id
stringlengths 12
86
| doc_type
stringlengths 5
37
| publish_year
int64 1.88k
2.02k
| lang_fasttext
stringlengths 2
3
| lang_fasttext_conf
stringlengths 3
5
| text
stringlengths 6
1M
|
|---|---|---|---|---|---|
maalfrid_ba9d73c6f727599d9d4849e5811256572eb31fb6_7
|
maalfrid_uib
| 2,021
|
no
|
0.903
|
kurs har liten effekt, og at uformell opplæring eller veiledning kan ha større betydning (Anderson et al., 2007; Kalichman & Plemmons, 2018). Det er likevel sannsynlig at formell og uformell opplæring komplementerer hverandre, og forskningsinstitusjoner frarådes å fokusere på kun ett av disse virkemidlene (Resnik, 2012). Norges nye forskningsetikklov konstaterer i §5 at forskningsinstitusjoner har ansvar for a) nødvendig opplæring av kandidater og ansatte i anerkjente forskningsetiske normer, og b) at alle som utfører eller deltar i forskningen, er kjent med anerkjente forskningsetiske normer. (§5, LOV-2017-04-28-23). Loven sier lite om hvordan dette skal implementeres, så det gis rom for ulike systemer og tiltak av både formell og uformell karakter. Selv om det nylig har blitt utarbeidet forslag til hvordan organisasjoner kan arbeide med å fremme forskningsintegritet, både generelt (Forsberg et al., 2018) og rent praktisk (Breit & Forsberg, 2018), finnes det lite empirisk basert innsikt i hvordan ulike opplæringsopplegg oppleves ved ulike typer forskningsinstitusjoner. Problemstillingen er dermed: Problemstilling 3: Hvordan organiseres og oppleves opplæringen i forskningsetikk/integritet ved ulike forskningsinstitusjoner? Overordnet empirisk fokus og kontekst Disse tre problemstillingene har noe ulike temaer og er relatert til ulik litteratur. For å innsnevre studien og sammenfatte problemstillingene har vi valgt å fokusere på utvalgte enheter og fagområder i en norsk sammenheng. Selv om delrapport 1 viste stor normkonsensus på tvers av faggrupper og institusjonstyper, ga delrapport 2 noen indikasjoner om forskjeller på tvers av fag og institusjoner. Forskere innen medisin/helse og matematikk/naturfag og fra offentlig orienterte forskningsinstitutter var overrepresentert i den klyngen som hadde en høyere sannsynlighet for å ha gitt et gaveforfatterskap, mens forskere fra samfunnsvitenskap og fra forskningsinstitutter orientert mot privat sektor var overrepresentert i klyngen med høyere betingede sannsynligheter for selv å ha deltatt i en diskutabel forskningspraksis (se Hjellbrekke et al., 2019, 12). Det er dermed interessant å se nærmere på de ulike oppfatningene som finnes i ulike fagmiljøer og institusjoner. I spørreundersøkelsen skilte vi mellom fem typer av institusjoner, men i denne kvalitative studien har vi valgt å se på bare to ulike institusjonstyper: universiteter og forskningsinstitutter. Disse institusjonstypene kan sies å ha noe ulik operasjonell kontekst, da forskningsinstitutter ofte er mer avhengige av å søke om forskningsfinansiering og i større grad fokuserer på anvendte problemstillinger (Tostensen, 2012). Samtidig kan det argumenteres for at noen av skillelinjene er i ferd med å bli visket ut, siden universiteter i økende grad fokuserer på anvendt forskning for næringslivet og forvaltningen, mens finansieringssystemet for instituttsektoren medvirker til å dreie instituttene i mer akademisk retning (Forskningsrådet, 2018, 63). Videre har vi valgt å begrense studien til naturvitenskapelige og samfunnsvitenskapelige fagfelt. Disse fagfeltene viste noen ulikheter i delrapport 2, og de er også mindre belyst i litteraturen om forskningsintegritet, som ofte tar for seg bio-medisinske disipliner. Samfunnsfaglige og naturvitenskapelige felt er også interessante å sammenlikne, da deres overordnede forskningsetiske fokus er ulikt. Mens det er forholdet mellom forsker og mennesker som står i sentrum for samfunnsviternes forskningsetikk (på samme måte som på det medisinske feltet), er de naturvitenskapelige fagene mer orientert mot forskningsetiske aspekter knyttet til «sannhetssøken» 3 https://lovdata.no/dokument/NL/lov/2017-04-28-23 4 Vi valgte bort høyskoler, både siden dataene fra spørreundersøkelsen viser stort sammenfall med universitetene (spesielt offentlige høyskoler) og fordi mange offentlige høyskoler er i ferd med å omdannes til universiteter. Videre er offentlig rettede og næringslivsrettede institutter slått sammen, da skillet mellom dem ikke alltid er reelt, og mange institutter retter seg mot både offentlig og privat sektor. 5 Se også Tostensen & Kaiser, 2015 og Kaiser et al., 2003.
|
lovdata_cd_8761
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.895
|
Forvaltningsmyndigheten kan gjøre unntak fra fredningsbestemmelsene når formålet med fredningen krever det, samt for vitenskaplige undersøkelser, arbeider av vesentlig samfunnsmessig betydning og i andre særlige tilfeller, når disse ikke strider mot formålet med fredningen.
|
lovdata_cd_6482
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
da
|
0.535
|
Det fredete området berører gnr./bnr. 166/5, 8, 12, 14, 15.
|
lovdata_cd_27082
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.855
|
1. Det er ikke tillatt å rive bygningen eller deler av denne. 2. Det er ikke tillatt å bygge om bygningenes eksteriør eller interiør. 3. Det er ikke tillatt å gjøre endringer i utendørsanlegget. 4. Utskiftning av bygningselementer eller materialer, forandring av overflater eller annet arbeid utover vanlig vedlikehold på bygningenes eksteriør eller interiør er ikke tillatt. 5. Vedlikehold og istandsetting skal skje med tradisjonelle materialer og metoder tilpasset Minnehallens egenart og på en måte som ikke reduserer de arkitektoniske og kulturhistoriske verdiene. 6. Tilbakeføringer kan gjennomføres dersom disse utføres på et sikkert, dokumentert grunnlag og etter godkjennelse fra antikvarisk myndighet.
|
lovdata_cd_36283
|
lovdata_cd_odelsting_2005
| 2,021
|
no
|
0.825
|
Publisert: Ot.prp.nr.18 (1986-1987) Tittel: Om lov om endring i lov 4. juni 1976 nr. I Ot.prp. nr. 32 (1985-86) la Regjeringen fram forslag til endringer i lov om samferdsel. I hovedsak bygget endringene på Ot.prp. nr. 86 (1984-85) som ikke ble behandlet i sesjonen 1984-85. Ot.prp. nr. 32 (1985-86) ble behandlet av Stortinget våren 1986 og forslaget vedtatt ved lov av 8. august 1986. Lovendringene er ennå ikke trådt i kraft. Som omtalt i Ot.prp. nr. 32 (1985-86) i merknadene til § 24a) som gjelder fylkeskommunenes ansvar for å yte tilskudd til drift av lokal rute- og godstransport, må ansvarsfordelingen mellom fylkeskommunene justeres når staten i sine overføringer gjennom inntektssystemet tar i bruk objektive fordelingskriterier på rutedelen i rammetilskuddet til samferdselsformål. I medhold av § 24a) nr. 1, 2. pkt. har Kongen fastsatt at objektive kriterier for fordeling av rutedelen i rammetilskuddet skal nyttes fra 1987. Kriteriene er presentert for Stortinget i St. prp. nr. 107 (1985-86), jfr. Innst. S. nr. 260 (1985-86), som det vises til. Ved den tidligere skjønnsmessige fordeling av rammetilskuddet til lokaltransporten ble det lagt til grunn at den fylkeskommune der vedkommende løyvehaver hadde sitt forretningssted, hadde tilskuddsansvar også for løyvehavers lokale trafikk som utføres i annet fylke. Nærværende forslag til endring i lovens § 24a) innebærer at fylkeskommunenes tilskuddsansvar for lokal rute- og godstransport avgrenses til områder innen eget fylke uavhengig av løyvehavers forretningssted. På denne måten tilpasses fylkeskommunenes ansvarsområde til de fastsatte kriterier for fordeling av de statlige overføringer til fylkeskommunene. II. Nærmere om § 24a) I nr. 1, slik det lyder ved lovendring av 8. august d.å., men ikke iverksatt, foreslås 2. punktum opphevet. Som følge av dette, bortfaller ansvaret for fylkeskommunene til å yte tilskudd for lokal transport som utføres i annet fylke. I første punktum er tilskuddsansvaret for slik transport innen eget fylke fastlagt - noe som følgelig opprettholdes. Som transport innen eget fylke vil også måtte regnes de tilfeller der en rute passerer fylkesgrense uten at det kan utføres lokal transport mellom punkter innen fremmed fylke. I disse tilfeller opprettholdes ruten utelukkende for å betjene trafikkbehovet i «opprinnelig fylke» til/fra sted i annet fylke. I slike tilfeller må den andre fylkeskommunen selv sørge for transporttjenesten på parellellstrekningen frem til grensen. I en del tilfeller har løyvehaver som utfører transport til sted i annet fylke, også rett og plikt til å utføre lokaltrafikk underveis på strekningen gjennom nabofylket. Denne lokaltrafikken er det nabofylket som i prinsippet har tilskuddsansvaret for. I slike tilfeller må det følgelig foretas en ansvarsdeling mellom de berørte fylkeskommuner. Det kan vanskelig settes opp klare regler for hvordan tilskuddsansvaret skal deles mellom berørte fylkeskommuner for ruter som krysser fylkesgrenser med trafikkfunksjoner lokalt på begge sider av grensen. En slik ansvarsdeling vil måtte bero på en vurdering av den konkrete rute, trafikkgrunnlaget på begge sider av grenser samt hvilken takst- og transportstandard som ville ha blitt lagt til grunn i de aktuelle områder dersom det alternativt måtte etableres et tilbud som nå dekkes av en gjennomgående rute fra annet fylke. vedkommende løyvehaver har hoveddelen av sin virksomhet, yter tilskuddet til den samlede virksomhet, og at de berørte fylkeskommuner gjennom forhandlinger foretar en ansvarsdeling seg i mellom på linje med ordninger innen skole- og helsesektoren hvor slike tjenester ytes til innbyggere i andre fylker. I noen få tilfeller utføres det lokale ruter mellom steder utenfor løyvehavers eget fylke. Så langt det er praktisk mulig bør det her også etableres samarbeid mellom fylkeskommunen der løyvehaver hører hjemme og den fylkeskommune hvor ruten utføres med sikte på at tilskuddet ytes av den fylkeskommune der hoveddelen av løyvehavers virksomhet foregår. I en overgangsfase bør det etter departementets mening ved ansvarsdelingen mellom fylkeskommunene, tas hensyn til at staten i sine samlede overføringer som en overgangsordning i det nye inntektssystemet ved fordelingen tar betydelig hensyn til inntektsfordelingen i basisåret 1985. For 1987 er det fastsatt at den faste delen av det generelle tilskuddet fordeles med 90 pst. vekt på inntektsfordelingen i 1985 og 10 pst. på fordeling etter faste kriterier, jfr. St. prp. nr. 107 (1985-86). For staten vil forslaget ikke få noen konsekvenser da de samlede overføringer til fylkeskommunene ikke påvirkes av fordelingen mellom fylkeskommunene. Virkningen for fylkeskommunene både administrativt og økonomisk antas å bli minimale. Forhandlinger om ansvarsdeling vedrørende tilskudd til ruter som krysser fylkesgrense, vil omfatte få ruter i forhold til de ruter det ytes tilskudd til. Også gjeldende ordning har medført samarbeid mellom de berørte fylkeskommuner når det gjelder slike ruter. For løyvehavere antas også konsekvensene å bli beskjedne. Gjennom den foreslåtte ordning med ansvarsdeling gjennom forhandlinger mellom de berørte fylkeskommuner for gjennomgående rute, vil løyvehaverne fortsatt kunne motta tilskudd for sin samlede virksomhet fra sitt «hovedfylke». Også der hvor løyvehaver utfører lokal transport mellom steder innenfor annet fylke enn sitt «hovedfylke» legges det opp til en ansvarsdeling slik at løyvehaver i størst mulig grad mottar tilskuddet fra sitt «hovedfylke». Som nevnt foran, skal de objektive kriterier for fordeling av rutedelen i rammetilskuddet for samferdselsformål nyttes ved fordelingen av tilskuddet fra og med budsjettåret 1987. Den foreslåtte endring av fylkeskommunens ansvarsområde for tilskudd til lokaltransporten tilsier at endringsloven gjøres gjeldende fra 1. januar 1987. At Deres Majestet godkjenner og skriver under et fremlagt utkast til proposisjon til Stortinget om endring i lov 4. juni 1976 nr. 63 om samferdsel. Stortinget blir innbudt til å gjøre vedtak til endring i lov 4. juni 1976 nr. 63 om samferdsel. Utkast til lov om endring i lov 4. juni 1976 nr. I lov 4. juni 1976 nr. 63 om samferdsel gjøres følgende endring: § 24a) nr. 1, annet punktum oppheves. Loven her trer i kraft 1. januar 1987. Ot.prp.nr.17 (1986-1987) Om lov om endringer i lov 10. desember 1948 nr. 3 om veterinærer m.v.
|
lovdata_cd_37350
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.91
|
1. Jugoslaviske og norske statsborgere som er bosatt i Jugoslavia og som gjør krav på stønad fra norsk trygd for yrkesskade eller yrkessykdom, sender søknad direkte til Folketrygdkontoret for utenlandssaker i Norge eller gjennom vedkommende republikks eller selvstyrende områdes lokale forbund for pensjon og invalidetrygd i Jugoslavia. Avgjørelsen til den kompetente trygdeinstans i Norge sendes av Folketrygdkontoret for utenlandssaker til vedkommende republikks eller selvstyrende områdes lokale forbund for pensjon og invalidetrygd i Jugoslavia, samt direkte til søkeren. 2. Jugoslaviske og norske statsborgere som er bosatt i Norge og som gjør krav på stønad fra jugoslavisk invalidetrygd, sender søknad direkte til vedkommende republikks eller autonome områdes lokale forbund for pensjon og invalidetrygd eller gjennom Rikstrygdeverket i Norge. 3. Ved anvendelsen av konvensjonens artikkel 10 første ledd skal det tas hensyn til yrkesskade eller yrkessykdom som går inn under lovgivningen i det annet land slik at ytelsene fra det land hvor siste yrkesskade eller yrkessykdom er påført, bare gir erstatning for det inntektstap eller den merinvaliditet som siste skade har medført. Artikkel 6 Utbetaling av ytelser.
|
lovdata_cd_2766
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.753
|
Forskrift om fredning av plantearten Polarflokk, Bugøynes kirkegård, Sør-Varanger kommune, Finnmark. Fastsatt ved kgl.res. av 9. april 1976. Fremmet av Miljøverndepartementet.
|
lovdata_cd_13133
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.936
|
Godkjenning av våpen og flagg, Stryn kommune, Sogn og Fjordane.
|
lovdata_cd_42731
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.824
|
Tredje ledd angir at det ved vurderingen av om tilsynet og pleien var nødvendig, slik som nevnt i paragrafens første ledd, blant annet skal legges vekt på alderen, helsetilstanden og bosituasjonen til den som ble pleid. Pleieforholdet må dokumenteres. For å få undersøkt og klarlagt tidsrommet for når pleie har vært nødvendig, må det foreligge legeattest og/eller uttalelse fra kommunen. Attesten/uttalelsen må inneholde en beskrivelse av helsetilstanden til den som er blitt pleid og behov for tilsyn og pleie, årsak til eventuelt pleiebehov, omfang og art av den pleie det var behov for og i hvilket tidsrom det var behov for pleie. Attest gitt i forbindelse med omsorgspoeng (§3-16) kan vedlegges. Etter at vedkommende er fylt 80 år, legges det som hovedregel til grunn at tilsyn og pleie var nødvendig. Det kan imidlertid forekomme at vedkommende har så god helse at pleie likevel ikke er nødvendig.
|
lovdata_cd_10186
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.441
|
Forskrift om fredning for Skeisneset fuglefredningsområde, Leka kommune, Nord-Trøndelag.
|
lovdata_cd_37718
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.717
|
- til sammen minst tre års botid i Norge, artikkel 13 nr.1.
|
lovdata_cd_38642
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.855
|
Legeforeningens tillitsvalgte, eventuelt annen representant utpekt av Legeforeningen, bistår Regional oppgjørsenhet og legen i samarbeid mellom partene i spørsmål som gjelder legens forhold til trygden, jf. Instruks for Den norske lægeforenings tillitsvalgte.
|
lovdata_cd_51079
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.746
|
Forskrift om sikringstiltak mot brann på skip som omfattes av Sjøsikkerhetskonvensjonen (SOLAS-74). Fastsatt av Sjøfartsdirektoratet 22. juni 1990. med hjemmel i lov av 9. juni 1903 nr. 7 om Statskontrol med Skibes Sjødyktighed m.v. §1, §41a, §42, §94, §96, §97 og §100, jf. kgl.res. av 12. oktober 1962 nr. 5, kgl.res. av 5. april 1963 nr. 9 og kgl.res. av 1. desember 1978 nr. 1, jf. delegasjonsvedtak av 15. januar 1979 nr. 1 om bemyndigelse til Sjøfartsdirektoratet til å fastsette forskrifter i medhold av sjødyktighetsloven. Endret 15 sep 1992 nr. 699, 22 aug 1994 nr. 886, 4 mai 1995 nr. 407, 14 des 1995 nr. 1097, 29 des 1998 nr. 1463, 30 juni 2000 nr. 709, 4 juni 2002 nr. 1127 (forskriften kunngjort i sin helhet etter endringer), 1 juni 2004 nr. 811. Denne forskrift gjelder for nye og eksisterende skip som omfattes av Sjøsikkerhetskonvensjonen. §5A gjelder også for utenlandske passasjerskip som går i fast rutefart ut fra norske havner. Eksisterende skip som omfattes av Sjøsikkerhetskonvensjonen, skal fortsatt tilfredsstille de krav som gjaldt for skipene på det tidspunkt de ble bygget, samt tilfredsstille eventuelle internasjonale tilleggskrav for eksisterende skip, jf. del F i Sjøsikkerhetskonvensjonen, med mindre annet fremgår av de enkelte bestemmelser. Reparasjoner, forandringer og ombygninger av omfattende betydning og utrustning i forbindelse med dette skal for øvrig tilfredsstille kravene for nytt skip så langt Sjøfartsdirektoratet anser dette for rimelig og praktisk mulig. Skip som bygges om til passasjerskip, skal behandles som passasjerskip bygget på den dag da slik ombygning ble påbegynt. a) Administrasjon: Uttrykket «administrasjon» i konvensjonen skal forstås som Sjøfartsdirektoratet. b) Alle skip: Skip bygget før, på eller etter 1. september 1984. c) Anerkjent klasseinstitusjon: Klasseinstitusjoner som departementet har inngått overenskomst med i medhold av sjødyktighetslovens §9: e) Eksisterende skip: Skip som ikke er nytt skip. f) Fiske- og fangstfartøy: Fartøy som ervervsmessig benyttes til å fange fisk, herunder hval, sel, tang og tare eller andre levende ressurser i sjøen. g) Godkjent, typegodkjent og akseptert: h) Lasteskip: Ethvert skip som ikke er passasjerskip, fiske- og fangstfartøy, lekter eller fritidsfartøy. i) Mil: nautisk mil. j) Nytt skip: Skip hvor kjølen strekkes, eller som er på et liknende byggetrinn på eller etter den dag denne forskrift trer i kraft. k) Passasjer: Enhver person om bord med unntak av: 3.1 forsknings- eller vitenskapelig arbeid som havforskning, seismiske målinger o.l. 3.4 rehabiliteringstiltak som er godkjent av offentlig myndighet. l) Passasjerskip: Skip som skal ha sertifikat i henhold til bestemmelsene i åttende kapittel i lov av 9. juni 1903 nr. 7 om Statskontrol med Skibes Sjødygtighed m.v. m) Skip bygget: Skip hvis kjøl er strukket eller som er på et tilsvarende byggetrinn. n) Sjøsikkerhetskonvensjonen (SOLAS): Den internasjonale konvensjon av 1974 om sikkerhet for menneskeliv til sjøs, med senere endringer. o) Tankskip: Et lasteskip som er bygget eller innredet for transport av flytende ildsfarlig last i bulk. p) Tilsvarende byggetrinn: Det byggetrinn hvor: 2. Det som er satt sammen av skipet, består av en bruttotonnasje på minst 50 eller utgjør 1 prosent av den beregnede vekt av alt bygningsmateriale dersom dette er mindre. For øvrig gjelder de definisjoner som er inntatt i Sjøsikkerhetskonvensjonens Regel II-2/3. 1 Se §11 i forskrift av 26. juli 1994 nr. 749 om måling av fartøyer. Kravene i Sjøsikkerhetskonvensjonens kapittel II-2 skal tilfredsstilles, med mindre annet er bestemt i denne forskrift eller følger av gjeldende lovgivning for øvrig. I tillegg skal Assembly-resolusjonene A.471(XII), A.472(XII), A.517(13), A.563(14), A.567(14), A.602(15), A.652(16), A.653(16), A.654(16) og A.655(16) og de MSC-sirkulærer som er nevnt i Vedlegg II følges. Alle skip kjølstrukket etter 1. oktober 1994 skal i tillegg følge i Assembly-resolusjonene A.686(17) og A.687(17) og passasjerskip kjølstrukket etter nevnte dato skal i tillegg også følge resolusjon A.123(V) og A.688(17). Alle henvisninger til Sjøsikkerhetskonvensjonens kapittel II-2 i denne forskrift gjelder den reviderte tekst som ble vedtatt 20. november 1981 ved MSC res. 1(XLV), endring vedtatt 17. juni 1983 ved MSC res. 6(48), samt senere endringer. Hydrofoil- og flerskrogsfartøy kan vurderes i henhold til Assembly resolusjon A.373(x) «Code of Safety for Dynamically Supported Craft», kap. 7. §5A. Spesielle bestemmelser for passasjerskip kjølstrukket før 1. Bestemmelsene i denne paragraf gjelder også for utenlandske passasjerskip som går i fast rutefart ut fra norske havner. For passasjerskip med mer enn 36 passasjerer skal de materielle krav i SOLAS Regel II-2/41-2, som vedtatt i MSC resolusjon 24(60), være tilfredsstilt som følger: a) Innen 1. oktober 1994: 1. Brannoppdagelsessystem basert på røykdetektorer, (Regel II-2/41-2 nr. 2) 2. Røykdetetektorer (Regel II-2/41-2 nr. 3) 3. Fjernkontroll av hengslede dører (Regel II-2/41-2 nr. 4.1) 4. Indikatorpanel som viser om branndører er lukket (Regel II-2/41-2 nr. 4.2) 5. Avtrekk fra bysse (Regel II-2/41-2 nr. 4.3) 6. Lavt plassert belysning (Regel II-2/41-2 nr. 4.7) 7. Generalalarm, lydnivå og kontinuerlig drift (Regel II-2/41-2 nr. 4.8) 8. Oppgradering av interkommunikasjonsanlegg (Regel II-2/41-2 nr. 4.9). b) Innen 1. juni 1996: 1. Installasjon av sprinkelanlegg (Regel II-2/41-2 nr. 5) 2. Fjernkontroll av brann skyvedører (Regel II-2/41-2 nr. 6.5). 1 For norske skip se §11 tredje ledd. Tegninger som viser de bygningstekniske sikringstiltak mot brann og brannslokningsarrangement skal innsendes for godkjennelse i den utstrekning Sjøfartsdirektoratet eller den det har bemyndiget bestemmer for hvert enkelt skip. Melding om utskiftinger, ombygging etc. skal gis i god tid før arbeid settes i gang. Gasslokningsanlegg som nevnt i Sjøsikkerhetskonvensjonens Regel II-2/5, skal være godkjent eller akseptert. Komponenter som inngår i systemene skal være typegodkjent eller akseptert. Brannslokningsapparater skal være typegodkjent eller akseptert. Brannslokningsarrangementer i maskinrom (Sjøsikkerhetskonvensjonens regler II-2/6 og II-2/7) skal være godkjent eller akseptert. Fastmonterte lokaltvirkende brannslokkingsanlegg på passasjerskip med en bruttotonnasje på 500 og derover, kjølstrukket på eller etter 1. august 2000 og på passasjerskip med bruttotonnasje på 2.000 og derover, kjølstrukket før 1. august 2001. a) Maskinrom av kategori A med et bruttovolum på mer enn 500 m3 skal, i tillegg til det faste brannslokkingsanlegget som kreves i Sjøsikkerhetskonvensjonens Regel II-2/7.1.1, beskyttes av et fastmontert vannbasert eller tilsvarende lokaltvirkende brannslokkingsanlegg. For periodevis ubemannede maskinrom skal det lokaltvirkende brannslokkingsanlegget ha mulighet for både automatisk og manuell utløsning. For fast bemannede maskinrom kreves det utelukkende en mulighet for manuell utløsning. Vannbasert anlegg skal være godkjent. b) Fastmonterte lokaltvirkende brannslokkingsanlegg skal minst beskytte områdene som er angitt nedenfor, og uten at det er nødvendig med avstenging av maskin, evakuering av personell eller forsegling av rom: c) Brannslokkingsmiddelet som brukes må ikke sette menneskeliv i fare. d) Aktivering av et hvilket som helst lokaltvirkende anlegg skal utløse en visuell og tydelig hørbar alarm i det beskyttede rommet og ved fast bemannede stasjoner. Denne alarmen skal indikere hvilket anlegg som er aktivert. Alarmkravene her gjelder i tillegg til branndeteksjons- og brannalarmsystemet som kreves i Sjøsikkerhetskonvensjonens Regel II-2/11. For hydrofoil- og flerskrogsfartøy kommer bestemmelsene i Assembly Res. A.373(X) «Code of Safety for Dynamically Supported Craft» til anvendelse i den utstrekning bestemmelsene i Sjøsikkerhetskonvensjonens Regel II-2/11 ikke kan etterkommes. Ethvert automatisk sprinkler-, brannoppdagelses- og brannalarmsystem (Sjøsikkerhetskonvensjonens Regel II-2/12) skal være godkjent eller akseptert. Sjøfartsdirektoratet kan fastsette bestemmelser og retningslinjer om typegodkjennelse av komponenter og om installasjon og godkjennelse av slike anlegg. Ethvert brannoppdagelses- og brannalarmsystem (Sjøsikkerhetskonvensjonens Regel II-2/13 og 2/14) skal være godkjent eller akseptert. Komponenter som inngår i systemet, skal være typegodkjent eller akseptert. Sjøfartsdirektoratet kan fastsette bestemmelser og retningslinjer om typegodkjennelse og om installasjon og godkjennelse av slike anlegg. Disse bestemmelser skal gjelde når Sjøfartsdirektoratet selv står for typegodkjenningen. Brannoppdagelsessystem som omhandlet i Regel II-2/41-2 nr. 2 (jf. §5A) skal være av adresserbar type og detektorer (optiske-, ione-) skal velges ut fra kriteriet om hurtigst mulig respons fra det enkelte rom. 0 Endret ved forskrift 1 juni 2004 nr. 811. 1 Bestemmelser om typegodkjenning er inntatt som Vedlegg I. For hydrofoil- og flerskrogsfartøy gjelder Assembly Res. A.373(X) «Code of Safety for Dynamically Supported Craft» Kap. 7, nr. 7.3. Bestemmelsen i Sjøsikkerhetskonvensjonen Regel II-2/17 gjelder. Brannmannsutstyr skal være godkjent. Innen 1. oktober 1994 skal alle passasjerskip være utstyrt med en kompressor for etterfylling av trykkluftapparatene. Forsettelig eller uaktsom overtredelse av denne forskriften straffes med bøter i henhold til Almindelig borgerlig Straffelov (Straffeloven) av 22. mai 1902 nr. 10, §339 nr. 2 hvis ikke strengere straff kommer til anvendelse i henhold til annen lovbestemmelse. §15. Ikrafttredelse mv. Denne forskrift trer i kraft 1. september 1990. a) Forskrift av 17. juni 1986 nr. 1296 om sikringstiltak mot brann på skip som omfattes av Sjøsikkerhetskonvensjonen (SOLAS 74) b) Bestemmelser om typegodkjenning av fast installerte brannoppdagelses- og brannvarslingsanlegg på skip som omfattes av Sjøsikkerhetskonvensjonen (SOLAS 74), fastsatt av Sjøfartsdirektoratet den 24. c) Retningslinjer om installasjon og godkjennelse av fast installerte brannoppdagelses- og brannalarmanlegg og røykvarslingsanlegg på skip som omfattes av Sjøsikkerhetskonvensjonen (SOLAS 74), fastsatt av Sjøfartsdirektoratet den 24. november 1988. For skip som ikke omfattes av Sjøsikkerhetskonvensjonen, kommer den til enhver tid gjeldende forskrift om sikringstiltak mot brann på slike skip til anvendelse. Vedlegg I. Bestemmelser om typegodkjenning av fast installerte brannoppdagelses og brannvarslingsanlegg på skip som omfattes av Sjøsikkerhetskonvensjonen (SOLAS-74)
|
lovdata_cd_52350
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.835
|
(1) Fixingverdi er en beregnet verdi for det underliggende instrument, som benyttes ved sluttavregning eller siste daglige markedsoppgjør for derivatkontrakter, som grunnlag for automatisk innløsning av opsjonskontrakter og som handelsbeløp ved aksjeoppgjør og obligasjonsoppgjør i VPS. (2) Fixingverdien beregnes etter reglene i pkt 5.6.15 for norske aksjeinstrumenter, etter reglene i pkt 5.6.16 for svenske aksjeinstrumenter, etter reglene i pkt 5.9.4 for OBX, etter reglene i pkt 5.12.9 for OMX, etter reglene i pkt 5.15.2 for NOX og etter reglene i pkt 5.17.2 for renteinstrumenter. 0 Endret ved forskrifter 21 juni 1999 nr. 776, tidligere 5.1.10, (i kraft 19 juli 1999), 21 sep 1999 nr. 1056 (i kraft 30 sep 1999).
|
lovdata_cd_44823
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.724
|
Bidraget skal ikke være høyere enn 25 prosent av inntekten til den bidragspliktige etter at det er redusert på grunn av eventuell manglende bidragsevne - men før det er redusert på grunn av et eventuelt samværsfradrag. Dersom den bidragspliktige betaler bidrag til flere barn, er det summen av bidragene som blir avgjørende. Trygdekontoret har lagt til grunn følgende opplysninger: 5.1: Hvis BP betaler bidrag til ett barn og bidragene må reduseres som følge av 25 %-grensen, skal følgende avsnitt være med som argument under perioden: - Den bidragspliktige betaler bidrag til ett barn. 5.2: Hvis BP betaler bidrag til flere barn og bidragene må reduseres som følge av 25 %-grensen, skal følgende avsnitt være med som argument under perioden: - Den bidragspliktige betaler bidrag til flere barn. Da summen av bidragene skal begrenses til 25 prosent av inntekten, er bidragene redusert forholdsmessig. 6.1: Hvis BP har pensjon eller en annen ytelse fra det offentlige der barnetillegg er en del av ytelsen, og dette fører til et høyere bidrag enn etter den kostnadsbaserte beregningen, skal det følgende være med:
|
lovdata_cd_27679
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.569
|
Forskrift om innkreving av gebyr for tilsyn med besitter av næringsavfall, Sandnes kommune, Rogaland. Fastsatt av bystyret i Sandnes kommune 28. september 2004 med hjemmel i lov 13. mars 1981 nr. 6 om vern mot forurensninger og om avfall (Forurensningsloven) §52a og delegeringsvedtak 5. desember 2003 nr. 1909. Forskriften gjelder innkreving av gebyr til dekning av kommunens kostnader knyttet til tilsyn med besitter av næringsavfall, som ikke i art eller mengde skiller seg vesentlig fra husholdningsavfall, i Sandnes kommune. For tilsyn utført av kommunen skal det betales gebyr(er) etter følgende satser: - Tilsyn med avvik. Gebyrene skal samlet ikke overstige kommunens kostnader ved tilsynsordningen. Kommunen fastsetter og justerer de til enhver tid gjeldende gebyrsatser. Forskriften trer i kraft 1. oktober 2004.
|
lovdata_cd_29041
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
nn
|
0.695
|
1. Oppføring av hytter, sommarhus, kolonihagehus o.l. bygningar som berre er rekna med skal nyttast i kortare tidsrom, samt tilhøyrande uthus, er ikkje tillete innanfor dei forbodsområda som er vist på kart i målestokk 1:20.000 og er gjeve Miljøverndepartementet si påteikning 26. juni 1986. Det same gjeld frådeling eller bortfesting av tomter til slike bygningar, og vesentlig endring av eksisterande bygningar, til dømes tilbygg. 2. Denne vedtekta tek til å gjelda straks. Frå same tid vert tidlegare vedtekt til §82 i bygningslova for Fitjar kommune, stadfesta 22. februar 1971, oppheva. (II 1986 s 484) 18. september 1996 nr. Til §85 tredje ledd. Fastsett av Fitjar kommunestyre 18. september 1996 med heimel i plan- og bygningslova av 14. juni 1985 nr. 77 §85, 3. ledd. §1. Denne vedtekta er heimla i plan- og bygningslova §85 og gjeld for den delen av Fitjar kommune som er omfatta av kommunedelplanen for Fitjarøyane, datert den 23. april 1991, sak K-14/91. §2. Vedtekta gjeld plassering av campingvogner, bubilar, bustadbrakker o.l. som nemnd i §1 ovanfor. §3. Det er forbode å plassera campingvogner, bubilar, bustadbrakker m.v. som nemnd i §2 i planområdet. Forbodet gjeld ikkje plassering på bustadeigedom der det er oppført småhus som vert nytta som heilårsbustad. Forbodet gjeld heller ikkje for plassering på byggje- og eller anleggsplass. §4. Etter å ha innhenta uttale frå andre særorgan og faste utval, kan bygningsrådet/fast utval for plansaker etter søknad når særlege grunnar ligg føre, dispensera frå denne vedtekta. Av søkaden må følgjande framgå: - Plasseringsstad synt på økonomisk kartverk i målestokk 1: - Eigedomen sitt gnr., bnr. og f.nr. - At det er gjeve varsel til naboane og om det ligg føre nokon innvending mot plasseringa frå desse. Det kan ikkje i noko høve gjevast løyve til plassering slike stader: - Plantefelt. §5. Ved handsaming av søknader etter §4, skal bygningsrådet/fast utval for plansaker, før vedtak om plassering vert fatta, leggja fram saka til uttale for andre særorgan der dette er påkravd. Bygningsrådet/fast utval for plansaker skal i si handsaming av søknaden òg sjå etter at plassering av campingvogn m.v. ikkje vert til hinder for allmen ferdsel eller friluftsliv eller på annan måte fører til vesentlege ulemper for omgjevnadane, herunder at landskapsbiletet ikkje vert vesentleg skjemma. §6. Grunneigar/festar pliktar å fjerna campingvogna, bubilen, bustadbrakka m.v. innan den perioden det er gjeve løyve til plassering for, går ut. §7. Brot på desse vedtektene kan straffast i medhald av reglane i plan- og bygningslova av 14. juni 1985 nr. 77 kap. XVIII. §8. Vedtekta tek til å gjelda straks den er vedteken av kommunestyret og er kunngjort i Norsk Lovtidend, jfr. forvaltningslova §39, jfr. §38 bokstav c. (II 1996 316) 21. oktober 1986, 31. juli 1989 nr. 756, 2. juli 1990 nr. 558.
|
lovdata_cd_50619
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.832
|
Kirke- og undervisningsdepartementet får fullmakt til å meddele tillatelse til at prester ordinert i andre lutherske kirkesamfunn utfører prestetjeneste i Den norske kirke og bærer vår kirkes prestedrakt. 1988 Forsk.erstatn.
|
lovdata_cd_39709
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.374
|
I medhold av folketrygdlovens §6-3 andre ledd har Stortinget fra 1. januar 2003 fastsatt følgende satser: Sats 1 6 540 545Sats 2 9 996 833Sats 3 13.140 1 095Sats 4 19.332 1 611Sats 5 26.208 2 184Sats 6 32.
|
lovdata_cd_7083
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.662
|
For fuglefredningsområdet, som omfatter Varøy, Vestre Flatholmane, midtre del av Sandøy, Vågholmane, Gåsholmen, Flataskjær og sjøarealene, gjelder følgende bestemmelser:
|
lovdata_cd_31613
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.675
|
Skiptvet kommunestyre har 25. april 1989 vedtatt å forlenge forskrift av 24. juni 1986 nr. 1645 om midlertidig plankrav etter plan- og bygningsloven av 14. juni 1985 nr. 77 §117 første ledd.
|
lovdata_cd_45068
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.662
|
I tilfeller hvor foreldrenes boforhold er av en slik art at det må dokumenteres at de faktisk bor i hver sin boenhet, må stønadsmottakeren selv dokumentere at hun/han bor alene med barnet. Departementet uttalte bl.a. følgende i Ot.prp.nr.57 (2000-2001): «De må kunne dokumentere at det foreligger en ny utgiftsprofil. Dokumentasjon på dette kan for eksempel gå ut på at det fremlegges kvitteringer fra telefonselskap (eget telefonabonnement), NRK (egen TV-lisens), Posten, Folkeregisteret (melding om flytting), aviser m.m. og at summen av dokumentasjon må sannsynliggjøre at vedkommende har etablert en ny husholdning. Departementet forslår at det innføres et vilkår om at det er stønadsmottaker som skal dokumentere/ sannsynliggjøre at vilkårene for rett til utvidet stønad er oppfylte.
