text string | label int64 |
|---|---|
Eg merka meg at statsråden ikkje var så oppteken av strukturen i sitt innlegg. Han var oppteken av denne eine banken, og snakka mykje om dei kundane som denne eine banken, Gjensidige NOR, skal svare for. Men som òg Øystein Djupedal har vore inne på før, er vi opptekne av kundane som alle dei andre sparebankane skal svare for. Det er klart at ei sånn omdanning vil føre til at marknaden endrar seg, og det får konsekvensar for dei andre bankane dette òg gjeld. Det betyr at desse lokale sparebankane må tilpasse seg. Det får konsekvensar ganske kjapt for kostnader. Det får igjen konsekvensar for det sparebankane er kjende for, nemleg gåver til allmennyttige formål, den tredje sektoren. Og det vert mykje strammare vurderingar når det gjeld dette. Vi veit at oppdrettsnæringa i stor grad er kunde hos den lokale sparebanken, og med dei svingingane som finst i oppdrettsnæringane, er dei heilt avhengige av ein bank som skjønner og forstår det spesielle næringslivet. Så må dei begynne å effektivisere drifta. Sparebankane er òg kjende for å ha ein ganske desentralisert avdelingskontorstruktur, altså må dei inn og sjå på kostnader, og kva har vi då igjen av den opphavlege sparebankideen? Er ikkje statsråden oppteken av dei opphavlege sparebankane sine kundar i det heile? | 1 |
Nei, det har jeg ikke bruk for. Jeg vil bare få lov til å takke for svaret. Dette lover veldig bra. Det er veldig bra for ungdom som nå får en mulighet som de ikke har hatt tidligere. Så jeg sier enda en gang takk til statsråden. | 1 |
Representanten Sandberg lurte på om det finnes lover og regler som hindrer samarbeid. Meg bekjent er det ikke det. Mange peker på at taushetsplikten fungerer som en hindring for samarbeid. Men vi vet jo – det har vi også slått fast – at hvis den som skal ha hjelp, eller foreldrene til det barnet som skal ha hjelp, sier det er greit at opplysningene flyter fritt mellom dem som skal samarbeide, ja, så er ikke taushetsplikten til noe hinder. En samlet komite ber jo også om at Regjeringa ser på om det må gjøres noe mer med taushetsplikten. Ja, jeg mener det må mer ressurser til på den offentlige arenaen for at vi skal kunne få et bedre oppvekstmiljø og kunne gjøre noe med hensyn til de tiltakene som vi ser er nødvendige. Hvis en ser rundt omkring i Kommune-Norge nå, er det jo nettopp tiltak for barn og unge som skrelles vekk – til barnehager, til skoler, til kulturtiltak. Alt dette kunne betydd et bedre oppvekstmiljø. Derfor må det gjøres noe med kommuneøkonomien. Så til dette med gjenger. Jeg tror ikke på institusjoner som kan luke bort de uønskede elementene. All erfaring viser at det å plassere en ungdom i en institusjon uten at en har et nettverk som sikrer dem når de kommer ut, hjelper ikke. Vi har institusjoner som skal være for dem som har de største atferdsproblemene, og som en kan plassere etter tvangstiltak, men det kreves også at en har et godt samarbeid mellom dem som ungdommene skal ut til etterpå. | 1 |
Presidenten så strengt på meg, men jeg kommer til å bidra til at Stortinget sparer tid senere i dag, så da går jeg ut fra at det går opp i opp. De forslagene vi har fremmet, har fått så pass positiv respons fra utenriksministeren at jeg vil be om at de blir omgjort til oversendelsesforslag. Jeg er selv ikke til stede på kveldsmøtet, derfor synes jeg er det riktig å gjøre det nå. | 1 |
Eg lurte ein augneblink på om vi hadde blitt det nest største partiet på Stortinget, men eg skjønar at eg skal ta signala og avgrense innlegget mitt eg også. Saksordføraren sitt innlegg kunne eg stort sett ha skrive under på. Vi har ein mindretalsmerknad i lag med Senterpartiet som problematiserer den transittordninga som vart ein konsekvens av den utvida EØS-avtalen. Vi meiner at å tillate transitt er direkte i strid med råfiskloven, og fremma derfor då vi behandla den utvida EØS-avtalen i førre veke, eit forslag i forhold til nettopp dette. Men det som vi er opptekne av i dag, i denne saka, er at ein får på plass kontrollordningar som er gode nok. Salslaga har som jobb å sørgje for at det kvantumet av fisk som blir landa, blir registrert. Det er ein viktig kontrollfunksjon, og vi klarer ikkje å sjå at dette ikkje også skal gjelde for transittlandingar. Eg skal i denne omgangen nøye meg med berre å nemne at dette er noko som vi håpar kjem på plass på ein tilfredsstillande måte. Denne kontrollen er utruleg viktig, og det gjeld også transittlandinga. Så får vi heller ta opp saka ved seinare høve viss det viser seg at ein ikkje får på plass ei tilfredsstillande ordning i forhold til dette. Saksordføraren kunne kanskje ha komme med nokre honnørord i forhold til korleis råfiskloven fungerer, men det er kanskje i strid med saksordføraren sitt partiprogram. Vi får heller ta den debatten seinare, når vi ikkje har berre ei ordinær årsmelding til behanding. | 1 |
La meg først replisere at når det gjelder Nasjonal transportplan, gjennomfører selvsagt dagens flertall alle de forslagene vi selv stemte for i 2013. I tillegg gjør vi mye mer, og derfor ville det vært uansvarlig om vi bare gjennomførte den rød-grønne NTP-en, for da måtte en kutte jernbanebevilgningene med 2,5 mrd. kr for å komme ned på det nivået. Det synes jeg ville vært veldig uheldig. I tillegg gjennomfører vi en rekke reformer som ikke var planlagt av den forrige regjering. La meg likevel si at når det gjelder klima og transport, er det litt rart å høre en debatt der opposisjonen gir inntrykk av at ingenting har skjedd. La meg bare nevne noen eksempler: Det settes inn et forsterket grønt skifte i skipsfarten – 40 mill. kr til ny teknologi. Det er støtteprogram for f.eks. ladestrøm til skip, ladestasjoner til elbiler, og 20 mill. kr i pilotanlegg for biogassanlegg. Vi har økte bymiljøavtaler, og vi ligger langt foran skjema når det gjelder belønningsordningen. Elavgiften for skip i næringstransport er redusert, og vi bygger 60 pst. mer gang- og sykkelveier gjennom 2016-budsjettet. Jernbanebudsjettet er økt med 50 pst. etter regjeringsskiftet. Engangsavgiften for kjøretøy legges om … (presidenten klubber) og masse mer enn Stortinget tillater meg å si på 1 minutt. | 0 |
Å gjeninnføre dumping er en veldig dårlig idé. Det har vi internasjonale forskningsresultater som viser, og det er ingen grunn til at vi skal gjenta gamle feil eller innføre feil som andre land gjør. Det som er veldig viktig, er at elevenes grunnleggende ferdigheter styrkes. Brennpunkt i går var 10–20 år gammelt nytt. Det er ingen partier, så vidt jeg vet, som tar til orde for at ikke alle elever skal ha rett til videregående opplæring. Det er heller ingen som tar til orde for at det ikke skal være obligatorisk grunnskole i Norge. Vi har ett felles problem, og det er: Når elever ikke har gode nok grunnleggende ferdigheter og kunnskaper til å kunne gjennomføre videregående opplæring, må vi få disse fakta på bordet fort. Derfor har vi nå kartleggingsprøver fra 1. videregående, for nettopp å finne ut hvilke elever som trenger ekstra innsats. Da må man straks kaste seg over dem for å sørge for at de får lese- og regnekunnskaper, sånn at de har mulighet til å gjennomføre videregående skole. Så starter selvsagt ikke kampen mot frafall i videregående skole, den starter mye før. | 1 |
I våre moderne demokratier bygd på markedsøkonomi er rikdom og utvikling først og fremst et resultat av menneskers evne til nytenkning og nyskaping. Dette preger også Fremskrittspartiets syn på utviklingshjelp. Vi tar avstand fra de rike lands egoisme og den tendens til hykleri som representeres når de finner på alle mulige påskudd for å forhindre at fattige land fritt kan få selge sine varer på deres markeder. Selvsagt er det gledelig at Regjeringen nå har åpnet for at MUL-landene får adgang, men alle u-land burde fått tilgang til å komme ut av fattigdommen gjennom en mulighet til å leve av eget arbeid og innsats ved å selge sine varer på de internasjonale markeder. Vi håper derfor at man innen rammene av WTO kan få liberalisert verdenshandelen, også innen landbruksvarer generelt, på en slik måte at det gagner alle u-landenes interesser. Fremskrittspartiet mener at store deler av u-hjelpen har bidratt til å holde diktatoriske regimer ved makten og vil påpeke at de land som gjennom lang tid har fått mest norsk u-hjelp, har hatt liten eller ingen økonomisk fremgang. Et amerikansk regjeringsutvalg uttalte: «Til tross for årtier med utenlandsk hjelp er mesteparten av Afrika og deler av Latin-Amerika, Asia og Midtøsten økonomisk i en verre situasjon i dag enn de var for tjue år siden.» Dette må jo få oss til å undre oss over om vi gjør det rette. For målsettingen må jo være å bedre situasjonen for dem som bor i mottakerlandene – og når så ikke skjer, hva gjør vi da? Selv om et lite antall land i den tredje verden har oppnådd en viss økonomisk vekst, har de fleste land i den tredje verden ikke klart det. U-hjelp har bidratt til å skape en avhengighet fra mottakerlandenes side. Det er flere grunner til at massiv overføring av penger fra i-landene til u-landene ikke har gitt noen tilsvarende økning av velstanden. U-hjelp har tradisjonelt blitt gitt til regjeringer, noe som har virket som støtte til sentral planlegging, og har vært basert på et fundamentalt feil syn på hva som er utvikling. Mange av u-landene har i årevis stått for en sosialistisk planøkonomi og en sosialistisk tenkning, og da går det galt. U-hjelp har finansiert regjeringer, både autoritære og demokratiske, og landenes egen politikk har vært hovedgrunnen til den manglende velstandsutvikling. Proteksjonisme, reguleringer, inflasjonsdrivende pengepolitikk, pris- og lønnskontroll, nasjonalisering av industrien, valutarestriksjoner, statsdrevne salgslag i landbruket og restriksjoner på utenlandske og innenlandske investeringer er noen eksempler på politikk som har hemmet en positiv utvikling, og som har kunnet fortsette fordi bl.a. Norge har holdt regimene oppe. Ikke bare har mangel på økonomisk frihet bokstavelig talt holdt milliarder av mennesker i fattigdom, bistandsplanlegging har på mange måter ødelagt økonomiene til en del u-land. Forskning av økonom Peter Boone fra The London School of Economics bekrefter at bistand til utviklingslandene ikke har gitt ønskede resultater. Etter å ha studert hjelp til mer enn 95 land fant Boone at «så godt som all u-hjelp går til forbruk, og at u-hjelp ikke øker investeringer og vekst. Heller ikke drar de fattige fordeler av hjelpen målt i forhold til forbedringer i utviklingsindikatorer, men u-hjelpen øker størrelsen på offentlig sektor». Det er altså ikke menneskene i u-landene som tjener på u-hjelpen, men de styrende. Det har etter hvert blitt klart at så lenge forholdene for økonomisk vekst ikke eksisterer i u-landene, vil ikke u-hjelp, uansett størrelsen på hjelpen, kunne produsere økonomisk vekst. Økonomisk vekst i fattige land avhenger ikke av bistandskroner utenfra. Hvis så ikke var tilfellet, ville ikke noe land kunne kommet seg ut av fattigdommen. Påstandene om u-hjelp, bl.a. at u-landene er fattige fordi de mangler kapital, ikke bare ignorerer tusener av år med historie, de ble også avlivet av de senere års utvikling i u-landene som viste akkumulering av stor gjeld, og ikke utvikling. Med kollaps av bistandsplanlegging og et verdensomspennende skifte mot liberalisering innrømmer nå de fleste forsvarere av tradisjonell u-hjelp viktigheten av markeder og privat sektor for økonomisk utvikling. Men selv bistand for å fremme markedsliberalisering kan føre til uønskede resultater. Slik hjelp avlaster mottakerlandenes regjeringer og gir dem mulighet til å utsette, i stedet for å fremskynde, nødvendige, men politisk vanskelige reformer. Det mest effektive for å fremme viktige reformer kan faktisk være bortfall av bistand. Sør-Korea og Taiwan begynte sin økonomiske vekstperiode først etter at bistanden til disse landene ble avsluttet. Verdensbanken har uttalt: «Reformer vil mer sannsynlig følge som en konsekvens av nedgang i bistand snarere enn som en konsekvens av økning i bistand.» Da India ble møtt av trusler om sanksjoner som følge av atomrakettesting i 1998, kunne International Herald Tribune rapportere at «India godkjente minst femti utenlandske investeringsprosjekter for å kompensere tapet av bistand fra Japan og USA» – og at India ville ta ytterligere skritt for å tiltrekke seg kapital. Land som har kommet lengst når det gjelder økonomiske reformer, har gjort dette til tross for u-hjelp, ikke på grunn av den, er det også mange som hevder. Så lenge det ikke er mulig å få flertall for vår politikk som går ut på å gradvis avskaffe den nåværende tvungne, statlige u-hjelpen, vil Fremskrittspartiet arbeide for at den u-hjelpen som gis, skal få størst mulig effekt. Skal u-hjelp ha noen virkning, må den gis til land som er beredt til selv å bidra ved å innføre en god økonomisk politikk. Det betyr i praksis at Fremskrittspartiet vil at u-hjelp skal kanaliseres til u-land som arbeider aktivt for frihandel, opphever prisreguleringer og er villig til å balansere sine offentlige budsjetter, og som innfører en rettsstat basert på privat eiendomsrett og markedsøkonomi. Den delen av bistandsministerens redegjørelse som går på godt styresett som et kriterium, går akkurat i denne retningen, men da synes vi dette kriteriet burde fått langt større vekt, langt raskere innvirkning og være et mer absolutt kriterium, istedenfor et fromt ønske fra Norge – som vi er redd det blir hvis det ikke settes noen klare krav bak «good government», nemlig tilbaketrekking av u-hjelp med mindre disse spesifiserte reformer blir innført. I tillegg støtter vi Regjeringen når den bevilger midler for å bekjempe hiv/aids og tuberkulose, og til vaksinasjonsprogrammene. Fremskrittspartiet erkjenner at enkelte u-land ikke har forutsetninger for å kunne betjene sin gjeld. Vi mener derfor det må vurderes – og vi begynner å bli innstilt på dette – å gradvis ettergi gjeld til disse landene, under forutsetning av at vi kan få til et internasjonalt samarbeid. Disse bestrebelser, som også mange andre arbeider for, bør forseres. Det bør imidlertid stilles krav til demokratisering og innføring av markedsøkonomi. Ettergivelse av gjelden bør skje i takt med gjennomføringen av kravene. Ideelt sett bør ettergivelse av gjeld kobles sammen med bortfall av bistand. Kun på denne måten vil vi oppnå virkelige økonomiske reformer som vil være grunnlaget for økonomisk vekst, og for å komme ut av de vanskelige problemer mange land nå har. Fremskrittspartiet vil understreke at vår motstand mot u-hjelp selvsagt ikke inkluderer motstand mot å hjelpe folk i nød i forbindelse med naturkatastrofer og krigshandlinger, men vi forutsetter at denne hjelpen går direkte til de nødlidende. Jeg vil også vise til at under budsjettbehandlinger har Fremskrittspartiet fremmet forslag om å øke bevilgningene til FNs høykommissær for flyktninger, og vi mener at på det området kan mer gjøres via et apparat for FN istedenfor at hvert enkelt land i stor grad prøver å løse disse problemene hver for seg. | 0 |
Som ein av forslagsstillarane synest eg det er veldig positivt at både energi- og miljøkomiteen og kommunalkomiteen meiner at det må fokuserast sterkare på denne problematikken, og at ein må syta for at det blir ei grundig behandling av dette i Stortinget. Det er òg positivt at statsråden melder tilbake at dette ønskjer også ho. Så SV har ein god dag i dag, for så vidt. Det er kjekt, for det har ofte vore strevsamt, må eg seia, å samarbeida med fagforeiningane som jobbar i forhold til Nordsjøen, og å oppleva diskusjonen her i Stortinget som dreier seg om korleis ein skal bruka dei pengane ein har tent i Nordsjøen, ikkje noko i det heile, iallfall lite, om helse-, miljø- og tryggleiksaspekt knytte til dei folka som faktisk sørgjer for at ein har nokre pengar å bruka i dette landet. Det er på tide at me får større fokus på dette. At Stortinget er samrøystes, og at statsråden òg sluttar seg til det, synest eg er viktig. Lat meg òg få presisera ein ting. Eg veit at det er ein del prosjekt som statsråden held på med, og som er i gang. Det er veldig viktig for meg å få seia at sjølvsagt må ingen av desse stansast, men ein må gå vidare med det ein held på med. Her må ein prioritera tryggleik og ikkje venta på meldinga, for å seia det sånn. Så har eg til slutt lyst til å utfordra statsråden når det gjeld dette med å etablera t.d. eit tryggleiksdirektorat, der ein samlar alle kontroll- og tilsynsfunksjonane, alt som har med tryggleik å gjera inn i eitt hus, for å seia det sånn. Kunne statsråden filosofera litt over det, om ho ikkje har bestemte meiningar om det? For noko av det eg har erfart i arbeidet med denne saka, er at det er veldig mange kokkar som har noko med forskjellige ting å gjera på norsk sokkel, så det ligg ei utfordring der. Med desse orda ser eg fram til at det kjem ei eiga stortingsmelding om tryggleik offshore. | 1 |
Etter SVs oppfatning fins det en høyre-venstreakse i norsk politikk, men det er ikke den eneste aksen. Men det er klart at i mange skatte- og fordelingsspørsmål der sentrumspartiene, Høyre og Fremskrittspartiet har vært enige, f.eks. den gangen da man innførte tilnærmet nullskatt for rederiene, viste den seg veldig klart. Da viste det seg veldig klart at det fantes en høyre-venstreakse – det var en endring i skattesystemet som Arbeiderpartiet og SV var mot. Så fins det selvsagt også verdispørsmål, som er en annen akse, der jeg oppfatter at sentrum og SV er mer på linje, f.eks. i miljøpolitikken; det kan også være i EU-spørsmål og i andre spørsmål. Men jeg syns det er vanskelig å forstå sentrum når de mener at det faktum at de selv ønsker å samarbeide både til høyre og til venstre for seg – både med Høyre og Fremskrittspartiet og med Arbeiderpartiet – i seg selv skulle tilsi at det ikke fantes noen høyre-venstreakse i norsk politikk, for i mange sammenhenger har det ført til mer høyrepolitikk i fordelingspolitikken enn det det i utgangspunktet kunne vært flertall for i Stortinget. Senterpartiets smidighet i forbindelse med skattespørsmål og Voksenåserklæringen er jo grunnen til det. Vi ønsker et kritisk søkelys på offentlig sektor, men vi ønsker at det skal ta utgangspunkt i at man setter et meget klart skille ved de løsningene for privatisering som Høyre og Fremskrittspartiet nå ivrer så sterkt for. Det er privatisering som betyr mer byråkrati, og som gjør at små velferdskroner som vi sliter med å få til å dekke det det skal, like gjerne går til privat profitt som til å skape bedre tjenester. Det syns vi faktisk er en fryktelig dårlig idé. | 1 |
La meg først begynne med å si at når det gjelder utbyggingen av Goliat, har norske leverandører – selv om plattformen er sammenstilt i Asia – allerede gjort store leveranser til plattformen. Det har skapt arbeidsplasser og ikke minst teknologiutvikling langs hele norskekysten. Det at vår nordligste region i løpet av dette året ikke får ett, men to driftsmiljøer for aktivitet på sokkelen, har stor ringvirkningseffekt i Finnmark. Goliat skal produsere i minst 15 år. Avhengig av ressursene rundt kan det bli enda lenger. Hvor lønnsom utbyggingen blir, avgjøres også av den framtidige oljeprisutviklingen. Staten har ikke noe økonomisk engasjement i Goliat, siden SDØE ikke er representert i feltet. Når det gjelder det fiskale rammeverket for norsk sokkel, er det finansministerens ansvarsområde. Men jeg har lyst til å si at dette er et system som – som jeg oppfattet at representanten Elvestuen var enig i – har fungert veldig godt. Det er et system som balanserer hensynet til samfunnsøkonomi med hensynet til bedriftsøkonomi, og som er tilrettelagt slik at det skal være samsvar mellom det som er samfunnsøkonomisk lønnsomt, og det som er bedriftsøkonomisk lønnsomt – og at alle lønnsomme ressurser på norsk sokkel til syvende og sist blir utviklet. | 0 |
