text string | label int64 |
|---|---|
Flere talere har vektlagt at det er historisk at en regjering legger fram, og at en nasjonalforsamling behandler, en stortingsmelding om et så viktig tema som kvinner i utviklingspolitikken. La meg takke Stortinget for et veldig godt samarbeid om dette. Selv om selvfølgelig Regjeringen, og jeg, gjerne vil ta æren for det som har skjedd, så tror jeg vi må være ærlige nok til å si at det er ikke sikkert dette hadde skjedd hvis det ikke hadde vært for det sterke påtrykket fra aktive kvinner i mange partier i Stortinget, og også fra noen menn. Dette er en sak hvor Stortinget har tatt initiativ og ønsket at Regjeringen skal følge opp. Vi har fulgt opp, og det har vært et godt samarbeid. Jeg vil si at debatten avspeiler enighet, og hvis jeg spøkefullt kan si det: Det som mest av alt symboliserer enigheten i debatten, er at Fremskrittspartiets innlegg her åpenbart ville kvalifisert for medlemskap i samtlige norske kvinneorganisasjoner. Det viser vel at verden går framover, og at vi kan stå sammen om mye. Jeg synes saksordføreren, Ågot Valle, satte en overskrift på hele debatten. Hun sa: «Politikken må utvikles med kvinnebrillene på.» Det synes jeg egentlig er kjernen i saken - de store, viktige feltene som ikke er direkte kvinnespørsmål: fred, økonomisk utvikling, økonomisk vekst, næringsliv. Representanten Samuelsen var inne på næringslivets sosiale ansvar. Alle disse spørsmålene må ses med «kvinnebrillene på». I tillegg er det en rekke separate kvinnespørsmål knyttet til helse, vold, utdanning osv. Man må altså ta både de spesifikke kvinnespørsmålene og de brede spørsmålene, og se alt med kvinnebriller på. Det tror jeg er det vi kanskje mest av alt skal ta med oss fra denne debatten. Selvsagt er det slik at også kvinner påvirkes aller mest av politikken på de brede områdene. Kvinner i et land med krig blir annerledes påvirket av dette enn menn i et land med krig. Men for begge vil nesten alltid det viktigste være å få stoppet krigen. Ethvert tiltak som bidrar til det, vil også være et viktig tiltak for kvinner i et land med krig. Kvinner lider mer i verden under energimangel. Når flertallet av Indias befolkning, f.eks., ikke har adgang til elektrisk strøm, betyr det at kvinnenes arbeid blir ekstra tungt som følge av dette. Så noe som selvsagt både menn og kvinner i India vil ha en enorm glede av, er om vi klarer å bidra til utvikling av solenergi, vannkraft eller hva det måtte være. Næringslivets sosiale ansvar er et annet slikt område, hvor en i en god del tilfeller ser at kvinnene har de største problemene, men det er mye å hente på den brede politikken. Jeg er veldig glad for at mange har vektlagt at vi ikke skal se kvinner først og fremst i en offerrolle. Det er kvinner i noen spesifikke situasjonen, kanskje aller mest knyttet til voldtekt og vold mot kvinner, og i en del situasjoner som kjønnslemlestelse, men framfor alt utgjør kvinner over halvparten av befolkningen i de fleste land, og disse er mer enn i stand til å tale sin egen sak. De er en helt avgjørende kraft for ethvert vesentlig samfunnsforhold, ikke minst for økonomien. Verdensbanken har laget en rapport som har en tittel som appellerte til meg, og det er: «Gender Equality as Smart Economics». Kjernen i det er selvsagt å se at uten kvinners ledende rolle og kvinners økonomiske kraft er det veldig vanskelig å tenke seg at et land skal kunne ha en økonomisk framgang. Det er bare å se på vårt eget land. Hvis ikke vi hadde fått nesten alle kvinner inn på arbeidsmarkedet i løpet av én generasjon, er det umulig å tenke seg at vi ikke ville vært vesentlig tilbakesatt økonomisk i forhold til der vi står i dag. Så de store kvinnepolitiske spørsmål er sammenvevd med all politikk, men der er også en del spesifikke kvinnespørsmål. Her tillater jeg meg å komme med en hyllest til middelklassekvinner. Jeg mener i bunn og grunn at middelklassen er den mest undervurderte samfunnsklasse overalt. Vi på venstresiden har hatt en tendens til å hylle arbeiderklassen, og det er vel og bra. Folk på borgerlig side har hatt en tendens til å hylle de aller best stilte. Men veldig ofte er det den brede middelklasse som faktisk er den som holder mange samfunn oppe, og som i mange sammenhenger er den viktigste forankring av helt grunnleggende demokratiske verdier og andre verdier. I alle samfunn som vi kjenner, har det vært slik at det har vært middelklassekvinner som i all hovedsak har gått i spissen for kvinnereformene, de som vi har sett i Norge, og de som vi nå ser i mange andre land. Slik er det også med nesten all annen samfunnsmessig endring. Den kan ikke starte med de aller fattigste, de som har det aller vanskeligst, de som ikke vet hva de skal spise i morgen, de som ikke aner hvordan de skal få skrapt sammen nok penger til å hangle seg gjennom fra dag til dag. Det er veldig sjelden at de vil ha overskudd nok til å ta den samfunnsmessige ledelse som skal til for å endre samfunnsutviklingen. Det har vist seg i neste alle land, ikke minst i vårt eget, at det var sanitetskvinner, kvinnene innenfor næringsliv, kirke og arbeiderbevegelse som drev de samfunnsmessige endringene fram. Veldig mange av disse var kvinner fra middelklassen. Derfor skal vi heller ikke kreve at alle våre kvinnepolitiske tiltak skal ha en umiddelbar fattigdomsorientering, i den forstand at de skal nå de aller fattigste umiddelbart. Det å endre de brede rammene for samfunnsutviklingen er også det som endrer kvinners situasjon, og det har vært middelklassekvinner, systematisk i land etter land, som har gått i spissen for det. La oss akseptere det, og la oss gi dem støtte i det arbeidet de driver i mange land. Dette er et budskap Stortinget har hørt fra meg mange ganger tidligere: Verden går ikke fra vondt til verre. Også på kvinneområdet er det mange ting som går fra bra til bedre. Se på situasjonen når det gjelder utdanning. Den nepalske grunnlovgivende forsamling vedtok i går å avvikle kongedømmet i Nepal med - jeg tror det var - 540 mot 4 stemmer. Det er vel et av de klareste flertall som noensinne har vært i et tilsvarende spørsmål i noe land. Men det som det ikke snakkes mye om, er det underliggende, nemlig at jenter og gutter nå starter opp på skole i Nepal i akkurat samme antall. Det er ingen forskjell. Det kan nok være en tendens til at jenter slutter noe tidligere, men de starter, nær sagt, alle sammen - et enormt framskritt. I nabolandet Bangladesh, som altså er et muslimsk land, som jo avviser at det er religionen som er den avgjørende faktor her, skjer akkurat det samme. Det er nå flere jenter enn gutter som starter på skole i det muslimske Bangladesh. Og enda mye viktigere, selvsagt, er det at dette nå nærmer seg 100 pst. både i Nepal og Bangladesh, der det i begge land nå er rundt 90 pst. av barna som begynner på skole. Med andre ord: enorme framskritt, og også enorme framskritt for likestilling, fordi i begge land, og dette er blant verdens fattige land, er det både jenter og gutter som starter på skole. Vi har tidligere i Stortinget vært inne på den drastiske revolusjon som skjer i mange land ved at mange flere kvinner kommer inn i politikken. Jeg tror det var saksordføreren som trakk fram at det er nesten 50 pst. kvinner i nasjonalforsamlingen i Rwanda, og en rekke afrikanske land har nå kvinnelig finansminister, kvinnelig utenriksminister osv. - tradisjonelle maktposisjoner. Hvis jeg skal trekke fram et området som jeg føler kanskje har fått for liten oppmerksomhet, og hvor det er opplagt at det ikke bare er framskritt, er det vold mot kvinner. Det er veldig få ting som kan tenkes å være verre for et menneske enn å sove om natta og ikke ane om dette er natta det igjen skal øves vold mot meg, enten det er mannen min som er trusselen mot meg, naboene mine, eller en væpnet gruppe som finnes i høydene rundt huset mitt. Burundi, som er et lite land i Afrika, har nettopp hatt et betydelig voldsnivå i og rundt hovedstaden. Det betyr at kvinner ikke sover trygt om natta. På Øst-Timor, som jeg besøkte i forrige uke, var det altså vold i 2006. Det var ikke mange mennesker som døde, men 15 pst. av befolkningen tok på flukt. Mange av dem var kvinner, og mange av dem var også redd for kjønnsspesifikk vold, redd for å bli voldtatt, fordi samfunnet var i oppløsning. Jeg tror det er veldig vanskelig for oss - for menn spesielt, men også selvfølgelig for kvinner i Norge som lever under trygge forhold - virkelig å føle den frykten som man har i et samfunn hvor det ikke er noe politi, og hvor de militære gruppene man ser, ikke er der for å beskytte deg, men kanskje tvert imot for å angripe deg. Som Anne Margrethe Larsen var inne på, i noen tilfeller er voldtekt et systematisk middel til å vinne kriger, i betydning å terrorisere befolkningen. Det er ikke noe som skjer fordi man ikke har god nok kontroll med sine soldater og yre mannfolk løper rundt og gjør ondsinnede ting. Det er et systematisk og planmessig middel i krig - som vi så i tidligere Jugoslavia, og som vi nå ser i Kongo f.eks. Det er noe av det mest avskyelige som eksisterer, så la oss være resolutte i kampen mot alle dem som organiserer voldtekt som middel i krig. Så er det kommet opp en rekke spesifikke spørsmål i debatten. La meg bare forsøke å svare på noen av dem. Både Finn Martin Vallersnes og Dagfinn Høybråten var inne på behovet for mer systematisk arbeid med indikatorer som viser om vi går i riktig retning eller ikke. Jeg deler det. NORAD er satt i gang med å utarbeide slike indikatorer, og de vil komme med en midtveisgjennomgang i 2009 for å se om vi kan lykkes med å utvikle indikatorer for å måle om det går framover eller ikke. Vi arbeider også med å se på en likestillingsbudsjettering. Vi ser på hvordan man kan måle om budsjettet bidrar til de nødvendige framskritt. Vi deler helt sikkert den oppfatning at mange av de store framskrittene i kvinnekampen ikke er lett å måle fra minutt til minutt, eller fra dag til dag. Det er jo bare å se på vårt eget samfunn, hvordan det er fundamentalt endret på én generasjon. Alt som gjelder kvinnespørsmål, er helt annerledes i Norge i dag enn det var da jeg var guttunge. Det var ikke lett å se endringene hver dag eller hver måned, selv om vi i dag med et historisk blikk kan se at det gikk resolutt en annen vei når det gjelder barnehage, abort, kvinner i ledende stillinger, kvinner i politikk, kvinnelige prester, kvinnelige leger eller hva det nå enn måtte være. Det faktum at jenter i Norge nå gjør det bedre i samtlige fag på skolen, fra doktorgrad til barnehage, var i hvert fall ikke noe jeg ble fortalt da jeg var gutt, at det var slik det kom til å gå. Poenget er at det ikke alltid er lett å se endelige historiske endringer fra måned til måned selv om det går i en positiv retning, men vi skal forsøke å måle det bedre enn vi klarer å gjøre det i dag. Ågot Valle spurte om Accra-konferansen når det gjelder bistandsspørsmål. Der vil statssekretær Håkon A. Gulbrandsen delta, og vi skal bidra til at kjønnsperspektivene kommer tydelig fram. Jeg vil delta på den såkalte Doha-konferansen om finansiering for utvikling, som er en stor begivenhet når det gjelder hvordan bistand kan brukes fornuftig i verden, og de andre pengene som dreier seg om utvikling, næringsliv, korrupsjonspenger osv. Også der skal vi bidra til at kvinne- og likestillingsperspektivene kommer inn. Så tar jeg avstand fra Dagfinn Høybråtens påstand om at Regjeringen ikke setter utdanning som en vesentlig del av politikken. Det er det. Norge har vunnet i nesten alle internasjonale konkurranser - i den grad man kan snakke om det - om å være best på utdanningsbistand. Så det er en helt særnorsk debatt at vi skulle være veldig dårlig på det området. Vi satser mer penger på utdanning og helse enn på noe annet punkt i utviklingsbudsjettet, så jeg kan ikke akseptere den påstanden. Og vi arrangerer den såkalte «Education for All»-konferansen her i Oslo i desember, som et internasjonalt symbol på at Norge ikke henger etter, men tvert imot er et sentralt land i førersetet når det gjelder utdanningsbistand. Derimot er jeg veldig enig med Dagfinn Høybråten i spørsmålet om kjønnsselektiv abort. Det tror jeg er et undervurdert internasjonalt problem. Det er selvfølgelig et moralsk problem som ble tatt opp her, men det er også et langsiktig, politisk problem som det er verd å tenke igjennom. Altså: Hva skjer med et samfunn når det begynner å få 85 jenter for hver 100 gutter? Det er et historisk eksperiment vi ikke kjenner fra noen gang tidligere. Man har i land med krig av og til hatt atskillig flere kvinner enn menn, men jeg kjenner ikke noe historisk samfunn hvor man har hatt atskillig flere menn enn kvinner. Hvis den nåværende utviklingen i noen land skulle få lov til å fortsette over tid, så vil man altså en gang i framtiden, når folk kommer i moden alder og skal gifte seg, i en del samfunn ha et klart mannsoverskudd. Jeg tror også man burde vurdere de sosialpsykologiske og politiske konsekvensene av en slik utvikling. Interessant nok er ikke dette et fattigdomsfenomen. Hvis man skal få barn, er det ofte i middelklassen at ønsket om en gutt er sterkest. Så det er i betydelig grad et middelklassefenomen å premiere gutter og abortere bort jenter. Jeg imøteser derfor en betydelig mer internasjonal debatt om dette. Jeg er helt sikker på at myndighetene i India og i Kina, som er aktuelle land, er like bekymret for dette som oss. Det er ikke et tema der det egner seg å reise rundt med en internasjonal pekefinger, men et tema som egner seg for en internasjonal dialog om hva vi kunne tenke oss å gjøre for å redusere problemet. La meg til slutt si: Ågot Valle og flere andre var inne på Sudan-konferansen, som ble arrangert i Oslo for 14 dager siden, om fredsprosessen i Sudan. Den illustrerte jo de problemene vi har med kvinnespørsmål i fredsprosesser. Vi løser ikke problemene ved å late som om de ikke eksisterer. Det var vi som måtte ta hånd om og bringe kvinner fra Sudan inn der. Det var ikke noe sterkt ønske fra partene i konflikten om å bringe kvinnespørsmålene aktivt på dagsordenen. Det er veldig få av de sentrale lederne på noen av sidene i konflikten som er kvinner, og det er antakelig enda færre av de ledende fredsforhandlerne som er kvinner. Da jeg drev med fredsprosessen på Sri Lanka i mange år, var det jo ingen sentrale kvinner i den fredsprosessen, bortsett fra presidenten på Sri Lanka. Det gjaldt enten man så på partene i konflikten eller på forhandlersiden. Her er det masse å gjøre. Norge arrangerer hver juni en stor internasjonal konferanse for fredsmeglere. Vi har hatt betydelige problemer med å finne kvinner som har spilt en sentral nok rolle i fredsprosesser rundt omkring på kloden til at de er naturlige deltakere på en slik konferanse. Da snakker jeg altså ikke om de mange kvinner som er støttespillere for fredsprosesser, som er aktive i frivillige organisasjoner. Det er masse kvinner som gjør en fantastisk innsats der, men inne i den innerste kjernen av fredsprosessene, der de militære og andre avgjørende beslutninger blir tatt, er det få kvinner. Jeg tror Norge vil kunne gjøre mer for å få flere kvinner fram i slike posisjoner. La meg så bare helt til slutt si at den danske utviklingsministeren, Ulla Tørnes, har tatt et initiativ som jeg har meldt meg som en av de sterkeste støttespillerne for. Det er å få det såkalte millenniumsmålet om likestilling, tusenårsmål nr. 3, mer fram. Det har vært en tendens til å være et av de glemte tusenårsmålene. Hun har fått et bredt internasjonalt engasjement fra både politikk og næringsliv for å bidra til å få det tusenårsmålet fram, og fra norsk side gjør vi hva vi kan for å støtte det danske initiativet på dette området. | 1 |
Jeg takker statsråden for svaret og har mer en kommentar enn et spørsmål. Jeg er helt enig i at for mange av dem som kommer, er det snakk om alvorlige menneskeskjebner. Irakerne bl.a. betaler kanskje 50 000-60 000 kr for å komme fra Istanbul til Moss, og når dette blir oppdaget, står de ruinert tilbake. Det er dype tragedier, og derfor bør man også forsøke å vurdere å gjøre mest mulig, og også innen Schengen gjøres det nå veldig mye for å forsøke å begrense denne illegale trafikken. | 0 |
Det vil nok være en fordel om representanten fra Arbeiderpartiet tok seg bryet ved både å lese Fremskrittspartiets alternative budsjetter og legge merke til hvordan vi prioriterer hvert eneste år i budsjettbehandlingen, for vi er dønn forutsigbare når vi legger våre budsjetter. Vi prioriterer de samme viktigste oppgavene hvert eneste år, og vi prioriterer vekk de oppgavene vi syns er mindre viktige. Påstanden om at Kommune-Norge ville lide hvis vi hadde fått gjennomslag for vårt kommuneopplegg, er med respekt å melde feil. Fremskrittspartiet har gjort endringer i kommuneopplegget fordi vi tror det er grunn til å øremerke mer penger nettopp til helsevesen, eldreomsorg og skole, fordi vi har erfaring i å se at en rekke kommuner rundt om i landet prioriterer vekk disse oppgavene og bygger kulturbygg og andre ting i stedet. Det må legges krav på Kommune-Norge. I en tid hvor alle er opptatt av å effektivisere og rasjonalisere, må også kommunene kunne gjøre det samme. Det har vi sett svært lite av rundt om i Kommune-Norge. Det er altså slik at det går an å prioritere det viktigste først uten å drive og klatte rundt til en rekke formål som aldri får effekt. Så snakket representanten Brørby om arbeidstakernes rettigheter som skulle bli svekket med et fremskrittspartibudsjett. Jeg har i den senere tid syntes å registrere at arbeidstakerne i langt større grad har begynt å stole på Fremskrittspartiet enn de har stolt på Arbeiderpartiet, som har vist hvem det er de prioriterer. Ja, for Arbeiderpartiet prioriterer de store næringslivskolossene fremfor vanlig folks interesser. Det viser Arbeiderpartiet svært godt gjennom den pengepolitikken de støtter opp om, som faktisk gjør at det er de vanlige skattebetalerne som må betale byrden gjennom økt rente fordi man altså ikke ønsker at kronekursen skal svinge. Det er for å skjerme næringslivet, ikke for å skjerme vanlige folk. | 0 |
Da vi i Fremskrittspartiet besluttet å fremme dette forslaget som vi nå behandler, var det fordi vi har merket en stigende interesse for dette. Det er altså ikke noe vi har funnet på selv. Det har vært et ønske fra en del frivillige organisasjoner som er sterkt engasjert i norsk bistandsarbeid. Som vi understreker i innstillingen: NORADs egen evaluering er viktig og nyttig, men vi mener det ikke er nok. Aktører vi har snakket med, uttrykker det slik: Fravær av uavhengig evaluering er en fordel for dem som gjør en middelmådig innsats. Når et prosjekt bare er delvis vellykket, eller rett og slett en fiasko, vil NORADs binding til departementet redusere NORADs troverdighet som evalueringsinstans. Jeg har ingen grunn til å hevde at NORAD jukser med dette. NORAD evaluerer. De benytter konsulenter i sitt evalueringsarbeid, men det NORAD gjør, er i realiteten å vurdere sin egen virksomhet. Hvorvidt slik evaluering skjer med et kritisk blikk, kan det selvfølgelig reises berettiget tvil om. Evnen til relevant kritikk er alltid større hos dem som opererer helt uavhengig av virksomheten som skal evalueres. Jeg vil imidlertid notere meg representanten Svein Roald Hansens innspill om at NORADs evalueringsrapporter legges frem for Stortinget. Jeg slutter meg til den henstillingen til statsråden, og håper det vil bli fulgt opp. | 0 |
OECD har vært klar i sin tale om at Norge har behov for en mer effektiv miljøpolitikk. Som jeg sa i stad, økte CO2-utslippene til energi og produksjon med rundt 19 pst. i løpet av 1990-årene. Det er helt klart at vi står overfor en gedigen utfordring når det gjelder å redusere utslippene av klimagasser. Det er noe jeg antar at statsråden er enig med meg i at det er viktig å gjøre noe med. Det er derfor vi i SV ønsker at det for Kristin-feltet kan legges til rette for et pilotanlegg for CO2-fri gasskraft – sånn som Statoil kjører reklamekampanjer på at de er så flinke til. Men det er mulig at Regjeringen har andre planer for pilotanlegg for såkalt CO2-fri gasskraft. En annen ting som jeg også kunne tenke meg å stille statsråden spørsmål om, er om statsråden synes det er forsvarlig å ha brukt om lag 1 milliard kr på privatiseringen av Statoil og salg av SDØE-andeler. Vi har altså fremmet forslag om at Regjeringen foretar en ny gjennomgang av utbygging, anlegg og drift av Kristin med tanke på å gjøre feltet mer miljø- og klimavennlig. Hva er grunnen til at statsråden ikke ønsker seg bedre tid til å få oppfylt miljø- og klimamålsettingene i Sem-erklæringen? | 1 |
I mange kommuner rundt om i det ganske land sier man nå nei til å få oppdrettskonsesjoner på laks. Det gjør man bl.a. fordi man mener at man ikke får noe igjen, som arbeidsplasser og inntekter i kommunene. Det man etterspør og ønsker, er at hele konsesjonsavgiften som må betales, som i dag går til fylket, skal gå til kommunene. En av ordførerne som jeg pratet med, sa at hvis man får konsesjonsavgiften i sin helhet over til kommunen, vil man antakelig åpne for å gi mer areal. Så mitt spørsmål til statsråden er: Er statsråden enig med Fremskrittspartiet i at vi gir all konsesjonsavgift til kommunene, og vil statsråden – jeg holdt på å si snarest – gjøre noe med det, sånn at kommunene kan si ja og vi kan få mer arealbruk? | 0 |
Kristelig Folkeparti er jo et verdibasert parti. Det er derfor det er så vanskelig å forstå hvordan Kristelig Folkeparti kan støtte regjeringen og være med på et flyktningforlik som gjør integreringen vanskeligere. For det er det som er realiteten. De forslagene som handler om å hindre at folk som ikke har beskyttelsesbehov, skal komme hit, er det jo dundrende enighet om. Så når representanten Toskedal sier at han er veldig opptatt av god integrering, må jeg spørre hvorfor han da ikke støtter SVs forslag om en raskere bosettingsordning. Det er jo åpenbart viktig. Det andre er: Hvordan tenker Kristelig Folkeparti når f.eks. familiegjenforening skal bli vanskeligere? Er det noe vi vet, så er det jo at familier splittes i krig og på flukt. Er det slik at Kristelig Folkeparti nå har gått vekk fra sitt syn om at det er viktig at familier får lov til å være sammen, fordi de synes det er viktigere å være venner med Fremskrittspartiet og Høyre? | 1 |
SV har ikke vært inne i prosessen i komiteen – vi tiltrådte komiteen først nå på nyåret – og våre synspunkter er derfor ikke med i behandlingen. Norge er et langstrakt land, og det er ulike utfordringer og muligheter i de ulike delene av landet. I proposisjonen står det at målsettingen med å gi fylkeskommunene eierskap i 2010, i tillegg til rollen som oppdragsgiver, var å styrke fylkeskommunenes strategiske og samordnende rolle. Fylkeskommunene skulle gis økt mulighet til å påvirke mål, strategier og prioriteringer for Innovasjon Norges virksomhet, og i tillegg skulle fylkeskommunen få større ansvar knyttet til utforming og gjennomføring av regional og nasjonal næringspolitikk. Og fylkeskommunene skulle få sterkere innflytelse på nasjonale overordnede rammer. De grepene som ble gjort i 2010, var altså gjort for å styrke fylkeskommunenes roller og muligheter i arbeidet med næringsutvikling av egen region. Det var et grep for å overføre makt fra sentralt til regionalt nivå. For SV er disse målsettingene like viktige i 2016 som de var i 2010. Vi klarer ikke helt gjennom argumentasjonen som legges fram i proposisjonen, å se hvordan departementets forslag om en sentralisering av styrestrukturen og en endring av eierskapet skal være riktige virkemidler for å imøtekomme og ivareta de regionale behovene. Det synes som at ønsket om å ta hensyn til selskapsstruktur har vært viktigere enn hensynet til det samfunnsoppdraget og det regionale virkemiddelet som Innovasjon Norge er og er satt til å ta hånd om. Sentralisering og samordning bort fra regionale og lokale strukturer har vi fått en del erfaringer med fra andre virksomheter, både i Nav og andre steder, og resultatene kan man vel si ikke alltid samsvarer med målsettingen som lå til grunn for omorganiseringen. Vi har allerede fått meldinger om at det har blitt vanskeligere for regionale aktører å komme med innspill etter at strukturene rundt regionkontorene i Innovasjon Norge ble endret. SV mener det er viktig at det nå ikke gjøres vedtak som kan være med på ytterligere å vanskeliggjøre ivaretakelsen av regionale innspill. SV mener derfor at de regionale styrene må beholde sin plass i loven, og vi er glade for komiteens innstilling om at dagens eierstruktur skal bestå. Det er viktige grep for å sikre at de opprinnelige målsettingene fra 2010 ivaretas i Innovasjon Norge også i fortsettelsen. SV vil derfor stemme for forslag nr. 1, fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet, og vi slutter oss til komiteens tilråding på de andre punktene. | 1 |
I brev datert 8. mars 2004 skriver daværende statsråd Victor Norman om overgangsordninger, og der står det at overgangsordninger kan «bidra til å forebygge mulig sosial dumping». Men så skriver han videre: «De største utfordringene her vil imidlertid trolig gjelde tjenesteyting fra selvstendig næringsdrivende og utsendte arbeidstakere på tjenesteoppdrag.» Likevel foreslår verken Regjeringen, Kari Lise Holmberg eller de øvrige medlemmene i komiteens regjeringsfraksjon noen som helst forslag som knytter seg opp til å forhindre sosial dumping når det gjelder akkurat disse gruppene, altså selvstendig næringsdrivende og utsendte arbeidstakere fra de nye medlemslandene. Hva er Kari Lise Holmbergs begrunnelse for ikke å støtte et eneste av SVs, Arbeiderpartiets og Senterpartiets forslag for å forhindre sosial dumping nettopp i tjenestemarkedet? | 1 |