|
lovdata_cd_61954
|
lovdata_cd_somb_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.838
|
Publisert: Somb-1990-12 (1990 56) Sammendrag: Barnebidrag - spørsmål om betydningen av delt omsorg og barnets egne midler. A klaget til ombudsmannen over Justisdepartementets vedtak i klagesak om fastsettelse av bidragsplikt overfor datteren B. A gjorde gjeldende at bidrag ikke kunne pålegges, da omsorgen for barnet var delt mellom ham og moren - i den senere tid med hovedvekt på A's side. Det ble videre anført at barnet hadde tilstrekkelige midler til eget underhold, og at moren ikke utnyttet sin inntektsevne fullt ut. Ombudsmannen uttalte at barnelovens §52 ikke er til hinder for at det fastsettes bidrag i de tilfelle der omsorgen er delt mellom foreldrene. Ombudsmannen sa seg dessuten enig med Justisdepartementet i at barnet - ut fra de foreliggende opplysninger - ikke kunne anses som selvforsørgende i det aktuelle tidsrom. Anførselen om morens inntektsevne fant heller ikke ombudsmannen å kunne tillegge noen vekt i denne saken. Saksgang: (Sak 891/90) Fylkesmannen fastsatte den 10. mars 1988 bidragsplikten for A til kr. 620,- pr. måned, med virkning fra 1. januar 1985. Vedtaket ble fattet på bakgrunn av at A hadde fremsatt krav om at bidraget måtte fastsettes av fylkesmannen, og han gjorde i denne forbindelse primært gjeldende at han ikke hadde noen bidragsplikt overfor sin datter. Fylkesmannens vedtak ble opprettholdt av departementet ved vedtak i klagesak 4. august 1988. På dette tidspunktet utgjorde bidraget - etter indeksregulering - kr. 860,-pr. måned. I forbindelse med separasjonssøknaden til fylkesmannen i 1981 avtalte A og barnets mor etter det opplyste at datteren (B) i fremtiden skulle tilbringe 3/5 av tiden hos moren og den resterende tid hos A. I forbindelse med A's klager til Justisdepartementet opplyste han at realitetene i stor grad hadde avveket fra det som ble avtalt, slik at fordelingen i årene 1985 og 1986 var ca. 45 % - 55 % i morens favør, mens barnet angivelig oppholdt seg noe mer hos A enn hos moren i de to påfølgende årene. A opplyste ellers at han i 1989 overtok den vesentlige del av omsorgen for barnet. Blant annet på bakgrunn av disse opplysningene fant departementet grunn til å omgjøre sitt klagevedtak av 4. august 1988 - slik at bidraget ble nedsatt til kr. 400,- pr. måned med virkning fra 1. januar 1988. Det ble samtidig bestemt at bidragsplikten skulle opphøre pr. 1. mars 1989. I endringsvedtaket av 8. januar 1990 uttalte Justisdepartementet bl.a.: «Fylkesmannen fattet den 10.03.88 vedtak der løpende bidrag fra A til B ble fastsatt til det til enhver tid gjeldende «minstebidrag» og opprettholdt dette ved vedtak av 18.11.88. Fylkesmannens vedtak ble etter klage stadfestet av Justisdepartementet i vedtak av 04.08.89. I departementets vedtak ble det lagt vekt på at partene hadde tilnærmet delt omsorg for B, samt at A hadde en høyere inntekt enn barnets mor. A viser imidlertid til at barnet i praksis er mer hos ham enn hos sin mor. I brev fra barnets mor til departementet av 24.10.89 bekreftes det at B våren/sommeren 1989 tilbrakte mer tid hos sin far enn hos henne, men at de nå igjen praktiserer den avtalte samværsordning med 2/5 og 3/5, henholdsvis hos far og mor. Barnets mor bemerker imidlertid at avtalen ikke fungerer tilfredsstillende idet B aldri blir levert tilbake i rett tid. I brev fra A av 30.08.89 opplyses det at samværet i 1988 fordelte seg med ca. 50-60 % i hans favør. Den opplyste samværsfordeling bestrides ikke av moren idet det kun vises til at A's økte samvær med datteren har skjedd uten hennes samtykke. Ifølge rapport av 06.11.89 fra bidragsfogden i X har B selv gitt uttrykk for at hun sannsynligvis vil være mer hos sin far enn hos sin mor i rem i en, og at dette er i samsvar med eget ønske. Ved avgjørelsen har en lagt til grunn at A i 1988 antas å ha hatt en noe større del av den daglige omsorgen for barnet enn moren. Før dette tidspunkt er det lagt til grunn en fordeling med anslagsvis 50 % på hver av partene. En har på den annen side også tatt hensyn til at A's inntekter langt høyere enn morens. For så vidt gjelder vedtaket om bortfall av bidrag fra 01.03.89, er det lagt vekt på at B fra dette tidspunkt etter det som er opplyst har tilbrakt ytterligere mer tid sammen med faren, og at hun sannsynligvis vil fortsette med det i tiden fremover. I brev 18. januar 1990 tok A på ny saken opp med departementet, hvor han bl.a. anførte: «Min klage til departementet gjelder for tiden fra 1/1-1985. Bade for 85 og 86 var fordelingen nær 45-55 %, mest til moren. For 1987 litt mere til meg enn til moren, for 1988 54 % til meg. 1989 hele 84 % til meg. Ved mine første henvendelser i 1985 vedr. bidragstrekk ble jeg fortalt av sosialsjefen i X at barnemoren i henhold til samværsmengde var den bidragsberettigede. Når så dette forhold snur beskrives det av departementet som tilnærmet 50-50 fordeling slik at jeg likevel bør betale noe bidrag. I henhold til definisjon har jeg hovedomsorgen for barnet fra og med 1987. Med hvilken lov er jeg i vedtak 8/1-90 pålagt å yte bidrag fram ti 1/3-89? Det fremgår ikke hvordan dato for bidrag opphør, framkommer (1/3-89). Hvorfor er departementets eget rundskriv 148/82 som gjelder denne sak tilsidesatt? Det vesentligste punkt i min klage «partenes inntektsevne» skal legges til grunn ved utregningen, ref. rundskriv 148/82. Dette gjøres ikke, hva er grunnen? B.v.l §51, det angjeldende bidragsberettigede barn har selv relativt store midler. Dette forhold overses gang på gang og besvares av hverken Fylkesmann eller departement. Hva er grunnen? I sitt avsluttende brev i saken 29. mai 1990 konkluderte departementet med at det ikke forelå grunnlag for å foreta endringer i vedtaket av 8. januar s.å. Departementet uttalte videre: «Departementet har i vedtak et lagt til grunn at De og barnets mor har hatt tilnærmet delt omsorg for fellesbarnet B frem til 1989. I henhold til rundskriv G-148/82 skal bidrag når foreldrene har delt omsorg likevel fastsettes dersom den ene av foreldrene har bedre inntektsevne enn den andre. I nærværende sak har en kommet til at De på bakgrunn av at De har en betraktelig høyere inntekt enn bidragsberettigede burde kunne ilegges fortsatt bidragsplikt. Det har imidlertid vært tatt hensyn til at omsorgen har vært delt. I og med at De i 1988 synes å ha hatt en noe større del av den faktiske omsorgen enn moren, er bidraget med virkning fra 1.1.88 satt ned til kr. 400,- pr. mnd. For tiden 1985-87 har en lagt til grunn at omsorgen har vært tilnærmet 50/50 % på hver av partene. En finner det på denne bakgrunn ikke urimelig at bidraget i denne perioden opprettholdes med det til enhver tid gjeldende «minstebidrag». Det er her lagt vekt på at også «minstebidraget» ligger langt under det De ut i fra Deres inntekt normalt ville ha kunnet blitt pålagt å betale. Fra mars 1989 er det opplyst at De har overtatt den vesentlige del av omsorgen for B. Utbetaling av forskuttering til moren opphørte på denne bakgrunn pr. 1.3.89. Departementet fant det rimelig at bidragsplikten for Deres vedkommende opphørte fra samme tidspunkt. «I Deres brev viser De til at Deres datter har egne midler, og at det ikke tidligere har vært tatt hensyn til dette i forbindelse med bidragsfastsettelsen. Departementet kan ikke se at det tidligere har fremkommet opplysninger om at barnet har betydelige midler utover de beløp som De har bidratt med. Forutsetningen for at lovbestemt bidragsplikt skal kunne opphøre er at barnet er å anse som selvforsørgende. Ut i fra det opplyste har en ikke grunnlag for å anta at så er tilfelle. «De har i forbindelse med Deres klage hit i hovedtrekk fremført de samme anførslene som De har gjort gjeldende i forbindelse med Deres klager til Justisdepartementet. I Deres brev hit 16. juli 1990 anfører De bl.a. at Justisdepartementets standpunkt i saken ikke er i samsvar med det som er uttalt i departementets rundskriv G-148/82, og De fremhever i denne forbindelse spesielt at idet barnets mor må anses for å ha samme inntektsevne som Dem, og omsorgen for B er delt mellom dere, så burde De ikke vært pålagt noen bidragsplikt overfor Deres datter. - Jeg antar at Deres mening i denne forbindelse er at nevnte synspunkt i særlig grad burde ha vært tillagt vekt ved vurderingen av bidragsplikten fra det tidspunkt da Deres datter begynte å oppholde seg mer hos Dem enn hos moren. Videre synes De å være av den mening at den pålagte bidragsplikt samsvarer dårlig med bestemmelsene i barnelovens §51, idet Deres datter angivelig har så vidt store oppsparte midler (40.000 kr. i 1986 som etter det opplyste har økt jevnlig til ca. kr. 80.000 pr. i dag) at hun i en viss grad måtte kunne forsørge seg selv i det aktuelle tidsrommet. Etter en grundig gjennomgang og vurdering av saksdokumentene og anførslene i saken er jeg kommet til den konklusjon at Deres klage ikke kan føre frem: Etter lov 8. april 1981 nr. 7 om barn og foreldre §52, jf. §51, plikter begge foreldrene å sørge for barnets underhold. Innbyrdes plikter begge foreldrene etter evne å yte nøvendig tilskudd til barnets forsørgelse. Når en eller begge av foreldrene ikke bor sammen med barnet, skal vedkommende betale faste tilskudd til barnets underhold og utdanning. Loven gjør unntak fra forsørgelsesplikten i de tilfelle der barnet selv disponerer tilstrekkelige midler til eget underhold. Jeg er enig med Justisdepartementet i at opplysningene om B's oppsparte midler ikke kan føre til at barnet kunne anses som selvforsørgende i det aktuelle tidsrom. Etter mitt skjønn var vilkårene for å frita Dem for bidragsplikt på dette grunnlag ikke oppfylt. Da bidragsplikten - så vidt jeg kan se - ikke har oversteget satsene for månedlig minstebidrag, har jeg ikke funnet tilstrekkelig grunn til å gå nærmere inn på spørsmålet om departementet burde ha nedsatt bidraget som følge av opplysningene om barnets egne midler. Det er klart at ordlyden i barnelovens §52 ikke er til hinder for at det fastsettes bidrag i de tilfelle der den faktiske omsorgen for barnet er delt mellom foreldrene. Opplysningene om at De overtok hoveddelen av omsorgen for barnet fra 1. januar 1987, er derfor ikke i seg selv til hinder for De kunne pålegges å betale bidrag også etter dette tidspunkt. Spørsmålet om det i et slikt tilfelle skal fastsettes bidrag, og hvilket beløp bidraget i så fall skal settes til, må avgjøres på grunnlag av en skjønnsmessig totalvurdering der de sentrale momentene vil være hvordan omsorgen for barnet rent faktisk er fordelt mellom foreldrene samt foreldrenes respektive inntektsevne og økonomiske situasjon for øvrig. Den omstendighet at barnet oppholder seg like mye hos begge parter vil, dersom foreldrenes inntektsevne er noenlunde lik, f.eks. det ikke bør fastsettes bidrag. Det kan imidlertid heller ikke for slike tilfelle oppstilles noen absolutt regel om at bidrag ikke skal fastsettes. I Justisdepartementets rundskriv G-148/82 er det gitt visse retningslinjer for skjønnsutøvelsen i slike saker. I rundskrivets pkt. 3 bokstav a) uttales bl.a.: «En noe utvidet samværsrett bør i alminnelighet ikke få innvirkning på fastsettelsen av bidraget. Blir samværsretten sterkt utvidet, slik at det må karakteriseres som delt omsorg, vil bidraget kunne reduseres avhengig av foreldrenes inntektsevne og i hvor stor grad om sorgen blir delt. Det vil imidlertid fortsatt være en bidragsberettiget og en bidragspliktig så lenge det blir fastsatt et bidrag. Forholdene kan imidlertid ligge slik an at omsorg en deles helt eller tilnærmet likt mellom foreldrene. Har foreldrene i et slikt tilfelle lik inntektsevne vil det i den enkelte sak kunne være den rimeligste løsningen ikke å fastsette noe bidrag. (Offentlig myndighet har adgang til å fastsette bidrag under forskutteringssatsen). I et slikt tilfelle vil ingen av foreldrene ha krav på bidragsforskudd dersom begge har så god økonomi at de kunne vært pålagt å betale bidrag til den annen med maksimal forskuddssats. Utbetaling av forskudd må forøvrig vurderes på samme måte som ved deling av barneflokken. Dersom den ene av foreldrene har bedre inntektsevne enn den andre, vil det være rimelig å fastsette bidrag. Dersom det blir satt bidrag må det kunne kreves bidragsforskudd etter de vanlige reglene. Av de mottatte saksdokumenter fremgår at departementet har lagt til grunn for sine vedtak at omsorgen for Deres datter var tilnærmet likt fordelt mellom Dem og moren i perioden 1985 til 1987. Det er videre lagt til grunn - og tatt hensyn til ved utmålingen av bidragets størrelse - at De i 1988 hadde en noe større del av den daglige omsorgen for barnet enn Deres tidligere hustru, og at De fra og med 1. mars 1989 må anses for å ha tatt over den vesentlige delen av omsorgen for barnet. Videre heter det at det må antas at B også i fremtiden vil tilbringe det meste av tiden hos Dem. - I Deres brev til departementet 18. januar 1990 og i brevet til ombudsmannen 29. januar s.å., anfører De riktignok at De må anses for å ha overtatt hovedomsorgen for barnet allerede fra og med 1987. Det som fremgår av saksdokumentene, gir etter mitt syn ikke grunnlag for å kunne fastslå at Deres påstand i denne forbindelse kan anses som tilstrekkelig dokumentert. Jeg har imidlertid ikke funnet grunn til å gå nærmere inn på spørsmålet i det følgende. Saksbehandlingen for ombudsmannen er skriftlig, noe som blant annet innebærer at det herfra normalt ikke opptas direkte forklaringer av parter og vitner. Ombudsmannens muligheter til å trenge til bunns i et omstridt faktum av den art som vi her har med å gjøre, er derfor svært begrenset. Spørsmålet om hvordan den faktiske omsorgen for barnet var fordelt i 1987, lar seg av denne grunn neppe avklare nærmere fra min side. Jeg tilføyer imidlertid at det ikke foreligger noe som tyder på at departementet har lagt et uriktig faktum til grunn. I denne forbindelse vil jeg imidlertid igjen understreke at det ut fra regelverkets bestemmelser på området, likevel ville ha vært en viss adgang til å pålegge Dem bidragsplikt selv om det legges til grunn at De i det aktuelle tidsrom hadde en noe større del av omsorgen for B enn barnets mor. Departementet har videre begrunnet fastsettelsen av bidragsplikten med at De må anses for å ha en betydelig bedre inntektsevne enn barnets mor. De har gjort gjeldende at B's mor med sin sykepleierutdannelse må anses for å ha samme inntektsevne som Dem, og at departementet ved vurderingen i dette tilfellet feilaktig har lagt ensidig vekt på at Deres faktiske inntekt er betydelig større enn morens. Vurderingen av partenes inntektsevne er som nevnt et sentralt moment når spørsmålet om det bør fastsettes bidrag i tilfelle av delt omsorg, skal avgjøres. De påpeker korrekt at begrepet «inntektsevne» omfatter, slik det er brukt i regelverket, noe mer enn den konstaterbare inntekten som partene til enhver tid oppebærer. I noen få unntakstilfeller vil det ved vurderingen f.eks. kunne være aktuelt å se bort fra at den ene av partene oppebærer lavere inntekt enn den andre, så fremt vedkommende ikke har vist vilje til å foreta seg det som med rimelighet kan kreves for å utnytte sin inntektsevne på ordinær måte. Dersom parten har en stilling som må anses adekvat på bakgrunn av vedkommendes utdannelse og personlige forhold for øvrig, vil imidlertid denne problemstillingen ikke bli aktualisert. I det alt overveiende antall tilfeller kan således partenes faktiske inntektsforhold uten videre legges til grunn ved vurderingen av inntektsevnen. Påstanden om at Deres tidligere kone ikke gjør tilstrekkelig for å utnytte sin inntektsevne som sykepleier, er etter det jeg kan se ikke nærmere konkretisert eller sannsynliggjort noe sted i saksdokumentene, og jeg må da se bort fra Deres anførsler i denne forbindelse. Dersom det ikke kan påvises at vedtaket er i strid med loven, er ombudsmannens adgang til å overprøve skjønnsmessige avgjørelser, som det her er tale om, sterkt begrenset. Med mindre det er lagt vekt på utenforliggende hensyn, eller det foreligger usaklig forskjellsbehandling - noe jeg ikke kan se er tilfellet her kan en slik avgjørelse bare kritiseres herfra dersom den fremstår som «klart urimelig». Dette følger av §10 annet ledd i ombudsmannsloven av 22. juni 1962 nr. 8. Ut fra de foreliggende opplysninger har jeg ikke funnet holdepunkter for å anvende en så streng karakteristikk på Justisdepartementets standpunkt i bidragssaken. Somb-1990-11 Omsorgsovertakelse - klagerett for besteforeldre som ønsker å bli fosterforeldre.
|
lovdata_cd_27070
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
nn
|
0.584
|
Forskrift om verneplan for edellauvskog i Møre og Romsdal, vedlegg 28, freding av Brøskjalia naturreservat, Surnadal kommune, Møre og Romsdal. Det freda området vedkjem følgjande gnr./bnr. i Surnadal kommune: 119/1. Naturreservatet dekkjer eit totalareal på ca. 78 dekar. Formålet med fredinga er å ta vare på ein svært artsrik og varmekrevjande edellauvskogslokalitet med det naturlege plante- og dyrelivet. Gjelder for: Surnadal og Rindal kommunar, Møre og Romsdal.
|
lovdata_cd_7951
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.695
|
7. eksisterende utnyttelse av området til beiting.
|
lovdata_cd_36876
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.766
|
a. "sykehjelp" (i) i forhold til Storbritannia og Nord-Irland og til Øya Man, behandling som ytes etter lovgivningen om nasjonale helsetjenester i Storbritannia og Nord-Irland og på Øya Man og administrert enten av helsemyndigheter eller av Øya Man's Helse- og Sosialdepartement; (ii) i forhold til Øya Jersey, medisinsk behandling og pleie i sykehus, inkludert tannlegebehandling, optiske og farmasøytiske tjenester som ytes av eller gjennom Jerseys offentlige helsenemnd; (iii) i forhold til Norge, ytelser etter kapittel 2 i lov om folketrygd av 17. juni 1966; (i) i forhold til Det Forente Kongerike, personer som anerkjennes av Det Forente Kongerikes Regjering som statsborgere, forutsatt at de er bosatt på Det Forente Kongerikes territorium slik dette er definert i Avtalen; (ii) i forhold til Norge, norske statsborgere som fastsatt i vedkommende norske lovgivning; (i) i forhold til Storbritannia og Nord-Irland, Helsedepartementet; (ii) i forhold til Man, Man's Helse- og Sosialdepartement; (iii) i forhold til Jersey, Jerseys offentlige helsenemnd; (iv) i forhold til Norge, Sosialdepartementet; 2. Alle andre ord og uttrykk har den betydning de er tillagt i Avtalen.
|
lovdata_cd_43749
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.799
|
Utarbeidet av Rikstrygdeverket, Generelt kontor 1. november 2002. Rikstrygdeverket har den 21.11.01 gitt følgende dispensasjon fra trygdeetatens taushetsplikt: I medhold av folketrygdloven §21-9 fjerde ledd bestemmer Rikstrygdeverket at samme paragrafs første og annet ledd ikke skal være til hinder for at utenrikstjenesten kan få: - personopplysninger (navn, fødselsdato og adresse) - opplysninger om en person mottar faste ytelser i form av trygd i Norge. Vi ber trygdekontorene forholde seg i samsvar med dette.
|
lovdata_cd_24891
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.545
|
I medhold av lov av 19. juni 1970 nr. 63 om naturvern, §8, jf. §10 og §21, §22 og §23, er et naturområde i Ballangen kommune i Nordland fylke fredet som naturreservat ved kgl. res. av 15. desember 2000 under betegnelsen Børsvatnet naturreservat.
|
lovdata_cd_59716
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.891
|
Vedtak om å gi Diakonhjemmet Høgskole rett til å bruke betegnelsen akkreditert høyskole. Fastsatt ved Kronprinsreg.res. 29. april 2005 med hjemmel i lov 11. juli 1986 nr. 53 om private høyskoler §10a. Fremmet av Utdannings- og forskningsdepartementet.
|
lovdata_cd_52109
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.801
|
Maskiner, sikkerhetskomponenter og utstyr som konstrueres og bygges for å settes i omsetning og tas i bruk for første gang innenfor EØS-området, skal oppfylle kravene til vern mot skade på liv og helse i vedlegg I og kravene til støyemisjon i vedlegg IX. Maskiner og sikkerhetskomponenter skal ikke settes i omsetning eller tas i bruk for første gang før bestemmelsene i §9 er gjennomført. Maskiner, som ikke kan fungere selvstendig som en maskin, kan settes i omsetning når produsenten eller dennes representant, i samsvar med vedlegg II, bokstav B, erklærer at de er beregnet på å bli montert eller sammenstilt med andre maskiner til en maskin som omfattes av denne forskrift. 1. For å bekrefte at maskiner og sikkerhetskomponenter oppfyller kravene i denne forskriften, skal produsenten eller dennes representant utarbeide en samsvarserklæring, jf vedlegg II, bokstav A og C, som skal følge med hver maskin og sikkerhetskomponent som blir produsert. Produsenten eller dennes representant skal i tillegg påføre maskiner, unntatt maskiner som nevnt i §8 andre ledd, CE-merking, jf §11. I tillegg skal maskiner som nevnt i vedlegg IX nr. 8 påføres støymerking, jf. vedlegg IX nr. 6. 2. For maskiner og sikkerhetskomponenter som ikke er nevnt i vedlegg IV, skal produsenten eller dennes representant utarbeide teknisk dokumentasjon for å dokumentere at sikkerhetskravene er oppfylt, jf vedlegg V, før maskinen eller sikkerhetskomponenten kan settes i omsetning, settes i drift eller tas i bruk. b) For maskiner eller sikkerhetskomponenter som er konstruert og bygd i samsvar med gjeldende nasjonale standarder som gjennomfører harmoniserte standarder, kan en av følgende prosedyrer følges: - sende teknisk dokumentasjon, jf vedlegg VI, til et teknisk kontrollorgan som umiddelbart bekrefter mottakelsen og oppbevarer den. - sende teknisk dokumentasjon, jf vedlegg VI, til et teknisk kontrollorgan som kontrollerer at nasjonale standarder som gjennomfører harmoniserte standarder, er korrekt anvendt, og utferdiger et sertifikat. Dersom maskinen eller sikkerhetskomponenten endres, skal det tekniske kontrollorganet varsles, jf vedlegg VI nr. 4. Dersom det tekniske kontrollorganet ikke godkjenner endringene, skal varsel sendes i henhold til vedlegg VI nr. - la et prøveeksemplar av maskinen eller sikkerhetskomponenten gjennomgå EF-typeprøving i henhold til vedlegg VI. 0 Forskriften kunngjort i sin helhet etter omfattende endringer, jf forskrift 14 jan 1998 nr. 66. Endret ved forskrift 12 feb 2002 nr. 253. §10. Forpliktelser for leverandører, virksomheter m.fl. 1. Når verken produsenten eller dennes representant oppfyller kravene i §9, påhviler det enhver leverandør av maskiner og sikkerhetskomponenter å oppfylle dem. 1. CE-merkingen skal bestå av bokstavene CE. Utformingen av merkingen skal være i henhold til vedlegg III. 2. CE-merkingen, som skal påføres maskinene, skal være tydelig og godt synlig og i samsvar med vedlegg I nr. 1.7.3.
|
lovdata_cd_30414
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.661
|
Forøvrig gjelder bygningsloven fullt ut, også §70 om avstand fra annen bygning - og fra nabogrense. 2. juli 1986 nr. 1520.
|
lovdata_cd_26052
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
nn
|
0.483
|
Forvaltingsmynde etter denne forskrifta ligg til Fylkesmannen i Sogn og Fjordane.
|
lovdata_cd_44290
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.729
|
I de tilfellene vi mener å ha mistanke om eller bevis for at et straffbart forhold har skjedd, sender fylkestrygdekontoret en anmeldelse til politiet. Det er viktig at det i anmeldelsen presiseres at vi ønsker forholdet påtalt. I det følgende vil vi bruke bare ordet anmeldelse på de tilfellene der fylkestrygdekontoret anmelder et forhold og samtidig begjærer offentlig påtale. Dersom fylkestrygdekontoret ut fra de opplysninger som finnes i saken når den mottas fra trygdekontoret finner det overveiende sannsynlig at det foreligger overtredelse av straffebud i straffeloven, anmelder fylkestrygdekontoret, dog med unntak for visse helsemessige forhold, se nedenfor. I de tilfellene hvor man har sterke mistanker om et pågående trygdemisbruk, eller at det har pågått et slikt misbruk, men ikke har tilstrekkelige holdepunkter til å kunne fatte vedtak om tilbakekreving av feil utbetalt ytelse, anbefales det at saken likevel anmeldes til politiet. Dette innebærer en endring av praksis, i det vi tidligere begjærte etterforskning og påtale i disse tilfellene. Vi mener at det i en anmeldelse ligger en oppfordring om å etterforske forholdet, og at en anmeldelse vil bli prioritert høyere av politiet enn en begjæring om etterforskning. Fylkestrygdekontoret bør i disse tilfellene gjøre politiet spesielt oppmerksom på de faktiske forholdene som man ikke i tilstrekkelig grad har greid å klarlegge i trygdeetaten. Det er samtidig med dette viktig at man ber politiet orientere fylkestrygdekontoret om dets etterforskningsresultat, idet dette i neste runde vil danne grunnlag for å ta standpunkt til tilbakekrevingsspørsmålet i trygdekontoret. Politiet ettersendes kopi av trygdekontorets tilbakekrevingsvedtak. Hvorvidt man skal anmelde medlemmet for å ha unnlatt å gi melding om endrede forhold, er blant annet avhengig av hvilken informasjon medlemmet har fått om sin plikt til å melde fra om endringer som har betydning for stønadsforholdet. Finner fylkestrygdekontoret at medlemmet har fått tilstrekkelig informasjon slik at det må anses bevist at vedkommende var klar over at manglende melding kunne føre til en feilutbetaling, anmeldes i utgangspunktet forholdet. Hvor stort beløp medlemmet har mottatt urettmessig tillegges vekt i vurderingen. I utgangspunktet anmeldes det ikke for forhold hvor urettmessig mottatt beløp er under kr 5.000,-. Medlemmet gis da en advarsel, se under punkt b. Hvis forholdet for øvrig må karakteriseres som alvorlig, skal det anmeldes selv om beløpet er lavere. Som eksempel på et slikt tilfelle kan nevnes at medlemmet har hevet et utbetalingskort og møter på trygdekontoret samme dag eller senere og ber om at beløpet utbetales på nytt fordi vedkommende ikke har mottatt utbetalingskortet. Et annet eksempel er at medlemmet har forfalsket en regning som han krever dekket av trygden. Medlemmets helsetilstand, sosiale forhold, alder og lignende skal i utgangspunktet ikke tillegges vekt ved vurderingen av anmeldelse. Likevel kan det unntaksvis tenkes situasjoner som taler i retning av å ikke anmelde. Rikstrygdeverket vil komme tilbake med nærmere retningslinjer for hvilken policy etaten skal ha på dette området. Medlemmets økonomiske forhold bør ikke tillegges vekt i vurderingen av om et forhold skal anmeldes. Etter Rikstrygdeverkets praksis er det uten betydning for spørsmålet om anmeldelse skal skje, at medlemmet tilbyr seg å betale tilbake beløpet som vedkommende har mottatt urettmessig. Dette er forhold som retten eventuelt skal ta stilling til som formildende omstendigheter ved straffutmålingen. Ved oversendelse av saken til politiet er det viktig at den er så godt opplyst som mulig fra trygdens side. Våre anmeldelser grunner seg i de fleste tilfellene på at et medlem har mottatt en ytelse som vedkommende ikke har krav på. I en straffesak vil det kunne bli et viktig spørsmål om tiltalte virkelig har mottatt en ytelse urettmessig. Aktor må derfor kunne redegjøre for det stønadsrettslige forholdet. Allerede i anmeldelsen må vi fremstille den stønadsrettslige delen av saken på en oversiktlig og enkel måte. Det som kan virke klart og opplagt for en saksbehandler, kan fremstå som innviklet og vanskelig for en polititjenestemann, aktor eller dommer i saken. Når vi redegjør for den stønadsmessige siden, bør vi stille spørsmålet til oss selv; hvorfor er det slik? Svaret på dette, med henvisning og hjemmel, må klart fremgå av anmeldelsen. Det kan gjerne legges ved kopi av aktuelle rundskriv. Politiet legger faktum som vi beskriver og dokumenterer til grunn for sine videre vurderinger og arbeid. Er saken dårlig opplyst kan det få som følge at saken ikke prioriteres eller den blir gammel hos politiet, noe som igjen vil få betydning for straffutmålingen ved en eventuell pådømmelse. Dermed kan prosessen og dommen miste mye av sin preventive effekt. Har derimot saken blitt godt belyst og dokumentert av trygden, kan saken behandles tilsvarende raskt hos politiet og domstolen. Det er derfor viktig at denne type saker prioriteres og behandles av saksbehandlere med tilstrekkelig kompetanse og innsikt på området. Når saken oversendes til politiet, sender fylkestrygdekontoret kopi av aktuelle saksdokumenter til politiet. Originalene beholdes i trygdeetaten. Årsaken til at originaldokumentene ikke sendes politiet, er at disse i så fall blir arkivert som bevis i saken hos politiet, og det medfører erfaringsmessig mye arbeid med å få dokumentene tilbakelevert. Dersom politiet ber om originaldokumentene, vil trygdekontoret bli kontaktet. I så fall må trygdekontoret sørge for å beholde et kopisett av saksdokumentene. Eksempler på anmeldelse følger som vedlegg. Eksempler på anmeldelse, herunder etterforskning følger som vedlegg. 7.6.2 b.
|
lovdata_cd_6597
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.58
|
Forskrift om vern av Reddalsvann naturreservat, Grimstad kommune, Aust-Agder. Fastsatt ved Kronprinsreg.res. av 7. mai 1982. Fremmet av Miljøverndepartementet. Endret 9. oktober 1987 nr. 843.
|
lovdata_cd_26125
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.621
|
Forskrift om verneplan for Dovrefjell, vedlegg 2, vern av Knutshø landskapsvernområde, Oppdal, Tynset, Folldal og Dovre kommuner, Sør-Trøndelag, Hedmark og Oppland. Oppdal kommune: 356/1 (Oppdal bygdeallmenning med tilhørende bruksretter). Tynset kommune: 4/8, 70/1, 106/1, 106/3, 106/4, 106/6, 106/10,13, 118/4, 124/45, 124/47, 124/53, 124/111, 136/1, 140/1, 140/2, 141/1, 144/4, 147/1, 151/1, 151/2, 151/3, 151/4, 151/7, 151/9, 152/1, 153/1, 153/2, 153/3, 153/4, 153/5, 153/6, 153/7, 154/1, 154/9, 156/1, 156/2, 161/1, 167/25, 170/2, 170/3, 170/4, 170/5, 170/7, 170/8, 170/9, 170/10, 170/11, 170/13, 170/15, 170/21, 170/23, 170/26, 170/27, 170/33, 170/34, 171/2, 171/3, 171/12, 193/1, 193/6. Folldal kommune: 48/2, 70/1, 118/1, 118/2, 120/1, 120/9, 121/1, 121/3, 123/1, 129/1, 129/2, 130/1, 130/3, 130/6, 131/1, 132/1, 132/2, 134/1, 134/2, 134/6, 134/9, 134/11,41, 134/20, 134/27, 138/1,2, 139/1, 139/2, 139/6, 139/14,16, 139/15, 139/18,19, 139/22, 139/24, 139/26, 139/27, 139/28, 139/31, 139/35, 139/36,37, 141/1, 142/1, 142/2, 142/3, 142/4, 142/5, 142/6, 142/7, 142/8, 142/9, 142/15, 142/19, 145/5, 145/6,7, 172/6, 172/7, 172/8, 230/1 (Folldal statsallmenning med tilhørende fester og bruksretter). Alvdal kommune: 2/101, 4/6, 7/26, 31/10, 31/13, 31/19, 33/3. Dovre kommune: 1/1. Landskapsvernområdet dekker et areal på 907,8 km2 . Grensene for landskapsvernområdet fremgår av kart i målestokk 1:150.000, datert Miljøverndepartementet april 2002. De nøyaktige grensene for landskapsvernområdet skal avmerkes i terrenget og knekkpunktene skal koordinatfestes. Kartet og verneforskriften oppbevares i Oppdal, Tynset, Folldal og Dovre kommuner, hos Fylkesmennene i Sør-Trøndelag, Hedmark og Oppland, i Direktoratet for naturforvaltning og i Miljøverndepartementet. Formålet med opprettelsen av Knutshø landskapsvernområde er å ta vare på et sammenhengende høgfjellsområde med leveområdene til villreinen i Knutshø, og et særpreget natur- og kulturlandskap med tilhørende planteliv, dyreliv, landskapsformer og kulturmiljø. 1.1 Området er vernet mot alle tekniske inngrep eller tiltak som vesentlig kan endre eller virke inn på landskapets art eller karakter. Med de unntak som følger av forskriften pkt. 1.2 og 1.3 er det forbud mot inngrep som oppføring, påbygging og ombygging av bygninger, anlegg og faste innretninger, riving av gamle seterbygninger, vegbygging, vassdragsregulering, oppdemninger, oppdyrking av nye arealer, treslagskifte, sprøyting med kjemiske midler, inngjerding av utmarksarealer, drenering og annen form for tørrlegging, uttak, oppfylling, planering og lagring av masse, framføring av luftledninger, bergverksdrift og annen form for grave-, sprengnings- eller borearbeider, plassering av campingvogner og bobiler, merking av stier, skilting, forurensning og forsøpling. Opplistingen er ikke uttømmende. a) Vedlikehold av eksisterende bygninger, veger, øvrige anlegg, gjerder o.l. Alt vedlikeholdsarbeid på bygninger skal ta utgangspunkt i tradisjonell byggeskikk. Arbeidet skal ikke medføre endringer av størrelsen eller fasade på bygningen. Eksisterende veger og andre anlegg kan vedlikeholdes slik at dagens standard opprettholdes. b) Drift av eksisterende jordbruksarealer og setervoller, herunder gjerding. c) Anlegg av sanketrøer i regi av beitelag. d) Uttak av løsmasser til vegvedlikehold fra områder som er spesielt avsatt til formålet i forvaltningsplanen. e) Vedlikehold av merkede stier, løyper, bruer og skilt i henhold til forvaltningsplanen. b) Ombygging og restaurering av eksisterende bygninger. c) Tilbygg til eksisterende bygninger. e) Gjenopptakelse av jordbruksdrift på nedlagte setervoller. f) Riving av gammel seterbebyggelse. g) Oppdyrking/beitekultivering av nye arealer. h) Opparbeiding og merking av nye turstier og løyper. i) Framføring av nye kraftlinjer, kabler eller telelinjer. 2.1 For skjøtsel og drift av skogen i området gjelder lov om skogbruk og skogvern, dog er hogst av flater større enn 3 dekar forbudt. 2.2 Endring i sammensetning av treslag ved skogkultur, felling av særmerkte og dekorative trær, felling av furu med brannlyer eller gadder og døde trær som er med på å prege landskapet er forbudt. 2.3 Nye plantearter må ikke innføres, jf. imidlertid punkt 1.2 b. 3.1 Jakt, fangst og fiske er tillatt i tråd med gjeldende lovverk. 4.1 All ferdsel skal skje hensynsfullt og varsomt slik at det ikke skjer skade på landskap eller kultur- og naturmiljø. Dyrelivet må ikke forstyrres. 4.2 Organisert bruk av landskapsvernområdet til idrettsarrangementer, jaktprøver eller andre større arrangementer må ha særskilt tillatelse fra forvaltningsmyndigheten. 4.3 Innenfor nærmere avgrensede deler av landskapsvernområdet kan Direktoratet for naturforvaltning ved forskrift regulere eller forby all slags ferdsel når det er nødvendig for å bevare natur- og kulturmiljøet. Bestemmelsen i pkt. 4.3 gjelder ikke i forbindelse med militær operativ virksomhet, politi-, rednings-, brannvern-, oppsyns- og forvaltningsoppgaver. b) Motorferdsel på traséer som i forvaltningsplanen er avmerket som bilveg. c) Motorferdsel på innmark. d) Motorferdsel på traktorveier/kjørespor som er angitt i forvaltningsplanen i forbindelse med jordbruksvirksomhet og tillatt hogst. e) Motorferdsel på vinterføre i forbindelse med tillatt hogst. g) Motorferdsel i forbindelse med vedlikehold og drift av veier og kraftanlegg, herunder anleggsveger, kraftledninger, luker og dammer. b) Utkjøring av saltstein på vinterstid i regi av beitelag. c) Luft- og snøscootertransport av brensel, materialer, utstyr og proviant til setrer, buer og hytter. d) Motorferdsel på barmark i forbindelse med tillatt hogst. e) Motorferdsel i forbindelse med nødvendig transport til setrer på traktorveier/kjørespor som er angitt i forvaltningsplanen. Direktoratet for naturforvaltning fastsetter hvem1 som er forvaltningsmyndighet for landskapsvernområdet. 1 Folldal kommune, jf. Direktoratet for naturforvaltning. Gjelder for: Oppdal kommune, Sør-Trøndelag.
|
lovdata_cd_50173
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.889
|
Forskrift om adgang for viderekomne studenter fra Norges veterinærhøgskole eller utenlandske universitet og høgskoler til å utføre kortvarig assistenttjeneste hos praktiserende veterinær eller i annet veterinæryrke. Fastsatt av Landbruksdepartementet 10. april 1985 i medhold av §3 i lov om veterinærer m.v. av 10. desember 1948 nr. 3 med endringer, senest 1. mars 1968. (Jf. lov av 15. juni 2001 nr. 75 om veterinærer og annet dyrehelsepersonell §5.) Endret 28 sep 1998 nr. 921, 3 juni 2002 nr. 513, 9 jan 2004 nr. 32. §1. Viderekomne studenter fra Norges veterinærhøgskole og fra utenlandske universitet og høgskoler som ønsker å utføre kortvarig assistenttjeneste hos praktiserende veterinær eller i annet veterinæryrke, må søke Mattilsynet om tillatelse til å utføre slik tjeneste. 0 Endret ved forskrifter 28 sep 1998 nr. 921 (i kraft 30 okt 1998), 3 juni 2002 nr. 513 (i kraft 4 juni 2002), 9 jan 2004 nr. 32. §2. Søknaden skal inneholde opplysninger om: e) hvilken veterinærtjeneste søkeren ønsker å utføre (assistenttjeneste hos praktiserende veterinær, i veterinærlaboratorium eller i den offentlige kjøttkontroll) og i hvilket tidsrom. Utenlandsk søker må dessuten gi opplysninger om sine kunnskaper i norsk språk. Søker som studerer ved Norges veterinærhøgskole, må vedlegge søknaden uttalelse fra høgskolen om søkerens faglige kvalifikasjoner til å utføre vedkommende veterinære tjeneste. Annen søker må vedlegge søknaden bekreftet avskrift av eventuelle vitnemål om beståtte eksamener/prøver. I mangel herav kan vedlegges bevitnelse fra vedkommende universitet/høgskole om at søkeren er innregistrert veterinærstudent, fra hvilket tidspunkt og hvor langt søkeren er kommet i studiet. §3. Søknad fra student fra utenlandsk universitet eller høgskole skal forelegges Norges veterinærhøgskole til uttalelse om søkerens faglige kvalifikasjoner til å utføre vedkommende veterinære tjeneste. Før høgskolen gir slik uttalelse, kan den kreve at søkeren fremstiller seg for en av høgskolen oppnevnt komite til eventuell eksaminasjon/klinisk prøve. §4. På grunnlag av høgskolens uttalelse treffer Mattilsynet avgjørelse om søkeren kan gis tillatelse til å utføre slik tjeneste det er søkt om, eventuelt hvilken veterinærtjeneste han tillates å utføre i det aktuelle tidsrom og nærmere vilkår for tillatelsen. §5. Før praktiserende veterinær, veterinært laboratorium eller offentlig kjøttkontroll tar viderekommen veterinærstudent i tjeneste som assistent, skal vedkommende forvisse seg om at studenten har tillatelse til å utføre vedkommende tjeneste. Etter avsluttet tjeneste skal vedkommende veterinær, laboratoriestyrer eller liknende som studenten har gjort tjeneste hos, gi tillatelsen påtegning om tjenesteforholdets varighet, hvoretter tillatelsen skal tilbakesendes Mattilsynet. §6. Disse forskrifter trer i kraft straks. Fra samme tid oppheves bestemmelser om adgang for viderekomne veterinærstudenter til å utføre kortere vikar- eller assistenttjeneste hos praktiserende veterinærer, fastsatt av Landbruksdepartementet 1. september 1969.
|
lovdata_cd_25512
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.923
|
Vedtakene i den kongelige resolusjonen her trer i kraft 1. januar 2002.
|
lovdata_cd_40482
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.782
|
Lønn må dokumenteres ved at det legges fram lønnsslipp for minimum de tre siste månedene, eventuelt erklæring fra arbeidsgiveren om faktisk brutto lønn/gjennomsnittslønn. Overtidsarbeid eller ekstraarbeid tas med i beregningsgrunnlaget bare når det dreier seg om en mer påregnelig overtidsinntekt eller en stabil ekstrafortjeneste. Overtidsinntekten er ofte svært variabel, og det vil da være hensiktsmessig å ta utgangspunkt i inntekten for det siste året og inntekten hittil i det innværende året. Som en rettesnor kan det også være en fordel å sammenligne med tidligere års inntekter, forutsatt at arbeidsforholdet er det samme. I enkelte tilfeller vil inntekten til partene variere. Det kan for eksempel være at vedkommende er knyttet til en «sesongindustri». I slike tilfeller bør bidraget fastsettes på grunnlag av fjorårets inntekt, så sant det dreier seg om samme type arbeid. «Frynsegoder» (for eksempel verdi av fri bil, bolig m.v.) - jf. selvangivelsens post 2.1.1 - skal med i beregningsgrunnlaget i den grad de er dokumentert. Når det gjelder godtgjørelser som er ment å dekke en utgift (bilgodtgjørelse, diett m.v.), skal overskuddet legges til grunn.
|
lovdata_cd_48715
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.537
|
Fastsatt ved kgl.res. av 10. mai 1974. Fremmet av Kirke- og undervisningsdepartementet.
|
lovdata_cd_53578
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.592
|
Den sentrale bygg- og anleggsledelsen (BA-ledelsen) skal opprettholdes i en beredskaps-/krigssituasjon. Den er direkte underlagt NHD, disponerer de landsdekkende entreprenørene og er bemannet med personell fra de landsdekkende entreprenørene og entreprenørorganisasjonene samt en kontaktperson fra Forsvaret. Den sentrale BA-ledelsens bemanning er som i fred, men styrkes med at DSBs bygg- og anleggselement ved en beredskaps-/krigssituasjon inngår i BA-ledelsen som sekretariat.
|
lovdata_cd_41561
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.761
|
Bestemmelsen gir anvisning på hvordan uførepensjonen skal fastsettes i de tilfeller medlemmet også fyller vilkårene for rett til pensjon til gjenlevende ektefelle etter kapittel 17. Det foretas en alternativ beregning etter §12-15 andre ledd bokstav a og §12-15 andre ledd bokstav b, jf. tredje ledd. Det er edb-systemet som foretar denne beregningen og det gunstigste resultat blir valgt.