Jeg har lyst til å begynne litt der forrige taler slapp. Man får et inntrykk av at alt står bra til. Vi har det beste forsvar i verden, og det er ingen ting å bekymre seg for. Jeg får litt assosiasjoner til måten man beskrev politiet på for et år eller to siden, der alt var såre vel, alt var på plass, det var ingen grunn til bekymring. Men så så vi at da de ble satt på prøve i en reell krise, var det overhodet ikke slik som planene hadde lagt opp til. Statsministeren sto på tv etter at Gjørv-kommisjonens innstilling var lagt fram og sa: Vi hadde planene for hva vi skulle gjøre, men vi hadde ikke erkjennelsen av hvor viktig beredskap og sikkerhet faktisk er. Noe av det som kom fram, var at man manglet trening, man manglet øvelse, man manglet kommandosystemer, man manglet kommunikasjonssystemer – mye som man trodde fungerte, men som ikke fungerte da det ble satt på prøve. Det er noe av den bekymringen som vi også har for Forsvaret. Man har jo planene – det er ingen som vil bestride at planene ligger der. Men det man er bekymret for, er jo om disse planene faktisk blir realisert slik som de er vedtatt. Da er det jo grunn til bekymring, slik som det har vært framme i denne debatten. Når det gjelder å sammenligne med andre land ute i Europa og si at vi bruker mer i forhold til disse, har vi en veldig krevende sikkerhetspolitisk situasjon som antageligvis kommer til å bli enda mer krevende i framtiden. Vi har en nabo i øst som har store ambisjoner og holder på å bygge opp sin militære aktivitet, vi har USA som vender seg vestover og fokuserer på Stillehavet, og vi har et Europa som har store gjeldsproblemer og mer enn nok med å håndtere det. Det betyr at vi i framtiden må ta større ansvar for vår egen sikkerhet. Derfor fører det også til at vi gjerne er nødt til å bevilge mer for å ivareta den beredskapen og den sikkerheten som er nødvendig. Derfor har vi også i Fremskrittspartiets alternative budsjett gått inn for å styrke driftsbevilgningene til Hæren med 90 mill. kr, styrke driftsbevilgningene til Sjøforsvaret med 90 mill. kr, Heimevernet med 70 mill. kr, Kystvakten med 100 mill. kr. Til sammen har vi styrket hele forsvarsbudsjettet med over 1 mrd. kr. Det mener vi er nødvendig for å få den nødvendige treningen, for å få det nødvendige personellet, for å få den nødvendige kompetansen, slik at den operative evnen reelt er der den skal være, at det ikke bare er planer på et papir. Det tror jeg vi har lært. Det å underfinansiere forsvarsreformer har vi veldig dårlig erfaring med. Det var noe av det store problemet i mellomkrigstiden. Man vedtok mange forsvarsreformer, alle ble underfinansiert. Til slutt sto man tilbake med noe som på papiret så ut til å ville fungere, men som i praksis ikke var et forsvar i det hele tatt. Så har jeg lyst til å ta en liten tur over til Midtøsten, som har vært en del diskutert her. I Midtøsten opplever man store omveltninger. Slik det er i dag, er det en ustabil region. Den arabiske våren retter seg mot diktaturer, mot undertrykkelse, og er i utgangspunktet noe som kan skape muligheter, skape fred og frihet og stabilitet i regionen, men som samtidig har potensial til å slå den andre veien. Vi vet at revolusjoner tidligere i historien har ført til det stikk motsatte, til totalitære regimer istedenfor. Det er selvfølgelig også en fare med det som skjer i Midtøsten. Det har vært en del diskusjon om Israel og den palestinske siden her i dag. Jeg tror at den konflikten hele tiden må ses i et litt større perspektiv. Hvis man løfter perspektivet litt, ser man kobling til Iran, som har ambisjoner i regionen og ønsker å destabilisere den, kobling opp mot Hamas, kobling mot Hizbollah, et ustabilt Syria, et ustabilt Libanon, og et Egypt der det er usikkert med hensyn til hvilken retning det landet tar. Forhåpentligvis vil fredsavtalen mellom Israel og Egypt ligge fast, men likevel har vi sett tendenser i nord, f.eks. på Israels grense mot Syria, der det har vært en del rasling med våpen. Det er ut fra det perspektivet man må forstå en del av Israels handlinger, f.eks. i Gaza-krigen. Det handler ikke isolert sett bare om Gaza eller for den saks skyld Libanon – når det har gjort det – men det handler om et større bilde hvor Israel frykter å få en krig på flere fronter, og om et Iran som sitter i bakgrunnen og drar i trådene. Jeg har lyst til å gi utenriksministeren ros for hans klare uttalelse i forbindelse med den siste Gaza-krigen, hvor man anerkjente Israels fulle rett til å forsvare seg mot Hamas-raketter. Alle stater har jo en grunnleggende forsvarsrett etter folkeretten. Jeg tror at de fleste stater ville ha reagert noenlunde på linje med det Israel gjorde hvis man hadde opplevd at 500 raketter ble skutt inn mot egne borgere, bl.a. mot Tel Aviv og Jerusalem, som er store befolkningsområder. Så er vi også opptatt av at selvforsvaret skal være proporsjonalt, at det skal være nødvendig og tilstrekkelig, men heller ikke utover det. Derfor har Fremskrittspartiet i dag reist kritikk mot f.eks. bosettingspolitikken til Israel, og det å holde tilbake palestinske lønninger, som selvfølgelig ligger langt utenfor det som har med selvforsvarsrett å gjøre. Det er tiltak vi ikke er enig i, og som vi mener er fullstendig feil, slik situasjonen er der nede nå. Så tror jeg – i den konflikten som har vært – at man må skille mellom hva som er selvforsvar, og hvem som faktisk er den offensive og den defensive part. Det er også forskjell på angrep som er rettet mot militære mål, men som går ut over sivile, og angrep som er rettet direkte mot sivile mål. Når vi ser de rakettene som er skutt ut fra Gaza, er de rettet inn mot sivile mål, de er rettet inn mot å ramme det sivile samfunn. Det er en offensiv krig som selvfølgelig ligger langt utenfor folkeretten. Når Israel da iverksetter mottiltak, så lenge de er rettet inn mot militære mål, er det lettere å forsvare folkerettslig, selv om det dessverre også går sivile liv tapt. Skal man skape fred, er man avhengig av at partene virkelig ønsker fred. Det er noe av utfordringen i dag. Lenge hørte vi at det var okkupasjonen som var problemet, og som sto i veien for en fredsløsning. Israel har trukket seg ut av Gaza, og Israel har trukket ut bosetninger, likevel har vi ikke fred i området. Så vet vi at Hamas ikke respekterer de avtalene som er inngått med Israel. Man insisterer på at staten Israel ikke har en rett til å eksistere, og man tar heller ikke avstand fra bruk av terror som et virkemiddel. Da mener vi at det er nødvendig med en tydelig og fast linje overfor Hamas, der man signaliserer at dette er en folkerettslig uakseptabel linje. Norge må – gjennom FN – få fram det perspektivet at her har den palestinske siden også et ansvar for å følge de avtaler som er inngått, og til å forholde seg til de folkerettslige reglene som gjelder. Skal man få fred, er det også nødvendig å arbeide med holdninger. Dersom hat, hevn og vold forherliges, er man langt fra en mulighet til å skape fred. Vi har sett eksempler på at palestinske lærebøker og tv-stasjoner sprer hatpropaganda og hyller personer som har utført terror mot sivile. Her mener vi at man må være klar og tydelig på at dette er fullstendig uakseptabelt. Man må sikre seg mot at norske bistandsmidler er med på å finansiere den type virksomhet. Jeg tror det er nødvendig med en balansert Midtøsten-politikk, der man likebehandler statene. Det er ikke veldig imponerende, om man ser litt på FNs historie, hvordan man har tilnærmet seg konflikten i Midtøsten. FN har i perioder tatt veldig tydelig stilling. Spesielt generalforsamlingen har vært veldig unyansert i sin tilnærming. Det verste eksemplet går kanskje tilbake til 1975, da man vedtok at sionisme er rasisme, og på den måten stilte Israel i samme lys som apartheidstaten i Sør-Afrika. Med det utgangspunktet i generalforsamlingen – det var for øvrig Idi Amin som var forslagsstiller, så det var ikke akkurat en fredens mann som sto bak – er det veldig vanskelig å skape fred. Da er man faktisk med på å fyre opp under konfliktene istedenfor å komme med konstruktive bidrag. Det er et tankekors i Midtøsten at de beste prosessene som har ført fram til fredsavtaler som har vært holdbare, f.eks. Camp David i 1979, faktisk ikke er fremforhandlet i FN-systemet. Tvert imot: Generalforsamlingen fordømte faktisk den fredsavtalen i 1979. Den ble fremforhandlet med USA som megler i et diplomati der man steg for steg jobbet seg igjennom de vanskelige spørsmålene, og på den måten klarte å komme fram til varige løsninger. Dette er kanskje en refleksjon på og et tankekors i forhold til hvordan man tilnærmer seg dette i dag. | 0 |
No er det jo heldigvis slik at alle landets kommunar pr. i dag har tilgang til breiband, sjølv om ikkje alle bygder og alle dalar er dekte. Det som står i Soria Moria-erklæringa, er at heile landet skal ha tilbod om tilknyting til høghastigheitsnett. Så handlar det om at vi må få folk til å bruke det. Vi må få folk til å knyte seg til. Det er jo det som har vore spennande med den kommersielle utbygginga. Det kan høyrast ut på representanten Helleland som om denne regjeringa er mot konkurranse. Det er vi jo aldeles ikkje. Nettopp breibandsområdet har jo vore ein plass der konkurranse har vore vettugt å ha. Difor har vi òg gått inn for det. Konkurransen har òg faktisk teke hand om ein større prosent av utbygginga enn det ein i utgangspunktet håpa på. For vår del må det gjerne halde fram, for å seie det slik. Det viktigaste er jo at målet vert nådd. Vi seier at vi trur at det offentlege nok må bidra for å nå dei siste prosentane, men om dei aktørane som er i marknaden, finn det interessant å byggje ut, set vi sjølvsagt veldig stor pris på det. | 1 |
SV viste disiplin i den førre saka og tagde stille. Me ønskjer i denne saka at ein iallfall har fem replikkar etter innlegg frå medlemmer av Regjeringa, og foreslår derfor dette. | 1 |
Eg merka meg tidleg i dagens debatt at representanten Jonas Gahr Støre sa at kommunane har det så romsleg at dei er i stand til å kunna yta gode tenester òg til personar som er ressurskrevjande, og at ein kan tola det kuttet som dei raud-grøne la inn i budsjettet sitt. Med lang erfaring frå kommunepolitikken vil eg seia at eg trur at det er ingen ordførar og ingen kommunepolitikar som kjenner seg igjen i at det er så romsleg, med dei rammene som kommunane har hatt. Det har òg vore sagt mykje om frie inntekter, rammetilskott og kommuneøkonomien generelt, og det var ein liten runde på det òg no i samband med statsråden sitt innlegg. Men det som er eit faktum, er at kommunane, stikk i strid med kva dei raud-grøne åtvara mot før valet, får meir i inntekter til kommunesektoren i 2014 enn det som låg i forslaget frå Stoltenberg II-regjeringa. Det er ikkje slik som representanten Eirik Sivertsen sa, at det er på grunn av endra føresetnader. Det er på grunn av stortingsfleirtalet, beståande av Høgre, Framstegspartiet, Kristeleg Folkeparti og Venstre, som seier at ressurskrevjande tenester er så viktig at ein aukar rammene med 214 mill. kr. Derfor har kommunane meir i inntekt til neste år enn dei hadde med forslaget frå Stoltenberg II-regjeringa. Så er det likevel nokre element som går opp og ned i det såkalla inntektssystemet, som det er litt viktig å kommunisera ut: Når me seier at dei får meir, er det på grunn av at ein òg får ei oppgåveomfordeling. Ein får ikkje lenger krav om to barnehageopptak, ein får kompensasjon for at ein skal auka likebehandlingssatsen til 98 pst., ein får ekstra på prisstiginga, og ein har ikkje lenger krav på frukt og grønt. Det vil ikkje seia at ein tek vekk frukt og grønt, men ein seier at Stortinget bestemmer det ikkje lenger, det er opp til den enkelte kommunen sjølv å bestemma om ein skal ha frukt og grønt i ungdomsskulen. I går kveld hadde eg gleda av å vera på eit formannskapsmøte i ein kommune der Høgre, Framstegspartiet og Kristeleg Folkeparti har nesten samtlege representantar i formannskapet, og dei sa at frukt og grønt er noko dei ønskjer å gje innbyggjarane i den kommunen. Så dette er frivillig. Sameleis er det med kulturskulen – ein time i veka til kulturskule. Så er rus flytta ut av innbyggjartilskottet og inn i øyremerkte tilskott, nettopp fordi dette er så viktig at her ønskjer regjering og storting å sikra at alle innbyggjarar får eit skikkeleg tilbod. Summa summarum er det altså ei påplussing for kommunesektoren neste år, fordi dei fire partia meiner at dette er viktig. Så er det ein forskjell til. Det er ikkje slik at retorikken vår er som representanten Gahr Støre sin, at det er romslegheit i kommuneøkonomien. Me er ærlege på at kommunane blir stilte overfor behov for prioritering. Me er òg ærlege på at pensjonsutgiftene og demografiutgiftene neste år blir større, og at kommunane er nøydde til å tenkja prioritering og å effektivisera drifta si heile tida. Så merkar eg meg òg i spørsmåla til statsråden at representanten Karin Andersen sa at ein må vera medlem i Høgre for å tru at det å kutta i regional utvikling i fylkeskommunane er gjennomførbart. Eg kan drista meg til å seia at ein kan vera medlem i Framstegspartiet òg for å tru det, eller kanskje faktisk òg Arbeidarpartiet. Eg las for eit par dagar sidan i Hålogaland avis at Bendiks Harald Arnesen, som er ein kjend mann i rikspolitikken, uttalte at Troms fylkeskommune aleine kan spara 300 mill. kr utan at det vil få konsekvensar for befolkninga. Dersom ein aleine i Troms fylkeskommune kan spara 300 mill. kr utan at folk vil merka det, kan ein iallfall redusera litt, som er foreslått, i regionale utviklingsmidlar og flytta dei over på veg, som er forslaget, sånn at næringslivet og innbyggjarar får veg meir enn regionale utviklingsmidlar i fylkeskommunen. Det som ligg i forslaget til vedtak i dag, er gode rammer for Kommune-Noreg, gode rammer for fylkeskommunen og ikkje minst – og viktigast – gode rammer for folk flest og for næringslivet, som får satsingar, og så er det likevel innanfor ansvarlege rammer og føreseieleg for Kommune-Noreg, noko som er viktig. Så er det varsla ein del element som me skal koma tilbake til. I tilleggsproposisjonen ligg det spesielt to ting som eg vil nemna. Det eine er at ein skal sjå på kommunar med vekstutfordringar, med store kapitalutgifter knytte til investeringar. Ein skal òg leggja inn og koma tilbake til positive økonomiske incentiv i forhold til kommunereforma, noko som òg er viktig. | 0 |
Fremskrittspartiet mener at den 80-årige damen på Finnsnes har den samme retten til å foreta valg som resten av befolkningen. Det er det som er den grunnleggende debatten knyttet til velferdstjenester, hvilke rettigheter vi skal ha gjennom de ulike fasene av livet til å foreta valg. Jeg må si at jeg blir svært urolig når det nærmest kan virke som om Senterpartiet mener at en 80-åring ikke er i stand til å ta kloke valg på egne vegne. Vi har altså en klokkertro på at eldre mennesker med lang livserfaring har klare meninger om hva slags kvalitet de vil være tjent med. Nettopp derfor skal de også ha retten til å velge bort tjenester som ikke tilfredsstiller deres behov. Det er det denne debatten må dreie seg om. Da er det ikke snakk om å sende denne kvinnen en sjekk. Da er det snakk om å legge forholdene til rette slik at hun kan velge bort tilbudet i Finnsnes hvis det ikke er godt nok. | 0 |
La meg først si at jeg stiller meg helt og fullt på linje med statsråden i forhold til Arbeiderpartiet og deres kampanje mot det som måtte være bra i forhold til konkurranseutsetting. Jeg mistenker Arbeiderpartiet for å bruke de forferdelige eksemplene vi har hatt i media i det siste, til å dekke over egne synder, i forhold til at vi har enkelte rapporter som viser at i 40 pst. av offentlige institusjoner i kommuner der Arbeiderpartiet har styrt, er det uverdige forhold. Så det er klart at Arbeiderpartiet vil bruke dette for alt det er verdt. Det er også interessant at statsråden peker på hvem som har ansvaret for å tegne kvaliteten og innholdet når det gjelder anbudsprinsipp. Mitt spørsmål går litt lenger enn det: Kan statsråden være med på kanskje å vurdere hvorvidt kvalitet og innhold i institusjonene kan bestemmes av borgeren selv? Det ville jo være det beste. Men da må vi altså over på et finansieringssystem der pengene følger brukeren i mye større grad, slik at den enkelte selv får velge den kvaliteten en ønsker seg, uavhengig av om det er en offentlig eller privat institusjon. | 0 |
Kommunene har jo en rolle i dag opp mot fosterhjemmene, men opplæringa gjennom PRIDE-programmene er det stort sett det statlige barnevernet som står for. Jeg ønsker meg aktive kommuner med aktive barneverntjenester, som tar ansvar for at fosterhjemmene skal fungere bra. Jeg er også opptatt av god kvalitet når det gjelder fosterhjem, og vi må rekruttere fra et mangfold av miljøer. Jeg er bl.a. opptatt av at vi må rekruttere flere med flerkulturell bakgrunn, og at vi må bruke nettverkene og familiene til aktuelle barn der hvor det er riktig, i større grad enn det vi gjør i dag. Når det gjelder unødig flytting, vil jeg sende utfordringen tilbake til Fremskrittspartiet, fordi man jo legger opp til å kutte i det statlige barnevernet, massivt legge ned statlige institusjoner, privatisere og i stedet gå over til kjøp av private plasser. Det vil jo innebære unødige flyttinger neste år i langt større grad enn det vi står overfor nå. | 1 |
Vi har allerede en veiledning til kommunene om hvordan de skal gå fram, og jeg har i mitt svar til Hanekamhaug tidligere sagt at vi skal lage en ny for å følge opp hvordan man jobber med disse sakene – om Oslos oppskrift er en god oppskrift. Hvis jeg mente at det var hensiktsmessig og et godt virkemiddel å ha oversikt nasjonalt over hvilke barn dette dreier seg om 1. november, 1. desember, 1. januar så hadde jeg skaffet meg det i morgen. Men virkeligheten er sånn at hvis det dreier seg om barn som ikke kommer på skolen den 25. august, eller den 30. august, så forlanger jeg at det finnes en kommune som tropper opp hjemme hos de foreldrene og sier: Hvor er den ungen? Og hvis den ungen ikke kommer etter to dager eller tre dager, vel, så får de gå til barnevernet, eller på arbeidsplassen, og så får de komme. Vi kan ikke sitte med hendene i fanget fram til 1. november og tro at vi gjør noe. Her må vi ikke late som om vi gjør noe eller at det er mest mulig handlingsrettet å sørge for at vi har de nasjonale oversiktene over hvert enkelt barn; vi må ha en nasjonal oversikt som viser oss hvor stort problemet er, (presidenten klubber) men så må vi sørge for at kommunene handler. | 1 |
Den landbrukspolitikken som denne regjeringa fører, legg òg til grunn at ein skal ha konkurranse, og stimulere til konkurranse, også innan landbruksindustrien. Eg har sjølv vore på besøk på fleire av desse industribedriftene. Der er fleire i Sogn og Fjordane som eg kjenner godt, og eg veit noko om korleis dei ser på både denne regjeringa sin politikk og førre regjeringa sin politikk i samband med det å vere innovativ, kome med nye produkt og dermed vere konkurransedyktig innanlands – ikkje minst, som representanten er oppteken av, dersom det skulle kome ei anna tid. Det veit vi ikkje heilt enno, men vi kan vel sjå for oss at det kan kome ei anna tid på landbruksområdet. Eg er ikkje spesielt oppteken av å overkøyre Konkurransetilsynet, korkje i landbrukspolitiske spørsmål eller i andre spørsmål. Det gjer vi når vi finn det naudsynt. Eg har brukt to forskjellige paragrafar i konkurranselova. Det eine, som eg reknar med er det representanten viser til, er då vi brukte § 16. Det var ut frå ei anna konkurransefagleg vurdering enn det Konkurransetilsynet gjorde. Det er sterkt godtgjort i det skriftlege materialet som ligg til grunn for det vedtaket. | 1 |
Jeg er glad for at statsråden nå sier at forskriften kommer rimelig kjapt. Jeg synes også det er bra at man sier at man vil vurdere å se på om man vil ta bort gebyret. Veldig mange av de menneskene dette gjelder, føler at de er norske, og har alltid opplevd seg som norske. De har fått utstedt norsk pass, så de reagerer ganske kraftig på at de må sende inn en ny søknad. De opplever at de er norske, og at de har vært norske hele livet, og de har bodd hele livet i Norge. Men de opplever plutselig, etter at de har fått pass mange ganger før, at passet ikke gjelder, og at de ikke er norske statsborgere. Det er derfor jeg hadde håp om at man skulle sørge for å rydde opp i dette, og derfor er det bra at forskriften kommer. Jeg håper at det blir så enkelt at de som håndterer pass i de forskjellige politidistriktene, kan rydde opp i dette på en enkel og grei måte, slik at vi blir ferdig med dette én gang for alle. Så er man kvitt de utfordringene som disse menneskene står overfor. | 0 |
