id
stringlengths 12
86
| doc_type
stringlengths 5
37
| publish_year
int64 1.88k
2.02k
| lang_fasttext
stringlengths 2
3
| lang_fasttext_conf
stringlengths 3
5
| text
stringlengths 6
1M
|
|---|---|---|---|---|---|
lovdata_cd_62097
|
lovdata_cd_somb_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.847
|
Publisert: Somb-1988-14 (1988 55) Sammendrag: Barnebidrag - rutiner ved innkreving og utbetaling. Enkelte spørsmål om praksis vedrørende innkreving og utbetaling av barnebidrag ble på generelt grunnlag tatt opp med Justisdepartementet. Dette gjaldt spørsmålet om forskuddsvis innkreving etter barneloven av 8. apil 1981 nr. 7 §52 tredje ledd og hvordan innkrevde beløp skal fordeles på henholdsvis opparbeidede restanser og løpende bidrag, jfr. innkrevingsloven av 9. desember 1955 §10 og §11 . Videre etterlyste ombudsmannen en nærmere spesifikasjon over periodisering og øremerking av bidrag, slik at de interesserte til enhver tid kunne ha oversikt over hva som var innbetalt/innkrevd og hvilke poster som var gjort opp. Saksgang: (Sak 1389/86 og 19E/88) På bakgrunn av en konkret klagesak, der utbetalingene av barnebidrag fra bidragsfogden av forskjellige grunner var blitt forsinket, fant jeg grunn til å ta opp med Justisdepartementet visse svakheter i forbindelse med innkrevingsprosedyren. For det første hadde bidragsfogden lagt opp til etterskuddsvis innkreving, noe som ikke harmonerer med barnelovens §52 tredje ledd som lyder: «Det er barnet som har rett til tilskotet. Når ikkje noko anna er fastsett, skal det betalast på forskot for kvar månad til den av foreldra som barnet bur samen med fast. Videre oppsto det forsinkelser som ble opplyst å ha sammenheng med det EDB-program (BOST-systemet) som er utviklet for denne type saker. Jeg skrev på denne bakgrunn til Justisdepartementet: «Som det fremgår, har saken avdekket et tilfelle der innkreving skjer etterskuddsvis og så vidt skjønnes i strid med barneloven av 8. april 1981 nr. 7 §52 tredje ledd. eller innrapportert til kommunedata Nord-Norge en gang i måneden. Dette førte til at ytelsene til bidragsberettigede rutinemessig ble sterkt forsinket. Samtidig har klageren også etterlyst en øremerking av de mottatte bidrag, der det klart fremgår hvilke perioder som ytelsene stammer fra. Kjenner Justisdepartementet til lignende tilfelle og antas dette i så fall å være et generelt problem? Har det eventuelt vært vurdert å ta noe initiativ med sikte på omlegging av en slik praksis? Videre er det av interesse å få rede på hvorledes «Bost-systemet» fungerer overfor parter i bidragssaker med tanke på periodisering og øremerking av de ulike bidrag. I telefonsamtale 22. august 1988 med kommunedata Nord-Norge - som står for formidling av bidragene innkrevd fra bidragsfogdene i landsdelen - ble det nevnt at man der ennå ikke har fått rubrisert de enkelte bidragsutbetalingene på utbetalingsseddelen til bidragsberettigede. I denne sammenheng ble de så nevnt at det utbetalte beløp i visse tilfelle kunne være bidragsgjeld opparbeidet for år tilbake. Kommunedata Nord-Norge var imidlertid i ferd med å omlegge «Bost-systemet» i håp om at spørsmål av denne art kunne søkes løst. Endelig bes opplyst om det fra departementet er utgitt rundskriv/retningslinjer som regulerer de aktuelle spørsmål. Samme dag skrev jeg også til den aktuelle bidragsfogd og ba om at det ble foretatt undersøkelser for å få rede på om det var nødvendig å revurdere rutinene for innkrevingen i andre lignende saker. Bidragsfogden svarte 13. oktober 1988 blant annet: «Forsåvidt gjelder den konkrete bidragssaken kan det opplyses at lønnstrekket er hevet slik at bidragspliktige fra 1. juni 1988 blir trukket kr. 3.000,- pr. måned mens løpende bidrag beløper seg til kr. 2.680,- pr. måned. Differansen går til nedbetaling av bidragsgjelden som pr. 1. juni 1988 var på kr. 25.936,83. Når denne gjelden er nedbetalt vil bidragspliktige komme over på forskuddsbetaling. Når det gjelder andre løpende saker er situasjonen den at i de fleste saker hvor bidragspliktige har gjeld er trekket hver måned satt noe høyere enn løpende bidrag, med den begrensningen som følger av innkrevingsloven av 9. des. 1955 nr. 5 §11 første ledd siste punktum. Der bidragspliktige ikke er i fast arbeid eller der arbeidsgiver ikke innbetaler eller trekker bidrag slik han er pålagt har kontoret i en viss utstrekning sendt krav om utpanting til namsmannen. Dette har imidlertid ikke fungert så godt som ønskelig, dels fordi det har vært liten kapasitet til å følge sakene opp herfra og dels fordi namsmannen - dvs. lensmannen - har hatt til dels svært lang saksbehandlingstid når det gjelder disse sakene. Nå vil imidlertid Bidragsfogden vurdere om det kan la seg gjennomføre at fogden selv foretar utpanting for kravet i medhold av innkrevingsloven §8. Justisdepartementet på sin side opplyste 14. oktober 1988. «Departementet har på bakgrunn av Ombudsmannens henvendelse innhentet opplysninger fra bidragsfogden i Oslo og bidragsfogden i Stavanger. En fant dette hensiktsmessig, ettersom bidragsfogdene selv forutsettes å være de som best kan redegjøre for innkrevingsrutinene samt gi uttrykk for sine erfaringer bl.a. med BOST-systemet. Departementet har videre innhentet en redegjørelse fra Kommunedata Vestlandet (KDV) (datasentral for BOST) om de aktuelle spørsmål ombudsmannen ønsker belyst. Det innhentede materiale følger vedlagt. Når det gjelder spørsmålet om etterskuddsvis innkreving og forholdet til Barnelovens §52,3. ledd bemerker departementet: Hovedregelen i Barnelovens §52, 3. ledd er at bidragspliktige skal betale bidraget forskuddsvis hver måned (forfall den 1. hver måned). Det er i de tilfelle hvor det oppstår mislighold fra bidragspliktiges side med hensyn til betalingen (dvs. bidragspliktige overholder ikke bestemmelsen i §52. 3. ledd) at forsinkelsene i utgangspunktet oppstår. Når bidragspliktige misligholder vil bidragsfogden i henhold til lov av 9.12.1955 nr. 5 om innkreving av bidrag §10 flg., kunne pålegge trekk i lønn. Forskuddsvis innkreving ved lønnstrekk vil således allerede av denne grunn være vanskelig å gjennomføre. Hertil kommer at når bidragsfogden foretar innkreving via lønnstrekk kan det allerede ha påløpt store restanser. Hvorvidt det i slike tilfelle er mulig å komme på forskudd med bidragstrekket vil avhenge av bidragspliktiges betalingsevne. Som regel vil bidragsfogden pålegge et trekk som er høyere enn løpende bidrag, dog må trekket fastsettes slik at det blir så meget igjen av inntekten som skyldneren og hans husstand trenger til strengt nødvendig livsopphold, jfr. Innkrevingslovens §11,1. ledd, siste Punkt. For de nærmere detaljer om rutinene samt erfaringene med BOST, vises til de vedlagte uttalelser fra bidragsfogden og KDV. Departementet vil for øvrig bemerke at man fortløpende har BOST-systemet under videreutvikling, for bedre å kunne løse de problemer man står overfor ved innkreving av bidrag, herunder «forsinkelsesproblemet». Som nevnt av KDV vil det såkalte «flerfogdsystem» (en sak registreres ett sted) kunne bidra til en øket effektivitet på dette området. Når det gjelder periodisering og øremerking av bidrag, er dette ennå ikke utviklet i BOST-systemet. Etter det en har fått opplyst vil det være flere forhold som gjør det vanskelig å finne en automatisk løsning på det å relatere utbetaling til en bestemt periode. Eksempler på slike kompliserende forhold fremgår av KDV's redegjørelser. Justisdepartementet vil imidlertid i samråd med BOST-fagutvalget kunne se nærmere på dette, herunder hvilket behov det måtte være for en slik relatering. Det understrekes imidlertid at man ved videreutvikling av BOST-systemet hele tiden må foreta prioriteringer med hensyn til hvilke funksjoner man finner det mest påkrevet å effektivisere. Slutningsvis bemerkes at det ikke av departementet er utgitt rundskriv/retningslinjer som regulerer de aktuelle spørsmål. I avsluttende brev 31. oktober 1988 til departementet skrev jeg. «Jeg forstår departementets uttalelse slik at bidrag skal gjøres opp forskuddsvis, også når betaling skjer ved innkreving gjennom bidragsfogden i form av lønnstrekk eller på annen måte som innkrevingsloven gir anvisning på. Men som departementet påviser med støtte i de innhentede uttalelser, vil det i slike tilfelle gjerne foreligge bidragsrestanser som i praksis kan forrykke utgangspunktet. Tiden som medgår til innkreving og utbetaling samt saksbehandlingen i den forbindelse, kommer også inn som et forsinkende moment. I hvilken utstrekning det da reelt sett er mulig å komme på forskudd med innkreving/utbetaling, vil ifølge departementet i siste omgang avhenge av bidragspliktiges betalingsevne. Jeg har ingen avgjørende innvendinger mot det som her uttales. Videre har jeg merket meg at restanser og forsinkede innbetalinger som regel vil bli søkt innhentet ved at bidragsfogden pålegger trekk som er noe høyere enn løpende bidrag. Dette synes å være en naturlig løsning, som det nå også er lagt opp til i den konkrete klagesak. Hvorvidt bidragspliktige skal anses for å ligge på forskudd eller ikke - om en da ser bort fra gjeld som allerede er påløpt - kan vel for øvrig bero på om innkrevde beløp avregnes mot tidligere restanser eller registreres som innbetaling av bidrag for kommende måned? Har departementet vurdert om det bør gis retningslinjer for hvordan bidragsfogdene skal forholde seg i denne sammenheng? Med hensyn til mulig periodisering og øremerking av bidrag opplyses at departementet vil kunne se nærmere på dette i samråd med BOST-fagutvalget. Jeg tror det kan være nyttig ettersom dagens rutiner ikke synes å gi partene nødvendig informasjon om disse forhold av så vidt stor praktisk betydning. Saken gir etter dette ikke grunn til noe mer herfra, men ombudsmannen bes holdt orientert om arbeidet med mulig forbedring av BOST-systemet angående periodisering/øremerking. Jeg går ellers ut fra at departementet vil ha disse spørsmål under observasjon med tanke på omtale i eventuelt rundskriv e.l. Justisdepartementet kom tilbake til saken i brev 21. november 1988: «I sistnevnte brev forespørres om hvordan avregningen av innkrevd beløp foretas hvor det både er restanse og løpende bidrag som skal inndekkes. Departementet har i rundskriv G-88/81 gitt nærmere anvisning på hvorledes fordelingen av innkrevd/innbetalt bidrag skal skje. En tillater seg å vise til rundskrivet hvor de enkelte forhold nøye er beskrevet. Hva gjelder det forhold som er omtalt i den konkrete sak, er regelen at krav for siste inneværende måned skal dekkes først. Overskytende beløp går til nedbetaling av restansene. Dersom det innbetales så mye at all gjeld blir dekket og det er noe til overs, fordeles dette som forskudd på neste måned. Departementet tar til etterretning at Ombudsmannen ønsker å bli holdt orientert om arbeidet med mulig forbedring av BOST-systemet hva gjelder periodisering/øremerking. Videre vil en fortløpende ha disse type spørsmål til observasjon, herunder nye problemstillinger som måtte dukke opp i forbindelse med utviklingen, med tanke på omtale i rundskriv e.l. Justisdepartementet ga på forespørsel følgende uttalelse 27. september 1989: «Som understreket i departementets brev av 14.10.1988 står man ved videreutvikling av BOST-systemet hele tiden overfor prioriteringsspørsmål med hensyn til hvilke funksjoner man finner det mest påkrevet å effektivisere. Slik situasjonen har vært i inneværende år, har det beklageligvis ikke vært rom for utvikling av rutiner for periodisering/øremerking. For 1989 har utviklingen av trekk og inkassosystemet vært en prioritert oppgave. Til orientering nevnes at trekk/inkassorutinen vil ha som formål å følge opp bidragspliktiges og arbeidsgivers innbetalinger til bidragsfogden, samt å forenkle saksbehandlingen i forbindelse med trekkpålegg og betalingsavtaler. En regner således med at innkrevingsarbeidet vil bli mer effektivt, hvilket igjen vil komme de bidragsberettigede til gode. Når det gjelder 1990, finner departementet, som for 1989, å burde prioritere utviklingstiltak som kan bidra til en bedre innkreving og en hurtigere utbetaling til bidragsberettigede. Vi antar at behovet for funksjonen av typen periodisering og øremerking blir mindre jo mer effektive innkrevings- og betalingsrutinene er. Somb-1988-13 Mistanke om incest - barnevernsmyndighetenes saksbehandling og fylkesmannens tilsynsplikt.
|
lovdata_cd_34044
|
lovdata_cd_norgeslover_2005
| 2,021
|
no
|
0.635
|
0 Iflg. res. 15 juni 2001 nr. 661 trådte romertall I, om endringer i lov av 12. mai 1961 nr. 2 om opphavsrett m.v. (åndsverkloven), i kraft 1 juli 2001. Bestemmelsen i romertall II, §3, for så vidt den gjelder avgiftsplikt for fremføring av lydopptak i kringkasting, settes i kraft på et senere tidspunkt. Bestemmelsen i romertall II, §3, for så vidt den gjelder avgiftsplikt for annen offentlig fremføring enn kringkasting, settes i kraft på et senere tidspunkt. Det innkreves ikke avgift for slik fremføring i perioden 1 juli 2001 og til denne bestemmelsen settes i kraft. Iflg. res. 5 okt 2001 nr. 1146 settes bestemmelsene i romertall II, med unntak av §3 for så vidt gjelder avgiftsplikt for annen offentlig fremføring av lydopptak og film enn i kringkasting, i kraft 1 jan 2002. 2000 Lov om reisereservasjonssystemer - reisesl. Lov om edb-baserte reservasjonssystemer for passasjertransport m.v. §1. EØS-regler m.m. EØS-avtalen vedlegg XIII, kapittel VI, punkt 63 (forordning (EØF) 2299/89 som endret ved forordningene (EØF) 3089/93 og (EF) 323/99)1 om regler for bruk av edb-baserte reservasjonssystemer, herunder visse regler om forbrukerrettigheter, gjelder som norsk lov med de tilpasninger som følger av vedlegg XIII, protokoll 1 til avtalen og avtalen for øvrig. Kongen kan gi forskrifter2 om utfylling og gjennomføring av EØS-avtalen for så vidt gjelder edb-baserte reservasjonssystemer. 1 Inntatt nedenfor etter §7. Enhver plikter uten hinder av taushetsplikt å gi EFTAs overvåkingsorgan1 og EFTA-domstolen2 de opplysninger organene kan kreve i henhold til rettsakten omhandlet i EØS-avtalen vedlegg XIII, kapittel VI, punkt 633 om regler for bruk av edb-baserte reservasjonssystemer, eller forskrifter om gjennomføring av nevnte rettsakt. Det kan settes tidsfrist for når opplysninger skal gis. Konkurransetilsynet4 kan kreve tilsvarende opplysninger. 1 Se ODA Del II. 2 Se ODA Del IV. 3 Inntatt nedenfor. 4 Se lov 11 juni 1993 nr. 65 kap. 2. Ved kontroll som foretas av EFTAs overvåkingsorgan1 eller Konkurransetilsynet2 i henhold til forskrifter gitt i medhold av rettsakten omhandlet i EØS-avtalen vedlegg XIII, kapittel VI, punkt 63 om regler for bruk av edb-baserte reservasjonssystemer, gjelder konkurranseloven3 §24 og §25 tilsvarende. EFTAs overvåkingsorgan1 og EU-kommisjonen kan være tilstede ved og delta i kontroll foretatt av Konkurransetilsynet2 innen de rammer rettsakten nevnt i første ledd gir. Konkurransetilsynet2 og EU-kommisjonen kan være tilstede ved og delta i kontroll foretatt av EFTAs overvåkingsorgan innen de rammer rettsakten nevnt i første ledd gir. 2 Se lov 5 mars 2004 nr. 12. 2 Lov 5 mars 2004 nr. 12. Uten hinder av lovbestemt taushetsplikt kan norske myndigheter gi EFTAs overvåkingsorgan1 og EU-kommisjonen alle opplysninger som er nødvendige for å håndheve rettsakten omhandlet i EØS-avtalen vedlegg XIII, kapittel VI, punkt 632 om regler for bruk av edb-baserte reservasjonssystemer. 2 Inntatt nedenfor. EFTAs overvåkingsorgan1 og EFTA-domstolen2 kan ilegge foretak, sammenslutninger av foretak eller fysiske personer bøter for forsettlig eller uaktsom overtredelse av rettsakten omhandlet i EØS-avtalen vedlegg XIII, kapittel VI, punkt 633 om regler for bruk av edb-baserte reservasjonssystemer, samt vedtak fattet i medhold av bestemmelsene i nevnte rettsakt. §7. Ikraftsetting, endringer i andre lover m.v. Fra den dag loven trer i kraft gjøres følgende endring i lov 11. juni 1993 nr. 101 om luftfart: 1 Fra 15 juli 2000 iflg. res. 23 juni 2000 nr. 583. Nedenfor gjengis EØS-avtalen vedlegg XIII, kap. VI, punkt 63 (forordning 2299/89, som endret ved forordningene 3089/93 og 323/99) slik redaksjonen for Norges Lover antar disse forordningene i konsolidert form må leses med de EØS-tilpasninger som følger av vedlegg XIII, protokoll 1 til avtalen og avtalen forøvrig. Fotnoter merket med * er beholdt fra kunngjøringen av frd. i EF-tidende (EFT). EØS-avtalen vedlegg XIII, kap. VI, punkt 63 (rådsforordning (EØF) nr. 2299/89 av 24 juli 1989 om regler for bruk av edb-baserte reservasjonssystemer)
|
lovdata_cd_61978
|
lovdata_cd_somb_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.752
|
Publisert: Somb-1989-67 (1989 172) Sammendrag: Midlertidig tilbakekalling av trafikkflygersertifikat - saksbehandlingen. Med henvisning til §58 tredje ledd i luftfartsloven av 16. desember 1960 traff Luftfartsverket vedtak om midlertidig tilbakekalling av A's trafikkfygersertifikat. Avgjørelsen som fikk virkning i nesten 3 uker, ble påklaget til Samferdselsdepartementet som nærmere 10 måneder senere opphevet vedtaket. - Under klagebehandlingen for ombudsmannen ble det påvist en rekke kritikkverdige forhold i tilknytning til Luftfartsverkets saksbehandling, som førte til at departementet på eget initiativ tok skritt overfor Luftfartsverket for å sikre at forvaltningslovens saksbehandlingsregler ble fulgt i fremtiden. Departementet kunne ellers ikke kritiseres for at det ikke tok opp til vurdering om det faktisk forelå forhold som kunne begrunne tilbakekalling av sertifikatet, i og med at departementet fant å kunne oppheve vedtaket fordi det under enhver omstendighet var truffet for sent. - Saken avdekket ellers det forhold at en flygerinspektør i Luftfartsverket samtidig hadde bierverv i et flyselskap. På mer generelt grunnlag tok jeg dette forholdet opp med departementet, som var enig i at det bør søkes unngått at tjenestemenn med kontrollfunksjoner i Luftfartsverket samtidig har bierverv innenfor den type virksomhet vedkommende skal kontrollere. Saksgang: (Sak 1482/88 og 24E/89) Luftfartsverket vedtok 4. desember 1987 midlertidig tilbakekalling av A's trafikkflygersertifikat i medhold av §58 tredje ledd i luftfartsloven av 16. desember 1960, på grunn av forhold som lå henholdsvis ett år og 3 måneder tilbake i tid. Sertifikatet ble tilbakelevert A 23. desember 1987 etter at han hadde vært innkalt og bestått en teoretisk flygerprøve i lover og bestemmelser. Etter klage fra A opphevet Samferdselsdepartementet 6. oktober 1988 Luftfartsverkets vedtak, med den begrunnelse at vilkåret i luftfartslovens §58 tredje ledd om at sertifikatet «straks» skal settes ut av kraft ikke var oppfylt. Departementet gikk imidlertid ikke nærmere inn på om øvrige vilkår for tilbakekalling forelå i saken. A klaget deretter til ombudsmannen og ba om en vurdering av Luftfartsverkets saksbehandling både forut for tilbakekallelsesvedtaket og senere i forbindelse med klagebehandlingen. Videre ønsket han at myndighetene foretok en subsidiær vurdering av realiteten i saken, dvs. om det faktisk forelå noen «grunn» for å tilbakekalle sertifikatet etter luftfartslovens §58 tredje ledd. Klagen ble forelagt Samferdselsdepartementet, idet jeg ba om en vurdering av Luftfartsverkets saksbehandling i denne saken. Jeg ba spesielt opplyst om det var korrekt - slik A hadde gjort gjeldende - at en inspektør i Luftfartsverket samtidig var ansatt i det private selskap som A arbeidet for. Videre ba jeg departementet ta stilling til hvorvidt realiteten i saken skulle klagebehandles. Etter at saken var forelagt Luftfartsverket til uttalelse, svarte departementet 31. mai 1989: «- - - Ombudsmannen har bedt om en vurdering av A's påpekning av den sene saksbehandlingen i Luftfartsverket og Luftfartsverkets saksforberedelse. Videre har en merket seg at klageren ønsker en subsidiær vurdering av realiteten i saken. Departementet mener imidlertid at dette spørsmål ikke skal klagebehandles da saken må ansees avgjort ved departementets vedtak av 6. oktober 1988. A vil bli orientert direkte herfra om dette standpunkt. 1. Departementet erkjenner at før endelig svar forelå - slik at departementet kunne ta standpunkt til A's klage - ble det rettet ialt 5 skriftlige henvendelser herfra til Luftfartsverket med anmodning om å påskynde saken Klagen fra A ble oversendt Luftfartsverket den 11. desember 1987. Først den 8. juni 1988 mottok departementet alle de nødvendige dokumentene i saken. Klageren ble ikke orientert om at saken ville ta uforholdsmessig lang tid slik forvaltningslovens §11a foreskriver. Klageren fikk heller ikke tilsendt kopi av Luftfartsverkets uttalelse i brevet av 8. juni 1988 til departementet slik forvaltningslovens §33 4. ledd 2. punktum krever. Når det for øvrig gjelder saksbehandlingen i Luftfartsverket fremgår det ikke av saken at klageren fikk forhåndsvarsel og således anledning til å uttale seg før det midlertidige tilbakekallingsvedtaket ble truffet 4. desember 1987, slik forvaltningslovens §16 foreskriver. Det er også beklagelig at det i vedtaket ikke ble opplyst om klageadgang m.m. slik det er fastsatt i forvaltningslovens §273. ledd. Ett er de opplysninger departementet har fått, har Luftfartsverket ikke sørget for at klageren ble gitt innsyn i de dokumenter som han etter forvaltningslovens §18 har krav på å få se. Klageren fikk først innsyn i samtlige dokumenter han hadde krav på å få se etter at saken var kommet departementet i hende. Departementet vil i eget brev til Luftfartsverket påpeke de saksbehandlingsfeil som er gjort i denne saken og innskjerpe at de saksbehandlingsregler som er fastsatt i forvaltningsloven skal følges. (Ombudsmannen vil få tilsendt kopi av departementets brev til Luftfartsverket.) Når det gjelder den sene saksbehandlingen i Luftfartsverket, har Luftfartsverket i sitt oversendelsesbrev av 12. april 1989 anført at antallet driftstillatelser er økt, uten at luftfartsinspeksjonen har blitt tilsvarende styrket. Departementet vil ta dette forholdet opp med Luftfartsverket i en egen sak. Departementet har imidlertid Luftfartsverkets, herunder luftfartsinspeksjonens organisasjon til vurdering i forbindelse med oppfølgningen av innstillingen fra «Lenth-utvalget» NOU 1988:31 Sivil luftfart. 2. Det medfører riktighet at en av flygerinspektørene i Luftfartsverket samtidig er tilsatt i det samme selskap som klageren arbeidet for. Luftfartsverket har opplyst at vedkommendes arbeid i hovedstilling er lagt til helikoptervirksomhet i Nordsjøen og Norskehavet. Han har således i sin hovedstilling ingen tjenestelig befatning hverken med det selskap der han har bierverv eller tilsvarende virksomheter. I avsluttende brev til klageren uttalte jeg bl.a.: «Departementet har ikke funnet grunn til å foreta en subsidiær vurdering av Luftfartsverkets vedtak 4. desember 1987, da departementet anser saken for avgjort ved opphevelsesvedtaket 6. oktober 1988. Så lenge det var tilstrekkelig for departementets opphevelsesvedtak å fastslå at Luftfartsverkets vedtak var truffet for sent, har jeg ikke grunnlag for å kritisere departementet at det ikke finner grunn til å vurdere et alternativt opphevelsesgrunnlag. Når det gjelder saksbehandlingen, er det med rette påvist en rekke - til dels grove - kritikkverdige forhold. Imidlertid har departementet på bakgrunn av de mangler som er avdekket i foreliggende sak allerede innskjerpet overfor Luftfartsverket at forvaltningslovens regler skal følges. Videre har departementet på generelt grunnlag bedt om en redegjørelse for hvorledes Luftfartsverkets arbeid kan legges opp slik at forvaltningsloven overholdes. På denne bakgrunn synes det ikke påkrevet med noe ytterligere initiativ herfra for å rette opp forholdene. Jeg har imidlertid anmodet departementet om å bli holdt orientert om det som for så vidt blir gjort. Videre har jeg funnet grunn til å forfølge overfor departementet forholdet med at tjenestemenn i Luftfartsdirektoratet samtidig innehar bistilling i et flyselskap. Utover å be om å bli holdt orientert om den videre oppfølgning av saksbehandlingsrutinene i Luftfartsverket, skrev jeg videre i særskilt brev samme dag til departementet: «Jeg har ellers merket meg bekreftelsen i departementets brev 31. mai 1989 på at en flygerinspektør i Luftfartsverket samtidig er tilsatt i det samme flyselskap som klageren arbeidet for. Selv om vedkommende ikke har hatt noen befatning med den aktuelle sak eller generelt ikke har befatning med det selskapet han har bistilling i, finner jeg på mer generelt grunnlag å ville ta opp forholdet med departementet. Som sentralmyndighet i luftfartssaker skal Luftfartsdirektoratet bl.a. føre tilsyn med flyselskapene og ellers tilrettelegge og treffe avgjørelser som berører disse på ulike måter. At tjenestemenn i direktoratet har bierverv i flyselskap, synes lett å kunne åpne for lojalitetskonflikter og inhabilitetssituasjoner. Det fremgår ikke hvorvidt vi her står overfor et enkeltstående tilfelle, eller om stillingskombinasjonen også ellers forekommer. Har departementet i tilfelle tatt opp til særskilt vurdering forsvarligheten av denne ordning? Jeg viser i denne forbindelse til muligheten for konflikt med de retningslinjer som er oppstilt av Forbruker- og administrasjonsdepartementet i tredje avsnitt under pkt. 2110.21 «Annet erverv i fritiden» i Statens personalhåndbok, jfr. særlig punktene 5-9. Foreligger det for øvrig noe skriftlig regelverk eller avtale som regulerer adgangen for tjenestemennene i Luftfartsdirektoratet å inneha bistilling i et flyselskap? I brev 15. november 1989 opplyste departementet at det med det første ville bli foretatt en gjennomgang av forvaltningslovens bestemmelser med samtlige ansatte i luftfartsinspeksjonen. Vedrørende forholdet med stillingskombinasjoner viste departementet i brev 20. november 1989 til at spørsmålet allerede var tatt opp med Luftfartsverket og skrev videre: «I sitt svarbrev av 16. mars 1989 viste Luftfartsverket til at etaten nøye vurderer de enkelte tilfeller av bierverv. Luftfartsverket utferdiget i 1976 nærmere retningslinjer om adgangen for tjenestemenn til å ta ekstraerverv, spesielt rettet mot hensynet til en habilitetsvurdering i det enkelte tilfelle. Med henvisning til retningslinjene i Statens personalhåndbok antar Luftfartsverket at etatens interne retningslinjer ivaretar habilitetsspørsmålet. Luftfartsverket opplyste videre at det kun er en flygerinspektør som har bierverv som trafikkinspektør i et flyselskap. Vedkommendes arbeid i hovedstilling er lagt til helikoptervirksomhet i Nordsjøen og Norskehavet. Han har derfor i sin hovedstilling ingen tjenestlig befatning hverken med det selskap der han bar bierverv eller i tilsvarende virksomheter. På bakgrunn av opplysningene fra Luftfartsverket sluttet Samferdselsdepartementet seg til etatens vurdering av at flygerinspektøren i dette konkrete tilfelle ikke er inhabil i sin hovedstilling. Departementet finner det imidlertid prinsipielt uheldig at en flygerinspektør samtidig er tilsatt i et flyselskap. I brev av 11. juli 1989 til Luftfartsverket understreket departementet at i følge retningslinjer fra Forbruker- og administrasjonsdepartementet kan en arbeidstaker ikke inneha bistillinger eller drive bierverv som gjør at en tjenestemann kan bli inhabil ved behandling av sine saker i mer enn sporadiske tilfelle. Etter Samferdselsdepartementets oppfatning bør en søke å unngå at samme person både har en kontrollfunksjon (hovedstilling) og et tilsettingsforhold (bierverv) innenfor den type virksomhet vedkommende skal kontrollere. Vi forutsetter at Luftfartsverket følger opp dette i fremtiden. «Jeg har merket meg opplysningen i departementets brev 15. november 1989 om at det med det første vil bli foretatt en gjennomgang av forvaltningslovens bestemmelser med samtlige ansatte i luftfartsinspeksjonen. Hva angår spørsmålet om stillingskombinasjoner kan jeg uten videre slutte meg til departementets standpunkt i brevet 20. november 1989 om at det er prinsipielt uheldig og bør søkes unngått at en tjenestemann med kontrollfunksjoner i Luftfartsverket samtidig har bierverv innenfor den type virksomhet vedkommende skal kontrollere. Etter det opplyste er det pr. i dag bare én flygerinspektør som også har bierverv i et flyselskap. (administrasjonssirkulære datert 8. oktober 1986), der det fremgår at spørsmål om bierverv bl.a. innenfor sivil luftfart skal forelegges Luftfartsverket til vurdering. Da departementet har understreket sitt syn overfor Luftfartsverket, synes det her ikke behov for noe videre initiativ fra min side. Somb-1989-66 Endring av innflygingsrutinene til Fornebu - saksbehandlingen.
|
lovdata_cd_52917
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.741
|
Instruks for kaninkjøttkontroll. Fastsatt av Statens næringsmiddeltilsyn 15. april 1996 med hjemmel i forskrift 2. februar 1996 nr. 132 om hygiene og kontroll m.v. ved produksjon og frambud m.v. av kaninkjøtt og kjøtt av oppdrettsvilt §14, jf. EØS-avtalens vedlegg I, del I, nr. 34 (Rdir. 91/495/EØF). Endret ved forskrift 29 jan 1999 nr. 159 (bl.a. hjemmel).
|
lovdata_cd_29058
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.691
|
Bygningsrådet kan forby at bedrifter, anlegg, opplag og lager av farleg eller serleg sjenerande art, blir lagt innanfor kommunen sitt området eller del at dette.
|
lovdata_cd_2728
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.735
|
Forskrift om deling av prestegjeld, Grønnåsen prestesokn, Grønnåsen prestegjeld, Tromsøy prestegjeld, Elverhøy prestegjeld, Troms. Fastsatt ved kgl.res. av 23. januar 1976. Fremmet av Kirke- og undervisningsdepartementet.
|
lovdata_cd_62183
|
lovdata_cd_somb_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.76
|
Publisert: Somb-1987-7 (1987 37) Sammendrag: Dagpenger under arbeidsledighet for partsreder. A, som var skipper ombord på skip eiet av partsrederi hvor han selv var medeier for en tredjepart, fikk avslag på søknad om dagpenger under arbeidsløshet. Etter folketrygdloven av 17. juni 1966 nr. 12 §4-3 nr. 2 ytes dagpenger bare til trygdet som har hatt arbeidsinntekt i offentlig eller privat tjeneste. Arbeidsdirektoratet la til grunn at karakteren av A's tilsettingsforhold med rederiet gjorde at han falt utenfor lovens krav. - Ombudsmannen fant ikke å kunne gå mot direktoratets lovforståelse. At det var flere partsredere og at A svarte sjømannsskatt av inntekten, kunne vanskelig tillegges avgjørende betydning ved vurderingen av tilsettingsforholdets karakter. Saksgang: (Sak 125/87) A klaget til ombudsmannen over at hans søknad om dagpenger under arbeidsledighet etter folketrygdloven ble avslått av Arbeidsdirektoratet, og senere avvist av ankeutvalget for Trygderetten. Om begrunnelsen for vedtaket het det i innstillingen til Arbeidsdirektoratets styreutvalg for trygdesaker: «I henhold til folketrygdlovens §4-3 nr. 2 første og tredje ledd, ytes dagpenger på grunnlag av den arbeidsinntekt som den trygdede har hatt i offentlig eller privat tjeneste her i landet eller på norske skip i utenriks fart i siste - eventuelt de tre siste - avsluttede kalenderår før søknad om dagpenger settes fram. I dette tilfellet er søkeren partsreder, samtidig som han også er skipper ombord i skipet. Personer som selv eier skipet har anledning til å svare sjømannsskatt i det tidsrom de arbeider ombord. Den inntekt det kan svares sjømannsskatt av, er begrenset oppover til det hyrebeløp rederen måtte betale dersom han hadde tilsatt en annen i den stilling han selv har ombord. Den øvrige inntekten av rederivirksomheten blir å skattlegge som næringsvirksomhet etter de vanlige skatteregler som gjelder i land. Arbeidskontoret har brakt på det rene at den inntekten A har betalt sjømannsskatt av, er opptjent i eget partsrederi. Inntekten er således ikke opptjent i tjenesteforhold og A fyller derfor ikke vilkårene for tilståelse av stønad etter folketrygdlovens §4-3 nr. 2. Jeg kom til at klagen fra A ikke kunne føre frem. I mitt svarbrev til klageren uttalte jeg blant annet: «Etter folketrygdlovens §4-3 nr. 2 ytes dagpenger under arbeidsledighet bare til trygdet som har hatt arbeidsinntekt i offentlig eller privat tjeneste. Det må med andre ord foreligge et tilsettingsforhold mellom en arbeidsgiver og en arbeidstaker hvor det utbetales arbeidslønn. De arbeider som skipper ombord på en båt, men denne eies av et partsrederi der De selv står som medeier for en tredjepart. De opptrer således både som arbeidsgiver og arbeidstaker og dette medfører at tilsettingsforholdet blir av en noe spesiell art. Jeg viser videre til at et partsrederi ikke er å anse som et eget rettssubjekt, idet rederiets overskudd/underskudd fordeles på de enkelte deltagerne etter eierinteresser. På denne bakgrunn finner jeg ikke å kunne gå imot Arbeidsdirektoratets lovforståelse, som også er nedfelt i en tidligere, tilsvarende sak i direktoratet, riktignok bare med én eier. At det i Deres tilfelle er tale om tre partshavere og at De svarer sjømannsskatt av inntekten som skipper, kan vanskelig tillegges avgjørende betydning. Jeg avsluttet brevet med å vise til at A's interesseorganisasjon hadde tatt opp med myndighetene spørsmålet om en regelendring. Reaksjonen fra myndighetenes side hadde så langt vært negativ, men jeg uttalte at dette likevel måtte være veien å gå dersom man skulle kunne oppnå en annen løsning. Somb-1987-6 Rett til lønnet omsorgspermisjon for barnefaren i forbindelse med fødsel.
|
lovdata_cd_29553
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.942
|
Bygningsrådet kan forby at bedrifter, anlegg, opplag og lagere av farlig eler særlig sjenerende art, blir lagt innenfor kommunens område eller del av dette.
|
lovdata_cd_46561
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.874
|
Fellesordningen for tariffestet pensjon. Engangsbeløp fra 1. januar 2001 for medlemmer født i 1931 og som er innmeldt første gang før 1.
|
lovdata_cd_25534
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.75
|
2. Det er ikke tillatt å bygge om bygningens eksteriør eller interiør. Unntak fra dette er eventuelle tilbakeføringer, jf. punkt 5. 3. Utskiftning av bygningselementer eller materialer, forandring av overflater eller annet arbeid utover vanlig vedlikehold på bygningens eksteriør eller interiør er ikke tillatt. Unntak fra dette er eventuelle tilbakeføringer, jf. punkt 5.
|
maalfrid_2e26e36e7c09275c116ec2e45e1fea1336289b85_75
|
maalfrid_regjeringen
| 2,021
|
no
|
0.787
|
78 2002–2003 Om lov om hundehold (hundeloven) jakthundtrening bestemte steder til bestemte for mål, f.eks. rypejakttrening i fjellet i april. Spørsmå let var også vurdert av Jaktlovutvalget i NOU 1974: 21 s 116, som ikke gikk inn for slik differensiert båndtvang, ut fra «viltmessige hensyn, og ... vans kelighetene ved i lovteksten å angi de områder til strekkelig klart der båndtvangsplikten skulle be gynne først på et senere tidspunkt», jf. Miljøvernde partementets tilslutning til dette i Ot. prp. nr. 9 (1981–82) s. 68. Disse hensyn er like aktuelle i dag, og departementet vil tilføye at det ikke bare er jakt treningens virkning på f.eks. ryper som har betyd ning ved vurderingen, men løse hunders virkning på dyrelivet generelt; særlig hensynet til villrein og småvilt er nevnt i Ot. prp. nr. 9 (1981–82) s. 68. Spørsmålet om unntak fra båndtvangsplikten, herunder muligheten til å vurdere lokale unntak, behandles under punkt 9.5.7. I lovforslaget er «hest» nevnt, i motsetning til i høringsutkastet. Se vurderingen under 9.5.4 om forholdet til hest. Når hest blir omfattet av forslaget under 9.5.4 som gir kommunene hjemmel for å gi supplerende båndtvangsregler, mener departemen tet at det er naturlig at hest også blir nevnt i den na sjonale båndtvangsregelen som et dyr som bånd tvangen skal beskytte. Departementet viser til at høringen i stor utstrek ning gir støtte til at kommunene innenfor nærmere rammer gis adgang til å gi supplerende regler om båndtvang for å vareta lokale ønsker og behov, se punkt 9.4.4 og punkt 6 foran. Departementet er i og for seg enig i Hornindal kommunes innvending om at dersom hundeholderne tar sitt ansvar, jf. proposi sjonen her om generell aktsomhetsplikt og reglene om sikring av hund ved tilsyn m.m., skulle man i li ten grad ha behov for lokale forskrifter. Man kan imidlertid ikke vente at alle hundeholdere overalt i landet foretar en balansert vurdering av mer eller mindre skjønnsmessig utformede regler. Det kan blant annet av denne grunn være behov for at enty dige og udiskutable regler om båndtvang blir fast satt ved forskrift lokalt. D epartementet forut setter at kommunene, ved vurderingen av om for skriftshjemlene som gjelder båndtvang overhodet bør brukes, vil vurdere om hundeholdernes kon troll og tilsyn med hundene lokalt i hver kommune er tilfredsstillende ut fra hensynet til andre interes ser eller ikke. Forskrifter bør ikke utferdiges der som de ikke dekker et reelt lokalt behov for regu lering. Forskriftshjemlene dekker i stor grad situa sjoner som i seg selv gjør at hundeholdere ofte vil velge å holde hund i bånd, se også merknaden fra Fuglehundklubbenes Forbund om dette. Lokale forskrifter skal etter forvaltningsloven § 38 kunngjøres i Norsk Lovtidend. Fra kunngjø ringsdatoen vil forskriftene – i likhet med alle andre gjeldende norske lover og forskrifter – være fritt til gjengelig på Lovdatas internettbase (http: www.- lovdata.no). Ellers vil naturligvis informasjon om de lokale forskriftene i hver kommune kunne fås di rekte fra kommunen. Hver enkelt hundeholder vil ha et selvstendig ansvar for å sette seg inn i eventu elle lokale forskrifter der han eller hun bor og el lers reiser med hund. At det med dagens kommuni kasjonsmidler vil være «svært vanskelig» å etterle ve ansvaret, slik Fuglehundklubbenes Forbund skriver, er departementet ikke enig i. En ny lov om hundehold vil gi en god oversikt når det gjelder regler om hund og sikkerhet, ro og orden. Loven vil gi klar anvisning på hvilke myndigheter som har kompetanse til å gi utfyllende forskrifter, og for skriftsverket vil utvilsomt bli enklere å orientere seg i enn i dag. Formålet med lovutkastet, som gir utfyllende forskriftshjemler til kommunene, er å åpne for lo kalt tilpassede regler om båndtvang gitt av et direk te demokratisk styrt organ. Båndtvang er det mest restriktive normale sikringsmiddel for hund, og de partementet ønsker derfor ikke å gå inn for nasjo nale båndtvangsregler i større utstrekning enn det vurderte behovet over hele landet tilsier. Konse kvensen av en slik tilbakeholden linje er at det må være hjemmel for lokale regler om båndtvang for å dekke lokale behov. Dersom hensynet til like reg ler overalt skulle blitt avgjørende, måtte de nasjona le båndtvangsreglene blitt omfattende for alle lan dets områder. Departementet slutter seg ikke til forslag fra enkelte høringsinstanser om statlig «ap probasjon» og særlige klageregler for fastsetting av kommunale forskrifter. Dette vil ikke være forenlig med ønsket om effektiv ressursbruk innenfor of fentlig sektor eller med forskriftshjemlenes formål; å gi grunnlag for at det skal kunne skje en lokalde mokratisk avveining av om de lokale behov tilsier utvidet båndtvang innenfor den rammen loven tilla ter. Dessuten vil departementet peke på at dagens kommunikasjonsteknologi etter siste 5–10 års ut vikling gir hver enkelt kommune enkel og rask mu lighet til å se hen til hvordan andre kommuner har utformet sine forskrifter. Rettssikkerhetshensyn gjør seg heller ikke mer gjeldende på dette områ det enn på andre områder der kommunene har myndighet til å gi forskrifter. De generelle forvalt ningsrettslige reglene i forvaltningsloven og kom muneloven bør gjelde her som normalt på andre liv sområder uten utfyllende særregler.
|
lovdata_cd_55256
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.858
|
(Se AMC og IEM 66.45) a) Kategori A attesterende personell skal inneha et dekkende JAR-66 vedlikeholdssertifikat for luftfartøy før det kan utstedes et JAR-145 autorisasjonsbevis på en spesifikk luftfartøytype. Et JAR-145 autorisasjonsbevis kan bare utstedes etter at kandidaten har gjennomført og bestått relevant kategori A oppgaveutdanning som er godkjent av myndigheten eller ved en særskilt godkjent JAR-145 vedlikeholdsorganisasjon eller JAR-147 utdanningsorganisasjon. b) Kategori B1 og B2 attesterende personell skal inneha et JAR-66 vedlikeholdssertifikat for luftfartøy omfattende en luftfartøytype før det kan utstedes et JAR-145 autorisasjonsbevis på en spesifikk luftfartøytype. Innføring av en luftfartøytype i JAR-66 vedlikeholdssertifikatet kan bare gjøres etter at kandidaten har gjennomført og bestått relevant kategori B1 eller B2 typeutdanning på luftfartøy godkjent av myndigheten eller ved en særskilt godkjent JAR-147 utdanningsorganisasjon. c) Kategori C attesterende personell skal inneha et JAR-66 vedlikeholdssertifikat for luftfartøy omfattende en luftfartøytype før det kan utstedes et JAR-145 autorisasjonsbevis på en spesifikk luftfartøytype. Innføring av en luftfartøytype i JAR-66 vedlikeholdssertifikatet kan bare gjøres etter at kandidaten har gjennomført og bestått relevant kategori C typeutdanning på luftfartøy godkjent av myndigheten eller ved en særskilt godkjent JAR-147 utdanningsorganisasjon. Unntatt herfra er en kategori C kandidat som har gjennomført en akademisk utdanning som spesifisert i JAR-66.30 (c), og hvor den første relevante typeutdanning på luftfartøy skal være på nivå med kategori B1 eller B2. d) Sluttkompetanse etter en luftfartøy type- eller oppgaveutdanning som krevet i punktene a) til c) ovenfor, skal demonstreres som tilfredsstillende ved kunnskapsprøving.
|
lovdata_cd_63764
|
lovdata_cd_somb_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.778
|
Publisert: Somb-1963-59 (1963 64) Sammendrag: Klasseføring i trygdekassen og refusjon av medlemspremie til alders- og uføretrygd. Saksgang: (Jnr. 103/63). Lensmannsfullmektig A. klaget over klasseføringen i trygdekassen og refusjonsberegning for medlemspremie til alders- og uføretrygd. Han anførte i klagen bl.a.: «Fra og med oktober 1962 økte premien min med ca. 100 fra ca. kr. 40,- til ca. kr. pr. mnd. Grunnen var at jeg hos min lønnsutbetaler, skattefogden i h.t. Statens pensjonskasses regler - fortsatt stod i kl. 8 T med refusjon etter 8 T (lønn under kr. 25.000,- se dok. 7) mens jeg i trygdekassen ble flyttet opp i 9 T (lønn + overtid utgjør over kr. 25.000,- se dok. 4) uten å få refusjon etter 9 T men fortsatt etter 8 T. Jeg viser ellers til dok. 5. Hadde min lønn hos skattefogden (ikke overtid medregnet) oversteget kr. 25.000,- ville jeg også der kommet i 9 T med refusjon etter samme og premien ville blitt kr. 42,50. Paradoksalt nok må jeg således opp i lønn for å få mindre premie. Hadde lønn uten overtid f.eks. vært kr. 25.001,- ville jeg kunne tjent f.eks. kr. 5.000,- i overtid og likevel hatt kr. 42,50 i premie, mens jeg nu med under kr. 25.000,- og en beskjeden overtid som i trygdekassen slår ut i over kr. 25.000,- kommer opp i en premie på ca. kr. 80,- pr. måned - med andre ord et utslag som for mitt vedkommende helt eliminerer forutsetningen for fordelen ved å være statstjenestemann. - - - Overtiden er tvungen, så den må jeg utføre om jeg vil eller ikke. Jeg tror at mitt, og lignende tilfelle som jeg vet har oppstått, er et offer for fall mellom to stoler som Sosialdepartementet ikke forutså da bestemmelsen som er relativt ny ble laget. Men mine forsøk på å få en rettferdig ordning strander på at Statens Pensjonskasse og RTV hver holder seg til sine retningslinjer, og der står, saken uten utsikt for meg til å få noen ordning. Jeg kunne ikke se at det var gjort noen feil av trygdekassen ved klasseføringen og av pensjonskassen ved refusjonsberegningen, noe heller ikke klageren gjorde gjeldende. Med foranledning i klagen tok jeg imidlertid, i henhold til instruksen §11, i brev av 30. januar 1963 opp med Sosialdepartementet spørsmålet om gjeldende refusjonsbestemmelser kan enses for rimelige. Etter å ha innhentet uttalelse fra Rikstrygdeverket uttalte departementet i svarbrev av 19. august 1963: «- - - En er på det rene med at den någjeldende refusjonsordning ikke virker tilfredsstillende. Spørsmålet om å finne fram til en ordning som kan avløse den nåværende ordning for refusjon av alders- og uføretrygdpremie er derfor tatt opp til nærmere drøftelse». Klageren ble orientert om det departementet hadde opplyst. Sosialdepartementet har senere meddelt at spørsmålet om refusjonsordning for betalte trygdepremier behandles av et utvalg som er nedsatt for å utrede spørsmålet om pensjonsforholdene for statens tjenestemenn og arbeidere, og at innstillingen forutsettes avgitt innen 1. juni 1964. Som nevnt var spørsmålet om refusjonsordningen for betalte trygdepremier under behandling av et særskilt utvalg. Sosialdepartementet har senere opplyst at spørsmålet ikke lenger er aktuelt, siden refusjonsordningen falt bort da lov om folketrygd trådte i kraft 1. januar 1967. Somb-1963-58 Klage over avslag på søknad om uføretrygd, hjelpestønad og grunnstønad.
|
lovdata_cd_54389
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.814
|
Forskrift om årsregnskap m.m. for banker, finansieringsforetak og morselskap for slike. Fastsatt av Finans- og tolldepartementet 16. desember 1998 med hjemmel i lov av 17. juli 1998 nr. 56 om årsregnskap m.v. (regnskapsloven) §9-1 (nå §10-1) tredje ledd. Jf. EØS-avtalen vedlegg IX nr. 21 (direktiv 2001/65/EF). Endret 28 mai 1999 nr. 657, 9 mars 2000 nr. 267, 19 des 2003 nr. 1643. 1. forretningsbanker, jf. lov 24. mai 1961 nr. 2. sparebanker, jf. lov 24. mai 1961 nr. 3. Norges Postbank, jf. lov 5. juni 1992 nr. 4. finansieringsforetak, jf. lov 10. juni 1988 nr. 5. morselskap som nevnt i lov 10. juni 1988 nr. 40 om finansieringsvirksomhet og finansinstitusjoner §2a-2 bokstav d som eier institusjoner nevnt i punkt 1, 2 eller 4. Regnskapslovens bestemmelser om små foretak gjelder ikke institusjoner som nevnt i første ledd. Institusjoner som nevnt skal følge regnskapslovens regler for store foretak. Som institusjon regnes i denne forskrift institusjon som nevnt i §1-1 første ledd. 3. sentralbanker og offisielle nasjonale og internasjonale institusjoner av bankmessig karakter. Forslag til årsregnskap og årsberetning skal vedtas av institusjonens styre senest tre måneder etter regnskapsårets slutt. I årsberetningen skal det gis følgende opplysninger i tillegg til det som følger av regnskapsloven §3-3: 1. Dersom institusjonens kapitaldekning er under gjeldende minimumskrav skal det gjøres oppmerksom på dette og redegjøres for tiltak som er truffet for å sikre institusjonens drift. 2. Det skal redegjøres for risiko knyttet til utlån og garantiansvar, herunder endring i kredittrisikoprofil gjennom regnskapsåret. 3. Det skal redegjøres for institusjonens samlede gjennomsnittlige årlige forventede tap på utlån og garantier gjennom en av institusjonen nærmere angitt periode og faktiske tap i regnskapsåret. Det skal redegjøres for betydningen av fremtidige endringer i kredittrisiko. Kravet i regnskapsloven §3-3 annet ledd nr. 3 gjelder når institusjonens egenkapital er mindre enn 75% av aksjekapitalen eller grunnfondsbeviskapitalen. 0 Endret ved forskrift 19 des 2003 nr. 1643 (i kraft 1 jan 2004). Kravet om ensartet prinsippanvendelse etter regnskapsloven §3-6 gjelder ikke for finanskonsern der det inngår både bank- og forsikringsforetak. Regnskapsloven §3-6 annet ledd tredje punktum gjelder tilsvarende for norske datterselskap dersom det etter de regnskapsreglene som gjelder for datterselskapet er nødvendig at dette utarbeider selskapsregnskap etter andre prinsipper enn morselskapet. Konsernregnskapet skal i tilfelle bygge på dette selskapsregnskapet omarbeidet i samsvar med de prinsipper konsernregnskapet utarbeides etter. Kravet til omarbeidelse gjelder ikke dersom datterselskapet er et forsikringsselskap som reguleres av forskrift om årsregnskap m.m. for forsikringsselskaper. Reglene om konsernregnskap i regnskapsloven og denne forskrift gjelder tilsvarende for gjensidige selskaper som gjennom samarbeidsavtaler har dannet konsernenheter basert på felles vedtektsfestede selskapsorganer. Slikt konsernregnskap skal omfatte de samarbeidende selskapene samt deres datterselskaper. Kredittilsynet kan ved enkeltvedtak tillate at datterselskap som er forsikringsselskap vurderes etter egenkapitalmetoden i konsernregnskapet. Unntaket fra konsernregnskapsplikten etter regnskapsloven §3-7 gjelder bare der institusjonens morselskap er institusjon som nevnt i §1-1 første ledd. Hvis institusjonens morselskap også eier datterselskap som reguleres av forskrift om årsregnskap for forsikringsselskaper, skal morselskapet i underkonsernet likevel utarbeide konsernregnskap. Kredittilsynet kan i særlige tilfeller tillate andre unntak fra konsernregnskapsplikten i samsvar med regnskapsloven §3-7. Dersom datterselskap som er en kredittinstitusjon skal utelates fra konsolidering etter regnskapsloven §3-8 første ledd nr. 2 og institusjonen har ervervet aksjene eller andelene etter en finansiell bistandstransaksjon for å reorganisere eller redde selskapet, skal årsregnskapet til datterselskapet legges ved institusjonens årsregnskap. Datterselskap som driver virksomhet som er en direkte forlengelse av bankvirksomhet eller som faller inn under denne virksomhetens servicefunksjoner, som for eksempel leasing, factoring, forvaltning av investeringsfond og databehandlingstjenester eller andre liknende tjenester skal uavhengig av regnskapsloven §3-8 tas med i konsolideringen. Det samme gjelder datterselskap som er forsikringsselskap. I tillegg til finansielle instrumenter som nevnt i regnskapsloven §5-8 første ledd skal andre derivatkontrakter med finansielt oppgjør vurderes til virkelig verdi. 3. omsettes i et aktivt og likvid marked. Denne forskrift §3-2 gjelder tilsvarende for gjeld. For gjeld som ikke behandles etter første punktum, gjelder vurderingsreglene i regnskapsloven kapittel 5, med unntak av §5-8 og §5-13 første og tredje ledd. Unntaket fra kravene til resultatføring av urealisert tap etter regnskapsloven §5-13 annet ledd gjelder annen langsiktig og kortsiktig gjeld som nevnt i denne forskrift §4-2 hovedpostene 14, 15, 16, 17.3 og 20. 0 Endret ved forskrift 28 mai 1999 nr. 657 (i kraft 1 juli 1999). Regnskapsloven §6-1 gjelder ikke. Resultatregnskapet skal ha følgende oppstillingsplan: 8.1 Lønn m.v. 9 Avskrivninger m.v. Sum avskrivninger m.v. 11 Tap på utlån, garantier m.v. 11.2 Tap på garantier m.v. Sum tap på utlån, garantier m.v. Regnskapsloven §6-2 gjelder ikke. Balansen skal ha følgende oppstillingsplan: 4.2 Leiefinansieringsavtaler (finansiell leasing) 6.2.3 Egne obligasjoner, sertifikater m.m. 7.2 Andeler i ansvarlige selskaper, kommandittselskaper m.v. Oppdeling av poster etter regnskapsloven §6-3 første ledd skal foretas for hovedposter og underposter. Det kan ikke tilføyes nye hovedposter eller foretas endringer av rekkefølgen av hovedpostene. Sammenslåing av poster etter regnskapsloven §6-3 annet ledd kan bare foretas for underposter innenfor samme hovedpost. Poster under egenkapital kan ikke slås sammen. §4-1 og §4-2 gjelder så langt de passer på konsernregnskapets oppstillingsplan. Under resultatpost 1 føres alle inntekter fra eiendeler ført under post 1, 2, 3, 4 og 6 for eiendeler i balansen med mindre annet følger av denne forskrift. Inntektene skal omfatte periodiserte inntekter for fordringer ervervet til en pris over/under innløsingsverdien. Rentelignende inntekter i forbindelse med dekkede termintransaksjoner fordelt over transaksjonens reelle løpetid og rentelignende provisjoner utregnet på grunnlag av fordringens varighet eller størrelse føres også her. Renteinntekter og lignende inntekter av tilgodehavender hos sentralbanker føres under resultatpost 1.2. Under resultatpost 2 føres alle kostnader i forbindelse med forpliktelsene ført under gjeldspostene 14, 15, 16 og 20, med mindre annet følger av denne forskrift. Kostnadene omfatter periodiserte kostnader for gjeld utstedt til en pris under/over innløsningsverdien. Rentelignende kostnader i forbindelse med dekkede termintransaksjoner fordelt over transaksjonens reelle løpetid og rentelignende provisjoner utregnet på grunnlag av gjeldens varighet eller størrelse føres også her. Det samme gjelder kostnader knyttet til Forretningsbankenes sikringsfond eller Sparebankenes sikringsfond. Under resultatpost 4.2 føres gebyrer og provisjonsinntekter ved blant annet handel med verdipapirer og valuta, forsikringstjenester, mottatte formidlingsprovisjoner i forbindelse med forvaltning av lån for andre långiveres regning og formidling av lån, gebyrer ved betalingsformidling og depot- og forvaltningsgebyrer. Under resultatpost 5 føres gebyrer og provisjonskostnader ved blant annet handel med verdipapirer og valuta, provisjonskostnader ved lån som er formidlet og gebyr for betalingsformidling. Resultatpost 6 omfatter gevinst/tap på transaksjoner med verdipapirer som er omløpsmidler og verdiendringer av disse. Post 6.3 omfatter gevinst/tap ved valutahandel og verdireguleringer. Resultatpost 7 omfatter driftsinntekter fra faste eiendommer som institusjonen eier og gevinst ved salg av varige driftsmidler. §5-7. Tap på utlån, garantier m.v. Resultatpost 11 omfatter innbetalinger på tidligere konstaterte tap. Resultatpost 12 omfatter nedskrivninger og reversering av nedskrivning på anleggsmidler ført under eiendelspostene 6 til 9, samt gevinst og tap ved salg av slike anleggsmidler. Kapittel 6. Nærmere om poster i balansen m.v. Eiendelspost 1 omfatter tilgodehavende som til enhver tid fritt kan disponeres og som er plassert hos sentralbanker i den eller de stater der institusjonen er etablert, herunder eventuelle fordringer på statlig postgiro i de land institusjonen er etablert. Eiendelspost 2 omfatter gjeldsbrev som kan refinansieres i sentralbanker. Refinansieringsordningen skal være fastsatt i lov eller forskrift i vedkommende land og kravet på refinansiering må være ubetinget. Eiendelspost 3 omfatter fordringer på sentralbanker som ikke føres under eiendelspost 1. Eiendelspost 4 omfatter utlån til og fordringer på kunder som ikke er kredittinstitusjoner. Denne posten omfatter også omsetningsgjeldsbrev. Utøvelse av factoringvirksomheten hvor institusjonen overtar kredittrisiko ved den finansierte kundefordringen, skal behandles som anskaffelse av fordring. Utøvelse av factoringvirksomhet hvor institusjonen ikke overtar kredittrisiko ved den finansierte kundefordringen, skal behandles som utlån. Eiendelspost 5 omfatter eiendeler som er overtatt ved inndrivelse av misligholdte engasjementer og hvor institusjonen ikke tar sikte på å beholde eiendelen som et anleggsmiddel. Eiendelspost 6 omfatter sertifikater, obligasjoner og andre rentebærende verdipapirer utstedt av offentlig forvaltning (stats- og kommuneforvaltning) når de ikke skal føres under eiendelspost 2. Verdipapirer utstedt av offentlig næringsvirksomhet inngår under eiendelspost 6.2. Verdipapirer med variabel rente knyttet til bestemte referansesatser, for eksempel interbankrenten eller euromarkedsrenten, skal anses som obligasjoner og andre rentebærende verdipapirer med fast avkastning. Under eiendelspost 6.2.3 føres bare egne verdipapirer som er gjenkjøpt som ledd i ordinære markedsoperasjoner. Gjeldspost 14 omfatter enhver form for gjeld til kredittinstitusjoner som ikke skal føres under gjeldspost 16 eller 20. Gjeldspost 15 omfatter enhver form for gjeld til kunder som ikke skal føres under gjeldspost 14, 16 eller 20. Posten omfatter omsetningsgjeldsbrev. Gjeldspost 16 omfatter all gjeld stiftet ved utstedelse av verdipapirer som ikke er ansvarlig lånekapital. Omsetningsgjeldsbrev skal føres under gjeldspost 15. Obligasjoner skal ved utstedelse oppføres til pålydende med tillegg av overkurs eller eventuelt fradrag av underkurs. Gjeldspost 17 omfatter skattetrekk, skyldig merverdi- og investeringsavgift, ilignet skatt, og betalbar, ikke ilignet skatt. Gjeldspost 18 omfatter skyldig lønn og arbeidsgiveravgift. Gjeldspost 19 omfatter avsetninger for påløpte kostnader og forpliktelser som på balansedagen anses å være sannsynlige eller sikre, men hvor det foreligger en usikkerhet med hensyn på beløpets størrelse eller forfallstidspunkt. Egne aksjer/grunnfondsbevis føres på egenkapitalpost 21.1.3 til pålydende verdi. §6-14. Betingede forpliktelser - Utenom balansen: Alle garantier som institusjonen har avgitt og eiendeler som er stilt som sikkerhet på vegne av tredjemann, skal føres under post 23. Posten omfatter også ugjenkallelige rembursbrev og solidaransvar. Det samme gjelder endossementsforpliktelser i forbindelse med rediskonterte veksler og aksepter med unntak av egenaksepter. §6-15. Forpliktelser - Utenom balansen: Alle ugjenkallelige forpliktelser som vil kunne føre til fremtidig tap/kostnader skal føres under post 24. Dersom institusjonen har avhendet eiendeler hvor erverver har rett, men ikke plikt, til å tilbakeføre de overdratte eiendelene til institusjonen til et fastsatt beløp og på fastsatt tidspunkt, skal den avtalte pris i tilfelle gjenkjøp føres opp under denne posten. Finansielle instrumenter som institusjonen forvalter i eget navn, men på vegne av en annen, skal balanseføres dersom institusjonen er formell rettighetshaver til de finansielle instrumentene. Dersom det foreligger en særlig ordning som gjør at disse instrumentene holdes utenom den formuesmasse som skal fordeles i tilfelle avvikling av institusjonen, kan instrumentene føres opp utenom balansen. Eiendeler som forvaltes i tredjemanns navn og på vegne av tredjemann, skal ikke balanseføres. Dersom institusjonen har avhendet eiendeler hvor erverver er forpliktet til å tilbakeføre de overdratte eiendelene til institusjonen til et fastsatt beløp og på fastsatt tidspunkt, skal de overdratte eiendelene fortsatt stå i institusjonens balanse. Overdragelsessummen som institusjonen har mottatt skal føres opp som gjeld til erververen. Dersom institusjonen har ervervet eiendeler med plikt til å tilbakeføre de overtatte eiendelene til avhenderen til et fastsatt beløp og på fastsatt tidspunkt, skal eiendelene ikke balanseføres. Overdragelsessummen betalt av institusjonen skal føres opp som fordring på avhenderen. Dersom institusjonen har avhendet eiendeler hvor erverver har rett, men ikke plikt, til å tilbakeføre de overdratte eiendelene til institusjonen til et fastsatt beløp og på fastsatt tidspunkt, skal de overdratte eiendelene ikke balanseføres. Institusjonen skal under post 24 utenom balansen føre opp et beløp som tilsvarer den avtalte pris i tilfelle gjenkjøp. Dersom institusjonen har ervervet eiendeler med rett, men ikke plikt, til å tilbakeføre de overtatte eiendelene til avhenderen til et fastsatt beløp og på fastsatt tidspunkt, skal de overtatte eiendelene balanseføres. Valutatermintransaksjoner, opsjoner og emisjoner der utstederen forplikter seg til å kjøpe tilbake alle eller en del av obligasjonene før forfall, samt andre tilsvarende transaksjoner skal ikke anses som salgs- og gjenkjøpstransaksjoner i henhold til første til fjerde ledd. Gebyrer, provisjoner o.l. som belastes kunden ved låneopptak og som ikke skal tilbakebetales, skal balanseføres og periodiseres over lånets løpetid, såfremt disse inntektene overstiger de direkte kostnader som påløper ved opprettelsen av låneengasjementet. Inntektsføringen skal gjennomføres planmessig over utlånets løpetid som en justering av de løpende renteinntektene. Regnskapsloven kap 7 om noteopplysninger gjelder med de unntak og tillegg som følger av bestemmelsene i dette kapittel. Opplysninger som nevnt i dette kapittel kan utelates når de ikke er av betydning for å bedømme institusjonens eller konsernets stilling og resultat. Det skal likevel alltid gis opplysninger som nevnt i §8-20 og §8-28. Opplysninger om anvendte regnskapsprinsipper etter regnskapsloven §7-2 skal minst omfatte følgende opplysninger: 1. Prinsippene for beregning av virkelig verdi, herunder om beregningen bygger på observerbare markedsverdier eller om virkelig verdi er beregnet på annen måte. Det skal opplyses om usikkerheter i beregningene. 2. Prinsippene for regnskapsmessig behandling av sikringsvurdering og eventuell porteføljevurdering og kriteriene som er lagt til grunn for slik vurdering. Bruk av sikringsvurdering og porteføljevurdering skal begrunnes. 3. Prinsippene for regnskapsmessig behandling av finansielle derivater, herunder kriteriene for klassifikasjon. 4. Prinsippene for verdsettelse av utlån, herunder prinsippene for verdsettelse av tapsutsatte og misligholdte utlån. 5. Prinsippene for å stoppe inntektsføring av og tilbakeføring av renter på tapsutsatte og misligholdte utlån. 6. Prinsippene for periodisering av provisjoner og gebyrer. 7. Prinsippene for regnskapsmessig behandling av obligasjoner, sertifikater og andre rentebærende verdipapirer ført under eiendelspost 6. 8. Prinsippene for regnskapsmessig behandling av aksjer og andre verdipapirer med variabel avkastning som er ført under eiendelspost 7. 9. Prinsippene for regnskapsmessig behandling av gjeld. 10. Prinsippene for klassifikasjon av finansielle instrumenter som markedsbaserte finansielle omløpsmidler, jf. §3-2, herunder kriteriene for klassifikasjon av finansielle instrumenter i handelsportefølje. 11. Prinsippene for omregning av utenlandsk valuta. 12. Prinsippene for regnskapsmessig behandling av leasingavtaler. 13. Prinsippene for regnskapsmessig behandling av factoringavtaler. Regnskapsloven §7-25 gjelder ikke. Det skal opplyses om endringer i egenkapital i løpet av regnskapsåret. Det skal gis opplysning om innholdet i hver enkelt endring. Opplysninger om finansiell markedsrisiko som nevnt i regnskapsloven §7-5 annet ledd skal minst omfatte opplysninger som nevnt i denne paragraf femte til sjuende ledd. Regnskapsloven §7-19 og §7-21 første ledd gjelder ikke. Det skal gis opplysninger om avtalt restløpetid for hver av hovedpostene i balansen samt ikke-balanseførte finansielle instrumenter. Poster uten avtalt restløpetid kan vises samlet. Summen av eiendeler, summen av gjeld og selskapskapital og nettosummen av alle poster i og utenom balansen skal fremkomme for de enkelte intervallene. Restløpetiden skal inndeles etter følgende intervaller; inntil 1 måned, fra 1 måned til 3 måneder, fra 3 måneder til 1 år, fra 1 år til 5 år, over 5 år, poster uten løpetid og totalt for alle intervaller inklusive poster uten løpetid. Det skal opplyses om hvor mye av hver enkelt post innenfor hvert enkelt intervall som lyder på utenlandsk valuta. Hvis enkelte av eiendels- eller gjeldspostene skal tilbakebetales i rater, skal restløpetiden være tiden fra balansedagen til det mest sannsynlige forfallstidspunkt for hvert enkelt avdrag. Det skal opplyses innenfor hvilke intervall kassekreditt er klassifisert. Det skal opplyses om tidsrommet fram til avtalt tidspunkt for endring av rentebetingelser for hver av hovedpostene i balansen samt ikke-balanseførte finansielle instrumenter. Summen av eiendeler, summen av gjeld og selskapskapital og nettosummen av alle poster i og utenom balansen skal fremkomme for de enkelte intervallene. Renteendringstidspunktene skal inndeles etter følgende intervaller; inntil 1 måned, fra 1 måned til 3 måneder, fra 3 måneder til 1 år, fra 1 år til 5 år, over 5 år, poster uten renteeksponering og totalt for alle intervaller inklusive poster uten renteeksponering. Institusjonen skal gi kvantitativ informasjon om rentefølsomhet per årsslutt. Dersom denne informasjonen ikke gjenspeiler rentefølsomheten gjennom året, skal rentefølsomheten gjennom året kvantifiseres. Informasjonen skal presenteres fordelt på handelsportefølje og på øvrige finansielle instrumenter. Det skal gis opplysninger om beregningskrav. Det skal gis opplysninger om valutaposisjoner for de viktigste valutaene. Nettoposisjonen per valuta omregnet til norske kroner skal spesifiseres på hovedgrupper av finansielle eiendeler, gjeld og derivater. Opplysninger om valutaposisjoner må kombineres med kvalitativ vurdering av valutarisiko for finansielle instrumenter. 0 Endret ved forskrifter 28 mai 1999 nr. 657 (i kraft 1 juli 1999), 19 des 2003 nr. 1643 (i kraft 1 jan 2004). Det skal gis opplysninger om formålet med institusjonens bruk av finansielle derivater. Det skal gis opplysninger om egenskaper ved, samt nominelt beløp og virkelig verdi per årsslutt for henholdsvis renterelaterte derivater, valutarelaterte derivater, egenkapitalrelaterte derivater samt andre finansielle derivater, herunder råvarederivater. Opplysningene skal omfatte vesentlige betingelser og forhold som kan påvirke beløpsstørrelse, tidfesting og usikkerhet ved fremtidige kontantstrømmer. Dersom nominelt beløp ikke er representativt for aktiviteten gjennom året skal gjennomsnittlig nominelt beløp for året oppgis. Opplysningene skal gis fordelt på finansielle derivater klassifisert som omløpsmidler i handelsporteføljen og andre finansielle derivater. Virkningen av motregning, jf. verdipapirhandelloven kapittel 10, skal fremkomme. Det skal redegjøres for definisjon av nominelt beløp. Regnskapsloven §7-5 første ledd og §7-17 annet ledd gjelder ikke. Institusjonens utlån og garantier skal inndeles i risikogrupper. Det skal redegjøres for institusjonens risikoklassifiseringssystem, herunder hvilke kriterier som er anvendt ved klassifiseringen og eventuelle modeller som er benyttet. Sammenhengen mellom risikoklassifiseringssystemet og institusjonens prising av utlån og garantier skal kommenteres. For hver risikogruppe skal det minst opplyses om brutto utlån, garantier og potensiell eksponering for eksempel ved trekkfasiliteter og spesifiserte tapsavsetninger. Det skal tilsvarende opplyses om uspesifiserte tapsavsetninger hvis disse er tilordnet de enkelte risikogrupper. Forskyvninger mellom risikogrupper gjennom året skal kommenteres. Gjennomsnittlig årlig forventet tapsnivå per risikogruppe over en av institusjonen nærmere angitt periode, for eksempel en konjunktursyklus, skal kommenteres. Det skal eventuelt redegjøres for hvordan forventet tapsnivå er beregnet, hvilke kriterier som er lagt til grunn og usikkerheten ved beregningen. Det skal for hver risikogruppe redegjøres for foretakets vurdering av forventet tap i forhold til forventede renteinntekter. Brutto utlån og garantier skal spesifiseres på geografiske risikoområder. Det skal gis sammenlignbare tall for foregående regnskapsår. Institusjonens brutto utlån og garantier skal spesifiseres på viktige næringer og personkundemarkedet. For hver av disse næringene skal det gis opplysninger om brutto utlån, garantier og potensiell eksponering for eksempel ved trekkfasiliteter, misligholdte og øvrige tapsutsatte utlån og garantier og spesifiserte tapsavsetninger samt uspesifiserte tapsavsetninger hvis disse er tilordnet de enkelte næringer. Det skal gis sammenlignbare tall for foregående regnskapsår. Det skal opplyses om volumene av totale misligholdte og totale øvrige tapsutsatte utlån hver for seg. Volumene skal oppgis før og etter foretatte tapsavsetninger. Det skal gis sammenlignbare tall for de siste fire regnskapsår. For henholdsvis eiendelspost 3.3, eiendelspost 4.7, gjeldspost 19.3 og totalt skal det opplyses om periodens endringer i spesifiserte tapsavsetninger etter følgende oppsett: For henholdsvis eiendelspost 3.4, eiendelspost 4.8, gjeldspost 19.4 og totalt skal det opplyses om periodens endringer i uspesifiserte tapsavsetninger etter følgende oppsett: For henholdsvis resultatpost 11.1, 11.2, 11.3 og totalt skal tapskostnader spesifiseres etter følgende oppsett: Endringer i ikke inntektsførte renter på utlån i løpet av året skal spesifiseres etter følgende oppsett: Påløpte, ikke inntektsførte renter på balanseført utlån per 1. = Påløpte, ikke inntektsførte renter på balanseført utlån per 31. Det skal gis opplysninger om arten og omfanget av overtatte eiendeler. Vesentlige endringer i løpet av året skal kommenteres. Regnskapsloven §7-20 gjelder ikke. Eiendelspost 6 skal spesifiseres på verdipapirer som vurderes etter regnskapsloven §5-8, jf. denne forskrift §3-2, etter regnskapsloven §5-2 om omløpsmidler og etter regnskapsloven §5-3 om anleggsmidler. For finansielle instrumenter ført under eiendelspost 6 som er vurdert etter regnskapsloven §5-8, jf. denne forskrift §3-2, skal det gis opplysning som nevnt i regnskapsloven §7-17 første ledd. I tillegg skal det gis opplysninger om andel av balanseført verdi som er børsnoterte verdipapirer. Verdipapirenes balanseførte verdi skal spesifiseres etter vesentlige valutaer. Det skal gis opplysninger om gjennomsnittlig effektiv rente og hvordan denne er beregnet. For verdipapirer ført under eiendelspost 6 som er omløpsmidler og som er vurdert etter regnskapsloven §5-2, skal det opplyses om balanseført verdi, anskaffelseskost og virkelig verdi. Andel av balanseført verdi som er børsnoterte verdipapirer skal opplyses. Verdipapirenes balanseførte verdi skal spesifiseres etter vesentlige valutaer. Det skal gis opplysninger om gjennomsnittlig effektiv rente og hvordan denne er beregnet. For verdipapirer ført under eiendelspost 6 som er anleggsmidler og som er vurdert etter regnskapsloven §5-3, skal det opplyses om balanseført verdi, anskaffelseskost, virkelig verdi og om den samlede forskjellen mellom balanseført verdi og pålydende verdi. Andel av balanseført verdi som er børsnoterte verdipapirer skal opplyses. Verdipapirenes balanseførte verdi skal spesifiseres etter vesentlige valutaer. Det skal gis opplysninger om gjennomsnittlig effektiv rente og hvordan denne er beregnet. For verdipapirer ført under eiendelspost 6 som er anleggsmidler skal beholdningsendringer gjennom regnskapsåret spesifiseres. Spesifikasjonen skal som et minimum vise: Balanseført verdi av institusjonens beholdning av obligasjoner, sertifikater og andre rentebærende verdipapirer skal spesifiseres etter debitorkategorier. Det skal opplyses om pålydende verdi på egne obligasjoner ført under eiendelspost 6.2.3. Det skal gis opplysninger om institusjonens ansvarlige lånekapital i andre foretak og om hvordan den fordeler seg mellom eiendelspost 3, eiendelspost 4 og eiendelspost 6. Eiendelspost 7 skal spesifiseres på verdipapirer som vurderes etter regnskapsloven §5-8, jf. denne forskrift §3-2, etter regnskapsloven §5-2 om omløpsmidler og etter regnskapsloven §5-3 om anleggsmidler. For finansielle instrumenter ført under eiendelspost 7 som er vurdert etter regnskapsloven §5-8, jf. denne forskrift §3-2, skal det gis opplysning som nevnt i regnskapsloven §7-17 første ledd. For verdipapirer ført under eiendelspost 7 som er omløpsmidler og som er vurdert etter regnskapsloven §5-2, skal det opplyses om balanseført verdi, anskaffelseskost og virkelig verdi. Andel av balanseført verdi som er børsnoterte verdipapirer skal opplyses. For verdipapirer ført under eiendelspost 7 som er anleggsmidler og som vurderes etter regnskapsloven §5-3, skal det gis opplysninger om balanseført verdi og anskaffelseskost. Det skal opplyses om virkelig verdi der slik verdi kan fastsettes. Andel av balanseført verdi som er børsnoterte verdipapirer skal opplyses. Beholdningsendringer gjennom regnskapsåret skal spesifiseres. Spesifikasjonen skal som et minimum vise: Regnskapsloven §7-18 gjelder ikke. Aksjer, grunnfondsbevis og andeler i andre selskaper ført under eiendelspost 7 skal spesifiseres etter selskap. Spesifikasjonen skal omfatte de største postene og minst utgjøre 90% av institusjonens beholdning av henholdsvis aksjer, grunnfondsbevis og andeler. Det skal opplyses om balanseført verdi, virkelig verdi der slik verdi kan fastsettes, eierandel og antall aksjer i hvert selskap. Aksjer i finansinstitusjoner skal spesifiseres. §8-11. Eierinteresser i datterselskap og tilknyttet selskap m.v. Dersom datterselskap er utelatt fra konsolidering i samsvar med §2-5 første ledd skal det i tillegg til opplysninger som nevnt i regnskapsloven §7-15 fjerde ledd opplyses om arten av og vilkårene for den finansielle bistandstransaksjonen. I tillegg til opplysninger som nevnt i regnskapsloven §7-16 skal det for eiendelspost 8 og 9 opplyses hvor stor andel av balanseført verdi som er børsnoterte verdipapirer. §8-12. Mellomværende med foretak i samme konsern m.v. Opplysninger som nevnt i regnskapsloven §7-22 første ledd skal angis for hver av eiendelspostene 3, 4 og 6 og gjeldspostene 14, 15, 16 og 20. Ansvarlig lånekapital i tilknyttede selskap og foretak i samme konsern skal angis særskilt. Det skal gis opplysninger som nevnt i regnskapsloven §7, §8, §9, §10, §11, §12 til 7-14 for hver post under varige driftsmidler og immaterielle eiendeler, unntatt utsatt skattefordel. For fast eiendom av vesentlig verdi for institusjonen skal det opplyses om eiendomstype, geografisk beliggenhet, areal fordelt på egen utnyttelse og utleiedel. Balanseført verdi på bygninger og fast eiendom som institusjonen eier og bruker til egen virksomhet skal angis. Eiendelspost 12 spesifiseres på de viktigste enkeltbeløp, dersom disse er av vesentlig betydning for vurderingen av årsregnskapet. Det skal opplyses om balanseført verdi av finansielle instrumenter som institusjonen forvalter i eget navn, men på vegne av en annen, og som institusjonen er formell rettighetshaver til, jf. §7-1. Opplysningene skal gis fordelt på hver enkelt eiendels- og gjeldspost. Dersom institusjonen har avhendet eiendeler hvor erverver er forpliktet til å tilbakeføre de overdratte eiendelene til institusjonen til et fastsatt beløp og på fastsatt tidspunkt, skal det opplyses om verdien av de overdratte eiendelene. Regnskapsloven §7-21 annet og tredje ledd gjelder ikke. For hver post ført under gjeldspostene 14, 15 og 16 skal det opplyses om særlige vilkår og gjennomsnittlig rente, herunder hvordan gjennomsnittlig rente er beregnet. Hver post ført under gjeldspostene 14, 15 og 16 skal spesifiseres på de vesentligste valutaer. Det skal opplyses om eiendeler institusjonen har stilt som sikkerhet for egen gjeld. Totalbeløpet for de berørte eiendeler skal fremgå for hver enkelt gjeldspost. Gjeldspost 17.3 og 19.5 spesifiseres på de viktigste enkeltbeløp, dersom disse er av vesentlig betydning for vurderingen av årsregnskapet. §8-18. Ansvarlig lån (gjeld) Det skal gis følgende opplysninger når det gjelder ansvarlig lånekapital: 1. For hvert lån som overstiger 10% av totalbeløpet for den ansvarlige lånekapital: c) vilkårene for den ansvarlige lånekapital, eventuelle bestemmelser om at den ansvarlige lånekapital kan konverteres til egenkapital eller til en annen form for gjeld, samt vilkårene i disse bestemmelsene. 2. For annen ansvarlig lånekapital skal det gis en summarisk oversikt over betingelsene. Kostnader i forbindelse med institusjonens ansvarlige lånekapital i løpet av regnskapsåret skal angis. Dersom institusjonen har opptatt ansvarlig lånekapital i utenlandsk valuta, skal det opplyses om valutakursgevinst eller valutakurstap og eventuell sikringsforretning knyttet til slik lånekapital. Har institusjonen lån med en rente som helt eller delvis avhenger av det utbytte/den rente som utdeles til aksjeeierne/grunnfondsbeviseierne eller av institusjonens resultat, skal det for hvert slikt lån oppgis utestående lånebeløp og i hovedtrekk de vilkår som gjelder. Regnskapsloven §7-26 gjelder tilsvarende for institusjoner som har utstedt grunnfondsbevis. Opplysninger som nevnt i regnskapsloven §7-26 tredje ledd skal omfatte grunnfondsbevis eller aksjer som innehas av medlem av forstanderskap, representantskap og kontrollkomite. I tillegg til opplysninger som nevnt i regnskapsloven §7-27 skal institusjoner som er morselskap opplyse om datterselskapers beholdning av aksjer og grunnfondsbevis utstedt av morselskapet. Det skal opplyses om institusjonens kapitaldekning. Regnskapsloven §6-6 om sammenligningstall gjelder tilsvarende. Ansvarlig kapital skal spesifiseres på kjernekapital, på hver enkelt undergruppe av tilleggskapital, samt på fradrag. Forskjellen mellom kjernekapital og balanseført egenkapital skal spesifiseres og forklares. Beregningsgrunnlaget skal spesifiseres på eiendeler som ikke inngår i handelsporteføljen, poster utenom balansen som ikke inngår i handelsporteføljen, poster som inngår i handelsporteføljen, samt beregningsgrunnlag fra valutarisiko. Regnskapsloven §7-28 og §7-29 gjelder ikke. Arten og omfanget av alle betingede forpliktelser av betydning i forhold til institusjonens samlede virksomhet skal angis. Det skal opplyses særskilt dersom slike betingede forpliktelser er sikret ved pant. Det skal angis hvordan institusjonenes samlede garantiansvar fordeler seg på lånegarantier, betalingsgarantier, kontraktsgarantier, garanti overfor Forretningsbankenes sikringsfond/Sparebankenes sikringsfond og annet garantiansvar. Den del av det totale garantiansvar som er kontragarantert av finansinstitusjoner, skal også fremgå. Regnskapsloven §6-6 om sammenligningstall gjelder tilsvarende. Institusjonen skal opplyse om eiendeler den har stilt som sikkerhet for betingede forpliktelser og/eller for tredjemanns gjeld. Arten og omfanget av enhver form for forpliktelse av betydning i forhold til institusjonens samlede virksomhet skal angis. Det skal opplyses særskilt dersom slike forpliktelser er sikret ved pant. Regnskapsloven §7-8 gjelder ikke. Resultatpostene 1, 3, 4, 6 og 7 skal spesifiseres etter geografisk område dersom disse områdene skiller seg betydelig fra hverandre i karakter. Det skal opplyses om forvaltnings- og administrasjonstjenester som institusjonen yter for tredjemann, dersom omfanget er betydelig i forhold til institusjonens virksomhet. Provisjoner og gebyrer av henholdsvis kredittformidling, verdipapiromsetning, verdipapirforvaltning, betalingsformidling, forsikringstjenester, eiendomsomsetning og -bestyrelse og annen virksomhet skal angis hver for seg. Regnskapsloven §6-6 om sammenligningstall gjelder tilsvarende. Resultatpost 7.2 skal spesifiseres på de viktigste enkeltbeløp, dersom disse er vesentlige for vurderingen av årsregnskapet. Regnskapsloven §7-11 første og annet punktum gjelder ikke. Det skal opplyses om periodens kostnader knyttet til rentesubsidiering av lån til ansatte. §8-28. Ytelser og lån til ledende personer m.v. Regnskapsloven §7-31 første ledd første punktum gjelder tilsvarende for ytelser til medlemmer av forstanderskap, representantskap og kontrollkomité. Kravene i regnskapsloven §7-32 annet ledd til opplysninger om lån eller sikkerhetsstillelse til fordel for aksjeeiere og nærstående til aksjeeiere gjelder ikke. Opplysninger som nevnt i regnskapsloven §7-32 skal også spesifiseres på formann for representantskap eller forstanderskap. Det skal gis opplysninger om summen av de lån og sikkerhetsstillelser som er ytet til fordel for de øvrige medlemmene av forstanderskap, representantskap og kontrollkomité. Plikten til å opplyse om vilkår for lån og sikkerhetsstillelse gjelder bare der vilkårene avviker fra de generelle vilkår som benyttes for ansatte. Resultatpost 10.2 spesifiseres på de viktigste enkeltbeløp, dersom disse er vesentlige for vurderingen av årsregnskapet. Det skal utarbeides delårsregnskap for hvert kvartal. For morselskap består delårsregnskapet av selskapsregnskap og konsernregnskap. Delårsregnskapet skal omfatte resultatregnskap, balanse og poster utenom balansen, og minst angi hovedpostene i oppstillingsplanene, jf. §4-1 og §4-2, unntatt overføringer og disponeringer. Det skal gis resultattall for den regnskapsperioden det rapporteres for, akkumulerte resultattall for inneværende regnskapsår, resultattall fra tilsvarende periode i foregående regnskapsår, akkumulerte resultattall fra tilsvarende periode i foregående regnskapsår og resultattall fra foregående årsregnskap. Det skal gis balansetall ved utløpet av den regnskapsperioden det rapporteres for, balansetall fra utløpet av den tilsvarende periode i foregående regnskapsår og balansetall fra foregående årsregnskap. Regnskapsloven §9-3 sjette ledd gjelder tilsvarende for delårsregnskap for hvert kvartal i år 2000. 0 Endret ved forskrift 9. mars 2000 nr. 267 (i kraft 10 mars 2000). Det skal gis opplysninger om endringer i regnskapsprinsipper og virkningen av disse. Endring i konsernsammensetning skal opplyses. Omfanget av opplysningene må være slik at regnskapsbrukerne får full nytte av sammenligningstallene. Dersom det for enkelte poster i delårsregnskapet er benyttet andre prinsipper for periodisering av inntekter og kostnader gjennom året, enn de som er benyttet i årsregnskapet, skal dette opplyses. Det skal gis en redegjørelse for utviklingen i institusjonens resultat og finansielle stilling, herunder vesentlige hendelser som er inntruffet både i delårsperioden og inneværende regnskapsår. Endring i kredittrisikoprofil i perioden skal kommenteres. Det skal opplyses om samlede misligholdte utlån og samlede tapsutsatte utlån for øvrig. Opplysningene skal gis før og etter foretatte tapsavsetninger. Tapskostnader skal spesifiseres etter følgende oppsett: Det skal gis opplysninger om institusjonens kapitaldekning. §9-4. Offentlighet m.v. Delårsregnskapet skal vedtas av institusjonens styre innen 45 dager etter regnskapsperiodens slutt, og holdes offentlig tilgjengelig på institusjonens kontor. Det skal gis opplysninger om hvilke deler av delårsregnskapet som er revidert. §10-2. Ikrafttredelse m.v. Denne forskrift trer i kraft 1. januar 1999. Fra samme tidspunkt oppheves forskrift fastsatt av Kredittilsynet 13. september 1996 nr. 920 om årsregnskap m.m. for banker, finansieringsforetak og morselskap for slike. Opplysninger om utlån som nevnt i §8-6 første og annet ledd kan utelates i årsregnskapet for 1999. Dette gjelder likevel ikke kravet om at brutto utlån og garantier skal spesifiseres på geografiske risikoområder. Obligasjoner som er anskaffet innen 31. desember 1998 og er klassifisert som obligasjoner som holdes til forfall, kan vurderes i henhold til reglene i forskrift om årsregnskap for forsikring §3-6 frem til det tidspunkt som kommer først av forfall og renteregulering. Obligasjoner vurdert etter forrige punktum, skal klassifiseres særskilt i balansen og det skal gis noteopplysninger etter forskrift om årsregnskap for forsikring §5-14 tredje til femte ledd.
|
lovdata_cd_36987
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.871
|
Administrasjonsomkostninger som følge av gjennomføringen av Overenskomsten og denne Avtale, vil ikke bli refundert. Artikkel 14. Fastsettelse av voldgiftsrett i henhold til Overenskomstens Artikkel 20.
|
lovdata_cd_10423
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
da
|
0.397
|
Formålet med fredningen er å bevare et typisk blåbær-eikskog og et verdifullt landskapselement.
|
lovdata_cd_48464
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.864
|
I den utstrekning det som ledd i planleggingen og utbyggingen av landets forsvarsberedskap finnes nødvendig, gis Handelsedepartementet med hjemmel i lov av 14. desember 1956, §24a, b og d og §26 a-c fullmakt til å treffe bestemmelser om: 4. plikt for enhver til å gi de opplysninger som finnes nødvendig for opprettelse av registre med opplysninger om handelsbedrifter og varebeholdninger m.v. 5. plikt for kommunale og fylkeskommunale myndigheter til uten godtgjørelse å yte bistand ved planlegging og gjennomføring av tiltak etter pkt. 1-4.
|
lovdata_cd_17520
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.879
|
Formålet med vernet er å bevare et næringsrikt vann med vegetasjon, fugleliv og annet dyreliv som naturlig er knyttet til området.
|
lovdata_cd_33972
|
lovdata_cd_norgeslover_2005
| 2,021
|
no
|
0.769
|
Strasbourg 28. b. deponering av ethvert ratifikasjons-, vedtakelses- eller godkjenningsdokument;
|
lovdata_cd_47646
|
lovdata_cd_rundskriv_lovavdeling_2005
| 2,021
|
no
|
0.783
|
Sammendrag: Gjeldsforfølgningsrett Dekningsloven §2-7. Vi viser til Sosial- og helsedepartementets brev 6 mars 1997 hvor det bes om en vurdering av adgangen til å foreta utleggstrekk i innbetalt barnebidrag til dekning av bidragsmottakerens forfalte forsuddsskatt. Vi beklager at vi ikke har kunnet besvare henvendelsen før nå. Skattebetalingsloven 21 november 1952 nr 2 §33 nr 1 gir hjemmel for utleggstrekk til dekning av ubetalt forskuddsskatt i "lønn eller andre liknende ytelser etter reglene i dekningsloven §2-7". Spørsmålet blir derfor om barnebidrag er ytelse som omfattes av dekningsloven 8 juni 1984 nr 59 §2-7. Det følger av §2-7 annet ledd bokstav d at utlegg i utgangspunktet kan tas i "underholdsbidrag som tilkommer ektefelle, barn eller et barns mor". Det er her de to siste alternativene som kan være aktuelle; barnebidraget ses på som et underholdningsbidrag som enten tilkommer "barn" eller "et barns mor". Etter vårt syn dekkes ikke barnebidragene av alternativet "som tilkommer ... et barns mor". Lovgivningen har ikke lengre bestemmelser om underholdsbidrag til et barns mor (eller far for den saks skyld). Forhistorien til regelen viser at man med denne formuleringen tok sikte på en helt annen type underholdsbidrag enn dagens barnebidrag. Dessuten skyldes det en ren inkurie at alternativet fortsatt finnes i loven. Formuleringen "underholdsbidrag som tilkommer ektefelle, barn eller et barns mor" kom første gang inn i loven med tvangsfullbyrdelsesloven 13 august 1915 nr 7 §72 nr 6, og ble videreført uendret i dekningsloven 13 juni 1975 nr 37 §2-5 annet ledd bokstav d. I forbindelse med barneloven 8 april 1981 nr 7 ble alternativet "som tilkommer ... et barns mor" fjernet fra §2-5. I forarbeidene begrunnes denne lovendringen nettopp med at det som følge av den nye barneloven ikke lenger vil finnes noe underholdsbidrag til et barns mor, jf NOU 1977:37 s 153. Det påpekes her at uttrykket "som tilkommer ... et barns mor" sikter til de tidligere, spesielle reglene om bidrag fra barnefaren i forbindelse med fødsel (jf lov om born utanom ekteskap 21 desember 1956 nr 10 §27 §28 annet og tredje ledd). Dekningsloven 1975 ble avløst av reglene i dekningsloven 1984 kapittel 2. Her kom plutselig alternativet "som tilkommer ... et barns mor" inn igjen i loven. Gjeninnføringen av dette alternativet er overhodet ikke kommentert i forarbeidene. Ved utarbeidelsen av den nye dekningsloven 1984 overså man tydeligvis endringen som ble gjort i 1975-loven §2-5 i forbindelse med barneloven 1981. At endringen i 1981 ble oversett, vises også ved at det i forarbeidene til 1984-loven uttrykkelig sies at den nye §2-5 er identisk med §2-5 i 1975-loven (jf Ot.prp.nr. 50 for 1980-81 s 142). - Regelen om underholdsbidrag fikk for øvrig sin endelige plassering i §2-7 i forbindelse med den nye tvangsfullbyrdelsesloven 26 juni 1992 nr 86. Endringen her var kun av redaksjonell art. Hjemmelen for utleggstrekk i barnebidrag må etter dette søkes i alternativet "som tilkommer ... barn" i §2-7 annet ledd bokstav d. Umiddelbart synes ordlyden å dekke barnebidrag. Det følger av barneloven §52 tredje ledd at det "er barnet som har rett til tilskotet". I dekningslovens forstand er det naturlig å forstå dette som at bidraget "tilkommer" barnet. Forarbeidene til §2-7 er til liten hjelp ved tolkingen. Som nevnt i petitavsnittet ovenfor kom hele formuleringen i §2-7 annet ledd bokstav d første gang inn med tvangsfullbyrdelsesloven 1915. Så vidt vi kan se, er det i forarbeidene til denne loven ikke sagt noe nærmere om hva som ligger i uttrykket "underholdsbidrag som tilkommer ... barn". Heller ikke da regelen senere ble innlemmet i dekningsloven - første gang i dekningsloven 1975 og deretter i dekningsloven 1984 - ble formuleringen kommentert under lovprosessen. Det kan imidlertid reises spørsmål om alternativet "underholdsbidrag som tilkommer ... barn" bare regulerer utleggsadgangen for barnets og ikke omsorgshaverens kreditorer. Umiddelbart har det kanskje formodningen mot seg at regelen bare skal gjelde når barnet selv er skyldner. Ifølge barneloven §53 opphører bidragsplikten normalt ved fylte 18 år. Antakelig skjer det sjelden at et bidragsberettiget barn pådrar seg gjeld som ønskes inndrivet gjennom utleggstrekk. Ved å avgrense mot omsorgshaverens kreditorer synes regelen altså å få et meget snevert anvendelsesområde. Etter Lovavdelingens oppfatning taler likevel flere forhold for en slik avgrensning. Man kan anføre at regelen om utleggstrekk i §2-7 bygger på en selvsagt forutsetning om at det er skyldneren som er materielt berettiget til de aktuelle kravene på lønn, pensjon, bidrag osv. Det følger således av hovedregelen i dekningsloven §2-2 at kreditorene bare kan beslaglegge formuesgoder som tilhører skyldneren. Dette gjenspeiles også i formuleringen av §2-7 første ledd første punktum hvor det slås fast at det er "skyldnerens krav" på lønn som er gjenstand for utleggsstrekk. Videre mener vi det må legges en viss vekt på uttalelser i forarbeidene til barneloven 1981 hvor det er klart uttalt at omsorgshaverens kreditorer ikke skal kunne beslaglegge barnebidrag. I NOU 1977:35 s 136 heter det således om regelen i barneloven §52 tredje ledd første punktum om at det "er barnet som har rett til tilskottet": I Ot.prp.nr. 62 for 1979-80 s 53 presiseres det likeledes at "bidraget er barnets, f. eks. i den forstand at kreditorene ikke kan beslaglegge eventuelle oppsparte underholdsbidrag". For øvrig mener vi at reelle hensyn heller ikke synes å være til hinder for at barnebidrag holdes utenfor beslagsadgangen. I praksis vil bidragsmidlene riktig nok ofte bli sammenblandet med omsorgshaverens øvrige midler. Etter vår oppfatning må imidlertid en slik sammenblanding innebære at beslagsfriheten i midlene opphører. Vi tar ikke her stilling til hva som skal til for å konstatere slik sammenblanding. I den aktuelle saken dreier det seg om bidrag som skal forskutteres av Trygdeetatens innkrevingssentral og som ennå ikke er utbetalt til omsorgshaveren. Det er således fullt mulig å identifisere bidraget. Etter tvangsfullbyrdelsesloven §7-17 kan det forsåvidt heller ikke tas utlegg i bidraget "umiddelbart i forbindelse med utbetalingen". I hvilken utstrekning det etter dette tidspunkt vil være adgang til å ta utlegg i midler hos omsorgshaveren som på en eller annen måte stammer fra barnebidrag, reiser kompliserte spørsmål om separatistrett m m. Man kan f eks vanskelig anta at en omsorgshaver som oppfyller omsorgspliktene uten å bruke av barnebidraget og som kanaliserer bidraget til en særskilt konto i eget navn, kan opparbeide seg en beslagsfri sparekapital. Det er imidlertid viktig å presisere at selv om det ikke er adgang for omsorgshaverens kreditorer til å søke utleggstrekk i barnebidrag, må slike bidrag komme i betraktning ved fastleggelsen av hva "som med rimelighet trengs til underhold av skyldneren og skyldnerens husstand", jf §2-7 første ledd første punktum (som gjelder tilsvarende i annet ledd-tilfellene). Det må her foretas en totalvurdering av omsorgshaverens evne til å underholde seg selv og sine barn. At barnebidraget holdes utenom kreditorenes beslagsrett og således skal utbetales til omsorgshaveren i sin helhet, må etter vårt syn normalt føre til at et tilsvarende beløp kan fradras i beløpet som omsorgshaveren kan beholde etter §2-7 første ledd første punktum. Dersom det finnes andre beslagbare midler, skulle altså den omstendighet at barnebidraget ikke er gjenstand for utleggstrekk, ikke bety at omsorgshaveren totalt sett får mer å rutte med. Rent praktisk kan imidlertid inndrivelsen bli vanskeligere når kreditorene nektes utleggstrekk i barnebidragene. JDLOV-1997-2488 Forvaltningsrett Forvaltningsloven §1.
|
lovdata_cd_12985
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.721
|
Regulering av grensen mellom Røros og Holtålen kommune, Sør-Trøndelag. Fastsatt ved kgl. res. av 21. august 1987, fremmet av Kommunal- og arbeidsdepartementet.
|
lovdata_cd_8110
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.434
|
Forskrift til delingslova - iverksetting av grunneigedomsregisteret i GAB i kommunane Aure, Halsa, Rindal, Surnadal, Tingvoll, Tustna og Ulstein, Møre og Romsdal.
|
lovdata_cd_59522
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.933
|
(Se JAR-FCL 3.215 og 3.335) (a) Ved førstegangsundersøkelse for legeattest klasse 1 skal øyeundersøkelsen utføres av en øyelege godkjent av Flymedisinsk seksjon eller av en optometrist godkjent av Flymedisinsk seksjon. [Alle patologiske eller uavklarte funn skal henvises til øyelege godkjent av Flymedisinsk seksjon. (b) Ved [førstegangs] undersøkelse for legeattest klasse 2 skal [øyeundersøkelsen utføres av en øyelege godkjent av Flymedisinsk seksjon eller av en optometrist godkjent av Flymedisinsk seksjon, eller etter Flymedisinsk seksjons bestemmelse, av en oppnevnt flylege.] Søkere som trenger synskorreksjon for å oppfylle synskravet skal sende kopi av den [siste] brillebeskrivelse. [2] Ved hver flymedisinske [gjenutstedelse eller] forlengelsesundersøkelse skal sertifikatinnehaverens synsevne undersøkes med hensyn til mulig patologi. Alle abnormale eller tvilsomme kasus skal henvises til en [oftalmolog] godkjent av Flymedisinsk seksjon. [3 På grunn av ulike tjenestelige forutsetninger hos optometrister i JAA-medlemslandene, og med bakgrunn i de foreliggende helsekrav, skal hvert medlemslands Flymedisinske seksjon avgjøre om utdanning og erfaring hos nevnte optometrister er akseptable for nevnte undersøkelser. 4 [Tilstander som indiserer oftalmologisk undersøkelse hos spesialist, men ikke er begrenset til, omfatter vesentlig reduksjon av ukorrigert synsstyrke, enhver reduksjon av beste korrigerte synsstyrke og/eller forekomst av øyesykdom, øyeskade, eller øyeoperasjon. 5 Bedømmelsen av ondartete tilstander i synsorganet er forklart i onkologikapitlet i håndboken, som også inneholder informasjon om sertifisering og bør sammenholdes med kapitlet spesifikt for dette organsystem.
|
lovdata_cd_48844
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.886
|
Ethvert fartøy skal alltid gå med sikker fart slik at det kan manøvrere riktig og effektivt for å unngå sammenstøt og kan stoppes på en distanse som passer til de rådende omstendigheter og forhold. Ved fastsettelse av sikker fart skal det blant annet tas hensyn til følgende faktorer: (a) Av alle fartøy: (i) Siktforholdene. (ii) Trafikktettheten innbefattet konsentrasjoner av fiskefartøy eller hvilke som helst andre fartøy. (iii) Fartøyets manøvreringsevne spesielt med hensyn til stoppedistanse og svingeevne under de rådende forhold. (iv) Om natten mulig bakgrunnsbelysning slik som lys på land eller atmosfærisk refleks fra fartøyets egne lanterner. (v) Vind-, sjø- og strømforhold samt nærliggende farer for seilasen. (vi) Dypgående i forhold til den tilgjengelige farvannsdybde. (b) Dessuten av fartøy som bruker radar: (i) Radarutstyrets karakteristikk, effektivitet og begrensning. (ii) De begrensninger som det benyttede radaravstandsområde medfører. (iii) Virkning av sjø, værforhold og andre forstyrrelseskilder på radarobservasjoner. (iv) Muligheten av at små fartøy, is og andre flytende gjenstander ikke kan oppdages ved radar på tilstrekkelig avstand. (v) Antall, posisjon og bevegelse av fartøy som observeres ved hjelp av radar. (vi) Den mer nøyaktige bestemmelse av sikten som kan være mulig når radar brukes for å bestemme avstanden til fartøy eller andre gjenstander i nærheten. Regel 7.
|
lovdata_cd_34456
|
lovdata_cd_norgeslover_2005
| 2,021
|
no
|
0.606
|
§53 nr. 3 bokstav e skal lyde: §53 nr. 6 skal lyde: Kongen kan gi nærmere regler om gjennomføringen av vilkårene. Kongen kan som en prøveordning bestemme at det skal etableres promilleprogram for personer som er dømt for overtredelse av vegtrafikkloven §31 jf. §22 første ledd og som har et alkoholproblem. Kongen kan også som en prøveordning bestemme at det skal etableres narkotikaprogram med domstolskontroll for rusmiddelmisbrukere som er dømt for narkotikarelatert kriminalitet. Kongen gir nærmere bestemmelser om promilleprogrammet og narkotikaprogrammet, herunder om hvem de skal gjelde for, innholdet i og gjennomføringen av programmene. Kriminalomsorgen har ansvaret for å følge opp domfelte som gjennomfører programmene. §54 nr. 1 nytt tredje punktum skal lyde: §54 nr. 2 første ledd nytt annet punktum skal lyde:
|
lovdata_cd_22790
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.609
|
Forskrift om politivedtekt, Tydal kommune, Sør-Trøndelag. Fastsatt av Tydal kommunestyre 7. mai 1998 med hjemmel i lov av 4. august 1995 nr. 53 om politiet §14. Stadfestet av Justis- og politidepartementet 29. januar 1999. Fra samme tid oppheves forskrift av 4. mars 1981 nr. 4350 om politivedtekt for Tydal kommune, Sør-Trøndelag. Gjelder for: Sandefjord kommune, Vestfold.
|
lovdata_cd_27776
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.838
|
Forskriften opphever forskrift av 9. januar 2004 nr. 39 om tillatte vekter og dimensjoner for kjøretøy på fylkesveger og kommunale veger (vegliste for Østfold), Østfold. Gjelder for: Austrheim, Gulen, Lindås, Meland, Modalen, Osterøy og Radøy kommuner, Hordaland og Sogn og Fjordane.
|
lovdata_cd_52747
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.269
|
Produktavgifta skal vera 3 pst. for 1996.
|
lovdata_cd_46202
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.704
|
For den som har enke- eller enkemannspensjon fra folketrygden, skal krigspensjon settes ned med et beløp som svarer til 3/4 av grunnpensjonen. Fradraget skal dessuten avkortes forholdsmessig dersom pensjonen fra krigspensjoneringen ikke er beregnet på grunnlag av full uførhet. Dette gjelder også krigsenkepensjon (krigsenkemannspensjon) som er gradert i forhold tit den uføregrad som avdødes invalidepensjon var beregnet etter. 8.3.3.3. Etterlattepensjon fra folketrygden er redusert pga forventet ervervsinntekt.
|
lovdata_cd_16493
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.666
|
Godkjenning av våpen og flagg, Bygland kommune, Aust-Agder. Fastsett ved kgl.res. av 15. november 1991. Fremja av Kommunaldepartementet.
|
maalfrid_5c7ea47c0c069874cdd3a7f8c4b3d56349435b03_35
|
maalfrid_vegvesen
| 2,021
|
pl
|
0.16
|
HB 231 Statens vegvesen, Vegdirektoratet. (2013). Oslo: SVV. Lovdata. (2013, 10 30). Hentet 11 5, 2013 fra http://www.lovdata.no/all/tl- 20080627-071-007.html Lovdata. (2013, Mars 14.03.2013). Hentet Mars 14.03, 2013 fra http://www.lovdata.no/for/sf/sd/td- 20111028-1053-0.html#4 Vegdirektoratet, Statens vegvesen. (2007). Oslo: Vegdirektoratet, Statens vegvesen. Vegdirektoratet, Statens vegvesen. (2010). Oslo: Vegdirektoratet, Statens vegvesen. Vegdirektoratet, Statensvegvesen. (2007). Oslo: Vegdirektoratet, Statens vegvesen.
|
lovdata_cd_31151
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.628
|
Ringebu kommunestyre har 13. april 1989 vedtatt å forlenge forskrift av 19. juni 1986 nr. 1642 om midlertidig plankrav etter plan- og bygningsloven av 14. juni 1985 nr. 77 §117 første ledd.
|
lovdata_cd_42589
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.875
|
Leddet angir hvilke utgifter som kan dekkes som utdanningsstønad. Det er bestemt at følgende utgifter kan dekkes: - ekstra boutgifter. Forskriftens §2 gir en nærmere presisering av hvilke utgifter som kan dekkes og hvor mye som kan dekkes.
|
lovdata_cd_22354
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.418
|
Namsos kommune: - 1.800 dekar for Område 1 (Klinga inkludert Hemna og Hoddøya) - 2.400 dekar for Område 2 (Vemundvik inkludert Elvalandet) - 5.000 dekar for Område 3 (Otterøya), jf. kart. - 1.500 dekar for Område 1 (inkludert området nordvest for E6) - 10.000 dekar for Område 3, jf. kart. Verran kommune: - 1.200 dekar for Område 1 (Saugestad, Bartnes og Tverås) - 3.500 dekar for Område 2 (Fergeli) - 2.000 dekar for Område 3 (øvrige områder i kommunen), jf. kart. Nærøy kommune: Leka kommune: - 3.000 dekar. - 600 dekar for Otterøya. - 8.000 dekar for Område 1 (området fra Thunskogen/Selavassdraget til Myran/fylkesgrensa) - 20.000 dekar for Område 2 (øvrige områder i kommunen). For rådyr: - 1.000 dekar. 0 Endret ved forskrift 13 juni 2003 nr. 703.
|
maalfrid_3809f70b9414e213b0a122920c5e6b9db19473e5_92
|
maalfrid_moreforsk
| 2,021
|
no
|
0.391
|
Kommuneloven (1992). . Hentet fra http://lovdata.no/dokument/NL/lov/1992‐09‐25‐107?q=kommuneloven Kommunal‐ og moderniseringsdepartementet (2014). . Delrapport fra ekspertutvalg. Kommunal‐ og moderniseringsdepartementet. Meld. St. 16 (2006‐2007). (2007) . Oslo: Kunnskapsdepartementet. Meld. St. 18 (2010‐2011). (2011). . Oslo: Kunnskapsdepartementet. Meld. St. 29 (2012‐2013). (2013). . Oslo: Helse‐ og omsorgsdepartementet. Meld. St. 47 (2008‐2009). (2009). . Oslo: Helse‐ og omsorgsdepartementet. Menneskerettsloven (1999). Hentet fra http://lovdata.no/dokument/NL/lov/1999‐05‐21‐ 30?q=Menneskerettsloven Molven, O. (2013). Oslo: KS. Nilsen, A.C. (2011). (Agderforskning rapport nr. 5/2011). Kristiansand: Agderforskning. Nordahl, T. og Hausstätter, R. S. (2009). Hamar: Høgskolen i Hedmark. Norvoll R., Andersson, H.W., Ådnanes, M. og Ose, S.O. (2006). (SINTEF rapport nr. A246). Trondheim: SINTEF. NOU 2012:1 (2012). . Oslo: Kunnskapsdepartementet. NOU 2009:22 (2009). Oslo: Barne‐ og likestillingsdepartementet. NOU 2003:16 (2003). Oslo: Utdannings‐ og forskningsdepartementet. Olsen, TS og Jentoft, N. (2013). (Agderforskning rapport nr. 6/2013). Kristiansand: Agderforskning. Opplæringslova (1998). . Hentet fra https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1998‐07‐17‐61 Pasient‐ og brukerrettighetsloven (1999). Hentet fra http://lovdata.no/dokument/NL/lov/1999‐07‐02‐ 63?q=pasient‐+og+brukerrettighetsloven Psykisk helsevernloven (1999). .
|
lovdata_cd_48029
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.966
|
Sosialdepartementet kan bestemme at andre yrkessykdommer og infeksjonssykdommer enn nevnt under I skal stilles likt med yrkesskade etter nevnt lov. 1960 Forskrift om forskuddstrekk i bet.
|
lovdata_cd_27024
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.807
|
Bygg- og anleggsavfall utgjør en betydelig andel av de totale avfallsmengdene i Norge. Bare en liten del av avfallet går til ombruk eller gjenvinning og noe havner på ulovlige fyllinger. Kommunen ønsker gjennom forskriften å legge til rette for bedre avfallshåndtering og økt utnyttelse av ressursene gjennom avfallsreduksjon, materialgjenvinning og energiutnyttelse og i tråd med føringene i avfallsplanen. Myndigheten som er delegert utøves etter forurensningsloven §83, første ledd av kommunestyret, men kan delegeres videre i samsvar med §83, annet ledd. Forskriften er hjemlet i forurensningsloven, mens den praktiske utøvelsen av forskriften er for tiltak som krever søknad og tillatelse etter plan- og bygningsloven §93. Forurensningsmyndigheten legges derfor i dette tilfelle til bygnings- og reguleringssjefen. Bygnings- og reguleringssjefen forelegger avfallsplaner for uttalelse til TD, renovasjon og avd. Miljørettet helsevern. Innenfor det saksområdet hvor kommunen har fått myndighet etter §49 i forurensningsloven har kommunen myndighet til å: - begjære påtale etter §78 siste ledd og §79 siste ledd. Videre har kommune myndighet etter forskrift om farlig avfall av 20. desember 2002 §8, jf. §13 til å føre tilsyn med at leveringsplikten for spesialavfall som omfattes av bygg- og anleggsavfall overholdes. Forskriften gjelder for bygg som overskrider 400 m2 bruttoareal. I praksis gjelder dette for næringsbygg, men kan også gjelde for større eneboliger. Forskriften vil også gjelde for feltutbygging. Mer utførlige definisjoner er beskrevet i veileder TA 1875/2002, 1876/2002 og i veiledere til plan- og bygningsloven. For BA-avfall kreves det avfallsplan fra tiltakshaver som skal sendes kommunen for godkjenning før igangsettingstillatelse gis. Utarbeidelse og utfylling av avfallsplan gjøres på egen blankett (NBR 5178 og NBR 5179), og i samsvar med kommunens avfallsplan. Tiltakshaver skal ved forespørsel fra kommunen ha tilgjengelig dokumentasjon vedrørende faktisk avfallshåndtering etter at tiltaket er gjennomført. Dokumentasjonen skal være tilgjengelig for kommunen senest 45 dager etter at avfallet er levert, men det er ikke krav om oversendelse av dokumentasjon automatisk eller at det skal utarbeides rapporter. Kommunen kan med hjemmel i forurensningsloven §52a, kreve gebyr som dekker de faktiske kostnadene for saksbehandlingen. I de faktiske kostnadene inngår behandling av avfallsplanen, tilsyn mens tiltaket pågår og gjennomgang av dokumentasjon. I tillegg inngår reelle kostnader til administrasjon og informasjon. Kommunen kan holde tilbake godkjenning av avfallsplan inntil gebyr er betalt. Paragrafen stadfester at kommunen har anledning til å føre tilsyn med tiltak som er omfattet av forskriften. Å ilegge tvangsmulkt er et enkeltvedtak som må varsles på forhånd etter reglene i forvaltningsloven. Paragrafen innebærer at kommunen kan lempe på kravene i forskriften når særlige forhold tilsier det. Det kan f.eks. være spesielle enkeltprosjekter der det er urimelig å kreve dokumentasjon om avfallsdisponering. Fylkesmannen er klageinstans for vedtak som er truffet i henhold til delegert myndighet, jf. forurensningsloven §85. Reglene for klagebehandling følger ellers forvaltningsloven. Alvorlige regelbrudd kan meldes til politiet.
|
lovdata_cd_51186
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.757
|
Endring i departementsstrukturen. Endringer i oppgaver, ansvarsområder og ressursfordeling. Fastsatt ved Kronprinsreg.res. av 21. desember 1990. Fremmet av Statsministeren.
|
lovdata_cd_25952
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.785
|
Forskrift om verneplan for myr i Hedmark fylke, vedlegg 2, fredning av Kynndalsmyrene naturreservat, Åsnes kommune, Hedmark. Kynndalsmyrene naturreservat er et myrområde øst for Kynna, mellom Rogsjøen og Sævsjøen i Åsnes kommune, Hedmark fylke. Naturreservatet berører følgende gnr./bnr.: 14/3, 14/4, 14/5, 14/6, 14/17, 14/18, 14/19, 85/1, 88/11, 89/1, 117/65 og 117/66. Naturreservatet dekker et areal på ca. 1.250 dekar. Grensene for naturreservatet fremgår av kart i målestokk 1:10.000, datert Miljøverndepartementet november 2001. Kartet og fredningsforskriften oppbevares i Åsnes kommune, hos Fylkesmannen i Hedmark, i Direktoratet for Naturforvaltning og i Miljøverndepartementet. De nøyaktige grensene for reservatet skal avmerkes i marka, og knekkpunktene skal koordinatfestes. Formålet med fredningen er å bevare i naturtilstand og som landskapselement et hovedsakelig ombrotroft1 myrkompleks med spesielle hydrologiske forhold og med tilhørende vegetasjon, flora med sjeldne og truede arter, og fauna. 3. Det må ikke iverksettes tiltak som kan endre naturmiljøet, herunder oppføring av bygninger, anlegg og faste innretninger, hensetting av campingvogner, brakker o.l., opplag av båt, framføring av luftledninger, gjerder, jordkabler og kloakkledninger, bygging av veier, drenering og annen form for tørrlegging, uttak, oppfylling, planering og lagring av masse, utføring av kloakk eller andre konsentrerte forurensningstilførsler, henleggelse av avfall, gjødsling, kalking og bruk av kjemiske bekjempningsmidler. Forsøpling er forbudt. Opplistingen er ikke uttømmende. 1. Gjennomføring av militær operativ virksomhet og tiltak i ambulanse-, politi-, brannvern-, rednings-, oppsyns-, skjøtsels- og forvaltningsøyemed, og nødvendig motorferdsel i den forbindelse. Øvelseskjøring i tilknytning til disse formålene krever særskilt tillatelse. 3. Forsiktig skogsdrift i tråd med retningslinjene for et flersidig skogbruk på fastmark langs reservatets grenser, og nødvendig motorferdsel i den forbindelse. Forvaltningsmyndigheten kan gjøre unntak fra forskriften når formålet med fredningen krever det, for vitenskapelige undersøkelser, for arbeider eller tiltak av vesentlig samfunnsmessig betydning og i spesielle tilfeller dersom det ikke strider mot formålet med fredningen.
|
lovdata_cd_3973
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.574
|
Det fredete området berører følgende gnr/bnr i Kvinesdal kommune: 104/1. Reservatet dekker et areal på ca 98 dekar. Grensene for naturreservatet går fram av kart i målestokk 1:5.000, datert Miljøverndepartementet september 1989. Kartet oppbevares i Kvinesdal kommune, hos Fylkesmannen i Vest-Agder, i Direktoratet for naturforvaltning og i Miljøverndepartementet.
|
lovdata_cd_16826
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.72
|
2. Vedlikehald av eksisterande gjerde, vegar og kraftliner. 3. Tradisjonell slått og beiting medrekna naudsynt bruk av gjetarhund. 4. Vedlikehald av eksisterande grøfter som drenerer tilgrensande jord- og skogbruksareal i samråd med forvaltningsstyresmakta. 5. Bruk av båt med motor under 8 hk nedanfor (sør og aust) for brua over Straumane i samband med busetnad (inkl. fritidshus), fiske og næringsverksemd i landbruk. 6. Jakt på hjortedyr, rev og mink. 7. Bruk av hund under kontroll i samband med utøving av jakt. 8. Sanking av bær og sopp. 9. Driften av det regulerte vannet i henhold til eksisterende manøvreringsreglement.
|
lovdata_cd_43625
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.693
|
Distriktet dekker Telemark, Vestfold og Buskerud fylker, samt Jevnaker kommune. Det finnes et hovedkontor i hvert fylke.
|
lovdata_cd_30043
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.694
|
Bestemmelser i bygningslovens §94 og tilhørende forskrifter om innholdet av søknad om byggetillatelse gis tilsvarende anvendelse på melding etter bygningslovens §84, så langt det passer. Arbeider som nevnt i bygningslovens §84 kan ikke settes igang før bygningsrådet har gitt samtykke til det. Bygningslovens §99 om ferdigattest m.v. får tilsvarende anvendelse på disse arbeider. (II 1977 s 319) 13. des. 1984 nr. 2188.
|
lovdata_cd_58139
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.726
|
Forskrift om sikker lasting og lossing av bulkskip. Fastsatt av Kystverket og Sjøfartsdirektoratet 29. august 2003 med hjemmel i lov av 8. juni 1984 nr. 51 om havner og farvann m.v. §8 første ledd og lov av 9. juni 1903 nr. 7 om Statskontrol med Skibes Sjødygtighed m.v. §1, §41, §41a, §42 og §68, jf. delegeringsvedtak av 12. oktober 1962 nr. 5, delegeringsvedtak av 5. april 1963 nr. 9, delegeringsvedtak av 1. desember 1978 nr. 1 og delegeringsvedtak 15. januar 1979 nr. 1. Jf. EØS-avtalen vedlegg XIII nr. 56k (direktiv 2001/96/EF). Forskriftens formål er å styrke sikkerheten for bulkskip som anløper terminaler i Norge for å laste eller losse faste bulklaster, ved å redusere risikoen for uønsket store belastninger og fysisk skade på skipets konstruksjon under lasting eller lossing. Forskriften fastsetter derfor harmoniserte egnethetskriterier for disse skipene og terminalene, og harmoniserte framgangsmåter for samarbeid og kommunikasjon mellom disse skipene og terminalene. b) alle terminaler i Norge som anløpes av bulkskip som omfattes av denne forskriftens virkeområde. (2) Uten hensyn til regel VI/7 i Sjøsikkerhetskonvensjonen, får denne forskriften ikke anvendelse for: b) tilfeller der lastingen eller lossingen utføres bare med utstyret om bord på det aktuelle bulkskipet. a) Anerkjent klasseinstitusjon: Klasseinstitusjoner som departementet har inngått overenskomst med i henhold til sjødyktighetslovens §9: b) BLU-koden: De praktiske reglene for sikker lasting og lossing av bulkskip, inntatt i vedlegget til IMO-resolusjon A.862(20) av 27. november 1997, slik den gjelder per 4. c) Bulkskip: Bulkskip i henhold til regel IX/1.6 i Sjøsikkerhetskonvensjonen og fortolket i resolusjon 6 fra SOLAS-konferansen av 1997, dvs.: - et malmskip, dvs. - et kombinasjonsskip i henhold til regel II-2/3. d) Erklæring om faste bulklasters densitet: e) Flaggstatens myndighet: f) Godkjent organisasjon: g) Internasjonale konvensjoner: h) Korn: Korn i henhold til regel VI/8. i) Lastinformasjon: j) Laste- eller losseplan: En plan som nevnt i regel VI/7. k) Sikkerhetssjekkliste for skip/land: l) Skipsfører: m) Sjøsikkerhetskonvensjonen (SOLAS): n) Terminal: o) Terminaloperatør: p) Terminalrepresentant: q) Tørrlast i bulk eller fast bulklast: Fast bulklast i henhold til regel XII/1.4 i Sjøsikkerhetskonvensjonen, unntatt korn. Terminaloperatøren skal ved å kontrollere om bestemmelsene i vedlegg 1 overholdes, forvisse seg om at bulkskip som foretar lasting eller lossing av faste bulklaster ved terminalen er driftsmessig egnet til dette. Terminaloperatøren skal påse at følgende krav er oppfylt for terminaler vedkommende har ansvaret for etter denne forskriften: b) det er utpekt terminalrepresentant(er) c) det er utarbeidet informasjonshefter med terminalens egne krav og krav fra offentlige myndigheter, herunder Kystverket og Sjøfartsdirektoratet, samt opplysninger om havnen og terminalen som oppført i tillegg 1 nr. 1. d) et kvalitetsstyringssystem er utviklet, iverksatt og vedlikeholdes. Et slikt kvalitetsstyringssystem skal være sertifisert i samsvar med standardene ISO 9001:2000 eller tilsvarende standard som minst omfatter alle sider ved ISO 9001:2000, og det skal revideres i samsvar med retningslinjene i ISO 10011:1991 eller tilsvarende standard som omfatter alle sider ved ISO 10011:1991. Direktiv 98/34/EF skal overholdes når det gjelder nevnte standarder. Kvalitetsstyringssystem skal være opprettet innen tre år etter at denne forskriften trer i kraft. Kvalitetsstyringssystem skal være sertifisert innen fire år etter at denne forskriften trer i kraft. Kystdirektoratet kan gi unntak for nyetablerte terminaler fra kravene i §5 bokstav d, og utstede en midlertidig driftstillatelse gyldig i ikke mer enn 12 måneder. Terminalen må likevel vise at den har til hensikt å iverksette et kvalitetsstyringssystem i samsvar med standarden ISO 9001:2000 eller en tilsvarende standard som fastsatt i §5 bokstav d. Følgende oppgaver tilligger skipsførerens ansvarsområde: c) før en fast bulklast lastes, skal skipsføreren påse at han har mottatt de opplysningene om lasten som kreves etter regel VI/2.2 i Sjøsikkerhetskonvensjonen, og om nødvendig en erklæring om den nevnte faste bulklastens densitet. d) før igangsetting av og under lasting eller lossing skal skipsføreren utføre pliktene oppført i vedlegg 4. Følgende oppgaver tilligger terminalrepresentantens ansvarsområde: d) før igangsetting av og under lasting eller lossing, skal terminalrepresentanten utføre pliktene oppført i vedlegg 6. (1) Laste- og losseplanen som skal utarbeides i henhold til SOLAS kapittel VI del B skal være i samsvar med tillegg 2 til BLU-koden, samt inneholde IMO-nummeret til bulkskipet. Planen skal signeres av skipsfører og terminalrepresentanten. (2) Enhver endring av planen som ifølge en av partene kan påvirke fartøyets eller besetningens sikkerhet, skal avtales av begge parter i form av en revidert plan. (3) Den avtalte laste- eller losseplanen og alle etterfølgende avtalte revisjoner av denne skal oppbevares på skipet og ved terminalen i et tidsrom på seks måneder for eventuell kontroll. (4) Før lasting eller lossing igangsettes, skal den felles sikkerhetsjekklisten for skip og land fylles ut og undertegnes av skipsføreren og terminalrepresentanten i fellesskap, i samsvar med retningslinjene i tillegg 4 til BLU-koden. (5) Effektiv kommunikasjon mellom skipet og terminalen skal opprettes og hele tiden opprettholdes for å gjøre det mulig å besvare anmodninger om opplysninger om laste- eller losseprosessen og for å sikre rask reaksjon dersom skipsføreren eller terminalrepresentanten gir ordre om å stanse laste- eller losseoperasjonene. (6) Skipsføreren og terminalrepresentanten skal utføre laste- eller losseoperasjonene i samsvar med den avtalte planen. Terminalrepresentanten skal være ansvarlig for lasting eller lossing av den faste bulklasten med hensyn til lasterommenes rekkefølge og laste- eller lossemengde og -hastighet angitt i planen. Han skal ikke avvike fra den avtalte laste- eller losseplanen uten etter forutgående samråd med og skriftlig samtykke fra skipsføreren. (7) Når lastingen eller lossingen er avsluttet, skal skipsføreren og terminalrepresentanten skriftlig erklære at lastingen eller lossingen er utført i samsvar med laste- eller losseplanen, herunder eventuelle avtalte endringer. Når det gjelder lossing, skal denne skriftlige erklæringen være ledsaget av et dokument som bekrefter at lasterommene er tømt og rengjort i samsvar med skipsførerens krav, og angi eventuell skade som er påført skipet og eventuelle reparasjoner som er utført. (8) I tilfeller der Sjøfartsdirektoratet underrettes om uenighet mellom skipsføreren og terminalrepresentanten angående anvendelsen av framgangsmåtene fastsatt overfor, skal Sjøfartsdirektoratet gripe inn når dette er påkrevd av hensyn til sikkerheten eller det marine miljøet. (1) Dersom det oppstår skade på skipets konstruksjon eller utstyr under lasting eller lossing, skal skaden omgående meldes av terminalrepresentanten til skipsføreren og om nødvendig repareres. (2) Dersom skaden vil kunne svekke skrogets konstruksjon eller vanntetthet eller skipets vesentlige tekniske systemer, skal skipsføreren underrette i henhold til følgende: a) Norske skip: Sjøfartsdirektoratet eller anerkjent klasseinstitusjon. b) Utenlandske skip: Flaggstatens myndighet eller en organisasjon som er godkjent av den og opptrer på dens vegne samt Sjøfartsdirektoratet. (3) Beslutningen om hvorvidt det er nødvendig med umiddelbar reparasjon eller om den kan utsettes, skal treffes av Sjøfartsdirektoratet under hensyn til eventuell uttalelse fra flaggstatens myndighet eller organisasjonen som er godkjent av den og opptrer på dens vegne, samt skipsføreren. Dersom det anses nødvendig med umiddelbar reparasjon, skal den utføres til skipsførerens og vedkommende myndighets tilfredshet før skipet forlater havnen. (4) Med hensyn til beslutningen nevnt i tredje ledd, kan Sjøfartsdirektoratet la en anerkjent klasseinstitusjon foreta inspeksjon av skaden og gi råd om behovet for å foreta reparasjon eller om den kan utsettes. Sjøfartsdirektoratet kan, uten hensyn til skipsførerens rettigheter og plikter som nevnt i SOLAS regel VI/7.7, hindre eller stanse lasting eller lossing av faste bulklaster når det har klare indikasjoner på at skipets eller besetningens sikkerhet vil kunne settes i fare ved slike operasjoner. Overtredelse av bestemmelser i denne forskriften gitt i medhold av lov av 8. juni 1984 nr. 51 om havner og farvann m.v., straffes etter lovens §28 første ledd bokstav d. Overtredelse av bestemmelser i denne forskriften gitt i medhold av lov av 9. juni 1903 nr. 7 om Statskontrol med Skibes Sjødygtighed m.v., straffes i henhold til Almindelig borgerlig Straffelov av 22. mai 1902 nr. 10, §339 nr. 2, hvis ikke strengere straff kommer til anvendelse i henhold til annen lovbestemmelse. Denne forskriften trer i kraft 1. mars 2004. Vedlegg 1. Krav angående bulkskips driftsmessige egnethet til lasting og lossing av faste bulklaster (jf. §4)
|
lovdata_cd_49904
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.775
|
10.7 Det benyttes ikke rasjoneringslegitimasjoner, jf. kapittel 1 pkt 1.14.
|
lovdata_cd_16365
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.515
|
Grensene i sjøen for Andøy havnedistrikt skal være rette linjer mellom følgende punkter: I farvannet Forfjorden - Gavlfjorden - Norskehavet (grunnlinjen): I farvannet Norskehavet (grunnlinjen) - Andfjorden: De nye grensene gjelder fra det tidspunkt Kystdirektoratet bestemmer. Fra samme tidspunkt oppheves havnestyre for uthavnen Andenes fastsatt ved kgl.res. av 11. november 1903 samt havnestyre for uthavnen Bleik fastsatt ved kgl.res. av 7. mai 1926. Likeledes oppheves Risøyhavn havnedistrikt fastsatt av Fiskeridepartementet 27. august 1981.
|
lovdata_cd_59236
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.824
|
Denne reviderte internasjonale regnskapsstandard erstatter IAS 17: «Regnskapsføring av leieavtaler», som ble godkjent av Styret i en ajourført versjon i 1994. Den reviderte standarden trådte i kraft for finansregnskap som omfatter regnskapsperioder om begynner 1. januar 1999 eller senere. I april 2000 ble nr. 1, nr. 19, nr. 24, nr. 45 og nr. 48 endret, dessuten ble nr. 48A lagt til ved IAS 40: «Investeringseiendom». IAS 40 gjelder for årsregnskap som omfatter regnskapsperioder som begynner 1. januar 2001 eller senere. I januar 2001 ble nr. 1, nr. 24 og nr. 48A endret ved IAS 41: «Landbruk». IAS 41 gjelder for årsregnskap som omfatter regnskapsperioder som begynner 1. januar 2003 eller senere. Følgende SIC-tolkninger har tilknytning til IAS 17: - SIC-15: - SIC-27: «Vurdering av innholdet i transaksjoner som har juridisk form av en leieavtale». Denne standard («IAS 17 (revidert)») erstatter den tidligere IAS 17:«Regnskapsføring av leieavtaler» («den opprinnelige IAS 17»). IAS 17 (revidert) gjelder for regnskapsperioder som begynner 1. januar 1999 eller senere. Denne standard fastsetter forbedringer i forhold til den opprinnelige IAS 17 som den erstatter, basert på en gjennomgåelse foretatt i sammenheng med den begrensede revisjonen som identifiserte endringer som anses som vesentlige når det gjelder å fullføre en grunnstamme av standarder som kan aksepteres for finansiering og børsnotering på tvers av landegrensene. IASCs styre har samtykket i å foreta en mer grunnleggende reform på området regnskapsstandarder for leieavtaler. De viktigste endringene i forhold til den opprinnelige IAS 17 er følgende: 1. Den opprinnelige IAS 17 definerte en leieavtale som en ordning der utleier overfører en rett til å benytte en eiendel som motytelse mot at leietaker betaler en leiesum. IAS 17 (revidert) endrer denne definisjonen ved å erstatte betegnelsen «leiesum» med «én eller en serie betalinger». 2. Ved å fastsette at klassifisering av leieavtaler skal baseres på i hvilken utstrekning risiko og avkastning forbundet med eierskap av en utleid eiendel ligger hos utleier eller leietaker, begrunnet i anvendelsen av prinsippet om innhold framfor form, gav den opprinnelige IAS 17 eksempler på situasjoner som indikerte at en leieavtale er en finansiell leieavtale. IAS 17 (revidert) har tilføyd flere klassifiseringsindikatorer for å lette klassifiseringsprosessen ytterligere. 3. Den opprinnelige IAS 17 benyttet betegnelsen «utnyttbar levetid» i eksemplene som det ble vist til foran, for å kunne sammenholdes med leieperiodens varighet i klassifiseringsprosessen. IAS 17 (revidert) bruker betegnelsen «økonomiske levetid», som tar hensyn til at en eiendel kan anvendes av én eller flere brukere. 4. Den opprinnelige IAS 17 stilte som krav at det skulle gis opplysninger om variabel leie, men sa ikke noe om hvorvidt slik variabel leie skulle inngå i eller utelates fra beregningen av minsteleie. IAS 17 (revidert) stiller som krav at variabel leie utelates fra minsteleie. 5. Den opprinnelige IAS 17 sa ikke noe om den regnskapsmessige behandlingen av førstegangs direkte utgifter pådratt av en leietaker ved framforhandling og sikring av leieordninger. IAS 17 gir veiledning om dette ved å kreve utgifter som er direkte henførbare til virksomhet som en leietaker utfører for å sikre seg en finansiell leieavtale, skal inngå i beløpet for den leide eiendelen. b) utleierens utestående kontantinvestering med hensyn til den finansielle leieavtalen. IAS 17 (revidert) krever at innregning av finansinntekt skal gjenspeile en konstant periodisk avkastning basert på én metode, nemlig utleiers utestående nettoinvestering med hensyn til den finansielle leieavtalen. 7. IAS 17 (revidert) henviser til den internasjonale regnskapsstandarden som omhandler verdifall på eiendeler når det gjelder veiledning om behovet for å kunne vurdere muligheten for verdifall på eiendeler. Den opprinnelige IAS 17 tok ikke opp dette spørsmålet. 8. Ved bruk av fet skrift krever IAS 17 (revidert) flere opplysninger fra både leietakere og utleiere om operasjonelle og finansielle leieavtaler sammenlignet med de opplysningene som krevdes i henhold til den opprinnelige IAS 17. Nye opplysninger som kreves av IAS 17 (revidert) a) totalsummen av minsteleie avstemt med nåverdiene av leieforpliktelser innenfor tre perioder: ikke mer enn ett år, mer enn ett år og ikke mer enn fem år, og mer enn fem år (kreves av leietaker) b) totalsummen av bruttoinvesteringen i leieavtalen, avstemt med nåverdien av minsteleie til gode innenfor tre perioder: ikke mer enn ett år, mer enn ett år og ikke mer enn fem år, og mer enn fem år (kreves av utleier) c) tilknyttede finansieringsutgifter under bokstav a) og b) f) variabel leie som utleiere innregner i inntekten. 9. Den opprinnelige IAS 17 inneholdt vedleggene 1-3 med eksempler på situasjoner der en leieavtale normalt ville bli klassifisert som en finansiell leieavtale. Disse vedleggene er utelatt i IAS 17 (revidert) i lys av de tilleggsindikatorene som denne standard inneholder for ytterligere å klargjøre klassifiseringen av leieavtaler. 10. Det skal bemerkes at bestemmelsene som gjelder salgs- og tilbakeleietransaksjoner, spesielt krav til tilbakeleie som er en operasjonell leieavtale, inneholder regler som beskriver en rekke omstendigheter, basert på relative beløp for virkelig verdi, balanseført verdi og salgspris. IAS 17 (revidert) inneholder et vedlegg med ytterligere veiledning for tolkningen av disse kravene. Formålet med denne standard er å fastsette, både for leietakere og utleiere, de mest hensiktsmessige regnskapsprinsippene og opplysningskravene som kommer til anvendelse i forbindelse med finansielle og operasjonelle leieavtaler. b) lisensavtaler for elementer som kinofilmer, videoopptak, skuespill, manuskripter, patenter og opphavsretter. a) leietakere av investeringseiendom som holdes under finansielle leieavtaler (se IAS 40: «Investeringseiendom») b) utleiere av investeringseiendom som leies ut under operasjonelle leieavtaler (se IAS 40: «Investeringseiendom») c) leietakere av biologiske eiendeler som holdes under finansielle leieavtaler (se IAS 41: «Landbruk») d) utleiere av biologiske eiendeler som leies ut under operasjonelle leieavtaler (se IAS 41: «Landbruk»). 2. Denne standard kommer til anvendelse på avtaler som overfører bruksretten til eiendeler, selv om vesentlige tjenester utført av utleier kan være nødvendig i forbindelse med drift eller vedlikehold av slike eiendeler. På den annen side kommer denne standard ikke til anvendelse på avtaler som er kontrakter for tjenester som ikke overfører bruksrett til eiendeler fra én avtalepart til en annen. 3. Følgende begreper anvendes i denne standard: En «leieavtale» er en avtale der utleier mot én eller en serie betalinger overfører til leietaker retten til å bruke en eiendel i en nærmere avtalt periode. En «finansiell leieavtale» er en leieavtale som i det vesentlige overfører all risiko og avkastning som er forbundet med eierskap av en eiendel. Eiendomsretten kan eventuelt, men behøver ikke, bli overført. En «operasjonell leieavtale» er en leieavtale som ikke er en finansiell leieavtale. d) ved leietakers betaling av et tilleggsbeløp, slik at ved leieavtalens begynnelse er en fortsettelse av leieavtalen rimelig sikker. «Leieavtalens begynnelse» er datoen da leieavtalen ble underskrevet, eller datoen da en bindende avtale mellom partene om de viktigste bestemmelsene i leieavtalen ble inngått. «Leieperioden» er den uoppsigelige perioden som leietaker har inngått avtale om leie av eiendelen for, sammen med eventuelle videre perioder der leietaker kan velge å fortsette å leie eiendelen, med eller uten ytterligere betaling, dersom det ved leieavtalens begynnelse er rimelig sikkert at leietaker vil benytte seg av dette. iii) en uavhengig tredjemann som er økonomisk i stand til å oppfylle denne garantien. Dersom leietaker imidlertid kan velge å kjøpe eiendelen til en pris som forventes å være tilstrekkelig lavere enn virkelig verdi på den dato leietaker kan velge å kjøpe eiendelen til at det, ved leieavtalens begynnelse, er rimelig sikkert at leietaker vil benytte seg av dette, omfatter minsteleien det som minst skal betales i løpet av leieperioden, og betalingen som kreves for å benytte kjøpsopsjonen. «Virkelig verdi» er det beløp en eiendel kan omsettes for eller en forpliktelse innfris til i en transaksjon på armlengdes avstand mellom velinformerte og frivillige parter. b) antallet produserte enheter eller lignende enheter som én eller flere brukere forventer å oppnå fra eiendelen. «Utnyttbar levetid» er den estimerte gjenværende tidsperioden fra begynnelsen av leieperioden, men ikke begrenset til denne, som de økonomiske fordelene i eiendelen forventes å bli forbrukt av foretaket i. a) når det gjelder leietaker, den del av restverdien som er garantert av leietaker eller av en part knyttet til leietaker (garantibeløpet er det høyeste beløpet som i ethvert tilfelle kan bli betalbart) b) når det gjelder utleier, den del av restverdien som er garantert av leietaker eller av tredjemann som ikke er knyttet til utleier, og som er økonomisk i stand til å oppfylle pliktene i henhold til garantien. «Ikke-garantert restverdi» er den delen av restverdien av den leide eiendelen som utleier ikke er sikret å realisere, eller som bare er garantert av en part som er knyttet til utleier. «Bruttoinvestering i leieavtalen» er summen av minsteleie under en finansiell leieavtale sett fra utleiers ståsted og en eventuell ikke-garantert restverdi som tilfaller utleier. b) nåverdien av beløpet under bokstav a), ved den implisitte renten i leieavtalen. «Nettoinvestering i leieavtalen» er bruttoinvesteringen i leieavtalen med fradrag for ikke-opptjent finansinntekt. «Rente implisitt i leieavtalen» er den diskonteringsrente som ved leieavtalens begynnelse gjør at samlet nåverdi av a) minsteleie og b) ikke-garantert restverdi blir lik den leide eiendelens virkelige verdi. «Leietakers marginale lånerente» er renten som leietaker ville måtte betale for en lignende leieavtale eller, dersom dette ikke lar seg fastslå, renten som leietaker ved leieavtalens begynnelse ville pådra seg for å låne, i en tilsvarende periode og med tilsvarende sikkerhet, nødvendige midler til å kjøpe eiendelen. «Variabel leie» er den delen av betalingene i leieavtalen som ikke er i faste beløp, men som er basert på en annen faktor enn bare tidsforløpet (for eksempel prosentandel av salg, forbrukt mengde, prisindekser, renter i markedet). 4. Definisjonen av en leieavtale omfatter også kontrakter for leie av en eiendel som inneholder en bestemmelse der leieren kan velge å overta eiendomsretten til eiendelen ved oppfyllelsen av de avtalte vilkårene. Slike kontrakter kalles noen ganger leieavtaler med kjøpsopsjon. 5. Klassifiseringen av leieavtaler som er vedtatt i denne standard, er basert på i hvilken utstrekning risiko og avkastning forbundet med eierskap av en leid eiendel ligger hos utleier eller leietaker. Risiko omfatter mulighetene for tap på grunn av ikke utnyttet kapasitet eller teknologisk ukurans samt for variasjoner i avkastning på grunn av endrede økonomiske forhold. Avkastning kan representeres ved forventningen om lønnsom drift i løpet av eiendelens økonomisk levetid og om gevinst på grunn av verdistigning eller realisasjon av en restverdi. 6. En leieavtale klassifiseres som finansiell leieavtale dersom den i det vesentlige overfører all risiko og avkastning forbundet med eierskap. En leieavtale klassifiseres som operasjonell leieavtale dersom den ikke i det vesentlige overfører all risiko og avkastning forbundet med eierskap. 7. Ettersom transaksjonen mellom en utleier og en leietaker er basert på en leieavtale som begge parter har felles, er det hensiktsmessig å benytte konsekvente definisjoner. Anvendelsen av disse definisjonene på ulike omstendigheter vedrørende de to partene kan noen ganger føre til at samme leieavtale blir klassifisert forskjellig av utleier og leietaker. 8. Om en leieavtale er en finansiell leieavtale eller en operasjonell leieavtale avhenger av innholdet i transaksjonen mer enn kontraktens form. e) de leide eiendelene er av en så spesialisert art at bare leietaker kan benytte dem uten at det må foretas større endringer. b) når gevinster eller tap fra svingninger i den virkelige verdien av restverdien tilfaller leietaker (for eksempel i form av en leierabatt som tilsvarer mesteparten av salgsprovenyet ved avslutningen av leieavtalen) c) når leietaker kan fornye leieavtalen i nok en periode til en leie som er vesentlig lavere enn markedsleien. 10. Klassifisering av en leieavtale gjøres ved leieavtalens begynnelse. Dersom leietaker og utleier på noe tidspunkt avtaler å endre bestemmelsene i leieavtalen, bortsett fra ved en fornyelse av leieavtalen, på en måte som ville føre til en annen klassifisering av leieavtalen i henhold til kriteriene i nr. 5-9, dersom de endrede vilkårene hadde vært gjeldende ved leieavtalens begynnelse, anses den reviderte avtalen som en ny avtale for den leieperiode den er inngått for. Endrede estimater (for eksempel endrede estimater for den økonomiske levetiden til eller restverdien av den leide eiendelen) eller endrede omstendigheter (for eksempel mislighold fra leietakers side) fører imidlertid ikke til noen ny regnskapsmessig klassifisering av en leieavtale. 11. Leieavtaler for fast eiendom og bygninger klassifiseres som operasjonelle eller finansielle leieavtaler på samme måte som leieavtaler for andre eiendeler. Et særtrekk ved fast eiendom er imidlertid at den vanligvis har en ubegrenset økonomisk levetid, og dersom eiendomsretten ikke forventes å bli overført til leietaker ved leieperiodens utløp, overtar ikke leietaker i det vesentlige all risiko og avkastning forbundet med eierskap. En merpris som betales for en slik leieavtale, representerer forhåndsbetalte leiebetalinger som blir amortisert i løpet av leieperioden i samsvar med mønsteret for de fordelene som leveres. 12. Leietaker skal innregne finansielle leieavtaler som eiendeler og forpliktelser i balansen til beløp som ved leieavtalens begynnelse svarte til den leide eiendelens virkelige verdi eller, dersom den er lavere, til minsteleies nåverdi. Ved beregning av minsteleiens nåverdi er diskonteringsfaktoren den implisitte rente som er innebygd i leieavtalen dersom det er mulig å fastsette denne, ellers skal leietakers marginale lånerente benyttes. 13. Transaksjoner og andre hendelser regnskapsføres og presenteres i samsvar med deres innhold og finansielle realitet og ikke bare i samsvar med deres juridiske form. Selv om leieavtalens juridiske form er at leietaker ikke får noen juridisk eiendomsrett til den leide eiendelen, er innholdet i og den økonomiske realiteten ved finansielle leieavtaler at leietaker får de økonomiske fordelene ved bruken av den leide eiendelen i den vesentligste delen av eiendelens økonomiske levetid mot å påta seg en plikt til å betale et beløp for denne retten som tilsvarer eiendelens virkelige verdi, samt den tilknyttede finansieringsutgiften. 14. Dersom slik leietransaksjoner ikke gjenspeiles i leietakers balanse, vil de økonomiske ressursene og nivået på plikter i et foretak være undervurdert, og de finansielle nøkkeltallene blir dermed misvisende. Det er derfor hensiktsmessig at en finansiell leieavtale innregnes i leietakers balanse både som en eiendel og som en plikt til å betale framtidige leiebetalinger. Ved leieavtalens begynnelse blir eiendelen og forpliktelsen for de framtidige leiebetalingene innregnet i balansen med samme beløp. 15. Det er ikke hensiktsmessig at forpliktelsene for leide eiendeler presenteres i finansregnskapet som et fradrag i de leide eiendelene. Dersom det for presentasjonen av forpliktelser i balanseoppstillingen er gjort en sondring mellom kortsiktige og langsiktige forpliktelser, gjøres den samme sondringen for leieforpliktelser. 16. Førstegangs direkte utgifter påløper ofte i forbindelse med spesifikke aktiviteter ved leieforretninger, som ved framforhandling og sikring av leieordninger. Utgiftene som blir identifisert som direkte henførbare til aktiviteter utført av leietaker i forbindelse med en finansiell leieavtale, skal inngå som del av det beløp som innregnes som eiendel under leieavtalen. 17. Leiebetalinger skal fordeles mellom finansieringsutgiften og reduksjonen av den utestående forpliktelsen. Finansieringsutgiften skal fordeles på enkeltperioder i løpet av leieperioden, slik at den gir en konstant periodisk rente for den gjenstående balansen til forpliktelsen for hver regnskapsperiode. 18. I praksis kan det benyttes en tilnærmingsmetode for å forenkle beregningen ved fordelingen av finansieringsutgiftene på enkeltperioder i løpet av leieperioden. 19. En finansiell leieavtale fører til en avskrivningskostnad for avskrivbare eiendeler og dessuten en finanskostnad for hver regnskapsperiode. Avskrivningsprinsippene for avskrivbare leide eiendeler skal være i overensstemmelse med prinsippene som gjelder for avskrivbare eiendeler som foretaket eier, og avskrivningen som innregnes, skal beregnes på det grunnlag som er fastsatt i IAS 16: «Eiendom, anlegg og utstyr» og i IAS 38: «Immaterielle eiendeler». Dersom det ikke foreligger noen rimelig sikkerhet for at leietaker vil overta eierskapet ved utløpet av leieperioden, skal eiendelen være fullt avskrevet over den korteste av periodene for leieavtalens løpetid eller eiendelens utnyttbare levetid. 20. Det avskrivbare beløpet for en leid eiendel blir fordelt på hver regnskapsperiode over tidsrommet for forventet bruk på systematisk grunnlag og i overensstemmelse med de avskrivningsprinsippene som leietaker vedtar for avskrivbare eiendeler som leietaker eier. Dersom det foreligger en rimelig sikkerhet for at leietaker vil oppnå eierskap ved utløpet av leieperioden, er perioden for forventet bruk lik eiendelens utnyttbare levetid, mens i andre tilfeller avskrives eiendelen over den korteste av periodene for leieavtalens løpetid eller eiendelens utnyttbare levetid. 21. Summen av avskrivningskostnaden for eiendelen og finanskostnaden for perioden er sjelden den samme som leiebetalingene som skal betales for perioden, og det er derfor ikke hensiktsmessig bare å innregne leiebetalingene som kostnad i resultatregnskapet. Derfor er det ikke sannsynlig at eiendelen og den tilknyttede forpliktelsen er like med hensyn til beløp etter leieavtalens begynnelse. 22. For å slå fast om en leid eiendel har vært utsatt for et verdifall, det vil si når de forventede framtidige økonomiske fordelene fra denne eiendelen er lavere enn eiendelens balanseførte verdi, anvender et foretak den internasjonale regnskapsstandarden som omhandler verdifall på eiendeler, og som setter opp kravene til hvordan et foretak skal gjennomgå av den balanseførte verdien av sine eiendeler, hvordan foretaket skal fastsette en eiendels gjenvinnbare beløp og når foretaket skal innregne eller tilbakeføre et tap ved verdifall. 23. Leietakere skal, i tillegg til kravene i IAS 32: «Finansielle instrumenter: opplysninger og presentasjon», gi følgende opplysninger om finansielle leieavtaler: b) en avstemming mellom totalsummen av minsteleie på balansedagen og deres nåverdi. I tillegg skal et foretak opplyse om totalsummen av minsteleie på balansedagen og deres nåverdi for hver av de følgende periodene: e) en generell beskrivelse av leietakers betydelige leieordninger, herunder, men ikke avgrenset til, følgende: iii) restriksjoner pålagt gjennom leieordninger, for eksempel om utbytte, ytterligere gjeld og ytterligere leieavtaler. 24. I tillegg gjelder opplysningskravene i henhold til IAS 16: «Eiendom, anlegg og utstyr», IAS 36: «Verdifall på eiendeler», IAS 38: «Immaterielle eiendeler», IAS 40: «Investeringseiendom» og IAS 41: «Landbruk» for beløpene for leide eiendeler under finansielle leieavtaler som regnskapsføres av leietaker som anskaffelse av eiendeler. 25. Leiebetalinger under en operasjonell leieavtale skal innregnes som kostnad i resultatregnskapet på lineært grunnlag i løpet av leieperioden, med mindre et annet systematisk grunnlag er mer representativt for forløpet av brukerens fordeler. 26. Leiebetalinger under en operasjonell leieavtale (unntatt utgifter som forsikring og vedlikehold) skal innregnes som kostnad i resultatregnskapet på lineært grunnlag, med mindre et annet systematisk grunnlag er mer representativt for forløpet av brukerens fordeler, og selv om betalingene ikke skjer på dette grunnlaget. 27. Leietakere skal, i tillegg til kravene i IAS 32: «Finansielle instrumenter: opplysninger og presentasjon», gi følgende opplysninger om operasjonelle leieavtaler: a) Totalsummen av framtidig minsteleie under uoppsigelige operasjonelle leieavtaler for hver av de følgende periodene: iii) mer enn fem år. b) Totalsummen av framtidig minsteleie for framleie som forventes mottatt under uoppsigelige framleieavtaler på balansedagen. c) Leie- og framleiebetalinger innregnet i inntekten for perioden, med separate beløp for minsteleie, variabel leie og framleiebetalinger. d) En generell beskrivelse av leietakers betydelige leieordninger, herunder, men ikke avgrenset til, følgende: iii) restriksjoner pålagt gjennom leieordninger, for eksempel når det gjelder utbytte, ytterligere gjeld og ytterligere leieavtaler. 1 Se også SIC-15: «Operasjonelle leieavtaler - incentiver». 28. Utleier skal innregne eiendeler som holdes av utleier under en finansiell leieavtale i balansen, og presentere dem som en fordring til et beløp lik nettoinvesteringen i leieavtalen. 29. Under en finansiell leieavtale overfører utleier i det vesentlige all risiko og avkastning som er forbundet med juridisk eierskap, og leiebetalingsfordringen blir dermed behandlet av utleier som tilbakebetaling av hovedstol og finansinntekt for å refundere og belønne utleier for dennes investering og tjenester. 30. Innregning av finansinntekt skal baseres på et mønster som gjenspeiler en konstant periodisk avkastning på utleiers utestående nettoinvestering med hensyn til den finansielle leieavtalen. 31. En utleier har som mål å fordele finansinntekt i løpet av leieperioden på et systematisk og rasjonelt grunnlag. Denne inntektsfordelingen er basert på et mønster som gjenspeiler en konstant periodisk avkastning på utleiers utestående nettoinvestering med hensyn til den finansielle leieavtalen. Leiebetalinger som gjelder regnskapsperioden, eksklusive utgifter for tjenester, føres mot bruttoinvesteringen i leieavtalen for å redusere både hovedstolen og den ikke-opptjente finansinntekten. 32. Estimerte ikke-garanterte restverdier som benyttes i beregningen av utleiers bruttoinvestering i en leieavtale, blir gjennomgått regelmessig. Dersom det har vært en reduksjon i den estimerte ikke-garanterte restverdien, blir inntektsfordelingen for leieperioden revidert og en eventuell reduksjon når det gjelder beløp som allerede er resultatført, blir innregnet umiddelbart. 33. Førstegangs direkte utgifter, som for eksempel provisjoner og juridiske avgifter, påløper ofte for utleiere ved framforhandling og utarbeiding av en leieavtale. For finansielle leieavtaler påløper slike førstegangs direkte utgifter for å produsere finansinntekt og blir enten innregnet umiddelbart i resultatet eller fordelt mot denne inntekten over leieperioden. Det siste kan oppnås ved å innregne utgiften som kostnad når den påløper, og innregne som inntekt i den samme perioden en del av den ikke-opptjente finansinntekten som er lik førstegangs direkte utgifter. 34. Utleiere som er produsenter eller forhandlere, skal innregne fortjeneste eller tap ved salg i inntekten for perioden, i samsvar med de regnskapsprinsipper som foretaket følger for direkte salg. Dersom det benyttes kunstig lave renter, skal fortjeneste ved salg avgrenses til det som ville vært utfallet dersom en forretningsmessig rente hadde vært benyttet. Førstegangs direkte utgifter skal innregnes som kostnad i resultatregnskapet ved leieavtalens begynnelse. 35. Produsenter eller forhandlere tilbyr ofte kunder valget mellom å enten kjøpe eller leie en eiendel. En finansiell leieavtale for en eiendel som en produsent eller forhandler tilbyr som utleier, fører til to typer av inntekt: b) finansinntekten i løpet av leieperioden. 36. Salgsinntekter som er regnskapsført i begynnelsen av en leieperiode for en finansiell leieavtale av en produsent eller forhandler som opptrer som utleier, er eiendelens virkelige verdi eller, dersom denne er lavere, nåverdien av minsteleie inntjent av utleier, beregnet ved en forretningsmessig rente. Kostnad solgt eiendel innregnet ved begynnelsen av leieperioden er anskaffelseskost eller, dersom denne er forskjellig, den balanseførte verdien av den leide eiendelen med fradrag for den ikke-garanterte restverdiens nåverdi. Differansen mellom salgsinntekten og kostnad solgt eiendel er fortjenesten ved salget, som innregnes i samsvar med de regnskapsprinsipper som foretaket benytter for salg. 37. Utleiere som er produsenter eller forhandlere, oppgir enkelte ganger kunstig lave renter for å tiltrekke seg kunder. Bruken av en slik rente ville ha ført til at en altfor stor del av den totale inntekten av transaksjonen ble innregnet på tidspunktet for salget. Dersom kunstige lave renter blir benyttet, skal fortjeneste ved salg være avgrenset til det som ville ha vært utfallet dersom en forretningsmessig rente hadde vært benyttet. 38. Førstegangs direkte utgifter blir innregnet som kostnad ved begynnelsen av leieperioden fordi de i hovedsak er knyttet til opptjeningen av produsentens eller forhandlerens overskudd ved salg. 39. Utleier skal, i tillegg til kravene i IAS 32: «Finansielle instrumenter: opplysninger og presentasjon», gi følgende opplysninger når det gjelder finansielle leieavtaler: a) en avstemming mellom den totale bruttoinvesteringen i leieavtalen på balansedagen og nåverdien av utestående minsteleie på balansedagen. I tillegg skal et foretak opplyse om de totale bruttoinvesteringene i leieavtalen og nåverdien av utestående minsteleie på balansedagen for hver av følgende perioder: f) en generell beskrivelse av utleiers betydelige leieordninger. 40. Som en indikator på vekst er det ofte nyttig også å opplyse om bruttoinvestering med fradrag for ikke-opptjent inntekt i nye forretninger som er tilkommet i løpet av regnskapsperioden, med fradrag for relevante beløp for kansellerte leieavtaler. 41. Utleiere skal presentere eiendeler som er omfattet av operasjonelle leieavtaler i balansen i samsvar med eiendelens art. 42. Leieinntekt fra operasjonelle leieavtaler skal innregnes i inntekten på lineært grunnlag i løpet av leieperioden, med mindre et annet systematisk grunnlag er mer representativt for forløpet for hvordan fordelen av å nyte den leide eiendelen blir oppbrukt. 43. Utgifter, herunder avskrivning, som er pådratt ved opptjening av leieinntekten, blir innregnet som kostnad. Leieinntekt (eksklusive mottatte beløp for ytte tjenester, som for eksempel forsikring og vedlikehold) blir innregnet i inntekten på lineært grunnlag i løpet av leieperioden, selv om beløpene ikke er mottatt på et slikt grunnlag, med mindre et annet systematisk grunnlag er mer representativt for forløpet for hvordan fordelen av å nytte den leide eiendelen blir oppbrukt. 44. Førstegangs direkte utgifter som påløper spesifikt for opptjening av driftsinntekter fra en operasjonell leieavtale, blir enten utsatt og fordelt på inntekt i løpet av leieperioden i forhold til innregningen av leieinntekt, eller innregnes som kostnad i resultatregnskapet i regnskapsperioden da de har påløpt. 45. Avskrivning av avskrivbare leide eiendeler skal skje på et grunnlag som er i overensstemmelse med utleiers normale prinsipper for avskrivning av lignende eiendeler, og avskrivningen skal beregnes på det grunnlaget som er fastsatt i IAS 16: «Eiendom, anlegg og utstyr» og i IAS 38: «Immaterielle eiendeler». 46. For å slå fast om en leid eiendel har vært utsatt for et verdifall, det vil si når de forventede framtidige økonomiske fordelene fra denne eiendelen er lavere enn eiendelens balanseførte verdi, anvender et foretak den internasjonale regnskapsstandarden som omhandler verdifall på eiendeler og som setter opp kravene til hvordan et foretak skal utføre gjennomgåelsen av den balanseførte verdien av sine eiendeler, hvordan foretaket skal fastsette en eiendels gjenvinnbare beløp og når foretaket skal innregne eller tilbakeføre et tap ved verdifall. 47. En utleier som er produsent eller forhandler, skal ikke innregne noen fortjeneste ved salg ved inngåelsen av en operasjonell leieavtale fordi dette ikke er det samme som et salg. 48. Utleier skal, i tillegg til kravene i IAS 32: «Finansielle instrumenter: opplysninger og presentasjon, gi følgende opplysninger når det gjelder operasjonelle leieavtaler: a) framtidig minsteleie under uoppsigelige operasjonelle leieavtaler samlet og for hver av de følgende periodene: c) en generell beskrivelse av utleiers betydelige leieordninger. 48A. I tillegg gjelder opplysningskravene i henhold til IAS 16: «Eiendom, anlegg og utstyr», IAS 36: «Verdifall på eiendeler», IAS 38: «Immaterielle eiendeler», IAS 40: «Investeringseiendom» og IAS 41: «Landbruk» for eiendeler som er utleid under operasjonelle leieavtaler. 49. En salgs- og tilbakeleietransaksjon innebærer at selgeren selger en eiendel og at selgeren deretter leier den samme eiendelen tilbake. Leiebetalingen og salgsprisen er vanligvis innbyrdes avhengige ettersom de framforhandles som en pakke. Den regnskapsmessige behandlingen av en salgs- og tilbakeleietransaksjon avhenger av hvilken type leieavtale som er involvert. 50. Dersom en salgs- og tilbakeleietransaksjon fører til en finansiell leieavtale, skal en eventuelt overskytende del av salgsprovenyet i forhold til balanseført verdi ikke innregnes umiddelbart som inntekt i en selgende leietakers finansregnskap. Den skal isteden utsettes og amortiseres i løpet av leieperioden. 51. Dersom salgs- og tilbakeleietransaksjonen er en finansiell leieavtale, er transaksjonen en måte for utleier å yte finansiering til leietaker med eiendelen som sikkerhet. Av denne grunn er det ikke hensiktsmessig å se på en overskytende del av salgsprovenyet i forhold til den balanseførte verdien som inntekt. Et slikt overskytende beløp skal utsettes og amortiseres i løpet av leieperioden. 52. Dersom en salgs- og tilbakeleietransaksjon fører til en operasjonell leieavtale, og det er klart at transaksjonen er utført til virkelig verdi, skal ethvert resultat av transaksjonen innregnes umiddelbart. Dersom salgsprisen er lavere enn den virkelige verdien, skal et eventuelt resultat innregnes umiddelbart, bortsett fra i de tilfeller der et tap blir kompensert ved framtidige leiebetalinger som ligger under markedsprisen, som i så fall skal utsettes og amortiseres i forhold til leiebetalingene i løpet av den perioden som eiendelen forventes å bli brukt i. Dersom salgsprisen er høyere enn den virkelige verdien, skal det overskytende beløp i forhold til virkelig verdi utsettes og amortiseres i løpet av den perioden som eiendelen forventes å bli brukt i. 53. Dersom en salgs- og tilbakeleietransaksjon er en operasjonell leieavtale, og leiebetalingene og salgsprisen blir fastsatt til virkelig verdi, har det faktisk funnet sted en normal salgstransaksjon og et eventuelt resultat av transaksjonen skal innregnes umiddelbart. 54. Når det gjelder operasjonelle leieavtaler, og dersom den virkelige verdien på tidspunktet for en salgs- og tilbakeleietransaksjon er lavere enn eiendelens balanseførte verdi, skal et tap tilsvarende beløpet som utgjør differansen mellom balanseført verdi og virkelig verdi innregnes umiddelbart. 55. Når det gjelder finansielle leieavtaler, er det ikke nødvendig med noen slik justering, med mindre det har vært et verdifall, og i så fall blir den balanseførte verdien redusert til det gjenvinnbare beløpet i samsvar med den internasjonale regnskapsstandarden som omhandler verdifall på eiendeler. 56. Opplysningskravene for leietakere og utleiere gjelder også ved salgs- og tilbakeleietransaksjoner. Den nødvendige beskrivelsen av de betydelige leieordningene fører til opplysninger om unike eller uvanlige bestemmelser i avtalen eller i vilkårene for salgs- og tilbakeleietransaksjonene. 57. Salgs- og tilbakeleietransaksjoner kan oppfylle de separate opplysningskriteriene i nr. 16 i IAS 8: «Periodens resultat, grunnleggende feil og endringer i regnskapsprinsipper». 58. Det oppfordres til, men kreves ikke, at denne standard anvendes med tilbakevirkende kraft. Dersom denne standard ikke anvendes med tilbakevirkende kraft, anses balansen for enhver tidligere eksisterende finansiell leieavtale for å ha vært riktig fastsatt av utleier og skal deretter regnskapsføres i samsvar med bestemmelsene i denne standard. 59. Denne internasjonale regnskapsstandard trer i kraft for finansregnskap som omfatter regnskapsperioder som begynner 1. januar 1999 eller senere. Dersom et foretak anvender denne standard i finansregnskap som omfatter regnskapsperioder som begynner tidligere enn 1. januar 1999, skal foretaket opplyse om at det har anvendt denne standard istedenfor IAS 17: «Regnskapsføring av leieavtaler», godkjent i 1982. 60. Denne standard erstatter IAS 17: «Regnskapsføring av leieavtaler», godkjent i 1982. INTERNASJONAL REGNSKAPSSTANDARD IAS 18 (REVIDERT 1993)
|
lovdata_cd_50576
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
nn
|
0.734
|
Forskrift om frådrag i inntekt om bord ved utrekning av sjømannsskatt frå og med inntektsåret 1988. Fastsatt av Finansdepartementet 9. oktober 1987 med heimel i lov av 21. mars 1947 nr. 2 om skattlegging av sjømenn §4 nr. 1 bokstav a.