|
maalfrid_4f738b868adb04ce619a2043a9c8df1e2dfb316d_3
|
maalfrid_bioteknologiradet
| 2,021
|
no
|
0.857
|
uttrykker da også i sin sluttrapport for maislinje T25 at "Etiske aspekter skal være et hjelpemiddel og en rettesnor for å vurdere hva som er riktig og galt i valg av konkrete handlingsalternativer. Det finnes ofte ikke noe entydig svar på hva som anses å være etisk akseptabelt. Hvor grensen går vil derfor i mange tilfeller måtte bero på forvaltningens skjønnsvurdering. " En skjønnsmessig vurdering fra DN i sluttrapporten for maislinje T25 som imidlertid tiltrekker seg oppmerksomhet, er: "DN har ikke funnet etiske forhold ved mais linje T25 som bør trekkes inn i en vurdering angående omsetting." Det er merkelig at DN ikke har funnet etiske forhold som "bør trekkes inn" i vurderingen av maislinje T25. Denne maislinjen skal dyrkes med et sprøytemiddel (glufosinat-ammonium) som er giftig både for mennesker og dyr og er forbudt å bruke på mais både i Norge og i EU. I følge EFSA (European Food Safety Authority) kan bruk av glufosinat-ammonium på mais føre til helseskade og nedsatt fruktbarhet for sprøytemannskap, også ved bruk av verneutstyr. Det er dermed betenkelig, rent etisk sett, å si ja til et produkt som er fremstilt på en måte som vi i Europa har funnet det nødvendig å nedlegge forbud mot. Bioteknologinemnda mener at disse argumentene knyttet til etikk og bærekraftig utvikling burde veie tyngre når DN foretar sin samlede vurdering. DN har anbefalt at det nedlegges forbud mot dyrking av linje T25 i Norge basert på en mulig ulempe for samfunnet gjennom fordyrende sameksistenstiltak. Bioteknologinemnda har på sin side også trukket fram følgende i sitt høringssvar for linje T25 av 11.10.07: "Bioteknologinemnda mener at økt bruk av genmodifiserte planter generelt kan gjøre det vanskeligere å unngå sammenblanding av produkter fra genmodifiserte og ikkegenmodifiserte linjer. Mais er et svært viktig næringsmiddel og det er allerede en omfattende produksjon og bruk av genmodifiserte linjer. Nettopp for å unngå fare for utilsiktet innblanding av genmodifiserte organismer i såvare, avlinger og produkter, kan dette i seg selv være et argument for å gå imot godkjenning." Bioteknologinemnda har for maislinje T25 påpekt at det ikke forelå analyser av vitamininnhold da søknaden var på høring. Det er kjent at både for høyt og lavt inntak av enkelte vitaminer kan ha uheldige helsemessige effekter for enkelte befolkningsgrupper. Når man gjør helserisikovurderinger, er begrepet "vesentlig lik" helt essensielt, og næringsinnholdet i et produkt skal undersøkes nøye. Manglende vitaminanalyser har likevel ikke påvirket konsekvensutredningen og kompetente fagmyndigheters syn. DN skriver i sin sluttrapport at "Hovedinnvendingen fra Bioteknologinemda er knyttet til vitamininnholdet i maisen, men T25 er ikke modifisert med tanke på næringsinnhold. Mattilsynet, som ansvarlig myndighet, har også vurdert T25 som like helsemessig trygg som tradisjonell mais. DN finner dermed ikke grunnlag for å avslå søknaden med begrunnelse i helserisiko. DN lener seg altså på Mattilsynet, som har det faglige ansvaret for GMO-helsrisikovurderingene i Norge. Det er imidlertid viktig at alle involverte parter foretar selvstendige vurderinger. For Bioteknologinemnda har det vært viktig å få fram at selv om denne maislinjen ikke er modifisert med tanke på endret næringsinnhold, kan selve genmodifiseringen ha sekundære, ikke-intenderte effekter som i sin tur kan ha innvirkning på næringsinnholdet. Når DN antyder at vitamininnspillet til nemnda ikke er særlig relevant fordi maislinjen ikke er modifisert med tanke på næringsinnhold, er dette derfor overraskende. Endelige beslutninger må fattes på et best mulig faktagrunnlag. Etter at Bioteknologinemnda har avgitt sine høringssvar, er det kommet fram ny dokumentasjon fra søkere i forbindelse med oppdaterte søknader der det anmodes om fornyelse av tidligere EU-godkjenninger. Disse bør nå gjennomgås, noe som også er i tråd med DNs syn på "ny viten" og formuleres i sluttvurderingen for maislinje T25: "Den endelige anbefalingen skal bygge på en helhetsvurdering av de opplysninger som er kommet frem under saksgangen i EU og i Norge samt eventuell ny viten på området." Det kan avslutningsvis bemerkes at en vurdering av maislinje NK603 til bruksområdet mat ikke var en del av oppdraget da DN ba Bioteknologinemnda om å komme med en sluttvurdering tidlig i 2005. Dette skyldtes en komplisert saksbehandlingssituasjon i EU/EØS-området der søknader om ulike bruksområder for en og samme GMO har gått gjennom ulike regelverk. Eventuelle etiske forhold og samfunnsnytteaspekter knyttet til bruk som mat ble derfor ikke endelig vurdert av nemnda da høringssvaret ble avgitt i 2005. Det er grunn til å gjøre spesielt oppmerksom på dette forholdet siden DN nå har gitt sin endelige sluttvurdering til MD der også bruksområdet mat er inkludert. - GMO-uttalelser fra Bioteknologinemnda: http://www.bion.no/uttalelser.shtml - DNs tilrådninger: www.dirnat.no/gmo - Konsekvensutredningsforskriften etter genteknologiloven: http://www.lovdata.no/ for/sf/md/md-20051216-1495.html
|
lovdata_cd_47438
|
lovdata_cd_rundskriv_lovavdeling_2005
| 2,021
|
no
|
0.725
|
Sammendrag: Forvaltningsrett. Utlendingsloven §38. Vi viser til brev 14. august 2001. 1. Utlendingsnemndas (UNE) Hvis UNE selv har truffet vedtak i den underliggende utlendingssaken etter klage på Utlendingsdirektoratets (UDI) vedtak, følger det av fri. §36 tredje ledd første punktum at UNE skal avgjøre spørsmålet om erstatning for sakskostnader. Etter det vi forstår, er dette ikke omstridt. Hvis UDI omgjør sitt eget vedtak, følger det av den samme bestemmelsen at det er UDI som i første omgang skal avgjøre spørsmålet om dekning av sakskostnader. I følge fvl. §36 tredje ledd fjerde punktum kan UDIs vedtak påklages etter reglene i lovens kapittel VI. Det betyr at UDIs vedtak om dekning av sakskostnader kan påklages til "det forvaltningsorgan (klageinstansen) som er nærmest overordnet det forvaltningsorgan som har truffet vedtaket (underinstansen)", jf. §28 første ledd første punktum. UNE er overordnet UDI på den måten at UNE avgjør klager på UDIs "primærvedtak", dvs. de underliggende vedtakene i utlendingssakene. Samtidig er det Kommunal- og regionaldepartementet (KRD) som er administrativt overordnet UDI. Dermed oppstår spørsmålet om det er KRD eller UNE som er "nærmest overordnet" UDI i forhold til vedtak om dekning for sakskostnader. Lovavdelingen er enig med KRD i at fvl. §28 må tolkes slik at klage på sakskostnadsvedtak skal avgjøres av det samme organet som avgjør klage på vedtak i den underliggende saken, m.a.o. UNE. Dette er best i samsvar med lovens ordlyd, og det fremstår dessuten som den mest hensiksmessige løsning. For å vurdere sakskostnadskravet riktig, vil det kunne være nødvendig å gå inn i realitetene i den underliggendesaken. UNE vil med sin kompetanse ha bedre forutsetninger for å gjøre dette enn KRD. UNE har anført at det bare har kompetanse til å behandle klager etter utlendingsloven. Det er vi ikke enig i. Selv om UNE i første rekke utleder sin kompetanse fra utlendingsloven, er det ikke til hinder for at også andre lover, derunder forvaltningsloven, gir kompetanse til UNE. Det er dessuten uttrykkelig bestemt i utlendingsloven §32 at forvaltningsloven gjelder for saksbehandlingen. Vår konklusjon er altså at UNE fremstår som rett klageorgan når det gjelder klager på UDIs vedtak om dekning for sakskostnader. Lovavdelingen vil videre påpeke at departementet må kunne instruere UNE om denne tolkningen av fvl. §28. Begrensningen i departementets instruksjonsmyndighet etter utlendingsloven §38 første ledd annet punktum tar ikke sikte på instruksjon av denne typen. På bakgrunn av de hensynene som trekkes frem i Otprp.nr.17 (1998-99) punkt 2.5.2 bør det være klart at begrensningene i instruksjonsmyndigheten gjelder i forhold til nemndas utøvelse av sin kompetanse, derimot ikke i forhold til det grunnleggende spørsmål om nemnda har kompetanse som klageorgan. 2. Kan UNEs vedtak om dekning av sakskostnader påklages til KRD? Hvis UNE har avgjort en klage over UDIs vedtak om dekning av sakskostnader, følger det av fvl. §28 første ledd andre punktum at UNEs vedtak ikke kan påklages videre til KRI). Problemet oppstår når UNE treffer sakskostnadsvedtak som førsteinstans. KRD antar at UNEs vedtak om dekning av sakskostnader i disse tilfellene kan påklages til KRD, men vurderer å foreslå at man avskjærer denne klageadgangen. Det måtte i så fall fastsettes i forskrift med hjemmel i fvl. §28 tredje ledd. Under noe tvil er vi kommet til at UNEs sakskostnadsvedtak allerede etter gjeldende regler ikke kan påklages til KRD, og at det dermed ikke er nødvendig med en forskrift. Dette standpunktet er i tråd med Lovavdelingens tidligere utalelse om at vedtak om sakskostnader etter fvl. §36 som er truffet av Klagenemnda for likestilling, ikke kan påklages til departementet (jnr.. 1786/88 E, inntatt i Matheson og Woxholth, Lovavdelingens uttalelser (1990) s. 406). En rett til å klage til KRD forutsetter at KRD anses som "overordnet organ" i forhold til UNE, jf. fvl. §28 første ledd. I forhold til UNEs primære kompetanse i utlendingssaker, er det på det rene at KRD ikke er et overordnet organ. Utlendingsloven §38a første ledd bestemmer: "Utlendingsnemnda avgjør som et uavhengig organ de klagesaker som er lagt til den i §38 tredje ledd." KRD har ingen innflytelse på UNEs avgjørelser etter utlendingsloven, verken gjennom generelle eller individuelle instrukser, utover det som er bestemt i utlendingsloven §38 første ledd første punktum om hensynet til rikets sikkerhet eller utenrikspolitiske hensyn. UNE er altså ikke bare formelt, men også i høyeste grad reelt, et uavhengig organ. UNEs vedtak om dekning av sakskostnader gjøres imidlertid ikke med hjemmel i utlendingsloven §38 tredje ledd, men med hjemmel i fvl. §28, og utlendingsloven §38a løser dermed ikke uten videre spørsmålet om KRI) er "overordnet" UNE i forbindelse med sakskostnadsvedtak. De samme hensyn som taler for at UNE, og ikke Ø, er klageorgan når det gjelder klage over UDIs sakskostnadsvedtak, taler imidlertid også for at KRI) ikke er klageorgan i forhold til UNEs sakskostnadsvedtak: For å vurdere sakskostnadskravet riktig, vil det kunne være nødvendig å gå inn i realitetene i den underliggende saken. UNE har som nevnt bedre forutsetninger for å gjøre dette enn KRI). Dessuten kan hensynet til UNEs uavhengighet tilsi at Ø ikke bør kunne overprøve UNEs vurdering av sakskostnadskravet, ettersom dette kan innebære at Ø indirekte tar stilling til den underliggende saken. For den private part kan det være en ulempe at han eller hun ikke har mulighet til å klage på sakskostnadsvedtaket, men dette var situasjonen også den gang Justisdepartementets utlendingsavdeling var klageorgan for UDIs vedtak. Det er grunn til å fremheve at de rettssikkerhetshensyn som ligger bak klagereglene ikke gjør seg like sterkt gjeldende i forhold til behandlingen av et sekundært vedtak om dekning av sakskostnader som i forhold til behandlingen av det primære, underliggende vedtaket. Lovavdelingen antar dessuten at UNEs sakskostnadsvedtak i prinsippet kan prøves for domstolene. Etter vårt syner det ikke nødvendig for denne saken åta stilling til den uenigheten som finnes i juridisk litteratur omkring spørsmålet om klage på uavhengige organers vedtak. Eckhoff/Smith (Forvaltningsrett 6. utgave s. 508) mener at klagerett kan være avskåret når et organ er unndratt instruksjonsmyndighet fordi det dermed ikke finnes noe "overordnet organ". Frihagen (Forvaltningsloven bind II, 2. utg. 1986, s. 633) mener derimot at det administrativt overordnede organ må være klageorgan i slike tilfeller. Mot å avskjære klagerett i forhold til vedtak truffet av uavhengige organer, kan det anføres at dette kan åpne for at forvaltningen "organiserer bort" den klageretten som er lovfestet i fvl. §28. For at klageretten skal være avskåret, bør man derfor i det minste kreve at organet reelt sett, ikke bare formelt, er uavhengig. Dette kravet er oppfylt i vårt tilfelle. Frihagen må forstås dithen at heller ikke reell uavhengighet er tilstrekkelig til å avskjære klagerett Vi stiller oss tvilende til en slik tolkning av fvl. §28. Etter vårt syn er det imidlertid ikke nødvendig å ta endelig stilling til dette fordi Frihagens standpunkt i første rekke retter seg mot spørsmålet om å avskjære klage på et organs primærvedtak. Det synes ikke rimelig å se organiseringen av UDI og UNE som et eksempel på at man har "organisert bort" klageretten. Tvert i mot er UNE organisert som et uavhengig klageorgan for å sikre en særlig betryggende to-instans behandling av utlendingssaker. Nærmest som en konsekvens av dette blir resultatet at det ikke er klagerett etter fvl. §28 i forhold til UNEs sekundære vedtak om dekning for sakskostnader. JDLOV-2001-7310 Forvaltningsrett. Forvaltningsloven §21, §28 og §36.
|
lovdata_cd_17361
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.723
|
Forskrift om bruk av innseilingen til havneterminalene, Sture og Mongstad, Hordaland. Fastsatt av Fiskeridepartementet 21. juli 1992 i medhold av lov av 8. juni 1984 nr. 51 om havner og farvann m.v. §6 andre ledd. Endret 28. juli 1992 nr. 606, 15. juli 1994 nr. 778. §1. Geografisk og saklig virkeområde. Forskriften her gjelder farvannet innenfor det området som er avgrenset av rette linjer mellom følgende geografiske koordinater jf. sjøkart nr. 483, 23, 24, 120 og 208: 1. 60°34,92'N 4°50,41'Ø (sydligste punkt på Alvøy) 2. 60°40,52'N 4°47,71'Ø (Røbbeganstangen lykt) 3. 60°40,52'N 4°33,53' 4. 60°56,45'N 4°24,62' 5. 60°56,45'N 4°45,26'Ø (Kråkene lykt) 6. 60°52,38'N 4°46,87'Ø (Røytingkalven lykt) 7. 60°49,93'N 5°05,87'Ø (Halsvikklubben lykt) 8. 60°47,90'N 5°04,40'Ø (Hamneflu lykt) 9. 60°49,15'N 4°45,37'Ø (Vetegjøgraskjer lykt) 10. 60°34,62'N 4°59,28'Ø (Basholmen båke) 11. 60°34,92'N 4°50,41'Ø (sydligste punkt på Alvøy) Forskriften gjelder fartøyer på 200 BT og over, eller når fartøyet ikke er målt, med største lengde på 24 meter og over. Kystdirektoratet kan ved enkeltvedtak bestemme at forskriften skal gjelde mindre fartøyer. Forskriften gjelder også slep med største lengde eller bredde på 24 meter og over. Fartøy som skyver og fartøy som blir skjøvet skal regnes som ett fartøy etter forskriften her. Bestemmelsene i §3 (aktsomhetsplikt) og §9 (lytteplikt på radio) gjelder også mindre fartøy enn nevnt i foregående ledd. Som fartøy med farlig last regnes også fartøy som har ført brannfarlige flytende bulklaster med flammepunkt lavere enn 23 grader celsius, og som i ballast ikke er gassfritt. 0 Endret 15 juli 1994 nr. 778. Med fartøy i forskriften her menes det samme som i lov av 8. juni 1984 nr. 51 om havner og farvann §3. Med BT menes brutto tonnasjeenheter etter Internasjonal konvensjon om måling av fartøyer, 1969. Med farlig last menes: 1. Pakket farlig gods og faste bulklaster som omfattes av bestemmelsene i den internasjonale sjøsikkerhetskonvensjon SOLAS 1974, kap. VII, Del A, samt står oppført i de respektive koder International Maritime Dangerous Goods Code IMDG-koden) og Code of Safe Practice for Solid Bulk Cargoes BC-koden) appendix B. 2. Flytende kjemikalier i bulk som omfattes av bestemmelsene i den internasjonale sjøsikkerhetskonvensjon SOLAS 1974, kap. VII, Del B. 3. Flytende gasser i bulk som omfattes av bestemmelsen i den internasjonale sjøsikkerhetskonvensjon SOLAS 1974, kap. VII, Del C. Pakket farlig gods og faste bulklaster som føres i en mengde mindre enn 10 tonn, skal ikke betraktes som farlig last. Flytende bulklaster som har et flammepunkt på 23 grader C eller høyere, skal ikke betraktes som farlig last. Med forurensende last menes: Last som omfattes av den internasjonale konvensjon om hindring av forurensning fra skip MARPOL 73/78, vedlegg I for olje og oljeprodukter og vedlegg II for skadelige flytende stoffer som transporteres i bulk, og vedlegg III for pakket gods, når den mengde som føres er 100 tonn eller mer. Kystdirektoratet kan bestemme at andre stoffer skal betraktes som farlig eller forurensende last. Ved slik avgjørelse skal det legges vekt på de skader eller fare for skader vedkommende stoffer kan medføre for miljøet. §3. Aktsomhetsplikt. Ved seilas i farvannet angitt i denne forskriftens §1 skal alle fartøy utvise spesiell aktsomhet, uansett fartøyets størrelse og lastens art. §4. Seilleder. Med unntak som angitt i annet ledd, skal fartøy som fører farlig eller forurensende last, så vidt mulig navigere innenfor et område avgrenset av rette linjer trukket mellom følgende geografisk koordinater: 1. 60°53,30'N 4°26,40'Ø 19. 60°46,93'N 4°46,39' 2. 60°51,60'N 4°36,00'Ø 20. 60°37,20'N 4°55,00' 3. 60°52,00'N 4°44,20'Ø 21. 60°36,78'N 4°52,33' 4. 60°51,40'N 4°48,00'Ø 22. 60°37,70'N 4°51,28' 5. 60°51,10'N 4°51,35'Ø 23. 60°38,30'N 4°51,60' 6. 60°50,90'N 4°57,60'Ø 24. 60°40,40'N 4°49,75' 7. 60°49,55'N 5°05,60'Ø 25. 60°43,93'N 4°44,00' 8. 60°48,00'N 5°04,50'Ø 26. 60°44,60'N 4°40,00' 9. 60°48,80'N 5°03,00'Ø 27. 60°43,90'N 4°31,68' 10. 60°49,75'N 5°00,00'Ø 28. 60°48,17'N 4°29,28' 11. 60°49,75'N 4°58,70'Ø 29. 60°45,08'N 4°40,34' 12. 60°49,05'N 4°58,70'Ø 30. 60°44,52'N 4°43,54' 13. 60°49,05'N 4°56,50'Ø 31. 60°45,47'N 4°46,19' 14. 60°50,50'N 4°55,55'Ø 32. 60°46,68'N 4°45,27' 15. 60°50,72'N 4°52,47'Ø 33. 60°51,18'N 4°39,36' 16. 60°50,23'N 4°45,69'Ø 34. 60°51,11'N 4°36,00' 17. 60°49,31'N 4°44,57'Ø 35. 60°49,77'N 4°28,40' 18. 60°48,00'N 4°44,96'Ø 36. 60°53,30'N 4°26,40' Unntatt fra området er farvann som ligger innenfor rette linjer trukket mellom følgende geografiske koordinater: 37. 60°51,24'N 4°43,26'Ø 41. 60°49,35'N 4°43,19' 38. 60°51,21'N 4°45,20'Ø 42. 60°50,73'N 4°41,87' 39. 60°50,95'N 4°49,06'Ø 43. 60°51,24'N 4°43,26' 40. 60°50,64'N 4°44,76' Så fremt Trafikksentralen ikke bestemmer noe annet kan også andre fartøyer navigere innenfor det området som er angitt i paragrafen her. §5. Trafikksentralen på Fedje. Forholdet til skipets fører. Førerens ansvar. Fartøy som skal inn i eller befinner seg i farvannet, skal adressere alle meldinger og forespørsler som angår fartøyets seilas og navigering til Trafikksentralen over VHF radiotelefon kanal 80, eller om nødvendig, over telefon, telefax, teleks eller over Bergen radio eller annen kystradiostasjon. Radiotrafikk som gjelder fartøyets forretningsmessige drift skal ikke formidles av Trafikksentralen. Alle kommunikasjon med Trafikksentralen på VHF radiotelefon registreres på lydbånd. Trafikksentralen skal påse at forskriften her og påbud gitt i medhold av den, blir etterkommet. Trafikksentralen kan iverksette nødvendig tiltak for å hindre at fartøy forårsaker skade eller fare for skade, herunder å begrense fartøyets adgang til farvannet eller deler av det. Forskriften her medfører ingen endringer i det ansvar fartøyets fører har for alle forhold i forbindelse med fartøyets fremdrift, navigering og manøvrering. §6. Tillatelse. Fartøy som skal bruke farvannet, må på forhånd innhente tillatelse fra Trafikksentralen. Tillatelse må innhentes i god tid og minst 1 time før fartøyet ankommer farvannet eller går fra kai, ankerplass eller annen fortøyingsinnretning i farvannet. Fartøy som fører farlig eller forurensende last, må i tillegg melde ankomst til farvannet med minst 6 timers varsel. Trafikksentralen kan, når det anses nødvendig for en sikker trafikkavvikling, endre, tilbakekalle eller fastsette særlige vilkår for tillatelsen. §7. Plikt til å gi opplysninger. Fartøy skal gi Trafikksentralen de opplysninger som er bestemt i denne bestemmelsens annet ledd og i §8. I tillegg har føreren plikt til å gi melding straks han blir kjent med forhold som det er grunn til å anta har betydning for sikkerheten eller trafikkavviklingen. Denne plikten gjelder fra fartøyet skal anmode om tillatelse til å bruke farvannet etter §6, og til det har forlatt farvannet. Ved anmodning om tillatelse til å bruke farvannet skal følgende opplysninger gis: j) mengden (i tonn) §8. Rapportering av posisjon til Trafikksentralen. Fartøy skal sende posisjonsrapport ved: Rapport skal inneholde følgende opplysninger: Ved inngående til havn i farvannet: - ny ankomsttid kai, ankerplass eller fortøyningsinnretning. Ved utgående fra havn i farvannet: Ved seilas innen farvannet: Ved transittseilas gjennom farvannet: - Ved innseiling: - Ved utseiling: §9. Lytteplikt på radio. Fartøy som er underveis i farvannet, eller som ligger til ankers eller ved ventekai, skal lytte kontinuerlig på VHF kanalene 16 og 80. Lytteplikten gjelder alle fartøyer som er utstyrt med VHF radiotelefon, uansett fartøyets størrelse. For fartøy som er mindre enn angitt i §1 annet ledd og ikke utstyrt med VHF kanal 80, er lytteplikten begrenset til VHF kanal 16. §10. Siktbegrensning. Hvis sikten i deler av farvannet er mindre enn 1 nautisk mil (1852 meter), kan Trafikksentralen holde tilbake fartøy med farlig eller forurensende last. §11. Fartsbegrensning. I farvannet angitt i §1 må fartøy med farlig eller forurensende last ikke holde større fart enn 10 knop. Unntatt fra bestemmelsen her er fartøy som deltar i oljevernaksjon. §12. Ankring. Før et fartøy ankrer må tillatelse innhentes fra Trafikksentralen. Trafikksentralen kan av sikkerhetsmessige grunner pålegge et fartøy å gå til anvist ankringsplass. Et fartøy kan ankre når det er nødvendig for å unngå eller redusere fare. Trafikksentralen skal i så fall underrettes omgående. Trafikksentralen kan forby fartøy som ligger til ankers å forlate ankerplassen. Trafikksentralen kan pålegge fartøy å forlate ankerplassen. §13. Bruk av taubåt. Fartøyer over 20.000 BT som fører farlig eller forurensende last til og fra havneterminalene på Sture og Mongstad skal bruke taubåt når de er underveis i farvannet innenfor en rett linje gjennom Bolleflesi varde og Holmengrå fyr. Fartøyet plikter i god tid å gjøre alle nødvendige forberedelser til bruk av taubåt. Taubåt skal være gjort fast når forholdene ligger til rette for det. Når taubåt ikke er gjort fast, skal fartøyet ha en slik beredskap at taubåt raskt kan gjøres fast, hvis situasjonen skulle kreve det. Taubåt som ikke er gjort fast, skal følge fartøyet på minste sikker avstand. Fartøy over 6.000 BT som fører farlig eller forurensende last, skal bruke taubåt under manøvring til og fra kai eller fortøyningsinnretning. Trafikksentralen kan sikkerhetsmessige grunner pålegge et fartøy som er under de forannevnte tonnasjegrenser å bruke taubåt. Trafikksentralen kan av sikkerhetsmessige grunner påby bruk av flere taubåter. §14. Slepewire. Fartøy som fører farlig eller forurensende last skal, når det ligger ved kai eller fortøyningsinnretning, både forut og akterut ha gjort fast en ildbestandig slepewire med øye, og ha den låret til vannflaten. §15. Dispensasjoner. Kystdirektoratet eller den direktoratet bemyndiger kan i spesielle tilfelle dispensere fra forskriften her. Søknad om dispensasjon sendes skriftlig til vedkommende myndighet gjennom losoldermannen i Vestlandet losoldermannskap, så vidt mulig 1 måned før fartøyets ankomst. Trafikksentralen kan i spesielle tilfelle dispensere fra bestemmelsene om tillatelse etter §6 og fartsbegrensning §11. Trafikksentralen kan i spesielle tilfelle dispensere fra bestemmelsene i §13 annet ledd, om bruk av taubåt for fartøy over 6.000 BRT, ved manøvrering fra kai eller fortøyningsinnretning. §16. Straffebestemmelser. Den som forsettlig eller uaktsomt overtrer forskriften her, straffes med bøter etter §28 i lov av 8. juni 1984 nr. 51 om havner og farvann m.v. hvis ikke strengere straffebestemmelser kommer til anvendelse. Forskriften her trer i kraft fra det tidspunkt Kystdirektoratet bestemmer.1 Fra samme tid oppheves midlertidig forskrift om bruk av innseilingen til havneterminalene Sture og Mongstad, Hordaland, fastsatt av Fiskeridepartementet 11. oktober 1989 nr. 1067. 1 1 sep 1992 kl 1800 iflg. forskrift 28. juli 1992 nr. 606.
|
lovdata_cd_42165
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.718
|
Det er vanligvis bare direkte skadefølger, som ut fra en objektiv medisinsk vurdering kan godtas, som skal være med ved invaliditetsfastsettelsen. Vi kan altså ikke uten videre legge skadedes subjektive utsagn om en skades omfang og/eller funksjonstap til grunn. En objektiv medisinsk vurdering innebærer en vurdering av såvel skadelidtes symptomer, funn ved undersøkelser og vurdering av bakgrunnsdokumentasjonen opp mot det faglige kunnskapsgrunnlaget på området.
|
lovdata_cd_13570
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.554
|
I medhold av lov om naturvern av 19. juni 1970 nr. 63 §11, jf. §12 og §21, §22 og §23, er et område i Asker kommune, Akershus fylke fredet som naturminne ved kgl.res. av 15. januar 1988, under betegnelsen Neselva naturminne. Med hjemmel i kgl.res. av 3. juli 1987 nr. 572 og Miljøverndepartementets delegering av 3. november 1988 er forskriften for naturminnet endret ved Direktoratet for naturforvaltnings vedtak 30. juni 1997 og 20. august 2002.
|
lovdata_cd_54507
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.774
|
Forskrift om faglig innhold og vurderingsordninger for barnevernspedagogutdanningen. Fastsatt av Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet 28. januar 1999 med hjemmel i lov av 12. mai 1995 nr. 22 om universiteter og høgskoler §46 nr. 4. Endret 9 sep 2002 nr. 1008 (bl.a hjemmel). Barnevernspedagogutdanningen skal bestå av følgende hoved- og delemner med angitte vekttall: 1. Samfunnsvitenskapelige emner 11 vekttall1A: Stats- og kommunalkunnskap, helse- og sosialpolitikk 5 vt1B: Vitenskapsteori og forskningsmetode 2 vt1C: Sosiologi og sosialantropologi 4 vt2. Juridiske emner 5 vekttall2A: Rettssystemet, juridisk metode og forvaltningsrett 3 vt2B: Barnevernrett og andre sentrale rettsområder 2 vt3. Psykologiske og helsefaglige emner 11 vekttall3A: Generell-, utviklings- og sosialpsykologi 5 vt3B: Klinisk psykologi og psykisk helsearbeid 4 vt3C: Pediatri og sosialmedisin 2 vt 4. Pedagogiske emner 8 vekttall4A: Generell- og spesialpedagogikk 4 vt4B: Sosialpedagogikk 4 vt5. Sosialpedagogisk arbeid med barn og unge 25 vekttall5A: Etikk og yrkesrolle 4 vt5B: Kommunikasjon, samhandling og konfliktløsning 5 vt5C: Barnevernstiltak 3 vt5D: Miljøarbeid 5 vt5E: Aktivitetsfag 5 vt5F: Departementet kan i særskilte tilfelle gjøre unntak fra bestemmelsene om fordeling av vekttall på de ulike hoved- og delemner. Av totalt 60 vekttall skal praksisopplæring og ferdighetstrening til sammen utgjøre 14 vekttall, hvorav minimum 10 vekttall skal være i samarbeid med brukere/klienter. Alle hovedemner kan danne utgangspunkt for praksisstudier. Praksisperiodenes form, antall, lengde og plassering i studieforløpet fastsettes av høgskolens styre og inntas i fagplanen. Studenten må ha bestått praksisstudiene for å kunne fortsette studiene og gå opp til eksamen. Høgskolens styre kan i særskilte tilfelle, for eksempel ved sykdom, gjøre unntak fra denne bestemmelsen. Ved ikke beståtte praksisstudier har studenten krav på å få tilrettelagt den aktuelle praksisperioden en gang til. Når det foreligger særskilte grunner, kan studentene søke styret for høgskolen om å få tilrettelagt en tredje praksisperiode. Det utstedes vitnemål til studenter som har fullført barnevernspedagogutdanningen. Av vitnemålet skal det framgå hvilke eksamener som er avlagt med angivelse av omfang, resultat og når eksamen er avlagt. Det skal videre framgå at studenten har gjennomført og bestått obligatoriske praksisstudier.
|
lovdata_cd_9390
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.883
|
Miljøverndepartementet kan gjøre unntak fra vernereglene dersom det gjelder vitenskaplige undersøkelser eller virksomheter av vesentlig verdi for samfunnet, eller i spesielle tilfeller dersom virksomheten ikke er i strid med formålet med fredningen.
|
lovdata_cd_41966
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.896
|
Enhver yrkesrelatert sykdom trenger en viss tid for å utvikles. Utviklingstiden vil også være avhengig av eksposisjonens intensitet (konsentrasjonsgrad) og dens varighet. Hvor stor påvirkning som må til for å forårsake sykdom er avhengig av såvel påvirkningens som sykdommens art og individuelle forhold. Noen er arvelig (genetisk) disponert for å få en viss sykdom. Se under punktet «Arvlig disposisjon for sykdom» nedenfor. Spørsmålet om den trygdede i tid og konsentrasjon har vært utsatt i slik grad for skadelig påvirkning at det kan forklare resultatet/sykdomsutviklingen er ofte forbundet med stor usikkerhet. Det er sjelden det kan gis nærmere spesifiserte normer for hvor stor yrkesmessig eksposisjon som må til for å gi et visst resultat. Imidlertid har det i viss grad vist seg mulig å sette opp minstegrenser for den yrkesmessige eksposisjon som må til for å forårsake en viss sykdom, jf. kommentarene til de enkelte sykdommer i forskriftene foran. Avgjørelsen av spørsmålet om en skadelig påvirkning i tid og konsentrasjon har vært tilstrekkelig til å gi et visst sykdomsresultat, må tas på grunnlag av medisinsk skjønn ut fra den trygdedes yrkeshistorie (yrkesanamnese). Det er viktig at yrkespåvirkningens omfang, intensitet og varighet så langt råd er, er klarlagt før saken forelegges lege og/eller spesialist. Det er trygdeadministrasjonens jobb - ikke legenes - å klarlegge hvilken form for påvirkning (eksposisjon) den trygdede har vært utsatt for og omfanget av denne, dvs. det «faktiske grunnlag» for vurdering av godkjennelsesspørsmålet, se i saksbehandlingsrundskrivet som følger som vedlegg til kommentarrundskrivet til kapittel 21. Delvilkår 2 er belyst i Borgarting lagmannsrett dom 01.03.2002. LB 2000-03582. TRs saksnr. 00/01186. Grunngitt kjennelse. Mann på 68 år hadde vært eksponert for løsemidler i arbeid på Fornebu. Lagmannsretten fant vilkåret for yrkessykdom i ftrl §13-4 bokstav b oppfylt og la til grunn at «vurderingen skal baseres på generell medisinsk forskning og erfaringsgrunnlag [...] Det er ikke ubestridt at A i fem år, fra 1961 til 1966 var utsatt for tilstrekkelig påvirkning til at intensitetskravet er oppfylt. Grunnlaget for skadevirkninger lå da latent. Etter lagmannsrettens syn er den samlede påvirking han ble utsatt for i de neste 19 år så stor at den minst utgjør fem års kvalifisert påvirkning. Når den samlede eksponering vurderes til minst 10 års tilstrekkelig påvirkning er det ikke i strid med medisinsk forskning og erfaringsgrunnlag å fastslå at betingelsen etter folketrygdloven §13 annet ledd b) er oppfylt [..]» Vedrørende prøving av ftrl §13-4 bokstav a fant lagmannsretten ikke grunn for å realitetsvurdere det faglige spørsmål om hvorvidt As hjerneskade må anses som karakteristisk. Dette måtte forvaltningen prøve i første omgang. TRs kjennelse ugyldig. §13-4 bokstav c - Symptomene skal vær oppstått i rimelig tid etter påvirkningen.
|
maalfrid_8ab2d390d3771feb442a58557f854b3936292b53_17
|
maalfrid_forskningsetikk
| 2,021
|
no
|
0.769
|
En del naturvitenskapelig-teknologisk forskning involverer dyr. Det er akseptert at også dyr er moralske objekter som fortjener respekt. Dyrevelferd tjener som samlekategori for en rekke moralske hensyn overfor dyr. Hensyn til dyrevern er også regulert i den relevante lovgivningen. Forskning angår dyr på minst to måter: enten som forsøksdyr i en forskningsprosess eller som gjenstand for selve forskningen (særlig i veterinærmedisin, agri- og akvakultur). Begge måter skal begrunnes ut fra etiske hensyn. Det er imidlertid akseptert at forsøksdyr kan utsettes for redusert dyrevelferd og for større risiko i forhold til vanlige produksjonsdyr, når forskningen tjener viktige mål og dyreforsøk er nødvendig for å oppnå målene. Dette innebærer at: a) Det foretas en nøye vurdering av de klassiske tre R'ene for dyreforsøk («Reduce, Refine, Replace»). b) Forskeren samarbeider med de ansvarlige tilsynsmyndighetene og avventer tillatelse til utføringen av forskning som involverer forsøksdyr. c) Forskeren samarbeider med de ansvarlige tilsynsmyndighetene og følger gjeldende lovverk og retningslinjer ved bruk av forsøksdyr. Et eksempel her er at forskning innrettet mot avlsarbeid for produksjonsdyr, det være seg med tradisjonelle selektive metoder eller med bioteknologiske metoder, ikke skal medføre kompromisser på dyrevelferd. I noen få tilfeller kan eventuelle periodevise unntak begrunnes med at dyrene fyller en viktig veterinær- eller humanmedisinsk funksjon. 6 Se Lov om dyrevern, 1974, særlig kap. IV, samt Forskrift om forsøk med dyr; se: http://www.lovdata.no/all/nl-19741220-073.html. 7 Se: Russell, W.M.S., Burch, R.L. & Hume, C.W. (1992); se også: http://altweb.jhsph.edu/publications/humane_exp/het-toc.
|
lovdata_cd_4918
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
da
|
0.771
|
Fredningen berører gnr./bnr. 1/10. Reservatet dekker et areal på ca. 362 daa.
|
lovdata_cd_16504
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.807
|
Forskrift om lakse- og sjøørretfisket, Svinesund, Iddefjorden og Enningdalselva, Østfold. Gitt av Miljøverndepartementet 9. desember 1991 med hjemmel i lov om laksefisket og innlandsfisket av 6. mars 1964, jf. avtale mellom Norge og Sverige av 5. desember 1991. §1. Denne forskriften omfatter området Svinesund, Iddefjorden og den del av Enningsdalselva som ligger på norsk side, og avgrenset i vest av en rett linje fra Mørvikens sydspiss til Ketterødsudden. §2. Fiske etter laks og sjøørret er forbudt i tiden fra og med den 16. august til og med den 9. mai. I denne tiden må heller ikke redskap av noen art innrettet til fangst av laks eller sjøørret settes ut, benyttes eller bli stående. §3. Redskap av bundet eller stivt materiale beregnet på fangst av laks eller sjøørret må ikke benyttes eller være utsatt i tidsrommet fra fredag kl. 18 til mandag kl. 06 slik at laks eller sjøørret kan fanges i disse eller deres frie gang forhindres. Ruser og garn skal være tatt opp av vannet og enten anbrakt på land eller hengt opp på peler over vannflaten. I kilenøter og liknende redskap skal landgarnet enten være tatt opp og lagt på land eller være løsgjort fra landfeste og fastgjort til den side av redskapet som vender mot land. I begge tilfeller skal redskapets inngangsåpning være helt stengt. §4. Fiske etter laks og sjøørret med vad/kastenot, drivgarn, lyster eller annet redskap med spiss eller krok som ikke er beregnet på å slukes av fisken er forbudt. Klepp må bare benyttes til å berge fisk som er fanget med annen redskap. §5. Redskap som benyttes til fangst av laks og sjøørret må ikke for noen del stå nærmere hverandre enn 100 meter når de er plassert ved siden av hverandre. §6. Redskap som benyttes til fangst av laks og sjøørret må ikke overskride en samlet lengde på 60 meter. I Svinesundsområdet må redskapslengden ikke overskride 25 meter mellom følgende avgrensningslinjer: 2. fra Mørvikens sydspiss til Ketterødsudden. Redskap må ikke plasseres utenfor hverandre i det i annet ledd angitte området. For øvrig må maksimalt to redskap plasseres utenfor hverandre. §7. Øst for en rett linje trukket fra Vikstångsudde, grensemerke L, til Sorgenfrid, grensemerke M, må redskap ikke settes nærmere riksgrensen enn 100 meter. §8. I Enningdalselvas munningsområde, sør for linjen Krokstrand kirke - nordre grenserøys - Brekkestøy, er fiske forbudt. Dette gjelder allikevel ikke fiske med åleruser med maksimal høyde 60 centimeter, fiske med åleteiner samt - når det gjelder fisket etter andre arter enn laks og sjøørret - fiske med håndredskap. §9. I tiden fra og med 1. april til og med 9. mai og fra og med 16. august til og med 30. september skal nord for en rett linje fra Sundsudden, grensemerke C, til Frantzebacke, grensemerke D, garn med maskevidde på 70 millimeter (35 millimeter fra knute til knute) eller større som benyttes til fangst av saltvannsfisk, senkes ned slik at hele fangstdelen til enhver tid på døgnet står minst tre meter under vannflaten. §10. Fiske etter laks og sjøørret er forbudt i tiden fra og med 16. august til og med 15. mai. §11. I Enningdalselva er det til fangst av laks og sjøørret bare tillatt å benytte håndredskap. Ved slikt fiske er det ikke tillatt å benytte reketakle eller reke som agn. §12. Fisk kan bare fanges dersom den holder de nedenfor angitte minimumsmål målt fra snutespissen til enden av halefinnens ytterste spiss: §13. Laks og sjøørret som fanges i tidsrom da det er forbudt, eller som er av mindre lengde enn angitt i artikkel 12, skal straks slippes ut i vannet igjen. Denne utsettingsplikt gjelder også hvis fisken er død. §14. Fylkesmannen i Østfold kan gjøre unntak fra denne forskriften dersom det er behov for det for vitenskapelige eller liknende formål. Dersom det gis slik dispensasjon, skal Sveriges ansvarlige myndighet underrettes skriftlig. §15. Oppsynsmyndighetene eller oppnevnte oppsynsmenn i Norge, som utøver oppsyn med fisket i avtaleområdet, skal skriftlig informere tilsvarende svenske myndigheter når de ved selvsyn eller på annen måte har grunn til å tro at det foregår eller har foregått fiske på svensk område i strid med fiskeregler fastsatt i medhold av den avtalen som ligger til grunn for denne forskriften. Slik melding behøver ikke gis dersom det er åpenbart at svenske oppsynsmyndigheter har kjennskap til forholdet. §16. De myndigheter i Norge, som treffer beslutninger når det gjelder fiskekultivering eller utsetting av fisk i området, skal samrå seg med tilsvarende myndighet i Sverige før slik beslutning tas. De samme myndigheter kan inngå avtale om kultiveringsvirksomhet for å styrke de stedegne bestandene av laks og sjøørret i området. §17. De sentrale myndigheter i Sverige og Norge, som har ansvaret for forvaltningen av laks og sjøørret, skal samarbeide med sikte på å gjennomføre fortløpende vurderinger av effekten av avtalen. §18. Lov av 6. mars 1964 om laksefisket og innlandsfisket skal gjelde for de deler av Idd og Marker fiskedistrikt som omhandles av denne forskrift, så langt den passer og ikke er i strid med avtale av 5. desember 1991 som ligger til grunn for forskriften. §19. Overtredelse av forskriften straffes i samsvar med lov av 6. mars 1964 om laksefisket og innlandsfisket §86. §20. Denne forskriften trer i kraft 1. januar 1992. Fra samme tid oppheves forskrift om det samme av 18. mars 1949.
|
lovdata_cd_15020
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.647
|
5.1. Forurensning og forsøpling er forbudt. Avfall skal enten brennes eller tas med ut av området. Det må ikke brukes kjemiske midler som kan påvirke naturmiljøet. For øvrig gjelder lov om vern mot forurensninger og om avfall. 5.2. Unntatt fra bestemmelsene i pkt. 5.1. er: - forsvarlig nedgraving av avfall ved de faste hyttene. - utslipp som er godkjent av forurensningsmyndigheten i medhold av gjeldende bestemmelser.
|
lovdata_cd_53718
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.372
|
De nye spillereglene erstatter spilleregler for Lotto av 11. mai 1995 nr. 471.
|
lovdata_cd_58974
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.762
|
1. Arbeidstilsynet utpekes som koordinerende instans for HMS-tilsyn med virksomhetene på land fra våren 2005, jf. dog kgl.res. 19. desember 2003 nr. 1592 om Petroleumstilsynet, samt den planlagte kgl.res. om Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskaps koordineringsrolle. 2. Arbeidstilsynets koordineringsrolle skal gjennomføres i samsvar med beskrivelsen ovenfor, jf. pkt. 4. 1 Det vises her til foredraget, som er gjengitt nedenfor. Det fremgår av St.meld.nr.17 (2002-2003) om statlige tilsyn at utpeking av sentrale koordineringsetater vil være et viktig virkemiddel for å oppnå bedre samordning mellom tilsynene på helse-, miljø- og sikkerhetsområdet (HMS). Det er allerede etablert et frivillig samarbeid mellom tilsynene på HMS-området, dvs. de etatene som fører tilsyn etter forskrift om systematisk helse-, miljø- og sikkerhetsarbeid i virksomheter (HMS-forskriften). Direktørgruppen for HMS-etatene ble etablert i 1996 som et prosjekt for å utvikle en felles statlig tilsynsprofil. I regi av direktørgruppen er det iverksatt en rekke tiltak for samordning av tilsyn, regelverk og informasjon. For å gå et skritt videre vil det være hensiktsmessig å gjøre dette samarbeidet mer formelt gjennom å utpeke en av fagetatene til koordinerende myndighet. Formålet er at arbeidslivet skal behandles på en helhetlig måte, og at virksomhetene skal oppleve et koordinert og mest mulig samordnet tilsyn fra myndighetens side. Det skal videre fremmes en helhetstenking blant tilsynsetatene, og de samlede ressurser som tilsynsetatene og virksomhetene bruker skal utnyttes så effektivt som mulig. I utgangspunktet skal Arbeidstilsynets koordineringsansvar omfatte de samme etater som fører tilsyn etter HMS-forskriften i dag: Arbeidstilsynet, Statens forurensningstilsyn, Næringslivets Sikkerhetsorganisasjon, Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap og Statens strålevern, samt Statens helsetilsyn når det gjelder tilsyn med genteknologiloven. Arbeidstilsynet får i denne forbindelse i oppgave å koordinere HMS-tilsynet med alle virksomheter på land. Unntatt fra dette er landanleggene innenfor petroleumsvirksomheten på Kårstø, Kollsnes, Sture, Tjeldbergodden, Mongstad, Melkøya, Nyhamna og Slagentangen, hvor koordineringsrollen skal ivaretas av Petroleumstilsynet. For øvrig vises det til at en kgl.res. om koordineringsrollen til Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap er under arbeid i Justisdepartementet. Det forutsettes at Arbeidstilsynet, Petroleumstilsynet og Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap etablerer hensiktsmessige rutiner for samhandling mellom de tre koordineringsregimene direktoratene representerer. Dagens samordningsarbeid må utvides, og Arbeidstilsynet, både sentralt og lokalt, må stille seg i front i denne sammenheng. Dette innebærer at etaten må ta ansvaret for at det gjennomføres en mer kraftfull og tydeligere samordning enn i dag. Det synes hensiktsmessig i det videre arbeidet å opprettholde direktørgruppen for HMS-etatene under fast ledelse av Arbeidstilsynet, og at Arbeidstilsynet har hovedansvaret for øvrige samarbeidsoppgaver på sentralt og lokalt nivå. Den koordinerende etaten må gis en styrket autoritet. De departementer som er overordnet de øvrige HMS-tilsynene: Miljøverndepartementet, Justisdepartementet og Helsedepartementet, stiller seg fullt og helt bak målet om en sterkere koordinering og innholdet i dette koordineringsarbeidet. Regjeringen legger således vekt på de berørte departementers og tilsynenes plikt til å støtte opp om Arbeidstilsynets koordineringsrolle. I tillegg skal andre tilsynetater, som Mattilsynet og Petroleumstilsynet delta i et samarbeid om metodeutvikling, opplæring og informasjon om tilsyn og regelverk i den grad og i det omfang det er relevant for disse etatene. Følgende generelle prinsipper skal legges til grunn for en styrket koordinering overfor næringslivet: - Det skal gjennomføres en mest mulig samlet og effektiv oppfølging av helse, miljø og sikkerhet i arbeidslivet, og det må sikres en enhetlig myndighetsopptreden overfor virksomhetene. - Arbeidstilsynet skal, som koordinerende instans, ha en aktiv rolle overfor de øvrige HMS-etatene. - Dobbeltrapportering og unødig innsending av dokumentasjon fra virksomhetene til flere myndigheter skal unngås. - Koordineringen skal sikre at vedtak innenfor de respektive myndigheters ansvarsområde ikke er i motstrid til hverandre eller på annen måte griper inn i virksomheten på en uheldig måte ut fra en helhetlig vurdering av helse, miljø og sikkerhet. - Koordineringen skal sikre nødvendig erfaringsoverføring og legge til rette for utarbeiding av felles strategier og samordnet oppfølging, der dette er nødvendig og hensiktsmessig. - Koordineringen innebærer ingen endring av den formelle vedtakskompetansen som fremgår av gjeldende lovgiving og gitte delegeringer. - De berørte departementer plikter gjennom styringsdialogen (tildelingsbrev mv.) å iverksette nødvendige tiltak for å påse at underliggende etater deltar i samordningsarbeidet og støtter opp under Arbeidstilsynets koordineringsrolle. HMS-tilsynenes virkemidler er ikke begrenset til fysisk tilsyn i virksomhetene. Det er viktig at HMS-etatenes sentrale rammeverk og samtlige hovedaktiviteter i påvirkningsarbeidet overfor virksomhetene omfattes av den koordineringen og samordningen som skal finne sted. Viktige samarbeidsområder for samordningsarbeidet framover i tillegg til tilsynet i virksomhetene blir regelverksutvikling, informasjon og veiledning. Det er viktig at koordineringsarbeidet etableres både på sentralt og lokalt nivå i etatene. Utgangspunktet for koordineringen av tilsynet sentralt og lokalt kan være de forhold som er tilnærmet like for flere etater, dvs. innsatsområder der resultatene blir bedre dersom to eller flere etater samarbeider. Arbeidstilsynet skal bl.a. ha ansvaret for konkret koordinering av arbeidet med: - vedlikehold og videreutvikling av styrende dokumenter for tilsyn. - felles opplæring av tilsynspersonell. - videreutvikling og drift av felles tilsynsdatabase, samt følge opp at denne brukes i forbindelse med planlegging av tilsyn. - større og landsdekkende kampanjer og aksjoner, samt sørge for at det utvikles en flerårig plan som viser hvilke kampanjer som skal gjennomføres i etatene. Koordineringsansvaret innebærer også å sørge for at kampanjer rettet mot samme målgruppe eller tilgrensende spørsmål blir koordinert. - videreutvikling og drift av felles nettsted - http://www.hmsetatene.no . - videreutvikling og ledelse av felles regelverksgruppe. Arbeidstilsynet er ansvarlig for at det utarbeides og videreutvikles styrende dokumenter som beskriver hvordan koordineringsansvaret nevnt i strekpunktene ovenfor skal ivaretas i praksis.
|
lovdata_cd_52743
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.453
|
- For personlige skattytere og dødsboer ellers: D. Vedtak om fastsetjing av avgifter o.a.
|
lovdata_cd_29254
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.797
|
I medhold av §4 i bygningsloven av 18. juni 1965 stadfester departementet vedtak av Førde kommunestyre i møte den 24, mars 1966 om vedtekt til bygningslovens §49 nr. 2 for førde kommune, Sogn og Fjordane fylke. I vedtekten er lagt til grunn utgiftsoverslag etter faste priser ved utlikning av refusjon for utgifter til veg og kloakk i henhold til normalvedtektens tabell 1 og 2 klasse I og II.
|
lovdata_cd_50279
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.745
|
I. Direktoratet for sivilt beredskap kan i medhold av §30, 4. ledd i lov av 14. desember 1956 om forsynings- og beredskapstiltak forhåndsutskrive norske borgere eller personer som bor eller til stadighet oppholder seg i riket, til tjeneste i ledelsesapparatet i den sivile krigstidsorganisasjon. Personene kan herunder pålegges: 4. etter at vedkommende er forhåndsutskrevet til tjeneste å delta i kurs og øvelser. II. Direktoratet kan innen rammen av den gitte fullmakt gi nærmere forskrifter og utfyllende instrukser om omfanget av de tiltak som er omhandlet under I, herunder instrukser om etablering og administrasjon av det sivile ledelsesapparatet i krig. III. Direktoratet kan delegere sin myndighet til å gi pålegg som nevnt under I.
