motoren - ikke oppfyller kravene, og fabrikanten ber om at flere biler - eller motorer - prøves, skal disse prøvene gjøres på fabrikantens bekostning. Ved stikkprøvekontroll av produksjonen i henhold til denne paragraf vil alle biler, uansett hvilke krav de er godkjent etter, bli prøvd i samsvar med det aktuelle EU-direktiv. §25-16. 1. Som alternativ til EU-direktivene nevnt i §25-9 og §25-14, kan det fremlegges dokumentasjon/bevitnelse/garanti for at en av følgende bestemmelser er tilfredsstilt: a) Amerikanske føderale bestemmelser for lette biler; for bensindrevne biler LDV (Light Duty Vehicles) 1983, og for dieseldrevne biler LDV 1987. b) Amerikanske føderale bestemmelser for tyngre biler, LDT (Light Duty Trucks) 1990. c) Amerikanske føderale bestemmelser for tunge biler, HDV (Heavy Duty Vehicles) 1991. d) Svenske bestemmelser SNFS 1987: 3 (A 12) / SNFS 1989: 8 (A 13) eller SNFS 1992:4 (A 14). Sistnevnte inneholder miljøklassene C1 og C2. e) Tyske bestemmelser StVZO §47 Anlage XXIII. 2. Som alternativ til EU-direktivet nevnt i §25-13, kan det fremlegges dokumentasjon/bevitnelse/garanti for at følgende bestemmelser er tilfredsstilt: - Amerikanske føderale bestemmelser for tunge biler, HDV (Heavy Duty Vehicles) 1994. 3. Ovennevnte regelverk opererer med andre grenser mellom lette og tunge biler enn de aktuelle EU-direktivene. Tilfredsstillelse av ovennevnte regelverk godtas selv om den aktuelle bilen etter EU-direktivene tilhører en annen kategori. §25-17. Røkutslipp - krav til bil med dieselmotor ved første gangs registrering (direktiv 97/20/EF) Bestemmelsene i denne paragraf trer i kraft 1. oktober 1998 for typegodkjenning av ny type bil og 1. oktober 1999 for nye registreringer. 2. For bil med dieselmotor skal det ved typegodkjenning - og for nye, ikke typegodkjente biler ved første gangs registrering - fremlegges dokumentasjon/bevitnelse/garanti fra fabrikanten eller kompetent, uavhengig laboratorium for at kravene i direktiv 72/306/EØF, eventuelt som endret ved direktiv 89/491/EØF eller direktiv 97/20/EF er tilfredsstilt. §25-18. Avgasskrav for to- og trehjulede motorvogner (direktiv 2002/51 og direktiv 2003/77/EF, B-krav og holdbarhet fra 2006) 1. Kravnivå: Direktiv 97/24/EF kapittel 5 som senest endret ved direktiv 2003/77/EF (om foranstaltninger mot luftforurensning fra to- og trehjulede motorvogner). 2. Virkeområde: Alle kjøretøy som definert i artikkel 1 i direktiv 2002/24/EF, som senest endret ved direktiv 2003/77/EF. Bestemmelsene gjelder ikke for militærtaktiske kjøretøy registrert på forsvaret. 4.1 Motorsykkel (ikke moped eller trehjuls motorsykkel) skal bl.a. tilfredsstille krav til grenseverdier ved typegodkjenning, samsvarskontroll og førstegangsregistrering: To hjuls motorsykkel I (<=150 cm3 ) II (>150 cm3 ) 1 Bysyklus (iht. ECE-reg.nr. 40) men avgassmålingen starter med en gang og ikke etter de to innledende oppvarmingssyklusene slik at seks grunnsykluser måles. 2 I tillegg til bysyklusen skal landevegsdelen (EUDC) fra person- og varebil prøvesyklusen (70/220/EØF) kjøres umiddelbart etter. Avgassmålingen starter med en gang uten innledende oppvarming. 4.2 Manipulasjonordninger: For to- og trehjuls motorsykkel er det forbudt å bruke manipulasjonsanordninger og/eller irrasjonell utslippskontrollstrategi, jf. direktiv 97/24/EF, som senest endret ved direktiv 2002/51/EF eller direktiv 2003/77/EF, kapittel 5, vedlegg II nr. 2.3. 4.3 Funksjonsdyktighet: For alle to- og trehjulede motorvogner skal det ved typegodkjenning foreligge erklæring om at det utslippsbegrensende utstyret er funksjonsdyktig i kjøretøyets normale levetid opp til 30.000 km, og at utstyret er funksjonsdyktig ved normal kjøring i kjøretøyets normale levetid. Motorsykler 1. januar 2006 1. januar 2007* * For kjøretøytyper som ikke selges i mer enn 5000 eksemplarer i EU er datoen 1. januar 2008. Kravene til erklæring for funksjonsdyktighet trer i kraft 1. januar 2006 for typegodkjenning av ny type kjøretøy og 1. januar 2007 for nye registreringer. §25-19. Avgasskrav motorsykler og trehjuls motorsykler (direktiv 2002/51/EF, A-krav fra 2003) 1. Kravnivå: Direktiv 97/24/EF kapittel 5 som endret ved direktiv 2002/51/EF (om foranstaltninger mot luftforurensning fra to- og trehjulede motorvogner). 2. Virkeområde: Motorsykler og trehjuls motorsykler som definert i artikkel 1 i direktiv 92/61/EØF, fra 9. november 2003 erstattet av direktiv 2002/24/EF, som senest endret ved direktiv 2003/77/EF. Motorsykkel og trehjuls motorsykkel (ikke moped) skal bl.a. tilfredsstille krav til grenseverdier ved typegodkjenning, samsvarskontroll og førstegangsregistrering: Motorsykkel I (<=150 cm3 ) 5,5 1,2 0,3II(>150 cm3 ) 5,5 1,0 0,3Tre- og firehjuls motorsykkel (bensin) alle 7,0 1,5 0,4Tre- og firehjuls motorsykkel (diesel) Det er forbudt å bruke manipulasjonsanordninger og/eller irrasjonell utslippskontrollstrategi, jf. direktiv 97/24/EF, som senest endret ved direktiv 2002/51/EF, kapittel 5, vedlegg II nr. 2.3. Motorsykler og trehjuls motorsykler 15. november 2003 1. juli 2004Tohjuls trial- og enduromotorsykler (jf. direktiv 92/61/EØF) 1. januar 2004 1. §25-20. Avgasskrav til to- og trehjulede motorvogner (direktiv 97/24/EF kapittel 5) 1. Kravnivå: Direktiv 97/24/EF kapittel 5 (om foranstaltninger mot luftforurensning fra to- og trehjulede motorvogner). Alle (moped etappe 1) 1. oktober 1999 17. juni 2003Moped etappe 2 17. juni 2002 17. §25-21. Avgasskrav til jord- eller skogbrukstraktor og traktor i gruppe T5 (direktiv 2000/25/EF) Direktiv 2000/25/EF, trinn I og trinn II, (jf. direktiv 97/68/EF). Bestemmelsene i denne paragraf gjelder for jord- og skogbrukstraktor som godkjennes før 1. juli 2005 og traktor i gruppe T5 som godkjennes etter 1. juli 2005, jf. imidlertid ikrafttredelsestidspunkter i nr. 5. 3. Alternativ standard (i henhold til artikkel 5 og bilag III): 3.1. For første trinn anerkjennes følgende typegodkjenningsattester som ekvivalente for motorer av kategori B og C, som definert i direktiv 97/68/EF: 3.1.1. Typegodkjenningsattester i henhold til direktiv 97/68/EF. 3.1.2. Typegodkjenningsattester i henhold til direktiv 88/77/EØF, som dokumenterer at kravene i fase A eller B vedrørende artikkel 2 og bilag I, punkt 6.2.1, i direktiv 88/77/EØF, som endret ved direktiv 91/542/EØF, eller ECE-reg. 49.02, Amendment 02 og korrigenda I/2, er tilfredsstilt. 3.1.3. Typegodkjenningsattester i henhold til ECE-reg.nr. 96. 3.2. For andre trinn anerkjennes følgende typegodkjenningsattester som ekvivalente: Typegodkjenningsattester i henhold til direktiv 97/68/EF, andre trinn, for motorer av kategori D, E, F og G. For jordbruks- eller skogbrukstraktorer som omfattes av direktiv 2000/25/EF, skal det ved typegodkjenning av ny type motor/motorfamilie og ny type jordbruks- eller skogbrukstraktor - og for nye, ikke typegodkjente jordbruks- eller skogbrukstraktorer ved første gangs ibruktagning/registrering - fremlegges dokumentasjon/bevitnelse/garanti fra fabrikant eller kompetent, uavhengig laboratorium for at direktivet er tilfredsstilt. Grenseverdiene er knyttet til en «8 mode»-syklus, der motoren kjøres på dynamometer ved 8 faste punkter (kombinasjoner av turtall og belastning) og der hvert punkt er gitt et vekttall. Grenseverdier for trinn I i direktiv 2000/25/EF: A: 130 <= P < 560 5,0 1,3 9,2 0,54B: 75 <= P < 130 5,0 1,3 9,2 0,70C: Grenseverdier for trinn II i direktiv 2000/25/EF: E: 130 <= P < 560 3,5 1,0 6,0 0,2F: 75 <= P < 130 5,0 1,0 6,0 0,3G: 37 <= P < 75 5,0 1,3 7,0 0,4D: Trinn I i direktiv 2000/25/EF: Effekt, kW Typegodkjenning Ibruktagning (2) Ibruktagning (1) A: 130 <= P < 560 - 1. juli 2001 1. juli 2003B: 75 <= P < 130 27. mars 2001 1. juli 2001 1. juli 2003C: 37 <= P < 75 27. mars 2001 1. juli 2001 1. Motorer produsert før tidspunktene angitt i kolonne 2 kan tas i bruk frem til tidspunktene i kolonne 1. Trinn II i direktiv 2000/25/EF: E: 130 <= P < 560 27. mars 2001 1. juli 2002 1. juli 2004F: 75 <= P < 130 1. januar 2002 1. juli 2003 1. januar 2005G: 37 <= P < 75 1. januar 2003 1. januar 2004 1. januar 2006D: 18 <= P < 37 27. mars 2001 1. januar 2002 1. Grenseverdiene er knyttet til en «8 mode»-syklus, der motoren kjøres på dynamometer ved 8 faste punkter (kombinasjon av turtall og belastning) og der hvert punkt er gitt et vekttall. Ikrafttredelsesdatoene gjelder ikke for motorer som skal monteres i traktorer som reservedel (byttemotor). §25-22. 1. Bestemmelsene i denne paragraf gjelder for traktorer som godkjennes før 1. juli 2005 og som ikke omfattes av §25-21. 2. Traktor med dieselmotor som tilfredsstiller kravene i direktiv 2000/25/EF eller direktiv 77/537/EØF, eventuelt som endret ved direktiv 82/890/EØF eller direktiv 97/54/EF, anses å tilfredsstille kravene i §25-1. §26-1. Bremseanlegg på bil og tilhenger (direktiv 98/12/EF og direktiv 2002/78/EF) 1. Kravnivå: Direktiv 71/320/EØF (om bremser for biler og deres tilhengere) som senest endret ved direktiv 98/12/EF eller direktiv 2002/78/EF. 2. Virkeområde: Kjøretøy i gruppe M, N og O. 3. Alternative standarder: ECE-reg.nr. 13.08 for kjøretøy og ECE-reg.nr. 90.01 for reservedeler. 4.1 Det skal fremlegges bevitnelse fra kjøretøyfabrikanten eller uavhengig laboratorium som viser at kjøretøyet tilfredsstiller ovennevnte krav. Dette gjelder ikke når kjøretøyet er ledsaget av gyldig samsvarssertifikat og/eller er merket med typegodkjenningsnummer i henhold til direktiv 70/156/EØF som senest endret ved direktiv 98/14/EF eller direktiv 2002/78/EF. Alternativt kan kjøretøy, deler eller tekniske enheter være godkjent og merket i henhold til ovennevnte krav. 4.2 Ved godkjenning av bremseanlegg skal det foreligge følgende underlag: 4.2.1 For kjøretøy med trykkluftmekanisk bremseanlegg. Bremseberegning med angivelse av akselfabrikant og/eller type, hjuldimensjon, bremsesylinder/-membranstørrelse, hevarmslengde samt bremsebelggets fabrikat, typebetegnelse og merking. Kjøretøyets fabrikat og typebetegnelse skal fremgå. 4.2.2 Prinsippskisse av bremseanlegg med tilstrekkelig detaljert beskrivelse av deres virkemåte, detaljtegning av komponenter og beregningsgrunnlag mv. dersom godkjenningsmyndigheten finner det nødvendig. 4.2.3 Påløpsbremseanlegg skal være godkjent av Vegdirektoratet. Alle 1. oktober 1999 31. Med virkning fra 1. oktober 1999 er det ikke tillatt å ta i bruk reservedelsbremsebelegg som inneholder asbest. For kjøretøy i gruppene M1 med totalvekt inntil 3.500 kg, M2 med totalvekt inntil 3500 kg, N1, O1 og O2 og som er EØF-typegodkjent i henhold til direktiv 71/320/EØF, som endret ved direktiv 98/12/EF, eventuelt som senest endret ved direktiv 2002/78/EF, jf. ikrafttreden i punkt 7, skal reservedelsbremsebelegg som selges eller tas i bruk være typegodkjent og merket i henhold til ovennevnte krav. Reservedelsbremsebelegg for M1 <= 3500 kg, M2 <= 3500 kg N1 , O1 og O2 98/12/EF 31. mars 2001Reservedelsbremsebelegg for M1 <= 3500 kg, M2 <=3500 kg N1 , O1 og O2 2002/78/EF 1. For biler som er typegodkjent før ikrafttredelsen av direktiv 71/320/EØF som endret ved direktiv 98/12/EF, skal det tillates salg og ibruktagning av reservedelsbremsebelegg som ikke er i strid med bestemmelsene i direktiv 71/320/EØF, som endret ved direktiv 98/12/EF, som var gjeldende på tidspunktet for første ibruktagning av kjøretøyene. Bremsebeleggene må under ingen omstendighet inneholde asbest. §26-2. Bremseanlegg på bil og tilhenger (Bestemmelsene i denne paragraf gjelder ikke kjøretøy som omfattes av §26-1) 0. Bestemmelsen i denne paragraf, gjelder ikke for bil og tilhenger gruppe O (eller for andre tilhengere, dersom §26-1 anvendes) eller for to- og trehjulede motorvogner som omfattes av §26-3. Bil og tilhenger skal ha bremseanlegg som oppfyller kravene i direktiv 71/320/EØF, endret ved direktiv 74/132/EØF, direktiv 75/524/EØF, direktiv 79/489/EØF, direktiv 85/647/EØF, direktiv 88/194/EØF og eventuelt som endret ved direktiv 91/422/EØF, eller i ECE-reg.nr. 13, serie 05 med krav om ABS-bremser etter ECE-reg.nr. 13, serie 06. Med virkning fra 1. oktober 1999 er det ikke tillatt med bremseanlegg som inneholder asbest. Dette gjelder registrering av nytt kjøretøy og ibruktagning av reservedelsbremsebelegg. 2.1 Ved godkjenning av bremseanlegg skal det foreligge følgende underlag: 2.1.1 Dokumentasjon/bevitnelse/garanti fra kjøretøyfabrikanten eller uavhengig laboratorium for at kjøretøyet oppfyller kravene i nr. 1, eventuelt at kjøretøyet er e-merket eller E-merket i henhold til standardene i nr. 1. 2.1.2 For kjøretøy som kreves utstyrt med ABS-bremser: Beskrivelse av ABS-systemet der det framgår antall ABS-sensorer og hvilke hjul de sitter på, antall reguleringsventiler og hvilke hjul de regulerer, reguleringsprinsipp(ene), det laveste friksjonstall som systemet virker ved og ved hvilken hastighet på kjøretøyet ABS-systemet slutter å virke. Skrivet skal være på norsk, svensk eller dansk og skal vedlegges kjøretøypapirene. Det godtas at opplysningene finnes i instruksjonsboken. 2.1.3 For kjøretøy med trykkluftmekanisk bremseanlegg. Bremseberegning med angivelse av akselfabrikant og -type, hjuldimensjon, bremsesylinder/-membranstørrelse, hevarmslengde samt bremsebeleggets fabrikat, typebetegnelse og merking. Kjøretøyets fabrikat og typebetegnelse skal fremgå. 2.1.4 Prinsippskisse av bremseanleggene med tilstrekkelig detaljert beskrivelse av deres virkemåte, detaljtegning av komponenter og beregningsgrunnlag mv. dersom godkjenningsmyndigheten finner det nødvendig. 2.2 Påløpsbremseanlegg skal være godkjent av Vegdirektoratet. Godkjente påløpsbremseanlegg er listeført i Merknad 11 til kap. 26. 2.3 Når ikke annet er sagt, skal dokumentasjoner/bevitnelser/garantier og øvrige underlag ha tekst på norsk, svensk, dansk, engelsk eller tysk. 1 Gjengis ikke her, men forskriften i sin helhet med merknader kan anskaffes fra forlaget Last og buss A/S, Waldemar Thranes gate 98 B, 0175 Oslo, tlf. 23234750, http://www.lastogbuss.no . §26-3. Bremseanlegg på to- og trehjulede motorvogner (direktiv 93/14/EØF) 1. Kravnivå: direktiv 93/14/EØF (om bremser på to- og trehjulede motorvogner). 3. Alternativ standard: ECE-reg.nr. 78.01. §26-4. 1. Traktor i gruppe T5 som godkjennes etter 1. juli 2005 skal tilfredsstille kravene i direktiv 71/320/EØF som senest endret ved direktiv 2002/78/EF. 2. Jord- eller skogbrukstraktor med konstruktiv hastighet ikke over 40 km/t som godkjennes før 1. juli 2005 skal tilfredsstille kravene i direktiv 76/432/EØF som senest endret ved direktiv 97/54/EF. Kravene gjelder for typegodkjenning av ny type kjøretøy fra 1. januar 2000 og for nye registreringer fra 1. januar 2001. Ved godkjenning skal det fremlegges bevitnelse fra fabrikant eller kompetent uavhengig laboratorium som viser at jord- eller skogbrukstraktor tilfredsstiller ovennevnte krav. Dette gjelder ikke når jord- eller skogbrukstraktor er ledsaget av et gyldig samsvarssertifikat i henhold til direktiv 74/150/EØF. Alternativt kan jord- eller skogbrukstraktor eller deler eller tekniske enheter være godkjent og merket i henhold til ovennevnte krav. §26-5. 0. Bestemmelsene i denne paragraf gjelder ikke for kjøretøy som omfattes av §26-1 - §26-4. De gjelder heller ikke for andre tilhengere gruppe O, dersom §26-1 eller §26-2 anvendes. 1.1 Bremseanlegg: Den kombinasjon av deler som til sammen har til oppgave å gi en regulert hastighetsreduksjon og stanse et kjøretøy som er i bevegelse eller å hindre at et kjøretøy som er i ro setter seg i bevegelse. Bremseanlegg består av betjeningsinnretning, overføringsinnretning og bremseinnretning. 1.1.1 Betjeningsinnretning: Den del av bremseanlegget som direkte betjenes av føreren for å tilføre overføringsinnretningen den nødvendige energi for bremsing, eller for å kontrollere denne energien. Energien kan enten være førerens muskelarbeid eller en annen form for energi som reguleres av føreren, en tilhengers kinetiske energi (for tilhenger) eller en kombinasjon av de nevnte energikilder. 1.1.2 Overføringsinnretning: De deler som ligger mellom betjeningsinnretningen og bremseinnretningen og som forbinder disse med hverandre. Overføringsinnretningen kan være mekanisk, hydraulisk, pneumatisk, elektrisk eller en kombinasjon av disse. Energireservoar som tjener til å forsterke eller erstatte førerens muskelarbeid ved bremsing, regnes som en del av overføringsinnretningen. 1.1.2.1 Enkelkrets overføring: Samme overføringsinnretning overfører kraften fra føreren og/eller et energireservoar til alle avbremsede hjul. 1.1.2.2 Flerkrets overføring: Flere overføringsinnretninger overfører kraften fra føreren og/eller et energireservoar til grupper av avbremsede hjul. Overføringen ansees å være flerkrets selv om visse mekaniske deler er felles for kretsene. 1.1.3 Bremseinnretning: Den del av bremseanlegget, hvor den kraft som motvirker kjøretøyets bevegelse, oppstår. Bremsen kan være av friksjonstype, elektrisk type, væsketype eller annen. 1.2 Driftsbremseanlegg: Bremseanlegg som vanligvis brukes under kjøring (i alminnelighet fotbrems) og som kjøretøyets avbremsing skal kunne kontrolleres med og kjøretøyet kunne stanses med på sikker, hurtig og effektiv måte uansett kjøretøyets hastighet eller belastningstilstand. 1.3 Nødbremseanlegg: Bremseanlegg som skal kunne tilsettes med varierende styrke og kunne stanse kjøretøyet på rimelig veglengde, uansett dets hastighet eller belastningstilstand, dersom det oppstår feil i driftsbremseanleggets overføringsinnretning og ellers på vilkårlig tidspunkt. (Det er antatt at det ikke kan oppstå mer enn en feil samtidig i driftsbremseanleggets overføringsinnretning). 1.4 Parkeringsbremseanlegg: Bremseanlegg som skal kunne holde kjøretøyet med last i ro i en oppover- eller nedoverhelning selv om føreren ikke er til stede. 1.5 Fremmedkraftbremseanlegg: Bremseanlegg hvor den nødvendige energi for bremsing utelukkende bringes til veie fra et energireservoar og hvor føreren bare regulerer energitilførselen til bremseinnretningen. 1.6 Hjelpekraftbremseanlegg: Bremseanlegg hvor den nødvendige energi for bremsing bringes til veie dels fra et energireservoar og dels ved førerens muskelarbeid. 1.7 Automatisk bremseanlegg: Bremseanlegg som trer i funksjon automatisk på tilhenger dersom tilhengeren skilles fra motorvognen under kjøring. 1.8 Påløpsbremseanlegg: Bremseanlegg for tilhenger eller tilhengerredskap hvor bremseinnretningen aktiveres av tilhengerens eller tilhengerredskapens skyvekraft mot den trekkende motorvogn. 1.9 Gjennomgående bremseanlegg: Bremseanlegg i vogntog som hele vogntogets bremsevirkning kan reguleres med av føreren fra førerplassen ved samme betjeningsbevegelse. 1.10 Midlere maksimalretardasjon: Middelverdien av fullt utviklet retardasjon. 1.11 Stopplengde: Den strekning et kjøretøy tilbakelegger fra bremseanlegget betjenes til kjøretøyet er stanset. 1.12 Tapstid: Summen av tilsettingstid og trykkoppbyggingstid. 1.12.1 Tilsettingstid: Tiden det tar fra føreren begynner å betjene betjeningsinnretningen til trykket i bremsesylindrene eller tilsvarende for den ugunstigst plasserte bremseinnretningen er 10% av det trykk som råder i bremsesylindrene eller tilsvarende når trykket har stabilisert seg under fullbremsing. 1.12.2 Trykkoppbyggingstid: Tiden det tar fra trykket er 10% til det er 75% av det trykk som råder i bremsesylindrene eller tilsvarende når trykket har stabilisert seg under fullbremsing. 1.13 Løsetid: Tiden det tar ved løsing av bremsen fra trykket i bremsesylindrene eller tilsvarende er 75% til det er 10% av det trykk som råder i bremsesylindrene eller tilsvarende når trykket har stabilisert seg under fullbremsing. 1.14 Betjeningstid: Tiden det tar fra føreren begynner å betjene betjeningsinnretningen til den forutsatte betjeningskraft er nådd. 1.15 Beregningstrykk: Det av fabrikanten oppgitte hydrauliske trykk, lufttrykk eller tilsvarende som er lagt til grunn som normalt trykk ved konstruksjon av bremseanlegget. 1.16 Styretrykk: Trykk eller vakuum i styreledningen i driftsbremseanlegg for tilhenger med trykkluft- eller vakuumoverføring. Styretrykket styrer energitilførselen fra tilhengerens energireservoar (trykklufttank, vakuumtank) til tilhengerens bremseinnretninger. 2.1 Hjul på samme aksel skal parvis ha tilnærmet lik bremsevirkning. Dette gjelder ikke for beltebil og beltemotorsykkel. 2.2 Alle deler i bremsesystemet må være solide og motstandsdyktige mot korrosjon og elding. De skal være slik montert at de er lett tilgjengelige for inspeksjon og slik at de ikke er utsatt for skade på grunn av vibrasjon, varme, kulde, mekanisk påkjenning o.l. 2.3 Driftsbremseanlegg på motorvogn må kunne betjenes av føreren fra førerplassen mens han holder begge hendene på styreinnretningen. Separat betjent driftsbremseanlegg for tilhenger må kunne betjenes av føreren fra førerplassen mens han holder minst en hånd på styreinnretningen. Parkeringsbremseanlegg på motorvogn må kunne betjenes av føreren fra førerplassen. Det kan gjøres unntak fra bestemmelsene i nr. 2.3 for motorvogn som er innrettet for å brukes av person med handikap. 2.4 Full bremsevirkning skal oppnås ved en gangs betjening av betjeningsinnretningen. I parkeringsbremseanlegg tillates dog at full bremsevirkning ikke oppnås ved en gangs betjening («jekkebremse», «snellebremse») når parkeringsbremseanlegget ikke er nødbremseanlegg. 2.5 Driftsbremseanlegg med vakuum- eller trykkluftoverføring skal ha vakuum eller lufttrykk som foreskrevet av fabrikanten. Vakuumet eller lufttrykket skal oppnås på bestemt tid. 2.6 Betjeningsoverførings- og bremseinnretning skal ha en vandringsreserve slik at foreskreven bremsevirkning er sikret selv om bremseinnretningen er varm og bremseflatene har en viss grad av slitasje. For bremseanlegg hvor slitasje i anlegget medfører at betjeningsinnretningens betjeningsveg øker, skal foreskreven bremsevirkning oppnås uten at betjeningsinnretningen tilbakelegger mer enn 2/3 av full vandring. 2.7 Nødbremseanlegg skal kunne tilsettes med varierende styrke og kjøretøyet skal kunne stanses på rimelig veglengde uansett hastighet eller belastning. Anlegget må kunne brukes når det oppstår feil i driftsbremseanleggets overføringsinnretning og ellers på vilkårlig tidspunkt. Nødbremseanlegg kan bestå av: 2.7.4 særskilt nødbremseanlegg. 2.8 Parkeringsbremseanlegg eller bremseklosser skal kunne holde kjøretøyet med last i ro selv om føreren ikke er til stede. 2.9 Bremsevirkningen må ikke av føreren under kjøring kunne reguleres eller koples ut ved andre innretninger enn de egentlige betjeningsinnretninger som definert i nr. 1.1.1. 2.9.1 Ventilen må ikke redusere trykk i området over 2/3 av beregningstrykket (beregningstrykket i trykkluftbremseanlegg er normalt ca.6 bar) og må ikke innvirke på reguleringen av eventuell tilhengerbrems. 2.9.2 Ventilen må ikke gi større reduksjon av bremsetrykket enn 50%. 2.9.3 Ventilen må ikke gi en brå overgang fra maksimal reduksjon til uredusert bremsetrykk. Økningen i utstyrt trykk må skje jevnt og i et forhold mindre enn 2,5:1. 2.9.4 En kontrollampe plasseres godt synlig fra førerplassen inntil betjeningsinnretningen for reduksjonsventilen. Kontrolllampen skal gi hvitt lys når reduksjonsventilen er innkoplet. 2.9.5 Et skilt (etikett) med tekst som viser når reduksjonsventilen er innkoplet skal plasseres inntil betjeningsinnretningen. 2.10 Parkeringsbremseanlegg må kunne tilsettes ved hastigheter opp til 20 km/t uten å skades. Bremsen skal virke effektivt og bremseflatene skal kunne holdes i tilsatt stilling av en innretning som virker rent mekanisk. 2.11 Fotbetjent bremseanlegg skal tåle en pedalkraft på minst 100 kp. Gummislanger skal bare brukes hvor det er nødvendig eller hensiktsmessig for å unngå skader eller lekkasjer på fast opplegg f.eks. mellom deler som er i relativ bevegelse, hvor fast opplegg er utsatt for skader på grunn av ytre påkjenninger, vibrasjoner etc. og hvor monteringsforhold gjør at fast opplegg er utsatt for monteringsskader. Sammenkopling av rør og gummislanger skal skje over nipler som er laget for dette. Bremserør skal utvendig ha en korrosjonsbestandighet som minst tilsvarer den hos et stålrør med et sinkbelegg med tykkelse 0,012 mm. Bremserør skal være flenset og tilkoblet i overensstemmelse med fabrikantens anvisninger. Gummislanger for trykkluftoverføring skal minst oppfylle kravene etter SAE J 1402 (SAE 40 R2). Gummislanger for vakuumoverføring skal minst oppfylle kravene etter SAE J 1403. Slangene skal i avstander på 500 mm eller mindre være merket med standard og standardnummer. Det kan brukes slanger etter andre standarder når disse minst tilsvarer de nevnte SAE- standarder. Nylonrør for bruk i trykkluftbremseanlegg skal minst oppfylle kravene etter SAE J 844 B eller DIN 74 324. Rørene skal i avstander på 500 mm eller mindre være merket med standard og standardnummer. Det kan brukes rør etter andre standarder når disse minst tilsvarer nevnte standarder. Nylonrør skal sammenkobles og monteres i overensstemmelse med fabrikantens anvisninger. Bremseanlegg skal være tett uten lekkasje utover det som ansees for normalt. 2.12 Bremsevirkningen fra de forskjellige bremseanlegg må være slik fordelt mellom hjulene at kjøretøyet er sikret tilstrekkelig bremsevirkning og slik at kjøretøyets retningsstabilitet under bremsing ikke settes i fare. 2.13 Forbindelsen mellom hjulene og bremseinnretningen må for samtlige bremseanlegg være sikker. Forbindelsen må ikke kunne koples ut verken tilsiktet eller utilsiktet. Øyeblikksutkopling av nevnte forbindelse, f.eks. i forbindelse med girskifte, tillates for noen av bremseinnretningene i drifts- eller nødbremseanlegg dersom foreskreven bremsevirkning likevel er sikret ved de ikke utkoplede bremseinnretningene. I tillegg kan utkopling som foran nevnt, tillates for parkeringsbremseanlegg dersom utkoplingen bare kan kontrolleres av føreren fra førerplassen ved hjelp av et system som ikke kan bli brakt i funksjon på grunn av lekkasje. 2.14 Bremsebelegg skal ha slike egenskaper at bremsene tilfredsstiller de krav som er stilt i denne forskrift. 2.15 Slitasje i bremseinnretning skal kunne etterstilles automatisk eller ved manuell innretning som er enkel å bruke. 2.16 På trykkluftbeholdere skal det på varig måte være angitt fabrikat, tankvolum og tillatt arbeidstrykk eller prøvetrykk. 2.17 Bremseanlegg med trykkluftoverføring må være sikret mot for høyt trykk. Sikkerhetsventilens utblåsningskapasitet må minst tilsvare kompressorens ytelse ved dette trykk. 2.18 I fremmedkraftbremseanlegg hvor energien for bremsing overføres til hjulene ved trykkluft eller vakuum, skal det være ventil for trykk eller vakuum-måling. Ventilen skal være lett tilgjengelig og plassert i umiddelbar nærhet av den bremsesylinder eller tilsvarende som har størst ledningsavstand fra trykkluft- eller vakuumtank. Ventilen skal ha utvendige gjenger M 16 x 1,5 og ha egnet beskyttelse mot støv mv. 2.19 Trykkluftbremseanlegg skal ha utstyr som beskytter mot isdannelse. Dette kan være enten lufttørker eller anlegg for automatisk tilførsel av frostvæske. Er kjøretøyet utstyrt med anlegg for automatisk tilførsel av frostvæske, må beholderen være slik utført og plassert at etterfylling av væske og kontroll av væskenivå kan skje på enkel og lettvint måte. Det må bare benyttes slik frostvæske som kjøretøy- eller bremsefabrikant har foreskrevet. Avlufting fra ventiler, trykkluftforbrukende utstyr e.l. må være ført utenfor førerhytte/passasjerrom. 2.20 Trykkluftbremseanlegg skal ha automatisk virkende eller manuelt betjent innretning for avtapping av kondensvann. Manuelt betjent innretning må være slik utført og plassert at den kan brukes på enkel og lettvint måte uten bruk av verktøy. 2.21 Energiforbrukende tilleggsutstyr (døråpnere, sandsprederlemmer, snøplogløftere, vinduspussere mv.) må bare tilføres energi fra bremseanlegget på slik måte at bruken av tilleggsutstyret eller feil i dette ikke kan medføre at den energi som står til rådighet for bremsing i noen krets, underskrider 65% av beregningstrykket. 2.22 Bremseanlegg som helt eller delvis er hydraulisk skal ha væskebeholder av tilstrekkelig størrelse. Væsken må kunne tilføres anlegget automatisk fra beholderen. Etterfylling av væske på beholder må kunne foretas på en enkel måte. 2.23 Hydraulisk driftsbremseanlegg eller bremseanlegg med hydraulisk overføring hvor overføringsinnretningen er delt i to eller flere kretser, skal ha varselinnretning som innbefatter en rød varsellampe som lyser dersom en av kretsene svikter. Varselet skal senest gis når betjeningsinnretningen brukes. Det må til en hver tid lett kunne kontrolleres at lampen er i orden. 2.24 På hydraulisk bremseanlegg må bare benyttes bremsevæske foreskrevet av fabrikanten. 2.25 Tapstiden for bremseanlegg skal ikke være lengre enn det som kan anses som normalt for vedkommende type av overføring. Tapstiden for driftsbremseanlegget må under alle omstendigheter være mindre enn 0,6 sek. Tapstiden måles ved en betjeningstid av betjeningsinnretningen på 0,15 til 0,20 sek. 2.26 Løsetiden må være mindre enn 0,6 sek. for motorvogns driftsbremseanlegg og mindre enn 0,8 sek. for vogntogs driftsbremseanlegg. 2.27 Midlere maksimalretardasjon i avhengighet av styretrykk skal for driftsbremseanlegg med trykkluftoverføring på traktor og tilhenger konstruert for en hastighet på over 40 km/t og motorredskap konstruert for en hastighet på over 50 km/t, ligge innenfor det skraverte felt i diagram nr. 1. 2.28 Det må ikke foretas endringer av eller tilkoplinger til godkjent bremseanlegg uten godkjenning av regionvegkontoret. 3.1.1 Den foreskrevne bremsevirkning må kunne oppnås på veg der friksjonskoeffisienten medlåste hjul er µ = 0,8. 3.1.2 Den foreskrevne bremsevirkning må kunne oppnås uten at det oppstår låsing av noen hjul, uten at kjøretøyet forandrer kurs og uten at det oppstår unormale vibrasjoner. 3.1.3 Bremsevirkningen skal måles på horisontal vegbane. 3.1.4 Vinden må ikke være så kraftig at den har noen praktisk innvirkning på prøveresultatene. 3.1.5 Motoren skal være frakoplet under bremseprøven. 3.1.6 For motorvogn er kravene til drifts- og nødbremseanleggs virkning basert på en største stopplengde som beregnes etter følgende formel: S = t*V/3,6 + (V2 /25,92*r)) t = teoretisk tapstid i sek. I formelen tilsvarer første ledd den del av stopplengden som kjøretøyet tilbakelegger i tapstiden og annet ledd den del av stopplengden som kjøretøyet tilbakelegger når det avbremses ved fullt utviklet retardasjon. 3.1.7 For tilhenger og tilhengerredskap er kravene til driftsbremseanlegg og automatisk bremseanleggs virkning basert på en samlet bremsekraft målt på hjulenes periferi og angitt i prosent av tilhengerens eller tilhengerredskapenes største totalvekt. For semitrailer regnes kravet i prosent av summen av største aksellast/boggilast. 3.2.1 Den foreskrevne bremsevirkning skal oppnås med tomt kjøretøy og med full last på kjøretøyet. Den skal også kunne oppnås ved vilkårlig last, som er slik fordelt mellom akslene at lasten som bæres av hver aksel er proporsjonal med den maksimale vekt som tillates for hver aksel. 3.2.2 Hjulene skal være kalde og ha det lufttrykk som er foreskrevet ved vedkommende statiske last. 3.2.3 Bremsene anses for å være kalde dersom temperaturen på skiven eller utsiden av trommelen er 100 °C eller lavere. 3.3.1 Den foreskrevne bremsevirkning skal oppnås med kjøretøyet lastet til største totalvekt. 3.3.2 Det godtas at den foreskrevne bremsevirkning oppnås med innslitte bremsebånd. 3.3.3 Bremseprøven skal foretas umiddelbart etter varmkjøring av bremsene. 3.3.3.1 Varmkjøring av bremsene på traktor og motorredskap konstruert for en hastighet over 30 km/t, skal foregå ved gjentatte bremsinger. Betingelsene for slik varmkjøring er angitt i tabell 1. Dersom kjøretøyet ikke gjør det mulig å oppfylle den foreskrevne varighet for en bremsesyklus Dt, kan Dt økes. I alle tilfelle kan det regnes med et tidsrom på 10 sek. for stabilisering av kjøretøyets hastighet på V1 km/t i tillegg til den tid som er nødvendig for aksellerering og retardering av kjøretøyet. Ved første avbremsing skal kraften som utøves på betjeningsinnretningen være slik justert at det oppnås en midlere maksimalretardasjon på 3 m/sek2 (30,5%). Denne kraft forblir konstant ved de øvrige avbremsinger. Ved avbremsingene skal det høyeste gir (unntatt overgir etc.) være innkoplet. For å komme opp i hastighet etter avbremsing, må girkassen benyttes slik at hastigheten V1 kan oppnås på kortest mulig tid (maksimal akselerasjon som er mulig med vedkommende motor og girkasse). 3.3.3.2 Varmkjøring av bremsene på traktor og motorredskap konstruert for en hastighet ikke over 30 km/t foregår på følgende måte: Kjøretøyet lastet til største totalvekt trekkes med konstant hastighet lik 80% av den hastighet kjøretøyet er konstruert for, over en horisontal strekning på 1,0 km mens bremsene utvikler en bremsekraft som sammen med kjøremotstanden utgjør 10% av kjøretøyets vekt. (Dette tilsvarer den bremsekraft som skal til for å holde konstant hastighet utfor en helning på 10%). Under varmkjøringen skal motoren være frakoplet. 3.3.3.3 Varmkjøring av bremsene på tilhenger foregår på følgende måte: Tilhengeren lastet til største totalvekt trekkes med konstant hastighet 40 km/t over en horisontal strekning på 1,7 km mens bremsene utvikler en bremsekraft som sammen med kjøremotstanden utgjør 7% av tilhengerens vekt. For semitrailer skal bremsekraften sammen med kjøremotstanden være 7% av summen av aksellast/boggilast. (Dette tilsvarer den bremsekraft som skal til for å holde konstant hastighet 40 km/t utfor en helning på 7%). Dersom trekkvognen ikke har motorstyrke til å trekke tilhengeren i 40 km/t, kan varmkjøringen foregå ved lavere hastighet, men da over lengre strekning. Bremsekraften skal være som foran nevnt. Sammenhørende hastigheter og strekninger er oppsatt i tabell 2. sek. Dt - Varigheten av en bremsesyklus, dvs. n - Antall bremsinger. 40 km/t 1,7 km30 km/t 1. 4.1 Ved søknad om typegodkjenning av kjøretøy skal vedligge prinsippskisse av bremseanleggene med tilstrekkelig detaljert beskrivelse av deres virkemåte. Det kan forlanges detaljtegning av komponenter og beregningsgrunnlag dersom godkjenningsmyndigheten finner det nødvendig. Det skal fremlegges bevitnelse fra kjøretøyfabrikanten eller uavhengig laboratorium om at kjøretøyet oppfyller kravene til bremser. 4.2 For kjøretøy som ikke typegodkjennes, skal den enkelte godkjenningsmyndighet kreve fremlagt bevitnelse som nevnt i nr. 4.1. 4.3 Underlagsmaterialet skal ha tekst på norsk, svensk, dansk, engelsk eller tysk. §26-6. 0. Bestemmelsene i denne paragraf gjelder ikke for to- og trehjulede motorvogner som omfattes av §26-3. 1. Motorsykkel eller moped med to hjul skal ha driftsbremseanlegg. Trehjuls motorsykkel eller moped og motorsykkel med to hjul og sidevogn skal ha driftsbremseanlegg og parkeringsbremseanlegg. 2.1. Fotbetjent driftsbremseanlegg skal tåle en kraft på minst 100 kp på bremsepedalen, og håndbetjent anlegg en kraft på minst 50 kp på bremsehendelen. 2.2. Motorsykkel eller moped med to hjul skal ha to separate driftsbremseanlegg. Det ene skal virke på forhjulet og det andre på bakhjulet. Trehjuls motorsykkel eller moped skal enten ha to separate driftsbremseanlegg som til sammen gir virkning på samtlige hjul, eller ett driftsbremseanlegg hvor overføringsinnretningen er oppdelt i to eller flere kretser og som virker på alle hjul. Sidevogn til motorsykkel skal - dersom kravet til bremsevirkning ikke er oppfylt ved hjelp av motorsykkelens driftsbremseanlegg alene - ha driftsbremseanlegg som er koplet til motorsykkelens bakhjulsbrems. På trehjuls motorsykkel eller moped skal bremseanleggene eller kretsene være slik oppdelt at kjøretøyets retningsstabilitet ikke settes i fare ved betjening av det ene bremseanlegg, eller dersom en krets skulle falle ut. 2.3. Driftsbremseanleggets virkning skal prøves ved bremseprøve med kald brems etter §26-5 nr. 3.1 og 3.2 med unntak av nr. 3.2.1. I tabell 6, 7, 8, 9 og 10 er kravene til driftsbremseanleggenes virkning og prøvebetingelsene oppført. Krav til driftsbremseanleggenes virkning på tohjuls moped ved prøve med kald brems etter §26-5 nr. 3.1 og 3.2 (unntatt nr. 3.2.1) Begynnelseshastighet V 40 km/t 40 km/tStørste betjeningskraft håndbetjent anlegg 20 kp 20 kpStørste betjeningskraft fotbetjent anlegg 40 kp 40 kpStørste stopplengde (formel) S = 0,1 V + (V2 /55)m S = 0,1 V + (V2 /110)mStørste stopplengde (beregnet) (21,5%) Krav til driftsbremseanleggenes virkning på trehjuls moped ved prøve med kald brems etter §26-5 nr. 3.1 og 3.2 (unntatt nr. 3.2.1.) Begynnelseshastighet V 40 km/t 40 km/t 40 km/tStørste betjeningskraft for håndbetjent anlegg 20 kp 20 kp 20 kpStørste betjeningskraft for fotbetjent anlegg 40 kp 40 kp 40 kpStørste stopplengde (formel) S = 0,1 V + (v2 /45)m S = 0,1 V + (v2 /45)m S = 0,1 V + (v2 /110)mStørste stopplengde (beregnet) 40 m 40 m 19 m Tilsvarende minste midlere maksimalretardasjon 1,7 m/sek2 (17,5%) Krav til driftsbremseanleggenes virkning på tohjuls motorsykkel ved prøve med kald brems etter §26-5 nr. 3.1 og 3.2 (unntatt nr. 3.2.1) Begynnelseshastighet V 40 km/t 40 km/t 40 km/t 60 km/t Største betjeningskraft for håndbetjent anlegg 20 kp 20 kp 20 kp 20 kpStørste betjeningskraft for fotbetjent anlegg 50 kp 50 kp 50 kp 50 kpStørste stopplengde (formel) S = 0,1 V + (v2 /100)m S = 0,1 V + (v2 /80)m S = 0,1 V + (v2 /95)m S = 0,1 V + (v2 /130)m Største stopplengde (beregnet) (31,5%) Krav til driftsbremseanleggenes virkning på motorsykkel med sidevogn ved prøve med kald brems etter §26-5 nr. 3.1 og 3.2 (unntatt nr. 3.2.1) Begynnelseshastighet V 60 km/tStørste betjeningskraft for håndbetjente anlegg 20 kpStørste betjeningskraft for fotbetjente anlegg 50 kpStørste stopplengde (formel) S = 0,1 V + (v2 /120)mStørste stopplengde (beregnet) 36 mTilsvarende minste midlere maksimalretardasjon 4,6 m/sek2 (47%) Krav til driftsbremseanleggenes virkning på trehjuls motorsykkel ved prøve med kald brems etter §26-5 nr. 3.1 og 3.2 (unntatt nr. 3.2.1) Begynnelseshastighet V 40 km/t 40 km/t 60 km/tStørste betjeningskraft for håndbetjent anlegg 20 kp 20 kp 20 kpStørste betjeningskraft for fotbetjent anlegg 50 kp 50 kp 50 kpStørste stopplengde (formel) S = 0,1 V + (v2 /50)m S = 0,1 V + (v2 /50)m S = 0,1 V + (v2 /120)mStørste stopplengde (beregnet) 3.1. Betjeningsinnretning, mekanisk overføringsinnretning og bremseinnretning kan være felles for driftsbremseanlegg og parkeringsbremseanlegg. 3.2. Parkeringsbremseanlegget må kunne holde kjøretøyet med full last i ro i en helning på 16% eller mer. 3.3. Nødvendig betjeningskraft for å oppnå denne bremsevirkningen må ikke overstige 30 kp for håndbetjent og 50 kp for fotbetjent parkeringsbremseanlegg. To- og trehjuls motorvogner som oppfyller kravene i direktiv 93/14/EØF eller ECE-reg.nr. 78 anses å oppfylle bestemmelsene i denne paragraf. §26-7. 1. Beltebil og beltemotorsykkel skal ha driftsbremseanlegg og parkeringsbremseanlegg. Kravet om parkeringsbremseanlegg gjelder ikke for beltemotorsykkel dersom tregheten i belter og overføring er tilstrekkelig for å holde kjøretøyet i ro i en helning på 16%. Unntaket fra kravet om parkeringsbremseanlegg gjelder for kjøretøy som er typegodkjent i Norge før 1. juli 2002 eller som registreres første gang i Norge før 1. juli 2003. 2.2 Bremseanlegg hvor den foreskrevne driftsbremsevirkning ikke kan oppnås uten bruk av lagret energi, skal ha en optisk eller akustisk varselinnretning som skal tre i funksjon før det trykk eller tilsvarende som står til rådighet for bremsing er sunket under 65% av beregningstrykket. 2.3 Driftsbremseanleggets virkning skal prøves ved bremseprøve med kald brems etter §26-5 nr. 3.1 og 3.2. I tabell 11 er kravene til driftsbremseanleggets virkning og prøvebetingelsene oppført. Krav til driftsbremseanleggets virkning på beltebil og beltemotorsykkel ved prøve med kald brems etter §26-5 nr. 3.1 og 3.2. Største betjeningskraft for håndbetjente anlegg 20 kpStørste betjeningskraft for fotbetjente anlegg 50 kpStørste stopplengde (formel) S = 0,15 V + (v2 /65)mStørste stopplengde (beregnet) 36 mTilsvarende minste midlere maksimalretardasjon 2,5 m/sek2 (25,5%) 3.1 Betjeningsinnretning, mekanisk overføringsinnretning og bremseinnretning kan være felles for driftsbremseanlegget og parkeringsbremseanlegget. 3.2 Parkeringsbremseanlegget må kunne holde beltebilen eller beltemotorsykkelen med full last i ro i en helning på 16% eller mer. Nødvendig betjeningskraft for å oppnå denne bremsevirkning må ikke overstige 30 kp for håndbetjent og 50 kp for fotbetjent parkeringsbremseanlegg. §26-8. Bremseanlegg på traktor som godkjennes før 1. 0. Bestemmelsene i denne paragraf gjelder for traktor som godkjennes før 1. juli 2005, unntatt jordbruks- og skogbrukstraktor som omfattes av §26-4 nr. 2. 1. Traktor og motorredskap skal ha driftsbremseanlegg, nødbremseanlegg og parkeringsbremseanlegg. Kravet om nødbremseanlegg gjelder ikke for traktor og motorredskap konstruert for en hastighet ikke over 50 km/t. Kravet gjelder heller ikke for traktor og motorredskap som har belter. 2.1 Anlegget skal tåle en kraft på minst 100 kp på bremsepedalen. 2.2 På traktor og motorredskap konstruert for en hastighet over 50 km/t skal driftsbremseanlegget virke på alle hjul. På traktor og motorredskap konstruert for en hastighet over 30 km/t, men ikke over 50 km/t, skal driftsbremseanlegget virke på hjul som bærer 70% eller mer av kjøretøyets aktuelle totalvekt. På traktor og motorredskap konstruert for en hastighet ikke over 30 km/t, skal driftsbremseanlegget virke på hjul som bærer 50% eller mer av kjøretøyets aktuelle totalvekt. 2.3 Bremseanlegg hvor den foreskrevne driftsbremsevirkning ikke kan oppnås uten bruk av lagret energi, skal ha en optisk eller akustisk varselinnretning som skal tre i funksjon før det trykk eller tilsvarende som står til rådighet for bremsing i noen av kretsene er sunket under 65% av beregningstrykket. 2.4 Traktor og motorredskap konstruert for en hastighet ikke over 30 km/t, kan ha separate betjeningsinnretninger for brems på hver side (styrebremser). Dersom kjøretøyet ikke utelukkende styres med disse, skal betjeningsinnretningene være slik plassert og utstyrt at de kan koples sammen og betjenes ved samme betjeningsbevegelse på en enkel måte. 2.5 Driftsbremseanleggets virkning skal prøves ved bremseprøve med kald brems etter §26-5 nr. 3.1 og 3.2 og med varm brems etter §26-3 nr. 3.1 og 3.3. I tabell 12 og 13 er kravene til driftsbremseanleggets virkning og prøvebetingelsene oppført. 2.6 Ved lik betjeningskraft må den midlere maksimalretardasjon oppnådd ved bremseprøve med varm brems etter §26-5 nr. 3.1 og 3.3 ikke være mindre enn 60% av den midlere maksimalretardasjon oppnådd ved bremseprøve med kald brems etter §26-5 nr. 3.1 og 3.2. Krav til driftsbremseanleggets virkning på traktor og motorredskap ved bremseprøve med kald brems etter §26-5 nr. 3.1 og 3. Begynnelseshastighet V 60 km/t eller den hastighet kjøretøyet er konstruert for dersom 60 km/t ikke kan oppnås Den hastighet kjøretøyet er konstruert for Den hastighet kjøretøyet er konstruert forStørste betjeningskraft 60 kp 60 kp 60 kpStørste stopplengde i m (formel) S = 0,15 V + (V2 /115)m S = 0,15 V + (V2 /92)m S = 0,15 V + (V2 /65) (35,5%) (25,5%) Krav til driftsbremseanleggets virkning på traktor og motorredskap ved bremseprøve med varm brems etter §26-5 nr. 3.1 og 3. Begynnelseshastighet V 80% av den hastighet kjøretøyet er konstruert for, dog ikke over 60 km/t 80% av den hastighet kjøretøyet er konstruert for 80% av den hastighet kjøretøyet er konstruert forStørste betjeningskraft 60 kp 60 kp 60 kpStørste stopplengde i m (formel) S = 0,15 V + (V2 /92)m S = 0,15 V + (V2 /74)m S = 0,15 V + (V2 /52) (28,5%) (20,5%) 3.1 Traktor og motorredskap uten belter konstruert for en hastighet over 50 km/t skal ha nødbremseanlegg. 3.2. Nødbremseanleggets virkning skal prøves ved bremseprøve med kald brems etter §26-5 nr. 3.1 og 3.2. I tabell 14 er kravene til nødbremseanleggets virkning og prøvebetingelsene oppført. Krav til nødbremseanleggets virkning på traktor og motorredskap uten belter konstruert for en hastighet av over 50 km/t bremseprøve med kald brems etter §26-5 nr. 3.1 og 3. Begynnelseshastighet V 60 km/t eller den hastighet kjøretøyet er konstruert for dersom 60 km/t kan oppnåsStørste betjeningskraft 60 kpStørste stopplengde (formel) S = 0,15 V + (V2 /57,5)mTilsvarende minste midlere maksimalretardasjon 2,5 m/sek2 (25,5%) 4.1. Traktor og motorredskap konstruert for en hastighet av over 30 km/t skal ha betjenings- og overføringsinnretning for parkeringsbremseanlegget som er uavhengig av driftsbremseanleggets betjenings- og overføringsinnretning. På traktor og motorredskap konstruert for en hastighet ikke over 30 km/t, kan betjeningsinnretning, mekanisk overføringsinnretning og bremseinnretning være felles for driftsbremseanlegget og parkeringsbremseanlegget. 4.2 Parkeringsbremseanlegget skal virke på hjul som bærer 25% eller mer av kjøretøyets vekt såvel med som uten last. Det må minst virke effektivt på ett hjul på hver side av kjøretøyet. 4.3 Parkeringsbremseanlegget skal kunne holde kjøretøyet med full last i ro i en helning på 16% eller mer. 4.4 Nødvendig betjeningskraft for å oppnå den forlangte bremsevirkning skal ikke overstige 40 kp for håndbetjent og 60 kp for fotbetjent anlegg. 5.1 For traktor og motorredskap konstruert for en hastighet over 50 km/t som skal trekke tilhenger konstruert for en hastighet over 30 km/t gjelder bestemmelsene i forskrift om krav til kjøretøy §23-3 nr. 21-30. 5.2 Bremseopplegg på traktor for bremsing av tilhenger, som ikke omfattes av nr. 5.1, som oppfyller betingelsene i direktiv 89/173/EØF skal godtas. Eventuell e-merking av traktoren i henhold til direktivet godtas som dokumentasjon. 6.1 Jordbruks- eller skogbrukstraktor som oppfyller kravene i direktiv 76/432/EØF, eventuelt som endret ved direktiv 82/890/EØF, direktiv 96/63/EF, direktiv 97/54/EF, anses å oppfylle bestemmelsene i nr. 1-4. §26-9. 1. Bestemmelsene i denne paragraf gjelder ikke for tilhenger gruppe O. De gjelder heller ikke for andre tilhengere dersom §26-1 eller §26-2 anvendes. 2. Tilhenger skal ha: 2.3 parkeringsbremseanlegg dersom tilhengerens største totalvekt er 750 kg eller mer. 3.1 Driftsbremseanlegget skal tåle en kraft på minst 100 kp på bremsepedalen. 3.2 Driftsbremseanlegget skal være av gjennomgående type når tilhengerens største totalvekt er over 2000 kg. Driftsbremseanlegget skal være av gjennomgående eller påløpstype når tilhengerens største totalvekt ikke er over 2000 kg. 3.3 Driftsbremseanlegget skal virke på alle hjul. 3.4 Tilhengerbremseanlegg som skal koples til trekkvognens bremsesystem må være slik at kravene til trekkvognens bremseanlegg og dets virkning på trekkvognen er oppfylt selv om tilhengeren er tilkoplet. 3.5 Tilhengerens driftsbremseanlegg skal, når det har trykkluft- og eller vakuumoverføring, ha separat styre- og mateledning. 3.6 Trykklufttanker i driftsbremseanlegg på tilhenger skal ha et volum som multiplisert med forholdet mellom maksimalt tanktrykk og beregningstrykk skal være minst 5 og høyst 8 ganger det samlede maksimale slagvolum i bremsesylindrene eller tilsvarende. 3.7 Påløpsbrems skal ha en innretning som hindrer at bremsen trer i funksjon ved små retardasjoner. Forspenningen skal være mer enn 2% og mindre enn 5% av tilhengerens største totalvekt. 3.8 Påløpsbrems skal ha støtdempende anordning som demper trykkstangens bevegelse i forhold til tilhengeren. 3.9 Påløpsbrems skal ha ryggesperre som kan tilsettes fra bilens førerplass eller ha innebygd ryggeautomatikk. Ryggesperre skal utløses automatisk ved kjøring forover. 3.9.1 Dersom den automatiske utløsningen av ryggesperren ikke er sikret ved en rent mekanisk innretning som virker ved at påløpsinnretningen strekkes ut, skal det ved førerplassen være et lys- og/eller lydsignal som varsler føreren når ryggesperren er tilsatt. Signalet skal lett kunne ses og/eller høres. 3.9.2 Ryggesperren kan aktiveres ved at trekkvognens gir settes i revers og/eller ved en bryter eller tilsvarende, som ikke kan stå i «på»-stilling uten at det utøves en kraft på den. Bryteren må være slik koplet at eventuelt ryggelys på trekkvognen ikke kan lyse ved betjening av bryteren. Bestemmelsene i §26-5 nr. 2.9 skal ikke være til hinder for anvendelse av bryter for ryggesperre som foran nevnt. 3.9.3 Det godtas inntil videre at ryggesperren ved betjening ikke automatisk frigjør tilhengerens bremser. 3.9.4 Ryggesperrens tilkopling til trekkvognen skal skje over en egen kontakt eller tilsvarende. Jordforbindelsen for elektrisk ryggesperre kan være i den vanlige lyskontakten. 3.10 For driftsbremseanlegg av påløpstype skal den forlangte bremsevirkning kunne oppnås ved utnyttelse av halve påløpsvegen eller mindre og en påløpskraft som er 15% av tilhengerens aktuelle totalvekt, dog mindre enn 250 kp. 3.11 Påløpsbrems skal være godkjent av Vegdirektoratet. Påløpsbremseanlegg godkjent av Statens Trafiksäkerhetsverk i Sverige, og som er merket med svensk typegodkjenningsnummer anses som godkjent av Vegdirektoratet. 3.11.1 Påløpsanordninger og hjulbremser skal på varig måte være merket med fabrikat og typebetegnelse, eller være merket med svensk typegodkjenningsnummer. Svensk typegodkjenningsnummer består av bokstavene TSV, et nummer og bok-staven P til slutt, eller av den spesielt utformede bokstaven T som inngår i Trafiksäkerhetsverkets emblem, et nummer og bokstavene Ps til slutt. 3.12 For driftsbremseanlegg av gjennomgående type skal den forlangte bremsevirkning kunne oppnås ved det styretrykk eller tilsvarende som gir foreskreven bremsevirkning på trekkvognen. 3.13 For tilhenger som har gjennomgående bremseanlegg med trykkluftoverføring skal summen av bremsekrefter på hjulperiferien være slik at de tilsvarer en midlere maksimalretardasjon på 4,4 m/sek2 (45%) ved et styretrykk ved koplingsdelen for tilhengerens styreledning på 4,6 +/- 0,5 kp/cm2 . Midlere maksimalretardasjon i avhengighet av styretrykk skal ligge innenfor det skraverte feltet i diagrammet angitt i §26-5 nr. 2.27. 3.14 Tilhenger med største totalvekt over 3.500 kg skal ha utstyr for bremsekraftregulering dersom forholdet mellom aksellast/boggilast med full last er lik eller større enn 4:3 (1,33). Tilhenger med trykkluftbremseanlegg og største totalvekt over 3.500 kg skal ha automatisk lastavhengig bremsekraftregulator på hver aksel/boggi. Tilhenger som er slik konstruert at lasten alltid har samme angrepspunkt, kreves bare utstyrt med automatisk lastavhengig bremsekraftregulator på en aksel/boggi. Denne bremsekraftregulatoren må regulere bremsekraften på alle tilhengerens aksler/boggier. Påhengsvogn som er slik innrettet at lasten hviler dels på bilen, dels på påhengsvognen, og som i tom tilstand er beregnet for å transporteres på bilen, kreves ikke utstyrt med automatisk bremsekraftregulering. Tilhenger som ikke kreves utstyrt med automatisk lastavhengig bremsekraftregulering skal ha manuelt betjent bremsekraftregulator som ikke må kunne stå i null-stilling når bremseslangen er tilkoplet. 3.15 På tilhenger med automatisk lastavhengig bremsekraftregulering skal bremsekraftregulatoren være slik justert at kravet i nr. 3.12 er oppfylt ved vilkårlig last på tilhengeren. På tilhenger med trykkluftbremseanlegg og manuelt betjent bremsekraftregulator skal kravet i nr. 3.12 være oppfylt med tilhengeren lastet til største totalvekt og bremsekraftregulatoren stilt på maksimum. 3.16 Tilhenger med største totalvekt over 3.500 kg skal ha automatisk etterstilling av bremsebåndene. 3.17 Driftsbremseanlegget skal prøves ved bremseprøve med kald brems etter §26-5 nr. 3.1 og 3.2 og med varm brems etter §26-5 nr. 3.1 og 3.3. I tabell 15 er kravene til driftsbremseanleggets virkning og prøvebetingelser oppført. 3.18 Ved lik betjeningskraft må bremsekraften oppnådd på bremseprøve med varm brems etter §26-5 nr. 3.1 og 3.3 ikke være mindre enn 60% av bremsekraften oppnådd ved bremseprøve med kald brems etter §26-5 nr. 3.1 og 3.2. Krav til driftsbremseanleggets virkning på tilhenger konstruert for en hastighet av 40 km/t eller mer ved prøve med kald brems etter §26-5 nr. 3.1 og 3.2 og med varm brems etter §26-5 nr. 3.1 og 3. 4.1. Automatisk bremseanlegg skal virke på samtlige hjul og gi en bremsevirkning med kald brems som tilsvarer den som forlangt for driftsbremseanlegget. 5.1 Parkeringsbremseanleggs betjeningsinnretning skal være slik plassert at den kan betjenes fra et sted som ligger ved tilhengerens drag eller ved tilhengerens side. Det må ikke være nødvendig å bøye seg inn under kjøretøyet for å betjene parkeringsbremseanlegget. Tilhenger med fjærbrems kreves ikke utstyrt med betjeningsinnretning for parkeringsbremseanlegg. 5.2 Mekanisk overføringsinnretning og bremseinnretning kan være felles for driftsbremseanlegget og parkeringsbremseanlegget. 5.3 Kravet til parkeringsbremseanlegg kan oppfylles ved fjærbrems e.l. som er slik innrettet at den trer i funksjon dersom den nødvendige energi, for å holde automatisk bremseanlegg aktivert, faller bort. 5.4 Parkeringsbremseanlegget skal virke på hjul som bærer 25% eller mer av kjøretøyets vekt såvel med som uten last. Det må minst virke effektivt på ett hjul på hver side av kjøretøyet. 5.5 Parkeringsbremseanlegget skal ved en betjeningskraft på 60 kp gi en bremsevirkning som er tilstrekkelig til å holde kjøretøyet med full last i ro i en helning på 16% eller mer. §26-10. 1. Bestemmelsene i denne paragraf gjelder ikke for tilhenger gruppe O (eller for andre tilhengere dersom §26-1 eller §26-2 anvendes). 2. Tilhenger og tilhengerredskap skal ha: 2.1 Driftsbremseanlegg dersom tilhengerens eller tilhengerredskapens største totalvekt er over 4.000 kg. 2.2 Parkeringsbremseanlegg eller parkeringsklosser dersom tilhengerens eller tilhengerredskapens største totalvekt er over 750 kg. 3.2 Driftsbremseanlegget skal være av gjennomgående type eller separat betjent når tilhengeren eller tilhengerredskapens største totalvekt er over 3.500 kg. Driftsbremseanlegget skal være av gjennomgående type, av påløpstype eller separat betjent når tilhengerens eller tilhengerredskapens største totalvekt ikke er over 3.500 kg. 3.3 Driftsbremseanlegget skal virke på hjul som tilsammen bærer 50% eller mer av tilhengerens eller tilhengerredskapens sum av aksel-/boggilast såvel med som uten last. 3.4 Tilhengers eller tilhengerredskaps driftsbremseanlegg, som skal koples til trekkvognes bremsesystem, må være slik at kravene til trekkvognens bremsesystem og dets virkning på trekkvognen er oppfylt, selv om tilhenger eller tilhengerredskap er tilkoplet. 3.5 Påløpsbrems skal ha innretning som hindrer at bremsen trer i funksjon ved små retardasjoner. Forspenningen skal være mer enn 2% og mindre enn 5% av tilhengerens eller tilhengerredskapens største totalvekt. 3.6. Påløpsbrems skal ha støtdempende anordning som demper trykkstangens bevegelse i forhold til tilhengeren eller tilhengerredskapen. 3.7 For driftsbremseanlegg av påløpstype skal den forlangte bremsevirkning kunne oppnås ved utnyttelse av halve påløpsvegen eller mindre og en påløpskraft som er 15% av tilhengerens eller tilhengerredskapens aktuelle totalvekt, dog mindre enn 150 kp. 3.8 For driftsbremseanlegg av gjennomgående type skal den forlangte bremsevirkning kunne oppnås ved det styretrykk eller tilsvarende som gir foreskreven bremsevirkning på trekkvognen. 3.9 For driftsbremseanlegg som er separat betjent skal den forlangte bremsevirkning kunne opppnås ved en håndkraft på 20 kp. 3.11 Driftsbremseanleggets virkning skal prøves ved bremseprøve med kald brems etter §26-5 nr. 3.1 og 3.2. Begynnelseshastighet skal være 30 km/t. Samlet bremsekraft skal minst være lik 25% av summen av kjøretøyets største aksel-/boggilast. Dette tilsvarer en midlere maksimalretardasjon på 2,5 m/sek2 med kjøretøy lastet til summen av største aksel-/boggilast. 4.1 Parkeringsbremseanleggs betjeningsinnretning skal være slik plassert at den kan betjenes fra et sted som ligger ved tilhengerens eller tilhengerredskapens side. Det må ikke være nødvendig å bøye seg inn under kjøretøyet for å betjene parkeringsbremseanlegget. Tilhenger/tilhengerredskap med fjærbrems kreves ikke utstyrt med betjeningsinnretning for parkeringsbremsanlegg. 4.2 Mekanisk overføringsinnretning og bremseinnretning kan være felles for driftsbremseanlegget. 4.3 Parkeringsbremseanlegget skal virke på hjul som bærer 25% eller mer av tilhengerens eller tilhengerredskapens vekt såvel med som uten last. Det må minst virke på ett hjul på hver side av kjøretøyet. 4.4 Parkeringsbremseanlegget skal ved en betjeningskraft på 60 kp kunne gi en bremsevirkning som er tilstrekkelig for å kunne holde kjøretøyet med full last i ro i en helning på 16% eller mer. 4.5 Parkeringsklosser skal være varig festet til tilhengeren eller tilhengerredskapen. Kap. 27. §27-1. 1. Det elektriske ledningsnett skal være tilstrekkelig dimensjonert for den strømstyrke det skal føre. Ledninger skal være godt isolert og være slik lagt opp og festet at de ikke utsettes for skadelig mekanisk eller kjemisk påkjenning eller skadelig varmepåkjenning. Sikringer skal være riktig dimensjonert. 3. For motorvogner som har motor med elektrisk tenning, gjelder at det elektriske anlegget skal være utført og vedlikeholdt slik at den elektromagnetiske energien fra anlegget ved normal bruk ikke forstyrrer radio- og fjernsynsmottaking eller mottaking av annen radiotjeneste. 4. For alle kjøretøy i gruppe M, N og O gjelder at de ikke skal ha unødig og forstyrrende emisjon av elektromagnetisk støy og at de selv skal ha en rimelig grad av immunitet overfor elektromagnetisk støy. 5. Nr. 4 trer i kraft 1. oktober 2002. §27-2. 1. Motorvogn som har motor som tilfredsstiller kravene i direktiv 72/245/EØF, eventuelt som endret ved direktiv 89/491/EØF, eller i ECE-reg.nr. 10 serie 01 anses å tilfredsstille kravene i §27-1 nr. 2 og 3. 2. Kjøretøy som tilfredstiller kravene i direktiv 72/245/EØF, som senest endret ved direktiv 95/54/EF, anses å tilfredsstille kravene i §27-1 nr. 2 og 4. §27-3. Elektromagnetiske egenskaper ved to- og trehjulede motorvogner (direktiv 97/24/EF kapittel 8) 1. Kravnivå: Direktiv 97/24/EF kapittel 8 (Elektromagnetisk kompatibilitet for to- og trehjulede motorvogner og uavhengige tekniske elektriske eller elektroniske enheter). 3. Alternativ standard: Komplekse komponenter (elektromotorer, termostater, elektroniske kort, mv.) som ikke er originalmontert og som ikke utelukkende er beregnet for montering på to- og trehjulede motorvogner, kan alternativt tilfredsstille direktiv 89/336/EØF som endret ved direktiv 92/31/EØF og direktiv 93/68/EØF (være CE-merket). Alle 1. august 2002 17. §27-4. 1. Bestemmelsene i denne paragraf gjelder ikke for to- og trehjulede motorvogner som omfattes av §27-3. 2. Motorvogn som har motor som tilfredsstiller kravene i ECE-reg.nr. 10.01, anses å tilfredsstille kravene i §27-1 nr. 2 og 3. 3. Komplekse komponenter (elektromotorer, termostater, elektroniske kort, mv.) som ikke er originalmontert og som ikke utelukkende er beregnet for to- og trehjulede motorvogner, kan alternativt tilfredsstille direktiv 89/336/EØF som endret ved direktiv 92/31/EØF og direktiv 93/68/EØF (være CE-merket). §27-5. Traktor som har motor med elektrisk tenning som tilfredsstiller kravene i direktiv 75/322/EØF, eventuelt som endret ved direktiv 82/890/EØF, direktiv 97/54/EF, direktiv 2000/2/EF eller direktiv 2001/3/EF, anses å tilfredsstille kravene i §27-1 nr. 2 og 3. §27-6. Elektromagnetisk støy for traktor i gruppe T5 som godkjennes etter 1. Traktor i gruppe T5 som godkjennes etter 1. juli 2005 skal tilfredsstille kravene i direktiv 75/322/EØF som senest endret ved direktiv 2001/3/EF. §27-7. Elektromagnetisk støy for jordbruks- eller skogbrukstraktor som godkjennes før 1. juli 2005 (direktiv 2001/3/EF) Direktiv 75/322/EØF som senest endret ved direktiv 2001/3/EF. Bestemmelsen i denne paragraf gjelder for jordbruks- og skogbrukstraktorer. Bestemmelsene gjelder ikke for forsvarets militærtaktiske jordbruks- og skogbrukstraktorer. Bestemmelsene gjelder ikke for traktor som godkjennes etter 1. juli 2005. Ved godkjenning skal det fremlegges bevitnelse fra fabrikant eller kompetent uavhengig laboratorium som viser at jordbruks- og skogbrukstraktor tilfredsstiller ovennevnte krav. Dette gjelder ikke når jordbruks- og skogbrukstraktor er ledsaget av gyldig samsvarssertifikat og/eller er merket med typegodkjenningsnummer i henhold til direktiv 74/150/EØF. Alternativt kan jordbruks- og skogbrukstraktor, deler eller tekniske enheter være godkjent og merket i henhold til ovennevnte krav. Ved typegodkjenning av en type jordbruks- og skogbrukstraktor, komponenter og separate tekniske enheter, skal det fremlegges dokumentasjon/bevitnelse/garanti fra fabrikant eller kompetent, uavhengig laboratorium for at direktiv 75/322/EØF som senest endret ved direktiv 2001/3/EF er tilfredsstilt. Denne paragraf trer i kraft 1. oktober 2002 for typegodkjenning av jordbruks- og skogbrukstraktorer og komponenter eller separate tekniske enheter og 1. oktober 2008 for registrering og ibruktagning av nye jordbruks- og skogbrukstraktorer og elektriske/elektroniske enheter som komponenter eller separate tekniske enheter til jordbruks- og skogbrukstraktorer. Til bruk som reservedeler på jordbruks- og skogbrukstraktorer som før 1. oktober 2002 er typegodkjent i henhold til direktiv 75/322/EØF eller direktiv 77/537/EØF (avgasskrav for jordbruks- og skogbrukstraktorer) med eventuelle etterfølgende forlengelser og utvidelser av slike typegodkjenninger, tillates det typegodkjenning, salg og første ibruktagning av komponenter og separate tekniske enheter. 0 Endret ved forskrift 23 des 2004 nr. 1801, tidligere §27-6. Kap. 28. §28-1. Bestemmelsene i denne paragraf trer i kraft som angitt i tabellen nedenfor. Direktiv (grunndirektiv) Direktiv 76/756/EØF Direktiv 91/663/EF 1. oktober 1998 1. oktober 1999Direktiv 76/756/EØF Direktiv 97/28/EF 1. oktober 1998 1. oktober 2000Direktiv 76/757/EØF Direktiv 97/29/EF 1. oktober 1998 1. oktober 1999Direktiv 76/758/EØF Direktiv 97/30/EF 1. oktober 1998 1. oktober 1999Direktiv 76/759/EØF Direktiv 89/277/EØF 1. oktober 1998 1. oktober 1999Direktiv 76/759/EØF Direktiv 1999/15/EF 1. april 2001 Direktiv 76/760/EØF Direktiv 97/31/EF 1. oktober 1998 1. oktober 1999Direktiv 76/761/EØF Direktiv 89/517/EØF 1. oktober 1998 1. oktober 1999Direktiv 76/761/EØF Direktiv 1999/17/EF 1. april 2001 Direktiv 76/762/EØF Direktiv 87/354/EØF 1. oktober 1998 1. oktober 1999Direktiv 76/762/EØF Direktiv 1999/18/EF 1. april 2001 Direktiv 77/538/EØF Direktiv 1999/14/EF 1. april 2001 Direktiv 77/539/EØF Direktiv 97/32/EF 1. oktober 1998 1. oktober 1999Direktiv 77/540/EØF Direktiv 1999/16/EF 1. Uansett ikrafttreden av nye lyktedirektiver er det tillatt å selge og å ta i bruk reservedelslykter som er godkjent i henhold til de respektive lyktedirektiver som gjaldt på det tidspunkt kjøretøyet ble registrert første gang. 2. Alle lys, lyssignaler og refleks på biler og deres tilhengere, med unntak av det som er angitt i nr. 3 og 4, skal være godkjent og montert slik at de tilfredsstiller kravene i direktivene angitt i tabellen. Lykt for: Merking: (kode på lykt) Direktiv: (grunndirektiv) Som senest endret ved: (gjeldende kravnivå) Lysmontering direktiv 76/756/EØF direktiv 91/663/EØF og direktiv 97/28/EFFjernlys R direktiv 76/761/EØF direktiv 89/517/EØF og direktiv 1999/17/EFNærlys C direktiv 76/761/EØF direktiv 89/517/EØF og direktiv 1999/17/EFKurve/tåkelys foran B direktiv 76/762/EØF direktiv 87/354/EØF og direktiv 1999/18/EFRyggelys AR direktiv 77/539/EØF direktiv 97/32/EFRetningslys 1, 2 eller 5 direktiv 76/759/EØF direktiv 89/277/EØF og direktiv 1999/15/EFNødsignallys 1, 2 eller 5 direktiv 76/759/EØF direktiv 89/277/EF og direktiv 1999/15/EFStopplys S1 eller S2 direktiv 76/758/EØF direktiv 97/30/EFStopplys midtmontert S3 direktiv 76/758/EØF direktiv 97/30/EFLys for kjennemerke bak direktiv 76/760/EØF direktiv 97/31/EFMarkeringslys foran (Parklys) A direktiv 76/758/EØF direktiv 97/30/EFMarkeringslys bak (Baklys) R direktiv 76/758/EØF direktiv 97/30/EF Tåkelys bak F direktiv 77/538/EØF direktiv 89/518/EØF og direktiv 1999/14/EFParkeringslys (for tettbygd strøk) Tabellen viser typegodkjenningskravene for de forskjellige lykte- og reflekstyper. Når det gjelder antallet lykter og for hvilke kjøretøygrupper de skal eller kan anvendes henvises det til lysmonteringsdirektivet (direktiv 76/756/EØF som senest endret ved direktiv 97/28/EF. 3. Alternativ standard til direktivene i tabellen i nr. 2. (kode på lykt) ECE-Regulativ: Serie: Tillegg: Rettelse: Lysmontering 48 01 1 og 2 1 t.o.m. 4 til 01Fjernlys R 1 01 1 t.o.m. og 1 til rev. 45 02 1 t.o.m. 3 1 til rev. 38 04 1 t.o.m. 7 1 til tillegg 4 og 1 til rev. 320 02 1 t.o.m. 5 1 til tillegg 3 og 1 til rev. 231 02 1 t.o.m. 3 1 til rev. 137 03 1 t.o.m. 14 1 til tillegg 998 00 99 00 Nærlys C 1 01 1 t.o.m. og 1 til rev. 45 02 1 t.o.m. 3 1 til rev. 38 04 1 t.o.m. 7 1 til tillegg 4 og 1 til rev. 320 02 1 t.o.m. 5 1 til tillegg 3 og 1 til rev. 231 02 1 t.o.m. 3 1 til rev. 137 03 1 t.o.m. 14 1 til tillegg 998 00 99 00 Tåkelys foran B 19 02 1 t.o.m. 6 1 til rev. 3Ryggelys AR 23 00 1 t.o.m. 5 1 til tillegg 4Retningslys 1, 2 eller 5 6 01 1 t.o.m. 7 1 og 2 til 01 Nødsignallys 1, 2 eller 5 6 01 1 t.o.m. 7 1 og 2 til 01Stopplys S1 eller S2 7 02 1 t.o.m. 4 1 til tillegg 2Stopplys midtmontert S3 7 02 1 t.o.m. 4 1 til tillegg 2 Lys for kjennemerke bak 4 00 1 t.o.m. 6 Markeringslys foran (Parklys) A 7 02 1 t.o.m. 4 1 til tillegg 2Markeringslys bak (Baklys) R 7 02 1 t.o.m. 4 1 til tillegg 2Tåkelys bak F 38 00 1 t.o.m. 5 1 til tillegg 3Parkeringslys (for tettbygd strøk) 77 00 1 t.o.m. 4. Utover kravene i direktivene og alternative standarder (avvikene gjelder ikke ved EØF-typegodkjenning) tillates i tillegg følgende annet lys- og refleksutstyr: 4.1 For kjørelys gjelder bestemmelsene i §28-4 nr. 11. 4.2 For blått blinkende lys gjelder bestemmelsene i §28-3 nr. 2. 4.3 For gult blinkende lys gjelder bestemmelsene i §28-3 nr. 3. 4.4 For taklykt for drosje gjelder bestemmelsene i §28-4 nr. 4.5 For reklameskilter gjelder bestemmelsene i §28-5 nr. 4.6 For arbeidslys gjelder bestemmelsene i §28-5 nr. 4.7 For instrumentlys m.m. gjelder bestemmelsene i §28-5 nr. 4.8 For refleksbjelke bak som indikerer kjøretøyets/vogntogets størrelse gjelder bestemmelsene i §28-5 nr. 15 og §28-20 nr. 1. 4.9 For fjernlys gjelder bestemmelsene i §28-1 nr. 2 og 3 med følgende tillegg: Antall: Inntil 4 ekstra, dvs. 6 totalt for N3 kjøretøy. Krav til lysstyrke: Den største lysstyrken for samtlige lykter for fjernlys som kan lyse samtidig (tillatt med vendebryter), må ikke overstige 480 lux. Øvrige krav: Som bestemt i direktiv/standarder angitt i §28-1 nr. 2 og 3. 1. Foran på bil med bredde på 1.80 m eller mer tillates utover kravene i §28-1 nr. 2 og 3 inntil 2 ekstra toppmarkeringslys (dvs. 4 totalt) fordelt med inntil to på førerhus og/eller to på påbygg. Lysene skal plasseres som angitt i direktiv/standarder som nevnt i §28-1 nr. 2 og 3. 2. På bil med bredde 2,10 m eller mer tillates 3 toppmarkeringslys utover lykter som nevnt i nr. 1. I bredden: Symmetrisk om kjøretøyets midtplan i lengderetningen. I høyden: Som angitt i direktiv/standarder nevnt i §28-1 nr. 2 og 3. I lengden: Foran på førerhusets øvre begrensning. Horisontalplanet som tangerer den øvre kanten på lyktens lysflate, må ikke være lavere enn horisontalplanet som tangerer den øvre kanten på frontrutens gjennomsiktige sone. 4.11 For sidemarkeringslys gjelder bestemmelsene i direktiv/standarder som nevnt i §28-1 nr. 2 og 3. Men på bil med bredde på 1,80 m eller mer, tillates i tillegg på hver av bilens sider 2 stk. lykter av type kombinerte toppmarkeringslykter som lyser hvitt forover og rødt bakover. Monteringskrav i høyden som for sidemarkeringslys og i lengden ikke mer enn 1000 mm fra lastbærerens (eller gods-/passasjerrommets) respektive fremre og bakerste kant/begrensning. Avstanden for lyktene som er montert på fremre begrensning, kan eventuelt økes slik at lyktene kan sees fra førerplassen gjennom bilens utvendige speil. Avstanden til andre lykter skal være min. 200 mm. Videre kan avstanden fra bilens ytre sideplan og ut til lyktens lysende flate være maks. 50 mm dersom den er montert på en gummiarm eller lignende som gir etter for en kraft på 2 kp med angrepspunkt i lyktens senter med kraftretning som følger horisontalplanet i bilens lengderetning. På tilhenger kan det monteres lykter som nevnt i leddet ovenfor på begge sider foran og bak, med samme monteringskrav som for bil. 4.12 For markeringslys bak (baklys) for bil og tilhenger, gjelder bestemmelsene i §28-1 nr. 2 og 3 med følgende tillegg: Antall: Inntil 10 ekstra (dvs. 12 totalt) fordelt med inntil 6 nede og 6 oppe. I bredden: Som bestemt i direktiv/standarder som nevnt i §28-1 nr. 2 og 3. For lykter som monteres nede skal høyden over bakken være: Ikke mindre enn 350 mm, ikke mer enn 1.500 mm, eller ikke mer enn 2.100 mm er dersom karosseriets form gjør det umulig å overholde grensen på 1500 mm (som angitt i direktivet). For lykter som monteres oppe, skal avstanden fra lyktens lysende flates øverste kant ikke være mer enn 400 mm fra horisontalplanet som tangerer bakpartens øverste kant. I lengden: Som bestemt i direktiv/standarder som nevnt i §28-1 nr. 2 og 3. Alternative standarder: Lykter som er godkjent og merket etter SAE eller DOT standard godtas dersom fargen er tilnærmet i samsvar med angivelse i direktiv/standarder som nevnt i §28-1 nr. 2 og 3. 4.13 For tåkelys bak gjelder bestemmelsene i §28-1 nr. 2 og 3 med følgende tillegg: Bil og tilhenger kan være utstyrt med tåkelys bak. 4.14 For retningslys bak for bil og tilhenger gjelder bestemmelsene i §28-1 nr. 2 og 3 med følgende tillegg: Antall: To ekstra oppe. Plassering. I bredden: Som angitt i direktiv/standarder som nevnt i §28-1 nr. 2 og 3. I høyden: Avstanden fra lyktens lysende flates øverste kant skal ikke være mer enn 40 cm fra horisontalplanet som tangerer bakpartens øverste kant. Lykter som er godkjent og merket etter SAE eller DOT standarder godtas dersom fargen er tilnærmet i samsvar med angivelse i direktiv/standarder som nevnt i §28-1 nr. 2 og 3. 4.15 For lykter for stopplys for bil og tilhenger gjelder bestemmelsene i §28-1 nr. 2 og 3 med følgende tillegg: Antall: To ekstra montert oppe. I bredden: Som angitt i direktiv/standarder nevnt i §28-1 nr. 2 og 3. I høyden: Avstanden fra lyktens lysende flates øverste kant skal ikke være mer enn 40 cm fra horisontalplanet som tangerer bakpartens øverste kant. Alternative standarder: Lykter som er godkjent og merket etter SAE eller DOT standard godtas dersom fargen er tilnærmet i samsvar med angivelse i direktiv/standarder som nevnt i §28-1 nr. 2 og 3. §28-2. Direktiv 93/92/EØF Ikke endret 1. oktober 1999 17. juni 2003 Direktiv 93/92/EØF Direktiv 2000/73/EF 1. juli 2002 -Direktiv 97/24/EF kapittel 2 Ikke endret 1. oktober 1999 17. 3. Kravnivå: Direktiv 93/92/EØF (om montering av lys og lyssignaler på to- og trehjulede motorvogner), fra 1. juli 2002 som endret ved direktiv 2000/73/EF og direktiv 97/24/EF kapittel 2 (lykter og lyssignalinnretninger til to- og trehjulede motorvogner). Alle lys, lyssignaler og reflekser på to- og trehjulede motorvogner, med unntak av det som er angitt i nr. 4 og 5, skal være godkjent og montert slik at de tilfredsstiller kravene i direktivene angitt i tabellen. Kjøretøy må ikke ha andre lykter eller refleksanordninger enn de som er påbudt eller tillatt etter denne paragraf. Lykt for: Merking: (kode på lykt i tillegg til e-merking) Direktiv: (gjeldende kravnivå) Lysmontering Direktiv 93/92/EØF som endret ved direktiv 2000/73/EFFjernlys (ikke krav på moped) For moped ingen kode Direktiv 97/24/EF kapittel 2Tåkelys foran B Direktiv 97/24/EF kapittel 2Retningslys 11 foran og 12 bak Direktiv 97/24/EF kapittel 2Nødsignallys 11 foran og 12 bak Direktiv 97/24/EF kapittel 2Stopplys S1 eller S2 Direktiv 97/24/EF kapittel 2Lys for kjennemerke bak Ingen kode Direktiv 97/24/EF kapittel 2Markeringslys foran (Parklys) A Direktiv 97/24/EF kapittel 2Markeringslys bak (Baklys) R Direktiv 97/24/EF kapittel 2 Tåkelys bak F Direktiv 97/24/EF kapittel 2Refleksanordninger (foran, bak, siden og pedaler) Tabellen viser typegodkjenningskravene for de forskjellige lykte- og reflekstyper. Når det gjelder antallet lykter og for hvilke kjøretøygrupper de skal eller kan anvendes, henvises det til lysmonteringsdirektivet (direktiv 93/92/EØF som endret ved direktiv 2000/73/EF). 4. Alternativ standard: Lykt for: Merking: (kode på lykt i tillegg til E-merking) ECE-regulativ nummer: (gjeldende kravnivå) Lysmontering 53.00Fjernlys (ikke krav på moped) 1.00, 8.00 eller 20. 56.00 (kun moped) HS2 1.00, 8.00 eller 20. 82.00Tåkelys foran B 19.02Retningslys 50 R i tillegg til 11 foran, 12 bak og 31 kombinert. 1 foran og 2 bak 50. 6.01Nødsignallys 50 R i tillegg til 11 foran, 12 bak og 31 kombinert. S 50. Ingen kode 50. 4.00Markeringslys foran (Parklys) A 50. 7.01Markeringslys bak (Baklys) R 50. 7.01Tåkelys bak F 38.00Refleksanordninger (foran, bak, siden og pedaler) I 3.02 Lyspærer 37. 5. Annet tillatt lysutstyr. - Nær-/fjernlys kan være koblet slik at de tennes automatisk når motoren er i gang. Tenning av lysene kan også skje ved at kjøretøyet settes i bevegelse. - For blått blinkende lys gjelder bestemmelsene i §28-6 nr. 9 og §28-7 nr. 8. - For gult blinkende lys gjelder bestemmelsene i §28-3 nr. 3. - For reklameskilt gjelder bestemmelsene i §28-9. - For instrumentlys m.m. gjelder bestemmelsene i §28-9. - Lykter for baklys, stopplys og retningslys som er godkjent og merket etter SAE eller DOT standard godtas dersom fargen er tilnærmet i samsvar med angivelse i direktiv/standarder som nevnt i §28-2 nr. 3 eller nr. 4. 6. Godkjenning: Ved godkjenning skal det fremlegges bevitnelse fra fabrikant eller kompetent uavhengig laboratorium som viser at motorvognen tilfredsstiller ovennevnte krav. Dette gjelder ikke når motorvognen er ledsaget av gyldig samsvarssertifikat og/eller er merket med typegodkjenningsnummer i henhold til direktiv 92/61/EØF, fra 9. november 2003 erstattet av direktiv 2002/24/EF, som senest endret ved direktiv 2003/77/EF. Alternativt kan motorvogn, deler eller tekniske enheter være godkjent og merket i henhold til ovennevnte krav. §28-3. Generelt om lysutstyr (Bestemmelsene i denne paragraf gjelder ikke for kjøretøy som omfattes av §28-1 og §28-2) 1. Kjøretøy må ikke ha andre lykter eller refleksanordninger enn de som er påbudt eller tillatt etter kap. 28. Bil eller tilhenger til bil som tilfredsstiller kravene i direktiv 76/756/EØF, som endret ved direktiv 80/233/EØF, direktiv 82/244/EØF, direktiv 83/276/EØF, direktiv 84/8/EØF, direktiv 89/278/EØF og direktiv 91/663/EØF, eller kravene i ECE-reg.nr. 48, tillegg 2, anses å oppfylle bestemmelsene i dette kapittel når det gjelder montering (herunder antall) av lys, lyssignal og refleks. Jordbruks- eller skogbrukstraktor som tilfredsstiller kravene i direktiv 78/933/EØF, eventuelt som endret ved direktiv 82/890/EØF, direktiv 97/54/EF eller direktiv 1999/56/EF, anses å oppfylle bestemmelsene i dette kapittel når det gjelder montering (herunder antall) av lys, lyssignal og refleks. Dog er det krav om stopplys for jordbruks- eller skogbrukstraktor som typegodkjennes etter 1. januar 2001 og/eller som registreres etter 1. januar 2002. Lykter på jord- eller skogbrukstraktor som tilfredsstiller direktiv 79/532/EØF, eventuelt som endret ved direktiv 82/890/EØF eller direktiv 97/54/EF anses å oppfylle kravene til lykter i dette kap. To- og trehjulede motorvogner som tilfredsstiller kravene i direktiv 93/92/EØF anses å oppfylle bestemmelsene i dette kapittel når det gjelder montering av lys, lyssignal og refleks (herunder antall). 