|
lovdata_cd_4077
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.788
|
1. Området Strømmen stadion. Den nye delen av grensen mellom Lørenskog og Skedsmo kommuner går ut fra et punkt i nåværende grense ved Strømsvegens sørøstre kant, som ligger ca. 100 meter vest for Strømmen stadion. Fra dette punkt går grensen i sørøstlig hovedretning, idet den følger vest- og sørgrensen for eiendommene gnr. 81 bnr. 4, 80, 4, 12, 36 og 126 fram til et punkt ved Vittenbergvegens nordkant, som ligger ca. 50 meter øst for vegkrysset Vittenbergvegen/Gamlevegen. Her svinger grensen og går i nordlig hovedretning, idet den følger østgrensen for eiendommen gnr. 81 bnr. 126, samt sør-, øst- og nordgrensen for eiendommen gnr. 81 bnr. 65, til den treffer den tidligere grense mellom kommunene, som følger videre nordover. Følgende eiedommer overføres fra Lørenskog til Skedsmo kommune: Den nye delen av grensen mellom Lørenskog og Skedsmo kommuner går ut fra et punkt i den nåværende grense, som ligger ca. 110 meter nordvest for vegkrysset Steinbekkvegen/Bekkevegen, og som ligger på vestre kant av Steinbekkvegen. Grensen følger vestre kant av nevnte veg i sørøstlig hovedretning til et punkt vest for vegkrysset Steinbekkvegen/Bekkevegen. Herfra går grensen i østlig hovedretning etter nordre kant av Bekkevegen til den treffer den tidligere grense mellom kommunene som den så følger videre sørover. 3. Området Tangerud. Gnr. 80 bnr. 8, 13, 15, 20, 21, 22, 23, 40, 45, 52, 53 og 54. Del av gnr. 80 bnr. 1,2 og 4. Den nye delen av grensen mellom Skedsmo kommune og Oslo kommune går fra det nevnte punkt i søndre kant av Europaveg 6 i nordvestlig hovedretning ca. 600 meter til et punkt. Her svinger grensen og går i sørvestlig retning til den trekker den tidligere grense mellom kommunene, som den så følger videre nordvestover. Den nye delen av grensen mellom Lørenskog kommune og Oslo kommune går fra det ovenfor nevnte punkt ved søndre kant av Europaveg 6, og går i sørvestlig hovedretning idet den følger sørgrensen for gnr. 80 bnr. 51 og 50 fram til et punkt i den tidligere grense mellom Oslo kommune og Skedsmo kommune som den så følger videre sørover. De eiedomsoverføringer som omfattes av denne resolusjon får virkning fra 1. januar 1980. 1979 Forskrift om kommunegrense, Ringerike m.
|
lovdata_cd_45584
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.871
|
Det er bidragsfogden der bidragsmottakeren bor, som fatter vedtak om innkreving av løpende bidrag, særtilskudd og bidragsgjeld, jf. 2.4. Bidragsfogden er ansvarlig for at vedtaket er korrekt registrert i BOST Flerfogd.
|
lovdata_cd_14465
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.558
|
Det fredete området berører følgende gnr/bnr: 39/1 og 39/2. Reservatet dekker et areal på ca 210 dekar. Grensen for naturreservatet framgår av kart i målestokk 1:5.000, datert Miljøverndepartementet 19. august 1988. Kartet og fredningsbestemmelsene oppbevares i Vikna kommune, hos Fylkesmannen i Nord-Trøndelag, i Direktoratet for naturforvaltning og i Miljøverndepartementet.
|
lovdata_cd_55739
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.795
|
Takstgruppe 1: Takst 1 brukes ved enkle undersøkelser og ved øyeblikkelig hjelp. En enkel undersøkelse innebærer en kortfattet vurdering av pasienten med tanke på videre formidling til rett nivå i behandlingssystemet. Dette kan for eksempel være en mer fullstendig poliklinisk undersøkelse, henvisning til annen spesialitet, tilbakehenvisning til primærhelsetjenesten eller innleggelse som ikke forekommer samme dag som den polikliniske undersøkelsen det kreves takst for. Pasientene skal normalt være henvist fra lege i primærhelsetjenesten for at taksten utløses. Unntak gjelder for pasienten som på egenhånd oppsøker sykehusets akuttfunksjon som øyeblikkelig hjelp og hvor denne avdeling/funksjon finner det nødvendig å undersøke/behandle vedkommende. Taksten kan videre kreves ved kontroll av pasienter med kroniske lidelser som etter avsluttet utredning og iverksettelse av eventuell behandling har et særlig behov for regelmessig oppfølging i spesialistpoliklinikk. Behovet for slik regelmessig kontroll må være dokumentert i epikrisen til henvisende lege. Taksten kan kun benyttes ved kontroll som utføres av lege, med mindre annet følger av merknaden til den enkelte takst. Telefonkonsultasjon gir ikke grunnlag for refusjon. Taksten kan imidlertid også kreves av jordmor når det er kontakt mellom lege og jordmor. Takstgruppe 2: Takst 2 omfatter en fullstendig undersøkelse ved spesialist og tilbakemelding til lege i primærhelsetjenesten eller avsluttet behandling. Taksten inkluderer et avsluttet behandlingsopplegg, inkludert nødvendig etterkontroll. Unntatt er sykdomsgrupper der langvarig og fast kontroll ved spesialistpoliklinikk er nødvendig slik som beskrevet under takst 1. I slike tilfeller kan takst 1 kreves ved hver kontroll. Taksten kan kun brukes en gang per halvår for samme pasient og for samme sykdom/skade. For at takst 2 skal kunne benyttes forutsettes det at pasienten er henvist fra lege utenom vedkommende sykehus. Institusjonen må kunne dokumentere at det foreligger en henvisning. Taksten kan likevel benyttes dersom pasienten etter å ha oppsøkt sykehusets akuttfunksjoner bedømmes som tiltrengende snarlig full undersøkelse/behandling ved en av sykehusets poliklinikker. Det samme gjelder der det ved undersøkelse foretatt ved poliklinikk i en hovedspesialitet viser seg at vedkommende har en sykdom av en helt annen art som krever full undersøkelse ved poliklinikk i en annen hovedspesialitet uten sammenheng med utredning eller behandling av den første sykdomstilstanden. I begge tilfeller er det en forutsetning at pasienten henvises tilbake til primærhelsetjenesten med epikrise. Takstgruppe 3, 4, 5 og 6: I forbindelse med undersøkelse/behandling ved poliklinikkene kan det bli aktuelt med flere spesialundersøkelser og mer ressurskrevende inngrep. De ulike typer utredninger/prosedyrer er inndelt i fire grupper, dels basert på ressursbruk, dels basert på helsepolitiske prioriteringer. For hver av takstgruppene 3, 4 og 5 er det fastsatt en samletakst som omfatter alle prosedyrer som er nødvendig for en fullverdig supplerende spesialistutredning hos vedkommende pasient og for de behandlingsprosedyrer som utføres innen de kirurgiske spesialiteter. Takstene innen takstgruppe 6 er individuelle, men også disse omfatter alle prosedyrer som er nødvendige for en fullverdig supplerende spesialistutredning og de behandlingsprosedyrer som utføres innen de kirurgiske spesialiteter. Takstene 3, 4, 5 og 6 kan, som hovedregel, kun brukes en gang per halvår for samme pasient for samme sykdom/skade. Nødvendige kontrollundersøkelser/fornyede behandlinger i løpet av halvåret er inkludert i takstene. Videre er anestesiservice inkludert i takstene. Nødvendig samarbeid med andre faggrupper om pasientbehandling, veiledning og oppfølging er inkludert i takstene (for eksempel ernæringsfysiologi, sosionomtjenester, fysioterapi, ergoterapi, psykologtjenester etc.). Takstene i takstgruppene 3, 4, 5 og 6 kan, som hovedregel, ikke brukes i kombinasjon ved samme konsultasjon, men hver av takstgruppene kan benyttes en gang per halvår for samme sykdom/skade. Dersom det underveis i en behandlingsprosedyre/inngrep i tillegg avdekkes behov for annen behandling i tilknytning til samme sykdom/skade som også er berettiget til takst 3, 4, 5 eller 6, utløses kun den høyeste taksten. For enkelte takster gjelder det at de kan benyttes ved hver behandling og/eller eventuelt i kombinasjon med andre takstgrupper. Dette er da spesielt angitt i taksten eller som merknad til taksten. Dersom det for samme sykdom/behandling er behov for hjelpefunksjoner fra en annen poliklinikk/spesialist, blir det ikke gitt egen refusjon for denne bistanden som anses inkludert i takstene. Takstene i takstgruppene 3, 4, 5 og 6 kommer i tillegg til takst 1 eller 2. 0 Endret ved forskrifter 18 des 2001 nr. 1664 (i kraft 1 jan 2002), 23 des 2002 nr. 1828 (i kraft 1 jan 2003), 30 des 2003 nr. 1865 (i kraft 1 jan 2004).
|
lovdata_cd_24035
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.636
|
Nore og Uvdal kommune har vedtatt forskrift 25. september 1998 nr. 1030 for forsøk med alternativ rapportering av økonomi og tjenestedata (KOSTRA - kommune stat rapportering). Denne erstatter forskrift av 27. oktober 19931 for kommunale og fylkeskommunale budsjetter.
|
lovdata_cd_41178
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.922
|
Medlemmets gjeld til folketrygden vil kunne bestå av: - For gruppe 1 avskrives tilskuddet med 1/11 per år. Dersom det foretas gjeldsoppgjør midt i stønadsperioden skal bare den del av tilskuddet som ikke er avskrevet tilbakebetales til folketrygden. - Dersom medlem som har fått stønad til gruppe 1 bil etter §10-5, søker gjenanskaffelse etter 8 år og 150.000 km, skal dette anses som 11 år, og tilskuddet anses dermed helt avskrevet. Ved gjeldsoppgjør før 8 år, er det hovedregel om at 1/11 del avskrives hvert år som gjelder. - For gruppe 2. Dersom kjøretøyet kan gjenbrukes skal det leveres tilbake til trygdeetaten. Dersom medlemmet ønsker å beholde kjøretøyet og kjøretøyet ikke kan gjenbrukes kan verdien på kjøretøyet tilbakebetales til trygdeetaten med tillegg av eventuelt manglende vedlikehold. Ved gjeldsoppgjør skal det alltid tas takst av kjøretøyet. Fortrinnsvis skal nøytral takstinnstans som NAF, KNA og lignende brukes. 1. Reparasjonskostnad (spesifisert for hver skade) 3. Gjennomsnittsverdien for tilsvarende bil i normal stand og samme kjørelengde. Vær spesielt oppmerksom på at slitasje kan skyldes brukers funksjonshemming. Verdiforringelse på grunn av slik slitasje skal bruker ikke svare for. Bemerk at det alltid vil være en viss usikkerhet forbundet med slike takster, og spesielt gjelder det reparasjonskostnadene. Følgelig bør det utvises er rimelig skjønn i forhold til at ikke størrelsen på underverdien settes for høyt. Dersom kjøretøyet egner seg for gjenbruk skal det takseres, i andre tilfelle skal hjelpemiddelsentralen sørge for salg av kjøretøyet. Hvis salget/taksten innbringer mer enn gjelden, skal det overskytende utbetales til medlemmet eller dødsboet etter at trygdeetatens utgifter er trukket fra. Innbringer salget/taksten mindre enn gjelden, skal den overskytende delen av gjelden avskrives. Det er verdt å merke seg at det nå er presisert i forskriften hvilken verdi på kjøretøyet som skal legges til grunn ved gjeldsoppgjøret; det er altså den verdien kjøretøyet ville hatt dersom det var tilstrekkelig vedlikeholdt. Denne presiseringen ble tatt inn i forskriften ved forskrift av 03.06.2003 nr 662, med umiddelbar ikrafttreden etter at Trygderetten i flere kjennelser la til grunn at trygdeetaten ikke hadde hjemmel for å kreve bilens underverdi i saker hvor det ikke ble gitt stønad til ny bil. Når det er gitt stønad til kassevogn og personbilavgift, skal det også foretas en samlet takst på motorkjøretøyet uavhengig av hvor stor del av selve kjøretøyet det er gitt stønad til. Dersom det ikke er gitt stønad til selve kjøretøyet, men bare til avgiftsdelen, tas det bare takst på den merverdi personbilavgiften representerer i det enkelte tilfellet siden det bare er denne som skal kreves tilbake, jf. kommentarer til §5 tredje ledd. Mange av disse kjøretøyene vil kunne egne seg for gjenbruk slik at trygdeetaten i disse tilfellene skal løse ut eller kjøpe kjøretøyet f.eks. av dødsboet. Dersom medlemmet eller vedkommendes etterlatte er i en vanskelig økonomisk situasjon og fortsatt har behov for motorkjøretøyet, kan det helt unntaksvis avskrives ytterligere gjeld enn den som overstiger takstverdien selv om vilkårene for stønad til motorkjøretøy ikke er oppfylt. Når det finnes rimelig, kan det inngås avtale om at restgjelden innbetales i delbeløp, eventuelt i form av trekk i løpende trygdeytelse. Det må avtales avdragstid og rente. Også her må slike unntak fra hovedregelen være begrunnet med en vanskelig økonomisk situasjon og at det foreligger et reelt behov for motorkjøretøy. Medlemmet eller dødsboet må forplikte seg til å holde kjøretøyet kaskoforsikret inntil hele gjelden er betalt. Lånebeløpet og vilkårene må fastsettes i gjeldsbrev enten ved en påtegning på det tidligere gjeldsbrevet eller ved å utstede nytt gjeldsbrev. Dersom hverken gjelden blir innbetalt eller motorkjøretøyet levert tilbake for salg, er låneavtalen misligholdt. Saken må da behandles som en misligholdssak. På grunnlag av gjeldsbrevet og eventuelt salgspanterklæring vil det som hovedregel være aktuelt å oversende saken til namsmyndigheten med begjæring om tvangssalg av kjøretøyet, eventuelt at det tas utleggspant eller foretas trekk i lønn eller løpende trygdeytelse. Når all gjeld er oppgjort, må et eventuelt salgspant i motorkjøretøyet slettes og gjeldsbrevet utkvitteres og sendes til medlemmet eller dødsboet. Foreldelsesfristen for gjeldsbrevet begynner å løpe fra det tidspunkt kravet kunne vært gjort gjeldende. I saker om motorkjøretøy vil dette skje når et av vilkårene for gjeldsoppgjør i gjeldsbrevet er oppfylt. Dette betyr for eksempel at dersom misligholdet skjer fem år etter tilståelsen av stønad til motorkjøretøy, vil vilkåret først være foreldet ti år etter dette tidspunkt (i eksempelet vil det si til sammen 15 år.) Dette fremgår av lov om foreldelse av fordringer av 18. mai 1979. Gjelden er 24.000 kroner. Salgssummen er 21.000 kroner. Medlemmet overleverer motorkjøretøyet til trygdeetaten for salg. Restgjelden - 3 000 kroner - avskrives. Gjelden er 20.000 kroner. Medlemmet overleverer kjøretøyet til trygdeetaten for salg. Salgssummen er 26.000 kroner. Trygdeetaten beholder 20.000 kroner av salgssummen og utbetaler 6 000 kroner til medlemmet. Som i eksempel 2, men trygdeetaten har hatt utgifter på 2.000 kroner ved salget. Trygdeetaten beholder i så fall 22.000 kroner og utbetaler 4 000 kroner til medlemmet.
|
lovdata_cd_41511
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.88
|
UP 11 - Avslag garantert minste tilleggspensjon for unge uføre (i løpende uførepensjon) (sakstype SØ - resultat A)
|
lovdata_cd_36065
|
lovdata_cd_odelsting_2005
| 2,021
|
nn
|
0.663
|
Publisert: Ot.prp.nr.66 (1988-1989) Kultur- og vitskapsdepartementet gjer med dette framlegg om lov om stadnamn. Dei reglane som gjeld i dag, er i hovudsak gitt i Kronprinsregentens resolusjon 31. mai 1957, Føresegner om skrivemåten av stadnamn. Etter framlegget til lov skal skrivemåten av stadnamn byggje på den nedervde lokale uttalen, med hovudvekt på regionale målføremerke, som skal givast att etter gjeldande rettskrivingsprinsipp for norsk og samisk. Skrivemåten av finske (kvenske) stadnamn i Nord-Noreg skal også byggje på nedervd lokal uttale, men følgje gjeldande finske rettskrivingsprinsipp. Offisielle skriftformer av stadnamn skal i hovudsak fastsetjast av dei statsorgana som skal bruke stadnamnet i tenesta. Kommunane skal fastsetje skrivemåten av namn på gater, vegar, bustadfelt o.l. som før. Når det gjeld bruksnamn, tek lova særleg sikte på å verne om nedervde namn. Skrivemåten av andre bruksnamn kan fritt fastsetjast av eigar eller festar. Etter nærmare reglar kan saker om skrivemåten av stadnamn takast opp av offentlege organ, eigar eller festar av gardsbruk, lokale organisasjonar og stadnamnkonsulentane. Offentleg organ, eigar eller festar og lokale organisasjonar vil ha rett til å klage vedtak inn for ei særskild klagenemnd. Eigar eller, dersom eigedomen er festa bort, festar vil etter lovutkastet få rett til å uttale seg i saker som gjeld bruksnamn når skrivemåten skal fastsetjast av eit offentleg organ. Kommunane vil få rett til å uttale seg før det blir gjort vedtak om skrivemåten av stadnamn i kommunen. Lokale organisasjonar har rett til å uttale seg i saker som gjeld stadnamn dei har særleg tilknyting til. Statens namnekonsulentteneste skal utvidast og desentraliserast slik at det blir namnekonsulentar for norskspråklege stadnamn for kvart universitetsområde og for samiske og finske stadnamn, og nødvendig sekretærhjelp for konsulentane. Alle endelege vedtak om offisiell skriftform for stadnamn skal meldast til det stadnamnregisteret som Statens kartverk no byggjer opp. Offentlege organ for stat, fylkeskommune og kommune har plikt til å nytte den fastsette skrivemåten. Departementet har i hovudsak følgt framlegga frå Stadnamnutvalet, som la fram si utgreiing i NOU 1983:6, Stadnamn, men det er også gjort ein del endringar, m.a. i samsvar med merknadene frå Statskonsult. Det er m.a. - at namn som er i skriftleg bruk av offentlege organ når lova blir sett i verk, skal brukast fram til det eventuelt blir gjort endringsvedtak etter reglane i denne lova. Skrivemåten av stadnamn er til no blitt fastsett etter Kronprinsregentens resolusjon 31. mai 1957, Føresegner om skrivemåten av stadnamn. Etter kvart som åra har gått, har det meldt seg eit sterkt behov for nye reglar, m.a. dels motstridande retningsliner for korleis stadnamna skal skrivast. Det er dessutan i visse tilfelle ønskjeleg med ein klarare formell heimel for det offentlege til å fastsetje og bruke visse skriftformer av stadnamn. Vi kjem nærmare inn på dette under kap. 2, Behovet for ei lov om stadnamn. Saksfeltet vart først drøfta i Komiteen til å vurdere språksituasjonen i Norge m.v., også kalla Vogtkomiteen, som gav si Innstilling om språksaken 23. mars 1966. Komiteen tok særleg for seg skrivemåten av bruksnamn og namnekonsulenttenesta. Fleirtalet ville gjere endringar i gjeldande regelverk, medan eit mindretal på fire ville ha ei lov om skrivemåten av stadnamn. Etter at innstillinga hadde vore ute til høring, la Kyrkje- og undervisningsdepartementet fram St.meld.nr.15 (1968-1969), Om språksaka. Departementet konkluderte i meldinga med at det var nødvendig å setje ned eit særskilt utval til å drøfte skrivemåten av stadnamn. Både Kyrkje- og undervisningsnemnda og Stortinget slutta seg til dette framlegget. Før utvalet vart oppnemnt, utarbeidde Norsk språkråd ei utgreiing om allmenne prinsipp for normering av stadnamn. Ved kgl.res. 12. oktober 1979 vart det sett ned eit utval som fekk dette mandatet: « 1. Utvalet skal vurdere prinsipielle, språklege, juridiske, praktiske, administrative, økonomiske og andre spørsmål som knyter seg til skrivemåten av norske stadnamn i vidaste tyding, både gamle og nye. Utvalet bør leggje fram eit grunngitt forslag til nye reglar for skrivemåten av stadnamn, og i denne samanhengen vurdere behovet for lovheimel for normeringsarbeidet. 2. Utvalet skal vurdere spørsmålet om omorganisering av den nogjeldande namnekonsulenttenesta, vurdere behovet for ein klageinstans og komme med framlegg til organisering av namnekonsulentteneste i stat og kommune og offentlege institusjonar og organ. 3. Utvalet skal vurdere behovet for språkleg rådgjevingsverksemd, særleg når det gjeld nye namn, og eventuelt gjere framlegg om ein rådgjevingsskipnad knytt til namnekonsulenttenesta. 4. Utvalet skal vurdere bruk av samiske stadnamn og gje eit framlegg om det. Utvalet skal og drøfte samarbeidsformer mellom den samiske namnekonsulenttenesta og konsulenttenesta for norskspråklege stadnamn. Utvalet skal ikkje vurdere normeringa av stadnamn med samisk skrivemåte. Utvalet hadde desse medlemmene: Stadnamnutvalet la fram si utgreiing i oktober 1982, NOU 1983:6, Stadnamn. Utgreiinga følgjer som særskilt vedlegg til proposisjonen. Stadnamnutvalet tek som utgangspunkt at stadnamn er kulturminne som samstundes har viktige praktiske funksjonar i dagens samfunn. Skrivemåten bør byggje på den nedervde lokale uttalen, modifisert etter regionale målføresærdrag, og følgje gjeldande rettskrivingsprinsipp. Dette gjeld for norske og samiske stadnamn. For kvenske (finske) stadnamn foreslår utvalet at ein skal byggje på nedervd lokal uttale. Namna skal skrivast med norske bokstavar. Når det gjeld kven som skal fastsetje skrivemåten av stadnamn, er det ikkje gjort framlegg om store endringar jamført med den ordninga vi har i dag. Kvart forvaltningsorgan skal gjere vedtak i samsvar med lova og forskriftene etter fagleg tilråding frå namnekonsulentane. Namnekonsulentordninga er foreslått utvida og desentralisert, slik at det blir to konsulentar for kvart universitetsområde, og dessutan særskilde konsulentar for samiske og finske (kvenske) stadnamn. Konsulentane skal ha fast sekretærhjelp, og utvalet gjer framlegg om fem stillingar til dette. Utvalet foreslår vidare at det blir oppretta eit Norsk stadnamnråd med ti medlemmer, halvparten Stadnamnkonsulentar, halvparten representantar for offentleg forvaltning. Stadnamnrådet skal etter framlegget ha til oppgave å gi fagleg rettleiing til departementet og andre, uttale seg i klagesaker, vurdere endringar i føresegnene om skrivemåten og bruken av stadnamn og ha fagleg ansvar for at dei regionale namnekonsulentane fører eins praksis. Det er også foreslått å opprette ei klagenemnd med ein jurist som formann og to andre medlemmer frå Norsk språkråd eller Samisk språknemnd alt ettersom klaga gjeld norske eller samiske og kvenske (finske) stadnamn. gjennomføringa av lova, både økonomisk og administrativt. NOU 1983:6, Stadnamn, vart sendt til fråsegn til alle departement, aktuelle direktorat og institusjonar, kommunane og fylkeskommunane, og elles til organisasjonar o.l. som kan ha interesse av saka. Synspunkt frå høringsinstansane er tekne inn under dei ulike kapitla i proposisjonen. 2.1.1 Kronprinsregentens resolusjon 31. Det offentlege skriftfester kvart år stadig fleire av stadnamna i Noreg, og skriftformene har naturleg nok stor innverknad på namnebruken, også på uttalen. Dei reglane for skriftfestinga som gjeld no, er i hovudsak gitt i Kronprinsregentens resolusjon 31. mai 1957, Føresegner om skrivemåten av stadnamn, sjå trykt vedlegg. Føresegnene gir reglar om korleis stadnamn skal skrivast, om kven reglane gjeld for, tilsetjing av namnekonsulentar og kven som kan nytte seg av dei. Resolusjonen har ikkje særskild heimel i lov. Kultur- og vitskapsdepartementet fører tilsyn med at føresegnene blir følgde, men kvart departement har ansvaret for gjennomføringa av reglane på område som hører inn under departementet. Tvilsspørsmål skal leggjast fram for Kultur- og vitskapsdepartementet, som gjer vedtak etter tilråding frå namnekonsulentane. Eksisterande lover med forskrifter gir visse reglar om namnsetjing, naingiving, derimot ikkje om fastsetjing av skriftformer. Skylddelingslova av 1909 gav eigaren rett til å fastsetje og endre namnet på eigedommen sin. For nyare bruksnamn skapte dette ikkje problem, men når bruksnamnet fall saman med eit eldre gardsnamn, kunne det gi rom for tvil. Ein høgsterettsdom i 1961 fråkjende staten retten til å fastsetje og bruke visse skriftformer for fleire bruksnamn. I eit særvotum etterlyste høgsterettsjustitiarius ein klar lovheimel for slik namnefastsetjing. Den nye delingslova av 23. juni 1978 (lov om kartlegging, deling og registrering av grunneiendom) avklarer ikkje dette spørsmålet. I § 5-3, Bruksnavn, heiter det at namnet på bruk i målebrev, grunnbok m.m. «bestemmes av eieren. Bruksnavnet og skrivemåten av det må høve på det stedet eiendommen ligger», men det er ikkje sagt noko nærmare om kva som er meint med dette. I forskriftene til delingslova er det derimot gitt nærmare reglar om visse andre namn: « Hver gate/vegstrekning eller område som blir brukt til adressering, skal tildeles et navn som er entydig innenfor kommunen. Navnet bør mest mulig følge den lokale navneskikken, samtidig som det bør være lett å skrive og oppfatte. Gjeldende regler for skrivemåte for stedsnavn må følges. Navnet fastsettes av kommunestyret eller av en instans som kommunestyret har gitt myndighet. Etter § 2 i lov 12. november 1954 om styret i herreds- og bykommunene (kommunestyrelova) skal endring av namn på herads- og bykommunar fastsetjast av Kongen dersom eit fleirtal i kommunestyret har uttalt seg for endringa. I motsett fall må endringa fastsetjast av Stortinget. Etter § 3 i lov 16. juni 1961 nr. 1 om fylkeskommuner (fylkeskommunelova) skal endring av namnet på ein fylkeskommune fastsetjast ved lov. Kongen kan vedta endring av skrivemåte når endringa ikkje får innverknad på uttalen av namnet. Fylkestinget skal ha hatt høve til å uttale seg før endring blir gjord. Lov 14. august 1918 nr. 1 om forandring av rikets inddelingsnavn fastset namn på bispedømme og fylke. Etter § 1 i lov av 3. august 1897 nr. 1 om Kirker og Kirkegaarde kan Kongen vedta endring av namn på kyrkjesokn etter at kommunestyret og kyrkjelege styresmakter har hatt høve til å uttale seg. For naingiving av grunnskolar gjeld lov om grunnskolen av 13. juni 1969 nr. 24, § 3.2: « Kommunestyret fastset krinsskipnaden, krinsgrensene, skolestader og namn på skolar, etter at skolestyret har gjeve tilråding. Oljedirektoratet godkjenner namn på petroleumsfelt på norsk kontinentalsokkel etter nærmare retningsliner gitt av Olje- og energidepartementet. Stadnamnutvalet gjer framlegg om at saksfeltet skal regulerast ved ei lov om skrivemåten av stadnamn og gir to hovudgrunnar for dette. For det første er stadnamna språklege minne som fortel om eldre tiders busetjing og arbeid på land og sjø. Dette gjeld både norske, samiske og finske stadnamn. som kulturminne. Ved fastsetjing av skriftforma må det takast omsyn til både einskap og konsekvens i denne delen av offentleg språkbruk og til dei språklege særdraga i landsdelar og språkområde. Skriftfestinga av stadnamn er såleis ein del av rikets språkrøkt. For det andre legg utvalet vekt på at også praktiske grunnar talar for at slike oppgåver blir løyste med heimel i lov. I den samanhengen nemner det at Høgsterett i 1961 slo fast at det ikkje var heimel for å fastsetje offisiell skrivemåte av visse bruksnamn ( Rt-1961-146). Dei av høringsinstansane som har uttalt seg om dette punktet, sluttar seg med eitt unntak til framlegget om at dette saksfeltet bør regulerast ved lov. Dei legg særleg vekt på at dette inneber ei oppvurdering av stadnamna ved at det blir laga eit lovvern for stadnamna som kulturminne, at det blir gitt heimel for fastsetjing av skriftformer, og at regelverket dermed kan bli betre. Mange seier seg også nøgde med framlegget om å lovfeste likestillinga mellom norsk og samisk. Justisdepartementet uttalar m.a. i si fråsegn: « I utredningen foreslås lovfestede regler om skrivemåte av stadnamn til avløsning av Kronprinsregentens resolusjon 31. mai 1957 som i dag fastsetter føresegner om skrivemåten av stadnamn. Justisdepartementet slutter seg til utvalget i at det er behov for lovfestede regler på dette området. Forbrukar- og administrasjonsdepartementet v/Statens rasjonaliseringsdirektorat (no Statskonsult) uttalar at Stadnamnutvalet etter deira syn ikkje har drøfta alternativ til lovregulering og oppbygging av eit «språkbyråkrati», og at grunngivinga for forslaga ikkje synest sterk. Etter departementets meining er det regelverket vi har, ikkje tilfredsstillande. Ansvarstilhøva er ikkje klare, det er mangelfulle saksbehandlingsreglar, partsomgrepet er uklart og lokalsamfunnet har avgrensa høve til å påverke prosessen. Dei materielle reglane er heller ikkje alltid enkle å forstå og praktisere m.a. fordi føresegnene dels kan synast å stå i motstrid til kvarandre, dels kan vere vanskelege å tolke. Dei klagene som kjem frå enkeltpersonar og kommunar, viser at det er misnøye med både regelverket og praktiseringa av det. Bakgrunnen for klagene er oftast at vedtak blir gjorde «over hovudet» på eigarar, kommunar og andre saka vedkjem. Dei får først kjennskap til sakene etter at dei er avslutta, t.d. når nye skriftformer blir tekne i bruk på skilt, i telefonkatalogen o.l. Sakene kan også ta svært lang tid, i og med at det berre er to namnekonsulentar for norskspråklege namn for heile landet, forutan ein for samisk. I ei omskifteleg tid med endra busetjingsmønster, sterkt utvida kommunikasjon og dialektar i rask endring, står gamle stadnamn i fare for å gå ut av bruk, eller bli forvanska slik at vi mister den kunnskap om tidlegare tiders liv, arbeid, språk og tenkjemåte som ligg i desse namna. Gardsnamn er i særleg grad berarar av gammal namnetradisjon, og utgjer ein så viktig del av lokalmiljøet at det er ønskjeleg med offentleg vern. Men utan heimel i lov kan ikkje det offentlege fastsetje skriftformer for namn på private eigedommar, herunder gardsbruk. Alt dette tilseier at vi treng eit betre regelverk. Stadnamna bør vernast som andre viktige kulturminne, slik at dei ikkje blir borte eller forvanska, men samstundes må vi få eit namneverk som kan vareta dei viktige praktiske formåla stadnamna skal tene. Framlegget til lov om stadnamn legg vekt på begge desse omsyna. Gjeldande reglar definerer ikkje det geografiske verkeområdet. Etter framlegg frå utvalet skal lov og forskrifter gjelde for alle stadnamn i riket, også på Svalbard, på kontinentalsokkelen, i økonomiske soner og i bilanda. Det er etter departementets syn her ikkje realitetsendring i forhold til intensjonen bak gjeldande reglar. Ingen av høringsinstansane har hatt merknader til dette. Når det gjeld Svalbard, Jan Mayen, dei norske bilanda, den norske kontinentalsokkelen og Noregs økonomiske sone, kan ikkje lova utan vidare gjerast gjeldande der. Dette følgjer dels av andre lover, dels av forholdet til utanlandske styresmakter og konsesjonshavarar, og dels av at vi her har å gjere med ein heilt annan tradisjon i namnsetjinga. Før lova eventuelt bør gjerast gjeldande for desse områda, må ein tenkje nøye gjennom dei særlege tilhøva som rår der, og vurdere behovet for særreglar. Departementet gjer derfor framlegg om at lova skal gjelde så langt Kongen fastset for desse områda (jf merknader til § 2). Føresegnene i Kronprinsregentens resolusjon 31. mai 1957 gjeld skrivemåten av stadnamn i alle offentlege kartverk, og dei skal også følgjast mest mogleg for skrivemåten av stadnamn i all offentleg administrasjon, medrekna fylkeskommunar og kommunar. Det er særleg innanfor områda kartverk, skilting og visse offentlege register at reglane er gjorde gjeldande. Stadnamnutvalet har definert stadnamn som «namn på territorielle punkt, liner og område som er eller kan verta kartfesta» og konstaterer at etter denne definisjonen femner lovforslaget om alle stadnamn i riket. Utvalet foreslår at alle offentlege organ skal skrive stadnamn i samsvar med lova. Dette gjeld når stadnamn blir brukte t.d. på kart, på faste skilt, ved registrering, i brev og i publikasjonar. Med offentleg organ meiner utvalet stats-, fylkeskommune- og kommuneadministrasjonen, offentlege verksemder av alle slag og domstolane. Når eitt organ har fastsett skrivemåten, skal denne vere bindande for andre offentlege organ. Utvalet har vurdert om det skal gjerast unntak for einskilde namnegrupper, og slår fast at slekts- og firmanamn prinsipielt og juridisk står i ei anna stilling. Bortsett frå dette meiner utvalet at hovudprinsippet bør vere at alle nedervde stadnamn bør få ein skrivemåte som best mogleg tek vare på tradisjonsgrunnlaget, same kva for funksjon dei har. Bruksnamn må derfor også i prinsippet handsamast som tradisjonsberarar. Om kulturminneprinsippet uttalar utvalet at vernet «bør særleg gjelda dei namna som er overleverte i ubroten tradisjon, dvs. dei nedervde, munnlege namneformene». For bruksnamn som ikkje fell saman med namnet på gardsområdet, skal eigaren kunne velje skrivemåte innanfor ramma av nedervd lokal uttale, gjeldande rettskrivingsprinsipp og fastsette forskrifter om skrivemåte. Ingen av høringsinstansane har hatt innvendingar mot at alle stadnamn i riket i prinsippet kjem inn under lova. Kommunenes Sentralforbund meiner at eigaren bør kunne velje skriftform for gards- og bruksnamn når han berre legg til grunn den nedervde lokale uttalen og elles følgjer gjeldande rettskrivingsprinsipp og dei retningsliner som blir gitt i forskriftene. Forbrukar- og administrasjonsdepartementet v/Statskonsult har merknader til at reglane skal gjelde all offentleg skriving av stadnamn, og hevdar at ei slik omfattande regulering vil føre til auka kostnader og auka arbeidsmengd både for dei som skal fastsetje skriftformer og for dei som skal nytte dei, om lova skal etterlevast lojalt. Justisdepartementet tek opp spørsmålet om kva som skal reknast som offentleg organ i denne samanhengen. I utgreiinga er nemnt både offentlege organ, forvaltningsorgan og offentlege verksemder, og det er ikkje skilt mellom forvaltningsverksemder og verksemder som er sjølvstendige rettssubjekt. Dersom ein ikkje meiner at sjølvstendige rettssubjekt skal gå inn under lova, bør etter Justisdepartementets meining uttrykket forvaltningsorgan nyttast, slik at det blir samsvar mellom denne lova og forvaltningslova og lov om offentleg dokumentinnsyn. Det blir også vist til § 1 i mållova der det heiter «alle organ for stat, fylkeskommune og kommune». Departementet sluttar seg i prinsippet til den definisjonen av stadnamn som utvalet har gitt, men vil for ordens skuld leggje til at lova berre vil regulere dei stadnamna som er eller blir tekne i skriftleg bruk i tenesta av offentleg organ. Andre står fritt i sin bruk og kan f.eks. byggje opp eller gi ut samlingar, register o.l. utan at dette kjem inn under lova. Det er såleis ikkje tilsikta ei utviding av verkeområdet på grunnlag av definisjonen. Kommunale, fylkeskommunale og statlege organ skal ha plikt til å bruke dei fastsette namneformene. Det vil m.a. gjelde når dei skal gi ut kart, setje opp skilt, føre offentlege register som er tilgjengelege for publikum, eller gi ut godkjenningspliktige lærebøker eller andre publikasjonar til bruk for publikum. Lova må gi nærmare reglar til bruk når skriftformer skal fastsetjast eller endrast. Departementet reknar ikkje med at lova automatisk vil føre til endringar i eksisterande skrivemåtar. Namneformer som er i skriftleg bruk av offentleg organ når lova blir sett i verk, skal brukast til det eventuelt blir gjort endringsvedtak etter reglane i denne lova. Eventuelle endringar av eksisterande former vil ikkje skje utan at nokon tek opp spørsmålet om endring etter regelverket i lova. Med «i skriftleg bruk av offentleg organ » meiner ein her t.d. i kartverk, register, publikasjonar og på skilt. tilfelle meir enn ei skriftform av same namnet eksistere side om side fram til ei eventuell namnesak, og departementet legg i desse tilfella opp til ei overgangsordning utan fastsett tidsavgrensing. Skriftformer for nye namn og endringar i offisielle skriftformer skal meldast til og takast inn i eit sentralt EDB-basert stadnamnregister. Registeret vil byggje på det EDB-baserte namneregisteret i Statens kartverk. Offentlege organ kan vende seg dit for å få opplysningar om det finst ein godkjend skrivemåte for eit namn og kva denne i tilfelle er, jf kap. 5.5. I fleire kommunar og fylke er det no i gang stadnamnprosjekt, der det blir samla inn store mengder lokale stadnamn. Desse lokale og regionale namnearkiva skal ikkje takast inn i det sentrale stadnamnregisteret. Berre dei namna som skal brukast i offentleg teneste, t.d. på kart utgitt av Statens kartverk, skal ha ei offisiell skriftform og meldast til registeret. Stadnamnutvalet foreslår at alle namn på bruk, også på parsellar som er utskilde i seinare tid, skal gå inn under lova, men slik at eigaren kan fastsetje skriftform når bruksnamnet ikkje fell saman med namnet på garden som eigedommen er utskild frå, eller med nedervde stadnamn på eller ved eigedommen. Skrivemåten skal likevel følgje gjeldande rettskrivingsprinsipp. Departementet er samd med utvalet i at ein må stå friare når det gjeld stadnamn som ikkje er tradisjonsberarar gjennom ei viss tid. Det synest ikkje rimeleg å binde nye namn til nedervd uttale og tradisjonelle former. Slike namn vil vere eit produkt av språkkulturen i samtida, og vil i framtida vere eit kulturminne frå vår tid. Departementet sluttar seg derfor til dette hovudsynspunktet. Departementet ser heller ikkje avgjerande grunnar for at det offentlege skal regulere skrivemåten av namn på privathus, hytter o.l. Sjølv om også slike namn vil komme inn i offentlege register, finn vi det ikkje nødvendig å regulere skrivemåten for dei av omsyn til stadnamn som kulturminne eller for å skape eit einskapleg namneverk. Det bør likevel gjerast unntak for tilfelle der eigaren vel eit namn som av andre årsaker bør regulerast. Om eit namn skal skrivast i samsvar med reglane eller ikkje, må derfor m.a. sjåast i samanheng med når og korleis namnet har oppstått. Hovudregelen vil då etter lovframlegget vere at eigaren sjølv kan fastsetje skriftform for nye bruksnamn utan omsyn til reglane i denne lova. For namn som språkleg og geografisk er identiske med nedervde stadnamn, skal skrivemåten fastsetjast etter reglane i lova. Det skal likevel leggjast vekt på ønsket til eigaren også når det gjeld slike namn. Etter føresegnene frå 1957 skal stadnamn skrivast i samsvar med den norske uttalen på staden så langt råd er, men utan å gi att alle dialektavvik. I individuelle og lite gjennomskodelege namn og i særmerkte eller lite kjende ord og namneledd bør normeringa vere varsam. Ved gardsnamn og andre bustadnamn bør det visast varsemd når namna er historisk og nasjonalt forsvarlege. I samansette namn kan etterledd normerast sterkare enn føreledd. Den samansetjingsmåten målføret har, bør nyttast. Namn med klar appellativisk (beskrivande) tyding og allment kjende ord og namneledd skal om mogleg få ei riksform. Bruken av bunden eller ubunden form bør rette seg etter målføret, særleg i reine naturnamn. Det er gitt nærmare reglar om andre bøyingsformer. Heilt framande namn skal ikkje rettast. Dersom det ikkje er i strid med reglane, skal ein følgje gjeldande nynorsk rettskriving. Det er ikkje gitt reglar om normering av samiske og finske stadnamn. Utvalet har gjort framlegg om to hovudprinsipp som skal leggjast til grunn for normeringa: 1) Grunnlaget for skrivemåten skal vere den nedervde lokale uttalen, men 2) av omsyn til eit einskapleg namneverk skal gjeldande rettskrivingsprinsipp i norsk og samisk brukast når stadnamna får si skrivne form. Når særlege grunnar talar for det, kan eldre skriftformer som ikkje følgjer gjeldande rettskrivingsprinsipp, og norske skriftformer av samiske namn, likevel nyttast. Samiske stadnamn som er nytta blant folk på staden, skal brukast av det offentlege. Utvalet foreslår vidare at departementet ved forskrift skal gi nærmare reglar om skrivemåten av stadnamn og om bruken av samiske stadnamn. Finske stadnamn er ikkje nemnde i framlegget til lov, men etter utkast til forskrifter skal skrivemåten av dei fastsetjast på grunnlag av den nedervde lokale uttalen, og skrivast med norske bokstavar. Etter utvalets forslag til forskrifter om skrivemåten av norske stadnamn skal same namnet på ein og same staden berre ha ei norskspråkleg form. og fleirtal skal rette seg etter målføret. Namn med klar appellativisk tyding og allment kjende ord og namneledd skal skrivast i samsvar med gjeldande rettskriving i norsk, men til denne regelen er det gitt mange presiseringar og unntak. Dei hovud- og sideformer i rettskrivinga for bokmål eller nynorsk som høver best med nedervd lokal uttale, skal nyttast. Utanlandske og reint litterære namn treng ein ikkje normere. Dette er den delen av utgreiinga som flest høringsinstansar har hatt merknader til, særleg til utkasta til forskrifter og framlegga om bruk av målføreformer. Kommunar på Sørlandet og Vestlandet hevdar stort sett at målføresærdraga der ikkje har fått stort nok rom. På Sørlandet er dei såleis svært opptekne av å få halde på dei «bløde» konsonantane (b, d, g for normalnorsk p, t, k). Eit par kommunar (Tjølling, Lærdal, Surnadal) meiner likevel at skrivemåten kan bli for sterkt farga av dialektane og at dette kan skape problem, særleg når formene skiftar innanfor eit lite område. Statens namnekonsulent gjennom 40 år, Per Hovda, held fram at det er målførekarta som skal gi att målføre variasjonane i all deira rikdom, noko som først og fremst er av interesse for filologar. Det er ikkje slike skriftformer som høver i samfunnet elles: « Målførekart og målførelister er ikkje det samfunnet treng. Vitskapsmannen har bruk for bygdeuttalen av namna, og dette tilfanget høyrer heime i namnearkiva. Kart med attgjeving av namna i dårleg målføreform er til lita nytte for vitskapsmannen og utenlege til bruk for allmenta. Fylkeskultursjefen i Akershus rår også til at det blir teke omsyn til «skriftspråket, etymologi og innarbeidede skriftformer». Det Norske Akademi for Sprog og Litteratur meiner det er umogleg å sameine bruk av nedervd lokal uttale og gjeldande rettskriving. Dei held også fram at ein ikkje må gløyme at stadnamna ikkje berre er kulturminne, dei tener i første rekkje praktiske formål. Det er derfor ikkje nok at dei fungerer i lokalmiljøet. Som både Stadnamnutvalet og fleire høringsinstansar peiker på, har stadnamna den praktiske hovudfunksjon å identifisere bestemte stader på ein eintydig og opplysande måte. Namna bør derfor skrivast slik at folk flest ikkje har problem med skrivemåte og uttale. Men stadnamna er også kulturminne; dei kastar lys over eldre ættleders busetjing og arbeid, gir opplysningar om bruken av område og ressursar no og tidlegare. Dei må derfor også få ei skriftform som ikkje skyggjer for meiningsinnhaldet, men som snarare gjer bodskapen tydeleg. I dei fleste tilfelle let dette seg gjere utan særlege vanskar fordi det oftast er vanlege ord som er element i stadnamna, sjølv om uttalen varierer. Stadnamna er også ein del av språkarven, dei går inn i dialektane og følgjer til vanleg den språkutviklinga vi finn der. Dei er derfor ein sjølvsagd og umissande del av ordtilfanget i lokalmiljøet, og vil hovudsakleg bli uttala i samsvar med talemålet der. Departementet viser til det Kyrkje- og undervisningsnemnda sa om desse spørsmåla i Innst.S.nr.189 (1969-1970) om språksaka (s. 285): « Etter komiteens mening er steds- og gårdsnavn m.v. en meget viktig del av vår kulturarv og en kilde som gir verdifulle opplysninger både om vår historie og om den språklige utvikling. Det er derfor av stor betydning at vi på dette området får klare regler slik at ikke dette materiale går tapt. Komiteen er klar over at hensynet til eiere av gårder og bruk m.v. må tillegges vekt i saker som dette. Komiteen mener likevel at en her befinner seg i et område hvor fellesinteressene er så store at det må være berettiget at det offentlige søker å bevare det preg av kulturtradisjon og historie som ligger i navnebruken. Ved fastsettingen av skrivemåten for stedsnavn, gårdsnavn m.v. må det etter komiteens mening være naturlig å ta utgangspunkt i talemålet innen vedkommende område slik at en kan bevare de dialektmerker enkelte navn har. Etter departementets syn bør normeringsprinsippa leggje særleg vekt på desse omsyna: - gjeldande rettskriving. Målføra i landet har i ulik grad vore påverka utanfrå, av skriftformer, innflytting og samfunnsutvikling som til dømes industrialisering og urbanisering, og dei skil seg dessutan i varierande grad frå det eine eller andre av skriftspråka våre. Dette er forhold ein ikkje kan sjå bort frå når skrivemåten av stadnamn skal fastsetjast. Stadnamnutvalet definerer (NOU 1983:6 s. 54) den nedervde lokale uttalen som «den uttalen som er munnleg overlevert frå ættled til ættled innanfor ein namnekrins, utan påverknad frå skriftformene av namna » . brukt berre av eit mindretal, bør han leggjast til grunn for skrivemåten, seier utvalet. Etter departementets vurdering er reine målføreformer av størst interesse for språkvitskapen, og den delen av stadnamna ligg innanfor arbeidsområdet til namne- og målføregranskarane. Dei fastsette skriftformene av stadnamna har eit mykje vidare formål, dei skal tene til lokalisering av geografiske område på skilt, kart, i register o.l., samtidig som kulturverdiane skal vernast. Skriftpåverka namneformer er også ein del av norsk namnetradisjon. Dersom slike namneformer er i allmenn bruk lokalt, og lokalsamfunnet identifiserer seg med dei, må det leggjast vekt på dette ved fastsetjing av skriftform. Men først og fremst er det viktig, slik Kyrkje- og undervisningsnemnda understreka, at «det offentlige søker å bevare det preg av kulturtradisjon og historie som ligger i navnebruken». Tilrådingar og avgjerder i stadnamnsaker vil i mange tilfelle måtte byggje på skjønn. Motstridande ønske og synsmåtar må vegast mot kvarandre i ei heilskapsvurdering som - når det er tale om eit bruksnamn - tek omsyn til eigar, lokalsamfunn og kulturverninteresser. Det er likevel nødvendig å dra opp generelle retningsliner for den vekt som skal leggjast på gjeldande rettskriving og regionale og lokale særdrag. Stadnamnutvalet gjer framlegg om at skrivemåten av stadnamn skal byggje på gjeldande rettskrivingsprinsipp. Med rettskrivingsprinsipp er meint allmenne reglar for korleis lydar og lydkombinasjonar skal givast att i skrift. Desse reglane blir realiserte gjennom rettskrivinga, som er fastsett skrivemåte for orda i eit språk. Med gjeldande rettskriving er meint den rettskrivinga som til kvar tid gjeld. Rettskrivinga femner om både hovud - og sideformer, og er såleis vidare enn læreboknormalen, som m.a. skal brukast i godkjende lærebøker og statstenesta. Følgjande grunnprinsipp er tenkt lagde til grunn for normeringa og tekne inn i dei forskriftene departementet vil gi: - Til grunn for normeringa skal ein leggje den nedervde lokale uttalen. Ved fastsetjing av skrivemåten skal ein velje dei hovud- eller sideformer i det eine eller begge «skriftmåla» som høver best med uttalen på staden. Når særskilde omsyn talar for det, kan ein leggje vekt på etymologiske former. Ved val av skrivemåte skal ein også leggje vekt på einskap og konsekvens innanfor dei rammene som elles er sette. - Bruk av grammatisk kjønn (tjerna/tjernet), eintals- eller fleirtalsformer (dalen/dalane) og bunden eller ubunden form (haug/haugen) skal som hovudregel rette seg etter målføret. Endingsformene i eintal og fleirtal skal vurderast etter nærmare fastsette reglar. - Namn med klar appellativisk tyding (beskrivande namn av typen Lia, Vik) og allment kjende ord og namneledd skal som hovudregel skrivast i samsvar med gjeldande rettskriving med sideformer i eitt av dei to skriftmåla. Når særlege grunnar talar for det, kan ein bruke regionale samleformer som ikkje er godkjende i rettskrivinga, som t.d. jamningsformer og dativformer. I visse høve kan det nyttast lokale målføreformer. - Ved namn på større og/eller kjende lokalitetar skal det takast omsyn til innarbeidd skrifttradisjon. - Utanlandske namn, nyare personnamn og reint litterære namn treng ein ikkje normere. Med ei slik normering kan reint lokale dialektsærmerke bli borte, men det vil lette forståinga for ein større brukarkrins og vere med på å skape eit meir einskapleg namneverk, samstundes som det blir teke vare på hovuddraga i målføra. I det stadnamnregisteret vi gjer framlegg om (jf pkt. 5.5), kan ein føre opp annan uttale, annan skrivemåte og eventuelt anna namn på staden. Stadnamnregisteret vil såleis ha to formål. Det vil vere eit informasjonssystem for offisiell skrivemåte, og tene kulturvern- og forskarinteresser ut over dette. Dette er i tråd med tanken bak forslaget om eit utvida Stadnamnregister slik det er lagt fram i Norsk kartplan 2 (NOU 1983:46, Tematiske kart og geodata). I føresegner om skrivemåten av stadnamn frå 1957 er det ikkje sagt noko om grunnlaget for skrivemåten av samiske stadnamn, eller bruken av dei. Reglane gir heimel for oppnemning av ein særskild namnekonsulent for samiske stadnamn. Det har heile tida vore ei særskild konsulentteneste for samiske stadnamn. Dei fastsette skriftformene byggjer på nedervd lokal uttale og blir skrivne etter gjeldande rettskrivingsprinsipp for sør- og nordsamisk. Utvalet foreslår same ordninga for samiske stadnamn som for norske: Den nedervde lokale uttalen skal leggjast til grunn, og skrivemåten skal følgje gjeldande rettskrivingsprinsipp. Norske skriftformer av samiske stadnamn kan brukast når særlege grunnar talar for det. Departementet kan gi forskrifter om bruken av samiske stadnamn. Utkastet til forskrifter tek også opp bruken av samiske stadnamn. Dersom ein stad berre har samisk namn, skal det brukast utan omsetjing. Det same gjeld om staden berre har norsk namn. Har staden både norsk og samisk namn som er i bruk lokalt, skal begge namna brukast av det offentlege. I område der folk flest talar samisk, skal det samiske namnet i regelen stå først. Ingen av høringsinstansane har hatt merknader til at skrivemåten også av samiske namn skal byggje på nedervd lokal uttale og følgje gjeldande rettskrivingsprinsipp. Likevel har fleire mint om at det no finst ei lulesamisk rettskriving, og at det må takast omsyn til det når skriftformene skal fastsetjast. Fleire seier seg også nøgde med den prinsipielle likestillinga mellom norske og samiske stadnamn. Når det gjeld bruken av samiske (og finske) stadnamn, er det særleg Vegdirektoratet som har synspunkt. Direktoratet meiner at to eller fleire språk vil kunne skape problem av teknisk og formell art i vegvisingssamanheng: Det vil kunne føre til færre vegvisingsmål av omsyn til trygg trafikk. Vegvisinga er først og fremst til nytte for tilreisande; dei som bur på staden, kjenner vegen. Tospråkleg vegvising må knytast til stadnamn i kommunar der samisk er det dominerande språket. Kommunane må vere med på å avgjere val av språk, og eventuelt bruk av to språk. I alle fall må Vegdirektoratet fastsetje korleis ei tospråkleg skilting skal gjennomførast. Postdirektoratet meiner at eit postkontor berre må ha ei namneform, anten norsk, samisk eller finsk. Fleire av dei samiske organisasjonane meiner at fornorska og forvanska samiske namn må førast tilbake til opphavleg, korrekt form, og at samiske stadnamn må bli registrerte før dei blir borte. Departementet sluttar seg til framlegget frå Stadnamnutvalet om at skrivemåten av samiske stadnamn skal byggje på nedervd lokal uttale og skrivast etter gjeldande rettskrivingsprinsipp for nord- og sørsamisk. Det same bør gjelde for lulesamisk. Dei andre føresegnene handlar om bruken av stadnamn. Det kan her vere tale om to- (eller tre-) språklege namn på kommunar, postkontor o.a., og bruken av dei på skilt, kart, i lærebøker o.l. I mandatet til Stadnamnutvalet står det i pkt. 4 at utvalet skal «vurdere bruk av samiske stadnamn og gi eit framlegg om dette». Dersom ein stad har både eit norsk og eit samisk namn, bør begge namna brukast slik utvalet har foreslått. Departementet kan ikkje sjå at tospråklege vegskilt vil skape større problem i Noreg enn i ei rekkje andre land som har tospråkleg skilting. Bruk av tospråklege namn på kommunar må avgjerast etter kommunestyrelova. Skrivemåten av namna skal fastsetjast i samsvar med føresegnene i denne lova. Kongen kan gi forskrifter om skrivemåten og bruken av samiske stadnamn. Finske stadnamn er ikkje nemnde i gjeldande reglar. Med finske stadnamn meiner departementet stadnamn av finskspråkleg opphav, først og fremst i Troms og Finnmark, men også på Austlandet. Finske stadnamn blir i Nord-Noreg ofte kalla kvenske, slik Stadnamnutvalet har gjort. I dette avsnittet i proposisjonen har departementet teke med noko fleire utdrag frå høringsinstansane enn elles. Problema omkring dei finskspråklege stadnamna er noko knapt behandla i NOU 1983:6, og departementet har her vilja føre vidare ein del av den nyttige informasjonen i fråsegnene. Utvalet har ikkje nemnt finske stadnamn særskilt i lovutkastet, men andre stader i utgreiinga går det likevel tydeleg fram at desse stadnamna også skal falle inn under lova. Som nemnt ovanfor skal skrivemåten av slike namn også byggje på den nedervde lokale uttalen med visse regionale tilpassingar, og utvalet foreslår vidare at dei skal skrivast med norske bokstavar, uavhengig av finske rettskrivingsprinsipp. Det skal leggjast til grunn at kvensk er ein finsk dialekt, brukt i Finnmark og Troms. Som kulturminne og i språkvitskapleg samanheng vil ein slik skrivemåte vise den forma finsk språk har fått i kontakten med norsk og samisk, korleis finske ord har gått inn i austnorske målføre og korleis finsk i Nord-Troms og Finnmark er blitt til kvensk. folkemunne, skal brukast av det offentlege, og slike bruksnamn skal, som eit særleg vern, førast opp i grunnboka og på det økonomiske kartverket, utan omsyn til kva for bruksnamn eigaren nyttar. Utvalet foreslår at når det offentlege må velje eitt eller to namn, skal dei sjå bort fra omsetjingar, og leggje avgjerande vekt på kulturminneomsynet. Universitetet i Tromsø, Finskseksjonen, foreslår at nemninga kvensk blir skifta ut med finsk. Seksjonen er samd med utvalet i at skrivemåten skal byggje på nedervd lokal uttale, men meiner at finsk ortografi bør brukast: « 1. Ortografien til det finske skriftspråket er meget lydrett, langt mer lydrett enn f.eks. norsk ortografi; hvert fonem har sitt eget grafem og hvert grafem representerer bare et fonem. Dette forårsaker at det er lett å lære å lese finsk. 2. De finske dialektene brukt i Nord-Norge skiller seg ikke på noen radikal måte fra dialektene i Nord-Finland. De nordfinske dialektene for sin del representerer ikke noen ekstrem dialekt i Finland. Dette henger sammen med det at dialektsforskjellene i finsk er langt mindre enn i norsk. Samtidig er det finske skriftspråket et kompromiss mellom dialektene slik at ingen av dem er i veldig stor grad annerledes enn skriftspråket. Alt dette forårsaker at bruken av finsk ortografi i rettskrivningen av de finske navnene er langt mindre problematisk enn bruken av norsk ortografi i rettskrivningen av de norske navnene, for ikke å snakke om bruken av norsk ortografi i rettskrivningen av de finske navnene. Vi vil foreslå at punkt 4 i kap. 8.4 forandres til følgende: «Skrivemåten av finske stadnamn skal fastsetjast på grunnlag av den nedervde lokale uttalen av namnet. Namna skal skrivast i samsvar med finsk ortografi. Også Samisk-etnografisk avdeling ved Tromsø museum meiner at det vil vere vanskeleg å «nytte norsk skrivemåte på finske namn». Nordisk samisk institutt hevdar også at det ikkje er mogleg å gi att dei fonologiske distinksjonane som finst i finsk med norske bokstavar: « Å følge de lokale dialekters, kvendialektenes tradisjonelle lydsystem i skrift er mulig bare ved hjelp av finskens eget systematiske transkripsjonssystem. og det er ikke mulig å tillempe norske rettskrivningsprinsipper for dette formål. Administrativt blir det urimelig vanskelig å gjennomføre et slikt rettskrivningsprinsipp som medfører at hvert rettskrivningsproblem må løses isolert. På grunn av de forannevnte vansker ville situasjonen bli nettopp slik hvis finsk skal skrives med norske rettskrivningsprinsipper. Fylkesnamnekomiteen i Finnmark gjer merksam på at bruksnamn ikkje blir registrerte på økonomisk kartverk, men i grunneigedomsregisteret, og seier vidare om framlegget frå utvalet: « Dagens kvener ønsker i likhet med samene å ta vare på sine forfedres kulturarv og morsmål. Språkforskere har et ønske om a studere hvordan det finske språket er blitt påvirket og fornorsket i tida etter den finske innvandringen til Nord-Troms og Finnmark på 1700-1800 tallet. (...) Fylkesnavnekomiteen mener at de finske (kvenske) stedsnavn over tid må behandles på samme måte som norske og samiske stedsnavn. Finske (kvenske) stedsnavn bør ha en fast referanse slik som de norske og samiske stedsnavn har i den til enhver tid gjeldende rettskrivningsnormen. Man forutsetter at bruk av gjeldende finsk rettskrivning også gir adgang til å tillempe rettskrivninga i noen grad etter stedlig uttale, jf kap. 8, spes. pkt. 4, 5, 6. Videre er det en fare for at navnene skrives med «privat» rettskrivning som framtidige navnekonsulenter ikke vil slutte seg til. Finsk er ikke noe norsk språk og må derfor skrives etter gjeldende finsk rettskrivning. Fylkesmannen i Finnmark har same meining. Fleire peiker også på at det ikkje er rimeleg med sams namnekonsulent for samisk og finsk, og at det må opprettast klagenemnd for finske stadnamn. Departementet er samd i at norske rettskrivingsprinsipp ikkje er veleigna til å gi att lydsystemet i finsk. Departementet foreslår derfor at skrivemåten av finske stadnamn i Nord-Noreg skal byggje på den nedervde lokale uttalen og følgje finske rettskrivingsprinsipp. I dette ligg m.a. at det skal brukast finske bokstavar og dobbel vokal for å markere lang vokal. På Austlandet, m.a. på Finnskogane, som har særleg mange stadnamn av finsk opphav, er situasjonen ein annan. Folket der snakkar no norsk, og stadnamna har fått fornorska uttale og fornorska skriftformer. Folket på Finnskogane har rett nok i den seinare tida byrja å ta opp att finske tradisjonar, leite fram att sine finske røter. Dette har gitt seg utslag i ei kulturell oppblomstring med bakgrunn i finsk tradisjon slik denne voks fram på Finnskogane, og også interessa for dei finske stadnamna er stor. er det likevel ikkje grunnlag for å følgje finske rettskrivingsprinsipp for finske stadnamn i desse områda, og skrivemåten av finske stadnamn på Austlandet bør fastsetjast på grunnlag av den nedervde lokale uttalen av namnet og i det ytre tilpassast norske rettskrivingsprinsipp. Departementet sluttar seg også i hovudsak til framlegget frå utvalet om at kulturminneprinsippet skal vere avgjerande ved val av språkform på skilt, kart osv. Ein bør til vanleg sjå bort frå yngre omsetjingar av finske namn. Når både finske og norske namn blir brukte på staden, kan det i visse tilfelle fastsetjast både eit finsk og eit norsk namn. Departementet foreslår vidare at det skal vere eigen stadnamnkonsulent og eigen representant i klagenemnda for finske stadnamn. Kongen kan fastsetje nærmare forskrifter om bruken og skrivemåten av finske namn. 5.1 Sentral eller desentralisert avgjerd? Stadnamn er meir enn eit hjelpemiddel i kommunikasjonen. Dei er også viktige berarar av miljøidentitet og av tilknyting til familie- og slektstradisjonar, og dei er kulturminne. Stadnamn er kulturminne på fleire måtar: - Dei er språklege kulturminne ved at dei viser eldre ord, former og uttale og gir kunnskap om skiftande skrivemåtar gjennom den perioden namna har vore i skriftleg bruk. - Dei kan vise korleis naingivarane har fest seg ved eitt eller fleire særdrag ved staden då namnet vart til. - Dei kan gi kunnskap om livstilhøve, om arbeids- og næringsliv, om tru og tenkjemåte, og om tilhøvet til naturen ikring. - Dei kan vere minne om hendingar. Etter dei reglane som gjeld no, har ikkje det offentlege heimel til å fastsetje skrivemåten av bruksnamn, eller endre eksisterande skrivemåte mot eigarens vilje, jf dom i Høgsterett 11. februar 1961. Stadnamnutvalet gjer framlegg om at også bruksnamna skulle komme inn under ei ny lov, og grunngir dette med at dei fleste stadnamna har oppstått i folkeleg språkbruk og at dei såleis er felleseige. Hovudprinsippet i lova bør gjelde for alle nedervde stadnamn, også bruksnamn, som bør få ein skrivemåte som best mogleg tek vare på tradisjonsgrunnlaget. Departementet er samd i at for bruksnamn som språkleg og geografisk er identiske med nedervde stadnamn, skal skrivemåten fastsetjast etter reglane i lova. Eigar eller festar vil etter lovutkastet få rett til å uttale seg, og det skal leggjast vekt på synsmåtane hans når skrivemåten skal fastsetjast. Det same gjeld fråsegner frå vedkommande kommune. 5.1.3 Kven skal fastsetje skrivemåten? Etter gjeldande reglar skal skrivemåten av stadnamn fastsetjast av det offentlege organet som skal bruke namnet i tenesta. I praksis blir på denne måten dei fleste stadnamna fastsette av sentrale statsorgan, først og fremst av Statens kartverk (før Noregs geografiske oppmåling med fleire) og store statsetatar som Postverket og Televerket. Det har ikkje funnest reglar som krev at slike namnespørsmål skal leggjast fram for kommunar eller fylkeskommunar til fråsegn. Mange kommunar har likevel uttala seg om namnespørsmål, eller teke opp framlegg om endringar i skrivemåten av andre stadnamn enn dei kommunane sjølve kan fastsetje (veg- og gatenamn o.l.). Stadnamnutvalet tek ikkje opp dette spørsmålet til prinsipiell drøfting, men synest å byggje på den føresetnaden at ønsket om eit einskapleg namneverk krev at namneformene i hovudsak blir fastsette sentralt i samsvar med nogjeldande reglar, det vil seie av det offentlege organet som skal bruke stadnamnet i tenesta. Utvalet foreslår derimot ei desentralisert konsulentteneste. Nokre av høringsinstansane, blant dei fleire kommunar, understrekar det allmenne synspunktet til Stadnamnutvalet, at dei fleste stadnamna hører lokalsamfunnet til. Det er der dei har blitt til, og det er der dei fleste av dei primært fungerer og er ein del av kulturarven og nærmiljøet. Mange kommunar ønskjer av den grunn at kommunale organ formelt og reelt får ta del i avgjerdsprosessen. Ingen statlege organ gir uttrykk for slike synspunkt. Kultur- og vitskapsdepartementet finn det prinsipielt ønskjeleg at kommunale og fylkeskommunale organ i større grad er med og avgjer skrivemåten av lokale og regionale stadnamn. Departementet gjer derfor framlegg om at kommunane får rett til å uttale seg i saker som gjeld stadnamn i kommunen før namnekonsulentane gir si endelege tilråding, og skrivemåten blir fastsett av det offentlege organet som skal bruke namnet i tenesta. forskriftene til lova vil det bli fastsett ein rimeleg frist for slike fråsegner. Etter lova vil kommunen sjølv framleis fastsetje skrivemåten av stadnamn dei no har ansvaret for, som namn på gater, vegar, bustadfelt o.l. Stadnamn på Svalbard, Jan Mayen, den norske kontinentalsokkelen og i dei norske bilanda skal fastsetjast av dei same statsorgan som no. Departementet foreslår følgjande hovudreglar: 1. Kommunane ved kommunestyret eller den det gir fullmakt, fastset skrivemåten for namn på kommunale gater, vegar, parkar, torg, bydelar, bustadfelt, anlegg o.l. 2. Fylkeskommunane ved fylkestinget eller den det gir fullmakt, fastset skrivemåten for namn på fylkeskommunale vegar, anlegg o.l. 4. Vedkommande statsorgan fastset skrivemåten av namn på statlege administrative område, anlegg o.l. Det same gjeld for stadnamn på Svalbard, Jan Mayen, den norske kontinentalsokkelen, i Noregs økonomiske sone og i dei norske bilanda. 5. Statens kartverk fastset skrivemåten av stadnamn som ikkje kjem inn under pkt. 1-4 ovanfor, eller som blir fastsette i samsvar med andre lover og forskrifter. Departementet har vurdert ein alternativ modell med gjennomført desentralisering slik at kommunane fastset skrivemåten også av dei fleste nedervede namn. Dette alternativet er ikkje drøfta av Stadnamnutvalet. Når departementet har konkludert med å foreslå ein modifisert sentral modell, er det først og fremst ut frå ønsket om å sikre stadnamna som viktige språklege kulturminne. Ein slik modell er også mest i samsvar med ordningane i andre nordiske land og dei fleste europeiske land elles. Det er no tre Stadnamnkonsulentar, ein for bokmål, ein for nynorsk og ein for samisk. Dei gir tilrådingar til Kulturdepartementet og andre offentlege organ i stadnamnsaker. Departementet stiller til disposisjon sakkunnig sekretærhjelp med opptil 200 timar i året. Andre offentlege organ dekkjer sjølve sine utgifter til sakkunnig hjelp. Offentlege organ fastset skrivemåten av stadnamn etter tilråding frå konsulentane. Om organa ønskjer det, kan dei la saka gå om departementet, som avgjer kva som skal vere offisiell skriftform, etter at spørsmålet har vore lagt fram for namnekonsulentane. Det er elles ikkje gitt særskilde retningsliner for saksbehandlinga. Stadnamnutvalet gjer framlegg om at konsulenttenesta skal utvidast og desentraliserast. Kulturdepartementet skal tilsetje to vitskapleg utdanna, timelønte namnekonsulentar for kvart universitetsområde, etter framlegg frå Norsk språkråd i samråd med universiteta. Etter framlegg frå Institutt for språk og litteratur ved Universitetet i Tromsø, Ural-altaisk institutt ved Universitetet i Oslo og Nordisk samisk institutt i Kautokeino skal det tilsetjast to konsulentar for det samiske/kvenske området. Konsulentane blir tilsette på åremål for seks år. Det skal vidare opprettast fem heile stillingar som sekretær for namnekonsulentane, ein for kvar konsulentinstitusjon. Sekretærane skal også ha vitskapleg utdanning. Det er nødvendig med slik sekretærhjelp m.a. fordi det ikkje finst ferdig utbygde og ordna stadnamnarkiv. Ein må rekne med at det vil ta fleire tiår å byggje opp meir fullstendige samlingar. Ei særleg viktig oppgåve for sekretærane blir derfor å drive innsamlingsarbeid og byggje opp samlingane. Dei skal vidare vere kontaktledd til lokalmiljøet og førebu arbeidet til konsulentane. Utvalet meiner elles at ikkje berre spørsmål om skrivemåte, men også om namn allment må kunne takast opp med konsulentane. Departementet kan vidare oppnemne korttidskonsulentar etter tilråding frå fylkeskartkontor i samråd med konsulentane. Forvaltningsorgana skal lønne konsulentane mot refusjon frå departementet. Meiningane er delte i høringsinstansane. Reaksjonane kan grovt delast i tre grupper: Den første gruppa er dei som hevdar at ei slik omfattande formalisering av saksfeltet korkje er nødvendig eller ønskjeleg. Systemet kan komme til å forseinke og fordyre arbeidet, bli «ein flaskehals». Blant desse finn vi ni kommunar, som m.a. meiner at namnekonsulentane berre skal uttale seg i tvilstilfelle. Kommunenes Sentralforbund går eit steg lenger, og meiner at konsulenttenesta er overflødig - Norsk språkråd og Norsk kulturråd kan ivareta desse oppgåvene. Den andre gruppa, m.a. nok. Særleg blir det nemnt at Universitetet i Oslo skal dekkje eit urimeleg stort område utan at det skal tilførast større ressursar enn dei andre, og at distriktshøgskolane vel kunne brukast i konsulenttenesta. Den tredje og største gruppa er dei som anten ikkje har merknader, sluttar seg til framlegget frå utvalet utan kommentar, eller reknar med at nyordninga vil fungere effektivt og godt. Departementet er samd i at det er tenleg å byggje ut og desentralisere konsulenttenesta. Vi foreslår derfor å engasjere Stadnamnkonsulentar i bistilling, honorert på timebasis, for kvart universitetsområde. Det må også vere ei konsulentteneste for samiske (nord-, lule- og sørsamiske) og finske stadnamn. Det er knapt behov for fem heiltidsstillingar som sekretær, men dei regionale namnekonsulenttenestene må få nødvendig sekretærhjelp. Det same gjeld konsulenttenesta for samisk og finsk. Området for Universitetet i Oslo er så stort at det vil krevje heiltids sekretær. Det er ikkje teke stilling til kva for institusjonar konsulentane eller sekretærane skal knytast til. Dette vil vere avhengig av kvar den enkelte har si hovudstilling. Etter departementets syn er det lite rasjonelt at kvart offentleg organ skal betale honorar til namnekonsulentane mot refusjon frå departementet, slik Stadnamnutvalet gjer framlegg om. Dette vil føre til svært mange små utbetalingar og mykje rekneskapsarbeid. Vi er samde i at konsulenthonorara bør dekkjast av departementet, og finn det meir praktisk at konsulentane sender rekningar direkte dit. Stadnamnkonsulentane skal gi råd og rettleiing om skrivemåten av stadnamn til dei organa som skal fastsetje skriftformene. Dei kan også gi råd i spørsmål om val av namn. I tillegg bør dei kunne svare på spørsmål om stadnamn og stadnamnbruk generelt. 5.3.2 Kven kan ta opp namnesaker? Det er ikkje føresetnaden at skrivemåten av alle stadnamn skal takast opp til ny vurdering på grunnlag av den nye lova. Etter § 6 sjette ledd skal namneformer som er i bruk av det offentlege når lova blir sett i verk, brukast til det eventuelt blir gjort endringsvedtak. Stadnamnkonsulentane vil få rett til å ta opp namnesaker i sitt geografiske område. Det vil vere naturleg av fleire grunnar, m.a. på bakgrunn av at departementet ikkje gjer framlegg om å opprette det stadnamnrådet som Stadnamnutvalet foreslo, med sterk representasjon av Stadnamnkonsulentar (fem av ti medlemmer). Eigar og festar kan ta opp saker som gjeld skrivemåten av bruksnamn. Offentlege organ kan ta opp saker som gjeld skrivemåten av namn som organet skal bruke i tenesta. Saker som gjeld skrivemåten av stadnamn, kan i tillegg takast opp av lokal organisasjon som har særleg tilknyting til stadnamnet. Ved å gi organisasjonar, lag og samanslutningar høve til å ta opp slike saker, vil vi sikre at folk på staden kan få komme fram med sitt syn. Når det er gjort vedtak om skrivemåten av eit stadnamn etter denne lova, skal det organet som har gjort vedtaket, sende melding om dette til det sentrale stadnamnregisteret i Statens kartverk, til andre offentlege organ som skal bruke namnet i tenesta, og til kommunen som har ansvar for å gjere vedtaket kjent for dei partane innanfor kommunen som har klagerett etter § 8 i lovutkastet. Vedtak om skrivemåten av bruksnamn skal sendast til eigar eller festar saman med grunngiving for vedtaket og opplysningar om klagefrist m.m. Dersom det oppstår tvist i ei namnesak, skal ho leggjast fram for departementet til avgjerd. Det skal oppnemnast to ekstra namnekonsulentar, som saman med dei to faste konsulentane skal gi tilråding i slike saker. Det er ikkje gitt reglar for klagebehandlinga. Stadnamnutvalet har gjort framlegg om at det skal opprettast eit eige klageorgan. Denne klagenemnda skal ha tre medlemmer med personlege varamedlemmer, oppnemnde av Kongen for fire år om gongen. Formannen skal fylle vilkåra for å vere høgsterettsdommar. Dei andre skal representere Norsk språkråd eller Samisk språknemnd, alt etter om saka gjeld norske eller samiske (finske) namn. Lokale instansar, departementa og Norsk stadnamnråd skal ha høve til å uttale seg før nemnda gjer vedtak. Klage på vedtaket skal setjast fram for det organet som har teke avgjerda. vedtaket ikkje blir omgjort, skal saka gå til klagenemnda. Utvalet har vurdert fleire former for klageordningar før dei feste seg ved denne. Det grunngir framlegget med at avgjerd i klagesaker bør takast av ein kollegial instans som er samansett av representantar for dei organa som har ansvar for språkrøkta i landet, med ein høgt kvalifisert jurist som formann. Dei høringsinstansane som har uttala seg om dette punktet, sluttar seg til framlegget om eit eige klageorgan, med unntak av Postdirektoratet, som meiner at Kultur- og vitskapsdepartementet framleis bør vere klageinstans. Fylkesnamnekomiteen i Finnmark held fram at i klagesaker om finske stadnamn må klagenemnda setjast saman av formannen og to representantar for finsk språk. Komiteen meiner også at føresegnene om at klage ikkje skal ha oppsetjande verknad, bør gå ut. Riksmålsforbundet uttalar at klage frå brukseigaren må få oppsetjande verknad. Departementet er samd i at det er ønskjeleg å finne fram til ei ny klageordning. Det er prinsipielt uheldig at Kultur- og vitskapsdepartementet i klagesaker skal kunne halde oppe avgjerder som departementet har teke som førsteinstans. Men heller ikkje reglane om klagebehandling i forvaltningslova av 10. februar 1967 eller lovene om styret i kommunar og fylkeskommunar gir ei tilfredsstillande løysing på dette området. Departementet sluttar seg derfor til framlegget frå Stadnamnutvalet om å opprette ei eiga klagenemnd. Nemnda bør ha tre til fire medlemmer, med personlege varamedlemmer, oppnemnde av Kongen for fire år om gongen. Stadnamnutvalet har gjort framlegg om at dei andre medlemmene av klagenemnda skal representere Norsk språkråd når det gjeld norske stadnamn, og Samisk språknemnd når det gjeld samiske stadnamn. Departementet vil ikkje foreslå at det blir oppretta eit Norsk stadnamnråd (jf pkt. 5.6), men vil leggje dei oppgåvene eit slikt råd var tiltenkt, til Norsk språkråd. Norsk språkråd bør av denne grunn ikkje vere representert i eller gjere framlegg om medlemmer til klagenemnda. Departementet gjer framlegg om at klagenemnda blir samansett slik: Det skal vere ein fast leiar, som skal fylle krava for å vere høgsterettsdommar, og ein fast medlem oppnemnd på fritt grunnlag. I tillegg til dei to faste medlemmene skal det oppnemnast ein språkkunnig representant for kvar av målformene, ein eller fleire særleg kunnige i samiske språk, slik at nord-, lule- og sørsamisk blir dekt, og ein medlem som er særleg kunnig i finsk. Klagenemnda vil slik ha fire medlemmer når det er norske stadnamn som blir behandla, elles tre medlemmer. Dersom røystetala står likt, avgjer leiaren saka. Klagenemnda er klageinstans for vedtak gjort av eigar eller festar, kommunalt og fylkeskommunalt organ og statsorgan med unntak av departementa. I klager som gjeld vedtak av eit departement, er klagenemnda rådgivande organ for departementet. Dersom ikkje anna er fastsett i denne lova, gjeld reglane i forvaltningslova kap. VI. Dei som har rett til å ta opp saker om skrivemåten av stadnamn, jf § 6 første ledd, bør også ha klagerett på vedtak i namnesaker. Departementet meiner likevel at namnekonsulentane, som er ein rådgivande instans, ikkje bør ha klagerett. Alle vedtak om skrivemåte av stadnamn kan påklagast med mindre vedtaket er gjort av Kongen eller Stortinget. Departement som gjer vedtak om skrivemåte, har plikt til å ta saka opp til ny avgjerd etter klage. I slike saker skal departementet innhente tilråding frå klagenemnda. Stadnamnutvalet gjer framlegg om at det skal opprettast eit sentralt EDB-basert Stadnamnregister som skal leggjast til Statens kartverk. Etter kvart som det ligg føre skriftformer som er fastsette i samsvar med lova, skal dei meldast til registeret. Målet er at registeret med tida skal innehalde dei fleste stadnamn som blir brukte av offentlege organ, og dermed vere grunnlag for offisiell namnebruk. Ingen av høringsinstansane hadde særlegemerknadertil forslaget om sentralt Stadnamnregister. Departementet meiner at eit sentralt Stadnamnregister over fastsette namneformer er ein føresetnad for at stadnamnlova skal kunne praktiserast på ein tenleg måte. opplysningar om fastsett skriftform, godkjenningsdato, namnetype, lokalitetstype, kommune og fylke og koordinatar for den naingitte lokaliteten. Dette vil dekkje administrative behov i samband med lova. Det vil også vere mogleg å leggje inn opplysningar om uttale og tyding. Eit slikt register vil vere ei vidareføring av eit EDB-register Statens kartverk har bygt opp i samband med hovudkartserien M 711. Formålet med dette registeret er å rasjonalisere kartproduksjonen. Registeret inneheld fleire opplysningar enn det som trengst for å administrere stadnamnlova, men dato for fastsetjing av skrivemåte må setjast inn i tillegg. Store delar av registeret ligg på magnetband fordi Statens kartverk i masselageret berre treng ha namn innanfor kartblad som er under arbeid. For at brukarane av eit sentralt Stadnamnregister skal ha tilgjenge til heile namneregisteret, må alle namna liggje i masselageret i form av ein database. Det vil derfor vere nødvendig med større datamaskinkapasitet. Når eksterne brukarar skal kunne ha direkte tilknyting til registeret, trengst det også ein del kommunikasjonsutstyr. Statens kartverk har sagt seg villig til å ta hovudansvaret for etablering og drift av eit slikt Stadnamnregister. Det er i dag ikkje oppretta noko særskilt organ som har skrivemåten av stadnamn som sitt ansvarsområde. Kultur- og vitskapsdepartementet avgjer tvilsspørsmål, fastset skriftformer når ansvaret for dette ligg under departementet, og tek avgjerd i klagesaker. Norsk språkråd skal etter lov om Norsk språkråd § 1c «uttale seg om prinsipper for normering av skriftspråket og av stedsnavn». Stadnamnutvalet har gjort framlegg om at det skal opprettast eit Norsk stadnamnråd med ti medlemmer, fem namnekonsulentar og fem som representerer forvaltningsgreiner som har med stadnamnsaker å gjere. Medlemmene skal oppnemnast av departementet for fire år om gongen. Formannen skal vere namnekonsulent. Stadnamnrådet skal ha to møte i året. Rådet skal etter framlegget gi fagleg rettleiing til departementet og andre oppdragsgivarar i allmenne og prinsipielle stadnamnspørsmål, gi fråsegn i klagesaker, ha fagleg ansvar for at namnekonsulentane fører eins praksis og vurdere endringar i forskriftene. Vidare skal det vere rådgivande organ for Norsk språkråd i stadnamnsaker, eller overta Språkrådets oppgåver i stadnamnsamanheng. Nokre av høringsinstansane har reagert negativt på framlegget til samansetjing av Norsk stadnamnråd. Søgne kommune og Det Norske Akademi for Sprog og Litteratur meiner at to små sektorar av samfunnslivet, filologisk ekspertise og offentleg forvaltning, ikkje er tilstrekkeleg. Norsk kulturråd og Riksmålsforbundet meiner at Norsk språkråd kan overta dei funksjonane som eit stadnamnråd skulle ha. Også Norsk språkråd går i si fråsegn inn for ei slik løysing: « Det er vanskeleg å skjøna at det skal vera behov for eit organ (stadnamnrådet) som skal gje tilrådingar til Norsk språkråd i saker som gjeld namn. Språkrådet har sjølvsagt høve til å søkja råd og få hjelp av fagleg ekspertise når det meiner det trengst for å fylla ut den sakkunnskapen fagnemnda og resten av Språkrådet har. Også når det gjeld å gje tilrådingar til departementet (og andre), må Språkrådet vera det rette organet. Det same gjeld fråsegner til Klagenemnda for namnesaker om saker som denne nemnda har til avgjerd. Kompetansetilhøvet mellom Språkrådet og Stadnamnrådet ser ut til å måtta bli uklart, av di Stadnamnrådet dels skal gje tilrådingar til departementet (og altså vera eit organ sidestelt med Språkrådet), dels gje tilrådingar til Språkrådet (og altså vera eit organ på eit lågare «maktnivå» enn Språkrådet). Dette kan skapa unødvendig og uheldig uklarleik og strid. Det påtenkte Stadnamnrådet vil nok kunna ha ein nyttig funksjon når det gjeld å syta for at dei ulike namnekonsulentane praktiserer regelverket mest mogleg likt (...). Likevel kan ein truleg få til dette på ein enklare måte enn ved å oppretta eit nytt råd. Namnekonsulentane bør få økonomiske midlar så dei om lag ein gong i året kan møtast og drøfta (problem med) praktiseringa av namneføresegnene. Etter departementets vurdering er det ikkje grunn for å opprette eit slikt nytt og stort organ som skal ta seg av desse oppgåvene. Med ti medlemmer og to årlege møte vil det ikkje bli tenleg til å spele ei aktiv rolle i stadnamnarbeidet. Rådet skulle dessutan vere samansett av Stadnamnkonsulentar og offentlege organ som arbeider med stadnamnsaker, og ville såleis ikkje føre nye element inn i saksfeltet. Stadnamnutvalet har meint skulle leggjast til Norsk stadnamnråd. Språkrådet er eit etablert organ med stor sakkunnskap. Rådet har dessutan høve til å få hjelp frå annan fagleg ekspertise når det trengst. Fagnemnd og styre har også møte fleire gonger for året, slik at sakene kan drøftast oftare og raskare. Norsk språkråd skal då framleis gi tilrådingar til departementet og andre offentlege organ, ha høve til å uttale seg i klagesaker av prinsipiell karakter og drive informasjonsverksemd t.d. gjennom bladet Språknytt. Klagenemnda avgjer om ei klagesak skal leggjast fram for Norsk språkråd. Dessutan kan Språkrådet sjølv ta opp stadnamnsaker i samsvar med lova for rådet. I ein odelstingsproposisjon om samisk språklov som no blir førebudd i departementet, vil det bli fremma forslag om oppretting av eit samisk språkråd. Departementet finn det rimeleg at dette rådet i tilfelle får dei same oppgavene for samiske stadnamn som Norsk språkråd har for norske stadnamn. Fram til Samisk språkråd eventuelt blir oppnemnt, vil Samisk språknemnd kunne uttale seg i desse sakene. Når det gjeld tilsynet med at stadnamnkonsulentane fører eins praksis, er departementet samd med Språkrådet i at dette best kan varetakast ved at konsulentane, saman med sekretærane og representantar for Norsk språkråd, får høve til å halde samrådingsmøte ein til to gonger i året. 5.7 Endring av lov 23. juni 1978 nr. 70 om kartlegging, deling og registrering av grunneiendom (delingslova) Stadnamnutvalet foreslår at § 5-3, Bruksnavn, i delingslova blir endra slik at det i visse høve kan givast løyve til å ta i bruk bruksnamn som har gammal, nedervd tilknyting til eigedommen eller stader innanfor denne. Ingen av høringsinstansane har hatt merknader til dette forslaget. Departementet er samd i at det vernet lite vanlege bruksnamn har etter lov 29. mai 1964 nr. 1 om personnamn, § 7 og § 8, ikkje bør vere til hinder for at det blir gitt bruksnamn slik utvalet har foreslått. Vi gjer derfor framlegg om endring av § 5-3, Bruksnavn, andre ledd, i tråd med dette. Avgjerd om skrivemåten av stadnamn er hovudsakleg lagd til dei same organa som i dag gjer slike vedtak, og lovutkastet vil derfor få små administrative og økonomiske konsekvensar for kommunale, fylkeskommunale og statlege organ. Kommunane vil få noko meirarbeid i samband med at dei, eigar og festar og lokale organisasjonar med særleg tilknyting til namnet vil få rett til å uttale seg i namnesaker, men departementet reknar ikkje med at dette gir grunnlag for nye stillingar. Det vil vere behov for utbygging av namnekonsulenttenesta for norske, samiske og finske stadnamn. Det er vidare foreslått oppretta ei klagenemnd og eit sentralt EDB-basert Stadnamnregister. Stadnamnregisteret vil føre til noko meirarbeid for Statens kartverk. Meirkostnadene ved gjennomføring av lova vil bli dekte innanfor ramma av kulturbudsjettet i åra framover. Stadnamn er ei fellesnemning for namn på lokalitetar av ulike slag. Stadnamna omfattar undergrupper som t.d. bruksnamn og naturnamn. Uttrykket stadnamn dekkjer alle undergrupper så langt ikkje anna er sagt. Bruksnamna er som nemnt ei undergruppe av stadnamna og den einaste undergruppa det er grunn til å skilje ut i denne samanhengen. Ho er avgrensa til å gjelde namn på eigedom med gards- og bruksnummer eller gards-, bruks- og festenummer. Departementet har i proposisjonen ikkje skilt mellom gardsnamn og andre bruksnamn, då dette hovudsakleg synest vere av matrikkelteknisk interesse. Stadnamnutvalet gjorde framlegg om at stadnamnlova får ein særskild formålsparagraf med slik ordlyd: «Denne lova gjev reglar om skrivemåten av stadnamn. Formålet med å gje reglane er at stadnamna i riket til saman skal utgjera eit einskapleg namneverk og at stadnamna skal takast vare på som kulturminne.» Departementet er einig i det formålet som her er utforma, men finn det ikkje nødvendig å ta dette inn i lova. Før lova kan gjerast gjeldande for dei områda som er nemnde i § 2, må kvart område vurderast for seg og reglane om skrivemåten av stadnamn tilpassast tilhøva der. Omsynet til utanlandske verksemder tilseier at det blir gitt særreglar når det gjeld Svalbard og Jan Mayen. Her er det også nødvendig at norske styresmakter har høve til å gå fram fleksibelt overfor utanlandske styresmakter og konsesjonshavarar. Bilanda er ikkje delar av Kongeriket Noreg slik Svalbard og Jan Mayen er det. Tradisjonell namnsetjing der avspeglar dessutan langvarig forskings- og fangstaktivitet av internasjonal karakter, noko som gjer at stadnamna der skil seg ut frå andre stadnamn lova femner om. Det må leggjast vekt på desse momenta når skrivemåten av slike namn skal fastsetjast, jf § 4 tredje ledd. Norsk jurisdiksjon over den norske kontinentalsokkelen og Noregs økonomiske sone er avgrensa til den funksjonelt bestemte kompetansen som folkeretten heimlar for nasjonalstaten over desse områda. Det kan også tenkjast eit framtidig internasjonalisert harmoniseringsarbeid når det gjeld naingiving til havs, t.d. innanfor internasjonale organisasjonar. Første ledd pålegg offentleg organ plikt til å bruke fastsette namneformer i tenesta når slike finst. Offentleg organ tyder her alle statlege, fylkeskommunale og kommunale organ som skriv stadnamn i tenesta, medrekna offentlege verksemder og domstolar. Offentlege verksemder omfattar både forvaltningsverksemder og statlege, fylkeskommunale og kommunale verksemder som det offentlege eig fullt ut, uavhengig av kva for lover dei er organiserte etter. Regelen gjeld også for Stortinget og organ for Stortinget, t.d. Sivilombodsmannen. Lova gjeld ikkje når privat rettssubjekt skriv stadnamn, bortsett frå når privat rettssubjekt fungerer som forvaltningsorgan, jf § 1 i forvaltningslova. Når private kartprodusentar lagar kart m.m. for det offentlege, pliktar det offentlege organet å syte for at kartprodusenten brukar fastsette skriftformer. Tilsvarande gjeld når andre verksemder, konsulentar m.m. lagar materiale med stadnamn for eit offentleg organ. Andre ledd er ein spesialregel for bruk av fastsette skriftformer i område med to eller fleire språk. Med «stadnamn som blir nytta blant folk på staden» er meint stadnamn som er i bruk blant folk som er busette på staden, anten allment, eller innanfor ei av språkgruppene. Etter departementets syn bør språklege minoritetar til vanleg ha rett til å få sine eigne stadnamn tekne i bruk, dersom ikkje særlege praktiske eller tekniske vanskar talar mot det. Dersom ein stad har både norsk, samisk og finsk namn, kan det ut frå praktiske grunnar vere nødvendig å velje anten finsk eller samisk namn i tillegg til det norske. I slike høve bør ein velje eldre namn framfor yngre og til vanleg sjå bort frå omsetjingar. Avgjerande vekt bør leggjast på den lokale namnetradisjonen og på kulturminneomsynet. Det må om nødvendig fastsetjast skriftform for kvart språk. Eigedom med norsk namn i samisk eller finsk busetjingsområde kan eigaren gi samisk eller finsk namn i staden for eller i tillegg til det norske namnet. § 4 gjeld for skrivemåten av slike namn, jf likevel § 5 første ledd. § 4 inneheld dei generelle reglane om skrivemåten av stadnamn, medan § 5 inneheld særreglar om skrivemåten av bruksnamn. For samanhengen mellom stadnamn og bruksnamn viser vi til merknadene til § 1. Med den nedervde lokale uttalen er meint den uttalen som er munnleg overlevert innanfor ein brukarkrins, m.a.o. den uttalen som har vore vanleg på staden og som framleis er i bruk. Skriftformene skal etter framlegget fastsetjast med utgangspunkt i denne uttalen, og skrivast i samsvar med gjeldande rettskrivingsprinsipp når det er tale om språkelement som er normerte i moderne norsk. Namn med utdøydde eller uklare språkelement, skal, så langt det er rimeleg, skrivast i samsvar med gjeldande rettskrivingsprinsipp, t.d. når det gjeld enkel eller dobbel konsonant. Det vil bli gitt forskrifter med utfyllande reglar om skrivemåten av stadnamn, m.a. når det gjeld bruk av nynorsk og bokmål. Dei to målformene vil bli likestilte ved fastsetjing av skrivemåten. Grunnlaget for normeringa ligg i den nedervde lokale uttalen, og ved fastsetjing av skrivemåten skal ein som hovudregel nytte dei formene (hovud- og sideformer) i gjeldande rettskriving som høver best med uttalen på staden. Stadnamna bør i visse tilfelle kunne avspegle regionale målmerke, jf pkt. 4.4. Det same gjeld lokale målføreformer, når særskilde grunnar talar for det. Det er likevel ikkje meininga å gi att alle lokale målførevariantar. Ein bør halde seg til visse hovudtypar i lydverk og formverk, og leggje større vekt på regionale enn lokale målmerke. Med gjeldande rettskriving er meint den rettskrivinga som gjeld til kvar tid. endring av alle aktuelle namneformer om rettskrivinga blir endra. I samband med større rettskrivingsreformer vil det vere rimeleg å vurdere kor langt nye former skal gjennomførast i stadnamn. Finske - også kalla kvenske - stadnamn i Troms og Finnmark skal følgje rettskrivingsprinsippa i finsk. Finske stadnamn på Austlandet kan tilpassast norske rettskrivingsprinsipp. Det same stadnamnet kan samstundes og på same staden vere namn på fleire gardsbruk, på ei grend, ein skole, eit postkontor, ein haldeplass m.m. Når same namnet slik blir brukt om ulike einingar på same staden, skal det som hovudregel berre ha ei skriftform for kvart språk. Når ulike former av same namnet har lang tradisjon, eller er vel innarbeidde slik at det knyter seg sterke interesser til dei ulike formene, kan det vere aktuelt å gjere unntak frå hovudregelen. Når særlege grunnar talar for det, kan skrivemåten av stadnamn avvike frå gjeldande rettskrivingsprinsipp. Som særlege grunnar vil departementet m.a. nemne at skriftforma har vore lenge i bruk og er vel kjend og innarbeidd, eller at det knyter seg særleg sterke interesser til denne skriftforma, t.d. av økonomisk karakter. Utanlandske og reint litterære namn og nyare personnamn treng ikkje følgje norske rettskrivingsprinsipp. Norske skriftformer av samiske stadnamn kan likeins brukast når særlege grunnar talar for det. Hovudregelen er at eigaren eller festaren fastset skrivemåten for bruksnamn. Det vil normalt gjelde uavkorta for namn på nye bruk, bustadhus, hytter o.l. Regelen er likevel avgrensa av føresegnene i andre ledd. Med festar er det her tenkt på langvarig feste av t.d. grunn til bustad- eller fritidshus. Bortleige, utleige eller forpakting blir ikkje her rekna som feste. Som nemnt i merknadene til § 1 har ikkje departementet i denne lova sett noko formelt skilje mellom gardsnamn og andre bruksnamn slik Stadnamnutvalet gjorde. I staden blir skiljet sett mellom bruksnamn som er, eller fell saman med, nedervt stadnamn og stadnamn utan slik tilknyting. I samsvar med dette er hovudregelen i første ledd avgrensa av særregelen i andre ledd. Når det gjeld bruksnamn som er språkleg og geografisk identiske med nedervde stadnamn, eller med namn som i medhald av andre reglar i denne lova eller i andre lover og forskrifter har fått eller vil få ei offisiell namneform, skal skrivemåten fastsetjast etter reglane i denne lova. Men også når det gjeld slike namn, skal det leggjast vekt på ønsket til eigaren eller festaren. § 6 gir reglar om kven som kan ta opp saker, kven som kan gjere vedtak, avgjerd i tvilsspørsmål og forholdet til eksisterande skriftformer. Alle dei organa som kan gjere vedtak om skrivemåten etter andre til fjerde ledd i denne paragrafen, kan også ta opp namnesak etter første ledd bokstav a. I tillegg kan også eigar og festar av bruk, lokal organisasjon og Stadnamnkonsulentar ta opp saker når visse vilkår er oppfylte. Avgjerdsorgana pliktar å ta stilling til skrivemåten i saker som er tekne opp av dei som er nemnde i første ledd, men kan sjølve velje om dei vil behandle saker som blir tekne opp av andre. Det vil bli gitt eigne reglar om saksbehandlinga i forskriftene til lova. Alle offentlege organ, statlege, fylkeskommunale og kommunale, kan ta opp saker som gjeld namn dei skal bruke i tenesta. Det same kan selskap som det offentlege eig fullt ut, og stiftingar som er oppretta av det offentlege. Som i § 5 andre ledd er det også her tenkt på langvarige feste av grunn; leige og forpakting fell utanfor. Offentlege organ kan berre ta opp slike saker dersom det skal bruke namnet i tenesta. Organisasjonar og samanslutningar som t.d. burettslag, vel-foreiningar, språkorganisasjonar og historielag vil til vanleg kunne seiast å ha særleg tilknyting til stadnamna i området. namneverk, og bør såleis ha rett til å ta opp namnesaker. Kommunar og fylkeskommunar vil etter denne føresegna framleis fastsetje skriftformer for dei same stadnamna som dei til no har hatt ansvaret for. Det nye er at dei etter § 7 tredje ledd skal leggje sakene fram for dei offisielle namnekonsulentane før det blir gjort vedtak, og at vedtaket kan påklagast til klagenemnda etter § 8. Med vedkommande statsorgan er meint det statsorganet som har det administrative ansvaret for området, anlegget o.l. Postverket vil t.d. fastsetje skrivemåten av namn på postkontor, Noregs statsbaner av namn på stasjonar og Noregs vassdrags- og elektrisitetsverk av namn på sine anlegg. Alle statsorgan skal bruke dei fastsette, offisielle skriftformene. Dersom det ikkje er fastsett skriftform, kan saka takast opp med det organet som etter andre til fjerde ledd har avgjerdsrett. Statsorgan som skal bruke stadnamnet i tenesta, fastset skriftforma etter reglane i lova og forskriftene. Ofte vil det vere slik at eitt og same namnet blir brukt av fleire organ og om ulike namneobjekt, t.d. som namn på postkontor, militært anlegg eller haldeplass for lokaltrafikk samtidig som det også kan vere bruksnamn. I slike tilfelle skal namnekonsulentane koordinere saksbehandlinga slik at alle partar eit vedtak får verknad for, får høve til å uttale seg. Statens kartverk fastset skriftformer for namn som ikkje hører inn under andre organ etter reglane i denne eller andre lover med forskrifter. Desse skriftformene treng ikkje vurderast på nytt utan at nokon av dei som er nemnde i første ledd, tek opp sak om det. Slike skriftformer vil ofte ikkje vere å finne i stadnamnregisteret, dersom dei ikkje er ein del av det tilfanget Statens kartverk har lagt inn frå sin hovudkartserie (M 711-serien), som vil vere basis for stadnamnregisteret. Vedtak om skrivemåte som blir gjort etter at denne lova er sett i verk, skal meldast til stadnamnregisteret og takast inn der, jf § 10 andre ledd. I første ledd i denne paragrafen er eigar eller festar, kommune og lokale organisasjonar gitt rett til å uttale seg i visse tilfelle. I forskriftene til lova vil det bli fastsett høvelege fristar for slike fråsegner. Kommunane må få rimeleg tid til saksbehandlinga, samtidig som dette ikkje må seinke kartproduksjon og annan bruk av fastsette namneformer så mykje at det skaper vanskar. Når skrivemåten av eit bruksnamn skal fastsetjast av andre enn eigar eller festar, dvs. av eit offentleg organ, har eigar eller festar rett til å uttale seg i saka før skrivemåten blir fastsett. Det skal leggjast vekt på det ønsket eigar eller festar har med omsyn til skrivemåte. Oversending av stadnamnsaker til eigar eller festar og til lokale organisasjonar med særleg tilknyting til stadnamnet, er lagd til kommunen fordi dette er den einaste instansen som har kjennskap til kven saka i desse tilfella skal sendast til. Eigar eller festar av bruk kan klage på vedtak om skrivemåten av bruksnamn etter § 5 andre ledd. Stadnamn er noko som opptek mange menneske, og ulike forhold kan verke inn på vedtaket. Stadnamna er dessutan ledd i eit samla nasjonalt namneverk med stor kulturhistorisk verdi. Departementet finn det derfor rimeleg at også vedtak gjort av kommunar og fylkeskommunar skal kunne påklagast. Departementet tek sikte på at nemnda skal samansetjast slik: høgsterettsdommars kompetanse og ein annan fast medlem oppnemnd på fritt grunnlag. I saker som gjeld norske stadnamn, skal nemnda i tillegg ha ein medlem for kvar målform. I saker som gjeld samiske eller finske stadnamn, skal nemnda ha ein medlem for samisk eller finsk. Nemnda skal behandle klager over vedtak om skrivemåten av stadnamn. Klager på bruk av stadnamn må takast opp med vedkommande departement. Norsk språkråd skal etter § 1 pkt. c i lov 18. juni 1971 om Norsk språkråd «uttale seg om prinsipper for normering av skriftspråket og av stedsnavn». Det er derfor rimeleg at Språkrådet kan gi prinsipielle fråsegner til klagenemnda. Samisk språkråd skal etter det framlegget til samisk språklov som departementet førebur, vere rådgivande i språkspørsmål, og dette rådet bør derfor også kunne uttale seg om prinsipielle stadnamnspørsmål. Fram til Samisk språkråd blir oppretta, vil Samisk språknemnd kunne uttale seg i prinsipielle klagesaker. Departementet har det overordna ansvaret for saksfeltet, og bør ut frå dette ha høve til å uttale seg i klagesaker av prinsipiell karakter. Klager på vedtak gjort av eit departement skal ikkje avgjerast av klagenemnda, då ein ikkje finn det rimeleg at eit slikt organ skal føre kontroll med verksemda i departementa. Dersom nokon klagar på slike vedtak, skal departementet innhente tilråding frå klagenemnda før det vurderer omgjering av vedtaket. Klagenemnda vil såleis ha ein dobbel funksjon: Ho er klageorgan for vedtak som etter denne lova er gjort av andre enn eit departement, og rådgivande organ i klagesaker for departementa. Dersom lova skal kunne fungere etter føresetnadene, må det byggjast opp eit sentralt EDB-basert Stadnamnregister som inneheld godkjende namneformer. Dette er tenkt lagt til Statens kartverk, som alt har byrja å byggje opp eit slikt register over namn på hovudkartserien (M 711-serien). Når klagefristen er ute, eller klagebehandling er avslutta, og vedtak om skrivemåten av eit stadnamn er endeleg, skal dette meldast til registeret av det organet som har gjort vedtaket. Klagenemnda skal sjølv gi melding til stadnamnregisteret om vedtak i klagesaker. Stadnamn har etter § 1 første ledd i lova ein svært vid definisjon. Og sjølv om lova berre skal gjelde stadnamn som er eller blir tekne i bruk av offentlege organ, får ho verknad for tusenvis av namn. Det er vanskeleg å lage eit regelverk som på ein tenleg måte kan ta omsyn til alle sider av saka. Mange av dei meir detaljerte reglane vil bli fastsette i forskrifter, som t.d. språklege retningsliner, klagereglar og reglar for konsulenttenesta. Når særlege grunnar talar for det, bør departementet ha høve til å gjere unntak frå reglane i lova og forskriftene. Føresetnaden må likevel vere at det blir lagt vekt på intensjonane i lova. - klagenemnda. Etter lov 29. mai 1964 nr. 1 om personnamn § 8 skal det nektast løyve når nokon ønskjer å ta i bruk eit lite vanleg namn på gardsbruk som slektsnamn, og det kan reknast med at rettkomne interesser lid skade om søkjaren får namnet. At Dykkar Majestet godkjenner og skriv under eit framlagt utkast til proposisjon til Stortinget om lov om stadnamn. Stortinget blir oppmoda til å gjere vedtak om lov om stadnamn i samsvar med eit framlagt utkast. Skrivemåten av bruksnamn som språkleg og geografisk fell saman med nedervde stadnamn, eller med andre stadnamn som etter reglar i denne lova eller i andre lover og forskrifter skal brukast av det offentlege, skal likevel fastsetjast etter reglane i § 4 og § 6 . b. Eigar eller, dersom eigedommen er festa bort, festar når bruksnamnet kjem inn under § 5 andre ledd. Eigar eller, dersom eigedommen er festa bort, festar har rett til å uttale seg i saker som gjeld bruksnamn. Kommunane har rett til å uttale seg før det blir gjort vedtak om skrivemåten av stadnamn i kommunen. som gjeld område som femner om meir enn ein kommune. Lokale organisasjonar har rett til å uttale seg i saker som gjeld stadnamn organisasjonen har ei særleg tilknyting til. Med mindre anna er fastsatt i lov eller i medhald av lov, gjeld reglane i forvaltningslova kapittel IV, V og VII ikkje for saker etter stadnamnlova. Frå same tid blir det gjort følgjande endring i lov 23. juni 1978 nr. 70 om kartlegging, deling og registrering av grunneiendom (delingsloven): § 5-3, Bruksnavn, skal lyde: Vedlegg. Føresegner om skrivemåten av stadnamn. Kronprinsregentens resolusjon 31. d. Namn med klår appellativisk tyding, ålment kjende ord og namnelekkar får om det er råd ei riksform. Serleg når slike ord er brukte til etterlekk i samansette namn, bør dei få utjamning etter hovudtypar, eller full normalisering. e. Som riksformer - i samsvar med dei offisielle skriftmåla eller eitt av dei - gjeld t.d.: vatn, botn - vad, eid, side, brei(d), stad - land, sund, kald - dugurd, gjerde, hard, skar(d), ur(d), varde, gard (gård) - bjørn, horn, korn, kvern, tjern og tjørn - hamn, ramn, stamn - berg, torg, haug, veg, skog, høg, høgd - tverr - kval, kvass, kvit (i bygdene ved Oslofjorden der uttalen er med v kan og skrivast hv) - vik, nut, djup, stup (i namn med individuell karakter kan likevel skrivast linn konsonant i det sørvestlege, jf pkt. 2 a-d) - litle (i det søraustlege kan skrivast lisle, og i serhøve lille) - elv, fjell, skjel, nes, skjer - sæter - gras, åker - hamar (hammar), fugl, humle, ukse og okse - bru, bu - dokk, hogg, hol, holt, kol, kross og kors, mold, molte, voll - øy, røys, høy - bleik, eik, geil, geit, grein, kleiv, leik, leir, rein (adj. og subst.), stein - aure, blaut, lauv, hauk, haus -laup, raud, staup, straum, aust, naust (i det søraustlege kan ein likevel skriva strøm, øst, nøst for desse målføreformene) - kjelde, mjøl, støl (i serhøve stul, staul, støyl o.fl.) - stykke, kyrkje, kjerke og kirke (etter målføret) - stova, stua (i serhøve stogo, stugu o.fl.) - hagen (i serhøve hagan, hågån). 3. Bruken av bunden eller ubunden form bør retta seg etter målføret, serleg i reine naturnamn. Når det gjeld bøygningsformer elles, skal ein gjennomføra desse grunnsetningane: a. Dativ fleirtal får endinga -om i austnorsk, -o i vestnorsk. b. Bunde fleirtal av hankjønnsord får, i samsvar med normeringstypar som er nemnde ovanfor under pkt. 2: 1) individuell skrivemåte i serhøve (jf pkt. 2 a-b); 2) i regelen utjamning til -an når målføret har -an, -ann, æin, ænn, o.l.; elles skal det normaliserast til -ane. Typen bekk kan få -ene. d. Bunde eintal av linne hokjønnsord får endinga -a, men i individuelle namn skal det vera høve til utjamning til -o, for -o og -å i målføret. e. Bunde eintal av sterke hokjønnsord får endinga -a der målføret har -a; endinga -i (i serhøve også -a) der målføret har -i, -e eller -æ. Der målføret har -o eller -å, kan ein, serleg i individuelle namn (jf pkt. 2 a-b), nytta -o; elles -a. f. Bunde fleirtal av nøytrumsord får hovudtypar i samsvar med pkt. slik at det er høve til å nytta -an eller -ane etter målføret. Kyrkjedepartementet tilset namnekonsulentane - i regelen to - og fører tilsyn med at desse føresegnene blir fylgde. Ved sida av namnekonsulentane bør det oppnemnast to andre sakkunnige som saman med konsulentane gjev tilråding til departementet i namnesaker det er tvist om. Ot.prp.nr.65 (1988-1989) Om lov om endringer i lov 17 juni 1966 nr 12 om folketrygd (Pensjon til personer med utenlandsopphold i yrkesaktiv alder og utbetaling av pensjoner i utlandet)
|
lovdata_cd_51567
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.684
|
Kongens myndighet etter lov om endringer i visse lover på Finansdepartementets område (EØS-tilpasning) kap. XIV om ikrafttredelse og overgangsregler delegeres til Finansdepartementet. Kongens myndighet etter lovens endring av følgende bestemmelser delegeres til Finansdepartementet: - Lov 24. mai 1961 nr. 1 om sparebanker §2 første ledd. - Lov 24. mai 1961 nr. 2 om forretningsbanker §4 første ledd og §5 første ledd. - Lov 14. juni 1985 nr. 61 om verdipapirhandel §8A annet ledd. - Lov 10. juni 1988 nr. 39 om forsikringsvirksomhet §2-4 siste ledd, §12-6 siste ledd og §12-7 siste ledd. - Lov 10. juni 1988 nr. 40 om finansieringsvirksomhet og finansinstitusjoner §1-4 første ledd nr. 4, §2-12 siste ledd, §2-12a første, annet og tredje ledd og §2-17 første, annet, tredje, fjerde og sjette ledd.
|
lovdata_cd_42822
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.804
|
Hovedregelen er at ytelser etter kapittel 17 bare kan utbetales når den gjenlevende er medlem i folketrygden med rett til ytelser etter pensjonskapitlene, jf. §2-10. Det vil si at ytelsene ikke kan utbetales når den gjenlevende bor i et annet land enn Norge, med mindre det foreligger fullt medlemskap i folketrygden under utenlandsoppholdet, se kapittel 2. Når dødsfallet skyldes yrkesskade, gjelder ikke vilkåret om at gjenlevende må være medlem i folketrygden, jf. §17-12. §17-4 andre ledd- Vilkår for utbetaling av pensjon når gjenlevende ikke er medlem i folketrygden (eksport)
|
lovdata_cd_14926
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.775
|
Forskrift om bruk av motorfartøyer og luftfartøyer i vassdrag/utmark m.m., og delegering av myndighet for tillatelser, Åmot kommune, Hedmark. Fastsatt av Åmot kommunestyre 6. april 1989 med hjemmel i lov 10. juni 1977 nr. 82 om motorferdsel i utmark og vassdrag §4 og §5. §1. (bruk av motorfartøyer) Bruk av motorfartøyer med en hastighet på inntil 5 knop er tillatt i følgende vassdrag og innsjøer: - Nordre Osa-vassdraget, fra Osensjøen og så langt opp som regulert vannstand i Osensjøen til enhver tid virker inn på vannstanden i vassdraget. Bruk av motorfartøy i andre vassdrag og innsjøer er forbudt. §2. (bruk av luftfartøy) I Storsjøen og i Osensjøen er landing og start med luftfartøy tillatt når dette foregår i en avstand av minimum 200 m av land. Til/fra land kan luftfartøyet takses for egen maskin. Forskriften trer i kraft 6. april 1989. Fra samme tid oppheves den del som omhandler motorfartøyer og luftfartøyer i forskrift 2. juni 1981 om motorferdsel i utmark og vassdrag gjeldende for Åmot kommune, Hedmark.
|
lovdata_cd_57469
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.683
|
Delegering av myndighet til Aetat Arbeidsdirektoratet etter straffeprosessloven §118 og tvistemålsloven §204. Fastsatt av Arbeids- og administrasjonsdepartementet 20. november 2002 med hjemmel i lov av 22. mai 1981 nr. 25 om rettergangsmåten i straffesaker (Straffeprosessloven) §118 og lov av 13. august 1915 nr. 6 om rettergangsmåten for tvistemål (tvistemålsloven) §204.
|
lovdata_cd_45063
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.785
|
I praksis er det lagt til grunn at utenlandsk skilsmisse må anerkjennes av fylkesmannen etter lov 2. juni 1978 nr. 38 for at vilkåret om sivilstatus «skilt» skal anses oppfylt. Fylkesmannen vil på anmodning vurdere om dokumentene gir sivilstanden «skilt» i Norge. For at fylkesmannen skal kunne ta stilling til dette må følgende foreligge: - det må fremgå at dommen er rettskraftig. Det er ikke anledning til å dekke utgifter i forbindelse med slik anerkjennelse over barnetrygdlovens budsjett. Ifølge den Nordiske familierettskonvensjonen av 6. februar 1931 mellom Danmark, Finland, Island, Norge og Sverige, behøver ikke nordiske skilsmisser mellom nordiske statsborgere anerkjennelse fra fylkesmannen.
|
lovdata_cd_5458
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.533
|
Det vernede området berører følgende gnr/bnr i Stokke kommune: 22/1 og 58/118. Landskapsvernområdet dekker et areal på ca 143 dekar. Grensene for landskapsvernområdet går fram av kart i målestokk 1:5.000, datert Miljøverndepartementet september 1989. Kartet oppbevares i Stokke kommune, hos Fylkesmannen i Vestfold, i Direktoratet for naturforvaltning og i Miljøverndepartementet.
|
lovdata_cd_10046
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.885
|
3. Bruk av motorbåt i forbindelse med utøvelse av lovlig fiske. 4. Bruk av eksisterende fiskerett, strandrett og båtrett i samme utstrekning som tidligere, dog slik at det utvises spesiell aktsomhet overfor rastende og beitende fugl. 6. Vedlikehold av eksisterende veger, kabler og luftlinjer.