|
lovdata_cd_34865
|
lovdata_cd_odelsting_2005
| 2,021
|
no
|
0.821
|
Publisert: Ot.prp.nr.109 (2001-2002) Tittel: Om lov om endringer i straffeloven og straffeprosessloven (rasistiske symboler, besøksforbud og strafferammen ved sammenstøt av lovbrudd) Departementet foreslår i proposisjonen flere endringer i straffeloven og straffeprosessloven. For det første fremmes det forslag om å endre straffebestemmelsen om rasistiske ytringer, den såkalte «rasismeparagrafen» (straffeloven § 135a). Forslaget innebærer en presisering av gjeldende rett om at også ytringer som fremsettes ved bruk av symboler, kan omfattes av bestemmelsen. For det annet foreslår departementet endringer i bestemmelsen om besøksforbud i straffeprosessloven § 222a. Det dreier seg dels om realitetsendringer, både i vilkårene og i saksbehandlingsreglene, og dels om lovtekniske endringer. Departementet foreslår en klar hjemmel for å kunne nedlegge besøksforbud med den følgen at den som forbudet retter seg mot, forbys å oppholde seg i sitt eget hjem. Det foreslås strengere vilkår for et slikt besøksforbud enn for vanlige besøksforbud. Departementet foreslår videre en hjemmel for å gi begrensede besøksforbud der det er hensiktsmessig. Departementet foreslår dessuten å tydeliggjøre at det for å nedlegge vanlige besøksforbud ikke kreves sannsynlighetsovervekt for risikoen for at handlingen vil bli begått. Dette er i samsvar med gjeldende rett. Fristen for å bringe saken inn for retten utvides etter forslaget fra «snarest mulig og senest tre dager» etter beslutningen til «snarest råd og så vidt mulig innen fem dager». Det presiseres i lovteksten at den besøksforbudet er rettet mot, skal varsles om rettsmøter, og ha rett til å være til stede og til å uttale seg. Departementet legger i forslaget opp til at den forbudet skal beskytte, gis de samme rettighetene. Rett til forsvarer og bistandsadvokat utvides etter forslaget noe. Departementet foreslår også enkelte mer lovtekniske endringer, som skal gjøre reglene lettere tilgjengelige og dermed enklere å praktisere. For eksempel foreslås det å gi uttrykkelige saksbehandlingsregler i besøksforbudsbestemmelsen - tilpasset denne - i stedet for å la bestemmelser i kapittel 14 om pågripelse og fengsling gjelde tilsvarende. For det tredje foreslås det i proposisjonen en endring i straffeloven § 62 om strafferammen ved sammenstøt av lovbrudd (konkurrens). Departementet foreslår at den øvre strafferammen for flere lovbrudd som er til pådømmelse samtidig, heves fra dagens halvannen gang av fengselsstraffen i det strengeste straffebudet, til to ganger denne straffen. I den senere tid har det vært eksempler på at personer har blitt utsatt for vold - eller blitt drept - på grunn av sin etnisitet. Blant annet på bakgrunn av det tragiske Holmliadrapet 26. januar 2001, der en mørkhudet gutt ble drept av nynazister, satte Justisdepartementet ned en studiegruppe for å undersøke rettstilstanden på området i to land der dette problemet har eksistert i lengre tid og/eller i større omfang (se nærmere punkt 2.1.2 nedenfor). Proposisjonen her følger opp studiegruppens forslag til endringer i norsk rett. Forslaget til endring av straffeloven § 135a er ledd i oppfølgingen av Sem-erklæringen, der det fremgår at samarbeidsregjeringen vil arbeide aktivt mot rasisme, rasistisk motivert vold, diskriminering og fremmedfiendtlighet. Justisdepartementet nedsatte 31. januar 2001 en studiegruppe for å undersøke tiltak mot rasisme og nynazisme i Sverige og Tyskland. Gruppen fikk følgende mandat og sammensetning: - forbud mot nazistiske og/eller rasistiske manifestasjoner, arrangement, demonstrasjoner etc. - forbud mot at erklærte nazister og/eller rasister oppholder seg på spesielle steder til spesielle tider. 2. Gruppa skal innhente kunnskap om de debatter som måtte foregå i Sverige og Tyskland med hensyn til om forbudene har ønsket virkning, og om forbudene eventuelt burde gå lengre eller kortere. Videre skal man se hen til ikke-rettslige virkemidler som myndighetene mener har en positiv effekt, og hvilke andre virkemidler som framheves i debatten. 3. Gruppa skal komme med en anbefaling til Justisdepartementet med hensyn til om ett eller flere av de forbud som finnes i Sverige og Tyskland bør innføres også i Norge. Gruppa skal redegjøre for andre virkemidler man blir kjent med som synes å ha positiv effekt. Gruppas rapport skal også oversendes lovutvalget for lov mot etnisk diskriminering. 4. Gruppa gis følgende sammensetning: Konstituert lovrådgiver Ørnulf Røhnebæk, Justisdepartementet (leder) 5. Gruppa skal avgi rapport innen 1. mars 2001. Studiegruppen avga sin rapport Forbud mot rasistiske organisasjoner, ytringer og demonstrasjoner i Sverige og Tyskland (heretter «rapporten») til departementet 9. mars 2001. Gruppen foreslår å tilføye et nytt annet ledd i straffeloven § 135a om rasistiske ytringer, slik at bestemmelsen uttrykkelig skal omfatte rasistiske symboler. Studieguppen begrunner forslaget med at det reelle vernet mot hets og trakassering ikke fungerer tilfredsstillende i dag. Studiegruppen har delt seg i et flertall og et mindretall når det gjelder den nærmere utformingen av forslaget (se nedenfor punkt 3.3.2). Studiegruppen foreslår ikke å innføre forbud mot rasistiske organisasjoner eller demonstrasjoner. Justisdepartementet sendte 16. mars 2001 studiegruppens rapport på høring til følgende adressater: Høringsfristen var 15. juni 2001. Ved brev 28. juni 2001 ble rapporten sendt til ytterligere noen adressater med frist for uttalelse 1. august 2001. Disse var: - Boazo Ealahus Searvi v/Mattis M. - International Romani Unions representant i Norge: - Kontaktperson for rom i Oslo: Følgende høringsinstanser har avgitt svar: - Gulating lagmannsrett (førstelagmannen) - Folkepartiet (Norsk Folkeparti) - Institusjonen Fritt Ord (IFO) I tillegg har høyesterettsadvokat Erik Gjems-Onstad avgitt høringsuttalelse. Følgende instanser hadde ingen merknader til forslaget: Høyesterett, Arbeids- og administrasjonsdepartementet, Barne- og familiedepartementet, Fiskeridepartementet, Landbruksdepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Samferdselsdepartementet, Borgarting lagmannsrett, Datatilsynet og Juridisk rådgivning for kvinner. Et flertall av de høringsinstansene som har uttalt seg om det nærmere innholdet i rapporten, støtter forslaget om å ta inn et forbud mot bruk av rasistiske symboler i straffeloven § 135a. Men mange er uenige i det konkrete forslaget til lovendring som studiegruppen fremmer. Et klart flertall er enig med studiegruppen i at det ikke bør innføres et forbud mot rasistiske demonstrasjoner og organisasjoner. Det nærmere innholdet i høringsuttalelsene blir behandlet senere i proposisjonen, i tilknytning til de enkelte punktene i lovforslaget. Kongen i statsråd nedsatte 3. mars 2000 et lovutvalg (det såkalte Holgersenutvalget) som hadde i mandat å utrede og komme med forslag til ny lov mot etnisk diskriminering og å foreta en samlet vurdering av eksisterende sivilrettslige og strafferettslige reguleringer av vernet mot etnisk diskriminering, herunder straffeloven § 135a. Utvalget fikk sitt mandat presisert i brev 2. mai 2001 fra Kommunal- og regionaldepartementet. Det ble vist til studiegruppens rapport, og utvalget ble bedt om å tilpasse sitt arbeid til Justisdepartementets oppfølging av den. Utvalget la frem sin utredning og forslag til ny lov 14. juni 2002. Utredningen skal sendes på høring. Ytringsfrihetskommisjonen leverte 22. september 1999 sin utredning med forslag til ny Grunnlov § 100, NOU 1999:27 «Ytringsfrihed bør finde Sted». i sin utredning. Kommisjonen anbefaler en revisjon av § 135a i lys av den foreslåtte grunnlovsparagrafen. Utredningen er under oppfølging i Justisdepartementet, og en Stortingsmelding er planlagt fremmet våren 2003. Regjeringen la 1. juli 2002 frem en handlingsplan mot rasisme og diskriminering 2002-2006. Studiegruppen sier følgende om sin bruk av begreper i rapporten: «Det foreligger et allsidig knippe av begrep for å beskrive den ideologien, de miljøene og de motivene som ligger bak de handlinger, ytringer og holdninger vi her drøfter. Det framstår som rasjonelt om man kan holde seg til ett samlebegrep, slik at man slipper å gjenta hele listen av mulige mer presise kategorier, som nazisme, nynazisme, fascisme, fremmedfiendtlighet, antisemittisme, høyre-ekstremisme, hvit makt etc. Vi ser det slik at man med tilstrekkelig klarhet kan bruke begrepet rasisme som et fellesbegrep. Departementet er enig i at det er hensiktsmessig å bruke et samlebegrep, og forstår i det følgende uttrykket «rasisme» slik studiegruppen beskriver det. Det går frem av regjeringens handlingsplan kapittel 2 at regjeringen ikke lenger vil bruke begrepet «rase». Holgersenutvalget har trukket samme konklusjon, og uttaler i utredningen kapittel 2.2: «Begrepet «rase» vil utvalget unngå å bruke, da det ikke er noe vitenskapelig belegg for å inndele menneskeheten i ulike «raser» og begrepet er sterkt belastet. Begrepet rasisme uttrykker imidlertid noe reelt og vil bli benyttet i samsvar med vanlig oppfatning av begrepet. I utvalgets utkast til § 135a er ikke «rase» med i oppregningen. Departementet har i proposisjonen her søkt å følge opp den begrepsbruken som regjeringen bruker i handlingsplanen. Spørsmålet om å fjerne uttrykket «rase» fra § 135a vil bli fulgt opp når Holgersenutvalgets utredning har vært på høring. Ved lov 1. juli 1994 nr. 50 ble det vedtatt en ny § 222a i straffeprosessloven om besøksforbud som ikke er ledd i en strafferettslig reaksjon. Formålet med bestemmelsen er å øke tryggheten for ofre for vold, trusler og trakassering, særlig i forbindelse med familievold og kvinnemishandling. Loven krever ikke at den det nedlegges besøksforbud overfor, har begått en straffbar handling. Besøksforbud kan også nedlegges overfor noen som foreløpig ikke har utøvd vold eller på annen måte har krenket en annens fred - så lenge det er risiko for at han vil gjøre det. For enkelthets skyld bruker departementet likevel i proposisjonen ofte betegnelsen «overgriperen» som en samlebetegnelse på dem som allerede har krenket en annen og på potensielle krenkere. Ved lov 2. mars 2001 nr. 7 ble straffeloven § 342, som blant annet setter straff for brudd på straffeprosessloven § 222a, endret. Strafferammen ble hevet for å utvide adgangen til å pågripe og varetektsfengsle ved brudd på besøksforbud. Botalternativ ble innført for å åpne for å ilegge forelegg for mindre alvorlige overtredelser og dermed sikre en raskere reaksjon. Forsøk samt alle former for medvirkning ble gjort straffbart. Før denne lovendringen gjaldt straffansvaret for medvirkning bare visse former for psykisk medvirkning, og forsøk var straffritt. Under høringen av forslaget til endring i straffeloven § 342 hadde enkelte høringsinstanser også merknader til utformingen av straffeprosessloven § 222a. Dels dreide det seg om forslag til tekniske justeringer, dels om forslag til materielle endringer. Departementet uttalte i Ot.prp.nr.81 (1999-2000) på side 31 at en del av forslagene var av en slik art at de burde sendes på høring, og at det var hensiktsmessig å behandle alle forslagene til endring i § 222a under ett. Departementet ville derfor behandle spørsmålene senere i en egen sak. Under høringen av forslaget til endring i straffeloven § 342 ble det anført at reglene om besøksforbud er uklare på noen punkter. Jusstudentene Anne Kari Braathen og Stine Molstad Novsjø har i sin særavhandling Besøksforbud etter straffeprosessloven § 222a (2000) undersøkt hvordan de som praktiserer besøksforbudbestemmelsen, oppfatter den. De konkluderer med at aktørene tolker bestemmelsen ulikt. Oppfattes reglene som uklare, kan det bevirke at terskelen for å nedlegge forbud i praksis blir høyere enn forutsatt. Dermed blir besøksforbud et mindre effektivt virkemiddel for å forebygge vold og andre krenkelser enn lovgiverne la opp til. Det er også uheldig om reglene om besøksforbud praktiseres ulikt: De som trenger beskyttelse, har krav på beskyttelse uavhengig av bosted. å oppholde seg på et bestemt sted, forfølge, besøke eller på annet vis kontakte en annen person. I noen tilfeller kan det være behov for å forby overgriperen å oppholde seg i sitt eget hjem. Dagens ordlyd er etter departementets syn ikke til hinder for besøksforbud med et slikt innhold, men adgangen til en slik beskyttelse bør gå klart frem av loven, slik at det ikke er tvilsomt at muligheten finnes. Også fordi et slikt besøksforbud er inngripende overfor overgriperen, er det behov for en særskilt hjemmel. Og siden forbudet er inngripende, er det behov for egne, strengere vilkår enn for andre besøksforbud. Justisdepartementet utarbeidet på denne bakgrunn et høringsnotat med forslag om å endre straffeprosessloven § 222a. Forslaget til endring av straffeprosessloven § 222a må ses i sammenheng med andre tiltak fra Justisdepartementet som har til formål å bekjempe vold mot kvinner og å bedre situasjonen for voldsofre: Det er blant annet opprettet et kvinnevoldsforum sammensatt av representanter fra en rekke organisasjoner. Forumet skal være en pådriver for å synliggjøre vold mot kvinner og stimulere til debatt om hvordan omfanget av slik vold kan reduseres. Som et ledd i oppfølgingen av handlingsplanen Vold mot kvinner er blant annet ordningen med voldsalarmer videreført. I samarbeid med Oslo Politidistrikt har Politidirektoratet startet uttestingen av voldsalarmer som kan brukes utendørs. En arbeidsgruppe nedsatt av Justisdepartementet har vurdert spørsmål knyttet til å gi trusselutsatte personer økt vern av personopplysninger, herunder adgang til å innvilge truede personer endret personnummer. En proposisjon vil bli lagt frem i løpet av høsten 2002. Justisdepartementet har i samarbeid med Politidirektoratet, Likestillingssenteret og Krisesentersekretariatet utarbeidet en instruks til bruk for politiet for håndtering av saker om vold i nære relasjoner. I løpet av juli 2002 vil det bli etablert en ordning med familievoldskoordinatorer ved hvert av landets 27 politidistrikter. Koordinatorene vil ha spisskompetanse på vold mot kvinner. Forslaget om å endre straffeprosessloven § 222a er ledd i oppfølgingen av Sem-erklæringen, der det fremgår at samarbeidsregjeringen vil bekjempe vold mot eldre, barn og kvinner og gi personer som lever med konstante voldstrusler et reelt vern. Justisdepartementet sendte 15. oktober 2001 på høring et forslag til endringer i straffeprosessloven § 222a til følgende instanser: Høringsfristen var 15. januar 2002. Følgende høringsinstanser svarte: Et klart flertall av instansene støttet hovedpunktene i forslaget til ny § 222a. Innholdet i høringsuttalelsene blir behandlet nærmere i tilknytning til de enkelte forslagene. 2.3.1 Stortingets behandling av forslag fremsatt i Dok.nr.8:12 (1998-1999) Stortingsrepresentantene Carl I Hagen og Jan Simonsen foreslo 20. november 1998 å endre straffeloven § 62, jf Dok.nr.8:12 (1998-1999). Forslaget gikk ut på å oppheve straffskjerpelsesprinsippet i straffeloven § 62, og i stedet innføre en regel om at retten ved domfellelse for flere forbrytelser først skal fastsette en straff for hver enkelt overtredelse, og deretter legge straffene sammen (kumulasjonsprinsippet). (Straffskjerpelsesprinsippet innebærer at det skal fastsettes én felles straff for alle overtredelsene, men strafferammen er utvidet.) Straffeloven § 62 første ledd skulle etter forslaget lyde: «Har nogen i samme eller i forskjellige Handlinger forøvet flere Forbrydelser eller Forseelser, idømmes særskilt straf for hver Forbrydelse eller Forseelse som sones konsekutivt. Den fælles Frihedsstraf fastsættes til Fængsel, hvor nogen enkelt af de strafbare Handlinger vilde have medført saadan Straf. Dersom summen av de forskjellige straffe medfører lenger dom end Fængsel i 21 år begrenses Frihedsstraffen til Fængsel i 21 år. Forslagsstillerne begrunnet forslaget med at det vil være en fordel å få vanekriminelle ut av sirkulasjon for lengre perioder, og at det ikke er rettferdig at lovbrytere som blir idømt en samlestraff, skal få en «kvantumsrabatt» i straffen. Justiskomiteens flertall avviste forslaget, men anbefalte at Odelstinget skulle fatte følgende vedtak (jf. Innst.O.nr.63 (1998-1999) side 4): «IV. Stortinget ber Regjeringen vurdere en endring av straffeloven § 62 slik at det blir adgang til å idømme strengere maksimalstraff for flere forhold som pådømmes i konkurrens, enn dagens regel med en øvre grense på 1 1/2 ganger strafferammen for det alvorligste av de pådømte forhold gir adgang til. Stortinget traff 18. mai 1999 vedtak i samsvar med forslaget. Justisdepartementet tok i møte 25. august 1999 med riksadvokaten bl.a opp spørsmålet om behovet for lovendring til bekjempelse av omfattende eller gjentatt vinningskriminalitet. I brev 2. september 1999 ga riksadvokaten uttrykk for at det etter hans oppfatning ikke er behov for lovendringer for å oppnå en riktigere straffutmåling ved gjentatt vinningskriminalitet. Det ble uttalt at strafferammene er vide nok, og at erfaringene med minimumsstraffer eller andre sterke begrensninger i dommerskjønnet, er entydig negative. På den bakgrunn ga departementet følgende tilbakemelding til Stortinget i St.prp.nr.1 (1999-2000) Justisdepartementet side 13-14: «Tiltak for å motvirke gjengangerkriminalitet vil bli prioritert. I Budsjett-innst.side nr. 4 (1998-99) understreket justiskomiteen at det må tilstrebes strengere straffeutmåling for gjentatt vinningskriminalitet, og at det legges vekt på økt konsentrasjon om gjengangerne. I brev av september 1999 har riksadvokaten bedt regjeringen om å skjerpe virkemidlene i kampen mot vinningskriminalitet begått av gjengangere. Riksadvokaten peker på at en relativt liten gruppe gjengangere begår en stor del av vinningskriminaliteten. Raske reaksjoner og økt straffeutmåling er sentrale strafferettslige virkemidler. Regjeringen deler riksadvokatens oppfatning om at strafferammene er vide nok, og at det er straffeutmålingen som må økes. De viktigste tiltak vil derfor være av administrativ art, samt å foreta en endring i straffeprosessloven § 13 slik at straffbare handlinger pådømmes når de er ferdig etterforsket, og ikke slik at en avventer etterforskningen av eventuelle andre straffbare handlinger knyttet til samme person. Spørsmålet er sendt på høring med sikte på å fremme en odelstingsproposisjon. Regjeringen vil også prioritere en vurdering av endringer i straffeprosessloven § 42 og § 310 som gjelder forkynning av dom og ankefrist på grunnlag av forslag fra riksadvokaten. Det er imidlertid en foreløpig vurdering - etter samråd med riksadvokaten - at reglene i straffeloven § 62 om fastsetting av felles straff for flere straffbare handlinger, gir tilstrekkelig vide rammer for domstolene når det gjelder gjengangerkriminalitet. Straffeprosessloven § 13 og reglene om forkynnelse ble senere endret, henholdsvis ved lover 3. mars 2000 nr. 13 og 4. mai 2001 nr. 16. Også en rekke andre tiltak er gjennomført eller under arbeid for å sikre en hurtigere straffesaksbehandling. 2.3.3 Stortingets behandling av forslag fremsatt i Dok.nr.8:02 (1999-2000) 4. oktober 1999 fremsatte stortingsrepresentant Jan Simonsen følgende forslag, jf Dok.nr.8:02 (1999-2000): «Stortinget ber Regjeringen fremme nødvendige lovendringsforslag for å gjennomføre en ordning der den straffeutmåling som blir utmålt ved andre gangs domfellelse automatisk ganges med to, straffeutmålingen ved tredje gangs domfellelse automatisk ganges med tre, osv. Justiskomiteens flertall gikk i Innst.S.nr.101 (1999-2000) imot forslaget. Stortinget traff senere vedtak i samsvar med flertallets innstilling. Justiskomiteens flertall uttalte også ( Innst.S.nr.101 (1999-2000) side 2): «Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser for øvrig til at det i St.prp.nr.1 (1999-2000) også uttales at man etter en foreløpig vurdering finner at reglene i straffeloven § 62 om fastsetting av felles straff for flere straffbare forhold, gir tilstrekkelig vide rammer for domstolene når det gjelder gjengangerkriminalitet. I henhold til denne bestemmelse kan strafferammen forhøye til 1 1/2 ganger den strengeste strafferammen ved felles pådømmelse av flere straffbare forhold. Flertallet viser til at Stortinget i tilknytning til behandlingen av Innst.O.nr.63 (1998-1999) vedtok å be Regjeringen vurdere en skjerping av denne regelen, og forutsetter at det foretas en grundigere vurdering av forslaget før endelig konklusjon trekkes og saken fremlegges for Stortinget i løpet av dette året. På denne bakgrunn har departementet vurdert behovet for en endring av straffeloven § 62 på nytt. straffeloven § 62, er et egnet virkemiddel for å nå målet om et høyere straffenivå ved konkurrens, men har etter en totalvurdering kommet til at en slik lovendring kan gi et signal om at straffenivået ved konkurrens bør heves. Departementet sendte 20. desember 2001 på høring et forslag om ulike lovtiltak mot terrorisme mv. Forslaget om å endre straffeloven § 62 er inntatt i høringsnotatet punkt 11.6 Andre endringer i straffeloven. Den øvre strafferammen ved konkurrens foreslås hevet fra halvannen gang av fengselsstraffen i det strengeste straffebudet, til det dobbelte av denne straffen. Høringsfristen var 15. februar 2002. Følgende instanser har kommet med merknader til forslaget til endring i straffeloven § 62: Omkring halvparten av høringsinstansene slutter seg til departementets forslag, mens resten mener at det ikke er behov for en endring. Det nærmere innholdet i høringsuttalelsene blir behandlet senere i proposisjonen, i tilknytning til de enkelte punktene i lovforslaget. 3.1 Bør det innføres et uttrykkelig forbud mot rasistiske organisasjoner? Etter norsk rett gjelder det i utgangspunktet en rett til fritt å organisere seg. Organisasjonsfriheten er ikke grunnlovfestet, men kan ses på som en side av avtalefriheten (Torkel Opsahl, Organisasjonsfriheten som menneskerett, Rett og humanisme, Festskrift til Kristen Andersen, 1977, side 294). Lovgiver kan begrense denne friheten innenfor rammene av Norges internasjonale forpliktelser på området. Foreningsfriheten er nedfelt i Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 11 og FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter (SP) artikkel 22. Disse bestemmelsene gjelder som norsk lov, jf menneskerettsloven § 2. Men organisasjonsfriheten i henhold til EMK og SP er ikke absolutt: Utøvelsen av retten til fritt å organisere seg kan begrenses ved lov hvis det anses for å være nødvendig i et demokratisk samfunn av hensyn til den nasjonale sikkerhet eller offentlige trygghet, for å forebygge uorden eller kriminalitet, for å beskytte helse eller moral eller for å beskytte andres rettigheter og friheter (EMK artikkel 11 nr. 2). En tilsvarende unntakshjemmel finnes i SP artikkel 22 nr. 2. På den annen side fastslår FNs rasediskrimineringskonvensjon (ICERD) artikkel 4 bokstav b at konvensjonspartene skal erklære som ulovlig og forby organisasjoner og annen propagandavirksomhet som fremmer eller tilskynder til rasediskriminering, og erklære deltakelse i slik virksomhet eller slike organisasjoner som straffbar handling. Norsk rett har ikke et uttrykkelig forbud mot rasistiske organisasjoner, men det finnes mer generelle forbud mot enkelte bestemte typer organisasjoner og forbund. Norge har lagt til grunn at disse straffebudene oppfyller kravet i konvensjonens artikkel 4 bokstav b. For det første forbyr straffeloven § 330 stiftelse av og deltakelse i en forening som er forbudt ved lov eller hvis formål er å forøve eller oppmuntre til straffbare handlinger mv. Rasediskriminering vil i mange tilfeller være en straffbar handling, jf straffeloven § 135a. Foreninger som har formål å begå slike handlinger, omfattes dermed av § 330. For øvrig vil medvirkningsbestemmelsen i § 135a annet ledd også kunne ramme stiftelse av eller deltakelse i rasistiske organisasjoner. Videre har straffeloven flere bestemmelser som rammer den som inngår forbund (avtale) om å begå nærmere angitte forbrytelser, bl.a. § 159, § 223 tredje ledd og § 233a. For det tredje kan straffeloven § 140, som setter straff for offentlig oppfordring til en straffbar handling, være overtrådt av rasistiske organisasjoner. Også selve organisasjonen kan holdes strafferettslig ansvarlig, jf straffeloven § 48a om foretaksstraff. FNs rasediskrimineringskomité mener derimot at Norge ikke i tilstrekkelig grad har gjennomført ICERD artikkel 4 bokstav b, og har anbefalt at Norge innfører et forbud mot rasistiske organisasjoner. Holgersenutvalget foreslår i sin utredning at det innføres et forbud mot samvirke til etnisk diskriminering (se utredningen punkt 13.5.3.8 og 14.4) og et forbud mot organisert rasistisk virksomhet (se utredningen punkt 12.7 og 12.8). Studiegruppen opplyser at det etter tysk rett kan nedlegges forbud mot foreninger som driver i strid med straffeloven, den forfatningsmessige ordning eller ideen om internasjonal forståelse. I forbindelse med forbudet skal det som hovedregel tas beslag i foreningens aktiva. I Sverige er verken rasistiske organisasjoner eller det å være medlem i slike, forbudt. Spørsmålet om organisasjonsforbud har vært drøftet flere ganger, men regjeringen har nylig avvist at det er aktuelt med et forbud. Flertallet i studiegruppen mener at erfaringene fra Tyskland viser at man kan oppnå positive resultater - i alle fall på kort sikt - gjennom et organisasjonsforbud. Gruppen skriver videre (rapporten side 46): «Et organisasjonsforbud vil imidlertid neppe ha noen direkte virkning overfor de uorganiserte gruppene av voldsmenn (...) fordi tilgangen på rasistisk propagandamateriale - i alle fall for en periode - kan bli mindre når distribusjonsorganisasjonene blir satt ut av spill. Studiegruppen mener også at en langsiktig virkning av en aktiv bruk av en forbudshjemmel kan være at rasistgrupperingene får store problemer med å danne mer politisk slagkraftige organisasjoner. På tross av dette har en enstemmig studiegruppe kommet til at den ikke vil anbefale å innføre et foreningsforbud i tråd med de tyske reglene. Etter studiegruppens syn er det for det første neppe helt enkelt å overta de tyske reglene, som favner langt videre enn det som vil være politisk akseptabelt i Norge. For det andre mener gruppen at det kan være tvilsomt om de ressurser som eventuelt må brukes for at en slik bestemmelse skal komme i aktiv bruk, svarer seg i forhold til virkningen. Studiegruppen viser videre til at «den tyske virkeligheten med hensyn til omfanget av organisert nazisme og rasisme framstår som ganske annerledes enn den norske. Behovet for regler blir også et helt annet» (rapporten side 48). Studiegruppen peker også på at mange rasistiske grupperinger kan falle utenfor en foreningsdefinisjon, og at disse grupperingene dermed kan fremstå som lovlige. Studiegruppen uttaler dessuten (side 47-48): «Den svenske pragmatiske holdningen til foreningsforbud har mye for seg: Dersom det foreligger et omfattende forbud mot rasistiske aktiviteter (rasistisk motiverte voldshandlinger og skadeverk og spredning av rasistisk ideologi) og disse forfølges effektivt, er det lite ekstra å oppnå ved et foreningsforbud. Studiegruppen understreker at behovet for et foreningsforbud ytterligere blir svekket fordi den legger til grunn at gruppens forslag til lovendring innebærer en utvidet kriminalisering av ytringer og symboler, slik at flere av de handlingene disse gruppene kan tenkes å foreta, blir straffbare. Flertallet av høringsinstansene som uttaler seg om spørsmålet, støtter studiegruppen i at det ikke bør innføres noe forbud mot rasistiske organisasjoner. Disse er Kommunal- og regionaldepartementet, Riksadvokaten, Oslo statsadvokatembeter, Politidirektoratet, Oslo politidistrikt, Stavanger politidistrikt, Den Norske Advokatforening, KRIPOS, Norsk Forum for Ytringsfrihet, Norsk Journalistlag, Norsk Presseforbund, Norsk Redaktørforening, Redd Barna, Senter mot etnisk diskriminering, Landsorganisasjonen for Romanifolket og Sametinget. Senter mot etnisk diskriminering fremhever følgende momenter, som langt på vei er sammenfallende med dem studiegruppen har pekt på: - Det kan bli vanskeligere å stoppe rekruttering om organisasjonene i større grad opererer i det skjulte. - Organisasjonsforbud kan brukes som argument for begrensninger som rammer en selv og som argument for totalitære regimer. - Det vil uansett være vanskelig å forby organisasjonen før en straffbar handling er begått. Det er trolig lite å vinne ved et forbud. - Uorganiserte grupperinger som ikke rammes av et organisasjonsforbud, vil få en utilsiktet legitimitet. Et lovforbud vil kunne føre til økt oppslutning for grupperingen. - Norge har ikke samme markeringsbehov i historisk perspektiv, som for eksempel Tyskland. - Et organisasjonsforbud kan gi uønsket oppmerksomhet. Bare én høringsinstans, Det mosaiske trossamfunn (DMT), går inn for et forbud. DMT synes «det hadde vært ønskelig om studiegruppen hadde konkludert annerledes i forbindelse med foreningsforbud.» DMT tror at et forbud vil ha en viktig signaleffekt. Enkelte høringsinstanser gir uttrykk for at et slikt forbud kan være aktuelt etter en ytterligere utredning. Utenriksdepartementet viser til at Norge gjentatte ganger har blitt kritisert av FNs rasediskrimineringskomité for ikke å ha innført forbud mot rasistiske organisasjoner, i samsvar med FNs rasediskrimineringskonvensjon artikkel 4 bokstav 6, og sier at dersom man ikke vedtar et forbud mot rasistiske organisasjoner, vil det etter alt å dømme medføre fortsatt kritikk fra komiteen. Utenriksdepartementet viser imidlertid til at Norge ikke er det eneste landet som stadig blir kritisert av komiteen for ikke å ha innført et organisasjonsforbud, og med mindre det skulle skje endringer i de andre landenes holdninger, «noe det ikke er grunn til å anta, antas at man også i fortsettelsen kan forsvare at Norge ikke har noe uttrykkelig forbud mot rasistiske organisasjoner, uten at dette i vesentlig grad vil svekke vårt lands omdømme, under henvisning til de eksisterende straffebestemmelser som tross alt kan bringes til anvendelse. oppfatning langt fra tilstrekkelig utredet i og med utvalgets rapport. Problemstillingen berører mange forhold, og krever at en innhenter kunnskap om hvordan rasistiske organisasjoner arbeider i Norge. Særlig er det vår oppfatning at man bør vurdere nærmere hvordan et forbud kan være med å bidra til å forhindre rekruttering av barn og unge til slik virksomhet. Kontaktutvalget mellom Innvandrere og myndighetene (KIM) har delt seg i spørsmålet om organisasjonsforbud. <02>En fraksjon slutter seg til utvalgets anbefaling, mens en annen uttaler at et utvidet organisasjonsforbud vil ha stor signalverdi for minoritetsgruppene. «at ein offensiv linje frå politiet og påtalemakta si side når det gjeld å etterforske og påtale brot t.d. på straffelovas § 135a i etterkant av offentlige demonstrasjoner, rasistiske propagandaframstøyt m.v. i lengda vil ha større effekt enn å forby organisasjonane. Oslo biskop påpeker at det er et mål å innskrenke rasistiske organisasjoners virksomhet, og etterlyser en undersøkelse av hvordan Nederland, Belgia og England hanskes med problemene. Departementet foreslår ikke på det nåværende tidspunkt et uttrykkelig forbud mot rasistiske organisasjoner, og viser til at både studiegruppen og det store flertallet av høringsinstansene er negative. Departementet viser imidlertid til at Holgersenutvalget har foreslått at det innføres et forbud mot samvirke til etnisk diskriminering og et forbud mot organisert rasistisk virksomhet, jf punkt 3.1.1 ovenfor med henvisninger. Spørsmålet bør derfor vurderes på nytt etter at utredningen har vært på høring. 3.2 Bør det innføres et uttrykkelig forbud mot rasistiske demonstrasjoner? Retten til å demonstrere kan anses for å være omfattet av ytringsfriheten, slik den er vernet gjennom Grunnloven § 100. Demonstrasjonsretten kan også betraktes som en selvstendig rettighet av grunnlovmessig karakter, som faller inn under Grunnlovens ånd og prinsipper, jf Grunnloven § 112 (Henry John Mæland, Demonstrasjoner og politiet, Stat, politikk og folkestyre, Festskrift til Per Stavang, 1998, side 467). Uansett er retten til å demonstrere nedfelt i EMK artikkel 11 og SP artikkel 21, som gjelder som norsk lov, jf menneskerettsloven § 3. Utøvelsen av demonstrasjonsretten kan begrenses på samme vilkår som foreningsfriheten, se ovenfor punkt 3.1.1. På den annen side fastslår FNs rasediskrimineringskonvensjon (ICERD) artikkel 4 bokstav a at konvensjonspartene skal erklære all spredning av ideer om raseoverlegenhet eller rasehat, all tilskyndelse til rasediskriminering mv. som straffbare handlinger. c) måten dette skjer på strider mot lov. Paragrafen gir således hjemmel til å nedlegge forbud når det er grunn til å frykte at formålet med demonstrasjonen er å fremføre ytringer som rammes av straffeloven § 135a. Departementet kan ikke se at Holgersenutvalget har omtalt spørsmålet om rasistiske demonstrasjoner. Studiegruppen redegjør for tysk rett i rapporten side 38 flg. I Tyskland er demonstrasjonsfriheten nedfelt i grunnloven. Det må for å nekte en demonstrasjon være klare holdepunkter for at den offentlige sikkerhet eller orden ellers settes i umiddelbar fare. Det kreves etter rettspraksis tilnærmet sikkerhet for at krenkelse av den offentlige sikkerhet mv. vil finne sted. Studiegruppen omtaler svensk rett i rapporten side 15 flg. Også i svensk rett er demonstrasjonsfriheten grunnlovsfestet. Hensynet til orden, sikkerhet og trafikkavvikling kan begrunne avslag på en søknad om å demonstrere. Demonstrasjoner kan også forbys når de som vil demonstrere tidligere har skapt uorden. Studiegruppen legger til grunn at retten til å demonstrere synes å ha et bedre vern i Tyskland og Sverige, og konkluderer slik (rapporten side 54): mulighet til å nedlegge forbud mot rasistdemonstrasjoner eller antatte rasistdemonstrasjoner. Det er gruppas vurdering at forbudshjemmelen i politiloven § 11 tredje ledd er tilstrekkelig. Ingen av høringsinstansene er uenige i studiegruppens konklusjon om at gjeldende regelverk i tilstrekkelig grad gir adgang til å gripe inn mot demonstrasjoner. Departementet slutter seg til studiegruppens og høringsinstansenes syn på at politiloven § 11 tredje ledd gir tilstrekkelig hjemmel til å forby rasistiske demonstrasjoner, og vil derfor ikke foreslå ny lovgivning på dette punktet. 3.3 Bør det innføres et uttrykkelig forbud mot rasistiske symboler? Straffeloven § 135a har i dag følgende ordlyd: «Med bøter eller fengsel i inntil 2 år straffes den som ved uttalelse eller annen meddelelse som framsettes offentlig eller på annen måte spres blant allmennheten, truer, forhåner, eller utsetter for hat, forfølgelse eller ringeakt en person eller en gruppe av personer på grunn av deres trosbekjennelse, rase, hudfarge eller nasjonale eller etniske opprinnelse. Tilsvarende gjelder slike krenkelser overfor en person eller en gruppe på grunn av deres homofile legning, leveform eller orientering. En naturlig forståelse av lovens ordlyd tilsier etter departementets syn at bruk av symboler kan rammes av uttrykket «annen meddelelse». I forarbeidene er det uttalt at uttrykket er tatt med «for også å få med andre uttrykksformer, for eksempel bilder» (Ot.prp.nr.48 (1969-1970) side 18). Men ikke enhver symbolbruk rammes av § 135a. Det er ikke nok at symbolene kan regnes som en meddelelse. I tillegg må de andre vilkårene i § 135a være oppfylt. Og Høyesterett har slått fast at krenkelsene må være av kvalifisert art (Kjuus-kjennelsen, Rt-1997-1821). Spørsmålet om bruk av rasistiske/nazistiske symboler alene rammes av § 135a, har aldri vært på spissen i rettspraksis. Men Høyesterett har slått fast at en kombinasjon av en realakt og skrevne ord, uttrykk eller symboler rammes av formuleringen «uttalelse eller annen meddelelse» (jf. Høyesteretts kjennelse i Rt-1994-768 - saken gjaldt skadeverk og påmalt «KKK» og «Pakkis»). Til sammenlikning har den svenske bestemmelsen, som har en ordlyd som langt på vei faller sammen med den norske, blitt prøvd for retten i langt større utstrekning. Studiegruppen opplyser i sin rapport at det svenske justisdepartementet i 1996 arbeidet med planer om en egen lov om symbolforbud. Den viste seg imidlertid overflødig, fordi Högsta domstolen samme år kom til at bestemmelsen også omfattet utsagn fremmet gjennom bruk av nazi- og rasistsymboler. I en senere avgjørelse ble det avgjort at det å vise nazihilsen også rammes. I svensk rett er det gitt uttømmende lister over hvilke ytringer som ikke vernes av ytringsfriheten, og her er det nedfelt at den aktuelle straffebestemmelsen går klar av grunnlovsvernet. Det norske vernet av ytringsfriheten er annerledes formulert. Høyesterett har slått fast at § 135a må «tolkes og anvendes med Grunnloven § 100 som bakgrunn og rettesnor» (jf. Rt-1977-114). Det kan konkluderes med at symbolbruk kan omfattes av § 135a slik bestemmelsen lyder i dag. Også Holgersenutvalget tolker bestemmelsen slik. Men med lite rettspraksis på området, er det vanskelig å angi eksakt når symbolbruken er straffbar. Holgersenutvalget foreslår endringer i § 135a som gir bestemmelsen et utvidet anvendelsesområde: Blant annet foreslår utvalget at skyldkravet endres fra forsett til grov uaktsomhet, og at det skal være tilstrekkelig at en ytring kommer i andres nærvær, og ikke som i dag at den må være fremsatt offentlig. Studiegruppens flertall har foreslått et nytt annet ledd i § 135a med slik ordlyd: «Den som offentlig ytrer seg på en måte som viser ringeakt, herunder ved bruk av rasistiske symboler og kjennetegn, for en person eller gruppe av personer på grunn av deres religion, rase, hudfarge, nasjonale eller etniske opprinnelse, straffes med bøter eller fengsel inntil 1 år. Bestemmelsen omfatter også spredning av materiale som viser slik ringeakt. Mindretallet ønsker å begrense straffbarheten til ytringer som kan oppfanges av personer under 18 år. Studiegruppen legger til grunn at en slik bestemmelse vil gjøre det lettere å slå ned på rasistisk trakassering, både ved at symboler blir uttrykkelig nevnt, og ved at det ikke er tvilsomt at det er tilstrekkelig at man selv viser ringeakt. Studiegruppen sier dette om begrepet ringeakt (rapporten side 49): «begrepet ringeakt finnes også i § 135a første ledd (og strl. § 247), men det synes som om begrepet der er knyttet til at ytringen skal evne å utsette noen for ringeakt. Det kan forstås slik at ytringen først er straffbar når den kan lede andre til å vise ringeakt. Uansett hvordan ringeakt skal tolkes etter § 135a første ledd, er det etter vårt forslag tilstrekkelig at den framsatte ytring i seg selv viser ringeakt. Ytringer som tillegger noen person eller noen folkegruppe negative egenskaper på grunn av deres etnisitet mv. bør være omfattet». Studiegruppen har ikke definert hva som menes med «rasistiske symboler og kjennetegn», og begrunner det slik (rapporten side 49): «det er neppe formålstjenlig å definere helt konkret hva som skal regnes som rasistiske symboler og kjennetegn. For mange symboler er dette helt opplagt, som hakekors og Hitlerhilsen. For symboler og kjennetegn i grenseland bør det avgjørende være hvilke intensjoner som ligger bak avgivers bruk av symbolene. Men dette må også holdes opp mot hva allmennheten normalt vil lese ut av symbolene. Studiegruppen mener at forslaget vil bidra til en mer lojal oppfyllelse av forpliktelsene etter FNs rasediskrimineringskonvensjon (ICERD), og antar at forslaget ikke er i strid med gjeldende bestemmelser om ytringsfrihet (Grunnloven § 100 og Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 10, jf menneskerettsloven § 2). Høringsinstansene er splittet i synet på om det bør foretas lovendringer nå: Følgende høringsintanser støtter studiegruppens forslag: Kirke-, utdannings-, og forskningsdepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet, Utenriksdepartementet, Gulating lagmannsrett, Politidirektoratet, Barneombudet, Den norske Advokatforening, Foreningen Forn Sed, Juss-Buss, Kontaktutvalget mellom innvandrere og myndighetene (KIM), KRIPOS, Oslo biskop, Politiets fellesforbund, Senter mot etnisk diskriminering, Sametinget, Universitetet i Tromsø og Redd Barna. Kirke-, utdannings-, og forskningsdepartementet anfører at en skjerpelse som foreslått vil kunne ha en oppdragende effekt, og være nyttig for skoler og foreldre. Universitetet i Tromsø viser til at det er viktig å presisere at også bruk av rasistiske symboler faller innenfor straffebudet, og at dette vil lette politiets arbeid. Senter mot etnisk diskriminering uttaler bl.a at det vil bli lettere for skoler og fritidsklubber å sette regler for hva barn og unge kan bære av symboler. Riksavokaten, Oslo statsadvokatembeter, Oslo politidistrikt, Stavanger politidistrikt, Allmennkringkastingsrådet, Institusjonen Fritt Ord, Norsk Forum for Ytringsfrihet, Norsk Journalistlag, Norsk Presseforbund, Norsk Redaktørforening, NRK, Straffelovkommisjonen, Åsatrufelleskapet Bifrost og hr.adv. Erik Gjems-Onstad. Oslo statsadvokatembeter uttaler at det så langt ikke har vist seg å være behov for nykriminalisering på dette området, og peker på at bruk av symboler i forbindelse med taler er relevante argumenter ved vurderingen av om § 135a er overtrådt, og at det uansett må foretas en helhetlig vurdering. Straffelovkommisjonen fremhever at bruk av rasistiske symboler allerede i dag rammes av § 135a og er uenig med studiegruppens vurdering når den gir uttrykk for tvil knyttet til om det er nok at gjerningspersonen utsetter noen for ringeakt: «Kommisjonen har ikke funnet noen holdepunkter for den forståelse studiegruppens flertall bygger på, og antar at denne også er i strid med den vanlige forståelsen av bestemmelsen». Straffelovkommisjonen er av den oppfatning at forslaget ikke vil medføre at området for det straffbare blir utvidet i forhold til nåværende § 135a, men at det derimot vil bli vanskeligere å forstå når man skal bruke første ledd og når man skal bruke annet ledd, som er foreslått med lavere strafferamme. Riksadvokaten peker på at et utvidet forbud mot symbolbruk vil kunne føre til at man ikke så lett vil kunne identifisere fienden, at fokus blir forskjøvet fra bekjempelse av holdninger til bekjempelse av symboler og uttaler: framfor den vanskeligere og mer usikre generelle «rasismebestemmelse». Etter en tid kan en slik dreining i håndhevingen også komme til å påvirke det forebyggende og holdningsskapende arbeid, idet det er slik at den strafferettslige håndheving og de illustrerende domfellelser