text string | label int64 |
|---|---|
Nei, jeg frykter ikke det. Det vil altså være sånn at et typisk fravær på grunn av amming vil tilsvare ca. én ukes fravær, to ganger i løpet av en yrkeskarriere hvis man har samme arbeidsgiver, så det er ikke et langt fravær vi her snakker om. Det er heller ikke snakk om store utgifter. Hvis man kommer tilbake etter å ha vært borte med 80 pst., har tatt full tid og er tilbake etter ca. ti og en halv måned, koster det en arbeidsgiver i hotell- og restaurantbransjen ca. 4 000 kr. Det er ikke en veldig stor utgift. Jeg vil også snu på det og si at det i dag, nettopp fordi kvinner ofte tar veldig lange permisjoner, kan være sånn at mange arbeidsgivere ser på dét som en ulempe, mens vi nå gjør det mulig både å gå tidligere tilbake til arbeidet hvis man ønsker det, og hvis det passer for familien, og samtidig styrker kvinnenes mulighet til å kombinere det å ha barn med det å være arbeidstaker med egen, selvstendig inntekt. | 1 |
Først vil eg takke utanriksministeren for ei god og veldig grundig utgreiing som sveiper med breitt blikk over mange utfordringar i verda i dag. «Divided We Stand» var tittelen på ein rapport som OECD la fram for ikkje så lenge sidan, som bekrefta kor omfattande forsking og kunnskap vi etter kvart har om kraftig veksande inntektsforskjellar innan land i så å seie alle vestlege land. World Development Report frå i fjor bekreftar det same biletet, òg med eit breiare globalt utsyn. Fleirtalet av verdas land opplever aukande inntektsforskjellar innan landa. Dette er ganske dramatisk i mange av dei landa det gjeld. I USA var det slik at den rikaste prosenten av USAs befolkning hadde om lag 12 pst. av inntektene på den tida Ronald Reagan overtok som president. For nokre få år sidan, i 2010, var den delen oppe i 25 pst. Den rikaste prosenten hadde dobla sin del av inntekta, til å ha ein fjerdedel av all inntekt. Den same utviklinga har vi sett det siste dryge tiåret i Tyskland. Det har vore ein veldig stor inntektsauke for ein liten del på toppen. Felles for både USA og Tyskland er at det siste tiåret har reallønna for medianamerikanaren eller -tyskaren gått ned. Dette er noko av bakgrunnen vi må ha for å forstå den første store økonomiske finanskrisa for nokre år sidan, bl.a. i USA. Mens mange ikkje fekk lønnsvekst – tvert imot fekk dei mindre igjen for pengane sine – fortsette bankane å låne ut. Det var låge renter i mange år. Sikkerheita for å få lån vart redusert. Låna vart omsette mellom finansinstitusjonane, og til slutt sat ein igjen med ein masse lån som folk ikkje kunne betene. Den veldig store inntektsulikskapen har òg andre dramatiske konsekvensar. For det første er det òg godt dokumentert over mange år i den same forskinga at inntektsulikskap er svært negativt for folkehelse, for fattigdom, for velferdsnivået og for utdanningsnivået i eit land. Det er ein sterkare samanheng for dei aller rikaste landa mellom inntektsulikskap og den typen indikatorar enn mellom graden av økonomisk vekst og f.eks. folkehelse og utdanningsnivå. For det andre har det dramatisk negative konsekvensar for tilliten mellom menneske. Det vi no ser, er korleis tilliten mellom folk og tilliten til styresmakter vert redusert i mange land. Det er bl.a. delar av det vi no kan sjå i Sør-Europa. Den norske samfunnsforskaren Dag Wollebæk har vist korleis mest alle land i Vest-Europa og tidlegare Aust-Europa anten har hatt stagnerande eller fallande tillit mellom menneske det siste tiåret, mens Norden, og ikkje minst Noreg, har klart å oppretthalde ein auke i tilliten mellom menneske. For det tredje er det òg negativt for omstillingsevna og veksten, ikkje minst evna til produktivitetsvekst. Mange land i Europa jobbar fleire timar enn oss nordmenn, men nesten ingen land produserer så mykje per arbeidstime, altså har så høg arbeidsproduktivitet. Nøkkelen til framgang i alle økonomiar er at ein kan ha høg produktivitetsvekst, og då betyr alle dei andre faktorane her, som velferd, tillit mellom menneske, god folkehelse osv., svært mykje. Så vi har på sett og vis no ei dobbel ulikskapskrise. Vi er alle kjende med den dramatiske globale ulikskapen, trass i at mange menneske vert lyfta ut av fattigdom – som framleis er der. Men vi er òg midt oppe i ei ulikskapskrise som har utvikla seg over tid i den vestlege verda, og derfor er det å gjere som den raud-grøne regjeringa klarte i sin første periode, å redusere forskjellane mellom menneske, ekstremt viktig for Europa. Så er det òg ei bekymringsfull utvikling i Europa knytt til den økonomiske krisa som gjeld demokrati. Det å sjå på frå Noreg korleis demokrati frivillig vel å setje inn teknokratar som leiarar, vil eg i alle fall seie vekkjer refleksjon og burde føre til auka debatt i Europa. Det vert så tydeleg for oss korleis dei umiddelbare reaksjonane frå marknaden set standarden for politiske vedtak og politikken i det enkelte land, og korleis enkeltland har stor påverknad – direkte og indirekte – på andre lands politiske vedtak i dag. Det å bringe demokratiet nærmare menneske i Europa er ei utruleg stor utfordring for den verdsdelen som har vore leiande i demokratiutvikling dei siste hundre åra. Samtidig skjer det utruleg spennande ting når det gjeld demokrati i to av Europas naboregionar. Det viktigaste som skjedde internasjonalt i fjor, var truleg den arabiske våren og det som kan vere starten på ei omfattande demokratisering i Midtausten. Egypt, ein av verdas eldste kulturar, har eksistert som ein stat i 7 000–8 000 år, men har aldri vore eit demokrati. Det er ei fantastisk utvikling – dramatisk, men fantastisk – at vi no får sjå skritt i den retninga. Eg vil nytte sjansen til å rose regjeringa for det ho la fram i FN i går via FN-ambassadør Morten Wetland, noko som eg oppfattar som ein klar og tydeleg politisk bodskap når det gjeld Syria. Eg meiner at Noreg har handtert det på ein god måte. Eg er heilt einig med representanten Hansen i at det no vil vere feil signal så lenge tryggleiken er i orden, å hente ut våre diplomatar frå Syria. Eg vil òg rose det som vart sagt i utgreiinga om Palestina, at Noreg no aktivt jobbar for å finne ei løysing. Å setje press på israelske myndigheiter for at dei skal kome til forhandlingsbordet, er svært viktig. Ei tostatsløysing kan gleppe unna som ei realistisk moglegheit dersom vi ikkje får bevegelse framover der. Så vil eg når det gjeld demokratisering, òg nemne spørsmålet om Russland, som er svært viktig, der det skal vere val. Eg føreset at Noreg er like tydeleg og klar, og set dei same standardar for å ta opp demokrati- og menneskerettsspørsmål overfor Russland som det vi gjer overfor andre land. Men det som kanskje er spesielt viktig når det gjeld Russland, er at Russland er eit land som til ei viss grad har demokratiske strukturar, men som til dei grader manglar politisk kultur for demokrati, organisasjonsliv og sivilt samfunn – ei forståing for og ei verkeleg tru på at det å ha reelle val er viktig, ei samfunnsmessig tru på at ytringsfridom, pressas rolle som uavhengig, i seg sjølv er viktig, og ei forståing for korleis vi kan støtte det sivile samfunnet og organisasjonar. Politisk kultur veks sjeldan fram frå systemet, det veks fram utanfrå. Så det er ei viktig norsk rolle overfor Russland. Så to korte perspektiv til slutt. Makt flyttar austover mot Asia. Utanriksministeren var inne på det i si utgreiing. Eg kunne ønskje at vi i Stortinget og i det norske samfunnet kunne få ein brei debatt om korleis vi som land og som samfunn skal møte den gradvise flyttinga av interesser, makt og ressursar – og truleg både økonomi og tryggleikspolitikk – austover, ei samfunnsmessig mobilisering lik den vi har hatt i generasjonar før når det gjeld USA og Europa, og korleis vi ikkje berre møter det med å tenkje handel og økonomi, men tenkje kulturell forståing, kunnskap og innsikt, at det ikkje berre er Kina, det er Indonesia, det er resten av Aust-Asia, det er Sør-Asia – ei rekkje regionar – som vil vere viktige, og som gradvis vert viktigare, sånn som f.eks. den amerikanske forfattaren Robert Kaplan skriv om i boka «Monsoon», som vel òg utanriksministeren var innom i utgreiinga. Heilt til slutt EØS. Er det farleg med EØS-debatt? Opplever vi ein reservasjonshunger? Vel, talet på ferdigstilte reservasjonar frå Noreg i EØS-avtalen er vel framleis null, så i så fall må reservasjonshungeren begynne på ein, viss vi er i nærleiken av det no. Eg meiner at det er eit stort framskritt at vi med datalagringsdirektivet og postdirektivet har kome dit i Noreg at vi kan føre ein vanleg og reell politisk diskusjon om sakene. Begge desse sakene, f.eks. datalagringsdirektivdebatten her i salen, var jo prega av at folk argumenterte for det dei meinte. Dei som stemde for, var for datalagringsdirektivet og argumenterte for det. Eg var mot datalagringsdirektivet og argumenterte mot det. Det er ei normalisering. Vikarbyrådirektivet er ei for viktig sak til å la vere å debattere ho. Direktivet har positive sider ved seg, men det vil òg utfordre mellombelse arbeidsforhold i Noreg, fordi vi i arbeidsmiljølova i dag regulerer bemanning på same måte som vi gjer med mellombelse, etter ein annan paragraf. Dersom det går som juristane i NHO, Virke og Spekter seier, at han må fjernast, kan bemannings- og vikarbyrå verte ei bakdør til meir mellombelse tilsetjingar i norsk arbeidsliv. Det er viktig for demokratiet at vi diskuterer det, og det er viktig for norsk arbeidsliv. | 1 |
La meg bare først bekrefte at mitt spørsmål er i samsvar med partiets program, akkurat som forrige spørrers spørsmål var det. Spørsmålet mitt lyder: «En rekke kull- og gasskraftprosjekt er lansert i Norge, blant annet Hammerfest Energis prosjekt på Melkøya, Skagerak Energi i Grenland, Sargas kullkraftverk på Husnes og Industrikraft Møre i Fræna. Disse kunne bidratt til en bredere satsing på CO2-fangst og -lagring, men samtlige mangler avklaringer om rammebetingelser og statlig bidrag på CO2-siden. Når vil Regjeringen legge frem forutsigbare retningslinjer for hvordan Regjeringen håndterer prosjekter utover Mongstad og Kårstø?» | 0 |
Jeg vil først takke interpellanten for at hun tar opp dette viktige spørsmålet, og debatten viser at dette er et veldig komplekst spørsmål som krever belysning fra mange sider. Det jeg synes er opplagt, er at en ikke kan diskutere spiseforstyrrelser hos barn uten at en samtidig ser på slankepresset og skjønnhetstyranniet også hos voksne. Dette er et økende gutteproblem, men fremdeles er det et overveiende jente- og kvinneproblem. 80 pst. av kvinner og jenter er misfornøyd med kroppen sin. Er en jente, tenåring og på slankekur, har en altså størst mulighet for å utvikle spiseforstyrrelser. Og slanker mor seg, er faren for at 7- eller 11-åringen også vil slanke seg. Finn Skårderud har en gang sagt at det må være like viktig å gjemme slankepulveret som AG 3-en i familien, hvis det da finnes en AG 3. Det er klart at det her er masse press på mange områder. Interpellanten pekte på det, og mange andre har også nevnt presset omkring det å være vellykket. Men en må også se på drivkreftene, hvem det er som har interesse av at jenter og kvinner ser på seg selv som mangelfulle, som noen det kan repareres på. Da ser en at det står store økonomiske interesser bak, som gjerne vil erobre nye markeder. Reklameindustrien er det mange som har tenkt på her, og også skjønnhetsindustrien, slankeindustrien og andre sterke krefter som utfolder seg gjennom media. Jeg hørte bl.a. at Coca-Cola i Drammen annonserte: Cola light i ett år for den som kunne slanke seg mest på to uker! Annonsen ble heldigvis stoppet av oppegående tenåringer, og det viser seg at det nytter å gjøre noe. Derfor vil jeg i likhet med interpellanten gi honnør til IKS, Interessegruppa for kvinner med spiseforstyrrelser, til jentene som ikke finner seg i det årlige vegg-til-vegg-tyranniet fra Hennes & Mauritz, og også til Gutter mot Barbie, som har sitt utspring i SU. Vi må gå til drastiske tiltak og få til en bevisstgjøring for å få stoppet de økonomiske kreftene bak slankepresset og skjønnhetstyranniet. Jeg ser at tida går, men jeg vil si litt om mangel på fysisk aktivitet. Slanking kan ofte være en kompensasjon for mangel på fysisk aktivitet, mangel på gode kroppsopplevelser. Da er det et paradoks at skolen har redusert gymnastikken både i omfang og innhold. Det må være riktig å gi barna gode vaner og gode opplevelser med kroppen, både på skolen og i idretten. Derfor spiller idretten en viktig rolle her, og idretten må se sitt ansvar. | 1 |
Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til samferdselsministeren: «Klimastatistikken fra Statistisk sentralbyrå viser at klimautslippene i Norge har økt med 9 pst. siden 1990. Spesielt kraftig øker utslippene i samferdselssektoren, fordi bil og fly øker sin konkurransekraft til fordel for de mer miljøvennlige transportformene som jernbane, kollektivtransport og sykkel. Hva har statsråden tenkt å gjøre for effektivt å redusere klimautslippene fra samferdselssektoren?» | 1 |
Svaret frå statsråden viser kor meiningslaus denne finansieringsmodellen faktisk er. For det er jo slik at når regjeringa har valt ein oppfølgingsstrategi, t.d. innanfor den maritime utdanninga, med ei eintydig målsetjing om å auke rekrutteringa til dei maritime utdanningane, går søkjartalet følgjeleg opp. Det var ei politisk målsetjing. Likevel finansierer ein då utdanningsløpet basert på søkjartal to år tilbake i tid, og så vel ein ein strategi for å få opp søkjartalet medan ein underfinansierer det same utdanningsløpet. Det viser at ein ikkje evnar å styre fagskuletilbodet slik at vi faktisk greier å sørgje for at dei maritime utdanningane har moglegheit til å vekse i framtida. Det ser ein òg i Sunnmørsposten 3. mars. Ein ser at 60 pst. av maritime bedrifter har problem med å rekruttere leiarar. Dette er statsråden sitt ansvar – ein har valt ein finansieringsmodell som ikkje verker. Kva har statsråden tenkt å gjere med det? | 0 |
Men hvis den skal gjøres gjeldende fra 2012, må vi forholde oss til 1. januar 2012. Da er det jo på tide at man i hvert fall begynner å se konturene av det arbeidet som er gjort, og ikke minst innspill til hva det skal innbefatte. Vil man da sørge for at det er et system for billettbestilling i forbindelse med denne reiseplanleggeren? Vil man sørge for at dagens system blir bedre? Hvis du befinner deg i Bodø i Nordland og skal til Tromsø, og legger det inn i 177, får du beskjed om at Tromsø er et ukjent sted fordi det ikke finnes i det fylket, og vice versa. Det viser håpløsheten i dagens system. Så spørsmålet til statsråden er følgende: Vil det bli opprettet et system for billettbestilling? Og vil man sørge for at man senest i budsjettet kan treffe en beslutning, slik at det gjøres gjeldende fra 1. januar 2012? | 0 |
Det er gledelig å høre at man skal følge opp, Vi har mast på dette i sju år, og det er hyggelig at regjeringen endelig lytter til gode råd fra Fremskrittspartiet. Men det er nå engang sånn at 300 nye studieplasser tilsvarer ca. en sjuendedel av den årlige veksten i mangelen på ingeniører. Med den rød-grønne regjeringen ved roret har mangelen på ingeniører økt med 1 000–2 000. Det er en dråpe i havet. Det er mange ting man kunne ha gjort. Det ene er at staten tok et ansvar for finansieringen av forkursene. En må kvalifisere flere fra videregående, det er helt riktig. Men for å få ned frafallet burde man kanskje også ha sett på – som vi har tatt til orde for flere ganger – å øke finansieringen knyttet til ingeniørutdanningen, slik man i sin tid gjorde med lærerutdanningen. Er dette grep som statsråden vil være villig til å vurdere? | 0 |
Vi har vel i løpet av de siste 10–20 årene sett en synkende interesse for lokalpolitisk deltakelse. Det har vært stadig vanskeligere å rekruttere folk som vil delta i kommunepolitikken. Det er også slik at to av tre kommunestyrepolitikere slutter etter første periode. Hvorfor gjør de det? Jo, de opplever det som meningsløst å sitte i et kommunestyre, for de føler at de egentlig ikke har noen reell makt som kommunepolitikere. De føler seg totalt overstyrt av sentrale myndigheter. Jeg har også registrert at SVs representant ved flere anledninger taler veldig varmt om det lokale selvstyret og for å styrke det lokale selvstyret. Hva er egentlig så galt i en del saker? Kommunestyret og kommunerepresentantene er ofte de som best vet hvor skoen trykker, så jeg skjønner ikke det prinsippet. Hvorfor skal ikke kommunestyret få litt mer å si, bl.a. i noen av de sakene som jeg viste til i mitt innlegg fra talerstolen? Jeg tror det ville øke interessen for å delta på den lokalpolitiske arena. Det er et meget viktig anliggende, egentlig. | 0 |
Jeg er veldig glad for at ministeren her har snudd og er med på å bevilge penger. Men da har jeg et annet spørsmål til ministeren. Vi har dessverre ved de minnemarkeringene som har vært de siste 20 årene, ikke vært representert med folk fra regjeringen. Det eneste er at Kongen har vært der én gang. Nå er det ca. 19 gjenlevende på norsk side og fra de allierte, som møtes til 70-årsmarkering, og kanskje er det siste gang de som var med i krigen, får være med og minnes dette. Jeg vil på det sterkeste be statsråden vurdere å komme opp til Narvik og ta del, for jeg synes det offisielle Norge bør være med. Det er meldt at bl.a. Polen stiller med folk fra regjeringen. Det gjorde de også sist, men ikke Norge – og dette er tross alt i Norge. Da har jeg et spørsmål til statsråden: Vil han vurdere å stille opp i Narvik for å være med på markeringen og hedre dem som har kjempet, slik at vi kan stå i denne salen? | 0 |
Hvis vi skulle prøve å få nesen litt opp og se litt langsiktig, er det største sløseriet et samfunn kan gjennomføre, arbeidsløshet. Når vi tar utgangspunkt i den største formuen vi har, den viktigste verdien vi har i vårt land, der to tredjedeler av vår formue er folk, er det minst lønnsomme en kan gjøre, å la folk gå ledige. Det er utgangspunktet. Det er utgangspunktet for all vår økonomiske politikk. Så virker det som om Senterpartiet mener at det viktigste en da kan gjøre, er å sørge for at det blir bygd mer veier. Men der kan det nok hende at våre veier skilles litt. Vi er opptatt av veier i distriktene. Det er altfor mange strekninger som ikke er vinteråpne, som er truet av ras, som ikke er framkommelige, som hindrer næringsliv i distriktene, men som også gjør det utrygt for folk flest å ferdes. Det er styrken i vårt forslag til budsjett. Punkt 2 er kollektivtrafikken. Vi mener at vi ikke ensidig kan satse på veiutbygging. Nå har de fleste store og virkelig kostnadsdrivende veiprosjektene i løpet av de siste årene kommet i de sentrale strøk, og i de sentrale strøk burde vi ha satset på kollektivtrafikk, både på persontrafikk og på godstrafikk. Der er vi meget klare på å prioritere økt innsats på kollektivtrafikken, fordi vi ligger langt, milelangt, etter det både vi selv og stortingsflertallet har som målsetting for investering. For øvrig tror jeg den store utfordringen vi har – som Senterpartiet har, som SV har, og som Arbeiderpartiet har – nå er å invitere folk til å være med på noe som er litt større enn seg selv, til å være med på noe som er litt større enn hver natt å ligge og uroe seg for alkoholavgiftene. Noen kan ha det som hobby. Vi kan ikke ha det som hobby. Tvert imot må vi ha som den virkelig store overordnede overskriften at vi må satse på det som skal være fellesverdiene i dette samfunnet. Hvis ikke kommer de til å forvitre, og oppslutningen om dem kommer til å forvitre. | 1 |
Kulturarven vår er viktig for den oppvoksende generasjon, og det er viktig at vi i Norge tar vare på den på en verdig måte. Norsk Folkemuseum på Bygdøy er en viktig aktør i dette bildet. Folkemuseet føler seg seigpinet, ifølge Aftenposten. Kulturbudsjettet i Norge øker drastisk, men det smitter ikke over på Folkemuseet og det å kunne ta vare på denne viktige kulturarven. Jeg vil spørre statsråden om hun på nytt ønsker å vurdere Norsk Folkemuseums stilling og problemer og den seigpining som de opplever om dagen. Vil statsråden si til regjeringspartiene at de skal støtte Fremskrittspartiets forslag når det gjelder nettopp dette: å vurdere situasjonen for Norsk Folkemuseum på nytt? | 0 |
Hvis vi ser på hva som er en av hovedårsakene til gjeldskrisen, den kapitalistiske krisen som er rundt omkring i hele verden i dag, ser vi at det er to ting som går igjen. Det ene er at land har gjennomført store skatteletter, det andre er at de har tatt opp stor gjeld, og det tredje er en gedigen forskjellsutvikling. Hvis vi ser på USA f.eks., har medianinntekten til en vanlig arbeidstaker stått stille i en 30-årsperiode, mens de 1 pst. rikeste har stukket av. Den modellen ønsker Fremskrittspartiet altså nå å innføre i Norge. Gjennom de fondsavsetningene som ligger i budsjettet, ligger det fond der på flere hundre millioner kroner som binder opp milliarder i framtiden. Samtidig vil de ti rikeste menneskene i Norge på grunn av kuttene i formuesskatten få en skattelette på omtrent 50 mill. kr. Er ikke dette en politikk for folk færrest og for en styrt krise? | 1 |
Jeg ville også tegne meg for bare å følge opp litt av den innholdsdebatten som Nikolai Astrup dro opp, som er en viktig debatt, og som jeg synes det er viktig å få bredt og spesifikt diskutert, fordi innholdet i dette er helt avgjørende for denne politikken og for muligheten til å legge en ordentlig linje framover. Jeg må innrømme at hvis en ser på energipolitikken i EU og på hvilke ting som har drevet fram endringer, hva som har drevet fram det grønne skiftet innenfor deler av EU, men som også har påvirket verden på en skikkelig måte, så er det ikke noen tvil om at tyskernes målrettede satsing på fornybar energi, tyskernes målrettede satsing på solceller og solcellepaneler, har vært med på å drive fram den omleggingen som nå gjør at solceller er konkurransedyktige med fossile energikilder i en veldig stor andel av verdens markeder. Dette har ikke vært drevet fram av CO2-priser. To ganger i løpet av den tiden EUs kvotemarked har fungert, har CO2-markedet kollapset. Først var det på grunn av at man har hatt nedgangstider i EU, som har ledet fram til at etterspørselen har vært mye, mye lavere enn det den ellers hadde vært – ikke på grunn av at det har vært en voldsom omstilling og rivende utvikling, men rett og slett på grunn av at det har vært nedgangstider. Det har med andre ord ikke vært med på å drive fram det grønne skiftet som vi vet det er helt nødvendig at vi får til. Hvorfor? Jo, hvis du er investor og lurer på om du skal investere i en teknologi som gjør at du sparer masse CO2-utslipp i framtiden, er det avgjørende for deg å se på hvordan kostnadsbanen blir i framtiden – hvor mange penger du egentlig sparer. Hvis prisen svinger så mye som den har gjort innenfor EUs kvotemarked i dag, og den er nede på rundt 3,50 euro, med andre ord ikke særlig mye penger, så er ikke det tilstrekkelig. Det er et disincentiv for investorer. En kvotepris, et pålegg om en satsing på fornybar energi, en klar pris som ligger fast – alt det er forskjellige incentiver som har fungert på en bedre måte enn det ene generelle incentivet – eller det ene generelle systemet, kvotepris. Derfor er jeg helt enig med Ola Elvestuen i at det innspillet vi burde gitt til EU, var å gå for flere mål – ikke ett mål, men flere mål. Derfor mener jeg at det er viktig at vi får en forankringsprosess i Stortinget for dette som er det avgjørende spørsmålet for hvordan vi forbereder oss i den saken som klima- og miljøvernministeren skal legge fram til våren, der våre målsettinger og våre innspill til klimatoppmøtet i september skal være. Derfor er det viktig å få en ordentlig diskusjon om og forankring av det. | 1 |
Jeg bet meg merke i at representanten Kolberg mente at det var et problem med tonen min fra denne talerstol – jeg er ikke helt sikker på hva han mente med det. Men jeg kan i hvert fall si at jeg likte tonen til statsråden svært godt. Hun var selvkritisk på de områdene der det var nødvendig å være selvkritisk, og det kler en statsråd som leder et departement som får denne formen for kritikk fra Riksrevisjonen og fra komiteen. Så det synes jeg er veldig bra. Representanten Kolberg sa at det er ingen lett sak å innføre nytt IKT-system. Det tror jeg alle i denne salen er enige om. Utfordringene i denne saken er at det er jo ikke det som er problemet, det refererte jeg også til i mitt innlegg. Problemet er to ting: Det ene er at det fortsatt er betydelige mangler i Justis- og beredskapsdepartementets styring av IKT-arbeidet i straffesakskjeden, som Riksrevisjonen sier, og det andre er at det har ikke vært utfordringer med implementeringen av IKT-systemet, men med den manglende politiske prioriteringen av implementeringen av et nytt system. Hadde man startet mye tidligere, hadde vi nå vært mye lengre. Det er det som er det kritikkverdige i denne saken, derav også denne litt irritable tonen, for det koster oss faktisk ganske mye. Vi får ikke frigjort de ressursene vi skulle til kriminalitetsbekjempelse – og det er en utfordring. Så ble det en liten diskusjon om hyllevarer kontra ny utvikling. Representanten Kolberg sa først at han ikke hadde kompetanse til å konkludere bastant, men han konkluderte likevel med at hyllevarer ikke kunne brukes i denne aktuelle sammenhengen. Det er jo interessant. Det jeg sa i mitt innlegg – og det mener jeg fortsatt er høyst viktig – er at man bruker hyllevarer i så stor grad som mulig. Jeg er veldig glad for at statsråden i sitt innlegg sa seg enig i det. Det er varer som er utviklet og kan tas raskt i bruk, og som man ikke må utvikle fra bunnen av. For å si det slik: Jeg er betydelig bedre fornøyd med statsrådens innlegg fra talerstolen enn innlegget fra representanten Kolberg. | 0 |