|
lovdata_cd_34538
|
lovdata_cd_odelsting_2005
| 2,021
|
no
|
0.827
|
Publisert: Ot.prp.nr.61 (2004-2005) Tittel: Om lov om akvakultur (akvakulturloven) Perspektiver på potensialet i marin sektor gjør at man også i årene fremover forventer høy endringstakt i næringen. Akvakultur vil bli et mer mangfoldig begrep gjennom etablering av virksomhet av hittil uutnyttede produksjonsmuligheter. Dessuten vil hensynet til miljøvennlig produksjon, avveining av arealinteresser i kystsonen, markedsadgang samt mattrygghet, helse- og fiskevelferdsspørsmål være temaer som en i enda større grad forventes å måtte ta hensyn til. Ikke bare næringen, men også de politiske mål og oppfatninger om det offentliges rolle har endret seg i oppdrettslovens funksjonstid. Erfaringer med dagens oppdrettslov viser at loven ikke i tilstrekkelig grad legger til rette for utvikling og optimalisering av verdiskapingspotensialet i akvakulturnæringen. Det er behov for lovgivning som i større grad legger til rette for en framtidsrettet næringsutvikling og som gir mer tidsriktige rammer for utøvelse av offentlig forvaltning. Fiskeri- og kystdepartementet har i arbeidet med loven tatt utgangspunktet i fire særlige fokusområder: - Forholdet til andre brukerinteresser i kystsonen - en mer effektiv arealutnyttelse. I forlengelsen av at eierskapsregulering utfases, foreslås det å innføre adgang til overføring og pant av tillatelser. Deregulering av eierskapskrav i kombinasjon med rett til overføring og pant vil, etter departementets oppfatning, normalisere næringen i forhold til annen industri og gjøre næringen mer tilpasningsdyktig for å imøtekomme framtidige utfordringer. Tildeling av tillatelser til oppdrett med laks og ørret, som i dag skjer gjennom tradisjonell søkerkonkurranse, kan etter akvakulturloven gjennomføres på en enklere og mindre ressurskrevende måte. Det foreslås at det alternativt kan gjennomføres en kvalifisering med videre utvelgelse av de kvalifiserte søkere gjennom trekning eller auksjon. Dette vil medføre ressursbesparelser for både næring og forvaltning ettersom det ikke lenger er nødvendig å finsikte søkerne for å finne ut hvem som er best, men det gjøres en vurdering av hvem som er gode-nok til å få tillatelse. Akvakulturnæringen omfatter produksjon av fisk, bløtdyr, pigghuder, krepsdyr og andre levende akvatiske dyr og planter. Organismene produseres i hovedsak for konsum, men brukes også som innsatsfaktorer i andre produkter, herunder i kosmetikk- og farmasøytisk industri. Selve kjernen ved virksomheten er at man øker organismenes antall, vekt eller kvalitet, gjerne i kombinasjon. Dette kan skje gjennom aktiv fôring og behandling, eller ved utsetting, innsamling og oppbevaring av organismene i deres naturlige livsmiljø. Virksomhetene har utviklet seg fra å drive med produksjon i mindre skala med lokal forankring, til større produksjonsenheter med klare industrielle trekk. Fra de første etableringer av slik virksomhet på slutten av 1960-tallet og frem til i dag, har norsk akvakulturnæring utviklet seg til å bli en mangfoldig næring både mht. hvilke arter som produseres samt produksjonsformer. Frem til nå har man i hovedsak skilt mellom to hovedformer for akvakultur; oppdrett og havbeite. Oppdrett skjer i kar på land, i merder/avstegninger, i hengekulturer eller annet anlegg i sjø eller ferskvann. Havbeite kan derimot skje uten anlegg og er en produksjonsform hvor man setter ut og gjenfanger organismer på sjøbunnen. Havbeite som produksjonsform har hittil kun vært tillatt med stasjonære arter. Akvakultur drives i alle faser av organismenes sykluser; fra produksjon av rogn, klekking av yngel til utsett av organismer i sjøen for videre foredling. Det er vanlig å betegne de ulike delene av næringen etter hvor aktørene befinner seg i organismenes produksjonssyklus; fra stamfiskproduksjon, klekkeri- og settefiskproduksjon til matfiskprodusenter (tilsvarende for produksjon av andre organismer enn fisk). De ulike produsentene skilles videre gjennom betegnelser på art som produseres, som for eksempel laks- og ørretnæringen eller blåskjellnæringen. Dette er naturlig ettersom utfordringene for de ulike deler av syklusene og for de ulike arter kan være vesensforskjellige både for næringen og forvaltningen. Det er et stort spenn mellom de forskjellige delene av næringen både i bruk av teknologi, driftsform og kommersielt utviklingstrinn. Mens havbeite med kamskjell og hummer er i startgropen og har preg av å være forsøksvirksomhet, ligger Norge på verdenstoppen innen oppdrett av laks og regnbueørret. For større deler av akvakulturnæringen er videre forskning en forutsetning for senere kommersialisering og lønnsomhet. Produsenter av laks og ørret har imidlertid lenge hatt en profitabel virksomhet. Utfordringen for norsk havbruksnæring ligger i å utvikle seg fra en råvareleverandør med hovedtyngden av aktiviteten rettet mot markeder med små marginer, til en mer variert, konkurransedyktig og lønnsom produksjon. Hovedbudskapet i de ulike scenarier som er fremsatt om potensiell vekst i norsk havbruksnæring er at verdien pr. kilo råstoff må øke. Dette betyr å ha fokus på kontinuerlig innovasjon gjennom bl.a forskning, produktutvikling og markedsarbeid. oppdrettsarter for 93,5 millioner kroner. De siste to tiårene har andre arter enn laks og ørret hatt en større økning i antall aktører og i de kommende 20 årene knytter det seg store forventninger til både den forskningsmessige og kommersielle utviklingen av nye marine oppdrettsarter som torsk, kveite og skjell. Det forventes at verdiskapningspotensialet i akvakulturnæringen, i tillegg til laks- og ørretproduksjon, utløses gjennom akvakultur med marine arter, samt produktutvikling og til dels også bruk av andre bestanddeler enn det rene fiskekjøttet. Norsk akvakulturnæring har alltid vært en del av et globalt marked og konkurransen på verdensmarkedet for sjømat har de senere år blitt stadig hardere. Dette skyldes i hovedsak at en rekke land har et overskudd i produksjon av sjømat, som med lave kostnader kan transporteres og omsettes internasjonalt. Teknologioverføring mellom landene har også økt konkurransen. De teknologiske fortrinn norsk akvakulturnæring har hatt er i ferd med å forsvinne. Med utviklingen de siste årene har bl.a. Norges totale markedsandeler for laks og ørret blitt redusert. En særlig ulempe for Norge er handelsbarrierer til de viktigste markedene. Skottland og Irland er innenfor den Europeiske Union. Andre konkurrentland som Chile og Færøyene har fordelen av å ha fremforhandlet frihandelsavtaler med viktige markeder som USA og EU. Et annet forhold av betydning er næringens forretningsmessige handlefrihet og mulighet for å optimalisere strukturen i forhold til konkurrerende nasjoner. Den norske næringen har hittil vært underlagt reguleringer som gir en mindre fri bedriftsøkonomisk tilpasning enn de fleste konkurrentene. Forvaltningen av norsk akvakulturnæring har på mange områder vært ledende på regulering av næringens miljøpåvirkning. Som følge av dette og næringens egen innsats har næringen en rimelig god miljøstatus sammenlignet med en del andre typer matproduksjon. De siste årene har en rekke nye miljøtiltak blitt innført; krav til teknisk standard for flytende oppdrettsanlegg, miljøovervåking og internkontroll er viktige fremskritt som sikrer en ytterligere styrking av næringens miljøtilpasning. Sett i forhold til produksjonsveksten de senere år, har miljøeffektene blitt relativt mindre enn tidligere. Viktige miljøspørsmål må imidlertid fortsatt håndteres, og det vil være særlige miljøutfordringer knyttet til i en videre vekst i næringen. som tiltak for å redusere rømming. Videre er det innført regelverk om internkontroll med virkning fra 2005, for å sikre overholdelse av relevant regelverk og derigjennom minske risikoen for rømming eller andre uhell. Bekjempelse av lakselus gjøres blant annet ved særskilte driftskrav som en oppfølging av nasjonal handlingsplan mot lakselus, og ved utprøving av mer effektive behandlingsregimer. Andre tiltak for å redusere de nevnte miljøeffekter er iverksettelsen av Stortingets vedtak om opprettelse av de første 37 nasjonale laksevassdrag og 21 nasjonale laksefjorder, jf Innst.S.nr.134 (2002-2003). Regjeringens forslag til ferdigstilling av ordningen vil etter planen bli lagt fram for Stortinget høsten 2005. Parallelt med dette arbeides det med å fastsette regler for forvaltning av oppdrett i slike områder. For å bidra til å sikre de ville laksebestandene, er det behov for en fortsatt målrettet innsats på disse områdene, bl.a for å nå Stortingets målsetting om at rømminger ikke skal utgjøre noe problem for de ville laksebestandene. For å sikre tilgang på egnet produksjonsareal samt effektiv utnyttelse av dette, er det viktig å sikre en god sameksistens mellom næringen og andre bruker- og verneinteresser. Det er også viktig at tilgjengelig areal i størst mulig grad anvendes til den form for akvakultur det er best egnet til. Dette innebærer blant annet at etablering av akvakultur først skjer etter en vurdering av miljøforhold, annen aktuell akvakulturproduksjon og andre bruker- og verneinteresser i området. Videre vil vurderingen av etablering av akvakultur skje innenfor rammen av eksisterende areal- og verneplaner. Etablering av akvakultur vil normalt ikke komme i konflikt med andre brukerinteresser. Avhengig av driftsform for de ulike typer akvakultur, vil vanlig ferdsel, ulike friluftslivsaktiviteter og tradisjonelt fiskeri kunne utøves i området rundt virksomheten. Dersom det er flere brukerinteresser knyttet til området bør det imidlertid søkes løsninger som gjør at det ikke oppstår en interessekonflikt. Selv om næringsaktørene har fått friere spillerom de senere årene til å konsolidere virksomheten vil produksjonen fortsatt være lokalt forankret. Det drives akvakultur i en eller annen form langs hele kysten og det er på kysten forholdene ligger til rette for slik produksjon. Det offentlige fokuset i dagens regionalpolitikk knyttes nå til tilrettelegging for akvakulturnæringens lønnsomhet. Gjennom lønnsomme bedrifter vil akvakulturnæringen kunne tilby trygge arbeidsplasser og derigjennom bidra til utviklingen av vekstkraftige lokalsamfunn. I tillegg til det direkte sysselsettingsbidraget gir akvakulturnæringen også ringvirkninger i form av arbeidsplasser knyttet til leverandørindustri, forskning, administrasjon og forvaltning. Figur 3.1: Oppdrettskonsesjoner med drift (laks og ørret, marine arter og skjell/skalldyr). Forslag til ny lov om akvakultur erstatter lov 14. juni 1985 nr. 68 om oppdrett av fisk, skalldyr m.v. (oppdrettsloven) og lov 21. desember 2000 nr. 118 om havbeite (havbeiteloven). Mens det i dag er to lover som regulerer akvakultur, vil dette næringsfeltet heretter reguleres av én ny akvakulturlov. Lovforslaget er et resultat av en gjennomgang av regelverket med sikte på å fremme et forslag til ny lov som gir en mer helhetlig og framtidsrettet regulering for næring og forvaltning. Begrepet akvakultur er valgt som tittel på den nye loven. Bakgrunnen for dette er at ingen av de tidligere begrepene; oppdrett og havbeite, anskueliggjør næringens mangfoldighet. Videre fremkommer det ikke av fellesbetegnelsen; havbruk, at produksjonen skjer både på land, i ferskvann og i sjø. Akvakultur er dessuten bedre i samsvar med andre lands betegnelser på tilsvarende virksomhet. Begrepene havbruk og havbruksnæringen er likevel så innarbeidet i omtalen av næringen at man i fremstillingen også har valgt å anvende disse begrepene. Virkemidlene i dagens oppdrettslov og havbeitelov videreføres i all hovedsak i forslaget til ny akvakulturlov. Det som ikke videreføres er nærmere beskrevet i punkt 4.4. nedenfor. Dagens reguleringer som ivaretar miljøhensyn vil videreføres under den nye loven. Dette gjelder for eksempel tiltak som krav til teknisk standard for flytende oppdrettsanlegg, miljøovervåking, internkontroll og mulighet for beskyttelse av bestemte områder. Videre vil ivaretakelse av miljøet fortsatt være et ufravikelig vilkår ved etablering av akvakultur og et forhold som er relevant ved pålagt endring/avvikling av virksomheten. I forslaget til ny lov legges det opp til at miljøtiltakene kan videreutvikles. eller behandler levende fisk og skalldyr. Virksomheten skjer hovedsakelig ved bruk av anlegg, men også virksomhet som skjer på annen måte enn ved anleggsdrift, er konsesjonsbelagt. Loven ble til i en tid da bruk av en eller annen form for anlegg var den mest aktuelle driftsformen og anleggsbegrepet er således benyttet for å knytte rettsvirkninger til en rekke forhold. Eksempelvis forutsetter loven bruk av anlegg eller avstegning for å regulere begrensninger på tredjemanns adferd. Næringsutøverens rådighet over organismene er derfor betinget av at det benyttes en form for anlegg eller avstengning i produksjonen. Disse begrensningene i driftsmåte har i noen tilfeller vært et hinder for videre utvikling av næringen. Tillatelse til akvakultur innebærer vedtak og uttalelser fra flere sektormyndigheter; miljøvernmyndighetene (Fylkesmannen), havne- og farvannsmyndighetene (Kystverket) og fiskehelsemyndighetene (Mattilsynet), i tillegg til kommunene. Videre vil Norges Vassdrags- og Energidirektoratet (NVE) måtte vurdere søknader om akvakultur om akvakulturtiltaket innebærer inngrep i vassdrag. Etter dagens praksis gjennomføres tildelingen slik at søker sender én søknad til fiskerimyndighetene, som deretter koordinerer behandlingen med lokaliseringskommune og relevante sektormyndigheter. Dette er imidlertid en svært tidkrevende prosess og gjennomsnittlig behandlingstid til sammen hos myndighetene på en etableringssøknad er i overkant av ett år. Med dagens ordning hjelper det imidlertid ikke om en etat prioriterer slike etableringssaker, dersom andre etater igjen nedprioriterer disse. Av hensyn til næringsutøverne er det derfor viktig med tiltak som kan effektivisere søknadsbehandlingen. For laks og ørret, der det legges opp til å videreføre antallsbegrensning, foreslår departementet at det i tillegg til tildeling gjennom tradisjonell søkerkonkurranse som i dag, gis mulighet for myndighetene til å prioritere mellom søkere ved tildeling av antallsbegrensede tillatelser etter en enklere modell enn dagens ordning. Det foreslås derfor at det gis en mulighet til at utvelgelsen mellom kvalifiserte søkere også kan skje gjennom trekning. Det nye forslaget innebærer at det til grunn for tildelingen først gjennomføres en kvalifisering. Gjennom kvalifiseringen vil ressursene brukes på å finne ut hvem av søkerne som er gode nok. Resultatet av kvalifiseringen er at forvaltningen kan velge mellom søkere som alle oppfyller tildelingens vilkår. Etter departementets mening vil den videre utvelgelse av hvem av disse søkere som i siste omgang skal tilståes tillatelser skje mest effektivt med bruk av mer objektive og nøytrale tildelingsmekanismer som trekning, fremfor en tradisjonell søkerkonkurranse. Ved trekning skjer utvelgelsen med lik mulighet for alle kvalifiserte søkere til å få tildelt tillatelse. Budrunde vil kunne være et alternativ som kan benyttes i kombinasjon med kvalifisering. Det ble bedt særlig om synspunkter på dette under høringen. Denne formen for tildeling sørger for at prisfastsettelsen skjer gjennom høyeste bud fra kvalifisert søker. Dagens oppdrettslov og havbeitelov tillater ikke overføring av tillatelser mellom private, men havbeiteloven tillater at tillatelser pantsettes. På bakgrunn av næringens behov for bedriftsøkonomiske tilpasninger gjennom overføring av tillatelser, er det i dag etablert en overføringsliknende ordning, der man etter søknad vil kunne få utstedt ny tillatelse til den som ønsker å overta en tillatelse etter fiskerimyndighetenes godkjenning. Slik regelverket er utformet i dag kan konsesjonsverdien kun i meget begrenset grad utnyttes som finansieringskilde idet dagens oppdrettslov ikke gir hjemmel for en panteadgang i selve tillatelsen. Bruk av tillatelsen som sikkerhetsstillelse for finansieringsformål er i dag kun tillatt for havbeitetillatelser. I utgangspunktet bør næringsutviklingen skje gjennom en fri bedriftsøkonomisk tilpasning. Departementet foreslår derfor å lovfeste rett til å kunne overføre tillatelser, samt mulighet for panteadgang i alle typer akvakulturtillatelser. Forslaget i ny akvakulturlov om overføring og pant av tillatelser uten offentlig godkjenning innebærer en økt handlefrihet for næringen. Dette vil gi næringen selv en mulighet til å omstrukturere driften etter en forretningsmessig vurdering. Etter departementets oppfatning vil pante- og overføringsadgangen bidra til større forutsigbarhet for næringen. Forslaget vil bedre næringens kapitaltilgang ved økt kredittverdighet til akvakulturselskapene. I tillegg vil næringens behov for fleksibilitet til å foreta vanlige foretningsmessige disposisjoner imøtekommes innenfor en helhetlig ordning. Ivaretakelse av miljøhensyn i akvakulturproduksjonen og bevaring av rene økosystemer langs kysten er to grunnleggende betingelser for en effektiv og kvalitetsmessig god akvakulturproduksjon, samt bærekraftig utvikling av næringen. Disse elementene er også av stor betydning for næringens omdømme. Dersom organismene lever under dårlige miljøforhold vil dette hemme både veksten og kvaliteten. Dette vil igjen ramme virksomhetens lønnsomhet ved at produktene ikke samsvarer med markedets krav. Ivaretakelse av hensynet til miljø er også et selvstendig ansvar for næring og forvaltning som blant annet er begrunnet ut fra naturens egenverdi. Miljøet må derfor også beskyttes ut fra andre samfunnshensyn enn de næringsøkonomiske. På dette området er kommersielle interesser og samfunnsinteresser i stor grad sammenfallende i et langsiktig perspektiv. Departementet foreslår å lovfeste bestemmelser som gir klare retningslinjer for myndighetenes interesseavveining ved lokalisering av akvakultur. av videre marin næringsutvikling samtidig som det tas hensyn til andre arealinteresser. I forhold til spørsmålet om interesseavveining av arealinteresser i forbindelse med geografisk avgrensing og plassering av akvakulturproduksjon er det enkelte vurderingstemaer som særlig bør vektlegges. Disse er: søkers faktiske behov for produksjonsareal, alternativ bruk av arealet til annen akvakultur, samt annen bruk av arealet. I tillegg kommer eventuelle verneinteresser. Etter at sektormyndighetene og kommunen har foretatt vurderinger etter sine respektive regelverk, skal en optimalisering av arealbruk ivaretas gjennom en helhetsvurdering av disse hensyn. I medhold av gjeldende oppdrettslov reguleres eierskapet hos innehavere av tillatelser til laks og ørret. Dette skjer i dag på flere måter: - Tillatelsen er personlig og kan ikke overføres. Ny tillatelse må innhentes dersom man ønsker å skifte innehaver av tillatelsen. - Godkjenningsordning i de underliggende forhold som for eksempel eiersammensetningen i selskaper. Dette skjer i dag gjennom fastsatte maksimalstørrelser på total konsesjonsbiomasse som næringsaktøren kan ha tillatelse til. - Det stilles krav i loven om lokalt eierskap ved tildeling av tillatelse. - Ved de siste tildelinger av tillatelser til matfisk av laks og ørret gjelder det også et forbud mot overføring av tillatelse og mot endring av eiersammensetningen i bedriftene i 10 år etter tildeling. Dagens eierskapsreguleringer har blant annet en distriktspolitisk begrunnelse. Reguleringene reduserer imidlertid næringsutøvernes mulighet til å foreta vanlige forretningsmessige disposisjoner og næringens tilgang på kapital. Dette reduserer igjen næringens evne til å bidra til en positiv utvikling av kysten og etter departementets oppfatning er det andre virkemidler enn regulering av eierskap som er mer hensiktsmessige for å oppnå målsettingen om utvikling av kystdistriktene: - Gjennom antallsbegrensingen på laks og ørret kan det gjennomføres regionsvise tildelingsrunder med prioritering av enkelte regioner. Departementet mener at det ikke er behov for å videreføre reguleringen av eierskap i dagens regelverk og at en friere bedriftsøkonomisk tilpasning vil bidra til en effektiv ressursbruk i samfunnet. I forhold til oppdrettslovens krav om lokalt eierskap, har EFTAs overvåkingsorgan (ESA) reist innvendinger mot dette under henvisning til EØS-avtalen. Etter konsultasjon med Stortingets EØS-utvalg våren 2002 praktiseres ikke dette vilkåret lenger. Vilkåret om lokalt eierskap videreføres derfor ikke i akvakulturloven. Forbudet mot overføring og endring av eiersammensetningen i tillatelsene som ble gitt i tildelingene i 2002 og 2003 forutsettes opphevet. I forhold til den nasjonale og regionale begrensing på total konsesjonsbiomasse en aktør kan ha tillatelse til, vurderes det imidlertid som hensiktsmessig å beholde denne ordningen gjennom å videreføre gjeldende eierreguleringer, jf forskrift av 22. desember 2004 nr 1800 om kontroll med eiermessige endringer i selskaper m.v. som innehar tillatelse til oppdrett av matfisk av laks og ørret i sjø. Disse begrensingene vil gjelde inntil de oppheves. Fokuset i havbrukspolitikken endres fra hvem som eier til hvordan virksomheten drives. Skiftet i fokus innebærer at det ikke lenger er hensiktsmessig å la tillatelsen være personlig, men heller stille krav til hvordan innehaveren driver virksomheten til enhver tid. Dette åpner muligheten for at tillatelser kan overføres og at myndighetene heller stiller krav til driften. Det tilrettelegges derfor med mulighet for overføring og pantsettelse av tillatelsen. I Innst.O.nr.123 (2000-2001) ba Stortinget om at spørsmålet om innføring av arealavgift for næringen skulle utredes. nærmere i St.meld.nr.19 (2004-2005) om marin næringsutvikling. I Innst.S.nr.134 (2002-2003), om opprettelse av nasjonale laksevassdrag og laksefjorder viser flertallet i energi- og miljøkomiteen til Fiskeridepartementets prosjekt vedrørende merking av oppdrettsfisk som tiltak mot rømming, og forutsetter at akvakulturnæringen pålegges å gjennomføre merking så snart det er praktisk mulig. Utvalget som har behandlet spørsmålet har levert sin innstilling uten at en entydig tilråding om metodisk løsning i forhold til merkeordning er gitt. Utvalget viser til begrensninger både i forhold til eksisterende teknologi og praktisk gjennomførbarhet. Det arbeides imidlertid videre med spørsmålet på bakgrunn av utvalgets arbeid. Lovforslaget ble sendt på alminnelig høring 7. desember 2004 med frist 24. januar 2005. Følgende høringsinstanser har avgitt uttalelse: Andre offentlige organer: 20. Norges Vassdrags- og energidirektorat (NVE) Fylkesmannsembetene: Næringsorganisasjoner/interesseorganisasjoner: Forskningsinstitusjoner: 49. Nasjonalt institutt for ernærings- og sjømatforskning (NIFES) Private aktører / næringsdrivende: Kopi av høringsuttalelsene vil bli sendt Stortinget som utrykt vedlegg til proposisjonen. I høringsutkastet bes det særlig om synspunkt på om forvaltningen fortsatt bør kunne gjennomføre produksjonsbegrensende tiltak for å bidra til en lønnsom utvikling i næringen. Dagens oppdrettslov gir adgang for departementet til å innføre slike tiltak. Høringsinstansene er noe delt i sitt syn på dette, men de fleste ønsker å beholde en slik mulighet. Havbruksnæringens interesseorganisasjoner ser det som viktig og nødvendig at en slik hjemmel beholdes i akvakulturloven. FHL havbruk mener videre at hjemmelen bør utvides og at det gis anledning for næringen selv å gjennomføre slike tiltak. De høringsinstanser som ikke støtter forslaget i høringsutkastet uttaler i hovedsak at dette ikke er nødvendig eller at dette bør være næringens eget ansvar. Departementet vurderer det som hensiktsmessig å videreføre oppdrettslovens mulighet for myndighetene til å innføre produksonsregulerende tiltak i spesielle situasjoner. I høringsutkastet foreslås det at tildeling av antallsbegrensede tillatelser kan skje gjennom en tradisjonell søkerkonkurranse eller gjennom en kvalifisering med påfølgende trekning blant kvalifiserte søkere. Dersom det skulle være ønskelig å ha et markedsfastsatt vederlag for tillatelsen, vil budrunde kunne være en måte å fastsette vederlaget på. Høringsinstansene er med få unntak positive til forslaget om kvalifisering og trekning. Når det gjelder auksjon er synspunktene mer delte. Finansnæringens organisasjoner uttaler seg sterkt i favør av en slik ordning og mener at dette er det klart beste alternativet. Dette vil sikre en optimal utvelgelse av søkerne og fastsettelse av vederlaget. FHL havbruk uttrykker en viss reservasjon i forhold til at auksjon kan være prisdrivende. Norske Sjømatbedrifters Landsforening er i mot auksjonering fordi prioriteringen ikke bør skje gjennom høyeste bud. Departementet vil presisere at grunnprinsippet i det nye forslaget til tildeling er et kvalifiseringssystem hvor forvaltningen ikke foretar en vurdering av hvem av de allerede kvalifiserte søkere som bør få tildelt tillatelsen. Er man kvalifisert, så er man god nok til å få tillatelse. Den videre utvelgelse kan derfor skje gjennom trekning blant de kvalifiserte. Spørsmålet om auksjon eller budrunde i denne sammenheng er i prinsippet et spørsmål om hvordan vederlaget skal fastsettes. Dersom man velger å fastsette vederlaget gjennom auksjon vil imidlertid utvelgelse gjennom trekning ikke være aktuelt. I tildelingsrundene i 2002 og 2003 var vederlaget et fast, forhåndsbestemt beløp. Et alternativ til dette er markedsbestemt vederlag som kan skje gjennom lukket eller åpen budrunde, sistnevnte kjent som «auksjon». At man i framtidige tildelingsrunder bør kunne bruke åpen eller lukket budrunde vises ved at konsesjonene som skulle tildeles i Finnmark i de siste rundene ikke ble tildelt fordi det fastsatte vederlaget var satt for høyt. Loven bør derfor åpne for alternative måter å fastsette vederlaget på. I merknadene til bestemmelsen beskrives hvordan vederlaget kan fastsettes; fast, differensiert eller variabel, dvs. markedsbestemt vederlag. I høringsforslaget fremgår det at søknader om etablering av akvakultur skal behandles av en rekke ulike myndigheter; Fiskeridirektoratets regionkontor, Mattilsynets distriktskontor, Kystverkets distriktskontor, Fylkesmannen og lokaliseringskommunen. I tillegg behandler Norges Vassdrags- og Energidirektoratets regionkontor enkelte typer søknader. Gjennomsnittlig saksbehandlingstid på akvakultursøknader er i dag på over ett år. Bruk av tidsfrister vil kunne sørge for en bedre koordinering av søknadsbehandlingen og effektivisere prosessen. Forslaget om å hjemle saksbehandlingsfrister i den nye akvakulturloven har fått bred støtte på høringen fra nær samtlige høringsinstanser. Noen av sektormyndighetene som berøres av fristene støtter imidlertid ikke forslaget på grunn av fristenes mulige konsekvenser for bruk av ressurser. Departementet mener at bruk av tidsfrister for saksbehandlingen er hensiktsmessig for å bedre næringens rammebetingelser gjennom større forutsigbarhet og kortere saksbehandlingstid. En hjemmel til å gi forskrift med nærmere bestemmelser om samordning av søknadsbehandlingen, herunder fastsetting av tidsfrister for saksbehandlingen i akvakultursaker foreslås derfor i akvakulturloven § 8. I høringsutkastet foreslås det at den som driver akvakultur plikter ved helt eller delvis opphør av driften å foreta en opprydding i området. For å sikre gjennomføring av denne plikten foreslås det videre at departementet kan bestemme at det skal stilles tilfredstillende sikkerhet for oppryddingen. Dette kan også gjøres gjennom en avgiftsordning. Det foreslås også at staten gis legalpant i tillatelsen for krav som knytter seg til tillatelsen etter bestemmelser gitt i eller i medhold av akvakulturloven. Høringsinstansene er positive til oppryddingsplikten, men havbruksnæringens- og finansnæringens organisasjoner støtter ikke forslagene om mulighet for innføring av avgiftsordning eller legalpant til staten i tillatelsen. FHL havbruk uttaler: «Oppryddingsplikten bør følge konsesjonen, men legalpant (1. prioritet) til staten vil svekke konsesjonen som panteobjekt overfor andre. En vil derfor fraråde at dette innføres. En samlet næring er i mot hjemling av en avgiftsordning i forbindelse med dette. En anser dette som et forhold mellom konsesjonshaver og staten og ikke som for eksempel en bransjeoppgave. Vi ber derfor om at hjemmelen fjernes. Finansnæringens Hovedorganisasjon og Sparebankforeningen påpeker at nye kostnader vil virke konkurransesvekkende/-vridende og de støtter ikke forslaget om avgiftsordning. De har følgende merknad: «... sikkerhet for opprydding kan bestå i bankgaranti. Vi vil gjøre oppmerksom på at slik garanti vil kunne virke kostnadsøkende, konkurransevridende og finansieringsbegrensende, ettersom en slik garanti nødvendigvis måtte tære på den relevante aktørs totale sikkerhetsgrunnlag for finansiering. En slik garanti må uansett være beløpsbegrenset». Videre uttaler de om legalpant: «Etter hva vi kan forstå vil oppryddingsplikten i § 12 kunne sikres ved at staten har 1. prioritetspant i tillatelsen...(...) ... stiller vi imidlertid spørsmål om det er formålstjenlig å innføre en generell 1. prioritets legalpanterett for Staten «for krav som knytter seg til tillatelsen etter bestemmelser gitt i eller i medhold av denne lov». En ubegrenset legalpant for staten vil kunne ha betydelig negativ kreditteffekt. Det er vår klare mening at det i bestemmelsen må presiseres at denne retten kun skal omfatte særlig spesifiserte krav, og da krav som er av begrenset omfang. Statens legalpanterett må da i tilfelle beløpsbegrenses... Departementet vurderer det som hensiktsmessig at loven gir muligheter for flere måter å garantere gjennomføring av opprydding på. Det skal i den forbindelse presiseres at for eksempel bankgaranti, avgiftsordning og legalpant i utgangspunktet er alternative virkemidler som bare helt unntaksvis kan tenkes å blir brukt samtidig. I dag er det i hovedsak bare antallsbegrensede tillatelser for laks og ørret som har verdi og derfor er interessante som panteobjekt. Andre tillatelser har ofte ikke større verdi enn de kostnader som er forbundet med etableringen og i disse tilfellene vil ikke en panterett i tillatelsen være tilstrekkelig for å sikre gjennomføring av oppryddingsplikten. Andre former for sikkerhet vil da være nødvendig. Departementet vil derfor beholde muligheten for å kunne innføre en avgiftsordning og stille krav om økonomisk sikkerhet. Ved utforming av disse forskjellige alternativer er det viktig at det som kreves ikke skaper unødig usikkerhet for næringens finansielle muligheter eller at de er mer kostnadsdrivende enn nødvendig. Samtidig må sikkerheten være tilstrekkelig til at det gir en reell garanti for at opprydding blir gjennomført. Departementet vil, på bakgrunn av høringen, spesifisere statens legalpant i tillatelsen til bare å gjelde krav om oppryddingsplikt, krav om tvangsmulkt og overtredelsesgebyr. Det gis også mulighet for beløpsbegrensing av panteretten gjennom forskrift, da det ikke anses som hensiktsmessig å tallfeste dette i loven. Denne panteretten vil da hefte ved tillatelsen, men hvorvidt den må brukes vil avhenge av dekningsmulighetene i andre former for sikkerhet. FHL havbruk mener det bør ytes erstatning i disse tilfellene og viser bl.a til at ekstra kostnader forbundet med flytting av landbase og logistikkmessige problemer knyttet til eventuell flytting. Disse faktorene bidrar til tap av konkurransekraft og store merutgifter. Dette bør det ytes erstatning for. Etter departementets vurdering bør det ikke ytes erstatning for tap som følge av slike forbud eller pålegg. Næringsutøveren gis gjennom tillatelsen en rett til å drive akvakultur på et bestemt avgrenset område. Innholdet i denne retten bestemmes av de rammer som lovgivningen til enhver tid setter for virksomheten og beskyttelse av bestemte områder kan skje uten at staten må yte erstatning. Innføring av en erstatningsplikt for staten i disse tilfellene vil innebære et avvik fra alminnelige erstatningsregler som gjelder for tilsvarende næringsvirksomhet. Etter departementets vurdering bør ikke bruk av felles kystarealer i medhold av en offentlig tillatelse nyte et særlig erstatningsrettslig vern. I høringsutkastet angir departementet at det ikke foreslås innført hjemmel til individmerking av oppdrettsfisk, men viser til pågående arbeid i departementet på dette området. Flere av høringsinstansene, deriblant Miljøverndepartementet, Sametinget, Direktoratet for naturforvaltning og Mattilsynet ønsker hjemmel for individmerking. Direktoratet for naturforvaltning mener at loven ikke må være til hinder for merking dersom dette skulle bli aktuelt og uttaler: «Det er et stort paradoks at det henvises til at det skal arbeides videre med dette spørsmålet uten at det tas høyde for å kunne hjemle en slik ordning i den nye loven. Lover revideres sjelden. At man ikke er enig om metodikk er ikke et argument for ikke å innføre en hjemmel. Departementet anser spørsmålet om individmerking å kunne være så inngripende for næringen at innføring av denne muligheten bør skje i en egen prosess hvor det tas stilling til en konkret merkeordning og konsekvensene av denne. Det har etter departementets syn ikke fremkommet forhold i høringsrunden som tilsier at hjemmel for merkeordning bør innføres nå. Formålbestemmelsen i høringsutkastet var endret rent språklig i forhold til dagens oppdrettslov og havbeitelov, ved at begrepet « bærekraftig utvikling » var erstattet med begrepet « miljøtilpasset produksjon ». Flere av høringsinstansene har bedt om at «bærekraftig» gjeninnføres som begrep i loven. Miljøverndepartementet mener at det nye begrepet ikke vil dekke de samme elementene som begrepet « bærekraftig utvikling » og foreslår derfor endring av formålbestemmelsen. Statens forurensningstilsyn begrunner sitt standpunkt med at «bærekraftig» er et mer kjent begrep. Departementet ser at «bærekraftig utvikling» er et sentralt og etablert begrep, og har på denne bakgrunn kommet til at begrepet bør videreføres i den nye loven. I lovforslagets formålbestemmelse skal næringens lønnsomhet og konkurransekraft fremmes innenfor rammene av en bærekraftig utvikling. I høringsutkastet foreslås det å lovfeste adgangen til overføring og pantsettelse av akvakulturtillatelsene. Forslaget vedrørende overføring innebærer at private aktører kan overføre tillatelser uten offentlig godkjenning og dette medfører ny handlefrihet for næringsaktørene. Samtidig åpnes det opp for pantsetting av akvakulturtillatelsene for bl.a å synliggjøre verdien av tillatelsene og for å gi økt forutsigbarhet for kreditorene. Sametinget er negativ til fri overførsel da de mener at overføring av tillatelser uten offentlig godkjenning vil medføre at oppdrettsnæringen blir fristilt fra offentlig styring og kontroll. Finnmark fylkeskommune er negativ til pantsettelsesadgang da dette vil føre til økt kapitalisering av konsesjonsverdien. Departementet ser det som positivt at næringen gjennom adgang til pant og overføring i større grad kan nyttiggjøre seg tillatelsens verdi. Dette vil kunne styrke næringens lønnsomhet og konkurransekraft. Det skal understrekes at adgangen til pant og overføring ikke medfører noen begrensing for utøvelse av offentlig myndighet. Norges Kystfiskarlag sier dette om forholdet til andre bruksinteresser: «...Følgene av denne lov kan bli at store deler av fjorder langs kysten kan bli stengt for fiske på ubestemt tid på grunn av havbeitekonsesjoner i området. Det vil hindre utøvelsen av det tradisjonelle fisket.(...) Innehaver av konsesjonen har enerett til høsting, noe som innebærer at det ikke engang blir mulig for folk å dra ut for å fiske seg en middag... Departementet vil påpeke at det i forslaget til ny lov legges stor vekt på hensynet til andre interesser og at dette innebærer en styrking av havbruksnæringens sameksistens med andre brukere på kysten. Lovforslaget gir større muligheter for inkludering av flere interesser enn dagens lovgivning, men i den utstrekning det er nødvendig for å beskytte akvakulturorganismene vil det også måtte legges visse begrensinger på annen bruk i selve lokaliteten. Flere av høringsinstansene, deriblant Direktoratet for Naturforvaltning og Norges Naturvernforbund, har kommentert at det i lovutkastet mangler hjemmel til å forby oppdrett av introduserte arter. «Nest etter ødeleggelser av leveområder, regnes introduksjoner av miljøfremmede organismer som den viktigste årsaken til at mangfoldet av arter på jorden er i kraftig reduksjon. I ferskvannsøkosystemer regnes spredning av fremmede arter/gener som den viktigste årsaken til reduksjon i biologisk mangfold. Det er derfor viktig at det ikke utsettes og eller oppdrettes arter som ikke har en naturlig utbredelse i området. Departementet tar høringsuttalelsene til etterretning og foreslår at problemstillingen ivaretas ved at akvakulturloven har en eksplisitt forskriftskompetanse for myndighetene til å forby utsett av fremmede arter til akvakultur. Hjemmelen vil supplere øvrige forbud mot dette i norsk lovgivning og Norges forpliktelser etter internasjonale konvensjoner. FHL havbruk har etterlyst en egen hjemmel som « styrker næringens muligheter til ekspropriasjon... » Bakgrunnen for henstillingen oppgis å være usikkerhet knyttet til leieforhold og forlengelsesmuligheter for landanlegg (særlig settefiskanlegg). Departementet vil påpeke at Oreigningslova gir anledning til å ekspropriere til fordel for havbruksvirksomhet. Dette skjer i praksis ved at det søkes til kommunen som så eventuelt fremmer en begjæring om ekspropriasjon overfor fylkesmannen. Flere av høringsinstansene mener at det bør åpnes opp for leie av konsesjoner, deriblant FHL havbruk og NSL. Sistnevnte uttaler bl.a.: «For å gi adgang til nyrekruttering og eksisterende mindre selskaper foreslår Norske Sjømatbedrifters Landsforening at det gis mulighet til å leie tillatelse av staten i stedet for å kjøpe. FHL havbruk viser til at det er tillatt å leie ut jordbruksareal og at det kan være mange grunner til at konsesjonsinnehaver ønsker å leie ut for en periode (sykdom, overtakelse). Den norske advokatforening argumenterer for at siden lovutkastet legger opp til at man i langt mindre grad skal fokusere på hvem som driver så kan det ikke være noe i veien for å åpne opp for leie. som vesentlig annerledes enn andre former for overføring. Det er ikke ønskelig å få en utvikling hvor produsentene i næringen må betale leie for en offentlig tildelt tillatelse og at innehaverne av tillatelsene i praksis bare driver ren utleievirksomhet. Når det gjelder behovet for fleksibilitet ved sykdom og mellomperioder ved overtakelse kan det ivaretas på andre måter. Det er dessuten anledning til å tillate utleie i særlige tilfeller og loven er ikke til hinder for generasjonsskifter i tradisjonelle akvakulturbedrifter. Etter gjeldende oppdrettslov og havbeitelov må en ha tillatelse for å drive oppdretts- og havbeitevirksomhet. Dette innebærer derfor at virksomhet uten tillatelse er forbudt. En tillatelse representerer i denne sammenheng et individuelt unntak fra et generelt forbud. En tillatelse er et enkeltvedtak. Konsesjonærens rettigheter og plikter vil dels framgå av det aktuelle enkeltvedtaket og dels av det generelle regelverket som gjelder for virksomheten. Innehaver av tillatelsen må forholde seg til de lover og forskrifter som gjelder for den virksomhet som tillatelsen omfatter og disse vil gi utfyllende rettigheter og plikter til selve tillatelsen og kan ses på som en del av denne. Når myndighetene tildeler tillatelser, skjer dette i kraft av offentlig myndighetsutøvelse. Myndighetene kan ensidig fastlegge både rettigheter og plikter som følger av tillatelsen. Den enkelte aktørs rolle er begrenset til enten å akseptere eller si fra seg/avstå fra tillatelsen. En tillatelse til akvakultur er en sum av rettigheter og plikter for innehaver av tillatelsen. Hovedkomponentene i tillatelsen fremgår av forslagets § 5, første ledd og består av rett til produksjon av bestemte arter, i et bestemt omfang, på bestemte lokaliteter. Det normale vil være at tillatelse til produksjon av bestemt art på bestemt lokalitet tilstås i samme vedtak. Disse elementene av tillatelsen kan imidlertid også tildeles på forskjellig tidspunkt og i ulike vedtak slik at man for eksempel etter forvaltningsloven har separat klagefrist for deler av tillatelsen. Det er likevel å anse som én tillatelse ettersom virksomheten bare kan utøves når man kan produsere en bestemt art på bestemt lokalitet. Bakgrunnen for å opprettholde kravet om tillatelse for å drive akvakultur er at forvaltningen bør ivareta viktige overordnede samfunnsmessige hensyn som vanskeligere kan ivaretas av den enkelte næringsutøver. Hensynet til miljø og optimal bruk av kystsonen er hensyn som skal ivaretas både ved etablering, drift og avvikling av akvakultur. Forhåndsgodkjenningen av virksomheten mht miljø- og arealspørsmål er derfor et sentralt hensyn bak kravet om tillatelse. Videre tilsier fordelings- og knapphetshensyn at det stilles krav om tillatelse. Eksempelvis er oppdrett av laks og ørret i dag regulert med hensyn til hvor mange tillatelser som skal gis, jf oppdrettsloven § 6, første ledd. Dersom det er flere aktører som har interesse for å drive virksomhet og antallet tillatelser er begrenset, vil krav om tillatelse kunne løse konkurransesituasjonen. En måte å fordele dette godet på blir da å tildele tillatelser til søkere etter en vurdering basert på de hensyn som myndighetene mener er viktige. Det forhold at det stilles krav om tillatelse gir ikke i seg selv noe uttrykk for i hvor stor grad næringen er underlagt strenge reguleringer eller ikke. Selv om tillatelsen gis uten særlige vilkår, vil næringsutøveren måtte forholde seg til de bestemmelser som til enhver tid følger av gjeldende lover og forskrifter. Departementet finner også grunn til å framheve at for eksempel begrensingene i antall tillatelser på laks og ørret ikke er en konsekvens av kravet om tillatelse, men en politisk beslutning om å begrense antallet nye tillatelser. For behandling av søknader om akvakulturtillatelser er det i dag etablert en ordning hvor næringsutøveren kun sender søknad til fiskerimyndighetene. myndigheter. Fiskeriforvaltningen sørger for å innhente uttalelser og vedtak fra lokaliseringskommunen, samt ulike sektormyndigheter som Fylkesmannen (miljømyndighetene), Mattilsynet og Kystverket. Tillatelser til landbasert akvakultur som innebærer inngrep i vassdrag, eksempelvis settefiskproduksjon, må i tillegg vurderes og eventuelt gis tillatelse av Norges Vassdrags- og energidirektorat (NVE). Hensikten med ordningen er at søkere kan forholde seg til én offentlig etat, som samordner de nødvendige tillatelser og uttalelser fra andre sektormyndigheter. Departementet ser behov for å styrke og forbedre samordningen mellom fiskerimyndighetene (etter akvakulturloven) og sektormyndighetene, og i forhold til lokaliseringskommunen. I den forbindelse foreslås det endringer i to retninger: - På den ene side fjernes det ansvaret fiskerimyndighetene tidligere hadde med hjemmel i oppdrettsloven og havbeiteloven med hensyn til vurdering av fiske- og folkehelsehensynet. Det foreslås at hensynet til fiske- og folkehelse bare reguleres etter matloven. En slik endring vil medføre klarere kompetanseforhold mellom de respektive lover og tilsynsmyndigheter. Det foreslås også at det kan settes saksbehandlingsfrister for de myndigheter som skal fatte vedtak eller avgi uttalelser på andre sektorer. På denne måten kan alle sektormyndighetenes behandling koordineres slik at disse er ferdig på samme tid eller i en hensiktsmessig rekkefølge. Når disse myndighetene har oversendt sine vurderinger og vedtak til fiskerimyndighetene, bør det løpe en frist for fiskeriforvaltningen til å fatte det endelige vedtaket. Fortløpende tildeling av tillatelser er i dag hovedformen for alle typer akvakultur med unntak for laks og ørret i henhold til oppdrettsloven § 6. Det har imidlertid også vært gjennomført én tildelingsrunde for havbeite. Erfaring fra tidligere tildelingsrunder med laks og ørret (eksempelvis retildelingsrunden i 1998 og tildelingsrundene i 2002 og 2003) viser at det er svært ressurskrevende å skulle prioritere mellom søkerne i en tradisjonell søkerkonkurranse, uten at dette nødvendigvis gir tilstrekkelig uttelling i forhold til oppnåelse av tildelingens næringspolitiske målsettinger. Dagens ordning i disse tilfellene er å gjennomføre tildeling ved en tradisjonell søkerkonkurranse. Dette innebærer at ressursene brukes på å avgjøre hvem av søkerne som er «best» og hvem som er «nest-best». Dette er svært ressurskrevende både for næring og forvaltning og mer effektive prinsipper kan benyttes og likevel realisere de næringspolitiske målsettinger for tildelingen. Etter departementets vurdering bør sammenligningen mellom søkerne i konkurransen avgjøres på grunnlag av hvorvidt den omsøkte virksomhet anses egnet til å realisere tildelingens målsettinger. Forskjeller mellom søkerne utover dette bør tillegges mindre vekt. Grunnprinsippet i det nye forslaget til tildeling er et kvalifiseringssystem hvor forvaltningen ikke foretar en vurdering av hvem av de allerede kvalifiserte søkere som bør få tildelt tillatelsen. Er man kvalifisert, så er man god nok til å få tillatelse. Den videre utvelgelse kan derfor skje gjennom trekning blant de kvalifiserte eller på annen måte. Spørsmålet om auksjon eller budrunde i denne sammenheng er i prinsippet et spørsmål om hvordan vederlaget skal fastsettes. I 2002- og 2003-rundene var vederlaget et fast, forhåndsbestemt beløp. Et alternativ til dette er markedsbestemt vederlag som kan skje gjennom lukket eller åpen budrunde, sistnevnte kjent som auksjon. Departementet mener videre at uavhengig av om man anvender tradisjonell søkerkonkurranse eller enklere prosedyrer for den enkelte tildeling, bør det etableres et grunnprinsipp om at søkere skal oppfylle visse minimumskrav for å komme i betraktning. Søkere som skal delta i konkurransen må kvalifisere seg gjennom å sannsynliggjøre at de er egnet til å realisere de aktuelle næringspolitiske målsettinger ved tildelingen. Deretter vil det bli foretatt en prioritering mellom kvalifiserte søkere. Om prioriteringen ikke skal skje ved tradisjonell søkerkonkurranse kan den skje slik: - Dersom det skal betales et markedsbestemt vederlag for tillatelsen, kan prioriteringen skje gjennom åpen eller lukket budrunde slik at den som betaler mest tildeles tillatelsen. For eksempel kan gjennomføringen av prioriteringen skje ved trekning som foretas i to trinn: - I første omgang vurderes søknaden med hensyn til om konseptet er egnet til å realisere de vilkår som fastsettes for tildelingen. driftsplaner, kompetanse osv. Dersom søknaden vurderes som egnet etter forskriftens krav vil den delta i trinn to. - Trinn to i tildelingen vil være å foreta selve trekningen/budrunden av søknadene. Et alternativ kan være at godkjente søknader trekkes ut fra samme bunke. Et annet alternativ kan være å fordele søknadene etter forhåndsfastsatte kategorier. Dersom det etter budrunden i én av kategoriene skulle være tillatelser som ikke har blitt tildelt kan disse overføres til en annen kategori. Hovedtanken bak forslaget om forenklet tildelingsprosedyre er å fokusere på realisering av verdiskapingspotensialet ved å begrense bruk av offentlige ressurser på mindre nyttige vurderinger og etterfølgende prosesser. Dette gjennomføres ved at fiskerimyndighetene slipper å foreta tildelingen ved å prioritere mellom søkere ved bruk av kriterier som i praksis har liten betydning for realisering av verdiskapingspotensialet. En korrekt gjennomført trekning mellom søkerne i de forskjellige kategorier sikrer likebehandling. En slik tildelingsprosedyre antas å redusere antallet klager til forvaltningen, og således mulige etterfølgende rettssaker. Den effektiviseringsgevinst som ligger i at selve tildelingsarbeidet blir forenklet, samt endringen i fiskeriforvaltningens rolle og ressursbruk bort fra arbeid med klager og prosesser vil resultere i et generelt forhøyet servicenivå i fiskeriforvaltningen. Dette er i samsvar med Regjeringens målsettinger om tilrettelegging for næringsvirksomhet og forenkling. Det kan være vanskelig å fastsette vederlaget på forhånd. Et eksempel på dette er tillatelsene utlyst i Finnmark i 2002- og 2003-rundene. Søkere i 2002 som ble tildelt tillatelse, var likevel ikke villige til å betale det fastsatte vederlaget. I 2003 var det ingen søkere til Finnmarkskonsesjonene. Vederlaget per tillatelse har imidlertid stått fast på henholdsvis 4 millioner i Nord-Troms og Finnmark og 5 millioner i resten av landet, uavhengig av markedssvingningene. En åpen eller lukket budrunde vil være egnet til å ivareta de konsekvenser svingninger i markedssituasjonen for laks har for betalingsevnen/-viljen for nye konsesjoner. Det sentrale vil være at betalingen for konsesjonene blir fastsatt på grunnlag av aktørenes egne vurderinger av konsesjonenes verdi og prisen vil dermed tilsvare markedsverdien. Det vil i så måte være opp til aktørene å vurdere hvor effektivt konsesjonene kan drives. Det foreslås å lovfeste en adgang til overføring og pantsettelse av akvakulturtillatelser i ny akvakulturlov. I forbindelse med dette foreslås det også å opprette et eget register for akvakulturtillatelser. Dagens situasjon etter oppdrettsloven er at en tillatelse i henhold til ordlyden i loven ikke fritt kan omsettes, idet overføring av tillatelse til annet rettsubjekt krever at ny tillatelse tildeles, jf oppdrettsloven § 3 jf. § 4, tredje ledd. Videre kan heller ikke havbeitetillatelser overføres, jf, havbeiteloven § 8, første ledd. Det har ikke vært etablert noen pantsettelsesadgang for tillatelser etter oppdrettsloven. Etter dagens regulering finnes det imidlertid en indirekte mulighet for en panthaver til å få kontroll med den verdien som tillatelsen representerer gjennom å sikre seg pant i aksjene i det selskap som innehar tillatelsen, jf panteloven § 4-1 § 4-2a, jf driftsforskriften § 27. Ved å fullbyrde aksjepant kan kreditor således få kontroll over tillatelsen gjennom sin eierposisjon i selskapet. Fullbyrdelsen av aksjepant vil imidlertid ikke sikre panthaver de verdier tillatelsen representerer. Ved realisasjon av akvakulturtillatelser vil vederlaget tilfalle selskapet og panthaver vil ikke ha noen fortrinnsrett til vederlaget i forhold til øvrige kreditorer. Ved overføring av akvakulturtillatelsen vil vilkår gitt i medhold av tillatelser fra andre myndigheter følge med og gjelde fullt ut også for den nye innehaveren, i samsvar med dagens praksis for retildeling etter oppdrettsloven. Forslaget bygger på den oppfatning at samfunnsinteressene stopper ved at arealet benyttes til akvakultur og at driften skjer forsvarlig. Om tillatelsen skulle skifte innehaver vil andre interesser saklig sett være uberørt av forslaget ettersom den nye innehavers arealbeslag og drift av virksomheten er den samme som tidligere. Det sentrale er hvordan virksomheten drives og ikke hvem som driver den. Forslaget om adgang til pantsettelse gjør at tillatelsen kan nyttes som et formuesgode til sikkerhet for kreditor (panthaver). Dette innebærer at panthaver får en lovfestet beskyttelse for sin sikkerhet i tillatelsen mot andre kreditorer, og en ordnet gjeldsforfølging. Som ved overføring kan dette gjøres uten offentlig godkjenning eller tillatelse. Forslaget innebærer at panthaver har en fortrinnsrett til å få dekket sin fordring gjennom salg av pantet (jf panteloven § 1-1). Departementet foreslår også at det kan tas legalpant i tillatelsen for krav om tvangsmulkt, overtredelsesgebyr og for iverksetting i forbindelse med opprydding. Legalpant er pant som oppstår umiddelbart i kraft av loven og er fullt beskyttet fra de oppstår, uten tinglysing, overlevering eller annen rettsvernsakt. Legalpant etter akvakulturloven foreslås dessuten gitt best prioritet slik at det går foran alle andre pantekrav . Departementet legger til grunn at innføringen av adgang til overføring av akvakulturtillatelser vil føre til økt investeringsvilje på egenkapitalsiden fra investorer; desto lettere det er å videreselge et formuesgode, jo mindre er risikoen for investoren. De samme vurderinger vil gjøre seg gjeldende i forhold til finansieringsinstitusjoner med hensyn til næringens kapitaltilgang. Når tillatelsene gjøres overførbare vil de få en mer definert og stabil verdi som kan realiseres på lik linje med andre formuesgoder. Innehaver av akvakulturtillatelse er gitt en offentligrettslig tillatelse til produksjon av en bestemt art innenfor et avgrenset geografisk område - lokaliteten. Det er innholdet i tillatelsen med de til enhver tid gjeldende bestemmelser gitt i eller i medhold av lovverket som er det juridiske grunnlaget for driften. En tillatelse til akvakultur er således i sin helhet gjenstand for skiftende reguleringer og ikke en rettighet som er unntatt fra videre regulering etter tildelingen. Adgangen til overføring og pant er en utvidelse av konsesjonærens juridiske rådighet over tillatelsen og det tilstås derfor ikke noen økt fysisk disposisjonsrett over f.eks lokaliteter i forhold til andre interesser. Konsesjonærens forføyninger over produksjonsområdet skjer videre utelukkende i medhold av offentlig tillatelse etter akvakulturloven og ikke med grunnlag i privat eiendomsrett. Departementet vil på denne bakgrunn presisere at innføring av adgang til overføring og pant ikke innebærer noen begrensninger for myndighetenes styringsmuligheter. Innføring av adgangen medfører ingen begrensninger på myndighetenes mulighet til å trekke tilbake, eller iverksette andre reaksjoner som kan ha betydning for verdien som pante- og overføringsobjekt. Adgangen til overføring og pant er en rett som gis innehaver av tillatelse uten at det ellers kan utledes noen videre rettigheter utover dette. Den som får overført rettigheter kan ikke få overført noen større rett enn det avhender hadde på sin hånd. For alle typer tillatelser kan konkurranselovens regler om kontroll med foretakssammenslutninger utgjøre en grense for hvilken markedsmakt en aktør kan skaffe seg gjennom foretakssammenslutninger, jf konkurranselovens kapittel 5. I forbindelse med forslagene om adgang til overføring og pant foreslås det å opprette en registreringsordning for akvakulturtillatelser gjennom opprettelse av et akvakulturregister. Bakgrunnen for forslaget er at dersom det skal innføres adgang til pant i akvakulturtillatelsene, forutsetter dette at det finnes et register hvor det er troverdige opplysninger om tillatelsene og eventuelle heftelser på disse. Et annet vesentlig hensyn er at et slikt register vil kunne være et hjelpemiddel for forvaltningen til å løse sine oppgaver etter loven. Det tas sikte på å utvikle et register som skal ha et flerbruksformål. Registeret er nødvendig for å gjennomføre panteordningen ved at panterettigheter gis rettsvern. I tillegg vil registreringsordningen bidra til å gjøre prosessen med overføring enklere og mer oversiktlig. Det vil legges vekt på at registerets funksjoner og administrasjon skal tilsvare sammenlignbare registreringsordninger som eksisterer i dag, som for eksempel løsøreregisteret eller petroleumsregisteret. For å kunne utøve sine forvaltningsoppgaver fører Fiskeridirektoratet i dag en oversikt over innehavere av akvakulturtillatelser gjennom et havbruksregister. Registeret er offentlig tilgjengelig. Departementet foreslår at Fiskeridirektoratets havbruksregister oppgraderes slik at opplysningene som er registrert gis rettslig troverdighet. Nærmere detaljer om opplysningenes rettslige troverdighet vil imidlertid bestemmes ved utformingen av registreringsordningen, jf lovens § 18, første ledd. Om alle opplysninger i registeret skal ha slik troverdighet, eller eventuelt hvilke opplysninger som skal være rettslig troverdige vil måtte vurderes når bestemmelser om registreringsordningen i medhold av forskriftskompetansen fastsettes. Akvakulturregisteret kan forvaltes av Fiskeridirektoratet, men det tas sikte på at registeret bør knyttes til et sentralt register som Brønnøysundregistrene. De etablerte opplysningene i havbruksregisteret vil danne utgangspunktet for etablering av det nye registeret. Det viktigste med en oppgradering, er at registeret da vil være egnet til å registrere heftelser i tillatelsene. Dette vil legge til rette for et effektivt system for overdragelse og pantsettelse av akvakulturtillatelser. Det nye element som må implementeres i forhold til eksisterende opplysninger er således opplysninger om heftelser i tillatelsen. Med utgangspunkt i tinglysingsloven § 12 kan omfanget av de dokumenter som skal registreres i akvakulturregisteret angis som dokumenter som «... går ut på å stifte, forandre, overdra, behefte, anerkjenne eller oppheve en rett ... Lov 3. juni 1983 nr. 40 om saltvannsfiske mv. regulerer tradisjonelt fiske i sjø med unntak av fiske etter anadrome laksefisk. Dette siste reguleres av lov om laksefisk og innlandsfisk m.v. Saltvannsfiskeloven regulerer også fiske etter pigghuder og skall- og bløtdyr. Saltvannsfiskeloven inneholder blant annet reguleringsfullmakter for forvaltningen for å forvalte ressursene i havet. Loven regulerer fiske for fritidsfiskere og yrkesfiskere. Fritidsfiske trenger ikke tillatelse etter loven, men virksomheten må drives i samsvar med bestemmelsene i saltvannsfiskeloven. Yrkesfiskere må ha tillatelse etter saltvannsfiskeloven og må i tillegg også søke om ervervstillatelse etter deltagerloven, som regulerer adgangen til ervervsmessig fiske og fangst. I utgangspunktet er det ikke nødvendig med tillatelse etter akvakulturloven for virksomhet som faller inn under saltvannsfiskelovens virkeområde. De to lovene har ulikt definerte anvendelsesområder, og det medfører som hovedregel ikke vanskeligheter å måtte sondre mellom lovenes nedslagsfelt. Utsetting av organismer etter saltvannsfiskeloven § 4 siste ledd vil for eksempel ikke omfattes av akvakulturloven. Utsett etter denne bestemmelsen har som formål å øke de naturlige bestandene av fisk og skalldyr, og krever tillatelse av departementet. Akvakulturloven regulerer ikke denne formen for utsetting av fisk og skalldyr til kulturbetinget fiske i de frie sjøområder. Utsett av fisk og skalldyr med hjemmel i saltvannsfiskeloven § 4 siste ledd, skiller seg fra akvakultur, ved at det ikke forutsettes eksklusiv gjenfangsrett til organismene på en avgrenset lokalitet. De to lovenes forskjellige virkeområder utelukker likevel ikke at det i enkelte tilfeller kan oppstå tvil om hvorvidt enkelte driftsformer bør rubriseres som tradisjonelt fiskeri, eller om driftsformen har et innhold som gjør det naturlig å bedømme den som akvakultur. Akvakulturlovens virkeområde bygger på et utgangspunkt om at alle handlinger som er relevante i forhold til de miljø- og arealhensyn som loven skal ivareta, omfattes av loven. Virkeområdet til akvakulturloven er formålsnøytralt. Dette innebærer at selv om en handling har et annet formål enn produksjon av akvatiske organismer, så vil den omfattes av loven i den utstrekning den er egnet til å ha produksjonsvirkninger etter lovens definisjon. Dette vil medføre at virksomhet som objektivt sett faller inn under lovens virkeområde i noen tilfeller likevel er handlinger som departementet ikke ønsker å regulere etter denne loven. Hvorvidt handlinger som defineres inn under lovens ordlyd skal unntas, beror i sin helhet på hensiktsmessighetsbetraktninger etter det skjønn som tilligger forvaltningen. Bakgrunnen for at departementet ønsker å unnta enkelte handlinger fra loven kan være at hensynene som denne aktiviteten reiser ivaretas tilstrekkelig i annet lovverk, som for eksempel saltvannsfiskeloven. Et eksempel på dette er de nevnte tradisjonelle stengsettinger av villganget fisk. Det kan også være at handlingens berøringspunkter med akvakulturlovens hensyn er så marginal at selv om det objektivt sett omfattes, så anses det ikke som hensiktsmessig å anvende lovens reguleringer på den konkrete virksomheten. Et eksempel kan være oppbevaring og fôring av fisk i svært liten skala i private hagedammer. En annen sak er at slik oppbevaring regelmessig vil være forbudt etter annen lovgivning. Det må på denne bakgrunn trekkes en grense for hvor omfattende enkelte typer virksomhet kan utvikle seg i forhold til de hensyn akvakulturloven skal ivareta før det krever konsesjon etter loven. Det kan her bare angis de prinsipielle hovedlinjer for vurderingen. Den nærmere grensetrekking må gjøres i forskrift. Akvakulturloven skal i utgangspunktet ikke gjøre inngrep i dagens ulike driftsformer i fiskerinæringen, med den følge at driftsformer som i dag hører under tradisjonelt fiskeri, skal omdefineres til akvakultur. På denne bakgrunn vil korttidslagring av villfanget fisk og skalldyr etter saltvannsfiskeloven § 25, som ikke krever konsesjon etter dagens oppdrett- eller havbeitelov, heller ikke kreves konsesjonert etter akvakulturloven. Hvorvidt en virksomhet skal omfattes av akvakulturloven vil bero på en helhetsvurdering med vekt på om den aktivitet som utøves i realiteten har karakter av å være akvakultur. Det er vesentlig at akvakulturloven skal være et effektivt verktøy i forhold til de hensyn som loven skal ivareta. De effektivitetsbetraktninger som legges til grunn vil naturlig også få betydning for vurderingen av om en aktivitet kan sies å ha karakter av å være akvakultur/produksjon i lovens forstand. I hovedsak vil ulike former for lagring av levende fisk reise spørsmålet om akvakulturloven kommer til anvendelse. Som nevnt vil korttidslagring av villfisk unntas. Denne vurderingen kan imidlertid være annerledes dersom perioden for oppbevaring strekker seg utover lengre tid. Oppbevaring over lengre tid medfører at aktiviteter får preg av å være akvakultur. Dette fordi oppbevaringen i seg selv påvirker organismens vekt, størrelse, egenskaper m.v. eller fordi oppbevaringen fordrer at inngrep gjøres for å påvirke de nevnte elementer. I akvakulturloven § 17 gis departementet fullmakt til å regulere uttak og gjenfangst av den enkelte art på lokaliteten uavhengig av bestemmelsene i saltvannsfiskeloven. Bakgrunnen for denne adgangen er at reguleringene som gjelder tradisjonelt fiske tar sikte på forvaltning av en fellesressurs som høstes, mens akvakultur er en produksjonsnæring. Akvakulturnæringen har således ikke det samme behov for fredningstider og andre begrensinger som påhviler tradisjonelt fiske for å sikre levedyktige bestander. Akvakultur vil normalt kreve tillatelse etter lov 8. juni 1984 nr. 51 om havner og farvann m.v. Dersom tiltaket fører til endring av elveløp, farled eller strømforhold eller innskrenking av farvannet til hinder for ferdselen i dybde, bredde eller høyde kreves tillatelse etter § 6 tredje ledd. Bygging eller tiltak som kan være av betydning for Forsvarets eller Kystverkets anlegg m.m., krever tillatelse etter § 8 annet ledd. Videre vil § 18 annet ledd kunne gjelde for tiltak som ikke faller inn under de to andre bestemmelsene. Bestemmelsene angir hvilke tiltak som krever tillatelse, men gir mindre informasjon om når tillatelse kan gis. Formålsbestemmelsen i havne- og farvannsloven har imidlertid en veiledningsfunksjon ved at den nevner hensyn som det er tillatt og nødvendig å legge vekt på ved avgjørelser etter loven. Loven skal for det første legge forholdene til rette for en best mulig planlegging, utbygging og drift av havner. Videre skal loven trygge ferdselen, herunder ivareta hensynet til sikkerhet, fremkommelighet og alminnelig ferdsel til sjøs. Hensynet til all ferdsel til sjøs i det omsøkte området skal vurderes. Dette gjelder etter praksis også hensynet til fiskernes ferdsel og utøvelse av fisket. Søknader om akvakultur blir på vanlig måte vurdert i forhold til denne ferdselens karakter og intensitet. Det foretas en konkret vurdering i hver enkelt sak. I henhold til formålet om å trygge ferdselen, vurderes i praksis særlig forhold som virksomhetens avstand til hovedled og biled, sektorer, ankringsområder og farvannskrysninger i det omsøkte området. I tillegg kan det være nødvendig å vurdere strømforhold, bl.a med tanke på mulige endringer som følge av akvakulturproduksjon. Lov 19. desember 2003 nr. 124 om matproduksjon og mattrygghet mv. og dekker hele produksjonskjeden. Formålet med loven er å sikre befolkningen helsemessig trygg mat i tillegg til at loven skal fremme andre relevante hensyn som; god dyre- og plantehelse, kvalitet, forbrukerhensyn, markedshensyn, samt miljøvennlig produksjon på matområdet. Loven omfatter alle forhold i forbindelse med produksjon, bearbeiding og distribusjon av næringsmidler, herunder akvakulturorganismer. Loven forvaltes av Helse- og omsorgsdepartementet, Landbruks- og matdepartementet og Fiskeri- og kystdepartementet i henhold til ansvarsdeling fastsatt ved Kronprinsreg. res. av 19. desember 2003. Matloven oppstiller krav om at virksomhetens plassering, utforming og drift skal være hygienisk forsvarlig. Begrepet hygienisk forsvarlig omfatter både folke-, dyre- og plantehelse. I forlengelsen av dette kan Mattilsynet etablere en godkjenningsordning for etablering og utvidelse av akvakulturanlegg. I dag er det etablert en slik godkjenningsordning som bare gjelder fiskehelsevurderinger. I forhold til folkehelsevurderinger avgir Mattilsynet en uttalelse til fiskerimyndighetene. I dagens oppdrettslov foretas vurderinger av fiske- og folkehelsehensynet i fiskerimyndighetenes tildelingsvedtak. Dette innebærer til dels en dobbeltbehandling av de samme hensyn hos henholdsvis Mattilsynet og fiskerimyndighetene. I forslaget til ny akvakulturlov foreslås det at kompetansen til å vurdere spørsmål knyttet til fiske- og folkehelsehensyn i sin helhet ligger hos Mattilsynet. I tillegg er det Mattilsynet som forvalter myndighet etter dyrevernloven (som behandles under). I forhold til å også ivareta dyrevelferdshensynet ved akvakultur, foreslås det at dette integreres som en vurdering sammen med Mattilsynets godkjenning ut fra fiske- og folkehelse. Dette innebærer at Mattilsynet vil fatte ett vedtak som inneholder en vurdering av alle de nevnte hensyn. I forhold til dagens ordning som legger kompetansen på fiske- og folkehelse både til fiskerimyndighetene og mattilsynet, og som dessuten sondrer mellom vedtak og uttalelse, vil dette innebære en forenkling for næring og forvaltning. Endringen innebærer således at fiskeriforvaltningen ikke lenger aktivt håndhever de ovennevnte hensyn. Denne kompetansen tilligger Mattilsynet alene. Hensynene bør imidlertid ennå være relevante for utformingen av fiskerimyndighetenes regelverk. Dette vil si at ved utformingen av rammene for fiskerimyndighetenes forvaltning vil departementet måtte ta hensyn til også disse momenter. Eksempelvis vil man i forhold til forslaget § 5, annet ledd om fastsetting av tillatelsens omgang også se hen til at utformingen av kriterier er hensiktsmessige i forhold til helse- og velferdsspørsmål. Lov 20. desember 1974 nr. 73 om dyrevern forvalttes i samarbeid mellom Lanbruks- og matdepartmentet og Fiskeri- og kystdepartementet. Loven omfatter bl.a fisk og krepsdyr, men ikke skjell. Oppdrettsorganismer med unntak av skjell er således omfattet av dyrevernloven med tilhørende forskrifter og retningslinjer. Flere av forskriftene som i dag regulerer produksjonen i medhold av oppdrettsloven, berører indirekte fiskevelferd - for eksempel bestemmelser om tetthet og biomasse. Det kreves ikke tillatelse etter dyrevernloven for å drive med akvakultur. Loven fastsetter i stedet generelle prinsipper for behandling av dyr jf bl.a. § 2 hvor det heter at «Det skal farast vel med dyr og takast omsyn til instinkt og naturleg trong hjå dyret så det ikkje kjem i fåre for å lida i utrengsmål. Det følger av dyrevernloven § 3 at «Mattilsynet, medlem av dyrevernnemnd og politiet» til enhver tid kan foreta inspeksjoner for å forvisse seg om at dyr som faller inn under loven behandles i henhold til denne. Tilsynsmyndighet kan også fatte enkeltvedtak for gjennomføring av bestemmelser gitt i eller i medhold av loven. Dyrevernloven er under revisjon og forslag til ny dyrevernlov planlegges fremmet for Stortinget i løpet av 2006. Etablering av kultiveringsanlegg, utsett av anadrome laksefisk og alle andre ferskvannsorganismer som ledd i kultivering (tiltak for å øke en lokal bestand) krever tillatelse etter lov 15. mai 1992 nr. 47 om laksefisk og innlandsfisk mv. Loven forvaltes av Miljøverndepartementet. Virksomhet som reguleres etter lakse- og innlandsfiskloven trenger ikke tillatelse etter akvakulturloven. Lakse- og innlandsfiskloven gjelder ikke for utsett av akvatiske organismer som ledd i akvakultur, også selv om slik virksomhet skulle skje i ferskvann. Dette reguleres i dag etter oppdrettsloven, og foreslås videreført i akvakulturloven. Lakse- og innlandsfiskloven gjelder både i ferskvann og sjø. Med hjemmel i lakse- og innlandsfiskloven kan det åpnes for ekstraordinært fiske etter rømt oppdrettslaks. Vedtak om ekstraordinært fiske treffes av Fylkesmannen og vil gjelde i en nærmere avgrenset periode og for et bestemt geografisk område. Det kan videre åpnes for bruk av andre redskapstyper enn det som ellers er tillatt ved fiske etter anadrome arter. Lov 13. mars 1981 nr 6 om vern mot forurensninger og om avfall forvaltes av Miljøverndepartementet. Loven oppstiller som hovedregel et forbud mot å iverksette tiltak som kan medføre fare for forurensning med mindre det er lovlig i henhold til loven selv, eller det er gitt særskilt tillatelse til forurensende virksomhet. Enhver etablering, utvidelse og flytting av akvakultur må i utgangspunktet ha utslippstillatelse etter forurensningsloven § 11. Det kreves imidlertid ikke utslippstillatelse ved oppdrett av skjell med en produksjon under 150 tonn, Videre vil normalt ikke ekstensivt havbeite (utsett og gjenfangst av organismene uten at disse fôres) kreve tillatelse etter forurensningsloven. Fôring eller behandling av organismene vil kreve tillatelse etter forurensningsloven § 11, med mindre utslippene er av en slik karakter at tillatelse ikke er nødvendig etter samme lov § 8. Dette avgjøres i tilfelle av forurensningsmyndighetene. Med hjemmel i lov 19. juni 1970 nr. 63 om naturvern kan områder med spesielle natur- eller landskapskvaliteter vernes. Loven forvaltes av Miljøverndepartementet. Loven gjelder også i sjø, og en rekke verneområder i kystsonen omfatter også sjøareal. Formålet har hovedsakelig vært vern av leveområder for sjøfugl og kystsel, men det er i gang et arbeid med marine beskyttede områder hvor bruk av naturvernloven vil være et av flere virkemidler for å beskytte særskilte marine naturverdier. Naturvernloven har flere ulike verneformer: Nasjonalparker, landskapsvernområder, naturreservater og naturminner. Hvilken verneform som velges er blant annet avhengig av hvilke restriksjoner som er nødvendige for å beskytte verneinteressene i det enkelte området. Til hvert område gis det vernebestemmelser som blant annet regulerer hvilke aktiviteter som er forbudt, hva som kan gjøres uhindret av vernet og hva som krever særskilt tillatelse eller dispensasjon. Nyere vernevedtak som omfatter sjøareal vil som en hovedregel ha avklart i vernebestemmelsene hvorvidt ulike former for akvakultur er tillatt eller ikke. Der forholdet til akvakultur ikke er beskrevet i vernebestemmelsene, må vernemyndighetene vurdere i det enkelte tilfelle om akvakulturtiltaket vil være i strid med verneformålet eller ikke. Det kan også gis dispensasjon fra vernebestemmelsene i nærmere angitte tilfeller. Vedtak om vern etter naturvernloven fattes av Kongen. Direktoratet for naturforvaltning er delegert myndighet til å fatte vedtak om midlertidig vern, mens fylkesmannen, eventuelt kommunen, har myndighet til å gi dispensasjon fra vernebestemmelsene i det enkelte område. Lov 24. november 2000 nr. 82 om vassdrag og grunnvann retter seg mot tiltak i vassdrag. Vannressursloven gjelder ferskvannsressursene, dvs. både overflatevann og grunnvann. Olje- og energidepartementet og Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) er vassdragsmyndighet etter loven. Hvorvidt et vassdragstiltak krever tillatelse etter vannressursloven avgjøres av NVE. Etablering og drift av akvakulturproduksjon kan berøres av loven i de tilfeller hvor virksomheten krever uttak av vann fra vassdrag. I dag gjelder dette hovedsakelig landbasert settefiskproduksjon av laksefisk. Tiltak som innebærer kontinuerlig uttak av vann fra vassdrag vil i de fleste tilfeller kreve tillatelse. Tillatelse kan bare gis om fordelene ved tiltaket overstiger skadene og ulempene for almene og private interesser som blir berørt i vassdraget eller i nedbørsfeltet, jf lovens § 25, første ledd. Dersom virksomheten ikke krever tillatelse etter vannressursloven vil NVE bare være høringspart for tiltak som kommer i direkte berøring med vassdraget. Etablering eller videre drift av akvakulturproduksjon kan gjøre det nødvendig å ekspropriere fast eiendom med tilhørende rettigheter til akvakulturformål. Lov 23. oktober 1959 nr. 3 om oreigning av fast eigedom § 2 nr. 28 hjemler adgang til ekspropriasjon til akvakultur. I forslag om ny akvakulturlov foreslås det en adgang til pantsettelse av akvakulturtillatelser. Forslaget forutsetter at det er mulighet for tvangsfullbyrdelse og midlertidig sikring i tillatelsen. De samme grunnleggende betraktninger vil gjøre seg gjeldende ved tvangsfullbyrdelse av rettigheter gitt i akvakulturtillatelser som ved andre pantesikrede krav. Det foreslås derfor at lov 26. juni 1992 nr. 86 om tvangsfullbyrdelse og midlertidig sikring regulerer realisasjon av pant i akvakulturtillatelser. Det er imidlertid behov for en særlig tilpasning av realisasjonsadgangen i forhold til akvakulturtillatelser og forslag til ny akvakulturlov inneholder derfor forslag til endringer i tvangsfullbyrdelsesloven. Kommunene har i henhold til plan- og bygningsloven 14. juni nr. 77 en plikt til å planlegge arealbruk på land og en rett til å planlegge arealbruk i sjø. Loven gjelder i dag ut til grunnlinjen, og det følger av § 20-4 nr. 5 at man i arealdelen av kommuneplanen i nødvendig utstrekning skal angi: «Områder for særskilt bruk eller vern av sjø eller vassdrag, herunder ferdsel-, fiske-, akvakultur-, natur- eller friluftsområder hver for seg eller i kombinasjon med en eller flere av de nevnte brukskategorier». Kommunene kan således i kommuneplanens arealdel avsette areal i sjø til akvakultur i medhold av plan- og bygningsloven. Det kan også avsettes areal til akvakulturformål gjennom reguleringsplan etter § 25 nr. 6. Behovet for helhetlig planlegging og samordnet vurdering av ulike arealinteresser ligger til grunn for at det skal eller kan foretas arealplanlegging etter plan- og bygningsloven. Gjennom planprosessene kan det tas standpunkt til arealdisponering i dag og fremover, og derigjennom løse og forebygge interessemotsetninger. Plan- og bygningslovens system forutsetter også en medvirkning i planprosessene fra blant annet ulike sektorinteresser. Planleggingen etter plan- og bygningsloven skal igjen danne grunnlaget for og virke sammen med tiltak etter sektorlovverket, herunder akvakulturloven. Lov 5. mars 2004 nr. 12 om konkurranse mellom foretak og kontroll med foretakssammenslutninger omfatter et hvert foretak, dvs. enhver enhet som utøver privat eller offentlig ervervsvirksomhet, herunder akvakulturer. Konkurranseloven forbyr konkurransebegrensende avtaler mellom foretak og utilbørlig utnyttelse av dominerende stilling. Samarbeid som i utgangspunktet er forbudt kan imidlertid likevel være lovlig dersom forholdet ikke merkbart påvirker konkurransen i Norge. I forskrift av 23. april 2004 er det gitt bestemmelser om unntak fra loven som sikrer gjennomføring av gjeldende fiskeripolitikk. Unntakene innebærer at primærprodusenter eller deres organisasjoner som opptrer i samsvar med lov og forskrift som regulerer produksjon eller omsetning av fiskeriprodukter, ikke omfattes av lovens forbud. Planlovutvalgets forslag berører flere viktige områder i forhold til akvakultur. Et viktig forslag er at kommunene i større grad skal kunne differensiere mellom ulike former for akvakultur i sin kommuneplanlegging, noe det i dag ikke er adgang til. I tillegg foreslås lovens virkeområde utvidet til 1 nautisk mil utenfor grunnlinjen. Videre foreslås det bestemmelser som samordner saksbehandlingen i akvakultursaker og saksbehandlingen etter plan- og bygningsloven, jf forslag til endringer i henholdsvis oppdrettsloven og havbeiteloven. Utvalget har også forslag om et eget kapittel om kystsoneplanlegging. Her legges det blant annet opp til å gi en bedre kobling av planene for sjø- og landarealer. Det var gjennomgående bred oppslutning om disse forslagene da NOU 2003:14 var på høring. Et hovedprinsipp i Planlovutvalgets behandling av problemstillingen rundt samordning mellom planlov og sektorlovverk nedfelles som nevnt i forslaget til ny akvakulturlov gjennom at det skapes et klarere rettslig utgangspunkt for forholdet mellom de to regelverk enn tidligere, jf omtale av plan- og bygningsloven under pkt 9.2. at søknadsbehandlingen etter akvakulturloven og plan-og bygningsloven samordnes. De andre elementene i utvalgets utredning som berører forholdet mellom sektorregelverk og planlov vil bli vurdert i forbindelse med revisjon av plan- og bygningslov. I NOU 2004:28 foreslår Biomangfoldlovutvalget en helt ny lov om bevaring av natur, landskap og biologisk mangfold (naturmangfoldloven). Loven vil være en felles lov for alle biologiske ressurser og vil, om den blir vedtatt, få betydning for en rekke eksisterende lover som berører ressursforvaltning. Det er i forslaget til ny akvakulturlov ikke tatt høyde for forslagene i NOU 2004:28. Ved en oppfølging av Biomangfoldlovutvalgets forslag må det vurderes nærmere om en ny naturmangfoldlov vil innebære behov for tilpasninger i akvakulturloven. Norge har særskilte forpliktelser overfor det samiske folk, jf FN-konvensjonen av 1966 om sivile og politiske rettigheter og ILO-konvensjon nr. 169 Om urfolk og stammefolk i selvstendige stater. Statens plikt til å tilrettelegge forholdene for at den samiske folkegruppen kan sikre sitt språk, kultur og samfunnsliv er dessuten nedfelt i Grunnloven § 110a. Ser man bort fra tildelingen av to vederlagsfrie laksekonsesjoner til den lulesamiske bygda Musken i Nordland høsten 2002, har fiskerimyndighetene ikke tatt spesielle hensyn til samiske interesser i havbrukspolitikken. Det er likevel funnet hensiktsmessig å drøfte spørsmålet hvor relevante samiske rettigheter er i offentlig regulering av akvakultur - m.a.o. om norske myndigheter er forpliktet til å ta særlig hensyn til samiske interesser i akvakulturloven, herunder også ved tildeling av akvakulturtillatelser. I NOU 1997:5 Urfolks landrettigheter etter folkerett og utenlandsk rett drøftes rekkevidden av ILO-konvensjon nr. 169. I sammendraget i NOU 1997:5 fremgår det bl.a.: «Ved utøvelse av sin reguleringsmyndighet har staten en spesiell plikt til å sikre urfolks rett til naturressurser i deres landområder, og ved avgjørelsen av hvordan naturressursene i landområder som urfolk har rettigheter til, skal utnyttes, har urfolk krav på å få delta aktivt. Departementet ser det ikke som naturlig å tolke ILO-konvensjonen dit hen at den gir samer særskilte fortrinn fremfor andre søkere ved tildeling av akvakulturtillatelser. Dette fordi akvakultur er en form for virksomhet som neppe vil utgjøre en naturressurs slik ordet er brukt i konvensjonen, og fordi akvakultur heller ikke utgjør noen tradisjonell samisk virksomhet. Av samme årsak kan det heller ikke utledes noe rettsgrunnlag for fremtidig tildeling av vederlagsfrie konsesjoner til minoritetsgrupper. Tildelingen til Musken i 2002 var ledd i et regionalpolitisk tiltak og ikke med utgangspunkt i en samerettslig problemstilling. I utøvelsen av akvakultur vil lokalisering av slik virksomhet kunne konkurrere med andre brukerinteresser i kystsonen, herunder også samiske interesser. Ved lokalisering av akvakultur vil således samiske fiskerier kunne ha et særlig vern mot søknader om lokalisering av akvakultur på tradisjonelle fiskeplasser, men dette er en form for arealbrukshensyn som fiskerimyndighetene må ta hensyn til i sin saksbehandling. I de fleste tilfelle vil det ikke oppstå egenartede konfliktsituasjoner mellom samiske interesser og havbruksinteresser. I de tilfeller der et akvakulturanlegg for eksempel søkes etablert med landfeste, må søkeren her som ellers sikre seg rett til landfeste fra grunneier. Tilsvarende vil gjelde ved etablering av landbaserte anlegg osv. Utredningsinstruksen av 18. februar 2000 stiller krav om at «enhver sak skal inneholde en konsekvensutredning som skal bestå av analyse og vurdering av antatte vesentlige konsekvenser av den beslutning som foreslås truffet». I det følgende vil enkelte utvalgte temaer som er av særlig interesse eller har særlig stor betydning for næring og forvaltning beskrives nærmere. Tildeling av tillatelse til akvakultur er avhengig av deltillatelser fra flere andre sektormyndigheter. Dette er en svært tidkrevende prosess og gjennomsnittlig saksbehandlingstid for en etableringssøknad er i overkant av ett år. Å korte ned på den lange saksbehandlingstiden gir positive ringvirkninger for næring, forvaltning og samfunn. Næringsaktørene gis redusert usikkerhet i forhold til om det vil gis anledning til å sette i drift et anlegg eller ikke. Dette kan medføre at kapitaltilgangen øker fordi risikoperioden kortes ned. Samfunnet tilføres både skatteinntekter og arbeidsplasser når søknadsperioden kortes ned. Det er usikkert om forvaltningen kan frigjøre kapasitet som eventuelt kan brukes til andre gjøremål. Tillatelser til akvakultur tildeles i utgangspunktet fortløpende etter søknad. Tillatelser til laks og ørret tildeles imidlertid i egne tildelingsrunder med et begrenset antall tillatelser. Ved antallsbegrensing med forhåndsfastsatt tall på hvor mange tillatelser som skal tildeles, kan det oppstå en konkurransesituasjon mellom søkerne som krever at forvaltningen foretar en prioritering. Dette skjer i dag gjennom en tradisjonell søkerkonkurranse hvor forvaltningen gjennom en ressurs- og tidkrevende prosess søker å velge ut den best kvalifiserte søkeren. Departementets forslag om å gjennomføre en kvalifisering med påfølgende trekning eller budrunde vil medføre en vesentlig forenkling for næring og forvaltning. Tildelingsprosessen følger da en to-trinns prosedyre. Første trinn vil være en kvalifisering der søkere godkjennes etter objektive og etterprøvbare kriterier oppsatt av myndighetene. Det neste trinnet innebærer to mulige alternativer. Det ene vil være trekning mellom de kvalifiserte søkere der et eventuelt vederlag fastsettes av myndighetene. Alternativet er at vederlaget tilpasses betalingsvilligheten i markedet gjennom en budrunde mellom de kvalifiserte søkere. En budrunde sikrer at tillatelsene tilfaller aktører som har størst betalingsvillighet og som derigjennom muliggjør størst verdiskapning i havbruksnæringen. En prisfastsettelse gjennom en budrunde vil også gjenspeile regionale produksjonsmessige forskjeller. Departementet vurderer denne formen for prioritering mellom kvalifiserte søkere som ressursbesparende både for forvaltningen og for næringen. Tildelingen vil også kunne gjennomføres raskere slik at aktørene sparer kostnaden som kan være forbundet med å vente på en lang saksbehandling, jf konklusjonene i punktet ovenfor. Dette forslaget vil ikke redusere offentlige myndigheters mulighet for styring av havbruksnæringen fordi dette ivaretas gjennom trinn én i tildelingsprosessen. Gjennom dagens oppdrettslov har departementet mulighet til å regulere eierskapet til tillatelsene på ulike måter. Ved å fjerne muligheten for eierskapsregulering, med unntak av eierbegrensingsforskriften av 22. desember 2004, vil den enkelte næringsaktør få mulighet til å tilpasse seg slik at driften blir mer lønnsom. Næringen under ett vil få en større fleksibilitet i forhold til konkurransen fra utlandet, der større og større enheter både horisontalt og vertikalt er mer vanlig. Det forventes at dette kan bidra til å øke norsk akvakulturnærings konkurransekraft. Det kan også være enklere for bedriftene å tiltrekke seg kapital, fordi særordninger som er påført næringen reduserer investorers investeringsvilje. Økt lønnsomhet og konkurransekraft vil bidra til næringsutviklingen på kysten og er således et sentralt virkemiddel for å gi et økt næringsgrunnlag i distriktene. I kombinasjon med regionsvise tildelingsrunder for laks og ørret vil dette samlet være en styrking av næringens evne til å bidra til næringsutviklingen på kysten. Å føre tilsyn med at eierskapsreguleringer overholdes er det offentliges oppgave. Det at reguleringen oppheves, med unntak av reguleringen som nevnes i neste avsnitt, vil medføre en reduksjon av forvaltningens oppgaver som igjen vil spare forvaltningen for ressurser. Forskrift om kontroll med eiermessige endringer i selskap m.v. som innehar tillatelse til oppdrett av matfisk av laks og ørret i sjø videreføres i akvakulturloven. Forskriften regulerer regionale og nasjonale begrensinger på maksimalstørrelser på total konsesjonsbiomasse som én næringsaktør kan ha tillatelse til. Lovforslaget foreslår å innføre adgang til pant og overføring av tillatelsen. Hensikten med forslaget er først og fremst at næringen skal kunne oppnå likestilte rammevilkår på linje med øvrig næringsvirksomhet. Å innføre adgang til pant i tillatelser vil øke sikkerheten for lånegiver. Det vil derfor være å forvente at å innføre adgang til pant fører til lavere rente, dvs billigere kapital gjennom lavere risikopremie. Fram til i dag har lånegiver måttet ta pant i aksjene til selskapet og har i vanskelige situasjoner kunnet gått inn som eier. Ettersom tillatelsene ville kunne gå tapt ved konkurs, er dette en situasjon kreditorene har ønsket å unngå. Med adgang til å pantsette en akvakulturtillatelse vil en kreditor kunne ta skritt som fører til avvikling av et selskap, men beholde tillatelsene som eventuelt kan selges ut siden. Alternativt kan bankene tiltre pantet i tillatelsen uten å gå veien om bedriften. Ved at bankene kan tiltre pantet uten å måtte gå om konkurs vil bankene spare store beløp. En viktig konsekvens er at kreditorene vil kunne håndtere sine engasjement forskjellig i vanskelige økonomiske situasjoner. Det forventes videre at det å kunne ta pant i tillatelsen vil føre til at verdien av tillatelsen blir atskillig lettere å fastsette, at det blir enklere å omsette tillatelser samt lavere transaksjonskostnader. Til sammen innebærer dette at oppdrettsnæringen blir mer attraktiv for finansinstitusjoner. Det foreslås en adgang for forvaltningen til å stille krav om økonomisk sikkerhet for gjennomføring av opprydding ved avvikling av virksomhet. I prinsippet kan alle former for sikkerhet tenkes som bankgaranti, pant, forsikring bransjefond og lignende. Det vil være vesentlig for gjennomføring av dette at sikkerheten som kreves står i forhold til tiltaket. Det kan tenkes at sikkerheten ikke kreves fullt ut, men at det anses som tilstrekkelig at den dekker en del av oppryddingen. Avhengig av form for sikkerhet så vil dette kunne medføre en kapitalkostnad for næringsutøveren. Det foreligger pr. i dag ingen forsikringstilbud for denne type økonomiske krav. Forsikringsmarkedet stiller som vilkår at skaden som oppstår skal være plutselig og uforutsett. Bankgarantier er ofte kostbare for næringsutøveren og en slik form for sikkerhet bør derfor brukes med forsiktighet. En annen mulighet for å oppnå tilstrekkelig sikkerhet er innføring av bransjeordninger gjennom stiftelser eller fond. kan oppfylle kravene på en tilfredstillende måte samtidig som det vil være mindre kostnadskrevende enn om hver enkelt skulle stille egen sikkerhet. Dette vil i tilfelle skje gjennom en offentlig pålagt avgift til finansiering av fondet. Akvakulturnæringen har vært og vil fremdeles være en viktig næring i forhold til å opprettholde bosetting og verdiskaping langs kysten. Forslaget til ny lov viderefører målsettingen om at næringen skal bidra til verdiskaping på kysten. Et utgangspunkt for lovens målsetting om verdiskaping på kysten er at næringen er naturlig lokalisert på kysten ettersom det er der i hovedsak produksjonsfasilitetene er. Dette sørger for en lokalt forankret produksjon uten at det behøves særlige virkemidler for å fremme dette. Det er virksomhetens evne til å drive lønnsomt som skaper verdier i distriktene, og som skal sørge for verdiskaping på kysten. Det antas således at forslagets virkemidler for lønnsomhet og konkurransekraft vil skape positive ringvirkninger for distriktene. Videre vil videreføringen av antallsbegrensingen på tillatelser til laks og ørret kunne anvendes som et regionalpolitisk virkemiddel. Tildeling av disse tillatelsene skjer gjennom regionsvise tildelingsrunder hvor enkelte regioner kan prioriteres. Videre kan det stilles krav om at søkerne skal tilfredstille kriterier som for eksempel «økonomisk integrasjon i regionen», et virkemiddel som ble benyttet i tildelingsrundene i 2002 og 2003. Forslagene i ny akvakulturlov kan grupperes som følger: Lovforslagets næringsmessige reguleringer og forenklingstiltak om; samordning av søknadsprosessen, forenklet tildelingsprosedyre for laks og ørret, utfasing av eierskapsreguleringen, samt adgang til overføring og pant av tillatelser vil etter departementets vurdering ikke ha miljømessige konsekvenser. Dagens miljøregime og en videreutvikling av dette i medhold av ny akvakulturlov vil ikke påvirkes av de ovennevnte forslag. I forhold til lovforslagets tiltak for å ivareta hensynet til miljø og arealinteresser vil disse gi et klarere og mer synlig hjemmelsgrunnlag å ivareta disse hensynene etter. Lovforslaget har et eget kapittel som omhandler virkemidler for å sikre miljøhensyn. Bestemmelsene som vedrører miljø i akvakulturloven gir mulighet for å utvikle krav og virkemidler for miljøet. Disse virkemidlene gir også mulighet til å håndtere nye miljømessige utfordringer som måtte oppstå. Miljøregimet for akvakultur ivaretas i dag hovedsakelig gjennom forskriftsverket. Dagens forskriftshjemler videreføres i sin helhet, slik at samtlige virkemidler for å sikre miljøet fra oppdrettsloven og havbeiteloven videreføres i akvakulturloven. Alt det underliggende forskriftsverk man har i dag med hensyn til miljøkrav vil således bli videreført. I forhold til havbeite presiseres det at næringen fremdeles skal utvikles i takt med kunnskapsoppbyggingen om denne formen for akvakultur, og at havbeite bare kan drives med stasjonære arter. Utviklingen av havbeite gjennomføres i dag gjennom havbeiteforskriften. Hittil har tildeling av tillatelser skjedd gjennom en koordinert saksbehandlingsrunde for å sikre en slik forsiktig utvikling. Rammene og virkemidlene for havbeitenæringens utvikling vil endres i takt med økende kunnskap om denne formen for akvakultur. Bestemmelsen angir lovens formål, som er at den «... skal fremme akvakulturnæringens lønnsomhet og konkurransekraft innenfor rammene av en bærekraftig utvikling, og bidra til verdiskaping på kysten. Akvakulturnæringen er alle juridiske og fysiske personer som driver akvakultur. Et hovedformål med loven er å fremme næringens lønnsomhet og konkurransekraft. Loven skal legge til rette for at akvakulturnæringen skal kunne skape verdier og selv ha ressurser til videre utvikling. Begrepet konkurransekraft viser bl.a til at loven tar sikte på å bidra til bedre rammebetingelser for næringen i et internasjonalt perspektiv. Ettersom akvakulturnæringen i hovedsak er en eksportrettet næring, har de nasjonale rammebetingelsene som akvakulturloven gir, betydning for næringens konkurransekraft. Dette gjelder en rekke av lovens bestemmelser som for eksempel miljøreguleringene som kan ha betydning for hvordan markedene oppfatter næringens produksjon. Videre vil valg av virkemidler for utvikling og tilsyn med produksjonen være bestemmende for næringens forretningsmessige handlerom og evne til tilpasning. Dette gjelder for eksempel avgrensing av produksjonens omfang og bestemmelser om hvor produksjonen kan lokaliseres. Ved forvaltningen av lovens bestemmelser er næringens internasjonale konkurransekraft et tungtveiende hensyn. Loven skal fremme næringens lønnsomhet og konkurransekraft innenfor rammene av en bærekraftig utvikling. Dette vil si at forvaltningen av næringen skal skje på en måte som sikrer at næringen tilpasses hensynet til det marine biologiske mangfoldet og havmiljøet. Miljøhensynet i loven er vidt og dekker både forurensing og økologiske effekter. Grunnlaget for næringens langsiktige lønnsomhet og verdiskaping er en forsvarlig og samfunnsnyttig forvaltning av de marine økosystemene. Det er en klar forutsetning for all akvakultur at driften ivaretar det omkringliggende miljø på en forsvarlig måte, og søker å avdempe eventuelle negative skadevirkninger. Potensielle skadevirkninger av driften kan for eksempel være rømming av fisk og bunnsedimentering i forbindelse med fôring eller medisinering av organismene dersom spredning og nedbrytning på lokaliteten ikke er stor nok. Tilgang på areal er ett viktig element for videre vekst i akvakulturnæringen. Tilgangen kan økes ved å få nye arealer avsatt til akvakultur og ved å effektivisere bruken av eksisterende areal. Loven skal fremme dette hensynet gjennom en bred interesseavveining i forhold til andre brukerinteresser i kystsonen der det legges vekt på god sameksistens. Det er derfor nødvendig med en tilnærming til næringens bruk av kystsonen som vurderer den mest optimale forvaltning av de forskjellige hensyn samlet. arter er også viktige samfunnshensyn som skal ivaretas kontinuerlig gjennom forvaltning og drift av akvakulturproduksjon. En forsvarlig håndtering av disse hensynene hos virksomheten er dessuten en nødvendig betingelse for en lønnsom produksjon. I utgangspunktet skal disse hensynene aktivt ivaretas gjennom matloven. Selv om akvakulturloven ikke skal spille en aktiv rolle i ivaretakelsen av disse hensynene, er det viktig at akvakulturloven utøves i lojalitet med matlovens hensyn. Dette innebærer at man i forvaltningen etter akvakulturloven må ta hensyn til folke- og fiskehelse og fiskevelferd slik at myndighetsutøvelsen etter akvakulturloven ikke motvirker disse hensynene. Loven, herunder formålsbestemmelsen, gjelder imidlertid for flere aktiviteter enn de som faller inn under begrepet «kystnæring». Formålsbestemmelsen gjelder for hele lovens saklige virkeområde, jf § 2. Akvakultur kan drives både på land, i fersk/brakkvann og i sjø. I og med at loven også skal fremme akvakulturnæringen generelt, vil derfor for eksempel akvakultur i ferskvann i innlandet også være dekket av lovens formål. Bestemmelsen angir det saklige virkeområdet for loven. Første ledd og annet ledd i bestemmelsen angir hvilke aktiviteter som er omfattet av loven. Første ledd definerer kjernen i lovens saklige virkeområde til produksjon av akvatiske organismer. Dette er også definisjonen av begrepet akvakultur. Begrepet akvakultur er valgt da dette anses å være språklig sett best egnet til å dekke de aktiviteter som lovens bestemmelser omhandler. Dette er også i samsvar med internasjonal begrepsbruk på området. Akvakulturbegrepet omfatter all produksjon som foretas i sjø, brakkvann eller i ferskvann, men også produksjon som finner sted på land. Alle former for akvakultur som omfattes av oppdrettsloven og havbeiteloven er også omfattet av akvakulturloven. Alle de ulike typer tillatelser som defineres i eller i medhold av oppdrettsloven og havbeiteloven videreføres tilsvarende etter akvakulturloven. Lovens saklige virkeområde er både teknologi- og artsnøytralt og åpner for en forsvarlig utvikling av nye former for akvakultur. Det kan således gis andre typer tillatelser enn de som er gitt på lovens vedtakelsestidspunkt. Produksjon skal forstås som ethvert tiltak for å påvirke levende akvatiske organismers vekt, størrelse, antall, egenskaper eller kvalitet. Produksjonsbegrepet er således vidt og dekker en rekke ulike typer aktiviteter. Eksempelvis vil utsett av akvatiske organismer på havbeite uten fôring eller andre tiltak som gjenfangst omfattes. Likeledes vil dyrking av skjell der en ikke setter ut organismer, typisk ved naturlig påslag av blåskjell, omfattes av loven. Typisk for produksjon vil være at de utsatte organismer vokser. Produksjon av fisk vil normalt skje ved at fisk fôres til den når en ønsket slaktevekt. Det samme vil være siktemålet for næringsutøver som setter ut eksempelvis hummer på havbeite. Formålet vil her være at hummeren skal ta til seg næring slik at vekten og dermed verdien øker. Produksjonsbegrepet omfatter også ulike andre former for påvirkning av levende organismer. For eksempel fysisk tilrettelegging med sikte på frembringelse av spesielle kvaliteter eller egenskaper hos organismen. Med egenskaper eller kvaliteter siktes det til foredling av den levende organismen som ikke har som hovedformål å øke vekt, størrelse eller antall. Dette kan skje ved å frembringe en bestemt farge, smak, form eller andre endringer i organismens bestanddeler. Oppbevaring av villfanget fisk uten fôring med sikte på å øke kvaliteten på fisken vil kunne være et eksempel. Et annet eksempel er fysisk tilrettelegging av havbeitelokalitet slik at havbeiteorganismene ikke skades, eksempelvis gjennom å etablere fysiske stengsler slik at predatorer ikke kommer til. Likeledes vil oppbevaring av skjell for at disse skal gå seg rene, omfattes av loven. Oppbevaring av levende akvatiske organismer for å bevare organismenes kvalitet, for eksempel i slaktemerder, vil anses som påvirkning av organismenes kvalitet, og således være akvakultur etter loven. Likeledes vil for eksempel oppbevaring av levende fisk som tilrettelegging for turistfiske omfattes av loven. Produksjonsbegrepet er ikke ment å avgrense virkeområdet i forhold til det endelige formålet med aktiviteten. Loven skal tilrettelegge for en mangfoldig næring hvor enkelte deler er i en forsøks- eller forskningsfase mens andre er fullt kommersialiserte. Det kan tildeles tillatelser til ulike formål og med individuelle tilpasninger. Det er heller ikke avgjørende om formålet med produksjonen er kommersielt eller ikke. For eksempel vil produksjon av akvatiske organismer i forskningsøyemed eller som ledd i undervisning eller fremvisning omfattes av begrepet produksjon og falle inn under loven. Virkeområdet avgrenses til å gjelde produksjon av «levende akvatiske organismer». Dette innebærer at håndtering av organismene ved eller etter slakting eller høsting i utgangspunktet vil følge annet regelverk. All aktivitet som faller inn under det som hører til produksjon av akvatiske dyr og planter, vil imidlertid omfattes av loven, herunder håndtering av død fisk som ledd i produksjonen. § 2 første ledd siste punktum gir hjemmel til at departementet i tvilstilfelle kan avgjøre hva som skal anses som akvakultur. Dette supplerer adgangen departementet har til å unnta aktiviteter fra loven etter § 2 tredje ledd. Til sammen skal adgangen til å definere enkelte aktiviteter ut av loven og tvilstilfeller inn i loven sørge for en helhetlig og formålstjenlig forvaltning av aktiviteter som saklig sett bør forvaltes etter akvakulturloven. Bakgrunnen for bestemmelsen i første ledd siste punktum er at akvakulturnæringen fremdeles er en ung næring i utvikling. Det kan forventes at en i framtiden vil se ny aktivitet med nye driftsformer og hvor det kan anses tvilsom om aktiviteten faller inn under lovens definisjon av akvakultur, men hvor de hensyn som loven skal fremme, i denne sammenhengen i første rekke være hensynet til miljø og areal, likevel er viktige. Bestemmelsen skal sikre at aktivitet som berører de samme samfunnshensyn som akvakultur, kan omfattes av loven selv om det kan være tvilsomt om aktiviteten etter en streng lovtolkning er å anse som akvakultur. I slike tilfeller kan departementet avgjøre at aktiviteten skal anses som akvakultur og således omfattes av loven. Det antas at dette blant annet vil gjelde i grenseflaten mot oppbevaring som ledd innenfor tradisjonelt fiskeri, hvor nye driftsformer i realiteten kan være å anse som akvakultur. Bestemmelsen gir departementet en generell adgang til å unnta enkelte former for akvakultur eller vare- og tjenesteproduksjon til akvakulturnæringen fra loven. Departementet kan for eksempel bestemme at akvakultur med en bestemt art, ikke skal omfattes av loven, eller at bare deler av loven skal gjelde. Likeledes kan departementet for eksempel bestemme at akvakultur med bestemte formål helt eller delvis ikke skal omfattes av loven. Adgangen til å unnta aktiviteter fra loven har sin bakgrunn i at lovens virkeområde bygger på et utgangspunkt om at alle handlinger som er relevante i forhold til de miljø- og arealhensyn som loven skal ivareta, omfattes av loven. Virkeområdet til loven er formålsnøytralt. Dette innebærer at selv om en handling har et annet formål enn produksjon av akvatiske organismer, så vil den omfattes av loven i den utstrekning den er egnet til å ha produksjonsvirkninger etter lovens definisjon. Dette vil medføre at virksomhet som objektivt sett faller inn under lovens virkeområde i noen tilfeller likevel er handlinger som departementet ikke ønsker å regulere etter denne loven. Hvorvidt handlinger som defineres inn under lovens ordlyd skal unntas, beror i sin helhet på hensiktsmessighetsbetraktninger etter det skjønn som tilligger forvaltningen. til avgrensningen mot tradisjonelt fiskeri. Utviklingen av nye driftsformer vil medføre at myndighetene kontinuerlig må foreta vurderinger av om nye driftsformer innenfor tradisjonelt fiskeri i realiteten er akvakultur. For nærmere omtale av dette se også kapittel 9.1. Problemstillingen knyttet til driftsformer i skjæringspunktet mellom tradisjonelt fiske og akvakultur kan utløse spørsmål om aktiviteten er av en slik karakter eller omfang at det vil være naturlig å kreve tillatelse etter akvakulturloven. Det er vesentlig at akvakulturloven skal være et effektivt verktøy i forhold til de hensyn som loven skal ivareta. De effektivitetsbetraktninger som legges til grunn vil naturlig også få betydning for vurderingen av om adferd kan sies å ha karakter av å være akvakultur/produksjon i lovens forstand. Steng- og låssetting etter saltvannsfiskeloven har utgangspunkt i et behov for oppbevaring av levende villfisk i påvente av utviklingen i eksterne forhold som: markedspris, at fisken skal gå seg ren, avtale med fiskekjøper eller tilgjengelig mannskap og andre ressurser. Dersom perioden for oppbevaring strekker seg utover lengre tid vil aktiviteten få mer preg av å være akvakultur da det som hovedregel vil være nødvendig med tiltak for å ivareta fiskens kvalitet eller egenskaper mv. Tilsvarende gjelder dersom selve lagringsperioden er kortvarig, men oppbevaringen skjer i mer eller mindre permanente installasjoner. Etablering av en installasjon til bruk for akvatiske organismer som skal være der over lengre tid, men som bare brukes sporadisk vil kreve godkjenning etter akvakulturloven. Det sentrale vurderingstema i disse tilfellene er om den tradisjonelle lagringen i forbindelse med fisket har antatt en slik form at akvakulturlovens reguleringer bør anvendes for å ivareta lovens hensyn på en effektiv måte. Dette beror på en helhetsvurdering av flere elementer som blant annet graden av påvirkning, omfanget av virksomheten i tid og rom, og om de hensyn loven skal ivareta blir tilstrekkelig regulert etter annet regelverk. Fjerde ledd bestemmer at aktiviteter som reguleres av lov 15. mai 1992 nr. 47 om laksefisk- og innlandsfisk m.v. ikke trenger tillatelse etter akvakulturloven. Med personelt virkeområde menes angivelsen av hvem loven gjelder for. Loven har ikke en egen bestemmelse som angir det personelle virkeområdet. I bestemmelsen om saklig virkeområde vil det være rettsubjektet knyttet til akvakulturproduksjon, jf første ledd og rettssubjektet knyttet til vare- og tjenesteproduksjon til akvakulturnæringen som nevnt i annet ledd som angir personelt virkeområde. Ytterligere rammer for personelt virkeområde vil fremkomme av de enkelte materielle regler i loven. Enkelte av bestemmelsene i loven retter seg mot den som driver akvakultur. I tillegg til at disse bestemmelsene retter seg mot innehaver av tillatelse vil også ulovlig drift, dvs. den som driver akvakultur uten registrert tillatelse (jf § 4) rammes av bestemmelsene. Dersom man ikke har tillatelse skal driften straks avvikles og det presiseres med dette at lovens virkemidler også gjelder for disse tilfellene. Bestemmelsen angir det geografiske virkeområdet for loven. Første ledd bokstav a bestemmer at loven gjelder på landterritoriet og i territorialfarvannet. Første ledd bokstav b bestemmer at loven gjelder i jurisdiksjonsområder etablert i medhold av lov 17. desember 1976 nr. 91 om Norges økonomiske sone. Første ledd bokstav c bestemmer at loven gjelder på kontinentalsokkelen. Annet ledd, første punktum bestemmer at loven ikke gjelder for Svalbard og Jan Mayen. Etter annet ledd, annet punktum kan Kongen ved forskrift bestemme at loven skal gjelde helt eller delvis på Svalbard og Jan Mayen. Kongen kan fastsette nærmer regler av hensyn til stedlige forhold, herunder regler som fraviker bestemmelsene i akvakulturloven. at loven også kan gjelde for Svalbard og Jan Mayen. Det er i dag interesse for akvakultur med kaldvannsarter og det kan i et mer langsiktig perspektiv oppstå interesse for å drive akvakultur på Svalbard og Jan Mayen. Bestemmelsen vil kunne gi grunnlag for en helhetlig regulering av akvakultur også i disse områdene hvor blant annet hensynet til vern mot uønskede miljøkonsekvenser vil være viktig. Lov 15. juni 2001 nr 79 om miljøvern på Svalbard (svalbardmiljøloven) har imidlertid særlige miljøbestemmelser for Svalbard som også vil regulere en eventuell akvakulturaktivitet der. Loven stiller blant annet krav om tillatelse fra miljøvernmyndighetene i forhold til forurensning utenfor planområdene, innførsel av levende eksemplarer av fauna som kan etablere seg i vill tilstand på Svalbard, samt flytting av stedegne arter av fauna mv. Bestemmelsene bygger på prinsippet om at på Svalbard skal fauna på land og i sjøen forvaltes slik at artenes naturlige produktivitet, mangfold og leveområder bevares. Formålet med bestemmelsen er å sikre at all akvakultur må ha tillatelse etter loven, og således blir vurdert i forhold til de hensyn loven skal fremme og lovens materielle bestemmelser i § 6 og § 7 før virksomheten kan etableres. Enhver som ønsker å drive akvakultur må først få tillatelse fra departementet. Første ledd beskriver de to måtene man etter loven kan få akvakulturtillatelse. For det første vil man kunne oppfylle kravet om tillatelse ved tildeling fra departementet etter § 6 § 7. For det andre vil man kunne erverve slik tillatelse gjennom overføring etter § 19. I begge tilfeller må man registreres som innehaver av slik tillatelse for at kravet om tillatelse for å drive akvakultur i annet ledd anses oppfylt. Første ledd bestemmer også at det er opp til forvaltningens frie skjønn om tillatelser til akvakultur skal tildeles etter § 6 § 7, jf at departementet kan gi tillatelse. Søknad kan for eksempel avslås med grunnlag i at kunnskapsnivået om drift med den aktuelle art, driftsform eller lokalitet ikke er tilstrekkelig til at tillatelse kan gis. Søknader kan også avslås ut fra vurderinger om at en ønsker å fremme enkelte former for akvakultur på bekostning av andre. Det vises for øvrig til merknadene til § 6 og § 7, om tildeling av tillatelser. Annet ledd bestemmer at ingen kan drive akvakultur uten å være registrert som innehaver av akvakulturtillatelse i akvakulturregisteret. Bestemmelsen innebærer at det ikke er tilstrekkelig å være innehaver av tillatelse for å kunne drive akvakultur; innehaver av tillatelse må dessuten registreres i akvakulturregisteret. Akvakultur med grunnlag i tillatelse som ikke er registrert i registeret vil således ikke oppfylle lovens krav om tillatelse for å kunne drive akvakultur. Kravet innebærer at forvaltningen bare anerkjenner juridiske eller fysiske personer som er registrerte innehavere av akvakulturtillatelse for å oppfylle kravet om tillatelse. Dersom flere personer pretenderer å være innehavere av tillatelse til akvakultur, anses bare den registrerte innehaver å oppfylle lovens krav om tillatelse for å kunne drive akvakultur. Det vises for øvrig til merknadene til § 18 og § 19 om registrering og overføring av akvakulturtillatelser. Første ledd angir hva tillatelsen gir rett til. Bestemmelsen innebærer at akvakulturtillatelser kan være begrenset ut fra minst tre parametere. Tillatelse til akvakultur vil angi hvilke arter tillatelsen gjelder for, på hvilke lokaliteter driften kan utøves og i hvilket omfang. Tillatelse til produksjon av bestemte arter på bestemte lokaliteter tilstås i utgangspunktet i samme vedtak. Disse elementene kan imidlertid også tildeles på forskjellig tidspunkt og i ulike vedtak slik at man for eksempel etter forvaltningsloven har separat klagefrist for deler av tillatelsen. Det er likevel å anse som én tillatelse ettersom produksjonen bare kan utøves når man kan produsere bestemt(e) art(er) på bestemt(e) lokalitet(er). Likeledes kan en bedrift som driver produksjon på en lokalitet, få klarert ny(e) lokalitet(er) dersom dette kan begrunnes i bedriftens behov for effektiv og forsvarlig drift. Dette innebærer at en akvakulturtillatelse kan gjelde for produksjon av akvatiske organismer på flere lokaliteter, og en lokalitet kan være omfattet av flere tillatelser. Lokaliteter er heller ikke eksklusive i den forstand at innehaver av tillatelse kan motsette seg at andre driver akvakultur på samme lokalitet. Dersom myndighetene ut fra en avveining av de rådende hensyn finner det forsvarlig, kan en lokalitet der det allerede drives akvakultur klareres for produksjon med bakgrunn i en annen tillatelse. I slike samlokaliseringstilfeller vil således flere innehavere av akvakulturtillatelse kunne produsere på samme lokalitet. § 5 første ledd er ikke til hinder for at det kan produseres ulike arter på samme lokalitet. Vurderingen av om dette skal tillates er imidlertid en faglig vurdering hvor forsvarlighetshensyn i forhold til miljø etter § 6 første ledd bokstav a må vurderes konkret om dette skulle være aktuelt. I tillegg vil produksjon av ulike arter på samme lokalitet reise særlige spørsmål med hensyn til fiskehelse. Selv om dette hensynet ivaretas direkte etter matloven, vil man etter akvakulturloven ikke kunne fatte vedtak om tillatelser til akvakultur med ulike arter på samme lokalitet om dette vil motvirke hensynet til fiskehelse. § 5 første ledd begrenser heller ikke hvorvidt produksjon av ulike arter kan skje på en eller flere lokaliteter. Hvor mange lokaliteter som en tillatelse kan eller skal inneholde må vurderes ut fra blant annet hensynet til arealbruk og behovet for flere lokaliteter på grunn av miljø- eller fiskehelsehensyn, herunder behovet for brakklegging. Hvor mange lokaliteter en tillatelse til akvakultur skal inneholde må således fastsettes i den enkelte tillatelse eller i forskrifter om tildeling av tillatelser. Antallet lokaliteter og størrelsen på disse vil derfor kunne variere avhengig av både produksjonsform og art som produseres. Tillatelsen vil også være begrenset med hensyn til det tillatte omfang av produksjonen. Avgrensingskriterier vil oftest fastsettes som følge av miljø-, helse-, -velferd eller arealhensyn. Avgrensingen for hver tillatelse kan også fastsettes med grunnlag i at en ønsker at hver tillatelse skal ha en gitt størrelse, uten at det er begrunnet i andre hensyn enn at det av hensyn til saksbehandling eller kontroll er hensiktsmessig med en fast enhet for hver tillatelse. I den grad det er behov for tillatelse til større produksjon enn en enkelt tillatelse, må næringsutøverne da søke om flere tillatelser. Selv om det er fastsatt størrelsesbegrensninger vil dette således ikke være til hinder for at den enkelte næringsutøver får tillatelse til drift i det omfang som ønskes dersom forholdene ellers ligger til rette for det. For eksempel kan det nevnes at fra 1. januar 2005 er avgrensingskriteriet for akvakulturtillatelser maksimal tillatt biomasse (MTB). Dette kan senere endres til andre avgrensningsformer dersom myndighetene finner det hensiktsmessig. Det er flere grunner som kan tilsi at tillatelsen avgrenses i tid. For det første kan dette være aktuelt for aktiviteter som i seg selv er tidsavgrensede. Dette kan omfatte alle typer midlertidige aktiviteter som bare trenger å drive for en tid som for eksempel en tillatelse for visning/utstilling av akvakultur. Hensynet til miljø kan også tilsi at tillatelsen bør tidsavgrenses. For eksempel kan dette være aktuelt ved oppskalering av akvakultur med nye arter eller driftsformer. Dette er situasjoner der en befinner seg i stadiet mellom forskning og kommersialisering. Tidsavgrensingen kan i disse tilfellene sørge for enkel avvikling av aktiviteten dersom videre storskalaforsøk ikke synes formålstjenlig. Tidsbegrenset av tillatelse kan videre være et alternativ til å avslå søknad om tillatelse hvor en tidsavgrenset tillatelse vil ivareta hensynet til en forsiktig utvikling mht miljøkonsekvenser. Videre kan det være tilfeller hvor det i en begrenset periode er behov for å flytte akvakulturproduksjon som følge av akutte ytre påvirkninger, f.eks sykdomsutbrudd, algeoppblomstring eller manetangrep. Dersom det ikke foreligger andre godkjente lokaliteter og det er forhold ved den nye lokaliteten som tilsier at det ikke gis permanent tillatelse, vil en tidsbegrenset tillatelse være særlig aktuell. Bestemmelsen gjelder for tildeling av tillatelser for alle arter. Dette inkluderer både nyetableringer og endringer/utvidelser av eksisterende tillatelser. I lovens § 7, første ledd er det gitt særlige bestemmelser om tildeling av tillatelser for laks, ørret og regnbueørret. For tillatelser for laks, ørret og regnbueørret vil således både § 6 og § 7 komme til anvendelse. Bestemmelsen gjelder kun ved tildeling av tillatelser, og ikke der tillatelse overføres etter lovens § 19. En overføring av tillatelse innebærer at rettssubjektet for de rettigheter og plikter som tillatelsen inneholder endrer seg. Produksjonen må imidlertid fortsatt skje på de samme vilkår som lå til grunn for tildelingen etter § 6 og § 7, eventuelt med senere endringer. Hva som anses som forsvarlig vil kunne endres over tid i takt med økt kunnskap og teknologisk utvikling. I tillegg til hva som til enhver tid anses å være miljømessig forsvarlig, er det også relevant å se hen til forbrukerinteresser og markedshensyn i forsvarlighetsvurderingen. I forhold til dette siste vil søknader om etablering av akvakultur kunne avslås i områder hvor man for eksempel vet at forhold ved miljøet vil kunne slå negativt ut i forhold til akvakulturproduksjonen. Eksempler på dette kan være etableringer i nærheten av farleder for skip i internasjonal skipstrafikk hvor det slippes ut ballastvann med påfølgende risiko for spredning av parasitter og sykdommer, eller områder som er uegnet for produksjon av andre miljømessige grunner som for eksempel etableringer i nærheten av kloakkutslipp. Første ledd bokstav b angir at kravene i § 15 om forholdet til arealplaner og vernetiltak må være oppfylt før tillatelse kan tilstås. Dette er nærmere kommentert under merknader til § 15. Første ledd bokstav c angir at arealmessige vurderinger i henhold til § 16 må være foretatt før tillatelse kan tilstås. Dette er nærmere kommentert under merknader til § 16. som kreves etter matloven, forurensningsloven, havne- og farvannsloven og vannressursloven skal være gitt før det gis tillatelse til akvakultur. Det vises til merknader til § 8 om samordnet søknadsbehandling, samt beskrivelse av samordning av ulike tillatelser under kapittel 7.2. Fylkesmannens uttalelse vil være sentral i forhold til vurderingen av miljømessig forsvarlig etter § 6, første ledd bokstav a og interesseavveiingen i forhold til arealbruk i § 6 første ledd bokstav b, jf § 16. Videre vil ulike verneprosesser og verneplaner som ennå ikke er vedtatt kunne være relevant for fiskerimyndighetene å se hen til i vurderingen av miljømessig forsvarlig etter § 6 første ledd bokstav a. Planer som ikke ennå er vedtatt medfører ikke rettslige begrensninger på lokalisering av akvakultur. Verneprosesser som ikke er ferdigstilt vil likevel være relevante vurderingsmomenter i søknadsbehandlingen etter § 6, idet slike verneprosesser vil kunne gi økt kunnskap om miljømessige forhold med relevans for søknadsbehandling. Annet ledd angir at departementet kan gi forskrifter med nærmere bestemmelser om tildeling av tillatelser til akvakultur, herunder om krav til søknad om tillatelse til akvakultur og tildelingskriterier. Bestemmelsen overlater til departementet å tildele tillatelser på den måte som finnes hensiktsmessig for den enkelte type tillatelse. Normalt bør nærmere tildelingsbestemmelser fastsettes i forskrift. Der det dreier seg om særlige former for akvakultur som er omfattet med begrenset interesse fra mulige søkere, kan tildelingen skje direkte i medhold av loven. Tildeling med bruk av tildelingskriterier kan blant annet ha som formål å sørge for at det ikke etableres produksjon som baseres på planer som ikke kan realiseres. Det siktes her til objektive minimumskrav for å kunne starte opp. Disse kravene skal blant annet ivareta behovet for en miljømessig forsvarlig etablering og bidra til at den omsøkte produksjonen også på andre måter innrettes hensiktsmessig i forhold til de hensyn loven skal ivareta. Slike minimumskrav må blant annet ses i sammenheng med § 10 om miljønorm og § 16 om interesseavveining ved arealbruk. I tildelingsfasen vil § 6 første ledd være operasjonaliseringen av disse bestemmelsene og angi rammene for søknaden. Kravene vil variere etter hvilken type produksjon som er omsøkt. Næringen er mangfoldig når det gjelder både art, driftsmetoder og utviklingstrinn. Deler av næringen er fullt ut kommersialisert og bruker velprøvde driftsopplegg, mens andre deler er i et forsøk- eller forskningsstadium. Kravene til aktiviteten må således tilpasses konkret til at lovens hensyn blir ivaretatt i det enkelte tilfellet og for den enkelte del av næringen. Det vises til innledende merknad til § 6 om at både § 6 og § 7, første ledd vil gjelde for tildeling av tillatelser til laks, ørret og regnbueørret. § 7 gir hjemmel til å innføre særlige bestemmelser om tildeling av tillatelse til akvakultur med laks, ørret og regnbueørret. Bakgrunnen for en særlig regulering av disse artene er den dominerende stilling disse har i kommersiell akvakultur. Tillatelser for laks, ørret og regnbueørret er omfattet med større interesse fra næringsaktørene enn andre akvakulturtillatelser. Tillatelser til laks, ørret og regnbueørret har også generelt større markedsverdi enn andre tillatelser fordi dette i dag er den mest lønnsomme formen for akvakultur. Det gjelder derfor særlige hensyn for akvakulturtillatelser til laks, ørret og regnbueørret. Bestemmelsen gir mulighet til å stille særlige krav for tildeling av tillatelser til produksjon av laks, ørret og regnbueørret og gir mulighet til å gi forskrifter for å tilpasse produksjonen av laks, ørret og regnbueørret i forhold til en balansert utvikling. § 7 første ledd gjelder kun ved tildeling av tillatelser, og ikke der tillatelse overføres etter lovens § 19. Bestemmelsen gir hjemmel til departementet å gi forskrifter om tildeling av tillatelser til laks, ørret, og regnbueørret. Første ledd bokstav c angir at det kan gis kriterier for prioritering mellom søkere. Departementet fastsetter nærmere hvordan prioriteringen skal skje, jf bokstav d. Tillatelse kan tilstås av fiskerimyndighetene etter en prioritering av hvilke søkere som best oppfyller de fastsatte krav for den enkelte tildeling. Bestemmelsen retter seg mot de tilfeller der det foreligger et begrenset antall tillatelser til laks, ørret og regnbueørret og interessen for etablering overstiger dette slik at en prioritering av søkerne er nødvendig. Første ledd bokstav d angir at departementet kan gi forskrifter om utvelgelse av kvalifiserte søkere, herunder trekning mv. Utvelgelsen forutsetter at noen søkere er vurdert som kvalifiserte. Hvilke søkere som anses å være kvalifisert vil avhenge av hvilke krav som er fastsatt i forkant av den enkelte utvelgelsesprosess. Det kan fastsettes såkalte objektive minimumskrav i medhold av forskriftsbestemmelsen i § 6 annet ledd. For laks, ørret og regnbueørret kan man i tillegg fastsette prioriteringskriterier i medhold av § 7 første ledd bokstav c. Det vises for øvrig til det som er sagt om tildelingskriterier under merknad til § 6, og til fremstilling om tildeling av tillatelse under kapittel 7.3. Første ledd bokstav e bestemmer at det kan tas vederlag for tildeling av tillatelser til laks, ørret og regnbueørret. Det er ikke adgang til å ta vederlag for andre tillatelser enn til laks, ørret og regnbueørret. Det forhold at det tas vederlag for tillatelser gir ingen særlige rettigheter i forhold til de tillatelser som gis eller er gitt vederlagsfritt. For alle tillatelser gjelder det at en må forholde seg til det til enhver tid gjeldende regelverk. Myndighetenes kompetanse til å stille vilkår samt til å endre betingelser, herunder tilbaketrekking av tillatelsen blir således ikke beskåret ved at det tas vederlag ved tildeling. Departementet kan fastsette vederlaget på den måte departementet finner mest hensiktsmessig. Dette innebærer for eksempel at vederlaget kan fastsettes både gjennom en åpen eller lukket budrunde eller ved en fast forhåndsbestemt sum. Det siste vil være aktuelt dersom forvaltningen etter en skjønnsvurdering finner en størrelse på vederlaget som anses passende ut fra regionale produksjonsmuligheter og andre forhold som måtte anses relevante. Alternativet er et markedsbestemt vederlag som fastsettes gjennom lukket eller åpen budrunde (auksjon). Ved åpen budrunde fastsettes prisen ved at søkerne byr på tillatelsen, men slik at alle bud er åpne for de andre kvalifiserte søkere. Ved lukket budrunde får deltakerne ikke vite hva de øvrige har lagt inn som bud. Vederlaget kan differensieres, være fast eller variabelt. Økonomisk risiko ved å få tildelt tillatelse mot vederlag hviler uansett på næringsutøverne. I § 7 annet ledd gis myndighetene en mulighet til å iverksette produksjonsbegrensende tiltak for produksjon av laks, ørret og regnbueørret. Produksjonsbegrensende tiltak vil kunne være aktuelt i spesielle situasjoner med alvorlige forstyrrelser for produksjonsplanleggingen der det er særlig behov for at næringsaktørene opptrer på en koordinert måte. Iverksetting av produksjonsbegrensende tiltak kan bare gjøres av myndighetene. Bakgrunnen for dette er at slike tiltak er mest hensiktsmessig å forvalte gjennom bruk av offentlig myndighet. Det er foretatt en vurdering av den foreslåtte hjemmelen i forhold til Norges WTO-forpliktelser, herunder særlig om begrensningene som gjelder for eksportregulering. Praktiseringen av hjemmelen må skje innenfor rammene av Norges internasjonale forpliktelser, herunder WTO-regelverket. Første ledd bestemmer at myndigheten etter akvakulturloven, myndighetene etter lover nevnt i § 6 første ledd bokstav d, samt kommunen som plan- og bygningsmyndighet, plikter å foreta en effektiv og samordnet søknadsbehandling. Bakgrunnen for bestemmelsen er at en søknad om etablering av akvakultur skal behandles av flere ulike sektormyndigheter, samt lokaliseringskommunen før fiskeriforvaltningen kan fatte vedtak etter akvakulturloven. De ulike myndigheter skal fatte vedtak, avgi uttalelser og eventuelt fatte dispensasjonsvedtak eller foreta planendring i denne prosessen. Dette er ofte tidkrevende. Bestemmelsen pålegger myndighetene plikt til å sørge for at behandlingen av søknader mellom de ulike sektormyndigheter skal skje samordnet. Dette betyr at alle vedtak, uttalelser og dispensasjoner som evt. må gis i forbindelse med en akvakultursøknad skal koordineres slik at søkeren kan forholde seg til en helhetlig forvaltning. Dette vil sikre en videreføring av dagens koordinering av søknadsbehandlingen hvor samordningen i hovedsak skjer ved at søker sender sin søknad til fiskerimyndighetene, som deretter koordinerer behandlingen av søknaden med andre sektormyndigheter. Kravet til at saksbehandlingen skal være effektiv pålegger myndighetene å behandle søknadene raskt slik at søkere ikke skal måtte avvente svar lengre enn det som er nødvendig for å sikre en kvalitativt god behandling av søknaden sett hen til de tilgjengelige ressurser for forvaltningen. Den enkelte etat plikter videre å søke å optimalisere sin saksbehandling og bruke det til enhver tid enkleste verktøy for å sikre samfunnsinteressene og samtidig gjøre tildelingen effektiv og helhetlig for næringsutøveren. Effektiviseringen kan skje på ulike måter, det kan for eksempel innføres særlige saksbehandlingsfrister. § 9 gir tilsynsmyndigheten kompetanse til å endre og trekke tilbake en akvakulturtillatelse. En endring og tilbaketrekking kan etter annet ledd også gjøres tidsbegrenset. En tidsbegrensning kan videre gjøres betinget av at bestemte forhold utbedres eller endres. Første ledd gir departementet hjemmel til å endre eller trekke tilbake en tillatelse. Dette innebærer også endringer som medfører at det tas bort vilkår og knyttes nye vilkår til tillatelsen. En endring kan både gjelde vilkårene som knytter seg til tillatelsen og hvilke lokaliteter tillatelsen benyttes på. Fullstendig tilbaketrekking av tillatelse er et svært inngripende tiltak, som må brukes med varsomhet. Bokstav a åpner for å endre eller trekke tilbake en tillatelse dersom dette er nødvendig ut fra hensynet til miljøet. Det tas ikke sikte på å benytte denne bestemmelsen i de tilfeller hvor det er aktuelt å endre/trekke tilbake tillatelser for å bevare områder med særlig verdi for akvatiske organismer. Tilbaketrekking og endring av slike miljømessige grunner reguleres i bestemmelsen om områdevern i § 14. Hvilke endringer og tilbaketrekkinger som kan være nødvendig ut fra hensynet til miljøet, må vurderes ut fra den kunnskap som til enhver tid finnes om miljøeffekter av akvakultur. En tillatelse som på tidspunktet den ble gitt ble vurdert som fullt ut miljømessig forsvarlig å gi, kan senere vise seg å ha slike negative effekter på miljøet at det er nødvendig å trekke den tilbake eller endre den. Slike situasjoner er det størst sannsynlighet for vil oppstå i forhold til oppstart av nye produksjonsformer eller nye arter. Tilbaketrekking etter dette alternativet kan således være aktuelt selv om produksjonen drives i henhold til alle krav som følger av loven og forskrifter gitt i medhold av loven. Formuleringen grov eller gjentatt overtredelse knytter seg til objektive brudd. I hvilken grad overtredelsene skyldes uaktsomhet eller forsett hos innehaveren av tillatelser har ikke betydning for om endring eller tilbaketrekking kan skje. Også etter bokstav c må det tolkes inn et krav om at det er bare de endringer eller den tilbaketrekking som er nødvendig som loven åpner for. Tilbaketrekking skal ikke benyttes før andre virkemiddel er prøvd eller vurdert som åpenbart uhensiktsmessige. En endring av tillatelsen kan imidlertid i visse tilfeller benyttes som et alternativ til andre virkemidler. Hvilke virkemidler som bør benyttes må avgjøres etter en vurdering av hva som er mest effektivt vurdert opp mot interessene til innehaveren av tillatelsen. I formuleringen bare benyttes i begrenset grad relaterer seg for det første til omfanget av produksjonen i relasjon til tillatelsen. Etter dagens forskrift gjelder det for eksempel at dersom produksjonen er under 1/3 av det tillatt biomasse, kan tillatelsen trekkes tilbake. Tidsaspektet kan også her være av betydning ettersom produksjonens størrelse kan variere uten at det nødvendigvis tilsier at tillatelsen bør endres eller trekkes tilbake. En kort periode med lav produksjon på grunn av særskilte forhold som ikke skyldes forhold hos innehaver kan tilsi at tillatelsen ikke endres eller trekkes tilbake. Dette reguleres nærmere i forskrift med hjemmel i tredje ledd. bortfaller. Dette vil også gjelde dersom den enkelte lokalitet bare benyttes i begrenset grad i forhold til hva som er tillatt på lokaliteten. I dagens forskrift er det satt til 1/3 av tillatt lokalitetsbiomasse. Bokstav e bestemmer at en tillatelse kan endres og trekkes tilbake dersom en eller flere nødvendige tillatelser gitt i medhold av lovene nevnt i § 6 første ledd bokstav d er trukket tilbake. Pr. i dag gjelder dette tillatelser etter matloven, forurensningsloven, havne- og farvannsloven og vannressursloven. En forutsetning for å få tillatelse etter akvakulturloven er at man har de nødvendige tillatelser etter disse lovene. Dersom en av disse faller bort, kan det være en naturlig konsekvens at tillatelsen etter akvakulturloven begrenses tilsvarende. Et slikt bortfall av tillatelse kan knytte seg til en av flere lokaliteter som tillatelsen gjelder for. Det presiseres at anvendelse av matloven § 25 om karantene ikke er å anse som bortfall av tillatelse etter matloven. Om bestemmelsen i matloven § 25 anvendes for et akvakulturtiltak vil dette således ikke medføre bortfall av akvakulturtillatelse etter akvakulturloven § 9 første ledd bokstav e. Også for dette alternativet kan det være aktuelt å gjøre endringen eller tilbaketrekkingen tidsavgrenset, jf annet ledd. En endring som innebærer at en lokalitet ikke kan brukes, kan f.eks. gjøres tidsavgrenset og betinget av at innehaveren får ny tillatelse fra de andre aktuelle myndighetene. Dersom vilkårene er oppfylt kan tilbaketrekking av tillatelse også gjøres mot en ny erverver av tillatelse, jf § 19. Overføring av akvakulturtillatelser får således ingen betydning før myndighetenes anvendelse av § 9. Før tillatelse trekkes tilbake etter § 9 bør den som har tillatelse og eventuelle panthavere i tillatelsen varsles. Slikt varsel bør også registreres i akvakulturregisteret. Formålet med bestemmelsen er å sikre at akvakultur utøves på en miljømessig forsvarlig måte. Første ledd bestemmer at akvakultur skal etableres, drives og avvikles på en miljømessig forsvarlig måte. Plikten medfører at akvakultur skal drives slik at produksjonen ikke på noe tidspunkt fører til vesentlige negative effekter på miljøet. Bestemmelsen angir en rettslig standard og er en generell materiell bestemmelse som gir adgang til gi bestemmelser for å sikre en miljømessig forsvarlig produksjon, samt gripe inn mot ethvert tilfelle hvor produksjonen ikke er miljømessig forsvarlig. Øvrige bestemmelser i kapittel III, Miljøhensyn kan således anses som spesialregler med krav for miljømessig forsvarlig drift. Med miljømessig forsvarlig menes at driften skal være forsvarlig både i forhold til forurensing og økologiske effekter, herunder biologisk mangfold. Bestemmelsen medfører at alle aktiviteter som har betydning for miljø skal foregå på en forsvarlig måte i alle faser av produksjonen. Dette setter krav til utførelsen av daglige gjøremål, rutiner og interne systemer. Bestemmelsen omfatter så vel tekniske innretninger som at visse oppgaver må utføres eller kontrolleres av kompetente fagpersoner, og etter bestemte prosedyrer. Selv om det ikke er fastsatt spesielle regler om bestemte forhold, plikter den som driver akvakultur å sikre at driften i alle faser er miljømessig forsvarlig. Akvakultur vil etter sin art ha innvirkning på miljøet. Tillatelse til akvakultur innebærer at myndighetene aksepterer en viss påvirkning på det omkringliggende miljø. Kravet til forsvarlighet setter grensen for akseptert påvirkning ved skadelige konsekvenser. Sannsynligheten for at skade kan oppstå og størrelsen på eventuell skade må vurderes. Skader i forhold til sentrale miljømål vil for eksempel ikke tillates. Hva som anses som forsvarlig vil kunne endres over tid i takt med økende kunnskap og teknologisk utvikling. Vurderingen vil bero på et bredt faglig skjønn som omfatter blant annet kunnskap om arten og det lokale økosystem. Vurderingen skal også omfatte en avveining mellom hensynet til næringsutvikling og andre samfunnshensyn. Bestemmelsen videre gir departementet kompetanse til å gi forskrifter for å sikre miljømessig forsvarlig etablering, drift og avvikling av akvakultur, herunder forby utsett av fremmede organismer. I praksis vil fastsetting av slike forskrifter gi de sentrale elementene i miljønormen i første ledd et nærmere definert innhold. I medhold av bestemmelsen kan det for eksempel settes krav til beredskapsplaner, tiltak mot og melding av rømming, propellbeskyttelse på fartøyer m.v. Utsett av fremmede organismer kan føre til reduksjon i biologisk mangfold, og kan derfor komme i konflikt med kravet til at akvakultur skal etableres, drives og avvikles på en forsvarlig måte. Biologiske kriterier og retningslinjer for hva som skal anses å være en fremmed art må imidlertid defineres og avgrenses når konkrete forbud skal utformes. I forhold til bruk av genmodifiserte organismer reguleres dette av genteknologiloven § 10, første ledd, som har krav om godkjenning for utsetting av genmodifiserte organismer. Bestemmelsen gir departementet hjemmel til i enkeltvedtak og forskrifter å kreve at den som har eller søker om akvakulturtillatelse skal foreta nødvendige miljøundersøkelser og dokumentere miljøtilstanden på lokaliteten ved etablering, drift og avvikling av akvakultur. Slike krav er innført fra 1. januar 2005 i akvakulturdriftsforskriften av 22. desember 2004. Til § 12 Krav til innretninger og utstyr mv. Bestemmelsen regulerer at innretninger og utstyr som nyttes i aktiviteter som omfattes av loven skal være forsvarlig utformet, ha forsvarlige egenskaper og brukes med nødvendig aktsomhet. Med innretninger og utstyr menes det enhver fysisk gjenstand som nyttes til aktiviteter som omfattes av akvakulturloven. Dette omfatter også anleggsbegrepet som hittil har vært benyttet i oppdrettsloven. De to begrepene er valgt for å kommunisere at det gjelder faste gjenstander (innretninger) og løse gjenstander (utstyr) i enhver størrelse og form. Det er uten betydning om en gjenstand kategoriseres som innretning eller utstyr da disse alternativene er likestilt. Dette vil gjelde alt fra selve innretningen, komponenter i innretningen og andre løse gjenstander som brukes. Det omfatter alle enkeltdeler av gjenstandene, inkludert emballering. Bestemmelsen skal blant annet forebygge faren for rømming av organismer. Bestemmelsen gjelder for aktiviteter som omfattes av akvakulturloven. Bestemmelsen setter således krav til både innretninger og utstyr som anvendes i selve akvakulturproduksjonen og til innretninger og utstyr som anvendes i vare- og tjenesteproduksjon til akvakultur jf. § 2 annet ledd. Eksempel på dette siste kan være brønnbåt- og dykkertjenester. Plikten påhviler den enkelte aktør. Akvakulturloven er teknologinøytral og bestemmelsen dekker alle produksjonsformer innen akvakultur der det brukes utstyr og innretninger. All vare- og tjenesteproduksjon som akvakulturvirksomheten benytter omfattes av bestemmelsen så lenge denne vare- og tjenesteproduksjonen kan ha betydning for miljø- og arealhensyn. Første ledd stiller for det første krav om at innretninger og utstyr skal være forsvarlig utformet og ha forsvarlige egenskaper. Bestemmelsen er en rettslig standard. Selv om det ikke er fastsatt spesielle regler om bestemte forhold, plikter den som driver akvakultur å sikre at utstyret er forsvarlig. Innretninger og utstyr omfatter alle installasjoner, innretninger og gjenstander som brukes i akvakultur. Utstyr omfatter komponenter satt i system, for eksempel et oppdrettsanlegg, samt de enkelte deler av slike systemer, herunder merder, forankring mv. Videre vil alle fartøyer som anvendes i tilknytning til akvakultur omfattes. Eksempler på dette er fôringsbåter og brønnbåter. Også løse gjenstander som brukes i driften vil være å anse som utstyr. Annet ledd gir departementet hjemmel til å gi forskrifter om krav til innretninger og utstyr og bruk av innretninger og utstyr, herunder krav til tilvirking av slikt utstyr samt godkjennings- og sertifiseringsordninger. Bestemmelsen gir departementet adgang til å stille krav om at innretninger og utstyr som brukes i akvakultur og vare- og tjenesteproduksjon til akvakulturnæringen, både eksisterende og nye, skal være godkjent. Departementet kan gjøre saklige, tidsbegrensede, geografiske eller andre begrensninger i anvendelsesområdet for godkjenningsordninger. Det kan for eksempel innføres særlige ordninger eller krav i områder der spesielle klimatiske forhold tilsier dette. Godkjenning må vurderes ut fra hvilken lokalitet installasjoner, innretninger og utstyr skal benyttes på. Bestemmelsen gir blant annet adgang til i forskrift å stille krav til utredning og dokumentasjon av alle ytre påvirkninger som kan påføre belastninger til anlegg, innretning eller utstyr som omfattes av godkjenningsordningen, for eksempel belastninger fra det ytre miljø, påmontert og løst utstyr, vekt av død fisk, fôr mv. Departementet kan sette i verk ordninger med typegodkjenning av enkeltkomponenter og sammensatte systemer, i tillegg til godkjenning av hele anlegg i forhold til den enkelte lokalitet. Godkjenningsordningen kan omfatte blant annet krav til utredning, dokumentasjon og informasjon. Bestemmelsen skal sikre at akvakultur som helt eller delvis har opphørt, ikke skal være til sjenanse eller skade for de områder der aktiviteten har vært drevet. Første ledd angir en plikt for den som driver akvakultur til å forestå opprydding i området ved opphør av driften. Formuleringen lokaliteten og tilstøtende områder er brukt for å angi at plikten ikke bare gjelder lokaliteten, men også i eventuelt berørte områder utenfor. Ved opphør av midlertidig karakter skal det for eksempel ryddes slik at det ikke er innretninger og utstyr eller lignende som er til sjenanse eller fare for andre. Innholdet i oppryddingsplikten vil variere i forhold til hvilke type akvakultur som er aktuell. Eksempelvis vil plikten ved fiskeoppdrett med merddrift innebære et minimumskrav om at fisken fra merdene, alle innretninger og alt utstyr samt fortøyninger både til lands og til vanns fjernes. Tilsvarende gjelder havbeite der man har anvendt gjerder eller andre kunstige innretninger (kunstige rev m.v.) på havbunnen. Organismer skal likeledes fjernes. I driftsfasen vil krav til ryddighet på lokaliteter og eventuelt områdene rundt kunne fastsettes i medhold av forskriftskompetansen i § 10, annet ledd. Annet ledd bestemmer at departementet i enkeltvedtak og forskrift kan gi bestemmelser om at den som har satt ut organismer i akvakultur har plikt til gjenfangst av den utsatte art. Bestemmelsen gir hjemmel til å sette krav om gjenfangst i alle faser av driften og ved opphør av akvakultur. Plikten tenkes gjennomført med en dispensasjonsadgang i de tilfeller gjenfangst ikke er nødvendig av miljøhensyn. Formålet med bestemmelsen er å forhindre at organismer brukt i akvakultur på en uheldig måte påvirker viltlevende bestander eller naturlige økosystemer. Dette tiltaket vil kunne anvendes i forhold til rømte organismer eller organismer utsatt i havbeite. Det kan for eksempel settes krav til fiske etter rømt fisk eller plikt til gjenfangst av organismer satt ut på havbeite. I tredje ledd gis det hjemmel for å kreve sikkerhet for gjennomføring av oppryddings- og gjenfangstplikten. Slik sikkerhet kan kreves allerede ved etablering og fram til avviklingen er avsluttet. Krav om sikkerhet kan også stilles til den som søker om akvakulturtillatelse. Arten og størrelse av sikkerhetsstillelsen fastsettes etter en konkret vurdering av antatt kostnad ved opprydding, fare for og størrelsen på eventuelle skader. Plikten til å stille sikkerhet påhviler innehaver av tillatelsen. Ved overføring av tillatelser etter lovens § 19 må erverver av tillatelse stille samme eller tilsvarende sikkerhet. Departementet kan fastsette forbud mot, pålegge flytting av eller sette andre vilkår for akvakultur dersom dette er nødvendig for bevaring av områder med særlig verdi for akvatiske organismer. Vedtaksformen vil være forskrift der det settes forbud mot akvakultur, mens pålegg om flytting eller andre vilkår for akvakultur vil gjøres i enkeltvedtak rettet mot den enkelte aktør. For at bestemmelsen skal kunne komme til anvendelse må det være en interessekonflikt mellom etablering og drift av akvakultur og bevaringsinteresser knyttet til det aktuelle området. Området bevaringstiltak vurderes i forhold til, må ha en særlig verdi for akvatiske organismer. Bestemmelsen vil kunne omfatte alle akvatiske organismer, dvs både planter og dyr, stedegne og vandrende arter. Eksempler på områder med slik særlig verdi kan være viktige gyte- og oppvekstområder for marine arter, områder som er kartlagt i forbindelse med marint vern, og viktige utvandringsområder for anadrom laksefisk, herunder etablerte nasjonale laksefjorder. Bestemmelsen vil kunne anvendes både for et enkelt område, og til å fastsette generelle restriksjoner for flere områder av samme type. Et eksempel på dette vil være forskrifter om forvaltning av oppdrett i nasjonale laksevassdrag og laksefjorder som en oppfølging av Stortingets vedtak, jf Innst.S.nr.134 (2002-2003) om oppretting av denne ordningen. Rettsgyldige vedtak om forbud, flytting eller andre særlige vilkår for akvakultur kan således ikke utløse erstatningsplikt for staten verken etter dagens lovgivning eller ulovfestede prinsipper om erstatning som følge av offentlige inngrep. Dette gjelder også dersom restriksjonene gjøres gjeldene for eksisterende virksomheter. Det gjelder også i de tilfeller der forbud eller påbud medfører at virksomheten må nedlegges uten mulighet for videre drift på alternative lokaliteter. Stortinget har i forbindelse med opprettelsen av nasjonale laksefjorder og -vassdrag, vedtatt at enkelte nasjonale laksefjorder skal være oppdrettsfrie innen 2011, og at det skal gis rimelig kompensasjon for virksomheter som må flyttes, jf Innst.S.nr.134 (2002-2003). Dette gjelder bare tre oppdrettsanlegg. Det arbeides med å fastsette nærmere rammer for hva som vil være rimelig kompensasjon. Ordninger om kompensasjon må imidlertid ses på som frivillige ordninger og tiltak for å følge opp Stortingets vedtak. Kompensasjon som følge av flytting i forbindelse med opprettelse av nasjonale laksefjorder og -vassdrag har ikke sin bakgrunn i en erstatningsplikt for staten. Bestemmelsen regulerer forholdet mellom myndighet til å gi tillatelse til akvakultur etter akvakulturloven og vedtatte arealplaner og vernetiltak. Første ledd slår fast at tillatelse til akvakultur ikke kan gis i strid med vedtatte arealplaner eller vernetiltak. I forhold til planer etter plan- og bygningsloven er det kun de planer som kan gis rettsvirkning etter plan- og bygningsloven som omfattes av denne bestemmelsen. Departementets kompetanse til å tildele tillatelse til akvakultur begrenses således av planer med rettsvirkninger etter plan- og bygningsloven og vernevedtak etter naturvernlov og kulturminnelov dersom den omsøkte akvakultur vil være i strid med disse. Det presiseres at en vedtatt plan eller vedtak etter de nevnte regelverk ikke automatisk ekskluderer akvakultur i området planen eller vernetiltaket gjelder for. Det vil kun være i de tilfellene der produksjonen vil være i strid med areal- eller verneplanene, at fiskeriforvaltningens plikt til ikke å lokalisere slik produksjon i området for planen aktualiseres. Vedkommende plan- eller vernemyndighet avgjør om tiltaket er i strid med areal- eller verneplan. Videre vil plan- eller vernemyndighetens dispensasjon fra en areal- eller verneplan for et konkret omsøkt akvakulturtiltak medføre at fiskeriforvaltningens kompetansebegrensning etter denne bestemmelsen ikke lenger vil være en skranke for myndigheten til å gi akvakulturtillatelse. Om vedkommende plan- eller vernemyndighet har fattet et dispensasjonsvedtak vil tillatelse etter akvakulturloven kunne gis til akvakulturtiltaket det er dispensert for, selv om tiltaket før dispensasjonen måtte anses å være i strid med planen eller vernetiltaket. Annet ledd bestemmer at selv om et akvakulturtiltak vil være i strid med planer og tiltak som nevnt i første ledd kan akvakulturtillatelse likevel gis om vedkommende plan- eller vernemyndighet gir samtykke til dette. Under forutsetning av at vedkommende plan- eller vernemyndighet samtykker til at en søknadsbehandling kan skje etter akvakulturloven kan således fiskeriforvaltingen påbegynne og ferdigstille en søknadsbehandling etter akvakulturloven selv om det omsøkte tiltaket er i strid med arealplaner og vernetiltak. også etter akvakulturloven. Bestemmelsen om samtykke fra plan- eller vernemyndighet til å ferdigstille søknadsbehandlingen vil således kunne korte ned på den totale saksbehandlingstiden for tiltakshaver. Det presiseres imidlertid at om søknadsbehandlingen ferdigstilles etter akvakulturloven før en dispensasjon er gitt eller planendring er foretatt, vil ikke tiltakshaver har mulighet til i drive akvakultur før plan- eller vernemyndighet har fattet de nødvendige vedtak slik at tiltaket ikke lenger er i strid med planen. Videre vil ikke et samtykke til behandling etter akvakulturloven fra plan- eller vernemyndighet kunne anses som et forhåndstilsagn om at dispensajon eller planendring vil bli gjort av favør av tiltakshaver. Et slikt samtykke må imidlertid bygge på at plan- eller vernemyndigheten vurderer det som sannsynlig at dispensasjon eller planendring vil kunne medføre at akvakulturtiltaket kan gjennomføres i planområde, uten at tiltakshaver kan bygge rett på et slikt samtykke som sådan. § 15 omhandler i utgangspunktet kun vedtatte arealplaner og vernetiltak. I forhold til planer og tiltak som ikke ennå er vedtatt, vil et pågående men ikke ennå vedtatt arbeid med slike planer og tiltak, likevel kunne ha betydning for fiskeriforvaltningens søknadsbehandling i akvakultursaker. Slike prosesser vil kunne danne et faglig grunnlag for vurderingen etter § 6, første ledd bokstav a om at etablering av akvakultur må være miljømessig forsvarlig, og interesseavveiingen ved arealbruk etter § 16 bokstav c om at etablering av akvakultur må ses i sammenheng med andre arealinteresser i området. Myndighet til arealplanlegging i de nære sjøområder er i henhold til plan- og bygningsloven lagt til kommunene. Ansvaret for å forvalte akvakulturnæringens arealbruk, herunder foreta overordnet prioritering og tildeling av tilgjengelig avsatt areal til ulike typer akvakultur ligger hos departementet. Bestemmelsen angir noen sentrale vurderingskriterier som skal tas med i den vurdering departementet gjør ved plassering av lokaliteter for akvakultur. Formålet med bestemmelsen er å bidra til en effektiv og samfunnsnyttig arealutnyttelse. Det styrende for utfallet av interesseavveiningen vil derfor være en helhetsvurdering av hvordan det aktuelle området kan utnyttes på en samfunnsmessig optimal måte. § 16 bokstav a bestemmer at det skal legges vekt på søkers behov for areal til planlagt produksjon. Søkers antatte behov for produksjonsareal og omsøkt lokalitet/er i forhold til framlagte driftsopplegg vil være sentralt i tildelingsvurderingen. Arealet som tildeles skal tilsvare søkers aktuelle behov i et rimelig tidsperspektiv. § 16 bokstav b angir at søkers behov også må vurderes mot annen mulig akvakultur på lokaliteten. Dette innebærer at man vil kunne avslå søknader med begrunnelse i at andre arter eller andre driftskonsept skal prioriteres foran det omsøkte. § 16 bokstav c angir at det ved vurdering av om tillatelse skal gis, skal tas hensyn til annen bruk av området. Forholdet mellom akvakultur og andre arealinteresser ivaretas og avklares også gjennom vedtatte planer som nevnt i § 15. Begrepet området brukes for å vise at det ikke bare gjelder selve lokaliteten, men at konsekvenser for andre interesser i tilgrensende områder også skal vurderes. Annen bruk av området vil typisk være fiskeriinteresser og bruk av allemannsretten. Annen bruk av området kan også for eksempel være friluftsinteresser. Uttalelser fra andre myndigheter vil være relevante hensyn i søknadssbehandlingen etter akvakulturloven. Etter dagens ordning avgir Fylkesmannen uttalelse etter friluftsloven i forhold til friluftsinteresser. Videre har også lokaliseringskommunen uttalelsesrett og vil gi uttalelser med hensyn til annen bruk. Begge disse uttalelsene vil være med på å danne et faglig grunnlag for interesseavveiingen som skal foretas etter § 16. § 16 bokstav d angir til slutt at det også skal ses hen til eventuelle verneinteresser i det området som vurderes anvendt til akvakultur. etter naturvernloven eller kulturminneloven. I slike tilfeller vil lovens § 15 komme til anvendelse. Verneinteresser kan imidlertid også forekomme uten at disse er eller vil bli beskyttet etter de nevnte lover. I disse tilfellene vil departementet inkludere verneinteressene i sin interesseavveining etter § 16. Hensynet til sjøverts ferdsel vil ivaretas av vurderingen etter havne- og farvannsloven etter akvakulturloven § 6 bokstav d. Departementet skal foreta en vurdering av søkerens behov i forhold til de aktuelle andre brukerinteresser i området. Ved etablering ivaretas dette ved en forhåndsvurdering av andre brukerinteresser og hvordan de eventuelt blir berørt av produksjonen. Det må her ses hen til styrken av de øvrige interesser, i hvilken grad de eventuelt blir hindret og hvilken samfunnsmessig betydning det eventuelt har. Etter siste ledd kan departementet gi nærmere bestemmelser om bruk og plassering av lokaliteter. Til § 17 Utnytting og bruk av lokaliteter mv. Første ledd angir at det er innehaver av tillatelse til akvakultur som har enerett til uttak og gjenfangst av utsatt(e) art(er) i lokaliteten. Begrepene uttak og gjenfangst dekker enhver form for fangst av organismene uavhengig av om de lever mer eller mindre fritt eller er innesperret i en eller annen form for innretning. Annet ledd presiserer at uttak og gjenfangst av den enkelte art på lokaliteten kan reguleres uavhengig av bestemmelsene i saltvannsfiskeloven. Tredje ledd bestemmer at departementet i forskrift kan avgrense eller forby ferdsel og annen bruk av lokaliteter samt tilstøtende områder, herunder fiske etter andre arter enn den utsatte art, dersom dette er nødvendig av hensyn til akvakulturproduksjonen på lokaliteten. For eksempel kan det settes forbud mot ferdsel eller adgang til å fiske ved lokaliteten dersom dette er nødvendig for å begrense faren for skade på utstyr som kan medføre rømming. Eventuelle forbud og avgrensninger skal ikke gå lengre enn nødvendig. For eksempel kan det ved akvakultur med bunnkultur fortsatt gjelde fri ferdsel på lokaliteten og adgang til å fiske i vannsøylen såfremt dette er forenlig med akvakultur på lokaliteten. Ved bruk av bestemmelsen må departementet således se hen til den konkrete drift på lokaliteten og hvilke tiltak som anses nødvendig. Ferdsels- og bruksbegrensninger fastsatt for en konkret lokalitet vil likevel være en forskrift idet begrensningene i et slikt vedtak rettes seg mot alle. Bestemmelsen retter seg mot departementet og gir regler om registrering og registerføring for akvakulturregisteret. Første ledd bestemmer at det skal føres et register over akvakulturtillatelser (akvakulturregisteret). I registeret skal alle akvakulturtillatelser og rettsstiftelser i tillatelsene registreres. Hver tillatelse skal gis et eget blad i registeret. Akvakulturregisteret vil være et realregister, jf panteloven § 1-1 (4) og tvangsfullbyrdelsesloven § 1-8, første ledd. Akvakulturregisteret vil inneholde opplysninger om innholdet i tillatelsen. Den rettslige troverdigheten av opplysningene i registeret kan f.eks. knyttes til tillatelsens innhold og innehaver, panthaver og eventuelle servitutter på tillatelsen. Dette er ikke til hinder for at registeret inneholder opplysninger som ikke pretenderer å ha rettslig troverdighet. Dette vil i tilfelle fremgå av selve registeret eller forskrift om registreringsordningen. I registeret vil det i tillegg kunne framgå øvrig informasjon av betydning for tillatelsen, herunder vedtak i forhold til tillatelsen, varsel om inndragning, ilagt tvangsmulkt osv. Opplysninger om de tillatelser fra andre myndigheter som er forutsetninger for akvakulturtillatelsen, jf lovens § 6, første ledd bokstav d bør i likhet med andre vilkår for tillatelsen framgå av registeret. Registeret bør ta sikte på å inneholde relevant informasjon om tillatelsen, særlig sett ut fra behovet til erverver av tillatelse og panthaver i tillatelse, samt myndighetenes opplysningsbehov. Pant i landbruksløsøre, for eksempel merder og annet lignende utstyr, får pant ved registrering i løsøreregisteret, jf panteloven § 3-9. Annet ledd bestemmer at det skal føres dagbok over de rettsstiftelser som skal registreres. Det vises i den forbindelse til tinglysingslovens regler om dagbok og dagbokføring. herunder om registreringsmyndighet, erstatningsordning, føring av dagbok m.v. Det kan blant annet bestemmes at øvrig rapportering til myndighetene skal gjøres til akvakulturregisteret. Fjerde ledd bestemmer at reglene i tinglysningsloven kapittel 2 og 3 samt § 35 gjelder tilsvarende så langt de passer og ikke annet følger av loven her eller bestemmelser gitt i medhold av loven. Det legges til grunn at akvakulturregisteret vil bygge på etablerte ordninger for føring av register, for eksempel for prioritetsspørsmål, prøving av dokumentasjon og retting av feil. Bestemmelsen gir regler om overføring av akvakulturtillatelser og retter seg i første rekke mot avhender og erverver av tillatelser. Første ledd bestemmer at tillatelse til akvakultur kan overføres. Overføring kan skje mellom alle juridiske og fysiske personer. Ved overføring skjer det ingen prøving av om erverver oppfyller vilkårene for å inneha tillatelse. Ny erverver må likevel oppfylle alle krav knyttet til tillatelsen eller i generelle bestemmelser for å kunne drive akvakultur. Annet ledd bestemmer at myndighetenes mulighet til å anvende lovens virkemidler er uberørt av overføringsadgangen. Selv om adgangen til å overføre akvakulturtillatelser lovfestes, innebærer dette ingen beskrankning i forhold til myndighetenes adgang til styring og kontroll med akvakulturproduksjonen. Ny erverver må forholde seg til krav om til forsvarlig drift, kompetanse osv, og eventuelle særlige vilkår i tillatelsen. Disse kravene gjelder fullt ut for erverver. Avhenders brudd på vilkår for tillatelsen vil også kunne hefte ved tillatelsen. Lovens virkemidler i forhold til tillatelsen kan således brukes også etter overdragelse dersom vilkårene for øvrig er til stede, se for eksempel § 27 om pålegg om tiltak og § 28 om tvangsmulkt. Dersom vilkårene er oppfylt kan også tillatelsen trekkes tilbake, se for eksempel § 9 bokstav b som gjelder ved inndragning av tillatelser som følge av passivitet. Opptjent passivitet vil således hefte ved den enkelte rett også ved overføring til ny innehaver, slik at utløpsdato i utgangspunktet ikke endres ved overføring. Ny erverver skal likevel gis rimelig tid til å etablere drift i tillatelsen. En skal imidlertid ikke kunne unndra seg tilbaketrekking av tillatelse gjennom å overføre denne etter at varsel om tilbaketrekning er gitt. Varsel om tilbaketrekning bør framgå av akvakulturregisteret. Tredje ledd bestemmer at utleie av akvakulturtillatelser ikke er tillatt. Ved vurderingen av om det foreligger et rettsstridig leieforhold skal det legges avgjørende vekt på om innehaver av tillatelse har gitt fra seg den økonomiske og/eller administrative rådighet over driften på en slik måte at vedkommende ikke lenger har den fulle, reelle kontroll og myndighet over produksjonen. Et leieforhold forutsetter normalt et vederlag. Det er imidlertid ikke avgjørende etter bestemmelsen om det betales vederlag. Formålet med forbudet er å sikre at innehavere av akvakulturtillatelser faktisk er den som driver akvakultur. Det er dessuten sentralt at det er innehaver av tillatelsen som er det ansvarlige rettssubjekt etter loven og som fullt ut har det reelle ansvar og kontroll med driften. Departementet kan i særlige tilfeller gjøre unntak fra forbudet mot utleie. Dette er en snever adgang som bare kan benyttes i tilfeller hvor hensynene bak forbudet ikke forfeiles selv om leie tillates. Med særlige tilfeller menes at det må foreligge kvalifiserte grunner for å gjøre unntak. For eksempel har fiskerimyndighetene godkjent at tillatelse til stamfiskoppdrett som er gitt til en næringsorganisasjon har blitt drevet at et driftsselskap utpekt av næringsorganisasjonen. Bestemmelsen er ikke til hinder for generasjonsskifter i tradisjonelle akvakulturbedrifter. For eksempel vil det kunne være mulig for en familiebedrift å leie ut tillatelsen i en kortere periode inntil en ny generasjon kan ta over driften. Første ledd bestemmer at tillatelse til akvakultur kan pantsettes. Pantsettelsen etter denne bestemmelsen gjelder kun tillatelsen, og ikke for eksempel landsbruksløsøre, herunder blant annet merder og akvatiske organismer i akvakultur som pantsettes etter panteloven § 3-9. Panteretten etter denne bestemmelsen omfatter heller ikke rettigheter i innretninger som er registrert i et annet realregister. Det er summen av de rettigheter og plikter som ligger i den enkelte tillatelse som utstedes av fiskerimyndighetene som pantsettes. Pantet vil således omfatte rett til produksjon av bestemt(e) art(er) på de lokaliteter som tillatelsen gjelder for. Panterettens omfang vil være avgrenset av de til enhver tid gjeldende lover og forskrifter. Annet ledd bestemmer at panteretten får rettsvern ved tinglysing på tillatelsens blad i akvakulturregisteret. Det kan tas utleggspant i tillatelsen, jf dekningsloven § 2-2. Utleggspant får rettsvern ved tinglysing på tillatelsens blad i akvakulturregisteret, jf de endringer som gjøres i panteloven § 5-3, se merknader til § 36. Tredje ledd bestemmer at myndighetenes virkemidler etter loven gjelder fullt ut uavhengig av om tillatelsen er pantsatt. Det forhold at tillatelsen er pantsatt gir således ikke bedre vern mot sanksjoner fra myndighetene enn den opprinnelige innehaver, for eksempel ved inndragning av tillatelser som følge av passivitet. Fjerde ledd bestemmer at staten har panterett foran alle andre heftelser i tillatelsen for krav på tvangsmulkt etter § 28, overtredelsesgebyr etter § 30 og for iverksetting etter § 29. Legalpantet hefter ved tillatelsen også i de tilfeller der tillatelsen overføres til ny eier. For de tilfeller der oppryddings- og gjenfangstplikten etter § 13 ikke etterkommes vil iverksetting etter § 29 første ledd være et mulig virkemiddel for å gjenopprette tilstanden i området. Etter § 29, tredje ledd kan utgifter til iverksetting kreves dekket av den ansvarlige. For slike utgifter har staten panterett etter lovens § 20, fjerde ledd. Utgifter til iverksetting i forbindelse med misligholdt oppryddings- og gjenfangstplikt kan også dekkes etter særlige sikkerhetsstillelser etter § 14, tredje og fjerde ledd. Dersom det er stilt garantier eller annen sikkerhet for kostnader til gjennomføring av opprydding skal disse benyttes før departementet kan utnytte panteretten for krav i tilknytning til dette. Regler om tvangsfullbyrdelse av pantsettelse i akvakulturtillatelser vil framgå av tvangsfullbyrdelsesloven. Det vises i den forbindelse til merknad til § 36 til endringer i tvangsfullbyrdelsesloven. En tilsynsmyndighet skal føre tilsyn for å sikre at lovens materielle bestemmelser overholdes. Departementet bestemmer hvem som er tilsynsmyndighet. Man har valgt ikke å angi tilsynsmyndigheten ved egennavn i loven, av hensyn til at dette er lite fleksibelt både mht. fremtidige muligheter for navneendring eller endringer i underliggende etaters struktur. Bestemmelsen hjemler tilsynsmyndighetens rett til å føre tilsyn med bestemmelser gitt i og i medhold av loven. Første ledd setter krav til at enhver som deltar i aktiviteter som omfattes av loven skal ha nødvendig kompetanse. Kravet til kompetanse gjelder alle deler av driften. I særlig grad vil det være nødvendig med kompetanse på dyrehold, forebygging og hindring av sykdomsutbredelse og miljømessige forhold. Det kan imidlertid også stilles andre relevante krav til kompetanse, for eksempel krav med hensyn til økonomi og bedriftsledelse. Krav til faglig kompetanse er således et virkemiddel for å styrke aktørens forutsetninger for å drive i samsvar med lovens krav. Bestemmelsen gjelder også for den som driver aktiviteter i tilknytning til akvakultur så som vare- og tjenesteproduksjon til akvakultur. Enhver som deltar i aktiviteter som omfattes av loven plikter å knytte til seg den nødvendige kompetanse på en slik måte at de krav som gjelder kan ivaretas forsvarlig. Om dette skjer gjennom et arbeidsforhold, avtaler med kompetente firmaer eller på annen måte er ikke avgjørende i forhold til om vilkåret skal anses oppfylt. Det avgjørende er om den konkrete tilknytning av kompetanse kan ivareta de krav som stilles i regelverket på en tilstrekkelig og adekvat måte. Annet ledd gir hjemmel til å sette nærmere krav til kompetanse i forskrift. Departementet kan da fastsette de kvalifikasjoner som anses nødvendige og hvilken tilknytning som skal anses som tilstrekkelig. Dette må tilpasses de forskjellige typer produksjon. Realkompetanse kan likestilles med formell kompetanse. Departementet kan gi forskrifter om at den som driver aktiviteter som omfattes av denne lov har plikt til å etablere og gjennomføre systematiske kontrolltiltak for å sikre at krav i eller i medhold av loven overholdes. Systematiske kontrolltiltak som styrings- og tilsynsprinsipp er tatt i bruk for flere områder. Etableringen av systematiske kontrolltiltak er et virkemiddel for å sikre at lovgivningen blir fulgt opp. Systematiske kontrolltiltak gjør det offentlige tilsynsarbeidet enklere samtidig som aktørene får et verktøy til selv å ha oversikt over egen produksjon og forholdet til lovverket. Krav til systematiske kontrolltiltak knytter seg til de områder og funksjoner aktøren har innflytelse eller rådighet over. Hva som er relevant vil måtte tolkes i forhold til den enkelte lov- eller forskriftsbestemmelse det er tale om. Bestemmelsen viderefører de eksisterende lovenes internkontrollhjemler, samtidig som begrepet systematiske kontrolltiltak vurderes som mer fleksibelt i forhold til ulike metodevalg for å sikre og dokumentere regelverksetterlevelse. Tilsvarende begrepsbruk er benyttet i matloven. Av hensyn til fastsetting av fellesforskrifter er det hensiktsmessig at de to lover anvender samme begrepsbruk. Det at aktøren skal sørge for at bestemmelser etterleves innebærer en plikt til aktivt å påse at reglene faktisk overholdes. Dette innebærer plikt til både å sikre og kontrollere regelverksetterlevelsen. Departementet kan gjøre tilpasninger for de ulike aktiviteter som omfattes av loven. Herunder kan departementet ved fastsettelsen av forskrift også vurdere behovet for spesielle tilpasninger for forsøk, forskning og undervisning. Per i dag eksisterer det tre internkontrollforskrifter (internkontroll i relasjon til helse-, miljø- og sikkerhetslovgivningen (IK-HMS), i relasjon til matlovgivningen (IK-MAT) og i relasjon til akvakulturlovgivningen (IK-AKVAKULTUR). De samordnede internkontrollkravene i IK-AKVAKULTUR forskriften, vil blant annet hjemles i bestemmelsen. Bestemmelsen angir de plikter som enhver som driver aktiviteter som omfattes av denne lov har til å bistå tilsynsmyndigheten i sin utførelse av oppgaver etter loven. Første ledd bestemmer at enhver som driver aktiviteter som omfattes av denne lov plikter å gi de opplysinger, dokumenter og prøvemateriale samt annet materiale som er nødvendige for tilsynsmyndighetens oppgaver etter loven. I tillegg til den som driver akvakultur, vil opplysningsplikten også påhvile den som leverer varer eller tjenester til akvakultur som reguleres av loven, omfattes av opplysnings- og undersøkelsesplikten. Typiske eksempler på myndighetenes oppgaver etter loven vil være kontroll av den enkelte aktør eller innsamling av informasjon til bruk i overvåking og utvikling av næringen som sådan innenfor lovens ramme. Tilsynsmyndigheten kan bestemme hvordan opplysningene skal gis i de enkelte tilfeller, herunder form og detaljeringsgrad. Dette kan typisk gjøres for eksempel ved bruk av fastsatte skjema som den ansvarlige plikter å benytte seg av. I andre tilfeller kan det kreves særlige oppstillinger av informasjon i diagrammer, statistikker m.v. som den ansvarlige selv må utarbeide. Annet ledd bestemmer at enhver som driver aktiviteter som omfattes av denne lov plikter å gjennomføre undersøkelser som er nødvendige for tilsynsmyndighetens oppgaver etter loven. Dette vil være aktuelt dersom opplysningene ikke allerede er tilgjengelige. Tilsynsmyndigheten kan da kreve at vedkommende foretar de undersøkelser som kreves for at tilsynsmyndigheten skal kunne ivareta sine oppgaver etter loven. Eksempel på undersøkelser kan være dykking for å se på bunnforholdene, uttak og analyse av prøver, gjennomgang av biomassen m.v. All medvirkning etter denne bestemmelse skal skje vederlagsfritt. Første ledd bestemmer at enhver som driver aktiviteter som omfattes av denne lov plikter å gi tilsynsmyndighetene adgang til områder, innretning og områder i tilknyting til aktiviteten, slik at tilsynsmyndighetene kan utføre sine oppgaver etter loven. Bestemmelsen gir rett til adgang for myndigheten til ethvert område som har tilknytning til aktiviteten. Det er ingen begrensing på hvor eller når adgangen skal gis så lenge det har en relevant tilknytning til myndighetenes utføring av gjøremål etter loven. Annet ledd angir plikt til å stille nødvendige lokaler, utstyr, materiell, organismer og arbeidshjelp til disposisjon og ellers legge til rette for tilsynet. Det skal tilrettelegges slik at myndighetene uten hinder kan gjennomføre de undersøkelser som anses nødvendige. Dette innebærer for eksempel at det gis tilgang til alle rom og alle former for anlegg, og at det ytes den bistand som er nødvendig for gjennomføring av oppgaven. Tilsynsmyndighetene har tilgang til alle dokumenter, harddisker, regnskap, journaler, dagbøker, elektronisk lagrede dokumenter mv. De akvatiske organismer så vel som alt utstyr kan også undersøkes og måles på de måter som fiskerimyndighetene finner nødvendig. All medvirkning etter denne bestemmelse skal skje vederlagsfritt. Dette vil si at myndighetene ikke skal kompensere næringsutøverne for utgifter disse har i forbindelse med tilsynet. Pliktene som pålegges innehaver av tillatelse etter denne bestemmelsen begrenses av det som anses som nødvendig for å utføre offentlige oppgaver. Dette innebærer at forvaltningen innenfor rammen av bestemmelsen også har en plikt til å gjennomføre sine oppgaver på en måte som ikke er unødig belastende for pliktsubjektet. Bestemmelsens første ledd gir departementet hjemmel til gjennom forskrifter å fastsette gebyr for oppgaver som gjøres av offentlige myndigheter innenfor akvakulturlovens virkeområde. Begrepet oppgaver i loven skal forstås vidt slik at det omfatter blant annet tjenester, søknadsbehandling, tilsyn og kontroll som myndighetene utfører innenfor lovens virkeområde. Gebyrhjemmelen gir grunnlag for at næringen kan dekke kostnadene for oppgaver som gjøres av offentlige myndigheter innenfor lovens virkeområde. Gebyrene skal ikke ha karakter av fiskalavgifter. Gebyrsatsene skal som utgangspunkt settes slik at gebyrene samlet ikke overskrider myndighetens kostnader med de oppgaver som utføres. Som kostnader regnes ikke bare de direkte utgiftene, men også indirekte administrative kostnader. Bestemmelsen er generell og gir mulighet for å innføre gebyrer både for nye oppgaver, og for oppgaver som tidligere har vært kostnadsfrie for næringen. Det presiseres at bestemmelsen ikke er ment som noen begrensning i den myndighet som følger av forvaltningsloven § 27 bokstav a om gebyr for behandling av søknader om bevillinger, tillatelser autorisasjoner og lignende. Bestemmelsen gir tilsynsmyndigheten kompetanse til å pålegge den som overtrer lovens bestemmelser tiltak for å bringe de ulovlige forhold til opphør. Pålegg kan gis i tilknytning til alle typer brudd på akvakulturloven, forskrifter gitt i medhold av loven eller enkeltvedtak fattet med hjemmel i loven eller forskrifter. Påleggskompetansen er ikke avgrenset til grove eller gjentatte brudd på loven. Pålegg kan gis uavhengig av den subjektive skyld til lovovertrederen. Et pålegg kan rettes mot alle som driver aktiviteter som er omfattet av loven, jf § 2. Pålegg kan dessuten også rettes mot andre som har plikter etter loven. Et eksempel er personer som bryter forskrifter om allmennhetens ferdsel og annen bruk av lokaliteter med akvakultur. Tiltaket som blir pålagt må være egnet til å bringe det ulovlige forhold til opphør. Dersom det f.eks. er registrert at det på en lokalitet står mer biomasse enn det som er tillatt, kan aktøren pålegges å slakte fisk slik at biomassen kommer innenfor de tillatte grenser. Det kan fastsettes en frist for gjennomføring av tiltaket. Slik frist bør som regel settes. Dersom det samtidig gjøres vedtak om tvangsmulkt etter annet ledd, må frist settes. Bestemmelsen gir tilsynsmyndigheten mulighet for å fastsette tvangsmulkt for å sikre oppfylling av pålegg gitt etter § 27. Vedtak om tvangsmulkt kan fastsettes samtidig med pålegget. Tvangsmulkt kan fastsettes i tilknytning til alle pålegg om tiltak. Tvangsmulkt kan således ilegges uavhengig av subjektiv skyld og uavhengig av omfanget av overtredelsen. Formålet med tvangsmulkten er å motivere til å oppfylle det gitte pålegg, ikke å straffe og regnes dermed ikke som en sanksjon. Tvangsmulktens størrelse fastsettes under hensyn til hvor viktig det er at pålegget blir gjennomført og hvilke kostnader det antas å medføre. Tvangsmulkt skal fungere som et pressmiddel, og utgangspunktet er at mulkten skal være så stor at den er effektiv uten å være urimelig. må også finne det uholdbart å forholde seg passiv til pålegget. Tvangsmulktens størrelse bør settes slik at tvangsmulkten, med en viss margin, overskrider den gevinst den ansvarlige kan påregne, dersom han ikke retter seg etter pålegget. Vurderingene nevnt ovenfor kan gjøres i hvert enkelttilfelle, eller det kan fastsettes forskrifter med hjemmel i femte ledd med standardiserte tvangsmulkter basert på generelle vurderinger av momentene ovenfor. Tvangsmulkten løper fra fristen for å etterkomme pålegget. Tvangsmulkten løper fram til pålegget er etterkommet. Tvangsmulkten knytter seg ikke direkte til det ulovlige forholdet som er grunnlag for pålegget. Dersom det pålagte tiltaket ikke bringer forholdene i overensstemmelse med loven, vil tvangsmulkten likevel opphøre å løpe når pålegget er etterkommet. At tvangsmulkten opphører å løpe medfører imidlertid ikke at forholdet anses å være i samsvar med loven og tilsynsmyndigheten kan gi pålegg om andre tiltak eller benytte andre virkemiddel for å bringe det ulovlige forhold til opphør. Tredje ledd presiserer at dersom et pålegg om tiltak retter seg mot flere ansvarlige, vil de hefte solidarisk for tvangsmulkt som knytter seg til pålegget. Slikt solidaransvar vil typisk være aktuelt der flere aktører driver akvakultur på samme lokalitet (samlokalisering). Tvangsmulkt er tvangsgrunnlag for utlegg. Fjerde ledd inneholder hjemmel til å gi forskrifter med nærmere bestemmelser om tvangsmulkt. Det vil f.eks. være aktuelt å gi forskrifter med standardiserte størrelser på tvangsmulkten for å sikre ensartet forvaltningspraksis. Bestemmelsen gir tilsynsmyndigheten kompetanse til å sørge for iverksetting av tiltak for å bringe et forhold i samsvar med loven. Utgangspunktet er at de krav som er stilt i tillatelse, pålegg, forskrift eller loven selv, skal iverksettes av den som driver akvakultur eller annen ansvarlig. Dette virkemidlet vil særlig være aktuelt å ta i bruk som et alternativ til tvangsmulkt eller der tvangsmulkt viser seg ikke å virke i forhold til å sikre at pålagte tiltak blir etterkommet. Første ledd gir tilsynsmyndigheten myndighet til å sørge for iverksetting av tiltak. Forutsetningen er at det er gitt pålegg om tiltak etter § 27, og fristen for å etterkomme pålegget er utløpt. Det er det tiltaket det er gitt pålegg om, tilsynsmyndigheten kan iverksette. I formuleringen sørge for iverksetting ligger det at tilsynsmyndigheten selv kan stå for iverksettingen, eller overlate den til andre, herunder engasjere private aktører eller andre offentlige myndigheter. Myndighetenes utgifter ved iverksettingen kan kreves tilbake fra den ansvarlige, jf tredje ledd. Annet ledd gir tilsynsmyndigheten kompetanse til i visse tilfelle å sørge for iverksetting uten forutgående pålegg eller før fristen for å etterkomme et pålegg etter § 27 er utløpt. Forutsetningen er at det er nødvendig å iverksette tiltaket straks eller andre særlige grunner foreligger. Dette vil typisk gjelde ved overhengende fare for at dyr vil lide eller et akutt miljøproblem må avverges. Andre særlige grunner som kan legitimere iverksetting etter annet ledd, kan være der det er umulig eller uforholdsmessig byrdefullt å finne fram til den ansvarlige. Dette kan f.eks. gjelde i forhold til nedlagte anlegg, konkurser eller uklare eierforhold. Også utgifter til tiltak etter annet ledd kan kreves dekket av den ansvarlige, jf tredje ledd. Bestemmelsen tilsvarer deltakerloven § 28, det vises til omtale og merknader til overtredelsesgebyr i Ot.prp.nr.70 (2003-2004) Om lov om endring i lov 26. mars 1999 nr. 15 om retten til å delta fiske og fangst (deltakerloven) m.v. loven. Sanksjonen er ment å ivareta både individual- og allmennpreventive hensyn. Mens § 27, § 28 og § 29 bare har til formål å bringe det ulovlige forhold til opphør, vil et overtredelsesgebyr også ha til formål å hindre framtidige overtredelser, gjennom sitt pønale preg. Overtredelsesgebyr har likhetstrekk med straff, men er ikke å regne som straff og ilegges heller ikke av politi eller domstol. Overtredelsesgebyr er i forhold til straff et enklere og raskere sanksjonsmiddel. I motsetning til § 27, § 28 og § 29 er det etter § 30 krav om at overtredelsen er gjort forsettelig eller uaktsomt, med andre ord et skyldkrav. Overtredelser som ikke kan lastes overtrederen gir ikke grunnlag for å ilegge overtredelsesgebyr. Det skal legges vekt på å sikre forutsigbarhet i reaksjonene både for å unngå usaklig forskjellsbehandling, og for å oppnå målet om preventiv virkning av reglene. Dette kan om nødvendig ivaretas gjennom en instruks om praktiseringen av reglene. Straffebestemmelsen er delt i to alvorlighetsgrader. Straff som sanksjon for overtredelse av loven vil være et alternativ til overtredelsesgebyr. Ilegger tilsynsmyndigheten overtredelsesgebyr, vil det ikke være aktuelt også å anmelde det samme forholdet. Første ledd sier at overtredelser av loven straffes med bøter eller fengsel inntil 1 år og at skyldkravet er forsett eller grovt uaktsomhet. Annet ledd utvider strafferammen til to år dersom det foreligger «særlig skjerpende omstendigheter». Med dette menes blant annet overtredelser som har ført til omfattende forurensning av det ytre miljø, eller der det var stor fare for omfattende skadevirkninger. Det vil også kunne være særlig skjerpende om overtreder på annen måte gjør handlinger som skader næringens anseelse eller på annen måte opptrer til skade for næringen som helhet. Videre vil det være særlig skjerpende dersom overtreder i stort omfang, eller ved gjentatte overtredelser har omgått bestemmelser med sikte på økonomisk vinning for seg selv eller andre. Både etter første og annet ledd kan bøtestraff anvendes alene eller i kombinasjon med fengselsstraff. Fengselsstraff vil bare være aktuelt i unntakstilfeller. Bot vil være den mest aktuelle straffen. Botens størrelse bør fastsettes i forhold til mulig gevinst ved overtredelsen, eventuell fare for skadevirkning, eller omfanget av skadevirkningen. Akvakulturloven har ingen spesialbestemmelse om foretaksstraff, men den generelle hjemmelen for å ilegge foretaksstraff i straffeloven § 48a, jf § 48b kommer til anvendelse ved overtredelser av akvakulturloven. Saker etter akvakulturloven er undergitt offentlig påtale, jf straffeloven § 77. Dersom påtalemyndigheten finner at straffebetingelsene er til stede, kan det utferdiges forelegg på bøter eller tas ut tiltale med påstand om bøter og/eller fengselsstraff. I de tilfeller der det kan bli aktuelt med inndragning av utbytte ved overtredelser etter loven her, vil straffelovens alminnelige inndragningsregler komme til anvendelse, jf straffeloven § 34 flg. Loven trer i kraft fra 1. januar 2006. Med vedtak menes både forskrift og enkeltvedtak. Forskriftene som er gitt etter oppdrettsloven og havbeiteloven videreføres etter den nye akvakulturloven innenfor de rammer den nye loven fastsetter. Det tas sikte på å fastsette forskriftene på nytt etter lovens ikrafttreden. Enkeltvedtak videreføres også, på samme vilkår som tidligere gitt. Bestemmelsen innebærer at nevnte forskrifts materielle innhold gjelder inntil forskriften eventuelt oppheves. Akvakulturloven erstatter lov 14. juni 1985 nr. 68 om oppdrett av fisk og skalldyr m.v. og lov 21. desember 2000 nr. 118 om havbeite. De foreslåtte endringer gjelder i all hovedsak redaksjonelle forhold som følge av endret terminologi, og at oppdrettsloven og havbeiteloven erstattes av akvakulturloven. Enkelte materielle endringer er likevel fortatt, og de kommenteres i det følgende. Endringen i panteloven § 5-3 gir klar hjemmel for at også utleggspant får rettsvern ved tinglysing på tillatelsens blad i akvakulturregisteret. Akvakulturregisteret er et «rettighetsregister ordnet etter de formuesgoder som rettigheten gjelder», og er således et realregister etter panteloven § 1-1, fjerde ledd og tvangsfullbyrdelsesloven § 1-8 første ledd. Endringen i panteloven § 5-3 er imidlertid gjort generell med tanke på at det kan oppstå nye realregistrerte rettigheter som ikke er løsøre. Endringene i tvangsfullbyrdelsesloven gjør nødvendige tilpasninger i tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 11 for tvangsdekning i akvakulturtillatelser. Til endring i tvangsfullbyrdelsesloven § 11-1, nytt fjerde ledd: Tvangsbruk vurderes ikke som hensiktsmessig dekningsform for akvakulturtillatelser. Dekningsalternativene blir kun de øvrige alternativer som følger av tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 11, tvangssalg og auksjonssalg. Til endring i tvangsfullbyrdelsesloven § 11-2, første (c): Bestemmelsen gjør statens lovbestemte pant etter akvakulturloven § 20, fjerde ledd til tvangsgrunnlag. Til endring i tvangsfullbyrdelsesloven § 11-3, nytt femte ledd: Akvakulturregisteret vil være et sentralt register. Tillatelsene vil også omfatte lokaliteter som kan ligge i ulike rettskretser. På denne bakgrunn har en funnet det naturlig at begjæring om tvangsfullbyrdelse settes fram for hjemtinget til den som er registrert som eier. Dersom innehaver av akvakulturtillatelsen ikke har hjemting i Norge må begjæringen settes fram for den rettskrets hvor akvakulturtillatelsen er registrert. Til endring i tvangsfullbyrdelsesloven § 11-31, nytt femte ledd: Bestemmelsen pålegger retten å sørge for at kjøper av akvakulturtillatelse straks blir innført i akvakulturregisteret, jf akvakulturloven § 4, annet ledd. Fiskeri- og kystdepartementet tilrår: Stortinget blir bedt om å gjøre vedtak til lov om akvakultur (akvakulturloven) i samsvar med et vedlagt forslag. Loven skal fremme akvakulturnæringens lønnsomhet og konkurransekraft innenfor rammene av en bærekraftig utvikling, og bidra til verdiskaping på kysten. Loven gjelder produksjon av akvatiske organismer (akvakultur). Med akvatiske organismer forstås vannlevende dyr og planter. Som produksjon regnes ethvert tiltak for å påvirke levende akvatiske organismers vekt, størrelse, antall, egenskaper eller kvalitet. I tvilstilfeller kan departementet i enkeltvedtak eller forskrift bestemme hva som anses som akvakultur. Lovens § 12 og kapittel VI til VIII gjelder også for vare- og tjenesteproduksjon til akvakulturnæringen. Departementet kan i forskrift bestemme at aktiviteter som nevnt i første og annet ledd ikke skal omfattes av hele eller deler av loven. Produksjon av anadrome laksefisk og innlandsfisk til kultiveringsformål reguleres av lov 15. mai 1992 nr. 47 om laksefisk og innlandsfisk m.v. b) i jurisdiksjonsområder etablert i medhold av lov 17. desember 1976 nr. c) på kontinentalsokkelen. Loven gjelder ikke på Svalbard og Jan Mayen. Kongen kan gi forskrift om at loven helt eller delvis skal gjelde på Svalbard og Jan Mayen og kan fastsette nærmere bestemmelser av hensyn til de stedlige forhold, herunder bestemmelser som fraviker bestemmelser i denne lov. Departementet kan gi tillatelse til å drive akvakultur (akvakulturtillatelse) etter § 6 og § 7. Slik tillatelse kan også erverves ved overføring etter § 19. Ingen kan drive akvakultur uten å være registrert som innehaver av akvakulturtillatelse i akvakulturregisteret, jf § 18 første ledd. Akvakulturtillatelsen gir rett til produksjon av bestemte arter på avgrensede geografiske områder (lokaliteter), med de til enhver tid fastsatte begrensninger av tillatelsens omfang. Departementet kan i enkeltvedtak eller forskrift gi nærmere bestemmelser om innholdet i akvakulturtillatelser, herunder omfang, avgrensing i tid mv. Departementet kan etter søknad gi tillatelse til akvakultur dersom: d) det er gitt tillatelser som kreves etter: - lov 19. desember 2003 nr. 124 om matproduksjon og mattrygghet m.v. - lov 13. mars 1981 nr. - lov 8. juni 1984 nr. 51 om havner og fravann m.v. - lov 24. november 2000 nr. 82 om vassdrag og grunnvann. Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om tildeling av akvakulturtillatelse, herunder om krav til søknad og kriterier for innvilgelse av søknad. For tildeling av tillatelse til produksjon av laks, ørret og regnbueørret kan departementet gi forskrift om: e) vederlag for tildeling av tillatelser. Kongen kan i forskrift gi bestemmelser om tilpasning av produksjonen av laks, ørret og regnbueørret. Myndighetene etter denne lov, lovene nevnt i § 6 første ledd bokstav d og kommunen, herunder som plan- og bygningsmyndighet, plikter å foreta en effektiv og samordnet søknadsbehandling. Departementet kan endre eller trekke tilbake akvakulturtillatelsen: e) dersom en eller flere nødvendige tillatelser gitt i medhold av lovene nevnt i § 6 første ledd bokstav d er bortfalt. Endring og tilbaketrekking av tillatelse etter første ledd kan gjøres tidsbegrenset. Tidsbegrenset endring og tilbaketrekking kan gjøres betinget av at bestemte forhold utbedres eller endres. Akvakultur skal etableres, drives og avvikles på en miljømessig forsvarlig måte. Departementet kan i enkeltvedtak eller forskrift gi nærmere bestemmelser for å sikre miljømessig forsvarlig akvakultur, herunder forby utsetting av fremmede organismer. Departementet kan i enkeltvedtak eller forskrift kreve at den som har eller søker om akvakulturtillatelse skal foreta nødvendige miljøundersøkelser og dokumentere miljøtilstanden på lokaliteten ved etablering, drift og avvikling av akvakultur. § 12 Krav til innretninger og utstyr mv. Departementet kan gi forskrift om krav til tilvirkning, bruk og egenskaper ved innretninger og utstyr som nevnt i første ledd, herunder fastsette godkjennings- og sertifiseringsordninger. Departementet kan gi forskrift om plikt til å stille sikkerhet for oppryddings- og gjenfangstplikten etter første og annet ledd. Departementet kan gi forskrift om avgiftsordning for å sikre gjennomføring av oppryddings- og gjenfangstplikten. Fastsatt avgift er tvangsgrunnlag for utlegg. Departementet kan fastsette forbud mot, pålegge flytting av eller sette andre vilkår for akvakultur dersom dette er nødvendig for å bevare områder med særlig verdi for akvatiske organismer. Tillatelse til akvakultur kan ikke gis i strid med: a) vedtatte arealplaner etter plan- og bygningsloven 14. juni 1985 nr. b) vedtatte vernetiltak etter lov 19. juni 1970 nr. c) vedtatte vernetiltak etter lov 9. juni 1978 nr. 50 om kulturminner. Tillatelse til akvakultur kan likevel gis dersom det foreligger samtykke fra vedkommende plan- eller vernemyndighet. Departementet skal foreta en avveining av arealinteresser ved plassering av lokaliteter til akvakultur. Det skal særlig legge vekt på: d) verneinteresser som ikke omfattes av § 15 bokstav b og c. Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om bruk og plassering av lokaliteter til akvakultur. § 17 Utnytting og bruk av lokaliteter mv. Den som har akvakulturtillatelse har enerett til uttak og gjenfangst av den utsatte arten på lokaliteten. Departementet kan i enkeltvedtak eller forskrift regulere uttak og gjenfangst av den enkelte art på lokaliteten uavhengig av bestemmelsene i lov 3. juni 1983 nr. 40 om saltvannsfiske. Departementet kan i forskrift avgrense eller forby ferdsel og annen bruk av lokaliteter samt tilstøtende områder, herunder fiske etter andre arter enn den utsatte art, dersom dette er nødvendig av hensyn til akvakulturproduksjonen. Det skal føres et register over akvakulturtillatelser (akvakulturregisteret). I registeret gis den enkelte tillatelse et eget blad. Det skal føres dagbok over de rettsstiftelser som skal registreres. Departementet kan gi forskrift om registreringsordningen, herunder om registreringsmyndighet, erstatningsordning, føring av dagbok mv. Reglene i lov 7. juni 1935 nr. 2 om tinglysing kapittel 2 og 3 og § 35 gjelder tilsvarende så langt de passer og ikke annet følger av bestemmelser gitt i eller i medhold av denne lov. Utleie av akvakulturtillatelser er ikke tillatt. Departementet kan i særlige tilfeller gjøre unntak fra forbudet mot utleie. Pantsettelse av akvakulturtillatelse har ikke betydning for myndighetenes bruk av virkemidler etter denne lov. Staten har panterett foran alle andre heftelser i tillatelsen for krav på tvangsmulkt etter § 28, krav om dekning av utgifter til iverksetting etter § 29 og for overtredelsesgebyr etter § 30. Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om pantsettelse av akvakulturtillatelser, herunder om beløpsmessig begrensning av statens panterett etter fjerde ledd. For å sikre at krav i eller i medhold av loven overholdes kan departementet i forskrift bestemme at den som driver aktiviteter som omfattes av denne lov har plikt til å etablere og gjennomføre systematiske kontrolltiltak. Etter pålegg fra tilsynsmyndigheten plikter enhver som driver aktiviteter som omfattes av denne lov, å gi opplysinger, dokumenter, prøvemateriale eller annet materiale som er nødvendig for at tilsynsmyndigheten skal kunne utføre sine oppgaver etter loven. Etter pålegg fra tilsynsmyndigheten plikter enhver som driver aktiviteter som omfattes av denne lov å gjennomføre undersøkelser som er nødvendige for at tilsynsmyndigheten skal kunne utføre sine oppgaver etter loven. Enhver som driver aktiviteter som omfattes av denne lov plikter å gi tilsynsmyndighetene adgang til områder, innretning og utstyr i tilknyting til aktiviteten, for at tilsynsmyndigheten skal kunne utføre sine oppgaver etter loven. Der flere er ansvarlige etter vedtak om tvangsmulkt, hefter de ansvarlige solidarisk for betaling av tvangsmulkten. Tvangsmulkt er tvangsgrunnlag for utlegg. Departementet kan frafalle påløpt tvangsmulkt. Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om tvangsmulkt, herunder om tvangsmulktens størrelse og varighet, fastsettelse av tvangsmulkt og frafall av påløpt tvangsmulkt. Selv om det ikke er gitt pålegg etter § 27 kan tilsynsmyndigheten, dersom det er nødvendig å iverksette tiltaket straks eller det foreligger andre særlige grunner, sørge for iverksetting av tiltak for å bringe ulovlige forhold til opphør. Den som forsettlig eller uaktsomt overtrer bestemmelser gitt i eller i medhold av denne lov, kan ilegges et overtredelsesgebyr av tilsynsmyndigheten. Gebyret skal stå i forhold til den fortjeneste som den ansvarlige har hatt ved overtredelsen. Det kan videre tas hensyn til tilsynsmyndighetens kostnader i tilknytning til kontrolltiltak og behandling av saken. I forskrift gitt i medhold av denne lov kan det fastsettes at overtredelse av forskriften ikke er straffbar. Loven trer i kraft 1. januar 2006. Enkeltvedtak og forskrifter gitt i medhold av lov 14. juni 1985 nr. 68 om oppdrett av fisk, skalldyr m.v. og lov 21. desember 2000 nr. 118 om havbeite videreføres. Forskrift 22. desember 2004 nr. 1800 om kontroll med eiermessige endringer i selskaper mv. som innehar tillatelse til oppdrett av matfisk av laks og ørret i sjø videreføres, selv om hjemmelsgrunnlaget i lov 14. juni 1985 nr. 68 om oppdrett av fisk, skalldyr m.v. oppheves. Fra den tid loven her trer i kraft, oppheves lov 14. juni 1985 nr. 68 om oppdrett av fisk, skalldyr m.v. og lov 21. desember 2000 nr. 118 om havbeite. 1. I lov 14. desember 1951 nr. 3 om omsetning av råfisk skal § 7 første ledd annet punktum lyde: Kontrollen omfatter også råfisk som blir landet, herunder overført fra fiskefartøyet til annet fartøy eller overført til akvakultur, uten at omsetning finner sted. 2. I lov 23. oktober 1959 nr. 3 om oreigning av fast eigedom skal § 2 nr. 28 skal lyde: 28. Fiske, fangst av sjødyr, akvakultur og verksemd i samband med slikt, medrekna undervisning, forskning og utvikling. 3. I lov 8. februar 1980 nr. 2 om pant gjøres følgende endringer: b) merder og annet liknende utstyr som brukes eller er bestemt til bruk i akvakultur. § 3-9 annet ledd bokstav d skal lyde: d) dyr, herunder tamrein, pelsdyr, fjærfe, bier, muslinger og akvatiske organismer i akvakultur. § 5-3 Utlegg i realregistrerbart løsøre og andre realregistrerte formuesgoder enn fast eiendom. (1) Utleggspant i løsøre som kan registreres i et realregister og tilbehør til slikt løsøre, får rettsvern ved registrering i vedkommende register. Utleggspant i andre realregistrerte formuesgoder som ikke er fast eiendom, får rettsvern ved registrering i vedkommende register. (2) Første ledd første punktum gjør ingen endring i sjøloven § 41 tredje ledd. 4. I lov 3. juni 1983 nr. 40 om saltvannsfiske m.v. skal § 28 lyde: § 28 Fiske ved lokaliteter til akvakultur. Om fiske- og ferdselsforbud i nærheten av lokaliteter til akvakultur gjelder reglene i akvakulturloven. 5. I lov 8. juni 1984 nr. 51 om havner og farvann m.v. skal § 5, femte ledd første punktum lyde: I saker som faller inn under akvakulturloven, kan departementet delegere myndighet etter loven her til fiskeridirektoratets regionkontorer. 6. I lov 15. mai 1992 nr. 47 om laksefisk og innlandsfisk m.v. gjøres følgende enringer: § 5 første ledd bokstav a annet ledd skal lyde: Rømt eller utsatt oppdrettet laksefisk som kan vandre fra sjø til ferskvann regnes som anadrom laksefisk når de lever fritt i sjø eller vassdrag, med de begrensninger som følger av akvakulturloven § 13 og § 17 og bestemmelser gitt i medhold av disse paragrafene. 7. I lov 26. juni 1992 nr. 86 om tvangsfullbyrdelse og midlertidig sikring gjøres følgende endringer: § 11-3, nytt tredje ledd skal lyde: § 11-31, nytt femte ledd skal lyde: 8. I lov 2. april 1993 nr. (genteknologiloven) skal § 9, annet ledd bokstav c lyde: c) bruk av genmodifiserte organismer i veksthus, akvakulturinnretning, dyrestaller o.l. 9. I lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue og inntekt gjøres følgende endringer: § 3-3 nr. 2 bokstav g skal lyde: g) Fiskevær, akvakulturinnretning, opplagsinnretning for hummer o.l. § 8-1 nr. 1 bokstav a skal lyde: § 8-1. Jordbruk, fiske, akvakultur m.v. § § 8-1 nr. 4 skal lyde: 4. Dyr som inngår i buskap på gårdsbruk, reinflokk i reindriftsnæringen eller bestand i pelsdyrnæringen, anses som omløpsmidler i virksomhet. Det samme gjelder akvatiske organismer i akvakultur. § § 14-70 nr. 6 bokstav d skal lyde: d) akvatiske organismer i akvakultur. Ot.prp.nr.60 (2004-2005) Om lov om endringer i straffeprosessloven og politiloven (romavlytting og bruk av tvangsmidler for å forhindre alvorlig kriminalitet)
|
lovdata_cd_21895
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
nn
|
0.682
|
Føremålet med fredinga er å bevare eit særeige og ope landskap og eit naturhistorisk interessant område med viktige kvartærgeologiske formelement, mellom anna eit velutvikla morenesystem av verdi for forsking og undervisning.