gir troverdighet og legitimitet til det forebyggende arbeidet.». Riksadvokaten reiser også spørsmål ved om de nynazistiske gruppene utgjør hovedproblemer idet det kun er ca 200 personer som er villig til å bruke slike symboler, mens en langt større gruppe sprer sitt budskap på en mer polert måte. Riksadvokaten og Oslo politidistrikt foreslår at skyldkravet endres til grov uaktsomhet. Riksadvokaten peker på at en slik endring krever grundige vurderinger i forhold til Grunnloven § 100 og menneskerettsloven § 2, jf EMK art. 10. Oslo politidistrikt uttaler generelt at rapporten er for begrenset til å danne grunnlag for lovendringer som lett kan ha betydning for ytrings- og forsamlingsfriheten, og hevder at gruppens konklusjoner er i strid med Ytringsfrihetskommisjonens anbefalinger. Departementet deler langt på vei studiegruppens og flertallet av høringsinstansenes vurdering av at det kan være et behov for å gjøre det lettere å gripe inn mot rasisiske ytringer, spesielt de som har karakter av hets og trakassering. Det forslaget som ble sendt på høring, bør etter departementets syn likevel ikke følges opp. Departementet har to hovedinnvendinger mot studiegruppens lovforslag - både flertallets og mindretallets: - Bruk av rasistiske symboler rammes langt på vei av den gjeldende bestemmelsen og vil ikke nødvendigvis i større grad omfattes av den nye. Det er likevel mulig at en utrykkelig fremheving av symboler i lovteksten kan bidra til at bestemmelsen brukes oftere, men dette kan likeså godt gjøres ved en tilføyelse i første ledd. - Et nytt ledd slik studiegruppen foreslår, vil gjøre det uklart hvilket ledd (og hvilken strafferamme) som skal benyttes, og bidra til å gjøre bestemmelsen vanskeligere å praktisere. I tillegg deler departementet mange av de motforestillingene som Riksadvokaten og Oslo politidistrikt fremfører. Det neste spørsmålet er om det likevel bør sies uttrykkelig i § 135a at symbolbruk kan omfattes av bestemmelsen. Noen hensyn kan etter departementets syn tale for å presisere i gjeldende første ledd at også bruk av symboler kan være en meddelelse i § 135a sin forstand. En slik presisering kan virke positivt på den sosiale ro i samfunnet, og styrke tilliten til at rettssystemet er i stand til å reagere på uønskede handlinger. Det gjelder selv om presiseringen ikke nødvendigvis vil få en preventiv effekt. At symboler fremheves i lovteksten, kan dessuten bidra til økt bruk av bestemmelsen, og gjøre det lettere å slå ned på den aktuelle typen rasistiske ytringer. Departementet ser ikke grunn til å endre formuleringen om ringeakt, slik studiegruppen foreslår. Departementet er enig med Straffelovkommisjonen i at § 135a første ledd første punktum må forstås slik at det er nok at gjerningspersonen utsetter noen for ringeakt, og at det ikke kreves at uttalelsen får andre til å vise ringeakt. På denne bakgrunn foreslår departementet at det presiseres i § 135a første ledd første punktum at bruk av symboler kan omfattes. Bestemmelsen må - som før - tolkes og anvendes i lys av Grunnloven § 100 og menneskerettsloven § 2, jf EMK art. 10. Departementet er enig med studiegruppen i at det ikke er hensiktsmessig å foreta en uttømmende opplisting av hva som skal regnes som rasistiske symboler og kjennetegn og slutter seg til studiegruppens bemerkninger om dette (jf pkt. 3.3.2 ovenfor). Etter departementets syn er imidlertid uttrykkene «symboler» og «kjennetegn» langt på vei overlappende. Departementet har derfor kommet til at det er tilstrekkelig å bruke betegnelsen «symboler» i lovteksten, og viser til lovutkastet og merknaden til bestemmelsen. Hvorvidt skyldkravet skal endres, slik Riksadvokaten og Oslo Politidistrikt foreslår, ba Justisdepartementet i brev til Kommunal- og regionaldepartementet 5. september 2001 Holgersenutvalget vurdere. Utvalget foreslår i sitt utkast til ny § 135a at skyldkravet skal være grov uaktsomhet. Spørsmålet om endring av skyldkravet vil derfor vurderes etter at utredningen har vært på høring. De materielle vilkårene for å nedlegge besøksforbud går frem av straffeprosessloven § 222a første ledd første punktum. Det må på grunn av særlige forhold antas å foreligge risiko for at den forbudet vil rette seg mot, ellers ville begå en straffbar handling overfor, forfølge eller på annet vis krenke den annens fred. I tillegg kommer vilkårene i straffeprosessloven § 170a: Det må være tilstrekkelig grunn til å nedlegge et besøksforbud, og et forbud kan ikke nedlegges når det etter sakens art og forholdene ellers ville være et uforholdsmessig inngrep. De enkelte vilkårene henger nært sammen. Det må foretas en helhetsvurdering av om besøksforbud kan nedlegges, jf Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse i Rt-1998-1638. Departementet vil likevel - for oversiktens skyld - behandle de enkelte vilkårene for seg. 4.1.2 Straffbar handling mv. Straffeprosessloven § 222a krever at det er risiko for at den forbudet er rettet mot, ellers vil begå en straffbar handling, forfølge eller på annet vis krenke den annens fred. 4.1.2.2 Høringsnotatet 15. Departementet la i høringsnotatet til grunn at verken forhørsrettspraksis, den tidligere høringen eller Braathen og Molstad Novsjøs avhandling avdekket noe behov for å endre dette vilkåret. «Besøksforbudet bør etter departementets syn ikke begrenses til situasjoner hvor det er risiko for en straffbar handling. Det kan være behov for å beskytte mot forfølgelse og andre krenkelser av den personlige fred, selv om atferden ikke er straffbar. Departementet ønsker heller ikke å begrense den kriminaliteten det er fare for, til spesielle straffbare handlinger. Departementet antar likevel at det særlig er aktuelt med besøksforbud når det er fare for vold eller trusler. Pedagogiske grunner kunne tale for at dette ble sagt uttrykkelig i lovteksten, men ordlyden bør ikke være mer omfattende enn nødvendig. I høringsforslaget har departementet derfor ikke tatt med noen presisering som nevnt. Riksadvokaten, Oslo statsadvokatembeter, Nordland statsadvokatembeter, JURK og Krisesentersekretariatet støtter uttrykkelig forslaget om at besøksforbud ikke skal begrenses til situasjoner hvor det er risiko for straffbar handling. Riksadvokaten peker på faren for at en oppregning vil føre til en utilsiktet innsnevring av bestemmelsen ved at besøksforbud i praksis bare vurderes i de tilfellene som er oppregnet. Nordland statsadvokatembeter foreslår en endring av lovteksten for å tydeliggjøre at besøksforbud kan nedlegges i forbindelse med handlinger som ikke er straffbare: «Påtalemyndigheten kan nedlegge besøksforbud dersom det er grunn til å tro at en person vil begå eller har begått en straffbar handling overfor en annen person, forfølge en annen person, på annet vis krenke en annens fred, eller opptre på annen måte ved rettsstridig adferd. Departementet viderefører forslaget i høringsnotatet, og foreslår ikke endringer i vilkåret om hvilke handlinger som det må være risiko for. Ingen høringsinstanser har uttalt at de ønsker realitetsendringer i gjeldende rett på dette punktet. Til forslaget fra Nordland statsadvokatembeter vil departementet for det første bemerke at det ikke kan være tilstrekkelig for å nedlegge et besøksforbud at en person har begått en straffbar handling overfor en annen person, fordi besøksforbudet skal være forebyggende. Det må i tillegg være risiko for at vedkommende vil forgå seg på nytt. (Det at en person har begått en straffbar handling overfor en annen, kan imidlertid ha betydning for vurderingen av risikoen for at det skal skje på nytt.) Departementet finner videre at bare rettsstridig atferd som har karakter av forfølgelse eller fredskrenkelse, bør kunne gi grunnlag for et besøksforbud. Departementet foreslår derfor heller ikke å utvide angivelsen av handlinger til å omfatte all rettsstridig atferd, slik Nordland statsadvokatembeter foreslår. Høyesteretts kjæremålsutvalg har i kjennelsen i Rt-1998-1638, jf Rt-2001-672 slått fast at det ikke kreves sannsynlighetsovervekt for risikoen for at handlingen skal skje. 4.1.3.2 Høringsnotatet 15. Departementet uttalte dette om kravet til risiko i høringsnotatet: «Etter departementets syn bør det ikke nå innføres et strengere sannsynlighetskrav. Men det er grunn til å endre formuleringen i § 222a, slik at det kommer klarere frem at sannsynlighetsovervekt ikke kreves. Et krav om sannsynlighetsovervekt blir i straffeprosessen vanligvis formulert som et krav om «skjellig grunn», se for eksempel straffeprosessloven § 171 om pågripelse («den som med skjellig grunn mistenkes»). Når det ikke kreves sannsynlighetsovervekt, blir gjerne formuleringen «med grunn» brukt, som i politiloven § 10a om visitasjon («når det er grunn til å undersøke»). Etter departementets syn bør den samme formuleringen brukes i § 222a. Departementet er noe usikker på hva kjæremålsutvalget sikter til med at risikoen må være nærliggende og reell, men antar at formuleringen først og fremst knytter seg til kravet om at det må foreligge «særlige forhold», jf nedenfor. Ni høringsinstanser har uttalt seg om forslaget om å tydeliggjøre at det ikke kreves sannsynlighetsovervekt ved å bruke formuleringen «dersom det er grunn til å tro». Disse er: Agder lagmannsrett, Riksadvokaten, Oslo statsadvokatembeter, Nordland statsadvokatembeter, Advokatforeningen, JURK, Kompetansesenter for voldsofferarbeid, Likestillingsombudet og Politiets fellesforbund. Bare Advokatforeningen er kritisk til en slik endring: «Dersom det ikke stilles krav om sannsynlighetsovervekt, er utvalget usikker på om de foreslåtte endringer i ordlyden er heldige. Etter departementets forslag, fremstår terskelen for å ilegge besøksforbud som veldig lav. Det bør på en bedre måte fremgå av bestemmelsen at «risikoen må være nærliggende og reell uten at det kreves at det foreligger sannsynlighetsovervekt», jf Rt-1998-1638. Riksadvokaten bemerker på den annen side: «De øvrige materielle vilkår for å ilegge besøksforbud ligger i dag i lovens krav om «særlige forhold» og «risiko». I tillegg til å kunne skape tvil om hvilken sannsynlighetsgrad som kreves, er lovens formulering unødig komplisert. Forslaget om å endre formuleringen til «dersom det er grunn til å tro» vil både forenkle og klargjøre meningsinnholdet. Departementet viderefører forslaget i høringsnotatet, og viser til den begrunnelsen som er gitt der. Departementet viser også til at de fleste høringsinstansene støtter forslaget. Departementet er ikke enig med Advokatforeningen i at terskelen for å nedlegge besøksforbud er for lav. Det dreier seg om et midlertidig tiltak i en krisesituasjon. Innsamling av tilstrekkelig bevismateriale for å påvise sannsynlighetsovervekt, vil ofte være tidkrevende og vanskelig. Når man har skaffet tilstrekkelige bevis, kan det lett være for sent. Den obligatoriske etterfølgende domstolskontrollen sikrer etter departementets syn mot misbruk av instituttet. Momenter som etter gjeldende rett inngår i vurderingen av om det foreligger særlige forhold for å nedlegge et besøksforbud, er blant annet tidligere straffbare handlinger, tidligere anmeldelser og fremsatte trusler (se NOU 1992:16 side 69 og 77). 4.1.4.2 Høringsnotatet 15. Etter departementets syn burde det fortsatt kreves særlige forhold for å nedlegge et besøksforbud. Departementet uttalte om innholdet i kravet: «Noe i det konkrete saksforholdet må gi grunn til å tro at den forbudet skal rette seg mot, ellers vil utøve vold eller på annen måte krenke en annens fred; en teoretisk risiko kan ikke være nok. Men et slikt krav ligger allerede i formuleringen «grunn til», jf punkt 2.3 foran: Grunnen må bygge på konkrete omstendigheter i saken, ikke bare på en generell risiko. Departementet foreslo etter dette å erstatte formuleringen «hvis det på grunn av særlige forhold antas å foreligge risiko for at den forbudet vil rette seg mot» med «dersom det er grunn til å tro». «Ordlyden må som i dag ses i sammenheng med straffeprosessloven § 170a - det må være tilstrekkelig grunn til å nedlegge et besøksforbud. Og de momentene som ble fremhevet i forarbeidene til dagens bestemmelse for vurderingen av særlige forhold, vil fremdeles være relevante. JURK uttaler til forslaget om at det ikke skal stilles opp et eksplisitt krav til «særlige forhold»: «JURK støtter Departementets forslag. Dette fordi det er svært viktig at bestemmelsen gjøres mer pedagogisk, slik at det blir lettere for rettsanvenderne å forstå meningen med bestemmelsen. Heller ingen andre høringsinstanser har gitt uttrykk for at de ønsker å beholde dagens ordlyd på dette punktet, jf punkt 4.1.3.3 ovenfor. Departementet opprettholder forslaget i høringsnotatet, og viser til den begrunnelsen som er gitt der. Besøksforbud kan nedlegges når den et forbud skal beskytte, har begjært det, eller når det finnes påkrevd av allmenne hensyn. Derimot er det ikke et vilkår at det foreligger en anmeldelse: Et besøksforbud kan nedlegges også på grunnlag av et ikke straffbart forhold, eller der den fornærmede ikke ønsker å anmelde forholdet (se NOU 1992:16 side 67). At allmenne hensyn er tilstrekkelig for å nedlegge besøksforbud, innebærer at forbud kan nedlegges også i saker der den som har begjært et besøksforbud, har trukket begjæringen tilbake (for eksempel på grunn av trusler, noe som kan være vanlig i familievoldssaker). Et besøksforbud kan altså nedlegges selv om den det skal beskytte, ikke ønsker det. Begrunnelsen er særlig at det kan være vanskelig å komme ut av et mishandlingsforhold, og at berettigede begjæringer om besøksforbud eller strafforfølgning kan bli trukket tilbake fordi den fornærmede i realiteten er i en tvangssituasjon. 4.1.5.2 Høringsnotatet 15. Departementet foreslo ingen endringer i dette vilkåret. Ingen av høringsinstansene går imot forslaget om at besøksforbud kan nedlegges når den det skal beskytte, har begjært det, eller når det finnes påkrevd av allmenne hensyn. JURK fremhever at mange kvinner trekker anmeldelsen tilbake på grunn av press fra overgriper. Krisesentersekretariatet konkluderer med at det er samfunnet, ikke kvinnen, som skal gjøre noe med mannens kriminelle handlinger. Departementet opprettholder forslaget i høringsnotatet om å videreføre gjeldende rett på dette punktet, og viser til fremstillingen i punkt 4.1.5.1 ovenfor. Straffeprosessloven § 170a stiller opp generelle krav om at tvangsmidler skal brukes bare når det er tilstrekkelig grunn for det, og at de ikke skal brukes når det etter sakens art og forholdene ellers ville være et uforholdsmessig inngrep. Bestemmelsen retter seg etter sin ordlyd bare mot bruken av tvangsmidler og står i et innledende kapittel i straffeprosesslovens fjerde del om tvangsmidler. Besøksforbud er ikke et tvangsmiddel, men et forebyggende tiltak. Men reglene står i straffeprosesslovens fjerde del. Og det følger klart av forarbeidene til § 170a at bestemmelsen skal gjelde for alle bestemmelsene i del 4, se Ot.prp.nr.64 (1998-1999) side 163. Vilkårene i § 170a gjelder derfor også for besøksforbud. 4.1.6.2 Høringsnotatet 15. For å unngå tvil om at § 170a gjelder for besøksforbud, foreslo departementet i høringsnotatet at det sies uttrykkelig i § 222a at § 170a gjelder tilsvarende. Nordland statsadvokatembeter og JURK støtter uttrykkelig forslaget om at det skal henvises til § 170a. Departementet viderefører forslaget i høringsnotatet, og viser til den begrunnelsen som er gitt der. 4.1.7 Hvem kan et besøksforbud beskytte? Et tema som ikke ble drøftet i høringsnotatet, er muligheten for å nedlegge et besøksforbud for å beskytte en krets av personer, uten at alle personene i kretsen er utpekt eller navngitt. Det finnes et eksempel i praksis på at to personer ble ilagt forbud mot å oppsøke eller oppholde seg i nærheten av en butikk hvor de hadde foretatt et ran. Besøksforbudet ble gitt for å beskytte butikkens personale mot den frykt de følte for de to tidligere ransmennene. (Saken er nevnt av Anne Kari Braathen og Stine J. Molstad, 2001, side 29). Etter gjeldende rett er det et vilkår for å nedlegge besøksforbud at det er risiko for at den forbudet retter seg mot, vil begå en straffbar handling overfor, forfølge eller på annet vis krenke den andres fred. Etter høringsnotatets forslag til ny § 222a kan det nedlegges besøksforbud dersom det er grunn til å tro at en person vil begå visse handlinger overfor en annen person. Ordlyden både i den gjeldende bestemmelsen og i forslaget til ny bestemmelse kan gi inntrykk av at et besøksforbud bare kan nedlegges for å beskytte en bestemt person. Departementet mener at man ikke kan legge til grunn en slik snever forståelse av bestemmelsene. Formålet med besøksforbud er å beskytte enkelte, bestemte personer mot en fare som ikke truer samfunnet generelt eller den alminnelige ro og orden. Om besøksforbudet skal beskytte enkeltpersoner eller en nærmere avgrenset krets av personer, kan ikke være avgjørende. For eksempel må det etter departementets syn være adgang til å forby en person å oppholde seg på et bestemt skoleområde for å beskytte elevene på skolen eller i en bestemt butikk eller offentlig kontor, for å beskytte personalet der. Derimot tar bestemmelsen ikke sikte på å beskytte en helt ubestemt krets av personer. En person kan for eksempel ikke nektes å oppholde seg i Oslo sentrum for å beskytte alle som måtte oppholde seg der til enhver tid. Et besøksforbud kan etter gjeldende rett gå ut på at den det er rettet mot, forbys å oppholde seg på et bestemt sted, forfølge, besøke eller på annet vis kontakte en person. § 222a gir anvisning på et bredt spekter av virkemidler, og besøksforbudet kan tilpasses den konkrete situasjonen. Departementet drøftet i høringsnotatet om det bør innføres en klarere hjemmel for å nedlegge et forbud mot å oppholde seg i det felles hjem (se nærmere punkt 4.2.2 nedenfor). Departementet uttalte videre på side 9: «Ut over dette spørsmålet har departementet ikke mottatt signaler om at det er behov for å endre reglene om innholdet i besøksforbud. Departementet går på denne bakgrunn inn for å opprettholde reglene om hva besøksforbud generelt kan gå ut på. Av pedagogiske grunner foreslår departementet at reglene om innholdet i besøksforbud skilles fra reglene om vilkårene og tas inn i et eget ledd, se utkastet til annet ledd. Ingen høringsinstanser har signalisert at det er et behov for å endre reglene om innholdet i besøksforbud. Departementet går derfor inn for å opprettholde reglene om hva et besøksforbud generelt kan gå ut på, men viderefører forslaget til lovtekniske endringer. Mange lever i frykt for å bli utsatt for straffbare handlinger eller andre krenkelser fra sin ektefelle/samboer/partner, fra en av sine foreldre eller fra sin (voksne) sønn eller datter i deres felles hjem. Derfor kan det være behov for å nedlegge forbud mot å oppholde seg i hjemmet for en kortere eller lengre periode. På den annen side er det et inngripende tiltak å forby en person å oppholde seg i hjemmet. Ordlyden i § 222a er helt generelt formulert: Påtalemyndigheten kan forby en person å oppholde seg på et bestemt sted. Det er ikke gjort unntak for overgriperens egen bolig. Forarbeidene til § 222a kommenterer ikke dette typetilfellet. Formålsbetraktninger og sterke reelle hensyn taler for at besøksforbud også kan nedlegges i det felles hjem. et større inngrep i overgriperens bevegelsesfrihet og også i utøvelsen av hans/hennes private eiendomsrett enn andre former for besøksforbud. Dette hensynet må trekkes inn i den konkrete vurderingen av om besøksforbud skal nedlegges: Det må tas hensyn til begge partenes rettssikkerhet. Forbudet kan ikke være et uforholdsmessig inngrep; det må foretas en interesseavveining, jf Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse i Rt-1998-1638. Braathen og Molstad har i sin undersøkelse av praksis funnet at enkelte i påtalemyndigheten nedlegger besøksforbud med den følge at utøveren må flytte fra den felles bolig, mens andre anser at det ikke er adgang til det (Anne Kari Braathen og Stine J. Molstad, Besøksforbud, 2001, side 123). Praksis er altså sprikende på dette punktet. Barne- og familielovgivningen hjemler andre typer av besøksforbud som kan være aktuelle ved familievold. Ekteskapsloven § 92 første ledd annet punktum fastsetter at retten kan treffe midlertidig avgjørelse om separasjon, bruksrett og bidrag før separasjon er krevd når særlige grunner taler for det. Etter annet ledd kan retten forby en ektefelle å komme til den eiendommen eller boligen der den andre ektefellen oppholder seg, når særlige grunner tilsier det. Etter forarbeidene ( Ot.prp.nr.28 (1990-1991) side 141) kan særlige grunner være at det er fare for at ektefellen eller barna vil bli utsatt for overgrep. Eierskap til boligen er uten betydning. Barneloven § 38, som omhandler foreløpig avgjørelse om foreldreansvar og daglig omsorg, fastsetter i tredje ledd annet punktum sammenholdt med første punktum at retten kan forby den ene av foreldrene å komme til den eiendommen eller boligen der barnet holder til når særlige grunner taler for det. Det er uten betydning hvem som eier eiendommen eller boligen. Ifølge forarbeidene kan slike særlige grunner for eksempel være at det er fare for fysiske overgrep mot barnet eller mot den annen av foreldrene (se NOU 1977:35 side 81), eller at det er fare for at barnet kan lide psykisk overlast (se NOU 1977:35 side 128). Hjemmelen i barneloven til å forby den ene av foreldrene å komme til boligen der barnet holder til, kan ikke omfatte tilfeller der det er den andre av foreldrene som selv frykter overgrep fra vedkommende (Inge Lorange Backer: Barneloven - kommentarutgave (Oslo 1982) side 248). Enkelte land har egne regler om besøksforbud i hjemmet. Dette gjelder blant annet England, Nord-Irland, Portugal, Sør-Afrika og Østerrike. I Danmark og Sverige vurderes spørsmålet. Den svenske lovgivningen om besøksforbud er generell, som den norske. På forespørsel har det svenske justisdepartementet gitt uttrykk for at deres lovgivning om besøksforbud ikke kan anvendes dersom den forbudet skal beskytte, og den det er rettet mot, bor sammen. Et forslag til endringer i besøksforbudsloven, som innebærer at et besøksforbud kan omfatte det felles hjem, har nylig vært på høring. Det arbeides med en proposisjon på bakgrunn av forslaget. I Østerrike er lovgivningen om besøksforbud i eget hjem todelt. I første omgang kan påtalemyndigheten nedlegge forbud med hjemmel i politilovgivningen i inntil ti dager. Reglene omfatter alle som bor i samme husvære. Deretter kan forbudet forlenges av retten. Et forlenget besøksforbud gjelder bare nærstående, som nære slektninger, ektefeller og samboere. 4.2.3 Bør det gis en særskilt hjemmel for å nedlegge besøksforbud i eget hjem? 4.2.3.1 Høringsnotatet 15. Departementet gikk i høringsnotatet inn for at det bør være adgang til å nedlegge forbud mot å oppholde seg i eget hjem, og uttalte på side 13 dette om behovet for en slik adgang: «Når overgriperen og offeret bor sammen, er behovet for beskyttelse vanligvis størst i deres felles hjem. Hvis ikke overgriperen pålegges å flytte, må offeret velge mellom å forlate sitt eget hjem eller å leve i fare for nye overgrep. Dette valget mellom to onder er det urimelig å pålegge henne. Departementet slo samtidig fast at det vil være inngripende for overgriperen å flytte fra sitt eget hjem, og skrev videre: «Det gjelder særlig hvis han foreløpig ikke har utøvd vold eller opptrådt krenkende på andre måter, men hvor det er fare for slik opptreden. hjem kan og bør nedlegges. Men de bør ikke medføre at adgangen til å nedlegge besøksforbud i hjemmet holdes stengt. Departementet tolket gjeldende straffeprosesslov § 222a slik at det også i dag etter en konkret vurdering kan være aktuelt å nedlegge besøksforbud i eget hjem, men mente at gode grunner taler for en særskilt regulering: «For det første kan den uklarheten som synes å råde på dette punktet i praksis, lede til at besøksforbud som virkemiddel ikke brukes fullt ut. Riktignok kan dette tenkes avhjulpet ved rundskriv i stedet for ved en lovendring. Men også hensynet til den et slikt besøksforbud vil ramme, taler for en lovregulering. Et besøksforbud som innebærer at en person må flytte fra sitt eget hjem, er inngripende. Hjemmelsgrunnlaget bør derfor være entydig. Videre kan det være behov for å gi egne saksbehandlingsregler og særvilkår for å nedlegge besøksforbud i det felles hjem, se nedenfor. Også dette taler for en særregulering. Departementet viser ellers til at flere andre land har særskilte bestemmelser på området, og peker særlig på de gode erfaringene Østerrike har hatt med sin ordning. Departementet legger videre til grunn at de hjemlene som eksisterer i barneloven og ekteskapsloven er gode, men ikke tilstrekkelige. Forholdet til menneskerettighetene omtalte departementet slik på side 14: «Grunnloven § 110c pålegger statens myndigheter å respektere og sikre menneskerettighetene. Og etter menneskerettsloven § 3 går bestemmelser i blant annet Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) og FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter (SP) ved motstrid foran bestemmelser i annen lovgivning. En lovhjemmel for å nedlegge forbud mot å oppholde seg i sitt eget hjem, må særlig vurderes i lys av EMK artikkel 8 (retten til respekt for hjemmet) og EMK protokoll nr. 4 artikkel 2 (retten til fritt å velge bosted). Da straffeprosessloven § 222b om oppholdsforbud ble foreslått, ble forholdet til konvensjonsbestemmelsene drøftet (jf. Ot.prp.nr.85 (1996-1997) side 5-6). Departementet konkluderte med at bestemmelsen ikke var i strid med våre internasjonale forpliktelser fordi forbudet omfattes av unntakene i artiklene, som blant annet åpner for tiltak for å forebygge forbrytelser og for å beskytte andres rettigheter og friheter. Departementet viser til drøftelsen i Ot.prp.nr.85 (1996-1997) som er relevant også for besøksforbud etter § 222a, og legger til grunn at en klarere hjemmel om besøksforbud i samlivspartneres felles hjem ikke vil krenke internasjonale menneskerettigheter. Departementet har gjennomgått praksis siden Ot.prp.nr.85 (1996-1997) ble fremmet, og kan ikke se at konvensjonsorganene har fattet avgjørelser av relevans for spørsmålet i denne tiden. På denne bakgrunn foreslo departementet at det innføres en særbestemmelse om besøksforbud i hjemmet, der eierskap til boligen ikke skulle ha betydning. Om regler om besøksforbud burde hjemles i straffeprosessloven eller i lovgivning på sivilrettens område, uttalte departementet på side 15: «Siden departementet går inn for at det også i disse situasjonene bør være påtalemyndigheten som nedlegger et besøksforbud, bør bestemmelsen etter departementets syn innarbeides i straffeprosessloven. Hensynet til håndhevelsen av besøksforbudet trekker i samme retning: Straffeloven § 342 annet ledd setter straff for brudd på straffeprosessloven § 222a. Dessuten taler pedagogiske hensyn for at reglene er mest mulig samlet på ett sted. Følgende høringsinstanser har uttalt seg om forslaget om besøksforbud i eget hjem: Barne- og familiedepartementet, Sosialdepartementet, Agder lagmannsrett, Heggen og Frøland tingrett, Solør tingrett, Riksadvokaten, Nordland statsadvokatembeter, Oslo statsadvokatembeter, Politidirektoratet, Politimesteren i Drammen, Advokatforeningen, Barneombudet, Dommerforeningen, JURK, Kompetansesenter for voldsofferarbeid, Krisesentersekretariatet, Likestillingsombudet, Norsk Krisesenterforbund og Politiets fellesforbund. Samtlige høringsinstanser støtter forslaget om at det skal kunne nedlegges besøksforbud som går ut på at en person forbys å oppholde seg i sitt eget hjem. Videre er det enighet om at det bør kreves klar hjemmel for et så vidt inngripende tiltak. Enkelte instanser har innvendinger mot utformingen av forslaget. Disse blir behandlet i tilknytningen til de enkelte vilkårene nedenfor. Departementet opprettholder forslaget om å gi en egen hjemmel for å nedlegge et besøksforbud med den følgen at overgriperen nektes å oppholde seg i sitt eget hjem, og viser til den begrunnelsen som er gitt for forslaget i høringsnotatet. Departementet viser videre til at forslaget om en klar hjemmel har vunnet bred støtte under høringen. 4.2.4.1 Høringsnotatet 15. Departementet uttalte i høringsnotatet på side 15 dette om hva et besøksforbud som går ut på at en person forbys å oppholde seg i sitt eget hjem, innebærer: «I dette ligger det både at personen som forbudet retter seg mot, må flytte ut, og at han ikke må oppsøke hjemmet så lenge forbudet varer. Et forbud mot å oppholde seg i sitt hjem kan nedlegges samtidig med et forbud mot å forfølge den forbudet skal beskytte. Departementet la til grunn at hjemmelen særlig vil være aktuell der partene har felles hjem, og uttalte videre om eierforholdene: «Skal besøksforbud i det felles hjem ha tilstrekkelig effekt, bør det ikke begrenses til de tilfellene hvor den forbudet skal beskytte, selv eier boligen. Ofte eier partene boligen sammen, eller overgriperen kan være eneeier. Hvem som eier boligen bør være uten betydning for den generelle adgangen til å nedlegge besøksforbud. Slik er det også etter barneloven og ekteskapsloven, og slik er besøksforbudsreglene i Østerrike å forstå. Men eier overgriperen boligen alene, vil dette være et viktig moment ved vurderingen av om besøksforbud vil være et uforholdsmessig inngrep i det enkelte tilfellet. Departementet reiste spørsmål ved om forbudet bare bør kunne nedlegges når partene står i et bestemt forhold til hverandre, for eksempel hvor de har felles husholdning, men foreslo ikke å ta en slik begrensning inn i lovteksten. Departementet begrunnet dette slik: «Det kan ikke utelukkes at det også i andre tilfeller kan være behov for og berettiget å nedlegge et besøksforbud med den følgen at overgriperen må holde seg borte fra hjemmet sitt. Hybelboeren opptrer for eksempel voldelig eller truende overfor huseieren - eller omvendt. Departementet understreker at det alltid må foretas en interesseavveining, og legger til grunn at det ofte bør kreves mer for å nedlegge et besøksforbud etter § 222a i overgriperens eget hjem i et slikt forhold enn i nære relasjoner. Departementet antar at det gjennomgående også bør nedlegges besøksforbud av kortere varighet i slike saker. Departementet ba spesielt om høringsinstansenes syn på om det burde stå «eget hjem» eller «felles hjem» i lovteksten, men foreslo «eget hjem». Departementet foreslo at det bør gjelde strengere vilkår for besøksforbud i det felles hjem: For det første må det etter forslaget være risiko for en straffbar handling. For det annet foreslo departementet å kvalifisere kravet til risiko ved å føye til at faren må være nærliggende, og la til grunn at det innebærer at det kreves sannsynlighetsovervekt. Departementet tilføyde på side 17: «Det vil i så fall si at besøksforbud ikke kan nedlegges der det er mest sannsynlig at overgrep ikke vil skje. Den nærmere vurderingen av hva som må til for at kravet er oppfylt, må foretas konkret. At den forbudet vil ramme har utøvd vold tidligere, vil være et viktig moment i vurderingen. De fleste høringsinstansene støtter forslaget om å bruke betegnelsen «eget hjem». Likestillingsombudet uttaler: «Likestillingsombudet mener at det i et slikt tilfelle[dvs. når overgriperen eier boligen alene>- > vil være av stor betydning om kvinnen har et annet sted å flytte til. Paret kan for eksempel være samboere i hans leilighet. Likestillingsombudet mener at det i et slikt tilfelle må være underordnet hvem av partene som eier leiligheten. Ombudet mener derfor også at betegnelsen «eget hjem» er riktigere å bruke enn betegnelsen «felles hjem». JURK mener at begrepet «eget hjem» bør defineres i lovbestemmelsen. Nordland statsadvokatembeter ønsker å tydeliggjøre muligheten for å nedlegge besøksforbud i alle tilfeller der personer har felles bolig, og foreslår følgende formulering: «Er det nærliggende fare for en handling som nevnt i første ledd bokstav a, kan personen også forbys å oppholde seg på sitt eget bosted. Oslo statsadvokatembeter synes - som eneste høringsinstans - å foretrekke «felles hjem»: «Med felles hjem mener vi boligen til personer som har rett til å oppholde seg der i kraft av familiære bånd. Det gjelder ikke bare ektefeller og felles barn, men også samboere med fellesbarn, særkullsbarn, adoptivbarn m.v. I denne sammenhengen holder vi leieboere utenfor. Etter vår oppfatning er det et mindre aktuelt problem å nedlegge besøksforbud i eget hus for huseiere, selv om leieboer(e) eventuelt føler seg engstelig(e) for husverten. Et klart flertall av høringsinstansene støtter forslaget om hvilke handlinger det må være risiko for. Riksadvokaten foreslår å begrense anvendelsesområdet til bare å gjelde vold og trusler. JURK og Krisesentersekretariatet mener på den andre siden at bruken av besøksforbud i eget hjem ikke bør begrenses til de tilfellene hvor det er risiko for straffbare handlinger. Kompetansesenter for voldsofferarbeid ønsker at bestemmelsen også skal inkludere psykisk terror, plaging og liknende typer trakassering. Høringsinstansen legger vekt på at det ofte er kvinner som utsetter menn for denne typen handlinger, mens det motsatte gjelder for fysisk vold. De bør derfor inkluderes for å unngå at forslaget legger opp til forskjellsbehandling. De fleste høringsinstansene støtter forslaget om hvilket krav det bør stilles til risikoen. Riksadvokaten reiser spørsmål om forslaget om å skjerpe kravet til risiko svekker beskyttelsen av den svake part, og uttaler videre: «Et krav om «nærliggende fare» innebærer at det må foreligge en klar sannsynlighetsovervekt for at det vil bli begått noe straffbart. En slik vurdering forutsetter normalt et bredt faktagrunnlag, basert på innhentede opplysninger og nærmere undersøkelser. Særlig der beskyttelsesbehovet er akutt, kan dette by på problemer. En kan havne i den situasjon at det er «grunn til å anta» at det vil bli begått noe straffbart, uten at en kan gripe inn fordi det ikke på det aktuelle tidspunkt kan etableres tilstrekkelig sannsynlighetsovervekt. På den annen side er et besøksforbud i eget hjem (benevnelsen er ikke nødvendigvis særlig treffende) et alvorlig inngrep. Den konkrete avveiningen er vanskelig. Men den omstendighet at vedkommende som følge av et eventuelt besøksforbud må forlate eget hjem, vil alltid være et sentralt moment i forholdsmessighetsvurderingen etter straffeprosessloven § 170a. Barne- og familiedepartementet understreker at: «hensynet til bekyttelse av liv og helse for den personen trusselen retter seg mot må veie tyngre enn retten til fri rådighet over egen eiendom i slike tilfeller [...] Dersom en begrenser adgangen til å ilegge besøksforbud i eget hjem til de tilfeller hvor det foreligger en risiko for en straffbar handling, bør det ikke stilles strenge krav til sannsynliggjøring før en slik risiko kan sies å foreligge. Krisesentersekretariatet og Politiets fellesforbund ønsker ikke et kvalifisert krav til risikoen. Agder lagmannsrett peker på risikoen for at uttrykket «nærliggende fare» forveksles med «nærliggende risiko», slik begrepet hittil er benyttet i rettspraksis: Etter vår oppfatning er den beste løsningen å avstå fra å operere med forskjellige krav til risiko som vilkår for ulike former for besøksforbud. Det dreier seg om nyanseringsgrader som ikke er så realistiske i de avveiningssituasjonene man står overfor. For å oppsummere er vårt forslag at «grunn til å frykte» innføres som generelt vilkår for besøksforbud, og at det presiseres i motivene at man med dette viderefører normen i rettspraksis om reell og nærliggende risiko uten krav til sannsynlighetsovervekt. Enkelte høringsinstanser kommenterer andre sider ved forslaget: Krisesentesekretariatet etterlyser behandlingstilbud for mannen. Høringsinstansen påpeker at det er en risiko for at problemene forflyttes, for eksempel til overgriperens mor, hvis ikke vedkommende tilbys behandling. Videre fremhever Krisesentersekretariatet innvandrerkvinners og funksjonshemmedes spesielle problemer. Ifølge denne høringsinstansen mangler mange innvandrerkvinner et sosialt nettverk, og de har dårligere økonomi enn norske kvinner, noe som gjør det vanskeligere å bryte med overgriperen. Departementet fastholder betegnelsen «eget hjem». Bare én høringsinstans ønsker at uttrykket «felles hjem» skal brukes. Det sentrale ved valget av hvilket begrep som skal brukes i loven, er å tydeliggjøre at det er adgang til å nedlegge besøksforbud i en persons hjem, også når vedkommende er eier av boligen. Dette markeres best ved å bruke betegnelsen «eget hjem». Departementet er enig med Oslo statadvokatembeter i at det antakelig sjeldnere vil være aktuelt å nedlegge et besøksforbud overfor en huseier når ikke vedkommende lever sammen med den som skal beskyttes. Departementet vil imidlertid ikke begrense hjemmelen til slike situasjoner, fordi det ikke kan utelukkes at for eksempel en leieboer i et konkret tilfelle trenger en slik beskyttelse. rer at et besøksforbud blir nedlagt når det ikke er behov for det eller når det er urimelig. Departementet viderefører forslaget om at det skal kreves «nærliggende fare» for å nedlegge besøksforbud i eget hjem, og legger vekt på at flertallet av høringsinstansene støtter dette. Departementet er riktignok enig med Agder lagmannsrett i at det dreier seg om nyanser som det kan være vanskelig å fastsette nøyaktig. Det er likevel viktig å markere at besøksforbud i egen bolig ikke er en kurant sak. Slikt forbud skal forbeholdes de tilfellene der det er påkrevet. Ved å oppstille et krav om «nærliggende fare», sikres etter departementets syn at hensynet til overgriperen blir tillagt tilstrekkelig vekt i den interesseavveiningen som må foretas mellom de to parter. Et eget spørsmål er hvorvidt fritidsboliger bør inkluderes i «eget hjem», og dermed være omfattet av de strengere vilkårene. Etter en naturlig forståelse av ordlyden, faller etter departementets syn fritidsboliger utenfor. Dersom de samme reglene skal gjelde for fritidsboliger som for hjemmet, vil det etter departementets syn være mer nærliggende å bruke uttrykket «egen bolig eller fritidsbolig». Spørsmålet er om de samme reelle hensynene som taler for en særregulering av «eget hjem»-tilfellene, gjør seg gjeldende når boligen er en fritidseiendom. På den ene siden er det mer inngripende å bli ilagt besøksforbud i eget hjem enn i egen fritidsbolig. Hensynet til den som besøksforbudet retter seg mot, veier tungt i den interesseavveiningen som må foretas når et besøksforbud i partenes bolig vurderes. Terskelen for å nedlegge besøksforbud i en fritidsbolig bør generelt sett neppe være like høy. På den annen side kan parten(e)s fritidsbolig være et naturlig oppholdssted for den som har fått et besøksforbud i eget hjem, et forhold som kan tilsi strengere vilkår. Det vil sjelden være like stor grunn til å beskytte en part mot besøk i den felles fritidsboligen som i helårshjemmet, men det kan ikke utelukkes at det er behov for et forbud også der. Overgriperen ødelegger kanskje ferien for offeret og barna ved å oppsøke stedet. Departementet har kommet til at fritidsboliger ikke bør omfattes av særreguleringen, og at begrepet «hjem» videreføres. Dermed vil hovedreglene om besøksforbud komme til anvendelse når det er aktuelt å nedlegge besøksforbud i fritidsbolig. Påtalemyndigheten og retten må vurdere behovet for å nedlegge et besøksforbud i parten(e)s fritidsbolig i det enkelte tilfellet. De formelle eierforholdene til fritidsboligen bør ikke være avgjørende. Men det skal trolig mye til for å nedlegge et besøksforbud i en fritidsbolig som er eid fullt ut av den personen som besøksforbudet retter seg mot. 4.2.5.1 Høringsnotatet 15. Departementet la i høringsnotatet til grunn at et besøksforbud i hjemmet bør ha en kortere varighet enn mindre inngripende forbud, og viste til at den generelle fristen etter gjeldende rett er ett år. Departementet foreslo etter dette at et besøksforbud i eget hjem kan vare i inntil tre måneder av gangen, og tilføyde på side 17: «I løpet av tre måneder bør den som forbudet skal beskytte, normalt ha tatt standpunkt til om ekteskapet/samboerforholdet/partnerskapet skal begjæres opphørt. Men dersom vilkårene for et fortsatt besøksforbud er oppfylt, bør det i unntakstilfeller være adgang for retten til å forlenge forbudsperioden ytterligere med inntil 3 måneder av gangen. Departementet går ikke inn for at det fastsettes en absolutt lengstefrist i loven, men ber om høringsinstansenes syn på spørsmålet. Likestillingsombudet støtter forslaget om at et besøksforbud bør kunne forlenges. Politiets fellesforbund mener at det bør settes en lengstefrist for besøksforbud i eget hjem, og foreslår seks måneder. «veldig kort tid for dem som befinner seg i en slik situasjon, og vi mener derfor at den foreslåtte fristen bør være lengre. For å sikre likebehandling bør Departementet gi rundskriv med nærmere retningslinjer hva angår fastsettelsen av forbudets lengde. Heggen og Frøland tingrett fremhever risikoen for misbruk av besøksforbud: «Det er et faktum at det i en del slike tilfeller - der det er en konflikt mellom ektefellene/samboere i forbindelse med samlivsbrudd - inngis anmeldelser m.v. mot den annen part i den hensikt å skaffe seg et ekstra «våpen» i en kommende rettssak. Det er derfor viktig at man i disse tilfellene skjerper vilkårene, slik at misbrukstilfeller kan begrenses mest mulig. Av de samme grunner bør det vurderes nærmere å fastsette en lengstefrist for besøksforbud i slike tilfeller, også fordi dette vil være et bidrag til at begge parter må forsøke å løse en verserende tvist raskest mulig. Departementet viderefører forslaget om at et besøksforbud i eget hjem bare skal kunne nedlegges for tre måneder av gangen, og viser til at bare to av høringsinstansene har innvendinger mot forslaget. Departementet har forståelse for Politiets fellesforbunds bekymring for at fraværet av en lengstfrist kan være uheldig når overgriperen eier boligen alene. Eieren av boligen vil etter departementets syn være tilstrekkelig beskyttet i og med at det skal foretas en interesseavveining, der eiendomsretten er ett av momentene. JURK hevder at tre måneder ofte er for kort tid til å omstille seg. Etter departementets syn er et besøksforbud i eget hjem så inngripende at varigheten bør være kort. Fraværet av en absolutt lengstefrist gjør bestemmelsen fleksibel, slik at en ordning med besøksforbud også kan tilpasses de tilfellene der behovet tilsier lengre varighet. Med et begrenset besøksforbud tenker departementet på besøksforbud med en form for «unntak», for eksempel slik at den forbudet retter seg mot bare kan besøke et sted eller en person som forbudet omfatter, på bestemte vilkår. Spørsmålet om muligheten for å nedlegge begrensede besøksforbud er særlig aktuelt etter Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse inntatt i Rt-2001-1341, og ble ikke drøftet i høringsnotatet. Saken gjaldt et besøksforbud som var begrenset ved at det ble gitt adgang til besøk under tilsyn én time én gang i uken. Høyesteretts kjæremålsutvalg fant at ordningen ikke lå innenfor den besøksforbudsordningen som § 222a gir hjemmel for. Videre uttalte utvalget at heller ikke reelle grunner tilsier at det bør gis rom for en mellomløsning: «Et besøksforbud med et nærmere begrenset unntak for besøk under tilsyn - i dette tilfellet av personale ved en institusjon - vil i praksis lett kunne skape uklarhet, og dermed utsette den person som skal beskyttes for et press som ordningen med besøksforbud var ment å gi beskyttelse mot. Departementet deler ikke kjæremålsutvalgets synspunkter fullt ut. I enkelte situasjoner, særlig der partene har felles barn, kan det være at bare barnets mor og ikke barnet selv er utsatt for vold, eventuelt at risikoen for vold overfor barnet faller bort hvis en tredjeperson er til stede samtidig. I så fall kan det være ønskelig at barnet har samvær også med den som besøksforbudet retter seg mot, forutsatt at det er mulig å etablere en forsvarlig ordning for gjennomføringen av samværet. Det er uheldig om lovteksten binder påtalemyndigheten og domstolene, slik at de ikke kan fastlegge en ordning tilpasset den enkelte situasjonen. De betenkeligheter kjæremålsutvalget gir uttrykk for, vil påtalemyndigheten og retten måtte vurdere i det enkelte tilfellet. På denne bakgrunnen foreslår departementet å ta inn en formulering i § 222a, slik at det går uttrykkelig frem av lovteksten at det er adgang til å nedlegge begrensede besøksforbud. Det vises til lovforslaget og merknaden til bestemmelsen. Departementet foreslår ikke å begrense det mulige omfanget av et besøksforbud i lovteksten. Lovteksten setter ikke grenser for hvor stort område et besøksforbud kan gjelde, jf uttrykket «bestemt sted». Hvis det er behov for det, kan det ikke være noe i veien for at et besøksforbud for eksempel gis for en hel kommune. Forutsatt at de øvrige vilkårene i § 222a første ledd er tilfredsstilt, må det avgjørende for omfanget av besøksforbudet være om forbudet vil være et forholdsmessig tiltak, jf straffeprosessloven § 170a. Tradisjonelt er forholdsmessighetvurderinger i europeisk rett ofte tredelte: - Er tiltaket egnet for å nå målet? - Er tiltaket nødvendig for å nå formålet? - Står tiltaket i et rimelig forhold til viktigheten av det man ønsker å oppnå? Det første punktet innebærer at besøksforbud ikke kan nedlegges med mindre det er et egnet virkemiddel for å beskytte den fornærmede. Det andre punktet forutsetter en vurdering av alternative virkemidler. Videre må man vurdere hvor stort omfang det er nødvendig at besøksforbudet har for at det gir tilstrekkelig vern. Det tredje punktet innebærer en interesseavveining av hensynet til den forbudet rettes mot, mot hensynet til den det skal beskytte (proporsjonalitet i snever forstand). At det skal foretas en slik interesseavveining, har Høyesterett lagt opp til i Rt-1998-1638. Kravet til forholdsmessighet må gjelde både hvorvidt det skal nedlegges et besøksforbud, og omfanget forbudet kan gis. Omfanget av et besøksforbud kan ikke være større enn at det står i et rimelig forhold til den risikoen den det skal beskytte, er utsatt for. For eksempel kan det være et svært inngripende tiltak å nekte en person å oppholde seg i sin hjemkommune, eller å kaste en person ut av sitt eget hjem. Slike besøksforbud vil bare være forholdsmessige hvis de nedlegges for å beskytte tilsvarende tungtveiende interesser. Høyesterett nevner i Rt-1998-1638 risikoen for alvorlige overgrep og den krenkedes alder som aktuelle momenter i vurderingen. Straffeloven § 342, som blant annet gjelder brudd på besøksforbud, er ikke med i oppregningen over hvilke handlinger som er straffbare i Norge når de er begått av en nordmann i utlandet, jf § 12 nr. 3 bokstav a. Gode grunner taler for å la brudd på besøksforbud i utlandet være straffbart i Norge. Det kan være et reelt behov for vern når den som skal beskyttes, er på ferie. Spørsmålet kan også dukke opp i parforhold der den ene eller begge har utenlandsk opprinnelse, og den besøksforbudet skal beskytte, drar til sitt «andre hjemland» for kortere eller lengre tid. Departementet foreslår derfor at § 12 nr. 3 bokstav a utvides til å omfatte § 342. Straffeprosessloven § 222a første punktum legger kompetansen til å nedlegge besøksforbud til påtalemyndigheten i første hånd. Den som besøksforbudet skal beskytte, kan ikke bringe saken direkte inn for retten, men må vente til påtalemyndigheten har fattet vedtak, se Innst.O.nr.39 (1993-1994) side 12 første spalte. Etter § 222a annet ledd første punktum skal påtalemyndigheten snarest mulig og senest innen tre dager bringe en beslutning om å nedlegge besøksforbud inn for forhørsretten. Etter sin ordlyd skulle dette også gjelde beslutninger om at det ikke skal nedlegges besøksforbud. Av forarbeidene ( Innst.O.nr.39 (1993-1994) side 12 første spalte) går det imidlertid frem at negative beslutninger skal oversendes retten bare på begjæring av den forbudet skal beskytte. Den obligatoriske rettslige etterprøvingen gjelder derfor bare for de positive vedtakene. Den besøksforbudet er rettet mot, kan når som helst kreve innbrakt for retten spørsmålet om vilkårene for besøksforbudet er oppfylt, jf § 222a annet ledd annet punktum, som henviser til § 181 annet ledd. Denne retten har også den forbudet skal beskytte, jf NOU 1992:16 side 69. Det er ikke regulert i loven hvilken virkning en overskridelse av tredagersfristen skal ha. Fristbestemmelsen, som kom inn under komiteens behandling av lovforslaget, er heller ikke nærmere kommentert i forarbeidene. Bjerke og Keiserud legger i Straffeprosessloven Kommentarutgave 2001 på side 774 til grunn at fristoverskridelser ikke har noen virkninger. 