id
stringlengths 6
6
| review
stringlengths 13
22.9k
| sentiment
int64 0
1
|
|---|---|---|
703568
|
Den frekke gnomen
Mads Eriksen er en av mange dyktige norske humorserietegnere.
For tiden leverer han stripeserien M til Pondus.
Men her er forløperen Gnom.
Gnom er en veltegnet og passe surrealistisk samling ensidere som skildrer livet til den frekke tassen som ødelegger hverdagen til alle oss tapre hverdagsmennesker:
Eriksens Gnom er dævelen som stapper navlelo inn i navlene våre og strør flass i sengene våre mens vi sover.
Gnom er karen som bruker tannbørstene våre som badeskrubb om natta.
Eriksen skildrer den langskjeggete tassen med rød nisselue trædd ned på nesen med passe doser varme og frekkhet.
Han tegner bra.
Men poengene blir noe stive og kunstige etter hvert.
Gnom blir dermed stående som et artig, men noe uforløst debutarbeid fra et tydelig tegneserietalent.
Mads Eriksen er i slutten av tyveårene.
Han er nå serietegner på heltid.
Og vær sikker:
Han kommer garantert til å gi oss mer levedyktige serier enn Gnom.
| 0
|
703569
|
Rocky møter 50 Cent
Martin Kellermans «Rocky» er den fineste svenske stripeserien for tiden.
Serien er ikke like humoristisk og veltegnet som Frode Øverlis «Pondus», men den tar flere sjanser.
«Rocky» har et mer skittenrealistisk preg.
Ikke rart at undergrunnsseriehelten Christopher Nielsen («To trøtte typer») digger serien.
Nielsen, som er kompis med Kellerman, blir intervjuet over tre sider i dette spesialnummeret.
Han forteller at serieskaperen ofte ringer og ber om råd:
— Mer tekst i rutene, sier jeg, så blir det som regel slik.
Mer sex, mer rus!
Martin hører alltid på meg, forteller Nielsen.
Årets første nummer inneholder en på overflaten ganske statisk historie om Rocky som treffer hip hop-heltene sine under et promobesøk i Skandinavia.
Men under det statiske ytre skjuler det seg en perle av en historie - en historie som tar både hip hop-kulturen og promointervju-situasjonen på kornet.
At dialogen er på engelsk bare forsterker den underliggende følelsen av autentisitet.
Heftet består ellers av noen sider streite «Rocky»-striper samt gjesteserier som «Wildlife», «Jesper & Jonathan» og en typisk surrealistisk ensider fra mester Jason.
| 1
|
703571
|
Uinspirert hermekråke
Akkurat som Eminem, har rapperen 50 Cent nå spilt inn film basert på sitt eget liv.
Igjen er det kampen ut av fattigdom og kriminalitet som er hovedtemaet.
Og det er flere fellestrekk: begges livshistorie var allerede gjort velkjent på tidligere album.
Men Eminem var først.
Best også — i det minste på filmmusikken.
For dem som ikke har fått det med seg ennå: før han ble oppdaget av nettopp Eminem, levde 50 Cent gangstalivet og livnærte seg som crackdealer.
Så ble han skutt ni ganger.
Nå er han stor stjerne og kjemperik.
Hele veien fra gettohelvetet til blinghimmelen får vi høre mer om på dette filmmusikkalbumet.
Men lite nytt.
50 Cent er på sitt sedvanlig slappe, snøvlete og sammenbitte her.
Visst er han en fantastisk rapper, men han byr på få skikkelig skarpe låter.
Høydaren fra 50 Cent er det dramatiske ekstrasporet «I'll whip ya head boy», mens Lloyd Banks og Mobb Deep med gjester står for den heftigste lyden denne gangen.
| 0
|
703637
|
KRIM:Kepler skriver kvalitetskrim
Skummel skurk, sympatisk helt og drivende plott:
Det meste klaffer i «Kaninjegeren».
Lars Kepler:
Kaninjegeren.
Oversatt av Henning J. Gundersen, 520 sider, Cappelen Damm.
"Hypnotisøren" slo ned som en bombe for seks år siden, boken ble en stor suksess.
Det ble spekulert mye om hvem som skjulte seg bak forfatternavnet Lars Kepler.
Til slutt kom det fram at Kepler er det svenske ekteparet Alexander Ahndoril og Alexandra Coelho Ahndoril.
De hadde skrevet bøker før.
Selv syns jeg "Hypnotisøren" var dårlig skrevet.
Men siden den gang har de to skjerpet seg kraftig på det språklige området:
"Samtalene som føres, er dempet og kortfattede, som når et fly går inn for landing i dårlig vær".
For sjette gang møter vi kriminaletterforsker Joona Linna, og denne gang sitter han i fengsel.
Samtidig blir utenriksministeren i Sverige regelrett henrettet og terroralarmen går.
Prostituerte Sofia blir vitne til drapet, morderen/terroristen sender en siste hilsen:
"Nå kommer helvete til å sluke dere alle."
Det svenske politiet er sikre på at det dreier seg om en islamsk terrorist, men klør seg i håret når de ser hvem som er neste offer.
Joona må ut av fengselet for å hjelpe til, han skjønner fortere enn de andre hvordan mysteriet kan løses.
Boken skifter ofte fortellerfokus.
Vi følger både Joona, hans kollega Saga Bauer og tv–kokken Rex Müller.
Handlingen flyter sømløst og heseblesende av sted.
Vi får spektakulære scener, som når terroristene skal tas med helikopter.
Men Kepler skaper også en knakende god, lavmælt scene ved et biljardbord.
Joona krever svar fra tv–kokken Rex.
Samtidig er det som vi hører klapringen fra biljardkulene som støter mot hverandre og treffer vantene med dumpe støt.
Det blir en lekkert beskrevet scene.
Jeg setter også pris at forfatterne virkelig har satt seg inn i det de skriver om:
Kepler–paret vet tydeligvis alt om våpen, kaliber og utgangshastighet på kulene.
De kan også sine overvåkningskameraer, hva som er ultra–HD og gode linser.
Men de som skal lese "Kaninjegeren", må ikke være redde for grøss, gru og graps:
"Blod fosser ut fra snittet og nedover begge sider av kroppen.
Kaninjegeren griper tak i tarmene, røsker dem ut og lar dem henge ned mellom beina på ...".
LES FLERE ANMELDELSER AV GUNNAR GRAN:
| 1
|
703638
|
Roman:En ren fornøyelse!
Storartet samfunnskritisk kroatisk komedie ispedd action og giftig humor.
Ante Tomic:
Underet i Hoggormdalen.
Roman.
Oversatt fra kroatisk av Jon Kværne.
250 sider.
BokvennenPå svært underholdende vis og stundom i høyt tempo veksler ”Underet i Hoggormdalen” av Ante Tomic (f. 1970), som til daglig er journalist i Kroatias største avis, mellom skarp samfunnskritikk og raus, lun, ellevill, svart og absurd humor i en kronologisk oppbygd, actionfylt røverhistorie, der den ene snodige tildragelsen overlapper den andre og romanpersonene stundom bryter musikalaktig ut i sang, fortrinnsvis hjertesmertesanger av den kroatiske smørsangeren Kovac.
Hvert kapittel har ellers et kort innledende sammendrag, f.eks: ”Femte kapittel ber borgerne melde fra på nærmeste politistasjon dersom de skulle se en taliban som alt som lite barn ble adoptert av en tsjetsjensk terrorist gift med en baskisk separatist”.
Romanen handler om en litt skeiv familie i en liten fjellbygd nær Split, der man har lite til overs for turister og ellers foretrekker å ta til fange innkreverne fra offentlige tilsynsmyndigheter i stedet for å betale regningene.
Faren Jozo Hoggorm er av det noe primitive slaget som løser konflikter med vold, velger seg hustru etter bryststørrelse og stort sett lever på maisvelling.
Men en dag begir eldste sønn Kreso seg i vei til Split for å finne hustruemnet Lovorka, som han møtte på Kafé Sjiraff og tilbrakte en hyrdestund med en natt for femten år siden.
Det medfører en syvende far i huset-ferd til alle som har hatt tilhold i lokalene siden kafeen la ned:
Videoutleier, snekker, bakermester, vaskemaskinreparatør, konditormester, urmaker og fotografen Foto-Mate, som ligger for døden, men som med sitt siste åndedrag får sagt hvor kvinnen befinner seg.
Det viser seg at hun jobber i Kafé Sebra og skal gifte seg med politimesteren i byen.
Deretter gjennomføres en dristig plan om å røve henne fra alteret før hun får sagt ja, med hjelp fra gamle soldatkamerater fra den store Fedrelandskrigen, og med det resultat at Split avsperres i den største blokaden av byen siden paven var på
besøk, og før ham Tito arm i arm med Jugoslavias afrikanske venn, Haile Salassie.
Herfra går det slag i slag inntil den heidundrende finalen i Hoggormdalen, da den forsmådde politimester Kapulica omringer fjellgården med en styrke på 1200 mann for å ta tilbake sin motvillige brud, de fangne representanter for biltilsyn og elektrisitetsvesen rammes av Stockholmsyndromet og Kreso får erfare den fulle afrodisiske kraften i en russisk granatkaster.
Det er herlig sært og absurd, og forfriskende annerledes, og heller ikke uten kultur- og samfunnskritisk snert, som når den veltalende lagfører Mile fra Fedrelandskrigen kommer inn i bildet og høres ut som en parodi på en norsk fagforeningsleder på gymnaslærer Pedersens tid:
”Vi vek aldri noen gang tilbake for den tallmessig overlegne serbo-kommunistiske okkupanten og hans skjeggete tsjetnik-medløpere!” Humoren veksler altså like fort som handlingen i denne fartsfylte, sansemettede og underholdende romanen, alt etter hvem som fører ordet.
En ren fornøyelse!
| 1
|
703639
|
Noveller:Gamle sanger om igjen
Jonny Halberg rydder i skapet og forlaget selger det som nyheter.
Jonny Halberg:
Like nord for kirka.
Fortellinger 1994-2016.
94 sider.
Kolon.
I følgeskrivet til denne novellesamlingen opplyser Kolon forlag at de er stolte og glade over å kunne utgi Jonny Halbergs (f. 1962) nye og fabelaktige samling med fortellinger, hans første siden ”Gå under!” (1992), som undertegnede for øvrig leste på Kystveien på vei til Bergen, og ble bergtatt.
Det er ingen tvil om at samlingen som sådan er ny, men innholdet er det stort sett ikke.
Boken består av åtte forholdsvis korte tekster, hvorav bare tre er tidligere upublisert.
To av de fem andre er redigerte sekvenser fra de fremragende romanene ”Trass” og ”Gå til fjellet”.
Den eldste teksten er fra 1994, den ferskeste fra 2015.
Forlaget opplyser at alle fortellinger er redigert for denne utgaven, men noen må ha sovet i timen, for her er både hovedpersoner som underveis skifter navn fra Aslak til Aksel og Marianne til Mariann, haltende syntaks og sløve feil av typen:
”Jeg tenkte at han måtte hatt maten stående, takket og begynte å spise.
Jeg takket og begynte å spise”.
Derimot er det helt riktig å betegne samlingen som fabelaktig.
Halberg er en usedvanlig begavet forfatter som har dette lille uforutsigbare og uutsigelige ekstra som skiller det bestandige fra det forglemmelige.
Han er suveren på rufsete miljøskildringer, troverdige dialoger og sammensatte persontegninger, og en mester i å trekke leseren først i den ene retningen, så i den andre, i en hardkokt, amerikanskinspirert og skittenrealistisk stil.
Flertallet av fortellingene dreier seg som såre, til dels kompliserte far-sønn-forhold, et par gir assosiasjoner til Hemingway.
Rent håndverksmessig er altså dette svært dyktig gjort, og kan som så mye annet Halberg har skrevet være pensum for enhver forfatterspire.
Flere av novellene er fulle av tvetydigheter og undertekst.
Halberg krever noe av leseren, dette er ikke sengelektyre.
Tatt i betraktning forfatterens åpenbare talent er det beklagelig at dette ikke rent faktisk er en helt ny novellesamling, den første siden 1992.
Men det er jo lov å håpe at den kommer.
| 1
|
703642
|
KRIM:Gamle triks funker fortsatt
En god gåte og en løsning vi kan tro på; kan vi egentlig forlange mer av en underholdningskrim?
Nei, og Jørn Lier Horst er fortsatt blant enerne.
Jørn Lier Horst:
Når det mørkner.
Krimroman.
220 sider.
Gyldendal.
Jørn Lier Horst er en rutinert krimforfatter, og vi har fulgt etterforsker William Wisting og hans reporterdatter gjennom en lang rekke romaner etter hvert.
Derfor overrasker det ikke at han tyr til et av underholdningsfortellernes velbrukte grep i "Når det mørkner" - han går tilbake til begynnelsen og gir oss Wistings aller første sak.
OK, ikke særlig originalt, men Horst er en solid håndverker som alltid leverer.
Også denne gang, i en historie som i all hovedsak fortelles i ryddig og enkel kronologi.
Men rammehistorien er fra nåtiden, der erfarne Wisting skal forelese for dagens politistudenter.
Han har nettopp fått et brev som inneholder løsningen på saken som møtte ham som fersk politimann, og han inviterer derfor studentene med inn i saken.
Derfra går vi tilbake til 1970-tallet og en en ung Wisting som finner en gammel veteranbil på en bortgjemt låve.
Denne bilen er ikke sett siden 1925, og den inneholder kulehull - dermed har vi en drapsgåte som skal løses.
Selvsagt rotes det opp skjulte hemmeligheter, store pengebeløp og kriminelle miljøer, og det fortelles på streit vis uten noen språklige eller strukturelle omveier.
Språket er, som vanlig, presist og effektivt - her er ingen forsøk på å gjøre krimlitteratur til dyptloddende psykologi eller ambisiøse språkeksperimenter.
Likevel leker Horst seg mer enn vanlig denne gangen, har er tydelig begeistret for å tegne et tidsbilde fra 1970-tallet:
Den unge Wisting bruker telefonkiosker, han får informasjon via telefaksen, han går på biblioteket for å hente informasjon, tråler gjennom gamle aviser på mikrofilm, spiser koteletter med brun saus og blar i telefonkataloger, han finner Ball-gensere og kassetter med Monroes og Michael Jackson, leter etter Ford Sierraer og snakker med sjefen som røyker på kontoret.
Ja, det var tider.
Og Horst har klart å sy sammen en ganske så underholdende krimgåte - og en logisk løsning.
Mer skal vi nok ikke forlange.
| 1
|
703644
|
ROMAN:Vakker hvisking
Usedvanlig gjennomtenkt og velkomponert debut om havet, døden og kjærligheten.
Sara Sølberg:
Seismiske smell.
154 sider.
Forlaget Oktober
Sara Sølbergs (f. 1983) lille kunstverk av en debutbok, ”Seismiske smell”, henter tittelen fra en geofysisk metode for å undersøke havbunnen.
Så er da også boken nært knyttet til havet som livsgrunnlag.
Det tar til med at en ung kvinne hjerteopereres.
I narkosen kommer det bilder fra det store havdypet til henne:
Barndomsminner, smak av havsalt, sjeldne skapninger, korallkirkegårder, sjøstjerner, haviguaner og den blinkende dyphavsmaneten Periphylla periphylla, som kan stå stille i timevis under trykket fra tusener av tonn med vann, og slik blir et mektig bilde på det gåtefulle og ukuelige livet.
Sølberg har en fysisk og marinbiologisk tilnærming til stoffet.
Hjerteoperasjonen og kroppens funksjoner veves sammen med en stringent oppbygd fortelling om livets sårbarhet, menneskets skjørhet, de mange artene som daglig utryddes og en far som forvant på havet, uvisst om det var drukning eller selvmord.
Fra dette utvides perspektivet til dagsaktuelle problemer, bl.a. om båtflyktninger som drukner i Middelhavet.
Forfatteren veksler mellom grunnleggende eksistensielle problemstillinger og refleksjoner over liv og død, og saklige opplysninger om de mange sjeldne artenes livsbetingelser på havdypet.
Sølberg virker oppdatert på den nyeste forskningen på området, det ligger utvilsomt en grundig research bak boken, som tilfører fremstillingen et essayistisk, saklig preg, innimellom det ellers stillferdig dominerende undergangsalvoret.
Selv om de to er nokså ulike, er det noe ved ”Seismiske smell” som bringer tankene hen til Torild Wardenærs lyrikk, som også kombinerer det vitenskapelige med det filosofiske og sanselige på en høyst besnærende måte.
Mot slutten er det som om jeg-fortellerens stemme sakte ebber ut, mens fortellingen om havet og de dunkle sitatene nederst på sidene fortsetter, som for å si at livet går videre, med eller uten menneskene.
Hun roper ikke så høyt varsku, Sara Sølberg.
Men hun hvisker så intenst og vakkert at vi tvinges til å høre etter.
| 1
|
703645
|
ROMAN:Ulykkestallet
Foruroligende om et ensomt menneskes kamp med tvangstanker.
Marius Ektvedt:
Fem.
346 sider.
Aschehoug
På overflaten er jeg-fortelleren i Marius Ektvedts ”Fem” en tilsynelatende vellykket og harmonisk mann.
Han er arkitekt, gift med en prisbelønt designer, tobarnsfar, og lever et normalt, velordnet familieliv med alt hva det innebærer.
Men under overflaten, blir det raskt klart etter en elegant konstruert, bevisst forvirrende innledning, pågår det en kontinuerlig kamp i ham for å kunne administrere tvangstanker og vrangforestillinger som uforvarende skyter opp i ham når og hvor som helst.
Livet blir jo ikke så enkelt når du tror du har en fransk massemorder i kjelleren.
Han er altså en slags Elling-figur, men en langt mørkere fetter.
Tvangstankene fører til tvangshandlinger, og som vern har han lagt seg til en del snodige ritualer.
Samtidig er han klar over at disse ritualene er sosialt stigmatiserende, så han må gjøre alt for å holde dem skjult for omgivelsene, også for sin kone, som riktignok er klar over at han går i terapi og har litt av hvert å hanskes med.
Problemet er altså trefoldig.
På den ene siden tvangstankene i seg selv, på den andre siden ritualene de utløser og endelig bestrebelsene på å holde det hele hemmelig.
Han lykkes vel bare sånn måtelig med det.
Når hans kone ytrer ønske om et barn til, fører det til uoverstigelige kvaler.
Lykketallet er fire, et tall som beskytter ham og familien, men det ubestridte ulykkestallet er fem, og med et barn til vil de bli en familie på fem.
Store deler av romanen kommer slik til å dreie seg om hvordan hovedpersonen skal kunne komme seg unna sin kones ønske, uten samtidig å såre henne.
Resultatet er at tvangstankene tiltar og jeg-fortelleren gradvis blir mer forrykt, en utvikling som Ektvedt skildrer med tiltakende uro og intensitet, og som kanskje særlig kommer til uttrykk i de kursiverte partiene der hovedpersonen på anmodning fra terapeuten fører en slags logg over sin tilstand.
”Fem” har blitt en fint komponert, velskrevet og foruroligende fortelling om den ensomme mannens såre strev og lengsler.
| 1
|
703647
|
ROMAN:Fakta og fiksjon frå Hoem
Edvard Hoem skrid verdig fram i si store familieforteljing.
Edvard Hoem:
Land ingen har sett.
Roman. 413 sider.
Oktober.
Sidan 2016 var året då «virkelighetslitteraturen» slo an som omgrep og sette tonen for mykje litterært falskspel, kan ein godt minna om at Edvard Hoem for sin del skreiv i denne blandingssjangeren lenge før han fekk namn, og dét utan å få anna enn skryt for resultatet («Mors og fars historie» 2006).
Hoem er også ein forfattar for dei lange seriekonstruksjonar, som Bjørnsonbiografien på 2700 sider over fire bind (2010–13), mens han dei to siste åra har gitt ut tjukke romanar om eiga slekt frå seint attenhundretal til mellomkrigstida, med utgangspunkt i oldefar sin, Knut Hansen
Nesje («Slåttekar i himmelen» og «Bror din på prærien») før han i haust med «Land ingen har sett» held fram med den hoemske familiekrøniken sin.
Når han her skriv vidare om slekta, gjer han det med det doble formålet at «historiske fakta skal stemme, og alle detaljar vere riktige, så langt vi kan etterspore dei.
Men til sjuande og sist er dette ein roman, der samtalar og situasjonar er oppdikta», som det det står i etterordet.
Det tyder at familiesoga med brørne Anton Edvard, fiskar og småbrukar i Romsdal, Norge, og pioneren Eilert på Alberta-prærien i Canada - også med lange bolkar frå USA, skal vera rett både som faghistorie om folk, stader, samfunnsforhold og tider samstundes som alle skjønnlitterære teknikkar settest i arbeid for å framstilla karakterane sine tankar, kjensler og draumar, jamvel språket deira i slit på mark, i båt, og kyrkje.
Det er ei formidabel oppgåve - for forfattaren å skriva, og for lesaren å følgja med i.
Ikkje bare skal det navigerast mellom eit drygt trettitals personar i kvardag, slit og sut, med dei to brørnes like umåtehaldne barneavl som uoppslitande strev og gudstru som sentrum.
Samtidig skal det skildrast koss tidene endrest, teknologien både til lands og sjøs er i omskifting, alt mens første verdskrigen rullar i storsamfunna rundt dei.
For ikkje å snakka om koss den internasjonale marknaden verkar i sine konjunkturbølgjer der etterspurnaden etter varene brørne lever av å levera, går frå umetteleg krigsetterspurnad til etterkrigsdepresjon.
Til saman blir det eit mektig epos, med bevegande emosjonelle høgdepunkter, men ikkje utan tørre transport- og oppramsande etappar, alt saman til glede for dei mange som alt er fanga inn i Hoems landskap og tider.
Aller best er forfattaren i framstillinga av tagnaden ektefolk imellom, i patriarkalske agrarsamfunn der husbonden bestemmer kva som skal gjerast, koss midlane skal nyttast og elles med storsamfunnet i ryggen vil styra familiemedlemmenes liv.
Her arbeider folk mykje meir enn dei pratar.
Dei deltar i oppbygginga av samfunn, skole og kyrkje, men les dei, er det helst i den store boka.
Barn og koner er sjølvsagde slitarar i dei familebedriftene gardane er, men konene har ei udeleleg tilleggsbør:
Eit blikk på personoversyna eg laga meg under lesinga, syner at kona til Anton Edvard i Romsdalen måtte bera fram åtte barn, kona til broren i Canada like mange.
Her dør barn i fødselen, alle er ikkje like friske, eller får ikkje leva opp, og svangerskapa kan til slutt ta livet av ei mor, etter at ho lenge har bede om å få sleppa fleire.
Hoem tar opp eit enormt stoff i denne romanen, og kan innimellom bli vel detaljert i skildringar av arbeidsliv (som sidesvis med griseslakting), eller utgreiingar om trusformular og krangling i dei små menigheitene på prærien om kva nadverd er, koss han skal oppfattast, og kven som er verdig til å få han.
Ein del oppramsande transportetappar er heller ikkje å unngå når alle personane og skyldfolka gjennom fleire tiår og på mange stader skal gjerast greie for og setjast i høve til kvarandre.
Nå er det rikeleg kompensert av det store bildet, med litterære høgdepunkt i skildring av lengt og sorg - og einsemd - mellom dei mange familiemedlemmene.
Dei som ikkje alt er det, blir nok med «Land ingen har sett» opptatte av hoemslektas romanhistorie.
Dei tre bøkene om familien er til nå på over 1200 sider.
Meir følgjer.
| 1
|
703649
|
KRIM:Stavanger–forfatter med herlig action
"Dødelig virus" har et herlig driv, og masse medrivende action.
Egil Foss Iversen:
Dødelig virus.
Krim.
262 sider.
Commentum forlag.
Et dødelig virus fra andre verdenskrig blir stjålet fra en norsk gruve, som også inneholder nazi–gull.
Major Cato Iversen fra Forsvarets etterretningsorganisasjon rykker ut med sitt lag, og skyter på fienden.
Den norske soldaten Årstad blir drept i sammenstøtet, en god venn av major Iversen:
"Han hadde et ønske om å skade dem sto bak alt dette, skade dem så hardt at de aldri ville reise seg igjen".
Major Iversen tror ikke det er en tilfeldighet at viruset stjeles samtidig som hans forlovede, virolog Sophie Larsen, er i Tyskland for å delta i et hemmelig forskningsprosjekt.
Iversen tar opp jakten på viruset og sin forlovede, for å hindre en katastrofe verden ikke har sett maken til.
Det er befriende å lese en krim med så mye sanseløs action.
Skurkene prøver å drepe
Iversen gang på gang.
Action–scenene står ikke tilbake for hverken Jason Bourne eller James Bond.
Handlingen meisles fram gjennom korthugde og effektive setninger.
Major Iversen er en høy og sjarmerende type:
"Ikke en slik glansbildetype, men røff og mandig".
Vi får ikke vite så mye om ham, bare nok til at han blir en helt vi helhjertet heier fram.
Det eneste minuset er de hensynsløse og hjerteløse skurkene.
Dette er barn og barnebarn av gammelnazistene.
De har røtter til IG Farben, som skodde seg på Holocaust.
Eller de er sønner av SS–offiserer.
For eksempel den ekte Jurgen Stroop.
I følge boka ble Stroop slett ikke henrettet i 1952, men drept i et internt oppgjør 97 år gammel.
Det er litt over toppen med sånne skurker.
Gammelnazistene er gammelt nytt.
At planen er å drepe store deler av Polens befolkning med viruset som hevn for Hitler, blir også litt mye å svelge.
Men jeg velger å se humoristisk på skurkene.
Røverromaner med superslemme nazister i nøkkelrollen er en egen sjanger.
Forfatter Egil Foss Iversen bor i Stavanger og har tidligere gitt ut "Ørnens skygge" og "Dødelig tro.
Han har skrevet en meget underholdende og spennende bok.
Jeg gleder meg til å lese flere eventyr om major Cato Iversen.
LES OGSÅ:
| 1
|
703650
|
Roman:Når selv barna er til pynt
Karriere og likes, overflate og fasade ferdig rasert.