2. Motorvogn som nyttes som utrykningskjøretøy skal ha minst en varsellykt som gir blinkende, blått lys til alle sider. For to- og trehjulede motorvogner er det tilstrekkelig at lyset viser fremover. 2.1 Lyktene skal tilfredsstille minst ett av følgende krav: a) Være E-merket med symbolet A eller B i henhold til ECE-reg.nr. 65. b) Være godkjent og merket i henhold til SAE J 595, SAE J 845 eller SAE J 1318. c) Være godkjent og merket i henhold til annen standard med tilsvarende krav som i alt. a. 2.2 Lyset skal være synlig til alle sider og innenfor en vertikalvinkel fra minst 5° over til minst 5° under horisontalplanet gjennom lyktens sentrum. 2.3 Lykten(e) skal være plassert godt synlig og slik at lyset virker minst mulig sjenerende for føreren. De skal være montert slik at lyskjeglens senterlinje danner et horisontalt plan under dreiningen. 2.4 Varsellyset skal være sammenkoplet med kontrollampe som er godt synlig fra førerens plass og som viser når varsellyset er i funksjon. Dette gjelder ikke for varsellykter med magnetfeste hvor uttak for sigarettenner brukes som strømkilde. 2.5 For lys som bare virker fremover gjelder, i stedet for nr. 2.2 - 2.4, egne bestemmelser, se §28-5 nr. 12, §28-6 nr. 9, §28-7 nr. 8, §28-9 nr. 8, §28-10 nr. 8 og §28-15 nr. 1. 3. Motorvogn som under arbeid på veg nyttes i strid med bestemmelsene i trafikkreglene (jf. vegtrafikkloven §11), eller som nyttes på en slik måte at den kan være til særlig fare for annen trafikk, skal ha minst en varsellykt som gir blinkende gult lys til alle sider. Motorvogn som nyttes for å ledsage og varsle spesielle transporter som kan være til særlig fare for annen trafikk, skal også ha minst en slik lykt. 3.1 Lyktene skal tilfredsstille minst ett av følgende krav: b) Være godkjent og merket i henhold til annen standard med tilsvarende krav som i alt. a. 3.2 Lyset skal være synlig til alle sider og innenfor en vertikalvinkel fra minst 5° over til minst 5° under horisontalplanet gjennom lyktens sentrum. 3.3 Lykten(e) skal være plassert godt synlig og slik at lyset virker minst mulig sjenerende for føreren. De skal være montert slik at lyskjeglens senterlinje danner et horisontalt plan under dreiningen. 3.4 Varsellyset skal være sammenkoplet med kontrollampe som er godt synlig fra førerens plass og som viser når varsellyset er i funksjon. 4. Lykter eller refleksanordninger (unntatt på motorsykkel med sidevogn) som har samme funksjon og som det er to eller flere av, skal være montert i et like antall og parvis være plassert jevnhøyt, en på hver side og i like stor avstand fra kjøretøyets ytterste kanter. Lysene eller refleksene fra disse skal ha samme farge og tilnærmet samme lysstyrke. Lykter som har samme funksjon, må være koplet slik at de bare kan lyse samtidig. 5. Den samlede lysstyrke for fjernlyslykter som kan lyse samtidig må være mindre enn 225.000 candela (tilsvarende 360 lux i en avstand av 25 m fra lykten). 6. Belysninger og lysstyrker som er angitt i disse bestemmelser, skal for lykter med halogenpære måles ved den spenning som er angitt i rubrikken for prøvespenning i tabell 1, og når lyktene er riktig innstilt. Andre lykter skal måles med en spenning som er lik merkespenningen (unntatt ved innstilling av lyktene) og når lyktene er riktig innstilt. 7. Lykter med forskjelling funksjon kan bygges sammen (kombineres) dersom de hver for seg fyller de fastsatte krav. Refleksanordninger kan bygges inn i lykter (kombineres med lykter) dersom kravene til lyktene og refleksanordningene er oppfylt. 8. En kombinasjon av to eller flere lykter, enten de er identiske eller ikke, men som har samme funksjon og samme farge, skal anses å være en enkelt lykt hvis projeksjonen av deres lysende flater på vertikalplanet loddrett på kjøre tøyets lengdeakse utgjør 50 % eller mer av det minste rektangel som kan omskrives de nevnte lysende flaters projeksjoner. En enkelt lysende flate i form av et bånd skal anses å være to eller et like antall av lykter hvis det er plassert symmetrisk om kjøretøyets lengdeakse og det strekker seg så lang ut mot hver side av kjøretøyet at den lysende flates ytterkant er mindre enn 40 cm fra kjøretøyets ytterste kant og båndet har en lengde på minst 80 cm. Belysningen av slik flate skal skje fra minst 2 lyskilder plassert så nær som mulig mot ytterkantene. Den lysende flate kan bestå av flere elementer dersom betingelsene som er nevnt i første ledd er oppfylt. Bestemmelsene i dette nummer gjelder dog ikke for nærlys, kurve-/tåkelys, hjelpefjernlys og ryggelys. 9. Lykteglass og refleksanordninger skal ha slik overflate at de er lette å holde rene og være fargebestandige. 10. Lykter og refleksanordninger skal være solide og mest mulig støv- og vanntette. De skal være slik konstruert og så godt festet til kjøretøyet at vibrasjon eller utilsiktet endring av lyktenes stilling ikke finner sted. Lykter som gir nærlys, kurve-/tåkelys eller ryggelys, må være slik innrettet at de kan innstilles nøyaktig på sikker måte. Lykter og refleksanordninger på kjøretøy skal være i god stand. 11. På kjøretøy hvor det i praksis ikke er mulig å montere lyktene slik at det som er fastsatt i disse bestemmelser oppfylles, kan det benyttes «lysbjelke» (dvs. en bjelke som lyktene er montert på og som kan anbringes på og tas av kjøretøyet). 12. De respektive fargene på lysene skal være slik at de ligger innenfor et område i fargediagrammet som er avgrenset av linjer gjennom punktene med fargekoordinater som angitt i tabell 2. Unntatt for gult nær-/fjernlys, tillates ikke fargede pærer for å oppnå riktig farge på lysene. Dette gjelder likevel ikke pære som er merket i henhold til ECE-reg.nr. 37 eller annen standard med tilsvarende krav, f.eks. e-merket. 13. Pærer til lykter skal være godkjent og merket i henhold til ECE-reg.nr. 37 eller annen standard med tilsvarende krav, f.eks. e-merket. Hvitt lys x yHjørnepunkt 1: Hjørnepunkt 2: Hjørnepunkt 3: Hjørnepunkt 4: Hjørnepunkt 5: Hjørnepunkt 6: 0,440Gult lys x yHjørnepunkt 1: 0,500Oransje lys x yHjørnepunkt 1: 0,440Rødt lys x yHjørnepunkt 1: 0,335Blått lys x yHjørnepunkt 1: §28-4. Lysutstyr som bil skal ha (Bestemmelsene i denne paragraf gjelder ikke for kjøretøy som omfattes av §28-1) 1. Bil skal ha enten to eller fire lykter som gir hvitt eller gult fjernlys. 1.1 Lyktene skal tilfredstille minst ett av følgende krav (Lyktene kan være merket i kombinasjon med nærlys): a) Være E-merket med symbolene R (ECE-reg.nr. 1), SR (ECE-reg.nr. 5), HR (ECE-reg.nr. 8) eller HC/R eller HC (ECE-reg.nr. 20), hhv. serie 01/03/02/04/02, tillegg 3/-/2/4/3/, rettelse 1/1/-/-/. b) Være e-merket med symbolet R i henhold til direktiv 76/761/EØF, som endret ved direktiv 87/354/EØF og direktiv 89/517/EØF. c) Være godkjent og merket i henhold til annen standard med tilsvarende krav som i alt. a eller b. 1.2 Lyktene skal være slik innstilt at de belyser vegbanen minst 100 m fremover. 1.3 Lyktene skal være koblet slik at de ikke kan lyse uten at parkeringslys, baklys og lys for kjennemerke samtidig er tent. Dette krav gjelder dog ikke ved bruk av lyshorn. 1.4 Fjernlyset skal være sammenkoplet med kontrollampe som er godt synlig fra førerens plass og som viser når fjernlyset er tent. 1.5 Lykter for fjernlys skal være plassert foran på bilen og slik montert at lyset ikke er til sjenanse for sjåføren verken direkte eller indirekte gjennom innvendige - utvendige speil og/eller bilens øvrige reflekterende flater. 1.6 Lyktene kan tennes enten samtidig eller parvis. Ved skifte fra nærlys til fjernlys skal minst to lykter for fjernlys tennes. Ved skifte fra fjern til nærlys skal alle lykter for fjernlys slukkes samtidig. 2. Bil skal ha to lykter foran som gir hvitt eller gult nærlys. 2.1 Lyktene skal tilfredsstille minst ett av følgende krav (Lyktene kan være merket i kombinasjon med fjernlys): a) Være E-merket med symbolene C (ECE-reg.nr. 1), HC (ECE-reg.nr. 5), SC (ECE-reg.nr. 8) eller HC/R eller HR (ECE-reg.nr. 20), hhv. serie 01/03/02/04/02/, tillegg 3/-/2/4/3/, rettelse 1/1/-/-/. b) Være e-merket med symbolet C i henhold til direktiv 76/761/EØF, som endret ved direktiv 87/354/EØF og direktiv 89/517/EØF. 2.2 Lyktene skal være slik innstilt at de belyser vegbanen minst 40 m fremover. 2.3 Lyktene skal være plassert slik at høyden fra vegbanen til nederste kant av den lysende flaten er 50 cm eller mer, men høyden fra vegbanen til øverste kant av den lysende flaten skal være mindre enn 120 cm. Målene skal tas når bilen er ubelastet. Dersom bilen påmonteres spesielt utstyr (f.eks. snøplog) som dekker de ordinære lyktene som gir nærlys, kan det monteres ekstra lykter for nærlys i den høyde som er nødvendig. 2.4 Lyktene skal være plassert slik på hver side at den lysende flates ytterkant er mindre enn 40 cm fra bilens ytterste kant, og slik at den lysende flates ytterkant ikke ligger innenfor ytterste kant av den lysende flaten i fjernlyset. 2.5 Avstanden mellom innerste kant av de lysende flatene på lyktene skal være 60 cm eller mer. 2.6 Lykter som er plassert slik på bilen at deres øverste kant ligger mer enn 120 cm over vegbanen (jf. nr. 2.3 siste ledd), må være innstilt slik at belysningen 25 m foran lyktene er mindre enn 0,7 lux i ethvert punkt som ligger 110 cm eller mer over vegbanen. 2.7 Lyktene skal være koplet slik at de ikke kan lyse uten at parkeringslys, baklys og lys for kjennemerke samtidig er tent. Dersom det nyttes atskilte lykter for fjern- og nærlys, skal nærlysene være koplet slik at de også lyser når fjernlysene er tent. 2.8 Avblendingsbryteren skal være slik innrettet og plassert at den kan betjenes på lett og sikker måte. 3. Bil skal ha to lykter foran som gir hvitt parkeringslys. a) Være E-merket med symbolet A i henhold til ECE-reg.nr. 7, serie 01, tillegg 4, rettelse 2. b) Være e-merket med symbolet A i henhold til direktiv 76/758/EØF, som endret ved direktiv 87/354/EØF og direktiv 89/516/EØF. 3.2 Lyset fra hver av lyktene skal være synlig innenfor en vertikalvinkel fra minst 15° over til minst 15° under horisontalplanet gjennom lyktens sentrum, og innenfor en horisontalvinkel fra minst 45° innover til minst 80° utover målt fra vertikalplanet gjennom lyktens sentrum som er parallelt med bilens lengdeakse. 3.3 Lyktene skal være plassert slik at høyden fra vegbanen til nederste kant av den lysende flaten er 40 cm eller mer, men høyden fra vegbanen til øverste kant av den lysende flaten skal være mindre enn 150 cm. Målene skal tas når bilen er ubelastet. 3.4 Lyktene skal være plassert slik på hver side at den lysende flates ytterkant er mindre enn 40 cm fra bilens ytterste kant. 3.5 Lyktene skal være koplet slik at de alltid lyser når fjernlys, nærlys, baklys, lys for kjennemerke, hjelpefjernlys, kurve-/tåkelys, markeringslys, arbeidslys eller tåkebaklys er tent. 4. Bil skal ha minst to lykter foran som gir hvitt markeringslys fremover, når bilen har en bredde på 230 cm eller mer. 4.1 Lyktene skal tilfredsstille minst ett av følgende krav: c) Være godkjent og merket i henhold til annen standard med tilsvar ende krav som i alt. a eller b. 4.2 Lyktene skal være plassert på førerhusets eller karosseriets øvre hjørner, slik at den lysende flates ytterkant er mindre enn 40 cm fra bilens ytterste kant. 4.3 Lyktene skal være koplet slik at de alltid lyser når fjernlys, nærlys, parkeringslys, baklys, lys for kjennemerke, hjelpefjernlys, kurve-/tåkelys, tillatte markeringslys, arbeidslys eller tåkebaklys er tent. 5. Bil skal ha minst to lykter foran, minst to bak og minst en på hver side som gir oransje, blinkende retningslys. 5.1 Lyktene skal tilfredsstille minst ett av følgende krav: a) Være E-merket med symboler som angitt med kombinasjoner i henhold til ECE-reg.nr. 6, serie 01, tillegg 5, rettelse 2. b) Være e-merket med symboler som angitt med kombinasjoner i henhold direktiv 76/759/EØF, som endret ved direktiv 87/354/EØF og direktiv 89/277/EØF. 5.2 Retningslys foran og på siden kan kombineres i en lykt, dersom lyset er synlig innenfor de vinkler som er angitt i nr. 5.3. 5.3 Lyset fra hver av lyktene foran og bak skal være synlig innenfor en vertikalvinkel fra minst 15° over til minst 15° under horisontalplanet gjennom lyktens sentrum og innenfor en horisontalvinkel fra minst 45° innover til minst 80° utover fra et vertikalplan gjennom lyktenes sentrum som er parallelt med bilens lengdeakse. Lyset fra hver av lyktene på siden skal være synlig innenfor en vertikal vinkel fra minst 15° over til minst 5° under horisontalplanet i lyktenes sentrum når lyktene er plassert slik at høyden fra vegbanen til den nederste kant av den lysende flaten er mindre enn 100 cm, og fra minst 15° over til minst 15° under dette planet når høyden er 100 cm eller mer. Lyset skal videre være synlig bakover og ut fra bilen innenfor en horisontalvinkel fra ikke over 5° til minst 60°, målt fra et vertikalplan gjennom lyktens sentrum som er parallelt med bilens lengdeakse. 5.4 Lyktene skal være plassert slik at høyden fra vegbanen til nederste kant av den lysende flaten er 35 cm eller mer for lykter foran og bak, og 50 cm eller mer for sidelykter. Høyden fra vegbanen til øverste kant av den lysende flaten skal være mindre enn 150 cm. Når det på grunn av bilens konstruksjon er nødvendig, kan dog høyden fra vegbanen til øverste kant av den lysende flaten økes til maksimalt 190 cm. Målene skal tas når bilen er ubelastet. Avstanden fra bilens fremre begrensning til nærmeste del av den lysende flaten i sidelyktene må være mindre enn av bilens totale lengde. 5.5 Lyktene foran og bak skal være plassert slik på hver side at den lysende flates ytterkant er mindre enn 40 cm fra bilens ytterste kant. 5.6 Retningslys skal være sammenkoplet med kontrollampe og/eller lydsignal som skal kunne sees og/eller høres fra førerens plass, og tre i funk sjon samtidig med retningslysene og vise om disse fungerer korrekt. 5.7 Blinkfrekvensen for retningslysene skal være 90 +/- 30 blink pr. minutt. 5.8 Betjeningsinnretningen for retningslyset må være slik innrettet at lysene på høyre side settes i funksjon når den beveges i urviserens dreinings retning eller mot høyre, og at lysene på venstre side settes i funksjon når den beveges mot urviserens dreiningsretning eller mot venstre. 6. Bil skal ha minst to lykter foran, minst to bak og eventuelt minst en på hver side som gir oransje, blinkende nødsignallys. 6.1 Lyktene må oppfylle de krav som er angitt i nr. 5.1 - 5.5 og nr. 5.8. 6.2 Når nødsignallyset er i funksjon, skal enten alle lyktene blinke samtidig eller fremre lyktepar skal blinke vekselvis med det bakre. 6.3 Dersom nødsignallyset kan settes i funksjon mens bilen er i bevegelse, skal det være sammenkoplet med egen kontrollampe og/eller lydsignal som skal kunne sees og/eller høres fra førerens plass, og tre i funksjon samtidig med nødsignallysene. 7. Bil skal ha minst to lykter bak som gir rødt baklys. 7.1 Lyktene skal tilfredsstille minst ett av følgende krav: a) Være E-merket med symbolet RD i henhold til ECE-reg.nr. 7, serie 01, tillegg 4, rettelse 2. b) Være e-merket med symbolet R i henhold til direktiv 76/758/EØF, som endret ved direktiv 87/354/EØF og direktiv 89/516/EØF. 7.2 Lyset fra hver av lyktene skal være synlig innenfor en vertikalvinkel fra minst 15° over til minst 15° under horisontalplanet gjennom lyktens sentrum, og innenfor en horisontalvinkel fra minst 45° innover til minst 80° utover målt fra vertikalplanet gjennom lyktens sentrum som er parallelt med bilens lengdeakse. 7.3 Lyktene skal være plassert slik at høyden fra vegbanen til nederste kant av den lysende flaten er 35 cm eller mer, men høyden fra vegbanen til øverste kant av den lysende flaten skal være mindre enn 150 cm. Når det på grunn av bilens konstruksjon er nødvendig, kan dog høyden fra vegbanen til øverste kant av den lysende flaten økes til maksimalt 190 cm. Målene skal tas når bilen er ubelastet. 7.4 Minst en av lyktene skal være plassert slik på hver side at den lysende flates ytterkant er mindre enn 40 cm fra bilens ytterste kant. 7.5 Avstanden fra bilens bakerste punkt til nærmeste del av lykteglasset skal være mindre enn 100 cm. 7.6 Lyktene skal være koplet slik at de alltid lyser når fjernlys (unntatt ved bruk av lyshorn), nærlys, parkeringslys, lys for kjennemerke, hjelpefjernlys, kurve-/tåkelys, markeringslys, arbeidslys eller tåkebaklys er tent. 8. Bil skal ha minst to lykter bak som gir rødt stopplys og som tennes straks driftsbremsen betjenes. 8.1 Lyktene skal tilfredsstille minst ett av følgende krav: a) Være E-merket med symbolet S1/S2 i henhold til ECE-reg.nr. 7, serie 01, tillegg 4, rettelse 2. b) Være e-merket med symbolet S i henhold til direktiv 76/758/EØF, som endret ved direktiv 87/354/EØF og direktiv 89/516/EØF. 8.2 Lyset fra hver av lyktene skal være synlig innenfor en vertikalvinkel fra minst 15° over til minst 15° under horisontalplanet gjennom lyktens sentrum, og innenfor en horisontalvinkel fra minst 45° innover til minst 45° utover målt fra vertikalplanet gjennom lyktens sentrum som er parallelt med bilens lengdeakse. 8.3 Lyktene skal være plassert slik at høyden fra vegbanen til nederste kant av den lysende flaten er 35 cm eller mer, men høyden fra vegbanen til øverste kant av den lysende flaten skal være mindre enn 150 cm. Når det på grunn av bilens konstruksjon er nødvendig, kan dog høyden fra veg banen til øverste kant av den lysende flaten økes til maksimalt 190 cm. Målene skal tas når bilen er ubelastet. 8.4 Dersom det benyttes en ekstra lykt for stopplys, skal den være midt montert, og den må, når den betraktes rett bakfra, være plassert høyst på bilens tak, og ikke lavere enn 15 cm under bakvinduets nedre kant. Lykten skal tilfredsstille nr. 8.1 eller amerikanske spesifikasjoner. 9. Bil skal ha minst to røde refleksanordninger bak. 9.1 Refleksanordningene skal tilfredsstille minst ett av følgende krav: a) Være E-merket og av klasse I i henhold til ECE-reg.nr. 3, serie 02, tillegg 1. b) Være e-merket og av klasse I i henhold til direktiv 76/757/EØF, eventuelt som endret ved direktiv 87/354/EØF. 9.2 Refleksen fra hver av refleksanordningene skal være syn lig innenfor en vertikalvinkel fra minst 15° over til minst 15° under horisontalplanet gjennom refleksanordningens sentrum, og innenfor en horisontalvinkel fra minst minst 30° innover til minst 30° utover målt fra vertikalplanet gjennom refleksanordningens sentrum som er parallelt med bilens lengdeakse. 9.3 Refleksanordningene skal være plassert slik at høyden fra vegbanen til nederste kant av den reflekterende flaten er 35 cm eller mer, men høyden fra vegbanen til øverste kant av den reflekterende flaten skal være mindre enn 90 cm. Målene skal tas når bilen er ubelastet. 9.4 Minst en refleksanordning skal være plassert slik på hver side at den reflekterende flates ytterkant er mindre enn 40 cm fra bilens ytterste kant. 9.5 Refleksanordningene skal være slik montert at den lysreflekterende flaten står vertikalt og vinkelrett på bilens lengdeakse. Når det er nødvendig på grunn av bilens konstruksjon, tillates dog et avvik på +/-5° i så vel horisontal som vertikal dreiningsretning. 9.6 Refleksanordningene skal ha enkel og regelmessig form. De må dog ikke være trekantet. 10. Bil skal ha lykt(er) bak som gir hvitt lys for kjennemerke. 10.1 Lyktene skal tilfredsstille minst ett av følgende krav: a) Være E-merket i henhold til ECE-reg.nr. 4, tillegg 4. b) Være e-merket i henhold til direktiv 76/760/EØF, eventuelt som endret ved direktiv 87/354/EØF. 10.2 Lykten skal være plassert slik at lysstrålene fra det punkt i lyktens lysende flate som ligger lengst fra kjennemerket, danner en vinkel på 8° eller mer med kjennemerket i ethvert punkt på dette. Dersom det nyttes flere lykter for belysning av kjennemerket, skal hver lykt være plassert slik at kravet er oppfylt i ethvert punkt på den del av kjennemerket som vedkommende lykt er bestemt til å belyse. 10.3 Belysningsstyrken skal være slik at alle bokstaver og tall på kjennemerket er lette å lese i mørke på en avstand av minst 20 m. Lyktene må ikke kaste lys bakover og reflektert lys fra kjennemerke, støtfanger mv. må ikke virke sjenerende for bakenforkjørende. 10.4 Lykten(e) skal være koplet slik at den (de) alltid lyser når fjernlys (unntatt ved bruk av lyshorn), nærlys, parkeringslys, baklys, hjelpefjernlys, kurve-/tåkelys, markeringslys, arbeidslys eller tåkebaklys er tent. 11. Bil skal ha to lykter foran som gir hvitt eller gult kjørelys. Som kjørelys kan benyttes: Nærlys, nærlys med redusert spenning, særskilt godkjente lykter eller lykter for kurve-/tåkelys. 11.1 Særskilt godkjente lykter skal ha Vegdirektoratets godkjenningsnr. innpreget i lykteglasset. Lykter som er godkjent i Sverige og Finland og merket med nasjonalt godkjenningsnr. kan også godkjennes. Lykter som gir kurve-/tåkelys skal tilfredsstille kravene i §28-5 nr. 1. Ved reduksjon av nærlys skal spenning ved pæren være minst 5.5 v -II v - 22 v ved respektive 6 v - 12 v - 24 v anlegg ved full generatorladning og uten noen ytterligere strømforbrukere innkoplet. Dersom kjørelys er bygget inn i kjøretøyet av kjøretøyfabrikanten, kreves ingen spesiell godkjenning dersom bestemmelsene her er dokumentert oppfylt. 11.2 Særskilt godkjente lykter skal ved godkjenningen/typegodkjenningen ha en lysstyrke rett foran lykta på minst 600 cd, men mindre enn 1200 cd. Lyktene skal alltid gi et diffust lys med en styrke på minst 400 cd. Utover mot ytterbegrensningene skal lyktene minst ha en lysstyrke som vist i diagram 1. Det må fra kjøretøyfabrikanten eller uavhengig kompetent laboratorium kunne dokumenteres at disse krav er oppfylt. 11.3 Lyktene skal ha en lysende flate som er minst 40 cm2, målt etter Svensk Standard SS 3110. 11.4 Lyktene skal være plassert foran på kjøretøyet slik at avstanden mellom lyktens lysende flate er minst 60 cm. 11.5 Lyktene kan være koplet slik at de automatisk er tent når motoren er i gang. Tenning av kjørelyset kan også skje ved at bilen settes i bevegelse. Minst baklyset skal lyse sammen med kjørelys. Kjørelys skal være koplet slik at det automatisk slukker når bilens lysbryter slås på. Bilens øvrige lys utstyr må kunne betjenes over lysbryter som vanlig, uavhengig av kjørelyset. 12. Drosje skal ha svakt lysende taklykt som foran og bak har påskriften «TAXI» og et eventuelt bevillingsnummer. 12.1 Lyktens kuppel skal være av materiale som avgir hvitt lys og bevillingsnummeret skal være i sorte typer med høyde min. 40 mm. Påskriften «TAXI» kan integreres i selskapets logo og fargen samt geometrisk utforming for både «TAXI» og logo er valgfri, likeledes typenes størrelse. Logoen tillates å dekke inntil 40% av flateinnholdet av flaten den monteres på. 12.2 Lykten skal ikke være større enn 400 mm lang, 200 mm høy og 150 mm bred. Lykten skal være plassert utvendig på bilens tak, symmetrisk på bilens midtlinje foran fremre sidedørers bakkant. Lykten må være så godt festet til kjøretøyet at den ikke kan falle av, magnetisk festeanordning kan godtas. 12.3 Lykten skal være koplet slik at den kan tennes selv om bilens øvrige lys ikke er tent og slik at følgende er oppfylt: 12.3.1 På drosjer med taksameter skal lykten være sammenkoblet med taksameteret på en slik måte at den bare kan lyse når taksameteret er slått av. 12.3.2 På andre drosjer skal lykten være koplet over egen bryter og sammenkoplet med kontrollampe som er godt synlig fra førerens plass og som viser når lykten lyser. §28-5. Lysutstyr som bil kan ha (Bestemmelsene i denne paragraf gjelder ikke for kjøretøy som omfattes av §28-1) 1. Bil kan ha to lykter foran som gir hvitt eller gult kurve-/tåkelys. 1.1 Lyktene skal tilfredsstille minst ett av følgende krav: a) Være E-merket med symbolet B i henhold til ECE-reg.nr. 19. b) Være e-merket med symbolet B i henhold til direktiv 76/762/EØF, eventuelt som endret ved direktiv 87/354/EØF eller direktiv 1999/18/EF. c) Være godkjent og merket i henhold til annen standard med tilsvarende krav som i alternativ a eller b. 1.2 Lyktene skal være montert slik at innstillingen ikke påvirkes av bilens normale bruk og at vibrasjoner ikke oppstår under normale kjøreforhold. Disse krav anses å være oppfylt når man hvor som helst på lykten kan belaste denne med en bakoverrettet kraft parallelt med bilens lengdeakse på 150 N (15,3 kp), og den elastiske bevegelsen ikke over stiger 5 mm. Når kraften opphører, skal lyktene stå i sin opprinnelige stilling. 1.3 Lykten skal være plassert slik at høyden fra vegbanen til nederste kant av den lysende flaten er 25 cm eller mer, men øverste kant av den lysende flaten må ikke ligge høyere enn øverste kant av den lysende flaten i nærlyset. 1.4 Lyktene skal være plassert slik på hver side at den lysende flates ytterkant er mindre enn 40 cm fra bilens ytterste kant. 1.5 Lyktene skal være koplet over egen bryter og slik at de ikke kan lyse uten at parkeringslys, baklys og lys for kjennemerke samtidig er tent. 2. Bil kan ha lykt(er) foran for varsling om at bilen trekker tilhenger eller tilhengerredskap. 2.1 Lykten(e) skal være godkjent av Vegdirektoratet. 3. Bil kan ha lyshorn. 3.1 Lyshornet skal være koplet slik at fjernlysene og eventuelt hjelpe fjernlysene - og bare disse - tennes når bryteren betjenes. 3.2 Betjeningsinnretningen, som kan være sammenkoplet med et blinkrelé, må være fjærbelastet slik at den går tilbake etter bruk. 4. Bil kan ha lykter på sidene, foran og/eller bak som gir hvitt markeringslys fremover og rødt markeringslys bakover. 4.2 Lyktene skal være plassert slik at høyden fra vegbanen til nederste kant av den lysende flaten er 35 cm eller mer, men høyden fra vegbanen til øverste kant av den lysende flaten skal være mindre enn 190 cm. Når det er nødvendig på grunn av kjøretøyets konstruksjon eller det utstyr det brukes med, kan dog høyden fra vegbanen til øverste kant av den lysende flaten i lyktene foran og bak på kjøretøyet økes til den høyde som er nødvendig. Målene skal tas når bilen er ubelastet. 4.3 Lyktene skal monteres parvis og være plassert slik på hver side at den lysende flates ytterkant er mindre enn 15 cm fra bilens ytterste kant. 4.4 Lyktene må være koplet slik at de ikke kan lyse uten at parkeringslys, baklys og lys for kjennemerke samtidig er tent. 5. Bil kan ha to eller flere hvite refleksanordninger foran. 5.1 Refleksanordningene skal tilfredsstille minst ett av følgende krav: 5.2 Refleksanordningene skal være plassert slik at høyden fra vegbanen til nederste kant av den reflekterende flaten er 35 cm eller mer, men høyden fra vegbanen til øverste kant av den reflekterende flaten skal være mindre enn 90 cm. Målene skal tas når bilen er ubelastet. 5.3 Minst en refleksanordning skal være plassert slik på hver side at den reflekterende flates ytterkant er mindre enn 40 cm fra bilens ytterste kant. 6. Bil kan ha to eller flere gule refleksanordninger på hver side. 6.1 Refleksanordningene skal tilfredsstille minst ett av følgende krav: 6.2 Refleksanordningene skal være plassert slik at høyden fra vegbanen til nederste kant av den reflekterende flaten er 35 cm eller mer, men høyden fra vegbanen til øverste kant av den reflekterende flaten skal være mindre enn 90 cm. Målene skal tas når bilen er ubelastet. 6.3 Refleksanorningene skal være plassert foran og bak på siden av bilen, mindre enn 1 m fra bilens begrensning i lengderetningen. 7. Bil kan ha svakt lysende eller belyste reklameskilt e.l. 7.1 Lyset fra reklameskilt e.l., eller de deler av reklameskilt e.l. som blir belyst, må ikke være til sjenanse for den øvrige trafikk, ei heller være slik at de kan forveksles med trafikklyssignal. 8. Bil kan ha en eller flere lykter som gir hvitt eller gult arbeidslys. 8.1 Lyktene skal gi stor spredning og må kunne reguleres i forskjellige stillinger. 8.2 Lykten(e) skal være koplet slik at de ikke kan lyse uten at parkeringslys, baklys og lys for kjennemerke samtidig er tent. 8.3 Arbeidslyset skal være koplet over egen bryter og være sammenkoplet med kontrollampe som er godt synlig fra førerens plass og som viser når arbeidslyset er tent. 9. Bil kan ha en eller to lykter som gir hvitt eller gult ryggelys. 9.1 Lyktene skal gi stor spredning og må ikke virke blendende. 9.2 Hver lykt skal være slik konstruert og innstilt at belysningen 25 m foran lykten er mindre enn 1 lux i ethvert punkt som ligger over horisontalplanet gjennom lyktens sentrum. 9.3 Lykten(e) skal være plassert slik at høyden fra vegbanen til nederste kant av den lysende flaten er 25 cm eller mer, men høyden fra vegbanen til øverste kant av den lysende flaten må være mindre enn 120 cm. Målene skal tas når bilen er ubelastet. 9.4 Lykten(e) skal være koplet slik at den (de) bare kan tennes når tennings strømmen er slått på og når enten giret settes i revers, eller bilen beveger seg bakover. 9.5 Lykter for ryggelys som tilfredsstiller direktiv 77/539/EØF anses å oppfylle bestemmelsene foran. 10. Bil kan ha en eller to lykter som gir rødt tåkebaklys. a) Være E-merket med symbol F i henhold til ECE-reg.nr. 38, tillegg 2 (ev. B i henhold til tidligere godkjent merking). b) Være e-merket med symbol F i henhold til direktiv 77/538/EØF, som endret ved direktiv 87/534/EØF og direktiv 89/518/EØF, eventuelt som endret ved direktiv 1999/14/EF. 10.2 Lykten(e) skal være plassert slik at høyden fra vegbanen til nederste kant av den lysende flaten er 25 cm eller mer, men høyden fra vegbanen til øverste kant av den lysende flaten skal være mindre enn 150 cm. Målene skal tas når bilen er ubelastet. 10.3 Lykten(e) skal være plassert slik at den minste avstanden mellom den lysende flaten i lykten for tåkebaklyset og for det stopplyset som er plassert nærmest, er 10 cm eller mer. 10.4 Dersom bilen har ett tåkebaklys, skal lykten være plassert til venstre for bilens langsgående symmetriplan. 10.5 Lyktene må kunne tennes når fjernlys, nærlys eller tåkelys er tent, og må kunne slukkes uavhengig av disse. Når tåkebaklys er tent, må betjening av skiftekontakt for nærlys/fjern lys ikke bevirke at det slukker. 10.6 Tåkebaklys skal være koplet over egen bryter og være sammenkoplet med kontrollampe som er godt synlig fra førerens plass og som viser når tåkebaklyset er tent. INSTRUMENTLYS M.M. 11. Bil kan ha lykt(er) innvendig som gir hvitt lys for belysning av instrumenter og belysning i person-/godsrom. 11.1 Lyset må ikke virke sjenerende for føreren eller for andre trafikanter. 12. Bil som nyttes som utrykningskjøretøy, kan i tillegg til påbudt varsellys (jf. §28-3 nr. 2) ha to varsellykter som gir blinkende, blått lys forover. Lyktene skal tilfredsstille kravene i §28-3 nr. 2.1. 12.1 Lyset fra lyktene skal være synlig forover og innenfor en vertikalvinkel fra minst 5° over til minst 5° under horisontalplanet gjennom lyktenes sentrum og innenfor en horisontalvinkel fra minst 45° innover til minst 45° utover. Horisontalvinkelen skal måles fra vertikalplanet gjennom lyktenes sentrum som er parallelt med bilens lengdeakse. 12.2 Lyktene skal være montert foran midten på bilen i like stor avstand fra vegbanen og i like stor avstand fra bilens ytterste kant. Lyktene skal være plassert slik at den minste avstanden mellom de lysende flatene i lyktene og de lysende flatene for nær-/fjernlyset er 10 cm eller mer. 12.3 Blinkfrekvensen skal være 100 blink pr. minutt eller mer, men mindre enn 200 blink pr. minutt. 12.4 Varsellyset skal være koplet slik at det ikke kan lyse uten at påbudt varsellys (jf. §28-3 nr. 2) er tent. 12.5 På lykt for varsellys skal ved tydelig og varig merking, være angitt fabrikant, type og spenning. 13. Bil kan ha to lykter som gir gult markeringslys til hver side. 13.1 Lyktene skal være svakt lysende og ikke ha lysende flate større enn 30 cm2 . 13.2 Lyktene for markeringslys skal være avskjermet/innfelt slik at de ikke er synlig rett fremover eller bakover. 13.3 Det skal plasseres en lykt i forkant og en lykt i bakkant av bilen, mindre enn 1 m fra bilens ytterste punkt i lengderetningen. For øvrig skal lyktene være plassert slik som beskrevet for refleksanordninger på siden i nr. 6. 13.4 Lyktene skal være koplet slik at de ikke kan lyse uten at parkeringslys, baklys og lys for kjennemerke samtidig er tent. 13.5 Lyktene kan kombineres med godkjent refleks på siden. 13.6 Bil kan, uansett bestemmelsene foran, ha sidemarkeringslys i henhold til direktiv 76/756/EØF, som endret ved direktiv 91/663/EØF. 14. Bil kan ha parkeringslys i henhold til direktiv 77/540/EØF, jf. også direktiv 76/756/EØF med senere endringer. 15. Kjøretøy i gruppe N2 og N3 kan ha reflekser på siden eller bak som indikerer kjøretøyets størrelse. Refleksbjelke bak skal være godkjent i henhold til ECE-reg.nr. 70.00. Reflekser som striper eller konturmarkering på siden og/eller bak skal være godkjent i henhold til ECE-reg.nr. 104.00. Innenfor en konturmarkering er det tillatt med reflekterende grafikk i henhold til regulativet. §28-6. Lysutstyr som to- og trehjulede motorvogner med bredde over 130 cm skal ha (Bestemmelsene i denne paragraf gjelder ikke for kjøretøy som omfattes av §28-2) 1. To- og trehjulede motorvogner skal ha minst to lykter foran som gir hvitt eller gult fjernlys. a) Være E-merket med symbol MB i henhold til ECE-reg.nr. 57 eller MBH i henhold ECE-reg.nr. 72. b) Være E-merket med symbol R i henhold til ECE-reg.nr. 1 eller HR i henhold til ECE-reg.nr. 8. c) Være e-merket med symbol R i henhold til direktiv 76/761/EØF som endret ved direktiv 87/354/EØF og direktiv 89/517/EØF. d) Være godkjent og merket i henhold til annen standard med tilsvar ende krav som i alt. a, b eller c. e) På moped kan lykten være E-merket i henhold til ECE-reg.nr. 56. 1.2 Motorsykkel med sidevogn kan ha bare én lykt som nevnt, når nødvendige markeringslys i henhold til §28-8 er montert. 1.3 Lyktene skal være innstilt slik at de belyser vegbanen minst 100 m fremover. For moped er kravet 50 m. 1.4 Lyktene skal være koplet slik at de ikke kan lyse uten at parkeringslys, baklys og lys for kjennemerke samtidig er tent. Dette krav gjelder dog ikke ved bruk av lyshorn. 1.5 Når kjøretøyet er lukket, skal fjernlyset være sammenkoplet med kontrollampe som er godt synlig fra førerens plass og som viser når fjernlyset er tent. 2. To- og trehjuls motorvogn skal ha to lykter foran som gir hvitt eller gult nærlys. b) Være E-merket med symbol C i henhold til ECE-reg.nr. 1 eller HC i henhold til ECE-reg.nr. 8. c) Være e-merket med symbol C i henhold til direktiv 76/761/EØF som endret ved direktiv 87/534/EØF og direktiv 89/517/EØF. d) Være godkjent og merket i henhold til annen standard med tilsvarende krav som i alt. a, b eller c. 2.2 Lyktene skal være innstilt slik at de belyser vegbanen minst 40 m fremover. For moped er kravet 20 m. 2.3 Lyktene skal være plassert slik at høyden fra vegbanen til nederste kant av den lysende flaten er 50 cm eller mer, men høyden fra vegbanen til øverste kant av den lysende flaten skal være mindre enn 120 cm. Målene skal tas når kjøretøyet er ubelastet. 2.4 Lyktene skal være plassert slik på hver side at den lysende flates ytterkant er mindre enn 40 cm fra kjøretøyets ytterste kant, og slik at den lysende flates ytterkant ikke ligger innenfor ytterste kant av den lysende flaten i fjernlyset. 2.6 Lyktene skal være koplet slik at de ikke kan lyse uten at parkeringslys, baklys og lys for kjennemerke samtidig er tent. 2.7 Avblendingsbryteren skal være slik innrettet og plassert at den kan betjenes på lett og sikker måte uten at føreren slipper grepet om styret. 3. To- og trehjuls motorvogn skal ha to lykter foran som gir hvitt parkeringslys. a) Være E-merket i henhold til ECE-reg.nr. 57, tillegg 2, rettelse 1. b) Være E-merket med symbol A i henhold til ECE-reg.nr. 7. c) Være e-merket med symbol P i henhold til direktiv 77/540/EØF, eventuelt som endret ved direktiv 87/354/EØF. 3.2 Lyset fra hver av lyktene skal være synlig innenfor en vertikalvinkel fra minst 15° over til minst 15° under horisontalplanet gjennom lyktens sentrum, og innenfor en horisontalvinkel fra minst 45° innover til minst 80° utover målt fra vertikalplanet gjennom lyktens sentrum som er parallelt med kjøretøyets lengdeakse. 3.3 Lyktene skal være plassert slik at høyden fra vegbanen til nederste kant av den lysende flaten er 40 cm eller mer, men høyden fra vegbanen til øverste kant av den lysende flaten skal være mindre enn 150 cm. Målene skal tas når kjøretøyet er ubelastet. 3.4 Lyktene skal være plassert slik på hver side at den lysende flates ytterkant er mindre enn 40 cm fra kjøretøyets ytterste kant. 3.5 Lyktene skal være koplet slik at de alltid lyser når fjernlys, nærlys, baklys, lys for kjennemerke, hjelpefjernlys, kurve-/tåkelys, markeringslys eller tåkebaklys er tent. 4. To- og trehjuls motorvogn skal ha minst to lykter foran, minst to bak og/eller minst en på hver side som gir oransje, blinkende retningslys når kjøretøyet er lukket. a) Være E-merket i henhold til ECE-reg.nr. 50. b) Være E-merket med symbol A i henhold til ECE-reg.nr. 6, serie 01, tillegg 5, rettelse 2. c) Være e-merket i henhold til direktiv 76/759/EØF, som endret ved direktiv 87/354/EØF og direktiv 89/277/EØF. 4.2 Retningslysene foran og på siden kan kombineres i en lykt, dersom lyset er synlig innefor de vinkler som er angitt i nr. 4.3. 4.3 Lyset fra hver av lyktene skal være synlig innenfor en vertikalvinkel fra minst 15° over til minst 15° under horisontalplanet gjennom lyktens sentrum. Lyset fra hver av lyktene foran og bak skal være synlig innenfor en horisontalvinkel fra minst 45° innover til minst 80° utover. Lyset fra hver av lyktene på sidene skal fremover være synlig innenfor en horisontalvinkel fra minst 10° innover til minst 80° utover og bakover være synlig innenfor en horisontalvinkel fra minst 45° innover til minst 80° utover. Horisontalvinkelen skal måles fra vertikalplanet gjennom lyktenes sentrum som er parallelt med kjøretøyets lengdeakse. 4.4 Lyktene skal være plassert slik at høyden fra vegbanen til nederste kant av den lysende flaten er 35 cm eller mer for lykter foran og bak, og 50 cm eller mer for sidelykter. Høyden fra vegbanen til øverste kant av den lysende flaten skal være mindre enn 150 cm. Når det på grunn av kjøretøyets konstruksjon er nødvendig, kan dog høyden fra veg banen til øverste kant av den lysende flaten økes til maksimalt 190 cm. Målene skal tas når kjøretøyet er ubelastet. 4.5 Lyktene foran og bak skal være plassert slik på hver side at den lysende flates ytterkant er mindre enn 40 cm fra kjøretøyets ytterste kant. 4.6 Retningslys skal være sammenkoplet med kontrollampe og/eller lydsignal som skal kunne sees og/eller høres fra førerens plass, og tre i funksjon samtidig med retningslysene og vise om disse fungerer korrekt. 4.7 Blinkfrekvensen for retningslysene skal være 90 +/- 30 blink pr. minutt. 4.8 Betjeningsinnretningen for retningslyset må være slik innrettet at lysene på høyre side settes i funksjon når den beveges i urviserens drei ningsretning eller mot høyre, og at lysene på venstre side settes i funksjon når den beveges mot urviserens dreiningsretning eller mot venstre. 5. To- og trehjuls motorvogn skal ha minst to lykter bak som gir rødt baklys. b) Være E-merket med symbol R i henhold til ECE-reg.nr. 7, serie 01, tillegg 4, rettelse 2. c) Være e-merket med symbol R i henhold til direktiv 76/758/EØF, som endret ved direktiv 87/354/EØF og direktiv 89/516/EØF. 5.2 Lyset fra hver av lyktene skal være synlig innenfor en vertikalvinkel fra minst 15° over til minst 15° under horisontalplanet gjennom lyktens sentrum, og innenfor en horisontalvinkel fra minst 45° innover til minst 80° utover målt fra vertikalplanet gjennom lyktens sentrum som er parallelt med kjøretøyets lengdeakse. 5.3 Lyktene skal være plassert slik at høyden fra vegbanen til nederste kant av den lysende flaten er 35 cm eller mer, men høyden fra vegbanen til øverste kant av den lysende flaten skal være mindre enn 150 cm. Når det på grunn av kjøretøyets konstruksjon er nødvendig, kan dog høyden fra vegbanen til øverste kant av den lysende flaten økes til maksimalt 190 cm. Målene skal tas når kjøretøyet er ubelastet. 5.4 Minst en av lyktene skal være plassert slik på hver side at den lysende flates ytterkant er mindre enn 40 cm fra kjøretøyets ytterste kant. 5.5 Avstanden fra kjøretøyets bakerste punkt til nærmeste del av lykteglasset skal være mindre enn 100 cm. 5.6 Lyktene skal være koplet slik at de alltid lyser når fjernlys (unntatt ved bruk av lyshorn), nærlys, parkeringslys, lys for kjennemerke, hjelpefjernlys, kurve-/tåkelys, markeringslys eller tåkebaklys er tent. 6. To- og trehjuls motorvogn skal ha minst to lykter bak som gir rødt stopplys og som tennes straks driftsbremsen betjenes. På kjøretøy med to driftsbremseanlegg (dvs. atskilt driftsbremseanlegg for for- og bakhjul) skal stopplyset virke på begge driftsbremseanleggene. 6.1 Lyktene skal tilfredsstille minst ett av følgende krav: b) Være E-merket med symbol S i henhold til ECE-reg.nr. 7. c) Være e-merket i henhold til direktiv 76/758/EØF, som endret ved direktiv 87/354/EØF og direktiv 89/516/EØF. 6.2 Lyset fra hver av lyktene skal være synlig innenfor en vertikalvinkel fra minst 15° over til minst 15° under horisontalplanet gjennom lyktens sentrum, og innenfor en horisontalvinkel fra minst 45° innover til minst 45° utover målt fra vertikalplanet gjennom lyktens sentrum som er parallelt med kjøretøyets lengdeakse. 6.3 Lyktene skal være plassert slik at høyden fra vegbanen til nederste kant av den lysende flaten er 35 cm eller mer, men høyden fra vegbanen til øverste kant av den lysende flaten skal være mindre enn 150 cm. Når det på grunn av motorsykkelens konstruksjon er nødvendig, kan dog høyden fra vegbanen til øverste kant av den lysende flaten økes til maksimalt 190 cm. Målene skal tas når kjøretøyet er ubelastet. 7. To- og trehjuls motorvogn skal ha minst to røde refleksanordninger bak. 7.1 Refleksanordningene skal tilfredsstille minst ett av følgende krav: c) Være godkjent og merket i henhold til annen standard med tilsvar ende krav som i alt. a, b eller c. 7.2 Refleksen fra hver av refleksanordningene skal være synlig innenfor en vertikalvinkel fra 15° over til minst 15° under horisontalplanet gjennom refleksanordningens sentrum, og innenfor en horisontalvinkel fra minst 30° innover til minst 30° utover målt fra vertikalplanet gjennom refleksanordningens sentrum som er parallelt med kjøretøyets lengde akse. 7.3 Refleksanordningene skal være plassert slik at høyden fra vegbanen til nederste kant av den reflekterende flaten er 40 cm eller mer, men høyden fra vegbanen til øverste kant av den reflekterende flaten skal være mindre enn 90 cm. Målene skal tas når kjøretøyet er ubelastet. 7.4 Minst en refleksanordning skal være plassert slik på hver side at den reflekterende flates ytterkant er mindre enn 40 cm fra kjøretøyets ytterste kant. 7.5 Refleksanordningene skal være slik montert at den lysreflekterende flaten står vertikalt og vinkelrett på kjøretøyets lengdeakse. Når det er nødvendig på grunn av kjøretøyets konstruksjon, tillates dog et avvik på +/-5° i så vel horisontal som vertikal dreiningsretning. 7.6 Refleksanordningene skal ha enkel og regelmessig form. De må dog ikke være trekantet. 8. To- og trehjuls motorvogn skal ha lykt(er) bak som gir hvitt lys for kjennemerke. 8.2 Lykten skal være plassert slik at lysstrålene fra det punkt i lyktens lysende flate som ligger lengst fra kjennemerket, danner en vinkel på 8° eller mer med kjennemerket i ethvert punkt på dette. 8.3 Belysningsstyrken skal være slik at alle bokstaver og tall på kjenne merket er lette å lese i mørke på en avstand av minst 20 m. Lyktene må ikke kaste lys bakover og reflektert lys fra kjennemerke, støtfanger mv. må ikke virke sjenerende for bakenforkjørende. 8.4 Lykten(e) skal være koplet slik at den (de) alltid lyser når fjernlys (unntatt ved bruk av lyshorn), nærlys, parkeringslys, baklys, hjelpefjernlys, kurve-/tåkelys, markeringslys eller tåkebaklys er tent. 9. To- og trehjuls motorvogn som nyttes som utrykningskjøretøy, jf. vegtrafikkloven §11, skal ha minst én varsellykt som gir blinkende, blått lys forover. Lyktene skal tilfredsstille kravene i §28-3 nr. 2.1. 9.1 Lyset fra lykten(e) skal være synlig innenfor en vertikalvinkel fra minst 15° over til minst 15° under horisontalplanet gjennom lyktens sentrum, og innenfor en horisontalvinkel på minst 80° til hver side, målt fra vertikalplanet gjennom lyktens sentrum som er parallelt med kjøretøyets lengdeakse. 9.2 Lyset fra hver av lyktene skal i ethvert punkt som ligger innenfor det området hvor lyset er synlig ha en styrke som er mindre enn 700 candela. Rett fremover skal lysstyrken fra hver av lyktene være 10 candela eller mer. Utover mot ytterbegrensningene av det området som lyset skal være synlig innenfor, kan lysstyrken gradvis avta til 0,3 candela. 9.3 Lysstyrken skal måles når lyktene lyset kontinuerlig. 9.4 Hver av lyktene skal ha en lysende flate fremover som er 30 cm2 eller mer. 9.5 Lyktene skal være plassert slik at høyden fra vegbanen til nederste kant av den lysende flaten er 40 cm eller mer, men høyden fra vegbanen til øverste kant av den lysende flaten skal være mindre enn 190 cm. Målene skal tas når motorsykkelen er ubelastet. 9.6 Blinkfrekvensen skal være 90 +/- 30 blink pr. minutt. 9.7 På lykt for varsellys skal ved tydelig og varig merking være angitt fabrikant, type og spenning. §28-7. Lysutstyr som to- og trehjulede motorvogner med bredde ikke over 130 cm skal ha (Bestemmelsene i denne paragraf gjelder ikke for kjøretøy som omfattes av §28-2) 1. To- og trehjuls motorvogn skal ha en eller to lykter foran som gir hvitt eller gult fjernlys. 1.1 Lyktene skal tilfredsstille kravene i §28-6 nr. 1.1. 1.2 Lyktene skal være slik innstilt at de belyser vegbanen minst 100 m fremover. For moped er kravet 50 m. 1.3 Lyktene skal være koplet slik at de ikke kan lyse uten at parkeringslys (for de kjøretøyer som har slikt lys), baklys og lys for kjennemerke samtidig er tent. Dette krav gjelder dog ikke ved bruk av lyshorn. 2. To- og trehjuls motorvogn skal ha en lykt foran som gir hvitt eller gult nærlys. 2.1 Lyktene skal tilfredsstille kravene i §28-6 nr. 2.1. 2.2 Lykten skal være slik innstilt at den belyser vegbanen minst 40 m fremover. For moped er kravet 20 m. 2.3 Lykten skal være plassert slik at høyden fra vegbanen til nederste kant av den lysende flaten er 50 cm eller mer, men høyden fra vegbanen til øverste kant av den lysende flaten skal være mindre enn 120 cm. Målene skal tas når kjøretøyet er ubelastet. 2.4 Lykten skal være plassert slik at avstanden fra den lysende flates ytterkant til kjøretøyets ytterste kant er like stor til begge sider. Dog kan tillates to lykter for nærlys som har mindre innbyrdes avstand mellom lysende flater enn 200 mm. Lyktene må være plassert symmetrisk om lengdeaksen gjennom kjøretøyets senter. 2.5 Lykten skal være koplet slik at den ikke kan lyse uten at parkeringslys (for de kjøretøyer som har slikt lys), baklys og lys for kjennemerke samtidig er tent. 2.6 Avblendingsbryteren skal være slik innrettet og plassert at den kan betjenes på lett og sikker måte uten at føreren slipper grepet om styret. 3. To- og trehjuls motorvogn skal ha minst to lykter foran, minst to bak og/eller minst en på hver side som gir oransje, blinkende retningslys når motorsykkelen er lukket. 3.1 Lyktene skal tilfredsstille kravene i §28-6 nr. 4. 4. To- og trehjuls motorvogn skal ha minst en lykt som gir rødt baklys. 4.1 Lykten(e) skal tilfredsstille kravene i §28-6 nr. 5.1. 4.2 Dersom det brukes én lykt, skal kravene i dette nr. oppfylles. Dersom det brukes to eller flere lykter, skal kravene i §28-6 nr. 5 oppfylles. 4.3 Lyset fra lykten skal være synlig innenfor en vertikalvinkel fra minst 15° over til minst 15° under horisontalplanet gjennom lyktens sentrum, og innenfor en horisontalvinkel på minst 80°, målt fra vertikalplanet gjennom lyktens sentrum som er parallelt med kjøretøyets lengde akse. 4.4 Lykten skal være plassert slik at høyden fra vegbanen til nederste kant av den lysende flaten er 35 cm eller mer, men høyden fra vegbanen til øverste kant av den lysende flaten skal være mindre enn 150 cm. Målene skal tas når kjøretøyet er ubelastet. 4.5 Lykten skal være plassert slik at avstanden fra den lysende flates ytterkant til kjøretøyet ytterste kant er like stor til begge sider. 4.6 Lyktene skal være koplet slik at de alltid lyser når fjernlys (unntatt ved bruk av lyshorn), nærlys, parkeringslys (for de kjøretøyer som har slikt lys), lys for kjennemerke, hjelpefjernlys, kurve-/tåkelys, markeringslys eller tåkebaklys er tent. 5. To- og trehjuls motorvogn skal ha minst en lykt bak som gir rødt stopplys og som tennes straks driftsbremsen betjenes. 5.1 Lyktene skal tilfredsstille kravene i §28-6 nr. 6.1. 5.2 Dersom det brukes én lykt, skal kravene i dette nr. oppfylles. Dersom det brukes to eller flere lykter, skal kravene i §28-6 nr. 6 oppfylles. 5.3 Lyset fra lykten skal være synlig innenfor en vertikalvinkel fra minst 15° over til minst 15° under horisontalplanet gjennom lyktens sentrum, og innenfor en horisontalvinkel på minst 45° på hver side, målt fra vertikalplanet gjennom lyktens sentrum som er parallelt med kjøretøyet lengdeakse. 5.4 Lykten skal være plassert slik at høyden fra vegbanen til nederste kant av den lysende flaten er 35 cm eller mer, men høyden fra vegbanen til øverste kant av den lysende flaten skal være mindre enn 150 cm. Målene skal tas når kjøretøyet er ubelastet. 5.5 Lykten skal være plassert slik at avstanden fra den lysende flates ytterkant til kjøretøyets ytterste kant er like stor til begge sider. 6. To- og trehjuls motorvogn skal ha minst en rød refleksanordning bak. 6.1 Refleksanordningene skal tilfredsstille kravene i §28-6 nr. 7.1. Dersom det brukes én refleksanordning, skal kravene i dette nr. oppfylles. Dersom det brukes to eller flere refleksanordninger, skal kravene i §28-6 nr. 7 oppfylles. Dersom det brukes en refleksanordning, skal kravene i dette nr. oppfylles. Dersom det brukes to eller flere refledsanordninger, skal kravene i §28-5 nr. 7 oppfylles. 6.2 Refleksen fra refleksanordningen skal være synlig innenfor en vertikalvinkel fra minst 15° over til minst 15° under horisontalplanet gjennom refleksanordningens sentrum, og innenfor en horisontalvinkel på minst minst 30° til hver side, målt fra vertikalplanet gjennom refleksanordningens sentrum som er parallelt med kjøretøyets lengde akse. 6.3 Refleksanordningen skal være plassert slik at høyden fra vegbanen til nederste kant av den reflekterende flaten er 40 cm eller mer, men høy den fra vegbanen til øverste kant av den reflekterende flaten skal være mindre enn 90 cm. Målene skal tas når kjøretøyet er ubelastet. 6.4 Refleksanordningen skal være plassert slik at avstanden fra den reflekterende flates ytterkant til kjøretøyets ytterste kant er like stor til begge sider. 6.5 Refleksanordningene skal være slik montert at den lysreflekterende flaten står vertikalt og vinkelrett på kjøretøyets lengdeakse. Når det er nødvendig på grunn av kjøretøyets kontruksjon, tillates dog et avvik på +/-5° i så vel horisontal som vertikal dreiningsretning. 6.6 Refleksanordningen skal ha enkel og regelmessig form. De må dog ikke være trekantet. 7. To- og trehjuls motorvogn skal ha lykt(er) bak som gir hvitt lys for kjennemerke. 7.1 Lykten(e) skal tilfredsstille kravene i §28-6 nr. 8. 8. To- og trehjuls motorvogn som nyttes som utrykningskjøretøy, jf. vegtrafikkloven §11, skal minst ha en varsellykt som gir blinkende blått lys fremover. 8.1 Lykten(e) skal tilfredsstille kravene i §28-6 nr. 9. §28-8. Lysutstyr som sidevogn til motorsykkel skal ha (Bestemmelsene i denne paragraf gjelder ikke for kjøretøy som omfattes av §28-2) 1. Sidevogn til motorsykkel skal ha en lykt som gir hvitt parkeringslys fremover. a) Være E-merket i henhold til ECE-reg.nr. 77, tillegg 2, rettelse 1. b) Være e-merket i henhold til direktiv 76/758/EØF, som endret ved direktiv 87/354/EØF og direktiv 89/516/EØF. 1.2 Lyset fra lykten skal være synlig innenfor en vertikalvinkel fra minst 15° over til minst 15° under horisontalplanet gjennom lyktens sentrum, og innenfor en horisontalvinkel fra minst 45°, innover til minst 80°, utover, målt fra vertikalplanet gjennom lyktens sentrum som er parallelt med sidevognens lengdeakse. 1.3 Lykten skal være plassert slik at høyden fra vegbanen til nederste kant av den lysende flaten er 40 cm eller mer, men høyden fra vegbanen til øverste kant av den lysende flaten skal være mindre enn 150 cm. Målene skal tas når sidevognen er ubelastet. 1.4 Lykten skal være plassert slik at den lysende flates ytterkant er mindre enn 40 cm fra sidevognens ytterste kant. 1.5 Lykten skal være koblet slik at den alltid lyser når parkeringslys, baklys og lys for kjennemerke på motorsykkelen, som sidevognen er til koblet, er tent. 2. Sidevogn til motorsykkel skal ha minst en hvit refleksanordning foran. 2.1 Refleksanordningene skal tilfredsstille minst ett av følgende krav: a) Være E-merket og av klasse I i henhold til ECE-reg.nr. 3, serie 2, tillegg 1. c) Være godkjent og merket i henhold til annen standard med tilsvarende krav som i alt. a, b eller c. 2.2 Refleksen fra fra hver av refleksanordningene skal være synlig innen for en vertikalvinkel fra minst 15° over til mist 15° under horisontal planet gjennom refleksanordningens sentrum, og innenfor en horisontalvinkel fra minst 30° innover til minst 30° utover, målt fra vertikalplanet gjennom refleksanordningens sentrum som er parallelt med sidevognens lengdeakse. 2.3 Refleksanordningen(e) skal være plassert slik at høyden fra vegbanen til nederste kant av den reflekterende flaten er 40 cm eller mer, men høyden fra vegbanen til øverste kant av den reflekterende flaten skal være mindre enn 90 cm. Målene skal tas når sidevognen er ubelastet. 2.4 Minst en refleksanordning skal være plassert slik at den reflekterende flates ytterkant er mindre enn 40 cm fra sidevognens ytterste kant. 2.5 Refleksanordningen(e) skal være slik montert at den lysreflekterende flaten står vertikalt og vinkelrett på sidevognens lengdeakse. Når det er nødvendig på grunn av sidevognens konstruksjon, tillates deg et avvik på +/-5° i så vel horisontal som vertikal dreiningsretning. 2.6 Refleksanordningen(e) skal ha enkel og regelmessig form. Den (de) må dog ikke være trekantet. 3. Sidevogn til motorsykkel skal ha minst en lykt som gir rødt baklys. 3.1 Lykten(e) skal tilfredsstille kravene i §28-6 nr. 6.1. 3.2 Lyset fra hver av lyktene skal være synlig innenfor en vertikalvinkel fra minst 15° over til minst 15° under horisontalplanet gjennom lyktens sentrum, og innenfor en horisontalvinkel fra minst 45° innover til minst 80° utover, målt fra vertikalplanet gjennom lyktens sentrum som er parallelt med sidevognens lengdeakse. 3.3 Lykten(e) skal være plassert slik at høyden fra vegbanen til nederste kant av den lysende flaten er 35 cm eller mer, men høyden fra vegbanen til øverste kant av den lysende flaten skal være mindre enn 150 cm. Målene skal tas når sidevognen er ubelastet. 3.4 Minst en lykt skal være plassert slik at den lysende flates ytterkant er mindre enn 40 cm fra sidevognens ytterste kant. 3.5 Lykten(e) skal være koblet slik at den (de) alltid lyser når parkeringslys, baklys og lys for kjennemerke på motorsykkelen, som sidevognen er tilkoblet, er tent. 4. Sidevogn til motorsykkel skal ha minst en rød refleksanordning bak. 4.1 Refleksanordningene skal tilfredsstille kravene i §28-6 nr. 7.1. 4.2 For øvrig skal refleksanordningen(e) oppfylle de krav som er angitt i nr. 2.2 - 2.6. §28-9. Lysutstyr som to- og trehjulede motorvogner og sidevogn til motorsykkel kan ha (Bestemmelsene i denne paragraf gjelder ikke for kjøretøy som omfattes av §28-2) 1. To- og trehjuls motorvogn og sidevogn til motorsykkel kan ha retningslys, nødsignal lys, kjørelys, hjelpefjernlys, kurve-/tåkelys, lyshorn, markeringslys, hvite refleksanordninger foran, gule refleksanordninger på sidene, svakt lysende eller belyste reklameskilt e.l., ryggelys, tåkebaklys og lykt(er) innvendig for belysning av instrumenter og belysning i person-/godsrom. Parkeringslys som nevnt i direktiv 77/540/EØF kan også tillates. 2. To- og trehjuls motorvogn med bredde ikke over 100 cm kan ha enten en eller to lykter som gir kjørelys og en lykt som gir hjelpefjernlys. Benyttes to lykter som gir kjørelys, skal disse lyse sammen med nærlyset og avstanden mellom dem skal være minst 40 cm. Avstanden fra lykter for kjørelys til lykt for nærlys må være større enn 10 cm. Sidevogn til motorsykkel kan dog bare ha en lykt for kjørelys, en lykt som gir hjelpefjernlys og en lykt som gir kurve-/tåkelys. På to- og trehjuls motorvogn skal, hvis det benyttes en lykt som gir kjørelys og en lykt som gir kurve-/tåkelys, lyktene være plassert slik at avstanden fra den lysende flates ytterkant til kjøretøyets ytterste kant er like stor til begge sider. På sidevogn til motorsykkel skal lyktene plasseres slik at avstanden fra den lysende flates ytterkant til sidevognens ytterste kant er mindre enn 40 cm. Parkerings lys som nevnt i direktiv 77/540/EØF kan også tillates. 3. For øvrig må forannevnte lykter og refleksanordninger oppfylle de krav som er angitt for hver av dem i §28-4 nr. 5, 6 og 11 og §28-5 nr. 1, nr. 3-7 og nr. 9-11. 4. Videre kan sidevogn til motorsykkel ha en lykt som gir fjernlys, en lykt som gir nærlys og minst en lykt som gir stopplys. Lykten som gir nærlys og minst en lykt som gir stopplys skal være plassert slik at den lysende flates ytterkant er mindre enn 40 cm fra sidevognens ytterste kant. For øvrig må nevnte lykter oppfylle de krav som er angitt for hver av dem i §28-6 nr. 1, 2 og 6. 5. To- og trehjuls motorvogn og sidevogn til motorsykkel kan ha en eller to lykter foran som gir hvitt parkeringslys, når kjøretøyet har bredde ikke over 100 cm. Dersom det brukes én lykt som nevnt, skal den oppfylle de krav som er angitt i nr. 5.1-5.6, men dersom det brukes to slike lykter, må de oppfylle de krav som er angitt i §28-6 nr. 3. 5.1 Lyset fra lykten skal være synlig innenfor en vertikalvinkel fra minst 15° over til minst 15° under horisontalplanet gjennom lyktens sentrum, og innenfor en horisontalvinkel på minst 80° til hver side målt fra vertikalplanet gjennom lyktens sentrum som er parallelt med kjøretøyets lengdeakse. 5.2 Lyset fra lykten skal i ethvert punkt som ligger innenfor det området hvor lyset er synlig, ha en styrke som er mindre enn 60 candela. Rett fremover skal lysstyrken fra lykten være 4 candela eller mer, og 2 candela eller mer for moped. Utover mot ytterbegrensningene av det området som lyset skal være synlig innenfor, kan lysstyrken gradvis avta til 0,05 candela. 5.3 Lykten skal ha en lysende flate fremover som er 30 cm2 eller mer. Lykter som er E-merket kan dog godkjennes selv om kravet til arealet ikke er oppfylt. 5.4 Lykten skal være plassert slik at høyden fra vegbanen til nederste kant av den lysende flaten er 40 cm eller mer, men høyden fra vegbanen til øverste kant av den lysende flaten skal være mindre enn 150 cm. Målene skal tas når kjøretøyet er ubelastet. 5.6 Lykten skal være koplet slik at den alltid lyser når fjernlys, nærlys, baklys, lys for kjennemerke, hjelpefjernlys, kurve-/tåkelys, markeringslys eller tåkebaklys er tent. 6. To- og trehjuls motorvogn og sidevogn til motorsykkel kan ha retningslys når kjøretøyet er åpent. 6.1 Lyktene må oppfylle de krav som er angitt i §28-6 nr. 4. Bestemmelsen i §28-6 nr. 4.6 gjelder dog ikke for kjøretøy med bredde ikke over 100 cm. For slikt kjøretøy gjelder følgende med hensyn til retningslysenes plassering: 6.1.1 Avstanden mellom den innerste kant av de lysende flatene for hvert lyktepar som gir retningslys fremover, skal være 34 cm eller mer. Lykt som gir retningslys fremover, skal være plassert slik at den minste avstand mellom den lysende flaten i lykten for retningslyset og det fjern-/nærlys som er plassert nærmest - målt i et plan som står vinkelrett på kjøretøyets lengdeakse - er 10 cm eller mer. 6.1.2 Avstanden mellom den innerste kant av de lysende flatene for hvert lyktepar som gir retningslys bakover skal være 24 cm eller mer. 7. To- og trehjuls motorvogn og sidevogn til motorsykkel kan ha stopplys når kjøretøyet har bredde ikke over 100 cm. Lykten(e) skal tilfredsstille kravene i §28-7 nr. 5. §28-10. 1. Beltebil/beltemotorsykkel skal ha minst to lykter som gir hvitt eller gult fjernlys. a) Være E-merket med symbol R i henhold til ECE-reg.nr. 1, med symbol SR i henhold til ECE-reg.nr. 8 eller med symbol HR i henhold til ECE-reg.nr. 5. b) Være E-merket med symbol MB i henhold til ECE-reg.nr. 57. 1.2 Lyktene skal være slik innrettet at de belyser vegbanen minst 100 m fremover. 1.3 Lyktene skal være koplet slik at de ikke kan lyse uten at parkeringslys, baklys og lys for kjennemerke samtidig er tent. Dette krav gjelder dog ikke ved bruk av lyshorn. 1.4 Når beltebilen/beltemotorsykkelen er lukket, skal fjernlyset være sammen koplet med kontrollampe som er godt synlig fra førerens plass og som viser når fjernlyset er tent. 2. Beltebil/beltemotorsykkel skal ha to lykter foran som gir hvitt eller gult nærlys. a) Være E-merket med symbol C i henhold til ECE-reg.nr. 1, med symbol SC i henhold til ECE-reg.nr. 5 eller med symbol HC i henhold til ECE-reg.nr. 8. c) Være e-merket med symbol C i henhold til direktiv 76/761/EØF, som endret ved direktiv 87/354/EØF og direktiv 89/517/EØF. 2.3 Lyktene skal være plassert slik at høyden fra vegbanen til nederste kant av den lysende flaten er 50 cm eller mer, men høyden fra vegbanen til øverste kant av den lysende flaten skal være mindre enn 120 cm. Målene skal tas når beltebilen/beltemotorsykkelen er ubelastet. Dersom beltebilen/beltemotorsykkelen påmonteres spesielt utstyr (f.eks. snøplog) som dekker de ordinære lyktene som gir nærlys, kan det monteres ekstra lykter for nærlys i den høyde som er nødvendig. 2.4 Lyktene skal være plassert slik på hver side at den lysende flates ytterkant er mindre enn 40 cm fra beltebilen/beltemotorsykkelens ytterste kant, og slik at den lysende flates ytterkant ikke ligger innenfor ytterste kant av den lysende flaten i fjernlyset. 2.6 Lykter som er plassert slik på beltebil/beltemotorsykkel at deres øverste kant ligger mer enn 120 cm over vegbanen, jf. nr. 2.3 annet ledd, må være slik innstilt at belysningen 25 m foran lyktene er mindre enn 0,7 lux i ethvert punkt som ligger 110 cm eller mer over vegbanen. 2.8 Dersom beltebil/beltemotorsykkel har fjernlys, skal avblendingsbryteren være slik innrettet og plassert at den kan betjenes på lett og sikker måte. 3. Beltebil/beltemotorsykkel skal ha to lykter foran som gir hvitt parkeringslys. b) Være E-merket med symbol A i henhold til ECE-reg.nr. 7, serie 1, tillegg 4, rettelse 2. c) Være e-merket med symbol A i henhold til direktiv 76/758/EØF, som endret ved direktiv 87/354/EØF og direktiv 89/516/EØF. 3.2 Lyset fra hver av lyktene skal være synlig innenfor en vertikalvinkel fra minst 15° over til minst 15° under horisontalplanet gjennom lyktens sentrum, og innenfor en horisontalvinkel fra minst 45° innover til minst 80° utover målt fra vertikalplanet gjennom lyktens sentrum som er parallelt med beltebilens/beltemotorsykkelens lengdeakse. 3.3 Lyktene skal være plassert slik at høyden fra vegbanen til nederste kant av den lysende flaten er 40 cm eller mer, men høyden fra vegbanen til øverste kant av den lysende flaten skal være mindre enn 150 cm. Målene skal tas når beltebilen/beltemotorsykkelen er ubelastet. 3.4 Lyktene skal være plassert slik på hver side at den lysende flates ytter kant er mindre enn 40 cm fra beltebilens/beltemotorsykkelens ytterste kant. 4. Beltebil/beltemotorsykkel skal ha minst to lykter foran, minst to bak og/eller minst en på hver side som gir oransje, blinkende retningslys når beltebilen/beltemotorsykkelen er lukket. 4.1 Lyktene skal tilfredsstille kravene i §28-4 nr. 5.1. 4.2 Retningslysene foran og på siden kan kombineres i en lykt, dersom lyset er synlig innenfor de vinkler som er angitt i nr. 4.3. Horisontalvinkelen skal måles fra vertikalplanet gjennom lyktenes sentrum som er parallelt med beltebilens/beltemotorsykkelens lengdeakse. 4.4 Lyktene skal være plassert slik at høyden fra vegbanen til nederste kant av den lysende flaten er 35 cm eller mer for lykter foran og bak, og 50 cm eller mer for sidelykter. Høyden fra vegbanen til øverste kant av den lysende flaten skal være mindre enn 150 cm. Når det på grunn av beltebilens/beltemotorsykkelens konstruksjon er nødvendig, kan dog høyden fra vegbanen til øverste kant av den lysende flaten økes til maksimalt 190 cm. Målene skal tas når beltebilen/beltemotorsykkelen er ubelastet. 4.5 Lyktene foran og bak skal være plassert slik på hver side at den lysende flates ytterkant er mindre enn 40 cm fra beltebilens/beltemotor sykkelens ytterste kant. 4.8 Betjeningsinnretningen for retningslyset må være slik innrettet at lysene på høyre side settes i funksjon når den beveges i urviserens dreiningsretning eller mot høyre, og at lysene på venstre side settes i funksjon når den beveges mot urviserens dreiningsretning eller mot venstre. 5. Beltebil/beltemotorsykkel skal ha minst to lykter bak som gir rødt baklys. a) Være E-merket med symbol RD i henhold til ECE-reg.nr. 7, serie 01, tillegg 4, rettelse 2. b) Være E-merket med symbol R i henhold til ECE-reg.nr. 50. c) Være e-merket med symbol RD i henhold til direktiv 76/758/EØF, som endret ved direktiv 87/354/EØF og direktiv 89/516/EØF. 5.2 Lyset fra hver av lyktene skal være synlig innenfor en vertikalvinkel fra minst 15° over til minst 15° under horisontalplanet gjennom lyktens sentrum, og innenfor en horisontalvinkel fra minst 45° innover til minst 80° utover målt fra vertikalplanet gjennom lyktens sentrum som er parallelt med beltebilens/beltemotorsykkelens lengdeakse. 5.3 Lyktene skal være plassert slik at høyden fra vegbanen til nederste kant av den lysende flaten er 35 cm eller mer, men høyden fra vegbanen til øverste kant av den lysende flaten skal være mindre enn 150 cm. Når det på grunn av beltebilens/beltemotorsykkelens konstruksjon er nødvendig, kan dog høyden fra vegbanen til øverste kant av den lysende flaten økes til maksimalt 190 cm. Målene skal tas når beltebilens/beltemotorsykkelen er ubelastet. 5.4 Minst en av lyktene skal være plassert slik på hver side at den lysende flates ytterkant er mindre enn 40 cm fra beltebilens/beltemotorsykkelens ytterste kant. 5.5 Avstanden fra beltebil/beltemotorsykkel bakerste punkt til nærmeste del av lykteglasset skal være mindre enn 100 cm. 5.6 Lyktene skal være koplet slik at de alltid lyser når fjernlys (unntatt ved bruk av lyshorn), nærlys, parkeringslys, lys for kjennemerke, hjelpefjernlys, kurve-/tåkelys, markeringslys, arbeidslys eller tåkebaklys er tent. 6. Beltebil/beltemotorsykkel skal ha minst to røde refleksanordninger bak. a) Være E-merket og av klasse I i henhold til ECE-reg.nr. 3. 6.2 Refleksen fra hver av refleksanordningene skal være synlig innenfor en vertikalvinkel fra minst 15° over til minst 15° under horisontalplanet gjennom refleksanordningens sentrum, og innenfor en horisontalvinkel fra minst minst 30° innover til minst 30° utover målt fra vertikalplanet gjennom refleksanordningens sentrum som er parallelt med beltebilens/beltemotorsykkelens lengdeakse. 6.3 Refleksanordningene skal være plassert slik at høyden fra vegbanen til nederste kant av den reflekterende flaten er 35 cm eller mer, men høyden fra vegbanen til øverste kant av den reflekterende flaten skal være mindre enn 90 cm. Målene skal tas når beltebilen/beltemotorsykkelen er ubelastet. 6.4 Minst en refleksanordning skal være plassert slik på hver side at den reflekterende flates ytterkant er mindre enn 40 cm fra beltebilens/beltemotorsykkelens ytterste kant. 6.5 Refleksanordningene skal være slik montert at den lysreflekterende flaten står vertikalt og vinkelrett på beltebilens/beltemotorsykkelens lengdeakse. Når det er nødvendig på grunn av beltebilens/beltemotorsykkelens kontruksjon, tillates dog et avvik på 5° i så vel horisontal som vertikal dreiningsretning. 6.6 Refleksanordningene skal ha enkel og regelmessig form. De må dog ikke være trekantet. 7. Beltebil/beltemotorsykkel skal ha lykt(er) bak som gir hvitt lys for kjennemerke. Bestemmelsene i dette nr. gjelder ikke for beltemotorsykkel som har kjennemerke foran. Lykten(e) skal tilfredsstille kravene i §28-6 nr. 8. 8. Beltebil/beltemotorsykkel som nyttes som utrykningskjøretøy, jf. vegtrafikkloven §11, skal ha minst en varsellykt som gir blinkende, blått lys fremover. §28-11. 1. Beltebil/beltemotorsykkel skal ha en eller to lykter foran som gir hvitt eller gult fjernlys. a) Være E-merket med symbol R, SR eller HR i henhold til ECE-reg.nr. 57. 1.3 Lykten(e) skal være koplet slik at de ikke kan lyse uten at parkeringslys (for de beltebiler/beltemotorsykler som har slikt lys), baklys og lys for kjennemerke samtidig er tent. Dette krav gjelder dog ikke ved bruk av lyshorn. 1.4 Når beltebil/beltemotorsykkel er lukket, skal fjernlyset være sammenkoplet med kontrollampe som er godt synlig fra førerens plass og som viser når fjernlyset er tent. 2. Beltebil/beltemotorsykkel skal ha en eller to lykter foran som gir hvitt eller gult nærlys. Dersom det nyttes en lykt, skal kravene i dette nr. oppfylles. Dersom det nyttes to lykter, skal bestemmelsene i §28-9 nr. 2 oppfylles. a) Være E-merket med symbol C i henhold til ECE-reg.nr. 1/2/5/8/20/37, serie 01/03/02/04/02/03, tillegg 3/-/2/4/8/9, rettelse 1/1/-/-/-/2, med symbol SC i henhold til ECE-reg.nr. 5 eller med symbol HC i henhold til ECE-reg.nr. 8. 2.2 Lyktene skal være slik innstilt at de belyser vegbanen minst 40 m fremover. For moped er kravet 20 m. 2.3 Lykten skal være plassert slik at høyden fra vegbanen til nederste kant av den lysende flaten er 50 cm eller mer, men høyden fra vegbanen til øverste kant av den lysende flaten skal være mindre enn 120 cm. Målene skal tas når beltebilen/beltemotorsykkelen er ubelastet. 2.4 Lykten skal være plassert slik at avstanden fra den lysende flates ytterkant til beltebilens/beltemotorsykkelens ytterste kant er like stor til begge sider. 2.5 Lykten skal være koplet slik at den ikke kan lyse uten at parkeringslys (for de beltebiler eller beltemotorsykler som har slikt lys) og baklys samtidig er tent. 3. Beltebil/beltemotorsykkel skal ha minst to lykter foran, minst to bak og/eller minst en på hver side som gir oransje, blinkende retningsignallys når beltebilen/beltemotorsykkelen er lukket. 3.1 Lyktene skal tilfredsstille kravene i §28-10 nr. 4. 4. Beltebil/beltemotorsykkel skal ha en lykt bak som gir rødt baklys. Dersom det brukes én lykt, skal kravene i nr. 4.1 - 4.6 oppfylles. Dersom det brukes to eller flere, skal kravene i §28-10 nr. 5 oppfylles. 4.1 Lyset fra lykten skal være synlig innenfor en vertikalvinkel fra minst 15° over til minst 15° under horisontalplanet gjennom lyktens sentrum, og innenfor en horisontalvinkel på minst 80°, målt fra vertikalplanet gjennom lyktens sentrum som er parallelt med beltebilens/beltemotorsykkelens lengdeakse. 4.2 Lyset fra lykten skal i ethvert punkt som ligger innenfor det området hvor lyset er synlig, ha en styrke som er mindre enn 12 candela. Rett bakover skal lysstyrken fra lykten være 1 candela eller mer. For moped er kravet 0,5 candela. Utover mot ytterbegrensningene av det området som lyset skal være synlig innenfor (jf. nr. 5.1), kan lysstyrken gradvis avta til 0,05 candela. 4.3 Lykten skal ha en lysende flate bakover som er 30 cm2 eller mer. Lykt som er E-merket kan dog godkjennes selv om kravet til arealet ikke er oppfylt. 4.4 Lykten skal være plassert slik at høyden fra vegbanen til nederste kant av den lysende flaten er 35 cm eller mer, men høyden fra vegbanen til øverste kant av den lysende flaten skal være mindre enn 150 cm. Målene skal tas når beltebilen/beltemotorsykkelen er ubelastet. 4.5 Lykten skal være plassert slik at avstanden fra den lysende flates ytterkant til beltebilens/beltemotorsykkelens ytterste kant er like stor til begge sider. 4.6 Lyktene skal være koplet slik at de alltid lyser når fjernlys (unntatt ved bruk av lyshorn), nærlys, parkeringslys (for de beltebiler/beltemotorsykler som har slikt lys), lys for kjennemerke, hjelpefjernlys, kurve-/tåkelys, markeringslys eller tåkebaklys er tent. 5. Beltebilen/beltemotorsykkel skal ha minst en rød refleksanordning bak. Dersom det brukes én refleksanordning, skal kravene i nr. 5.2 - 5.6 oppfylles. Dersom det brukes to eller flere, skal kravene i §28-10 nr. 6 oppfylles. 5.2 Refleksen fra refleksanordningen skal være synlig innenfor en vertikalvinkel fra minst 15° over til minst 15° under horisontalplanet gjennom refleksanordningens sentrum, og innenfor en horisontalvinkel på minst minst 30° til hver side, målt fra vertikalplanet gjennom refleksanordningens sentrum som er parallelt med beltebilens/beltemotorsykkelens lengdeakse. 5.3 Refleksanordningene skal være plassert slik at høyden fra vegbanen til nederste kant av den reflekterende flaten er 35 cm eller mer, men høyden fra vegbanen til øverste kant av den reflekterende flaten skal være mindre enn 90 cm. Målene skal tas når beltebilen/beltemotorsykkelen er ubelastet. 5.4 Refleksanordningen skal være plassert slik at avstanden fra den reflekterende flates ytterkant til beltebilens/beltemotorsykkelens ytterste kant er like stor til begge sider. 5.5 Refleksanordningene skal være slik montert at den lysreflekterende flaten står vertikalt og vinkelrett på beltebilens/beltemotorsykkelens lengdeakse. Når det er nødvendig på grunn av beltebilens/beltemotorsykkelens kontruksjon, tillates dog et avvik på +/-5° i så vel horisontal som vertikal dreiningsretning. 5.6 Refleksanordningen skal ha enkel og regelmessig form. De må dog ikke være trekantet. 6. Beltebil/beltemotorsykkel skal ha lykt(er) bak som gir hvitt lys for kjennemerke. 6.1 Lykten(e) skal tilfredsstille kravene i §28-6 nr. 8. 7. Beltebil/beltemotorsykkel som nyttes som utrykningskjøretøy, jf. vegtrafikkloven §11, skal minst ha en varsellykt som gir blinkende blått lys fremover. 7.1 Lykten(e) skal tilfredsstille kravene i §28-6 nr. 9. §28-12. Lysutstyr som beltebil/beltemotorsykkel kan ha: 1. Beltebil/beltemotorsykkel kan ha nødsignallys, kjørelys, hjelpefjernlys, kurve-/tåkelys, lykt(er) foran for varsling om at beltebil/beltemotorsykkel trekker tilhenger/tilhengerredskap, lyshorn, markeringslys, hvite refleksanordninger foran, gule refleksanordninger på sidene, svakt lysende eller belyste reklameskilt e.l., arbeidslys, ryggelys, tåkebaklys og lykt(er) innvendig for belysning av instrumenter og belysning i person-/godsrom. Parkeringslys som nevnt i direktiv 77/540/EØF kan også tillates. 