4.5.1.2 Høringsnotatet 15. Departementet gikk i høringsnotatet inn for å videreføre prinsippet om at påtalemyndigheten i første hånd treffer beslutning om å nedlegge besøksforbud. Departementet la videre til grunn at retten bør avvise begjæringer om besøksforbud som fremmes for retten uten at påtalemyndigheten har vurdert begjæringen. Departementet reiste i høringsnotatet spørsmål om ordningen med obligatorisk rettslig overprøving burde oppheves for vanlige besøksforbud, og viste til at den som er ilagt et forbud, alltid kan begjære at retten prøver påtalemyndighetens beslutning. Forutsatt at den obligatoriske etterkontrollen videreføres, ba departementet høringsinstansene om å vurdere om den også skal omfatte «negative» beslutninger, og uttalte på side 23: «Departementet er i tvil om dette. Et argument som taler for en slik ordning, er at det kan være en påkjenning for den som ønsker beskyttelse selv å bringe saken inn for retten. til obligatorisk etterkontroll. Dette kan igjen bidra til at besøksforbudbestemmelsens virkeområde blir nærmere klarlagt i rettspraksis. Et hensyn mot å utvide omfanget av den obligatoriske etterprøvingen, er at arbeidsbelastningen for forhørsretten vil øke. Departementet foreslo i høringsnotatet at den absolutte tredagersfristen fjernes hvis obligatorisk rettslig overprøving videreføres. Påtalemyndigheten må etter forslaget bringe saken inn for retten «snarest råd og så vidt mulig innen tre dager». I den forbindelse drøftet departementet hvilke konsekvenser en fristoverskridelse bør ha, og konkluderte med at fristregelen bør betraktes som en ordensforskrift. Bare Oslo Statsadvokatembeter gir uttrykk for at andre enn påtalemyndigheten, nemlig retten, bør beslutte besøksforbud i første hånd: «Det viktigste argumentet er bedre harmoni med tilsvarende avgjørelser i barne- og familielovgivningen for øvrig og at det aldri oppstår tvil om hvem som er overprøvingsinstans. Femten høringsinstanser har tatt stilling til ordningen med obligatorisk rettslig etterprøving av alle besøksforbud. Seks av høringsinstansene, Frostating lagmannsrett, Nordland statsadvokatembeter, Dommerforeningen, Politiets fellesforbund, Politiembetsmennenes Landsforening og JURK, mener at ordningen med obligatorisk etterprøving bør avvikles for vanlige besøksforbud. Frostating lagmannsrett ønsker heller ikke obligatorisk etterprøving av besøksforbud i eget hjem. Ni høringsinstanser, Barne- og familiedepartementet, Heggen og Frøland tingrett, Solør tingrett, Riksadvokaten, Politidirektoratet, Drammen politidistrikt, Advokatforeningen, Kompetansesenter for voldsofferarbeid og Krisesentersekretariatet, ønsker at ordningen med obligatorisk rettslig overprøving skal videreføres for alle besøksforbud. Barne- og familiedepartementet, Advokatforeningen, Kompetansesenter for voldsofferarbeid og Krisesentersekretariatet vil inkludere «negative» beslutninger. «Uansett innhold, innebærer et besøksforbud alltid at den det retter seg mot, pålegges en straffesanksjonert plikt som griper direkte inn i vedkommendes bevegelses- og handlefrihet. Dessuten kan besøksforbud ilegges uten at vedkommende har fått anledning til [å] gi sin versjon av saksforholdet. Både inngrepets alvorlige karakter og hensynet til kontradiksjon tilsier derfor at dagens ordning med obligatorisk domstolsprøving bør opprettholdes. Heggen og Frøland tingrett anfører at obligatorisk rettslig prøving vil avverge at politiet feilaktig betegner den som besøksforbudet gjelder, som siktet. Politiets fellesforbund foreslår at saken automatisk bør behandles av overordnet påtalemyndighet når begjæring om besøksforbud avslås. Kompetansesenter for voldsofferarbeid har uttalt at også negative beslutninger bør omfattes av den rettslige etterkontrollen. Høringsinstansen fremhever: «Etter vårt syn bør alle beslutninger om besøksforbud, både «positive» og «negative» prøves av retten etter at påtalemyndigheten har fattet en beslutning. Vi antar at man slik vil få en bedre kontroll med hvordan bestemmelsen praktiseres, større rettslikhet og en bedre oversikt over hvordan bestemmelsen om besøksforbud faktisk blir anvendt. Når det gjelder negative beslutninger ber vi departementet særlig se hen til at det for personer som utsettes for overgrep eller trusler fra nære familiemedlemmer som samboer eller ektefelle vil kunne være en meget stor påkjenning å selv måtte ta initiativet til å begjære rettslig prøving av en negativ beslutning. Barne- og familiedepartementet, Heggen og Frøland tingrett, Solør tingrett, Advokatforeningen og JURK støtter en tredagersfrist, mens følgende instanser går mot tredagersfristen: Nordland statsadvokatembeter, Riksadvokaten, Politidirektoratet, Politimesteren i Drammen og Politiembetsmennenes Landsforening. Riksadvokaten foreslår å forlenge fristen for å bringe saken inn for forhørsretten: «Skal den rettslige prøvingen være reell, er det en forutsetning av saken er forsvarlig opplyst. For at påtalemyndigheten skal kunne fremskaffe opplysninger og informasjon til bruk for domstolen, er 3-dagersfristen for å bringe saken inn for forhørsretten på ingen måte for lang. En kan ikke se betenkeligheter ved at ytterfristen forlenges, f.eks. til fem eller syv dager. Uten at det drøftes i høringsnotatet reiser riksadvokaten spørsmål om det også bør innføres en regel som gir uttrykk for det prinsipp at domstolsbehandlingen skal skje så raskt som mulig etter at påtalemyndighetens beslutning er brakt inn for retten. En har sett eksempler på at det har gått flere måneder fra saken er brakt inn, til domstolen har fattet avgjørelse. tidsbruk uthuler den garantien som nettopp skal ligge i den rettslige overprøvingen avbesøksforbudet. Frostating lagmannsrett foreslår at en eventuell frist utformes etter mønster av straffeprosessloven § 183. Politiembetsmennenes Landsforening går inn for å fjerne tredagersfristen. Hvis den beholdes, ønsker høringsinstansen en presisering av utgangspunktet for fristen: «Det kommer ikke klart frem om fristen skal regnes fra forkynnelsen eller fra den dagen påtalemyndigheten har fattet beslutningen. JURK går inn for at en betydelig fristoversittelse bør ha visse konsekvenser: «Ved en betydelig fristoversittelse mener JURK at det kan være grunnlag for å unnlate og straffe den forbudet er rettet mot for brudd på straffeloven § 342 [...]. Et besøksforbud er et inngripende tiltak, og det kan være urimelig å bli straffet for brudd på forbudet der den foreskrevne etterprøvingen ikke er foretatt. Departementet holder fast ved at besøksforbud i første hånd bør besluttes av påtalemyndigheten. Departementet viderefører forslaget om obligatorisk rettslig etterprøving ved besøksforbud i eget hjem, og viser til begrunnelsen i høringsnotatet. Flertallet av høringsinstansene støtter forslaget. Departementet var i høringsnotatet i tvil om ordningen med obligatorisk rettslig overprøving av andre typer besøksforbud skulle oppheves, og ba om høringsinstansenes syn. Departementet vil ikke foreslå å oppheve kontrollen, og legger stor vekt på at et flertall av høringsinstansene ønsker å opprettholde dagens ordning. Derimot er det neppe grunn til å la ordningen omfatte «negative» vedtak. De samme rettssikkerhetshensyn gjør seg ikke gjeldende her. Videre kan partene uansett kreve påtalemyndighetens beslutning i en sak om besøksforbud brakt inn for retten. Departementet foreslår på denne bakgrunn å videreføre ordningen med obligatorisk rettslig etterkontroll. Departementet har forståelse for innvendingene fra Riksadvokaten mot lengden av fristen for å bringe en beslutning om besøksforbud inn for retten. Tre dager kan være for kort tid til innsamling av nødvendig informasjon. Det ville være uheldig å fastsette en frist som ikke kan overholdes i flertallet av tilfellene, eller som kunne føre til at saken for retten ikke blir tilstrekkelig opplyst. På denne bakgrunnen foreslår departementet at fristen settes til fem dager. Departementet fastholder at det ikke bør gjelde en absolutt frist - det kan tenkes tilfeller der det ikke vil være mulig å overholde normalfristen. Departementet legger til grunn at fristen bør løpe fra forkynnelsen, og foreslår at regelen går uttrykkelig frem av bestemmelsen. Dette er en videreføring av gjeldende rett, se bl.a kjennelsen i Rt-2001-118. Fristregelen bør betraktes som en ordensforskrift. Det skal opplyses om grunnen til fristoverskridelser i rettsboken. For øvrig vil det ikke få konsekvenser at fristen blir overskredet. Departementet ser likevel ikke bort fra at urimelig lange overskridelser i enkelttilfeller kan lede til at det ikke er grunnlag for å straffes etter straffeloven § 342, slik JURK påpeker. Departementet har vurdert om det bør foreslås en regel om at saken skal påskyndes i retten, slik riksadvokaten tar til orde for. Departementet har ikke foreslått en slik regel nå, men vil følge utviklingen nøye. Departementet forutsetter at retten behandler slike saker så raskt som mulig. Straffeprosessloven § 222a fastsetter ingen formkrav til en begjæring om besøksforbud fra den et forbud skal beskytte. Det følger av straffeprosessloven § 175 første ledd som § 222a annet ledd annet punktum viser til, at påtalemyndighetens beslutning skal være skriftlig, begrunnet og angi hvem forbudet retter seg mot. Det stilles ingen formkrav til påtalemyndighetens avgjørelse om ikke å nedlegge et besøksforbud. Det kan tenkes at den et besøksforbud er rettet mot, vil komme med innsigelser mot beslutningen. Fra lovteksten kan det ikke utledes noen formkrav for slike innsigelser. Av § 222a annet ledd første punktum går det frem at retten avgjør spørsmål om besøksforbud ved kjennelse. Påtaleinstruksen § 9-7 fastsetter i første ledd at det skal gis underretning om adgangen til å begjære besøksforbud mv. til den et slikt forbud skal beskytte, dersom det er grunn til å tro at det foreligger slike særlige forhold som nevnt i straffeprosessloven § 222a. Det skal etter annet ledd underrettes om ilagt besøksforbud så snart som mulig. Og både den forbudet skal beskytte, og den det retter seg mot, skal gjøres kjent med sin rett til å bringe spørsmålet om besøksforbud inn for retten. forbudet retter seg mot, skal også gjøres kjent med at overtredelse er straffbart. 4.5.2.2 Høringsnotatet 15. Departementet gikk inn for å videreføre gjeldende rett om at det ikke kreves anmeldelse for å nedlegge et besøksforbud, eller andre formkrav til begjæringen om å nedlegge besøksforbud. For å gjøre det lettere å bringe et avslag på en begjæring om besøksforbud inn for retten, foreslo departementet at et avslag skal være skriftlig og begrunnet. Departementet fant ikke grunn til å foreslå særlige formregler om innsigelser under sakens gang fra den et besøksforbud er rettet mot. Departementet foreslo heller ikke endringer i formreglene om rettens behandling av besøksforbud. Følgende høringsinstanser har uttalt seg om departementets forslag til formkrav: Barne- og familiedepartementet, Riksadvokaten, Nordland statsadvokatembeter, Advokatforeningen, JURK og Kompetansesenter for voldsofferarbeid. Samtlige høringsinstanser støtter forslagene. Kompetansesenter for voldsofferarbeid fremhever viktigheten av at avgjørelser begrunnes: «Dette er begrunnet særlig med hensyn til offeret og vedkommendes mulighet til å bringe saken inn for retten. Det er nødvendig for offeret å få informasjon om eventuelt hvorfor begjæringen om besøksforbud ikke ble tatt til følge og hvordan beslutningen eventuelt kan angripes. Vi antar at dette også kan avhjelpe offerets følelse av å ikke bli tatt på alvor. JURK påpeker viktigheten av at begjæring om besøksforbud og en anmeldelse holdes adskilt: «Etter vårt syn bør en begjæring om besøksforbud nedtegnes på eget skjema, slik at det ikke hersker tvil hverken hos fornærmede eller hos politiet om hvilke regler som gjelder. Departementet viderefører forslaget til formkrav til påtalemyndighetens beslutning i høringsnotatet. I forbindelse med at departementet, på bakgrunn av høringsuttalelsene, går inn for å videreføre den obligatoriske rettslige overprøvingen, er reglene om saksbehandlingen i retten utbygget, se punkt 4.6 om partenes prosessuelle stilling og punkt 4.5.3 om den lovtekniske utformingen. Noen av saksbehandlingsreglene går i dag frem av straffeprosessloven § 222a selv. Det er også henvist til en del bestemmelser i kapittel 14 om pågripelse og fengsling ved at disse «gjelder tilsvarende så langt de passer». 4.5.3.2 Høringsnotatet 15. Departementet gikk i høringsnotatet inn for å innarbeide en del saksbehandlingsregler direkte i straffeprosessloven § 222a, og begrunnet dette slik på side 28: «Etter departementets syn taler hensynet til en mer lettfattelig bestemmelse om besøksforbud for at det gis uttrykkelige regler for saksbehandlingen i bestemmelsen selv. Dette hensynet har særlig vekt når bestemmelsen blir lest av andre enn jurister, noe det må forventes at straffeprosessloven § 222a blir. En bedre tilgjengelig bestemmelse om besøksforbud kan videre gjøre ordningen bedre kjent og bruken mer utbredt. Det er likevel ikke sikkert at alle henvisningene bør erstattes av særregler i straffeprosessloven § 222a. Departementet vil derfor nedenfor gå gjennom de bestemmelsene som det er henvist til i straffeprosessloven § 222a, for å vurdere om de fortsatt skal henvises til, om de skal innarbeides i straffeprosessloven § 222a, eller om de bør utelates. Departementet foreslo å innarbeide reglene i § 175 første ledd, § 177, § 181 annet og tredje ledd og § 187a i § 222a, men henvise til § 184. Departementet foreslo også å fjerne henvisningen til § 174, som fastsetter at personer under 18 år ikke bør pågripes hvis det ikke er særlig påkrevd. Da straffeprosessloven § 222a ble vedtatt, inneholdt § 174 første ledd en bestemmelse som ga uttrykk for det generelle forholdsmessighetsprinsippet. Etter at bestemmelsen ble endret, var det etter departementets syn ikke lenger behov for henvisningen. Barne- og familiedepartementet, Sosialdepartementet, Frostating lagmannsrett, Solør tingrett, Politidirektoratet, JURK og Likestillingsombudet uttaler seg om den lovtekniske utformingen. Samtlige høringsinstanser støtter hovedpunktene i forslaget. i eget hjem samles i et eget ledd. Solør tingrett ønsker at det henvises til de bestemmelsene som skal gjelde i lovteksten. «I utkastets femte ledd er det vist til § 184 og foreslått at bestemmelsene der skal gjelde tilsvarende så langt de passer. Jeg tror at det bør klargjøres, i hvert fall i forarbeidene, at det er meningen at henvisningen også skal gjelde § 184 tredje og fjerde ledd, slik at det for eksempel kan kreves direkte avgjørelse av forhørsretten, uten forutgående beslutning for påtalemyndigheten, når man har en situasjon som nevnt i § 184 tredje ledd. Departementet opprettholder forslaget i høringsnotatet med hensyn til hvilke bestemmelser som det skal vises til, og hvilke som skal innarbeides, og viser til begrunnelsen i høringsnotatet. Til uttalelsen fra Frostating lagmannsrett vil departementet bemerke at reglene i § 184 etter forslaget skal gjelde så langt de passer. Departementet legger til grunn at saken ikke kan bringes inn for retten uten forutgående beslutning fra påtalemyndigheten. I tillegg foreslår departementet å henvise til § 243 i forbindelse med at partenes prosessuelle stilling klargjøres, se punkt 4.6. Siden et besøksforbud er et forebyggende virkemiddel, og det ikke stilles krav om at det skal være begått en straffbar handling, er ikke «partene» alltid siktet og fornærmet i straffeprosesslovens forstand. Departementet ha fått signaler om at den prosessuelle statusen til de impliserte i saker om besøksforbud, kan være uklar. Spørsmålet om rett til forsvarer og bistandsadvokat er et viktig element i den prosessuelle rettsstillingen, og dette spørsmålet drøftes særskilt i punkt 4.7 nedenfor. I dette avsnittet vil departementet se på andre prosessuelle rettigheter for de involverte. Justisdepartementet sendte 7. juni 2002 på høring en utredning om den fornærmedes straffeprosessuelle stilling (dr. juris Anne Robberstad: Kontradiksjon og verdighet). Det er derfor ikke aktuelt i proposisjonen her å foreslå vidtgående endringer i gjeldende rett på området. Departementet vil imidlertid klargjøre hvilken prosessuell stilling den et besøksforbud er rettet mot, og den det skal beskytte, har. Departementet vil også foreslå enkelte mindre endringer. Retten avgjør spørsmål om besøksforbud ved kjennelse, og behandlingen av saken skal skje i straffeprosessens former (slik også Bjerke og Keiserud, Straffeprosessloven Kommentarutgave 2001 side 774). Høyesterett slo i en kjennelse inntatt i Rt-1997-915 fast at retten må gi den siktede anledning til å uttale seg før den avsier kjennelse om besøksforbud: Kravet til kontradiktorisk behandling er så grunnleggende at det var en saksbehandlingsfeil at lagmannsretten ikke tok opp dette av eget tiltak. Den et besøksforbud er rettet mot, må derfor varsles om rettsmøtet, se straffeprosessloven § 243. Departementet har fått opplyst at det i praksis noen ganger blir tatt i bruk skriftlig behandling i stedet for å innkalle til rettsmøte. Så langt departementet kjenner til, er det dessuten ikke vanlig å innkalle den som besøksforbudet skal beskytte, til rettsmøter i saken. Robberstad fremhever i sin utredning (side 77) den direkte og sterke interessen den et besøksforbud skal beskytte, har i saken, og konkluderer med at «det fremstår som en selvfølgelighet» at vedkommende bør få være til stede i slike møter. Departementet legger til grunn at den vanlige fremgangsmåten vil være å avholde rettsmøte med muntlige forhandlinger i saker om besøksforbud. I slike tilfeller bør etter departementets syn også den et forbud skal beskytte, gis anledning til å møte og forklare seg. Departementet foreslår på denne bakgrunn for det første at også den et forbud skal beskytte, skal varsles om rettsmøte. Departementet foreslår at § 243 skal gjelde tilsvarende så langt den passer. For det annet foreslår departementet at det går uttrykkelig frem av lovteksten at begge parter har rett til møte og å uttale seg. Se nærmere lovutkastet. Det vil ikke være et vilkår for rettens behandling av saken at de impliserte møter, og det bør unngås at den et besøksforbud skal beskytte, føler seg tvunget til å møte. Det kan være en stor belastning å bli stilt overfor den personen som har fått besøksforbudet rettet mot seg. Dessuten tilsier konfliktnivået i disse sakene at det ikke alltid vil være av det gode om begge parter er til stede i retten. ledd. Departementet legger til grunn at en kjennelse i en sak om besøksforbud «angår» den forbudet skal beskytte. For besøksforbud går det frem av påtaleinstruksen § 9-7 at den forbudet skal beskytte, så snart som mulig skal underrettes om et ilagt besøksforbud og om hvor lang tid forbudet gjelder for. Departementet foreslår ingen endringer her. Etter straffeprosessloven § 377 første ledd kan «enhver som avgjørelsen rammer» påkjære kjennelsen eller beslutningen. Dette må i forhold til kjennelser om besøksforbud for det første omfatte den et forbud er rettet mot. Ordlyden tyder på at den et besøksforbud skal beskytte, også har rett til å påkjære kjennelsen, uavhengig av om det var vedkommende som brakte saken inn for retten. Denne tolkningen stemmer også best overens med ordningen om at den forbudet skal beskytte, selv kan bringe inn påtalemyndighetens negative beslutninger for retten. Spørsmålet er ikke omtalt i forarbeidene. Bjerke og Keiserud legger i Straffeprosessloven Kommentarutgave 2001 på side 774 til grunn at både den forbudet er rettet mot, og den det skal beskytte, har kjæremålsrett. Det finnes også eksempler i rettspraksis på at kjæremål fra den som forbudet skal beskytte, har blitt realitetsbehandlet (se til illustrasjon Rt-2000-485). Departementet legger derfor til grunn at også den som forbudet skal beskytte, kan påkjære rettens kjennelse, og ser ikke noe behov for å foreslå endringer. Spørsmålet om den som et besøksforbud retter seg mot, har krav på offentlig oppnevnt forsvarer, må løses etter straffeprosessloven § 94 flg. Saken om besøksforbud vil ikke i seg selv gi rett til forsvarer. Spørsmålet om den som et besøksforbud skal beskytte, har rett til bistandsadvokat, må løses etter reglene i straffeprosessloven kapittel 9 a. Hvis besøksforbudet nedlegges etter at den fornærmede har anmeldt en sak som gir rett til å få oppnevnt bistandsadvokat, legger departementet til grunn at bistandsadvokatoppdraget også omfatter bistand i forbindelse med besøksforbudet. Forutsetningen må imidlertid være at anmeldelsen og saken om besøksforbudet gjelder det samme forholdet. 4.7.2 Høringsnotatet 15. Departementet foreslo i høringsnotatet at den et forbud rettes mot, gis en ubetinget rett til advokat i de sakene der det nedlegges besøksforbud i eget hjem. Departementet foreslo samtidig at den et forbud skal beskytte, alltid skal ha rett til bistandsadvokat i denne typen saker. Departementet reiste spørsmålet om den fornærmede bør gis rett til bistandsadvokat i saker om brudd på et ilagt besøksforbud, jf straffeloven § 342, slik ordningen er i Sverige. Departementet formulerte ikke et lovforslag, men mente at retten kunne utvides ved at § 342 føyes til i oppregningen i straffeprosessloven § 107a første ledd første punktum. Departementet ba om høringsinstansenes syn på om retten til forvarer og bistandsadvokat bør gjelde i flere saker om besøksforbud. Følgende høringsinstanser støtter forslaget om rett til advokatbistand i de tilfellene hvor en sak om besøksforbud i eget hjem bringes inn for retten: Sosialdepartementet, Riksadvokaten, Nordland statsadvokatembeter, Politidirektoratet, Advokatforeningen, JURK, Kompetansesenter for voldsofferarbeid, Norsk Krisesenterforbund, Norsk Kvinnesaksforening og Politiets fellesforbund. Følgende høringsinstanser går inn for at det gis rett til bistandsadvokat ved brudd på ilagte besøksforbud: Sosialdepartementet, Politidirektoratet, Advokatforeningen, JURK, Likestillingsombudet, Norsk Krisesenterforbund, Norsk Kvinnesaksforening og Politiets fellesforbund. Følgende høringsinstanser ønsker rett til forsvarer eller bistandsadvokat også i andre saker enn dem som nevnes i departementets forslag: Sosialdepartementet, Advokatforeningen, Kompetansesenter for voldsofferarbeid og Norsk Kvinnesaksforening. Sosialdepartementet foreslår at retten til bistandsadvokat utvides til å gjelde også andre saker hvor det er aktuelt med domstolsbehandling, særlig hvis en begjæring om besøksforbud avslås, eller hvis besøksforbudet ikke respekteres. Advokatforeningen foreslår rett til forsvarer og bistandsadvokat også ved alminnelig besøksforbud, og hevder at det vil virke ressursbesparende og konfliktløsende. Kompetansesenter for voldsofferarbeid ønsker en gjennomgåelse av hele ordningen med bistandsadvokat, og går inn for en utvidelse av tilbudet til også å gjelde andre volds- og trusselutsatte personer. Borgarting lagmannsrett går imot en automatisk rett til forsvarer og bistandsadvokat, og foreslår at bistandsadvokat oppnevnes etter reglene i straffeprosessloven kapittel 9 a. Solør tingrett går imot en utvidelse av retten til bistandsadvokat: «Trolig vil strpl § 222a også kunne nyttes i mindre alvorlige saker enn strpl kap 9 a. Videre vil svært ofte advokater være trukket inn - trolig er bruken av strpl § 222a i egen bolig mest knyttet til oppløsning av ekteskap/samboerforhold. Mange vil kunne få fri rettshjelp i slike saker. Selv om et besøksforbud ikke blir overholdt behøver intet annet straffbart eller krenkende ha skjedd. F eks en fraseparert ektefelle som overleverer en fødselsdagsgave til et barn, for så å gå sin vei. Skulle dette avstedkomme oppnevning av bistandsadvokat? Flertallet av høringsinstansene støtter forslaget om at det skal gis rett til forsvarer og bistandsadvokat når en sak om besøksforbud i eget hjem bringes inn for retten. Departementet viderefører derfor dette forslaget. Konfliktnivået i saker om besøksforbud er ofte høyt. Bistandsadvokaten og forsvareren bør kunne bidra til at dette ikke økes ytterligere når begge parter er til stede under rettens behandling av saken. Departementet har omformulert forslaget til lovtekst slik at det går frem at det gis en rett, ikke en plikt, til advokatbistand, slik Frostating lagmannsrett har påpekt. Departementet har videre foreslått å plassere reglene om rett til advokat sammen med de generelle bestemmelsene om advokatbistand. Rett til advokat for den et besøksforbud er rettet mot, er derfor innarbeidet i straffeprosessloven kapittel 9, og foreslås som en ny § 100b. Rett til advokat for den et besøksforbud skal beskytte, er innarbeidet i straffeprosessloven kapittel 9 a, og foreslås som et nytt annet ledd i § 107a. Bakgrunnen er at departementet etter en fornyet vurdering ser det som en fordel at alle reglene om når en person har rett til advokat, er samlet på samme sted. Flere høringsinstanser går inn for at det skal oppnevnes bistandsadvokat i saker om brudd på ilagt besøksforbud, jf straffeloven § 342, og departementet har kommet til at straffeprosessloven § 107a bør utvides til å omfatte denne typen saker. Enkelte høringsinstanser har tatt til orde for å gi rett til bistandsadvokat og/eller forsvarer også i andre tilfeller. Departementet har vurdert om det bør gis en ubetinget rett til advokatbistand i alle saker om besøksforbud, slik Advokatforeningen foreslår. Departementet er enig i at en slik bistand kan dempe konfliktnivået. Og den besøksforbudet er rettet mot, eller den det skal beskytte, kan ha behov for advokatbistand når det skal vurderes å bruke rettsmidler mot rettens kjennelse. Departementet har likevel kommet til at det i første omgang er tilstrekkelig å gi en ubetinget rett til advokatbistand i de mest alvorlige sakene. Straffeprosessloven § 222b hjemler oppholdsforbud i forbindelse med gjensidige oppgjør mellom voldelige gjenger. Bestemmelsen er bygget opp etter mønster av § 222a. Av hensyn til sammenhengen mellom bestemmelsene, må det vurderes om også § 222b bør endres. 4.8.2 Høringsnotatet 15. Departementet foreslo i høringsnotatet ikke en egen hjemmel i § 222b om oppholdsforbud i eget hjem etter mønster av § 222a. Departementet ønsket å videreføre gjeldende rett, slik at det ikke er adgang til å nedlegge forbud mot opphold i eget hjem med mindre vedkommendes hjem er tilholdsstedet til gjengen. Når det gjelder rettslig etterprøving, foreslo departementet å opprettholde regelen om obligatorisk rettslig etterkontroll. Videre foreslo departementet å henvise til straffeprosessloven § 170a hvis forslaget om å henvise til denne bestemmelsen i § 222a følges opp. Fristreglene burde etter departementets syn være de samme i § 222b som i § 222a. De to høringsinstansene som uttaler seg om spørsmålet, Barne- og familiedepartementet og Solør tingrett støtter obligatorisk rettslig etterkontroll også i saker som gjelder § 222b. Ingen høringsinstans uttaler seg om andre spørsmål i forbindelse med § 222b. Departementet viderefører forslaget i høringsnotatet. Det innebærer for det første at det henvises til straffeprosessloven § 170a i § 222b. For det andre endres fristregelen i § 222b fjerde ledd slik at påtalemyndigheten må bringe beslutning om oppholdsforbud inn for retten snarest råd og så vidt mulig innen fem dager. Oppholdsforbud nedlegges ikke på samme måte som besøksforbud for å beskytte en eller flere bestemte personer. Det vil sjelden være naturlig å peke ut en eller flere fornærmede ved brudd på et oppholdsforbud. Departementet finner derfor ikke grunn til å gi rett til bistandsadvokat ved overtredelse av straffeloven § 342 første ledd bokstav c, jf straffeprosessloven § 222b. Etter gjeldende rett skal straffen for den som dømmes for flere lovbrudd samtidig, utmåles etter særlige regler i straffeloven § 62 (frihetsstraff og samfunnsstraff) og § 63 (bøtestraff). Disse reglene bygger på det såkalte straffskjerpelsesprinsippet: Det skal fastsettes en felles straff for alle overtredelsene, men strafferammen er utvidet. Den øvre rammen for frihetsstraff for flere lovbrudd er satt til halvannen gang strafferammen i det strengeste straffebudet. Regelen går frem av straffeloven § 62 første ledd, som lyder: «Har nogen i samme eller i forskjellige Handlinger forøvet flere Forbrydelser eller Forseelser, som skulde have medført Fængsel eller Hefte, anvendes en fælles Frihedsstraf, der maa være strengere end den høieste for nogen enkelt af Forbrydelserne eller Forseelserne fastsatte Lavmaalsstraf og ikke i noget Tilfælde maa overstige den høieste Straf, som for nogen af dem er lovbestemt, med mere end det halve. Den fælles Frihedsstraf fastsættes som Regel til Fængsel, hvor nogen enkelt af de strafbare Handlinger vilde have medført saadan Straf. For eksempel er lengstestraffen for ett grovt tyveri fengsel i 6 år (§ 258), mens lengstestraffen for to eller flere grove tyverier er fengsel i 9 år, jf § 62. 5.2 Høringsnotatet 20. Departementet la i høringsnotatet til grunn at reglene i straffeloven § 62 gir domstolene tilstrekkelig vide rammer for å utmåle en passe straff for flere straffbare handlinger. Til støtte for dette synet viste departementet for det første til riksadvokatens brev til Justisdepartementet 2. september 1999 om bekjempelse av omfattende eller gjentatt vinningskriminalitet, der det blant annet heter: «Etter riksadvokatens oppfatning er det, som nevnt innledningsvis, ikke behov for lovendringer for å oppnå en riktigere straffutmåling ved gjentatt vinningskriminalitet. Strafferammene er vide nok (for gjentatt grovt tyveri er maksimumsstraffen 9 år), og erfaringene med minimumsstraffene er entydig negative. Enhver form for skjematisk straffutmåling frarådes på det mest bestemte. (Sitatet gjelder direkte gjentatt vinningskriminalitet. Men brevet omhandler både gjentatt og omfattende kriminalitet av denne typen. Departementet forstår riksadvokatens uttalelse om at det ikke er behov for lovendringer, som generell.) Om rettspraksis på området, uttalte departementet: «Departementet kjenner heller ikke til at det har vært tilfeller i rettspraksis der aktor har lagt ned påstand om - eller retten har utmålt - straff helt opp mot den øvre rammen som straffeloven § 62 gir anvisning på. Spørsmålet om strafferammene er vide nok i konkurrenstilfeller kom på spissen i en sak for Oslo byrett som gjaldt i alt 108 straffbare forhold, bl.a en rekke tilfeller av utpressing, ran, vold og trusler. I dommen synes byretten å ha lagt til grunn at maksimumsstraffen var 13 1/2 år. Den tiltalte ble dømt for overtredelse av straffeloven § 229 første straffalternativ, jf § 232, jf § 230, jf § 62 til en straff av fengsel i 12 år. Når straffebudene legges sammen i denne rekkefølgen, blir strafferammen 13 1/2 år (3 år etter § 229 første straffalternativ + 3 år etter § 232 = 6 år + forhøyes inntil det halve etter § 230 = 9 år + ikke overstige maksimumsstraffen med mer enn det halve etter § 62 = 13 1/2 år). Saken ble anket. Ett av spørsmålene som var oppe til behandling for Borgarting lagmannsrett, var om byretten hadde lagt til grunn en uriktig lovforståelse når den la sammen straffebudene slik den gjorde. Fra forsvarerhold ble det bl.a anført at straffebudene ikke kunne regnes sammen i denne rekkefølgen, og at i hvert fall rekkefølgen av straffeloven § 232 og § 230 måtte byttes om. En slik beregningsmåte gir en maksimumsstraff på 11 1/4 års fengsel (3 år etter § 229 første straffalternativ + forhøyes inntil det halve etter § 230 = 4 1/2 år + 3 år etter § 232 = 7 1/2 år + ikke overstige maksimumsstraffen med mer enn det halve etter § 62 = 11 1/4 år). med støtte i juridisk teori - at straffeloven § 232 skal tas i betraktning før § 230 (dom 25. juni 2001 side 11). Lagmannsrettens flertall satte straffen til fengsel i ti år. Saken er anket til Høyesterett; bl.a er det anket over lovanvendelsen i dette spørsmålet og straffutmålingen. Dersom Høyesterett opprettholder underrettens lovforståelse, kan det vanskelig tenkes tilfeller der strafferammen etter straffeloven § 62 etter dagens straffutmålingspraksis ikke er vid nok. Også dersom Høyesterett skulle komme til det motsatte resultatet, vil den straffen lagmannsretten utmålte i denne spesielle og svært omfattende saken, ligge innenfor rammen. Den straffen byretten fant passende - og som aktor la ned påstand om for lagmannsretten - ville derimot vært for høy. Departementet viste til at Straffelovkommisjonen foreslår å videreføre dagens regler om maksimumsstraff ved konkurrens i forslaget til ny § 87 i NOU 1992:23 Ny straffelov - alminnelige bestemmelser side 216. På denne bakgrunn konkluderte departementet med at strafferammene i konkurrenstilfeller er tilstrekkelig vide ut fra dagens straffutmålingspraksis. Departementet føyde til: «Departementet finner videre at det allerede etter gjeldende rett er «mer å gå på», slik at det neppe kan vises til et reelt behov for å skjerpe maksimumsstraffen i straffeloven § 62 for å kunne idømme en passe straff. Dersom straffenivået på ett eller flere områder heves betydelig, skal det likevel ikke utelukkes at det kan oppstå enkelttilfeller der det kunne være ønskelig å idømme en høyere straff enn det dagens § 62 gir adgang til. Departementet spurte deretter i høringsnotatet om dagens straffutmålingspraksis ved konkurrens er tilfredsstillende: «Departementet fastholder, som nevnt innledningsvis, det såkalte straffskjerpelsesprinsippet. Straffen for flere lovbrudd bør ikke fastsettes slik at det først fastsettes én straff for hvert enkelt lovbrudd, før straffene summeres. Likevel kan det være grunn til å reise spørsmål ved om den «kvantumsrabatten» som straffeloven § 62 innebærer, kan ha blitt for stor i praksis. Departementet har ikke en fullstendig oversikt over hvor stor «rabatten» er innenfor de forskjellige lovbruddskategoriene. For sentrale lovbruddskategorier, som volds- og seksuallovbrudd, har både departementet og justiskomiteen flere ganger uttalt at straffenivået bør heves. I Sem-erklæringen, som er samarbeidsregjeringens politiske plattform, tas det generelt til orde for et bedre samsvar mellom forbrytelse og straffenivå for slike forbrytelser. Ønsket om et høyere straffenivå for volds- og seksuallovbrudd bør etter departementets syn også gjelde ved konkurrens. Departementet viser videre til at justiskomiteen minnet om sine tidligere uttalelser om at straffenivået for vold mot barn, seksualforbrytelser og grov vold burde skjerpes, da den behandlet forslaget til endring av § 62 (jf. Innst.O.nr.63 (1998-1999) side 1). Departementet finner på denne bakgrunn at det kan være rom for å skjerpe straffenivået ved konkurrens innenfor kategoriene volds- og seksuallovbrudd. Påtalemyndigheten har særlig vært opptatt av at straffenivået ved omfattende og gjentatt vinningskriminalitet har vært for lavt. Høyesterett kom i dommen som er inntatt i Rt-1997-1976, med noen prinsipielle uttalelser om straffenivået for et større antall vinningsforbrytelser. Fra dommen siteres: 'Det må kunne legges til grunn at et vesentlig antall vinningsforbrytelser begås av en liten gruppe personer. Dette har i de senere år vært påpekt fra påtalemyndighetens side ved flere anledninger. Både for å styrke samfunnets vern mot de skadelige utslag av denne gruppens aktiviteter, og ut fra mer allmenne forholdsmessighetsbetraktninger, er jeg enig med aktor i at det kan være grunn til en generell skjerpelse av straffenivået for tilbakefallsforbrytere innenfor den mer omfattende vinningskriminalitet. Også en annen betraktning bør etter min mening føre til en skjerpet straff i vår sak. Ved en generell vurdering av straffenivået ved omfattende vinningskriminalitet er det naturlig å rette søkelyset også mot forholdet mellom straffenivået for innbrudds- og tyverivirksomhet av mindre omfang og med mer tilfeldig preg, og nivået for omfattende vinningskriminalitet. I vår straffutmålingspraksis fastsettes ikke straffen for f.eks fem tyverier til fem ganger straffen for ett tyveri. En kan enkelt si at det av rimelighetsgrunner gis en viss «rabatt» for de mer omfattende forhold. Etter min vurdering er denne «rabatten» blitt for stor når det gjelder vinningsforbrytelser i stort omfang, og det generelle straffenivået bør derfor heves for å oppnå bedre samsvar mellom straffereaksjon og straffverdighet.' Departementet legger til grunn at domstolene følger de retningslinjene for straffutmålingen som Høyesterett har trukket opp i dommen. Riksadvokaten beskriver i brevet 2. september 1999 til Justisdepartementet