|
lovdata_cd_8884
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.752
|
1. Felling av vilt som gjør vesentlig skade, i samsvar med viltlovens bestemmelser og forskrifter. 2. Etablering av nye grøfteavløp for drenering av tilgrensende arealer, samt kloakkledninger, i samsvar med godkjent plan. 6. Gjennomføring av landskapsmessige restaureringstiltak. 7. Nødvendige elveforbygninger. 8. Jakt på rev og mink i samsvar med viltlovens bestemmelser og forskrifter. 9. Anlegg av enkle gangstier innenfor Leinøra naturresevat.
|
lovdata_cd_25574
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.81
|
Forskrift om politivedtekt, Siljan kommune, Telemark. Fastsatt av Siljan kommunestyre 13. februar 2001 med hjemmel i lov av 4. august 1995 nr. 53 om politiet (politiloven) §14. Stadfestet av Politidirektoratet 30. august 2001. §15. Lys- og luftegraver m.m. Eier av hus eller grunn mot offentlig sted skal sørge for at vannavløp i fortau, rennestein og grøft e.l. holdes åpne. Forbudet gjelder likevel ikke for barne- og ungdomsdiskotek, skole, idrettslag eller annen forening, når arrangementet ledes av voksen person, som er utpekt av vedkommende institusjon eller forening. Fra samme tid oppheves forskrift av 4. oktober 1971 nr. 4481 om politivedtekt, Siljan kommune, Telemark.
|
lovdata_cd_1839
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.756
|
Forskrift om sammenslåing av Aurskog, Nordre Høland, Søndre Høland og Setskog kommuner, Akershus. Fastsatt ved kgl.res. av 30. april 1965.
|
maalfrid_72feede6e0fbb965e07742795e26606510eddbbd_10
|
maalfrid_ptil
| 2,021
|
en
|
0.663
|
[1] Petroleum Safety Authority Norway (PSA), Acts and Regulations [2] Norwegian Petroleum Directorate (NPD), Acts and Regulations [3] Kgl. res. from 29. mars 1996, "Forskrift om område mot oppankring og fiske på Åsgardfeltet", https:// lovdata.no/dokument/SF/forskrift/1996-03-29-310. [4] DNV 1976, Rules for design, Construction and Inspection of Submarine Pipelines and Pipeline Risers [5] DNV 1981, Rules for Submarine Pipeline Systems [6] DNV 1996, Rules for Submarine Pipeline Systems [7] DNVGL-OS-F101, Submarine Pipeline Systems [8] DNVGL-ST-F101, Submarine Pipeline Systems [9] DNVGL-RP-F107, Risk Assessment of Pipeline Protection [10] DNV Guideline 13, Interference between Trawl Gear and Pipelines (1997). Note, became DNV RP-F111 in 2006. [11] DNV Guideline 14, Design Guideline for Free Spanning Pipelines Subjected to Vortex Induced Vibrations (1998). Note, later became DNV RP-F105 in 2002. [12] DNVGL-RP-F111, Interference between Trawl Gear and Submarine Pipelines (2006, 2010, 2014, 2017, 2019) [13] NORSOK U-001, Subsea Production Systems, Rev. 03 (2002) and Rev. 04 (2015) [14] NORSOK U-002, Subsea Structures and Piping System (1998). Note, ended in 2002 and merged into NORSOK U-001 Subsea Production System Rev. 03 (2002). [15] NORSOK U-CR-001 Subsea Structures and Piping System (1995). Note, renamed to NORSOK U-002 Subsea Structures and Piping System, Rev. 02 (1998). [16] NORSOK Z-016, Regularity Management and Reliability Technology [17] NORSOK S-001, Technical Safety [18] ISO 13628, International standard - Petroleum and natural gas industries — Design and operation of subsea production systems [19] Proactima, Utbygging og drift av Johan Castberg - Virkninger for Fiskeri og Havbruk, Doc. No. 1072509 [20] Statoil (Equinor), PL532 Johan Castberg – Konsekvensutredning, Oppsummering av høringsuttalelser og tilsvar Vedlegg 1 - Adresselisten. [21] United Nations Convention on the Law of the Sea, 1982, http://www.google.no/url?
|
lovdata_cd_46436
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.777
|
Trygdekontoret, fylkestrygdekontoret, Rikstrygdeverket og Trygderetten kan i særlige tilfeller forlenge ankefristen, jf. trygderettsloven §10 tredje ledd. For trygdekontoret og fylkestrygdekontoret gjelder dette bare dersom disse instanser har fattet det vedtak det klages/ankes over. Dersom vedkommende ber om forlenget ankefrist, bør en som hovedregel ikke gå med på å forlenge denne med mer enn to uker. Hvis vedkommende er ute på fiske, fangst eller oppholder seg i utlandet, på sykehus o.l., kan ankefristen forlenges for et noe lengre tidsrom. 4.3.3 Oppreisning for oversittelse av fristen.
|
lovdata_cd_8194
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.695
|
1. Fra den tid Kirke- og undervisningsdepartementet bestemmer skal Lørenskog prestegjeld under Nedre Romerike prosti i Borg bispedømme deles slik at området vest for Langvannet og Losbyelva skilles ut som nytt sokn og prestegjeld. Hvert prestegjeld skal betjenes av 2 prester, og det forutsettes at kallskapellanstillingen og kateketstillingen i Lørenskog overføres til det nye prestegjeldet på vestsiden. Ved inntredende ledighet omgjøres kallskapellanstillingen til et residerende kapellani. 2. Kirke- og undervisningsdepartementet gis fullmakt til å fastsette nye menighetsgrenser og kirkelige inndelingsnavn i området. 1983 Forskrift til delingsloven, Nedre Eiker m.fl.
|
lovdata_cd_25643
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.483
|
Det fredete området berører følgende gnr./bnr.: 34/1,30, 34/2,3,10, 34/6, 34/7, 34/13,14, 34/15, 35/1,2. Naturreservatet dekker et totalareal på 1.300 dekar. Riksvei 775 omfattes ikke av fredningsvedtaket (gnr. 515 bnr. 1). Grensene for naturreservatet går fram av kart i målestokk 1:10.000 datert Miljøverndepartementet august 2001. Forskriften med kart oppbevares i Grong kommune, hos Fylkesmannen i Nord-Trøndelag, i Direktoratet for naturforvaltning og i Miljøverndepartementet. De nøyaktige grensene for reservatet skal avmerkes i marka. Knekkpunktene skal koordinatfestes.
|
lovdata_cd_63577
|
lovdata_cd_somb_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.888
|
Publisert: Somb-1966-37 (1966 61) Sammendrag: Klage fra tjenestemann ved fengselsanstalt over avskjed fra stillingen etter dom på ubetinget fengselsstraff for promillekjøring. Saksgang: (Sak 79/66.) En 59 år gammel overbetjent ved fengselsanstalt, A., klaget over at han etter krav fra Justis- og politidepartementet hadde måttet søke avskjed fra sin stilling etter at han var idømt ubetinget fengselsstraff for kjøring av motorvogn i alkoholpåvirket tilstand. A. hadde vært ansatt i fengselsvesenet siden 1928 og hadde tidligere rent rulleblad. Kjøringen hadde funnet sted under sykepermisjon og i et distrikt utenfor arbeidsstedet. Etter hans mening var forholdet ikke så graverende at det kunne gi grunnlag for avskjedigelse, men departementet hadde presset ham til å søke avskjed. Departementet hadde ikke villet videresende hans søknad om invalidepensjon til Statens pensjonskasse før avskjedssøknaden forelå. Subsidiært anførte han at han under enhver omstendighet burde vært tilbudt en annen stilling. A. hadde hatt invalidepensjon siden november 1963, men ønsket nå å begynne å arbeide igjen. Justisdepartementet innvilget avskjedssøknaden 9. januar 1964. Da klagen først ble inngitt i januar 1966, var saken foreldet etter ombudsmannslovens §6, tredje ledd. Etter sakens art fant jeg likevel grunn til å se på den, og ba ved foreleggelsen for Justisdepartementet også opplyst hvordan det vanligvis er blitt reagert overfor fengselstjenestemenn som har måttet sone fengselsstraff etter promillekjøring eller andre straffbare forhold. «- - - Før A. søkte avskjed var han muntlig blitt underrettet om at spørsmålet om å avskjedige ham ville bli tatt opp dersom han ikke selv søkte avskjed. Bakgrunnen for dette var den dom han hadde pådratt seg for å ha kjørt bil i alkoholpåvirket tilstand. I denne forbindelse viser en til fengselslovens §6 hvoretter det ikke må være noe å utsette på vandelen til den som antas til tjenstgjøring i fengselsvesenet, og til tjenestemannslovens §22, litra b, hvoretter en tjenestemann kan gis avskjed blant annet når han ved usømmelig adferd i eller utenfor tjenesten viser seg uverdig til sin stilling eller nedbryter den aktelse eller tillit som stillingen krever. En antar at den handling A. var dømt for, var av slik art at han ikke burde fortsette i sin stilling. I denne sammenheng legger en vekt på at han hadde en betydningsfull overordnet stilling ved anstalten. Når det gjelder underordnede tjenestemenn som er dømt for å ha kjørt motorvogn i alkoholpåvirket tilstand, har man hatt to tilfelle, et fra 1957 som ledet til suspensjon i tre måneder uten lønn, og et annet fra 1965 som ledet til en bot på 500 kr., samt suspensjon i en måned uten lønn. To nye tilfelle hvor fengselstjenestemenn er dømt for promillekjøring er for tiden under behandling. Disse tilfelle har ledet til departementets rundskriv av 5. oktober 1965 og 27. april 1966, - - -. I rundskrivet av 27. april 1966 om «Avskjed av tjenestemenn som har utholdt fengselsstraff» heter det bl.a.: «- - - Personer som har utholdt fengselsstraff, kan vanskelig ha den tillit og aktelse som er nødvendig for en fengselstjenestemann. Slike personer kan derfor ikke antas til tjenstgjøring i fengselsvesenet. Dersom en fengselstjenestemann blir idømt ubetinget fengselsstraff vil etter departementets oppfatning grunnlaget for den nødvendige tillit og aktelse normalt være falt bort. I så fall bør tjenestemannen ikke fortsette i et arbeid hvor han vil måtte ha nær kontakt med de innsatte, og han bør derfor slutte i tjenesten. En antar imidlertid at tjenestemannen i slike tilfelle bør gis anledning til selv å søke avskjed, og at det bør gis ham en viss frist for dette. Hvis han ikke benytter seg av dette, bør ansettelsesrådet gi ham avskjed i samsvar med bestemmelsene i tjenestemannslovens §22 og §23 . - - -. Til A.s anførsel om at hans invalidepensjonssøknad var holdt tilbake i påvente av hans avskjedssøknad, uttalte departementet at det hadde bedt A. opplyse om han ville søke avskjed eller permisjon uten lønn. Dette var for øvrig skjedd etter anmodning fra Statens pensjonskasse. Da det ikke innløp tilfredsstillende formet avskjedssøknad fra A., ble hans søknad om invalidepensjon oversendt Statens pensjonskasse med påtegning om at avskjedsspørsmålet ikke var avgjort. I mitt svarbrev til klageren uttalte jeg at jeg ikke kunne se at Justisdepartementet hadde anvendt loven uriktig, når det hadde funnet at A.s promillekjøring og den etterfølgende straffedom var avskjedsgrunn etter tjenestemannslovens bestemmelser. Spørsmålet om avskjed burde gis var et vurderingsspørsmål, og departementets bedømmelse av forholdet kunne etter min mening ikke kritiseres. Under disse omstendigheter kunne det ikke reises innvendinger mot at avskjed ble gitt etter søknad fra klageren selv. Departementet hadde ikke plikt til å skaffe klageren annen stilling. Somb-1966-36 Fradrag for varetektsfengsel, utholdt etter at anbringelse i tvangsarbeidshus var besluttet.
|
lovdata_cd_22186
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.457
|
I medhold av lov om naturvern av 19. juni 1970 nr. 63, §8, jfr. §10 og §21, §22 og §23, er et våtmarksområde ved Ånvik i Sømna kommune, Nordland fylke fredet som naturreservat ved kgl.res. av 19. desember 1997 under betegnelsen «Gjerdevatnet naturreservat». Med hjemmel i kgl. res. av 3. juli 1987 nr. 572 og Miljøverndepartementets delegering av 3. november 1988 er forskriften for Gjerdevatnet naturreservatet endret ved Direktoratet for naturforvaltnings vedtak den 12. juli 1999 nr. 852.
|
digibok_2009070200032
|
books
| 2,002
|
no
|
0.847
|
3.2 Rett til rett («access to justice») 18 4.3.4 Enkelte konsekvenser av 18 det udekkede rettshjelpsbehovet... 6.3 Adgangsreguleringer - Hvem 8.5 Hvem kan yte fri rettshjelp? kan utøve 8. rettshjelpsvirksomhet? 52 - rettshjelpslovens §6, annet ledd . 66 5 Øvrig kontroll 67 10.3. 7.3.2 Tvisten ma ligge innenfor " visse nødvendige utgifter 69 " 8 Lov om fri rettshjelp 70 11.2. 8 2 Fritt rettsråd 70 11.2. 11.4 Overskuddet i advokatnæringen .. 12.2 Undersøkelsen blant advokater .... 13.2. 1 Adgangsreguleringer - Hvem kan yte juridiske tjenester? 13.3.1 Adgangsreguleringer - Hvem kan yte juridiske tjenester? 14 Internasjonale organisasjoner... 14.4.2 Ministerkomiteens anbefalinger.... 14.5 Organisation for Economic Co-Operation and Development (OECD) 14.7 Forente Nasjoner (FN) 18 Etterspørrernes markedsatferd. 18.2.2 Forholdet mellom pris og kvalitet .. 19.4.2 Konkurransen fra revisorer, konsulenterm. 20.4.6 Formidling av juridiske tjenesteytere - advokatformidling . 21.4.3 Prinsippene bak merverdiavgiften . 23.1.1 Utgangspunkt: Hovedsynspunkter. 23.1.2 Konkurransen i advokatmarkedet.. 1 Brev av 11. I oppnevningen heter det: «Mange opplever det som dyrt å gå til advokat. I tillegg er det vanskelig for uprofesjonelle brukere å vurdere innhold, kvalitet og pris på de tjenester man etterspør. Dette bidrar til at det for publikum ofte er en for høy terskel for å henvende seg til advokater for å få råd og hjelp. Å sikre en effektiv konkurranse i advokatmarkedet er derfor viktig. Det bør oppnevnes et utvalg for å foreta en nærmere gjennomgang av konkurransesituasjonen i advokatmarkedet med det siktemål å gjøre juridiske tjenester rimeligere og lettere tilgjengelig for folk flest. - Einar Hope, professor (Norges Handelshøyskole) - Kirsti Høegh Bjørneset, advokat (Advokatfirmaet Tømmerdal & Co) - Anne Sofie Faye-Lund, rådgiver (Forbrukerrådet) - Ruth Anker Høyer, tingrettsdommer (Oslo tingrett) - Kirsten Lucie Jacobsen, statsautorisert revisor (Deloitte & Touche Statsautoriserte revisorer AS) - Helge Jakob Kolrud, høyesterettsadvokat (Advokatfirmaet Haavind Vislie) - Claus W. Koren, seniorrådgiver (Konkurransetilsynet) Utvalgets sekretariatet har bestått av: - Sigmund Simonsen, rådgiver Justisdepartementet) - Arna Merete Onshus, rådgiver (Konkurransetilsynet) dene i advokatbransjen. I vurderingen skal det inngå en beskrivelse av situasjonen i markedet, herunder en redegjørelse for nivået på salærer og kostnader hos advokater og andre rettshjelpere. Utvalget skal foreslå tiltak som kan bedre konkurransen eller på annen måte bidra til at advokattjenester blir rimeligere og lettere tilgjengelig for privatpersoner og mindre næringsdrivende (uprofesjonelle brukere). - organisering av advokatvirksomhet, herunder eierskapsbegrensninger. - vurdere og foreslå tiltak som kan gjøre det lettere for uprofesjonelle brukere å orientere seg i advokatmarkedet og enklere å vurdere pris og kvalitet hos advokatene, for eksempel plikt til faste priser for avgrensede oppdrag (f.eks. testament, ektepakt, kontraktsoppsett) Utvalget kan også vurdere og eventuelt fremme forslag til andre tiltak som kan gjøre advokattjenester rimeligere og lettere tilgjengelig for allmennheten, herunder profesjonell advokatformidling. Utvalget skal utrede de økonomiske og administrative konsekvenser av sine forslag. Minst ett forslag skal baseres på uendret eller redusert ressursbruk. Det skal legges til grunn at forslagene ikke forutsetter en økning av bevilgningsrammen til fri rettshjelp. tilgjengelig for folk flest.» Hovedvirkemiddelet for å oppnå dette er i oppnevningen angitt til «[å] sikre en effektiv konkurranse» i markedet for slike tjenester. Ifølge mandatet skal utvalget «vurdere konkurranseforholdene i advokatbransen», og videre «foreslå tiltak som kan bedre konkurransen eller på annen måte bidra til at advokattjenester blir rimeligere eller lettere tilgjengelig for privat personer og mindre næringsdrivende (uprofesjonelle brukere). Pris og tilgjengelighet er sentrale elementer i et mer generelt mål om å sikre en samfunnsøkonomisk effektiv bruk av de ressurser som anvendes til juridisk tjenesteyting i relasjon til «folk flest» eller «uprofesjonelle brukere», som også brukes som et begrep i mandatet. Andre parametere i vurderingen er kvalitet og tilgang på nye juridiske produkter og tjenester som utvikles for dette markedet. Utvalget legger til grunn at det overordnede formål er å sikre samfunnsøkonomisk effektivitet i ressursbruken og at det primære virkemiddel til å oppnå dette er å legge til rette for effektiv konkurranse i markedet for juridiske tjenester. 1 Samfunnsøkonomisk effektivitet og effektiv konkurranse defineres nærmere i kapittel 16. I mandatet er utvalget spesielt bedt om å komme med forslag til tiltak som kan bedre situasjonen for uprofesjonelle brukere. Med uprofesjonelle brukere forstås her 1) privatpersoner som oppsøker juridisk hjelp i saker som angår forhold som ikke er tilknyttet næringsvirksomhet og 2) mindre næringsdrivende. 1 Jf. konkurranselovens formålsparagraf: «Lovens formål er å sørge for effektiv bruk av samfunnets ressurser ved å legge til rette for virksom konkurranse». med færre enn 100 ansatte, noe som samsvarer med Statistisk sentralbyrås definisjon av små og mellomstore bedrifter. En brukerundersøkelse utvalget har gjennomført og som omtales nærmere i kapittel 12, viser at små bedrifter (under 20 ansatte) og mellomstore bedrifter (mellom 20 og 100 ansatte) ikke har avgjørende forskjeller i atferd med hensyn til bruk av juridiske tjenester. Det er i hovedsak dette som gjør at utvalget inkluderer mellomstore bedrifter i begrepet «uprofesjonelle brukere», selv om det her vil være en glidende overgang til «profesjonelle brukerne», som etter dette vil være bedrifter som har flere enn 100 ansatte. Offentlig fri rettshjelp mv. cial Committee, U.S. House of Representatives og Den norske Ambassade i Washington DC. - Utvalget har i tillegg innhentet og gjennomgått materiale fra britiske og australske konkurransemyndigheter. Materiale er også innhentet fra internasjonale organisasjoner og organer. Professor Jon T Johnsen, advokatfullmektig Henrik Jenssen, advokat dr. juris Anders Christian Stray Ryssdal, advokatene Steinar Winther Christensen og Karoline Henriksen og høyesterettsjustitiarius Tore Schei og advokat Christian Reusch fra Tvistemålsutvalget har holdt innlegg for utvalget. En sentral del av utvalgets arbeid har vært å kartlegge situasjonen i andre land samt det internasjonale arbeidet som pågår. I del 111 beskrives gjeldende rett. Spørsmålet er hvem som kan drive med rettshjelpsvirksomhet og dermed tilby juridiske tjenester - adgangsreguleringer. Videre beskrives strukturreguleringer, dvs. reguleringer som er av betydning for hvordan rettshjelpsvirksomheten kan organiseres. Dernest redegjøres det for hvilke krav som stilles til hvordan rettshjelpsvirksomheten skal utøves - atferdsreguleringer. Endelig gis en kort beskrivelse av ansvarsforhold og etablerte kontroll og tilsynsordninger. Videre redegjøres det for ordningene med privat rettshjelpsforsikring i regi av forsikringsselskapene og offentlig fri rettshjelp i regi av staten, da disse ordningene er etablert for å bedre tilgangen til juridiske tjenester. Det foretas også en gjennomgang av den historiske utviklingen frem til dagens regelverk. - Enkelte av utvalgsmedlemmene og sekretariatet dro til Brussel i februar, hvor det ble avholdt møte med CCBE - Rådet for advokatforeningene i det Europeiske fellesskapet og EU-kommisjonens konkurranseavdeling. - Videre deltok sekretariatslederen på Europarådets kollokvium i Bayonne, Frankrike, om advokaters uavhengighet. - Halve utvalget og halve sekretariatet foretok en studiereise til Danmark. I Danmark ble det avholdt møter med Det Danske Advokatsamfund, Justisdepartementet, Konkurrence Styrelsen og Advokatfirmaet Lindh Stabell Horten. - Den andre halvparten av utvalget og sekretariatet foretok en studiereise til Sverige. I Sverige ble det avholdt møter med Det Svenske Advokatsamfund, Justisdepartementet og Stockholms Tingsratt. - Under utvalgslederens forskningsopphold i USA i februar og mars, avholdt lederen, sammen med sekretariatslederen, møter med representanter fra American Bar Association (ABA) I del V omtales situasjonen i utlandet, internasjonale forhold og enkelte generelle utviklingstrekk. utvalgte land. I tillegg redegjøres det for internasjonale organer og organisasjoner, samt hvilken betydning deres arbeid og internasjonale forpliktelser har for utformingen av rettshjelpspolitikken i Norge. Avslutningsvis i del V redegjøres det for hvilken rolle informasjons- og kommunikasjonsteknologien (IKT) og utviklingen i denne vil kunne spille i markedet for juridiske tjenester. endring av enkelte reguleringer. Utvalget fremmer også forslag til tiltak på etterspørselssiden. Det dreier seg her om tiltak for å bedre brukernes informasjonstilgang og tiltak for å bedre økonomiske ordninger som skal sikre at befolkningen har økonomiske midler til å skaffe seg juridisk bistand. I den forbindelse omtales ordningen med rettshjelpsforsikring, offentlig fri rettshjelp og merverdiavgift på juridiske tjenester. Videre omtales det offentliges innkjøp av juridiske tjenester på anbud. Endelig redegjøres det for økonomiske og administrative konsekvenser av utvalgets forslag. I del VI følger utvalgets analyse og forslag til tiltak. Først presiseres begrepene samfunnsøkonomisk effektivitet og effektiv konkurranse. Deretter behandles informasjonsproblemene og etterspørrernes markedsatferd i markedet for juridiske tjenester. Videre følger en beskrivelse av konkurransen blant tilbyderne av juridiske tjenester, for å få en oppfatning om hvordan konkurransen fungerer sett fra tilbudssiden. Det vises i denne forbindelse spesielt til analysen i del VI, der forslagene og den nærmere begrunnelsen for dem fremkommer. Analysen og forslagene bygger på et omfattende deskriptivt, empirisk materiale av juridisk og økonomisk art som er beskrevet i del II til V. For å belyse konkurranseforholdene i markedet for juridiske tjenester har utvalget gjennomført egne undersøkelser, i tillegg til å vurdere relevant foreliggende materiale. Det vises for øvrig til generell dissens avgitt av medlemmene Bjørneset, Jacobsen og Kolrud, samt kommentarer til dissensen fra henholdsvis utvalgsleder og medlemmene Faye-Lund, Gudmundseth, Høyer og Koren, jf. kapittel 23. hensyn til å vurdere hvor effektivt konkurransen i et marked fungerer. Andre kriterier eller konkurranseparametre som kvalitet, tjenestemangfold og utvikling av nye produkter og virksomhetskonsepter er etter utvalgets vurdering også viktige å ta hensyn til i en vurdering av konkurransen i markedet for juridiske tjenester. vilkår («level playing field»). virke konkurransebegrensende, jf. kapittel 20. gerende konkurransemarked, jf. kapittel 19. ikke skal legges übegrunnede restriksjoner på tilbydernes etablering og markedsadgang på måter som begrenser den potensielle konkurransen fra nye aktører. overfor nyetablering og markedsadgang, jf. kapittel 19 og 20. - Det må vurderes om eierforhold og utøvelse av eierskap i markedet for juridiske tjenester er konkurransebegrensende, jf. punkt 20.3. - Markedssvikt i markedet for juridiske tjenester bør i størst mulig grad søkes eliminert eller korrigert ved markedsbaserte tiltak, det vil si tiltak som virker gjennom markedene og bidrar til å fremme konkurransen. - Man bør i størst mulig grad sikre konsistens, effektivitet og forutberegnelighet i myndighetsutøvelsen, da fortrinnsvis ved at myndighetsutøvelsen forenes, («one-stop-shop»-prinsippet), jf. punkt 20.5. - Effektivitetsforbedringer i markedet for juridiske tjenester bør komme norske brukere av juridiske tjenester til gode i form av bedre tilpassede priser, bedre tilgjengelighet, bedre kvalitet og større produktmangfold. Spesielt bør det legges til rette for å sikre dynamisk effektivitet gjennom kontinuerlig markedstilpasning og -utvikling i pakt med brukernes og samfunnets behov for juridiske tjenester. Utvalget har på dette grunnlag vurdert konkurranse og reguleringsforholdene i markedet for juridiske tjenester og identifisert forhold som indikerer at konkurransen ikke fungerer effektivt. Etter utvalgets vurdering gjelder dette i første rekke: - Forhold som begrenser brukernes informasjonstilgang og mer generelt gjennomsiktigheten i markedet (markedstransparens) . - Forhold knyttet til måten juridiske tjenester prises på og prisingsprinsipper - Forhold som begrenser eller regulerer tilbydernes adgang til markedet - Andre forhold som kan skape imperfekt eller ufullkommen konkurranse. enkelte uheldige konkurransevirkninger av informasjonsproblemene, for eksempel tester, klage, søksmål og omdømme. Disse korrigeringsmekanismene synes imidlertid ikke å være tilstrekkelige til å sikre effektiv informasjonstilgang og effektiv konkurranse i markedet for juridiske tjenester. Utvalget mener derfor at det er behov for informasjonstiltak både på tilbuds- og etterspørselssiden. Det vises til punktene 2.4.4 og 2.5. Utvalgets undersøkelser indikerer at det legges forholdsvis liten vekt på priskonkurranse i markedet for juridiske tjenester. tillegg skyldes andre forhold, som for eksempel at juridiske tjenesteytere gir liten prisinformasjon og at tjenestene er vanskelige å prissette. Innovasjonstakten i markedet for juridiske tjenester kan vanskelig karakteriseres som særlig høy. Det utvikles få nye forretningskonsepter, og kjededannelser og lavpristilbud er relativt lite utbredt. Utvalget antar at det er mulig å forbedre kostnadseffektiviteten gjennom bedre økonomisk styring, innovasjon og effektivisering av driften. Kravene til effektivitet og fleksibilitet i produksjonen av juridiske tjenester er tiltagende. Utviklingen vil trolig stille nye og større krav til tilbydernes kompetanse og til organisering av virksomheten. Man vil trolig se ytterligere spesialisering blant tjenesteutøverne, blant annet for å møte en tiltagende konkurranse og økte brukerkrav. Juridiske tjenesteutøvere og deres virksomhet er styrt gjennom en rekke reguleringer. kerhet og tilliten til rettssystemet for øvrig. norn følgende hovedformer for reguleringer: - Adgangsreguleringer som skal sikre at tjenesteutøverne er kompetente, slik at de er kvalifisert til å levere tjenester av betryggende kvalitet, jf. punkt 2.4.2. - Strukturreguleringer som skal sikre at tjenesteutøverne opptrer uavhengig i relasjon til klienter og andre parter, jf. punkt 2.4.3. - Atferdsreguleringer som skal sikre at tjenesteutøverne opptrer profesjonelt, herunder uavhengig, og slik at tjenestene som leveres er av betryggende kvalitet, jf. punkt 2.4.4. - Ansvarsregler som skal sikre at tjenesteutøverne leverer tjenester av betryggende kvalitet ved å gjøre tjenesteutøveren personlig ansvarlig, jf. punkt 2.4.5. I Norge er det etablert reguleringer av hvem som har adgang til å tilby juridiske tjenester. Adgangsreguleringene er som nevnt begrunnet først og fremt i å sikre at tjenesteyteren har betryggende juridisk kompetanse. På den annen side vil adgangsreguleringer kunne fungere som et hinder for adgangen til markedet. Adgangsreguleringer vil dermed kunne begrense tilbudet av juridiske tjenester. Utvalget foreslår visse tillempninger av praksiskravet for å bli advokat, slik det praktiseres i dag. Utvalget mener at annen juridisk praksis enn praksis fra advokatvirksomhet bør gi bedre uttelling, slik gjeldende lovgivning legger opp til. Utvalget anbefaler at reglene som omhandler praksiskravet for advokater gjennomgås og at det utarbeides klare og forutsigbare retningslinjer. For øvrig foreslår ikke utvalget endringer i vilkårene for å bli advokat. Utvalgsleder, Gudmundseth og Høyer mener at: Det er behov for at forholdene legges til rette for økt tilgang på juridiske tjenester, for på denne måten å sikre en mer effektiv konkurranse i markedet for juridiske tjenester. Ved å oppheve spesifikke krav til utdanning, praksis m.m. som yter rettshjelp og den som etterspør tjenestene. Disse medlemmene mener at markedet vil være i stand til selv å regulere hvilke rettshjelpere det vil være interessant å etterspørre slike tjenester fra. ter og andre jurister mener disse medlemmene at det også bør vurderes nærmere å etablere en alternativ vei frem til advokatbevillingen, for eksempel ved at annet juridisk arbeid eller erfaring med egen rettshjelpsvirksomhet kan erstatte praksis som advokatfullmektig hos advokat. Dette vil også kunne stimulere flere til å etablere seg som rettshjelper, noe som vil bedre tilgangen på juridiske tjenester. Medlemmene Bjørneset, Jacobsen og Kolrud uttaler: Disse medlemmene mener at det ikke er betryggende at hvem som helst skal kunne etablere seg som rettshjelpere. unntaksvis gis tillatelse til å yte rettshjelp innenfor spesielle rettsområder til den som har tilfredsstillende utdanning eller som integrert rettshjelp. Slik rettshjelp vil typisk bære preg av å være førstelinjerådgivning. 2.4.2.4 Adgangen til å opptre for domstolene Advokater har i dag i praksis tilnærmet enerett på å bistå parter under rettergang for domstolene. Begrunnelsen for gjeldende regler er at det kreves kompetente aktører i alle roller for at en rettssak skal kunne gjennomføres på best mulig måte. Dette er således i så vel partenes som domstolenes interesse. Flertallet, utvalgsleder og medlemmene Faye-Lund, Gudmundseth, Høyer og Koren, vil hevde at: Når det gjelder rettshjelperes adgang til å yte rettshjelp under rettergang, er flertallet av den oppfatning at dette som etter gjeldende lov i utgangpunktet må forbeholdes advokater. I tråd med gjeldende lov må imidlertid retten kunne gi rettshjelperen tillatelse i den enkelte sak. Mindretallet, medlemmene Bjørneset, Jacobsen og Kolrud, uttaler at: Strukturreguleringer regulerer hvordan juridiske tjenesteytere kan organisere sin virksomhet. Utvalget mener det prinsipielle utgangspunkt bør være at den enkelte næringsutøver er best i stand til å velge den organisasjonsform han finner mest hensiktsmessig og effektiv. Kostnadseffektivitet i tjenesteproduksjonen er positivt for ressursbruken, og gir grunnlag for økt konkurranse, lavere priser og økt tilgang til juridiske tjenester. begrunnes særskilt. Med dette utgangspunkt har utvalget vurdert enkelte sentrale strukturreguleringer i markedet for juridiske tjenester. Flertallet, Faye-Lund, Gudmundseth, Jacobsen og Kolrud, vil uttale: Dagens regler utelukker at advokater kan eie andeler i andre advokatselskaper. slik de blir praktisert, stenger dermed for at advokatselskaper med praktiserende advokater som eiere kan ha eierinteresser i andre advokatselskaper. I dag kan advokatselskaper med eiere lokalisert ved ett hovedkontor ha avdelingskontorer med ansatte advokater. Avdelingskontorene vil derimot ikke kunne organiseres som egne selskapsrettslige enheter uten at dette kommer i konflikt med kravet om at eierne skal ha «sin yrkesaktivitet i selskapets tjeneste». Kravet til uavhengighet blir neppe bedre ivaretatt ved en «filialmodell» enn ved en «datterselskapsmodell». Flertallet mener det her kan være et praktisk behov for å endre någjeldende regler, slik at det blir mulig for advokatfirmaer å eie andeler i andre advokatfirmaer. Mindretallet, utvalgsleder, Høyer og Koren, mener: Etter mindretallets vurdering vil gjeldende eierbegrensningsregler kunne ha konkurransebegrensende virkninger i markedet for juridiske tjenester. Samarbeidende selskaper - multidisiplinære nettverk/partnerskap (MDP) Utvalget konstaterer at de spørsmål som berører multidisiplinære partnerskap er gjenstand for drøfting hos både nasjonale og internasjonale beslutningsorganer. funnet grunn til å gå nærmere inn på disse spørsmålene. Utvalgets mindretall, utvalgsleder og medlemmene Høyer og Koren, vil hevde: På den annen side kan reguleringene ha uheldige virkninger på konkurransen, fordi de legger begrensninger på aktørenes handlingsfrihet. Utvalgets flertall, utvalgsleder og medlemmene Faye-Lund, Gudmundseth, Høyer og Koren, mener: Det er prinsipielt uheldig at offentlige myndigheter, ved Justisdepartementet, ikke vil kunne endre reglene for god advokatskikk på eget initiativ. Flertallet mener det er grunnleggende nødvendig for konkurransen at det er myndighetene som fastlegger retningslinjene for advokatvirksomhet. Etter mandatet mener derfor disse medlemmene at det er nødvendig å peke på disse forholdene. Mindretallet, Bjørneset, Jacobsen og Kolrud, uttaler: Mindretallet vil peke på at de etiske regler for advokaters praksis har vært utviklet over mer enn 100 år av advokatene selv. De advokatetiske regler er selve begrunnelsen for dannelsen av advokatforeninger. Fordi vi ikke har obligatorisk medlemskap i Advokatforeningen i Norge, som feks. i Danmark, aksepterte Justisdepartementet i 1991 at de regler Advokatforeningen fastsetter, kunne stadfestes av Justisdepartementet som forskrift inneholdende etiske regler for samtlige norske advokater. regel gi klienten et prisanslag over hva oppdraget vil koste, med en nedre og en øvre grense. Prisanslaget skal være skriftlig. instans eller til avgivelse av en betenkning. 3. Juridiske tjenesteytere skal uoppfordret skriftlig varsle klienten dersom prisanslaget vil bli overskredet, med angivelse av grunnen til det. Dersom slikt varsel ikke avgis i rimelig tid før overskridelsen er et faktum, er tjenesteyteren bundet av den oppgitte øvre ramme av prisanslaget. Utvalget foreslår at klient og tjenesteyter kan avtale at tjenesteyteren ved et gunstig resultat skal ha et tillegg som utgjør inntil 100 prosent av ordinært salær, dog slik at tilleggssalæret uansett ikke bør kunne utgjøre mer en 25 prosent av det erstatningsbeløp som tilkjennes - betinget salær («conditional fee»). Det foreslås at gjeldende saksomkostningsregler opprettholdes, slik at den vinnende part bare kan kreve dekket ordinært salær av motparten. Det er viktig at det utarbeides standardkontrakter i forbindelse med bruk av resultatavhengige salæravtaler. Utvalget mener således at det fremdeles bør være forbudt å ta prosentbaserte salærer («contingency fees»), dvs. salæravtaler der tjenesteyterens salær beregnes som en prosentandel av sakens resultat eller gjenstand. Begrunnelsen er bl.a. at slike salæravtaler vil kunne gi støtende resultater. dig å gjøre endringer i adgangen til å drive markedsføring. Ifølge punkt 5.2 i reglene for god advokatskikk skal en advokat «verken av advokater eller andre kreve eller motta noen form for honorar eller vederlag for å henvise eller anbefale en klient». Dette forbudet anses for å være til hinder for at advokater kan drive med såkalt advokatformidling mot vederlag. Det er imidlertid ingenting i veien for at advokater henviser en klient til en annen advokat uten å ta betalt for det. I henhold til punkt 5.2 annet punktum skal advokaten heller ikke betale noen form for honorar eller vederlag for å få henvist en klient til seg. Denne bestemmelsen har vært forstått slik at advokaten ikke har adgang til å betale penger til et formidlingsbyrå eller en mekler for å få henvist en klient til seg. Bestemmelsen i punkt 5.2 kan imidlertid ikke tolkes som et forbud mot at noen formidler kontakt mellom en klient og en advokat og at formidleren tar betalt av klienten for det arbeidet han utfører. advokatformidling i Norge. Slik reglene er å forstå i dag stilles det ingen krav til de som eventuelt vil drive slik virksomhet. Utvalgets flertall, medlemmene Bjørneset, Faye- Lund, Gudmundseth, Jacobsen og Kolrud, vil bemerke: Utvalgets mindretall, utvalgsleder og medlemmene Høyer og Koren, mener at: sikre tilfredsstillende standard hos tilbyderne og god kvalitet på juridiske tjenester. Utvalget har ikke gjennomgått gjeldende ansvarsregler og ordninger med disiplinær- og klageordninger i detalj, men vil bemerke følgende: Utvalgets forslag til tiltak har så langt i hovedsak dreiet seg om forhold på tilbudssiden i markedet. Forhold på etterspørselssiden er imidlertid vik- tige for konkurransen i markedet. Det foreligger et betydelig informasjonsproblem i markedet for juridiske tjenester. Det er imidlertid sentralt for konkurransen at brukerne har en effektiv tilgang til informasjon, slik at de kan foreta rasjonelle beslutninger og valg. Bedret informasjonstilgang vil bl.a. kunne redusere pris- usikkerheten og bedre etterspørrernes beslut- ningsgrunnlag mer generelt. Utvalget konstaterer at mangelfull informasjon er en årsak til det fore- liggende udekkede rettshjelpsbehovet og under- forbruket av juridiske tjenester. Utviklingen i mar- kedet stiller økte krav til gjennomsiktighet (mar- kedstransparens). Ikke minst gjelder dette for komplekse produkter som juridiske tjenester. Økt markedstransparens er viktig for å avbøte infor- masjonsmangler og informasjonsskjevheter i mar- kedet, og derved bidra til at konkurransen kan fungere mer effektivt. For å sikre informasjonstilgangen bør som nevnt tilbyderne av juridiske tjenester pålegges ytterligere opplysningsplikt overfor brukerne. Generelt bør tilbyderne informere mer og bedre. selv å sørge for tilstrekkelig markedstransparens og informasjonstilgang. På samme måte som et sentralt nettsted vil offentlige servicekontorer være et egnet sted for formidling av informasjon om rettslige forhold. Slik utvalget ser det bør juridisk informasjonsvirksomhet være en selvfølgelig del av servicekontorenes tilbud. Utvalget er kjent med at Justisdepartementet via Statskonsult har satt i gang en prøveordning med et tilbud om gratis juridisk bistand tilknyttet slike kontorer. Det vil bidra til at klientene vil kunne få besvart enkle juridiske spørsmål og få nyttig informasjon, eksempelvis bli henvist videre til advokat eller lignende dersom problemet er mer komplisert og krever videre oppfølgning. Utvalget stiller seg positiv til ordningen med offentlige servicekontorer som et ledd i arbeidet med å øke informasjonstilgangen om juridiske tjenester overfor brukerne. blant publikum. Etter utvalgets vurdering er den gjeldende ordning med fri rettshjelp ikke tilfredsstillende. En god ordning med fri rettshjelp er av avgjørende betydning for store befolkningsgruppers tilgang til juridiske tjenester og adgang til domstolene. Slik tilgang er et grunnleggende velferdsgode og en menneskerettighet, og det er således myndighetene som har det overordnede ansvaret for at tilgangen er reell (effektiv) . Utvalget foreslår derfor følgende: - Inntekts- og formuesgrensene bør heves ytterligere. - Det saklige dekningsområdet må utvides og tilpasses rettshjelpsforsikringens dekningsområde. - Det offentlige bør i større grad åpne for dispensasjon fra vilkårene for fri rettshjelp. - Reglene må endres slik at også saksomkostningsansvar overfor motparten som hovedregel dekkes av en bevilgning til fri sakførsel. - Utvalget konstaterer at Stortinget høsten 2002 vedtok å fjerne egenandelene. Ordningen med egenandeler var, slik utvalget ser det, ressurskrevende og økonomisk belastende for den som søker rettshjelp. Den andelen av befolkningen som oppfyller gjeldende økonomiske vilkår for fri rettshjelp har sjelden likviditet til å selv å kunne betale egenandelen. På den annen side mener utvalget at egenandeler vil kunne være en egnet terskel for tilgangen til fri rettshjelp, slik at det ikke blir et overforbruk av offentlige tjenester. Dessuten vil egenandeler kunne bidra til å finansiere ordningen. Slik utvalget ser det bør det således vurderes å innføre graderte egenandeler for de med inntekter over et visst nivå, for eksempel 5 ganger grunnbeløpet i folketrygden. Dette vil kunne finansiere en heving av inntektsgrensene og utvidelse av dekningsområdet for fri rettshjelp. Flertallet, medlemmene Bjørneset, Faye-Lund, Gudmundseth, Høyer, Jacobsen og Kolrud, vil hevde: De sosiale virkningene av innføringen av merverdiavgift på juridiske tjenester er sterkere og mer dyptgripende enn den rene 24 prosents økning i salærene. Innføringen av merverdiavgift har lite å si for bedrifter og andre merverdiavgiftspliktige. De har fradrag for «inngående» merverdiavgift, slik at de netto vil være stilt som før. For advokatfirmaer som har merverdiavgiftspliktige klienter, vil dette være en fordel, fordi advokatfirmaet kan få fradrag for «inngående» merverdiavgift, som man ikke hadde før. Til gjengjeld motiverer det advokater til å søke merverdiavgiftspliktige klienter. avgiftsplikt og må selv bære hele eller nesten hele merverdiavgiftstillegget. I saker mellom en merverdiavgiftspliktig og en privatperson har altså innføringen av merverdiavgift forsterket en skjevhet som allerede var der. Skulle for eksempel en advokat ta saken på pro bono-basis, dvs. gratis og tape saken, vil advokaten måtte betale merverdiavgift av de timer som er arbeidet og som aldri skulle faktureres klienten. sjoner som ønskes ivaretatt ved et slikt fritak. Mindretallet mener at forbedrede ordninger med rettshjelpsforsikring og fri rettshjelp, slik utvalget har påpekt, gir bedre måloppfyllelse. For øvrig legger mindretallet vekt på de avgrensnings- og kontrollproblemer som vil kunne oppstå mellom merverdiavgiftspliktige og ikke-merverdiavgiftspliktige. Mindretallet kan derfor ikke slutte seg til flertallets forslag. Mindretallet, utvalgsleder og medlemmet Koren, vil uttale: Mindretallet mener at fritak for merverdiavgift på juridiske tjenester, gitt at slike tjenester er blitt belagt med en avgift på 24 prosent fra 01.07. Utvalget foreslår at anbudsprosedyrene gjennomgås og forbedres. I denne delen skal det redegjøres for enkelte rettslige forhold i markedet for juridiske tjenester. Gjeldende rett redegjøres det for i del 111. I kapittel 3 drøftes prinsipielle og overordnede forhold. De prinsipielle drøftelsene tar utgangspunkt i internasjonale prinsipper. Her står prinsippet «rett til rett» («access to justice») sentralt. Dernest defineres «effektiv tilgang til juridiske tjenester» i juridisk forstand. De prinsipielle drøftelsene legger viktige føringer på utvalgets arbeid. De internasjonale forholdene redegjøres det for i kapittel 14. Formålet med rettssystemet er å bidra til at den materielle retten gjennomføres og etterleves etter lovgivers intensjon. Borgerne og andre rettssubjekter har en rekke friheter og rettigheter, samtidig som de er pålagt en del plikter. For den enkelte er det i vesentlig grad spørsmål om rettssikkerhet og rettsbeskyttelse. Klarhet i de materielle rettsregler og visshet om at retten kan realiseres - i ytterste konsekvens ved rettslige avgjørelser, virker i retning av at man innretter seg etter reglene. Det fremmer rettferdighet og forutsigbarhet og virker adferdsstyrende, hvilket igjen virker konfliktdempende. Det er viktig at alle har tillit til at så er tilfelle. Offentlige myndigheter har en opplysningsog veiledningsplikt. Myndighetene forutsetter imidlertid langt på vei at alle rettssubjekter selv gjør seg kjent med sine rettigheter og plikter og at de handler i overensstemmelse med dem. informasjon direkte på egen hånd eller ved å benytte en kyndig rådgiver og hjelper. I Norge er det etablert uavhengige og nøytrale tvisteløsningsorganer (domstoler mv.), som skal løse tvister som oppstår mellom borgerne og myndighetene eller tvister borgerne i mellom. 1 Av særlig stor betydning er De forente nasjoners (FN) inter- nasjonale konvensjon av 16. desember 1966 om sivile og poli- tiske rettigheter med tilleggprotokoller (SP), særlig artikkel 14 (1), FNs konvensjon av 16. desember 1966 om økono- miske, sosiale og kulturelle rettigheter (ØSK) og Europarå- dets konvensjon av 4. november 1950 om beskyttelse av men- neskerettighetene og de grunnleggende friheter med til- leggsprotokoller (EMK), særlig artikkel 6 (1). Ved menneskerettsloven av 21. mai 1999 ble SP og EMK gjort gjeldende som norsk lov. Iht. menneskerettsloven § 3 skal de ved motstrid gå foran bestemmelser i annen lovgivning. I kapittel 14 gis det en nærmere redegjørelse for konvensjo- nene. få den. Staten oppfyller sin forpliktelse dersom forholdene ligger slik til rette at borgerne har en reell mulighet til å få hevdet sin rett. Det er altså den reelle mulighet til å få hevdet sin rett som er den rettigheten som kommer til utrykk i prinsippet rett til rett. Det kan spørres om det ikke er selvsagt at den som har en rett, også skal få rett? Skal for eksempel ikke den som har krav på erstatning eller rett til trygd, også få erstatningen eller trygden vedkommende har krav på? Eller kan det hevdes at det er den enkeltes ansvar å sikre sine egne rettigheter og vedkommendes eget problem om han ikke velger å gjøre det? Sett i forhold til statens målsettinger 2 og ressurser er det uansett årsak et problem dersom andelen av mennesker som har rett, men ikke får rett, er for stor. Hvor alvorlig dette problemet er, avhenger av hvor mange som ikke får rett og ikke minst hva de ikke får rett til. 2 I Stmeld. nr. 25 (1999-2000) Om fri rettshjelp, side 5, gjentas det som er en hevdvunnen oppfatning, at et «godt rettshjelps- tilbud er av avgjørende betydning for rettssikkerhet og reell likhet for loven». rettighetene dersom det gjelder mange, eller dersom det er viktige saker for den enkelte. Når de som har rett ikke får rett, slår ikke den materielle retten Gover og forskrifter) gjennom, og virker ikke adferdsstyrende etter lovgivers intensjoner. Sentrale rettsikkerhetsgarantier kan da bli satt til side. Dette hemmer også rettsavklaring og rettsutvikling. I så fall utgjør det et alvorlig samfunnsproblem, noe som viser prinsippets betydning for en rettsstat. Problemets utbredelse redegjøres det nærmere for i kapittel 4. Foreligger det en høy terskel for å søke juridisk bistand, risikerer folk ikke å få den bistanden de har behov for. De risikerer dermed ikke å få rett, selv om de har rett. den vil kunne fungere som «sil» mot fremme av uholdbare eller bagatellmessige krav. Det er først når terskelen er så høy at vedkommende ikke kan anses for å ha en reell mulighet til å skaffe seg bistand og dermed heller ikke en effektiv tilgang, at terskelen er problematisk. Effektiv tilgang til juridiske tjenester er dermed også en sentral forutsetning for rett til rett. Betingelsene for rett til rett forutsetter hverandre Det er en nær sammenhengen mellom de sentrale betingelsene for rett til rett. Betingelsene forutsetter da også hverandre. Dersom en borger mangler kunnskaper om sin rettslige stilling, vet han kanskje ikke at han bør søke profesjonell bistand eller hvordan han kan søke bistand. Skaffer man seg ikke juridisk bistand, vil folk flest ha problemer med å føre sin sak og fremme sin rett for domstolene. Det hjelper med andre ord lite at det eksisterer en effektiv adgang til domstolene, hvis det ikke samtidig eksisterer en effektiv tilgang til juridiske tjenester og informasjon. En viktig dimensjon ved begrepet «effektiv tilgang» er at det ikke må finnes økonomiske barrierer. ingen skal lide rettstap på grunn av manglende økonomisk evne». Det innebærer at juridisk bistand ikke skal være et privilegium for de rike, men tilgjengelig for alle med begrunnet behov. Man kan imidlertid vanskelig eliminere enhver forskjell. Det vil alltid være slik at ressurssterke kan bruke mer midler på sin bistand enn ressurssvake. Det må imidlertid fastholdes at tilgang til juridiske tjenester er et grunnleggende velferdsgode i samfunnet. Det er imidlertid ikke gitt at det alltid er nødvendig med advokatbistand. Andre aktører som for eksempel offentlige myndigheter, private interesseorganisasjoner eller andre «hjelpere», kan i konkrete tilfeller yte tilfredsstillende bistand, slik at tilgangen av den grunn kan anses som effektiv. Dersom borgerne til tross for private eller offentlig tilbud ikke har råd til bistand, foreligger det et økonomisk hinder som innebærer at staten i nødvendig utstrekning bør dekke utgiftene, gjennom for eksempel fri rettshjelp. Det påpekes at ovennevnte prinsipper ikke må settes til side med det formål å hindre at «håpløse» saker fremmes. De som bevilger fri rettshjelp bør derfor ikke ha anledning til prejudisielt å ta stilling til sakens prosedabilitet (vurdere vedkommendes mulighet for å vinne frem med saken) . Norge har i likhet med andre stater frihet til selv å utforme sin rettshjelpspolitikk, innenfor de rammebetingelser som følger av våre internasjonale forpliktelser, jf. kapittel 14. Myndighetene har følgelig mulighet til å sikre borgerne effektiv tilgang på andre måter enn ved for eksempel fri rettshjelp. 3 Stmeld. nr. 25 (1999-2000) om fri rettshjelp, side 5. 4 Se EMD (Aerts v Belgium, 31. juli 1998) bedre til rette for at juridiske tjenester gjøres mer tilgjengelige og eventuelt billigere i det private og «frie» marked. En annen side av dette er at det heller ikke må foreligge unødvendige formelle eller faktiske hindre for at potensielle tjenesteytere får etablert seg og tilbudt sine tjenester. Myndighetene bør med andre ord legge forholdene til rette for at det finnes tilstrekkelig med uavhengige tjenesteytere som har et bredt og variert tilbud av juridiske tjenester. Herunder kan det pekes på at det kommer stadig flere internasjonale krav om at utenlandske juridiske tjenesteytere skal ha adgang til å drive virksomhet i Norge på ikke-diskriminerende vilkår 5 Dette vil igjen føre til økte krav til den nasjonale reguleringen av markedet, blant annet krav om at unødvendige reguleringer som er til hinder for en effektiv konkurranse og fri flyt av tjenester, fjernes. For at retten til effektiv bistand skal ha et reelt innhold og fordi det er tale om et grunnleggende velferdsgode, må bistanden være av forsvarlig kvalitet. Hva som er forsvarlig kvalitet vil avhenge av sakens art. Det vil i enkelte tilfeller være rimelig å kreve at borgerne søker bistand hos offentlige myndigheter eller orienterer seg selv før de fremsetter krav om at det offentlige skal dekke utgiftene til en privatpraktiserende advokat. Det må imidlertid ikke stilles for store krav til borgerne. Borgere som for eksempel utsettes for alvorlige tvangsinngrep fra myndighetene må utvilsomt ha übetinget krav på uavhengig og kvalifisert bistand. Myndighetene bør i slike tilfeller ikke kunne henvise vedkommende til en offentlig ansatt saksbehandler eller til en mer eller mindre informativ brosjyre. Bistanden må anses som kvalifisert dersom den i det konkrete tilfelle kan anses som forsvarlig i henhold til gjeldende lover og bransjestandarder. I Norge opereres det med et profesjonsansvar for advokater som er utviklet gjennom et samspill mellom advokatbransjen selv, domstolene og Justisdepartementet. Profesjonsansvaret er i dag å anse som sedvanerett. mende advokat kan i så fall bli erstatningsansvarlig for det økonomiske tap klienten lider. I tillegg risikerer advokaten å bli utsatt for disiplinære forføyelser, som for eksempel å miste advokatbevillingen. Utover den kvalitetsstandard som profesjonsansvaret forutsetter som et minimum, er det vanskelig å stille opp kvalitetskrav til tjenesteutøvere. Tjenestene er ofte individuelt tilpasset og av personlig karakter, og det som oppleves som et godt råd for noen, trenger ikke nødvendigvis oppleves som et godt råd av andre. Selv om staten ikke i et hvert tilfelle trenger å besørge juridisk bistand, må staten anses å være folkerettslig forpliktet 6 til å sørge for at det finnes uavhengige juridiske tjenesteytere tilgjengelig i de tilfeller der det er nødvendig med slik bistand. I Norge tilfredsstilles kravet ved at det eksisterer uavhengige advokater. Juridiske tjenesteytere vil mangle den nødvendige uavhengighet dersom de står i et nært forhold til klientens motpart eller andre som kan tenkes å ha interesser som strider mot klientens interesser. En sentral regel i reglene for god advokatskikk er derfor at advokater skal unngå slike interessekonflikter 7 Det undergraver advokatens uavhengighet og publikums tillit til ham dersom advokaten representerer motstridende interesser samtidig. Hvor advokaten driver i fellesskap eller samarbeider med andre advokater eller konsulenter vil også klient- eller tilknytningsforhold til samarbeidspartnerne kunne medføre at advokaten kommer i en interessekonflikt. «For å leve opp til forpliktelsene som en advokat påtar seg, er det nødvendig at han er uavhengig slik at hans råd og handlinger ikke påvirkes av uvedkommende hensyn. Især er det påkrevet at han ikke lar seg påvirke av egne personlige interesser eller press utenfra. Advokaten må unngå at hans uavhengighet svekkes, og han må ikke gå på akkord med sin profesjonelle standard for å tekkes sin klient, retten eller tredjemann. Med økonomisk uavhengighet siktes det til at advokaten ikke skal ha økonomiske interesser som kan bidra til at han tar utenforliggende hensyn. 7 Regler for god advokatskikk punkt 3.2. er det derfor lagt til grunn at advokater bør ha en velordnet og god økonomi, slik at advokaten kan utføre sin virksomhet og ivareta klientens interesser uten tanke på sin egen økonomiske risiko eller økonomiske fordel. Advokater driver imidlertid næringsvirksomhet og honoreres av klienten (eventuelt det offentlige). Det ligger i næringsvirksomhetens natur at man til en viss grad vil være økonomisk avhengig av å få oppdrag, slik at det alltid vil foreligge en viss grad av avhengighet. Det er imidlertid ikke den generelle økonomiske avhengighet av oppdrag man sikter til ved kravet om uavhengighet, men kravet til konkret økonomisk uavhengighet ved utførelsen av det enkelte oppdrag. Juridiske tjenesteyteres uavhengige rolle er sentralt for tilliten til rettssystemet. Klienten, myndighetene, domstolene og andre må ha tillit til at tjenesteyteren er kompetent og opptrer med integritet. influeres av utenforliggende hensyn. Det er imidlertid vanskelig gjennom lovgivning å regulere yrkesmessig integritet. Juridiske tjenesteyteres videre samfunnsrolle Advokater og andre jurister avlegger i Norge løfte om at de skal fremme rett og hindre urett. De skal altså bidra til at rettsikkerhetsgarantier opprettholdes og gjennom sin virksomhet bidra til at den materielle retten respekteres. Det er ikke nødvendigvis åpenbare motsetninger mellom å ivareta klientens interesser og å ivareta mer generelle samfunnsinteresser. Ideelt sett skal interessene være sammenfallende. Den som har rett skal få rett. Juridiske tjenesteytere bør ikke bidra til at de som ikke har rett likevel får rett. I rettshjelpsforskningen er det det udekkede rettshjelpsbehovet som det ofte fokuseres på. Et rettshjelpsbehov forutsetter et aktuelt juridisk problem som kan avklares eller avhjelpes ved hjelp av juridisk innsikt. 1 En person som har et juridisk problem kan løse det på egenhånd, få hjelp av en juridisk tjenesteyter, ikke ønske hjelp, eller han kan ønske hjelp, men av ulike årsaker ikke få det. Det er bare i det siste tilfellet man sier at vedkommende har et udekket rettshjelpsbehov 2 Dette er en mer «subjektiv definisjon. 1 Graver og Skaug, Rettshjelp 2001, side 12 og 13, pkt. 1.2. Hvorvidt det juridiske problemet hadde et rettslig grunnlag eller ikke, var ikke avgjørende for om problemet ble ansett som juridisk, da et slikt kriterium i tvilssaker er vanskelig å fastslå. Et juridisk problem omfatter av den grunn også retts- usikkerhet. 2 Graver og Skaug, Rettshjelp 2001, side 48. her, er det dermed bare de personer som ønsker juridisk hjelp, men som ikke får det, som har et udekket rettshjelpsbehov. Det er utført atskillig rettssosiologisk forskning om rettshjelpsbehovet, både i Norge og i utlandet. Hovedtendensen i foreliggende nasjonal og internasjonal forskning - uavhengig av hvilken forståelse av udekket rettshjelpsbehov som er lagt til grunn - viser klart at det foreligger mange uløste juridiske problemer blant folk flest. Det er en relativt stor gruppe som ønsker hjelp, men som av ulike årsaker ikke får det. Det udekkede rettshjelpsbehov er utbredt i alle samfunnslag. Figur 4.1 Gjennomsnittlig antall saker pr. husstand/ person i undersøkelsene: Rettshjelp 2001 3 forsøkte å kartlegge det udekkede rettshjelpsbehovet i Oslo. Utvalget som ble undersøkt bestod i likhet med 9 I-undersøkelsen av personer fra alle samfunnslag. Metoden som ble brukt var intervjuundersøkelser, lik den som fant sted i 71 og 91. Studien tok utgangspunkt i en subjektiv definisjon av rettshjelpsbehov, og fant at 47,8 prosent av intervjupersonene hadde et udekket rettshjelpsbehov. Flere av de intervjuede hadde mer enn ett juridisk problem. Antall saker per husstand (der alle husstandene, også de problemfrie, er med) var 0,9. Gjennomsnittlig antall saker varierer fra 0,9 til over 3 saker pr. 3 Utført av Ane Broch Graver og Vegard Skaug, 2002. Upubli- sert materiale. husstandene som var problemfrie. 1 1991 var tallet 1,2. Tar en utgangspunkt i det laveste tallet - 1,2 - og multipliserer dette med antall husstander, finner en at det eksisterer et udekket rettshjelpsbehov på godt over 2 millioner store og små juridiske problemer på landsbasis. I undersøkelsene påpekes det blant annet at det i første halvpart av 70-årene bare i trygde- og sosialsaker på landsbasis trolig fantes holdbare trygdekrav som ikke ble fremmet pga. manglende juridisk bistand, og som samlet lød opp i et beløp på rundt 1 mrd. 1970-kroner. På landsbasis antok Justisdepartementet at det ga et verdianslag på 6 - 14 mrd. kr i 1989. Rettshjelpsbehovet refererer seg følgelig til en betydelig del av de samlede økonomiske ressurser som disponeres av både vanlige folk og vanskeligstilte grupper. Departementet la til grunn at alene den omfattende rettslige usikkerheten på egen rettsstilling representerte et viktig velferdsproblem. I tillegg lider altså store grupper økonomiske tap som følge av manglende juridisk innsikt. Rettshjelp 2001 har kategorisert de juridiske problemene etter velferdsmessig betydning for den enkelte. I alt 40 prosent av de sakene der det ble registrert et udekket rettshjelpsbehov, havnet i kategorien liten velferdsmessig betydning. Sakene ble ansett for å være av liten velferdsmessig betydning i de tilfeller der det var greit å få problemet avklart men hvor det ikke var av særlig stor betydning for intervjupersonen. Alle sakene der det var et ønske om informasjon ble registrert i den kategorien. I nærmere 50 prosent av sakene var problemet av alminnelig velferdsmessig betydning. I disse sakene ga intervjupersonen uttrykk for at en avklaring på problemet var viktig for vedkommende, men det var ikke saker som omhandlet de primære behov. 8 prosent av sakene ble karakterisert som saker av stor velferdsmessig betydning. Slike saker fremsto som saker med stor personlig og velferdsmessig betydning for vedkommende, og de knyttet seg til primærbehov, slik som retten til bolig, stønad til livsopphold og fordeling av barn etter samlivsbrudd. Denne kategorien var større i Rettshjelp 91. intervjupersonene av rettshjelpsloven? Rettshjelpsloven skal gi de som ikke selv har økonomisk evne til å dekke nødvendig advokatbistand en reell mulighet til å ivareta sitt udekkede rettshjelpsbehov. I Rettshjelp 2001 ble det undersøkt hvorvidt dette er tilfelle i praksis. Undersøkelsen slår fast at bare 14 prosent av personene med et udekket rettshjelpsbehov faller inn under de økonomiske inntektsgrensene i rettshjelpsloven, som er på 200 000 eller 210 000 kr (brutto) avhengig av forsørgerbyrde. 2/3 av disse må betale egenandel etter gjeldende ordning. 4 Andelen som faller inn under loven er svært lav, fordi de økonomiske grensene regnes ut i fra ektefellers og samboendes felles økonomi. Dette taler for at det ikke bare økonomiske hindre som gjør at det foreligger et udekket rettshjelpsbehov. 4 Stortinget vedtok høsten 2002 å oppheve bestemmelsen om egenandeler og øke inntektsgrensene til 230 000 kr (brutto), jf. kapittel 8 og 21. Stortingets vedtak forventes å tre i kraft 1. Utvalget har ikke kjennskap til lignende intervjuundersøkelser av små og mellomstore bedrifters udekkede rettshjelpsbehov, men regelkompleksiteten, kravet til profesjonalitet, den økende rettshandelsfrekvensen mv. taler for at det blant disse også foreligger et udekket rettshjelpsbehov. Hvorvidt dette behovet er udekket i den forstand at de ønsker bistand men ikke får det, er vanskelig å fastslå, da en i utgangspunktet vil anta at næringsdrivende i større utstrekning enn private har ressurser til å søke og betale for nødvendig bistand. Det er imidlertid en utbredt oppfatning blant advokater at mange mindre næringsdrivende har utpreget behov for juridisk hjelp, men dårlig råd eller liten betalingsvillighet til å søke juridisk bistand før det har oppstått et aktuelt og prekært behov. Utvalget legger derfor til grunn at også små og mellomstore bedrifter sannsynligvis har et udekket rettshjelpsbehov av ikke übetydelig størrelse. økonomisk henseende. Modellen tar utgangspunkt i rettshjelpstilbud og rettshjelpsetterspørsel. Fremstillingen i figuren nedenfor stemmer best med den «subjektive» definisjonen av rettshjelpsbehov, der det kun tas hensyn til dem som ønsker hjelp. I figuren måles etterspurt og tilbudt rettshjelp langs den vannrette aksen, mens prisen på slike tjenester måles langs den loddrette aksen. Den heltrukne fallende kurven viser etterspørselen etter rettshjelptjenester. Desto høyere pris slike tjenester har, desto mindre etterspørres av godet. Den heltrukne stigende kurven betegner tilbudet; desto høyere prisen på tjenestene er, desto mer ønsker tilbyderne å selge. Likevekten i markedet dannes der tilbud er lik etterspørsel. Det realiseres da en pris (P 0 ) og en mengde (Xq). Dersom «rettshjelpsbehov» defineres som etterspørselen til nullpris, utgjør det udekkede behovet den totale mengden fra det punktet som tilsvarer markedsløsningen (Xn) til punktet der etterspørselskurven skjærer mengdeaksen (punktet A). Etterspørrerne som omfattes av mengden mellom Xq og A, presses ut av markedet av økonomiske grunner. Det er imidlertid en utbredt oppfatning at tilfeller der en person selv ikke kjenner til at han har et juridisk problem, eller ikke vet hvordan han skal gå frem for å løse det, representerer et udekket rettshjelpsbehov. hjelpsbehov til uttrykk. Den stiplede kurven i figuren til høyre for etterspørselskurven viser hvordan en «reell» etterspørselskurve kan se ut. Kurven er et mål for hva etterspørselen til ulike priser ville vært dersom hele befolkningen kjente til og ønsket å få dekket sitt totale behov for rettshjelp. Dersom en legger denne kurven til grunn, blir det udekkede rettshjelpsbehovet lik avstanden mellom det punktet som tilsvarer markedsløsningen (Xq) og punktet der den «reelle» etterspørselskurven skjærer mengdeaksen (punktet B). Figuren illustrerer at flere tiltak kan bidra til å redusere det udekkede rettshjelpsbehovet. Det finnes i prinsippet minst to tilnærmingsmåter. For det første kan det tenkes at etterspørselen er for lav. Dersom befolkningens tilgang til informasjon (både informasjon om lover og regler og informasjon om juridiske tjenester) var bedre, kunne det tenkes at flere ønsket juridisk hjelp. Dette ville flyttet den faktiske etterspørselskurven og dermed likevektspunktet mot høyre i figuren. Den omsatte mengden ville blitt større, og det udekkede rettshjelpsbehovet ville avtatt. Dersom etterspørselskurven flyttet seg helt ut og ble identisk med den «reelle» etterspørselskurven, ville det udekkede behovet blitt lik avstanden mellom den nye likevekten (X{) og punktet der «reell etterspørsel»-kurven skjærer mengdeaksen (B). I denne løsningen ser vi at prisene har økt til nivået P^. En kombinasjon av etterspørsels- og tilbudssidetiltak ville ført til en forholdsvis stor mengdeøkning og redusert det udekkede rettshjelpsbehovet til avstanden mellom X 2 og B. I eksemplet ovenfor er prisnivået P 2 tilhørende X 2 lavere enn det opprinnelige prisnivået P O , men dette trenger ikke være tilfelle. Avhengig av hvor mye tilbuds- og etterspørselskurvene skifter, kan det nye prisnivået bli både høyere og lavere enn Pq. Det er hovedsakelig to forhold som bestemmer tilbudskurvens beliggenhet For det første påvirker kostnadene ved å tilby et produkt hvor mye den enkelte tilbyderen finner det lønnsomt å tilby. Kostnadene kan variere fra den ene tilbyderen til den andre. effektive og at tilbydere med «for høye» kostnader blir presset ut av markedet. Det udekkede rettshjelpsbehovet etter denne avgrensningen (mengden mellom X 2 og B) må fordeles ut gjennom andre ordninger. Det betyr imidlertid ikke at tilpassede markedsordninger eller andre økonomiske prisingsmekanismer ikke vil kunne anvendes på denne delen av rettshjelpsbehovet. Man kan for eksempel konkurranseutsette deler av det offentlige rettshjelpstilbudet gjennom auksjoner eller på annen måte, eller det kan etableres egnede forsikringsordninger og lignende. Man kan også prise ut rettshjelpsbehovet gjennom for eksempel egenandeler, eventuelt egenandeler gradert etter inntekt eller økonomisk evne mer generelt. Gjennom slike ordninger flyttes på sett og vis området for markedsløsninger utover i diagrammet og reduserer det udekkede rettshjelpsbehovet (mengden mellom X 2 og B). Det er naturligvis viktig at disse ordningene utformes slik at de virker effektivt. Hvor stor del av mengden mellom X 2 og B det offentlige vil tilby i form av fri rettshjelp, blir i siste instans et politisk spørsmål. kostnadseffektiv måte, slik at hensynet til økonomisk effektivitet ivaretas for hele det samlede rettshjelpsbehovet. I dette kapittelet gis en kort oversikt over utviklingen av reglene for rettshjelpsvirksomhet som har funnet sted i Norge. Oversikten er i hovedsak basert på Harald Halvorsens fremstilling i boka «Advokatvirksomhet» . På 1600-tallet ble det gjort innskrenkninger i adgangen til å benytte hjelpere ved opptreden for domstolene, ved at såkalte prokuratorer fikk enerett til å opptre under rettergang. Fra 1736 kreves det juridisk embetseksamen for å virke som prokurator. 1 1848 ble betegnelsen prokurator erstattet med sakfører. Etter hvert ble adgangen til å opptre under rettergang forbeholdt advokater. Opprettelsen av dette såkalte «rettergangsmonopolet» for advokater ble begrunnet med hensynet til publikum og domstolene. Først ved lov av 21. juni 1913 om inkasso-, auksjons og rettshjelpsvirksomhet, ble det gjort enkelte innskrenkninger i adgangen til å benytte hjelpere i rettslige spørsmål utenfor rettergang. Begrensningene var begrunnet i hensynet til at det offentlige, gjennom bevillingsmyndigheten, skulle kunne føre kontroll med at det rettssøkende publikum fikk kvalifisert juridisk bistand. Ved lov om Inkasso-, auksjons- og rettshjelpsvirksomhet av 1. februar 1936 nr. 3 ble adgangen for andre enn advokater til å drive rettshjelpsvirksomhet ytterligere innskrenket. «For det publikum som trenger rettshjelp er det åpenbart det beste at de personer som driver rettshjelpsvirksomhet har kvalifisert seg for sitt fag ved å erverve juridisk utdannelse. En adgang for andre personer til å gjøre seg en næring av å yte rettshjelp, kan bare forsvares når det frembyr sig vanskeligheter for det rettssøkende publikum ved å få hjelp av jurister. holde den gamle ordning med formannskapsautoriserte profesjonelle rettshjelpere. I 1961 ble det innført en ordning med fri rettshjelp, som skulle bidra til at übemidlede fikk tilgang til juridiske tjenester. Gjeldende lov om fri rettshjelp av 13. juni 1980 nr. 35 trådte i kraft i 1981. 1 1970 innførte de fleste forsikringsselskapene en rettshjelpsforsikring som obligatorisk del av flere kombinerte villa-, landbruk- og hjemforsikringer. Også for bil- og lystbåtforsikring ble det innført rettshjelpsforsikring. I 1991 ble det såkalte rettsrådsmonopolet for advokater lempet. Jurister uten advokatbevilling fikk på visse vilkår adgang til å drive rettshjelps- virksomhet Samtidig fikk andre yrkesutøvere utvidet adgang til å yte juridisk rådgivning innen- for avgrensede rettsområder, hvor de har tilfreds- stillende juridisk utdannelse. rådgivning i forbindelse med annen virksomhet lovfestet og utvidet. I overensstemmelse med bl.a. EØS-regelverket har også utenlandske advokater, på nærmere bestemte vilkår, fått adgang til å yte juridisk rådgivning i Norge og til å få norsk advokatbevilling. advokatfullmektiger og gi andre tillatelser til å yte rettshjelp, jf. dl. § 225. Rådet fikk dessuten i oppgave å føre løpende tilsyn og kontroll med advokater og andre rettshjelperes virksomhet. Tillatelse til å utøve rettshjelpsvirksomhet gjaldt og gjelder i utgangspunktet bare innenfor den enkelte stats jurisdiksjon. Dette prinsippet er blitt betydelig moderert de senere år som følge av økt internasjonalisering. Det er således blitt en utvidet adgang til å drive med rettshjelpsvirksomhet i andre land enn i hjemlandet, såkalt «multi jurisdiksjonen praksis». Det har vært fortløpende endringer i advokatlovgivningen med tilhørende forskrifter for å sørge for at Norges forpliktelser i forhold til EØS-avtalen blir opprettholdt. Dette har særlig gitt seg utslag i at utenlandske advokater og jurister har fått lettere tilgang til det norske markedet for juridiske tjenester. Den norske advokatforenings etiske regler ble i 1995 akseptert av Justisdepartementet som etiske regler for alle norske advokater gjennom advokatforskriften. De etiske reglene revideres jevnlig. Reglene er i stor grad harmonisert med Rådet for advokatforeningene i det europeiske fellesskapets, (CCBE) , Codes of Conduct. 1 1995 ble det gitt nye regler om disiplinær- og tilsynsordninger for advokater: 6.2 Hva er rettshjelpsvirksomhet? Rettshjelpsvirksomhet er definert i dl. § 218 første ledd annet punktum som «ervervsmessig eller stadig yting av rettshjelp». Det er et vilkår at virksomheten går ut på å yte «rettshjelp». Med «rettshjelp» menes ifølge forarbeidene 1 både ågi råd om rettslige spørsmål (rettsråd) og sakførsel for domstolene. Som et generelt utgangspunkt omfatter begrepet «rettshjelp» i dl. § 218 i utgangspunktet ethvert arbeid av juridisk art som må antas å kreve juridiske kunnskaper som overstiger det borgere vanligvis har. Det gjelder uansett om en står overfor enkle eller mer kompliserte arbeider, arbeid av stor eller liten verdi mv. Med «ervervsmessig» menes det i følge forarbeidene «blant annet at rettshjelpsaktiviteten har et økonomisk siktemål og et preg av være foretningsmessig organisert. Det er ikke nødvendig at det betales vederlag i penger for rettshjelpen selv om det er det vanlige. Det kreves at rettshjelpsaktiviteten har et visst omfang. Omsetningens størrelse, antall oppdrag og til en viss grad om rettshjelpsaktiviteten har et kontinuerlig preg, vil være relevante momenter i den forbindelse. Det avgjørende er om den som utad står som yter av rettshjelpen, gjør dette ervervsmessig. 2 Grensen for hva som er ervervsmessig, antas i praksis å være relativt lav. Begrepet ervervsmessig dekker begrepet «stadig». Det er dermed tillatt, dog i begrenset utstrekning, å yte rettshjelp leilighetsvis selv om vedkommende tar seg betalt for oppdraget. Grensen for hva som er rettshjelpsvirksomhet blir etter dette skjønnsmessig, der oppdraget og sakens art vil ha betydning, samt mer konkrete forhold ved oppdragstaker og -giver. De generelle vilkårene for å bli advokat er angitt i dl. 2 Jf. det parallelle begrepet i tvistemålsloven § 44 annet ledd. godtgjør ved politiattest at de har ført en hederlig vandel». Studieordningen har vært endret flere ganger, og ordningen varierer ved de tre juridiske fakultetene hvor man kan avlegge slik eksamen (Oslo, Bergen og Tromsø) . Kjernen i studiet er imidlertid langt på vei den samme. Praktisk erfaring eller annen utdannelse godkjennes ikke. Det er et krav om til sammen minst to års nærmere angitt praksis etter endt juridisk embetseksamen. Relevant praksis er autorisert advokatfullmektig hos en advokat. Kurset er praktisk lagt opp, med prosedyretrening og undervisning i sentrale praktiske fag, som for eksempel drift av advokatkontor, etiske regler, forhandlingsteknikk osv. Kurset går over ett semester (44 timer undervisning), og avsluttes med en skriftlig eksamen. I advokatforskriftens kapittel 9 gis det regler om hvordan utenlandske advokater kan oppnå norsk advokatbevilling. I utgangspunktet må advokater eller jurister fra EØS-stater vise at de behersker norsk rett, ved enten å avlegge egnethetsprøve eller å ha utøvd advokatvirksomhet i Norge i minst tre år. Utenlandske advokater eller jurister utenfor EØS-området kan få norsk advokatbevilling etter søknad, jf. advokatforskriften kapittel 9 og dl. § 235. I henhold til advokatforskriftens § 11-1 kan imidlertid Kongen Qustisdepartementet) gi særskilt tillatelse til at vedkommende likevel kan få utøve advokatvirksomhet. Justisdepartementet og Tilsynsrådet for advokatvirksomhet tolker og praktiserer bestemmelsen slik at ingen statsansatte kan utøve advokatvirksomhet uten særskilt tillatelse. Begrunnelsen for denne praktiseringen er knyttet til habilitet, sammenblanding av interesser, publikums tillit til forvaltningen mv. som har utdannelse på området som alene ikke vil anses tilstrekkelig, vil kunne ta lang og relevant praksis i betraktning, slik at man etter en helhetsvurdering vil kunne gi tillatelse. Tilsynsrådet for advokatvirksomhet kan gi tillatelse til å yte rettshjelp til den som har tilfredsstillende utdannelse innenfor spesielle rettsområder, jf. dl. § 218 annet ledd første punktum nr. 3. I utgangspunktet kan en tillatelse bare gis på bakgrunn av utdannelse. Praksis er i seg selv ikke tilstrekkelig. Tilsynsrådet har tolket «tilfredsstillende utdannelse» som «formell utdannelse». Forarbeidene åpner for denne tolkningen. ville kunne komme i konflikt med individets mer grunnleggende friheter og rettigheter. Dersom vedkommende part ønsker å la seg bistå av en prosessfullmektig, er det med enkelte mindre unntak ikke påkrevd å bruke advokat. For alle domstoler gjelder at retten kan tillate en myndig person som ikke er advokat, opptrer som prosessfullmektig, jf. tvistemålsloven (tvml.) § 44. 6.3.3.7 Rettshjelp som ytes av stat eller kommune Ifølge dl. § 218 siste ledd kan rettshjelp alltid ytes av stat og kommune. Gjeldende reguleringer er begrunnet med at «for at en rettssak skal gjennomføres på best mulig måte, kreves det gode aktører i alle rollene. Prosessfullmektigene skal legge frem saken for dommeren og herunder få fram alt som taler til klientens fordel. Det beste resultatet oppnås når det gjøres av personer som har prosesserfaring, og er uten personlig tilknytning til parten». 3 Omtrent alle høringsinstanser den gang mente at rettergangsmonopolet måtte opprettholdes. Når særlige grunner foreligger, kan Tilsynsrådet gi tillatelse til spesielle rettshjelpstiltak, jf. dl. § 218 annet ledd nr. 3, annet punktum. Det er i dag gitt tillatelse til 7 slike tiltak. Fem av disse tiltakene er såkalte studentrettshjelpstiltak i regi av universitetene som utdanner jurister. Kvalifisert advokatmonopol for Høyesterett For advokater som er prosessfullmektig for Høyesterett, kreves det at advokaten har rett til å føre saker for Høyesterett, såkalt møterett for Høyesterett. En part kan med andre ord alltid og for alle domstoler føre sin egen sak. sessfullmektig for Høyesterett. Tittelen Høyesterettsadvokat opphørte ved lovendring i 1987, dog slik at de som allerede hadde fått tittelen fikk beholde den. De som har fått slik møterett benevner ofte seg selv som «advokat med møterett for høyesterett», eller advokat (H). I forarbeidene legges det til grunn at det naturlige utgangspunktet er at loven gir adgang til å organisere advokatvirksomhet på den måten man i det enkelte tilfelle anser som mest hensiktsmessig innenfor den alminnelige lovgivningen. Med faglig uavhengighet menes at den advokaten som har påtatt seg et oppdrag, skal være helt suveren i sin rådgivning uten å være underlagt andre, herunder et selskapsstyre. Advokatenes økonomiske uavhengighet forutsetter at eierinteresser i selskaper som driver advokatvirksomhet, er forbeholdt advokater med tilknytning til selskapet. Målsettingen er å opprettholde en selvstendig advokatstand som ikke står i avhengighetsforhold til andre enn klientene. 6 Et avhengighetsforhold til andre enn klienten vil kunne påvirke advokatens handlemåte slik at han ikke opptrer uavhengig, noe som vil kunne gå utover klienten eller andre. Uavhengighetsprinsippet er fastslått i reglene for god advokatskikk. Dette personlige ansvaret for rådgivningen, gjerne kalt «profesjonsansvaret», ses i forarbeidene som en vesentlig forutsetning for tillitsforholdet mellom advokat og klient. 7 En advokat som opptrer i tråd med profesjonsansvaret, utøver sin virksomhet på en forsvarlig måte til beste for klienten. Ansvarsprinsippet kan også sies å være delvis utledet av uavhengighetsprinsippet. At advokaten som utfører oppdraget er personlig og økonomisk ansvarlig, bidrar til at han opptrer uavhengig og ikke tar utenforliggende hensyn som vil kunne være til skade for klienten. «Organisering av advokatvirksomhet», 1999, s. 10. 6 Otprp. nr. 7 (1990-91), s. 55 og 60. 7 Otprp. nr. 7 (1990-91), s. 55. Enkeltmannsforetak krever ingen ytterligere regulering utover forbeholdet om at foretaket skal innehas av en advokat. Advokaten i et enkeltmannsforetak har et personlig og übegrenset ansvar for virksomhetens forpliktelser. Dersom kontorfellesskapet innebærer et mer omfattende samarbeid, hvor man i tillegg til felles lokaler gjerne har felles inventar, bibliotek, kontorpersonale m.v. taler man om et såkalt utvidet kontorfellesskap. 8 Det utvidede kontorfellesskapet bygger på en avtale mellom partene og kjennetegnes ved at det fremtrer utad som et fellesskap, typisk gjennom felles brevpapir og telefon. Virksomheten drives imidlertid normalt ikke for partenes felles regning og risiko. Et kontorfellesskap er altså i utgangspunktet ikke en selskapsdannelse, og således heller ikke et selskap i domstollovens forstand. Det kan imidlertid være tilfeller hvor samarbeidet er organisert og fremtrer utad på en slik måte at det likevel må anses som et selskap. 8 «Organisering av advokatvirksomhet», s. 21. 9 «Organisering av advokatvirksomhet», s. 11. Etter dl. § 231 annet ledd tredje punktum kan et selskap eie andeler i et advokatselskap, såfremt også det eiende selskapet er et advokatselskap som oppfyller de eierkravene som fremgår av dl. § 231. Det er hensynet til at advokater skal være så vel økonomisk som faglig uavhengig som begrunner forbudet. Til grunn for gjeldende forbud ligger dermed en antakelse om at dersom advokaten har egne økonomiske interesser som kan bli påvirket av sakens utfall, vil han i alminnelighet ikke være uavhengig nok til å utføre advokatoppdraget. I tillegg skal forbudet sikre at advokaten er faglig uavhengig. Selv om det uttrykkelig er fastsatt at selskapets ledelse eller andre ikke kan instruere den enkelte advokaten i faglige anliggender, ble det antatt at realiteten i en slik situasjon kunne bli at advokaten bevisst eller übevisst mister noe av sin faglige uavhengighet. dret. 10 I forarbeidene pekes det på at en advokat må foreta en mengde skjønnsmessige avgjørelser hvor en ikke kan ta utgangspunkt i utfallet for å teste advokatens lojalitet overfor sin klient. Det er derfor viktig å søke å forhindre at advokaten i første omgang handler under innflytelse av motstridende interesser. Alene kunnskapen om at advokatselskaper kunne være eiet av utenforstående, kunne dessuten for enkelte klienter svekke tilliten til advokaten. ter, konflikt med taushetsplikten og habilitetsspørsmål unngås. Advokatselskaper vil dermed kunne knytte til seg ulike tilleggsvirksomheten Et større advokatselskap som spesialiserer seg i bygnings- og entrepriserett kan i følge forarbeidene for eksempel ansette en bygningsingeniør som kan foreta eller innhente og vurdere tekniske uttalelser om bygningsmessige forhold. Bygningsingeniørens virksomhet vil da ha naturlig tilknytning til advokatvirksomheten. Som en følge av reglene om begrenset adgang til å eie andeler i advokatselskaper, er det i dl. § 231 sjette ledd gitt særlige regler om avhendingsplikt dersom en deltaker ikke lenger oppfyller lovens krav for å være eiere. Andelen må som hovedregel avhendes innen to år. Etter annet punktum kan imidlertid vedkommende beholde sin eierandel like lenge som han har utøyet en vesentlig del av sin yrkesaktivitet i selskapets tjeneste. Unntaket antas å være den reelle hovedregelen. Omfanget av tillatt tilleggsvirksomhet må avgjøres på bakgrunn av om virksomheten kan sies å være en «tilleggsvirksomhet» og om den har en «naturlig tilknytning» til advokatvirksomhet. Dette er av hensyn til selskapets uavhengighet samt publikums tillit og forventninger til advokater. 10 Otprp. nr. 7 (1990-91), s. 63. Særlig om multidisiplinære nettverk og multidisiplinære partnerskap (MDP) Grensen mellom multidisiplinære nettverk og partnerskap kan i praksis være uklar, ved at det kan tenkes at nettsverksavtalene får et slikt omfang og at samarbeidet mellom selskapene i nettverket blir så integrert, at det i realiteten er tale om partnerskap. samarbeidsavtaler av et så forpliktende omfang at det nærmest er tale om en omgåelse av eierskapsreglene og hensynene for øvrig som ligger til grunn for dl. § 231 og øvrige bestemmelser hvor kravet til uavhengighet fremgår. I så fall vil for eksempel domstolene kunne skjære gjennom og si at slike avtaler ikke er tillatt etter gjeldende rett. 6.4.6 Unntak, presiseringer m.v. Det er gjort enkelte unntak, utvidelser og presiseringer av de hovedreglene om organisering av advokatvirksomhet som er angitt overfor. Disse er samlet i dl. §233. I punkt c) unntas advokatvirksomhet som drives av stat eller kommune fra reglene i § 231. Stat og kommune driver advokatvirksomhet for å dekke eget behov for advokattjenester (for eksempel kommuneadvokater, statsadvokater, regjeringsadvokaten) eller for å dekke et sosialt behov for rettshjelp. Den delen av statens og kommunens advokatvirksomhet som dekker eget behov, fanges også opp av unntaket i punkt a) om ansattes virksomhet. Punkt c) har derfor særlig betydning hvor staten eller kommunene vil drive advokatvirksomhet som tar sikte på å dekke et sosialt behov for advokatbistand. I § 233 fjerde ledd er det inntatt en generell unntakshjemmel for Kongen til i særlige tilfeller å tillate at advokatvirksomhet organiseres på andre måter enn paragrafen tillaten Bestemmelsen vil først og fremst være aktuell hvor for eksempel en veldedig stiftelse ønsker å yte fri rettshjelp. I tillegg til ovennevnte regelverk er norske advokater som driver virksomhet over landegrensene innenfor EØS-området, i henhold til pkt. 6.1 i reglene for god advokatskikk bundet av Den europeiske advokatforeningen, CCBEs, «Code of Conduct». Norske regler for god advokatskikk er søkt tilpasset/harmonisert med CCBEs «Code of Conduct». Ifølge § 224 skal advokatvirksomhet blant annet «utøves grundig, samvittighetsfullt og i overensstemmelse med hva berettigede hensyn til klientens tarv tilsier, og at oppdrag skal utføres tilstrekkelig hurtig». Nærmere regler for god advokatskikk er gitt i forskriftsform i den såkalte advokatforskriften kapittel 12. Reglene for god advokatskikk har siden stiftelsen i 1908 vært utarbeidet av Advokatforeningen som selvpålagt bransjeregulering. I 1995 ble de inntatt i advokatforskriften. Det betyr blant annet at alle advokater, også de som ikke er medlem av advokatforeningen, må følge dem. Reglene revideres jevnlig av Advokatforeningen, som oversender forslaget til Kongen Justisdepartementet) som kan velge å stadfeste de foreslåtte endringene eller forkaste dem, jf. dl. § 224 annet ledd. Justisdepartementet tolker denne bestemmelsen slik at departementet ikke på eget initiativ kan gjøre endringer i reglene for god advokatskikk. 11 Forskrift av 20. desember 1996 nr. 1161: Forskrift til dom- stolloven kapittel 11. vært utarbeidet av foreningen. Av hensyn til foreningsfriheten har man imidlertid ikke funnet grunnlag for å pålegge advokater å være medlem av Den Norske Advokatforening. Det overveiende flertall (over 90 prosent) av advokatene er imidlertid medlem av foreningen. For at alle advokater skulle være underlagt et etisk regelverk ble reglene derfor inntatt som forskrift. Reglene for god advokatskikk har ifølge reglenes pkt. 1.1 som formål å sikre at advokatvirksomhet «utføres etter etiske prinsipper som er grunnlag for advokatenes virke i alle siviliserte rettssamfunn». Brudd på reglene er grunnlag for disiplinære tiltak overfor advokaten. I pkt. 1.2 i reglene for god advokatskikk understrekes advokatens generelle samfunnsansvar ved at det er en advokats oppgave å «fremme rett og hindre urett». Mer spesifikt heter det at «advokaten plikter innenfor lovens ramme og etter beste evne å ivareta klienters interesse. Det skal skje uten tanke på personlig fordel eller risiko . . . Det er påkrevet at advokaten ikke lar seg påvirke egne personlige interesser eller press utenfra, jf. pkt. 2.1.1. Videre må en advokat ikke påta seg oppdrag hvor hans personlige økonomiske interesser kan komme i konflikt med klientens interesser eller ha innflytelse på hans frie og uavhengige stilling som advokat. En advokat må heller ikke gjøre seg økonomisk interessert i utfallet av et oppdrag ved at klientens krav eller en del av dette overtas av advokaten. kontrahenter og andre interesserte oppmerksom på detjf. pkt. 2.1.2. prinsipp for all advokatvirksomhet. Taushetsplikten er gitt av hensyn til at klientene skal kunne søke faglig råd uten at de opplysninger som gis til advokaten skal kunne bli brukt mot vedkommende i en senere straffesak eller på annen måte. I et videre perspektiv vil en åpen kommunikasjon mellom advokat og klient også være av samfunnsmessig betydning fordi advokaten gjennom sine objektive råd til klienten forutsettes å fremme rett og lovlig adferd. Den lovbestemte taushetsplikten er en synliggjøring av nødvendigheten av et tillitsforhold mellom advokat og klient. At salæret kan beregnes på denne måten gir grunn til å hevde at hovedreglen for salærfastsettelsen er at tjenestene skal prises til det de objektivt sett er verdt. Det er med andre ord ikke tillatt å ta betalt time for time dersom timeforbruket er unødvendig. operere med uforholdsmessig høye timepriser. I praksis foreligger det imidlertid et relativt stort spillerom for individuell prissetting. Den 1. januar 1998 trådte forskrift om prisopplysning for tjenester 12 i kraft. 12 Forskrift av 28. november 1997 nr. 1382. I forskriftens § 3 heter det at «så langt det er mulig, skal den ervervsdrivende opplyse om prisene for de tjenester som utføres. Prisinformasjonen skal gis ved prisoppslag eller ved at prisliste er utlagt på det stedet der tjenesten vanligvis bestilles, slik at informasjonen er lett synlig for kunden. Dersom stykkprisen på den enkelte tjeneste varierer innenfor bestemte intervall, skal høyeste og laveste pris innenfor intervallet opplyses. Eventuelle minstepriser skal oppgis. Videre heter det i pkt. 3.1.5 at dersom «omkostningene i forbindelse med et oppdrag må antas å bli uforholdsmessig høye i forhold til klientens økonomiske stilling eller de interesser saksforholdet gjelder, skal advokaten i tide gjøre klienten oppmerksom på dette.» «Før en advokat engasjerer en annen advokat, sakkyndig eller andre i anledning av et oppdrag bør klientens samtykke innhentes. I punkt 2.4 i reglene for god advokatskikk står det at «en advokats reklame skal i form og innhold være saklig og korrekt og følgelig ikke inneholde noe som er uriktig, misvisende eller villedende. Videre heter det at det «er tillatt å fremheve en eller flere grener av advokatvirksomheten under forutsetning av at advokaten har særskilt innsikt og erfaring innen vedkommende felt.» Dette tolkes slik at det ikke er lov for advokater å kalle seg spesialist innen ett område. Endelig fremgår det av reglene for god advokatskikk at advokatene «bør medvirke til å fremme objektiv informasjon om sitt yrke på en slik måte at dette kommer advokatstanden og det rettssøkende publikum til gode. Det er i dag ingen spesialistordning for advokater, tilsvarende den som for eksempel legene har. Punkt 2.4.1 i reglene for god advokatskikk tolkes slik at en advokat ikke har adgang til å kalle seg spesialist. Det betyr at alle advokater i prinsippet er likestilt med hensyn til kompetanse. Det er imidlertid tillatt å fremheve én eller flere grener av advokatvirksomheten, under forutsetning av at advokaten har særskilt innsikt og erfaring innenfor vedkommende felt. hjelpsvirksomhet stiller sikkerhet for ansvar de måtte pådra seg under utøvelsen av virksomheten, (7,5 millioner kroner i 2002) . Regler om sikkerhetsstillelse for advokater følger av dl. § 222 og av dl. § 219 for andre enn advokater. Dagens tilsyns-, kontroll- og disiplinærmyndighet overfor advokater, og til en viss grad andre tjenesteytere som driver rettshjelpsvirksomhet, utøves gjennom Tilsynsrådet for advokatvirksomhet, Disiplinærnemnden og Advokatbevillingsnemnden, jf. dl. §§225 flg. Gjennom bevillingsordningen fører kontrollorganene kontroll med de juridiske tjenesteyterne før utførelsen av de juridiske tjenestene (ex antekontroll). Hensikten er å sikre at de oppfyller visse utdannings- og praksiskrav som anses som nødvendige for å kunne yte de aktuelle tjenestene. I tillegg fører tilsynsmyndighetene kontroll under og etter utøvelsen av rettshjelpsvirksomheten (ex postkontroll). 6.6.4.2 Tilsynsrådet for advokatvirksomhet Tilsyn med advokater og andre rettshjelperes virksomhet utføres av Tilsynsrådet for advokatvirksomhet, jf. dl. § 225 første ledd. Tilsynsrådet har egen administrasjon. Det ledes av et styre på 3 medlemmer, hvor styreleder skal være advokat og ett medlem skal være statsautorisert revisor, jf. dl. § 225 annet ledd. Styret oppnevnes av Kongen i Statsråd. Tilsynsrådets virksomhet finansieres av årlige bidrag som landets praktiserende advokater og rettshjelpere plikter å betale. - føre tilsyn med regnskapsføring og betrodde midler. Tilsynsrådets avgjørelser kan påklages til Advokatbevillingsnemnden. I 2001 var 4362 advokater, 79 rettshjelpere og 8 spesielle tiltak registrert som praktiserende tjenesteytere under tilsyn. I 2001 innberettet Tilsynsrådet 40 advokater til Advokatbevillingsnemnden på grunn av forskjellige ureglementerte forhold. Det var en markert nedgang fra foregående år og antas å skyldes at Tilsynsrådet har nedlagt større ressurser enn tidligere i oppfølgingsarbeidet i forhold til advokatenes plikt til å betale bidrag og til å innsende revisorerklæring. 4 advokatbevillinger ble tilbakekalt. 7 advarsler og 9 irettesettelser ble meddelt iht. dl. § 225. Flere advokater ble anmeldt til politiet. En person ble anmeldt for urettmessig bruk av advokattittelen. Disiplinærutvalgene, hvorav tre medlemmer tar stilling til den konkrete sak, behandler klager i førsteinstans over advokater som innklages for å ha opptrådt i strid med god advokatskikk eller for øvrig i strid med dl. advokater som skal ha krevd for høyt salær. Det disiplinærutvalget som har klagen til behandling, forestår selv saksforberedelsen. 1 2001 tilbakekalte nemnden 4 advokatbevillinger og ga 24 irettesettelser og 16 advarsler. Rettshjelpsforsikringen skal dekke forsikringstakerens utgifter til juridisk bistand. Forsikringsvilkårene er utformet forholdsvis likt i de forskjellige forsikringsselskapene. Rettshjelpsforsikringen gjelder bare når forsikringstakeren er part i en tvist. For at det skal sies å foreligge en tvist, må et krav være bestridt. Hjelp til å sette opp testament, søknad om trygd 0.1. faller således utenfor forsikringsområdet. Private rettshjelpsforsikringer dekker med andre ord ikke «ren» juridisk rådgivning. På dette området er ordningen dermed mindre omfattende enn den offentlige rettshjelpsordningen. Rettshjelpsforsikringen dekker i utgangspunktet enhver tvist som har sammenheng med det som er forsikret. En rekke sakstyper er imidlertid spesielt unntatt fra de private forsikringene, bl.a. * Prognose basert på 1. kvartal 1999. ** Beløp i mill. kr. ter som har sammenheng med forsikringstakerens yrke eller erverv, tvister om separasjon, skilsmisse, barnefordeling, farskap, arv og skifte. Straffesaker og tvister som gjelder offentlige forvaltningsvedtak, er også unntatt. På disse områdene er det ikke mulig å tegne rettshjelpsforsikring. Næringsdrivende har ingen mulighet til å tegne rettshjelpsforsikring. Forsikringsselskapene begrunner det manglende tilbudet med manglende etterspørsel og at slike forsikringer trolig ikke vil være lønnsomme. Advokatenes salær beregnes på vanlig måte, etter gjeldende prinsipper for salærberegningen. Det opereres med andre ord ikke med faste timesatser 0.1. forsikringstakerens krav, dersom de mener utgiftene overstiger det som må antas å være nødvendig eller rimelig. Det samme gjelder dersom utgiftene er uforholdsmessig store i forhold til tvistegjenstandens verdi. Gjennom lov om fri rettshjelp av 13. juni 1980 nr. 35 (rettshjelpsloven) har lovgiver (ne) gitt økonomiske og saklige vilkår for en statlig dekning av utgifter til advokat og sideutgifter i forbindelse med juridisk bistand. Rettsråd består primært i råd og veiledning i tilknytning til juridiske problemer. Under fritt rettsråd dekkes først og fremst advokatenes salær etter den offentlige salærsats (735 kr per time per 1. januar 2002), men også annen sakkyndig hjelp i tilknytning til fritt rettsråd kan dekkes. For prioriterte rettshjelpssaker blir advokater og andre som har tillatelse til å yte fritt rettsråd hovedsakelig godtgjort i henhold til stykkprissatser. 1 For uprioriterte saker blir salæret fastsatt skjønnsmessig, der det blir innvilget et konkret antall timer i den enkelte sak. Fritt rettsråd som ikke overstiger 2 timer, godtgjøres med en stykkprissats lik 1,5 ganger den offentlige salærsatsen. Fritt rettsråd som overstiger 2 timer, godtgjøres etter nærmere fastsatte satser for den enkelte sakstype (innenfor prioritert rettshjelp) . Overstiger det faktiske timeforbruket i et rettsråd det dobbelte av det timeforbruket som er grunnlag for stykkprissatsen, fastsettes hele salæret skjønnsmessig. En bevilling til fri sakførsel dekker salær, reiseutgifter m.v. til egen advokat. Bevillingen omfatter også bl.a. 1 Jf. forskrift om salær fra det offentlige til advokater m.fl. etter faste satser (stykkpriser) av 18. september 2001. til doms- og skjønnsmenn, rettsvitner, vitner og sakkyndige. Bevillingen dekker ikke partenes egne reiseutgifter eller eventuelle saksomkostninger som vedkommende måtte bli dømt til å betale motparten. Det er imidlertid adgang til å søke fylkesmannen om dekning av idømte saksomkostninger til motparten. 2. For den tvangstiltak retter seg mot i saker om overprøving av administrative tvangsinngrep etter lov 13. av august 1915 nr. 6 om rettergangsmåten for tvistemål, kap. 33. 3. For den private part i saker hvor søksmål er anbefalt av Stortingets ombudsmann for forvaltningen. 4. Saker som skal behandles av fylkesnemnda etter kap. 9 i lov om sosiale tjenester m.v. 5. Saker som skal behandles av fylkesnemnda etter kap. 7 i lov om barneverntjenester. 6. Saker for kontrollkommisjonen etter lov av 28. april 1961 nr. 2 om psykisk helsevern § 9. 7. Saker som skal behandles etter kapittel 5 i lov om vern mot smittsomme sykdommer. 1. Saker i medhold av lov om ekteskap, herunder skifteoppgjør mellom ektefeller. 4. Saker fra leietaker i saker om oppsigelse og fravikelse av leieavtale etter lov om husleie. 5. Saker fra arbeidstaker i saker om oppsigelse m.m. i henhold til arbeidsmiljøloven. På enkelte områder har rettshjelpssøkeren rett til fri rettshjelp uavhengig av vedkommendes økonomi. På rettsrådsstadiet skal fylkesmannen yte fri rettshjelp uten behovsprøving til utlendinger i saker etter utlendingsloven som bestemt i utlendingsloven § 42 tredje ledd. Bevilgende myndighet skal av eget tiltak og uten behovsprøving innvilge fri sakførsel i hovedsakelig følgende saker: 1. etter lov av 19. mars 1965 nr. militærtjeneste av overbevisningsgrunner. Dette innebærer at det som hovedregel ikke ytes fri rettshjelp i saker som utspringer fra forretningsforhold, yrkesutøvelse, faste eiendommers rettsforhold, tingsskader, kjøp og salg, gjeldsforhold, pengekrav, arvesaker og saker overfor forvaltningen. Det vises også varsomhet med å innvilge fritt rettsråd i uprioriterte saker der det offentlige har veilednings- og/eller undersøkelsesplikt. Søknader om fri sakførsel i uprioriterte saker underlegges en helhetsvurdering, der det bla. ses hen til sakens art, søkerens mulighet til å vinne frem med sin sak, samt sakens eventuelle prinsipielle side. 8.5 Hvem kan yte fri rettshjelp? Fritt rettsråd innvilges etter søknad av fylkesman- nen. Departementet har imidlertid ved forskrift av 22. oktober 1996 gitt advokater og andre rettshjel- pere adgang til selv å innvilge fritt rettsråd i priori- terte rettshjelpssaker. Bistanden honoreres i så fall etter «stykkprisforskriften». Fri sakførsel innvilges av den domstolen som har saken til behandling, i de sakene der det ikke skal foretas økonomisk behovsprøving i saken. Tilsvarende gjelder i saker der de økonomiske vil- kårene for fri rettshjelp er oppfylt og saken hører til de prioriterte saksområdene etter rettshjelps- loven. Fri sakførsel for visse forvaltningsorganer innvilges av vedkommende forvaltningsorgan som har saken til behandling. Justisdepartementet er klageinstans for vedtak etter rettshjelpsloven. Klientens betalingsvillighet avhenger blant annet av hvor store økonomiske verdier saken dreier seg om. frem være stor. Tilsvarende vil tapet (målt i penger) ved ikke å få løst det juridiske problemet være stort. Betalingsvilligheten for å få løst et juridisk problem vil dermed øke med sakens økonomiske verdi. I denne sammenheng er det verd å merke seg at brukerne i en del tilfeller «ikke har noe valg». Dersom man for eksempel blir saksøkt, er man «nødt til» å la seg bistå av advokat, uavhengig av betalingsvilligheten. En juridisk tjeneste kan befinne seg i hvert punkt i figuren, avhengig av sakstype, betalingsvillighet og sakens kompleksitet. Trolig finnes det «opphopninger» av saker som kan være forholdsvis like. finnes det eksempler på tjenester/saker som er av en slik art at det er mulig å selge nesten den samme tjenesten til flere etterspørrere. Standardkontrakter og enkle testamenter er eksempler på dette. En kan tenke seg at en advokat vil kunne dekke hele området, med andre ord påta seg alle typer oppdrag. I praksis vil imidlertid én advokat vanligvis holde seg til en viss kundetype og et begrenset saksfelt med en viss vanskelighetsgrad. I figuren er dette illustrert ved de to feltene som markerer arbeidsfeltene til de tenkte tjenestetilbyderne 1 og 2. En annen gruppering, som utvalget har funnet hensiktsmessig for en markedsbeskrivelse, er å avgrense markeder etter en «vertikal» dimensjon, der man ser hen til typen rådgivning eller tjenestens karakter. Utvalget vil nærmere bestemt skille mellom følgende produktgrupper (markedssegmenter): førstelinjerådgivning, annenlinjerådgivning og rettergangstjenester. Brukeren har ofte behov for å finne svaret på et enkelt juridisk spørsmål eller å få klarlagt om han har en sak det er verdt å gå videre med (diagnostisering). Han kan få hjelp til dette gjennom tradisjonell «én til én»-rådgivning hos advokat eller andre (som for eksempel interesseorganisasjoner) , derav betegnelsen førstelinjerådgivning. En annen kategori er enklere og mer standardisert «rådgivning». Det er for eksempel mulig å kjøpe en informasjonspakke om samboeravtaler eller testamenter der man selv fyller ut en standardavtale eller et standard testament. Slike tjenester kan også kjøpes på Internett for eksempel ved at man klikker seg gjennom internettbaserte alternative kontraktsklausuler med tilhørende forklaring av hva de enkelte klausulene innebærer. Et annet eksempel er utfylling av selvangivelser og stiftelse av selskaper som i en viss utstrekning er standardisert. 1 En gruppering kan også gjøres langs en «horisontal» dimen- sjon, ved for eksempel å gruppere tjenester sammen etter juridiske saksfelter eller rettsområder. generelt tilpasset informasjon og standarddokumenter, for eksempel ved oppsigelser. Det finnes også mange standardkontrakter, eksempelvis lisensavtaler og N 53430. Slike tjenester bærer i ulik grad preg av å være informasjonstjenester. Som påpekt i blant annet kapittel 3 og 4, kan en betydelig andel av de juridiske problemene avklares eller avhjelpes gjennom førstelinjerådgivning eller informasjonstjenester. Rettshjelp 2001 (omtalt i kapittel 4) avdekket at 40 prosent av det udekkede rettshjelpsbehovet blant privatpersoner besto av enkle juridiske problemer av liten velferdsmessig betydning, som kunne vært avklart relativt enkelt. vært i kontakt med, bekrefter at en betydelig andel av «vanlige folks» juridiske problemer kan løses gjennom førstelinjerådgivning. - Tjenesteytere som tilbyr integrert rettshjelp som en del av annen virksomhet som for eksempel arkitektvirksomhet og eiendomsmekling, jf. beskrivelsen i kapittel 6.3.3. etter dl. § 218 annet ledd nr. 1 - 5 og sjette ledd, som kan yte juridisk annenlinjerådgivning på kommersiell basis, jf. punkt 6.3. Konkurransen i markedet påvirkes av at det finnes organisasjoner og velferdstilbud som ikke er markedsaktører i tradisjonell forstand, ved at brukerne i noen tilfeller benytter seg av slike tilbud i stedet for å benytte advokat. Ifølge Advokatforeningens undersøkelser oppsøker privatpersoner oftest juridiske tjenesteytere i forbindelse med skilsmisse, barnefordeling, kjøp/ salg av fast eiendom, arv, erstatning, trygd, ektepakt/ samboerkontrakt, skatt og arbeidsrett. Rådgivningen kan gå ut på å fortelle klienten hvilke rettigheter og plikter han/hun har og/eller fremme krav og forhandle på vegne av klienten for å få til en minnelig løsning med motparten. I så måte omfatter rådgivningen også konfliktløsning/ megling. Hvem tilbyr rådgivning til privatpersoner? Bedrifters behov for rådgivning varierer sterkt i type og vanskelighetsgrad. Bedrifter kan bl.a. ha behov for juridisk bistand i forbindelse med selskapsstiftelser, organisatoriske spørsmål, skatt, forhandlinger, inngåelse og avvikling av kontrakter, sluttoppgjør og tvister om kontrakter, økonomiske vanskeligheter/konkurs og arbeidsrettslige forhold. Det er i stor grad advokater som tilbyr disse tjenestene. innenfor skatterettsområdet, jf. kapittel 6. 1 tillegg tilbyr bl.a. advokater, økonomer og revisorer en del tverrfaglige tjenester, av såvel juridisk som økonomisk karakter til bedrifter. Tjenestene innenfor de tre ulike produktgruppene synes å være forholdsvis forskjellige alt ettersom de ytes til hhv. privatpersoner, små- og mellomstore bedrifter og større bedrifter. Dette gjør det hensiktsmessig å dele hver produktgruppe i tre, alt etter hvilken hovedgruppe av brukere tjenesten tilbys til. Som tidligere nevnt kan juridiske tjenester i tillegg grupperes etter sakstype, kompleksitet og brukernes betalingsvilje, jf. figur 9.1. Det gir ni produktgrupper innenfor juridisk tjenesteyting. Bedrifter har også anledning til å kjøpe juridiske rådgivningstjenester av rettshjelpere. Omfanget av slik rådgivning er svært lite. I utgangspunktet er etterspørrerne i enkelte tilfeller trolig villige til å benytte alternativer til advokat der det finnes slike alternativer. Brukerundersøkelsene utvalget har gjennomført 3 gir et slikt inntrykk. Trolig vil etterspørrerne være mer villige til å bruke alternativer til advokat i enkle saker enn i kompliserte saker. Selv om denne inndelingen kan synes som en hensiktsmessig beskrivelse av markedet, betyr ikke dette nødvendigvis at hver av disse kategoriene representerer ett «relevant marked» i konkurransefaglig forstand. I saker av konkurransemessig art som tas opp av konkurransemyndighetene for vurdering av inngrep eller andre tiltak, for eksempel i forbindelse med fusjoner mellom advokatfirmaer, utnyttelse av dominerende stilling i et marked eller lignende, må avgrensningen av det relevant marked gjøres konkret. retisk utgangspunkt påta seg alle typer saker for alle typer klienter. De fleste advokater konsentrerer imidlertid sin virksomhet om én eller flere av de ovennevnte produktgruppene. Enkelte har ytterligere konsentrert sin virksomhet om å kun tilby enkelte spesielle tjenester. Slike advokater har da gjerne spesialkompetanse på bestemte saksVrettsområder og oppfattes som spesialister av brukerne. Det eksisterer ingen formell spesialistordning for advokater. De kan heller ikke kalle seg spesialister, men de kan fremheve enkelte spesialer, jf. punkt 6.5.5. I den grad spesialiseringen er så sterk at brukerne for eksempel ikke oppfatter en ekspert på skatterett som en erstatning for en ekspert på familierett, kan dette danne grunnlag for en inndeling i en mengde produktgrupper (markedssegmenter) (For eksempel deler Den Norske Advokatforening markedet i 30 forskjellige segmenter med utgangspunkt i de tradisjonelle rettsområdene) . Dersom spesialisering er et viktig kriterium for klientenes valg av advokat, betyr dette at det først og fremst er advokater med noenlunde samme spesialisering og som tilbyr noenlunde samme tjenester som konkurrerer mot hverandre. Det antas da at øvrige tilbud av juridiske tjenester ikke er egnede substitutter for spesialisttjenester. Dette gjelder også for andre typer juridiske tjenesteutøvere enn advokater, med mindre disse tilbyderne har samme grad av spesialisering. Det ikke uten videre sikkert at alle advokater oppfattes som like gode alternativer av en bruker som ønsker å gå til en advokat. tjenesteytere å være høyest når det gjelder tjenester med lav juridisk kompleksitet og lav økonomisk verdi. Den typiske førstelinjerådgivningen behøver ikke utføres i nærheten av etterspørreren. Mye kan avklares per telefon, brev, e-post eller på annen måte. Den førstelinjerådgivningen som utføres av offentlige kontorer, skjer gjerne på denne måten. For de fleste etterspørrerne er imidlertid kjennskapen til de tilbudene som befinner seg i nærheten bedre enn kjennskapen til tilbud langt unna. Dette tilsier at bruken av de «nære» tilbudene er størst. En spørreundersøkelse rettet mot advokater som utvalget har gjennomført 4 , viser at de fleste advokater forholder seg til sitt lokale eller regionale nærområde. Mye av førstelinjerådgivningen må derfor antas å skje lokalt/regionalt. Innovasjon i markedet (Internettbasert rådgivning etc.) og markedsføring bidrar til at førstelinjetjenestene kan nå ut til langt større kundemasser enn ved tradisjonell «én til én»-rådgivning. I prinsippet vil det derfor ikke være et betydelig problem knyttet til å selge tjenester f.eks. i Sør- Norge selv om man har kontorlokaler i Finnmark. En rekke tjenesteytere som ikke er advokater konkurrerer med advokater innenfor mer eller mindre avgrensede typer rådgivning og saksområder. Både privatpersoner og bedrifter er trolig villige til å reise et stykke for å få juridisk rådgivning. Jo større totalkostnad som forventes i forbindelse med en sak, desto lavere blir reisekostnaden i forhold til totalkostnaden. Det vil dermed kunne lønne seg å søke i et stadig større område for å finne den rimeligste eller beste tilbyderen. Utvalget antar at privatpersoner og bedrifter i hvert fall er villige til å søke i sitt eget fylke/ region. Antallet tilbydere (typer av tilbydere), deres størrelse og markedsandeler kan si noe om deres markedsposisjon og muligheter til å påvirke konkurransen, for eksempel mulighetene til å utnytte en eventuell markedsmakt. Markedsmakt kan bla. komme til uttrykk i høyere priser enn det som er samfunnsøkonomisk effektivt; jf. kapittel 18. I det følgende gis det en beskrivelse av den norske advokatnæringen, strukturutvikling, firmastørrelse, firmafordeling på by/land og omsetningen i næringen. Utviklingen de siste 40 årene bærer preg av et rolig løp de første par tiårene. Fra slutten av 1980--årene skjøt utviklingen raskt fart, både hva angikk antall praktiserende advokater, struktur og organisering. Årene frem til 1990 kan derfor beskrives noenlunde enhetlig i tiårsbolker. I 1990-årene gikk utviklingen så raskt at vesentlig kortere tidsrom må tas i bruk for å få oversikt. I 1960 hadde Advokatforeningen 1659 medlemmer, 1478 aktive og 181 passive. Med «aktive» medlemmer menes de som har stilt sikkerhet for virksomheten slik gjeldende regelverk krever. På 60-tallet var enmanns- og tomannsfirmaer typiske over hele landet, også i de store byene. Unntakene var Oslo og Bergen med noen få «store» firmaer med 4-7 advokater. De fleste advokater drev såkalt allmennpraksis, det vil si at de tilbød juridiske tjenester innenfor de fleste juridiske fagområder. Selv om medlemskap i Advokatforeningen ikke er obligatorisk, har organisasjonsprosenten vært så høy og stabil at medlemstallet i Advokatforeningen til ulike tider kan anses som representative for utviklingen i antall praktiserende advokater i advokatnæringen samlet sett. Medlemstallet i 1980 var 2196 (hvorav 301 passive), en økning på ca. 32 prosent på fra 1970. Enmanns- og tomannsfirmaene var de klart vanligste firmatypene over hele landet, også i de store byene. Oslo, Bergen, Trondheim, Stavanger og Ålesund. Mot slutten av perioden opplevde noen store firmaer rask vekst til over 20 advokater i Oslo. Veksten skyldtes i vesentlig grad sammenslåinger. fem til seks firmaer i Bergen, Trondheim og Stavanger med 10-12 advokater. Konsentrasjonstendensene var også merkbare i Kristiansand og lesund. Medlemstallet i 1990 var 3714 (hvorav 444 passive) , en økning på ca. 70 prosent på 10 år og ca. 123 prosent på 20 år. Den første store fusjonsbølgen i advokatnæringen inntraff i slutten av 1980--årene og ved innledningen til 1990-årene. De fire største firmaer med over 50 advokater ble etablert. Disse selskapene var dagens Wikborg, Rein ved fusjon mellom et firma i Oslo og et i Bergen, dagens Thommessen, Krefting, Greve og Lund ved fusjon mellom to firmaer (senere tre) i Oslo og ett i Bergen, dagens Wiersholm, Mellbye & Bech ved fusjon mellom tre firmaer i Oslo og dagens BAHR. Samtidig økte størrelsen på de nest største firmaene så vel i Oslo (opp mot 25 advokater) som i Bergen, Trondheim og Stavanger (opp mot 10-12 advokater). Kristiansand, lesund, Tromsø fulgte også etter. Enpersons- og topersonsfirmaer opplevde en markert tilbakegang i perioden. Medlemstallet i 1996 var 4287 (hvorav 464 passive). Utviklingen bort fra enpersons- og topersonsfirmaer fortsatte. De «fem store» økte jevnt mot 70-80 advokater. Flere av dem etablerte samarbeid av mer eller mindre fasttømret karakter med store advokatfirmaer i andre nordiske land. De ti neste advokatfirmaene var lokalisert i Oslo og vokste til mellom 20 og 30 advokater. Flere advokatfirmaer fra denne kategorien sluttet seg til internasjonale advokatnettverk. Medlemstallet i 1998 var 4754 (hvorav 455 passive) . Den andre store fusjonsbølgen inntraff ved utgangen av 1990-årene, samtidig som «de fem store» fortsatte sin vekst. Arntzen de Besche i Oslo ble etablert ved fusjon av to firmaer, Haavind Vislie i Oslo ble etablert ved fusjon av fire firmaer, Simonsen Føyen i Oslo ved fusjon av to firmaer og Vogt & Wiig etableres ved fusjon av et firma i Oslo og et i Bergen. Ved utgangen av perioden var det syv til åtte firmaer i Oslo med fra 60 til 90 advokater og en rekke firmaer med 15-25 advokater. Utviklingen mot flere firmaer i størrelsesorden 10-12 advokater fortsatte i Bergen, Trondheim, Stavanger, lesund og andre byer. * Summen fordelt på storby og distrikt/småby i 2001 er 1386. Dette er et avvik på tre firma fra oppgitt total. Kilde: «Oversikt, fordeling og utvikling når det gjelder virksomhetsområder og firmastruktur», Advokatforeningen, 2001. 1 2001 hadde Advokatforeningens medlemmer følgende fordeling med hensyn til firmastørrelse og geografisk lokalisering: Nedenfor gis det en oversikt over fordelingen av Advokatforeningens medlemmer på ulike firmastørrelser. Opplysningene er hentet fra Advokatforeningens inntekts- og kostnadsundersøkelse fra 2001. Kilde: Advokatforeningens inntekts- og kostnadsundersøkelse 2001. foreningens medlemmer som er aktive, privatpraktiserende advokater, advokatfullmektiger og ansatte advokater. Bedriftsadvokater ansatt i bedrifter er holdt utenfor. Firmaer med 5-9 medlemmer hadde en økning i antallet medlemmer på 22 prosent fra 2000 til 2001, mens det var en nedgang i antall medlemmer i enkeltmannsfirmaer på 4,6 prosent. Firmaer med 20-49 medlemmer har hatt en nedgang på 12,6 prosent fra 2000 til 2001, jf. tabell 10.2. Dette står i motsetning til utviklingen fra 1999 til 2000 da det var en økning for denne gruppen. firmaer med 10-19 medlemmer. Fra 2000 til 2001 var det en sterk vekst i antallet firmaer med mer enn 50 medlemmer. Dette illustrerer at den gjennomsnittlige firmastørrelsen har tiltatt fra år til år. Tabell: 1 0.4 Advokatforeningens medlemmer ide ulike gruppene. foran og oversiktene over kostnader og inntekter (omsetning) i det følgende. Kilde: Advokatforeningens inntekts- og kostnadsundersøkelse for 2001. I 2001 var det ca. Advokatforeningens medlemmer. Gruppen er i vekst, men er fortsatt relativt liten. I 2000 var omsetningen av juridiske tjenester ifølge Statistisk sentralbyrå på ca. 5,8 mrd. kr mot ca. 4,9 mrd. kr i 1999. Dette gir en omsetningsvekst på 18 prosent fra 1999 til 2000. Ifølge Advokatforeningen var de privatpraktiserende 1 medlemmenes brutto omsetning på 6,8 mrd. kr i 2001. 2 Veksten i omsetningen og i antallet advokater/ fullmektiger viser at markedet for juridiske tjenester er i sterk vekst. 1 2001 omsatte de fem største advokatfirmaene for ca. 1,4 mrd. kr. Det gir dem en markedsandel på 21,1 prosent. 1 Her er bedriftsadvokatene utelatt. 2 Ca. 7-8 prosent av advokatene var ikke medlemmer i Advo- katforeningen i 2001. De større firmaene har i hovedsak opp- gitt inntekter og kostnader for hele firmaet - også for de advokatene som ikke er medlemmer i foreningen. De minste firmaene/enkeltmannsforetakene som ikke er medlemmer i Advokatforeningen, fanges ikke opp av undersøkelsen. Tabell: 1 0.6 Omsetningen til de fem største advokatfirmaene i perioden 1 997 til 2001 (tall i mill. kr) 7 0.2.5.3 Oppsummering - advokatnæringen Det har funnet sted en betydelige konsolidering i advokatnæringen de siste årene. Med konsolidering menes i denne sammenheng at den gjennomsnittlige firmastørrelsen har økt. Samtidig er det etablert en rekke store advokatfirmaer gjennom fusjoner og lignende. Til tross for denne konsolideringen er markedskonsentrasjonen i advokatnæringen relativt lav. Markedskonsentrasjonen måles gjennom markedsandelene til tilbyderne i markedet. Det er vanskelig å sammenligne advokater med andre tilbydere av juridiske tjenester. Mange til- bydere, som revisorer, yter i første rekke andre tjenester, og den juridiske bistanden inngår som en integrert del av deres kjernevirksomhet. Andre tilbydere, som organisasjoner, offentlige og private velferdstilbud og offentlige myndigheter er ikke markedsaktører i tradisjonell forstand. Det er imidlertid klart at andre tilbydere yter juridiske tjenester i et betydelig omfang og at dette påvir- ker advokatenes omsetning og markedsandeler. Særlig gjelder dette for førstelinjerådgivning og annenlinjerådgivning. De eneste markedsaktø- rene som utelukkende tilbyr juridiske tjenester og følgelig er direkte sammenlignbare med advoka- ter, er ca. 60 rettshjelpere. Disse har imidlertid bare en liten del av markedet. Dessuten har de ikke tilgang til markedet for rettergangstjenester; se omtalen nedenfor og i kapittel 19 og 21. I Norge er det ca. 60 registrerte rettshjelpere. Av disse arbeider 20 i store advokat- eller revisjonsfirmaer 01., mens 40 arbeider selvstendig eller i kontorfellesskap med et fåtall andre rettshjelpere. De sistnevnte har i første rekke privatpersoner som klienter, og i det følgende er det de som omtales som rettshjelpere (såkalte juristrettshjelpere) . En del rettshjelpere tilbyr sine tjenester på Internett, og for enkelte er dette den eneste salgskanalen. Rettshjelpernes samlede omsetning er svært lav, og de har en markedsandel på under 1 prosent. Med unntak av rettshjelpere som er ansatt i større revisorfirmaer og lignende, er det et fåtall som oppgir å ha en netto omsetning på størrelse med en «normal årslønn» for norske lønnstakere. medlemskontingenten) . Skattebetalerforeningen yter for eksempel både førstelinjerådgivning og mer omfattende rådgiving til privatpersoner og næringsdrivende gjennom sitt servicekontor. De mer omfattende oppdragene må medlemmene betale for. 1 2000 var det 53 foretak innenfor skatterådgivning mot 84 i 1999. Disse hadde en omsetning på ca. 47 mill. kr i 2000, en nedgang fra ca. 95 mill. kr i 1999. En undersøkelse rettet mot små og mellomstore bedrifter utført av Advokatforeningen i 1998 viser at små- og mellomstore bedrifter hadde redusert sin revisorbruk fra 1993. Omfanget av skattesaker hadde gått kraftig tilbake siden forrige undersøkelse. De hadde også en kraftig tilbakegang i «selskapsrettslige forhold» - fra 39 prosent i 1993 til bare 9 prosent i 1998. Også innenfor de fleste andre områder brukte små og mellomstore bedrifter revisor i mindre grad i 1998 enn i 1993. Trolig er en del av bistanden å anse som konsulenttjenester i forbindelse med revisjon. Årsaken til nedgangen i små og mellomstore bedrifters revisorbruk kan være merarbeid i forbindelse med skattereformen i 1992 og at de store revisorfirmaene har knyttet til seg advokatfirmaer som håndterer de fleste juridiske problemer. Alternativt kan saker bringes inn for en av 18 reklamasjonsnemnder som er etablert i samarbeid med forskjellige bransjer. Årlig behandler nemndene ca. 1600 - 1700 skriftlig saker. Forbrukerorganisasjoner, arbeidsgiver- og bransjeorganisasjoner og øvrige interesseorganisasjoner yter juridisk bistand til sine medlemmer i betydelig omfang. Eksempler på slike organisasjoner er Forbrukerrådet, Skattebetalerforeningen, NAF, NHO, LO og Bedriftsforbundet. For arbeidsgiver og bransjeorganisasjonene dreier det seg i hovedsak om førstelinjerådgivning, men innenfor arbeidsrett ytes det advokatbistand i og utenfor rettergang. påvirker konkurransen i markedet for juridiske tjenester. Av ca. 140 000 henvendelser per år er de fleste av juridisk karakter og dekker et meget vidt saksområde. Både Forbrukerrådet, Forbrukertvistutvalget og nemndene yter dessuten annenlinjebistand i skriftlige saker. De fleste henvendelsene foreningen får gjelder skatt og selvangivelse. Foreningen kan også tilby bistand i forbindelse med spørsmål om merverdiavgift. Selv om hovedtyngden av henvendelsene gjelder personbeskatning, er det også mange henvendelser vedrørende næringsbeskatning. Størstedelen av henvendelsene skjer per telefon. Foreningen gir også skriftlig bistand. For hver skriftlige oppfølging kommer det i gjennomsnitt rundt 10 telefonhenvendelser. Telefonbistand er gratis for medlemmene. De skriftlige henvendelsene som kan besvares svært enkelt eller per telefon, faktureres heller ikke. Dersom foreningen yter mer enn slik enklere rådgivning, kreves det et vederlag (se nedenfor). Medlemmene vil alltid bli underrettet om fakturering før det påløper noen kostnader. En viktig del av virksomheten vil være bistand i klagesaker. For å få bistand ved kontoret må man i utgangspunktet være medlem. Skattebetalerforeningen har noen få rettssaker per år (fra 1 til 4). Foreningen henviser i liten grad til andre advokater. Foreningen tilbyr selv eksperthjelp på sitt område. Skattebetalerforeningen deltar i lovutvalg og er høringsinstans for nye skatte-, regnskaps og avgiftsregler. 10.3.3.4 Næringslivets Hovedorganisasjon - NHO NHO, som er landets største arbeidsgiverorganisasjon, har ca. 16 000 medlemmer, som står for 450 000 årsverk. De fleste er små bedrifter. NHO består også av 22 landsforeninger (bransjeorganisasjoner) og 16 regionforeninger. En del regionforeninger har juridisk kompetanse, og en del av dem fører også egne rettssaker om arbeidsrettslige spørsmål. Avdelingen for næringsjus driver med regelverkspåvirkning og annet politisk arbeid. I tillegg yter den juridisk rådgivning i enkeltsaker innenfor selskaps og regnskapsrett, konkurranserett, offentlige anskaffelser, pant og konkurs, økonomisk kriminalitet, immaterialrett og markedsføringsrett. Rådgivningen i enkeltspørsmål er begrenset i omfang. De fleste sakene behandles per telefon. Som regel gir NHO enklere råd, men noen ganger ser de på kontrakter og utarbeidelse av standardkontrakter. Saker som er prinsipielt viktige behandles grundig, ellers henvises medlemmene til eksterne advokater. 1 0.3.3.5 Landsorganisasjonen i Norge - LO LO har 25 medlemsforbund som tar imot henvendelser om juridiske spørsmål fra sine medlemmer. dene saker videre til LOs juridiske avdeling. Sakene gjelder kun lønns- og arbeidsvilkår, herunder yrkesskade/sykdom. I tillegg har LOs juridiske avdeling samarbeidsavtaler med advokatfirmaer i Oslo, Bergen og Tromsø. Medio 2002 hadde LOs juridiske avdeling ca. 900 enkeltsaker til behandling, herav 500 yrkesskadesaker. LOs juridiske avdeling består av 17 advokater i Oslo. I tillegg er det to advokater i Trondheim og to i Stavanger. Det ene medlemsforbundet, Norsk Kommuneforbund, har to advokater. LOs advokater prosederer forholdsvis mange saker for domstolene. Bedriftsforbundet yter juridiske tjenester til medlemmene innenfor en rekke områder, bl.a. kontraktsrett, kjøpsrett, husleie-, erstatnings- og arbeidsrett. De fleste henvendelsene oppklares per telefon (ca. 90 prosent) . Det dreier seg da om enklere råd. Forbundet opptrer også som partsrepresentant i en del saker, og går også i retten for medlemmene (forbundet har ansatte advokater). Dersom sakene blir for omfattende eller dreier seg om et rettsområde forbundet ikke har spesialkompetanse på, f.eks. skatterett, formidles kontakt til frittstående advokater. Forbundet bidrar i slike tilfeller ikke til finansieringen av den eksterne advokaten. Blant private og offentlige velferdstilbud finner vi advokatvaktordningene, studenthjelptiltakene, de private klagenemndene, konfliktrådene, rettshjelpskontorene i Oslo og Finnmark og offentlige servicekontorer. Dette er et frivillig tiltak fra advokater der privatpersoner tilbys gratis juridisk bistand. Konsultasjonene er begrenset til en halv time. Det er etablert slike ordninger 30 steder i landet. Vakten har flest saker innenfor områdene familie-, arveog boligrett og fast eiendom. av sakene løst eller avsluttet etter første møte, 17 prosent av sakene ble fulgt opp av den advokaten som mottok forespørselen, 8 prosent ble henvist til annen advokat og en tilsvarende andel ble henvist til andre instanser. En undersøkelse utført av Sean Fact for Advokatforeningen i 1998 viste at 29 prosent av befolkningen hadde hørt om advokatvaktordningen. 1 1995 behandlet Juss-Buss 3161 saker. I 2000 var antallet saker 4220. Ca. 72 prosent av sakene er muntlige, dvs. at det gis muntlige råd uten at man tar kontakt med motpart. Ca. 21 prosent av sakene avsluttes etter kortere skriftlig informasjon, mens ca. 7 prosent av sakene er skriftlige, dvs. de inkluderer partsrepresentasjon fra Juss- Buss. Juss-Buss prøver ut klagemulighetene i forvaltningen og kan representere klientene i Forliksrådet. Organisasjonen kan imidlertid ikke føre saker videre opp i domstolsapparatet. Offentlige rettshjelpskontorer er etablert i Oslo og i Indre Finnmark. 1893. Siden 1923 har kontoret vært kommunalt drevet. Kontoret har en sosial profil og utgjør et velferdstilbud for svakerestilte personer i Oslo og Akershus. Kontoret har 16,5 stillingshjemler. I 1998 søkte 5511 personer om juridisk bistand ved kontoret. Rettshjelpskontoret i Indre Finnmark ble etablert i 1987. Kontoret finansieres av Justisdepartementet og med bidrag fra de enkelte kommuner. Hjelpen er gratis og tilbudet er uavhengig av inntektsgrensene i rettshjelpsloven. Hovedtyngden av henvendelsene gjelder fremmedsaker, ekteskapssaker og saker om husleie og fast eiendom. Som et ledd i dette har Justisdepartementet via Statskonsult satt i gang en prøveordning med et tilbud om gratis juridisk bistand tilknyttet slike kontorer. Seks kommuner i Akershus fylke har fått tildelt penger og er med på forsøksordningen. Disse kommunene står forholdsvis fritt i hvordan de vil legge opp forsøksvirksomheten. Tanken er at servicekontoret skal knytte til seg en advokat eller rettshjelper en eller flere dager i måneden som skal yte gratis konsultasjon som varer i ca. V2 til 1 time. Tilbudet skal gjelde alle, og den første konsultasjonen skal være gratis. Klienten vil kunne få besvart enkle spørsmål, eventuelt bli henvist videre til advokat og lignende dersom problemet er mer komplisert og krever videre oppfølgning. Tilbudet vil altså bære preg av å være et såkalt screeningsystem eller førstelinjerådgivning som omtalt i kapittel 9. Det forutsettes at advokaten eller rettshjelperen opptrer selvstendig og uavhengig av offentlige myndigheter. Advokatens honorar betales av det offentlige. I tillegg kan nevnes Pasientskadenemnda, Disiplinærordningen for advokattjenester, (se nærmere ovenfor under 6.6.4.3 og 6.6.4.4), og Husleietvistutvalget. En nærmere omtale av slike tvisteløsningsorganer er gitt i Tvistemålsutvalgets innstilling. Konfliktrådene har til oppgave å megle i tvister som oppstår på grunn av at en eller flere personer har påført andre en skade, et tap eller en annen krenkelse. Konfliktrådet behandler både straffesaker og sivile saker, og det er megling i de sivile sakene som er av særlig interesse i relasjon til denne meldingens innhold. 1 1998 mottok konfliktrådene 3345 sivile saker og det ble gjennomført megling i 2484 av disse. Antallet rettshjelpere iht. domstolloven er få og de har en svært liten samlet omsetning. Andre tjenesteytere som revisorer og konsulentfirmaer tilbyr enkelte juridiske tjenester som en integrert del av sin kjernevirksomhet. 3 NOU 2001:32 Bind A «Rett på sak», kapittel 7 «Alternativ tvisteløsning» og punkt 11. jerådgivning. Videre finnes utenrettslige tvisteløsningsmekanismer. Ut over dette er det flere private og offentlige velferdstilbud som yter førstelinjerådgivning. førstelinjerådgivning. Advokatenes markedsposisjon er sterkest innenfor annenlinjerådgivning og spesielt innenfor rettergang, der de har tilnærmet monopol. Et naturlig siktemål med en pris- og kostnadsbeskrivelse som en del av en konkurranseanalyse, er å fremskaffe et materiale som er egnet til å belyse eller gi en indikasjon på om konkurransen i markedet fungerer effektivt, eller om det foreligger konkurransebegrensninger av ulik art. Slike begrensinger kan resultere i ineffektiv konkurranse, for eksempel som følge av at enkeltaktører eller grupper av aktører utnytter markedsmakt. Indikasjoner på ineffektiv konkurranse kan være: - høye priser på juridiske tjenester i forhold til priser på sammenlignbare tjenester fra andre tjenesteytere, eller høye priser på juridiske tjenester i Norge sammenlignet med tilsvarende priser i andre land (referansetesting) Som det fremgår av beskrivelsen nedenfor av pris- og kostnadsforholdene for juridiske tjenester, er dette i stor grad også tilfelle for denne sektoren. grunnen, til at utvalget som hovedtilnærmingsmåte har valgt å fokusere på vilkårene for effektiv konkurranse i markedet for juridiske tjenester. Videre har utvalget forsøkt å identifisere eventuelle konkurransebegrensninger direkte samt å legge til rette for ordninger som kan stimulere til økt konkurranse; jf. for øvrig kapittel 16. Når man skal undersøke prisene på advokattjenester, er det både aktuelt å måle prisutviklingen over flere år og se på prisnivået på ett valgt tidspunkt. Tilgangen på data begrenser imidlertid mulighetene for å danne seg et nøyaktig bilde over prisutviklingen over tid. Utvalget undersøkte priser i advokatundersøkelsen. Som følge av den lave svarprosenten på utvalgets undersøkelse, er datagrunnlaget om priser av begrenset verdi. Dessuten har utvalget valgt å benytte seg av den informasjon som er tilgjengelig om prisene på advokattjenester, først og fremst Advokatforeningens pris- og kostnadsundersøkelser. Advokatforeningens undersøkelser er således de mest komplette. Også disse undersøkelsene lider under visse svakheter fordi svarandelene er lave, særlig blant de advokater som man kunne forvente høyeste inntekter fra. Utvalget har imidlertid av mangel på alternativer valgt å presentere tilgjengelige data slik de foreligger. Tabell: 1 1 .1 Oppgitt timepris blant respondentene i 2002* * Gjennomsnittspris per advokatgruppe. timepris er 1066 kr ekskl. mva. 139 av 146 respondenter har oppgitt et prisintervall. Det betyr at mange advokater både opererer med konkrete timepriser og prisintervaller, trolig avhengig av type sak. Advokatforeningen undersøkte timeprisene blant sine privatpraktiserende medlemmer i 2001. av Advokatforeningens ca. 4500 medlemmer besvarte undersøkelsen, noe som gir en svarprosent på i underkant av 25 prosent. Av disse var 300 forretningsadvokater. De skulle ikke besvare spørsmålene om salærsatser til private klienter. Det innebærer at timeprisene gjengitt nedenfor kun er representative for deler av Advokatforeningens medlemsmasse, og at de trolig ligger lavere enn om forretningsadvokatene var inkludert. Det er ikke uvanlig at timeprisen for større bedriftsklienter, i alle fall den reelle, ligger godt over timeprisen for privatpersoner. Tabell: 1 1.2 Priser på advokattjenester til private klienter* synes å være at de ikke har private klienter). ** Oslo, Bergen og Trondheim. Kilde: Advokatforeningens undersøkelse av konkurranseforholdene i advokatbransjen i 2001. 1 1999 ble den reelle timeprisen i Advokatforeningens kostnads- og inntektsundersøkelse 3 beregnet til 1150 kr. Tilsvarende tall for 1994 var 916 kr. Man la i disse undersøkelsene til grunn at den enkelte advokat/fullmektig hadde 1250 fakturerbare timer per år. Det er vanlig å legge til grunn at en effektiv advokat med god sakstilgang fakturerer rundt 1250 timer av årets 1800 arbeidstimer. Øvrige timer brukes til etterutdanning, kontorhold m.v. vært en prisnedgang på advokattjenester fra 1999 til 2001. Det er usikkert hva denne nedgangen skyldes, men én årsak er trolig at forretningsadvokater ikke var med i undersøkelsen i 2001. Dette gir en prisvekst på ca. 25 prosent fra 1994 til 1999. Den generelle prisstigningen i samfunnet, representert ved konsumprisindeksen, var på 12 prosent i perioden. 1 1999 undersøkte Advokatforeningen prisene hos ulike typer advokatfirmaer. Kilde: Advokatforeningens kostnads- og inntektsundersøkelse, 1999. tabell 11.3, var gjennomsnittlig timepris i 1999 høyest hos firmaer med mer enn 10 advokater og nest høyest hos firmaer med mellom 6 og 10 advokater. Deres gjennomsnittlige timepris var henholdsvis 1366 kr og 1046 kr. Enkeltmannsforetak og øvrige advokatfirmaer med kontorhjelp hadde en høyere timepris enn samme typen virksomhet uten kontorhjelp. Unntaket var firmaer med 3 til 5 medlemmer uten kontorhjelp som hadde en høyere timepris enn tilsvarende firmaer med kontorhjelp. I Advokatforeningens inntekts- og kostnadsundersøkelse for 2001 er kostnader definert som den gjennomsnittlige, prosentvise andelen av brutto omsetningen per advokat som går til det å dekke kostnader, inkludert finanskostnader og utgifter til pensjonssparing. 5 Kostnadene utgjorde i gjennomsnitt 52 prosent av brutto omsetningen i 2001, mot 46 prosent i 1999 og 50 prosent i 1994. Utvalget vil bemerke at tallmaterialet presenteres slik det foreligger, og at det hefter en viss usikkerhet ved materialet. Sammenligningen er basert på tall fra Legal 500 4 , som opplyser at timeprisen i Norge, Danmark og Sverige varierer fra henholdsvis £ 112, £ 190 og £ 200 til over £ 300 i samtlige land. Den offentlige salærsatsen i fri rettshjelpssaker kan også gi en indikasjon på prisnivået i det enkelte land. I Norge, Danmark og Sverige er timeprisene henholdsvis 735 NOK, 1100 DXX og 929 SEX ekskl. mva. Timeprisen er én av (ofte den viktigste) komponenten når sluttsalæret (prisen på tjenesten) skal beregnes. Timeprisene - særlig de reelle - antas å variere i relativt stor utstrekning. Se nærmere om beregning av salær i punkt 6.5.3 og 20.4. 5 Å sikre en pensjon på størrelse med høyeste ytelse fra Statens Pensjonskasse koster ca. 40 000 kr per år dersom innbetalingene skjer over 30 år. Renteutgifter på lån og lignende er anslått til 30 000 kr per år. Tallene er basert på beregninger gjort av Advokatforeningen i 2001. firmaer i ulike land. rer 213 430 kr. Enkeltmannsfirma m/fullmektig (er) Enkeltmannsfirma -m/ktr og fullm. Firma, 2-3 m/fullm. * Kostnader som andel av brutto omsetning. Kostnadene er inklusiv pensjonsutgifter og finanskostnader. Kilde: Advokatforeningens inntekts- og kostnadsundersøkelse for 2001. kostnadsprosenten basert på tall for brutto og netto omsetning. I det følgende redegjøres det for advokaters kostnader. Advokatenes ordinære kostnader kan grupperes i tre komponenter. Første del omfatter lønnsutgifter til ansatte jurister og ikke-jurister (for eksempel advokatfullmektig og sekretær), herunder eventuell bonus og lignende til fullmektiger. Dernest dreier det seg om andre utgifter i firmaer; fellesutgifter - så som husleie, strøm, telefonutgifter, kopiering, porto osv. I tillegg kommer såkalte særutgifter, som for eksempel utgifter til pensjonsordning, kurs og etterutdanning. Lønn og husleie utgjør de klart største kostnadskomponentene. 6 Helge Jakob Kolrud, «Advokatøkonomi og advokatuavhen- gighet», 1990. Det synes å være en oppfatning i bransjen om at advokater tradisjonelt har fokusert mest på utøvelsen av advokatgjerningen og mindre på økonomisk styring av virksomheten. Dette kan ha virket inn på kostnadseffektiviteten. 7 Det vises til kapittel 19 for nærmere drøfting. Differansen mellom samlede inntekter og kostnader er overskuddet i en næring. Det knytter seg måleproblemer til både inntekt (pris*mengde) og kostnader i advokatnæringen. det, kan dette gi informasjon om hvorvidt det finnes en inntjening blant advokater som er større enn i andre frie yrker. Problemet med en sammenligning med andre næringer er at bl.a. etterspørselsforhold og kostnadsforhold kan være forskjellige i de bransjene man sammenligner med, jf. drøftingen innledningsvis. 1 1999 var brutto omsetningen på 4,9 mrd. kr. Dette gir en omsetningsvekst på ca. 39 prosent fra 1999 til 2001. Brutto- og nettoomsetningen er inklusive inntekter fra eiendomsmekling, inkasso, styrehonorarer og annen arbeidsinntekt. 9 Netto omsetning er ordinært resultat før skatt, med andre ord brutto omsetning fratrukket kostnader. Advokatene (partnere/eiere) hadde en gjennomsnittlig brutto omsetning på 2,48 mill. 9 Brutto og netto omsetning er beregnet før pensjonspremie og nødvendige renteutgifter til finansiering av virksomheten. opp fra 1,83 mill. kr i 1999. I 1994 var brutto omsetningen per advokat på 1,14 mill. kr. Dette gir en vekst i advokaters nettoinntekt på 19 prosent fra 1999 til 2001. Advokater har hatt en realinntektsvekst på 14,3 prosent i perioden. Til sammenligning var den generelle lønnsveksten blant lønnstakere i offentlig og privat sektor på 9,3 prosent i perioden 1999 til 2001, mens prisveksten var på 4,7 prosent. Dette gir en realinntektsvekst på 4,6 prosent. Inntektsveksten blant advokater synes med andre ord å ha vært høyere enn gjennomsnittet i privat og offentlig sektor i den aktuelle perioden. 