Jeg ønsker å stille et spørsmål til barne- og familieministeren. I forbindelse med debatten om modernisering, effektivisering og forenkling av offentlig sektor 31. januar 2002 ble det fattet følgende vedtak: «Stortinget ber Regjeringen sikre offentlig sektors evne til å rekruttere og beholde arbeidskraft gjennom likelønn for kvinner og menn og en offensiv lønns- og arbeidsgiverpolitikk». I spørretimen 8. mai 2002 svarte statsråd Victor D. Norman på et spørsmål fra Karin Andersen at et tiltak for å oppnå større lønnslikhet mellom kvinner og menn er å sørge for at kvinner som kommer ut i arbeidslivet, nå skal ha like gode valgmuligheter, og at de like lett skal kunne få de stillinger de ønsker seg, som tilfellet er for menn. Det må være en total misforståelse fra Regjeringas side hvis man tror at f.eks. sykepleiere og andre yrkesgrupper som kjemper for likelønn og bedre arbeidsvilkår, ønsker seg andre yrker. De har lang utdanning og ivaretar viktige samfunnsoppgaver, som Regjeringa ikke har signalisert at man skal fjerne. På hvilken måte vil statsråd Laila Dåvøy følge opp likestillingslovens vedtak om likelønn og vedtaket gjort i Stortinget 31. januar? | 1 |
Regjeringen har nettopp i St.meld. nr. 44 for 2008–2009 Utdanningslinja vurdert hvordan større ungdomskull og flere studenter gir gode muligheter til å fylle samfunnets behov for kompetanse i årene som kommer, og dermed også hindre at flere blir arbeidsledige. Jeg vil først understreke at det vi kaller «utdanningsbølgen», innebærer en unik mulighet. Om vi lykkes med å tilby god utdanning til flere, står vi også bedre rustet til å møte utfordringene i framtiden – om det er globale miljø- og klimautfordringer, eldrebølgen eller framtidens verdiskaping. For å være godt forberedt på en kommende økning i søkningen til høyere utdanning er den første forutsetningen å ha et godt analysegrunnlag på plass. Stortingsmeldingen Utdanningslinja er sentral i grunnlaget for vår overordnede plan for å kunne tilby høyere utdanning til flere. Siden stortingsmeldingen ble lagt fram, har Statistisk sentralbyrå lagt fram nye befolkningsframskrivninger. Kunnskapsdepartementet har lagt disse nye framskrivningene til grunn og oppdatert våre vurderinger av hvordan antall mennesker i høyere utdanning vil utvikle seg. De viser at dersom studietilbøyeligheten holder seg på dagens nivå, vil endringer i demografi alene føre til en økning på rundt 17 000 studenter fram mot 2013. Dersom man antar at studietilbøyeligheten øker med 10 pst. de neste fire årene – noe som er noe sterkere enn gjennomsnittlig økning de siste 20 årene – vil antall studenter kunne øke med 33 000 fram mot 2013. Disse oppdaterte, mulige utviklingsbanene ble gjort kjent gjennom pressen i starten av denne uken, og Regjeringen vil meddele tallene til Stortinget på egnet måte i forbindelse med behandlingen av stortingsmeldingen. En kraftig vekst i studietallene ble observert allerede i inneværende år. I forbindelse med revidert nasjonalbudsjett 2009 fremmet derfor Regjeringen forslag om å bevilge til sammen 115 mill. kr til 3 800 nye studieplasser, i tillegg til økt satsing på fagskoleutdanningen. Dette sluttet Stortinget seg til. Regjeringen har foreslått å føre videre denne satsingen, slik at kapasiteten økes ytterligere med om lag 2 600 studieplasser i 2010. Det betyr om lag 6 400 flere studieplasser i 2010 sammenliknet med 2008. Dette utgjør en satsing på 327,8 mill. kr i 2010. I tillegg foreslås det å videreføre om lag 100 mill. kr til videreutvikling av ny lærerutdanning i 2010. Dette er en tydelig satsing på høyere utdanning. For å kunne møte økt studietilstrømming må det settes i verk tiltak på flere områder. En del av veksten må komme i form av nye studieplasser finansiert av Stortinget, som jeg nettopp har redegjort for. I departementets planarbeid vil behovet for nye bygg og annen infrastruktur selvfølgelig være integrert. Videre må eksisterende kapasitet ved lærestedene utnyttes. Det er i varierende grad ledig kapasitet innenfor mange fag ved de fleste av våre læresteder. Derfor må det enkelte lærested bidra med å legge planer for å utnytte sin kapasitet på best mulig måte. Jeg har i den forbindelse uttalt at studenter i framtiden nok må være forberedt på å flytte på seg mer enn før for å ta det studietilbudet de ønsker seg. Det er heller ikke slik at all økning må finne sted ved universiteter og høyskoler. Vi vil stimulere til økning av utdanning i utlandet, og at flere søker seg til fagskoler etter videregående skole. | 1 |
Alle land, bl.a. Noreg, er jo eksempel på at ein ved å byggje opp sin eigen industri bak tollmurar og ved å skjerme eigen industri har fått vekst og utvikling. Eg skal ikkje dra heile det resonnementet ein gong til, men representanten Høglund kjenner også til den rapporten frå UNDP som heilt klart viser at dersom ein opnar opp for raskt, før ein har fått bygd opp ein eigen industri, vil det vere med på å knuse eigen industri til fordel for importvarer. Så det er heilt klart at for mye frihandel, for mye liberalisering, vil hindre industriutvikling i eige land, anten det er i Noreg, i Uganda eller kvar det måtte vere. | 1 |
Når sykefraværet og uføretrygdingen øker, har vi IA-avtalen. Her er jo staten en avtalepart, både fordi staten sjøl er en stor arbeidsgiver, og fordi staten legger premissene for hvordan hele kommunesektoren kan oppføre seg som arbeidsgiver, om de har råd til å ha et godt arbeidsmiljø og nok folk til at folk ikke blir syke av den jobben de har. Jeg har faktisk et behov for å spørre sosialministeren: Hva gjør staten som arbeidsgiver på dette området? For når vi ser på tallene, er staten en versting når det gjelder å uføretrygde og førtidspensjonere folk. Det gjelder både i statens egen virksomhet og i statlig eide bedrifter. Har sosialministeren og Regjeringen i det hele tatt noen oversikt over hvor mange man har kjørt ut i uførepensjonering fordi man ønsker å nedbemanne og omstille sin virksomhet? Hva slags politikk har egentlig denne Regjeringen for å sikre at folk ikke skal bli støtt ut i uføretrygding før alminnelig pensjonsalder? | 1 |
Det var med stor interesse jeg hørte på deler av innlegget, der statsråden på en måte erkjente at CO2-rensing fra gasskraftverk ikke er lett kommersielt tilgjengelig i dag. Derfor må vi bruke penger på å utvikle det, og Mongstad-prosjektet er noe Fremskrittspartiet støtter – så lenge det gjøres på en fornuftig måte. Men det drar parallellen til Industrikraft Møre, som har fått konsesjon av denne statsråden, men som har fått utslippstillatelse med krav om CO2-rensing fra oppstart, fra en annen statsråd, og der Miljøverndepartementet vurderer at teknologien er kommersielt tilgjengelig. Én av statsrådene må da ta feil i sin virkelighetsoppfatning, for en kan ikke både si at det ikke er kommersielt, og at det er kommersielt tilgjengelig. Så: Hva er statsrådens oppfatning når det gjelder utslippskravene som er stilt til Industrikraft Møre – er det urealistiske krav? | 0 |
Dette er jo utrolig inkonsekvent, for det signalet Kristelig Folkeparti sender ut, er jo i realiteten at det er greit at du er illegal innvandrer bare du har bodd her lenge nok, bare du har skjult deg lenge nok, vært flink nok til å gjemme deg for politiet, drevet dine lyssky virksomheter på en måte som ikke har blitt fanget opp. Altså bare det at du klarer å være her lenge nok, skal bety at du får opphold i Norge. Det er jo ganske fantastisk at Kristelig Folkeparti ikke klarer å se sammenhengen. Hvis vi skal redusere tilstrømmingen til Norge, er det en sammenheng mellom det på den ene siden og det å gi amnestilignende vedtak på den andre siden, hvor man gir belønning til dem som har presset seg til opphold i Norge på uriktig grunnlag. Ser virkelig ikke Kristelig Folkeparti det? | 0 |
Jeg får fremdeles ikke tak i hvorfor Regjeringen har lagt fram disse veiledende normene når det ikke er noen plikt til å følge dem og det heller ikke er slik at det er mulig å leve av dem. Dette er ikke et løft for de fattigste. Det er et stort sprik mellom SIFOs satser og det som Regjeringen har lagt fram – 3 000 kr for en barnefamilie på fire. Det går an å løse problemer hvis vi vil. Da bensintåka lå tjukk rundt dette huset i vinter, skjedde det endringer i politikken. Men når det er de aller fattigste som trenger dette husets hjelp, er det ikke noe svar å få, og det skuffer meg. Og det forteller meg at dette ikke er et vesentlig og viktig problem for de partiene som ikke er med på å sette inn strakstiltak – og at man er villig til å tåle det. Til dem som gjentatte ganger har påpekt at man har høy levestandard og god inntekt i dette landet: Ja, har man hodet i fryseboksen og beina i ovnen, så er gjennomsnittet bra. | 1 |
Jeg fikk en ubendig lyst til å gripe fatt i noe representanten Lønning sa om flukt av norske ungdommer til noe annet enn forskning i utlandet. Han sa faktisk at det ikke er så farlig om man ikke har noe i hodet, bare man har det i bena. Ut fra det synspunktet er det helt klart at hr. Lønning aldri har spilt fotball på noe særlig høyt nivå. Det synes som om han glemmer at her står man i en situasjon hvor man har én ball, 2 mål og 22 spillere, og for ikke å løpe seg i hjel må man ha ganske mye i hodet for å finne den enkleste veien til mål. Og jeg vil gjerne vite om han, når han har slike meninger om noe som for en medlemsmasse på omtrent 550 000 i Norge er viktig – viktig for så mange mennesker, totalt uviktig for representanten Lønning, nær sagt programbestemt, vil jeg si – har noen ytterligere meninger om disse unge menneskers manglende intellektuelle kvaliteter. I tillegg var han inne på import av kvalifiserte unge forskere til Norge, som det synes som et flertall i komiteen har hoppet på ut fra et eller annet utviklingsprogramønske, uten at man har forberedt noe særlig hvordan disse skal gis de nødvendige integreringsmuligheter i dette landet, for så kanskje en gang i fremtiden å være til noe positivt i sitt eget land og ikke Amerika eller andre industrialiserte land. Jeg skulle ønske han ville si noe om det også. | 0 |
Som representanten Rasmus Hansson skriv, vil 2015 bli eit viktig år for internasjonal klimapolitikk – med verdas toppleiarar i New York i september for å fastsetje klodens nye berekraftmål, etter at ein har diskutert finansiering i Addis Abeba. Og til slutt: På det viktige klimatoppmøtet i Paris vil internasjonal klimapolitikk få svært stort fokus. Dei nye berekraftmåla inneber tre nyvinningar, der ein for det første er opptatt av å sjå samanhengen mellom miljø og utvikling. Det andre er at måla blir universelle og vil gjelde Noreg og USA like mykje som alle andre land, med eksempel som Myanmar og Sierra Leona, som representanten Hansson skriv i interpellasjonen. For det tredje skal måla fastsetjast av alle land og ikkje berre gjennomførast administrativt av FN, slik som tusenårsmåla. Måla legg opp til ei ambisiøs satsing og er viktig, men dei bør også vere realistiske, og med godt forankra mål skal ein kome til einigheit internasjonalt. Med erfaring frå forhandlingane på COP-møtet både i København, Warszawa og Lima, så er forhistoria om global einigheit ikkje spesielt lysteleg lesing. Vi ser at av dei 17 måla som så langt er beskrive, er utfordringa veldig ulik, med eksempelvis svolt som eitt av ytterpunkta og eit svært viktig punkt i ei verd med eit jamt aukande folketal. Helse og utdanning er også andre viktige område, skal ein nå dei måla om berekraft ein har sett seg. Det er derfor viktig å ha ein ambisjon om så gode klimamål som mogleg, og at ein også sørgjer for at u-land som ønskjer å gå lenger, får anledning til dette, og at det blir gitt incitament til ei slik satsing. Når ein så skal omsetje dei internasjonale berekraftmåla til nasjonale indikatorar, målsettingar og politikk for betre livskvalitet og miljø på kort og lang sikt i Noreg, så føler eg meg trygg på at denne regjeringa, med ein ambisjon om bl.a. å forsterke klimaforliket, vil gjennomføre dette på ein klok og hensiktsmessig måte, der m.a. kost–nytte-faktoren blir ein viktig del av denne gjennomføringa. For som eit svært rikt land må vi passe oss for å presse igjennom dyr symbolpolitikk som berre blir til skade for eit viktig arbeid framover. Så vil eg også, på bakgrunn av dei siste daganes hendingar i Paris, understreke verdien av internasjonale avtalar, partnarskap og samhald. | 0 |
Denne debatten handler i bunn og grunn om hva vi mener er etisk forsvarlig. Vi tillater mange former for dyrehold i Norge – representanten Bakke-Jensen har helt rett i at det er viktig i Norge – og vi har strenge krav til dyrevelferd. Dette fører til en nyttig og god og ganske kontinuerlig debatt om hvor grensene går for hva slags dyrehold vi ønsker og trenger, hvilke regler som skal gjelde, og til hvilket formål vi mener dyrehold er nødvendig. I denne debatten må det aller viktigste være å forhindre unødig lidelse. Sett opp mot alle disse problemstillingene mener SV at pelsdyroppdrett i Norge bør avskaffes. For det første fordi vi til stadighet ser rystende eksempler på de lidelsene pelsdyr utsettes for. For det andre fordi det over lang tid ikke har vært tegn til bedring trass i mange løfter. Og for det tredje fordi pels ikke er en nødvendig vare, og på ingen måte kan sammenlignes med produksjon av mat. Det er for øvrig et perspektiv som jeg registrerer at Høyre prøver å avspore ved til stadighet å sette likhetstegn mellom interpellanten og – jeg regner med undertegnede også – det han kaller fanatikere. Det synes jeg er en usaklig avsporing. I bunn og grunn må en også spørre seg om en tror at oppdrett av ville dyr, som til vanlig ofte trekker flere kilometer om dagen, lar seg forene med våre krav til dyreetikk. Alt tyder så langt på at svaret er nei, og et godt tegn på dette er fjorårets tilsyn ved norske pelsdyrfarmer, der kun én av farmene ble godkjent av tilsynsmyndighetene. Det er jo kjernen i den faktabaserte diskusjonen som representanten Bakke-Jensen etterlyser, men som han ikke går inn på selv, at forholdene i næringen beviselig er under enhver kritikk. Det er mange forsøk på å spore av denne debatten, synes jeg, og det fortjener en kommentar. Det mest saklige så langt er kravet om å følge opp en eventuell nedlegging av næringen i Norge med et importforbud. Det er jo ærlig talt en debatt som er mer naturlig å ta etter at vi har konkludert i denne debatten her. Det er sikkert fristende å forsvare vår egen praksis med å si at det står verre til andre steder, men en slik måte å argumentere på framstår som utilstrekkelig om vi et øyeblikk prøver å tenke oss hvordan Norge ville sett ut om vi praktiserte den samme tankegangen og logikken innen andre felt i Norge, som arbeidsrettigheter, legeetiske krav, forbud mot barnearbeid osv. Det er en ugyldig måte å føre argumentasjon på. Det andre forsøket på å spore av er jo å sammenligne naturens gang i vill natur med selvskading i bur. Det sier seg selv at det er forskjeller der mellom ville dyr som blir tatt, og ville dyr som gnager på hverandre i små bur satt opp av mennesker. Det tredje forsøket på avsporing er av en litt mer eksotisk art, og det er Høyres nyoppdagede engasjement for kvinners og arbeideres harde kår og arbeidsforhold rundt omkring i verden. Jeg mener Høyre stiller seg selv i forlegenhet ved å sette kvinner i bomullsindustrien opp mot pelsdyr, for det første fordi Høyre bør se på sine egne standpunkter innen frihandelsregimer, arbeidervern og fagorganisering om de vil styrke arbeideres kår i fattige land, og for det andre fordi det er en uvanlig lettvint måte å få fokus vekk fra sin egen støtte til en industri som deres egne velgere, etter all sannsynlighet, er motstandere av. Høyres anklager om hykleri i denne debatten faller helt på egen urimelighet og blottstiller Høyre for langt sterkere karakteristikker, som vi kan la andre få ta seg av. Så stemmer det også at mange næringer som holder dyr, har problemer med dyretragedier og forhold som er sterkt kritikkverdige. Kyllingproduksjon har vært nevnt i debatten her nå. Dyr som tas på beite, har også vært nevnt i dag, og vi tar gjerne flere diskusjoner om dyrevelferd på flere områder. Det synes SV er kjempepositivt. Her er det grunnlag for mange gode debatter, men pels er ikke en vare vi på noen måte trenger eller, som interpellanten var inne på, som det er etterspørsel etter. Derfor er det på høy tid å legge næringen ned i Norge. Jeg deler fullt ut interpellantens ønske om å bruke subsidiene til omstillingsmidler, som jeg selv har tatt til orde for tidligere også. Så vil jeg takke interpellanten for et godt initiativ. Jeg håper vi alle kan være enige om at det at det finnes kritikkverdige forhold i andre bransjer og i andre land, og at det til og med finnes saker som er mer alvorlige enn denne, ikke kan være et argument for at vi skal la dyr lide i bur. Jeg synes ærlig talt at avsporingene har vært svært mange i diskusjonen så langt. Det tyder på dårlig selvtillit på vegne av egne politiske standpunkt, og at mange partier er sterkt i utakt med velgerne. | 1 |
Jeg er veldig fornøyd når jeg hører at alle partiene og alle representantene har en felles oppfatning og forståelse av både emnet, problemet og utfordringene. SV i regjering, ved Inga Marte Thorkildsen, lanserte strategier for å bekjempe vold og seksuelle overgrep mot barn og ungdom. Det vi snakker om her i dag, er en del av det, det er et videregående arbeid med det. Selv om det stunder mot kveld, er stortingsbygningen lyst opp av sola. For mange av disse vi snakker om, er det natt og mørkt. Det er bare å gå igjennom avisene og lese domsslutningene og begrunnelsene for domsslutningene i kriminalsaker. Veldig ofte ser vi at det er overgrep og vold i barnealder som er årsaken til mye av den kriminaliteten vi har i dag. Mange mennesker drar med seg store problemene store deler av livet, ja, mange ganger til enden av livet, så omfattende er de problemene vi snakker om. Det er veldig alvorlig. Det har vært sagt veldig mye bra her. Jeg synes det er veldig bra at Kristelig Folkeparti ved representanten Ropstad har tatt opp dette og fått kastet ekstra lys over det. Det er veldig bra at vi blir klar over posisjonene til partiene her. Det er også en trygghet for dem det gjelder. De som er vinnerne av de ekstra tiltakene vi snakker om, er jo nettopp barna og de unge. Med økt trygghet kommer også mer åpenhet, og vi ser at da kommer flere overgrepstilfeller fram. Når barna blir tryggere, når vi får institusjoner og forhold for det, har vi større sjanse for å kunne hjelpe dem. SV er av den bestemte oppfatning at det er politifolk med spesialopplæring som skal drive avhør i de tilfellene vi snakker om. Det vil være den beste løsningen for dem som er berørt. Vi mener også at vi trenger mer midler til opplæring for disse fagpersonene med politifaglig bakgrunn. Vi mener også at det er nødvendig med flere midler til en omfangsundersøkelse. Vi er klar over at det er mange mørketall. Nå er det et faktum at dagens regjering, med sitt flertall, hadde en annen prioritering under siste statsbudsjett. I likhet med flere av de andre talerne har også vi i vårt parti, SV, dratt rundt og snakket med folk på barnehusene, med de fagfolkene som er der, og alle sammen sier det samme, de venter bare på at forskriften skal komme på plass. Det er viktig, og vi synes at det haster. Jeg blir litt bekymret oppe i dette, som vi er veldig enige om, når justisministeren åpner for kanskje å gå en runde til. Vi fikk ikke høre begrunnelsen for det, bare antydninger, men for dem det gjelder, håper jeg at ikke justisministeren «korver» for lenge, for å si det på nordnorsk, og at en bør få litt fortgang i dette. For det er absolutt på sin plass at vi ikke venter for lenge. Det er snakk om å justere den redskapen vi har. Det er til beste for barn og ungdom, og det er viktig for utviklingen for dem og samfunnet. | 1 |
Jeg takker igjen for svaret. Jeg oppfatter det slik at sykehusene ikke gjør noe ulovlig hvis de ikke forespør de pårørende. Mangelen på organer er som kjent ganske stor i Norge, som i flere andre europeiske land, og det dør som sagt flere titalls pasienter i året. Vi har i dag 27 donorsykehus i landet. Mener helseministeren det kunne være en tanke å vurdere å utvide antall donorsykehus til også å omfatte flere sentralsykehus og større lokalsykehus med akuttberedskap i kirurgi? | 0 |
Eg skal ikkje bidra til ein lang debatt, men eg ønskjer å få lov til å presisere nokre ting. Framstegspartiet vil vise til behandlinga av tilsvarande forslag, jf. Innst. O. nr. 70 for 2008–2009, og at Framstegspartiet ved det høvet ikkje gav si tilslutning til forslaget. Vi vil likevel understreke at støtta til forslaget no ikkje gjev støtte til forslagsstillarane sin kritikk av det dei beskriv som frykt for inflasjon av eit aukande tal på ombod og for ombodsomgrepet. Eg vil seie meg veldig einig i det som representanten Håkon Haugli uttrykte. For oss i Framstegspartiet er det tvert imot dei ulike omboda som er viktige. Dei har ei viktig rolle for enkeltmenneske som opplever problem i møte med det offentlege. Vi har også registrert at departementet har varsla ein gjennomgang og ei eventuell oppdeling av Datatilsynet. Framstegspartiet vil allereie no signalisere at vi ikkje deler departementet sitt syn om å dele opp Datatilsynet. Men vi ser fram til den gjennomgangen som skal kome, fordi vi meiner – på same måte som representanten Tetzschner – at det er viktig at ein av og til har ein gjennomgang av dei ulike omboda. | 0 |
Statsministeren understreket i sin redegjørelse at regjeringens verdiforankring ligger i rettsstatens og demokratiets prinsipper, i den kristne og humanistiske kulturarv og i de universelle menneskerettighetene. Disse er a priori – de kommer før politikk: Likestilling, likeverd, ytringsfrihet, pluralisme, religiøs frihet, individuell frihet og sekulære rettsregler. Men hva ligger egentlig i disse verdiambisjonene? Jo, nettopp at individet er i sentrum, og at fokuset konstant er rettet mot enkeltmennesket. Ulikheter ønskes velkommen. Valgfrihet dyrkes. Ingen skal kunne bruke ideologi, kultur, tradisjon eller religion som middel for å stille seg til doms over andre. Regjeringens verdigrunnlag garanterer for individets frihet, og rettsreglene er samfunnets kollektive forsikring, for et verdibrudd vil bli rammet av vårt lovverk. Gjennomgangstonen i regjeringens plattform er bærekraft. Bærekraftig velferdspolitikk – det skal lønne seg å jobbe. Det vil bli innført aktivitetskrav i velferdspolitikken, og det vil bli lettere å gå fra trygd til arbeid. Det skal stimuleres til verdiskaping og innovasjon gjennom skattelette på kapital. Det skal stimuleres til arbeid gjennom skattelette på arbeidsinnsats. Det skal stimuleres til kunnskap, som er selve grunnlaget for fremtidig verdiskaping og sosial mobilitet. Menneskets konkurranseinstinkt skal stimuleres – ikke undertrykkes. Skaperevne, skaperkraft, entreprenørskap skal belønnes – ikke straffes og kritiseres. Det skal lanseres en bærekraftig innvandringspolitikk, hvor tempoet i de demografiske endringene reduseres. Dette vil sikre verdimessig og kulturell integrering, hvor flere innvandrere blir selvhjulpne og bidragsytere i samfunnet og en ressurs i nærmiljøet. Ambisjonene er store. Nå må vi levere. | 0 |
Jeg skal få takke statsråden for svaret, som jeg i all hovedsak finner positivt. Alle forstår at det her er en avveining. Man har på den ene siden religionsfriheten, som må innebære at ethvert livssyn og enhver religion skal ha anledning til å komme klart til uttrykk – at kirkeklokker skal kunne spille, og at det skal kunne være bønnerop fra en moské, eller for den del at hinduer eller buddhister i tilknytning til sine sentrale religiøse handlinger også skal kunne forkynne dette i det offentlige rom. På den annen side må dette avgrenses av privatlivets fred, av støyregler og at det ikke skal være til sjenanse for resten. En kirke som mente seg å kunne spille inn til gudstjeneste fem ganger i døgnet, hvorav en gang midt på natten, ville selvsagt være til sjenanse for sitt nabolag og ikke blitt akseptert av noen. Så dette er den avveiningen som vi må gjøre. Men slik jeg oppfatter statsråden, er hans oppfatning at i tilknytning til de sentrale elementene i ethvert livssyn, fredagsbønnen for muslimer eller høymessen på søndager for den kristne kirke, er det ikke anledning for kommunestyret eller bydelsutvalget til å foreta avgrensninger. | 1 |
Det er jo slik at konsekvensutredning etter petroleumsloven – slik også representanten er opptatt av – gjennomføres med sikte på oljeutvinning, selv om det er helt riktig som representanten sier, at det ikke nødvendigvis er noen automatikk ved det. Men det er med sikte på oljeutvinning. Så har vi sagt i denne planen at vi ikke ønsker oljeutvinning nå, fordi vi må ha en del kunnskap om Nordland VII og Troms II. Det har spesielt vært knyttet til sjøfugl, og det har vært knyttet til havbunnen og korallrev. Den kunnskapen skal vi nå innhente. Når det gjelder Nordland VI, har vi sagt helt uttrykkelig at det ikke skal være petroleumsvirksomhet der. Dette er et område hvor vi allerede har mye kunnskap. Det er altså ikke slik at kunnskapshullene er overalt. Der har vi mye kunnskap, og vi har så mye kunnskap at vi kan si at det er uaktuelt med petroleumsvirksomhet der. | 1 |