Den rød-grønne regjeringen har representert en fullstendig revolusjon i norsk miljøpolitikk, et taktskifte – eller hvilket ord man måtte velge å bruke. Etter mange års stillstand har vi begynt å løpe, og vi løper fort. Dette anerkjennes av hele verden, unntatt noen opposisjonspartier i Norge. La meg gi som eksempel: For en uke siden var jeg invitert til Den afrikanske unionens miljøvernministermøte. Jeg var den eneste ikke-afrikaner som var invitert dit, bortsett fra det danske vertskapet for København-møtet. Grunnen var selvsagt at afrikanerne oppfatter at Norge står for en helt særskilt offensiv miljøpolitikk som det er interessant å høre om. La meg nevne et annet eksempel: I Washington for en måned siden holdt Robert Zoellick, Verdensbankens sjef – han kan ikke karakteriseres som noen rød-grønn eller venstreorientert politiker, han var en av Bushs gutter i det republikanske partiet og har tjent alle republikanske administrasjoner i USAs moderne historie – en «Bali Brunch». Tre ganger i løpet av sitt innlegg henviste han til et land eller en regjering. Alle tre gangene var det til Norge, ingen andre var nevnt. Når jeg sier dette, er det fordi dette selvfølgelig har tatt opposisjonen litt på bakbeina – ikke Fremskrittspartiet, for Fremskrittspartiet står for en fundamentalt annerledes miljøpolitikk og vil egentlig ikke gjøre noe, og er derfor i en frontal opposisjon til den rød-grønne regjeringen. Men det har tatt Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti litt på bakbeina, fordi disse tre partiene ønsker mye av det samme som oss, men får det bare ikke helt til. Når Regjeringen setter utfor i hoppbakken, skal jeg ikke påstå at vi setter verdensrekord, men vi lander langt nede i bakken, mens opposisjonspartiene blir stående på tribunen og spør hvorfor vi ikke hoppet én meter lenger – istedenfor å være med på svevet og få til noe. De forslagene som er lagt fram her, er veldig gode eksempler på det. Tre måneder før vi skal legge fram en veldig grundig gjennomgang av hele klimapolitikken, slik at Stortinget får et grundig materiale å vurdere dette på, skal vi gjøre akkurat det samme, med harelabb, uten å ha materialet, uten å ha det vitenskapelige belegget, uten å ha alle etatenes innspill. Det gir jo ikke mening. Forslaget om en masterplan som kommer her er jo det samme som Klimakur, det er bare et annet navn på det. Det er et forslag om å gjøre dette overflatisk tre måneder for tidlig, istedenfor å gjøre det grundig når Klimakur, dvs. masterplanen, kommer. Forslaget om klimavasking av lovverket tok jeg opp med Miljøverndepartementet for mange måneder siden, og bad om en vurdering av det. Den klare vurderingen er den som er framlagt for Stortinget, nemlig at det ikke ligger en masse bomber i lovverket, men det er spørsmål om politisk vilje til å ta tak i de politiske utfordringene vi har. Det er med andre ord det Klimakur skal gjøre: få på bordet hva vi kan gjøre, hva kostnadene er ved det, og hvor store utslippsgevinstene er, slik at vi får en reell debatt om hva det er mest fornuftig å gjøre, altså hvor vi kan få gjort mest. Så både masterplan og klimavasking er i realiteten å be om å få Klimakur tre måneder før det kommer. Jeg foreslår at vi har tålmodighet til å vente på den grundige utredningen, istedenfor å ta den overflatiske. Jeg har betydelig mer sympati for Høyres forslag om tiltak for kollektivtrafikken. Jeg vil bare si at når regjeringspartiene har vært skeptiske til dette forslaget, er det ikke fordi vi mener at det offentlige og det private ikke skal behandles likt. Tvert imot er vi enig i Høyres syn, at det må stilles større krav til offentlig virksomhet enn til private. Stat, fylkeskommune og kommune skal gå foran, og det må stilles større krav til oss enn det vi kan stille til den alminnelige borger. Staten skal bruke sin innkjøpsmakt, og staten skal være et forbilde. Vi er langt fra det på alle områder i dag. Det vi dog er redd for med forslaget, er å komme i en situasjon hvor man pålegger kollektivtrafikken formelle krav som gjør at de kan stilles i en dårlig konkurransesituasjon i forhold til biltrafikk, for det aller viktigste vi gjør, er å få flere mennesker over på kollektivtrafikk. Jo bedre vi lykkes med det, jo bedre lykkes vi med å redusere utslippene. Men jeg deler Høyres ønske om at mest mulig av det som ligger i forslaget, altså overgang til nye og mer moderne drivstoff, kan skje. Vi skal være veldig påpasselige med å forsøke å tilskynde det på alle mulige måter, dog ikke ved å støtte dette forslaget, men ved å prøve å få til det samme i praksis. Vi deler ambisjonen. | 1 |
Jeg vil takke statsråden for svaret. Jeg klarer ikke å se at det er noen motsetning mellom de betraktningene jeg har, og de som statsråden her tilkjennegav. Jeg synes at mange av de grepene som skisseres og de tankene som statsråden presenterer, er ting som på en konstruktiv måte kan bidra til å gjøre noe med problemet. Det er likevel en del ting jeg kunne tenke meg å påpeke når det gjelder legefordeling. SV har vært veldig opptatt av at man skal få realisert fastlegereformen. Når den nå er utsatt, håper vi at tiden med utsettelsen på en konstruktiv måte kan brukes til å gjøre noe, særlig i de kommunene der rekrutteringsvanskene har vært særlig store. Det jeg registrerer når man snakker både med kommuneleger og med befolkningen rundt omkring i landet, og særlig der hvor man har legemangel, er frykten for at fastlegereformen skal virke enda mer sentraliserende, og at man nå har leger som posisjonerer seg med tanke på innføringen. Det hadde derfor vært besnærende, eller man kan i alle fall tenke seg det som et virkemiddel, at kommuner med særlig store rekrutteringsvansker hadde kommet i forkant og ikke i etterkant av de kommunene som da lett vil kunne rekruttere leger. SV har foreslått det før, men ikke fått gjennomslag for det. Jeg hadde ønsket statsrådens syn på det og noen betraktninger omkring fastlegereformen og på hvilken måte man kan sikre særlig de vanskeligst stilte kommunene. En ting til som jeg kunne ønske statsrådens betraktning omkring, er turnusordningen i distrikt. Det er etter mitt syn et ganske åpenbart misforhold når tiden på sykehus blir lang – den blir kortere i distrikt – og en så stor del av studiene uansett vektlegger sykehusmedisin. De utviklingstrekkene vi ser innenfor medisinen, går også veldig sterkt i retning av økt spesialisering, samtidig som vi etter mitt syn har hatt en veldig heldig struktur i Norge ved at allmennlegetjenesten har vært vektlagt så sterkt. Det er derfor viktig å finne grep som kan motvirke utslagene som medfører flukten fra primærhelsetjenesten. I tillegg ser vi at tilbudet av spesialisttjenester er veldig ulikt i de ulike helseregionene. Det måtte ha vært ønskelig å få til en form for kartlegging i de ulike helseregionene av det faktiske spesialistbehovet og den dekningen man skulle hatt av spesialister, slik at man målrettet kunne sette inn virkemidler for å stimulere spesialister til å komme ut i de regionene der man mangler spesialister, og at man reduserte antall spesialisthjemler og tilskuddet til dem der man har en type overetablering. I tillegg er det vel slik at en del av de tiltakene som er iverksatt, bl.a. det frie sykehusvalget, i sin konsekvens kan tenkes å virke sentraliserende, fordi man mangler midler ved de mindre sykehusene til å ha en drift som sikrer inntekten til sykehuset. Jeg kunne for så vidt tenke meg å få høre statsrådens betraktninger omkring det. | 1 |
Eg synest det er veldig kjekt at leiaren for transport- og kommunikasjonskomiteen synest det er interessant å høyra på Langeland, så det håper eg han held fram med å gjera, for det er nok mykje å læra av SV sin transportpolitikk. Når det gjeld staten og ansvaret i distriktet, skulle det i prinsippet vera staten som bygde vegane overalt, men det er sånn at det ikkje er pengar til det. Det er berre petroleumskoden til Framstegspartiet – altså ikkje FrP-koden, men petroleumskoden – som gjer at Framstegspartiet har pengar til alt som dei trur folk flest vil ha. Men «folk flest» er kanskje av og til «menn flest». Det har eigentleg aldri hatt noko med folk flest å gjera det Framstegspartiet står for. Det siste spørsmålet representanten stilte, gjaldt kommunane rundt Stockholm. Og det er heilt rett – eg gjev Per Sandberg, leiaren av transportkomiteen, heilt rett i at viss ein tek med alle kommunane rundt, var ikkje alle fornøgde – det var eit negativt fleirtal der. Men i den indre kjernen, blant dei som verkeleg blir ramma, og som merkar dette, var det fleirtal, og der bur folk flest. | 1 |
Jeg vil begynne med å takke interpellanten for å ha satt et veldig viktig tema på dagsordenen og også for et veldig inspirerende og flott innledningsinnlegg som berørte viktige områder som vi ikke har debattert så ofte. Mange står i dag langt fra arbeidslivet, og det har mange årsaker. Det er ikke bare sosiale problemer og sykdom som gjør at det er vanskelig å komme inn på arbeidsmarkedet. Det er også mange eldre, funksjonshemmede, mange med utenlandsk bakgrunn og også andre som bor på steder med et stramt arbeidsmarked, som trenger litt ekstra hjelp for å komme seg i jobb. Hva Nav har å tilby, er viktig. De fleste av oss hospiterte vel på et Nav-kontor i sommer og tok med seg noen erfaringer derfra. Min erfaring var bl.a. at det ikke var noen penger til noen tiltak i det hele tatt, så det var jo ikke så veldig lett å få oversikt over hva de hadde å tilby – dvs. det eneste var jobbklubbsøking. Jeg må si at det hadde ikke vært veldig inspirerende for meg som en ung person å sitte på de kursene tre dager i uken noen timer. Det var kanskje ikke det som var det rette, men det var det eneste de hadde å tilby. Så det å se på hva som virker, er viktig. Dette etterlyste også opposisjonen i et forslag i forbindelse med fjorårets budsjett, hvor vi ba om å få den oversikten som Røe Isaksen etterlyser i dag, om hvorvidt de tilbakeføres til arbeid etter at de har vært på tiltak, og hvor lenge de blir der. Jeg stilte også et spørsmål til statsråden for et par uker siden om måloppnåelsen i kvalifiseringsprogrammet. Da fikk jeg vite at i løpet av de første fire månedene i år hadde 750 avsluttet programmet, og av dem hadde 30 pst. gått over til arbeid. Det jeg ikke fikk svar på, som jeg også spurte om, var hvor mange som fremdeles var i arbeid av dem som hadde deltatt de siste par årene. Det var det tydeligvis ikke mulig å gi noe svar på. Så det med langtidseffekten er ikke mulig å få svar på. Etter hva jeg forsto av svaret, var statsråden fornøyd med resultatet, selv om dette var en nedgang fra 35 pst. til 30 pst. Det var også en nedgang i forhold til dem som gikk over i andre tiltak. Så jeg synes det er litt merkelig at man da er fornøyd med det, for det er vel ikke sånn at før man hadde kvalifiseringsprogrammet, var det ingen som kom ut i arbeid? Så 30 pst. er nok ikke bare tiltakenes fortjeneste. Det som også er min bekymring i forhold til kvalifiseringsprogrammet, som ikke har vært noe belyst, er at de som deltar, går over på en annen stønad. Det fortalte ansatte på Nav-kontoret var det største problemet. De kunne ikke sette flere over på egnet tiltak for å hjelpe dem i jobb, fordi deltakerne måtte over på en ny stønad, og det hadde ikke Nav penger til. Nå har regjeringen valgt å overføre kvalifiseringsstønaden til kommunene – til rammeoverføringene – og jeg regner med at det ikke gjør saken noe bedre. Deltakerne skal ikke bare ha stønaden på 2 G, de skal også ha barnetillegg, og det kan bli ganske mye når begge to i en familie får barnetillegg for alle barna. Så jeg håper at statsråden også tar en titt på om det er viktigst å gi ekstra stønad, eller om det er viktigst å finne egnet tiltak, slik at man får folk ut i jobb, i stedet for å sette dem på kurs et par timer om dagen et par dager i uken for å ha gjort noe. Så litt om varig tilrettelagte arbeidsplasser. Dette er tiltak som man vet er veldig bra, og som man vet fungerer så bra at alle som har behov for en slik tiltaksplass, burde få det. Men sannheten i dag er jo at det trappes ned, og at mange som står klare til å gå inn i de plassene som man vet er gode, ikke får mulighet til det. Etter hva jeg forstår, er det også et delt ansvar mellom kommune og Nav. Så det er egentlig uklart hvem som har ansvaret for at de som har behov for en slik tiltaksplass, skal få det. Når det gjelder en del andre tiltak, har det vært rettet kritikk mot Nav for at de informerer veldig dårlig til arbeidsgivere, og også til arbeidssøkere, om hvilke muligheter de har. De får dermed ikke muligheten til å kunne velge seg et egnet tilbud, og arbeidsgivere får ikke tilrettelagt, slik at flere kan få et tilpasset tilbud. Det er jo nettopp den skreddersømmen, den tilpasningen, til hver enkelt som er viktig. Når Nav heller ikke tar seg tid til kanskje mer enn ett møte i løpet av et år, er det ikke så rart at man bruker veldig mye penger på at folk blir gående arbeidsledige, eller at de kommer over i et feil tiltak på grunn av at det bare er det som Nav har å tilby. Da er ikke jeg forundret hvis resultatet er at veldig få klarer å komme ut i arbeidslivet eller klarer å beholde den jobben de begynner i, over tid. Man må også se på om de studiene som de får muligheten til å gå på, er studier som er tilpasset de mulighetene de senere skal ha til å få jobb. Så jeg synes debatten er veldig viktig. Det handler ikke bare om penger, og det handler ikke bare om antall plasser, som Røe Isaksen sa. Det handler om kvalitet, og der må man gå inn og se på resultatene over tid. | 0 |
Det er nettopp det denne dialogen dreier seg om, hvordan kravene til sannsynliggjøring/dokumentasjon skal være for å få til et enkelt og forutsigbart system. I dialogen videre framover skal man gå inn på hvordan dette skal gjøres, slik at folk skal slippe å komme på ligningskontoret til hardt arbeidende ligningsfunksjonærer med bæreposen full av alle kvitteringene. Det er mulig å gjøre dette på en slik måte at man kan sannsynliggjøre hva som er utgiftene i løpet av et kortere tidsrom, og framskrive det for et helt år, f.eks. Så vi er i god dialog for å få på plass praktiske, gode løsninger på dette. | 1 |
I all forvaltning av marine ressursar er det den berekraftige haustinga som må liggje i botnen. Og når vi forhandlar med naboland om å forvalte desse ressursane, er det viktig å ha det for auget at dette er ein ressurs som skal vere evigvarande. Dersom vi ikkje maktar det, dersom vi ikkje klarar å få til ei berekraftig hausting, vil denne ressursen gli ut av hendene på oss og ikkje bli den næringa med store moglegheiter som mange trur ho skal bli. Men det er klart at det også er mange andre ting som spelar inn i forhold til om dette skal bli den framtidige gullnæringa i Noreg. Med ein del av den politikken som blir ført i dag, og ikkje minst den politikken som er blitt ført tidlegare, stiller eg meg svært tvilande til om vi klarar å utnytte det potensialet som ligg innanfor fiskerinæringa totalt sett – dessverre. Vi har sett at vi ikkje har hatt ei berekraftig hausting. Det opplever vi vel kanskje spesielt i Nordsjøen, der torskefisket no er tett føre eit samanbrot. Eg skjønar jo at det er problem, men noko av det første Regjeringa her i forhandlingane må gripe fatt i, er dette med utkast. EU-landa er utruleg flinke og snare til å kaste, og det er klart at vi haustar jo ikkje berekraftig dersom vi kastar fisk på sjøen. Eg har også lyst til å snakke litt om sjøpattedyra. Representanten Arnesen var også inne på det. Eg vil seie det så sterkt at vi klarar ikkje å få til ei berekraftig hausting av dei marine ressursane dersom vi ikkje no klarar å utvikle fangsten av sel og kval. Det er såpass alvorleg, trur eg, at dersom vi ikkje får i gang igjen selfangsten, vil det gå mot ein økologisk katastrofe. Det skal bli litt av eit syn når vi kanskje på ny får ein selinvasjon på Norskekysten. Eg vart fortalt seinast i går at sist det var selinvasjon, var det vel 60 000 selar som døydde i garn. Det i seg sjølv er naturlegvis ein katastrofe, men det viser kva slags dimensjonar vi snakkar om når det gjeld så store tal. Derfor trur eg det er viktig at det statsråden og Regjeringa no begynner å tenkje gjennom, er korleis vi skal kunne klare å byggje opp igjen selfangsten. Er det mogleg å få til at dei som driv med reketrålarar, som i dag er dei båtane som ferdast i isen, kan få nokre gulrøter som gjer at dei finn det interessant å drive selfangst dei fire-fem-seks vekene det blir drive selfangst? Eg vil åtvare mot å byggje opp ein ny flåte av ishavsskuter som krev nye kvotar på andre område, for det seier seg sjølv at det ikkje er mogleg å leve av selfangst åleine. Ein må ha andre fiskeslag å gå på. Då vil det vere betre å gå inn og prøve å gi nokre gulrøter til dei som allereie er i næringa. Eg vil også nemne at vi kanskje bør reforhandle avtalar med Russland når det gjeld kongekrabbe. Eg legg merke til at det vart fremma eit forslag i Stortinget tidlegare i dag, ved opninga av møtet, som gjekk på dette. Det er også viktig. Når det gjeld Dokument nr. 8:156, delar eg fullt ut dei meiningane og haldningane som representanten Arnesen og representanten Kristiansen gav uttrykk for. Vi har tillit til at her blir forhandlingane tekne på alvor. Eg ser ingen grunn til å la dei vere opne, korkje av taktiske eller av andre grunnar. | 0 |
Jeg kunne også være fristet til å snakke om de usosiale bistandskuttene som Høyre legger opp til, de usosiale skattelettene som jeg mener at Høyre gir, og økningen i barnehagesatsene. Men jeg kan isteden tenke meg å bruke tiden min på å si at Høyre skal ha ros for at de faktisk prioriterer. De viser forskjellene mellom sin politikk og vår politikk ved å prioritere annerledes. Lars Sponheim var i sted klokkeklar i å understreke at nøysomhet skulle ligge til grunn for ethvert samarbeid som Venstre gikk inn i. Jan Tore Sanner var hakket mer ullen. Derfor vil jeg stille et veldig enkelt spørsmål til representanten Solberg, og det er: Er det uaktuelt for Erna Solberg å gå inn i et samarbeid med Fremskrittspartiet dersom de krever å få kjøre den form for usosial renteøkningspolitikk som ligger til grunn for deres alternative opplegg? | 1 |
La meg først si at det er veldig viktig og veldig gledelig at både Kristelig Folkeparti og Høyre nå kommer opp og så tydelig gir til kjenne at helsefare må ligge til grunn for enhver videre utvikling av Mongstad. Helsefaren ser ut til å være mindre enn vi trodde i fjor. Det er veldig gode nyheter. Det betyr at det er større sjanse for å få gjennomført prosjektet tidligere. Men at vi ikke kan se bort fra helsefare, tror jeg vi har et bredt flertall i Stortinget bak oss på. Det var en del uttalelser i mediene som kunne tyde på noe annet. Jeg må bare si at jeg har fått brev fra folk i Lindås som er redde, og jeg må kunne svare dem i trygghet at utslipp fra et fullskalaanlegg på Mongstad ikke vil overstige noen reell helsefare. Så til spørsmålet om statlig bidrag til teknologi, fangst- og lagringsprosjekter andre steder i Norge – Fræna, Hammerfest, Kårstø eller hvor det måtte være. Det må vi komme tilbake til. Det er Gassnova som nå skal gå inn og se på de nye prosjektene som er der – Kårstø er i en annen kategori, men Fræna og Hammerfest og eventuelt andre. Det er tillitvekkende at det er store internasjonale bedrifter som sier at de kan gjøre det, som Siemens eller koreanske Daewoo, i allianse med norske aktører. Det er ikke selskaper der man kan sette til side den kompetansen de har, de har stor kompetanse. Men vi er nødt til å se på alt det som ligger i industrikontrakter, vanligvis med liten skrift. Er de villig til å ta den reelle risikoen som de sier at de skal ta? Alle disse spørsmålene må man gå grundig gjennom. Er teknologien moden nok? Er det sannsynlig at det kan gjennomføres? Og det statlige organet til å vurdere dette er Gassnova, og de vil få et oppdrag om å vurdere det. | 1 |
Jeg kunne svart et klart nei. Det er slik i mange andre land. Arbeids- og sosialkomiteen besøkte New Zealand, der vi så at de har den samme ordningen som vi foreslår i dag. Det er faktisk slik at arbeidstakere i denne aldersgruppen har jobbet et langt liv. De har opparbeidet seg rettigheter, og så blir de 67 år. Da kan de velge, etter vårt syn, om de vil ta ut disse rettighetene i form av pensjon, og om de vil arbeide videre samtidig. Å arbeide videre vil gi økt velferd for oss alle i samfunnet, det vil gi økt velferd for dem som ønsker å arbeide videre, og vi vil få en økt verdiskaping i samfunnet med deres bidrag. Så dette er en vinn-vinn-situasjon. Jeg må si at de beregninger som Finansdepartementet har foretatt, er veldig lite dynamiske. De tar ikke inn over seg den verdiskapingen seniorene vil gi tilbake til samfunnet. Jeg tror det er et plussregnestykke for hele samfunnet hvis vi får dem til å jobbe videre. | 0 |
Som de aller fleste sikkert er enige i, representerer den norske kulturarven veldig store verdier, og den er med på å gi nasjonen og innbyggerne identitet og fellesskapsfølelse. Jeg mener at det selvfølgelig er veldig viktig å bevare de samlingene som man besitter, på best mulig måte. En stor del av samlingene forvaltes og oppbevares av offentlige museer. I tillegg er det selvsagt også private samlinger og private museer, men denne saken dreier seg om forholdene ved de offentlige museene. Det er meget beklagelig at Riksrevisjonen har avdekket at det innenfor offentlig oppbevaring og forvaltning av denne type samlinger er store svakheter. Det vises konkret til manglende sikkerhet i forhold til brann, manglende sikkerhet i forhold til tyveri, og at samlingene også blir utsatt for nedbrytende faktorer som gjør at de ødelegges på sikt. Det er to årsaker til dette, slik som jeg leser det. Den ene er selvsagt det som man alltid møter, nemlig mangel på økonomiske ressurser. En annen årsak som det henvises til, er at departementene som har ansvaret for de ulike museene, i for liten grad følger opp museene og gir faglige råd om hvordan disse tingene skal oppbevares. Fremskrittspartiet er av den oppfatning at bevaring og sikring av den type samlinger som vi snakker om her, må foretas på en tilstrekkelig god måte. Det er viktig for at framtidens generasjoner skal få gleden av det og kunnskap om vår felles historie og arv. Det er derfor viktig at myndighetene, storting og regjering og videre nedover, gir de enkelte museer mulighet til å ivareta disse samlingene på en tilstrekkelig god måte. Man kan gjøre dette på to måter. Det ene er – som representanten Kosmo utmerket redegjorde for – ut fra mitt ståsted at man kanskje i sterkere grad må gjennomføre en strengere prioritering av hva man skal satse på. Det tror jeg er helt avgjørende. Det andre som jeg tror er helt avgjørende, er at man må sørge for at man har tilgjengelige ressurser, og at de er tilstrekkelige. Det kan man enten gjøre ved å si at man må øke rammene fra Stortingets side, eller man kan prøve å være kreativ i forhold til å øke inntektene på annen måte. Det er det som vi i Fremskrittspartiet har tatt særlig til orde for i vår særmerknad, dette med å øke inntektene. I den sammenhengen viser vi til at Stortinget tidligere har behandlet et forslag i Dokument nr. 8:98 for 2002-2003, som også er vedtatt, hvor man gir museene anledning til å leie ut og låne ut kunstgjenstander til organisasjoner, bedrifter eller privatpersoner. Det er, slik som jeg ser det, en veldig positiv ordning, som vil ha flere positive virkninger. Punkt 1: Som jeg sa innledningsvis, får man selvfølgelig opp inntektene ved museene. Punkt 2: Man får disse gjenstandene ut til et mye bredere publikum. Og punkt 3: Man får ned magasineringsbehovene ved museene. Jeg har selvsagt ikke tro på at denne ordningen alene kan være med på å bedre forholdene ved museene, men jeg tror at det kan være et positivt bidrag. | 0 |