Mari Ulset:
Slik lever vi her.
Roman.
276 sider.
Oktober.
Mari Ulsets roman
«Slik lever vi her» er en teknisk sval, men grusom eksponering av umettelige personers overflateliv.
Den kvinnelige hovedpersonen Åshild er offentlig ansatt fysioterapeut, mannen er boreingeniør i oljå.
De har «alt», og det er alt de er opptatt av: fasade, karriere, vellykkethet og andres bekreftende oppmerksomhet.
Selv barna er til pynt, og som alt annet i Åshilds liv, ter de seg best når de legges ut elektronisk – for å belønnes med likes.
Karakterisert gjennom de mange betraktningene hun gjør seg om seg selv og «livet», er Åshild et tomt skall, nærmest en karikatur av et menneske:
Hun synes det er viktig «å ta vare på seg selv», «skjemme seg bort» og «lade batteriene».
Det gjør hun ved å bade i kostbare toalettartikler, reise utenlands med venninner på spa, snope klær, venninnelunsjer på byen, opp-piffende utenomekteskapelig sex.
En mester i å skildre tomhetens og kjedsomhetens kvernende travelhet.
I form av en litauisk steinlegger byr det siste seg fram helt av seg selv da Åshild og ektemann skal få anlagt et representativt innkjørselsparti foran eneboligen, slik at heimen endelig kan framstå som perfekt.
For som hun resonnerer – hvis dét er ordet:
«gjennom å prioritere seg selv prioriterer hun hele familien.»
Og ellers gjelder det at «dette fortjener jeg».
Slik lever hun et (fordoms)fullt, begjærlig og travelt tomt liv, blottet for omtanke for andre, sosial og politisk bevissthet, interesse for kunst og kultur, felleskapsfølelse.
Gjennom en nennsom tredjepersonsynsvinkling uten episk eller språklig oppstyr makter Mari Ulset (1980, debut 2011) å elte enkle scener fra Åshilds dager til et bilde på rendyrket materialisme.
Tiden er 2014 framover.
I nedgangstider for oljå har kanskje ikke en boreingeniør det sikreste yrke.
Selv har Åshild, som tar seg farlige friheter på jobben, fått påminninger om at hun kanskje ikke er så fysisk sprek, mens sønnen hennes heller ikke er noen klasseromssuksess.
Fasaden står i fare for å bli en fadese.
Men det setter Mari Ulset ut til leseren å tenke videre ut.
Hun er en mester i å skildre tomhetens og kjedsomhetens kvernende travelhet.
| 1
|
703651
|
Samer på dypt vann – og på vidda
OIivier Truc vil alt for mye i sin krim nr. 2 fra sameland.
Olivier Truc:
Vargsundet.
Krim.
Oversatt av Egil Halmøy.
446 sider.
Cappelen Damm.
Det evige, nådeløse lyset lar ingen slippe unna i fremtidens oljehovedstad – Hammerfest, skriver Le Monde–journalisten Olivier Truc.
Mens en reinflokk svømmer over Vargsundet, dør en ung, samisk reingjeter i en drukningsulykke.
Eller er det mord?
Senere blir byens ordfører (og tidligere sjef for Oljedirektoratet) funnet død ved samenes hellige stein.
Rein–politiene Klemet Nango og Nina Nansen prøver å rydde opp.
Nango er en samisk politimann nær pensjonsalder, mens den unge blondinen Nina kommer fra «Stavanger-området».
Truc bygger opp bakgrunnen til figurene på en god måte.
Vi skjønner hvor de kommer fra og hva de vil.
Vi forstår hvordan den samiske kulturen preger folk.
Truc spenner opp et stort lerret:
Oljevirksomheten spiser stadig mer av reinens beiteområder.
Samtidig slites den samiske kulturen mellom stolthet og skam.
Problemet er at Truc biter over mer enn han kan svelge:
Han følger politimennene Nina og Nango tett, han er i hodet på luringen Markko Tikkanen og den engelaktige samen Anneli, han gir oss alt om traumene til dykkeren Nils Sormi.
Leseren klarer ikke å engasjere seg like sterkt i alle.
Truc mangler en klar og tydelig hovedperson.
I tillegg lager forfatteren litt for lange og krøkkete setninger:
"Han ble regnet som en bra mann, men denne flammende predikanten, som tilhørte læstadianismen, en gren av protestantismen som hadde bredt seg blant samene gjennom vekkelse, ledet i blant sine sognebarn, sine små lam, til enger som var litt for grønne for Annelis smak".
Boken tar seg litt opp når Nango blir suspendert og Nina Nansen blir en tydeligere hovedperson.
Det blir sterke følelser når Nina drar for å besøke sin bitre og kristne mor i Rogaland.
Nina vil vite hvor det ble av hennes far.
"Vargsundet" er et biprodukt av en bok Truc skrev om Norsjø–dykkerne.
Det er litt for mange dykkere i boken; Nils Sormi, kunstneren Anta Laula og den forsvunne faren til Nina.
Et stort minus:
Forfatteren bommer totalt på miljøet i Rogaland:
Vi har ikke torsk til tørk i store trestillaser, og barna våre skjærer ikke torsketunger de selger som snacks.
Franskmannen tror tydeligvis at kulturen er den samme i hele Norge.
Han er velkommen til Stavanger for å sjekke.
LES OM ANDRE BØKER:
| 0
|
703652
|
Roman:Mellom apekvinne og voldtektsoffer
Suverent strukturert triptykon med leksikalsk tyngde, poetisk snert og innfløkte refleksjoner.
Gunstein Bakke:
Havende.
Roman.
231 sider.
Oktober.
Det er lett å bli imponert av «Havende», den fjerde romanen til Gunstein Bakke (f. 1968, debut 2000).
Den virker målbevisst komponert rundt tre livsskjebner - plassert i ulike tidsrom og på forskjellig sted - oppviser en rekke symbolsk ladde, gjennomgripende ledemotiv og samler seg energisk om en tematikk knyttet til «livet» og «tiden», «lys» og «mørke», «fødsel», «reise» og «død».
Samtidig signaliserer boktittelen - et eldre ord for det å være «gravid» - at vi her står overfor en tekst som ikke alltid er ute for å gjøre det enkelt for leseren.
Sjeldne begreper og fremmedord florerer, tunge refleksjoner om eksistensielle spørsmål forplanter seg, syntaksen er ofte snirklet og snublende, i slekt med det hypotaktiske stilidealet som speiler seg i f.eks.
Dag Solstads og Ole Robert Sundes elitistisk krevende prosa.
Moskva, Oslo, Mexico
Handlingen i denne finurlige stafettromanen utspiller seg for det meste i Moskva, Groruddalen og Sinaloa, Mexico, i henholdsvis 1860, 1979 og 2013.
Framstillingen holdes i tredje person entall, og synsvinkelen forplanter seg hyppig mellom den meksikanske «apekvinnen» Julia Pastrana, født 1834, kjent for sitt skjeggete ansikt og digre kjeveparti, outsideren og hobbyfilosofen Finn, bosatt i en rønne på en søppelfylling i utkanten av Oslo, og journalisten Kira, på reise til Mexico der levningene etter «freak show»-dronningen Julia omsider skal overleveres til statlige myndigheter.
Vurderinger av Bakkes tidligere bøker:
Innimellom de fragmenterte, daterte livshistoriene til disse karakterene fins diverse kortprosaaktige tekster, alle med en overskrift.
Der formidler en anonym forteller snart saklig-leksikalsk informasjon, snart mer fabulerende, innlevende, poetisk klingende assosiasjoner knyttet til navngitte fenomener.
Hybridkvinnen
Beretningen om Julia Pastrana har et dokumentarisk utgangspunkt.
Vi hører om oppveksten hennes og hvordan hun sammen med sin amerikanske impresario, ektemannen Theodore Lent, farter mellom metropoler, land og kontinenter.
Hun er ikke bare den abnorme sirkusartisten som mot betaling opptrer for et sensasjonshungrig publikum, og en anatomisk avviker som stiller kroppen sin til disposisjon for nysgjerrige vitenskapsmenn.
Hun er også et tenkende individ med følelser og drømmer, hybridkvinnen som blir gravid, ikke kan vite hvordan avkommet hennes vil bli og vekker skrekkblandet fryd, mørk frykt, brå vold.
I hennes livshistorie glir det nøkterne og faktabaserte sammen med noe sårbart og ømt og rørende.
Fabulering og empati utvider perspektivet og gjør frikeren allmennmenneskelig.
Kira er både en kontrast og en parallell til Julia.
Samtidig som hun er etablert journalist, blir hun voldtektsofferet som trosser omgivelsene, særlig mora, ved å avvise forventningen om abort.
Hun så ikke hvem overfallsmannen var, men insisterer like fullt på at fødselen skal finne sted.
Dermed overskrider hun en sosial norm og havner i avvikerens posisjon.
Eneboeren
En outsider er også eneboeren Finn.
Hans «reise» har gått fra samfunnet til bossfyllingen.
Der har han funnet en utstoppet kvinnekropp som han tidligere har opplevd som en aparte attraksjon på et tivoli.
I 1979 fungerer hun som samtalepartneren hans i rønna mens han omgitt av maur og fluer og andre insekter tenker dype tanker om lys og mørke, livet som skrumper, øyeblikk som åpner seg, døden som nærmer seg, evigheten som består.
Noen ganger blir de filosoferende passasjene for massive og utmattende i all sin tankefylde.
Den ytre handlingen skyves til side.
Fortellingen motarbeides.
De sammenvevde historiene om tre fascinerende skjebner truer tidvis med å forsvinne i omstendelige refleksjoner og metafysikkens tynne luft.
Men stadig speiles forfatterens billedskapende evne gjennom sanselige, originale, paradoksale formuleringer:
Stjernene er «knistrende insekter som tålmodig eter seg vei i natteveven», ordene blir «livliner til for- og fremtid» og livet «en reise som går fra symfoni til unoter».
Her «blafrer» det i ham som når «et nyvasket laken blir strukket hardt».
Mobilen er «en kiste», og man «står og bukser seg».
Mens «skammen» er et «skrik og ligner et hjerte», blir stemmen en «malplassert girlander i rommet», blodet «et dyr» og «målrettet måfå» faktisk mulig.
| 1
|
703655
|
Roman:Finstemt kammerspill
Sjeldent, empatisk kunstverk skapt av sårt tema.
Joachim Førsund:
Ildverket.
Roman.
208 sider.
Oktober.
«Ildverket» er Joachim Førsunds (1971) andre roman etter debuten med «Jeg kunne gått hjem i blinde» fra 2009.
Det sies ofte at bok nummer to er «den vanskelige» i et forfatterskap; hvis det har noe for seg, har Førsund passert hinderet med eleganse, og norske romanlesere mye og godt å se fram til.
For liten til å være stor, for stor til å være liten.
For «Ildverket» er et finstemt kammerspill av en fortelling, tilsynelatende ført i pennen av en på alle viss imponerende tenåring.
Mor død
I det boken åpner, er den personen som har satt hele historien i gang, død og borte:
Mamma, Anne Marie, har omkommet etter å ha kjørt på sjøen i sin egen bil.
Hun var sykepleier, labil, med den vakreste sangstemme, beundret i andres begravelser på sitt vestlandske hjemland og i sitt tilflyttede Vestfold.
Da jeg-fortelleren Sandra var seks, tok hun datteren med seg og flyttet fra en ravende gal mann.
Nå er Sandra fjorten.
Barnevernet bestemmer at hun ikke kan bo alene sammen med den invalide stefaren, Jostein, som trenger hjelp til alt, og stelle både ham, heimen og seg selv.
Vi får aldri vite om moren kjørte ut med vilje eller ikke.
Uten motstand
Som Sandra så treffende karakteriserer seg selv, er hun «for liten til å være stor, for stor til å være liten».
Så gjør hun det hun må og kan, og aksepterer uten fakter å bli omplassert i en ny familie.
Godtar den nye familien, uten motstand, men også uten takknemlighet.
Er nysgjerrig på det nye nabolaget.
Men etter et halvår reiser hun til Jostein så ofte hun har anledning, måker snø utenfor huset hans, tørker ansiktet hans for søl og snørr, steller med en uoppslitelig omsorg som hun vet travle hjemmehjelpere ikke kan ha.
Hun er ikke bare «flink», hun har en stoisk sinnsro som bare en sjelden gang får utløp i gråt, «jeg griner for jeg var en sånn som ingen ville ha.»
Joachim Førsund lar Sandra fortelle sine dager i et både behersket og gjennomsiktig, konkret og ungdommelig språk, oppstykket i konkrete, lakoniske og dialektnære replikker.
Slik har han skapt sjelden, empatisk kunst av et sorgtungt eksistensielt tema.
Jan Askelunds siste kritikker:
| 1
|
703657
|
Ikke riktig vel bevarte fedre i gode Grytten-noveller
Desperasjon og kjærlighet, komikk og håpløshet i et nytt og skrudd Norge.
Frode Grytten:
Menn som ingen treng.
Noveller.
245 sider.
Oktober.
Frode Grytten (f. 1960) har flere ganger vist at han har et godt grep om novellesjangeren, ikke minst i den fremragende ”Rom ved havet, rom i byen” (2007).
Det er givende å lese en forfatter som er opptatt av andre enn seg selv.
”Menn som ingen treng” handler om ulike typer menn på ulike steder i livet og verden, i ulike aldre og med ulike behov.
Noen av dem trengs sårt, andre er ubrukelige og uansvarlige, de fleste er preget av ensomhet, utenforskap og meningsmangel.
Slik tegnes fra ymse vinkler et portrett av en mann i krise og forvirring.
I amerikansk tradisjon
Som novellist står nok Grytten på siden av den nokså skrinne norske novelletradisjonen etter Lønn og Askildsen, og lener seg i større grad mot særlig amerikanske forbilder, som kaller en spade for en spade og ikke er like tilbakeholdne med fargeleggingen.
Som f.eks. i ”Finnmark”, om et ungt kjærestepar på drapsturné i beste amerikanske populærkulturstil, der Lula og Sailor møter Natural Born Killers med et lite bukk til Albert Camus og Mersault, idet hovedpersonene dreper arabere og lager lapskaus om hverandre, drevet av et ønske om å igangsette en rase- eller religionskrig.
Det blir etter mitt skjønn litt for programmatisk og tydelig hvor forfatteren vil hen, teksten blir et debattinnlegg og novellen svekkes som kunstuttrykk.
Familier i oppløsning
Men her er jo mye annet godt stoff, om kjernefamilien som går i oppløsning etter at jeg-fortellerens mor har forelsket seg i en oljearbeider fra Stavanger, en vietnameser som tilbringer julehelgen med å kjøre rådløst omkring i snødrevet i en gammel Volvo 240, og en far som kommer en time for sent til lunsjen som han selv har invitert sønnen på, snakker om fyllesyke, abortklinikker og sine siste dameerobringer, og får lokket sønnen med på et hasardiøst svindelopplegg.
Det er ellers flere ikke riktig vel bevarte fedre her, som Tom i ”Andersen, Anders”, om en 13-åring som verken er ønsket av far eller mor, og som derfor tilbringer en del tid på kjøpesenteret, inntil han oppdager at faren bruker huset som et kombinert bordell og blåfilmstudio på dagtid, noe skal man jo leve av.
Helt Harry
En Harry er også med, som ikke helt fortjent får livet ødelagt av journalister etter å ha blitt fanget av overvåkningskameraene idet han er i overkant hardhendt med en tenåring.
Her er Arne, som en dag blir hentet av lensmannen for å få avfotografert sitt kjønnsorgan fordi to kvinner har anmeldt ham for overgrep, en familiefar som blir den store helten da familien får en ubuden gjest, og en skaphomse som tar et halvt års permisjon og reiser til Manchester for å leve ut sin legning på Canal Street.
Det hele er umiskjennelig gryttensk, det er mer tell enn show, hele livsløp risses opp på få setninger, basale drifter og behov er i spill med plutselige skudd fra hoften til følge, og hardkokt noir oppblandet med sår, vemodsmunter vestlandskomikk, som i sum målbærer en varm humanisme.
Så mange nye innsikter gir vel disse novellene neppe, og et par kunne nok med fordel vært utelatt, men det er velskrevet og medrivende, og uansett givende å lese en forfatter som er opptatt av andre enn seg selv.
Siste anmeldelser fra Sigmund Jensen:
| 1
|
703658
|
Roman:Et mesterstykke!
"Vantro og utro prests generaloppgjør etter møte med djevelen"
James Robertson:
Testamentet ifølge Gideon Mack».
Roman.
456 sider oversatt av Åsmund Forfang.
Bokbyen forlag.
Maken til testamente som det James Robertson har offentliggjort med «Testamentet ifølge Gideon Mack», skal det bli vanskelig å finne både i advokaters arkiver og bibliotekers bokhyller.
Romanens mange hundre sidene gir seg nemlig ut for å være den vantro presten Gideons Macks egenbevitnede fortelling om sitt liv, og er sånn sett det eneste han etterlater seg den dagen han på uforklarlig vis sporløst forsvinner.
Først å mistenke, så å innse og til slutt å få bekreftet at han er en upålitelig forteller, er en av mange bonuser under lesningen av dette finurlige manuskriptet, som pålitelige kjenninger av Gideon bekrefter er autentisk og skrevet i hans egen håndskrift.
Det blir så meget mer tilfredsstillende som denne menighetslemmenes (om ikke Guds) trofaste tjener i Den skotske kirke ellers framstår som en oppriktig sannhetssøker.
Riktignok er han en forknytt og uglad person, men han har forlengst kommet til det punkt i sitt liv at forstillelsens tid er forbi.
Det forteller han ihvertfall seg selv, og vil ha oss til å tro.
Og når han nå på slutten av sitt sånn cirka førtiårige liv tar et generaloppgjør med sitt gjennomhyklerske liv i pragmatisk tilpasning, vil leseren gjerne tro ham.
For han er en kjekk kar, veik og unnfallende, kameleonaktig, men likandes likevel.
Når han har kommet til endes i sitt liv, etter en praktfull finale som prest, og skriver sitt testamente, tar det form av historien om hans liv fra klaustrofobisk oppvekst i en streng og gledeløs prestefamilie, studentdager med fester og kvinner, et fra hans side troløst ekteskap med en annen enn den han helst ville ha, manglende kjærlighetsevne, til okkulte nær-døden-møter med djevelen samt overnaturlige, kultiske naturopplevelser, tanker om tvil og (van)tro.
Intet mindre.
«Testamentet ifølge Gideon Mack» har et etterord der slørene i hans liv blir dratt til side, i et mesterstykke av en roman av den prisbelønte skotske poet, novellist, romanforfatter og gjendikter James Robertson (1958, debut 1991).
Flere bokomtaler av Askelund:
| 1
|
703659
|
Roman:Spenstig om oppvekst, forelskelse og frigjøring
Vakkert og opprivende om broket ungdomstid
Pedro Carmona-Alvarez:
Bergen Ungdomsteater.
Roman.
360 sider.
Kolon.
I 1700-tallets Tyskland oppsto noe som ble kalt Sturm und Drang-litteratur, forviklingsrike bøker som tok for seg heftige, ungdommelige emosjoner i feltet mellom lys og mørke.
Slike tekster skrives fortsatt.
Stadig nye forfattere minner oss på at livet kan romme stor lykke, for så brått å åpne seg mot smerte, savn og sorg.
Det er aldri enkelt å være tenåring i verden.
Dette er kompliserte, litterære figurer jeg kommer til å huske.
For oppvekst- og familieromanen
«Og været skiftet og det ble sommer og så videre» (2012), med skilsmissebarnet Marita i sentrum for handlingen, fikk den norsk-chilenske romanforfatteren, poeten, essayisten, gjendikteren og musikeren Pedro Carmona-Alvarez (f. 1972, debut 1997) mye kritikerros og P2-lytternes romanpris.
Siden er boka – lansert som første bind i en trilogi - blitt oversatt til flere språk.
I år kommer oppfølgeren, «Bergen Ungdomsteater», en typisk Sturm und Drang-roman der hovedkarakteren Marita gjennomlever turbulente ungdomsår i Bergen og USA.
80-tallets historie
Historien favner åra 1982-91, med visse pedagogiske tilbakeblikk underveis.
For å kunne forstå den pubertale dramatikken som utspiller seg, må nemlig traumatiske erfaringer fra barndommen avdekkes.
Her spiller særlig døde søsken en sentral rolle.
Gjennom seksten kapitler der synsvinkelen skifter mellom 1. og 3.person og forplanter seg mellom Marita og kjærestene hennes, Johannes og Andreas, samt en allvitende forteller, gir forfatteren et nyansert, illusjonsløst, ofte besettende bilde av hva det for noen tiår siden innebar å være opprørsk, bergensk tenåring, i følelsenes og driftenes og drømmenes vold.
Evne til innlevelse
Romantittelen viser både til en teatergruppe som Johannes er medlem av, og til de affekterte, maskespillaktige faktene ungdommene må frigjøre seg fra før de kan entre livets voksenscene som mer avklarte, sjølstendige individer.
Portrettene som tegnes av de tre bærende tenåringsskikkelsene, vitner alle om psykologisk skarpsyn og evne til innlevelse.
Desperasjonen, drikkingen, kliningen, kranglingen, ømheten og bruddet, den klassiske miksen av sex, drugs & rock’n roll, idealisme, protest og desillusjonerte klanger – alt glir på plass uten at disse obligatoriske tenåringsattributtene her framstår som klisjeer.
Så dette er kompliserte, litterære figurer jeg kommer til å huske.
Marita – den Natassja Kinski-liknende, røffe jenta med en alkoholisert mor ute av stand til å fylle sine omsorgsplikter, hun som elsker sin amerikanske far, fanger verden gjennom en kameralinse, våger å elske med hele seg og som bryter ut av et forhold når det er påkrevd.
Johannes – den beleste borgersønnen med skuespillerambisjonene, han som sjarmerer, forelsker seg, belærer, vinner diskusjoner, spiller roller og rammes av svart sjalusi når den han er glad i, plutselig vandrer ut av hverdagen hans.
Andreas – den fysisk bastante, mørke outsideren uten akademisk-intellektuelle ambisjoner, han som drasser videre på en håpløs familie og en død tvilling og ofte signaliserer at han gir blaffen.
Innenfor den realistiske, faktabaserte skildringen av Bergen - og mot slutten også Los Angeles – fins en rekke referanser til litteratur, musikk, film, billedkunst, politikk og historie.
Disse allusjonene utdyper ofte det som skjer på handlingsplanet, skaper nye perspektiv og tilfører teksten tidskoloritt.
Intenst, underholdende
Dessuten rommer teksten en rekke intense, underholdende scener og mange ledige dialoger - samtidig som Pablo Carmona-Alvarez viser at han er poet også når han skriver sin rytmisk besvergende prosa.
Her hører vi at «kjærligheten brenner i dem som kvister», at Marita tråkker rundt med trøttheten sin «på ryggen, som en apekatt», at «gråten var et språk», ord løftes «ut av munnen som fugleunger», og at Johannes er «en skadet kråke, svart som av sot.»
Metaforikk knyttet til zoologien er for øvrig gjennomgripende og blir nærmest å regne som symbolsk ladde ledemotiv.
Både i drømmer og ellers framstår mennesker som «ulvinne», «hund», «katt», «bjørn», «tispe», «hyene», «tiger», «veps» og «gjøkunge».
Den åpne slutten, plassert i L.A. anno 1991 i dragsuget fra Rodney King-saken, signaliserer en fortsettelse.
Det gleder meg.
For stort vakrere, sårere, sannere, mykere, røffere enn dette går det ikke an å skrive om unge mennesker i lykkerus og krise.
Spesielt original er knapt dramatikken.
Men den formidles på et vis som fascinerer.
Flere bokomtaler fra Steinar Sivertsen:
| 1
|
703660
|
Krim:Briljant Belinda Bauer utforsker nytt terreng
KRIMBOK:
Belinda Bauer fortsetter å gå sine helt egne veier, prisverdig nok.
Hver ny bok fra Bauer gir den samme gode følelsen av noe forfriskende uventet som da Minette Walters var på høyden på 1990-tallet.
Bare at Bauer er bedre.
Etter å ha pløyd gjennom et utall mer eller mindre middelmådige og noen gode krimromaner i serieformat, er det en herlig avveksling med en kriminalforfatter som våger å skrive nye bøker med nye hovedpersoner og uten å gjenta suksessformelen mer eller mindre uendret fra sist.
Det som også særpreger Bauer er at hun har en unik evne til å kombinere humor, ofte sardonisk sådan må medgis, med utrolig levende skildringer av mennesker og tett, fortettet trist stemning, og gode plott.
Grusom og komisk
Dessuten har hun et elegant språk, godt ivaretatt her av oversetter Tor Edvin Dahl.
Bauer går langt utenpå de fleste av sine britiske og norske kollegaer.
Også "Den synske" er en like deler komisk, grusom og medrivende historie som i Aspergers-krimmen "Nysgjerrigper".
Denne gangen forlater hun de vanlige omgivelsene i tilsynelatende idylliske, men skumle Devon og drar inn til selve storbyen.
"Den synske" handler fra sør i Stor-London, forstadsbyen Bromley i det som en gang ble kalt Englands hage.
Mye hage og idyll er ikke igjen å spore i "Den synske":
Fem fotspor i nylig lagt sement er alt som er igjen etter Daniel Buck.
Moren, Anna, blir gal av sorg og setter sin lit til en synsk mann.
Selv begynner hun også å oppleve merkelige syner og opplevelser etter å ha møtt den synske første gangen.
Ingen Marvel-helt her
Politietterforsker John Marvel er en mann med ambisjoner og tørrlagt på dag nummer 400 da han berger en selvmordskandidat fra å hoppe foran toget.
Kort tid senere møter vi ham igjen.
Nå rasende over at han, en førsteklasses drapsetterforsker som nærmest er besatt av jobben, blir satt til å etterforske forsvinningsnummeret til hunden til sjefen.
Rettere sagt hunden til kona til sjefen.