Innimellom er denne debatten nesten for ein næringsdebatt å rekne, og det er bra at finanskomiteen er oppteken av samanhengen mellom ein god finanspolitikk og konsekvensane for næringslivet. Etter forliket mellom regjeringspartia og SV tidlegare denne veka om eigarskapsmeldinga og fleire forslag der til å styrkje SND sine verkemiddel, håpar iallfall eg at det er siste gongen vi treng å bruke revidert til å reversere kutt i SND-ordningar og andre ordningar som stimulerer til lokal næringsutvikling. SV og Arbeidarpartiet har fleire forslag for å betre kapitaltilgangen til næringslivet i distrikta. Det er faktisk heilt naudsynt at staten bidreg her, fordi privat kapital i liten grad tilflyt gode idear og små verksemder i distrikta, då kanskje i det som vi kan kalle næringsfattige område. Regjeringa har jo stor tru på at skattelette skal ordne biffen. Men vi ser at f.eks. mitt heimfylke, Sogn og Fjordane, etter departementet sine utrekningar før jul i fjor berre vil få tilflyt av vel 1 pst. av det som skulle vere skattelettane frå utbytteskatten. Det vert ikkje mykje å drive næringspolitikk av i Sogn og Fjordane. Men i Sogn og Fjordane har ein prøvd å vere kreativ på andre måtar. Ein har prøvd å stable på beina eit investeringsselskap. Det stranda på at det var ingen private aktørar som hadde pengar å bidra med. SND sine verkemiddel derimot har fungert veldig bra med tanke på å skape kapitaltilgang, særleg retta mot det distriktsbaserte næringslivet. SV tek konsekvensane av det, og vi fyller på lavrisikolåneordninga med 500 mill. kr. Vi fyller òg på den landsdekkjande innovasjonsordninga med nærare 42 mill. kr. I den situasjonen vi har no, med høgt rentenivå og ei sterk krone som trugar det konkurranseutsette næringslivet, er det desto viktigare at vi satsar langt sterkare på innovasjon og etablering av nye verksemder. Spesielt satsar vi på forsking og næringsutvikling i marin sektor, noko Regjeringa berre gjer på papiret. I budsjettet i fjor haust kutta Regjeringa 225 mill. kr til forsking og foreslo i revidert å bøte på dette ved å foreslå ei løyving på 20 mill. kr til forsking på det marine området. Som Regjeringa seier i proposisjonen: «Det blir svært viktig å legge forholdene til rette for nyskaping og nyetableringer med utgangspunkt i nye marine ressurser som hittil ikke er blitt utnyttet. Dette fordrer bruk av et bredt utvalg av virkemidler.» Så kuttar jamen regjeringspartia akkurat dei 20 mill. kr i forliket med Framstegspartiet! Så viktig var det altså. Vi, derimot, går sjølvsagt imot kuttet og løyver i tillegg 15 mill. kr. Det er sørgjeleg at Regjeringa kuttar i næringsretta forsking, all den tid det òg kan føre til at næringslivet sjølv kuttar på sine bidrag til det same, og vi veit at vi ikkje er spesielt gode på dette området frå før av. Vi har elles ein auke på posten «Landsdekkende innovasjonsordning, fond» som går til gode prosjekt, som kommersialisering av forskingsresultat, slik at vi får omsett forsking til reell verdiskaping. Eit anna SND-verkemiddel vi finn rom til å gi eit ekstra lyft, er dei viktige forskings- og utviklingskontraktane. Det er berre 10 mill. kr igjen av løyvinga, mens det er søknader på 38 mill. kr. Av desse er 28 mill. kr industrielle forskings- og utviklingskontraktar, noko som er spesielt viktig no, i ei tid då vår kraftkrevjande industri står overfor store utfordringar. Dei skal vere best i klimasamanheng, men har òg utfordringar frå ESA, som ser på avtalen om fritak frå elavgifta . For landet vil det vere svært god miljøpolitikk og næringspolitikk om vi klarer å utvikle moderne og effektive energisystem i den kraftkrevjande industrien, og til det treng ein altså forskingsmidlar. Vi skulle gjerne sett at desse forslaga fekk fleirtal. Til noko anna. Aetat har vore i søkjelyset spesielt det siste året på grunn av attføringsordninga. Det at vi har over 70 000 arbeidsledige, har dessverre kome i skuggen av rotet knytt til attføringsreglane. Og arbeidsløysa aukar. Likevel kuttar altså Regjeringa i dei ordinære arbeidsmarknadstiltaka, som kunne ha fått folk i arbeid eller kunne ha vore brukte til å heve kompetansen til dei som mellombels vert ledige i industrien. Noregs fortrinn i ein internasjonal konkurranse i eksportnæringane er nettopp at vi er meir kompetente, meir effektivt organiserte og har smartare tekniske løysingar. Aetat vil gjerne bidra til at det skal vere sånn vidare òg, men då treng ein altså pengar. SV legg inn fleire forslag for å styrkje Aetat, og eg vil spesielt nemne 40 mill. kr til dei ordinære arbeidsmarknadstiltaka. | 1 |
Vi har etter hvert hatt mange debatter om disse temaene, både representanten Horne og undertegnede og resten av opposisjonen, og de har vært såpass mange og såpass detaljerte at jeg regner med at representanten har fått med seg at det er mye regjeringen ønsker å endre i barnevernet. Det aller viktigste å endre på kort sikt er ressurssituasjonen ute i førstelinjetjenesten. Og det er temmelig spesielt å påstå at det ikke er fremmet saker for Stortinget når vi i budsjettet for inneværende år fremmet den mest omfattende ressursopptrappingen som er gjort i barnevernet på 20 år, og som langt overstiger noe som ble gjort da de borgerlige partiene satt i posisjon. Jeg er veldig stolt over barnevernssatsingen. Vi øker antall ansatte i det kommunale barnevernet med 12 pst. i år. Det gjenstår også å gjøre endringer i organisering, og det har jeg sagt at vi vil komme tilbake til Stortinget med forslag om i 2012, ikke 2013 som representanten sier, og det kommer vi til å følge opp. | 1 |
Regjeringa har doblet jernbanesatsingen i forhold til forrige regjering. Det har vært et kjempeløft, men det er ingen grunn til å hvile på laurbærene. Det har vært mange gode innlegg her om jernbane. Det er moro at jernbanen har kommet på dagsordenen, slik at det er flere som kappes med SV om å være jernbanepartier. Bondevik-regjeringa bygde 6 km i året, nå bygges det 12 km. Men i jernbanens første år ble det bygd 50 km jernbane hvert år. Jernbaneforum Sør representerer fylkeskommunene Vestfold, Telemark, Agder-fylkene og Rogaland, som nå står sammen for å kjempe for forsert jernbaneutbygging i Vestfold som et første skritt på SørVestBanen med sammenkobling mellom Sørlandsbanen og Vestfoldbanen. Det vil være et jernbanetilbud som vil dekke halve Norges befolkning. I dette området er et av jernbanens største problemer at de taper markedsandeler til bilen fordi motorveiene bygges raskere enn jernbanen. Det er bra når fylkesordførere bemerker det, og det bør vi også legge oss på sinne. Å få til en sammenhengende utbygging er viktig her, og jeg mener at man også da må kunne vurdere prosjektfinansiering. For å få til en bærekraftig samferdsel må vi minst tredoble bruken av person- og godstog. Det meste av denne økningen må skje på bekostning av bruk av bil. Jeg har pendlet på Vestfoldbanen i noen år. Man lærer å bli tålmodig av slikt, ikke minst gjelder det de siste dagene med opptil tre timers reisetid til Tønsberg. Det ble en suksess på TV å følge sju timers tur med Bergensbanen, men én time i mørke i Oslotunnelen er ikke like spennende. Det er altså signalanlegget det dreier seg om. Fredag ble 35 000 reisende forsinket. Det er klart samfunnskostnadene ved det er enorme, ikke minst drosjeturen hjem for NSBs regning, som var dyrere enn månedskortet. Men det er lys i tunnelen, og det er heldigvis ikke toget som kommer. Det var først i år at vi fikk til skikkelige økninger på vedlikeholdet. Jernbaneverket har lagt inn et nytt gir. Tallet på infrastrukturfeil er faktisk redusert med 20 pst., sjøl om det ikke alltid virker sånn. I 2010 skal spor og kontaktledninger fornyes for over 1 milliard kr. I tillegg kommer nesten 0,5 milliard kr til Oslotunnelen. På nyåret starter arbeidet med å installere en ny type signalanlegg – akseltellersystem for togdeteksjon, som det heter – i Oslotunnelen. Det er et arbeid som skal være ferdig til sommeren. Det systemet har vært i bruk i Tyskland, hvor det har ført til at signalfeilene er redusert med 60–80 pst. I Oslo har vi altså fem ganger så mange signalfeil som i Tyskland. Jernbaneverket lover ikke at alle problemer er løst i 2010, men vi pendlere kan være litt mer tålmodig når toget kjører sakte, når vi vet at det er på grunn av opprusting og vedlikehold og ikke signalfeil, som bare blir verre. | 1 |
Det er jo sånn at unger, akkurat som voksne, har forskjellig mental modenhet – og for så vidt fysisk modenhet. Sånn er det med norske unger og norske voksne, og sånn vil det sikkert være med utenlandske. Det er selvfølgelig. Likevel opererer man med en aldersgrense for når man definerer at man går over fra å være barn til voksen. Representanten Ørsal Johansen brukte mye tid på mindreårige asylsøkeres modenhet i sitt innlegg. Jeg ble litt overrasket over det og lurer på hva formålet var. Tenker han seg at vi skal operere med andre definisjoner for når utenlandske barn er voksne, enn det vi gjør for norske barn? | 1 |
Jeg tror vi i hvert fall kan si helt klart at vi er enige om det aller viktigste, og det er at det er viktig å få kvinner med innvandrerbakgrunn ut i arbeidslivet, slik at de kan bli selvforsørgende. Arbeid er nøkkelen til god integrering, men språk er også nøkkelen til arbeid og utdanning. Derfor blir en viktig oppgave for regjeringen framover nå å se på introduksjonsprogrammet og få flere kvinner inn på språkopplæring, slik at de har det grunnlaget for å komme seg ut i arbeidslivet. Regjeringen har satt i gang mange tiltak når det gjelder akkurat dette, og vi skal jobbe videre med det. For det er for store forskjeller ute i kommunene, som jeg nevnte i mitt første innlegg, på norskopplæringen, og når norskopplæringen er så viktig for å komme seg ut i arbeidslivet, blir det en viktig nøkkel i dette arbeidet. Likestilling og integreringspolitikk henger sammen. Derfor skal den likestillingsmeldingen som regjeringen skal legge fram til sommeren, som skal ha fokus på reelle utfordringer i samfunnet, ha et klart og tydelig minoritetsperspektiv, fordi vi er nødt til å trekke inn denne gruppen også når vi snakker om likestilling. Så blir jeg litt overrasket når representanten tar opp kontantstøtten i denne debatten, for det var vel et oppslag i Dagsavisen i fjor høst som viste at kontantstøtten ikke var til hinder for at en del av disse kvinnene kan komme seg ut i arbeidslivet. De ville ut i arbeid, og når jeg har møtt innvandrerkvinner, sier de: Vi vil arbeide, vi har lyst til å bli selvforsørgende, men gi oss verktøyene, gi oss muligheten til å komme inn i arbeidslivet og gi oss muligheten til å lære norsk. Derfor vil regjeringen nå senke barnehageprisene. Det er et viktig felt for å bekjempe barnefattigdom. Det er også utvidelse av gratis kjernetid med aktivitetsplikt, som vil gjøre at foreldrene kommer seg ut i arbeid eller i aktivitet, som også vil være norskopplæring. Den forrige regjeringen styrte i åtte år med kontantstøtte uten at det var til hinder. Denne regjeringen har økt kontantstøtten med 1 000 kr. Jeg mener at det ikke er til hinder for likestilling. De innvandrerkvinnene skal vi klare å få tak i, ha tro på, gi dem norskopplæring, gi dem det grunnlaget de trenger for å komme seg ut i arbeidslivet. Det er på den måten vi kan lykkes med integreringen. | 0 |
Først til forslag nr. 2, fra Fremskrittspartiet, på side 16 i innstillingen, som jeg vil be om blir gjort om til et oversendelsesforslag. Så vidt jeg vet i øyeblikket, har helseministeren allerede grepet inn, og at dette nå ordner seg, slik at Hjertesenteret kan få ferdigrestaurert de nye lokalitetene de skal inn i. Til representanten Inge Lønning vil jeg si at han talte veldig godt for et Lønning III. Min mening om det er at det har vi ikke behov for, vi har mer enn nok med Lønning I og Lønning II. Ellers kunne det jo være interessant å stille et direkte spørsmål til representanten Lønning: Hvilken erfaring og hvilken opplevelse har du med mennesker som er barnløse og ikke kan få barn på naturlig måte? Og hvis disse også i tillegg har dårlig økonomi, skal de være avskåret fra å få barn, slik som bl.a. jeg og Inge Lønning har fått? Så vil jeg tilbake til psykiatrien. Jeg vil berømme representanten Olav Gunnar Ballo og SV som, i likhet med meg og Fremskrittspartiet, har vært meget bekymret for utviklingen innen psykiatrien, særlig barne- og ungdomspsykiatrien. Jeg har personlig i denne sal gjentatte ganger forsikret meg om at psykiatriplanen blir fulgt, og har alltid fått til svar at det blir den. Men jeg har også i tillegg bedt ulike helseministre om å gå inn i denne planen for å se om kart og terreng fortsatt stemmer overens. Jeg har en mistanke om at så ikke er tilfellet. Når det gjelder utviklingen og de vedtakene som er gjort i Oslo-regionen, er jo ikke dette noe nytt. Slik har det vært over flere år, hvor Oslo kommune tidligere har lagt ned psykiatriske tilbud, og vist til at de har etablert andre tilbud som har vært likeverdige. Og slik må det selvfølgelig også være. Man kan ikke holde fast på det man drev i 1960, det kan ikke være populært, og det kan ikke være oppdatert i 2002. Men i den utstrekning det virkelig er reell nedgang i psykiatrisk behandling i Oslo-regionen, har helseministeren en selvstendig instruksjonsmyndighet overfor Helse Øst, og den vil jeg anbefale ham å bruke hvis det skulle være nødvendig. | 0 |
Mitt spørsmål går til kultur- og idrettsministeren. Som stortingsrepresentant ivret ministeren for OL. Regjeringspartner Senterpartiet har jo besluttet at OL skal ligge i Tromsø. Vi har merket oss den manglende respekten for idrettens interne prosesser og for Idrettsstyret, som er overkjørt i den saken. Fremskrittspartiets landsstyre sa i går kveld på prinsipielt grunnlag nei til statsgaranti for OL. Vi i Fremskrittspartiet synes det er hyggelig og gøy med OL. Vi liker idrett og ser gjerne at Norge tar gull, men vi har for mange uløste oppgaver i Norge til at vi kan bruke penger på dette. Vi har sykehuskøer som vokser mens en rød-grønn regjering legger ned sykehusavdelinger og kutter i budsjettene. Vi har et veinett med u-landsstandard, og vi mangler 19 000 sykehjemsplasser. OL blir også svært dyrt. Budsjettene så langt er anslått til mellom 11–15 milliarder kr. Noen eksperter sier at det kommer til å bli dyrere. OL på Lillehammer i 1994 skulle ha kostet 1,5 milliarder kr, men endte opp med å koste 14 milliarder kr. OL i London i 2012 var budsjettert med 28 milliarder kr, men har endt opp på 108 milliarder kr – så langt. Det er altså umulig å si noe om hva regningen blir, annet enn at det blir svært dyrt. Mitt spørsmål til statsråden er: Mener han det er riktig å prioritere OL fremfor helse-, omsorgs-, skole- og infrastrukturbehovene i Norge? | 0 |
Eg tek ordet til sak nr. 2. Noreg er langt framme når det gjeld vern av fjellområde, men vi er ikkje like gode når det gjeld system, forvaltning, samordning, profilering og merkevarebygging, samarbeid med lokalsamfunna rundt nasjonalparkane, eller når det gjeld utnytting av økonomisk potensial utanfor vernegrensene. Nasjonalparksentra våre har få årsverk og så små ressursar at det er vanskeleg å oppnå målsetjinga med nasjonalparkane, det å formidle og det å ta vare på. SV meiner difor at det er på tide å satse på å byggje opp ei slagkraftig, lokal drift av parkane gjennom nasjonalparksentra. Dei får i dag berre eit mindre årleg tilskott til drift, og må tene resten kommersielt gjennom sal av billettar og suvenirar. Det gjer det vanskeleg å planleggje utvikling og formidling av naturinformasjon. I tillegg til å styrkje økonomien bør vi òg flytte fleire oppgåver ut til sentra. Med sterkare nasjonalparksenter, med utvida oppgåver, kan òg samspelet med lokalsamfunnet verte lettare og bruken av parkane større. I mitt fylke har det gjennom fleire tiår vore ein fastlåst skyttargravskrig mellom utnytting av naturressursar og klassisk naturvern, og det bør vere eit mål, ikkje berre for Sogn og Fjordane, men for landet, å kome ut av den typen bakevje. Vernestatus treng ikkje vere til hinder for næringsutvikling. Å utvikle ein naturbruksstrategi for områda utanfor parken, som respekterer både vernekvalitetar og behovet for næringsutvikling og kommersiell lønsemd, kan vere ein måte å løyse slike konfliktar på, og då i tett samarbeid med aktørar som fylkesmann og nasjonalparksenter, der desse finst. Dei verna naturområda våre er eit av våre fremste reiselivsprodukt. Men vi skal ikkje dermed ta blåkopi av korleis andre land bruker sine nasjonalparkar. Vi må leggje norsk tradisjon til grunn, og vi skal ikkje, som eg såg at leiaren i Den Norske Turistforening var redd for, vulgarisere nasjonalparkomgrepet. Vi bør unngå konfliktfylt produktutvikling med støy og inngrep. Det skal vere ei restriktiv linje for motorisert ferdsel i utmark og verneområde. Utviklinga bør skje med utgangspunkt i lokale kvalitetar og helst på småskalanivå, og gjerne med bygdeutvikling der landbruk og reiseliv går hand i hand. Statsråden har lagt inn ei orientering om dette i revidert, som fleire har nemnt, og SV sluttar heilt opp om dei kommentarane frå statsråden som er lagde inn der. Men i dette arbeidet må altså nasjonalparksentra våre stå sentralt. Dei må vere sentrale aktørar og medspelarar i slike prosessar. Eg vonar at den konferansen som skal vere i Stryn i slutten av august, vert ein konferanse der vi får fokus på korleis vi kan styrkje forvaltninga, og korleis vi kan delegere oppgåver og få fleire ressursar knytte til nasjonalparkforvaltning, slik at vi oppnår målsetjinga med det forslaget vi handsamar i dag: Å byggje ut ei slagkraftig, lokal drift av nasjonalparksentra i nasjonalparkane. | 1 |
Hvorfor i all verden skal man kutte i andre poster når byråkratene i Finansdepartementet har regnet feil, slik at det blir økte skatte- og avgiftsinntekter i størrelsesordenen 5 milliarder kr? Hvorfor kan ikke de økte skatte- og avgiftsinntekter dekke disse merutgiftene? Det har jo ingen ting med aktivitet å gjøre, for man har regnet feil. I tillegg har vi fått 50 milliarder kr mer i inntekter fra virksomheten i Nordsjøen. Hvorfor skal det være kutt i andre ting? Det er jo helt meningsløst når statskassen har nok penger. Og nå er det snakk om at Regjeringen kanskje vil gå inn for å sende styrker tilbake til Libanon. Skal vi da vente at det betyr økte egenandeler for syke mennesker og ytterligere innstramninger i det norske samfunn fordi Regjeringen skal prioritere å være stor internasjonalt istedenfor å ta seg av de nødvendige tingene for folk flest i dette landet? | 0 |
Svaret på det første spørsmålet, som også er besvart av Trond Giske, er et rungende ja! I det øyeblikk staten begynner å frata støtte til organisasjonene fordi vi ikke liker eller fordi vi er uenig i det de sier, er vi inne på en sklie som jeg tror ingen i Stortinget ønsker. Vi har et vell av organisasjoner som kommer med standpunkter som er imot statens interesser, som er imot forskjellige næringer i Norge, som vi synes er ubehagelige. Vi gir dem likevel statsstøtte, og hvis Trond Giske og jeg skulle være overdommere over hvem som fortjener støtte, og hvem som ikke fortjener støtte, tror jeg vi er ute på en sklie som Fremskrittspartiet vil være de første til å rope varsko mot på mange andre områder. Jeg synes Fremskrittspartiet her bør holde seg til noen prinsipper, nemlig at vi deler ikke ut støtte fordi vi er enige med organisasjoner, men vi deler ut støtte på et mye bredere grunnlag. Jeg må også si at det beste svaret på en del av de utfordringene Oddekalv kommer med, og også når han kommer med usanne påstander, er at havbruksnæringen ser seg selv på samme måte som også industrien så seg selv på 1970–1980 tallet, som en næring med en vesentlig utfordring, en veldig viktig næring for Norge, men som må ta fatt i sine egne miljøproblemer og løse dem. | 1 |
Siden presidenten tillot representanten Slagsvold Vedum under forrige spørsmål å gå utenfor forretningsordenen, har jeg lyst til å gjøre Slagsvold Vedum oppmerksom på at denne regjeringen tar sikkerhet og beredskap på alvor. Som tidligere landbruksminister burde han være klar over hva som er sektoransvaret som landbruks- og matministeren har innenfor eget felt, så jeg er forundret over den merkelige tiraden han innledet med i stad. Jeg synes dette var nødvendig å si, siden presidenten tillot dette helt ubegrunnede, overraskende og innsiktsløse angrepet. Så til det gode spørsmålet fra representanten Klinge. Politiet på Gardermoen opplyser at den aktuelle presseomtalen ikke gir et korrekt bilde av situasjonen. Det er riktig at politiet som utfører personkontroll ved grensestasjonene, ikke har tilgang på tekniske hjelpemidler som automatisk varsler at et pass er forfalsket eller på annen måte ikke tilhører vedkommende reisende, men det er klare regler og prosedyrer for hvordan grensekontrollørene skal utføre dokumentkontroll for å oppdage uregelmessigheter ved reisedokumentene. Da er det viktig å skille mellom det som er Schengen-land, og det som er non-Schengen-land. Ved reiser til og fra destinasjoner utenfor Schengen-området utføres det jevnlige personkontroller. Ved reiser innenfor Schengen-området, utføres det som kjent ikke systematisk kontroll. Her er det transportselskapet som egentlig sjekker den reisendes identitetspapirer. Reisende til og fra non-Schengen-destinasjoner skal undersøkes grundig og undergis en skikkelig kontroll, som innebærer at pass og andre reisedokmenter sjekkes for ekthet og gyldighet. Pass som presenteres av statsborgere utenfor Schengen-området, skal sjekkes bl.a. mot Schengens informasjonssystemer, som inneholder meldinger om stjålne pass. Dokumentene kontrolleres også visuelt, i tillegg til at politiet stiller oppfølgende spørsmål for å avklare om det er mistenkeligheter rundt reisedokumentet. Pass som tilhører borgere av Schengen-land, skal også undersøkes for å avdekke mulige irregulariteter. Ved mulig mistanke skal dokumentet undersøkes videre via tekniske hjelpemidler eller relevant registersjekk for å avsløre eventuelle forfalskninger eller ugyldighet. Passkontrolløren skal alltid ha oppmerksomhet rettet mot å sikre at den reisende er korrekt innehaver av passet. Ved mulig mistanke om at så ikke er tilfellet, skal vedkommende tas til side for ytterligere gransking. Gardermoen politistasjon har dokumentgranskere i tjenesten som bistår ved slike tilfeller. Det er adgang til å foreta stikkprøver av reisedokumenter fra Schengen-borgere, hvor undersøkelsene er tilsvarende de som benyttes for ikke-Schengen-borgere. Norsk politi gjennomfører på denne måten et kontrollregime som oppfyller internasjonale krav til grensekontroll, og kravene til flysikkerhet og avverging av kriminalitet står sentralt. | 0 |
De replikkordskiftene som dreier seg om kommuneøkonomi og prioritering, er egentlig veldig lette. Det er all mulig grunn til å gratulere Senterpartiet, de har lyktes med å få gjennom en sak man ikke lyktes å få gjennom da man selv satt i regjering, nemlig lavere matmoms. Realiteten er jo den at man har prioritert lavere matmoms foran kommuneøkonomi, men later som man har prioritert begge deler. Det har man ikke. Norske kommuner vil også til neste år ha en meget anstrengt situasjon, bl.a. fordi Senterpartiet ikke har ment at dette var viktig nok i de forhandlingene man nå har gjennomført. Hvis man ser på den momsen som angivelig skal begrunnes ut fra to ting, nemlig grensehandel og småbarnsforeldrenes vilkår, er det da grunn til å tro at det var den man hadde valgt? La oss ta det først. Hvis man hadde spurt norske foreldre: Dere har 6,5 milliarder kr til rådighet, vil dere da f.eks. ha mer barnetrygd, lavere barnehagesatser, tryggere skolevei, kanskje et varmt måltid på skolen og ruste opp den generelle barneomsorgen i Norge, eller vil dere ha en redusert matmoms som dere må betale selv med en høyere generell momssats, og som det ikke finnes en eneste garanti for at kommer forbrukeren til gode? Det er mitt første spørsmål til representanten Enoksen: Hvordan kan man sikre at reduksjonen i matmomsen faktisk kommer forbrukeren til gode, og at dette ikke er en reform som primært Rimi-Hagen vil være mest fornøyd med, eller for den saks skyld at den norske bonde kan ta litt bedre betalt? Det er jo det som er realiteten. Grunnen til at Senterpartiet ønsker dette så veldig, er at man i landbruksforhandlingene ikke har lyktes i å komme fram til det Senterpartiet gjerne hadde ønsket, at bonden fikk bedre betalt, og nå ser at det finnes en mulighet gjennom å redusere momsen. Småbarnsforeldre i sin alminnelighet ville velge annerledes enn redusert moms. Det er heller ingen grunn til å tro at grensehandelen vil gå dramatisk ned på bakgrunn av de relativt beskjedne kostnadsreduksjonene som dette vil medføre. Dette betyr at man får en reduksjon av matvareprisen på – anslår Finansdepartementet – 7,5 pst. Det er heller ikke riktig som representanten Enoksen sier, at dette er god fordelingspolitikk, men la meg likevel bare stille spørsmålet: Hvilke mekanismer er det Senterpartiet ser for seg som skal sikre at denne reduksjonen faktisk i sin helhet kommer forbrukeren til gode? | 1 |
Både representanten fra Høyre og undertegnede har vært med i noen debatter i det siste. Representanten sier også i sitt innlegg nå at da vi behandlet kulturmeldingen i 2003, gikk Høyre inn for framtidige økninger av kulturbudsjettet. Jeg har ingen tro på at Høyre som parti hadde lagt inn nesten 2 milliarder kr til kultur på disse åra. Men når det er sagt, står det i budsjettinnstillingen når det gjelder hans hovedprioritering, at han «viser i denne sammenheng til at Norge nå er inne i en periode med sterk økonomisk vekst». Jeg tror ikke det er den virkelighetsoppfatningen de fleste andre har akkurat nå. Han sier videre at han «mener i lys av samfunnsutviklingen generelt at en oppbygging av kulturbudsjettet er riktig og nødvendig». Da lurer jeg på – i disse tider, i framtida og etter valget: Vil Høyre da prioritere Kulturløftet med 1 pst., som han nå i mange sammenhenger sier? | 1 |
Ifølge Dagens Næringsliv 28. januar 2008 har 11 av 20 styreledere og utvalgsledere - 58 pst. - oppnevnt av kulturminister Trond Giske rød-grønn politisk bakgrunn, fra Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet. De ni andre er ubeskrevne blad politisk. Det er altså ingen med en klar forankring i eller bakgrunn fra ikke-sosialistisk side. Dette minner om den tiden da man måtte ha partiboka i orden for å få viktige posisjoner i samfunnet, særlig i det offentlige. Kommunister i det gamle Sovjet og DDR ville vært stolte over at deres arv blir holdt i hevd av den sittende regjering og statsråd Trond Giske. Jeg sier ikke at politisk bakgrunn skal ekskludere noen fra deltakelse. Det er mange dyktige folk i politikken, men det er ikke slik at det utelukkende er folk med rød-grønn partibok som er egnet. Med et slikt system går samfunnet glipp av mange dyktige mennesker, og vi svekker demokratiet. Kultursektoren er ikke alene om dette problemet. Det finnes mange eksempler innen helse og samferdsel og på barne- og likestillingsområdet. For å nevne noen eksempler fra kultursektoren: Vi har en tidligere kulturminister som er styreleder i Operaen. Vi har en tidligere statssekretær som er blitt styreleder i Tromsø Symfoniorkester, og vi har en tidligere SV-politiker som leder Fond for utøvende kunstnere. Vi har arbeiderpartifolk i styreledelsen i NRK og i Medietilsynet. Mitt spørsmål til statsråden er: Er dette et problem? I så fall: Hva vil han gjøre med det? | 0 |