Jeg fikk ikke svar på min replikk i stad. Når det kommer til forhandlinger om budsjettet, er da Forsvaret så viktig for Høyre at det kunne tenkes å være verdt en krone mer i skatt? Det dreier seg om troverdighet og at dette er en viktig sak for Høyre. Hvis det er slik at det ikke er verdt en eneste krone mer i skatt for noen, kan ikke dette være en spesielt viktig sak. Jeg ber bare Godal om i hvert fall å tenke over det. Jeg har også vært i Bosnia. Jeg tror vi alle har venner på Balkan. Jeg tror også at det er tverrpolitisk enighet om at målet er å ikke bruke en eneste krone på krigsoperasjoner som sådanne. Derfor er det kjempeviktig at vi ikke rører penger som går til forebyggende konfliktarbeid andre steder når vi får utgifter til krigsoperasjoner. Og det er denne forsikringen jeg ønsker at Høyre nå i dag skal gjenta: På den veien vil ikke Høyre gå. | 1 |
Politikk er å ville. Det var Olof Palmes ord. Når vi ser på målsettingene og resultatene av de planene som var lagt på 1990-tallet, kan vi konstatere at samferdselspolitikken skvulper på viljeløshetens hav – fordi det ikke er noen sammenheng mellom målsettinger og virkemidler. Uten vilje til å bruke virkemidler blir målsettingene ønsketenkning. Da kan vi etter hver fireårsperiode oppsummere at vi ikke er kommet et steg lenger, gjenta de vakre målsettingene og innrette oss på framskriving av ei utvikling vi ikke ønsker. Så lever vi videre med høge ulykkestall, miljøproblemer og avvikling av distriktene – det motsatte av det vi ønsker. Jeg har tenkt å ha en liten minnestund over politisk evneløshet, forsøke å friske opp den politiske hukommelse. Når vi lytter på innleggene i dag, og leser i innstillinga, er det stor bekymring for jernbanen. Flertall og mindretall i forskjellige varianter er bekymret for sikkerhet, for punktlighet og regularitet, for at jernbanen ikke vinner markedsandeler. Ja, for det er et felles mål at vi ønsker person- og godstransport over fra veg til jernbane. Det står om lag 10 steder i innstillinga. Men jeg hører ikke sjølransakelse. Jeg hører kritikk av NSB og Jernbaneverket. Komponisten skyter på pianisten fordi han ikke liker melodien. Dette er tredje gangen jeg er med på å behandle transportplaner. Første gang var i 1993. La meg mimre. Et flertall bestående av Arbeiderpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og SV sa i 1993 ved behandling av Norsk jernbaneplan: «Flertallet har merket seg at det i meldingen blir pekt på at jernbanen har vært forsømt når det gjelder investeringer gjennom en årrekke.» Og fortsetter: «Flertallet sier seg enig med Regjeringen som peker på at vi nå står ved et vegskille når det gjelder jernbanens rolle, og at hvis en ønsker å dra nytte av de transportmessige kvaliteter og de miljømessige fordeler jernbanetransport kan tilby, er det nødvendig å satse betydelige ressurser de nærmeste år.» Det samme flertall viser til at jernbanen har tapt markedsandeler, og sier at «denne utviklingen må snus» og gjentar betingelsene: «Dette flertallet er derfor enig i at den negative tendensen jernbanen har vært inne i, ikke kan snus uten at det satses betydelige ressurser for å forbedre jernbanens infrastruktur og materiell.» Det sa komiteflertallet, Arbeiderpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og SV, for åtte år siden. Venstre fikk ikke sagt det, for de var ikke her. Hvor ble det av de betydelige ressursene til det forsømte området? Den ekstraordinære satsinga bebudet i 1993 på 5 milliarder kr forsvant som dugg for sola. Flertallet fant ikke ut av vegskillet. Det gikk ikke vegen, eller skal vi si, det gikk rett vest med målsettinga om å få jernbanen på sporet. I stedet for å gå i seg sjøl velger mange av mine ærede medrepresentanter både her og i media å kritisere NSB og Jernbaneverket. Media dyrker det uten kritiske spørsmål. La meg illustrere ønsket om å gjøre noe og den manglende evne til å utføre det. Flertallet i Stortinget har bedt om at «spørsmål knyttet til kjørevegsavgift, merverdiavgift og investeringsavgift» for jernbanen legges fram for Stortinget på egnet måte. Skjer det noe? Nei. Finansdepartementet trenerer, og Samferdselsdepartementet sitter med hendene i fanget – ikke bare dagens samferdselsminister, men også tidligere. Når vi vet at flyselskapene ikke betaler investeringsavgift på flymateriellet, at det ikke er investeringsavgift på vogntogene på vegene, hvorfor skal det da gå år etter år uten at vi evner å fjerne investeringsavgifta på togmateriell – når vi alle sier at vi ønsker å styrke jernbanens konkurransekraft? Når vi i SV i dag foreslår at investeringsavgifta skal fjernes i revidert nasjonalbudsjett, kommer ikke engang partier som Fremskrittspartiet og Høyre til å stemme for, partier som har tradisjon for å fjerne avgifter over en lav sko. Heller ikke de partiene som er glad i jernbane, kommer til å stemme for det. Det skjer kanskje noe neste år – kanskje. Men det skulle ha skjedd for lenge siden, og det er nå NSB fornyer materiellet sitt og setter seg i gjeld. Evner ikke partiene å se urimeligheten, og evner en ikke å fjerne en urimelighet raskt? Det finnes vel ikke Viagra som kan hjelpe mot denne politiske impotens, denne manglende evne i denne forsamling til å utføre det en så inderlig ønsker. Men å foreslå konjunkturavgift, endre den og fjerne den i løpet av noen måneder, er mulig. Å fjerne en avgift man ønsker å fjerne, derimot, og som har ligget der lenge, lar seg ikke gjøre. Vi lever med fortidas jernbanenett, med kapasitetsproblemer, med en kjøreveg som ikke tillater hastighetsforbedringer og med tog som må stoppe og vente på kryssende tog. Det skulle ha tatt seg ut på vegen! Jeg vet om noen enfeltsbruer, det er greit. Da kan vi ikke forvente at toget skal vinne kampen mot bilen. Vi kan ikke vente at operatøren skal gi oss et tilbud av den kvalitet som vår tid krever. Flertallet i komiteen syter over dårlig regularitet og manglende punktlighet. NSB kan bli bedre – ja visst – men hovedårsaken ligger i jernbanenettet. Det er et ansvar for denne sal. Flertallet i denne sal driver med fromme ønsker og surmaget kritikk overfor NSB, i stedet for å gjøre den jobben vi skal gjøre. Og la meg på ny gå tilbake til 1993. Det var ikke bare generelle ønsker. Hva sa ikke et flertall av Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og SV i 1993? Jo, at disse partier «vil særlig be om at omfanget av utbyggingen av E18 i Vestfold og E6 i Østfold vurderes nøye i forhold til den satsing som vil komme på jernbanen på de samme strekningene». Det sa et flertall. Det flertallet har hatt flertall heile tida siden den gang også. Det får vi huske. Hva ble det til i Vestfold? Ei forsert utbygging av E18 til firefelts motorveg, mens jernbanen ligger der med sitt enkeltspor – og man bygger noen hundre meter nå og da – og togene lunter av gårde i 70 km/t ved siden av en firefelts motorveg. Hva er i ferd med å skje i Østfold? Jo, dobbeltsporet slutter før Moss, en liten bit på den andre siden, så ser det ut til å bli stopp en god stund, med noen diffuse planer om videreføring en gang i framtida, mens vi nå står foran ei storstilt utbygging av E6 til firefelts motorveg gjennom hele fylket. Finansieringa er på plass. Det er ingen problem – dette til tross for at det flertallet som var i 1993, har hatt flertall heile tida siden da. Flertallet vil at jernbanen skal bli en vinner. De vil øke sikkerheten, bedre punktligheten og redusere reisetida. Da må vi investere. Derfor foreslår SV å øke investeringsnivået til 3 milliarder kr i året. Da kan vi realisere Skøyen–Asker og Oslo–Ski innenfor planperioden, og vi har enda halve investeringspotten igjen. Vi kan gjøre noe, ikke bare i storbyområdet Oslo. Vi får til dobbeltspor på jernbanen fra Stavanger til Sandnes og fra Bergen til Arna. Vi har ennå penger igjen til å videreføre et dobbeltspor på Østfoldbanen og Vestfoldbanen – og kanskje Eidangertunnelen – samtidig som vi legger til rette for krengetog på Kongsvingerbanen. Vi kan raskt gjennomføre profilutvidelse av tunneler på Nordlandsbanen og Bergensbanen, og legge til rette for å få semitrailere på toget. Dette er miljøpolitikk og trafikksikkerhetsstrategi. Den sikreste reisemåten er toget, til tross for de ulykkene vi har hatt. Den farligste reisemåten er vegtrafikken. Det å flytte trafikk fra veg til bane, er å redde liv og helse. Kobler vi jernbanesatsinga med bybaneutbygging i Stavanger og Bergen og Oslo Metro f.eks., har vi tatt noen viktige steg i kollektivsatsinga i byene våre, kombinert med bussen. Vi må satse kollektivt. Tilbudet må bli godt, med god frekvens og kvalitet og rimelig pris. På 1970-tallet kostet vel en buss- eller trikkebillett i våre storbyer – der hvor man hadde trikk – omtrent det samme som en liter bensin. I dag koster den to til to og en halv gang mer. Da er det jo ikke rart at kollektivtrafikken taper. På 1990-tallet inndrog alle partiene, bortsett fra SV, 54 mill. kr i året i årevis fra fylkene i såkalt effektiviseringsgevinst på kollektivtrafikken. Resultatet var dårligere og dyrere kollektivtrafikk. Jeg har også registrert at Fremskrittspartiet og Høyre skriver i innstillinga: «Disse medlemmer har merket seg at EU ønsker en sterkere satsing på kollektivtransport og at den samme satsingen også må finne sted i Norge.» Den samme satsinga! Det Fremskrittspartiet og Høyre ikke har merket seg, er den EU-studien som tar for seg 140 europeiske byer, og som viser at den gjennomsnittlige tilskuddsandelen for busstransport er 49 pst. i disse byene, og for transport på bane, inklusiv metrosystemer og trikk, er den 63 pst. Da kan man få et billig og godt tilbud. Med andre ord: I EU går det offentlige inn med ei subsidiering som ligger himmelhøgt over norsk nivå. De satser på det kollektive. I Tyskland bruker delstatene 40 milliarder kr årlig på offentlig kjøp av togtjenester – det offentlige betaler to tredjedeler av togbilletten. Fra SVs side er vi beskjedne. Vi foreslår å øke statlige kjøp fra knappe 1 milliard kr til 1,5 milliarder kr. Det er ennå langt igjen til å nå EU-nivå når det gjelder kjøp av togtjenester. Hvis vi da ikke sammenligner oss med britene, som Fremskrittspartiet og Høyre tydeligvis beundrer. For der er jernbanen splittet fullstendig opp og privatisert. Ansvarsforholdene er uklare, og det er mange alvorlige ulykker. De norske ulykkene blir nesten beskjedne i forhold til situasjonen i Storbritannia. Prisene ligger betydelig over norsk nivå. Konkurranse på sporet og – nær sagt – om sporene er blitt kaos på sporet. Hvis det er det man ønsker, kan man jo følge etter dem. Sist høst foreslo SV en gulrot til kollektivtrafikken, nemlig innsatsstyrt finansiering. Den gang ble vi nedstemt mot våre stemmer. Men jeg ser nå at resten av Stortinget synes at det er en fornuftig tanke. De ble vel så sjokkerte i høst over at SV brukte markedsmekanismer, at de derfor ikke torde å stemme for. Men det er bare Høyre som sammen med oss er villig til å legge penger i potten, og det må til hvis man ikke skal rappe pengene fra overføringene til fylkeskommunene. Da blir det ikke noe bedre kollektivtrafikk. Så må jeg si litt om det å gå og å sykle. For det er faktisk sunt. 60 pst. av antall bilturer er under 5 km, og 28 pst. er under 2 km. Det er et stort potensial hvis det legges til rette med gang- og sykkelveger i byer og tettsteder. Så vi mener at vi skal pålegge byer og tettsteder å lage planer for det. Nå registrerte jeg at Fremskrittspartiet harselerte litt med Høyre over deres intensjoner når det gjaldt sykkel her i stad. Da vil jeg bare si: Det kan være god kroppslig utladning å sykle. Jeg må bruke resten av min dyrebare tid på distriktene. Vi må ta heile landet i bruk. Jeg har imidlertid problemer med å se fornuften i den store vegsatsinga i sentrale strøk mens distriktene går for lut og kaldt vatn. Det er slik at det er der verdiene ofte skapes. Fisken ligger der, havbruket, industrien. Min landsdel har vært den store taperen på investeringene på 1990-tallet. Der har det gått nord og ned – dette til tross for at alle snakker om å redusere avstandsulempene. Jeg kan dessverre ikke legge på noen overhead, så jeg må fortelle om tallene. I planperioden 1986-1989 hadde Nord-Norge 24,6 pst. av vegmidlene. Så har det gradvis gått nedover for hver planperiode, og den dårligste vi har hatt hittil, var den med sentrumsregjering og litt Arbeiderparti. Da kom vi ned på 14,3 pst. Men trur dere ikke at forslaget fra regjeringa Stoltenberg var enda dårligere? Nå blir det rettet litt opp med den påplussinga som kom til slutt, men der har jeg regnet ut 12,3 pst. Fortsetter det slik stort lenger, må vi betale tilbake om 20-30 år. Da blir vi skyldig penger. Denne nedturen kan ikke begrunnes med at problemene er løyst, for i nord som i vest har vi europaveger hvor vogntog knapt kan møtes før de ligger veltet i grøfta. Vi har rasutsatte strekninger, mange flaskehalser. Vi har veger det er problemer med å holde vinteråpne, så det er store behov. Jeg vil konsentrere veginvesteringene på Vestlandet og i Nord-Norge, og så konsentrerer jeg jernbanen og kollektivinvesteringene på Østlandet og i storbyene. Så har man på en måte en helhetlig politikk. Da må jeg hoppe over disse stygge miljøinngrepene, Lofast, Ulvenvatnet, Melhus og Orkanger, og fortsette med distriktsprofilen. Der har SV et bra forslag om en øvre takst på bompengesatser, for noen plasser blir det voldsomt dyrt. Fjærlandssambandet blir 145 kr hver veg, litt billigere på FATIMA. Der foreslår vi et øvre tak på 80 kr og så ei gjeldssanering. Det blir ikke mer enn litt over 300 mill. kr, og det er betydelig mindre enn Gardermobanen. Så det bør gå. Så skulle jeg ha snakket en masse om flypriser i distriktene. Her har det vært mange rare meldinger i media de siste dagene om at nå blir det billigere å fly. Så leser jeg merknadene til flertallet – totalt ull, bare en liten luftboble. Det står ikke noe konkret. Kan noen fortelle meg hva det betyr, hvor mye det betyr, eller om det bare er en måte å skrive seg bort fra en debatt som man var pinlig berørt av? Vi har et konkret forslag om å redusere flyprisene, men det er ingen som stemmer for det. Så er tida gått ut. Da får jeg bare si: Politikk er å ville, og så får jeg ta opp de forslagene som vi har lagt inn, og forslag vi er medforslagsstiller til som ikke allerede er tatt opp. | 1 |
Bevisstheten om viktigheten av god folkehelse blir stadig større. Det handler ikke bare om å unngå sykdom, men rett og slett hvordan den enkelte kan forebygge og gjøre valg som øker livskvaliteten. I folkehelsemeldingen presenterer regjeringen en plan for utvikling av folkehelsepolitikken. Meldingen dekker ikke hele bredden i folkehelsepolitikken, fordi det på flere områder var tverrpolitisk enighet da den forrige meldingen ble behandlet. Derfor har den nye meldingen hovedvekt på ny politikk, og det er bakgrunnen for at psykisk helse, helsevennlige valg og aktive eldre er løftet frem, sammen med forebyggende arbeid rettet mot barn og unge. Dette er elementer som ikke var med i den forrige regjeringens helsemelding. Fremskrittspartiet vil bidra til å utvikle en folkehelsepolitikk som skaper muligheter og forutsetninger for at hver enkelt kan mestre sitt eget liv. Målet må være å skape et samfunn som fremmer helse i hele befolkningen. Det er noe som heter at en god barndom varer hele livet. Derfor er jeg opptatt av at barn som vokser opp i fattige familier, skal gis mer likeverdige muligheter til å delta i sosiale fellesskap. Derfor er det viktig å ha folkehelseperspektiv når det kommer til skolealder. Derfor legges det opp til å styrke helsestasjoner og skolehelsetjenesten, for at dette skal bli mer tverrfaglig og kunne tilby kompetanse fra både psykolog, fastlege og jordmor i tillegg til helsesøster og andre med helse- og sosialfaglig bakgrunn. Det er over 80 000 barn som lever i familier som er rammet av fattigdom. Det er 8,6 pst. av alle barn under 18 år. Det var øyensynlig ikke så enkelt for SV – selv i en flertallsregjering – å fjerne fattigdommen, noe deres daværende partileder lovet at hun skulle gjøre med et pennestrøk. Jeg undres: Fant hun ingen penn? SV gikk til valg på varm mat til skolebarna. Nå kjemper de for et eple. For oss er det viktigere å invitere til å øke praktisk kunnskap og ferdigheter om matlaging, slik vi foreslår i denne folkehelsemeldingen. Videre er det viktig å fremme gode skolemåltider gjennom å initiere måltidspartnerskap sentralt og lokalt, bl.a. ved å følge opp helsemyndighetenes oppfordring om 20 minutters spisetid i skolen. Vår regjering jobber for at Norge skal være et land med små forskjeller og minimal fattigdom. Derfor har vi bl.a. redusert foreldrebetaling for barnehageplass – en ordning for familier med lavest betalingsevne – slik at ingen husstand skal betale mer enn 6 pst. av inntekten for en barnehageplass med en maksimalsats på 2 580 kroner per måned. Det betyr at de som tjener mest, må betale mest. Dette er god Fremskrittsparti-politikk. I denne stortingsmeldingen ber den tidligere flertallskonstellasjonen Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet regjeringen om å utrede en nasjonal strategi knyttet til folkehelseutfordringer for personer med nedsatt funksjonsevne. Da Fremskrittspartiet foreslo å fjerne regelen om at personer over 26 år med nedsatt funksjonsevne ikke skulle få aktivitetshjelpemidler, støttet ikke disse tre partiene opp om dette. Aktivitetshjelpemidler er nettopp hjelpemidler – spesielt utviklet for at personer med nedsatt funksjonsevne skal kunne delta i fysisk aktivitet. Dette ordnet Fremskrittspartiet opp i kort tid etter at vi kom i regjering. I opposisjon viser de rød-grønne stor forslagsiver i saker som Fremskrittspartiet tidligere har fremmet, men som ble stemt ned. Det er hyggelig å registrere at Fremskrittspartiets politikk samler støtte fra stadig flere partier. Det er bare synd at de rød-grønne ikke kunne gi oss den støtten da vi fremmet disse forslagene i forrige periode. | 0 |
La meg først si at selvsagt er folk i embetsverket absolutt nøytrale, men jeg er litt stolt av å ha utnevnt både tidligere nestleder og tidligere leder i Unge Venstre til sentrale verv og også Jørn Holme til riksantikvar. Jeg tror jeg nesten alene har skaffet flere Venstre-folk sentrale posisjoner i embetsverket enn Venstre har klart å få stortingsrepresentanter. Dette er dyktige folk, og hva de stemmer i dag, har jeg heller ikke spurt dem om. Men dette er folk som har gått en god skole i Venstre, og det er en bra ting. Så er det helt klart at det er et sentralt spørsmål som stilles her. Hvis vi kunne se noen år fram i tid, legger ikke jeg skjul på at jeg mener vi burde ha et miljøverndepartement med flere av de mulighetene som Finansdepartementet har, altså tydeligere gå inn på andre sektorer for å sette sitt stempel på det. Men regjeringen har hatt den samme organisering på dette området som alle tidligere regjeringer har hatt, og dette er en diskusjon for framtiden. Det er klart at de andre sektordepartementene selvsagt ivaretar den sektorens hovedinteresser, og vil ikke alltid i samme grad kunne se hva som må gjøres av miljøtiltak for å komme inn i den helhetlige planen som skal til f.eks. for å nå klimamålene. | 1 |
Eg synest nesten at Høgre må erkjenne at det er rimeleg at dei må svare for sine eigne forslag og sin eigen politikk på klimaområdet, og ikkje dytte det vidare, så lat meg utfordre vidare på det. I det internasjonale energibyrået World Energy Outlook anslår dei at dersom vi skal nå 2-gradersmålet, må vi nå den fossile forbrukstoppen for energi før 2020. Dei anslår vidare at vi må gå frå 65 pst. fossildel til under 30 pst. i 2035. Det betyr i realiteten at ganske store mengder olje, gass og kol må verte liggjande fordi vi har store kjende førekomstar – ikkje minst – av kol. Så kan ein tenkje seg at Noreg skal fortsetje sin produksjon. Men det er i alle fall litt krevjande å be Kina og Russland – eller for den sakas skuld Ghana, som sette i produksjon sitt første oljefelt i fjor – om at fordi vi i Noreg treng å produsere alt vi har, må dei la vere. Mi utfordring er: Når representanten Høie seier at vi ikkje skal elektrifisere, vi skal byggje gasskraftverk utan CO2-reinsing, og vi skal omtolke klimaforliket, kor meiner då Høgre vi skal ta reduksjonane? | 1 |