Hund, politimann, mor og forsvunnet barn blir alt vevd tett sammen i et plott som tidvis strekker seg langt utover hva ren realisme tilsier og uten at jeg skal røpe for mye:
Krever en viss innlevelsesevne hos leseren.
Marvel er overbevist om at den synske er en durkdreven svindler.
Ellers er politimannen absolutt ingen Marvel-helt, men helt klart blant de mer usympatiske og tilknappede etterforskerne du noen gang vil få motstrebende sympati for.
Marvel er like kynisk som Anna Buck er troende der han prøver å utnytte alt og alle til egen vinning.
Men i likhet med Anna Buck, hennes ektemann og flere andre i denne boka har også Marvels personlighet en utvikling før "Den synske" er ferdig med ham.
Dette er en av de få krim-bøkene fra i år som gjerne kunne ha vært litt lenger.
| 1
|
703661
|
Roman:Barns bører i harde trettiår
Heftig om tenarskap og råskap, kjønn på ville vegar og religiøst bigotteri.
Torvald Sund:
Bøt nota, fang livet.
Roman. 289 sider.
Communicatio.
Torvald Sunds (1952, debut 1979) omfattande forfattarskap særkjennest ved sitt underklasseperspektiv og særlege omsorg for utstøytte og plaga, fattigfolket med dei dårlegaste føresetnadene i kampen for tilveret.
Det kan omskapast til pinefullt bra litteratur, som i årets roman frå Fosen og fjorden på nittentrettitalet, mellom småbrukarar og fiskarar, teneste- og arbeidsfolk i træling for utkomet, der «Bøt nota, fang livet» er eit frittståande framhald av den fine «Seglet og dansen».
Hovudpersonen heiter Rasmus Yttersia.
Han er 13-14 år då forteljinga tar til.
Då far hans døydde og mora blei invalidisert av sorg, blei han bortsett som dreng på ein gard i nabolaget, pint og plaga.
Den einaste han har å gå til utan å bli hundsa, er den mykje eldre Gudtorm i naustet, som godt vaksne mannen bur aleine saman med mor si.
Frå første ferd skriv Sund varleg fram ei lummer stemning, som Rasmus sjølv treng all for lang tid til å fornemma.
Då er han alt forført, frålurt uskulden sin.
I si angstfulle einsemd får han ikkje samla seg.
Men det gjer forfattaren, som i romanens aller sterkaste del skriv fram ein tragedie i romanform.
«Tragisk» er elles eit mykje misbrukt ord, men som tatt alvorleg tyder at ein person går til grunne som følgje av uløysande karakterkonfliktar i ufråkomeleg lagnadsbundne omstende.
I den svakare sistedelen av romanen, der søskena til Rasmus får meir plass og vi etter nokre år har flytta oss til Trondheim, ser det ut til at ein kjærleik han ikkje fekk smaka som barn og i tidlegpubertet, nå skal gjera han heil og frisk.
Det grensar til det sentimentale, og elles er her scener med bondefangeri som går i retning av folkekomedie, men tar likevel ikkje glansen av hovudinntrykket av «Bøt nota, fang livet» som ei medrivande forteljing frå fattig-Norge, landsens trettital og ei anna tid, utan radio og motor, komfort, nesten utan aviser, der dei største impulsane utanfrå kjem med predikanten og bodskapen hans om syndebør og straff.
Som om dei ikkje hadde nok å bera.
Flere bokomtaler fra Jan Askelund:
| 1
|
703663
|
Roman:Imponerende forfatterportrett
Selma Lønning Aarø står bak en av høstens mest interessante utgivelser.
Selma Lønning Aarø:
Hennes løgnaktige ytre.
Roman.
295 sider.
Cappelen Damm.
Selma Lønning Aarø har skrevet en av høstens mest interessante romaner, der det virkelige, levde livet står sentralt.
Men her er det ikke forfatterens eget liv vi presenteres for – Aarø har gått inn i livet til 1800-tallsforfatteren Anna Munch, og vi presenteres for en virkelig variant av Nora-skikkelsen.
Anna Dahl er en opplyst og intellektuell kvinne i 1800-tallets Norge som når hun gifter seg og får en datter med Edvard Munchs fetter, forsøker å innordne seg det mønsteret hun forventes å leve etter.
Ekteskapet er brutalt og ulykkelig, og hennes begavelse og intense ønske om å utføre produktivt, kreativt arbeid fører til et opprør mot de konvensjonene som gjelder for kvinners handlingsrom.
Som Nora forlater Anna Munch mann og barn for å forsøke å leve et liv på egne premisser, men i Annas fortelling får vi også innsikt i den høye prisen hun betaler for sin kunstneriske frihet etter bruddet.
For ettertiden har Anna Munch først og fremst vært kjent, ikke som en forfatter som forsøkte å sette lys på kvinners stilling i et samfunn med stengte dører, men gjennom sin relasjon til Knut Hamsun.
I 1897 anmeldte Hamsun henne til politiet for å ha skrevet anonyme brev som svertet hans person, og han forlangte henne mentalundersøkt.
Aarø forteller historien om Annas liv og hennes relasjon til Hamsun, og resultatet er et forbløffende kunstnerportrett som griper langt utover hovedpersonen, ettersom Aarø gir perspektiver på den kvinnelige kunstneren som er vesentlige for vår forståelse av forfatterrollen og konstruksjonen av den.
Fortellingen gis stemme gjennom Annas datter Signe, som nedbrutt etter fangenskap under andre verdenskrig vender tilbake til sin mors historie og til relasjonen hennes med Hamsun.
Signe er billedkunstner, men hos henne har kreativiteten forsvunnet, og hun maler ikke lenger, men er forsvunnet inn i sorg og depresjon.
Romanen er også et kunstnerportrett av Signe og skildrer tapet av ektemannen, sorgen over en mor som aldri var til stede, som alltid valgte Hamsun og skrivingen fremfor henne.
Dette grepet er godt og viser tydelig omkostningene ved morens liv og valg.
Det nærmest besettende forholdet Anna hadde eller mente å ha til Knut Hamsun, blir åpenbart, både for Anna selv og for dem rundt henne.
Romanen skildrer hvordan Anna reiser etter og oppsøker Hamsun, både i Norge og i utlandet, og Aarøs etterord belegger på overbevisende vis at det på et tidspunkt har vært et nært forhold mellom Anna og Hamsun.
Brevene hun skriver til ham, fremstår som en livsnødvendighet, ja, nærmest som en kroppsfunksjon, slik også den skjønnlitterære skrivingen gjør, og de bidrar sterkt til å vende Hamsun mot henne.
Den besatte og nærmest monstrøse kvinneskikkelsen er en velkjent figur fra 1800- og 1900-tallets historie, og vi finner henne ofte uttrykt i kvinner som uttrykker seg kreativt, eller som nektes å gjøre det.
Felles er at de overskrider de ofte svært snevre rammene for kvinnelig atferd, og de slites mellom en handlings- og skapertrang og forventninger om passende oppførsel, kvinnelighet og familieliv.
Kvinnen som vil for mye, som handler for mye, som trer inn på enemerker hun ikke anses egnet for, blir et avvik, og veien inn i diagnosene og galskapsdefinisjonene er kort.
Så også for Anna, og hennes ustabile mentale helse står sentralt i romanen.
Til syvende og sist er dette også en roman om Knut Hamsun.
Etterordet tydeliggjør at sakprosaen også forteller historier.
Ofte blir biografier heltehistorier som må konstruere en fortelling som bygger opp under én bestemt versjon, og det som står i veien, blir diskreditert.
Med Aarøs roman kan noe av det som er diskreditert i litteraturhistorien, få ta plass i vår egen litterære offentlighet.
Ande anmeldelser fra Brita Strand Rangnes:
| 1
|
703664
|
Krimroman: 600 sider uten action
Superveteran GW Persson skriver lett og klart som en svensk fjellbekk, men var det mulig å få litt action?
Leif GW Persson:
Bombemakeren og kvinnen hans.
Krim.
Oversatt av Henning Kolstad.
623 sider.
Vigmostad & Bjørke.
Lisa Mattei, operativ sjef for det svenske Sikkerhetspolitiet, får tips om et terrorangrep.
Hennes engelske kollega mener at terroristene vil slå til 6.6, nasjonaldagen, svenskenes 17. mai.
Hele kongefamilien og 100 til vil ryke med i smellet hvis terroristene lykkes.
71 år gamle Leif Gustav Willy Persson går seint fram.
Alt om politiprosedyrer gjennomgås i detalj, hvem som er påtaleleder, hvilke roller de forskjellige etterforskerne har, alle diskusjonene om praktiske problemer.
Det blir litt kjedelig i lengden.
De svenske politifolkene legger seg i dekning i Eskilstuna og overvåker den antatte terroristfamilien døgnet rundt.
Og der står handlingen og stanger, i hundrevis av sider – uten å bevege seg en centimeter videre i etterforskningen.
I flere scener sitter Lisa Mattei helt alene ved skrivebordet, og grubler og spekulerer.
Politifolkene er veldig grundige og metodiske.
De bygger til og med egne bombevester, som de sprenger, for å se virkningen.
Det virker som gamle GW liker å holde oss på pinebenken, og teste vår tålmodighet til bristepunktet.
Hvor langt kan han strekke strikken uten at vi går lei?
Ikke 600 sider i hvert fall.
Et sidetema er om det fins en muldvarp i svenskenes rekker.
Det blir aldri spesielt spennende.
For alle etterforskerne er så utrolig dyktige (bortsett fra den ubrukelige toppsjefen) at vi aldri er i tvil om at de vil avsløre svikeren.
GW er god til å skape interessante figurer.
Etterforsker Linda Martinez er tøff.
Hun stoler 100 prosent på sine egne instinkter.
Lisa Mattei har dårlig samvittighet for at hun forsømmer sin lille datter.
GW skriver litt for mye om akkurat det etter min smak.
Det kan fort bli for mye privatliv.
Til tross for disse innvendingene likte jeg "Bombemakeren og kvinnen hans" ganske godt, i hvert fall en stund.
Grunnen er at GW skriver så godt.
Alt som skjer er veldig klart og tydelig, fjellbekken av ord renner av gårde uten å hindres av hverken språklige fiksfakserier eller krøkkete setningskonstruksjoner.
Men ulempen med "Bombemakeren og kvinnen hans" oppsummeres på side 400:
"Problemet var at det ikke skjedde noe".
LES FLERE ANMELDELSER:
| 0
|
703665
|
Krimroman:Er virkelig Anne Holt så god?
«I støv og aske» er en forfriskende krimfortelling som viser enten at jeg har tatt feil, eller at Anne Holt er bedre enn noensinne.
Anne Holt:
I støv og aske.
Roman.
380 sider.
Vigmostad Bjørke.
Helt ærlig; jeg hadde aldri trodd jeg skulle gi terningkast 5 til en Anne Holt-roman.
Jeg har ikke lest alle bøkene hennes, men har tidligere aldri blitt særlig imponert, heller ikke begeistret.
Antakelig fordi etterforsker Hanne Wilhelmsen framstår som usjarmerende småsur, og fordi det er noe påståelig over skrivemåten.
Nå tar jeg alt tilbake.
«I støv og aske» er en forfriskende krimhistorie som viser enten at jeg har tatt feil, eller at Anne Holt er bedre enn noensinne.
Lesbiske Hanne Wilhelmsen er fortsatt med, tilbaketrukket i huset sitt og plassert i rullestol - ubevegelig som en Ironside (noen som husker ham fra forrige århundre?).
Eller snarere en Nero Wolfe (og ham, da, enda eldre?) som pisker assistenten sin utogrundtomkring mens han selv sitter hjemme og vever løse tråder sammen til et fint og pyntelig løsningsbilde.
Her er Hanne Wilhelmsen og assistenten hennes trådnøsterne, de som sammen finner ut av hva som egentlig skjedde når høyreekstremisten og helsekostgründeren tok livet av seg - eller gjorde hun nå det?
Og hva som ligger i historien om mannen som er dømt for å ha drept kona si, insisterer på å være uskyldig, men likevel godtar dommen.
Selvsagt er det noen konflikter mellom heltene våre og andre politifolk, de blander seg selvsagt inn i saker de ikke har noe med, og de løser selvsagt knutene de andre knapt ser.
Sånn sett er det mange klisjeer også her.
Men det betyr ingenting, for Anne Holt klarer denne gang å fortelle sin historie lekent og lett, språket flyter godt, overgangene er fine, storyen holder, og jeg må innrømme det:
Denne gang blir jeg interessert i personene hun dikter fram, ikke bare krimgåten.
Til og med sure Hanne Wilhelmsen i rullestolen er kul.
Hva er det som har skjedd?
| 1
|
703666
|
Sakprosa:Frp – sett frå andedammen
Ei pirrande historie om strid og skandalar fortel oss lite om kvifor Frp vart ein suksess.
Gunnar Ringheim:
Frp – rett fra levra 424 sider Gyldendal
Framstegspartiet er - kanskje ved sida av Arbeidarpartiet – det mest omskrivne politiske partiet i Norge dei siste åra.
Ei rekkje bøker har forsøkt å fortelja historia om partiet og forklara Frp sin formidable suksess.
Frå innsida har framståande Frp-politikarar, med Carl I. Hagen i spissen, gitt sine versjonar i bokform.
Og partiet sin først avgåtte statsråd, Robert Eriksson, er alt på bokmarknaden med memoarar.
Ennå manglar me rett nok det store, uavhengige, faghistoriske verket om Frp.
Men det har me heller ikkje fått med Dagblad-journalisten Gunnar Ringheims «Frp – rett frå levra», med dei tabloide undertitlane «En historie om svik, løgn og suksess» og «Det største politiske eventyret i Norge».
Ringheim fortel i forordet at han byggjer på fem hundre timars bakgrunnssamtalar og intervju med 80 nåverande og tidlegare medlemmer av partiet.
Han har valt å fortelja historia om Frp «ved hjelp av stemmene til de sentrale aktørene i et parti de aller fleste trodde skulle bli ei døgnflue.»
Forteljaren forsvinn
Det begynner ganske bra.
Historia om Anders Lange og hans parti, og om Carl I. Hagen og hans veg mot partitoppen, er interessant og underhaldande framstilt.
Men etter kvart som ein blar seg gjennom sidene, blir mangelen på analyse, kjeldekritikk og eit samanbindande grep stadig meir irriterande.
Til slutt blir forteljarstemma heilt borte, og boka artar seg som eit serieintervju som i bolkar kunne ha fungert brukbart som avisreportasje, men som ikkje forsvarer bokformatet.
I staden for oppsummering og eigne konklusjonar avsluttar Ringheim med å intervjua åtte observatørar - samfunnsvitarar, kommentatorar og samfunnsdebattantar.
Lesaren sit med kjensla av at forfattaren har gått lei av sitt eige prosjekt, og helst vil bli ferdig.
Ved å konsentrera seg om dei sentrale aktørane, lukkar boka seg inne i andedammen der toppolitikarar og politiske journalistar til dagleg plaskar.
Me får vita mykje om maktkampar, personlege motsetningar, skandalar og meir eller mindre vellukka utspel.
Mykje er rett nok kjent frå før, men som innblikk i spelet bak kulissane er boka til tider pirrande.
Ringheim får god hjelp av ein partikultur der det ikkje har vore tradisjon for å leggja skjul på verken sympatiar, antipatiar eller personlege ambisjonar.
Partieigaren Carl I. Hagen har her sett standard, på godt og vondt.
Det er rett og slett pinleg å lesa om hans smålege oppførsel overfor partifelle Inger Marie Ytterhorn etter at ho nekta å vika plass for han i Nobelkomiteen.
Veljaren er fråverande
Det lesaren må spørja seg om, er korleis denne samanhengande soga om personleg og politisk strid kunne bli til «det største politiske eventyret i Norge».
Det prøver forfattaren altfor sjeldan å gi svar på.
Veljarane er det heile ganske fråverande i boka, anna enn som tause statistar som blir representerte av valresultat og galluptal.
Samspelet mellom partitoppar, organisasjon og folk er ikkje det som interesserer Ringheim mest – heller ikkje korleis endringane i det norske samfunnet sidan partistiftinga i 1973 kan ha skapt vekstvilkår for eit parti som Frp.
Typisk nok manglar bøker som «Frp-koden» av Magnus Marsdal og «Høyrepopulismens hemmeligheter» av Ketil Raknes på litteraturlista hans.
Utan å forlanga at Ringheim skulle ha skrive ei heilt anna bok enn det han har, må det vera lov å peika på at tilnærminga hans gjer det vanskeleg å gi ei god forklaring på kvifor Frp er blitt den viktigaste nykomaren på den norske politiske arenaen sidan krigen.
I rettferds namn må det til slutt seiast at Gunnar Ringheim skriv lett og godt, at eg sette mange utropsteikn i margen under lesinga, og at boka blir avslutta med ein nyttig faktadel.
| 0
|
703668
|
Roman:De mange omveier til seg selv
Den lange historien om hvordan en familie faller fra hverandre i takt med imperiene.
Ivo de Figueiredo:
En fremmed ved mitt bord.
Familiefortelling.
373 sider.
Aschehoug.
Når den etterhvert femtiårige norske forfatteren og «bambleindianeren» Ivo de Figueiredo skal nøste opp sin egen og farens opphavshistorie og identitet, gjør han ikke det åpenbare, som ville være å starte med sin egen far og mor.
Moren har han riktignok et greit forhold forhold til, men faren – som er den han egentlig akter å komme under vær med, har han på tiår verken sett eller ønsket å treffe.
Når Ivo omsider etter mange omveier og lange ferder mot slutten av sin fortelling oppsøker den faren han distanserte seg fra allerede som trettenåring, er gamle Hugo Xavier de Figueiredo i ferd med å svinne hen i demens i sitt siste eksil, som norsk statsborger og pensjonist i det spanske «trygdekolonihelvete» i Alfaz del Pi.
Er det greit å skrive om sine nærmeste?
Les mer om debatten om litteratur og virkelighet.
Hvem var far?
For å finne ut hvem faren var og ble, foretar forfatteren en omgående bevegelse og begynner flere generasjoner tilbake, ved kildene så å si:
Mot slutten av det nittende århundre utvandret den første de Figueiredo fra den portugisiske kolonien Goa i India til Øst-Afrika, først til øyene Zanzibar og Pemba, derfra videre til Dar-es-Salaam og Nairobi.
Han formerer han seg.
Han er brahmin, han er katolikk, en flerspråklig funksjonær i koloniherrenes tjeneste, alt etter hvilket lands europeiske regime han tjener under.
Utad er han er prototypen på en goaneser, slik Ivo de Figueiredo karakteriserer det goanesiske han stammer fra på farsiden: midt-imellom-mannen, den servile funksjonær i imperiet, et tilsynelatende apolitisk bevisstløst redskap, men selv profitør, under kolonialismen, mens han innad i familien er en autoritet, med strengt religiøse og paternalistiske krav til familiemedlemmene.
Ettersom generasjonene baller på seg i takt med at kolonirikene forvitrer, splittes og spres denne på samme tid så insulære og tilpasningsdyktige familien over fire kontinenter, fra Afrika til USA og Europa, med heller mislykkede svippturer tilbake til (drømmen om) Goa.
Forfatterens far reiste på sekstitallet som ung student fra Nairobi til England, der han traff den norske telemarksjenta som etter mange viderverdigheter ble hans kone i noen år, og som fikk ham til å slå seg ned i Norge for noen år, og fikk tre sønner med.
Når forfatteren etter lange reiser i tre verdensdeler, samvær med slektninger, studiet av så mange slags fotografiske og skrevne kilder og lydopptak, har nøstet opp sin goanesiske familiehistorie over generasjoner, revurderer , beriker og nyanserer han sitt syn på faren, på en hel tidsepoke, på seg selv, på familie-, klan-og stammetenkning, etnisistet, kjønn, rase, religiøsitet, tradisjon.
Og han har forherdet seg så han kan være med på et tallrikt familietreff i Spania i lag med sin debile far, som da snaut nok forstår hva som skjer rundt ham, Hugo Xavier de Figueiredo, den en gang så belevne sjarmøren, den dominerende familiefaren, den strengt religiøse katolikken, arbeidsmannen, den voldelige og alkoholiserte.
I en bok som forfatteren selv kaller en «freudiansk vendetta», forstår han faren som en slags kollisjon mellom egne forutsetninger og uhåndterlige omveltninger helt utenfor hans kontroll, og i denne malstrømmen manglet han den «godhet, tålmodighet og oppofrelse» som kunne forhindret ham i å bli en ensom og dobbelt forlatt loner.
Familiefortellingen
«En fremmed ved mitt bord» er skrevet i skjønnlitterært og sakprosaisk grenseland.
Det er – ikke minst i disse opphetede virkelighetskranglende bokdager - gjort imponerende slepent og taktfullt av en forfatter som både har forsonet og forherdet seg.
Og skriver sosial-, politisk, kolonial historie mens han viser hvordan den sitter i, langt under huden på den enkelte.
| 1
|
703670
|
Roman:Hun er ingen flyktning.
Hun er en mediaombrust posør.
Problematisk rapport fra flyktningenes Europa.
Madame Nielsen:
Invasjonen.
Dannelsesroman.
Oversatt av Knut Johansen.
200 sider Pelikanen.
Å akseptere gruppen «transvestitter» er enkelt.
Å forholde seg til den danske dikteren Madame Nielsen – hun som tidligere har skrevet bøker under navnene Claus Beck Nielsen, Claus Beck-Nielsen og Das Beckwerk - er verre.
Særlig når hun i «Invasjonen», en såkalt «dannelsesroman», ikler seg en rosa alpelue, knallrød leppestift, en svart sommerkjole og eyeliner, for i ettertid å kunne skrive fortellingen om «Vår Tid».
Målet hennes er å bli både en del av den såkalte «flyktningstrømmen» gjennom Europa anno 2015 og samtidig skape avstand til alle menneskene på veg fra og til.
Men Madame Nielsen er ingen flyktning.
Hun er en mediaombrust posør, utstyrt med en liten ryggsekk, EU-pass og nok penger til kokett å kunne agere «den siste turist i Europa»
Men Madame Nielsen er ingen flyktning.
Hun er en mediaombrust posør, utstyrt med en liten ryggsekk, EU-pass og nok penger til kokett å kunne agere «den siste turist i Europa» der hun krysser grenser – fra Hellas, via Makedonia, Serbia, Kroatia, Slovenia, Østerrike og Tyskland til Danmark.
Til alt overmål lar hun små, rosa alpeluer avslutte diverse tekstavsnitt underveis.
Madame Nielsen, som for det meste omtales i tredje person, kan nok utforme presise scener fra grensepasseringenes og leirenes konfliktfylte, skitne verden og gi sensuelle bilder av mennesker hun møter.
Men å kalle boka «Invasjonen», som om det dreier seg om krig, og vise fram «skamløse» flyktninger, gjerne med god råd, som skildres i rollen som «festivaldeltakere» eller diskofikserte unggutter fra Kabul, blir så grovt at sjøl Sylvi Listhaug trolig ville ha kvidd seg for å ha grepet til liknende bilder.
Den som er interessert i den pr-søkende forfatterfiguren Madame Nielsen, som fortsatt skriver med bra flyt, kan sikkert ha glede av boka.
Hun er den desidert viktigste skikkelsen i «romanen».
Dere som vil vite mer om det helvetet de fleste flyktningene flykter fra, og som ikke vil akseptere at Middelhavet skal bli verdens største kirkegård, bør heller lese faktabasert, engasjert, fotodekkende journalistikk knyttet til den aktuelle flyktningproblematikken, trykt f.eks. her i avisa.
Den norske oversettelsen virker patent.
| 0
|
703672
|
Mummitrollet som tegneserie
Essensiell nyutgivelse av finsk tegneserieklassiker.
De fleste kjenner Mummitroll-historiene fra bildebøkene og tegnefilmene.
Men på 1950— og 60-tallet var også Mummitrollet en populær stripetegneserie.
Den startet i London-avisen Evening News 20 september 1954.
To år tidligere hadde Charles Sutton, syndikatsjefen i Associated Newspapers Ltd., overbevist Mummi-mammaen om å lage tegneserie basert på historiene om Mummitrollet og hans venner.
Han fikk den finske forfatteren og illustratørens ja.
Siden skrev hun følgende i et brev til Sutton:
«Om jag är mummintrollens mamma är du sannerligen deras pappa, Charles, för det var under de där regniga dagarna i Helsingfors som allt började.»
Mummitrollet er en underfundig, og tidvis nesten skremmende humorserie.
Og annerledes alt annet som ble produsert av syndikaliserte humorserier på 1950-tallet minus «Pogo» til amerikanske Walt Kelly.
Janssons tegninger har et rent og drømmeaktig preg, og hun gjør bevisst bruk av svarte flater.
Hun leverer dessuten en serie som regelmessig bryter med sjangerforventningene.
Serien har et episodisk dag til dag-preg, men er samtidig en fortsettelsesserie med tydelig avgrensete episoder.
Mummitrollet preges også av en nervøs undertekst:
Mummitrollets tause og mange slektninger er rent ut skremmende og bustetrollet Stinky spiser alt han kommer over - inkludert det godhjerta Mummitrollets hus.
Også Snusmumrikken er en underlig krevende og komplisert figur.
Slik fortsetter det:
Vi blir kjent med en rekke sammensatte figurer som man aldri blir riktig klok på.
De bryter tydelig med humorseriens forventninger om trygg gjenkjennelse.
Mummitrollet sjøl, seriens nervøse hovedfigur, må takle alskens utfordringer i hverdagen.
Han er kreativ, men nesten alltid uheldig og på etterskudd.
Og han kastes jevnlig ut i hverdagseventyr som presses framover på drømmeaktig forvrengte spor preget av filosofisk undring og eksistensiell angst.
Mummitrollet er det visuelt interessante drømmeversjonen av det senere så skremmende finske fjernsynsteatret.
Bind 1 er utstyrt med klokt, men layoutmessig sammenpresset etterord av oversetter, fan og forlagsredaktør Anders Heger.
| 1
|
703673
|
Kollektiv i trøbbel
Aner man antydning til slitasjeproblemer?
Det nye Kollektivet-albumet innledes med den 18 sider lange historien «Tidsmaskinen».