Jeg skal bare gi statsråd Storberget helt rett i en ting, og det er at Norge overhodet ikke er blant de landene i Europa som fører den strengeste asylpolitikken – det kan det ikke være noen tvil om. Å hevde noe annet er direkte feilaktig. Da jeg tegnet meg, var det ikke for å drive denne debatten videre. Tvert imot var det bare for å påvise feil i innstillingen. Det fremkommer på side 3 i innstillingen, forslag nr. 3. Der er det sånn at den flertallsmerknaden inkluderer også Fremskrittspartiet. Den særmerknaden som kommer frem under flertallsmerknaden, er feil. Det er ikke Fremskrittspartiets politikk. Jeg understreker at Fremskrittspartiet i høyeste grad er for å se på en gjennomgang av praksisen for omgjøringsadgang. – Bare så dette er sagt, og at det blir gjengitt i debatten. Vi står sammen med flertallet i den merknaden. | 0 |
Eg er veldig glad for at representanten Jan Sahl frå Kristeleg Folkeparti veldig klårt tek avstand frå den uansvarlege politikken som Framstegspartiet – deira tidlegare budsjettsamarbeidspartnar – står for. Det betyr at Kristeleg Folkeparti er i ferd med å posisjonera seg i forhold til dei verdiane denne regjeringa står for, knytt opp mot meir til velferd, meir til fellesskap og ikkje minst det med å ta eit ansvar i klimapolitikken, som me veit at Framstegspartiet ikkje tek. No skal me ikkje driva med budsjettlekkasje, men det er ikkje tvil om at denne regjeringa kjem til å satsa mykje på samferdsel. Jan Sahl og Kristeleg Folkeparti kan glede seg over det i morgon. Mitt spørsmål er: Er det slik no at det på ein måte er eit klårt skilje, at Kristeleg Folkeparti vel ein annan profil enn den uansvarlege politikken som me ser at Framstegspartiet fører? | 1 |
Når det gjelder Husbankens organisering, er vi enig med flertallet. Vi ønsker å fokusere på problemene i hovedstaden, men ser det ikke hensiktsmessig å organisere det i en egen enhet. Det som dette forslaget tar opp, går jo rett inn i en av SVs hjertesaker. Utgangspunktet er at det norske boligmarkedet er slik sammensatt at det nesten helt mangler den biten som er viktig for unge og folk med dårlig råd, nemlig billige utleieboliger. Det som en ser nå, er jo at kommuner etter hvert leier ut fine leiligheter som skulle vært sosiale utleieboliger, til gjengs leie og markedsleie og oppfører seg som de reneste hushaier. Da blir det lite igjen av den bitte lille boligsektoren vi har som skulle hjelpe de unge og dem som har dårlig råd. Venstres forslag tar ganske sterkt utgangspunkt i at her skal man bygge mange billige ungdomsboliger uten subsidiering. SV har ikke noe imot at man gjør det. Vi ønsker jo at boligsektoren generelt blir rimeligere. Men problemet er at hvis man skal nå dem som virkelig har problemer, kommer man nok ikke unna det elementet at man må inn med tilskudd. Venstre er òg inne på det i et av underpunktene sine, at f.eks. gratis tomt kan være et godt bidrag i denne forbindelse, enten fra kommunens eller fra statens side. Og det er jo en form for subsidiering. I tillegg må man nok inn med tilskudd av en ganske annen størrelse enn det mange prosjekter får i dag, hvis dette skal nå både den gruppa som Dørum snakket om i sitt innlegg, altså folk som i en eller annen overgangsfase har bruk for en utleiebolig som kanskje ikke har markedspris, og dem som mer permanent har dårlig økonomi og problemer med å klare det alminnelige boligmarkedet. Noe av det som blir viktig nå, er at man sørger for at ressursene i byggebransjen blir brukt til å bygge slike boliger. Man må ikke bruke opp de få tomtene og den kapasiteten vi har, til å bygge luksusboliger for folk som bare skal klatre i hierarkiet. Det er ikke av misunnelse jeg sier dette, men det er rett og slett fordi det er nødvendig at vi nå fokuserer på det som er nødvendig, nemlig å hjelpe dem som ikke kan hjelpe seg sjøl. Derfor er det hyggelig å høre at det nye byrådet i Oslo i hvert fall har fokusert noe på dette og sagt at en fjerdedel av nyproduserte boliger skal være utleieboliger, uten at jeg helt greide å få med meg om de skulle være allmennyttige og ha en lavere pris enn man har i det vanlige leiemarkedet, for det må jo være utgangspunktet hvis dette skal bli et effektivt virkemiddel for å få en boligmasse i Norge som er sammensatt på en slik måte at vi unngår at folk får store sosiale problemer. Så til ett av strekpunktene som Venstre har i sitt forslag. De har ikke fremmet det som forslag, men som et strekpunkt. Det går ut på at de ønsker tiltak for å hindre at offentlig eide boliger blir stående tomme over lang tid. Det har vi sett skje i flere kommuner, og det er litt ubegripelig når man vet at folk samtidig står i boligkø eller blir henvist til hospits. Noen steder kan det være grunner til det, men det er en praksis som ikke kan få lov til å fortsette. SV har også sett på dette i andre land. I Danmark har de f.eks. en lov som kalles boligformidlingslov, som går ut på at det offentlige kan gå inn og regulere slik at man ikke kan ha boliger stående tomme når det er folk som står i boligkø. Vi arbeider med dette. Jeg varsler på denne måten at vi ser på disse problemstillingene og muligheten til å fremme et konkret forslag om det. Vi er ikke klare til det, men jeg synes kanskje at også Regjeringa burde se på slike muligheter, for det er faktisk en kapasitet som står der, og som ikke blir brukt. Det synes jeg er uakseptabelt. Svært mange av disse leilighetene er jo også bygd med store statlige subsidier. De har vært nedbetalt gjennom sosialhjelp og folks trygdepenger, og så står de der og blir ikke brukt, eller kommunene bruker dem og krever inn høy husleie. Det er på en måte å spekulere med ressurser som det ikke skulle spekuleres med, men som nettopp skulle være et sosialt gode for dem som har behov for det. | 1 |
Jeg må først få lov å kommentere det første Øystein Djupedal tok opp, nemlig dette med norsk pengepolitikk og inflasjonsmål. Man må ikke forsøke å fremstille det som noe særnorsk fenomen. Dette er et regime for pengepolitikken som de aller, aller fleste land i den vestlige verden har. Det er nødvendig, fordi det bidrar til å stabilisere prisstigningen, som har betydelig større konsekvenser for norsk økonomi enn hvis den hadde løpt løpsk. Det er ikke slik at vi med et annet pengepolitisk regime automatisk ville fått kronekursen og renten ned. Tvert imot er det en rekke andre faktorer som i særlig grad påvirker hvordan kronekursen utvikler seg, og det vet representanten Djupedal svært godt. Derfor burde også han bidra til at det nå ble skapt ro omkring det pengepolitiske regimet vi har, og så får vi som sitter i denne salen, påvirke det vi har mulighet for å påvirke, nemlig innretningen på finanspolitikken. Og er det iallfall én ting som er helt sikkert, er det at det kanskje viktigste bidraget til at det nå blir en budsjettenighet i høst, er at man holder SV langt unna regjeringskontorene. Det er jo ikke slik at Fremskrittspartiet er bundet til Regjeringen. Fremskrittspartiet har valgt å gi et justert opplegg sin subsidiære støtte, men vi er langt fra bundet, og det kommer helt sikkert til å synliggjøre seg i tiden som kommer. Når det gjelder Fremskrittspartiets mulige mål om regjeringsdeltakelse, er det basert på at vi ved gjentatte anledninger har gitt uttrykk for at vi er villig til å ta ansvar. Vi har definert våre potensielle samarbeidspartnere. Men det er opp til velgerne å avgjøre hvordan de ønsker Stortinget sammensatt, slik at det er mulig å få til en stabil flertallsregjering i Norge etter neste valg. | 0 |
Da er vi i gang med den årlige karusellen, der Høyre sier at det ikke skjer noe hjemme. Av nasjonalbudsjettet går det fram at gjennomførte klimatiltak siden 2007 har gitt mellom 3 og 4 millioner tonn reduserte utslipp i Norge. Detaljene er kanskje ikke så viktige for Høyre. Jeg kunne lese opp en lang liste med tiltak Høyre ikke gjennomførte da de satt i regjering, som vi har gjort: Vi har tredoblet satsingen på fornybar energi, tredoblet investeringene i jernbane osv. Den listen har dere hørt før. Jeg har mer lyst til å utfordre Høyre tilbake på naturvern – vi fikk en utfordring på det. Jeg merker til min store sorg at Høyre viderefører sitt kutt i Direktoratet for naturforvaltning med 40 mill. kr. Fremskrittspartiets foreslåtte kutt på 17 mill. kr, er det vel, er puslete i sammenligning. Jeg vil gjerne at Høyre utdyper litt hvordan de har tenkt å få til det, og hva som er rasjonalet bak å vingeklippe direktoratet på den måten. Jeg har en mistanke om at forslaget bærer preg av den vendettaen mot Direktoratet for naturforvaltning vi har sett antydninger til fra Høyre, i alt fra språkbruk her i salen, der uttalelser fra direktoratet hører hjemme «i søpla» – jeg siterer representanten Hofstad Helleland – til disse budsjettkuttene, som ikke hører hjemme i et seriøst budsjettforslag, og som på ingen måte ville latt seg gjennomføre i virkeligheten, rett og slett fordi vi skal føre en ansvarlig arbeidsgiverpolitikk her i landet også. Så når det gjelder kutt og kvotepliktig sektor. Det er enkelte som har prøvd å besvare utfordringene på dette området i denne debatten ved å vise til at det har vært diskusjon fra SVs regjeringspartneres side også. Jeg forholder meg til det statsministeren sier. Han slår fast senest i Aftenposten at de norske klimamålene står fast, og at klimameldingen skal definere tiltakene som gjør at vi når de målene. Hva Høyre mener, hersker det litt mer forvirring om. Hvis kvotemarkedet er hovedvirkemiddelet i kvotepliktig sektor, blir det ikke mange klimatiltak i årene som kommer. Kvoteprisen nå er vel på om lag 70 kr, og det er forventet at den kommer til å forbli ganske lav i ganske lang tid framover. Så til Fremskrittspartiets Ketil Solvik-Olsen, som prøver å framstille det som om det er SV som har skapt usikkerhet rundt hva Fremskrittspartiet mener om menneskeskapte klimaendringer. Jeg beklager, men sånn er det jo ikke. Vi har ikke behov for å lage noen imaginær fiende, den fienden er helt reell, og det er fordi Fremskrittspartiet fra denne talerstolen selv uttrykker ambisjoner om å sitte i regjering. Da er jeg interessert i å vite hva slags klimapolitikk Fremskrittspartiet har tenkt å føre. Det er Fremskrittspartiets talspersoner selv, fra Carl I. Hagen til Siv Jensen i den tradisjonsrike replikkrunden i trontaledebatten hvert år, til Arne Sortevik og til Per-Willy Amundsen, som sprer usikkerhet om hva Fremskrittspartiets innstilling til menneskeskapte klimaendringer egentlig er. Det er ikke et religiøst spørsmål, det er spørsmål om hvorvidt man forholder seg til overveldende vitenskapelige bevis eller velger å lytte mer til de få motstanderne som er der. | 1 |
Kystvakten skal vi nok få lov til å diskutere neste uke også, det får vi rikelig anledning til. Mitt spørsmål til statsråden går på å utfordre statsråden når det gjelder å se totaliteten – optimalt uttak av biomasse i havet, særlig knyttet til Norskehavet og det som skjer der, og da særlig når det gjelder makrell og sild. Det er rett og slett fordi redselen for at vi nå kan komme i en situasjon hvor makrellbestanden blir så stor at den faktisk til slutt kan kollapse som følge av – jeg holdt på å si – matressursene i havet; man får en forrykkelse. Kan statsråden si hva man gjør i så henseende? Setter man nå i gang et særskilt arbeid knyttet til tokt for Havforskningsinstituttet for å se på hvor mye biomasse man kan ta ut av disse bestandene? | 0 |
Den parlamentariske leder i Arbeiderpartiet har gjennom sitt innlegg her i dag gjort jobben sin ved å påpeke alt det som er positivt. Alt det som Regjeringen får til, har gjort osv., er etter hennes mening bra. Man påpeker jo ikke ting som mangler. Man skulle tro at alle stortingsrepresentantene til Arbeiderpartiet var i vill jubel over dette fantastiske reviderte statsbudsjettet. Men det er jo ikke tilfellet. Vi registrerte i VG for kort tid tilbake at ti stortingsrepresentanter fra Arbeiderpartiet faktisk var meget skeptiske til den økningen i drivstoffavgiftene som Regjeringen i dag kommer til å klubbe igjennom. Blant annet i representanten Solbergs egen landsdel er det ganske kraftige reaksjoner på den prisøkningen vi nå ser på pumpene. Hva er parlamentarisk leders kommentar til at man har så mange i eget parti som er så skeptiske til den politikken man har tenkt å klubbe igjennom senere i dag? | 0 |
Regjeringen gjennomfører en ny politikk på friskolefeltet. Vi tar sikte på senere i denne måneden å legge fram en odelstingsproposisjon for Stortinget, med forslag om en lovendring, slik at det midlertidig ikke blir godkjent nye skoler. Som neste fase i gjennomføringen av den politiske kursendringen har jeg satt i gang et større utredningsarbeid med sikte på omfattende og helhetlige endringer, i samsvar med Regjeringens politikk. I dette arbeidet vil også de internasjonale skolene bli vurdert. I frysperioden er jeg, inntil ny lov er på plass, opptatt av at det gis mest mulig likebehandling. Jeg vil minne om at i forslaget til midlertidig lovendring, som har vært på høring, er kommunenes og fylkeskommunenes uttalerett videreført. Dette har flere kommuner og flere fylkeskommuner vært opptatt av i høringsuttalelsene. Ved søknadsbehandlingen vil kommunene og fylkeskommunene fremdeles bli hørt. I dette tilfellet foreligger ingen søknad. For øvrig viser jeg til at det er Utdanningsdirektoratet som er godkjenningsinstans. På det nåværende tidspunkt kan jeg derfor ikke si noe nærmere om eventuell saksbehandling og saksbehandlingstid. | 1 |
Norges petroleumsressurser er det norske folks eiendom og skal komme hele samfunnet til gode. Hovedmålet i petroleumspolitikken er å legge til rette for lønnsom produksjon av olje og gass i et langsiktig perspektiv. Det å bidra til høyest mulig verdiskaping fra felt og funn er en viktig oppgave for myndighetene og for meg som olje- og energiminister. Petroleumsvirksomheten er Norges største næring målt i verdiskaping, statlige inntekter og eksportverdien. Petroleumsnæringen sysselsetter i dag om lag 43 000 personer, mens over 200 000 direkte eller indirekte kan knyttes til etterspørselen fra petroleumsvirksomheten. Det er eksempler over hele landet på ringvirkninger av petroleumsvirksomhet, og 430 av landets 439 kommuner har arbeidsplasser tilknyttet næringen. Dette er noe jeg mener vi bør være stolte av. Florø har sammen med andre steder i landet tatt del i verdiskapingen og ringvirkningene fra petroleumssektoren. Det er gledelig at det er bygd opp et kompetansemiljø i kommunen, og at både norske og internasjonale bedrifter finner det attraktivt å være i Florø. Regjeringen er opptatt av god ressursforvaltning og at alle lønnsomme ressurser utnyttes. Kontroll over kostnadsutviklingen og effektiv drift er nødvendig både for å opprettholde aktivitet over tid, og for at største mulig verdier skal skapes av våre felles olje- og gassressurser. Reduserte kostnader er et viktig tiltak for å øke utvinningen på norsk sokkel. Ved lønnsom utnyttelse av hele ressurspotensialet vil nye forretningsmuligheter åpne seg for bedrifter i ulike deler av fastlandsøkonomien, bedrifter både innenfor og utenfor det vi vanligvis tenker på som leverandørindustrien. Gjennom å utnytte hele ressurspotensialet vil vi best kunne legge grunnlag for betydelig aktivitet i fastlandsøkonomien i tiår framover. Det er rettighetshaverne som på kommersiell basis har ansvaret for mest mulig effektiv drift av feltene på norsk sokkel. Dette mener jeg er et adelsmerke for måten vi forvalter våre felles petroleumsressurser på. Dette inkluderer også å ha kontroll på kostnadsnivået. Det er operatørenes plikt både å vurdere og gjennomføre effektiviseringstiltak i alle ledd av virksomheten. Kostnadene på sokkelen har vokst kraftig det siste tiåret. Det er avgjørende for den langsiktige verdiskapingen på norsk sokkel at kostnadsutviklingen holdes under kontroll. Regjeringen signaliserte derfor i Sundvolden-erklæringen at den framover vil ha fokus på arbeidet for å redusere kostnadsnivået på norsk sokkel, bl.a. gjennom oppfølging av Åm-utvalgets anbefalinger. Kostnadene i alle deler av virksomheten må gjennomgås. I Meld. St. 28 for 2010–2011, En næring for framtida, er kostnadsutfordringen og behovet for å ta nye grep for å realisere det fulle ressurspotensialet på norsk sokkel beskrevet. Det var en melding som ble lagt fram av den forrige regjeringen. Stortinget sluttet seg til denne beskrivelsen. Mitt hovedanliggende i kostnadsdiskusjonen er verdiskapingen på sokkelen, men også grunnlaget for virksomhet på land. Jeg er opptatt av at vi tjener mest mulig på hvert fat og hver kubikkmeter, samtidig som alle lønnsomme ressurser utnyttes. Kostnadsutviklingen er særlig utfordrende for modne felt, og for felt i halefasen. Arbeidet med å redusere kostnadene på felt i drift er svært viktig for å kunne forlenge produksjonen og levetiden for disse feltene. Flere av feltene i den nordlige delen av Nordsjøen utenfor Sogn og Fjordane er nettopp i denne situasjonen. Mange modne felt på sokkelen har behov for store, nye investeringer for å forlenge levetiden. Lønnsomheten i disse senfaseprosjektene er ofte svært krevende. God kontroll på kostnadene i alle deler av virksomheten er derfor svært viktig for å sikre videre drift og framtidig verdiskaping. I Sogn og Fjordane ble det etablert en forsyningsbase for rundt 30 år siden. Statoil står og har stått for mye av aktiviteten på basen. Senere har også andre aktører etablert seg her. Florabasen har i dag rundt 500 arbeidsplasser og har blitt vesentlig større enn det som lå til grunn da basen ble etablert. Statoil besluttet i fjor å gjennomføre en omlegging av seilingsmønsteret fra forsyningsbasene i Sør-Norge til plattformene i Nordsjøen. Endringene medfører bl.a. at noe av dagens forsyningsaktivitet flyttes fra Florø til Mongstad. Jeg forstår at dette ikke er populært i Florø. Samtidig er omleggingen beregnet å gi årlige kostnadsbesparelser i hundremillionersklassen. Ifølge Statoil er dette en forretningsmessig tilpasning som vil bidra til å sikre forlenget drift og økt utvinning fra flere av feltene på sokkelen utenfor Sogn og Fjordane. Omleggingen vil bidra til å styrke lønnsomheten og dermed den langsiktige verdiskapingen fra disse feltene. Forlenget levetid betyr også forlengelse av aktivitet på basen i lang tid framover. Dette er bra, også for Sogn og Fjordane. Forlenget levetid og opprettholdelse av aktivitetsnivået framover er nødvendig for å oppnå høyest mulig verdiskaping på lang sikt fra våre olje- og gassressurser. For å oppnå dette er det ofte nødvendig å justere hvordan virksomhetene drives i takt med endrede forutsetninger for virksomheten. For å få best mulig beslutningsgrunnlag ved slike omlegginger er det viktig at selskapene også har dialog med berørte lokale og regionale myndigheter. Departementet er kjent med at det i denne saken har vært en sånn dialog gjennom flere år, og vi oppfordrer til at den fortsetter. De omleggingene som Statoil planlegger, innebærer at de beholder forsyningene til Snorre og Visund fra Fjordbase, men reduserer forsyningene til andre felt fra den samme basen. Noe av aktiviteten blir dermed videreført, noe trappes ned. Samtidig er det innført å sette i gang flere kompenserende tiltak rettet mot olje- og gassmiljøet i Sogn og Fjordane. Jeg er kjent med at det er satt i gang initiativ hvor Statoil samarbeider med leverandørnettverket Maritim Forening og inkubatoren Fram Flora for å se på mulighetene for Flora kommune og resten av fylket framover. Det er konstruktive tiltak for samarbeid som vil fremme innovasjon og utvikling i regionen. Statoils beslutning om å utvikle Fjordbase som logistikksenter for fôringsrør, satsing på bedrifts- og leverandørutvikling, økonomisk støtte til subsea-utdanningen og satsing på lærlingopptak er alle gode initiativer. Dette viser at miljøet i Sogn og Fjordane fortsatt vil ta del i verdiskapingen og utviklingen av petroleumsnæringen. Statoil har hatt en aktiv dialog med berørte parter gjennom hele prosessen med å utrede forsyningsstrukturen. Departementet har også fått saken opplyst fra ulike sider. Vi har mottatt informasjon fra flere interessenter i møter i departementet, som også interpellanten beskriver. Jeg ser ikke at det er grunnlag for at jeg skal gripe inn i denne saken, men oppfordrer alle involverte parter til konstruktivt samarbeid framover. Dersom vi skal nå målsettingen om lønnsom produksjon i et langsiktig perspektiv, er det helt nødvendig at vi har kontroll på kostnadsnivået. Arbeidet med å redusere kostnadene er svært viktig for å forlenge levetiden på felt i drift og dermed øke utvinningen fra feltene. Jeg er trygg på at det relevante næringslivet i Sogn og Fjordane, som ellers i landet, også framover vil delta i konkurransen om oppdrag knyttet til virksomheten på norsk sokkel. Videre legger jeg til grunn at lokale og regionale myndigheter vil støtte opp om disse aktørene og legge til rette for ny næringsvirksomhet også innen olje- og gassnæringen. Dette er måten for denne regionen til å oppnå økt verdiskaping knyttet til norsk petroleumsaktivitet, også i havområdene utenfor Sogn og Fjordane. | 0 |
La meg først få rose statsråden, som har tilbudt statlig økonomisk støtte på inntil 50 pst. av kostnadene. Dessverre, det er bare ikke nok. Steinar Gullvåg var inne på at det kanskje kunne være flere gruver man ønsket å kartlegge, og så komme tilbake med en samlet plan. Jeg håper jo at Stortinget har den samme innstillingen til andre gruver der staten har drevet virksomhet og forurenset. Det må være statens ansvar å rydde opp i eget rot. Til dette med statlig ansvar – representanten Hoksrud var inne på det. Vi har brukt 1,4 milliarder kr i Russland for å hjelpe til med å hogge opp tidligere atomubåter. Vi har byttet ut strontiumbatterier på fyrlykter i Russland. Det er ikke våre statlige selskaper som har bygd eller drevet noe av dette, men der har vi altså tatt et visst ansvar. Et annet eksempel er skipsvraket «Murmansk», som ligger i skjærgården utenfor Finnmark. Her er det ikke noe klart statlig ansvar, men man har inntatt en aktiv rolle og sagt at vraket skal vekk. Hvis man vil, skjærer man igjennom – man driver ikke med jus på dette området. Det er jo engang slik at det er staten som i dette tilfellet har pengene og kompetansen, og det er bare staten – slik jeg ser det – som kan løse dette problemet. En fylkeskommune som ikke engang har råd til å sørge for at ungene på skolebussen sitter i bilbelte, har ikke råd til å gå inn med flere millioner kroner for å rydde opp ved Søve gruver. Alternativet i denne saken hvis staten ikke går inn og tar det hele og fulle ansvar – som jeg mener de bør gjøre – er at slagghaugene ved Søve blir liggende og saken absolutt ikke blir løst. | 0 |
Eg veit ikkje om representanten har følgt med i media dei siste dagane, men for eit par dagar sidan varsla eg at vi vil fremje eit forslag om ei lovendring som skjer igjennom på det punktet og sørgjer for at læraren får den moglegheita til å setje i verk dei sanksjonane som f.eks. står i ordensreglementet, slik at vi slepp den diskusjonen, for det er ingen tvil om at det skal vere læraren som er sjefen i klasserommet. Og vi må ha lærarar vi gir meir autoritet, ikkje der vi må føre ein diskusjon om dei har den autoriteten. Så trur eg det her dreier seg om eit breiare spekter av ting. Mitt utgangspunkt er at vi ser at dei fleste lærarane i Noreg er dyktige fagpersonar som har ein naturleg autoritet, og som klarer å få eit klasserom til å vere ein stad for læring. Men vi må gi den støtta, den hjelpa og den retninga som trengst. Derfor har vi no bl.a. endra lærarutdanninga – noko som er vedteke av Stortinget – der vi vil leggje større vekt på den delen av lærarrolla i den framtidige utdanninga. Vi kjem òg til å fortsetje arbeidet med læraranes autoritet på ulike måtar, slik at han vert styrkt i tida som kjem. | 1 |