Det spørsmålet har jeg svart på, både fordi dette er en del av Kulturløftet II, og fordi vi er i starten på en stortingsperiode som varer i fire år. Så statsministeren har sine ord i behold. Vi jobber nå for å finne ut hvordan vi kan koble dette tilbudet tettere til f.eks. skolefritidsordningen, slik at det kan være et tilbud som barna får rett etter skoledagen, noe som vil øke tilgjengeligheten for de fleste. Som kjent var det Bondevik II-regjeringen som avviklet de øremerkede tilskuddene til kulturskolen. På det tidspunktet hadde vi en makspris på 1 600 kr. Da føyk prisen kraftig til værs. De undersøkelsene vi har gjort senere, viser at det var da hoppet kom. Utover det har man stort sett holdt det prisnivået som ble innført fra 2004. Det betyr at noen tilbud, stort sett de som er én-til-én-undervisning, kan være veldig kostbare. Det som er veldig gledelig, er at det er flere barn som får plass i kulturskolen nå enn før. Likevel er det flere som stiller seg i køen – for jo flere som vet om det, jo flere ønsker en plass. | 1 |
Jeg tror det er viktig at representanten fra Venstre faktisk leser alternative transportplaner, for det er Fremskrittspartiet som har den mest offensive jernbanepolitikken av samtlige partier i denne salen. Men jeg har lyst til å utfordre representanten, for man prater om obligasjonslån, og man prater om 25 mrd. kr totalt. Det betyr i realiteten at man ønsker å unngå å snakke om handlingsregelen og ikke ønsker å diskutere hvor mye penger man faktisk skal bruke. Fremskrittspartiet er i hvert fall redelig og ærlig og forteller at vi skal bruke over 50 mrd. kr på jernbane de neste ti årene for å bygge ut full InterCity innen 2025. Kan ikke Venstre heller være ærlig og fortelle at de skal bruke det det koster å bygge ut full InterCity, og da holder ikke 25 mrd. kr eller 16 mrd. kr, som Venstre har satt av i sitt forslag til alternativ NTP. Kan de ikke heller være med, og så får vi fullfinansiert full InterCity innen 2025? Vi vil i hvert fall være med på det og håper at Venstre også vil det, og så får vi utvide denne rammen for å sørge for å gjennomføre. Og SSB har sagt at det er fullt ut forsvarlig å gjøre det. | 0 |
Ettersom representanten Jakobsen uttalte at Frihetspartiet i Østerrike var et parti med rasistiske og langt på vei nazistiske holdninger – og han gav tilsvarende karakteristikker av Jörg Haider – tillater jeg meg av nysgjerrighet å spørre Johan J. Jakobsen: Hvilke uttalelser og hvilke standpunkter har henholdsvis Haider og Frihetspartiet i sitt program som er rasistiske og nazistiske? Østerrike er tross alt et av våre demokratiske naboland som vi ønsker å ha et godt forhold til, og det er stor sannsynlighet for at Haider vil komme i en ledende posisjon i den østerrikske regjering. Så vil jeg videre få lov til å sitere hva Hundseid, den daværende formannen i Bondepartiet – Bondepartiet var som kjent det nåværende Senterpartiet – sa i trontaledebatten den 12. februar 1931 om innvandringen til Norge: «Og dog sier jeg at den økonomiske side ved denne sak er den minst viktige. Langt viktigere er den rase-biologiske. En god del av disse utlendinger som kommer inn i landet, er rasemessig sett av mindreverdig kvalitet. De har dårlig arvestoff, men de har en stor vitalitet i retning av å formere sig. Vår rase lider under denne innvandring. Vår gode nordiske rase blir oppblandet på en måte som er uheldig for vår rases fremtid. Dette er den verste og i lengden den kostbareste følge av vår slappe innvandringskontroll. En økonomisk tapning kan vi vinne over, men dårlig arvestoff, som er kommet inn i rasen, blir man aldri kvitt.» Osv. osv. Meg bekjent har verken Frihetspartiet eller Haider noen gang stått for standpunkter som er i nærheten av dette, så jeg vil gjerne be om representanten Jakobsens kommentar til dette. – | 0 |
SV har ikke sagt at barnefattigdommen kan fjernes med et pennestrøk. Det er en langsiktig prosess. SV vil jobbe for mer omfordeling og mer rettferdighet. Andelen fattige er den laveste på en god stund – i hvert fall på 10–15 år. Så det er en forbedring. Vi mener at det ikke er veien å gå slik den nye regjeringen gjør, med å kutte i barnetillegg for uføre og kutte i overgangsstønaden til enslige forsørgere. Det er feil vei å gå. SV mener det motsatte. | 1 |
Vi har gjennom det første budsjettet vi har framlagt, vist at vi faktisk gjør ord om til handling. Vi har mer enn doblet den satsingen som lå inne i forhold til fattigdomsbehandling. Vi har sørget for mer penger til kommunene, noe som vil bety at flere kommer til å få mer penger i sosialhjelp i løpet av året som kommer, nettopp på grunn av at vi har gitt det økonomiske handlingsrommet som Fremskrittspartiet ikke har tatt initiativ til. De har tvert imot kuttet i flere av de velferdsytelsene som de samme menneskene mottar. Det er den måten vi vil jobbe på: konkret, gjøre ord om til handling, langsiktig og helhetlig, ikke komme med engangstiltak. Det er ikke den måten vi bekjemper fattigdom på. | 1 |
Jeg takker statsråden for svaret. Nå var svaret noe ulikt det jeg trodde statsråden skulle svare, for jeg har fått opplyst at det er ingen oversikt, det er i hvert fall en mangelfull oversikt. Det bekrefter vel statsråden for så vidt også når hun sier at registreringen har visse svakheter. Nå vet ikke jeg hva statsråden mener med «visse svakheter», men det sier i hvert fall at det ikke er bra nok - og statsråden sier jo at det skal bli bedre. Men da vil jeg spørre litt mer i detalj: Hva er «visse svakheter», og hvor langt kan man gå tilbake for at Forsvaret har 100 pst. bra nok oversikt over dette? For det er jo kjempeviktig å ha en oversikt over dem som er skadd i internasjonale oppdrag. Etter hvert som vi sender soldater ut - det er blitt ganske mange gjennom årene - blir det også tøffere og tøffere å være soldat. Man opplever en helt annen hverdag, selvfølgelig. Man opplever krig i hverdagen. Man er ute i skarpe oppdrag, og man blir skadd, kan bli skadd, eller ser andre bli skadd. | 0 |
Ja, det er et tankekors. Jeg er opptatt av at vi må ha tre problemstillinger på dagsordenen hvis vi skal løse utfordringene knyttet til å få flest mulig av innvandrerbefolkningen i arbeid. Det ene handler om kvalifisering. Når det gjelder f.eks. de gruppene som kommer som flyktninger til Norge i dag, er det en stor gruppe som kommer fra land med ødelagte utdanningssystemer, der mange i utgangspunktet har små muligheter til å klare seg i det norske arbeidslivet. Da er kvalifisering et godt introduksjonsprogram. Den type tiltak er helt avgjørende. Vi må også se på enkelte holdninger i noen av minoritetsmiljøene knyttet f.eks. til kvinner og arbeid, som må endres, fordi vi trenger at også kvinner i innvandrerbefolkningen deltar i yrkeslivet. Så må vi være opptatt av det representanten tar opp, nemlig diskriminering. Derfor har jeg bl.a. nettopp vært i Sarpsborg og tatt initiativ til en intervjuordning som kommunene kan slutte seg til, for å kalle inn kvalifiserte innvandrere til intervju. | 1 |
Det har i mange år eksistert en støtte til posten ymse publikasjoner. Innen denne finner vi blader som Samora, Klar Tale, Blikk og de kristne avisene Magazinet, Norge IDAG og Korsets Seier. Sistnevnte er ny av året. Innen den posten har det historisk sett ikke vært noen klare kriterier for hvordan støtten skal utdeles. Det har vært gjort svært skjønnsmessig, avhengig av skiftende politiske konstellasjoner. Fremskrittspartiet ønsker å legge objektive kriterier til grunn for tildelingen innen denne posten, kriterier som er enkelt målbare og vanskelig manipulerbare, bl.a. opplagstall og utgivelsesfrekvens. Det er selvfølgelig unødig hardt å legge om en slik støtte over natten. Derfor har vi foreslått at halvparten av støtten utdeles etter disse kriteriene og halvparten etter samme fordeling som tidligere. I forhandlinger med regjeringspartiene fikk vi gjennomslag for prinsippene i vårt forslag, noe vi er veldig glad for. Det er imidlertid en uenighet om hvor fort dette prinsippet kan innføres. Fremskrittspartiet ønsker en omlegging allerede fra 1. januar og da med virkning fra 2003, regjeringspartiene fra 2004. Dette vil ramme de kristne bladene, som jeg trodde Kristelig Folkeparti var opptatt av. Om regjeringspartiene hadde valgt å følge Fremskrittspartiets forslag nr. 23 i innstillingen, ville disse avisene fått et solid og tiltrengt løft allerede i 2003. Jeg setter store spørsmålstegn ved dette. Jeg forstår ikke hvorfor Kristelig Folkeparti vil behandle de kristne avisene dårligere enn f.eks. homobladet Blikk. | 0 |
SVs retorikk er som kjent at det er dei rikaste som skal bli flådde økonomisk dersom SV får gjennomslag for prioriteringane sine og for politikken sin. Men SVs forslag i revidert budsjett viser at det ikkje berre er dei såkalla rike som vil tape med SVs politikk. SV går m.a. inn for å auke rettsgebyret frå 700 til 740 kr, dvs. ein auke på ca. 6 pst. Dette vil føre til at det blir dyrare å bringe gjeldssaker inn for forliksråda. Det vil gi dyrare pass og også ha ein del andre negative konsekvensar, som det vil ta for lang tid å ramse opp. Meiner representanten Øystein Djupedal verkeleg at auken av rettsgebyret er ei rett og god prioritering? | 0 |
Statsråden sa at regjeringens politikk er å tette hullene i sikkerhetsnettet. Da lurer jeg på på hvilken måte hull i det sosiale sikkerhetsnettet tettes ved at regjeringen fjerner barnetillegget til de fattigste uføre? | 1 |
Eg også er for så vidt klar over at dette ikkje var ei generell ordning, men når vi har desse ordningane innanfor andre reisemåtar, bl.a. på ferjer og bussar, synest eg det er merkeleg at ein då ikkje også kunne ha sånne ordningar når det gjeld bompengeselskap. Passasjerane skal betale halv pris på bussen, så må dei betale full pris til eit bompengeselskap, eventuelt skal dei reise vidare med ferje, og så får dei halv pris der – så ein må finne ut korleis ein skal klare å samordne dette billettsystemet ein gong i tida. Det blir noko forunderleg for meg dersom ein ikkje skal ha eit likt system overalt. Vil det seie at ikkje nok med at Arbeidarpartiet vil nekte pensjonistane å få litt rimelegare reise så dei kan kome seg litt rundt og besøke slekt og venner, dei vil også ta vekk honnørtakstane på dei andre transportmidla der vi har denne ordninga? | 0 |
Jeg takker for svaret. Jeg er enig i justisministerens vurderinger og er glad for at han ser det slik. Likevel er det viktig å påpeke at det bildet som er gitt i den teksten vi snakker om her, er nokså unyansert, fordi det ikke legges vekt på nettopp det som justisministeren selv var inne på, og som er et viktig poeng, at det aldri har vært voldelige episoder i tilknytning til demonstrasjoner, markeringer eller andre ting som har skjedd rundt den globaliseringskritiske bevegelsen i Norge, og at det er slik at en del organisasjoner og personer gav uttrykk for at de følte seg stigmatisert av den måten man her var omtalt på, som åpner for både spekulasjoner og misforståelser. Derfor lurer jeg på om justisministeren er klar for å si seg enig i at måten dette ble satt opp på og kom ut på, var uheldig. | 1 |
Men det er feil, det du beskriver. | 0 |
Jeg vil takke interpellanten for å fokusere på et viktig tema. Jeg syns selvfølgelig man skal lære å svømme på skolen i Norge – et land med en så langstrakt kyst. Det er helt riktig, som interpellanten sier, at svømmebasseng er viktig for fysisk aktivitet, rehabilitering og opplæring. Svømming er en av de fysiske aktivitetene som de fleste kan delta i, selv om man er funksjonshemmet, ung eller gammel. Man har konkrete læringsmål for svømming i de nye læreplanene. Derfor er det helt riktig at det i kommunene må legges til rette for at barn skal få svømmeundervisning på skolene. Jeg kommer selv fra Østfold, som er et fylke med mye kyst. Vi har hatt mange tragiske drukningsulykker med barn de siste åra. Hvis man ikke kan svømme, kan man dø av det, som også statsråden var inne på. Derfor er det så viktig at vi får dette på plass i norsk skole. Én ting er nye svømmehaller – det var statsråden helt klar på, og han redegjorde godt for hva denne regjeringa har gjort, og hvilken økning det har vært av spillemidler til svømmehaller – men det fins også veldig mange svømmehaller som fortsatt er tomme, som ikke er 12,5 meter, men som faktisk er fysisk bra nok til å kunne brukes. Jeg er helt enig i det statsråden sier, at kommunene har et stort ansvar for å legge til rette for svømmeundervisning, for å fylle disse bassengene og for å rehabilitere de brukbare bassengene som fins rundt omkring. Det mener jeg at Regjeringa har vært helt klar på ved å bedre kommuneøkonomien. Det har gitt kommunene mulighet til å prioritere barn og unge og også prioritere å fylle opp svømmebassengene. Denne regjeringa gikk til valg på at svømmebassengene skulle fylles opp. Med den forbedrede økonomien som nå er i kommunene, mener jeg at kommunene i større grad også må ta et ansvar. Som flere har vært inne på, må det gjøres en innsats på flere ulike sektorer og på tvers av departementene, for det er mange som har et ansvar. Helt til slutt vil jeg si at når det gjelder drukningsulykker, er dette med nullvisjon en viktig målsetting. Som statsråden var inne på, er det mange ulike årsaker til drukningsulykker. Men jeg syns det er en god målsetting å ha, og SV støtter den. Jeg mener at denne regjeringa har gjort veldig mye for å komme i mål. Vi har en lang vei å gå framover, men flere statsråder jobber med dette, i ulike departementer. Det er helt klart at dette er et satsingsområde for denne regjeringa. | 1 |
Lat meg gje representanten Sandberg rett i at Framstegspartiet ikkje har vore i regjering, men dei har vore med på å vedta tre statsbudsjett og har dermed vore ansvarlege for både bensinavgift og tobakksavgift og for å få gjort noko med ubåten utanfor Fedje, eventuelt for å bruka pengar på utgreiing. Hovudpoenget med å trekkja dette fram er at Framstegspartiet er litt for flinke til å frigjera seg frå ansvar i staden for faktisk å innrømma at dei har ansvar for ein del av det som skjer – og har skjedd – i Noreg. No forstår eg at det kanskje skal endra seg, og at representanten Sandberg, som nestleiar i partiet, vil profilera òg det som Framstegspartiet gjorde medan dei «sat i regjering». Når det gjeld heving, er svaret mitt at eg trur at ein, same kor ein er i Hordaland, vil ønskja seg ei heving. Alle i nabolaget ønskjer seg det. Det gjer eg òg. Det legg eg ikkje skjul på. Men som eg har sagt til tidlegare replikantar: Eg kan ikkje ta sjansen på å konkludera på dette her og no, før utgreiinga frå Regjeringa ligg føre. Det vil for meg vera uansvarleg (presidenten klubbar) å gå for ei løysing som me ikkje veit om er sikker. | 1 |
Jeg vil bare minne representanten på at den regjeringen han er en representant for, øremerker mer enn det vi har gjort. Det jeg pekte på i mitt innlegg, var at det er en del mennesker som er avhengig av tjenester fra kommunesektoren, som vi har lagt ansvaret på. Ett eksempel er barnevern. Vi har hatt et barnevernsløft de siste årene. Det har vært helt nødvendig. Til tross for at vi økte kommuneøkonomien, så vi at midlene ikke ble brukt til de reddeste ungene, som virkelig trenger at noen hjelper dem. Det ansvaret så vi at vi fra Stortingets side var nødt til å ta, og sette en merkelapp på disse pengene. Jeg har også sett at kommunene med stor entusiasme har søkt om disse pengene, og at barnevernet derfor har blitt styrket. På en del områder mener vi at vi trenger statlig styring, særlig for å verne folk som trenger like rettigheter, uavhengig av hvilken kommune de bor i. Men når det gjelder f.eks. regionale midler, ønsker vi å gi større frihet. Her ser jeg at Høyre – og denne regjeringen – ønsker å øremerke og sette sitt stempel på hva pengene skal brukes til, f.eks. til asfalt. | 1 |
Først til overslagsbevilgninga til krisesentrene. Det var også noe som sentrumspartiene og SV stod sammen om i fjor. Det er et godt forslag, men det som bekymrer meg, er at en i den nåværende finansieringsordninga gjør seg veldig avhengig av kommuneøkonomien. Og når kommuneøkonomien er såpass dårlig som den er nå, håper jeg i hvert fall at det ikke vil friste kommunene til å kutte i tilskuddene til krisesentrene. Det vil få ganske store konsekvenser. Når vi er bekymret for sentrumspartienes og Regjeringas politikk når det gjelder barn og unge, er det fordi Regjeringa har så stor konsentrasjon rettet mot kontantstøtta at det hindrer dem i å se på andre tiltak. Jeg er bekymret når først Regjeringa og så «nattforlikerne» kutter i område etter område som gjelder barn og unge, f.eks. når det gjelder kompetanseutvikling i barnevernet, tilskudd til barne- og ungdomsorganisasjonene osv. osv. Så til valgfriheten. Vår hovedinnvending mot kontantstøtta og manglende satsing på barnehager er at kontantstøtta ikke løser den tidsklemma som barnefamiliene befinner seg i. Hvis man virkelig var opptatt av å gjøre noe der, og samtidig gi kvinner de samme muligheter som menn til å være ute i yrkeslivet, da ville det altså vært en helt annen satsing på arbeidstidsreformer som ville gjøre at hverdagen kunne gå i hop for de fleste. Hvis man virkelig ville ha valgfrihet, hadde man gjort noe med foreldrebetalinga i barnehagene. Nå skyter den fart, så det blir snart bare de rikeste som har råd til å ha ungene sine der. | 1 |
Jeg vil få lov til å stille et spørsmål til den ærede helseministeren: «Ifølge oppslag i Dagsavisen 14. mars 2000 har Møre og Romsdal fylkeskommune vedtatt at når det gjelder tannhelsen til pleietrengende personer, så skal skadede tenner som kunne vært reparert, trekkes, og hull som ikke gir tannpine, skal ikke bores. Dette synes for undertegnede å være i strid med lov om tannhelsetjeneste, der det slås fast at denne gruppen skal ha et gratis tannlegetilbud og få nødvendig tannbehandling. Mener statsråden at dette er et verdig tilbud til våre pleietrengende?» | 0 |
Spørsmålet lyder: «Forslag til NTP 2010-2019 viser frem et svært stort gap mellom faglige anbefalte investeringer i vei- og jernbane og den økonomiske planrammen som er gitt av Regjeringen. Mer enn tradisjonell påplussing trengs det åpenbart nye finansielle virkemidler for å få gjennomført nødvendige investeringer i transportnettet. Uten slike virkemidler blir rullering av NTP kun en planrullering og intet samferdselsløft. Hva er statsrådens plan for å få avklart og godkjent nye finansielle virkemidler til rullering av ny NTP?» | 0 |
No har eg antakeleg ikkje lese Høgres program på langt nær like godt som representanten Lønning har lese SVs program – men det får vere han om det. Det er i realiteten ingen forskjell på dei to tinga. I realiteten er det ingen forskjell der. | 1 |
Jeg synes først det er veldig positivt å høre statsrådens støtte til TFO som sådan. Det er jo kjent at regjeringspartiet SV har gått hardt ut mot TFO, og de mener det er en udemokratisk prosess. Jeg registrerer at det for en gangs skyld sitter en SV-er i salen under spørretimen og følger med nettopp på dette. Så det er nok flere som er interessert i å høre hva statsråden sier. Det som samtidig er interessant her, er om den debatten som foregår - en ser at det er en sprik i Regjeringen om TFO er positivt eller ikke - gjør at en her skaper en usikkerhet for oljeindustrien. Når en nå får en utsettelse av utlysningen på et par måneder i forhold til det som har vært normalt, skaper det et unødvendig press på måten oljeselskapene agerer på, når en fortsatt har den samme tidsfristen for å søke. Ser statsråden at oljeselskapene da gjerne kan ha dårligere tid, og dermed ikke får like gode søknader sendt inn til Regjeringen? Vil statsråden i så fall ta hensyn til det? | 0 |
Nei, me varslar ingenting i dag i forhold til kva som skal skje i 2015. No er det budsjettet for 2014 ein behandlar. I tillegg kjem komiteen med nokre merknader til kva regjeringa skal sjå på fram mot kommuneproposisjonen for 2015, som blir presentert i mai 2014. Det er ein fin arena for å varsla kommunane i god tid om eventuelle omleggingar eller eventuelle ting som måtte skje. Det er ikkje tida i dag for å varsla. Men så ligg det heilt klart i regjeringsplattforma at ein ønskjer at lokalsamfunna skal få behalda meir av det som blir skapt lokalt. Då er det varselet som ein på ein måte kan gje, at kommunane bør leggja til rette for å skapa verdiar, leggja til rette for næringsliv. Så er det ikkje statisk kva for kommunar som tener og tapar på selskapsskatt. Dei kommunane som aktivt legg til rette for verdiskaping og næringsliv, vil tena på selskapsskatten i framtida. Det er kanskje det tydelegaste bodskapet me kan gje at kommunane må leggja til rette for næringsliv. Det vil med denne regjeringas politikk føra til at ein får større inntekter på sikt. | 0 |