1 1999 foretok Advokatforeningen en tenkt inntektssammenligning mellom en gjennomsnittlig allmennpraktiserende advokats og en lagdommers inntekter. netto omsetning i perioden 1 999 til 2001 * * Brutto og netto omsetning før pensjonspremie og nødvendige renteutgifter til finansiering av virksomheten. Kilde: Advokatforeningens inntekts- og kostnadsundersøkelse for 2001. 7 7 .4.2.3 Omsetningsvekst etter firmastørrelse I tabell 11.6 gis det en oversikt over veksten i omsetningen per advokat sett i forhold til størrelsen på det firmaet han er medeier i. Tallene er hentet fra Advokatforeningens kostnads- og inntektsundersøkelse i 2001. 10 Skjemaet ble sendt til 5241 medlemmer. Svarprosenten totalt var på 53. Ifølge Advokatforeningens undersøkelse har de som konsentrerer seg om ett fagområde høyere inntjening enn de som arbeider innenfor flere fagområder. Det fremstår med andre ord som lønnsomt å konsentrere seg om én klienttype/ spesialisere seg. Dette gjelder både fri rettshjelpssaker og straffesaker, næringslivsklienter og private klienter. Spesielt synlig er dette i de tilfellene advokaten fordeler arbeidstiden likt mellom to eller flere fagområder. Ca. 25 prosent av Advokatforeningens medlemmer er advokatfullmektiger. Det har vært en vekst i antallet fullmektiger på over 50 prosent fra 1999 til 2001. Gjennomsnittslønnen (brutto) per fullmektig har økt fra 354 000 kr i 1999 til ca. kr i 2001. Advokatfullmektigenes gjennomsnittslønn stiger med størrelsen på firmaet de er ansatt i. Med en lønnsvekst på 22 prosent synes advokatfullmektigene å ha hatt en bedre inntektsutvikling enn advokater (eiere/partnere) 11 og en bedre inntektsutvikling enn det som er gjennomsnittet for ansatte i privat og offentlig sektor i perioden 1999 til 2001 (9,3 prosent). I overkant av 6 prosent av Advokatforeningens medlemmer er ansatte advokater. Gruppen er i vekst, men er fortsatt relativt liten. Ansatte advokaters gjennomsnittslønn steg med 26 prosent fra 472 000 kr til 596 000 kr fra 1999 til 2001. * Gjennomsnittslønn per advokat er gjennomsnittlig netto omsetning per advokat. Kilde: Advokatforeningens inntekts- og kostnadsundersøkelse for 2001. Gjennomsnittsprisen blant rettshjelpere som i før- ste rekke tilbyr rettshjelp til privatpersoner er ca. 850 kr per time inkl. moms, men med store varia- sjoner. Gjennomsnittsprisen eksklusiv moms er 681 kr. 10 av rettshjelperne har oppgitt reell time- pris. Den gjennomsnittlige reelle timeprisen lig- ger på ca. 515 kr. Antallet observasjoner er få. En nærmere omtale av undersøkelsen følger i avsnitt 12.3. Det generelle inntrykket er at rettshjelpere som gir sin bistand til privatpersoner har et pris- nivå som ligger noe under advokaters prisnivå. En del rettshjelpere har også oppgitt sine kost- nader og brutto omsetning. Sentrale kostnads- komponenter er husleie og datautstyr. Med unn- tak av lønn til fullmektiger er kostnadskomponen- tene noenlunde de samme som for advokater. Det er relativt få av dem som yter rettshjelp til privat- personer som har drevet sin virksomhet på heltid over flere år. De færreste har en årsinntekt på størrelse med en gjennomsnittlig norsk arbeidsta- ker. For organisasjoner og velferdstilbud og lignende er det vanskelig å finne sammenlignbare kostnads og inntektstall, fordi de ikke priser sine tjenester i markedet og tilbyr juridiske tjenester som en integrert del av sin øvrige virksomhet. En pris- og kostnadsbeskrivelse kan benyttes til å gi en indikasjon på om konkurransen i markedet fungerer effektivt, eller om det foreligger konkurransebegrensninger av ulik art. Slike begrensinger kan resultere i ineffektiv konkur- ranse, for eksempel som følge av at enkeltaktører eller grupper av aktører utnytter markedsmakt. Følgende forhold har blitt belyst: Fra 1994 til 1999 var prisveksten på advokattjenes- ter ifølge Advokatforeningen på ca. 25 prosent, mens den generelle prisveksten, representert ved konsumprisindeksen, var på 12 prosent. Advokat- forenings tall viser at prisene på advokattjenester gikk noe ned fra 1999 til 2001, men foreliggende prisdata er ikke fullt ut sammenlignbare. Timepri- sene i Norge synes å være lavere enn i andre land det er naturlig å sammenligne med. Kostnadsprosenten har økt de siste par årene. En viktig årsak til dette er at antallet fullmektiger per advokat har økt betydelig. det et visst potensial for å effektivisere produksjonen av juridiske tjenester. Utvalget har imidlertid ikke data som kan dokumentere at kostnadseffektiviteten i næringen er lav eller at den kunne vært høyere. Omsetningen har økt betydelig i volum for advokatnæringen under ett. Det har også funnet sted en betydelig økning i omsetningen per advokat. Inntektsutviklingen for så vel advokater som fullmektiger og ansatte advokater har vært høy de senere år. utviklingen i overskuddet per advokat. Store advokatfirmaer har imidlertid en nedgang i netto omsetningen per advokat fra 1999 til 2001. Det er forholdsvis få observasjoner i undersøkelsene. Det betyr at feilmarginene ikke er übetydelige. Et hovedinntrykk fra undersøkelsen er at de fleste firmaene har både privatpersoner og småog mellomstore bedrifter som klienter, og at mange tilbyr tjenester på en rekke saksområder. 74 prosent av advokatene har privatpersoner som klienter. 64 prosent har små- og mellomstore bedrifter som klienter, mens mellom 10 og 15 prosent har store bedrifter, kommuner og andre offentlige etater blant sine klienter. Advokater fra småbyer, tettsteder og enkeltmannsfirmaer er overrepresentert når det gjelder å ha privatpersoner som klienter. Oslo-advokatene er tilsvarende underrepresentert. De er imidlertid overrepresentert når det gjelder å ha store bedrifter som klienter. Svært mange advokater arbeider med mange saksområder. Enkeltmannsfirmaer i småbyer og tettsteder er overrepresentert når det gjelder å ha familie, arv og skifterett og gjeldsforhandlinger/ konkurs som spesialfelt. Advokater i Oslo er overrepresentert med selskapsrett som spesialområde. 50 prosent av advokatene sier at de ofte har mye å gjøre. Enkeltmannsbedrifter er underrepresentert i dette svaret. regel er passe mange saker, mens 1 prosent ofte har for lite å gjøre. Advokatene ble bedt om å vurdere viktigheten av å være bedre enn konkurrentene på en del forhold. På en skala for viktighet, der 4 er høyeste score, anses faktorene kommunikasjon med klienten og renommé som viktigst med en score på 3,6, tett fulgt av kunnskap/kvalitet/ spesialisering med 3,4. Pris, kapasitet og kompetansebredde fremstod som klart mindre viktig med en score på mellom 2,6 og 2,8. Det er en større tendens til spesialisering i Oslo (Advokatene i Oslo oppgir i større grad at konkurrentene har samme spesialområde og at de har samme type klienter). Advokater i Oslo tror i større grad at konkurrentene har større kompetansebredde, mens advokater i småbyer/ tettsteder i større grad mener at konkurrentene har samme kompetansebredde. 66 prosent av advokatene mener at konkurrentene har omtrent samme renommé, mens henholdsvis 7 og 6 prosent mener at konkurrentene har dårligere/bedre renommé. 22 prosent oppgir at de ikke vet. 46 prosent oppfatter konkurransen som sterk. 16 prosent mener den kunne vært sterkere. sent mener at det kun delvis konkurreres, mens 3 prosent mener det er svak konkurranse. 12 prosent av advokatene hadde ingen oppfatning om dette. Advokatfirmaer med færre enn 20 advokater er betydelig overrepresentert under svaret «sterk konkurranse» Av 146 svar var det 37 som mente at det var delvis eller svak konkurranse. 1 46 prosent av disse mente at dette skyldtes at det er nok klienter til alle. Like mange mente at det er langvarige kontakter som avgjør. 41 prosent mente at det ikke er noen tradisjon for å konkurrere, mens 35 prosent oppgav at spesialisering gjør det vanskelig å konkurrere. Flere av respondentene har krysset av på flere alternativer, slik at svarandelen her er over 100 prosent. 21 prosent opplyser om prisen på hele oppdraget. 95 prosent oppgir at de kun gir generell prisinformasjon, som timesatser. Prosentfordelingen på for eksempel priser på hele oppdraget versus generelle priser er over 100 prosent, fordi en del har krysset av på begge alternativer. Det er grunn til å tro at en del praktiserer begge deler, avhengig av typen oppdrag. Det er i tillegg uvisst om advokatene gir prisopplysninger i alle oppdrag eller om de bare gjør det enkelte ganger. Resultatene stemmer dårlig med resultatene fra brukerundersøkelsene. Oppfatning av klientenes orientering om prisnivå 53 prosent av advokatene tror at svært få av klientene undersøker priser hos flere advokater før de bestemmer seg for hvilken advokat de skal velge. 15 prosent tror at under halvparten av klientene undersøker priser hos flere. Det er ingen signifikante forskjeller i svarene til de ulike typer advokater. Oppfatninger om prisnivået hos konkurrentene 40 prosent tror at prisnivået er likt hos konkurrentene, 43 prosent tror det er høyere. 8 prosent tror det er lavere, mens 17 prosent oppgir at de ikke vet. Flere respondenter har krysset av på flere alternativer, noe som gir en svarprosent på over 100 prosent på dette spørsmålet. Advokater i småbyer/tettsteder er overrepresentert i svaret «konkurrentene har lavere pris enn meg». 54 prosent gir skriftlig prisinformasjon til klientene, 46 prosent gir muntlig. 66 prosent gir bindende, 41 prosent gir ikke-bindende prisanslag. 1 Det var til sammen 37 advokatfirmaer som mente dette. Det lave antallet observasjoner gjør at det er en betydelig usikkerhet knyttet til disse resultatene, og til om de er generaliserbare. ransen som svak. Flertallet av rettshjelperne mener at de har flere enn 10 nære konkurrenter. Et fåtall har ingen nære konkurrenter, mens noen har fra tre til fem nære konkurrenter. Mange svarer at de nærmeste konkurrentene er lokalisert i samme by/ tettsted/lokalområde. Et fåtall mener at konkurrentene er lokalisert i samme region. En del svarer at de ikke vet/har ikke besvart spørsmålet. 2 Blant disse finner vi Juss-Buss, som skiller seg noe fra de øvrige rettshjelpstilbudene. De er ikke inkludert i denne fremstillingen, men er nærmere omtalt i avsnitt 10.3.4.2. mener også at konkurrentene har omtrent samme kompetansebredde. Et fåtall mener at konkurrentene har mindre kompetansebredde, men i underkant av halvparten oppgir at de ikke vet. Renommé (omdømme) Forhold som er av betydning i salærfastsettelsen Tidsforbruk tillegges avgjørende vekt for ca. halvparten av rettshjelperne og fremstår som den klart viktigste faktoren i salærfastsettelsen. Deretter følger vanskelighetsgrad/kompleksitet som tillegges betydelig vekt for halvparten. Utfall/ resultat vektlegges av mange, men andre ting teller mer. Tendensen for svaralternativene klientens betalingsevne, tvistegjenstandens økonomiske verdi og priser hos andre tilbydere er at de vektlegges noe mindre eller de vektlegges lite. 19 av de 21 rettshjelperne som har besvart undersøkelsen har oppgitt sin reelle timepris eller et prisintervall. Gjennomsnittsprisen er ca. 850 kr per time inkl. moms, men med store variasjoner. Gjennomsnittsprisen eksklusiv moms er 681 kr. 10 av rettshjelperne har oppgitt reell timepris. Deres gjennomsnittlige reelle timepris ligger på ca. 515 kr. For å kartlegge etterspørrernes atferd i markedet for juridiske tjenester har utvalget latt gjennom- føre brukerundersøkelser rettet mot privatperso- ner og små og mellomstore bedrifter. Undersøkel- sene ble gjennomført av Faktum Markedsanalyse. 500 privatpersoner og 256 små og mellomstore bedrifter 3 ble intervjuet over telefon. Utvalgene var trukket tilfeldig og landsrepresentativt. brukerutvalget var representativt med hensyn på kjønn og aldersfordeling. Utvalget av bedrifter var trukket tilfeldig i målgruppen. De fleste av spørsmålene var utformet for dem som hadde brukt advokat, men undersøkelsene inneholdt også spørsmål som de uten erfaringer med advokatbruk skulle besvare. kun fikk informasjon om generelle priser, slik som timesats. Underveis i saken fikk de fleste informasjon om hvor saken stod, mens svært få - kun 7 prosent - fikk orientering om endringer i forventet totalpris. 18 prosent fikk ingen informasjon i det hele tatt underveis i saken. Nedenfor gis en kort oppsummering av resultatene fra undersøkelsene. Det var få - kun 6 prosent - som mente det var vanskelig å bedømme kvaliteten på advokatens arbeid. 62 prosent av de som hadde brukt advokat har svart på spørsmålet om hva slags prisinformasjon de fikk av advokaten. Den forholdsvis lave svarprosenten kan kanskje tolkes dit hen at det var en del som ikke fikk noen prisinformasjon i det hele tatt. Eventuelt kan det komme av at noen av de spurte ikke kjente seg igjen i svaralternativene. Svarene på spørsmålet viser at de som fikk prisinformasjon, i stor grad fikk uformell informasjon. 30 prosent fikk informasjonen skriftlig fremfor muntlig, mens 34 prosent fikk bindende prisinformasjon. 0 og 19 ansatte. De øvrige hadde mellom 20 og 100 ansatte og klassifiseres som «mellomstore». Advokatene later til å være noe dårligere til å gi informasjon på eget initiativ til bedriftskunder enn til privatpersoner. Det ble stilt spørsmål om hvilken prisinformasjon bedriftene fikk av advokaten. Mellom 44 og 55 prosent av de bedriftene som hadde brukt advokat svarte på disse spørsmålene. De som hadde fått informasjon, hadde i større grad fått skriftlig informasjon enn det som var tilfellet for privatpersoner (41 prosent mot 30 prosent av privatpersonene). Av de bedriftene som hadde fått prisinformasjon, var det en større andel som hadde fått bindende informasjon enn hos privatpersoner (51 prosent mot 34 prosent). Av dette kan man muligens trekke den konklusjon at når bedrifter først får prisinformasjon, er denne bedre (mer skriftlig og mer bindende) enn den privatpersoner får. ikke mottar noen informasjon underveis i saken (26 prosent mot 18 prosent). bedrifter en viktighetsscore på 3,8 for kunnskaper. Pris er en del mindre viktig, men scorer 3,2 poeng. Dette er lavere enn tilsvarende tall for privatpersoner. At andre har anbefalt advokaten er også mindre viktig for bedriftene enn det er for privatpersoner (3,0 mot 3,2) . Dette stemmer ikke helt med at bedriftene i langt større grad enn privatpersoner benytter kontakter til å velge advokat - med mindre de mener at kontaktene kan gi dem verdifull informasjon om kvaliteten eller «kunnskapene» advokaten har. Derimot passer observasjonen om at pris er mindre viktig for bedrifter enn for privatpersoner, med at bedriftene i mindre grad undersøker prisene før de velger. De små og mellomstore bedriftene er godt fornøyd med kvaliteten på den advokathjelpen de har fått. 78 prosent mener de har fått god kvalitet, mens kun 3 prosent mener kvaliteten var dårlig. Nesten ingen (2 prosent) syntes det var vanskelig å bedømme kvaliteten på advokatens arbeid. Det var en større andel bedrifter som syntes advokathjelpen var for dyr i forhold til det man fikk igjen (40 prosent) enn av privatpersoner (31 prosent). Andelen av dem som syntes prisen var passe eller lav i forhold til det man fikk igjen var ca. den samme i de to gruppene, mens det er «vet ikkeandelen» som er lavere for bedriftene (8 prosent). De små og mellomstore bedriftenes prisforventninger ligger høyere enn for privatpersoner (1141 kr i forventet timepris er gjennomsnittet for de spurte). Det maksimale bedriftene kan tenke seg å betale, ligger på 1106 kr. I likhet med privatpersonene er bedriftene villig til å akseptere en nokså lav timepris før de tror kvaliteten er dårlig (498 kr er gjennomsnittet for de spurte). Totalt ser det ut til at bedrifter forsøker flere alternativer til advokatbistand enn privatpersoner. 35 prosent hadde kun forsøkt advokat, mens 48 prosent hadde forsøkt å ordne opp i saken selv. 25 prosent hadde brukt regnskapsfører/revisor som et alternativ til advokat, og 8 prosent hadde henvendt seg til offentlige myndigheter. Bedrifter ser i litt større grad enn privatpersoner ut til å legge vekt på «kunnskaper» når de skal velge advokat (86 prosent av bedriftene synes dette er «viktig», mens 74 prosent av privatpersonene synes dette). Utvalget er i mandatet bedt om å beskrive den internasjonale utviklingen. Globalisering med økende handel over landegrensene og harmonisering av regelverk gjør at bl.a. reguleringer, konkurransesituasjonen og utviklingstrekk i andre land får stadig større betydning for Norge. Utvalget har valgt å beskrive situasjonen i våre naboland Sverige og Danmark. I tillegg redegjøres det for utviklingen i England og Australia, hvor det er foretatt en lignende gjennomgang av reguleringene og konkurransen i advokatnæringen. 1 Til slutt omtales situasjonen i USA, der konkurranseintensiteten må anses å være høyere enn i europeiske land, og som av den grunn er av interesse. Hvem som helst kan i prinsippet starte et juridisk byrå og yte juridiske tjenester i Sverige. Slike tjenester kan i prinsippet ytes både i og utenfor rettergang. Advokatene har med andre ord verken rettsrådsmonopol eller rettergangsmonopol i Sverige. For opptreden for domstolene kreves imidlertid at man kan anses «låmplig» eller passende. Retten kan bare avvise prosessfullmektigen dersom det faktisk kan vises at vedkommende er upassende for eksempel på grunn av «uredelighet, udyktighet eller uforstand». Etter praksis skal det mye til før noen avvises fra domstolen fordi vedkommende ikke anses å være passende. I tillegg eksisterer det noen formelle krav til å representere i retten; man må bl.a. være myndig, beherske det svenske språket og ha bosted i EØSområdet eller i Sveits. 1 Irland omtales i kapittel 14 under redegjørelsen for arbeidet til OECD. advokater til å få godkjenning som advokat i Sverige er omtrent som i Norge. Spørsmålet om hvorvidt organisert samarbeid med andre profesjoner var forenlig med medlemskap i advokatforeningen kom opp i forhold til en konkret sak i 1997. blerte et advokatfellesskap i samarbeid med revisjonsselskapet KPMG Bolin AB. Advokatfirmaet tok firmanavnet KPMG Wallin Advokatbyrå AB. Styret i den svenske advokatforeningen avga en uttalelse hvor det ble vist til at allerede navnebruken indikerte et samarbeid med revisjonsfirmaet KPMG Bolin AB som ikke var forenlig med kravet til advokaters uavhengighet. Den konkrete saken endte med at KPMG Wallin Advokatbyrå AB endret navn og avviklet samarbeidet med revisjonsselskapet KPMG Bolin AB. sikring av båt og i hel- og halvforsikring av bil. Rettshjelpsforsikringen varierer i utforming og dekningsområde. Timesatsen i slike saker tilsvarer den offentlige satsen. Som hovedregel dekkes de fleste sakstyper, med unntak for dem som er positivt unntatt. Forsikringen dekker også motpartens saksomkostninger. I 2002 er timesatsen 929 SEX, eksklusiv 25 prosent mva (1162 SEX). Timesatsen kommer til anvendelse når det er den statlige rettshjelpen som skal finansiere den bistanden som kan komme på tale etter rådgivningen. Det er forbudt å kreve en høyere timesats. Man kan ikke ha et økonomisk «underlag» 3 på over 260 000 SEX brutto per år (2002). Som i Norge er den offentlige rettshjelpen subsidiær i forhold til private rettshjelpsforsikringer. I Sverige betales en egenandel for bistanden selv om inntektskravet for støtte er oppfylt. Egenandelen regnes som en prosentsats av salæret, der prosentsatsen varierer fra 2 prosent til 90 prosent, avhengig av inntektsgrunnlaget til den enkelte. Det er fastsatt minstebeløp for egenandelene - for eksempel kan egenandelen være 40 prosent av salæret, men minimum 5000 SEX Den laveste egenandelen er på 2 prosent av kostnadene (uten noe minimumsbeløp) og brukes når det økonomiske «underlaget» ikke overstiger 50 000 SEX. Man får som regel ikke rettshjelp i Sverige dersom tvistegjenstandens verdi er lavere enn 18 950 SEX Slike saker behandles etter en ordning som gjelder for såkalte «forenklade tvistemål». Retten består da av bare én dommer (mot normalt tre) 3 Regnes ut fra brutto årsinntekt (med fradrag for forsørger- byrde) og ut fra formue og gjeld. avsluttes etter ett rettsmøte. Dommeren forventes å ha en aktiv rolle i disse sakene og partene skal således kunne klare seg uten bistand. I desember 1997 ble ordningen med fri rettshjelp gjort subsidiær i forhold til privat rettshjelpsforsikring. Den nye ordningen ble vurdert av et utvalg i 2001 som slo fast at myndighetenes målsettinger langt på vei var nådd og at ordningen med enkelte unntak fungerte bra. Antallet saker som ble dekket gjennom rettshjelpsforsikring økte betraktelig, samtidig som antallet saker som ble dekket gjennom fri rettshjelpsordningen sank tilsvarende. Statens utgifter til fri rettshjelp sank med 200 mill. SEX etter omleggingen. Til tross for den ovennevte økningen i antall saker som dekkes ved rettshjelpsforsikring har ikke forsikringsselskapene endret sine vilkår. Rettshjelpsforsikring er fremdeles en del av hjemeller villaforsikringer, og premiene har heller ikke økt. Kun 3 prosent av befolkningen har ikke slik forsikring. En forutsetning for å kunne gjøre fri rettshjelpsordningen subsidiær er at saksområdene er overlappende, noe de i stor utstrekning er i Sverige. med regelverket i Norge og andre land. Reguleringene av advokatvirksomhet er imidlertid mer omfattende enn i Norge. Advokatrådet kan legge frem forslag til forbedringer av rammevilkårene Gov- og forskriftsendringer) for Justitsministeriet. I 1979 avga et utvalg en betenkning i forbindelse med en revisjon av rettspleielovens regler om advokatvirksomhet. 4 Betenkning nr. 871-1979 vedrørende revisjon av Retspleje- lovens avsnitt om advokater. samfundets tilsyn med advokatene, herunder tilsyn med klientkonti, erstatningsfond og ansvarsforsikring. Advokatsamfundet har et eget serviceselskap som ble etablert i 1994. Selskapet er brukerfinansiert og tilbyr informasjonsytelser, etterutdanning, markedsføringsartikler, EDB-ytelser, felles innkjøp og forsikringsytelser. Medlemskap er ikke obligatorisk. «Lov om ydelse av juridisk bistand samt om detektiwirksomhed m.v.,» (vinkelskriverloven), inneholder bestemmelser vedrørende andre enn advokaters adgang til å yte juridisk rådgivning. Slike tilbyderes handlefrihet begrenses ved restriksjoner på deres muligheter til å markedsføre sine tjenester. «Vinkelskriverne» er ikke under tilsyn. Fritt rettsråd gir mulighet for rådgivning fra en advokat samt hjelp til mindre skriftlige henvendelser. Ordningen gir rett til rådgivning til en verdi av 800 DXX Av dette dekker staten 600 DXX I visse tilfeller gis det utvidet rettshjelp for ytterligere 1830 DXX. Av dette betaler klienten og staten halvparten hver. Ordningen med offentlig rettshjelp omfatter personer over 18 år med en inntekt under 217 000 DXX for enslige og 275 000 DXX for par. For hvert barn under 18 år forhøyes inntektsgrensen med 37 000 DXX Inntektsgrensene justeres hvert år. Kostnadene ved den danske rettshjelpsordningen har de siste årene ligget på 210 mill. DXX, fordelt med ca. 184 mill. DXX på fri sakførsel og 25 mill. DXX til fritt rettsråd. Danmark bruker 42 kr per innbygger på rettshjelp i året. Til sammenligning bruker Sverige 32 kr og Norge 50 kr. Finland bruker 39 kr, mens Storbritannia bruker 172 kr. I begynnelsen av 2002 gjennomførte Advokatsamfundet en undersøkelse om rettshjelpsordninger i Danmark. 6 1 undersøkelsen fremgår det at 70 prosent av befolkningen kjenner til en eller annen form for rettshjelpsordning. Kun 27 prosent kjenner til ordningen med rettshjelpsforsikring, til tross for at 90 prosent av befolkningen har slik forsikring. 8 prosent av befolkningen har brukt en av rettshjelpsordningene. Advokatvakten er mest brukt (29 prosent av tilfellene), mens rettshjelpsforsikringen benyttes minst (17 prosent av tilfellene) . Utover 8 prosent som har benyttet en rettshjelpsordning, oppgir 9 prosent at de har hatt behov for rettshjelp, men at de ikke har fått det. 15 prosent av disse begrunner dette med at de ikke visste at de kunne få rettshjelp. 5 St. meld. nr. 25 (1999-2000) «Om fri rettshjelp». sen ble utført av Gallup Taylor, Nelson, Sofres. behov for rettshjelp, men ikke fått det, befinner seg i alle samfunnsgrupper. Noen saker behandlet av Konkurrence Styrelsen 1 1993 rettet Konkurrencerådet en henvendelse til Justisministeren om å oppheve/liberalisere enkelte bestemmelser i retspleieloven som begrenser advokatenes ervervsfrihet. Etter Konkurrencerådets vurdering inneholdt retspleieloven av 1990 en rekke betingelser vedrørende advokatfirmaers formål, eierkrets og ledelse som virket unødvendig restriktive og uheldige på konkurransen. Kravet til obligatorisk medlemskap i Advokatsamfundet ble også ansett som uheldig. Justitsminesteriet imøtekom ikke anmodningen. Begrunnelsen var hensynet til advokaters uavhengighet og tillitsforholdet mellom advokat og klient. Dette lar seg best gjøre ved å ha et uavhengig disiplinærsystem som advokatene er underlagt. 1 2001 påbød Konkurrence Styrelsen Advokatsamfundet å fjerne bestemmelsen i reglene om god advokatskikk som forbyr at advokatens salær kan beregnes som en andel av utbyttet som oppnås ved gjennomførelsen av en sak. mente at denne bestemmelsen var konkurransebegrensende. Justitsministeriet imøtekom ikke anmodningen. I forbindelse med sakens behandling uttalte Justitsministeriet at de hensyn som ligger til grunn for bestemmelsen i pkt. 3.3.1. i De Advokatetiske Regler, er anerkjennelsesverdige hensyn, som med rette kan innfortolkes i begrepet «god advokatskikk». Ministeriet fant ikke grunnlag for å anta at pkt. 3.3.1. i De Advokatetiske Regler ikke i fornødent omfang er begrunnet i kravet i retsplejelovens § 126 om «god advokatskikk». Pkt. 3.3.1. i De Advokatetiske Regler var således etter ministeriets opfattelse en direkte og nødvendig følge av retsplejelovens § 126. Generelt synes det å være sterkere konkurranse i den profesjonelle delen av markedet, og en noe lavere konkurranseintensitet i den uprofesjonelle delen av markedet, og da særlig i distriktene. Økt markedsføring og konkurranse på pris og etablering av kjeder tyder imidlertid på økende konkurranse og produktutvikling også i den uprofesjonelle delen av markedet. Det er et visst potensial for å løse opp på Advokatsamfundets tradisjonelt sterke rolle, bla. ved utarbeidelsen av regelverk og tilsyn. Markedet for juridiske tjenester i England har tra- disjonelt vært delt i to - rettsrådsmarkedet og ret- tergangsmarkedet. henholdsvis hovedsakelig av «solicitors» og «barristers». må man for å bli solicitor gjennomgå et to-årig praksisprogram hos en solicitor. Kommende barristers må gjennom et ettårig praksisprogram. Alle må i tillegg få bevilling til å praktisere fra hhv. the Law Society og the Bar Council. For solicitors stilles det krav om jevnlig etterutdanning. Markedskonsentrasjonen i advokatnæringen er relativt lav. De fem største firmaene hadde en markedsandel på 32 prosent av totalomsetningen i næringen i 2000. De ti største firmaene hadde en andel på ca. 47 prosent. Til sammenligning hadde de fem største revisjonsfirmaene en markedsandel på 70 prosent. For å bli solicitor eller barrister må man gjennomgå tre stadier. Det første stadiet er akademisk, og innebærer at vedkommende må gjennomgå en treårig generell jusutdannelse. Videre må man gjennomgå et yrkesrettet kurs. 7 Tall for advokatnæringen er fra The Laywer Magazine, 2000. Tall for revisjonsnæringen er fra Accountancy Age Magazine, 2000. I England har de nylig innført en adgang til å inngå såkalte «betingede salæravtaler». get salæravtale («Conditional fee») innebærer at advokaten avtaler med klienten at advokaten kan ta et ordinært salær pluss en prosentandel av dette salæret (opp til en maksimumsgrense på 100 prosent) 8 , dersom det oppnås et gunstig resultat. Tapes saken får advokaten ikke betalt. Det er ikke adgang til å avtale at advokaten skal ha en andel av kravet dersom klienten vinner frem, såkalte prosentbaserte salæravtaler («contingencyfee»). frem. Dermed kan forsikringspremiene blir relativt høye dersom en har en dårlig sak. Dersom klienten i tillegg inngår en resultatavhengig salæravtale med advokaten, bærer ikke klienten noen risiko for sakens omkostninger, verken egne eller motpartens. Det har nylig vært gjennomført store reformer i ordningen med offentlig fri rettshjelp. Ordningen er svært omfattende, og den administreres av den selvstendige offentlige institusjonen the Legal Services Commission (LSC). LSC har blant annet i oppgave å samordne de ulike rettshjelpstiltakene, slik at tjenestene, informasjonen og tilgangen til disse blir bedre for publikum. De som omfattes av LSC er blant annet solicitors, Citizens Advice Bureauxs, Law Centres og local authority in-house services. LSC er delt inn i en sivilrettslig og en strafferettslig del. Kommisjonen arbeider i tillegg mye med å utnytte den nye informasjonsteknologien. LSC bruker sine midler til å finansiere juridiske tjenester via kontrakter med tjenesteyterne (contracting). De mener det bedrer kvaliteten på tjenestene og kontrollen med utgiftene. Tjenesteytere som vil inngå slike kontrakter må oppfylle visse kvalitetskrav. Det finnes tre forskjellige kvalitetsmerker; informasjon, generell bistand og spesialistbistand (LAFQAS). Det høyeste kvalitetsmerket er forbeholdt solicitors og eventuelle særlige rettshjelpstiltak som har knyttet til seg en solicitor. Man må søke om å få spesialistmerket innenfor hver enkelt kategori (fagområde). Utgangspunktet for vurderingen av reguleringene og konkurransen i markedet for juridiske tjenester er britiske konkurransemyndigheters, Office of Fair Trading (OFT), vurderinger i etterkant av den såkalte LECG-rapporten. Forsikringsselskapenes tilbud av rettshjelpsforsikringer synes å være relativt omfattende og vidtfavnende. Det er vanlig for private og bedrifter å ha rettshjelpsforsikring. Rettshjelpsforsikringen kan tilpasses den enkelts behov. Det innebærer for eksempel at klienter kan forsikre seg mot utfallet i den enkelte sak. 1 2000 fikk konsulentselskapet Law and Economics Consulting Group (LECG) i oppdrag fra OFT å se på reguleringene i noen profesjoner (advokater, arkitekter og regnskapsførere) i England og Wales. Hensikten med oppdraget var å identifisere reguleringer, basert på lover, profesjonsregler eller sedvane og praksis, som begrenser konkurransen i markedene for denne typen tjenester. 8 Erfaringene så langt viser at det gjennomsnittlige påslaget (upliften) bekymring for at profesjonenes selvreguleringer kunne virke hemmende på konkurransen. I det følgende gis det en kort oversikt over OFTs teoretiske utgangspunkter, vurderinger og anbefalinger. Det understrekes at disse ikke nødvendigvis er sammenfallende med utvalgets. Åpenheten i marked for nye aktører er viktig for å skape effektiv konkurranse. Det betyr ikke at visse testkrav eller adgangsavgifter ikke kan godtas under konkurranseloven. Et krav om å kunne vise til visse basiskunnskaper er klart rettferdiggjort når konsumentene ikke er i god stand til å vurdere kvaliteten på tjenestene. Dette er ofte tilfelle for profesjonstjenester. alvorlig negativ effekt på konkurransen. Etablerte tilbydere, som i stor grad kontrollerer profesjonsorganene, har imidlertid incentiver til å hindre etablering under det nivået som ville vært til konsumentenes beste. 9 Se for eksempel Shaked og Sutton (1981) . Det presiseres at de teoretiske utgangspunkter, vurderinger og anbefalinger som fremkommer nedenfor er LECGs, og at de ikke nødvendigvis deles av utvalget. Det er også forskjeller i markeds og reguleringsforhold for juridiske tjenester mellom Storbritannia og Norge som tilsier at synspunkter, resultater og reformforslag ikke direkte kan overføres til det norske markedet. Av historiske og praktiske årsaker har selvregulering gjennom et profesjonsorgan spilt en viktig rolle for profesjoner i England. Med profesjonsorgan sikter LECG til et organ som setter visse utdannings eller praksiskrav for å bli medlem, som håret register over sine medlemmer, som sørger for adferdsregler eller rettledning for sine medlemmers profesjonsarbeid og som har klage-/ disiplinær funksjon. Slike organer har ofte en todelt funksjon ved at de både er regulator og representant for sin profesjon. LECG har sett på profesjonsorganer og deres incentiver til å søke og pålegge restriksjoner på adgang, struktur og atferd. Ifølge LECG er profesjonene selv ofte i den beste posisjonen til å vurdere omfanget på restriksjoner som er nødvendig for å opprettholde kvalitetsstandarder, for eksempel kvalifikasjoner for å få adgang til en profesjon. Som et resultat har ofte restriksjoner sitt utgangspunkt i et profesjonsorgan og rettferdiggjøres ofte med at de «løser» markedssvikt (sikrer kvalitetskrav) . I praksis kan imidlertid slike reguleringer fungere som konkurransehindre. En tilsynelatende bekymring for offentlige interesser kan skjule en mulighet til å øke inntektene ved å begrense konkurransen. Så snart yrkesutøvere blir medlemmer av profesjonsorgan, er det sannsynlig at de får incentiver til å disiplinere brudd på disse restriksjonene som hindrer konkurransen, for å beskytte eksisterende inntekter. ringer. Restriksjoner på forretningsstrukturer kan bidra til å opprettholde uavhengighet og unngå interessekonflikter. På den måten kan de bidra til å opprettholde publikums tillit til kvaliteten på tjenestene. Slike restriksjoner kan imidlertid hindre nyetablering og innovasjon av tjenestetilbudet i bransjen. Et motiv for restriksjoner på forretningsformer, som forbud mot eksterne aksjeeiere eller på multidisiplinære partnerskap, kan være å øke kostnadene ved å tilby tjenestene. Etablerte tilbydere vil da forsøke å hindre at nye typer tilbydere, som kan tilby tjenestene på en mer kostnadseffektiv måte etablerer seg i markedet (se nedenfor under «heving av egen kostnader»). Eksempler på adgangsreguleringer er utdanningsog praksiskrav som kreves for å få adgang til en profesjon. Begrunnelsen for å stille slike kvalifikasjonskrav for en yrkesgruppe og benytte profesjonstitler er at konsumentene ellers vil ha problemer med å vurdere kvaliteten på rådene de kjøper. De fleste profesjonstjenester er ikke-homogene og forholdet mellom input og output er ofte uklart. At man oppfyller visse kvalifikasjonskrav markerer et visst kompetansenivå, noe som reduserer den asymmetriske informasjonen mellom tilbyder og klient. Dette vil særlig være tilfelle når det er muligheter for å inndra profesjonstittelen ved «uakseptabel» opptreden. Sett fra et konkurransemessig ståsted består risikoen i at et profesjonsorgan har makt til å sette høyere adgangskrav enn det potensielle brukere av tjenestene ville ønske dersom man antar at de hadde perfekt informasjon. Det er, i alle fall teoretisk sett, et incentiv til å gjøre dette fordi at man ved å gjøre adgang vanskeligere, øker gjennomsnittsinntektene til de som allerede tilhører profesjonen. Taperne er konsumentene som betaler mer enn de må, og de tilbyderne som ville tilhørt profesjonen, men som er ekskludert. Rettledning om hva som er en rimelig pris rettferdiggjøres av noen profesjoner ved at de beskytter konsumentene fordi asymmetrien mellom kundene og rådgiverne reduseres. 10 Det utvalget omtaler som strukturreguleringer omtales som indirekte adgangsreguleringer av LECG. For å få en konsistent terminologi brukes utvalgets begreper i fremstillingen av LECG-rapporten. Reserveringen av visse typer tjenester omtales av utvalget som en direkte adgangsregulering til visse deler av et marked. LECG omtaler dette som en indirekte adgangsregulering. lertid forsterke de negative virkningene av adgangsrestriksjonene ved å redusere priskonkurransen mellom de «kvalifiserte» spillerne (profesjonens medlemmer). LECG beskriver ulike typer goder, inkludert tillitsgoder, og problemer med asymmetrisk informasjon i tjenestemarkeder. Ifølge LECG er søkegoder goder der kvaliteten i stor grad kan vurderes/sikres før kjøpet, slik at de viktigste kriteriene for forbrukerne er produktutvelgelse og pris. For to andre typer goder/tjenester står i tillegg informasjon sentralt: Erfaringsgoder, har kjennetegn som bare blir kjent for forbrukerne like etter/kort etter at de har blitt kjøpt (for eksempel restaurantmåltid) , mens tillitsgoder lider av en sterk grad av informasjonsasymmetri ved at deres kvalitet vanligvis bare blir kjent en tid etter kjøpet, hvis den i det hele tatt blir kjent. Det siste er tilfelle for mange tjenester. Misfornøyde klienter kan kreve erstatning dersom advokaten har opptrådt uforsvarlig, noe som kan ha en viss disiplinerende effekt på advokatene. Advokater har stilt sikkerhet mot slike krav. Men også her er det vanskelig å vurdere kostnader mot kvalitet. For små kunder er det dyrt gå til sak. det være lite aktuelt å saksøke når kvaliteten er at de som avviker ved å f.eks. produksjonen kan avsløres og straffes. LECGs analyserte de konkurransemessige virkningene av reguleringer i tjenesteprofesjoner med utgangspunkt i de tre tilnærmingsmåtene tradisjonelt kartell, å øke rivalenes kostnader og å øke sine egne kostnader. Tradisjonelt kartell er et direkte forsøk fra tilbyderne på å heve prisene over grensekostnadene (det klassiske tilfellet med monopolpriser og dødvektstap for konsumentene i form av redusert tilbud av tjenester og høyere priser). Kartell kan forekomme med eller uten direkte involvering fra et profesjonsorgan. Denne teorien kan anvendes på restriksjoner som bidrar til å stenge en profesjon for potensielle nykommere ved å øke nykommernes grensekostnader mer enn gjennomsnittskostnadene til kartellgruppen (her medlemmene av profesjonsorganet) . Eksempler er kvalifikasjons- og praksiskrav. Den andre forklaringen har sammenheng med tilbudssidevirkningene av en strategi der man hever sine egne kostnader. Restriksjoner på annonsering (eller forretningsstruktur) får firmaet til heller å konkurrere på mer kostbare måter, for eksempel ved å forsøke å tiltrekke seg kunder ved ryktebygging heller enn direkte annonsering, eller ved å tvinge konsumentene til å kjøpe tjenestene av mange tilbydere i stedet for rimeligere «one-stop-shopping». Dette er ekvivalent med å heve grensekostnadene i tjenesteproduksjonen, mao. et skift mot venstre i tilbudskurven. Hvis økningen i grensekostnadene (og dermed prisene) er høyere enn økningen i gjennomsnittskostnadene, er dette en lønnsom strategi. Langenfeld og Silvia (1993) fant tre kriterier som må være oppfylt for at dette skal være tilfelle: 1) Etablerte aktører må ha markedsmakt, alternativt må det være høye kostnader for konsumentene ved skifte av tilbyder 2) neit kartell eller heving av rivalenes kostnader. 3) Det må ikke være noen alternative former for konkurranse som er like effektiv som den formen som er begrenset. I eksempelet ovenfor ville det være problematisk hvis ryktebygging var like kostnadseffektivt for å tiltrekke nykommere som direkte annonsering. Det er viktig å merke seg at monopolfordelene kan tas ut i et «godt liv» (goldplating) blant de profesjonelle, (ved at de for eksempel ikke prøver å være kostnadseffektive) , heller enn ved at de setter prisene over grensekostnadene. Restriksjoner på tjenester begrunnes ofte med at de skal motvirke markedssvikt (sikre tjenester av høy kvalitet). I de tilfellene det er klart at restriksjonene bidrar til å bøte på markedssvikt, er det viktig å klarlegge om de gjør det på en måte som er minst mulig ødeleggende for konkurransen. Prisskalaer grunngis for eksempel med at de kan hjelpe konsumentene med å planlegge sine utgifter, men dette kan gjøres på andre måter som for eksempel offentliggjøring av historiske priser, aktiv markedsføring av priser og «shopping around». Et annet eksempel er restriksjoner på tillatte forretningsstrukturer som skal forhindre interessekonflikter. en jull granskning av eventuelle slike konflikter være et mottiltak som har færre virkninger på konkurransen. Behovet for reguleringer må vurderes fra tilfelle til tilfelle, noe som krever en fullstendig vurdering av de samfunnsmessige fordelene og ulempene ved restriksjonene. LECG foretar ikke en slik analyse, men ser på hvorfor en del restriksjoner ikke bøter på markedssvikt eller kvalitetshensyn, og hvis de gjør det, hvorfor eller hvorfor ikke dette ikke alltid er til det bestefor samfunnet. Dersom for strenge restriksjoner på adgang og reserveringen av visse typer arbeid til en profesjon, eller forbud mot markedsføring fører til høye priser, vil konsumenter med lave inntekter (eller firmaer som prøver å senke sine kostnader) ikke søke profesjonell hjelp, men heller prøve å løse problemene sine selv. Konsumentenes nytte antas vanligvis å bli maksimert når det tilbys en rekke kombinasjoner av pris og kvalitet, og den enkelte konsument står fritt til å velge den kombinasjonen som tilfredsstiller hans behov. Konsumenter er tross alt vanligvis selv best i stand til å vurdere hva som er best for dem, siden det er de som må bære konsekvensene av dårlige valg. Det er heller ikke noen klar forbindelse mellom kvalifikasjoner/ erfaringer og tjenestene som tilbys. Strukturreguleringer - Multidisiplinære partnerskap Fordelene med multidisiplinære partnerskap (MDP) er ifølge LECG at de gir muligheter for «one stop shopping», samtidig som de gir firmaer som er etablert i én næring og har et (godt) omdømme der, muligheter til å tilby andre typer tjenester; advokater vil få mulighet til å tilby «one stop shopping» i konkurranse med andre profesjoner som alt tilbyr dette. Mulige ulemper er bl.a. at MDP truer advokaters uavhengighet og skaper interessekonflikter. advokatforeningens regelverk den strukturreguleringen som i størst grad begrenser konkurransen fordi den hinder advokater og andre tjenesteytere i å tilby juridiske tjenester på den mest effektive måten. Dette begrenser tilbyderes muligheter til å realisere kostnadsgevinster, konsumentenes valgmuligheter og fordelene med å kjøpe flere tjenester samlet. Eksempler på MDPs vil være integrerte foretak mellom advokater og tilbydere av revisjonstjenester, eiendomstjenester, finansielle tjenester og familierett (advokater og meglere). LECG understreker at disse reguleringene bl.a. må vurderes opp mot hensynet til uavhengighet (En slik vurdering lå utenfor deres mandat). Dessuten frykter LECG at de største revisjonsfirmaene kan komme til å dominere markedet for juridiske tjenester i England og Wales. Hvis det er fare for en slik konsentrasjon, kan dette imidlertid forhindres ved hjelp av britisk konkurranselovgivning. gjennomgang av reguleringene og konkurransen i markedet for juridiske tjenester som den utvalget har foretatt. Den nedsatte kommisjonen vurderte de samfunnshensyn som tilsier reguleringer av juridiske tjenesteyteres økonomiske virksomhet mot de samfunnsøkonomiske kostnadene de medfører ved å hemme konkurransen og en effektiv produksjon av juridiske tjenester. Kommisjonens hovedkonklusjon var at mange av reguleringene ikke kan rettferdiggjøres ut fra samfunnshensyn. tilby mer effektive og konkurranseprisede (markedsprisede) tjenester til næringsliv og konsumenter. Samfunnshensyn tilsier at man må sikre at advokater praktiserer i tråd med høye profesjonsog etiske standarder og bidrar til å opprettholde et rettssystem av høy standard. Disse hensynene bør imidlertid heller ivaretas direkte gjennom etiske regler og profesjonsregler heller enn ved å innføre reguleringer på advokaters normale kommersielle markedsatferd. I takt med dereguleringen av markeder får konkurransepolitikken, -loven og -myndighetene en avgjørende rolle for å hindre at markedsaktører får en dominerende stilling som gir dem muligheter til å utnytte markedsmakt. Utvalget anbefalte derfor at juridiske tjenester, som til da hadde vært unntatt, skulle underlegges konkurranselovgivningen på lik linje med annen næringsvirksomhet. ulike delstater og at advokater kan praktisere i alle delstater - multi-jurisdiksjonal praksis. ikke er i strid med samfunnshensyn. skal gi anbefalinger til myndighetene om: Regler som forhindrer advokater i å etablere multidisiplinære partnerskap med andre profesjoner og yrker bør fjernes. Videre bør regler som forhindrer advokater i å delta i franchiseordninger og som forbyr advokater profittdeling med ikke-advokaterfjernes. ter. Samtidig kan de ha negative virkninger på konkurransen og effektiviteten. Prisskalaene bør derfor fjernes og erstattes av andre effektive og anvendelige metoder å skaffe klientene relevant veiledning om markedspriser og salærpraksis. Disse alternative metodene bør inkludere publisering av periodiske undersøkelser av markedspriser på ulike juridiske tjenester i ulike geografiske områder. Ut over dette bør det innføres lovmessige krav til informasjonsavdekking inklusiv grunnlaget for kostnadsberegningen, et estimat for sluttprisen på tjenesten og informasjonsplikt ved betydelige kostnadsavvikfra estimatet. Andre reformer i markedet bør innføres samtidig med eller forut for at man erstatter fee sedles med undersøkelser av markedspriser. Advokater bør tillates å kun kreve salær hvis saken går i klientens favør. Dette salæret skal være et normalt salær pluss en andel av dette salæret (opp til en øvre grense på for eksempel 25 prosent). Det bør ikke åpnes for at advokaten kan kreve et salær som andel av det økonomiske vederlaget i retten eller annet finansielt vederlag, prosentbaserte salærer (contingency fees) . I forbindelse med ordninger med betinget salær bør man benytte skriftlige standardkontrakter med full avdekking i forkant, «cooling-off»-perioder og tilbud om uavhengig vurdering. Ettersom en spesialistordning har et visst potensial for å være konkurransebegrensende, bør det etableres en tilsynsmekanisme som overvåker ordningen for å forhindre at den skaper en unødvendig etableringsbarriere til spesialistområdene eller på annen måte hemmer konkurransen mellom akkrediterte spesialister og andre advokater. I USA må borgerne forholde seg til minst to systemer - det føderale som omfatter hele nasjonen og det delstatlige som gjelder i den delstaten vedkommende oppholder seg. Delstatene er i stor utstrekning selvstendige jurisdiksjoner med egne statlige lover og regler. Tilsvarende kan gjelde for ulike områder, leks. Washington DC og Puerto Rico som ikke er delstater, men underlagt amerikansk overhøyhet. For å kunne praktisere som advokat («lawyer») i USA må man fullføre jusstudier ved en godkjent (kreditert) institusjon («law school»). I tillegg må det avlegges profesjonseksamen («bar-exam») i den delstaten det ønskes å praktisere. Videre er det et krav at man er medlem av advokatforeningen i den aktuelle delstaten før man får bevilling Gisence) til å praktisere som advokat der. Advokaten kan ikke praktisere i andre delstater med mindre vedkommende avlegger profesjonseksamen og får tillatelse til det i den enkelte stat. Siden kravet om profesjonseksamen i hver enkelt delstat sjelden håndheves, praktiserer advokater likevel i stor utstrekning over delstatsgrensene. Den føderale advokatforeningen (ABA) nedsatte en komite som skulle se på muligheten for å åpne for såkalt multi-jurisdiksjonell-praksis (MJP), det vil si mulighet til å praktisere over delstatsgrensene. Forslaget om å åpne for slik praksis i større grad er nå vedtatt. multi-disiplinære partnerskap tillates. De fleste delstater samt Den føderale Advokatforeningen (ABA) er imot å tillate slike partnerskap. De representantene utvalget var i kontakt med ga i lys av den såkalte Enron-saken uttrykk for at det først og fremst var problemer i forhold til reguleringen av revisorer. Flere mente at revisorer har en offentlig oppgave, som gjør at de bør arbeide avskjermet fra andre tjenesteytere. Det gjelder ikke i like stor grad for advokater. på juridiske tjenester. Prosentbaserte salæravtaler er særlig brukt i gruppesøksmål (class actions). Gruppesøksmål innebærer at en advokat kan gå til sak på vegne av en gruppe mennesker. Bruken av gruppesøksmål antas å bidra til å bedre borgenes tilgang på juridiske tjenester og rett til rett, ved at advokater på vegne av grupper lettere kan gå til sak mot store og mektige parter, særlig det offentlige og store firmaer osv. Eksempler på slike saker er erstatning til ofre for skader som følge av silikonimplantater i bryst, ofre for tobakksindustrien og andre søksmål pga. påståtte produktfeil. Det er ingen særlige restriksjoner på markedsføring for advokater i USA Markedsføring brukes da også i stor utstrekning, og anses av mange som helt nødvendig for å overleve i markedet. Ifølge de utvalget var i kontakt med bidrar dette til større gjennomsiktighet i markedet, hvilket gjør at klientene blir bedre informerte om blant annet tjenestenes pris, kvalitet og tjenesteutøverens kompetanse. Det var få som var skeptiske til utbredelsen av markedsføring. Restriksjoner på markedsføring ble opphevet for 20-30 år siden. Såkalt advokatformidling er regulert, men stort sett tillatt. Private firmaer driver også med uoffisielle rangeringer av advokater. For eksempel lister og rangerer det private foretaket Martindale- Hubbel den største advokatoversikt i verden. Oversikten utkommer årlig med fortegnelser over advokater over hele verden, herunder Norge. Rangeringen knytter seg til advokatenes kompetanse. Det er opprettet forskjellige organer, stort sett i regi av advokatforeningene og eventuelt domstolene, som fører kontroll med at medlemmer overholder de advokatetiske reglene. såkalt «mal-practice procedure». Amerikanerne antar at dette systemet har en betydelig oppdragende effekt på advokatene og sikrer kvaliteten på tjenestene. For å bedre tilgangen på juridiske tjenester er det, særlig i storbyene, etablert såkalte «pro bono-ordninger». Det innebærer typisk at advokater fører saker for übemidlede uten å kreve betaling. Det er også etablert «pro bono-klinikker» (faste pro bono kontorer) hvor publikum kan møte opp for å få enkel rådgivning av advokater som stiller sin kompetanse til rådighet for publikum uten vederlag. Ordningene er organisert og drevet både med og uten offentlig støtte. Store advokatfirmaer støtter slike ordninger økonomisk og ferske advokater får (prosess) erfaring i arbeidet med pro bono-saker. Utvalget fikk inntrykk av at slike pro bono-programmer er nokså utbredt. Utviklingen må sees i sammenheng med at tilbudet om fri rettshjelp er relativt beskjedent. Myndighetene tilbyr i fri rettshjelp til übemidlede i enkelte saker. Saksområdene er imidlertid svært begrenset. Utvalget fikk inntrykk av at fri rettshjelpsordningen har begrenset betydning for tilgangen til juridiske tjenester sammenlignet med andre ordninger. I USA er det etablert store advokatfirmaer. Selv om antallet advokater i disse firmaene er høyt i forhold til norsk målestokk, er de store norske firmaene relativt sett større enn de amerikanske firmaene. Over 70 prosent av advokatene arbeider i advokatfirmaer med mindre enn fem advokater. Kun 2 prosent arbeider i firmaer med mer enn 200 advokater. Markedet er således lite konsentrert. Flere ga uttrykk for at forbudet mot interessekonflikter i de etiske reglene innebærer at konsentrasjonen i markedet begrenser seg selv. Derfor er det ikke noen stor fare for at konsentrasjonen skal bli så stor at den leder til markedssvikt ved at det blir for få og store firmaer. Tvert i mot ser en tendenser til at konsentrasjonen i markedet er på retur, ved at flere advokater bryter ut av de store advokatfirmaene og danner mindre enheter. Tendensen går også i retning av en økende separasjon mellom et marked for uprofesjonelle og et for profesjonelle brukere. Spesialisering blant advokater er fremtredende. I enkelte tilfeller er det tale om såkalt hyper-spesialisering. For eksempel er det advokatfirmaer som har spesialisert seg på å saksøke f.eks. store multinasjonale selskaper, advokater, frisører, leger og lignende. I tillegg til markedet for advokater har det oppstått et » marked for såkalte «paralegals». Paralegals er personer med en viss juridisk kompetanse som arbeider for advokater og hjelper dem i deres virksomhet ved å utrede enkelte sider i omfattende saker eller selv behandle enkle saker. Paralegals er «rimeligere i drift» enn advokater, noe som vil kunne få betydning for advokatens endelige salær. Utbredelsen av paralegals er stor og det er til dels opprettet egne arbeidsmarkeder og utdanningsopplegg for dem. Paralegals kan sammenlignes med ordningen med advokatassistente 12 som finnes i Norge. 12 Advokatassistenter er vanligvis advokatsekretærer som gjennom et omfattende kursopplegg i regi at Juristenes Utdanningssenter, får opplæring i enkelte juridiske emner slik at de i større utstrekning kan bistå advokater i deres arbeid. Ved avlagt eksamen får de tittelen advokatassistent. Sammenlignet med de fleste europeiske stater har utvalget fått inntrykk av at de reguleringene man har i det norske markedet gjennomgående er mer liberale enn i andre land, kanskje med unntak av Sverige. Det synes også som at salærene gjen- nomgående er lavere i Norge enn i andre land. Det er uvisst om juridiske tjenester er mer til- gjengelige i Norge enn i andre land, men inntryk- ket er at så ikke er tilfelle. Sverige har for eksem- pel en ordning med rettshjelpsforsikring og fri rettshjelp som favner langt videre enn tilsvarende norske ordninger, det vil si at større deler av befolkningen og flere saksområder omfattes. Det følger av lojalitetsprinsippet i artikkel 3 i EØS-avtalen at medlemsstatene har en generell plikt til å treffe de tiltak som er nødvendige for en effektiv oppfyllelse av EØS-avtalen og til å avholde seg fra tiltak som kan sette realiseringen av avtalens mål i fare. Innenfor rammene av EU- og EØSsamarbeidet er det særlig prinsippet om fri flyt av tjenester, herunder å sikre EU/EØS borgerne fri rettshjelp i saker over landegrensene, som har aktualisert en samordning av regelverk i markedet for juridiske tjenester. I avsnitt 7.2 ble det kort redegjort for gjeldende rett hva angikk utenlandske advokaters adgang til å praktisere i Norge og mulighet til å få norsk advokatbevilling. 10-6 flg) gjennomføres Norges forpliktelser etter EØS-avtalens vedlegg VII punkt 2, jf. rådsdirektiv av 22. mars 1977 med henblikk på å lette den faktiske gjennomføring av advokaters adgang til å yte tjenester (77/249/EØF) i EØS-tilpasset form. Avsnittet gjelder bare advokater etablert i stater som er part i EØS-avtalen. Vertslandets bestemmelser for utøvelse av yrket skal overholdes. Det antas at dette omfatter alle relevante lover og regler, herunder regler for god advokatskikk. Direktivet omfatter også handel med juridiske tjenester. Medlemsstatene pålegges for øvrig å ta etiske regler på felleskapsnivå i betraktning og samrå seg med profesjonsorganer. CCBEs 2 Code of Conduct anses for å være etiske regler på fellesskapsnivå for advokatprofesjonen. Kommisjonen har også store forventninger til praktiseringen av e-handelsdirektivet. 2 Rådet for advokatforeningene i det europeiske fellesskapet. konkurranse i advokatnæringen og i markedet for juridiske tjenester generelt. Dette innebærer at man kan forvente et visst press fra EU i retning av dereguleringer i markedet for juridiske tjenester. Eventuelt når og i hvilken utstrekning dette vil skje, er imidlertid usikkert. EU-domstolens dommer vil som tidligere nevnt kunne få betydning fordi dens anvendelse av EUregelverket vil være retningsgivende for blant annet EFTA domstolen. Dommene får dermed indirekte betydning for Norges praktisering av EØS-regelverket. I denne sammenheng er EU-domstolens avgjørelse av 19. februar 2002 (C-309/99), i «Nova 11-saken», av interesse. To nederlandske advokater fikk avslag fra tilsynsmyndighetene på søknad om å inngå et integrert samarbeid med to store revisjonsfirmaer. Ifølge den nederlandske advokatforeningens vedtekter er det på visse betingelser tillatt for advokater å samarbeide med bestemte grupper næringsdrivende, som skatterådgivere og patentagenter, men for å sikre advokatenes uavhengighet er det ikke tillatt med integrert samarbeid mellom advokater og revisorer. Domstolen slo videre fast at forbudet mot integrert samarbeid hadde konkurransebegrensende virkninger på det nederlandske markedet for juridiske tjenester, ved at det bl.a. hindrer opprettelsen av såkalte «one-stop-shops». Dessuten påvirker forbudet samhandelen mellom medlemsstatene. For det første får vedtektsbestemmelsene anvendelse på utenlandske advokater. For det andre skal nærings- og handelsrettslige bestemmelser stadig oftere anvendes på grenseoverskridende transaksjoner. stolen at forbudet påvirker samhandelen, fordi de revisjonsfirmaene som søker partnerskap med advokater ofte er internasjonale konserner som er etablert i flere medlemsstater. Generelt kan man si at EU mener at borgerne i størst mulig utstrekning skal ha rett til rett og at det er statens ansvar at det ikke foreligger økonomiske eller andre hindre for det. Dessuten er signalet at borgerne skal sikres en best mulig tilgang på juridiske tjenester dersom forholdene legges til rette for en effektiv konkurranse. Effektiv konkurranse er imidlertid bare et virkemiddel og dersom det finnes andre sterke (samfunns) hensyn, kan reguleringer være berettiget, selv om de virker konkurransebegrensende. EU legger - naturlig nok - stor vekt på hensynet til fri flyt av tjenester over landegrensene. Rådet for advokatforeningene i det europeiske fel- lesskapet, CCBE, er en selvstendig organisasjon som organiserer alle advokatforeninger i EU og EØS-området. I tillegg har en del andre euro- peiske land observatørstatus. Organisasjonen har rundt 500 000 medlemmer og er en sentral aktør på det internasjonale og de nasjonale markedene for advokattjenester. spørsmål. CCBE kommer med en del uttalelser og treffer en del vedtak, som medlemsorganisasjonene oppfordres til å følge. Formålet er å harmonisere de nasjonale reguleringene som den enkelte stats advokatforening har ansvaret for, samt å fremme de verdier og interesser foreningen står for. Det er en betingelse for medlemsskap i CCBE at medlemmene forplikter seg til å følge Code of Conduct ved advokatvirksomhet over landegrensene («cross border practice»), innenfor EU/ EØS-området. Det betyr at norske advokater som driver med advokatvirksomhet over landegrensene i EU/EØS-området, er bundet av CCBEs Code of Conduct. Ministerkomiteen kom i november 2000 med anbefalinger om utøvelsen av advokatprofesjonen som berører markedet for juridiske tjenester. 3 Komiteen understreker viktigheten av en uavhengig advokatprofesjon. Den peker på at advokater har en fundamental rolle i arbeidet med å sikre menneskerettigheter og fundamentale friheter. De understreker også viktigheten av at borgerne har en effektiv tilgang på nødvendig juridisk bistand gitt av uavhengige advokater. EMK, med de endringer og tilføyelser som følger av tilleggsprotokoller tiltrådt av Norge og FNs konvensjon av 16. desember 1966 om sivile og politiske rettigheter (SP) med tilleggsprotokoller og FNs konvensjon av 16. desember 1966 om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ØSK), er inkorporert i norsk rett gjennom menneskerettsloven av 1999 § 2. 3 Council of Europe, Recommendation Ree (2000) 21 of the Committee of Ministers to Member States, on the Freedom of Exercise of the Profession of Lawyers. menneskerettslovens § 3 skal disse tre konvensjonene ved motstrid gå foran norsk lov. Tvistemålsutvalget påpeker at selv om det ikke strengt tatt er påkrevd av hensyn til Norges folkerettslige forpliktelser, kan det - som lovgivningspolitisk retningslinje - være grunn til å velge de løsninger som best harmonerer med de hensyn som den enkelte konvensjonsbestemmelse springer ut av, eller tar sikte på å beskytte. 14.4.3.2 EMK, SP og adgang til domstolene Både EMK artikkel 6(1) og SP artikkel 14(1) gir borgerne rett til en rettferdig rettergang, forutsatt at det er en reell tvist om vedkommendes «borgerlige rettigheter og plikter», og at saken gjelder avgjørelse av denne konkrete tvisten. I den offisielle, ikke autoritative, norske oversettelsen, heter det i EMK artikkel 6 (1) første punktum: upartisk domstol opprettet ved lov. «The principle whereby a civil claim must be capable of being submitted to a judge ranks as one of the universally «recognised» fundamental principles of law; denial of justice. Article 6 para. 1 must be read in the light of these principles. Were Article 6 para. been initiated before a court, a Contracting State could, without acting in breach of that text, do away with its courts, or take away their jurisdiction to determine certain classes of civil actions and entrust it to organs dependent on the Government. Such assumptions, indissociable from a danger of arbitrary power, would have serious consequences which are repugnant to the aforementioned principles and which the Court cannot overlook (Lawless judgment of 1 July 1961, Series A no. 3, p. 52, and Delcourt judgment of 17 January 1970, Series A no. 11, pp. 14-15). 36. Taking all the preceding considerations together, it follows that the right of access constitutes an element which is inherent in the right stated by Article 6 para. 1. This is not an extensive interpretation forcing new obligations on the Contracting States: it is based on the very terms of the first sentence of Article 6 para. 1 read in its context and håving regard to the object and purpose of the Convention, a lawmaking treaty (see the Wemhof f judgment of 27 June 1968, Series A no. 7, p. 23, para. 8), and to general principles of law. Saken gjaldt krav om separasjon. Klageren anførte at advokat var nødvendig, noe hun ikke kunne betale selv. hadde en effektiv adgang til domstolene. Domstolen slo innledningsvis fast at konvensjonens intensjoner ikke er å sikre teoretiske eller illusoriske rettigheter, men rettigheter som er praktiske og effektive. Domstolen fant at det var nødvendig med bistand fra advokat i saken da man ikke kunne gå ut fra at hun ville klare å fremlegge saken selv på en tilfredsstillende måte, selv med eventuell bistand fra dommeren. Domstolen slo deretter, under henvisning til Golder-saken, fast at ikke bare formelle hindre men også faktiske hindre for å oppnå nødvendighetsgoder kan representere et brudd på statenes forpliktelser etter konvensjonen. Irland var av den grunn forpliktet til å yte rettshjelp i saken fordi den var viktig for søkeren og hun ikke hadde økonomiske evner til å betale for nødvendig juridisk bistand. Domstolen uttaler imidlertid at det ikke vil være nødvendig med bistand fra advokat i alle saker. I en del tilfelle vil det være tilstrekkelig at borgeren selv har mulighet til å møte. I paragraf 26 heter det at: «... all that the Convention requires is that an individual should enjoy his effective right of access to courts in conditions not at variance with Article 6 para. I... Article 6 para. xity of the procedure or of the case. konkret på bakgrunn av de relevante momenter domstolen har pekt på. Det betyr at det kan tenkes tilfeller der en borger har et berettiget behov for advokatbistand i saker som faller utenfor de saksområder som omfattes av den norske fri rettshjelpordningen og det selv om inntektsgrensene er overskredet. med profesjonelle tjenester, herunder juridiske tjenester. OECD er en internasjonal organisasjon med over 30 medlemsland, deriblant Norge. OECD arbeider særlig for å fremme demokratisk styring og en virksom markedsøkonomi - globalt og nasjonalt. Organisasjonen har et globalt preg, men det er stort sett vestlige industrinasjoner som er medlemmer. Hovedkontoret ligger i Paris. OECD har et stort sekretariat med en rekke fagkomiteer. for multijuridiksjonell praksis som Norge. Det antas at de fleste av disse kommer fra England. I Irland har det de siste årene vært underskudd på solicitors, noe som har ført til at antallet studieplasser ved universitetet er doblet. Til sammenligning har mange barristers lave inntekter, noe som skaper problemer og fører til at mange slutter å praktisere . Ifølge OECD trekker dette i retning av at salærene ikke er høyere enn det de må være. den fasen av forhandlingsrunden som startet i juli 2002. WTO er en verdensomspennende organisasjon med over 140 medlemsland, som særlig arbeider med globale handelsregler. Blant annet har WTO som siktemål å fremme handelen av tjenester, herunder advokattjenester, over landegrensene. WTO består av flere sentrale organer. Organisasjonens traktater fremforhandles og undertegnes av de fleste medlemsland - deriblant Norge. Traktatene er folkerettslig bindende for Norge. FN kom i denne sammenheng i 1990 med anbefalte grunnprinsipper for advokatprofesjonen. FN pekte blant annet på at det er viktig for beskyttelsen av borgernes grunnleggende menneskerettigheter at enhver har tilgang til juridiske tjenester av en uavhengig advokatstand. Det må ikke foreligge vesentlige økonomiske eller andre hindre for slik tilgang. Juridiske tjenester hører inn under handel med tjenester, og således under handelsavtalen GATS (General Agreement on Trade in Services) i WTO-systemet. I de fortløpende forhandlingsrundene fremmer land forhandlingsforslag på områder de har særlige interesser. Disse vil typisk gå ut på liberalisering av konkurransehindrende regler. Advokatbransjen har tradisjonelt hatt mange handelshindringer. I den pågående forhandlingsrunden har blant annet USA og Australia fremsatt generelle forhandlingsforslag for juridiske tjenester. Foran er det redegjort for en del trekk ved den internasjonale utviklingen av betydning for markeds og konkurranseforholdene for juridiske tjenester, slik mandatet foreskriver. Det er også redegjort for noen utviklingstrekk ved reguleringsregimet for slike tjenester. Utvalget har gjennomgått og vurdert en del foreliggende materiale om utviklingstrekk i markedet for juridiske tjenester. 1 Slikt materiale kan lett bli preget av subjektive oppfatninger og må vurderes i lys av det. En viktig problemstilling er hvilken rolle informasjons og kommunikasjonsteknologien (IKT) og utviklingen i denne vil kunne spille i markedet for juridiske tjenester; jf. for øvrig punkt 19.3.5. Utvalget har derfor funnet å gå nærmere inn på noen aspekter ved dette. 1 Roman Mullerat, (Ex-president CCBE), «The Lawyer and the Internet», Colloquy on European law on Independence of Lawyers, Council of Europe, Feb. 2002. Mullerat viser til Sus- skind. I tillegg har utvalget fått innblikk i IKT-relaterte spørs- mål gjennom møter i Norge og i utlandet. sity Press 2000. tjenester. Det presiseres at Susskinds fremstilling presenteres slik den foreligger, og at de synspunkter som fremkommer ikke nødvendigvis deles av utvalget. Utvalget refererer først enkelte hovedsynspunkter fra Susskinds arbeider, for så å foreta en generell vurdering av enkelte sider ved IKT-utviklingen for juridisk tjenesteyting. Susskinds hovedtese er at IKT kan brukes til å øke tilgangen til juridiske tjenester og dermed fremme rett til rett. Gjennom Internett vil ikkejurister bli i stand til bedre å identifisere og forstå sine juridiske rettigheter og plikter. Juridiske tvister vil bli løst både raskere, billigere og «fredeligere». I tillegg vil man unngå tvister gjennom bedre forståelse og økt verdsetting av den materielle retten. Gjennom bruken av Internett kan lover og regler og juridiske prosesser bli mer allment tilgjengelig. Endringer i advokaters arbeid og typen tilbydere Susskind hevder at mange juridiske tjenesteyteres arbeid i større grad vil gå over fra å være rådgivende til å bli en form for informasjonsservice. Gjennom informasjonstjenester vil man møte bedrifters og individers behov på en måte som i en viss grad avviker fra tradisjonelt advokatarbeid. Juridiske tjenester vil bli informasjonstjenester på to måter: tilgjengelig gjennom IKT, i likhet med mange andre informasjonstjenester. - For det andre vil IKT bidra til å realisere et latent juridisk marked. Med dette menes den store mengden situasjoner i bl.a. privatliv og forretningsliv, der ikke-jurister i dag ikke er i stand til å nyttiggjøre seg juridisk bistand de trenger fordi juridiske tjenester er for dyre eller upraktiske i deres situasjon. til å gi denne delen av markedet juridisk bistand. «Advokatterskelen» vil senkes. For mange advokatfirmaer blir det viktigste langsiktige strategispørsmålet om de vil kunne leve av tradisjonell rådgiving alene, om de kun skal satse på informasjonstjenester eller på en kombinasjon av disse, hevdes det. Nedenfor presenteres noen sentrale egenskaper ved dagens juridiske paradigme, med utgangspunkt i en del sentrale trekk ved dagens og fremtidens juridiske tjenester og legale prosess. I dag oppsøker klientene advokater først når de er klar over at det er oppstått et juridisk problem som de ikke klarer å løse på egen hånd. Advokater driver tradisjonelt ikke med oppsøkende virksomhet. En kan derfor si at juridiske tjenester i dag er reaktive. Advokaten må vente på at klienten tar kontaktfor å få hjelp til å løse problemet på en profesjonell måte. Publikum vil med andre ord søke bistand/juridisk informasjon langt tidligere, til og med før problemene oppstår - såkalt rettsavklaring. På den måten blir behovet for reaktiv bistand mindre. Publikum vil i større grad kunne klare seg med enkle og billige informasjonstjenester. Det vil igjen føre til en mer aktiv bruk av loven, noe som vil bidra til at loven vil fungere bedre og virke atferdsstyrende i større utstrekning enn det den gjør i dag. Det er dessuten enklere og billigere - også i dag - å løse problemene før de oppstår. 4. Fra timebasert prising til verdi-Zvarebasert prising I dag er det fremdeles vanlig at advokater fastsetter salæret med utgangspunkt i den tid som er brukt, såkalt timebasert salærfastsettelse. Timeprisene varierer bl.a. med geografisk lokalisering, sakens kompleksitet og advokatens erfaring. sensureres for å unngå ansvar, hevder han. Dessuten vil markedet selv sannsynligvis sørge for at useriøse tjenesteytere blir holdt utenfor markedet. 8. Fra juridisk problemløsing til juridisk risikostyring Juridisk problemløsning vil avta i betydning. Det vil bli større fokus på juridisk risikostyring hjulpet av proaktive hjelpemidler som informasjonstjenester og - produkter. Med hensyn til konflikter har advokaters viktigste rolle vært å bistå i løsningen av dem. Antakelsen er at en tvist har oppstått, og da først er det relevant med en advokat. Som følge av effektiv juridisk risikostyring vil det bli mindre behov for formell tvisteløsning. Konflikter vil bli løst på et tidligere tidspunkt og unngått. Det er uavklart i hvilken utstrekning informasjonstjenester omfattes av advokatenes profesjonsansvar. Susskind tar til orde for at mer eller mindre generelle juridiske informasjonstjenester ikke bør underlegges de samme ansvarsregler som individuelle spesialtenester. Det er ikke noe godt system for spredning av kunnskap om lover og lovendringer i befolkningen. Både lover, avgjørelser og prosesser bør bli kunngjort i mye større omfang enn i dag, bl.a. via Internett. presentere slik relevant informasjon for både jurister og ikke-jurister. 11. Fra en dedikert advokatprofesjon til juridiske spesialister og informasjonsingeniører Det store antallet lover og deres kompleksitet har understreket behovet for en advokatprofesjon som kan rettlede klientene. Advokater har en tilnærmet enerett til å spre juridisk informasjon. Også i dag har advokater en nøkkelrolle i demokratiske samfunn, som en viktig møtepunkt mellom individ og stat. / fremtiden vil i større grad juridiske informasjonstjenester ligge i skjæringspunktet mellom individ og foretak og loven. Informasjonstilbydere vil tilby juridiske tjenester som lar seg systematisere til det latente markedet. Ved problemer av stor kompleksitet eller høy verdi vil juridiske spesialister fortsette sin tradisjonelle rådgivningsrolle. De vil imidlertid utgjøre en forholdsmessig liten del av morgendagens juridiske profesjon. Susskind tror den juridiske profesjonen vil bli todelt, mellom dem som tilbyr juridiske informasjonstjenester og juridiske spesialister. Det er likevel på ingen måte gitt at utviklingen vil gå i den retning og i den takt og det omfang som han antyder. lingsproblemer ved bruk av informasjons- og kommunikasjonsteknologi og at det mer er tale om en evolusjon enn en «revolusjon», slik enkelte har forutsagt, i anvendelsen. - utvikle nye IKT-baserte juridiske produkter og tjenester, nye organisasjonsformer og markedsløsninger for slike produkter og nye formidlings og distribusjonsformer for juridisk informasjon, vidt definert. Når det gjelder det første punktet, har det allerede skjedd en god del. Det synes likevel som om utviklingen har gått forholdsvis langsomt og at det derfor foreligger et ikke übetydelig effektiviseringspotensial på dette området for bransjen som helhet. Konkurranse vil i seg selv være et middel til å fremtvinge effektivitetsfremmende og kostnadsreduserende tiltak hos aktørene gjennom økt bruk av IKT. Det er likevel på det andre området at IKTutviklingen må forventes å få størst konsekvenser for juridisk tjenesteyting og også reise problemstillinger med hensyn til eventuelle nye reguleringsbehov for slike tjenester og omsetningsformer. Spørsmål i den forbindelse er blant annet: baserte juridiske tjenester m.m. ut over det som måtte gjelde for regulering av denne type produkter og tjenester mer generelt, f.eks. mellom tjenesteyter og klient? Når det gjelder det første spørsmålet, legger utvalget til grunn at det neppe vil være behov for offentlig støtte til juridiske tjenesteytere. gramvare for slike, vil derimot være et nødvendig satsningsområde. Dessuten vil det kunne være fornuftig av myndighetene å bidra med informasjon om de muligheter som finnes, jf. kapittel 21. reguleringer. Et spørsmål som har vært fremme er ansvarsforhold i forhold til den informasjon som publiseres på Internett. Slik utvalget ser det bør generell informasjonsvirksomhet i prinsippet behandles på samme måte som informasjon publisert i andre medier, jf. punkt 6.2. Av oppnevningen fremgår det som nevnt i kapittel 1 at det er viktig «å sikre en effektiv konkurranse i advokatmarkedet» for «å gjøre juridiske tjenester rimeligere og lettere tilgjengelig for folk flest. Først gis en kort omtale og presisering av begrepene samfunnsøkonomisk effektivitet og effektiv konkurranse 1 , hvoretter markedet for juridiske tjenester analyseres nærmere. effektivitet. Kostnadsmessig effektivitet innebærer at enhver mengde juridiske tjenester fremstilles til lavest mulig kostnad ved gitte produksjonsforhold. Allokeringsmessig effektivitet innebærer at ressurser kanaliseres til de områder der de kaster mest av seg og at det ikke forekommer markedsmessige eller reguleringsmessige forhold som begrenser produksjonen i forhold til det som er optimalt, for eksempel konkurransemessige begrensninger i markedet for juridiske tjenester eller reguleringer av priser m.v. på slike tjenester. Samfunnsøkonomisk effektivitet kan uttrykkes, og måles i praksis, ved det samfunnsøkonomiske overskuddet. Dette er illustrert i figur 16.1, jf. figur 4.1 i kapittel 4. Tilbudskurven viser kostnaden (grensekostnaden) ved å frembringe ulike kvanta av juridiske tjenester, mens etterspørselskurven viser konsumentenes betalingsvillighet for de samme kvanta. Det samfunnsøkonomiske overskuddet er representert ved arealet ABC. Dette kan dekomponeres i et konsumentoverskudd (KO), som uttrykker konsumentenes samlede nytte ved markedsløsningen pris = p og omsatt kvantum = x, mens produsentoverskuddet (PO) viser tilbydernes samlede overskudd ved den samme løsning. Det er lett å se at det samfunnsøkonomiske overskuddet er størst nettopp ved denne markedsløsningen. mengdebegrensninger, for eksempel gjennom regulert markedstilgang, prisreguleringer eller andre konkurransebegrensninger som gir mindre omsatt kvantum enn x til en høyere pris enn p, vil redusere det samfunnsøkonomiske overskudd i forhold til arealet ABC. Ved markedsløsningen avstemmes konsumentenes betalingsvillighet for juridiske tjenester mot kostnadene ved å fremskaffe dem, mens denne betingelsen ikke er oppfylt utenfor markedslikevekten p,x. Å måle det samfunnsøkonomiske overskuddet i praksis betinger at man har kjennskap til de underliggende tilbuds- og etterspørselsforholdene. Vanligvis vil ikke dette være tilfelle fullt ut. Det vil likevel i alminnelighet være enklere å måle dette ved statisk effektivitet enn ved dynamisk, i det man ved det siste også må ha kjennskap til alle forhold som medfører endringer i tilbuds- og etterspørselsforholdene som følge av innovasjoner m.m. markedsbetingelsene, og der en dynamisk effektivitetstilnærming følgelig blir desto viktigere. Utgangspunktet for å definere effektiv konkur- ranse i en konkret markedssituasjon (konkurran- seloven anvender uttrykket virksom konkurranse om samme forhold) er en perfekt fungerende markedsøkonomi eller en frikonkurranseøko- nomi. 2 En slik tilnærmingsmåte ble også brukt av Office of Fair Tra- ding (OFT) i England, australske myndigheter og OECD. sjelden vil være fullt ut oppfylt i praksis. Det forutsettes bl.a. at det er et tilstrekkelig antall markedsaktører til at ingen enkeltaktør eller gruppe av aktører kan utøve markedsmakt. Videre forutsettes det at det er full markedsadgang i form av fri etablering, at produktene er homogene og at alle aktører har full informasjon om alle forhold som er relevante for markedsbeslutninger. Frikonkurranse utgjør således en referanseramme og en målestokk som faktisk markedskonkurranse i en gitt situasjon kan måles opp i mot. Når den faktiske markedskonkurransen i en gitt situasjon, in casu konkurransen i markedet for juridiske tjenester, vurderes til å fungere så godt som mulig under de konkrete markedsforholdene og gitt at alle nødvendige markedsrettede tiltak er gjennomført av aktørene selv og av reguleringsmyndighetene, er konkurransen effektiv eller virksom. gende imperfekt konkurransesituasjon og medfører at konkurranseintensiteten blir lavere enn effektiv konkurranse skulle tilsi. Det kan likevel legges visse føringer på eller stilles visse generelle krav til en samlet konkurranse og reguleringspolitikk for effektiv konkurranse i markedet for juridiske tjenester. Utvalget vil spesielt anføre følgende i lys av drøftingen ovenfor: vilkår («level playing field»), det vil si at det ikke skal gis übegrunnede særfordeler til enkeltaktører eller grupper av aktører i form av preferanseordninger, unntaksbestemmelser eller andre diskriminerende tiltak på måter som kan virke konkurransebegrensende, jf. ger som følge av: - Forhold som begrenser informasjonstilgangen til markedet og gjennomsiktigheten i markedet (markedstransparens), jf. kapittel 17, 18 og 21. - Forhold som begrenser eller regulerer adgangen til markedet, jf. kapittel 19 og 20. kunne utøve markedsmakt til for eksempel å ta høyere priser eller operere med høyere kostnader enn det som vil være tilfelle i et effektivt fungerende konkurransemarked, jf. - Forhold knyttet til måten tjenester prises på og prisingsprinsipper som benyttes eller ikke benyttes i den forbindelse, jf. kapittel 19 og 20. - Andre forhold som kan skape imperfekt eller ufullkommen konkurranse, jf. kapittel 19 til 21. det ikke skal legges übegrunnede restriksjoner på etableringsvilkår og markedsadgang på måter som begrenser den potensielle konkurranse fra nye aktører. Andre forhold vil også bli vurdert. En spesiell form for «markedssvikt» er for eksempel det forhold at det ofte hevdes at det ikke er noen tradisjon for å konkurrere blant advokater og andre juridiske tjenesteytere eller at konkurranse ikke anses for god tone. nes side som kan virke diskriminerende overfor nyetablering og markedsadgang, jf. kapittel 19 og 20. Det må vurderes om eierforhold og utøvelse av eierskap i det norske juridiske marked er konkurransebegrensende, jf. avsnitt 20.3. Markedsimperfeksjoner i markedet for juridiske tjenester bør i størst mulig grad søkes eliminert eller korrigert for ved markedskonforme tiltak, det vil si tiltak som virker gjennom markedene og bidrar til å fremme konkurransen. kere av slike tjenester til gode i form av bedre tilpassede priser, bedre tilgjengelighet, bedre kvalitet og større produktmangfold. Spesielt bør det legges til rette for å sikre dynamisk effektivitet gjennom kontinuerlig markedstilpasning og -utvikling i pakt med behovene for juridiske tjenester. Dette kan umiddelbart synes som ideelle krav til en konkurranse- og reguleringspolitikk for markedsbaserte juridiske tjenester. Det er likevel på disse prinsipper gjeldende konkurransepolitikk er tuftet. Utvalget mener det er viktig at konkurranse og reguleringspolitikken utformes og håndheves aktivt langs disse generelle retningslinjer for å sikre effektiv konkurranse i markedet for juridiske tjenester og derved en effektiv ressursbruk. Det presiseres at konkurranse ikke er et mål i seg selv. Effektiv konkurranse er interessant, fordi den er et virkemiddel som kan bidra til effektiv ressursbruk, noe som igjen kan føre til lavere priser og bedre tilgjengelighet. For at markedet skal fungere effektivt, er det viktig at brukerne får informasjon. Brukernes informasjonstilgang bestemmes av flere faktorer. Det er ikke alltid rasjonelt å skaffe seg all tilgjengelig informasjon. innebærer all informasjon om priser, kvalitet, reise- og transportkostnader og andre relevante faktorer. Etter en viss informasjonsinnhenting vil de fleste oppleve at gevinsten ved å innhente ytterligere informasjon er begrenset. Det koster både tid og (oftest) penger å søke etter informasjon. Det vil derfor være rasjonelt å stoppe informasjonsinnhentingen før kostnaden ved å søke litt til overstiger det man forventer å spare dersom man finner et bedre tilbud ved å søke litt til. Har brukeren kommet til dette punktet, sier man at brukeren har «rasjonell informasjon». «Rasjonell informasjon» er den informasjonen det «lønner seg» å skaffe, og vil oppleves som nok informasjon til å foreta et fornuftig eller «rasjonelt» valg. Generelt kan det hevdes at man kan skaffe seg all tilgjengelig informasjon, men dette er lite aktuelt for tjenester som sjelden kan fastlegges på forhånd, slik som juridiske tjenester. Her skal tre typer goder defineres 1 ; søkegoder, erfaringsgoder og tillitsgoder. I neste avsnitt anvendes disse begrepene på juridiske tjenester. Erfaringsgoder er goder der kvaliteten først kan observeres etter kjøpet. Et eksempel på et erfaringsgode er et restaurantmåltid. Unntak er muligens ferdigproduserte juridiske informasjonstjenester, standardiserte kontrakter og liknende. Slike søkegoder kan for eksempel kjøpes over Internett eller i butikken. Her kan brukeren orientere seg om selve det juridiske produktet han skal kjøpe, og danne seg en oppfatning av produktet før det er kjøpt. ute etter. Ved hyppige gjenkjøp og lave priser per enhet er dette ikke et stort problem. Selv om man må gjennom noen feilkjøp før man har gjort tilstrekkelige erfaringer, innebærer ikke dette nødvendigvis store tap for brukeren. På den annen side finnes flere forhold som svekker sammenhengen mellom kvalitet og utfall. Utfallet vil bl.a. påvirkes av en eventuell motparts handlinger og av brukeren selv, for eksempel hvordan brukeren bruker det rådet han har fått. I enkelte saker kan jussen være så opplagt at selv den udyktigste tjenesteyter vinner saken, mens andre saker kan mislykkes til tross for iherdig innsats fra tjenesteyterens side. I rapporter fra Office of Fair Trading 2 og OECD 3 gås det ut fra at det ikke er en sterk sammenheng mellom kvaliteten på og utfallet av juridiske tjenester, se punkt 13.4 og 14.5. Utfallet er likevel ofte den eneste direkte indikasjonen på kvalitet brukeren har. I tillegg vil en bruker kunne ha mer indirekte indikasjoner på kvalitet gjennom for eksempel observasjoner av hurtighet, servicenivå, kommunikasjonsdyktighet osv. Dersom tjenestens kvalitet og utfall henger nøye sammen, vil utfallet gi en god indikasjon på kvaliteten, og tjenesten vil mest sannsynlig være et erfaringsgode. Jo mindre utfallet sier om kvaliteten, desto mer likner juridiske tjenester på tillitsgoder. Dette spørsmålet blir mindre relevant hvis gjenkjøpsfrekvensen uansett er så lav at det er betydelige informasjonsasymmetrier, selv om tjenesten er et erfaringsgode. Juridiske tjenester er sjeldent søkegoder. Siden tjenesten vanligvis produseres først etter at den er bestilt, kan kvaliteten ikke avgjøres på forhånd. 2 «Competition in Professions», Office of Fair Trading, 2001. 3 «Competition in Professional Services», OECD, 2000. kjøper tjenesten én gang eller svært sjelden. Ved gjenkjøp dreier det seg ofte om en sak av en annen karakter, noe som bidrar til å begrense læringseffekten. En årsak til det er at den tjenesteyteren man benyttet sist ikke nødvendigvis er rette vedkommende til å påta seg en annen type sak. Bedrifter har trolig høyere gjenkjøpsfrekvens, slik at det vil være av større betydning for dem hvorvidt juridiske tjenester er erfaringsgoder eller tillitsgoder. I sum må det antas å foreligge en nokså betydelig informasjonsskjevhet mellom tilbyder og etterspørrer ved kjøp av juridiske tjenester. Spesielt stor synes informasjonsskjevheten å være for privatpersoner. Kombinert med lav gjenkjøpsfrekvens har juridiske tjenester i betydelig grad karakter av tillitsgoder i dette markedssegmentet. I tillegg til usikkerhet om kvaliteten møter bru- kerne også i svært mange tilfeller usikkerhet om totalprisen på juridiske tjenester. Årsaken til dette er at snittprisen fastsettes etter at tjenesten er produsert. Snittprisen avhen- ger av flere faktorer, så som sakens omfang (tids- bruk), utfall og kompleksitet. Disse faktorene er usikre frem til oppdraget er avsluttet. Ofte oppgir tjenesteyteren kun sin timepris. Det legges dermed opp til at det skal betales for tjenesteyterens tid, og ikke for tjenesten som sådan. For etterspørreren fører et slikt tidsbeta- lingssystem til at en del av informasjonsskjevhe- ten om selve saken (sakens omfang, kompleksi- tet, hva tjenesteyteren konkret skal gjøre) overfø- res til prisene. For å kjenne omtrent til hva totalprisen vil bli, som er det mest interessante, må man vite omtrent hvor lang tid det vil ta å løse saken. Dette betinger igjen at brukeren kjenner sakens omfang og vanskelighetsgrad/kompleksi- tet og en eventuell motparts sak og opptreden. Kjennskap til sakens kompleksitet forutsetter juri- disk kunnskap. I tillegg kreves det erfaring fra lig- nende saker for å kunne si noe om sakens forven- tede omfang. Tjenesteyteren vil imidlertid vanskelig kunne si nøyaktig hvilket omfang en sak vil få, hvordan motparten vil opptre, eller hvor vanskelig det vil bli å løse den. overfor et klart «informasjonsproblem» dersom han skal forsøke å gi et prisanslag. Mer om prisberegningssystemet og virkningene av det, følger i punkt 19.3.3 og 20.3. Mangel på informasjon om kvalitet og priser fører til at etterspørrerne ikke klarer å foreta rasjonelle valg. De klarer dermed ikke nødvendigvis å finne det beste tilbudet, sett i forhold til pris og kvalitet. Konkurransen mellom tilbyderne blir ikke stimu- lert. Dermed kan inkompetente eller ineffektive tilbydere som tilbyr produkter av dårlig kvalitet og/eller til for høye priser, overleve i markedet. Dyktige og effektive tjenesteytere som tilbyr tjenester av god kvalitet til priser som står i for- hold til den leverte tjenesten, vil dermed ikke etterspørres i den grad som ville vært naturlig om etterspørrerne hadde kunnet foreta rasjonelle valg. Informasjonsskjevheter mellom tilbyder og etterspørrer vil således være uheldig, siden de kan hindre etterspørrer og tilbyder i å f å i stand kjøp og salg som ville vært gunstige for begge parter. Standardeksempelet for å klargjøre markeds- og konkurransemessige virkninger av informasjons- skjevheter er bruktbilsalg. La oss si det finnes to typer bruktbiler: Gode og dårlige. Bare selgeren vet om hans bil er god eller dårlig. Kjøperen vet at enkelte biler er gode, mens andre er dårlige. Han har imidlertid ingen mulighet til å sjekke tilstanden til hver enkelt bil, og krever naturlig nok et prisav- slag av selgeren i tilfelle bilen skulle være av dårlig kvalitet. Resultatet blir at alle som har en god bil å selge trekker seg ut av markedet. Dersom kjøperne hadde kunnet verifisere kvaliteten på bilene, kunne handler som var lønnsomme for begge parter kom- met i stand. Informasjonsskjevheten fører i stedet til et generelt kvalitetsfall i hele markedet og til et underforbruk av bruktbiler i forhold til utfallet i et transparent marked. Når en kunde ikke kan obser- vere kvaliteten, selv ikke etter kjøp, vil tilbyderen kunne ha incentiver til å redusere kvaliteten uten å redusere prisen tilsvarende. I teorien kan det føre til at kun de som tilbyr dårligere produkter enn marke- det egentlig krever, overlever i markedet. Videre kan tilbyderne tilby produkter til en «for høy» pris i for- hold til en gitt kvalitet. En tilbyder kan garantere for kvaliteten, gitt at kvaliteten kan observeres. For erfaringsgoder fungerer dette trolig bedre enn for tillitsgoder. Når det gjelder juridiske tjenester, er det vanskelig å tenke seg et velfungerende garantisystem. Dette skyldes i første rekke at kvaliteten ikke er godt observerbar. Det er av den grunn vanskelig å gi en garanti knyttet til utfallet av enkelte typer saker - og særlig dersom brukeren selv har innflytelse på det endelige utfallet. En form for garantier er imidlertid resultatbaserte salæravtaler. En slik avtale går ut på at dersom ikke brukeren vinner frem med sitt krav, så vil ikke advokaten ta betalt for arbeidet han har utført, se punkt 20.4.3.2. Forbrukerrapporter, tester og eksterne rådgivere kan gi informasjon og hjelpe brukerne med å bedømme kvalitet. I enkelte land finnes rankingbyråer som tilbyr oversikter over hvilke advokatfirmaer som tilbyr hvilke tjenester, og hvilke de mener er best på ulike tjenester. I slike rangeringer fokuseres det vanligvis på mer eller mindre observerbare kriterier som formell kompetanse, erfaring, kapasitet profesjonalitet og servicegrad. Norge, er å sende spørreskjema til erfarne advokater og be dem vurdere og rangere kollegaer. Det følger imidlertid av det som tidligere er sagt at slike rangeringer vil være omtrentlige og bygge på subjektive vurderinger. Det er en økende tendens til at brukere klager advokater inn for disiplinærmyndighetene. 4 Klagene gjelder som regel størrelsen på salæret. Det er relativt enkelt og forbundet med lave kostnader å fremsette en slik klage. Det å bli klaget inn for et slikt kollegialt organ vil de fleste advokater oppleve som übehagelig, slik at vissheten om en slik ordning trolig disiplinerer tjenesteyteren til å gjøre sitt ytterste for å tilby god kvalitet. Når det gjelder søksmål, er tendensen ikke like klar. Det koster å gå til sak, og en bruker som har behov for å saksøke sin tjenesteyter, har trolig allerede hatt store kostnader til rettshjelp. 4 Disiplinærmyndighetene omtales her som en markedsbasert korrigeringsmekanisme. Dette fordi disiplinærmyndighe- tene (i første instans) kun gjelder for medlemmer av Advo- katforeningen, og ordningen administreres også av dem. Det er imidlertid ikke naturlig å omtale Tilsynsrådet for advokat- virksomhet og Disiplinærnemnden som markedsbaserte korrigeringsmekanismer. ner, vil dermed ha små muligheter til å saksøke tjenesteyteren. De ressurssterke brukerne kjøper gjerne juridiske tjenester hyppigere. Selv om de for så vidt har evne til å saksøke tjenesteyteren de er misfornøyd med, kan deres trussel om å bytte til en annen tjenesteyter bidra til å sikre god kvalitet i utgangspunktet. I tillegg dreier det seg gjerne om større økonomiske verdier når bedrifter benytter juridiske tjenesteytere enn når privatpersoner benytter slike. Risikoen for tjenesteyteren ved å bli gjort ansvarlig for tap vil da være tilsvarende større, noe som også vil kunne disiplinere tjenesteyteren slik at han gjør sitt ytterste for å tilby god kvalitet. Den, ifølge brukerundersøkelsen, høye bruken av kontakter ved valg av advokat kan tyde på at omdømme i stor grad likevel er den mekanismen folk stoler på når de skal velge advokat. En årsak til den tilsynelatende store betydningen av omdømme er at markedsføring forekommer i såpass liten grad. Advokatene selv mener også det er viktig å ha bedre renommé enn konkurrentene, jf. advokatundersøkelsen omtalt i kapittel 12. Juridiske tjenester har egenskaper som gjør at brukerne har vanskeligheter med å orientere seg i markedet. Etter sin art minner tjenestene oftest om såkalte tillitsgoder, det vil si goder som er så kompliserte at brukerne selv etter å ha kjøpt tjenesten ikke klarer å vurdere om kvaliteten var god eller dårlig. Den eneste indikasjonen brukeren har på kvaliteten er ofte utfallet av tjenesten. Dersom tjenesten kjøpes hyppig nok, og dersom utfallet gir tilstrekkelig god tilbakemelding til brukeren om kvaliteten, reduseres informasjonsgapet mellom tjenesteyteren og brukeren. Da kan tjenesten få mer karakter av et såkalt erfaringsgode (gode der kvaliteten ikke kan observeres før kjøpet, derimot kan den observeres etter kjøpet) . Unntaksvis kan sluttprisen og til en viss grad kvaliteten på juridiske tjenester fastslås før kjøpstidspunktet, slik at tjenesten kan anses som et søkegode. Ferdigproduserte juridiske informasjonstjenester, standardiserte kontrakter og liknende er eksempler på det. Brukere kan også oppleve en betydelig grad av usikkerhet knyttet til totalkostnaden forbundet med å benytte en juridisk tjenesteyter, siden denne ofte ikke vil kunne fastslås før etter at tjenesten er produsert. En rekke markedsmessige korrigeringsmekanismer synes å kunne motvirke enkelte negative konsekvenser av informasjonsproblemene. Disse korrigeringsmekanismene antas imidlertid ikke å virke fullt ut i markedet for juridiske tjenester. privatpersoner anses mulighetene for at korrigeringsmekanismene er tilstrekkelig til å rette opp informasjonsskjevheten som mindre enn for bedrifter. Det er flere forhold ved etterspørrerne som påvirker konkurranseintensiteten i et marked. Deres informasjonstilgang har mye å si. Informasjonstilgangen bestemmes av en rekke forhold, som beskrevet i kapittel 17.1 tillegg har det betydning hva etterspørrerne legger vekt på når de velger å kjøpe et produkt. For eksempel kan utfallet i markedet bli et helt annet når etterspørrerne kun vektlegger kvalitet i sitt valg, enn når de kun vektlegger pris. Sannsynligvis er det svært mange faktorer som styrer etterspørrernes valg. Informasjonsproblemet består som nevnt bl.a. i at brukeren ikke vet hva produktet «juridisk tjeneste» inneholder. mot en tredjepart. Brukeren vet altså ikke helt hva han spesifikt kommer til å etterspørre. Det vil i utgangspunktet heller ikke tjenesteyteren ha full oversikt over. Hvis det er slik, sier det seg selv at brukerne ikke kan bedømme om juridiske tjenesteytere anvender rettsreglene korrekt eller om de har valgt beste strategi for å løse saken. Begge disse forholdene vil være mål på kvalitet, og en oppfatning av dem er nødvendig for å si noe om kvaliteten. Utvalget har stilt spørsmål til advokater om i hvor stor grad brukerne spesifiserer advokatens oppdrag. Ifølge advokatundersøkelsen var advokatene mest enig i at brukerne «. . .har en viss oppfatning om hva advokaten kan gjøre». Dette gjaldt både privatpersoner og mindre bedrifter. Advokatene var imidlertid litt mer enige i dette utsagnet når det gjaldt mindre bedrifter. Utsagnet «klientene legger frem et problem, men vet ikke hvordan eller om advokaten kan løse det» er også mange advokater enige i, og i størst grad for privatpersoner. Det er forholdsvis få som er enig i at «private klienter spesifiserer nøyaktig hva de vil ha hjelp til». Noen flere mener dette passer for mindre bedrifter, men dette alternativet får lavest «enighetsscore» av alle utsagnene, både for privatpersoner og mindre bedrifter. En kan altså tolke dette slik at det generelt er liten grad av «bestilling» av spesifikke oppdrag, men at mindre bedrifter er noe mer klar over hva de skal «bestille» når de oppsøker advokat enn privatpersoner er. Spørreundersøkelsene rettet mot privatpersoner og små og mellomstore bedrifter inneholdt ikke noe direkte spørsmål om hvor lett eller vanskelig brukerne syntes det var å bedømme kvaliteten på advokatens arbeid. spørsmål om hvordan brukerne i ettertid syntes kvaliteten på advokatens arbeid hadde vært. Svarene viste at de fleste mente at kvaliteten var god, og bedriftene var en del mer fornøyd enn privatpersoner. Det kan indikere at det ikke har skjedd et generelt kvalitetsfall i markedet, slik teorien om asymmetrisk informasjon skulle tilsi. Det kan imidlertid tenkes at kvaliteten er lavere enn den kunne vært til den gitte prisen (forholdet mellom pris og ytelse), men at brukerne likevel er fornøyde, siden det var få av de spurte brukerne som hadde noe reelt sammenlikningsgrunnlag. Dersom kvaliteten er god til tross for betydelige informasjonsskjevheter, kan det skyldes de markedsmessige korrigeringsmekanismene. Videre bidrar trolig reguleringene i sektoren og tilsynsordningene til at tjenesteyterne opprettholder en viss kvalitet. 1 Dessuten kan det være at teorien om informasjonsskjevheter ikke fanger opp alle forhold som er relevante for å vurdere markedsmessige utfall med hensyn til kvalitet, slik at man må være forsiktig med å trekke bastante konklusjoner. Det tas for eksempel ikke hensyn til at advokater har yrkesstolthet som gjør at de forsøker å gjøre en god jobb selv om de på grunn av informasjonsproblemet «kunne» gjort en dårligere jobb uten at det ville fått konsekvenser for dem. Teorien tar heller ikke hensyn til at sosiale koder blant advokater gjør at det eksisterer et press for å utføre godt arbeid og få et godt faglig omdømme også innad i bransjen. Godt faglig omdømme blant advokater kan betraktes som en god investering med tanke på egen videre karriere, og kan dermed også ha et økonomisk motiv. Utvalget mener at slike forhold synes å være viktige og at de bidrar til å sikre juridiske tjenester av god kvalitet. Bekymringen for at informasjonsasymmetrier kan føre til kvalitetsfall, knytter seg ikke bare til «objektiv» kvalitet, men naturlig nok også til forholdet mellom pris og kvalitet. 1 Tall fra tilsynsmyndighetene viser dessuten at det er relativt få klager på advokater og rettshjelpere. Dommerforeningen ga i et møte med utvalget utrykk for at kvaliteten på retter- gangstjenestene i det store og hele var god. informasjonstilgang kan han ofte gjøre dette uten å bli «avslørt». Brukerundersøkelsene forsøkte derfor også å måle hvorvidt brukerne var fornøyd med forholdet mellom pris og kvalitet, ved å spørre om de syntes prisen var høy i forhold til det de fikk igjen. Brukerundersøkelsene viser at nesten alle de spurte hadde opplevd en eller annen situasjon der de hadde avstått fra å søke juridisk hjelp selv om de hadde følt et visst behov for slik hjelp. Det taler for at det er et visst underforbruk av juridiske tjenester. I Office of Fair Tradings rapport 2 refereres det til en undersøkelse om finansielle tjenester som konkluderte med at mangel på informasjon var den nest viktigste årsaken til at kunder ikke kjøpte finansprodukter. Gitt tjenestenes art, kan tilsvarende forhold gjøre seg gjeldende for juridiske tjenester. Det synes som om kvalitetsnivået på juridiske tjenester oppfattes som tilfredsstillende blant brukerne. Årsaken til dette kan være reguleringer, markedsmessige korrigeringsmekanismer eller andre mekanismer som gjør seg gjeldende i praksis. Office of Fair Trading, Competition in Professions, s. 11. ger av forholdet mellom pris og kvalitet og når det gjelder underforbruk av tjenestene. hvem de skal velge. Hele 90 prosent spør ikke om pris i det hele tatt. Dette indikerer at prisbevisstheten er lav. tig faktor når de skal velge advokat. begge brukergrupper syntes pris var viktig (det nest viktigste kriteriet) når man valgte advokat. Det ser derfor ut til å være et sprik mellom det brukerne ønsker og hvordan de opptrer. - Salærberegningssystemet gjør at brukerne tror at det ikke hjelper å spørre om (time) pris, siden sluttbeløpet uansett ikke kan forutses. - Brukerne tror at prisene er relativt like hos alle advokatene. - Brukerne stoler på at anbefalinger og omdømme sikrer valg av advokat med nøkternt eller gjennomsnittlig prisnivå. - Brukerne legger til grunn at siden dette er en tjeneste de kanskje bare skal kjøpe én gang, begrenser de søkekostnadene for å finne det beste tilbudet. - For mange haster det åfå hjelp når de først kontakter advokat, for eksempel fordi de er i en vanskelig situasjon. Derfor bruker de ikke tilstrekkelig tid på å undersøke markedet. - len del vanlige sakstyper (for eksempel saker som gjelder eiendomskjøp/-salg) , gjelder forsikringsordninger. Siden brukeren da ikke dekker hele kostnaden selv, kan incentivene til å finne det laveste pristilbudet svekkes. - I enkelte, spesielle saker kan det hende at brukeren opplever at han ikke kan velge mellom flere tilbydere, fordi han foretrekker én spesialist. - Brukerne vegrer seg mot å spørre om pris fordi de ikke har erfaring med å opptre overfor advokater eller kjenner kutymer for atferd i dette markedet , jf. «advokatterskelen» omtalt i kapittel 3. At brukerne til tross for at pris er en viktig faktor i liten grad spør om pris og i liten grad sammenligner priser mellom ulike tilbydere, indikerer at det er et potensial for økt prisbevissthet. Økt prisbevissthet kan bidra til større priskonkurranse. Det forutsetter at forholdene ligger til rette for at etterspørrerne kan bli mer prisbevisste. I brukerundersøkelsene fremgikk det at få brukere undersøker prisene på advokattjenester før de velger advokat. Hvorvidt det er tilfelle vil utvalget se nærmere på i punkt 20.4.3 og i 21.2. kurransen. For eksempel kan nye etablerere i et marked ha problemer med å skaffe seg klienter på grunn av slik lojalitet. Dette kan føre til en mer eller mindre fastlåst markedsstruktur. I et slikt marked vil konkurranseintensiteten typisk være lavere enn det som effektiv konkurranse skulle tilsi. Brukernes informasjonstilgang om både pris og kvalitet fremstår som dårlig i markedet for juri- diske tjenester. Lav gjenkjøpsfrekvens hos privat- personer forsterker trolig informasjonsproblemet både når det gjelder pris og kvalitet. Bedriftskun- der har høyere gjenkjøpsfrekvens, og i den grad gjenkjøp bidrar til erfaring med bruk av juridiske tjenester, er denne gruppens informasjonspro- blem trolig ikke like stort. Utvalgets undersøkelser har ikke avdekket at brukerne opplever problemer med utilfredsstil- lende kvalitet i markedet for juridiske tjenester. Kvaliteten oppleves tvert imot som relativt god. Undersøkelsene viser likevel tegn på at en forholdsvis stor andel av både privatpersoner og bedrifter mener at prisene er for høye i forhold til det de får levert. For å fastslå om én eller flere tilbydere har markedsmakt, må blant annet etterspørrernes muligheter til å benytte alternative tilbydere kartlegges, jf. beskrivelsen i kapittel 9. 1 Ved vurderingen av markedskonsentrasjonen er det aktuelt se på markedskonsentrasjonen i alle relevante markedssegmenter. Det er ca. 6000 advokater fordelt på ca. 3000 advokatfirmaer i Norge. Som beskrevet i kapittel 10 har det vært en sterk vekst i antallet advokater de siste tiårene. Brutto omsetningen i advokatnæringen anslås til nærmere 7 mrd. kr. 2 Av dette hadde de fem største firmaene i 2001 en omsetning på ca. 1,4 mrd. kr, det vil at disse til sammen har en markedsandel på 21 prosent. Den gjennomsnittlige firmastørrelsen har økt, både blant små og store advokatfirmaer. Særlig i den delen av forretningsjussegmentet som tilbyr juridiske tjenester til bedrifter, er det nå flere store advokatselskaper. Konsolideringen er drevet frem av forhold på både etterspørsels- og tilbudssiden. 1 I kapittel 9 ble det konstatert at markedet for juridiske tjenes- ter kan deles inn i produktgrupper langs flere dimensjoner. Utvalget valgte å fokusere på tjenestenes art og fikk da til sammen 9 produktgrupper. I tillegg ble det foretatt en ytterli- gere inndeling i geografiske områder. som følge av økt handel over landegrensene samt fusjoner og oppkjøp nasjonalt og internasjonalt. Næringslivskundene forventer å bli betjent av firmaer som kan påta seg store oppdrag, gjerne med et internasjonalt tilsnitt og med kort tidsfrist. Videre forventes det at de har spesialkompetanse på en rekke områder. På tilbudssiden har økte krav til lønnsomhet og utnyttelse av stordriftsfordeler og breddefordeler gjennom bruk av ny teknologi og ved tilbud av et bredt produktspekter, resultert i større firmaenheter. Det er imidlertid relativt få kjeder i norsk advokatnæring. Enkelte kjedeetableringer har vært forsøkt, men disse har ikke fått noen stor utbredelse. På det samlede nasjonale advokatmarkedet observeres det klare tendenser til økt konsentrasjon gjennom økt konsolidering. De fem største advokatfirmaene har en markedsandel på til sammen 21 prosent på landsbasis, det vil grovt regnet si 4,2 prosent hver. 3 De sysselsetter til sammen 650 advokater, hvilket utgjør litt over 10 prosent av antallet advokater. For eksempel vil en nisjeadvokat (hyper-spesialist, se kapittel 9) markedsandel innenfor sin nisje. En vil da kunne si at konsentrasjonen er høy i det spesifikke markedssegmentet, noe som tilsier at vedkommende nisjeadvokat vil kunne utøve markedsmakt. Slik hyper-spesialisering er mest aktuell i den profesjonelle delen av markedet. Utvalget har ikke kunnet påvise nisjedannelser i det uprofesjonelle markedet i en slik grad at det er grunn til å tro at konsentrasjonen på noen områder er høy. Grovt sett anses advokatfirmaer som i første rekke betjener privatpersoner og små og mellomstore bedrifter som tilbydere til den uprofesjonelle delen av markedet. Uprofesjonelle brukere betjenes først og fremt av enkeltmannsforetak (herunder kontorfellesskap) og små og mellomstore advokatfirmaer. De uprofesjonelle etterspørrerne er spredt over hele landet og betjenes vanligvis av advokater i sitt lokalområde/region. Antallet tilbydere og markedskonsentrasjonen, målt ved tilbydernes markedsandeler, varierer derfor etter hvilket geografisk marked man ser på. Ifølge utvalgets undersøkelse blant advokater er det klart flere enkeltmannsforetak enn andre typer foretak som oppgir at de kun har én til to nære konkurrenter. som har over 10 nære konkurrenter. Her er det naturlig nok betydelige geografiske variasjoner. Over halvparten av små advokatfirmaer i Oslo og andre større byer oppgir å ha mange konkurrenter. Advokatfirmaer i distriktene som i hovedsak er små 4 , synes å stå overfor relativt få konkurrenter (ca. 50 prosent har fem eller færre konkurrenter). Ifølge advokatundersøkelsen er større advokatfirmae 5 i Oslo overrepresentert med store bedrifter, kommuner eller offentlige organer som viktige kunder. Ingen av de største advokatfirmaene har privatpersoner som en viktig inntektskilde, mens dette er tilfelle for 61 prosent av de mellomstore firmaene 6 . Antallet store firmaer er lavt. Det er kun tre slike firmaer som har besvart undersøkelsen, noe som er lavt og skulle gi usikre indikasjoner. Hovedtrekkene som kommer frem i undersøkelsen synes imidlertid å være som man kan forvente ut fra kjennskap til de faktiske forhold i bransjen. Til tross for at det er noen store advokatfirmaer i den profesjonelle delen av advokatmarkedet, er det grunn til å tro at konsentrasjonen i dette markedssegmentet, målt ved aktørenes markedsandeler, er enda lavere enn konsentrasjonen i den uprofesjonelle delen av markedet. 4 Ifølge advokatundersøkelsen driver så mange som 85 pro- sent av advokatene i småbyer og på tettsteder i enkeltmanns- firmaer eller som selvstendige advokater i kontorfellesskap. 5 Store advokatfirmaer er definert som advokatfirmaer med flere enn 20 advokater. 6 Mellomstore advokatfirmaer er definert som advokatfirmaer med under 20 ansatte, men inkluderer ikke enkeltmannsfore- tak og selvstendige advokater i kontorfellesskap. Se for eksempel Advokatforeningens inntekts- og kost- nadsundersøkelse for 2001. Bakgrunnen for dette er at det er et stort antall firmaer som konkurrerer om de større kundene, særlig i Oslo, og at brukerne til dels er villig til å gå lenger enn sitt lokale marked for å få advokatbistand. Det at konsentrasjonen er lav gjenspeiles da også i konkurranseintensiteten, som synes å være høy i dette markedssegmentet sammenlignet med den uprofesjonelle delen av markedet. I dette avsnittet redegjøres det for konkurransen blant advokater og deres markedsatferd, med bakgrunn i resultatene fra advokatundersøkelsen utvalget har gjennomført. Resultatene fra undersøkelsene blant privatpersoner og små og mellomstore bedrifter samt andre tilgjengelige undersøkelser fra bl.a. Advokatforeningen trekkes inn der det er naturlig. Advokatene i undersøkelsen ble bedt om å vurdere viktigheten av å være bedre enn konkurrentene på en del forhold. het, der 4 er høyeste score, ble faktorene kommunikasjon med brukeren og renommé ansett som viktige. Begge faktorene hadde en gjennomsnittlig score på 3,6. Kunnskap, kvalitet og spesialisering er en annen viktig konkurransefaktor (3,4). Faktorene pris, kapasitet og kompetansebredde fremstod som klart mindre viktig med en score på mellom 2,6 og 2,8. Advokatene i undersøkelsen anser utfall/ resultat, kvalitet og god kontakt med advokaten som viktige for brukerne. Disse faktorene får en score på mellom 3,8 og 3,6 (der 4 er svært viktig, 3 er viktig og 2 er mindre viktig). At advokaten har spesialkunnskap blir vurdert til 3,2 på skalaen, mens pris er klart mindre viktig med 2,9. Det er den samme tendensen i advokatenes oppfatning av hva som er viktig for små- og mellomstore bedrifter. Utfall/resultat scorer høyest med 3,8, pris scorer klart lavest med 2,7. Det kan konstateres at det er lite fokus på pris. Dette har blant annet sammenheng med at det er vanskelig å fastlegge hva juridiske tjenester vil koste. Mulige unntak er enkelte standardiserte tjenester. Lite fokus på pris påvirker mulighetene for å få til fungerende priskonkurranse. I punkt 18.3 ble det dessuten konstatert at brukerne er relativt lite prisbevisste (spør sjelden om pris) , til tross for at de er opptatt av pris. Lav prisbevissthet blant brukerne vil kunne bidra til at advokatenes fokus på pris blir mindre. 46 prosent av advokatene i utvalgets undersøkelse mente at konkurransen blant advokater er sterk, 16 prosent mente det er konkurranse, men at den kunne vært sterkere, 23 prosent mente at det er delvis konkurranse og 3 prosent mente at konkurransen er svak. Vet ikke-kategorien var på 12 prosent. Det var flest firmaer i Oslo som mente at konkurransen er sterk. Videre var mellomstore firmaer (firmaer med færre enn 20 advokater) betydelig overrepresentert under svaret «sterk konkurranse» (signifikant på 99 prosent nivå) . Enkelte av advokatene 8 mente at det er kun delvis eller svak konkurranse blant advokater. Disse advokatene ble bedt om å begrunne sitt standpunkt ved å velge mellom noen oppgitte alternativer. 8 Det var til sammen 37 advokatfirmaer som mente dette. Det lave antallet observasjoner gjør at det er en betydelig usik- kerhet knyttet til disse resultatene og til om de er generali- serbare. enkeltårsak(er). At det er nok klienter til alle og at det er langvarige kontakter mellom advokat og bruker, at det ikke er noen tradisjon for å konkurrere, og at spesialisering gjør det vanskelig å konkurrere, var nesten like forekommende begrunnelser. Et interessant resultat er at det er betydelige variasjoner i begrunnelsene for at konkurransen ikke er særlig sterk mellom store og små advokatfirmaer og mellom større byer og landet for øvrig. Blant større advokatfirmaer var lange kundeforhold og spesialisering de klart vanligste begrunnelsene. Blant enkeltmannsfirmaer var den dominerende begrunnelsen at det ikke er noen tradisjon for å konkurrere. At det er klienter nok til alle var den vanligste begrunnelsen for manglende konkurranse i småbyer/tettsteder. Det er grunn til å tro at antallet konkurrenter er av betydning for konkurranseintensiteten. Ikke uventet oppfatter de som sier de har mange konkurrenter i større grad enn de øvrige advokatene konkurransen som sterk. Antallet opplevde konkurrenter er flere i Oslo og i andre større byer enn i distriktene (ca. 50 prosent av firmaene i distriktene har fem eller færre konkurrenter) . Dette indikerer at konkurranseintensiteten er mindre utenfor de større byene. Advokatfirmaene i distriktene er relativt små og de har gjennomgående få konkurrenter. I en situasjon med få konkurrenter, og i noen tilfeller «klienter nok til alle» og relativt liten tradisjon for å konkurrere, synes konkurranseintensiteten å være lav i distriktene. Konkurransen kan likevel være sterk på en del mindre steder. Incentivene til kostnadseffektivisering og produktutvikling er mindre når konkurranseintensiteten er lav. firmaer eller slutte seg til en kjede for å høste for eksempel markedsføringsgevinster. Resultatene fra utvalgets advokatundersøkelse Resultatene fra advokatundersøkelsen utvalget har fått gjennomført tyder på at tidsforbruk vektlegges klart mest blant advokatene i salærfastsettelsen. Deretter følger vanskelighetsgrad, sakens utfall, brukerens betalingsevne og tvistegjenstandens økonomiske verdi. Andre advokaters salærsatser vektlegges relativt lite i salærfastsettelsen. Denne faktoren tillegges tilnærmet identisk vekt uavhengig av hvilken klienttype advokaten har sin hovedinntekt fra. Tidsforbruk vektlegges noe mindre av advokatfirmaer som har kommuner som en viktig kunde (4,0 mot 4,2 til 4,3 hos de øvrige, der 5 er avgjørende vekt mens 4 er betydelig vekt) . typer salæravtaler er sågar forbudt. Selv om det fremgår hvilke faktorer som skal vektlegges, er det imidlertid nødvendig med en betydelig grad av skjønnsutøvelse. I utgangspunktet er det positivt med retningslinjer for salærfastsettelsen, siden de isolert sett bidrar til økt informasjonstilgang og større forutsigbarhet for brukerne. Et rent timebasert system er imidlertid i seg selv lite gjennomsiktig for brukerne, da det gir dem liten mulighet til å forutsi hva totalkostnaden blir i deres konkrete sak (jf. kapittel 18) . Det er viktigere for brukerne åfå et anslag for størrelsen på sluttsalæret (totalkostnadene) enn å få opplysninger om timepris. Økt gjennomsiktighet i markedet ville bedret etterspørrernes beslutningsgrunnlag, redusert deres søkekostnader og stimulert til økt priskonkurranse. Salærsystemet som brukes av norske advokater er i utgangspunktet et slags verdiprisingssystem, ved at totalsalæret skal stå i rimelig forhold til oppdraget og arbeidet som er utført. I praksis er det imidlertid et betydelig fokus på timebruk, noe som gir lite gjennomsiktighet for brukerne og som til en viss grad reduserer advokatenes incentiver til effektiv produksjon av juridiske tjenester. Det synes å være et betydelig potensial for større åpenhet rundt salærfastsettelsen og økt prisinformasjon til brukerne, noe som i seg selv vil virke fremmende på konkurransen og bedre tilgangen til juridiske tjenester. Det bemerkes at fokuset bør være rettet mot totalkostnadene, og ikke mot timeprisene, idet timeprisene gir liten veiledning om hva tjenesten totalt kommer til å koste. Salærveiledningen fører til at alle advokater vektlegger de samme faktorene i salærfastsettelsen, samtidig som den i liten grad stimulerer til utvikling av nye prissystemer og konkurranseformer som kan bidra til økt priskonkurranse. sine forslag til tiltak som kan styrke konkurransen. tiver til å utvikle nye produkter og produksjonsmåter. 1 9.3.3.2 Faktisk prisnivå og priskonkurranse Ifølge utvalgets advokatundersøkelse har Oslo det høyeste prisnivået, fulgt av andre store byer og småbyer/tettsteder. Resultatene fra utvalgets undersøkelse viser samme tendenser som de Advokatforeningen fant i en undersøkelse i 2001 (se avsnitt 11.2.3) . 9 Advokatforeningens undersøkelse omfattet ikke forretningsadvokaters timepriser, som i gjennomsnitt antas å være høyere enn timeprisene til øvrige advokater. Den gjennomsnittlige oppgitte timeprisen i storbyene Oslo, Bergen og Trondheim var 1039 kr per time, mens den var på 936 kr i landet for øvrig. Timeprisen synes gjennomgående å ligge lavere i Norge enn i Danmark og Sverige. 10 Årsakene til de geografiske prisforskjellene kan være at advokater i Oslo og øvrige storbyer gjennomgående tilbyr tjenester med en høyere grad av spesialisering, at tjenestene og sakene er av en høyere økonomisk verdi, samt at brukernes betalingsevne ofte er forskjellig. Videre kan prisforskjellene forklares med høyere kostnader som følge av høyere leieutgifter, lønnsutgifter og lignende i Oslo og til dels også i øvrige storbyer. I en situasjon med sterk konkurranse tvinges den enkelte tilbyder til å fremstille sine produkter på en mest mulig effektiv (i noen tilfeller ny) måte for å overleve i markedet. 9 Advokatforeningens undersøkelse av konkurranseforhol- dene i advokatbransjen, 2001. 10 Basert på utvalgets egen kjennskap og Legal 500, som antar at timeprisen i Norge, Danmark og Sverige varierer fra hen- holdsvis £ 112, £ 190 og £ 200 til over £ 300. Når det gjelder den offentlige salærsatsen for fri rettshjelpssaker, er timesat- sene i Norge, Danmark og Sverige henholdsvis 735 NOK, 1100 DKK og 995 SEK eksklusiv mva. «contingency fee». Denne formen for prosentbaserte salærer er utbredt i USA. I det følgende foretas det en generell drøftelse av resultatbaserte salærer versus timebaserte salærer. Ulike påstander som ofte fremsettes mot resulatbaserte salærer drøftes. Utvalget har tatt utgangspunkt i advokat dr. juris Anders Stray Ryssdahls fremstilling i hans doktorgradsavhandling 11 For utvalgets egne vurderinger se punkt 20.4.3.2. Et annet argument er at bruken av resultatbaserte salærer vil lede tilfor mange søksmål. Uetiske advokater som bare tenker på sin egeninteresse har størst interesse av å anlegge grunnløse søksmål i et timebasert system, ved at dette gir dem mulighet til å bruke flere timer enn strengt tatt nødvendig, noe som for advokaten betyr mer penger. Dette kan i større grad forhindres ved å benytte et resultatbasert system. I motsetning til dette har en advokat med et resultatbasert salær incentiver til både å minimere utgiftene til en rettssak - tilsvarende alternativkostnadene hans ved ikke å kunne påta seg andre oppdrag - og til å sikre et positivt utfall av saken for både seg selv og klienten, i og utenfor rettssalen. En advokat med et resultatbasert salær vil derfor anbefale et fornuftig forlik i stedet for en unødvendig rettssak, alt annet like. 11 «An Economic Analysis of Civil Suits and Appeals», 1995. resultatbaserte salærer synes derfor å være færre rettssaker, ikke flere. Klienter som blir utnyttet av en advokat som tar for høye salærer kan i dag kreve å få dette tilbake dersom salæret er urimelig høyt mv. Dette systemet omfatter også resultatbaserte salærer. Gitt eksistensen av slik ex post kontroll av salærer er det uklart hvorfor misbruket skulle være større dersom resultatbaserte salærer tillates. timebasert system har større incentiver til å bruke flere timer enn nødvendig, er det heller grunn til å tro at misbruket blir lavere ved bruk av resultatbaserte salæravtaler. Slik ex post kontroll er mer aktuelt for conditional fees enn for contingency fees, ved at i de siste tilfeller vil avtalen være relativt klar og vil bare kunne settes til side dersom den er ugyldig sett i henhold til avtalelovens bestemmelser. vanskelig sak i forkant. I tillegg er det slik at mens en advokat med timesalær vanligvis kan kreve betaling for utført arbeid frem til fratreden, vil en advokat som tar et resultatbasert salær måtte dekke sine utgifter hvis saken avsluttes uten suksess. Dette skulle tilsi at problemet med uheldig fratreden er større i et timebasert system enn i et resultatbasert system. En advokat har mulighet til å avslå et oppdrag uavhengig av typen salærsystem. Videre er det problematisk for advokaten å tre ut av en sak uten suksess uavhengig av salærsystem. Forholdet mellom advokat og klient er et rent kontraktsforhold, der de er fri til å forhandle om muligheten til å tre ut av saken uavhengig av om man har blitt enig om et resultatbasert salær eller timebetaling. Siden advokaten kan skade klienten ved å tre ut av en sak på et kritisk tidspunkt, finnes det imidlertid etiske regler som begrenser advokaters frihet til å tre ut av en sak. 12 Det avgjørende er imidlertid at ikke noe salærsystem er i stand til å fastsette det privat korrekte nivået på advokaters uavhengighet. Dette vil være en avveining mellom plikten til å avslutte en sak som ikke vinner frem og plikten til å kjempe for klienten selv ved sterk motstand (fra motparten). Salærsystemet vil i noen tilfeller påvirke det rådet advokaten gir til klienten. 12 Punkt 2.1 og 3.1 i reglene for god advokatskikk omhandler advokatens mulighet til å fratre i en sak. Punkt 3.1.6 åpner for at advokaten kan fratre dersom klienten ikke ønsker å følge advokatens råd, men med en lignende formulering som i CCBEs «Code of Conduct» punkt 3.1. Tilliten til juridiske tjenesteytere synes å være på et akseptabelt nivå i Norge. Tilliten til advokatstanden i USA synes å være lavere. Det er imidlertid ikke grunnlag for å hevde at det nødvendigvis skyldes den utbredte bruken av resultatbaserte salæravtaler. I USA blir imidlertid advokatenes salærer stadig kritisert for å være for høye. Dette har sammenheng med at i enkelte typer saker utmåles en oppreisningserstatning i tillegg til det økonomiske tapet klienten har lidt. Nivået på oppreisning (punitiv damages) ligger langt over det nivået som er i Norge. I Norge skal det i tillegg mye til - det må foreligge grov uaktsomhet -for at oppreisning i det hele tatt gis. At advokatene tar en prosentandel, gjerne 30 prosent, av et erstatningsbeløp som etter norske forhold er svært høyt, kan virke støtende på publikum. I tillegg bemerkes det at saksomkostningsreglene i USA synes å være prosessdrivende, ved at den tapende parten ikke risikerer å måtte dekke motpartens saksomkostninger, slik han må i Norge. Det kan vanskelig hevdes at resultatbaserte salæravtaler vil føre til tilkjenning av uforholdsmessig store erstatninger slik man ser i USA, all den tid utmålingsreglene fastsettes av lovgiver. Markedsføringsaktiviteten og valg av markedsføringskanaler synes også å variere med firmastørrelse, og da slik at større advokatfirmaer har en mer omfattende og aktiv markedsføringsstrategi enn mindre firmaer. Internett som markedsføringskanal. Større advokatfirmaer bruker i større grad brosjyrer, foredrag og publikasjonsvirksomhet samt medieomtale i sin markedsføring. Generelt kan man si at dette dreier seg om markedsføring av kompetanse og kvalitet. Videre er det blitt mer vanlig at advokater tar direkte kontakt med potensielle klienter i markedsføringssammenheng. Det har vært en utbredt oppfatning at advokater skal opptre mer passivt. Denne holdningen er ikke lenger til stede i det mer utpregede forretningsjuridiske markedssegmentet. I og med at slike firmaer synes å være markedsledere på adferd er trolig slike holdninger på vei ut. markedsføringsmedier ulik for små og større advokatfirmaer og mellom de større byene og distriktene. Dette kan ha sammenheng med typen saker, men også konkurranseintensiteten. At markedsføring på pris er lite utbredt i advokatmarkedet, kan til dels forklares med at prisen på tjenestene normalt fastsettes etter at de er produsert. På grunn av tjenestenes kompleksitet og usikkerheten om sakens utvikling, herunder motpartens opptreden, er det vanskelig på forhånd å angi hva tjenesten kommer til å koste. Et fåtall advokatfirmaer satser i første rekke på å tilby standardiserte tjenester og informasjonstjenester via Internett. Foreløpig er bruken av slike tjenester relativt begrenset. kjennskapen blant folk og generelt kjøp av tjenester via Internett foreløpig er relativt begrenset. Man forventer at standardiserte tjenester og (førstelinje) rådgivning via Internett og informasjonstjenester etter hvert vil bli mer utbredt, jf. drøftingen ovenfor og i kapittel 15. Det vil trolig bety at førstelinjerådgivning øker i betydning og at konkurransen i dette markedssegmentet vil øke, ved at markedet blir større. Samtidig vil brukerne selv kunne få en mer aktiv rolle ved at det blir lettere å orientere seg i markedet om rettigheter og plikter. Ulike typer kjedesamarbeid og mulige gevinster Det er mulig med mange typer kjedesamarbeid, alt fra en ren innkjøpskjede, kjedesamarbeid med felles innkjøp, opplæring og merkenavn og en franchisekjede. I et franchisesamarbeid forplikter franchisegiver seg til å utføre visse tjenester for franchisetaker mot at franchisetaker forplikter seg til å følge opp sin del av avtalen, bl.a. ved innbetaling av en franchiseavgift. Denne avgiften blir bl.a. brukt til felles markedsføring av franchisetakerne, forhandlinger om innkjøp av varer og bistand til drift av den enkelte «butikk». Foreløpig har det ikke blitt utviklet slike kjeder i markedet for juridiske tjenester. fellesannonsering vil imidlertid kunne gi lavere markedsføringskostnader for kjedemedlemmene og større gjennomslagskraft i markedet. Utviklingen av slike kjedekonsepter kan bidra til økt priskonkurranse og generelt større fokus på pris, gjennomsiktighet og utvikling av nye produkter. I tillegg blir det mulig å realisere de ovennevte gevinstene innenfor drift, opplæring og markedsføring. Det er lite utbredt med kjeder i den norske advokatbransjen. Noen av de største firmaene som driver med forretningsjus har imidlertid filialer i enkelte større byer. I tillegg har de største revisorfirmaene og deres samarbeidende advokatfirmaer filialer i mange norske byer. Disse har bl.a. et felles merkenavn. Kjedene som finnes i norsk advokatnæring har i første rekke blitt etablert gjennom fusjoner eller oppbygning av nettverk 13 Forsøkene som har vært på å etablere kjeder har ikke fått noen særlig utbredelse. En mulig forklaring er at det har vært vanskelig å få til et felles «driftsopplegg». I Danmark er det som nevnt etablert kjeder, for eksempel «Ret & Råd», som blant annet satser på forbrukersegmentet og som har et visst fokus på priskonkurranse og markedsføring. Advokatsamfundet har oppmuntret til og satset aktivt på slike konsepter, bl.a. med etableringen av Boligadvokaten. Kjedesamarbeid vil føre til økt konsentrasjon. Konkurransen foregår i første rekke lokalt. 13 Et eksempel er kjeden Eurojuris. konkurransen i de ulike lokale markeder. Man vil trolig få et mer variert tjenestetilbud i markedet. Forretningsstrukturen i advokatnæringen er i endring gjennom etableringen av større firmaenheter (konsolidering), utvikling av nye tjenestekonsepter og bruk av IKT, men foreløpig har alternative forretningskonsepter og distribusjonskanaler som Internett fått relativt lite innpass i markedet. Det har skjedd en konsolidering i advokatnæringen de senere årene. Den gjennomsnittlige firmastørrelsen har økt. Årsakene til dette er bl.a. en rekke fusjoner blant de større advokatfirmaene, men også blant mindre firmaer. I tillegg er antallet advokater økt med 41 prosent de siste ti årene. Konsolideringen har bidratt til at markedskonsentrasjonen i advokatnæringen har tiltatt noe de senere år. De fem største firmaene har en samlet markedsandel på ca. 21 prosent. Det finnes imidlertid et stort antall tilbydere. Konsentrasjonen er således fremdeles lav og den synes ikke å være til hinder for konkurransen i næringen. 