Man skal være ytterst varsom med å korrigere presidenten, men det var OL i Sapporo i 1972. Jeg mener helt bestemt å huske at Pål Tyldum gikk inn til gull på femmila. Det var i hvert fall namdalingen Tyldum som berget den norske skiæren i 1972. «OL» var selvfølgelig en «slip of the tongue», men det er gledelig at Norge tar gull i Sapporo nok en gang. Utdanning er avgjørende for å lykkes i arbeidslivet. Det er derfor gledelig at Statistisk sentralbyrå i sin omtale av minoritetsspråklig ungdom i norsk utdanning stiller seg spørsmålet: Ser vi en framtidig suksesshistorie? Høsten 2005 viser SSBs statistikk at det var registrert mer enn 13 000 studenter med ikke-vestlig bakgrunn ved norske universiteter og høyskoler. Det utgjør 6 pst. av studentene. Ser man på all ungdom mellom 19 og 24 år, tar om lag 30 pst. høyere utdanning. Tilsvarende tall for ikke-vestlige etterkommere er 33 pst. Kvinner er særlig godt representert. For ikke-vestlige førstegenerasjonsinnvandrere er tallene dessverre langt lavere, bare 18 pst. Som representanten Khan peker på, er det noen studietilbud som minoritetsspråklige i større utstrekning velger. SSBs tall viser at de mest populære fagretningene som sagt er naturvitenskaplige og tekniske fag, helse- og sosialfag og økonomiske og administrative fag. Et klart mindretall av ikke-vestlige studenter velger å ta lærerutdanning og politiutdanning. Særlig blant menn er lærerutdanningen lite populær. Imidlertid har det skjedd en bedring i rekrutteringen til førskolelærerutdanningen de siste årene. Tallene fra SSB viser at vi må arbeide aktivt for å styrke rekrutteringen til lærerutdanningen blant minoritetsspråklige. Slike lærere er positive rollemodeller for barn og elever. I tillegg vil de gjennom sin kulturelle bakgrunn og flerspråklighet kunne gjøre opplæringen og utdanningen rikere. Departementet lanserte den 12. februar strategiplanen Likeverdig opplæring i praksis! Siktemålet med planen er bedre læring og større deltakelse av språklige minoriteter i barnehage, skole og utdanning. Rekruttering av minoritetsspråklige studenter til høyere utdanning, og særlig til læreryrket, er viktige spørsmål i denne. Jeg er derfor meget glad for denne anledningen til å drøfte dette temaet i Stortinget, og at denne debatten også tas opp her, som representanten Khan skal ha stor ære og honnør for. Det trengs mange og sammensatte tiltak for å gjøre udanningene mer attraktive. I det videre vil jeg peke på mer generelt rekrutteringsarbeid i høyere utdanning rettet mot minoritetsspråklige, rekruttering spesielt til lærerutdanningen og til slutt noen tiltak i grunnopplæringen. Det er viktig å fortsette å rekruttere studenter med innvandrerbakgrunn til et bredt spekter av høyere utdanninger. Det krever større innsats i veiledning og informasjon i form av samarbeid med videregående skoler. Også gjennom samarbeid med NAV vil voksne innvandrere kunne få kunnskap om både studiemuligheter, opptak på grunnlag av realkompetanse og ikke minst studiefinansiering. Flere universiteter og høyskoler driver målrettet informasjonsarbeid og motivasjonsarbeid for at minoritetsspråklige studenter skal lykkes. Arbeidet med erfaringsspredning, som f.eks. Høgskolen i Oslo har hatt et særlig ansvar for, inngår nå i Nasjonalt senter for flerkulturell opplærings arbeidsområde. Arbeidet med rekruttering og forebygging av frafall av minoritetsspråklige studenter skal videreføres. Erfaringer med gode modeller skal fortsatt spres til andre høyskoler og universiteter. Dette er ett av tiltakene i planen for likeverdig opplæring i praksis. Universitetet i Oslo startet for fire år siden prosjektet Minoriteter i Fokus i Akademia. Her jobbes det for å øke antallet studenter med minoritetsbakgrunn, å legge til rette for et flerkulturelt studiemiljø, å opprette et studietilbud med fokus på flerkulturelle forhold i Norge og å få flere minoritetsspråklige studenter ut i arbeidslivet. Prosjektet har i 2006 samarbeid med fem videregående skoler og et voksenopplæringssenter for å drive motivasjons- og rekrutteringsaktivitet. Høgskolen i Oslo har mer enn 1 300 studenter med innvandrerbakgrunn. De har omfattende erfaring i rekrutteringsarbeid, bl.a. samarbeid med minoritetsmiljøer, gjennom nettverk og kontakt med innvandrerorganisasjoner og studentforeninger. Studentambassadører med innvandrerbakgrunn inngår nå i det ordinære studentkorpset ved høyskolen, som drar på skolebesøk og står på stands på utdanningsmesser osv. Rådgivingstjenesten spiller også en viktig rolle ved studievalg. Dette er grundig omtalt i St.meld. nr. 16 for 2006-2007, som nå ligger til behandling her i Stortinget. Det er selvsagt viktig at rådgiverne har kunnskap og kompetanse om den gruppen de skal veilede. I denne sammenhengen bør rekruttering til læreryrket, og andre yrker der minoritetsspråklige er underrepresenterte, være spesielt aktuelt å arbeide med. I Strategi for kompetanseutvikling i grunnopplæringen for 2005–2008 er rådgivere pekt ut som en prioritert gruppe i forhold til etter- og videreutdanning. Utdanningsdirektoratet har gitt ut veiledningshefter om videregående opplæring og utdannings- og yrkesvalg for unge innvandrere og foreldrene deres. Heftene er enkle og informative, og de finnes på 13 språk i tillegg til norsk. Når det gjelder konkrete tiltak rettet mot lærerutdanningen, er det innført en stipendordning for minoritetsspråklige lærere som arbeider i skolen uten formalkompetanse, eller som har utenlandsk lærerutdanning og trenger supplerende udanning. Dette er også et tiltak i strategiplanen. Hittil har ca. 200 fått stipend. Ni høyskoler samarbeider også om å tilby en treårig utdanning for morsmålslærere og tospråklige assistenter som har behov for å komplettere utdanningen sin for å kunne få undervisningskompetanse. Dette er også et tiltak i strategiplanen. Studiet er bygd opp slik at studentene med et års supplerende studium kan få allmennlærerkompetanse. I 2005 var det ca. 350 som hadde påbegynt ulike deler av dette studietilbudet. Også i barnehager arbeider mange personer med innvandrerbakgrunn som assistenter eller morsmålstrenere. Det er et mål at flere med innvandrerbakgrunn blir styrere og pedagogiske ledere i barnehagene. Det arbeides med planer for en fleksibel førskolelærerutdanning for minoritetsspråklige. Et eksempel på en høyskole som har arbeidet med rekruttering av minoritetsspråklige, er Dronning Mauds Minne i Trondheim. En lav studiegjennomføring blant førskolelærerstudenter med flerkulturell bakgrunn fikk høyskolen til å starte et veiledningsrettet studium. Tiltaket har bidratt til en klar økning av antall førskolelærerstudenter med flerkulturell bakgrunn. Den viktigste tilretteleggingen har vært å tilby studiet på deltid, da mange av disse studentene ønsker å jobbe ved siden av studiene. I tillegg har studentene fått tilbud om spesielt tilrettelagt eksamensform i alle fag. De har også fått tilbud om veiledning og ekstra oppfølging direkte i etterkant av ordinær undervisning. I tillegg til å styrke rekrutteringsarbeidet i høyere utdanning og lærerutdanningen spesielt er det viktig å arbeide langsiktig i barnehagen og i grunnskoleopplæringen. God språkopplæring er nemlig nøkkelen for senere å lykkes i høyere utdanning og i arbeidslivet. Derfor er svært mange av tiltakene i strategiplanen Likeverdig opplæring i praksis! rettet nettopp mot å bedre språkferdigheter og skoleprestasjoner. Strategiplanen inneholder 38 konkrete tiltak. Språkopplæringen står som sagt meget sentralt. Tidlig innsats er viktig, slik Regjeringen også har framhevet i St.meld. nr. 16. Vi har derfor tiltak for barn i barnehage, for barn som ikke går i barnehage, og for barn i grunnskolen. I strategien lanseres flere tiltak for å bedre norskopplæringen i skolen. Norskundervisningen for minoritetsspråklige elever har ikke vært god nok, og læreplanen Norsk som andrespråk har ikke fungert etter intensjonen. Det er mange eksempler på at elever på feil grunnlag har blitt plassert i denne norskundervisningen, og at deres norskferdigheter har vært undervurdert. Undersøkelser viser at mange elever har fulgt læreplanen gjennom hele skolegangen og aldri kommet over i ordinær undervisning. Departementet vil derfor ved skolestart høsten 2007 innføre en helt ny læreplan i norsk for minoritetsspråklige elever som heter Grunnleggende norsk. Den nye læreplanen skal være nivåbasert. Dette betyr at eleven vil få undervisning ut fra sitt norsknivå, ikke ut fra alder, slik det er i dag. Det er et mål at disse elevene skal komme raskt over i ordinær norskundervisning. Departementet utvikler derfor et standardisert kartleggingsmateriell som skal gjøre det enkelt å avgjøre når den enkelte elev er klar for å delta i ordinær norskundervisning. Vi vil også utarbeide informasjon i form av veiledningsmateriell og etterutdanningstilbud for lærere som skal undervise i Grunnleggende norsk. Strategiplanen Likeverdig opplæring i praksis! skal virke ut 2009. Jeg har store forventninger til at den kan bidra til at vi på en bedre måte kan ivareta ressursene til minoritetsspråklige barn og unge. I strategien er temaet som representanten Khan tar opp omkring rekruttering av minoritetsspråklige studenter, særlig til læreryrket, et av flere viktige temaer som tas opp. De tiltakene vi skisserer i strategien, krever et bredt samarbeid mellom helsestasjon, barnehager, skoler, hjem, høyere utdanningsinstitusjoner og ikke minst beslutningstakere på alle nivå. Jeg håper vi alle kan samarbeide godt i det videre arbeidet og dele erfaringer og gode ideer, for på den måten å nå de mål som representanten tar opp i sin interpellasjon. | 1 |
La meg starte med å takke for spørsmålet. Dette er jo et tema som vi har debattert ganske mye, og jeg syns at Høyre på dette området, som handler om forenkling, har spilt en konstruktiv rolle. Det er, slik som regjeringa ser det, åpenbart behov for forenklinger i dette regelverket. Det er for komplisert, og det er veldig mange fedre – særlig fedre – som ofte er i kontakt med Nav for å prøve å finne ut av hva som er regelverket. Regelverket er til dels komplisert, og så skal man i tillegg lære opp mange ansatte, og ofte nye ansatte, og man sliter også med et IKT-system som ikke er så moderne som det burde være. Alle de delene har vi tenkt å gjøre noe med. Nav er i ferd med å fornye sitt IKT-system. Man vil i første omgang ta tak i uføretrygden, dernest er det sykepenger og foreldrepenger som skal få et bedre system og et moderne IKT-system. I tillegg til det kan vi gjøre en del med regelverket for at det skal bli enklere å forstå for flere enn dem som måtte ha hovedfag eller mastergad i akkurat dette temaet. Det er også et mål for oss. Vi ønsker jo at flest mulig foreldre skal få tatt ut permisjonen sin, for det er viktig at de skal få tid sammen med barna sine – også at fedre skal få tid sammen med barna sine, derfor er fedrekvoten viktig. Vi vil komme tilbake til Stortinget med forslag til forenklinger om ikke så veldig lenge. | 1 |
Først vil jeg si at jeg er veldig glad for at representanten Lien så tydelig sier at også Fremskrittspartiet ønsker at vi skal ta vare på de fire store rovdyrartene i Norge, og ha dem i vår natur. Det gir jo grunnlag for en ytterligere dialog om hva som er den rette måten å få det til på. Så vil jeg også si at det er faktisk nå slik at vi har nådd bestandsmålet – eller ynglingmålet – bl.a. for jerv. Det gir grunnlag for uttak når man har nådd dette målet. Det er ikke slik at vi skal overoppfylle målet; vi skal nå opp til målet, og så skal vi stabilisere oss på det. Når det gjelder forholdet til Sverige, er vi selvsagt kjempeinteressert i samarbeid med svenskene, i informasjonsutveksling med dem. Men det er én fundamental forskjell mellom Norge og Sverige. Det er at Norge har bredt baserte utmarksnæringer i distriktene, noe som Sverige ikke har – i hvert fall ikke på den samme måten. Og hvis jeg skal komme med et stikk til slutt, så er det vel ikke Fremskrittspartiets fortjeneste først og fremst at vi i Norge har så sentrale utmarksnæringer som vi har. | 1 |
Den reformen vi skal vedta i dag, er både en strukturreform og en innholdsreform. Det er også en sosialreform, fordi studiefinansiering inngår som et sentralt element. Det er grunn til å legge merke til at for det som kan defineres som en sosialreform, utgjør Arbeiderpartiet sammen med Fremskrittspartiet det politiske flertall. Det er dette flertall som vedtar en drastisk omlegging av studiefinansieringen. Det er dette flertall som vedtar at ordningen med et eget kunstfagstipend ikke skal gjennomføres; dette til tross for at vi vet at mange av dem som velger en kunstutdanning, ender som gjeldsslaver med lave inntekter. Ingen kan med dagens finansiering starte på en fireårig kunstutdanning der forventet inntekt er lav, uten å ha stor grad av egenfinansiering av studiene. Det betyr at kunstutdanning blir forbeholdt unge som har foreldre som kan finansiere store deler av kostnadene under studietiden. Er det noe som vi er helt sikre på, så er det at evner, anlegg og kreativitet ikke er knyttet til sosial status. Det er imponerende i seg selv at unge velger en kunstutdanning, med de forventede inntekter som dette innebærer, i en tid der heltene ikke er kunstnerne, men børsspekulanter og andre som tjener kjappe penger. Derfor burde det bli flertall for vårt forslag om at deler av studielånet skal avskrives når en er ferdig med utdanningen. Vi har i vårt forslag definert hvilke grupper som skal omfattes av en slik ordning. Jeg kan også si at vi kommer subsidiært til å støtte forslaget fra mellompartiene. Fortsatt er det skjev rekruttering til høyere utdanning. Fortsatt er det slik at det er større sannsynlighet for at det er barn av akademikere som vil velge høyere utdanning. Fortsatt er det slik at barn av foreldre med høy inntekt tar opp lån i Lånekassen i større grad enn barn av foreldre med lav inntekt. Lånekassen, som var en nødvendighet for arbeiderklassens ungdom for å kunne ta høyere utdanning etter krigen og fram til 1970-80-tallet, er nå blitt en ordning som blir benyttet av de som tilhører middelklassen. Den ordningen Arbeiderpartiet i dag innfører med støtte av Fremskrittspartiet – det er for øvrig et gammelt fremskrittspartiforslag – vil forsterke disse skjevhetene. Det er forstemmende at Arbeiderpartiet med denne ordningen velger å forlate det som har vært en helt nødvendig forutsetning for å rekruttere barn fra arbeiderklassen til høyere utdanning. Høy stipendandel, som det nå blir flertall for, er viktig og nødvendig – det er forresten et gammelt SV-forslag – men systemomleggingen vil ikke føre til at det blir flere heltidsstudenter fra klasser og grupper som er kraftig underrepresentert, til høyere utdanning. Hvis dette er ment å være et spareforslag, betyr det at studenter som ikke klarer å gjennomføre studietiden innenfor tilmålt tid, skal ta kostnadene selv, kostnader som fellesskapet tok tidligere. Sannsynligvis er ikke dette de som kan forvente de høyeste inntektene når de er ferdig med utdanningen. Hvis målet for Arbeiderpartiet er å redusere tilgangen på studenter til høyere utdanning, er jeg ganske sikker på at det vil bli en effektiv sperre. Det en må ta med i bildet, er at det er aktuelle studenter fra familier med lavest inntekt som vil falle fra, ikke fordi det er større sannsynlighet for at de intellektuelt eller på andre måter ikke klarer å gjennomføre studiet innenfor normert tid, men rett og slett fordi de ikke har en sikkerhetsventil i form av finansiering hjemmefra dersom noe skulle skje underveis. Det er grunn til å merke seg at det er Arbeiderpartiet som nå velger å alliere seg med Fremskrittspartiet i en endring av studiefinansieringen. Jeg er glad for at Senterpartiet, Arbeiderpartiet og SV får flertall for at universitetene og høyskolene skal være forvaltningsbedrifter. Dette er helt sentrale samfunnsinstitusjoner som må være knyttet opp til politiske myndigheter. Det må ikke være noen tvil om at de til enhver tid skal være underlagt fellesskapets prioriteringer og målsettinger. Den sikreste garantien for det er at de fortsetter å være forvaltningsorgan. SV legger opp til at man skal ha stor grad av frihet. I motsetning til Arbeiderpartiet og Regjeringen mener vi at den enkelte institusjon skal kunne vedta å opprette og legge ned fag med varighet på inntil tre år. Vi står alene om at den retten også skal omfatte mastergrad. Dette er en oppfølging av vårt standpunkt i debatten om rammeplaner. For en tid siden behandlet vi en sak om et fjerde år i lærerutdanningen. Vi foreslo der at rammeplaner for lærerutdanningen må bli mindre detaljstyrende. Vi tror at større lokal frihet når det gjelder lærerutdanningen, vil styrke både den faglige og den pedagogiske delen av utdanningen. Samme syn preger vårt standpunkt til institusjonenes frihet når det gjelder å utvikle nye fag og tilbud. På ett område står vi fast på at det skal være en binding. Det er et helt galt signal å gi når flertallet – alle unntatt Arbeiderpartiet og SV – nå ikke vil stille krav om faglig fordypning for innholdet i bachelorgraden. Vi kutter i grunnutdanningen med ett år i forhold til dagens cand.mag.-grad. En del vil kanskje bli kompensert ved forlengelse av studieåret og ikke minst ved tettere oppfølging av studentene. Likevel er det viktig at vi tar vare på kravet om faglig fordypning. Det er overraskende at Høyre, som i alle fall i festtaler snakker om dårlige kunnskaper, ikke vil forsvare et krav om faglig fordypning for lavere grad av universitetsutdanningen. Selv om universitetenes lærerutdanning skal vurderes i en melding der all lærerutdanning skal drøftes, må en anta at når vi nå vedtar en struktur for allmennfakultetene generelt, vil det på en eller annen måte få konsekvenser også for lærerutdanning. Et krav om faglig fordypning er derfor viktig å knesette. Jeg tar til etterretning og jeg beklager at det ikke er flertall for vårt forslag. Vi mener at ordningen med todelt sentral ledelse bør opprettholdes. Det er viktig at den faglige ledelse er valgt av institusjonens ansatte og studenter. Dette har å gjøre med universitetenes autonomi, som det er viktig å ta vare på. Vi innser at det kan være fordeler med å ansette mellomledere for å sikre en sammenhengende ledelse fra rektor og nedover i institusjonen. En institusjon som vedtar strategier og handlingsplaner, må ha et system som kan iverksette planene, altså at det finnes folk i organisasjonen på ledelsesnivå som føler lojalitet til planene som vedtas. Vi velger likevel å gå inn for en ordning der institusjonene selv må velge om de vil ha valgt ledelse eller om de vil å ansette disse. Det er så store forskjeller fra den minste høyskolen til Universitetet i Oslo at denne friheten må den enkelte institusjon ha. For oss har dette også noe med ledelsens legitimitet å gjøre. Og vi mener at en kunnskapsbedrift, som en høyere utdanningsinstitusjon er, har helt andre krav til ledelse enn det en tradisjonell vareproduserende bedrift har. Innholdsreformen er trolig den viktigste og mest omfattende. Vi har etter hvert mye erfaring med utdanningsreformer, som både er innholdsreformer og strukturreformer. Vi klarer vanligvis strukturreformene på en bra måte. Det vi ikke får til å gjøre noe med, er ofte innholdet i de institusjonene vi prøver å reformere. Reform 94 er et godt eksempel. Evalueringen viser at en i altfor stor grad fortsetter i gamle spor, etter at nye læreplaner og arbeidsformer er vedtatt. Vi vet også ganske mye om hva som styrer undervisningen. Det som gjør at det er grunn til å ha større forventninger til denne reformen, er at vi endrer evalueringsformene. Vi vet at evalueringsformer er helt sentrale når det gjelder undervisningsformer. Komiteen er helt klar på at studentene skal ha tettere oppfølging, læringsmiljøet skal settes i fokus på den enkelte institusjon. Sammen med underveis-vurdering og et system der vurderinger i sterkere grad skal være læringsstøttende, tror jeg at dette betyr omfattende endringer i undervisningsmetodene på institusjonene. Jeg beklager at vi ikke får flertall for at all god undervisning skal kunne gi merittering. Gode lærere skal få igjen for det ved at dette skal tillegges vekt ved vurdering av opprykk til professor. Vi tror at dette vil gi et ekstra løft til det å være lærer, og vi understreker enda sterkere sammenhengen mellom forskning og undervisning. All undervisning på dette nivået skal være forskningsbasert. Skal vi lykkes, må det settes inn friske midler. Vi tar konsekvensen av dette og legger inn penger allerede i revidert nasjonalbudsjett. Det gjør vi for å synliggjøre behovet, men også fordi institusjonene skal starte arbeidet med å legge om undervisningsformene. Jeg registrerer at det ikke er flertall for dette i revidert nasjonalbudsjett. Så tar jeg opp våre forslag i innstillingen. | 1 |
Jeg tar ordet for å svare litt på de voldsomme angrepene fra Solholm og Fremskrittspartiet og til dels fra Bastesen. Det blir sagt at SV på en måte svikter fraktefartøyene fullstendig. Det vil jeg imøtegå. Vi i SV har hatt en jevn dialog med sjøfolk på fraktfartøyene, iallfall siden jeg kom på Stortinget - og lenge før den tida også, tror jeg. SV er interessert i å finne gode løsninger. I dag har vi skissert to spenstige forslag. Vi er på leting etter andre løsninger, der det legges til rette for at vi kan få mer frakt over på fraktfartøyene - fra vei. Jeg skisserte i mitt hovedinnlegg hvorfor vi er imot nettolønnsordningen. Vi må finne andre typer løsninger som kan være med på å stimulere til mer fraktfart, og som på en måte kan være til hjelp for denne næringen. Så blir det sagt av representanten Solholm at vi er i ferd med å få sjøfolkene fra båten og inn i sosialkøene. Det er ikke SVs politikk - det er mulig at dette ville ha skjedd med Fremskrittspartiets politikk. I SV har vi en helhetlig politikk for folk som blir arbeidsledige. Hvis det skulle skje en sjømann, har vi et opplegg som kalles arbeidsmarkedspolitikk, der vi ønsker å hjelpe dem som blir arbeidsledige - enten det er i industrien, i offentlig sektor eller det er sjøfolk - over til andre typer oppgaver. Norge har bruk for folk, og vi har faktisk tillit til at den norske sjømann - hvis han mot formodning skulle bli arbeidsledig - kan brukes til noe annet enn å jobbe på en båt. Det er mulig at Fremskrittspartiet har et annet syn på dette, at de vil ha disse folkene over på sosialhjelp. Vi har en annen, helhetlig politikk. | 1 |
Dette spørsmålet er til miljøvernministeren: «Det er bred enighet om at reduksjonene etter Kyotoprotokollen ikke er nok til å stoppe de menneskeskapte klimaendringene. FNs klimapanel har sagt at utslippene må ned med 60–80 pst. i forhold til 1990-nivå. Det er derfor liten tvil om at det må komme en ny og mer omfattende klimaavtale. Vil Norge kreve omfattende reduksjoner i forbindelse med neste forhandlingsrunde?» | 1 |
Stortinget behandler ofte store saker som er viktige for folk flest. Denne saken angår heldigvis ikke så mange, men er desto viktigere for dem det gjelder. Noe av det verste folk kan bli utsatt for, er angsten, sorgen, fortvilelsen og maktesløsheten som preger deg når ditt barn blir alvorlig sykt. Dette er følelser som jeg kan underskrive på, da jeg selv for mange år siden havnet i en slik situasjon. Det er det desidert verste jeg noen gang har vært med på. Av hensyn til begge foreldrenes mulighet og behov for å være til stede, både for at de skal kunne støtte hverandre, støtte det syke barnet og ikke minst av hensyn til eventuelle søsken, er det viktig at vi gir foreldrene denne muligheten, på lik linje, uansett hvor de bor i landet. Komiteen er blitt gjort oppmerksom på at det er store forskjeller og usikkerhet rundt lovverket og kriteriene fra sykehus til sykehus, og fra trygdekontor til trygdekontor. Undersøkelser foretatt ved 12 nyfødtavdelinger viser at det er behov for presiseringer og endringer i lovverket for å oppnå lik praksis i hele Norge. Dette medfører i mange tilfeller stor utrygghet og frustrasjon for foreldrene, en utrygghet og frustrasjon jeg mener er helt unødvendig i tillegg til de bekymringer og den redsel foreldrene allerede sliter med. Det er også svært viktig å merke seg at det ofte er søsken med i bildet, søsken som kanskje verken går i barnehage eller på skole, men som daglig er hjemme sammen med mamma eller pappa. Dette er søsken som blir satt i en svært sårbar situasjon. Fremskrittspartiet er derfor glad for at Regjeringen nå vil sørge for en gjennomgang av retningslinjene og lovverket. Vi er svært opptatt av å få til et regelverk som tar hensyn til hele familien, når den opplever det å få et for tidlig født barn eller et alvorlig sykt eller skadet barn. Både foreldrene, barnet og eventuelle søsken fortjener dette. Fremskrittspartiet vil i likhet med Høyre derfor presisere viktigheten av at uttrykket «svært alvorlig sykdom eller skade» defineres likt ved alle sykehus, og at pleiepenger skal kunne tilstås begge foreldre. | 0 |
Jeg tror at det er en del som kan gjøres for å forbedre det frie sykehusvalget, og SV er for det. Men en skal huske på at en av de tingene som er bekymringsfullt bl.a. rundt det, er at det viser seg at det er de mest ressurssterke pasientene som er best i stand til å finne veien i systemet. Her skal de borgerlige partiene passe seg for at en ikke lager systemer i frihetens navn – for pasientene – som i praksis bare kommer noen pasientgrupper til nytte. Da blir det ikke mer frihet for veldig mange. Så er spørsmålet: Hvem får egentlig mer frihet av denne reformen? Er det i utgangspunktet pasienten, eller er det tilbyderne av kommersielle helsetjenester som får mer frihet, som i større grad enn i dag kan etablere tilbud de vet de tjener penger på, og være langt sikrere enn i dag på at de vil få betalt, og nå også betalt fra staten? Det er det som er problemet med fritt behandlingsvalg, at dette overfører prioriteringsmakt til aktører som primært skal tjene penger på helse. | 1 |
Hvis vi skal snakke om hva som er psykedelisk i norsk politikk, tror jeg kanskje vi skal trekke fram det den regjeringa som Kvassheims parti var en del av, gjorde, ved først å gå av på gasskraftsaken, for deretter å komme tilbake og så sørge for at vi fikk det første gasskraftverket uten CO2-håndtering. Jeg driver akkurat og leser gasskraftboka til Andreas Tjernshaugen, og der leser jeg bl.a. hva Gunnar Kvassheim sjøl har gjort, men også hva som var Jens Stoltenbergs kommentar til akkurat den saken, da han for så vidt noe molefonken konstaterte at det ikke var han som sikret at vi fikk det første gasskraftverket, men det var Venstre, Kristelig Folkeparti og Høyre. Å gå inn i de interne forhandlingene tror jeg ikke vi skal gjøre, men det som vi i hvert fall snakket om i etterkant i media, var behovet for å diskutere også inndekningssiden, og hvor vi utfordret våre forhandlingspartnere til å gå inn og se på hvordan vi kan sørge for at vi f.eks. får en offensiv grønn skatte- og avgiftsomlegging. Det var overhodet ikke mulighet til å komme i inngrep med det. Her er det mange sider av denne historien. | 1 |