Grunnen til at vi stiller spørsmålet er at vi ikke får svar som henger sammen. Vi har stilt dette spørsmålet til finansministeren: Hvor mye ville oljepengebruken i statsbudsjettet måtte bli justert ned hvis oljeinvesteringene på norsk sokkel hadde blitt oppjustert med 50 mrd. kr? Svaret vi får, er at vi får ikke et tall. Nå har nettopp SSB varslet, etter at budsjettprosessen var ferdig i regjeringen, at oljeinvesteringene neste år blir 10 mrd. kr høyere enn det vi trodde. Så må jeg spørre: Hvor mye må det da kuttes i statsbudsjettets oljepengebruk for at aktivitetsnivået skal være på det nivået som man forutsatte da man planla oljepengebruken i utgangspunktet? Da er mitt spørsmål til representanten Micaelsen, hvis han mener at han har klarhet i det som finansministeren ikke klarer å svare på: Hvor mye kommer Stortinget til å nedjustere oljepengebruken med i statsbudsjettet, når vi vet at oljeinvesteringene på norsk sokkel utenfor handlingsregelen er 10 mrd. kr høyere enn det som lå til grunn da regjeringen utarbeidet sitt budsjett som fremmes på mandag? Jeg tror ikke du har svar, men du kan dikte opp noe. | 0 |
I motsetning til representanten Harberg har eg interessert meg betydeleg for boksing gjennom mitt vaksne liv og i oppveksten. Eg har ikkje delteke som utøvar sjølv, eg har få av dei naturlege føresetnadene for det, men eg trur at viss ein er veldig idrettsinteressert, skal det mykje til ikkje å glede seg over mykje av den store boksinga som har fått stor merksemd òg i Noreg. Den utøvaren eg personleg har vorte veldig fascinert av, heiter Teófilo Stevenson. Han var cubanar, han vann OL-gull i tungvektsboksing i 1972, i 1976 og i 1980 – i seg sjølv ein stor prestasjon – og han vann med ein suverenitet. Verda har kanskje aldri sett ein større bokseutøvar. Likevel er det verken eg, Teófilo Stevenson, Cecilia Brækhus eller andre enkeltpersonar som bør styre kva ein gjer i denne saka, men ei roleg og sakeleg vurdering av om det er riktig eller ikkje. Då vil eg ta utgangspunkt i det eg vil kalle eit viktig liberalt eller venstreliberalt prinsipp i arven frå Immanuel Kant, via John Rawls og Jürgen Habermas, nemleg at ein skal ha stor fridom til å gjere dumme ting mot seg sjølv, men det er nødvendig å avgrense fridomen til å skade andre. Det er sånn at i boksing går to menneske inn i ein ring frivillig, akkurat som i andre idrettar. Likevel vil dei færraste meine at det skal vere heilt grenselaust kva ein kan gjere mot andre, sjølv om det er frivillig. Få, ikkje eingong dei største liberalarane, trur eg, er tilhengarar av sverdkamp eller grenselaus skading av kvarandre – viss ein i Noreg kallar det idrett. Derfor vert dette ei bedømming: Er idretten organisert sånn at ein kan unngå desse tinga? Då har dette vorte mitt beste skjønn – etter å ha gått roleg gjennom det. Og SV er ikkje prinsipielt mot proffboksing i Noreg. Men når ein går gjennom kva våre beste helsestyresmakter nasjonalt med utgangspunkt i internasjonale undersøkingar seier, så er det svært store, alvorlege helseskadar knytte til dette. Det utmerkar seg ikkje med at talet på dødsfall eller skadar i idretten er store – det er det mange idrettar som har – men det er dei langvarige konsekvensane. Eg refererer igjen frå Norsk nevrokirurgisk forenings undersøking: «I en omfattende undersøkelse fra England hvor tidligere profesjonelle boksere ble undersøkt etter fylte 50 år, ble det vist at 75 % av profesjonelle boksere hadde sikre tegn på hjerneskade etter en proffboksekarriere på mer enn ti år.» Det er tre av fire – det må kunne kallast ein betydeleg risiko. Så har ein sagt at dette var før, men den same foreininga skriv vidare: «Det er intet som tyder på at boksing er blitt mindre farlig for hjernen med årene. Tvert om; er bokserne sterkere, de slår hardere og har bedre kondisjon. Antall proffboksedødstall i USA (når man korrigerer for antall aktive proffboksere og antall matcher) har holdt seg nærmest uendret siden 1950-1960 tallet.» Kanskje det er annleis i Europa, men eg saknar at fleirtalet legg fram dokumentasjon på den betydelege endringa i risiko som ein hevdar har skjedd i løpet av dei siste åra. Sidan det er idrett, er det heller ikkje slik at ein kan drive akkurat som folk vil rundt omkring i Noreg. Ein prøver å organisere det kollektivt for å sikre etiske standardar, sikkerheitsstandardardar og andre ting. Der er igjen mitt beste skjønn at slik som proffboksinga per no er organisert nasjonalt og internasjonalt, held ein ikkje den same høge standarden som idretten innan Idrettsforbundet har. Internasjonalt er det kommersielle organisasjonar som står bak – ikkje idrettsorganisasjonar. Det er mykje kommersielle omsyn i idretten, men når EBU arrangerer skiskyttar-VM, er det EBU og forbundet som set reglane og rammene, og så prøver ein å tiltrekkje seg og selje mest mogleg. Dei kommersielle, store boksearrangørane er ikkje profesjonelle forbund, men kommersielle bedrifter. Dei har heller ikkje på andre område dei same standardane og regelverk som norsk idrett, bl.a. innanfor doping – som har vore betydeleg teke opp her. Det kunne for SV vore eit alternativ å seie at ein opphevar proffbokselova og regulerer det som alle andre idrettar gjennom knockoutforskrifta. Her meiner eg at regjeringa har skote seg sjølv i foten, for ein har gjort endringar i knockoutforskrifta med det heilt openberre, eintydige føremålet å leggje til rette for å tillate proffboksing, ikkje for å sikre dei beste helse- og sikkerheitsstandardane som ulike idrettar bør ha gjennom den forskrifta. Eg synest heller ikkje at ein har svart tilfredsstillande på dei viktige antidopingspørsmåla som kom opp her i dag. Med dette som bakgrunn kjem vi i dag til å stemme mot å oppheve forbodet. Det er eit standpunkt som står godt i den venstreliberale og frie tradisjonen som eg refererte til innleiingsvis. Eg synest det er beklageleg at fleirtalet ikkje tek meir inn over seg utfordringane med omsyn til doping og helse som i alle fall eg har som grunngjeving. | 1 |
Det er interessant, synest eg, at Høgre er indignert på SV fordi me kjeftar på dei i miljøpolitikken, men det er jo ikkje vanskelegare enn som så, Johnsen, president, det er berre å sjå på kva dei gjer i praksis. Det er det som er interessant for SV når det gjeld større miljøsaker. Og lat oss nå tenkja oss om. Kva gjorde Høgre når det gjaldt å bygga ut og øydelegga mykje natur i skytefeltsaka? Kva gjorde dei då? Kva gjorde dei når det gjaldt å bygga ut norske vassdrag, Øvre Otta? Kva gjorde Høgre då? Alt dette og saka i dag når det gjeld å bygga forureinande gasskraftverk, fortel oss kvar Høgre held seg. Så skal sjølvsagt Høgre ha honnør for sin innsats for varmepumper. Men det blir noko bleikt med desse varmepumpene, Jan Johnsen, president, når ein liksom skal bygga eit svært gasskraftverk som skal konkurrera dei ut! Det er problemet til Johnsen. Industrispørsmål, president, korleis skal ein klara å utvikla ny teknologi? I Nordsjøen var det faktisk klart for å bygga eit såkalla CO2-fritt gasskraftverk, men på grunn av at Høgre og andre endra avgiftene, slutta ein av det industriprosjektet. Ein slutta av å utvikla den teknologien fordi ein mista incitamenta. Og det er det same Høgre gjer her i dag. Dei er bakpå når det gjeld miljøpolitikk. Dei satsar ikkje offensivt på den industrien som framtida treng. Det er Høgre sitt problem. | 1 |
Når det gjelder flyseteavgiften, var det et resultat av budsjettforhandlingene i Stortinget. Finansministeren jobber nå med å ha den saken på høring, og så vil en ut ifra høringsinnspillene se hvordan den avgiften skal håndteres videre. Det viktige er at man f.eks. når det gjelder diesellastebiler, har fått en avgiftsfordel på biodiesel, fordi autodieselavgiften er ganske høy. Det har ført til at biodiesel har en avgiftsfordel på kr 4,34, hvis jeg ikke husker helt feil. Det gjør at det er en sterk stimulans for lastebiltransport i byer til å kjøre på biodrivstoff. Det gjør noe med både luftkvaliteten og CO2-utslippene. Når det gjelder den debatten som vi nå er i, har vi f.eks. sett at da vi økte antallet avganger på Sørlandsbanen fra fire til syv opp til Egersund, har Sørlandsbanen faktisk fungert mer som et flytog til Gardermoen. Antallet avganger og billetter løst mellom Egersund og Gardermoen har økt kraftig etter at de fikk økt frekvens på avgangene. Det viser at folk er opptatt av å ha en funksjonell og god reisehverdag. De kunne gjort som før, kjørt til Sola og flydd til Gardermoen, men nå tar de toget til Gardermoen og flyr ut i verden – og det unner jeg dem. | 0 |
Jeg takker statsråden for svaret. Jeg må si at jeg er litt forbauset over hvilken passiv holdning denne regjeringen har til å bygge ut mer av våre uutnyttede vannkraftressurser. Det kan vi gjøre på en svært miljøvennlig og naturskånsom måte. Med den, slik jeg ser det, svært passive kraftpolitikken som denne regjeringen står for, får en nærmest inntrykk av - vi vet jo at vi har et underskudd på kraft i Norge i et normalår - at det framtidige kraftbehovet, med et underskudd på 8 TWh, skal dekkes opp gjennom import av kullkraft, kjernekraft eller andre ting. Da kunne det være interessant å spørre statsråden: Er det et mål for denne regjeringen at landet skal bli selvforsynt med elektrisk kraft også i et såkalt normalår? | 0 |
På vegne av representantene Karin Andersen, Sigbjørn Molvik, Heidi Grande Røys, Geir-Ketil Hansen, May Hansen, Audun Bjørlo Lysbakken og meg selv vil jeg fremme et forslag om innføring av en nasjonal helseplan. | 1 |
Jeg er litt bekymra. Jeg vil henstille til statsråden å se litt på kjøreopplæringa i Norge. Den ene representanten etter den andre har vært på talerstolen og sagt at de har problemer med å få bilen i tredje og fjerde gir. Og når det ikke er av trafikksikkerhetsmessige grunner, men fordi bommene står så tett, så må det være noe med evnen og kjøreopplæringa. Muligens bør de fratas sertifikatene ganske raskt. (Munterhet i salen) Jeg har lyst til å si at jeg ser at det er veldig gode intensjoner i denne bompengefinansieringa, og det gjør at jeg ikke har noe problem med å slutte meg til det flertallet som støtter den. Jeg vil ta det kort punktvis. Her sier flertallet at man skal forsøke å redusere veksten i biltrafikken ved å satse på miljøvennlig kollektiv-, gang- og sykkeltrafikk. Flertallet sier at jernbaneinvesteringer må gjennomføres parallelt med veiutbygginga for å unngå å skape uheldige reisemønstre i forsøket på å redusere vekst i biltrafikken. Flertallet ber departementet vurdere nærmere om bompengetakstene og rabattordningen vil gi den ønskede utviklinga med en vridning av trafikken over på kollektive transportmidler. Flertallet sier at de legger til grunn at fylkeskommunen følger opp sitt vedtak om en økning av den årlige ramma til driftstiltak for kollektivtrafikken i bompengeperioden, osv., osv. – en rekke gode intensjoner og målsettinger om styrking av den kollektive delen av trafikken. Derfor er det med en viss glede jeg sier at dette er en bompengeavtale som vi altså vil komme tilbake til når vi skal behandle transportplanen, og da må pengene legges inn i det. Men jeg synes intensjonene her er veldig bra. Da vil jeg til slutt bare gi en liten forklaring. SV har også gått inn for godsterminalen på Ganddal, som vi før har sagt nei til ikke fordi vi er imot godsterminalen, men fordi vi ønsker en annen lokalisering. Vi ser at lokaliseringa er avgjort, og for oss er det viktig å få den godsterminalen på plass for å styrke jernbanen. Vi hadde gjerne sett at den ble lagt til en havn. Det kommer ikke til å skje, så derfor har vi nå sagt at det er greit, den får ligge på Ganddal. | 1 |
Jeg har to utfordringer til Fremskrittspartiet, og så vil jeg si noe om det vi tenker. Hovedgrunnen til ujevnhetene og skjevhetene i dagens inntektssystem er først og fremst tre forhold. Vi har en inntektsutjevning som er dypt urimelig, i den forstand at den forfordeler en del mindre kommuner med lavere inntektspotensial, slik at pengene havner i de største kommunene der det bor flest rike folk, mens de mindre kommunene bidrar. Vi har en skjevhet som ville vært mer utjevnet hvis vi hadde hatt et mer symmetrisk inntektssystem, som jeg heldigvis vet at departementet jobber med. Det andre er at det ikke er lokalpolitikerne og fellesskapene som sterkest kjenner hva slags behov innbyggerne i kommunen har, som selv får lov til å være med på å bestemme hva slags inntekter man skal få gjennom skatter. Derfor synes jeg det er helt uforståelig at Fremskrittspartiet ikke har støttet våre forslag – vi har ikke fremmet dem i denne saken fordi vi har behandlet dem tidligere, og vi kommer til å behandle dem igjen – om at man skal ha en større lokal mulighet til å bestemme hva slags inntekter man skal ha gjennom skattesystemet, en friere kommunal skattøre. Det har vi foreslått, men vi har ikke sagt at det skal kombineres med en statlig stykkprisfinansiering. Men det hadde vært mulig. Hvis vi hadde fulgt SVs system, hadde det vært mulig for kommuner der Fremskrittspartiet er i flertall, å velge en stykkprisfinansiering, som er det som ser ut til å være Fremskrittspartiets mål. Det kunne man valgt, hvis man hadde tillatt mer lokalt selvstyre, som er det vi ønsker. Det er klart at inntektsmulighetene varierer fra kommune til kommune. Det er en del kommuner og fylkeskommuner – f.eks. Akershus, som har kjempestore utfordringer i forhold til et økende elevtall i videregående skole – som hadde hatt behov for litt ekstra skatteinntekter nå, slik at de kunne sørge for utbygging av skolene sine. Dette nekter Fremskrittspartiet i Akershus å gjøre, ved at de nekter å gi fylkeskommunene friere kommunal skattøre. Det forstår vi ikke, hvis det er lokaldemokratiet man ønsker å gi mer penger. Men det ikke er mitt inntrykk at det er det Fremskrittspartiet gjør. Så er det den store utfordringen: Det er klart at de erfaringene vi har hatt med stykkprisfinansiering av enkelte ting, f.eks. innad i Aetat og i forhold til sykehussektoren, selvfølgelig viser at man gjør mer av det man får finansiert gjennom stykkprisfinansiering. Men man gjør mindre av andre ting. Når man gjør mindre av det andre, er min utfordring til Fremskrittspartiet: Mener Fremskrittspartiet at man skal ha færre fritidsklubber, færre kulturtilbud og færre offentlige tilbud? | 1 |
Dyrevelferd er så mangt, og omfatter så mange tilfeller og typer dyr. Jeg tror at vi politikere og befolkningen ellers i Norge ønsker at dyr skal ha det godt og trygt. Men målet og graden kan sikkert variere noe. Noe som bl.a. bekymrer meg, er dyrevelferden ute blant beitedyrene, slik som f.eks. sau på sommerbeite. Svært mange bufe dør på beite. Det er det forskjellige grunner til, men en av hovedårsakene er rovdyrenes herjinger. Svært mange rovdyr, som ulv, bjørn, jerv og gaupe, får herje forholdsvis fritt, og f.eks. noen av bjørnene blir såkalte slagbjørner og dreper mest for drepingens skyld. Det samme gjelder også i stor grad for ulv. Med den regjeringen vi har i dag og en ny varslet rovdyrmelding, er jeg tvilende til om det blir bedre på dette området. Slik som rovdyrpolitikken fungerer i dag, får rovdyrene herje som de vil på bufeets bekostning. Dette skjer også i stor grad innenfor såkalte rovdyrfrie soner. Dette skyldes at myndighetene reagerer for sent, og på denne tiden har ofte svært mange bufe blitt drept. Når man vet at en voksen ulv kan forflytte seg opptil 20 mil per døgn, må myndighetene reagere raskt og effektivt for å ta ut de rovdyrene som dette er aktuelt for. Derfor knytter jeg dyrevelferd opp mot den nye rovdyrmeldingen. Det må være slik at dyrevelferd må gå foran rovdyrene. Det må heller ikke være slik at varsel om beitenekt for beitesesongen 2012, er en riktig eller ønsket politikk – eller vei å gå. Jeg er 100 pst. sikker på at bufeholdere vil det beste for de dyr som er ute på beite. De har ofte daglig tilsyn, men hvis rovdyrene er mange og også er der de ikke skal være, har verken bufe eller bufeholderne noe å stille opp med. Det er det kun myndighetene som kan ordne opp i ved å reagere raskt og effektivt. | 0 |
Eg er oppteken av å finne ut kva auka fleksibilitet i barnehageopptaket betyr. Det vi har fått avklart gjennom arbeidet med innstillinga, er i alle fall at det, ifølgje Høgre, betyr endå fleire enn to opptak i året, og at det må bety fleire plassar. Derfor kunne eg tenkje meg å spørje: Legg ein i ordet «fleksibilitet» eit jamleg opptak, altså at ein når ein til kvar tid ønskjer det, skal kunne få opptak i barnehagen? Dersom ikkje, kan representanten seie noko om kva det er ein faktisk skal oppnå? | 1 |
Jeg er fullt klar over akkurat det spørsmålet om grønne sertifikater, og at regjeringen ikke har fattet noen beslutning. Jeg bare tolker representantene for de største partiene, inklusiv regjeringspartiene, dit hen at det i hvert fall er mange som ivrer for å droppe det. Jeg vil gjerne at statsråden kommer til Stortinget for å drøfte dette med oss, for jeg er uenig i det statsråden sier om havvind, og at dette først og fremst er snakk om forskning og utvikling i tiden som kommer. Hvis vi ser på hvor Statoil er med Hywind-prosjektet, er vi ikke på forsknings- og utviklingsstadiet. Vi er på kommersialiseringsstadiet. Dette handler nettopp om det å ta ordningene våre videre fra å være støtte til piloter til den første møllen. Sway, som er et offshorevind-selskap som laget flytere i Bergen, fikk f.eks. støtte fra staten til både å lage pilotprosjektet og til å oppskalere det. Men å gå derfra til kommersialisering er det som krever kapital, og som gjør at havvind skal kunne flyte, for å si det sånn. | 1 |
Eg takkar først for debatten, som eg synest i alle fall tidvis har vore god. Som eg sa i mitt førre innlegg, synest eg at statsråden svarte ryddig og hadde mange gode poeng i sitt første innlegg, men eg må likevel seie at eg synest statsrådens andre innlegg, og innlegga til representantane frå Høgre og Framstegspartiet som har delteke her, har vore skivebom i den måten dei snakkar om problemstillinga på. Eg trur folk som skulle følgje med i denne debatten i Sogn og Fjordane, ser ei regjering som ikkje i det heile skjønar kva som skjer, og den verkelegheita dei opplever der. Eg må jo lure, når eg høyrer representantane Njåstad og Lødemel, som heilt openbert meiner at det var ganske ille før, men at det no går så det susar: Når var representanten Lødemel heime sist? Det er jo relativt langt unna den debatten som føregår i Sogn og Fjordane. La meg ta tre sentrale poeng. Punkt ein: Eg synest eigentleg det er ei god beskriving at debatten tidvis har lege mellom skjønnmåling og svartmåling. Eg fryktar nok sjølv at mitt innlegg var vel skjønnmålande. Eg brukte mykje tid på å fortelje kor mykje bra som er. Det er ikkje berre bra. Det er utfordringar. Men det spesielle no er den mest akutte utfordringa i Sogn og Fjordane. Kjem ho fordi folketalet plutseleg går ned? Kjem ho fordi det er ein akutt vanskeleg arbeidsmarknadssituasjon, ein veldig vekst i kriminaliteten eller noko anna? Nei, det er først og fremst regjeringas politikk som akkurat no utfordrar Sogn og Fjordane. Det er jo det interessante, at mens mange trendar og ting fylket sjølv har kontroll over, og eksterne faktorar, peikar i ei veldig positiv retning, så vert ein utfordra av ei rekkje vedtak og diskusjonar som regjeringa er opphav til. Punkt to: Er det behov for omstilling? Ja, det er alltid behov for endring og utvikling alle plassar i Noreg under alle regjeringar. Men det eg saknar, er at ein i staden for at alt skal vere slik at ein skal forandre små einingar, at sentralisering må skje, tek det motsette utgangspunktet og ser på om det er noko med beredskap og kriminalitetsarbeid i Sogn og Fjordane som andre kanskje skulle omstille seg til og lære av. Kva med skulen i Sogn og Fjordane – som eg brukte litt tid på – kanskje nokon skulle ha som prosjekt å sjå på korleis ein kan ta det i bruk i skular over heile landet, i staden for å tenkje motsett, og at høgskulen, som har hatt ein viktig del av den suksessen, faktisk kunne verte ein modell, ikkje det motsette? Punkt tre: Skal staten meine noko og ville noko med fylka i Noreg? Veit de kva? Eg kjenner ingen fylke eller kommunar som vert overlatne til seg sjølve. Overstyrt – nei, men det er altså sånn at eg forventar at ei regjering skal ville noko med det vesle landet vårt, med dei ulike delane av det. Det er vårt ansvar som parlamentarikarar og ansvaret til statsrådar å debattere det og peike ut retning og ta ansvar for dei vedtaka som vi står for. | 1 |
Dei fleste avgjerdene frå regjeringa og frå Miljøverndepartementet vert gjennomførde på langt kortare tid enn dei enkelteksempla som det vart vist til her. Som eg nemnde, i den eine saka er det brukt altfor lang tid. Grunnen til at vi no går inn i dette, er at motsegninstituttet og korleis vi praktiserer det, er viktig for å sikre god framdrift i planlegging og utbygging over heile Noreg. 99 pst. av dei sakene det gjeld, vert avgjorde lokalt. Eg trur vi lett kan verte einige om at det viktigaste vi då må sjå på, er det regionale og det lokale nivået og korleis vi raskt og smidig kan få prosessar der til å verke. Eg lista opp i stad ei rekkje tiltak vi no vurderer å sjå på for å få det til. I tillegg er det viktig at dei sakene som hamnar på regjeringas bord, vert avgjorde raskt. Det vert gjort i mange saker, men det finst eksempel på det motsette. Derfor vurderer vi å innføre fristar for å sikre ei føreseieleg og god saksbehandling som er rask òg i dei sakene. | 1 |