Serien hinter til unionsoppløsningen, spøker med svenskene og fleiper med gamle science fiction-klisjeer.
Men historien er uttværa, og den bærer i partier preg av uinspirert hurtigtegning.
Serieskaper Torbjørn Lien er best på effektive striper med småfrekke poeng fra hverdagslivet og samlivet.
Og Kollektivet er best når handlingen er lagt til, ja nettopp, kollektivet.
Metalbleiknebben Ronny er hovedpersonen.
Han er samboer med Kisse, noe som ikke hindrer ham i å stå i med en rekke andre damer.
Rundt disse har vi Bob Dylan-fanatikeren Tobben, Ellos-katalog-muslimen Mounir og traktorlesben Gry.
Og de morsomme situasjonene kretser som regel rundt sex, religion, skam og fordommer.
Noen av stripene og ensiderne reddes av okei poenger.
Men også disse er det færre av i høstens album enn i tidligere utgivelser.
Serien synes å ha behov for mer pleie og omsorg fra forlag og opphavsmann.
| 0
|
703674
|
Trist og tragisk i havgapet
Etter at også mange norske serieforfattere har hevet seg på chicklit-bølgen, og skriver mer eller mindre glamorøse og såpeoperaaktige drama fra nåtiden, har Ellinor Rafaelsen gjort det motsatte med sin ny serie.
Forfatteren av serien «Nordlysets døtre» starter i «Hittebarnet Alicia» historien på lutfattige, forblåste Shetland på midten av 1800-tallet.
Da unge Maggies mor dør, blir hun nærmest kastet på dør av sin alkoholiserte far, fordi han ikke har råd til å fø på henne.
Deretter går livet en sjelden gang oppover, men mest nedoverbakke for stakkars Maggie, som like godt går hen og dør fra sin fem år gamle datter Alicia i et tragisk forlis til slutt.
Her er altså mye nåttå og gråden og dårlig vær og fæle menn.
For mye.
Du synes kanskje det er rart at jeg røper i anmeldelsen at hovedpersonen i første bok dør til slutt?
Det røper faktisk forfatteren selv også, bak på bind 1.
For til tross for at hele første bind handler om Maggie, vet vi altså hele tiden at hun er en biperson i sagaen.
Det er hennes datter Alicia det skal handle om når historien flyttes over til Norge og Vestlandet i bind 2.
Et originalt, men ganske merkelig grep fra forfatteren.
Konsekvensen er at leseren hele tiden holder en avstand til Maggie, som heller ikke skildres som den engleaktige, men tøffe heltinnen slike seriehovedpersoner vanligvis er.
Og til tross for at Rafaelsen har full kontroll på dramaturgien for å skape spenning og framdrift, samt at språket og miljøskildringene er friskt og ramsalt, virker skillingsvisen av en historie om Maggie nesten unødvendig omstendelig.
Kanskje vil det om noen bind vise seg at alt sammen har en relevans for den egentlige historien — den om Alicias oppvekst og liv i Norge.
Men henger vi med da?
| 0
|
703675
|
Intens sorgprosess
En uforutsigelig bestselger, nå også på norsk.
Helen Macdonald (1970) elsket sin far.
Da han døde i 2007, gikk hun inn i en dypere og heftigere sorg enn det ser ut som de fleste opplever, og som det er de færreste gitt å skildre.
Hennes egen artikulerte gjennomgang av den intense sorgprosessen så langt, delte hun med «H for hauk» i boks form i fjor med alle som kan lese.
Den har solgt i en halv million eksemplarer på engelsk, vunnet internasjonale priser og blitt utropt til årets bok av både The Guardian og The Economist.
Nå er den kommet på norsk.
«H for hauk» skildrer det følelsesmessige og praktiske kaoset Macdonald går inn i ved farens død og den smertefulle prosessen med å komme seg gjennom det.
Hun gjør det ved hjelp av et symbiotisk arbeid med en hønsehauk hun skaffer seg.
Hun gjør det også ved refleksjon og lesning; blant svært mye annet er hennes egen bok en analyse av forfatteren («Sverdet i steinen») T. H. Whites bedrøvelige liv og hans bok «The Goshawk» fra midten av forrige århundre om eget ulykkelige privatliv og mislykkete haukehold den gangen.
Hun gjør det også ved hjelp av kolleger, naboer og venner, men er lenge så innkapslet i sin egen sorg og sin egen besettelse – inntil identifikasjon med hauken – at det går lang tid før hun er i stand til å komme ut av sin naturmystiske egoboble og kan se andre mennesker.
«H for hauk» handler om alt dette, men også om meget mer.
Den lar seg ikke plassere innenfor noen konvensjonell sjangerdefinisjon, for den er dels memoar og selvbiografi, dels naturbeskrivelse, dels epikrise, eskapisme og metafysikk, dels en fagbok om falkoneri, dels filosofi, historie, folklore, dels fiksjonsdikting med mange stilnivåer (og et ordtilfang som Knut Ofstad på ett tilfelle nær på imponerende vis har satt over til norsk).
Så heller enn å være en skildring av «en vanlig anomali» (Macdonalds formulering) er «H for hauk» en rundtur i erfaring og erkjennelse, skremmende personifisering og besjeling av naturen, samt et symbiotisk forhold til en fugl.
Til hun kommer til seg selv.
| 1
|
703676
|
Innsikt og distanse
Nødvendig og kompleks roman om identitet.
Teju Coles mye omtalte og fortjent kritikerroste "Åpen by" foreligger nå på norsk, fint oversatt av Anne Cathrine Wollebæk.
I likhet med forfatteren er hovedpersonen og jeg-fortelleren Julius opprinnelig nigeriansk, men bosatt i USA, og New York har en fremtredende plass i romanen.
Men også Europa og Afrika står sentralt, og vi får innblikk i historien til mennesker med ulik sosial og geografisk bakgrunn.
Vi møter alt fra amerikanske intellektuelle til velstående europeere og afrikanske båtflyktninger, og historiene utvides, overrasker og endres.
Julius er en belest og kultivert psykiater som reflekterer over ironien ved å vandre gjennom byen og være omgitt av og berøre utallige mennesker og likevel være grunnleggende alene.
For Julius erfares verden primært gjennom kunst, litteratur og filosofi, og vi bringes inn i hans samtaler med fremmede om viktige, dypt menneskelige og eksistensielle tema, der leserens innsikt endres og utvides, uten at dette nødvendigvis gjelder hovedpersonen i samme grad.
Julius’ møter med andre mennesker oppleves som underlig distanserte, ettersom møtene medieres gjennom intellektuelle og kulturelle refleksjoner.
Det er glimtvise møter som er annerledes og fysiske, men også her finner vi stor distanse, som i et tilfeldig erotisk møte med en kvinne i Brussel eller den talende tausheten rundt dødsfallet til en av de viktigste pasientene hans, der døden bare nevnes i forbifarten, og der den tidligere betydningen denne pasienten hadde, blir endret, nesten motsagt, av den skjødesløse behandlingen dødsfallet får i Julius’ fortelling.
Denne mangelen på språk reflekterer vanskene hovedpersonen har med å gå inn i faktiske menneskelige relasjoner, noe som blir tydelig når han konfronteres med et overgrep fra sin egen fortid som han ikke husker, og som han derfor aldri har forholdt seg til eller kan bearbeide.
Det er som om den konkret kroppslige nåtiden – og fortiden – er utilgjengelig for ham, og når opplevelsen skjæres ned til det rent menneskelige og umiddelbare og ikke filtreres gjennom kultur og intellektualitet, blir den umulig for Julius å forholde seg til og forstå.
På imponerende vis fremstiller romanen en moderne identitetsproblematikk uten noen gang å virke forslitt.
Gjennom lesingen tvinger det seg frem en refleksjon over hvorvidt det overhodet kan tenkes noe slikt som en kjerne eller en identitet som ikke er hybrid, men dette gjøres uten noen form for bagatellisering av fremmedgjorthet eller pretensjon om at vi alle har de samme problemene og møter de samme utfordringene.
Snarere blir romanen en konstant forskyving av forestillingen om stabilitet og forståelse som beveger leseren bort fra stereotypiene – både de vi vet vi har, de vi gjøres oppmerksomme på, og de vi har om oss selv.
Romanen snur og overrasker og tvinger leseren til å stille spørsmål ved de fortellingene hun går ut fra er sanne.
Alle er mer og noe annet enn det som vises og lar seg avkode enkelt, og ingen enkle og riktige lesninger eller svar lar seg opprettholde.
Dette er en roman om å være på vandring, og den fremstår som nedslag i et liv som hjelper oss til å reflektere over vårt eget.
Cole makter på imponerende vis å fremstille globale forskjeller som fortoner seg som mindre og mindre vesentlige, der mennesker med helt ulike vilkår ender opp med å dele de samme intellektuelle og teknologiske ressursene, og der samtalene og diskusjonene er transnasjonale og transkontinentale, og der den åpne byen er også fiksjonens og ideenes by, der vi alle kan bosette oss og ta del i et fellesskap.
Dette er en viktig roman som bør leses av mange.
| 1
|
703677
|
Fantastisk debut
Tegneserien om Gulosten er strålende!
En av de sterkeste startene i norsk tegneseriehistorie.
Det er nesten utrolig at dette er Kristian Krohg–Sørensens første tegneserie.
For han har fått til noe helt spesielt.
Tegningene og dialogene forteller en gripende historie på en elegant måte.
Johannes Sigfred "Gulosten" Andersen (1898–1970) var barnevernsgutt, sjømann, spritsmugler, marinegast, motstandshelt og mye mer.
Under krigen ble han og kong Haakon 7. gode venner.
Kongen likte Gulostens fortellinger.
I første kapittel, "Jæveløya", møter vi den 15 år gamle Gulosten på Bastøy skolehjem.
Han er tegnet slik at vi ser at han har lidd vondt, skeiv i fjeset og med triste øyne.
Men sterk.
Gulosten blir sendt til sjøs, kommer hjem, gifter seg, får en sønn, mister jobben og begynner med spritsmugling.
Tegnestilen til Kristian Krohg–Sørensen kan minne litt om Øystein Runde eller kanskje Adrian Tomine.
Oslo–mannen er ikke verdens beste tegner, men han er meget kompetent.
Først og fremst er han en veldig god historieforteller.
Måten Krohg–Sørensen zoomer inn og ut på scener og bytter "kameravinkler" fungerer meget bra.
Han er god til å holde på leserens interesse.
Forfatteren bruker dialekt på en fin måte.
Det gir troverdighet og nærvær.
De fleste figurene snakker Oslo Øst–dialekt.
Men det dukker også opp sjøulker fra Sverige og Stavanger.
Krohg–Sørensen har et godt blikk for detaljer.
Historien om Gulosten er utrolig.
Hans kone, Ruth Johanne Andersen, ble henrettet av nazistene i 1944.
Etter frigjøringen i mai 1945 skjøt Andersen to tyske offiserer som satt i fangenskap.
Ifølge Dagbladet drepte han med kaldt blod, for å hevne sin døde kone.
Gulosten slapp både rettssak og straff, til protester fra flere.
Grep kong Haakon personlig inn?
Denne og andre historier vil nok dukke opp i bind to og tre om Gulosten.
De ser jeg virkelig fram til å lese.
| 1
|
703678
|
Nabolaget fra helvete
Hovedpersonen i "Piken på toget" er vel den minst glamorøse krimhelten jeg så langt har truffet.
Alle som har sittet ved vinduet i et saktegående tog i tettbebyggelse har sikkert gjort det.
Kikket inn gjennom vinduene i husene som ligger langs linja og undret seg på hvem de er, de som bor der inne, hvordan de har det.
Rachel tar det samme pendlertoget hver dag, fra hybelen sin og inn til London.
Og tilbake igjen.
I ett av husene langs linja bor det et vakkert par.
Bare et et steinkast lengre framme ligger hennes verste mareritt.
En dag blir Rachel vitne til noe som skal endre alt, både for henne og flere av dem som bor langs denne veistubben i en kjedelig forstad til London.
Rachel er kanskje den minst glamorøse krimhelten jeg har truffet.
At detektiver drikker, er en av krimsjangerens store klisjeer.
Men Rachel er ingen detektiv.
Hun er bare alkoholiker.
Hun drikker for å glemme, for å mestre hverdagen, for å flykte.
Rachel spyr og tisser på seg.
Rachel gjemmer seg for å drikke.
Rachel våkner full av blåmerker uten å huske noe.
Eller, husker hun litt?
Akkurat nok til å skjønne at hun kan ha sett noe hun absolutt ikke skulle se?
Selvsagt ligger det en historie bak Rachel og hennes triste liv, og denne historien danner bakteppe for de begivenhetene som utspiller seg i nabolaget i Blenheim Road.
Et kammerspill mellom tre par, seks mennesker.
En av dem er en morder, men hvem?
Og vil Rachel klare å holde seg edru nok, lenge nok, til å kunne gjøre en forskjell?
Paula Hawkins, en tidligere journalist, hadde sin krimdebut med denne boka, som stort sett har fått ekstatiske kritikker.
De er vel fortjent.
Helt til den intense slutten sitter man og gjetter på hvem morderen er.
Jeg tok feil.
| 1
|
703679
|
Fortidens skygger
Sterk og velskrevet erindringsroman med holocaust og det tyvende århundret som bakteppe.
"Jeg hadde tenkt at man bare behøvde å fortelle om disse få menneskene som tilfeldigvis var mine slektninger, og så har man hele det tyvende århundret i sin lomme," heter det i Katja Petrowskajas (f. 1970) svært gode debutroman.
Rammen er jeg-fortelleren Katja, som forsøker å nøste opp historien om sin familie.
Det er hennes funn vi i korte avsnitt presenteres for.
Slekten er spredd over hele verden.
Det er en slekt som er kallet til å reparere verden, syv generasjoner av lærere, pedagoger og logopeder som underviser døvstumme i skoler som familien selv har grunnlagt.
Her er blomsterbestemødrene Rosa, som vil bli operasangerinne, og Margarita, som i 1923 oppfordres til å melde seg inn i kommunistpartiet av den senere sovjetiske utenriksministeren Molotov.
Det er en historie om krigslarm og krigstrommer, to verdenskriger, nød og forfølgelse, Babij Jar og holocaust, men også en historie om familielykke, harmoni og glade dager.
Kvinnene som portretteres er sterke og handlekraftige, i motsetning til flere av mennene, som virker mer forvirrede.
En tar livet av seg i kjærlighetssorg, en blir skutt under krigen, to brødre forsvinner i et av Sovjetunionens mange barnehjem, mens en grandonkel med det uheldige navnet Judas Stern i 1932 får det for seg at han skal skyte den tyske ambassaderåden i Moskva, en uke før det tyske rikspresidentvalget, med direkte innvirkning på historiens gang:
Han skyter ut i mørket, og noen år senere skyter mørket tilbake.
Hendelsen gjør jeg-fortellerens bestefar til etterkrigstidens tauseste menneske.
Og etterpå blir ingenting som før.
For Goebbels kom Stern som bestilt.
Så kommer krigen.
Babij Jar.
Holocaust.
Innimellom brytes teksten opp av gamle fotografier av for lengst avdøde mennesker, en fremstillingsteknikk som bringer tankene til f.eks. W.G. Sebald.
Man får en følelse av å bla i et gammelt fotoalbum, mens en klok stemme forteller bildenes historie.
Det er et virkemiddel som unektelig gjør sterkt inntrykk.
Men dette er ikke sentimentalt eller påtrengende, det historiske alvoret som ligger der som en undertekst blir aldri tyngende.
Forfatteren, som etter eget utsagn ikke kommer fra en menneskeetende, men en vegetarisk tid, har funnet et balansepunkt der motsetningene oppveier hverandre.
Og samtidig er det en reise i litteraturen.
Petrowskaja er litteraturviter, det viser seg i referansene, som spenner fra antikkens mytologi via Dante, Cervantes og Goethe til Tolstoj, Joyce og Bulgakov.
Resultatet er bemerkelsesverdig.
Forfatterens jødiske slekt, som er spredt for alle vinder, kommer til liv mellom permene.
Kunststykket er allmenngyldiggjøringen.
Det er personlig, men ikke privat.
Forfatteren oppnår det hun satte seg fore, å få hele det tyvende århundret i sin lomme med utgangspunkt i noen få, livfulle portretter av sine slektninger.
Hva så med Esther?
Tittelen henspiller på at forfatterens far ikke vet navnet på sin bestemor.
Derav Esther, kanskje – eller Kanskje Esther, som jeg-fortelleren omtaler henne.
Kanskje Esther ble skutt på stedet med nonchalant rutine, da hun forsøkte å formulere et spørsmål på tysk under letingen etter Babij Jar, den store kløften utenfor Kiev, der tyskerne mellom 1941-43 henrettet mer enn hundre tusen mennesker.
Katja Petrowskaja er fra Kiev, hun vokste opp i krysset Engelsgate-Liebknechtgate med russisk som morsmål.
Hun kom til Tyskland i 1999.
Med de senere års urovekkende utvikling i Ukraina og på Krim, føyes nye kapitler til hennes slekts tragiske, men også på mange måter lykkelige historie.
Det var som kjent ikke alle som fikk leve for å fortelle historien videre.
| 1
|
703680
|
Kultkongens siste strek
En roman som er verdt innsatsen
Amerikansk samtidslitteratur er populært blant litteraturinteresserte nordmenn, men ofte må en beherske engelsk for å få tilgang på dette.
Derfor er det viktig at det finnes forlag som har mulighet til å ta den økonomiske støyten som oversettelser gjerne gir, slik at norske lesere får tilgang på utmerkede forfatterskap, som for eksempel David Foster Wallaces.
Hans analytiske blikk og særegne måte å skildre nyanser i menneskelige kommunikasjon har gjort ham til en av USAs største forfattere.
Da han tok livet sitt i 2008 etterlot han seg mange usammenhengende småtekster, som hans redaktør satte sammen til en slags roman.
Denne foreligger nå på norsk, og Preben Jordals oversettelse er det ingenting å utsette på.
"Den bleke kongen" består av femti kapitler med ulik lengde.
Disse tekstene henger ikke alltid sammen, og romanen kan derfor leses som en novellesamling.
Temaet er, som det så ofte er med Wallace, relasjoner, kommunikasjon og menneskers evinnelige kamp mot kjedsomheten.
Store deler av romanen utspiller seg da også hos skatteetaten, her finnes mange og lange skildringer av byråkratiets skjema— og kontrollprosedyrer, og dette kan leses som symbol på kjedsomhet.
Likevel, romanen er alt annet enn kjedelig.
Beskrivelser av alt fra en irriterende perfekt gutt til en kvinnes forklaring av hvordan hun møtte sin ektemann er komiske på overflaten, men sier også noe dypt alvorlig om menneskelig adferd: hva som driver oss, hvor lett vi avspores, hvordan vi gjør skjebnesvangre valg på tynt grunnlag.
Romanen krever mye av leseren, det er mange og lange fotnoter og enkeltdeler hvis relevans er vanskelig å forstå.
Derfor må en kanskje være glad i dette forfatterskapet for å orke å gå løs på denne romanen (som inngangsport anbefales novellesamlingen "Korte intervjuer med motbydelige menn" av det som foreligger på norsk).
Men selv om "Den bleke kongen" er en krevende roman, er gevinsten stor: å lese Wallace er som å samtale med et varmt og usedvanlig skarpt menneske.
| 1
|
703682
|
Intrigemesteren
Svindlerne svindles; fra Mussolini til Berlusconi.
ROMAN:
Det var en tid da folk sa at «det stod i bla’», og trodde de fortalte en sannhet.
Nå vet vi bedre: nyheter er ikke noe som skjer, hver dag akkurat nok til å fylle en hvilken som helst avis; nyheter lages.
Vi gjør oss det kanskje ikke like klart at aviser også produseres med et formål, eller hva nå det formålet måtte være.
Det gjør den italienske språkforskeren og forfatteren Umberto Eco (1932; «Rosens navn», «Gravlunden i Praha»).
Til utgangspunkt for årets sprudlende, skremmende realistiske og dystopiske roman har Eco diktet seg forarbeidet til en påtenkt Milano-avis, med redaktør Simei og jeg-fortelleren Colonna som hovedpersoner.
De er begge opportunister, og ellers menn uten egenskaper.
Handlingen utspilles over noen dager i april-juni 1992 (bemerk datoene) da en gruppe milanesiske blekksmørere er hyret inn for å lage prototypen til en avis som skal tjene mediemogulen Vimercates interesser.
Nå er ikke opplysning gjennom informasjon, heller ikke allmenn trivsel og velferd gjennom demokrati Vimercates sak, snarere forførelse og desinformasjon som forberedelse til den totalt totalitære stat.
Hemmeligheten er ikke da å lyge.
Indoktrineringen ligger i utvelgelsen og sammenstillingen av stoff, publikum kan enkelt styres gjennom insinuasjoner, forsterket og provosert av skremsler, som i sin tur oppmuntrer til terror ved å legge skylden for alt som er vrangt og vanskelig på den politiske venstresiden.
Selv skal Vimercates navn aldri kunne settes i forbindelse med avisen, og den må aldri inneholde noe som helst som kan være ugunstig for hans forretninger og politiske formål.
Til å øve seg på frambringelsen av det ideelle produkt, vil de lage en avis for 18. februar.
Det har den fordelen at 18. februar allerede er forbi, og de står fritt til å redigere, manipulere og dementere alt de vil.
Det blir en dødelig lek, og skremmende morsom lesning, i et mesterstykke av intrigemaestroen Umberto Eco; selv neppe paranoid.
Mens man tenker på italienske Berlusconi og norske tabloider.
| 1
|
703683
|
Kongekrim
"Kongens råd" er meget underholdende.
Karlsson kan krim.
KRIM:
Etter noen år på Juritzen har Ørjan N.
Karlsson rykket opp en divisjon – nå skriver han for Gyldendal.
Norges største forlag har nok merket seg de gode kritikkene til "Gerhardsens testamente" og "Hauges direktiv".
Jeg likte begge to veldig godt.
"Kongens råd" følger opp på suksessene en utmerket måte.
Det er noe med hvordan Karlsson blander kaldkrigshistorie, hemmelige rom og organisasjoner og topper med heftig spenning.
Det blir alltid et velsmakende og berusende brygg.
I 1958 blir en norsk offiser mistenkt for spionasje torturert til døde.
I 2015 dør to norske ambassadører under mystiske omstendigheter.
Samtidig har en kvinnelig russisk oligark fått mye makt i Oslo.
Hvem er det som holder en hånd over henne.
Kyrre Kaupang i etterretningsgruppen Stiftelsen er på saken.
Handlingen hopper fram og tilbake i tid og rom.
Kapitlene slutter på dramatisk vis, helten er i fare.
Du må lese videre.
Men i neste kapittel skal vi til en annen tid.
Så blir du engasjert av den handlingen og så videre.
Arne Treholt, hans føringsoffiser Titov og forsvarsminister Jens Christian Hauge dukker opp.
Vi får en plausibel forklaring på de falske basestasjonene som Aftenposten avslørte:
Norsk etterretning overvåker oss.
Men mest blir vi engasjert av hovedpersonen Kyrre Kaupang.
Han er slett ikke alltid så høy i hatten der han springer rundt i Oslos hemmelige varulvganger, som ble laget av nazistene.
Og hvordan skal det må han og kollegaen Kairi, som Kyrre er forelsket i?
Det beste med Karlssons bøker, er det morsomme og oppfinnsomme språket.
Han byr på bråkjekke perler som "flere klesbutikker enn Per Sandberg har skjeletter i skapet" og "Lik en aldrende gledespike tar den belgiske hovedstaden seg best ut om natten".
Men forfatteren kan også fremkalle helt andre stemninger:
"Jeg er som en blindpassasjer i min egen kropp".
| 1
|
703684
|
Sin fars datter
Et kraftfullt stoff som ikke ganske finner sin romanform.
ROMAN:
Wencke Mühleisens (1953, skjønnlitterær debut 2010)
«Kanskje det ennå finnes en åpen plass i verden» er en fascinerende og spennende bok med mange og smertefulle aspekter.
Men med ideelle kunstneriske krav til at en romans innhold og form skal danne et avrundet hele, er den likevel vanskelig å forholde seg entydig til.Det som setter i gang hele arbeidet med den erkjennelsesprosessen som nå, mange år seinere, har resultert i «Kanskje det ennå finnes ...», er et brev forfatteren tilbake i 1984 fikk fra faren, Lothar Mühleisen (1916-96).
De to har da ikke med hverandre å gjøre, men nå ber han om godt vær, forståelse og samforstand mellom dem, fordi:
«Du lever jo også for din overbevisning, mot strømmen.»
Brevet – og påstanden – opprører henne.
Faren sikter til at datteren, i årene 1976-85, var en av gallionsfigurene for et østerriksk, sosialistisk kunst— og kunstnerkollektiv (et slags kunsten er livet, livet er kunsten) uten personlig eiendom og inntekt, med fri sex, og der et barn var å anse som alles barn.
Men nå er Wenckes utenforskap ganske forskjellig fra farens, den slovenske tyskeren som i 1941 frivillig søkte seg inn i Hitlers Wehrmacht:
Og mens Wencke omsider rev seg løs fra et frihetens kollektiv som hadde stivnet i det autoritære, ble faren resten av livet værende i sine nazistiske anskuelser.
(Da, f.eks., en annen datter giftet seg og fikk barn med en afrikaner, skrev han henne ut av familien og ville ikke ha mer med henne å gjøre.)
Men, og likevel, ser Wencke hvor meget de to har felles, som forakt for kvinner og svakhet.
I disse flompregete autoromantider har ikke Mühleisen maktet å gi det store stoffet sitt overbevisende romanform.
Til fordel for mye referat, rent fakta-, historisk og essayistisk stoff savner boken betydelige romanvirkemidler og –kvaliteter; men parallelt med det kombinerte selv- og farsoppgjøret gjør Mühleisens konfrontasjon med den vedvarende tysk-østerrikske fornektelsen av historien et særlig mektig inntrykk, også etter sin form.
| 0
|
703687
|
Poetisk intimprosa
Fra ambivalent samliv til fødsel og barn i en post-apokalyptisk tid.