Aller først har jeg lyst til å si noen ord til Kristelig Folkeparti. Det er vel ikke noen i denne sal som har et inderlig ønske om å levere ut noe som helst av det man faktisk gjør i et LAR-tilbud. Det store spørsmålet her er: Hva blir konsekvensen av å la være? Når vi ser på vår egen korte historie relatert til rus og den eksplosjonen vi hadde i antallet overdosedødsfall på slutten av 1990-tallet, er dette en konsekvens. Fjerner vi tilbudet, er jeg stygt redd for at konsekvensen vil bli en eksplosjon i antallet overdosedødsfall. Ønsker vi å behandle narkomane som likeverdige mennesker, må vi tenke over at det kan bli konsekvensen for mange. Det vi trenger i dag, er et tilbud når den enkelte søker om hjelp. Det tilbudet har vi ikke i dag, og det er meget kritikkverdig. Vi vet at 3 500 mennesker står i kø. Det andre vi mangler, er en helhetlig rehabilitering. Det er en ting jeg ønsker å problematisere litt rundt. Det er det at i dag har vi en aldersgrense på 25 år for å kunne få LAR-behandling. Vi vet at det er mulig å fravike dette kravet. Når situasjonen er at 3 500 mennesker står i kø, blir det en illusjon å tro at det er den enkeltes rusavhengighetshistorie som ligger til grunn for at man får hjelp. Da blir systemet dessverre fort veldig firkantet og vil bli brukt imot enkelte, dvs. at man lager et system som ekskluderer mange som har behov for hjelp. Derfor mener Fremskrittspartiet at det faktisk må være den enkeltes rusavhengighetshistorie som ligger til grunn, på linje med at det er den enkeltes sykdomshistorie som ligger til grunn for hvilken behandling man skal ha relatert til den. | 0 |
Det kommer vi ikke til å gjøre. Denne saken har jo vært behandlet av Regjeringen som den rette instans på de forskjellige nivåer i vurderingen av dette. Men jeg tror Lars Sponheim vet godt - og han kan være ganske trygg på det - at når det gjelder oljeutvinning og oljeboring utenfor Lofoten, kommer vi til å være knallharde på å sørge for at vi får stoppet det, og vi vil sørge for å videreføre det moratoriet som vi har fått til i forhold til vernesonene utenfor både Lofoten og Vesterålen. I forlengelsen av denne debatten som har vært om seismikkskyting, er det gledelig å oppleve at flertallet av befolkningen i hele landet - ikke minst flertallet i Nord-Norge - støtter opp om det standpunktet som både SV og Venstre har stått sammen om, nemlig at vi ikke skal ha noen oljeboring utenfor Lofoten og Vesterålen. Her vet vi at det kommer nye runder etter valget neste år. Her skal vi stå skulder ved skulder for å sørge for at dette blir politikken videre også. | 1 |
Representanten Hill-Marta Solberg er veldig oppteken av å påstå at det ikkje er nokon samanheng mellom skattelette og økonomisk vekst. Det er det mange, i tillegg til Framstegspartiet, som er sterkt ueinige i. Også Statistisk sentralbyrå har gjort berekningar som viser at lågare skattar gir auka økonomisk vekst. Eksempel frå utlandet, m.a. Irland, viser at etter at dei senka skattenivået til eit betydeleg lågare nivå, fekk ein nyetableringar, økonomisk vekst, høgare sysselsetjing, betre levestandard og betre kjøpekraft for folk flest. Mitt spørsmål til representanten Solberg er: Når Arbeidarpartiet no avviser samanhengen mellom skattelette og økonomisk vekst, meiner representanten Solberg at også det anerkjende statlege organet Statistisk sentralbyrå tek feil, når dei påviser denne samanhengen? | 0 |
Jeg takker statsråden for svaret. Jeg kan vel ikke akkurat si at jeg er helt fornøyd, og det var ikke det svaret jeg hadde håpet på. Jeg vil likevel påpeke at det er ikke bare partene i barnefordelingssaker som blir berørt, aller mest rammes kanskje barna. Siden statsråden da ikke har tenkt å endre barneloven på dette punktet, vil jeg spørre henne hvordan hun har tenkt å forhindre at slike tragiske saker skjer igjen. Kan det tenkes at det går an å endre barneloven slik at samarbeid belønnes? | 0 |
Jeg takker for svaret. Jeg er også innforstått med at det skjer ting på dette området. Samtidig ønsker jeg å bruke denne saken til å ta opp et generelt problem. Slik situasjonen er, har NAVs praktisering blitt et problem for vedkommende og for flere andre. I dette tilfellet – jeg viser til det samme avisoppslaget – måtte vedkommende ta kontakt med advokat for å få beskjed om sine rettigheter. Etter nærmere undersøkelser viste det seg at vedkommende i utgangspunktet hadde krav på rehabiliteringspenger, fordi det ikke fantes annen type behandling. Som statsråden viste til, kan man ved annen type behandling fortsatt opprettholde rehabiliteringspengene. Men hva med de tilfellene der det ikke finnes annen type behandling, der vedkommende møter opp ved porten og ingen står på andre siden og tar imot? Bør man ikke også se på de tilfellene og tilpasse regelverket på en slik måte at det blir langt enklere og greiere for dem? | 0 |
Jeg er enig med mange av representantene som sier at denne debatten kanskje er et forspill til en meget stor og viktig debatt som kommer omkring de ideologiske standpunktene vi har i denne type saker. Derfor er det også interessant å få lov til å ta ordet etter at representanten Hanssen har etterlyst ansvaret i forhold til brukermedvirkning. Jeg registrerer igjen at Hanssen, som står først i rekken når det gjelder å kritisere at brukerne selv skal få lov til å bestemme hvilke behov de har – det er jo interessant i seg selv, selvfølgelig – stadig vekk liksom pulveriserer ansvaret ved at den enkelte brukeren selv får lov til å bestemme. Det er litt merkelig. Jeg har registrert at Høyres representant, som var oppe her i sted, var veldig tilhenger av brukermedvirkning, noe som da ikke gir seg utslag her i salen, i hvert fall, men vi håper jo at Høyre også skal komme etter på sikt. Men poenget er selvfølgelig at når det gis større brukermedvirkning og brukerfinansiering, så er det jo fortsatt det offentlige som skal ha ansvaret, det er fortsatt det offentlige som skal ha ansvaret for finansiering, og det er fortsatt det offentlige som skal ha ansvaret for å sikre en viss kvalitet. Men i utgangspunktet så er det jo den enkelte bruker selv som vil kontrollere kvaliteten på det tilbudet som gis. Hvis tilbudet ikke innehar en kvalitet som tilfredsstiller, så vil jo det tilbudet falle bort automatisk, for da vil jo ikke brukeren velge det tilbudet. Det er det som er det fine med brukerfinansiering. Jeg er også skeptisk til at Arbeiderpartiet, med Bjarne Håkon Hanssen i spissen, stadig vekk har en så grunnleggende mistro til dem som allerede i dag leverer tjenester til eldre og syke, nemlig private og humanitære organisasjoner. Det er jo det Arbeiderpartiet også gjør med sin kritikk når det gjelder brukermedvirkning. Et annet interessant punkt, som er gjennomgående, og som har vært det i tre–fire år, er at kommunal sektor har manglende finansiering for å skaffe brukbare tilbud. Ja vel, men med statlig indirekte finansiering opp mot de tjenestene vi snakker om, vil finansieringen være garantert, og da vil vi slippe den tilbakemeldingen vi får fra kommunesektoren om at reformer ikke blir finansiert fra statens side, da vil de bli fullfinansiert. Da vil det kanskje koste noe mer penger, men jeg har registrert at det også er veldig viktig for Arbeiderpartiet at slike reformer skal finansieres. Arbeiderpartiet er nå veldig stolt over at de har fått på plass noen ekstra hundre millioner til sykehusene, og da er det pengene som teller, og det er jo også det dette handler om. | 0 |
Lokaldemokratiet på Hvaler skal få gjera det som lokaldemokratiet på Hvaler synest er riktig innanfor dei politiske rammene som blir trekte opp herifrå, der ein på nokre område gjev den enkelte innbyggjaren meir makt. Eg er heilt einig med Eyvind Borge i Hvaler i at det er viktig å leggja til rette for at barnefamiliar skal få billige tomter og billige bustader i Hvaler. Det er nettopp derfor denne regjeringa og dette stortingsfleirtalet skal gje kommunane større sjølvråderett innanfor arealpolitikken, slik at Eyvind Borge kan regulera fleire tomter og fleire byggjefelt. Dersom det er ein barnefamilie som ønskjer å bu på heimplassen og det ikkje er rette status i kommuneplanen, kan Eyvind Borge i større grad bruka dispensasjonshøvet med det vedtaket me gjer i dag, enn han kunne før, nettopp for å leggja til rette for at fleire skal bu på Hvaler. Me trur det er ein betre politikk for å sikra fleire innbyggjarar og fleire barnefamiliar der enn å ha buplikt og andre ting som skal tvinga folk til å bu der. | 0 |
Representanten Halleraker nevnte i sitt innlegg at Høyre hadde tatt initiativ til den såkalte gassveien. Det er åpenbart at partiet Høyre har kjørt i grøfta da de skulle kjøre på den veien. Ett av temaene i dagens debatt har vært bruk av gass til strømproduksjon. Det ønsker Fremskrittspartiet og muligens i teorien Arbeiderpartiet. Arbeiderpartiet vil bygge gasskraftverk, men bare i festtaler. Når Arbeiderpartiet fastholder sin klimapolitikk, medfører det en effektiv stopper for bygging av gasskraftverk. Heller reduksjon eller fjerning av norsk industri og norske industriarbeidsplasser, siden utslippene skal være innenfor de rammer som Norge er forpliktet til å holde. Beregninger som er gjort, tilsier at prosessindustrien kan redusere klimautslipp tilsvarende 1,24 millioner tonn CO2 for en pris under 400 kr pr. tonn CO2, som tilsvarer kostnadene ved dagens CO2-håndteringsteknologi. Stoltenberg og Arbeiderpartiets krav vil medføre utslippstiltak med kostnader langt over 400 kr pr. tonn CO2. Da kan Stoltenberg gjerne like godt kreve CO2-håndtering. Fremskrittspartiet mener ny næringsaktivitet må motta nye kvoter. Når Regjeringen forutsetter at norske utslippsreduksjoner ikke skal foretas ved at norsk industri flytter utenlands, må det motsatte være tilfellet: Dersom utflytting av industri medfører at kvotene inndras, må tilflytting av ny industri medføre at nye kvoter utstedes. Bygging av nye gasskraftverk i Norge framfor i utlandet må ikke straffes. Vi ser her konsekvensene av en dogmatisk miljøpolitikk. Arbeiderpartiet ønsker å slå politisk mynt på klimapolitikken. Ulempen for Arbeiderpartiet er at den går på tvers av Arbeiderpartiets energipolitikk, og da er spørsmålet: Hva velger egentlig Arbeiderpartiet? Her har Arbeiderpartiet et betydelig forklaringsproblem, og det er et problem som Arbeiderpartiet ikke kan stikke under stol, og siden representanten Brustad ikke kunne forklare dette i sitt svar på min replikk til henne, håper jeg iallfall at noen andre i Arbeiderpartiet kan forklare partiets politikk. Norsk gassbasert industri og norske gasskraftverk skal ikke under noen omstendigheter underlegges strengere rammebetingelser enn konkurrentene i EØS-området. Dersom norske myndigheter mot formodning innfører særnorske symbolpolitiske virkemiddel, må det etter min mening være en selvfølge at også myndighetene dekker ekstrakostnadene ved dette. Jeg viser til at energisituasjonen i den siste tiden har vist at det er et stort behov for økt kraftproduksjon i Norge, og at det må legges til rette for at gasskraftverk kan bygges, slik at vi i framtiden kan unngå tilsvarende situasjon i kraftmarkedet som den som har vært denne vinteren. Ved framtidige konsesjoner må det også legges større vekt på de mulighetene vi har til å utnytte spillvarme fra kraftverkene i industriell sammenheng. Men det viktigste for framtiden vil være at Arbeiderpartiet synliggjør sin politikk når det gjelder bygging av gasskraftverk, med tanke på den klimapolitikken som partiet har tatt til ordet for tidligere. Jeg vil igjen gjerne oppfordre Arbeiderpartiet til å komme med en forklaring på hvordan dette henger sammen. | 0 |
Eg er glad for spørsmålet. Å ta vare på personvernet for den einskilde er ei viktig utfordring på dei fleste samfunnsområda, og det er òg ei utfordring innanfor transportsektoren. Når det gjeld den konkrete handsaminga av EFC-direktivet, vil eg vise til spørsmål nr. 10, til min kollega Liv Signe Navarsete, som ho svara på i dag. Som det går fram av hennar svar, vil samtykkeproposisjonen gi ein omtale av dei relevante personvernspørsmåla. Datatilsynet er sjølvsagt ein sentral bidragsytar i utarbeidinga av den samtykkeproposisjonen. Eg er svært einig med representanten Oktay Dahl i at det er viktig med ei overordna drøfting av dei utfordringane vi står overfor på personvernområdet. Denne oppfatninga deler eg og Regjeringa med både Datatilsynet og Personvernnemnda, og vi har konkrete drøftingar med kollegaer i både Justisdepartementet og Samferdselsdepartementet. Men eg synest det er for tidleg å konkludere med at vi skal ha ei eiga melding om saka, som det einaste alternativet. Eg vil gjerne fortelje representanten Oktay Dahl at vi på ulike måtar skal drøfte personvernspørsmåla i Stortinget i tida som kjem. For det fyrste skal eg leggje fram ei stortingsmelding om IT-politikk før jul. Ho kjem til å ha eit eige kapittel om personvern, med prinsipielle drøftingar der ein vil vege ulike omsyn opp mot einannan. Vonleg er meldinga så opa i forma at Stortinget tek utfordringa og diskuterer personvern, sjølv om det der er knytt spesielt til IT-sektoren. Så har vi i Justisdepartementet no ein pågåande etterkontroll av personopplysningslova, der ein òg drøftar personvernspørsmål både prinsipielt og konkret i forhold til heilt konkrete forslag til lovendringar. Så fremja eg så seint som førre fredag i statsråd årsmeldingane til Datatilsynet og Personvernnemnda, som jo òg er ei glimrande anledning for Stortinget til nettopp å ta den breie debatten om desse spørsmåla. Då vil eg gjerne utfordre Dahl til å nytte den sjansen, til å bruke dei anledningane som Stortinget no får. Dette er i alle fall to konkrete meldingar som kjem før jul. No har eg ikkje datofesta kva tid Justisdepartementet kjem med den lovreguleringa, men her er det mange moglegheiter, og så brukar vi dei fyrst. Så får vi sjå om det vil vere ytterlegare behov for å leggje fram eigne meldingar om spørsmålet. | 1 |
Det blir for fristende: Det er altså ikke regjeringen som bevilger penger. Det er Stortinget som bevilger penger til ulike prosjekter. Jeg må ha vært veldig uklar i mine uttalelser hvis jeg har gitt uttrykk for at jeg er bekymret for investeringene. Jeg er bekymret for de manglende investeringene over tid i kriminalomsorgen, hvilket gjør at vi nå må gjøre et mye større løft. Når du har et vedlikeholdsetterslep i fengselsvesenet på 3,3–4,4 mrd. kr for å opprettholde dagens kapasitet, skaper det utfordringer også når man skal bygge nye. Det er helt åpenbart at vi i den sittende regjering ser sammenhengen i straffesakskjeden. Det har ikke den foregående regjeringen gjort. Jeg sier ikke at det ikke er gjort noe, for det er gjort noe, bl.a. 250 plasser som elektronisk kontroll, men det bidrar ikke til å løse de store utfordringene innenfor den lukkede fengselskapasiteten. Det at jeg sier vi skal prioritere det, betyr selvfølgelig også at vi vil legge opp til at det skal investeres på lang sikt i nye fengsler i Norge. | 0 |
Jeg tror jeg har lest Soria Moria-erklæringen ganske grundig, og jeg fant ikke noe særlig om amerikansk bilindustri – men jeg skal prøve å lese den én gang til. Men jeg er iallfall enig i at vi skal ha et godt helsevesen, og det offentlige kommer til å være et viktig bidrag i så måte. Jeg har trukket fram Tromsø ved tidligere anledninger i dag, og jeg tror jeg gjør det igjen. Jeg vil bare vise til at for en del år siden var det ett sykehus i Tromsø, og det var Regionsykehuset i Tromsø, eller UNN, som det nå heter. I dag har vi fått tre private sykehus i tillegg, og det er med og styrker tilbudet til befolkningen. Sykehuskøen har gått ned, og man har fått en mye større valgfrihet. Det er det viktigste for oss. Vi setter pasienten i fokus, vi setter ikke systemet i fokus. Pasienten skal ha det beste tilbudet, og det skal vi være en garantist for. | 0 |
La meg først bare skynde meg å understreke at jeg ikke anser Børge Brende for å være en ledestjerne når det gjelder norsk nasjonal vernepolitikk, og således er jeg fornøyd med vernepausen som Erik Solheim har snikinnført. Riksrevisjonens rapport fra i sommer viser at vern alene som virkemiddel ikke fungerer. Det slås klart fast at også aktiv forvaltning av verneområdene er nødvendig. Statsråden har, slik jeg har tolket det, vært klar på at man vil sette i gang et arbeid med å kartlegge de økologiske forholdene i norske verneområder tilknyttet norsk vernepolitikk. Men det man ikke har gitt uttrykk for så langt, er at man skal se på de sosiologiske og økonomiske konsekvensene av vern. Vil statsråden også ta med de sosiologiske og økonomiske aspektene i en eventuell evaluering av norsk vernepolitikk? | 0 |
Me skal jo koma tilbake til debatten om korleis me skal organisera Vegvesenet og vegvedlikehaldet på eit seinare tidspunkt, om me må gjera nokre grep, eller om me ikke må gjera nokre grep. Men eit par kommentarar til slutt: Det eine er ein standardreplikk som eg pleier å ha til Framstegspartiet når dei går opp og klagar på vegane og på vegvedlikehaldet. Dei forhandla altså budsjett med Per-Kristian Foss tre år på rad, og dei klarte då å plussa på – ja, hald dykk fast – 1 mill. kr på vegvedlikehaldet på tre år. Og så kjekkar dei seg no når dei er i opposisjon! Men alvoret med vegvedlikehaldet kjem når ein er i posisjon og faktisk kan løyva pengar til det. Den raud-grøne regjeringa løyvde 500 mill. kr meir til vegvedlikehaldet allereie det første året. Så Hoksrud, mitt råd til Framstegspartiet er: Når de har makt, bruk den makta og gjer det som er viktig. Dersom vegvedlikehaldet er ein av dei tinga, bør de gjera det og ikkje gje skattelette til dei rike, som de har ein hang til å gjera i staden. Mykje tyder på at Høgre blei litt uroleg når me begynte å snakka om at New Public Management var mislykka, at me stilte spørsmål når det gjaldt Høgre sitt ideologiske mantra, som konkurranse, anbod og kostnadseffektivitet – om det faktisk var slik med denne saka om vegvedlikehald. Ja, det spørsmålet synest eg jaggu meg Høgre òg skulle stilla når dei ser at prisutviklinga går berre éin veg – ein enorm veg, for å seia det slik: 40 pst. opp dei siste åra. Då er det grunnlag også for Høgre, sjølv om dei er i opposisjon, å stilla spørsmål om ein har den rette medisinen, eller om ein held på med eit system som faktisk ikkje verkar og berre blir dyrare. | 1 |
Først må jeg si at det er litt søtt å høre at ministeren er så opptatt av Fremskrittspartiets program. Med all respekt tror jeg nok at jeg vet bedre hvordan Fremskrittspartiets program er. Ministeren svarer at han ønsker å øke tilskuddene i jordbruksavtalen. Det tror ikke jeg er den rette måten å gjøre det på. I dag har den rød-grønne regjeringen innført et tak for melkebønder på 400 000 liter for enkeltbruk og 750 000 liter for samdrift. Så sier han at regjeringen aldri har vært så fleksibel. Hvis man kaller det å sette et tak på den måten fleksibelt, tror jeg nok, med all respekt, at man kanskje lever i en annen verden. Mitt spørsmål til statsråden blir da: Hvilken utviklingsmulighet mener statsråden det gir bøndene å sette slike mål? | 0 |
På vegne av stortingsrepresentantene Ulf Leirstein, Kenneth Svendsen, Gjermund Hagesæter, Kåre Fostervold og meg selv har jeg den glede å legge fram forslag om bedre regler for næringsdrivende og gründere som driver enkeltpersonforetak. | 0 |
Ein sterk og tillitvekkjande oljevernberedskap langs heile Noregs kyst er viktig av omsyn til vidare legitimitet til ei næring som gir fantastiske inntekter og bidreg sterkt til å halde eit av verdas beste velferdssamfunn ved lag. Vidare veit vi at trafikken langs norskekysten med miljøfarlege laster er stor, og han kjem til å auke kraftig framover, bl.a. på grunn av internasjonal handel og auka russisk olje- og gassverksemd, der det også er store forventningar til funn, også på norsk side no som delelinjeavtala er på plass. Som kjent er norsk oljeproduksjon utelukkande basert på offshoreinstallasjonar, og Noreg bør ha særleg interesse av å få fortgang i vidareutvikling av den beste teknologien innafor beredskapsområdet. Som den desidert største aktøren på norsk sokkel har den norske staten, gjennom sitt eigarskap i Statoil og Petoro, også eit særleg ansvar for å bidra med å sikre at det blir satsa på teknologiutvikling innafor oljevernberedskap, og at beredskapen blir trappa kraftig opp. Med føre-var-prinsippet som fundament ser Framstegspartiet at det er eit betydeleg potensial for å forbetre beredskapen langs heile den langstrakte kysten vår. I tidlegare debattar om dette temaet er det blitt teke opp forslag om at regjeringa må ta initiativ overfor oljeindustrien og opprette eit teknologiutviklingsprogram for å handtere lekkasjar også på djupt vatn, og at petroleumsnæringa må stille med ressursar i form av kapital og kompetanse. Attpåtil har det blitt hevda at det burde bli stilt krav om deltaking i eit slikt program for å drive verksemd på norsk sokkel. Tilsvarande initiativ er blitt teke opp i andre land som ei følgje av utsleppet etter «Deepwater Horizon» i Mexicogolfen, og ein vil vektleggje betydinga av at Noreg inntek ei pådrivarrolle i dette viktige arbeidet. Erfaringane viser at det krevst enorme ressursar for å handtere konsekvensane av den typen oljeutslepp ein var vitne til i Mexicogolfen. Oppryddingsarbeidet etter forliset av «Full City» utafor Langesund i Telemark sommaren 2009 var også ein tankevekkjar når det gjeld responstid og tilgjengelegheit på mannskap for å rydde opp oljesøl i fjæra. 17. februar 2011 grunnstøtte containerskipet «Godafoss» utafor Hvaler, med 800 tonn råolje om bord. Det blei registrert lekkasje frå to tankar midtskips som kvar inneheldt 250 tonn råolje. I ettertid ser ein at det er inngått ei avtale med Redningsselskapet om bruk av deira ressursar for å auke beredskapen mot den akutte forureininga. Og det er veldig bra. Men vi kan framleis ikkje seie oss nøgde. Framstegspartiet meiner at det framleis er eit stort behov for å forbetre oljevernberedskapen i Noreg, og at regjeringa har eit stykke å gå før ho kan seie seg rimeleg nøgd med beredskapen. Det er på denne bakgrunnen at vi som forslagsstillarar fremjar følgjande forslag: «Stortinget ber regjeringen utrede og legge frem forslag for Stortinget om hvordan oljevernberedskapen kan styrkes langs hele kysten på bakgrunn av erfaringene fra grunnstøtingene av skipene «Godafoss» og «Full City».» | 0 |
Jeg er glad for at representanten Gullvåg viste til det arbeidet regjeringen jobber med, at man skal legge frem en ny uføremelding. Jeg regner med at regjeringen da legger frem en melding som er i tråd med utredningen, og i tråd med det som er påpekt i høringsnotatet, og som man har fått høringssvar på. Med de forslagene som det er referert til der, er det liten tvil om at denne problemstillingen vil være enda større enn med dagens regelverk og dagens system. Da blir mitt spørsmål til Gullvåg: Betyr det at man vil legge frem noe helt annet enn det som det er referert til i NOU-en på ny uførepensjon? Og betyr det at man vil legge frem noe som er helt radikalt annerledes enn det som er sendt ut i høringsnotatet? | 0 |
Til det representanten Solhjell spør om: Fremskrittspartiet har, som en del av regjeringen, sluttet seg til regjeringsplattformen, og der står det svart på hvitt at vi skal opprettholde et høyt nivå på bistanden. Derfor er det viktig for Fremskrittspartiet, og det tror jeg det også er for våre samarbeidspartier og for vår koalisjonspartner Høyre, hvordan pengene brukes. Man er mest opptatt av hvordan pengene brukes istedenfor at nivået nødvendigvis skal opp på 1 pst. Vi er opptatt av innholdet i bistanden fordi vi ser at bistanden også kan virke kontraproduktivt, og at gode intensjoner ikke nødvendigvis gir gode resultater. | 0 |
Jeg er svært opptatt av rådgivningstjenesten og mener at dyktige rådgivere er viktig i norsk skole. I Soria Moria-erklæringen sier vi både at vi vil styrke rådgivningstjenesten, og at rådgivningstjenesten er et prioritert område innenfor Kunnskapsløftet. Rådgiverne har en viktig rolle, for ved god rådgivning kan vi sikre færre omvalg, bedre gjennomføring og bedre sikkerhet i arbeidslivet. Etter opplæringsloven § 9–2 første ledd har eleven rett til «nødvendig rådgiving om utdanning, yrkestilbod og yrkesval og om sosiale spørsmål». Skoleeierne, henholdsvis kommuner og fylkeskommuner, har ansvaret for at elever får oppfylt denne retten. Som statsråd vil jeg jobbe for at skoleeierne skal følge opp dette ansvaret. Av tiltak kan jeg nevne styrking av karriereveiledning i skolen og bidrag til å styrke det nasjonale samarbeidet om karriereveiledning i et livslangt perspektiv. Det er opprettet et team for karriereveiledning i Utdanningsdirektoratet. Teamet skal følge opp arbeidet med å styrke karriereveiledningen for elevene og lærlingene, bidra til økt kompetanse og kvalitet på fagfeltet, styrke den europeiske dimensjonen gjennom Euroguidance Norway, og bidra til en mer enhetlig og samordnet karriereveiledning nasjonalt. Videre vil jeg nevne partnerskap for karriereveiledning. Departementet har tatt initiativ til å etablere regionale partnerskap for utdannings- og yrkesrådgivning på fylkesplan i samarbeid med berørte parter. Utdanningsdirektoratet har bedt fylkeskommunene initiere et forpliktende samarbeid mellom skoleeier, Aetat, voksenopplæring, arbeidsliv og høgskoler og universitet om å styrke koordinering, kompetanse, kvalitet og tilgang på karriereveiledning. I tillegg har vi et nettverk for karriereveiledning for høgskoler og universiteter som har, eller utvikler, rådgiverutdanninger. Målet med nettverket er å utvikle og styrke rådgiverutdanningene og bygge et sterkere fagmiljø. Det er bevilget midler til utvikling av nettverket og til kompetanseutvikling for rådgiverutdannere. Så er det en ny nettressurs for rådgivere og veiledere. Det startes i disse dager et arbeid for å utvikle en nettbasert ressurs for rådgivere der de kan hente informasjon, inspirasjon, gode eksempler, veiledningsverktøy etc. Jeg vil også gjerne påpeke at vi har gående flere andre viktige prosjekt som berører dette området, som jeg gjerne vil komme tilbake til på et senere tidspunkt. Dette gjelder bl.a. den stortingsmeldingen vi har under arbeid, om sosial utjevning, og vi har et arbeid i gang om det som heter frafallsgruppen, for å finne ut hvorfor vi har så stort frafall fra videregående skole. Disse skal gi meg råd, bl.a. på dette feltet. Vi har også i gang et arbeid om endring av forskriften til opplæringsloven. | 1 |