Det er mye i Nasjonal transportplan som alle partiene på Stortinget er enige om. Men en av de tingene regjeringen og – jeg er ganske sikker – Kristelig Folkeparti og Venstre ikke er enig i når det gjelder Nasjonal transportplan, er å følge den slik som de rød-grønne planla den. Hvis vi skulle gjort det, skulle vi i 2016-budsjettet kuttet jernbanebudsjettet med 2,5 mrd. kr. Det synes jeg ville vært helt uansvarlig og helt meningsløst. Vi kommer til å gjennomføre det vi er enig i i Nasjonal transportplan – og alt det andre som vi mener må komme i tillegg. Det er bra at representanten tar opp at det nå blir kjøpt inn flere tog enn planlagt. Vossebanen vil få nye togsett om et par år – for første gang siden 1952. Det tror jeg blir kjærkomment tatt imot. Det samme gjelder Gjøvikbanen. Det handler om å sørge for at vi får best mulig avvikling av trafikken. Mye av det vi bygger nå, handler om å utvikle lokaltrafikken inn mot Oslo. Da må en også se på avstanden mellom stasjonene og bygge ut en infrastruktur som gjør at en får rask akselerasjon og holder tempoet. Men her er det ikke snakk om at en nødvendigvis kommer opp i 250 km/t og så ned igjen – her må en se på hvordan en får mest igjen (presidenten klubber) for pengene, slik at en … (Presidenten avbryter.) | 0 |
Jeg kan bare slutte meg helt ut til statsrådens syn. Essensen her er selvsagt at man behandler alle livssyn likt når det gjelder disse spørsmålene, at de altså, enten det gjelder bønnerop fra en moské eller klokkeklang fra en kirke, eller for den del andre religiøse ytringer, behandles likt. Dersom det er til sjenanse for nabolaget, må man finne en praktisk avveining. Det kan være folk som sover på fredag ettermiddag og føler at de er plaget av støy som kommer fra en moské, det ser jeg ikke bort fra. Noen av oss har vel av og til også syntes det har vært tungt å stå opp på søndagsmorgenen når vi blir vekket av kirkeklokkene, det kan jeg heller ikke se bort fra. Poenget er bare at man behandler islam, kristendom, buddhisme, sikhisme og hvilken som helst religion likt, og har det samme krav om tilpasning til omgivelsene for de ulike livssynene. Og der oppfatter jeg det slik at statsråden og jeg er helt enige. | 1 |
Norge har ingen kraftkrise. Og en fortsatt økning av energiforbruket er ikke forenlig med målet om en bærekraftig utvikling. I et normalår vil den norske kraftproduksjonen være mindre enn det norske elforbruket, selv om forskning f.eks. ved CICERO – senteret for internasjonal klimaforskning – indikerer at NVEs beregninger av produksjon i et normalår undervurderer at klimaendringene kan gi mer nedbør og dermed større elektrisitetsproduksjon. I et internasjonalt kraftmarked er det ikke naturlig at hvert land har balanse mellom forbruk og produksjon. Hensikten er jo å utnytte de samlede energiressursene på en mer effektiv måte. Det er faktisk slik at det i stor grad er markedet som bestemmer prisen til forbrukerne. Norge, som er et land rikt på energiressurser, bør likevel ikke basere seg på nettoimport av kraft i et normalår. I tørrår vil en uansett være nødt til å importere strøm eller dra ned på forbruket. Det er ikke samfunnsøkonomisk lønnsomt å bygge ut kraftforsyning som kan dekke forbruket også i tørrår. Det norske kraftsystemet har en normalvariasjon i årlig produksjon på pluss/minus 20 pst. For å være sikret mot import eller redusert tilgang i tørrår må en derfor ha en permanent, gjennomsnittlig overkapasitet på minst 20 pst. Dette er sløsing med samfunnets ressurser og øker belastningen på miljøet. Vi må redusere energibruken. Siden økning av produksjon i Norge verken er miljømessig eller økonomisk attraktivt, ligger løsningene i økt energisparing og effektivisering av energiforbruket. Det er fortsatt mange ubrukte muligheter for å effektivisere bruken av den elektrisiteten vi allerede har. Elavgiften er f.eks. et viktig virkemiddel for å gi et signal til forbrukerne, men en kan også peke på markedsorienterte virkemidler som f.eks. Enova kan bruke. I tillegg bør virkemidler som stiller krav til bygningsstandard og krav til energieffektivitet for f.eks. hvitevarer, tas i bruk. Dette er bare eksempler. Det finnes muligheter nesten overalt i samfunnet til å redusere energibruken gjennom bedre teknologi og økt effektivitet i vår energibruk. Her er organiseringen og ansvarsfordelingen mangelfull, og vi må styrke det arbeidet. Det er også et faktum at over en tredjedel av energiforbruket brukes til oppvarmingsformål. Dette forbruket kan i stor grad erstattes av fleksible energibærere med vannbåren varme, enten desentralisert eller i fjernvarmesystemer. Bruk av bioenergi, varmepumper og spillvarme er miljømessig interessante alternativer som vil kunne redusere behovet for elektrisitet til oppvarming, og dermed også redusere de negative effektene av tørrår i kraftforsyningen, fordi samfunnet blir mindre avhengig av strøm. Det er ikke behov for å bygge ut mer kraft, verken gasskraft eller vannkraft. Å bygge såkalt CO2-frie gasskraftverk, til og med med betydelig statlig subsidiering, er en særdeles dyr måte å møte energiutfordringene på. Tiltak hos forbrukerne og vannbåren varme vil kunne framskaffe like mye energi for en rimeligere penge, med en miljøgevinst som ville blitt langt større. Det er ekstremt mye dyrere pr. kWh å bygge ut gasskraft enn å slå av varmtvannsberederen ute hos forbrukerne et par timer i døgnet. Argumentene som stadig brukes fra Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet om økt import av kullkraft, er ikke lenger gyldig. Jeg skulle ønske at disse partiene faktisk tok på alvor spørsmålet – og utfordringen – om hvordan vi faktisk skal oppnå bærekraftig utvikling også på disse områdene. | 1 |
Jeg vil gjerne spørre representanten fra Fremskrittspartiet om hvordan de ser på mulighetene til småsamfunn som blir rammet av store bedriftsnedleggelser. Fremskrittspartiet har jo uttalt i forbindelse med budsjettet at de er motstander av særbehandling av enkeltkommuner og imot omstillingsmidler. De vil også legge ned f.eks. Narviktelefonene/Bedin, som gir veiledning til dem som vil prøve å starte ny næringsvirksomhet. Fra mitt ståsted ser jeg for meg en vanskelig situasjon hvor de som blir hardt rammet, ikke har andre alternativer enn å pakke sammen og forlate hus og hjem og flytte til et annet sted. Hva slags løsning ser Fremskrittspartiet på dette? | 1 |
Det finnes ingen grenser for hva folk er villig til å gjøre for å tjene penger. Når vi fremmer denne saken, er det fordi det er noen som tjener penger her i samfunnet på å gjøre folk ulykkelige og misfornøyde med seg selv. Når VG skriver at hver tredje kvinne er misfornøyd med seg selv og har problemer med sitt selvbilde på grunn av det «reklametrøkket» som er, når 15 år gamle jenter i Danmark setter inn silikonimplantater i brystene, når en ung gutt i Norge som er anorektiker, får fettsugd seg selv, sier det noe om en bransje som tjener penger på å gjøre folk misfornøyd med seg selv, noe vi er nødt til å se veldig alvorlig på. Det er ingen tvil om at moten og det kulturelle presset som ligger i samfunnet i dag, som kommer som følge av en reklame som fungerer, gjør noe med folks selvbilde og med hva slags handlinger folk gjør. Når f.eks. en plastisk kirurgisk klinikk som Nobel Clinic fører en aggressiv markedsføring – og etter min og Legeforeningens oppfatning skal reklame være forsvarlig, nøktern og saklig, som også ministeren refererte i sted – og har reklame av typen «Tiden setter sine spor», som veldig klart gir inntrykk av overfor voksne, helt normale mennesker som har fått spor av normal aldring og endringer som skjer med kroppen, at dette er noe stygt som folk har grunn til å være misfornøyd med seg selv for, sier det noe om at disse folkene allerede har gått langt over streken i forhold til helsepersonelloven§13. Derfor har vi fremmet et forslag nr. 2, og jeg vil ta opp det forslaget, hvor vi ber Regjeringen se særlig på hvilke maktmidler Helsetilsynet skal ha. Det er ingen tvil om at de i dag burde hatt mulighet til å gripe inn overfor en del av disse virksomhetene. Det er nettopp det Legeforeningens president sier i Vårt Land. Han er mer positiv enn det helseministeren er til en 18-årsgrense for kosmetisk kirurgi, men mener veldig klart at dagens lovverk ikke brukes aktivt nok, og han tror ikke at Helsetilsynet har gode nok virkemidler til å slå ned på den markedsføringen som finner sted. Så vil jeg takke Beate Heieren Hundhammer, som er sakens ordfører, for engasjementet, og for å ha klart å samle komiteen bak denne innstillingen. Det er to ting vi har oppnådd med å fremme dette forslaget. Det ene er å få til en god debatt om disse tingene, og det andre er antakelig konkrete resultater som vi venter spent på når ministeren kommer tilbake med sine rundskriv og sine forskrifter. | 1 |
Jeg vil berømme Marthinsen for initiativet i forrige periode og det fortsatte engasjementet. Vi har nå fremmet et forslag om akkurat det han snakket om, nemlig om behandling og om penger til behandling. Når det gjelder de andre forslagene vi har, om tiltak for å redusere spilleavhengighet, synes jeg at den argumentasjonen som kommer fra de andre, om å utsette det til høsten, har noe for seg. Vi er nå med på det. Flere undersøkelser vil kanskje si noe om hva som er det reelle behovet. Men det vi vet i dag, og det sier Marthinsen også, er at behovet for behandling er større enn tilbudet. Og her snakker vi virkelig om vekslepenger. Vi vet at hvis de som trenger denne behandlingen, ikke får den nå, vil det samfunnsmessig koste oss mye mer enn det vil gjøre å styrke behandlingstilbudet. Spørsmålet til Marthinsen er derfor: Hva er grunnen til at Kristelig Folkeparti ikke kan støtte vårt forslag om å styrke behandlingstilbudet allerede i revidert? | 1 |
Jeg har den glede på vegne av representantene Oskar Jarle Grimstad, Tord Lien, Per Roar Bredvold, Torgeir Trældal og meg selv å fremme et representantforslag om å tillate økt fangst av kongekrabbe. | 0 |
Vi går igjennom hele systemet for kategorisering og gruppering av støtte til de ulike utdanningene. Jeg vil si at da vi allerede i år, i revidert nasjonalbudsjett, etablerte nesten 5 000 nye studieplasser – det var 4 600 – var det tre grupper som ble tilgodesett: Det var lærere, det var helseutdannede, eller sykepleiere, og det var ingeniører. Det var en satsing allerede der på realfag med tanke på nye studieplasser. Vi har i flere år hatt en realfagstrategi, og vi kommer selvfølgelig til å fortsette den. Det er viktig å få både gutter, og ikke minst jenter, til å være interessert i realfag så tidlig som mulig. Vi tar oss av den delen av utdanningen gjennom etablering av nye studieplasser. Der er jeg helt enig med representanten Lien, det er viktig i forhold til mange arbeidsoppgaver i samfunnet å satse på realfag, som da inkluderer naturfag. Det er viktig for f.eks. klimaforskningen. | 1 |
Det er godt mulig at det ikke vil bli flertall for å øke forsvarsbudsjettene, men det har altså vært et flertall for å bevilge 6 milliarder kr nettopp til fregattprosjektet, som jeg sa innledningsvis, for å gi et tilstrekkelig løft for å få dette på plass. Det jeg har understreket, er at vi som nasjon har et selvstendig ansvar for å kunne hevde vår egen suverenitet i et område som er et av de mest ressursrike i verden. Hvis man er villig til å se bort fra det, kan man selvsagt gjøre en hel rekke andre ting. Da kan man sitte på land og vente. Jeg trodde at noen kanskje hadde lært litt av historien om hvorledes man skal holde sitt land utenfor konflikter, nemlig ved å ha et skikkelig forsvar. Og vil man ikke bevilge penger til dette, så går det altså dårlig. Så er spørsmålet: Er de valgene vi gjør nå, riktige? Det som har vært utgangspunktet for flertallet, har vært å velge en teknologi som er prøvet, og som er sikker. Man har altså ikke ønsket å gå inn i noe futuristisk. Det fins flere prosjekter, samarbeidet innen Europa og samarbeidet mellom leverandører fra USA og Europa. Det aller siste fra «Defence News» er at de store leverandørene nå forsøker å bygge sammen de bitene man har, for å se på hva man skal gjøre i fremtiden. Men hvis vi skal sitte og vente på det aller siste til enhver tid, får vi altså ikke gjort noen ting. I mellomtiden er samtlige av våre fartøyer blitt til spiker i tillegg til de som allerede er det. Jeg har ingen tro på at det vil være mulig å få seriøse, skikkelige og gode prosjektløsninger på denne bakgrunn gjennom å gå en runde til. Det kan da umulig bli billigere, for jeg forstod Senterpartiet og Restad dit hen at bare vi venter, så blir alt så mye bedre. Jeg har altså ikke noen tro på det. Og har hr. Restad og Senterpartiet heller ikke noen tro på at de vil greie å skaffe penger til Forsvaret, så blir det også der som i SV: én ryggsekk i hvert hjørne av landet, og distriktspolitikken lever. | 0 |
Kristeleg Folkeparti har ein vedkjenningsparagraf, at du må vera kristen for å ha leiarverv i partiet. I Framstegspartiet har dei òg ein vedkjenningsparagraf. Han seier at du må vera imot bompengar for å vera medlem av partiet. Du blir ekskludert dersom du ikkje er det. I dag har me altså ein debatt om nettopp denne vedkjenningsparagrafen til Framstegspartiet. Det merkar me òg. Dei angrip som predikantar à la Aril Edvardsen for å bevisa kor mykje dei er imot bompengar. Til og med leiaren i kontroll- og konstitusjonskomiteen, som normalt er ein sindig mann, tek heilt av i sine religiøse fantasiar mot bompengar. Eg synest det er litt frekt, når ein veit partiets historie då partiet hadde makt, at Fredriksen og Hoksrud fyrer seg sånn opp når dei veit kva dei har gjort. Kor mange bommar reiv dei av dei som dei kunne riva, i dei tre budsjetta dei hadde med Bondevik? Kor mange reiv dei? Dei fortsette å flå bilistar, var landevegsrøvarar like gode som alle andre då dei hadde makt. Dei klarte altså å plussa på ein heil million kroner på vegvedlikehaldsbudsjettet. Fantastisk! Og så har dei altså ei sigarføring så ein skulle tru at dei aldri hadde gjort noko gale. Det er mange kristne som også oppfører seg sånn. Dobbeltmoral blir det kalla. Kva gjer ein i Oslo – og i Os, Anundsen og andre? Jo, der byggjer ein vegar. Der er Framstegspartiet i førarsetet, som i Oslo. Dei flår bilistane, byggjer ut vegar, og dei til og med subsidierer kollektivtransporten i Framstegspartiets namn, ikkje i Vårherres, men i Framstegspartiets namn, med ein slik vedkjenningsparagraf. Presidenten høyrer jo òg til det rette partiet. Eg må berre seia at eg synest ein her går langt over streken når ein angrip slik ein gjer, med den historia ein sjølv har for å rana bilistar på vegane. | 1 |
Jeg takker igjen statsråden for svaret, og mitt tilleggsspørsmål går videre på dette. Det er bra at Regjeringen er samlet. Men samferdselspolitikk er ikke bare fly, det er ikke bare tog, det er ikke bare båt, for i dette tilfellet handler det om vei. Det er her jeg ønsker at Regjeringen skal stå sterkere. I mitt fylke, Hedmark, er nemlig veien det viktigste vi har for å transportere oss selv og transportere våre varer - altså når vi skal fra A til B generelt. Derfor sier jeg at samferdsel ikke bare er tog eller fly eller båt. I dette tilfellet er det veien som er det viktigste, det er det viktigste for at Hedmark skal overleve. Det er god distriktspolitikk i god veitrafikk. | 0 |
Jeg noterer meg at statsråden er noe mer opptatt av å snakke om den økningen som har vært, enn den økningen som ikke kommer til neste år. Det får vi bare leve med. Jeg vil si at jeg savner en sterkere fokusering på teknologifagene – jeg kunne tenkt meg at vi i større grad forberedte oss på eldrebølgen. Men det gjør vi ikke. Det som imidlertid bekymrer meg aller mest med dagens budsjettvedtak, er den situasjonen dagens budsjettvedtak medfører for 2012. Vi vet at redusert avkastning på fondsmidlene i 2011 vil gjøre at overføringene fra Forskningsfondet til Forskningsrådet kommer til å bli dramatisk redusert. Regjeringens – kan jeg bruke begrepet «puslete», president? – påplussing til Forskningsfondet vil ikke være i nærheten av å korrigere for det bortfallet av avkastning fra fondet. Er statsråden, i likhet med meg, bekymret for situasjonen for 2012? | 0 |
Eg sluttar sjølvsagt fullt ut opp om den samrøystes komiteen, men vi skal vere klar over at «ombod» er eit spesielt ord, ei spesiell stilling, så sjølv om vi her gjer merksam på at vi gjerne vil ha klarare konklusjonar, skal ei av rollene til ombodet vere å bringe vidare f.eks. påstandar – og dei treng ikkje ein gong vere rette – til Stortinget på ein god måte, og det synest eg Ombodsmannsnemnda og meldinga gjer. Så sjølv om vi legg om no, vi legg opp til føringar som neste komité som skal ta over dette, kjem til å endre på, må det ikkje bli sånn at dei skal vere redde for å bringe vidare forhold, sjølv om dei ikkje er avklarte. | 1 |
På vegne av representanten Harald Hove og meg sjøl vil jeg sette fram forslag om å be Regjeringa utrede en ordning med en fastsatt arbeidsinnvandringskvote hvert år. | 1 |
Det er interessant å høre SV beskylde Fremskrittspartiet for å svikte. Jeg for min del vil si at det er SV som svikter. I går kom nemlig en rapport om at andelen barn som lever under EUs fattigdomsgrense i Norge, har økt fra 70 000 til 100 000 på ti år – til tross for Soria Moria-erklæringer. Jeg vil simpelthen spørre statsråden om han tror at regjeringen kan eksportere og lære bort fordelingspolitikk og fattigdomsbekjempelse til utviklingsland når den til de grader har sviktet i Norge. | 0 |
Initiativet fra forslagsstillerne til å ta opp tilbudet for mennesker med spiseforstyrrelser er prisverdig, og selve forslagene som fremmes, syns ikke jeg det er noe vanskelig å forholde seg til. Det er flere veier som fører til Rom, og det at man ser på alternative løsninger, kan være bra. Bra er det også å få en skikkelig vurdering, en faglig evaluering, av det innholdet. Der jeg syns at forslagsstillerne går seg litt vill, er når man bruker så mye tid på Institutt Hougen. Det er jo sånn med mange tilstander som er vanskelige å behandle, at man får på banen andre som har sine alternativer. Det som er litt oppsiktsvekkende her, er jo at det er helt frikoblet fra faglig ansvar og – skal vi si – fagkunnskap og veldig eksperimentelt i formen og såpass utradisjonelt at det ligger helt på siden av det vanlige helsevesenet. Nå fikk ikke jeg sett programmet Brennpunkt, men jeg har fått en beskrivelse av det fra flere som har sett det, og jeg forstår jo at det det først og fremst synliggjør, er hvor vanskelig det er for de verst stilte med spiseforstyrrelser å få en behandling som kan være til hjelp. Og det maner til faglig ydmykhet. Det man heller ikke skal glemme, er at de fleste av den typen tilstander vi her snakker om, dukker først opp enten i allmennpraksis eller hos fagfolk ute i kommunene. Det som da blir viktig, er å få til et faglig samspill mellom de ulike yrkesgruppene. I en del tilfeller vil det være helsesøstre som blir alarmert, kanskje av pårørende eller på andre måter, noen ganger kan det være jordmødre, og ikke så sjelden kan det være allmennpraktikeren. Hovedsaken når man oppdager det – det kan også være skolelege eller helsepersonell i skolesituasjonen – og ser at noen trenger hjelp, er jo å få til et lagspill mellom de ulike faggruppene som gjør at man kommer styrket ut. Og jeg tror at det som beskrives her i forhold til det som ligger helt på siden av det tradisjonelle helsevesenet, kan gjøre mer skade enn nytte. Så når SV har støttet komiteens merknader, er det fordi jeg har oppfattet at komiteen overhodet ikke går inn på den problemstillingen, men i stedet tar til orde for både en generell styrking av behandlingen av mennesker med spiseforstyrrelser, vektlegging av det faglige aspektet og også det forebyggende aspektet. Uten at vi har tatt det med i merknads form, har i hvert fall jeg notert meg at det er kommet betydelige innsigelser fra Interessegruppa for kvinner med spiseforstyrrelser, og at også Statens helsetilsyn har hatt betydelige faglige innsigelser i forhold til det «tilbudet» som Institutt Hougen har representert, nettopp fordi det ingenting har med helsevesenet å gjøre. Men igjen: Hovedsaken er at man sikrer ressurser til behandling av mennesker med spiseforstyrrelser. Vi trenger også en spisskompetanse ved sykehusene. Det tilbudet som har vært ved Ullevål, har vært spennende og bør ha støtte til videreutvikling slik at man får mulighet til å ivareta det som tilbudet representerer i dag. Men det er også viktig at man har tilsvarende tilbud i andre deler av landet, slik at det ikke blir så sentralisert at folk må reise veldig langt for å kunne få behandling. | 1 |