2. Beltebil/beltemotorsykkel med bredde ikke over 100 cm kan dog bare ha en lykt som gir hjelpefjernlys og en lykt som gir kurve/tåkelys. På beltebil/beltemotorsykkel skal lykt som gir kurve-/tåkelys være plassert slik at avstanden fra den lysende flates ytterkant til beltebilens/beltemotorsykkelens ytterste kant er like stor til begge sider. De kan ha enten en eller to lykter som gir kjørelys. Benyttes to lykter som gir kjørelys, skal disse lyse sammen med nærlys, og avstanden mellom dem skal være minst 40 cm. Avstanden fra lykter for kjørelys til lykt for nærlys må være større enn 10 cm. 3. For øvrig må forannevnte lykter og refleksanordninger oppfylle de krav som er angitt for hver av dem i §28-4 nr. 6 og §28-5. 4. Dessuten kan beltebil/beltemotorsykkel som er åpen ha retningslys. Lyktene må oppfylle de krav som er angitt i §28-11 nr. 3. 5. Beltebil/beltemotorsykkel kan ha en eller to lykter foran som gir hvitt parkeringslys, når beltebilen/beltemotorsykkelen har bredde ikke over 100 cm. Dersom det brukes én lykt skal kravene i nr. 5.1-5.6 oppfylles, men dersom det brukes to lykter, skal kravene i §28-10 nr. 3 oppfylles. b) Være E-merket med symbol A i henhold til ECE-reg.nr. 7, serie 01, tillegg 4, rettelse 2. 5.2 Lyset fra lykten skal være synlig innenfor en vertikalvinkel fra minst 15° over til minst 15° under horisontalplanet gjennom lyktens sentrum, og innenfor en horisontalvinkel på minst 80° til hver side målt fra vertikalplanet gjennom lyktens sentrum som er parallelt med beltebilens/beltemotorsykkelens lengdeakse. 5.3 Lykten skal være plassert slik at høyden fra vegbanen til nederste kant av den lysende flaten er 40 cm eller mer, men høyden fra vegbanen til øverste kant av den lysende flaten skal være mindre enn 150 cm. Målene skal tas når beltebilen/beltemotorsykkelen er ubelastet. 5.4 Lykten skal være plassert slik at avstanden fra den lysende flates ytterkant til beltebilens/beltemotorsykkelsens ytterste kant er like stor til begge sider. 5.5 Lykten skal være koplet slik at den alltid lyser når fjernlys, nærlys, baklys, lys for kjennemerke, hjelpefjernlys, kurve-/tåkelys, markeringslys, arbeidslys eller tåkebaklys er tent. 6. Beltebil/beltemotorsykkel kan ha en eller flere lykter bak som gir rødt stopplys, og som tennes straks driftsbremsen betjenes. Dersom det nyttes en lykt som nevnt, må den oppfylle de krav som er angitt i nr. 6.1-6.9. Dersom det nyttes to eller flere slike lykter, må de oppfylle de krav som er angitt i nr. 6.10-6.17. Lyktene skal tilfredsstille kravene i §28-3 nr. 8.1. 6.1 Dersom det nyttes en lykt, skal lyset fra lykten være synlig innenfor en vertikalvinkel fra minst 15° over til minst 15° under horisontalplanet gjennom lyktens sentrum, og innenfor en horisontalvinkel fra minst 45° til hver side, målt fra vertikalplanet gjennom lyktens sentrum som er parallelt med beltebilens/beltemotorsykkelens lengdeakse. 6.2 Dersom det nyttes to lykter, skal lyset fra hver av lyktene være synlig innenfor en vertikalvinkel fra minst 15° over til minst 15° under horisontalplanet gjennom lyktens sentrum, og innenfor en horisontal vinkel fra minst 45° innover til minst 45° utover, målt fra vertikal planet gjennom lyktens sentrum som er parallelt med beltebilens/beltemotorsykkelens lengdeakse. 6.3 Lyktene skal være plassert slik at høyden fra vegbanen til nederste kant av den lysende flaten er 35 cm eller mer, men høyden fra vegbanen til øverste kant av den lysende flaten skal være mindre enn 150 cm. Når det på grunn av beltebilens eller beltemotorsykkelens konstruksjon er nødvendig, kan dog høyden fra vegbanen til øverste kant av den lysende flaten økes til maksimalt 190 cm. Målene skal tas når beltebilen eller beltemotorsykkelen er ubelastet. §28-13. Lysutstyr på traktor i gruppe T5 som godkjennes etter 1. Lykter og lyssignaler på traktor i gruppe T5 som godkjennes etter 1. juli 2005 skal oppfylle kravene i direktiv 79/532/EØF som senest endret ved direktiv 98/38/EF. Monteringen skal være i samsvar med bestemmelsene i §28-14 og §28-17. §28-14. Lysutstyr som traktor og motorredskap med konstruktiv hastighet over 30 km/t skal ha. Gjelder ikke traktor som godkjennes etter 1. 1. Traktor og motorredskap skal ha minst to lykter foran som gir hvitt eller gult fjernlys. a) Være E-merket med symbol R i henhold til ECE-reg.nr. 1/2/5/8/20/37, serie 01/03/02/04/02/03, tillegg 3/-/2/4/3/9, rettelse 1/1/-/-/-/2, SR i henhold til ECE-reg.nr. 8 eller HR i henhold til ECE-reg.nr. 5. b) Være e-merket med symbol R i henhold til direktiv 76/761/EØF, som endret ved direktiv 87/354/EØF og direktiv 89/517/EØF. c) Være godkjent og merket i henhold til annen standard med tilsvarende krav som i nevnt i a eller b. 2. Traktor og motorredskap skal ha to lykter foran som gir hvitt eller gult nærlys. a) Være E-merket med symbol C i henhold til ECE-reg.nr. 1/2/5/8/20/37, serie 01/03/02/04/02/03, tillegg 3/-/2/4/3/9, rettelse 1/1/-/-/-/2, SC i henhold til ECE-reg.nr. 8 eller HC i henhold til ECE-reg.nr. 5. b) Være e-merket med symbol C i henhold til direktiv 76/761/EØF, som endret ved direktiv 87/354/EØF og direktiv 89/517/EØF. 2.3 Lyktene skal være plassert slik at høyden fra vegbanen til nederste kant av den lysende flaten er 50 cm eller mer, men høyden fra vegbanen til øverste kant av den lysende flaten skal være mindre enn 150 cm. Målene skal tas når traktoren eller motorredskapen er ubelastet. Dersom traktoren eller motorredskapen påmonteres spesielt utstyr (f.eks. snøplog) som dekker de ordinære lyktene som gir nærlys, kan det monteres ekstra lykter for nærlys i den høyde som er nødvendig. 2.4 Lyktene skal være plassert slik på hver side at den lysende flates ytterkant er mindre enn 40 cm fra traktorens eller motorredskapens ytterste kant, og slik at den lysende flates ytterkant ikke ligger innenfor ytterste kant av den lysende flaten i fjernlyset. Dog kan traktor eller motorredskap med konstruktiv hastighet ikke over 50 km/t tilfredsstille kravene i §28-15 nr. 1. 2.5 Avstanden mellom innerste kant av de lysende flatene på lyktene skal være 60 cm eller mer. Dette kravet gjelder dog ikke traktor eller motorredskap med konstruktiv hastighet ikke over 50 km/t. 2.6 Lykter som er plassert slik på traktor eller motorredskap at deres øverste kant ligger mer enn 120 cm over vegbanen (jf. nr. 2.3 annet ledd), må være innstilt slik at belysningen 25 m foran lyktene er mindre enn 0,7 lux i ethvert punkt som ligger 110 cm eller mer over vegbanen. Dersom det nyttes atskilte lykter for fjern- og nærlys, skal nærlysene være koplet slik at de også lyser når fjernlyset er tent. 3. Traktor og motorredskap skal ha to lykter foran som gir hvitt parkeringslys. a) Være E-merket med symbol A i henhold til ECE-reg.nr. 7, serie 01, tillegg 4, rettelse 2. b) Være e-merket med symbol A i henhold til direktiv 76/758/EØF, som endret ved direktiv 87/354/EØF og direktiv 89/516/EØF. 3.2 Lyset fra hver av lyktene skal være synlig innenfor en vertikalvinkel fra minst 15° over til minst 15° under horisontalplanet gjennom lyktenes sentrum, og innenfor en horsontalvinkel fra minst 45° innover til minst 80° utover målt fra vertikalplanet gjennom lyktens sentrum som er parallelt med traktorens eller motorredskapens lengdeakse. Dog kan traktor eller motorredskap med konstruktiv hastighet ikke over 50 km/t tilfredsstille kravene i §28-15 nr. 2. 3.3 Lyktene skal være plassert slik at høyden fra vegbanen til nederste kant av den lysende flaten er 40 cm eller mer, men høyden fra vegbanen til øverste kant av den lysende flaten skal være mindre enn 190 cm. Målene skal tas når traktoren eller motorredskapen er ubelastet. 3.4 Lyktene skal være plassert slik på hver side at den lysende flates ytterkant er mindre enn 40 cm fra traktorens eller motorredskapens ytterste kant. 4. Traktor og motorredskap skal ha minst to lykter foran, minst to bak og minst en på hver side som gir oransje, blinkende retningslys. 4.1 Retningslysene foran og på siden kan kombineres i en lykt, dersom lyset er synlig innenfor de vinkler som er angitt i nr. 4.3. 4.2 Lyktene skal tilfredsstille kravene i §28-4 nr. 5.1. Lyset fra hver av lyktene foran og bak skal være synlig innenfor en horisontalvinkel fra minst 45° innover til minst 80° utover, og lyset fra hver av lyktene på sidene skal bakover fra traktoren eller motorredskapen være synlig innenfor en horisontalvinkel fra ikke over 5° til minst 60°. Dog kan traktor eller motorredskap med konstruktiv hastighet ikke over 50 km/t tilfredsstille kravene i §28-15 nr. 3.2. Horisontalvinkelen skal måles fra vertikalplanet gjennom lyktens sentrum som er parallelt med traktorens eller motorredskapens lengdeakse. 4.4 Lyktene skal være plassert slik at høyden fra vegbanen til nederste kant av den lysende flaten er 40 cm eller mer for lykter foran og bak, og 50 cm eller mer for sidelykter. Høyden fra vegbanen til øverste kant av den lysende flaten skal være mindre enn 150 cm. Når det er nødvendig på grunn av traktorens eller motorredskapens konstruksjon eller det utstyr den brukes med, kan dog høyden fra vegbanen til øverste kant av den lysende flaten økes til maksimalt 250 cm. Målene skal tas når traktorene eller motorredskapen er ubelastet. Avstanden fra traktorens eller motorredskapens fremre begrensning til nærmeste del av den lysende flate i sidelyktene må være mindre enn 1/3 av kjøretøyets totale lengde. 4.5 Lyktene foran og bak skal være plassert slik på hver side at den lysende flates ytterkant er mindre enn 40 cm fra traktorens eller motorredskapens ytterste kant. 4.6 Retningslyset skal være sammenkoplet med kontrollampe og/eller lydsignal som skal kunne sees og/eller høres fra førerens plass, og tre i funksjon samtidig med retningslysene og vise om disse fungerer korrekt. 5. Traktor og motorredskap skal ha minst to lykter bak som gir rødt baklys. 5.1 Lyktene skal tilfredsstille kravene i §28-4 nr. 7. 5.2 Lyset fra hver av lyktene skal være synlig innenfor en vertikalvinkel fra minst 15° over til minst 15° under horisontalplanet gjennom lyktens sentrum, og innenfor en horisontalvinkel fra minst 45° innover til minst 80° utover målt fra vertikalplanet gjennom lyktens sentrum som er parallelt med traktorens eller motorredskapens lengdeakse. 5.3 Lyktene skal være plassert slik at høyden fra vegbanen til nederste kant av den lysende flaten er 35 cm eller mer, men høyden fra vegbanen til øverste kant av den lysende flaten skal være mindre enn 190 cm. Når det er nødvendig på grunn av traktorens eller motorredskapens konstruksjon eller det utstyr den brukes med, kan dog høyden fra vegbanen til øverste kant av den lysende flaten økes til maksimalt 250 cm. Målene skal tas når traktoren eller motorredskapen er ubelastet. 5.4 Minst en av lyktene skal være plassert slik på hver side at den lysende flates ytterkant er mindre enn 40 cm fra traktorens eller motorredskapens ytterste kant. 5.5 Avstanden fra traktorens eller motorredskapens bakerste punkt til nærmeste del av lykteglasset skal være mindre enn 100 cm. 6. Traktor og motorredskap skal ha minst to lykter bak som gir rødt stopplys og som tennes straks driftsbremsen betjenes. 6.1 Lyktene skal tilfredsstille kravene i §28-4 nr. 8. 6.2 Lyset fra hver av lyktene skal være synlig innenfor en vertikalvinkel fra minst 15° over til minst 15° under horisontalplanet gjennom lyktens sentrum, og innenfor en horisontalvinkel fra minst 45° innover til minst 45° utover målt fra vertikalplanet gjennom lyktens sentrum som er parallelt med traktorens eller motorredskapens lengdeakse. 6.3 Lyktene skal være plassert slik at høyden fra vegbanen til nederste kant av av den lysende flaten er 35 cm eller mer, men høyden fra vegbanen til øverste kant av den lysende flaten skal være mindre enn 190 cm. Når det er nødvendig på grunn av traktorens eller motor- redskapens konstruksjon eller det utstyr den brukes med, kan dog høyden fra vegbanen til øverste kant av den lysende flaten økes til maksimalt 250 cm. Målene skal tas når traktoren eller motorredskapen er ubelastet. 7. Traktor og motorredskap skal ha minst to røde refleksanordninger bak. 7.1 Refleksanordningene skal tilfredsstille kravene i §28-4 nr. 9. 7.2 Refleksen fra fra hver av refleksanordningene skal være synlig innen for en vertikalvinkel fra minst 15° over til minst 15° under horisontalplanet gjennom refleksanordningens sentrum, og innenfor en horisontalvinkel fra minst 30° innover til minst 30° utover, målt fra vertikalplanet gjennom refleksanordningens sentrum som er parallelt med sidevognens lengdeakse. 7.3 Refleksanordningene skal være plassert slik at høyden fra vegbanen til nederste kant av den reflekterende flaten er 35 cm eller mer, men høyden fra vegbanen til øverste kant av den reflekterende flaten skal være mindre enn 90 cm. Målene skal tas når traktoren eller motorredskapen er ubelastet. 7.4 Minst en refleksanordning skal være plassert slik på hver side at den reflekterende flates ytterkant er mindre enn 40 cm fra traktorens eller motorredskapens ytterste kant. 7.5 Refleksanordningene skal være slik montert at den lysreflekterende flaten står vertikalt og vinkelrett på traktorens eller motorredskapens lengdeakse. Når det er nødvendig på grunn av traktorens eller motorredskapens konstruksjon, tillates dog et avvik på 5° i så vel horisontal som vertikal dreiningsretning. 8. Traktor og motorredskap skal ha lykt(er) bak som gir hvitt lys for kjennemerke, når traktoren eller motorredskapen er registrert. 8.1 Lyktene skal tilfredsstille kravene i §28-4 nr. 10. 0 Endret ved forskrifter 23 des 2004 nr. 1810 (tidligere §28-13), 31 mars 2005 nr. 274. §28-15. 1. Traktor og motorredskap skal ha to lykter som gir hvitt eller gult nærlys. Motorvogn som er bestemt til å føres av gående person skal, når den er tilkoplet tilhenger eller tilhengerredskap, ha en eller to lykter som nevnt. a) Være E-merket med symbol C i henhold til ECE-reg.nr. 1, SC i henhold til ECE-reg.nr. 5 eller HC i henhold til ECE-reg.nr. 8. b) Være e-merket i henhold til direktiv 79/532/EØF, eventuelt som endret ved direktiv 82/890/EØF eller direktiv 97/54/EF. c) Være godkjent og merket i henhold til annen standard med tilsvarende krav som i nevnt i alt. a eller b. 1.2 Lyktene skal være slik innstilt at de belyser vegbanen minst 30 m fremover. 1.3 Lyktene skal være plassert slik at høyden fra vegbanen til nederste kant av den lysende flaten er 50 cm eller mer, men høyden fra vegbanen til øverste kant av den lysende flaten skal være mindre enn 150 cm. Målene skal tas når traktoren eller motorredskapen er ubelastet. 1.4 Lykter som er plassert slik på traktoren eller motorredskapen at deres øverste kant ligger mer enn 120 cm over vegbanen (jf. nr. 1.3 annet ledd), må være innstilt slik at belysningen 25 m foran lyktene er mindre enn 0,7 lux i ethvert punkt som ligger 110 cm eller mer over vegbanen. 1.5 Lyktene skal være koplet slik at de ikke kan lyse uten at parkeringslys, baklys og lys for kjennemerke samtidig er tent. 1.6 Dersom traktoren eller motorredskapen har fjernlys, skal avblendingsbryteren være slik innrettet og plassert at den kan betjenes på lett og sikker måte. 2. Traktor og motorredskap skal ha to lykter som gir hvitt parkeringslys fremover. 2.1 Lyktene skal tilfredsstille kravene i §28-14 nr. 3.1. 2.2 Lyset fra hver av lyktene skal være synlig innenfor en vertikalvinkel fra minst 15° over til minst 15° under horisontalplanet gjennom lyktens sentrum, og innenfor en horisontalvinkel fra minst 10° innover til minst 80° utover målt fra vertikalplanet gjennom lyktens sentrum som er parallelt med traktorens eller motorredskapens lengdeakse. 2.3 Lyktene skal være plassert slik at høyden fra vegbanen til nederste kant av den lysende flaten er 50 cm eller mer, men høyden fra vegbanen til øverste kant av den lysende flaten skal være mindre enn 190 cm. Når det er nødvendig på grunn av traktorens eller motorredskapens konstruksjon eller det utstyr den brukes med, kan dog høyden fra vegbanen til øverste kant av den lysende flaten økes til maksimalt 250 cm. Målene skal tas når traktoren eller motorredskapen er ubelastet. 2.4 Lyktene skal være plassert slik på hver side at den lysende flates ytterkant er mindre enn 40 cm fra traktorens eller motorredskapens ytterste kant. 2.5 Lyktene skal være koplet slik at de alltid lyser når fjernlys, nærlys, baklys, lys for kjennemerke, hjelpefjernlys, kurve-/tåkelys, markeringslys, arbeidslys eller tåkebaklys er tent. RETNINGSLYS. 3. Traktor og motorredskap skal ha minst to lykter foran og minst to bak og/eller minst en på hver side som gir oransje, blinkende retningslys. 3.1 Lyktene skal tilfredsstille kravene i §28-4 nr. 5.1. Når retningslysene foran og bak kombineres i en lykt som monteres på siden av traktoren eller motorredskapen, skal lyset fremover og bakover være synlig innenfor de vinkler som er angitt i nr. 3.2. 3.2 Lyset fra hver av lyktene skal være synlig innenfor en vertikalvinkel fra minst 15° over til minst 15° under horisontalplanet gjennom lyktens sentrum. Lyset fra hver av lyktene på siden skal fremover være synlig innenfor en horisontalvinkel fra minst 10° innover til minst 80° utover, og bakover være synlig innenfor en horisontalvinkel fra minst 45° innover til minst 80° utover. Horisontalvinkelen skal måles fra vertikalplanet gjennom lyktens sentrum som er parallelt med traktorens eller motorredskapens lengdeakse. 3.3 Lyktene skal være plassert slik at høyden fra vegbanen til nederste kant av den lysende flaten er 50 cm eller mer, men høyden fra vegbanen til øverste kant av den lysende flaten skal være mindre enn 150 cm. Når det er nødvendig på grunn av traktorens eller motorredskapens konstruksjon eller det utstyr den brukes med, kan dog høyden fra vegbanen til øverste kant av den lysende flaten økes til maksimalt 250 cm. Målene skal tas når traktoren eller motorredskapen er ubelastet. 3.4 Lyktene foran og bak skal være plassert slik på hver side at den lysende flates ytterkant er mindre enn 40 cm fra traktorens eller motorredskapens ytterste kant. 3.5 Retningslys skal være sammenkoplet med kontrollampe og/eller lydsignal som skal kunne sees og/eller høres fra førerens plass, og tre i funksjon samtidig med retningslysene og vise om disse fungerer korrekt. 3.6 Blinkfrekvensen for retningslysene skal være 90 +/- 30 blink pr. minutt. 3.7 Betjeningsinnretningen for retningslyset må være slik innrettet at lysene på høyre side settes i funksjon når den beveges i urviserens dreiningsretning eller mot høyre, og at lysene på venstre side settes i funksjon når den beveges mot urviserens dreiningsretning eller mot venstre. 4. Traktor og motorredskap skal ha minst to lykter som gir rødt baklys. 4.1 Lyktene skal tilfredsstille kravene i §28-4 nr. 7, unntatt nr. 7.3. 4.2 Lyktene skal være plassert slik at høyden fra vegbanen til nederste kant av den lysende flaten er 35 cm eller mer, men høyden fra vegbanen til øverste kant av den lysende flaten skal være mindre enn 190 cm. Når det er nødvendig på grunn av traktorens eller motorredskapens konstruksjon eller det utstyr den brukes med, kan dog høyden fra vegbanen til øverste kant av den lysende flaten økes til maksimalt 250 cm. Målene skal tas når traktoren eller motorredskapen er ubelastet. 5. Traktor og motorredskap skal ha minst to røde refleksanordninger bak. 5.1 Refleksanordningene skal tilfredsstille kravene i §28-4 nr. 9, unntatt nr. 9.3. 5.2 Refleksanordningene skal være plassert slik at høyden fra vegbanen til nederste kant av den reflekterende flaten er 35 cm eller mer, men høyden fra vegbanen til øverste kant av den reflekterende flaten skal være mindre enn 90 cm. Når det er nødvendig på grunn av traktorens eller motorredskapens konstruksjon eller det utstyr den brukes med, kan dog høyden fra vegbanen til øverste kant av den reflekterende flaten økes til maksimalt 120 cm. Målene skal tas når traktoren eller motorredskapen er ubelastet. 6. Traktor og motorredskap skal ha lykt(er) bak som gir hvitt lys for kjennemerke, når traktoren eller motorredskapen er registrert. 6.1 Lykten(e) skal tilfredsstille kravene i §28-14 nr. 8. 7. Traktor og motorredskap skal ha varselskilt bak som varsler at det er et saktegående kjøretøy. 7.1 Skiltet skal være utformet som en rød likesidet trekant med brutte hjørner og med rødt fluoriserende midtparti. Skiltet skal ha mål som angitt i fig. 1 (målene i mm). 7.2 Skiltet skal enten være godkjent av Trafiksäkerhetsverket i Sverige («T»Lf-merket) eller tilfredsstille de lystekniske krav til reflekterende og fluoriserende materiale i ECE-reg.nr. 27. 7.3 Skiltet skal være plassert bak på kjøretøyet og ha en av trekantspissene oppover. Skiltet skal være plassert loddrett og vinkelrett på kjøretøyets lengderetning. Skiltet skal plasseres slik at høyden er minst 60 cm og høyst 180 cm over vegbanen, målt fra underkant av skiltet. 0 Endret ved forskrifter 23 des 2004 nr. 1810 (tidligere §28-14), 31 mars 2005 nr. 274. §28-16. 1. Traktor og motorredskap skal ha en eller to lykter som gir hvitt eller gult nærlys. 1.2 Lyset/lysene skal ha tilstrekkelig sidespredning og belyse vegbanen minst 20 m fremover. 1.3 Lyset fra hver av lyktene skal ha slik styrke at det gir følgende belysning 25 m foran lykten: 1.3.1 1,5 lux eller mer i ethvert punkt som ligger midt foran lykten og mellom 37,5 og 75 cm under horisontalplanet gjennom lyktens sentrum. 1.3.2 Mindre enn 0,7 lux i ethvert punkt som ligger over horisontalplanet gjennom lyktens sentrum. På høyre side av lyktens sentrum kan dog planet for 0,7-luxgrensen skrå 15° oppover til høyre (sett i de utgående lysstrålers retning). 1.4 Lykten(e) skal være plassert slik at høyden fra vegbanen til nederste kant av den lysende flaten er 50 cm eller mer, men høyden fra vegbanen til øverste kant av den lysende flaten skal være mindre enn 120 cm. Målene skal tas når traktoren eller motorredskapen er ubelastet. Dersom traktoren eller motorredskapen påmonteres spesielt utstyr (f.eks. snøplog) som dekker den (de) ordinære lykten(e) som gir nærlys, kan det monteres ekstra lykt(er) for nærlys i den høyde som er nødvendig. 1.5 Lykt(er) som er plassert slik på traktoren eller motorredskapen at dens (deres) øverste kant ligger mer enn 120 cm over vegbanen (jf. nr. 1.4 annet ledd), må være innstilt slik at belysningen 25 m foran lykt(ene) er mindre enn 0,7 lux i ethvert punkt som ligger 110 cm eller mer over vegbanen. 1.6 Lykten(e) skal være koplet slik at den (de) ikke kan lyse uten at parkeringslys og baklys samtidig er tent. 1.7 Dersom traktoren eller motorredskapen har fjernlys, skal avblendingsbryteren være slik innrettet og plassert at den kan betjenes på lett og sikker måte. Lyktene skal tilfredsstille kravene i §28-15 nr. 2. 3. Traktor og motorredskap skal ha minst to hvite refleksanordninger foran, når traktoren eller motorredskapen har bare en lykt som gir nærlys. 3.1 Refleksanordningene skal tilfredsstille kravene i §28-5 nr. 5.1. 3.2 Refleksen fra hver av refleksanordningene skal være synlig innenfor en vertikalvinkel fra minst 15° under horisontalplanet gjennom refleksanordningens sentrum, og innenfor en horisontalvinkel fra minst 30° innover til minst 30° utover målt fra vertikalplanet gjennom refleksanordningens sentrum som er parallelt med traktorens eller motorredskapens lengdeakse. 3.3 Refleksanordningene skal være plassert slik at høyden fra vegbanen til nederste kant av den reflekterende flaten er 50 cm eller mer, men høyden fra vegbanen til øverste kant av den reflekterende flaten skal være mindre enn 90 cm. Når det er nødvendig på grunn av traktorens eller motorredskapens konstruksjon eller det utstyr den brukes med, kan dog høyden fra vegbanen til øverste kant av den reflekterende flaten økes til masimalt 120 cm. Målene skal tas når traktoren eller motorredskapen er ubelastet. 3.4 Minst en refleksanordning skal være plassert slik på hver side at den reflekterende flates ytterkant er mindre enn 40 cm fra traktorens eller motorredskapens ytterste kant. 3.5 Refleksanordningene skal være slik montert at den lysreflekterende flaten står vertikalt og vinkelrett på traktorens eller motorredskapens lengdeakse. Når det er nødvendig på grunn av traktorens eller motorredskapens konstruksjon, tillates dog et avvik på +/-5° i så vel horisontal som vertikal dreiningsretning. 3.6 Refleksanordningene skal ha enkel og regelmessig form. De må dog ikke være trekantet. Lyktene skal tilfredsstille kravene i §28-15 nr. 4. Refleksanordningene skal tilfredsstille kravene i §28-4 nr. 9, unntatt nr. 9.3. Videre skal §28-15 nr. 5.2 tilfredsstilles. 6. Traktor og motorredskap skal ha varselskilt bak som varsler at det er et saktegående kjøretøy. 6.1 Varselskiltet skal tilfredsstille kravene i §28-15 nr. 7. 0 Endret ved forskrifter 23 des 2004 nr. 1810 (tidligere §28-15), 31 mars 2005 nr. 274. §28-17. 1. Traktor og motorredskap kan ha nødsignallys, hjelpefjernlys, kurve-/tåkelys, lykt(er) foran for varsling om at traktoren eller motorredskapen trekker tilhenger eller tilhengerredskap, lyshorn, markeringslys, hvite refleksanordninger foran, gule refleksanordninger på sidene, svakt lysende eller belyste reklameskilt e.l., arbeidslys, ryggelys, tåkebaklys, lykt(er) innvendig for belysning av instrumenter og belysning i person-/godsrom og varsellykter som gir blinkende, blått lys forover. Lykter og refleksanordninger må oppfylle de krav som er angitt for hver av dem i §28-4 nr. 6 og §28-5. 2. Dessuten kan traktor og motorredskap som er konstruert for en hastighet ikke over 30 km/t ha fjernlys og stopplys, og traktor og motorredskap som er konstruert for en hastighet ikke over 10 km/t ha retningslys. Fjernlyset må minst tilfredsstille kravet til «M»-merking (ECE-reg.nr. 1). Øvrige lykter må oppfylle de krav som er angitt i §28-14 nr. 6 og §28-15 nr. 3. 0 Endret ved forskrifter 23 des 2004 nr. 1810 (tidligere §28-16), 31 mars 2005 nr. 274. §28-18. Lysutstyr som tilhenger med konstruktiv hastighet over 40 km/t skal ha (bestemmelsene i denne paragraf gjelder ikke for kjøretøy som omfattes av §28-1) 1. Tilhenger skal ha minst to lykter foran som gir hvitt makeringslys, når tilhengeren er bredere enn 160 cm eller er bredere enn den trekkende motor vogn. 1.1 Lyktene skal tilfredsstille kravene i §28-4 nr. 4.1. 1.2 Lyset fra hver av lyktene skal være synlig innenfor en vertikalvinkel fra minst 15° over til minst 15° under horisontalplanet gjennom lyktens sentrum, og innenfor en horisontalvinkel fra minst 10° innover til minst 80° utover målt fra vertikalplanet gjennom lyktens sentrum som er parallelt med tilhengerens lengdeakse. 1.3 Lyktene skal være plassert slik at høyden fra vegbanen til nederste kant av den lysende flaten er 40 cm eller mer, men høyden fra vegbanen til øverste kant av den lysende flaten skal være mindre enn 190 cm. Målene skal tas når tilhengeren er ubelastet. 1.4 Lyktene skal være plassert slik på hver side at den lysende flates ytterkant er mindre enn 15 cm fra tilhengerens ytterste kant. 1.5 Lyktene skal være koplet slik at de alltid lyser når parkeringslys, baklys og lys for kjennemerke på den trekkende motorvogn er tent. 2. Tilhenger skal ha minst to hvite refleksanordninger foran. 2.1 Refleksanordningene skal tilfredsstille kravene i §28-5 nr. 5.1. 2.2 Refleksen fra hver av refleksanordningen skal være synlig innenfor en vertikalvinkel fra minst 15° under horisontalplanet gjennom refleksanordningens sentrum, og innenfor en horisontalvinkel fra minst 30° utover målt fra vertikalplanet gjennom refleksanordningens sentrum som er parallelt med tilhengerens lengdeakse. 2.3 Refleksanordningene skal være plassert slik at høyden fra vegbanen til nederste kant av den reflekterende flaten er 35 cm eller mer, men høyden fra vegbanen til øverste kant av den reflekterende flaten skal være mindre enn 90 cm. Målene skal tas når tilhengeren er ubelastet. 2.4 Minst en refleksanordning skal være plassert slik på hver side at den reflekterende flates ytterkant er mindre enn 40 cm fra tilhengerens ytterste kant. 2.5 Refleksanordningene skal være slik montert at den lysreflekterende flaten står vertikalt og vinkelrett på tilhengerens lengdeakse. Når det er nødvendig på grunn av tilhengerens konstruksjon, tillates dog et avvik på +/-5° i så vel horisontal som vertikal dreiningsretning. 2.6 Refleksanordningene skal ha enkel og regelmessig form. De må dog ikke være trekantet. 3. Tilhenger skal ha minst to lykter bak som gir oransje, blinkende retningslys. 3.2 Lyset fra hver av lyktene skal være synlig innenfor en vertialvinkel fra minst 15° over til minst 15° under horisontalplanet gjennom lyktens sentrum, og innenfor en horisontalvinkel fra minst 45° innover til minst 80° utover målt fra vertikalplanet gjennom lyktens sentrum som er parallelt med tilhengerens lengdeakse. 3.3 Lyktene skal være plassert slik at høyden fra vegbanen til nederste kant av den lysende flaten er 35 cm eller mer, men høyden fra vegbanen til øverste kant av den lysende flaten skal være mindre enn 150 cm. Når det på grunn av tilhengerens konstruksjon er nødvendig, kan dog høyden fra vegbanen til øverste kant av den lysende flaten økes til maksimalt 190 cm. Målene skal tas når tilhengeren er ubelastet. 3.4 Lyktene skal være plassert slik på hver side at den lysende flates ytterkant er mindre enn 40 cm fra tilhengerens ytterste kant. 3.5 Blinkfrekvensen for retningslysende skal være 90 +/- 30 blink pr. minutt. 3.6 Lyktene skal være koplet slik at lysene settes i funksjon samtidig med retningslysene på den trekkende motorvogn. 4. Tilhenger skal ha minst to lykter bak som gir oransje, blinkende nødsignallys. 4.1 Lyktene må oppfylle de krav som er angitt for retningslys i nr. 3. 4.2 Når nødsignallyset er i funksjon, skal alle lyktene blinke samtidig. 4.3 Dersom nødsignallyset kan settes i funksjon mens tilhengeren er i bevegelse, skal det være sammenkoplet med kontrollampen og/eller lydsignalet for nødsignallyset på den trekkende motorvogn. 5. Tilhenger skal ha minst to lykter bak som gir baklys. 5.1 Lyktene skal tilfredsstille kravene i §28-4 nr. 7, unntatt nr. 7.6. 5.2 Lyset fra hver av lyktene skal være synlig innenfor en vertikalvinkel fra minst 15° over til minst 15° under horisontalplanet gjennom lyktens sentrum, og innenfor en horisontalvinkel fra minst 45° innover til minst 80° utover målt fra vertikalplanet gjennom lyktens sentrum som er parallelt med tilhengerens lengdeakse. 5.3 Lyktene skal være koplet slik at de alltid lyser når parkeringslys, baklys og lys for kjennemerke på den trekkende motorvogn er tent. 6. Tilhenger skal ha minst to lykter bak som gir rødt stopplys og som tennes straks driftsbremsen på den trekkende motorvogn eller separat tilhengerbrems betjenes. 7. Tilhenger skal ha minst to trekantede, røde refleksanordninger bak. a) Være E-merket og av klasse III i henhold til ECE-reg.nr. 3, serie 02, tillegg 1. b) Være e-merket og av klasse III i henhold til direktiv 76/757/EØF, eventuelt som endret ved direktiv 87/354/EØF. 7.2 Refleksen fra hver av refleksanordningene skal være synlig innenfor en vertikalvinkel fra minst 15° over til minst 15° under horisontalplanet gjennom refleksanordningens sentrum, og innenfor en horisontalvinkel fra minst 30° innover til minst 30° utover målt fra vertikalplanet gjennom refleksanordningens sentrum som er parallelt med tilhengerens lengdeakse. 7.3 Refleksanordningene skal være plassert slik at høyden fra vegbanen til nederste kant av den reflekterende flaten er 40 cm eller mer, men høyden fra vegbanen til øverste kant av den reflekterende flaten skal være mindre enn 90 cm. Målene skal tas når tilhengeren er ubelastet. 7.4 Minst en refleksanordning skal være plassert slik på hver side at den reflekterende flates ytterkant er mindre enn 40 cm fra tilhengerens ytterste kant. 7.5 Refleksanordningene skal være montert med oppadvendt spiss og slik at en sidekant er horisontal. Den lysreflekterende flaten skal stå vertikalt og vinkelrett på tilhengerens lengdeakse. Når det er nødvendig på grunn av tilhengerens konstruksjon, tillates dog et avvik på +/-5° i så vel horisontal som vertikal dreiningsretning. 8. Tilhenger skal ha lykt(er) bak som gir hvitt lys for kjennemerke, når tilhengeren er registrert. 8.1 Lykten skal være plassert slik at lysstrålene fra det punkt i lyktens lysende flate som ligger lengst fra kjennemerket, danner er vinkel på 8° eller mer med kjennemerke i ethvert punkt på dette. 8.2 Belysningsstyrken skal være slik at alle bokstaver og tall på kjennemerket er lette å lese i mørke på en avstand av minst 20 m. Lykten(e) må ikke kaste lys bakover og reflektert lys fra kjennemerke, støtfanger mv. må ikke virke sjenerende for bakenforkjørende. Lykter som er E-merket kan godkjennes. 8.3 Lykten(e) skal være koplet slik at den (de) alltid lyser når parkeringslys, baklys og lys for kjennemerke på den trekkende motorvogn er tent. 0 Endret ved forskrifter 23 des 2004 nr. 1810 (tidligere §28-17), 31 mars 2005 nr. 274. §28-19. 1. Tilhenger skal ha minst to hvite refleksanordninger foran. Refleksanordningene skal tilfredsstille kravene i §28-18 nr. 2. 2. Tilhenger skal ha minst to lykter bak som gir oransje, blinkende retningslys. Lyktene skal tilfredsstille kravene i §28-18 nr. 3. 3. Tilhenger skal ha minst to lykter bak som gir rødt baklys. Lyktene skal tilfredsstille kravene i §28-18 nr. 5. 4. Tilhenger skal ha minst to trekantede, røde refleksanordninger bak. Refleksanordningene skal tilfredsstille kravene i §28-18 nr. 7. 5. Tilhenger skal ha varselskilt bak som varsler at det er et saktegående kjøretøy. 5.1 Varselskiltet skal tilfredsstille kravene i §28-15 nr. 7. 0 Endret ved forskrifter 23 des 2004 nr. 1810 (tidligere §28-18), 31 mars 2005 nr. 274. §28-20. 1. Tilhengerredskap skal ha minst to hvite refleksanordninger foran. 2. Tilhengerredskap skal ha minst to lykter bak som gir oransje, blinkende retningslys. 3. Tilhengerredskap skal ha minst to lykter bak som gir rødt baklys. 4. Tilhengerredskap skal ha minst to lykter bak som gir rødt stopplys og som tennes straks driftsbremsen på den trekkende motorvogn betjenes, når tilhengerredskapen er konstruert for en hastighet på over 30 km/t. Lyktene skal tilfredsstille kravene i §28-4 nr. 8. 5. Tilhengerredskap skal ha minst to trekantede, røde refleksanordninger bak. 6. Tilhengerredskap skal ha varselskilt bak som varsler at det er et saktegående kjøretøy. 7. Tilhengerredskap med bredde ikke over 100 cm kreves ikke utstyrt med lykter m.m. som nevnt i nr. 1-6, forutsatt at den ikke skjuler den trekkende motorvogns påbudte lykter. Tilhengerredskap med bredde over 80 cm skal dog ha minst to hvite refleks anordninger foran og minst to trekantede, røde refleksanordninger bak. Tilhengerredskap med bredde ikke over 80 cm skal foran og bak ha minst en refleksanordning som nevnt. Nr. 1 annet ledd og nr. 5 annet ledd gjelder tilsvarende. 0 Endret ved forskrifter 23 des 2004 nr. 1810 (tidligere §28-19), 31 mars 2005 nr. 274. §28-21. Lysutstyr som tilhenger og tilhengerredskap kan ha (Bestemmelsene i denne paragraf gjelder ikke for kjøretøy som omfattes av §28-1) 1. Tilhenger og tilhengerredskap kan ha retningslys foran og på sidene, markeringslys, gule refleksanordninger på sidene, svakt lysende eller belyste reklameskilt e.l., arbeidslys, ryggelys, tåkebaklys og lykt(er) innvendig for belysning av instrumenter og belysning i person-/godsrom. Dessuten kan tilhenger i gruppe O3 og O4 og tilhengerredskap ha refleksanordninger på siden eller bak som indikerer kjøretøyets/vogntogets størrelse. Refleksbjelke bak skal være godkjent i henhold til ECE-reg.nr. 70.00. Reflekser som striper eller konturmarkering på siden og/eller bak skal være godkjent i henhold til ECE-reg.nr. 104.00. Innenfor en konturmarkering er det tillatt med reflekterende grafikk i henhold til regulativet. 2. Dessuten kan tilhenger som er konstruert for en hastighet ikke over 30 km/t og tilhengerredskap ha nødsignallys, tilhenger og tilhengerredskap som er konstruert for en hastighet ikke over 30 km/t ha stopplys og tilhenger som er konstruert for en hastighet ikke over 30 km/t ha lys for kjennemerke. Nevnte lykter skal oppfylle de krav som er angitt for hver av dem i §28-18 nr. 4, 6 og 8. 0 Endret ved forskrifter 23 des 2004 nr. 1810 (tidligere §28-20), 31 mars 2005 nr. 274. Kap. 29. §29-1. 1.1. Lydtrykknivå: Logaritmisk forholdstall angitt i decibel (dB) mellom det aktuelle lydtrykk og et referansetrykk på 20 mikropascal (µPa). For lydmåling i dette kapittel benyttes måleenheten dB (A), hvilket innebærer at måleresultatene også påvirkes av frekvensen. 1.2 Signalhorn med jevn tonehøyde: Signalhorn som ved aktivering avgir lydsignal med konstant tone, frekvens og lydtrykksnivå. 1.3 Signalhorn med vekslende tonehøyde: To eller flere signalhorn som ved aktivering avgir lydsignal som automatisk veksler mellom to adskilte, jevne tonehøyder (grunntoner). 1.4. Sirene: Signalhorn som ved aktivering avgir lydsignal som varierer kontinuerlig mellom to frekvenser (ytterfrekvenser) og innenfor et periodeområde målt pr. minutt. 2. Motorvogn, unntatt beltemotorsykkel, skal ha signalhorn som gir tilstrekkelig lyd med jevn styrke og tonehøyde. Lyden må ikke være overdrevet kraftig eller skingrende. Motorvogn kan ha to forskjellige lydsignaler. Det må ikke kunne veksles automatisk mellom disse. Motorvogn som nyttes som utrykningskjøretøy kan i tillegg ha signalhorn med stor lydstyrke. Tonehøyden skal ikke være jevn. Signalhorn med vekslende tonehøyde tillates ikke. 3. Måling av lydtrykk på signalhornet skal gjøres på basis av kurve A etter IEC-standarden (International Electrotechnical Commission) med lydtrykkmåler som spesifisert i IEC publikasjon nr. 179 1965 «Precision sound level meters». Målingen skal foretas i frie og mest mulig stille omgivelser eller i ekkofritt rom. Utendørs måling skal foretas på horisontal veg med fast dekke. Det skal ikke være lydreflekterende eller akustisk forstyrrende gjenstander som bygninger, trær, hekker, løs snø, høyt gress e.l. nærmere enn 20 m fra lydtrykkmåleren. Under målingen må personer ikke oppholde seg mellom mikrofon og signalhornet eller i umiddelbar nærhet av mikrofonen. Måling skal ikke foretas under nedbør eller i tett tåke. Støynivået fra andre støykilder, iberegnet vindstøy, skal ligge minst 10 dB (A) under de målte verdier. 4. Lydsignalet fra separat signalhorn (atskilt fra motorvognen) skal måles slik som angitt i punktene 6.2.1-6.2.6 i ECE-reg.nr. 28 eller i vedlegg I nr. 1 i direktiv 70/388/EØF, eventuelt som endret i direktiv 87/354/EØF. 5. Lydsignal fra signalhorn montert på motorvognen skal måles på en avstand av 7 m. Høyeste lydtrykk skal måles mellom 0,5 og 1,5 m over bakken. Mikrofonen skal være plassert i forlengelsen av motorvognens langsgående midtlinje. Motorvognens motor skal være stoppet under prøven. 6. Trykkluftdrevet signalhorn kan være tilkoplet egen energikilde eller være koplet til motorvognens trykkluftanlegg. Trykkluftdrevet signalhorn på motorvogn med trykkluftbremseanlegg må bare tilføres energi på en slik måte at bruken av signalhornet eller feil i dette ikke kan medføre at det trykk som står til rådighet for bremsing i noen krets underskrider 65% av bremseanleggets beregningstrykk. Mellom trykkluftbeholder og signalhorn må det være installert en reduksjonsventil som sikrer det driftstrykk signalhornet er bygget for. Vakuumdrevet signalhorn skal være tilkoplet egen energikilde. 7. Lydtrykket for signalhorn med jevn tonehøyde skal være høyst 118 dB (A) etter målemetoden i nr. 4 og 106 dB (A) etter målemetoden i nr. 5, men ikke lavere enn: Bil: 105 dB (A) 93 dB (A)To- og trehjulet motorvogn: 101 dB (A) 89 dB (A)Beltebil/beltemotorsykkel: 101 dB (A) 89 dB (A)Traktor/motorredskap: 101 dB (A) 89 dB (A) Signalhorn målt under målebetingelser som angitt i nr. 3 og etter målemetode som angitt i nr. 4 skal i frekvensområdet mellom 1.800 Hz og 3.550 Hz gi et lydtrykk som er høyere enn det samlede lydtrykket for de frekvenser som ligger over 3.550 Hz. Lydtrykket skal i nevnte frekvensområde minst ha de verdier som nevnt i forrige ledd. Lydsignal kan være sammensatt av lyd fra flere signalhorn. I så fall skal de gi en sammensatt lyd som tilfredsstiller kravene til lydtrykksnivå og frekvensområde. 8. I sirene skal lydtrykket for hver av grunntonene være 113-121 dB (A), målt etter målemetoden i nr. 4 og 101-109 dB (A), målt etter målemetoden i nr. 5. Ytterfrekvensene skal være minst 400 Hz og høyst 1.200 Hz. Periodetallet målt pr. minutt skal være minst 10 og høyst 25. I tillegg til sirene som beskrevet i de foregående ledd («wail»), kan motorvogn være utstyrt med sirene etter følgende spesifikasjon («yelp»): - Det samlede lydtrykk, målt etter målemetoden i nr. 4 eller nr. 5, må være lavere enn 121 dB (A), respektive 109 dB (A). - Ytterfrekvensen skal være minst 500 Hz og høyst 1.600 Hz. - Periodetallet målt pr. minutt skal være minst 150 og høyst 250. - Aktivisering av sirenen skal skje ved en manuelt operert tidsbryter som gir en aktiviseringstid på høyst 10 sekunder. Sirenen («yelp») skal være koplet slik at sirenen («wail») automatisk utkoples i den tid sirenen («yelp») er aktivert. - Sirene skal være slik koblet at den bare kan virke sammen med varsellykt som gir blinkende blått lys til alle sider. 9. Ved første gangs godkjenning og ved godkjenning av ettermontert signalhorn skal det fremlegges bevitnelse fra kjøretøyfabrikanten eller produsenten eller fra kompetent uavhengig laboratorium om at signalhornet er målt etter de foreskrevne målemetoder og målebetingelser og at lydtrykket og frekvensene tilfredsstiller kravene. Slik bevitnelse kreves ikke for signalhorn med jevn tonehøyde dersom signalhornet eller motorvognen er E-merket i samsvar med ECE-reg.nr. 28 eller er e-merket i samsvar med direktiv 70/388/EØF, eventuelt som endret ved direktiv 87/354/EØF. For to- og trehjulede motorvogner godtas at signalhorn tilfredsstiller kravene i direktiv 93/30/EØF, og er e-merket i henhold til dette. For jordbruks- eller skogbrukstraktor gjelder at bevitnelse ikke kreves dersom traktoren eller signalhornet er e-merket i henhold til direktiv 74/151/EØF, eventuelt som endret ved direktiv 82/890/EØF, direktiv 88/410/EØF, direktiv 97/54/EF eller direktiv 98/38/EF. 10. Når det gjelder to- og trehjulede motorvogner, får bestemmelsene i nr. 3, 4, 5, 6 og 7 i denne paragraf bare anvendelse for motorvogner typegodkjent før 1. oktober 1999 og/eller som registreres før 17. juni 2003. Eksempel på merking av lydsignalinnretningen: 1471 Dette merket på lydsignalinnretningen viser at den er prøvd etter gjeldende ECE-regulativ. Tallene 4 og 1471 angir henholdsvis hvilket land prøven er utført i, og hvilket nummer prøven er tildelt. 1471 Dette merket på lydsignalinnretninger viser at den er prøvd etter direktiv 70/388/EØF. 28 Eksempel på merking av kjøretøyet: Dette merket på et kjøretøy viser at kjøretøyets lydsignalinnretning er prøvd etter ECE-reg.nr. 28. Tallet 4 viser hvilket land prøven er foretatt i, her Nederland. 11. Bestemmelsene i denne paragraf får bare anvendelse på traktor godkjent før 1. juli 2005. §29-2. Signalhorn på to- og trehjulede motorvogner (direktiv 93/30/EØF) 1. Kravnivå: Direktiv 93/30/EØF (om signalhorn på to- og trehjulede motorvogner). 3. Alternativ standard: ECE-reg.nr. 28.00. §29-3. Signalhorn på traktor i gruppe T5 som godkjennes etter 1. Signalhorn til traktor i gruppe T5 som godkjennes etter 1. juli 2005 skal oppfylle kravene i vedlegg IV til direktiv 74/151/EØF som senest endret ved direktiv 98/38/EF. Kap. 30. §30-1. 1. Speil skal ha slik størrelse og være slik utformet og plassert at de gir tilstrekkelig utsyn bakover fra førerplassen. 2. Speil skal være utført uten skarpe kanter, spisser mv. og for øvrig slik at unødig fare ved berøring eller sammenstøt unngås. Speil skal dessuten være slik utført at gjenstående deler ikke er til unødig fare ved brudd på steder hvor slikt kan påregnes skje ved slag mot speilet. Innvendig speil som er slik plassert at førerens eller passasjerers hode kan støte mot det under kollisjon e.l. skal være slik konstruert at foten brekker, løsner eller gir etter uten å etterlate skarpe kanter, spisser e.l. når speilet bakfra (mot speilflaten) eller fra sidene, i ethvert plan innenfor en vinkel av 45° over og under horisontalplanet gjennom speilets senter, utsettes for en kraft som er 40 kp eller mer. Utvendig speil som rager utenfor kjøretøyets ytre begrensningslinje skal være slik konstruert at det gir etter og blir ført innenfor nevnte begrensningslinje når det utsettes for en kraft forfra eller bakfra, parallelt med kjøretøyets, lengdeakse, som er 25 kp eller mer. Utvendig speil som er anbragt foran et vertikalplan midt mellom støtfangerens og frontrutens forreste punkt, vinkelrett på kjøretøyets lengdeakse, skal være slik konstruert at det gir etter når det utsetttes for en kraft forfra, parallelt med kjøretøyets lengdeakse, som er 25 kp eller mer. Dette gjelder ikke for speil hvor huset er plassert helt ned til karosseriet i myk overgang fra dette uten fremspring e.l. og hvor speilets høyde ikke er større enn bredden. Speil skal være stillbart. Det skal være slik utført at innstillingen ikke forandres på grunn av rystelser som normalt vil kunne oppstå i kjøretøyet eller på grunn av trykket fra fartsvinden. Innvendig speil og utvendig speil på den siden hvor rattet er anbragt skal være slik utført at de kan innstilles uten hjelp av verktøy. Speil skal være godt festet på kjøretøyet. 3. Speilflaten skal være plan eller svakt konveks. Krumningsradius for konveks speilflate skal ikke være mindre enn 1.200 mm. Speilflaten skal gjengi det reflekterende bilde på tydelig måte uten nevneverdig forvrengning og slik at farger og lyssignaler kan identifiseres. For speil med to eller flere speilflater, som er forskjøvet i en viss vinkel i forhold til hverandre for å oppnå større synsfelt, skal de fastsatte krav til minimumsstørrelse på speilflaten og til synsfelt for de forskjellige kjøretøygrupper gjelde for hovedspeilflaten. 4. Speil skal være slik plassert at det ikke unødig, og ikke mer enn det som er forsvarlig, reduserer sikten fremover eller til noen av sidene. Utvendig speil skal være slik plassert at hele speilflaten kan sees gjennom sideruten eller gjennom den del av frontruten som rengjøres av vinduspusserne. Utvendig speil skal være slik plassert at det så lite som mulig blir ragende utenfor kjøretøyets ytre begrensning, utover det som er nødvendig for å oppfylle kravene om synsfelt. Utvendig speil på den side hvor rattet er anbragt skal være plassert slik at det kan innstilles fra førerplassen. 5. Speil skal gi slikt synsfelt at føreren i normal kjørestilling har tilstrekkelig oversikt over vegbanen og trafikken bakenfor. Innvendig speil skal både ved belastet og ubelastet kjøretøy gi slikt synsfelt at føreren, også når førersetet er i bakerste stilling, kan se vegbanen i en bredde av minst 3,5 m til hver side for vertikalplanet gjennom kjøretøyets lengdeakse på en avstand av 20 m bakenfor speilet og videre bakover så langt øyet rekker. a) på venstre side i en bredde av minst 2,5 m på en avstand av 10 m bakenfor speilet og videre bakover så langt øyet rekker. b) på høyre side i en bredde av minst 2 m på en avstand av 10 m bakenfor speilet og videre så langt bakover som øyet rekker. Bredden måles fra et vertikalplan parallelt med kjøretøyets lengdeakse som tangerer kjøretøyet på den side som speilet er plassert. For vogntog, hvor tilhengeren/tilhengerredskapen er bredere enn trekkvognen, måles bredden fra et vertikalplan som tangerer tilhengeren/-tilhengerredskapen parallelt med vogntogets lengdeakse. Minst ett speil på kjøretøy som trekker tilhenger/tilhengerredskap skal gi slikt synsfelt at tilhengeren/tilhengerredskapen kan sees. Er tilhengeren/tilhengerredskapen like bred eller bredere enn trekkvognen, skal minst begge sider av tilhengeren/tilhengerredskapen kunne sees i de utvendige speil. 6. Speil som tilfredsstiller ECE-Regulation nr. 46 (er E-merket) eller direktiv 71/127/EØF, eventuelt som endret ved direktiv 79/795/EØF, direktiv 85/205/EØF, direktiv 86/562/EØF, direktiv 88/321/EØF eller direktiv 2003/97/EF (er e-merket) godkjennes, selv om de avviker fra bestemmelsene i dette kapittel. 7. For kjøretøy som omfattes av §30-2, §30-3 eller §30-4 kommer bestemmelsene i denne paragraf ikke til anvendelse. 0 Endret ved forskrift 26 jan 2005 nr. 50. §30-2. Speil på bil (direktiv 2003/97/EF) 1. Kravnivå: Direktiv 2003/97/EF. 2. Virkeområde: Alle kjøretøy i gruppe M og N, med unntak for bestemte N2 og N3 leddbusser som angitt i direktiv 2003/97/EF artikkel 2 pkt. 7. 3. Alternativ standard: ECE-reg. 46.01. Typegodkjenning: - 26. januar 2006 for typegodkjenning av ny type kjøretøy og nytt utstyr for indirekte sikt. For klasse VI frontspeil som komponent utsettes ikrafttredelsestidspunktet med 12 måneder, jf. direktiv 2003/97/EF artikkel 2 andre ledd og artikkel 3 andre ledd. Registrering: - 26. januar 2007 for kjøretøy i gruppe M2, M3, N2 og N3. - 26. januar 2010 for kjøretøy i gruppe M1 og N1. Komponenter og tekniske enheter til bruk som reservedeler kan fortsatt godkjennes, selges og tas i bruk på kjøretøy typegodkjent i henhold til direktiv 71/127/EØF innen 26. januar 2007. 0 Tilføyd ved forskrift 26 jan 2005 nr. 50. §30-3. 1. Bestemmelsene i denne paragraf gjelder for kjøretøy som ikke omfattes av §30-2. 2. Bil skal ha minst tre speil, hvorav ett skal være plassert innvendig og ett på hver side utvendig. Innvendig speil kreves dog ikke dersom bilen på grunn av bruksområde eller nødvendige konstruktive hensyn er bygd slik at speilet aldri kan brukes. 3. Innvendig speil skal ha speilflate på minst 70 cm2 . Utvendig speil skal ha speilflate av følgende størrelse: a) På bil med største lengde mindre enn 6 m: b) På buss med største lengde 6 m eller mer: c) På annen bil enn buss med største lengde 6 m eller mer: konveks speilflate minst 200 cm2, plan speilflate minst 300 cm2 . 4. Bil som tilfredsstiller kravene i direktiv 71/127/EØF, eventuelt som endret ved direktiv 79/795/EØF, direktiv 85/205/EØF, direktiv 86/562/EØF, direktiv 87/354/EØF eller direktiv 88/321/EØF, eller kravene i ECE-reg.nr. 46, serie 01, tillegg 2, rettelse 1, anses å oppfylle bestemmelsene i nr. 1 og 2. 0 Endret ved forskrift 26 jan 2005 nr. 50 (tidligere §30-2). §30-4. Speil på to- og trehjulede motorvogner (direktiv 97/24/EF kapittel 4) 1. Kravnivå: Direktiv 97/24/EF kapittel 4 (førerspeil til to- og trehjulede motorvogner). 3. Alternativ standard: ECE-reg.nr. 81.00. 4. Godkjenning: Ved godkjenning skal det det fremlegges bevitnelse fra fabrikant eller kompetent uavhengig laboratorium som viser at motorvognen tilfredsstiller ovennevnte krav. Dette gjelder ikke når motorvognen er ledsaget av gyldig samsvarssertifikat og/eller er merket med typegodkjenningsnummer i henhold til direktiv 92/61/EØF, fra 9. november 2003 erstattet av direktiv 2002/24/EF, som senest endret ved direktiv 2003/77/EF. Alternativt kan motorvogn, deler eller tekniske enheter være godkjent og merket i henhold til ovennevnte krav. Dog kan speil godkjent og merket iht. direktiv 80/780/EØF, eventuelt som endret ved direktiv 80/1272/EØF, fortsatt anvendes. 0 Endret ved forskrifter 16 nov 2004 nr. 1470, 26 jan 2005 nr. 50 (tidligere §30-3). §30-5. 1. Åpen to- og trehjuls motorvogn skal ha minst ett speil som skal være plassert på venstre side. Lukket to- og trehjuls motorvogn skal ha minst tre speil, hvorav ett skal være plassert innvendig og ett på hver side utvendig. Innvendig speil kreves dog ikke dersom motorsykkelen på grunn av bruksområde eller nødvendige konstruktive hensyn er bygd slik at speilet aldri kan brukes. 2. Innvendig og utvendig speil skal ha speilflate på minst 70 cm2 . 3. To- og trehjulet motorvogn som tilfredsstiller kravene i direktiv 80/780/EØF, eventuelt som endret ved direktiv 80/1272/EØF eventuelt som erstattet av direktiv 97/24/EF kap. 4, anses å oppfylle bestemmelsene i nr. 1 og 2. 0 Endret ved forskrift 26 jan 2005 nr. 50 (tidligere §30-4). §30-6. 1. Beltebil skal ha minst to speil, hvorav det ene skal være plassert utvendig på venstre side. 2. Innvendig speil skal ha speilflate på minst 70 cm2 . a) På beltebil med største lengde ikke over 6 m: minst 70 cm2 . b) På beltebil med største lengde over 6 m konveks speilflate minst 200 cm2, plan speilflate minst 300 cm2 . 0 Endret ved forskrift 26 jan 2005 nr. 50 (tidligere §30-5). §30-7. 1. Traktor og motorredskap som er konstruert for en hastighet på over 15 km/t og som har lukket førerhus skal ha minst to speil, hvorav det ene skal være plassert utvendig på venstre side. Traktor og motorredskap som er konstruert for en hastighet på over 15 km/t og som ikke har førerhus (åpen) skal ha minst ett speil som skal være plassert på venstre side. a) På traktor og motorredskap med største lengde ikke over 6 m: minst 70 cm2 . b) På traktor og motorredskap med største lengde mer enn 6 m: konveks speilflate minst 200 cm2, plan speilflate minst 300 cm2 . 3. Jordbruks- eller skogbrukstraktor som tilfredsstiller kravene i direktiv 74/346/EØF, eventuelt som endret ved direktiv 82/890/EØF, direktiv 97/54/EF eller direktiv 98/40/EF, anses å oppfylle bestemmelsene i nr. 1 og 2. 0 Endret ved forskrift 26 jan 2005 nr. 50 (tidligere §30-6). Kap. 31. Vindu m.m. §31-1. 1.1. Sikkerhetsglass: Fellesbetegnelse for følgende vindusmaterialer: 1.1.1 Laminert glass: Glass bestående av to eller flere glasskikt som holdes sammen av mellomliggende lag av plastisk materiale og som har den egenskap at glassbitene blir hengende i mellomlagene når glasset går i stykker og som har en viss elastisitet. 1.1.2 Herdet glass: Glass bestående av et enkelt lag som ved spesiell behandling er gitt stor holdfasthet mot slag med butte gjenstander og som har den egenskap at det ved brudd sprekker opp i et stort antall deler uten skarpe kanter. 1.1.3 Plast: Akrylplast o.l. gjennomsiktige materialer. 2. Bestemmelsene i denne paragraf gjelder ikke for tilhenger/tilhengerredskap. 3. Vindu skal være tilstrekkelig solid og godt gjennomsiktig fra begge sider. Det må være slik utført at gjenstander som sees gjennom det ikke blir forvrengt. Det samme gjelder for vindskjerm som fører skal se gjennom. Som solfilter godtas svakt farget glass som ikke gir større reduksjon av lysgjennomslipp enn angitt i den amerikanske standarden ASA Z-26.1 - 1966, July 15 1966. Andre former for solfilter som f.eks. påsprøytet eller påklebet film tillates ikke på noen del av vinduene som fører skal ha sikt gjennom (frontvindu og sidevinduer foran). Utrykningskjøretøys blå lys skal i alle tilfelle kunne ses gjennom bakvindu i motorvogn hvor innvendig speil kreves. Kanter som fører eller passasjerer kan komme i kontakt med skal være slik utført eller beskyttet at unødig fare unngås. 4. Laminert glass i frontvindu, hvor dette kreves eller er montert, skal oppfylle kravene i ASA Z-26.1 - 1966, July 15 1966 eller ECE-Reg. No 43. Motorvogn med frontrute skal ha effektiv selvvirkende vinduspusser. Når frontruten er bred nok, skal det være to slike samtidig virkende vinduspussere. Bestemmelsene i dette nr. gjelder ikke for beltekjøretøy av åpen type med største bredde 1 m eller mindre eller som i driftsferdig stand ikke veier over 400 kg. §31-2. Vindu på bil (direktiv 2001/92/EF) 1. Kravnivå: Direktiv 92/22/EØF som senest endret ved direktiv 2001/92/EF. 2. Virkeområde: Alle kjøretøy i gruppe M, N og O. 3. Alternativ standard: ECE-reg.nr. 43. 4. Godkjenning: Ved godkjenning skal det fremlegges bevitnelse fra fabrikant eller kompetent uavhengig laboratorium som viser at motorvognen tilfredsstiller ovennevnte krav. Dette gjelder ikke når motorvognen (komponenten) er ledsaget av gyldig samsvarssertifikat og/eller er merket med typegodkjenningsnummer i henhold til direktiv 70/156/EØF. Alternativt kan motorvogn, deler eller tekniske enheter være godkjent og E-/e-merket i henhold til ovennevnte krav. 5. Ikrafttreden: Denne paragraf trer i kraft 1. desember 2002 for typegodkjenning av ny type kjøretøy, og 1. juli 2003 for salg og ibruktagning av komponenter og separate tekniske enheter. Til bruk som reservedeler på motorvogner og tilhengere kan sikkerhetsglass og rutemateriell, som før 1. desember 2002 er typegodkjent i henhold til krav i direktiv 92/22/EØF som var gjeldende på tidspunktet for førstegangsregistrering for motorvognen, selges og tas i bruk som komponenter og separate tekniske enheter. §31-3. 1. Bestemmelsene i denne paragraf gjelder for biler som ikke omfattes av §31-2. 2. Frontvindu skal være av laminert glass. Andre vinduer skal være av laminert eller herdet glass. Vindu - unntatt frontvindu - som skal brukes som nødutgang skal ikke være av laminert glass. Innvendig vindu og takvindu kan være av plast. Den som fremstiller bilen for godkjenning skal fremlegge bevitnelse fra kjøretøyfabrikanten om at frontvindu oppfyller kravet i §31-1 nr. 4. Slik bevitnelse kreves ikke dersom glasskvaliteten fremgår av glass- eller kjøretøyfabrikantens merking på eller i glasset. Sikkerhetsglass og rutemateriale som tilfredsstiller direktiv 92/22/EØF, eventuelt som endret ved direktiv 2001/92/EF (er e-merket) anses å oppfylle bestemmelsene i dette nr. og i §31-1. 3. Bil med frontvindu skal ha effektiv vindusspyler og motordreven vinduspusser med minst to hastigheter og som på effektiv måte pusser tilstrekkelig del av frontvinduet. Bil som tilfredsstiller kravene i direktiv 78/318/EØF, eventuelt som endret ved direktiv 94/68/EF, anses å oppfylle disse kravene. 4. Lukket bil med frontvindu skal ha effektiv defroster. Bil som tilfredsstiller kravene i direktiv 78/317/EØF anses å oppfylle dette. 5. Bil skal ha solskjerm av tilstrekkelig størrelse foran førerplassen. §31-4. Vindu på to- og trehjulede motorvogner (direktiv 97/24/EF kapittel 12) 1. Kravnivå: Direktiv 97/24/EF kapittel 12 (ruter, vinduspusser, vindusspyler og defroster til frontruter på tre- og firehjulede mopeder og tre- og firehjulede motorsykler, med karosseri). 2. Virkeområde: Tre- og firehjulede mopeder og tre- og firehjulede motorsykler, med karosseri. §31-5. 1. Vindu skal være av laminert eller herdet glass. Innvendig vindu og takvindu kan dog være av plast. Det samme gjelder vindskjerm som føreren kan se over på åpen to- eller trehjuls motorvogn. Frontvindu, eller deler av det, skal være slik at det gir føreren tilstrekkelig sikt også når det er sprukket. 2. Lukket to- eller trehjuls motorvogn skal ha effektiv vindusspyler, effektiv defroster og motordreven vinduspusser med minst to hastigheter og som på effektiv måte pusser tilstrekkelig del av frontvinduet. 3. Lukket to- eller trehjuls motorvogn skal ha solskjerm av tilstrekkelig størrelse foran førerplassen. §31-6. 1. Vindu skal være av laminert eller herdet glass. Innvendig vindu og takvindu kan dog være av plast. Det samme gjelder vindskjerm som føreren kan se over på åpen beltebil/beltemotorsykkel. 2. Beltebil med frontvindu skal ha motordreven vinduspusser som på effektiv måte pusser tilstrekkelig del av frontvinduet. Lukket beltebil skal ha effektiv defroster. Lukket beltemotorsykkel skal ha effektiv defroster og motordreven vinduspusser som nevnt. 3. Lukket beltebil/beltemotorsykkel skal ha solskjerm av tilstrekkelig størrelse foran førerplassen. §31-7. Vindu på traktor i gruppe T5 som godkjennes etter 1. Traktor i gruppe T5 som godkjennes etter 1. juli 2005 skal tilfredsstille kravene i direktiv 92/22/EF som senest endret ved direktiv 2001/92/EF. For krav til vinduspusser, defroster, vindusspyler og solskjerm gjelder kravene i §31-8 nr. 4. §31-8. 1. Vindu på traktor/motorredskap som er konstruert for en hastighet på over 30 km/t skal være av sikkerhetsglass. Frontruten skal være av laminert eller herdet glass. Frontrute på traktor/motorredskap som er konstruert for en hastighet ikke over 30 km/t skal være av sikkerhetsglass. Frontvindu som nevnt i første ledd, eller deler av det, skal være slik at det gir føreren tilstrekkelig sikt også når det er sprukket. Jord- eller skogbrukstraktor som oppfyller kravene i direktiv 89/173/EØF, eventuelt som endret ved direktiv 97/54/EF, anses å oppfylle bestemmelsene i nr. 1. 2. Traktor/motorredskap med frontvindu skal ha motordreven vinduspusser som på effektiv måte pusser tilstrekkelig del av frontvinduet. Lukket traktor/motorredskap skal ha effektiv defroster. Har motorvognen en konstruktiv hastighet på over 30 km/t skal den ha effektiv vindusspyler. 3. Traktor/motorredskap med frontvindu skal ha solskjerm av tilstrekkelig størrelse foran førerplassen. 4. Jord- eller skogbrukstraktor som tilfredsstiller kravene i direktiv 74/347/EØF, eventuelt som endret ved direktiv 79/1073/EØF, direktiv 82/890/EØF eller direktiv 97/54/EF, anses å tilfredsstille bestemmelsene i nr. 2 og 3. 0 Endret ved forskrift 23 des 2004 nr. 1810 (tidligere §31-7). Kap. 32. §32-1. 1. Bestemmelsene i denne paragraf gjelder ikke for to- og trehjulede motorvogner eller for beltebil/beltemotorsykkel. For traktor gjelder bestemmelsene når kjøretøyet har konstruktiv hastighet over 40 km/h. For motorredskap gjelder bestemmelsene når kjøretøyet har konstruktiv hastighet over 50 km/h. For tilhenger/tilhengerredskap gjelder bestemmelsene når kjøretøyet har en konstruktiv hastighet over 40 km/h. 2. Kjøretøys hjul skal være tilstrekkelig skjermet. Avskjermingen skal være solid og slik at den dekker hjulene i hele deres bredde og slik at den mest mulig effektivt hindrer fare og ulempe for annen trafikk ved vann-, søle- og steinsprut fra hjulene. Avstanden mellom hjul og avskjerming skal være slik at det blir tilstrekkelig plass for kjøretøyets fjæringsbevegelse. På bil med tillatt totalvekt over 3.500 kg skal det dessuten være plass for kjettinger. 3. Bestemmelsene om skjerming av hjul skal være oppfylt med hjulene i normalstilling rett fram og med kjøretøyet i ubelastet tilstand. To- eller trehjuls motorvogn skal være belastet med fører. For kjøretøy med manuelt eller automatisk regulerbart nivåreguleringssystem skal bestemmelsene være oppfylt ved den normalstilling som er foreskrevet av fabrikanten. 4. For kjøretøy med boggi- eller trippelaksel kan hjulene på samme side ha felles avskjerming, som foran det forreste hjulets sentrum og bakom det bakerste hjulets sentrum oppfyller bestemmelsene om avskjerming. Denne avskjerming skal være forbundet med en vannrett del over hjulene som skal oppfylle kravene til profildyp. Denne del av avskjermingen kan utgjøres av kjøretøyets karosseri/lasteplan. 5. Avskjermingen skal være godt festet til kjøretøyets karosseri eller bærende deler og skal være utformet uten skarpe kanter, utstikkende deler e.l. som kan medføre unødvendig fare for andre trafikanter. 6. Avskjermingen kan bestå av flere deler, forutsatt at delene samlet danner en ubrutt enhet. Avskjermingen kan være demonterbar, enten som enhet eller i flere deler. 7. Skjerming av hjul kan utgjøres av hjulhus, karosseri, separat skjerm, del av skjerm, lasteplan, skvettlapp e.l. 8. Ved bruk av skvettlapp skal denne minst skjerme hele dekkets bredde ved enkeltmonterte hjul og de to dekkenes bredde ved tvillinghjul. 9. Personbil som tilfredsstiller kravene i direktiv 78/549/EØF, eventuelt som endret ved direktiv 94/78/EF, eller bil som oppfyller kravene i direktiv 91/226/EØF, anses å oppfylle kravene i nr. 1-8. 0 Endret ved forskrifter 23 des 2004 nr. 1810, 7 mars 2005 nr. 222. §32-2. 1. For bil med største totalvekt ikke over 3.500 kg gjelder følgende: 1.1 Hjulene skal være avskjermet i hele dekkets bredde fra 30° foran til 50° bak vertikalplanet gjennom hjulsenteret. I tilfelle bilen har tvillinghjul skal det regnes med den totale bredden over begge dekkene. Se fig. 1a og 1b. 1.2 Bak skal avskjermingen minst fortsette ned til et horisontalplan 150 mm over hjulsenteret. Avskjermingen kan i dette området smalne av, men den må minst dekke indre halvpart av dekkets bredde 150 mm over hjulsenteret. I tilfelle bilen har tvillinghjul, må avskjermingen minst dekke indre halvpart av ytre og hele indre hjul. Se fig. 1a og 1b. 1.3 Mellom 30° foran og 50° bak vertikalplanet gjennom hjulsenteret skal avskjermingen ha neddratte kanter på sidene. Kantene skal være utformet slik at avskjermingen får en tverrsnittsdybde på minst 30 mm målt oppover i vertikalplanet gjennom hjulsenteret. Se fig. 1a og 1b. Tverrsnittsdybden kan gradvis reduseres til 0 ved 30° foran og 50° bak dette vertikalplan. Se fig. 1a. 1.4 Avstanden mellom avskjermingens kanter og hjulsenteret skal ikke overstige 2 ganger dekkets radius innen området fra 30° foran til 50° bak vertikalplanet gjennom hjulsenteret. Se fig. 1a. Fig. 1a Fig. 2. For bil med største totalvekt over 3.500 kg gjelder følgende: 2.1 Bakhjulene skal være avskjermet slik at sprutvinkelen målt mellom linjen fra hjulets understøttelsespunkt til laveste spruthindrende kant på karosseri, skjerm, skvettlapp e.l. og vegbanen ikke blir større enn 15°. Dette tilsvarer et forhold mellom avstanden fra spruthindrende kant til vegbanen og den horisontale avstanden fra denne kant til vertikalplanet gjennom hjulsentrum ca. lik 1:4. Se fig. 2.2 Dersom skvettlapper på grunn av bilens konstruksjon må monteres så nær hjulene at skvettlappene under kjøring med last kommer i kontakt med vegbanen, kan sprutvinkelen økes så mye at dette unngås. 3. Personbil som tilfredsstiller kravene i direktiv 78/549/EØF, eventuelt som endret ved direktiv 94/78/EF, eller bil som oppfyller kravene i direktiv 91/226/EØF, anses å oppfylle bestemmelsene i henholdsvis nr. 1 og 2. Lengden (L) er den horisontale avstand fra det bakerste hjulets sentrum til bakerste effektive spruthindrende kant på karosseri/støtfanger eller til skvettlapp. På kjøretøy hvor den bakre, undre kant på karosseri eller bakskjerm er avrundet måles avstanden L som vist i fig. Høyden (H) er den vertikale avstand, ved ubelastet bil, fra vegbanen til ovenfornevnte kant på karosseri/støtfanger eller til skvettlappens underste kant. §32-3. Oppheves. §32-4. Skjerming av hjul på traktor i gruppe T5 som godkjennes etter 1. Traktor i gruppe T5 som godkjennes etter 1. juli 2005 skal ha skjerming av hjul som tilfredsstiller kravene i direktiv 91/226/EØF. §32-5. Skjerming av hjul på traktor som godkjennes før 1. 1. Bestemmelsene i denne paragraf gjelder for traktor som godkjennes før 1. juli 2005 og motorredskap, begge med konstruktiv hastighet over 50 km/t. 2. Hjul på traktor og motorredskap med største totalvekt ikke over 3.500 kg skal være avskjermet etter samme bestemmelser som gjelder for bil med største totalvekt ikke over 3.500 kg. 3. Hjul på traktor og motorredskap med største totalvekt over 3.500 kg skal være avskjermet etter samme bestemmelser som gjelder for bil med største totalvekt over 3.500 kg. 0 Endret ved forskrift 23 des 2004 nr. 1810 (tidligere §32-4). §32-6. 1. Bestemmelsene i denne paragraf gjelder for tilhenger/tilhengerredskap med konstruktiv hastighet over 40 km/t. 2. Hjul på tilhenger/tilhengerredskap med største totalvekt ikke over 3.500 kg skal være avskjermet etter samme bestemmelser som gjelder for bil med største totalvekt ikke over 3.500 kg. Det kreves ikke slik avskjerming dersom karosseri/lasteplan gir gunstigere sprutvinkel målt fra hjulets understøttelsespunkt. 3. Hjul på tilhenger/tilhengerredskap med største totalvekt over 3.500 kg skal være avskjermet etter samme bestemmelser som gjelder for bil med største totalvekt over 3.500 kg. 4. Tilhenger/tilhengerredskap som oppfyller bestemmelsene i direktiv 91/226/EØF anses å oppfylle bestemmelsene i denne paragraf. 0 Endret ved forskrift 23 des 2004 nr. 1810 (tidligere §32-5). Kap. 33. §33-1. 1. Utførelse, plassering mv. 1.1 Underkjøringshinder er en horisontal bjelke e.l. som er montert på kjøretøy og som strekker seg over kjøretøyets bredde eller del av kjøretøyets bredde. Det har til oppgave å hindre eller redusere skader på personer og kjøretøy ved påkjøring bakfra. Underkjøringshinder skal være fast forbundet med kjøretøyets ramme eller annen bærende del eller deler. 1.2 Underkjøringshinder bak på kjøretøy skal være slik plassert at avstanden fra vegbanen til underkant av underkjøringshinderet ved ubelastet kjøretøy ikke noe sted er mer enn 550 mm. På kjøretøy med oppløftbar boggiaksel kan nevnte avstand være 650 mm, målt ved ubelastet kjøretøy og med boggiakselen i oppløftet stilling. 1.3 Underkjøringshinder skal være slik utført at avstanden fra bakerste del av underkjøringshinderet til kjøretøyets bakre begrensning ikke overstiger 400 mm, verken før eller etter at underkjøringshinderet har blitt utsatt for de krefter som er angitt i nr. 2. 1.4 Bredden på underkjøringshinderet får ikke noe sted overstige bakakselens bredde, målt fra hjulenes ytterste kant hvor det ses bort fra dekkets utbulning ved vegbanen, eller være mer enn 100 mm kortere på hver side. Er det flere bakaksler på kjøretøyet, skal den bredeste akselen være målangivende. 1.5 Bredden på underkjøringshinderet tillates også målt etter tilsvarende svenske bestemmelser, hvilket innebærer at avstanden fra kjøretøyets ytterste begrensning til underkjøringshinderet ikke får understige 100 mm og ikke overstige 200 mm. 1.6 Dersom andre faste deler på kjøretøyet enn underkjøringshinderet fyller hinderets funksjon (jf. nr. 4.1 b), gjelder det som er nevnt foran om underkjøringshinderets bredde også disse faste deler sammen med eventuelt kompletterende påmontert underkjøringshinder. 1.7 Fra krav om bredde gjøres følgende unntak: a) Er underkjøringshinderet innebygd i eller omfattet av kjøretøyets karosseri, og karosseriet har en største bredde som overstiger bakakselens bredde, målt som nevnt i nr. 4, får bredden av underkjøringshinderet overstige bakakselens bredde. b) På kjøretøy hvor det foran nevnte krav til største forskjell mellom bakakselens bredde og underkjøringshinderets bredde ikke kan overholdes av konstruksjonsmessige årsaker, f.eks. på vekselplanbiler, får denne avstanden økes så mye som er nødvendig. 1.8 Dersom kjøretøyet er påmontert tilhengerfeste e.l., skal åpningen i underkjøringshinderet ikke ha en bredde som er større enn 600 mm. 1.9 Underkjøringshinderets horisontale tverrgående bjelke e.l. skal ha et vertikalt tverrsnitt med en høyde på minst 100 mm. 1.10 Underkjøringshinderet skal være utført uten skarpe kanter eller hjørner. 2. Prøve på eller beregning av underkjøringhinderets styrke, innfesting mv. 2.1 Ved prøving skal underkjøringshinderet være festet på samme måte som det skal være festet på kjøretøyet. Dersom underkjøringshinderet er festet på kjøretøyet under prøven, skal kjøretøyet være fast forankret til vegbanen (underlaget). Kjøretøyets avfjæringssystem skal være sperret. 2.2 To statiske belastningsprøver skal være utført som nevnt nedenfor. I begge tilfellene skal kreftene, som skal være parallelle med kjøretøyets lengdeakse, overføres til underkjøringshinderet ved hjelp av plater, med en høyde som ikke overstiger 250 mm og en bredde som ikke overstiger 200 mm, montert på kuleledd e.l. Platene skal plasseres slik at kreftenes angrepspunkter virker innenfor underkjøringshinderets horisontale begrensningslinje. Dersom underkjøringshinderet har konveks profil, skal platene plasseres slik at kreftenes angrepsretning går gjennom senterlinjen på underkjøringshinderets profil. 2.2.1 Den ene belastningsprøven består i at to krefter som enkeltvis tilsvarer 50% av kjøretøyets største totalvekt, men maksimalt 100 kN, belastes symmetrisk på underkjøringshinderet med innbyrdes avstand på minst 700 mm og høyst 1.000 mm, målt mellom de i nr. 2.2 nevnte platers midtpunkt. Kreftene kan belastes underkjøringshinderet enkeltvis. 2.2.2 Den andre belastningsprøven består i at en kraft som tilsvarer 12,5% av kjøretøyets største totalvekt, men maksimalt 25 kN, belastes underkjøringshinderet i to punkter, beliggende i en avstand 300 mm innenfor bakhjulene ytterste kant, hvor det ses bort fra dekkets utbulning ved vegbanen, og i et tredje punkt beliggende på midtlinjen mellom de nevnte punkter. Kreftene kan belastes underkjøringshinderet enkeltvis. 2.3 Foruten de to prøver som nevnte, godtas også beregninger som viser at underkjøringshinderet og dets innfesting har tilstrekkelig styrke til å klare kravene i nevnte prøver. 3. Krav om bevitnelse. 3.1 Ved godkjenning skal det fremlegges bevitnelse fra kjøretøyfabrikant, fabrikant av underkjøringshinderet eller fra kompetent uavhengig instans om at det på kjøretøyet monterte underkjøringshinder med festebraketter tilfredsstiller bestemmelsene i nr. 1 og 2. Sammen med bevitnelsen skal det fremlegges målskisse e.l. som viser at det på kjøretøyet monterte underkjøringshinder og festebraketter er i overensstemmelse med bevitnelsen. 3.2 For ikke fabrikkmonterte underkjøringshindre gjelder dessuten at det på bevitnelsen eller målskissen skal påføres at underkjøringshinderets styrke er prøvet eller beregnet etter maksimal belastning i nr. 2.2.1 og 2.2.2 eller etter hhv. 50% og 12,5% av kjøretøyets største totalvekt og - i siste tilfelle - hvilken største totalvekt på kjøretøyet som underkjøringshinderet er godkjent for. 3.3 Bevitnelse som nevnt i nr. 3.1 og 3.2 kreves ikke dersom det kan dokumenteres at kjøretøyet oppfyller kravene i direktiv 70/221/EØF, endret ved direktiv 79/490/EØF og direktiv 81/333/EØF, eventuelt som endret ved direktiv 97/19/EF eller direktiv 2000/8/EF, eller kravene i ECE-reg.nr. 58.01. For kjøretøy som tidligere har vært registrert i et EØS-land kreves ikke bevitnelse. 4.1 Følgende kjøretøy er unntatt fra kravet om underkjøringshinder: a) Kjøretøy under transport fra leverandør eller forhandler til karosseri- eller påbyggerverksted. b) Kjøretøy der rammen, karosseriet eller annen konstruksjonsdel er utformet slik at det med hensyn til beskyttelse for bakenforkjørende i hovedsak kan likestilles med kjøretøy som har underkjøringshinder etter disse bestemmelsene. c) Militærtaktiske kjøretøy så lenge disse er militært registrert. d) Lastebil som registreres for bruk utenfor offentlig veg og motorredskap og tilhenger som bare brukes utenfor offentlig veg. e) Trekkbil for semitrailer. f) Lastebil som skal brukes sammen med asfaltutlegger tillates kjørt uten underkjøringshinder bak når den brukes til slik kjøring. §33-2. 1. Lastebil skal ha underkjøringshinder bak. §33-3. 1. Kravnivå: Direktiv 2000/40/EF med tekniske krav i henhold til FN/ECE-regulativ nr. 93. 2. Virkeområde: Bil i gruppe N2 og N3 med unntak av terrengkjøretøy. N2 og N3 unntatt terrengkjøretøy 10. august 2003 10. §33-4. 1. Motorredskap med største totalvekt over 3.500 kg og som er konstruert for en hastighet på over 50 km/t skal ha underkjøringshinder bak. §33-5. 1. Tilhenger med største totalvekt over 3.500 kg og som er konstruert for en hastighet på over 40 km/t skal ha underkjøringshinder bak. §34-1. 1. Motorvogn, herunder lukket to- eller trehjuls motorvogn, skal, foruten eventuell dørlås, ha fast montert enten tenningslås, girlås, rattlås eller annen fast montert låsinnretning med likeverdig sikkerhet, slik at uvedkommende hindres i å bruke motorvognen. Motorvogn som oppfyller kravene i direktiv 74/61/EØF, eventuelt som endret ved direktiv 95/56/EF, anses å tilfredsstille bestemmelsene i første ledd. 2. Åpen to- eller trehjuls motorvogn skal, foruten eventuell tenningslås, ha hjullås, styrelås eller annen fast montert låseinnretning med likeverdig sikkerhet. To- eller trehjuls motorvogn som oppfyller kravene i direktiv 93/33/EØF anses å tilfredsstille kravene i første ledd. 3. For to- og trehjulede motorvogner gjelder bestemmelsene i denne paragraf kjøretøy som er typegodkjent før 1. oktober 1999 og/eller som registreres før 17. juni 2003. §34-2. Låsutstyr på to- og trehjulede motorvogner (direktiv 1999/23/EF) 1. Kravnivå: direktiv 93/33/EØF som endret ved direktiv 1999/23/EF (om sikringsutstyr mot uvedkommende bruk av to- og trehjulede motorvogner). 2. Virkeområde: Alle kjøretøy som definert i artikkel 1 i direktiv 92/61/EØF, fra 9. november 2003 erstattet av direktiv 2002/24/EF, som senest endret ved direktiv 2003/77/EF, med unntak av mopeder, men dersom sikringsutstyr er montert skal kravene i direktivet tilfredsstilles. 3. Alternativ standard: direktiv 74/61/EØF. |