Noen skjønnlitterære stemmer oppviser en språklig egentone som vitner mer om et poetisk-innlevende talent enn et episk-dramatisk.
Dette gjelder bl.a. Rannveig Leite Molven (f. 1974).
Som i debutboka fra 2012 er tilløpene til ytre, salgsfremmende handling i hennes andre roman mindre påfallende enn det sansenære, stemningsfulle, rytmisk pulserende språket som forplanter seg gjennom en science fiction-liknende jeg-fortelling formidlet av en navnløs kvinne i et stadig mer kriserammet samfunn.
Innledningsvis skildres hovedpersonens forhold til en langhåret mann, heller ikke han navngitt.
Han nevner en annen kvinne, kommer og går, vil ha hendene og munnen hennes, står for savn, tomhet, avstand, kjærtegn som får dagene hennes til langsomt å falle fra hverandre.
Han vil ha kroppen hennes, ikke henne.
Først når han sover eller skyver henne bort, kommer han nærmere.
Så når hun blir gravid og føder, blir han borte.
Forholdet mellom mora og datteren Mink er skildret med varme, følsomme ord.
Men livet deres er ingen idyll.
De bor i en nesten folketom, bilfri by med matmangel og fraflyttede, forfalne, utbrente hus.
Åra går.
Kulden og mørket truer.
Regnet flommer.
Mose og fukt brer seg, også innendørs, alt smuldrer opp.
Butikken hvor mora jobber, må stenge.
Industrisamfunnet taper for et samler— og byttesamfunn der kampen for tilværelsen tvinger dem til oppbrudd, bort fra byen, ut til øya og sanden og havet.
Samtidig som mora blir syk, skriker Mink til henne i raseri.
Framtida er uavklart, men synes mørk og krevende.
Denne dystopien er ikke spesielt original.
Men den språklige utformingen av stoffet imponerer.
Kontrastfylte, symbolladde ledemotiv binder den lett fragmenterte fortellingen sammen, sanseinntrykk knyttet til syn, hørsel, lukt, smak og det taktile sprer seg, den syntaktiske kontrollen er upåklagelig - noe den kursiverte, naturpoetiske avslutningssida, med en tolv linjer lang, rytmisk bølgende periode med mange komma og bokstavrim, demonstrerer på suverent vis.
| 1
|
703689
|
Slepen noir
Skaperen av kult-krimmen True Detective tegner ikke akkurat et glansbilde av Amerika i sin første roman.
"Galveston" er en mørk, stygg og sår fortelling om en annerledes helt.
ROMAN:
Første sesong av TV-serien True Detective ble en massiv suksess.
Manusforfatter Nic Pizzolatto er nå ute på norsk med sin første roman, som beveger seg i et landskap, både i konkret og overført betydning, som minner om de dystre sørstatene som er kulisse for TV-serien.
Louisiana og Texas, milevidt fra Mardi Gras og cowboy-romantikk.Roy er en skadeskutt mann i førtiårene som livnærer seg som torpedo for en gangster i New Orleans.
Et oppdrag går skikkelig til helvete, og Roy befinner seg på flukt til Texas sammen med Rocky, en ung jente som er om mulig enda mer ødelagt.
Historien som fortelles, er nesten uten lyspunkter, nesten uten håp.
Men noe skjer, som skal få livslange konsekvenser både for Roy og Rocky.
Pizzolatto veksler mellom fortid og nåtid, hele tiden med Roy som forteller og aktør.
Fortellermåten, med de knappe, lakoniske setningene og med en malende følsomhet for lys, lukter og stemninger, minner om Daniel Woodrells "Winter's Bone", eller Frank Bills "Crimes in Southern Indiana", men lener seg på en tradisjon som selvsagt strekker seg mye lengre tilbake i tid enn disse relativt nye utgivelsene.
Kanonene Dashiell Hammet og Raymond Carver ville ikke ha skammet seg over "Galveston".
Roy er en annerledes helt, for å si det mildt.
Han er brutal, skadet, egoistisk.
Men når han stilles overfor Rocky og hennes fortvilte situasjon, våkner noe i ham som får fram en annen side.
Forfatteren gir oss gløtt av en fortid som kan forklare denne forandringen, men helt til siste side sitter man og blar frenetisk for å finne ut hvordan det skal ende.
Storartet.
| 1
|
703691
|
Et intimt portrett
Grafisk framstilling av en ung kvinnekropp.
ROMAN:
Kristina Leganger Iversens andre roman "I ringane" er en poetisk framstilling av Johanna (kalt Jo) med kroppen i fokus.
Utførlig skildres intime detaljer av hva vi utsetter den for i møte med andre, og "I ringane" inneholder grafiske framstillinger av blant annet samleie og abort.
Beskrivelser av Jos tanker og følelser er det heller lite av, i stedet får vi glimtvis innblikk i hendelser fra hennes liv, og slik tegnes det opp konturer av en vanskelig barndom med en drikkfeldig far og vanskelige relasjoner."I ringane" tematiserer abort gjennom å skildre hvordan
Jo rent fysisk opplever å ta en.
Romanen begynner og slutter med at hun ligger på badegulvet og aborterer.
Til tross for at dette er både noe mange kvinner må ta stilling til, og at det er et eksistensielt problematisk, alvorlig inngrep, er abort et tema som er lite problematisert i litteraturen.
Strikkepinneaborten i Torborg Nedreaas "Av måneskinn gror det ingenting" sitter dypt i denne leseren, og Leganger Iversen når ikke opp dit.
Abortframstillingen i "I ringane" har fokus på det fysiske, et eksempel er dette:
"Den harde, glatte pilla.
Det døyr i henne, løyser seg opp.
Metall bak i munnen."
Den psykiske påkjenningen er underkommunisert i romanen, og det er synd, for da mister vi også et interessant aspekt.
Grafiske framstillinger av kroppen er ikke mangelvare i kulturen vi omgir oss med, og det er ikke sikkert vi trenger å ønske det velkommen inn i litteraturen fordi det er nytt.
Det må også ha en verdi, og det kan en spørre seg om denne formen for tematisering har.
Selve språket er likevel vakkert, og det er flere fine passasjer i romanen, som her, i et av Jos minner om en kveld da hun ble sittende inne og lengte istedenfor å gå ut "... ho veit at det skjer, har skjedd, ho har gått ut i natta, mellom barane, mellom festane, mellom ansikta og lysa og tenkt, det finst menneske."
I disse passasjene, hvor Jos indre, for eksempel sårbarheten, kommer til syne, er romanen mest interessant og mest vellykka.
| 0
|
703692
|
Øyeblikkets kompleksitet
Nydelig om mellommenneskelige relasjoner.
Juha Itkonens andre roman på norsk, "Øyeblikkets lys", skildrer Finland etter krigen fra rundt 1960 og frem til vår tid, der utviklingen av en moderne velferdsstat vises parallelt med en families velstandsutvikling og nedgang gjennom tre generasjoner.
Vi følger elektronikkforhandleren Esko, hans kone Liisa, deres sønn Esa, som tar andre livsvalg enn faren og blir journalist og skribent, hans radikale politikerkone Marjaana og deres datter, som blir scenekunstner.Dette fremstår som en utpreget finsk roman, men samtidig svært gjenkjennelig for norske lesere.
Vi minnes om betydningen av historiske og geografiske ulikheter og kjenner igjen den politiske og samfunnsmessige utviklingen.
Eskos nesegruse beundring for USA og alt amerikansk og Esas venstreradikale engasjement illustrerer på glimrende vis frontene i den kalde krigen og motsetningene i det finske samfunnet.
Den rivende teknologiske utviklingen etter krigen blir en viktig akse romanen dreier rundt, og gjennom Esko, som selger elektroniske fremskritt og fremtidsoptimisme speiles samfunnsutviklingen og den moderne fremmedgjøringen på en gjenkjennelig og glimrende måte.
Et annet viktig tema er endringer i kjønnsroller.
Esas kone Marjaanas feministiske politiske prosjekt skildres godt, men vel så engasjerende og vesentlig er Esas mor Liisa og hennes stillfarne, men umåtelig betydningsfulle opprør mot det tradisjonelle kvinnelivet hun har levd.
Når hun bryter ut av ekteskapet med Esko, er det en sterk handling der en voksen kvinne tar ansvar for egne valg og eget liv og definerer seg som noe mer og annet enn hustru og mor.
Dette er også en roman som tematiserer kjærligheten og nødvendigheten – og umuligheten – av å gi rom for den og kjenne den igjen når vi finner den.
Liisas langvarige utenomekteskapelige forhold, som ikke forstås fullt ut før i ettertid, før det er for sent, viser det vanskelige ved kjærligheten, men gir også håp og minner oss om at kjærligheten aldri er én ting som kan defineres og fanges, men som endres, utvikles, unnslipper og vokser, og at vekten av kjærligheten for mange av oss først blir tydelig når den er borte.
Romanen veksler mellom Esas tilbakeblikk i førsteperson og en tredjepersonsfortelling om ham og resten av familien, men nå fra utsiden.
Jeg-fortellingen er skrevet til datteren, som et forsøk på å forklare, men blir også et forsøk på selv å forstå de tilsynelatende løsrevne hendelsene som i retrospekt utgjør livet.
Vi følger Esas nederlag og forfall og ser hva selvforakt og rus gjør med ham og de relasjonene som er viktige for ham, og tredjepersonsfortellingen utfyller og forsterker Esas historie, samtidig som den også utvider og delvis motstrider hans fortelling.
Slik viser romanen også gjennom selve måten den er fortalt på, at vi aldri kan få én hel og sann fortelling, ettersom det finnes uendelig mange sanne fortellinger om de samme hendelsene.
Romanen skildrer ulike klassereiser, men for Esa er utviklingen ikke primært økonomisk, men en mental og kulturell reise som følge av utdanning og politisk oppvåkning.
De dyptgripende endringene i Esas verdier viser fremmedgjøringen fra røttene og hjemstedet som kjennetegner den moderne klassereisen og reflekteres fint i hans utvikling og hans refleksjoner rundt sine opp— og nedturer.
Dette er en leseropplevelse der man blir ført inn i et naboland som kan virke fremmed, men der det viser seg at man er kjent.
Det er godt at forlagene gir ut oversatt litteratur, og at oversettere som Farbregd gjør en glimrende jobb, slik at vi får møte den store, smale, medrivende litteraturen som viser seg også å være vår
| 1
|
703693
|
Portugisiske skjebner
Modernistisk mammutroman om portugisiske skjebner mellom kolonikrig og Nellikrevolusjon
ANMELDELSE:
Da portugisiske José Saramago i 1998 fikk Nobelprisen i litteratur, mente noen at prisen heller burde ha tilfalt António Lobo Antunes (f. 1942 i Lisboa, debut 1979), en Céline-beslektet provokatør som med legeerfaring fra kolonikrigens Angola skriver modernistisk kompliserte romaner om et splittet Portugal i spennet mellom en imperialistisk fortid og en ideologisk forvirret samtid.
Den politiske desperasjonen og nervøst bankende, sensuelle prosaen i «Hinsides helvete» (1984), den første av hans romaner utgitt på norsk, er knyttet til en navnløs jeg-forteller som på et nattlig barbesøk i Lisboa maner fram krigstraumer sprunget ut av egne militærlegeerfaringer høstet mellom miner, malaria og massakrer i Angola.
Hans 7. roman på norsk, mursteinen «Fado Alexandrino» fra 1983, er et ambisiøst utformet gobeleng hvor fire sentrale stemmer avtegner seg.
I løpet av en Lisboa-natt i 1982, i en eim av børst, bordell og bastante betroelser, tegner soldaten Abílio, oberstløytnanten Artur, sambandsoffiseren Celestino og fenriken Jorge, med kaptein Mendes som publikum, et bilde av sine liv før, under og etter Nellikrevolusjonen i 1974.
Ti år er gått siden de fem kom tilbake fra krigen mot FRELIMO i Mosambik.
Nå er det på tide å gjøre opp status personlig og politisk.
Romantittelen varsler noe om stemningen og de strukturelle grepene i teksten.
Ordet «Fado» er avledet av det latinske ordet «fatum», skjebne, og er navnet på en melankolsk, portugisisk folkesang, mens «Alexandrino» viser til et versemål på tolv stavelser, et signal om at hver av romanens tre deler består av tolv kapitler.
Fire stemmer avløser hverandre tre ganger underveis i hvert kapittel.
Først taler soldaten, så oberstløytnanten, sambandsoffiseren og fenriken, et mønster som gjentas i alle delene av verket.
Bare i «Etter revolusjonen», i kapittel 11, brytes systematikken.
Der overtar en kvinnestemme for sambandsoffiseren, siden Celestino nå er myrdet.
Lett å få øye på komposisjonsmønsteret er det ikke, og også stream of consciousness-teknikken – som får teksten til å flyte ut i mange retninger, ofte basert på lange setninger, hektisk oppramsing, kronglete refleksjoner, hyppige tidssprang og brå veksling mellom ulike handlingsrekker – gjør dette til en stilistisk avansert Alt i ett-roman om tilværelsens uendelige tristesse.
For de skjebnene vi her blir kjent med, har det til felles at de ikke makter å kvitte seg med voldsbildene fra Mosambik der de snubler gjennom en Lisboa-hverdag farget av mislykte kjærlighetsforhold og død, politisk opprørsvilje, tortur og desillusjon, moralsk svik og rusmisbruk.
Utroskap, voldtekt, pedofili, rå sex, rasisme, impotens, sjalusi, likstank, machokultur, mannlig og kvinnelig prostitusjon, frasefylte Lenin— og Mao-sitater, den katolske overklassens frykt for frihet, p-piller, demokrati, blonde behåer, svenske filmer, ateistiske murere, alenemødre og retten til skilsmisse, rikfolks flukt til Brasil, vekk fra kommunistvampyrer innstilt på å nasjonalisere familiens porselensservise – her er forviklingene mange, klasseskillene skarpe, latteren mørk, det retoriske trøkket i framstillingen formidabelt.
Sjelden støter man på romaner hvor sanseligheten, billedrikdommen og den satiriske snerten er like merkbar som i «Fado Alexandrino», mesterlig oversatt av Kjell og Kari Risvik.
Det viktigste politiske budskapet målbæres av fenriken som etter frigjøringen fra diktaturet resignert konstaterer hvor merkelig «fort alt ble som før kuppet».
Så det er lett å forstå hvorfor frodige, fascinerende António Lobo Antunes er blitt sammenliknet med diktergiganter som Faulkner, Céline, García Márquez, Conrad og Cortázar.
| 1
|
703694
|
Kammerspill i skogen
Ny roman fra Danmarks store minimalist
ANMELDELSE:
Helle Helles prosa er seg selv lik.
Med enkle setninger og konsist språk tegner Helle opp komplekse mennesker i enkle kulisser.
"Hvis du vil" er den sjuende boka av den danske litterære yndlingen som har blitt oversatt til norsk, hun har rukket å få en god leserskare her i Norge, kanskje takket være sin stødige oversetter Trude Marstein.
Denne gangen er motivet to mennesker, en mann og en kvinne, som støter på hverandre i det de har løpt seg vill i skogen.
Etter litt famling og mer villfarelse innser de at de må tilbringe natten ute.
Gjennom nattens løp kommer deres liv til syne, og vi får innblikk i to totalt forskjellige liv.
Fortellermåten er klassisk Helle Helle, med en fortellerstemme som er iakttagende og kjølig, alltid distansert og aldri dømmende, slik at leseren selv må analysere hva som egentlig foregår.
Men til tross for denne kalde distansen får man sympati med karakterene i Helle Helles romaner, og kanskje er det det som gjør henne så god.
Karakterene blir menneskelige i de enkle beskrivelsene, som for eksempel i denne lille passasjen:
"Hver kveld lå hun i sengen og ramset opp alt det hun var takknemlig for.
Det var urimelig mye.
Christians arm var hard og glatt.
I flere år holdt hun vekten."
Det er høy meningstetthet, aldri overflødige detaljer.
Det interessante og mellommenneskelige ligger stort sett mellom linjene.
Faren med dette er at det kan bli for distansert, og det er tidvis tilfelle i denne romanen.
Det skjer lite på handlingsplan, selv om de to menneskene jo befinner seg i en dramatisk situasjon, blir romanen likevel stillestående og delvis uengasjerende.
Men romanen blir mer spennende når dramatikken intensiveres og fokuset beveger seg fra fortiden til å beskrive hva som utspiller seg der og da når de to blir mer og mer kalde, tørste, sultne og trøtte.
I forsøket på å få dekket disse primærbehovene oppstår det et fint bånd mellom de to.
Det mellommenneskelige skildres nært og tydelig, og her kommer Helles fortellestemme virkelig til sin rett.
| 1
|
703696
|
Siklende bytting
Historisk krim, svak på uhygge og spenning.
ANMELDELSE:
Ingebjørg Berg Holm gjør en ganske fin jobb i sin første roman.
Hun får fram litt om livet i det gamle bondesamfunnet.
Men det kommer så mange gode bøker, så jeg må være streng.
Det tar tid å lese romaner, og folk har dårlig tid.
Hurumlandet 1875:
Liket av en mann blir funnet på en lysning i skogen – tilsynelatende fredfull, med et mildt uttrykk i ansiktet.
Men bakhodet er knust og klærne gjennomtrukket av blod.
Lensmann Thomas Tinnvik blir kvalm.
Han finner ut at den døde er Lars Holte, en Gjest Bårdsen–aktig eventyrer som reiste til Canada for ti år siden.
Siden har ingen sett ham.
På Holte gård bor det også en bytting – et vanskapt trollbarn – som lensmannen blir veldig interessert i.
Problem nummer 1 med "Stjerner over, mørke under" er at en aldri føler spenningen over at en morder er på frifot.
Det kommer ikke flere mord.
Lensmannen og de andre er utenfor fare.
Byttingen blir heller aldri skremmende.
Det hadde hevet uhyggen om lensmannen selv trodde at trollene byttet ut menneskebarn med trollbarn.
Da kunne kanskje vi lesere også grøsset litt.
Problem nummer 2 er dårlig helt:
Lensmannen er en svak og vankelmodig barnerumpe, som er redd for blod.
Store deler av romanen er formet som et brev til lensmannens bror, om en jente de begge var glad i.
Men stoffet tar aldri fyr.
Det blir bare vemod og akk ja.
Handlingen beveger seg altfor sakte framover.
Lensmannen maler og maler på det samme stoffet.
Selv om boken er kort, var den seig å lese ferdig.
På den positive siden må det anføres at Berg Holm er en flink skribent:
"Kameratslige forkynnere gjør meg gjerne mistenksom, som om de gjemmer helvetet i lommen og når som helst kan røske det fram for å skremme meg."
Forfatteren får også stundom fram trolske stemninger:
"Lukten av tjernet er lukten av nøkkens våte hår."
| 0
|
703697
|
Herlig innsiktsfullt om arkitektur
Mari Hvattum har skrevet en inviterende bok om byggene som former oss.
ANMELDELSE:
Arkitektur er et intenst aktuelt tema.
Det viser alle avisdebattene både her i Bergen og i hovedstaden, ikke minst med tanke på det nye regjeringskvartalet som skal komme.
Likevel er det ikke enkelt å skrive om arkitektur, i hvert fall ikke når spørsmålet er hva dette fenomenet egentlig dreier seg om.
Nå er boken "Hva er arkitektur" ikke en debattbok – og den leverer heller ikke greie og ferdigtygde meninger om hva god arkitektur er eller skal være.
Den er faktisk kjemisk fri for slikt, og det skiller den fra mange av sine forgjengere.
Boken er snarere en samling av refleksjoner, gjort fra ulike synsvinkler, omkring spørsmålet om hva fenomenet arkitektur kan være.
Omsorg og overraskelse
Mari Hvattum, som til daglig er professor i arkitekturhistorie og arkitekturteori ved Arkitektur— og designhøgskolen i Oslo, starter med et kapittel med overskriften "Sykkelskur og katedraler".
Etter en kort og opplysende innledning går hun der igjennom fem ulike bygninger.
Først en boks i Oslo, som kun sto i Maridalsveien våren 2007, deretter en rønne i New Jersey fra 1977, som også for lengst er fjernet.
Så følger Le Corbusiers berømte "Villa Savoye" i Poissy i Frankrike fra 1930, etterfulgt av Charles Garniers Opera i Paris fra 1861–73.
Og til sist, og da er vi tilbake til 1502, Bramantes "Tempietto" i Roma.
Dette er mildt sagt et ganske ukonvensjonelt utvalg av bygninger.
Men det får frem noen aspekter ved fenomenet arkitektur som allerede den romerske arkitekturteoretikeren Vitruvius la frem ca. 50 år før vår tid.
For ham var arkitektur primært til for å lage samfunn, og i tillegg understreket han at bygninger alltid har en historie, en betydningshistorie.
Hva det innebærer, går klart frem av de fem eksemplene.
Men de får også frem noe mer, nemlig at god arkitektur "alltid henvender seg til kroppen så vel som øyet, og til erindringen så vel som intellektet.
Den oppfyller sin funksjon, men gjør og gir i tillegg mer enn det".
For den har både med omsorg og overraskelse å gjøre.
Hvattum behandler også "Arkitektvirket" , eksemplifisert ved en enebolig på Toten og operaen i Oslo.
Disse eksemplene gjør det klart at arkitekten, i motsetning til kunstneren, ikke arbeider alene, men at arkitektur "avhenger av så mye: av kontekst og tradisjon, lovgivning og konjunkturer, penger og politikk.
Og langt bak i årsakskjeden avhenger den av enkeltmenneskers visjoner, talenter og gjennomføringskraft.
Det er en uren kunst i ordets mest positive forstand, knyttet til samfunnet omkring på godt og vondt".
Uren kunstDette utdypes i kapitlet om "Arkitektutdannelsen".
Her går hun først gjennom de tre forstadiene for dagens arkitektutdannelse: akademitradisjonen, den polytekniske tradisjonen og Bauhaus.
Og hun viser hvordan man i dag har tatt i bruk det beste fra alle de tre tradisjonene med "den simulerte prosjekteringsprosessen som foregår i studio" som den sentrale.
Kapittelet oppsummeres med et sitat fra Peter Zumthor: " ... å praktisere arkitektur innebærer å stille seg selv spørsmål ...
Vi spør oss hva det var vi likte, den gangen, i det huset, eller i den byen, hva det var som gjorde inntrykk – og hvorfor?
Hvordan var rommet – stedet – komponert, hvordan så det ut, hvordan luktet det der, hvordan lød skrittene mine, hvordan klang stemmen min, hvordan kjentes gulvet under føttene mine, dørhåndtaket i hånden min, hvordan var lyset på fasaden, glansen på veggene?
Var det en følelse av trengsel eller vidde, av intimitet eller storhet?
... Arkitektur er alltid konkret materie".
Jordnært
I siste del av boken nøster Hvattum opp mange av de trådene hun så finurlig har lagt ut i teksten.
Her tar hun opp "Arkitekturhistorie og arkitekturteori", "Debatter om det byggede" på en slik måte at vi ser de fem eksemplene i første kapittel i et nytt perspektiv.
Det som imponerer meg mest med denne fremstillingen er at Hvattum makter å gi en oversikt over både ulike syn på arkitekturhistorien og forskjellige arkitekturteorier på en ytterst jordnær og forståelig måte – uten å banalisere dem.
Og hele tiden underbygges og illustreres teksten ved hjelp av relevante bygg, og eksempler fra litteratur og filmer.
For som et menneskeskapt fenomen lar ikke arkitektur seg "bestemme på bare én måte, så såpass flertydighet må vi nok leve med.
Kanskje denne flertydigheten er grunnen til at arkitektur ofte er bedre og mer presist skildret i skjønnlitteratur, maleri og film enn i faglitteraturen".
Istedenfor den ensidige påståelighet man ofte møter i slike bøker, får man her en åpen og raus holdning som gjør boken til et funn for alle dem som er opptatt av å tenke gjennom et så viktig fenomen som arkitektur.
| 1
|
703698
|
Rutinert Bosch-roman
Michael Connellys 15. roman om Harry Bosch er ute på norsk.
Helten er kanskje trett, men langt fra ferdig.
Anmeldelse:
Harry Bosch er en seiglivet, gammel purk.
Etter nesten et helt liv vassende rundt i de aller mørkeste sidene av Los Angeles er han fortsatt på jobb, på avsnittet som har ansvar for uløste forbrytelser, såkalte "cold cases".
Bosch får et skikkelig mysterium i fanget:
Nye analyser av blodspor fra en 25 år gammel kriminalsak viser at den antatte drapsmannen bare var åtte år gammel da forbrytelsen skjedde.
Det kan umulig stemme.
Samtidig får Bosch beskjed om at han er utpekt til å etterforske en mye ferskere hendelse.
Sønnen til bystyrerepresentant
Irving er funnet død under et hotellvindu i Beverly Hills.
Hvorfor har Irving bestemt at nettopp Bosch, som han ikke kan fordra, skal etterforske sønnens død?
Michael Connelly er en ringrev.
Den tidligere krim-reporteren i Los Angeles Times, som har mottatt den uhyre prestisjefulle Pulitzer-prisen for arbeidet sitt som journalist, har en minst like vellykket, og mye mer innbringende, karriere som krimforfatter.
Romanen er den 15. i rekken om Harry Bosch, og Connellys 24. totalt.
Bøkene om Bosch kan leses uavhengig av hverandre, men for dem som ikke har stiftet bekjentskap med Bosch tidligere, anbefaler jeg egentlig å begynne med begynnelsen, i "Det sorte ekko", fra 1992.
Dette er hardkokt detektiv-krim fra øverste hylle.
Harry Bosch er ur-politimannen, gift med jobben og med rikelig mental bagasje (fæl barndom, krigserfaring og skilsmisser) som gir dybde og fylde til personen Bosch.
Eks-reporteren Connelly har videre den store fordel at han er en av svært få fiksjonsforfattere som makter å tegne et realistisk bilde av journalister.
| 1
|
703699
|
Grillsesongen er sikret
Blir det stort sett grillpølser og sommerkoteletter når middagen skal tilberedes utendørs?