Enkelte politiske saker er av helt fundamental betydning. Hvor uenige vi enn måtte være om hvordan den økonomiske politikken skal være utformet, om religionens plass i politikken, i spørsmål om innvandring, om mennesker på flukt osv., så er det enkelte saker som for oss mennesker går utover politikkens rammer, som ganske enkelt er eksistensielle spørsmål. Det er de fordi vi mennesker – bl.a. i våre teknologiske framskritt, i vår tørst etter ny kunnskap og nye muligheter for å skape bedre liv, men også i våre sinnrike metoder for å finne nye og mer effektive måter å påføre hverandre skade på – har gjort oss selv i stand til å ødelegge vårt eget eksistensgrunnlag. De menneskeskapte klimaendringene kan i sin ytterste konsekvens fullstendig ødelegge livsgrunnlaget på jorda. Ved kraftig oppvarming av kloden vil store deler av jordens biomangfold være truet, økosystemet vil ødelegges, ressurstilgangen vil minske dramatisk, og store landområder vil på grunn av endret klima bli ubeboelige. Det krever internasjonalt samarbeid og nasjonal ansvarstagen å klare å løse den krisen. Det er verdens land så langt enige om. Men det litt abstrakte ved klimasaken og det at de største virkningene ligger så langt fram i tid, har så langt gjort det vanskelig å samle verden om en tilstrekkelig konkret løsning. Langt mer konkret, umiddelbar og forståelig er trusselen atomvåpen representerer. Som ledd i et opprustningskappløp, kamp mellom ideologier, geopolitisk posisjonering og eget påståtte akutte sikkerhetsbehov har enkelte av verdens land bevæpnet seg med nok atomvåpen til å kunne ødelegge menneskeheten mange ganger. Av verdens over 20 000 atomvåpen har Russland og USA om lag 2 000 av disse i såkalt høy beredskap, som betyr at de kan tas i bruk i løpet av få minutters varsel. Atomvåpen er vår tids største sikkerhetsproblem. Atomvåpen representerer med sin voldsomme ødeleggelseskraft en konstant trussel mot mennesker over hele verden og er i sitt vesen egnet til å ødelegge tilliten mellom land. Det illustreres godt ved at både USA, Kina, India, Storbritannia og Russland slutter seg til visjonen om en atomvåpenfri verden, men i praksis er uvillige til å ruste ned. Logikken i at et land forbeholder seg retten til å ha atomvåpen så lenge andre land har tilsvarende, gjør nedrustningsarbeid veldig vanskelig og skaper manglende tillit, som bidrar til ytterligere spredning av atomvåpen. Det at Kina ble en atommakt, motiverte India til å utvikle sine atomvåpen, som igjen provoserte Pakistan til å bli en atommakt. Spredningen av atomvåpen øker så klart sjansen for at mislykkede stater, terroristorganisasjoner og irrasjonelle regimer på et eller annet tidspunkt får tilgang til slike våpen, med de konsekvensene det har. I stormaktenes forsvar for sine atomvåpenprogrammer ligger mye av den symbolske makten og verdien av slike våpen. At verdens stormakter har atomvåpen, vil alltid inspirere flere stater til å ønske seg slike våpen. Derfor er full nedrustning den eneste måten å oppnå trygghet og sikkerhet på. Atomvåpen er et miljøproblem. Atomvåpen er den eneste teknologien mennesker har skapt som gjør oss i stand til å ødelegge alt liv på kloden. Arsenalet er enormt, og bare en brøkdel av verdens atomvåpen vil ta livet av titalls millioner mennesker. Røyk og støv fra mindre enn hundre atomeksplosjoner kan forhindre opp mot 10 pst. av sollyset fra å nå jordoverflaten og forårsake nedkjøling og mindre nedbør. En atomkrig vil forårsake langvarig ødeleggelse av ozonlaget. Økning av stråling, både fra våpnene selv og fra skadelig ultrafiolett stråling, vil føre til omfattende kreft, avlingssvikt og ødelegge livet i havet. Atomvåpen er et økonomisk problem. Verdens atomvåpenprogrammer finansieres av skatteinntekter som kunne vært brukt på helse, utdanning og utvikling. Det vil bli brukt 5 500 mrd. kr på atomvåpen de neste ti årene dersom verdens atommakter fortsetter å bruke like mye penger på sine programmer som de gjør i dag. USA alene bruker mer enn 270 mrd. kr i året på atomvåpen. Det er et kvart norsk statsbudsjett. Stormaktenes behov for dominans ved å inneha atomvåpen er en imperialistisk, aggressiv, usosial og økonomisk galskap som understreker både den grove skeivfordelingen av goder i verden, de grove feilprioriteringene verdens land gjør når tusenvis av milliarder kroner ødsles ut på våpen som ikke har noen praktisk nytte – med mindre man er tilhenger av masseutslettelse – og det faktum at man inspirerer land som ennå ikke har atomvåpen, til å prioritere nettopp slike programmer framfor utvikling og bedre velferd i eget land og for eget folk. Til sammenlikning har FNs Office for Disarmament Affairs et årsbudsjett på litt over 50 mill. kr, og Nedrustningskonferansen står fullstendig stille, uten framdrift og uten forankring i engasjementet som mennesker viser over hele verden. Atomvåpen er et humanitært problem. Humanitærretten forbyr bruk av våpen som ikke gjør det mulig å skille mellom sivile og soldater og uproporsjonale angrep. Hvorfor dette ikke lar seg forene med bruk av atomvåpen, sier seg selv. Det lar seg ikke gjøre å fullt ut respektere humanitærrettens grunnleggende prinsipper om man ikke forplikter seg til full nedrustning gjennom et endelig forbud mot atomvåpen. Engasjementet mot atomvåpen er stort og omfatter hele verden. Det er et engasjement som er godt synlig også i Norge, også her i salen i dag. Det er veldig gledelig. Spesielt gledelig er det at dette er en sak som engasjerer alle generasjoner, også svært mange unge mennesker. I går vedtok Barne- og ungdomstinget en uttalelse som krever et forbud mot atomvåpen. I uttalelsen krever Barne- og ungdomstinget at Norge øker innsatsen for å avskaffe atomvåpentrusselen. Et stort opprop gikk landet over i påsken og bidro til å sette saken høyt på dagsordenen. I det brede og folkelige engasjementet ligger vår største mulighet til å få til endring. Det er bare slik politisk kraft og legitimitet kan konkurrere med atomopprustningens kalde, rasjonelle, spillbaserte logikk. Saken vil ikke bevege seg videre uten at det menneskelige og humanitære vektlegges, og at det ligger et folkelig press bak som gir styrke til politikerne som skal ta kampen internasjonalt. Et sterkt engasjement i fredsbevegelsen har bidratt til at Norge har vært et viktig land i arbeidet mot landminer og klasevåpen. Vår status som atomvåpenfri stat gir oss en mulighet til å handle, for det er selvfølgelig ikke slik at verdens atommakter selv vil ta initiativ til faktisk full nedrustning. Det er verdens øvrige land samt atommaktenes egen befolkning som må kreve en verden fri for denne trusselen. Dette er en sak som også er spesielt viktig for mitt eget parti historisk. Det var kampen mot atomvåpen som i stor grad ledet fram til at SF, senere SV, ble til. 16. april 1961, for nøyaktig 51 år siden, ble mitt parti stiftet. De aller første setningene fra det aller første stiftelsesdokumentet er følgende: «Menneskeheten står ved en skillevei. Krig eller fred er blitt et spørsmål om liv eller død for hvert enkelt menneske som for alle jordens folk. Dette krever en fullstendig politisk omstilling der et kategorisk nei til krig og atomvåpen må være utgangspunkt og basis. Derfor må kravet være forbud mot produksjon av og avskaffelse av alle atomvåpen, bakteriologiske og andre masseødeleggelsesmidler.» Dette er tidløse ord. Derfor er jeg både veldig stolt og veldig glad for at kampen for full atomnedrustning har gått fra å være en motstrømsbevegelse i norsk politikk til å være den norske regjeringens politikk. I Soria Moria II heter det: «Spredning av atomvåpen er en alvorlig trussel mot internasjonal fred og sikkerhet. Norge skal spille en aktiv rolle som pådriver i det internasjonale arbeidet mot spredning av atomvåpen.» Mer konkret har Regjeringen slått fast at den vil vurdere å selv ta initiativ til en konvensjon mot atomvåpen. Dette har utenriksministeren selv fulgt tydelig opp og vist stort engasjement for, både her på hjemmebane og gjennom Norges politikk i FN. Derfor ser jeg fram til både utenriksministerens svar og debatten som følger, for vi trenger å konkretisere hvilke tiltak vi vil iverksette fra norsk side for å bidra til reelle forhandlinger om et forbud mot atomvåpen, og hvilket tidsperspektiv vi skal jobbe etter, for vi vet nok alle at dette vil være et tidkrevende, men veldig, veldig viktig arbeid. | 1 |
Jeg tror vi snakker om 2012, ja. | 1 |
Grunnen til at vi ønsker at religion skal bli nevnt spesifikt, er ikke fordi noen skal tåle mer, men fordi det er behov for å bryte noen tabuer, som det spesifikt bør sies noe om. Det er fordi religion har særlig makt over enkeltmenneskets sinn, og fordi religion har en helt annen innvirkning enn ulike andre faktorer. Hvis man leser merknadene som SV har skrevet – og som Venstre har sluttet seg til – ser man at vi viser til at retten til fri religionsutøvelse har et konvensjonsrettslig vern. Dette vernet kommer av og til i konflikt med noen av de andre menneskerettighetene, f.eks. på likestillingsområdet. Det er ikke ukjent, verken i Norge eller i resten av verden. Ser ikke representanten Tetzschner at de som ønsker å ivareta disse menneskerettighetene, trenger å få vite eksplisitt at det er lov å ytre seg kritisk mot den religionen som undertrykker dem? | 1 |
La meg helt innledningsvis si at jeg er enig med siste taler på ett punkt, og det er at situasjonen i Midt-Norge krever at vi handler raskt. Det smarteste vi kan gjøre, er at vi så raskt som mulig får på plass alle de langsiktige fornuftige tiltakene som vi kan få glede av raskt, i Midt-Norge. De som tror at det bare handler om én ting, de som tror at det bare handler om den gamle drømmen om å få lov til å bygge forurensende gasskraftverk, de har en dårlig løsning på det spørsmålet. Det handler om å gjøre mange ting. Det handler om å ta alle de grepene vi kan for energisparing gjennom Enova i Midt-Norge. Det handler om å ta alle de grepene vi kan i forhold til bioenergi, gjennom alle de grepene vi kan i forhold til nettforsterking, og alt vi kan på området annen fornybar energi, som f.eks. vindkraft, som alene har et stort potensial i Midt-Norge til å være med på å bidra, og som kan realiseres raskt. Det er slik at når man er i en situasjon som beskrives som en krise, kan man fort komme i en situasjon at man fatter beslutninger som får langsiktige negative konsekvenser, beslutninger som man ikke ville ha fattet i en normalsituasjon. Det må vi unngå. Men vi skal selvfølgelig være med og vurdere alle tiltak for å unngå at vi havner i en slik situasjon. Det viktigste er: Gjør de fornuftige tingene raskt! Det er ikke noe rart at Fremskrittspartiets medlemmer ivrer for de forurensende gasskraftverkene, for de mener jo at vi ikke har noen klimaproblemer. De mener jo at klimatrusselen ikke er reell. Om vi tar i bruk mobile forurensende gasskraftverk eller vanlige forurensende gasskraftverk, så spiller ikke det noen rolle for dem, for det er jo ikke noe problem at man slipper ut CO2. Fremskrittspartiets medlemmer står i en særstilling i denne debatten. Vi som er opptatt av at vi også har et globalt miljøansvar som vi skal leve opp til, vi som mener at vi faktisk har et ansvar for å ta vare på miljøet også for dem som kommer etter oss, vi har det litt vanskeligere: Det er ikke alle løsninger som går an dersom de fører til kraftig økning i forurensningen. La meg også ta en liten visitt innom representanten Tord Lien, som refererte til – prisverdig nok – at SV var blant de partiene som tok opp kraftsituasjonen i Midt-Norge da vi behandlet saken om utbygging av Ormen Lange. Vi skrev den gangen i merknadene: «Det er også grunn til å peike på at utbygging av Ormen Lange vil auke kraftforbruket med omtrent 2–2,6 TWh – i eit område som allereie har stor underdekking av kraft, og der det frå før av er ein monaleg trussel om rasjonering i tørrår.» Medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti ønsket derfor at man skulle utrede konsekvensene av kraftforsyningen «før vedtak om Ormen Lange (...) blir fatta». SVs forslag om dette falt i salen, og vi stemte for utbygging av Ormen Lange. Det gjorde vi fordi vi syntes det var et riktig prosjekt. Her er jeg tilbake til det jeg sa i innledningen om det å handle raskt. Vi trodde ikke at det bare var vi som hadde fått med oss at Statnett den 22. desember 2003 uttalte at det gikk mot en kraftkrise i Midt-Norge. Vi trodde faktisk det var noe som både daværende næringsminister og olje- og energiminister den gangen hadde fått med seg. Når det gjelder den handlingsplanen for Midt-Norge som nå skal legges fram, ville vi ha stått overfor langt bedre handlingsalternativer hvis planen hadde blitt lagt fram som en konsekvens av det som faktisk ble sagt allerede i desember 2003. Hadde denne handlingsplanen blitt lagt fram sommeren 2004 istedenfor sommeren 2006, ville den til enhver tid sittende regjering ha hatt en langt enklere jobb enn det den sittende regjering har i dag når det gjelder denne saken. Når jeg i denne saken hører på noen representanter for Høyre fra Midt-Norge, hender det at jeg får en assosiasjon om elefanter: Det minner meg om elefanter som tramper rundt i et glasshus, og det klirrer ganske heftig, slik som man uttaler seg. Men la nå det ligge. Jeg skal ikke bruke mer tid på det. Vi skal sette i gang alle de fornuftige tiltakene og få dem raskt på plass. | 1 |
Det er jo riktig at det er ulike rettigheter, ut fra hvor stor aksjepost du har. Men alle aksjonærer fortjener den samme respekten. Jeg forstår at Hallgeir H. Langeland ikke er så opptatt av det, men at eierskap på SVs hender betyr at de bruker det flertallet på akkurat den måten de vil. Det er jo akkurat det børsdirektøren sier: Vi skaper store utfordringer når det gjelder tilliten til det statlige norske eierskapet. Det er akkurat det som er utfordringen når en ikke klarer å forholde seg til de rammene som alle andre forholder seg til. Så må jeg bare stille et spørsmål knyttet til det Langeland tok opp i sitt innlegg om Børge Brende. Denne kontrollhøringen hadde altså tre konkrete hendelser i tre konkrete selskaper som utgangspunkt. Så insisterte regjeringspartiene på å få med et par ekstra, bl.a. Børge Brende, som for øvrig ikke har noe med Fremskrittspartiet å gjøre, selv om Langeland forsøker å fremstille det som om det er høyrepartier. Det er ulike partier, og han har ingenting med oss å gjøre. Man mente det hele var bortkastet tid. Børsdirektøren og ulike styrerepresentanter er uenig i det. Børge Brende hadde ingenting nytt å tilføre saken – eller hadde han det? | 0 |
Det var interessant å høre foregående taler prate om fattigmannsfinansiering. Jeg vil vel kanskje påstå at bompenger er i omtrent samme kategori, i hvert fall hvis man ser hva det koster, og hvor mye ekstra man må ut med for å betale inn med bompenger. Vi vet at representanten Lundteigen har stemt imot OPS i bøtter og spann i denne salen bare i denne perioden – sammen med representanten Irene Johansen, som var opptatt av akkurat det samme, at OPS er en dyr måte å finansiere på. Jeg tror ikke akkurat at bompenger er noen bedre måte å finansiere på. Jeg tror nok at alle som betaler bompenger hver eneste dag, opplever at de betaler mye mer enn det de faktisk får tilbake. Representanten Gunn Olsen var inne på at NTP ble oppfylt, og viste til innfartsveien til Kragerø. Nå er det slik at innfartsveien til Kragerø skulle ha vært bygd for mange, mange år siden – lenge før denne nasjonale transportplanen. Det er i hvert fall ikke tvil om at mye av pengene har gått fra rammene til Telemark fylkeskommune, og det har gått på bekostning av andre riksveier. Men selvfølgelig er det bra at veien er på plass. Så skulle jeg gjerne ha sagt at jeg er veldig glad for at man nå har laget en merknad om de to ferjesambandene som ikke får lov til å være en del av riksveiferjesambandet, eller som ikke er en del av det øvrige riksveiferjesambandet som skal overføres til fylkeskommunene, men dessverre har vi opplevd at disse to ferjesambandene har vært inne i merknader tidligere – og flertallsmerknader – uten at det har blitt fulgt opp. Så jeg gleder meg faktisk til fortsettelsen, og jeg forventer at det nå blir fulgt opp. For representanten Gunn Olsen, sammen med sine andre kollegaer på telemarksbenken, har jo tidligere sagt at de egentlig vil støtte et forslag om å sørge for fullfinansiering og for at disse ferjestrekningene kommer inn på det øvrige riksveiferjesambandet. Så hører jeg at representanten fra Arbeiderpartiet skryter voldsomt av E18 gjennom Telemark. Jeg synes det ikke er så veldig mye å skryte av når man først går ut og sier at det skal komme 500 statlige millioner i første del av planperioden, og så viser det seg at dette ikke stemmer. Så skal man bevilge 400 statlige millioner i sluttperioden, og så skal man altså få lov til å ta bompenger i første periode, med 500 mill. kr. Det betyr at det er 900 mill. kr til å finansiere en vei som det koster 3 milliarder kr å finansiere. Det betyr at veien Langangen–Dørdal ikke blir ferdig i inneværende nasjonale transportplanperiode. Dette er egentlig bare å holde velgerne for narr – ikke minst de som skal kjøre på veien – hvis det ikke blir fulgt opp med ytterligere bevilgninger. Så langt ligger det ingenting i dette framlegget til Nasjonal transportplan. Så er jeg glad for at Århus–Gvammen på E134 kommer på plass. Det er kjempebra. Men jeg har lyst til å si at jeg synes det er litt trist – og jeg har hørt mange på denne talerstol prate varmt om hvor viktig det er med trafikksikkerhet – at man har rv. 36, som går gjennom Telemark, hvor det altså skjer én ulykke med personskader hver eneste uke. Det er altså ikke satt av en eneste krone til å gjøre noe med denne veien. Jeg synes det er skammelig når man hører på debatten, og hører mange snakke om hvor viktig det er med trafikksikkerhet. Her er det en vei hvor man virkelig kunne ha gjort noe med trafikksikkerheten hvis man ville. Hvis flertallet ville, kunne man bevilget penger, men det ønsker man altså ikke å gjøre – dessverre. | 0 |
Den jobben som nå gjøres med forskriftene for vurdering, veiledning i hva som er god vurdering, får ganske god tilbakemelding fra Skole-Norge generelt sett. Men det er ikke sånn at det går an å lage en liste med vedtak om hvordan dette skal gjøres. Det går an å gi veiledning i hvordan man skal gi gode tilbakemeldinger og hva som er riktig vurdering. Det er noen opplagte misforståelser som jeg mener det ikke finnes holdepunkter for, verken når det gjelder rundskriv eller veiledning, men som tydeligvis har bredd seg på en del skoler, f.eks. den oppfatningen at det er lærernes ensidige plikt å springe etter elevene for å skaffe seg et grunnlag for å sette standpunktkarakter. Det er det ikke. Det står klart i forskriften at eleven har plikt til å delta. Så den saken kan jeg bare rydde opp i med en eneste gang. Så er det noen som har ment at elevenes innsats i timen ikke skal ha betydning for standpunktkarakteren. Det kan jeg bare avkrefte med en eneste gang. Det finnes ikke holdepunkter i rundskrivet for at man skal oppfatte det slik. Det er selvfølgelig det faglige uttrykket læreren skal ta med i vurderingen. | 1 |
Jeg har merket meg at det er visse forhåpninger i Høyre og i Fremskrittspartiet og hos andre om at jeg vurderer å trekke meg midt i denne stortingsperioden. Jeg må bare bringe til torgs et bidrag til skuffelse umiddelbart. Det var helt klargjort også i forbindelse med valgkampen i 2005 at jeg har høy prestisje i forhold til å få gjennomført den barnehagereformen som Stortingets flertall og til slutt alle partiene var enige om, men jeg kommer ikke til å vurdere hvor godt vi har lyktes i det før vi kommer til 2009 og skal se oss tilbake og se hva vi faktisk har fått til. Så til spørsmålet om manglende kapasitet i byggebransjen. Barnehageutbygging er som kjent et kommunalt ansvar, og det er kommunene selv som anslår behovet for barnehageplasser og legger lokale planer for utbygging og utvikling av barnehagetilbudet. Oversikt over situasjonen på byggemarkedet er selvfølgelig en viktig del av god kommunal planlegging. Og her vil det jo være store variasjoner rundt omkring i landet med hensyn til hva slags kapasitet det er. Kommunene rapporterer årlig den 20. september inn tall på barn i barnehage og på venteliste samt hvilke planer de har for videre utbygging, til Kunnskapsdepartementet. Denne rapporteringen danner grunnlag for Regjeringens budsjettplanlegging. Regjeringen har så langt truffet ganske godt med sine planer. Avviket har bestått i at kapasitetsveksten ser ut til å ha blitt sterkere enn forventet. Foreløpige KOSTRA-tall viser at hele 11 500 flere barn fikk plass i barnehage i fjor, og det ble opprettet om lag 16 100 flere heltidsplasser. Grunnen til at disse tallene ikke stemmer, er at en del på deltid går opp til heltid, og at det derfor må bygges flere heltidsplasser. Det er faktisk høyere enn det måltallet som Regjeringen satset på, 10 500 flere barn og 13 500 heltidsplasser. Regjeringen opplever ikke det at kommunene overgår våre anslag, som problematisk i en så viktig sak. Tvert imot – Regjeringen og jeg er veldig glad for at man overoppfyller de målene vi har satt oss. Det betyr at det er en nasjonal dugnad på gang for å få til full barnehagedekning. Kunnskapsdepartementet er i tett dialog med kommunene vedrørende utfordringer på veien mot målet om full barnehagedekning i løpet av 2007. Flere kommuner, særlig storbykommunene, har gitt tilbakemelding om at press i byggebransjen bidrar til forsinkelser. Dette gjør Regjeringen noe med. Vi har bl.a. opprettet et eget tilskudd til permanente barnehageplasser i midlertidige lokaler. Dette gjør at kommuner som har mange barn i kø for en barnehageplass, kan forsere barnehageutbyggingen og slik bi-dra til at flere barn kan få et godt barnehagetilbud så raskt som mulig. | 1 |
Jeg deler selvsagt statsrådens oppfatning om at vi aldri kommer dit hen at dette blir problemfritt. Jeg er også fullstendig klar over at denne statsråden, i likhet med flere statsråder før henne, har planer og arbeider med gjennomgang av bidragsordningen osv. og har som målsetting å legge fram en proposisjon i dette tilfellet – høsten 1999. Men jeg må få lov til å si at treneringen i denne saken har foregått over svært lang tid og medfører stor omsorgssvikt for flere tusen barn hver dag. Ser ikke statsråden at dette må forseres kraftig? Eller er det rett og slett frykten for den ubehagelige reform som gjør at også dagens familieminister trenerer saken? | 0 |
La meg først få takke representanten Tajik for at hun tar opp et viktig spørsmål om en veldig viktig problemstilling. Før jeg går nærmere inn på statistikken, vil jeg si at departementet legger inn en betydelig innsats i internasjonale barnebortføringssaker for å bidra til at de skal løses så raskt som mulig. Det er imidlertid slik at når et barn er bortført fra Norge til et annet land og en sak etter Haag-konvensjonen igangsettes, må en forholde seg til prosessen i det landet som barnet er bortført til. Erfaringene er at prosessen går raskt i de fleste land, mens det i noen land går altfor lang tid før en sak blir løst. Vi gjør det vi kan for å øve påtrykk for at sakene skal behandles så raskt som mulig og i tråd med formålet om rask retur. Over til statistikken: Hvert halvår publiseres statistikk over sivile barnebortføringssaker. Dette gjelder både saker der barnet er ført bort fra Norge og saker der barnet er ført til Norge. Utfallet av sakene publiseres også, så langt utfallet er kjent, i samme statistikk. De siste fem årene, fra og med 2009 til og med 2013, er 252 barn i totalt 177 saker bortført fra Norge til utlandet. Dette gjelder bortføringer både til land som Norge har konvensjonssamarbeid med, og til land vi ikke har et konvensjonssamarbeid med. Av disse 177 sakene gjaldt 136 saker etter Haag-konvensjonen. I statistikken publiseres ikke avslutningstidspunktet for hver enkelt sak fortløpende, men status oppdateres ved vår halvårlige oppdatering. Det innebærer at statistikken for tiden viser hvor mange saker som er avsluttet per 31. desember 2013. Av 136 Haag-saker i perioden 2009–2013 var 116 avsluttet per 31. desember 2013. 64 av disse endte med at barnet ble registrert returnert, altså ca. 55 pst. Vår statistikk skiller ikke på hvor mange barn som er returnert som direkte følge av en dom i Haag-sak, men viser om barnet er returnert eller ikke. Jeg er mest opptatt av at det blir retur, og ikke hvordan returen kommer i stand. En løsning i disse sakene vil ofte være et samspill med mange medvirkende faktorer, f.eks. er et første stadium i en Haag-sak å oppfordre barnebortføreren til å returnere frivillig. Videre er megling mellom foreldrene noe som forsøkes i mange Haag-saker. Både der bortfører returnerer frivillig og der foreldrene blir enige ved megling, løses Haag-saken uten å være resultat av en dom. Det at sakene løses forut for en dom, gjør at de løses raskere enn ved domstolsbehandling og på en måte som innebærer mindre konflikt mellom foreldrene. I disse tilfellene vil en domstolsbehandling etter Haag-konvensjonens regler uansett fungere som et ris bak speilet. En kan derfor ikke hevde at Haag-konvensjonen som sådan ikke er effektiv fordi det ikke ender med retur etter en dom. | 0 |
Jeg vil fokusere på en sak som er viktig for Norge, og spesielt viktig for Nord-Norge – tannlegeutdanningen, odontologutdanningen. En enstemmig kirke-, utdannings og forskningskomite har valgt å ha tannlegeutdanningen som et eget kapittel i innstillingen. En enstemmig komite viser til at det er stor mangel på tannleger i den offentlige tannhelsetjenesten. Komiteen viser også til at tannleger, spesielt de med spesialkompetanse, i dag er sterkt geografisk skjevfordelt, med høg dekning i universitetsbyene Oslo og Bergen og dårlig dekning spesielt i Nord-Trøndelag og Nord-Norge. Det er en forestående krise innenfor den offentlige tannhelsetjenesten i Norge. Denne krisen er alt i dag gjeldende i Nord-Norge og vil forsterke seg kraftig i de kommende årene. En enstemmig komite ber om at det skal komme en plan før revidert nasjonalbudsjett i 2002 over hvordan tannlegedekningen skal bedres. Et mindretall, bestående av SV, Arbeiderpartiet og Senterpartiet, ønsker en tannlegeutdanning så fort som overhodet mulig. Det haster. Det nytter lite for Nord-Norge at det utdannes tannleger i Oslo og i Bergen. Undersøkelser og erfaringer fra legeutdanningen og farmasiutdanningen i Tromsø viser at tar man utdanningen i Tromsø og Nord-Norge, er det 80 pst. sjanse for at man vil bli værende i landsdelen og dermed bosette seg og jobbe i distriktene. Hvis det motsatte skjer, er det svært liten sjanse for at man kommer til Nord-Norge som lege, som farmasøyt eller som, som dette gjelder, tannlege. Jeg vil utfordre komiteen til å jobbe videre med saken, slik at man når man får denne planen – før revidert nasjonalbudsjett i 2002 – setter i gang tannlegeutdanning i Tromsø så fort som mulig. | 1 |