lovdata_cd_14157 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.491 | 10/73, 74, 75, 76, 77, 78, 79, 80, 81; 13/3, 11, 12,; 14/1. Reservatet dekkjer eit areal på ca 105 dekar. Grensene for reservatet går fram av kart i målestokk 1:5.000, datert Miljøverndepartementet oktober 1987. Kartet og fredingsføresegnene blir oppbevarte i Sandøy kommune, hos fylkesmannen i Møre og Romsdal, i Direktoratet for naturforvaltning og i Miljøverndepartementet. |
lovdata_cd_61192 | lovdata_cd_somb_rundskriv_2005 | 2,021 | no | 0.882 | Publisert: Somb-1998-84 (1998 s 259) Sammendrag: Avgiftsvedtak ved innførsel av motorvogn. A var norsk statsborger, men hadde levd mange år i Italia. Da han skulle flytte tilbake til Norge og hadde spørsmål om vilkårene for avgiftsfri innførsel av motorvogn, ble han av det norske konsulatet vist til en norsk bilistorganisasjon. Organisasjonen opplyste at A og hans kone kunne ta med seg hver sin bil avgiftsfritt til Norge. Ved innførselen ble A likevel ilagt avgift fordi han ikke hadde førerkort. Ombudsmannen kritiserte at A ikke var gitt dispensasjon fra avgiftskravet. Norske myndigheter måtte "hefte" for bilistorganisasjonens uttalelse da han var henvist til organisasjonen fra norsk representant i utlandet. A kunne ikke vite at bilistorganisasjonen ikke var offentlig, og kunne ikke lastes for at han stolte på at informasjonen derfra var fyllestgjørende. Det var heller ikke noen grunn til å frykte for konsekvensene av et fritak, da situasjonen var meget spesiell. Saksgang: (Sak 97-1854). A er norsk statsborger, men har bodd det meste av sitt liv i Italia. A og hans kone bestemte seg i 1995 for å flytte til Norge. Han kontaktet det norske konsulatet i Venezia for å få rede på regler for innførsel av familiens to biler, og for regler for innførsel av en katt. Konsulatet henviste ham til Statens karantenestasjon for dyr når det gjaldt katten, og til organisasjonen B angående bilene. Det norske konsulatet bekreftet senere i brev til A at man henviste ham til B. B gav i brev opplysninger om innførsel. A hadde ikke opplyst at han ikke hadde førerkort, og B tok ikke opp dette spørsmålet, men skrev at begge bilene ville kunne tas inn uten importavgift. Da A ankom Norge, fikk han vite at han ikke kunne ta inn sin bil fordi han ikke hadde førerkort, jf. forskrift 4. januar 1984 nr. 1 om toll og avgift på motorvogn §6 annet ledd nr. 1 bokstav d, som lyder: "Fra disse reglene kan det gjøres følgende unntak: Enten: Ett kjøretøy pr. person kan innføres uten toll og engangsavgift dersom: d) eieren har hatt gyldig førerkort i minst 1 år før innreisen," Det ble ikke bestridt at de øvrige vilkår i bestemmelsen var oppfylt for As vedkommende. A søkte etter dette om dispensasjon, som ble endelig avslått av Finansdepartementet. Departementet begrunnet avgjørelsen slik: "Etter §11 i avgiftsvedtaket kan departementet frita for eller sette ned avgiften når det oppstår enkelttilfeller eller situasjoner som ikke var overveiet da avgiftsvedtaket ble truffet og når avgiften i det spesielle tilfellet får en utilsiktet virkning eller også ellers en klart urimelig virkning. Vedtakets ordlyd tilsier en streng praktisering av dispensasjonsadgangen. I samsvar med lang og fast praksis, samt uttalelser i forarbeidene legges det normalt ikke vekt på økonomiske, sosiale, helsemessige eller lignende forhold. Feilinformasjon eller ufullstendig informasjon fra kompetent myndighet tillegges kun avgiftsmessig betydning dersom den avgiftspliktige av den grunn er kommet i en annen og vanskeligere situasjon enn han ellers ville gjort. Det stilles strenge krav til dokumentasjon for at det foreligger slik informasjon. Departementet kan ikke se at det av de fremlagte opplysninger er dokumentert at det er gitt feilaktig/ufullstendig informasjon i dette tilfellet, og en finner således ikke å kunne anvende fullmakten på dette grunnlaget. Feilaktige opplysninger om regelverket som i dette tilfellet er gitt av B, som De ble henvist til av det norske konsulatet i Italia, kan ikke tillegges betydning. På grunnlag av ovennevnte og av hensyn til kravet om likebehandling kan Finansdepartementet ikke imøtekomme klagen." A brakte saken inn for ombudsmannen. Det ble herfra besluttet å undersøke saken nærmere, og saken ble forelagt Finansdepartementet. I brevet het det bl.a. "1. Hvis A hadde fått tilsvarende opplysninger fra et norsk offentlig organ som han fikk fra B, ville da Finansdepartementet lagt til grunn at det ville være grunn til å frita for eller sette ned avgiften? (Jf. Finansdepartementets brev 21. oktober 1988 (2701/88 A2 TL/VF).) 2. Det fremgår av den tilsendte dokumentasjon at A henvendte seg til det norske konsulatet i Venezia, som viste ham videre til B. A bygget deretter på de opplysningene han fikk fra B, som viste seg ikke å være tilstrekkelige på et for A avgjørende punkt. A anfører også at han trodde B hadde en mer offisiell funksjon, på linje med det italienske ACI. Det heter i Budsjett-innst. S. nr. 13 (1994-95) - - -[side 29-30]0: "Komiteen finner det videre naturlig at en viss oppmyking av dispensasjonspraksis også kommer direkte til uttrykk i de aktuelle dispensasjonsbestemmelsene i reglene for avgift på motorvogner m.m. Komiteen legger til grunn at det skal foreligge en reell dispensasjonsmulighet dersom avgiften i det enkelte tilfellet får en sterkt urimelig virkning. Komiteen vil på denne bakgrunn utforme dispensasjonsmulighet i avgiftsvedtaket for engangsavgiften og omregistreringsavgiften som gir mulighet til å frita for eller sette ned avgiften når det oppstår enkelttilfeller eller situasjoner som ikke var overveiet da avgiftsvedtaket ble truffet og når avgiften i det spesielle enkelttilfellet får en utilsiktet eller også ellers en klart urimelig virkning. Komiteen foreslår på denne bakgrunn endringer i forslag til avgiftsvedtaket for 1995 for engangsavgiften og omregistreringsavgiften under henholdsvis §11 og §4 i forhold til Regjeringens forslag. Etter komiteens forslag vil ovennevnte paragrafer lyde: "Departementet kan frita eller sette ned avgiften når det oppstår enkelttilfeller eller situasjoner som ikke var overveiet da avgiftsvedtaket ble truffet og når avgiften i det spesielle enkelttilfellet får en utilsiktet eller også ellers en klart urimelig virkning."" Ville det ikke vært mer naturlig om konsulatet hadde henvist A til kompetent offentlig myndighet? Hvis så, er det naturlig å legge til grunn at den situasjonen som nå er oppstått, var "overveiet da avgiftsvedtaket ble truffet"? Har departementet vurdert om avgiftsvedtaket i dette tilfelle har fått en "utilsiktet eller også ellers en klart urimelig virkning"? 3. Departementet skriver i brevet 19. september 1997 side 2: Det fremgår av As redegjørelse at han, hvis han hadde vært klar over den rettslige situasjonen, ville valgt å omregistrere varevognen til sin kone, solgt personbilen og ventet minst ett år før flytting til Norge. Kan det ikke dermed sies at A er kommet i en annen og vanskeligere situasjon enn han ellers ville gjort? 4. Vi antar at bestemmelsen i forskriften §6 nr 1 bokstav d om krav om førerkort er tatt inn for å sikre at det er den som fører inn bilen, som har brukt den. I dette tilfelle fremgår det at ekteparet sammen bruker begge biler til forskjellige formål, mens det er konen som kjører. Har departementet lagt vekt på at A må kunne sies både å ha brukt bilen (sammen med konen), og fortsatt vil bruke den på samme måte?" Toll- og avgiftsdirektoratet fastholdt, med tilslutning fra Finansdepartementet, at det ikke var grunnlag for å gi dispensasjon, og fremholdt at informasjonen ikke var gitt fra "kompetent myndighet". Direktoratet mente at konsulatet burde sendt saken videre dersom man var usikker på behandlingen. Direktoratet uttalte videre: "Direktoratet har vurdert det slik at A tidligere har vært bosatt i Norge, og han burde i utgangspunktet forstått at han burde tatt kontakt med Tollvesenet direkte, og ikke en privat organisasjon som B. Problemstillingen blir, slik direktoratet ser det, hvorvidt andre organer enn de forannevnte skal ha mulighet til å påvirke utøvelsen av forvaltningsmyndigheten med informasjonen. En slik påvirkning vil eventuelt også skje på bekostning av formelle vedtak fattet av Stortinget. Direktoratet finner at en slik påvirkning kunne få uønskede konsekvenser jf. bl.a. de synspunkter Høyesterett gir uttrykk for i Rt-1995-1688, Vadsø sykehjem. Feilinformasjon ble i dette tilfellet gitt etter at A hadde fulgt råd fra konsulen i Venezia. Når det gjelder hvorvidt det er tatt høyde for slike situasjoner i avgiftsvedtaket, mener direktoratet at feilinformasjon alltid vil kunne forekomme. Dette fremgår ikke klart av avgiftsvedtaket, men at det er vurdert slik at det ikke tillegges vekt hvor resultatet ikke blir klart urimelig. Direktoratet har derfor vurdert det slik at avgiftsvedtaket ikke har fått en klart urimelig virkning i dette tilfellet." Direktoratet mente heller ikke at A var kommet i en annen og vanskeligere situasjon: "Direktoratet finner det i denne forbindelse riktig å presisere at hovedregelen er at det for norskregistrerte kjøretøy skal være betalt engangsavgift. Det vil skje en uthuling av regelverket dersom private organisasjoners opplysninger skal være bindende for utøvelsen av forvaltningsmyndigheten. Synspunktet om "vanskeligere situasjon" kan ikke trekkes for langt. Det vil f.eks. alltid være mulig å hevde at man ville oppnådd fritak dersom man flyttet til utlandet for 5 år. I dette tilfelle måtte A ha bodd ytterligere ett år i utlandet, eventuelt ha kjøpt/omregistrert bilen ett år tidligere, noe som fremtrer som hypotetisk. I tillegg er denne hypotesen avhengig også av en annen persons handlemåte. Vi vil videre presisere at det prinsipielt og faktisk er feil å betegne det som "klart urimelig" når noen pålegges en generelt virkende avgift." Direktoratet var ikke enig i at de to ektefellene sammen skulle kunne føre inn to biler selv om de brukte dem sammen: "Direktoratet har ved sin avgjørelse lagt vekt på at As kone har innført et kjøretøy toll- og avgiftsfritt. Avgiftsvedtaket §6 slår fast at kun ett kjøretøy kan innføres etter denne regelen. Dersom hennes førerkort skal være tilstrekkelig til at også A skal kunne innføre ett kjøretøy, vil dette i praksis gi henne anledning til å innføre to kjøretøy. Hensynet til likebehandling er derfor avgjørende når hennes mulighet er "oppbrukt". Hennes bruk av kjøretøyet kan på bakgrunn av dette ikke reparere hans manglende førerkort. Vi finner det åpenbart at As tilfelle ikke omfattes av de situasjoner man har ment å tilgodese. Vi finner det heller ikke riktig å anbefale dispensasjon med den begrunnelse at en avgiftstilpasning ikke er blitt optimal." "Utgangspunktet er at den som innfører en motorvogn til Norge, skal betale toll og innførselsavgift. Det er imidlertid gjort en del unntak i Stortingets avgiftsvedtak, med nærmere regler i forskrift 4. januar 1984 nr. 1 om toll og avgift på motorvogn. For å unngå at reglene rammer urimelig hardt, har man en dispensasjonshjemmel i forskriften §13, som lyder: "§13. Dispensasjonsadgang. Finansdepartementet kan dispensere fra bestemmelsene i denne forskrift når særlige grunner taler for det." Regelen må sees i sammenheng med avgiftsvedtaket §11, som lyder: "Departementet kan frita for eller sette ned avgiften når det oppstår enkelttilfeller eller situasjoner som ikke var overveiet da avgiftsvedtaket ble truffet og når avgiften i det spesielle enkelttilfellet får en utilsiktet virkning eller også ellers en klart urimelig virkning." Som det fremgår av de siterte avsnittene fra Budsjett-innst. S. nr. 13 (1994-95), ønsket komiteen å sikre at det skulle foreligge "en reell dispensasjonsmulighet dersom avgiften i det enkelte tilfellet får en sterkt urimelig virkning". I denne saken har A godtgjort at han gjorde det han kunne for å innhente opplysninger om avgiftsreglene. Når han av det norske konsulatet ble henvist til henholdsvis Statens karantenestasjon for dyr og til B, var det naturlig at han festet lit til opplysningene han fikk fra disse institusjonene og innrettet seg etter dem. Da A slik bygget på de tilgjengelige opplysningene og ikke fikk tilstrekkelig informasjon til å forutberegne sin rettsstilling, antar jeg at forholdet må bedømmes på samme måte som om det var norsk offentlig myndighet som hadde gitt opplysningene. I et slikt tilfelle måtte det være myndighetenes ansvar å forsikre seg om at alle relevante fakta var på det rene, jf. prinsippet i forvaltningsloven §17 om forvaltningens plikt til å sørge for sakens fulle opplysning. Dette kunne enkelt vært gjort ved å sende A et eksemplar av forskriften. Jeg finner ikke grunn til å uttale meg generelt om konsekvensene av å gi uriktige opplysninger der det ikke er hjemmel i regelverket for å gi dispensasjon. I den foreliggende saken har man nettopp en slik hjemmel, og spørsmålet er derfor om det burde vært gitt dispensasjon på grunn av den mangelfulle informasjonen som ble gitt. Utgangspunktet er at ombudsmannen bare kan kritisere forvaltningens skjønnsutøvelse dersom den er "klart urimelig" eller det foreligger begrunnet tvil med hensyn til forhold av betydning for saken. Direktoratet har i sitt svar, sitert ovenfor, anført at "det prinsipielt og faktisk er feil å betegne det som "klart urimelig" når noen pålegges en generelt virkende avgift". I denne saken ble A forledet til å la innføre en bil som ikke var av særlig betydning for hans - - -virksomhet. Hadde han fått korrekte opplysninger, er det nærliggende å anta at han ville ha innrettet seg slik at han hadde sørget for en for sin virksomhet gunstigst mulig avgiftsbelastning. Da personbilen var av underordnet betydning for ham og hans kone, ville de sannsynligvis ha innrettet seg etter det. Poenget synes derfor å være at de mangelfulle opplysningene har hatt betydning for omfanget av avgiftsplikten og for As situasjon når det gjelder valget av bil som skulle innføres. De mangelfulle opplysningene førte til et for A ugunstig valg av bil til innførsel. Direktoratets betraktning omkring rimelighetsvurderingen blir på denne bakgrunn ikke treffende. Jeg har derfor vanskelig for å følge direktoratet her. Det fremgår dessuten av avgiftsvedtaket §11 og stortingskomiteens merknader at det nettopp kan virke urimelig å pålegge noen denne avgiften selv om det følger av de generelle reglene. Slik Finansdepartementet og Toll- og avgiftsdirektoratet har begrunnet sitt standpunkt, kan jeg ikke se at man har tillagt det tilstrekkelig vekt at det skal foreligge en "reell dispensasjonsmulighet". Det synes tvilsomt om et slikt tilfelle som dette var overveiet da avgiftsvedtaket ble truffet, jf. avgiftsvedtaket §11. Dette er det imidlertid ikke nødvendig å ta stilling til. Jeg er uansett kommet til at Finansdepartementets vedtak er klart urimelig. A baserte seg på opplysninger fra den instans han ble henvist til av den adekvate norske offentlige myndighet. Han oppfylte alle øvrige vilkår for avgiftsfritak. I tillegg vil jeg bemerke at regelen i forskriften §6 annet ledd nr.1 pkt. d må ha som formål at den som innfører en bil, selv skal bruke den. I dette tilfelle bruker ektefellene begge bilene sammen i sitt felles yrke, på samme måte som der to ektefeller begge har førerkort, mens det i praksis bare er den ene som kjører bil. Situasjonen er etter dette meget spesiell, ved at A uforskyldt har fått mangelfulle opplysninger fra B etter å ha blitt henvist dit fra konsulatet. I tillegg er det lite sannsynlig at en lignende situasjon skulle oppstå, ved at også As bil vil bli benyttet av ham og ektefellen i fellesskap. Jeg kan etter dette ikke se at hensynet til konsekvensene eller likhetsprinsippet skulle hindre en dispensasjon i dette tilfellet. På denne bakgrunn finner jeg altså grunn til å karakterisere resultatet i saken som klart urimelig. Det kan hevdes at A ikke skal stilles bedre enn om han var blitt riktig informert fra begynnelsen av. Jeg antar imidlertid at det i et tilfelle som dette vil være riktig å oppfylle de forventninger borgeren har fått i aktsom god tro. Dermed vil det være naturlig å reparere opplysningssvikten ved å gi dispensasjon fra avgiftskravet for As varebil, uten å trekke inn ektefellens innførsel. Jeg ber etter dette Finansdepartementet om å vurdere dispensasjonsspørsmålet på nytt i lys av det jeg har gjort gjeldende. Jeg ber om å bli holdt orientert om hva departementet foretar seg i saken." Finansdepartementet gav deretter uttrykk for at det ikke var enig i ombudsmannens uttalelse, og bad ombudsmannen se på spørsmålet på nytt. Jeg fastholdt min uttalelse, og skrev slik til departementet: "I lys av de merknadene som er kommet inn fra departementet og fra Toll- og avgiftsdirektoratet, finner jeg grunn til å presisere at det ikke har vært ment herfra at uriktige opplysninger fra den private organisasjonen B i seg selv skal inngå i grunnlaget for dispensasjonsvurderingen. I denne saken er det derimot slik at det var det norske konsulatet i Venezia som viste A til B. Når en representant for norske myndigheter henviser en person som søker opplysninger om norske lover og forskrifter til en privat organisasjon, gis vedkommende en forventning om at organisasjonen har en offisiell status eller funksjon. Det sentrale i saken er dermed at det norske konsulatet, som representant for norske offentlige myndigheter, har medvirket til at A uforskyldt er kommet opp i en vanskelig situasjon i forhold til avgiftsreglene. Denne situasjonen bør bedømmes på samme måte som der det er en norsk offentlig myndighet som direkte har gitt feilaktige opplysninger. Saken skiller seg dermed fra andre saker der den avgiftspliktige har basert seg på opplysninger fra private organisasjoner e.l. som vedkommende måtte ha oppsøkt uten oppfordring fra norsk myndighet. A har bodd mesteparten av sitt voksne liv i Italia, og jeg kan ikke være enig i at han ikke har "gjort det han kunne for å innhente opplysninger om avgiftsreglene". Slik saken foreligger for meg, kan jeg etter dette ikke se at jeg har grunnlag for å komme til noe annet resultat enn jeg gjorde i mitt brev - - -, der jeg uttalte at avslaget etter undersøkelsen herfra fremstod som klart urimelig, jf. ombudsmannsloven 22. juni 1962 nr. 8 §10 andre ledd tredje punktum. Jeg finner derfor å måtte opprettholde min anmodning om at dispensasjonsspørsmålet vurderes på nytt. Som påpekt i mitt brev - - -, vil et naturlig utgangspunkt for dispensasjonsvurderingen være at opplysningssvikten overfor A repareres ved at han gis avgiftsfritak for varebilen uten at ektefellens innførsel blir trukket inn. Under enhver omstendighet må det vurderes å finne frem til en løsning som i dag fremstår som rimelig for klageren, i lys av de opplysninger han innrettet seg etter da han og ektefellen brakte bilene til Norge. Hvordan avgiftsmyndigheten nærmere bør utforme et eventuelt dispensasjonsvedtak, vil jeg ikke uttale noe om ut over det som før er fremholdt, og før avgiftsmyndighetene har vurdert dispensasjonsspørsmålet på ny. Jeg ber om å bli holdt underrettet om hva departementet vil foreta seg i saken." Finansdepartementet svarte slik på min anmodning om en fornyet vurdering av saken: «I forbindelse med ekteparet A/Cs flytting til Norge søkte A om toll- og avgiftsfri innførsel av en Fiat 1989 modell som flyttebil, jf Stortingets vedtak om engangsavgift på motorvogner §5 nr 11. Klagen ble avslått av Tolldistriktssjefen i Agder ved vedtak av 7. desember 1995, under henvisning til at A ikke oppfylte vilkåret om å ha hatt gyldig førerkort i minst ett år før innreisen, jf forskrift om toll og engangsavgift på motorvogner m.m. §6 annet ledd bokstav d. Vedtaket ble påklaget til Toll- og avgiftsdirektoratet, som ved vedtak av 7. august 1997 avslo klagen med samme begrunnelse. Direktoratet fant heller ikke grunn til å dispensere etter avgiftsvedtaket §11. Denne delen av vedtaket ble påklaget til Finansdepartementet. Departementet fant ikke grunnlag for å endre direktoratets beslutning, jf departementets vedtak av 19. september 1997. Angjeldende kjøretøy ble fortollet som personbil, og avgifter betalt, den 2. oktober 1997. Kjøretøyet ble registrert som personbil 15. oktober samme år. As hustru fikk innvilget toll og avgiftsfri innførsel av en Opel kadett som flyttegods i begynnelsen av 1996. Ekteparet har således innført og fortollet to personbiler - den ene avgiftsfri som flyttegods og den andre med ordinære avgifter. Departementet skal bemerke: I Deres brev - - - er det presisert at det er konsulatets henvisning av A til B som har relevans for dispensasjonsvurderingen. Det er vist til at konsulatet representerer norske myndigheter og at klager gis en forventning om at den organisasjon som han ble henvist til har en offisiell status eller funksjon. Det forhold at konsulatet derved har medvirket til at A uforskyldt har kommet opp i en vanskelig situasjon i forhold til avgiftsreglene, bør ifølge ombudsmannen bedømmes på samme måte som om det er en norsk myndighet som direkte har gitt feilaktige opplysninger. I brev av 20. august 1998 viser ombudsmannen til at «Det kan hevdes at A ikke skal stilles bedre enn om han var blitt riktig informert fra begynnelsen av. Jeg antar imidlertid at det i et tilfelle som dette vil være riktig å oppfylle de forventninger borgeren har i aktsom god tro. Dermed vil det være naturlig å reparere opplysningssvikten ved å gi dispensasjon fra avgiftskravet til As varebil, uten å trekke inn ektefellens innførsel.» Departementet skal til dette bemerke: Departementet har i tidligere saker hvor klager har påberopt feilinformasjon lagt til grunn at forutsetningen for dispensasjon er at vedkommende gjennom feilinformasjonen mv. har havnet i en vanskeligere situasjon enn han ellers ville vært. Vi har fått forståelsen av at ombudsmannen ikke har hatt innvendinger mot de forutsetninger som ligger i dette. I den forutsetning som, i alle fall tidligere, er lagt til grunn i feilinformasjonstilfellene og som ombudsmannen tidligere synes å ha sluttet seg til, ligger etter departementets mening dels et krav til resultatet og dels et krav til årsakssammenheng mellom informasjonen og resultatet. Resultatet, eller skaden om man vil, må etter departementets mening her være at kjøretøyet ikke kan innføres avgiftsfritt som flyttebil pga at vilkårene for det ikke er til stede. Årsakssammenhengen må her være at feilinformasjonen har vært årsak til at vilkårene ikke har kunnet la seg oppfylle. Departementet anser i denne saken at disse betingelsene ikke er til stede. I denne vurderingen mener departementet at det er relevant å trekke inn ektefellens kjøretøy i vurderingen. Dette fordi A i denne konkrete saken kunne ha oppfylt flyttebilreglene for «sitt» kjøretøy kun på en måte - nemlig ved å omregistrere kjøretøyet på ektefellen for så å vente ett år med å flytte til Norge. Ektefellen har imidlertid kun anledning til å innføre ett kjøretøy avgiftsfritt som flyttegods - noe hun også har gjort. A ville verken med eller uten feilinformasjonen kunne oppfylle flyttebilvilkårene (her førerkortkravet) selv. Resultatet ville med andre ord ikke blitt særlig annerledes. Det fremstår på denne bakgrunn som uklart om ombudsmannen mener at A ville vært i en annen situasjon dersom feilinformasjonen ikke hadde vært gitt, og hvilke konsekvenser det eventuelt ville fått for A - dvs hvilken «vanskelig situasjon i forhold til avgiftsreglene» ombudsmannen mener A her er kommet i. I denne saken er hovedpunktet at det norske konsulatet i Italia henviste A til B og ikke til tollvesenet. Departementet anser den henvisningen som ble gitt, som et relativt uvesentlig moment i vurderingen av årsaksforløpet. Det kan etter departementets mening ikke anses unaturlig å henvise en bileier til en organisasjon som generelt har som oppgave å ivareta bileierens interesser, herunder gi informasjon til bileiere. Konsulatets handling kan etter vår oppfatning vanskelig anses verken som uaktsom eller på noen måte klanderverdig. For å yte service overfor publikum bør det være rom for at offentlige virksomheter - enten det er i Norge eller i utlandet - å henvise til organisasjoner som ivaretar bileierens eller andres interesser. Det forhold at organisasjonen her de facto gir feilinformasjon er uheldig for dem det angår, men har etter vår vurdering liten vekt for dispensasjonsvurderingen - noe ombudsmannen i sitt siste brev synes å ha gitt sin tilslutning til. Departementet kan på denne bakgrunn vanskelig se at det er riktig at klager i denne saken skal stilles bedre enn alle andre som må dokumentere at de har førerkort for å få inn en bil avgiftsfritt. Innførselen av bilen behandles da i samsvar med hovedregelen som innebærer at klager må betale den samme avgift som andre som innfører en tilsvarende bil til Norge. Det følger også av det som er sagt over at departementet har problemer med å forstå at henvendelsen til konsulatet i denne saken medfører at det skal være klart urimelig å ikke stille klager bedre enn alle andre i tilsvarende situasjon. Det kan snarere stilles spørsmål ved om det ikke må anses som klart urimelig å særbehandle klager i dette tilfelle. Finansdepartementet vil også bemerke at den feilinformasjon som B ga i dette tilfellet synes å bygge på feil faktum, idet B feilaktig antok at A hadde førerkort. Etter departementets mening bør det generelt være den som anmoder om informasjon som bør ha ansvaret for å klarlegge de faktiske forholdene. Feilinformasjonen er i dette tilfellet Bs ansvar og ikke statens. Det kan også bemerkes at det her dreier seg om en klar og tydelig regel som B skulle ha alle forutsetninger for å informere presist om. Det dreier seg ikke om usikker fortolkning av en uklar eller bortgjemt regel. Departementet har således vurdert saken på nytt, men finner for sin del ikke tilstrekkelig grunnlag for å dispensere fra avgiftskravet slik at det aktuelle kjøretøy kan innføres avgiftsfritt til Norge som flyttegods. Dersom ombudsmannen etter dette fastholder at avslaget er klart urimelig, må departementet overveie å gi dispensasjon fordi god forvaltningsskikk kan tilsi å følge ombudsmannens syn, selv om dispensasjon fremstår som uriktig etter de andre kriteriene i saken. Dette må anses som en kjedelig situasjon. Departementet ser for øvrig behov for å gjennomgå regelverket med sikte på å begrense omfanget av klagesaker og dispensasjonspress på dette område. Til dette svarte jeg: «Jeg viser til tidligere korrespondanse, sist departementets brev - - -. Departementet uttaler her at det ikke er enig i min vurdering av dispensasjonsavslaget som «klart urimelig», men at det - hvis jeg fastholder min konklusjon - må «overveie å gi dispensasjon fordi god forvaltningsskikk kan tilsi å følge ombudsmannens syn». Jeg har gått gjennom departementets argumentasjon, men må fastholde at vedtaket fortsatt fremstår som klart urimelig, jf. ombudsmannsloven §10 annet ledd. For øvrig vil jeg vise til at departementet flere ganger har fått anledning til å gi sitt syn på saken. Brevet - - - gir etter mitt syn ikke grunn til å endre min konklusjon. Ved en dispensasjonsvurdering vil ikke alltid en strengt teknisk vurdering av hva som ville skjedd hvis riktig informasjon var gitt, være tilstrekkelig. Hensynene ved en slik vurdering er videre enn ved en ren vurdering av om det foreligger ansvarsgrunnlag etter alminnelige erstatningsregler. A har uansett hatt bry og kostnader ved å bringe begge bilene til Norge, og han har derfor havnet i en situasjon som er dårligere for ham enn om det var blitt gitt riktig informasjon. For øvrig peker jeg på at A opplyser at han og hans kone i praksis ikke har fått noen nytte av personbilen fordi de - på grunn av avgiftskravet på varebilen - ikke har hatt råd til å registrere personbilen. Det er - som departementet også selv fremhever - viktig for tilliten til forvaltningen at ombudsmannens tilrådinger blir fulgt. Sett i lys av dette, er jeg glad for at departementet vil vurdere å omgjøre avslaget. Jeg ber om å bli orientert om sakens endelige utfall. Finansdepartementet skrev deretter til A: «Det vises til klage av 23. oktober 1997 til Sivilombudsmannen over departementets vedtak av 19. september 1997, samt ombudsmannens brev i saken, senest brev av 12. mai 1999. I denne uttalelsen opprettholder ombudsmannen sitt standpunkt om at Finansdepartementets avslag på søknad om avgiftsfri innførsel av kjøretøy fremstår som klart urimelig. Departementet er ikke enig i ombudsmannens konklusjon og premissene for den, men finner å burde revurdere saken på grunnlag av ombudsmannens behandling. Etter en fornyet vurdering av saken har departementet kommet til at dispensasjon bør gis med hjemmel i Stortingets vedtak om engangsavgift på motorvogner m m §11. Ombudsmannens konklusjon utgjør det vesentligste dispensasjonsgrunnlaget. Departementet omgjør derfor vedtak av 19. september 1997, slik at det motorkjøretøyet søknaden gjelder tillates innført avgiftsfritt med hjemmel i dispensasjonsbestemmelsen. Somb-1998-83 Toll- og avgiftsfri innførsel av flyttebil. A bodde i USA fra 1981 til 1992. |
lovdata_cd_29169 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.834 | Innen hele kommunen skal ubebygd areal holdes i ryddig og ordentlig stand. Kommunen kan forby lagring og annen bruk av ubebygd areal, når den etter kommunens skjønn vil virke sterkt skjemmende eller være til vesentlig ulempe for andre. Der forhold ved lagring, annen bruk eller terreng i nærheten av byggverk kan gjøre opphold eller ferdsel farlig, kan kommunen pålegge eier å gjennomføre nødvendige sikringstiltak. (II 1998 485) 22. desember 1980, 19. mai 1998 nr. |
lovdata_cd_6278 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.951 | Skjøtsel som er nødvendig for å oppfylle formålet med fredningen skal utføres av forvaltningsmyndigheten eller den forvaltningsmyndigheten bestemmer. Skjøtselen skal skje etter plan godkjent av Miljøverndepartementet. |
lovdata_cd_35090 | lovdata_cd_odelsting_2005 | 2,021 | no | 0.801 | Publisert: Ot.prp.nr.74 (1999-2000) Tittel: Om lov om endringer i lov 1. mars 1946 nr. I denne proposisjonen fremmer Kommunal- og regionaldepartementet forslag til enkelte endringer i lov 1. mars 1946 nr. 3 om Den Norske Stats Husbank. Proposisjonen bygger på et høringsnotat utarbeidet av departementet og høringsuttalelsene til dette. Det foreslås følgende endringer i § 5 og § 6 om Husbankens hovedstyre og avdelingsstyrene: - Bestemmelsene om at administrerende direktør og avdelingsdirektørene skal sitte som faste medlemmer av henholdsvis hovedstyret og avdelingsstyrene oppheves. Det hjemles i loven at de skal delta på styremøtene, men uten stemmerett. - Bestemmelsen om at en representant for realkredittinstitusjonene skal ha plass i hovedstyret oppheves. - Som en følge av ovennevnte endringer, reduseres antall medlemmer i hovedstyret fra syv til fem. Avdelingsstyrene skal fortsatt bestå av tre medlemmer. - Kompetansen til å oppnevne avdelingsstyrene og å tilsette avdelingsdirektører ved avdelingskontorene overføres fra Kongen til henholdsvis departementet og Husbankens hovedstyre. - Forholdet mellom hovedstyret og avdelingsstyrene presiseres i loven i overensstemmelse med gjeldende praksis. - Å nedlegge kontrollkomiteen for Husbanken, jf § 8 § 9. - En bestemmelse i loven som gir Husbanken adgang til å ettergi uerholdelige fordringer på tilbakebetaling av tilskudd. - Å oppheve den tidsavgrensede bestemmelsen i § 17 annet ledd fjerde og femte punktum om gjeldsordning i byfornyede borettslag og sameier. - Å oppheve bestemmelsen i § 19 som gjør det nødvendig med samtykke fra Husbanken for å få tinglyst hjemmelsdokument på eiendommer banken har pant i. - En endring i § 25 slik at forvaltningsloven skal gjelde for klage på kommunale vedtak om tildeling, utmåling, avvisning og avslag på lån og tilskudd der midlene er gitt av Husbanken. Det reguleres særskilt i loven at klageinstans skal være internt i kommunen i henhold til forvaltningsloven § 28 annet ledd første punktum. - Enkelte språklige og lovtekniske endringer. Det foreslås bl.a at betegnelsen avdeling, avdelingskontor, avdelingsstyre og avdelingsdirektør erstattes med region, regionkontor, regionstyre og regiondirektør. Departementet fremmer ikke i denne omgang forslag til bestemmelse om taushetsplikt, jf høringsutkastet. Husbanken har siden opprettelsen i 1946 vært ledet av et hovedstyre. Antall styremedlemmer var opprinnelig fem, men ved en lovendring i 1986 ble antallet utvidet til syv medlemmer. Hvert avdelingskontor ledes av et avdelingsstyre på tre medlemmer. Tidligere hadde Husbanken fire avdelingskontorer, men etter en omorganisering i 1998 ble antallet øket til seks. I tillegg til avdelingskontorene i Bergen, Trondheim, Bodø og Hammerfest er det opprettet avdelingskontor Sør og Øst, som skal betjene Sør- og Østlandet. Disse er lokalisert ved hovedkontoret i Oslo og har hittil vært ledet av Husbankens hovedstyre. Departementet vil legge opp til at det skal oppnevnes egne styrer også for disse avdelingskontorene. Avdelingsstyrene gir en viktig og nødvendig lokal forankring for Husbankens utlånsvirksomhet, og departementet mener således at det fortsatt er behov for å opprettholde disse. Gjennom omorganiseringen ble deler av bankens drift flyttet ut av hovedkontoret, og dette forutsetter i større grad at hovedstyret blir et koordinerende organ når det gjelder større prinsipielle saker. Det foreslås derfor at forholdet mellom hovedstyret og avdelingsstyrene presiseres i overensstemmelse med gjeldende praksis. Loven har siden 1946 hatt en bestemmelse om at administrerende direktør og avdelingsdirektørene skal være faste medlemmer av henholdsvis hovedstyret og avdelingsstyrene. Spørsmålet om administrerende direktør skal være medlem av hovedstyret har tidligere vært drøftet, jf Ot.prp.nr.56 (1977-1978). Det ble den gang vedtatt å opprettholde bestemmelsen under henvisning til at det var slike bestemmelser både i lov om forretningsbanker og lov om sparebanker. Når departementet nå foreslår å oppheve bestemmelsene, er det bl.a for å skape klarere kompetanse- og ansvarsforhold mellom hovedstyret og administrerende direktør/avdelingsstyrene og avdelingsdirektørene. Det foreslås hjemlet i loven at administrerende direktør/avdelingsdirektørene skal delta på styremøtene, men uten stemmerett. Siden 1946 har det også vært en bestemmelse i loven om at realkredittinstitusjonene skal være representert med ett medlem i hovedstyret. Departementet mener at en slik representasjon ikke lenger behøver å være forankret i loven. Det bør være opp til den myndighet som oppnevner å velge de kandidater den til enhver tid mener er best egnet for oppgaven. Etter departementets mening foreligger det ikke lenger tungtveiende grunner for å forelegge oppnevning av avdelingsstyrene og tilsetting av avdelingsdirektørene for Kongen. Det foreslås at denne kompetansen overføres til henholdsvis departementet og hovedstyret. Husbanken hadde opprinnelig et råd på 12 medlemmer. Bakgrunnen for opprettelsen var at det ble ansett som nødvendig å ha kontrollorganer utenom styret. Blant rådets medlemmer ble det valgt en kontrollkomite på tre medlemmer. Over tid har rammebetingelsene endret seg, og rådet ble nedlagt i 1986. En forutsetning for nedleggelsen var at en utvidet kontrollkomite fikk i oppgave å kontrollere at styrets disposisjoner var i samsvar med lover og regelverk. Kontrollkomiteen består i dag av fem medlemmer som oppnevnes av Stortinget for fire år om gangen. Etter at bestemmelsen om den utvidede kontrollkomite ble vedtatt i 1986, har Husbanken fått styrket sin kontroll gjennom andre kontrollinstanser; Husbanken har fått en egen uavhengig klagenemnd som har mandat til å overprøve vedtak i saker om lån og tilskudd, Riksrevisjonen har fått styrket sin forvaltningsrevisjon, Husbanken har fått ny hovedinstruks for økonomiforvaltning av departementet som presiserer hovedstyrets kontrollansvar og kravene til periodisk rapportering til departementet, og Husbankens hovedstyre vedtok i 1996 en omfattende instruks om internkontroll. Instruksen bygger på Kredittilsynets forskrift av 15.01.94 om intern kontroll. Da den kontroll som kontrollkomiteen utøver i dag også ivaretas av andre instanser, foreslås det at komiteen nedlegges. Husbankloven har alltid hatt en bestemmelse som gjør det nødvendig med samtykke fra banken for å få tinglyst hjemmelsdokument på eiendommer banken har pant i. Formålet med bestemmelsen var til å begynne med at banken skulle kunne føre kontroll med at de som fikk lån på sosialt grunnlag, ikke skulle kunne utnytte dette til å skaffe seg spekulasjonsgevinster eller liknende, eller leie ut huset på vilkår som var i strid med forutsetningene for den sosiale kredittgiving. Senere ble formålet med bestemmelsen knyttet opp mot at Husbanken skulle få anledning til å sette sine vilkår for å samtykke til at lånet blir overført til nye eier, jf Ot.prp.nr.43 (1983-1984). Det antas at behovet for en slik lovbestemmelse er minimalt i dag. Formålet oppnås i tilstrekkelig grad ved bestemmelser i bankens pantobligasjoner som gir Husbanken rett til å kreve innfrielse dersom eierforholdet helt eller delvis blir endret. Dagens lov pålegger aktørene rundt en eiendomsoverdragelse et merarbeid. En opphevelse vil effektivisere og forenkle denne prosessen, og således være mer brukervennlig. Departementet har fastsatt forskrifter for hver enkelt av Husbankens tilskuddsordninger, og for en del av ordningene er det bestemmelser om at tilskuddet skal betales tilbake dersom mottaker ikke bruker dette i samsvar med de fastsatte betingelser. Som følge av dette mottar Husbanken fra tid til annen innbetalinger fra tilskuddsmottakere, eller får fordringer mot mottakere. Fordringer som utløses fordi forutsetningene for tilskudd er brutt, viser seg ofte å være uerholdelige. I de tilfeller hvor det er husstander med svak økonomi, uten beslagbare midler, er det ikke grunnlag for tvangsinndrivelse av kravet som personlig fordring. Departementet foreslår derfor en bestemmelse som gir Husbanken adgang til å ettergi uerholdelige fordringer på tilbakebetaling av tilskudd. Husbanken yter lån og tilskudd til eier av bolig. Banken gir således lån og tilskudd til kommuner når midlene finansierer kommunens egne prosjekter. Men kommunene kan etter søknad også få lån og tilskudd som de skal låne ut videre til egne innbyggere. Kommunene foretar da en selvstendig vurdering av søknadene. Saksbehandling, forvaltning av porteføljen med rentevarsling, inndrivelser m.m. er det den enkelte kommune som foretar. Kommunene har selv ansvar og risiko for tilskuddsgiving og utlånsvirksomheten, men staten har i noen grad etablert fordeling mellom stat og kommune for tap på uerholdelige fordringer. Når kommunene på denne måten får lån og tilskudd til videre fordeling, etableres ett rettsforhold mellom Husbanken og kommunen, og ett rettsforhold mellom kommunen og eier/bruker av boligen. Husbanken etterprøver ikke kommunenes virksomhet, men kommunene må rapportere om bruk av midlene. De viktigste ordninger for tildeling er boligtilskudd til etablering, boligtilskudd til tilpasning av boliger for funksjonshemmede og etableringslån. De kommunale ordninger benyttes ofte sammen med ordninger som Husbanken tilbyr direkte til eier av bolig. Finansiering av en bolig vil derfor ofte bestå av et husbanklån, gitt direkte av Husbanken, og en toppfinansiering som er gitt av kommunen. For lån og tilskudd gitt direkte av Husbanken har søkere klageadgang i henhold til forskrift gitt i medhold av husbankloven § 25. Etter samme paragraf er kommunale vedtak om lån og tilskudd, der midlene er gitt av Husbanken, unntatt fra forvaltningslovens regler. Det er således opp til den enkelte kommune å etablere klageordninger for slike vedtak. Det har vist seg at slike klageordninger i mange tilfeller ikke er etablert. Dette er uheldig, og departementet foreslår derfor at søkere gis rett til å klage også på kommunale vedtak i slike saker. Det foreslås at forvaltningslovens bestemmelser skal gjelde, men at det reguleres særskilt i husbankloven at klageinstans skal være internt i kommunen etter bestemmelsene i forvaltningsloven § 28 annet ledd første punktum. I forbindelse med gjeldskrisen i byfornyede borettslag i siste halvdel av 1980-tallet, vedtok Stortinget 9. juni 1994 en gjeldsordning for byfornyede borettslag i Oslo, Bergen og Trondheim. Ordningen ble i juni 1995 utvidet til også å omfatte sameier. For å kunne gjennomføre ordningene, ble det vedtatt et nytt fjerde og femte punktum i § 17 annet ledd som ga Husbanken hjemmel til å ettergi erholdelige fordringer i disse tilfellene. Begge ordningene, som er gjennomført, var tidsbestemt og har således ingen funksjon i dag. Det foreslås på denne bakgrunn at § 17 annet ledd fjerde og femte punktum oppheves. Det foreslås til slutt enkelte språklige og lovtekniske endringer. Det foreslås bl.a at ordene formann, nestformann og varamenn i § 5 § 6 byttes ut med de kjønnsnøytrale ordene leder, nestleder og varamedlemmer. Betegnelsene avdeling, avdelingskontor, avdelingsstyre og avdelingsdirektør erstattes med region, regionkontor, regionstyre og regiondirektør, og de sistnevnte betegnelser vil heretter bli brukt i proposisjonen med unntak av de punktene som beskriver gjeldende rett. Departementets notat med forslag til endringer i husbankloven ble sendt på høring 23. desember 1999 til følgende instanser: Høringsfristen var satt til 30. mars 2000. Følgende instanser har avgitt uttalelse: Følgende instanser har meddelt at de ikke har merknader: Det har kommet inn få innvendinger mot høringsforslaget. De merknader i høringsuttalelsene som knytter seg til de konkrete punkter i lovforslaget vil bli behandlet under de respektive avsnitt i proposisjonen. Fra de høringsinstanser som har gitt generelle uttalelser har forslaget til endringer i loven blitt positivt mottatt. Det pekes bl.a på at forslagene anses formålstjenlige og at de er i pakt med tiden, og det gis derfor støtte til at de gjennomføres. 4.1 Sammensetning og oppnevning av hovedstyre og regionstyrer samt tilsetting av regiondirektører mv. Etter gjeldende husbanklov § 5 skal Husbanken ha et hovedstyre på syv medlemmer. Kongen oppnevner seks av medlemmene, det syvende medlem skal være administrerende direktør. Videre skal et medlem av hovedstyret representere de forskjellige realkredittinstitusjoner. Det er opp til departementet å avgjøre hvilke institusjoner som skal regnes til denne gruppen. Praksis har vært at det vekselsvis er blitt oppnevnt en representant fra forretningsbankene og en fra sparebankene. Etter § 6 skal Husbankens avdelingskontorer ledes av et avdelingsstyre på tre medlemmer. Kongen oppnevner to av medlemmene, det tredje medlem skal være avdelingsdirektøren. Avdelingsdirektørene ved avdelingskontorene tilsettes av Kongen. Det er ikke regulert i husbankloven hvilke kvalifikasjoner de øvrige medlemmer i hovedstyret og avdelingsstyrene skal ha. Ved tidligere utnevninger er det lagt vekt på å få en balansert geografisk og partipolitisk tilhørighet, samt at kravene til representasjon av begge kjønn i likestillingsloven § 21 er blitt oppfylt. Departementet foreslo i høringsutkastet å oppheve bestemmelsene om at administrerende direktør og en representant for realkredittinstitusjonene skal være medlemmer av hovedstyret. Som en følge av dette ble det foreslått at antall medlemmer i hovedstyret reduseres fra syv til fem. Det ble videre foreslått å oppheve bestemmelsen om at regiondirektøren ved regionkontorene skal være medlem av regionstyret. Kompetansen til å oppnevne regionstyrer ble foreslått overført fra Kongen til departementet, og kompetansen til å tilsette regiondirektører ved regionkontorene overført fra Kongen til Husbankens hovedstyre. Barne- og familiedepartementet foreslår at det enten tas inn i husbankloven en henvisning til likestillingsloven § 21, eller at det nevnes i kommentarene til lovbestemmelsen at likestillingslovens regler om representasjon av begge kjønn gjelder når det offentlige oppnevner styrer. Ett mindretall i Husbankens hovedstyre går inn for at de ansatte skal tiltre styret i administrative saker. Flertallet i hovedstyret ser imidlertid ikke et slikt behov, og viser til at det innenfor Hovedavtalen i staten er inngått en tilpasningsavtale mellom organisasjonene og den administrative ledelse i banken. Formålet er at de ansatte skal ha mulighet til medbestemmelse og reell innflytelse over sin egen arbeidssituasjon innenfor banken. Hovedavtalen avgrenser mot politiske beslutninger og beslutninger fattet på grunnlag av lov, forskrift m.m. Videre følger det av personalreglementet at tjenestemannsrepresentantene tiltrer styrene i personalsaker. Hovedstyret behandler for en stor del politiske saker, og politiske hensyn og målsettinger er grunnleggende for virksomheten. Husbanken anser at hensynet til folkestyret tilsier at de ansattes representanter ikke skal delta i politiske saker som styret har til behandling. En regel om representasjon ville gjøre det nødvendig å ta stilling til om en sak skulle klassifiseres som administrativ eller politisk. Når det gjelder administrative saker, mener Husbanken at de ansatte har behov for å delta. Gjennom avtaleverket kan de her delta i vid forstand på et tidlig stadium i beslutningsprosessen. Det er således tvilsomt i hvilken grad styrerepresentasjon for de ansatte i praksis vil medføre medbestemmelse utover det som følger av gjeldende regler og avtaler. Flertallet i hovedstyret ønsker videre at bankens forhold til lov av 05.06.1981 nr. 45 om tilsattes representasjon i offentlige virksomheters styrende organer mv. blir tatt opp, og at den oppheves for Husbankens vedkommende. Departementet mener at det kan skape uklare kompetanse- og ansvarsforhold mellom hovedstyret og administrerende direktør at sistnevnte sitter som medlem av hovedstyret. Hensynet til hovedstyrets kontroll med den daglige ledelsen av banken tilsier også at administrerende direktør ikke bør være medlem. Styret bør få en mer selvstendig stilling i forhold til den daglige ledelse, for på den måten lettere å kunne foreta en uavhengig vurdering av arbeidet til administrerende direktør. Departementet mener at dette best kan skje ved at administrerende direktør ikke sitter som styremedlem. Det er på den annen side viktig at ledelsen i banken har en nær forbindelse til styret, men dette hensyn kan ivaretas ved at administrerende direktør deltar på styremøtene. Til sammenligning kan nevnes at både i Statens lånekasse for utdanning og Statens nærings- og distriktsutviklingfond er det lovbestemt at administrerende direktør ikke skal være medlem av styret. En slik løsning er også i samsvar med forslag til lov om finansforetak ( NOU 1998:14), der det er foreslått at daglig leder ikke skal være medlem av styret i et finansforetak. På bakgrunn av ovennevnte foreslår departementet at administrerende direktør ikke lenger skal sitte som medlem av hovedstyret. Ut fra samme begrunnelse foreslås det også at regiondirektørene ved regionkontorene ikke lenger skal sitte som medlemmer av regionstyrene. Det foreslås derimot at både administrerende direktør og regiondirektørene skal være tilstede på henholdsvis hovedstyre- og regionstyremøtene og ha rett til å uttale seg, men at de ikke skal ha stemmerett. Det foreslås således at § 5 fjerde ledd endres og blir nytt tredje ledd, og at § 6 tredje ledd endres. Da det i 1946 ble lovfestet at en representant fra realkredittinstitusjonene skulle være medlem av hovedstyret, så man det som nødvendig å ha en slik tilknytning fordi Husbanken i stor utstrekning måtte benytte seg av de private banker ved utbetaling av byggelån og lån. Kontakten med de private banker vil framdeles være viktig for Husbanken, men departementet mener den kan opprettholdes uten forankring i loven. Banken rekrutterer i dag personer med bankfaglig kompetanse, samtidig som det fortsatt vil kunne oppnevnes medlemmer av hovedstyret med slik bakgrunn uten at det er fastsatt i loven. Departementet legger vekt på at det vil være behov for forskjellig sammensetning av hovedstyret ut fra hvilke oppgaver og utfordringer banken til enhver tid står overfor. Dette behov tilfredsstilles best ved at det organ som oppnevner står fritt til å velge de kandidater som har de beste forutsetninger og kunnskaper til å fylle oppgavene på det gitte tidspunkt. Departementet mener derfor at det ikke behøver reguleres i loven hvem som skal være styremedlemmer og foreslår å oppheve § 5 annet ledd annet og tredje punktum om at realkredittinstitusjonene skal ha en representant i hovedstyret. Likestillingsloven § 21 om representasjon av begge kjønn i alle offentlige styrer mv. gjelder også ved oppnevning av medlemmer til Husbankens styrer. Departementet finner det ikke nødvendig å gi en henvisning til likestillingsloven i lovteksten, da hjemmelen for påbudet allerede finnes i likestillingsloven. Imidlertid er det henvist til bestemmelsen i de spesielle merknader til § 5 og § 6 . Departementet er enig med flertallet i Husbankens hovedstyre, og den begrunnelse det gir, om at det ikke er behov for at de ansatte skal tiltre styret i administrative saker. I hovedstyret behandles for en stor del det som kan benevnes som politiske saker, da Husbanken er Regjeringens gjennomføringsorgan for den statlige boligpolitikken. Når det gjelder administrative saker, er de ansatte sikret innflytelse gjennom avtaleverket ved at de kan være med på behandling av saker på et tidlig stadium i behandlingsprosessen, samt at de i tillegg kan tiltre styrene i personalsaker. Ser man på regelverket for andre virksomheter, synes de ansattes styrerepresentasjon å være avhengig av om virksomheten omfattes av tjenestemannsloven og dermed Hovedavtalen for staten. I privat sektor derimot, og offentlig eide selskaper og statsforetak, som ikke omfattes at Hovedavtalen og som ikke behandler politiske saker, utøves medbestemmelse gjennom styredeltakelse. Til sammenligning kan nevnes at heller ikke for Statens lånekasse for utdanning er det regulert i loven at de ansatte skal være representert i styret. Når det gjelder lov av 5. juni 1981 nr. 45 om de tilsattes representasjon i offentlige virksomheters styrende organer, framkommer det av § 8 at de ansatte i en rekke offentlige virksomheter, bl.a. Husbanken, skulle kunne kreve at to representanter og minst tre vararepresentanter til så vel hovedstyret som regionstyrene skulle velges av og blant de ansatte. Etter § 4 skulle de ansattes representanter ikke kunne stemme i sakstyper som er fastsatt som politiske. Loven er ikke trådt i kraft, og for en rekke virksomheter er bestemmelsen allerede opphevet. Departementet er enig med hovedstyrets flertall i at det ikke er behov for ikrafttredelse for Husbankens vedkommende. En opphevelse av bestemmelsen vil ikke bli fremmet i denne omgang, men tatt opp i forbindelse med en framtidig gjennomgang av medbestemmelsesloven. Som en følge av forslaget om å oppheve bestemmelsen om at administrerende direktør og representanten fra realkredittinstitusjonene skal være medlemmer av hovedstyret, foreslår departementet å redusere det totale antall medlemmer i hovedstyret fra syv til fem. Opprinnelig var det bare fem medlemmer i hovedstyret, men ved en lovendring i 1986 ble antall styremedlemmer utvidet til syv, jf Innst.O.nr.53 (1985-1986). Bakgrunnen var å få et bredere grunnlag å rekruttere medlemmer på, og komiteen la vekt på at dette ville gjøre det mulig å få en bredere distriktsmessig og faglig sammensetning. Distriktsmessige hensyn ligger ikke til grunn for oppnevning av verken administrerende direktør eller realkredittinstitusjonenes representant i hovedstyret, slik at disse hensyn skulle være like godt ivaretatt med fem medlemmer. Departementet legger vekt på at et styre på fem vil være enklere å administrere, og at man lettere vil kunne oppnå at samtlige møter. Det kan for øvrig vises til at Statens lånekasse for utdanning etter loven har fem medlemmer i styret. Departementet foreslår at § 5 første ledd endres slik at banken skal ledes at et hovedstyre på fem medlemmer. Da departementet anser at det bør være tre medlemmer i hvert regionstyre, foreslås ingen endring i loven på dette punkt. Det foreslås å videreføre gjeldende rett om at hovedstyret skal oppnevnes av Kongen. En slik oppnevningsprosedyre er naturlig sett i forhold til omfanget av bankens virksomhet og det organisatoriske forholdet mellom hovedstyret og regionstyrene. Samtidig foreslås at kompetansen til å oppnevne regionstyrene, og å tilsette regiondirektører ved regionkontorene, overføres fra Kongen til henholdsvis departementet og Husbankens hovedstyre. Selv om en oppnevning av Kongen vil gi høyere status og således gjøre rekrutteringen lettere, mener departementet at det ikke foreligger tungtveiende grunner for at Kongen i Statsråd skal oppnevne/tilsette disse. Antall saker som forelegges Kongen øker, og i tråd med senere tids signaler om delegering vil det være mer hensiktsmessig at kompetansen til å oppnevne regionstyrene overføres til departementet. § 6 annet ledd foreslås derfor endret. Hovedstyret tilsetter avdelingsdirektører ved hovedkontoret og noen av disse har et ansvarsområde som kan sammenlignes med det ansvar regiondirektørene ved regionkontorene har. Det vil derfor være mest naturlig at det er samme organ som tilsetter avdelingsdirektørene ved hovedkontoret og regiondirektørene ved regionkontorene. § 6 tredje ledd foreslås endret, slik at hovedstyret får kompetanse til å tilsette regiondirektør ved regionkontorene. Etter gjeldende lov § 5 første ledd er det hovedstyret som leder Husbanken. Hvert avdelingskontor ledes av et avdelingsstyre, jf § 6 første ledd. Utover dette er avdelingsstyrenes kompetanse hjemlet i Alminnelig forskrift for Husbanken av 18. mai 1994 § 3. Det framgår her at avdelingsstyrene skal gi tilsagn om, bevilge og forvalte lån og støtte, behandle personalsaker og gjøre vedtak i andre saker, alt innen rammen av de lover, retningslinjer og instrukser som blir vedtatt av Stortinget, Kongen, departementet og hovedstyret. Det er hovedstyret som bevilger lån av bankens midler, jf gjeldende lov § 13a. Videre er det bestemt at der hvor det er opprettet avdelingskontor, bevilger avdelingsstyret lån som gjelder for eiendommer i avdelingsdistriktet etter regler som hovedstyret fastsetter. I høringsutkastet foreslo departementet å opprettholde regionstyrene, men at det burde gis en klarere avgrensning av kompetanse og ansvar i samsvar med gjeldende praksis. Det ble derfor foreslått at regionstyrenes kompetanse i utgangspunktet bør være å fatte vedtak i saker om lån og tilskudd, men at de også kan fatte vedtak i andre saker når det er hjemlet i fullmakt fra hovedstyret. Regionstyrene gir en viktig og nødvendig lokal forankring for Husbankens utlånsvirksomhet. Det er et klart behov for støttespillere med kjennskap til distriktene, og som kan samarbeide med andre fagmiljøer og de lokale aktører. I kontakten med kommunene, særlig den politiske ledelse, har vi sett at regionstyrene spiller en viktig rolle. Departementet mener således at det fortsatt er behov for regionstyrene og foreslår at disse opprettholdes. I forhold til dagens regelverk foreslår departementet en klarere avgrensning av regionstyrenes kompetanse og ansvar. Opprettelsen av to nye regionkontorer som skal få egne regionstyrer har medført at deler av bankens virksomhet er løftet ut av hovedkontoret. Hovedstyret blir således i større grad et overordnet koordinerende organ under departementsnivå. Det bør ligge en enhetlig policy til grunn for samtlige av Husbankens seks regionkontorer, og ansvaret for utformingen bør ligge til hovedstyret. For at hovedstyret skal kunne utøve sitt ansvar med å lede banken, er det nødvendig at hovedstyret fortsatt også må kunne behandle større og/eller prinsipielle enkeltsaker vedrørende lån eller tilskudd. Etter gjeldende praksis følger regionstyrenes kompetanse av fullmakter med instrukser gitt av hovedstyret. I forslag til lov om finansforetak ( NOU 1998:14) heter det at finansforetak kan ha lokale avdelingsorganer, og at styret i finansforetaket skal fastsette retningslinjer for virksomheten ved avdelingene og kan overlate enkeltavgjørelser til avdelingene. I henhold til § 13a bevilger regionstyrene lån til eiendommer i regionen etter regler fastsatt av hovedstyret. Lån og tilskudd kan gis til samme type prosjekt, og det er hensiktsmessig med tilsvarende arbeidsfordeling for enkelte tilskuddsordninger. Etter Alminnelig forskrift for Husbanken hører derfor vedtak vedrørende tilskudd inn under regionstyrenes funksjoner. Når det nå foreslås endring i § 6, er dette for å synliggjøre at regionstyrenes virksomhet vedrørende lån og tilskudd forutsetter fullmakter fra hovedstyret. Det er bankens administrerende direktør som forestår den daglige ledelse av hele banken. Regionstyrene bør derfor ikke behandle personalsaker, eller for øvrig ha ansvar for regionkontorenes administrative ledelse. Selv om regionstyrenes kompetanse i utgangspunktet begrenses til å fatte vedtak i saker om lån og tilskudd, bør de også kunne fatte vedtak i andre saker når det er hjemlet med fullmakt fra hovedstyret. Husbankloven § 6 foreslås endret. Etter gjeldende lov § 8 første ledd oppnevner Stortinget en kontrollkomite med leder, nestleder og tre andre medlemmer samt varamedlemmer. Oppnevningen skjer for fire år om gangen. Med hjemmel i samme paragrafs annet ledd har Kongen gitt forskrift av 9. januar 1987 nr. 6 for kontrollkomiteen for Husbanken, som regulerer komiteens virksomhet. Etter forskriften skal kontrollkomiteen føre tilsyn og kontroll med bankens virksomhet. Den skal påse at virksomheten foregår på en betryggende og hensiktsmessig måte i samsvar med lov, stortingsvedtak, forskrifter, komiteens egne beslutninger samt andre regler og retningslinjer som banken er pliktig til å rette seg etter. Kontrollkomiteen skal hvert regnskapsår avgi uttalelse om hovedstyrets rapport, om bankens virksomhet og om regnskapet. Den skal treffe avgjørelse eller gi uttalelser i alle andre saker om bankens virksomhet som forelegges den av bankens styre eller departementet. Kontrollkomiteen skal ellers vende seg direkte til styret når den finner mangler og uregelmessigheter som den mener bør rettes. Får komiteen kjennskap til vesentlige forsømmelser, feil eller misligheter eller den mener at banken har lidt vesentlig tap, skal den straks ta dette opp med styret, Riksrevisjonen og departementet. I tillegg har kontrollkomiteen etter § 9 første ledd innstillingsmyndighet til departementet når det gjelder bestemmelser om revisjon av bankens regnskaper, og den skal videre innstille til departementet og på statens vegne føre tilsyn med dens virksomhet. Da departementet mener at kontrollkomiteen utøver kontroll på områder som i dag også ivaretas av andre instanser, ble det i høringsutkastet foreslått å nedlegge kontrollkomiteen. Kontrollkomiteen for Husbanken er i mot forslaget om nedleggelse. De peker på sin uavhengighet til byråkratiet, og at de med sin bakgrunn kan se Husbankens vedtak med andre øyne og i et annet og overordnet perspektiv enn det Husbankens egne byråkrater gjør. Den har et nært samarbeid med den interne revisjon og mener at komiteens oppgaver går klart videre enn ekstern og intern revisjon. Den går gjennom hovedstyrets disposisjoner, styrereferatene fra regionstyrene samt revisjonsrapporter. Den går dypt og detaljert inn i styresaker og et stort antall av disse er bevilgninger av lån og tilskudd til kommunene. Videre mener den at pga. at endringer i norsk bankvesen skjer raskt i dag, er behovet for kontrollkomiteen større nå enn tidligere. For øvrig har ingen av de andre høringsinstansene hatt innvendinger mot nedleggelse av kontrollkomiteen. Departementet mener at det ikke vil være behov for å opprettholde kontrollkomiteen for Husbanken i tillegg til de kontrollfunksjoner som i dag utøves av andre institusjoner. Etter en nedleggelse av kontrollkomiteen vil det fortsatt være uavhengige kontrollorganer til å føre tilsyn og kontroll med bankens virksomhet innenfor de lover, forskrifter og beslutninger som banken er pliktig til å følge. Ordningen med kontrollkomiteen anses for ressurskrevende i forhold til nytten. I tillegg til kontrollkomiteen utføres i dag tilsyn og kontroll av intern revisjon, ekstern revisjon, Husbankens klagenemnd, Riksrevisjonen, Husbankens hovedstyre samt Kommunal- og regionaldepartementet. Når det gjelder ekstern revisor, er det i forskrift av 30. juni 1982 nr. 3830 gitt i medhold av husbankloven § 9, bestemt at vedkommende skal påse at bankens virksomhet foregår i samsvar med husbankloven, forskrifter gitt med hjemmel i lov og stortingsvedtak. Videre skal ekstern revisor påse at bankens regnskap føres og settes opp i samsvar med lover, forskrifter og gjeldende retningslinjer for Husbanken. Ekstern revisor har en løpende dialog med og kontroll av banken. Etter ekstern revisors egen vurdering skjer dette enten gjennom revisors egne ansatte eller ved bruk av intern revisjon i banken. Med grunnlag i det årlige revisjonsarbeidet og kontrollen, korresponderer ekstern revisor og bankens ledelse om vesentlige forhold i tilknytning til formuesforvaltning, regnskap, internkontroll, systemsikring, rapporter og rutiner. Denne korrespondansen resulterer i et årlig brev til hovedstyret hvor så vel revisors spørsmål og synspunkter, som redegjørelse gitt av bankens administrative ledelse, framgår. Brevet gir føringer og pålegg for bankens drift og systemer på økonomi- og regnskapssiden framover. Ved forskrift av 13. desember 1982 har departementet med hjemmel i loven § 9 og forskrift om ekstern revisjon § 1 gitt bestemmelser om intern revisjon. Intern revisjon skal rapportere feil, brudd og andre svakheter til ekstern revisor og administrerende direktør. Etter husbankloven § 9 fører Riksrevisjonen kontroll etter instruks som fastsettes av Stortinget. Kontrollen omfatter den konstitusjonelle kontroll, men også forvaltningsrevisjon gjennomføres for å etterprøve den boligpolitiske måloppnåelsen. Ved forskrift av 14.09.92 nr. 3831 gitt med hjemmel i husbankloven § 25 er det etablert en egen uavhengig klagenemnd for Husbanken. Nemnda er klageinstans for vedtak om lån eller tilskudd gitt av banken (ikke bostøtte). Det følger av flere bestemmelser i husbankloven at banken er underlagt Kongens og departementets instruksjons- og kontrollmyndighet. Det er Kommunal- og regionaldepartementet som har det overordnede kontrollansvar. Det viktigste styringsdokument i forhold til Husbanken er det årlige tildelingsbrevet. Det er her premissene legges for hvilke oppgaver som skal utføres, hvilke resultatkrav som skal oppfylles og hvordan rapporteringen skal foregå. Det prinsipielle krav om målformulering og rapportering om oppnådd resultat ble fastlagt ved Stortingets behandling av St.prp.nr.52 (1984-1985) og Innst.S.nr.135 (1984-1985) Om reformer i statens budsjettsystem og endringer i bevilgningsreglementet. En økt vektlegging på mål- og resultatstyring av statlig virksomhet innebærer økt krav til den interne revisjon i statsforvaltningen. Økonomireglementets § 20 omhandler departementets kontrollansvar. Departementet er pålagt å etablere ordninger som gir kontroll med at underliggende virksomheter utfører sine oppgaver i overensstemmelse med de mål og retningslinjer som er angitt i tildelingsbrevet og i gjeldende lover og regler, og at de er organisert og utfører sin økonomiforvaltning på en betryggende måte. Departementet har delegert kontrolloppgaven til Husbankens hovedstyre med hjemmel i reglementets § 20.3. I tillegg til dette vil kontrollfunksjonene bli en mer framtredende del av hovedstyrets arbeid ved opprettelsen av nye regionstyrer, og ved at administrerende direktør, i henhold til forslaget, ikke lenger vil være medlem av hovedstyret, jf punkt 4.1. Hovedstyret vedtok i 1996 et omfattende Hoveddokument for internkontroll, hvor Kredittilsynets forskrift av 15. januar 1994 om den interne kontroll ble lagt til grunn ved utformingen. De private banker er etter gjeldende finanslovgivning pålagt å ha kontrollkomite. I forslag til ny lov om finansforetak foreslås det å fjerne pålegget om kontrollkomiteen i finansforetak, etter en erkjennelse av at den ikke har fungert etter sin hensikt (jf bankkrisen). Styrereformutvalget la videre til grunn at det ikke burde være tilsyns- og kontrollmyndighet for statlige institusjoner. Prinsipielt mente utvalget at institusjonens ledelse har et ansvar for å føre kontroll med de intensjoner som ligger til grunn for institusjonen, i tillegg til den kontroll som utøves av overordnet forvaltningsorgan og Riksrevisjonen samt eventuell annen ekstern revisor. På dette grunnlag foreslås det at kontrollkomiteen avvikles, og at husbankloven § 8 oppheves og at § 9 endres. Etter gjeldende lov § 19 kreves Husbankens samtykke ved tinglysing av hjemmelsdokument når eiendommen er pantsatt til Husbanken, eller har fått byggelån gitt på grunnlag av lånetilsagn fra Husbanken. Husbankens vedtak etter denne bestemmelsen kan gjøres med virkning for den enkelte sak, eller for en nærmere bestemt gruppe av saker. Bestemmelsen var opprinnelig begrunnet med at banken burde føre kontroll med omsetning og utleie slik at eieren ikke utnyttet støtten til å skaffe seg spekulasjonsgevinster e.l., eller leide ut huset på vilkår som er i strid med forutsetningen for den sosiale kredittlovgivning, jf Ot.prp.nr.12 (1945-46). Senere er formålet med bestemmelsen knyttet opp mot at Husbanken skal få anledning til å sette vilkår for å samtykke til at lånet blir overført ny eier, jf Ot.prp.nr.43 (1983-1984). Departementet foreslo å oppheve bestemmelsen om tinglysingssperre i § 19. Norges Eiendomsmeglerforbund er positiv til forslaget om å oppheve bestemmelsen om at det kreves samtykke fra Husbanken for å tinglyse hjemmelsdokument. Videre har Oslo byskriverembete gitt sin tilslutning, idet de i det vesentlige tiltrer begrunnelsen som gis. Tinglysingssperren skal medvirke til at det ikke skjer hjemmelsoverføring uten at Husbanken skal få anledning til å sette vilkår for at lånet blir overført ny eier, eller eventuelt å kreve lånet innfridd. I praksis er den et pålegg til eiendomsmeglere, advokater og andre som medvirker ved salg av eiendommer samt tinglysingsembeter til å påse at Husbankens interesser blir ivaretatt. Departementet anser at behovet for en slik lovbestemt tinglysingssperre er minimalt. Formålet oppnås i tilstrekkelig grad ved en bestemmelse i bankens pantobligasjoner som gir Husbanken rett til å kreve full innfrielse dersom eierforholdet helt eller delvis blir endret. En slik bestemmelse, som for øvrig også benyttes av andre banker, kan håndheves uten lovbestemt tinglysingssperre. Uansett vil kjøper og selger av bolig i praksis avklare forholdet med panthavere i forbindelse med salget. Dette er nødvendig for at selger skal bli frigjort fra sitt ansvar for lånet og for at kjøper skal få eiendommen overdratt til seg uten heftelser. I den grad Husbanken i dag skulle ha spesielle behov for å sikre seg mot uønskede hjemmelsoverføringer, må dette knyttes til kontroll av at boliger som har lån med subsidiert rente blir benyttet i henhold til forutsetningene. Etter 1. januar 1996 gis det ikke nye husbanklån med subsidiert rente, i det renten fastsettes med grunnlag i markedsrenten, uten hensyn til hvem som er låntaker. Pr. i dag er mindre enn 5 % av Husbankens løpende lån subsidiert og rentestøtten er i statsbudsjettet for år 2000 redusert til 73 millioner kroner. Husbanken krever at den som har hjemmel til eiendommen også skal være låntaker, og banken behandler årlig rundt 6.000 saker hvor lånet overføres til ny eier som følge av at den husbankfinansierte eiendommen overdras. Ved overføring av lån kan eventuell rentestøtte for lånet bortfalle. Også i de tilfeller hvor lånet innfris som følge av overdragelse, må selger/eiendomsmegler innhente skriftlig samtykke fra Husbanken før eiendommen overskjøtes. Både Husbanken, tingslysingsembetene og eiendomsmeglere påføres merarbeid som følge av dagens lovbestemte tinglysingssperre og den er således lite brukervennlig. På denne bakgrunn foreslås at § 19 oppheves. Det finnes ikke hjemmel i gjeldende husbanklov til å ettergi uerholdelige fordringer på tilbakebetaling av tilskudd. For enkelte av forskriftene for Husbankens tilskuddsordninger er det bestemmelser om at tilskuddet skal betales tilbake dersom mottaker ikke bruker det i samsvar med de fastsatte betingelsene. Ofte vil fordringer som oppstår i den forbindelse være uerholdelige. Departementet foreslo i sitt høringsutkast å gi en hjemmel i loven slik at Husbanken får adgang til å ettergi krav på uerholdelige fordringer på tilbakebetaling av tilskudd. Tromsø kommune ser det som naturlig at slike fordringer må ettergis som uerholdelige da tilskuddet er strengt behovsprøvd og de grupper som får det er de som har det aller vanskeligst. Etter deres mening vil et slikt restkrav mot en husstand i denne kategori være med på å forsterke en fra før vanskelig situasjon. Over tid har Husbankens tilskuddsordninger, og dermed også forhold vedrørende tilbakebetaling, endret seg. Som nevnt ovenfor finnes bestemmelser om tilbakebetalingskrav i forskjellige former for noen av Husbankens tilskuddsordninger, herunder for tilskudd til omsorgsboliger og sykehjemsplasser. For andre tilskuddsordninger er det ikke krav om spesiell bruk av boligene, og således heller ikke aktuelt med tilbakebetaling av tilskudd. At det skal stilles vilkår når det gis tilskudd, fremkommer blant annet i Finansdepartementets kommentarer til bevilgningsreglementet. Her er det også inntatt regler om frafall av fordringer på statens hånd. Når et krav etter en regnskapsmessig konstatering anses verdiløst, kan det ettergis uten Stortingets samtykke. Departementene har fullmakt til å ettergi uerholdelige fordringer på inntil 300.000 kroner på nærmere angitte vilkår. De fleste fordringer vedrørende tilbakebetaling gjelder boligtilskudd. Boligtilskuddsordningen benyttes derfor nedenfor som eksempel for å belyse problemstillinger vedrørende tilbakebetaling av tilskuddet. I bankens interne retningslinjer er håndtering av krav om tilbakebetaling nærmere regulert slik: «Bevilget boligtilskudd opp til 20.000 kroner kreves ikke tilbakebetalt. Boligtilskudd større enn 20.000 kroner kan kreves betalt tilbake eller gjøres om til rente- og avdragspliktig lån hvis boligen tilskuddet er benyttet til overdras, disponeres av annen person/husstand eller tas i bruk til annet formål enn forutsatt. Bindingstiden er 10 år fra utbetalingsdatoen. Boligtilskudd større enn 20.000 kroner ettergis med 10 prosent pr. fullført år fra utbetalingsdatoen. Tilskuddsmidler som blir betalt tilbake plusses på rammen kommunen eller Husbanken disponerer. Boligtilskudd tildeles for en stor del husstander med svak økonomi og vanskelig sosial bakgrunn. Når slike husstander av forskjellige grunner må gå fra sin bolig innen 10-års fristen, er det i en del saker ikke mulig å oppnå hel eller delvis dekning av bankens krav på tilbakebetaling av tilskuddet. Som regel har sikkerheten for tilskuddet dårligst prioritet. Det er dessuten ikke grunnlag for tvangsinndrivelse av kravet som personlig fordring da husstanden er uten beslagbare midler. I slike tilfeller tas det heller ikke skritt for å inndrive Husbankens fordring. Husbanken har imidlertid ikke formell hjemmel til å ettergi fordringene slik det er lagt opp til i kommentarene til bevilgningsreglementet. Husbankloven har i § 17 en egen bestemmelse om ettergivelse av utestående lån som må anses uerholdelige. Departementet fremmer forslag om at Husbanken får en tilsvarende hjemmel til å ettergi uerholdelige fordringer som skriver seg fra tilskudd. Etter gjeldende husbanklov § 25 første ledd første punktum er Husbankens vedtak om lån og tilskudd unntatt fra forvaltningslovens regler om klage og omgjøring. Ved forskrift av 14. september 1992 ble det opprettet en egen klagenemnd som skal behandle klager på vedtak om tildeling, utmåling, avvisning og avslag på lån og tilskudd truffet av Husbanken. For øvrig framgår det av forskriften at forvaltningsloven § 29 - 34 kommer til anvendelse på klage over Husbankens vedtak. Annet punktum bestemmer at forvaltningslovens regler ikke skal gjelde for kommunens og Selskapet for innvandrer- og flyktningeboligers (SIFBO) vedtak i slike saker når ytelsene blir dekket av midler fra Husbanken. Hensikten med denne bestemmelsen var ikke å avskjære klageadgang for kommunene og SIFBO's vedtak, men å klargjøre at disse vedtakene ikke kunne påklages til Husbanken. I henhold til Stortingets vedtak av 15. mai 1992 er SIFBO avviklet, jf Innst.S.nr.152 (1991-1992). Det er opp til den enkelte kommune å etablere klageordning for vedtak om lån og tilskudd. I disse tilfellene vil rammene for opprettelse av klagenemnd og behandling av klagesaker som framgår av forvaltningsloven § 28, ikke være bindende for kommunen. Reglene vil kun være veiledende i den utstrekning klageordning etableres. Departementet foreslo i høringsutkastet å endre husbankloven § 25, slik at forvaltningsloven skal gjelde klage på kommunale vedtak om lån og tilskudd når midlene er ytet av Husbanken. Det ble foreslått å hjemle særskilt i husbankloven at klageinstans skal være internt i kommunen i henhold til forvaltningsloven § 28 annet ledd første punktum. For å skape klarhet i hvilke vedtak som skal være gjenstand for klage, ble det foreslått at vedtak om forvaltning av lån ikke skal være gjenstand for klage, idet dette dreier seg om forretningsmessige avgjørelser i løpende kontraktsforhold. Det ble foreslått at klageadgangen avgrenses tilsvarende det som framgår av forskriften for Husbankens klagenemnd, slik at det vil være kommunens vedtak om tildeling, utmåling, avvisning og avslag på