14 Et eksempel er Legaliz som fortrinnsvis satser på rådgivning over Internett. Ifølge Legaliz har de ennå ikke fått en slik markedsposisjon som de mener det er potensial for. 15 En markedsandel på over 60 prosent vil normalt bety at aktø- ren vil kunne utnytte markedsmakt. Utvalgets brukerundersøkelser viser at både pri- vatpersoner og små- og mellomstore bedrifter i en del tilfeller har prøvd andre tilbydere i stedet for eller forut for advokat når de står overfor et juri- disk problem. Utvalget har gjennomført en spørreundersøkelse blant rettshjelpere. Antallet rettshjelpere er svært få, ca. 60 personer. Rettshjelpere som er spesialister innenfor visse typer forretningsjus og typisk jobber i større advokat-, revisjons- eller konsulentfirmaer, synes ikke å ha problemer med å skaffe seg klienter, selv om de ikke kan gå i retten. foretak og at de ikke har en innarbeidet tittel, kan være med på å forklare deres lave utbredelse. Konsekvensen er at rettshjelperne ikke har blitt et reelt alternativ til advokatstanden, hvilket var en politisk målsetting. Disse forholdene behandles i kapittel 20, der de konkurransemessige virkningene av de ulike reguleringene drøftes. konsulenter m.fl. Revisorer tilbyr i en viss utstrekning juridisk rådgivning innenfor bl.a. skatterett og selskapsrett. I tillegg samarbeider de med advokatfirmaene med til dels samme navn. De samarbeidende advokatselskapene tilbyr et bredt spekter av juridiske tjenester til den profesjonelle delen av markedet og til mindre og mellomstore bedrifter. At advokatfirmaene som samarbeider med de største revisorfirmaene er sentrale aktører på visse juridiske områder illustreres ved at noen av disse gikk til topps i Legal 500s 16 kåring av de beste advokatfirmaene innenfor skatterett i Norge i 2002. Gjennom sitt tjenestetilbud tilbyr disse selskapene «one stop shopping». De kan benytte breddefordeler i sitt tjenestetilbud og kjennskap til firmaene gjennom felles markedsføring og merkevarebygging. På områdene skatterett og selskapsrett synes disse samarbeidene advokat- og revisjonsselskapene å ha et konkurransefortrinn. Ut over dette tilbyr mindre revisjonsfirmaer en viss juridisk bistand. Små næringsdrivende som driver som aksjeselskap plikter å ha revisor. De næringsdrivende har sporadisk kontakt med advokat. Revisoren blir derfor deres juridiske rådgiver i «det daglige» og utgjør ofte forbindelsesleddet til advokat når det anses som påkrevd. Revisorer er en konkurrent til advokater på visse typer saker. Revisorer og advokater tilbyr til dels de samme tjenestene, men i betydelig grad også tilgrensende tjenester som gjør at deres tjenester kan utfylle hverandre overfor brukerne. Konkurransen fra revisorer på juridiske tjenester vil kunne være positivt både for produktutvalg, kvalitet og priskonkurranse. Bruken av markedsføring, kostnadsoverslag og spesifiserte tilbud synes å være mer utbredt i revisjonsnæringen enn i advokatnæringen. Legal 500 er et privat, britisk foretak som foretar en rangering av advokatfirmaer i ulike land. konkurranse. Spesifiserte tilbud anvendes for øvrig allerede i en viss grad av de større advokatfirmaene overfor store brukere. På den annen side har det i lys av Enron-skandalen i USA blitt satt store spørsmålstegn ved det at revisorer, som har en offentlig kontrollfunksjon, også engasjerer seg i rådgivningsvirksomhet. Det vil dermed kunne oppstå uheldige sammenblandinger av roller. Enron-saken i USA har da også ledet til at amerikanske myndigheter og EU har strammet inn revisorers muligheter til å påta seg andre typer oppdrag enn rene revisoroppdrag og samarbeide med andre typer tjenesteytere. Organisasjoner som bl.a. LO, NHO, Bedriftsforbundet, Forbrukerrådet og Skattebetalerforeningen yter juridisk bistand til sine medlemmer i betydelig omfang. For arbeidsgiver- og næringsorganisasjonene dreier det seg i hovedsak om førstelinjerådgivning, mens det innenfor arbeidsrett ytes advokatbistand i og utenfor rettergang. Juridisk bistand tilbys i hovedregelen gratis til medlemmer (utgiftene kreves inn via medlemskontingenten) . Skattebetalerforeningen yter både førstelinjerådgivning og mer omfattende rådgiving gjennom sitt servicekontor til privatpersoner, men også til næringsdrivende. Slike mer omfattende oppdrag må medlemmene betale for. Juss-Buss er ett privat velferdstilbud. Organisasjonen tilbyr juridisk bistand på områder som arbeidsrett, fengselsrett, utledningsrett og husleierett. Deres virksomhet er særlig rettet inn mot übemidlede. Bistanden er gratis. Virksomheten dreier seg i første rekke om førstelinjerådgivning, men det gis også annenlinjerådgivning, herunder for eksempel partsrepresentasjon i forliksrådet. Et lignende tilbud som kan nevnes i denne sammenheng er JURK, Juridisk rådgivning for kvinner. nytte) og ofte av stor økonomisk verdi, har advokatene en sterk stilling. Innenfor rettergang er advokatene i praksis enerådende. katbevilling, er det relativt små formelle etableringshindringer. Man må stille sikkerhet som omtalt i punkt 20.5. Det finnes i tillegg enkelte strukturreguleringer som blant annet setter begrensninger på hvem som kan eie et advokatselskap. Utvalgets advokatundersøkelse og brukerundersøkelser avdekket at omdømme var en viktig opplevd konkurranseparameter for advokater, mens bruk av kontakter var en viktig utvelgelsesmetode for brukere som søkte advokat. «Koblingen» mellom tilbyder og etterspørrer skjer med andre ord til en viss grad gjennom uformelle kanaler. Kontakter og omdømme som viktig utvelgelsesmetode favoriserer etablerte aktører foran nyetablerere. kundekontakter, og det kan ta enda lengre tid å opparbeide et godt omdømme i markedet. Etableringsbarrierene som følger av at etablerte aktører har et visst omdømme og lojalitet blant kunder, nødvendiggjør en viss investering i markedsføring og omdømme. Man må etablere et navn og skaffe seg en kundeportefølje. På privatkundemarkedet ville det være naturlig å tro at det er mulig å skaffe kunder ved hjelp av aktiv markedsføring selv uten omdømme. Etter hvert som man får et omdømme, vil man imidlertid skaffe seg kunder gjennom anbefalinger fra fornøyde kunder. Aktiv priskonkurranse kan også tiltrekke kundene i dette segmentet. Både opparbeidelse av et godt omdømme og markedsføring har en kostnad (krever investering i tid og penger), men det kan hende at rene markedsføringskostnader (annonsering og lignende) er lavere enn kostnaden som påløper over tid dersom man forsøker den tradisjonelle fremgangsmåten via langsom opparbeidelse av et godt omdømme. Store advokatfirmaer bruker betydelige ressurser på å bygge opp både omdømme og et «merkevarenavn». lønnsomme og attraktive segmentet for store forretningskunder, må man gjerne også ha betydelig høyere kostnader (bl.a. bedre lokaler, mer opplæring og videreutdanning for stadig å sikre kvalitet) enn gjennomsnittet. Det er nok generelt noe mer krevende å etablere seg i bedriftssegmentet enn i privatkundesegmentet. Historisk nyetablering - voksende totalmarked Ser man på historien, er det tydelig at det har skjedd betydelig nyetablering, jf. avsnitt 10.2 og 19.2.1. Antallet advokater har økt med nærmere 50 prosent mellom 1990 og 2001. Samtidig har totalmarkedet økt, både ved at befolkningen vokser og ved at det blir stadig mer vanlig å oppsøke juridisk assistanse. Derfor er det vanskelig å si noe om hvorvidt den nyetableringen som har skjedd har ført til reelt større advokartetthet og sterkere konkurranse. Trolig har imidlertid økningen bidratt til både større advokattetthet og noe sterkere konkurranse. ramme når det gjelder hvilken driftsform de kan bruke - de kan kun opptre i enkeltmannsforetak som eies av rettshjelperen selv. Dette er imidlertid ikke til hinder for at de etablerer kontorfellesskap med andre rettshjelpere eller advokater. Videre er de utestengt fra en viktig del av det juridiske tjenestemarkedet siden de ikke får opptre i rettergang. Etableringsmulighetene for rettshjelpere påvirkes likevel kanskje i størst grad av uformelle forhold slik som brukernes kjennskap til tilbudet og rettshjelpernes status og omdømme i markedet. Utvalget legger derfor til grunn at det både er formelle og uformelle hindringer i veien for etablering av nye rettshjelpere. Dette gjenspeiler seg i at man faktisk også observerer lav etablering av slike rettshjelpere i markedet. Juridiske tjenesteutøvere og deres virksomhet er styrt gjennom en rekke reguleringer. Reguleringene kommer til uttrykk i internasjonale regler, norske lover og forskrifter og det man kan kalle bransjens egne skrevne og uskrevne regler. Disse reguleringene og hensynene bak dem er det redegjort for i del 111 (nasjonale) og i kapittel 14 (internasjonale). Det vises til dette i det følgende. I dette kapittelet behandles følgende hovedformer for reguleringer: - I punkt 20.2 behandles spørsmålet om hvem som skal ha adgang til å utøve rettshjelpsvirksomhet (adgangsreguleringer). - I punkt 20.3 er spørsmålet om det skal stilles særlige krav til organiseringen av slik virksomhet (strukturreguleringer) . - I punkt 20.4 er problemstillingen i hvilken grad juridiske tjenesteyteres atferd skal være gjenstand for regulering (atferdsreguleringer) . Adgangsreguleringene skal således sikre kvaliteten på tjenestene, ved at det stilles krav til tjenesteyternes kompetanse og profesjonalitet, da det antas å være en nær sammenheng mellom disse faktorene. tilliten til rettssystemet at publikum har tillit til at juridiske tjenesteytere utøver sin virksomhet på en objektivt sett tilfredsstillende måte. Borgernes rettssikkerhet er et annet fremtredende hensyn. Endelig er eksklusjon av presumptivt ukvalifiserte eller uprofesjonelle tjenesteytere ment å bidra til å redusere risikoen for at brukerne og/eller eventuelle tredjeparter blir skadelidende. Virkningene av adgangsbegrensninger kan illustreres prinsipielt i figur 4.2, jf. punkt 4.4. Anta at den heltrukne tilbudskurven representerer tilbudet ved adgangsbegrensninger, mens den stiplede kurven «Nytt tilbud» viser tilbudet ved friere markedsadgang. Tilbudsøkningen, illustrert ved skiftet i tilbudskurven nedover og utover i diagrammet, kan skyldes to forhold. For det første kan tilbudet ha økt som følge av nye aktører som nå kan etablere seg i markedet og som har lavere kostnader eller er villige til å tilby juridiske tjenester til en lavere pris enn de etablerte. For det annet kan de etablerte aktørenes tilbud ha økt gjennom kostnadseffektivisering av virksomheten, kanskje som respons på konkurransen fra de nye aktørene. De etablerte aktørene kan da produsere en gitt mengde juridiske tjenester til lavere kostnad, eventuelt fremstille en større mengde tjenester til en gitt kostnad. Hvis etterspørselen ligger fast, uttrykt ved den heltrukne etterspørselsekurven, vil den nye likevektsløsningen (ikke inntegnet i figuren) innebære en reduksjon i pris og en økning i mengden av omsatte tjenester i forhold til den opprinnelige markedsløsningen (PoXq) i situasjonen med adgangsbegrensninger. For å forebygge slike mulige uheldige utfall av en friere markedsadgang vil adgangsreguleringer kunne være berettigede og legitime. Dersom adgangsreguleringer anses som berettigede og legitime, blir spørsmålet hvilket omfang de skal ha og hvilke konkrete vilkår som eventuelt bør stilles opp. relevante hensynene kan ivaretas på andre måter, for eksempel gjennom regulering av tjenesteyterens adferd eller ved kontroll og tilsyn. Eventuelt kan flere former for reguleringer benyttes samtidig, slik tilfelle er for rettshjelpsvirksomhet i dag. * Revisorer trenger ikke særskilt tillatelse for å drive begrenset rettshjelpsvirksomhet (skatte- og avgiftsrådgivning). Revisorer må imidlertid ha særskilt tillatelse for å drive revisorvirksomhet, de må stille sikkerhet og de er underlagt tilsyn (Kredittilsynet). som et advokatmonopol. Bakgrunnen for dette var, som tidligere nevnt, å sikre brukerne tjenester av høy kvalitet gitt av uavhengige tilbydere. Flertallet, utvalgsleder og medlemmene Faye-Lund, Gudmundseth, Høyer, Jacobsen og Koren, mener at: En slik endring vil kunne gi en bedre tilpasning mellom utdanningsopplegg og kompetansekrav med hensyn til utdanning for jurister generelt. Flertallet anbefaler at myndighetene vurderer den eventuelle nye utdannelsesstrukturen i forhold til adgangen til å yte rettshjelp og at man i den forbindelse også vurderer om utdanningskravene for å bli advokat bør harmoniseres med land det er naturlig å sammenligne med. Mindretallet, medlemmene Bjørneset og Kolrud Mindretallet er uenig i at utvalget skal ta stilling til fremtidige utdannelseskrav til advokater, basert på planlagte endringer i det juridiske studium, hvis innhold ikke er kjent. Utvalget mener det bør oppstilles krav om grunnleggende praktisk kjennskap til opptreden i rettergang for å få advokatbevilling, jf. 20.2.5. gjelde generelt og uansett om en advokat ikke skulle ta sikte på å arbeide med rettergangsrådgivning og -prosedyre. Utvalget vil imidlertid peke på de mulighetene som ligger i de pro bono-ordningene som enkelte advokatfirmaer driver, blant annet i samarbeid med studentrettshjelpstiltak som Juss-Buss. Med pro bono-rådgivning siktes det til gratis eller subsidiert rådgivning til übemidlede, blant annet for å skaffe fullmektigene rettergangserfaring. Utvalget anbefaler at Advokatforeningen vurderer muligheten for at advokatfullmektiger og andre kan få rettergangserfaring gjennom slike programmer. Utvalgsleder og medlemmene Gudmundseth og Høyer viser til at: Under henvisning til det svært begrensede antallet rettshjelpere som til nå har latt seg registrere, er det disse medlemmenes konklusjon at reformen fra 1991 ikke var tjenlig til en slik utvidelse av rettshjelpstilbudet som man håpet på den gang, og som ligger i dette utvalgs mandat. Hva som er bakgrunnen for dette, kan man bare gjette på. kravene til å være henholdsvis jurist og advokat, til at det er interessant med en egen næringsvirksomhet som rettshjelpere med juridisk utdanning. registrering som skal kreves og hvilken sikkerhet som må stilles. Ansvaret for rådgivningen må også utredes. Det understrekes at de nevnte forhold ikke må legge unødige hindringer i veien for potensielle rettshjelpere. pel ved at annet juridisk arbeid, eller erfaring med egen rettshjelpsvirksomhet kan erstatte praksis som advokatfullmektig hos advokat. Medlemmene Faye-Lund og Koren vil for sin del uttale: Medlemmene Bjørneset, Jacobsen og Kolrud vil hevde: sonlig tilknytning til parten* 1 , se kapittel 6 for en nærmere redegjørelse og begrunnelsen for begrensningen. taksvis gis tillatelse til å yte rettshjelp innenfor spesielle rettsområder til den som har tilfredsstillende utdanning eller som integrert rettshjelp. Slik rettshjelp vil typisk bære preg av å være førstelinjerådgivning. Utvalgets flertall, utvalgsleder og medlemmene Faye-Lund, Gudmundseth, Høyer og Koren, uttaler: Når det gjelder rettshjelpernes adgang til å yte rettshjelp under rettergang, er utvalgets flertall av den oppfatning at dette som etter gjeldende rett i utgangpunktet må forbeholdes advokater. I tråd med gjeldende rett må imidlertid retten kunne gi rettshjelperen tillatelse i den enkelte sak. Disse medlemmene mener at det i tillegg bør hjemles adgang for retten til å gi den enkelte rettshjelper en generell adgang til å prosedere for den aktuelle domstol, eventuelt for den aktuelle rettsinstans, eventuelt begrenset til et bestemt rettsområde. Advokater har i dag i praksis tilnærmet enerett på å bistå parter under rettergang for domstolene. Gjeldende regler er begrunnet med at «for at en rettssak skal gjennomføres på best mulig måte, kreves det gode aktører i alle rollene. Prosessfullmektigene skal legge frem saken for dommeren og herunder få fram alt som taler til klientens fordel. 1 Otprp. nr. 7 (1990-91). bli aktuelle nevnes småkravsprosessen som er foreslått av Tvistemålsutvalget. Mindretallet, medlemmene Bjørneset, Jacobsen og Kolrud, uttaler: I henhold til dl. § 231 annet ledd kan bare personer som utøver en vesentlig del av sin yrkesaktivitet i selskapets tjeneste, eie andeler i selskaper som driver advokatvirksomhet jf. punkt 6.4.4. Etter dl. § 231 annet ledd tredje punktum kan et selskap eie andeler i et advokatselskap, såfremt også det eiende selskapet er et advokatselskap som oppfyller de eierkravene som fremgår av dl. §231. I forarbeidene til domstolloven legges det som nevnt til grunn at det naturlige utgangspunktet er at loven gir adgang til å organisere advokatvirksomhet på den måten man i det enkelte tilfellet anser som mest hensiktsmessig innenfor den alminnelige lovgivningen. Utvalgets flertall, medlemmene Bjørneset, Faye- Lund, Gudmundseth, Jacobsen og Kolrud, vil uttale: Utvalgets flertall vil ikke gå inn for at eksterne investorer skal kunne ha eierinteresser i et advokatselskap. og medlemmene Høyer og Koren, mener: eksterne eiere tillates å inneha en minoritetseierandel i juridiske selskaper, avgrenset til inntil 50 prosent. regler om advokatfirmaers adgang til å eie andeler i andre advokatfirmaer. Også her gjelder prinsippet om at reguleringer bør utformes slik at de blir mest mulig målrettede og direktevirkende. Utvalgets mindretall er derfor av den oppfatning at det er unaturlig å innføre/ opprettholde konkurransebegrensende strukturreguleringer som skal regulere utøveres integritet og opptreden, når disse hensynene bedre kan ivaretas ved egnede atferdsreguleringer; jf. avsnitt 20.4. Utvalgets mindretall, utvalgsleder, Høyer og Koren, vil hevde: Utvalget konstaterer at de spørsmål som berører multidisiplinære partnerskap er gjenstand for drøfting hos både nasjonale og internasjonale beslutningsorganer. Utvalget har derfor ikke funnet grunn til å gå nærmere inn på disse spørsmålene. Utvalgets flertall, medlemmene Bjørneset, Faye- Lund, Gudmundseth, Jacobsen og Kolrud, vil om dette uttale: Utvalgets flertall, utvalgsleder og medlemmene Faye-Lund, Gudmundseth, Høyer og Koren, uttaler: Flertallet mener at en slik bestemmelse er prinsipielt uheldig. Offentlige myndigheter, ved Justisdepartementet, må kunne endre reglene for god advokatskikk på eget initiativ. Det forutsettes at slike endringer ikke vil stride mot den siden av uavhengighetsprinsippet som sier at advokaten skal være uavhengig av staten. Dette bør ikke være til hinder for at myndighetene tilstreber en god dialog med næringen. I denne forbindelse bør myndighetene vurdere om det kan opprettes egne atferdsregler for advokatvirksomhet, eventuelt rettshjelpsvirksomhet, etter mønster fra for eksempel revisorloven. Disse bør omfatte de mer generelle regler/det minimum av regler som bør gjelde for alle advokater og juridiske tjenesteytere. Samtidig kan Advokatforeningen ha egne retningslinjer som supplerer disse. Hovedhensikten med atferdsreguleringene er å sikre at tjenesteyterne opptrer på en måte som gir tjenester av god kvalitet. Reglene skal samtidig bidra til å ivareta tilliten til tjenesteutøverne og rettssystemet. Slike reguleringer vil kunne bøte på markedssvikt ved bl.a. ven på lik linje med andre bransjereguleringer. Det forutsettes således at Justisdepartementet gjennomgår de etiske regler og avgjør hvilke som bør stå i forskriften og hvilke det ikke er naturlig å ha med. Mindretallet, Bjørneset, Jacobsen og Kolrud, vil uttale: Et sentralt poeng ved kravet til uavhengighet er at advokaten skal være uavhengig av staten. Derfor skal ikke staten kunne diktere innholdet av advokatenes etiske regler. Dette er helt fundamentalt. Når flertallet hevder at det er «prinsipielt uheldig» at staten ikke på eget initiativ kan endre reglene fordi - og alene fordi - de er gjort til forskrifter, er synet på hva som er prinsipielt svært forskjellig fra mindretallets og de fleste andres syn. Det vi snakker om er utformingen av de etiske regler - handlenormer for advokater. Dersom reglene inneholdt bestemmelser i strid med konkurranseloven, vil selvsagt Konkurransemyndighetene kunne kreve en slik regel strøket. Det har da også skjedd i begynnelsen av 1990-årene, der Advokatforeningen aksepterte avgjørelsen. Hva som er et rimelig salær blir etter dette et skjønnsmessig spørsmål. en del prinsipper for salærberegningen. Advokatforeningen har samlet disse prinsippene og kommet med anbefalte retningslinjer for salærberegningen i en egen salærveiledning. Disse retningslinjene er så innarbeidet at de anses som bindende bransjesedvaner. I henhold til disse prinsippene skal salæret beregnes ut fra forskjellige relevante faktorer. De faktorer som kan tillegges vekt er bl.a. anvendte timer, sakens omfang, vanskelighetsgrad, de interesser som er involvert, sakens utfall og kvaliteten på det utførte arbeidet. Utvalget kan vanskelig se at en slik prisfastsettelse er uheldig, så fremt klienten får den informasjonen som han bør ha. Advokatforeningens anbefalinger kan således vanskelig kritiseres for å hemme konkurransen. Tvert imot anbefaler foreningen større åpenhet rundt salærfastsettelsen, blant annet ved å anbefale medlemmene å gi opplysninger, herunder prisoverslag evt. prisantydninger i forkant av oppdraget. Slik informasjon vil bidra til at klientene får et bedre beslutningsgrunnlag. Anbefalingene kan også være til hjelp for advokatene i deres prisfastsettelse, slik at de har noen kriterier å gå etter, samtidig som man unngår vilkårlighet. gir dem svært liten mulighet til å forutsi hva totalkostnaden blir i deres konkrete sak. For klientene er det viktigere å få et anslag for størrelsen på sluttsalæret (totalkostnadene) enn å få opplysninger om timepris. Enkelte ganger inngås det spesielle salæravtaler, der salæret gjøres avhengig av sakens resultat. Slike avtaler kalles gjerne resultatavhengige salæravtaler eller risikoavtaler. Dersom advokaten bare er sikret et salær hvis saken leder til et positivt resultat for klienten, betegnes avtalen som «no cure no pay» eller «resultatavhengig salær». Da får advokaten et ordinært salær hvis saken vinnes, men ikke hvis saken tapes. Det følger av pkt. 3.3.2 i reglene for god advokatskikk at det ikke er tillatt å inngå en avtale med klienter eller andre om at advokaten skal motta et salær på prosent- eller andelsbasis i forhold til sakens resultat eller gjenstand, enten dette gjelder et pengebeløp eller annen form for vederlag, såkalt prosentbasert salær eller «contingency fee». 1 1995 ble såkalt «betinget salær» «conditional fee» introdusert i England. Det sentrale innholdet i slike salæravtaler er at en advokat kan kreve et tillegg på opptil 100 prosent av det ordinære salæret dersom sakens utfall er gunstig. Dog skal salæret i erstatningssaker ikke utgjøre mer enn 25 prosent av erstatningssummen. Dersom saken tapes, betaler klienten ikke salær. Slike salæravtaler fremstår dermed som en mellomløsning mellom den typen resultatbaserte salæravtaler som er tillatt i Norge og prosentbaserte salæravtaler som er tillatt i USA. Prosentbaserte salæravtaler er forbudt i de fleste europeiske land. advokatforeningens etiske retningslinjer. Et offentlig utvalg gikk imidlertid inn for å beholde forbudet 3 og forslaget fikk tilslutning fra de politiske myndighetene. Bortsett fra Finansdepartementet var det ingen høringsinstans som gikk inn for forslaget. Blant motstanderne var Justisdepartementet. Det er viktig at det utarbeides standardkontrakter i forbindelse med bruk av resultatavhengige salæravtaler. 3 Se NOU 1992:24, «Behandling av klager på advokater m.m.». kedsføring av denne typen avtaler, må det fremgå klart at klienten også ved tap må betale rettsgebyrer og lignende og eventuelle saksomkostninger til motparten. Videre må resultatavhengige salærer være underlagt ex postkontroll av tilsynsmyndighetene, slik at klienten kan klage dersom advokaten har opptrådt i strid med de etiske retningslinjene. Klienten vil videre ha en alminnelig adgang til gå på sin advokat dersom advokaten på en utilbørlig måte har unyttet sin stilling eller på annen måte opptrådt erstatningsbetingende. - Juridiske tjenesteytere skal som alminnelig regel gi klienten et prisanslag over hva oppdraget vil koste, med en nedre og en øvre grense. Prisanslaget skal være skriftlig. Det kan bare unnlates når klienten skriftlig bekrefter at det er unødvendig. - I prisanslaget skal det spesifikt angis hvilke saklige avgrensninger anslaget inneholder, for eksempel at det bare gjelder til dom i første instans eller til avgivelse av en betenkning. - Juridiske tjenesteytere skal uoppfordret skriftlig varsle klienten dersom prisanslaget vil bli overskredet, med angivelse av grunnen til det. Dersom slikt varsel ikke avgis i rimelig tid før overskridelsen er et faktum, er tjenesteyteren bundet av den oppgitte øvre ramme av prisanslaget. teten er tiltagende og at det som nevnt ikke lenger foreligger formelle restriksjoner eller reguleringer av markedsføringsvirksomhet. Utvalget ser det ikke som nødvendig å gjøre endringer i adgangen til å drive markedsføring. spesialistordningen må omfatte: 1. Ordningen må baseres på et omfattende kursprogram med en etterfølgende eksamen for å kontrollere resultatet av kursdeltagelsen. 2. Det bør overveies om det skal stilles krav til en viss praksis i tillegg til kursdeltagelse og eksamen. Det kan være vanskelig å avgjøre hva som er relevant praksis. Videre kan et krav til praksis virke ekskluderende fordi relevant praksis bare kan oppnås noen få steder. 3. Kursopplegget og eksamen bør baseres på et utpreget faglig-praktisk grunnlag. Dette vil stille store krav til oppbyggingen av kursopplegget. Det er nødvendig at Advokatforeningen bidrar med faglige innspill. Det er vanskelig å finne andre dersom man skal oppnå det nødvendige praktisk-faglige nivå. Godkjennelse av kravene bør legges til Juristforbundets og Advokatforeningens etterutdannelsessenter JUS, som har meget lang erfaring i å utforme varierte kursopplegg etc. 4. Spesialistordningen må omfatte et bredt område av spesialisering, slik at også fag som trygderett, asylrett og barnevernsrett kan etableres som spesialer. 5. Et gjennomført kursopplegg med eksamen bør etterfølges av en spesialistautorisasjon tilsvarende Legeforeningens spesialistordning. Autorisasjonen må gis på vilkår av en viss årlig etterutdannelse på spesialfeltet. 6. En spesialistautorisasjon må være tidsbegrenset, f.eks. til 10 år. Deretter må kursopplegg og eksamen gjentas. Utstedelse av slik autorisasjon kan foretas av kursarrangøren, som også må holde regnskap over tidsforløp og årlig etterutdannelse. Dette foretas av JUS i dag. Ifølge punkt 5. erlag for å henvise eller anbefale en klient». Dette forbudet anses for å være til hinder for at advokater kan drive med såkalt advokatformidling mot vederlag, jf. beskrivelsen i punkt 6.5.8. Utvalgets flertall, medlemmene Bjørneset, Faye- Lund, Gudmundseth, Jacobsen og Kolrud, uttaler: Utvalgets flertall ønsker ikke å anbefale etablering av megling av juridiske tjenester mot vederlag. Slik megling vil virke som et unødvendig fordyrende mellomledd. De foreslåtte tiltakene om forbedret informasjon og spesialistordningen vil gi tilstrekkelig hjelp for å få nødvendig rettshjelp. Mindretallet, utvalgsleder og medlemmene Høyer og Koren, uttaler: På den måten stilles den enkelte tjenesteyteren fritt til å velge den forretningsformen og utøve virksomheten på den måten han finner mest hensiktsmessig og effektiv. Samtidig skal kontrollordningene sikre at den enkelte tilbyderen tilbyr tjenester av tilfredsstillende kvalitet, oppfyller etiske regler som bl.a. unngår å dra fordel av klienter som ikke kjenner sine rettigheter eller på annen måte er uinformerte. Spørsmålet er om dagens ansvarsregler og kontroll- og tilsynsordninger er tilfredsstillende og om de eventuelt bør endres for oppfylle sine oppgaver, særlig i lys av de endringer av reguleringene utvalget foreslår. Rettshjelpsvirksomhet utøvd av advokatselskaper (eller rettshjelpsselskaper) Selskapet kan ikke instruere den utpekte advokaten om den faglige utførelsen av oppdraget, jf. § 232 første ledd i.f. uavhengig. Det vil si at han/hun ikke plikter å ta utenforliggende hensyn. Advokaten kan med andre ord ikke instrueres av selskapets styre eller andre. Gjennom bevillingsordningen fører kontrollorganene kontroll med de juridiske tjenesteyterne før utførelsen av de juridiske tjenestene (ex ante) . Hensikten er å sikre at de oppfyller visse utdannings og praksiskrav som anses som nødvendige for å kunne yte de aktuelle tjenestene. I tillegg fører tilsynsmyndighetene kontroll under og etter utøvelsen av rettshjelpsvirksomheten (ex post). Etter hvert som stadig flere markeder dereguleres og åpnes for mer konkurranse, tillegges konkurransepolitikken en desto viktigere rolle for å unngå konkurranseskadelig atferd og utnyttelse av markedsmakt i strid med lovens formål om effektiv bruk av samfunnets ressurser. I kapittel 18 ble det konstatert at mangelfull informasjon er en årsak til det foreliggende udekkede rettshjelpsbehovet og underforbruket av juridiske tjenester som ble avdekket i kapittel 4. En annen årsak til underforbruk kan være manglende økonomiske ressurser eller en generell usikkerhet om kostnadene forbundet med kjøp av juridiske tjenester. Brukernes økonomiske evne er derfor et sentralt forhold på etterspørselssiden, og av betydning for å sikre retten til rett. I kapittel 3 ble tre forutsetninger for rett til rett omtalt: Effektiv tilgang til generell juridisk informasjon om rettigheter og plikter, effektiv tilgang til juridiske tjenester og effektiv adgang til domstolene - tvisteløsning. Det ble fremhevet at informasjon var en forutsetning for at retten skal være reell (effektiv). Dessuten ble det påpekt at det ikke må foreligge vesentlige økonomiske hindre for tilgangen. Etter utvalgets vurdering bør det først og fremst være en oppgave og et ansvar for næringen selv å sørge for tilstrekkelig markedstransparens og informasjonstilgang. Effektiv konkurranse i markedet vil kunne bidra til rimeligere priser. Utvalget mener imidlertid at det i tillegg er påkrevd med tiltak fra myndighetenes side på dette området. staten som har det overordnede ansvaret for at befolkningen har tilgang på juridisk informasjon og at det ikke foreligger vesentlige økonomiske hindre for befolkningens tilgang. Problemstillinger tilknyttet informasjonsproble- mer generelt og slike problemer i markedet for juridiske tjenester spesielt ble drøftet i kapittel 17. I kapittel 18 ble markedsatferden til etterspør- rerne av juridiske tjenester drøftet i lys av resulta- tene fra utvalgets brukerundersøkelser blant pri- vatpersoner og små og mellomstore bedrifter. I kapittel 17 ble det konstatert at juridiske tjenester har egenskaper som gjør at brukerne har vanske- ligheter med å orientere seg i markedet. Etter sin art minner tjenestene mest om såkalte tillitsgoder - brukerne må i stor grad basere sine valg på tillit til tjenesteyterne og deres tjenester. Brukerne vil dermed ofte oppleve en betydelig usikkerhet rundt kvaliteten og totalkostnadene på tjenestene. I kapittel 18 ble det konstatert at brukernes infor- masjonstilgang om både pris og kvalitet fremstår som dårlig i markedet for juridiske tjenester. om de hadde hatt tilstrekkelig informasjon, og dermed et tilstrekkelig beslutningsgrunnlag. førstegangskonsultasjon (500 kr ekskl. mva. per førstegangskonsultasjon i 2002). Advokatforeningen har også internettsider (www.jus.no) hvor det orienteres om ulike sider ved det å bruke advokat. På Internett-sidene finnes også en oversikt over advokater og deres arbeidsområder samt oversikt over andre tilbydere av juridiske tjenester. Det offentlige forutsetter at den enkelte kjenner sine rettigheter og plikter. Det er på det rene at det likevel foreligger en ikke übetydelig rettsusikkerhet i befolkningen, og at den resulterer i at mange som har rett ikke får rett. Utvalget mener at tilgangen på informasjon om juridiske forhold ikke er tilfredsstillende. Statlig informasjon om rettspleien synes ikke å være tilstrekkelig prioritert og betydningen av slik informasjon synes å være undervurdert. I det følgende vil utvalget drøfte betydningen av informasjon og enkelte informasjonstiltak som myndighetene bør vurdere. I kapittel 3 ble det konstatert at effektiv tilgang til generell juridisk informasjon er en forutsetning for rett til rett, fordi borgerne da vil kunne skaffe seg kunnskaper om sine rettigheter og plikter. Har de slik informasjon, vil de også i større grad innrette sin atferd i overensstemmelse med loven og løse flere juridiske problemer selv. Med det offentliges økende engasjement i stadig flere sektorer av samfunnslivet er kunnskaper om den enkeltes rettigheter helt nødvendig. Selv om det er mest naturlig at den enkelte tilbyderen driver slik informasjonsvirksomhet, kan også næringen eller grupperinger innenfor næringen samlet drive informasjonsvirksomhet. når det gjelder rettsregler som fordeler byrder, som skattesystemet, og rettsregler som fordeler goder, som trygd eller behandling. Mange sentrale velferdspolitiske fordelingsprinsipper kan ikke fungere tilfredsstillende uten en omfattende informasjonsinnsats. for. Det er imidlertid et offentlig ansvar å sørge for informasjon slik at retten til tilgang til juridiske tjenester blir effektiv, jf. kapittel 3. Forenkling av rettsregler og rettslige reguleringer kan sees som en form for informasjonsvirksomhet, ved at en regelforenkling gjør det enklere å orientere seg om sin rettsstilling. Regelforenkling ble utredet av et offentlig utvalg i 1987, NOU 1987:18. 1 Stmeld. nr. 25 (1999-2000) om fri rettshjelp heter det at «publikum som søker rettshjelp indikerer at mange ikke klarer å løse problemet på egen hånd. Et nærliggende spørsmål er ofte om de ville klart dette om reglene hadde vært enklere. Erfaringene fra rettshjelpsundersøkelsene viser at enklere rettsregler kunne redusert rettshjelpsbehovet i mange av de praktiske problemtypene.» Utvalget slutter seg til arbeidet med å forenkle regelverket. Etter utvalgets vurdering vil det være hensiktsmessig å samle informasjon om juridiske forhold på et sentralt nettsted. Utvalget foreslår derfor at det offentlige tar initiativ til at det opprettes et felles nettsted hvor juridisk informasjon beregnet på uprofesjonelle brukere gjøres lett tilgjengelig. Det er i dag kun Tilsynsrådet som har oversikt over hvem som er autorisert til å yte rettshjelp. Det kan derfor være naturlig at de står for denne informasjonsvirksomheten, eventuelt i samarbeid med stiftelsen Lovdata 2 . Et slikt nettsted bør også ha lett tilgjengelig informasjon om lover og regler. Herunder er det naturlig med tilgang på rettspraksis og annen offentlig informasjon. En del rettsinformasjon er nå tilgjengelig gjennom blant annet portalene www.norge.no og www.lovdata.no. Publikum og advokater må imidlertid betale for en del av den informasjonen Lovdata sitter med. Dessuten er informasjonen der fortrinnsvis beregnet på profesjonelle brukere. Det eksisterer et stort mangfold av tilbud, og det synes å være vanskelig å orientere seg blant alternative tilbud (og tilbydere) og finne frem til det tilbudet som best samsvarer med brukerens behov. Juridiske tjenester ytes for eksempel av bl.a. advokater, andre private aktører, organisasjoner og det offentlige. Tjenestene varierer i stor grad i art, pris og omfang, se kapittel 10. For eksempel vil Forbrukerrådets tilbud i enkelte tilfeller kunne være et rimeligere og mer hensiktsmessig alternativ enn advokat og vice versa. Informasjon om tilbudet av standardiserte tjenester og juridiske informasjonstjenester synes videre å være mangelfull. res mer brukervennlig for uprofesjonelle brukere. Det offentlige bør informere bedre om eksistensen av informasjonstjenester som Lovdata, www.norge.no og andre offentlige organer tilbyr. Som nevnt i kapittel 4 må det udekkede rettshjelpsbehovet som ikke dekkes gjennom det private markedet fordeles ut gjennom andre ordninger. Det betyr imidlertid ikke at tilpassede markedsordninger eller andre økonomiske prisingsmekanismer ikke vil kunne anvendes på denne delen av rettshjelpsbehovet. Man kan for eksempel konkurranseutsette deler av tilbudet av fri rettshjelp gjennom auksjoner, det kan etableres egnede forsikringsordninger og lignende. Man kan også prise ut rettshjelpsbehovet gjennom for eksempel egenandeler, eventuelt egenandeler gradert etter inntekt eller samlet økonomisk evne. Gjennom slike ordninger utvides på sett og vis området for markedsløsninger og det udekkede rettshjelpsbehovet reduseres. Det er viktig at disse ordningene utformes på en måte som gjør at de virker effektivt. Hvor bredt offentlige ordninger skal favne, blir i siste instans et politisk spørsmål. Det vises imidlertid til statens forpliktelse til å sikre borgerne rett til rett, se kapittel 3 og 14. 1 effektivitetsmessig henseende er det viktig at ordningen med fri rettshjelp utformes og gjennomføres på en mest mulig kostnadseffektiv måte, slik at hensynet til økonomisk effektivitet ivaretas for hele det samlede rettshjelpsbehovet. beløpet er for lavt. Det bør være gjenstand for indeksregulering. Det bør også vurderes hvorvidt motpartens saksomkostninger skal dekkes. Ordningen med fri rettshjelp har de senere årene blitt gjennomgått og evaluert. Til tross for at samtlige evalueringer har konkludert med at det foreligger til dels vesentlige mangler ved ordningen, har gjennomgangene så langt ikke ført til noen vesentlige endringer i ordningen. «Departementet mener det er nødvendig å utvide det offentlige rettshjelpstilbudet. Et godt offentlig rettshjelpstilbud er viktig for borgernes rettssikkerhet og reelle likhet for loven. Det er nødvendig å legge til rette for at folk kan kreve rett selv om de mangler nødvendige juridiske kunnskaper og har svak økonomi. Behovet for juridisk bistand stiger med synkende sosiale ressurser, og et godt rettshjelpstilbud vil derfor være et virkemiddel i kampen mot Forskjells-Norge. ...Etter Departementets oppfatning bør privatpraktiserende advokater fortsatt være de fremste leverandører av juridisk bistand. Offentlig finansiering av tjenesteyting fra privatpraktiserende advokater bør således være hovedvirkemiddelet for å realisere målsetting gjennom høy dekning av rettshjelpsbehovet. Det er på det rene at det rundt om i landet finnes mange advokater som gjør en betydelig innsats i fri rettshjelp-sammenheng. ... I Norge er ordningen med rettshjelpsforsikring primær i forhold til offentlig fri rettshjelp. Reelt fremstår de imidlertid som to ordninger ved siden av hverandre. Det har sammenheng med at dekningsområdet for rettshjelpsforsikringen er så snevert. Den dekker ikke de saksområdene som fri rettshjelpsloven dekker - og vice versa. For eksempel er ikke familierettssaker omfattet, selv om et skilsmisseoppgjør har nær tilknytning til innbo og bolig. med visse endringer av dagens rettshjelpsordning. Utvalget mener at forsikringsselskapene bør utvide det saklige dekningsområdet. 3 Det vises i denne forbindelse særlig til: St. meld. nr. 16 (1989--90) Om offentlig fri rettshjelp, fra Justis- og politidepartementet; «Hjelp til rett? En evaluering av ordningen med fri rettshjelp», av Heidi Gautun, Fafo rapport nr. 219 1997; «Evaluering av ordningen med fri rettshjelp», Statskonsult rapport 1998:12; St. meld. nr. 25 (1999-2000) om fri rettshjelp fra Justis- og politidepartementet; «Rettshjelp 2001 - Det udekkede rettshjelpsbehovet gjennom 30 år », av Ane Broch Graver og Vegard Skaug. Taket på utbetaling av rettshjelpsforsikring er i Norge 80 000 kr per sak. Beløpet har ikke vært endret på flere år, heller ikke etter innføringen av moms på juridiske tjenester. kr. 230.000 fra 1. januar 2003. 2 1 .3.3.2 Særlig om Innst. O. nr. 67 (200 1 -2002) I lnnst.o. nr. 67 (2001-2002), som gjelder som en oppfølging til Otprp. nr. 37 (2001-2002) vedrørende forslag til endringer i reglene om egenandel i lov om fri rettshjelp, har Justiskomiteen delt seg i et mindretall og et flertall. Komiteens flertall har bl.a. følgende merknader: ikke skal lide rettstap på grunn av manglende økonomisk evne. Ordningen med fri rettshjelp må ha som utgangspunkt å skape likhet for loven ved at også mindre bemidlede personer får anledning til å ivareta eget rettshjelpsbehov. Flertallets oppfatning er at en utstrakt bruk av egenandeler går i motsatt retning av å skape likhet for loven. Justiskomiteens flertall fremmer følgende forslag: ringen om å fjerne egenandeler for fri rettshjelp innen 1. januar 2003. Stortingskomiteen foreslår dessuten å heve inntektsgrensene. Flertallet uttaler bl.a.: «Flertallet mener forøvrig at inntektsgrensene for å kunne motta fri rettshjelp, er for lave, og at personer lider rettstap pga. dette. Inntektsgrensene er i dag 200.000 - 210.000 kr. avhengig av forsørgelsesbyrde. Flertallet er av den oppfatning at inntektsgrensene vanskelig kan forsvares når grensen ligger langt under det som oppfattes som en normalinntekt. Prinsipielt mener utvalget at fri rettshjelpsordningen som hovedregel bør omfatte alle saker. Det kan gjøres ved å utvide det saklige dekningsområdet for fri rettshjelp. Det bør i det minste eksistere en dispensasjonsadgang slik det gjør i dag. Dispensasjonsadgangen synes imidlertid å praktiseres strengt. rensieres avhengig av forsørgelsesbyrde. Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti fremmet forslag om å heve inntektsgrensen til kr. 250.000 fra 1. en reell mulighet til å få fri rettshjelp i alle saker ved behov. På den annen side mener utvalget at egenandeler vil kunne være en egnet terskel for tilgangen til fri rettshjelp, slik at det ikke blir et overforbruk av slike offentlige tjenester. Dessuten vil egenandeler kunne bidra til å finansiere ordningen. Slik utvalget ser det bør det således vurderes å innføre graderte egenandeler for de med inntekter over et visst nivå, for eksempel 5 ganger Grunnbeløpet (270 850 kr per 1. mai 2002). Dette vil kunne finansiere en heving av inntektsgrensene og utvidelse av dekningsområdet. Rettferdsbetraktning tilsier at de med høyere inntekter bør betale en tilleggsandel. En trappetrinnsmodell finnes i Sverige og synes å fungere tilfredsstillende. avgiften). Avgiftsbelastningen på sluttbrukerne ville da blitt større. I normaltilfellet deles en avgift på et gode mellom tilbyderen og etterspørreren av godet. Hvordan fordelingen blir, avhenger generelt av etterspørsels og tilbudsforholdene for godet. Hvis etterspørselen er uelastisk, slik at etterspørrerne reduserer sin etterspørsel lite ved en prisøkning, vil en forholdsvis større del av avgiften overveltes på forbrukerne enn ved mer elastisk etterspørsel. Tilbyderen vil øke utsalgsprisen noe når avgiften blir innført, men samtidig normalt redusere marginene noe. Ellers ville salgstapet (kvantumsnedgangen) blitt for stort. Dette betyr at det ikke nødvendigvis er slik at juridiske tjenesteytere har overveltet hele avgiften på forbrukerne. Overfor klienter som ikke betaler regningen selv, eventuelt overfor klienter som selv er merverdiavgiftspliktige og dermed kan trekke fra inngående avgift, er det likevel muligheter til å overvelte hele eller store deler av avgiften. Et hovedprinsipp bak merverdiavgiften er at den skal legges på sluttbrukerne i systemet (hovedsakelig forbrukerne). Kun varer og tjenester som kjøpes av slike sluttbrukere skal reelt sett belastes med avgift. Derfor har bedrifter rett til å få tilbake avgift de har betalt på innsatsvarer som brukes i produksjon av andre avgiftspliktige varer og tjenester. Kjøpet av juridiske tjenester skal uavhengig av anskaffelsens verdi skje etter reglene i forskriftens del I og del 111, jf. § 2-1 (3) og klassifiseringen av juridiske tjenester i § 2-5 (kategori 21). Anskaffelsen skal som hovedregel skje gjennom en åpen eller begrenset anbudskonkurranse eller gjennom konkurranse med forhandling etter en forutgående kunngjøring i DOFFIN-databasen i Norsk Lysingsblad, jf. forskriftens §§ 11-1 og 13--1. Ved å søke i DOFFIN-databasen vil dermed advokater som ønsker å tilby sine tjenester til det offentlige enkelt skaffe seg oversikt over aktuelle anskaffelser. Utvalget er kjent med at offentlige etater har begynt med anbud eller tilbud på juridiske tjenester som kan gi en årlig kostnad på over 200 000 kr. Ut fra de opplysninger utvalget har fått, har man hittil ensidig satt fokus på å få timeprisen satt så lavt som mulig. Som ovenfor nevnt er en slik ensidig fokus uheldig og lite kostnadseffektiv. ikke selvsagt at man får en høy kvalitet for en slik lav timepris, og timeprisen er ikke et pålitelig mål for en forhåndsbestemmelse av oppdragets totalpris. Utvalget foreslår at det innføres en spesialistordning for advokater. utdanningsopplegget skal administreres av næringen selv og i utgangspunktet finansieres av den enkelte advokat. I mandatet legges det til grunn at utvalget ikke skal fremme forslag som forutsetter en økning i bevilgningsrammen til fri rettshjelp. likevel understreke at den gjeldende ordningen med fri rettshjelp ikke er tilfredsstillende. Videre har utvalget kommet med enkelte anbefalinger som myndighetene bør vurdere. Det samme gjelder ordningen med privat rettshjelpsforsikring i regi av forsikringsselskapene. Etter utvalgets vurdering synes både inntektsog formuesgrensene for fri rettshjelp å være for lave. Dessuten synes det saklige dekningsområdet å være for snevert. På den annen side har utvalget foreslått tiltak for å bedre konkurransen i markedet, noe som vil kunne redusere behovet for offentlig fri rettshjelp. Videre understreker utvalget betydningen av en god privat ordning med rettshjelpsforsikring, idet det vises til Sverige som i løpet av 3 år reduserte sine utgifter til fri rettshjelp med over 200 mill. SEK I tillegg vil utvalgets anbefaling når det gjelder privat rettshjelpsforsikring redusere behovet for økte bevillinger. Endelig peker utvalget på muligheten til å delfinansiere ordningen gjennom tilleggsandeler for de med inntekter over et visst nivå, for eksempel 5 ganger grunnbeløpet i folketrygden. Flertallets forslag vil redusere det offentliges inntekter. fra det offentlige generelt sett er utilfredsstillende som middel til å sikre effektiv konkurranse. De bør derfor forbedres. Uenighet om hvorvidt mandatet skulle omfatte vurdering av fri rettshjelp og innføringen av merverdiavgift ble tatt opp på første utvalgsmøte som første post. Det var flere enn undertegnede som tok dette opp. Dette har vært behandlet helt åpent hele tiden. Symptomatisk nok har et flertall i utvalget sluttet seg til store deler av vårt syn på så vel moms som fri rettshjelp. De deler av forslaget som etter planen skulle omfatte utvalgets forslag til tiltak forelå ikke i første utkast før i juni 2002 uten at det da ble tid til annet enn rent overfladiske drøftelser av eventuelle tiltak. Et tilnærmet fullstendig forslag, som også omfattet tiltaksdelen, forelå ikke før ca. 15. august, knappe to uker før møtet som forutsetningsvis skulle avslutte hele utvalgsarbeidet 29., 30. og 31. august. Innstillingen var på ca. 180 sider, hvorav i alle fall 25% ble presentert for aller første gang overfor utvalget. fullføres på forsvarlig måte innenfor de her opptrukne tidsrammer. hensynet til skjerpet konkurranse eller øket adgang til rettshjelp. Når det gjelder spørsmålet om rettshjelperes adgang til å yte rådgivning utenfor rettergang, er det i en viss grad enighet i utvalget. Det er det derimot ikke når det leks. gjelder forslag om at rettshjelpere og personer uten juridisk utdannelse skal kunne prosedere for domstolene. Det er en kjensgjerning at vi i Norge har en forsikringsordning som gir en meget snevrere dekning enn ordningene i våre nordiske naboland. pene i Norge stadig har redusert omfanget slik at forskjellen fra nabolandene øker. Denne skjevhet kan bare rettes opp ved et sterkt press på forsikringsselskapene, noe bare staten kan gjøre på en effektiv måte. De alminnelige forsikringstakere har ingen mulighet for å kunne utøve et slikt press. Vi viser til pkt. 23.1.8 nedenfor. 1. Et hovedproblem med utvalgsarbeidet har vært at sekretariatet under ledelse av formannen har insistert å ta utgangspunkt i en teoretisk konkurranseøkonomisk modell. Dette har vi i utgangspunktet ingen innvendinger mot, dersom slike teoretiske problemstillinger har relevans for det man skal undersøke. det viser seg at relevansen ikke er fremtredende, hadde vi forventet en sterkere grad av kritisk analyse. bende har måttet erkjennes at ikke alt i teorien passer like godt. 2. En side av dette hovedproblem er at flere av utvalgets medlemmer har insistert på å hevde at målet for skjerpet konkurranse i advokatbransjen er priskonkurranse mellom advokatenes «produkter». Problemet er at det er meget vanskelig å skape konkurranse mellom advokattjenester på samme måte som det skapes konkurranse mellom selgere av vaskemaskiner, biler eller såpepulver. Advokattjenester lar seg bare unntaksvis redusere til sammenlignbare «produkter». Grunnene til det er flere og iøyenf allende. Det er for de fleste oppdrag vanskelig å beregne hvilken tid utførelsen vil ta. Svært ofte vil oppdraget gjelde klientens relasjon til en motpart, leks. en avtaleinngåelse, en vurdering av den rettslige posisjon i f.eks. en nabosak eller et entrepriseoppgjør. I alle disse tilfeller vil det konkrete rettshjelpbehovet være avhengig av motpartens forhold; hva motparten; gjør eller ikke gjør. hvorvidt en avgjørelse vil bli anket osv. Over store deler av advokatmarkedet finnes det derfor ikke mulighet for å skape ensartede «produkter» som kan prises og konkurrere på «markedet». Den erstatning for «produkter» man da gjerne griper fatt i er advokaters timepris. Denne er heller ikke noen god konkurransemålestokk. En ekspert som tar 2.000 kr/time og gjør jobben på 3 timer er billigere enn en ikke spesielt kyndig advokat som tar 1.200 kr/ time og gjør jobben på 8 timer. fra flertallets side savner vi. Det synes som om man ikke gjør det fordi man her ikke fikk bevis for det mandatet uttrykte håp om. nene overfor mandatets påstander enn utvalgets flertall har ønsket å være. 4. Etter vårt syn tar også flertallet for lett på at vi faktisk har opplevd en betydelig skjerpet konkurranse i advokatbransjen de senere år. 5. Vi vil ikke unnlate avslutningsvis i dette avsnitt å peke på at en vesentlig del av «konkurransen» mellom vanlige advokater gjelder såkalte benifiserte saker, d.v.s. fri rettshjelpsaker og straffesaker med oppnevnte forsvarere. Her betales advokatene p.t. 735 kr/timen. Mandatet kan tyde på at målet skulle være en reduksjon av disse satser, leks. ved å legge ut mange saker på anbud. Det er etter vårt syn naivt å tro at dette vil kunne skape øket tilgang til rettshjelp. Faren er heller at man etablerer et skille mellom de «benifiserte» advokater og de andre som har vesentlige høyere timepriser. Ingen ville være tjent med at det i et rettsamfunn ikke var lagt til rette for at de dyktigste advokater tiltrekkes av saker hvor rettshjelpbehovet er åpenbart og betydelig. diske land, jfr. punkt 11.2.5. meget høy prosent av klientene var fornøyd med det arbeid advokatene gjør, jfr. ter bare sjelden ber om prisopplysning ved engasjement av advokat, jfr. punkt 12.4 og 12.4. 1. Det synes å være generell enighet i utvalget om det i dag er for dårlig informasjon i markedet for rettshjelp. Å forbedre informasjonen må etter vårt syn være en høyt prioritert samfunnsoppgave av flere grunner. slike undersøkelser, burde disse fakta etter vårt syn lede til at man stiller seg kritisk til mandatets invitasjon til å fastslå at advokattjenester er for dyre. 2. Hos advokatene spesielt kan det gjøres betydelige forbedringer av informasjonen til dem som søker rettshjelp. Dernest vil en oppdeling av saker eller oppdragstyper kunne gi store forbedringer uten at det volder problemer for advokater. De saker som omfattes av førstelinjerådgivning, dvs en rask vurdering om hva som finnes av lover og forskrifter på et område etc etc, innebærer i seg selv en meget omfattende informasjonsformidling. Den kan drives på mange måter, for eksempel via Internett eller via kommunale informasjonstorg, via Advokatvaktordningen, Jussßuss og lignende, se nærmere beskrivelse under pkt. 10.3.4. telse av Advokatvaktordningen og ved innførelse av rett til førstegangskonsultasjon til kr. 500,- for en halv time. Det må konstateres at mange som trenger hjelp ikke kjenner til de ordninger som Advokatforeningen har etablert og ofte heller ikke de øvrige ordninger som er nevnt ovenfor. Samtidig er det klart at mange kunne ha vært hjulpet i tilstrekkelig grad ved en slik «førstelinjerådgivning.» Den vil i svært mange tilfeller gi den som henvender seg fullt ut tilfredsstillende beskjed; gratis eller til en overkommelig utgift for de fleste. En forbedring av informasjonen vil derfor her ofte kunne oppnås ved at folk flest informeres generelt og jevnlig om hvor de kan henvende seg. Dette er en oppgave som fortrinnsvis staten og kommunene må stå for, men også Advokatforeningen bør bruke mer ressurser på å informere publikum om dette. Når det på den annen side gjelder «annenlinjerådgivning», se pkt. 9.2.1.4, og rettergang, er dette oppdrag som i stor utstrekning ikke lar seg klassifisere som et standard «produkt.» Selv om de ville, kunne ikke advokatene her tilby klienter faste priser for hele oppdraget. Advokaten kan oppgi sin timepris, men dette gir ikke noen særlig veiledning fordi antall timer er vanskelig å anslå. Dette medfører at klienter kan føle en betydelig usikkerhet om hva et oppdrag vil koste. ende hva et oppdrag vil koste, har de et helt annet grunnlag enn klientene til å anslå den endelige kostnad. Vi mener derfor at advokatene som alminnelig regel bør gi klienten et skriftlig anslag over hva oppdraget vil koste, med en øvre og nedre grense. Den øvre grense bør være bindende, dersom ikke uventet utvikling meldes skriftlig til klienten i rimelig tid. Det vises til pkt. 20.4.3.3 for nærmere detaljer. Det er langt på vei enighet om disse prinsipper i utvalget. 2. Etter vårt syn må en spesialistordning inneholde et omfattende kursopplegg som sørger for et solid faglig grunnlag hos den som skal bli spesialist. Det er naturlig å kontrollere kursutbyttet med en eksamen. Det bør overveies om det skal stilles krav til praksis i tillegg til kurs og eksamen. Dette vil kunne medføre at mer eksklusive spesialer vil kunne bli stengt for mange fordi kun få firmaer driver slik praksis. rettshjelpere, bør være underlagt samme forsikringsplikt som for advokater. 1 . At utvalget ble oppnevnt omtrent samtidig med innføring av merverdiavgift på advokattjenester, kan neppe ha vært en tilfeldighet. Utvalgsarbeidet skulle etter mandatet sette fokus på at «det er dyrt å gå til advokat», selv om merverdiavgiften medførte en fordyrelse over natten av en størrelsesorden som hittil har vært uhørt. Samtidig påla mandatet opprinnelig utvalget å holde seg unna omfang og nivå på den offentlige rettshjelp. 2. Nå omfatter mandatet også en vurdering av privatpersoners og småbedrifters adgang til rettshjelp. En utvalgsinnstilling som ikke omtalte de to viktigste faktorer for adgang til rettshjelp, innføring av mva. på advokattjenester og det lave nivå og innskrenkede anvendelsesområde for fri rettshjelp i Norge, ville bli meningsløs. De sosiale virkninger av innføring av moms på advokattjenester er sterkere og mer dyptgripende enn den rene 24 prosents økning på salærene. lite å si for bedrifter og andre momspliktige. De har fradrag for «inngående» moms, slik at de netto vil være stilt som før. For advokatfirmaer som har momspliktige klienter, vil dette være en fordel, fordi advokatfirmaet kan få fradrag for «inngående» moms, som man ikke hadde før. Til gjengjeld motiverer det advokater til å søke momspliktige klienter. Privatpersoner har som bekjent ikke momsplikt og må selv bære hele eller nesten hele momstillegget. person, har altså innføringen av moms forsterket en skjevhet som allerede var der. Skulle nå en advokat ta saken på pro bonobasis, dvs. gratis og tape saken, vil advokaten måtte betale moms av de timer som er arbeidet og som aldri skulle faktureres klienten. 3. Vi er glade for at et flertall i utvalget har sluttet seg til de tre siste avsnittene ovenfor og at det er enig i at fritak for merverdiavgift på advokattjenester for alle som ikke selv er merverdiavgiftspliktig, er den eneste måte å avbøte problemene på. Dersom en rettshjelpssøker er gift eller samboer, blir den samlede bruttoinntekt avgjørende for om inntektsgrensen blir oppfylt. har en samlet familieinntekt på brutto mer enn kr. 210.000, vil det som utgangspunkt ikke innvilges fri rettshjelp dersom en av ektefellene blir sagt opp i arbeidsforholdet og har behov for juridisk bistand. Rettshjelpsordningen er videre gjort subsidiær i forhold til forsikringsordninger. Utvalgets mandat har etter vårt syn vært utformet på en skjev måte. Oppmerksomheten skulle rettes mot andre enn de forhold som klarligvis er mest relevant for adgangen til rettshjelp, nemlig fri rettshjelp og momsinnføringen. Dessuten bærer mandatet preg av at utvalget forventes å bekrefte og slå fast at «det er dyrt å gå til advokat. til advokat, selv om de synes det er dyrt) er det grunn til å slå fast at mandatets antagelser og klare føringer ikke er holdbare. Utvalgets arbeide har vært preget av altfor knapp tid og en insistering på bruk av et generelt konkurranseøkonomisk begrepsapparat som bare i liten grad har vist seg relevant. Kort sagt - de fleste juridiske tjenester er ikke «produkter» som kan selges for priser sammenlignbare med andre «produkter. Allerede i den innledende fase av utvalgsarbeidet presenterte jeg et opplegg for en konkurranseøkonomisk og -rettslig tilnærming til analysen av problemstillingene i mandatet og redegjorde for de konkurransemessige forhold som etter min oppfatning ville være de mest sentrale i en vurdering av konkurransen i markedet for juridiske tjenester. Jeg oppfattet det slik at det var alminnelig tilslutning til dette i utvalget. Det viste seg imidlertid etter hvert at disse utvalgsmedlemmene langt på vei ikke var villige til å akseptere en konkurranseøkonomisk tilnærmingsmåte, enten med henvisning til at juridiske tjenester er så spesielle at en slik tilnærmingsmåte ikke er egnet til å belyse situasjonen, eller at mer prinsipielle betraktninger om konkurransen i det juridiske marked kunne oppfattes som en kritikk av utøverne i bransjen eller avdekket «en grunnleggende skepsis til advokatbransjen». Begge forhold må på det mest bestemte avvises. har disse medlemmene ikke anvist en alternativ tilnærmingsmåte til en helhetlig konkurranseanalyse. Et utvalgsarbeid er en prosess der det enkelte medlem må være innstilt på å ta inn over seg synspunkter og tilnærmingsmåter fra andre fagområder og også i rimelig grad å finne frem til kompromissløsninger for å få frem en mest mulig omforenet og helhetlig innstilling. Dette har for meg vært et viktig prinsipp i utvalgsarbeid og som utvalgsleder. I dette tilfellet har det imidlertid medført at man har måttet renonsere på aspekter ved den konkurranseøkonomiske analyse eller på prinsipielle betraktninger om konkurransen i markedet for juridiske tjenester i et forsøk på å finne frem til kompromisser. Dette har bidratt til klart å svekke denne siden av innstillingen. omstendighetene har jeg likevel funnet å kunne stå bak den. I sluttfasen av arbeidet bestemmer likevel disse utvalgsmedlemmene seg for å avgi en generell dissens. På dette punkt kan jeg slutte meg til formuleringen i dissensen om at en slik fremgangsmåte ikke er vanlig i utvalgsarbeid. De forskjellige medlemmene av utvalget har hele tiden hatt anledning til å påvirke innstillin- gen. På denne bakgrunn mener vi at nevnte dis- sens gir et feilaktig bilde av utvalgets arbeid. Bahus, Marianne Klungland: «Advokatstanden i Norge - En rettssosiologisk studie av advokatene i Norge», Oslo 2001. Bøhn, Anders: «Domstolloven - kommentarutgave», Universitetsforlaget, Oslo 2002. Gautun, Heidi: «Hjelp til rett - En evaluering av ordningen med fri rettshjelp», FAFO-rapport 219 1997. Gottschalk, Petter: «IT-ledelse for kunnskapsbedrifter», Universitetsforlaget 2000. Graver, Ane Broch og Skaug, Vegard: «Rettshjelp 2001 - Det udekkede rettshjelpsbehovet gjennom 30 år» upublisert, Oslo 2002. Lic, Nils Erik: «Prosesskostnadene», Den norske advokatforening, Temahefte nr. Mørch von der Fehr, Nils Henrik, Normann, Victor D., Reve Torger, Stray Ryssdal, Anders Chr.: «Ikke for å vinne? - Analyse av konkurranseforhold og konkurransepolitikk», Stiftelsen for samfunns- og næringslivsforskning, Bergen, 1998. NOU 1987: 18: «Forenkling av rettsregler og rettslig regulering». NOU 1991: 27 «Konkurranse for effektiv ressursbruk». NOU 1992:24 «Behandling av klager på advokater m.v». NOU 2001:32: «Rett på sak - Lov om tvisteløsning (tvisteloven)». Office of Fair Trading: «Competition in Professions», 0FT328, mars 2001. Otprp. nr. 7 (1990-91) «Om lov om endringer i domstolloven m.m.». Otprp. nr. 39 (1994-95) «Om lov om endringer i domstolloven m.m. (Disiplinær- og tilsynsordninger for advokater) . Statskonsult: «Evaluering av ordningen med fri rettshjelp», Rapport 1998:12. Strålberg, Rannveig og Tangen, Bente: «Rettshjelp 2001 - Det udekkede rettshjelpsbehovet blant et utvalg innvandrerkvinner i Oslo» upublisert, Oslo 2002. Taylor Sofres Gallup: «Retshjælpsordninger i Danmark» Advokatsamfundet 2002. Wille, Elisabeth: «Organisering av advokatsamarbeid», Den Norske Advokatforenings temahefte nr. 64, Oslo, 1996. Utvalget er bedt om å vurdere konkurranseforholdene i advokatbransjen. måtte se på alle forhold som vil kunne virke inn på konkurransen i markedet, slik at målet om virksom konkurranse i størst mulig grad oppnås. Slik jeg ser det, vil det kun være naturlig at utvalget ser på reglene om organisering av advokatvirksomhet i den grad disse reglene har betydning for konkurranseforholdene. Utvalget skal således ikke foreslå endringer i dette regelverket med mindre analysen av konkurranseforholdene skulle tilsi det, og da bare så langt konkurransemessige hensyn krever det. Det samme må da gjelde fri rettshjelp. Kopi er sendt Den Norske Advokatforening.
|
lovdata_cd_48536
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.741
|
For skatteregnskapet skal det føres følgende bøker: 2. Kasseboken.
|
lovdata_cd_13801
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.44
|
Forskrift om fredning for Tømten naturminne, Ringsaker kommune, Hedmark.
|
lovdata_cd_32012
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
de
|
0.927
|
11. aug.
|
lovdata_cd_37295
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.764
|
1. Arbeidstakere ansatt på innretninger for undersøkelse etter og utvinning av undersjøiske naturforekomster på en av de kontraherende parters kontinentalsokkel, skal være omfattet av denne kontraherende parts lovgivning, slik den kommer til anvendelse på kontinentalsokkelen. 2. Bestemmelsene i artikkel 6 nr. 1 får tilsvarende anvendelse for en arbeidstaker som utsendes til innretninger som nevnt i nr. 1 i denne artikkel, uten tidsbegrensning. 1. En arbeidstaker på skip som fører en kontraherende parts flagg skal være omfattet av denne kontraherende parts lovgivning, slik den kommer til anvendelse. 2. Bestemmelsene i artikkel 6 nr. 1 får tilsvarende anvendelse på en arbeidstaker som utsendes til skip som nevnt i herværende bokstav B nr. 1.
|
lovdata_cd_60388
|
lovdata_cd_skatt_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.815
|
Sammendrag: Trykt skrift. Avgiftsfritak for lydbøker. Trykt skrift. Avgiftsfritak for lydbøker. Det skal ikke svares merverdiavgift ved omsetning av parallellutgaver av bøker utgitt som lydbøker. Finansdepartementet fastsatte 31. mars 1995 følgende endringer i forskrift av 20. desember 1969 om gjennomføringen av avgiftsfritaket for bøker (nr 19): «Registreringspliktige næringsdrivende skal ikke svare merverdiavgift av sin omsetning av bøker i siste ledd. Det samme gjelder ved omsetning av parallellutgaver av bøker utgitt som lydbøker. «Et trykkeri kan inntil videre fakturere hele opplaget av en avgiftsfri bok uten merverdiavgift dersom oppdragsgiveren skal utdele hele opplaget av boken gratis. Det samme gjelder dersom oppdragsgiveren skal videreselge en del av opplaget, men salget er av så lite omfang at det ikke betinger registreringsplikt for oppdragsgiveren etter bestemmelsene i merverdiavgiftsloven kap. VII. Tilsvarende gjelder ved fremstilling av parallellutgaver av bøker utgitt som lydbøker. Endringene trådte i kraft 1. Finansdepartementet har i brev til Skattedirektoratet av 31. mars 1995 bl.a. uttalt: «Med lydbok skal forstås opptak av en avgiftsfri trykt bok gjengitt på lydmedium. Lydboken skal således være basert på en bok i trykt form, men kan også eventuelt inneholde utdrag av én eller flere bøker. En lydbok som inneholder innslag fra både avgiftsfrie bøker og avgiftspliktige publikasjoner ellers blir avgiftspliktig i sin helhet. Det bør kunne aksepteres at det blir foretatt en viss bearbeidelse av den skrevne tekst i boken for at lydboken skal bli tilrettelagt for spesielle brukergrupper som barn og lesehemmede. Med lesehemmet menes f.eks. synshemmede, dyslektikere, psykisk utviklingshemmede, afatikere og slagpasienter. Bearbeidingen må imidlertid ikke være så omfattende at lydboken fremstår som noe annet eller mer enn den trykte utgaven. I en lydbok skal den innleste tekst være det bærende element. Det bør imidlertid godtas at teksten blir supplert med visse begrensede lydillustrasjoner til fremheving eller illustrasjon av teksten, som f.eks. barnebøker med sangtekster som fremføres med musikk i lydboken, eller benyttelse av lydeffekter ved gjengivelse av skuespill. Dramatiseringer (endring av genre, f.eks. fra roman eller novelle til skuespill/hørespill) vil etter departementets syn falle utenfor fritaket. I den grad det er aktuelt å utgi sangbøker som lydbøker, bør fritaket kun komme til anvendelse hvis teksten/melodistemmen, og ikke musikkfremførelsen, fremstår som det bærende element i utgivelsen. Med parallellutgaver skal forstås lydbøker som er basert på bøker utgitt i trykt form. Lydboken og den trykte boken behøver imidlertid ikke ha identisk utgivelsestidspunkt. Et lydmedium som er basert på en trykt publikasjon som ikke er en avgiftsfri bok, vil ikke bli avgiftsfri. Avgiftsfritaket for lydbøker vil således i utgangspunktet ikke rekke lenger enn fritaket for den korresponderende trykte versjon. Det kan forekomme at en lydbok utkommer før den trykte versjonen av boken foreligger. Lydboken vil i slike tilfeller være avgiftsfri dersom det på utgivelsestidspunktet for lydboken er på det rene at boken også vil utkomme i trykt versjon senere. SKM-1995-13 Gevinstbeskatning av aksjer mv med hovedvekt på RISK-metoden.
|
lovdata_cd_60715
|
lovdata_cd_somb_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.957
|
Publisert: Somb-2003-20 (2003 s 99) Sammendrag: Nedtegning av opplysninger i sak om tilsetting av lærer - faktiske opplysninger og vurderinger. ( Offentlige tjenestemenn og offentlige tilsettings- og pensjonsforhold ) A klaget til ombudsmannen over tilsetting av lærer og anførte at det forelå saksbehandlingsfeil bl.a. ved at innstillingen ble endret fordi rektor fikk opplysninger som gjorde at hun innhentet referanser. Kommunen mente opplysningene fra referansen var vurderinger gitt av klagerens tidligere arbeidsgiver, og som hun derfor ikke hadde krav på å få seg forelagt, jf. partsoffentlighetsforskriften §3b. Ombudsmannen kritiserte at det ikke var foretatt nedtegning av de opplysninger som ble gitt av referansene. Han forsto det slik at karakteristikken knyttet til klagerens samarbeidsevner som ble gitt av referansen, bygget på konkrete hendelser. Videre framhevet han at klager hadde vært tillitsvalgt, og at det var særlig viktig at en dårlig referanse ikke skyldtes manglende forståelse for tillitsvalgtes vanskelige rolle. Etter ombudsmannens mening talte derfor de beste grunner for at informasjonen måtte anses som faktiske opplysninger, og dermed ikke var unntatt fra partsinnsyn. Opplysningene syntes å ha vært av vesentlig betydning og burde vært nedtegnet og foreholdt A. Saksgang: (Sak 2002-0479) På vegne av A klaget Utdanningsforbundet over tilsettingen av lærer ved B skole. Utdanningsforbundet anførte at det forelå flere saksbehandlingsfeil fra kommunens side, og opplyste at rektor opprinnelig hadde innstilt A som nr. 1 til den faste stillingen. Forbundet viste til at det av rektors vedlegg til den endelige innstillingen framgikk at innstillingen ble endret fordi rektor fikk opplysninger som gjorde at hun innhentet referanser på klageren. Tilsettingsorganet i kommunen ble herfra bedt opplyse om det i forbindelse med innhenting av referanser for A, ble mottatt opplysninger som hun etter forvaltningsloven §17 annet ledd, eller prinsippet i denne bestemmelsen, hadde krav på å få seg forelagt til uttalelse. Kommunen ble dessuten bedt om å opplyse om informasjonen som medførte at referansene ble innhentet og opplysningene som ble gitt fra referansene, ble nedtegnet. Det ble også stilt spørsmål om det ble informert om den nærmere begrunnelse for at innstillingen ble endret, og om det ble foretatt en selvstendig vurdering av de opplysningene som framkom. «Da rektor ved B skole oversendte sitt forslag til innstilling på den faste stillingen til skolesjefen, gjorde hun skolesjefen oppmerksom på at hun kun hadde lagt vekt på As lange ansiennitet ved første forslag til innstilling og ikke sett på de reelle fagbehov skolen hadde. OVA/skolesjefen påpekte da at ved innstilling/tilsetting er det ikke bare ansiennitet som teller, jfr. også opplæringsloven §10-5 der også undervisningsbehov som skal dekkes må vurderes. Det ble også gitt veiledning om at dersom ikke intervju ble avholdt - så er det i tilsettingssaker viktig med referanseinnhenting. Rektor ble bedt om å se på saken på ny og vurdere forslag til innstilling i forhold til forannevnte kriterier. Rektor endret sitt forslag til innstilling, og det endrede forslag til innstilling ble fremmet som sak i ansettelsesutvalget. Kommunen redegjorde deretter for hva som hadde framkommet i samtaler med referansene. Opplysningene fra disse referansene ble etter det opplyste ikke nedskrevet og ikke forelagt A til uttalelse. Kommunen uttalte videre: «Rektor ved B skole orienterte skolesjefen om det spesielle fagbehovet ved B skole, de referanser som var innhentet og at hun derfor hadde endret sitt tidligere forslag til innstilling. Skolesjefen var enig i det nye forslaget til innstilling og den endelige innstillingen ble derfor oversendt ansettelsesutvalget til avgjørelse. Sekretæren for ansettelsesutvalget opplyser at skolesjefen orienterte ansettelsesutvalget om at rektor ved B skole hadde endret sitt opprinnelige forslag til innstilling. Dette fordi det første forslaget utelukkende var basert på søkernes ansiennitet og at ikke andre momenter som søkernes fagsammensetning, samt skikkethet for stillingen var vurdert. Skolesjefen orienterte deretter ansettelsesutvalget om at det var behov for lærere på ungdomstrinnet med spesiell kompetanse innen realfag og at de søkerne som nå var innstilt hadde dette i sin fagkrets. Skolesjefen orienterte også om at det var innhentet referanser som ga uttrykk for at det hadde vært noen konfliktsituasjoner ved As tidligere arbeidssted. Sekretæren kan imidlertid ikke huske at disse konfliktsituasjonene ble utdypet nærmere eller at noen av ansettelsesutvalgets medlemmer ga uttrykk for at A var uskikket for stillingen. Kommunen mente det ikke var begått noen saksbehandlingsfeil som hadde hatt betydning for avgjørelsen, og viste til at saken ikke hadde vært tilstrekkelig opplyst da rektor laget den første innstillingen. Ved den fornyede innstillingen var det også tatt hensyn til opplysninger om søkernes fagsammensetning og skikkethet. Til spørsmålet om partsinnsyn, bemerket kommunen: «Opplysninger fra referansene var vurderinger gitt av hennes tidligere arbeidsgivere og som hun derfor ikke hadde krav på å få seg forelagt, jfr. forskriften om partsoffentlighet i saker om ansettelse i den offentlige forvaltning §3 bokstav b. Hvilken vekt de enkelte medlemmene i ansettelsesutvalget har tillagt de enkelte opplysninger, vites ikke, men det kan ikke være tvil om at også opplysningene om søkernes fagsammensetning i forhold til skolens behov har vært tillagt stor vekt i denne saken. Kommunen ble bedt om å gi en nærmere begrunnelse for hvorfor opplysningen fra referansen om at A hadde vært involvert i konflikter på en tidligere arbeidsplass, utgjør vurderinger som er unntatt partsoffentlighet etter forskrift om partsoffentlighet i saker om ansettelse i den offentlige forvaltning. Videre ble det bedt opplyst om det var innhentet referanser fra andre enn de A hadde oppgitt, og eventuelt bakgrunnen for dette. Kommunen svarte og redegjorde for det første for hva som var opplyst av referanser vedrørende tilsettingsforholdet på C skole. Det ble videre opplyst at rektor ved B skole, etter anbefaling fra daværende skolesjef i Y, kontaktet skolekontoret i X. Kommunen beklaget at A ikke ble informert om dette. Utdanningsforbundet kom med enkelte kommentarer til kommunens siste brev. Fra brevet hitsettes: «Etter det vi har fått opplyst av A, skal den negative referansen skyldes hennes rolle som tillitsvalgt ved C skole, der hun har tatt opp saker på vegne av medlemmer i daværende Norsk Lærerlag med rektor. At A som tillitsvalgt og rektor skal ha vært uenige om saker, skal av rektor ha blitt fremstilt som at hun er konfliktskapende da han ble kontaktet under ansettelsesprosessen ved B skole. Dette er en situasjon Utdanningsforbundet ser svært alvorlig på. Det er nødvendig for samarbeidet mellom tariffpartene at den tillitsvalgtes oppgave og rolle ikke blir lagt vedkommende til last som arbeidstaker. kan som kjent ikke utøves overfor arbeidstakeren når vedkommende opptrer i rollen som tillitsvalgt, og uenighet mellom tillitsvalgt og arbeidsgiver er anerkjent som en naturlig følge av de rollene partene har i den aktuelle situasjonen. Dette kan således ikke begrunne at tillitsvalgt som arbeidstaker oppfattes som konfliktskapende eller vanskelig å samarbeide med. I mitt avsluttende brev til kommunen uttalte jeg blant annet: Tilsettingsorganet har en selvstendig plikt til å påse at saken er tilstrekkelig opplyst før tilsetting skjer. Rektor endret sin innstilling etter å ha innhentet referanser fra tidligere arbeidsgiver. Klager ble ikke gjort kjent med hva det fra referansene ble sagt om henne. Kommunen har i korrespondansen med ombudsmannen anført at referansene gav opplysninger som inneholdt vurderinger av henne, og som derfor kan unntas partsoffentlighet. Forvaltningsloven har bestemmelser om forvaltningsorganenes utrednings- og informasjonsplikt. Jeg viser til lovens §17 annet ledd første punktum hvor det framgår: «Dersom det (forvaltningsorganet) under saksforberedelsen mottar opplysninger om en part eller den virksomhet han driver eller planlegger, og parten etter §18 jfr. §19 har rett til å gjøre seg kjent med disse opplysninger, skal de forelegges ham til uttalelse. Plikten til å forelegge opplysninger for parten gjelder også i tilsettingssaker. Enkelte unntak framgår av forskrift om partsoffentlighet i saker om tilsetting i den offentlige forvaltning 21. november 1980 nr. 13 §3. Utgangspunktet her er at søker har rett til å gjøre seg kjent med de deler av dokumentet som inneholder opplysninger (faktiske opplysninger og vurderinger) om parten selv. Av bestemmelsens bokstav b framgår at en part likevel ikke har rett til å gjøre seg kjent med de deler av et dokument som inneholder vurderinger som er gjort eller gitt av søkerens nåværende eller tidligere arbeidsgiver eller overordnet, eller noen som handler på vegne av disse. Partsoffentlighetsforskriften bygger her på tilsvarende begrep som forvaltningsloven §18 om rett til dokumentinnsyn. Grensen mellom faktiske opplysninger og vurderinger er kommentert nærmere i forarbeidene til en lovendring til forvaltningsloven. I Ot.prp.nr.3 (1976-1977) s. 79 heter det: «Begrepet «faktiske opplysninger» som loven bruker idag er meget omfattende. Ikke bare har parten rett til å gjøre seg kjent med spesifikke og presise opplysninger, som for eksempel arealoppgaver, men også opplysninger som i høy grad bygger på vurderinger. Den karakteristikken som gis av en bestemt person, må reknes som faktiske opplysning ihvertfall når den bygger på konkrete hendinger, for eksempel må uttrykk som «drikkfeldig» eller «alkoholmisbruker» reknes til denne kategori. Generelle karakteristikker av faglige eller personlige evner vil være vurderinger. Utsagn om at vedkommende arbeidstaker er iherdig eller lat, samarbeidsvillig eller vanskelig å omgås, vil være vurderinger som er unntatt partsoffentlighet. Informasjonen som ble gitt om klageren fra C skole ble gitt muntlig. Det er derfor vanskelig for meg å ha noen helt klar formening om denne informasjonen faller inn under begrepet vurderinger og således er unntatt fra partsoffentlighet. Av kommunens svarbrev forstår jeg det imidlertid slik at karakteristikken som er gitt bygger på konkrete hendelser. Slik jeg ser det, taler derfor de beste grunner for at informasjonen må anses som faktiske opplysninger, og dermed ikke er unntatt fra partsinnsyn. Forholdet synes å ha vært av vesentlig betydning, og burde ha vært nedtegnet. A vil da ha krav på å gjøre seg kjent med informasjonen som ble gitt. Jeg vil også legge til at selv om vurderinger kan unntas fra partsinnsyn, er det ingen plikt til å gjøre det. Forvaltningsorganet kan selv vurdere om det vil utøve meroffentlighet. Arbeidstakeren det gjelder i denne saken var tillitsvalgt. Det kan være nærliggende at det oppstår uenighet mellom arbeidsgiver og en tillitsvalgt. Den tillitsvalgte har som sin oppgave å representere og ivareta sine medlemmers interesser, også der disse går på tvers av arbeidsgiverens. Nettopp av denne grunn er det særlig viktig at eventuelle dårlige referanser fra tidligere arbeidsgiver er saklige, og ikke kan mistenkes å skyldes manglende forståelse for tillitsvalgtes vanskelige rolle. På denne bakgrunn mener jeg opplysningene fra tidligere arbeidsgiver om angivelige samarbeidsvansker forankret i oppgavene som tillitsvalgt, burde vært tatt opp med A. Det er ikke tilfredsstillende at nedtegning av de opplysninger som ble gitt av referansene, ikke synes å være gjort. God forvaltningsskikk og behovet for i ettertid å kunne kontrollere hva som har vært gjort og sagt, tilsier at slike opplysninger om søkerne nedtegnes, uavhengig av om søkerne har krav på innsyn eller ikke. Når det gjelder slike opplysninger parten selv gir, følger nedtegningsplikten av forvaltningsloven §11d annet ledd. I andre tilfeller vil forvaltningsloven §17 annet ledd om at forvaltningsorganet skal gjøre parten kjent med opplysningene, føre til at slik nedtegning skjer. Men også ellers bør som nevnt nedtegning skje i atskillig utstrekning. Uten at det gjøres, er det ikke mulig for andre å kontrollere hvorvidt det som blir sagt, er undergitt partsoffentlighet. å dokumentere det faktiske grunnlaget for avgjørelsen. Kommunen har under behandlingen av saken her beklaget at A ikke ble opplyst om at det ble innhentet referanser hun ikke hadde oppgitt. Beklagelsen er etter min mening på sin plass. Avslutningsvis ba jeg kommunen vurdere om det er noe som kan gjøres for å bøte på den urett som syntes å være begått, og i alle fall at hun - om hun ønsker det - gis anledning til å imøtegå og gi sitt syn på opplysningene om hennes personlige skikkethet. Kommunen beklaget deretter i brev til klageren den urett som syntes å være begått i saken. Hun ble videre gitt mulighet til å imøtegå og gi sitt syn på de aktuelle opplysningene om hennes skikkethet. Somb-2003-19 Tilsetting av morsmålslærer i arabisk - spørsmål om søker fylte kravene til utdanning.
|
lovdata_cd_42830
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.948
|
Den avdøde kan etterlate seg flere gjenlevende som kan ha rett til gjenlevendepensjon. Dersom avdøde f.eks. etterlater seg både ektefelle og skilt ektefelle, er dette uten betydning for den enkelte gjenlevendes rettigheter etter §17-5/§17-6 eller §17-10. Det skal altså kunne tilstås ytelser både til en gjenlevende ektefelle og til en gjenlevende skilt ektefelle. Det skal ikke foretas noen deling av ytelsene. Hver av de gjenlevende vurderes separat etter de aktuelle lovbestemmelsene, uavhengig av hvilke rettigheter den andre gjenlevende måtte ha. Dersom trygdekontoret finner at den gjenlevende fyller vilkårene for rett til pensjon etter §17-5 og den gjenlevende skilte ektefellen fyller vilkårene for rett til pensjon etter §17-10, ytes det en hel gjenlevendepensjon til hver av dem. Det samme gjelder ikke når avdøde etterlater seg både en gjenlevende separert ektefelle og en gjenlevende samboer. Dersom den gjenlevende separerte ektefellen ikke har inngått samboerforhold som omfattes av §1-5 tredje og fjerde ledd, anses han/hun som gjenlevende ektefelle gift med avdøde på dødsfallstidspunktet (jf. §1-5 første ledd) og vil kunne ha rett til gjenlevendepensjon. Gjenlevende samboer som har vært samboer med en separert person er ikke likestilt med gjenlevende ektefelle. En separert person er ikke «ugift» som nevnt i §1-5 tredje ledd, og gjenlevende samboer vil i et slikt tilfelle ikke ha rett til gjenlevendepensjon eller andre ytelser etter kapittel 17.
|
lovdata_cd_27336
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
nn
|
0.709
|
Samanslutning av Ølen og Vindafjord kommunar i Rogaland fylke. Iverksetting og unntak frå kommunelova, vallova og einskilde særlover. Fastsett ved Kronprinsreg.res. 23. januar 2004 med heimel i lov av 15. juni 2001 nr. 70 om fastsetjing og endring av kommune- og fylkesgrenser (inndelingslova) §17.
|
lovdata_cd_54192
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.81
|
Stipendmottakere kan i særskilte tilfeller søke om utsettelse/endret bruk av stipend. Søknaden sendes Utvalget.
|
lovdata_cd_36478
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.577
|
Innledningsvis er det angitt hva som er formålet med folketrygden. Det er gitt definisjoner av sentrale begreper og regler om hvem som er eller kan være medlemmer. Reglene om medlemskap (kapittel 2) må ses i sammenheng med vilkår om forutgående og fortsatt medlemskap i de enkelte stønadskapitler. Reglene om medlemskap må også ses i sammenheng med avtaler (konvensjoner) med andre land om sosial trygghet. 3.1. Formål og definisjoner mv. (kapittel 1)
|
lovdata_cd_25434
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.843
|
Formålet med å bevare Norges første universitetsanlegg er både kulturhistorisk og arkitekturhistorisk begrunnet. Anlegget er oppført mellom 1841-56 og er sentralt i utviklingen av forskning og utdanning i Norge, samt etableringen av en norsk nasjonalstat. Formålet er samtidig å bevare et av empirens hovedverk i Norge tegnet av en av våre fremste arkitekter, Christian Henrik Grosch. Fredningen omfatter også Universitetshagen og Universitetsplassen. Formålet med fredningen av bygninger, plass og hage er å bevare alle elementene i et arkitektonisk og kulturhistorisk helhetlig utformet anlegg. Fredningen av bygningenes eksteriør skal sikre bygningens opprinnelige arkitektur. Både hovedstrukturen i det arkitektoniske uttrykket og detaljering som fasadeløsning, eldre dører og vinduer, materialbruk, overflater og dekor skal opprettholdes.
|
lovdata_cd_35428
|
lovdata_cd_odelsting_2005
| 2,021
|
no
|
0.781
|
Publisert: Ot.prp.nr.8 (1996-1997) Tittel: Om lov om endringer i folketrygdloven og i enkelte andre lover (Oppfølging av Velferdsmeldingen) Sosial- og helsedepartementet legger med dette fram forslag til endringer i folketrygdloven og justeringer i arbeidsmiljøloven, ferieloven, trygderettsloven, sysselsettingsloven og lov om statstilskott til ordninger for avtalefestet pensjon som følger av forslagene. De fleste lovforslagene av materiell betydning som legges fram, bygger på Velferdsmeldingen (St.meld.nr.35 (1994-1995)) og stortingsbehandlingen, se Innst.S.nr.180 (1995-1996). Lovendringene foreslås å tre i kraft delvis 1. mai 1997 og delvis 1. januar 1998. Ved Ot.prp.nr.29 (1995-1996) la Sosial- og helsedepartementet den 1. mars 1996 fram forslag til ny folketrygdlov. Det legges til grunn at forslaget til ny folketrygdlov blir behandlet høsten 1996 og kan tre i kraft 1. mai 1997. Lovforslagene som legges fram her, utformes derfor som endringer i forslaget til ny folketrygdlov. Forslag til endringer i gjeldende folketrygdlov som departementet la fram i en separat proposisjon den 11. oktober 1996, Ot.prp.nr.4 (1996-1997) (Samleproposisjon), følges opp i proposisjonen her som lovtekniske endringer tilpasset forslaget om ny folketrygdlov. Hovedbudskapet i meldingen er at velferdssamfunnet skal videreføres og videreutvikles. Regjeringen mener at velferdsordningene bidrar til å gi den enkelte frihet og trygghet, og til å skape sosial og økonomisk stabilitet og rettferdig fordeling i samfunnet. Regjeringen ønsker å slå ring om folketrygden, men legger ikke skjul på at vi står foran store utfordringer med tanke på den framtidige finansieringen av de samlete pensjons- og tjenestebehov. Befolkningsutviklingen tilsier at det vil bli langt flere pensjonister litt ute i neste århundre. Disse vil ha opptjent rettigheter til høyere pensjoner i folketrygden enn dagens pensjonister. Økt verdiskaping er nødvendig for å kunne makte framtidige forpliktelser i folketrygden. «Arbeidslinja» er derfor helt sentral i Regjeringens strategi for å skape best mulig trygghet og velferd for den enkelte, jevn fordeling av velferd og et varig grunnlag for våre velferdsordninger. En del uførepensjonister har fremdeles en restarbeidsevne som kan komme til nytte i arbeidslivet. Det er derfor viktig å legge til rette for at flere får mulighet til lønnet arbeid gjennom en kombinasjon av arbeid og trygd. Det skal bli lettere å gå tilbake på uførepensjon hvis arbeidsforsøket ikke lykkes. Regelverket skal stimulere til arbeid og arbeidstilknytning for personer i yrkesaktiv alder som har helse og muligheter til inntektsgivende arbeid. Forslagene gjelder: - Heving av inntektsgrensen for revurdering av uføregraden. - Utvidelse av frysperioden under arbeidsforsøk. - Forsøk med lavere gradering av uførepensjon enn 50 prosent. - Heving av garantert tilleggspensjon for personer født før 1943. - Samordning av uførepensjon og visse ytelser fra arbeidsgiver - «gavepensjon». - Heving av aldersgrensen for rehabiliteringspenger og uførepensjon. - Endringer i de medisinske vilkårene for garantert tilleggspensjon. - Frysing av retten til garantert tilleggspensjon. Lovfesting fra 1. Forslagene i Velferdsmeldingen om å bedre satsene for grunn- og hjelpestønad følges opp, mens det skattemessige særfradraget foreslås avviklet. Forslagene er lagt inn i budsjettet for 1997 med virkning fra 1. januar 1997. Med hjemmel i gjeldende folketrygdlov blir endringene regulert i forskrift fram til lovendringen her trer i kraft 1. mai 1997 samtidig med ny folketrygdlov. Skissen i Velferdsmeldingen om å legge om stønadsordningen for enslige forsørgere følges opp. Hensikten med omleggingen er delvis å stimulere enslige forsørgere til arbeid, utdanning og selvforsørging, og delvis å bedre inntekten til de som har overgangsstønad. Lange stønadsperioder kan vanskeliggjøre senere selvforsørging. Det er ønskelig å forbedre enslige forsørgeres økonomi i barnets første leveår. Satsing på kvalifisering til arbeidslivet og tiltak for å styrke eller etablere bånd til arbeidslivet, er investeringer som kan sikre varig bedring av enslige forsørgeres økonomi. Departementet foreslår at omleggingen gjennomføres fra 1. januar 1998, slik at det blir tid til nødvendige forberedelser. I budsjettet for 1997 foreslås det avsatt midler til å etablere oppfølgingsvirksomhet på landsbasis, og andre nødvendige forberedelser som informasjon, gjennomgang av saker m.v. Enkelte lovendringer uten direkte sammenheng med omleggingen foreslås gjennomført fra 1. mai 1997 samtidig med ny folketrygdlov. Dette gjelder forslaget om en gunstigere avkortingsregel for overgangsstønad mot arbeidsledighetstrygd. Videre gjelder det forslag om å presisere begrepet «aleneomsorgen», og dessuten mer utfyllende kriterier for utdanningsstønad, som det er hensiktsmessig å få innarbeidet i ny folketrygdlov allerede fra 1. mai 1997. - Omleggingen går ut på at det kan gis overgangsstønad i en ordinær stønadstid på tre år, og med mulighet for utvidelse med to år under nødvendig utdanning. - Retten til overgangsstønad beholdes inntil barnet fyller åtte år, med mulighet for forlengelse i visse livssituasjoner. - Når barnet har fylt tre år, stilles det krav om at forsørgeren enten er under utdanning, er helt eller delvis i arbeid eller står tilmeldt arbeidsformidlingen. - Overgangsstønaden foreslås økt med nær 10.000 kroner i året. Departementet følger opp forslaget i Velferdsmeldingen om at grunnpensjon til pensjonist med ektefelle som har egen inntekt, skal reduseres til samme nivå som for en pensjonist som er gift med en pensjonist. Etter dagens regler er grunnpensjonen til en enslig pensjonist og en pensjonist med selvforsørget ektefelle høyere enn grunnpensjonen til en pensjonist som er gift med en pensjonist. For å skjerme pensjonister med lav inntekt, foreslås det at grunnpensjonen bare skal reduseres når ektefellen har egen inntekt over to ganger folketrygdens grunnbeløp, det vil si over 82.000 kroner pr 1. mai 1996. Endringen får tilsvarende betydning for samboerpar som er trygderettslig likestilt med ektepar, det vil si samboerpar som tidligere har vært gift med hverandre og/eller har felles barn. Endringen foreslås gjennomført fra 1. mai 1997 samtidig med ny folketrygdlov. Det foreslås å avvikle ordningen med redusert pensjon under opphold i somatiske sykehus. Forslaget er tidligere behandlet av sosialkomiteen i Innst.S.nr.85, jf Dok.nr.8:99 (1944-95). Ordningen vil inntil videre bli opprettholdt for andre statlige og fylkeskommunale helseinstitusjoner, blant annet psykiatriske sykehus og for spesialsykehjem, hvor pasienten bor over lengre tid og hvor det ikke er egenbetalingsordninger. Her anses det hensiktsmessig å avvente utviklingen når det gjelder brukerbetaling i kommunale alders- og sykehjem, som er under utredning. Det foreslås en endring i bestemmelsene om omsorgspenger ved barns og barnepassers sykdom. I dag er retten begrenset til foreldre som har den daglige omsorgen for barnet. Ordningen foreslås utvidet til også å gjelde foreldre som ikke bor sammen med barnet, men har samværsrett. DEL III Lovtekniske tilpasninger og korreksjoner av forslagene i Ot.prp.nr.29 (1995-1996) Kapittel 8 Videreføring av forslag fremmet i Ot.prp.nr.4 (1996-1997) Det foreslås å innarbeide lovendringer i gjeldende folketrygdlov som er lagt fram etter at Ot.prp.nr.29 (1995-1996) Om ny folketrygdlov ble lagt fram. I Ot.prp.nr.4 av 11. oktober 1996 legges det fram forslag til endringer i folketrygdloven som delvis skal tre i kraft 1. januar 1997 og delvis 1. mars 1997 (endringer i sykepengeordningen). Disse lovforslagene i gjeldende lov, må tilpasses ny folketrygdlov fra 1. mai 1997. Forslagene gjelder: - Endringer i sykepengeordningen. - Avkorting av alderspensjon fra folketrygden før fylte 70 år. - Overføring av ansvar for skyssutgifter i hjemmesykepleietjenesten fra folketrygden til kommunene. - Finansieringsansvaret for tekniske hjelpemidler til funksjonshemmede overføres fra kommuner og fylkeskommuner til folketrygden. - Anke over vedtak av hjelpemiddelsentralene. Endelig foreslås enkelte korreksjoner og justeringer i forslaget til ny folketrygdlov i Ot.prp.nr.29 (1995-1996). I dette kapitlet foreslås det ulike tiltak som tar sikte på økt fleksibilitet innen uførepensjonssystemet og bedre muligheter til arbeidstilknytning for funksjonshemmede. Videre foreslås det tiltak for å hindre utstøting av særlig eldre arbeidstakere. Formålet med uførepensjon er å sikre inntekt for personer som har fått sin inntektsevne eller arbeidsevne varig nedsatt på grunn av sykdom, skade eller lyte, se § 12-1 i forslaget til ny folketrygdlov. Forslagene bygger på et opplegg framlagt i Velferdsmeldingen (St.meld.nr.35 (1994-1995)), og stortingsbehandlingen våren 1996, se Innst.S.nr.180 (1995-1996). Regjeringens mål er at flest mulig som ønsker og har helse til det skal kunne være selvforsørget ved eget arbeid. Trygdeordningene skal stimulere til arbeid og arbeidstilknytning for personer i yrkesaktiv alder, samtidig som de skal gi trygghet ved tap av inntekt. Forslagene i Velferdsmeldingen tar sikte på større fleksibilitet slik at dagens og framtidens uførepensjonister gis større muligheter til å prøve seg i arbeidslivet uten å miste retten til pensjon og til å få bedre muligheter til å utnytte sin restarbeidsevne. Regjeringen ønsker å legge forholdene bedre til rette for unge uføre som ønsker å forsøke seg i arbeid. I dag faller retten til garantert tilleggspensjon bort når en funksjonshemmet ungdom er i inntektsgivende arbeid etter fylte 24 år hvis de ikke på forhånd har fått innvilget uførepensjon. Videre foreslås det enkelte justeringer i folketrygdens stønadsordninger for unge uføre med sikte på bedre målretting av stønadene og bedre harmonisering av aldersgrenser og ytelsesnivå i de ulike ordningene. - Heving av aldersgrensen for rett til uførepensjon og rehabiliteringspenger fra 16 til 18 år (punkt 2.2). - Heving av tilleggspensjon for personer født før 1943 (punkt 2.3). - Endringer i de medisinske vilkårene for garantert tilleggspensjon (punkt 2.4). - Frysing av retten til garantert tilleggspensjon for fødte og unge uføre (punkt 2.5). - Høyere inntektsgrense (friinntekt) for revurdering av uføregraden (punkt 2.6). - Utvidelse av frysperioden for pensjonsretten under arbeidsforsøk (punkt 2.7). - Forsøk med lavere gradering av uførepensjon enn 50 prosent (punkt 2.8). - Samordning av uførepensjon og pensjon fra arbeidsgiver (gavepensjon) (punkt 2.9). I punkt 2.10 omtales forholdet mellom forslaget i Velferdsmeldingen om midlertidig forhåndsregulering av uføregrad og forslagene om økning i friinntekten og frysing av pensjonsretten under arbeidsforsøk. Bestemmelsene om uførepensjon er i dag regulert i folketrygdlovens kapittel 8. I forslaget til ny folketrygdlov, se Ot.prp.nr.29 (1995-1996) som er til behandling i Stortinget, står bestemmelsen om uførepensjon i kapittel 12. Departementet tar sikte på at endringene skal tre i kraft delvis 1. mai 1997, delvis 1. januar 1998. 2.2 HEVING AV ALDERSGRENSENE FOR REHABILITERINGSPENGER OG UFØREPENSJON FRA 16 TIL 18 ÅR. Uførepensjon skal kompensere for varig inntektsbortfall eller manglende inntektsmuligheter på grunn av sykdom. Kretsen er derfor begrenset til personer i yrkesaktiv alder. Retten til uførepensjon er betinget av at vedkommende har fylt 16 år, jf folketrygdloven § 8-3 første ledd (forslag til ny lov § 12-4). Den som er 16 år eller eldre kan få rehabiliteringspenger. Det fremgår av gjeldende lov § 5A-4 nr 1 (forslag til ny lov § 10-4 første ledd) Det er i dag ca 230 uførepensjonister og 15-30 personer som mottar rehabiliteringspenger i aldersgruppen 16 til 18 år. Forhøyet hjelpestønad ytes fram til fylte 18 år. For å ha krav på forhøyet hjelpestønad må det foreligge behov for omfattende tilsyn og pleie fra familiemedlemmer eller annen lønnet hjelp. Det må være etablert et faktisk privat pleieforhold. Omfanget av pleiebehovet avgjør størrelsen på den forhøyede hjelpestønaden. I helt spesielle tilfeller med ekstra stort pleiebehov kan det ytes forhøyet hjelpestønad i kombinasjon med uførepensjon eller rehabiliteringspenger for aldersgruppene 16 og 17 år. Regjeringen går i Velferdsmeldingen inn for at aldersgrensene for uførepensjon og rehabiliteringspenger heves til 18 år. Forslaget begrunnes med at det er behov for å harmonisere aldersgrensene i stønadsordningene for unge uføre for å målrette stønaden bedre og stimulere til attføring og arbeid. Folketrygdens ytelser til fødte og unge uføre vil etter forslaget bli gitt etter følgende regler: 0 - 18 år Ordinær eller forhøyet hjelpestønad.Fra 18 år Ordinær hjelpestønad, uførepensjon eller rehabiliteringspenger.Fra 19 år Attføringspenger.Fra 20 år Uførepensjon, rehabiliteringspenger eller attføringspenger med garantert tilleggspensjon. Stortingets sosialkomite slutter seg i innstillingen til Velferdsmeldingen til regjeringens forslag og uttaler blant annet: «Komiteen mener at en adgang til å motta uførepensjon allerede ved 16 års alder kan være uheldig for motivasjonen og muligheten til å komme inn i en aktiv tilværelse. Som nevnt legges det i Velferdsmeldingen vekt på at det er behov for å harmonisere aldersgrensene i stønadsordningene for unge uføre for bedre å kunne målrette stønadene og stimulere til attføring og arbeid. For attføringspenger er aldersgrensen 19 år. Da aldersgrensen for attføringspenger ble hevet fra 16 til 19 år i 1993 ble det begrunnet med at de aller fleste, som følge av reform-94, vil være under utdanning til de fyller 19 år. Ungdom under 19 år vil bare unntaksvis forsørge seg selv fullt ut ved eget arbeid. Etter departementets oppfatning gjør dette hensynet seg gjeldende også for uførepensjon og rehabiliteringspenger. Ved å heve aldersgrensen for uførepensjon og rehabiliteringspenger, vil flere ungdommer i aldersgruppen 16 til 18 år ha krav på forhøyet hjelpestønad. Forhøyet hjelpestønad vil dermed i en viss grad erstatte stønadsbehovet for dem som hittil har mottatt uførepensjon og rehabiliteringspenger i denne aldersgruppen. Behovet for særskilte tiltak for fødte og unge uføre med spesielt stort pleiebehov er vurdert i forbindelse med forslaget om å heve satsene for grunn- og hjelpestønad, se kapittel 3. Det bør være samsvar mellom det tidspunktet foreldrenes forsørgingsplikt opphører og det tidspunktet da ungdom får selvstendig rett til ytelser til livsopphold fra det offentlige. Departementet legger stor vekt på at rett til uførepensjon og rehabiliteringspenger bør inntre samtidig med at man blir myndig og forsørgingsplikten opphører. Dagens regler for uførepensjon gir en høyere ytelse enn rehabiliterings- og attføringspenger for personer mellom 16 og 20 år. Dette kan være et incitament til å søke uførepensjon i stedet for midlertidige ytelser som attførings- eller rehabiliteringspenger. En innvilget uførepensjon fører erfaringsmessig til at det i ettertid er langt vanskeligere å skape motivasjon og engasjement for et attføringsopplegg. Dette er ikke i samsvar med målet om hjelp til selvhjelp. Det er videre viktig at reglene om uførepensjon støtter opp under formålet med stønaden. Formålet er angitt i forslaget til ny lov om folketrygd § 12-1, som lyder: Uførepensjon skal sikre personer med en betydelig funksjonshemming inntekt til livsopphold i tilfeller hvor attføring ikke er mulig. På et tidlig tidspunkt i et menneskes liv er det ofte svært vanskelig å si noe sikkert om hvor varig en sykdom, skade eller lyte er og hvilken betydning dette vil ha i arbeidslivet. Dette tilsier at man bør være tilbakeholden med en permanent ytelse som uførepensjon til personer helt ned til 16 år. På denne bakgrunn foreslår departementet å heve aldersgrensen for uførepensjon og rehabiliteringspenger til 18 år. Det vises til lovutkastet § 10-4 og § 12-4. Som en konsekvens av forslaget må § 6-5 fjerde ledd oppheves fordi nedre aldersgrense for rehabiliteringspenger og uførepensjon foreslås hevet fra 16 til 18 år, som er øvre grense for rett til forhøyet hjelpestønad. Forslag til ny folketrygdlov § 10-4 regulerer hvilke aldersgrupper som kan få rehabiliteringspenger. Bestemmelsen svarer innholdsmessig til gjeldende lov § 5A-4, som angir aldersgrensen nedad til 16 år. Aldersgrensen i forslag til ny lov § 10-4 første ledd forhøyes i dette lovforslaget fra 16 til 18 år. Forslag til ny folketrygdlov § 12-4 regulerer hvilke aldersgrupper som kan få uførepensjon. Bestemmelsen svarer innholdsmessig til den gjeldende lov § 8-3 første ledd, som angir aldersgrensen nedad til 16 år. Aldersgrensen i forslag til ny lov § 12-4 forhøyes i dette lovforslaget fra 16 til 18 år. 2.2.5 Ikrafttredelse. Overgangsbestemmelser. Departementet foreslår at lovendringene trer i kraft 1. januar 1998, slik at det blir rimelig tid til forberedelse. Departementet foreslår videre at endringene gis virkning for krav framsatt etter ikrafttredelsestidspunktet. Krav om uførepensjon og rehabiliteringspenger som settes fram før 1. januar 1998 og som gjelder personer som fyller 16 år etter ikrafttredelsestidspunktet, behandles etter de nye reglene. En aldersgrense på 18 år for rett til rehabiliteringspenger og uførepensjon vil det første året gi en innsparing på ca 3 millioner kroner, og ca 14 millioner kroner ved full virkning etter tre år. Lovendringen vil imidlertid føre til større utgifter til forhøyet hjelpestønad for aldersgruppen 16-18 år. Merkostnadene er i Velferdsmeldingen anslått til ca 1 million kroner det første året og 4 millioner kroner ved full virkning etter tre år. Lovendringene vil ikke få administrative konsekvenser av betydning. 2.3 HEVING AV GARANTERT TILLEGGSPENSJON FOR PERSONER FØDT FØR 1943. Folketrygdens tilleggspensjon beregnes på grunnlag av pensjonspoeng som godskrives for hvert år vedkommende har pensjonsgivende inntekt over grunnbeløpet. Sluttpoengtallet, som er gjennomsnittet av de 20 høyeste poengtallene, legges til grunn for beregningen, jf gjeldende lov § 7-3 nr 2 (forslag til ny lov § 3-8). For at uførepensjonister skal få en tilleggspensjon som står i et rimelig forhold til tidligere inntekt medregnes det framtidige pensjonspoeng for hvert år fra inntektsevnen ble nedsatt til og med det året vedkommende fyller 66 år, i tillegg til de godskrevne pensjonspoengene. Det vises til gjeldende lov § 8-4 nr 3 (forslag til ny lov § 3-17 og 3-18). Det er i dag to ordninger med garantert tilleggspensjon for fødte og unge uføre, født henholdsvis etter 1942 (den yngre gruppen) og født før 1943 (den eldre gruppen). Garantiordningen for den yngre gruppen fødte og unge uføre ble innført med virkning fra 1. mai 1981, og omfattet fødte uføre og andre som var blitt uføre før fylte 20 år. Garantiordningen ble da gitt virkning for alle som ikke hadde fylt 20 år når folketrygdloven trådte i kraft 1. januar 1967. Vilkåret om at vedkommende må være født etter 1942 er en konsekvens av at aldersgrensen i dag er på 24 år og at det bare medregnes pensjonspoeng fra folketrygdloven trådte i kraft. Garantiordningen for den eldre gruppen ble innført 1. juli 1989. Denne gruppen omfatter i dag fødte og unge uføre som ble født før 1943. Disse får etter dagens regler en garantert tilleggspensjon etter et sluttpoengtall på 3,00. Aldersgrensen for inntrådt uførhet og poengtallets størrelse er endret flere ganger, sist fra 1. mai 1991 da det framtidige poengtallet ble økt fra 3,00 til 3,30 for den yngre gruppen og aldersgrensen ble hevet fra 22 til 24 år for begge gruppene ( Ot.prp.nr.62 (1990-1991)). Pensjonen for en enslig uførepensjonist med garantert tilleggspensjon født før 1943, som hadde uførepensjon før 1992, utgjør 96.360 kroner pr 1. mai 1996, mens pensjonen for den som er født etter 1942 med pensjon før 1992 utgjør 101.892 kroner (G = 41.000 kroner). For fødte/unge uføre med uførepensjon innvilget etter 1992 vil pensjonen kunne variere mellom 97.836 kroner og 101.892 kroner, avhengig av hvor mange poengår en har før 1992 og senere. Dette skyldes at pensjonsprosenten for poengår etter 1991 er redusert fra 45 prosent til 42 prosent. Regjeringen går i Velferdsmeldingen inn for at reglene endres, slik at personer som er født uføre eller som blir det i ung alder, får samme pensjonsgrunnlag uansett fødselsår. Stortingets sosialkomite har i innstillingen til Velferdsmeldingen ingen merknader til forslaget. I Ot.prp.nr.62 (1990-1991) begrunnet departementet økningen av poengtallet for den yngre gruppen unge uføre slik: «Sammenlignet med dagens øvrige uførepensjonister har gruppen unge uføre født etter 1944 en uførepensjon som beløpsmessig er betydelig over gjennomsnittet. På den annen side består gruppen av yngre personer, alle under 47 år. Sammenlignes unge uføre med yrkesaktive på samme alder, synes det rimelig med en heving av pensjonen. Aldersgrensen var den gang 22 år, slik at ordningen omfattet dem som var født etter 1944. Departementet mener at de momenter som var avgjørende ved lovendringen i 1991, må tillegges vekt også for den eldre gruppen. Det kan ikke være rimelig å legge til grunn at lønnsutviklingen for en yrkesaktiv stagnerer i midten av 50-årene. Dette er konsekvensen av lovendringen fra 1991. Etter departementets oppfatning er det ikke tungtveiende grunner som taler for å forskjellsbehandle uførepensjonerte med rett til garantert tilleggspensjon på bakgrunn av fødselsår. Dette fører til en ulikhet mellom mennesker som i utgangspunktet har en ensartet livssituasjon. Departementet går inn for å samordne reglene i garantiordningene for de to gruppene fødte og unge uføre ved å øke det garanterte poengtallet for uførepensjonister født før 1943 til 3,30. Som ved tidligere endringer begrenses ordningen til personer som ikke har gått over på alderspensjon, det vil si uførepensjonister født i årene 1931 til og med 1942. De fleste i den eldre gruppen er innvilget uførepensjon før 1992, og har i dag en uførepensjon på 96.360 kroner etter et poengtall på 3,00. En økning av poengtallet til 3,30 innebærer en pensjonsøkning på 5.535 kroner. Det vises til lovutkastet § 3-22 andre ledd bokstav c og ny bokstav d. Forslag til ny folketrygdlov § 3-22 gir særregler om garantert tilleggspensjon for personer som er født før 1943, og som er født uføre eller har tapt minst halvparten av inntektsevnen før fylte 24 år. Bestemmelsen tilsvarer gjeldende lov § 7-3 nr 3 første og andre ledd. Ny folketrygdlov § 3-22 andre ledd bokstav a forblir uendret. Bokstav b blir justert som følge av at det blir tilføyd en ny bokstav d. I bokstav c endres fødselsåret, slik at gjeldende sluttpoengtall på 3,00 opprettholdes for dem som er født i årene 1926-1930. I ny bokstav d i dette lovforslaget forhøyes sluttpoengtallet til 3,30 for dem som er født i årene 1931-1942. 2.3.5 Ikrafttredelse. Overgangsbestemmelser. Departementet foreslår at lovendringen trer i kraft 1. mai 1997. Endringen er aktuell for en relativt liten gruppe uførepensjonister. Av totalt ca 30.000 uførepensjonister med garantert tilleggspensjon, er kun ca 5.500 i den eldre gruppen. Merutgiftene ved å gi de to gruppene samme garanterte poengtall, er i Velferdsmeldingen anslått til ca 25 millioner kroner pr år på kort sikt. Utgiftene vil avta over tid, etter hvert som aldersgruppen faller bort. Med virkningstidspunktet 1. mai 1997 vil merutgiftene i 1997 bli ca 15 millioner kroner. Administrativt vil endringen innebære en forenkling. 2.4 ENDRINGER I DE MEDISINSKE VILKÅRENE FOR GARANTERT TILLEGGSPENSJON. Etter gjeldende lov § 8-4 nr 3 første og tredje ledd, jf § 7-3 nr 3 første ledd (forslag til ny lov § 3-21 første ledd og § 12-13 tredje ledd ) får fødte uføre og andre som mister minst halvparten av inntektsevnen før de fyller 24 år, en garantert tilleggspensjon i forbindelse med uførepensjonen. Bestemmelsen får anvendelse også i forbindelse med rehabiliteringspenger og attføringspenger, jf henholdsvis gjeldende lov § 5A-5 og 5B-9 (forslag til ny lov § 10-9 tredje ledd og § 11-9 tredje ledd ). De medisinske vilkårene for å få garantert tilleggspensjon er i dag identiske med de medisinske vilkårene for å få uførepensjon. I Velferdsmeldingen går Regjeringen inn for å endre vilkårene for å få garantert tilleggspensjon. Det bør legges mer vekt på den medisinske lidelsen. Flertallet i Stortingets sosialkomite uttaler følgende i innstillingen til Velferdsmeldingen: «Flertallet mener imidlertid at medisinsk uførhet bør tillegges mer vekt for å presisere at dette er en ordning for fødte/unge uføre. Pensjonsutredningsutvalget gikk i NOU 1978:12 inn for å innføre en tilleggspensjon for fødte og unge uføre. Ordningen som utvalget foreslo, ble med enkelte endringer innført i 1981 som en del av trygdeoppgjøret samme år. Etter 1981 er ordningen endret en rekke ganger. Både aldersgrensen og poengtallet er hevet. Målet har vært å gi fødte uføre og andre som blir uføre i ung alder og som ikke har hatt mulighet til å tjene opp pensjonspoeng som kan gi tilleggspensjon av betydning, en garantert minste tilleggspensjon. Når det gjelder omfanget av ordningen uttaler departementet i Ot.prp.nr.42 (1980-1981): «Det må etter departementets oppfatning foreligge spesielle og sterke grunner for å etablere en ordning som vil gi enkelte trygdede særrettigheter i form av en garantert minste tilleggspensjon i folketrygden. Det må dessuten være en forutsetning at omfanget av en slik særordning kan avgrenses strengt og klart. Departementet er enig i at man har et slikt spesielt grunnlag for gruppen fødte uføre og foreslår garanterte minste tilleggspensjonsrettigheter for dem. Departementet er enig i at barn som ikke er født uføre, men som blir ervervsuføre i så ung alder at det nærmest ikke foreligger muligheter for å få medregnet fremtidige tilleggspoeng, også bør omfattes av reformen. Antallet stønadsmottakere har blitt høyere enn departementet forventet i 1980. I 1995 mottok 31.507 personer, eller 13,3 prosent av alle uførepensjonerte, garantipensjon i forbindelse med uførepensjon. Etter dagens praksis kan garantiordningen komme enkelte til gode som ikke har vært forhindret fra å opptjene pensjonspoeng ved inntektsgivende arbeid på grunn av en alvorlig medisinsk lidelse. Yngre med mer diffuse og sammensatte problemer har i praksis også fått garantert tilleggspensjon, spesielt i forbindelse med rehabilitering og yrkesrettet attføring. Det er etter departementets oppfatning ikke grunn til å særbehandle andre grupper uførepensjonister enn de gruppene departementet gikk inn for å særbehandle i 1980. Ved mindre alvorlige sykdommer og funksjonsnedsettelser, kan uførheten ofte overvinnes i ung alder ved utdanning eller yrkesrettet attføring. For lett tilgang til uførepensjon med tilleggspensjon basert på 3,30 pensjonspoeng vil kunne virke lite motiverende for inntektsgivende arbeid. Departementet mener derfor at de medisinske vilkårene for å få garantert tilleggspensjon bør presiseres noe. En presisering må ses i sammenheng med forslaget om frysing av retten til garantert tilleggspensjon, se punkt 2.5. Vid adgang til å være i arbeid uten å miste retten til garantert tilleggspensjon forutsetter en begrenset personkrets av rettighetshavere. Departementet foreslår å legge mer vekt på lidelsens alvorlighet i særvilkårene for å få garantert tilleggspensjon. Forslaget innebærer at årsaken til den nedsatte inntektsevnen, må være en alvorlig sykdom, skade eller lyte, og det må stilles spesielle krav til dokumentasjon. På denne måten vil ordningen bli bedre målrettet mot fødte og unge uføre som ikke har hatt mulighet til å delta i inntektsgivende arbeid på grunn av en tidlig omfattende medisinsk lidelse. Forslaget legger til grunn det samme sykdomsbegrepet som gjeldende lov § 8-3 andre ledd (forslag til ny lov § 12-6 andre ledd). Presiseringen består i at det stilles strengere krav til sykdommens, skadens eller lytets alvorlighet og lidelsens konsekvenser for funksjonsevnen. Departementet anser det derimot ikke hensiktsmessig å kreve en bestemt medisinsk uføregrad. Et visst krav til sykdommens alvorlighet følger av årsakskravet i folketrygdloven § 8-3 tredje ledd (forslag til ny lov § 12-6 tredje ledd). Det kan vanskelig tenkes at en ubetydelig sykdom kan være hovedårsak til 50 prosent nedsatt arbeids- og inntektsevne. Meningen er å innskjerpe kravet til lidelsens omfang i forhold til dette. Det må godtgjøres at det foreligger en sykdom, skade eller lyte som er alvorlig og varig. Dersom den som krever uførepensjon er fylt 24 år, må lege, annet helsepersonell eller PP-tjenesten m.v dokumentere at lidelsen og den reduserte inntektsevnen var inntrådt før fylte 24 år. I de tilfellene det ikke har vært særlig kontakt med lege eller annet helsepersonell før fylte 24 år, vil det i de aller fleste tilfeller være liten grunn til at søkeren skal komme inn under garantiordningen for fødte og unge uføre. Rikstrygdeverket vil gi nærmere retningslinjer om sykdommens alvorlighet og dokumentasjonen av den. Det vises til § 3-21 første ledd i lovforslaget. Forslag til ny folketrygdlov § 3-21 gir regler om garantert minste tilleggspensjon til fødte og unge uføre. Bestemmelsen er innholdsmessig i samsvar med gjeldende folketrygdlov § 8-4 nr 3 tredje ledd. Første ledd inneholder vilkårene for å få garantert minste tilleggspensjon. Etter forslaget her innskjerpes det medisinske vilkåret og det innføres et krav om at sykdommen skal være klart dokumentert. 2.4.5 Ikrafttredelse. Overgangsbestemmelser. Departementet foreslår at lovendringen trer i kraft 1. januar 1998. Forslaget vil føre til innsparing, spesielt i forhold til rehabiliteringspenger og attføringspenger. Innsparingen vil komme etter hvert, se punkt 2.11. Sosial- og helsedepartementet og Kommunal- og arbeidsdepartementet arbeider med en ny beregningsmodell for rehabiliterings- og attføringspenger der beregningen løsrives fra pensjonssystemet. Innsparingen her forutsettes benyttet ved denne omleggingen. Et særskilt medisinsk vilkår for å få garantert minste tilleggspensjon vil medføre noe merarbeid for trygdeetaten. Det må foretas en egen vurdering av om vilkåret er oppfylt, i motsetning til i dag hvor de medisinske vilkårene for å få garantert minste tilleggspensjon er identiske med de medisinske vilkårene for å få uførepensjon. 2.5 FRYSING AV RETTEN TIL GARANTERT TILLEGGSPENSJON FOR FØDTE OG UNGE UFØRE. Etter gjeldende lov § 8-4 nr 3 fjerde ledd (forslag til ny lov § 3-21 første ledd) får fødte uføre og andre som oppfyller de medisinske vilkårene etter bestemmelsen før de fyller 24 år, medregnet et framtidig årlig poengtall på minst 3,30. Framtidige poeng medregnes fra og med det kalenderåret inntektsevnen blir nedsatt, men tidligst fra det kalenderåret vedkommende fyller 20 år. I Ot.prp.nr.42 (1980-1981) er det uttalt at: «En trygdet som har fått uførepensjon med garantert minste tilleggspensjon, beholder denne garantien selv om uførepensjonen senere faller bort for en kortere eller lengre periode fordi vedkommende er i inntektsgivende arbeid. Denne garantien gjelder bare for personer som har garantert tilleggspensjon før de begynner å arbeide. Det er etter gjeldende praksis ingen tidsbegrensning på hvor lenge de kan være i inntektsgivende arbeid. Etter arbeidsperioden får disse personene tilbake den garanterte tilleggspensjonen dersom de ved en ny uførevurdering oppfyller de medisinske og inntektsmessige vilkårene for uførepensjon. Regelen omfatter således ikke personer som går direkte fra skolegang til arbeid uten mellomliggende periode med uførepensjon. Dette er begrunnet med at de har hatt muligheten til å opptjene tilleggspensjon etter de vanlige reglene i gjeldende lov § 8-4 (forslag til ny lov § 3-8). Bestemmelsen er i praksis blitt fortolket slik at det er et ufravikelig krav om at minst 50 prosent av inntektsevnen er tapt før den angitte aldersgrensen. Denne praksis er stadfestet av Trygderetten, se Årbok for Trygderetten 1984 nr 12. De som har arbeidet heltid eller mer enn halv stilling etter fylte 24 år, omfattes ikke av særbestemmelsen for fødte og unge uføre. Disse anses ikke for å ha blitt ervervsuføre før fylte 24 år, selv om de før arbeidsperioden klart ville ha oppfylt vilkårene for garantert tilleggspensjon. Praktiseringen av § 8-4 nr 3 tredje ledd gjør at unge uføre som til tross for sin funksjonshemming velger å forsøke seg i inntektsgivende arbeid, ofte får lav eller ingen tilleggspensjon. De som i stedet søker og får uførepensjon i tidlig alder får den garanterte tilleggspensjonen. Den er ofte høyere enn den pensjonen de kan oppnå etter å ha forsøkt seg i arbeidslivet. Regjeringen går i Velferdsmeldingen inn for at retten til garantert tilleggspensjon for fødte og unge uføre skal kunne fryses dersom de forsøker seg i inntektsgivende arbeid. Sosialkomiteen støtter forslaget om å fryse retten til uførepensjon for å motivere til arbeid. Det framheves i Velferdsmeldingen at fødte og unge uføre bør få større muligheter til å forsøke seg i arbeidslivet. Forslaget er særlig beregnet på dem som ikke har garantert tilleggspensjon før de går ut i arbeid, og innebærer at unge uføre på visse vilkår kan få garantert tilleggspensjon etter et avsluttet arbeidsforsøk, selv om de ikke var innvilget uførepensjon før fylte 24 år. Departementet mener det er uheldig dersom reglene fungerer slik at unge uføre avstår fra å forsøke seg i arbeid av frykt for å miste eller få redusert pensjonsrettighetene etter en yrkesaktiv periode. Det bør ikke være forbundet med noen økonomisk risiko å prøve seg i arbeid noen år. For å stimulere til yrkesaktivitet bør reglene gi større trygghet for den enkelte som vil forsøke seg i arbeidslivet. I NOU 1990:17 Uførepensjon uttales det blant annet at overgangen fra utdanningssituasjon til arbeid er en kritisk fase for unge med funksjonshemninger. Skolens ansvar for elevene opphører ved endt skolegang. De offentlige instansene som deretter overtar ansvaret har andre prioriteringer og færre ressurser enn skolen. Resultatet blir at mange funksjonshemmede går rett over på uførepensjon etter endt skolegang. Departementet mener det er viktig at unge uføre gis reelle muligheter til å forsøke seg i inntektsgivende arbeid, uten risiko for å miste retten til garantert minste tilleggspensjon. Økt satsing på unge yrkeshemmede kan på sikt bidra til å begrense tilgangen til uførepensjonsordningen blant yngre personer. Departementet går inn for at fødte og unge uføre som ikke har uførepensjon før de begynner å arbeide, skal beholde retten til garantert tilleggspensjon hvis de faller ut av arbeidslivet før fylte 34 år. Det er en forutsetning at den uføre oppfyller vilkårene i forslag til ny folketrygdlov § 3-21 første ledd om strengere medisinske vilkår for rett til garantert tilleggspensjon før vedkommende begynner å arbeide, og at kravet om uførepensjon framsettes før fylte 34 år. De som har garantert tilleggspensjon før de begynner å arbeide, kan etter gjeldende praksis arbeide i en lengre periode enn 10 år og samtidig beholde retten til garantert tilleggspensjon. Departementet mener det er hensiktsmessig å opprettholde denne ordningen, og foreslår å lovfeste praksis. Forslagene må ses i sammenheng med at de medisinske vilkårene for garantert tilleggspensjon foreslås innskjerpet, se punkt 2.4. foran. Departementet ønsker å legge forholdene bedre til rette for unge med en betydelig medisinsk lidelse. Departementet mener det ikke er nødvendig å sette som vilkår at den unge uføre etter arbeidsforsøket blir ufør på grunn av samme diagnose, slik det er foreslått i Velferdsmeldingen. Dette begrunnes med administrative hensyn og at departementet ikke ønsker å gi negative signaler til dem som velger å forsøke seg i arbeidslivet til tross for en betydelig medisinsk uførhet. Dette bør gjelde uavhengig av om vedkommende før arbeidsforsøket har uførepensjon eller ikke. Det vises til lovutkastet § 3-21 nytt sjette og sjuende ledd. Forslag til ny folketrygdlov § 3-21 gir særregler for beregning av framtidige pensjonspoeng for personer født etter 1942, som er født uføre eller får inntektsevnen nedsatt med minst halvparten før fylte 24 år. Bestemmelsen tilsvarer gjeldende lov § 8-4 nr 3 tredje ledd. Ny folketrygdlov § 3-21 nytt sjette ledd i dette lovutkastet angir vilkårene for å beholde retten til uførepensjon med garantert minste tilleggspensjon for dem som er yrkesaktive etter fylte 24 år uten å ha uførepensjon på forhånd. Disse beholder garantien hvis det er klart at vilkårene i første ledd var oppfylt før fylte 24 år og kravet framsettes før fylte 34 år. Dette innebærer en materiell endring i forhold til gjeldende rett. Ny folketrygdlov § 3-21 nytt sjuende ledd i dette lovforslaget innebærer en lovfesting av gjeldende praksis for uføre som har uførepensjon med garantert tilleggspensjon før de begynner å arbeide. Disse beholder garantien uten tidsbegrensning hvis de senere faller ut av arbeidslivet. 2.5.5 Ikrafttredelse. Overgangsbestemmelser. Departementet foreslår at lovendringene trer i kraft 1. januar 1998 og at § 3-21 nytt sjette ledd gjøres gjeldende for krav framsatt etter 31. desember 1997. Departementet foreslår at nytt sjette ledd gis virkning også for personer som har vært i arbeid før lovendringen trer i kraft, dersom kravet om uførepensjon første gang framsettes etter 31. desember 1997. På kort sikt antas den foreslåtte endringen å gi ubetydelige merutgifter, anslagsvis i underkant av 1 million kroner pr år. På lengre sikt vil endringen kunne innebære mindreutgifter for folketrygden og merinntekter for det offentlige, i den grad de unge uføre lykkes i ordinært arbeid. Forslaget om frysing av retten til garantert minste tilleggspensjon innebærer noe merarbeid for trygdeetaten. 2.6 HEVING AV INNTEKTSGRENSEN FOR REVURDERING AV UFØREGRADEN (FRIINNTEKTSGRENSEN). Uførepensjon skal som hovedregel utgjøre så stor del av hel uførepensjon som svarer til graden av nedsettelse i uførepensjonistens inntektsevne, jf gjeldende lov § 8-5 første ledd (forslag til ny lov § 12-11). Vurderingen av de reelle muligheter for inntekt av arbeid eller virksomhet etter at uførheten er inntrådt, foretas individuelt ut fra varig medisinsk tilstand, alder, evner, utdannelse, yrkeserfaring, utsikter til arbeid mv., se forskrift gitt i medhold av gjeldende lov § 8-5 fjerde ledd bokstav a § 3 (forslag til ny folketrygdlov § 12-7). Dersom den faktiske inntekten etter inntrådt uførhet blir større enn det den medisinske tilstanden og inntektsmulighetene på uføretidspunktet ellers skulle tilsi, vil dette medføre fastsettelse av en lavere uføregrad. Etter lovens § 8-5 tredje ledd (forslag til ny lov § 12-12 første ledd, jf § 21-6) kan en fastsatt uføregrad prøves på nytt dersom det skjer en vesentlig endring i de forholdene som har vært avgjørende ved fastsettelsen. Pensjonsgivende inntekt inntil et halvt grunnbeløp (1/2 G) skal ikke regnes som en vesentlig endring, jf forskrift om inntektsgrense for revurdering av uførepensjon med hjemmel i § 8-5 fjerde ledd bokstav b (forslag til ny lov § 12-12 andre og tredje ledd). Når inntekten overstiger friinntektsgrensen, skal uføregraden revurderes og uførepensjonen kan bli redusert eller falle bort. Personer med hel uførepensjon kan innenfor denne rammen bare tjene friinntektsbeløpet. De som har gradert uførepensjon, kan ha friinntekten i tillegg til den inntekten som ble forutsatt ved fastsettelsen av uføregraden. Uføregraden fastsettes på grunnlag av vedkommendes inntektsmuligheter før og etter uførheten, se gjeldende lov § 8-3 fjerde ledd. Uføregradsvurderingen etter gjeldende lov § 8-3 første og fjerde ledd og forskrift om fastsettelse og endring av uføregrad gitt i medhold av § 8-5 fjerde ledd bokstav a (forslag til ny lov § 12-7) begrenser hvilken pensjonsgivende inntekt en uførepensjonist kan ha i tillegg til gradert uførepensjon. Restinntektsevnen beregnes hovedsakelig i forhold til tidligere inntekt. Ved vurderingen av hvilket inntektsnivå den uføre kan opprettholde, tas det hensyn til vanlig lønnsutvikling innen det yrket vedkommende hadde på uføretidspunktet og lønnsøkning som følge av ansiennitet. Avansement ut over dette kan bare skje innenfor friinntektsgrensen, selv om stillingsandelen er den samme. Ved en uføregrad på 50 prosent kan man for eksempel miste retten til uførepensjon ved overgang til en stilling som på heltid er avlønnet over grunnbeløpet (1 G) høyere pr år enn den opprinnelige stillingen, det vil i dag si 41.000 kroner. Etter gjeldende praksis inntrer muligheten til å ha friinntekt som hovedregel først ett år etter vedtakstidspunktet. Bakgrunnen for denne ventetiden er at reglene om friinntekt kan bidra til uheldige tilpasninger dersom de skal gjelde allerede kort tid etter at uføregraden ble fastsatt. Hvis inntekten opptrer kort tid etter at vedtaket er fattet, kan det bli aktuelt med revurdering av uføregraden fordi vedtaket er fattet på sviktende premisser. Reglene om friinntekt ble endret med virkning fra 1. januar 1989, jf Ot.prp.nr.7 (1988-1989). Adgangen for helt uføre til å tjene inntil 10 prosent av tidligere inntekt falt bort. Endringen ble begrunnet med likhets- og forenklingshensyn. Grensen for friinntekt på et halvt grunnbeløp er senere opprettholdt som en generell regel. Regjeringen går i Velferdsmeldingen inn for at friinntektsgrensen heves fra et halvt til ett grunnbeløp. Flertallet i sosialkomiteen uttaler: «Det er et mål at fribeløpet en kan ha som inntekt før trygden blir redusert er på et slikt nivå at det sporer til aktivitet fremfor passivitet. Flertallet mener derfor det er positivt med en heving av fribeløpet fra 1/2 til 1 G. Reglene om friinntekt ble i Ot.prp.nr.7 (1988-1989) begrunnet med at uførepensjonister bør stimuleres til en aktiv holdning både i forhold til sin situasjon som ufør og til muligheten for å gjenoppta eller utvide yrkesaktiviteten. Det er også påpekt at muligheten for en viss arbeidsinntekt vil være av trivselsmessig betydning for de uføre. Departementet mener det er uheldig dersom reglene virker slik at uførepensjonister avstår fra å ta inntektsgivende arbeid eller sørger for å holde seg under friinntektsgrensen fordi uførepensjonen kan bli redusert eller falle bort. Dagens lave friinntektsgrense kan føre til et slik uønsket resultat, og den kan i tillegg innby til svart arbeid. En høyere friinntektsgrense vil gi uførepensjonister større muligheter til inntektsøkning og avansement i arbeidslivet. Etter departementets oppfatning vil dette være et viktig virkemiddel for å motivere uførepensjonerte til større yrkesaktivitet. At reglene gir lite rom for karriereutvikling, er spesielt problematisk for unge uførepensjonister med gradert uførepensjon og deltidsarbeid. Departementet antar at en heving av inntektsgrensen vil ha størst betydning for dem som allerede har en viss arbeidstilknytning. Departementet er oppmerksom på at en økning av friinntektsgrensen til ett grunnbeløp også kan ha negative konsekvenser. Dette gjelder særlig personer med hel uførepensjon, som kan oppnå en akseptabel inntekt ved å kombinere trygd og arbeidsinntekt opp til en friinntektsgrense på ett grunnbeløp. Dette kan dempe motivasjonen til å øke arbeidsinnsatsen ut over friinntektsgrensen, fordi uførepensjonen da blir redusert. En slik virkning vil ikke være i tråd med arbeidslinja og kan bidra til at enkelte uførepensjonister tilpasser seg regelverket. Det vises nærmere til forslag om unntak for personer som deltar i spesielle arbeidsmarkedstiltak (se punkt 2.6.3.3). Departementet mener friinntekten som hovedregel bør relateres til kalenderåret. Dette begrunnes med kontrollhensyn. Det bør være mulighet for å gjøre unntak hvis månedsinntekt omgjort til årsinntekt overstiger inntektsgrensen, fordi dette kan indikere at inntektsevnen ikke er nedsatt som forutsatt ved uføregradsvurderingen. Departementet foreslår at friinntektsgrensen heves til ett grunnbeløp (1 G), både for personer med hel og gradert uførepensjon. Det vises til lovutkastet § 12-12 andre ledd. Når uføregraden fastsettes, blir det tatt hensyn til all inntekt vedkommende har eller forventes å få. I gjeldende ordning er inntektsgrensen før uførepensjon blir revurdert fastsatt i forskrifter. Regelen om ventetid før den uføre kan ha inntekt opp til halve grunnbeløpet, følger av praksis og retningslinjer fra Rikstrygdeverket. Etter departementets vurdering bør det gå en viss tid før uførepensjonisten kan ha arbeidsinntekt opptil grunnbeløpet uten at dette skal påvirke uføregradsvurderingen. En ventetid på ett år mener departementet er rimelig. Departementet ønsker å lovfeste praksis, fordi reglene om friinntekt er foreslått tatt inn i ny folketrygdlov. Dette er ønskelig også av informasjonshensyn. Dette innebærer at retten til å ha friinntekt først inntrer ett år etter førstegangsinnvilgelse. Det samme foreslås ved endringsvedtak etter en revurdering. Departementet mener vedtakstidspunktet bør være utgangspunktet for beregning av ventetiden. Dette er i samsvar med gjeldende praksis. Ved revurdering av uføregraden må spørsmålet om ventetid ses i sammenheng med hvordan restinntektsevne og framtidig inntektsnivå for personer med gradert uførepensjon skal fastsettes. Se punkt 2.6.3.4. Departementet mener at det er nødvendig med mulighet for unntak fra reglene om en friinntekt på 1 G for uførepensjonister som deltar i arbeidsmarkedsetatens ulike tiltak for yrkeshemmede. En heving av friinntektsgrensen vil isolert sett ellers kunne svekke overgang fra tiltak til ordinært lønnet arbeid. Uten unntaksregel vil det være vanskelig å motivere personer som deltar i slike tiltak til å trappe opp arbeidsinnsatsen og inntekten (mot at uførepensjonen reduseres), fordi det ofte ikke vil lønne seg økonomisk. Departementet foreslår på dette grunnlag at forskriftshjemmelen i forslag til ny folketrygdlov § 12-12 fjerde ledd utvides, slik at det blir mulig å regulere friinntektsbeløpet for denne gruppen. Det vises til lovforslaget § 12-12 fjerde ledd. Uføregraden fastsettes ut fra vedkommendes inntektsmuligheter før og etter uførheten (§ 12-7 andre ledd i forslag til ny folketrygdlov). Departementet har erfart at gjeldende praksis ved vurderingen av hvilket framtidig inntektsnivå personer med gradert uførepensjon kan ha, i visse tilfeller gir uheldige resultater. Dette kan være et problem både ved søknad om uførepensjon og ved revurdering. Problemer oppstår særlig for unge personer som gjennom utdanning kvalifiserer seg for bedre avlønnede jobber. En heving av friinntektsgrensen vil til en viss grad avhjelpe problemet, og gi bedre rom for karriereutvikling. Departementet foreslår at det også skal være adgang til å vektlegge stillingsandelen som et moment i uføregradsvurderingen, hvis dette etter en samlet vurdering framstår som mest rimelig. Det foreslås at dette bare skal gjelde for personer i rene ansettelsesforhold med klart angitt arbeidstid og tilsvarende normallønn for stillingen. Departementet foreslår å utvide forskriftshjemmelen i forslag til ny folketrygdlov § 12-7 fjerde ledd, og vil gi forskrift i samsvar med ovenstående. Det vises til lovutkastet § 12-7 fjerde ledd. Attføringspenger graderes i gjeldende lov etter de samme regler som for uførepensjon. Det gir i dag en adgang til en friinntekt på et halvt grunnbeløp (1/2 G) pr år i tillegg til fulle attføringspenger, eventuelt i tillegg til graderte attføringspenger og lønn, før det foretas ny gradering av attføringspengene. I forslag til ny lov gjelder ikke de samme graderingsreglene for uførepensjon og attføringspenger. Det vil bli fastsatt en egen forskrift for gradering av attføringspenger. Det legges opp til en videreføring av dagens friinntektsgrense. Kommunal- og arbeidsdepartementet vil med hjemmel i forslag til ny lov § 11-10 fjerde ledd utarbeide forskrift om gradering av attføringspenger. Forslag til ny folketrygdlov § 12-12 gir regler om når uføregraden skal revurderes fordi de faktiske forhold som lå til grunn for vedtakstidspunktet for innvilging/endring er endret. Bestemmelsen avløser gjeldende lov § 8-5 tredje ledd første punktum og forskrift om inntektsgrense for revurdering av uførepensjon etter folketrygdloven § 8-5 tredje ledd, fastsatt den 20. desember 1989 med hjemmel i lovens § 8-5 fjerde ledd bokstav b. Ny folketrygdlov § 12-12 nytt andre ledd i dette lovforslaget regulerer friinntektsgrensen for personer med hel og gradert uførepensjon. Inntektsgrensen før det er aktuelt med endring av uføregraden heves fra et halvt til ett grunnbeløp. Gjeldende praksis med ett års ventetid før retten til å tjene friinntekten inntrer lovfestes. Regelen gjelder både etter innvilget uførepensjon og revurdering. Andre og tredje ledd i forslag til ny folketrygdlov slås sammen, slik at både hel og gradert uførepensjon reguleres i samme ledd. § 12-12 fjerde ledd i dette lovforslaget inneholder en utvidet forskriftshjemmel i forhold til forslag til ny folketrygdlov § 12-12 fjerde ledd. Hjemmelen utvides med sikte på å gi forskrift med nærmere bestemmelser om friinntekt, herunder unntak fra reglene i andre ledd. Forslag til ny folketrygdlov § 12-7 gir regler om hvordan uføregraden skal fastsettes. Tilsvarende regler følger av gjeldende lov § 8-3 første ledd. § 8-3 fjerde ledd har retningslinjer for fastsetting av uføregrad. Uføregraden fastsettes som hovedregel på grunnlag av pensjonsgivende inntekt i det yrket vedkommende hadde før uførheten inntraff. § 12-7 fjerde ledd i dette lovforslaget inneholder en utvidet forskriftshjemmel i forhold til forslag til ny folketrygdlov § 12-7 fjerde ledd. Bestemmelser om adgang til å vektlegge stillingsandel som et moment i uføregradsvurderingen ved krav om uførepensjon og revurdering tas inn i forskrift, med hjemmel i § 12-7 fjerde ledd i dette lovforslaget. 2.6.6 Ikrafttredelse. Overgangsbestemmelser. Departementet foreslår at endringene trer i kraft 1. mai 1997. Departementet foreslår at for 1997 skal friinntektsgrensen utgjøre 1/2 G for de 4 første månedene og 1 G for de øvrige månedene. Dette innebærer at friinntektsgrensen for 1997 vil utgjøre 1/2 G x 4/12 + 1 G x 8/12, det vil si drøye 34.000 kroner med dagens grunnbeløp. Forslaget om at friinntektsgrensen skal heves til grunnbeløpet innebærer merutgifter for folketrygden på 6 millioner kroner i 1997, se punkt 2.11. En økning av friinntektsgrensen innebærer noe merarbeid for trygdeetaten i 1997 på grunn av overgangsbestemmelsene. Fra og med 1998 vil ikke forslaget innebære merarbeid av betydning. 2.7 UTVIDELSE AV FRYSPERIODEN FOR RETT TIL UFØREPENSJON UNDER ARBEIDSFORSØK. Etter gjeldende lov § 8-5 tredje ledd (forslag til ny lov § 12-12 første ledd) skal en fastsatt uførepensjon revurderes dersom det skjer en vesentlig endring i fastsettingsgrunnlaget. Departementet har med hjemmel i folketrygdloven § 8-5 fjerde ledd bokstav b gitt forskrift om inntektsgrense (friinntekt) for revurdering av uførepensjon etter gjeldende lov § 8-5 tredje ledd. Etter forskriften § 1 (forslag til ny lov § 12-12 andre ledd) skal pensjonsgivende inntekt ikke føre til revurdering med mindre den overstiger 50 prosent av grunnbeløpet. Etter forskriften § 2 nr 2 skal revurdering av retten til innvilget pensjon ikke foretas så lenge den trygdede er i lønnet og tidsbegrenset arbeidstrening som er godkjent av arbeidsmarkedsetaten eller i løpet av de første 12 månedene i ordinært eller annet varig arbeid. Selve utbetalingen av pensjonen stanses eller reduseres i forhold til inntekten. Det er dette som omtales som «frysperioden» for uførepensjon. Vedkommende får tilbake uførepensjonen uten ny søknadsprosedyre dersom arbeidsforsøket mislykkes. Etter forskriften § 2 nr 3 gjenopptas eller forhøyes utbetalingen fra og med den aktuelle kalendermåneden. Dersom hele pensjonen har vært stanset, er dette en gunstigere regel enn det som vanligvis gjelder når en ytelse innvilges. Hovedregelen er at ytelsen utbetales fra og med kalendermåneden etter vedkommende fyller vilkårene for rett til ytelsen. Dette følger av gjeldende lov § 15-1 nr 3 og forslag til ny folketrygdlov § 22-12. Regjeringen går i Velferdsmeldingen inn for at det skal bli mulig å beholde retten til innvilget uførepensjon i en lengre periode enn 12 måneder når vedkommende er i ordinært eller annet varig arbeid. Stortingets sosialkomite uttaler i innstillingen til Velferdsmeldingen: «Komiteen vil peke på at ved utvidelse av frysperioden ved arbeid av ordinær eller varig karakter kan flere oppmuntres til å prøve seg i arbeid i gode perioder uten frykt for å miste trygden. Komiteen mener derfor dette også er et fornuftig forslag. Før dagens ordning ble innført, viste det seg i forbindelse med ulike forsøk for reaktivisering av uførepensjonister at enkelte hadde betenkeligheter med å delta fordi de ønsket å være sikret den økonomiske tryggheten uførepensjon gir. På grunn av skjerpede inngangsvilkår for uførepensjon etter 1991, var det mange som ikke lenger ville fylle vilkårene for uførepensjon. Andre ønsket å unngå en ny omgang med søknad om uførepensjon dersom forsøket ikke skulle lykkes. Det er i samsvar med arbeidslinja i velferdspolitikken å motivere uførepensjonister til å forsøke seg i arbeidslivet. Dagens ordning innebærer at pensjonsretten beholdes så lenge det dreier seg om et tidsbegrenset arbeidstreningstiltak i regi av arbeidsmarkedsetaten, mens den faller bort etter 12 måneder ved ordinært eller annet varig arbeid. Frysperioden skal gi uførepensjonister anledning til å prøve ut om de er i stand til å arbeide. Enkelte arbeidssituasjoner er ikke så belastende at sykdommen, skaden eller lytet vil være til hinder i første omgang. Problemene kan bli synlige først etter en stund - i en del tilfeller etter at arbeidsforholdet har vart i mer enn 12 måneder. Vedkommende må da søke om uførepensjon på nytt. Begrensningen til 12 måneder kan også være noe kort for personer som på grunn av endringer i arbeidsmarkedet, er usikre på om de vil få beholde arbeidet sitt. Departementet ser at dette kan bidra til å avholde en del uførepensjonister fra å prøve seg i arbeidslivet. Det foreslås derfor at det skal bli mulig å beholde retten til innvilget uførepensjon i en lengre periode enn 12 måneder. Departementet foreslår å sette perioden til tre år. Tre år vil i de fleste tilfeller være nok til å kunne ta stilling til om vedkommende er i stand til å etablere et varig arbeidsforhold, eller om han eller hun vil måtte gå tilbake til uførepensjon. Departementet antar at flere uføre vil prøve seg i arbeidslivet med en frysperiode på tre år. Departementet foreslår å lovfeste dette. Det foreslås også å opprettholde den fordelaktige utbetalingsregelen som gjelder etter arbeidsforsøk hvor pensjonen har vært helt stoppet. Det vises til lovutkastet § 12-12 nytt tredje ledd og § 22-12 andre ledd. Forslag til ny folketrygdlov § 12-12 inneholder regler om ny prøving av uførepensjon når de faktiske forholdene som ligger til grunn for vedtaket endrer seg. Bestemmelsen er innholdsmessig i samsvar med gjeldende lov § 8-5 tredje ledd første punktum og forskrift om inntektsgrense for revurdering av uførepensjon etter folketrygdloven § 8-5 tredje ledd fastsatt den 20. desember 1989 med hjemmel i lovens § 8-5 fjerde ledd. Etter tredje ledd skal en uførepensjonist beholde retten til uførepensjon selv om vedkommende får satt ned uføregraden eller uførepensjonen faller bort på grunn av pensjonsgivende inntekt. Etter forslaget her utvides denne frysperioden under arbeidsforsøk fra ett til tre år. Forslag til ny folketrygdlov § 22-12 gir regler om tidspunktet for utbetaling når en ytelse oppstår eller opphører. Etter paragrafens tredje ledd skal en ytelse rettes opp fra og med den måneden vilkårene for dette er oppfylt. Bestemmelsen omfatter også tilfelle der en person har hatt redusert uførepensjon ved arbeidsforsøk, men arbeidsforsøket mislykkes. § 22-12 andre ledd siste punktum i forslaget her viderefører den fordelaktige utbetalingsregelen ved arbeidsforsøk i tilfeller hvor pensjonen har vært helt stoppet. Regelen framgår i dag av forskrift om inntektsgrense (friinntekt) for revurdering av uføregrad etter § 2 nr 3 gitt med hjemmel i gjeldende lov § 8-5 tredje ledd. I tilfeller hvor utbetalingen bare har vært redusert gir forslag til ny folketrygdlov § 22-12 tredje ledd samme regel som forskriften. 2.7.5 Ikrafttredelse. Overgangsbestemmelser. Det foreslås at endringen trer i kraft 1. mai 1997. Alle som har startet arbeidsforsøk etter 30. april 1996, skal også behandles etter de nye frysreglene for uførepensjon. En utvidelse av frysperioden under arbeidsforsøk vil ikke innebære noen særlig administrativ merbelastning for trygdeetaten. Ordningen antas på sikt å kunne bidra til mindreutgifter for folketrygden. For 1997 er det tvilsomt om endringene vil innebære mindreutgifter av betydning. Det er derfor ikke medregnet økonomiske konsekvenser på budsjettforslaget for 1997. 