Firmaet «holy brokers» har også auka sin grunnverdi dei seinare åra – så kan då representanten Lønning sjå om han vil bruke tida på å finne ut kven som var styreleiar der tidlegare. Vi snakkar i dag om ei utanrikspolitisk linje: Er ho konsekvent, er ho langsiktig? Og då har eg lyst til å sitere direktøren for Nobelinstituttet, Geir Lundestad, som skriv i Aftenposten: «Likevel er det viktig å understreke at etter Gulf-krigen» – den første altså – «har ikke Saddam representert noen stor trussel mot Iraks naboer og slett ikke mot USA. Han fikk som fortjent i den krigen, og har siden stort sett holdt seg i ro.» Det er den reelle situasjonen. Lundestad konkluderer med at Saddam er ein trussel mot eige folk, men ikkje mot verda. Det er den trusselvurderinga vi har føreteke i SV, at han ikkje er den trusselen som kan legitimere og utvatne folkeretten og kan legitimere eit så stort angrep som han faktisk planlegg. Vi kan ikkje gå så langt at vi skal misbruke FN i ein sånn samanheng. Og Noreg, som er eit flankeland i NATO, som er eit lite land som er avhengig av at folkeretten fungerer, skal ta opp dette med at ein, etter mitt skjøn, skal utvatne folkeretten og kanskje også bruke artikkel IV i ein situasjon som ikkje er til stades. Vi skal vere klar over at Tyrkia har lagt inn territoriale krav i Nord-Irak, irakisk Kurdistan, ein har samstundes fått litt pengar og ventar endå meir pengar frå USA før ein godkjenner at amerikanske troppar skal bruke tre flybasar og komme inn med tusenvis av soldatar, nettopp for å angripe Irak. Samtidig bed ein om konsultasjonar for å diskutere eit eventuelt angrep frå Irak, det landet ein faktisk har planar om å angripe. Så vi skal som eit lite land passe oss veldig for den bakanforliggjande maktposisjoneringa som føregår i Tryggingsrådet, der skal Noreg også tore å representere bl.a. dei som demonstrerer, bl.a. dei som kanskje har ein større fredsvilje enn dei som i dag prøver å bruke folkeretten til noko anna enn det han var meint til. | 1 |
Innledningsvis vil jeg få takke interpellanten for at han har satt denne saken ytterligere på dagsordenen, for dette er en veldig viktig sak å diskutere. Det er jo helt åpenbart at viljen til at det skal gjøres noe er til stede i denne sal, men problemet er bare at det tar så uendelig lang tid. Hvis vi vinkler dette opp mot f.eks. de unge på sykehjem, vedtok faktisk Stortinget at alle som ønsket det, skulle få flytte ut innen 2005. Nå er vi snart halvveis i året. Det vises her til bl.a. toppfinansieringsmodellen for særlig ressurskrevende brukere. Ja, den er på plass. Men vi skal ikke glemme at man samtidig har fjernet det såkalte utflyttingstilskuddet til de kommunene som hadde disse personene i institusjon, noe som var til stor hjelp når det gjaldt å etablere et tilbud utenfor institusjonene i den fasen. Å evaluere toppfinansieringsmodellen i 2005 er veldig viktig. Jeg tror at dette bør gjøres såpass raskt at man har tid til å legge inn forslag til endringer, og senest i budsjettet for 2006. Man sier at man skal evaluere i løpet av 2005, så blir man ikke ferdig før på slutten av året, og så må man utsette til 2006 å ta stilling til det – og så går tiden. Jeg synes det allerede har gått lang nok tid. Det siste tallet vi har på såkalte unge personer i sykehjem i Norge i dag, er 132. Og det er riktig som statsråden påpeker, at ca. halvparten har gitt uttrykk for at de ønsker å flytte ut. Men spørsmålet vi må stille oss, er: Hvilke rettigheter har denne gruppen som enten er i ferd med å bli flyttet inn på institusjon eller er i egen bolig, men som har en hverdag som, etter min mening i hvert fall, ikke er tilstrekkelig tilrettelagt, slik at de har et verdig liv? Hva skal vi gjøre med dette? Jeg tror ikke den henvisningen vi gjør til sosialtjenesteloven, er tilstrekkelig. Sosialtjenesteloven gir en del innspill som bl.a. knyttes til særlig store utfordringer og særlig store økonomiske ressurser. Jeg tror at vi er nødt til å se på hvordan vi kan rettighetsfeste og legge bedre til rette for et verdig liv for disse personene – og det er et paradoks etter alle disse debattene vi har hatt. I denne uken er dette den andre debatten når det gjelder unge ut av sykehjem, og da er det jo underlig at vi fremdeles er i en situasjon der det er flere som flytter inn enn som flytter ut av sykehjem! Det kan vi faktisk ikke leve med lenger. | 0 |
Som saksordføreren påpekte, avslører Riksrevisjonens undersøkelse av økonomistyringen i helseforetakene betydelige mangler ved styring og kontroll. Herunder kan nevnes et akkumulert underskudd i størrelsesorden 25 milliarder kr betydelig mangel på budsjettdisiplin en ukultur ved at det har vært forventninger om tilleggsbevilgninger, så man har i praksis sett bort fra budsjetter rekordartet gjennomtrekk av ledere, halvparten av helseforetakene har skiftet direktør, og 15 av 19 foretak har skiftet økonomidirektør i perioden sen start på budsjettprosessen manglende involvering av ansatte og ledere på lavere nivåer, osv. osv. Samlet sett mener Fremskrittspartiet at dette dokumenterer en sektor med store mangler med hensyn til styring. Fremskrittspartiet er et parti som mer enn gjerne er med på å bevilge penger for å styrke helsesektoren, men vi er også et parti som krever god ledelse, god styring og at budsjetter følges. Vi finner det uakseptabelt at helseforetakene over flere år ikke har tilpasset seg de økonomiske rammene. Sektoren er blitt styrt av regjeringen Stoltenberg, ved tidligere statsråd Sylvia Brustad i vesentlige deler av den perioden som rapporten vi i dag behandler, gjelder for. I tillegg kan det bemerkes at et betydelig flertall av medlemmene i styrene i de regionale foretakene kommer fra de rød-grønne partier. Fremskrittspartiets kartlegging viser at 19 ordinære styremedlemmer har sin bakgrunn fra de rød-grønne partier mot ti fra ikke-sosialistiske side. Det er på denne bakgrunn klart hvor ansvaret for situasjonen ligger, den ligger hos de rød-grønne partier. Riksrevisjonens rapport tilsier at man bør stille spørsmål ved hvordan man har valgt å organisere Helse-Norge. Det vises her til at store og viktige sektorer i samfunnet slik som politi, forsvar og Nav er organisert på en måte der ansvarsforhold og styring er klarere. Jeg vil for øvrig bemerke at representanten for Den norske legeforening i høringen uttrykte bekymring for forslaget om å senke stykkpriselementet i ordningen med innsatsstyrt finansiering til 30 pst. Fremskrittspartiet deler denne bekymringen. Jeg registrerer at både de regionale helseforetakene og helseforetakene generelt ønsker seg bedre forutsigbarhet og langsiktighet fra eier. Sen utsendelse av oppdragsdokumenter er en vesentlig årsak til manglende koordinering, hevdes det. Jeg må her vise til at Fremskrittspartiet har foreslått en årlig sykehusproposisjon etter modell av kommuneproposisjonen, som vil tilfredsstille mye av helseforetakenes behov for langsiktig planlegging. I høringen vi hadde om denne saken, merket jeg meg at det ble hevdet at styringen i helseforetakene er betydelig bedret de siste årene, og at prognosene for 2009 er positive. Jeg registrerer derimot oppslag i media som tyder på at det fortsatt er store utfordringer i sektoren, og vi i Fremskrittspartiet vil derfor følge utviklingen nøye. | 0 |
Jeg takker for svaret. Bakgrunnen for mitt spørsmål er at jeg ble kjent med en historie til en far som mistet pappapermen høsten 2011, og klaget inn saken hos Nav. I likhet med mange andre fikk han medhold våren 2012, men pappaen mistet likevel retten da han fikk barn nummer to, fordi han ikke hadde rukket å ta ut pappapermen for barn nummer en. Like før helgen, etter at jeg sendte inn spørsmålet og det ble kjent for Barne- og likestillingsdepartementet, ble jeg også kjent med at saken ble omgjort i Nav, og at man skulle finne en erstatningsordning, sånn som statsråden peker på. Det er jeg glad for, og det synes jeg er positivt. Mitt spørsmål vil da være: Vil alle i samme situasjon, som ikke har rukket å ta ut pappapermen for barn nummer en før man har fått barn nummer to, få en tilsvarende erstatning, og hvor høy vil den erstatningen bli – vil det bli kompensert fullt og helt for det som man taper av foreldrepenger? | 0 |
Jeg har den ære på vegne av representantene Torbjørn Andersen, Tord Lien, Kåre Fostervold og meg selv å fremme forslag om utarbeidelse av stortingsmelding om kjernekraft. | 0 |
La meg først på vegne av Fremskrittspartiet si at vi stort sett deler vurderingene til Regjeringen og er tilfreds med Regjeringens arbeid i Irak-spørsmålet. Jeg tror også det er fornuftig og nyttig at vi har en situasjon i Norge hvor de to største opposisjonspartiene i hovedsak er enige med Regjeringen, slik at vi står samlet – bortsett fra noen partier. Det er i seg selv et viktig moment for et lite land. Så har det vært snakket om onder – og krig er et onde. Jeg er derfor veldig glad for at statsråden har understreket at det er Saddam Hussein som her kan gjøre noe, nemlig å sørge for at han fullt ut samarbeider med FN, og at vi får en forsikring om at han ikke har masseødeleggelsesvåpen. Det er nemlig et annet onde, som for mange kan være like ille, nemlig at Saddam Hussein får fortsette med å ture frem, har masseødeleggelsesvåpen og gjør bruk av dem, eventuelt mot noen i eget område eller mot Israel. Hele hensikten er jo å sikre at det ikke blir brukt masseødeleggelsesvåpen. Jeg vil gjerne spørre statsministeren om han er enig i at det er en ganske klar målsetting å hindre at Saddam Hussein får mulighet til å bruke masseødeleggelsesvåpen. | 0 |
Først vil jeg bare si at det var helt greit at dette forslaget ble fremmet, for det har ledet fram til den debatten som vi har nå, til at vi kan ha en debatt og få en meningsbrytning rundt det. Det er ganske klart, slik også flere andre representanter, bl.a. fra Arbeiderpartiet, har påpekt, at flertallet har konkludert med at vi ser at det er gode grunner for at Swaziland gis økt markedsadgang, og legger til grunn at Regjeringen kommer tilbake til Stortinget med dette. Nå stilte riktignok Jørund Rytman fra Fremskrittspartiet spørsmålet: Ja, men hvorfor stemmer dere ikke bare for dette med én gang? Da kan han ikke ha fulgt med på det som tidligere er sagt, nemlig det som Torgeir Micaelsen nevnte. Han var veldig klar på at her finnes det forskjellige modeller det går an å velge, og det gjør at vi vil ha en runde i Regjeringen før vi legger fram en sak om dette. Men jeg vil bare si et par ting som jeg synes ofte forsvinner i debatten, og som jeg synes det er viktig å påpeke. Det ene er at halvparten av all maten som spises i Norge, er produsert i utlandet. Det gjør at skremselspropagandaen om at Norge er et land som ikke har markedsadgang for noen andre, er veldig, veldig feil. Poenget fra vår side - altså fra regjeringspartienes side og spesielt, hvis jeg skal snakke på vegne av mitt eget parti, SV - er å prøve å legge til rette for en ordning som gjør at det nettopp er de minst utviklede landene som står nederst, og som er de fattigste landene, som har den beste markedsadgangen. Det er ikke noen tvil om at det er stor forskjell hvis man sammenligner de landene som står nederst på den listen, med de landene som står øverst på den listen. Finanskomiteen var jo nettopp på besøk i Brasil og Argentina, og jeg tror at folk vil være enig i at det er ganske stor forskjell mellom jordbruksvilkårene i Argentina og Brasil og jordbruksvilkårene i en del av de aller fattigste landene. Hvis man gjør sånn som Fremskrittspartiet sier, og åpner for at alle u-landene får markedsadgang, vil det helt klart være land som Argentina og Brasil som vil gruse alle de andre u-landene og komme med alle sine landbruksprodukter. En del av de landene som vi snakker om, og som vi nettopp ønsker å hjelpe ut av fattigdommen, vil komme til å tape. Det tror jeg ikke det kan være noen tvil om - kanskje med et lite unntak av Argentina, som for tiden har forbud mot eksport av storfekjøtt. Men bortsett fra det tror jeg at enhver som skjønner økonomi, også vil forstå fordelene med å ha den type industrialisert landbruk i forhold til konkurranse internasjonalt. Det ønsker ikke vi i SV. Vi ønsker å hjelpe de landene som har de dårligste vilkårene, og derfor ønsker vi å reservere de tollfrie adgangene nettopp til de landene. Men så er det noen unntak, der vi prøver å se en større helhet, på historie, utvikling og på de avtaler vi tidligere har hatt, og der vi sier at her gjør vi noen unntak fordi vi mener det er viktig. Bare for å nevne én siste ting i forhold til det spørsmålet som hele tiden fremmes fra høyresiden, nemlig at frihandel for enhver pris er det eneste saliggjørende. Jeg merker meg jo at ikke engang Fremskrittspartiet akkurat nå her i salen sier at frihandel bidrar til goder for alle, for det må jo være bakgrunnen for at Fremskrittspartiet foreslår tollfrihet bare for u-landene og ikke for alle de andre landene. Det er klart at hvis land med jordbrukssubsidier og store land som USA, f.eks., skulle komme innenfor et frihandelssystem, ville de også utkonkurrere alle de fattigste landene. Det er ingen tvil om, hvis man ser på den utviklingen som har vært etter de WTO-rundene vi har hatt, at det ikke er slik at alle land i verden har nytt godt av frihandel. Vi i Norge har nytt veldig godt på en god del områder av frihandel, for vi har hatt økonomi, vi har hatt konkurransedyktig næringsliv som har stått sterkt rustet, godt rustet, til å møte konkurranse fra andre steder, mens andre land ikke vil være i den situasjonen og vil ha behov for å bygge opp sitt eget næringsliv, sin egen industri, før de får møte de andre landene i en fri konkurranse. Derfor har vi jo nettopp inngått asymmetriske tollavtaler med bl.a. de landene som vi her snakker om i det sydlige Afrika. Et siste poeng - igjen i forhold til det som går på frihandel. Veldig mange av de landene som har utviklet seg, og som senere har kunnet delta i en frihandelskonkurranse, har nettopp sett at det å bygge opp sitt eget næringsliv har gitt dem en ekstra mulighet til å komme ut. Hvis man åpner for full frihandel fra dag en, betyr det at man fortsatt vil ha den ulempen for de landene som ikke står klare til å møte den situasjonen. Derfor sier vi: Prioriter de fattigste landene nå, gi dem markedsadgang, og så får det være det som vi gjør i en gradvis utvikling. | 1 |
Ja, det gjorde jeg – akkurat nå. | 0 |
Eg trur eg gjer klokast i å sjå bort frå innlegget frå representanten Kristiansen, og seier på vegner av forslagsstillarane at vi eigentleg er rimeleg godt fornøgde med den behandlinga som har vore i komiteen, og dei komitemerknadene som ligg til grunn. Så gir eg ei utstrakt hand til statsråden og har tillit til at dette spørsmålet blir vurdert på nytt, og at statsråden tek dei signala som kjem. Det er faktisk ganske spesielt at også Arbeidarpartiet vurderer det spørsmålet som ligg i forslaget, som viktig. Eg trur vi kan seie at utviklinga i fiskerinæringa sine organisasjonar har skjedd fort, og det er grunnlag for at ein bør gjere ei nøye vurdering i departementet. Eg ser ikkje heilt poenget i forhold til å auke konfliktnivået noko ytterlegare utover det. Det får vi heller ta ved ein seinare korsveg dersom det skulle vise seg at det blir behov for det. Så av omsyn til juleferien og andre forhold gir eg ei utstrakt hand til statsråden og har tillit til at dette blir vurdert ordentleg. Så får vi heller snakkast ved ei seinare anledning dersom det skulle bli behov for det. | 1 |
Jeg takker statsråden for svaret. Det er ikke bare sild Oslofjord- og Skagerrak-fiskerne fokuserer på, det er også makrell. Her er det problematisk, fordi departementet fastsatte vilkårene for deltakelse uten å ta hensyn til Fiskarlagets tilføyelse om at fartøy som ikke har levert 5 tonn i et av årene 1998, 1999 eller 2000, må ha deltatt i makrellfiske i to av årene 1998, 1999 eller 2000. Konsekvensene av at dette vilkåret ble satt til side, er at mange fiskere i Oslofjordområdet falt ut av det ordinære makrellfisket. De må nå forholde seg til et maksimalt kvantum på 5 tonn makrell, som er beregnet for fiskere som er falt ut av ordningen, og som i stor grad er deltidsfiskere. Vil statsråden vurdere å senke terskelen for deltakelse i makrellfisket, slik at Oslofjordens fiskere gis større muligheter til å delta? | 0 |
Den nordatlantiske villaksressursen er redusert med mer enn 75 pst. siden 1970-tallet. Det er ingen tvil om at bestandene har gått kraftig tilbake også i Norge. Vi har likevel mange og livskraftige bestander, som faktisk tilsvarer om lag en tredjedel av all nordatlantisk villaks. Dette gir Norge et særlig internasjonalt ansvar med store krav til nasjonal oppfølging. Nasjonale laksevassdrag og laksefjorder innebærer at om lag tre fjerdedeler av Norges totale ressurser av atlantisk laks blir gitt særskilt beskyttelse i vassdrag og fjordområder. I et internasjonalt perspektiv betyr dette at nesten en tredjedel av den nordatlantiske villaksen blir gitt slik beskyttelse. Nasjonale laksevassdrag og laksefjorder innebærer altså et betydelig løft for villaksen, både nasjonalt og internasjonalt. Det finnes ingen enkelttiltak som kan sikre villaksen for framtiden. Villaksens spesielle livssyklus gjør at den utsettes for en rekke trusler både i vassdragene, i kystområdene og i havområdene. Disse truslene spenner fra fysiske inngrep til forurensninger, parasitter, rømt oppdrettslaks og ulovlig fiske. Dette betyr at villaksen bare kan sikres gjennom en sterk og helhetlig bevaringspolitikk, der flere ulike myndigheter og næringer gjør en innsats. Nasjonale laksevassdrag og laksefjorder er et nødvendig, men ikke tilstrekkelig tiltak for villaksen. I tillegg til å ferdigstille denne ordningen med nasjonale laksevassdrag og laksefjorder vil Regjeringen også styrke vernet av villaksen på andre områder. Vi ønsker økt satsing på bekjempelse av Gyrodactylus salaris, skjerpede tiltak mot rømt oppdrettslaks og bevaring av villaksens leveområder. Dette peker seg ut som særlig viktige satsingsområder. I den varslede stortingsproposisjonen om villaksen vil vi både legge fram et konkret forslag til nye nasjonale laksevassdrag og laksefjorder og også presentere Regjeringens samlede politikk for vern av villaksen. Det foreliggende Dokument nr. 8-forslaget gjenspeiler en debatt i ulike miljøer om effekten av de nasjonale laksefjordene. Fra forskningshold har det bl.a. vært uttalt at laksefjordene må være store og helst oppdrettsfrie dersom de skal gi tilstrekkelig effekt. Oppdrettsnæringen har også hevdet at tiltaket ikke gir tilstrekkelig effekt i forhold til problemer med rømt oppdrettslaks og lakselus. Det har hele tiden vært lagt til grunn at problemer med rømninger, fiskesykdommer og parasitter primært må løses gjennom spesifikke tiltak. Med de problemene vi i dag har på disse områdene, vil det imidlertid ikke være forsvarlig å øke omfanget av lakseoppdrett i de fjordområdene som er viktigst for villaksen. Nasjonale laksevassdrag og laksefjorder er dessuten et helhetlig grep som skal gi de viktigste laksebestandene en ekstra forsikring og beskyttelse både i vassdragene og i de tilhørende fjordområdene. Det hører også med i denne diskusjonen at Stortinget – i tråd med forslag fra Bondevik II-regjeringen – forutsatte at ordningen skal evalueres senest ti år etter ferdigstillelsen, da det behandlet saken i 2003. En slik evaluering må bygge på kunnskap over tid, og det er derfor igangsatt et bredt anlagt program, som varer over ti år, for overvåking av ordningen. Jeg kan også forsikre representanten fra Venstre om at vi ønsker å ta med hans forslag i den videre vurderingen. Når det gjelder Kristelig Folkepartis forslag om å oppheve den midlertidige sikringssonen, vil jeg bekrefte at det skal vi også vurdere i forbindelse med det arbeidet som vi nå gjør. | 1 |
Jeg er forundret over hvor lett statsministeren tar på følgende forhold: Norge kommer eventuelt til å delta i opplæring av irakiske soldater i Irak som ett NATO-land, mens mange andre NATO-land sier nei. For alle praktiske formål kommer irakere til å se på Norge som en del av USAs nærvær i Irak og som en del av en okkupasjonsstyrke. Nå er erkjennelsen i mange land den at USA er en del av problemet og gjør vondt verre. Norges svar på det er altså å bidra til å gjøre vondt verre. Isteden kunne Norge tenkt at man kunne bidra på sikt i en situasjon der det ikke ble satt likhetstegn mellom Norge og USA i Irak, og der Norge som sådant kunne ha investert mer i det som kunne være et sivilt styre og en legitim situasjon framover. Er det virkelig slik at statsministeren tror at i Irak kommer irakere til å se stor forskjell på USAs og Norges deltakelse? | 1 |
Vårt prinsipielle standpunkt til private skoler kom fram i debatten vi hadde om tilskuddssatsene, og den debatten og de standpunktene vi inntok der, burde være kjent for representanten Inge Lønning. For å repetere kort: For en del private skoler ville vårt opplegg ha medført et mindre statlig tilskudd. Jeg sier noen, litt avhengig av grunnlaget for dem. Også livsynsskoler opprettet av religiøse minoriteter og av andre, ville ha fått et noe lavere tilskudd enn det de får etter dagens system. Det er de faktiske forhold. Men så har jeg lyst til å si en ting til. Det at vi kutter såpass som 328 mill. kr på de private skolene denne gangen, er et resultat av budsjettforliket, der Inge Lønning og Høyre har vært med, og som har gitt utdanningssektoren 328 mill. kr i mindre rammer. Vi har valgt å forholde oss til disse rammene, og vi har valgt å prøve å kutte der hvor det er mulig uten å ramme de offentlige skolene, uten å påføre foreldre økt egenbetaling innenfor den offentlige utdanningssektoren, og for å opprettholde tilbud til kvalitetsforbedrende tiltak. Så til slutt dette med et godt læringsmiljø. Jeg hadde håpet at vi kunne være enige om at et godt læringsmiljø generelt er avhengig av et godt inneklima og gode lokaler. Barneombudet har som sagt påpekt dette, og jeg anbefaler representanten Inge Lønning å lese Barneombudets rapport. | 1 |
Som det er blitt sagt av fleire under debatten her i dag, er resultatet etter valet eit historisk stort borgarleg fleirtal eit historisk val som også har ført Framstegspartiet inn i regjeringskontora, og trass i ein liten mediestorm rundt nokre av statsrådane på bakgrunn av tidlegare utsegner i opposisjon, vil nok framtida vise at nettopp desse statsrådane vil vise seg å vere både handlingskraftige og framtidsretta. Dette står i motsetning til den raud-grøne regjeringa, som sat med hendene i fanget i mange saker, også når det gjeld avklaring av traséval for ferjefritt E39 i Sogn og Fjordane og Møre og Romsdal, som fjordkryssingar i Nordfjord, over Sulafjorden, Romsdalsfjorden og Halsafjorden – trass i brei politisk einigheit om følgjande trasear: Indre trasé under Utvikfjellet via Stryn og vidare inn på Kvivsvegen mot Volda, konsept K10, Hafast, Hareid fastlandssamband frå Hareid mot Ålesund, konsept K3, Møreaksen, undersjøisk tunnel under Romsdalsfjorden via Tautra mot Molde, konsept K3, Halsafjorden, flytebru, alternativt K2, som er undersjøisk tunnel. Det er meir enn eitt år sidan vi blei lova ei avklaring frå departementet, og handlingslamminga har ført avgjerda over til ei ny regjering. Eg føler meg trygg på at det blir betre handtert no, når det handlar om å bruke tida til vidare planlegging, ikkje venting på ei avgjerd som aldri kjem. Så nokre ord om fornybarsatsing. Som dei fleste er kjente med, er det etablert ein felles sertifikatmarknad mellom Noreg og Sverige for å få på plass meir fornybar, rein straumproduksjon. Denne økonomiske stimulansen til nye, gode energiprosjekt har verkeleg skote fart i utbygginga i vårt naboland. Heile sju terrawatt er det gitt tilsegn om der, mens vi her til lands har makta å få på plass om lag ein tiandedel. Dette er verkeleg alvorleg, og vi risikerer at norske straumforbrukarar betaler svenskanes kraftutbygging, mens våre utbyggjarar finn sine søknader igjen i ein endelaus byråkratkø. Dette er ikkje godt nok og må rettast opp så godt som mogleg, slik at også vi får vår fornybardel, om vi skal liggje på verdstoppen i lag med Island. Så heilt til slutt: Når eg høyrer SVs Snorre Serigstad Valens innlegg, med harselas over valvinnarane sine løysingar, gir han eit ansikt til ytringa: Folk flest veit ikkje sitt eige beste, gi meg eit nytt folk – sikkert i håp om ei betre oppslutning. | 0 |
Sett med mine øyne skulle jeg ønske at vi hadde satt den skuffa i bakken for flere år siden for å få på plass en jernbane til Russland. I brevet fra departementet sier man at man har gående et arbeid for å få det inn i NTP for 2014–2023. Når ser statsråden for seg at man i praktisk handling kan komme i gang med å bygge en jernbane fra Sør-Varanger og knytte den opp mot det russiske jernbanenettet – i praktisk handling? | 0 |