lån eller tilskudd som kan påklages av part i saken. Husbankens klagenemnd støtter det prinsipielle i utkastet om etablering av klageordning for kommunale vedtak. Nemnda er enig i at klageadgangen bør være uavhengig av hvilken kommune søkerne bor i, men mener at man ved etablering av klagenemnder i hver enkelt kommune åpenbart vil kunne risikere ulik praksis. Av hensyn til rettssikkerheten mener nemnda at klagene bør avgjøres av et sentralt organ, og foreslår at departementet vurderer om ikke de beste grunner taler for at Klagenemnda for Husbanken også blir klageinstans over kommunale vedtak. Norges Eiendomsmeglerforbund stiller seg positivt til forslaget, men reiser spørsmål om det er heldig med den forskjellsbehandling som her kan oppstå ved at det er den enkelte kommune som behandler klagen. Forbundet mener at klagene fortrinnsvis bør behandles av samme klageorgan uavhengig av hvilken kommune søknaden er stilet til. De mener det er uheldig at den enkelte kommune både avslår en søknad og behandler klage på avslaget. Departementets erfaring er at kommunene i varierende grad praktiserer klageadgang på kommunale vedtak der midlene er ytet av Husbanken. En del kommuner har ikke lagt opp til klageadgang, andre har i eget vedtak besluttet at det ikke skal være klageadgang. Enkelte kommuner har dessuten brukt husbankloven § 25 som et forbud mot klageadgang. Departementet mener det er uheldig at enkelte søkere ikke har mulighet til å klage på kommunale vedtak om tildeling av lån og tilskudd der midlene er ytet av Husbanken. At det er store forskjeller fra kommune til kommune er også i seg selv uheldig. Hensynet til likhet og rettssikkerhet tilsier at søkere bør ha klageadgang uavhengig av hvilken kommune de bor i, og at vedtak i slike saker bør kunne påklages på lik linje med så vel andre kommunale vedtak, som vedtak om tildeling av lån og tilskudd truffet av Husbanken direkte. På grunnlag av dette foreslår departementet at det bør være en lovbestemt klageadgang på kommunale vedtak om lån og tilskudd og at forvaltningslovens regler bør gjelde. Det er i henhold til forvaltningsloven § 28 annet ledd ikke nødvendig å opprette en egen klagenemnd etter mønster av klagenemnda i Husbanken. Klageinstans kan være kommunestyret, formannskapet eller særskilt klagenemnd oppnevnt av kommunestyret. Selv om dette kan føre til ulik praksis og at den ikke vil ha den samme uavhengighet som en utenforstående statlig instans, mener departementet det vil være lite hensiktsmessig at en sentral klagenemnd skal være klageinstans for slike vedtak slik høringsinstansene foreslår. En sentral klagenemnd har ikke den nødvendige lokalkunnskap og den nærhet til sakene som trengs. På bakgrunn av generelle retningslinjer fra Husbanken utarbeider kommunene egne retningslinjer for hvordan låne- og tilskuddsordningene skal praktiseres. Prosedyre for søknad og tildeling av lån er i dag forskjellig i de ulike kommunene, slik at det er tvilsomt om det er hensiktsmessig å ha et ens opplegg for klagebehandling. Søkere har ingen rett til lån og tilskudd og det blir ofte en prioritering innenfor de gitte rammer. Kommunenes avgjørelser i den enkelte sak avhenger derfor i stor grad av den prioritering som må foretas innenfor søkermassen til enhver tid. Klage på avslag, og til en viss grad også klage på låneutmålingen, kan uansett bare i få tilfelle underkastes en reell vurdering, så framt ikke klageinstansen har oversikt over hele søkermassen. En sentral klagenemnd vil derfor i slike tilfeller bare kunne kontrollere om det formelle regelverket er fulgt. Departementet mener det derfor er mest formålstjenlig at klageinstans er internt i kommunen. Kommunene vil da kunne tilpasse dette til de lokale forhold. Departementet ønsker å klargjøre hvilke vedtak som skal være gjenstand for klagebehandling i kommunen. Vedtak om forvaltning av lån skal ikke være gjenstand for klage, i det dette dreier seg om forretningsmessige avgjørelser i løpende kontraktsforhold. Departementet foreslår derfor at klageadgangen avgrenses tilsvarende det som gjelder for klage på Husbankens vedtak for Husbankens klagenemnd. Det vil således være kommunens vedtak om tildeling, utmåling, avvisning og avslag på lån og tilskudd som kan påklages av part i saken. På grunnlag av dette foreslås det at § 25 endres slik at kommunale vedtak om tildeling, utmåling, avvisning og avslag på lån eller tilskudd blir gjenstand for klage i henhold til forvaltningslovens regler, men at klageinstans blir internt i kommunen etter forvaltningsloven § 28 annet ledd første punktum. Med bakgrunn i gjeldskrisen som de byfornyede borettslag var havnet i i siste halvdel av l980-årene, vedtok Stortinget 9. juni 1994 en gjeldsordning for byfornyede borettslag i Oslo, Bergen og Trondheim som gikk ut på at sum opprinnelig innskudd og fellesgjeld ikke skulle overstige en norm på kr 5.060 pr. kvm. Som en følge av denne ordningen ble det den 14. juni 1994 vedtatt et fjerde punktum i § 17 annet ledd som ga Husbanken hjemmel til å ettergi erholdelige fordringer i borettslag omfattet av byfornyelse og som hadde søkt gjeldssanering innen 1. august 1994. I juni 1995 vedtok Stortinget å utvide gjeldsordningen til å omfatte sameier. Som en følge av dette ble det den 8. desember 1995 vedtatt et nytt femte punktum i § 17 annet ledd som ga Husbanken en tilsvarende hjemmel overfor sameiere i boligsameier som tidligere var byfornyede borettslag og som hadde søkt om gjeldssanering innen 1. mars 1996. Ovennevnte gjeldsordninger gjaldt borettslag og sameier som hadde søkt gjeldssanering innen frister fastsatt i loven. Gjeldsordningene er nå endelig gjennomført, og alle klagesaker er ferdig behandlet. Departementet foreslo i høringsutkastet å oppheve § 17 annet ledd fjerde og femte punktum. Ingen av høringsinstansene har hatt merknader til forslaget, og departementet foreslår å oppheve § 17 annet ledd fjerde og femte punktum. Departementet foreslår at ordene formann, nestformann og varamenn byttes ut med de kjønnsnøytrale ordene leder, nestleder og varamedlemmer i nåværende § 5 og § 6. Det foreslås videre at betegnelsene avdelingskontor, avdelingsstyre, avdelingsdirektør og avdelingsdistrikt i nåværende § 4, § 6 og § 13a erstattes med henholdsvis regionkontor, regionstyre, regiondirektør og region. Betegnelsen «region-» vil være en bedre og mer dekkende betegnelse. Det foreslås i tillegg en lovteknisk endring i nåværende § 5 fjerde ledd og § 6 tredje ledd for å få bedre sammenheng. Samtidig foreslås å ta bort formuleringen «... gjensidig...» som er misvisende og merkverdig, samt en åpenbar umulighet. § 5 nytt tredje ledd første punktum skal lyde: Banken skal ha en administrerende direktør som tilsettes av Kongen med en oppsigelsesfrist på seks måneder. § 6 tredje ledd første punktum skal tilsvarende lyde: Hvert regionkontor skal ha en regiondirektør som tilsettes av hovedstyret med en oppsigelsesfrist på seks måneder. Nåværende § 5 femte ledd flyttes og blir ny § 8 annet ledd. Videre foreslås en språklig endring i nåværende § 9 annet ledd første punktum: Ordet «..fjerdingår..» i første punktum byttes ut med «..kvartal..». Det foreslås også en språklig endring i nåværende § 13a annet ledd og nåværende § 25 annet ledd. Gjennom forslag i dette utkastet oppheves § 8 og § 19 . Tidligere er § 11, § 12, § 14, § 20, § 21, § 22, § 24 og § 25a opphevet. Da til sammen 10 av i alt 27 paragrafer således vil stå som opphevet i husbankloven samt at det nå foreslås en ny bestemmelse, foreslår departementet at det foretas en omnummerering av paragrafene i loven fra og med § 8. Nåværende § 9, § 10, § 13, § 13a, § 15, § 16, § 17, § 18, § 23, § 23a, § 23b, § 25, § 26 og § 27 blir nye § 8, § 9, § 10, § 11, § 12, § 13, § 14, § 15 ,§ 16 § 17, § 18, § 20, § 21 og § 22. I tillegg opprettes det en ny paragraf; § 19. Det foreslås også en omnummerering av kapitlene. Nåværende kapittel II og IV slås sammen til kapittel II. Nåværende kapittel III oppheves og nåværende kapittel V og VI blir henholdsvis kapittel III og IV. Avvikling av kontrollkomiteen og reduksjon av antall medlemmer i hovedstyret gir muligheter for innsparing av møteutgifter og godtgjørelse til komiteens/styrets medlemmer. Forslaget om klagerett på kommunale vedtak der midlene er gitt av Husbanken vil påføre de kommuner som ikke har behandlet klager noe merarbeid med å etablere organer for klagebehandling, men hensynet til rettssikkerhet og likebehandling bør etter departementets mening veie tungt. Det vil dessuten dreie seg om få saker for den enkelte kommune. For øvrig legger departementet til grunn at lovutkastet ikke vil ha økonomiske eller administrative konsekvenser av betydning. Første ledd slår fast at Husbanken skal ledes av et hovedstyre på fem medlemmer. Dette er en endring i forhold til gjeldende lov, idet antall medlemmer er redusert fra syv til fem. I henhold til annet ledd er det Kongen som oppnevner medlemmene av hovedstyret. Blant de medlemmer som oppnevnes skal det særskilt oppnevnes en leder og en nestleder. Det skal oppnevnes personlige varamedlemmer for de øvrige styremedlemmer. Det er opp til Kongen å bestemme hvilke kvalifikasjoner og hvem som skal sitte i hovedstyret. Dette er i motsetning til gjeldende lov hvor det er bestemt i loven at administrerende direktør samt en representant fra realkredittinstitusjonene skal sitte i hovedstyret. I henhold til lov av 9. juni 1978 nr. 45 om likestilling mellom kjønnene (likestillingsloven) § 21 første ledd første punktum skal hvert kjønn være representert med minst 40 % av medlemmene. Dette gjelder også for varamedlemmer. Hovedstyrets medlemmer skal oppnevnes for en periode på fire år. I henhold til tredje ledd første punktum skal Husbanken ha en administrerende direktør. Kompetanse til å oppnevne direktøren ligger hos Kongen. I motsetning til gjeldende lov skal ikke administrerende direktør lenger sitte som fast medlem av hovedstyret. Det framgår av annet punktum at administrerende direktør deltar i hovedstyrets møter, men uten stemmerett. Dette betyr at administrerende direktør har rett og plikt til å delta på hovedstyrets møter. Administrerende direktør har rett til å delta i styrets behandling av saker og rett til å uttale seg, men har ingen stemmerett. I henhold til første ledd første punktum skal hvert regionkontor ha en styre på tre medlemmer. Annet punktum bestemmer at det er departementet som skal oppnevne regionstyrenes medlemmer. Dette er nytt i forhold til gjeldende rett, idet kompetansen nå er overført fra Kongen til departementet. Av disse tre skal det særskilt oppnevnes leder samt to øvrige medlemmer, alle med personlige varamedlemmer. I henhold til likestillingsloven § 21 første ledd annet punktum skal begge kjønn være representert i styrer med 2 eller 3 medlemmer. Dette gjelder også for varamedlemmer. Oppnevning av styremedlemmer skjer i henhold til tredje punktum for tre år om gangen. I henhold til annet ledd framkommer hvilken kompetanse og hvilket ansvar regionstyrene skal ha. Dette er i tråd med gjeldende praksis, men gir en klarere avgrensning av gjeldende regelverk. Regionstyrenes kompetanse begrenses her til å fatte vedtak i saker om lån og tilskudd. I henhold til annet ledd annet punktum kan regionstyrene også fatte vedtak i andre saker, men det kreves da at det er gitt fullmakt til dette fra hovedstyret. Tredje ledd første punktum fastslår at hvert regionkontor skal ha en regiondirektør. Nytt i forhold til gjeldende lov er at regiondirektøren skal tilsettes av Husbankens hovedstyre. I likhet med bestemmelsen om administrerende direktør skal regiondirektørene, i henhold til annet punktum, ha tilsvarende plikt til å delta i regionstyrets møter, men uten stemmerett. Det foreslås en ny bestemmelse som gir Husbanken hjemmel til å ettergi fordring på tilbakebetaling av tilskudd i den utstrekning fordringen er uerholdelig. Loven har allerede en tilsvarende hjemmel når det gjelder avskrivning av tap på lån hvor fordringen er uerholdelig. Med betegnelsen «uerholdelig» menes at debitor mangler betalingsevne og at kreditors krav overstiger pantets verdi slik at fordringen må anses som tapt. Bestemmelsen bringes i overensstemmelse med kommentarene til bevilgningsreglementet. Forslaget i første ledd annet punktum er ment som en språklig forbedring. Annet ledd første punktum gir lånsøkere rett til å klage på kommunale vedtak om tildeling, utmåling, avvisning og avslag på lån og tilskudd der midlene er ytet av Husbanken. Her er det forvaltningslovens regler som skal gjelde. Vedtak vedrørende forvaltning av lån er således ikke gjenstand for klage. Disse anses som forretningsmessige avgjørelser i løpende kontraktsforhold. Klageadgangen er således avgrenset tilsvarende det som gjelder for vedtak fattet av Husbanken direkte, jf forskrift for klagenemnda for Husbanken § 2. I henhold til annet ledd annet punktum skal klageinstans for klage på ovennevnte vedtak være i henhold til forvaltningsloven § 28 annet ledd første punktum. Det betyr at klageinstans kan være kommunestyret, formannskapet eller særskilt klagenemnd. Hensikten med bestemmelsen er å klargjøre at det er en annen klageordning på de kommunale vedtak i slike saker enn på Husbankens vedtak. Det vil være opp til den enkelte kommune å tilpasse dette til de lokale forhold. Det vil således ikke være hjemmel til å påklage de kommunale vedtakene til Husbankens klagenemnd. Loven trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer. Kongen kan bestemme at de enkelte bestemmelser i loven skal tre i kraft til ulike tider. At Deres Majestet godkjenner og skriver under et framlagt forslag til proposisjon til Stortinget om lov om endringer i lov 1. mars 1946 nr. 3 om Den Norske Stats Husbank. å bevilge eller garantere byggelån i henhold til § 13. § 1 annet ledd tredje punktum skal lyde: Departementet fastsetter ved forskrift i hvilken grad § 10, § 11, § 12, § 13, § 14, § 15 skal gjøres gjeldende for slike lån og garantier. Med samtykke av departementet kan banken opprette region kontorer og filialer på steder hvor det ansees formålstjenlig. Banken ledes av et hovedstyre på fem medlemmer. Kongen oppnevner medlemmene, herunder leder og nestleder, alle med personlige varamedlemmer. Oppnevningen skjer for fire år om gangen. Banken skal ha en administrerende direktør som tilsettes av Kongen med en oppsigelsesfrist på seks måneder. Administrerende direktør deltar i hovedstyrets møter, men uten stemmerett. Hvert region kontor skal ha et region styre på tre medlemmer. Departementet oppnevner medlemmene, herunder leder, alle med personlige varamedlemmer. Oppnevningen skjer for fire år om gangen. Regionstyret kan treffe vedtak om lån og tilskudd, innen rammen av fullmakter, retningslinjer og instrukser som blir gitt av hovedstyret. Hovedstyret kan også gi regionstyret fullmakt til å treffe vedtak i andre saker. Hvert regionkontor skal ha en regiondirektør som tilsettes av hovedstyret med en oppsigelsesfrist på seks måneder. Regiondirektøren deltar i regionstyrets møter, men uten stemmerett. Nåværende § 9, § 10, § 13 og § 13a blir nye § 8, § 9, § 10 og § 11 . Departementet treffer bestemmelse om revisjon av bankens regnskaper og fører ellers på statens vegne tilsyn med dens virksomhet. Hovedstyret har ansvar for regnskapsførselen. Kalenderåret er regnskapsår, og årets regnskap skal være ferdig innen utgangen av mars. Hovedstyret sender minst hvert kvartal til departementet et utdrag av bankens regnskaper og hvert år en rapport om dens virksomhet. Riksrevisjonen fører kontroll med virksomheten etter instruks som fastsettes av Stortinget. Ny § 11 annet ledd skal lyde: Hvor region kontor er opprettet, bevilger region styret lån som gjelder for eiendommer i regionen innenfor rammer som fastsettes av hovedstyret. Nåværende § 15, § 16 og § 17 blir nye § 12, § 13 og § 14. Ny § 13 fjerde og femte ledd skal lyde: For garanti som nevnt i første ledd får bestemmelsene i § 10, § 11, § 12 tilsvarende anvendelse. Nærmere regler om låne- og garantiordningen fastsettes i forskrifter etter § 21. Ny § 14 annet ledd fjerde og femte punktum oppheves. Sjette punktum blir nytt fjerde punktum. Nåværende § 18 blir ny § 15. Nåværende § 19 oppheves. Nåværende § 23, § 23a og § 23b blir nye § 16, § 17 og § 18. I nytt kapittel IV skal ny § 19 lyde: Fordring på tilbakebetaling av tilskudd kan ettergis i den utstrekning fordringen anses uerholdelig. Nåværende § 25 blir ny § 20 og skal lyde: Forvaltningslovens regler om klage og omgjøring kommer ikke til anvendelse på Husbankens vedtak om lån eller tilskudd. For slike vedtak kan departementet fastsette forskrifter om særskilte klageordninger. Kommunale vedtak om tildeling, utmåling, avvisning og avslag på lån eller tilskudd er gjenstand for klage i henhold til forvaltningslovens regler. Klageinstans skal være som nevnt i forvaltningsloven § 28 annet ledd første punktum. Nåværende § 26 og § 27 blir nye § 21 § 22. Nåværende kapittel II Bankens innlån og kapittel IV Bankens utlån slås sammen og blir nytt kapittel II Bankens innlån og utlån og skal inneholde § 9, § 10, § 11, § 12, § 13, § 14, § 15. Nåværende kapittel III Husnemnder og takstnemnder oppheves. Nåværende kapittel V Bostøtte blir nytt kapittel III og skal inneholde § 16, § 17, § 18. Nåværende kapittel VI Forskjellige bestemmelser blir nytt kapittel IV og skal inneholde § 19, § 20, § 21, § 22. Loven gjelder fra den tid Kongen bestemmer. Kongen kan sette i kraft de enkelte bestemmelser i loven til forskjellig tid. Ot.prp.nr.73 (1999-2000) Om lov om børsvirksomhet m.m. (børsloven) |
lovdata_cd_31532 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | nl | 0.476 | 31. okt. 1985 nr. 1942. |
maalfrid_df7714a3aeba5578cdefb414856e3723b2029d0d_26 | maalfrid_regjeringen | 2,021 | no | 0.671 | a) foretaksnavn b) organisasjonsform c) organisasjonsnummer d) adresse e) navnet på daglig leder og styremedlemmer, eller personer i tilsvarende stilling. Dersom kunden er en juridisk person skal også identiteten til den som handler på vegne av kunden bekreftes på grunnlag av gyldig legitimasjon etter § 1-10a. Videre skal det dokumenteres ved firmaattest, stiftelsesdokument, skriftlig fullmakt eller lignende, at vedkommende er berettiget til å representere klienten utad. Lov 15. juni 2018 nr. 44 om gjennomføring av EUs forordning om elektronisk identifikasjon og tillitstjenester for elektroniske transaksjoner i det indre marked (lov om elektroniske tillitstjenester) gjennomfører forordning (EU) nr. 910/2014 om elektronisk identifikasjon og tillitstjenester for elektroniske transaksjoner i det indre marked til norsk rett. Formålet med regelverket er å sikre et velfungerende indre marked, samtidig som man ivaretar et adekvat sikkerhetsnivå for eID og tillitstjenester. Regelverket ivaretar dette ved å fastsette på hvilke vilkår medlemsstatene skal anerkjenne elektroniske identifikasjonsmidler for fysiske og juridiske personer som omfattes av en notifisert eID-ordning i en annen medlemsstat, fastsette regler for tillitstjenester og etablere et rettslig rammeverk for de ulike tillitstjenestene, som for eksempel elektroniske signaturer, elektroniske segl og nettstedssertifikater. eID er i forordningen artikkel 3 nr. 1 definert som en For entydig elektronisk identifisering må det benyttes et elektronisk identifikasjonsmiddel, som i forordningen artikkel 3 nr. 2 er definert som Personidentifikasjonsdata er i forordningen artikkel 3 nr. 3 definert som Tillitstjenester kan tilbys som kvalifiserte tillitstjenester og ikke-kvalifiserte tillitstjenester. Forordningen stiller krav om at tilbyderne av både kvalifiserte og ikke-kvalifiserte tillitstjenester skal treffe egnede tekniske og organisatoriske tiltak for å håndtere sikkerhetsrisikoer forbundet med den tjenesten de leverer. Kvalifiserte tillitstjenester skal være underlagt tilsyn. Nkom er utpekt som tilsynsorgan. I tillegg stiller forordningen krav om at et akkreditert samsvarsrevisjonsorgan skal gjennomføre en samsvarsrevisjon av den kvalifiserte tilbyderen av tillitstjenesten og tjenesten som den tilbyr, annet hvert år. Alle medlemsland er pålagt å opprette, offentliggjøre og ajourføre en tillitsliste som viser 17 https://lovdata.no/static/NLX3/32014r0910.pdf (uoffisiell norsk oversettelse) |
lovdata_cd_11111 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.626 | Vedtak av Bykle kommunestyre 31. oktober 1985 vert godkjent. Bykle kommunes våpen skal vera: Grøn grunn strødd med sølv dropar. Bykle kommunes flagg skal vera: Grøn grunn strødd med kvite dropar. |
lovdata_cd_28016 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.33 | Vedtekta sine reglar: Kommunelova/vallova: Vedtekta § 2-1 Kommunelova § 9 nr. 1, 1. ledd 1. setningVedtekta § 2-2 Kommunelova § 17 nr. 2, 1. setning og inndelingslova § 27, 1. ledd 2. setningVedtekta § 3-2 Kommunelova § 14Vedtekta § 3-4 Vallova § 6-2, 3. leddVedtekta § 3-5 Vallova § 6-3, 1. leddValforskrifta § 15. 2. ledd, 1. setningVedtekta § 3-6 Vallova § 7-1 og valforskrifta § 21 Vedtekta § 3-10 Vallova § 10-7Vedtekta § 3-11 Vallova § 7-2Vedtekta § 4-2 Vallova § 10-5, § 10-8, § 10-9Vedtekta § 4-4 Vallova kap. 11 og 12Vedtekta § 4-6 Vallova § 13-2 Vedtekta § 5-3 Vallova § 8-1, § 8-2, 2. ledd og 3. Gjelder for: Vindafjord og Ølen kommuner, Rogaland. |
lovdata_cd_1822 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | nn | 0.599 | Landbruksdepartementet stadfester med dette Bjerkheim kommunestyre sitt vedtak den 29. desember 1964 der det med heimel i §18c i lov frå 5. mai 1961 om grannegjerde er fastsett at innan Bjerkheim herad, Rogaland fylke, skal marka reknast for tenleg til beiting heile året. Av dette følgjer at jordbruksgjerde skal haldast i lovleg stand heile året. |
lovdata_cd_3225 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.839 | Forvaltningsmyndigheten kan gi nærmere retningslinjer for skogsdriften i landskapsvernområdet og den skjøtsel som er nødvendig for å oppfylle formålet med naturreservatet og landskapsvernområdet. Retningslinjene skal godkjennes av Miljøverndepartementet. Skjøtselen skal utføres av forvaltningsmyndigheten eller den forvaltningsmyndigheten bestemmer. |
lovdata_cd_6446 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.875 | Formålet med fredningen er å bevare et viktig våtmarksområde i sin naturgitte tilstand og å verne vegetasjonen, det rike og interessante fuglelivet og annet dyreliv som naturlig er knyttet til området. |
lovdata_cd_53852 | lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.668 | Forskrift om hvor arbeidsgiveravgiften skal fastsettes og innbetales. Fastsatt av Skattedirektoratet 1. desember 1997 med hjemmel i lov av 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd (folketrygdloven) §24-5 første og annet ledd, jf. delegeringsvedtak av 18. november 1997 nr. 1168. Endret 4 des 2003 nr. 1478. 2. For statens forvaltningsvirksomhet gjelder særlige regler for oppgjør av arbeidsgiveravgift. Nærmere regler er fastsatt i forskrift med hjemmel i folketrygdloven §24-5 tredje ledd. 0 Endret ved forskrift 4 des 2003 nr. 1478 (i kraft 1 jan 2004). |
lovdata_cd_60998 | lovdata_cd_somb_rundskriv_2005 | 2,021 | no | 0.863 | Publisert: Somb-2000-38 (2000 s 153) Sammendrag: Saksbehandlingen hos fylkeslegen og i Statens helsetilsyn - henvisning til tidligere klagesaker mot legen. ( Helserett, barnevern, sykehjem ) Statens helsetilsyn ila en lege ved en legevakt «uformell kritikk» for to tilfeller av brudd på legeloven 13. juni 1980 nr. 42. Legen (A) klaget bl.a. på at fylkeslegen viste til en «liste» over tidligere klagesaker, som han mente gav et uriktig bilde. Han mente også det var kritikkverdig at en av klagerne var blitt informert om at det også forelå andre klager på ham. Ombudsmannen uttalte at det neppe var noe å si på at fylkeslegen gjorde Helsetilsynet oppmerksom på at han også tidligere hadde mottatt klager på A, men påpekte at slike opplysninger ikke skal oversendes rutinemessig. Opplysninger som gis, må uansett være fullstendige og bygge på dokumenterte saker. Saksgang: (Sak 2000-0089) Grunnlaget for ileggelsen av kritikken var to klapå As framferd som lege. Den første saken gjaldt håndteringen av en henvendelse fra X til legevakten, da datteren var blitt syk. A ble etter klage kritisert av fylkeslegen for mangelfull informasjon til pasientens foreldre. A klaget på avgjørelsen, og saken ble oversendt Helsetilsynet, som opprettholdt kritikken under henvisning til legeloven §43 om plikt til journalføring. Den andre saken var forberedt av fylkeslegen og oversendt Helsetilsynet for vurdering og avgjørelse. I Helsetilsynets avgjørelse ble A kritisert for å ha innkalt klageren (Y) til sitt kontor med det formål å «konfrontere»henne med klagen hun hadde sendt inn. I klagen hit 7. januar 2000 framsatte A innsigelmot såvel saksbehandlingen som det materielle grunnlaget for at han ble ilagt kritikk. Til klagen fra X anførte han at journalen var «adekvat», tatt i betraktning språkproblemene. I saken som gjaldt datteren til Y, viste han til at det var riktig av ham å konfrontere barnets mor med hennes «usaklighet», og at det ikke hadde vært mulig å gjøre det på annen måte. Videre etterlyste han svar på 13 spørsmål han hadde stilt Helsetilsynet, og som han mente han ikke hadde mottatt fyllestgjørende svar på. Han viste til at spørsmålene var knyttet til de tidligere klagesakene mot ham som dannet grunnlag for en liste fylkeslegen hadde utarbeidet. Han hevdet «listen» gav et feilaktig bilde av sakene og anmodet ombudsmannen om å se nærmere på dem. A satte videre spørsmålstegn ved at en av klagerne av fylkeslegen ble gjort kjent med at det hadde vært tidligere klagesaker på ham. Endelig stilte han spørsmål om fylkeslegen hadde oversendt ham alle dokumenter i saken, slik han hadde bedt om. Helsetilsynet ble bedt om å kommentere anførslene i klagen hit. Det ble særskilt bedt redegjort for anførselen fra A som gjaldt manglende journalføring. fylkeslegens liste over tidligere klagesaker registrert på A. Helsetilsynet ble bedt om å kommentere klagerens påstand om at enkelte av klagesakene var helt «uten hold» og derfor «ikke-saker». Det ble også bedt opplyst om informasjonen i listen konkret ble tillagt vekt i saken, og om henvisningen til listen ble ansett å være en relevant saksopplysning. Endelig ble Helsetilsynet bedt om å kommentere anførselen fra A om at en gjenpart av fylkeslegens brev til Helsetilsynet i sin helhet var blitt sendt en av klagerne. Helsetilsynets svarbrev ble oversendt klageren som kom tilbake til saken med ytterligere anførsler. Etter at Helsetilsynet hadde oppgitt at det ikke hadde flere merknader å komme med, ble saken tatt opp til avsluttende behandling. I mitt avsluttende brev til Statens helsetilsyn skrev jeg: I brev 19. februar 1999 [til Statens helsetilsyn] kommenterte jeg den måten fylkeslegen hadde henvist til tidligere klagesaker i oversendelsesbrev til Helsetilsynet. Jeg uttalte at det neppe var noe å si på at fylkeslegen hadde gjort Helsetilsynet oppmerksom på at han tidligere hadde mottatt klager på A. En slik opplysning bidro til å opplyse saken bedre. Samtidig presiserte jeg at de opplysninger som gis, så langt mulig må være fullstendige og bygge på dokumenterte saker. Henvisningen til tidligere klagesaker burde ha vært fulgt opp av en individualisert og underbygget redegjørelse som viste hvilke klager det ble siktet til, og jeg kritiserte fylkeslegen for at dette ikke var gjort. Fylkeslegen har etter dette utarbeidet en egen «liste» over klagesaker på A. Her framgår stikkordmessig hva klagene gjelder, om klagen inkluderer forhold vedrørende «adferd» samt utfallet av den enkelte sak. «Listen» har vært oversendt Helsetilsynet til bruk i klagebehandlingen. A hevder at listen gir et uriktig bilde av sakene, og at den ikke skulle vært utarbeidet. Helsetilsynet skriver om dette i svarbrevet: «For å kunne føre tilsyn med landets helsepersonell er det viktig at tilsynsmyndigheten (fylkeslegene og Helsetilsynet) har kunnskap om tidligere klagesaker et helsepersonell har vært involvert i. Denne oversikten kan bidra i Helsetilsynets vurdering av praksis hos påklaget personell. I Helsetilsynets behandling av saker mot helsepersonell følges prinsippet om at saken skal være så godt opplyst som mulig, jf. forvaltningsloven §17. En oversikt over tidligere saker, uavhengig av utfall, vil kunne bidra til sakens opplysning. Helsetilsynet ser det derfor som praktisk at det i særlige tilfeller for internt bruk utarbeides egnede oversikter over tidligere klager på samme helsepersonell. Det vises til Sivilombudsmannens brev til Helsetilsynet av 19. februar 1999, hvor det uttales: «Det er neppe noe å si på at fylkeslegen i oversendelsesbrevet gjorde Helsetilsynet oppmerksom på at han også tidligere hadde mottatt klager på A. Fylkeslegens oppgave som saksforberedende organ var å bidra til at saken ble så godt opplyst som mulig, jf prinsippet i forvaltningsloven §17 første ledd, og jeg antar at opplysninger om tidligere saker kan være av betydning for om det skal reageres etter legeloven, og i så fall hvordan. I ovennevnte brev presiseres det at de opplysninger som gis så vidt mulig må være fullstendige, og at de må bygge på dokumenterte saker. Helsetilsynet er enig i dette. Helsetilsynet slutter seg også til Sivilombudsmannens anførsel om at også resultatet av sakene må fremgå av oversikten. Helsetilsynet vil i tillegg understreke at oversikter som den aktuelle ikke danner mer enn et utgangspunkt for saksbehandlingen. På bakgrunn av Sivilombudsmannens brev har Fylkeslegen utarbeidet den aktuelle listen, slik at det gis en oversikt over både hva klagen gjaldt, og hvilket resultat tilsynsmyndigheten kom til i saken. Vi viser for øvrig til Fylkeslegens brev av 4. mars 1999 og 21. september 1999 til A. Helsetilsynet stiller seg undrende til at A i brev av 6. april 1999 til Helsetilsynet anfører at han ikke har vært klar over at sakene som Fylkeslegen har samlet i en liste noensinne har vært registrert som klage. Som han selv sier i påfølgende avsnitt, har han gitt utførlige svar på «hver eneste en av sakene på denne listen». Helsetilsynet kan ikke se at det skulle være grunnlag for å kreve at han varsles om at en slik liste har blitt utarbeidet, i og med at listen kun har vært ment til internt bruk. Tilsynsmyndigheten vil, etter en konkret vurdering, måtte avgjøre hvorvidt tidligere (avsluttede) saker skal tas med i vurderingen av en ny sak. I denne sammenheng vil det være av betydning om sakene dreier seg om forhold av samme karakter, og om det av denne grunn er naturlig å se dem i sammenheng. Også klager hvor det konkluderes med «ikke kritikk» vil kunne være relevante i denne sammenheng, jf. vårt brev av 30. desember 1999, hvorfra det siteres: «Likevel vil et stort antall klager på én og samme lege, som gjelder noenlunde samme forhold, kunne tilsi at legen bør gjennomgå sin praksis, og undersøke om noe kan gjøres annerledes. Et stort antall klager kan altså indikere at ikke alt er som det bør være, selv om det i den enkelte sak konkluderes med «ikke kritikk». Helsetilsynet er oppmerksom på at helsepersonell kan bli utsatt for en mer eller mindre samlet «aksjon», hvor flere pasienter fremmer hver sin klage, uten at det kan sies å være noen realitet i klagene. Dette er tilsynsmyndigheten oppmerksom på i forbindelse med vurderingen av hvilken vekt klager skal tillegges. Det samme gjelder klager fra 3. og 4. person, jf. As brev av 6. april 1999 til Helsetilsynet. I aktuelle sak ble informasjonen i Fylkeslegens liste brukt for å illustrere at mange klager kan indikere et mønster i legens atferd, jf. sitatet over. Henvisningen til listen var imidlertid ikke en relevant saksopplysning i forhold til vurderingen av innholdet i de to aktuelle sakene. Som jeg har påpekt i brevet 19. februar 1999, er det generelt ikke noe til hinder for at fylkeslegen opplyser Helsetilsynet om klager som tidligere har vært rettet mot en innklaget lege. Hvorvidt opplysningene gis i selve oversendelsesbrevet til Helsetilsynet eller i et eget dokument, er av underordnet betydning. I den grad det er aktuelt å gi klageren innsyn i oversendelsesbrevet (helt eller delvis), kan det imidlertid være mest praktisk at opplysninger om tidligere klagesaker ikke framgår av dette, men i et særskilt dokument - se nedenfor om dette. I brevet har jeg også framholdt at opplysningene som skal brukes i behandlingen av en sak, må være fullstendige og bygge på dokumenterte saker, og jeg har merket meg at Helsetilsynet deler mitt syn her. Helsetilsynet har kommentert de enkelte sakene på «listen» i brev til A. I brevet blir de 13 spørsmålene han hadde stilt, besvart punktvis. Helsetilsynet ber i brevets pkt. 4 fylkeslegen om å kontrollere opplysningene på listen i sak nr. - - - og eventuelt utfylle disse. Jeg forutsetter at dette er gjort. Jeg forstår Helsetilsynet slik at fylkeslegen utarbeidet listen over tidligere klager bl.a. på bakgrunn av mitt brev 19. februar 1999. Det er da viktig for meg å få fram at det fra min side ikke har vært meningen å gi uttrykk for at slike «lister» rutinemessig skal oversendes Helsetilsynet i klagesaker. Slik oversendelse av en «liste», eller annen skriftlig henvisning til tidligere klagesaker mot helsepersonell kan som fremholdt av Helsetilsynet, være et nyttig og nødvendig bidrag til å opplyse saken tilstrekkelig. Oversendelsen skal imidlertid ikke framstå som en unødvendig belastning for helsepersonellet. Jeg forstår det slik at Helsetilsynet mener det ikke var en feil å utarbeide listen i denne saken. Helsetilsynet har likevel opplyst at henvisningen til «listen» ikke var en «relevant saksopplysning» i forhold til innholdet av de to aktuelle sakene. Hva som ligger i dette, er noe uklart, men meningen synes å være at sakene på listen ikke ble funnet avgjørende i vurderingen av om kritikk skulle gis på bakgrunn av klagene fra X og Y. Jeg har ikke ytterligere kommentarer til dette. A anfører at han finner det kritikkverdig at Y ble informert om at det forelå andre klager på ham. Han viser til at et brev fra fylkeslegen til Helsetilsynet med en henvisning til tidligere klager vedrørende hans adferd som lege, ble sendt med gjenpart til Y og pasientombudet. Det som fremgikk i dette brevet, var: «I likhet med øvrige klager på lege A som berører hans atferd som lege, står i denne saken i hovedsak påstand mot påstand hva gjelder den faktiske atferden til legen i form av hva som ble sagt, og i hvilken form. Fylkeslegen overlater til Statens helsetilsyn å ta stilling til sakens realiteter, men mener at det også i denne saken i bevisvurderingen må legges vekt på antallet innbyrdes uavhengige klager som berører lege As atferd. Det vises til listen over klager til fylkeslegen vedrørende As virksomhet som lege som ble sendt Helsetilsynet ved kopi av vårt brev av 23. mars 1999 til A. Listen finnes vedlagt i kopi også her. De aktuelle sakene som ikke tidligere er behandlet av Statens helsetilsyn eller Helsedirektoratet, ble oversendt Helsetilsynet ved fylkeslegens ekspedisjon av 19. april 1999. Som det fremgår av listen, har de fleste av sakene ikke endt med reaksjoner mot legen. I alle sakene som berører atferdsspørsmål står det ord mot ord mellom pasienten og legen når det gjelder det faktiske hendelsesforløpet. Helsetilsynet kommenterte anførselen slik i svarbrevet: «Normalt gis ikke en klager opplysninger om tidligere saker på angjeldende helsepersonell. I saker hvor flere klagesaker har vært til behandling under ett, vil likevel den enkelte klager bli orientert om at legen, på grunnlag av «aktuelle og andre klager», har fått en reaksjon fra tilsynsmyndigheten. Det blir imidlertid ikke sagt noe om hva eventuelle andre klager dreier seg om. Helsetilsynet kan ikke se at denne praksisen er i strid med Sivilombudsmannens synspunkter, jf. brev av 19. februar 1999. I brev samme dag til A beklages det imidlertid (i brevets pkt. 12) at det i saken her ble gitt opplysninger til Y om at det var registrert andre klager på ham. Som begrunnelse vises det til: «- - - Helsetilsynet vil påpeke at det ikke er hjemmel for å unnta fra offentlighet at en lege har fått en klage på seg. Helsetilsynet er likevel enig i at dette som hovedregel er unødvendig, og at det derfor bør unngås. Vi beklager at det likevel ble gjort i aktuelle sak. På bakgrunn av den beklagelsen som er gitt A, og siden jeg forstår Helsetilsynet dithen at det skal følge en mer restriktiv praksis enn tilfellet var her, gir saken ikke i seg selv grunn til å gå nærmere inn på problemstillingen omkring klagerens innsynsrett. Helsetilsynets henvisning til manglende «hjemmel» er imidlertid upresis. Dersom myndighetene ikke «har hjemmel» til å unnta et dokument for offentlighet, vil det innebære at klageren eller andre kan kreve innsyn etter offentlighetsloven - eventuelt også etter forvaltningsloven - dersom vedkommende må anses som part. Jeg vil derfor bemerke at selv om verken legeloven 13. juni 1980 nr. 42 eller lov om statlig tilsyn med helsetjenesten 30. mars 1984 nr. 15 har bestemmelser som beskytter legen mot innsyn, vil de alminnelige bestemmelsene om taushetsplikt i forvaltningsloven 10. februar 1967 §13 komme til anvendelse. Paragraf 13 første ledd lyder: Også leger vil være beskyttet av denne bestemmelsen. Om den nærmere forståelsen av bestemmelsen har bl.a. Justisdepartementets lovavdeling uttalt seg. Det vises til Wilhelm Matheson og Geir Woxholts bok med Lovavdelingens uttalelser s. 377 (arkiv nr. 2135/86) og uttalelse s. 432 (arkiv nr.1869/86). Sistnevnte uttalelse gjaldt lovligheten av Helsedirektoratets avgjørelse om å nekte innsyn i dokumenter i en sak som gjaldt etterforskning av en overlege på et sykehus, og hvor det sentrale var om dokumentene inneholdt taushetsbelagte opplysninger. Her uttales: «Fordi offentlige tjenestemenn er satt til å vareta allmennhetens interesser, må det settes snevrere grenser for taushetsplikten vedrørende vedkommende arbeidsforhold enn det som ellers gjelder. Taushetsplikt foreligger derfor trolig bare så langt opplysningene angår forhold av en slik art at de er egnet til å karakterisere overlegen som person. Hvorvidt en opplysning om tidligere klager på en lege må anses undergitt taushetsplikt, må med andre ord vurderes konkret. Et sentralt moment vil være om opplysningen karakteriserer legen som person, og særlig om opplysninger som kan bidra til å utlevere eller skade ham i allmennhetens øyne, jf. Ot.prp.nr.3 (1976-1977) s. 13. Klagene fra X og Y er vurdert i forhold til legeloven §25 (om forsvarlig legevirksomhet), §43 (om ordnede opptegnelser og journal) og §52 (om tilrettevisning og advarsler). Reaksjonsformen «uformell kritikk» er som kjent ikke nevnt i loven. A anfører at kritikken i begge sakene er basert på et uriktig faktisk grunnlag hvor de to klagernes historier ukritisk legges til grunn. I foreleggelsen herfra ble det spesielt bedt om kommentarer til anførselen i klagen om at A ikke selv hadde kontakt med AMK-sentralen, og at han derfor heller ikke hadde hatt mulighet for å notere noe i journalen om opplysninger mottatt derfra. I svarbrevet fra Helsetilsynet bemerkes det om dette: «Som det fremgår av vårt brev av - - - har Helsetilsynet gitt A kritikk i en konkret sak for at han ikke har gitt pasientens mor tilstrekkelig informasjon i foreliggende tilfelle, alternativt at han har gitt informasjonen, men ikke journalført den. Han ble ikke gitt kritikk for manglende journalføring av hvilke opplysninger han hadde mottatt fra AMK-sentralen. Som det fremgår av brevet er dette punktet tatt med under redegjørelsen for faktum, men ikke vektlagt i Helsetilsynets vurdering av saken. Med den redegjørelsen som her er gitt fra Helsetilsynet, og som A ikke har imøtegått i senere brev hit, har jeg ikke funnet holdepunkter for å gå videre med dette spørsmålet. De hensyn det er lagt vekt på, fremstår som relevante og saklige og det foreligger ikke grunn til å anta at avgjørelsen om å gi (uformell) kritikk med henvisning til legeloven, er fattet ut fra en uriktig forståelse av regelverket eller praksis. Somb-2000-37 Pasientskadeerstatning - spørsmål om foreldelse. ( Helserett, barnevern, sykehjem ) |
lovdata_cd_43203 | lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005 | 2,021 | no | 0.82 | Forvaltningslovens §27, jf. Parten skal gjøres kjent med vedtaket og få den informasjon han trenger for å kunne ivareta sine interesser i saken. Som regel skal det gis skriftlig melding om vedtaket. Det ville imidlertid være upraktisk å måtte gi en skriftlig melding om vedtak hver gang man avgjorde et krav om sykepenger eller refusjon for reiseutgifter. Unntak er derfor gjort for vedtak etter kapitlene 5, 8, 9 og 14, jf. folketrygdlovens §21-10 annet ledd. Men også her kan parten kreve å få vedtaket skriftlig bekreftet. - opplysning om adgangen til å se sakens dokumenter. Dette vil som regel være ivaretatt gjennom blankettrutiner eller ved standardtekster på EDB, men sjekk at så er tilfelle. I noen tilfeller - «når forholdene gir grunn til det» - vil det være på sin plass med ytterligere veiledning. - adgangen til å få tilkjent saksomkostninger. (Se §3 i Forskrifter om forvaltningsorganenes veiledningsplikt, fastsatt med hjemmel i forvaltningslovens §11.) |
lovdata_cd_14225 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.391 | Forskrift om vern av Sylteosen fuglefredingsområde, Fræna kommune, Møre og Romsdal. |
wikipedia_download_nbo_Forskrift om sikkerhet ved elektriske anlegg_62132 | wikipedia_download_nbo | 2,021 | no | 0.878 | '''Forskrift om sikkerhet ved arbeid i og drift av elektriske anlegg''' ('''FSE''') ble vedtatt 28. april 2006 med ikrafttredelse 1. juli samme år, og erstattet da de to tidligere forskriftene FSL (forskrift om sikkerhet ved arbeid i og drift av lavspenningsanlegg) og FSH (forskrift om sikkerhet ved arbeid i og drift av høyspenningsanlegg). FSE bygger på europanormen EN 50110 som er oversatt og tilpasset norske forhold gjennom NEK EN 50110. Forskriften gjelder for arbeid på eller nær ved elektriske anlegg som er under spenning eller er tilrettelagt for å komme under spenning, samt for drift av elektriske anlegg. Forskriften gjelder videre for elektriske anlegg under bygging eller demontering selv om de ikke er tilrettelagt for å komme under spenning, dersom anleggene kan komme under spenning på annen måte. FSE må følges av elektrobransjen og andre som jobber i nærheten av elektriske anlegg. FSE tar bare for seg det grunnleggende i sikkerhetsaspektet. Derfor krever FSE at netteiere rundt omkring i landet har en driftsleder, som har det overordnede ansvar for strømanlegget. Driftsleder må utarbeide Driftleders instrukser, som vil være en skjerpelse av FSE hvor de stiller strengere krav pga. lokale forhold. Dersom forskriften brytes vil dette gi grunnlag både for bøter og fengselsstraffer, og det er opp til det lokale el-tilsyn å drive kontroll av elektriske anlegg, og arbeid på dette. * FSE på lovdata. |
lovdata_cd_40681 | lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005 | 2,021 | no | 0.427 | Gjelder kravet for et tidsrom forut for ikrafttredelsestidspunktet, skal trygdekontoret anvende det tidligere regelverket for denne perioden. |
lovdata_cd_24017 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.335 | Endringane trer i kraft 1. januar 2001. |
lovdata_cd_47563 | lovdata_cd_rundskriv_lovavdeling_2005 | 2,021 | no | 0.836 | Sammendrag: Avtale- og obligasjonsrett Lov om renter ved forsinket betaling §1 og §5. Vi viser til brev 21 oktober 1998, der Landbruksdepartementet ber Justisdepartementet, Lovavdelingen, vurdere om det kan kreves forsinkelsesrente i forbindelse med erstatningskrav etter husdyrloven (lov 8 juni 1962 nr 4) §11 første ledd. Vi beklager at svar foreligger først nå. Etter vår vurdering må det være klart at et krav på erstatning i medhold av husdyrloven §11 første ledd ikke et pengekrav på formuerettens område i forhold til forsinkelsesrenteloven §1. Dermed vil det ikke foreligge krav på forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven §2 i disse tilfellene. Etter forsinkelsesrenteloven §5 kan retten i fullbyrdelsesdom for pengekrav utenfor formuerettens område etter påstand tilkjenne forsinkelsesrenter. Etter ordlyden er det ikke opplagt at denne bestemmelsen kommer til anvendelse når erstatningsbeløp fastsettes ved skjønn. I rettspraksis i forhold til ekspropriasjonserstatning synes det imidlertid lagt til grunn at bestemmelsen i utgangspunktet kommer til anvendelse, se avgjørelsene referert i Rt-1984-476 og RG-1988-949. Vi antar ut fra dette at forsinkelsesrenteloven §5 kommer til anvendelse også i forhold til erstatning etter husdyrloven. Erstatning etter forsinkelsesrenteloven §5 skal regnes fra saksanlegget, eller om kravet forfaller senere, fra forfallstid. I rettspraksis i forhold til ekspropriasjon, se avgjørelsene angitt ovenfor, er det lagt til grunn at forfall i forhold til forsinkelsesrenteloven §5 inntrer først når skjønnet er rettskraftig, forutsatt at arealene er tiltrådt på dette tidspunktet. Vi antar at tilsvarende synspunkter må legges til grunn i forhold til husdyrloven. Det vil innebære at forsinkelsesrenter løper fra det tidspunkt skjønnet er rettskraftig, dersom tiltak etter §3 er gjennomført på dette tidspunktet. Dersom tiltakene først gjennomføres senere, antar vi at forsinkelsesrenter først vil løpe fra gjennomføringen av tiltakene. Det følger av forsinkelsesrenteloven §5 at renteplikt fastsettes av retten, og at renter forutsetter at det er lagt ned påstand om dette. Ved ekspropriasjon skal det ytes erstatning for avsavnstap ved forhåndstiltredelse, jf ekspropriasjonserstatningsloven §10 tredje punktum. Slik avsavnsrente vil gjelde for tiden frem til det foreligger rettskraftig skjønn (deretter løper renter etter forsinkelsesloven §5, se foran). Avsavnsrenten fastsettes ut fra en konkret vurdering, dvs at forsinkelsesrenteloven §5 verken direkte eller indirekte er avgjørende, jf Rt-1984-476 (på s 490-491). Umiddelbart vil vi anta at det etter omstendighetene også vil være grunnlag for å ta med avsavnsrente i erstatning fastsatt ved skjønn etter husdyrloven §12. JDLOV-1998-12432 Sammenslutningsrett Aksjeloven og allmennaksjeloven §21-2. |
lovdata_cd_56637 | lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.942 | Som for kap. 4.2. Det gjøres spesielt oppmerksom på at kjemikalier som følger eksportstrømmen gjennom rørledning til andre installasjoner eller landanlegg skal rapporteres. |
lovdata_cd_19265 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.678 | Gjelder for: Onsøy kommune, Østfold. |
lovdata_cd_27403 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.363 | Forskrift om opningstider for severingsstader, Aurland kommune, Sogn og Fjordane. Fastsett av Aurland kommunestyre 1. april 2004 med heimel i lov 13. juni 1997 nr. 55 om serveringsvirksomhet (serveringsloven) §15 første ledd. |
lovdata_cd_19074 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.896 | 3. Vedlikehold av eksisterende skiløyper, herunder motorisert ferdsel for oppkjøring av disse. |
lovdata_cd_85 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.458 | Fra den tid Fylkesmannen i Opland bestemmer overføres eiendommen Almsødegården gnr. 150 bnr. 6 av sk. mk. 3.80 fra Tingelstad sokn i Brandebu herred til Gran herred og eiendommen Trætroten gnr. 157 bnr. 3 av sk.mk 0.08 fra Gran herred til Tingelstad sokn i Brandbu herred. |
lovdata_cd_32856 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | nn | 0.846 | I. Denne generalplanvedtekta knyter seg til generalplan for Øystre Slidre kommune, vedteken av Øystre Slidre kommunestyre 9. juni 1982 og slik den er godkjent av Miljøverndepartementet 5. mai 1983. Vedtekta gjeld for dei areala der kommunikasjons-, vassforsyning-, kloakk- eller elektrisitetstilhøva for tida ikkje er tilfredsstillande ordna, jfr. pkt. II. II. Vedtekten omfattar byggjeområda i soneplanane vist på kart i målestokk 1:100.000, datert januar 1981. Karta er gjeve påteikning frå Miljøverndepartementet 5. mai 1983. III. I dei planlagde byggjeområda som er nevnt under pkt. II kan grunnen for tida ikkje bli bygd. Når særlege grunnar ligg føre og tiltaket ikkje vil vanskeleggjera arbeidet med å gjera det aktuelle området byggjeklart kan bygningsrådet gjera unnatak frå vedtekta. IV. Denne vedtekta trer i kraft straks frå stadfestingsdato og gjeld til kommunikasjons-, vassforsynings-, kloakk- og eller elektrisitetstilhøva etter kommunestyret sitt skjønn er tilfredsstillande ordna for det aktuelle byggjeområdet, men ikkje ut over 10 år. (II 1983 s 357) |
lovdata_cd_31631 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.869 | Ved utlikning av refusjon for kommunens utgifter til veg og kloakk, skal legges til grunn utgiftsoverslag etter de faste priser som er fastsatt i departementets normal-vedtekt tabell 1 og 2 klasse I og II. (I 1966 s 1842) |
lovdata_cd_35050 | lovdata_cd_odelsting_2005 | 2,021 | no | 0.797 | Publisert: Ot.prp.nr.32 (2000-2001) Tittel: Om lov om endringer i vegtrafikklov 18. juni 1965 nr. 4 (vegprising) Vegprising er omtalt i St.meld.nr.34 (1992-1993) Norsk veg- og vegtrafikkplan 1994-97, St.meld.nr.37 (1996-1997) Norsk veg- og vegtrafikkplan 1998-2007 samt i St.meld.nr.46 (1999-2000) Nasjonal transportplan 2002-2011. Ved behandlingen av St.meld.nr.37 (1996-1997) stilte flertallet i Stortingets samferdselskomité seg positiv til innføring av vegprising, jf Innst.S.nr.273 (1996-1997) side 25. Vegprising innebærer at trafikanter må betale for å bruke bestemte deler av vegnettet til bestemte tider. Samferdselsdepartementet legger med dette frem forslag til ny bestemmelse i vegtrafikklov 18. juni 1965 nr. 4 som gir hjemmel for at det, med samtykke fra Stortinget, kan innføres vegprising på offentlig veg i et nærmere fastsatt område. Lovforslaget omfatter følgende hovedpunkter: - Formålet med vegprising skal være trafikkregulering. Vegprising skal tas i bruk for å regulere vegtrafikk, der dette fremstår som et hensiktsmessig og effektivt virkemiddel for å redusere køproblemer og til å bedre lokale miljøforhold. Det skal ikke være mulig å ta vegprising i bruk uten at det kan dokumenteres reelle kø- og miljøproblemer lokalt. - Vegprising og bompengefinansiering skal ikke brukes samtidig i samme område. - Vegprising skal tas i bruk som et supplement til dagens drivstoffavgifter. - Det skal som en hovedregel kreves tilslutning fra berørte kommuner og fylkeskommuner gjennom lokale vedtak i hvert enkelte tilfelle. I helt spesielle situasjoner kan Samferdselsdepartementet foreslå at vegprising pålegges. Stortinget skal fatte endelig vedtak i hvert enkelt tilfelle. - Kostnadene ved etablering og drift av vegprising skal dekkes av inntektene. Nettoinntektene skal fordeles mellom staten og kommunesektoren med 50 % på hver. Staten kan fastsette en annen fordelingsnøkkel dersom en lik fordeling vil gi åpenbare skjevheter. Fordelingen innen kommunesektoren må vurderes nærmere i det enkelte tilfelle på bakgrunn av de transportoppgaver som skal løses. Den endelige inntektsfordelingen mellom de ulike forvaltningsnivåene og innen det enkelte forvaltningsnivå, skjer gjennom Stortingets behandling av den enkelte vegprisingsproposisjonen. - Nettoinntektene skal øremerkes transportformål i det berørte området. Det legges ikke begrensninger på type transportformål. - Den kommunale og fylkeskommunale andelen av nettoinntektene skal ikke inngå i statsbudsjettet og ikke regnes med i det årlige kommunaløkonomiske opplegget. - Den statlige andelen av inntektene og motsvarende utgifter vil inngå i statsbudsjettet (bruttobudsjettering), og føres på egne kapitler/poster. - Det skal utformes forskrifter om takstfastsettelse, tilleggsavgift og fordeling av nettoinntekter. I kapittel 2 omtales bakgrunnen for lovforslaget. Forholdet til EØS- regelverket omtales i kapittel 3. Hovedpunkt i høringsnotatet som ble sendt på alminnelig høring i september 1999, omtales i kapittel 4. I kapittel 5 gis det en omtale av den alminnelige høringen av høringsnotatet. Det gis en oversikt over de høringsinstanser som mottok høringsnotatet for eventuelle merknader. Videre trekkes frem sentrale merknader innkommet under høringen. Samferdselsdepartementets forslag knyttet til vegprising blir omtalt i kapittel 6, herunder departementets vurdering av de sentrale høringsuttalelsene. Kapittelet er bygd opp temavis. I kapittel 7 gås det nærmere inn på administrative og økonomiske konsekvenser. I kapittelet omtales bl.a fordelingsmessige konsekvenser av vegprising samt budsjettering av nettoinntekter fra vegprising. Vegtrafikken påfører samfunnet en rekke kostnader som trafikantene ikke i særlig grad har økonomiske motiv for å ta hensyn til (eksterne kostnader). Dette kan f.eks. være miljøkostnader og køkostnader. For å bedre samsvaret mellom de samfunnsøkonomiske kostnadene og de privatøkonomiske kostnadene forbundet med vegtrafikk, har det vært innført «miljøelementer» i nasjonale avgifter, som f.eks. CO2-avgiften. Slike generelle avgifter vil imidlertid i liten grad være effektive overfor eksterne kostnader som varierer betydelig med tid og sted. Dette kan gjøre det vanskelig å finne et godt samsvar mellom avgiftens størrelse og de eksterne kostnadene, som det skal korrigeres for. Vegprising innebærer at trafikantene må betale for å benytte bestemte deler av vegnettet til bestemte tider. Vegprising vil derfor i større grad kunne korrigere for eksterne kostnader, som avhenger av når og hvor bilkjøringen finner sted. Ved at bilistenes kostnader i større grad samsvarer med de totale samfunnsmessige kostnadene ved bilkjøring, legges forholdene til rette for bedre avveining mellom nytten en trafikant har av bilbruk på et bestemt tidspunkt, og den samfunnsmessige kostnaden bruken innebærer. Bruk av vegprising vil kunne være særlig aktuelt i storbyene. Vegprising vil bl.a kunne medføre at en del trafikanter velger andre reisemål, en annen kjørerute, et annet reisetidspunkt eller et annet transportmiddel enn de ellers ville ha gjort. Dette kan bidra til bedret utnyttelse av vegkapasiteten, og også gi et bedre lokalt miljø ved at drivstoffbruk og avgassutslipp kan reduseres innen området som omfattes av vegprisingsopplegget. Rådsdirektiv 93/89 inngår som en del av EØS-avtalen, og regulerer årsavgifter og anvendelse av bompenger og vegbruksavgifter for godstransport. Vegbruksavgifter gjelder for bestemte vegnett eller visse kategorier av veger, som er sentrale for fellesskapstransportene (transportårer). Rådsdirektiv 1999/62/EF ble vedtatt i EU den 17. juni 1999, og erstatter Rådsdirektiv 93/89. Direktivet trådte i kraft 1. juli 2000 i EU, men er foreløpig ikke implementert i norsk rett. Etter Samferdselsdepartementets vurdering får ikke Rådsdirektiv 1999/62/EF anvendelse på avgifter for kjøring i byer eller på regulerende avgifter, hvor formålet er å unngå trafikkoverbelastning på visse steder og til visse tidspunkter. Samferdselsdepartementet ser det derfor slik at vegprising ut fra sitt formål og lokale tilknytning faller utenfor direktivets anvendelsesområde. EU-Kommisjonen har i brev til Samferdselsdepartementet av 31. juli 2000 bekreftet dette. Et høringsnotat med forslag til endringer i vegtrafikkloven vedrørende vegprising ble sendt på alminnelig høring ved brev av 15. september 1999. Lovforslaget omfattet følgende hovedpunkt: Formålet med vegprising skal være trafikkregulering. I motsetning til ved bompengeordninger, vil det for vegprising ikke være naturlig å sette begrensinger til varigheten. Vegprising og bompengefinansiering skal ikke benyttes samtidig i samme område - eksisterende bomringer må derfor enten avvikles etter planen eller reforhandles før vegprising kan tas i bruk i disse områdene. Som en hovedregel skal lokale myndigheter selv ta initiativ til å innføre vegprising og det skal kreves tilslutning fra berørte kommuner og fylkeskommuner gjennom lokale vedtak. Samferdselsdepartementet skal i særlige tilfelle kunne pålegge bruk og Stortinget skal fatte endelig vedtak i hvert enkelt tilfelle. Det ble ikke tatt stilling til spørsmål som størrelsen på prisnivået. Myndigheten til å fastsette prisnivået ble foreslått delegert til Vegdirektoratet og det skal utarbeides utfyllende retningslinjer for fastlegging av prisnivået og sentrale forskrifter om tilleggsavgift ved unnlatt betaling. Det ble vist til at drivstoffavgiftene er begrunnet med at trafikanter skal stilles overfor de generelle vegbruks-, ulykkes- og miljøkostnadene som de påfører samfunnet. Vegprising skal ta sikte på å redusere køproblemer og til å bedre lokale miljøforhold, f.eks. i de største byene. Det ble lagt til grunn at vegprisingssystemer vil kunne begrunnes som et supplement til dagens drivstoffavgifter. Inntektene vil avhenge av utforming av det enkelte vegprisingssystem og av hvilke steder som tar i bruk virkemiddelet. Det vil ikke være mulig å gi et entydig svar på hvor høye inntektene vil bli. Kostnadene ved etablering og drift av et vegprisingssystem skal dekkes av inntektene. Det ble foreslått at nettoinntektene skal fordeles mellom statlige og berørte kommunale og fylkeskommunale myndigheter etter en nærmere vurdering, slik det ble lagt til grunn ved Stortingets behandling av saken i St.meld.nr.37 (1996-1997). Det ble uttalt at en slik fordeling skal ta utgangspunkt i objektive kriterier som vil bli fastsatt gjennom arbeidet med utfyllende retningslinjer. Høringsnotatet foreslo videre at nettoinntektene skal øremerkes lokale transportformål, herunder kollektivtransport, trafikksikkerhet og miljø. Dette er en endring i forhold til St.meld.nr.37 (1996-1997) Norsk veg- og vegtrafikkplan 1998-2007. Øremerking vil være viktig for å skape lokal forståelse for vegprising og det kan gi sterkere vilje til å innføre ordningen. Det ble lagt til grunn at de aktuelle tiltakene skal skisseres i den enkelte vegprisingsproposisjon, og følges opp ved jevnlig rapportering til Stortinget. Samferdselsdepartementet kan med samtykke fra Stortinget definere andre formål enn lokale transportformål som nettoinntekten skal kunne anvendes til. Det ble forutsatt at lokale myndigheter administrerer og forestår driften av vegprisingsordningen. Samferdselsdepartementet fant det lite hensiktsmessig å legge føringer for hvordan en slik forvaltningsordning skal organiseres, men antok at det vil være hensiktsmessig å opprette lokale aksjeselskap på linje med de som eksisterer for bompengeinnkreving. Departementet mente at det i den enkelte sak bør inngås en avtale mellom lokale myndigheter og staten og at Vegdirektoratet blir tillagt ansvaret for oppfølging av denne avtalen. Det ble tatt sikte på å nærmere vurdere hva som skal inngå i en slik avtale. Det ble uttalt at det må utvikles rutiner for rapportering og kontroll for å sikre at den enkelte ordning utvikles og brukes i samsvar med forutsetningene og at Vegdirektoratet må utforme et nærmere opplegg for dette. Det ble ikke lagt sterke føringer for valg av teknologi, men det ble uttalt at det vil være en fordel at det siktes mot at systemene gjennom standardisering også kan nyttes til andre formål, som for eksempel parkering. Det ble lagt til grunn at det må foretas en grundig avveining i forhold til personvernet før en ordning eventuelt innføres. Lovforslaget ble sendt på høring til følgende høringsinstanser: - Norges Kommunale Parkeringsforening (NORPARK) Høringsinstansene gir i stor grad tilslutning til lovforslaget. Det har imidlertid vært reist innvendinger mot enkelte forhold i lovforslaget, bl.a er det sterk motstand mot at staten skal kunne pålegge bruk av vegprising og endre formål for anvendelse av nettoinntektene. Enkelte sentrale høringsinstanser - Justisdepartementet, Arbeids- og administrasjonsdepartementet/Konkurransetilsynet samt Vegdirektoratet - har uttalt at nærmere bestemmelser som skal regulere ordningen, bør gis som forskrifter fremfor retningslinjer. Begrunnelsen er at dette i stor grad vil være bestemmende for rettigheter og plikter for publikum. Enkelte sentrale høringsinstanser stiller seg negativ til lovforslaget. Dette gjelder særlig Buskerud og Vest-Agder fylkeskommuner, Stavanger kommune, Norges Automobil-Forbund (NAF) samt Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO). Det uttales bl.a at vegprising vil bli en form for dobbelbeskatning, at vegprising vil ramme sosialt skjevt og at det i dag ikke eksisterer et historisk erfaringsmateriale om trafikkmessige effekter av vegprising. Vegdirektoratet uttaler at det i byområder kan være behov for både å regulere trafikken ved hjelp av vegprising og foreta investeringer i vegnettet ved hjelp av bompenger. Direktoratet anser det derfor som uheldig å ikke kunne ha mulighet for å bompengefinansiere enkeltprosjekter innenfor områder med vegprising. Justisdepartementet stiller spørsmål ved om det bør kreves samtykke fra Stortinget i de tilfeller hvor de aktuelle kommuner og fylkeskommuner er enig i ordningen. Nærings- og handelsdepartementet, Hordaland fylkeskommune, Akershus fylkeskommune, Oppland fylkeskommune, Sør-Trøndelag fylkeskommune, Stavanger kommune, Drammen kommune, Kommunenes Sentralforbund og Transportbrukernes Fellesorganisasjon mener at bruk av vegprising bør være basert på tilslutning fra berørte kommuner og fylkeskommuner gjennom lokale vedtak uten at staten kan gi pålegg. Det blir vist til at statlig pålegg vil kunne åpne for å utvikle ordningen til en fiskal ordning og svekke tilliten til at ordningen blir brukt som forutsatt. Akershus fylkeskommune, Sør-Trøndelag fylkeskommune og Kommunenes Sentralforbund er uenig i at prisnivået skal fastsettes av Vegdirektoratet - ansvaret bør ligge hos fylkeskommunen i nært samarbeid med berørte kommuner. Transportbrukernes Fellesorganisasjon uttaler at vegprising kun må brukes for å hindre økte transportkostnader. Norsk Petroleumsinstitutt mener at dagens drivstoffavgifter ligger betydelig høyere enn summen av lokale, regionale og globale eksterne effekter ved bilbruk. Innføring av vegprising må derfor resultere i at den generelle drivstoffavgiften reduseres. Justisdepartementet påpeker at det i høringsnotatet ikke er sagt hvem som skal fastsette nøkkelen for fordeling av nettoinntektene, men at det synes forutsatt i motivene at spørsmålet vil bli vurdert av Stortinget. Slik høringsnotatet er utformet, holder man det rettslig åpent om fordelingsnøkkelen vil bli bestemt av Stortinget eller av Samferdselsdepartementet når ikke Stortinget har avgjort noe om den. Justisdepartementet uttaler videre at ordlyden i høringsnotatet ikke gjør det klart om inntektene fra vegprising kan brukes til infrastrukturtiltak - det er uklart hva som skal regnes som «miljørettede investeringer i vegnettet», og om dette vil omfatte vegutvidelser. Justisdepartementet viser til at høringsnotatet åpner for at inntektene også skal kunne brukes til andre formål enn lokale transportformål, dersom Stortinget har gitt samtykke til det. Justisdepartementet har ikke innvendinger mot at det kreves samtykke fra Stortinget til å fravike lovordningen, men reiser spørsmål om tilslutning fra berørte fylkeskommuner og kommuner kunne være tilstrekkelig. Nærings- og handelsdepartementet, Akershus fylkeskommune, Sør-Trøndelag fylkeskommune, Stavanger kommune, Kommunenes Sentralforbund, Transportbrukernes Fellesorganisasjon og Transportbedriftenes Landsforening mener at staten ikke bør kunne omdefinere formålet for anvendelse av inntektene fra vegprising. Det blir trukket frem at dette vil fjerne den lokale forståelsen for vegprising og at dette vil åpne for å utvikle ordningen som en fiskal ordning og dermed svekke tilliten til at ordningen blir brukt som forutsatt. Transportbrukernes Fellesorganisasjon uttaler at inntektene må brukes til utbygging av infrastrukturen i de områder som omfattes av ordningen, ikke til drift av kollektivselskaper - da dette vil fjerne et viktig incitament for effektiv drift av kollektivselskaper og åpne for en subsidiering som det kan bli vanskelig å begrense. Vegdirektoratet uttaler at finansiering av kostnader som ikke er klart tidsbegrensede kan skape et avhengighetsforhold til innkrevingen som gjør det vanskelig å få til opphør, dersom trafikk og miljøproblemene løses. Direktoratet mener videre at det er viktig å ha avklart både fordeling og bruk av inntektene på forhånd. Det foreslås at det etableres et samarbeidsforum med berørte lokale myndigheter, som skal komme frem til de beste løsningene uavhengig av myndighetsansvar forut for behandling av saken i departement og Storting. Videre må det avtales hvordan en skal fastsette inntektsfordelingen, dersom det ikke oppnås lokal enighet - det bør vurderes om f.eks. fylkesmannen kan få en meglingsrolle slik som ved innsigelser i plansaker og om Samferdselsdepartementet skal fatte endelig avgjørelse. Når det gjelder fordelingskriterier for fordeling av inntektene, mener Vegdirektoratet at eksempelet i høringsnotatet der trafikkfordeling antydes som mulig kriterium, bør strykes - direktoratet mener at dette kan gi staten det meste av inntektene. Vegdirektoratet uttaler at det kreves forpliktende avtaler med lokale myndigheter, når midlene skal øremerkes transportformål. I motsatt fall kan lokale myndigheter redusere sin ordinære innsats til transportformål for å skaffe rom i budsjettene til andre viktige formål. Dette krever en annen type avtale enn dagens bompengeavtaler. Datatilsynet uttaler at valg av teknologiske løsninger kan få vesentlig betydning i personvernsammenheng. Som et generelt utgangspunkt anbefales det at man i minst mulig grad velger teknologiske og organisatoriske løsninger som fordrer registrering av trafikantenes bruk av vegnettet. Datatilsynet er tilfreds med at det legges opp til en grundig avveining i forhold til personvernet før en ordning med vegprising eventuelt innføres. Samferdselsdepartementets forslag blir omtalt i dette kapittelet, herunder departementets vurdering av de sentrale høringsuttalelsene. Kapittelet er bygd opp temavis. Samferdselsdepartementet holder i hovedsak fast ved vurderingene i høringsnotatet. Samferdselsdepartementet er enig i at nærmere bestemmelser som skal regulere ordningen, gis som forskrifter fremfor retningslinjer slik flere av høringsinstansene har påpekt. Med hjemmel i vegloven § 27, er det adgang til å innkreve bompenger på offentlig veg. Bompengeinntektene kan benyttes til formål som vegloven skal ivareta, slik som finansiering av nye vegprosjekter (planlegging og bygging), vegutbedringer og vegvedlikehold. Hovedformålet med dagens bompengeinnkreving er finansiering av spesifikke prosjekter. Bompengeprosjekter er tidsbegrensede, og skal avvikles når prosjektene er nedbetalt. Bompengeinntekter kan også benyttes til tiltak for kollektivtrafikk som kollektivfelt og lignende, samt miljø- og trafikksikkerhetstiltak, som er definert som en del av det spesifikke vegprosjektet. Loven åpner også for finansiering av investeringer i faste anlegg og installasjoner for kollektivtrafikk på jernbane, herunder sporveg og tunnelbane - når dette samlet sett gir en bedre transportløsning. I praksis har dette hittil vært begrenset til lokale baner. Avgrensingen til «investeringer» medfører at drift av kollektivtrafikk, kjøp av materiell m.v. ikke kan finansieres gjennom bompenger på vegnettet. Vegloven gir også åpning for bruk av bompengeinntekter til vegvedlikehold. Denne muligheten har imidlertid ikke vært benyttet. Hovedårsaken til dette er at bompengeinnkrevingen skal være tidsavgrenset og at en slik finansieringsform dermed framstår som lite hensiktsmessig for oppgaver av permanent karakter. Takstoppleggene for bompengeordningene er ulike (rabattsystemer, periodekort m.v.). Ordningene er primært utformet ut fra finansieringsbehovet. Alle takstopplegg vil imidlertid til en viss grad ha en trafikkbegrensende effekt. Utgangspunktet ved vurdering av bompengetakstene er at takstene skal være tilnærmet slik at de gjenspeiler den nytte trafikantene får av utbyggingen. På dette grunnlag gjøres vurderinger av hvilke kostnader bompengene kan og bør dekke når takstnivå foreslås. Det er åpnet for at bomavgiften kan differensieres over døgnet. Bruk av slike tidsdifferensierte satser er i overensstemmelse med vegloven, så lenge dette ikke går ut over bompengeinntektene. Hovedformålet med etableringen av bompengeprosjektet skal være finansiering, og bakgrunnen for tidsdifferensiering er å lette finansieringen av et veganlegg samtidig som betalingsplikten fordeles mer rettferdig. På denne måten kan et element av en hensiktsmessig trafikkregulering i områder hvor trafikken i deler av tiden gir betydelige eksterne virkninger, tas inn i eksisterende bompengeordninger - men reguleringen blir kun en bieffekt. Bruk av tidsdifferensierte satser forutsetter lokalpolitisk vedtak. Formålet med vegprising er trafikkregulering med sikte på å korrigere for eksterne kostnader, som avhenger av når og hvor trafikken finner sted. En vegprisingsordning vil særlig kunne være et effektivt virkemiddel for å begrense køproblemer og lokale miljøproblemer. Det skal ikke være mulig å ta vegprising i bruk uten at det kan dokumenteres reelle kø- og miljøproblemer lokalt. Slike problemer vil ofte variere betydelig, f.eks. over døgnet. I et vegprisingsopplegg vil det derfor normalt være viktig at takstene differensieres over tid mest mulig i tråd med kostnadene. Vegprising vil bl.a kunne medføre at en del trafikanter: Vegprising vil bidra til en bedre utnyttelse av vegkapasiteten og gi et bedre miljø. I motsetning til en bompengeordning, vil det for en vegprisingsordning ikke være naturlig i utgangspunktet å sette begrensninger til varigheten. Departementet vil imidlertid foreslå at hver enkelt ordning skal revurderes etter maksimalt 10 år. En innføring av et vegprisingssystem bør vurderes i forhold til andre virkemidler overfor lokale miljø- og køproblemer, og bør bare innføres når ordningen framstår som et hensiktsmessig og effektivt virkemiddel. Blant annet anses vegprising å kunne være aktuelt å ta i bruk i lokale transportpakker som ett av flere tiltak. Departementet er ikke enig i - slik Vegdirektoratet har foreslått i høringen - at det skal være mulig å bompengefinansiere enkeltprosjekter innenfor områder med vegprising. Departementet opprettholder forslaget i høringsnotatet om at det ikke skal benyttes vegprising og bompengefinansiering i samme område samtidig. En slik kombinasjon vil bl.a kunne ha en uheldig virkning på forståelsen av de ulike formålene ved de to ordningene. Ordningene vil også delvis kunne være i motstrid med hverandre. Formålet med vegprising er som nevnt trafikkregulering, og intensjonen med ordningen er bl.a at trafikkmengden skal reduseres. Dette formålet vil stå i motstrid med bompengeordningen der formålet er finansiering. Dersom trafikkmengden reduseres, vil inntektsgrunnlaget kunne svekkes. Departementet forutsetter derfor at bompengeringene rundt de større byene enten må avvikles etter planen eller reforhandles før vegprising tas i bruk i disse områdene. Dette er særlig begrunnet i to forhold: - For det første er bompengeringene basert på etablerte avtaler, som omfatter utbygging og finansielle forpliktelser. Disse avtalene bør oppfylles etter forutsetningene, om bompengeordningens troverdighet skal opprettholdes. - For det andre er bompengestasjonenes plassering bestemt ut fra et finansieringsbehov. De er ikke nødvendigvis godt egnet, om formålet endres til å regulere trafikken. Vegprising skal som hovedregel være et lokalt virkemiddel. Bakgrunnen for dette er bl.a. det generelle politiske ansvar, kjennskapen til lokale forhold og vurderingen av vegprising i forhold til andre lokale virkemidler. Disse forhold tilsier en viktig rolle for lokale myndigheter. Det er primært i de største byområdene at vegprising kan være aktuelt. Trafikksituasjonen i disse områdene er sammensatt, og bruk av vegprising vil med stor sannsynlighet kunne involvere flere kommuner. I hvert tilfelle hvor et vegprisingsprosjekt er aktuelt, må det gjennomføres en nærmere vurdering av prosjektet. Det må legges vekt på problembeskrivelse, forventede trafikale og miljømessige virkninger, andre tiltak som eventuelt må gjennomføres parallelt, konkret systemutforming, prisnivå samt fordeling og bruk av inntektene. Det må i denne sammenheng gjennomføres analyser av samfunnsøkonomisk lønnsomhet av prosjektet. Samferdselsdepartementet understreker betydningen av lokalt samarbeid, og foreslår at det kreves tilslutning fra berørte kommuner og fylkeskommuner gjennom lokale vedtak. Når lokale vedtak er fattet, framsendes forslaget via Vegdirektoratet til Samferdselsdepartementet. Departementet viser til ordningen med samtykke fra Stortinget til å innføre bompengeinnkreving, jf vegloven § 27, og finner det også hensiktsmessig med Stortingets samtykke ved innføring av vegprising. Samferdselsdepartementet legger til grunn at som hovedregel bør lokale myndigheter selv ta initiativ til å innføre vegprising. Departementet viser imidlertid til at mange av miljøproblemene som er knyttet til veg og vegtrafikk, har en nær sammenheng med trafikkens størrelse. Tiltak som gir redusert trafikk, vil kunne føre til mindre luftforurensning og redusert støy i de områder som berøres. Sentrale virkemidler kan være fysiske tiltak i vegsystemet som utbygging av nytt hovedvegnett, miljøtunneler og omkjøringsveger. Som ansvarlig for forurensningssituasjonen langs riksvegnettet, har staten som vegholder ansvar for å gjennomføre nødvendige tiltak på riksvegnettet. Lovfestede miljøkrav medfører at staten som riksvegeier har ansvar for å etterkomme disse kravene på riksvegnettet. Ettersom vegprising har som formål å bedre fremkommeligheten på vegnettet lokalt og ivareta det lokale miljøet, kan bruk av vegprising være et alternativ til unødig kostbare tiltak for staten. Departementet kan ikke slutte seg til - slik enkelte høringsinstanser har foreslått under høringen - at staten ikke skal kunne gi pålegg om bruk av vegprising. Departementet opprettholder på denne bakgrunn forslaget om at staten i særlige tilfeller bør ha en adgang til å kunne gi pålegg om innføring av vegprising. Det foreslås derfor at Samferdselsdepartementet gis hjemmel til med samtykke fra Stortinget å kunne pålegge lokale myndigheter å innføre vegprising. Det er viktig å påpeke at denne adgangen bare skal kunne benyttes rent unntaksvis. Lokale myndigheter skal bli forelagt forslag om statlig pålegg om bruk av vegprising, før det legges frem for Stortinget. Det har vært vurdert om vedtak om innføring av vegprising bør skje på grunnlag av planer som vurderer bl.a arealbruken, og transportsystemet i en regional sammenheng. Samferdselsdepartementet anser det ikke som hensiktsmessig å stille et særskilt plankrav ved innføring av vegprising, da plansituasjonen og behovet for planvurderinger kan variere fra område til område - beslutning om bruk av plan bør overlates til regionale og lokale myndigheter. Departementet vil imidlertid foreslå at hver enkelt ordning skal revurderes etter maksimalt 10 år, herunder skal Stortinget om nødvendig kunne oppheve eller endre den enkelte