Dette var jo en hyggelig hilsen til småkraftverk generelt, men en vet jo hvordan Regjeringen behandlet småkraftverkene i statsbudsjettet. De fikk skatteøkning. Grunnen til at spørsmålet likevel er aktuelt, og som gjør at det er behov for en avklaring, er at det i Soria Moria-erklæringen, som statsråden viste til, står: «Regjeringen vil innføre et pliktig grønt sertifikatmarked for ny fornybar energi og mini- og mikrokraftverk.» Det står altså ikke «småkraftverk». I Stavanger Aftenblad 15. oktober 2005 var dette temaet. Der sa Hallgeir Langeland at strykningen av «småkraft» var bevisst. Og nåværende statsråd Magnhild Meltveit Kleppa sa at hadde Senterpartiet fått viljen sin, ville «småkraft» vært med. Dermed er det slik å forstå at Soria Moria-erklæringen bevisst utelater småkraftverk fra et grønt sertifikatmarked. Kan jeg likevel forstå statsråden slik at Soria Moria-erklæringen ikke gjelder, og at en likevel vil prøve å få inn småkraftverk i et grønt sertifikatmarked? | 0 |
Marit Tingelstad var inne på dette med særløp. Vi har et forslag som vi så langt – nå har vi fått støtte fra Høyre – har stått alene om, nemlig å åpne for mer bruk av særløp. Som jeg sa til Høyre, gjelder dette innenfor små fag, fag som har rekrutteringsproblemer, og for elever som sliter med den tradisjonelle måte å lære på, nemlig to år i skole og to år i lærebedrift, og som kanskje trenger et annet løp for å nå fram til fagbrev. Nå vil det bli litt lettere for elevene å velge denne veien fram til fagbrev. Mitt spørsmål til Marit Tingelstad er: Vil Senterpartiet støtte et sånt forslag, slik at man kan få en noe større fleksibilitet og gjøre det noe lettere for de elevene som i dag sliter med å nå fram til fagbrev? Så har jeg et spørsmål til, som går på landslinjer, som også Marit Tingelstad var inne på. Arbeiderpartiet og SV står alene om en merknad som gjelder landslinjer og landsdekkende linjer; vi skiller mellom landslinjer og landsdekkende linjer. Vi erkjenner at landslinjene var nødvendige for å sikre en del fag, en del studieretninger og en del tilbud. Men det som det er viktig for Arbeiderpartiet og SV å presisere, er at vi primært ønsker å sikre dette ved landsdekkende linjer, dvs. ved et samarbeid mellom fylkeskommunene, at fylkeskommuner som har fag og områder som er truet, skal tvinges til et samarbeid med sikte på å ta vare på disse, i stedet for å etablere et statlig system, som landslinjene tross alt er, ved siden av det fylkeskommunale. Mitt spørsmål til Marit Tingelstad er: Er hun enig i måten å se på dette på, at det primære må være å stimulere og prøve å få fylkeskommunene til å etablere et samarbeid om landsdekkende linjer framfor å etablere flere landslinjer? | 1 |
På vegne av stortingsrepresentantene Per-Willy Amundsen, Per Sandberg og meg selv har jeg gleden av å fremme et forslag om å forby hijab, niqab, burka og andre religiøse eller politiske symboler som del av arbeidsantrekk for norske dommere. | 0 |
Fremskrittspartiet regner selvstendig næringsdrivende bønder som en bærebjelke for verdiskaping og næringsutøvelse mange steder i landet. Vi vil arbeide for at bonden skal få utviklingsmuligheter framover. En robust landbruksnæring bidrar til å nå viktige mål om en fortsatt betydelig norsk matvareproduksjon, differensiert bosetting og vakkert kulturlandskap. Vi mener at landbruket, i likhet med f.eks. reiselivsnæringen og fiskerinæringen, har stor betydning for å sikre en positiv utvikling i mange lokalsamfunn. Vi registrerer at omstillingen i landbruket fortsetter. Det er anslått at 36 000 gårdsbruk med bolig står tomme, mange står til forfalls. Det er viktig og nødvendig med omstilling til større og mer effektive enheter for å sikre at jordbruksnæringen blir mer framtidsrettet og mindre avhengig av overføringer, og vi mener at jordbrukspolitikken bør legge bedre til rette for dette. Det er prinsipielt betenkelig at enkeltnæringer forhandler egne rammevilkår direkte med staten og inngår avtaler med store økonomiske konsekvenser utenom den ordinære budsjettbehandlingen. De årlige vedtak om jordbrukets rammebetingelser er ikke et lønnsoppgjør, men en fastsettelse av muligheter for å skape inntekter. De betydelige avvik som er mellom lovet inntektsutvikling i jordbruket i de enkelte oppgjør og oppnådd utvikling, viser at beregningsgrunnlaget som legges til grunn for oppgjøret, er heller tynt. Fremskrittspartiet vil at bønder, som andre næringsdrivende, skal ha ansvar for egen verdiskaping ut fra de rammebetingelser samfunnet setter, og det er viktig å gi landbruket nye muligheter til å utvikle seg og redusere avhengigheten av offentlig støtte. For at behandlingen av oppgjøret skal kunne ses i sammenheng med andre politiske prioriteringer, synes jeg det er ryddig at oppgjøret behandles i forbindelse med statsbudsjettet og følger kalenderåret. Staten skal fortsatt gi økonomisk tilskudd til landbruket, men slike tilskudd må være mer målrettede og mindre byråkratiske enn i dag. Fremskrittspartiet ser det som sentralt å styrke bondens eiendomsrett til eget bruk, ved bl.a. å fremme forslag om å oppheve boplikt. Boplikten er til hinder for framtidsrettet utvikling av jord- og skogbruk i Norge, og det er ikke dokumentert at den bidrar til bosetting. Prisreguleringen gir i mange tilfeller kunstig lave priser og er til hinder for omsetning og øker risikoen knyttet til investeringer på gården. Stor avstand mellom markedspris og regulert pris skaper også et grunnlag for tilfeller der deler av kjøpsvederlaget holdes skjult for myndighetene. Vi mener det er et grovt inngrep i eiendomsretten at staten tvinger folk som vil selge gården, til å ta en lavere pris enn det kjøper er villig til å betale. Fremskrittspartiet stiller seg sterkt kritisk til den landbrukspolitikken som den rød-grønne regjeringen fører, og kan derfor ikke på noen måte stille seg bak den framforhandlede jordbruksavtalen. Den nye avtalen legger ikke opp til ny retning i landbrukspolitikken – dette til tross for at det er et stort behov for en kursomlegging av landbrukspolitikken. Til tross for at den rød-grønne regjeringen varslet en kraftig omlegging av landbrukspolitikken da den kom til makten, har ikke dette skjedd. Også i år var det et stort sprik mellom det kravet som ble framlagt av bondeorganisasjonene, og det tilbudet som kom fra staten. Den framforhandlede avtalen ligger på ca. halvparten av det opprinnelige kravet fra organisasjonene. Det må innføres et normalt markedsbasert system for landbruksprodukter som styres av tilbud og etterspørsel. Ved underdekning i markedet vil produsenten kunne ta en høyere pris, mens forbruker kan velge andre produkter dersom prisen på et produkt er for høy. Da vil prisene på produktene variere i takt med markedet, og produsentene må være markedsorientert i sin produksjon. I en situasjon som i dag, hvor forbrukerne etterspør mer enn det norske bønder kan produsere, vil et markedsbasert system bidra til en høyere produksjon. I et markedsbasert system vil det oppstå konkurranse mellom produsentene, noe som fører til bedre produkter, innovasjon og mer kostnadseffektiv produksjon. Dette vil bidra til bedre inntektsmuligheter for produsenter som er dyktige, som er innovative, og som er gode forretningsmenn. Fremskrittspartiet vil påpeke at markedsbaserte systemer fungerer i alle andre markeder, og at det derfor ikke er noen grunn til å unnta landbruket fra dette. Den kraftige nedgangen i antallet bønder og bruk vil fortsette i de kommende årene og antakeligvis med økt kraft. Aktørene i landbruket har liten framtidstro, og tilliten til regjeringens landbrukspolitikk er på et lavmål. Den landbrukspolitikken som har vært ført gjennom mange år, er et sosialistisk eksperiment som har bidratt til at den norske bonden er blitt fanget inn i et nett og et system som det nå er tilnærmet umulig å komme ut av. Landbrukspolitikken er preget av en sterk iver etter å regulere næringen helt ned til den minste detalj, og hvor offentlige byråkrater og et særdeles detaljert regelverk har tatt over styringen av hvordan utviklingen i landbruket skal skje. Den styringen som den enkelte bonde skal ha over egen eiendom og arbeidsplass, er blitt borte, og bøndene er i dag mer å anse som offentlig ansatte og utøvere av en offentlig politikk enn som selvstendig næringsdrivende. Dette har ført til at kreativitet, satsingsevne og ønske om å ta risiko nærmest er blitt fraværende i store deler av landbruket. Jeg finner det merkelig at både landbrukets organisasjoner og Senterpartiet støtter opp om en politikk som fører til stadig færre bønder og stor misnøye rundt inntektssituasjonen og utviklingsmulighetene blant aktørene i næringen. Det blir derfor viktig å påpeke at jordbruksavtalesystemet har blitt så innviklet og komplisert at det er få utenom det sentrale byråkratiet i Landbruks- og matdepartementet som har mulighet til å sette seg inn i alle systemets sider og forstå det fullt ut. Det er heller ikke noen andre land innenfor OECD-området som har funnet dette formålstjenlig. Det kan være skadelig for annen eksportindustri, bl.a. fisk, når man setter en melketoll på svimlende 436 pst. Norge må belage seg på at det vil bli redusert importvern i kjølvannet av den internasjonale utviklingen gjennom WTO-forhandlingene. Utviklingen bærer bud om gradvis økt konkurranse for norske landbruksprodukter. Til tross for et høyt tollvern har ikke norske myndigheter lagt noen plan for hvordan det norske landbruket skal møte en slik utvikling. Dette er svært kritisk. Resultatet kan bli at det norske landbruket får seg en blåmandag når resultatet fra WTO-forhandlingene blir kjent. Vi må få en ny utvikling av en robust produksjon, basert på markedsøkonomi. Matkjedeutvalget la for en liten stund siden fram analysen «Mat, makt og avmakt», som skulle si noe om styrkeforholdene i verdikjeden for mat. Dette ble dessverre et politisk bestillingsverk der man ikke tok med dem som virkelig styrer matprisene i landet, nemlig monopolistene og markedsregulatorene Tine og Nortura. Nesten ingenting fungerer i den norske vanstyrte, sosialistiske landbrukspolitikken. Vi har verdens dyreste mat, med verdens dårligste utvalg, noe landbruksminister Lars Peder Brekk er strålende fornøyd med. Effektivitet kan det ikke bli når markedet er styrt av en regulator og monopolist som styrer alt, som f.eks. i kyllingbransjen. Rigide regler gjør bl.a. at man må stenge ned kyllingproduksjonen i store deler av året. Ole Robert Reitan fortalte følgende historie på et frokostmøte, arrangert av Civita, om et møte med monopolisten og regulatoren Nortura: Han hadde først hatt møte med kyllingprodusenter, som var fornøyde med at de hadde økt klekkeprosenten slik at lønnsomheten gikk opp. Det er selvfølgelig viktig for en bonde å få opp klekkeprosenten, for det er der inntekten kommer, og det er da han får mer kjøtt å selge. Dette fortalte han til Nortura på et møte, som kommenterte at det ikke var ønskelig for Nortura, for da ble det produsert mer egg, og prisen ville bli lavere. Hvis vi går tilbake til november i fjor, hadde Nortura et stort overskudd på svinekjøtt. Men så startet kjedene priskrig på ribbe. Hva skjedde? På to uker var vi fri for ribbe i Norge og måtte redusere tollvernet for å importere ribbe fra andre land, samtidig som regjeringen tillot at det ble dumpet norsk ribbe i Ukraina til under 10 kr per kg. Markedsregulator Nortura hadde eksportert – eller på godt norsk dumpet – nær 2 000 tonn svinekjøtt. Landbruksministerens reaksjon på at folk flest kunne unne seg litt billig ribbe, var at han på spørsmål fra undertegnede fra Stortingets talerstol uttalte at han mente det var «uetisk» å betale under 14 kr kiloen for svinekjøttet. Hvor er etikken når landbruksministerens politikk fører til at man dumper kjøttet i Ukraina for godt under 10 kr kiloen og ikke 14 kr? Regjeringen Stoltenberg er tydeligvis mer opptatt av å subsidiere billig mat i Ukraina enn å føre en riktig, god landbrukspolitikk. Det er ikke akkurat en forbrukervennlig politikk vi ser fra regjeringen i dag. Dette er sosialistisk politikk på sitt beste – å gi verden billig kjøtt og la Ola og Kari Nordmann betale regningen. Det hører vi også fra representanten fra Arbeiderpartiet her, som forteller om hvor flott det er å importere fra Swaziland. Maten i Norge er 30–40 pst. dyrere enn i Sverige og Danmark. Tollvernet er skyld i mye av dette. Det gir oss dårlig utvalg, og det gir oss også verdens dyreste mat. Vi har en grensehandel som ifølge SSB er på 10,5 mrd. kr, og som ifølge Svenska Handelsinstitutet har nådd svimlende 20 mrd. kr. Så hva er rett, og hva er galt? Jeg tror vi må ta inn over oss at kanskje SSB har et litt for lavt tall når man ser hva andre kommer med. Her har vi store tap av industriarbeidsplasser – i størrelsesorden 10 000–15 000 arbeidsplasser som går bort. Den nye landbruksmeldingen viser seg å være et stort problem for regjeringen Stoltenberg. Liv Signe Navarsete uttalte i Nationen i går at landbruksmeldingen ikke bare er viktig for Senterpartiet – den er viktigst. Intern krangling om man skal avvikle pelsdyrnæringen, og rovdyrforlik er noen av temaene. Regjeringen viser politisk feighet ved å utsette meldingen til etter valget i 2011. Jeg tar med dette opp Fremskrittspartiets forslag. | 0 |
Det skal bli mer Brann. For dem av oss som aldri i hele sitt liv har opplevd at Brann har vunnet seriegull, som jeg og alle andre født etter 1963, rager faktisk seriegullet enda høyere enn cupfinalen og det å heve kongepokalen. Så dette er gode greier. I går vant altså Brann seriegullet. Jeg skulle gjerne vært på Brann stadion og sunget «Gullet ska hem, gullet ska hem, hem til Bergen, gullet ska hem». Men det var jeg altså ikke. Jeg håpet jeg skulle fått vært til stede. Jeg var i Ålesund og prøvde å ro seieren i land der, men klarte ikke det. Det er altså 44 år siden sist Brann vant gullet. Jeg håper det ikke blir like lenge til neste gang. Normalt sett skulle gårsdagen også kvalifisert Brann til Royal League, men det gjorde den ikke, for på lørdag gikk Norges Fotballforbund ut og sa at vi vil ikke være med på Royal League, fordi de avtalene som ligger der, ikke er gode nok. Da vil jeg gjerne si: Mange av representantene her er også representanter i Nordisk Råd. Er det én ting som kjennetegner Nordisk Råd, er det at det foregår et bredt samarbeid. Det er mange representanter fra mange politiske partier som møter hverandre i Nordisk Råd. Det er jeg veldig glad for, det er et godt samarbeid. Men det finnes ikke noen god nordisk offentlighet. Etter min oppfatning fikk den nordiske offentligheten seg et skikkelig løft da vi innførte Royal League, for da fikk man for første gang sportsbilag i de norske avisene som ikke bare skrev om spansk tippeliga, engelsk tippeliga – Premier League – eller italiensk liga, men som også skrev om de nordiske ligaene. Plutselig var det slik at unge gutter og jenter som vokste opp her i landet, ikke bare kjente navnene på toppspillerne i de engelske, spanske eller italienske ligaene, men også begynte å kjenne toppspillerne i de andre nordiske ligaene. Dette skal ikke undervurderes, for det å danne en nordisk offentlighet er faktisk helt avgjørende for at man skal få den følelsen av kollektiv identitet som alle som deltar i Nordisk Råd, og alle som har Norden som et viktig punkt på dagsordenen, jobber for. Jeg tror alle som vokste opp en generasjon før meg, husker disse svenskekampene – kampen mot svenskene. Det nikkes på pressebenken her. Svenskekampene husker alle, for det var noe som samlet hele det norske folk. Det var denne nordiske identiteten og denne krigen – ikke krigen, men den kameratslige kappestriden – som lå der. Det var viktig med svenskekampene. På samme måten hadde jeg håpet at vi skulle klare å gjøre Royal League til noe som var viktig for det norske folket, for da hadde vi klart å bygge en nordisk identitet og en nordisk offentlighet. Vi har svensk tv, men det er ikke mange av oss som har dansk tv, som ville være et viktig bidrag for å bygge en nordisk offentlighet. Derfor synes jeg Royal League er vesentlig. Det står ikke mye om kultur og idrett i innstillingen. Det er et lite avsnitt om kultur, men idrett er ikke akkurat et sentralt tema i den innstillingen vi behandler nå om det nordiske samarbeidet. Derfor vil jeg oppfordre alle representantene som drar på møter i Nordisk Råd i framtiden, de som reiser som delegater, og jeg vil også oppfordre ministeren – som også er ihuga Brann-tilhenger – til å gjøre en bedre jobb for å sørge for at det som har kimen i seg til å skape en nordisk offentlighet, nemlig samlingen om en nordisk fotballiga, skal bli et viktig punkt på agendaen på de framtidige møtene i Nordisk Råd. Det er altså 44 år siden Brann vant seriegullet sist. Jeg håper at jeg skal klare å oppleve det minst en gang til i livet mitt, selv om ingenting er sikkert i denne verden. Jeg håper at vi, med bidrag fra norske politikere, sørger for at neste gang Brann vinner serien, får vi være med og konkurrere og prøve å bli best i Norden slik vi nå skal ut og prøve å bli best i Europa. Så kan vi sørge for å bringe tilbake det nordiske perspektivet i idrettslekene våre i den kameratslige kappestriden. | 1 |
Denne dagen hadde jeg nok aldri trodd skulle komme – for når fremmet egentlig SV sist et forslag i mer liberal retning i alkoholpolitikken? Hva er dette? Er det valgkamp? Er det redselen for sperregrensen, eller er det et signal om at SV vil se på alkoholpolitikken med nye øyne? I saken om en offensiv og solidarisk alkoholpolitikk, som vi tidligere i kveld behandlet i denne salen, deltok SV ikke i debatten, men støttet forslag, som forventet. De var til å kjenne igjen. De ville redusere skjenketiden med 1 time, fra kl. 03.00 til kl. 02.00, og de ville reversere de endringene i taxfreekvoten som ble innført i 2014. Når det gjelder taxfreekvoten, er det verdt å nevne at den første utvidelsen av denne kom mens SVs daværende leder, Kristin Halvorsen, var landets finansminister. Var dette allerede det første lille tegnet til at SV ville endre seg i alkoholpolitiske spørsmål? I så fall har de etterfølgende signaler og forslag vært veldig utydelige – inntil i dag, da SV gjør seg lekre for velgerne ved å love pol til alle. Det er nesten så man ikke tror det man leser, når SVs medlem av helse- og omsorgskomiteen, representanten Audun Lysbakken, i en merknad skriver at «det er avgjørende at alle har en rimelig nærhet til vinmonopolutsalg». SV snakker om å dele godene. Vin og brennevin til alle kan kanskje være en måte å gjøre det på, dersom man oppfatter Vinmonopolets varer som goder, vel å merke. Men jeg har litt vanskelig for å forstå SVs nye og plutselige omtanke for folk som bor i kommuner uten pol. Jeg hadde ikke ventet dette fra SV, det er liksom ikke slik det skal være – det er nesten forvirrende, og det uten at vi har skrudd korken av flasken. Men la meg underbygge hvorfor Fremskrittspartiet, som alltid har ønsket en liberal alkoholpolitikk, ikke støtter SVs forslag. Det er flere grunner til det. For det første ligger hovedlinjene i norsk alkoholpolitikk fast gjennom samarbeidsavtalen mellom regjeringspartiene og våre to støttepartier. For det andre lytter vi til styret i Vinmonopolet når det setter krav til at alle polets butikker skal dekke sine egne kostnader. Polet drives nemlig etter helt vanlige bedrifts- og markedsøkonomiske prinsipper. Det vil ikke være mulig ved etablering i alle de aller minste kommunene. Etter innføringen av såkalt kategori 1-butikker, spesielt tilpasset små handelssentre og kommuner med få innbyggere, må man oppnå et salgsvolum på 25 400 liter årlig for å tilfredsstille dagens kostnadsstruktur. Ved årsskiftet hadde landets minste kommune, Utsira, ifølge Statistisk sentralbyrå 206 innbyggere. Det betyr at for å oppfylle nødvendig salgsvolum vil alle 206 måtte kjøpe 123 liter alkohol i løpet av året. Det er dessuten slik at det er en del polutsalg som så vidt bærer seg. Kommer det et nytt utsalg i nærheten, vil det kunne føre til at det allerede eksisterende utsalget blir ulønnsomt, fordi man stjeler kunder fra hverandre og opplever at ens egen eier driver en form for butikk i butikken. I stedet for ett polutsalg som går med overskudd, vil man kunne få to som går med underskudd. Men det er kanskje det som er ekte solidaritet. Dessuten vil pol i alle kommuner trolig føre til høyere alkoholpriser for alle. For Fremskrittspartiets del hadde vi gjerne sett at prisene gikk ned, bl.a. for å redusere smugling av varer fra utlandet. 96 pst. av landets befolkning bor maksimalt 30 kilometer fra et polutsalg. 91 pst. bor i en kommune med pol. Nesten alle har tilgang til polets digitale tilbud, som er et viktig virkemiddel for å sikre utkantstrøk god tilgjengelighet til polets varer, noe som vises gjennom en vekst på nesten 30 pst. i antall bestillinger via nett. Det er mulig å få tilsendt fraktfritt. Jeg har vanskelig for å tro at SV vil føre en annerledes alkoholpolitikk i tiden som kommer. Jeg må nok konkludere med at forslaget er fremmet med tanke på både valgkampen og livet under sperregrensen. Dessuten, helt avslutningsvis: Kan hende blir SVs poldrøm oppfylt likevel, for når den nye kommunereformen er gjennomført, vil det nok være pol i alle landets kommuner, skal du se. | 0 |
Eg vil først takke justisministeren og forsvarsministeren for gode og grundige utgreiingar. På vegner av SVs gruppe vil eg òg takke dei og resten av regjeringa for den innsatsen som er gjord etter det forferdelege terrorangrepet. Han har vore viktig, og han har vore god. Men på vegner av gruppa vil eg ikkje minst nytte høvet til å takke alle som bidrog med redningsarbeid, hjelpearbeid og anna arbeid i samband med terrorangrepet – offentlege etatar av alle slag, frivillige, alle stader dei bidrog. Ein viktig lærdom frå utgreiingane i dag er at mange gjorde mykje viktig som redda liv. Ein annan viktig lærdom frå utgreiingane er at det er ting som kan gjerast betre i ekstreme situasjonar i framtida. Mange samfunnsinstitusjonar, kongehus, adel, forsvarsmakt uttrykkjer sin storleik gjennom fysiske monument. Demokratiet har vore parlament, men demokratiets storleik kjem først og fremst til uttrykk gjennom handlingar, gjennom augneblinkar – den franske revolusjonen, Murens fall, Eidsvoll 1814, eller små hendingar, som Rosa Parks som i 1955 nekta å reise seg frå setet sitt på avdelinga for svarte på bussen i Montgomery, Alabama. Ein kvit mann ville ha setet hennar fordi det var fullt på avdelinga for kvite. Ho vart arrestert, men det var opptakta til ein bussboikott som førte til slutten på raseskiljet på bussane i byen, og etter kvart i USA. Utan samanlikning elles: Det norske folket sin reaksjon på terrorangrepet, den frivillige innsatsen, rosetoget, kjærleiken, samhaldet, statsminister Jens Stoltenberg sin bodskap om meir demokrati, meir openheit – kanskje den viktigaste politiske enkeltbodskapen i Noreg i nyare tid – er eit eksempel på ein demokratisk viktig augneblink i vår nyare historie. Det er eit stort ansvar for Stortinget å følgje opp og setje ut i livet det svaret. Derfor er det klokt av regjeringa å kome til Stortinget og greie ut om det no og å offentleggjere alt bakgrunnsmaterialet for utgreiinga. Frå SV si side er vi førebudde på å delta i debatten om alle dei hovudområda som justisministeren tek opp i si utgreiing. Det same gjeld utfordringane som ligg frå forsvarsministeren. Debatten må førast kontinuerleg, og informasjonen vil kome gradvis. Nokre konklusjonar er trekte, andre vil verte trekte framover. Eg vil likevel påpeike at det viktigaste er at konklusjonane er riktige, ikkje berre raske, og eg vil nytte sjansen til å åtvare mot at vi får ein partipolitisk debatt om dette. Eg vil òg trekkje fram nokre andre viktige perspektiv. Det finst mange eksempel på at sikkerheit og fridom er to sider av same sak. Sikkerheit mot ulykker og angrep legg t.d. eit viktig grunnlag for fridomen vår. Men det finst òg eksempel på at sikkerheit og fridom må balanserast mot kvarandre, fordi sikkerheitstiltak fråtek oss nærleik til makthavarar, eller moglegheita til å kommunisere så fritt som ønskjeleg. I dei tilfella må vi erkjenne motsetningar og debattere dei, som justisministeren tek initiativ til. Politisk vald i nyare tid i Noreg er utøvd av høgreekstreme miljø. I andre land er biletet annleis, men òg i eit europeisk perspektiv står høgreekstreme bak svært mykje politisk vald. Eg meiner det er rett å føre ein debatt framover om vi har hatt nok fokus på dei miljøa, og om vi må prioritere det sterkare framover. Eg ser fram til openheit om PST sine prioriteringar og ein politisk debatt om prioriteringane. Til sist: Terrorangrepet var eit politisk angrep på regjeringa, på AUF, på verdiar som mangfald, demokrati og eit fleirkulturelt samfunn. Korleis sørgjer vi for at det verdigrunnlaget best vert vareteke vidare? Terrorangrepet var òg eit angrep på menneske, og menneske vert best hjelpte av menneske: familie, vener, frivillige og profesjonelle. Korleis utviklar vi vidare eit samfunn der samhaldet mellom oss står sterkt, der tilliten er høg, viljen til å vise solidaritet er sterk og det offentlege tilbodet fungerer godt? Svaret på dei utfordringane utgjer kanskje vår aller viktigaste beredskap som samfunn for framtida. | 1 |