høyesterettsdommen som en viktig milepæl i arbeidet med å skjerpe straffenivået for tilbakefallsforbrytere innenfor den mer omfattende vinningskriminaliteten. vil arbeide videre med å heve straffenivået for denne sakstypen. Den endringen som ble gjort i straffeprosessloven § 13 første ledd ved lov 3. mars 2000 nr. 13 bidrar til å hindre at mange straffbare forhold kommer til pådømmelse samtidig - og dermed at spørsmålet om «kvantumsrabatt» i det hele oppstår. Endringen innebærer at det ikke lenger er en plikt til å forene straffesaker dersom vilkårene for dette er oppfylt. Det må nå vurderes skjønnsmessig om flere forhold mot samme person skal forenes i én sak. Dersom den straffbare handlingen i den saken som behandles sist, ble begått før en tidligere dom ble avsagt, skal det likevel tas hensyn til straffeloven § 62 og § 63 ved utmålingen av straffen, jf straffeloven § 64. Departementet uttrykte tvil om en heving av den maksimumsstraffen som kan idømmes etter straffeloven § 62, er et egnet virkemiddel for å nå målet om et høyere straffenivå ved konkurrens, men kom etter en totalvurdering til at en slik lovendring kan gi et signal om at straffenivået ved konkurrens bør heves, og uttalte videre: «Departementet legger særlig vekt på at høyesterettsdommen i Rt-1997-1976 bare gjelder straffutmåling for et stort antall vinningsforbrytelser, og for eksempel ikke for saker hvor flere tilfeller av vold eller seksuallovbrudd pådømmes samtidig. Departementet kan ikke se at vektige hensyn taler mot en lovendring. En heving av maksimumsstraffen ved konkurrens binder for eksempel ikke dommerskjønnet, slik minstestraffer gjør. Departementet drøftet ulike lovtekniske måter å heve maksimumsstraffen på, og gikk inn for å øke maksimumsstraffen til det dobbelte av maksimumsstraffen i det strengeste straffebudet. Departementet la til grunn at en slik løsning vil gi et tilstrekkelig signal om at straffenivået i konkurrenssaker bør heves. Borgarting lagmannsrett, Oslo tingrett, Trondheim tingrett, Riksadvokaten, Politidirektoratet (POD), Politiets sikkerhetstjeneste (PST), Den sentrale enhet for etterforskning og påtale av økonomisk kriminalitet og miljøkriminalitet (ØKOKRIM), Den Norske Advokatforening, Den norske Dommerforening og Rettspolitisk forening har uttalt seg om forslaget. Oslo tingrett har ikke bemerkninger til forslaget. Trondheim byrett, Politidirektoratet, PST og Advokatforeningen slutter seg til departementets forslag. Borgarting lagmannsrett, Riksadvokaten, ØKOKRIM, Dommerforeningen og Rettspolitisk forening går imot forslaget. Disse høringsinstansene uttaler blant annet at det ikke er behov for den foreslåtte endringen, fordi strafferammene er vide nok, og fordi straffen er i ferd med å skjerpes i slike saker. Andre innvendinger er at det neppe er hensiktsmessig nå å foreta en endring som foreslått uten en mer generell vurdering av prinsippene for utmåling av straff på bakgrunn av blant annet Straffelovkommisjonens utredning, og at forslaget har karakter av symbolpolitikk. Departementet viderefører forslaget i høringsnotatet, og foreslår at den øvre strafferammen ved konkurrens heves til det dobbelte av det strengeste lovbruddet som er til pådømmelse. Høringsrunden har bekreftet at det kan reises spørsmål ved om det er et reelt behov for lovendringen, men det har ikke kommet vesentlige innvendinger mot den. Departementet viser til begrunnelsen i høringsnotatet for forslaget. Straffelovens regler om seksuallovbrudd ble endret ved lov 11. august 2000 nr. 76. Etter lovendringen har det oppstått et behov for å gjøre enkelte endringer, hovedsakelig av språklig eller teknisk karakter. Det er redegjort for de enkelte forslagene til endringer i merknadene til de enkelte bestemmelsene, jf punkt 8.1 nedenfor. Det foreslås også å rette opp en henvisningsfeil i straffeloven § 39g om prøveløslatelse ved forvaring som kom inn ved lov 15. juni 2001 nr. 64, se nærmere merknaden til bestemmelsen i punkt 8.1 nedenfor. Forslaget forutsettes ikke å ha økonomiske eller administrative konsekvenser av særlig betydning. Forslaget presiserer langt på vei gjeldende rett, ved at det sies uttrykkelig at bruk av symboler kan være en rasistisk ytring. Presiseringen kan lede til økt oppmerksomhet rundt slik symbolbruk og til noen flere saker. Utgiftene ved dette forutsettes dekket innenfor de ordinære rammene. Forslagene har ikke vesentlige økonomiske eller administrative konsekvenser. Forslaget til endring av straffeprosessloven er langt på vei en presisering av gjeldende rett. Tydeliggjøringen av at besøksforbud kan nedlegges i eget hjem, kan innebære at det nedlegges flere besøksforbud, og kan derfor isolert sett gi noe økt arbeidsmengde for politi, påtalemyndighet og domstolene. Men i den utstrekning økt bruk av besøksforbud bidrar til å forebygge kriminalitet, vil det både være arbeidsbesparende og spare potensielle ofre for lidelser. Forslaget innebærer en begrenset utvidelse av retten til forsvarer og bistandsadvokat (besøksforbud i eget hjem og brudd på besøksforbud), og vil føre til noe økte salærutgifter. Departementet legger til grunn at de økte utgiftene dekkes innenfor de ordinære rammene. Forslaget anses samlet sett å ha få eller ingen økonomiske eller administrative konsekvenser. Forslaget til endring av straffeloven § 62 kan gi lengre straffer i konkurrenssaker, og dermed på lengre sikt noe økte utgifter for kriminalomsorgen. På den annen side holdes gjengangerkriminelle ute av sirkulasjon lenger, noe som er ressurssparende for samfunnet som helhet. En heving av straffenivået kan også lede til færre saker mot den enkelte lovbryteren, og dermed redusere utgiftene for domstolene. Eventuelle merutgifter dekkes innenfor de til enhver tid gjeldende budsjettrammer. Forslagene har ikke økonomiske eller administrative konsekvenser. Forslaget innebærer at brudd på besøksforbud mv., jf straffeloven § 342, som er begått i utlandet, kan straffes i Norge. Dermed kan for eksempel den som har fått forbud mot å oppsøke eller forfølge en annen, straffes hvis han følger etter vedkommende på ferie utenlands. Under justiskomiteens arbeid med Ot.prp.nr.46 (2000-2001) om lov om endringer i straffeloven og i enkelte andre lover (endring og ikraftsetting av strafferettslige utilregnelighetsregler og særreaksjoner samt endringer i straffeloven § 238 og § 239) ble det tatt inn et nytt annet punktum i straffeloven § 39g første ledd, jf lov 15. juni 2001 nr. 64. Ved en inkurie ble henvisningene til § 39g første ledd annet punktum i bestemmelsens tredje, fjerde og femte ledd ikke rettet opp tilsvarende. Dette blir rettet opp ved forslaget til endring nå: Det skal henvises til tredje punktum i stedet for til annet punktum. Det vises til kapittel 5 foran. Endringen innebærer at strafferammen når flere lovbrudd pådømmes samtidig, heves fra halvannen gang av fengselsstraffen i det strengeste straffebudet til det dobbelte av denne straffen. Formålet er å gi et signal om straffskjerpelse, når flere handlinger pådømmes samtidig, særlig ved vinnings-, volds- og seksuallovbrudd. Departementet foreslår å omformulere bestemmelsen, ved at det tidligere første punktum er splittet opp i to nye punktum. I tillegg er språket noe modernisert. Hevingen av strafferammen går frem av nytt annet punktum. Det vises til punkt 3.3 foran. Endringen innebærer at uttrykket herunder ved bruk av symboler tas inn i lovteksten. Formålet er å få det klart frem at bruk av symboler kan være en form for meddelelse som rammes av § 135a. Lovendringen er langt på vei en presisering av gjeldende rett. Typiske eksempler på symboler som ofte vil være i strid med § 135a, er hakekors og Hitler-hilsen. Hvorvidt bruken av et symbol vil være straffbar, vil bero på om de øvrige vilkår i § 135a er oppfylt. Det avgjørende vil altså være om symbolbruken er i strid med vilkårene i § 135a. Dette må vurderes konkret i hvert tilfelle ut fra hvilken kontekst symbolene er brukt i, og i forhold til hvordan allmennheten oppfatter symbolbruken. Dette er ikke tilsiktet: Av Ot.prp.nr.28 (1999-2000) side 114 går det frem at § 196 er ment å svare innholdsmessig til tidligere § 196 på alle punkter (bortsett fra at området for en forhøyet strafferamme er utvidet til å omfatte handlinger begått av flere i fellesskap). På denne bakgrunn foreslår departementet nå å gjeninnføre «særlig krenkende» i § 196. Et eget spørsmål er om det bør stå «særlig krenkende» også i § 192 (voldtekt). Departementet foreslår det. Dette grunnlaget for straffskjerpelse er i Ot.prp.nr.28 (1999-2000) på side 112 riktignok omtalt som «voldtekter som er begått på en særlig smertefull eller krenkende måte». Men når det samme sted er beskrevet hvilke handlinger som skal gis en slik karakteristikk, er det vist til en uttalelse i NOU 1991: denne ordbruken. Departementet legger derfor til grunn at det ikke var meningen å vedta ulike begreper på dette området. Departementet vil dessuten føye til at en konsekvent ordbruk i bestemmelsene om de ulike seksuallovbruddene gir den beste løsningen - både materielt og lovteknisk. Av Ot.prp.nr.28 (1999-2000) side 114 går det frem at § 195 er ment å svare innholdsmessig til tidligere § 195 på alle punkter (bortsett fra at området for en forhøyet strafferamme er utvidet til å omfatte handlinger begått av flere i fellesskap). Ved en inkurie har bestemmelsen i § 195 siste ledd om at straffen kan settes under det lavmål som følger av første ledd, likevel falt ut. Dette prinsippet gjeninnføres nå. Siden minstestraffen nå går frem av første ledd annet punktum, henvises det dit. Det vises til punkt 4.7 foran. Bestemmelsen er ny, og innebærer at den et besøksforbud er rettet mot, alltid har rett til forsvarer når besøksforbudet gjelder eget hjem. I høringsnotatet ble det foreslått å ta bestemmelsen inn i § 222a. Departementet har i stedet valgt å plassere den sammen med de øvrige reglene om forsvareren. Reglene i § 100 og § 101, § 102, § 103, § 104, § 105, § 106, § 107 foreslås å gjelde tilsvarende så langt de passer. Det vises til punkt 4.7. Straffeloven § 342 første ledd bokstav c er føyd til listen over straffebud som gir den fornærmede rett til bistandsadvokat. Retten til bistandsadvokat gjelder bare i saker om krenkelse av besøksforbud etter straffeprosessloven § 222a. Departementet legger til grunn at det ikke er behov for bistandsadvokat i forbindelse med overtredelse av oppholdsforbud etter straffeprosessloven § 222b eller andre brudd på § 342, jf punkt 4.8.4 foran. Bistandsadvokaten til den fornærmede i en sak om brudd på besøksforbud, jf straffeloven § 342, vil ha de samme oppgavene som bistandsadvokater i andre straffesaker. Bestemmelsen er ny, og innebærer at den et besøksforbud skal beskytte, har rett til advokat når besøksforbudet gjelder hjemmet til den besøksforbudet er rettet mot. Reglene i kapittel 9 a om fornærmedes rett til advokat foreslås å gjelde tilsvarende så langt de passer. Bistandsadvokatens oppgaver reguleres av § 107c så langt den passer. Men ettersom advokat først skal oppnevnes idet saken bringes inn for retten, vil vedkommendes rolle på etterforskningsstadiet være mindre enn ellers. Bistandsadvokaten skal varsles om, og har rett til å være til stede ved, avhør av den forbudet skal beskytte etter at saken er brakt inn for retten. Videre har bistandsadvokaten rett til å være til stede under rettens behandling av saken. Bistandsadvokaten skal også til en viss grad yte hjelp og støtte som ikke er av juridisk natur, jf § 107c første ledd annet punktum. Det kan dreie seg om samtaler med klienten og dennes nærmeste, informasjon om prosessen og rettsapparatet, og bistand av mer praktisk art. Om bakgrunnen for forslaget, se kapittel 4. Forslaget innebærer enkelte endringer i forhold til gjeldende rett. Videre tydeliggjøres gjeldende regler, og saksbehandlingsreglene innarbeides i bestemmelsen. Når det gjelder vilkårene for å gi besøksforbud i eget hjem (annet ledd siste punktum), hjemmelen for å nedlegge begrensede besøksforbud (tredje ledd), utvidelsen av fristen for å bringe en sak om besøksforbud inn for retten (sjette ledd første punktum) og partenes prosessuelle rettigheter (sjette ledd), innebærer forslaget realitetsendringer. Etter første ledd kan påtalemyndigheten nedlegge besøksforbud når det er grunn til å tro at en person vil begå bestemte typer handlinger. Ordbruken innebærer at det ikke kreves sannsynlighetsovervekt for at en slik handling vil finne sted. Men noe i det konkrete saksforholdet må gi grunn til å tro at den forbudet skal rette seg mot, ellers vil begå en av de aktuelle handlingene; en teoretisk risiko er ikke nok. Påtalemyndigheten må vurdere risikoen på bakgrunn av tidligere handlinger, trusler eller andre særlige forhold som tyder på at det er fare for overgrep. I Rt-1998-1638 uttalte kjæremålsutvalget at det må foreligge en nærliggende og reell risiko uten at det kreves sannsynlighetsovervekt. Utvalget fant at også reelle hensyn tilsier en slik tolkning. Endringen i ordlyden i § 222a skal tydeliggjøre at det ikke kreves sannsynlighetsovervekt for å nedlegge besøksforbud. Bestemmelsen skal beskytte konkrete privatpersoner, jf første ledd bokstav a til c. Den hjemler ikke besøksforbud som har til hensikt å beskytte den alminnelige ro og orden. Besøksforbud kan imidlertid ilegges for å beskytte flere enn én person, forutsatt at det gjelder en nærmere angitt krets av personer, for eksempel ansatte i en bestemt bedrift. De handlingene som det må være fare for, er de samme som etter gjeldende rett. Men lovteksten er annerledes redigert, ved at oppregningen av handlingene er splittet opp i bokstavene a til c. Besøksforbud kan for det første nedlegges når det er fare for at en person vil begå en straffbar handling overfor en annen person. For det andre kan besøksforbud nedlegges når det er grunn til å tro at en person vil forfølge en annen person. Det er altså ikke et vilkår at forfølgelsen er en straffbar handling. Det kan for eksempel dreie seg om en person som følger etter eller stadig dukker opp på samme sted som en annen person på en måte som vedkommende oppfatter som truende. Denne typen trakassering er ikke nødvendigvis straffbar, men kan innebære en stor belastning for den det rammer. For det tredje kan besøksforbud nedlegges når det er grunn til å tro at en person ellers vil krenke en annens fred. Det kan innebære en krenkelse om en person gjentatte ganger dukker opp på en annens bosted, ringer, eller trakasserer eller håner vedkommende på offentlige steder eller liknende. Besøksforbud kan gjelde det å oppholde seg på et bestemt sted eller å kontakte en annen person, jf annet ledd bokstav a og b. Forslaget viderefører på dette punktet gjeldende rett, men er redigert på en annen måte. Påtalemyndigheten og retten må fastsette omfanget av besøksforbudet ut fra hva som fremstår som hensiktsmessig og nødvendig, og ikke mer omfattende enn at det gir tilstrekkelig beskyttelse. Henvisningen til § 170a i første ledd siste punktum innebærer at omfanget av besøksforbudet må være forholdsmessig. Høyesteretts kjæremålsutvalg har lagt opp til at det skal foretas en interesseavveining, slik at hensynet til den forbudet rettes mot, veies mot hensynet til den det skal beskytte ( Rt-1998-1638). Aktuelle momenter i avveiningen kan være risikoen for alvorlige overgrep og den krenkedes alder. En person kan også forbys å oppholde seg i sitt eget hjem, jf annet ledd siste punktum. Bestemmelsen er ny, men departementet antar at også gjeldende § 222a åpner for å nedlegge slike besøksforbud. Hjemmelen vil særlig være aktuell når den personen som skal beskyttes, har felles husholdning med den personen som besøksforbudet retter seg mot. Men også andre relasjoner, for eksempel forholdet mellom utleier og leieboer, kan i prinsippet omfattes. Et besøksforbud i eget hjem kan nedlegges uavhengig av hvem som eier boligen. Men eierforholdene vil være et moment i den helhetsvurderingen som må foretas, der hensynet til begge parter spiller inn. Vilkårene for å nedlegge besøksforbud i eget hjem er strengere enn vilkårene for vanlige besøksforbud. Besøksforbud i eget hjem kan bare nedlegges når det er nærliggende fare for overgrep, jf annet ledd siste punktum. Nærliggende fare innebærer et krav til sannsynlighetsovervekt. Videre kan det bare besluttes besøksforbud i eget hjem når det er nærliggende fare for en straffbar handling, jf henvisningen i annet ledd siste punktum til første ledd bokstav a. I tredje ledd er det presisert at besøksforbudet kan begrenses på nærmere angitte vilkår. Normalt vil det ikke være grunn til å fastsette et slikt begrenset besøksforbud, men det kan være behov for det når den besøksforbudet er rettet mot, har rett til samvær med felles barn. Forslaget innebærer en endring av gjeldende rett, jf Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse inntatt i Rt-2001-1341, se punkt 4.3. Saken der gjaldt et forbud en person hadde fått mot å besøke eller på annen måte ha kontakt med sin mormor. I forhørsrettens kjennelse var det gitt adgang til besøk én time én gang i uken under tilsyn. Den forbudet skulle beskytte, ønsket et totalt besøksforbud. Kjæremålsutvalget kom til at § 222a ikke ga adgang til en slik ordning, og la også vekt på at ordningen lett kunne utsette den som forbudet skulle beskytte for press. besøksforbud, skal ha kontakt med den det skal beskytte. Fjerde ledd fastsetter at besøksforbud kan nedlegges for inntil ett år av gangen. Forslaget viderefører gjeldende rett. For besøksforbud i eget hjem er lengstefristen tre måneder. Men fristene er lengstefrister: Det vil ofte være aktuelt å fastsette kortere varighet. Av tredje punktum går det frem at besøksforbud skal opphøre når vilkårene ikke er oppfylt. På den annen side kan besøksforbud forlenges, dersom vilkårene fortsatt er oppfylt. I femte ledd er det gitt regler om påtalemyndighetens beslutning. Reglene er innarbeidet i bestemmelsen, i motsetning til etter gjeldende rett, hvor reglene om påtalemyndighetens beslutning fremkommer av henvisningen til straffeprosessloven § 175 første ledd. Det går frem av annet punktum at også beslutninger om ikke å nedlegge besøksforbud, nå skal være skriftlige. Påtalemyndighetens beslutninger om å nedlegge besøksforbud skal alltid prøves av retten, jf sjette ledd første punktum. Den obligatoriske domstolsprøvingen gjelder ikke påtalemyndighetens beslutninger om ikke å nedlegge besøksforbud. Slike beslutninger kan bringes inn for retten av den forbudet er ment å beskytte. Forslaget viderefører gjeldende rett på dette punktet. Retten skal i saker etter § 222a settes som forhørsrett. Betegnelsen «retten» er valgt slik at det ikke skal være nødvendig med ny lovendring når funksjonsbetegnelsene på domstolene faller bort, jf Ot.prp.nr.65 (2001-2002) og Innst.O.nr.61 (2001-2002). Påtalemyndigheten skal så vidt mulig bringe besøksforbud inn for retten innen fem dager, se sjette ledd første punktum. Det innebærer at lengstefristen forlenges med to dager sammenliknet med gjeldende rett. Fristen er en ordensforskrift. Oversittes den, skal grunnen opplyses i rettsboken. Utover dette får overskridelse av fristen ingen virkning. Det går nå uttrykkelig frem av første punktum at fristen løper fra besøksforbudet er forkynt. Dette er en videreføring av gjeldende rett, jf bl.a. Rt-2001-118. Av sjette ledd fjerde punktum går det frem at varsel om rettsmøter, jf § 243, skal gis både til den et besøksforbud er rettet mot, og til den det skal beskytte. Og i femte punktum er det fastsatt at begge parter har rett til å være til stede og til å uttale seg. Reglene er nye i forhold til gjeldende § 222a, og innebærer en klargjøring av partenes prosessuelle stilling. Etter gjeldende rett kan begge parter påkjære kjennelser om besøksforbud. Det er foreslått to endringer i bestemmelsen av hensyn til sammenhengen med § 222a. Endringene gjelder en henvisning til straffeprosessloven § 170a og en oppmyking og utvidelse av fristen for å bringe saken inn for retten. Det vises til punkt 4.8. Ikrafttredelsen krever ikke administrative forberedelser. Det foreslås derfor i lovutkastet del III nr. 1 at lovendringene trer i kraft straks, det vil si fra det tidspunktet lovendringene er sanksjonert. For flertallet av endringene i straffeprosessloven er det ikke aktuelt å fastsette særlige overgangsregler. Det dreier seg om endringer i bestemmelser av prosessuell art som uten videre kan få anvendelse også for eldre rettsforhold og verserende saker. Endringene i straffeprosessloven § 222a er imidlertid av en slik art at det er hensiktsmessig å angi et klart skjæringspunkt. Se nærmere lovutkastet del III nr. 2. For endringene i straffeloven vises det til reglene i straffeloven § 3. At Deres Majestet godkjenner og skriver under et framlagt forslag til proposisjon til Stortinget om lov om endringer i straffeloven og straffeprosessloven (rasistiske symboler, besøksforbud og strafferammen ved sammenstøt av lovbrudd). Stortinget blir bedt om å gjøre vedtak til lov om endringer i straffeloven og straffeprosessloven (rasistiske symboler, besøksforbud og strafferammen ved sammenstøt av lovbrudd) i samsvar med et vedlagt forslag. § 12 nr. 3 bokstav a skal lyde: a) hører blant de som omhandles i denne lov kapittel 8, 9, 10, 11, 12, 14, 17, 18, 20, 23, 24, 25, 26 eller 33, eller § 135, § 141, § 142, § 144, § 169, § 192 § 195, § 197 til § 199, § 202, § 203, § 204 første ledd bokstav d, 222 til 225, 227 til 235, 238, 239, 242 til 245, 291, 292, 294 nr. § 39g tredje ledd tredje punktum skal lyde: Den løslatte kan begjære at forhørsretten treffer kjennelse om at vilkår som nevnt i første ledd tredje punktum skal oppheves eller endres, jf straffeloven § 54 nr. 1. Femte ledd første punktum skal lyde: Dersom den løslatte i prøvetiden alvorlig eller gjentatt bryter fastsatte vilkår, eller særlige grunner ikke lenger tilsier prøveløslatelse i medhold av første ledd tredje punktum, kan påtalemyndigheten bringe spørsmålet om gjeninnsettelse inn for tingretten. Har noen i samme eller i forskjellige handlinger forøvet flere forbrytelser eller forseelser som skulle ha medført frihetsstraff, anvendes en felles frihetsstraff. Den felles frihetsstraffen må være strengere enn det høyeste lavmål som er fastsatt for noen enkelt av forbrytelsene eller forseelsene og må ikke overstige det dobbelte av den høyeste straff som for noen av dem er lovbestemt. Den felles frihetsstraffen fastsettes som regel til fengsel, hvis noen enkelt av de straffbare handlinger ville ha medført slik straff. § 135a første ledd første punktum skal lyde: Med bøter eller fengsel inntil 2 år straffes den som ved uttalelse eller annen meddelelse, herunder ved bruk av symboler, som framsettes offentlig eller på annen måte spres blant allmennheten, truer, forhåner eller utsetter for hat, forfølgelse eller ringeakt en person eller en gruppe av personer på grunn av deres trosbekjennelse, rase, hudfarge eller nasjonale eller etniske opprinnelse. § 192 tredje ledd bokstav b skal lyde: § 195 siste ledd skal lyde: § 196 annet ledd bokstav b skal lyde: Ny § 100b skal lyde: Når en sak om besøksforbud i eget hjem, jf § 222a annet ledd annet punktum, bringes inn for retten, har den som forbudet er rettet mot, rett til forsvarer. Reglene i § 100 og § 101, § 102, § 103, § 104, § 105, § 106, § 107 gjelder tilsvarende så langt de passer. I saker om overtredelse av straffeloven § 192, § 193, § 194, § 195, § 196, § 197 § 199 , 200 tredje ledd og § 342 første ledd bokstav c jf straffeprosessloven § 222 a har fornærmede rett til hjelp fra advokat dersom fornærmede ønsker det. § 107a nytt annet ledd skal lyde: retten, har den som forbudet skal beskytte, rett til advokat. Reglene i kapitlet her gjelder tilsvarende så langt de passer. § 222a skal lyde: Forbudet kan nedlegges dersom den som forbudet skal beskytte, har begjært det, eller allmenne hensyn krever det. § 170a gjelder tilsvarende. b) å forfølge, besøke eller på annet vis eller kontakte en annen person. Er det nærliggende fare for en handling som nevnt i første ledd bokstav a, kan personen forbys å oppholde seg i sitt eget hjem. Besøksforbudet skal gjelde for en bestemt tid, høyst ett år av gangen. Besøksforbud i eget hjem kan vare i høyst tre måneder av gangen. Besøksforbud kan bare opprettholdes så lenge vilkårene er oppfylt. Påtalemyndighetens beslutning om å ilegge et besøksforbud skal være skriftlig og angi den forbudet er rettet mot, den det skal beskytte og grunnlaget for forbudet. Tilsvarende gjelder en beslutning om ikke å ilegge et besøksforbud. Den forbudet er rettet mot og den det skal beskytte, skal underrettes om påtalemyndighetens beslutning ved en kopi av beslutningen. Den et forbud er rettet mot, skal også gjøres kjent med følgene av å bryte forbudet, jf straffeloven § 342. Avslår påtalemyndigheten en begjæring om besøksforbud, skal det opplyses om retten til å bringe avslaget inn for retten etter sjette ledd tredje punktum. Er det fare ved opphold, kan beslutningen etter første og annet punktum gis muntlig, men den skal da snarest mulig nedtegnes. Påtalemyndigheten skal snarest råd og så vidt mulig innen fem dager etter at en beslutning om å ilegge en person besøksforbud er forkynt, bringe beslutningen inn for retten. Oversittes fristen, skal grunnen opplyses i rettsboken. En beslutning om ikke å ilegge besøksforbud kan bringes inn for retten av den et forbud skal beskytte. Den et besøksforbud er rettet mot, og den det skal beskytte, skal varsles om rettsmøter. Begge parter har rett til å være til stede og til å uttale seg. Rettens avgjørelser treffes ved kjennelse. Reglene i § 184 § 243 gjelder tilsvarende så langt de passer. I § 222b gjøres følgende endringer: § 170a gjelder tilsvarende. Påtalemyndigheten må snarest råd og så vidt mulig innen fem dager etter beslutningen bringe saken inn for forhørsretten, som avgjør spørsmålet ved kjennelse. 1) Loven trer i kraft straks. 2) Endringen i straffeprosessloven § 222a gjelder for besøksforbud som påtalemyndigheten beslutter etter at bestemmelsen er trådt i kraft. Ot.prp.nr.108 (2001-2002) Om lov om endringar i lov 5. august 1994 nr. 56 om medisinsk bruk av bioteknologi (forbod mot terapeutisk kloning m.m.)
|
lovdata_cd_60051
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.9
|
I forskrift 25. juni 1999 nr. 712 om revisjon og revisorer gjøres følgende endringer: §2-1 tredje og fjerde ledd skal lyde: Etterutdanning etter første og annet ledd må minst omfatte: Inntil 28 timer etterutdanning kan utgjøres av undervisning, kurs eller forelesninger innen fag nevnt i nr. 1 til 3 eller øvrige fag fra fagkretsen ved revisorutdanningen i Norge. §4-2 annet ledd skal lyde: I de tilfeller det foreligger samarbeidsavtale som nevnt i første ledd, gjelder reglene gitt i og i medhold av revisorloven §4-1 første ledd, annet og femte ledd, §4-2 annet og fjerde ledd, §4-4, §4-5 første til tredje og femte ledd samt §4-6 tilsvarende for det samarbeidende foretak, jf. også fjerde ledd. Nye §4-3 til §4-6 skal lyde: Med rådgivnings- eller andre tjenester som nevnt i revisorloven §4-5 første ledd og i forskriften her menes alle revisors tjenester til den revisjonspliktige som ikke er: 1. revisjon etter lov og god revisjonsskikk samt tjenester revisor må utføre for å kunne revidere årsregnskapet. Tjenester i foregående punktum omfatter rent teknisk oppsett av regnskaper (regnskapsteknisk bistand), forutsatt at oppsettet bygger på materiale hvor prinsipper og vurderinger er fastsatt og utført av den revisjonspliktige. 2. revisjon av delårsrapporter. 3. attestasjoner og bekreftelser i henhold til lov, forskrift eller krav fra offentlige myndigheter eller overfor tredjepart. Revisor skal påse at han ikke opptrer slik at det oppstår risiko for at han må revidere resultatet av egne rådgivningstjenester eller av andre tjenester, eller at det oppstår risiko for at han ivaretar funksjoner som er en del av den revisjonspliktiges beslutningsprosess. Slik risiko vil normalt foreligge dersom revisor: 3. over tid utfører rådgivnings- eller andre tjenester som erstatter den revisjonspliktiges manglende kapasitet og kompetanse, særlig hvis samme type bistand ytes regelmessig. Revisor skal ikke sette seg i en situasjon hvor samlet inntekt fra rådgivnings- eller andre tjenester over tid er betydelig i forhold til revisjonshonoraret fra den samme revisjonspliktige. Forbudet i revisorloven §4-5 annet ledd gjelder også når revisor reelt sett utfører ledelses- og kontrolloppgaver som noen hos den revisjonspliktige har det formelle ansvaret for. Før revisor eller foretak som revisor har samarbeidsavtale med som nevnt i revisorloven §4-7 tredje ledd, påtar seg oppdrag om å yte rådgivnings- eller andre tjenester for den revisjonspliktige, skal revisor vurdere om vedkommende fortsatt kan være revisor for oppdragsgiveren etter revisorloven §4-5 og forskriften her §4-4 og §4-5. Det samme gjelder dersom det under utføringen av tjenesten oppstår forhold som kan ha betydning for revisors uavhengighet og objektivitet. Tilsvarende gjelder før revisor påtar seg et revisjonsoppdrag. For å sikre at forpliktelser etter dette kapittel oppfylles, må revisor skriftlig kunne dokumentere vurderingene etter første ledd i 5 år etter at de ble foretatt.
|
lovdata_cd_39470
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.766
|
Ved lov av 20. desember 2002 nr. 111, i kraft fra 1. januar 2003, ble også personer som er medlemmer som arbeidstakere etter folketrygdloven §2-2 gitt rett til utvidet stønad, se folketrygdloven §5-24 fjerde ledd første punktum. Dette omfatter personer som er bosatt i utlandet, men som er medlemmer av folketrygden som arbeidstakere i Norge eller på den norske kontinentalsokkelen, se rundskriv til folketrygdloven §2-2. Bestemmelsen er en lovfesting av tidligere etablert forvaltningspraksis, se Ot.prp.nr.5 (2002-2003) punkt 2.3.
|
lovdata_cd_47746
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.748
|
Forskrift angående bruk av statsflagget og handelsflagget. Endret 3 des 2004 nr. 1542. §1. I henhold til lov om Norges flagg av 10. desember 1898 §1 skal Norges handelsflagg være høirødt og delt i fire rettvinklede firkanter ved et mørkeblått kors der er adskilt fra de røde firkanter ved en hvit bord. Flaggets bredde skal forholde seg til dets lengde som 16 til 22. De to røde firkanter nærmest flaggstangen skal være kvadratiske og hvert av dem innta 6/16 av flaggets bredde eller 6/22 av dets lengde. De to ytre firkanter som er av samme bredde som de kvadratiske, skal innta 12/22 av flaggets lengde. Bredden av det blå kors skal utgjøre 2/16 av flaggets bredde eller 2/22 av dets lengde, og bredden av den hvite bord 1/16 av flaggets bredde eller 1/22 av dets lengde. §2. I samme lovs §2 er det bestemt at nevnte flagg skal benyttes på handelsfartøier når de i utenlandsk havn ønsker å erholde beskyttelse og bistand av Norges legasjoner, konsulater eller handelsagenter. Videre er det bestemt at samme flagg med splitt og tunge benyttes på statens offentlige bygninger, post- og tollfartøier, dog således at i postflaggets og tollflaggets midte anbringes et hvitt felt hvori ordene «Post» eller «Toll» med krone over. §3. I henhold til lovens §2 bør anvendelsen av flagg med splitt og tunge, forsåvidt bygninger angår, være innskrenket til kun å gjelde de av statens offentlige institusjoner benyttede bygninger der enten er statens (statskirkens) eiendom eller som er leiet av staten og for den vesentligste del benyttes av vedkommende statsinstitusjoner. Denne innskrenkning gjelder dog ikke forsåvidt angår Norges utenrikske stasjoner. Derimot er der ikke adgang til å anvende splittflagg på hus som er statseiendom, når bygningen helt eller for den vesentligste del er bortleiet til private. Videre bør fartøier, leiet av tollvesenet og av statens havnevesen være berettiget til under sin tjeneste å føre splittflagg. Postførende fartøier kan bruke postflagg bare når skibet er norsk og rederiet har kontrakt med staten om postførsel, og kun i de ruter kontrakten om postførselen gjelder. Skib som bare fører skibsbrev eller kun har postkasse ombord, må bare bruke postflagg efter poststyrets spesielle tillatelse. Ved utstillinger, dyrskuer, fester o.lign., som ikke arrangeres av staten, må statsflagg ikke benyttes. §4. Det skal flagges ved statlige virksomheter på de offisielle flaggdager. Flagging skal skje ved bruk av statsflagget. De offisielle flaggdager er: 1. januar 1. nyttårsdag21. januar H.K.H. Prinsesse Ingrid Alexandras fødselsdag6. februar Samefolkets dag21. februar H.M. Kong Harald Vs fødselsdag1. mai Offentlig høytidsdag8. mai Frigjøringsdagen 194517. mai Grunnlovsdagen7. juni Unionsoppløsningen 19054. juli H.M. Dronning Sonjas fødselsdag20. juli H.K.H. Kronprins Haakon Magnus' fødselsdag29. juli Olsokdagen19. august H.K.H. Kronprinsesse Mette-Marits fødselsdag25. desember 1. juledagBevegelig 1. påskedagBevegelig 1. Dessuten kan der også flagges med statsflagg ved andre høytidelige og festlige anledninger innen nasjonen eller kongehuset og ved offisielle besøk av medlemmer av kongehuset og av utenlandske statsoverhoder og fyrstelige personer, samt når det av hensyn til vedkommende statsinstitusjon utøvende virksomhet anses særlig viktig eller ønskelig. Derimot må statsflagget ikke heises ved høytideligheter av helt privat karakter uten i forbindelse med vedkommende statsinstitusjons utøvende virksomhet. 0 Endret ved forskrift 3 des 2004 nr. 1542 (i kraft 1 jan 2005). §5. Flagget heises på stang på taket eller fra siden av bygningen eller på frittstående stang; på fartøi på flaggspill akter eller under gaffelen. §6. Flagget heises i månedene mars til og med oktober kl. 0800, i månedene november til og med februar kl. 0900. Flagget hales ved solnedgang, dog ikke senere enn kl. 2100 hvis solen går ned etter denne tid. I fylkene Nordland, Troms og Finnmark heises flagget i månedene november til og med februar kl. 1000 og hales kl. 1500. Flagning på fartøier retter sig efter de almindelige regler for flagning til sjøs. På tollvesenets bygninger og fartøier samt på havnevesenets fartøier kan der også flagges utenfor de ovennevnte tider. Nærmere bestemmelser herfor gis av vedkommende departement. §7. Alle spørsmål om bruk av statsflagg på offentlige bygninger blir i tvilstilfelle gjennem vedkommende fagdepartement å forelegge for Utenriksdepartementet.
|
lovdata_cd_58331
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.955
|
Forsvarssjefen er ansvarlig for presse- og informasjonsvirksomheten av militær karakter, og for informasjon overfor forsvarets personell.
|
lovdata_cd_11854
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.732
|
Ibestad kommunestyres vedtak 3. juli 1986 om våpen og flagg for kommunen godkjennes. Ibestad kommunes våpen blir: I blått et sølv hjulkors med utbøyde armer. Ibestad kommunes flagg blir: I blått et hvitt hjulkors med utbøyde armer.
|
lovdata_cd_62299
|
lovdata_cd_somb_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.766
|
Publisert: Somb-1985-47 (1985 105) Sammendrag: Fradrag for bruk av privatbil i yrket. Skattyter brukte privat Mercedes i bistilling som forsikringsagent, men fikk bare godkjent fradrag etter satsene for biler i laveste prisklasse. - Uttalt at fradrag bare kunne kreves for utgifter til bruk av bil så langt de kunne anses begrunnet i hensynet til yrket. Saksgang: (Sak 921/84) I bistilling som forsikringsagent nyttet A i 1982 sin Mercedes 300 D og krevde fradrag for 5.600 km til en sats på kr. 2,30 pr. km. Familien eide imidlertid også en annen bil, en Opel Rekord. Ved ligningen ble det gitt fradrag med kr. 1,80 pr. km. Klage til ligningsnemnda førte ikke frem. Nemnda ga slik begrunnelse: «Når det gjelder spørsmål om fradrag for bilutgifter, må disse fastsettes ved skjønn. - 200.000. går ut på at dersom skattyteren har anskaffet en særskilt kostbar bil, av private grunner, må slike merutgifter ved bilholdet i sin helhet belastes den private del, jfr. LigningsABC 99. Det vil derfor være riktig å gi fradrag med kr 1,80 pr km. A påklaget ligningen til overligningsnemnda idet han pekte på at henvisningen til Lignings-ABC'en refererte seg til «Yrkesbiler» og ikke til «Privatbiler som brukes noe i yrket», et forhold som var omtalt et annet sted. Overligningsnemnda var enig i at henvisningen ikke var korrekt, men fastholdt likevel ligningen med følgende begrunnelse: «Etter overligningsnemndas oppfatning er det imidlertid grunnlag for å anvende et slikt merutgiftssynspunkt også i et slikt tilfelle klagen gjelder, særlig når en tar i betraktning at husholdningen disponerer en rimeligere bil i tillegg. Overligningsnemnda er etter dette kommet til at skattyteren har fått et rimelig fradrag for sine bilutgifter vedrørende biervervet. Etter at saken forgjeves var søkt innbrakt for fylkesskattestyret, klaget A til ombudsmannen og fremholdt: «Det har i ligningsbehandlingen ikke vært reist tvil om at den privatbil som har høyest prisklasse har blitt benyttet i yrket og heller ikke oppgitt kjørelengde. Derimot, legger ligningsbehandlingen seg på en kilometersats ut i fra den bil som har lavest prisklasse og Skattedirektorates anbefaling for kilometersats for bil i denne prisklasse. Dette begrunnes på forskjellig vis under saksbehandlingen og uten at det tydelig fremgar. Jeg mener å ha krav på fradrag etter den prisklasse på bilen som jeg reelt benyttet i yrket. For ligningsåret 1981 ble også dette godtatt. I alle tilfelle mener jeg at dersom jeg bare hadde hatt en bil, måtte ligningen godta fradrag etter en kilometersats som denne bil hører under i prisklasse etter Skattedirektoratets retningslinjer. Saken ble herfra forelagt Skattedirektoratet til uttalelse: «A klager over at ligningsmyndighetene ikke har innrømmet ham fradrag etter en sats på kr. 2,30 pr. km for bruk av en privat Mercedes personbil i yrket. Han er bare innrømmet fradrag for kr. 1,80 pr. km, fordi «husholdningen disponerer en rimeligere bil i tillegg», jfr. overligningsnemndas kjennelse. Overligningsnemnda har bygget på at det «merutgiftssynspunkt» som er kommet til uttrykk på 93 i Lignings-ABC for 1983 også har anvendelse i tilfelle som det foreliggende. Det som der er uttalt, under «unntak», står under stikkordet «Yrkesbiler - utgiftsfradrag». Under stikkordet «Privatbiler som brukes noe i yrket» er ikke inntatt noen tilsvarende reservasjon. Det samme gjelder for SK nr. 3/78 av 24. januar 1978 hvor reservasjon for «særlig kostbar bil» er inntatt under pkt. 4.1, men ikke under pkt. 4.2. Det bes om direktoratets uttalelse til det generelle spørsmål klagen reiser. Dersom direktoratet støtter overligningsnemndas syn, bes opplyst om det kan være grunn til å ta inn en uttrykkelig reservasjon under de aktuelle pkt. i melding 3/78 og Lignings-ABC en. Direktoratet svarte 8. november 1984: «Saken gjelder spørsmålet om fradrag for utgifter til yrkeskjøring ved bruk av privatbil i yrket. Etter gjeldende retningslinjer skal fradraget i slike tilfeller gis etter kilometersatser som varierer med bilens listepris som ny, jfr. Lignings-ABC 1983 95. Skattyteren klager over at ligningsmyndighetene ved beregningen av fradraget har lagt til grunn en annen - og lavere kilometersats enn den som ellers tilsvarer bilens listepris. Etter skatteloven §44 første ledd foreligger det fradragsrett for utgifter som anses pådratt til inntektens ervervelse m.v. Utgifter pådratt av private hensyn er imidlertid ikke fradragsberettiget ved ligningen. Det antas derfor å følge av skattelovens system at ligningsmyndighetene i tilfeller som det foreliggende har adgang til å foreta en begrensning av fradraget til et beløp som etter en konkret vurdering kan anses begrunnet i hensynet til yrket. Skattedirektoratet antar at de lokale ligningsmyndigheter har de beste forutsetninger for å foreta det skjønn som må utøves i disse tilfeller. Det foreligger heller ikke nærmere retningslinjer fra sentralt hold vedrørende skjønnsutøvelsen. Selv om det kan være noen tvil til stede med hensyn til det skjønn som rent konkret er utøvet i dette tilfellet, finner direktoratet i mangel av sikre retningslinjer, ikke å kunne overprøve selve skjønnet. Skattedirektoratet vil i forbindelse med utarbeidelse av den neste utgave av Lignings-ABC ta hensyn til den oppfatning som er gjort gjeldende ovenfor. Skattedirektoratet vil også vurdere nærmere hvorvidt det er mulig å gi nærmere retningslinjer for det skjønnet som her vil være nødvendig å foreta. I avsluttende uttalelse 5. februar 1985 uttalte jeg: «Jeg er enig i Skattedirektoratets generelle uttalelse om at skatteloven i tilfelle som det foreliggende bare hjemler fradrag «som etter en konkret vurdering kan anses begrunnet i hensynet til yrket». Således har jeg ikke noe å bemerke til at «merutgiftssynspunktet» som i Lignings-ABC for 1983 og rundskriv Sk. nr. 3/78 er kommet til uttrykk for «yrkesbiler», også har tilsvarende anvendelse hvor privatbil «brukes noe i yrket». Jeg kan følgelig bare ta til etterretning at direktoratet vil presisere dette i senere utgaver av Lignings-ABC'en, og eventuelt i særskilte retningslinjer. Når det gjelder overligningsnemndas behandling av A's sak, er det imidlertid vanskelig å se hvordan man konkret har vurdert behovet for å nytte Mercedesen i yrket. Utover en generell henvisning til «merutgiftssynspunktet» fremgår det bare at man har tatt i betraktning «at husholdningen disponerer en rimeligere bil i tillegg». Dette siste moment kan etter mitt syn ikke uten videre ha selvstendig betydning i forhold til det som ovenfor er angitt som vurderingstemaet. Det som skulle vært vurdert er bare om bruken av bilen «kan anses begrunnet i hensynet til yrket», jfr. Skattedirektoratets uttalelse. Den begrunnelse som er gitt for ligningen er således noe utilfredsstillende formulert, men ut fra de opplysninger som foreligger, antar jeg - i likhet med Skattedirektoratet - at selve avgjørelsen ikke kan kritiseres. Skattedirektoratet meddelte senere at nærmere retningslinjer var sendt ligningskontorene og at «merutgiftssynspunktet» ville bli presisert i Lignings-ABC for 1985. Somb-1985-46 Beskatning av erstatning ved opphør av arbeidsforhold. Klageren (A)
|
lovdata_cd_43747
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.446
|
Opphørt pr. 1.7.2003.
|
lovdata_cd_38635
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.953
|
Ved utbetaling etter manuelle regninger foretar Regional oppgjørsenhet en begrenset kontroll basert på stikkprøver. Ved diskettoppgjør foretas en maskinell kontroll av ev. spesialitet, takstnummer/beløp, ugyldige kombinasjoner, feilaktige takstrepetisjoner mv.