ordning selv om dette ikke er basert på lokale vedtak. Lovforslaget om vegprising omfatter et prinsipielt rammeverk for bruk av virkemiddelet. I forslaget tas derfor ikke stilling til spørsmål som prisnivået. Dette må fastlegges ved konkret utforming av den enkelte ordning og vil inngå i framlegget for Stortinget. Det vil bli utarbeidet forskrifter med prinsipper for takstfastsettelse. Disse vil være basert på bl.a følgende: - forståelig og forutsigbart system for trafikantene. - prisnivået må vurderes ut fra de eksterne kostnader som det skal korrigeres for. - ordningen bør i utgangspunktet omfatte alle kjøretøyer. Departementet understreker at taksten skal fastsettes på bakgrunn av lokale eksterne kostnader. Det må derfor utformes metoder for fastsetting av vegprisen og kontrollordninger for praktiseringen, som sikrer at ordningen ikke utvikler seg til å bli en lokal skatteform. Forskrifter vil også nærmere regulere ulike unntaksordninger. Departementet ønsker å signalisere en restriktiv holdning, når det gjelder bruk av unntaksordninger. Unntaksordninger kan medføre at både fremkommelighets- og miljøeffekter reduseres og de administrative kostnadene ved de enkelte vegprisingssystemene øker. Å åpne for særordninger for enkelte grupper vil også lett medføre krav fra andre grupper. Departementet mener derfor at antall unntaksordninger bør holdes på et minimum, jf tilsvarende ordninger ved bompengeopplegg. Departementet er ikke enig i - slik enkelte høringsinstanser har foreslått i høringen - at ansvaret for å fastsette prisnivået skal ligge hos fylkeskommunen i nært samarbeid med berørte kommuner. Departementet fastholder at myndighet til å godkjenne vegprisnivået og unntaksordninger delegeres til Vegdirektoratet. Ved unnlatt betaling av vegprising, må føreren betale en tilleggsavgift. Det vil bli utferdiget nærmere forskrifter om slik tilleggsavgift ved unnlatt betaling. Samferdselsdepartementet tar sikte på å utforme en ordning for tilleggsavgift der føreren plikter å betale en avgift dersom betalingspunktet passeres uten at lovlig betaling skjer. Dersom føreren av kjøretøyet er en annen enn den som ved overtredelsen er registrert som eier, hefter begge solidarisk. Ilagt tilleggsavgift vil kunne påklages. Drivstoffavgiftene er begrunnet med at trafikantene skal stilles overfor de generelle vegbruks-, ulykkes- og miljøkostnadene som de påfører samfunnet. Vegprising tar sikte på å prise lokale kø- og miljøproblemer, f.eks. i de største byene. Utredninger indikerer at vegbruks- og ulykkeselementet i bensinavgiften ligger noe over de anslåtte samfunnsøkonomiske kostnadene, når de spesielle kø- og miljøproblemene i de største byene ikke trekkes inn. Autodieselavgiften ligger på den andre siden noe under de anslåtte samfunnsøkonomiske kostnadene. I tillegg til drivstoffavgiftene har vi CO2- og svovelavgift som skal prise de globale/regionale miljøproblemene. Vegprisingssystemer vil derfor kunne begrunnes som et supplement til dagens drivstoffavgifter. Dette vil etter departementets vurdering ikke være til hinder for en annen arbeidsdeling mellom vegprising og drivstoffavgiftene i fremtiden, dersom det skulle vise seg å være aktuelt. Inntektene fra vegprising vil avhenge både av hvilke steder som tar i bruk virkemiddelet, og av utformingen av det enkelte vegprisingssystem. Det er derfor ikke mulig å antyde hvor høye inntektene vil kunne bli. Kostnadene ved etablering og drift av systemet skal dekkes av disse inntektene. Departementet vil understreke betydningen av at det lokalt er utarbeidet forslag til både fordeling og bruk av inntektene før saken sendes til sentral behandling. Departementet er imidlertid ikke enig i - slik Vegdirektoratet har foreslått i høringen - at det skal settes formelt krav til et samarbeidsforum dannet av berørte lokale myndigheter. Det vesentlige er etter departementets mening at fordeling og bruk av inntektene er avklart på forhånd. Hvilken samarbeidsform som berørte myndigheter velger til dette formål, bør være opp til disse selv å avgjøre. Vegprising er et lokalt virkemiddel. Departementet antar at det vil styrke den almene aksept for, og vilje til innføring av, et slikt virkemiddel om nettoinntektene fra vegprising kommer lokalsamfunnet til gode. Dette synet bygger i stor grad på erfaringer fra bompengeordningen. Samferdselsdepartementet foreslår derfor at nettoinntektene fra vegprising skal fordeles mellom statlige og berørte kommunale og fylkeskommunale myndigheter etter en nærmere vurdering, slik det ble lagt til grunn da Stortinget behandlet saken i St.meld.nr.37 (1996-1997) Norsk veg- og vegtrafikkplan 1998-2007. Departementet foreslo i høringsnotatet at fordeling av nettoinntektene skal ta utgangspunkt i objektive kriterier, for eksempel målbare kriterier knyttet til trafikkfordeling mellom riksveger, fylkesveger og kommunale veger i det aktuelle området. Departementet vil på bakgrunn av høringen og ytterligere vurderinger foreslå at nettoinntektene blir fordelt mellom staten og kommunesektoren med 50 % på hver. Staten kan fastsette en annen fordelingsnøkkel dersom en lik fordeling vil gi åpenbare skjevheter. Fordelingen innen kommunesektoren må vurderes nærmere i det enkelte tilfelle på bakgrunn av de transportoppgaver som skal løses. Fylkeskommunen har ansvar både for lokal kollektivtransport og fylkesveger, og vil derfor i utgangspunktet ha behov for en stor andel av midlene. Det må imidlertid også tas hensyn til at tiltak innen kommunenes ansvarsområde er aktuelle, særlig for de store bykommunene. Oslo behandles i denne sammenheng både som fylkeskommune og kommune. Den endelige inntektsfordelingen mellom de ulike forvaltningsnivåene og innen det enkelte forvaltningsnivå, skjer gjennom Stortingets behandling av den enkelte vegprisingsproposisjonen. Det vil bli gitt nærmere forskrifter om inntektsfordelingen basert på de ovenstående prinsipper. Departementet mener at fordelingen bør tas opp til ny vurdering etter maksimalt 10 år. Departementet anser det som viktig å åpne for dette, da situasjonen etter en viss tid kan ha endret seg betydelig i forhold til forutsetningene som lå til grunn i proposisjonen. Det må derfor fremgå av den konkrete vegprisproposisjonen at den omforente fordelingen skal revurderes, samt tidspunktet for en slik revurdering. Ved behandlingen av St.meld.nr.37 (1996-1997) Norsk veg- og vegtrafikkplan 1998-2007 ble det lagt opp til at bruken av inntekter fra vegprising ikke skal øremerkes. Samferdselsdepartementet foreslår i tråd med høringsnotatet at nettoinntektene fra vegprising skal øremerkes transportformål i det berørte området, herunder kollektivtransport, trafikksikkerhet og miljø. Det synes ikke hensiktsmessig å legge begrensninger på hvilke lokale transportformål nettoinntektene skal kunne brukes til. Eksempler på bruk av inntektene kan være drift og investering i kollektivtrafikk, herunder kjøp av kollektivmateriell for å bedre kollektivtilbudet, tiltak for bedre miljø og trafikksikkerhet samt bygging av kollektivtrafikkterminaler og innfartsparkeringsplasser ved sentrale kollektivknutepunkt. Andre eksempler er drift, vedlikehold og miljørettet investering i vegnettet. Inntektene vil generelt kunne bidra til bl.a å finansiere tiltak i lokale transportpakker, der vegprising inngår som virkemiddel. Ved å føre nettoinntektene tilbake til transportsektoren på en slik måte, vil inntektene kunne bli brukt til å forbedre trafikk- og miljøsituasjonen i det berørte området i tillegg til virkning av selve vegprisingen. I tillegg vil det bli signalisert til berørte parter at de får noe igjen for å ta vegprising i bruk. Slik øremerking kan derfor være viktig for å skape lokal forståelse for vegprising, og kan gi sterkere vilje til å innføre ordningen. De aktuelle tiltakene skisseres i den enkelte vegprisingsproposisjon, og følges opp ved jevnlig rapportering til Stortinget. At nettoinntektene skal kunne brukes til lokale transportformål generelt, vil etter departements vurdering gi større frihet i prioriteringen og løsningen av de enkelte oppgavene. Det vil derfor være opp til lokale myndigheter selv å vurdere om det vil være hensiktsmessig å dekke kostnader som ikke er tidsavgrensede, for eksempel til drift av kollektivtrafikk. Departementet kan ikke slutte seg til - slik enkelte høringsinstanser har foreslått i høringen - at dette ikke skal være mulig. Departementet vil i denne sammenheng understreke at det ikke vil kunne påregnes at statlige myndigheter skal dekke et fremtidig inntektstap fra vegprising på bakgrunn av at trafikk- og miljøproblemene lokalt er løst. Det vises i denne sammenheng også til at det i henhold til dette lovforslaget legges opp til en omfattende vurdering av hvert enkelte vegprisingsforslag før det blir oversendt departementet for nærmere vurdering og Stortinget for endelig vedtak. Det vil kunne oppstå situasjoner der lokale transporttiltak ved øremerking av inntektene etter hvert når en tilfredsstillende standard. Nivået på de lokale eksterne kostnadene kan imidlertid tilsi videre drift av vegprissystemet. Samferdselsdepartementet foreslo derfor i høringsnotatet at departementet med samtykke fra Stortinget kan definere andre formål enn lokale transportformål som nettoinntekten skal kunne anvendes til. Som følge av merknader innkommet under høringen, jf kapittel 5.5, velger Samferdselsdepartementet imidlertid å ikke holde fast ved dette forslaget. Departementet mener at det neppe vil oppstå mange slike situasjoner. Departementet antar videre at det vil skape mindre usikkerhet knyttet til systemet, dersom det ikke åpnes for at øremerkingen av inntektene skal kunne oppheves. Departementet vil imidlertid understreke at en viktig konsekvens av dette er at det må legges opp til en regelmessig vurdering av ordningen. Det vises i denne sammenheng til at den enkelte ordning uansett må tas opp til ny vurdering etter maksimalt 10 år. Samferdselsdepartementet uttalte i høringsnotatet at departementet finner det lite hensiktsmessig å legge føringer for hvordan en slik forvaltningsordning skal organiseres. For å sikre forutsigbarhet på dette området mener departementet at det likevel bør settes krav til valg av løsning på dette området. Etter departementets vurdering bør forvaltning av en vegprisingsordning utføres av lokale aksjeselskap på linje med de som eksisterer for bompengeinnkreving. Oppgaven til et slikt vegprisingsselskap vil bl.a kunne være å opprette og drive innkrevingssystemet, eventuelt også å forvalte inntekter på vegne av lokale myndigheter. Eventuell kompetanse fra bompengeinnkreving bør kunne utnyttes i vegprisingssammenheng. Det forutsettes at lokale myndigheter administrerer og forestår driften av vegprisingsordningen. Samferdselsdepartementet mener at det i den enkelte sak bør inngås en avtale mellom aksjeselskapet og staten. Departementet finner det naturlig at Vegdirektoratet blir tillagt ansvaret for oppfølging av denne avtalen. Dette vil blant annet innebære å påse at trafikantene ikke påføres unødvendig høye utgifter. Som for bompengeprosjektene kan oppfølgingen utføres ved at Statens vegvesen bl.a gjennomgår selskapenes regnskap og årsberetninger. Det vil bli nærmere vurdert hva som skal inngå i en slik avtale. Det er av avgjørende betydning at et system med vegprising i realiteten ikke utvikler seg til å bli en lokal skattlegging. Dette vil i så fall kunne bryte med formålet med vegprising. Det må derfor utvikles rutiner for rapportering og kontroll for å sikre at den enkelte ordning utvikles og brukes i samsvar med forutsetningene. Vegdirektoratet må utforme et nærmere opplegg for dette. Samferdselsdepartementet mener det vil være naturlig å gi Stortinget jevnlige orienteringer, spesielt ved revisjon av Nasjonal transportplan og eventuelt i budsjettene. Departementet forutsetter at lokale myndigheter ikke reduserer sin ordinære innsats til transportformål som følge av inntekter fra vegprising. Samferdselsdepartementet ser ingen grunn til å legge sterke føringer for valg av teknologi til bruk til vegprising, men anser det som en fordel at det siktes mot at systemene gjennom standardisering også kan utnyttes til andre formål, som for eksempel parkering. Samferdselsdepartementet viser til at hensynet til personvernet må ivaretas i forsvarlig grad ved valg av system. Det må foretas en grundig avveining i forhold til personvernet, før en slik ordning eventuelt innføres. De positive sidene ved et vegprisingssystem må være klart definert og dokumentert slik at en kan vurdere disse opp mot eventuelle ulemper i forhold til personvernet. Vegprising vil innebære at det betales for bruk av vegen avhengig av reisetidspunkt. Vegprising vil medføre høyere kostnader for grupper som er svært avhengig av bil og må bruke den på bestemte tidspunkter. Brukerne av vegnettet vil på den annen side få økt sin nytte ved bedre framkommelighet og bedre forutsigbar kjøretid. Dette gjelder både for persontransport og næringstransport. Beboere i de aktuelle områdene vil dessuten kunne få et bedre miljø. De vil også kunne sikres en bedre alternativ transport gjennom et bedret kollektivtilbud. De fordelingsmessige konsekvenser vil avhenge av situasjonen i de ulike områdene og av den konkrete utforming av vegprisingssystemet. Departementet mener derfor at fordelingsmessige konsekvenser må vurderes i hvert enkelt tilfelle og at det bør tas sikte på å redusere uheldige fordelingsvirkninger i hovedsak gjennom utformingen av det konkrete system. Et vegprisingssystem vil kunne utformes på mange måter. Utformingen vil påvirke i hvor stor grad de ønskede virkninger oppnås. Jo mer effektivt et system utformes, desto mer komplisert og dyrt vil systemet kunne være i drift. Kostnadene vil derfor avhenge av hvor omfattende og avansert systemet er. Til sammenlikning utgjør driftskostnadene ved bompengeprosjekter gjennomsnittlig om lag 10 % av bompengeinntektene. Kostnader ved etablering og drift av vegprisingssystemet skal dekkes av inntektene som kreves inn gjennom vegprising. Nettoinntektene fra ordningen skal fordeles mellom berørte myndigheter. Innføring av vegprising kan også på lang sikt medføre innsparinger i form av lavere kostnader til vedlikehold av det vegnettet der det skjer en eventuell nedgang/fordeling av trafikk og gjennom en forskyvning av behovet for ny vegkapasitet. Departementet foreslår at kommunale og fylkeskommunale inntekter fra vegprising overføres direkte fra innkrevingsselskapet til kommuneregnskapet. Departementet mener at dette vil bidra til at lokale myndigheter ønsker å ta virkemiddelet i bruk og anser dette også som en god løsning praktisk sett. Den kommunale og fylkeskommunale andelen av nettoinntektene vil dermed ikke inngå i statsbudsjettet og heller ikke regnes med i det årlige kommunaløkonomiske opplegget. Den statlige andelen av inntektene og motsvarende utgifter vil inngå i statsbudsjettet (bruttobudsjettering), og føres på egne kapitler/poster. Behandlingen av vegprising i de årlige budsjettproposisjonene vil ta utgangspunkt i Stortingets behandling av de aktuelle vegprisingsproposisjonene og de avtaler mellom partene som følger av proposisjonene. Gjennom det foreliggende forslaget til vegprisingshjemmel vil rutinene for vegprisingsordningene få sterke likhetstrekk med den gjeldende bompengeordningen. Det vil derfor være naturlig å bygge videre på den kunnskap og kompetanse som allerede foreligger. Departementet viser til de generelle vurderinger og forslag som fremkommer i kapittel 6. At Deres Majestet godkjenner og skriver under et framlagt forslag til proposisjon til Stortinget om lov om endringer i vegtrafikklov 18. juni 1965 nr. 4 (vegprising). Stortinget blir bedt om å gjøre vedtak til lov om endringer i vegtrafikklov 18. juni 1965 nr. 4 (vegprising) i samsvar med et vedlagt forslag. Vegprising. Departementet kan bestemme at det innføres vegprising i et nærmere fastsatt område. Med vegprising menes et trafikkregulerende virkemiddel der trafikantene må betale et beløp for å benytte bestemte deler av vegnettet til bestemte tider. Nettoinntektene fra vegprising skal fordeles mellom staten og berørte kommuner og fylkeskommuner. Nettoinntektene skal nyttes til transportformål i det berørte området, herunder kollektivtransport, trafikksikkerhetstiltak og miljøtiltak. Vegprising skal bare innføres når de berørte kommuner og fylkeskommuner gir sin tilslutning til dette. Departementet kan likevel i særlige tilfelle pålegge de berørte kommuner og fylkeskommuner gjennomføring av vegprising. Departementets vedtak etter paragrafen her krever samtykke fra Stortinget. Departementet kan gi nærmere forskrifter for å regulere ordningen, herunder om prinsipper for takstfastsettelse, om tilleggsavgift ved unnlatt betaling og om fordelingen av nettoinntektene. Ot.prp.nr.31 (2000-2001) Om lov om endring i politiloven (begrenset politimyndighet til militære grensevakter på den norsk-russiske grense) |
lovdata_cd_11232 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.789 | Konsesjonsfriheten for bebygd eiendom inntil 20 dekar som er eller har vært i bruk som helårsbolig settes ut av kraft for følgende eiendommer i Stokke kommune: Gnr. 13, bnr. Gnr. 26, bnr. Feste nr. 19 av gnr. 13, bnr. Feste nr. 2 av gnr. 13, bnr. Feste nr. 2 av gnr. 26, bnr. Feste nr. 1 av gnr. 27, bnr. Gnr. 41, bnr. 1, 2, 4, 6, 7, 16, 17, 19, 22, 24, 25, 26, 37, 46, 48, 50, 51, 52, 53. Feste nr. 1 og 2 av gnr. 41, bnr. Feste nr. 1, 2b, 4 og 5 av gnr. 41, bnr. |
lovdata_cd_26001 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.729 | Forskrift om verneplan for Forollhogna med tilliggende dalfører, vedlegg 5, vern av Ledalen landskapsvernområde med plantelivsfredning, Holtålen kommune, Sør-Trøndelag. Fastsatt ved kgl.res. 21. desember 2001 med hjemmel i lov av 19. juni 1970 nr. 63 om naturvern §5 og §6, jf. §13, §21, §22 og §23. Fremmet av Miljøverndepartementet. Landskapsvernområdet berører følgende gnr./bnr. i Holtålen kommune: 186/1, 221/1, 221/4, 228/1, 228/2, 229/1, 229/4, 231/1, 231/5, 231/6, 239/1, 239/3, 304/1 (Haltdal Søndre statsallmenning). Landskapsvernområdet dekker et totalareal på 26,2 km2 . Grensene for landskapsvernområdet framgår av kart i målestokk 1:100.000, datert Miljøverndepartementet desember 2001. Kartet og verneforskriften oppbevares i Holtålen kommune, hos Fylkesmannen i Sør-Trøndelag, i Direktoratet for naturforvaltning og i Miljøverndepartementet. Formålet med opprettelsen av Ledalen landskapsvernområde er: - å verne om flora og vegetasjon med spesiell vekt på høgstaude-fjellbjørkeskog og de ulike utforminger av gammel kontinuitetsskog av gran og furu. - å ta vare på et særpreget kulturlandskap der seterbebyggelse, setervoller og kulturminner er sentrale elementer i landskapsbildet. 1. Området er vernet mot alle inngrep eller tiltak som vesentlig kan endre eller virke inn på landskapets art eller karakter, slik som for eksempel oppføring av bygninger, anlegg og faste innretninger, riving av gamle seterbygninger, vegbygging, vassdragsregulering, oppdemninger, oppdyrking av nye arealer, inngjerding av utmarksarealer, planting, sprøyting med kjemiske midler mot løvtreoppslag, drenering og annen form for tørrlegging, uttak, oppfylling, planering og lagring av masse, framføring av luftledninger, bergverksdrift og annen form for grave-, sprengnings- eller borearbeider og henleggelse av avfall. Opplistingen er ikke uttømmende. Fylkesmannen avgjør i tvilstilfeller om et tiltak må ansees å ville endre landskapets art eller karakter vesentlig. 2. Vegetasjon, herunder døde busker og trær, er fredet mot skade og ødeleggelse unntatt det som følger av tillatt ferdsel eller tiltak i medhold av §4 - §6. Innføring av nye plantearter, herunder treslagsskifte er ikke tillatt. 3. Jakt og fiske i samsvar med gjeldende særlover. 1. Vedlikehold av eksisterende bygninger, anlegg, gjerder, bruer, klopper o.l. 3. Beiting og drift av eksisterende setervoller og slåtteland, herunder nødvendig gjerding. 4. Plukking av bær og matsopp. 5. Plukking av kvister fra nedfalt virke til bål på stedet. 6. Uttak av trevirke fra løvtrær til brensel for buer, hytter og setrer i landskapsvernområdet. 7. Anlegg av nødvendige sanketrøer. 8. Gjennomføring av militær operativ virksomhet og tiltak i sikrings-, ambulanse-, politi-, brannvern-, oppsyns- og forvaltningsøyemed. 1. Oppføring av nødvendige bygninger for seterdrift og beitebruk. 4. Oppdyrking av nye arealer i tilknytning til tidligere etablerte dyrkingsareal. 5. Gjenopptakelse av seterdrift på nedlagte setervoller. 7. Utvising av ny seter. Gjelder for: Holtålen og Røros kommuner, Sør-Trøndelag. |
lovdata_cd_60027 | lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.715 | Forskrift om unntak fra lov 10. desember 2004 nr. 76 om arbeidsmarkedstjenester (arbeidsmarkedsloven) §26 første ledd. Fastsatt av Arbeids- og sosialdepartementet 12. august 2005 med hjemmel i lov 10. desember 2004 nr. 76 om arbeidsmarkedstjenester (arbeidsmarkedsloven) §26 andre ledd. §1. Virksomhet som formidler au-pair, er unntatt fra forbudet i arbeidsmarkedsloven §26 første ledd. |
maalfrid_c98b2d96a4a1fa71d5522cfc80f4dd40e26c6641_14 | maalfrid_ssb | 2,021 | no | 0.832 | for leiere og andelseiere som har dette dekket av husleie og fellesutgifter. For alle som ikke har utgifter til elektrisitet og oppvarming dekket av husleie eller fellesutgifter, kartlegges dette gjennom et separat spørsmål i levekårsundersøkelsen EU-SILC. Det finnes en rekke boligsosiale virkemidler som er ment å avhjelpe situasjonen for husholdninger med vanskelig boligøkonomi. Virkemidler kan være innrettet enten mot det å skaffe et egnet sted å bo, eller mot å kunne betjene boutgiftene slik at man kan beholde boligen. I dette notatet vil vi ikke gi noen detaljert beskrivelse av slike virkemidler, men vil heller vise til blant andre Sørvoll og Aarset (2015) for en oversikt. I våre data har vi bare begrenset oversikt over hvilke virkemidler husholdningene har mottatt, og kan derfor i liten grad kontrollere for dette når vi skal måle grader av boutgiftsbelastning. Vi vil imidlertid nevne to kontantytelser rettet mot vanskeligstilte husholdninger som kan ha betydning for boutgiftsbelastning, og det er bostøtte og økonomisk sosialhjelp. forvaltes av Husbanken og er regulert i lov om bostøtte samt egen forskrift. Formålet med bostøtten er å sikre personer med lave inntekter og høye boutgifter en høvelig bolig. I og med at dette er en kontant overføring til husholdningene, fanges det opp av registeropplysninger om inntekt, og vi kan koble det til data fra levekårsundersøkelsen. Dermed kan vi identifisere både hvilke husholdninger som har mottatt bostøtte, og hvor stort beløpet er. Kommuner kan også yte bostøtte, enten som via kommunale bostøtteordninger eller som del av økonomisk sosialhjelp. Slike stønader kan vi bare fange opp dersom de utbetales som en del av den økonomiske sosialhjelpen (se under). Kommunal bostøtte ut over dette, enten som kontante ytelser eller på annen måte, fanger vi ikke opp, verken som inntekt eller som innvirkning på utgiftene. En annen sentral ytelse som vi imidlertid har gode data om, og som bør ses i sammenheng med bostøtte er regulert i Lov om sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen. Økonomisk sosialhjelp er en kommunal ytelse som kan gis til personer som ikke har mulighet til å sørge for livsopphold på andre måter. I praksis vil dermed også denne ytelsen kunne gis til dekning av boutgifter, og den vil i praksis samordnes med bostøtte, både den som forvaltes av Husbanken og eventuelle kommunale bostøtteordninger. I det videre skal vi se på ulike definisjoner av boutgiftsbelastning, for deretter å diskutere hvordan disse ulike definisjonene henger sammen med subjektiv opplevelse av boligøkonomien og utbredelsen av høy boutgiftsbelastning i ulike grupper i befolkningen. Først skal vi presentere de ulike definisjonene og vise hvordan de slår ut for husholdninger totalt. 13 Lov: https://lovdata.no/dokument/NL/lov/2012-08-24-64 Forskrift: https://lovdata.no/dokument/SF/forskrift/2012-11-29-1283 14 For enkelhets skyld og fordi det er vanlige begreper i dagligtale vil vi bruke begrepene økonomisk sosialhjelp eller bare sosialhjelp i dette notatet, selv om det er noe upresist. I lovteksten kalles utbetaling av kontante ytelser for og begrepet brukes ikke. 15 https://lovdata. |
lovdata_cd_5389 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.808 | - Rydding av vegetasjon langs eksisterende veger der dette er nødvendig for normal bruk av vegen. 4. Motorisert ferdsel er forbudt unntatt i politi-, rednings-, brannvern-, skjøtsels- og oppsyns- og forvaltningsøymed. Unntatt er også motorisert ferdsel på eksisterende veger i samsvar med bruksrettigheter. |
lovdata_cd_12518 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.538 | Forskrift om vern for Kvernholmen og Rosmunnen naturreservat, Sund kommune, Hordaland. |
lovdata_cd_22824 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.761 | Forskrift om vedtekter om direkte valg av ordfører for valgperioden 1999-2003, Ibestad kommune, Troms. Fastsatt av Ibestad kommunestyre 22. desember 1998 med hjemmel i lov av 26. juni 1992 nr. 87 om forsøk i offentlig forvaltning §3. Stadfestet av Kommunal- og regionaldepartementet 9. februar 1999 med hjemmel i lov av 26. juni 1992 nr. 87 om forsøk i offentlig forvaltning §5, jf. kgl. res. av 11. desember 1992 nr. 1050. Endet 18 mai 1999 nr. 900. Kommuneloven §9 nr. 1, 1. ledd, 1. setning gjelder ikke når det gjelder valg av ordfører. I stedet gjelder følgende: Ordfører i Ibestad kommune velges ved direkte valg for valgperioden 1999-2003. Valget skal skje samtidig med kommunestyrevalget 1999. Kandidaten eller partiet/listen kan selv velge om han//hun i tillegg til å være på listen som ordførerkandidat, også skal stå oppført på listen til kommunestyrevalget. Stemmeseddelen skal legges i samme stemmeseddelkonvolutt som stemmegivning til kommunestyre- og fylkestingsvalget. 0 Endret ved forskrift 18 mai 1999 nr. 900. Valgstyret foretar valgoppgjør for ordførervalget på følgende måte: Den kandidaten som har fått flest stemmer, forutsatt at vedkommende har fått minimum 35% av stemmene, er valgt til kommunens ordfører. Dersom mindre enn 35% av avgitt stemmer oppnås, skal valget skje på ordinær måte etter kommunelovens bestemmelser. |
lovdata_cd_57536 | lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.762 | Forskrift om behovsprøvet gravferdsstønad. Fastsatt av Sosialdepartementet 12. desember 2002 med hjemmel i lov av 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd (folketrygdloven) §7-2 sjette ledd. Gravferdsstønaden skal ikke overstige de dokumenterte utgiftene til gravferden. I utgiftsgrunnlaget medregnes alminnelige utgifter til avisannonser, lys, blomster, sanger, musikk, kommunale avgifter og gravmonument. Nødvendige utgifter til båretransport til nærmeste naturlige gravplass ved den avdødes bosted medregnes i utgiftsgrunnlaget i den utstrekning utgiftene ikke dekkes etter folketrygdloven §7-3. For avdøde som ikke var gift, skal formue etter folketrygdloven §7-2 andre ledd bokstav a være summen av all formue med fradrag for gjeld, det vil si netto formue. For avdøde som var gift, skal finansformue som nevnt i folketrygdloven §7-2 andre ledd bokstav b være summen av avdødes og gjenlevendes kontanter, bankinnskudd, omsettelige aksjer, obligasjoner, andeler i verdipapirfond, andre omsettelige verdipapirer og utestående fordringer. Formue som nevnt i folketrygdloven §7-2 andre ledd bokstav a og b avrundes ned til nærmeste hele tusen kroner. Søkeren plikter å fremlegge dokumentasjon for de faktiske utgiftene til gravferden og for formue som nevnt i folketrygdloven §7-2 andre ledd bokstav a og b. Formue dokumenteres ved den sist innsendte selvangivelsen eller siste likningsutskrift for avdøde og, når avdøde var gift, samboer eller partner, også for gjenlevende. Når avdøde på tidspunktet for dødsfallet var separert ved dom eller bevilling, skal behovsprøvingen av gravferdsstønaden skje etter folketrygdloven §7-2 andre ledd bokstav a. For øvrig gjelder folketrygdloven §1-5 ved fastsetting av sivilstand. Beløp som utbetales som skadeserstatning som følge av dødsfallet regnes ikke med ved beregningen av gravferdsstønaden. Tjenestepensjon som utbetales for måneden etter dødsfallet går til fradrag i gravferdsstønaden på samme måte som formue og forsikringsbeløp, jf. folketrygdloven §7-2 andre ledd bokstav a og b. Gravferdsstønaden begrenses til egenandelen på 10 prosent av full gravferdsstønad når avdøde var pliktig medlem etter folketrygdloven §2-5 og utgiftene til båretransport og gravferd dekkes av folketrygden etter forskrift til folketrygdloven §7-4. Denne forskriften trer i kraft den 1. januar 2003 og får anvendelse ved dødsfall inntruffet tidligst denne dato. Forskrift av 19. desember 2000 nr. 1323 om behovsprøvet tillegg til gravferdsstønaden, gitt av Sosial- og helsedepartementet med hjemmel i lov av 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd §7-2 sjuende ledd, oppheves fra samme dag. |
lovdata_cd_13849 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.976 | Godkjenning av våpen og flagg, Bø kommune, Telemark. |
lovdata_cd_15110 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.833 | Forskrift for Bergen og omland havnedistrikt om orden i, og bruk av havnen m.v., Hordaland. Forskrift for Bergen og omland havnedistrikt i medhold av lov av 8. juni 1984 nr. 51 om havner og farvann §16, annet ledd, fastsatt av havnerådet for Bergen og Omland Havnevesen 21. november 1989. - Godkjent av Fiskeridepartementet 11. desember 1989 i medhold av lov av 8. juni 1984 nr. 51 om havner og farvann §10, første ledd. - Godkjennelsen gjelder fra det tidspunkt grensene for Bergen og omland havnedistrikt trer i kraft og inntil videre. (Fra 1. september 1990 iflg. forskrift 12. juli 1990 nr. 568). Endret 11 mars 1998 nr. 234. Kapittel I. Havnedistriktet og havnemyndighetene. Generelle bestemmelser. Forskriften her gjelder for Bergen og omland havnedistrikt med mindre annet er bestemt i de enkelte paragrafer. Havnedistriktet omfatter sjøområdet i følgende kommuner: Askøy, Austrheim, Bergen, Fedje, Fjell, Lindås, Meland, Os, Radøy, Sund og Øygarden. Om et tiltak krever tillatelse fra statlig myndighet etter lov om havner og farvann, eller forskrifter gitt i medhold av denne lov, er det ikke nødvendig med tillatelse etter forskriften. (På kartvedlegg, bilag 9 regeloversikten, er vist begrensningslinjene for havnedistriktet.) §1-2. (Havnestyret) Som samarbeidskommunenes styringsorgan har havnestyret ansvaret for, og oppsyn med all bruk av, og virksomhet i havnedistriktet. Havnestyret fører kontroll med havneadministrasjonens virksomhet. §1-3. (Havneadministrasjonen) Havneadministrasjonen utøver den kommunale havnedriften. Havneadministrasjonen har det daglige tilsyn i havnedistriktet, og skal påse at havne- og farvannsloven, samt forskrifter, enkeltvedtak og andre avgjørelser - truffet i medhold av denne loven - blir etterlevet. Under utøvelsen av sine tilsyns- og håndhevelsesoppgaver, skal havneadministrasjonens tjenestemenn bære uniform i de tilfeller havnestyret finner det nødvendig, og ha tjenestebevis. Dette skal vises av tjenestemenn som ikke bærer uniform når det forlanges. §1-4. (Vedtak om bruk av sjø- og landområder) Havnestyret kan nedlegge forbud mot bruk eller sette vilkår for bruk av sjø- og landområdene i havnedistriktet dersom: - bruken kan volde fare eller skade. Begrensningene skal ikke være større eller vare lengre enn det som er nødvendig. I kurante tilfeller kan havneadministrasjonen nedlegge forbud eller sette vilkår som nevnt i foregående ledd. Det samme gjelder når det ikke er tid til å sammenkalle havnestyret før et nødvendig vedtak treffes. §1-5. (Vilkår) Til enhver tillatelse etter forskriften har kan havnestyret eller havneadministrasjonen fastsette vilkår. §1-6. (Unntak) Havnestyret og havneadministrasjonen kan i særlige tilfeller gjøre unntak fra forskriften. §1-7. (Delegering) Havnestyret kan gi utfyllende bestemmelser til forskriften. §1-8. (Sikkerhetskontroll) Havnestyret eller havneadministrasjonen kan iverksette undersøkelser av personer og gods som befinner seg i havnedistriktet, når hensynet til sikkerheten i skipsfarten krever det. Dette reduserer ikke det ansvar rederen har etter sjøfartslovgivningen. §1-9. (Straff) Overtredelse av forskriften her straffes med bøter etter havne- og farvannslovens §28. Kapittel II. Fortøyning, opphold i havnen m.m. §2-1. (Fortøyning, oppankring m.v). Havneadministrasjonen kan bestemme om, hvor og på hvilken måte et fartøy kan fortøye ved kommunens anlegg. Fortøyning må ikke skje i bærende konstruksjonsdel for kai, bygning eller annen innretning. Havneadministrasjonen kan pålegge bruk av fortøyningsassistanse ved anløp til kommunalt anlegg. Fortøyninger, varp eller spring, må ikke uten tillatelse plasseres i eller utsettes over farled, eller stenge adkomsten til kaier, arealer eller på annen måte hindre ferdselen. §2-2. (Karantene m.m.) Fartøyer som går i utenriks fart eller kommer fra områder med farlige smittsomme sykdommer, skal straks etter fortøyning ved kai ta de nødvendige forholdsregler for å hindre at skadedyr kommer i land, etter havneadministrasjonens nærmere bestemmelser. Fartøyer som ankommer til havnen med karanteneflagg eller som beordres undergitt karantene, skal ankre på anvist ankerplass hvor fartøyet skal bli liggende inntil det gis ordre eller tillatelse, til å gå til en annen ankrings- eller fortøyningsplass. Anvisning av, eller ordre eller tillatelse til å gå til annen ankerplass eller fortøyningsplass gis av kommunenes helsemyndigheter gjennom havneadministrasjonen. §2-3. (Flytting av fartøy) Havneadministrasjonen kan bestemme at et fartøy skal flyttes eller fjernes, dersom hensynet til trafikkforholdene eller havnens drift gjør dette nødvendig eller det er fare for skade. Fartøyer med største lengde over 20 meter skal alltid ha tilgjengelig tilstrekkelig mannskap for å kunne utføre havneadministrasjonens pålegg etter første ledd med mindre havneadministrasjonen bestemmer annet. Havneadministrasjonen kan bestemme at dette også skal gjelde mindre fartøyer. §2-4. (Taubåtassistanse) Havneadministrasjonen kan pålegge et fartøy bruk av taubåt dersom dette er nødvendig av sikkerhetsmessige grunner eller av hensyn til den øvrige ferdsel. §2-5. (Bruk av propell og maskineri) Fartøy må ikke, under opphold ved kai, bruke propell herunder sidepropell før umiddelbart før fartøyet skal gå. Under manøvrering til eller fra kai, skal det utvises forsiktighet slik at propellvannet ikke forårsaker skade på andre fartøyer eller havneanlegg. Det samme gjelder andre typer fremdrifts- og manøvreringsmidler. Hjelpemaskineri som forstyrrer arbeidsforhold og omgivelser kan havneadministrasjonen pålegge stoppet. Under opphold ved kai er bruk av fremdriftsmaskineri som forstyrrer omgivelsene forbudt. §2-6. (Dekking av utløpsåpninger) Under opphold ved kai skal fartøyer forsvarlig avstenge utløpsåpninger som vender mot kaien eller mot andre fartøyer i den utstrekning det er nødvendig for at spillvann, damp e.l. ikke skal være sjenerende eller volde fare. §2-7. (Røykutvikling) Fartøyer i havnen må ikke forårsake sot eller røykutvikling som kan være til unødig sjenanse eller medføre skade. §2-8. (Støyende arbeid o.l) Havneadministrasjonen kan forby rustbanking eller annet støyende arbeid på fartøyer i havnedistriktet. Kapittel III. Bruk av kommunenes havnearealer og havneanlegg. §3-1. (Virkeområde med definisjon) Bestemmelsene i dette kapittel gjelder havnearealer og havneanlegg som eies eller disponeres av kommunene eller av selskap og sammenslutning der kommunene eier 50 % eller mer, her benevnt kommunenes havnearealer og havneanlegg. Som havnearealer og havneanlegg regnes enhver bygning, innretning eller land- og sjøareale som brukes til havneformål. §3-2. (Adgang til kommunenes havnearealer og havneanlegg) Havneadministrasjonen kan begrense eller forby adgangen til kommunenes havnearealer og havneanlegg. §3-3. (Bruk av kommunenes havnearealer og havneanlegg) Enhver må rette seg etter de bestemmelser og pålegg som havneadministrasjonen gir i forbindelse med bruken av kommunenes havnearealer og havneanlegg. Kommunenes havnearealer og havneanlegg må ikke uten havneadministrasjonens tillatelse brukes til virksomheter som faller utenom havnens normale aktiviteter. §3-4. (Handel, fabrikkdrift, lagring o.l.) Kommunale havnearealer og havneanlegg må ikke uten tillatelse fra havneadministrasjonen brukes til handel, produksjon, auksjoner, omsetningsvirksomhet, lagring av varer o.l. Likeledes må ikke kommunenes havnearealer brukes til friluftstilstelninger o.l. som opptar stor plass eller medfører sammenstimlinger av mennesker, uten tillatelse fra havneadministrasjonen. §3-5. (Lossing, lasting og transport) Lossing, lasting og transport må skje forsvarlig slik at kommunenes havnearealer og havneanlegg ikke påføres skade. Varer må ikke slepes på kai uten bruk av ruller eller traller, og heller ikke styrtes fra kjøretøy, jernbanevogn eller fartøy uten forsvarlig underlag. §3-6. (Tungt godshåndteringsutstyr) Ved bruk av tungt godshåndteringsutstyr må grensene for belastning som er bestemt for arealet eller anlegget, ikke overskrides. §3-7. (Frist for utførelse av laste- og lossearbeid) Havneadministrasjonen kan fastsette en rimelig frist for når lasting eller lossing skal være ferdig utført. §3-8. (Lagring av losse- og lastemateriell) Losse-, laste- og transportmateriell skal etter bruk fjernes eller settes bort på det sted havneadministrasjonen anviser. §3-9. (Oppbevaring av varer o.l.) Intet må opplegges på kommunenes kaier, lager eller arealer uten havneadministrasjonens tillatelse. Varer som tillates opplagt, skal oppta minst mulig areal. Disse må ikke komme nærmere kaikant enn 1 meter og nærmere kran- eller jernbanespor enn 1,4 meter. Adkomsten til lager, fartøyer, fortøyningsinnretninger, innretninger av betydning for sikkerheten eller landgangstrapper må ikke sperres. Varer o.l. skal fjernes snarest mulig etter endt lossing og senest innen 48 timer, hvis havneadministrasjonen ikke tillater dem opplagt i lengre tid. Havneadministrasjonen kan flytte varene for eierens regning og risiko når forholdene gjør det nødvendig. Kommunene er ikke forpliktet til å inngjerde eller føre tilsyn med opplagte varer på sine kaier, lager eller arealer. §3-10. (Ut- eller ompakking av varer) Utpakking eller ompakking, bearbeiding o.l. som forurenser eller er til hinder for ferdselen eller arbeidet i havnen, er ikke tillatt på kommunenes havnearealer og havneanlegg uten tillatelse fra havneadministrasjonen. §3-11. (Fjerning av avfall) Den som har benyttet havnearealer eller havneanlegg til lossing eller lasting, plikter å fjerne avfall, emballasje, rester av last o.l. så snart som mulig etter at lossing eller lasting er avsluttet og senest innen arbeidstidens slutt eller til den tid havneadministrasjonen bestemmer. Avfall m.v. må kun anbringes på anvist sted. §3-12. (Fjerning av kjøretøy) Kjøretøyer som er parkert i strid med parkeringsforbud eller på en slik måte at det er til ulempe for havnevirksomheten, kan fjernes av havneadministrasjonen for eierens regning og risiko. §3-13. (Varsel om skade) Den som har forårsaket skade på kommunenes havnearealer, havneanlegg eller innretninger, plikter snarest mulig å melde dette til havneadministrasjonen. §4-1. (Vrak m.v. som kan volde fare eller skade) Vrak, synkeferdige fartøyer eller gjenstander som kan volde fare eller skade må ikke føres inn i havnedistriktet uten etter tillatelse fra havneadministrasjonen. §4-2. (Sikring av fartøyer og gjenstander) Fartøyer og gjenstander må sikres slik at de ikke kan komme i drift eller på annen måte volde fare eller skade. Dersom fare eller skade likevel skulle oppstå, plikter eieren eller den ansvarlige straks å iverksette nødvendige tiltak for å hindre eller begrense faren eller skaden. §4-3. (Bruk av offentlige arealer til plassering av fartøyer m.m.) Uten tillatelse fra havneadministrasjonen må fartøyer eller gjenstander ikke plasseres på kommunale havneanlegg og havnearealer. Det samme gjelder for plassering på andre kommunale og offentlige arealer med mindre plasseringen er kortvarig. §4-4. (Overlastede fartøyer) Havneadministrasjonen kan nekte overlastede eller ikke sjødyktige fartøyer å forlate kai eller fortøyning samt beordre slike fartøyer til nærmeste land eller kai. §4-5. (Passering av flytende arbeidsredskaper m.m.) Ved passering av mudderapparater, dykker- og arbeidsprammer, flåter o.l., eller hvor det pågår anleggsarbeide i og ved sjøen, skal det vises særlig aktsomhet. Passerende må om nødvendig holde godt unna og redusere hastigheten til minste styrefart slik at det ikke oppstår bølgeslag eller annen fare for skade. §4-6. (Isbryting) Utenfor de alminnelige benyttede skipsleiene, må ingen bryte råk eller lage annen åpning i isen som kan volde fare eller ulempe, uten at det er innhentet tillatelse fra havneadministrasjonen. Havneadministrasjonen avgjør hva som regnes som alminnelig benyttet skipslei. §4-7. (Dykkerarbeid m.m.) Dykkerarbeid skal ikke finne sted uten etter tillatelse fra havneadministrasjonen. Dykkerarbeid skal markeres med det internasjonale signalflagg «A» eller med tilsvarende merket skjerm. Om natten skal markeringen være belyst. Bestemmelsene gjelder ikke der dykking av sikkerhetsmessige årsaker eller for å berge verdier, må skje før tillatelse er gitt. I slike tilfeller skal det snarest mulig foretas merking som nevnt i denne bestemmelsens annet ledd, og gis melding til havneadministrasjonen om dykkingen. §4-8. (Bruk av eksplosive varer) Eksplosive varer skal ikke brukes, før det er gitt tillatelse fra havneadministrasjonen. Kapittel V. Supplerende bestemmelser. §5-1. (Forbud mot bruk av sidepropell) Fartøyer skal ikke bruke sidepropell ved følgende kaianlegg uten etter tillatelse fra havneadministrasjonen: §5-2. (Ferje- og fløttmannstrafikk) Innen havnedistriktet skal ingen drive ervervsmessig ferje-, fløttmannstrafikk eller rutetrafikk uten havnestyrets tillatelse. Bestemmelsen her gjelder ikke når det kreves tillatelse fra annen myndighet. §5-3. (Registrering av slepebåter, lektere o.l.) Den som disponerer losjiskip, lektere, slepebåter, vannbåter, bunkersbåter, verkstedbåter eller produksjonsfartøyer, som bare skal anvendes innenfor havnedistriktet, skal, innen utgangen av januar hvert år, melde fra til havneadministrasjonen for registrering og gi de opplysninger havneadministrasjonen ber om. Fartøyer av denne art som tas i bruk innen havnedistriktet i løpet av året, skal innen 8 dager etter at de er tatt i bruk meldes til havneadministrasjonen. Dersom fartøy nevnt i foregående ledd ikke er påført registreringsnummer, kan det tildeles et nummer av havneadministrasjonen som også bestemmer hvordan nummeret skal påføres fartøyet. Det registeret havneadministrasjonen fører etter denne bestemmelse skal være offentlig. §5-4. (Passering av broer, kanaler m.v.) Ved passering av strømløpet under broene ved innløpet til Store Lungegårdsvann i Bergen, skal det tas følgende forholdsregler: a) Gamle Nygårdsbro kan ikke lenger åpnes, og denne broen danner derfor en klar begrensning i «mastehøyden» på de fartøy som kan passere under broen. Strømløpet må ikke benyttes av fartøyer med en større bredde enn 22 fot og som stikker dypere enn: - på lavvann 6 fot. Fartøy med dekkslast som rigger ut forbi rekken, tillates ikke å passere gjennom broløpet. Til veiledning for gjennomfart av strømløpet er det oppsatt en lanterne med fast grønt lys på østsiden, og en lanterne med fast rødt lys på vestsiden av løpet. Når man befinner seg midt i løpsretningen, skal man kunne se begge lanternene både for inn- og utgående. b. Under Nye Nygårdsbro er det satt opp 2 lanterner med fast grønt lys på østsiden, og 2 lanterner med fast rødt lys på vestsiden av løpet. Under gang mot løpet må følgende iakttas: Ved stigende vann har de inngående, og ved fallende vann de utgående fartøyer fortrinnsrett til å passere løpet. Dog må ikke et fartøy som etter denne regel har fortrinnsrett, ikke søke å forsere løpet når et fartøy fra motsatt kant allerede er kommet så langt inn i strømmen at det er forbundet med vanskeligheter eller fare å snu eller foreta endringer i seilasen. Ved midlere høyvann (MV+0,47m) er den fri gjennomsnittshøyden under Gamle Nygårdsbro 2,78 m eller ca. 9 engelske fot. Ved midlere lavvann (MV+0,47m) øker denne høyden til 3,72 m eller ca. 12 engelske fot. §5-5. (Tillatelse til anlegg og innretninger) Paragrafen her gjelder i følgende områder innenfor havnedistriktet: a. Bergen sentrale byområde østenfor en rett linje mellom Kvarven lykt og det vestligste punkt på Danmarksneset. Ingen må legge ut faste eller flytende anlegg eller innretninger slik som f.eks. flåter, kiosker, husbåter, losjiskip, fortøyningsinnretninger, merker, bøyer o.l. uten etter tillatelse fra havneadministrasjonen. Dette gjelder ikke dersom tiltaket er kortvarig og ikke vil være til ulempe for ferdselen eller andre brukere av området. §5-6. (Vesentlige hindringer eller ulemper for ferdselen) Når bruk av farvann kan skape vesentlige hindringer eller ulemper for den alminnelige ferdsel, skal det gis melding til havneadministrasjonen om bruken senest 24 timer før den iverksettes. Havneadministrasjonen kan kreve at bruken ikke må skje uten tillatelse. §5-7. (Arrangementer) Arrangør eller ansvarlig for regattaer, båtstevner, fritidsbåtsamlinger eller andre arrangementer som kan være til ulempe for nyttetrafikken, skal hvis mulig senest 24 timer før arrangementets begynnelse gi melding til havneadministrasjonen. Havneadministrasjonen kan kreve at arrangementet ikke må skje uten tillatelse. §5-8. (Dykking) Dykking må ikke finne sted i følgende områder uten etter tillatelse fra havneadministrasjonen: a) Vågen i Bergen sentrale havn, østenfor en rett linje fra SV-pynten på Skoltegrunnskaien, gjennom lysbøyen ved innløpet til Vågen og derfra i samme retning til linjen når land ved Nordnespynten. b) Innenfor de militære områder ved Korsnes, Lerøy, Håkonsvern, Herdla og Skjelanger. c) I et område avgrenset slik: Mot nord: En linje trukket fra Askøybroens hovedpillar på Askøysiden og 700 meter østover mot Florvåg lykt. Fra posisjon N 60°23,95' Ø 05°12,8' til N 60°24,1' Ø 05°13,5'. Mot syd: 700 meter østover langs en linje fra Askøybroen som tangerer nordspissen på Brøstaneset og Kvarven lykt. Fra posisjon N 60° 23,6' Ø 05°13,15' til N 60°23,75' Ø 05°13,8'. En linje parallelt med Askøybroen og 700 meter øst for denne. Slik at denne linjen tangerer den nordlige og sydlige begrensningslinje. Fra posisjon N 60°24,1' Ø 05°13,5' til N 60°23,75' Ø 05°13,8'. En linje trukket over Byfjorden rett under Askøybroen. Fra posisjon N 60°23,6' Ø 05°13,15' til N 60°23,95' Ø 05°12,8'. d) I et område avgrenset slik: Nord for følgende linje: Fra Knappen lykt og til den første jernstangen NV av Jaktaneset. Syd for følgende linje: Fra Vonflu lykt gjennom lykt med Fl.g. 5s, og til bautasteinen ved Haakonshella. Øst for følgende linje: Fra jernstangen syd fra Vikaskj. og til toppen av Lille Kongshaug. Videre mellom Litlehl. på Grimstadneset og Revskolten lykt, og videre en linje mellom Revskolten lykt og nordspissen av Nothl., syd for Bratthl. på Lille Sotra. Vest for følgende linje: En forlengelse nordover fra Vatlestraumen lykt, av en linje trukket mellom Hilleren lykt og Vatlestraumen lykt. Videre en linje sydover fra Vatlestraumen lykt langs skiftet mellom rød og mørk sektor, til den treffer en linje mellom Lille Kongshaug og Hilleren lykt. Videre en linje sydover mellom Hilleren lykt og til hurtigbåtkaien på Flesland ved Saltvikneset. Denne linjen tilsvarer skiftet mellom hvit og grønn sektor på Hilleren lykt. Dykkeforbudet gjelder ikke for norsk militær aktivitet/dykking. Havneadministrasjonen kan midlertidig forby dykking i andre områder, samt til enhver tid trekke gitt tillatelse tilbake. Bestemmelsen her gjelder ikke der dykking av sikkerhetsmessige årsaker eller for å berge verdier må skje før tillatelse er gitt. I slike tilfeller skal det snarest mulig gis melding til havneadministrasjonen om dykkingen. 0 Endret ved forskrift 11 mars 1998 nr. 234 (i kraft 1 mai 1998). §5-9. (Motorisert ferdsel) Motorisert ferdsel, herunder bruk av jet-ski, vannscooter, vannmotorsykkel, vannmoped og motoriserte surfebrett må ikke finne sted i følgende områder uten etter tillatelse fra havneadministrasjonen: §5-10. (Luftputefartøyer) Luftputefartøyer må ikke brukes i følgende områder uten etter tillatelse fra havneadministrasjonen: §5-11. (Seilbrett) Seilbrett må ikke brukes i følgende områder uten etter tillatelse fra havneadministrasjonen: §5-12. (Luftfartøyer) Innen Bergen sentrale havn kan luftfartøyer bare lande og starte i følgende område, med mindre havneadministrasjonen bestemmer annerledes: a. Flyhavnen ved Kristiansholm i Bergen sentrale havn, østenfor en linje trukket fra NV-spissen på Skoltegrunnskaien til SV-spissen på kaien ved kornsiloen på Hegreneset. Når flyhavnen anløpes av luftfartøyer, skal alle fartøyer som trafikkerer i flyhavnområdet manøvrere med særlig forsiktighet og under iakttagelse av følgende: Alle fartøyer skal best mulig søke å holde seg i god avstand fra sjøflyhavnen, slik at luftfartøyenes landing, avgang eller manøvrering til og fra stasjonen, ikke hindres eller på noen måte vanskeliggjøres. §5-13. (Opplag) Opplag av fartøyer kan, medmindre havneadministrasjonen bestemmer annerledes, bare skje i følgende områder: §5-14. (Forbud mot visse typer motorisert ferdsel) Bruk av jet-ski, vannscooter, vannmoped, motoriserte surfebrett og lignende, må ikke finne sted i følgende områder uten etter tillatelse fra havneadministrasjonen: §5-15. (forbud mot fiske med bunnredskaper) Uten samtykke fra havneadministrasjonen er det forbudt å fiske med bunnredskaper i området angitt i §5-8 bokstav c. 0 Tilføyd ved forskrift 11 mars 1998 nr. 234 (i kraft 1 mai 1998). §5-16. (ankringsforbud) Uten samtykke fra havneadministrasjonen er det forbudt å ankre opp i området angitt i §5-8 bokstav c. Kapittel VI. Avsluttende bestemmelser. §6-1. (Opphevelse) Fra det tidspunkt forskriften her trer i kraft oppheves tidligere forskrifter gitt i medhold av §8, bokstav b og §56 i lov om havnevesenet av 24. juni 1933. §6-2. (Overgangsbestemmelser) Tiltak det kreves tillatelse til etter disse forskrifter, og som allerede var foretatt uten tillatelse etter tidligere gjeldende lovgivning og forskrifter, kan kreves omgjort med 3 måneders varsel. Dersom det ikke er mulig å varsle eieren av anlegg eller innretning, kan disse fjernes uten varsel. |
lovdata_cd_20001 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.691 | 7. Vedlikehold av eksisterende snøskjermer. 0 Endret ved forskrift 18 april 1996 nr. 433. |
lovdata_cd_59824 | lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.759 | Forskrift om engrossalg og tilvirkning av alkoholholdig drikk mv. Fastsatt av Arbeids- og sosialdepartementet 8. juni 2005 med hjemmel i lov 2. juni 1989 nr. 27 om omsetning av alkoholholdig drikk m.v. §1-4c, §1-14, §6-2, §6-3, §6-6 og §6-9. Endret 21 juni 2005 nr. 666. §1-1. Bevillingshaver har ikke adgang til å innføre, oppbevare eller ta inn på lager alkoholholdig drikk som det ikke er betalt alkoholavgift for, med mindre det er stilt tilfredsstillende sikkerhet for avgiftsbetalingen. §2-1. Lagring av alkoholholdig drikk skal skje i sikret varelager. §2-2. Med varelager menes lokaler hvor det lagres alkoholholdig drikk, samt sats og gjærende væske til framstilling av slike drikkevarer. §2-5. Varelager hvor brennevin eller sats og gjærende væske til fremstilling av brennevin oppbevares skal være sikret med forsvarlig alarmsystem. Sosial- og helsedirektoratet kan i særlige tilfeller gi dispensasjon fra dette kravet dersom varelageret er forsvarlig sikret på annen måte. §3-1. Ved søknad om bevilling for tilvirkning betales følgende søknadsgebyr: - alkoholholdig drikk som ikke er brennevin: kr 12000- brennevin: kr 15000- all alkoholholdig drikk: §3-2. Ved søknad om utvidelse av tidligere gitt bevilling for alkoholholdig drikk som ikke er brennevin til å omfatte all alkoholholdig drikk, betales et søknadsgebyr på kr 3600. Ved søknad om utvidelse av tidligere gitt bevilling for brennevin til å omfatte all alkoholholdig drikk, betales et søknadsgebyr på kr 1000. §3-3. Søknadsgebyret må være betalt når søknaden leveres bevillingsmyndigheten. Søknaden må vedlegges tilfredsstillende dokumentasjon på at søknadsgebyret er betalt. Gebyrplikten omfatter bevilling for tilvirkning av alkoholholdig drikk. Bevillingsgebyret beregnes på grunnlag av omsatt mengde tilvirket alkoholholdig drikk. Gebyret differensieres etter alkoholinnhold og alkoholtype. - uttak fra lager, herunder tyveri, brann mv. - svinn/manko, unntatt driftsmessig svinn. Gebyret skal betales etter en sats som fastsettes av Arbeids- og sosialdepartementet i forbindelse med det årlige statsbudsjett. Bevillingsgebyret utgjør minimum kr 5000 pr. år. Dersom bevilling gis etter 1. juli, betales halvt minstegebyr. Bevillingshaverne skal for hver måned sende oppgave til Sosial- og helsedirektoratet over månedens gebyrpliktige omsetning fordelt på kategoriene for alkoholinnhold og alkoholtype innen den 18. i påfølgende måned. Det skal sendes oppgave selv om det ikke har vært gebyrpliktig omsetning (0-oppgave). Løpende gebyr betales til Sosial- og helsedirektoratet innen utløpet av oppgavefristen, jf. §4-4. Alternativt kan bevillingshaver betale gebyret forskuddsvis til Sosial- og helsedirektoratet for ett år av gangen på grunnlag av forventet omsatt mengde tilvirket alkoholholdig drikk. Dersom gebyret betales forskuddsvis skal Sosial- og helsedirektoratet ved årets slutt beregne avvik mellom forventet og faktisk omsetning og det skal foretas etteroppgjør. Sosial- og helsedirektoratet kan sette kortere gebyrperiode ved forsinkelse av oppgave eller betaling, eller dersom det er opplysninger om virksomhetens forhold som gjør det overveiende sannsynlig at innbetalingen ikke vil skje rettidig. Minstegebyret betales forskuddsvis til Sosial- og helsedirektoratet når bevillingen tas i bruk, og deretter innen 1. februar de påfølgende år. Sosial- og helsedirektoratet kan gi nærmere bestemmelser til presisering, utfylling og gjennomføring av forskriften. §5-1. Engrossalg med varer som det er betalt særavgift for kan bare skje på grunnlag av registrering hos toll- og avgiftsetaten. Reglene i forskrift 11. desember 2001 nr. 1451 om særavgifter §5-3 tredje til femte ledd, §5-4, §5-5 så langt den passer, §5-6 annet ledd, §5-7 så langt den passer og §5-9 gjelder tilsvarende for engrossalg med varer som det er betalt særavgift for. §5-2. Innehaver av tilvirkningsbevilling har rett til å drive engrossalg med den type alkoholholdig drikk bevillingen gjelder for på grunnlag av registrering hos toll- og avgiftsetaten etter forskrift 11. desember 2001 nr. 1451 om særavgifter §5-1 bokstav a. Reglene i forskrift 11. desember 2001 nr. 1451 om særavgifter §5-9 gjelder tilsvarende for kontroll med tilvirkeres utøvelse av engrossalg med den type alkoholholdig drikk bevillingen gjelder for. Bevillingshaver og den som driver engrossalg plikter etter anmodning å avgi opplysninger til statistiske formål til Sosial- og helsedirektoratet. - tilvirkning av alkoholholdig drikk, herunder omfang, type alkoholholdig drikk, alkoholstyrke, kjøpere. - definisjon av statistiske enheter, kjennemerker, klassifikasjoner mv. - databearbeidingen. Registeret skal omfatte opplysninger om innehavere av tilvirkningsbevillinger. Registeret skal bare nyttes til å innhente opplysninger som er nødvendige for å kunne føre kontroll med og avgjøre søknader om bevilling til tilvirkning av alkoholholdig drikk, jf. alkoholloven §6-1. Registeret kan inneholde følgende typer opplysninger: - fødselsnummer og adresse for person som nevnt i alkoholloven §6-2 nr. - opplysninger som kan innhentes av Enhetsregisteret, jf. lov 3. juni 1994 nr. - opplysninger avgitt fra næringsmiddeltilsynet, tollmyndighetene, politiet og skattemyndighetene, jf. - omfanget av bevillingen, jf. - eventuelle andre bevillinger etter alkoholloven som virksomheten innehar. Utlevering av personopplysninger er ikke tillatt uten i følgende tilfeller: 2. til statistisk formål, jf. alkoholloven §6-6 fjerde ledd. Den behandlingsansvarlige skal slette opplysninger som ikke lenger har betydning. Den behandlingsansvarlige skal av eget tiltak eller på begjæring av den registrerte rette mangelfulle personopplysninger og slette personopplysninger som ikke lenger er nødvendige for å gjennomføre formålet med behandlingen, jf. lov 14. april 2000 nr. 31 om behandling av personopplysninger §27 og §28. Den behandlingsansvarlige skal sørge for at det settes i verk sikkerhetstiltak for å hindre at uvedkommende får tilgang til registeret og at opplysninger kommer på avveie. Bare spesielt utpekte personer skal ha tilgang til personopplysninger i registeret. Utpekingen skal spesifisere hvilke typer opplysninger vedkommende kan få. Adgang til registeret skal bare gis til personer som har behov for opplysninger for å utøve pålagte oppgaver. Manuelle deler av registeret skal holdes nedlåst under den behandlingsansvarliges kontroll. Likeledes skal lagringsenheten for de edb-baserte opplysningene være betryggende sikret. Hvis opplysninger fra registeret skal overføres til datanettverk utenfor det område som virksomheten kontrollerer, skal opplysningene krypteres. Tilgangskontrollen skal avvise forsøk på tilgang fra brukere som ikke er utpekt, og begrense tilgangen for utpekte brukere. Enhver tilgang eller forsøk på tilgang til registeret skal logges. Det skal gjennomføres tiltak som sikrer at registeret og opplysninger er tilgjengelige når det er behov for dem. Kopier av opplysninger og annet nødvendig materiale skal sikres med tanke på rekonstruksjon av registeret etter tap. Opplysninger og registeret skal være sikret slik at de heller ikke midlertidig faller bort. Dersom det påvises et datainnbrudd i anlegget, skal Arbeids- og sosialdepartementet umiddelbart underrettes. For øvrig gjelder reglene i lov 14. april 2000 nr. 31 om behandling av personopplysninger §13 og forskrift 15. desember 2000 nr. 1265 om behandling av personopplysninger kapittel 2. Ved praktiseringen av forskriften her gjelder offentlighetsloven og forvaltningslovens regler om taushetsplikt, og reglene om innsynsrett i lov 14. april 2000 nr. 31 om behandling av personopplysninger §18. Registeret skal omfatte opplysninger om innehavere av tilvirkningsbevilling og registreringspliktige etter alkoholloven §1-4c. Registeret skal nyttes til å holde oversikt over hvem som har tilvirkningsbevilling og rett til å drive engrossalg. Bevillingsmyndigheten og toll- og avgiftsetaten skal selv vedlikeholde opplysningene i registeret. Det skal legges til rette for at bevillingsmyndigheten og toll- og avgiftsetaten på enklest mulig måte kan registrere og endre opplysninger i registeret. Registeret skal inneholde følgende typer opplysninger: 1. om virksomheten utøves på grunnlag av tilvirkningsbevilling eller registrering etter alkoholloven §1-4c og hvilke rettigheter som omfattes av tilvirkningsbevilling, jf. 4. bevilling gitt eller registrering foretatt (dato) 5. bevilling inndradd eller registrering tilbakekalt (dato). §9-1. Det er ikke tillatt for bevillingshaver og den som driver engrossalg å gi alkoholholdig drikk som gave i markedsføringsøyemed til andre enn innehavere av bevilling til omsetning av alkohol og den som driver engrossalg. §9-2. Bevillingshaver og den som driver engrossalg har ikke adgang til å benytte alkoholholdig drikk som lønn eller utbytte. §9-3. Bevillingshaver og den som driver engrossalg kan selge fire kvoter alkoholholdig drikk i året til ansatte og personer som eier en vesentlig del av virksomheten eller av selskap som driver virksomheten. - alternativ 3: 2/1 flasker drikk med 22 volumprosent alkohol eller mer og 4/1 flasker drikk med lavere alkoholinnhold enn 22 volumprosent. De forskjellige typene alkoholholdig drikk kan kombineres. 3 flasker av alternativ 2 tilsvarer da 8 liter av alternativ 1 eller én flaske drikk med 22 volumprosent alkohol eller mer. Det er likevel ikke tillatt å selge mer enn 2 flasker drikk med 22 volumprosent alkohol eller mer per kvote. Det kan bare selges en kvote i løpet av tre måneder. Kvotene reduseres forholdsmessig for deltidsansatte. Prisen på varene må ikke settes lavere enn bevillingshavers eller den som driver engrossalgs salgspris inklusiv alkoholavgift. §10-1. Denne forskrift trer i kraft 1. juli 2005. Fra samme tidspunkt oppheves forskrift 30. november 1995 nr. 937 om engrossalg og tilvirkning av alkoholholdig drikk mv. Virksomheter som har engrosbevilling ved lovens ikrafttredelse, anses uten forutgående søknad for å være registrert hos toll- og avgiftsetaten til og med 30. september etter §5-1 i forskrift 8. juni 2005 nr. 539 om engrossalg og tilvirkning av alkoholholdig drikk mv. Engrosbevillingen er i samme periode å anse som slik særskilt tillatelse som nevnt i forskrift 11. desember 2001 nr. 1451 om særavgifter §3-2-3, med adgang til innførsel av alkoholholdig drikk. Tillatelsen må i disse tilfellene dokumenteres på innførselstidspunktet. Dersom virksomheten etter 30. september 2005 ønsker å drive engrossalg med varer som det er betalt særavgift for, må det gis melding til toll- og avgiftsetaten om dette innen 15. august 2005. Dersom virksomheten etter 30. september 2005 ønsker å importere alkoholholdig drikk, må denne registreres som avgiftspliktig virksomhet hos toll- og avgiftsetaten. Søknad om slik registrering må sendes innen 15. august 2005. Virksomheter uten tidligere engrosbevilling må søke toll- og avgiftsetaten om den nødvendige registrering. 0 Tilføyd ved forskrift 21 juni 2005 nr. 666 (i kraft 1 juli 2005). 2005 Ikrafttr. |
lovdata_cd_50080 | lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005 | 2,021 | sv | 0.466 | Forskrift om ikrafttredelse av lov 3. juni 1983 nr. 40 om saltvannsfiske m.v. Fastsatt ved kgl.res. av 10. august 1984. Fremmet av Fiskeridepartementet. Endret 15. juli 1994 nr. 681. |
lovdata_cd_36156 | lovdata_cd_odelsting_2005 | 2,021 | nn | 0.543 | Publisert: Ot.prp.nr.53 (1987-1988) Departementet meiner at dei programkanalane som teknisk sett kan takast imot i Noreg, i prinsippet bør vera tilgjengelege for alle som ønskjer å sjå dei. Det blir derfor foreslått å oppheva konsesjonsordninga for spreiing av satellittsende programsendingar i kabelnett. Kabelnett er på mange måtar eit monopol for formidling av fjernsynsprogram. I dag har kabeleigar styring med formidlinga. Departementet meiner det er viktig å sikra abonnentane større påverknad på kva for programkanalar som skal formidlast og å sikra at visse sendingar blir formidla i kabelnett. Det er i Noreg registrert om lag 350 større kabelnett pluss eit ukjent tal burettslagsnett og mindre fellesantenneanlegg, til saman rundt 410.000 abonnentar. Desse kan i praksis i liten grad motta fjernsynsprogram utan gjennom kabelnettet. Dei fleste kabelnetta har avgrensa kapasitet, berre vel 70.000 abonnentar kan ta imot meir enn seks kanalar. Men det skjer ombygging av eldre nett, og alle kabelnett som blir bygde i dag har 24 kanalar. Innan ein fem-årsperiode vil etter alt å dømma dei aller fleste kabelnetta ha 24-kanals kapasitet. Vi må såleis ei tid framover rekna med avgrensa kapasitet i mange kabelnett. Med nye programtilbod frå utlandet og nye norske kanalar må nokon velja kva for sendingar som skal formidlast til kabelabonnentane. Stor kapasitet til formidling av alle tilgjengelege programtilbod er likevel ingen garanti for at alt blir formidla. Det finst i dag ikkje lovheimel for å sikra formidling av visse program, heller ikkje for å sikra abonnentane påverknad på val av programkanalar. Noreg er eitt av dei få landa i Vest-Europa som ikkje har lovregulert kabelsendingar. Det er vanskeleg å seia noko sikkert om kva som vil skje framover; den raske teknologiske utviklinga og prisfall på utstyr har gjort mange spådommar til skamme. Somme sannsynlege utviklingsdrag kan likevel nemnast: Tilbodet på satellittsende programkanalar vil sannsynlegvis auka. I dag finst om lag 34 programkanalar teknisk sett tilgjengelege via satellitt til heile eller delar av Noreg, men det er berre gitt konsesjon til formidling av fem programkanalar i norske kabelnett, i tillegg til NRK-fjernsyn og dei to svenske fjernsynskanalane. Det finst og planar om større satellittkapasitet og fleire programtilbod som vil auka tilbodet endå meir. Parabolantennene vil etter alt å dømma bli mindre og billegare. Om få år vil det sannsynlegvis vera billegare å kjøpe ei parabolantenne enn å knyta seg til eit kabelnett (men skifte mellom program frå ulike satellittar, vedlikehald m.m. vil vera meir tungvint med eiga parabolantenne enn med tilknytning til kabelnett). Dei fleste kommersielle sendeselskapa ser ut til gradvis å konsentrera seg om formidling av program til hushald med individuelle parabolantenner (eller små fellesantenneanlegg, såkalla paraboløyar). Dette heng sannsynlegvis saman med at det er på denne marknaden utvidingspotensialet ligg; bortsett frå Benelux-landa er berre rundt 15 prosent av sjåarane i dei vest-europeiske landa knytte til kabelnett. Sendeselskapa vil sannsynlegvis nytta både reklame og betalingsfjernsyn som finansieringskjelder. mogleg, og vil etter alt å dømma vera nødvendig for sendeselskapa av økonomiske grunnar. Betalingsfjernsyn inneber registrering av dei som tek imot sendingane, noko som og spelar inn når det gjeld spørsmål om vederlag for opphavsrettar. Det er vanskeleg å vurdera utviklinga for kabelfjernsynet i dette biletet. Fordelen for kabelabonnenten vil vera at det er enkelt å skifta programkanal utan omsyn til kva for satellitt sendinga blir formidla via - den individuelle mottakaren må vanlegvis sjølv stilla inn antenna i høve til den aktuelle satellitten der det ønskte programmet kjem frå. Kabelabonnenten vil og vera sikra trygge leveransar og god kvalitet gjennom serviceavtalen med kabeleigar. Dessutan kan han få program som berre er tilgjengelege i kabelnett. Tilhøvet til ytringsfridomen er eit viktig element i drøftinga om regulering av kabelsendingar. Tradisjonen kring Grunnlova § 100 inneber at styresmaktene skal vera varsame med inngrep på område der det skjer informasjonsformidling. På den andre side har styresmaktene gjennomført tiltak for å sikra reell ytringsfridom og allsidig informasjonsformidling til breie lag av folket. Pressestøtta og finansiering av eit landsdekkjande kringkastingstilbod er døme på slike tiltak. Ytringsfridomen er ein rett, innanfor visse grenser, til å ytra seg. I eit demokratisk samfunn som vårt kan likevel ikkje denne retten sjåast isolert frå om dei som ytrar seg, kan nå fram til andre med ytringane sine. I kultur- og mediepolitikken er dette siste ei sentral problemstilling. Kringkasting og trykt skrift har alltid blitt behandla på ulik måte, både her i landet og i dei aller fleste land det er naturleg å samanlikne med. Ein hovudskilnad er at for trykt skrift, t.d. aviser, er det fri etableringsrett, medan det for å driva kringkastingsverksemd krevst konsesjon eller heimel i lov. Ein viktig grunn til skilnaden er at formidlingskanalane for kringkasting er så få; kringskastingsfrekvensar er ein avgrensa naturressurs som ikkje kan disponerast fritt utan fare for eit teknisk kaos som effektivt hindrar all formidling til publikum. Distribusjonssystemet for avisene er i prinsippet ikkje avhengig av slike knappe ressursar. Ein annan grunn er at gjennomslagsstyrken er ulik. Kringkasting, særleg fjernsyn, er eit mykje sterkare medium enn trykt skrift. Av den grunn er det m.a. gjennomført særskilde styrings- og kontrolltiltak for visuelle medium. I dette lovframlegget blir kringkastingsfeltet og dagspressa ført nærmare kvarandre ved at abonnentane i kabelnett sjølve skal kunna velja kva for programkanalar dei vil sjå, på same måten som dei vel kva for aviser dei ønskjer å lesa. Lovframlegget gjer tilboda tilgjengelege, og så er det opp til brukarane å velja, innanfor ramma av det allmenne lovverket i samfunnet og nokre få særreglar på dette området. Alle potensielle programtilbod finst ikkje; det er til dømes ikkje innført fri etableringsrett for norske kringkastingsføretak. På grunn av frekvenssituasjonen vil det heller neppe vera mogleg. Stortinget vil få høve til ei brei drøfting av det framtidige norske fjernsynstilbodet på grunnlag av ei melding om TV 2 og andre fjernsynstilbod seinare i vår. Etter § 2 i lovframlegget skal alle tilgjengelege kringskastingssendingar kunna formidlast i kabelnett, same korleis signalet når kabelnettet - som videokassett eller etersending, via kringkastings- eller kommunikasjonssatellitt. Men for andre sendingar enn satellittsendingar krevst at sendeselskapa har konsesjon eller heimel i lov for å kringkasta. Med kringkasting er meint både radio og fjernsyn. Det krevst ikkje noka fonn for konsesjon for å vidaresenda kringkastingssendingane, men kabeleigar må vanlegvis ha avtale med sendeselskapa. Kongen kan fastsetja at visse kringkastingssendingar skal formidlast. Dei sendingane som det kan knytast formidlingsplikt til, er: - Riksdekkjande sendingar frå nasjonale kringkastingsselskap (i dag vil det seia sendingane frå Norsk rikskringkasting) - Nasjonale kringkastingssendingar frå andre nordiske land. Kabelabonnentane i eit kabelnett kan avgjera kva for kringkastingssendingar dei skal kunne sjå. Vi legg vekt på at ønske frå mindretal blant abonnentane i rimeleg grad og skal kunna imøtekomast. Dersom abonnentane ikkje ønskjer å fastsetja programtilbodet, må kabeleigar gjera det. Det skal vera høve til å klaga over vedtak om programval. Departementet foreslår at Nærkringkastingsnemnda blir klageinstans for slike klager. Ingen kan velja bort formidlingspliktige programkanalar, det vil heller ikkje vera lov å formidla eventuelle programkanalar som er ulovlege - anten fordi norske sendeselskap ikkje har konsesjon eller heimel i lov for kringkasting, fordi sendingane jamleg inneheld ulovleg reklame eller fordi sendingane jamleg inneheld program med ulovleg programinnhald. Vi reknar likevel med at det i svært få tilfelle vil vera aktuelt å forby formidling av programkanalar. Departementet går inn for at det skal leggjast ei avgift på formidling av betalingsfjernsyn som blir formidla via satellitt, og at avgifta skal gå til støtte til lokal fjernsynsproduksjon som skal formidlast i kabelnettet, anten som nærfjernsyn eller som lokalt betalingsfjernsyn. Vi tenkjer her i første rekkje på reglar om bygging og drift av kabelnett på den eine sida og reglar om kringkasting på den andre. Forskrifta er gitt med heimel i telegraflova § 1 og kringkastingslova § 2. Samferdselsdepartementet administrerer regelverket. Telegraflova § 1 nr. 1 a) første leddet fastset at «Ingen må uten tillatelse fra Kongen og på de vilkår som tillatelsen fastsetter (..) anlegge eller drive linjenett for signalformidling med tilhørende innretninger». I andre leddet er det teke inn ei nærmare regulering av konsesjonsplikt for kabelfjernsynsnett. Kringkastingslova § 2 fastset at «Andre enn Norsk rikskringkasting må ha løyve av Kongen ved forskrift eller enkeltvedtak til å opprette eller drive anlegg for kringkasting eller videresending av kringkasting». Reglane inneber at det krevst konsesjon for å byggja, byggja om eller utvida kabelfjernsynsnett. For teknisk drift av anlegget krevst driftsløyve etter same forskrift. Kabelnett som er avgrensa til 25 bygningar og/eller 100 husstandar treng ikkje konsesjon etter desse reglane. Det same gjeld kabelnett som burettslag, institusjonar og velforeiningar byggjer for eige bruk innanfor eit mindre, geografisk avgrensa område. Men dei tekniske forskriftene (som fastset teknisk standard på anlegget) og kravet om driftsløyve gjeld og for desse anlegga. Konsesjonsområdet skal fastsetjast «i samråd med de berørte kommuner». Av konsesjonsvilkåra kan nemnast: - Abonnenten skal ha eigedoms- og disposisjonsrett over den konsesjonsfrie delen av kabelnettet (det brukareigde internnettet), også når det er knytt til eit konsesjonert nett. Konsesjonstida vil kunna variera mellom åtte og seksten år, mellom anna etter teknisk standard på nettet. Det er dei tekniske konstruksjons- og byggjernessige sider og den tekniske drifta av kabelnett som blir regulert i forskriftene, ikkje programinnhaldet. Det bør likevel peikast på at når det gjeld visse typar «programvare», nemleg tele- og datatenester, inneheld reglane ein heimel for Samferdselsdepartementet til å gi pålegg om formidling. To regelsett gjeld for kringkasting: - Lov om nærkringkasting. Kringkastingslova gjeld sendingar frå Norsk rikskringkasting og vidaresending av kringkasting. Lova inneheld ikkje spesielle reglar om vidaresending av kringkasting i kabelnett. kringkastingsformål», men lova kan ikkje sikra abonnentane i kabelnett noko programtilbod. Næringskastingslova gjeld nærradio og nærfjernsyn. Det kan gjevast konsesjon til nærradio og nærfjernsyn, og reglane fastset kven som kan få konsesjon, finansieringsmåtar, at programma i det vesentlege skal ha lokal tilknyting m.m. Forskriftene til lova inneheld særregler om formidling av nærfjernsyn: - Nærkringkastingsnemnda avgjer om sendingane skal formidlast over eter eller kabel (§ 4-1) Reglane gir ikkje konsesjonshavar nokon rett til formidling i kabelnett. Departementets framlegg til lov skal regulera distribusjonen av kringkastingssendingar i kabelnett. Reglane gjeld ikke teknisk bygging og drift, heller ikkje løyve til kringkasting av program. Kabelfjernsynsområdet har skapt mange problem fordi det ikkje finst fastlagde trafikkreglar der. Ei kabellov som den vi her gjer framlegg om, vil etablera trafikkreglar og konfliktløysingsmetoder for feltet. Departementet har vurdert om lova bør formast som ei konsesjonslov, i tråd med regelverket for bygging og teknisk drift av kabelnett og regelverket for nærkringkasting. Konsesjonsordningar blir ofte innførte der det er tale om å fordela knappe gode, og der det er formålstenleg å kunna revurdera tildelingane etter ei viss tid. Det vil og vera aktuelt med konsesjonsordningar der saksfeltet er i utvikling på ein slik måte at det er nødvendig med ordningar som har ein mellombels karakter. Fordelane med konsesjonsordningar kan vera at vilkår for å driva den fastsette aktiviteten kan endrast på ein enkel måte, at løyve kan gjerast tidsavgrensa, at det er enklare å etablera spesielle klage- og konfliktløysingsorgan m.m. Ein bør vera varsam med å innføra konsesjonsordningar der tilfredsstillande regulering kan gjennomførast ved «vanleg» lovgjeving. Vi har ikkje funne grunn til å halda oppe kravet om konsesjon for vidaresending av kringkastingssendingar i kabelnett. For det første tar vi ikkje sikte på tidsavgrensa ordningar. For det andre bør dei nærmare vilkåra for formidling av