2.8 FORSØK MED LAVERE GRADERING AV UFØREPENSJON ENN 50 PROSENT. Etter gjeldende lov § 8-3 første ledd (forslag til ny lov § 12-7 første ledd) er det et vilkår for å få uførepensjon at evnen til å utføre inntektsgivende arbeid er varig nedsatt med minst halvparten. Forslag til ny folketrygdlov § 25-13 gir hjemmel for avvik fra loven for forsøksvirksomhet i forbindelse med oppfølging av sykmeldte. I Velferdsmeldingen går Regjeringen inn for at det skal bli mulig å gjøre unntak fra kravet om 50 prosent uførhet innenfor bestemte forhåndsgodkjente arbeidsopplegg med oppfølging fra trygdekontoret. «Dersom en kan få trygd ved en uføregrad under 50 % og mulighet for å arbeide i perioder og komme tilbake til trygd i andre perioder, vil det bli lettere å utnytte restarbeidsevnen. Dette er samfunnsøkonomisk lønnsomt, men ikke minst er det en bedre løsning for den enkelte å kunne få arbeide optimalt. Komitéen støtter at det bør forsøkes ut i stort omfang. En del personer med til dels betydelig medisinsk funksjonssvekkelse vil kunne arbeide mer enn halv stilling dersom de får uførepensjon med lavere uføregrad enn 50 prosent. Med dagens ordning er det ikke mulig å få for eksempel 40 prosent uførepensjon. Disse personene vil derfor ofte forsøke å få minst 50 prosent uførepensjon for ikke å stå uten noen stønad. For personer med 50 prosent uførepensjon vil pensjonen falle bort dersom de forsøker å øke inntekten med mer enn friinntekten. Problemstillingen er drøftet i forarbeidene til folketrygdloven av 1966, NOU 1990:17 Uførepensjon, St.meld.nr.39 (1991-1992) Attføringsmeldinga og i forarbeidene til ny folketrygdlov. Argumentene mot en generell innføring av lavere uføregrad har vært at legene, trygdekontorene og attføringsetaten vil kunne få problemer med et forventet stort antall uføresøknader. Dessuten frykter man en relativt betydelig utgiftsøkning ved en generell adgang. Det taler til fordel for lavere uføregrad at det vil bli lettere å kombinere arbeid og trygd. Det er viktig for den enkelte å få mulighet til å utnytte arbeidsevnen fullt ut, og til å kunne øke yrkesdeltakelsen hvis helsen tillater det. Dette vil være positivt for den enkelte og samfunnsøkonomisk lønnsomt. For rehabiliteringspenger er det etter forslag til ny folketrygdlov § 10-10 tredje ledd adgang til å fastsette uføregrader under 50 prosent. I sluttfasen av rehabiliteringen kan det ytes rehabiliteringspenger ved uførhet helt ned til 20 prosent. Departementet vil ikke foreslå en generell ordning med adgang til uføregrad under 50 prosent. Det er ønskelig å gå skrittvis fram og departementet foreslår i første omgang en forsøksordning med adgang til å øke arbeidsomfanget der vedkommende allerede mottar uførepensjon med en uføregrad på 50 prosent eller mer. Ved førstegangsvedtak vil det fortsatt være krav om at inntektsevnen er varig nedsatt med minst halvparten. Det bør ikke være adgang til uføregrad under 20 prosent. Dette er i samsvar med det som gjelder ved rehabiliteringspenger, og tilsvarer en arbeidsdag i uka. Dersom en uførepensjonist ikke lykkes i arbeidsforsøket, mener departementet at vedkommende bør kunne gå tilbake til sin opprinnelige uføregrad uten ny prøving. Departementet mener det ikke bør være adgang til å ha friinntekt etter forslag til ny folketrygdlov § 12-12 andre ledd ved lavere uføregrader enn 50 prosent. En slik adgang vil kunne føre til at den uføre kan oppnå samme inntektsnivå som i full stilling og i tillegg ha gradert uførepensjon. Departementet vil vurdere å begrense den uføres inntektsmuligheter, slik at uførepensjon og inntekt til sammen ikke kan overstige full lønn i 100 prosent stilling. Departementet legger opp til en landsomfattende forsøksordning. Uførepensjonistene som bruker ordningen, vil bli pålagt en årlig innrapporteringsplikt om inntekter m.v, og fylkestrygdekontorene forutsettes å koordinere forsøkene regionalt. Rikstrygdeverket forutsettes å utarbeide en rapport om resultatene. Departementet finner det mest hensiktsmessig at forslag til ny folketrygdlov § 25-13, som gir hjemmel for forsøksvirksomhet i forbindelse med oppfølging av sykmeldte, utvides til også å omfatte forsøksvirksomhet i forbindelse med lavere uføregrader. Departementet vil fastsette forskrifter i samsvar med ovenstående. Forslag til ny folketrygdlov § 25-13 gir hjemmel for avvik fra loven ved forsøk med oppfølging av sykmeldte og er innholdsmessig i samsvar med gjeldende folketrygdlov § 18-14. Første ledd i forslaget her gir hjemmel for avvik fra loven også ved forsøk med lavere uføregrad enn 50 prosent. Etter andre ledd første punktum må rettighetshaverne etter loven ikke få innskrenket rettighetene sine eller bli pålagt større plikter enn det som følger av loven. I andre punktum i forslaget her gis det adgang til å gjøre unntak fra § 12-12 andre ledd om friinntekt i forbindelse med forsøk med lavere uføregrad enn 50 prosent. 2.8.5 Ikrafttredelse. Departementet foreslår at endringen trer i kraft 1. mai 1997. Departementet antar at det ikke vil være så mange som benytter seg av tilbudet om lavere uføregrad enn 50 prosent allerede i 1997. Departementet antar at innsparingen for folketrygden vil bli på anslagsvis 1 millioner kroner i 1997. På sikt antar departementet at flere vil benytte seg av tilbudet og at innsparingen vil kunne komme opp i 5-10 millioner kroner. Administrativt vil endringen innebære en merbelastning for trygdeetaten. Søknader om lavere uføregrad må vurderes og pensjonen må omregnes. Departementet antar at det kan bli snakk om ca 200-300 saker pr år, avhengig av informasjon og øvrige vilkår som knyttes til ordningen. 2.9 SAMORDNING AV UFØREPENSJON OG VISSE YTELSER FRA ARBEIDSGIVER (GAVEPENSJON). Enkelte arbeidsgivere som ønsker nedbemanning i bedriften, har brukt såkalt «gavepensjon» som tilbud til eldre arbeidstakere for å få dem til å slutte. Dette er en ordning hvor arbeidsgiver garanterer en samlet inntekt med uførepensjon eller dagpenger under arbeidsløshet i bunnen. For dagpenger er det gitt bestemmelser om samordning med slike ytelser fra arbeidsgiver, mens det fortsatt kan utbetales hel uførepensjon uavhengig av eventuelle ytelser fra tidligere arbeidsgiver. Regjeringen går i Velferdsmeldingen inn for at det innføres en samordning av uførepensjon og «gavepensjon» fra arbeidsgiver som tilsvarer det som er gjennomført for arbeidsledighetstrygd. Stortingets sosialkomite uttaler i innstillingen til Velferdsmeldingen følgende: «Komitéen mener det er svært uheldig både menneskelig og samfunnsøkonomisk hvis grupper presses ut av arbeidsmarkedet, og vil derfor at uførepensjon og gavepensjon fra arbeidsgiver skal samordnes for å hindre at offentlige ordninger delfinansierer utstøting eller en ikke ønsket førtidspensjonering. I tiden før 1990 ble det antatt at 1.000-1.500 personer årlig ble uførepensjonert med «gavepensjoner». Sannsynligvis ville en stor del av disse ha fortsatt i arbeidslivet noe lenger dersom de ikke hadde fått et slikt tilbud fra arbeidsgiver. I 1990 ble ordningen med uførepensjon ved alderssvekkelse avviklet, og i 1991 ble de generelle medisinske vilkårene for uførepensjon innskjerpet. «Gavepensjoner» blir derfor sannsynligvis mindre brukt nå, også fordi vi er inne i en periode hvor nedbemanning kan være noe mindre aktuelt. Departementet tror likevel det er behov for å innføre en slik samordning. Etter at kombinasjonen dagpenger og «gavepensjon» i praksis har falt bort, bør en vridning mot uførepensjon og «gavepensjon» unngås. Bestemmelsen vil kunne bli mer aktuell i økonomiske nedgangstider. En samordning av uførepensjon med ytelser fra arbeidsgiver vil være med på å sikre at søknad om uførepensjon bare er aktuelt når inntektsevnen er varig nedsatt som følge av helsemessige problemer, og ikke på grunn av et økonomisk gunstig tilbud fra arbeidsgiver. «Gavepensjoner» kan enten gis som engangsbeløp eller som løpende pensjonsytelser finansiert direkte over arbeidsgivers eller tidligere arbeidsgivers drift av virksomheten. En tredje måte er at arbeidsgiver eller tidligere arbeidsgiver finansierer pensjon, føderåd eller livrente for arbeidstakeren. Ytelsene bør samordnes uansett hvilken framgangsmåte som benyttes dersom de følger av avtale som inngås ved hel eller delvis oppsigelse eller fratreden. Dette er ytelser fra arbeidsgiver som det ikke vil være tatt hensyn til som pensjonsgivende inntekt ved uføregradsvurderingen. Departementet går derfor inn for en avkorting krone for krone i uførepensjonen. Ordningen vil da bli den samme som ved dagpenger under arbeidsløshet. Det vises til lovutkastet § 12-17. § 12-17 i forslaget her gir regler om avkorting i uførepensjonen av ytelser fra arbeidsgiver som gis ved opphør av arbeidsforhold. Verken gjeldende folketrygdlov eller forslag til ny folketrygdlov har tilsvarende bestemmelser. Første ledd første punktum omhandler ytelser som utbetales direkte over arbeidsgivers budsjett. Andre punktum presiserer at det må dreie seg om ytelser som avtales ved opphør av arbeidsforholdet. Andre ledd utvider bestemmelsen til også å omfatte ytelser arbeidsgiver kjøper av tredjemann. § 12-17 i forslag til ny folketrygdlov blir ny § 12-18 i forslaget her. 2.9.5 Ikrafttredelse og overgangsbestemmelser. Det foreslås at lovendringen trer i kraft 1. mai 1997. Det foreslås at lovendringen gis virkning for uførepensjon som innvilges på grunnlag av krav framsatt etter 31. desember 1996. Sannsynligvis brukes kombinasjonen uførepensjon og pensjon fra arbeidsgiver mindre etter at man fra 1990 avviklet muligheten til å få uførepensjon på grunn av alderssvekkelse fra fylte 64 år, og fordi de medisinske vilkårene for uførepensjon ble innskjerpet fra juni 1991. Departementet antar at innsparingen for folketrygden for 1997 vil utgjøre 3 millioner kroner, og ca 15 millioner kroner etter 3-4 år. Administrativt vil endringen innebære en merbelastning for trygdeetaten. 2.10 MIDLERTIDIG FORHÅNDSREGULERING AV UFØREGRAD MELLOM 50 OG 100 PROSENT. Regjeringen pekte i Velferdsmeldingen på at trygdeetaten burde kunne gi adgang til å foreta en midlertidig og forenklet forhåndsregulering av uføregraden i konkrete tilfeller, tilpasset den enkelte uførepensjonists muligheter til å utnytte sin restarbeidsevne. Stortingets sosialkomite slutter seg i innstillingen til dette. Når forslagene i Velferdsmeldingen ses i sammenheng er det tvilsomt om forslaget om midlertidig forhåndsregulering vil kunne få noen særlig praktisk betydning. Forslaget vil etter departementets oppfatning få redusert betydning på grunn av hevingen av friinntektsgrensen. Midlertidig forhåndsregulering vil ikke være et praktisk alternativ for uførepensjonister før friinntektsgrensen er overskredet. Ettersom det ikke vil være mulig å kombinere friinntekt med forhåndsregulering, vil det sjelden være økonomisk lønnsomt å utvide arbeidsinnsatsen ut over det som er mulig innenfor reglene om friinntekt. Forslaget om utvidelse av frysperioden under arbeidsforsøk til tre år vil også etter departementets vurdering redusere behovet for adgang til midlertidig forhåndsregulering. Etter frysreglene er det muligheter for både hel og delvis frysing av uførepensjon, og det er heller ingen nedre begrensning på varigheten av arbeidsforsøket. Departementet antar derfor at god informasjon fra trygdekontorene om frysordningen og smidigere saksgang, blant annet ved delegasjon til trygdekontorene, vil avhjelpe de behov som forslaget om midlertidig forhåndsregulering var ment å skulle dekke. Departementet går inn for at forslaget foreløpig utsettes, og tas opp til ny vurdering etter at virkningene av forslagene om utvidelse av frysperioden til tre år og økning av friinntekten til ett grunnbeløp er evaluert. Tabellen under viser anslag for de samlede økonomiske konsekvensene for folketrygden av forslagene i proposisjonens kapittel 2. Anslagene er tildels usikre. Forslag Førsteårsvirkning Langtidsvirkning Uførepensjon og rehabiliteringspenger - aldersgrenser. Punkt 2.2 Innsparing ca 3 mill kroner i 1998. Merutgifter til forhøyet hjelpestønad ca 1 mill kroner i 1998. Innsparing ca 14 mill kroner etter 3 år. Merutgifter til forhøyet hjelpestønad ca 4 mill kroner etter 3 år.Garantert minste tilleggspensjon - personer født før 1943. Punkt 2.3 Merutgifter ca 15 mill kroner i 1997. Ca 25 mill kroner på kort sikt. Utgiftene vil avta på lengre sikt.Garantert minste tilleggspensjon - medisinske vilkår. Punkt 2.4 Innsparing, særlig i forhold til attførings- og rehabiliteringspenger. Nærmere anslag i budsjettet for 1998. Innsparing i forhold til attførings- og rehabiliteringspenger og uførepensjon.Garantert minste tilleggspensjon - frysordning. Punkt 2.5 Ubetydelige merutgifter på kort sikt. Anslagsvis i underkant av 1 mill kroner i 1998. Kan medføre innsparing på lengre sikt.Friinntektsgrensen. Punkt 2.6 Merutgifter 6 mill kroner i 1997 (1.5-31.12). Merutgifter ca 12 mill kroner. Frysperiode ved arbeidsforsøk. Punkt 2.7 Tvilsomt om innsparing av betydning i 1997 (1.5-31.12). Kan medføre innsparing på lengre sikt. Forsøksordning - gradert uførepensjon under 50 %. Punkt 2.8 Innsparing ca 1 mill kroner i 1997 (1.5-31.12). Innsparing anslås til ca 5-10 mill kroner på lengre sikt.Gavepensjon. Punkt 2.9 Innsparing ca 3 mill kroner i 1997 (1.5-31.12). Innsparing ca 15 mill kroner etter 3-4 år. Formålet med grunn- og hjelpestønadsordningene, er å gi økonomisk kompensasjon for visse ekstrautgifter og for særskilt tilsyn og pleie på grunn av varig sykdom, skade eller lyte, se § 6-1 i forslaget til ny folketrygdlov. Regjeringen la i Velferdsmeldingen, St.meld.nr.35 (1994-1995), fram et opplegg til en omlegging av grunn- og hjelpestønadsordningene. Hensikten er å omprioritere ordningene til personer med størst hjelpebehov og størst utgifter. For å nå de med dårligst økonomi og oppnå en bedre fordelingseffekt, går Regjeringen inn for at ordningen med 1/2 særfradrag i skatten faller bort, og at de økte skatteinntektene anvendes til å heve satsene for direkte stønad gjennom grunn- og hjelpestønadsordningene, og dessuten å målrette stønadene bedre til dem med størst behov. I tråd med dette ble det gjennomført følgende endringer i 1996: - Grunnstønadsordningen for nye tilfeller ble begrenset til personer som minst har utgifter tilsvarende laveste sats. Tidligere var det tilstrekkelig å ha utgifter tilsvarende 2/3 av satsen. Sammen med særfradrag ga dette betydelig overkompensasjon for mange. - Vilkåret om at de to høyeste satsene både skal inneholde utgifter til transport og andre sykdomsutgifter, ble opphevet. Dette vilkåret var til hinder for at mange med store utgifter fikk fordel av de to høyeste satsene. Endringene i 1996 ble gjennomført som forskriftsendring, slik gjeldende folketrygdlov § 8-2 gir adgang til. I budsjettet for 1997 foreslås en avvikling av særfradraget, og at de økte skatteinntektene benyttes til å forbedre satsene for grunn- og hjelpestønad. Det foreslås blant annet at: - De høyere satsene for grunnstønad økes. - Det etableres en ny høyeste sats for grunnstønad. Dette vil komme dem til gode som har størst funksjonshemning og størst utgifter som følge av dette. - Samtlige satser for hjelpestønad til tilsyn og pleie foreslås økt, spesielt de høyeste satsene for forhøyet hjelpestønad til barn og ungdom. Det vil komme familier med de mest pleietrengende barna til gode. Departementet foreslår i budsjettet for 1997 at nevnte endringer trer i kraft fra 1. januar 1997, og reguleres i forskrift med hjemmel i gjeldende folketrygdlov fram til 1. mai 1997. Lovforslaget her tar således vesentlig sikte på å lovfeste endringene som en del av ny folketrygdlov fra 1. mai 1997. Bestemmelser om grunnstønad og hjelpestønad står i gjeldende lov § 8-2 og forskrift om ytelse av grunnstønad og hjelpestønad, fastsatt av Sosialdepartementet den 21. oktober 1966. I ny folketrygdlov er bestemmelsene om grunn- og hjelpestønad omtalt i § 6-3 (grunnstønad), § 6-4 (hjelpestønad) og § 6-5 (forhøyet hjelpestønad). Grunnstønad og hjelpestønad kan gis til den som etter å ha gjennomgått hensiktsmessig behandling fortsatt har varig sykdom, skade eller lyte. Sykdommen anses som varig dersom den antas å vare i minst 2-3 år. Grunnstønad kan gis til den som på grunn av sykdom, skade eller lyte har ekstrautgifter av betydning. Utgifter som kan gi rett til grunnstønad er hovedsakelig utgifter til nødvendig transport, utgifter ved fordyret kosthold og utgifter ved ekstra slitasje av klær og sengetøy. Det gjelder ingen aldersgrense for rett til grunnstønad, unntatt for transport hvor det ikke gis stønad til personer som får behov for slik stønad først etter fylte 70 år. Grunnstønad ytes etter fem satser som fastsettes av Stortinget. Laveste sats utgjør 5.640 kroner (sats 1). Grunnstønad kan ytes etter høyere sats dersom utgiftene antas å utgjøre minst 8.604 kroner (sats 2), minst 11.292 kroner (sats 3), minst 15.036 kroner (sats 4) eller til minst 18.768 kroner (høyeste sats - sats 5). Hjelpestønad ytes til den som på grunn av varig sykdom, skade eller lyte må ha særskilt tilsyn eller pleie. Det er et vilkår at stønadsmottakeren enten må ha lønnet hjelp eller omfattende hjelp fra familiemedlemmer. Det kreves ikke at det påløper ekstrautgifter, men hjelpebehovet må som hovedregel være så omfattende at det tilsvarer et økonomisk vederlag som svarer til sats 1 dersom rett til hjelpestønad foreligger. Ordningen med hjelpestønad til hjelp i huset er avviklet fra 1. januar 1992 for nye tilfeller. Stønad gis bare i de tilfellene hvor krav er framsatt før denne dato. Rett til hjelpestønad til tilsyn og pleie forutsetter at det er etablert et faktisk privat pleieforhold. Hjelpestønad ytes etter satser som fastsettes av Stortinget. Ordinær hjelpestønad utgjør 9.384 kroner pr år (1996). Det gjelder ingen aldersgrense for rett til ordinær hjelpestønad. Retten til hjelpestønad faller bort ved blant annet innleggelse i aldershjem, sykehjem og andre boformer med heldøgns omsorgstjenester som faller inn under virkeområder for forskrift om vederlag for opphold i institusjon m.v av 26. april 1995. For en person under 18 år som trenger særskilt tilsyn og pleie, kan hjelpestønaden ytes etter forhøyede satser hvis dette gir vedkommende økte muligheter til å bli boende hjemme. Det er et vilkår at stønadsmottakeren har et vesentlig større behov for tilsyn og pleie enn det som gir rett til ordinær hjelpestønad. Stønaden forhøyes da i forhold til pleiebehovet med 2 ganger ordinær sats (18.768 kroner - sats 2), 4 ganger (37.548 kroner - sats 3) eller 5,6 ganger (52.560 kroner - sats 4). Som hovedregel kan det ikke gis forhøyet hjelpestønad i tillegg til uførepensjon eller rehabiliteringspenger. Ved uførhet som skyldes yrkesskade, kan hjelpestønad i særlige tilfeller forhøyes til 2 ganger ordinær hjelpestønad. I disse tilfelle er det ingen øvre aldersgrense på 18 år. Regjeringen går i Velferdsmeldingen inn for at særfradragsordningen for mottakere av grunn- og hjelpestønad avvikles og at satsene for direkte stønad (grunn- og hjelpestønad) økes. Regjeringen uttaler i Velferdsmeldingen at dagens satssystem eksempelvis kan endres, slik at sats 2 faller bort og at det etableres en ny høyere sats. Som eksempel nevnes at minstesatsen beholdes uendret og de øvrige satser fastsettes til henholdsvis 2 ganger, 3 ganger, 4 ganger og 6 ganger minstesatsen. Intensjonene med opplegget i Velferdsmeldingen er en omprioritering fra personer med lave utgifter til personer med høyere utgifter og å innrette grunnstønadsordningen mer mot den opprinnelige målgruppen, det vil si personer med betydelige ekstrautgifter på grunn av sykdom. I Velferdsmeldingen uttaler Regjeringen at satsene for hjelpestønad til tilsyn og pleie, spesielt laveste og høyeste sats, i dag anses forholdsvis lave i forhold til den betydelige private omsorg som gis av mange familiemedlemmer. Dersom den ordinære hjelpestønaden (sats 1) økes, vil det medføre en forholdsmessig økning av de forhøyede satser. Videre kan deler av beløpet benyttes til en særskilt økning av høyeste sats. Dette vil komme familier med mest pleietrengende barn til gode. Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet slutter seg til Regjeringens forslag om å oppheve særfradragsordningen for mottakere av grunn- og hjelpestønad. Særfradrag i skatten prioriterer de med inntekt, noe som av og til medfører at de som har størst behov, ikke mottar mest i støtte. Det er derfor formålstjenlig at den direkte stønaden økes samtidig med at særfradraget bortfaller. Komiteens medlemmer fra Høyre støtter Regjeringens forslag til avvikling av skattefradraget, men mener at disse stønadene burde vært sett i sammenheng med utbygging av subsidierte tjenester, hjelpemidler og medisiner. Også kravet om dokumentasjon av utgifter bør sees i denne sammenheng. En arbeidsgruppe har beregnet det årlige skatteprovenyet ved å avvikle det halve særfradraget for mottakere av grunn- og hjelpestønad i forbindelse med store sykdomsutgifter. Arbeidsgruppen har videre utredet konkrete forslag til forbedringer og forenklinger i grunn - og hjelpestønadsordningene i samsvar med forslagene i Velferdsmeldingen. Arbeidsgruppen la fram innstilling 31. mai 1996. Det samlede særfradraget for grupper som får særfradrag på grunn av grunn- og hjelpestønad er anslått til 285 millioner kroner. Med 28 prosent i skatt på alminnelig inntekt kan provenyeffekten anslås til om lag 80 millioner kroner. Det er forutsatt at disse 80 millioner kroner skal benyttes til å forbedre i grunn- og hjelpestønadordningen. Departementet har vurdert to modeller for omlegging av grunnstønadsordningen. Den ene modellen tilsvarer Velferdsmeldingens eksempel. Den andre modellen utvider antallet satser fra fem til seks. Det er beholdt en sats på nivå med dagens sats 2, og det er samtidig lagt til en ny sats 6. Analyser gjennomført i Rikstrygdeverket viser at det vil være svært få som kan dokumentere så høye utgifter at de blir berettiget til den høyeste satsen som etter Velferdsmeldingens forslag vil utgjøre 33.840 kroner. Videre vil de som har sats 2 i dag, falle ned til sats 1. Det vil også bli et relativt stort sprang mellom sats 1 og ny sats 2. Merutgiftene ved omleggingen etter Velferdsmeldingens forslag er av arbeidsgruppen beregnet til 6 millioner kroner. Departementet foreslår at 20 millioner kroner av det totale provenyet brukes til forbedring av grunnstønadsordningen. Ordningen foreslås videre utvidet med en sats til i alt seks satser. Den nye høyeste sats (sats 6) vil bli 28.200 kroner (pluss prisregulering). Sats 1, 2 og 3 beholdes som i dag, mens satsene 4 og 5 får en økning i beløp i forhold til gjeldende satser. Det legges opp til at nåværende stønadsmottakere med satsene 4 og 5 beholder den satsen de er tilstått selv om beløpet øker. I forbindelse med selve omleggingen bør det ikke være nødvendig for disse mottakerne å legge fram ny dokumentasjon på at utgiftene tilsvarer satsen. Slik dokumentasjon bør bare gjelde for den nye sats 6. Departementets forslag til omlegging av grunnstønadsordningen ligger noe nærmere eksisterende ordning enn det Velferdsmeldingen legger opp til. Nedenstående tabell viser gjeldende satser og departementets forslag til nye satser innenfor en ramme som er økt med 20 millioner kroner. Forslaget til nye satser må i tillegg prisreguleres. Sats Gjeldende beløp Forslag 1 5.640 5.6402 8.604 8.6043 11.292 11.2924 15.036 16.6385 18.768 22.5606 28. Det er i Velferdsmeldingen lagt opp til at hjelpestønad fortsatt skal ytes med fire satser, en ordinær sats (sats 1) og tre forhøyede satser (sats 2-4). For å oppnå en særskilt forbedring av høyeste sats foreslår departementet at høyeste sats for hjelpestønad heves fra 5,6 ganger sats 1 til 6 ganger sats 1. Det foreslås videre at hjelpestønad til hjelp i huset «fryses» på dagens nivå (9.384 kroner - sats 0), slik at satsøkningen bare skal gjelde for stønad til tilsyn og pleie. Departementet forutsetter imidlertid at hjelpestønad til hjelp i huset fortsatt skal justeres en gang årlig i forhold til den generelle prisutviklingen. I en modell som skissert med fire satser, der de tre høyeste satsene utgjør henholdsvis 2, 4 og 6 ganger ordinær sats, vil høyeste sats (sats 4) i beløp utgjøre ca 8.000 kroner mer enn i dag. Det forutsettes da at utgiftsrammen utvides med 60 millioner kroner. Departementets forslag til modell med fire satser ivaretar Velferdsmeldingens målsetting om en sterkere prioritering av stønadsmottakere med det største behovet for tilsyn og pleie. Forslaget innebærer at stønad til tilsyn og pleie utvides til 10.088 kroner for sats 1 og de øvrige satser vil utgjøre henholdsvis 2, 4 og 6 ganger sats 1. Nedenstående tabell viser nye beløp for sats 1-4 for hjelpestønad til tilsyn og pleie ved økning av rammen med 60 millioner kroner. Sats Forholdet til sats 1 Gjeldende satser Nye satser 1 1 X sats 1 9.384 10.0882 2 X sats 1 18.768 20.1753 4 X sats 1 37.536 40.3504 6 X sats 1 52.550 60. Departementet tar sikte på at endringene gjennomføres fra 1. januar 1997 ved forskrift gitt med hjemmel i någjeldende lov. Lovforslaget her tar sikte på en tilpassing til ny folketrygdlov fra 1. mai 1997. Reglene om grunn- og hjelpestønad står i kapittel 6 i forslaget til ny lov. Grunnstønad er omtalt i § 6-3, hjelpestønad i § 6-4 og forhøyet hjelpestønad i § 6-5. Forslaget får ingen lovmessige konsekvenser for grunnstønaden. Bestemmelsene om hjelpestønad og forhøyet hjelpestønad må justeres noe. Forslaget innebærer blant annet en ny sats 0 for hjelpestønad til hjelp i huset og sats 1 for tilsyn og pleie. «Satsen» i § 6-4 andre ledd må endres til «satsene». Forslag til satser for forhøyet hjelpestønad utgjør 2 ganger, 4 ganger og 6 ganger ordinær hjelpestønad for tilsyn og pleie. § 6-5 må således endres slik at «5,6» endres til «6» og «ordinær hjelpestønad» endres til «ordinær hjelpestønad for tilsyn og pleie » . 3.7 IKRAFTTREDELSE. OVERGANGSBESTEMMELSER. Departementet foreslår at forbedringene i grunn- og hjelpestønadsordningene skal tre i kraft 1. januar 1997, samtidig med endring av skattelovens bestemmelser om særfradrag for mottakere av grunnstønad og hjelpestønad. Den lovendringen som følges opp her, er som nevnt en tilpassing til ny folketrygdlov som skal tre i kraft 1. mai 1997. Det legges opp til at nåværende grunnstønadsmottakere med satsene 4 og 5 beholder den satsen de er innvilget selv om beløpet øker. I forbindelse med selve omleggingen er det ikke nødvendig for disse mottakerne å legge fram ny dokumentasjon på at utgiftene tilsvarer satsen. Slik dokumentasjon bør bare gjelde for den nye sats 6. Når det gjelder hjelpestønadsordningen legges det også opp til at de som har de høyeste satsene i dag skal få beholde satsen som de er tilstått. Det blir heller ingen endring i kriteriene for innvilgelse av stønadene etter de ulike satsene. Provenygevinsten ved å avvikle særfradragsordningen for mottakere av grunn- og hjelpestønad er beregnet til om lag 80 millioner kroner. Det er således 80 millioner kroner som kan benyttes til å forbedre grunn- og hjelpestønadsordningene. Departementet tilrår at man bruker 20 millioner kroner til å bedre grunnstønadsordningen og 60 millioner kroner til å bedre hjelpestønadsordningen. Forslagene til forbedringer i grunn- og hjelpestønadsordningene får ikke administrative konsekvenser av betydning for trygdeetaten. I dette kapitlet legges fram forslag til omlegging av folketrygdens stønadsordninger for enslige forsørgere. Formålet med stønadsordningene for enslig mor eller far, er å sikre inntekt for medlemmer som har aleneomsorg for små barn, og å gi disse midlertidig hjelp til selvhjelp, slik at de kan bli i stand til å forsørge seg selv ved eget arbeid, se § 15-1 i forslaget til ny folketrygdlov. Forslagene til omlegging bygger på en skisse framlagt i Velferdsmeldingen, St.meld.nr.35 (1994-1995), og stortingsbehandlingen våren 1996, se Innst.S.nr.180 (1995-1996). Ved stortingsbehandlingen slutter flertallet i Stortinget seg til Regjeringens skisse til omlegging, med enkelte justeringer. Sosialkomiteens flertall uttaler: «Med de endringene som har funnet sted med hensyn til barnetilsyn, foreldrepermisjon, tidskontoordning og skolefritidsordning, er det riktig at vilkårene for å motta stønad som enslig forsørger endres, og at utformingen av ytelsene forandres. Dagens ordning er ikke tilfredsstillende da den bl.a ikke tar høyde for de endringer som er gjort for å gjøre det enklere å kombinere forpliktelser for barn med arbeid og utdanning. Stønadsordningene for enslige forsørgere ble utformet i en tid da kvinners og barns situasjon var forskjellig fra i dag. Kvinner hadde gjennomgående mindre utdanning og færre muligheter på arbeidsmarkedet, og ble som regel forsørget av menn. Det kunne være en personlig og økonomisk tragedie å bli alene om omsorgen for barn. I dag er det vanlig at kvinner er yrkesaktive uten hensyn til sivil status eller omsorg for barn. Regjeringen har i de senere årene satset sterkt på å legge forholdene bedre til rette for småbarnsfamiliene. Dette gjelder forlenget foreldrepermisjon og tidskontoordning, økt barnehageutbygging, skolestart for seksåringer og etablering av skolefritidsordninger. Denne satsingen gjør det enklere å kombinere arbeid og utdanning med aleneomsorg for små barn. Samtidig viser inntekts- og levekårsundersøkelser at enslige forsørgere gjennomgående har lave inntekter og anstrengt økonomi. Hensikten med omleggingen er dels å bedre inntekten for den som for en midlertidig periode har overgangsstønad som viktigste inntektskilde, og dels å stimulere enslige forsørgere til selvforsørging og kvalifisering gjennom arbeid eller utdanning. Ytelser til enslige forsørgere skal sikre inntekt i en overgangsperiode da omsorgen for små barn gjør det vanskelig å forsørge seg selv ved eget arbeid. Erfaringer fra flere prosjekter viser at tilrettelegging og tiltak fra det offentlige bidrar til at flere enslige forsørgere kan kombinere arbeid eller utdanning med omsorg for barn. Det er gjennomført prosjekter i flere fylker som kan vise til gode resultater og der en stor andel av prosjektdeltakerne har kommet i arbeid eller påbegynt utdanning. Det planlegges nå å etablere lignende ordninger på landsbasis med forpliktende samarbeid mellom trygdeetaten, arbeidsmarkedsetaten og sosialetaten. Bestemmelsene om ytelser til enslige forsørgere er i dag regulert i folketrygdloven kapittel 12. I forslaget til ny folketrygdlov, se Ot.prp.nr.29 (1995-1996) som er til behandling i Stortinget, står bestemmelsene om stønadsordningene for enslige forsørgere i kapittel 15. Kapitlet er basert på gjeldende rett. Departementet tar sikte på at omleggingen av stønadsordningen for enslige forsørgere skal tre i kraft 1. januar 1998. Lovforslagene utformes derfor som endringer i kapittel 15 i forslaget til ny folketrygdlov. Enkelte av forslagene får også betydning for ytelser til gjenlevende ektefelle og etterlatt familiepleier som er regulert i gjeldende lov kapittel 10. I forslaget til ny folketrygdlov er disse ytelsene regulert i henholdsvis kapittel 17 og 16. Nedenfor gis en oversikt over departementets forslag til endringer i stønadsordningen for enslige forsørgere som legges fram i proposisjonen her. - Overgangsstønaden økes, se punkt 4.2.4. - Nedkomststønaden ved fødsel avvikles, se punkt 4.5. - Mottakere av arbeidsledighetstrygd får beholde mer av overgangsstønaden, se punkt 4.4. De to sistnevnte tiltakene gjelder også gjenlevende ektefelle, se punkt 4.11. - Stønad til barnetilsyn skal som i dag gis til en enslig forsørger som er i arbeid eller under utdanning. Ordningen foreslås forbedret ved at stønad til barnetilsyn også gis til en enslig forsørger som er arbeidssøker og ved forbigående sykdom hos forsørgeren eller barnet, se punkt 4.6. - Stønaden skal dekke 70 prosent av dokumenterte utgifter opp til et maksimalt beløp. Dette vil innebære en forbedring av stønadsnivået for de aller fleste, se punkt 4.6. Endringene gjelder også gjenlevende ektefelle, se punkt 4.11. - Overgangsstønad kan gis fram til det yngste barnet er åtte år, men ikke i mer enn tre år i denne perioden, se punkt 4.2.3.1. - Når det yngste barnet er fylt tre år, skal det være et vilkår for å få stønad at den enslige forsørgeren er i arbeid, gjenopptar et etablert arbeidsforhold, står tilmeldt arbeidsformidlingen som reell arbeidssøker eller er under utdanning, se punkt 4.3. - Når forsørgeren trenger utdanning for å komme i arbeid, kan perioden med overgangsstønad utvides med ytterligere to år før barnet fyller åtte år, se punkt 4.2.3.2. - Etter en særskilt vurdering kan det gis overgangsstønad i ytterligere seks måneder når forsørgeren må vente på skolestart, arbeid eller barnetilsyn, se punkt 4.2.3.3. - Etter skilsmisse, separasjon eller samlivsbrudd mellom ugifte foreldre kan overgangsstønad gis i opptil ett år før det yngste barnet fyller ti år, se punkt 4.2.3.4. - Overgangsstønaden faller ikke bort før barnet fyller ti år dersom forsørgeren eller barnet har en forbigående sykdom som hindrer forsørgeren i å være i inntektsgivende arbeid, se punkt 4.2.3.5. - Når den enslige forsørgeren har et barn under 18 år som er særlig tilsynskrevende, kan stønadstiden utvides, se punkt 4.2.3.6. - Departementet foreslår at endringene trer i kraft 1. januar 1998. - Departementet foreslår en overgangsperiode på tre år for dem som allerede mottar overgangsstønad når lovendringene trer i kraft. - Fra 1. januar 2001 gis alle stønader etter de nye reglene. Forslagene til omlegging av stønadsordningen for enslige forsørgere fører til stønadsøkning, spesielt for de med barn under tre år og med uredusert overgangsstønad. På den annen side kan stønadstiden bli kortere enn i dag. Følgende oppstilling illustrerer den foreslåtte stønadsøkningen for en enslig mor eller far med ett barn mellom ett og tre år (folketrygdens grunnbeløp = 41.000 kroner): Dagens ordning Ny ordningkroner kroner Overgangsstønad 66.240 75.850Barnetrygd, vanlig 11.112 11.112Utvidet barnetrygd 11.628 11.628Småbarnstillegg 7.692 15.384Bidragsforskudd 12.240 12.240Utbetalt forsørgerfradrag i skatt 1.820 0Skatt 0 -710Sum 112.522 127. En enslig mor eller far som mottar uredusert overgangsstønad (det vil si ikke har arbeidsinntekt utover 1/2 grunnbeløp), og som har rett til utvidet barnetrygd, er forutsatt å få et ekstra småbarnstillegg i barnetrygden. Dette kommer Regjeringen tilbake til i budsjettet for 1998. Helårsvirkningen for ekstra småbarnstillegg er om lag 95 millioner kroner. Dersom man ikke har rett til fødselspenger som yrkesaktiv med et høyere beløp, er man i tillegg sikret en engangsstønad ved fødselen som i dag utgjør 32.138 kroner. Videre kan overgangsstønaden gis inntil to måneder før fødselen. Den økonomiske støtten til enslige forsørgere vil følgelig fortsatt være god på fødselstidspunktet. Etter forslaget vil inntektsnivået bli for høyt for å få full skattefrihet. Samlet skatt vil etter forsørgerfradraget på 1.820 kroner utgjøre 710 kroner. En enslig mor eller far med barn under tre år som har rett til utvidet barnetrygd, vil få økt sin samlede inntekt med mer enn 15.000 kroner pr år. For en enslig mor eller far med yngste barn eldre enn tre år vil økningen av overgangsstønaden alene føre til at den samlede inntekten øker med nær 10.000 kroner pr år. Med dagens ordning faller overgangsstønaden bort når arbeidsinntekten er større enn 186.100 kroner pr år. Etter nivåhevingen vil overgangsstønaden først falle bort ved en arbeidsinntekt på 210.125 kroner pr år. Enslige forsørgere som er i arbeid, er arbeidssøkere eller som er under utdanning, vil dessuten ha rett til stønad til barnetilsyn. Med 70 prosent dekning av dokumenterte tilsynsutgifter opp til et maksimalt beløp, vil denne stønaden bli økt for de aller fleste. I Velferdsmeldingen peker Regjeringen på at en relativt stor andel enslige forsørgere med overgangsstønad får sosialhjelp ved siden av trygdeytelsene. Med de forbedringer som foreslås i proposisjonen her, antas det at behovet for sosialhjelp reduseres i overgangsperioden når trygdeytelser er den viktigste inntektskilden. Det må imidlertid regnes med at kortere stønadstid vil kunne føre til noe økt behov for økonomisk sosialhjelp etter at overgangsstønaden faller bort i enkelte tilfeller. 4.2 ENDRINGER I BESTEMMELSENE OM OVERGANGSSTØNAD - STØNADSTID, ALDERSGRENSER OG STØNADENS STØRRELSE. Overgangsstønad gis etter folketrygdloven § 12-3, jf § 10-4 og tilhørende forskrifter, til en enslig mor eller far som midlertidig er forhindret fra å forsørge seg selv ved eget arbeid enten på grunn av omsorg for barn eller fordi vedkommende først etter en omstillingstid eller utdanningstid kan få passende arbeid. Bestemmelsene om stønadstid, aldersgrenser og stønadens størrelse, er videreført i § 15-7, jf § 15-6 i forslaget til ny folketrygdlov, se Ot.prp.nr.29 (1995-1996). Overgangsstønad kan gis opptil to måneder før fødselen, og normalt til det yngste barnet er ferdig med sitt tredje skoleår, det vil si ca ti år. Ved samlivsbrudd kan det etter denne tiden gis overgangsstønad i en omstillingsperiode. Det samme gjelder når barnet trenger mer omsorg enn det som er vanlig for jevnaldrende. Etter tredje skoleår kan det også gis overgangsstønad dersom det gis utdanningsstønad. Overgangsstønad skal ikke i noe tilfelle gis etter at det yngste barnet har fylt 18 år. Full overgangsstønad medregnet særtillegg utgjør 66.240 kroner pr år (fra 1. mai 1996) og tilsvarer minstepensjon for enslig pensjonist. Stønaden reduseres ved arbeidsinntekt over et halvt grunnbeløp (20.500 kroner). Overgangsstønaden reduseres da med 40 prosent av overskytende arbeidsinntekt. Med nåværende grunnbeløp (41.000 kroner) faller overgangsstønaden bort når arbeidsinntekten er høyere enn 186.100 kroner. I Velferdsmeldingen går Regjeringen inn for at overgangsstønad som hovedregel skal kunne gis i opptil tre år fram til det yngste barnet begynner på skolen. Når forsørgeren trenger utdanning for å kunne forsørge seg selv ved eget arbeid, bør overgangsstønad kunne gis i to år ekstra. Videre uttaler Regjeringen at dagens muligheter til å få overgangsstønad i særlig vanskelige situasjoner bør videreføres med visse modifikasjoner. I Velferdsmeldingen pekes det ellers på at dagens stønadsnivå for mange stønadsmottakere ikke er tilstrekkelig til å gi en rimelig levestandard i en periode da trygdeytelsene er den viktigste inntektskilden. Det vises til at en uforholdsmessig stor andel av enslige forsørgere med uredusert overgangsstønad får sosialhjelp ved siden av trygdeytelsene. Regjeringen uttaler derfor at overgangsstønaden bør økes fra minstepensjonsnivå til omlag 70.000 kroner. Flertallet i sosialkomiteen viser til at det er et mål at enslige forsørgere i størst mulig grad blir selvhjulpne og er i arbeid eller under utdanning når hensynet til barnet gjør det mulig. Det er også viktig at stønadsordningene ikke medvirker til at den enslige forsørgeren kommer i en permanent situasjon som stønadsmottaker. Sosialkomiteens flertall støtter Regjeringens forslag om endringer i stønadstiden til en ordinær stønadsperiode på tre år, og med adgang til to års forlengelse under nødvendig utdanning. Flertallet understreker at det må være mulighet for forlenget tid med overgangsstønad når særlige forhold tilsier det. Det gjelder for eksempel når barnet er sterkt pleietrengende, funksjonshemmet, varig sykt eller har store sosiale problemer. Etter flertallets vurdering er det også nødvendig å gi mulighet til overgangsstønad over flere år ved forbigående sykdom hos forsørgeren eller barnet før barnet fyller ti år. Komiteens flertall støtter også Regjeringens forslag om å heve nivået på overgangsstønaden. Stortinget har dessuten fattet følgende vedtak: «Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om at det innføres en overgangsordning på inntil 6 måneder som gjør det mulig for enslige forsørgere å motta stønad etter særskilt vurdering utover 3 (+2) år der forsørgeren f.eks må vente på skolestart, arbeid eller tilsyn til barna. «Stortinget ber Regjeringen legge fram forslag om at overgangsstønad gis i inntil ett år til enslige forsørgere i tilfeller hvor samlivsbrudd skjer etter at yngste barn er begynt på skolen, men før det er fylt 10 år». «Retten til overgangsstønad for eneforsørgere beholdes til barnet fyller 8 år. I dag kan det som nevnt gis overgangsstønad fram til det yngste barnet er ferdig med tredje skoleår, det vil si ca ti år. For enkelte kan det å være enslig forsørger, føre til passivitet og tap av sosialt nettverk og kontakt med arbeidslivet. Det kan også være svært vanskelig å komme ut i arbeidslivet etter mange år med trygdeytelser. Det er derfor en fordel at forsørgeren forholdsvis tidlig kommer i arbeid eller tar utdanning. «... normalt bør begrenses til perioden fram til det yngste barnet begynner på skolen. Stønad bør kunne gis i inntil 3 år i denne perioden, svarende til gjennomsnittlig stønadsperiode etter dagens regler.. I forbindelse med behandlingen av meldingen har Stortinget som nevnt gjort vedtak om at retten til overgangsstønad til eneforsørgere beholdes til barnet fyller 8 år. Et flertall i sosialkomiteen er ellers enig i at stønadstiden som hovedregel skal være tre år. På denne bakgrunn foreslår departementet at overgangsstønad kan gis fram til det yngste barnet fyller åtte år, men ikke i mer enn sammenlagt tre år etter at barnet er født. Departementet foreslår videre at overgangsstønad kan gis i opptil to måneder før fødselen, som i dag. Stønadstid før fødselen foreslås å komme i tillegg til tre års stønadstid etter fødselen. Etter forslaget blir det yngste barnets alder avgjørende for om forsørgeren kan få overgangsstønad, og for hvor lang tid stønad kan gis. For en enslig forsørger som har flere barn når han eller hun blir alene om omsorgen, betyr dette at det yngste barnet må være under åtte år for å utløse rett til overgangsstønad. Får en stønadsmottaker et nytt barn mens hun mottar overgangsstønad, får hun ikke lenger overgangsstønad ut fra det eldre barnets alder, men det gis en ny stønadstid på tre år knyttet til det yngste barnets alder. Det vises til § 15-6 første og andre ledd i lovforslaget. For å sikre stønadsmottakerne en viss fleksibilitet, foreslår departementet at det ikke skal være nødvendig å ta de tre ordinære stønadsårene sammenhengende. Departementet viser til at Stortinget ved sitt vedtak om at retten til overgangsstønad skal beholdes til det yngste barnet fyller åtte år, nettopp legger vekt på fleksibilitet. Dette innebærer at en stønadsmottaker som for eksempel etter ett års stønadstid flytter sammen med barnefaren, har to års stønadstid igjen dersom paret etter en tid flytter fra hverandre og vilkårene for overgangsstønad ellers er oppfylt. Når det gjelder stønadsmottakere som går ut i inntektsgivende arbeid, kan enkelte tjene så mye at overgangsstønaden faller bort i sin helhet (mer enn 210.125 kroner pr år ved en overgangsstønad på 1,85 ganger grunnbeløpet, se punkt 4.2.4). Andre som tjener noe mindre vil motta en redusert overgangsstønad, avhengig av arbeidsinntekten. Det kan oppfattes som lite rimelig dersom den som tjener mye ikke skulle bruke opp stønadstiden, mens den som tjener noe mindre og får utbetalt en ubetydelig overgangsstønad ved siden av, bruker av den ordinære stønadstiden. Dersom forsørgeren mottar andre ytelser som enslig forsørger, for eksempel stønad til barnetilsyn, foreslår departementet at stønadstiden skal løpe også i tilfelle hvor overgangsstønaden reduseres til «0» pga avkortingsbestemmelsene. Trygdekontoret vil alltid vurdere retten til overgangsstønad selv om den ikke kommer til utbetaling på grunn av for høy arbeidsinntekt. Det foreslås hjemmel for å gi forskrift om stønadstid i § 15-6 niende (siste) ledd. I dag gis det overgangsstønad uten hensyn til om forsørgeren er hjemmearbeidende, yrkesaktiv eller under utdanning fram til det yngste barnet går ut tredje klasse. Regjeringen uttaler i Velferdsmeldingen at for dem som trenger utdanning, kan en stønadsperiode på maksimalt tre år bli for kort. Regjeringen mener derfor at stønadstiden skal kunne utvides med opptil to år når disse årene brukes til nødvendig utdanning. Regjeringen uttaler at dersom utdannningen er påbegynt før barnet begynner på skolen (senest semesteret før), bør stønad kunne gis utover skolestart. Det forutsettes imidlertid at utdanningen påbegynnes innenfor den normale stønadstiden på tre år når dette er mulig under hensyn til mulighetene for barnetilsyn m.v. Nevnte opplegg i Velferdsmeldingen om at nødvendig utdanning skulle være påbegynt «semesteret før det yngste barnet begynner på skolen», innebærer at overgangsstønad skulle kunne gis fram til åtteårsalderen. «er formålstjenlig at overgangsstønad i hovedregelen kan mottas inntil det yngste barnet begynner på skolen, og i inntil 3 år i denne perioden. Det er også nødvendig å åpne for at de som tar utdannelse, kan motta stønad i ytterligere 2 år. Som nevnt foran har Stortinget vedtatt at retten til overgangsstønad skal beholdes til barnet fyller åtte år. Når retten til overgangsstønad skal beholdes til barnet fyller åtte år, ser departementet ikke behov for et bestemt krav om at nødvendig utdanning skal være påbegynt semesteret før det yngste barnet begynner på skolen eller før den ordinære stønadstiden på tre år går ut. For å unngå opphold i stønadsperioden, vil det imidlertid være hensiktsmessig for forsørgeren selv at utdanningen påbegynnes før utløpet av den ordinære stønadsperioden på tre år når dette er praktisk mulig. På denne bakgrunn foreslår departementet at enslige forsørgere som trenger utdanning for å bli i stand til å forsørge seg selv ved eget arbeid (det vil si nødvendig utdanning), kan få overgangsstønad i to år ekstra før barnet fyller åtte år. Vilkåret for å få utvidet stønadstiden med to år, foreslås å være det samme som gjelder for utdanningsstønad. Dette innebærer at forsørgere som allerede har en yrkeskompetanse, for eksempel som hjelpepleier, vanligvis ikke kan få to år ekstra dersom vedkommende ønsker å videreutdanne seg som sykepleier eller utdanne seg til et annet yrke. Se nærmere punkt 4.7 nedenfor og forslaget til § 15-12. For at utdanningen i praksis skal bedre stønadsmottakerens muligheter til å få arbeid, må utdanningen være av et visst omfang. Departementet foreslår derfor at den aktuelle utdanningstiden må utgjøre minst halvparten av vanlig fulltidsutdanning. Overgangsstønad gis i dag normalt til barnet er ca ti år uten nærmere vilkår. Forslaget innebærer derfor en viss innstramming i forhold til dagens ordning. Det vises til § 15-6 tredje ledd i lovforslaget. I dag er det ingen begrensning av stønadstiden, bortsett fra barnets alder. I Velferdsmeldingen blir det pekt på at personer som har vært enslig forsørger fra barnet ble født, kan ha brukt opp sin ordinære stønadstid når barnet fyller tre år. Det er derfor viktig at trygdekontoret tar initiativ til å etablere en god dialog med stønadsmottakeren, med sikte på å forberede tiden etter at stønadsperioden har løpt ut. Trygdekontoret må veilede og følge opp den enkelte og bistå med tilmelding til arbeidsformidlingen og orientere om muligheter for stønad til barnetilsyn. I forbindelse med behandlingen av Velferdsmeldingen har Stortinget gjort følgende vedtak: «Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om at det innføres en overgangsordning på inntil 6 måneder som gjør det mulig for enslige forsørgere å motta stønad etter særskilt vurdering utover 3 (+2) år dersom forsørgeren f.eks må vente på skolestart, arbeid eller tilsyn til barna. Departementet foreslår på denne bakgrunn at det gis adgang til å forlenge stønadstiden i slike situasjoner, som omtales nærmere nedenfor. - En del enslige forsørgere som er alene om omsorgen for barn fra barnet blir født eller fra kort tid etter fødselen, vil ellers kunne få problemer når stønadstiden på tre år utløper dersom de ikke tar eller trenger utdanning, ikke har et arbeidsforhold å gjenoppta og heller ikke får arbeid umiddelbart. Departementet foreslår derfor at enslige forsørgere gis mulighet til overgangsstønad i opptil seks ekstra måneder når vedkommende står tilmeldt arbeidsformidlingen som reell arbeidssøker fra det tidspunkt barnet fyller tre år. Forslaget innebærer at de som er enslige fra barnet ble født, kan få seks måneders ekstra stønadstid fra barnet fyller tre år. - Når det gjelder stønadsmottakere som har fått et konkret tilbud om arbeid, men hvor stønadstiden utløper før arbeidet kan tiltres, foreslås likeledes at det gis mulighet for opptil seks måneders ekstra stønadstid i påvente av at vedkommende kan tiltre arbeidet. - Etter endt utdanning kan den samlede stønadstiden (den ordinære stønadstiden på tre år og den forlengede stønadstiden på to år) være brukt opp. For at stønadsmottakeren ikke skal miste familiens inntektsgrunnlag i overgangsperioden mellom endt utdanning og inntektsgivende arbeid, kan det også være hensiktsmessig å forlenge stønadstiden noe, slik at vedkommende gis rimelig tid til å finne passende arbeid. Departementet foreslår derfor at stønadstiden også kan forlenges med opptil seks måneder etter endt utdanning når vedkommende står tilmeldt arbeidsformidlingen som reell arbeidssøker. - For stønadsmottakere som trenger utdanning (nødvendig utdanning) og som har fått tilsagn om skoleplass, foreslås likeledes at stønadstiden kan forlenges i opptil seks måneder i påvente av skolestart. Det foreslås at utdanningen må være nødvendig og kunne gi rett til utdanningsstønad, se forslaget til ny § 15-12 i proposisjonen her. - I enkelte tilfelle må man regne med at arbeid og skolegang må utsettes i påvente av barnetilsyn. Trygdeetaten skal imidlertid på et tidlig tidspunkt i stønadsperioden informere om aktivitetskravene og mulighetene for barnetilsyn og stønad til det. For å legge forholdene best mulig til rette, foreslås det under punkt 4.6 nedenfor at det også kan gis stønad til barnetilsyn i arbeidssøkerperioden. Som regel bør derfor barnetilsynsordninger være etablert i god tid før den ordinære stønadstiden utløper. Når stønadsmottakeren har fått to ekstra stønadsår på grunn av nødvending utdanning, vil det vanligvis allerede være etablert en ordning med barnetilsyn. Dersom stønadstiden er brukt opp og forsørgeren likevel ikke har klart å skaffe barnetilsyn, foreslår departementet at det skal være mulig å forlenge stønadstiden med opptil seks måneder også i påvente av barnetilsyn. Departementet foreslår at forlenget stønadstid i inntil seks måneder ekstra som gis som registrert arbeidssøker, i påvente av arbeid, skolestart eller barnetilsyn, bare skal kunne gis i direkte tilknytning til en løpende stønadsperiode og ikke som en separat stønadsperiode. Som en direkte forlengelse av en utløpt stønadsperiode, foreslås ingen aldersgrense her, slik at stønaden i praksis også kan gis til barnet er noe over åtte år. Departementet foreslår videre at slik forlenget stønadstid bare kan gis etter en særskilt vurdering av trygdekontoret, og at det spesielle forholdet som tilsier behov for forlengelse, må dokumenteres. Forlengelse skal bare kunne gis en gang. Hvis forsørgeren har fått forlenget stønadstiden med seks måneder etter de tre første årene, skal det således ikke kunne gis forlenget stønadstid også etter nødvendig utdanning. Trygdeetaten vil ellers sørge for at det etableres en god dialog med stønadsmottakeren, med sikte på å forberede tiden etter at stønadstiden løper ut. Det vises til § 15-6 fjerde ledd i lovutkastet. I dag gis det stønad i en omstillingsperiode etter samlivsbrudd, forutsatt at det yngste barnet er under 18 år. Som Regjeringen gir uttrykk for i Velferdsmeldingen er omsorgen for barn neppe tilstrekkelig til å begrunne en automatisk stønadsrett når barna er ferdig med de første skoleårene. Imidlertid kan det være behov for å gi stønad i en overgangsperiode etter samlivsbrudd. «Stortinget ber Regjeringen legge fram forslag om at overgangsstønaden gis i inntil ett år til enslige forsørgere i tilfeller hvor samlivsbrudd skjer etter at yngste barn er begynt på skolen, men før det er fylt 10 år. Departementet foreslår at før det yngste barnet er fylt ti år, kan det gis overgangsstønad på opptil ett år ved skilsmisse, separasjon eller samlivsbrudd mellom ugifte foreldre. Det vises til § 15-6 femte ledd i lovutkastet. Det er i dag ikke noen særskilte regler om forlenget stønadstid ved forbigående sykdom, bortsett fra at stønadstiden som nevnt foran kan forlenges når forsørgeren har særlig omsorgskrevende barn. I Velferdsmeldingen uttaler Regjeringen at for å sikre inntekt ved forbigående sykdom hos forsørgeren eller barnet, bør stønadstiden kunne forlenges i opptil ett år før barnet fyller ti år. Ved langvarig sykdom kommer andre trygdeordninger inn og dekker vedkommendes behov for inntekt. Sosialkomiteens flertall uttaler at det bør være mulighet for overgangsstønad over flere år ved forbigående sykdom før barnet fyller ti år. På denne bakgrunn foreslår departementet at løpende overgangsstønad kan fortsette til barnet fyller ti år dersom forsørgeren eller barnet har en forbigående sykdom som hindrer forsørgeren i å ta arbeid. Kortvarige sykdomsperioder, som for eksempel ved influensa, skal ikke gi grunnlag for forlenget tid med overgangsstønad. I slike tilfeller er vanligvis ikke sykdommen til hinder for at forsørgeren kan ta seg arbeid. At sykdommen er «forbigående», innebærer i trygderettslig forstand at den vanligvis ikke bør vare mer enn to år. Deretter vil mer naturlige trygdeytelser være attføringspenger, rehabiliteringspenger eller eventuelt uførepensjon for forsørgeren. Rehabiliteringspenger kan gis etter ett års sykdom. For barnet vil hjelpestønad - eventuelt forhøyet hjelpestønad - være et aktuelt alternativ. Hjelpestønad kan gis når sykdommen er varig, i praksis mer enn to år. Se nærmere § 6-2 og § 10-8 i forslaget til ny folketrygdlov ( Ot.prp.nr.29 (1995-1996)). Prinsipielt sett bør ikke sykdom gjøres til et selvstendig grunnlag for å få overgangsstønad. Det vil for øvrig være komplisert å administrere en særordning med overgangsstønad ved forbigående sykdom som ikke er knyttet til en løpende stønadsperiode. Vilkårene for rett til overgangsstønad måtte i så fall vurderes ved siden av om det foreligger en forbigående sykdom. Departementet foreslår derfor at retten til overgangsstønad ved forbigående sykdom blir begrenset til tilfeller hvor overgangsstønad allerede er innvilget. Departementet foreslår at den forbigående sykdommen må dokumenteres med legeerklæring. Det vises til § 15-6 sjette ledd i lovutkastet. Det er i dag mulighet for forlenget tid med overgangsstønad for enslige forsørgere med særskilt omsorgskrevende barn, forutsatt at omsorgen for barn er til hinder for arbeid. Forlengelse gis etter dokumentasjon av de aktuelle problemene og i den utstrekning problemene tilsier det. Etter dagens praksis er det imidlertid tilstrekkelig for å få utvidet stønadstid at barnet trenger mer omsorg enn det som er vanlig for jevnaldrende. I Velferdsmeldingen uttaler Regjeringen at en adgang til forlengelse bør videreføres ved at nye regler om aldersgrenser, stønadstid og aktivitetskrav, ikke skal gjelde enslige forsørgere med særlig tilsynskrevende barn, funksjonshemmede/varig syke barn eller barn med store sosiale problemer. Sosialkomiteens flertall understreker at det må være mulighet for forlenget tid med overgangsstønad der særlige forhold tilsier det. Det gjelder for eksempel der barnet er sterkt pleietrengende, funksjonshemmet/varig sykt eller med store sosiale problemer. I slike tilfeller mener komiteen det skal kunne gis stønad inntil barnet er 18 år. På denne bakgrunn foreslår departementet at stønadstiden skal kunne forlenges når den enslige forsørgeren har et barn som er særlig tilsynskrevende på grunn av funksjonshemning, sykdom eller store sosiale problemer. Stønadsperioden foreslås i slike tilfelle å kunne forlenges til barnet er 18 år. Det vises til § 15-6 sjuende ledd i lovutkastet. Som foreslått under punkt 4.8.3, skal det på landsbasis etableres oppfølgingsvirksomhet for enslige forsørgere. Trygdeetaten skal være ansvarlig for virksomheten, men med enslige forsørgere som oppfølgingsledere/brukerkontakter. Disse lederne/kontaktpersonene skal ikke være ansatt i trygdeetaten da det er viktig at de representerer gruppen enslige forsørgere og ikke etaten. Kompensasjon skal som i dag gis i form av utdanningsstønad, se § 15-12 nytt femte ledd i lovforslaget. Den enkelte oppfølgingsleder/brukerkontakt bør ikke være forhindret fra å utdanne seg på grunn av oppdraget som leder/kontakt. Departementet foreslår derfor at stønadstiden skal kunne utvides med opptil to år fram til det yngste barnet fyller ti år dersom vedkommende er under nødvendig utdanning. Det vises til § 15-6 åttende ledd i lovforslaget. Hel overgangsstønad tilsvarer i dag folketrygdens grunnbeløp, og utgjør sammen med særtillegget det samme beløp som folketrygdens minstepensjon til enslig pensjonist. I Velferdsmeldingen blir det vist til at overgangsstønaden ikke alltid er tilstrekkelig til å gi enslige forsørgere en rimelig levestandard, og at en uforholdsmessig stor andel stønadsmottakere har behov for sosialhjelp ved siden av trygdeytelsene. Da meldingen ble utarbeidet, var grunnbeløpet på 38.080 kroner, og minstepensjonen utgjorde 61.512 kroner. Med dette utgangspunktet uttaler Regjeringen at overgangsstønaden bør økes til 70 00 kroner. Fra 1. mai 1996 er grunnbeløpet økt til 41.000 kroner, og minstepensjonen utgjør dermed 66.240 kroner. Departementet foreslår at overgangsstønaden skal utgjøre en fast prosentandel av folketrygdens grunnbeløp. For å oppnå tilsvarende økning som foreslått i Velferdsmeldingen, foreslår departementet at årlig overgangsstønad skal være 1,85 ganger folketrygdens grunnbeløp. Med nåværende grunnbeløp vil årlig overgangsstønad da utgjøre 75.850 kroner, det vil si en økning på nær 10.000 kroner. I forslaget til ny folketrygdlov er overgangsstønadens størrelse regulert sammen med vilkårene for stønad i § 15-7, som nå foreslås regulert i ny § 15-6. Departementet foreslår derfor at overgangsstønadens størrelse går fram av en egen bestemmelse i § 15-7, slik Trygdelovutvalget foreslo. Det vises til § 15-7 i lovforslaget. 4.2.5 Ikrafttredelse. Departementet foreslår at lovendringene trer i kraft 1. januar 1998. For løpende tilfeller foreslås det at dagens bestemmelser om stønadstid og alder fortsatt skal gjelde i en overgangsperiode på tre år, det vil si fram til 1. januar år 2001. Departementet foreslår at økningen i overgangsstønaden skal gjelde både for løpende og nye tilfeller fra 1. januar 1998. En økning av overgangsstønaden med nær 10.000 kroner fra minstepensjonsnivå til 1,85 ganger grunnbeløpet for alle stønadsmottakere, gir merutgifter på årsbasis på 445 millioner kroner med grunnbeløpet pr 1. mai 1996. I Velferdsmeldingen er det anslått at omleggingen totalt sett vil gi en samlet innsparing på 400 millioner kroner ved full virkning. Det er et mål at 10 - 20 prosent av enslige forsørgere med full overgangsstønad kommer i arbeid. Videre er det anslått at antallet enslige forsørgere med ytelser fra folketrygden på sikt vil gå ned med 20 prosent. I forhold til anslagene i Velferdsmeldingen kan mindreutgiftene bli noe lavere, blant annet fordi retten til overgangsstønad skal beholdes inntil barnet fyller åtte år, mens forslagene i Velferdsmeldingen bygget på skolestart som hovedregel for øvre aldersgrense. På sikt anslås mindreutgiftene til 300-400 millioner kroner i året. Med en overgangsperiode på tre år som foreslått, vil forventede mindreutgifter på grunn av nye aldersgrenser, begrenset stønadstid og aktivitetskrav, først gi virkning etter et par år, se nærmere punkt 4.13.1. Administrativt vil omleggingen medføre et betydelig merarbeid for trygdeetaten. Se nærmere punkt 4.13.2. 4.3 KRAV OM YRKESRETTET AKTIVITET SOM VILKÅR FOR Å FÅ OVERGANGSSTØNAD. Etter folketrygdloven § 12-3, jf 10-4 med tilhørende forskrifter, kan en enslig forsørger i dag velge å være hjemme og få utbetalt full overgangsstønad fram til det yngste barnet er ferdig med tredje skoleår. Gjeldende rett er videreført i § 15-7 i forslaget til ny folketrygdlov. I Velferdsmeldingen uttales at enslige forsørgere, som andre med mindreårige barn, i utgangspunktet bør kunne forsørge seg selv ved eget arbeid når hensynet til barnet gjør det mulig. Regjeringen går inn for å etablere stønadsordninger som stimulerer til og legger til rette for selvforsørging etter en overgangsperiode. Opplegget innebærer at det normalt skal være et vilkår for rett til overgangsstønad at forsørgeren enten er i arbeid, gjenopptar et etablert arbeidsforhold eller er arbeidssøker etter at det yngste barnet har fylt tre år. Enslige forsørgere under utdanning bør også ha rett til overgangsstønad. Etter Regjeringens syn må arbeidet utgjøre minst halvparten av full tid. En enslig forsørger som ikke har arbeid eller tar utdanning, skal etter Regjeringens opplegg stå tilmeldt arbeidsformidlingen som reell arbeidssøker for å få rett til overgangsstønad. Forsørgeren skal ha plikt til å ta tilgjengelig arbeid eller tilbud om arbeidsmarkedstiltak som det ikke er rimelig grunn til å avslå. I slike tilfeller forutsettes det at trygdekontoret gir melding til arbeidskontoret. Når en enslig forsørger må stå tilmeldt arbeidsformidlingen som reell arbeidssøker for å få rett til overgangsstønad, og uten rimelig grunn takker nei til arbeid/tiltak, plikter arbeidskontoret å gi trygdekontoret melding om forholdet. Flertallet i Sosialkomiteen støtter Regjeringens forslag, og uttaler følgende: «... det er riktig at det stilles aktivitetskrav til stønadsmottakeren om å gjenoppta et etablert arbeidsforhold etter at barnet er fylt 3 år, eller å være tilmeldt arbeidsformidlingen når forsørgeren ikke er under utdanning. For å styrke enslige forsørgeres muligheter for selvforsørging, foreslår departementet at det etter en overgangsperiode når barna er små, stilles et krav om yrkesrettet aktivitet for å få rett til folketrygdens overgangsstønad. Forsørgeren skal enten være i arbeid, stå tilmeldt arbeidsformidlingen som reell arbeidssøker eller ta utdanning. Departementet foreslår at det stilles et slikt krav om yrkesrettet aktivitet først når det yngste barnet har fylt tre år. Det vises til § 15-8 første ledd i lovforslaget. Etter arbeidsmiljøloven § 31 har arbeidstakere som er alene om omsorgen for barn, i tillegg til permisjon i barnets første leveår, rett til ytterligere to års permisjon fra arbeidet. Enslige forsørgere er således garantert å beholde et etablert arbeidsforhold fram til barnet er tre år. Etter at barnet har fylt tre år er barnehagetilbudet betydelig bedre enn for yngre barn. Departementet finner det derfor både hensiktsmessig og naturlig at det stilles krav om yrkesrettet aktivitet når det yngste barnet har fylt tre år. Det er viktig at enslige forsørgere så tidlig som mulig sikter mot en aktiv arbeids- eller utdannningssituasjon. Departementet foreslår likevel at aktivitetskravet ikke skal gjelde når stønadsperioden må forlenges fordi barnet trenger særlig tilsyn, eller når det gis overgangsstønad på grunn av forbigående sykdom hos forsørgeren eller barnet, se forslaget til § 15-6 sjette og sjuende ledd. Se punkt 4.2.3 ovenfor. I disse tilfellene vil omsorgsansvar og sykdom være til hinder for at forsørgeren tar arbeid eller utdanning. I slike tilfeller forutsettes det at trygdekontoret gir melding til arbeidskontoret. I Velferdsmeldingen er det under avsnittet om blant annet aktivitetskrav uttalt følgende: «Så lenge forsørgeren er under nødvendig utdanning, gjelder det ikke noe vilkår om å stå tilmeldt arbeidsformidlingen. Etter departementets vurdering er det viktig at stønadsordningen for enslige forsørgere stimulerer til aktivitet som kan sette vedkommende i stand til å forsørge seg selv. Det må derfor stilles krav til den utdanningen som skal gi grunnlag for overgangsstønad etter at barnet har fylt tre år. Utdanningen må ha en bestemt yrkeskompetanse som målsetting. I dag kan det gis utdanningsstønad til en enslig forsørger som tar nødvendig utdanning, og dette kravet foreslås videreført for rett til utdanningsstønad, se punkt 4.7 og forslag til § 15-12 nedenfor. Tilsvarende krav til nødvendig utdanning er foreslått også når det gjelder adgangen til å få overgangsstønad i to år ekstra, se punkt 4.2.3 foran og forslag til § 15-6 tredje ledd. Med «nødvendig utdanning» menes i dag en utdanning vedkommende trenger for å bli i stand til å forsørge seg selv ved eget arbeid. Kravet om at utdanningen må være nødvendig, innebærer at vedkommende ikke tidligere har oppnådd en yrkeskompetanse, for eksempel som hjelpepleier. Den som har allmennfaglig linje fra videregående skole, vil imidlertid kunne få utvidet stønadstid for å begynne på høyere utdanning, for eksempel sykepleierhøgskole. Dette oppfattes av mange som forskjellsbehandling. Et krav om at utdanningen skal være nødvendig for at kravet om yrkesrettet aktivitet skal være oppfylt, kan være noe strengt, idet dette ville føre til at mange som har yrkeskompetanse fra videregående skole og som har barn over tre år, ikke får overgangsstønad under utdanning i den ordinære stønadsperioden på tre år. På denne bakgrunn foreslår departementet at kravet om yrkesrettet aktivitet skal være oppfylt ved all ordinær utdanning som vil bedre mulighetene for overgang til ordinært arbeid. Dette omfatter både utdanning som gjør det lettere å få arbeid og utdanning som vil gi arbeid med høyere inntekt. Selv om man har tidligere yrkeskompetanse som eksempelvis hjelpepleier, bør aktivitetskravet være oppfylt dersom man tar videreutdanning. Departementet foreslår likeledes at all ordinær utdanning skal gi rett til stønad til barnetilsyn, se punkt 4.6 og § 15-11 i lovforslaget. Etter departementets forslag blir således begrepet «nødvendig utdanning» anvendt i forhold til overgangsstønad ved utvidet stønadstid under utdanning og til utdanningsstønad, mens begrepet «utdanning» benyttes i forhold til aktivitetskravet og til stønad til barnetilsyn. Med utdanning menes all ordinær utdanning. Informasjonsmessig kan det være noe uheldig å anvende to utdanningsbegrep. På den annen side vil det bli en forenkling i praksis både for stønadsmottakere og trygdeetaten at det stilles mindre restriktive krav i den ordinære stønadsperioden på tre år og for stønad til barnetilsyn enn for utvidet stønadstid under utdanning og for utdanningsstønad. Departementet foreslår videre at utdanningen må utgjøre minst halvparten av utdanning på full tid. Begrepet full tid refererer seg til hva som generelt oppfattes som fulltidsutdanning. I velferdsmeldingen er det ikke uttalt noe om utdanningens omfang, men det synes naturlig at minimumskravet er det samme som for arbeid. Det vises til § 15-8 første ledd bokstav a i lovforslaget. I samsvar med Velferdsmeldingen og stortingsbehandlingen foreslås det at kravet til yrkesrettet aktivitet etter at det yngste barnet har fylt tre år, skal være oppfylt hvis den enslige forsørgeren er i inntektsgivende arbeid. For den som har arbeidsinntekt, blir overgangsstønaden avkortet med 40 prosent av pensjonsgivende inntekt over 1/2 grunnbeløp. Overgangsstønaden gir dermed mulighet for en kombinasjonsordning arbeid - trygd for mange. Med en overgangsstønad på 1,85 ganger grunnbeløpet som foreslått, vil overgangsstønaden først falle helt bort ved inntekt på 210.125 kroner. Arbeidet må være av en slik art at det anses som arbeid vedkommende er fysisk og psykisk skikket til å ta/utføre, og være lønnet etter tariff eller sedvane. Videre må vedkommende være villig til å ta arbeid minst i halv stilling av det som er normalt i vedkommende yrke dersom dette kan skaffes. Ved mindre arbeidstid enn halv tid, må vedkommende stå tilmeldt arbeidsformidlingen som omtalt under punktet nedenfor. I utgangspunktet må en kunne kreve at den enslige forsørgeren gjenopptar et etablert arbeidsforhold etter fødselspermisjon, som etter arbeidsmiljøloven er tre år for enslige forsørgere. Vedkommende kan ikke velge å melde seg arbeidsledig i stedet for å gjenoppta et arbeidsforhold. I så fall kan overgangsstønaden falle bort i en begrenset periode, se forslaget til § 15-8 andre ledd og omtale nedenfor. Det er likevel ikke noe i veien for å skifte arbeid, se § 15-8 første ledd bokstav b i lovutkastet. En enslig forsørger som står tilmeldt arbeidsformidlingen må oppfylle de vanlige vilkårene for å regnes som reell arbeidssøker etter folketrygdloven kapittel 4 om dagpenger under arbeidsløshet. Ved endringslov 28. juni 1996 ble det gjort betydelige endringer i folketrygdloven kapittel 4 om dagpenger, se Ot.prp.nr.35 (1995-1996). Endringsloven trer i kraft 1. januar 1997, og vil bli innarbeidet i ny folketrygdlov som kapittel 4. Kommunal- og arbeidsdepartementet fremmer en egen proposisjon om dette. Departementet har valgt å anvende endringslovens begrepsbruk og henviser etter dette til paragrafer i det nye kapittel 4. Trygdekontoret skal ha en koordinerende rolle når det gjelder ansvarsdelingen mellom trygdeetaten og arbeidsmarkedsetaten i disse sakene. For at arbeidsmarkedsetaten skal kunne yte forventet service overfor enslige forsørgere, er det viktig at det etableres et forpliktende samarbeid mellom de to etatene. Det bør så tidlig som mulig i prosessen avklares hvorvidt den enslige forsørgeren er reell arbeidssøker eller ikke. Dette innebærer blant annet at det bør foreligge muligheter for en tilfredsstillende barnepassordning. Trygdekontoret forutsettes å delta aktivt i utarbeidelsen av individuelle handlingsplaner når dette synes hensiktsmessig, slik at man unngår at vedkommende blir kasteball mellom ulike instanser. En enslig forsørger som er tilmeldt arbeidsformidlingen vil vanligvis fylle vilkårene for å bli ansett som «lokal- og deltidsarbeidssøker» av arbeidsmarkedsetaten. Etter fast praksis innebærer dette at en enslig forsørger ikke må ta arbeid med reisetid utover en time hver vei. En «lokal og deltidsarbeidssøker» er også unntatt fra kravet om å ta arbeid på full tid, og kan dessuten reservere seg mot å ta kvelds- natt-, helge- og skiftarbeid. Vanligvis må vedkommende ta arbeid som svarer til minst 50 prosent av det som er normalt i vedkommende yrke. Kravet om å være tilmeldt arbeidsformidlingen som reell arbeidssøker innebærer at vedkommende må fylle vilkårene i endringsloven § 4-5 om reelle arbeidssøkere og § 4-8 om meldeplikt. Vedkommende må være villig til å ta arbeid og å delta på arbeidsmarkedstiltak. I tillegg må vedkommende melde seg hver fjortende dag for arbeidsformidlingen. Det vises til § 15-8 første ledd bokstav c i lovforslaget. I utgangspunktet faller overgangsstønaden bort dersom kravet om yrkesrettet aktivitet ikke er oppfylt, og gjenoppstår når vilkårene igjen er oppfylt. Den enslige forsørgeren bør som nevnt ikke kunne slutte i arbeid for å melde seg som arbeidssøker eller nekte å ta tilbudt arbeid uten at det får konsekvenser for overgangsstønaden. Departementet foreslår derfor at sanksjonsbestemmelsene for dagpenger ved arbeidsløshet i § 4-10 og § 4-20 i endringsloven også skal gjøres gjeldende for overgangsstønad. Disse sanksjonsbestemmelsene tilsier at overgangsstønaden skal stanses i et begrenset tidsrom dersom vedkommende uten rimelig grunn sier opp sin stilling, slutter i arbeid, avskjediges eller sies opp på grunn av forhold som kan bebreides vedkommende, nekter å ta imot tilbudt arbeid, nekter eller unnlater å møte til konferanse med arbeidskontoret etter innkalling, eller nekter å delta i arbeidsmarkedstiltak. Det samme gjelder en som uten rimelig grunn unnlater å skaffe seg inntekt som arbeidstaker eller selvstendig næringsdrivende. Hva som er rimelig grunn til å slutte i arbeid eller avslå tilbudt arbeid m.m må vurderes konkret i det enkelte tilfellet. Sanksjonsbestemmelsene innebærer også at en enslig forsørger ikke kan avslutte et arbeidsforhold for å melde seg som reell arbeidssøker på arbeidskontoret uten at overgangsstønaden blir stanset i et begrenset tidsrom. Dersom den enslige forsørgeren etter endt fødselspermisjon, som er tre år for enslige forsørgere, unnlater å gjenoppta et etablert arbeidsforhold likestilles dette med å si opp sin stilling. Departementet mener likevel at en enslig forsørger uten yrkeskompetanse og som er i et arbeid lønnet under tariff eller sedvane, skal kunne slutte i arbeidet uten at det får konsekvenser for overgangsstønaden dersom vedkommende ønsker å ta utdanning som vil bedre mulighetene for overgang til ordinært arbeid. Første gangs brudd på de nevnte bestemmelsene medfører at overgangsstønaden faller bort i åtte uker. Ved gjentagelser forlenges bortfallstiden. Det vises til § 15-8 andre og tredje ledd i lovforslaget. Omleggingen forutsetter systematiske meldingsrutiner mellom trygdeetaten og arbeidsmarkedsetaten. Departementet foreslår at det skal kunne gis overgangsstønad til en enslig forsørger med barn over tre år som ikke har en tilfredsstillende barnetilsynsordning når dette ikke kan tilskrives vedkommende selv. Dette skal anses som en rimelig grunn for unntak, slik at overgangsstønaden ikke stanses. Det er et minimum at vedkommende søker om plass i aktuelle barnehager. Plass i kommunal eller privat barnehage vil normalt innebære en tilfredsstillende barnetilsynsordning. Det vises til § 15-8 fjerde ledd i lovforslaget. Departementet foreslår at bestemmelsene om yrkesrettet aktivitet som vilkår for å få overgangsstønad tas inn i en ny § 15-8 Krav til yrkesrettet aktivitet. Det foreslås at § 15-8 Refusjon i underholdsbidrag i forslaget til ny folketrygdlov forskyves som § 15-10. Ved avviklingen av nedkomststønaden som foreslås under punkt 4.5, blir § 15-10 ledig. I første ledd i § 15-8 tas det inn bestemmelser om yrkesrettet aktivitetskrav som vilkår for å få overgangsstønad når barnet er fylt tre år. I andre og tredje ledd tas det inn bestemmelser om stans av overgangsstønaden. I fjerde ledd tas det inn en bestemmelse om at aktivitetskravet ikke gjelder når den enslige forsørgeren ikke har en tilfredsstillende barnetilsynsordning og dette ikke skyldes vedkommende selv. 4.3.4 Ikrafttredelse. Departementet foreslår at bestemmelsene om yrkesrettet aktivitetskrav trer i kraft 1. januar 1998 og skal gjelde for nye stønadstilfeller med barn over tre år. For de som allerede mottar stønad etter dagens regler, foreslås det at kravet om aktivitet først gjøres gjeldende fra 1. september 1998. Det er ikke beregnet mindreutgifter for aktivitetskravet isolert sett. Denne ordningen inngår som et element i de anslåtte mindreutgiftene for overgangsstønad som omtalt under punkt 4.2.5 foran. Det må etableres meldingsrutiner mellom arbeidskontor og trygdekontor. Trygdekontoret må få melding fra arbeidskontoret dersom stønadsmottakeren ikke fyller vilkårene som reell arbeidssøker og når overgangsstønaden skal stanse i et begrenset tidsrom. Trygdekontoret skal legge arbeidskontorets vurdering til grunn. Dette innebærer sammen med kravene til aktivitet og bistand til den enkelte stønadsmottaker at særlig trygdeetaten får merarbeid, men også arbeidsmarkedsetaten får merarbeid. 4.4 AVKORTING AV OVERGANGSSTØNAD MOT DAGPENGER. Etter folketrygdloven § 10-5 nr 3 som det er henvist til i § 12-3 tredje ledd, skal overgangsstønad avkortes mot arbeidsinntekt som forsørgeren har eller forventes å få. Likestilt med arbeidsinntekt er inntektsgrunnlaget for beregning av dagpenger under arbeidsløshet. Dagpengene utgjør vel 62,4 prosent av inntektsgrunnlaget (eksklusive ferietillegg og forsørgingstillegg). Dagens praksis er videreført i § 15-9 tredje ledd andre punktum i forslaget til ny folketrygdlov. Det kan oppfattes som urimelig at overgangsstønaden reduseres i forhold til en inntekt man faktisk ikke mottar. I Velferdsmeldingen går Regjeringen derfor inn for at overgangsstønaden skal avkortes mot bruttobeløpet for dagpengene som utbetales, og ikke som i dag mot inntektsgrunnlaget for dagpenger. Sosialkomiteen slutter seg til en slik endring. Departementet foreslår i tråd med dette at overgangsstønaden skal avkortes mot bruttobeløpet av dagpengene som utbetales. Dette vil bedre den økonomiske situasjonen for arbeidsledige enslige forsørgere. Det vises til § 15-9 tredje ledd i lovforslaget. Tilsvarende endring foreslås for gjenlevende ektefelle og etterlatt familiepleier i henholdsvis § 17-8 og § 16-8, som omtalt under punkt 4.11.2. Departementet foreslår at endringen gjennomføres fra 1. mai 1997 samtidig med ny folketrygdlov, og gis virkning for både løpende og nye tilfeller fra 1. mai 1997. Trygdeetaten vil ikke kunne finne fram til løpende tilfeller med dagpenger når endringen trer i kraft 1. mai 1997. Den enkelte må derfor selv sette fram krav om dette. Først i forbindelse med en planlagt gjennomgang av alle saker ved omleggingen fra 1. januar 1998, vil trygdekontoret kunne gi individuell informasjon om endringen. Merutgiftene er vanskelige å beregne, men anslås til noe under 5 millioner kroner på årsbasis. For 1997 anslås merutgiftene til omlag 3,5 millioner kroner (1. mai - 31. desember 1997). 4.5 NEDKOMSTSTØNAD TIL ENSLIG MOR. Etter gjeldende folketrygdlov § 12-2 har ugift, skilt eller separert kvinne som får barn rett til en nedkomststønad. Det ytes stønad for hvert barn etter en sats som fastsettes av Stortinget. Stønadssatsen er i 1996 på 11.337 kroner. Nedkomststønaden gis også til gjenlevende ektefelle. Utbetalingen kan helt eller delvis skje før fødselen dersom det er mest tjenlig for vedkommende. Folketrygdloven § 12-2 er videreført i § 15-10 i forslaget til ny folketrygdlov, se Ot.prp.nr.29 (1995-1996). Nedkomststønaden er en engangsstønad. Stønaden er skattefri, den samordnes ikke med andre ytelser og reduseres heller ikke på grunn av inntekt. Nedkomststønaden kommer i tillegg til de offentlige ytelsene som ellers gis ved fødselen. I forbindelse med fødselen kan en enslig forsørger få utbetalt overgangsstønad med etterbetaling for to måneder før fødselen, nedkomststønad som enslig forsørger, engangsstønad ved fødsel på 32.138 kroner (til alle som ikke har rett til fødselspenger som yrkesaktiv med et høyere beløp), utvidet barnetrygd fra måneden etter fødselen og bidragsforskott fra fødselsmåneden. Dette innebærer en utbetaling på nær 70.000 kroner i løpet av de to første månedene etter fødselen. I Velferdsmeldingen pekes det på at det i dag kan være en viss økonomisk overdekning i forbindelse med fødselen, som ikke gir noen varig bedring av økonomien. Regjeringen mener det ville være mer hensiktsmessig å bruke midlene som i dag ytes til nedkomststønad til å øke overgangsstønaden og samtidig innføre et ekstra småbarnstillegg i barnetrygden for barn i alderen ett år til tre år. Regjeringen går derfor inn for at den særskilte nedkomststønaden for enslige forsørgere og gjenlevende ektefeller oppheves. Et flertall i sosialkomiteen slutter seg til dette, og foreslår samtidig at det innføres et ekstra småbarnstillegg i barnetrygden også for barn i alderen null år til ett år. Departementet foreslår at nedkomststønaden avvikles, da stønadsordningene ellers er forholdsvis gode på fødselstidspunktet. Overgangsstønad gis som nevnt inntil to måneder før fødselen. Kvinner som ikke har rett til fødselspenger er dessuten sikret en engangsstønad ved fødsel som i 1996 utgjør 32.138 kroner. Forslaget om avvikling av nedkomsstønaden innebærer at forslaget til ny folketrygdlov § 15-10 utgår. Som nevnt under punkt 4.3 blir tidligere § 15-8 Refusjon i underholdsbidrag endret til ny § 15-10 i lovforslaget her. Det vises til lovforslaget. Tilsvarende endringer foreslås for gjenlevende ektefelle ved at § 17-9 bokstav a utgår, se omtale under punkt 4.11.2. 4.5.4 Ikrafttredelse. Det foreslås at nedkomststønaden avvikles for alle fødsler etter 31. desember 1997. Mindreutgifter ved en avvikling av nedkomststønaden anslås til 52 millioner kroner på årsbasis. Regjeringen vil komme tilbake til forslaget om et ekstra småbarnstillegg i barnetrygden i budsjettforslaget for 1998. 4.6 STØNAD TIL BARNETILSYN. En enslig forsørger har rett til stønad til barnetilsyn når vedkommende på grunn av opplæring eller arbeid utenfor hjemmet, må overlate det nødvendige tilsynet med barna til andre, jf gjeldende folketrygdlov § 12-3, jf § 10-2 første ledd. Stortinget fastsetter satsene for stønad til barnetilsyn. Bestemmelsen er videreført i § 15-11 i forslaget til ny folketrygdlov, se Ot.prp.nr.29 (1995-1996). For å få stønad til barnetilsyn må en tilsynsordning være etablert, men det er ikke noe krav om å dokumentere utgiftene. Stønad til barnetilsyn gis vanligvis til barnet har fullført tredje skoleår, det vil si fram til tiårsalderen. Etter tredje skoleår kan det gis stønad til barnetilsyn når barnet trenger mer tilsyn enn det som er vanlig for jevnaldrende, og når fraværet fra hjemmet på grunn av arbeid eller utdanning er mer langvarig eller uregelmessig enn det en vanlig arbeidsdag medfører. Fra 1. januar 1996 er stønadssatsene 8.208 kroner for første barn og 3.276 kroner for hvert av de øvrige barna pr år. Det kan i særlige tilfeller gis forhøyet stønad til barnetilsyn, det vil si stønad høyere enn de fastsatte satsene. En søknad om forhøyet stønad til barnetilsyn avgjøres etter en konkret vurdering hvor flere forhold blir lagt til grunn, blant annet om tilsynet gjelder et sykt eller særlig omsorgskrevende barn, om forsørgeren har mer langvarig eller uregelmessig fravær enn det som er vanlig, og om tilsynsutgiftene representerer en økonomisk belastning. For å få forhøyet stønad til barnetilsyn må de konkrete tilsynsutgiftene dokumenteres. Den samlede stønad til barnetilsyn må ikke overstige fire ganger vanlig sats for ett barn, det vil si totalt 32.832 kroner i året. Stønad til barnetilsyn er det viktigste direkte virkemidlet for å gjøre det lettere for enslige forsørgere å ha inntektsgivende arbeid eller kvalifisere seg for det. Regjeringens syn er at en forbedring av denne ordningen vil stimulere ytterligere til arbeid og utdanning. I Velferdsmeldingen går Regjeringen inn for at dokumenterte tilsynsutgifter skal dekkes med opptil 70 prosent, men maksimalt med 1 500 kroner pr måned for ett barn, 2.200 kroner for to barn og 2.600 kroner for tre eller flere barn. Regjeringen mener for øvrig at stønadsordningen bør rettes mer mot enslige forsørgere med lavere og middels inntekt, ved at stønaden halveres når inntekten er mellom seks og åtte ganger grunnbeløpet og at den faller helt bort når inntekten er over åtte ganger grunnbeløpet. For å legge forholdene bedre til rette for arbeidssøkere, mener Regjeringen at stønad til barnetilsyn også skal kunne gis i arbeidssøkerperioden, og dessuten i tilfelle forsørgeren får en langvarig sykdom. Sosialkomiteen slutter seg til dette og uttaler: «Komiteen mener at forsørgere som er arbeidssøkende, også bør kunne motta stønad til barnetilsyn da dette kan bedre deres muligheter på arbeidsmarkedet. Det er også sentralt at forsørgeren kan motta stønad til barnetilsyn når forsørgeren er sjuk, slik at ikke familien står i fare for å miste sin tilsynsordning når familien er i en periode med ekstraordinære påkjenninger. Om nødvendig må regelverket endres på dette punkt. Folketrygdens ytelser til enslige forsørgere skal gi økonomisk trygghet i en midlertidig periode hvor det er vanskelig å kombinere omsorg for små barn med yrkesaktivitet og utdanning. I tillegg er det et mål at ordningene skal bidra til å gjøre den enslige moren eller faren selvforsørget. Et viktig direkte virkemiddel til selvforsørging er stønad til barnetilsyn. Stønad til barnetilsyn på grunn av arbeid eller utdanning utenfor hjemmet, gis i dag som regel fram til det yngste barnet er ferdig med tredje klasse, det vil si at barnet er omtrent ti år. Det foreslås at disse bestemmelsene videreføres, se § 15-11 første ledd bokstav a, jf tredje ledd. Utover tredje klasse gis det som regel ikke stønad til barnetilsyn fordi barn på dette aldersnivået vanligvis har blitt tilstrekkelig selvhjulpne med praktiske ting som påkledning, spising o l. Barnet bør også kunne klare seg på egen hånd utenfor skoletiden både i hjemmet og miljøet der det må ferdes i den tiden forsørgeren er borte fra hjemmet på grunn av arbeid eller utdanning. Fra og med høsten 1997 begynner alle seksåringer i første klasse (Reform 1997). Det innebærer at barna vil være ved tiårsalderen når de har fullført fjerde skoleår. Av administrative grunner er det ønskelig at stønad til barnetilsyn som i dag kan gis ut et skoleår. Departementet mener at det forsatt bør kunne gis stønad til barnetilsyn fram til barnet er i tiårsalderen, og foreslår derfor at stønad til barnetilsyn kan gis til barnet er ferdig med fjerde skoleår. Dersom barnet trenger mer tilsyn enn det som er vanlig for jevnaldrende eller når fraværet fra hjemmet på grunn av arbeid eller utdanning er mer langvarig eller uregelmessig enn det en vanlig arbeidsdag medfører, foreslår departementet at det som i dag skal kunne gis stønad til barnetilsyn utover tiårsalderen. Det gis ikke stønad for tilsyn av barn som er fylt 18 år. Det vises til § 15-11 tredje ledd i lovforslaget. For å få stønad til barnetilsyn, bør det være tilstrekkelig at vedkommende tar en ordinær utdanning, slik det kreves for at kravet til yrkesrettet aktivitet er oppfylt. Det bør ikke kreves at utdanningen er nødvendig for å forsørge seg selv, slik det foreslås for to ekstra år med overgangsstønad og for utdanningsstønad. For at forholdene skal ligge best mulig til rette når forsørgeren skal melde seg som arbeidssøker og gjøre det mulig for vedkommende å ta tilbudt arbeid, foreslår departementet at det kan gjøres unntak fra dagens vilkår om at stønadsmottakeren må være i arbeid eller under utdanning. Det foreslås derfor at enslige forsørgere som står tilmeldt arbeidsformidlingen som reelle arbeidssøkere kan få stønad til barnetilsyn, i likhet med de som er i arbeid eller under utdanning. Det vises til § 15-11 første ledd bokstav b. I samsvar med sosialkomiteens uttalelse i forbindelse med behandlingen av Velferdsmeldingen, foreslår departementet at stønad til barnetilsyn ikke skal falle bort ved forbigående sykdom hos forsørgeren. Det foreslås at stønaden i slike tilfeller kan beholdes i opptil ett år. Det vises til forslaget til § 15-11 andre ledd. Det gis i dag stønad til barnetilsyn etter satser fastsatt av Stortinget. Dagens ordning vil gi en relativt god dekning ved lave tilsynsutgifter, men vil gi dårligere dekning ved høye tilsynsutgifter. For å bedre stønaden til enslige forsørgere med høye tilsynsutgifter, foreslår departementet at dekningen av utgiftene settes til 70 prosent av faktiske utgifter opptil et visst maksimumsbeløp. Forslaget har fått tilslutning i Stortinget. I tillegg har Stortinget vedtatt følgende: «Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om å øke støtte til barnetilsyn for enslige forsørgere slik at den utgjør inntil kr 2.300 for ett barn, kr 3.000 for to barn og kr 3.400 for tre eller flere barn. Stortingets vedtak om en økning av satsene med 800 kroner utover Regjeringens forslag i Velferdsmeldingen blir fulgt opp i budsjettforslaget for 1998. I samsvar med Regjeringens opplegg i Velferdsmeldingen, foreslår departementet at stønaden skal halveres ved arbeidsinntekt over seks ganger grunnbeløpet, og skal falle bort ved inntekt over åtte ganger grunnbeløpet. Det vises til § 15-11 femte ledd. For at det skal bli mulig å praktisere en ordning med dekning av faktiske utgifter til barnetilsyn, foreslår departementet at utgiftene må dokumenteres, slik det i dag gjøres for å få forhøyet sats. Det vises til § 15-11 fjerde ledd. 4.6.4 Ikrafttredelse. Departementet foreslår at endringene i reglene om stønad til barnetilsyn trer i kraft 1. januar 1998. Vedtak om stønad til barnetilsyn som er gitt etter dagens regler foreslås å løpe ut vedtakstiden, som vanligvis er ut skoleåret. Det er vanskelig å beregne de økonomiske konsekvenser av de foreslåtte forbedringene i ordningen med stønad til barnetilsyn fordi forutsetningene er usikre. Dette skyldes blant annet usikkerhet vedrørende effekten av kravet om dokumenterte tilsynsutgifter og virkningen av inntektsprøvingen. Departementet antar at den maksimale satsen for ett barn på 1.500 kroner pr måned som foreslått i Velferdsmeldingen, vil dekke utgiftene for de fleste enslige forsørgere med barn i kommunale barnehager, fordi de fleste barnehager har inntektsrelaterte priser. Departementet antar at økte satser vesentlig får betydning i private barnehager og ved dokumenterte utgifter hos dagmamma. Under disse forutsetninger anslår departementet merutgiftene på årsbasis til 75 millioner kroner. Omleggingen av stønadsordningen, med krav til dokumentasjon av utgiftene, vil innebære merarbeid for trygdeetaten. 4.7 UTDANNINGSSTØNAD. I gjeldende folketrygdlov er utdanningsstønad regulert i § 12-3 første ledd, jf § 10-3. I forslaget til ny folketrygdlov er de gjeldende regler om utdanningsstønad videreført i § 15-12, jf § 15-6 bokstav c. Etter loven får enslige forsørgere som trenger utdanning eller opplæring for å bli i stand til å forsørge seg selv, dekket utgifter i nødvendig utstrekning. Lovteksten gir ellers ingen veiledning, og de nærmere kriteriene for å gi stønad er derfor utformet gjennom praksis. Den som har oppnådd yrkeskompetanse i den videregående skolen, for eksempel som hjelpepleier, får vanligvis ikke utdanningsstønad til videreutdanning etter Rikstrygdeverkets retningslinjer. Utdanningsstønad gis i utgangspunktet til yrkesrettet utdanning som varer opptil tre år. Til allmennutdanning gis det bare stønad når utdanningen er et ledd i en utdanningsplan som tar sikte på at vedkommende skal bli i stand til å forsørge seg selv. I det enkelte stønadstilfellet må det vurderes konkret om utdanningen er hensiktsmessig. Det er ikke nok at utdanningen er av en slik art at det kan gis utdanningsstønad. Den enslige forsørgeren må for eksempel ha nødvendige forkunnskaper, slik at det er rimelig mulighet for at utdanningen blir gjennomført. Utdanningsstønad kan som regel gis til barnet har fullført tredje skoleår, det vil si så lenge det kan gis overgangsstønad etter hovedregelen. Etter tredje skoleår kan det gis utdanningsstønad i en nødvendig utdanningsperiode etter separasjon eller skilsmisse, eller etter samlivsbrudd mellom ugifte foreldre når omsorgen for barnet har vært til hinder for utdanning tidligere. Når det gis utdanningsstønad etter tredje skoleår, kan det i dag også gis overgangsstønad. I Velferdsmeldingen vurderes det ingen direkte endring av ordningen med utdanningsstønad, men opplegget med endring i alder og stønadstid får betydning også for stønadstiden for utdanningsstønad. Regjeringen går inn for at den vil stimulere til utdanning for å kvalifisere enslige forsørgere for arbeid og selvforsørging. Høyere overgangsstønad og stønad til barnetilsyn vil bedre økonomien under utdanning. Det vises også til forslaget om å gi overgangsstønad i to ekstra år dersom de brukes til nødvendig utdanning. Det er således forutsatt at omleggingen av reglene for overgangsstønad også skal få virkning for det tidsrom det kan gis utdanningsstønad. Det vil si at de regelendringene som begrenser stønadstiden for å gi overgangsstønad, også skal gjelde for utdanningsstønad. Velferdsmeldingen inneholder også et forslag om å innføre en basisstøtte på 1000 kroner pr semester under nødvendig utdanning. Dette forslaget har ikke fått tilslutning i Stortinget. På bakgrunn av Velferdsmeldingen og stortingsbehandlingen foreslår departementet at utdanningsstønad bare skal kunne gis i tidsrom da vedkommende har rett til overgangsstønad. Forslaget betyr dermed tidsmessig en viss begrensning i forhold til i dag. Departementet foreslår ellers at gjeldende praksis videreføres i henhold til Rikstrygdeverkets retningslinjer, det vil si at utdanningsstønad bare gis til nødvendig utdanning, og vanligvis ikke etter at yrkeskompetanse er oppnådd. Forslaget innebærer at utdanningsstønad kan gis samtidig med overgangsstønad før det yngste barnet fyller åtte år, se forslagets § 15-6 andre og tredje ledd. - i ett år etter skilsmisse, separasjon eller samlivsbrudd mellom barnets foreldre før det yngste barnet fyller ti år (§ 15-6 femte ledd) - til det yngste barnet fyller ti år ved forbigående sykdom hos barnet eller forsørgeren (§ 15-6 sjette ledd) - når den enslige moren eller faren har et særlig tilsynskrevende barn under 18 år (§ 15-6 sjuende ledd). I lovforslaget er det her innarbeidet gjeldende retningslinjer om utdanningens art, lengde og hva slags utgifter som kan dekkes. Kriteriene for utdanningsstønad foreslås presisert slik at det går fram av teksten at det vanligvis ikke gis utdanningsstønad utover oppnådd yrkeskompetanse. Videre begrenses stønaden tidsmessig til tre års yrkesrettet utdanning. Forsørgere som også trenger allmennutdanning som ledd i utdanningsplanen, kan få allmennutdanning i tillegg. Det vises til § 15-12 første og andre ledd. Forslag til nytt femte ledd om utdanningsstønad til oppfølgingsleder/brukerkontakt i virksomhet som tar sikte på å kvalifisere og stimulere til arbeid og utdanning, omtales under punkt 4.8. Utdanningsstønaden som gis i tillegg til overgangsstønaden, utgjør for denne gruppen i dag 4.500 kroner pr måned. 4.7.4 Ikrafttredelse. Departementet foreslår at endringene i reglene om utdanningsstønad trer i kraft 1. mai 1997 samtidig med ny folketrygdlov. Endringene har ikke økonomiske eller administrative konsekvenser av betydning. 4.8 BRUKERMEDVIRKNING - OPPFØLGINGSVIRKSOMHET. Siden 1992 har trygdeetaten drevet oppfølgingsprosjekter for enslige forsørgere. Prosjektvirksomheten startet først i Akershus og Hedmark fylker. Fra 1994 ble virksomheten utvidet med ytterligere fem fylker - Østfold, Vest-Agder, Rogaland, Hordaland og Nord-Trøndelag. Oppfølgingsvirksomheten - som i en viss grad drives av enslige forsørgere selv - har som hovedmål å gjøre enslige forsørgere selvforsørget, det vil si bli uavhengig av trygdeytelser som varig inntektsgrunnlag. Prosjektlederne har på mange måter fungert som et bindeledd mellom den enkelte enslige forsørger og de «offentlig kontorene». Det er tatt i bruk ulike virkemidler. I den første fasen kommer tilbud om sosialt nettverk/aktiviteter, hjembesøk og konkrete tilbud om hjelp til å ordne opp i akutte problemer i forhold til for eksempel økonomi, barnetilsyn, skole og arbeid. I den andre fasen legges det vekt på selvtillits- og motivasjonskurs. Den individuelle veiledningen intensiveres med tanke på å øke motivasjonen til forandring av egen livssituasjon. Den tredje fasen (ikke alle fylkene har hatt dette tilbudet) har konkrete tilbud om skoleplasser. I en del kommuner gis det også tilbud om barnetilsynsplasser. Prosjektdriften har blitt ledet av trygdeetaten. Rikstrygdeverket har hatt ansvaret for gjennomføring og evaluering. I hvilken grad samarbeidet med arbeidsmarkedsetaten og sosialkontorene i kommunene har lykkes, har naturlig nok vært av stor betydning for hvor vellykket resultatene har blitt. Evalueringen dokumenterer at oppfølging av enslige forsørgere på en mer aktiv og intensiv måte, gir svært gode resultater. Det viktigste funnet er at antallet enslige forsørgere som deltok i prosjektvirksomheten faktisk startet opp i arbeid eller utdanning i et langt høyere antall enn tradisjonell saksbehandling i trygdeetaten har kunnet framvise. Gjennomsnittlig har rundt halvdelen kommet i arbeid eller utdanning etter ca ett års prosjektdeltakelse. I enkelte kommuner har rundt tre fjerdedeler kommet i en aktiv yrkesrettet situasjon i prosjektperioden. En tredjedel av brukerne av prosjektene oppgir at deres selvtillit er vesentlig bedret. Brukernes og barnas sosiale nettverk er blitt styrket. Om lag 60 prosent av deltakerne oppgir å ha fått utvidet omgangskrets. Effekten av styrket sosialt nettverk er vanskelig å måle, men det er grunn til å tro at det medvirker til bedret livssituasjon for forsørgeren og barna. Mange enslige forsørgere oppgir at de er ensomme, har manglende kontakt med familie og har et dårlig støtteapparat. Målgruppens bruk av sosialhjelp sank betraktelig i løpet av prosjektperioden. Opptil halvdelen oppgav å ha mottatt sosialhjelp før de ble prosjektdeltakere, mens kun 10 prosent fortsatt gjorde dette på oppfølgingstidspunktet. En vurdering av de resultater som ble oppnådd i prosjektene holdt opp mot den generelle utvikling i prosjektkommunene ga følgende konklusjon: «Oppstart av nettverksprosjekter resulterer i økt overgang fra passive til aktive trygdeytelser både blant de som deltar i prosjektene, men også blant de øvrige enslige forsørgerne i kommunen. Endringen er klart større blant prosjektdeltagerne der andelen økte med 75 prosent, enn blant de som ikke deltar der økningen synes å ligge på 1/4. I Velferdsmeldingen blir det gjort rede for prosjektene med oppfølgingsordninger for enslige forsørgere i ulike fylker. Oppfølging av enslige forsørgere på en mer direkte, nær og aktiv måte, har vakt stor interesse fra starten av. Velferdsmeldingen fokuserer på arbeidslinja som et sentralt virkemiddel i Regjeringens velferdspolitikk. Arbeidslinja skal gjelde for personer og grupper som tradisjonelt har hatt lav yrkesdeltakelse og svak forankring i arbeidslivet. Enslige forsørgere blir nevnt som en av de gruppene som det skal satses på med tanke på å bedre deres levekår. I Velferdsmeldingen går Regjeringen inn for at slike oppfølgingsordninger skal etableres på landsbasis med sikte på å sikre et sosialt nettverk for dem som trenger dette, og dessuten gi veiledning i forhold til arbeid/utdanning og økonomisk rådgivning. Under stortingsbehandlingen peker sosialkomiteen på at erfaring fra en rekke prosjekter viser at tilrettelegging og tiltak fra det offentlige bidrar til at flere enslige forsørgere kan kombinere arbeid eller utdanning med omsorgen for barn. Komiteen ønsker derfor at slike virksomheter skal gjennomføres i alle fylker, og at enslige forsørgere som har trygd og stønad som hovedinntektskilde, skal følges opp med konkrete planer. Sosialkomiteen uttaler videre at det er viktig å stille aktivitetskrav til trygde- og arbeidskontorene for det ansvaret disse har for oppfølging av enslige forsørgere. Departementet foreslår at det etableres permanente oppfølgingsordninger for enslige forsørgere etter modell av nevnte prosjekter i alle landets kommuner i løpet av 1997. Målgruppen vil i første rekke være enslige forsørgere som mottar overgangsstønad og ikke er i arbeid eller under utdanning. Etter de nye reglene vil enslige forsørgere få kortere tid til å omstille seg og kvalifisere seg for arbeidslivet. Det er derfor av stor betydning at det gis aktiv, personlig og god oppfølging - slik den utprøvete prosjektvirksomheten har vist seg å gi. - hjelp til å skaffe barnepass. Oppfølgingsvirksomheten skal fortsatt skje med trygdeetaten som hovedansvarlig, og med en enslig forsørger som oppfølgingsleder/brukerkontakt. Virksomheten anses som et meget viktig bindeledd mellom brukergruppen og «offentlige kontorer», som arbeidskontor, sosialkontor og trygdekontor. Det vil bli lagt opp til forpliktende samarbeidsmodeller mellom sosial-, arbeidsmarkeds- og trygdeetaten. Den administrative driften av virksomheten skal ledes av trygdeetaten v/ fylkestrygdekontorene. I forslaget til ny folketrygdlov har departementet hjemmel i § 20-8 til å gi forskrifter om folketrygdens organer og deres oppgaver, dersom det skulle være behov for dette. På samme måte som de forutgående prosjektene, skal oppfølgingslederne representere brukergruppen enslige forsørgere, og ikke være ansatt i trygdeetaten. I prosjektene har prosjektlederne fått økonomisk kompensasjon (kr 4.500 pr måned) i form av utdanningsstønad. Departementet anser dette som en hensiktsmessig ordning, da oppdraget klart er kompetansehevende. For å ha en direkte hjemmel for dette, foreslår departementet et nytt femte ledd i § 15-12. Det vises til lovforslaget. 4.8.4 Ikrafttredelse. Departementet tar sikte på at det skal være etablert oppfølgingsvirksomhet i hver kommune i løpet av 1997. I budsjettet for 1997 foreslås at det bevilges 8 millioner kroner til dette formålet. Ved full årsvirkning fra 1998 vil utgiftene utgjøre 15 millioner kroner. 4.9 TILSKOTT TIL FLYTTING FOR Å KOMME I ARBEID. I gjeldende folketrygdlov er adgangen til å gi tilskott og lån for at en enslig forsørger skal kunne komme i arbeid regulert i § 12-3 første ledd, jf § 10-3 andre ledd. I forslaget til ny folketrygdlov er gjeldende regler om dette videreført i § 15-13, jf § 15-6 bokstav d. Etter gjeldende lov § 12-3, jf § 10-3 andre ledd, kan enslige forsørgere få tilskott til dekning av flytteutgifter dersom dette er nødvendig for å komme i arbeid. Dessuten kan det gis tilskott og/eller lån for å komme i gang med egen virksomhet, og tilskott til anskaffelse av utstyr for å bli helt eller delvis selvforsørget ved eget arbeid. Det er også gitt hjemmel til å gi forskrifter, men adgangen er ikke benyttet. De nærmere kriterier er derfor utformet gjennom praksis. I praksis er det stort sett bare adgangen til gi tilskott til dekning av flytteutgifter som benyttes. Vilkårene for å få økonomisk hjelp til å komme i gang med egen virksomhet er i praksis så strenge at det er lite aktuelt å gi støtte til dette formålet. Et hovedvilkår er at situasjonen som enslig forsørger utelukker annet arbeid. Bestemmelsen om dekning av utgifter til anskaffelse av utstyr for å bli helt eller delvis selvforsørget ved eget arbeid er heller ikke særlig aktuell. I praksis er det lite aktuelt å gi tilskott og/eller lån for å komme i gang med egen virksomhet, og tilskott til anskaffelse av utstyr for å bli helt eller delvis selvforsørget ved eget arbeid. I praksis er det stort sett bare adgangen til gi tilskott til dekning av flytteutgifter som benyttes. Departementet foreslår derfor at bestemmelsen endres slik at den begrenses til flytteutgifter. Bestemmelsen om adgangen til å gi tilskott og/eller lån for å komme i arbeid eller starte egen virksomhet benyttes som nevnt omtrent ikke i praksis, og foreslås derfor avviklet. Enslige forsørgere som er registrert arbeidsledige, kan for øvrig søke om støtte fra Statens etablererordning. Gjennom det vil den enkelte som skal etablere seg sikres opplæring og oppfølging av arbeidsmarkedsetaten. Departementet foreslår at det fortsatt skal gis tilskott til dekning av flytteutgifter i tidsrom da vedkommende har rett til overgangsstønad. Arbeidsmarkedsetaten gir bare tilskott til flytting dersom etaten har formidlet arbeidet. I tilfelle den enslige forsørgeren selv skaffer seg arbeid, bør trygden gi tilskott til dette slik det gjøres i dag for mottakere av overgangsstønad. Forslaget innebærer at tilskott kan gis samtidig med overgangsstønad før det yngste barnet fyller åtte år, se forslagets § 15-6 andre ledd. Tilskott skal også kunne gis innen seks måneder etter at overgangsstønaden faller bort. - i ett år etter skilsmisse, separasjon eller samlivsbrudd mellom barnets foreldre (§ 15-6 femte ledd) - når den enslige moren eller faren har et særlig omsorgskrevende barn under 18 år § 15-6 sjuende ledd) - når stønadsperioden er utvidet fordi forsørgeren har vært oppfølgingsleder/brukerkontakt, se § 15-6 åttende ledd. I enkelte tilfelle er det forholdsvis lite aktuelt å flytte for å få arbeid, for eksempel når det gis overgangsstønad ved forbigående sykdom. Departementet mener likevel at muligheten for å gi stønad bør opprettholdes i tilfelle det viser seg å være aktuelt. Siden gjeldende forskriftsbestemmelse ikke er benyttet og det heller ikke synes å være behov for å gi forskrifter, foreslår departementet at forskriftshjemmelen utgår. Det vises til § 15-13 i lovforslaget. Som en konsekvens av endringen i § 15-13 må tilsvarende bestemmelser i § 16-9 og § 17-9 for etterlatt familiepleier og gjenlevende ektefelle, justeres i samsvar med endringen. 4.9.3 Ikrafttredelse. Det foreslås at § 15-13 trer i kraft 1. januar 1998. Forslaget har ikke nevneverdige økonomiske og administrative konsekvenser. 4.10 PRESISERING AV BEGREPET ALENEOMSORG. Etter gjeldende folketrygdlov § l2-l første ledd, jf fjerde ledd, er et av vilkårene for rett til ytelser som enslig mor eller far at vedkommende er alene om omsorgen for barn. I forslaget til ny folketrygdlov er kravene til aleneomsorg regulert i § l5-5 første og andre ledd. Hvorvidt en enslig mor eller far har aleneomsorg, vurderes bare i forhold til den andre av barnets foreldre. Det er den faktiske og daglige omsorgen som gir grunnlag for ytelser. Aleneomsorg foreligger der den ene av foreldrene varig har klart mer av den daglige omsorgen enn den andre. Selv om barnet bor hos den ene av foreldrene, har det vært lagt til grunn gjennom praksis at vilkåret om å ha aleneomsorg ikke anses oppfylt ved svært nære boforhold (samme hus, samme gårdsbruk, samme boligblokk m.v). Det kan ved slike boforhold ikke forventes at foreldrenes samvær med barnet settes i system eller at eventuelle avtaler om samvær lar seg gjennomføre i praksis. Det må antas at barnet kan oppholde seg hos begge foreldrene i den grad det er praktisk mulig og at den forelderen som barnet ikke bor fast hos, stiller opp med hjelp og avlastning på samme måte som i en ordinær familiesituasjon. Ofte har da også foreldrene bosatt seg slik nettopp fordi de skal ha mulighet til å dele omsorgen for barnet. Det har likevel vært lagt til grunn gjennom praksis at vilkåret om å ha aleneomsorg har vært oppfylt hvis objektivt konstaterbare forhold viser at den ene av foreldrene har klart mer av den daglige omsorgen. Dette kan for eksempel være aktuelt der hvor det er dokumentert at den ene av foreldrene er mye fraværende på grunn av uregelmessige arbeidsforhold eller lignende (for eksempel pendlere). Fra 1994 er samboerpar som tidligere har vært gift med hverandre og/eller har felles barn, trygderettslig likestilt med ektefeller, se gjeldende lov § 18-15. To personer med forhold som nevnt og som bor i samme hus, regnes som samboerpar selv om de bor i hver sin separate boligenhet av huset, se § 18-15 andre ledd. Denne bestemmelsen medfører at barnets foreldre i boforhold som nevnt, er trygderettslig likestilt med ektefeller. Gjeldende lov § 18-15 er videreført i § 1-5 i forslaget til ny folketrygdlov. Bestemmelsen om aleneomsorg har ikke blitt vurdert i forbindelse med Velferdsmeldingen. Departementet finner likevel at det er behov for å klargjøre og presisere begrepet i forbindelse med de nye bestemmelsene. Når det gjelder enslige forsørgere mener departementet at det er aleneomsorgen som er det sentrale begrepet. Det foreslås nærmere presisert at ingen av foreldrene regnes for å ha aleneomsorgen for barnet dersom foreldrene bor i samme hus. Forslaget innebærer ingen realitetsendring i forhold til gjeldende rett. Departementet har forståelse for at foreldre som skiller lag, av hensyn til barna etablerer et nært boforhold. På den annen side må de da anses for å ha omsorgen for barnet sammen. Någjeldende bestemmelse i gjeldende lovs § l8-5 og forslaget til ny folketrygdlov § l-5 gir en beskrivelse av når to personer anses for å bo sammen. Det vil si at personer som tidligere har vært gift med hverandre og/eller har felles barn og som bor i samme hus, regnes som samboerpar som er trygderettslig likestilt med ektefeller. Selve beskrivelsen er basert på boforhold i samme hus. Dette er nettopp en type nære boforhold som vil falle inn under det som er lagt til grunn ved nære boforhold som fører til at ingen av foreldrene anses for å være alene om omsorgen for barn. Det kan også være hensiktsmessig å lovfeste gjeldende praksis om at ingen av foreldrene regnes for å ha aleneomsorgen ved andre nære boforhold som svarer til å bo i samme hus. Det praktiske tilfellet er at det på en tomt eller gårdsbruk i tillegg til hovedhuset finnes et mindre hus som kan benyttes til bolig. Hvis den ene av foreldrene bor i hovedhuset mens den andre bor i det mindre huset, er det liten grunn til å anse den ene for å være alene om omsorgen. På denne bakgrunn foreslår departementet at det i § l5-5 andre ledd tilføyes et nytt punktum om at ingen av foreldrene anses å være alene om omsorgen ved boforhold som nevnt i § 1-5 fjerde ledd eller ved andre nære boforhold. Forslaget er i samsvar med gjeldende rett. 4.10.3 Ikrafttredelse. Det foreslås at presiseringen i § 15-5 trer i kraft 1. mai 1997 samtidig med ny folketrygdlov. Forslaget har ikke økonomiske og administrative konsekvenser. 4.11 TILSVARENDE ENDRINGER I STØNADSORDNINGEN FOR GJENLEVENDE EKTEFELLE M V. Under punkt 4.4 foran, er det foreslått at overgangsstønaden skal avkortes mot de faktiske brutto dagpenger under arbeidsledighet, og ikke som i dag mot inntektsgrunnlaget for dagpengene. Departementet foreslår tilsvarende avkortingsbestemmelser for etterlatt familiepleier i § 16-8 tredje ledd, og for gjenlevende ektefelle i § 17-8 tredje ledd i forslaget til ny folketrygdlov. Det vises til lovforslaget. Departementet foreslår at denne endringen trer i kraft 1. mai 1997 samtidig med ny folketrygdlov. 4.11.2 Avvikling av nedkomststønaden. Justeringer i ordningene for stønad til barnetilsyn, utdanningsstønad og tilskott for å komme i arbeid. Nedkomststønad til gjenlevende ektefelle, stønad til barnetilsyn, utdanningsstønad og tilskott for å komme i arbeid, følger av gjeldende lov § 10-2 og § 10-3. I forslaget til ny folketrygdlov henvises det i § 17-9 til tilsvarende bestemmelser for nevnte ytelser i kapittel 15. For etterlatt familiepleier vises det i § 16-9 til bestemmelsene om utdanningsstønad og tilskott til å komme i arbeid i kapittel 15. Avviklingen av nedkomststønaden for enslige forsørgere, som omtalt under punkt 4.5 foran, følges også opp for gjenlevende ektefelle. Bestemmelsen i § 17-9 første ledd bokstav a om fødselsstønad (nedkomststønad) må dermed utgå. Henvisningene til stønad til barnetilsyn, utdanningsstønad og tilskott, blir etter dette framskjøvet til henholdsvis bokstavene a, b og c. Endringene i ordningene med stønad til barnetilsyn og utdanningsstønad får betydning også for gjenlevende ektefelle, se henholdsvis punkt 4.6 og 4.7 foran. Stønaden til tilskott blir begrenset til tilskott for flytting for å komme i arbeid, som for enslige forsørgere, se punkt 4.9 foran. Endringene anses ikke å ha økonomiske eller administrative konsekvenser av særlig betydning samlet sett. Merutgifter til stønad til barnetilsyn, vil motsvares av mindreutgifter ved avviklingen av nedkomststønaden. 4.12 ENDRINGER I REGLENE OM FORHOLDET MELLOM OVERGANGSSTØNAD OG ANDRE FOLKETRYGDYTELSER. Etter gjeldende lov § 12-4 første ledd faller overgangsstønaden bort i den utstrekning den enslige forsørgeren mottar uførepensjon, foreløpig uførestønad, pensjon eller overgangsstønad som gjenlevende ektefelle eller tidligere familiepleier. Når den enslige forsørgeren samtidig har rett til overgangsstønad og rehabiliteringspenger eller attføringspenger, er det rehabiliteringspengene eller attføringspengene som reduseres eller faller bort. Med andre ord beholdes overgangsstønaden uredusert. Dette følger av § 5A-6 første ledd bokstav b og § 5B-13 andre ledd bokstav b. I forslaget til ny folketrygdlov er de gjeldende regler om reduksjon og bortfall av overgangsstønad når forsørgeren mottar tilsvarende ytelser videreført i § 15-14. Bestemmelsene om reduksjon og bortfall av rehabiliteringspenger og attføringspenger er videreført i § 10-14 bokstav b og § 11- 15 andre ledd bokstav b. Bestemmelsen om samordning av overgangsstønad med andre ytelser fra folketrygden har ikke blitt vurdert i forbindelse med Velferdsmeldingen. Departementet finner likevel at det er behov for å gjøre et par endringer i regelverket. Departementet foreslår at enslige forsørgere som mottar enten rehabiliteringspenger eller attføringspenger, skal få redusert overgangsstønaden tilsvarende. I dag er det som nevnt rehabiliteringspengene eller attføringspengene som blir redusert. Forslaget innebærer at bestemmelsene i gjeldende lov § 12-4 om samordning av overgangsstønad og folketrygdens pensjonsytelser også skal gjelde når vedkommende mottar rehabiliteringspenger eller attføringspenger, det vil si at det alltid er overgangsstønaden som faller bort eller blir redusert. Overgangsstønad til enslige forsørgere har som hovedformål å gi økonomisk trygghet i perioder der vedkommende er alene om den daglige omsorgen for små barn. Det er derfor naturlig at det er denne stønaden som faller bort når vedkommende har rett til andre ytelser til livsopphold fra folketrygden. Dette gjelder i de fleste tilfeller også i dag. Unntaket er rehabiliteringspenger og attføringspenger. Departementet ser det som en fordel at reglene er mest mulig like i de forskjellige situasjonene, det vil si at det alltid er overgangsstønaden som skal falle bort dersom den enslige forsørgeren har rett til tilsvarende ytelser fra folketrygden. En slik endring vil i noen grad sette fokus på rehabilitering og attføring når vedkommende er syk, er skadet eller har et lyte. I slike situasjoner vil sykdommen, skaden eller lytet ofte være den viktigste grunnen til at den enslige forsørgeren ikke kan ta arbeid. Det vises til § 15-14 i lovforslaget. 4.12.3 Ikrafttredelse. Det foreslås at endringene § 10-14, § 11-15 § 15-14 trer i kraft 1. januar 1998. Endringen har ikke nevneverdige økonomiske og administrative konsekvenser. I Velferdsmeldingen er omleggingen totalt sett anslått å gi samlet innsparing på 400 millioner kroner. Det tas sikte på at 10 - 20 prosent av enslige forsørgere med full overgangsstønad kommer i arbeid. Videre blir det anslått at nedgangen i antallet enslige forsørgere med ytelser fra folketrygden på sikt vil bli redusert med 20 prosent. I forhold til anslagene i Velferdsmeldingen kan mindreutgiftene bli noe lavere, blant annet fordi retten til overgangsstønad skal beholdes inntil barnet fyller åtte år, mens opplegget i Velferdsmeldingen bygget på skolestart som hovedregel for øvre aldersgrense. Forslaget om en overgangsperiode på tre år, medfører at forventet nedgang i antall stønadsmottakere på grunn av redusert stønadstid, aldersgrenser og aktivitetskrav først vil få betydning etter et par år. Da flere enslige forsørgere forventes å komme i inntektsgivende arbeid på et tidligere tidspunkt enn i dag, vil også skatteinntektene øke. Forslag Førsteårsvirkning Langtidsvirkning Overgangsstønad, beløpsmessig økning, redusert stønadstid, aldersgrense. Punkt 4.2 og 4.3. Merutgifter 445 millioner kroner med dagens antall stønadsmottakere Mindreutgifter 300 - 400 millioner kronerGunstigere avkorting av overgangsstønad mot dagpenger under arbeidsløshet. Punkt 4.4 Merutgifter 5 millioner kroner (3,5 millioner kroner fra 1.5.-31.12 1997.) Merutgifter 5 millioner kroner Avvikling av nedkomststønad. Punkt 4.5 Mindreutgifter 52 millioner kroner Mindreutgifter 52 millioner kronerStønad til barnetilsyn. Punkt 4.6. Merutgifter 75 millioner kroner Merutgifter 75 millioner kronerOppfølgingsvirksomhet. Punkt 4.8. Merutgifter 15 millioner kroner (8 millioner kroner i 1997 som er etableringsår) Regjeringen vil komme tilbake til forslaget om et ekstra småbarnstillegg i barnetrygden i budsjettforslaget for 1998. Merutgiftene anslås til 95 millioner kroner. Sosialkontorenes utgifter til enslige forsørgere utgjør i dag 200 - 300 millioner kroner. Økningen i overgangsstønad med nær 10.000 kroner i året og økt stønad til barnetilsyn, vil redusere behovet for sosialhjelp for mottakere av overgangsstønad. På den annen side må man regne med at kortere stønadstid vil føre til økt behov for sosialhjelp i tilfeller der en ikke kommer i arbeid når stønadstiden går ut. Regjeringen vil komme nærmere tilbake til dette i neste års kommuneøkonomiproposisjon. Omleggingen av stønadsordningen for enslige forsørgere, anslås å medføre administrative merutgifter på vel 20 millioner kroner ved innføringen. Dette er tatt med i budsjettforslaget i 1997 slik at trygdeetaten kan forberede omleggingen fra 1. januar 1998. Omlegging av stønadsordningen innebærer betydelig merarbeid for trygdeetaten i form av større krav til oppfølging og planer for den enkelte. Aktivitetskravet om å stå tilmeldt arbeidsformidlingen som reell arbeidssøker vil også bety merarbeid - både for arbeidsmarkedsetaten og trygdeetaten. Departementet legger i dette kapitlet fram forslag om at pensjonist som har ektefelle med egen inntekt, skal få grunnpensjonen redusert med en fjerdedel, til samme nivå som for en pensjonist med ektefelle som selv er pensjonist. Tilleggspensjon og eventuelt særtillegg berøres ikke. Forslaget er en oppfølging av tilsvarende forslag i Velferdsmeldingen, St.meld.nr.35 (1995-1996). I Innst.S.nr.180 (1995-1996) sluttet et flertall i sosialkomiteen seg til forslaget. Hensikten med forslaget er å få en bedre fordelingsvirkning i pensjonssystemet både i forhold til enslige pensjonister og pensjonistektepar. Det anses fordelingsmessig urimelig at pensjonister med yrkesaktiv ektefelle eller med annen egen inntekt, skal få høyere pensjon enn ektepar som begge er pensjonister i folketrygden. Forslaget omfatter også samboerpar som har vært gift med hverandre tidligere, og/eller med felles barn, som fra 1994 er trygderettslig likestilt med ektepar. Det foreslås at endringen trer i kraft 1. mai 1997 samtidig med ny folketrygdlov, og lovforslaget utformes som endring i ny folketrygdlov § 3-2. Etter gjeldende bestemmelser i folketrygdloven § 7-2 nr 3 andre ledd svarer full grunnpensjon i utgangspunktet til grunnbeløpet. Full grunnpensjon utgjør imidlertid 75 prosent av grunnbeløpet når pensjonisten lever sammen med en ektefelle som selv mottar alderspensjon, uførepensjon, foreløpig uførestønad eller avtalefestet pensjon med statstilskott. Disse reglene innebærer at nivået på grunnpensjonen til en pensjonist med ektefelle som også er pensjonist, er lavere enn grunnpensjonen både til en enslig pensjonist og til en pensjonist med yrkesaktiv ektefelle. Med gjeldende grunnbeløp, som er på 41.000 kroner, utgjør differansen 10.250 kroner pr år. Fra 1. januar 1994 er samboere som enten har felles barn eller tidligere har vært gift med hverandre, likestilt med ektefeller, se folketrygdloven § 18-15. I forslaget til ny folketrygdlov ( Ot.prp.nr.29 (1995-1996)) er tilsvarende bestemmelser om grunnpensjon innarbeidet i § 3-2 tredje og fjerde ledd, mens tilsvarende regler om likestilling av visse samboerpar med ektepar er innarbeidet i § 1-5. I Velferdsmeldingen er det lagt til grunn at forskjellen i pensjonsnivå mellom enslige og ektepar, bør opprettholdes fordi det er billigere å dele husholdsutgifter. Etter dagens regler utgjør minstepensjonen for ektepar 170 prosent av minstepensjonen til en enslig. OECD og Statens institutt for forbruksforskning har anslått at forskjellen i utgifter for de to gruppene er omtrent på dette nivået. Grunnpensjonen til en pensjonist med yrkesaktiv ektefelle er som nevnt 10.250 kroner større pr år enn det grunnpensjonen er når også ektefellen er pensjonist i folketrygden, uten at dette gjenspeiler forskjeller i inntektssituasjonen eller i husholdsutgiftene. For å oppnå en bedre fordelingsvirkning foreslår Regjeringen i meldingen at grunnpensjonen til pensjonist med selvforsørget ektefelle skal settes lik grunnpensjonen til pensjonistektefeller. Regjeringen går inn for å skjerme de med de laveste inntektene og foreslår at grunnpensjonen bare skal reduseres når ektefellen har inntekt over to ganger grunnbeløpet i form av arbeidsinntekt eller pensjon utenfor folketrygden. Det er forutsatt at endringen bare skal gjøres gjeldende for nye tilfeller. Sosialkomiteens flertall slutter seg til at det gjennomføres enkelte endringer for å forbedre fordelingseffekten og mener det er rimelig at grunnpensjonen til pensjonister med selvforsørget ektefelle reduseres fra 100 prosent av grunnbeløpet til 75 prosent av grunnbeløpet. En pensjonist med selvforsørget ektefelle bør ikke ha større pensjon enn en pensjonist som er gift med en pensjonist. Flertallet understreker at de med lavest inntekter må skjermes, og at endringen bare må gjelde nye pensjonister. Begrunnelsen for at grunnpensjonen for en pensjonist som er gift med en pensjonist, er lavere enn grunnpensjonen til en enslig pensjonist, er at to personer som lever sammen gjennomsnittlig har lavere utgifter enn en enslig. Dette skulle tilsi at pensjonister som økonomisk sett er i tilsvarende situasjon som pensjonistektepar bør ha tilsvarende pensjonsytelser. Blant annet på bakgrunn av dette ble visse grupper samboere fra 1. januar 1994 likestilt med ektepar i forhold til folketrygdens ytelser. Det vises til Ot.prp.nr.4 (1993-1994). Pensjonister med yrkesaktiv ektefelle har vanligvis bedre økonomi enn når begge blir pensjonister. Levekostnadene antas å være omtrent de samme. At grunnpensjonen utgjør 100 prosent av grunnbeløpet når bare den ene ektefellen har pensjon fra folketrygden, mens den utgjør 75 prosent av grunnbeløpet når begge er pensjonister, kan fra fordelingsmessige hensyn synes lite rimelig. For mange pensjonister er det dessuten både uventet og uforståelig at grunnpensjonen blir redusert først når den yrkesaktive også blir pensjonist. På denne bakgrunn foreslår departementet at grunnpensjonen til en pensjonist med yrkesaktiv ektefelle blir satt lik grunnpensjonen til pensjonistektefeller. Det foreslås at endringen også skal gjelde når ektefellen har pensjonsinntekter utenfor folketrygden og/eller kapitalinntekter. Grunnen til at departementet foreslår at også kapitalinntekter tas med ved fastsettelse av ektefellens egen inntekt, er at slike inntekter i dag tas med når en vurderer om det kan gis ektefelletillegg. Det gis ikke ektefelletillegg for en selvforsørget ektefelle som har inntekt, inkludert kapitalinntekt, som overstiger grunnbeløpet, se gjeldende lov § 7-7 andre ledd og ny folketrygdlov § 3-24 tredje ledd bokstav a. Administrativt er det en fordel å ha samme inntektsbegrep i disse tilfellene. Som foreslått i Velferdsmeldingen bør det her settes et visst tak for når en ektefelle skal anses som selvforsørget, slik at de laveste inntekter skjermes. Når det gjelder forsørgingstillegg/ektefelletillegg i folketrygden, anses en ektefelle med en inntekt som overstiger grunnbeløpet (41.000 kroner pr. år) som selvforsørget. Departementet vil foreslå at grunnpensjonen reduseres når inntekten overstiger to ganger grunnbeløpet. Derved blir ektefellene sikret at de samlet ikke får lavere inntekt enn minstepensjonistektepar. Dessuten vil det være uheldig med samme grense som for forsørgingstillegg, fordi terskelvirkningen vil bli forsterket for inntekt over/under grunnbeløpet. Departementets forslag innebærer at pensjonister med ektefelle som har inntekt over 82.000 kroner pr. år, inkludert kapitalinntekter, får redusert pensjonen fra folketrygden med 25 prosent av grunnbeløpet, det vil si med 10.250 kroner pr. år med gjeldende grunnbeløp. Forslaget til ny folketrygdlov § 3-2 fjerde ledd foreslås endret slik at pensjonister med ektefeller som har egen inntekt på over to ganger grunnbeløpet får en grunnpensjon som utgjør 75 prosent av grunnbeløpet. Det vises til lovforslaget. 5.5 IKRAFTTREDELSE. Departementet foreslår at nyordningen trer i kraft 1. mai 1997 samtidig med ny folketrygdlov. Ordningen skal bare gjelde for nye pensjonister i folketrygden, det vil si forhold hvor den første av ektefellene blir pensjonist etter 1. mai 1997. Det samme gjelder den som tar ut avtalefestet pensjon med statstilskott. Bestemmelsene får tilsvarende anvendelse for samboerpar som etter 1. januar 1994 er likestilt med ektepar. I innføringsåret 1997 anslås mindreutgiftene til 6,5 millioner kroner på uførekapitlet og 4 millioner kroner på alderspensjonskapitlet. På sikt vil mindreutgiftene bli betydelige, anslagsvis 600-700 millioner kroner ved full virkning rundt år 2040. Vurdering av ektefellens inntekt før pensjonsalder, vil medføre noe merarbeid for trygdeetaten. I kapitlet her foreslås en avvikling av ordningen med redusert pensjon under innleggelse i somatiske sykehus. Hensikten med forslaget er at alders-, uføre- og etterlattepensjonister som er innlagt på sykehus ikke skal få redusert sin pensjon. I dag avkortes pensjonen som hovedregel fra og med den andre kalendermåneden etter innleggelsen, dersom innleggelsen skal vare mer enn fem måneder. Ved ny innleggelse innen tre måneder regnes sykehustiden sammen. Det er få som ligger så lenge på sykehus som sammenhengende fem måneder. De som berøres er vesentlig pasienter som har jevnlige sykehusinnleggelser slik at tiden legges sammen, blant andre reumatikere. Ordningen med reduksjon av pensjon vil inntil videre bli opprettholdt for andre statlige og fylkeskommunale helseinstitusjoner, blant annet psykiatriske sykehus og avdelinger, samt spesialsykehjem der pasientene kan bo over lengre tid og som i mange tilfeller må regnes som pasientens bolig. Endringen foreslås gjennomført fra 1. mai 1997, samtidig med ny folketrygdlov. Lovforslaget utformes derfor som endring av § 3-27 i forslaget til ny folketrygdlov. Ved langtidsopphold i statlig og fylkeskommunal helseinstitusjon med rett til fri forpleining av det offentlige, avkortes blant annet alders-, etterlatte- og uførepensjon. Det vises til gjeldende folketrygdlov § 7-9, jf § 8-10 og § 10-5 nr 4, samt forskrift gitt i medhold av lovens § 7-9. I forslaget til ny folketrygdlov er disse bestemmelsene videreført i § 3-27, § 3-28 og § 3-29 . De nevnte bestemmelsene om redusert pensjon gjelder ikke for opphold i kommunale alders- og sykehjem. Klientene mottar her i prinsippet fulle trygdeytelser, mens kommunen krever betaling etter forskrift om vederlag for opphold i institusjon m.v. Som hovedregel skal pensjonen ved langtidsopphold utgjøre 25 prosent av grunnbeløpet og 10 prosent av tilleggspensjonen etter avkorting. Forsørger pensjonisten ektefelle og/eller er barn, økes pensjonen med et tillegg som svarer til den etterlattepensjonen/barnepensjonen ektefellen og eller er barna ville fått etter folketrygdloven kapittel 10 hvis pensjonisten var død. Dersom pensjonisten etter innleggelsen fortsatt har faste nødvendige utgifter til bolig m.v, kan det etter søknad gis forhøyet ytelse. Forhøyet ytelse kan utbetales så lenge det er mulighet for at pensjonisten kan komme tilbake til sitt hjem. Ofte er de faste utgiftene så store at det blir utbetalt uredusert pensjon. Hjemmeboende ungdom og en del gifte kvinner, kan ha vanskeligheter med å få forhøyet ytelse fordi de er i en familiesituasjon som gjør at de ikke anses for å ha egne utgifter til bolig m.v. under oppholdet. Pensjon gis uten avkorting for innleggelsesmåneden og hele den påfølgende kalendermåneden (friperioden), det vil si at pensjonen tidligst avkortes fra og med den andre hele kalendermåneden etter innleggelsen (det såkalte omregningstidspunktet). Det er i forskrifter gitt bestemmelser om adgang til å utsette omregningen/avkortingen. Ved innleggelse må sykehuset besvare spørsmål fra trygdekontoret om oppholdet antas å ville bli over eller under fem måneder, inkludert innleggelsesmåneden. Dersom institusjonen opplyser at oppholdet antas å ville bli kortvarig, kan det bli utbetalt ureduserte ytelser i opptil tre måneder etter omregningstidspunktet, det vil si totalt sett om lag fem måneder. I praksis er det svært sjelden at sykehusene oppgir antatt varighet over fem måneder. Dersom det senere viser seg at oppholdet likevel blir av lengre varighet, skal pensjonen omregnes med virkning bare for med framtiden. Dersom pensjonen er omregnet og det senere viser seg at oppholdet likevel blir kortere, skal differansen mellom redusert og uredusert pensjon etterbetales. Ved gjeninnleggelse i institusjon innen tre måneder etter siste opphold, legges periodene sammen. De fleste innleggelser i somatiske sykehus er kortvarige - det vil si under fem måneder - slik at det ikke blir noen avkorting av ytelsene. Reumatikere og leddgiktpasienter er en gruppe som kan oppholde seg forholdsvis mye i helseinstitusjoner, og som med gjentagne periodiske opphold kan berøres av bestemmelsene om sammenlegging av oppholdsperioder innen tre måneder. I psykiatriske sykehus er det forholdsvis mange langtidspasienter. Det samme gjelder i fylkeskommunale spesialsykehjem. Saken er tidligere tatt opp av sosialkomiteen i Innst.S.nr.85 (1994-1995). Stortinget ber her Regjeringen vurdere de praktiske og økonomiske konsekvenser av å oppheve dagens reduksjonsbestemmelser, jf gjeldende lov § 7-9 og § 8-10, som gir adgang til avkorting ved opphold i somatiske sykehus, og legge dette frem for Stortinget ved framleggelsen av budsjettet for 1997. Rikstrygdeverket kom i en beregning fra juni 1994 til at følgende antall pensjonister fikk avkortede trygdeytelser: Alderspensjonister 1.857Uførepensjonister 2.451 Etterlattepensjonister 10I alt 4. Samlet sett utgjør pensjonsreduksjonen om lag 250 millioner kroner i mindreutgifter for folketrygden. Dette gjelder både pensjonister i sykehus og i fylkeskommunale spesialsykehjem. Departementet vil foreslå at ordningen avvikles under opphold i somatiske sykehusavdelinger. Det er her ordningen i dag oppleves som særlig urimelig. Når det gjelder opphold i psykiatriske avdelinger ved sykehusene, psykiatriske sykehus og spesialsykehjem, vil departementet se an utviklingen. For mange i de to sistnevnte institusjonstypene, vil oppholdet ofte ha karakter av boopphold av lengre varighet. Det kan da ikke anses rimelig at disse skal beholde hele pensjonen uavkortet når det heller ikke kreves noen form for egenbetaling. De som har opphold under fem måneders varighet kommer som nevnt under en unntaksordning. Den foreløpige løsningen vil nok kunne oppleves som lite rimelig for en del pasienter i psykiatriske avdelinger og sykehus. Departementet finner det imidlertid nødvendig å se saken i en helhetlig sammenheng med betalingsordningen for opphold i kommunale sykehjem og aldershjem, hvor det er egenbetaling etter vederlagsforskriften. For beboere med langtidsopphold i psykiatriske sykehus og spesialsykehjem må det først finnes fram til en alternativ form for egenbetaling før ordningen med redusert pensjon kan avvikles. Her anses det hensiktsmessig å avvente utviklingen når det gjelder brukerbetaling i kommunale alders- og sykehjem som er under utredning. Siktemålet bør være å komme fram til forholdsvis ensartede betalingsregler. Forslaget til ny folketrygdlov regulerer disse spørsmål i § 3-27 Ytelser under langtidsopphold i helseinstitusjon o.l. Det går her fram av første ledd første punktum at paragrafen gjelder for personer som mottar ytelser til livsopphold under langtidsopphold i helseinstitusjon o.l. under statlig eller fylkeskommunalt ansvar. Departementet foreslår at § 3-27 første ledd gis et nytt andre punktum hvor det heter at bestemmelsene ikke gjelder under innleggelse i somatiske sykehusavdelinger Det vises til lovforslaget. 6.4 IKRAFTTREDELSE. Avviklingen av ordningen med redusert pensjon under innleggelse i somatiske sykehusavdelinger, foreslås gjennomført fra 1. mai 1997, samtidig med ny folketrygdlov. Merutgiftene anslås til 50 millioner kroner på årsbasis, henholdsvis med 20 millioner kroner for alderspensjoner og 30 millioner kroner for uførepensjoner. Merutgiftene i 1997 ved gjennomføring fra 1. mai 1997, anslås til samlet 34 millioner kroner, hvorav 14 millioner kroner til alderspensjoner og 20 millioner kroner til uførepensjon. Endringen vil være en administrativ forenkling. 