Mitt spørsmål er til helsestatsråden. For meg og for mange andre nyvalgte stortingsrepresentanter i denne salen nærmer det seg nå slutten på årets budsjettbehandling og vår første budsjettbehandling. Det har vært en lærerik og spennende tid, men også en tid med overraskelser. Som mangeårig lokalpolitiker har jeg alltid ment at politikere, som ombudsmenn, skal lytte til innspill som kommer fra innbyggere, organisasjoner og velgere. Som ordfører brukte jeg mye tid på dette, noe som utvilsomt førte til en bedre politikk og bedre tilbud til innbyggerne. Ikke minst lærte jeg mye selv i disse prosessene. Vi har nettopp hatt en omfattende høring knyttet til statsbudsjettet hvor over 70 organisasjoner brukte store ressurser på forberedelser og arbeid knyttet til å komme med innspill til helsekomiteen. De var basert på virkningene av det statsbudsjettsforslaget som Regjeringen hadde lagt fram. Vi har faktisk sittet og hørt på innspill i hele 24 timer, fordelt på flere dager. Det som forundrer meg, er at regjeringsfraksjonen ikke har flyttet på en eneste krone i helsebudsjettet. Den må åpenbart ha fått beskjed om at budsjettet skulle ligge uforandret. Det medfører at en rekke gode tiltak som ikke hadde kostet mye penger, ikke blir realisert neste år. Det var tiltak som definitivt hadde gjort Norge til et bedre sted å være for en rekke grupper mennesker. Mitt spørsmål til statsråden blir derfor: Er det at Arbeiderpartiet ikke har hørt på et eneste av disse innspillene, et uttrykk for maktarroganse, eller er det slik at ingen av organisasjonene var verd å høre på? | 0 |
Representanten Lange Nordahl svarte her til representanten Flåtten at det er helt åpenbart hva som er forskjellen mellom disse to tingene. Da vil jeg be om at representanten Nordahl utdyper den åpenbarheten, for jeg finner den faktisk ikke. For når en leser merknaden til regjeringspartiene, står det følgende: «Flertallet viser i denne forbindelse til at regjeringen uttrykker at den kan være åpen for å vurdere et eventuelt salg av hele eller deler av statens aksjepost i SAS AB, dersom det er kommersielt fornuftig for staten.» Hvis vi går tilbake og leser forslaget, står det følgende: «Stortinget gir regjeringen fullmakt til helt eller delvis å avvikle eierskapet i SAS AB ved salg eller ved å inngå i kommersielle, industrielle omorganiseringer.» Det er bortimot identisk. Kan representanten Nordahl fortelle hvor den åpenbare forskjellen er? | 0 |
Først vil jeg takke komiteen for et godt samarbeid om budsjettet. Jeg vil rette en spesiell takk til Kristelig Folkeparti og Venstre, som gjennom budsjettforliket her på Stortinget har vært med på å styrke utdannings- og forskningsbudsjettet ytterligere. Et av regjeringens hovedprosjekter er å videreutvikle kunnskapssamfunnet, dette fordi kunnskap gir framtidsmuligheter for den enkelte, uansett bakgrunn, og danner grunnlaget for sosial mobilitet i samfunnet. Kunnskap er avgjørende for å styrke norsk konkurransekraft og for å bygge landet for framtiden. Dette budsjettet følger opp regjeringens ambisjoner gjennom en historisk satsing på skolen, utdanningsinstitusjonene, studentene og forskningsmiljøene. Ingenting betyr mer for elevenes læring enn lærerens kompetanse og evne til å lære bort. Fremskrittspartiet er glad for at regjeringen fortsetter den store satsingen på videreutdanning av lærerne. Satsingen sikrer at totalt 5 050 lærere og 500 skoleledere får tilbud om videreutdanning innen strategien Kompetanse for kvalitet fra høsten 2015. Jeg er trygg på at den satsingen vil gi målbare resultater. Det arbeider i dag mange lærere i den norske skolen som ikke har kompetanse til å undervise i det faget de underviser i. Fremskrittspartiet er derfor positiv til at det i budsjettforliket ble bevilget 50 mill. kr til et kompetanseløft for ufaglærte med jobb i skolen. Vi ser på dette som et godt tiltak for at flere kan kvalifisere seg til yrket. Tidlig innsats er et av de viktigste tiltakene for at flere skal lykkes i skolen. For å ivareta tidlig innsats ble det i budsjettforliket satt av 200 mill. kr til å styrke lærertettheten i 1.–4. klasse fra høsten 2015. Det er en forutsetning at stillingene skal besettes av lærere med formell kompetanse. Fremskrittspartiet forventer at dette vil forsterke trykket på tidlig innsats og individuell tilpasning. Internasjonale undersøkelser viser at norske elever presterer under eller om lag på gjennomsnittet for OECD i både matematikk og naturfag. Matematikk er det faget flest elever får karakter 1 og 2 i på ungdomsskolen, og som flest elever stryker i på videregående skole. Dette tyder på at vi har et realfagsproblem i skolen. Gode realfagskunnskaper har bidratt til at Norge bl.a. er verdensledende innen maritim sektor, olje og gass. Fremskrittspartiet mener at behovet for realfagskunnskaper vil være av vital betydning for det som vi også skal leve av i framtiden. Fremskrittspartiet er positiv til at regjeringen er på gang med en ny realfagsstrategi i 2015. Strategien innebærer bl.a. oppretting av realfagskommuner og har til hensikt å stimulere kommuner til å ta helhetlig ansvar for å forbedre realfagskunnskapene til barn og unge. Ekspertgruppen for realfag som departementet opprettet, har nå levert sin rapport og kommet med en mengde konkrete forslag til hvordan elevene skal bli bedre i matematikk og naturfag. Samarbeidsavtalen mellom regjeringspartiene og Kristelig Folkeparti og Venstre viderefører regjeringens satsing på Yrkesfagløftet, som ble startet i 2014. Avtalen gjør at lærlingtilskuddet økes til 7 500 kr totalt per lærekontrakt. Før Fremskrittspartiet tiltrådte regjeringskontorene, hadde dette tilskuddet stått på stedet hvil i fem år. SSB-prognoser viser at vi vil mangle ca. 134 000 fagarbeidere i 2030. Regjeringens yrkesfagløft, som startet i 2014, innebar styrking av praksisbrevordningen, vekslingsmodellen, hospiteringsordningen for lærerne, tilskudd til nye lærebedrifter og yrkesretting av fellesfag. Disse tilbudene videreføres neste år. I tillegg videreføres ordningen med at yrkesfaglærere kan hospitere i bedrift, og at folk fra yrkeslivet kan hospitere i skolen. Det er bevilget 8 mill. kr til kompetanseheving for yrkesfaglærere i budsjettet for 2015. Dette er en ny og viktig satsing. For at elevene på videregående yrkesfag skal få fullføre sin utdanning i bedrift, er det behov for langt flere læreplasser. Den foreslåtte økningen i lærlingtilskuddet vil forhåpentligvis gi flere plasser, men Fremskrittspartiet er opptatt av å minne om at statsråden nøye må følge opp den inngåtte samfunnskontrakten slik at forpliktelsen til å øke antall læreplasser blir innfridd. Jeg må også legge til at Fremskrittspartiet har forventninger om en enda større satsing på Yrkesfagløftet neste år. Mennesker er Norges viktigste ressurs, og den menneskelige kapitalen utgjør ca. 80 pst. av nasjonalformuen. Av ulike grunner må mange skifte yrke, innholdet i etablerte yrker endres, og stadig utvikling av nye arbeidsmetoder krever at mange må tilegne seg nye ferdigheter i voksen alder. Fremskrittspartiet mener at det er stort behov for gode og oversiktlige utdanningstilbud til voksne. Derfor er Fremskrittspartiet svært positiv til at regjeringen har satt i gang en rekke tiltak som vil styrke voksnes læring, bl.a. ved å utarbeide en rettleder for realkompetansevurdering ved opptak til fagskoler og til realkompetansevurdering for fritak til høyere utdanning. Den har satt i gang lokale tilbud om etterutdanning for lærere og andre som underviser i voksenopplæringen. Det foreslås å utvikle et kartleggingsverktøy som har til hensikt å øke voksnes deltaking i og gjennomføring av opplæring, og å gjøre opplæringstilbyderne i stand til å gi bedre tilpasset og tilrettelagt opplæring. Det skal også utvikles et helhetlig system for karriereveiledning for voksne. Regjeringen legger med dette budsjettet fram en sterkere satsing på høyere utdanning og på studentvelferd enn i noe tidligere statsbudsjett. Regjeringen øker studiefinansieringen med 3,1 pst., noe som er godt over forventet prisvekst. I budsjettforliket legger vi opp til bygging av 2 000 hybelenheter i 2015. Det er så mye som en dobling sammenlignet med de rød-grønnes siste budsjett. Videre blir frikortgrensen økt fra 40 000 til 50 000 kr, noe som kommer våre studenter til gode. Alt i alt legger regjeringens budsjett opp til at studentene kan bruke mer tid på studiene. Fremskrittspartiet mener det er samfunnsøkonomisk klokt. Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen la sammen med budsjettet fram Meld. St. 7 for 2014–2015, Langtidsplan for forskning og høyere utdanning 2015–2024. Planen inneholder en rekke store og forpliktende opptrappinger over tid, men startskuddet går allerede i 2015. Regjeringen bevilger 100 mill. kr til å utvikle flere verdensledende fagmiljøer. EU er vår største forskningspartner, og vi har i dag verdens største forskningssamarbeid gjennom Horisont 2020. Det er viktig for Norge å delta i de store forskningssamarbeidene, bl.a. for å få tilgang til sterke fagmiljøer og kontakt med verdensledende forskere. I dag klarer vi ikke å tilbakeføre en tilfredsstillende andel av midlene vi bidrar med inn i prosjektet. Derfor er jeg fornøyd med at regjeringen bevilger 115 mill. kr til stimuleringsordninger, deriblant gjennom STIM-EU, for å legge til rette for større deltagelse i Horisont 2020. Budsjettforliket, som regjeringspartiene har inngått med Kristelig Folkeparti og Venstre, viderefører de viktigste satsingene i regjeringens forslag til statsbudsjett for 2015, og trygger dermed vekst og verdiskaping i hele landet. Budsjettforliket resulterte bl.a. i 100 nye rekrutteringsstillinger utover regjeringens forslag til statsbudsjett. Dette gir sektoren nærmere 150 nye rekrutteringsstillinger neste år. Fremskrittspartiet er godt fornøyd med at det blir lagt til rette for økt forskningsinnsats ved norske utdanningsinstitusjoner. Regjeringens kunnskapssatsing er viktig for å gi alle muligheter til aktiv deltagelse i samfunnet, men også for å styrke vår konkurransekraft. Konkurransen om kunnskapen er global, og vi konkurrerer i realiteten mot alle andre verdens land. Norge kan aldri konkurrere mot lavkostland på pris, men vi kan konkurrere på smarte løsninger og god kvalitet. Ifølge NIFU har offentlige bevilgninger til forskning aldri tidligere utgjort en høyere andel av bruttonasjonalproduktet. Dette budsjettet viser med all tydelighet at regjeringen og stortingsflertallet prioriterer å satse på utdanning og forskning. Det gleder Fremskrittspartiet, og det ruster landet for framtiden. Tro, religion og livssyn spiller en viktig rolle i det norske samfunnet, både for fellesskapet og for enkeltmennesker, og Den norske kirke står sterkt i befolkningen. Fremskrittspartiet ser fram til at Den norske kirke skal bli et eget rettssubjekt og på lik linje med andre trossamfunn få være herre i eget hus. Kirkebyggene våre er blant de viktigste historiske bygningene Norge har, og for Fremskrittspartiet er det av stor betydning at disse sikres og ivaretas på en best mulig måte. Fremskrittspartiet er derfor glad for at regjeringspartiene sammen med Kristelig Folkeparti og Venstre styrket bevilgningen til sikring av kirkebygg med 2 mill. kr og ga 1 mill. kr til videreføring av rentekompensasjonsordningen til kirkebygg. Dette gir en låneramme på 500 mill. kr. Fremskrittspartiet er også glad for at regjeringen følger opp punktet i regjeringsplattformen som viser til at «Regjeringen vil bidra til et nasjonalt løft i sikringsarbeidet av fredede og verneverdige kirker». | 0 |
Det er ein spennande debatt me er inne i no – me skal tenkja eit stykke framover. Det har me òg gjort med Nasjonal transportplan, der me tenkjer ti år fram i tid, og der me skal bruka 508 mrd. kr på å fornya Noreg sitt transportnett på ulike område. Kompromisset – som Nasjonal transportplan er – mellom dei tre regjeringspartia er SV fornøyd med, ikkje minst på grunn av at ein legg til rette for reduserte klimagassutslepp frå transportsektoren. Det gjer ein bl.a. ved ei stor satsing på bymiljøavtalar – 26 mrd. kr – på sykkelsatsing og sjølvsagt på jernbaneinvesteringar. Det eg vil trekkja opp som ei problemstilling, som eg ikkje har høyrt at nokon har vore inne på her, er det som noverande finansminister tidlegare skreiv kronikkar om, saman med Matz Sandman, og det gjaldt finansieringa av infrastruktur. For SV sin del er det eit spørsmål om finansiering av jernbaneinfrastruktur. Me meiner at den modellen som me har i dag, ikkje er der han skal vera i forhold til dei andre – han blir diskriminert. Me byggjer no ut Gardermoen for 17 mrd. kr utan at det er fatta eit politisk vedtak om det, me byggjer motorvegar fordi me har bompengar, og me byggjer hamner fordi me bl.a. har avgifter. Her meiner me at ein no må komma eit skritt vidare. Eg jobba også med dette då SV hadde finansministeren, så det er ikkje ei ny problemstilling. Men korleis skal me få meir satsing på jernbane i Noreg – meir enn det me klarer i dag? Me i SV er jo veldig glade for at me har klart å auka denne satsinga så mange gonger som me har klart i regjering. Me meiner at fjellandet Sveits har ei veldig god løysing. Dei har laga seg ein modell for infrastrukurfinansiering som går på at ein tredel av inntektene dei har, skal gå til veg, og to tredelar til bane. Dei har altså laga ein modell der dei legg bompengar – tungtransportbompengar – inn i eit fond, og dei har dessutan årlege budsjettmidlar sånn at ein kan planleggja jernbaneutbygginga over fleire år. Det systemet er vedteke av det sveitsiske folket. Dei ønskjer å vera med på ein dugnad som fremmer toget sine interesser, miljøet sine interesser og klimaet sine interesser. Dette systemet bør me òg leggja til rette for i Noreg. Derfor er noka av utfordringa, synest eg – til regjeringspartia òg: Korleis skal me komma vidare med ein ny modell for finansiering av jernbanen som ikkje blir diskriminert opp mot andre transportformer, sånn som i dag? Så vil eg gje eit råd til slutt: Me må i alle fall ikkje gå inn for den modellen som Høgre har, som er asfalt på avbetaling. Det er den dyraste måten ein kan gjera det på. Derfor seier også høgre-statsråden, finansministeren, i Sverige at det er dumt, og det er dyrt – dei gjer det ikkje. | 1 |
En stund trodde jeg at representanten Horne hadde funnet ut at jeg var født 2. september, men så er jeg heller ikke lille Kristin lenger – tvert imot, for å si det sånn! Jeg skjønner veldig godt at de foreldrene som har barn som er født fra 1. september og utover, er urolige for hva som er tilbudet til deres barn framover. Hvis man skal få til full barnehagedekning, må man først sette en tidsfrist, og så må man jobbe videre med hvordan man skal få til et godt system som gjør at kapasiteten i kommunene er sånn at man også tar inn barn som er født etter disse fristene. Grunnen til at vi i dag ikke har flere opptak enn dette ene – eller lovfestet rett til barnehageplass – er følgende: I mange kommuner er det for liten kapasitet når det gjelder barnehager. Da tenker jeg ikke bare på bygg, men jeg tenker på folk til å jobbe i barnehagene, jeg tenker på kvalifisert personale til å jobbe der. Det er viktig for oss at det er god kvalitet i barnehagene, særlig fordi det er nye utfordringer knyttet til at det er veldig mange små barn i barnehagene nå i forhold til hva det var for noen år siden. Så er det selvfølgelig et budsjettspørsmål. I norske kommuner er det 14 000 barn født etter 1. september, som likevel har plass i barnehagene. Mange kommuner klarer å sikre en rettighet utover det som er den lovfestede rettigheten. Mitt mål er at vi skal utvide de tilbudene som finnes, også for ettåringene, men at vi må gjøre det i takt med kvaliteten i barnehagene. | 1 |
Jeg takker utenriksministeren for svaret. Jeg er glad for at man på ulike vis har tatt initiativ for å gjøre kinesiske myndigheter oppmerksom på at man er klar over saken, og at man er opptatt av menneskerettighetene i Tibet. Den 17. mars er det altså 45 år siden den 14. Dalai Lama ble drevet i landflyktighet i Tibet, og den 4. oktober vil det være 15 år siden Nobelkomiteen kunngjorde at han var tildelt Nobels fredspris. Det jeg vil spørre utenriksministeren om, er om norske myndigheter samarbeider tett med utenlandske myndigheter, det være seg medlemmer av EU eller internasjonalt for øvrig, for å øke presset på kinesiske myndigheter med hensyn til ivaretakelsen av menneskerettighetene i Tibet, og om det skjer i en samforståelse i forhold til den strategien som bl.a. Dalai Lama har lagt opp for å bedre menneskerettighetene for befolkningen i Tibet. | 1 |
Jeg vil få lov til å stille følgende spørsmål til sosialministeren, som altså helseministeren vil besvare: «Det stilles nå krav til at innehavere av skjenkebevillinger skal ha avlagt kunnskapsprøve i alkohollovgivningen og skjenkebestemmelser. Det samme kravet stilles ikke til de som skal kontrollere om skjenkesteder driver utskjenkning i henhold til alkoholloven, og slik undertegnede ser det, kan dette være et grunnlag for konflikter og ulike tolkninger av om en driver i strid med alkoholloven eller ikke. Vil statsråden sørge for at det blir stilt krav om den samme kunnskapsprøven også for skjenkekontrollører?» | 0 |
Mobbing – rekk opp handa den som er for! Det er ingen, sjølsagt. Derfor vekker det harme og oppgitthet når mobbehistorier presenteres, når modige mobbeofre tar den belastninga det gjerne er å stå fram med historien sin. Samtidig, like sjølsagt som at vi alle er imot, som representanten Hanekamhaug også godt understreket, er det, og det bør vi alle innrømme, at de enkle svarene på spørsmålet om hvordan bli kvitt denne styggedommen, fins ikke. I denne salen her, og særlig de første dagene etter at en sak er kommet på dagsordenen, er det liksom et forventningspress, særlig ute i vandrehallen, om at vi politikere skal komme opp med de enkle, forløsende svarene. Vi skal vise handlekraft. Ut av slikt blir det ofte mye aksjon, og det kan av og til gå litt på bekostning av refleksjonen. En del av Fremskrittspartiets forslag i denne saken er et eksempel på det. Godt argumentert imot av Svein Harberg og Anna Ljunggren. Når vi prater om mobbing, er det viktig at en prøver å bli sånn noenlunde enig om hva mobbing er for noe. Sjøl gikk jeg til Arbeidstilsynets definisjon, for dette har jo i stor grad med arbeidsmiljøet å gjøre også. Mobbing er når en person gjentatte ganger over tid utsettes for negative handlinger som trakassering, klaging, utfrysing, sårende erting o.l. Så er det typisk for situasjonen at mobbeofferet ikke er i stand til å forsvare seg. Og så kommer det en siste setning som er interessant, der det understrekes: «Dersom partene som står mot hverandre er like sterke eller det handler om enkeltstående episoder, defineres det ikke som mobbing.» Det høres riktig ut, men det siste er vanskelig, for sett fra utsida er det ikke så lett å vite om det er likeverdighet i et forhold eller ikke. Da tror jeg det er veldig viktig å ha i minne at den enkeltes opplevelse av situasjonen er den enkeltes sannhet. I en mobbesak vil det stadig være ulike historier og ulike oppfatninger av hva som har skjedd eller skjer. Men utgangspunktet må være: Når noen hevder å bli mobbet, eller noen påpeker at noen blir mobbet, er det en sak pr. definisjon. Da er vi nødt til å ta tak i det. Og da er det ofte lettere å se at mobbing foregår, og at noen mobber, og så i neste omgang prøve å slå ned på det og senere forebygge slike handlinger. Det kan være lettere enn å ta tak i den som blir mobbet. Vi lever i en tid der det blant store grupper i det offentlige rom, i det offentlige ordskiftet faktisk er akseptert at det mobbes. Det gjelder mange grupperinger utenfor skolen. Jeg kan ta en tilfeldig oppramsing: asylsøkere, homofile, innvandrere, muslimer, kronisk sjuke, overvektige, funksjonshemmede, uføretrygdede, rusavhengige – det er bare å ramse opp. Mange av dem står med jamne mellomrom fram og sier at de føler seg mobbet, at de føler seg trakassert, plaget, utfrosset osv., ikke minst av mange politikere. Mange medier legger jo godt til rette for at slik mobbing skal foregå, og nettet og mobiltelefonen inviterer jo nærmest til slik trakassering. Når så dette problemet dukker opp i skole og barnehage, blir det nærmest en bekreftelse på at skolen speiler samfunnet. Den skaper ikke samfunnet. Vi får nærmest de problemer i skolen som vi/samfunnet fortjener. Vi kan se langt etter en mobbefri skole hvis samfunnet fortsatt nærmest velger å forutsette en slik mobbekultur. Sjøl er jeg faktisk overbevist om at samfunnet har en større mobbeutfordring enn skolen. Og det som verre er: Skolen aksepterer at det er et problem. Debatten her er et godt bevis på det. Statsrådens svar i debatten er et godt bevis på det. Skolen aksepterer at en har et problem, og ønsker å gjøre noe med det. Det samme gjør til en viss grad også arbeidsplassene for tida, men i det offentlige debattrom er ofte mobbing nærmest en forutsetning for å bli hørt, bli sett, bli lest. Det er noe å tenke over. En skal ikke ha arbeidet lenge med dette – det er godt understreket allerede i innleggene – for å se at det blir gjort mye fra nasjonale myndigheter, av skole/skoleeier, av foreldre- og elevorganisasjoner. Det er mange aksjoner, og det er mange grupperinger på gang. Ære være dem for alt dette! Det foregår mer og mer god forskning. Det er også veldig viktig. Ikke minst er det viktig for oss å se at det i den enkelte skole foregår og lenge har foregått mye godt arbeid. La oss for all del legge merke til det! For det er jo på det laveste nivået dette først og fremst kan bli løst. Når det gjelder antimobbeprogram og forpliktende handlingsplan, støtter vi i SV det. Jeg er i utgangspunktet sjølsagt positiv til det. Men husk: Dette kan bli veldig rituelt og gi oss en falsk trygghet. Slike planer blir bare gode hvis de kommer som resultat av et ektefølt engasjement ute i det enkelte skolesamfunn og det enkelte lokalsamfunn. | 1 |
Statsråden svarte en representant tidligere at man hadde sesongsvingninger som gjorde at man hadde for lite kylling. Det er med respekt å melde ikke korrekt. I mai måned gikk kjøttindustrien og bøndene ut og sa at vi kom til å få for lite kylling utover i året – og lenger – hvis vi ikke fikk en gradvis konsesjonsøkning eller gjorde noe med konsesjonsøkningen. Han ble bedt av næringen om å gjøre noe med dette. Statsråden sa nei til å gjøre noe med det, og i dag står vi med for lite kylling. Vi ser også at vi har lite av en masse annet fra landbruket, som melk og kjøtt i systemene. Så mitt spørsmål til statsråden er: Er det ikke på tide at statsråden innser at landbrukspolitikken man driver, fører til at industrien har problemer med å få nok til matproduksjon, og at man faktisk jager norske borgere over til Sverige for å handle? | 0 |
Jeg har dette spørsmålet til fiskeriministeren: «I Troms fylkeskommunes fylkesplan foreslås det at Fiskeridirektoratet og deler av Havforskningsinstituttets forskningsoppgaver flyttes til Tromsø. Det forvaltnings- og forskningsarbeidet Havforskningsinstituttet og Fiskeridirektoratet har utført gjennom 100 år fra basen i Bergen, har hatt stor betydning for den sterke posisjonen Norge har i det internasjonale fagmiljøet og for utvikling av fiskerinæringa. Vil statsråden arbeide for at institusjonene fremdeles skal ligge i Bergen?» | 1 |
Når det gjelder barnehagene, er det en stor glede å få være med i et av de partiene som vår rød-grønne regjering har gått ut fra. Det gjør meg både glad og stolt over at vi har en regjering som ikke bare vil noe, men som faktisk gjør noe som merkes av alle, uansett om de bor i en stor by på det sentrale Østlandet, eller om de bor i en liten distriktskommune i Nord-Norge. Tenk når vi kommer til neste stortingsvalg i 2009. Da er det ingen – og jeg mener ingen – som snakker om at vi må få full barnehagedekning, fordi det er helt unødvendig. Det er fullført – eller for å bruke en annens ord: se, det er fullendt. Vi har gjort en historisk satsing, og vi har nådd målet som bl.a. vi i SV har snakket om i 40 år – full barnehagedekning. Nå må vi gå videre, og vi må sette oss nye mål, og så må vi sette alle kluter til for å nå dem. Det går hovedsakelig på å få kvalitativt høyt nivå på innholdet i alle barnehagene, og så må prisen senkes til et nivå som er så lavt at ingen holdes utenfor på grunn av prisen på en barnehageplass. Dette er faktisk et av de beste grepene som er gjort for å få sosial utjevning og for å integrere alle barn, uansett kultur og bakgrunn – lære dem hva det vil si å bo i et norsk samfunn, og lære dem norsk kultur og historie. Så er det et annet fagområde som har vært nevnt i dagens debatt, og det er barnevernet. Det er et stort tankekors at vi som bor i et av verdens rikeste land, har skapt et samfunn der mange barn har en hverdag der de ikke har trygge omsorgspersoner rundt seg, og de må legge seg gråtende og ensomme i en utrygg sammenheng. Jeg og min familie har jobbet innenfor barnevernet i en rekke år, og det som skjer nå, bl.a. det siste året, er en stor maktkamp mellom private og offentlige barnevernsinstitusjoner og barnevernsorganer. Det er en kamp om penger, der makt og penger er i fokus, mens barn lider unødvendig og blir skadelidende. Dette må det gjøres noe med straks. Det er en hån mot de barna som har det tyngst og vanskeligst, at de skal være taperne i denne kampen. | 1 |