Statsrådens uriktige framstilling av historien blir ikke mer riktig av at hun gjentar den for tredje gang. Det er ikke sånn at Stortinget har vedtatt en definisjon, med mindre statsråden vet noe som jeg eller noen andre av oss som sitter her, ikke vet. Stortinget har aldri vedtatt en definisjon av iskanten i forbindelse med forvaltningsplanen som ble behandlet av Stortinget. Det vi derimot har, er at vi har tatt dette kartet – som er framlagt – og vedlagt det protokollen sammen med de merknader og forslag som ligger der. At statsråden insisterer på at Stortinget vedtok denne definisjonen, og at hun har oppdatert den, får stå for hennes egen regning, men det er altså ikke riktig. Det er en uriktig framstilling av sånn sakens forhold faktisk er. Det som er sannheten i denne saken, er at statsråden har valgt å se bort fra det som er anbefalingen fra Polarinstituttet om iskanten, som til og med har en liten beskrivelse av hvordan iskantbeskrivelsen kan brukes som en veileder for politikere som skal benytte seg av denne. Det har statsråden valgt å se bort fra. Hun og regjeringen har bevisst valgt å se bort fra oppdaterte modeller for hvordan man skal vurdere iskanten, og hvordan man skal benytte iskantoppdateringene fra Polarinstituttets side, og har i stedet valgt å putte oppdaterte data inn i en utdatert modell. Å putte oppdaterte data inn i en utdatert modell gir like fullt utdaterte resultater. Det er det statsråden presenterer for Stortinget. Det er derfor vi avviser å legge denne saken ved protokollen, men i stedet sender den tilbake – noen, som sagt, fordi de er uenige i konklusjonen og bruken av faglig kunnskap, andre på grunn av at de mener at dette ikke er en helhetlig behandling. Da mener jeg følgende: Statsråden må ha respekt for at Stortinget ikke kommer til å vedlegge dette kartet – denne oppdateringen av forvaltningsplanen – protokollen. Hvis ikke statsråden har respekt for det inn i den endelige behandlingen av 23. konsesjonsrunde – der regjeringspartiene forholder seg til sine samarbeidspartnere, og der man godt kan være uenig om ulike blokker som skal tildeles, men der man må forholde seg til de fakta som Stortinget har lagt til grunn – kan heller ikke Stortinget ha respekt for statsråden. | 1 |
La meg først si at Mosambik er jo en av Afrikas store suksesshistorier de siste 15 årene. Etter en av Afrikas aller blodigste borgerkriger sitter nå både Frelimo og Renamo, de to partiene – frontene i borgerkrigen – sammen i parlamentet og utkjemper sine kamper på fredelig vis. Det er et av de landene som stadig får premie i afrikansk målestokk for demokratisk skifte fra en statsleder til en annen, noe som jo ikke er en selvfølge i mange afrikanske land, og det er et av de landene i Afrika som har hatt den høyeste økonomiske veksten de siste 10–15 årene, om enn fra et ekstremt lavt utgangspunkt. Så hvis man skal velge seg et land som er en opplagt kandidat for å drive budsjettstøtte, kommer Mosambik utvilsomt veldig høyt på den lista: demokratisk, fredelig, politisk stabilt og med økonomisk framgang. At det er korrupsjon i Mosambik som i alle andre fattige land, for den del rike land, er helt opplagt. Men hvis vi i det hele tatt skal vurdere budsjettstøtte, og det sprang jo ut av Paris-erklæringen som Stortinget hadde et positivt forhold til, hvor giverne skal harmonisere sin atferd, er det vanskelig å tenke seg noen tydeligere kandidat i Afrika enn Mosambik. Når det er sagt, er det fantastisk bra at Riksrevisjonen har tatt opp dette arbeidet, og ikke minst at den har samordnet seg med riksrevisjoner i andre land. Det er nettopp den typen harmonisert arbeid fra giverne som vil gi større tyngde når resultatene framlegges. Datakvaliteten er selvsagt svak på mange områder i et land som Mosambik. De har ikke det statistiske materiale som Norge har. Men de tre funnene som Riksrevisjonen har lagt fram, er viktige funn – og saksordføreren var inne på dem – øke bruken av elektroniske finansforvaltningssystemer, giverne bør gjøre mer aktiv bruk av rapporter fra nasjonale revisjonsinstitusjoner, og giverne bør sammen med myndighetene treffe tiltak for å sikre kvaliteten på oppfølgingsinformasjonen. Dette vil vi selvsagt følge opp gjennom vår ambassade i Maputo og i samarbeid med alle de andre giverne som er inne både i bilaterale programmer og i budsjettstøtte i Mosambik. Morten Høglund spurte om hva vi vil gjøre for å følge opp korrupsjonsspørsmålene. Norge er en internasjonal drivkraft i å ta opp dette i alle sammenhenger – jeg tar opp disse spørsmålene i en serie multilaterale og bilaterale sammenhenger. Senest i dag la det såkalte Kapitalfluktutvalget fram sin rapport, og vi venter en bred debatt om den og om hvilke tiltak den bør føre til, både i fattige land og i Norge. For det er et samordnet internasjonalt økonomisk system som gjør korrupsjon mulig. Innenfor den rammen vil vi selvsagt også ta opp korrupsjonsspørsmål i Mosambik sammen med andre givere. Det er et hovedanliggende for Norge i enhver dialog med andre givere, og vi vil ta det opp med Mosambiks myndigheter med tydelige krav, og se det som en selvfølge at alle bistandsprogrammer, budsjettstøtte, bilaterale programmer og for den del programmer gjennom frivillige organisasjoner skal ha nulltoleranse for korrupsjon, også i land hvor korrupsjon ellers er en stor del, en farlig del, av samfunnsstrukturen. | 1 |
Som jeg sa i mitt første svar, vil jeg komme tilbake til Stortinget i forbindelse med stortingsmeldingen om klimapolitikk. Derfor kan jeg ikke nå gå i detalj på hvilke forslag vi vil fremme i den stortingsmeldingen. Men jeg kan bekrefte at en styrket klimaplanlegging, også på kommunalt nivå, vil stå sentralt i den meldingen. | 1 |
Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til miljøvernministeren: «Den fryktede lakseparasitten Gyrodactylus salaris (Gyro) er nå påvist i et oppdrettsanlegg for regnbueørret på svensk side av Enningdalselva. Det er nå stor fare for at parasitten skal smitte laksestammen i Enningdalselva. Hva vil statsråden gjøre for å hindre at Gyro spres til laksen i Enningdalselva?» | 1 |
Dette matematikkutvalget som akkurat har kommet med sin innstilling, har kommet med mange forslag som det er viktig å følge opp, og som treffer helt i forhold til de utfordringene vi har, som dreier seg om at matematikk er det faget som flest elever strever med, som flest elever stryker i i videregående skole, og som man har størst kunnskapshull i. Et viktig poeng fra utvalget er at matematikk kanskje litt mer enn andre fag bygger på at man har en grunnleggende kunnskap i bunnen, at det er vanskelig å ta igjen hull hvis man ikke har en basiskompetanse i bunnen. Det som ikke er et godt forslag fra utvalget, er å lage en systematisk nivådeling fra ungdomsskolen. Jeg er veldig overrasket hvis Høyre synes at det er et godt forslag. Når vi har snakket nærmere med utvalget, er det ikke det som er deres hovedpoeng heller, men å sørge for at alle elevene har en – hva skal en si – god kunnskap om kjernen i matematikkfaget før de går videre. Nivådeling for 13-åringer har vi prøvd tidligere, og det har mange andre land også prøvd. Det fører til dårligere kunnskap i matematikk, for det betyr at mange av de elevene som hadde mulighet til å komme mye lenger i matematikk, velger det laveste nivået og er komfortable med det, og har ikke noe press hjemmefra heller for å komme lenger. Dermed får vi i sum mindre kunnskaper. Det å jobbe systematisk med tilpasset undervisning, men ikke tvinge elever til å velge nivå i 13-årsalderen, og sørge for at man jobber mye mer praktisk relevant i matematikk – som i veldig stor grad er et praktisk fag som kan tilrettelegges mye bedre – er oppskriften framover. | 1 |
Jeg er glad for at flertallet er blitt mellom Arbeiderpartiet og sentrum og ikke mellom f. eks. Arbeiderpartiet og Høyre og Fremskrittspartiet eller sentrum og Høyre og Fremskrittspartiet – slike konstellasjoner har vi jo opplevd. Det er bra. Men poenget er at sjøl om man i hvert fall i ord legger om her, så mener vi at det er for utydelig, og at man ikke følger opp klart nok når det gjelder vektlegginga av økologisering av det konvensjonelle landbruket, altså får enda tydeligere mål for det økologiske landbruket. Det blir for utydelig. Man satser litt på både – og. Problemet her er jo at forbrukerrettinga, som jeg tror er helt vesentlig for at alliansen som gjør det mulig å opprettholde norsk landbruk på et høyt nivå, som jeg tror vi er enige om, kan endre seg fort. Forbrukermarkedet, matmarkedet, tror jeg forandrer seg veldig fort. Når den norske forbrukeren følger etter forbrukerne ellers i verden og virkelig begynner å etterspørre økologisk mat, trygg mat, mat som virkelig er trygg mat, at man kan legge hånda på hjertet og si at dette er trygt, det kan komme fort, og da tror jeg at dette går for sakte. Vi har et godt utgangspunkt i Norge for å greie dette, men jeg tror ikke vi er så gode som vi ofte har likt å tro at vi er. Vi holder for mye igjen når det gjelder disse tingene. Det er her Norge burde ligge i forkant. Vi burde ligge foran alle andre europeiske land i utviklinga av disse produktene, for det er her vi kan konkurrere. På pris og volum kan vi ikke konkurrere. Hvis det er det mesterskapet vi deltar i, vil det bare bli noen få norske bønder igjen, og det er en utvikling som SV overhodet ikke ønsker. Vi ønsker å ha et landbruk i hele landet. | 1 |
Jeg merket meg at statsministeren understreket at det var viktig for Norge at Obama og USA nå iverksetter denne offensiven i Afghanistan. Det er jeg enig i. Men da er det underlig at Regjeringen, Norge og flere andre allierte ikke ser ut til å imøtekomme ønsket fra både McChrystal og for så vidt Obama og NATO om økte styrkebidrag. Nå ser det altså ut til at Norge bare vil videreføre sitt engasjement. Samtidig ser det ut til at vi vil terminere fregatten som er i Adenbukta. Summen av dette viser jo med all tydelighet at det er store svakheter ved den samlede norske forsvarsevnen, og at det er det som er årsaken til at Norge ikke kan stille bedre opp for sine allierte i viktige utenlandsoperasjoner. Da blir mitt spørsmål til statsministeren: Vil han snart ta grep for å styrke norsk forsvarsevne, som dessverre har blitt kraftig redusert under denne regjeringen? | 0 |
Jeg tviler faktisk ikke på statsrådens intensjoner, men både fra de rød-grønne partier i denne salen og i brevet fra statsråden understrekes det at man skal «gjennomgå» regelverket. I innlegget som vi nettopp hørte, hadde man et behov for både å gjennomgå, se nærmere på, ha høringer og også ha en del utredninger. Da har jeg et spørsmål, og jeg skal konsentrere meg om første del av forslaget fra opposisjonen der det står at pasienten, samtidig som han får beskjed om at han skal på sykehus, også skal få informasjon om tid og sted – hvilket sykehus og når. Mitt spørsmål til statsråden blir da: Hvor lange og hvor mange utredninger trenger man for å finne ut om det hadde vært en fordel om pasienten også fikk greie på på hvilket sykehus og når han skal få operasjonen sin? | 0 |
Jeg er enig med tidligere utenriksminister og nåværende leder av utenrikskomiteen, Jagland, i at den pågående konflikten ikke er en i utgangspunktet religiøs konflikt, og at den ikke er en kamp mot islam. Men jeg vil gjerne også stille et spørsmål om Jagland er kjent med noen sterkt muslimske land som over lang og vedvarende tid har vært stabile demokratier, og om han er oppmerksom på en lengre artikkel i Aftenposten forleden dag og teoriene og synspunktene til en professor Huntington, som har varslet om mulige nye konfliktlinjer i fremtiden. Det kan kanskje være at han tar innover seg visse forskjeller som dog er mellom kristendommen og islam, og hva det har avstedkommet. Så har jeg et spørsmål til partileder Jagland. Han har jo også tidligere påtatt seg rollen som partileder i forskjellige debatter her i huset. Det dreier seg om kampen når det gjelder habiliteten til fiskeriministeren som Arbeiderpartiets talsmenn nå har satt i verk. Det er det samme tema som jeg tok opp med statsministeren. Vi har et regelverk for habilitet i kommunestyrer. Hva er den prinsipielle holdning fra Arbeiderpartiets leder når Arbeiderpartiets kommunestyrerepresentanter er bundet av en avtale med Norsk Kommuneforbund og andre fagforeninger? Vil da Arbeiderpartiets representanter være habile når det i kommunestyret drøftes saker hvor det kanskje kan være en konflikt mellom kommunen og fagforeningene? Føler Arbeiderpartiets leder seg fullt ut habil når han er med på å utforme Arbeiderpartiets politikk, når Landsorganisasjonen som motytelse for en gave på 6,7 mill. kr til Arbeiderpartiets valgkamp stiller politiske krav? | 0 |
I valgkampen opplevde vi at Arbeiderpartiet og LO nærmest gikk hånd i hånd og advarte mot Fremskrittspartiet, der de kjørte en kampanje om at en stemme til Jensen ville være en stemme til en svekket sykelønnsordning. Vi har sett at regjeringen Stoltenberg I, bare ett år etter et valg, var på banen og ønsket å endre sykelønnsordningen, og nå ser vi at den samme regjeringen rett etter et valg forsøker på nytt å få endret sykelønnsordningen. Betyr det at Arbeiderpartiet har følgende garanti: Vi gjør som LO sier rett før et valg, og garantien vår er at vi kan endre sykelønnsordningen så fort valget er overstått og vi har fått deres medlemmer til å stemme på oss. Så ønsker jeg også å utfordre statsråden til å svare tydeligere på mitt hovedspørsmål: Ser ikke statsråden faren med å innføre det forslaget som er skissert fra statsministeren, at det vil føre til at de som står utenfor arbeidsmarkedet i dag – kronisk syke og funksjonshemmede – vil stå enda lenger unna arbeidsmarkedet, og at man da bare flytter utgiftene over på økt uføretrygd? | 0 |
Først til denne saken om Stephanie Mills, som ble nektet innreise til Nederland fordi hun av Frankrike var innført i SIS-registrene på grunn av sine protester mot prøvesprengningene på Mururoa-øyene. Det er de faktiske forhold i saken. Jeg har ikke sett at noen fra norsk side har satt spørsmålstegn ved det faktiske innholdet i den saken. Tvert imot er det en meget tafatt justisminister som svarer følgende: «Departementet har ikke tilstrekkelig innsikt i denne saken til å ville kommentere det konkrete tilfellet» – og så generelt videre. Men vi må se på hele logikken i hvordan dette kommer til å fungere. Hvis det er slik at man åpner for at folk kan registreres i SIS-registeret ikke bare ut fra kriminell oppførsel, men ut fra å være en trussel mot offentlig orden, vil det jo være det enkelte land som da ønsker å registrere en slik innbygger, som definerer hva det er å være en trussel. På denne måten frykter vi at dette kan komme til å fungere, og vi har ikke fått noe fra Regjeringen som skulle tilsi at det ikke gjør det. Så til spørsmålet om asylsøkere. Jeg er noe forundret over hvordan mangelen på logikk når det gjelder hva Schengen-samarbeidet faktisk innebærer, gjør at man ikke tar innover seg hvilke politiske konsekvenser det kommer til å få. Hvis man skal ha én felles yttergrense mellom EU, Norge og Island i forhold til resten av verden, vil det ikke være slik at en person som søker asyl, kan prøve seg på land etter land, særlig ikke i kombinasjon med de regler man har for førsteland. | 1 |
Tallkarakterdebatten kan vi ta som en ideologisk debatt, gjerne som en New Public Management-variant. Da er én posisjon at det er tall som teller. Lite teller det som ikke kan telles, som ikke kan tallfestes. Tekst er prat, tall er fakta, i alle fall såkalt «tydelig tilbakemelding», som interpellanten kaller det. En annen posisjon i denne debatten er at tall på mange måter er meningstomme og faktisk i enkelte tilfeller meningsdumme – ikke minst som bidrag til å peke framover, til å inspirere og forbedre læringsarbeid. Tallkarakterdebatten kan vi også ta som en del av en bred vurderingsdebatt, eller aller helst, synes nå jeg, som en del av den store læringsdebatten. Jeg velger den siste tilnærmingen, og da blir det generelle spørsmålet i debatten her i dag: Hvordan skal vi videreutvikle, videreforedle og ikke minst effektivisere – jf. det vi har lært av Tidsbrukutvalget – det vurderingsarbeidet som allerede foregår på de ulike utdanningsarenaene våre? Jeg ønsker å være en tydelig stemme for vurderinger av – skal vi kalle det – tingenes tilstand som en del av et lærings- og utviklingsarbeid. Det gjelder vurdering av enkelteleven, læreren, læringsmiljøet, skoleeieren, skoledirektøren og gjerne også KUF-komiteen, for den saks skyld – ikke som et mål i seg sjøl, men på grunn av at god vurdering er en hjelp til å forbedre seg sjøl i det en driver på med. I dette tilfellet prater vi først og fremst om elever som skal bli bedre til å lære. Det er faglig vanskelig å få til et slikt vurderingsarbeid, ikke minst fordi det skal være toveis – det skal være innspill til en samtale og en reaksjon. I dette tilfellet kommer læreren med et innspill. Eleven, gjerne også foreldre/foresatte, skal kunne reagere på det, og så er det i gang en kreativ, god prosess som en i veldig liten grad oppnår gjennom tallkarakterer. Det er klart at tallkarakterer er fascinerende for alle som er glad i konkurranse, og for alle som elsker enkle rangeringer. For dem er tall- og bokstavkarakterer en drøm, og det er en slik drømmerealisering vi nå ser at Høyre er så engasjert i. Tenk så enkel verden ville være hvis vi kunne kvalitetsvurdere og rangere sykehus, elever, viner, bøker, medarbeidere, atomkraftulykker, eldreomsorg osv. på denne måten. Det er en mote i samfunnet i dag at vi skal gå mer og mer i den retning. Det har jeg ikke tro på hvis poenget skal være at det skal peke framover, at det skal forbedre prosesser. Elisabeth Aspaker vil ha tallkarakterer, for på den måten oppnår man en så presis vurdering som mulig. Nei, det er jo nettopp det som er problemet: Dette er ikke presist i det hele tatt. Det forteller lærere oss, og det forteller ikke minst skoleforskere oss. Elisabeth Aspaker sier at det er viktig å få tallkarakterer for å vite hvor man står. Nei, man får ikke vite hvor man står, med tallkarakterer. Det får man først og fremst gjennom den skriftlige og den muntlige vurderingen og ikke minst den samtalen dette skal utløse. Elisabeth Aspaker sier at vi må ha tallkarakterer, for det er ikke så lett å skrive kommentarer. Nei, sjølsagt er det ikke lett, det er faglig vanskelig, men det skal også være faglig vanskelig, for dette er en komplisert situasjon der det skal beskrives både hvordan en står kunnskapsmessig, og, ikke minst, hvordan en skal forbedre seg. At det at det ikke er lett å skrive kommentarer, skal brukes som et argument for tallkarakterer, gjør meg bare enda mer overbevist om hvor farlig det er å begynne med tallkarakterer på den måten som Høyre her foreslår. Jeg fikk et glimrende eksempel på det, synes jeg, fra en lærer som jeg pratet med i går, som fortalte at han hadde gjort det som det nå er forutsatt at man skal gjøre på ungdomsskoletrinnet, nemlig gi en god skriftlig og muntlig tilbakemelding, i dette tilfellet kombinert med karakterer. Læreren var stolt, han hadde gjort et godt hjemmearbeid. Han møtte klassen sin, presenterte det han hadde forberedt, og den eneste reaksjonen han fikk tilbake fra elev etter elev, var: Jaja, det er greit nok med dette pratet, det er greit med alt som skrives og blir sagt, men tallkarakteren, da – hvor står jeg egentlig? Denne læreren sa klart til meg at dette ble et veldig forstyrrende element i den samtalen som han inviterte til i klassen, for elevene ble veldig fokusert på dette tallet, og tallet var den minste delen av det vurderingsarbeidet som læreren hadde forberedt og tatt initiativet til. | 1 |
Jeg er veldig glad for det spørsmålet, og jeg er enda mer glad for at Arbeiderpartiet nå har snudd i sin holdning fra i vår. Det er ingen tvil om at den holdningen som Arbeiderpartiet og stortingsflertallet representerte på vårparten og egentlig frem til godt ut i oktober, har bidratt til at signalene ut har vært at Norge har vært et land med relativt åpne armer. Regjeringen har jobbet beinhardt for å korrigere og balansere det inntrykket ved å gjennomføre en rekke restriktive og innskjerpende tiltak underveis, og vi har dessverre ikke fått mye drahjelp fra Arbeiderpartiet i den sammenhengen. Jeg er derimot veldig glad for at vi får den drahjelpen fra Arbeiderpartiet nå, og jeg håper det er riktig som Lauvås sier, at Arbeiderpartiet nå vil holde stø kurs og ikke vingle i spørsmålet om hvorvidt det er viktig å få kontroll over denne asylstrømmen eller ikke. Vurderingen av at det ikke er iverksatt tiltak underveis, er fullstendig feil. Det er en virkelighetsforståelse jeg overhodet ikke kjenner igjen, og som ingen andre som faktisk jobber med disse problemstillingene, kjenner igjen. Vi har gjennomført en rekke tiltak for å håndtere det som har vært tidenes vekst i asylankomster til Norge. Det har betydd at vi ikke har vært i nærheten av å ha et saksbehandlingskapasitetssystem som kunne håndtere det. Vi fikk nå, på en drøy måned, flere mennesker til Norge enn det vi hadde regnet med vi skulle få i hele år. Det er klart at det setter et helt system under press. Derfor har vi på rekordtid, på under tre uker, satt opp et eget mottakssenter i Råde, en helt ny måte å håndtere asylsøknader effektivt på – et viktig bidrag for at vi i det hele tatt skal være i stand til å håndtere dette. UDI har jobbet beinhardt for å finne akuttmottaksplasser for å sikre at vi skal ha mat og ly når det kommer folk hit. Vi har sikret at vi har fått den helseundersøkelsen som skal til. Det er gjort et enormt arbeid for å sikre at vi er i stand til å håndtere dette. Så er det nok dessverre sånn at verken Arbeiderpartiet eller noen andre på forhånd kunne forberede seg på den situasjonen vi har opplevd i Norge, men heldigvis ser vi nå en positiv utvikling. | 0 |
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.