Det er vanskelig med ett ord å gi en karakteristikk av toppmøtet i Johannesburg. Johannesburg var litt av alt – litt bra, litt dårlig og ikke minst litt av hvert. Kanskje ligger noe av hovedproblemet her: Verdenstoppmøtet i Johannesburg var rett og slett for stort, for ambisiøst og for bredt i forhold til temaer. Veldig forenklet og spissformulert kan man si at man forsøkte å løse alt som var vondt i verden, men endte opp med smuler. Dette var nok ikke uventet, ikke minst for alle dem som vet hvordan slike FN-konferanser virker, men det var nok skuffende og nedslående for mange ildsjeler og fødte optimister som trodde på forhåndsreklamen. Det positive får være at ingen har foreløpig foreslått noen oppfølgerkonferanse. Når det gjelder de konkrete resultatene, er det klart at det som ble oppnådd i forhold til å bedre de sanitære forhold, er viktig og kan virkelig bli livgivende for millioner i den tredje verden. Og som BBC sa det: Dette er juvelen i toppmøtets krone. På plussiden kommer i tillegg også en del andre forhold, som statsministeren redegjorde godt for, forhold som kanskje allikevel har noe mindre betydning for verdens befolkning, samlet sett. Fra norsk side har man tatt det som et nederlag at vi ikke oppnådde noen konkrete resultater hva gjelder bruk av fornybar energi. Kravet om dette var noe først og fremst de europeiske land, med sterk støtte fra miljøbevegelsen, arbeidet for. Årsaken til nederlaget ble i de fleste medier tilskrevet bl.a. USA, Japan, Canada, Australia og Saudi-Arabia, men faktum er jo at her ønsket heller ikke utviklingslandene i Afrika, i Asia og i Latin-Amerika noen avtale. I stedet for konkrete mål om fornybar energi, kom det en tekst som var mer opptatt av økonomisk vekst, ut fra den erkjennelse at afrikanere og asiater har et stort behov for å styrke sin økonomi med energi som er relativt billig og ikke minst lett tilgjengelig. Derfor opplever ikke Fremskrittspartiet at det er noe problem at Norge ikke vant kampen om fornybare energikilder, for hadde vi gjort det, hadde det, slik vi ser det, vært et hinder for økonomisk vekst og fremgang i den tredje verden. Og er det et virkemiddel som har vist seg å være effektivt i kampen for å få et bedre miljø, er det nettopp økonomisk vekst. Et annet slag som ble utkjempet i Johannesburg, var hvorvidt miljøavtaler skulle underordnes handelsreglene i WTO. Slik ble det ikke, og det ble her utropt en norsk seier av et samlet norsk pressekorps. Nå tror ikke vi at det nødvendigvis spiller så stor rolle om det er slik at WTO og miljøavtaler er likestilt fremfor at noe har forrang, men hvordan vi tolker dette her hjemme, og hvordan vi akter å bruke det, har absolutt betydning. Da er det med skuffelse jeg ser at en representant fra Landbruksdepartementet uttaler til Aftenposten den 4. september at dette vedtaket er en indirekte støtte til norsk posisjon om et sterkt grensevern. Nok et praktisk resultat som ikke er til glede for jordens fattige eller norske forbrukere! Det som etter Fremskrittspartiets mening var mest nedslående og skuffende med Johannesburg, var fraværet av forpliktelser om en mer liberalisert og rettferdig verdenshandel. Når fattigdomsbekjempelsen først var satt ettertrykkelig på dagsordenen, er det skuffende å registrere at det ikke lot seg gjøre å løfte dette temaet opp og frem, dette til tross for at proteksjonisme i den rike verden koster den fattige verden minst 700 milliarder kr i året i tapte inntekter. Det er ikke lystelig å se hvordan f.eks. EU jobber for å unngå å få handel opp som tema. Men vi opplevde heller ikke at Norge løftet særlig mange fingre for å komme u-landene til unnsetning. Enkelte NGO-er prøvde å få til en debatt, men nesten ingen tok opp hansken. Derfor ble ikke Johannesburg det løfterike møtet det kunne ha blitt. Det ble altfor mye den rike verdens fortsatte behov for å beskytte seg selv og sikre sine sære nasjonale interesser. Chirac oppfordret alle til å legge vekk nasjonal tenkning og fokusere på det globale. Det hadde vært flott! Men hva gjorde Chirac selv for å bidra? For dem som har fulgt franske posisjoner i internasjonale forhandlinger, er det vel ikke overraskende at Chiracs ord føltes uendelig tomme og uten mening, og de ble derfor for meg en slags oppsummering av hva jeg opplevde i Johannesburg – mange ord og lite handling. | 0 |
Vi snakker om de svakeste barn og unge vi har i vårt samfunn, og vi er opptatt av rettssikkerhet. Det er faktisk overordnet økonomi. I meldinga står det at 11 fylkeskommuner innvilger færre tiltak enn før i år 2000. I Østfold f.eks. innvilger man kun tiltak av 43 pst. av henvendelsene. Dette er meget alvorlig, og avslagene begrunnes rundt omkring i økonomi. Kommunenes og fylkeskommunenes økonomi har blitt dårligere under denne regjeringa. Hele komiteen understreker viktigheten av at det norske rettsvern også skal gjelde mindreårige asylsøkere. Vi har snakket mye her i dag om likhet for loven. De første ni månedene i fjor forsvant 65 enslige mindreårige asylsøkere fra norske mottak uten at de ble etterlyst. Ingen vet hvor de er. Noen av de 65 er antakeligvis ikke mindreårige, men man regner med et tall på 45. Den yngste er ei jente på 14 år. Komiteen frykter at en del av disse barna lever som slaver og prostituerte. Det har vi en flertallsmerknad på. Det er ikke akseptabelt at barn i Norge blir behandlet på denne måten. Det sier vi også. Dette er barn som ofte har en meget traumatisk bakgrunn som gjør at de trenger særskilt oppfølging. Hvorfor støtter ikke regjeringspartiene da likhet for loven? Hvorfor støtter man ikke det forslaget som ligger her fra Fremskrittspartiet, SV og Senterpartiet, der vi ber Regjeringen endre barnevernsloven slik at enslige mindreårige asylsøkere under 18 år skal komme inn under dette lovverket, som alle andre barn under 18 år i dette landet som ikke har foreldre? | 1 |
Eg skal bruke 5 sekund, for eg skal berre ta opp det forslaget som står i innstillinga. | 1 |
Jeg registrerer representanten Halvorsens invitt, og må bare si at Halvorsen vet jo utmerket godt hva SVs holdning i forhold til håndtering av terrorisme er. Jeg kan sitere fra vår merknad, der det heter at medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti mener at «bekjempelse av terrorisme er viktig for å trygge også det norske samfunnet, men mener at en siden 11. september 2001 i for stor grad har fokusert på mulighetene for å ta i bruk militære virkemidler mot terrorisme». Videre viser vi til at Regjeringen i St.prp. nr. 55 for 2000-2001 slår fast at «det i langt større grad enn før er rom for å anvende hele spektret av sikkerhetspolitiske virkemidler, i første rekke de: (1) politiske, (2) lovmessige, (3) politimessige, (4) diplomatiske, (5) økonomiske, (6) informasjonsmessige, (7) humanitære og (8) militære,» og videre at «Bruk av militærmakt utgjør kun ett slikt virkemiddel og vil i de fleste situasjoner neppe være det dominerende sikkerhetspolitiske virkemidlet.» Disse medlemmer mener at dette perspektivet må avspeiles også i budsjettsammenheng ved at en ser på forholdet mellom de midler som bevilges til militære formål og de midler som brukes i andre sammenhenger for å forebygge eller løse konflikter». Etterretning er et naturlig virkemiddel for å avdekke terrorisme, men for oss er det avgjørende viktig at etterretning foregår med den nødvendige demokratiske kontrollen for å unngå misbruk. Når det gjelder spørsmålet om en tredje vernepliktskategori, så er vi i en situasjon der graden av deltakelse i den allmenne verneplikten i Norge er sterkt synkende, og det skaper mange problemer som det kan være naturlig å prøve å løse ved å etablere alternative vernepliktsformer. Vi ønsker den utredningen for å bringe på det rene om det er mulig å etablere en tredje kategori som vil kunne gi oss den ekstra sikkerheten i samfunnet som vi er avhengig av å ha. | 1 |
Det som flere har vært inne på, er at denne saken har vært godt utredet og godt belyst – over lang, lang tid. Den første utredningen ble sendt på høring i 2008, dernest den siste i 2010. Underveis har også partene kommet med mange innspill og synspunkter i forbindelse med disse høringene. Så er det riktig, som saksordføreren var inne på, at per dags dato mangler vi en del statistikk på hvordan kundeklausuler, rekrutteringsklausuler og ikke minst konkurranseklausuler blir praktisert, hvor stort dette er, og i hvilke bransjer det er utbredt. Samtidig har vi fått god informasjon tilbake om at enkelte arbeidstakerorganisasjoner har gjort egne undersøkelser, der det tyder på at dette er en del av standardkontraktene i enkelte bransjer. Derfor har det vært viktig for meg å iverksette denne kunnskapsinnhentingen som departementet er i gang med, som det også ble pekt på, for å skaffe oss bedre og mer kunnskap om dette. Jeg er veldig glad for at vi nå har fått et regelverk som tydeliggjør og klargjør når det skal brukes konkurranseklausuler, kunde- eller rekrutteringsklausuler – at vi får det inn under klare rammer. Det som har vært interessant gjennom disse årene, er at både på arbeidstakersiden og arbeidsgiversiden har man sett klare behov for å få tydeliggjort rammene, få tydeliggjort regelverket, og at noe bør skje. Så har vi hatt en situasjon der ingenting har skjedd, og det har også vært ulike interesser på begge sider, som det også er pekt på her, med tanke på hva som burde ha vært gjort. Derfor synes jeg komiteen skal ha all ære og ros for måten den har behandlet denne saken på. Man har kommet frem til en god og balansert tydeliggjøring, som jeg også registrerer man er fornøyd med i det åpne rom. Man mener at man har fått til et moderne og godt regelverk. Så er det sånn at regjeringen er svært opptatt av at vi skal ha mobilitet i arbeidsmarkedet, at man også skal få lov til å beholde bedriftshemmeligheter og bransjehemmeligheter, samtidig som man må sikre at folk ikke blir stående i altfor lang tid utenfor arbeidslivet uten å få kompensert for den perioden man har en karantene. Både jeg og regjeringen lever godt med de endringene som Stortinget vil gjøre her i dag. Selv om vi la frem et forslag der vi mente at den enkelte arbeidstaker burde ha 100 pst. kompensasjon opp til 18 G, tror jeg komiteen har kommet frem til en god måte å gjøre dette på og en grei balansering ved at man gir 100 pst. lønn opp til 8 G, og 70 pst. mellom 8 og 12 G. Alt i alt vil jeg gi en takk til komiteen for å ha kommet frem til et balansert, godt og moderne forslag. | 0 |
Er det én ting jeg har lært meg i politikken, er det at å lage selvbestaltede frister, bare er politisk selvmål, for hver gang det går en uke eller fjorten dager utover den fristen, kommer vi til å høre at det er krangel i regjeringen, eller at regjeringen somler, eller at regjeringen ikke gjør jobben sin. Derfor vil jeg ikke lage noen selvbestaltet frist for nøyaktig når vi skal komme tilbake til Stortinget med det. Men la meg si: Min intensjon er at vi skal komme raskt tilbake til Stortinget med dette. Vi skal komme tilbake til Stortinget på en sånn måte at Stortinget får anledning til en ordentlig diskusjon om det. Hvis vi skulle somle, er jeg helt sikker på at både Fremskrittspartiet og Høyre kommer til å minne oss om saken behørig. | 1 |
Det var representanten Pedersen som fekk meg til å teikna meg ein gong til, då ho gjorde ein visitt til min medrepresentant Keshvari, som stilte spørsmål om Arbeidarpartiet er fiendtleg til Oslo eller ikkje. Eg skal ikkje debattera om partiet er fiendtleg eller ikkje, men nøyer meg med å sjå på ein del tal. Det er riktig at Arbeidarpartiet i opposisjon aukar kommunerammene, slik at Oslo ville fått i overkant av 230 mill. kr meir, basert på dei tala ein har som opposisjonsparti, men som ein ikkje hadde i dei åtte åra ein var posisjonsparti. Meir alvorleg er det at Arbeidarpartiet stemte imot nytt inntektssystem for fylkeskommunane, som Oslo tener 672 mill. kr på. Så når ein stiller spørsmålet om det er Framstegspartiet eller Arbeidarpartiet som er mest fiendtleg, dersom ein bruker eit slik karakteristikk, til Oslo, vil eg seia at det er det partiet som seier nei til 672 mill. kr, som er mest fiendtleg, og ikkje det partiet som ikkje har 230 mill. kr i posisjon, men som Arbeidarpartiet har når dei er i opposisjon. Så sa også representanten Pedersen noko om at det var dei raud-grøne som lurte byrådet i Bergen til igjen å innføra eigedomsskatt. Det er det sjølvsagt ikkje, men eg synest at den raud-grøne regjeringa har ein stor del av ansvaret for den situasjonen Bergen kommune har kome opp i. Ein må hugsa på at i 2008 fjerna den raud-grøne regjeringa den kommunale delen av selskapsskatten som Bergen hadde solide inntekter frå. I den same perioden auka dei raud-grøne rammefinansieringa til kommunane til fordel for mindre skatt, noko Bergen tapte mykje på. Som om ikkje det var nok, auka dei også utjamninga mellom skatterike og skattesvake kommunar. Tre store endringar av inntektssystemet som dei raud-grøne gjorde, slo uheldig ut for Bergen. Når byrådet i Bergen i ettertid må tilpassa inntektene til utgiftene dei har, og ta igjen eit stort skuleforfall som tidlegare Arbeidarparti-byråd har sin del av ansvaret for, synest eg det blir litt urimeleg å plassera ansvaret berre på byrådet. Elles har debatten dreidd seg ein del om selskapsskatt i dag. Det som overraskar meg litt, er at det er framleis eit inntrykk blant mange at selskapsskatt er for dei som har mest næringsaktivitet. Då har ein anten ikkje lese kommuneproposisjonen godt nok eller ikkje forstått modellen som er føreslått. Her er det faktisk veksten som blir premiert, og då er det like stor sjanse for vekst for ein kommune med eit lite utgangspunkt som for ein næringsrik kommune med stort utgangspunkt. Det er nettopp difor me 14. september vil invitera alle nye kommunestyrerepresentantar til å leggja til rette for vekst, fordi det vil gje ei premiering. Då blir det feil å bruka ein teoretisk modell for korleis det kunne ha vorte, for det er faktisk den jobben ein gjer frå i dag av og ut neste år, som vil danna grunnlaget for kva inntekt ein får i 2017. Alle kommunar har moglegheit til å auka sine inntekter. | 0 |
Jeg syns det er viktig å skille mellom hva vi sjøl måtte mene om samkommunalisering av Norge eller ikke, og om vi vil gi kommuner mulighet til å inngå slike samkommunepartnerskap. Når Trine Skei Grande sier «sett nedenfra og oppover er det ingen grunn til», er det en uttalelse som får meg til å reagere litt, for vi registrerer at det er noen som kanskje i større grad enn oss som sitter på Stortinget, har mulighet til å se ting nedenfra og har kommet fram til at de ønsker å samarbeide på denne måten. Da skal vi være forsiktige her på Stortinget med å si at vi representerer et sett-nedenfra-og-oppover-perspektiv og kommer fram til en annen konklusjon enn det enkeltkommuner der ute har gjort. Tilsvarende til Michael Tetzschner, som sier at «det ikke er behov for»: Jo, det er noen der ute som har sett at det er et behov for det. Da syns jeg de få kommunene skal bli ønsket lykke til av oss for å prøve nettopp en ny måte å samarbeide på, og særlig fra alle oss som er veldig opptatt av at Kommune-Norge enten må restrukturere seg eller netto samarbeide på en tettere og bedre måte. Ære være da at det kommer opp nye ideer i forhold til det. Om dette skaper mer virvar eller kaos: Det er allerede så mange ulike samarbeidsorganer, det er så mange ulike selskapsformer, vi har bl.a. sjukehusstyrer der politikere sitter, ikke akkurat som direkte representanter, men absolutt indirekte, så jeg syns ikke det er noen grunn til at vi skal legge så veldig vekt på at vi her plutselig innfører noe som liksom skaper litt kaos i måten vi organiserer det offentlige Norge på. Vi klarer nok dette i tillegg, det er jeg ganske så overbevist om. Faktisk er samkommune en mye renere, ryddigere og for meg en mer demokratisk samarbeidsform enn mange av dem vi allerede ser der ute, både i Kommune-Norge og på det regionale nivå. | 1 |
Lat meg først berre kommentera dette med gassmeldinga. Eg håper statsråden der tar inn ei evaluering i forhold til det som har skjedd i hans heimby, Haugesund, i forhold til kva faktiske klimagassreduksjonar ein kan få ved slik satsing. Og noko av føresetnaden for å satsa på landbasert bruk av gass må vera at ein ikkje aukar klimagassutsleppa, men faktisk kan bidra til å redusera dei, slik ein bl.a. har gjort i Haugesund. Og då treng ein ei evaluering av det inn i meldinga. Så vil eg starta med å gje honnør til statsråden når det gjeld å ha tunga beint i munnen, som me seier i Stavanger, og setja foten ned og seia til gasskraftverket på Skogn at det blir ikkje noka subsidiering av rørsystema der, iallfall ikkje før ein har diskutert dette i den omtalte gassmeldinga. Så der synest eg statsråden har opptrådt som han burde. Det gjer òg utgangspunktet for samarbeid med miljøpartiet SV enklare når han er tydeleg i slike saker. Men så melder problema seg raskt i forhold til å subsidiera f.eks. gasskraftverk eller infrastruktur. For når ein reiser litt lenger nord i landet, så skal altså statsråden vera entreprenør for eit gasskraftverk der som skal sleppa ut betydelege mengder CO2. Det skal ein endåtil gjera før Stortinget har diskutert klimameldinga. Ein skal endåtil gjera det òg før statsråd Brendes melding om havmiljø kjem. Og det er her det er brest i logikken. Statsråden må gjera greie for om det er den rette rekkjefølgja som er vald. Til slutt Statkraft. Kristeleg Folkeparti har stått saman med Arbeidarpartiet og SV om å halda fast på eigarskapen, på konsesjonslovgjevinga og på heimfallsinstituttet når det gjeld Statkraft. Er det næringsministeren eller EU/EØS som nå pressar Kristeleg Folkeparti på defensiven i spørsmålet om eigarskapen til Statkraft? | 1 |
Jeg har tidligere fra denne talerstolen framført at det finnes bortimot 42 millioner mennesker rundt omkring i verden som søker en trygg havn. De er forfulgte mennesker, de er mennesker på søk etter trygghet fra tortur, fra voldtekt osv. – 42 millioner mennesker. De aller fleste av dem søker nødhavn enten i sitt eget land eller i naboland. Det er veldig få av dem som klarer å komme og banke på vår dør, og da mener vi – både regjeringen og SV – at de skal behandles med respekt og verdighet. I det ligger det at vi skal gjøre alt vi kan for at det blir en rask, effektiv og grundig behandling av deres søknader. De som har krav på beskyttelse, skal få det raskest mulig, og de som ikke har det, skal også få et klart og raskt svar, slik at de kan forlate landet fortest mulig – igjen for å gi verdighet og plass til dem som trenger beskyttelse. Den reformen som regjeringen nå jobber med, er nettopp tiltenkt dette: å bruke minst mulig tid, bruke færrest mulig hender, færrest mulig pulter, til å gå gjennom én og samme sak. Vi husker at vi for en tid tilbake – under den forrige regjering, mener jeg å huske – hadde en såkalt 15-månedersregel. Det betydde at kapasiteten var så liten at folk satt lenge og ventet på svar på sine søknader, og de som ikke fikk svar innen 15 måneder, fikk bli. Det er ikke sikkert at de hadde krav på det, men siden vi ikke hadde kapasitet, fikk de simpelthen bli fordi de ikke fikk behandlet sakene sine. Neste poeng som opposisjonen tar opp, er et legitimt poeng. Der tror jeg det er tverrpolitisk enighet i hele Stortinget. Identiteten til dem som kommer til landet, må bli avklart, og være sikker, slik at vi vet hvem som befinner seg på norsk jord, og hvordan vi skal behandle vedkommende. Det kan ikke utelukkes at det kommer folk med urent mel i posen. Der har regjeringen forsikret oss om at den jobben skal gjøres på en minst like god måte som i dag. Politiet skal ha tilgang til opplysninger om alle som kommer til landet. All nødvendig informasjon skal tilflytes politiet, slik at de får gjort jobben sin på en skikkelig og god måte. Da mener jeg at vi i utgangpunktet er enige i intensjonene. Men vi ser at regjeringen allerede gjør den jobben på en god måte, og vi har tillit til den jobben som gjøres. Stortinget har bedt om å bli løpende orientert, og det er jeg sikker på vi kommer til å bli. | 1 |
Jeg setter pris på at statsråden er opptatt av trafikksikkerhet, spesielt på denne veistrekningen. Jeg vil også minne om at antall trafikkdrepte på veiene i Aust-Agder er fordoblet hittil i år. I Vest-Agder omkom åtte av ni trafikkdrepte i møteulykker. Vi vet at med gode veier med atskilt midtdeler eliminerer man nærmest 100 pst. møteulykker. Ser ikke statsråden at det er tragisk, og også etter mitt syn svært umenneskelig, at mange trafikanter med stor sannsynlighet vil møte døden i trafikken helt unødvendig i årene som kommer – mange altså på grunn av de gammeldagse og dårlige veistrekningene på Sørlandet og også selvsagt ellers i landet? Jeg ber derfor statsråden innstendig om å signalisere at hun vil spare liv på dødsveiene på Sørlandet og sørge for at vi får en forsering av arbeidet med den livsfarlige veistrekningen Arendal–Tvedestrand så fort som mulig. Jeg håper statsråden følger det opp og gjør hva som står i hennes makt for å gjøre noe. | 0 |
Dette er på mange måter en debatt om verdier, og de verdiene som drøftes, er forholdet mellom voksne og deres barn. Det beste hadde vært at vi hadde sluppet å ha denne interpellasjonen, at dette ikke var en problemstilling, men faktum er at det er et problem. Men det diskuteres, og det er, på tross av at det er et problem, en mulighet som man skal ta tak i. Så er det et dilemma at man snakker om at man skal ta hensyn til barnet, når det faktisk skjer som en følge av de voksnes behov. Det er de voksnes ønske om å ha nærhet til sitt barn som skal være med og styre barns muligheter. Men det er samtidig et paradoks, iallfall for noen av oss, for foreldre er ikke noe du velger. Det er noe du er født med – på godt og vondt er du født med de foreldrene du har. Du kan ikke velge dem bort. Så skal vi altså finne en balanse for å ivareta forholdet mellom de voksne og barna. Jeg er ikke ett sekund i tvil om at voksne bruker barn i en maktkamp seg imellom, og det er umoralsk. Det er langt på vei usympatisk av foreldrene å gjøre det, samtidig som man selvfølgelig kan ha forståelse for at det dessverre blir slik. En annen faktor i disse sakene er de sakkyndige og deres evne til å trekke de rette konklusjoner. Rettshistorien i Norge viser at vi ikke har vært gode nok. Vi har vært for lite flinke til å se i kortene hva som har vært realiteten. Det har gjenopptakelse av gamle saker vist. Det viser hvor ømtålige slike saker er, og hvor forsiktige vi har en forpliktelse til å være når vi skal konkludere i forhold til påstander. Jeg tror også at en del som jobber innen omsorgssektoren i Norge, dessverre utviser en misforstått omsorg overfor én part. Man gjør det ut fra at man rett og slett har større tillit til den ene enn til den andre. Da tror jeg man mister fokuset på det som er det viktigste, nemlig hva barnet har behov for. Det betyr at her skal man være til de grader nøktern, og man skal være seg veldig bevisst det man faktisk gjør, og ikke minst den makten man har, når man sitter i en slik posisjon. En annen ting man har vært inne på i debatten, er samværsordning og økonomien rundt det. Men det finnes da visselig – noe jeg hadde håpet statsråden skulle si noe om – muligheter til samværsordninger hvor det f.eks. er andre til stede for å sikre at barnet får samvær også med den parten som man muligens er bekymret for. Hvis man ønsker å ivareta barnets interesser, har man mulighet til å gripe inn og gjøre noe med det. Jeg er helt enig med dem som sa at økonomi dessverre er en avgjørende faktor, og da må vi se på om det er fornuftig, jeg tror ikke det er det. Konklusjonen min er, som statsråden også var inne på, at hvis reglene er feil, har vi plikt til – og det er en selvfølge – å vurdere dem og forandre dem. Så skal vi ta med oss avslutningsvis at dagens barn er morgendagens framtid. Det skal vi ha med oss når vi skal trekke konklusjoner i forhold til hva slags handlinger vi føler oss forpliktet til å sette i verk. | 0 |
Ja, så ble denne dagen en solskinnsdag. For til og med Fremskrittspartiet var tydelig på at vi må sørge for likeverd mellom kvinner og menn. Så håper jeg den solskinnsdagen kommer da det samme synet gjør seg gjeldende her i Norge. Samtidig er jeg enig i Anette Trettebergstuens kritikk av Fremskrittspartiet når de vil kutte i bistanden. Jeg vil fortelle historien om Marguerite fra Burundi som jeg traff for flere år siden. Hun var da fostermor for 150 hutu- og tutsiunger, hutsier kalte hun dem. Hun hadde tro på at bare man brakte ungene sammen og lot dem få leve sammen, ville verden gå videre. I dag driver hun hjem for barnesoldater, og hun gir unger utdanning. Det finnes mange margueriter rundt omkring i verden. De er mer eller mindre synlige. Det er sånn at vi må få tak i dem for å kunne samarbeide med dem, vi kvinner, norske myndigheter og kvinneorganisasjonene – som jo på mange måter er mye mer progressive enn det de fleste av oss er. Da må også ambassadene få kompetanse til å kunne identifisere disse, slik at vi kan være med på å støtte opp under det arbeidet som gjøres. Jeg er veldig glad for at representanten Finn Martin Vallersnes så klart understreket at vi både må ha «mainstreaming» og spesielle kvinnetiltak, og at vi må prøve å få fram evalueringsmåter som kan måle dette, slik at vi kan få kunnskap å handle ut fra. Som utviklingsministeren sa: Siden statsministeren er sentral i arbeidet med å reformere FN, er det viktig at statsministeren også tar med seg dette perspektivet inn i dette arbeidet. Marit Nybakk gav stor støtte til at vi må ta opp de strukturelle årsakene til fattigdom. Det er veldig, veldig viktig. Jeg tror vi har diskutert altfor lite det at vi må se utviklingspolitikken og utenrikspolitikken i en sammenheng. Når vi driver med WTO-forhandlinger, må vi derfor også ta på oss kvinnebrillene og se: Hvordan vil dette vi nå gjør, slå ut for verdens kvinner? Øyvind Vaksdal viste til mikrokreditt. Etter å ha sett resultater av det i Bangladesh støtter jeg ham i det han sier. Det er et veldig viktig virkemiddel. Men det er altså ikke nok. Vi må støtte kvinners egenorganisering, vi må støtte at disse kvinnene får en stemme både nasjonalt og internasjonalt. Jeg tror at hvis vi også gir dem penger til å møte i internasjonale fora, gir vi dem mulighet til å være den kraftfulle stemmen. | 1 |
Når det gjelder sexkjøpsloven, er det gjennomført en evaluering av den, og det vil bli lagt frem en stortingsmelding om den evalueringen og oppfølgingen av sexkjøpsloven om en viss tid. Når det gjelder håndheving av sexkjøpsloven, er det et område som i første rekke faller under påtalemyndigheten. Jeg legger til grunn at norsk lov skal håndheves, og det gjelder på alle områder. Når det gjelder prostitusjon knyttet til menneskehandel, er det et særskilt omtalt område som både jeg og Riksadvokaten har omtalt i prioriteringsskrivet. Så dette er et område som samlet sett er høyt prioritert også fra denne statsrådens side, naturligvis. Jeg skal forholde meg til de vedtak som dette hus fatter. | 0 |
Norsk skole går godt. Resultatene viser at nivået, bl.a. i matematikk, for norske elever er bedre enn i den svenske skolen som styres av en borgerlig regjering med Moderaterna i spissen. Vi bruker mer penger på etterutdanning av lærere. Det foreslår vi i statsbudsjettet for 2013, det foreslår vi i revidert, og det kommer vi også til å foreslå i statsbudsjettet for 2014. Vi har øremerket og styrket etterutdanningen av lærerne spesielt i alle våre budsjetter, og det kommer vi til å fortsette med. | 1 |
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.