Jeg vil rå SVs stortingsgruppe til å stemme for forslag nr. 3, fra Høyre. | 1 |
Det er vel mange som har savnet en aktiv næringsminister, og jeg holdt nesten på å si at jeg savner ham her nå, men jeg ser at han sitter rimelig avslappet bakerst i salen. Han får i hvert fall med seg innlegget mitt. En viss oppmerksomhet hadde ikke skadet. Statsråden sa i sitt innlegg at det var elleve år siden Høyre hadde hatt en industripolitisk interpellasjon. Jeg tror ikke det er avgjørende hvor ofte Høyre eller andre partier setter fram en interpellasjon i denne salen. Det som er viktig, er faktisk de forslag som vedtas i denne salen – og det har vært mangelvare. Jeg har ikke all verdens erfaring og fartstid i Stortinget. Jeg har bare sittet her i åtte år. Men jeg kan forsikre presidenten om at mangel på forslag for å bedre rammevilkårene for industrien har det ikke vært. Det som har manglet, har vært å få flertall for disse forslagene. Når det gjelder forslag som er linket opp mot miljø – om miljøforbedring og ivaretakelse av miljøet – går de mye, mye lettere igjennom, og en del av dem er bra, eksempelvis Göteborgprotokollen. Men resultatet av en sånn skeivfordeling blir at norsk industri taper i konkurransen med andre markeder, og at industrien flytter ut. Vi er eksperter i å pålegge norske bedrifter, norsk industri og norsk næringsliv særnorske miljøkrav, og det er ikke akkurat noe som gagner norsk industri. Kyoto-avtalen er et eksempel, og man kan jo bare se på debatten som har vært rundt bygging av gasskraftverk i Norge med helt spesielle særnorske krav. Man bygger gasskraftverk i andre deler av Europa, men ikke i Norge. Hydro i Årdal og Union i Skien er egentlig ikke til å unngå i en debatt som denne, rett og slett fordi regjeringspartiene skapte en voldsom forventning i valgkampen. Man kunne titt og ofte se Øystein Djupedal dukke opp med blå hjelm og fortelle at han skulle berge arbeidsplassene. Det samme gjaldt statsminister Stoltenberg. Men etter at valget var over, har man ikke sett noe mer til forsøkene på å hjelpe disse arbeidsplassene. Det man har sett, er at Regjeringen har børstet støv av et gammelt brannslukkingsapparat for å prøve å begrense skaden mest mulig. Avlat er vel et ord jeg tenker på i så måte. Problemet til Regjeringen er at det kommer til å være en kø av industribedrifter som må legge ned i denne perioden – store som små. De små er kanskje forankret opp mot lokalsamfunnene, og det vil ha store konsekvenser om de blir nedlagt. Forrige uke var jeg i indre Troms og hadde et møte med ordføreren i Sørreisa, der bedriften Troms Tre er nedlagt. Jeg anbefalte ham faktisk å reise til Oslo og besøke statsministeren for å få utdelt en sjekk, slik andre ordførere har gjort. At man berger arbeidsplassene i distriktet, synes jeg for så vidt er positivt, men jeg tror man berger arbeidsplassene med feil virkemiddel. Man burde heller lagt forholdene til rette for å få en bedre utvikling av arbeidsplassene ved å fremme gode generelle rammevilkår for industrien. Det man har merket med Regjeringen, er at den har vært totalt fraværende. Det har ikke representantene fra regjeringspartiene her i Stortinget. Man har nærmest drevet en verbal mishandling av ledelsen i Hydro ved å omgjøre dem til både postbud og annet. Og nestelederen i SV skulle avvikle hele Børsen. Så det er klart at de signalene som kommer ut til næringslivet, er bekymringsfulle. Avslutningsvis vil jeg være så konstruktiv at jeg skal gi statsråden, som nå følger med på innlegget mitt, en mulighet til å gjøre noe for noen industriarbeidsplasser, nemlig de som produserer sjokolade i Norge. Hver eneste av de arbeidsplassene er linket opp mot avgifter på ca. 400 000 kr. Det har gått brev fra LO til statsministeren om å få gjort noe med avgiftene. «LO-sjefen ber Jens kutte søte avgifter», stod det i Dagsavisen den 11. mars. Og Jens er altså Jens Stoltenberg. De er på fornavn. Vi kommer til å fremme forslag om å fjerne denne avgiften, og det regner jeg faktisk med at Regjeringen støtter i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett. | 0 |
Takk for spørsmålet. Jeg tror det er riktig, som representanten Håbrekke sier, at de aller fleste av oss har behov for å gå tilbake og få vite om opphavet vårt, og kanskje blir denne interessen større jo eldre man blir. Men vi ser også at det er folk som ikke har det behovet. Vi har lagt til grunn Barnekonvensjonen og vært opptatt av at barn skal ha rett til å vite. Det har vi også sikret gjennom lovverket vi har når det gjelder f.eks. spørsmålet om sæddonasjon. Det samme har vi, fra SVs side, lagt inn som en forutsetning når det gjelder spørsmålet om eggdonasjon, som vi ikke har behandlet, og som ikke ligger under mitt konstitusjonelle ansvar, men som selvfølgelig berører mitt ansvar som barneminister. Forutsetningene er at man skal ha rett til å vite både hvordan man har blitt til og hvem som er ens biologiske opphav. Det er mange grunner til at det er viktig, men for barn er det en grunnleggende rett å få informasjon, og det er viktig at barn får informasjon. Det handler også om at vi – etter hvert som den medisinske utviklingen skrider fram – får vite mer om genetikk osv., som også kan ha betydning for menneskers helse. Akkurat det spørsmålet stiller oss også overfor mange dilemmaer, som krever mer enn ett svar i én spørretime. Jeg tror i hvert fall at utgangspunktet er at barn har behov for informasjon, og at de fleste voksne har behov for å få vite noe om sitt opphav, men det er også folk som ikke har behov for det. Det viktigste er uansett at barn får gode omsorgspersoner rundt seg, og det er en diskusjon vi tar i sin fulle bredde knyttet til bl.a. ny barnevernmelding og proposisjonen om barnevernet som vi snart skal legge fram. | 1 |
Ine Marie Eriksen Søreides interpellasjon kan egentlig deles i to punkter. Det ene er: Hvem har rett i en litt spesiell debatt – hvem har rett i beskrivelsen av amerikansk og britisk politikk på dette området? Og det andre er: Hva er den reelle situasjonen i Etiopia? La meg starte med amerikansk og britisk politikk, siden det er kjernen i interpellasjonen, og så skal jeg komme tilbake til det langt viktigere spørsmålet, nemlig: Hva kan gjøres med menneskerettighetssituasjonen i Etiopia? Det er ikke fnugg av tvil, slik jeg ser det, om at det er jeg, og ikke interpellanten, som har rett når det gjelder beskrivelsen av amerikansk politikk. Vi har hatt tett dialog med USA i svaret på denne interpellasjonen, både med State Department, gjennom vår ambassade i Washington, og med den amerikanske ambassaden i Addis Abeba. Verken vi eller USA kan med noen sikkerhet stadfeste hvilket dokument det refereres til, men slik både vi og amerikanerne ser det, er dette mest sannsynlig en WikiLeaks-rapport fra slutten av 2009. I så fall ble denne WikiLeaks-rapporten skrevet året før Human Rights Watch-rapporten som det henvises til, kom. Slik amerikanerne ser det, og slik vi ser det, så er det amerikanerne gjør, å gi en situasjonsbeskrivelse, nemlig at menneskerettighetsorganisasjoner og media er kritiske til menneskerettighetssituasjonen i Etiopia. Det er aldeles opplagt, og vi er også kritiske til det. Det er også en beskrivelse av det som ligger i denne WikiLeaks-rapporten. For øvrig vil jeg advare generelt mot å bruke WikiLeaks som en sannhetskilde, som gjort i interpellasjonen, for hva USA mener. Hva USA mener, er USAs offisielle politikk, ikke WikiLeaks-rapporter. I etterkant av Human Rights Watch-rapporten som det henvises til, kom amerikanerne med støtte til en uttalelse fra den samlede bistandsgruppen i Etiopia, som Norge også sluttet seg til, og som lå til grunn for interpellasjonsdebatten for et år siden. Så det er absolutt identitet mellom norsk og amerikansk politikk på dette området. Det gjelder også EUs politikk. La meg legge til at det er ikke bare slik at vi og State Department og USA er enige, vi er også enige med den britiske regjering. Det ble brukt betydelig ironi med hensyn til hva statsminister Stoltenberg og undertegnede gjør på dette området. Vel, da må man i alle fall bruke den samme ironien om statsminister Cameron og utviklingsminister Mitchell, for Storbritannia har nå utviklet samarbeidet med Etiopia til det største bistandsprogrammet for Storbritannia i neste toårsperiode. Storbritannia vil gi 12 mrd. norske kroner i bistand til Etiopia i løpet av neste fireårsperiode, og budsjettet for 2012 er på nesten 3 mrd. norske kroner. Den økte støtten Storbritannia gir til dette, er basert på nettopp det Mitchell har gjort til sitt hovedanliggende, nemlig at det skal være resultatbasert bistand. Der bistanden virker, der vil han trappe opp. Hans oppfatning er altså at bistanden virker i Etiopia. Han trapper opp bistanden i Etiopia fordi landet har oppnådd mye på økonomiske og sosiale områder. For å avslutte dette spesialløpet: Når det gjelder hvorvidt det er den norske regjering eller representanten som er mest enig med amerikanerne og britene, tror jeg konklusjonen på det er krystallklar: Det er regjeringen som er mest enig med amerikanere og briter. Men viktigere er situasjonen i Etiopia. Det er ingen grunn til å legge skjul på at mange av de forholdene som Ine Marie Eriksen Søreide peker på, er bekymringsfulle. For å nevne noen av de mest bekymringsfulle trekkene ved menneskerettighetssituasjonen i Etiopia: Landet har lagt fram en antiterrorlovgiving. Etiopia sier selv at den antiterrorlovgivingen er etter amerikansk og britisk mønster. Det er selvsagt helt legitimt for et land å ha en antiterrorlovgiving, men vår oppfatning er at det er veldig vanskelig å vurdere hvordan enkeltsaker blir håndtert i den, og at det er grunn til bekymring for at antiterrorlovgivingen kan bli brukt politisk mot dem som er uenige med regjeringen i Etiopia. Det er også betydelig grunn til bekymring for pressefriheten i Etiopia. Det er vanskelige forhold for fri presse. Flesteparten av de journalistene som er blitt fengslet de siste 20 årene, er satt fri, men det at journalister arresteres, er i seg selv et signal som skaper frykt og usikkerhet og dermed bidrar til en betydelig grad av selvsensur. FNs spesialrapportør for ytringsfrihet har også uttrykt bekymring for pressefriheten i Etiopia. Vi er også bekymret for det begrensede rommet for politisk opposisjon i Etiopia. Man kan føre en lang diskusjon om hvorvidt det var regjeringen eller opposisjonen som skapte den situasjonen at nær sagt samtlige medlemmer av parlamentet kommer fra regjeringspartiet. Under enhver omstendighet er det resultatet, og det er ikke ønskelig. I all vår dialog med Etiopia vil vi ta til orde for å skape et politisk rom for en reell opposisjon, slik at den kan være tydelig representert i parlamentet og ta del i styringen av landet. En rekke opposisjonspolitikere har tilbrakt tid i fengsel. De er nå blitt satt fri, men de har tilbrakt tid i fengsel, og igjen – det skaper usikkerhet og manglende rom for den reelle opposisjonen. Så det er ingen som helst grunn til å legge skjul på at det er bekymringsfulle trekk ved menneskerettighetssituasjonen i Etiopia – antiterrorlovgiving, pressefrihet, politisk rom. Det er også en omstridt lov om det sivile samfunn som mange frivillige organisasjoner reagerer på, og også fengslingen av de svenske journalistene og andre trekk gir en bekymringsfull menneskerettighetssituasjon. Vi legger nå opp til det vi kaller en strukturert politisk dialog med Etiopia og regner med å undertegne en avtale med Etiopia i ikke fjern framtid om en slik dialog. Et ledd i den dialogen vil være å legge langt større vekt på å kunne ta opp alle disse menneskerettighetsspørsmålene, som både representanten og jeg er bekymret for. Så må jeg samtidig få legge til at Etiopia også – trass i en bekymringsfull menneskerettighetssituasjon – er en afrikansk suksesshistorie. De har hatt enorm framgang når det gjelder tusenårsmålene, og på økonomiske og sosiale menneskerettigheter scorer de imponerende. På 20 år har barns tilgang til grunnskole i Etiopia økt fra 32 pst. til 94 pst., og målene om f.eks. bekjempelse av hiv/aids og malaria er man kommet langt i å oppnå. Man har også kommet langt i å redusere den ekstreme fattigdommen. Den er på 15 år redusert fra 50 til 30 pst. av befolkningen og synker ytterligere, og Etiopia er blant de landene som ligger an til å kunne nå FNs tusenårsmål om en halvering av fattigdommen. Så her er det et blandet bilde – av en imponerende økonomisk og sosial framgang som er synlig for alle som besøker Etiopia, men samtidig en bekymringsfull menneskerettighetssituasjon. Jeg vil også legge til at det er to andre områder hvor Etiopia er viktig. Etiopia har lagt fram den mest imponerende lavkarbonstrategien av noe land i Afrika. De sier at de skal klare å bli et mellominntektsland i 2025, uten å øke klimagassutslippene. Det skal de gjøre ved å redusere klimagassutslippene i landbruk og ved skogplanting like mye som klimagassutslippene vil øke i byutvikling og transport som følge av økonomisk framgang og vekst. Skulle Etiopia klare dette, som er et utrolig ambisiøst mål, vil det være første gang et land har klart å bli et mellominntektsland uten økte klimagassutslipp, og det er i så måte et av de mest interessante eksperimentene i Afrika. Jeg vil også si at under lanseringen av nettopp den samme lavkarbonstrategien var det igjen den norske regjering og den britiske regjering som deltok sammen med statsminister Meles, fordi vi mener dette er et så avgjørende punkt. Ikke noe utviklingsland, verken i Afrika eller noe annet sted på kloden, har lagt fram en så ambisiøs strategi for å løse klimakrisen. Tidligere spilte Etiopia en helt avgjørende rolle i konfliktløsning både i Somalia og i Sudan. Alle er kjent med krisen i Somalia. Etiopiske tropper erobret forrige uke Baidoa, noe som ble trukket fram som positivt av et samlet internasjonalt samfunn under Somalia-møtet i London forrige uke. Etiopia har spilt kanskje den mest avgjørende rollen, sammen med Sør-Afrikas tidligere president, Mbeki, i konfliktløsning i Sudan. Alt i alt, og for å oppsummere: Etiopia er et veldig viktig land for konfliktløsning i Afrika. De har en imponerende klimapolitikk, de har store positive resultater når det gjelder økonomisk og sosial framgang, men det er en bekymringsfull situasjon på viktige menneskerettighetsområder. Det tar vi opp offentlig, det tar vi opp i alle våre møter med statsminister Meles og andre etiopiske ledere, og det vil vi nå gå inn i en strategisk dialog med Etiopia om. Vi vil ha dialog om de andre temaene også, f.eks. om konfliktløsning i Sudan, samtidig som vi diskuterer menneskerettighetsspørsmål med dem. Den norske regjeringen er på dette området helt finstemt med amerikansk og britisk politikk. | 1 |
Jeg skal få lov til å stille den ærede helse- og omsorgsministeren følgende spørsmål: «Ventelisten for pasienter som venter på cochlea-implantat, synes å være for lang. Dette er et inngrep som bør gjøres så raskt som mulig for å få best mulig resultat av behandlingen. Lang ventetid er også svært psykisk belastende for pasientene det gjelder. Ventelisteproblemet synes å være et stadig tilbakevendende problem. Hva akter statsråden å gjøre med de lange ventelistene på cochlea-implantat?» | 0 |
Jeg har også et spørsmål til statsministeren, men det dreier seg om noe ganske annet, nemlig finansieringssystemet for norske sykehus. Statsministeren skrøt i valgkampen av de gode resultater med innsatsbasert finansiering. Vi har i tillegg, gjennom forhandlinger, bl.a. med Fremskrittspartiet, fått gjennom at dette er en bevilgning som skal være en overslagsbevilgning. Nå har imidlertid Regjeringen endret enhetsprisene og satt et tak for hvor mange operasjoner som blir betalt med innsatsbasert finansiering med de faste satser, og har også redusert rammebevilgningene, slik at sykehusene nå kommer i en verre situasjon, og innsatsbasert finansiering endres og settes i miskreditt. Vil statsministeren sørge for en gjennomgang av dette systemet og også innføre en ordning hvor det forhandles med sykehusene om endringer i finansieringssystemet, slik at vi unngår disse plutselige negative virkningene for norske sykehus og dermed for pasientene? | 0 |
Brenna-utvalget, som nylig har lagt fram sin innstilling, hadde som del av sitt mandat å vurdere om man ønsket å gå inn for obligatorisk barnehage. De konkluderte med at de ikke ville fremme et slikt forslag nå, men heller komme med andre forslag for å utvikle kvaliteten i barnehagene og å redusere foreldrebetalingen. Utvalgets innstilling er på høring og kommer snart til politisk behandling. Det som har vært diskusjonen, er om deler av tilbudet til femåringene skulle være obligatorisk barnehage. Jeg tror ikke at det er et aktuelt forslag å fremme nå. Men jeg deler bekymringen for at noen av de mest utsatte og sårbare barna ikke kommer i barnehage – når de er mindre, på grunn av kontantstøtten, og når de er litt større, fordi foreldrene prioriterer barnehage ulikt. Så å tenke på hvordan en gjennom positive virkemidler skal få flere barn til å få del i barnehagegodet, mener jeg er veldig viktig. Det er slik jeg også har opplevd representanten Stokkan-Grande. | 1 |
Jeg slutter meg til alt det som ble sagt fra saksordføreren. Vi behandler i dag en midlertidig ordning. Det gjelder både lovforslagene, og det gjelder de forskriftshjemlene vi i dag gir. Vi vil komme tilbake til realitetene i alle disse forholdene når vi skal behandle saken om ny uføreytelse og alderspensjon for dem som har hatt uføretrygd, når den saken kommer. Det er en stor og vanskelig sak. Det er ikke særlig lette temaer vi skal ta stilling til. Vi har vedtatt et nytt pensjonssystem, som hvis man skal sette en betegnelse på det, er kjempefint for alle som er friske og kan stå lenge i jobb – de har absolutt veldig store fordeler i det systemet. Men det kommer noen ekstra utfordringer spesielt med å lage en alderspensjon for dem som er uføre, og som ikke har hatt mulighet til å stå i jobb og tjene opp pensjonspoeng slik som andre, og som heller ikke kan kompensere for levealdersjustering ved å stå lenger i jobb. Det er et dilemma, og jeg tror at alle partier må ta inn over seg det dilemmaet det er, og hvordan vi skal finne ordninger som gjør at dette blir en alderspensjon som mennesker som har levd på uføretrygd lenge, også skal kunne ha en god alderdom med. Det har vært en diskusjon om prinsippene for hvordan dette skal gjøres. Den diskusjonen skal selvfølgelig gå framover også – til vi konkluderer med hvilke ordninger vi skal lande på. Selvfølgelig må de ordningene vi lander ned på, være innenfor rammen av det nye pensjonssystemet som vi har vedtatt, men det må ta hensyn til at både den løpende uføretrygden skal være til å leve av, og den alderspensjonen vi ender opp med, skal være til å leve av. Noe annet vil skape fattigdom, og det tror jeg egentlig ingen i denne salen er interessert i. Så vi kommer tilbake til elementene i denne saken. Jeg har bare behov for å kommentere diskusjonen om at man har et ønske om at denne saken hadde kommet før. Det kan man alltids ha. Flere representanter sier at dette skaper usikkerhet for noen som i utgangspunktet kanskje er i en vanskelig situasjon, og det har jeg all respekt for. Hvis du har fått innvilget en uføretrygd, har du vært i en vanskelig livssituasjon, og det er veldig vanskelig for den personen å se hvordan han sjøl kan endre sin situasjon. Derfor blir mennesker som lever på offentlige ytelser, selvfølgelig utrygge når slike diskusjoner om endringer i inntektsgrunnlaget er i gang. Det er helt naturlig. Derfor mener jeg at det er bra at vi tar oss den tiden det tar for å diskutere oss igjennom til et system som vi er sikre på fungerer godt. Jeg mener at hastverk absolutt kan være lastverk i slike situasjoner, og at vi da ender opp med løsninger som ikke er gode nok. Det er en oppgave SV har tenkt å ta meget alvorlig når vi nå skal jobbe fram det nye systemet. | 1 |
Jeg er altså medlem av et politisk parti som kanskje er det partiet som i størst utstrekning har jublet for beslutningen om å skifte ut kampflyene som det norske forsvaret har. Vi har hele tiden avventet en proposisjon fra regjeringen om utskifting av flyene, innkjøp av testfly og et kostnadsoverslag for hva som blir den samlede prisen for 56 jagerfly. Vi kommer til å stemme for regjeringens forslag og utenriks- og forsvarskomiteens enstemmige innstilling her i dag. Det gjør vi fordi vi mener det er riktig å skifte ut flyene. Det gjør vi fordi vi mener at Norge trenger et solid luftforsvar som sammen med marine og hær skal sørge for Norges evne til å forsvare seg selv, og som skal kunne delta i internasjonale operasjoner i lang, lang tid fremover. Men vi ble skuffet den 6. mai i år da regjeringens forslag kom – med en elendig fremstilling, en syltynn begrunnelse og med elementer som skapte mer usikkerhet rundt dette saksforholdet enn det skapte avklaringer. Derfor fikk vi høringen, derfor fikk vi, som representanten Myrli var inne på, en stor runde i media om dette, ikke minst med utgangspunkt i Aftenpostens leder tirsdag den 7. juni, altså dagen etter høringen, under overskriften «Katten ut av sekken». Det som både Aftenposten og andre av oss har satt spørsmålstegn ved, er kostnadsoverslaget. I St. prp. nr. 36 for 2008–2009, som ble behandlet av Stortinget den 8. juni 2009, skrev regjeringen på side 7 i denne proposisjonen: «Pristilbudet fra Lockheed Martin for JSF var vesentlig lavere enn tilbudet fra SAAB på Gripen NG med sammenlignbar konfigurasjon.» Tilbudet fra SAAB var på 20 mrd. kr, garantert av den svenske stat. I dag snakker vi altså ikke om 20 mrd. kr, eller de 18 mrd. kr som det er opplagt at regjeringen og stortingsflertallet siktet til i 2008–2009 – altså 18 mrd. kr. Det som skaper usikkerhet, og det som skaper forvirring, er at regjeringen og regjeringspartienes representanter hevder at når prisen på 18 mrd. kr fra 2008 nå er blitt 72 mrd., er det en overskridelse på 1 mrd. – 18 pluss 1 er altså 72, mener regjeringen. Det er altså 72 mrd. kr vi nå skal ta stilling til. Innstillingen fra komiteen er at vi skal gi Forsvarsdepartementet i oppdrag å starte investeringsprosjektet innenfor de gitte kostnadsrammene, som altså er 72 mrd. kr, for flyene. Vi fikk i dag vite av statsråden at flykjøpet vil bli basert på fastpriskontrakter. Jeg kunne jo spørre: Hvorfor sa hun ikke det under høringen? Men jeg skal avstå fra det. Vi fikk et helt annet innspill fra en stortingsrepresentant fra regjeringspartiene, nemlig representanten Solhjell, som mante til forsiktighet, og sa at vi nå må følge prisutviklingen nøye. Det skal være en prisutvikling, da, og ikke en fastpriskontrakt? Det er altså stadig usikkerhet rundt dette. Jeg vil konkludere med at Fremskrittspartiet stemmer for innstillingen, ikke fordi vi synes den er glitrende god, men fordi denne saken er så viktig at vi er nødt til å ta denne beslutningen i dag, selv om regjeringen selv har skapt en usikkerhet rundt dette som gjør at regjeringen har seg selv å takke for at situasjonen rundt denne beslutningen har blitt slik den har blitt. | 0 |
Nei, det er ikkje ein raud-grøn politikk å setje ned endå fleire uavhengige klagenemnder og klageinstansar for det vi meiner er politiske saker. Politiske saker er det politikarane som skal ta seg av. Dermed er det departementet som skal handtere klagesaker som har politikk i seg, når dei er anka inn frå Konkurransetilsynet. Eg vil seie at det som ville ha hjelpt når ein fyrst skal gjere om eit vedtak frå Konkurransetilsynet, ville vere at alle sette seg ned og las grunnlaget for det arbeidet ein har gjort. Eg har høyrt mange argument i den saka, som ikkje eingong Konkurransetilsynet førde til torgs, som ein gjekk ut frå at Konkurransetilsynet hadde hatt med i sitt grunnlag i saka, men som dei aldeles ikkje hadde hatt med, f.eks. det at Gilde og Prior var konkurrentar i den same marknaden. Det var Konkurransetilsynet ueinig i. Det var vi einige med Konkurransetilsynet i, og EU-retten støtta oss på det. Då vi f.eks. snakka om pris og prisutvikling på desse varene, sa Konkurransetilsynet at denne fusjonen ikkje ville ha påverknad på prisen, mens dei argumenta som vi har høyrt frå høgresida, fekk det til å høyrast ut som om vi skulle få ein dramatisk prisauke på landbruksvarer etter fusjonen. Det stemmer sjølvsagt ikkje. | 1 |
Jeg forstår godt at statsministeren har utfordringer i spørsmålet om kampen mot fattigdom, for sannheten er jo den at aldri har lønnsforskjellene vært større, aldri har vi hatt så mange minstepensjonister under fattigdomsgrensen. I sin helhet har vi aldri hatt så mange under fattigdomsgrensen. Vi har 700 000 som nærmest står utenfor arbeidslivet. Det er en betydelig arbeidskraftreserve, som Regjeringen ikke gjør noen ting for å utnytte. Tidligere i spørretimen i dag synes jeg statsministeren avslørte seg, for Regjeringen forsvarer økte skatter og avgifter med at det blir en økt kjøpekraft på 3 pst. på grunn av lønnsoppgjøret. Alle disse menneskene vi snakker om i forbindelse med fattigdom, vil ikke være med i den typen lønnsforhøyelser som vi har nå, og de vil ikke oppnå den økte kjøpekraften. Dermed vil skatte- og avgiftsøkningen fra Regjeringen slå negativt ut bare for én gruppe, og det er disse 700 000 menneskene som står utenfor arbeidslivet. Så her synes jeg statsministeren kan prøve å rense samvittigheten sin med hensyn til disse gruppene. | 0 |