Her er masse inspirasjon til mer spennende retter.
Anmeldelse:
Hvis ikke denne boka gir deg lyst til å finne fram grillen, så vet ikke jeg.
Jan Ivar Nykvist, kokk og fire ganger norgesmester i grilling, forteller oss her alt vi trenger å vite for å komponere vellykkede måltider i hagen eller på terrassen.
Nykvist gir en grundig innføring i basisteknikkene, og har viet mye plass til de mest åpenbare klassikerne.
Vi får blant annet en glimrende oppskrift på hjemmelagede hamburgere (fram med kjøttkverna), og har mange gode serveringsforslag hvis man skulle få lyst til å variere litt.
Men det som hever boka opp i elitedivisjonen, er først og fremst alle de gode oppskriftene med råvarer som mange aldri ville funnet på å slenge på grillen.
Her får vi greie på hvordan man griller ølgratinerte østers, kongekrabbe, cæsarsalat, andelår, reinsdyr, lammeskank, pizza, ost, masse godt grønnsakstilbehør og mye, mye annet.
Et helt kapittel med grillede desserter er det også blitt plass til.
Grilling forbindes ofte med høy kjøttfaktor, men her er også rikelig med oppskrifter for både vegetarianere og pescetarianere.
Vi testet laks med peanøtter og grillet hjertesalat, hotte kyllingspyd med couscoussalat, sitrusbakte kyllinglår med selleri på tre måter, svinefilét i bacon, rødbetesalat med chevre, fantastiske burgere og fylte epler til dessert.
Alt gikk ned på høykant hos både store og små.
En ekstra bonus er det at hver eneste rett, også dessertene, er utstyrt med både vin— og øltips.
Så får vi heller se mellom fingrene med den sporadiske sesongforvirringen som eksempelvis gjør at ramsløk og kantareller plasseres i samme rett.
| 1
|
703703
|
Barneverdenen vi ikke vil se
Hvorfor er det så vanskelig å forstå at den frekke ungen med den utagerende atferden kan være et voldsoffer?
Inga Marthe Thorkildsen stiller spørsmålet med kraftig stemme:
Hvorfor snakker vi om barnas vanskelige atferd, når forklaringen er at de er seksuelt krenket, slått, forsømt, nektet kjærlighet og alminnelig omsorg?
Hvorfor nekter norske helsemyndigheter å ta konsekvensen av det vi vet:
At tusener av barn er ofre som trenger beskyttelse, ikke pasienter i behov av en diagnose?
Christoffer-saken rystet landet.
Thorkildsen beskriver følelsen av kollektiv svikt overfor den lille, mishandlete gutten som et nasjonalt traume.
Men i boken "Du ser det ikke før du tror det", viser hun også hvor mange christoffere vi har blant oss, og hvor lite systemet har lært av hans død.
Først når vi erkjenner hvor mange barn som blir mishandlet, vil vi være i stand til å se tegnene på at det er skadet barn vi har foran oss.
Forlaget presenterer boken som et kampskrift for barns rettigheter.
Motstanderne er tydelig definert:
Det er helsemyndighetene, først og fremst.
Etter Thorkildsens mening svikter de barna så grovt at det er snakk om brudd på menneskerettighetene.
Den tidligere barneministeren fra SV har arbeidet i nærmere 20 år med vold og seksuelle overgrep, og er nå knyttet til Forandringsfabrikken som spesialrådgiver for psykisk helse.
I boken langer hun ut mot Helsedirektoratet, som i sine retningslinjer for ADHD-diagnostisering totalt overser muligheten for at vold, omsorgssvikt eller seksuelle overgrep kan være årsaken til den avvikende atferden.
Hun viser til at retningslinjene ikke sier noe om å snakke alene med barnet, i trygge omgivelser, de rommer heller ingen advarsler til behandlere og de som skriver ut medisiner om ikke å forveksle traumer med vold.
Forklaringen finner hun i en vedvarende og sterk tabukultur.
Helsesøstre, leger og terapeuter tør ikke spørre barnet om det blir slått eller voldtatt, og heller ikke snakke med foreldrene om hva de gjør med barna.
Resultatet er en problemforflytning der vi behandler barna som problemet i stedet for å se inn i familielivet etter årsakene.
Mens Verdens helseorganisasjon definerer vold i nære relasjoner og seksuelle overgrep, voldtekt og omsorgssvikt som et av de største folkehelseproblemene i verden, blir hele feltet – etter Thorkildsens mening – forsømt av det norske Folkehelseinstituttet, av Helsedirektoratet og av Helse— og omsorgsdepartementet.
Resultatet er at vi har verdens høyeste forekomst av ADHD-diagnoser.
Fra å være en ubetydelig diagnose på 1980-tallet er den blitt den hyppigst stilte diagnosen i Norge.
Resultatet er at vi har sykeliggjorte barn, mens ingen leter etter omsorgssvikt og vold som utløsende årsaker til den problematiske atferden.
Som kampskrift flest, er også dette preget av ensidighet i utvalget av dokumentasjon.
De mange, og ofte litt usystematiske, referansene er ikke ment å gi noe fullstendig bilde av hva vi vet om atferdens sosiale årsaker.
Det er ikke noe uærlig i dette, men det kan være greit å vente med å trekke de helt bastante konklusjonene til den angrepne part er kommet til orde.
Diskusjonen er imidlertid så livsviktig – bokstavelig talt – at både direktoratet, departementet og Folkehelseinstituttet bør gjøre grundig rede for de manglene Thorkildsen påpeker.
Bokens form tyder på at målgruppen er lærere, helsesøstre, behandlere og alle som jevnlig møter barn som sliter, og som trenger å bli gjort oppmerksom på hva som kan skjule seg bak både den unaturlige stillheten og det irriterende bråket.
Språket er av og til levende, sterkt og medrivende, spesielt når hun skriver om enkeltskjebner, men også klønete og innviklet, antakelig en smitte fra de skriftlige kildene.
Ujevnheten svekker leseopplevelsen.
En annen svakhet er de mange referansene til egen innsikt og hva hun selv gjorde som stortingsrepresentant og statsråd.
Hun er riktig nok romslig også med ros av andre; Knut Storberget får behørig omtale for sin innsats mot familievold da han var justisminister, og hun lovpriser de såkalte BarnevernsProffene, unge med egne, tunge erfaringer som kjemper for et bedre system.
Hun er også raus med krediteringen av mange som har kjempet den samme kampen før, eller sammen med, henne.
Men boken ville blitt bedre om hun ikke var fullt så romslig med både den direkte og den mer indirekte selvrosen.
Det er også et paradoks at hun beskriver et problem som ser ut til å ha blitt mye større, til tross for alle lovendringer og tiltak som hun har bidratt til.
En mer systematisk og balansert oppbygget tekst ville gjort det lettere for leseren å vurdere om vi faktisk har et voksende problem, eller om det bare er snakk om en utvikling som ikke går raskt nok.
| 0
|
703704
|
Bare grøt
Det er all grunn til å bli skeptisk hvis du må i helsekostbutikken for å få tak i halvparten av ingrediensene.
Yogaentusiast, programleder og Masterchef-vinner Vibeke Klemetsen har valgt seg noe såpass folkelig som grøt når hun debuterer som kokebokforfatter.
Her får vi en hel del oppskrifter på tradisjonelle varianter som risgrøt, havregrøt, rømmegrøt og semulegrynsgrøt, ulike dessertgrøter og barnegrøter.
Spørsmålet er bare om man egentlig trenger en kokebok for å røre sammen havregryn, vann og salt, eller om det er like greit å følge anvisningene på pakkene av diverse gryn og grøtris.
Et kapittel er imidlertid satt av til såkalte sunne grøter, og det er først og fremst her man finner oppskrifter vi ikke har sett et utall andre steder.
Det viste seg da også raskt at dette var mat for ekstremt spesielt interesserte.
Chiagrøt med kokosflak og stevia smakte såpe og så ut som alien-innvoller, og de andre variantene jeg prøvde var ikke spesielt mye mer innbydende.
Det ser radikalt mye bedre ut på bildene i boka.
Hvis bare skal ha en bok om grøt i år, vil jeg på det varmeste anbefale boka til danske Lasse Skjønning Andersen, ikke denne.
| 0
|
703705
|
Supre supper
Finnes det noe bedre enn en varmende suppe på en kald vinterdag?
Søstrene Elisabeth og Jannike Isachsen leverer her et grundig oppslagsverk med alt du kan tenke deg av gode supperåd— og oppskrifter.
Her får vi klassiske norske oppskrifter på innherredsodd, bergensk fiskesuppe og bidos, internasjonale klassikere som mulligatawny, bouillabaisse, fransk løksuppe, gulasj, borsjtsj og tom kha gai, forrettsupper, dessertsupper, tursupper, kort sagt:
Alt du kan tenke deg.
Det aller meste er enkelt å lage.
Noe kan stå og putre hele dagen, andre ting er rene hurtigmaten.
Og de forklarer oss selvsagt hvordan vi koker den beste kraften.
Søstrene Isachsen har ikke vært spesielt langt inne i det eksperimentelle hjørnet, de presenterer først og fremst velprøvde retter som man vil kunne finne på mang en restaurantmeny.
Men det er jo en grunn til at disse rettene er blitt så populære, og forfatterne vet å formidle framgangsmåter som gjør at du kan få like gode resultater på hjemmebane.
Vi testet en helt nydelig, enkel nudelsuppe, "cowboysuppe" med bønner og pølser, samt en enkel, barnevennlig tomatsuppe.
Alt smakte kjempegodt, alt var veldig enkelt å lage.
Perfekt mat for kalde, mørke kvelder.
| 1
|
703707
|
Skeie sauser det til for oss
En mer lettfattelig guide til den viktige prikken over i-en på middagsbordet skal man lete lenge etter.
Vi har vel alle vært der.
Biffen ligger i grillpanna og godgjør seg.
Potetene i ovnen er ferdigbakte og vel så det.
Tilbehøret er behørig plassert utover bordet.
Vi har vin i glassene.
Det eneste som mangler er det som avgjør om dette blir et kulinarisk høydepunkt eller om vi skal sitte igjen med den litt for vanlige følelsen av at det var et eller annet som manglet.
Og for å unngå det siste, er det helt nødvendig at det ikke skal skjære seg med den hersens sausen.
Kanskje seifer vi og kjøper en kartong, eller enda verre, en pulverversjon.
Men frykt ikke, hjelpen er nær.
Den ser kanskje rent designmessig ut som en etterlevning fra 70-tallet, men la dere ikke forblinde av utseendet.
Dette er den mest fullstendige og smart inndelte guiden for en aspirerende sausekokk jeg har sett.
Geir Skeie er, som vi vet, ingen hvemsomhelst.
Han har vunnet Bocuse d'Or, og på hjemmebane gikk han til topps i "Kokkenes kamp" på TV2 i fjor, blant annet ved å briljere ved sausegrytene.
Vi er altså i trygge hender.
Boka er såpass pedagogisk lagt opp at selv de mest tungnemme vil kunne henge med.
Hver oppskrift er merket med vanskelighetsgrad på en skala fra 1 til 3, og fargerike skilleark viser om sausene passer til kjøtt, fisk, fjørfe, skalldyr, grønnsaker eller dessert.
Egne kapitler gjør rede for det vi trenger å kunne om grunnteknikker, smakstilsetninger og kraftkoking.
Skeie gir også nyttige tips i selve oppskriftene, han vet hva den jevne kokk ofte sliter med, og han supplerer med alternative ingredienser og framgangsmåter.
Oppskriftene er enkle å følge og resultatene blir bra.
Hva mer kan man ønske seg?
| 1
|
703708
|
Gitarrock fra New York
Bandnavnet er hentet fra Lou Reeds beskrivelse av musikken til Velvet Underground, og det er en god ting.
Pavement er et forbilde, og det er også bra.
Produsent John Agnello har jobbet med Sonic Youth, enda et pluss.
Gjengen fra Staten Island gir ut album nummer tre, og det er heller ikke ille.
Cymbals Eats Guitars byr på skurrende gitarrock, og snevet av glam på "Jackson" skaper en umiddelbar godfølelse.
Platens tema er derimot alvorlig nok; en venns død.
"I raise a toast to the rock 'n' roll ghost", synger Joseph D’Agostino på "XR".
Skål!
Utgis mandag.
Beste spor:
"Jackson", "XR", "Child bride", "Chambers".
| 1
|
703710
|
Young igjen
Husker du starten av 80-tallet, husker du også Paul Young med "Wherever I lay my hat (that's my home)", "Love of the common people", "Come back and stay" og "Everytime you go away".
Han toppet listene på nytt i 1991 med Zucchero-dutten "Senza unna donna", men de siste 20 årene har han bare gitt ut tre album.
Hva driver han så med?
Jo, synger texmex-låter i bandet Los Pacaminos.
Der har han med seg veteraner som har spilt med folk som Joe Jackson, Robbie Williams, Tom Jones og Chris Rea.
De ga ut et selvtitulert album i 2002 og følger nå opp.
Det smaker av tull og tøys, men moroa er smittsom.
Og jammen meg greier den gamle smørsangeren å komme opp med en fin ballade i "A letter to you".
Beste spor:
"A letter to you", "Our favorite things".
| 0
|
703711
|
50 år siden
1. oktober 1964 ga Johnny Cash (1932-2003) ut albumet "Bitter tears: Ballads of the American Indian".
Han trodde han hadde cherokee-røtter, og inspirert av dette tok han for seg behandlingen av amerikanske indianerne.
Senere viste det seg at avstamningen var engelsk, skotsk og irsk, men platen ble uansett flott.
Den åpnet med "As long as the grass shall grow", om brutte løfter.
Sangene er skrevet av Cash og samarbeidspartneren Peter La Farge.
Nå har et knippe artister spilt inn disse på nytt.
Gillian Welch og David Rawlings er de mest aktive, fulgt opp av Emmylou Harris, Steve Earle, Kris Kristofferson, Bill Miller, ekteparet Norman og Nancy Blake, Rhiannon Giddens og folk-duoen Milk Carton Kids.
Sammen har de laget en vakker versjon av en Cash' mest oversette plater.
Beste spor:
"Apache tears", "The ballad of Ira Hayes", "Drums".
| 1
|
703712
|
Riktig gjort
Med 17 symfonikere i ryggen er Elin Furubotns sjette plate blitt en myk opplevelse.
Det beste er likevel at hun ikke lar seg overskygge, men bruker gjengen fra Stavanger Symfoniorkester til å understreke stemningen.
Ikke minst løftes singlen "På bursdagen din" av Vamp-mykt fløytespill, selv om låten egentlig tigger etter et råere Karpe Diem-innslag – tekstens poeng.
Dette albumet er noe av det meste vellykkede en norsk artist har gjort sammen med symfonikere, også fordi hun skaper kontraster med det helt enkle som i lekne "Du ser så kule ut".
Elin Furubotn tok et langt steg framover med sitt forrige album, og hun går enda lenger.
"Ei jenta", "I det stille" og "Heilt nye vei" er fra tidligere album og kommer i fine versjoner her.
Resten er nytt stoff.
På tide med et skikkelig gjennombrudd?
Det skader i hvert fall ikke at hun fikk en sommerhit med Morten Abel-duetten "Så lett det kan ver".
Beste spor:
"På bursdagen din", "Eg fant min himmel", "Så lett det kan ver".
| 1
|
703713
|
Tar skjeen i den samme hånd
I 2009 kåret nettstedet Metacritic bandet Spoon til tiårets artister.
Det ble gjort på grunnlag av anmeldelser i større aviser, magasiner og på nettsteder.
Metacritics samler inn anmeldelser fra disse og regner ut gjennomsnittet på en skala som går til 100.
Spoon oppnådde et snitt på 85,3 for sine fire album mellom 2000 og 2009.
Det var band med et høyere snitt, men ikke med like mange utgivelser.
Dermed ble Spoon – overraskende nok – utropt til tiårets artister.Bandet svarte med å gi ut "Transference" året etter, med et anmeldersnitt på 80 av 100.
Deres laveste så langt, men ferske "They want my soul" ser ut til å krabbe opp til 82 på Metacritic.
Spoon ble dannet av vokalist og gitarist Britt Daniel og trommis Jim Eno i 1993.
De kom fra Austin — bandet The Alien Beats og tok sitt nye bandnavn etter en låt fra det tyske krautrock-bandet Can.
Siden ble Spoon forsterket med tre andre medlemmer.
De har hatt ett skifte siden forrige plate, med Alex Fischel inn på keyboard og gitar.
De øvrige to er bassist Rob Pope og keyboardist Eric Harvey.
På album nummer åtte har de dessuten hentet inn Joe Chicarelli og Dave Fridmann som medprodusenter.
Mens Chicarelli har jobbet med Frank Zappa, The Shins og Morrissey, kan Fridmann skilte med Mercury Rev, Flaming Lips og MGMT.
Pluss en hel haug andre i begges tilfeller.
I løpet av de fire årene som er gått siden "Transference", har medlemmene i Spoon vært opptatt med soloprosjekter.
Britt Daniel dannet bandet Divine Fits med Dan Boeckner fra Wolf Parade, og en stund spøkte det stygt for Spoon.
Betyr alt dette store endringer når de nå har funnet tilbake til hverandre igjen?
Nei, Spoon er seg selv.
De har gjort sine sidesprang i årenes løp, men har en kjerne de sirkler rundt upåvirket av listeplasseringer, bruk i tv-serier og opptredener på talkshow.
Spoon har spor av Elvis Costello, David Bowie, The Cure og Can, men er først og fremst seg selv.
Stilmessig har "They want my soul" mer til felles med "Ga ga ga ga ga" fra 2007 enn med lo fi-aktige "Transference".
Denne gang har vi et Spoon i frisk form.
Polert uten å være glatt, indierock uten å være utydelig.De åpner med Jim Enos skarpe trommeslag i det rytmesterke singlekuttet "Rent I pay", mens "Inside out" viser en mer melodiøs side.
Derfra og ut er det like bra.
Albumet teller ti sterke kutt, med en førsteklasses produksjon som glimter til i kutt som "Knock knock knock" og "New York kiss".
Og når Spoon først tar med en cover-versjon, er det av en sang Ann-Margret spilte inn i 1961 kalt "I just don't understand".
Beste spor:
"Inside out", "Rainy taxi", "They want my soul", "New York kiss".
| 1
|
703714
|
En reise i soulen
Reigning Sound har gått en lang vei siden garasjepønk-starten i 2001.
Med Greg Cartwright i spissen har bandet spilt inn sitt sjette album i Daptone-studioet i Brooklyn, noe som vanligvis betyr soul.
Og soul er det blitt, med Stax-preg og rocka r&b.
"Starting new" kunne tilhørt Van Morrison.
Det kunne "My my" også, i et Stones/Animals-øyeblikk.
Spøkelsene til Sam Cooke og Otis Redding dukker opp i “I’m trying (to be the man you need)”.
Cartwright har stemmen, energien og låtskriverevnen som skal til for å takle sammenligningene.
Beste spor:
"North Cackalacky girl", "Never coming home", "Falling rain", "My my", "Starting new".
| 1
|
703716
|
Finsk mørke
En stemme og en gitar.
Du trenger ikke mer.
Vel, det skader ikke med en uvanlig bakgrunn.
Mirel Wagner ble født i Etiopia og vokste opp i Espoo i Finland.
Etternavnet har hun fra en tysk oldefar.
Debuten kom i 2011.
Nå er hun 23, og album nummer to er skrevet i en øde hytte i Nord-Finland og spilt inn med Sasu Ripatti alias Vladislav Delay som produsent.
Han har puttet inn et par ekstra instrumenter, som en elektrisk gitar på bluesdystre "Dirt", en bortgjemt cello på mørke "Ellipsis" og et varsomt piano på vuggevisevalsen "Goodnight".
PJ Harveys "White chalk"-album og Nick Caves morderballader er mulige sammenlikninger, mens "What love looks like" er noe Cohen kunne spilt inn på 60-tallet.
Beste spor:
"In my father's house", "What love looks like", "Goodnight".
| 1
|
703717
|
Han gjør countryen kul og rocken rå
Skal du spille rock, er det ingen ulempe å være kul.
Jack White er nettopp det.
Kul.
Han kommer fra byen der selv de sterkeste kan bukke under.
Detroit i Michigan, US of A. Jack White har overlevd og vel så det.
I de gylne årene før Quart-festivalen rullet over på ryggen og døde med et par stygge krampetrekninger, var hans opptreden der med ekskona Meg i duoen White Stripes blant de mest minneverdige øyeblikkene.
To små mennesker på en diger scene og rå musikk som senket sørlandssommeren.
Han ble ikke noe dårligere da han gikk over i The Raconteurs og The Dead Weather, og solodebuten "Blunderbluss" var blant de beste platene i 2012.
Jack White er fyren som Neil Young, Bob Dylan og The Rolling Stones ringer når de vil ha noe ungt og sprekt med på laget.
Snart 39 år gammel er han riktignok ingen ungfole lenger, og musikken han dyrker, er gammel.
Rock, folk, country og blues, gjerne med røtter til mellomkrigstiden.
Han nærmer seg dette med energien til en som ble født samme år som Sex Pistols ble dannet.
White åpner med orgel på bluesrockende "Three women", bygd på en Blind Willie McTell-sang fra 1928.
Refrenget er blitt til "lordy lord".
Noen som husker "Worried life blues"?
På tittelkuttet "Lazaretto" tar han med seg gitaren ut i krigen ledsaget av en skadeskudd bass, og møter en fele.
Den tar oss videre i "Temporary ground", en countryduett med Lillie Mae Rische.
Så strammer det seg til i "Would you fight for my love?", før låten skifter retning både to og tre ganger.
Lydleken fortsetter på instrumentale "High ball stepper".
Ifølge White er noen av sangene inspirert av noveller og skuespill han skrev som 19-åring, gjenfunnet på loftet.
Om du skal tro på det, er ikke godt å vite.
Han hevdet i årevis at Meg var søsteren.
You drink water, I drink gasoline
One of us is happy,
one of us is mean
synger han i friske "Just one drink".
Deretter nærmer han seg gamle Cat Stevens i pianodominerte "Alone in my home", før steelgitaren kommer i countryballaden "Entitlement".
En sang som kan nynnes på vei hjem etter at bartenderen har sendt deg ut i regnet midt på natten.
"That black bat licorice" smaker av White Stripes, mens søkende "I think I found the culprit" hentes inn av refrenget.
Avslutningen "Want and Able", i duett med seg selv, kunne vært sunget på Grand Ole Opry i 1935, om enn ikke like skakt.Et album med opp— og nedturer, men så absolutt Jack White.
Beste spor:
"Three women", "Temporary ground", "Just one drink", "Alone in my home", "Entitlement".
| 1
|
703718
|
Pop med glam og glitter
Marc Almond toppet listene med "Tainted love" i 1981, i synthpop-duoen Soft Cell med David Ball.
Som soloartist har suksessen vært mer avmålt.
Det forhindrer ikke at det er deilig å høre 56-åringen igjen.
Southport-sangeren med den store crooner-stemmen ga i fjor ut to vinyl-ep-er.
Nå er disse samlet på et album sammen med to nye kutt og to remikser.
Bidragsytere er Jarvis Cocker (Pulp), Carl Barat (Libertines), Danielz (T.Rextasy) og Bowie-produsent Tony Visconti.
Pop kledd i glam og glitter, med en sår nerve.
Beste spor:
"Burn bright", "Tasmanian tiger", "Worship me now", "Death of a dandy".
| 1
|
703719
|
Mye mykere
Under ledelse av Peter Silverman ga Brooklyn-trioen The Antlers i 2009 ut "Hospice", et gripende konseptalbum om død og kjærlighet.
De to foregående plate var soloprosjekter for Silverman, mens "Burst apart" var en fin oppfølger til "Hospice".
Album nummer fem åpner vakkert med "Palace".
Silverman har en lys, nesten skjør stemme, mens musikken ligger mykt bak med blåsere og tangenter.
Nesten for mykt denne gang, men det hadde vel vært i drøyeste laget om Silverman hver gang skrev sanger som gjorde vondt.
Dette er derimot blitt den Antlers-platen det er mulig å nyte en doven solskinnsdag.
Noe i retning av et egenrådig, saktegående barn av Van Morrison og Prefab Sprout.
Beste spor:
"Palace", "Revisited", "Parade", "Surrender", "Refuge".
| 1
|
703720
|
Kjenner sin sjanger
First Aid Kit fortsetter der de slapp på "The lion's roar" i 2012.
De svenske søstrene Klara og Johanna Söderberg har lagt sin elsk på tidløs americana, ledsaget av produsent Mike Mogis (Bright Eyes).
Omaha symfoniorkester bidrar også, med arrangementer av Nate Walcott (Bright Eyes, Broken Bells, Rilo Kiley).
Søstrene er nå begge kommet i 20-årene og velger å gjøre innholdet i tekstene mer personlige på plate nummer tre.
Lengsel, ensomhet og melankoli er røde tråder.
Musikalsk har de nærmest perfeksjonert den harmoniske countryballaden, og den ene sangen er omtrent like god som den andre her.
Den eneste svakheten er mangelen på variasjon, så "Heaven knows" kommer som et frisk pust mot slutten.
Beste spor:
"My silver lining", "Stay gold", "Cedar Lane", "Shattered & hollow", "Waitress".
| 1
|
703722
|
Om kjærlighetens bitre slutt
For første gang knyttet Mary Gauthier seg fullt og helt til en annen.
Det gikk galt.
I sorgen etterpå kom sangene.
Selv om hun tvinger seg til å løfte hodet, er ikke åpningen "When a woman goes cold" akkurat noen gladlåt.
Ikke resten av de åtte kuttene heller.
52-åringens livshistorie handler om bortadoptering, rømming, rusmisbruk og fengsel.
Hun skrev sin første sang som 35-åring og har siden skildret livet sitt.
Sist, på "The foundling", fortalte hun om moren som avviste forsøket på kontakt.
På album nummer sju handler det om kjærlighetens bitre slutt.
**Utgis mandag**
9 . juni.