kringkastingssendingar i kabelnett gå fram av lov og forskrifter. Når det gjeld klage- og konfliktløysingsorgan, tek vi sikte på å nytta den oppretta Nærkringkastingsnemnda til oppgåver i tilknyting til denne lova. - Det avgjerande for departementet har likevel vore synspunktet om at fjernsynsprogram i størst mogleg grad skal vera fritt tilgjengelege for norske sjåarar, og at situasjonen for kabelabonnentar i prinsippet ikkje bør vera annleis enn for dei som kjøper sine eigne antenner for mottak av fjernsynsprogram frå satellitt. Det bør i minst mogleg grad vera anna enn den tekniske kapasiteten i kabelnettet som hindrar mottak av programkanalar. Kabelnett vil ofte ha eit monopolpreg, både fordi det i praksis vanlegvis berre vil vera eitt anlegg i kvart geografisk område og fordi kapasiteten i anlegga - i alle fall i ei tid framover - vil vera avgrensa, sjølv om talet på kanalar vil variera. Med eit aukande programtilbod frå utlandet og nye norske kanalar må nokon gjera eit val med omsyn til kva for program som skal nå fram til abonnentane. Det må og takast stilling til om alle kabelabonnentar skal sikrast eit grunntilbod av program. Eit garantert grunntilbod av program kan sikrast ved at alle kabeleigarar blir pålagde å formidla visse programkanalar. Slike pålegg krev heimel i lov. I dag finst ikkje nokon lovheimel for å innføra ei slik plikt. Ei interdepartemental arbeidsgruppe har laga ein rapport om emnet. Arbeidsgruppa hadde som mandat å vurdera dei prinsipielle sidene ved formidlingsplikta, men fann det nødvendig «for å belyse de mer prinsipielle sidene ved spørsmålet om formidlingsplikt», å «drøfte en del praktiske problemstillinger». Rapporten vart send Kultur- og vitskapsdepartementet 29. oktober 1987, og har vore på høyring. Rapporten følgjer som utrykt vedlegg. Rapporten inneheld ein gjennomgang av den faktiske og rettslege situasjonen som gjeld formidling av kringkastingstenester i kabelnett og eit oversyn over tilhøva i 11 andre europeiske land. I tillegg drøftar arbeidsgruppa moment som kan vera aktuelle når behovet for særskild rettsleg regulering skal vurderast. Rapporten inneheld og modellar for regulering, m.a. utkast til lovtekstar for formidlingsplikt. Materialet om den faktiske situasjonen byggjer på opplysningar frå Forbrukernes Kabelnett Forbund, Kabelnettkontrollen (nå Statens teleforvaltning), Norsk Kabel-TV Forbund, Norsk rikskringkasting og Televerket. Arbeidsgruppa meiner det er vanskeleg å gi eit nøyaktig heilskapsbilete av situasjonen på kabelfjernsynsområdet. Det finst i dag om lag 350 større kabelnett pluss eit ukjent tal burettslagsnett og mindre fellesantenneanlegg, til saman rundt 410.000 abonnentar. Dei fleste kabelnetta har avgrensa kapasitet; om lag 70.000 abonnentar er knytte til anlegg med 24 kanalar eller meir, resten må nøya seg med eit tilbod på 3-6 kanalar. Mange kabelnett har ulik kapasitet i ulike delar av nettet, men det skjer ei aktiv oppgradering av eksisterande nett, og ein reknar med at innan ein femårsperiode vil dei fleste kabelnetta ha 24-kanalars kapasitet. Alle kabelnett som blir bygde i dag, skal ha minst 24 kanalar. Fjernsynsapparatet vil neppe representera nokon flaskehals i høve til kapasiteten i kabelnettet, men for somme eldre apparat vil det kunne vera behov for eit større tilbod av kanalar. Dei fleste fjernsynsapparata som blir bygde i dag, inneheld nødvendig ekstrautstyr. Nye tekniske standardar, som høgoppløyselege fjernsynssignal («High Definition TV»), vil likevel krevja ekstrautstyr, også i dei mest moderne apparata. Arbeidsgruppa konstaterer at vi ei tid framover må rekna med avgrensa kapasitet i kabelnetta. Med eit aukande programtilbod frå utlandet og nye norske kanalar må nokon velja kva for program som skal nå fram til abonnenten. Det ser ut til at denne situasjonen vil endra seg noko på lengre sikt, men tilfredsstillande kapasitet for formidling av alle tilgjengelege programtilbod vil aldri kunna garantera at alle programtilbod blir formidla. Rapporten inneheld ein gjennomgang av kringkastings- og telelovgjevinga. Grunnlova § 105, opphavsrettslovgjeving, straffe- og erstatningsrettslege reglar og prislova blir og gjennomgått, for det tilfellet at det blir vedteke å innføra formidlingsplikt for kringkastingssendingar. Gruppa konkluderer med at det i dag ikkje finst lovheimel for å innføra formidlingsplikt for kringkastingssendingar i kabelnett. Telegraflova gir heimel for formidling av tele- og datatenester, og for at det ved tildeling av konsesjon for bygging og drift av kabelnett kan setjast inviduelle vilkår. arbeidsgruppas meining er dette ikkje tilfredsstillande rettsleg grunnlag for å etablera ein fast praksis med formidlingsplikt for kringkastingssendingar. Til spørsmålet om oreigning konkluderer arbeidsgruppa si vurdering med at innføring av formidlingsplikt ikkje vil utløysa noko erstatningskrav mot det offentlege etter grunnlova § 105. Til spørsmålet om kabeleigar skal ha vederlag for å stilla kanalar til disposisjon, presiserer arbeidsgruppa at det ikkje er rettsleg grunnlag for slike krav, og gruppa rår til at eventuell formidlingsplikt blir innført utan at kabeleigar skal ha rett til vederlag frå dei aktuelle selskapa. Gruppa drøftar om prislova inneheld reglar som hindrar kabeleigar i å nekta til dømes eit selskap med konsesjon til nærfjernsyn tilgjenge til nettet. Det blir i rapporten slått fast at reglane i prislova ikkje gir tilfredsstillande heimelsgrunnlag for å gjennomføra formidlingsplikt for nærmare spesifiserte program. Kringkasting i kabelnett krev samtykke frå opphavsrettshavarane. Ei formidlingsplikt for visse program kan såleis utløysa plikt til å klarera rettane og vederlagskrav mot kabeldistributøren. Dei fleste programma det er aktuelt å gjera formidlingspliktige, vil likevel på førehand vera klarerte for kringkasting i det området kabelnettet ligg, og eit nytt vederlagskrav vil lett bli oppfatta som eit krav om dobbeltbetaling - og såleis vera urimeleg. Arbeidsgruppa legg til grunn at det er svært lite sannsynleg at det blir reist krav om særskilt vederlag for vidareformidling i kabelnett av slike sendingar. - Dersom det blir innført formidlingsplikt for utanlandske sendingar, stiller saka seg annleis. Det gjeld kabeldistribusjon i eit anna område enn sendingane opphavleg skulle dekkja, og her må ein rekna med vederlagskrav, slik som for dei svenske programma. Den straffe- og erstatningsrettslege situasjonen blir oppsummert slik: « Når det gjelder direkte og uendret videresending av kringkastingsprogram, har kabeleier neppe noe straffe- eller erstatningsrettslig ansvar for innholdet. Det samme antas å gjelde i de tilfelle hvor en kabeleier leier ut en kanal til et lokalt sendeselskap og selv bare er passiv formidler av programmet. Dersom det skulle oppstå tvil om ansvarsfridomen for kabeleigar når det gjeld programinnhaldet i formidlingspliktige program, meiner gruppa at ansvarsfridomen bør fastsetjast i lovs form. Rapporten inneheld opplysningar om kabelreguleringar i 11 andre europeiske land. Av dei er det berre Island som ikkje har innført formidlingsplikt. Sverige har lovfesta formidlingsplikt for kabelnett med konsesjon til å formidla satellittfjernsyn. Plikta femner om riksdekkjande program, lokale program og eventuelle fellesnordiske program (Tele-X). Finland har vedteke formidlingsplikt for lokale konsesjonerte program og for program som går til heile landet (riksdekkjande program og eventuelle fellesnordiske satellittsendingar - Tele-X). Danmark har lovfesta formidlingsplikt for fjernsynsprogram frå Danmarks Radio, andre riksdekkjande fjernsynsprogram og regionale fjernsynsprogram for det aktuelle området. For kabelnett med meir enn åtte kanalar skal det i tillegg stillast ein kanal til rådvelde for lokale fjernsynsprogram. Storbritannia har lovfesta formidlingsplikt for dei fire BBC- og ITV-kanalane. Eventuelle britiske sendingar frå direktesendande kringkastingssatellittar (DBS) vil det òg vera plikt til å formidla i kabelnett. Austerrike har ingen lovreglar om formidlingsplikt i dag, men private finansieringsavtalar mellom det nasjonale kringkastingsselskapet ORF og kommunar som byggjer kabelnett, sikrar formidling av dei nasjonale sendingane. Søknad om konsesjon til drift av kabelnett kan dessutan få avslag om ikkje ORF sine sendingar blir formidla. Sveits har formidlingsplikt for dei seks riksdekkjande radio- og fjernsynsprogramma (ein kanal i kvart medium på dei tre offisielle språka i landet). Belgia har formidlingsplikt for program frå to av dei tre nasjonale kringkastingsselskapa. Vest-Tyskland har reglar som gjer Deutsche Bundespost (som har monopol på kabelutbygging) forplikta til å sikra at alle kabelabonnentar får tilgjenge til dei programma som er tilgjengelege via eter. Ved kapasitetsproblem gjeld forkjørsrett etter følgjande prioritering: 1) program frå dei «nasjonale» kringkastingsselskapa ARD og ZDF, 2) dei sendingane som er tilgjengelege via eter i området, 3) nye, lokale program, 4) «innførte» program (som ikkje elles kan mottakast). Nederland har formidlingsplikt for nasjonale program, regionale program innanfor det aktuelle området, program frå organisasjonar med løyve til å senda over kringkastingsnettet og dei nederlandsk-språklege sendingane frå belgisk fjernsyn. Frankrike har ikkje formidlingsplikt i dag, men eit lovframlegg inneheld reglar om formidlingsplikt for nasjonale sendingar, dvs. fire-fem kanalar. Til vurdering av dette spørsmålet legg arbeidsgruppa vekt på to hovudmoment: - Moglege konfliktsituasjonar utan særskild rettsleg regulering. Til det første momentet peikar gruppa på at det rettsleg sett ikkje er etablert ein generell monopolsituasjon, men at den konsesjonspraksisen som det er lagt opp til, i realiteten inneber at det svært ofte oppstår monopolliknande situasjonar. I praksis kan det i Noreg omtrent ikkje visast til område der det er etablert konkurrerande, paralleltgåande kabelnett, og det er ingenting som tyder på at denne situasjonen vil endra seg dei nærmaste åra. Somme programtilbod kan abonnentane skaffa seg på annan måte. Det gjeld etersendingar (som NRK og program frå direktesendande kringkastingssatellittar) og program frå kommunikasjonssatellittar. For alle program via satellitt gjeld likevel at det må kjøpast inn spesielt antenneutstyr - og det er ikkje utenkjeleg at det i framtida blir sett bygningsmessige restriksjonar på oppføring av parabolantenner, i tillegg til dei direkte økonomiske utgiftene. Gruppa slår likevel fast at det for eter- og satellittsendingar finst faktorar som reduserer monopolsituasjonen for kabelnett. For sendingar som berre blir formidla i kabelnett, til dømes nærfjernsynsprogram, finst det ikkje alternativt mottak, og då vil den som har råderett over kabelnettet, ha ei monopolstilling. Til det andre momentet, kva for konfliktsituasjonar som kan oppstå utan særskild rettsleg regulering, er utgangspunktet at det i dag ikkje er rettsleg heimel for å påleggja kabeleigar å senda visse program. I dagens situasjon er det etter gruppas syn mest sannsynleg at programtilbodet vil bli fastsett ut frå vanlege marknadsmessige mønster. Det finst praktiske døme på at formidling av nærfjernsynsprogram utan nærmare regulering er avhengig av økonomiske ressursar. Gruppa meiner det er vanskeleg å ha ei sikker meining om kva for programtypar som er mest utsette i ein uregulert situasjon. Dersom det blir vedteke å lovregulera formidlingsplikt, meiner arbeidsgruppa at det bør gjerast gjennom direkte lovpålegg. Dette er og den modellen som flest land har valt. Rapporten inneheld skisse til korleis lovtekstar om formidlingsplikt kan formast ut. Rapporten var send på høyring til 37 ulike instansar. 23 høyringsinstansar har svart. Av dei nar ni uttalt seg om innføring av formidlingsplikt, og alle går inn for det. Dei som uttalar seg om det, går alle inn for at formidlingsplikta skal gjelda for norske riksdekkjande sendingar og nærfjernsyn. Somme meiner og at nasjonale sendingar frå andre nordiske land og/eller samnordiske sendingar bør vera formidlingspliktige. Somme høyringsinstansar har i tillegg andre merknader i tilknytnig til rapporten. Blant dei er Norsk Kabel-TV Forbund «innforstått med at enkelte programmer må gis fortrinnsrett i kabelnett», og peikar elles på at det bør bli konsesjonsfritt å formidla satellittsende programkanalar, slik at kabelnett blir jamstilte med det individuelle mottaket. Forbundet sluttar seg til at abonnentane bør ha medverknad på programvalet, men peikar på at det og inneber plikter og ansvar. Klagenemnda for kringkastingsprogram peikar på at «det vil synes naturlig om adgangen til klage til Klagenemnda m.h.t. program som formidles i kabelnett må antas å følge samme linje som straffe- og erstatningsspørsmålene». Styret i Norske Fjernsynsselskapers Landsforbund går inn for at dei lokale programselskapa skal få overført formidlingsrett for satellittsendingar og at kravet om konsesjon for formidling av kvar einskild satellittkanal bør opphevast. Vi ser det som viktig at norske sendingar skal vera tilgjengelege i norske kabelnett. Det gjeld både norske riksdekkjande sendingar, som programma frå Norsk rikskringkasting, og nærfjernsynsprogram. Vi meiner og det er viktig at sendingar frå dei nasjonale kringkastingsselskapa i dei andre nordiske landa kan sikrast formidling i kabelnetta. Etter vårt syn bør formidlingsplikta avgrensast til fjernsynsprogram. Det er relativt lett å ta imot radiosendingar enda om ein er knytt til eit kabelnett; monopolstillinga for kabelnettet i formidling av radio er minimal. Etter dei tekniske forskriftene for bygging av kabelnett skal det vera kapasitet for formidling av radio, og dei fleste konsesjonerte netta kan formidla 30-35 ulike radiokanalar. Det er etter departementets syn i dagens situasjon ikkje behov for å innføra formidlingsplikt for radio. Det kan bli behov for å revurdera omfanget av formidlingsplikta på eit seinare stadium. Det kan og vera naturleg å avgrensa formidlingsplikta til somme av dei sendingane som kan gjerast formidlingspliktige. formidlingsplikt, utan å nemna spesielle sendingar. Dei sendingane som etter vårt framlegg kan vera formidlingspliktige, er norske riksdekkjande sendingar (NRK-fjernsyn og eit eventuelt TV2), konsesjonerte nærfjernsyns- og lokale betalingsfjernsynssendingar og sendingar frå dei nasjonale kringkastingsselskapa i dei andre nordiske landa. Dersom det skulle bli aktuelt å utvida formidlingsplikta til å gjelda fleire sendingar, vil spørsmålet bli lagt fram for Stortinget før det blir gjort vedtak. Etter vårt framlegg skal formidlingspliktige program disponera ein heil kanal. Det vil ikkje vera høve for abonnentar eller kabeleigar til å leggja andre program inn på desse kanalane. Ulike konsesjonshavarar for nærfjernsyn, eventuelt for betalingsfjernsyn, må derimot dela ein kanal på same måte som nærradiostasjonar innanfor same område må dela ein frekvens. Lovutkastet inneheld likevel ein heimel til å reservera meir enn ein kanal til nær- og betalingsfjernsyn dersom særlege grunnar ligg føre. For kabelnett med liten kapasitet vil formidlingspliktige programsendingar kunna binda opp store delar av kapasiteten. Vi går inn for at det etter søknad til Nærkringkastingsnemnda skal vera høve for nemnda, etter ei konkret vurdering i kvart einskilt tilfelle, å redusera talet på formidlingspliktige kanalar innanfor det talet departementet har fastsett. Det vil kunna vera tilfelle for kabelnett med liten kanalkapasitet. Program som det etter framlegget ikkje skal knytast formidlingsplikt til, kan delast inn på to måtar. Den eine følgjer distribusjonsmetoden: Programma blir anten distribuerte som vanleg kringkasting i jordbunde nett (med hjelp av frekvensomformarar), dei blir formidla via kommunikasjonssatellitt (i frekvenssamband som ikkje er sette av til kringkasting) eller dei blir formidla via direktesendande kringkastingssatellittar (i frekvensbånd som er sette av til kringkasting). Det er desse inndelingane som vår rettslege regulering av kringkasting byggjer på. - Den andre måten er inndeling i allmennkringkasting («public service broadcasting») og uavhengig, privat organisert kringkasting (som ikkje er under slik samfunnsmessig styring som allmennkringkastinga). Begge inndelingsmåtane skaper problem etter som teknikken blir utvikla og samfunnstilhøva endrar seg, utan at regelverket på tilfredsstillande måte fangar opp denne utviklinga. Inndeling etter distribusjonsmetode kjem til uttrykk i kringkastingslovgjevinga på den måten at program som blir distribuerte som «vanleg» kringkasting i jordbunde nett eller via direktesendande kringkastingssatellittar, er kringkasting, og dei kan spreiast fritt til alle. Program som blir distribuerte via kommunikasjonssatellittar, kan ikkje formidlast i kabelnett utan spesiell konsesjon, jf. kringkastingslova § 1 nr 4. Det same gjeld langtransport av program via kabel - bortsett frå program som kan takast imot som vanleg kringkasting ein stad i Noreg (dei kan transporterast til andre delar av landet og formidlast i kabelnett utan konsesjon). Det finst i dag ikkje direktesendande kringkastingssatellittar som er i drift over Europa. I dag er såleis den rettslege situasjonen at det er fritt for den som disponerer eit kabelnett å distribuera program som blir formidla i eter eller via direktesendande kringkastingssatellittar, medan han må ha konsesjon for å kunna formidla program som blir formidla via kommunikasjonssatellittar. Følgjande utviklingsdrag gjer det vanskeleg å halda oppe dette rettslege skiljet: 1. Transport via kommunikasjonssatellittar av fjernsynsprogram som er meint for eit allment publikum, har blitt vanleg. 2. Mottakingsutstyret blir stadig billegare og meir likt mottakingsutstyr for direktesendande kringkastingssatellittar. 3. Det blir no bygt kommunikasjonssatellittar med sterkare effekt enn tidlegare, som i sendestyrke ligg mellom noverande kommunikasjonssatellittar og dei direktesendande kringkastingssatellittane. 4. Dei direktesendande kringkastingssatellittane vil formidla både tradisjonelle nasjonale allmennfjernsynskanalar og uavhengig fjernsyn. Allmennkringkasting («public service broadcasting») er kringkasting som er under ei viss form for samfunnsmessig styring, mellom anna med krav om eit variert programtilbod som skal innehalda stoff av interesse for mange ulike grupper i samfunnet. Norsk rikskringkasting og dei fleste nasjonale kringkastingsselskapa driv allmennkringkasting. Uavhengig kringkasting er ikkje under slik samfunnsmessig styring, og programtilbodet blir vanlegvis lagt opp etter marknadsmessige vurderingar. Uavhengig kringkasting vil i tillegg som regel vera heilt ut reklamefinansiert (eventuelt som betalingsfjernsyn) reklamefinansierte og offentleg finansierte (då oftast med lisensmidlar). Vi har dei seinare åra sett endringar i kringkastingsbiletet som gjer skiljelinjene mellom allmennkringkasting og uavhengig krinkasting mindre klare. Somme tidlegare allmennkringkastingsselskap har blitt privatiserte, til dømes i Frankrike, og nye fjernsynskanalar har blitt til med bidrag frå ulike kringkastingsselskap. Det gjeld den franskspråklige kanalen TV-5 og den tyskspråklige kanalen 3-SAT, som begge blir formidla via kommunikasjonssatellitt. Det er såleis ikkje automatisk slik lenger at allmennkringkastinga blir distribuert på ein måte og uavhengig kringkasting på ein annan. Det er heller ikkje sjølvsagt at måten programmet kjem fram til kabelnettet på, skal avgjera om programmet skal kunna formidlast til abonnentane eller ikkje. Både kommunikasjonssatellittar og direktesendande kringkastingssatellittar vil i framtida formidla allmenne og uavhengige fjernsynskanalar. Etter vårt syn er det vanskeleg å halda oppe ei ordning for distribusjon i kabelnett der fjernsynsprogram frå ein satellittype skal behandlast annleis enn fjernsynsprogram frå ein annan satellittype. Det bør ikkje vera teknisk definisjon av frekvensbånd som avgjer kva for fjernsynstilbod som kan formidlast utan løyve. Vi legg i denne samanhengen òg vekt på at det ikkje eksisterer slike skilje for individuelt mottak av satellittsende program, der kan alt takast imot. Utgangspunktet for regulering av kabelsendingar må etter vårt syn vera tilgjengelege programtilbod. Viktige spørsmål vil vera om visse sendingar skal vera lettare tilgjengelege enn andre, om visse sendingar skal vera tilgjengelege for alle og om visse sendingar ikkje skal vera tilgjengelege for nokon. Vi går i avsnitt 2.1 inn for at kabeleigar skal kunna påleggjast å formidla riksdekkjande norske fjernsynsprogram, konsesjonerte næringsfjernsynsprogram og sendingar frå nasjonale kringkastingsselskap i dei andre nordiske landa. Det er etter departementets syn ikkje behov for særreglar for andre sendingar. Som nemnt i avsnitt 1.4 går vi heller ikkje inn for å vidareføra konsesjonsplikt for slike sendingar. Vi foreslår såleis at det skal vera fri formidlingsrett i kabelnett av alle tilgjengelege programkanalar, same korleis dei blir transporterte til kabelnettet. Det er eit viktig prinsipp at sendingar via satellitt skal vera tilgjengelege for alle kabelnett på like vilkår. Det inneber mellom anna at det ikkje vil vera høve til å gjera einerettsavtalar om formidling av slike sendingar i Noreg. Det er to kategoriar programkanalar som blir drøfta i dette avsnittet: - Programkanalar som inneheld reklame i strid med norsk lov. - Programkanalar som inneheld ulovleg programinnhald. Lov om kontroll med markedsføring er den sentrale lova som regulerer reklame i Noreg. Lova gjeld og marknadsføring i radio og fjernsyn. Lova inneheld mellom anna forbod mot villeiande framstilling, handling som «er urimeleg i forhold til forbrukarane», eller som er i strid med likeverdet mellom kjønna. I visse andre lover er det slått fast at det i Noreg er ulovleg å reklamera for alkohol, tobakk og visse farmasøytiske produkt. Dessutan er det i einskilde særlover gitt reglar om informasjonsplikt (t. d. kredittkjøpslova og lova om finansieringsverksemd). I forskriftene til nærkringkastingslova heiter det om reklamen at han ikkje må vera i strid med norsk lov. Reklamen i norsk kringkasting kan regulerast, verre er det å regulera reklameinnhaldet i sendingar frå utlandet som ikkje gjeld norske produkt. Noreg har ingen jurisdiksjon over dei programføretaka som sender via satellitt frå utlandet til Noreg. Ein har til dømes ikkje funne grunn til å stengja innførsel og sal av utanlandske tidsskrift og aviser, sjølv om dei inneheld reklame for produkt det er ulovleg å reklamera for i Noreg. I løpet av få år vil svært mange utanlandske programkanalar vera tilgjengelege for norske kabelnett, og det er lite truleg at norske reglar om reklameforbod vil avgjera reklamepolitikken til sendeselskapa. Dersom dagens rettslege situasjon skal haldast oppe, vil det sannsynlegvis innebera at mange programkanalar ikkje vil vera tilgjengelege for norske kabelabonnentar. Europarådet arbeider med eit framlegg til konvensjon om fjernsyn over landegrensene i Europa. Konvensjonsutkastet inneheld regulering av reklame, både når det gjeld innhald, mengd, plassering, tilhøvet til born og unge og tilhøvet til programinnhaldet. Dersom konvensjonen blir vedteken og Noreg ratifiserer, vil føresegnene i konvensjonen regulera reklameinnhaldet i dei utanlandske programkanalane. Utkastet til konvensjon inneheld reglar om reklame for spesielle produkt: - Reklame for tobakksprodukt er ulovleg. - Reklame for alle andre medisinar og medisinsk behandling skal klart definerast og oppfylla strenge krav til korrekt presentasjon, kontroll m. m. Etter vårt syn kan det og vera aktuelt å regulera politisk reklame og livssynsreklame. I ein situasjon med mykje reklame utanfrå er det viktig for oss å få ein bindande konvensjon om fjernsyn over landegrensene. I tillegg til reglar for utanlandsk reklame, som ikkje kan regulerast nasjonalt, bør det setjast opp reglar for norsk reklame, uansett om det gjeld satellittsendingar eller Norsk rikskringkasting. Slik reglar bør gjelda for innhaldet i all reklame som i vesentleg grad er retta mot norsk publikum. Departementet vil vurdera å fastsetja spesielle reglar for reklameinnslag i programkanalar som blir formidla i norske kabelnett. Dei kan til dømes vera i tråd med føresegnene i utkastet til konvensjon. Abonnentar eller kabeleigar som meiner at ein programkanal inneheld reklame for produkt som det er ulovleg å reklamera for i Noreg, kan ta saka opp med Nærkringkastingsnemnda, som i sin tur legg spørsmålet fram for Forbrukarsambodet, Statens tobakkskaderåd eller andre relevante organ, alt etter kva for reklame det er tale om. Desse organa vurderer om den reklamen det gjeld, er i strid med norsk lov. Etter at vurdering frå det aktuelle organet ligg føre, tek Nærkringkastingsnemnda stilling til om aktiviteten har eit slikt omfang at det må leggjast ned forbod mot formidling av programkanalen. Innføring av ei slik klageordning inneber at det må gjerast opptak av alle sendingar frå utlandet som blir formidla i norske kabelnett. Vi gjer framlegg om at Nærkringkastingsnemnda gjer opptak av dei registrerte programkanalane, og at opptaka ikkje skal slettast før etter tre veker etter kringkasting. Klage over reklame må sendast Nærkringkastingsnemnda innan fjorten dagar etter at reklamesendinga vart formidla i kabelnettet for å ha krav på behandling. Den korte klagefristen er sett på grunn av at kopiering av programkanalar er kostnadskrevjande, særleg dersom mange ulike sendingar blir formidla i kabelnetta. Døme på ulovleg programinnhald er pornografi og grove valdsskildringar. Etter vårt syn bør politiske organ vera varsame med å behandla konkrete saker som gjeld programinnhald. Tvistar eller klager som har grunnlag i programinnhald bør som hovudregel behandlast og avgjerast av domstolane. Vi ser det som naturleg at vanleg redaktøransvar blir gjort gjeldande for slike saker. Det tyder at sendingane ikkje blir stogga, men at den ansvarlege redaktøren for programmet, eventuelt med andre, kan bli straffa. § 431 i straffelova regulerer slike forhold, og reglane der vil og gjelda for sendingar i kabelnett. Sendingar frå utlandet skaper spesielle problem, fordi det i mange tilfelle vil vera uråd å få behandla ei rettssak mot eit utanlandsk sendeselskap. Kabeleigar vil i dei aller fleste praktiske tilfella måtta reknast som teknisk distributør, og kan ikkje dragast til ansvar for programinnhald i sendingane. Etter vårt syn er det ikkje akseptabelt å stå utan nokon måte å gripa inn overfor ein programkanal som stadig bryt norske reglar om programinnhald, til dømes ved ofte å senda pornografi og grov vald. Det finst ulike måtar å gripa inn på. Ein er at abonnentane eller kabeleigar avgjer at slike programkanalar ikkje skal formidlast i kabelnettet. Ein annan er at ein domstol skal kunna ta slik avgjerd og ein tredje er at departementet eller eit anna organ har fullmakt til å gjera slike vedtak. Framlegget til lov innfører ikkje noko krav om at alle kanalar i eit kabelnett skal fyllast med program. Bortsett frå formidlingspliktige program står det den/dei med råderett over programtilbodet fritt å avgjera om alle kanalane skal fyllast med program eller ikkje. Det er såleis fullt mogleg å velja bort uønskte program. innhald, bør kunna krevja at kabeleigar stengjer av programkanalen for deira mottak. Kabeleigar må i så fall kunna krevja at dei betaler for slik skjerming. Abonnentar eller kabelleigar kan klaga til Nærkringkastingsnemnda over at program er valdelege eller pornografiske. Nærkringkastingsnemnda legg saka fram for Statens filmkontroll som vurderer innhaldet etter reglane for offentleg framsyning av film og videogram. Dersom same sendeselskap sender fleire program med innhald som Statens filmkontroll finn er i strid med regelverket, kan Nærkringkastingsnemnda forby formidling av kanalen. Dersom sendeselskapet er usamd i avgjerda, kan saka prøvast for norsk domstol. Vedtaket om forbod gjeld til ein eventuell dom fastset noko anna. Klagefristen bør vera lik som for klager over reklame i strid med norsk lov - fjorten dagar etter at programmet vart formidla i kabelnettet. Programkanalar kan innehalda enkeltprogram med pornografi eller vald som ikkje er ulovleg, men som blir sende på tidspunkt når born eller ungdom til vanleg ser fjernsyn. Utkastet til europarådskonvensjon om fjernsyn over landegrensene inneheld forbod mot plassering av slike program på tidspunkt når born og ungdom må reknast som sjåargruppe. En slik regel er vanskeleg å handheva, både fordi det er vanskeleg å tidfesta når born og ungdom ser fjernsyn og fordi det er vanskeleg å setja grensa for programinnslag som kan godtakast og programinnslag som ikkje kan aksepterast. Vi har kome til at omsynet til born og ungdom likevel tilseier at det må vera høve til å verna seg mot program som ikkje høver for dei aldersgruppene, på tidspunkt når dei ser fjernsyn. Det er særleg tida før norsk dagsrevytid som bør ha særskilt vern. Det norske organet som har kompetanse til å vurdera om program er uskikka for dei yngste aldersgruppene, er Statens filmkontroll. Departementet foreslår at det skal vera høve for abonnentar og kabeleigar å klaga over at det blir sendt program i tida før kl 19.30 som ikkje høver for born og ungdom. Klagene skal sendast til Nærkringkastingsnemnda innan fjorten dagar etter at programmet vart formidla i kabelnettet. Nærkringkastingsnemnda konsulterer Statens filmkontroll før avgjerd blir teken, altså same prosedyre som for saker om reklame i strid med norsk lov- Same kva resultatet ei slik sak vil få, må det vera høve for abonnentar å bli skjerma for mottak av programkanalar dei meiner inneheld program som ikkje høver for dei yngste aldersgruppene, når programma t.d. blir sende tidleg på kvelden. Ut frå røynslene med dagens satellittsende programkanalar, reknar vi med at det vil vera få program som kjem i strid med eit slikt forbod. Klagenemnda skal prøva om kringkastingsprogram «har behandlet noen utilbørlig og om det har krenket privatlivets fred» (kl § 15). Vedtak i nemnda som går i disfavør av sendeselskapet, skal kunngjerast i sending, og Klagenemnda skal kunna prøva om kunngjeringa er i samsvar med god skikk. Klager på alle kringkastingsprogram frå Norsk rikskringkasting og sendeselskap med konsesjon etter kringkastingslov og lov om nærkringkasting kan behandlast av Klagenemnda. Det gjeld og konsesjonerte satellittformidla program med heimel i kl § 1, men ikkje enkle meldingar og samtidig og uendra vidaresending av lovleg kringkasting. Med oppheving av konsesjonsplikt for formidling av satellittsende program, vil det for dei utanlandske sendingane til vanleg ikkje vera nokon norsk instans som kan stillast til ansvar for programinnhaldet. Derfor er det innført heimel for å leggja ned forbod mot formidling av visse sendingar, sjå ovanfor i dette kapitlet. Vi ser det som vanskeleg å påleggja Klagenemnda for kringkastingsprogram å behandla klager som gjeld satellittsende program frå utlandet. For det første vil det neppe bli særleg mange klagemål som gjeld program frå utlandet, for det andre vil ikkje Klagenemnda kunna påleggja utanlandske sendeselskap å kunngjera vedtak i klagenemnda, om det skulle bli aktuelt. Lovframlegget føreset at satellittsende program frå utlandet fell utanom verkeområdet til Klagenemnda. Sendingar frå norske sendeselskap vil derimot Klagenemnda kunna behandla. Når det gjeld andre norske sendingar, vil Klagenemnda kunna prøva klagemål etter reglane i kringkastingslova og nærkringkastingslova. Det bør gjelda fullt ut, anten programmet blir motteke via eter eller kabelnett. Norske sendeselskap er pliktige til å formidla melding frå statsmakt. Det er fastsett i kringkastingslova § 5 og lov om nærkringkasting § 7. I Ot.prp.nr.47 (1986-1987) om lov om nærkringkasting sa departementet (side 21): vesentlig betydning. Paragrafen er gitt tilsvarende ordlyd som for Norsk rikskringkasting, se § 5 i lov 13. juni 1980 nr. 36 om kringkasting. Reglane sikrar at slike meldingar blir sende i norske programkanalar (nærfjernsyn og riksdekkjande sendingar), og for desse sendingane vil det vera formidlingsplikt, slik at dei alltid vil vera tilgjengelege i kabelnett. Etter kvart som programtilbodet aukar, kan det bli meir vanleg at publikum ser på andre kanalar enn dei norske, og spørsmålet blir om det skal krevjast at kabeleigar skal bryta inn i program på andre kanalar med melding frå statsmakt. Departementet ser det som vesentleg at publikum får viktige meldingar så raskt som mogleg. Vi tenkjer her på meldingar om mobilisering, miljøkatastrofar og liknande. Etter vårt syn bør kabeiegar påleggjast å formidla slike meldingar i alle programkanalar, der det er teknisk mogleg. Andre offentlege organ, som brannvesen og helseråd, kan og ha behov for å formidla slike viktige meldingar til abonnentane. Sidan kabeleigar ikkje har programansvar og etter framlegget ikkje skal kunna senda enkle meldingar, er det nødvendig med lovheimel for å sikra formidling i kabelnett av viktige meldingar, både frå statleg og anna offentleg styresmakt. Den vanlege situasjonen for dei fleste kabelnetta vil vera at det ikkje er kanalar nok til dei mange programtilboda som finst. Nokon må derfor velja ut dei programkanalane som skal formidlast til abonnentane. Stor kapasitet vil likevel ikkje vera nokon garanti for formidling av alle tilgjengelege programtilbod. Det blir i denne proposisjonen, sjå avsnitt 2.1, foreslått at kabeleigar skal kunna påleggjast å formidla visse, nærmare fastsette programkanalar i kabelnetta (nærfjernsyn, riksdekkjande nasjonale sendingar og sendingar frå nasjonale kringkastingsselskap i andre nordiske land). Valfridomen gjeld alle andre program. Det blir i dette kapitlet drøfta kven som kan velja ut dei programkanalane som skal formidlast i kabelnettet, i tillegg til formidlingspliktige sendingar. Det blir og drøfta om det i valfridomen ligg ein rett til å velja bort programkanalar når det er kapasitet i nettet til å formidla tilbodet. Kan ein med andre ord velja å halda ein eller fleire kanalar programfrie? Programtilbodet bør fastsetjast lokalt, der kabelnettet er. Ei nasjonal fastsetjing av programtilbod mellom dei ulike utanlandske programkanalane meiner departementet er urimeleg. I eit varig system bør ikkje politisk samansette organ avgjera om enkelt-programkanalar skal gjerast tilgjengelege for kabelabonnentar eller ikkje. Det kan hevdast at alle sjåarar i ein kommune bør sikrast tilgjenge til visse sendingar. Etter vårt syn vil reglane om formidlingsplikt av nærfjernsyn og nasjonale program, i tillegg til nasjonale program frå andre nordiske land, oppfylla dette kravet på ein tilfredsstillande måte. Bør kabeleigar ha rett til å velja? Han vil for det første som regel ha oversyn over tilgjengelege tilbod og eventuelle vilkår som knyter seg til dei ulike tilboda (vederlag til opphavsrettshavarar, dekodarspørsmål m. m.). For det andre vil han vera ein praktisk sentral for innkrevjing av programavgifter og anna betaling frå abonnentane, og for det tredje vil det i mange tilfelle vera meir praktisk å venda seg til ein kabeleigar enn til abonnentane. Dessutan er det kabeleigar som kan påleggjast å slå av ulovlege programkanalar, det kan ikkje abonnentane gjera. På den andre sida vil kabeleigar i dei aller fleste tilfella vera teknisk distributør av programkanalane, og det er unaturleg å la ein teknisk distributør stå for redigering av eit programtilbod. Dessutan kan ein ikkje sjå bort frå at kabeleigar vil setja saman eit programtilbod ut frå kva som gir høgast forteneste, og det programtilbodet svarer kanskje ikkje til det abonnentane ønskjer å sjå. Vi viser og til at Stortinget ved fleire høve har understreka «at den reelle eiendomsretten til selve kabelnettet, og driften av kabelfjernsyn må være atskilt» på ein slik måte at det ikkje er kabeleigar som avgjer kva for program som skal formidlast (sjå t.d. Innst.O.nr.34 (1983-1984)). Vi kjem etter ei totalvurdering til at kabeleigar ikkje bør styra programpolitikken i kabelnettet. Etter vårt syn er abonnentane dei nærmaste til å fastsetja programtilbodet i det kabelnettet dei er knytte til. Det er dei som skal sjå programma. Vilkåret må vera at dei anten organiserer seg på ein slik måte at dei kan gjera vedtak om val av programkanalar, eller at dei kan fremja eit representativt ønske på anna vis. Dersom abonnentane ikkje ønskjer å gjera vedtak om val av programtilbod, bør kabeleigar kunna velja. Når det ikkje kjem fram representative ønske frå abonnentane, kan det nettopp ha sin grunn i at abonnentane er nøgde med dei vala kabeleigar gjer. Det må takast stilling til ei rekkje praktiske spørsmål dersom abonnentane skal vera avgjerds-«instans». Det blir nærmare behandla nedanfor. 3.3 Skal alle kanalane nyttast? Det kan vera ulike grunnar til at alle kanalar ikkje blir nytta: - Det er ønskjeleg å reservera kanalar for (eventuelle) - Talet på programkanalar som ein ønskjer å formidla (eller ønskjer å betala for), er mindre enn talet på kanalar i nettet. Etter vårt syn kan det ikkje vera ei offentleg oppgåve å syta for at alle kanalar i eit kabelnett er fylte med program. tilgjengelege og å sikra at visse programkanalar blir formidla, sjå avsnitt 2.1. Etter departementets framlegg skal abonnentane avgjera kva som skal formidlast i kabelnettet av programkanalar. Ein naturleg konsekvens av det må vera at abonnentane kan fastsetja eit programtilbod som krev færre kanalar enn total kapasitet i nettet. Kabeleigar kan på si side ikkje reservera kanalkapasitet, alle kanalane skal i prinsippet vera tilgjengelege for abonnentane når programtilbodet skal komponerast. Det kan tenkjast at kabeleigar ønskjer å nytta ledige kanalar til å spreia programkanalar som ikkje finst i det programtilbodet som abonnentane har vedteke. Etter departementets framlegg kan ikkje kabeleigar gjera det utan at abonnentane har fått høve til å vurdera tilbodet. Vi vil ikkje stilla formelle krav til kva som skal til for at eit ønske er representativt for abonnentane i eit nett. Dersom kabeleigar nektar å godkjenna eit ønske som representativt, kan saka leggjast fram for Nærkringkastingsnemnda til avgjerd. Oppgaver for Nærkringkastingsnemnda blir behandla nærmare i kapittel 7. Abonnentane må ha krav på at kabeleigar opplyser kva for programkanalar som er tilgjengelege og eventuelle vilkår - økonomiske og andre - som knyter seg til formidling av dei einskilde tilboda. Dersom abonnentane ikkje er i stand til å leggja fram eit ønske innan rimeleg tid etter å ha fått slik informasjon, vil kabeleigar ha høve til å fastsetja programtilbodet. Seinare representative avgjerder frå abonnentane si side vil likevel kunna endra det tilbodet kabeleigar har sett saman, så sant kabeleigar ikkje er rettsleg bunden til å formidla sendingane. Kva som er rimeleg tid, kan variera, men abonnentane må få tid til å organisera seg, dersom dei ønskjer det. Abonnentane bør kunna presentera ei avgjerd innan to månader etter at kabeleigar har informert om programtilboda. Dersom sendeselskapet for ein viss programkanal krev at avtale om formidling skal vara ei viss tid, og kabeleigar har gjort slik avtale, må abonnentane bera dei kostnader det eventuelt inneber å bryta ein slik kontrakt dersom dei ønskjer å skilta ut programkanalen. Fleirtalet blant abonnentane vil vanlegvis avgjera programtilbodet. Etter departementets syn bør det vera naturleg i ein slik prosess at ulike interessegrupper blant abonnentane får somme høgt prioriterte programkanalar inn i tilbodspakken, og vi reknar med at det ikkje vil skapa problem i kabelnett med rimeleg god kapasitet. Det kan likevel tenkjast tilfelle der eit mindretal systematisk ikkje har fått gjennomslag for sine ønskemål. Då må mindretalet ha høve til å leggja saka fram for Nærkringkastingsnemnda, som tek avgjerd i saka. Det kan og tenkjast at kabeleigar meiner at framgangsmåte, programval eller andre forhold er sterkt kritikkverdige. Han bør og ha høve til å leggja slike spørsmål fram for Nærkringkastingsnemnda til avgjerd. Abonnentane vil ikkje i alle tilfelle kunna krevja at vedtak om programtilbod blir gjennomført. Somme kabelnett kan ha varierande kapasitet i ulike delar av nettet; andre kabelnett kan ha problem med å «retningsstyra» programpakkar. Større kabelnett kan innehalda fleire sjølvstendige delar - til dømes burettslag - der abonnentgruppene har ulike ønskemål. Dei fleste kabelnetta det gjeld vil kunna retningsstyra programpakkar til dei ulike delane. I kabelnett med varierande kapasitet i nettet vil det vera naturleg for abonnentane å prioritera dei ulike sendingane, slik at abonnentane med dårlegast kapasitet får dei høgast prioriterte tilboda. I kabelnett med ulike abonnentgrupper, der det ikkje er teknisk mogleg å retningsstyra programpakkar, bør kabeleigar, i samråd med representantar frå dei ulike gruppene, kunna setja saman ein programkanal-pakke ut frå dei ulike ønskemåla. Kabeleigar bør vera pliktig til å orientera abonnentane om nye programtilbod som kjem til, og eventuelle vilkår som knyter seg til mottak av dei. Kabelabonnenten betaler vanlegvis ei tilknytingsavgift (prisen for å bli tilknytt anlegget), ei årleg abonnementsavgift, eventuelle avgifter for satellittsendingar og betalingsfjernsyn og eventuelle vederlag for opphavsrettar. 4.1 Tilknytings- og årsavgift. Som ei oppfølging av St.meld. nr 57 for 1986-87, Om hovedretningslinjer for videre utbygging og drift av kabelnett, og stortingsbehandlinga av meldinga, er det ved kgl. res. 11. desember 1987 fastsett ny forskrift om etablering, utbygging og teknisk drift av kabelnett for formidling av kringkasting (kabelnettforskrifta). For å sikra abonnentane er det i tråd med Stortingets ønske i tillegg arbeidd ut standard abonnentskontrakt med miniumsvilkår som ikkje kan fråvikast til skade for abonnenten. Alle som søkjer konsesjon for etablering, utbygging og teknisk drift av kabelnett, må gi detaljerte opplysningar i søknaden om m.a. finansieringsplanar. Ved ufullstendige opplysningar blir det henta inn tilleggsopplysningar. Dette er ein praksis som er følgt konsekvent i Kabelnettkontrollen, som har stått for tildeling av desse konsjonane frå 1. august 1984, då dei mellombelse forskriftene vart sette i kraft, fram til 30. juni 1987. Denne praksisen er ført vidare etter at Statens teleforvaltning (SFT) overtok ansvaret for konsesjonstildelinga. Med heimel i forskriftene § 5 bokstav d) ber konsesjonsorganet utan unntak om reknestykke for utbyggingskostnader, irekna: - servicegrad. Dersom det kjem inn fleire konkurrerande søknader for same konsesjonsområde, vil prisen kunna bli avgjerande for kven som skal få konsesjon under elles like forhold. I tillegg blir det og vurdert om oppgitte planar er realistiske med omsyn til pris, finansiering m.m.. Dette blir gjort først og fremst av omsyn til abonnentane. For å kontrollera om opplysningane som utbyggjar har gitt, blir etterlevde i praksis, blir det i tillegg kravt at konsesjonshavar sender over ein kopi av utfylt abonnementskontrakt. Eventuelle endringar i kontrakten skal og meldast til konsesjonsorganet. I standard abonnementskontrakt, som ikkje kan fråvikast til skade for abonnenten, er det teke inn prisreguleringsreglar. Dei sikrar abonnenten at avgiftene ikkje kan aukast ut over konsumprisindeksen. I tillegg må alle konsesjonshavarar levera ein detaljert årsrapport der m.a. prisar og servicegrad er standardspørsmål, som må svarast på. Når det gjeld dei konsesjonsfrie netta, eig og disponerer brukarane over dei. Dei same omsyna til kontroll av utbyggingskostnader og årlege avgifter gjer seg ikkje gjeldande for dei. Sjølv om eit slikt nett blir knytt til eit konsesjonert nett, kan abonnentane velja annan utbyggjar av internnettet og kan gjera serviceavtale for denne delen av nettet med andre enn konsesjonshavar. Dette er sagt klart ifrå om i standard abonnementskontrakt. Utbyggingskostnadene for ulike konsesjonerte nett vil elles variera ut frå geografiske tilhøve og busetnad. Tilknytingsavgiftene vil derfor variera frå anlegg til anlegg. Det er særleg viktig at utbyggingsprosjekta blir vurderte av ei fagstyresmakt som har ekspertise når det gjeld utbyggingskostnader på eit så spesielt område som kabelnett er. Det skulle på denne bakgrunn vera tilfredsstillande kontroll med dei prisane på tilknyting og årlege avgifter som kabelnettkonsesjonshavar tek for sine tenester. I tillegg til tilknytings- og årsavgifter som gjeld den tekniske drifta av kabelnettet, kan det oppstå utgifter i samband med einskilde programkanalar. I utgangspunktet vil abonnentane vera pliktige til å betala for alle utgiftene som er knytte til einskilde programkanalar. Kabeleigar skal ikkje kunna krevja spesielt vederlag for formidling av program som han etter reglane er pliktig å formidla - verken frå sendeselskap eller frå abonnentane. Det blir i dag betalt vederlag til opphavsrettshavarar for formidling av dei to svenske programkanalane i kabelnettet. Dette vederlaget betaler abonnentane. Abonnentane vil og sannsynlegvis måtta betala slike utgifter for somme andre programkanalar frå andre land. Det vil vanlegvis ikkje vera spesielle kostnader, bortsett frå Opphavsrettsvederlag, knytte til formidling av satellittfjernsyn (betalingsfjernsyn blir behandla nedanfor). Televerket krev i dag ei avgift for svensk fjernsyn, der Televerket nyttår satellitt for å føra signala fram til kabelnetta. Slike avgifter må kabeleigar kunna krevja at abonnementane betaler. Dersom det er nødvendig med investering i nytt utstyr for å kunna ta imot nye programtilbod, må kabeleigar kunna krevja at abonnentane dekkjer kostnadene. Kabeleigar må administrera betaling av avgifter som er nemnde ovanfor. For det må han kunna krevja at abonnentane dekkjer administrasjonskostnadene hans. Kabeleigar kan òg ha utgifter i samband med nedlinkavtalar og kjøp av dekodar frå sendeselskap. Desse utgiftene må kabeleigar kunna krevja at abonnentane betaler. Det kan med heimel i kringkastingslova gjevast konsesjon til lokalt betalingsfjernsyn. Det er gitt 36 slike konsesjonar. Denne ordninga er ført vidare i lov om nærkringkasting. Etter stortingsbehandlinga skal i tillegg eventuelle konsesjonar til utenlandsk betalingsfjernsyn gjevast til dei som har konsesjon til lokalt betalingsfjernsyn (Innst. O. nr. 3 for 1987-88 side 7). Bakgrunnen for denne ordninga er først og fremst at inntektene ved all slik formidling skal kanaliserast til dei med konsesjon til å driva lokalt betalingsfjernsyn. Undersøkingar departementet har gjort tyder på at det i dag er lite forteneste i formidling av utanlandsk betalingsfjernsyn. Men dersom dagens frie kanalar etter kvart går over til å bli betalingsfjernsyn vil det kunna innebera store tilskot til lokal fjernsynsproduksjon. Framlegget til lov om kabelfjernsyn inneber at det ikkje lenger vil bli konsesjonsplikt for formidling av utanlandsk betalingsfjernsyn. Det fører til at formidling av slike sendingar heller ikkje kan reserverast for dei som har konsesjon til lokalt betalingsfjernsyn. Regelverket er endra slik at alle med konsesjon til nærfjernsyn kan få konsesjon til betalingsfjernsyn om dei oppfyller vilkåra for slik verksemd, jf. Ot.prp.nr.47 (1986-1987). Vi går inn for at det skal betalast ei avgift for formidling av betalingsfjernsyn som blir formidla via satellitt, og at denne avgifta skal koma lokal fjernsynsproduksjon til gode. Avgifta skal vera ein fast sum pr kanal pr år for kabelabonnenten som ønskjer betalingsfjernsyn. Etter vårt framlegg skal avgifta svarast til Nærkringkastingsnemnda, som skal gi støtte heilt eller delvis til fjernsynsprosjekt. Ved fordeling av støtte skal det takast omsyn til at avgiftsfinansierte nærfjernsynsprogram i rimeleg grad skal koma kabelabonnentar som betaler avgift til gode. Formålet med regulering av kabelsendingar er å opna formidlingssystemet, slik at dei programkanalane som abonnentane ønskjer tilgjenge til, kan spreiast i nettet og at det skal sikrast formidling av visse andre programkanalar, som nasjonale og lokale fjernsynsprogram, i tillegg til nasjonale sendingar frå andre nordiske land. Kabeleigar har ein sentral posisjon i formidlingssystemet, og reguleringa vil påverka hans posisjon på ulike måtar. Departementets utgangspunkt er at kabeleigar skal fritakast frå «redaktør»-rolla; han står for den tekniske distribusjonen, og skal ikkje kunna påverka programtilbodet i strid med abonnentane sine ønske. På grunn av sin sentrale posisjon vil kabeleigar likevel matta ta på seg ein del tekniske arbeidsoppgåver i samband med programformidlinga. Han vil og stå for val av programtilbod dersom abonnentane ikkje gjer det. Kabeleigar byggjer og driv eit kabelnett for formidling av kringkasting i samsvar med den konsesjon som Statens teleforvaltning har gitt. Formålet med verksemda er å stilla programkanalar til rådvelde for abonnentane. Dei konkrete oppgåvene for kabeleigar vil mellom andre vera dei følgjande: - Han skal gjera avtalar om mottak av programkanalar med sendeselskap på vegner av abonnentane. Kabeleigar bør ikkje kunna stillast til ansvar for programinnhald. Han må reknast som teknisk distributør. Dette er tvillaust når det gjeld samtidig og uendra vidaresending av program. Det må og gjelda for program det knyter seg formidlingsplikt til. Vi ser det som klart urimeleg å påleggja kabeleigar ansvar for programinnhald i det som blir formidla i kabelnettet. Spørsmålet om særskilt lovregulering av ansvarsfritak for kabeleigar er lagt fram for Justisdepartementet, som har uttalt: « At kabeleier som teknisk distributør av sendingene ikke anses som straffansvarlig i henhold til straffeloven § 382, framgår bl a av forarbeidene til § 382 jf Ot.prp.nr.54 (1981-1982) (...). Justisdepartementet er enig i at den samme tolking må legges til grunn i forhold til straffeloven § 254 og til bestemmelsen om erstatningsansvar i lov om skadeerstatning § 3-6. Justisdepartementet mener på denne bakgrunn det er unødvendig med en særskilt presisering av dette i lov om kabelsendinger. Vi foreslår derfor ikkje nokon spesiell regel i denne lova om at kabeleigar, når han står for den tekniske distribusjonen, skal fritakast frå straffe- og erstatningsansvar for programinnhaldet i det som blir formidla. Kabeleigar vil derimot vera ansvarleg for at programformidlinga skjer i samsvar med gjeldande regelverk. I dette ligg òg plikt til å stogga vidaresending av programkanalar når det er fastslege at dei er ulovlege. Det kan oppstå ulike typar konfliktar i samband med programformidlinga som partane ikkje maktar å løysa sjølve. Det vil vera behov for ein klageinstans for slike saker. Vi trur likevel klagesaker er mest aktuelle i startfasen av drifta av kabelnettet. Etter kvart vil sannsynlegvis samarbeidet mellom dei ulike partane finna eit rimeleg leie og behovet for eit klageorgan bli mindre. I følgjande saker kan det vera aktuelt med ein klageinstans: - Kabeleigar har innvendingar mot vedtak om programtilbod (framgangsmåte, val av programkanalar oa) - Usemje om saker som gjeld betalingsfjernsyn. Opprekninga er meint som døme på kva for saker som kan koma opp. Klageorganet bør i prinsippet kunna behandla alle saker om programformidling der partane ikkje blir samde. Departementet ser det som viktig at mindretal blant abonnentane blir sikra påverknad i avgjerdsprosessen, og at dei skal ha høve til å klaga over vedtaket om så ikkje skjer. Det vil ofte vera ulike interesser representerte i abonnentgruppene, og ein bør unngå at t.d. mindretal systematisk ikkje får gjennomslag for sine ønske. Val av det samla programtilbodet bør ta rimeleg omsyn til alle interessene hos abonnentane. - Det er vanskeleg å setja opp klare rammer for skjønnsbehandlinga i slike saker. Ein prosentsats for kor stort mindretalet bør vera er vanskeleg å stilla opp, det same gjeld spørsmålet om visse interesser er meir «verneverdige» enn andre (skal småbarnsforeldra gå framfor pensjonistane?). Spørsmålet om kanalen har karakter av allmennkringkasting («public service») eller om det av kulturpolitiske grunnar er viktig å formidla kanalen, bør kunna telja med i vurderinga. I kabelnett med stor kapasitet bør og omsynet til å ha tilgjenge til programkanalar på ulike språk kunna telja med. I klagesaker frå mindretal bør likevel fleirtalet få høve til å prioritera mellom dei ulike programkanalane. - Kabeleigar bør og ha høve til å klaga over program valet, sjølv om han i prinsippet berre skal rette seg etter det som er fastsett. Det kan likevel vera slike manglar ved framgangsmåten eller resultatet at det er naturleg for han å reagera. Vi vil likevel understreka at hovudregelen sjølvsagt må vera at fleirtalet avgjer programtilbodet. Retten for mindretal til å klaga over resultatet er først og fremst tenkt som ein garanti for at interessegrupper ikkje urimeleg skal bli nekta tilgjenge til programkanalar dei har sterke ønske om å sjå. Plassering av dei ulike programtilboda på kanalskalaen kan vera viktig for kor enkelt det er å «finna» dei ulike sendingane. Dei formidlingspliktige sendingane bør etter vårt syn vera lett tilgjengelege. For andre sendingar bør abonnentane kunna prioritera, slik at dei mest populære får dei gunstigaste kanalplasseringane. Vedtak om kanalplassering bør det kunna klagast over. Det kan tenkjast at kabeleigar nektar å godta eit vedtak om programtilbod fordi han meiner at vedtaket ikkje er representativt for abonnentane. I slike saker vil det mest korrekte vera at kabeleigar klagar over vedtaket. Dersom han nektar å gjennomføra det, vil abonnentane kunna klaga. Kabeleigar skal dokumentera priskrav i samband med tilbod på programkanalar, slik at abonnentane har det tilgjengelege under arbeidet med val av programkanalar. Det kan oppstå spørsmål som gjeld priskrava, og det er naturleg for kabeleigar å gi utfyllande opplysningar der det er ønskjeleg. Men det kan koma tilbod på programkanalar der prisen ikkje er kjend, og der abonnentane får presentert rekninga etter at sendinga har byrja å bli formidla i kabelnettet. I slike tilfelle skal og kabeleigar sjølvsagt dokumentera priskravet på vanleg måte. Det bør likevel vera høve for abonnentane å klaga på pris i begge situasjonane, anten fordi dei meiner prisen er for høg, eller fordi dokumentasjonen ikkje er god nok. Kabeleigar skal kunna administrera forhandlinga av utanlandsk betalingsfjernsyn dersom abonnentane ønskjer eit slikt tilbod. Det kan oppstå konfliktår om den prisen kabeleigar krev for formidla m.m., og klageorganet bør kunna avgjera slike tvistar. Kompetansen til klageorganet bør avgrensast til saker innanfor rammene til denne lova. Det inneber at t.d. saker som gjeld val av programkanalar innanfor kompetansen til klageorganet. Saker som t.d. gjeld kabelnettforskriftene vil klageorganet derimot ikkje kunna behandla. Framlegget inneber nye oppgåver for Nærkringkastingsnemnda. Oppgavene kan delast i tre: - Å krevja inn og forvalta avgift for formidling av betalingsfjernsyn og behandla søknader om støtte til nærfjernsynsformål. Det er vanskeleg å fastslå kor stor arbeidsinnsats som er nødvendig for å behandla klagesaker. For det første vil arbeidet med somme av sakene bli spreidd på ulike instansar. For det andre vil samarbeidet mellom kabeleigarar og abonnentar, og innhaldet i dei programma som blir formidla, i stor grad avgjera arbeidsmengda. Vi trur det kan bli behov for ein ekstra arbeidsinnsats i ein kort overgangsperiode, men at det seinare neppe vil vera behov for personellmessig styrking. Dersom det likevel skulle bli behov for personellmessig styrking, vil vi koma tilbake til spørsmålet i budsjettsamenheng. Behandling av klagesaker på programinnhald (sjå kapittel 6) føreset og vurdering av Forbrukarombudet, Statens filmkontroll, Statens tobakkskaderåd og andre organ med liknande forvaltningsansvar. Vi reknar heller ikkje med at arbeidet med klagesaker etter denne lova for desse organa får eit slikt omfang at det ikkje kan gjerast innanfor gjeldande budsjett- og personellrammer. Den andre oppgava foreslår vi blir sett ut som oppdrag til ein opptakssentral. Arbeidet inneber såleis ikkje personellstyrking av Nærkringkastingsnemnda, men det krevst ekstra midlar for å kunna betala for opptak og lagring. Den tredje oppgåva er same type oppgåve som Nærkringkastingsnemnda har i høve til lov om nærkringkasting. Arbeidet kan samordnast med dei andre oppgavene nemnda har, og bør etter vårt syn kunna løysast innanfor gjeldande personellmessige rammer. Vi vil som nemnt koma tilbake til eventuell styrking av Nærkringkastingsnemnda i budsjettsamenheng, dersom forholda tilseier det. Framlegget legg ein del plikter på kabeleigar når det gjeld opplysningar om programtilbod m.m. Dette er utgifter som mange kabeleigarar har i dag, og som er ein naturleg service overfor abonnentane. Det finst og kabeleigarar som alt har innført «abonnentval», på den måten at abonnentane får høve til å gi uttrykk for sine ønske. Framlegget set ein slik god og forbrukarvennleg praksis i system, og vil etter vårt syn ikkje innebera auka utgifter for kabeleigar. Vi viser og til at kabeleigar etter framlegget skal få dekt sine kostnader ved nye programtilbod m.m. 8.1.1 Oppheving av § 1 nr. I samband med vedtaket om nærkringkastingslov vart det vedteke ny § 1 nr 4 i kringkastingslova. Den lyder slik: Bakgrunnen for framlegget var at departementet ønskte å gi løyve til formidling av fleire satellittprogram i kabelnett enn dei som no har løyve. Vi gjekk likevel ikkje inn for fritak frå kravet til løyve for å kringkaste sendingar frå kommunikasjonssatellitt. «Departementet mener at det i påvente av en egen lovgivning med bestemmelser om forkjørsrett e.l. for visse programmer i kabelnett, må settes vilkår bl.a. om at kabelnettene ved innføring av slik lovgivning må være forberedt på å avstå kapasitet til f.eks. nasjonale programmer.» ( Ot.prp.nr.47 (1986-1987) side 22). Framlegget til lov om kabelsendingar fastset formidlingsplikt for visse sendingar og opphevar konsesjonsplikt for dei andre sendingane som teknisk sett er tilgjengelege. § 1 nr 4 i kringkastingslova vil såleis ikkje ha noka meining lenger. Departementet gjer derfor framlegg om å oppheva § 1 nr 4 i kringkastingslova. For å unngå eit oppheva punkt inne i ein paragraf, foreslår vi at nr 5 og nr 6 blir endra til nr 4 og nr 5. § 15 behandlar kompetansen til Klagenemnda for kringkastingsprogram. § 15 nr 3 lyder slik: « Reglene i dette kapittel gjelder tilsvarende kringkastingsvirksomhet som drives med løyve etter § 1 nr. 4 og 5. Når § 1 nr 4 blir oppheva og nr 5 blir nytt nr 4 må tilvisinga til § 1 nr 5 gå ut. § 1 fastset verkeområde for lova. I første leddet blir ei kabelsending definert som kringkastingssending i kabelnett. Kringkasting er definert i lov 13. juni 1980 om kringkasting § 1 nr. 2 som «utsending av tale, musikk, bilder og liknende (...), egnet til å mottas direkte av allmennheten». Vi viser til nærmare omtale av kringkasting i Ot.prp.nr.67 (1978-1979). Koda sending, til dømes betalingsfjernsyn, er kabelsending, sjølv om berre ein kabeltilknytt abonnerer på sendinga. Undervisningsprogram som blir spreidde i internnett på eit universitet eller ein høgskule, vil vanlegvis ikkje vera kringkasting, men dersom same program blir spreidde i vanlege kabelnett, vil dei vera det. Kabelsending femner om radio og fjernsyn. Radiosendingar via satellitt kan såleis formidlast i kabelnettet på same måte som fjernsynssendingar. Kringkastingslova gjer spesielt unntak for enkle meldingar i § 1 nr. 3. Denne lova inneheld ikkje slikt unntak, og kabeleigar eller andre kan derfor ikkje senda enkle meldingar i kabelnettet. Kabeleigar har likevel høve til å formidla informasjon om kabelnettet, nye programtilbod. Dette er regulert i § 2 i utkastet. Vi viser og til regelen om formidling av meldingar frå offentleg styresmakt i § 2. Dei minste kabelnetta fell utanom lova. Dei formidlar ikkje kringkasting etter gjeldande reglar, og må i høve til denne lova reknast som individuelle mottakarar. Grensene for dei kabelnetta som fell utanom denne lova, er identiske med grensene for dei kabelnetta som må ha konsesjon etter kabelnettforskrifta (om bygging og drift av kabelnett). Formidling av tele- og datatenester blir regulert med heimel i telegraflova, og blir haldne utanom denne lova. Dersom det oppstår tvil om ei sending er kabelsending, kan Kongen avgjera spørsmålet med heimel i fjerde leddet. Uttrykket «heilt eller delvis» i siste leddet gir til dømes heimel til berre å la lova gjelda for norske kabelnett på Svalbard. § 2 fastset kva for sendingar som kan formidlast som kabelsending. Det gjeld sendingar som kjem til kabelnettet som lovleg kringkasting, som satellittsending, eller som sendingar frå norsk sendeselskap med løyve til kringkasting. Sendingar som ikkje fell inn under desse kategoriane, kan ikkje formidlast i kabelnett, bortsett frå tele- og datatenester med løyve i medhald av telegraflova, visse typar informasjon frå kabeleigar til abonnentane og viktige meldingar frå offentleg styresmakt etter § 3 siste leddet i utkastet. Første leddet fastset at alle signal som kjem til kabelnettet som lovleg kringkastingssending (jf lov av 13. juni 1980 nr, 36 om kringkasting og lov av 27. november 1987 nr. 71 om nærkringkasting), skal kunna formidlast i kabelnettet. Kravet til lovleg kringkasting inneber at sendingar i strid med kapittel 6 i kringkastingslova og sendingar frå norske sendeselskap utan løyve til sending etter kringkastings- eller nærkringkastingslova, ikkje kan formidlast i kabelnettet. Samtidig og uendra formidling inneber m.a. at kabeleigar ikkje kan kopiera program og senda dei på eit anna tidspunkt. Den tida signalet treng på å flyta gjennom formidlingsapparatet, bryt likevel ikkje kravet om samtidig formidling. Det andre leddet gir løyve til formidling i kabelnettet av sendingar som kjem via kommunikasjonssatellittar. Dei er etter gjeldande lovgjeving ikkje kringkasting på det tidspunktet signala når kabelnettet. Vilkåret for formidling er at signalet må vidaresendast i kabelnettet samtidig og uendra. Dekoding av signal bryt ikkje kravet om samtidig og uendra formidling. Paragrafen inneheld eit forbod mot at nokon skal kunna ha einerett til formidling i Noreg av sendingar frå kommunikasjonssatellittar. Forbodet er til hinder for at representantar for eitt kabelnett eller organisasjonar for fleire kabelnett forhandlar seg fram til formidlingsrett for sendingar som utelukkar at andre kabelnett eller organisasjonar kan gjera avtalar om formidling av same sending. Alle avtalar om formidling i Noreg av same utanlandske sending må dessutan innehalde dei same kontraktsvilkåra i høve til sendeselskapet. Avtale om formidling av satellittsendingar i eitt eller fleire kabelnett skal etter framlegget innehalda ein klausul om at andre kabelnett i Noreg kan knyta seg til avtalen på like vilkår. Dersom seinare kabelnett ikkje får knyta seg til slike avtalar om formidling på same vilkår, vil avtalen vera i strid med forbodet i denne paragrafen. introduksjonstilbod frå sendeselskap, der alle kabelnett som formidlar programkanalen innan eit visst tidspunkt, betaler mindre enn dei som knyter seg til sendingane på seinare tidspunkt, men føresetnaden er at introduksjonstilbodet gjeld for alle, ikkje berre for avgrensa grupper av kabelnett. Den prisen abonnentane må betala for programtilbod, kan variera på grunn av andre forhold enn kontraktsvilkåra i høve til sendeselskapet. Slike forhold fell utanom denne regelen. Det tredje leddet gir løyve til formidling i kabelnett av program frå norske sendeselskap. Det vil i praksis gjelda for nærfjernsynssendingar, der programma vanlegvis blir sende til kabelnettet i videokassettar. Sjølv om kringkastinga tek til i kabelnettet, må kabeleigar reknast som teknisk distributør òg av desse programma. Som teknisk distributør er ikkje kabeleigar straffe- eller erstatningsansvarleg for programinnhald i dei programkanalane som blir formidla i kabelnettet. Fjerde ledd fastslår at reglane om klagerett til Klagenemnda for kringkastingsprogram gjeld uavkorta for dei sendingane som Klagenemnda elles kan behandla, men ikkje for sendingar via satellitt frå utanlandske sendeselskap, sjå omtale i avsnitt 2.4. Det femte leddet gir kabeleigar lov til å formidla informasjon om drifta av anlegget eller informasjon om nye programtilbod til abonnentane. Kabeleigar kan ikkje senda andre meldingar, sjå merknader til § 1. Informasjon om drifta av anlegget gjeld m.a. betaling av tenester, endring i betalingsvilkår for eksisterande programtilbod og spørsmål om val av program. For mindre kabelnett vil slik informasjon ikkje vera kringkasting, fordi interessefellesskapet er stort og potensielle sjåarar lite. For større kabelnett vil det potensielle sjåartallet kunne vera så stort at det må reknast som «allmennhet», sjølv om det ligg føre eit interessefellesskap. For å unngå tvilsspørsmål om kvar grensa går, har vi funne det rettast å lovregulera området, slik at denne type informasjon kan formidlast i alle kabelnett. Paragrafen gir i første leddet Kongen fullmakt til å kunna påleggja kabeleigar å formidla visse sendingar i kabelnettet. Kva for sendingar dette kan gjelda, er nærmare omtala i avsnitt 2.1.4 i proposisjonen. Kongen skal etter framlegget òg kunna fastsetja nærmare vilkår for formidlinga. To aktuelle vilkår er at kvar sending skal disponera ein heil kanal og at formidlinga skal vera gratis. Nærkringkastingsnemnda skal i særlege tilfelle kunna redusera talet på formidlingspliktige programkanalar. Kabelnett kan søkja om slik redusering. Særlege tilfelle er til dømes kabelnett med svært liten kanalkapasitet, der abonnentane har viktige grunnar for å ønskja spesielle programkanalar, men der dei formidlingspliktige programkanalane tek opp all kapasiteten. Desse spørsmåla er elles nærmare behandla i avsnitt 2.1.4 i proposisjonen. Andre leddet i paragrafen gir Kongen fullmakt til å innføra ei avgift for formidling av betalingsfjernsyn. Dette er nærmare omtala i avsnitt 4.3 i proposisjonen. Formålet er å støtta lokal fjernsynsproduksjon. Avgifta skal etter vårt framlegg betalast til Nærkringkastingsnemnda, som skal gi støtte til lokale fjernsynsproduksjonar etter søknad. Kongen kan fastsetja at kabeleigar skal stå for innkrevjing av avgift og formidling av pengane til Nærkringkastingsnemnda. Regelen i det tredje leddet pålegg kabeleigar å formidla viktige meldingar frå offentleg styresmakt. Kva som er viktige meldingar, er behandla i avsnitt 2.5 i proposisjonen. I kringkastingslov og nærkringkastingslov er den tilsvarande regelen avgrensa til viktige meldingar frå statleg styresmakt. Når dette utkastet i tillegg femner om andre offentlege styresmakter, heng det saman med at dei to kringkastingslovene gir høve til formidling av enkle meldingar utan at den som sender slike meldingar treng ha løyve til kringkasting. Etter dette lovframlegget kan ikkje kabeleigar formidla enkle meldingar. Ei avgrensing av regelen her til statleg styresmakt ville såleis innebera at viktige meldingar frå t.d. helseråd og brannvesen ikkje kunne formidlast. Det kan hevdast at formidling av slike sendingar kan skje ut frå naudrett. Vi meiner likevel det er rettast å gi ein direkte heimel i lova. Det første leddet fastet ei opplysningsplikt for kabeleigar til abonnentane når det gjeld tilgjengelege programkanalar. Mellom anna på grunnlag av opplysningane kabeleigar gir, kan abonnentane gjera vedtak om val av kva for sendingar som skal formidlast i nettet. Det kan ikkje stillast strenge krav til vedtaksform og representativitet. Abonnentane i eit nett kan vera best tente med å danna abonnentlag som får fullmakt til å velja, eventuelt førebu val. I burettslagseigde nett kan generalforsamling eller styre gjera vedtak på vegner av sine medlemmer; det kan òg vera tilfelle i nett der fleire burettslag er tilknytte. spørjeskjema til abonnentane og fastsetja programtilbod på grunnlag av svara. Det kan tenkjast at abonnentane i delar av eit kabelnett gjer vedtak om programval, medan andre ikkje gjer det. Fleire burettslag kan til dømes vera knytte til same kabelnett, men berre somme av dei gjer vedtak. Dersom det er mogleg å styra ulike signal inn i ulike delar av nettet, bør det gjerast i slike tilfelle, då får kvar del oppfylt sine ønskemål. Dersom det skaper problem, må kabeleigar kunna setja saman eit programtilbod ut frå det som er fleirtalsønske, alle vedtak sett under eitt. Dersom det berre er mindre grupper av abonnentar som har gjort vedtak, bør vaia vera retningsgjevande, men ikkje avgjerande for kabeleigar. Det gjeld i særleg grad når vedtaka inneber endringar i eksisterande programtilbod, t.d. bortfall av programkanalar. Hans rett til å fastsetja programtilbodet gjeld i slike tilfelle. Eit fleirtal av abonnentane kan kva tid som helst gjera vedtak som endrar programtilbodet. Dersom kabeleigar har gjort avtalar som bind han til å formidla ei sending abonnentane ønskjer å fjerna, må kabeleigar kunna krevja eventuelle utgifter i samband med oppseiing av avtalen refunderte av abonnentane. For at kabeleigar skal kunna velja proramtilbod, må anten abonnentane avgjera at dei ikkje ønskjer å velja eller dei må nytta urimeleg lang tid på å koma fram til ei avgjerd. Dersom det har gått meir enn to månader frå det tidspunkt kabeleigar har gitt abonnentane informasjon om tilgjengelege sendingar utan at abonnentane har gjort vedtak, må kabeleigar kunna fastsetja programtilbodet. Kabeleigar kan disponera kanalar som abonnentane ikkje har nytta. Føremålet kan t.d. vera betalingsfjernsyn eller andre program berre nokre få abonnentar ønskjer å sjå. Dersom kabeleigar ønskjer å disponera unytta kanalar, må abonnentane få høve til å vurdera tilbodet. Dei kan fastsetja at dei ønskjer å nytta kanalane til andre programtilbod enn dei kabeleigar har sett fram. Sendingar som kabeleigar formidlar i unytta kanalar, må skjermast frå dei abonnentane som ikkje ønskjer tilgjenge til dei. Nærkringkastingsnemnda kan etter denne paragrafen forby formidling i kabelnett av visse sendingar frå utlandet. Uttrykket «jamleg» i første ledd bokstavane a, b og c inneber at enkeltståande tilfelle ikkje kan føra til forbod mot formidling. Uttrykket må i bokstav a tolkast i lys av kor ofte og i kor stort omfang slik ulovleg reklame skjer. Sendingar som inneheld massiv reklame for t.d. tobakk, må kunna gjerast ulovlege etter relativt kort tid. Utrykket «jamleg» i bokstav b inneber at dersom program som inneheld ulovleg pornografi eller vald er på sendeplanen i tida framover, eller at det kjem fleire slike program i programkanalen, kan det gjerast vedtak om forbod. Program som er i strid med regelen i bokstav c, vil vera program som etter Statens filmkontroll si vurdering ikkje høver for personar under 15 år og som blir sende før kl. 19.30. Dersom det kjem fleire slike program, eller dei er på sendeplanen i tida framover, kan det gjerast vedtak om forbod. Vi viser elles til nærmare omtale i avsnitt 2.3.2. Det er Nærkringkastingsnemnda som avgjer om vilkåra for forbod er oppfylte. Vedtak om forbod kan anten vera avgrensa i tid, eller det kan opphevast når Nærkringkastingsnemnda har rimeleg grunn til å rekna med at forhold som grunngav forbodet har falle bort. Dei aktuelle sendeselskapa må alltid få høve til å gi fråsegn før Nærkringkastingsnemnda gjer vedtak om forbod. Kongen kan etter tredje leddet avgjera tvilsspørsmål. Det kan for det første skje i samband med klagesaker over vedtak i Nærkringskastingsnemnda, men og elles når det er formålstenleg. Kongen kan i medhald av siste leddet gi nærmare reglar om reklame i kabelsendingar. Det vil ikkje bli innført spesielle reglar om reklame i kabelsendingar utan at spørsmålet er lagt fram for Stortinget. Abonnentar og kabeleigar eller den som disponerer kabelnettet, har klagerett i saker som gjeld formidling av kabelsendingar. Klageretten gjeld ikkje vedtak som Kongen gjer i medhald av denne lova. Klager kan t.d. koma frå mindretal som meiner at deira ønskemål har blitt systematisk underkjende av fleirtalet, grupper som ønskjer spesielle kanalar (betalingsfjernsyn) o.l. Dersom det er kapasitet, og eventuelle kostnader ikkje må dekkjast av dei som ikkje ønskjer programkanalane det gjeld, bør slike klager vinna fram. Ønske om program som fleirtalet er direkte imot skal bli formidla, bør neppe formidlast utan i koda form til dei som ønskjer å ta imot og betala for sendingane. Klagene skal endeleg avgjerast av Nærkringkastingsnemnda. Klagefristen er etter andre leddet to veker frå den dagen programmet som klagen gjeld, vart formidla i kabelnettet, sjå nærmare omtale i avsnitt 2.3. Kongen kan etter tredje leddet gi reglar om avgrensing i klageretten. Openbert urimelege eller grunnlause klager må kunna avvisast, det same bør etter vårt syn gjelda for klager frå enkeltpersonar eller svært små grupper i spørsmål om programval. Nærkringkastingsnemnda skal behandla klager sette fram i medhald av § 6. Proposisjonen inneheld ein gjennomgang av saksbehandlinga av klagesaker i avsnitt 2.3. Dei som ikkje rettar seg etter pålegg og vedtak frå nemnda, kan få bot eller straff i medhald av § 8. Straffereglane er forma ut i samsvar med reglane i kringkastingslova og nærkringkastingslova, sjå Ot.prp.nr.67 (1978-1979) lov om kringkasting side 58 og Ot.prp.nr.47 (1986-1987) lov om nærkringkasting side 21. Paragrafen inneheld straffereglar for brot på lova eller forskrifter gitt med heimel i lova. Det same gjeld for brot mot pålegg og vedtak som Nærkringkastingsnemnda gjer, jf. § 7 i utkastet. Kringkastingslova (kl) § 1 nr 4 fastset at Kongen kan gi løyve til kringkasting over tråd av «programmer transport ved radiobølger som ikke er avsatt til kringkastingsformål». Føresegna gjeld formidling i kabelnett av sendingar formidla via kommunikasjonssatellittar. Med framlegget til lov om kabelsendingar blir føresegna overflødig og bør opphevast. Nr 5 og 6 i same paragrafen bør flyttast fram til nye nr 4 og 5. Ein konsekvens av endringa er at § 15 nr 3 om Klagenemnda for kringkastingsprogram berre kan visa til § 1 nr 4. Endringane i § 5 og § 9 rettar opp ein feil som vart gjord i samband med Ot.prp.nr.47 (1986-1987) om lov om nærkringkasting. I endringane i kringkastingslova av 12. juni 1987 (jf Ot.prp.nr.31 (1986-1987), Friere stilling for Norsk rikskringkasting) vart dågjeldande § 5 - Melding fra statsmyndighet endra til ny § 9. Ny § 5 inneheldt reglar om styret i NRK. I samband med framlegget til lov om nærkringkasting vart paragrafen om melding frå statsmakt foreslått endra, men paragrafen vart ved ein feil ikkje nemnt § 9 - men § 5. Framlegget til nye § 5 og § 9 er meint å retta opp den feilen. Departementet reknar med at det må vera høve for Norsk rikskringkasting å handla i tråd med det som har vore meininga med endringane, sjølv om det tek litt tid til situasjonen blir formelt korrekt att. At Dykkar Majestet godkjenner og skriv under eit framlagt utkast til proposisjon til Stortinget om lov om kabelsendingar. Stortinget blir oppmoda til å gjera vedtak om lov om kabelsendingar i samsvar med eit framlagt utkast. Med kabelsending er meint kringkastingssending i kabelnett. Kabelnett som er avgrensa til 25 bygningar og/eller 100 husstandar, er ikkje omfatta av denne lova. Tele- og datatenester er ikkje omfatta av denne lova. Kongen avgjer i forskrift eller enkeltvedtak kva som i tvilstilfelle skal reknast som kabelsending. Kongen kan gi reglar om at lova heilt eller delvis skal gjelda på Svalbard og på den norske delen av kontinentalsokkelen. Alle tilgjengelege sendingar som oppfyller vilkåra for lovleg kringkastingssending, kan formidlast i kabelnett samtidig og uendra. Program som er transporterte til kabelnettet ved radiobølgjer som ikkje er sette av til kringkastingsformål, kan formidlast samtidig og uendra i kabelnett, såframt formidlinga i kabelnettet oppfyller vilkåra for kabelsending. Avtalar om formidling av slike sendingar skal innehalda ein klausul om at norske kabelnett kan slutta seg til avtalen på like vilkår. Program som ikkje fell inn under første eller andre ledd, kan berre formidlast dersom sendeselskapet har rett til kringkasting etter lov av 13. juni 1980 nr. 36 om kringkasting eller etter lov av 27. november 1987 nr 71 om nærkringkasting. Reglane om Klagenemnda for kringkastingsprogram i kringkastingslova kap. 4 og i lov om nærkringkasting § 9 gjeld for sendingar frå norske sendeselskap. Kabeleigar eller den som disponerer kabelnettet, kan formidla informasjon om drifta av anlegget eller nye programtilbod. Kongen kan i forskrift gi reglar om at visse kringkastingssendingar skal formidlast i kabelnettet, og dei nærmare vilkåra for formidlinga. Nærkringkastingsnemnda kan i særlege tilfelle redusera talet på formidlingspliktige programkanaler. Kongen kan i forskrift gi reglar om avgift på formidling av betalingsfjernsyn, reglar for innkrevjing av slik avgift og korleis midlane skal nyttast. Kabeleigar eller den som disponerer kabelnettet, skal senda viktige meldingar frå offentleg styresmakt etter reglar Kongen fastset. Abonnentane kan fastsetja kva for kabelsendingar som skal formidlast i kabelnettet i tillegg til eventuelle formidlingspliktige sendingar med heimel i § 3. Kabeleigar eller den som disponerer kabelnettet, skal opplysa abonnentane om dei tilgjengelege sendingane og vilkåra for mottak og formidling av dei. Dersom abonnentane ikkje gjer vedtak etter første leddet, skal kabeleigar eller den som disponerer kabelnettet, velja ut kabelsendingar. Kongen kan i forskrift eller enkeltvedtak gi reglar om framgangsmåte m.m. ved val av kabelsendingar. c. jamleg sender program som kan vera skadelege for born og ungdom på tidspunkt born eller ungdom er ei dominerande sjåargruppe. Nærkringkastingsnemnda kan gjera forbodet tidsavgrensa, eller oppheva forbod dersom grunnlaget for forbodet har falle bort. Kongen kan i forskrift eller enkeltvedtak avgjera tvilsspørsmål etter denne paragrafen. Kongen kan i forskrift gi nærmare reglar om reklame i kabelsendingar. om val av kabelsendingar. Klageretten gjeld ikkje avgjerd som Kongen gjer. Fristen for å klaga over formidling av kabelsendingar med innhald som nemnt i § 5 første leddet er to veker frå den dagen då programmet vart formidla i kabelnettet. Kongen kan i forskrift gi reglar om avgrensingar i klageretten. Nærkringkastingsnemnda skal behandla klager sette fram i medhald av § 6. Kongen kan i forskrift gi reglar om saksbehandling for klagesaker. Partane skal retta seg etter pålegg og vedtak frå Nærkringkastingsnemnda. Den som med forsett eller aktlaust bryt reglar i denne lova eller i forskrifter gitt med heimel i denne lova eller pålegg og vedtak som Nærkringkastingsnemnda gjer, blir straffa med bøter eller fengsel opp til seks månader. Er brot som nemnt i første leddet gjort av nokon som handla på vegner av eit selskap, ei foreining eller ei stifting, kan føretaket dømmast til å betala bot, sjølv om den som har gjort den straffskuldige handlinga, ikkje kan straffast. Er handlinga gjort for å fremja føretaket sine interesser, eller har føretaket hatt fordelar av handlinga, skal det reknast som skjerpande omstende. Lova blir sett i kraft frå den tid Kongen fastset. Frå same tidspunkt blir det gjort følgjande endringar i lov 13. juni nr. 36 om kringkasting: § 1 nr. 4 blir oppheva. Nr. 5 og 6 i same paragraf blir nye nr. 4 og 5. § 15 nr. 3 skal lyda: 3. Reglene i dette kapittel gjelder tilsvarende kringkastingsvirksomhet som drives med løyve etter § 1 nr. 4. 1. Styret leder virksomheten til Norsk rikskringkasting og treffer avgjørelse om fordeling av ressursene. Vedtektene for stiftelsen fastsettes av Kongen. Senere endringer i vedtektene fastsettes av stiftelsens styre. Endringene skal godkjennes av Kongen. Formannen, nestformannen og tre medlemmer med personlige varamedlemmer oppnevnes av Kongen for fire år. To medlemmer, med personlige varamedlemmer, oppnevnes for to år etter forslag fra de ansatte ved skriftlig valg. I vedtekt kan det fastsettes nærmere bestemmelser om valget, valgbarhet og bortfall av vervet. Ingen kan være med i styret mer enn åtte år. 3. En representant fra Televerket møter i styret og deltar i drøftingene i saker som har interesse for Televerkets oppgaver. 5. Styret skal hvert år legge fram for departementet: a. Melding om virksomheten i det foregående driftsår. b. Oppdatering av planene for inneværende driftsår på grunnlag av vedtatte rammebetingelser. c. Hovedtrekkene i Norsk rikskringkastings planer for det kommende år. d. Skisse til tiltak i de neste tre til fem år. 6. Kongen gir instruks for styret. § 9 skal lyda: Etter regler Kongen gir, skal Norsk rikskringkasting sende meldinger fra statsmyndighet når det har vesentlig betydning. Ot.prp.nr.52 (1987-1988) Om A Lov om anerkjennelse og fullbyrding av utenlandske avgjørelser om foreldreansvar m v og om tilbakelevering av barn. |