I regionalpolitikken skiller en gjerne mellom den lille og den store politikken. Den lille handler om by- og distriktspolitikk, om de mer konkrete mål og virkemidler som en bruker der, mens den store handler om den store samfunnspolitikken. Da kommer vi inn på veg- og samferdselspolitikk, landbrukspolitikk, helsepolitikk osv. Da er poenget at det hjelper ikke om en driver med småpene ting innenfor den lille regionalpolitikken, hvis en i den store politikken, f.eks., har en politikk som fører til sterk sentralisering og svekker distriktene. Når temaet er kunnskapspolitikk, er det like hensiktsmessig, synes jeg, å prate om både den lille og den store politikken, for skolen – altså hele opplæringssystemet vårt – skal jo speile samfunnet. Vi ser stadig mer i skoledebatten at flere og flere av oss fokuserer på at det er et sterkt avhengighetsforhold mellom skole og samfunn. Begge trenger hverandre, og begge må spille på lag for å lykkes med de mål og ambisjoner en har. Etter SVs mening er det særlig når det gjelder den store kunnskapspolitikken, at høyrepartiene i Norge svikter. Det nytter lite å arbeide mot sosial reproduksjon inne i skolebygningen og inne i opplæringssystemet når den generelle samfunnspolitikken til høyrepartiene har som konsekvens større sosiale og økonomiske forskjeller mellom folk og distrikter. Det blir like fåfengt å arbeide for en nulltoleransetilnærming til mobbing når folk ute i samfunnet – og det er mange av dem i dag – føler seg mobbet både av enkeltpolitikere og politiske partier for sin religiøse tro, for sin påkledning, for sin seksuelle legning, eller at de på grunn av uførhet ikke klarer å stå i arbeidslivet. Det blir ikke enkelt å inspirere elever, studenter og lærere til ivrig innsats hvis samfunnet for øvrig signaliserer at det ikke er så farlig med kunnskap. Vi ser det nettopp i en del viktige debatter i dag. For eksempel er klimadebatten et grelt eksempel på dette, der ikke minst Fremskrittspartiet snur kunnskap og forskning ryggen og har sine egne forklaringer, i motsetning til det «kunnskapsprodusentene» forteller oss. Det hjelper lite at høyresiden er opptatt av å hylle likhet og små forskjeller, når vi har en skattepolitikk og en arbeidslivspolitikk som viser at partiene ute i samfunnet har en annen praksis. Men det er sjølsagt lurt taktisk oppslutningsmessig i dag å ikle seg rød-grønn språkdrakt, ikke minst i en tid da både forskere og mange politikere hyller den norske samfunnsmodellen. Det siste bidraget når det gjelder å framsnakke den norske modellen, kommer – noe overraskende kanskje – fra OECD i forbindelse med den siste PISA-rapporten. For det er ikke SV-leder og kunnskapsminister Kristin Halvorsen som forklarer framgangen i norsk skole ved å vise til enhetsskolen, og at vi har et samfunn med små sosiale forskjeller og spenninger. Nei, det er OECD sjøl! La oss også huske hva Boston College-professor Andrew Hargreaves uttalte på den store opplæringskonferansen i Trondheim i august, og som han gjentok da vi i KUF-komiteen var på besøk i Boston en måned senere: Det er to store årsaker til frafallsproblematikken i videregående skole. Den ene er ungdomsskolen, som vi nå tar tak i på en veldig god måte, og den andre er samfunnet – et samfunn med store sosiale forskjeller og med store spenninger. Når vi har et slikt samfunn, vil vi heller ikke klare å løse frafallsproblemene i videregående skole. Så over til den lille kunnskapspolitikken: Det er ingen tvil om at det nå råder en ganske stor enighet både mellom de politiske partier, mellom de politiske partier og fagfolk her i Norge, og mellom de politiske partier og lærere og andre som jobber i skolen – heldigvis. Det synes jeg går tydelig fram av budsjettinnstillingen her i dag. Jeg ser jo at noen av opposisjonspartiene vil flytte litt på leksehjelp, noen vil ta ut frukt og grønt, noen vil redusere litt i antall timer, mens andre vil øke noe i antall timer, noen vil redusere litt aktiviteter i studieforbundene osv. Vi ser at privatisering er skjøvet i bakgrunnen. Jeg synes representanten Elisabeth Aspaker her svarte ganske diffust da hun ble utfordret tidligere i debatten i dag. Forskjellene er faktisk ikke større enn som så, og det er jo et godt utgangspunkt for det videre utviklingsarbeidet som vi alle er så ivrige på å fortsette med, og som vi har så klare ambisjoner for. Tidlig innsats og en innsats der en i størst mulig grad ser enkelteleven – og ut fra det gir et tilbud justert for enkelteleven innenfor den rammen klassen eller gruppen setter – står sentralt i norsk skolepolitikk for tiden. For å få til dette er det viktig med tid nok, det er viktig med lærere nok, og det er viktig at skolen blir en plass der alle trives. Derfor er det så viktig at antall timer på barnetrinnet blir utvidet med en time fra høsten 2010, at vi har kommet i gang med leksehjelpordningen, og at Kunnskapsdepartementet sammen med lærerorganisasjonene og KS er i ferd med å utvikle en ressursnorm, slik at lærertettheten øker, og slik at vi får skolen til å bli en god læringsarena og en god arbeidsplass. Skolepolitikk for oss rød-grønne dreier seg om noe langt mer enn å finne fram til det ene, forløsende enkelttiltaket. Det er å finne fram til helhetlige, gode løsninger, både når det gjelder opplæringssystemene, og når det gjelder skolen alene, ikke minst i samspill med samfunnet. Det blir for oss en videre, helt naturlig ambisjon i årene framover, som vi ser fortsatt at noen av partiene – enn så lenge – vegrer seg litt imot å utvikle grunnskole/SFO-pakken til å bli et heldagstilbud, på samme måten som barnehagen så vellykket har blitt det. Vi har fått en kulturskolemelding – den må vi alle lese – som på en inspirerende måte nettopp presenterer et slikt mulig tilbud. Vi vet at de langt fleste foreldre trenger det, vi vet at næringslivet og samfunnslivet trenger den arbeidskraften som på denne måten blir «tilgjengelig» når ungene har et godt tilbud på dagtid. Ikke minst vet vi at ungene setter pris på en dag som er fylt med god skole, med god kultur, friluftsliv og idrettsaktiviteter, og som sjølsagt gir rom for avkopling og fri lek. I den siste PISA-undersøkelsen, som de fleste her kommer innom i dag, står det at «i en internasjonal sammenligning framstår Norge som et land med stor grad av utjevning når det gjelder læringsutbytte». Den fokuserer altså bl.a. på sammenheng mellom læringsutbytte og sosial utjevning. Den sier, som ikke minst den rød-grønne regjeringa sier, at dette ikke er godt nok. Men relativt sett, er altså konklusjonen til forskeren bak rapporten, er vi på rett spor: Norge klarer en stor grad av utjevning sammenlignet med andre land. Dette var for meg en av de mest gledelige konklusjoner i den rapporten, for det viser at vi også er på rett veg når det gjelder dette. Et annet sentralt poeng for oss videre framover er å gjeninnføre større variasjon og mangfold, både med hensyn til fag og læringsmetode. Jeg gleder meg så over å bidra til å utvikle og etter hvert behandle den nye stortingsmeldingen for ungdomsskolen, for den tror jeg nettopp kommer til å betone dette på en god måte. Jeg håper inderlig at opposisjonen blir med på det, for nettopp å få tilbake noe av mangfoldet og variasjonen i tilbudet vårt, som igjen tar oss videre over i Ny GIV-satsingen, som på en veldig riktig måte signaliserer den samme forståelsen av hva som er poenget med opplæring, med det samme kunnskapssynet. Vi har mistet noen år ved at vi har blitt litt for instrumentelle, litt for smale. Jeg håper at jeg i år ikke får en replikk mot meg som den jeg fikk i fjor, som går på at når en begynner å prate om en mer praksisnær skole, når en begynner å prate om hvor viktig det er å få inn kunst- og kulturfag osv., skal en bli beskyldt for at da er det leking vi er på jakt etter i norsk skole. Litt om høyere utdanning og forskning: Vi har mange gode skoledebatter i dag. Det er et lite unntak når vi kommer til høyere utdanning og forskning, for her ser det ut som om det er krise, det har liksom aldri vært verre enn det er i dag. Hvis vi ser på den rød-grønne regjeringsperioden, sier fakta på bakken at vi har hatt en betydelig vekst de siste årene. For eksempel har vi fått 1 000 nye stipendiatstillinger, vi har en reell vekst i sektoren på 10 pst. når det gjelder undervisning og studenter, vi har en reell vekst på FoU på 27 pst., vi har fått 5 200 nye studentboliger osv. Dette er plusstall, dette viser vekst. Og så kan vi alle være enige om at vi gjerne vil ha sterkere vekst, og vi vil ha både sterkere og bedre aktivitet på sektoren. Det skal vi alle ha ambisjoner om, og det er jeg veldig glad for at opposisjonen har ambisjoner om, akkurat som den rød-grønne regjeringa har ambisjoner om det. Da er det igjen 22, eller 21 sekunder – nå 17. Jeg skal komme tilbake til i et senere innlegg og prate om det som jeg synes er særlig viktig framover, og det er i større grad å få til en offensiv når det gjelder voksnes læring – å nå voksne der voksne bor, nå voksne der voksne arbeider, og gi dem en mulighet til å komme inn i opplæringssystemet vårt. | 1 |
Det gjør jeg veldig gjerne nå. | 0 |
Jeg kan begynne med å besvare spørsmålet fra Høie. Som Høie vet, er de postene som går på sykepengeutbetalinger, overslagsbevilgninger. Det betyr at man fra Regjeringens side har kalkulert de utgiftene man vil få til sykepengeutbetalinger, ut fra de forutsetningene som ligger i bunnen, nemlig hva slags tiltak som blir gjennomført med hensyn til å redusere sykefraværet. Høie har ikke studert grundig nok hva vi har gjort. I merknadene til kap. 2600 Trygdeetaten argumenterer vi for en betydelig styrking av post 1, i størrelsesorden 250 mill. kr, knyttet til oppfølging av pasienter som står i helsekø. Det er da ikke bare sykmeldte, det er gruppen totalt sett. Men ved at man setter inn økte ressurser der, så kalkulerer vi innsparingen på andre områder. Det samme har vi argumentert med i forhold til økning av den bedriftsinterne attføringen, for på den måten å kunne redusere behovet bl.a. til utbetaling av attføringspenger. Men man er nødt til å se på hele tiltakskjeden. Hvis det var slik at partienes ulike tilnærminger når det gjaldt statsbudsjettet, ikke skulle gi virkning i forhold til overslagsbevilgninger, ville det være det samme som å si at ulike former for politiske tiltak overhodet ikke hadde virkning, og det har de naturligvis. Så avhengig av hva man velger å gjøre, vil man få ulike utslag. Og dette argumenterer vi ikke for fordi SV går inn for å redusere sykepengeutbetalinger til dem som har krav på det, men det er fordi vi kalkulerer med at behovet for den typen utbetalinger vil bli redusert som en konsekvens av den politikken vi legger opp til. Men nok om det, så langt. SV registrerer at de samlede utbetalingene på de to områdene vi har ansvaret for, altså rammeområdene 15 og 16, nå begynner å nærme seg 230 milliarder kr, og det er et enormt tall som knapt noen er i stand til å forestille seg. Det spørsmålet man kan stille seg, er om det er et mål for en nasjon at helsebudsjettet skal være høyest mulig, eller om det motsatte burde være et mål. Jeg personlig tenderer mer i retning av å mene det siste. På mange måter er det et symptom på et samfunn som på en eller annen måte er i ubalanse, når vi på område etter område ser at vi har behov for økt innsats, mer ressurser, innenfor helsevesenet for å bøte på skader som oppstår. Og det har for så vidt forundret meg når det gjelder Høyres og også Fremskrittspartiets argumentasjon, at nettopp når det gjelder helsevesenet, synes det nærmest å være en målsetting at jo mer ressurser man bruker, jo bedre er det, som om det ikke burde være en målsetting å redusere behovet for å bruke ressurser. Jeg var i går på en konferanse arrangert av Rådet for Psykisk Helse. Jeg registrerte at statsråd Høybråten også var til stede, og det er jeg glad for. Konferansen var interessant og givende på flere måter. For det man plutselig på en måte får fokus på, som man får oppmerksomheten rettet inn mot, er årsak og virkning i et samfunn som i så stor grad er i omstilling at flere og flere utvikler mental sykdom. Jeg merket meg spesielt foredraget til psykiater Finn Skårderud, der han så sterkt betonet vektleggingen av stabiliteten rundt menneskene som en måte å ivareta dem på. Og hvis vi ser på det samfunnet vi lever i i dag, og hvilke store endringer vi er inne i, bør det ikke undre noen av oss at mennesker får problemer med å forholde seg til dette samfunnet. Det skapes utrygghet, man har en opplevelse av at man kommer til kort, og så får man behov for helsetjenester. Sånn sett kan man for så vidt si at det som skjer i samferdselskomiteen i disse dager, og den behandling som har funnet sted der, ikke er uvesentlig med tanke på hva slags sykdom som eventuelt vil kunne oppstå av mental art. Når man uten å trekke inn fagforeningene, uten å gi dem en mulighet til å være med i en prosess, skal ha betydelige omstillinger både av NSB, Posten, Luftfartsverket og ferjeselskapene – det gjelder for så vidt også de store omstillinger som vi ser innenfor helsevesenet som sådant – må vi ta innover oss at for mange går disse endringene så raskt at de føler utrygghet for egen situasjon, for familiens situasjon, for hva det innebærer for økonomien, og så får man utslag på helsebudsjettet som en konsekvens av det. Og det betyr at når vi drøfter helsebudsjettet, kan vi ikke isolert bare se på hva vi foretar oss, vi er nødt til å se det i en større sammenheng. Hva slags samfunn ønsker vi? Hvordan skaper vi trygghet for de menneskene som bor i dette samfunnet? Og hvordan blir et samfunn som er inkluderende og varmt med hensyn til at vi tar vare på hverandre? SV har vært opptatt av, spesielt når det gjelder psykiatrien, at man burde ha satset mer og raskere på en opptrapping som spesielt vektla forholdene for barn og unge, og spesielt bør satsingen skje der hvor folk bor. Det vi ser i dag, spesielt når det gjelder sykehussektoren, er hvilke enorme ressurser den trekker med seg, mens ofte relativt beskjedne tiltak ute i kommunene kan ha vel så stor effekt. Jeg har sikkert nevnt det før, men jeg vil igjen trekke fram erfaringer fra min egen hjemkommune, der man i sin tid satset på ansettelse av psykiatriske sykepleiere, som for så vidt er en beskjeden ressursinnsats. Man får da plutselig tilgang på spesialutdannet personell – også i hjemmene til den enkelte syke, kanskje nettopp til barn og unge, eller til eldre – på en veldig fleksibel måte og med én gang behovet oppstår, istedenfor at man skal måtte vente, kanskje i flere måneder, på å komme til en høyt spesialisert poliklinikk eller et psykiatrisk sykehus, og på veien dit blir pasienten bare verre. Når vi skal skape et helsetjenestetilbud som vektlegger likeverdighet, er det for SV helt grunnleggende at mye av den satsingen skjer ute i kommunene, for kanskje vil en mindre ressursinnsats der kunne gi større uttellinger. Vi i SV er glad for at vi har fått gjennomslag for at man skal foreta en lovgjennomgang knyttet til lov om psykisk helsevern for å se på endringer som gjør at helsepersonellets ansvar knyttet til behandling av rusmiddelmisbrukere blir klarere. Det man har hatt til nå, har på mange måter vært et svarteperspill knyttet til rusmiddelmisbrukere, på en slik måte at man ofte har definert det ut av helsevesenet og sagt at dette er et ansvar for sosialkontorene. Men det er helt åpenbart at den faglige kompetansen ikke er tilstedeværende ved sosialkontorene. Man kan ikke forvente at en sosialkurator skal klare å ta innover seg alle aspektene ved behandlingsmessige behov hos en rusmiddelmisbruker. Samtidig er det slik at lov om sosial omsorg i dag ikke gir den hjemmel man trenger for å kunne gjennomføre tiltak overfor rusmiddelmisbrukerne, noen gang mot deres vilje. Derfor er en sånn lovgjennomgang etter vårt syn svært nødvendig, og vi er glad for at Stortinget ber Regjeringen om å foreta den lovgjennomgangen. Det man også ser i dag, en type behandling av rusmiddelmisbrukere som gjør oss i SV betenkt. Det var nylig et oppslag i Dagsavisen der man beskrev at metadonbrukere som ble gravide, for så vidt fortsatte sin behandling med metadon, og så fikk man i ettertid behandling av barnet på grunn av abstinenssymptomer. Det må være galt. Det må være galt at man har fått en samfunnsutvikling der man ser på det ufødte barnet som et terapeutisk middel for at rusmiddelmisbrukeren skal komme ut av sitt misbruk, i stedet for at man blir opptatt av at man skal holde vedkommende som er gravid, rusfri – om så mot vedkommendes vilje – inntil barnet er født, for å ivareta det barnets interesser. Det kan umulig være rett at man skal ha et samfunn der disse barna på sett og vis ofres og blir et terapeutisk middel, som metadon er, for å oppnå rusmiddelfrihet. Jeg vil si at det er nettopp et eksempel på at man trenger en annen type lovverk for å gripe fatt i slike problemstillinger. Jeg etterlyser også en større grad av bevissthet blant helsepersonell for å hindre at slike ting skjer. Jeg må si jeg var sjokkert over kollegaer som i Dagsavisen uttalte seg om at det er relativt enkelt å behandle nyfødte for abstinenssymptomer. Det tyder ikke på en veldig stor grad av faglig integritet som man skal møte de utfordringene med. Det er veldokumentert at det er tett sammenheng mellom rusmiddelmisbruk og tilgjengelighet. Jeg må si at det er overraskende at nettopp Kristelig Folkeparti nå har vært med på en reduksjon av alkoholavgiftene. Det ser ut som det er stort behov for å sette det man har av kunnskaper, ut i praktisk politisk handling. Det vil helt sikkert gjelde på andre områder også, når det gjelder bruk av narkotiske stoffer bl.a. Vi har kommet for kort i Norge, men kanskje har vi også vært for lite lydhøre i forhold til fagmiljøene med hensyn til hva slags tiltak man burde ha iverksatt for å redusere bl.a. overdosedødsfallene. Det er også alarmerende at man nå får inn rapporter om overdosedødsfall der vedkommende som har dødd bare får påvist metadon i blodet. SV er glad for at et flertall ber om at boligtilbudet i kommunene til rusmiddelmisbrukerne skal bedres, og at man har fått til et vedtak i regi av sosialkomiteen der Regjeringen bes om å bidra til at det er økonomiske midler til hele tiltakspakker som dekker et helhetlig omsorgs- og behandlingstilbud for rusmiddelmisbrukere. Vi ønsker også å sette inn mer ressurser innenfor rusmiddelomsorgen og å målrette tiltakene også på den forebyggende siden, i håp om at man over tid kan få færre rusmiddelmisbrukere. SV har også gjennom et landsmøtevedtak tatt til orde for at man bør samordne sosial-, arbeidsmarkeds- og trygdeetaten til én felles offentlig etat. Vi er glad for at en samlet komite ber Regjeringen om å utrede spørsmålet om en felles offentlig etat for sosial-, arbeidsmarkeds- og trygdeetaten. Det har vært mye snakk om omstilling av offentlig sektor, men dette er en type omstilling som virkelig kan ha stor betydning for den enkelte. Det man dessverre har sett i altfor mange kommuner, er at ulike personer som har hatt behov for stønad, har blitt kasteballer mellom de ulike etatene. Kanskje har det begynt med at man har blitt arbeidsledig og så mister retten til dagpenger. Kanskje er vedkommende syk og kan ikke komme tilbake i arbeidsmarkedet. Man blir ute av arbeidsmarkedet lenge, får ikke lenger sykepenger og må gå og få sosialhjelp. Det blir en kanossagang mellom disse instansene, hvor man på en måte trekker litt på skuldrene og sier at dette er ikke mitt ansvar. Så får man ikke til helhetlige løsninger for den enkelte søker der de tre ulike etatene samordner seg for å sørge for at vedkommende mest mulig kan bli selvhjulpen og komme ut i samfunnet igjen. En samordning vil kunne bidra til det etter SVs syn. Når det gjelder fastlegeordningen, har jeg registrert den store motstanden som enkelte har i forhold til den. Men på samme måte som SV ser det som viktig når man først har valgt å la staten overta sykehusene, å være konstruktiv for å få den statlige overtakelsen til å fungere best mulig, må det være viktig å få fastlegeordningen til raskest mulig å bli en ordning som er mest mulig tjenlig for hele befolkningen. Det kan umulig være tjenlig å undergrave ordninger som man har vedtatt, og som man har investert store kostnader i for å få til. Derfor ser SV det som en stor utfordring å tilrettelegge for rekrutteringstiltak ute i kommunene, slik at man får flest mulige fastleger også der hvor man i dag sliter med rekrutteringsvansker. Og SV ser det som en stor utfordring å tilrettelegge for gode kommunale legevaktordninger. Det er helt åpenbart – der har Alvheim rett – at den avtalen som ble inngått mellom Lægeforeningen og staten, var for dårlig på det punktet. Man tok ikke høyde for behovet for at kommunene fortsatt skulle ha godt organiserte legevakter. Det kan fastlegeordningen alene ikke løse. I kjølvannet av fastlegeordningen ser vi at det nå er store problemer med å rekruttere til samfunnsmedisinske stillinger. Over 30 pst. av stillingene for assisterende fylkesleger står ubesatt, og en rekke kommuner sliter med å rekruttere til kommunelege I-stillingene. Man er nødt til å rette søkelyset mot årsakene til det, og prøve å gjøre noe med det. Det vil være lite tjenlig hvis samfunnet ikke har et aktivt redskap både i fylkeslegekontorene og ute i kommunene som kan kartlegge hva den medisinske situasjonen er i et samfunnsmessig perspektiv, og som sikrer fagligheten også på det området. Derfor er jeg også glad for at komiteen samlet ber Regjeringen om å foreta en gjennomgang av situasjonen for de samfunnsmedisinske fagområdene, både når det gjelder fagutviklingen, og når det gjelder rekrutteringen. SV har hele tiden ønsket at vi skal komme i gang med en tannlegeutdanning i Tromsø. Vi var tidligere alene om det, men registrerer at flere og flere partier går inn for det. Vi håper at Regjeringen i en eller annen form vil ta initiativ til at den tannlegeutdanningen nå kommer i gang. Det er bekymringsfullt at det er så store rekrutteringsvansker, spesielt distriktsfylkene sliter for å klare å få tak i tannleger. Og etter SVs syn burde man ha tatt et grep knyttet til tannlegene for å samordne den private tannhelsetjenesten og det offentlige tannhelsetilbudet for å spille på lag for en bedre tjeneste for brukerne. Derfor trenger man den stortingsmeldingen som SV har bedt om, og som Regjeringen skal komme tilbake til Stortinget med når det gjelder tannhelsetjenesten generelt. Jeg vil til slutt ta opp de forslag som SV selv har eller er medforslagsstiller til. | 1 |
De målene som er satt, står vi bak, og vi jobber for å innfri dem. Det handler om bevilgninger, det handler om å sørge for at vi jobber godt med organisasjonene for å definere prioriteringsrekkefølgen, og det handler om å jobbe tett med f.eks. Jernbaneverket og Vegdirektoratet for å sørge for at det er et fokusområde også for dem. Jeg er veldig opptatt av at vi, når vi gjennomfører disse tiltakene, også skal se om vi kan gjøre ting på en smartere måte, om vi kan organisere ting annerledes for å få mer igjen for pengene og utfordre systemet på den måten. Jeg opplever at jeg får veldig god respons – både fra de funksjonshemmedes organisasjoner og fra de statlige etatene som skal gjøre den fysiske jobben sammen med fylkene – på det at vi ser på mulighetene, ser på prioriteringsrekkefølgen, slik at vi rett og slett når målene raskest mulig og til en lavest mulig kostnad. | 0 |
Jeg vet ikke hvor mange ganger vi kommer til å oppleve denne reprisen. Bare i løpet av denne debatten har dette temaet blitt tatt opp atskillige ganger, og det har blitt svart både fra partileder, fra nestleder og også fra dem spørsmålet konkret er adressert til – og nå er det til meg. Jeg får bare gjenta at de som er valgt inn på Stortinget fra SV, er valgt på SVs program, og det er helt klart for dem som er valgt. Jeg skjønner at dette er litt vanskelig for Høyre å forstå. Det kan kanskje være en morsomhet at man i Høyre ser på SVs menn som gamle – som unge utenpå og gamle inni – og at vi i SV kanskje har hatt en tendens til å synes at unge Høyre-folk også er svært gamle når de ter seg i politikken. Men vi får la sånne ting ligge, tror jeg, og begynne å diskutere politikk. Utgangspunktet for at SV så sterkt har invitert til et samarbeid med andre partier, er jo nettopp at vi ønsker gjennomslag for våre saker, mest mulig SV-politikk, akkurat som jeg regner med at Høyre ønsker mest mulig Høyre-politikk i den samarbeidskonstellasjonen de er i nå. Det er mulig at Høyre og Kristelig Folkeparti blir mer konservative eller mer liberalistiske sammen med Fremskrittspartiet, det gjenstår å se. Vi håper det ikke skjer. Vi kommer til å utfordre Arbeiderpartiet og Senterpartiet og for så vidt Kristelig Folkeparti til et samarbeid med oss om våre saker, og jeg ønsker selvfølgelig gjennomslag for det. En del av den politiske debatten er vel å sette sine stempler. Poenget er jo at vi alle er valgt inn på Stortinget for å få mest mulig valuta igjen overfor de velgerne som har stemt på oss. Vi i SV har innsett at vi kommer ikke til å få 50 pst. av stemmene, i hvert fall ikke i overskuelig framtid, og da må vi altså samarbeide med andre for å få det til. Så det politiske gjennomslaget vi ønsker å få, vil vi få i drøftinger med de andre partiene. | 1 |