Beste spor:
"False from true", "Oh soul", "How you learn to live alone".
| 1
|
703725
|
Solodebut med en svenske bak rattet
Skal du lage en liste over de tøffeste kvinnestemmene i rocken, kan du velge mellom navn som Patti Smith, Neko Case, Liz Phair, Pat Benetar, Suzi Quatro, Exene Cervenka, Grace Slick, Kim Deal, Debbie Harry, Janis Joplin, Joan Jett, Jenny Lewis, Karen O, Kim Gordon, PJ Harvey og Cat Power.
Greie valg alle sammen og ikke noe dårligere enn mannlige kolleger.
Bare ikke glem Chrissie Hynde.
Det er lenge å vente til man blir 62 år før man gir ut et soloalbum, men Hynde har hatt det bra innenfor rammen av The Pretenders som vokalist, gitarist, låtskriver og ubestridt sjef.
I løpet av årene har de solgt rundt 25 millioner album.
Amerikanske Hynde dro til i London i 1973.
Der jobbet hun i "NME" og i klesbutikken til Malcolm McLaren og Vivienne Westwood – der Sex Pistols oppsto.
Selv var hun innom tidlige utgaver av The Clash og The Damned, før new wave-bandet The Pretenders.
Nå har hun dratt til platestudioet Ingrid i Stockholm, der Björn Yttling fra den svenske trioen Peter, Bjorn and John har vært produsent, medlåtskriver og gitarist.
Målet har vært å skape kraftpop man kan danse til:
Abba møter John Lennon.
"Dark sunglasses" kom som en forsmak på albumet:
How good it tasted
inside the ruling classes
your dark sunglasses
Tøff låt og et angrep på det engelske klassesystemet.
Med andre ord er alt som det skal.
Resten av platen er også solid, inkludert den melodiøse åpningen "You or no one" og "In a miracle", der flammen skrus opp og ned.
Et par celebre gjester er med.
På den saktebrennende rockeren "Down the wrong way" trakteres gitaren av Neil Young – visstnok første gang han har lagt på gitar på en annens låt i etterkant.
Like kuriøst er det at tennislegenden John McEnroe er gitarist på "A plan too far", visstnok fordi Hynde ønsket å imponere tenniselskende Yttling ved å trekke inn sin venn.
Gitarspillet slår gnister, så Hynde visste hva hun gjorde.
McEnore er en av de få ikke-svensker om bord, og Hynde kaller platen mer av et samarbeid enn Pretenders-platene noen gang har vært.
Sistekuttet "Adding the blue" refererer til S. Clay Wilson, undergrunnstegneren bak den hemningsløse 60-tallsserien "Checkered demon".
Bare Hynde kunne lagd en vakker vise om noe sånt.
Solodebuten viser ikke noen nye sider av henne, men hva gjør vel det?
Hun var tøff i 1978, og hun er tøff nå.
Utgis mandag.
Beste spor:
"You or no one", "Dark sunglasses", "Down the wrong way", "In a miracle", "Adding the blue".
| 1
|
703726
|
Fortsatt smerte, men med lykkepiller
The Pains Of Being Pure At Heart startet hjemmesnekret på det selvtitulerte debutalbumet.
Deretter flekset de fuzzpedalen og tok store fakter i bruk på oppfølgeren, før de nå lander i indiepop-land.
Album nummer tre er ikke nødvendigvis bedre enn forgjengerne, men bandet til Kip Berman lykkes med stilskiftet.
Han har valgt å ta et solid skritt tilbake fra forrige albums massive preg.
Nå vil han lyde lysere og lettere, selv om temaene kan være dystre.
Sangene sirkulerer rundt ensomhet, med frihet og frykt gående hånd i hånd.
Berman er blitt eldre og ser livet fra nye sider, som i "Beautiful you":
Tell me that
we're still so young
But you’re wrong, so wrong
Selv når den evige kjærligheten erklæres, som i fine "Until the sun explodes", er rammen et sykehus.
Albumet åpner akustisk og kort med "Art smock", før "Simple and sure" setter tonen.
Forrige album var preget av et lydbilde lånt fra den svulstige delen av 90-tallet.
Denne gang leker Berman med den elegante delen 80-tallet.
Der gitarlyden sist var hentet fra Smashing Pumpkins, er The Smiths godt representert nå.
Mer pop, mindre gitarvegg.
Produsent er Andy Savours (My Bloody Valentine, Patrick Wolf).
Brooklyn-bandet har en skiftende besetning sentrert rundt Berman, og tre medlemmer er erstattet siden sist.
Gitarist Chris Hochheim forsvant kort etter forrige plate.
Bassist og originalmedlem Alex Naidus er borte.
Keyboardist og vokalist Peggy Wang sa farvel tidligere i år.
Hun oppveies delvis av innhoppet til Jen Goma fra A Sunny Day in Glasgow.Goma overtar hovedvokalen på "Kelly" og "Life after life".
Førstnevnte sang høres ut som en blanding av Blondie og Saint Etienne, mens "Life after life" er solskinnspop.
Behagelige Belle & Sebastian-blåsere ligger i bakgrunnen, i regi av Kelly Pratt (Beirut, David Byrne).
På vakre "Massokissed" har Berman vært ute etter det gamle lydbildet til Aztec Camera, mens "Eurydice" dyrker det House of Love gjorde i starten.
Underveis på platen finner du også spor av Cures mer lettlivede øyeblikk og Prefab Sprouts myke melodier.
Berman kjenner pophistorien og vet hva han er ute etter.
Han finner ikke opp kruttet, men han er en mester i å bruke det.
Dette er kanskje ikke den platen fansen har ventet på, i hvert fall ikke hvis de misliker den alternative delen av britisk 80-tall.
På den annen side er det ikke noe å veien for elske alle sider ved Pains Of Being Pure At Heart.
Beste spor:
"Kelly", "Eurydice", "Masokissed", "Life after life", "The asp in my chest".
| 1
|
703727
|
Svelger en pop-pille
Pete Molinari kan trekke slektstråder til Egypt, Malta og Italia, men er født og oppvokst i Chatham i engelske Kent.
I tillegg har han tilbrakt et par år i USA for å følge i mestrenes fotspor.
I Molinaris tilfelle betyr dette forbilder som Woody Guthrie, Phil Ochs, Bob Dylan, Hank Williams og Leadbelly.
Han debuterte i 2006 med "Walking off the map".
På sitt fjerde album tøyer han grensene mot pop og besøkes av travle Dan Auerbach (Black Keys) og erfarne Barrie Cadogan.
Sistnevnte har turnert med Primal Scream, og åpningskuttet "Hang my head in shame" høres ikke helt fremmed ut i den sammenheng.
"Evangeline" har drypp av Kinks, og vakre "What I am I am" lyder som en krysning av Everly Brothers og George Harrison.
En plate som varsler at sommeren banker på døra.
Beste spor:
"I got it all indeed", "What I am I am", "Dear Marie", "Mighty son of Abraham".
| 1
|
703728
|
Viderefører outlaw-arven
Waylon Jennings døde i 2002, og Kris Kristofferson er snart 78 år.
Da er det godt med en ny kar til å videreføre outlaw-arven.
Sturgill Simpson fra Kentucky er for så vidt ingen ungfole, men etter noen år i bluegrass-bandet Sunday Valley debuterte han som soloartist i fjor.
På plate nummer to åpner han på Kristofferson-vis i "Turtles all the way down", mens "Living the dream" kunne tilhørt Jennings.
"Long white line" er en lånt truckdriver-låt à la Merle Haggard, og han tolker When In Romes new wave-hit "The promise" på samme vis som Johnny Cash ville gjort mot slutten.
Beste spor:
"Turtles all the way down", "Living the dream", "Voices".
| 1
|
703729
|
Råtten lyd, men fine sanger
Neil Young har besøkt hovedkvarteret til Jack White i Nashville, der White har restaurert en innspillingsboks fra 1947.
Young har spilt inn 11 coverlåter i denne i anledning Record Store Day, som Bob Dylans "Girl from the North Country" og Gordon Lightfoots "Early morning rain".
Flotte sanger begge to, uten at Young tilfører så mye annet enn elendig lyd.
Det er også mye som faller flatt til bakken, som Willie Nelsons "On the road again" og Bruce Springsteens "My hometown".
Du må være en temmelig stor fan for å elske disse.
Likevel er det noe med den såre stemmen som passer inn i en Voice-O-Graph.
Og til gripende sanger som Phil Ochs' "Changes" og Bert Jansch' "Needle of death".
Beste spor:
"Changes", "Needle of death", "I wonder if I care as much".
| 0
|
703731
|
30 harde år i boogie-rockens tjeneste
Historien om Backstreet Girls er historien om krangling og skrotede album, men også om evnen til å holde et band flytende.
Nye medlemmer har føyd seg fint inn i rekkene, mens gitarist Petter Baarli er den som sørger for kontinuiteten.
De er rock på godt og vondt – aller mest på godt.
You can't stop this band
coming to yer town
You can't stop this planet
from spinning at it's sound
synger Bjørn Müller på "Walking uptown", etter et Baarli-riff og en Dan Thunderbird-bass som likner en hurtigutgave av Stranglers' "Peaches".
Senere i låten leker de seg med andre elementer som vekker minner.
På "Train to hell" er det Martin H-son som får vist seg fram, svensken som overtok etter Bjørn Terje Baarlis 22 år bak trommene.Backstreet Girls handler om å ta vare på rocken.
Medlemmene har forbilder som Chuck Berry, AC/DC, Sex Pistols og Ramones, og de har holdt fast ved dem.
Bare hør Berry-introen til "I'm doing awrite".
Dette er ikke bandet som går i nye retninger, tar lange omveier, saktner farten eller setter seg ned.
Selv med 30 år på baken som band, er riffene raske og takten intakt.
Rus, jenter og et liv som ikke er så lett.
Det er mye dette tekstene handler om, og det er ikke alle band som kunne sluppet fra tekstlinjer som "Honk honk/outta my way/what a day".
I Backstreet Girls' verden funker det likevel.
De er tut og kjør og klø deg hvis det klør.
Og det er da herlig med tekster som den vi finner i "Paranoid blonde"?
Couldn't say where
she's coming from
I just got attacked
by a paranoid blonde
Petter Baarli ga tidligere i år ut sitt første soloalbum, men det har ikke gått ut over bandet.
Han har skrevet åtte av albumets ti kutt sammen med vokalist Bjørn Müller, i tillegg til å lage to på egenhånd.
Avslutningen "Backstreet island" er det ene av disse, en låt som høres ut som en fuktig fest sammen med Ian Hunter og Johnny Rotten.
Den markerer at toktet er over for denne gang.
Nå vender de tilbake til øya si:
We've done them all
and
we did our best
But now it's time to
get some rest
La oss håpe de kommer tilbake.
Vi trenger en gjeng som holder den fillete fanen høyt.
Beste spor:
"Walking uptown", "Paranoid blonde", "I'm doing awrite", "Backstreet island".
| 1
|
703732
|
Variert og vakkert
Ray LaMontagne sluttet jobben og begynte som visesanger etter å ha hørt Stephen Stills.
Han debuterte 31 år gammel med "Trouble" (2004) og har så langt vært en jordnær folk-fyr.
På album nummer fem sprer han derimot vingene og svever opp mot en fargesprakende himmel i åpningskuttet "Lavender".
Vi snakker om psykedelisk pop av den typen Pink Floyd, Beatles, Byrds og Rolling Stones var innom på 60-tallet.
Cowboyhatten, det kortklipte skjegget og sansen for refrenger er likevel i god behold, og han gir oss praktfull visepop i "Ojai".
Variert og vakkert det hele.
Beste spor:
"Lavender", "Supernova", "Ojai", "Drive-in movies".
| 1
|
703734
|
Mann for sin hatt
Noen kler å bli gamle.
Rodney Crowell vil kanskje aldri skrive noe like flott som "'Til I gain control again" igjen, men som vokalist er 63-åringen fra Texas vel så god som før.
Han har fått det tidløse preget til forbildene Guy Clark og Townes Van Zandt.
Etter fjorårets Grammy-belønnede samarbeid med Emmylou Harris, er han tilbake med et knippe sanger han har jobbet på de siste årene.
Det spenner fra countryrock og dansbar zydeco til akustiske ballader.
I "The long journey home" og i "The Flyboy & the Kid" låner han en god bit av Bob Dylan.
Flotte sanger begge to, men avslutningen "Oh what a beautiful world" er den som virkelig fortjener en innlemmelse i Crowells viseskatt.
Beste spor:
"The long journey home", "Fever on the Bayou", "God I'm missing you", "I wouldn't be me without you", "The Flyboy & the Kid", "Oh what a beautiful world".
| 1
|
703736
|
Blått Nashville-piano
Eden Brent har noen bluespriser bak seg, og her utvider hun med gospel, soul, country og r&b.
En slags sørstats-americana, om du vil.
Kanadiske Colin Linden er produsent.
Han har jobbet med Bob Dylan, og "Panther burn" høres ut som en mellomting mellom Dylan og Randy Newman.
Andre steder hører du spor av New Orleans, The Band, honky tonk og Joan Armatrading.
Opprinnelig var det boogie-woogie som satte pianisten Brent på kartet, men det er ikke noe nytt at 48-åringen fra Mississippi trekker inn ulike ting.
En intim plate med en overvekt av såre tekster.
Beste spor:
"Jigsaw heart", "The last time", "Panther burn", "Valentine".
| 1
|
703737
|
Drømmen om en bedre verden
Conor Mullen Oberst var 13 år da han ga ut kassetten "Water" med "You should be in Sweden" som åpningskutt.
Broren Justin finansierte opplaget på 300 og kalte plateselskapet for Lumberjack.
I dag er dette blitt til Saddle Creek.
Oberst har vært involvert i en rekke band med skiftende besetning.
Nå har han stokket rundt igjen.
Blant gamle og nye venner finner vi bassist Macey Taylor, multiinstrumentalist Blake Mills og de svenske søstrene Johanna og Klara Söderberg fra First Aid Kit.Produsent er Jonathan Wilson, som i likhet med Oberst spiller på årets Øya-festival.
Wilson leier et hus av Oberst i Echo Park i Los Angeles, og de første opptakene ble gjort der.
Resten ble spilt inn i Omaha og i Nashville.
Dermed tok prosessen et helt år.
Temamessig bindes platen av sanger om anger, ensomhet, savn, oppbrudd og lengsel.
Det akustiske preget står i kontrast til to av hans pågående band; Desaparecidos preget av pønk og det forrige elektonisk-flørtende album fra Bright Eyes.
Nå vender han tilbake til utgangspunktet, til det som gjorde at han ble kalt den nye Dylan.
Han har samtidig beveget seg ut av denne skyggen, i kraft av alt han har gjort.
34 år gammel er Conor Oberst en artist med en lang karriere bak seg.
Han åpner med kassegitar i "Time forgot".
Bass, litt elektronikk og koring kommer.
Trommer.
Det går fra en nølende åpning til en sterk melodi.
En låt som kan være nok til å redde et album, men Oberst har så vidt begynt."Zigzagging toward the light" ender i vrengt gitarlyd, før "Hundred of ways" har spor av både Dylan, Cash og karibisk musikk.
"Artifact #1" er en akustisk vise med någe attåt.
"Lonely at the top" er både neddempet og vakker, med en tekst typisk for platen:
Freedom's the opposite of love
you never keep it
through the paranoia
"Enola Gay", navnet på flyet som bombet Hiroshima, er friskere i takten.
Saktegående "Double life" handler om et bedre liv på den andre siden av broa, mens "Kick" er det nærmeste du kommer lettbent pop her.
Fine sanger alle som én, men først nå er vi framme ved platens beste del.
"Night at the lake unknown" er en nydelig vise à la 1970.
"You are your mother's child" er en søt sang til et barn.
"Governer's ball" og "Desert island questionnaire" er kledd i en tykkere drakt enn resten, inkludert blåsere og sterk koring.
Deretter glir vi over i den varsomme avslutningen "Common knowledge".
Beste spor:
"Time forgot", "Artifact #1", "Night at the lake unknown", "Governer's ball", "Desert island questionnaire"
| 1
|
703741
|
Sprekt comeback
Roddy Frame er blitt 50 år, og i fjor var det 30 år siden han og Aztec Camera ga ut banebrytende " High land, hard rain".
Skotten har nylig turnet med sangene derfra, men samtidig er han tilbake med sitt første soloalbum på åtte år.
Frame åpner overraskende friskt med deilig solskinnspop i "White pony", "Postcard" og "Into the sun".
Så blir han ettertenksom og stille på "Rear view mirror", uten at svekker platen.
Resten er heller ikke dårlig.
Et sterkt comeback fra en aldrende artist som leverte sitt mesterverk som 19-åring.
Beste spor:
"White pony", "Postcard", "Into the sun", "Forty days of rain", "From a train".
| 1
|
703742
|
En bedre morsdag kan ingen ønske seg
Søndag 11. mai er det morsdag i USA.
Hva passer bedre for en artist samme uke enn å gi ut en plate sammen med mammaen sin?
Ben Harper ble født i California i 1969 med en afrikansk/indiansk-far og en jødisk mor.
Foreldrene skilte seg, og han vokste opp med moren Ellen.
I besteforeldrenes senter for folkemusikk lærte han seg å spille, blant folk som Ry Cooder, Taj Mahal og David Lindley.
Dette er hans 12. studioalbum.
Fjorårets "Get up!" sammen med Charlie Musselwhite resulterte i en Grammy for beste bluesalbum.Denne gang gir han seg den akustiske folk-musikken i vold, i et likeverdig samarbeid med moren.
Ben har skrevet seks av de ti låtene, moren resten.
De åpner med "A house is a home", en sang som kunne vært hentet rett ut av country-katalogen til Neil Young.
Ben synger, mamma Ellen korer.
Stemmene glir vakkert over i hverandre.
Går det bra hvis de bytter roller?
Det gjør det.
"City of dreams" er en nydelig vise der Ellen Harper synger om hva som er gått tapt:
Landmarks lost to parking lots
in the city I called home
Joni Mitchell var innom det samme i "Big yellow taxi" for 44 år siden, men noen tema eldes ikke.
Sanger om kjærlighet går heller aldri av moten, og "Born to love you" er et vakkert eksemplar av sorten:
They say we're all born into sin
That's a hard way to begin
But
I was born to love you
Julen er også et vanlig tema, selv om "Heavyhearted world" har en uvanlig åpning:
It's Christmas morning
in the psych ward
There’s a flight risk today
so a nurse guards the door
Sangen er blant høydepunktene, og det er noe med Ellen Harpers koring som bringer tankene hen på Emmylou Harris.
I "Farmer's daughter" overtar hun førersetet, i en sang om bankene som nå robber oss.
Det er deilig med en banjo som høres hjemme ut, og ikke som et slitsomt trendgrep.
"Memories of gold" er en vise av den typen det hadde vært hyggelig om Dylan ville lage igjen.
"Altar of love" er en sår sang om skilsmisse, mens "Break your heart" handler om å våge den usikre kjærligheten på nytt.
"Learn it all again" er fra The Band-skolen, før albumet rundes av med majestetiske "How could we not believe".
En stor slutt på en stor plate.
Beste spor:
"A house is a home", "City of dreams", "Heavyhearted world", "Memories of gold", "Altar of love", "How could we not believe".
| 1
|
703743
|
Glamgøy fra Vancouver
For fem år siden var Pink Mountaintops i kveldsstemning på fine "Outside love".
Nå har dugnadsgjengen til Stephen McBean, inkludert J. Mascis, våknet til en ny dag.
Mens gitarene vrenges, trommene ramler av sted og en skitten saksofon dukker opp i ny og ne, trekkes det tråder til Clash og Ian Hunter, til David Bowie og Dinosaur Jr, til Iggy Pop og Bob Dylan.
Ikke det at låtene er noen kopi, men ekkoet er der.
Dette er musikk som innbyr til å se hvor mye høyttalerne tåler.
Eller naboene.
Dette er musikk som øker livsgleden.
I hvert fall hvis du har et eget sted i hjertet for glamrock.
Et par svakere kutt tilgis lett.
Vancouver-gutten McBean spiller også i Black Mountain.
Beste spor:
"Through all the worry", "Sell your soul", "Sixteen", "New teenage mutation".
| 1
|
703744
|
60-tallsskurring
Kommer du fra Minneapolis i Minnesota, er sjansene brukbare for norsk avstamning.
Gitarist Ian Nygaard høres i hvert fall ut som om han har røtter på denne siden av Atlanteren.
Sammen med vokalist Jordan Gatesmith, bassist Max Petrek og trommis Rory MacMurdo utgjør han kvartetten Howler.
De debuterte i 2012 med "America give up".
På album nummer to har de hatt et ønske om å nærme seg 60-tallsrocken a la Yardbirds, Del Shannon og Rolling Stones' mer psykedeliske periode.
Samtidig har de ikke gitt slipp på sitt slektskap med Replacements og Ramones, bare hør den kjappe surfpønken i "Drip".
Ti kutt gjøres unna på 27 minutter, så du rekker ikke å kjede deg.
Deilig sommerrock.
Beste spor:
"Drip", "Don't wanna", "In the red", "Here’s the itch that creeps through my skull", "Indictment".
| 1
|
703745
|
Mørke tider
Om Sverige har et riksband, heter det Kent.
På album nummer 11 bekymrer de seg over oppløsningen av det svenske folkhemmet.
Jocke Berg har vel aldri vært noen lystig fyr, men nå farges musikken sterkere av budskapet.
Her finner du ikke mange friske fraspark, selv om koringen på "Allt har sin tid" hever seg fra det depressive.
Ikke dermed sagt at dette er en grå plate.
Når du er i stand til å lage refreng som i "Innan himlan faller ner", blir det bra uansett.
Eskilstuna-bandet mangler denne gang mye av det umiddelbart fengende, men sangene vokser seg sterke.
Innpakningen er grei nok, med samme elektroniske, massive rock som de siste årene – med en Beatles-flørt i "Den andra siden".
Beste spor:
"La belle epoque", "Innan himlan faller ner", "Godhet", "Simmaren".
| 1
|
703747
|
Stockholm brenner
I 1977 hadde jeg Magnus Ugglas "Va ska man ta livet av sig för när man ändå inte får höra snacket efteråt" på tung rotasjon.
Var du ung i 2000, var det vanskelig å overse Håkan Hellströms "Känn ingen sorg för mig Göteborg".
I Robert Hurula Pettersson har svenskene en ny mann med lang albumtittel og fingeren på den unge, bankende rockepulsen.
Han er fra Umeå, er bosatt Stockholm og har spilt pønk i Masshysteri.
Hurula blander energien derfra med refrengsterk rock.
Dette er kampvillige ut-på-byen-låter du skriker ut i hese kor eller i ensom trass.
Stockholm brenner!
Beste spor:
"Allt skal försvinna", "22", "Skjut mig", "Stockholm brinner".
| 1
|
703748
|
Vakkert og varsomt
Indiemusikken fra New Zealand har hatt en tendens til å være 60-tallsbasert gitarpop, ikke minst på grunn av plateselskapet Flying Nun.
Hollie Fullbrook fra Auckland tilhører en annen leir.
Ikke det at hun styrer unna 60-tallet, men hun er mer Nick Drake og Donovan enn Velvet Underground og Byrds.
Sangene smyger seg sakte, nesten nølende, av sted.
Stemningen er drømmende, selv om det hele har en forankring i jordnær folk-blues.
På debuten "Some were meant for sea" (2011) besto Tiny Ruins bare av Fullbrook.
Nå har hun fått følge av bassist Cass Basil og trommis Alexander Freer.
Det har ikke ført til noen økning av støynivået, men gir henne en fyldigere ramme.
Forsiktig bruk av orgel og strykere får også plass.
Beste spor:
"Carriages", "Straw into gold", "Jamie Blue", "White sheet lightning".
| 1
|
703749
|
Ulykkelig
Navnet bedrar.
Lykke
Li har langt fra lagd noen lykkelig plate, men tvert imot en som drypper av oppbruddets sviende tårer.
Det stopper ikke stemmekraften, men hun bruker den med beherskelse.
Fra den akustiske gitaråpningen i "I never learn" og til sistekuttet "Sleeping alone" går det en rød tråd av tapt kjærlighet, slik låttitlene forteller.
28 år gamle Li Lykke Timotej Svensson Zachrisson fra Ystad i Skåne er framme ved album nummer tre, og Björn Yttling fra Peter Bjorn and John har hengt med som produsent hele veien.
Etter en god første halvdel av platen, blir siste del enda bedre.
Som gospelkoringen i "Heart of steel".
Beste spor:
"I never learn", "Just like a dream", "Love me like I'm not made of stone", "Never gonna love again", "Heart of steel".
| 1
|
703750
|
Gullstrupe
Tore Meberg er kanskje landets best bevarte pophemmelighet.
Stavangerartisten har vært med i Empty Lives, The Love Revolt og Czechoslovakia, før han i fjor solodebuterte med albumet "Novachords".
Han har en praktfull crooner-stemme, som han denne gang tøyer enda lenger.
Folk som Håvard Rosenberg, Eirik Lye, Renate Engevold og Vidar Schanche er med.
Mauritius-fødte Rouhangeze har også vært med ham før, her i duetten "The place we always aimed for".
Åtte kutt er signert Meberg selv, mens "Cherry coloured funk" tilhører Cocteau Twins og "A lady of certain age" er fra The Divine Comedy.
Sistnevnte er sentrert rundt Neil Hannon, et navn det er naturlig å sammenligne Meberg med.
Beste spor:
"Almaza memoirs", "Low", "Watch the show", "The place we always aimed for".
| 1
|
703751
|
Alf Prøysen, også
Etter at vi er ferdig med å feire 200 år for Grunnloven 17. mai, skal vi 23. juli løs på 100-årsdagen for Alf Prøysen (1914-1970).
Egentlig strekker feiringene seg over hele året, og to med den rette dialekten er nå ute med sin hyllest.
Inger Lise Rypdahl og Viggo Sandvik har tidligere tolket Prøysen med forestillingen "Tango for to".
Nå åpner de albumet med nettopp denne sangen, preget av sceneunderholdning.