lovdata_cd_55593 | lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.709 | Delegering av myndighet til Fiskeridirektoratet til å fastsette årlige reguleringsforskrifter etter inngåelse av kvoteavtaler med andre land etter fiskerilovgivningen. Fastsatt av Fiskeridepartementet 16. oktober 2000 med hjemmel i forskrift av 13. mai 1977 nr. 2 om utlendingers fiske og fangst i Norges økonomiske sone §13. |
lovdata_cd_42811 | lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005 | 2,021 | no | 0.542 | Dette er et selvstendig vilkår som kan erstatte vilkåret i bokstav a om tre års forutgående medlemskap. Det betyr at dersom avdøde ikke var medlem i folketrygden, men var pensjonist med pensjon fra folketrygden i de siste tre årene frem til dødsfallet, er vilkåret om forutgående trygdetilknytning oppfylt. Det samme gjelder dersom avdøde mottok tidsbegrenset uførestønad. Denne bestemmelsen kan f.eks. være aktuell i tilfeller der pensjonisten har bosatt seg i utlandet. Dersom avdøde dels var medlem og dels var pensjonist i folketrygden i de siste tre årene frem til dødsfallet, anses også vilkåret om forutgående trygdetilknytning som oppfylt. |
maalfrid_707b415ba3b820252cf41eb810da1a8d2547ff52_39 | maalfrid_uio | 2,021 | no | 0.805 | DATO: 1995-01-18 SPØRRER: Hageler, Jorunn (SV) : "Med utgangspunkt i at den politiske innflytelsen er begrenset i statlige aksjeselskaper har arbeiderpartipolitikere på Stortinget uttrykt skepsis til forslaget om å gjøre NRK om til et aksjeselskap. Deler statsråden denne skepsisen?" DATO: 1994-10-19 SPØRRER: Sollie, Solveig (KrF): "Vil kulturministeren ta initiativ til at norske TV-kanalar skal vera frie for vald- og sex-innslag før kl. 21, og slik innføre eit tidsmessig "vannskille" slik nokre av våre naboland no gjer?" Fase 6: Det fattes en beslutning/vedtas en lov. Departementet (eller andre) utarbeider retningslinjer/forskrifter eller følger opp saken på andre måter. I lovsaker er det flere former for beslutninger. Odelstinget behandler saken først og gjør sitt vedtak (Besl.O), deretter går saken til Lagtinget som gjør det endelige vedtaket i saken. Lagtingets vedtak avviker imidlertid sjelden fra Odelstingets. Dersom man er interessert i beslutninger i lovsakene er det lettest å gå rett til lovene. Til hver lov finnes det en eller flere forskrifter. Disse utarbeides av det aktuelle departement og inneholder utfyllende regler og opplysninger om hvordan lovene skal tolkes. Når det gjelder f.eks. reklamereglene for fjernsyn står noe i kringkastingsloven og noe i forskriftene - disse må sees i sammenheng for at det skal bli meningsfylt. Odelstingsbeslutninger trykkes i Stortingsforhandlinger bind 6. Lover og forskrifter er tilgjengelig i fulltekst på en egen nett-tjeneste: Lovdata http://www.lovdata.no (10.8.98) De trykkes i Norges Lover og som særtrykk av hver lov. Viktige lover på medieområdet er f.eks. Kringkastingsloven og Lov om Film og videogram. Begge blir endret med jevne mellomrom. Til begge finnes det forskrifter som også endres jevnlig. |
lovdata_cd_33854 | lovdata_cd_norgeslover_2005 | 2,021 | nn | 0.565 | 1 Jfr. sjøl. §442. |
lovdata_cd_63373 | lovdata_cd_somb_rundskriv_2005 | 2,021 | no | 0.779 | Publisert: Somb-1970-12 (1970 34) Sammendrag: Departements krav om at teologiske kandidater skal ha to års teologisk tilleggsutdanning for å oppnå «fast» tilsetting i lektorstilling i lærerskolen, ikke tilstrekkelig hjemlet. Saksgang: (Sak 1276/69). En teologisk kandidat som i flere år hadde hatt tidsbegrensede ansettelser i lektorstillinger i lærerskolen, klaget gjennom Norsk Lektorlag over at Kirke- og undervisningsdepartementet bare ga teologer fast ansettelse når de hadde to års tilleggsutdanning i teologi. Klageren hevdet at et slikt krav savnet hjemmel, at det virket urimelig og at det heller ikke var konsekvent gjennomført. Etter lærerskolelovens §11 annet ledd, første punktum, utnevnes lektorer i lærerskolen av Kongen. Departementet kan imidlertid etter tredje punktum tilsette midlertidige lektorer. Det heter her: «Ved millombels lærarskular eller når klassetalet av særlege grunnar vert auka, kan departementet inntil 1. juli 1972 tilsetja millombels lektorar, anten på 3 månaders uppsegjing eller for eit avgrensa tidsrom. Denne ordningen har vært gjeldende siden 1959. Etter det som er opplyst av Kirke- og undervisningsdepartementet, har alle lektoransettelser i lærerskolen i de senere år vært foretatt av departementet i henhold til bestemmelsen i tredje punktum. Ansettelsene har enten vært for en begrenset tid, slik som for klageren, eller på tre måneders oppsigelse. Det er dette siste som i saken har vært omtalt som «fast tilsetting». Etter de opplysninger som ble innhentet fra Kirke- og undervisningsdepartementet, var det ikke grunnlag for å anta at det var skjedd noen forskjellsbehandling, og spørsmålet i saken var derfor utelukkende om det var hjemmel for å stille krav om teologisk tilleggsutdanning. Om den utdanning som kreves for å bli ansatt som lektor i lærerskolen, heter det i lærerskolelovens §11 tredje ledd: «Rektorar og lektorar må til vanleg ha embetseksamen eller tilsvarande utdaning. Overstyre avgjer i kvart tilfelle kva som skal reknast som tilsvarande utdaning. Om praktiseringen av denne bestemmelse når det gjelder ansettelse av teologer, anførte departementet i brev av 9. desember 1969: «- - - Departementet har tolket og praktisert denne bestemmelse slik at den setter embetseksamen som minst ekravtil utdanning for lektorer i lærerskolen. Det er m.a.o. ikke etter loven adgang til å foreta fast tilsetting av personer uten embetseksamen. Bestemmelsen har ikke vært oppfattet slik at den avskjærer departementet adgang til å stille større krav til utdanning når det gjelder personer med embetseksamen som bare gir undervisningskompetanse i ett av lærerskolens fag. Bl. a. av denne grunn ble Lov av 16. juni 1961 om utdanningskrav for lærarar i skolen ikke gjort gjeldende for lærerskolen. Under ingen omstendighet bør bestemmelsen etter departementets oppfatning gi søkere med teologisk embetseksamen grunnlag for å kreve fast tilsetting med den begrunnelse at vedkommende fyller det formelle minimumskrav til utdanning som er satt i loven. Det ville føre til uholdbare tilstander om ikke departementet skulle ha anledning til å foreta en konkret vurdering av tilsettingssakene, bl.a. i relasjon til behovet for lærere med undervisningskompetanse i mer enn ett fag. Av departementets brev av 27. april 1970 fremgikk at det krav som stiltes for fast ansettelse av teologer, var «minst to års tilleggsutdanning i sitt undervisningsfag». «- - - Ved vurderingen av hvilken ansettelsesform som skal brukes for en teolog med undervisningskompetanse bare i kristendomskunnskap, vil det måtte legges vesentlig vekt på vedkommende skoles behov for undervisning i kristendomskunnskap. Dette bestrides heller ikke av klageren. istedenfor på oppsigelse. Jeg går likevel ikke nærmere inn på denne side av saken. Selv om det ikke ut fra en behovsvurdering er grunn til å tidsbegrense ansettelsen for en teolog, vil ansettelsen, etter det som foreligger, bli tidsbegrenset hvis ikke vedkommende har to års tilleggsutdanning i teologi. Departementet har begrunnet kravet med at man er «interessert i så gode lærere som råd er i lærerskolens hovedfag», og anført at utdaningskravet i lærerskolelovens §11 tredje ledd bare kan anses som et minstekrav. Jeg er enig i at §11 tredje ledd neppe kan forstås slik at det overhodet ikke kan stilles andre utdanningskrav enn de som er angitt der. På den annen side synes det rimelig å forstå bestemmelsen slik at den utdanning som inngår i en embetseksamen, normalt må være tilstrekkelig for undervisning i lærerskolen. Et krav om tilleggsutdanning er etter min mening bare holdbart dersom det kan antas at den utdanning som går inn under en embetseksamen i særlige tilfelle skulle være utilstrekkelig, eller ikke i tilstrekkelig grad innrettet for lærerskolens behov, og at den tilleggsutdanning det gjelder, er egnet til å bøte på dette forhold. Det foreligger imidlertid ikke noe som viser at teologisk embetseksamen ikke gir et tilstrekkelig grunnlag for å undervise i kristendomskunnskap i lærerskolen, og det skjer, etter det som foreligger, ingen vurdering av om den eventuelle tilleggsutdanning gjør en søker bedre skikket ut fra lærerskolens behov. Så vidt skjønnes, legges det bare vekt på tilleggsutdanningens varighet. Kravet om tilleggsutdanning i teologi bidrar heller ikke til løsning av de problemer som kan oppstå fordi en teolog bare har undervisningskompetanse i ett fag, og kravet om tilleggsutdanning kan derfor ikke begrunnes ut fra teologenes begrensede undervisningskompetanse. Jeg kan etter dette ikke se at kravet om teologisk tilleggsutdanning har tilstrekkelig grunnlag. Kravet kan etter min mening også føre til lite rimelige resultater når en teolog uten tilleggsutdanning etter flere års tjeneste blir satt til side for en søker med en tilleggsutdanning som ikke i og for seg gjør vedkommende bedre skikket til å undervise. Kirke- og undervisningsdepartementet kom tilbake til saken og anførte: «Kirke- og undervisningsdepartementet anser enhver videreutdanning i et hovedfag som verdifull. Når det gjelder teologene, har departementet reknet to års videreutdanning for å være en så vidt stor faglig styrking at vi må kunne tilsette vedkommende, i fall skolen har lærertimer nok til full stilling. Det er inn lysende at studier i f.eks. gresk og semittisk er av betydning for lærerskolen, idet vedkommende lærer da kan ta utgangspunkt i grunnteksten ved tolkningsmuligheter. Vi har før gjort greie for at kristendomskunnskap er ett av lærerskolenes hovedfag. Det er høve til å velge kristendomskunnskap til vektfag mot å velge bort andre fag. Stortinget har våren 1970 vedtatt at halvårsenheter skal kunne gi kompetanse. I mange år har det vært ved lærerskolene 1-årie videreutdanning i kristendomskunnskap bygd på lærerprøva. «Som det vil fremgå av brev herfra den 1. oktober 1970, er det ingen uenighet om at en teolog ikke bør gis fast ansettelse som lektor i lærerskolen dersom skolen ikke har tilstrekkelig antall timer i kristendomskunnskap til full stilling og dette forhold må påregnes å fortsette. Det spørsmål saken gjelder, er om det bør kunne settes som vilkår for fast ansettelse ved skoler som har et tilstrekkelig antall læretimer, at en teolog har to års teologisk utdanning i tillegg til embetseksamen. Dette er det etter min mening ikke grunnlag for, og jeg henviser for så vidt til det som er anført i brev herfra den 1. oktober. At kristendomskunnskap er et av lærerskolens hovedfag, kan ikke sees å ha noen betydning i denne forbindelse, så lenge det ikke kreves utdanning utover embetseksamen for undervisning i de andre hovedfag. Somb-1970-11 Vitnemål om bestått handelsskoleeksamen nektet utstedt fordi en eksamensbesvarelse var bortkommet. |
lovdata_cd_31168 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.894 | 1. Når kommunen i medhold av reguleringsplan (§26 nr. 1, f) helt eller delvis har ervervet grunn til eller opparbeidet felles avkjørsel, felles gårdsplan eller annet felles areal for flere eiendommer, skal eierne (festerne) av de eiendommer som får nytte av anlegget refundere kommunen dens utgifter. Kommunen fordeler utgiftene på eierne (festerne) av eiendommer som nevnt i 1. ledd i forhold til nytten for hver eiendom. Dersom kommunen eller en av eierne (festerne) krever det, skal fastsetting av refusjon og fordelingen foretas ved skjønn. Eierne (festerne) skal gjøres kjent med denne adgang og med adgangen til å få prøvd kommunens avgjerd ved skjønn og med frist etter §57. (I 1966 s 674) |
lovdata_cd_47956 | lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.358 | Forskrift om ny samisk salmebok. |
lovdata_cd_9043 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.572 | Kommunal- og arbeidsdepartementet har 16. januar 1984 i medhald av §2 i lov av 29. mai 1970 om brannvern (brannlova) stadfesta, med nokre redaksjonelle endringar, vedtak av Klepp kommunestyre 10. oktober 1983 om vedtekt til §7 i brannlova. |
lovdata_cd_7744 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.551 | Det fredete område berører følgende gnr/bnr: 2/2, 2/4, 3/1. Reservatet dekker et areal på ca. 232 dekar. Grensene for naturreservatet framgår av kart i målestokk 1:5.000, datert Miljøverndepartementet juli 1982. Kartet og fredningsbestemmelsene oppbevares i Kragerø kommune, hos fylkesmannen i Telemark og i Miljøverndepartementet. |
lovdata_cd_34821 | lovdata_cd_odelsting_2005 | 2,021 | no | 0.483 | Publisert: Ot.prp.nr.36 (2002-2003) Tittel: Om lov om endring i lov 26. juni 1992 nr. Departementet fremjar i denne proposisjonen framlegg om endring i lov om forsøk i offentleg forvaltning. Bakgrunnen for framlegget er St.meld.nr.19 (2001-2002) «Nye oppgaver for lokaldemokratiet - regionalt og lokalt nivå» og Innst.S.nr.268 (2001-2002) frå kommunalkomiteen. I Stortingsmeldinga tok regjeringa til orde for at det blei sett i gang forsøk med å organisere fylkesmannsembetet og fylkeskommunen i eitt felles forvaltningsorgan, einskapsfylket. Fleirtalet i kommunalkomiteen støtta i innstillinga framlegget frå regjeringa. I innstillinga frå regjeringa blei det peikt på at eventuelle forsøk med einskapsfylke ville krevje endringar i forsøkslova, da denne lova per i dag ikkje opnar for den typen forsøk. I denne proposisjonen kjem regjeringa med framlegg til endringar i forsøkslova som krevst for å kunne setje i gang forsøk med einskapsfylke. Lovproposisjonen har ikkje vore på allmenn høyring. Framlegget om forsøk med einskapsfylke har alt vore lagt fram for Stortinget i form av ei Stortingsmelding, og Stortinget har gjeve si tilslutning. Departementet fann på denne bakgrunnen at det var heilt klart at allmenn høyring var unødvendig. I kapittel 2 kjem det først i punkt 2.1 ei oversikt over det formelle juridiske grunnlaget for verksemda til fylkeskommunen og fylkesmannen. Det blir vist til at grunnlaget for fylkeskommunen er å finne i lov om kommunar og fylkeskommunar (kommunelova) og i vallova, medan rolla til fylkesmannen som regionalt forvaltningsorgan ikkje er underlagd generell regulering i lov. I punkt 2.2 har vi ein omtale av forsøkslova, av formål, system og avgrensingar, og kvifor departementet meiner det må til ei lovendring for å kunne setje i gang forsøk med einskapsfylke. I punkt 2.3 er det gjeve ein nærmare omtale av kva det ligg i omgrepet «einskapsfylke» og om nokre organisatoriske utfordringar knytte til klage, tilsyn og kontroll og til oppgåver som krev nasjonale heilskapsgrep. Det vil vere opp til dei aktuelle fylka å utforme forsøket, gjere greie for korleis forsøket skal gjennomførast og korleis ein skal ta vare på dei ulike omsyna. Det er også teke inn ein kort omtale av dei søknadene departementet har fått inn til no, og korleis den vidare prosessen er lagd opp. I kapittel 3 blir det gjort greie for dei juridiske vurderingane departementet har knytt til lovendringa. Kapittel 4 inneheld ein omtale av økonomiske og administrative konsekvensar av lovendringa og forsøket. 2.1 Fylkeskommunen og fylkesmannen. Kvart fylke utanom Oslo utgjer ein fylkeskommune, jf kommunelova § 3. Vallova regulerer korleis innbyggjarane i fylket vel representantane sine til fylkestinget. Kommunelova regulerer nærmare korleis fylkeskommunen skal organiserast. Av § 6 går det fram at fylkestinget er det øvste fylkeskommunale organet, og at det gjer vedtak på vegner av fylkeskommunen så langt ikkje anna følgjer av lov eller delegasjonsvedtak. Etter § 22 skal det i kvar fylkeskommune vere ein administrasjonssjef som fylkestinget sjølv tilset. Administrasjonssjefen er den øvste leiaren for den samla fylkeskommunale administrasjonen med dei unntaka som følgjer av lov og innanfor dei rammene fylkestinget set, jf kommunelova § 23. Fylkestinget kan vedta å innføre parlamentarisk styringsform i fylkeskommunen, jf § 18. I så fall fell ordninga med administrasjonssjef bort, og det blir i staden eit fylkesråd som får øvste leiinga av administrasjonen i fylkeskommunen. Dersom eit fleirtal av medlemmene i fylkestinget ønskjer det, skal rådet gå av og bli skifta ut med eit nytt. Fylkeskommunen løyser dei oppgåvene han etter lov er pålagd å løyse, og kan elles ta på seg alle oppgåver som ikkje andre organ har som sitt ansvarsområde. For fylkesmannen som regionalt forvaltningsorgan er det ikkje gjeve generelle organisatoriske reglar ved lov. Eksistensen av organet er likevel rekna med mange stader i lovgjevinga gjennom tildeling av kompetanse. Det generelle organisatoriske hovudgrunnlaget for fylkesmannen er Instruks for fylkesmenn, fastsett ved kgl. res. 7. august 1981, endra seinast 6. juli 1999. Etter fylkesmannsinstruksen er fylkesmannen Kongens og regjeringa sin representant i fylket, og skal på deira vegner arbeide for at politikken i Stortinget blir følgd opp. Det er ikkje gjeve noka positiv avgrensing når det gjeld kva for oppgåver som kan leggjast til fylkesmannen. Ein har som føresetnad at tildeling av oppgåver som forvaltningsorgan blir gjort ved lov eller på annan måte frå det enkelte departementet, som dermed har eit direkte styringsforhold inn mot fylkesmannen på sine fagområde. Som Kongens representant i fylket har fylkesmannen særlege funksjonar i samband med besøk frå kongehuset i fylket og ved behandling av saker om tildeling av ordenar. 2.2 Forsøkslova; Lov 26. juni 1992 nr. 87 om forsøk i offentlig forvaltning tok til å gjelde 1. januar 1993. Lovvedtaket bygde på framlegg fremja i Ot.prp.nr.54 (1991-1992) Om lov om forsøk i offentlig forvaltning. Lova var i hovudsak eit resultat av røynslene frå «frikommuneforsøka» på 1980 og -90 talet, men gjeld alle delar av den offentlege forvaltninga, også den statlege. Den berande tanken er at det gjennom forsøk kan etablerast vedtaksgrunnlag for endringar som alternativ til å utvikle endringar gjennom teoretiske drøftingar i utgreiingar. Systemet i forsøkslova byggjer på ei formålsformulering som seier kva som er formål med forsøk etter lova. Etter § 1 er dette å utvikle funksjonelle og effektive organisasjons- og driftsformer i offentleg forvaltning og dessutan ei formålstenleg oppgåvefordeling. I denne samanhengen er offentleg tenesteyting, best mogleg ressursutnytting og gode demokratiske styringsformer viktig. Kongen kan på denne bakgrunnen, med heimel i forsøkslova § 3, godkjenne forsøk med: - avvik frå gjeldande lover og forskrifter om korleis staten, fylkeskommunane eller kommunane skal organisere verksemda si og løyse oppgåvene sine. - avvik frå reglane om oppgåvefordelinga mellom statlege, fylkeskommunale og kommunale forvaltningsorgan. - unntak frå statlege kontrollordningar overfor kommunar og fylkeskommunar. Kongens styringsrett etter § 3 er ved kgl.res. 11. desember 1992 delegert til Kommunal- og regionaldepartementet og Arbeids- og administrasjonsdepartementet. I § 4 er det sett avgrensingar når det gjeld kva slags reglar det kan søkjast unntak frå. - saksbehandlingsreglar i anna lovgjeving, når reglane er gjevne av omsyn til rettstryggleiken for enkeltpersonar, og Kongen ikkje finn at dette omsynet blir teke minst like godt vare på ved den framgangsmåten det blir søkt om samtykke til. Det norske forvaltningssystemet er bygd på ei inndeling av styringsmakt og oppgåver mellom tre nivå: kommunen, fylkeskommunen og staten. På regionalt nivå utgjer fylkesmannen det sentrale statlege forvaltningsorganet overfor kommunesektoren. Forsøkslova er utforma med tanke på å opne for avvik frå det regelverket som regulerer korleis forvaltninga skal gå føre seg innanfor desse rammene. Forsøkslova § 3, § 4 byggjer såleis på ein føresetnad om at forsøksverksemda skjer innanfor eksisterande forvaltningsstruktur. Å gjere sjølve strukturen og dei ytre rammene til emne for forsøk utfordrar dermed systemet i forsøkslova. I einskapsfylket vil fylkeskommunen og fylkesmannsembetet bli integrerte i eit felles regionalt organ, underlagt felles administrativ leiing. Ei slik organisatorisk justering ligg utanfor det forsøkslova direkte har teke sikte på å regulere. Etter departementet sitt syn vil eit forsøk med einskapsfylke ha eit slik omfang og endre det regionale forvaltningssystemet på ein slik måte at det er naturleg å ta inn ein særskild og eksplisitt heimel i forsøkslova. I St.meld.nr.19 (2001-2002) Nye oppgaver for lokaldemokratiet, gav regjeringa si tilråding om oppgåvefordelinga mellom forvaltningsnivåa - stat, fylkeskommune og kommune. Det blei likevel uttalt eit ønske om å vurdere alternative måtar å organisere forvaltninga på gjennom forsøk. Gjennom forsøk kan ein hente inn erfaringar med ulike typar modellar, som kan gå inn i avgjerdsgrunnlaget for om ein ønskjer endringar eller reformer på brei basis. Eitt av forsøka regjeringa ønskte, var forsøk med einskapsfylke. Regjeringa la til grunn at slike forsøk burde prøvast ut i eit avgrensa tal fylke etter søknad frå fylka sjølve. I Innst.S.nr.268 (2001-2002) gav fleirtalet i kommunalkomiteen si tilslutning til framlegget frå regjeringa. Det blei likevel halde fram at det burde setjast i gang mange forsøk for å vinne breiast mogleg erfaring med ein ny administrativ modell. I St.meld.nr.19 (2001-2002) forklarer regjeringa nærmare kva ein modell med einskapsfylke vil innebere. Det er gjort ytterlegare greie for einskapsfylket i den invitasjonen til forsøk som gjekk ut til fylka 13. august 2002 frå Kommunal- og regionaldepartementet. Einskapsfylket vil få ansvaret for den samla forvaltningsporteføljen. Det vil derfor måtte ta seg av både tradisjonelt statlege oppgåver, som klage- og tilsynsoppgåver i forhold til kommunesektoren, og anna forvaltning, tenesteyting og regional utvikling. Administrasjonen i einskapsfylket vil såleis måtte vere underlagd og stå til ansvar for både staten og innbyggjarane i fylket, (gjennom fylkestinget). Det er sagt i Stortingsmeldinga at klage- og tilsynsmynde må haldast separat i einskapsfylket av omsyn til rettstryggleiken for den einskilde. Tanken bak einskapsfylket er altså at det vil verke med til å gjere den regionale forvaltninga meir brukarvennleg for kommunar, bedrifter og innbyggjarar. At dei får eitt organ å vende seg til og innrette seg etter, vil gjere systemet meir oversiktleg utetter. Einskapsfylket vil samstundes kunne hjelpe til med rasjonalisering og effektivisering gjennom reduksjon av dobbeladministrasjon og -kompetanse. Samstundes vil ein kunne samle faglege kompetansemiljø som i dag er sårbare, og på den måten styrkje dei. Sjølv om organisering i eit einskapsfylke kan stå fram som ei forenkling for brukarane, blir det i Stortingsmeldinga peikt på at ansvarsforholda vil kunne bli utydelege, ved at leiinga vil vere underlagd instruksjonsmynde både frå statleg og fylkeskommunalt hald. Departementet legg til grunn at det alternative regelverket som blir vedteke for forsøkseininga, blir utforma på ein måte som gjer det tydeleg kven som har instruksjonsmynde i ulike typar saker. I Stortingsmeldinga blir det lagt til grunn at det ved eventuelle forsøk vil vere opp til fylka sjølve å skissere korleis dei måla og omsyna som ligg til grunn for forsøka, skal bli sikra. Særleg viktig vil det vere å klargjere korleis oppgåver knytte til klage, tilsyn og kontroll skal organiserast og gjennomførast, slik at rettstryggleiken for den enkelte ikkje blir svekt. Det same gjeld korleis nasjonale mål og oppgåver som krev eit nasjonalt heilskapsgrep, blir handsama på ein god og formålstenleg måte i einskapsfylket. I søknaden må ein også ha teke stilling til kven som skal vere administrativ leiar i einskapsfylket, anten fylkesmannen eller fylkesrådmannen. Eit særskilt forhold, som ikkje er omtalt i meldinga, er korleis leiarspørsmålet skal løysast dersom fylkeskommunen er parlamentarisk styrt. departementet si oppfatning er det få alternativ til å gjere fylkesrådet til administrativ leiing i einskapsfylket. Elles vil ordninga med parlamentarisme ha lite for seg. Ei slik organisering vil føre med seg nokre ekstra utfordringar knytte til det å ta vare på dei omsyna som er omtalte ovanfor. Om desse omsyna kan sikrast på tilfredsstillande måte, må etter departementet sitt syn vurderast konkret i samband med den enkelte søknaden. Fylkeskommunane og fylkesmennene blei i brev frå Kommunal- og regionaldepartementet av 13. august 2002 inviterte til å gjennomføre forsøk med einskapsfylke. Det blei i invitasjonen sagt at det skulle vere ein todelt søknads- og godkjenningsprosess for forsøka. Fylka måtte innan 15. oktober 2002 melde si interesse for å delta i forsøk med einskapsfylke gjennom ein førebels søknad til Kommunal- og regionaldepartementet. Departementa vurderte deretter søknadene, og Kommunal- og regionaldepartementet gav fylka tilbakemelding. Dei av fylka som blei vurderte som aktuelle for forsøk med einskapsfylke, må innan 20. februar 2003 sende ein endeleg søknad til Kommunal- og regionaldepartementet. Kva for fylke som skal ha forsøk med einskapsfylke, skal vere avklart før kommunestyre- og fylkestingsvalet i 2003. Det blir teke sikte på ei endeleg utveljing av fylka i løpet av våren 2003. Det er i utgangspunktet fylkeskommunen som må vedta å sende ein søknad, men Kommunal- og regionaldepartementet har understreka kor viktig det er med eit godt samarbeid lokalt. Dei synspunkta fylkesmannen har på forsøk med einskapsfylke i det aktuelle fylket, skal følgje søknaden. Departementet gjer med dette framlegg om at det blir etablert ein heimel i forsøkslova som opnar for å godkjenne forsøk med einskapsfylke etter dei linjene som er dregne opp i St.meld.nr.19 (2001-2002) og i denne proposisjonen. På bakgrunn av det som er gjort klart i kapittel 2.2, meiner departementet at heimelen bør utformast som ein avgrensa heimel for forsøk med den typen einskapsfylke som er omtalt i Stortingsmeldinga. Departementet har ikkje med det aller første planar om ein fullstendig gjennomgang og evaluering av forsøkslova, men reknar med at dette bør skje på sikt. I samband med det kan det vere aktuelt å vurdere om lova bør supplerast med ein særskild heimel for forsøk som gjeld sjølve forvaltningsstrukturen. Korleis ein slik heimel eventuelt skulle utformast, og kva for avgrensingar som måtte setjast, krev likevel grundig utgreiing. Den endringa i forsøkslova som det kjem framlegg om her, er berre meint som ein heimel for dette aktuelle forsøket. Det er ikkje intensjonen frå departementet si side at den nye heimelen skal stå som ein «open invitasjon» til forsøk med einskapsfylke for ettertida. Avhengig av korleis einskapsfylket blir organisert, vil det kan hende utfordre visse grunnleggjande reglar i kommunelova om korleis fylkeskommunen skal organisere verksemda si. Ut frå forsøkslova § 4a) kan det ikkje godkjennast forsøk som inneber unntak frå den typen reglar. Som peikt på ovanfor må ein likevel lese forsøkslova i lys av at ho byggjer på ein føresetnad om at sjølve forvaltningsstrukturen «ligg fast». I eit forsøk med einskapsfylke er nettopp gjeldande forvaltningsstruktur emne for forsøk. Den typen vurderingar § 4a) legg opp til, er derfor ikkje utan vidare relevante når det gjeld å setje opp avgrensingar for forsøk med einskapsfylke. Ei naturleg tolking av ein særskild heimel for forsøk med einskapsfylke vil vere at det i samband med forsøket er tillate å gjere alle regelavvik som er nødvendige for å gjennomføre forsøket, uavhengig av kor grunnleggjande ein kan seie at reglane er - innanfor eksisterande forvaltningsstruktur. For å gjere dette forholdet heilt eksplisitt, føreslår departementet at det likevel blir presisert i heimelen at forsøk med einskapsfylke kan godkjennast uavhengig av avgrensinga i § 4a). Det blir lagt til grunn at eventuelle avvik ikkje skal godkjennast i vidare utstrekning enn det som krevst for ei formålstenleg gjennomføring av forsøket. Departementet føreslår å ta heimelen til å drive med forsøk med einskapsfylke inn som ein ny bokstav d) i § 3 i forsøkslova, som fastset kva forsøk etter forsøkslova kan omfatte. Når det gjeld dei funksjonane fylkesmannen har i eigenskap av å vere Kongens representant i fylket, set departementet som føresetnad at den direkte linja mellom Kongen og fylkesmannen blir halden oppe for desse formåla. Departementet kjem ikkje med framlegg om endringar når det gjeld det allmenne prinsippet om at forsøkseiningane sjølve ber kostnader knytte til gjennomføringa av forsøk. Einskapsfylket vil i hovudsak vere finansiert gjennom statlege overføringar gjennom inntektssystemet til fylkeskommunen og statlege overføringar over Arbeids- og administrasjonsdepartementet sitt budsjett til fylkesmannsembetet. Kommunal- og regionaldepartementet vil vurdere å hjelpe til med å dekkje nødvendige eingongskostnader når forsøket blir sett i gang. Ein kan gå ut frå at denne alternative organiseringsmåten kan gjere sitt til reduserte kostnader og andre synergieffektar knytte til samlokalisering og integrering. Ein ventar også at forsøket vil innebere eit forenkla og meir oversiktleg system for innbyggjarane. Gjennomføringa av forsøket vil ikkje få økonomiske eller administrative konsekvensar for kommunane eller regional statsforvaltning (utanom fylkesmannsembetet). Evaluering av forsøket vil skje i tilknyting til den breie og forskingsbaserte evalueringa av fylkeskommunen og organiseringa av det regionale nivået generelt, som regjeringa planlegg å gjennomføre i neste stortingsperiode. At Dykkar Majestet godkjenner og skriv under eit framlagt forslag til proposisjon til Stortinget om lov om endring i lov 26. juni 1992 nr. 87 om forsøk i offentlig forvaltning. Stortinget blir bedt om å gjere vedtak til lov om endring i lov 26. juni 1992 nr. 87 om forsøk i offentlig forvaltning i samsvar med eit vedlagt forslag. I lov 26. juni 1992 nr. 87 om forsøk i offentlig forvaltning blir det gjort følgjande endring: d) enhetsfylke uten hinder av § 4 første ledd bokstav a. Med enhetsfylke menes at fylkeskommunen og fylkesmannen integreres i ett regionalt organ med felles administrativ ledelse. Ot.prp.nr.35 (2002-2003) |
lovdata_cd_30380 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.814 | I. Inntil generalplan med stadfestede vedtekter eller stadfestet reguleringsplan foreligger, kan fradeling av tomt for eller oppføring av sportshytter, sommerhus og liknende bygninger som bare er beregnet på å bebos i kortere tid av året, samt tilhørende hus bare skje etter disposisjonsplan som er behandlet av bygningsrådet og godkjent av fylkesmannen. II. For bygninger som er nevnt under nr. I skal foruten bygningslovens kap. III, IV og §65 også gjelde §63, §66 nr. 1, §70, §71, §72, §73, §74 nr. 2, §93, §94, §109 og kap. XV og XVI. III. Bygningsrådet kan utferdige nærmere regler for hyttebygging. (II 1975 s 299) 16. sept. 1986 nr. |
lovdata_cd_3716 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.799 | Forvaltnigen av fredningsbestemmelsene tillegges fylkesmannen i Vestfold. |
lovdata_cd_24000 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | nn | 0.483 | Type bustad/fritidshus: Tankstorleik (m3 ): Tømmefrekvens (år): Tette tankar skal tømmast minst ein gong i året eller etter behov. Tøming skal utførast slik at det ikkje er unødig ulempe for oppsitjarane og anlegget skal forlatast i lukka stand. Feittutskiljarar skal tømmast minst ein gong i året eller etter behov. |
lovdata_cd_2831 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.634 | Forskrift om grenseregulering, Kongsvinger og Sør-Odal kommuner, Hedmark. Fastsatt ved kgl.res. av 10. september 1976. Fremmet av Kommunal- og arbeidsdepartementet. |
lovdata_cd_28950 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.643 | Ved utlikning av refusjon for kommunen sine utgifter til veg og kloakk skal leggjast til grunn dei prisar som fylgjer av tabell 1, klasse I i Kommunal- og arbeidsdepartementets si forskrift om faste prisar. 7. febr. |
lovdata_cd_52492 | lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.772 | Ikrafttredelse av lov 24. februar 1995 nr. 11 om lotterier m.v. Delegering av myndighet og overgangsbestemmelser. 2. Lovens §10 skal ikke få anvendelse på gevinstautomater som er oppstilt i henhold til tillatelse etter tidligere lovgivning, inntil tillatelsen løper ut etter sitt eget innhold eller det tidspunkt som Justisdepartementet fastsetter. 3. Myndighet til å gi tillatelser til lotteri legges til politiet. Justisdepartementet kan i forskrift etter lovens §4 treffe nærmere bestemmelser om i hvilken utstrekning Justisdepartementets samtykke skal innhentes av politiet før vedtak om tillatelse til lotteri treffes. 4. Myndighet til å gjennomføre kontroll med virksomhet etter loven, gis til politiet. 5. Loven skal i sin helhet gjelde for Svalbard. 1995 Forskrift til lov om lotterier m.v. |
lovdata_cd_22296 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | nn | 0.481 | Forskrift om politivedtekt, Førde kommune, Sogn og Fjordane. Fastsett av Førde bystyre 24. september 1997 med heimel i lov om politiet av 4. august 1995 nr. 53 §14. Stadfesta av Justis- og politidepartementet 24. mars 1998. Reising, riving eller reparasjon av bygning, graving eller anna arbeid på eller ut mot offentleg stad der det kan bli fare for ferdsla, skal på førehand meldast til politiet. Politiet kan fastsette korleis arbeidsstaden skal sperrast og krevje andre tryggingstiltak til vern for publikum. Denne vedtekta tek til å gjelde 1 månad etter at ho er stadfest av Justis- og politidepartementet. Forskrift av 21. januar 1969 nr. 4388 om politivedtekt, Førde kommune, Sogn og Fjordane fell bort frå same tid. Gjelder for: Hyllestad kommune, Sogn og Fjordane. |
lovdata_cd_16103 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.427 | Det fredete området berører følgende gnr./bnr.: 1/1, 9, 2/3, 3/1, 5/1, 6/3, 8/1, 2, 13/10, 17/4, 18/1, 18/11, 30/1,2,3. Reservatet dekker et areal på 1971 dekar. Grensene for naturreservatet framgår av kart i målestokk 1:5.000 datert Direktoratet for naturforvaltning mai 2002. Kartet oppbevares i Klæbu kommune, hos Fylkesmannen i Sør-Trøndelag, i Direktoratet for naturforvaltning og i Miljøverndepartementet. |
lovdata_cd_47474 | lovdata_cd_rundskriv_lovavdeling_2005 | 2,021 | no | 0.835 | Sammendrag: Avtale og obligasjonsrett Finansavtaleloven §46 og 48. Europeisk anbefaling vedr. 1. Det vises til brev 31. juli 2001 om saken. I brevet reiser Finansnæringens Hovedorganisasjon (FNH) spørsmål om forholdet mellom Europakommisjonens anbefaling om såkalte "home loans" og finansavtaleloven §46 og §48. Lovavdelingen vil innledningsvis gjøre oppmerksom på at vi har gått gjennom anbefalingen i forhold til norsk rett med sikte på å vurdere om anbefalingen bør tas inn i EØS-avtalen. Dette spørsmålet forelegges i disse dager berørte institusjoner, herunder FNH. Det spørsmålet FNH har stilt, er ett av mange spørsmål som er aktuelt ved vurderingen av anbefalingen. 2. Når det gjelder det konkrete spørsmålet FNH reiser, sies følgende i FNHs brev: "I innledningen til European Standardiserte Information Sheet (ESIS) er det presisert at de opplysninger som gis, ikke er bindende og heller ikke forplikter institusjonen til å yte et lån. Et forpliktende lånetilbud fra institusjonen vil derfor normalt først foreligge på et senere tidspunkt, hvor de opplysninger som finansavtalelovens bestemmelser krever gitt før låneavtalen inngås, vil være inntatt. Bransjestandarden tar derfor særlig sikte på å være til bruk i en enda tidligere fase enn det de norske reglene om opplysningsplikt er siktet inn mot. Informasjon som gis til lånesøkere i henhold til standarden vil derfor normalt gis forut for de opplysninger som långiver gir i henhold til kravene i finansavtaleloven §46 og dermed ikke omfattes av bestemmelsen i §48 annet ledd siste punktum." "Bestemmelsen om at de opplysninger som institusjonen gir i henhold til lovens §46 første ledd før inngåelsen av låneavtalen skal regnes som en del av låneavtalen, hindrer likevel ikke at opplysninger som gis i henhold til denne bestemmelsen blir rettet, dersom rettingen skjer skriftlig og før endelig låneavtale inngås, jfr. uttalelser i NOU 1994:19 s. 161 første spalte. Slik retting kan foretas både dersom institusjonen har gjort en regnefeil eller ønsker å forandre enkelte vilkår. Forutsetningen er at institusjonen etter alminnelige avtalerettslige regler ikke har bundet seg til å gi lån på vilkår som forespeilet i opplysningene. Slike uttrykkelige forbehold om at informasjon gitt i henhold til bransjenormen ikke innebærer et bindende tilbud og at institusjonen ikke forplikter seg til å yte et lån på de beskrevne vilkår, er inntatt innledningsvis i ESIS. Opplysninger gitt i det standardiserte informasjonsskjemaet må derfor uansett anses som ikke-bindende der det er tatt uttrykkelig forbehold om adgangen til å endre renter, gebyrer og andre kostnader, jfr. finansavtaleloven §46 bokstav d) eller der de gitte opplysningene korrigeres i et senere tilbud om lån." FNH konkluderer på denne bakgrunn med at norske finansinstitusjoner kan bruke ESIS uten å bli bundet rettslig av de opplysninger som gis i skjemaet, og uttaler: "Skulle loven forstås på motsatt måte, ville det langt på vei hindre en norsk oppfølgning av den felles-europeiske bransjenormen. I så fall ville det være nødvendig å ta under overveielse en lovendring for å tilpasse finansavtalelovens bestemmelser for å åpne for at norske banker kan delta i implementeringen av denne felles-europeiske bransjestandarder på lik linje med finansinstitusjoner i andre europeiske land. FNH legger imidlertid til grunn at dette ikke er nødvendig." 3. Departementet er ikke fullt ut enig i FNHs syn på anvendelsesområdet for finansavtaleloven §46 (se særlig det første brevsitatet inntatt ovenfor). Verken lovens ordlyd eller forarbeidene gir holdepunkter for å hevde at opplysningene må gis sammen med et formelt lånetilbud for at §46, jf. §48 annet ledd siste punktum, skal komme til anvendelse. Det er heller ikke grunnlag for å hevde at bestemmelsene prinsipielt bare omfatter opplysninger fremsatt på et "avansert stadium" i forhandlingene mellom långiver og forbruker, slik FNH synes å gi uttrykk for. Långivers bruk av et såkalt ESIS-formular vil etter Lovavdelingens syn omfattes av §46, jf. §48 annet ledd siste punktum, i den grad formularopplysningene faller inn under kategoriene som er oppregnet i §46 (altså effektiv rente, gebyrer, rett til førtidig betaling, mv.). 4. Hvorvidt forhåndsopplysningene som er gitt vil være bindende for banken etter finansavtaleloven, avhenger av mulighetene for retting før avtaleinngåelsen og virkningen av at avtalen inngås. Det følger av anbefalingens Annex II Up front text at dokumentet med forhåndsopplysninger ikke er å anse som et bindende tilbud. Meddelelse av opplysninger i samsvar med finansavtaleloven §46, eksempelvis i et skjema/formular, er heller ikke nødvendigvis i seg selv å anse som et bindende tilbud fra långiver. Spørsmålet om når et bindende tilbud er fremsatt, må avgjøres ved en konkret vurdering av avtaleforholdet i lys av alminnelige avtalerettslige prinsipper. Som FNH fremholder, har långivere før avtale er inngått etter omstendighetene en adgang til å rette tidligere gitt informasjon, så sant rettingen skjer på en slik måte at forbrukeren får rimelig tid til å overveie saken, se nærmere NOU 1994:16 side 161. Så langt Lovavdelingen kan se ligger man med dette nær opptil anbefalingens ordlyd om at dokumentet med forhåndsopplysninger ikke innebærer et bindende tilbud. Det er imidlertid en forutsetning at eventuell retting skjer i samsvar med de hensyn som fremgår av forarbeidene. Dette innebærer at et generelt forbehold av den typen som er tatt inn i ESIS-formularet kan være misvisende, fordi banken på ett eller annet tidspunkt vil anses bundet. 5. ESIS-formularet sier at dokumentet med forhåndsopplysninger ikke kan anses som et bindende tilbud. Spørsmålet om opplysningene senere blir en del av låneavtalen, ligger etter Lovavdelingens syn utenfor anbefalingen. Anbefalingen skulle dermed ikke skape noen problemer i forhold til norsk rett på dette punktet. Finansavtaleloven §48 annet ledd siste punktum bestemmer at opplysninger som er gitt i samsvar med §46, skal anses som en del av låneavtalen. Dersom opplysningene er blitt en del av låneavtalen kan de bare rettes innenfor lovens rammer, jf. finansavtaleloven §46 første ledd bokstav d, jf. §49. 6. Et annet spørsmål er i hvilken grad forhåndsopplysninger som faller utenfor kategoriene i §46 blir en del av en senere låneavtale. Regelen i §48 annet ledd siste punktum kommer ikke til anvendelse. En må da falle tilbake på en konkret vurdering av avtaleforholdet i lys av alminnelige avtalerettslige prinsipper. 7. Det er noe uklart for Lovavdelingen om FNH får problemer med gjennomføring av den europeiske bransjestandarden dersom finansavtaleloven forstås slik Lovavdelingen har gitt uttrykk for. Dersom Kommisjonens anbefaling tas inn som en del av EØS-avtalen, vil den fortsatt bare ha karakter av en anbefaling, og ikke medføre noen plikt til å endre våre lovregler. Uansett er det på forbrukerområdet vanlig at man i Norge har beskyttelsesregler som går lenger enn EU-regelverket legger opp til. |
lovdata_cd_33949 | lovdata_cd_norgeslover_2005 | 2,021 | no | 0.814 | 1 Jfr. lignl. §8-6 nr. 7. Bestemmelsene i §8-11, §8-12, §8-13 §8-14, §8-15, §8-16, §8-17 §8-18, §8-19, §8-20 gjelder for aksjeselskap som er stiftet i henhold til aksjeloven1 og allmennaksjeselskap som er stiftet i henhold til allmennaksjeloven,2 og som krever ligning etter den særskilte beskatningsordningen i henhold til bestemmelsene i §8-11, §8-12, §8-13, §8-14 §8-15, §8-16, §8-17, §8-18 §8-19, §8-20. 0 Endret ved lov 14 april 2000 nr. 30 (f o m inntektsåret 2000). (1) Aksjeselskapet eller allmennaksjeselskapet kan kun eie følgende eiendeler: 2. andeler i deltakerlignede selskaper m.v. d. aksjer eller andeler i poolsamarbeid, når poolsamarbeidet kun eier eiendeler som nevnt under c, og tilfredsstiller vilkårene i §8-12 §8-13. Som poolsamarbeid anses samarbeidsformer hvor to eller flere selskaper inngår avtale om felles drift av fartøy som nevnt i a eller b, og hvor samarbeidet utgjør et selskap etter selskapsloven,2 aksjeloven3 eller allmennaksjeloven. e. andel i deltakerlignet selskap mv. g. aksjer i selskap som nevnt i §8-10, som kun eier eiendeler som nevnt under a-f, og aksjer i selskap som nevnt i denne bokstav. (3) Aksjeselskapet, allmennaksjeselskapet og selskap som nevnt i første ledd g, må eie fartøy som nevnt i første ledd a eller b eller andel eller aksje i selskap som nevnt i første ledd e-g. Selskap som nevnt i første ledd e-f må eie fartøy som nevnt i første ledd a eller b eller andel eller aksje i selskap som nevnt i første ledd e-f. (4) Realiserer aksjeselskapet, allmennaksjeselskapet eller selskapet som nevnt i første ledd g eiendel slik at kravet i tredje ledd ikke er oppfylt, må nytt fartøy som nevnt i første ledd a eller b, eller andel eller aksje i selskap som nevnt i første ledd e-g, anskaffes senest ett år etter realisasjonen. Alternativt kan selskapet innen samme frist inngå bindende kontrakt om bygging av nytt fartøy som nevnt i første ledd a eller b. Oppfylles ikke kravet i første eller annet punktum, anses selskapet som trådt ut1 1. januar i realisasjonsåret. (5) Realiserer selskap som nevnt i første ledd e-f eiendel slik at kravet i tredje ledd ikke er oppfylt, må nytt fartøy som nevnt i første ledd a eller b, eller andel eller aksje i selskap som nevnt i første ledd e-f, anskaffes senest ett år etter realisasjonen. Alternativt kan selskapet innen samme frist inngå bindende kontrakt om bygging av nytt fartøy som nevnt i første ledd a eller b. Oppfylles ikke kravet i første eller annet punktum, anses selskapet som trådt ut5 1. januar i realisasjonsåret. (6) Etter anskaffelse som nevnt i fjerde ledd må selskapet eie fartøy som nevnt i første ledd a eller b eller andel eller aksje i selskap som nevnt i første ledd e-g i minst to år. Etter anskaffelse som nevnt i femte ledd, må selskapet eie fartøy som nevnt i første ledd a eller b eller andel eller aksje i selskap som nevnt i første ledd e-f i minst to år. Kravet i første og annet punktum kommer ikke til anvendelse dersom realisasjonen i fjerde eller femte ledd er en ufrivillig realisasjon, jf. §14-70. Oppfylles ikke kravet i første eller annet punktum, anses selskapet som trådt ut5 1. januar i realisasjonsåret etter fjerde eller femte ledd. (7) Ufrivillig realisasjon etter §14-70 skal ikke anses som brudd på vilkårene i sjette ledd. Etter slik realisasjon løper en ny ettårsfrist etter fjerde og femte ledd. (8) Selskap innenfor ordningen må opprettholde eller øke sin andel EØS-registrert tonnasje i forhold til andelen EØS-registrert tonnasje selskapet eide per 1. juli 2005. Dersom selskapet trer inn i ordningen etter 1. juli 2005, skal måletidspunktet settes til tidspunktet for inntreden i ordningen. Med tonnasje forstås nettotonnasje slik denne til enhver tid er fastsatt i målebrev som er gyldige her i riket i henhold til forskrift 26. juli 1994 nr. 749 om måling av fartøyer. Kravet om at selskapet må opprettholde eller øke andelen EØS-registrert tonnasje gjelder ikke så lenge selskapet har minst 60 prosent EØS-registrert tonnasje. Dersom selskap innenfor ordningen har bestemmende innflytelse over et annet selskap innenfor ordningen i henhold til regnskapsloven §1-3, skal andelen EØS-registrert tonnasje beregnes samlet på morselskapets og datterselskapets hånd. Taubåter og fartøyer som frakter utvunnet materiale fra mudringsvirksomhet må være EØS-registrert. Departementet kan gi nærmere regler om beregning av flaggandel ved fusjon og fisjon av selskaper. (10) Departementet6 kan gi nærmere regler om hvilke fartøyer som skal omfattes av første ledd a og b. 0 Endret ved lover 17 des 1999 nr. 94 (f o m inntektsåret 2000), 20 des 2002 nr. 99 (f o m inntektsåret 2002), 17 juni 2005 nr. 74 (f o m inntektsåret 2005, kravene til EØS-registrering må være oppfylt fra og med 1 juli 2005). Endres ved lov 17 juni 2005 nr. 74 (f o m inntektsåret 2006). 5 Jfr. §8-17. Selskap innenfor ordningen kan ikke yte lån til eller stille sikkerhet til fordel for skattytere utenfor ordningen med direkte eller indirekte eierinteresser i selskapet. Tilsvarende gjelder for lån til eller sikkerhetsstillelse til fordel for selskap som slik skattyter har direkte eller indirekte eierinteresser i, eller til skattyterens nærstående. Som nærstående regnes skattyterens foreldre, ektefelle,1 ektefelles foreldre, barn, barnebarn, samboer eller samboers foreldre. 0 Endret ved lov 14 april 2000 nr. 30 (f o m inntektsåret 2000. Se endringslovens II for overgangsregler.). (1) Selskap innenfor ordningen kan ikke drive annen virksomhet enn utleie og drift av egne og innleide skip eller flyttbare innretninger som nevnt i §8-11 første ledd a og b. (2) Arbeidsinnsats i selskap innenfor ordningen kan bare forestås av foretak som ikke får inntekten fastsatt etter §8-15. Som arbeidsinnsats anses ikke ren forvaltning av eierinteresser. Ordinær deltakelse i styre eller selskapsmøter anses heller ikke som arbeidsinnsats dersom styret eller selskapsmøtet ikke tar del i den daglige drift. (3) Selskap innenfor ordningen kan ikke ha inntekt fra virksomhet som nevnt i petroleumsskatteloven1 §1. Selskap innenfor ordningen kan likevel ha inntekt som oppebæres ved transport av personell eller forsyninger med skip eller ved drift av taubåt, forsyningsfartøy, eller andre hjelpefartøy selv om slik virksomhet er nevnt i petroleumsskatteloven1 §1. 0 Endret ved lover 14 april 2000 nr. 30 (f o m inntektsåret 2000), 17 juni 2005 nr. 74. (1) Vilkårene i §8-11, §8-12, §8-13 §8-14, §8-15, §8-16, §8-17 §8-18, §8-19 må være oppfylt gjennom hele inntektsåret. (2) Selskap som trer inn i ordningen etter fisjon med skattemessig kontinuitet,1 kan ikke tre inn før 1. januar i inntektsåret etter at slik fisjon er gjennomført. (3) Ved inntreden skal det foretas et inntektsoppgjør etter reglene i §14-64 annet og tredje ledd. Inntekten skattlegges i det året selskapet trer inn i ordningen. Ved beregningen av inntekten skal bare differansen mellom foretatte avskrivninger og avskrivninger etter §14-62 annet ledd regnes med fra og med inntektsåret 1997. Inntekt beregnet i foregående punktum reduseres i den utstrekning selskapet ved inntreden har fremførbart underskudd som nevnt i §14-6. Deltakers andel av fremførbart underskudd som nevnt i §10-43 fjerde ledd kommer kun til fradrag i andel av beregnet inntekt fra det samme selskapet. (4) Inntekt etter tredje ledd skal også fastsettes når et fartøy overføres til et selskap innenfor ordningen etter reglene i §11-21. Det samme gjelder når fartøy er kommet inn i ordningen ved overføring av andel eller aksje i selskap som nevnt i §10-40 og §10-60. Inntekten skal skattlegges i det mottakende selskapet i transaksjonsåret og fastsettes som om dette selskapet hadde vært eier av fartøyet i den periode det har vært avskrevet av andre selskaper i samme konsern. 2 Jfr. §8-15 annet ledd. (1) Selskap innenfor ordningen er fritatt for skatteplikt på alminnelig inntekt med de unntak som følger av annet til åttende ledd. (2) Renteinntekter, gevinster ved realisasjon av aksjer, gevinster som følge av kurssvingninger på valuta og andre finansielle inntekter er skattepliktige, med mindre skattefritak følger av §2-38. Tilsvarende kostnader og tap er fradragsberettiget. Skatteplikten eller fradragsretten gjelder likevel ikke gevinst eller tap ved realisasjon av aksje eller andel som nevnt i §8-11 første ledd d-g. En andel av gevinster som følge av kurssvingninger på fordringer og gjeld i utenlandsk valuta tilsvarende forholdet mellom selskapets balanseførte finanskapital og totalkapital er skattepliktig. En tilsvarende andel kostnader og tap som følge av kurssvingninger på fordringer og gjeld i utenlandsk valuta er fradragsberettiget. Ved beregningen skal eiendelenes verdi fastsettes til gjennomsnittet av verdien ved inntektsårets begynnelse og verdien ved inntektsårets avslutning. Det gis kun fradrag for en andel av selskapets faktiske renteutgifter tilsvarende forholdet mellom selskapets balanseførte finanskapital og totalkapital. Ved beregning av rentefradraget skal eiendelens verdi fastsettes til gjennomsnittet av verdien ved inntektsårets begynnelse og verdien ved inntektsårets avslutning. Underskudd fastsatt etter reglene i denne bestemmelsen kommer ikke til fradrag i inntekt fastsatt etter fjerde og femte ledd og §8-14 tredje ledd, men kan fremføres mot senere inntekt fastsatt etter denne bestemmelse etter reglene i §14-6. Bestemmelsen i §10-43 om fradragsbegrensning kommer ikke til anvendelse ved fastsettelse av inntekt som nevnt i første punktum for kommandittister og stille deltakere innenfor ordningen. (3) Aksjeselskap1 og allmennaksjeselskap2 innenfor ordningen skal føre en konto for tilbakeholdt skattlagt inntekt. Dersom aksjeselskapet eller allmennaksjeselskapet ikke er nystiftet, skal inngående saldo på kontoen ved inntreden i ordningen settes lik aksjeselskapets eller allmennaksjeselskapets totale egenkapital med fradrag for innbetalt aksjekapital og overkurs, og korrigert for egenkapitalandelen av netto midlertidige forskjeller mellom regnskapsmessige og skattemessige verdier. Skattepliktig inntekt legges til kontoen. Utdelinger som nevnt i femte ledd a nr. 1 til 3 og utlignet skatt trekkes fra kontoen. Konto for skattlagt inntekt skal reguleres med finansinntekter og -tap som er unntatt fra beskatning eller fradragsføring etter §2-38, jf. annet ledd. Kontoen skal videre reguleres med gevinst eller tap ved realisasjon av aksje som nevnt i §8-11 første ledd g. Gevinst ved overføring til nærstående skal ikke medregnes ved regulering etter femte og sjette punktum. Som nærstående regnes person eller selskap med direkte eller indirekte eierinteresse i det overdragende selskapet, samt slik persons foreldre, søsken, barn, barnebarn, ektefelle, samboer, ektefelles foreldre og samboers foreldre. Videre medregnes selskaper som selskaper og personer som nevnt i forrige punktum har direkte eller indirekte eierinteresse i. Ved beregning av gevinst eller tap etter sjette punktum skal utgangsverdien reduseres med aksjens andel av netto konsernbidrag bestående av ubeskattet inntekt, som underliggende selskap har mottatt for de to siste regnskapsårene. (4) Når summen av skattyterens gevinst- og tapskonti ved inntreden i ordningen er positiv, skal dette beløpet inntektsføres etter reglene i §14-45 og §14-47. a. Ved utdeling av ubeskattet inntekt skal aksjeselskapet1 eller allmennaksjeselskapet2 inntektsføre et bruttobeløp som, etter at beregnet skatt av bruttobeløpet er trukket fra, svarer til utdelingen. (6) Utdeling av ubeskattet inntekt fra et aksjeselskap1 eller allmennaksjeselskap2 innenfor ordningen til et annet aksjeselskap eller allmennaksjeselskap innenfor ordningen skattlegges ikke. Utdeling av skattlagt inntekt fra aksjeselskap1 eller allmennaksjeselskap2 innenfor ordningen til et annet aksjeselskap eller allmennaksjeselskap innenfor ordningen legges til det mottakende selskaps konto for skattlagt inntekt. (7) Dersom selskap som nevnt i §8-10 har en egenkapitalandel som utgjør mer enn 70 prosent av summen av gjeld og egenkapital i henhold til balansen ved det regnskapsmessige årsoppgjør, skal den delen av egenkapitalen som overstiger 70 prosent, multiplisert med en normrente, anses som skattepliktig inntekt etter annet ledd første punktum. Eiendelenes verdi fastsettes til gjennomsnittet av verdien ved inntektsårets begynnelse og verdien ved inntektsårets avslutning. Aksjer i selskap som nevnt i §8-11 første ledd g skal ikke medtas som en del av selskapets balanseførte kapital4 ved beregningen foran. Ved verdsettelsen av eierselskapets andeler og aksjer i selskaper som omfattes av §8-11 første ledd e og f som er ført etter egenkapitalmetoden,5 skal det ikke tas hensyn til slike selskapers balanseførte gjeld. Hvor andeler eller aksjer som nevnt i foregående punktum er ført etter kostmetoden, er det den forholdsmessige andel av dette selskapets balanseførte kapital som skal legges til grunn for beregningen i eierselskapet. Departementet fastsetter normrente i forskrift. (8) Departementet7 kan gi overgangsbestemmelser til bestemmelsene i §8-15 annet ledd om skatteplikt for valutagevinst og om fradragsrett for valutatap, herunder gi bestemmelser om at kurssvingninger på valuta før 1. januar 2000 ikke får innvirkning på beregningen av gevinst eller tap ved skattleggingen. (9) Departementet kan gi overgangsregler til bestemmelsene i annet ledd om skattemessig behandling av gevinster og tap på langsiktige valutaposter omfattet av skatteloven §14-5 femte ledd som er påløpt men ikke realisert per 1. januar 2005. 0 Endret ved lover 17 des 1999 nr. 94 (f o m inntektsåret 2000), 14 april 2000 nr. 30 (f o m inntektsåret 2000), 20 des 2002 nr. 99 (f o m inntektsåret 2002), 27 juni 2003 nr. 63 (f o m inntektsåret 2003), 10 des 2004 nr. 77 (i kraft straks med virkning f o m inntektsåret 2004, gevinster og tap som realiseres fra og med 26 mars 2004, tredje ledd syvende til tiende punktum fra 6 okt 2004, se endringsloven romertall XIX for overgangsregler, annet ledd nytt fjerde, femte og sjette punktum og syvende ledd første punktum f o m inntektsåret 2005), 17 juni 2005 nr. 74 (f o m inntektsåret 2005). 3 Jfr. §8-18 tredje ledd. 5 Jfr. lov 17 juli 1998 nr. 56 §5-17. (1) Selskap innenfor ordningen skal svare en årlig skatt til staten for skip og flyttbar innretning selskapet eier, beregnet av nettotonnasje, etter satser som fastsettes av Stortinget i det årlige skattevedtak.1 Departementet kan gi bestemmelser om reduksjon i satsene for skip og flyttbare innretninger som tilfredsstiller miljøkrav fastsatt av Sjøfartsdirektoratet. Skatt etter første og annet punktum skal også svares for innleid skip og flyttbar innretning når eieren ikke er skattepliktig til Norge for inntekten ved utleie av skipet eller innretningen. Bestemmelsene i §10-41 og §10-65 gjelder tilsvarende. (2) Departementet2 kan gi nærmere bestemmelser om gjennomføringen av denne paragraf, herunder bestemme at tonnasjeskatt ikke skal svares når skipet i et sammenhengende tidsrom av mer enn tre måneder i inntektsåret er i opplag eller ute av drift. Departementet kan også bestemme at leietaker ikke skal svare tonnasjeskatt dersom annen leietaker innenfor ordningen er pliktig til å svare tonnasjeskatt for samme skip eller innretning i samme tidsrom. 1 Stortingets skattevedtak §5-1. (2) Ved uttreden skal det foretas et inntektsoppgjør. Utgangsverdien ved dette inntektsoppgjøret fastsettes til summen av kostpris for selskapets finansielle eiendeler som ville vært fritatt fra beskatning ved realisasjon etter §2-38, jf. §8-15 annet ledd, kostpris av selskapets aksjer som nevnt i §8-11 første ledd g og markedsverdien av selskapets øvrige eiendeler, fratrukket gjeld. Inngangsverdien fastsettes til saldoen på kontoen for tilbakeholdt skattlagt inntekt1 i selskapet ved uttredelsesårets begynnelse, tillagt tidligere innbetalt aksjekapital og overkurs. Gevinsten eller tapet føres på gevinst- og tapskonto.2 Ligningsmyndighetene kan sette som vilkår for føring over gevinst- og tapskonto at det stilles tilfredsstillende garanti for skatteforpliktelsen. Krav til sikkerhetsstillelsens omfang og varighet fastsettes av Sentralskattekontoret for storbedrifter. (3) Selskapet anses ikke trådt ut etter første ledd b dersom brudd på vilkårene etter §8-11, §8-12 og §8-13 første og annet ledd rettes innen to måneder etter at bruddet oppsto. Dersom bruddet er uvesentlig eller skyldes forhold utenfor selskapets kontroll, anses ikke selskapet trådt ut av ordningen dersom bruddet rettes innen to måneder etter det tidspunktet selskapet burde ha oppdaget bruddet. Ligningskontoret kan forlenge fristen for retting dersom selskapet godtgjør at det vil medføre særlige ulemper å rette bruddet innen fristen. Første og annet punktum gjelder ikke ved gjentatt brudd på vilkår i §8-12 og §8-13 første og annet ledd innen tre år regnet fra det tidspunktet forrige brudd ble rettet. Denne bestemmelse forlenger ikke fristene etter §8-11 fjerde og femte ledd. 0 Endret ved lover 14 april 2000 nr. 30 (f o m inntektsåret 2000), 10 des 2004 nr. 77 (i kraft straks med virkning f o m inntektsåret 2004, tredje ledd f o m inntektsåret 2005). 1 Jfr. §8-15 tredje ledd. 3 Jfr. lov 13 juni 1980 nr. 24 §2-4 nr. 1, b. (1) Det skal ikke tilordnes personinntekt etter §12-10 fra selskap innenfor ordningen. Dersom aksjonæren yter tjenester til selskapet på vegne av annet foretak, skal tjenesteytingen alltid anses som arbeidsinnsats i det tjenesteytende foretaket. (2) Utdeling som nevnt i §8-15 femte ledd a nr. 3 regnes som utbytte på mottakende aksjonærs hånd, jf. §10-10, §10-11 §10-12, §10-13. a. Selskaper innenfor ordningen kan yte og motta konsernbidrag fra andre selskaper innenfor ordningen forutsatt at vilkårene for rett til å yte og motta konsernbidrag i §10-4 er oppfylt. b. Konsernbidrag etter a som ytes av ubeskattet inntekt, skattlegges ikke hos mottaker. Konsernbidrag etter foregående ledd som ytes av skattlagt inntekt, legges til mottakerens konto for skattlagt inntekt.1 Konsernbidrag anses først tatt fra selskapets konto for skattlagt inntekt, jf. §8-15 tredje ledd. 0 Endret ved lover 14 april 2000 nr. 30 (f o m inntektsåret 2000), 10 des 2004 nr. 77 (f o m inntektsåret 2005). §8-19. Særlige regler om beregning av endring i skattlagt kapital (RISK) 0 Tilføyd ved lov 14 april 2000 nr. 30 (f o m inntektsåret 2000), oppphevet ved lov 10 des 2004 nr. 77 (i kraft straks med virkning f o m inntektsåret 2004). Departementet1 kan i forskrift2 gi nærmere regler til utfylling og gjennomføring av bestemmelsene i §8-10, §8-11 §8-12, §8-13, §8-14, §8-15 §8-16, §8-17, §8-18. 0 Endret ved lov 14 april 2000 nr. 30 (tidligere §8-19, f o m inntektsåret 2000). Kapittel 9. Særregler om gevinst og tap ved realisasjon m.v. |
lovdata_cd_31812 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | en | 0.351 | (I 1966 s 1591) |
lovdata_cd_45075 | lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005 | 2,021 | no | 0.745 | Det foreligger ikke rett til utvidet barnetrygd i tilfeller der foreldrene midlertidig bor atskilt på grunn av arbeid, utdanning e.l. Det må fra foreldrenes side godtgjøres at det foreligger et brudd i forholdet mellom dem. Departementet uttalte følgende i Ot.prp.nr.57 (2000-2001): «Det foreslås også at det tas inn en presisering i loven om at midlertidig atskillelse som følge av arbeid, utdanning m.v. ikke utløser rett til utvidet stønad. Tilsvarende vil gjelde i de tilfeller der den ene ektefellen er varig innlagt i institusjon. Egen husholdning er i seg selv ikke nok så lenge foreldrene fremdeles må sies å være et par. |
lovdata_cd_53128 | lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.867 | Adgangen til å fastsette endringer i Regjeringens resolusjon av 7. november 1996 nr. 1017 om tilskudd til innvandrerpublikasjoner delegeres til Kultur- og kirkedepartementet. Publisert: Avd I 1996 1785 (Vedlegg utelatt) |
maalfrid_4b9edbf7c3f0a13b005b20fab2d18cd32c72e312_15 | maalfrid_uio | 2,021 | no | 0.447 | Hansen, E. H. & Hunskår, S. (2016). (1. utg.). Oslo: Gyldendal Norsk Forlag AS. Haukelien, H., Vike, H. & Vardheim, I. (2015). Samhandlingsreformens konsekvenser i de kommunale helse-og omsorgstjenestene. Sykepleieres erfaringer (s. 76 s). Oria: Telemarksforskning. Helse- og omsorgsdepartementet. (2009). . (St.meld.nr.47 2008-2009). Oslo: Helse- og Omsorgsdepartementet Hentet fra https://www.regjeringen.no/contentassets/d4f0e16ad32e4bbd8d8ab5c21445a5dc/no/pdfs/stm200820090047000dddpdfs.pdf. Helse- og omsorgsdepartementet. (2011). . (Meld.St.16 2010-2011). Oslo: Helse- og omsorgsdepartementet Hentet fra https://www.regjeringen.no/contentassets/f17befe0cb4c48d68c744bce3673413d/no/pdfs/stm201020110016000dddpdfs.pdf. Helse- og omsorgsdepartementet. (2012). . (Meld.St.10 2012-2013). Oslo: Helse- og omsorgsdepartementet Hentet fra https://www.regjeringen.no/contentassets/b9f8d14c14634c67a579a1c48a07c103/no/pdfs/stm201220130010000dddpdfs.pdf. Helse- og omsorgsdepartementet. (2012-2015). Oslo: Helse- og omsorgsdepartementet Hentet fra https://www.regjeringen.no/contentassets/ef7ab8bd96114a67bda7d1f763bf994b/forskning_innovasjon_2012.pdf?id=2323483. Helse- og omsorgsdepartementet. (2013). . (Meld.St.29 2012-2013). Oslo: Helse- og omsorgsdepartementet Hentet fra https://www.regjeringen.no/contentassets/34c8183cc5cd43e2bd341e34e326dbd8/no/pdfs/stm201220130029000dddpdfs.pdf. Helse- og omsorgsdepartementet. (2015a). (Meld.St.26 2014-2015). Oslo: Helse- og Omsorgsdepartementet Hentet fra . Helse- og omsorgsdepartementet. (2015b). . Oslo: Helse- og omsorgsdepartementet Hentet fra https://www.regjeringen.no/contentassets/af2a24858c8340edaf78a77e2fbe9cb7/omsorg_2020.pdf. Helse- og omsorgsdepartementet. (2016). . Oslo: Hentet fra https://www.riksrevisjonen.no/rapporter/Documents/2015-2016/Samhandlingsreformen.pdf. Helse- og omsorgstjenesteloven. (2011). . Oslo: Hentet fra https://lovdata.no/dokument/NL/lov/2011-06-24-30. Helsedirektoratet. (2014-2018). . Oslo: Helsedirektoratet Hentet fra https://www.regjeringen.no/contentassets/2dc3e411143d40258d48913ea80a9200/strategi_pasientsikkerhetsprogrammet_2014-2018.pdf?id=2287974. Helsedirektoratet. (2017). Oslo: Helsedirektoratet Hentet fra https://helsedirektoratet.no/Lists/Publikasjoner/Attachments/1415/IS-2674%20Videreutdanning%20for%20sykepleiere%20rapport.pdf. Helsedirektoratet. (2018). . Oslo: Helsedirektoratet Hentet fra https://helsedirektoratet.no/Retningslinjer/Oppfølging%20av%20personer%20med%20store%20og%20sammensatte%20behov.pdf. |
lovdata_cd_29453 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.787 | 3. Av utgiftene fordeles en halvpart i forhold til eiendommens grunnareal og en halvpart i forhold til eiendommens tillatte utnyttelse (brutto gulvareal). 4. Utgiftene til vann- og avløpsanlegg som utføres som særskilte anlegg, fordeles i forhold til eiendommens grunnareal. Til §49. |
maalfrid_b3728a7f552569664921dfbd29cd8f9e033a64b9_42 | maalfrid_helsedirektoratet | 2,021 | no | 0.394 | Arbeids- og velferdsdirektoratet. (2008). Folketrygdloven § 5-6 Tannbehandling – Vurdering av stønadsordningen til kjeveortopedisk behandling. Oslo: Arbeids- og velferdsdirektoratet. Arraj, G.P., Rossi-Fedele, G., & Dogramaci, E.J. (2019). The association of overjet size and traumatic dental injuries - a systematic review and meta-analysis. Dental traumatology, 35(4-5), 217-232. Batista, K.B., Thiruvenkatachari, B., Harrison, J.E. & O'Brien, K.D. (2018). Orthodontic treatment for prominent upper front teeth (Class II malocclusion) in children and adolescents. Database of Systematic Reviews, (3), CD003452. Christepherson, E.A., Briskie, D., & Inglehart, M.R. (2009). Objective, subjective, and self-assessment of preadolescent orthodontic treatment need –a function of age, gender, and ethnic/racial background? Journal of public health dentistry, 69(1), 9-17. Danmarks statistik. (2019). Folketal. [nettdokument].København: Danmarks statistikk. Hentet oktober 2019, fra https://www.dst.dk/da/Statistik/emner/befolkning-og-valg/befolkning-ogbefolkningsfremskrivning/folketal Dimberg, L., Arnrup, K., & Bondemark, L. (2015). The impact of malocclusion on the quality of life among children and adolescents: a systematic review of quantitative studies. European journal of orthodontics, 37(3), 238-47. Evjen, G., Grytten, J., Ramstad, T., Ødegaard, J., & Stenvik, A. (2001). Malokklusjoner og søknad til folketrygden. Den norske tannlegeforenings tidende, 111(1), 18–21. Ferrando-Magraner, E., García-Sanz, V., Bellot-Arcís, C., Montiel-Company, J.M., Almerich-Silla, J.M., & Paredes-Gallardo, V. (2019). Oral health-related quality of life of adolescents after orthodontic treatment. A systematic review. Journal of clinical and experimental dentistry, 11(2), e194-202. Folkehelseinstituttet. (2017). Kjeveortopedisk behandling uten kirurgi av barn og unge. En oversikt over systematiske oversikter. Oslo: Folkehelseinstituttet. Hentet fra https://www.fhi.no/publ/2017/kjeveortopedisk-behandling-uten-kirurgi-av-barn-og-unge-en-oversiktover-sy/ Folketrygdloven. (1997). Lov om folketrygd (LOV-1997-02-28-19). Hentet fra https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1997-02-28-19 Grytten, J., & Skau, I. (2006). Kjeveortopedisk praksis i 2006. Oslo: Universitetet i Oslo, Det odontologiske fakultet, Seksjon for samfunnsodontologi. Helfo. (2019). Henvisninger ved kjeveortopedisk behandling. Hentet fra https://www.helfo.no/omhelfo/analyse-og-kontrollrapporter-fra-helfo Helsedirektoratet. (2011). God klinisk praksis i tannhelsetjenesten – en veileder i bruk av faglig skjønn ved nødvendig tannbehandling (IS-1589). Oslo: Helsedirektoratet. Hentet fra https://www.helsedirektoratet.no/veiledere/god-klinisk-praksis-i-tannhelsetjenesten Helsedirektoratet. (2014). Analyse av stønadsutbetalingene til tannbehandling ved tilstander som omfattes av forskriftens punkt 8 Bittanomalier (IS-2280). Oslo: Helsedirektoratet. Hentet fra https://www.helsedirektoratet.no/rapporter Helsedirektoratet. (2017). Kjeveortopedi – kriterier for stønadsberettiget behandling (IS-2653). Oslo: Helsedirektoratet. Hentet fra https://www.helsedirektoratet. |
lovdata_cd_46438 | lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005 | 2,021 | no | 0.648 | Bestemmelser av betydning for klage- og ankeerklæringen finnes i trygderettsloven §11 og 12, jf. folketrygdloven §21-12 fjerde ledd som henviser bl.a til disse bestemmelsene. Dersom et krav bli helt eller delvis avslått, skal vedkommende gis opplysning om adgangen til klage/anke, klage/ankefristen og den nærmere fremgangsmåte ved anke. I slike tilfeller kan det bli aktuelt å låne ut sakens dokumenter etter bestemmelsene i forvaltningsloven §18. Nærmere kommentarer til reglene om slikt utlån er gitt i kommentarene til forvaltningsloven under kapittel 21. I enkelte tilfeller fremsettes begjæring om utlån i en foreløpig klage eller ankeerklæring eller i klage/ankeerklæringen. Sakens dokumenter skal da lånes ut fra det organ som mottar begjæringen. Saken skal ikke sendes klage/ankeinstansen før det er på det rene om det er kommet nye anførsler på grunn av opplysningene i dokumentene. Klage til Rikstrygdeverket feller fylkestrygdekontoret eller anke til Trygderetten skal fremsettes skriftlig eller muntlig til vedkommende trygdekontor. Trygdekontor som mottar muntlig klage/anke, skal sørge for å sette den opp skriftlig og underskrive sammen med parten, jf. trygderettsloven §11 nr. 1 første og annet ledd. |
lovdata_cd_1492 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.787 | Forskrift om sammenslåing av Romedal og Stange kommuner, Hedmark. |
lovdata_cd_20319 | lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005 | 2,021 | no | 0.72 | 2. Dyre- og fuglelivet, herunder reirplassar og hiområde er freda mot skade og øydelegging. Jakt, fangst, bruk av skytevåpen er forbode. Hundar skal haldast i band. 5. Motorisert ferdsel på land og vatn og lågtflyging under 300 m er forbode. Forbodet gjeld også om bruk av modellbåtar og modellfly. Brettsegling er forbode. |
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.