SV sit ikkje i komiteen, men vi kjem til å støtte forslaget om å oppheve foreldingsfristen for incest, valdtekt og drap. Eg har lyst å rose Kristeleg Folkeparti og forslagsstillarane for å ta opp dette forslaget no. Når det gjeld tilløpet til å omtale historia på ein god måte for seg sjølv, som eg synest at saksordføraren innleia med, trur eg kanskje heller vi alle saman skulle leggje vekk det no og innrømme at dei som skapte denne endringa, var andre enn oss sjølve. Det var sånne som Annett Berntsberg Eck og mange andre enkeltpersonar som stod fram og fortalde sine historier og gjorde alle parti oppmerksame på at det her var nødvendig med ei endring. I førre runde, då det kom opp, gjekk – så langt eg kunne finne ut – alle eller nesten alle partia ut og støtta det. Det vart sendt eit forslag på høyring frå den førre regjeringa. No har det kome eit Dokument 8-forslag, som får den same, breie støtta, og det er varsla at regjeringa vil kome med ei sak til Stortinget om det. Eg synest ei verdig historieforteljing er at vi har oppdaga nokre nye ting i samfunnet. Vi tek dei forholda det her er snakk om – den alvorlege kriminaliteten – på eit kanskje djupare alvor enn vi har gjort før, og vi forstår kanskje meir av karakteren deira: Det tek ofte lang tid før dei kjem opp. Og vi forstår kanskje betre nødvendigheita av å forandre foreldingsfristen. Det er av og til positivt at det er lov å erkjenne endring, og at det kan vere brei einigheit om det her i Stortinget. Avslutningsvis vil eg berre seie at eg i tillegg håpar å sjå at når forslaget kjem til Stortinget, inneheld det den fulle breidda av ulike forhold som vart sende på høyring i si tid, dvs. at det òg omfattar vald i nære relasjonar, tvangsekteskap, menneskehandel og enkelte andre forhold, som ikkje var ein del av Dokument 8-forslaget no, men som har vore på høyring, og som kan vere ein del av regjeringa sitt forslag. Eg håpar vi vil sjå det når den tida kjem. | 1 |
Men da synes jeg Bjørg Tørresdal har et for snevert syn på dette. Det er to forhold jeg mener hun da bør svare på. Det ene går på: Istedenfor å se snevert på det norske sprøyteromsprosjektet bør man se på hva evalueringen fra sprøyteromsprosjekter over hele verden viser. Den viser to ting. Det viser for det første at det er ingen mennesker som dør når de setter sprøyter i sprøyterom. I seg selv burde det være noe som gjør at man burde rekruttere flere av dem som er rusmisbrukere, for å legge til rette for at de satte sprøytene sine i sprøyterom. Da jeg var på besøk, skjedde det en overdose der, og hvis det hadde skjedd ute, hadde vedkommende antakeligvis hatt en vesentlig større sjanse for å dø. Det er en positiv side som man må ta med seg. Det andre er at den norske sprøyteromsmodellen er snevrere både i forhold til hva man kan injisere og i forhold til åpningstider enn det veldig mange andre er, og da bør man gripe fatt i det og ikke bare gjøre slik som Bjørg Tørresdal, ha et standpunkt og bare lukke med det standpunktet. | 1 |
Statsråden beskriv her fleire ting som skulle vere med på å auke produksjonen i Midt-Noreg. Likevel kan vi slå fast at det er stor fare for at det blir straumrasjonering til vinteren. No har Regjeringa styrt i fem år utan at det har kome nokre tiltak av vesentleg betydning. Det vart lagt fram ei rekkje tiltak, men alle desse har noko til felles, dei er veldig små. Så vidt eg kjenner til, var det allereie i 2005 lovt ein tiltaksplan for Midt-Noreg. Spørsmålet er kvar ein kan finne han. Vi veit at utfordringane for norsk næringsliv er store – høgt kostnadsnivå, sterk norsk valuta og sterk internasjonal konkurranse. Dette gjer at situasjonen slett ikkje er enkel for næringslivet, og spesielt ikkje i Midt-Noreg. Vi ser at frustrasjonen gjer at til og med Sør-Trøndelag sin fylkesordførar frå Arbeidarpartiet ber om at ein går til det skrittet å selje dei mobile gasskraftverka for å styrkje energiøkonomisering, enøktiltak og Enova-tiltak i regionen. Det viser berre frustrasjonsnivået i regionen. Det som statsråden òg peiker på, er at NVE får dobla konsesjonsbehandlingskapasiteten. Det er bra, men har det halvert saksbehandlingstida, som det kanskje burde ha gjort? Konklusjonen så langt er at det er stor frustrasjon i Midt-Noreg, og prisnivået i seg sjølv gjer at det går ut over arbeidsplassar. Situasjonen har vart over så lang tid at det framstår som hjelpelaust og lite handlingskraftig, det som Regjeringa gjer. Det må ein på ein måte berre ta inn over seg, og akseptere at det ser slik ut frå Midt-Noreg. Så heilt til slutt nokre få ord om situasjonen i Norpool. Eg høyrde ikkje at statsråden var innom den problemstillinga i det heile, om ein elbørs som skal vere open og transparent, slik at vi er sikre på at det ikkje skjer ting som er uhandterlege og uhensiktsmessige, om vi skal bruke dei orda. No veit vi ikkje om det skjer i dag, men ting tyder på at han hadde stått seg betre, den børsen også, om han hadde vorte meir transparent. Eg høyrde heller ikkje at statsråden nemnde noko om konkrete tiltak for å unngå stopp på dei store produksjonseiningane vi har i Norden, eksempelvis atomkraftverka i Norden. | 0 |
Kunnskapsdepartementet peker i sin strategi Realfag for framtida på flere utfordringer Norge står overfor. Strategidokumentet inneholder en god del positive elementer, men Fremskrittspartiet mener at den på langt nær er ambisiøs nok. Vi har behov for å øke utdanningen av arbeidskraft innen realfag og teknologi. Det er viktig å huske på at oljeinntektene reduseres i årene framover, og at disse inntektene må erstattes dersom velferd og velstand skal kunne opprettholdes. Derfor er det bekymringsfullt at realfagene gjennom en årrekke har blitt svekket. Resultatene fra den siste PISA-undersøkelsen viser heldigvis et noe bedre resultat. Det skal vi være glade for. Representanten Aksel Hagen sier i sitt innlegg at skolene ikke har etterlyst egne realfagskoler. Men hvem er det skolene skal serve? Er det ikke slik at skolene har et ansvar for storsamfunnets og næringslivets behov? Signalene fra næringslivet er krystallklare når det gjelder det økende behovet for ingeniører og ifølge dem vil de trenge masse folk med realfagkompetanse og ulike fagarbeidere i framtiden. Ifølge Konjunkturbarometeret for Rogaland i januar 2011 har 35 pst. av næringslivet problemer med å skaffe nok fagarbeidere. Dette er i dag. Dette tyder ikke særlig godt for den nære framtid, og dersom målsettingen, som er opplest og vedtatt, at Norge skal være verdens ledende innen maritim sektor med prioriterte forskningsoppgaver som er knyttet til design, bygging og utrustning av skip, operasjon og logistikk, ja da trengs det sannelig at man legger til rette for at de som er sterkest innen realfagene, får mulighet til å bruke sine evner nettopp på det de er dyktigst til. Norge møter allerede sterk konkurranse på området fra det asiatiske markedet, og denne konkurransen vil bare bli sterkere. Spørsmålet som mange stiller seg, er hva Norge skal leve av etter oljen. Svaret er at løsningen finnes i dag. Kunnskap og teknologi er de viktigste driverne i vår nåværende og framtidige økonomiske vekst. Det moderne Norge er et kunnskapssamfunn. Da kreves det at vi satser på kunnskap. Vi trenger flere lærere med god realfagkompetanse. Denne situasjonen kan ikke løses bare ved å utdanne nye realfaglærere. Det må også bli enklere for realister, teknologer og ingeniører å kvalifisere seg til å undervise. Derfor er vi glade for at NTNU delvis har snudd, men Fremskrittspartiet er også enige med representanten Ljunggren i at de kan strekke seg enda lenger. Det er åpnet for en mulighet for at grunnskoleelever som ligger foran i pensum og viser gode evner i matematikk, kan ta matematikk på et høyere nivå enn den klassen og skolen de går i. Det har vi vært innom i debatten tidligere. Men denne muligheten brukes ikke på langt nær nok i dag. Det er ikke ukjent at Fremskrittspartiet ønsker et sømløst skoletilbud der kommunene er ansvarlige for 13-årig utdanning. Det har det vært gjort forsøk med i andre kommuner, og resultatene har vært veldig, veldig bra. Det hadde vært en mye smidigere ordning enn dagens ordning, som deler ansvaret mellom kommune og fylke. Da ville vi hatt et helhetlig ansvar for lovfestet skolegang som ivaretar både resultater og økonomi. Av og til synes jeg vi er mer opptatt av systemer enn av å gi elevene det beste tilbudet som også ville vært det beste for storsamfunnet. Jeg har for øvrig merket meg at regjeringspartiene skriver i sin merknad at dersom det opprettes fire nasjonale skoler innen realfag, vil dette svekke motivasjonen til de gjenværende elevene på skolen. I tillegg viser de til at fire egne videregående realfagskoler vil tiltrekke seg de dyktigste lærerne, noe som da vil gå ut over kompetansemiljøene i de øvrige videregående skolene. Det er mulig at dette kan ha noe for seg, men jeg tror ikke flertallet har lest forslagene i saken godt nok. Når det gjelder gjenværende elevers motivasjon og tilgang på dyktige lærere, så ivaretas nettopp dette i forslag nr. 5, som går ut på å etablere realfagutdanning på masternivå. Dette vil sørge for mange gode lærere innen skolesektoren. I tillegg vil kompetansemiljøene ved skolene opprettholdes og forhåpentlig styrkes til beste for elevene. | 0 |
Lofast har vært planlagt – om jeg ikke husker feil – siden 1937. Det har vært gjennomgått på forskjellige nivåer flere ganger. Så ble det vedtatt i denne salen, Stortinget, som så mye annet. Men problemet var at pengene ikke kom. Pengene kom ikke, og det var det jeg henviste til. I budsjettforlikene med de borgerlige partiene i forrige periode krevde Fremskrittspartiet at det skulle komme penger på bordet så vi fikk startet byggingen. Arbeiderpartiet har hatt makten flere ganger de siste 50 årene, men de har ikke klart å hoste opp pengene. Vi klarte det! | 0 |
Jeg vil framsette to representantforslag. Det første er på vegne av stortingsrepresentantene Ketil Solvik-Olsen, Bård Hoksrud og meg selv om at det utarbeides en stortingsmelding om industriens rammebetingelser. Det andre er på vegne av stortingsrepresentantene Svein Flåtten, Rigmor Andersen Eide, Borghild Tenden og meg selv om forenklinger i rapportering, skjemaer og regelverk for næringslivet. | 0 |
Jeg har gleden av å framsette et representantforslag på vegne av representantene Gjermund Hagesæter, Ulf Leirstein og meg selv om fritak av formuesbeskatning for formue som forvaltes av Overformynderiet. | 0 |
Det er mange teorier om det. Jeg kan si at SV er veldig for skattelette, men vi er for skattelette til dem som tjener lite – det er forskjellen. Det den regjeringen som Kristelig Folkeparti nå støtter, gjorde, og som Kristelig Folkeparti var med på, var at den lot de store skattelettene gå til de 100 rikeste mannfolkene i dette landet – som har store formuer – og det synes SV er feil. Vi mener at de pengene heller burde gå til barnevern, skoler og bedre eldreomsorg. Denne teorien om at bare man gir skattelette til de rikeste skal det liksom risle et eller annet ned på fellesskapet og skapes veldig mye i samfunnet, har vist seg å være feil alle steder der den blir brukt. Så vi tror på at vi skal ha et rettferdig skattesystem der alle er med på å bidra etter evne, og at vi skal bygge opp et fellesskap etter det. Vi ser ikke på det å betale skatt som noe forferdelig, men tvert imot som et nødvendig og riktig bidrag. Jeg tror alle som tenker seg om, ser at de får veldig mye igjen. Vi ønsker å heve kvaliteten på det de får igjen for disse pengene, og det mener vi Kristelig Folkeparti burde vært enig med SV i. | 1 |
Jeg reagerer litt på noen av uttalelsene fra utenriksministeren. Han sier at Fremskrittspartiet ikke vil være med i dagens samtaler om et klimaforlik. Sannheten er at Fremskrittspartiet ikke har vært ønsket fra de rød-grønne. Vi ønsker gjerne å delta selv, det har vi skrevet i brev til statsministeren, men jeg registrerer at Regjeringen heller vil snakke om Fremskrittspartiet enn med Fremskrittspartiet. Det er trist at utenriksministeren ikke forholder seg til de forslag som Fremskrittspartiet faktisk har fremmet rundt Kyoto-avtalen, istedenfor å komme med gammelt oppgulp. Jeg reagerer enda mer på den uriktige opplysningen som kom fra utenriksministeren om hva slags klimakvotelov Stortinget faktisk har vedtatt, for i den norske klimakvoteloven tildeles det ingen gratiskvoter til industri etablert etter 2001, ei heller til økt produksjon i eksisterende industri etter 2001. Det er jo særnorsk, og det er derfor Fremskrittspartiet reagerer og spør: Hva vil en gjøre når forutsetningene som lå til grunn, at de skulle få kjøpe kvoter gjennom den grønne utviklingsmekanismen uten restriksjoner, er endret? Restriksjonene ligger på 80 pst. forbud, 20 pst. får en lov til å kjøpe. Da er forutsetningene endret. | 0 |
Jeg vil først få lov til å takke interpellanten for at han tar opp en særdeles viktig problemstilling, som han også belyste veldig godt i sitt innlegg. Til utenrikskomiteens leders innlegg vil jeg si at jeg fullt ut støtter beskrivelsen av viktigheten av en WTO-avtale. Jeg er enig med ham i at det å få på plass et multilateralt avtalesett er avgjørende og prioritet nr. 1, derom må det ikke herske noen tvil. Men jeg tror likevel vi skal tørre – nesten uavhengig av hvordan utviklingen blir i forhold til WTO – å være offensiv med hensyn til frihandelsavtaler. Jeg føler for så vidt at Regjeringen er i ferd med å være det, men vi må ha det nødvendige, politiske trykk. Jeg skal ikke dvele veldig mye ved dette, men jeg har vel ikke alltid – og det gjelder ikke spesielt denne regjeringen – følt at det har vært nok politisk støtte og nok støtte fra de miljøer som må jobbe aktivt med disse prosessene for frihandelsavtalene – altså, det multilaterale og WTO har vært det overordnede. Frihandelsavtalene har vært noe på siden, noe underordnet og noe mindre viktig. Jeg håper at frihandelsavtalene blir løftet opp, at man setter til side tilstrekkelig kapasitet – både i våre relevante departementer og i EFTA-sekretariatet – til å fremforhandle avtaler i den grad det er politisk mulig. Vi vet at dette varierer nesten fra måned til måned; nye åpninger kommer, og nye dører lukkes. Parallellitet med EU har vært poengtert. Det har vært nærmest en kjøreregel fra EFTAs side fra dag én, og det var vel noe av grunnlaget for at man startet med disse frihandelsavtalene. Utenrikskomiteen har i enstemmige innstillinger i tilknytning til noen avtaler sagt at man er villig til å gå litt lenger. Vi har også sett at EFTA faktisk har gjort det. Man har ikke nødvendigvis hengt seg opp i hvor EU har gått først, men man har vært villig til å bryte nytt terreng og se på nye muligheter. Kanskje kan EFTA, som en noe mindre aktør enn EU, ha andre muligheter og se andre åpninger enn det en tung aktør som EU kan. Vi skal utnytte det potensialet der det er mulig. Vi ser det ikke minst når det gjelder den asymmetriske avtalen som nå ble godkjent her i Stortinget, med SACU-statene. Utenriksministeren beskrev dette veldig godt. Det gir større innrømmelser til utviklingslandene enn det gjør til EFTA-landene. Det har et positivt utviklingsfremmende element og kan være en mal for fremtidige avtaler med den type land. Jeg skal ikke bruke tid i dette innlegget på å beskrive synet på hvordan Norge bør vekte de defensive og offensive interessene. Fremskrittspartiet har gjort det i andre sammenhenger. Jeg vil bare understreke at vi selvfølgelig ikke har endret oppfatning i så måte, og vi mener at det gjelder like mye i WTO som i en frihandelsavtalesammenheng. Mitt hovedbudskap er at vi gir tilstrekkelig og nok tyngde til finansavtaleforhandlingene, og at vi kjører det frem, nesten uavhengig av hvordan det går med WTO. Det ene ekskluderer ikke det andre. | 0 |
Fremskrittspartiet har den 12. februar i år sendt et brev til statsråden og bedt om å få underlaget for FS07, idet vi i likhet med de andre opposisjonspartiene føler oss ganske tilsidesatt og ikke kjenner til hva dette vil koste. Jeg synes også det er litt påfallende at regjeringspartiene faktisk var tidlig ute og snakket om og tok beslutninger i forhold til hvilken base de ville konsentrere seg om eller ikke. Er det da slik at regjeringspartiene har innsyn i bakgrunnsmateriellet? Og likeledes: Hva mener Regjeringen når det gjelder langtidsproposisjonen, som opposisjonen ikke har, og som vi har etterlyst gang på gang? Vi føler at dette er et veldig dårlig grunnlag for det forliket som Regjeringen håper på og påberoper seg at vi skal være med på som opposisjon, når vi ikke får innsyn i det hele tatt, og ikke får lov til å være med og gi noe innspill. | 0 |
Lånekassen er en av bærebjelkene i velferdssamfunnet. Etableringen av Lånekassen var nødvendig for å oppnå høyere utdanning for store deler av befolkningen som var utestengt. Det å få ordninger for finansiering av livsopphold under høyere utdanning, var kanskje det viktigste utdanningspolitiske virkemiddelet i kampen for å demokratisere vårt utdanningssystem. Lånekassen har også vært viktig for å sikre ungdom, spesielt fra utkanter og fra økonomisk ressurssvake miljøer, tilgang til i første omgang gymnas, senere videregående opplæring og fagutdanning. Til tross for at det har skjedd økonomisk utjevning, sammenlignet med situasjonen da Lånekassen ble etablert, er den fortsatt nødvendig som virkemiddel for å sikre rekruttering til høyere utdanning fra alle sosiale lag av befolkningen. For SV er det derfor en viktig politisk sak å slå ring om Lånekassen som egen statlig forvaltningsvirksomhet. Vi er glad for at det er bred politisk enighet om å opprettholde Lånekassen i store trekk slik som den er i dag. I forhold til de signaler som kom fra noen av regjeringspartiene tidligere, om å overlate store deler til private banker, er den løsningen som nå foreslås, en god modell. Lånekassen fortsetter altså som statlig forvaltningsorgan. Jeg oppfatter debatten om «Totallånekassen» og «Kjernelånekassen» som mest av teoretisk interesse. Også i dag kjøper Lånekassen tjenester; 25 pst. av budsjettet går til å kjøpe tjenester fra leverandører utenfor egen organisasjon. Jeg har forstått det slik at Regjeringen mener at dagens Lånekasse, om en skal plassere den innenfor de aktuelle modellene, vil bli definert som «Totallånekassen», altså der en kjøper 25 pst. av tjenestene utenfra. Det som er viktig, er at Lånekassen skal fortsette som et forvaltningsorgan, der hovedoppgavene fortsatt – jeg sier fortsatt – skal være regelforvaltning, økonomiforvaltning og søknadsbehandling. På ett område har regjeringspartiene og mindretallet, som består av Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet, litt ulike merknader – jeg velger å bruke den formuleringen, fordi jeg er litt usikker på om det blir store forskjeller i virkeligheten. Vi sier noe om hva som må være en del av saksbehandlingskjeden dersom vi skal sikre en enhetlig og trolig også effektiv saksbehandling. Vi sier noe om Lånekassens ansvar helt fra den første henvendelse. På samme måte prøver vi å trekke opp grensene i andre enden av saksbehandlingskjeden, mellom det som må være Lånekassens ansvar, og det som må ligge hos Innkrevingssentralen. Men som jeg sa, jeg føler meg rimelig trygg på at det ikke er stor dissens mellom regjeringspartiene og mindretallet i virkeligheten. Jeg er også glad for at det er bred politisk enighet om at vi skal opprettholde lokaliseringen med et hovedkontor i Oslo og med distriktskontorer, og at bemanningen skal opprettholdes rundt om på disse distriktskontorene. Det er et viktig og et riktig signal å gi, som det er bred politisk enighet om. Det som er nytt i denne meldingen, og som det også er bred enighet om, er at vi skal investere 250 mill. kr i et nytt IKT-system – det er jo egentlig det som er meldingen, når det kommer til stykket. Det er helt nødvendig for å gjøre Lånekassen bedre og mer effektiv. Nye saksbehandlingsrutiner, utvikling av bedre nettbaserte tjenester, osv., forutsetter et nytt IKT-system. Erfaringer med denne typen investeringer er ikke udelt positive for staten, og derfor er to ting viktige: De som skal forvalte systemet og kjenner behovene, må få en sentral rolle i utviklingen av det nye IKT-systemet. Med andre ord må Lånekassen selv sitte sentralt i arbeidet, og dessuten må vi ha en sterk økonomisk styring og effektiv kontroll for at rammen, som er satt til 250 mill. kr, skal overholdes. | 1 |
Familiepolitikk og verdisyn er, som vi har hørt, blant hjertesakene til Kristelig Folkeparti. Som Martin Kolberg også var inne på nå, vedtok et flertall i forrige periode den historiske ekteskapsloven, som Kristelig Folkeparti var imot. På sitt siste landsmøte vedtok Kristelig Folkeparti til og med at de skal fortsette å kjempe mot loven. Heldigvis, vil jeg si, har vi sett uttalelser fra profilerte representanter for Kristelig Folkeparti, som Hareide ved landsmøtetider og Inger Lise Hansen nå etter valget, som er mer liberale. Mitt spørsmål til Høybråten er: Kan Kristelig Folkepartis tilbakegang ved valget skyldes et lite tidsriktig verdisyn, f.eks. når det gjelder ekteskapsloven? | 1 |
Jeg skal ikke forlenge debatten innholdsmessig, for jeg synes Fremskrittspartiets representanter har redegjort for vårt ståsted på en utmerket måte. Men en uttalelse fra representanten Heikki Holmås har fått meg til å gripe ordet. Han kommer med en påstand som ikke bare er uhyrlig; den er også udokumentert og usann. Det er altså en påstand om at Fremskrittspartiet i sin tidlige historie skal ha vært finansiert av apartheidregimet. Riktignok kommer representanten Holmås fra et parti som har en lang historie med besøk til og samhandling med regimer med tvilsom historie. Det finnes sågar fortsatt gaver fra SF på museet til Kim Il Sung. Sånn sett burde representanten Holmås kanskje vite hva han snakker om. Men denne påstanden er usann, og den forblir usann. Utenfor denne sal ville jeg brukt et helt annet begrep, og det kommer jeg nok også til å gjøre. Fremskrittspartiet har en åpen historie. Jeg tror sågar vi var det første partiet som leverte alle våre historiske dokumenter til Riksarkivet. Vi har overlevert alt, både korrespondanse, regnskaper og protokoller, fra partiet ble stiftet og fram til moderne tid. Vår historie er sågar gjennomgått av eksterne historikere, som heller ikke har funnet noe snev av dokumenter som skulle tilsi at representanten Heikki Holmås har rett. Jeg vil få lov til å utfordre representanten Holmås, som jeg også ser har bedt om ordet, til å gå på denne talerstolen og dokumentere sin påstand, eller å fremstå til evig tid som en som snakket usant fra denne talerstolen. | 0 |
Spørsmål om detaljene i enkelte veiprosjekter vil jeg be om at blir stilt til samferdselsministeren som rette vedkommende, men generelt kan jeg si at jeg er veldig godt fornøyd med mange av de grepene regjeringen nå tar på samferdselsfeltet. Neste års budsjett innebærer ikke bare en kraftig vekst i investeringene til både veier, kollektivsatsing og andre viktige formål innenfor samferdselssektoren. For første gang på mange år legger en regjering opp til at vi skal kunne begynne å redusere vedlikeholdsetterslepet som vokste kraftig under den rød-grønne regjeringen. Det er også viktig. Det handler ikke bare om å klippe snorer på nye prosjekter. Det handler også om å ta vare på de prosjektene vi har. Mange mennesker rundt omkring i dette landet er frustrert over vekslende kvalitet på eksisterende veier. Det er derfor vi har fokusert på både å gjøre det lettere for fylkeskommunene å ivareta sine oppgaver med veiene og at vi i statens regi også tar grep for å få mer igjen for pengene. Det at regjeringen nå har etablert et infrastrukturfond som skal bygges opp til 100 mrd. kr, hvor vi er langt over forventet fremdrift, betyr at vi sikrer ekstra midler til samferdselssektoren hvert eneste år fremover, til viktige oppgaver innenfor både investeringer og drift. Det at samferdselsministeren jobber med å etablere et veiselskap, kommer til å bety at vi i fremtiden kan bygge veiene raskere, billigere og smartere enn i dag. Det vil komme bilistene til gode. At samferdselsministeren jobber med en bompengereform, vil bety at det skal komme bilistene til gode i fremtiden, og det er Fremskrittspartiet tilhenger av. Når samferdselsministeren også jobber med en rentekompensasjonsordning, handler det nettopp om å legge forholdene til rette, slik at bilistene betaler minst mulig og får best mulig veier. | 0 |
Når det går godt i næringslivet i dag, tar statsministeren det som et tegn på at Regjeringen gjør gode valg. Nå går det jo litt tid fra en beslutning tas, til en ser resultatene. Det gjelder òg for næringslivet. Det som er viktig for at næringslivet også skal gå godt i morgen, er at man har forutsigbarhet til å gjøre investeringer i dag. Hydro Karmøy er i den situasjonen. De har ventet på en avklaring når det gjelder rammebetingelser for industrikraft. Selskapet vurderer milliardinvesteringer for å redde hundrevis, ja tusenvis av arbeidsplasser på Karmøy. De har gitt tydelig signal om at et system for industrikraft må være avklart nå til sommeren, for at de skal kunne ta en god beslutning. Statsministeren har nevnt tidligere at industrien skal ha en kraftpris som er lavere enn markedspris. Men et slikt system finnes allerede i dag. Det finnes flere typer markedspris for kraft: én til husholdningene og én som går på langsiktige kontrakter. Det Hydro venter på, er løftet om at det skal komme et industrikraftregime som gir en lavere pris enn det man i dag får på markedet. Skal Hydro vente på at Regjeringen kommer med dette? Eller skal de bare forholde seg til markedet, slik statsministeren har sagt tidligere i dag? | 0 |