7 Endring av reglene om rett til omsorgspenger ved barns eller barnepassers sykdom når foreldrene ikke bor sammen. Forslag til ny folketrygdlov § 9-5 OG 9-6. Departementet legger i dette kapitlet fram forslag til utvidelse av personkretsen når det gjelder rett til omsorgspenger ved barns sykdom og barnepassers sykdom. Formålet med omsorgspenger, er å kompensere for bortfall av arbeidsinntekt for yrkesaktive ved barns og barnepassers sykdom, se § 9-1 i forslaget til ny folketrygdlov. I dag er retten begrenset til den av foreldrene som har den daglige omsorgen for barnet. Ordningen foreslås nå utvidet til også å gjelde foreldre som ikke bor sammen med barnet, men som har samværsrett. En arbeidstaker som er borte fra arbeidet på grunn av nødvendig tilsyn med et sykt barn har i dag krav på «sykepenger» etter folketrygdloven § 3-22. Retten til slik kompensasjon gjelder til og med barnets tolvte leveår. Bestemmelsene om stønad til arbeidstakere ved barns og barnepassers sykdom er videreført i forslag til ny lov § 9-5 § 9-6. Begrepet «sykepenger» ved barns og barnepessers sykdom er i forslaget til ny folketrygdlov erstattet med «omsorgspenger» ved barns og barnepassers sykdom. Det er et vilkår at vedkommende har den daglige omsorgen for barnet. Foreldre som har omsorgen sammen har rett til omsorgspenger i 10 dager pr kalenderår hver for å ta seg av syke barn. I familier med mer enn to barn har hver av foreldrene rett til 15 dager med omsorgspenger. Når en av foreldrene er alene om omsorgen, har vedkommende rett til omsorgspenger i inntil dobbelt så mange dager. På denne måten likestilles familier med henholdsvis to og en omsorgsperson. En arbeidstaker som har omsorgen for et kronisk sykt eller funksjonshemmet barn under 16 år, har utvidet rett til omsorgspenger ved sykdom hos barnet. Antallet dager med rett til omsorgspenger er i disse tilfellene 20 dager, eller 40 dager dersom arbeidstakeren er alene om omsorgen. For å få utvidet rett til omsorgspenger på dette grunnlaget må saken forelegges trygdekontoret til forhåndsgodkjenning. Ved avgjørelsen av om en person er alene om omsorgen, legges i utgangspunktet den samme forståelse til grunn som ved begrepet enslig forsørger i relasjon til andre stønadsformer etter folketrygdloven. Med omsorg menes her den faktiske og daglige omsorgen for barnet. Foreldre som ikke bor sammen har etter barneloven full avtalefrihet med hensyn til hvor barnet skal bo og samværsretten. Når foreldrene deler omsorgen likt mellom seg, har de samme rett til omsorgspenger som om de bodde sammen. Omsorgspenger ytes av arbeidsgiver, likevel slik at arbeidsgiver kan kreve refusjon fra folketrygden for ytelser ved fravær ut over 10 dager for den enkelte arbeidstaker. Dersom en av foreldrene bare har «vanlig samvær» etter barneloven § 44 fjerde ledd, eller det er avtalt en utvidet samværsordning, har vedkommende ikke tilsvarende rett til omsorgspenger ved barns sykdom. I tilfeller hvor foreldrene ikke bor sammen og ikke har avtalt delt daglig omsorg er det dermed bare den av foreldrene som barnet bor fast hos som har rett til omsorgspenger, selv hvor den andre faktisk kan ha en betydelig del av omsorgstiden. Det er etter departementets oppfatning uheldig at det bare er den barnet bor fast hos som har rett til omsorgspenger. Departementet antar at problemet gjør seg gjeldende i større grad for samværsberettigede som har en stor del av omsorgen, enn for dem som bare har «vanlig samvær». Dagens ordning fører erfaringsmessig til praktiske problemer når barnet blir sykt mens det er hos den av foreldrene som har samværsrett. Ingen av foreldrene har i disse tilfellene rett til omsorgspenger, med mindre barnet bringes tilbake til sitt faste bosted. Det kan være en ulempe i arbeidslivet at foreldre som har omsorgen alene risikerer å ha et høyt fravær på grunn av syke barn, fordi de ikke har noen å dele ansvaret med. Barneloven legger opp til at det skal være avtalefrihet med hensyn til omsorgsfordelingen når foreldrene ikke bor sammen. Det vil skape sammenheng i regelverket dersom retten til omsorgspenger kan deles på samme måte. Departementet foreslår en ordning hvor antall dager med rett til omsorgspenger etter avtale kan fordeles forholdsmessig på hver av foreldrene på grunnlag av faktisk avtalt samvær. Den totale rammen på henholdsvis 20, 30 og 40 sykepengedager beholdes. Reglene vil da bli mer i samsvar med gjeldende praksis etter gjeldende lov § 3-23, hvor et videre omsorgsbegrep er lagt til grunn. Etter denne bestemmelsen har begge foreldrene også etter dagens regler rett til kompensasjon for tapt arbeidsinntekt, selv om de ikke bor sammen. Forslaget innebærer en ny forpliktelse for arbeidsgivere som har ansatt den av foreldrene som har mindre enn 50 prosent av omsorgen for barnet. På den annen side vil permisjonsretten til den av foreldrene som barnet bor fast hos bli begrenset i forhold til dagens ordning. Departementet mener at den merbelastning som arbeidsgiverne blir pålagt ikke er urimelig. Alle arbeidsgivere som har ansatt arbeidstakere med barn under 12 år må være innstilt på å kunne yte omsorgspenger i inntil 10 dager på grunn av barns sykdom. Forpliktelsene for en arbeidsgiver vil ikke bli større enn om foreldrene bodde sammen. Ordningen bidrar også til likestilling mellom kjønnene på arbeidsmarkedet. Foreldrene skal ikke kunne avtale andre fordelingsordninger på grunnlag av individuelle ønsker og behov enn det som følger forholdsmessig av samværsretten. Dette skyldes administrative hensyn og at den foreslåtte ordning etter departementets oppfatning i de fleste tilfeller vil tilfredsstille foreldrenes behov. Det er arbeidsgiver som i det vesentlige yter omsorgspenger. Hensynet til arbeidsgiver tilsier en ordning hvor arbeidsgivers plikter fremgår klart av loven. På den annen side går departementet ikke inn for at foreldre som ikke bor sammen, skal måtte dele dagene seg imellom i forhold til faktisk avtalt samvær. I situasjoner hvor samværsforelderen ikke har ønske eller mulighet til å ha omsorg for barnet under sykdom, har den som har den daglige omsorgen for barnet fortsatt rett til omsorgspenger i dobbelt tid. Det vil dermed være opp til foreldrene om de ønsker å benytte seg av den foreslåtte ordningen. Retten til omsorgspenger vil for en enbarnsfamilie bli som følger, fordelt på de/den barnet bor fast hos og den samværsberettigede: Foreldrenes status / Antall dager på Antall dager på omsorgsfordeling de(n) Retten til forholdsmessig fordeling av antall dager med omsorgspenger mellom foreldre må bygge på samværsavtalen mellom foreldrene. Departementet foreslår at kravet til dokumentasjon oppfylles ved at foreldrene avgir skriftlig erklæring til trygdekontoret om omsorgsfordelingen i henhold til samværsavtalen. Trygdekontoret utsteder videre en erklæring til arbeidsgiver om fordeling av retten til omsorgspenger. Dette er tilnærmet det samme som dagens praksis ved utvidet rett til omsorgspenger ved kronisk sykdom og funksjonshemming hos barn, hvor forhåndsgodkjenning gis på grunnlag av legeerklæring. Departementet vil i forskrift kunne gi utfyllende regler om praktiseringen av forslaget. Dette forutsetter en endring av forskriftshjemmelen i folketrygdloven § 9-6 siste ledd. Det vises til lovutkastet § 9-5 første ledd og § 9-6 nytt femte og sjette ledd. Arbeidsmiljøloven inneholder bestemmelser som stadfester foreldres rett til fravær fra arbeidet ved barns eller barnepassers sykdom. Forslaget innebærer at også arbeidsmiljøloven § 33A må endres. Forslag til ny folketrygdlov § 9-5 første ledd endres til å omfatte også foreldre med samværsrett, og ikke bare foreldre med daglig omsorg. Reglene om omsorgspenger ved barns sykdom når foreldrene ikke bor sammen tas inn som nytt femte ledd i forslag til ny § 9-6. Forslagets femte ledd blir derfor nytt sjette ledd. I sjette ledd tas det inn en hjemmel til å gi forskrift om hvordan reglene i nytt femte ledd skal praktiseres. De nødvendige endringer i arbeidsmiljøloven som følger av forslaget, gjøres i § 33A. 7.6 IKRAFTTREDELSE. OVERGANGSBESTEMMELSER. ØKONOMISKE OG ADMINISTRATIVE KONSEKVENSER. Departementet foreslår at lovendringene trer i kraft 1. mai 1997. Departementet foreslår at foreldrene får anledning til å dele de dagene med rett til stønad ved barns og barnepassers sykdom som ikke er benyttet i perioden fra 1. januar 1997 til 1. mai 1997 fra ikrafttredelsestidspunktet og resten av kalenderåret.. For enslige forsørgere dekker folketrygden i dag utgiftene til omsorgspenger ut over de 10 dagene pr arbeidstaker som arbeidsgiver forskutterer. Endringen vil medføre innsparinger for folketrygden, fordi arbeidsgiverne til begge foreldrene må dekke inntil 10 sykepengedager hver. Innsparingene vil anslagsvis bli ca 400.000 kroner. Endringen vil innebære et visst merarbeid for trygdeetaten i forhold til dagens regler, fortrinnsvis på grunn av dokumentasjonskravet. Del III Lovtekniske tilpasninger og korreksjoner av forslag i Ot.prp.nr.29 (1995-1996) 8 Videreføring av forslag fremmet i Ot.prp.nr.4 (1996-1997) (samleproposisjon) I Ot.prp.nr.4 (1996-1997) De nevnte endringene er foreslått å tre i kraft delvis 1. januar og delvis 1. mars 1997, det vil si før 1. mai 1997 da ny folketrygdlov forutsettes å tre i kraft. Endringsforslagene i Ot.prp.nr.4 (1996-1997) er begrenset til gjeldende folketrygdlov. I proposisjonen her innarbeides derfor de aktuelle endringsforslagene i forslaget til ny folketrygdlov, som er lagt fram i Ot.prp.nr.29 (1995-1996). Etter gjeldende lov § 2-6 nr 3 har helsepersonell som foretar undersøkelse eller behandling rett til skyssgodtgjørelse fra folketrygden når pasienten på grunn av sin helsetilstand ikke kan møte fram på behandlingsstedet. Rett til skyssgodtgjørelse ved hjemmebesøk har også helsepersonell ansatt i hjemmesykepleien, helsepersonell knyttet til helsestasjon og helsepersonell ansatt ved familievernkontor. I Ot.prp.nr.4 (1996-1997) punkt 4 er det foreslått at ansvaret for skyssutgifter i hjemmesykepleien skal overføres fra folketrygden til kommunene. Reiseutgifter for behandlingspersonell er omtalt i § 5-19 i forslaget til ny lov om folketrygd. Dekning av reiseutgifter for helsepersonell som er ansatt i hjemmesykepleien, er omtalt i andre ledd. Denne bestemmelsen endres slik at adgangen til å dekke reiseutgifter for helsepersonell som er ansatt i hjemmesykepleie, tas ut av lovteksten ( § 5-19 andre ledd). Departementet viser til lovforslaget § 5-19 andre ledd og Ot.prp.nr.29 (1995-1996). I Ot.prp.nr.4 (1996-1997) er det foreslått å utvide arbeidsgiverens ansvar for sykepenger til arbeidstakere ved at arbeidsgiverperioden utvides fra to til tre uker. Det vises til punkt 2.1 i den nevnte odelstingsproposisjonen. Endringene foreslås gjennomført i gjeldende folketrygdlov fra 1. mars 1997. Endringsforslagene følges opp i proposisjonen her med endringer i forslaget til ny folketrygdlov § 8-12, § 8-14, § 8-17, § 8-19, § 8-24, § 8-33 § 8-55 og i ferieloven § 10. I Ot.prp.nr.4 (1996-1997) punkt 2.2, er det foreslått at det i gjeldende folketrygdlov § 3-2 nr 1 andre ledd tas inn en ny bokstav g med direkte anvisning på rett til sykepenger ved arbeidsuførhet som følge av steriliseringsinngrep. Det nevnte forslaget til endring av gjeldende lov § 3-2 nr 1 følges opp ved at det i forslaget til ny folketrygdlov § 8-4 andre ledd tilføyes en ny bokstav j. I Ot.prp.nr.4 (1996-1997) punkt 5, er det foreslått at finansieringsansvaret for tekniske hjelpemidler til funksjonshemmede skoleelever overføres fra kommuner og fylkeskommuner til folketrygden. Formålet med overføringen av finansieringsansvaret for skolehjelpemidler er å utnytte de samlede ressursene på en bedre måte og sikre de funksjonshemmede elevene lik behandling. Endringen skal tre i kraft fra 1. januar 1997. Det er lagt fram forslag til endring i gjeldende folketrygdlov § 5A-8 andre ledd. Det må gjøres tilsvarende endring i forslaget til ny folketrygdlov. Kapittel 10 i ny lov om folketrygd omhandler ytelser under medisinsk rehabilitering. Et medlem som fyller vilkårene i § 10-5 eller § 10-6, kan få stønad til hjelpemidler m.m i form av utlån tilskott eller lån. Etter § 10-7 første ledd bokstav a kan det gis stønad i form av hjelpemidler, herunder høreapparater Det foreslås at skolehjelpemidler kan gis etter bestemmelsens bokstav a og at høreapparater flyttes til ny bokstav b. Forslag til ny folketrygdlov § 10-7 bokstavene b til og med g foreslås gitt nye bokstaver c til og med h. Departementet viser til lovforslaget § 10-7 første ledd. I Ot.prp.nr.4 (1996-1997) er det i punkt 3 foreslått å endre bestemmelsene i gjeldende lov § 7-10 om avkorting av alderspensjon når pensjonisten er under 70 år og har pensjonsgivende inntekt. Det er foreslått følgende endringer: - Bestemmelsen om at summen av pensjon og pensjonsgivende inntekt ikke kan overstige tidligere inntekt oppheves. - Pensjonen reduseres med 40 prosent av inntekt over grunnbeløpet mot i dag 50 prosent. - Pensjonen skal ikke reduseres for pensjonsgivende inntekt som er et etterslep fra avsluttet virksomhet. I proposisjonen her følges de nevnte endringsforslagene opp med endringer i forslaget til ny folketrygdlov § 19-6 andre og tredje ledd og nytt fjerde ledd. Se lovforslaget. I forbindelse med at hjelpemiddelsentralene gis adgang til å avslå søknader om hjelpemidler foreslår departementet i Ot.prp.nr.4 (1996-1997) i punkt 6, å endre gjeldende lov § 14-7 nr 3. Endringen innebærer at avslag på søknad om hjelpemidler fra en hjelpemiddelsentral skal kunne påankes i samme utstrekning som avslag fra et trygdekontor. Det foreslås at gjeldende folketrygdlov § 14-7 nr 3 endres med virkning fra 1. januar 1997. Endringsforslaget følges opp i proposisjonen her ved at forslaget til ny folketrygdlov § 21-12 første ledd endres. I Ot.prp.nr.4 (1996-1997) er det foreslått å ta inn en klar hjemmel for tilbakekreving av for mye utbetalt pensjon/feilutbetaling i lov om statstilskott til ordninger for avtalefestet pensjon ved å vise til folketrygdlovens bestemmelser om tilbakekreving etter feilutbetaling. Forslaget videreføres i ny folketrygdlov ved å endre paragrafhenvisningene i lov om statstilskott til ordninger for avtalefestet pensjon § 2 bokstav d. Det vises til lovforslaget. 9 Korreksjoner i forslag til lov om folketrygd ( Ot.prp.nr.29 (1995-1996)) Departementet la ved Ot.prp.nr.29 (1995-1996) fram forslag til ny folketrygdlov. Forslaget er en kodifisering og konsolidering av folketrygdens regelverk. Det vil si at forslaget innebærer en teknisk reform med sikte på forenkling og klargjøring av folketrygdens regelverk. Forslaget er nærmest en fullstendig omskriving og omredigering med få og ubetydelige materielle endringer. En så omfattende omarbeiding som forslaget til ny folketrygdlov, innebærer alltid fare for utilsiktede endringer og uheldige beskrivelser av både gjeldende og nytt regelverk. På oppfordring fra departementet har derfor Rikstrygdeverket gjennomgått proposisjonen og foreslått visse korreksjoner som følges opp nedenfor. 9.2 PERSONER MED RETTIGHETER I ANDRE TRYGDEORDNINGER. Etter gjeldende folketrygdlov § 1-3 andre ledd skal personer som ikke mottar pensjon fra folketrygden, og som har en utenlandsk pensjonsytelse minst tilsvarende minstepensjonen, bare være pensjonstrygdet i perioder de har pensjonsgivende inntekt. En person regnes som pensjonstrygdet når vedkommende er trygdet med rett til ytelser etter kapitlene 7 (alderspensjon), 8 (uførepensjon, grunnstønad og hjelpestønad), og 10 (pensjon, overgangsstønad, stønad til barnetilsyn, utdanningsstønad og nedkomststønad til gjenlevende ektefelle og tidligere familiepleier samt barnepensjon). I forslaget til ny folketrygdlov er begrepet pensjonstrygdet ikke benyttet. Bestemmelsen i forslaget til ny folketrygdlov § 2-13 første ledd om personer med utenlandsk pensjon, er derfor omformulert. Etter forslaget skal den aktuelle persongruppen opptjene rett til pensjon fra folketrygden bare i perioder vedkommenede har pensjonsgivende inntekt eller mottar pensjon fra folketrygden. Formuleringen innebærer en utilsiktet materiell endring. Etter gjeldende regelverk kan det bare gis grunnstønad og hjelpestønad til en person som er pensjonstrygdet, det vil si en person som har rett til ytelser etter pensjonskapitlene. Denne begrensningen går ikke fram av forslaget. Tilsvarende gjelder for ytelser til gjenlevende ektefelle. Departementet foreslår at § 2-13 første ledd omformuleres slik at bestemmelsen får samme materielle innhold som § 1-3 andre ledd i gjeldende lov. Det vises til lovforslaget. 9.3 REVURDERING AV GRUNNSTØNAD OG HJELPESTØNAD. Forslaget til ny folketrygdlov § 6-7 første ledd er så og si identisk med § 3 første ledd i forskrift om ytelse av grunnstønad og hjelpestønad fastsatt med hjemmel i folketrygdloven § 8-2. Ordlyden er likevel noe uheldig da den gir inntrykk av at det ikke er aktuelt å revurdere hjelpestønadens størrelse dersom forholdene forandrer seg. Departementets foreslår at forslagets § 6-7 første ledd omformuleres slik at en unngår tvil om i hvilken utstrekning hjelpestønad, herunder forhøyet hjelpestønad, kan revurderes. Det vises til lovforslaget. 9.4 SYKEPENGER TIL PERSONER MED UFØREPENSJON. Etter § 3 i forskrift fastsatt ved kongelig resolusjon den 7. april 1978 med hjemmel i folketrygdloven § 3-3 nr 2 skal sykepengegrunnlaget for en person som mottar gradert uførepensjon, fastsettes ut fra antatt årlig arbeidsinntekt etter bestemmelsene som gjelder for selvstendig næringsdrivende. Forslaget til ny folketrygdlov § 8-50 andre ledd sammenholdt med merknadene til bestemmelsen kan medføre tvil om hvordan sykepengegrunnlaget skal fastsettes for personer med gradert uførepensjon. Departementet foreslår derfor at forslagets § 8-50 andre ledd andre punktum endres slik at det blir klart at bestemmelsen om sykepengegrunnlaget for selvstendig næringsdrivende i forslagets § 8-35 skal legges til grunn. Det vises til lovforslaget. 9.5 SYKEPENGER VED YRKESSKADE. Etter gjeldende folketrygdlov § 3-17 gjelder ikke den vanlige opptjeningstiden/ventetiden på to uker for rett til sykepenger ved yrkesskade. Etter § 3-6 nr 1 andre ledd gjelder heller ikke opptjeningstiden på to uker før arbeidsgiver plikter å betale sykepenger. Bestemmelsen i § 3-6 nr 1 andre ledd er ikke direkte presisert i forslaget til ny folketrygdlov § 8-18. I § 3 i forskrifter om frivillig tilleggstrygd for sykepenger for selvstendig næringsdrivende gitt med hjemmel i folketrygdloven § 3-10, går det fram at det ikke ytes sykepenger for arbeidsuførhet i de første fire ukene regnet fra trygdekontoret mottok søknad om forsikring for tillegg til sykepenger. Ved yrkesskade gjelder det likevel ingen slik opptjeningstid. Tilsvarende gjelder for oppdragstakere etter § 5 i forskrifter om sykepenger og frivillig tilleggstrygd for oppdragstakere gitt med hjemmel i § 3-18A. Bestemmelsen om opptjeningstid på fire uker er innarbeidet i forslag til ny folketrygdlov § 8-36 andre ledd og § 8-39 andre ledd. Unntaksbestemmelsen som gjelder ved yrkesskade, er imidlertid utelatt for begge grupper. Departementet foreslår at bestemmelsene om sykepenger ved yrkesskade i forslagets § 8-55 bokstav a gis tilføyelser om dette, slik at gjeldende rett opprettholdes. Det vises til lovforslaget. 9.6 DOKUMENTASJON AV BARNS ELLER BARNEPASSERS SYKDOM. I forslaget til ny folketrygdlov § 9-8 fjerde ledd er det uttalt at § 8-27 første ledd gjelder tilsvarende. Henvisningen innebærer blant annet at arbeidsgiveren kan bestemme at arbeidstakeren skal miste retten til sykepenger på grunnlag av egenmelding dersom arbeidstakeren i løpet av 12 måneder har hatt fire egenmeldinger. Dette ikke i samsvar med § 1 i forskrifter om barns og barnepassers sykdom gitt med hjemmel i folketrygdloven § 3-22. Arbeidsgiveren kan bare frata arbeidstakeren retten til å nytte egenmelding ved barns eller barnepassers sykdom når arbeidsgiveren har rimelig grunn til å anta at fraværet ikke skyldes sykdom. For å opprettholde gjeldende rett foreslår departementet at henvisningen i § 9-8 fjerde ledd begrenses til § 8-27 første ledd bokstav b. Det vises til lovforslaget. 9.7 STØNAD TIL MOTORKJØRETØY ELLER ANNET TRANSPORTMIDDEL. I forslaget til ny folketrygdlov § 10-7 første ledd bokstav g er det uttalt at et medlem som fyller vilkårene i § 10-5 eller 10-6, kan få stønad i form av utlån av, tilskott til eller lån til kjøp av motorkjøretøy eller annet transportmiddel. Ordlyden er uheldig fordi stønadsformen er blitt lagt om slik at resirkulerbare biler i utgangspunktet skal være førstevalget ved stønad til bil. Departementet foreslår at ordene «kjøp av» tas ut av lovteksten i § 10-7 første ledd bokstav g, slik at det ikke er tvil om at stønad skal gis til tidligere trygdefinansiert bil som egner seg til resirkulering. Det vises til lovforslaget. 9.8 FORUTGÅENDE MEDLEMSKAP - UFØRETIDSPUNKTET. I forslaget til ny folketrygdlov § 12-2 første ledd er det vist til bestemmelsene om uføretidspunktet i § 12-10. Det er imidlertid bare § 12-10 første ledd som er aktuelt ved vurderingen av forutgående medlemskap, se gjeldende lov § 8-1 nr 1 første ledd bokstav b og § 8-3 første ledd. For å gjøre forslagets § 12-2 første ledd klarere foreslår departementet at henvisningen endres til § 12-10 første ledd. Det vises til lovforslaget. 9.9 STØNADSPERIODEN FOR FØDSELSPENGER. I gjeldende lov § 3A-4 tredje ledd tredje punktum er det vist til § 3A-7 første ledd. Tilsvarende bestemmelse i forslagets § 14-7 tredje ledd andre punktum har ingen henvisning. For å unngå tvil om forståelsen av forslagets § 14-7 tredje ledd andre punktum foreslår departementet at det tas inn en henvisning til § 14-9 første ledd som svarer til gjeldende lov § 3A-7 første ledd. Det vises til lovforslaget. 9.10 TIDSKONTO FOR SELVSTENDIG NÆRINGSDRIVENDE M FL. Ved lov 14 juni 1996 nr 34 ble det ved endringer i folketrygdloven kapittel 3B åpnet adgang også for selvstendig næringsdrivende til å benytte seg av tidskontoordningen, se Ot.prp.nr.31 (1995-1996). Disse endringene er ikke innarbeidet i kapittel 14 i forslaget til ny folketrygdlov, se Ot.prp.nr.29 (1995-1996). De nevnte endringene i gjeldende lov kapittel 3B følges opp med endringer i forslaget til ny folketrygdlov § 14-21, § 14-22 § 14-23, § 14-24, § 14-25, § 14-26 § 14-29. Med unntak av at ordet oppdragstaker er erstattet av ordet frilanser i samsvar med forslaget til ny folketrygdlov, er lovendringene tatt inn uendret. 9.11 SAMORDNING AV YTELSER TIL TIDLIGERE FAMILIEPLEIER OG GJENLEVENDE EKTEFELLE. Slik forslaget til ny folketrygdlov kapitlene 16 og 17 er utformet, kan det oppstå tilfeller da en person fyller vilkårene for pensjon eller overgangsstønad både som tidligere familiepleier og som gjenlevende ektefelle. Departementet finner at det på samme måte som for andre ytelser bør være en samordningsbestemmelse som innebærer at vedkommende får beholde den største av ytelsene. Denne samordningsbestemmelsen foreslås tatt inn som et nytt sjette ledd i forslagets § 16-10. Det vises til lovforslaget. 9.12 BARNEPENSJON NÅR FORELDREANSVARET OVERTAS ETTER BARNELOVEN § 36. Når en enslig person overtar foreldreansvaret etter barneloven § 36 skal det etter folketrygdloven § 10-11 nr 9 bare ytes barnepensjon når begge foreldrene er døde. Tilsvarende bestemmelse er innarbeidet i § 18-6 i forslaget til ny folketrygdlov. Etter de vanlige reglene for barnepensjon regnes begge foreldrene som døde når moren er død og farskapet ikke er fastslått, se lovens § 10-11 nr 4 andre ledd og forslaget til ny folketrygdlov § 18-5 fjerde ledd. Dette alternativet er ikke nevnt i bestemmelsen om foreldreansvar etter barneloven § 36, men det er naturlig at regelen også skal gjelde i disse tilfellene. Slik blir den også oppfattet i dag. For å klargjøre regelverket foreslår departementet at forslaget til ny folketrygdlov § 18-6 endres, slik at det går klart fram at barnet regnes som foreldreløs når moren er død og farskapet ikke er fastslått. Det vises til lovforslaget. 9.13 FRADRAG VED ETTERBETALING AV PENSJON O L. Etter folketrygdloven § 15-1 nr 3 skal uførepensjon utbetales fra og med den måned pensjonen får virkning selv om vedkommende får sykepenger for måneden. Sykepengene skal imidlertid bare utbetales med det beløp som overstiger uførepensjonen. Det siste følger av § 4 nr 1 i forskrifter om begrensning og opphør av sykepenger for trygdet som mottar uførepensjon eller alderspensjon etter folketrygdloven, eller avtalefestet pensjon etter loven om statstilskott, fastsatt ved kongelig resolusjon den 7. april 1978. Disse bestemmelsene er innarbeidet i forslaget til ny folketrygdlov § 22-12 andre ledd. I mange tilfeller vil uførepensjon bli gitt med tilbakevirkning slik at pensjonisten får etterbetalt uførepensjon også for måneder vedkommende har mottatt ureduserte sykepenger. Etter § 4 nr 3 i de nevnte forskriftene skal da etterbetalingsbeløpet reduseres. Denne bestemmelsen er utelatt i forslaget til ny folketrygdlov. For at gjeldende rett skal kunne opprettholdes, foreslår departementet at det i § 22-8 fjerde ledd innarbeides en hjemmel til å gjøre fradrag i etterbetalingsbeløpet. 9.14 AVBRYTELSE AV FORELDELSE. Etter at foreldelsesloven ble endret har det oppstått tvil om lovhjemlet trekk i framtidige ytelser fortsatt avbryter foreldelse. Departementet foreslår derfor at det i forslaget til ny folketrygdlov § 22-14 som gjelder foreldelse, tas inn et nytt femte ledd som gjør det helt klart at foreldelsen avbrytes når trekket er iverksatt. I forslaget til ny folketrygdlov er det i § 26-3 foreslått endringer i blant annet sysselsettingsloven og trygderettsloven. Disse endringsforslagene er bare tekniske tilpasninger til forslaget til ny folketrygdlov. Ved lov 28 juni 1996 nr 56, se Ot.prp.nr.35 (1995-1996), er imidlertid de aktuelle bestemmelsene endret og omredigert, slik at forslagene i Ot.prp.nr.29 (1995-1996) til dels er uaktuelle. Endringsloven trer i kraft 1. januar 1997, mens forslaget til ny folketrygdlov er forutsatt å tre i kraft 1. mai 1997. Når det gjelder sysselsettingsloven er det gjort så store endringer at departementet finner det mest hensiktsmessig at forslaget til ny folketrygdlov § 26-3 nr 5 Lov 27 juni 1947 nr 9 om tiltak til å fremmes sysselsetting utgår. I stedet tilpasses sysselsettingsloven slik den lyder etter endringsloven av 28. juni 1996 til ny folketrygdlov. Endringene i trygderettsloven går ut på at reglene om klageprosedyre i dagpengesakene og attføringssakene er lagt om slik at fylkesarbeidskontoret alltid blir ankemotpart til Trygderetten når fylkesarbeidskontoret er klageinstans. Endringene er så pass begrenset at departementet finner det hensiktsmessig å justere forslaget i § 26-3 nr 17 Lov 16 desember 1966 nr 9 om anke til trygderetten. I forhold til endringsloven av 28. juni 1996 gjøres det bare nødvendige justeringer for å tilpasse bestemmelsene til ny folketrygdlov. Ordlyden blir dermed i samsvar med endringsloven. Det vises til § 26-3 nr 17 og avsnitt II i lovforslaget. Bestemmelsen i ny folketrygdlov § 2-13 gjelder medlemskap for personer med utenlandske pensjonsytelser. Tilsvarende bestemmelser finnes i dag i gjeldende lov § 1-3 andre og tredje ledd. Ordlyden i forslaget til ny folketrygdlov § 2-13 første ledd er ikke helt i samsvar med gjeldende rett og justeres slik at gjeldende rett opprettholdes. Det vises til omtale i punkt 9.2. Bestemmelsen i ny folketrygdlov § 3-2 gjelder i det vesentlige grunnpensjonens størrelse. I dag følger innholdet av gjeldende lov § 7-2 nr 2, 3 og 4. Fjerde ledd endres som en følge av forslaget om at pensjonister som har ektefelle med egen inntekt, skal ha grunnpensjon på samme nivå som en pensjonist med ektefelle som selv er pensjonist. På grunn av økt tekstmengde og for å gjøre bestemmelsen klarere er leddet omredigert. Se kapittel 5. Forslag til ny folketrygdlov § 3-21 gir regler om tilleggspensjon for fødte og unge uføre som er født etter 1942. Bestemmelsen er innholdsmessig i samsvar med gjeldende lov § 8-4 nr 3 tredje ledd. Første ledd inneholder vilkårene for å få medregnet framtidige pensjonspoeng med minst 3,30 for hvert år. Etter forslaget her innskjerpes det medisinske vilkåret som også må være klart dokumentert. Se punkt 2.4. Nytt sjette ledd angir vilkårene for å beholde retten til tilleggspensjon etter første ledd for personer som er yrkesaktive etter fylte 24 år uten å ha uførepensjon på forhånd. Disse beholder garantien om et framtidig poengtall på minst 3,30, hvis det er klart dokumentert at vilkårene i første ledd var oppfylt før fylte 24 år og at kravet settes fram før fylte 34 år. Dette innebærer en materiell endring i forhold til gjeldende rett. Se punkt 2.5. Nytt sjuende ledd lovfester gjeldende praksis for uførepensjonister som har garantert tilleggspensjon før de begynner å arbeide. Disse beholder retten til tilleggspensjon etter første ledd uten tidsbegrensning hvis de senere faller ut av arbeidslivet. Se punkt 2.5. Bestemmelsen har særregler om sluttpoengtallet for personer som er født før 1943 og som ble født uføre eller har tapt minst halvparten av inntektsevnen før fylte 24 år. Bestemmelsen tilsvarer gjeldende lov § 7-3 nr 3 første og andre ledd. Andre ledd bokstav b endres som følge av at det tilføyes en ny bokstav d. Bokstav c endres slik at gjeldende sluttpoengtall på 3,00 opprettholdes bare for personer som er født i årene 1926-1930, og som er blitt alderspensjonister. Ved en ny bokstav d forhøyes sluttpoengtallet til 3,30 for uførepensjonister som er født i årene 1931-1942. Disse får da samme garanterte poengtall som fødte og unge uføre født etter 1942, jf gjeldende lov § 8-4 nr 3 tredje ledd og forslag til ny lov § 3-21. Se punkt 2.3. Bestemmelsen gjelder reduksjon av pensjonsytelser m.m fra folketrygden når stønadsmottakeren er innlagt i helseinstitusjon med rett til fri forpleining fra det offentlige. Tilsvarende bestemmelser finnes i dag i gjeldende lov § 7-9 med forskrifter. I første ledd tilføyes et nytt andre punktum, slik at de aktuelle folketrygdytelsen opprettholdes uredusert under opphold i somatiske avdelinger i sykehus. Første ledd andre punktum blir dermed nytt tredje punktum. Se omtale i kapittel 6. I Ot.prp.nr.4 (1996-1997) er det i punkt 4 foreslått at ansvaret for skyssutgifter i hjemmesykepleien skal overføres fra folketrygden til kommunene. Dette følges opp ved at § 5-19 andre ledd i ny folketrygdlov endres. Se punkt 8. Bestemmelsen gjelder hjelpestønad, som i dag er regulert i gjeldende lov § 8-2 andre ledd. Det innføres en ny sats 0 for hjelpestønad til hjelp i huset (som er avviklet for nye tilfeller fra 1992), og en høyere sats 1 for tilsyn og pleie. Ordet «satsen» i andre ledd endres derfor til «satsene». Se kapittel 3. Bestemmelsen gjelder forhøyet hjelpestønad. Tilsvarende bestemmelser finnes i dag i forskrifter gitt med hjemmel i den gjeldende lov § 8-2. I andre ledd endres høyeste sats for forhøyet hjelpestønad til 6 ganger ordinær sats mot i dag 5,6 ganger ordinær sats. Videre endres ordene «ordinær hjelpestønad» til «ordinær hjelpestønad for tilsyn og pleie». Det vises til merknadene til § 6-4 om en ny sats 0 for hjelpestønad til hjelp i huset og en høyere sats 1 for tilsyn og pleie. Fjerde ledd oppheves som overflødig fordi nedre aldersgrense for rehabiliteringspenger og uførepensjon fra 1. januar 1998 er foreslått hevet fra 16 til 18 år, som er øvre grense for rett til forhøyet hjelpestønad. Se punkt 2.2.3 og kapittel 3. Bestemmelsen gjelder revurdering av grunnstønad og hjelpestønad. Tilsvarende bestemmelser finnes i dag i forskrifter gitt med hjemmel i gjeldende lov § 8-2. Bestemmelsen justeres for å rette opp en språklig unøyaktighet. Se omtale under punkt 9.3. I Ot.prp.nr.4 (1996-1997) er det under punkt 2.2 foreslått å endre gjeldende lov § 3-2 nr 1 slik at arbeidsuførhet i forbindelse med behandling for sterilisering gir rett til sykepenger. Endringsforslaget følges opp ved at § 8-4 andre ledd gis en ny bokstav j. Se punkt 8.3.2. Bestemmelsen gjelder antall sykepengedager som dekkes av trygden. Tilsvarende reguleres i gjeldende lov § 3-12A. I Ot.prp.nr.4 (1996-1997) er det under punkt 2.1 foreslått at arbeidsgiverperioden forlenges fra to til tre uker. Som en konsekvens av dette forslaget er gjeldende lov § 3-12A foreslått endret slik at trygdens stønadstid reduseres tilsvarende. Endringsforslaget følges opp ved at § 8-12 første ledd i ny folketrygdlov endres. Se punkt 8.3.1. Andre ledd som regulerer når ny stønadstid begynner å løpe, endres i samsvar med utvidelsen av arbeidsgiverperioden. Etter denne bestemmelsen kan det gis reisetilskott i stedet for sykepenger. Tilsvarende bestemmelser finnes i gjeldende lov § 3-1 nr 2. Etter andre ledd gis det reisetilskott til arbeidstakere fra trygden etter arbeidsgiverperioden. For andre grupper gis det reisetilskott etter 14 dagers ventetid. I Ot.prp.nr.4 (1996-1997) er det under punkt 2.1 foreslått at arbeidsgiverperioden forlenges fra to til tre uker. Bestemmelsen endres i samsvar med dette, slik at arbeidstakere kan få reisetilskott etter tre uker. Til andre ytes reisetilskottet fortsatt etter to uker. Se punkt 8.3.1. Bestemmelsen gir en oversikt over når trygden yter sykepenger. I Ot.prp.nr.4 (1996-1997) er det under punkt 2.1 foreslått at arbeidsgiverperioden forlenges fra to til tre uker. Som en konsekvens endres første ledd bokstav b slik at trygden yter sykepenger i de første tre ukene mot i dag de to første ukene. Se punkt 8.3.1. Bestemmelsen regulerer arbeidsgiverens ansvar for sykepenger. Tilsvarende bestemmelser er i gjeldende lov § 3-5 nr 2 og § 3-6 nr 3. I Ot.prp.nr.4 (1996-1997) er det under punkt 2.1 foreslått at arbeidsgiverperioden forlenges fra to til tre uker. Som en konsekvens endres første, tredje og fjerde ledd. Se punkt 8.3.1. Bestemmelsen gjelder retten til å nytte egenmelding. Tilsvarende bestemmelser finnes i gjeldende lov § 3-12 med tilhørende forskrifter. I Ot.prp.nr.4 (1996-1997) er det under punkt 2.1 foreslått at arbeidsgiverperioden forlenges fra to til tre uker. Fjerde ledd endres som en konsekvens av dette forslaget. Se punkt 8.3.1. Bestemmelsen regulerer trygdens ansvar for feriepenger av sykepenger. Tilsvarende bestemmelser finnes i dag i gjeldende lov § 3-5 § 3-7. I Ot.prp.nr.4 (1996-1997) er det under punkt 2.1 foreslått at trygdens ansvar for feriepenger reduseres med en uke fra 10 til 9 uker. Som en konsekvens av dette forslaget endres første ledd. Se punkt 8.3.1. Bestemmelsen gjelder sykepenger til medlemmer med uførepensjon. Tilsvarende bestemmelser finnes i dag i forskrifter gitt med hjemmel i folketrygdloven § 3-3 nr 2. Andre ledd endres slik at det blir helt klart at gjeldende rett om fastsetting av sykepengegrunnlaget opprettholdes, se punkt 9.4. Bestemmelsen gjelder sykepenger ved yrkesskade. Tilsvarende bestemmelser finnes i gjeldende lov § 3-17, hvor det ved yrkesskade blant annet er gjort unntak fra kravet om to ukers arbeid eller virksomhet (opptjeningstid/ventetid) for rett til sykepenger. Unntaket gjelder også arbeidsgivers plikt til å betale sykepenger i arbeidsgiverperioden, jf gjeldende lov § 3-6 nr 1 andre ledd. I bokstav a gjøres det unntak fra kravet om en opptjeningstid på to uker for rett til sykepenger, men det er ikke direkte presisert at unntaket også gjelder for arbeidsgiverperioden. Det tilføyes derfor at unntak fra opptjeningstid også gjelder for arbeidsgivers plikt til å betale sykepenger etter ny folketrygdlov § 8-18. Etter den gjeldende lov § 3-10 og § 3-18A er det gitt forskrifter om at det ved yrkesskade skal gjøres unntak fra opptjeningstiden/ventetiden på fire uker for rett til tilleggstrygd for sykepenger til selvstendig næringsdrivende og oppdragstakere/frilansere. Disse forskriftsbestemte unntak er ikke tatt med i ny folketrygdlov. Det tas inn tilføyelser om dette med henvisning til § 8-36 og § 8-39. Bestemmelsen blir dermed i samsvar med gjeldende rett, se punkt 9.5. Bestemmelsen gjelder begrensningene i stønadstidens lengde for sykepenger fra trygden. I Ot.prp.nr.4 (1996-1997) er det under punkt 2.1 foreslått at arbeidsgiverperioden forlenges fra to til tre uker. Stønadstidens lengde for arbeidstakere justeres i samsvar med dette forslaget. Se omtale under punkt 8.3. Bestemmelsen gjelder omsorgspenger til arbeidstakere ved barns og barnepassers sykdom. Tilsvarende bestemmelser finnes i gjeldende lov § 3-22. Første ledd endres slik at en arbeidstaker med samværsrett kan få omsorgspenger uten at vedkommende har den daglige omsorgen for barn. Bestemmelsen må ses i sammenheng med endringen i § 9-6 der det i et nytt femte ledd kreves samværsavtale for slik rett. Se punkt 7.3. Bestemmelsen gjelder antall stønadsdager ved barns og barnepassers sykdom. Tilsvarende er regulert i gjeldende lov § 3-22. Som en konsekvens av at også personer som har samværsrett med barn, kan gis omsorgspenger, tilføyes det et nytt femte ledd. Bestemmelsen må ses i sammenheng med forslaget til endring av § 9-5. Se punkt 7.3. Femte ledd i forslaget til ny folketrygdlov § 9-6 blir dermed nytt sjette ledd, samtidig som forskriftshjemmelen utvides noe. I bestemmelsen er henvisningen til § 8-27 første ledd unøyaktig og foreslås endret, slik at gjeldende rett opprettholdes. Se punkt 9.6. Bestemmelsen regulerer hvilke aldersgrupper som kan få rehabiliteringspenger. Innholdsmessig svarer bestemmelsen til gjeldende lov § 5A-4. Nedre aldersgrense i forslaget til ny lov § 10-4 første ledd forhøyes fra 16 til 18 år. Se punkt 2.2. Bestemmelsen gjelder stønadsformer ved medisinsk rehabilitering. I Ot.prp.nr.4 (1996-1997) punkt 5.3 er det foreslått å overføre finansieringsansvaret for tekniske hjelpemidler til funksjonshemmede skoleelever, fra kommuner og fylkeskommuner til folketrygden. Gjeldende lov § 5A-8 andre ledd bokstav a er derfor foreslått endret i samsvar med dette. Endringen følges opp i forslaget til ny folketrygdlov § 10-7 første ledd. I bokstav a presiseres det at det kan gis stønad til skolehjelpemidler. Videre flyttes bestemmelsen om høreapparater fra bokstav a til ny bokstav b. Forslag til ny folketrygdlov § 10-7 første ledd bokstavene b til og med g blir dermed nye bokstaver c til og med h. Se punkt 8.4. Første ledd ny bokstav h regulerer stønad fra folketrygden til motorkjøretøy eller annet transportmiddel til funksjonshemmede. Bestemmelsen justeres slik at det klart kommer fram at stønad også kan gis til tidligere trygdefinansiert bil som egner seg for resirkulering. Endringen er i samsvar med praksis. Se punkt 9.7. Paragrafen er en bortfallsbestemmelse som regulerer hvilke ytelser som skal falle bort i den utstrekning man har rett til flere ytelser fra folketrygden. Forholdet reguleres i dag av gjeldende lov § 5A-6 bokstavene a og b. Under punkt 4.12 foreslås det at overgangsstønaden skal falle bort i den utstrekning vedkommende mottar rehabiliteringspenger, mens det i dag er rehabiliteringspengene som reduseres eller faller bort. Som en konsekvens tas henvisningen til kapittel 15 ut av § 10-14 bokstav b. Bestemmelsen regulerer hvilke ytelser som skal falle bort i den utstrekning man har rett til flere ytelser fra folketrygden. Forholdet reguleres i dag i gjeldende lov § 5B-13. Under punkt 4.12 foreslås det at overgangsstønaden skal falle bort i den utstrekning vedkommende mottar attføringspenger, mens det i dag er attføringspenger som reduseres eller faller bort. Som en konsekvens tas henvisningen til kapittel 15 ut av § 11-15 andre ledd bokstav b. Bestemmelsen gjelder forutgående medlemskap, og henviser til § 12-10 om uføretidspunktet. For å gjøre § 12-2 første ledd klarere og i samsvar med gjeldende rett, justeres henvisningen slik at det bare henvises til første ledd i § 12-10. Se punkt 9.8. Bestemmelsen regulerer hvilke aldersgrupper som kan få uførepensjon, og svarer innholdsmessig til gjeldende lov § 8-3 første ledd. Under punkt 2.2 foreslås det at den nedre aldersgrensen forhøyes fra 16 år til 18 år. Bestemmelse endres i samsvar med dette. Bestemmelsen gir regler om hvordan uføregraden skal fastsettes, og følger av gjeldende lov § 8-3 fjerde ledd og forskrift fastsatt med hjemmel i § 8-5 fjerde ledd bokstav a. Uføregraden fastsettes blant annet ut fra pensjonsgivende inntekt i det yrket vedkommende hadde før uførheten inntraff. Dette skal sammenlignes med inntektsmuligheter etter uførheten. Forskriftshjemmelen i fjerde ledd utvides, slik at det blir adgang til å vektlegge stillingsandel som et moment i uføregradsvurderingen. Se punkt 2.6.3. Bestemmelsen har regler om revurdering av uføregraden. Innholdsmessig er den i samsvar med gjeldende lov § 8-5 tredje ledd første punktum og forskrift om inntektsgrense for revurdering av uførepensjon etter folketrygdloven § 8-5 tredje ledd, fastsatt 20. desember 1989 med hjemmel i § 8-5 fjerde ledd bokstav b. Andre og tredje ledd i forslag til ny folketrygdlov omarbeides og blir nytt andre ledd, slik at både full og gradert uførepensjon reguleres samme sted. Det nye leddet regulerer friinntektsgrensen, som heves fra et halvt grunnbeløp til et helt grunnbeløp. Også gjeldende praksis om ett års ventetid før man har rett til å tjene friinntekten tas inn i bestemmelsen. I et nytt tredje ledd tas det inn bestemmelser om at retten til en uførepensjon beholdes under arbeidsforsøk og arbeidstrening. Frysperioden under arbeidsforsøk utvides fra ett år til tre år. Forskriftshjemmelen i fjerde ledd endres slik at departementet kan gi regler om unntak fra bestemmelsene i andre ledd. Se punkt 2.6. Bestemmelsen er ny og gjelder avkorting av uførepensjon mot ytelser som arbeidstakeren får fra arbeidsgivere for å slutte i arbeid eller for å redusere arbeidstiden. Se punkt 2.9. Forslag til ny folketrygdlov § 12-17 blir ny § 12-18 i forslaget her. Se punkt 2.9.4. Bestemmelsen gjelder stønadsperioden for fødselspenger. For å unngå eventuell tvil om forståelsen av bestemmelsens tredje ledd andre punktum tas det inn en henvisning til § 14-9 første ledd. Se omtale i punkt 9.9. Ved lov 14 juni 1996 nr 34 ble det ved endringer i gjeldende lov kapittel 3B åpnet adgang også for selvstendig næringsdrivende å benytte seg av tidskontoordningen, se Ot.prp.nr.31 (1995-1996). Disse endringene er ikke innarbeidet i kapittel 14 i forslaget til ny folketrygdlov, se Ot.prp.nr.29 (1995-1996). De nevnte endringene følges opp med justeringer i § 14-21, § 14-22, § 14-23, § 14-24 § 14-25, § 14-26 og § 14-29. Se punkt 9.10. Bestemmelsen gjelder kravet om å være enslig forsørger, og stemmer innholdsmessig med gjeldende lov § 12-1 første ledd, fjerde og femte ledd, § 12-4 første og andre ledd og § 1 i forskrifter gitt ved kongelig resolusjon den 26. september 1980 i medhold av § 12-4 fjerde ledd. Etter § 1-5 Sivilstand - i forslaget til ny folketrygdlov, er samboerpar som tidligere har vært gift med hverandre eller har felles barn likestilt med ektepar, se gjeldende lov § 18-15 første ledd. Dersom foreldrene bor i samme hus med mindre enn fire boenheter regnes de som samboerpar uansett, se § 18-15 andre ledd i gjeldende lov og § 1-5 fjerde ledd i forslaget til ny folketrygdlov. I § 15-5 andre ledd i lovforslaget her tas det derfor inn en henvisning til § 1-5 for å unngå eventuell tvil om at denne bestemmelsen også gjelder stønad som enslige forsørgere. I samsvar med praksis er også andre nære boforhold tilføyd i lovteksten. Se punkt 4.10. Bestemmelsen inneholder regler om når overgangsstønad kan gis. Forslag til ny folketrygdlov § 15-6 Når stønad kan gis - barnets alder, angir når overgangsstønad, stønad til barnetilsyn, utdanningsstønad og tilskott og lån for å komme i arbeid kan gis. Bestemmelsens innhold følger av gjeldende lov § 10-4 første ledd, jf § 12-3 første ledd, forskrifter fastsatt ved kongelig resolusjon den 26. september 1980 i medhold av § 12-4 fjerde ledd og praksis. § 15-6 i forslaget til ny folketrygdlov blir etter forslagene i proposisjonen her overflødig. Etter forslaget om omlegging av stønadsordningene for enslige forsørgere vil situasjoner for når stønad kan gis, aldersgrenser m.v. gå fram av de enkelte bestemmelser om ytelsens art. I den nye § 15-6 første ledd i lovforslaget her, gjengis vilkårene for rett til overgangsstønad. Bestemmelsen svarer i hovedsak til § 15-7 første ledd i forslag til ny folketrygdlov og tilsvarer § 10-4 første ledd og 12-3 første ledd i gjeldende folketrygdlov. Andre ledd inneholder de nye bestemmelsene om stønadstid og alder. Overgangsstønaden skal som i dag knyttes til det yngste barnets alder, og stønad kan gis i opptil tre år før dette barnet fyller 8 år. Dersom vedkommende får et nytt barn, knyttes stønadsperioden til det nye barnets alder. Det vil si at før det nye barnet fyller 8 år er det adgang til tre års stønadstid. I tillegg gis overgangsstønad i to måneder før fødselen. Tredje ledd åpner for at stønadstiden kan forlenges med to år før det yngste barnet fyller 8 år, når stønadsmottakeren trenger utdanning for å bli selvforsørget, det vil si tar nødvendig utdanning. Det stilles vilkår om minst halvtidsutdannelse. Fjerde ledd gir adgang til å forlenge stønadstiden med seks måneder når forsørgeren må vente på skolestart, et konkret arbeid eller barnetilsyn. Dessuten gis det adgang til seks måneders stønadstid når vedkommende står tilmeldt arbeidsformidlingen. Dette gjelder både etter utløp av den ordinære stønadstiden på tre år og etter utløp av forlenget stønadstid på grunn av nødvendig utdanning. Slik forlengelse skal gis etter en særskilt vurdering og bare én gang. Etter femte ledd kan overgangsstønad ved samlivsbrudd gis i ett år før det yngste barnet fyller 10 år. Etter sjette ledd kan det gis overgangsstønad fram det yngste barnet fyller 10 år når forsørgeren eller barnet har en forbigående sykdom som hindrer forsørgeren i å være i arbeid. Med forbigående sykdom menes at den vanligvis ikke bør vare mer enn to år. Kortvarige sykdomsperioder som for eksempel ved influensa, er ikke tilstrekkelig for å forlenge stønadstiden. Etter sjuende ledd kan stønadstiden forlenges fram til barnet fyller 18 år når det trenger mer tilsyn enn jevnaldrende barn på grunn av funksjonshemming, sykdom eller store sosiale problemer. Adgangen til å utvide stønadstiden etter sjuende ledd er imidlertid ikke knyttet til det yngste barnet. Etter åttende ledd kan stønadstiden forlenges med ytterligere to år for tidsrom som oppfølgingsleder/brukerkontakt. I niende ledd er det tatt inne en hjemmel til å gi forskrifter om stønadstid og sammenlegning av stønadstid. Se nærmere punkt 4.2. Bestemmelsen gjelder overgangsstønadens størrelse. Bestemmelsen er ny i forhold til forslaget til ny folketrygdlov, hvor bestemmelser om overgangsstønadens størrelse er plassert sammen med vilkårene i § 15-7. Vilkårene er nå foreslått regulert i en egen bestemmelse i § 15-6, og det innføres en separat bestemmelse om «overgangsstønadens størrelse», noe Trygdelovutvalget også foreslo. Se punkt 4.2.4. Bestemmelsen inneholder de nye vilkårene om yrkesrettet aktivitet for å få overgangsstønad. Etter gjeldende lov kan den enslige forsørgeren velge å være hjemme og få utbetalt full overgangsstønad fram til det yngste barnet er ferdig med tredje skoleår. Aktivitetskrav er følgelig nytt i forhold til gjeldende rett og har heller ingen parallell i forslaget til ny folketrygdlov. Forslaget til ny folketrygdlov § 15-7 Overgangsstønad, er som nevnt foran innarbeidet i § 15-6, og overgangsstønadens størrelse er regulert i ny § 15-7. For å holde bestemmelsene om vilkår for overgangsstønad mest mulig samlet, blir § 15-8 Refusjon i underholdsbidrag, forskjøvet til § 15-10, idet tidligere § 15-10 Fødselsstønad oppheves. Se punkt 4.5 foran. I den nye § 15-8 Krav til yrkesrettet aktivitet, tas det inn bestemmelser om yrkesrettet aktivitet som vilkår for å få overgangsstønad. Etter første ledd stilles det aktivitetskrav for å få rett til overgangsstønad fra det yngste barnet har fylt 3 år. Vedkommende forsørger må fra dette tidspunktet enten være i arbeid, stå tilmeldt arbeidsformidlingen som reell arbeidssøker eller være under utdanning. Andre ledd og tredje ledd inneholder bestemmelser om stans av stønad når den enslige moren eller faren selv avslutter et arbeidsforhold eller ikke fyller vilkårene som reell arbeidssøker. Bortfall av stønad reguleres da av bestemmelsene som gjelder for dagpenger. Etter fjerde ledd presiseres det at overgangsstønaden likevel ikke faller bort dersom det ikke foreligger tilfredsstillende barnetilsynsordning. Se nærmere punkt 4.3. Forslaget til ny folketrygdlov § 15-9 Arbeidsinntekt mm, gir regler om reduksjon av overgangsstønad på grunn av arbeidsinntekt. Bestemmelsen er innholdsmessig lik gjeldende folketrygdlov § 10-5 nr 3, som får anvendelse for enslige forsørgere ved en henvisning i § 12-3 tredje ledd. Tredje ledd omhandler folketrygdytelser som er likestilt med arbeidsinntekt. Etter andre punktum er inntektsgrunnlaget for beregning av dagpenger under arbeidsløshet likestilt med arbeidsinntekt. Etter forslag i proposisjonen her skal det i stedet gjøres fradrag for bruttobeløpet for dagpenger. Ordene «dagpenger etter kapittel 4» tas inn i § 15-9 tredje ledd første punktum, og andre punktum i tredje ledd utgår. Se nærmere punkt 4.4. Bestemmelsen er identisk med § 15-8 i forslaget til ny folketrygdlov. Forslaget til ny folketrygdlov § 15-10 Fødselsstønad til enslig mor, er innholdsmessig i samsvar med gjeldende folketrygdlov § 12-2. Ordningen med engangs fødselsstønad foreslås opphevet, se nærmere punkt 4.5 foran. Forslaget til ny folketrygdlov § 15-8 Refusjon i underholdsbidrag, er etter dette forskjøvet til § 15-10, slik at bestemmelsene om overgangsstønad kan følge fortløpende i § 15-6, § 15-7 § 15-8. Bestemmelsen inneholder regler om stønad til barnetilsyn. Forslag til ny folketrygdlov § 15-11 Stønad til barnetilsyn stemmer innholdsmessig med gjeldende folketrygdlov § 10-2 første ledd, jf § 12-3 første ledd. Bestemmelsen er omarbeidet i samsvar med forslaget i proposisjonen her, se punkt 4.6. Første ledd er noe endret, og tilpasset aktivitetskravene i forslagets § 15-8 slik at det også kan gis stønad til barnetilsyn når den enslige forsørgeren er tilmeldt arbeidsformidlingen som reell arbeidssøker. Se punkt 4.3. Etter andre ledd gis stønad til barnetilsyn ved forbigående sykdom hos forsørgeren i opptil ett år. Etter gjeldende lov er stønad til barnetilsyn begrenset til at vedkommende må overlate tilsynet med barnet/barna på grunn av utdanning eller arbeid utenfor hjemmet. Det er følgelig ingen tilsvarende bestemmelse i forslaget til ny folketrygdlov. Etter tredje ledd gis stønad til barnetilsyn til barnet er ferdig med fjerde skoleår mot i dag til barnet er ferdig med tredje skoleår. På grunn av seksårsreformen innebærer dette imidlertid ingen realitetsendring, da stønad fortsatt gis til barnet er rundt 10 år. Det blir adgang til å forlenge stønadstiden fram til barnet er 18 år i særlig vanskelige situasjoner. Etter fjerde ledd skal tilsynsutgiftene dokumenteres, slik det er i dag for å få forhøyet sats. Etter femte ledd første punktum er stønaden 70 prosent av faktiske tilsynsutgifter opptil et maksimalt beløp som fastsettes av Stortinget. Dette er nytt i forhold til i dag, hvor stønad til barnetilsyn gis etter fastsatte satser uten direkte hensyn til de faktiske utgifter. Etter femte ledd andre og tredje punktum halveres stønaden ved arbeidsinntekt over 6 ganger grunnbeløpet og den faller helt bort ved inntekt over 8 ganger grunnbeløpet. Dette er også nytt i forhold til i dag, hvor stønad til barnetilsyn ikke behovsprøves. Bestemmelsen inneholder regler om utdanningsstønad. Forslaget til ny folketrygdlov § 15-12 Utdanningsstønad svarer innholdsmessig til gjeldende folketrygdlov § 10-3 første punktum, jf § 12-3 første ledd. I første ledd presiseres gjeldende rett om at utdanningen både må være yrkesrettet og nødvendig. Videre presiseres det at det vanligvis ikke gis stønad etter at yrkeskompetanse er oppnådd. Andre ledd er en presisering av Rikstrygdeverkets retningslinjer om at utdanningsstønad gis i tre år, med mulighet for utvidet stønadstid når det er behov for allmennutdanning som en del av utdanningsplanen. I tredje ledd presiseres det - i samsvar med dagens praksis - at utdanningsstønad bare gis i tidsrom da den enslige forsørgeren har rett til overgangsstønad. Fjerde ledd omhandler hva slags utgifter utdanningsstønaden skal dekke, og er i samsvar med praksis. Femte ledd er en særbestemmelse om utdanningsstønad til enslig mor eller far som deltar som oppfølgingsleder/brukerkontakt i oppfølgingsvirksomhet som tar sikte på å kvalifisere og stimulere enslige forsørgere til arbeid og utdanning (se punkt 4.8). Sjette ledd gir hjemmel til å fastsette forskrifter, og er identisk med § 15-12 andre ledd i forslag til ny folketrygdlov. Se punkt 4.7. Bestemmelsen inneholder regler om tilskott for å komme i arbeid. Forslaget til ny folketrygdlov § 15-13 Tilskott og lån for å komme i arbeid, svarer innholdsmessig til gjeldende folketrygdlov § 10-3 andre ledd, jf § 12-3 første ledd. I paragrafens overskrift tas ordene «og lån» ut, fordi bestemmelsen begrenses til tilskott til flytteutgifter. Etter første ledd kan det gis tilskott til flytteutgifter som er nødvendig for å komme i arbeid, og er identisk med § 15-13 første ledd første punktum i forslag til ny folketrygdlov. Resten av § 15-13 i forslaget til ny folketrygdlov utgår. I nytt andre ledd presiseres det at tilskott bare gis når den enslige forsørgeren flytter før seks måneder etter en periode med rett til overgangsstønad. Bestemmelsen er ny i forhold til forslaget til ny folketrygdlov. Se nærmere punkt 4.9. Forslaget til § 15-14 Forholdet til andre folketrygdytelser mm i ny folketrygdlov, tilsvarer i det vesentligste gjeldende folketrygdlov § 12-4 første ledd. Paragrafen er en bortfallsbestemmelse som regulerer hvilke ytelser som skal falle bort når man har rett til flere ytelser fra folketrygden. Det foreslås at overgangsstønad skal falle bort i den utstrekning vedkommende mottar rehabiliteringspenger eller attføringspenger, mens det nå er motsatt. Det foreslås i et nytt andre ledd at stønad til barnetilsyn faller bort i den utstrekning barnet får hjelpestønad utover laveste sats for tilsyn og pleie. Se punkt 4.12. Forslaget til ny folketrygdlov § 16-8 Arbeidsinntekt m.m., som gjelder etterlatt familiepleier, har tilsvarende bestemmelser om avkorting av overgangsstønad som enslige forsørgere og gjenlevende ektefelle. Når det gjelder dagpengemottakere foreslås det en liberalisering, som også skal gjelde etterlatt familiepleier, se punkt 4.11. Ordene «dagpenger etter kapittel 4» tas etter dette inn i § 16-8 tredje ledd første punktum, mens siste punktum i tredje ledd oppheves. Bestemmelsen gjelder utdanningsstønad og tilskott til tidligere familiepleier for å komme i arbeid. Endringen er en konsekvens av endringen av § 15-13. Se punkt 4.11. Slik forslaget til ny folketrygdlov kapitlene 16 og 17 er utformet, kan det oppstå tilfeller da en person fyller vilkårene for pensjon eller overgangsstønad både som tidligere familiepleier og som gjenlevende ektefelle. Departementet finner derfor at det på samme måte som for andre ytelser bør tas inn en samordningsbestemmelse i et nytt sjette ledd. Se omtale i punkt 9.11. Paragrafen inneholder bestemmelsene om vilkår for overgangsstønad for gjenlevende ektefelle. Forslaget til § 17-6 i ny folketrygdlov, svarer innholdsmessig til § 10-4 i gjeldende lov. Første ledd bokstavene a og b omskrives og tilpasses endringene i kapittel 15. Se punkt 4.11. Det foreslås her at dagpengemottakere skal få avkortet stønaden mot brutto utbetalte dagpenger, mens den i dag avkortes mot inntektsgrunnlaget for dagpenger. Samme endring gjøres i § 15-9 som gjelder for enslig mor eller far med virkning fra 1. mai 1997. Se punkt 4.4 foran. Ordene «dagpenger etter kapittel 4» tas etter dette inn i § 17-8 tredje ledd første punktum, mens siste punktum utgår. Se punkt 4.11. Overskriften endres, slik at ordet «fødselsstønad og lån» tas ut. Første ledd inneholder henvisninger til bestemmelser i kapittel 15 om stønad til barnetilsyn, fødselsstønad, utdanningsstønad og tilskott til flytting for å komme i arbeid, regulert i bokstavene a, b, c og d. Avviklingen av nedkomststønaden ved fødsel (fødselsstønad), innebærer at henvisningen i bokstav a faller bort, se punkt 4.5. Etter dette framskyves henvisningene om stønad til barnetilsyn til bokstav a, utdanningsstønad til bokstav b og tilskott til flytting for å komme i arbeid til bokstav c. Se punkt 4.11.2. I bestemmelsens andre punktum presiseres gjeldende rett, se omtale under punkt 9.12. Bestemmelsen gjelder avkorting av alderspensjon når pensjonisten er under 70 år og har pensjonsgivende inntekt. Gjeldende lov § 7-10 har tilsvarende bestemmelser. I Ot.prp.nr.4 (1996-1997) er det under punkt 3 foreslått at: - pensjonen reduseres med 40 prosent av inntekt over gunnbeløpet mot i dag 50 prosent. - pensjonen ikke reduseres for pensjonsgivende inntekt som er et etterslep fra helt avsluttet virksomhet. - at gjeldende avkortingsregler fortsatt skal gjelde for pensjonister som har tatt ut avtalefestet pensjon (AFP) før fylte 67 år. I forslaget til ny folketrygdlov følges det nevnte endringsforslagene opp ved at § 19-6 andre og tredje ledd endres og at det tas inn et nytt fjerde ledd. Fjerde og femte ledd blir dermed nye femte og sjette ledd. Se punkt 8.5. I Ot.prp.nr.4 (1996-1997) er det under punkt 5 foreslått at hjelpemiddelsentralene skal kunne både innvilge og avslå krav om hjelpemidler og at hjelpemiddelsentralenes vedtak kan påankes til Rikstrygdeverket. I forslaget til ny folketrygdlov følges endringsforslaget opp ved at § 21-12 første ledd første punktum justeres tilsvarende. Se punkt 8.6. I forslaget til ny folketrygdlov er det i § 22-8 fjerde ledd tatt inn en bestemmelse om reduksjon av rehabiliteringspenger, attføringspenger og uførepensjon som etterbetales for tidsrom det er utbetalt forhøyet hjelpestønad for. Bestemmelsen følger av § 7 nr 2 tredje ledd i forskrift om ytelse av grunnstønad og hjelpestønad, fastsatt av Sosialdepartementet den 21. oktober 1966 med hjemmel i folketrygdloven § 8-2. Forhøyet hjelpestønad kan gis til barnet fyller 18 år. Nedre aldersgrense for attføringspenger er 19 år, se gjeldende lov § 5B-4 og forslag til ny lov § 11-4. Bestemmelsen blir derfor overflødig når nedre aldersgrense for rehabiliteringpenger og uførepensjon endres fra 16 år til 18 år fra 1. januar 1998, og blir da opphevet. Se punkt 2.2. I nytt femte ledd gis det en bestemmelse om reduksjon av uførepensjon som etterbetales for tidsrom det er utbetalt sykepenger. Bestemmelsen er ikke kommet med i forslaget til ny folketrygdlov, men følger i dag av § 4 nr 3 i forskrifter om begrensning og opphør av sykepenger for trygdet som mottar uførepensjon eller alderspensjon etter folketrygdloven, eller avtalefestet pensjon etter loven om statstilskott, fastsatt ved kongelig resolusjon 7. april 1978. Se punkt 9.13. På grunn av forskjellig virkningstidspunkt for to endringer i samme paragraf gis bestemmelsen som et nytt femte ledd fra 1. mai 1997. Når fjerde ledd oppheves 1. januar 1998, blir femte ledd framskjøvet til fjerde ledd. Bestemmelsen har regler om start- og stopptidspunkt for utbetaling av ytelser fra folketrygden. Den er innholdsmessig i samsvar med gjeldende lov § 15-1 nr. 3 og § 15-3, samt § 4 nr 1 i forskrifter om begrensning og opphør av sykepenger for trygdet som mottar uførepensjon eller alderspensjon etter folketrygdloven eller avtalefestet pensjon etter loven om statstilskott, fastsatt ved kongelig resolusjon 7. april 1978. I andre ledd tas det inn et nytt fjerde punktum som viderefører utbetalingsregelen ved arbeidsforsøk i tilfeller hvor pensjonen har vært helt stoppet. Regelen framgår i dag av forskrift om inntektsgrense (friinntekt) for revurdering av uføregrad etter folketrygdloven § 8-5 tredje ledd § 2 nr 3. I tilfeller hvor utbetalingen bare har vært redusert gir forslag til ny folketrygdlov § 22-12 tredje ledd samme regel som forskriften. Se ellers forslaget her § 12-12 tredje ledd. Se punkt 2.7. For å klargjøre gjeldende praksis om foreldelse tas det inn et nytt femte ledd i bestemmelsen. Se punkt 9.14. Bestemmelsen har hjemmel for avvik fra loven ved forsøk med oppfølging av sykmeldte og er innholdsmessig i samsvar med gjeldende folketrygdlov § 18-14. Første ledd endres slik at det blir hjemmel for å fravike loven også ved forsøk med lavere uføregrad enn 50 prosent, som omtalt i punkt 2.8. Etter andre ledd første punktum må rettighetshaverne ikke få innskrenket rettighetene sine eller bli pålagt større plikter enn det som følger av loven. Andre punktum endres slik at det gis det adgang til å fravike reglene om friinntekt etter § 12-12 andre ledd i forbindelse med forsøk med lavere uføregrad enn 50 prosent. I forslaget til ny folketrygdlov er det blant annet foreslått endringer i sysselsettingsloven og trygderettsloven. På grunn av lov 28 juni 1996 nr 56, se Ot.prp.nr.35 (1995-1996), er en del av disse forslagene uaktuelle. Endringsloven trer i kraft 1. januar 1997, mens forslaget til ny folketrygdlov er forutsatt å tre i kraft 1. mai 1997. Når det gjelder sysselsettingsloven er det gjort så store endringer at departementet finner det mest hensiktsmessig at forslaget til ny folketrygdlov § 26-3 nr 5 Lov 27 juni 1947 nr 9 om tiltak til å fremme sysselsetting utgår. I stedet justeres henvisningene i sysselsettingsloven slik den lyder etter endringsloven av 28 juni 1996. Det vises til kapittel 11 nedenfor om merknader til endringer i lov 27 juni 1947 nr 9 om tiltak til å fremme sysselsetting. Forslagene i proposisjonen her til endringer i trygderettsloven § 11 og § 13 er basert på forslaget til ny folketrygdlov. Dette innebærer at avvikene fra forslagene i Ot.prp.nr.29 (1995-1996) kursiveres. Se punkt 9.15. I forslaget til ny folketrygdlov er det i § 26-3 foreslått endringer i sysselsettingsloven. Disse endringsforslagene er bare tekniske tilpasninger til forslaget til ny folketrygdlov. Ved lov 28 juni 1996 nr 56, se Ot.prp.nr.35 (1995-1996) er imidlertid de aktuelle bestemmelsene vesentlig endret og omredigert, slik at forslagene i Ot.prp.nr.29 (1995-1996) er uaktuelle. Endringsloven av 28 juni 1996 trer i kraft 1. januar 1997, mens forslaget til ny folketrygdlov er forutsatt å tre i kraft 1. mai 1997. Endringsforslagene i proposisjonen her tar derfor utgangspunkt i sysselsettingsloven slik den lyder etter endringsloven. Endringene er bare tekniske tilpasninger til forslaget til ny folketrygdlov. Til endringer i lov 4 februar 1977 nr 4 om arbeidervern og arbeidsmiljø m. Endringene i § 9-5 og § 9-6 i forslaget til ny folketrygdlov om adgang til å fordele antallet stønadsdager ved barn og barnepassers sykdom mellom foreldrene når bare en av foreldrene har den daglige omsorgen, gjør det nødvendig med tilsvarende endring i arbeidsmiljøloven. Det tas inn et nytt andre ledd i arbeidsmiljøloven § 33A nr 4. Se kapittel 7. Endringene i § 10 er en konsekvens av forslaget om utvide arbeidsgiverperioden og redusere trygdens ansvar for feriepenger av sykepenger, se Ot.prp.nr.4 (1996-1997) og punkt 8.3.1 ovenfor. Til endringer i lov 23. Forslaget i Ot.prp.nr.4 (1996-1997) om tilbakekreving ved feilutbetaling videreføres i ny folketrygdlov ved å endre pargrafhenvisningene. Se punkt 8.7. At Deres Majestet godkjenner og skriver under et framlagt forslag til proposisjon til Stortinget om lov om endringer i folketrygdloven og i enkelte andre lover. Stortinget blir bedt om å gjøre vedtak til lov om endringer i folketrygdloven og i enkelte andre lover i samsvar med et framlagt forslag. I folketrygdloven foreslås følgende endringer: § 2-13 første ledd skal lyde: For en person som har bosatt seg i Norge etter 1992, og som mottar en utenlandsk pensjonsytelse som svarer til minstepensjon for enslige, omfatter medlemskapet ytelser etter kapitlene 6, 12, 16, 17, 18 og 19 bare i perioder da vedkommende har pensjonsgivende inntekt eller mottar pensjon fra folketrygden. § 3-2 fjerde ledd skal lyde: b. som har en årlig inntekt, inkludert kapitalinntekt, som er større enn to ganger grunnbeløpet. § 3-21 første ledd skal lyde: Et medlem som blir ufør før fylte 24 år på grunn av en alvorlig og varig sykdom, skade eller lyte som er klart dokumentert, får medregnet framtidige pensjonspoeng med minst 3,30 for hvert år. Det er et vilkår at vedkommende er født etter 1942. § 3-21 nye sjette og sjuende ledd skal lyde: Selv om et medlem har vært mer enn 50 prosent yrkesaktiv etter fylte 24 år, gis det framtidige pensjonspoeng etter denne paragrafen dersom det er klart dokumentert at vilkårene i første ledd var oppfylt før fylte 24 år og kravet settes fram før fylte 34 år. Et medlem som har fått garantert tilleggspensjon etter denne paragrafen, beholder garantien selv om uførepensjonen faller bort fordi medlemmet er i inntektsgivende arbeid. § 3-22 andre ledd bokstav b, c og ny bokstav d skal lyde: d. sluttpoengtall 3,30 når medlemmet er født i et av årene 1931 - 1942. § 3-27 første ledd nytt andre punktum skal lyde: Dette gjelder ikke for opphold i somatiske sykehusavdelinger. § 3-27 første ledd andre punktum blir tredje punktum. § 5-19 andre ledd skal lyde: Bestemmelsene i første ledd gjelder også for helsepersonell som er ansatt ved et familievernkontor eller er knyttet til en helsestasjon. § 6-4 andre ledd skal lyde: Stortinget fastsetter satsene for hjelpestønad. § 6-5 andre ledd skal lyde: Forhøyet hjelpestønad utgjør 2, 4 eller 6 ganger ordinær hjelpestønad for tilsyn og pleie. § 6-5 fjerde ledd oppheves. § 6-7 første ledd skal lyde: Skjer det vesentlige endringer i de forhold som har vært avgjørende for innvilging av grunnstønad eller hjelpestønad eller for størrelsen på slik stønad, skal saken tas opp til ny behandling, se § 21-6. § 8-4 andre ledd ny bokstav j skal lyde: j. fordi medlemmet er arbeidsufør som følge av behandling i forbindelse med sterilisering. § 8-12 første ledd og andre ledd første punktum skal lyde: Når en arbeidstaker har mottatt sykepenger fra trygden i til sammen 245 sykepengedager i de siste tre årene, opphører retten til sykepenger fra trygden. For andre opphører retten til sykepenger fra trygden når trygden har ytt sykepenger i til sammen 250 dager i de siste tre årene. Dersom trygden yter sykepenger også i de første to eller tre ukene, ytes det sykepenger i opptil 260 dager. Et medlem som har vært helt arbeidsfør i 26 uker etter at vedkommende sist fikk sykepenger fra trygden, får igjen rett til sykepenger fra trygden i 245, 250 eller 260 sykepengedager. § 8-14 andre ledd skal lyde: Til en arbeidstaker ytes reisetilskottet tidligst fra og med 22. dag etter at arbeidsuførheten oppstod. Ellers ytes reisetilskottet tidligst fra og med 15. dag. § 8-17 første ledd bokstav b skal lyde: § 8-19 første ledd skal lyde: Arbeidsgiveren skal betale sykepenger i et tidsrom på opptil tre uker (arbeidsgiverperioden). § 8-19 tredje og fjerde ledd skal lyde: Når det er gått mindre enn tre uker siden forrige sykefravær, skal et nytt sykefravær regnes med i samme arbeidsgiverperiode. Når arbeidstakeren har vært i arbeid sammenhengende i tre uker etter et sykefravær, plikter arbeidsgiveren igjen å betale sykepenger for et tidsrom på opptil tre uker (en ny arbeidsgiverperiode). § 8-24 fjerde ledd skal lyde: Egenmelding kan nyttes for opptil tre kalenderdager om gangen. Ved nytt sykefravær innen tre uker regnes tidligere fraværsdager uten legeerklæring med. § 8-33 første ledd skal lyde: Trygden yter feriepenger av sykepenger som trygden har utbetalt til en arbeidstaker etter § 8-17. Feriepenger ytes bare for de første 9 ukene ( 45 sykepengedager) med sykepenger i opptjeningsåret, se ferieloven § 4. § 8-50 andre ledd andre punktum skal lyde: Når trygden yter sykepenger, fastsettes sykepengegrunnlaget etter bestemmelsene i § 8-35 ut fra den årlige arbeidsinntekten som det er godtgjort at medlemmet har ved å utnytte den arbeidsevnen som var i behold etter at han eller hun ble innvilget uførepensjon eller foreløpig uførestønad. § 8-55 bokstav a skal lyde: a. Vilkåret i § 8-2, § 8-18, 8-36 og 8-39 om opptjeningstid gjelder ikke. § 8-55 bokstav f skal lyde: f. Sykepenger fra trygden ytes i opptil 245, 250 eller 260 dager uten hensyn til bestemmelsene i § 8-12. § 9-5 første ledd skal lyde: § 9-6 nytt femte og sjette ledd skal lyde: Selv om den ene av foreldrene er alene om den daglige omsorgen, kan stønadsdagene (20, 30 eller 40) fordeles mellom foreldrene i forhold til omfanget av avtalt samvær. Det er et vilkår at trygdekontoret får skriftlig erklæring fra begge foreldrene om samværsfordelingen. Departementet gir forskrifter om gjennomføringen av bestemmelsene i denne paragrafen, herunder om hvilke sykdommer og funksjonshemninger som skal gi utvidet rett til omsorgspenger etter andre ledd. § 9-8 fjerde ledd skal lyde: Bestemmelsene i § 8-27 første ledd bokstav b gjelder tilsvarende. Det er et vilkår for rett til rehabiliteringspenger at medlemmet er mellom 18 og 67 år. § 10-7 første ledd skal lyde: h. motorkjøretøy eller annet transportmiddel. § 10-14 bokstav b skal lyde: b. i den utstrekning medlemmet får tilsvarende ytelser etter kapittel 16 eller 17. § 11-15 andre ledd bokstav b skal lyde: Det er et vilkår for rett til uførepensjon at vedkommende har vært medlem i trygden i de siste tre årene fram til uføretidspunktet, se § 12-10 første ledd. § 12-4 skal lyde: Det er et vilkår for rett til uførepensjon at vedkommende er mellom 18 og 67 år. § 12-7 fjerde ledd skal lyde: Departementet gir forskrifter om fastsetting og endring av uføregraden i forhold til pensjonsgivende inntekt, herunder om stillingsandelens betydning. Det kan gjøres unntak for visse inntekter. § 12-12 skal lyde: En uførepensjonist beholder retten til pensjonen under tidsbegrenset arbeidstrening som er godkjent av arbeidsmarkedsetaten, og i tre år etter at han eller hun har tatt arbeid eller oppdrag, eller har startet virksomhet. Dette gjelder selv om uførepensjonen faller helt bort. Departementet gir forskrifter med nærmere bestemmelser om friinntekt og kan herunder gjøre unntak fra andre ledd. Ny § 12-17 skal lyde: Når en arbeidsgiver gir en uførepensjonist økonomiske ytelser som ikke er pensjonsgivende inntekt, skal uførepensjonen reduseres med et tilsvarende beløp. Dette gjelder bare dersom ytelsene blir avtalt i forbindelse med fratreden eller reduksjon av arbeidstiden. Uførepensjonen reduseres etter bestemmelsene i første ledd også når pensjonisten får ytelsene fra en tredjemann. § 12-17 blir ny § 12-18. § 14-7 tredje ledd tredje punktum skal lyde: Foreldrene står fritt med hensyn til hvordan de vil dele forlengelsen seg imellom, også slik at det uten hinder av bestemmelsen i § 14-9 første ledd kan ytes ugraderte fødselspenger til begge foreldrene samtidig. § 14-21 første ledd og nytt andre ledd skal lyde: Med tidskonto menes forlenget uttak av fødsels- og adopsjonspenger i kombinasjon med delvis gjenopptakelse av arbeidet. Arbeidstakere baserer det forlengede uttaket av stønad i kombinasjon med gjenopptakelse av arbeidet på en avtale med arbeidsgiver. Selvstendig næringsdrivende og frilansere baserer det forlengede uttaket av stønad på en utbetalingsavtale med trygdekontoret. § 14-21 andre ledd blir nytt tredje ledd. § 14-22 første og andre ledd skal lyde: Den som har rett til fødselspenger etter § 14-4, § 14-5, § 14-6, § 14-7 § 14-8, § 14-9, § 14-10, § 14-11, kan ta ut opptil 195 stønadsdager (39 uker) med redusert dagsats (80 prosent), eller 145 stønadsdager (29 uker) med full dagsats i kombinasjon med gjenopptakelse av arbeidet. I tillegg kan hele eller deler av den ekstra stønadsperioden som gis for hvert barn mer enn ett ved flerbarnsfødsler, benyttes som tidskonto, se § 14-7 tredje ledd. Det er et vilkår for rett til uttak av tidskonto at den stønadsberettigede før fødselen har arbeidet i mer enn halv stilling enten som arbeidstaker, eller som selvstendig næringsdrivende og/eller frilanser. § 14-23 tredje ledd skal lyde: Den som ikke har arbeidet i full stilling før fødselen, kan i forbindelse med tidskonto redusere sin stilling til de prosentdeler av full stilling som er angitt i andre ledd. Det prosentvise uttaket av fødselspenger skal svare til den prosentvise reduksjonen av arbeidstiden. § 14-25 skal lyde: Den som mottar adopsjonspenger etter § 14-14, § 14-15, § 14-16, § 14-17 § 14-18, § 14-19, kan ta ut opptil 195 stønadsdager (39 uker) med redusert dagsats eller 145 stønadsdager (29 uker) med full dagsats i kombinasjon med delvis gjenopptakelse av arbeidet. I tillegg kan hele eller deler av den ekstra stønadsperioden som gis for hvert barn mer enn ett når flere barn er adoptert samtidig, benyttes som tidskonto, se § 14-16 andre ledd. Det er et vilkår for rett til uttak av tidskonto at den stønadsberettigede før adopsjonen har arbeidet i mer enn halv stilling enten som arbeidstaker, eller som selvstendig næringsdrivende og/eller frilanser. § 14-26 tredje ledd skal lyde: Den som ikke har arbeidet i full stilling før adopsjonen, kan i forbindelse med tidskonto redusere sin stilling til de prosentdeler av full stilling som er angitt i andre ledd. Det prosentvise uttaket av adopsjonspenger skal svare til den prosentvise reduksjonen av arbeidstiden. § 14-29 første ledd skal lyde: I tidskontoperioden ytes det sykepenger i stedet for fødsels- eller adopsjonspenger dersom den stønadsberettigede blir arbeidsufør på grunn av sykdom. § 15-5 andre ledd skal lyde: En mor eller far har aleneomsorgen for et barn når vedkommende varig har klart mer av den daglige omsorgen enn den andre av foreldrene. Ingen av foreldrene anses å ha aleneomsorgen for barnet ved boforhold som nevnt i § 1-5 fjerde ledd, eller ved andre nære boforhold. Ny § 15-6 skal lyde: Overgangsstønad gis til enslig mor eller far som midlertidig er ute av stand til å forsørge seg selv ved eget arbeid på grunn av omsorg for barn eller fordi vedkommende først etter en utdanningstid eller omstillingstid kan få arbeid. Overgangsstønad kan gis til det yngste barnet fyller åtte år, men ikke i mer enn sammenlagt tre år etter at det yngste barnet ble født. I tillegg kan det gis overgangsstønad i opptil to måneder før fødselen. Stønadstiden kan utvides med opptil to år fram til barnet fyller åtte år når den enslige moren eller faren er under nødvendig utdanning og fyller vilkårene for rett til utdanningsstønad etter § 15-12. I påvente av skolestart, et konkret arbeid eller barnetilsyn, kan stønadstiden forlenges med opptil seks måneder i særlige tilfeller. Det kan også gis overgangsstønad i de første seks månedene etter at vedkommende har meldt seg som arbeidssøker hos arbeidsformidlingen. Stønad etter dette leddet gis umiddelbart etter et tidsrom med overgangsstønad etter andre og tredje ledd, likevel slik at stønaden ikke stanses når det yngste barnet fyller åtte år. Etter skilsmisse, separasjon eller samlivsbrudd mellom ugifte foreldre gis det uten hinder av aldersbegrensningen i andre ledd, overgangsstønad i opptil ett år før det yngste barnet fyller ti år. Overgangsstønad faller ikke bort før det yngste barnet fyller ti år dersom forsørgeren eller barnet har en forbigående sykdom som hindrer forsørgeren i å være i arbeid. Sykdommen må dokumenteres med legeerklæring. Når den enslige moren eller faren har et barn som er særlig tilsynskrevende på grunn av funksjonshemning, sykdom eller store sosiale problemer, kan det gis overgangsstønad til barnet fyller 18 år. For tidsrom som oppfølgingsleder/brukerkontakt (§ 15-12 fjerde ledd), kan stønadstiden utvides med opptil to år fram til det yngste barnet fyller ti år. Det er et vilkår at vedkommende tar nødvendig utdanning. Departementet gir forskrifter om hvilke tidsrom som skal regnes som stønadstid og om sammenlegning av stønadstid. Ny § 15-7 skal lyde: Årlig overgangsstønad utgjør 1,85 ganger grunnbeløpet. Ny § 15-8 skal lyde: c. er tilmeldt arbeidsformidlingen som reell arbeidssøker, se § 4-5 og § 4-8. Dersom den enslige moren eller faren avslutter et ordinært arbeidsforhold, faller overgangsstønaden bort etter bestemmelsene i § 4-10 første til tredje ledd. Dersom vedkommende ikke oppfyller vilkårene som reell arbeidssøker som nevnt i første ledd bokstav c, faller stønaden bort etter bestemmelsene i § 4-20. Selv om vilkårene for rett til overgangsstønad i denne paragrafen ikke er oppfylt, gis det likevel overgangsstønad hvis den enslige moren eller faren ikke har tilfredsstillende barnetilsynsordning og dette ikke kan tilskrives vedkommende selv. § 15-9 tredje ledd skal lyde: Likestilt med arbeidsinntekt er dagpenger etter kapittel 4, sykepenger etter kapittel 8, stønad ved barns og andre nære pårørendes sykdom etter kapittel 9, og fødselspenger, svangerskapspenger og adopsjonspenger etter kapittel 14. § 15-10 Nedkomststønad i forslaget til ny folketrygdlov oppheves, og § 15-8 Refusjon i underholdsbidrag blir ny § 15-10 Refusjon i underholdsbidrag. § 15-11 skal lyde: § 15-11 Stønad til barnetilsyn. b. er tilmeldt arbeidsformidlingen som reell arbeidssøker, se § 4-5 og § 4-8. Stønad til barnetilsyn faller ikke bort før etter ett år når forsørgeren har en forbigående sykdom som hindrer utdanning, arbeid og tilmelding til arbeidsformidlingen som reell arbeidssøker. Stønad gis til det yngste barnet har fullført fjerde skoleår. Etter fjerde skoleår kan det gis stønad når den enslige moren eller faren har et barn som er særlig tilsynskrevende på grunn av funksjonshemning, sykdom eller store sosiale problemer. Det kan også gis stønad etter fjerde skoleår når forsørgeren er borte fra hjemmet på grunn av arbeid eller utdanning og fraværet er mer langvarig eller uregelmessig enn det en vanlig arbeidsdag medfører. Det er et vilkår for rett til stønad til barnetilsyn at utgiftene blir dokumentert. Stønaden er 70 prosent av utgiftene til barnetilsyn opptil de beløp som Stortinget fastsetter. Stønaden halveres for en enslig mor eller far med pensjonsgivende inntekt mellom seks og åtte ganger grunnbeløpet. Det gis ikke stønad når den pensjonsgivende inntekten er større enn åtte ganger grunnbeløpet. § 15-12 skal lyde: Stønad etter denne paragrafen gis til en enslig mor eller far som tar nødvendig utdanning eller opplæring for å bli i stand til å forsørge seg selv ved eget arbeid. Det gis vanligvis ikke stønad etter at yrkeskompetanse er oppnådd. c. påbygging på tidligere utdanning slik at medlemmet samlet får opptil tre års yrkesutdanning. Utdanningsstønad gis bare for tidsrom da den enslige moren eller faren har rett til overgangsstønad. Utdanningsstønad skal dekke visse skoleutgifter og reiseutgifter. Det kan også ytes stønad til dekning av nødvendige ekstra boutgifter og flytteutgifter i forbindelse med utdanningen. Uten hensyn til bestemmelsene i denne paragrafen kan det gis utdanningsstønad til enslig mor eller far som deltar som oppfølgingsleder/brukerkontakt i oppfølgingsvirksomhet som tar sikte på å kvalifisere og stimulere enslige forsørgere til arbeid og utdanning. § 15-13 skal lyde: Til en enslig mor eller far kan det ytes tilskott til dekning av flytteutgifter dersom det er nødvendig for at han eller hun kan komme i arbeid. Tilskott gis bare når den enslige moren eller faren har flyttet i et tidsrom hun eller han har rett til overgangsstønad eller innen seks måneder etter at overgangsstønaden falt bort. § 15-14 skal lyde: Overgangsstønad etter dette kapitlet faller bort i den utstrekning vedkommende mottar tilsvarende ytelser i form av alderspensjon, uførepensjon, foreløpig uførestønad, rehabiliteringspenger, attføringspenger eller pensjon eller overgangsstønad som gjenlevende ektefelle. Det samme gjelder når vedkommende mottar avtalefestet pensjon med statstilskott. Stønad til barnetilsyn faller bort i den utstrekning barnet får hjelpestønad utover laveste sats for tilsyn og pleie. § 16-8 tredje ledd skal lyde: § 16-9 skal lyde: Til en tidligere familiepleier kan det ytes utdanningsstønad etter § 15-12 og tilskott til flytting etter § 15-13 for at vedkommende kan komme i arbeid. § 16-10 nytt sjette ledd skal lyde: Dersom den tidligere familiepleieren har rett til pensjon eller overgangsstønad etter dette kapitlet og samtidig fyller vilkårene for tilsvarende ytelser etter kapittel 17, får han eller hun den største av ytelsene. § 17-6 første ledd skal lyde: a. medlemmet fyller vilkårene for rett til overgangsstønad i § 15-6, jf. § 17-8 tredje ledd skal lyde: § 17-9 overskrift og første ledd skal lyde: c. tilskott etter § 15-13 til flytting for å komme i arbeid. § 18-6 andre punktum skal lyde: Barnepensjonen fastsettes etter § 18-5 første ledd når begge foreldrene er døde eller moren er død og farskapet ikke er fastslått, og faller bort når bare den ene er død. § 19-6 andre ledd nytt andre punktum skal lyde: For året etter at pensjonisten avsluttet sitt arbeid eller sin virksomhet helt, skal pensjonen ikke reduseres på grunnlag av pensjonsgivende inntekt som stammer fra arbeidet eller virksomheten, herunder eierinntekt fra aksjeselskap som pensjonisten ikke lenger er aktiv eier i. § 19-6 tredje ledd og nytt fjerde ledd skal lyde: Alderspensjonen skal ikke reduseres hvis den pensjonsgivende årsinntekten er mindre enn grunnbeløpet. Pensjonen uten ektefelletillegg og barnetillegg reduseres med 40 prosent av inntekt over grunnbeløpet. For en pensjonist som fram til fylte 67 år hadde avtalefestet pensjon med statstilskott, skal pensjonen uten ektefelletillegg og barnetillegg reduseres med 50 prosent av inntekt over grunnbeløpet. § 19-6 fjerde og femte ledd blir nye femte og sjette ledd. § 21-12 første ledd første punktum skal lyde: Trygdekontorenes og hjelpemiddelsentralenes vedtak etter folketrygdloven kan påklages til Rikstrygdeverket. § 22-8 fjerde ledd oppheves. § 22-8 nytt femte ledd skal lyde: Når det etterbetales uførepensjon for en måned vedkommende har mottatt sykepenger fra trygden uten avkorting etter § 22-12 andre ledd, reduseres etterbetalingen for samme tidsrom. § 22-12 andre ledd nytt fjerde punktum skal lyde: Uførepensjon til en person som i en periode ikke har hatt utbetalingsrett etter § 12-12 tredje ledd, utbetales fra og med den måned den pensjonsgivende inntekten blir redusert. § 22-14 nytt femte ledd skal lyde: Trekk etter § 22-15 tredje ledd og avregning etter § 22-16 tredje ledd avbryter foreldelse. § 25-13 skal lyde: Departementet kan samtykke i avvik fra bestemmelsene i denne loven i forbindelse med forsøk med oppfølging av sykmeldte og forsøk med lavere uføregrad enn 50 prosent for uførepensjonister. Forsøksvirksomheten må være faglig og økonomisk vel underbygd. Avviket må ikke innebære at enkeltpersoner får innskrenket sine rettigheter eller blir pålagt større plikter enn det som følger av loven. I forbindelse med forsøk med lavere uføregrad enn 50 prosent kan det likevel gjøres unntak fra § 12-12 andre ledd. Departementet gir forskrifter om forsøksvirksomhet, og kan herunder bestemme at utgifter til både privat og offentlig behandling i forbindelse med oppfølging av sykmeldte kan dekkes av trygden. § 26-3 Endringer i andre lover nr 5 Lov 27 juni 1947 nr 9 om tiltak til å fremme sysselsetting utgår. § 26-3 Endringer i andre lover nr 17 Lov 16 desember 1966 nr 9 om anke til Trygderetten gjøres følgende endringer: § 11 nr 2 fjerde ledd skal lyde: Fylkesarbeidskontoret er ankemotpart ved behandlingen av anke for Trygderetten over vedtak etter folketrygdloven kapittel 4 og 11 truffet av fylkesarbeidskontoret som klageinstans. Arbeidsdirektoratet er ankemotpart ved behandling av anke over vedtak truffet av Arbeidsdirektoratet som klageinstans. Anke over en avgjørelse som er truffet av arbeidsmarkedsetatens organer etter folketrygdloven kapittel 4 og 11 kan settes fram for Trygderetten først etter at vedtaket er prøvet av overordnet forvaltningsorgan. Departementet kan gi forskrifter om at melding om vedtak ikke behøver å gis når vedtaket gjelder stans av stønad av grunner som åpenbart er kjent for medlemmet, og det er gitt forhåndsorientering om at retten til stønad bortfaller i slike tilfelle. Et vedtak i klagesak etter folketrygdloven kapittel 4 og 11 kan ankes til Trygderetten etter bestemmelsene i lov 16. desember 1966 nr 9 om anke til Trygderetten. Trygderetten kan ikke prøve det faktiske grunnlaget for avgjørelsen. Arbeidsmarkedsetatens avgjørelser i slike saker kan bringes inn for de alminnelige domstoler først etter at Trygderetten har gjort vedtak i saken eller det er på det rene at saken ikke vil bli brakt inn for Trygderetten. I § 36 Utestengning endres ordene «en trygdet» til ordene «et medlem». Enhver er pliktig til uten hinder av eventuell taushetsplikt å gi de opplysninger som Arbeidsdirektoratet og andre organer som har hjemmel i loven her , finner nødvendig for å utføre sine gjøremål etter loven. Dette gjelder også når de samme organer behandler saker om stønad etter folketrygdloven kapittel 4 og 11, samt etter kapittel III i loven her. I lov 4 februar 1977 nr 4 om arbeidervern og arbeidsmiljø mv skal § 33A nr 4 nytt andre ledd lyde: Selv om den ene av foreldrene er alene om omsorgen, kan foreldrene fordele permisjonsretten mellom seg i forhold til avtalt samvær, se folketrygdloven § 9-6 femte ledd. I lov 29 april 1988 nr 21 om ferie skal § 10 nr 4 andre ledd bokstav a lyde: a. sykepenger utbetalt av folketrygden for inntil 9 uker ( 45 sykepengedager) hvert opptjeningsår, jf folketrygdloven § 8-33. I tillegg betaler trygden feriepenger av sykepenger som arbeidsgiver får refundert fra trygden for arbeidstakere som er unntatt fra reglene om arbeidsgiverperioder etter folketrygdloven § 8-20 eller av omsorgspenger ved barns eller barnepassers sykdom ut over 10 dager etter folketrygdloven § 9-7, jf. § 9-9. Trygden betaler også feriepenger for inntil 12 uker (60 sykepengedager) av opplæringspenger og pleiepenger ved barns sykdom etter folketrygdloven § 9-14. I lov 23 desember 1988 nr 110 om statstilskott til ordninger for avtalefestet pensjon skal § 2 tredje ledd lyde: Folketrygdloven § 22-15 og 22-16 om tilbakekreving etter feilutbetaling gjelder tilsvarende. 1. Loven her trer i kraft 1. mai 1997 med de unntak som er nevnt nedenfor og i punkt 2. a) Endringen i § 3-2 gis virkning for personer som blir pensjonister etter 30. april 1997. Endringen gjelder ikke når en person fyller vilkårene og har krevd pensjon før 1. mai 1997. Tilsvarende gjelder for en person med avtalefestet pensjon med statstilskott (AFP). b) Endringen i § 9-6 gis virkning for det antallet stønadsdager som ikke er benyttet før 1. mai 1997. c) Bestemmelsene i ny § 12-17 gis virkning for krav om uførepensjon satt fram etter 31. desember 1996. d) Endringene i § 12-12 tredje ledd og § 22-12 andre ledd gis virkning for arbeidsforsøk som starter etter 30. april 1996. 2. Endringene i folketrygdloven § 3-21, § 6-5 fjerde ledd, § 10-4, § 10-14, § 11-15, § 12-4, § 15-6, § 15-7, § 15-8, § 15-10, § 15-11, § 15-13, § 15-14, § 16-9, § 17-6, § 17-9 og § 22-8 fjerde ledd trer i kraft 1. januar 1998. a) Endringene i § 3-21 første ledd og nytt sjette ledd gis virkning for krav framsatt etter 31. desember 1997. b) Endringene i folketrygdloven § 10-4 og § 12-4 gis virkning for krav framsatt etter 31. desember 1997. Selv om krav er framsatt tidligere, gjelder endringene likevel dersom vedkommende fyller 16 år etter 31. desember 1997. c) For enslig mor eller far som har satt fram krav og fyller vilkårene for stønad etter kapittel 15 før 1. januar 1998, gjelder følgende overgangsregler: - Fram til 1. januar 2001 kan det gis overgangsstønad etter de regler om stønadstid og aldersgrenser som gjaldt før 1. januar 1998. - Bestemmelsene om krav til yrkesrettet aktivitet i § 15-8 gjelder først fra 1. september 1998. - Innvilget stønad til barnetilsyn som er gunstigere enn etter bestemmelsene i § 15-11, kan løpe ut vedtaksperioden. Ot.prp.nr.7 (1996-1997)
|
lovdata_cd_49589
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.612
|
Avkjørsle til offentleg veg kan i samsvar med veglova §40, ikkje byggjast utan løyve eller nyttast utan løyve eller annan særskilt heimel. Avkjørsle er her brukt som samleomgrep og omfattar all tilkomst mellom offentleg veg og tilstøytande eigedom, herunder gangtilkomst. Avkjørsle kan fastleggjast og regulerast i plan etter plan- og bygningslova. Det vil kunne melde seg behov for, eller ønskje om nye avkjørsler sjølv om det ligg føre reguleringsplan der det er teke sikte på å dekkje avkjørsleforholda. I slike tilfelle skal saka takast opp til realitetsvurdering. Søknad kan ikkje avvisast med tilvising til at han gjeld avkjørsle som ikkje er i samsvar med planen. Retningslinene nedanfor skal nyttast ved behandling av enkeltsaker som gjeld avkjørsle til riksveg. Avgjerdsmakta i desse sakene ligg til regionvegkontoret eller kommunen som ved delegering etter veglova §9 første ledd eventuelt vil få denne styremakta. Klageinstans i avkjørslesaker for riksvegar er fylkesmannen, jf. veglova §11 andre ledd. Retningslinene gjeld både for behandling av førsteinstansen og klageinstansen. I tillegg til retningslinene gjeld forvaltningsrettslege føresegner som følgjer av forvaltningslova mv., jf. veglova §11. 0 Endra ved forskrift 20 feb 2003 nr. 193. 1. Generelt om siktemål og interesseavveging.
|
lovdata_cd_60223
|
lovdata_cd_skatt_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.856
|
Sammendrag: Arv og gaver til allmennyttig formål. Arv og gaver til allmennyttig formål. Meldingen inneholder rutiner for behandling av søknader om fritak for arveavgift etter arveavgiftsloven §4 femte ledd annet punktum og etter §46 annet ledd, og delegasjon av myndighet til skattefogdkontor og skifterett til å frafalle krav på arveavgift. Listen over allmennyttige organisasjoner og institusjoner er utvidet. Meldingen erstatter rundskriv R-10/86. Ved Finansdepartementets brev av 23. juni 1997 er Skattedirektoratet delegert myndighet til å innrømme avgiftsfrihet for arv og gave som nevnt i aal §2 annet ledd til allmennyttige formål (jf. aal §4 femte ledd annet punktum). Skattedirektoratet gir skattefogdkontorene og skifterettene fullmakter til å frafalle arveavgift for arv og gaver som tilfaller institusjoner og organisasjoner som er nevnt på listen nedenfor. For å oppnå avgiftsfritak er det er en forutsetning at midlene nyttes til allmennyttig formål. Regnskapene må være åpne for avgiftsmyndighetenes innsyn. Søknad skal sendes når boet er sluttet, eller når gave er gitt med endelig virkning. Det skal fremlegges oversikt over arvens/gavens størrelse og størrelsen på arveavgift det søkes fritak for. Søknaden skal inneholde arvelaters/givers navn, fødselsdato og ev. dødsdato. Avgiftsmyndighetene må føre en fortegnelse over de avgiftsfritak som gis. Fortegnelsen må inneholde boets/givers navn, arvens/gavens størrelse og hvor stor avgift som faller på den. Skattefogdkontorene skal hvert år sende samlet fortegnelse for fylket over slike fritak til Skattedirektoratet. Skifterettene skal derfor sende sine lister til skattefogdkontoret ved hvert års utgang. At en institusjon er tatt med i listen, betyr at søknaden blir behandlet av skattefogdkontor/skifterett og ikke av Skattedirektoratet. Oppføringen innebærer imidlertid ikke fritak for å sende søknad. Det må sendes søknad om fritak for arveavgift i hvert enkelt bo og for hver gave. For gavemottakere som på gavetidspunktet også er betenkt i givers testament, kan fritak innvilges etter aal §46 annet ledd etter ellers samme kriterier. (herunder underliggende/tilsluttede lokallag/kretser og menigheter av oppførte moderorganisasjoner): Redningsselskapet (Norsk selskab til skibbrudnes redning) Den Kristelige Menighet (Smiths Venner) Statskirkens menigheter, jfr L. 29.4. Når andre søker om fritakelse for arveavgift etter arveavgiftsloven §4 femte ledd, er det som tidligere Skattedirektoratet som skal behandle søknaden. Søknaden skal sendes via skattefogdkontoret ved privat skifte. Ved offentlig skifte er det skifteretten/bobestyrer som skal oversende søknaden. Søknad skal sendes når boet er sluttet, eller når gave er gitt med endelig virkning. Søknaden skal inneholde arvelaters/givers navn, fødselsdato og ev. dødsdato. Det skal fremlegges oversikt over arvens/gavens størrelse og størrelsen på arveavgift det søkes fritak for. Kopi av testament/gavebrev skal legges ved sammen med kopi av vedtekter og annen relevant informasjon om organisasjonen/institusjonen. Det allemennyttige formål skal presiseres. Det skal videre bekreftes at regnskap og revisjon er tilfredsstillende. SKM-2000-17 Inntekts- og formuesundersøkelsen for inntektsåret 1999.
|
lovdata_cd_60170
|
lovdata_cd_skatt_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.738
|
Sammendrag: Forskuddsutskrivingen for år 2003. Forskuddsutskrivingen for år 2003. Denne meldingen redegjør for forskuddsutskrivingen på grunnlag av skattevedtaket for år 2003. Det er tatt hensyn til forslag til lovvedtak omtalt i Ot.prp.nr.1, St.prp.nr.1, St.meld.nr.1., Innst.O.nr.27 og Budsjettinnst. S. nr. 1. Denne meldingen redegjør for forskuddsutskrivingen på grunnlag av Ot.prp.nr.1, St.meld.nr.1, St.prp.nr.1, Innst.O.nr.27 og Budsjettinnst. S. nr. 1. Det foreløpige arbeidet med forskuddsutskrivingen for år 2003 skal baseres på dette grunnlag. Skattevedtaket for inntektsåret 2003 følger som påtrykt vedlegg til meldingen. Av personinntekt fastsatt etter skatteloven kapittel 12, er det vedtatt at toppskatt til staten i klasse 0 og 1 skal være 13,5 pst. av inntekt mellom kr 340.700 og kr 872.000 og 19,5 pst. av det overskytende. I klasse 2 er toppskatten satt til 13,5 pst. av inntekt mellom kr 364.000 og kr 872.000 og 19,5 pst. av det overskytende. For personlige skattepliktige i Finnmark og i kommunene Karlsøy, Kvænangen, Kåfjord, Lyngen, Nordreisa, Skjervøy og Storfjord i Troms fylke er satsen satt til 9,5 pst. av personinntekten mellom kr 340.700 og kr 872.000 og til 19,5 pst. av det overskytende i klasse 0 og 1. Satsen er satt til 9,5 pst. av personinntekten mellom kr 364.000 og 872.000 og til 19,5 pst. av det overskytende i klasse 2. For ektefeller som liknes særskilt etter skatteloven §2-11 første ledd, innebærer dette et fribeløp på kr 340.700 for hver. Dersom skattyteren er bosatt i riket bare en del av året, skal beløpene reduseres forholdsmessig under hensyn til det antall hele eller påbegynte måneder av året skattyteren vil være bosatt her. For skattepliktige etter skatteloven §2-3 første ledd bokstav d og annet ledd, gjelder tilsvarende for antall hele eller påbegynte måneder vedkommende har oppholdt seg i riket. Når det gjelder beregning av fribeløp for skattyter som i løpet av inntektsåret har flere arbeidsopphold i riket uten å være bosatt her, vises det til Lignings-ABC 2001 s 541 under stikkordet «-bosatt/opphold i Norge en del av året». For skattytere som ikke er bosatt her, men er skattepliktige etter skatteloven §2-3 første ledd bokstavene a, b, e og f (klasse 0), skal fribeløpet beregnes i forhold til det antall hele og/eller påbegynte måneder inntekten er opptjent. Det særskilte inntektsfradrag i Finnmark og Nord-Troms skal ikke komme til fradrag i grunnlaget for toppskatten. Fellesskatt er endret for personlige skattepliktige og dødsbo til 11,76 pst. For Finnmark og kommunene Karlsøy, Kvænangen, Kåfjord, Lyngen, Nordreisa, Skjervøy og Storfjord i Troms fylke er satsen satt til 8,26 pst. for ovennevnte skattytergruppe. Høyeste skattøre for personlige skattytere og dødsboer er endret til 13,0 pst. for kommunen og til 3,24 pst. for fylkeskommunen. Personfradraget i klasse 1 er endret til kr 31 600 og i klasse 2 til kr 63 200 for inntektsåret 2003, jf. §7-5 i skattevedtaket. - 3,0 pst. for pensjon, føderåd, livrente som er ledd i pensjonsordning i arbeidsforhold og engangs- og avløsningsbeløp for slike ytelser, utbetalinger under individuell pensjonsavtale etter skatteloven §6-47 bokstav c, utbetalinger etter innskuddspensjonsloven, overgangsstønad etter folketrygdloven §15-7, §16-7 og §17-6 og for personinntekt for skattyter under 17 år eller over 69 år, jf. folketrygdloven §23-3 annet ledd nr. 1. Kapitalavkastningsraten for fastsetting av personinntektsdel av nærings- og selskapsinntekt (deling) er for inntektsåret 2003 beholdt uendret, maksimalt 10,0 pst., jf. §7-1 i skattevedtaket. Etter stortingsvedtak av 20. juni 2002 er grunnbeløpet i folketrygden forhøyet fra kr 51 360 til kr 54 170 med virkning fra 1. mai 2002. Den endelige størrelsen på disse ytelsene for år 2003 vil først bli fastsatt våren 2003. På grunnlag av de opplysninger som nå foreligger, kan det gis følgende oversikt over minstepensjoner og fradrag gjeldende fra 1. januar 2003: (Grunnbeløpet, G, er kr 54 170) Grunnpensjon kr 54 170Særtillegg, 79,33 pst. Grunnpensjon kr 54 170Ektefelletillegg (50 pst.) kr 27 085Særtillegg, 158,66 pst. kr 85 946kr 167.201Minstefradrag (33 624 + 6 480) kr 40 104Særfradrag kr 18 360Personfradrag kr 63 200kr 121. Grunnpensjon kr 54 170Ektefelletillegg (50 pst.) kr 27 085Særtillegg (79,33 pst.) kr 42 973kr 124.228Minstefradrag (23 304 + 6 480) kr 29 784Særfradrag kr 18 360Personfradrag kr 63 200kr 111. Grunnpensjon (75 pst.) kr 40 628Særtillegg, 79,33 pst. Grunnpensjon (75 pst.) kr 40 628Særtillegg (74 pst.) For pensjonister mv. skal det ikke beregnes skatt eller trygdeavgift når den alminnelige inntekt ikke overstiger kr 85 200 for enslige og kr 138.300 for ektepar, jf. §7-6 i skattevedtaket. Sum trygdeavgift, kommuneskatt, fylkesskatt og fellesskatt skal ikke overstige 55 pst. av inntekt over beløpsgrensene. Ved fastsettelse av inntekten etter denne reglen skal det gjøres tillegg med 2 pst. av skattyters og eventuell ektefelles eller samboers nettoformue utover kr 200.000 ved statsskattelikningen. Fradraget er endret til 24 pst. av lønn mv. Minstefradragets minimumsbeløp er uendret kr 4 000. Maksimumsbeløpet er hevet til kr 45 700, jf. §7-3 i skattevedtaket. Den særskilte nedre grensen for minstefradrag som beregnes av og gis i inntekt som omfattes av §6-31 første ledd a, c, eller d eller annet ledd er kr 31 800 for inntektsåret 2003, jf. skattevedtaket §7-3 annet punktum. Tilsvarende skal gjelde for tidsbegrenset uførestønad, rehabiliterings- og attføringspenger, jf. §7-3 tredje punktum. Ved den maskinelle forskuddsutskrivingen vil Skattedirektoratet anvende et minstefradrag på 21,12 pst., minimum kr 3 520 (kr 27 980 for inntekt som omfattes av §6-31 første ledd a, c, eller d eller annet ledd) og maksimum kr 40 220, jf. skattebetalingsloven §7 nr. 2. 1. mnd.- kr 4 000 4 0002. mnd.- 5 300 7 6173. mnd.- 7 950 11 4254. mnd.- 10 600 15 2335. mnd.- 13 250 19 0426. mnd.- 15 900 22 8507. mnd.- 18 550 26 6588. mnd.- 21 200 30 4679. mnd.- 23 850 34 27510. mnd.- 26 500 38 08311. mnd.- 29 150 41 892 12. mnd. For legitimerte kostnader kan det gis fradrag i alminnelig inntekt med inntil kr 25.000 for ett barn og kr 30.000 for to eller flere barn når barna er under 12 år eller har særskilt behov for pleie og omsorg, jf. skatteloven §6-48 og §7-4 i skattevedtaket. For år 2003 er det ikke-fradragsberettigede beløpet uendret med kr 9 200. I Finansdepartementets forskrift til skatteloven av 19. november 1999 nr. 1158 §6-44 flg. er det lagt til grunn at det gis fradrag etter en kilometersats for reise mellom hjem og fast arbeidssted når avstanden er minst 2,5 kilometer hver vei. For samlet reiselengde i året over 35000 kilometer gis det fradrag etter en lavere kilometersats for det antall kilometer som overstiger 35 000 kilometer. Begge satsene fastsettes årlig i Skattedirektoratets takseringsregler. For år 2003 er satsene henholdsvis kr 1,40 og kr 0,70 pr km. Likningsverdiene for boliger og fritidseiendommer mv. vil generelt bli redusert med 5 pst. for inntektsåret 2003. Bunnfradraget ved beregning av prosentinntekt for bolig er uendret med kr 80 000 for inntektsåret 2003. Dette bunnfradraget gis ikke i likningsverdien for fritidseienom. Andelshavere i boligselskaper (borettslag og boligaksjeselskap) prosentliknes for inntekt av boligen med 2,5 pst. av andel av eiendommenes likningsverdi 1. januar i likningsåret. Ved beregningen av nettoinntekten skal det gjøres et bunnfradrag i boligens likningsverdi på kr 80 000. For den del av andel av likningsverdi som før fradrag etter skatteloven §7-11d overstiger kr 451.000, skal inntekt likevel beregnes med 5 pst. Visse kostnader og inntekter er gjenstand for direkte likning på andelshavers hånd utover prosentlikningen. Dette omfatter bl.a. andel av selskapets renteinntekter og- kostnader. Det vises til skatteloven §7-12. Ved Skattedirektoratets beregning av forskudd for år 2002 ses det bort fra boligspareordningen. Ved endring av skattekort skal det imidlertid tas hensyn til slik sparing. Grensen for fradrag for premie, innskudd eller tilskudd til individuelle pensjonsavtaler er kr 40 000, og uavhengig av skattyters innt ekt, jf. skatteloven §6-47c. Etter skatteloven §6-50 kan det gis fradrag for pengegaver som minst utgjør kr 500, til visse frivillige organisasjoner . For inntektsåret 2003 heves den maksimale beløpsgrensen for fradrag til kr 6 000. Samordningen med fradraget for fagforeningskontingent opphører. Etter skatteloven §6-20 kan det kreves fradrag for fagforeningskontingent. Det maksimale fradraget etter denne bestemmelsen er hevet til kr 1 100. Normalrentesatsen ved beregning av rimelige lån i arbeidsforhold er hevet til 6,5 pst. for år 2003, jf. skattevedtaket §7-2. Det er lovfestet at fradrag for merkostnader til kost skal skje etter sats når skattyter ikke godtgjør (legitimerer) høyere kostnader. Enslige pendlere skal fullt ut likestilles med familieforsørgere for så vidt gjelder fradrag for merkostnader til kost ved opphold på hybel eller brakke. På forskuddsstadiet skal det for år 2003 godtas fradrag etter en sats på kr 300 pr. døgn til dekning av kostnader til kost for langtransportsjåfører som kjører i utlandet. Særskilt fradrag for sjøfolk og fiskere er 30 pst. av skattepliktig inntekt ombord/netto arbeidsinntekt av fiske eller fangsten. Det maksimale beløpet for fradrag er for inntektsåret 2003 begrenset oppad til kr 80 000, jf. skatteloven §6-60 og §6-61. Det skal foretas skattebegrensning ved endelig likning når den skattepliktiges samlede skatter overstiger 80 pst. av alminnelig inntekt. Toppskatt og trygdeavgift holdes utenfor ved beregninger av samlede skatter i denne sammenheng og omfattes heller ikke av skattebegrensningen. Formuesskatt til staten og dernest formuesskatt til kommunen nedsettes slik at nevnte grense ikke overskrides. Skatt av nettoformue over kr 1.000.000 kan likevel ikke nedsettes under 0,6 pst. av den overskytende formue. Kjøregodtgjørelse utbetalt for yrkeskjøring til lønnstakere mv, inntil satsene i statlig regulativ, er ikke trekkpliktig eller skattepliktig. Reglene om skattlegging av opsjoner i arbeidsforhold fremgår av skatteloven §5-14 tredje ledd med tilhørende forskriftsbestemmelser. Opsjonene skal kun beskattes som lønn ved innløsnings- eller salgstidspunktet. Dette gjelder både børsnoterte og ikke-børsnoterte opsjoner. Den realiserte opsjonsfordelen (inntektsbeløpet) kan kreves beregnet til det beløp som skatten ville ha utgjort dersom opsjonsfordelen var blitt tidfestet med et like stort beløp i hvert av inntektsårene fra og med ervervet til og med innløsnings- eller salgsåret. En slik beregning foretas bare når skatten blir lavere enn ved ordinær skatteberegning. 13 Standardfradrag (15 pst.) for utenlandske arbeidstakere for inntektsåret 2003 - særskilte trekktabeller mv. I Skattedirektoratets maskinelle beregning av forskudd for år 2003 blir det regnet med en inntektsøkning fra 2001 til år 2003 på 11 pst. for lønnstakere, pensjonister og næringsdrivende. Det regnes som regel med en formuesøkning på 14 pst. fra 2001 til år 2003 for disse gruppene. Det vises ellers til «Brukerveiledning for forskudd». For år 2003 vil skjema for endring av skattekort følge som vedlegg til sentralt utskrevet skattekort (RF-1066). Skjema «Søknad om endring av eller krav om skattekort/forskuddsskatt» RF-1102, skal brukes av skattytere som krever endring av skattekort/ forskuddsskatt i løpet av inntektsåret. Blankett RF-1066 for år 2003 består av tre deler og et vedlegg. Opplysning om forskuddsskatt er tatt med i del 3, som erstatter forskuddsskatteseddelen (RF-1067) ved den sentrale utskriving. Ved endringer i løpet av året skal forskuddsskatteseddelen RF-1067 fylles ut og sendes av kommunenes datasentral (IBM GS EPHORMA), på grunnlag av opplysninger som overføres maskinelt fra den lokale rutine for forskuddsendringer. Nærmere om forskuddsskatt, se pkt. 19. Formatet på skattekortet er som for 2002, stående A-4. Skattekortene får individuell målform etter det valg skattyterne har gjort i selvangivelsen for 2001. Grunnlagene for år 2003 er ført over på eget skjema som er vedlagt skattekortet. Del 3 vil derfor kun gi noen generelle opplysninger om grunnlagene i vedlagte skjema, samt opplysninger om minstefradrag, beregnet skattetrekk og skattebegrensning etter skatteloven §17-1 eller §17-4. Frikort med beløpsgrense forutsettes hovedsakelig skrevet ut for skoleungdom. Beløpsgrensen vil for år 2003 bli satt til kr 23 399 (også for ungdom som har krav på finnmarksfradrag) ved forhåndsutfyllingen i Skattedirektoratet. Dette vil gi en restskatt på kr 75 som ikke kreves inn. (Minstebeløpet for innkreving av restskatt er kr 100, jf. skattebetalingsloven §23 nr. 1). Det er trygdeavgiften som gjør at fribeløpet ikke kan fastsettes høyere. For barn som er født i 1991 eller senere anbefales beløpsgrensen å ikke settes høyere enn til kr 3 520, da denne inntekten vil innvirke på foreldrenes toppskattgrunnlag. På frikort med beløpsgrense vil det bli understreket at arbeidsgivere som utbetaler feriepenger (også trekkfrie feriepenger), må regne disse med i fritaksbeløpet. Det vil videre bli opplyst at skattereglene kan gi en prosentvis betydelig skatt allerede av de første kroner over beløpsgrensen på kr 23 399. Del 2 til et frikort med beløpsgrense blir merket «UGYLDIG som skattekort». Del 2 kan utleveres, makuleres eller oppbevares som gjenpart. Del 3 av frikortet er opplysningsdel som forutsettes gitt til skattyter. Også for år 2003 blir det sentral pakking og utsending av skattekortet. Likningskontorene vil fortsatt få tilsendt skattekort til personer med D.nr. og utenlandske adresser. Til trygdeetaten er den maskinelle skattekortoverføringen tilstrekkelig. Det er derfor bestemt at det ikke skal skje noen manuell forsendelse til trygdekontorene av de maskinelt utskrevne skattekortene. Skattekortene for år 2003 blir som for 2002, sendt direkte til pensjonistene med tekst om at videreforsendelse av deler av skattekortet til trygdekontoret ikke er nødvendig. Tabellkort med arbeidsgiverkode 9 vil eksempelvis få påført følgende tekst: «Av pensjonen skal det trekkes etter tabell xxxx. Utdrag av tabellen står på baksiden av del 3. Dette skattekortet skal ikke leveres trygdekontoret, fordi trygdekontoret har fått opplysning om tabellnummeret ditt». For skattekortutskrivingen år 2003 er det ikke utarbeidet noen informasjonsbrosjyre som vedlegg til skattekortet/opplysning om forskuddsskatt. Trekktabellsystemet for år 2003 blir uendret i forhold til 2002. Årstallet går fram av skattekortet og trekktabellen. Trekktabellsystemet omfatter egne trekktabeller for lønnstakere og pensjonister, jf. pkt. 17.2. Også for år 2003 er det laget egne månedstabeller for pensjonister. I disse tabellene er det tatt hensyn til at trygdeavgiften er lavere enn for lønnsmottakere, og at pensjonisten bare har trekkfritak en mnd. i året. Månedstabellen erstatter pensjonsutbetalers reduksjon i trekkbeløpet med 6 pst. av trekkgrunnlaget. Får pensjonisten utbetalt pensjon for en halv måned, skal månedstabellen brukes på det dobbelte pensjonsbeløp og trekket deles med to. Ved valg av trekktabell for minstepensjonistene for år 2003, bør det gis en tabell som best mulig samsvarer med de fradrag som pensjonisten vil ha ved likningen. I brev av 29. september 1982 har Finansdepartementet i medhold av skattebetalingsloven §56 nr. 4, overdratt sin myndighet til å treffe slikt vedtak til Skattedirektoratet. Ved utskriving av forskuddsskatt for inntektsåret 2003 har Skattedirektoratet bestemt at grunnlaget skal være: 1) formuen ved likningen for inntektsåret 2001 med et tillegg på 14 pst. 2) inntekten ved likningen for inntektsåret 2001 med et tillegg på 11 pst. I Skattedirektoratets beregning av forskuddsskatt for skattytere med forskuddsform 3 (bare forskuddsskatt), mangler det nødvendige inntektsgrunnlag i enkelte tilfeller. Forskuddsskatten for år 2003 vil ikke bli justert opp i forhold til forskuddsskatten for 2002 for skattytere med slik forskuddsform når grunnlaget ikke er kjent. Når forskuddsskatten er kombinert med et skattekort, vil derimot forskuddet være beregnet på ordinær måte. De aktive aksjonærene skal skattlegges for beregnet personinntekt som vedrører selskapets overskudd for 2002 i inntektsåret 2003. Skattedirektoratet antar at det vil være mest praktisk at beregnet personinntekt er gjenstand for forskuddsskatt. For år 2003 blir opplysninger fra likningskontoret lagt til grunn ved utskriving av forskuddsskatt, dersom det er sendt inn ajourhold hvor det er tatt hensyn til beregnet personinntekt. Dersom likningskontoret ikke har sendt inn ajourhold for disse skattyterne, må forskuddsskatt skrives ut, og eventuelt ajourhold foretas i løpet av året. Dette bør gjøres så tidlig som mulig. For å unngå restskatter og utestående skattekrav til innfordring må likningskontoret ved endring av skattekort/forskuddsskatt foreta en nøye vurdering for skattytere som hadde stor restskatt ved avregningen for 2001, jf. avregningslisten. For år 2003 vil likningskontoret få opplyst avregningsresultatet ved siste ligning i OV - bildet i lokalt forskuddssystem. I slutten av januar vil likningskontorene få overført opplysninger om skattyters restanser hos skatteoppkreveren pr. 31.12. 2002. Disse opplysningene legges inn i OV-bildet. - Når det særlig gjelder endring av forskuddsskatt, men også skattekort, bør det ved vurderingen av skattyters opplysninger dessuten legges vekt på om skattyteren for tidligere år har fått endret forskuddet, og om dette har ført til restskatt. Opplysninger om restskatt vil framgå av avregningslisten. Likningskontoret vil i OV-bildet i det lokale forskuddssystemet få opplyst om skattyteren fikk restskatt ved likningen 2001 og om skattyteren har skatterestanser hos skatteoppkreveren pr. 31.12 2002. Ved utskriving av forhåndsskatt for inntektsåret 2002 settes som hovedregel hver termin lik en tredjedel av den utliknede skatt ved siste likning, jf. skattebetalingsloven §27 nr. 2 annet ledd. Forhåndsskatten er skrevet ut i selskapets kontorkommune pr. 31.12.2002. For selskaper som eier kraftverk i andre kommuner enn kontorkommunen, er naturressursskatt skrevet ut som særskilt forhåndsskatt som skal betales til vedkommende kommune. For år 2003 vil det bare bli utarbeidet ett tabellsett av «Tabeller til bruk ved forskuddsutskrivingen for 2003». Tabellsettet blir utarbeidet på bakgrunn av endelige vedtatte skattesatser for år 2003 og vil bli sendt ut i desember 2002/januar 2003. I tabellsettet er det tatt inn tabeller for beregning av skatt på alminnelig inntekt, tabeller for beregning av trygdeavgift, samt tabell for beregning av toppskatt. For inntektsåret 2003 er det utarbeidet egen tabell for skattenedsettelse i Finnmark og Nord-Troms. I den maskinelle utskrivingen av tabellkort for år 2003 er det innarbeidet en slik beregning. Ved beregning av forskudd for år 2003 er det særskilte fradraget for sjøfolk ikke lagt inn som et fradrag og det er ikke beregnet tillegg for bruttoskattene, se pkt. 24. Utenlandske artister med midlertidig opphold i Norge, skal svare skatt de første seks månedene de oppholder seg i Norge, jf. lov av 13. desember 1996 nr. 87 om skatt av honorar til utenlandske artister mv. (artistskatteloven). Artistskatten skal innbetales til Rogaland skattefutkontor, sokkel-/utlandsavdelingen og den likningsmessige behandling foretas av Sentralskattekontoret for utenlandssaker. Utenlandske artister med midlertidig opphold i Norge utover seks måneder skal liknes ved Sentralskattekontoret for utenlandssaker. Det er bare utenlandske artister som har tatt varig opphold i Norge, som skal liknes lokalt i bostedskommunen. Folkeregisterlovens regler om utvandring og skattelovens regler om opphør av skatteplikt til Norge er ikke harmonisert. myndighetene kan derfor ikke anse en person som skattemessig bosatt i utlandet på grunnlag av at vedkommende er registrert som utflyttet/utvandret i folkeregisteret. Vurderingen av om en person skal anses som skattemessig bosatt i Norge eller ikke, må alltid foretas på selvstendig grunnlag basert på skattelovens regler om skattepliktens opphør ved emigrasjon og 4-års regelen i skatteloven §2-1 fjerde ledd. Norske utenlandsstudenter vil normalt ikke anses som skattemessig emigrert mens de oppholder seg i utlandet på grunn av studiene. Dette gjelder også for studenter som arbeider i utlandet samtidig som de studerer, dersom de har feriejobb i Norge. Bare dersom det er klare holdepunkter for å anta at studenten har til hensikt å bli i studiestaten etter fullført utdannelse, kan det legges til grunn at vedkommende ikke lenger er å anse som skattemessig bosatt i Norge. Så lenge studenten anses som skattemessig bosatt i Norge etter intern rett, vil han være skattepliktig hit, ikke bare for arbeidsinntekt, men for all formue og inntekt. Han vil ha krav på de alminnelige inntekts- og skattefradrag som om han oppholdt seg i Norge hele året. Skatteplikten til Norge kan være begrenset av skatteavtalen med studiestaten. Alle norske statsborgere har rett til å få uskrevet skattekort, enten de er fullt eller begrenset skattepliktig til Norge. Hvor vedkommende er skattemessig bosatt, vil imidlertid ha betydning for om skattyter skal tildeles beløpsbegrenset frikort eller ordinært skattekort. Finansdepartementet har varslet at man vil gi anvisning på at progresjonsforbeholdet i skatteavtaler som anvender fordelingsmetoden, skal anvendes på lønnsinntekt fra og med inntektsåret 2003. Dette skal skje ved at man anvender den alternative fordelingsmetoden på lønnsinntekt som er unntatt norsk beskatning. Lønnsinntekt som kan beskattes i utlandet, skal da medregnes i beslutningsgrunnlaget, men den beregnede skatten skal settes ned med et beløp som tilsvarer den del av skatten som faller på den utenlandske del av inntekten. Når skattyter har lønnsinntekt som omfattes av den ordinære fordelingsmetoden med progresjonsforbehold, må det ved forskuddsutskrvingen tas hensyn til at progresjonsforbeholdet medfører at skatten på øvrig inntekt blir høyere (progresjonseffekt). Av de skatteavtaler som anvender fordelingsmetoden på lønnsinntekt, er det bare avtalene med Malaysia og Sovjetunionen (gjelder for Russland) som ikke inneholder noe progresjonsforbehold. Lønnsinntekt som kan beskattes i disse statene, skal fortsatt unntas fra beskatning i Norge. For inntektsåret 2003 anvendes den alternative fordelingsmetoden på lønnsinntekt som er skattepliktig i et annet nordisk land og på pensjon fra et annet nordisk land (se skatteavtalen med de nordiske land (artikkel 25 nr. 5 b) og c)). Den alternative fordelingsmetoden anvendes også på lønn i offentlig tjeneste i skatteavtalene med Irland (se artikkel 24 nr. 4), Singapore (se artikkel 24 nr. 2 b) og Uganda (se artikkel 23 nr. 1 b (ii). Dette gjelder bare når skattyter er bosatt i Norge etter norsk intern rett og etter skatteavtalen, og har lønnsinntekt i offentlig tjeneste som er skattepliktig i det annet land. Med mindre det er fremlagt dokumentasjon for at skattyter er unntatt fra norsk trygd under arbeidsoppholdet i utlandet, skal likningsmyndighetene utlikne trygdeavgift av lønnsinntekt som opptjenes i utlandet, når lønnsinntekten tas med til beskatning i Norge etter kreditmetoden, den alternative fordelingsmetoden eller den ordinære fordelingsmetoden med progresjonsforbehold. Dette innebærer at det i 2003 bare unntaksvis vil være aktuelt å gi fullstendig trekkfritak i lønn som opptjenes i utlandet . Etter den nye 1-årsregelen i skatteloven §2-1 åttende ledd kan skattyter kreve fritak for skatt på lønnsinntekt når han har et arbeidsopphold i utlandet av minst ett års sammenhengende varighet. Lønnsinntekten i utlandet er skattepliktig i Norge og fritaket gis ved at den norske skatten på globalinntekten settes ned med et beløp som tilsvarer den del av skatten som faller på lønnsinntekten i utlandet. Nedsettelsen beregnes etter de samme prinsipper som ved anvendelsen av den alternative fordelingsmetoden. Det vil si at lønnsinntekten medregnes i beskatningsgrunnlaget, men at den beregnede skatten skal settes ned med et beløp som tilsvarer den delen av skatten som faller på den utenlandske del av inntekten. For skattytere som har lønn fra den norske stat under arbeidsopphold i utlandet (unntatt offentlig forretningsvirksomhet) gjelder særlige regler. Slike skattytere kan også kreve fritak for skatt på lønnsinntekt i utlandet når de har flere arbeidsopphold i utlandet som hver er av minst seks måneders sammenhengende varighet, hvis de til sammen utgjør minst tolv måneder innenfor en periode på 30 måneder. Når det gjelder lønn fra den norske stat gis det bare nedsettelse av skatt til kommune og fylkeskommune. Det skal således alltid betales skatt til staten (toppskatt og fellesskatt til staten) av slik inntekt. Det kan ikke gis skattefritak når Norge har en eksklusiv beskatningsrett til lønnsinntekten etter en skatteavtale. Når skattyter har inntekt som omfattes av den nye 1-årsregelen, må det ved forskudds- utskrivingen tas hensyn til at skattyter kan ha annen inntekt under arbeidsoppholdet i utlandet som er skattepliktig til Norge, og at metoden for nedsettelse av skatten medfører at skatten på øvrig inntekt blir høyere (progresjonseffekt). Med mindre det er fremlagt dokumentasjon for at skattyter er unntatt fra norsk trygd under arbeidsoppholdet i utlandet, skal likningsmyndighetene utlikne trygdeavgift av lønnsinntekt som omfattes av den nye 1-årsregelen. Det har ikke vært utarbeidet generelle retningslinjer for endret beskatning av utenlandstillegg for inntektsåret 2003. På bakgrunn av at det per i dag ikke er lagt frem forslag til nytt regelverk for beskatning av utenlandstillegg, kan det heller ikke antas at nye regler vil kunne gjøres gjeldende før tidligst fra og med inntektsåret 2004. I Ot.prp.nr.1 (2002-2003) er det foreslått en innstramming i reglene om arbeidsgivers dekning av kost, losji og besøksreiser for arbeidstakere som arbeidspendler fra utlandet til Norge. Det er foreslått at dekning av kost, losji og besøksreiser bare skal anses skattefri når skattyter har krav på fradrag for slike kostnader. Dersom arbeidstakeren ikke oppfyller vilkårene for å regnes som pendler eller arbeidstakeren samtidig mottar standardfradrag for utenlandske arbeidstakere, vil kostnadsdekningen anses skattepliktig i sin helhet. Personer som er begrenset skattepliktig etter skatteloven §2-3 første ledd bokstav d og annet ledd, vil imidlertid etter forslaget kunne velge mellom standardfradraget og ordinære fradrag for konkrete kostnader. Norge har inngått ny skatteavtale med virkning fra og med inntektsåret 2003 med Canada. I den nye avtalen er kreditmetoden innført som hovedmetode for å unngå dobbeltbeskatning. Skattyter som nevnt i skattebetalingsloven §1, jf. §2, skal betale forskudd på formues- og inntektsskatt til staten for inntektsåret 2003. Ved beregningen og innbetalingen gjelder reglene i dette vedtaket og i skattebetalingsloven. Personlig skattyter skal av personinntekt fastsatt etter skatteloven kapittel 12, svare toppskatt til staten med 13,5 pst. for den delen av inntekten som overstiger 340.700 kroner i klasse 0 og 1 og 364.000 kroner i klasse 2, og med 19,5 pst. for den delen av inntekten som overstiger 872.000 kroner i klasse 0, 1 og 2. Personlig skattyter i en kommune i Finnmark eller i kommunene Karlsøy, Kvænangen, Kåfjord, Lyngen, Nordreisa, Skjervøy og Storfjord i Troms fylke, skal likevel bare svare toppskatt til staten av inntekt som nevnt i første ledd med 9,5 pst. av hele den delen av inntekten som overstiger 340.700 kroner i klasse 0 og 1 og 364.000 kroner i klasse 2, og med 19,5 pst. for den delen av inntekten som overstiger 872.000 kroner i klasse 0, 1 og 2. - For personlig skattepliktig og dødsbo i Finnmark og kommunene Karlsøy, Kvænangen, Kåfjord, Lyngen, Nordreisa, Skjervøy og Storfjord i Troms fylke: 8,26 pst. - For personlig skattepliktig og dødsbo ellers: 11,76 pst. Person som ikke har bopel i riket og som er aksjonær i aksjeselskap eller allmennaksjeselskap skattepliktig etter skatteloven §2-2 første ledd eller §2-3 første ledd, og som innen riket eller på områder nevnt i lov om skattlegging av undersjøiske petroleumsforekomster mv. §1, deltar aktivt i driften av selskapet, skal svare toppskatt som nevnt i dette vedtaket §3-1 første ledd av personinntekt fastsatt av selskapets inntekt etter skatteloven kapittel 12. Terminskatt for inntektsåret 2003 skrives ut og betales i samsvar med lov om skattlegging av undersjøiske petroleumsforekomster mv. §7. Ved utskrivingen av terminskatt benyttes satsene ovenfor. Normalrentesatsen som nevnt i skatteloven §5-12 fjerde ledd skal være 6,5 pst. Fradrag beregnet etter skatteloven §6-32 skal ikke settes lavere enn 4.000 kroner og ikke høyere enn 45.700 kroner. Fradrag som beregnes av inntekt som omfattes av skatteloven §6-31 første ledd bokstav a, c eller d eller annet ledd skal likevel ikke settes lavere enn 31.800 kroner. Tilsvarende gjelder for tidsbegrenset uførestønad, rehabiliterings- og attføringspenger. Fradraget kan ikke overstige den inntekten som det beregnes av. Fradrag etter skatteloven §15-4 er 31.600 kroner i klasse 1 og 63.200 kroner i klasse 2. Beløpsgrensene som nevnt i skatteloven §17-1 første ledd skal være 85.200 kroner for enslige og 138.300 kroner for ektepar og samboere som går inn under skatteloven §2-16. 1. Den fylkeskommunale inntektsskattøren for personlige skattytere og dødsboer være minimum 0,0 prosent, maksimum 3,24 prosent. 2. Den kommunale inntektsskattøren for personlige skattytere og dødsboer være minimum 9,4 prosent, maksimum 13,0 prosent. SKM-2002-21 Forskrift om taksering av formues-, inntekts- og fradragsposter til bruk ved likningen for inntektsåret 2002.
|
lovdata_cd_59277
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.901
|
Henvisning: IAS 33: «Resultat per aksje». 1. Det er ulike former for finansielle instrumenter eller andre kontrakter som kan gjøres opp av et regnskapspliktig foretak, enten ved betaling av finansielle eiendeler eller ved betaling i form av en overføring av ordinære aksjer i det regnskapspliktige foretaket til innehaveren. I noen tilfeller blir oppgjørsmåten valgt av utstederen av det finansielle instrumentet, og i andre tilfeller blir oppgjørsmåten valgt av innehaveren av det finansielle instrumentet. Et eksempel på denne typen instrument er en kontraktsmessig plikt for det regnskapspliktige foretaket som kan gjøres opp ved kontant betaling eller ved at det utstedes ordinære aksjer i det regnskapspliktige foretaket. 2. Spørsmålet er hvorvidt finansielle instrumenter eller andre kontrakter som, etter utsteders eller innehavers valg, kan gjøres opp ved betaling med finansielle eiendeler eller ved at det utstedes ordinære aksjer i det regnskapspliktige foretaket, er potensielle ordinære aksjer i henhold til IAS 33. 3. Denne tolkning omhandler kontrakter som angir slike alternative oppgjørsmetoder i sine vilkår. 4. Alle finansielle instrumenter eller andre kontrakter som, etter utsteders eller innehavers valg, kan føre til at det utstedes ordinære aksjer i det regnskapspliktige foretaket til innehaveren av det finansielle instrumentet eller av en annen kontrakt, er potensielle ordinære aksjer i foretaket. Ikrafttredelse: Denne tolkning trer i kraft 1. desember 2000. Sammenligningsinformasjon som presenteres og opplyses om i finansregnskap i henhold til IAS 33 nr. 47-52, skal omarbeides for virkningen av anvendelsen av denne tolkning.
|
lovdata_cd_49247
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.765
|
Dersom sølvioner brukes til desinfisering, skal denne foregå etter følgende retningslinjer: 1. Sølvet tilsettes i form av sølvnitrat, sølvsulfat, sølvacetat eller kolloidalt sølv ved hjelp av doseringspumpe, eller ved elektrolyse av sølv. 2. Vannets pH må være i området 8 - 8,5 før sølvet tilsettes. 3. Beholder for oppløsning av sølvforbindelser eller kolloidalt sølv skal utstyres med nivåbryter som ved for lavt nivå i beholderen skal forhindre at vann som ikke er tilsatt sølv kan pumpes ut i forsyningsnettet. Benyttes elektrolyse av sølv for generering av sølvioner, skal apparatet være utstyrt med en innretning som skal forhindre at vann som ikke er tilsatt sølvioner kan pumpes ut i forsyningsnettet. 4. Kolltakttiden skal være minst 2 timer. 5. Sølvionene skal tilsettes i særskilt kontaktbeholder. Kontaktbeholderen skal innkoples før hydrofortanken og ha et volum avpasset hydroforpumpes kapasitet. 6. Sølvet skal tilsettes i slike mengder at det ikke er mindre enn 0,03 mg/liter og ikke mer enn 0,5 mg/liter sølv i vannet.
|
lovdata_cd_59614
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.742
|
Forskrift om regulering av fisket etter uer i internasjonalt farvann (NAFO- og NEAFC-områdene) og i Grønlands fiskerisone i 2005. Fastsatt av Fiskeridirektoratet 3. mars 2005 med hjemmel i lov 3. juni 1983 nr. 40 om saltvannsfiske m.v. §4, jf. delegeringsvedtak 16. oktober 2000 nr. 1670. Endret 20 mai 2005 nr. 440. Denne forskrift gjelder fiske etter uer i ICES statistikkområder XII og XIV og i alle NAFO-områder unntatt 3M utenfor noen stats jurisdiksjon (internasjonalt farvann) og i Grønlands fiskerisone. Det er forbudt å fiske og levere uer med norske fartøy i ICES statistikkområder XII og XIV, i alle NAFO-områder unntatt 3M utenfor noen stats jurisdiksjon (internasjonalt område) og i Grønlands fiskerisone i 2005. Uten hensyn til forbudet i §2 kan norske fartøy totalt fiske 6.914 tonn uer rund vekt. Herav må inntil 4.225 tonn uer fiskes i Grønlands fiskerisone. Minimum 500 tonn av kvoten som kan fiskes i internasjonalt farvann må fiskes utenfor området begrenset av følgende koordinater: 9. 64° 45´ N - 28° 30´ V. Deler av kvoten som kan fiskes i Grønlands fiskerisone som nevnt i første ledd kan ved forespørsel til grønlandske myndigheter søkes overført til internasjonalt farvann i ICES statistikkområder XII og XIV. 0 Endret ved forskrift 20 mai 2005 nr. 440. Det er forbudt å bruke trål med maskevidde mindre enn 100 mm i ICES statistikkområder XII og XIV, i Grønlands fiskerisone og mindre enn 130 mm i alle NAFO-områder. Ved fiske på den grønlandske kvoten i ICES statistikkområde XII og XIV skal det sendes kopi av aktiv- og passivmeldinger samt ukentlige fangstmeldinger rapportert til NEAFC. Fiskeridirektoratet kan stoppe fisket når kvotene som er angitt i §3 er beregnet oppfisket. Den som forsettlig eller uaktsomt overtrer bestemmelser gitt i eller i medhold av denne forskrift, straffes i henhold til lov 3. juni 1983 nr. 40 om saltvannsfiske m.v. §53. På samme måte straffes medvirkning og forsøk. Inndragning kan skje i medhold av samme lovs §54. 2005 Forskrift om strukturkvoteordning mv.
|
lovdata_cd_62560
|
lovdata_cd_somb_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.655
|
Publisert: Somb-1982-16 (1982 38) Sammendrag: Advarsel fra ligningsnemnd til skattyter for språkbruk. Saksgang: (Sak 215/82.) En skattyter klaget 11. februar 1982 til ombudsmannen over advarsel tildelt ham i brev 13. juli 1981 fra ligningssjefen på vegne av ligningsnemnda. Brevet lød: «Ligningsnemnda behandlet Deres selvangivelse for 1980 i møte den 8. juli d.å. De vil bli underrettet om vedtaket i særskilt brev. Ligningsnemnda reagerte sterkt over Deres språkbruk i henvendelser til ligningskontoret og påla meg å tildele Dem en skriftlig advarsel. Uhemmet språkbruk løser ingen problemer, men rammes av bestemmelser i straffeloven. Jeg vil derfor be om at De for ettertiden viser større beherskelse ved henvendelse til ligningskontoret. Overfor ombudsmannen fremholdt klageren at han fant det uheldig at ligningsnemnda fremsatte «trusler» mot en skattyter som benyttet seg av sin lovlige klageadgang. Ligningssjefen gjorde i brev 24. februar 1982 til ombudsmannen rede for senere års forhold mellom klageren og ligningsmyndighetene og uttalte: «I møtet i ligningsnemnda påtalte formannen i nemnda skattyterens uttrykksmåter. Såvidt jeg forsto var det særlig hans brev av 1/5-81 og av 27/6-81 formannen hadde reagert på. Han foreslo at ligningssjefen skulle gi skattyteren en skriftlig advarsel. Ligningsnemnda sluttet seg til dette, og sendte skattyteren brevet datert 13. juli 1981. I et senere møte i ligningsnemnda under klagebehandlingen kom formannen i nemnda tilbake til saken og mente at min irettesettelse i brevet av 13. juli 1981 hadde vært svært mild. I avsluttende brev 12. mars 1982 til ligningskontoret uttalte jeg: «Ombudsmannen har gjennomgått de tilsendte dokumenter, herunder klagerens brev til ligningskontoret. - Til tross for den form og språkbruk som er benyttet i klagerens brev, finner jeg det uheldig at klageren ble tildelt advarsel under henvisning til straffeloven. Forholdet må kritiseres. Ligningsnemnda bes underrettet. Somb-1982-15 Bruksendring - overdragelse av garasjeanlegg i boligstrøk til bilfirma.
|
lovdata_cd_63566
|
lovdata_cd_somb_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.903
|
Publisert: Somb-1966-48 (1966 78) Sammendrag: Begrunnelse av uttalelser fra politimester etter alkohollovens §17 og §24. Saksgang: (Sak 283/66 og 5E/66.) A. som hadde søkt om bevilling for servering av øl i sin kafé, klaget over at politimesteren ikke hadde villet begrunne sin uttalelse etter alkohollovens §24, der han frarådet at bevilling ble gitt. Etter at klagen var forelagt for politimesteren, ga han begrunnelse som klageren ble gjort kjent med. Selve klagesaken foranlediget deretter ikke mer fra min side. Jeg fant imidlertid at spørsmålet om begrunnelse av uttalelser etter alkohollovens §17 og §24 hadde prinsipiell interesse og tok det opp med Sosialdeparteinentet. Jeg anførte bl.a.: «- - - Om politiet frarår at skjenkebevilling gis, behøver dette neppe i alle tilfeller nødvendigvis å være begrunnet i frykt for misbruk. Så lenge grunnene ikke oppgis, må det for kommunestyret være vanskelig å bedømme hvilken vekt den negative innstilling bør tillegges, og det kan neppe utelukkes at forholdet kan gi grunnlag for utilstrekkelig funderte slutninger til skade for søkeren. Når forholdet er at politiet inngår som et lovbestemt ledd i den forberedende behandling av disse saker, synes atskillig å tale for at i alle fall negative innstillinger fra politiet grunngis. Det kan neppe være tvilsomt at det for den som har søkt bevilling, kan skape vanskeligheter når politimesteren ikke vil opplyse hvilke omstendigheter som etter hans mening gjør det utilrådelig at søkeren får bevilling. Han er da avskåret fra å imøtegå uttalelsen. - - -. Jeg pekte også på at praksis, etter undersøkelser som var foretatt i klagesaken, ikke syntes å være den samme ved alle politikamre. Sosialdepartementet la saken frem for Justis- og politidepartementet, som uttalte: «Etter alminnelige forvaltningsrettslige prinsipper plikter det forvaltningsorgan som skal treffe vedtak i en sak, å sørge for at saken er så godt opplyst som mulig før vedtak treffes, jfr. fra rettspraksis bl.a. dommer i Rt-1961-910 og Rt-1962-1123 og dessuten utkastet til forvaltningslov, Ot. prp. nr. 2 (1965/66) §13. Ut fra dette prinsipp bør det antas at kommunestyret (formannskapet) kan kreve at politiets uttalelse etter alkohollovens §17 §24 blir grunngitt. En tilsvarende rett til å kreve grunngiing har neppe den som har søkt bevilling. På dette punkt vil den foreslåtte forvaltningslov ikke medføre noen endringer. Proposisjonens §24 gjelder bare grunngiing av vedtak, sml. for øvrig §26 om at bl.a. kommunestyre og formannskap ikke har plikt til å grunngi vedtak. Gode grunner taler for at bevillingssøkeren bør kunne kreve begrunnelse, men bestemmelse om dette må i tilfelle tas inn i alkoholloven. Justisdepartementet har for øvrig antatt at det er tvilsomt om en søker har rettskrav på å få gjøre seg kjentmed politiets uttalelse etter alkoholloven §17 (det samme må gjelde §24), jfr. brev 1. juli 1960 til Sosialdepartementet (- - -). I brevet er det imidlertid uttalt at det ikke er noe til hinder for at de kommunale myndigheter gir søkeren adgang til å gjøre seg kjent med uttalelsen, og at dette i alminnelighet ikke bør nektes med mindre særlige grunner foreligger. Etter utkastet til forvaltningslov §18 vil søkeren ha rett til å gjøre seg kjent med politiets uttalelser etter alkoholloven §17 §24. Somb-1966-47 Lovlig stedfortreder for sinnssyke som mangler evnen til å ivareta sitt tarv.
|
lovdata_cd_1858
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.785
|
1. Fra 1. januar 1966 føres Sande kommunes tettbebyggelse på Berger over til Svelvik kommune. Grensa mellom de to kommuner blir slik: Fra sjøen følger kommunegrensa eiendomsgrensa mellom gnr. 145 br.nr. 5 og gnr. 145 br.nr. 6 nord-vestover inntil den støter mot grensa til gnr. 145 br.nr. 1. Derfra går den i nordøstlig retning langs eiendomsgrensa mellom gnr. 145 br.nr. 1 og gnr. 145 br.nr. 6 til den treffer nåværende kommunegrense som den følger først nordvestover og deretter nordøstover til det punkt der den støter på grensa mellom gnr. 145 br.nr. 1 og 7 i Sande. Herfra går grensa vestover etter den nevnte grenselinje mellom br.nr. 1 og 7 og videre i samme retning etter grensa mellom br.nr. 38 og 7 til hovedgrensa for gnr. 145. Sist nevnte grense følges så i nordlig retning inntil den treffer grensa mellom gnr. 145 br.nr. 7 og gnr. 145 br.nr. 1 (utmark) som så følges ned til Blindevassdraget, der den på ny løper sammen med nåværende kommunegrense. 1965 Forskr. om kommunesamansl., Nord-Fron m.fl.
|
lovdata_cd_56858
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.804
|
Sysselmannen bemyndiger herved Longyearbyen lokalstyre til å holde kart- og delingsforretninger, tildele offisielle registerbetegnelser i forbindelse med at målebrev settes opp, tinglyse målebrev og rapportere opplysninger til det offisielle grunneiendoms-, adresse- og bygningsregister (GAB). Bemyndigelsen gjelder fra 1. januar 2002 og for Longyearbyen arealplanområde. Utøvelse av myndighet etter lov av 17. juli 1925 nr. 11 om Svalbard §25 første ledd utenfor Longyearbyen arealplanområde skal fortsatt behandles av Sysselmannen. 2001 Deleg. myndighet etter alkoholordn.
|
lovdata_cd_21568
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.409
|
Det freda området femner om følgjande gnr./bnr.: 120/2, 120/12,13, 121/1, 121/3,26, 126/2, 126/7, 126/4,12 og 126/1,11. Området med fuglelivsfreding dekkjer et areal på omlag 310 daa. Grensene for fuglelivsfredingen er vist på kart i målestokk 1:5000, datert Miljøverndepartementet desember 1996. Kartet og verneforskriften vert lagra i Vindafjord kommune, hos fylkesmannen i Rogaland, i Direktoratet for naturforvaltning og i Miljøverndepartementet. Dei nøyaktige grensene for fuglelivsfredingen skal merkast av i marka der dei går over land, og knekkpunkta bør koordinatfestast.
|
lovdata_cd_17951
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.493
|
I medhold av lov om naturvern av 19. juni 1970 nr. 63, §8, jfr. §10 og §21, §22 og §23, er et område i Orkdal kommune, Sør-Trøndelag fylke, vernet som naturreservat ved kgl.res. av 4. desember 1992 under betegnelsen Grytdalen naturreservat.
|
lovdata_cd_53230
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.482
|
Fastsatt ved kgl.res. 20. desember 1996 med hjemmel i lov 22. desember 1995 nr. 82 om endringer i lovgivningen om industrielt rettsvern avsnitt IX nr. 1 og nr. 4. Fremmet av Justis- og politidepartementet. Følgende deler av lov 22. desember 1995 nr. 82 om endringer i lovgivningen om industrielt rettsvern trer i kraft 1. januar 1997: a) avsnitt I (endringer i loven om oppfinnelser av betydning for rikets forsvar) b) avsnitt IV (endringer i patentloven) c) avsnitt V (endringer i mønsterloven). a) For endringene i lov 15. desember 1967 nr. 9 om patenter gjelder følgende overgangsregel: Patentsøknader som før 1. januar 1997 er besluttet utlagt til alminnelig ettersyn, skal ferdigbehandles etter de saksbehandlingsreglene som gjaldt frem til 1. januar 1997. b) For endringene i lov 29. mai 1970 nr. 33 om mønster gjelder følgende overgangsregel: Søknader om registrering av mønstre som før 1. januar 1997 er kunngjort for å gi allmenheten anledning til å fremkomme med innsigelser mot dem, skal ferdigbehandles etter de saksbehandlingsreglene som gjaldt frem til 1. januar 1997.
|
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.