I det hele tatt skygger Sandviks tøysete Vazelia-bakgrunn for deler av platen.
Rypdahl er bedre, men synger "Frida Tusenfryd" med drypp av ironisk distanse.
De avslutter med "Sønnavindsvalsen".
Grei nok, men jeg finner heller fram Eriksens versjon fra samlingen "Med blanke ark", utgitt til 80-årsjubileet.
Beste spor:
"Skaff meg en synder".
| 0
|
703752
|
Sår anger blir vakre sanger
De som ikke er så begeistret for Mark Everett, har en tendens til å mene at han er en sutrekopp.
Det kan de for så vidt ha rett i.
Tragiske dødsfall og skilsmisse har satt sitt preg på platene.
Men som han selv sier:
— Jeg ofrer min egen verdighet slik at folk kan lære av mine feil.
Dette er et album om å rote til kjærligheten.
Everett mener at hans største problem er at han aldri skjønner når han har det bra.
Platen åpner med 103 vakre sekunder.
Instrumentale "Where I'm at" er varsom melankoli, forsiktig fargelagt med piano, strykere og blåsere.
Så følger "Parallels", med noe som ligner oppsummeringen av Everetts liv:
Woke up lost
In a world I didn't know
I shook it off and
tried to make a go
Tittelen "Paralles" er et hint til faren Hugh Everett, som formulerte teorien om parallelle verdener.
I "Lockdown hurricane" kaster han mer ved på bålet, mens vi i "Agatha Chang" nøyer oss med glørne som blir igjen og strykerne som bakgrunn for den akustiske gitaren.
Sangen handler om å ha forlatt noen man elsker.
Hva var så viktig i livet at han forlot Agatha?
Hvordan kunne han være så blind?
Hadde du spilt "A swallow in the sun" kjappere og lysere, kunne den vært en hit for Beatles i 1966.
Som den er, blir den nok et kapittel i Everetts myke resignasjon.
Først i sjette kutt, "Where I'm from", lyder 51-åringen som om han er stand til å stå på føttene.
Teksten er likevel enda en historie om å ha forlatt det gode man hadde.
"Series of misunderstandings" er en typisk Everett-tittel, mens "Kindred spirit" er en av hans lysere sanger om tapt kjærlighet.
Her finnes i det minste håp, selv om anger, smerte og frykt melder seg.I "Gentleman's choice" har forfallet satt inn.
Verden har ikke lenger bruk for ham.
"Dead reckoning" er om mulig et enda mørkere øyeblikk, i det minste musikalsk.
"Answers" er lettere på labben, selv om sangen handler om å mangle svar.
Det lysner mot slutten.
I "Mistakes of my youth" har han et håp om at egoet kan overvinnes slik at feilene ikke stadig gjentas.
Han slutter i samme sinneslag med "Where I'm going" og følelsen av å være på rett kurs.
En ballade Tom Waits kunne lagd i et av livets lyse øyeblikk.
— Jeg ville heller vært i et godt forhold og lagd dårlig musikk, enn omvendt, sier Everett.
Forståelig, men likevel:
Det er ikke så ille at tingene er som de er.
Beste spor:
"Parallels", "Lockdown hurricane", "A swallow in the sun", "Where I'm from", "Answers", "Mistakes of my youth", "Where I'm going".
| 1
|
703753
|
Stille på sjøen
Omslaget på debutalbumet fra We Are Catchers viser et rolig hav.
Slik lyder også musikken.
Den har ikke så rent lite til felles med Beach Boys' Dennis Wilsons soloalbum "Pacific Ocean blue" fra 1977.
We Are Catchers er også et soloprosjekt, selv om Peter Jackson fra Liverpool blant annet har fått hjelp fra eks-Coral Bill Ryder-Jones.
Vokalen ligger i bakgrunnen, lik koringen på gamle Beach Boys-plater.
Et fremtredende piano og en trist tamburin gir et melankolsk preg, som en følelse av noe vakkert vi har mistet på veien.
Selv når det friskner til i "Tap tap tap", blir det aldri noe hurra-meg-rundt.
Beste spor:
"Tap tap tap", "If you decide", "Over the hill", "Thousand steps".
| 1
|
703754
|
Albarn alene
Det virker nesten usannsynlig, men dette er Damon Albarns første fulle soloalbum.
Den tidligere frontfiguren i The Blur har vært involvert i en rekke prosjekter som Gorillaz, The Good, The Bad & The Queen og Mali Music, men nå står han for tingene alene.
Med litt hjelp underveis.
Avslutningen "Heavy seas of love" teller både Brian Eno og The Leytonstone City Mission Choir – fra stedet Albarn vokste opp i London.
Koret er også med på "Mr. Tembo", en ferskere historie om en elefantunge han støtte på i Tanzania.
Natasha Khan (Bat for Lashes) korer på vakre "The selfish giant".
Produsent er Richard Russell.
Det er blitt en lavmælt plate og naturlig hans mest selvbiografiske så langt, der 46-åringen trekker tråder tilbake til 70-tallet.
Beste spor:
"Mr. Tembo", "The selfish giant", "Hollow ponds", "Heavy seas of love".
| 1
|
703755
|
Het saus
Kelis' sjette album er tre år forsinket.
Til gjengjeld har hun i mellomtiden hentet inn Dave Sitek som produsent.
TV On The Radio-gitaristen har gjort mye bra for Yeah Yeah Yeahs og Beady Eye, og her bringer han inn klassisk soul og funk via blåsere og orgel.
Det passer Kelis Rogers og stemmen hennes utmerket.
34-åringen fra New York har tidligere vært innom hip hop og dance.
Hun planla egentlig et album med 90-tallets trip hop, men tar altså nostalgien lenger tilbake, til foreldregenerasjonen.
Ikke minst blåser hun støvet av Labi Siffres vakre "Bless the telephone" fra 1971.
Samtidig er dette en plate med tydelig preg av 2014, og tittelen har vel noe å gjøre med at hun er utdannet sausekokk.
Beste spor:
"Floyd", "Bless the telephone", "Friday fish fry", "Change", "Rumble".
| 1
|
703756
|
Orgelpust og mylder av klanger
I et program som inneholdt litt av hvert, var det knyttet mest spenning til Nils Henrik Asheims nyskrevne verk, Sudden Lanscapes, konsert for orgel og orkester, del 1.
Asheim er en komponist og utøver som kjenner orgelets muligheter ut og inn, samtidig med at han er en dyktig orkesterkomponist.
Det siste viste han i Grader av hvitt som ble uroppført av SSO i 2007.
Sudden Lanscapes kan ses som et work in progress.
Det skal bli interessant å høre det når det er ferdigskrevet.
Ikke for det, verket torsdag sto på egne ben, selv om det ikke var mer en 15 minutter langt.
De kompakte, sterke klang-clusterne fra orgelet helt i begynnelsen, lød virkelig sudden, med orkesteret som et klanglig bakteppe.
Asheim falt aldri for fristelsen til å la orgelet dominere.
Han ga orkesterets og dets mangfoldige mylder av klanger så å si fritt spillerom, slik at det var noe improvisatorisk over det store partier.
Komponistens grep var aldri for hardt.
Mot slutten hørte vi en mektig solokadens i orgelet, alt mens det sluttet på akkorder som var en slags pust fra orgelet.
Det første verk på konserten var imidlertid Anatoly Liadovs korte stykke Den fortellende innsjø.
Liadov er kanskje mest kjent for at han mislyktes i å skrive musikk til den berømte koreografen Diaghilevs Ildfuglen.
I stedet fikk Stravinskij sin debut i teatret.
Han ble i sin tid utvist fra Rimskij-Korsakovs komposisjonsklasse på grunn av uregelmessig oppmøte.
Liadov er sjelden spilt, til dels med urette, for som vi hørte i går, var også han en dyktig instrumentator; han hadde tross alt mottatt sterke impulser fra sin lærer.
Stykket var et slags klangspeil av større og mindre bølger.
Kveldens hovedverk var Rimskij-Korsakovs Scheherazade op.
35.
Det er symfonisk programmusikk, typisk for denne komponisten.
Programmet er fra Tusen og én natt og solo-fiolinen har rollen som forteller – glitrende spilt av Francesco Ugolini.
Det er i fire deler, der den vakre Scheherazade prøver å blidgjøre den grusomme sultan Schahriar ved å fortelle fire eventyr.
Rimskij-Korsakov lar sultanen og Scheherazade ha hvert sitt tema som dels står mot hverandre, dels sammenføres mot slutten når sultanen oppgir sin grusomhet med å drepe de andre i haremet og forener seg med Scheherazade som herskerinne.
Rimskij-Korsakov var en instrumentasjonens mester som preget flere generasjoner russiske komponister og i dette verket hører vi stadig vekslende klangkombinasjoner, fascinerende rytmikk og temaer som er en lyst for øret.
SSOs fremførelse under Vásquez var god, men jeg savnet mer fleksibilitet og frihet i tempo.
Til sine tider ble det for taktfast.
| 1
|
703757
|
Mørke skyer på den blå pophimmelen
En variert plate som viser bredden i det som I Was A King behersker til fulle.
På debutalbumet spilte I Was A King rufsete pop, flørtet med Teenage Fanclub og hadde besøk av Sufjan Stevens.
Neste utgivelse var varmere, med spor av Beach Boys og Byrds.
Så hentet de inn Norman Blake fra Teenage Fanclub og eksentrikeren Robyn Hitchcock til album nummer tre.
På fjerde forsøk vandrer de videre på popstien, denne gang med trommisen Bill Rieflin som reisefølge.
Amerikaneren har tidligere ledsaget band som R.E.M, Nine Inch Nails, King Crimson og Swans.
Et tegn på statusen til I Was a King – annet enn celebre gjester – er at de kan få Tore Renberg til å forfatte presseskrivet.
Han skriver at den landlige nostalgien og drømmende gleden denne gang er supplert med et urbant, syntetisk mørke og en illusjonsløs sorg.
Vi snakker altså om mørke skyer på bandets sommerblå himmel.
Dette veies opp av at Anne Lise Frøkedal får en større plass ved mikrofonen.
Hun har stått noe i skyggen av egersunderen Frode Strømstad, men viser nå at I Was A King er mer enn et enmannsprosjekt med vekslende besetning.
Bassist Ole Reidar Gudmestad har også vært med en stund, mens Riefin trolig tilhører den mer sesongbetonte delen av bandet.
Strømstad og Frøkedal har stemmer som glir inn i hverandre, men tredjekuttet "Pet cemetary" er fullt og helt hennes.
Ledsaget av piano og strykere framfører hun en nydelig sang som kunne tilhørt Magnetic Fields.
Den kommer som en kontrast til det drømmende åpningskuttet "Graveyards" og skurringen av synther og gitarer i "Oslo share".
"Monsters" er lysere enn tittelen skulle tyde på, men har mørke striper.
"Procrastine song" åpner med linjen " There's too much sugar in the coffee ", og "One of us" tyder også på at tingene ikke går helt på skinner:
You better wish that
one of us is wrong
But now everyone is right
and it's quiet in our home
Med synth, markert bass og tunge trommer er låten et langt steg i retning av dansegulvet.
En ny vei å gå for I Was A King og valgt som første single.
"Al" er et lynraskt tilbaketog til gamle tomter, med 1 minutt og 44 sekunder Teenage Fanclub-øs.
Vakre "Best wishes" er enda et halvt minutt kortere.
Gitarene og harmoniene er på plass på "Bygdøy 30", og sommerfølelsen preger "Redecorate".
Sistekuttet "Isle of yours" varer nesten seks minutter.
Uforskammet lenge til I Was A King å være, men ikke mer enn sangen fortjener.
En variert plate som viser bredden i det som I Was A King behersker til fulle.
Beste spor:
"Oslo share", "Pet cemetery", "One of us", "Al", "Isle of yours".
| 1
|
703758
|
Nashville-tur
Den Sandnes-bosatte kvindølen Bjørn Wikøren er god til å velge de riktige låtene.
Når han vil ha med en Kris Kristofferson-sang, er han smart nok til å styre unna de mest kjente.
Wikøren velger isteden fine "Stranger" fra 1975.
Noen listelåter slipper likevel gjennom.
"Somewhere tonight" og "I'm gonna get you" var country-hit på 80-tallet, mens "Lonely street" gjorde det bra i 1959.
Han rydder i tillegg plass til James Intvelds fine "A woman's touch".
Som på debuten "Almost like being there" fra 2010, leverer produsent Tore Andersen fire låter.
Blant disse er åpningskuttet "Just like in the fifties", et stykke Nashville-country fra gullalderen.
Det er også til Nashville Wikøren dro for å spille inn platen, utstyrt med en stemme som er skapt til dette.
Beste spor:
"Lonely street", "High on love", "Straight tequila", "A woman's touch".
| 1
|
703759
|
Kjærlighet kan ta slutt på vakkert vis
Elbow er et band som sjelden haster framover.
De tar seg god tid underveis på en plate, og de har en tendens til å prioritere helheten framover enkeltkuttene.
En sjelden ting i dagens spilleliste på Spotify-samfunn, og velsigne dem for det.
På sitt sjette album starter de med å tøye tålmodigheten.
Å åpne med et kutt på over sju minutter kan gå an, men "This blue world" ligger nærmere Elbows' Coldplay-aktige fortid enn godt er.
Samtidig er det en sang med nerve.
Vokalist Guy Garvey skilte lag med kjæresten under arbeidet med albumet.
Han la dermed til noen ord til slutt om at han ønsker ekskjæresten og hennes fremtidige familie alt godt, men at en del av hjertet hans alltid vil tilhøre henne.
Søtsuppe, men ektefølt.
Så følger "Charge", en sang som plasserer seg blant albumets beste.
Ikke minst på grunn av stryker-bruken.
" And glory be these fuckers are ignoring me ", synger Garvey på frisk Bury-dialekt.
Av frykt for korte kutt slår Elbow sammen to sanger i "Fly boy blue/Lunette", der nylig fylte 40 Garvey innser at han ikke lenger er ung:
I'm reaching the age
when decisions are made
on the life and the liver
Musikken står bandet bak, men tekstene er Garveys.
Han har en jordnær, nord-engelsk tilnærming, samtidig som han har sin egen måte å se tingene på.
Som når han beskriver New York i "New York morning":
" It’s the modern Rome and folk are nice to Yoko ".
Dette er førstesinglen, med Elbows patenterte blanding av det storslåtte og det enkle.
Teksten er basert på Garveys dagboknotater fra storbyen.
"Real life (Angel)" og "Honey sun" utgjør et noe anonymt senter av platen, men de bygger opp til høydepunktet.
"My sad captains" kommer med nydelige blåsere og skurrende koring.
Sangen er en vemodig siste natt med gjengen, inspirert av en Shakespeare-tekst.
" What a perfect waste of time ", synger Garvey.
Med 3 minutter og 43 sekunder er "Colour fields" platens korte unntak, en låt av det av streite slaget.
Kontrasten kommer i tittelkuttet "The take off and landing of everything".
Dette er en drøyt sju minutter lang ferd i retning psykedelia.
Den duvende avslutningen "The blanket of night" handler om et par i drift på livets hav, i et pappbeger av en båt.
Det kan ikke gå bra.
That life should lead us here
Could I have steered us clear
Guy Garvey starter og slutter med kjærlighetssorg.
Han gjør det på vakkert vis.
Beste spor:
"Charge", "My sad captains".
| 1
|
703760
|
Ukens anbefaling
Randi Engelsvold fra Klepp debuterte med fine "Hjarta slår sakte vals" for tre år siden.
Denne gang velger hun å overlate ordene til Sverre Telstø (1903-1941).
Diktene til industriarbeideren fra Hardanger har aldri vært utgitt i bokform, og Engelsvolds melodier og stemme henter dem fram fra glemselen på varsomt vis.
Telstø hadde en svakhet for natur og årstider.
"Snøen" beskriver han slik:
"Ei kåpa nett so linn og nett, so rein og fin som skjortelin/Så mjuk som ull og voggesull, so kvit som bein, lik glimestein".
Flinke folk er med, som Kjell Inge Torgersen i koret.
Beste spor:
"Mi sol og von", "Snøen", "Joli og heimen".
| 1
|
703761
|
Sakte steg
Becks første album på seks år tar oss med dobbelt så langt tilbake, til "Sea change" fra 2002.
Han henter inn samme personell som på det albumet, og følelsen er av samme, bittersøte slaget.
"Sea change" var en slutt-med-dama-plate, og nå er det kanskje en mangeårig ryggskade som har farget humøret.
Noen ren deppeplate er det likevel ikke, men heller et ønske om å kunne starte tingene på nytt.
Uansett er ikke Beck noen mann for singlelistene, og vi må 20 år tilbake for å finne hiten "Loser".
På sitt 12. album preges han av den melankolske delen av Californias 70-tallsmusikk, i Laurel Canyon-stil.
Beck skrider sakte til verket, mens faren David Campbell leverer fine partier med strykere.
En vakker plate, nydelig produsert.
Beste spor:
"Morning", "Heart is a drum", "Unforgiven", "Turn away", "Country down".
| 1
|
703764
|
Enhet i mangfold
Denne cd-en, som ble lansert mandag, er den andre i Andsnes’ store Beethoven-prosjekt, The Beethoven Journey.
Den første kom i september 2012 med den første og tredje konserten.
Reisen med klaverkonsertene avsluttes senere i år med klaverkonsert nr. 5. I mellomtiden har Andsnes også begynt å spille Beethovens sonater i konsertsalen.
Ikke mindre enn 150 konserter med disse har han tenkt å gi i 50 forskjellige byer, alt mens de spilles inn på cd.
For vel et år siden var vi så heldige å høre Andsnes i konsert nr. 2 med SSO i Stavanger Konsertsal – en opplevelse vi sent vil glemme.
De samme kvaliteter som vi da kunne høre og se, utmerker denne innspillingen med Mahler Chamber Orchestra.
Det er et orkester i særklasse som Claudio Abbado i sin tid grunnla og som består av musikere fra hele Europa.
Andsnes og dette orkesteret er en helt ideell kombinasjon.
Igjen har Andsnes og Mahler Chamber Orchestra levert tolkninger helt på toppnivå.
I den tidlige konserten nr. 2 er teksturen tynn og gjennomsiktig og det er ingen store virtuose partier.
Det er et sobert spill vi her er vitne til, elegant og rikt på syngende melodier.
Elegant avslutter Andsnes passasjer og løp.
I adagioen råder kontemplasjonen og partier ligner en arie som synges med ekspressiv kraft.
Andsnes har her et herlig klingende anslag.
Selv om det er mye Mozart i dette verket, gir siste sats oss en prøve på Beethovens mange innfall, og det er nettopp dette mangfold orkester og solist får så godt frem.
Likevel er det en klassisk enhet tilstede, nemlig den enhet som fremkommer gjennom mangfoldet.
Det fortelles at da den store tyske pianisten Edwin Fischer la mye inderlighet i åpningen av konsert nr. 4, ble han irettesatt av dirigenten, Richard Strauss, som sa at hvis han ville gjøre så mye ut av innledningstemaet, la han bare visittkortet sitt igjen.
Ikke slik med Andsnes i de sarte innledningstaktene.
De spilles enkelt og klangskjønt, og nesten drømmeaktig svarer orkesteret på dette hovedmotivet som er i slekt med bankemotivet i Skjebnesymfonien.
Denne konserten er teknisk langt mer krevende enn nr. 2, og med en spenningsfull balanse mellom det lyriske og det monumentale.
Den kommer til uttrykk med strålende kraft – legg for eksempel merke til kraften i Andsnes’ triller – og et ømt og – i andresatsen – et klagende uttykk.
Den måten klaver og orkester fungerer sammen på, er vel nøkkelen til denne balanse:
Klaveret tar over det som er uttrykt i orkesteret, mens orkesteret utvider soloinstrumentets motiver og passasjer.
Alt med en klanglig rikdom og variasjon som nok er den største fortjeneste ved denne innspillingen.
| 1
|
703765
|
Gladere, friskere og bedre
Tôg har slanket stallen siden debutalbumet "Drøm" og konsentrert seg om disko.
Vokalist Lars Christian Olsen trer klarere fram som frontfigur.
Han er i tillegg låtskriver og produsent.
På det området har han fått hjelp fra Ådne Meisfjord, tidligere frontfigur i 120 Days.
Det har ikke bandet hatt vondt av.
Det er heller ikke noen ulempe å ha en svakhet for Nile Rodgers, Chic og Sister Sledge i 2014.
Om noe, har diskotrenden bare forsterket seg på de to årene siden debuten.
Jamnfør Daft Punks triumfferd i fjor.
Tôg tyr også til noen av space-elementene som Hans-Peter Lindstrøm – en annen Oslo-bosatt rogalending – liker å trylle med, og det er en bra ting.
Leken med gammel italo-lyd eller nittitallets r'nb er heller ikke noe mote-feiltrinn.
Når de i tillegg har fått tak i Eric Broucek (LCD Soundsystem, Holy Ghost) til miksingen, er de rette grepene tatt.
Og bare for å nevnt det:
Det skader slett ikke å synge på sitt hjemlige siddismål.
Selv om det Olsen måtte ha av et kristent budskap drukner i rytmene og forsøkene på falsettsang.
Beste spor:
"Når me våkne opp i mårå", "5 år fra nå".
| 1
|
703766
|
Det er tunge tider
Skambankts gamle blanding av pønk og hardrock er for lengst en saga blott.
De har utforsket nye ting en stund, og nå har den tunge rocken for alvor seget inn.
Kvartetten skuler truende der de før hevet knyttnevene i været.
Klepp-bandet åpner med riffsterke "Anonyme hatere", som skiller seg ut med sitt melodiøse refreng og spor av Raga i verset.
Deretter tipper albumet over i tungrocken.
"Som en sirene" har en god bit til felles med Black Sabbath, mens singlevalget "Voodoo" starter med aaaa-koring og fortsetter med hard rock balansert mot det mer melodiøse.
"Sort blod" stiller seg opp med breie bein.
Har du langt hår, er det tid for å kaste det fram og tilbake.
Tåka tetter seg til rundt "Gamle spøkelse", før Terje Winterstøe Røthing blåser den vekk og øker tempoet.
Låten glir så inn i tåkeheimen igjen og blir aldri noen hissig affære.
Den har derimot noe majestetisk – nær kaiserisk – over seg i all sin sakte ferd.
"Våre folk" vekker oss opp igjen.
Trommene ramler av gårde mens gitaren kriger med et pønkaktig budskap om folkets makt.
Et eller annet her minner om Iron Maiden.
Løp mot åsene, gutter.
"Sånne som deg" — sammen med Tønes - er mørk og buldrende, mens dystre "Ulv, ulv" luftes ut med aaaa-koring etter vers om å kjede seg i hjel og å være sitt eget mareritt.
"Nemesis" føyer seg inn i tungrock-rekken uten å skape bølger, men med en fin tekst om å legge ting bak seg.
I dette tilfelle en fåkkings nemesis.
Til slutt ruller "Kald, kald natt" inn over oss.
Aaaa-koring også her, før Terje Winterstøe Røthing igjen finner fram til Ozzy-en i seg.
Albumet innebærer et nytt taktskifte for Skambankt, uten at de helt skifter ham.
Låtene passer dem bra, og ikke minst framstår Terje nå som en solid vokalist.
Beste spor:
"Voodoo", "Anonyme hatere", "Våre folk".
| 1
|
703767
|
Det er mørkt på landsbygda
Christian Kjellvander har spilt inn platen i en gammel kirke på den svenske landsbygda, noe som får en til å tenke på at broren Gustaf døde for to år siden.
De ga i 2000 ut et album sammen, som duoen Songs of Soil.
Christian Kjellvander er også medlem av Loosegoats, og blant forbildene finner vi Neil Young og Townes Van Zandt.
Det er tydelige spor av begge disse her, men Kjellvanders beste egenskap er evnen til å finne vakre melodilinjer i selv de mørkeste øyeblikk.
Bill Callahan og Low er derfor også navn å nevne når Kjellvander skal plasseres i landskapet i 2013.
Göteborg-symfonikerne er med på platen, som gir den fra før mektige musikken enda større fylde.
Kjellvander har i tillegg en stemme som står i stil til sakteflytende americana.
Beste spor:
"The mariner", "The trip", "The crow", "The valley".
| 1
|
703768
|
Historien om en fiktiv familie
Under navnet Radical Face er Ben Cooper i gang med en trilogi om den fiktive familien Northcotes.
Han startet med albumet "The family tree:
The roots" for to år siden.
Nå er han kommet fram til grenene og skal avslutte med slektningene.
Selv om familien er oppdiktet, henter Jacksonville-artisten inspirasjon fra seg og sitt.
"The mute" bygger på hans egen nevø, som er autist og ikke snakker.
"The crooked kind" er et barns ønske om å komme fra en mer normal familie, noe Cooper selv kan skrive under på.
Han er en førsteklasses historieforteller, uten at han glemmer at melodiene er grunnsteinen.
De tilhører sjangrene folk og alternativ rock, mens tekstene denne gang er formet som brev og dagboknotater.
Beste spor:
"Holy branches", "The mute", "Summer skeletons", "The crooked kind", "We all go the same".
| 1
|
703769
|
Katedral-jul
I 1991 ga Iver Kleive (orgel) og Knut Reiersrud (gitar) ut albumet "Blå koral", og siden har de flere ganger vendt tilbake til St. Knuds kirke i Odense.
I anledning den nye norske salmeboka hedres tradisjonen ved å trekke fram fire gamle dansker: Thomas Kingo (1634-1703), Hans Adolph Brorson (1694-1764), N.F.S. Grundtvig (1783-1872) og B.S. Ingemann (1789-1862).
En annen gammel danske sørger for vokalen.
Povl Dissing forbindes uvergelig med Benny Andersen og "Svantes lykkelig dag", men har også jobbet med Kleive og Reiersrud.
Tre bidrag fra hver av salmedikterne er med, inkludert Ingemangs julesanger "Glade jul", "Deilig er jorden" og "I østen stiger solen op".
Produsent er Erik Hillestad.
Beste spor:
"Glade jul", "Sorrig og glæde de vandrer til hobe", "Mit hjerte alltid vanker".
| 1
|
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.