Man blir sjelden kalt populistisk eller folkelig når man foretar kutt for en del veier, som regel er det kjeft den andre veien man får. Men våre veikutt er begrunnet slik at vi har kuttet der veiutbygging fører til økt luftforurensning for barn og unge, der vei fører til at natur blir ødelagt, og der vi har gode kollektive alternativ. Vi står for en annen prioritering enn flertallet, og den ønsker vi å synliggjøre. Ellers vil jeg si til representanten Froyn at jeg syns vi har fått til et bra samarbeid med Arbeiderpartiet og Senterpartiet i komiteen. Jeg er også veldig glad for at Arbeiderpartiet er med på en fellesmerknad sammen med oss om Oslo Sporveier, og det etter en valgkamp hvor høyresiden lovte mye mer gull og grønne skoger til Oslo Sporveier enn det Arbeiderpartiet gjorde. Så det syns jeg er hyggelig, og den alliansen håper jeg vi skal kunne bygge videre på. Ellers er vi nødt til, og det håper jeg at Arbeiderpartiet i framtiden vil prioritere høyere, å få til en allianse for de viktigste jernbanesatsingene, for der har vi fint lite å hente fra høyresiden, slik det ser ut i dag. | 1 |
Jeg vil ta avstand fra at det er «Regjeringens ønske» som ligger til grunn for de store programmene. Det er Stortingets ønske. Det er stortingsmeldingene om forskning som både tidligere regjeringer og denne regjeringen har fremmet. Disse bygger på hverandre, og man er svært enige om de store behovene for kunnskap. Når det er sagt, vil vi selvfølgelig gå gjennom balansen mellom den såkalt frie prosjektstøtten og de andre mulige virkemidlene for forskning som gjelder Forskningsrådet. Jeg vil bare nevne at vi har Sentre for fremragende forskning. Vi har forskningssentre for miljøvennlig energi. Vi har yngre, fremragende forskere. Vi har en rekke muligheter for virkemidler til forskning som går på det grunnleggende nivået, men som også er mer anvendt forskning. Her er det muligheter, mener jeg, som ikke er utnyttet. Man bare hefter seg ved at det er så mange som får avslag på søknad om akkurat det ene virkemidlet som heter fri prosjektstøtte, fra Forskningsrådet. | 1 |
Jeg har lyst til å stille følgende spørsmål til olje- og energiministeren: «Statssekretær Brit Skjeldbred sier til NRK at «Vi bad fagfolk i oljeindustrien om råd før utredningen ble offentliggjort, men oljeindustrien har ikke påvirket utredningen». Kan statsråden redegjøre for hvordan oljeselskaper ble tatt med på råd når det gjelder konsekvensutredning av petroleumsvirksomhet i Barentshavet, kan han garantere at andre berørte interesser, som miljø- og fiskeriinteressene, har hatt de samme mulighetene til å gi råd, og mener statsråden dette styrker tilliten til konklusjonene fra utredningen?» | 1 |
Representanten Ola D. Gløtvold avsluttet sitt innlegg med å si at vi sjølsagt må ha en fortløpende evaluering og vurdering av disse viktige spørsmålene. Det er jeg enig med representanten Gløtvold i. Det er slik at vi i disse spørsmålene stadig vekk og i økende grad, sannsynligvis, i takt med den medisinske utviklingen vil møte situasjoner der ett viktig hensyn, f.eks. behandling av alvorlige sykdomstilstander, vil kunne møte etisk problematiske hensyn som vi også må ta. Denne debatten har vi hatt, og den har vi, og den kommer vi til å ha i SV. Jeg regner også med at andre politiske partier fortløpende har denne debatten. Debatten i vårt parti har altså munnet ut i at landsmøtet ønsket en revisjon av enkelte elementer i bioteknologiloven. Men det betyr sjølsagt ikke at SV har forlatt føre var-prinsippet, eller ikke lenger har den samme respekt for menneskeverd og menneskeliv som før, slik representanten Woie Duesunds innlegg kunne antyde. Både våre merknader i innstillingen og representanten Olav Gunnar Ballos innlegg i debatten her i dag gjør det klinkende klart for dem som vil lese, og for dem som vil høre. Det arbeidet som skal gjøres i forbindelse med gjennomgangen, skal skje på et forsvarlig medisinsk og etisk grunnlag og med omfattende høringsrunder, der sjølsagt også de funksjonshemmedes organisasjoner skal få si sin mening, og skal bli lyttet til, slik det har vært referert her i salen. Så framstiller Osmundnes det slik at Kristelig Folkeparti er imot enhver bruk av preimplantasjonsdiagnostikk. Dette er jo ikke riktig. Spørsmålet blir hva slags lovgivning vi skal ha på dette området, ikke slik Osmundnes var inne på, om vi skal ha en lovgivning eller ikke. Det er det denne debatten dreier seg om, og skal dreie seg om, også i neste periode. | 1 |
Jeg får kanskje takke for disse litt belærende ord fra mine medrepresentanter. Dette er en detalj blir det sagt, og det er en reprise. Ja, denne reprisen skal vi få lov å leve med til det blir gjort noe vesentlig med dette området, for dette området er så viktig at det fortjener langt større oppmerksomhet enn det får i dag. Det er grunnen til at jeg tar det opp. Jeg beklager hvis noen syns at denne detaljen tar opp Stortingets tid, men det dreier seg faktisk om at folk skal ha et sted å bo. Og jeg gjentar at jeg føler at man ikke bryr seg tilstrekkelig om dette, og at man ikke har nok inni hjertet sitt til at man gjør det som er tilstrekkelig. Å bygge boliger tar tid. Det er ikke gjort på 14 dager å slå opp hus til folk. Vi vet at det er mange som sliter med dette. I tillegg vet vi at det er flere tusen bostedsløse, og det har vi visst i flere år. Vinteren er ingen ny foreteelse i Norge, den kommer hvert år, og det har den gjort bestandig. Likevel fortsetter vi med å si at dette skal vi ta til neste år, så skal vi sette ned et utvalg, så skal vi snakke om det, så skal vi prioritere det, og vi er ikke imot det som prinsipp, men dessverre var det andre ting som var viktigere denne gangen også. Vi skal diskutere dette også når kommunalkomiteen skal diskutere sitt budsjett. Jeg tar til etterretning at flere mener at dette ikke er den rette måten å ta opp en slik debatt på. Jeg vet også, fordi jeg var deltaker i debatten i vår om stortingsmeldingen om boligetablering for unge og vanskeligstilte, at vi har diskutert det en gang i år, men resultatet av den behandlingen var lite tilfredsstillende, sjøl om jeg ser at det er en bevegelse i positiv retning hos et flertall i Stortinget. Men det går for sakte, og det går ut over noen som det ikke bør få lov til å gå ut over. Det viktige, som jeg får gjenta, er at her mangler Norge en stor bit av boligmarkedet, som andre land har, og som er en buffer for unge og vanskeligstilte og folk med ikke altfor store inntekter som gjør at de kan ha et valg i livet sitt, at de ikke blir presset inn i et leiemarked som er fullt av hushaier som flår alle pengene av dem, slik at de aldri klarer å spare seg opp penger så de kan få kjøpt seg en leilighet. Dette er et viktig samfunnsanliggende, for dette dreier seg om hvordan vi bygger opp de viktige strukturene i samfunnet. Og her har vi altså sviktet i flere år. Den sosiale boligbyggingen i Norge er redusert med 70 pst. de siste fem årene, og når man samtidig i tillegg har fjernet alle de gamle reguleringene – og det var nødvendig, for de kunne vi ikke opprettholde – går det galt for mange. Og da ber jeg om at stortingsflertallet bærer over med mitt engasjement i denne saken. Det kommer stortingsflertallet til å måtte leve med til vi får en helt annen satsing på dette området. | 1 |
Det er mange ting og momenter i saksordførerens innlegg som jeg kunne ha lyst til å gripe fatt i, men det tillater ikke tiden. Saksordføreren skal iallfall ha honnør for én ting: Han og Høyre har vært konsekvent i denne saken. De har hele tiden gått imot statlig deltagelse i IT- og kunnskapssenteret, mens vi andre har forstått at for å utvikle bedrifter i Norge og få investorer, gründere og industrialister til å satse kapital, er det ikke galt, særlig når det gjelder forskning, utdannelse og etterutdannelse, at staten bidrar med noe. Akkurat det skjer over hele den industrialiserte verden. Når det gjelder kunnskapssentre som har utviklet konkurransedyktighet, har staten bidratt både som tilrettelegger og som krevende kunde. Det har skjedd i Austin i Texas, i Silicon Valley og ved en rekke andre IT- og kunnskapssentre. Men Høyre har markert seg som en sterk motstander av dette, til tross for at norsk gründerkapital forsvinner ut av landet med de rådende rammebetingelser vi har. Jeg vil spørre saksordfører Gabrielsen: Hva er Høyres reelle alternativ i dagens situasjon – jeg kjenner Høyres program og primære standpunkt – for å kunne realisere et IT- og kunnskapssenter på Fornebu, som vi alle er enige om skal realiseres? | 0 |
Igjen har vi vore gjennom ein valkamp der grunnleggjande velferdstenester i kommunane – eller mangelen på dei – har vore eit sentralt tema. No er dette dessverre ikkje den første valkampen der velferdstenester som eldreomsorg, helse og skule og kommuneøkonomi har vore eit sentralt tema. Dessverre er det ingenting som tyder på at det ikkje kjem til å bli eit tema i framtidige val heller. Dei raud-grøne partia og regjeringa hevdar, både på innpust og på utpust, at kommunane har fått styrkt økonomi, og at også 2011-budsjettet har gitt auka økonomisk handlekraft for kommunane. No er det slik at om ein reiser rundt i Kommune-Noreg, ser ein at det er ikkje slik kommunane opplever det. Det er ikkje slik dei folkevalde i kommunane og dei tilsette i kommuneadministrasjonen opplever det. Det er altså lite som tyder på styrkt kommuneøkonomi, sett frå kommunane si side. Det er riktignok auka overføringar i kroner til kommunane – inntekter – det er det ingen tvil om. Men så er det altså slik at ting blir dyrare. Kommunane får stadig nye oppgåver frå staten, utan at desse er fullfinansierte. Det er også strengare krav til kommunale tenester som blir vedtekne av Stortinget. Det er også auka forventningar blant innbyggjarane som gjer at det kostar meir å levere tenestene. Det er også ein sterk befolkningsauke i Kommune-Noreg, dei siste tolv månadene er det blitt ca 62 000 fleire innbyggjarar i Kommune-Noreg. Det er ein auke på 1,3 pst. Det gjer sjølvsagt at det er fleire å yte tenester til. I tillegg har ein altså ei aldrande befolkning, som gjer at det er fleire som treng omsorg etter kvart som befolkningsalderen aukar. Tala frå KOmmune-STat-RApporteringa, KOSTRA, viser at 203 kommunar hadde eit dårlegare netto driftsresultat i 2010 enn det dei hadde i 2007. I tillegg viser gjennomgangen at 257 av våre 430 kommunar hadde eit netto driftsresultat som er lågare enn den anbefalte minstenorma på 3 pst. Her er det litt spesielle: Sjølv om kommunane rekneskapsteknisk har eit overskot på kommunebudsjettet, treng ikkje det bety at dei går i pluss reelt sett. Det kjem sjølvsagt av at kommunane ikkje har avskriving. Derimot har dei lån som driftskostnad. Men dei har ikkje avskriving, og det gjer at tala ikkje er reelle. Dersom kommunane skulle gått over til alminnelege rekneskapsreglar, ville det betydd at dei aller fleste kommunane hadde fått eit negativt driftsresultat. Den dårlege kommuneøkonomien gjer at kommunane utnyttar inntektspotensialet sitt, først og fremst når det gjeld eigedomsskatt. Tala der er tydelege: Frå 2009 til 2010 auka eigedomsskatten med 9,4 pst., til 7,1 mrd. kr. Det er 309 kommunar som no har ei eller anna form for eigedomsskatt. Det er ein auke frå 277 i 2007. I 2007 var det 55 kommunar som hadde eigedomsskatt i heile kommunen. No er det nesten tredobla – til 145 kommunar som har eigedomsskatt i heile kommunen. Det at stadig fleire kommunar innfører eigedomsskatt, er eit klart uttrykk for den dårlege kommunale økonomien som mange kommunar opplever på kroppen. Det er derfor heilt klart at kommunane treng meir pengar. Også ved behandlinga av førre statsbudsjett gjekk Framstegspartiet inn for å tilføre meir pengar til kommunane. Og viss lekkasjane no er riktige, ligg det openbert an til at Framstegspartiet er nøydt til å føreslå nye overføringar, plusse på det som regjeringa legg fram for Stortinget, for å halde oppe eit godt velferdsnivå i kommunane. Det må vi uansett kome tilbake til. Det er altså ikkje riktig, slik det blir hevda av regjeringa, at kommunane har ein god økonomi. Kommune-Noreg opplever ein stram økonomi – på mange måtar ei sveltefôring av kommuneøkonomien. | 0 |
Jeg takker for svaret. Zaco AS hadde planer om produksjon av PET-flasker i denne bygningen. Den andre bedriften hadde ingen planer om produksjon, noe som strider mot SIVAs utgangspunkt. Jeg har dokumentasjon fra dette firmaet om at de har bydd 500 000 kr for dette bygget. Salget ble på 475 000 kr, altså en differanse på 25 000 kr. I tillegg bad firmaet Zaco i brev av 1. september 2002 om å få oppbevare en del utstyr i bygget til salget var avklart. Dette utstyret ble solgt sammen med bygningen. Det synes jeg er temmelig opprørende. Vil ministeren ta tak i og rydde opp i dette? | 0 |
To ting nå på tampen av debatten – for det første: Vi er veldig klar over at vi har en rekrutteringsutfordring når det gjelder lærere, ikke minst innenfor realfagene. Vi har gjennom GNIST-partnerskapet nå fått rimelig gode resultater med en bevisstgjøring av alle viktige aktører i dette. Med den nye lærerutdanningen, med et eget løp for ungdomstrinnet, er det også gledelig å registrere en økning av studenter som ønsker å ta nettopp denne utdanningen, ikke minst med realfag som utgangspunkt. Når det gjelder NTNU, må jeg dessverre skuffe Tord Lien. Statsråden har riktignok mye makt, men ikke så mye makt at hun kan instruere et universitet i en sak som denne. Jeg kan ikke forstå annet enn at Fremskrittspartiet har feiltolket NTNUs brev til departementet noe, for NTNU har ikke ønsket å endre sin praksis. Jeg har oppfordret dem til å gjøre det, det er det jeg kan gjøre, men vi er nok avhengig av at NTNU selv klarer å ta den beslutningen. Jeg skulle ønske at man gjorde det, slik at de med master i teknologi kunne ta PPU. Det ville gjøre det lettere å få disse fleksible og sømløse overgangene og bruke den arbeidskraften som er utdannet på høyt nivå, til undervisning i skolen. Så vi arbeider med dette i fellesskap, men det er altså ikke i statsrådens makt å instruere universitetet i denne saken. | 1 |
Representanten Hill-Marta Solberg har på vegne av samtlige partier med unntak av regjeringspartiene fremmet et forslag om at den islandske fabrikktråleren "Gudrun Gisladottir", som ligger på 40 meters dyp i Nappstraumen i Lofoten, blir hevet som tidligere forutsatt. Fartøyet sank for to år siden, og det har hele tiden vært en forutsetning at båten skulle heves, fordi den representerer en forurensningsfare der den ligger i et sårbart og viktig fiskeriområde i Lofoten. Den burde ha vært hevet for lenge siden. Det er sterkt kritikkverdig at det ikke allerede har skjedd. Det politiske ansvaret ligger hos fiskeriministeren. Det foreligger bl.a. uttalelser fra et kompetent bergensfirma om at hevingen kan gjennomføres i løpet av en måned. Hva mener Venstre om den saken? Støtter Venstre forslaget? Det står mye i Venstres program om miljø og at partiet vil beskytte sårbare fiskeriområder mot forurensning. Bør "Gudrun Gisladottir" heves og fjernes fra Lofoten, slik at vi unngår at et sårbart fiskeriområde blir forurenset? | 1 |
Jeg takker statsråden for svaret. Det ble jo litt tenkning rundt dette om man skal redusere og gå ned fra 6 km til f.eks. 5 km. Kan statsråden vurdere å gå ned til 4 km, slik regelen er for ungdomsskoleelever? | 0 |
Representanten Pollestad og Senterpartiet har ved gjentatte anledninger retorisk vært opptatt av sikkerheten, og spesielt i forhold til Petroleumstilsynet. Det er prisverdig, og det er jeg glad for at man er. Samtidig registrerer jeg også at i Stavanger Aftenblad, som sikkert er en god og etterrettelig avis – det kan sikkert Pollestad bekrefte – skriver Jan Erik Vinnem, som er professor II i samfunnssikkerhet ved Universitet i Stavanger, at vi «trenger et koordinert, slagkraftig og faglig sterkt tilsyn når dagens ordning ikke tilfredsstiller». Videre skriver han at Fremskrittspartiet skal ha «ros for at forslaget om Petroleumstilsynet bør innlemmes i Arbeidstilsynet». Mener Pollestad at professor Vinnem snakker mot bedre vitende, og er det sånn å forstå at Pollestad er fornøyd med de ressursene Petroleumstilsynet nå har fått tilført, og som medfører uforsvarlig kontroll på norsk sokkel? | 0 |
Integrering er en av de største utfordringene som vi har i innvandringsdebatten. Arbeiderpartipolitiker Abdelmajid Jerad tok tidligere i måneden til orde for at Norge bør ha en egen imamutdanning. Forstanderen i Det Islamske Forbundet, Basim Ghozlan, har også krevd det. Deler statsråden det synet? Og hvis ja, mener da statsråden at dette også vil fremme integreringen? | 0 |
Hvis det er mulig, vil jeg tegne meg til to replikker. Men la meg først ta den første replikken. I innstillingen er regjeringspartiene tydelige på, og det står også i proposisjonen, at de som har fått innvilget uføretrygd i dag, skal i 2015 konverteres over til ny ordning. De vil få økt skatt, men det skal kompenseres med økt bruttoytelse, slik at de beholder tilnærmet samme nettoytelse. Senere i innstillingen påpeker komiteens flertall akkurat det samme. Er det at man skal ha tilnærmet samme ytelse en erkjennelse av at det vil være en del grupper her som vil få en lavere nettoytelse enn det som er tilfellet i dag? | 0 |
Jeg synes jo stort sett det er en dyd å overholde inngåtte avtaler, men jeg hører at Lars Sponheim har en annen oppfatning av det. Men jeg stusser litt på innfallsvinkelen til representanten Sponheim i forhold til dette, for det handler også litt om likebehandling her. Hvis jeg kjøper meg en helseforsikring, har jeg allerede betalt en masse skatt til fellesskapet på de pengene som jeg kjøper den helseforsikringen for. Men hvis arbeidsgiveren min vil kjøpe nøyaktig den samme helseforsikringen, mener altså Sponheim at da bør fellesskapet sponse dette, og forsikringen skal dermed bli billigere. Det er mulig at dette i en liberal verden høres klokt ut og henger sammen, men det er i hvert fall ikke spesielt sosialliberalt. For det vi vet ut fra erfaringer med disse tingene, er at det er jo ikke renholdsarbeideren og bussjåføren som får disse forsikringene, det er finansmannen og ingeniøren. Det synes jeg ikke er spesielt sosialt. | 1 |
Budsjettet for rammeområde 17, Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementets hovedområde, ble vedtatt med forslag og stemmer fra et flertall bestående av Fremskrittspartiet, Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet. Ett av flere områder som ble berørt av flertallets saldering, var landslinjene. I den videregående skole er noen linjer definert som landslinjer eller landsdekkende linjer, linjer som ikke finnes i alle fylker. Landslinjer er kurs som staten finansierer. Det er bestemt at de skal være åpne for søkere fra hele landet. Landsdekkende linjer er kurs som det ikke er grunnlag for å ha i mer enn ett eller noen få fylker, og der fylkeskommunene er blitt enige om at søkere fra hele landet skal stille likt ved inntak. I budsjettet for 2001 ble det bevilget vel 139 mill. kr i tilskudd på Programkategori 07.30 Videregående opplæring, kapittel 231. I forslag til statsbudsjett foreslo regjeringen Stoltenberg å fjerne hele tilskuddet med kompensasjon gjennom skjønnsmidler til berørte fylkeskommuner. Regjeringen Bondevik foreslo heller ikke penger til tiltaket. I Fremskrittspartiets forhandlinger med Regjeringen var det et krav fra vårt parti om tilbakeføring av 90 mill. kr, ett av de ytterst få krav som faktisk ble imøtekommet. Under behandlingen av budsjettet i finanskomiteen la regjeringspartiene inn det Regjeringen tidligere ikke hadde prioritert, og da faktisk med hele fjorårsbeløpet på 139 mill. kr, og begrunnet dette med en forglemmelse. Sannheten er vel nærmere at reaksjoner fra berørte skoler, elever og bransjer med berørt fagopplæring gav kraftig lyd fra seg, og dette medførte en politisk reaksjon. Fra Fremskrittspartiets plattform i saken er resultatet faktisk bedre enn forlangt. Det ligger 109,8 mill. kr inne i forhold til et ønske om 90 mill. kr, i budsjettvedtaket gjennom forliket med Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet. Med det utgangspunkt kunne vi lene oss godt tilbake og si vel blåst! Det gjør vi imidlertid ikke. Vi føler ansvar for å følge saken videre av hensyn til elever, foreldre og behovet for å sikre viktig utdanningskompetanse. Fra flertallet i komiteen ble det gitt en føring med på veien: «… landslinjer som er særskilt kostnadskrevende eller har nasjonal betydning bør prioriteres.» Og her er vi fremme ved kjernen i saken og ved grunnen til at denne delen av budsjettvedtaket får en oppfølging gjennom en interpellasjon. Jeg har som utgangspunkt at en mindretallsregjering som til og med tvinger sitt totalbudsjett på plass med taburettsspørsmål – unnskyld: kabinettsspørsmål – skal være både aktiv og aktsom i sin oppfølging av budsjettvedtakene. Flertallets vedtak – 109,8 mill. kr – ble møtt med en politisk kanonade både fra politisk hold i departementet og fra enkelte av regjeringspartiets fraksjoner i storting og komite. Utdannings- og forskningsdepartementet klarte også å gjengi flertallets prioriteringsvedtak feil, som kostnadskrevende og har nasjonal betydning i stedet for «kostnadskrevende eller har nasjonal betydning». Her er det en distinkt forskjell. Forhåpentlig er ikke dette uttrykk for leseferdigheten i departementet. Men så er det dette med å være aktiv og aktsom da! Gjerne en kombinasjon: Aktivt aktsom kan være en god kombinasjon for en mindretallsregjering. I stedet for å fremvise en polemiserende politisk irritasjon over en redusert bevilgning, en reduksjon opprinnelig tiltrådt av denne regjering, burde man etter min mening bruke kreftene på å finne gode løsninger på linje med det beløp og den føring som var gitt. Alt den 7. januar i år sendte departementet brev til fylkeskommunene med melding om vedtak om et kutt i statsbudsjettet knyttet til landslinjene på 30 mill. kr, med tilhørende vedtak om reduksjon i antall plasser og avvikling av tilskudd. Noen linjer fikk varsel om kutt i plassene fra 1. januar 2002. Men opptak til linjene var for lengst gjort, og kurs av halvårig varighet startet samme dag brevet ble skrevet. Berørte skoler oppfatter ikke at de får forståelig svar når de spør hvorfor, og om hvordan de skal håndtere elever som alt har begynt etter bekreftet opptak. Er det riktig at kuttet er på 30 mill. kr? Fra departementet har jeg fått oppgitt en del tall. For 2001 er det bevilget 139 mill. kr totalt. For 2001 er det brukt 120 mill. kr i tilskudd basert på plasser og elever, vel 4 mill. kr er brukt på glattkjøringskurs og ekstra tildeling til Sogn, og resten – altså vel 14 mill. kr – er brukt til utstyr. Utbetaling foregår 1. april og 1. oktober. Strukturen på pengebruken for 2001 kunne faktisk aktivt ha vært varslet som innspill til komiteens behandling uten vansker. I forhold til ny budsjettramme på 109,8 mill. kr er dette et kutt på 120 mill. kr minus 110 mill. kr, altså 10 mill. kr, om vi kun regner et rent plass-/elevbasert tilskudd. De elevbaserte kuttene som departementet har annonsert, ser ut til å ligge nærmere 13 mill. kr, basert på oppgitte utbetalinger i 2001. I forhold til de retningslinjene som er gitt, og jeg understreker betydningen av ordet «eller», virker det som om varslede kutt er tatt temmelig sjablongmessig. Det virker som om man i liten grad har sett på kapasitetsutnyttelsen på de mest kostnadskrevende linjene, der beskjedne kapasitetsjusteringer kunne gitt rom for linjer av nasjonal betydning. For å kunne avlese dette må man faktisk inn på totaloversikten over linjer, kapasitet, elever pr. linje og kostnadssatsen. Det skulle være unødvendig, men i kamp med byråkratisk stivbenthet og politisk stridbarhet er det av og til nødvendig å gå i dybden. Fra berørte fylkeskommuner har det vært bevegelse. Det kan fra media virke som om noen fylkeskommuner er villige til å medvirke til å ta regningen. En slik eventuell medvirkning bør inn i en total ramme som omfatter både stat og fylkeskommune, når samlet prioritering for hele kalenderåret 2002 skal gjennomføres. Det er også slik at noen av kursene det undervises i, er halvårige kurs, mens andre går over fullt skoleår. Elevbelegget høsten 2001 blir også elevbelegg våren 2002. Søknadsfrist for opptak til helårig kurs med oppstart høsten 2002 for skoleåret 2002–2003 er, etter det jeg har forstått, 1. mars 2002. Fra komiteflertallet er det også gitt følgende tilleggsmerknad: «Flertallet ber Regjeringen om å komme tilbake med en total gjennomgang av tilskuddsordningen for landslinjene i Revidert nasjonalbudsjett for 2002.» I forhold til søknadsfristen på 1. mars er det derfor viktig å få gitt tydelige forhåndssignaler nå. Jeg viser igjen til aktiv aktsomhet! For noen uker siden var det stor aktivitet fra regjeringshold for å berede grunnen for å legge frem en egen proposisjon for 1. å sikre 12 mill. kr for å betale for sensuren av ungdomsskolens avgangsklasse også i 2002 og 2. å sikre finansiering for Regjeringens forslag om prestestillinger Begrunnelsen var både ønske om penger og behov for hurtig avklaring. Begge deler var også omkamper for å sikre løsninger i tråd med Regjeringens ønsker, som også burde fremvise en pengemessig inndekning. Men når Regjeringen hevder at de har så mye omsorg for landslinjene, hvor er signalene om en innsats for å skaffe manglende penger til landslinjene? Eller er det slik at landslinjene nok en gang er blitt utsatt for en politisk forglemmelse av regjeringspartiene? Avslutningsvis: Etter mitt syn burde regjering og statsråd også ha tatt et initiativ her for å konsultere komiteen og flertallet med hensyn til oppfølging av budsjettvedtaket. Av hensyn til elever, foreldre, skoler, ansatte og berørte fylker så vel som bransjer bør departementet søke konsultasjon i stedet for konfrontasjon. Det er ikke for sent! Jeg håper at interpellasjonen kan gi signaler som avklarer prioritering og total tilførsel av midler for de berørte elevene, både de som er elever i dag, og de som har planer om å bli elever på disse linjene i skoleåret 2002–2003. | 0 |
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.