|
lovdata_cd_62552
|
lovdata_cd_somb_rundskriv_2005
| 2,021
|
nn
|
0.631
|
Publisert: Somb-1982-24 (1982 51) Sammendrag: Tilsetjing av styrar ved trygdeheim - best kvalifisert søkjar forbigått. Saksgang: (Sak 22/82.) A klaga 29. desember 1981 til ombodsmannen over X kommunestyres vedtak 17. desember 1981 om tilsetjing av styrar ved X trygdeheim. Stillinga som styrar ved trygdeheimen vart utlyst tre gonger. I utlysinga vart berre kravd at søkjarane skulle ha godkjent sjukepleiareksamen. Siste gongen melde det seg tre søkjarar, A, B og C. Følgjande opplysningar låg føre om søkjarane sine kvalifikasjonar: A (f. 1937) Utdanning: sjukepleiareksamen 1961, framhaldskole, folkehøgskole, husmorskole og 6 månaders samarittkurs. Praksis: tilsett ved ymse sjukehus og sjukeheimar 1961-1973, styrar ved - - - alders- og sjukeheim fra 15. januar 1973 til 31. september 1974 og ved - - - alders- og sjukeheim frå 1. oktober 1974 til 31. juli 1975, sjukepleiesjef i X kommune frå 1. august 1975 til 30. august 1980 og timelønt sjukepleiar (svarande til 1/2 stilling) ved - - - sjukeheim frå 27. juni 1980. B (f. 1954) Utdanning: sjukepleiareksamen 1978, eksamen artium, eksamen philosophicum og 40 timar opplæring i verne- og miljøarbeid i staten. Praksis: søsterhjelp i = år ved - - - sykehus, kir. avd., vikar ved barneavd. - - - sykehus i 1978, avdelingssjukepleiar i 3 år ved sjukeavd. ved - - - kretsfengsel. C (f. 1957) Utdanning: sjukepleiareksamen 1981, eksamen artium og ymse kurs i sanitetsfag frå Forsvaret (til saman 377 timar). Praksis: sjukevoktar (6 månader) under førstegongstenesten og sjukepleiar ved med. avd. på - - - sjukehus frå våren 1981 (ca. = år). Styret for trygde- og sjukeheimane traff 1. desember 1981 slikt vedtak: «Styret gjeng inn for at to av søkjarane vert rekna for å ha tilstrekkeleg praksis og utdanningsmessige kvalifikasjonar til stillinga som styrar ved trygdeheimen. Desse er A og B. Legg ein ansiennitet til grunn, vil det gi at A vert innstilt som nr. 1, B som nr. 2. Styret vil påpeke at dersom søkjar som er innstilt som nr. 1 vert tilsett, må ikkje familien si bedrift, - - - begravelsesbyrå, verte plassert i nærleiken av institusjonen då dette vert ansett som uønska og uheldig for pensjonærane ved trygdeheimen. Formannskapet vedtok å leggja saka fram for kommunestyret med slik tilråding til vedtak (5 mot 4 røyster): «Som styrar far trygdeheimen vert frå 1. jan. 1982 tilsett B. I kommunestyremøte 17. desember 1981 vart sett fram framlegg om å tilsetje A som styrar. Ved prøveavrøysting fekk ho knapt fleirtal. Ved skriftleg avrøysting fekk likevel B 19 røyster og A 13 røyster. Ved skriftleg avrøysting om den vidare rekkjefølgja fekk C 17 røyster som nr. 2 medan 14 røysta for A. A skreiv i klaga til ombodsmannen at ho søkte styrarstillinga etter oppmoding frå sosialkurator på X sosialkontor. Ho la ved kopi av slik «Bekreftelse» frå kuratoren: «I samband med at X kommune søkte etter styrar til trygdeheimen kontakta jeg A med spørsmål om hun ikke kunne søke på den ledige stillingen. Etter det kjennskap jeg har til A ville hun Meget Godt greie jobben som styrer ved trygdeheimen. A skreiv vidare i klaga: «Som det fremgår av utskrifta fra styremøtet er ikke C innstilt i det hele tatt av den enkle grunn at han har bare ca. 1/2 års ansiennitet, han er dessuten ordførerens svigersønn, derfor forlot ordføreren møtet. B har ca. 3 års ansiennitet, men hun er efter hva «ryktet» forteller forlovet med organisten vi har nu. Han er engelsk statsborger og har vanskeligheter med å få arb.tillatelse, så kanskje dette var ett forsøk på å få beholde ham også!! Når det gjelder min egen ringe person så var jeg ferdig sykepleier til jul i 1960 (hadde ferie i jan. 61, og begynte på pliktåret etterpå) og har arbeidet full stilling hele tiden siden, bortsett fra siste 1= året. Jeg var i X kommunes tjeneste som sykepleiesjef fra 1/8-75 til 30/4-80, altså nesten 5 år, forøvrig kommunens første spl.sj så jeg har altså lengre tid bare i X kommune enn hva B har som sykepleier i det hele tatt. Jeg sluttet som spl.sj. fordi jeg da hadde arbeidet under svært strevsomme forhold i 5 år. En sak til som hadde vært nevnt i mitt disfavør i kommunestyremøtet var at begravelsesbilen kanskje kom til å bli stående parkert utenfor trygdeheimen og at det var uønskelig. Ombodsmannen bad 29. januar 1982 om fråsegn fra kommunen, og om at det vart gjort greie for vurderinga av A's kvalifikasjonar samanlikna med tilsettes kvalifikasjonar. Ombodsmannen bad såleis opplyst kvifor A som har mykje lengre praksis som sjukepleiar enn dei tilsette nr. 1 og 2, måtte stå attende for desse, og om det ved avgjerda i kommunestyret vart lagt noko vekt på at ektemaken til klagaren driv eit begravelsesbyrå. Kommunekontorsjefen opplyste i fråsegn 9. februar 1982 m.a: «- - - Begravelsesbyrå har søkt om tomt på Y. Området der det kan vere aktuelt å leggje eit slikt bygg, er no under regulering. Når det gjeld etablering av begravelsesbyrå på X, kjenner ein ikkje noko til dette. Da begravelsesbyrået vart etablert, vart det klaga frå naboane på denne verksemda. Spesielt peika de, på begravelsesbilen som køyrde gjennom bustadfeltet. Det kom imidlertid til semje da korset på begravelsesbilen vart teke bort når bilen køyrde gjennom bustadfeltet. Frå kommunen si side, er tilsetting som styrar ved trygdeheimen ikkje på nokon måte kopla saman med vedkomande som har stillinga som organist i kommunen. Kommunestyremedlemane fekk orientering om søknadene og dei kopi av attestar og vitnemål som låg føre. Dei einskilde kommunestyremedlemane har sjølvsagt vurdert dei 3 søkjarane, deira kvalifikasjonar og korleis dei er skikka til stillinga. Det er sjølvsagt uråd for administrasjonen å vite korleis kvar einskild medlem av kommunestyret har tenkt og stemt, da avstemninga var skriftleg og dermed hemmeleg. Som foran nemnt var det ikkje noko nemneverdig debatt i kommunestyret før avstemninga. I dei innlegga som var, kom det ikkje fram noko som kan gje svar på spørsmåla. Ombodsmannen bad 29. februar 1982 om at saka måtte verte lagt fram for kommunestyret til fråsegn. Tilsette nr. 1 og nr. 2 sa begge frå seg stillinga, og formannskapet konstituerte D i stillinga ut 1982. Kommunestyret handsama klagesaka 17. mars 1982 på grunnlag av eit samandrag frå kontorsjefen si side der det m.a. stod: «I kommunestyret vart det røysta skriftleg som ein gjer det til vanleg, når det er fleire søkjarar. Handsaminga av saka i kommunestyret vart gjort slik loven krev og slik kommunestyret alltid gjer i slike saker. Ved slike avrøystingar er det opp til kvart einskild kommunestyremedlem å vurdere kvar søkjar og å stemme på den han/hun finn best til denne stillinga. Kommunestyret vedtok med 31 røyster for og 1 røyst mot slik fråsegn: «Kommunestyret meiner at denne saka er handsama i samsvar med lov og føresegner og slik som tilsvarande saker vert handsama. Dette framlegget fekk 1 røyst: «Saka vert sendt attende til formannskapet som gjev administrasjonen i oppdrag å utforme eit framlegg til vedtak som er i samsvar med det ombudsmannen ber om i sitt brev av 29.1.82. Det vart levert denne protokolltilførsel frå ein representant: «Då eg meiner at formannskapet sitt framlegg til vedtak i denne saka ikkje er i samsvar med det ombudsmannen ber om i sitt brev av 29/1-82, og såleis ikkje gjev dei opplysningar ombudsmannen ber om, finn eg ikkje å kunne røyste for formannskapet sitt framlegg. Ombodsmannen gav 19. mai 1982 slik fråsegn i saka: «Oppgåva i ei tilsetjingssak er å finne fram til den av søkjarane som er best skikka for stillinga. Avgjerda må byggje på ei samla vurdering av kvalifikasjonar, såleis utdanning, praksis og personlege eigenskapar elles. vurdert dei tre søkjarane, deira kvalifikasjonar og korleis dei er skikka til stillinga. Det er likevel ikkje peika på noko serskilt som gjorde at A måtte stå attende for B og C i den samanliknande kvalifikasjonsvurderinga. Klagaren har gjort greie for kvifor ho slutta i sjukepleiesjefstillinga. Det er ikkje kome fram noko som gjev grunn til å tru at ho ikkje gjorde fullnad for seg i denne stillinga. Heller ikkje elles ligg det føre opplysningar i saka som kunne gje kommunestyret grunnlag for å vurdere B og C som betre kvalifisert eller på annan måte betre skikka for stillinga enn A. Rett nok har desse søkjarane betre karakterar enn A, men ho har svært lang praksis og var den einaste av søkjarane med røynsle som styrar ved alders- og sjukeheim. Eg peikar endeleg på at styret for sjuke- og trygdeheimane innstilte A som nr. 1, medan C i det heile ikkje var innstilt. Eg kan etter dette ikkje sjå at kommunestyret har hatt nokon sakleg grunn til å gå utanom A, som etter dei opplysningar som ligg føre, var best kvalifisert. Forholdet må kritiserast. A tok ut stemning mot kommunen med krav om erstatning. Ho vart seinare tilsett som styrar ved ein annan trygdeheim i kommunen. Partane kom da fram til ei semje, og søksmålet vart trekt tilbake.
|
lovdata_cd_8214
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.824
|
Forvaltningen av fredningsbestemmelsene tillegges fylkesmannen i Finnmark.
|
lovdata_cd_5261
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.979
|
Den myndighet Kongen har etter §10 om skjøtsel, etter §21 til merking av fredninger m.v., etter §22 om regulering av ferdsel og etter §23 om å gjøre unntak fra bestemmelsene, overføres til Miljøverndepartementet.
|
lovdata_cd_48729
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.709
|
1. Disse regler er gitt med hjemmel i lov om verneplikt §17 første ledd første punktum og lov om Heimevernet §21, begge av 17. juli 1953. 2. Reglene trekker opp retningslinjer om fritak for og utsettelse med fremmøte i Forsvaret ved mobilisering og/eller krig, i reglene uttrykt ved begrepet mobilisering. Vernepliktige og heimevernspliktige som med hjemmel i reglene har fått bekreftet fritak eller utsettelse, skal heller ikke kalles inn til ekstraordinær tjeneste i Forsvaret under eventuelle lavere militære beredskapstrinn som måtte bli erklært forut for eller uavhengig av mobilisering. De er også automatisk fritatt for repetisjonsøvinger, heimevernsøvinger o.l., men personer med utsettelse får som hovedregel først fritak for fredsøvinger etter utgangen av det år de fyller 30. Jfr. bl.a. pkt. 9, 12 13, 25, 78 og 79.
|
lovdata_cd_57050
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.712
|
I samsvar med lov 30. juni 1955 nr. 20 om når norsk tenestemakt kan halda brudvigjing i utlandet og utanlandsk tenestemakt i Noreg §1 første ledd og Kronprinsreg.res. 16. desember 1960 nr. 2, bestemmer Kultur- og kirkedepartementet at den til enhver tid fungerende norske prest i Bangkok, utsendt av Den Norske Sjømannsmisjon, skal ha rett til å foreta vigsler i Thailand. Det er en forutsetning at minst en av brudefolkene er norsk statsborger og at ingen av partene er thailandsk statsborger. 2002 Forskrift om jakt- og fangsttider mv.
|
lovdata_cd_30355
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.538
|
Vedtekter til bygningsloven for Lyngdal kommune.
|
maalfrid_c14152d6958576973b8fb6073fa70009a35dbc6b_26
|
maalfrid_fordelingsutvalet
| 2,021
|
no
|
0.845
|
I dette vedlegget har vi samlet utdrag fra bokføringsloven, som kan være aktuelle for en del frivillige barne- og ungdomsorganisasjoner. Vi har også tatt med noen kommentarer. Vi anbefaler at organisasjoner som vet at de er eller tror de kan være pliktige til å følge loven leser dette og også konfererer selve lovteksten der dette er relevant. Bokføring, spesifikasjon, dokumentasjon og oppbevaring av regnskapsopplysninger skal skje i samsvar med følgende grunnleggende prinsipper: 1. Regnskapssystem: Det skal foreligge et ordentlig og oversiktlig regnskapssystem som muliggjør produksjon av pliktig regnskapsrapportering og spesifikasjoner, og som er innrettet slik at opplysningsplikten kan ivaretas. 2. Fullstendighet: Alle transaksjoner og andre regnskapsmessige disposisjoner skal bokføres på en fullstendig måte i regnskapssystemet. 3. Realitet: Bokførte opplysninger skal være resultat av faktisk inntrufne hendelser eller regnskapsmessige vurderinger og skal gjelde den bokføringspliktige virksomheten. 4. Nøyaktighet: Opplysninger skal bokføres og spesifiseres korrekt og nøyaktig. 5. Ajourhold: Opplysninger skal bokføres og spesifiseres så ofte som opplysningenes karakter og den bokføringspliktige virksomhetens art og omfang tilsier. 6. Dokumentasjon av bokførte opplysninger: Bokførte opplysninger skal være dokumentert på en måte som viser deres berettigelse. 7. Sporbarhet: Det skal foreligge toveis kontrollspor mellom dokumentasjon, spesifikasjoner og pliktig regnskapsrapportering. 8. Oppbevaring: Dokumentasjon, spesifikasjoner og pliktig regnskapsrapportering skal oppbevares så lenge det er saklig behov for å kontrollere pliktig regnskapsrapportering. Oppbevaring skal skje i en form som opprettholder muligheten for å lese materialet. 9. Sikring: Regnskapsmaterialet skal på en forsvarlig måte sikres mot urettmessig endring, sletting eller tap. 10. God bokføringsskikk: Bokføring, spesifikasjon, dokumentasjon og oppbevaring av regnskapsopplysninger skal skje i samsvar med god bokføringsskikk For hver periode med pliktig regnskapsrapportering, og ikke sjeldnere enn hver fjerde måned, skal det utarbeides: 1. bokføringsspesifikasjon, 2. kontospesifikasjon, 3. kundespesifikasjon, 4. leverandørspesifikasjon, 5. spesifikasjon av uttak til eiere, deltakere og egen virksomhet, 6. spesifikasjon av salg til eiere og deltakere, 7. spesifikasjon av salg og andre ytelser til ledende ansatte. 14 Lov om bokføring (bokføringsloven) av 19.11.2004 nr. 73 (http://www. lovdata.no/all/nl-20041119-073.html) For hver periode med pliktig regnskapsrapportering skal det i tillegg utarbeides: 1. spesifikasjon av merverdiavgift, 2. spesifikasjon av lønnsoppgavepliktige ytelser. Departementet gir i forskrift nærmere regler om innholdet i spesifikasjoner som nevnt i første og annet ledd. Fra Forskrift til Bokføringsloven § 3-1 er innhold til ovennevnte spesifikasjoner angitt: Spesifikasjoner som nevnt i bokføringsloven § 5 skal inneholde: 1. Bokføringsspesifikasjon. Alle bokførte opplysninger pr. periode, der alle poster skal fremgå i ordnet rekkefølge med dokumentasjonsdato og dokumentasjonshenvisning, tilordningskoder og andre relevante behandlingskoder. Systemgenererte poster kan fremkomme som totaler dersom de er lett kontrollerbare. 2. Kontospesifikasjon. Alle kontoer pr. periode, der det for hver konto skal angis kontokode og kontonavn, alle poster i ordnet rekkefølge med dokumentasjonsdato og dokumentasjonshenvisning, andre relevante behandlingskoder og inn- og utgående saldo. 3. Kundespesifikasjon. Alle transaksjoner med kunder pr. periode, der kundens kode og navn, alle poster i ordnet rekkefølge med dokumentasjonsdato og dokumentasjonshenvisning og inn- og utgående saldo skal fremgå. 4. Leverandørspesifikasjon. Alle transaksjoner med leverandører pr. periode, der leverandørens kode, navn og organisasjonsnummer, alle poster i ordnet rekkefølge med dokumentasjonsdato og dokumentasjonshenvisning og inn- og utgående saldo skal fremgå. 5. Spesifikasjon av uttak til eiere, deltakere og egen virksomhet. Alle uttak av eiendeler og tjenester spesifisert pr. eier, deltaker eller på egen virksomhet i ordnet rekkefølge til virkelig verdi med dokumentasjonsdato og dokumentasjonshenvisning. 6. Spesifikasjon av salg til eiere og deltakere i foretak med færre enn 10 eiere eller deltakere. Alle salg av varer og tjenester spesifisert pr. eier eller deltaker i ordnet rekkefølge med dokumentasjonsdato og dokumentasjonshenvisning. Dette gjelder selv om eiere eller deltakere opptrer som forbrukere. 7. Spesifikasjon av salg og andre ytelser til ledende ansatte. Alle salg av varer og tjenester til ledende ansatte spesifisert pr. ansatt i ordnet rekkefølge med dokumentasjonsdato og dokumentasjonshenvisning. Dette gjelder selv om den ledende ansatte opptrer som forbruker. 8. Spesifikasjon av merverdiavgift. Utgående og inngående merverdiavgift og grunnlaget for beregning av avgiften spesifisert pr. periode etter kontoene i regnskapssystemet. Spesifikasjonen skal også vise avgiftsfri omsetning og uttak samt omsetning og uttak som faller utenfor bestemmelsene i merverdiavgiftsloven kapittel 4. Utgående avgift skal også kunne spesifiseres pr. transaksjon. 9. Spesifikasjon av lønnsoppgavepliktige ytelser. Lønnsoppgavepliktige ytelser spesifisert pr. periode etter kontoene i regnskapssystemet. Arbeidsgiveravgiftspliktige ytelser skal dessuten kunne gjengis samlet, pr. avgiftssats og kommune. Kunde- og leverandørspesifikasjoner som nevnt i første ledd nr.
|
lovdata_cd_33950
|
lovdata_cd_norgeslover_2005
| 2,021
|
no
|
0.771
|
1 Jfr. §10-31 og §19-2 første ledd. a. utenfor virksomhet, jf. b. i virksomhet, jf. §5-30 og §6-2. i. endring av eierandel i deltakerlignet selskap etter §10-44 annet ledd. 1 Jfr. §10-37 første ledd første punktum og annet ledd, §10-44 første og annet ledd. 3 Jfr. §9-6. 4 Jfr. §9-11. 5 Jfr. §5-50 tredje ledd og §9-7. 7 Lov 21 des 1979 nr. 77. (1) Gevinst ved realisasjon2 av følgende formuesobjekter er unntatt fra skatteplikt utenfor virksomhet: (2) Gevinst ved realisasjon av boligeiendom, herunder våningshus på gårdsbruk, selveierleilighet, andelsleilighet,7 aksjeleilighet og obligasjon med tilhørende borett, er unntatt fra skatteplikt når følgende betingelser er oppfylt: a. Eieren har eid eiendommen (andelen m.v.) i mer enn ett år når realisasjonen finner sted eller avtales. b. eieren har brukt hele eiendommen som egen bolig i minst ett av de to siste årene før realisasjonen. Når eieren på grunn av sitt arbeid eller av helsemessige eller lignende grunner er forhindret fra å bruke boligen, skal den tid slik brukshindring foreligger, regnes med som botid hvis eieren på ervervstidspunktet ikke kjente til eller burde ha kjent til brukshindringen. Realiseres tidligere felles bolig etter separasjon eller skilsmisse,9 skal også den ektefellen som er flyttet ut av boligen, godskrives den andre ektefellens botid ved bruk av reglene ovenfor. Tilsvarende gjelder etter samlivsbrudd for tidligere samboere som har eller har hatt felles barn. (4) Gevinst ved realisasjon av fritidsbolig, herunder andel i boligselskap, er unntatt fra skatteplikt når eieren har brukt eiendommen som egen fritidsbolig i minst fem av de siste åtte år før realisasjonen, forutsatt at realisasjonen finner sted eller avtales mer enn fem år etter ervervet og mer enn fem år etter at fritidseiendommen ble tatt i bruk eller ifølge ferdigattest2 var oppført. (5) Departementet kan gi forskrift5 til utfylling og gjennomføring av annet til fjerde ledd. (6) Gevinst ved realisasjon av alminnelig gårdsbruk eller skogbruk til personer som er arveberettiget etter lov av 3. mars 1972 nr. 5 om arv m.m. kapittel 1 eller 2, er fritatt for skatteplikt når vederlaget ikke overstiger tre fjerdedeler av antatt salgsverdi, og eieren har eid eiendommen i minst ti år når realisasjonen finner sted eller avtales. Skattefritaket i første punktum omfatter også melkekvote som realiseres sammen med det alminnelige gårdsbruket. Gjenstår det ved realisasjonen mindre enn fem år av fristen, fritas en femtedel av gevinsten for skattlegging for hvert år eieren har eid eiendommen mer enn fem år. Gjenstående tid avrundes oppover til nærmeste antall hele år. (7) Gevinst ved samlet realisasjon av særskilte driftsmidler i kraftanlegg som nevnt i §18-6 første ledd og fallrettigheter eller andel i slike, er unntatt fra skatteplikt dersom overtaker viderefører de skattemessige verdiene og ervervstidspunktene for eiendeler, rettigheter og forpliktelser som overføres. a. realisasjon av tomt. Som tomt regnes også hel eller større del av en eiendom, også bebygd areal, når grunnen etter sin beliggenhet og naturlige beskaffenhet finnes egnet for bygging av boliger, fritidsboliger m.v., eller for utnyttelse til industrielt eller annet forretningsmessig formål o.l. d. overføring av varig bruksrett til fast eiendom10 eller ved stiftelse av rett som varig11 innskrenker rådigheten over slik eiendom, når vederlaget er fastsatt på grunnlag av at eiendommen har tomteverdi eller omfatter forekomst som nevnt. 0 Endret ved lover 12 des 2003 nr. 107 (f o m inntektsåret 2004, men annet ledd bokstav b nytt fjerde punktum med virkning for samlivsbrudd som finner sted i 2004 eller senere), 10 des 2004 nr. 77 (f o m inntektsåret 2005), 17 juni 2005 nr. 74 (f o m inntektsåret 2005). 3 Jfr. §4-20 første ledd, b, og §5-21 første ledd. 4 Jfr. §9-9. 6 Sml. §9-4. 7 Jfr. §9-5. 8 Jfr. lov 14 juni 1985 nr. 77 §99. 9 Jfr. lov 4 juli 1991 nr. 47 kap. 4 og 5, jfr. lov 30 april 1993 nr. 40. 10 Jfr. §9-2 annet ledd. 11 Jfr. §9-6. (1) Det gis fradrag for tap ved realisasjon i samme utstrekning som en gevinst er skattepliktig etter bestemmelsene i dette kapittel. (2) Når det i skatteavtale med fremmed stat2 er bestemt at gevinst skal være unntatt fra skattlegging i Norge, gis det ikke fradrag for tilsvarende tap her i landet. 1 Jfr. §6-2 første ledd. 3 Sml. §6-3 femte ledd. Ved beregning av gevinst eller tap ved realisasjon av andel i boligselskap, jf. §7-12, tas det hensyn til endring i selskapets gjeld i eierens eiertid etter bestemmelser som fastsettes av departementet. Inngangsverdien ved varig rettighetsstiftelse i formuesobjekt1 settes til en forholdsmessig andel av inngangsverdien for formuesobjektet. 1 Jfr. §9-2 annet ledd og §9-3 syvende ledd, c og d. 0 Endres ved lov 17 juni 2005 nr. 74 (f o m inntektsåret 2006). 1 Jfr. §5-50 tredje ledd, §9-2 tredje ledd, a og b, §9-8 og lov 19 juni 1964 nr. 15 II. 2 Jfr. lov 19 juni 1964 nr. 14. a. arvet eiendom2 hvor skattyteren pr. 31. b. tomt og annen fast eiendom som pr. 31. desember 1991 falt inn under reglene om oppregulering av kostpris i dagjeldende §43 femte ledd i skatteloven. 2 Jfr. §9-7. Valutagevinst utenfor virksomhet som fremkommer ved realisasjon av muntlig fordring eller annen fordring enn mengdegjeldsbrev, regnes som inntekt.1 Valutagevinst ved innfrielse av gjeld regnes tilsvarende som inntekt. Denne paragraf gjelder for fordringer og gjeld som er etablert etter 12. april 1991. 1 Jfr. §9-3 første ledd, b. (1) Gevinst ved realisasjon,2 innløsning eller bortfall av finansiell opsjon regnes som inntekt. b. Inngangsverdien settes til premien. (7) Departementet5 kan gi forskrift6 til utfylling og gjennomføring av denne paragraf. 1 Jfr. §5-4 tredje ledd. 3 Jfr. §9-4. c. transaksjonen registreres som lånetransaksjon i vedkommende verdipapirregister, når lånet omfatter verdipapir som er registrert i et verdipapirregister opprettet i medhold av verdipapirregisterloven2 §3-1. (7) Departementet kan gi bestemmelsen i første ledd første punktum anvendelse for andre finansielle instrumenter3 enn nevnt i fjerde ledd a. §9-12. Realisasjon av verdipapir dekket ved lån (dekket shortsalg) Skattlegging av aksjeselskap og allmennaksjeselskap m.v. §10-1. Anvendelsesområde for bestemmelsene om skattlegging av aksjeselskap, allmennaksjeselskap m. (1) Bestemmelsene i §10-2, §10-3, §10-4 §10-5, §10-6 gjelder for aksjeselskap1 og allmennaksjeselskap2 samt likestilt selskap og sammenslutning. Som likestilt med aksjeselskap regnes selskap mv. som nevnt i §2-2 første ledd b til e. For selskap mv. som nevnt i §2-2 første ledd f og g, gjelder bestemmelsene så langt de passer. (2) Bestemmelsene gjelder ikke for boligselskap som får inntekten fastsatt etter §7-12. (3) Med aksjefond menes i denne lov et verdipapirfond3 som eier en eller flere aksjer. Med obligasjonsfond4 menes et verdipapirfond som etter vedtektene skal plassere midlene i andre verdipapirer enn aksjer. 3 Lov 13 juni 1981 nr. 52. 4 Jfr. §10-6. (1) Aksjeselskap og allmennaksjeselskap kan kreve fradrag ved inntektsligningen for konsernbidrag så langt dette ligger innenfor den ellers skattepliktige alminnelige inntekt,3 og for så vidt konsernbidraget ellers er lovlig i forhold til aksjelovens og allmennaksjelovens regler.4 Likestilt selskap og sammenslutning kan kreve fradrag for konsernbidrag i den utstrekning aksjeselskap og allmennaksjeselskap kan gjøre det. (2) Det kan ikke kreves fradrag i inntekt som skattlegges etter reglene i petroleumsskatteloven.5 Det kan ikke kreves fradrag for konsernbidrag til dekning av underskudd i virksomhet som nevnt i petroleumsskatteloven5 §3 og §5. 1 Jfr. §8-18 fjerde ledd. 2 Jfr. §8-18 fjerde ledd. 3 Jfr. kap. 5 til kap. 9. 4 Lover 13 juni 1997 nr. 44 (asl.) og 13 juni 1997 nr. 45 (asal.). 5 Lov 13 juni 1975 nr. 35. (1) Konsernbidrag regnes som skattepliktig inntekt for mottakeren i samme inntektsår som det er fradragsberettiget for giveren.1 Den del av konsernbidraget som giveren ikke får fradrag for fordi det overstiger den ellers skattepliktige alminnelige inntekt, er ikke skattepliktig for mottakeren. (2) Konsernbidrag regnes ikke som utbytte i forhold til reglene i §10-10, §10-11, §10-12, §10-13 . 1 Jfr. §14-2 og §14-4. (1) Giver og mottaker må være norske selskaper eller sammenslutninger.1 Aksjeselskaper og allmennaksjeselskaper må tilhøre samme konsern, jf. aksjeloven2 §1-3 og allmennaksjeloven3 §1-3, og morselskapet må eie mer enn ni tideler av aksjene i datterselskapet samt ha en tilsvarende del av stemmene som kan avgis på generalforsamlingen, jf. aksjeloven2 §4-26 og allmennaksjeloven3 §4-25. Kravene må være oppfylt ved utgangen av inntektsåret.4 Det kan ytes konsernbidrag mellom selskaper hjemmehørende i Norge selv om morselskapet er hjemmehørende i en annen stat, dersom selskapene ellers tilfredsstiller kravene. (2) Giver og mottaker må levere oppgaver etter ligningsloven5 §4-4 nr. 5. 4 Jfr. §14-1. (1) Selskap som har alminnelig skatteplikt til Norge for hele sitt overskudd,1 skal inntektsføre en korreksjonsinntekt når selskapet har utdelt ubeskattet kapital eller har foretatt avsetning til slik utdeling. (2) Inntektsføring skal foretas når selskapets egenkapital i henhold til balansen i årsoppgjøret2 er lavere enn summen av innbetalt aksjekapital, herunder overkurs,3 og en beregnet egenkapitalandel av netto positive midlertidige forskjeller mellom de verdiene som fremkommer i balansen i årsoppgjøret og selskapets skattemessige verdier. Den beregnede egenkapitalandelen settes til differansen mellom positive og negative midlertidige forskjeller mellom regnskapsmessige og skattemessige verdier, fratrukket en beregnet skatteforpliktelse som knytter seg til differansen. Ved beregningen av skatteforpliktelsen nyttes skattesatsen for alminnelig inntekt.4 Det tas ikke hensyn til utsatt skattefordel som knytter seg til skatt av korreksjonsinntekt for vedkommende regnskapsår. c. det i løpet av inntektsåret er utdelt utbytte, jf. §10-11, som overstiger fjorårets avsetning til utbytte, eller det er utdelt mer enn aksjens forholdsmessige del av innbetalt aksjekapital, herunder overskurs, ved nedsettelse av aksjekapitalen med innløsning av enkeltaksje, jf. §10-37 annet ledd. (5) Korreksjonsinntekt skal ikke samordnes7 med andre fradrag selskapet måtte ha for samme inntektsår. (7) Selskaper som er skattepliktige etter lov om skattlegging av undersjøiske petroleumsforekomster mv.,8 omfattes ikke av første til sjette ledd. 0 Endret ved lover 17 des 1999 nr. 94 (f o m inntektsåret 2000), 28 juni 2002 nr. 49 (sjuende ledd i kraft straks, andre ledd første punktum f o m inntektsåret 2002). 2 Jfr. lov 17 juli 1998 nr. 56 §62. 3 Jfr. lover 13 juni 1997 nr. 44 (asl.) §3-2 og 13 juni 1997 nr. 45 (asal.) §3-2. 4 I 2003 28 %. 5 Jfr. lov 17 juli 1998 nr. 56 §6-2 første ledd D III nr. 7. 6 Jfr. §10-2. 7 Sml. §6-3. 8 Lov 13 juni 1975 nr. 35. Obligasjonsfond1 kan kreve fradrag i inntekten for beløp utdelt til andelshaverne. 1 Jfr. §10-1 tredje ledd annet punktum. (1) Bestemmelsene i §10-11, §10-12, §10-13 gjelder for aksjonærer og deltakere i likestilt selskap og sammenslutning etter §10-1. Bestemmelsene i §10-11, §10-12 §10-13 gjelder også for skattyter som oppebærer utbyttekompensasjon som nevnt i §10-11 tredje ledd fra selskap mv. som nevnt i §10-1. (2) Med aksjonær likestilles i §10-10, §10-11 §10-12, §10-13 eier av grunnfondsbevis2 og deltaker i selskap eller sammenslutning som omfattes av §10-1. (3) Med aksje likestilles i §10-10, §10-11 §10-12, §10-13 grunnfondsbevis,2 medlemskap og andre andeler i selskap og sammenslutning som omfattes av §10-1. (4) Med aksjekapital likestilles i dette kapittel andre former for innskuddskapital i selskap og annen sammenslutning som omfattes av §10-1. 0 Endret ved lover 21 des 2000 nr. 117 (f o m inntektsåret 2000), 6 juni 2003 nr. 36 (i kraft 1 jan 2004 iflg. res. 19 des 2003 nr. 1588). Endres ved lov 10 des 2004 nr. 77 (f o m inntektsåret 2006). 1 Jfr. §8-18 tredje ledd og §10-3 annet ledd. 2 Jfr. lov 24 mai 1961 nr. 1 §4 kap. 2. (1) Utbytte fra selskaper som omfattes av §10-1, regnes som skattepliktig inntekt, jf. §5-20 og §5-30. (2) Som utbytte regnes enhver utdeling som innebærer en vederlagsfri overføring av verdier fra selskap til aksjonær.1 Dette gjelder ikke for tilbakebetaling av innbetalt aksjekapital,2 herunder overkurs,3 eller utbetaling ved likvidasjon av aksjeselskap eller allmennaksjeselskap,4 jf. 10-37. Det gjelder heller ikke for utbetalt refusjon etter §16-50. Avkastning på fondsobligasjoner nevnt i §6-40 tredje ledd anses ikke som utbytte. Som utbytte til vedkommende aksjonær regnes også vederlagsfri overføring til aksjonærens ektefelle5 eller til personer som aksjonæren er i slekt eller svogerskap med i opp- eller nedstigende linje eller i sidelinjen så nær som onkel eller tante. (3) Mottatt utbyttekompensasjon etter en avtale om verdipapirlån som nevnt i §9-11, regnes som utbytte på utlånt aksje. Som utbyttekompensasjon regnes et beløp som motsvarer det utbyttet som i låneperioden er utdelt på en utlånt aksje. Slik utbyttekompensasjon skal anses å være betalt mellom partene i en avtale om verdipapirlån, uavhengig av om avtalen inneholder en egen bestemmelse om slik betaling. (4) Som innbetalt aksjekapital etter reglene i annet ledd regnes ikke aksjer som er utstedt ved forhøyelse av aksjekapitalen uten nytegning,6 og tilskrivning på aksjer. (5) Ved utbetaling til aksjonærene i forbindelse med en nedskrivning av aksjekapitalen skal denne utbetalingen i tilfelle avregnes mot den forhøyelsen av kapitalen uten nytegning som er foretatt sist. (6) Bonus som nevnt i §10-50 regnes ikke som utbytte etter §10-11, §10-12, §10-13. (7) Bestemmelsen i §4-51 får tilsvarende anvendelse ved forsømmelse av meldeplikt ved realisasjon av aksje, grunnfondsbevis m.v. (8) Departementet7 kan ved forskrift8 bestemme at mindre beløp som utdeles fra samvirkeforetak ikke skal skattlegges som utbytte. 0 Endret ved lover 21 des 2001 nr. 112 (f o m inntektsåret 2001), 28 juni 2002 nr. 49, 6 juni 2003 nr. 36 (i kraft 1 jan 2004 iflg. res. 19 des 2003 nr. 1588). 1 Jfr. §10-3 annet ledd og §10-67. 2 Jfr. asl. kap. 12, asal. kap. 12 og §10-24 annet punktum. 3 Jfr. asl. §3-2 og asal. §3-2. 6 Jfr. asl. §10-20 til §10-23 og asal. §10-20 til §10-23. (2) Skattyter som har alminnelig skatteplikt til Norge for mottatt utbytte, gis fradrag for godtgjørelse i utlignet skatt av alminnelig inntekt. Dette gjelder bare dersom det utdelende selskapet er skattepliktig til Norge eller en annen EØS-stat for hele sitt overskudd,1 og utbyttet er lovlig utdelt2 fra selskapet. Utdeling fra obligasjonsfond3 gir ikke rett til fradrag for godtgjørelse. Når det gis godtgjørelsesfradrag i skatt av utbytte fra selskap i annen EØS-stat kan det ikke kreves fradrag for utenlandsk skatt av det samme utbyttet etter andre regler. (4) §14-6 om fremføring av underskudd gis anvendelse så langt bestemmelsen passer. 0 Endret ved lover 15 des 2000 nr. 95 (med virkning f o m 5 sep 2000), 21 des 2001 nr. 113 (f o m inntektsåret 2002), 17 juni 2005 nr. 74 (med virkning for inntektsåret 2005). Endres ved lov 10 des 2004 nr. 77 (f o m inntektsåret 2006). Endres ved lov 17 juni 2005 nr. 74 (f o m inntektsåret 2006). 1 Jfr. §2-2 og sml. §16-30. 2 Jfr. asl. §2-6 og §8-1 til §8-4. 3 Jfr. §10-1 tredje ledd annet punktum. Av utbytte som utdeles til aksjonær som er hjemmehørende i utlandet,2 svares skatt til staten etter en sats som fastsettes av Stortinget i det årlige skattevedtak,3 jf. kapittel 15. Skatteberegningen skjer under ett i den kommunen der selskapet har sitt kontor eller styret har sitt sete,4 eventuelt ved Sentralskattekontoret for storbedrifter5 dersom selskapet lignes der. Selskapet er ansvarlig for den skatten som etter denne paragraf faller på aksjonærene. Foregående punktum gjelder ikke skatt på utbyttekompensasjon som nevnt i §10-11 tredje ledd. Ansvaret for slik skatt påhviler innlåner som etter avtale om verdipapirlån, jf. §9-11, svarer slik kompensasjon til kontraktsmotpart hjemmehørende i utlandet. Reglene i denne paragraf gjelder ikke for utdeling fra obligasjonsfond. 0 Endret ved lov 6 juni 2003 nr. 36 (i kraft 1 jan 2004 iflg. res. 19 des 2003 nr. 1588). Endres ved lov 17 juni 2005 nr. 74 (f o m inntektsåret 2006). 1 Sml. §16-30. 2 Jfr. §2-3 første ledd, c, og §2-35 annet ledd tredje punktum. . 3 Stortingets skattevedtak §3-5 fjerde ledd. 5 Jfr. lignl. §2-4 nr. 1, b. 6 Jfr. §10-1 tredje ledd annet punktum.
|
maalfrid_f00932dd238daa8f3886ed010026c96e9598c31f_56
|
maalfrid_ntnu
| 2,021
|
no
|
0.56
|
Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet. (2003). Introduksjonsloven. . Hentet fra http://lovdata.no/dokument/NL/lov/2003-07-04-80?q=introduksjonsloven Forskningsstiftelsen Fafo. (2012). . Hentet oktober 2014 fra http://fafo.no/pub/rapp/10163/10163.pdf(s.15)(1) , (s. 19)(2) Grøterud, M., & Nilsen, B. S. (2001). (Vol. 2001). Oslo, Norge: Gyldendal Akademisk. Hattie, J.(2009).Visible learning: A synthesis of over 800 meta-analyses relating to achievement. London. Routledge Illeris, K. (2000). Fredriksberg C: Roskilde Universitetsforlag. Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet (1996) Læreplanverket for den 10-årige grunnskolen. Oslo. Kirke- utdannings- og forskningsdepartementet. (1997-1998). Kompetansereformen. Oslo. Hentet september 2014 fra http://www.regjeringen.no/nb/dep/kd/tema/livslang_laring/utdanning_og_kompetanse/ko mpetansereformen.html?regj_oss=1&id=213306 Kommunal- og regionaldepartementet. (2005). Lov om introduksjonsordning og norskopplæring for nyankomne innvandrere (Introduksjonsloven). . Oslo. Hentet oktober 2014 fra http://lovdata.no/dokument/NL/lov/2003-07-04-80?q=introduksjonsloven(1) http://lovdata.no/dokument/NL/lov/2003-07-04-80/KAPITTEL_4#§17(2) Kunnskapsdepartementet. (1998) Meld. St. 42 (1997-1998). . (Opplæringslova) Hentet september 2014 fra http://www.regjeringen.no/nb/dep/kd/dok/regpubl/stmeld/19971998/stmeld-nr-42-1997- 98-.html?regj_oss=1&id=191798 Kunnskapsdepartementet. (2008) Meld. St. 41 (2008-2009) Kvalitet i skolen. Oslo Kunnskapsdepartementet. (2009). Voksenopplæringsloven. Hentet oktober 2014 fra http://lovdata.no/dokument/NL/lov/2009-06-19-95?q=voksenoppl%C3%A6ringsloven Kunnskapsdepartementet (2010) Meld. St. 19 (2009-2010) Tid til læring. Oslo Kunnskapsdepartementet. (2014). Hentet september 2014 fra http://regjeringen.no/nb/dep/kd/tema/livslang-laring/voksenopplaring/rett-til-opplaring (1) http://regjeringen.no/nb/dep/kd/tema/livslang_laring/voksenopplaring.html?id=1(2) Kvale, S., & Brinkmann, S. (2010). Oslo: Gyldendal Norsk Forlag.
|
lovdata_cd_46625
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.55
|
Som beskrevet under punktene 0.1 og 0.2 ovenfor, er forordning (EØF) nr. 1408/71 såkalte koordineringsregler. Dette innebærer at forordningen ikke inneholder medlemskapsregler slik vi har i folketrygdlovens kapittel 2, men gir regler om hvilket lands lovgivning som skal komme til anvendelse for personer som på grunn av sin yrkesaktivitet må forholde seg til flere enn ett medlemsland. Reglene om lovvalg står i forordningens Avdeling II. Et overordnet prinsipp ved trygdekoordineringen er at en person med ervervsmessig tilknytning til flere land, kun skal være omfattet av trygdelovgivningen i ett medlemsland for samme tidsrom (forordningen har kun ett unntak fra dette prinsipp, se punktene 2.12 og 23.3). Når forordningen bestemmer at et lands trygdelovgivning kommer til anvendelse for en person, skal vedkommende ha rett og plikt til å bli medlem av dette landets trygdeordning i samme utstrekning som statsborgere i dette landet. Dersom medlemskap etter landets interne lovgivning har vilkår om at en også må være bosatt i landet, kan dette vilkåret oppfylles gjennom bosted i annet EØS-land. For Norges del innebærer forordningens lovvalgsregler fullt ut pliktig medlemskap i folketrygden i praktisk talt alle tilfeller hvor norsk lovgivning kommer til anvendelse i henhold til reglene i Avdeling II. Eneste unntak vil gjelde EØS-borgere som er ansatt i hotell og restaurantvirksomhet på turistskip registrert i Norsk Internasjonalt Skipsregister (NIS), jf. folketrygdloven §2-12. Heller ikke norske borgere er i slike tilfeller medlemmer i folketrygden. I det følgende vil bestemmelsene i henhold til det ovennevnte og forordningens system i hovedsak omtales som lovvalgsregler og ikke som medlemskapsregler.
|
maalfrid_4b883ef837ea70e2dfd217c287163f2d1bc0d1b3_134
|
maalfrid_helsedirektoratet
| 2,021
|
en
|
0.348
|
369. Dødelighet av alle årsaker i regioner og bydeler i Oslo: Sammenlikning med utvalgte europeiske land. 1998. 370. Oslo : Helsedirektoratet, 2011. 371. s.l. : Den norske legeforening, 2018. 372. Improved lifestyle and decreased diabetes risk over 13 years: long-term follow-up of the randomised Finnish Diabetes Prevention Study (DPS). 2013. 373. The Diabetes Prevention Program (DPP). 2002. 374. Detecting patients at a high risk of developing chronic obstructive pulmonary disease in general practice: cross sectional case finding study. 324(7350):1370, 2002. 375. The better program. [Internett] [Sitert: 18 06 2018.] http://www.better-program.ca/publications-fr/. 376. The current and potential health benefits of the National Health Service Health Check cardiovascular disease prevention programme in England: A microsimulation study. 3, 2018, Vol. 15. 377. Work-Focused Treatment of Common Mental Disorders and Return to. 2, 2012, Vol. 17. 378. Use of Motivational Interviewing to Improve Return-towork and Work-related Outcomes: A Review. 1, 2014, Vol. 20. 379. Developing and evaluating complex interventions: the new Medical Research Council guidance. 2008. 380. Phase IV implementation studies. The forgotten finale to the complex intervention methodology framework. 2014. 381. Oslo : Universitetet i Oslo, 2018. 382. Fastlegeordningen 2.0 Trønderopprøret. [Internett] 2018. [Sitert: 29 08 2018.] http://www.flo20.no/. 383. Trondheim : Fastlegeordningen Trønderopprøret , 2018. 384. s.l. : Helsedirektoratet, 2014. 385. Public release of performance data in changing the behaviour of healthcare consumers, professionals or organisations. 2011. 386. Vi vet ikke om offentliggjøring av kvalitetsindikatorer gir bedre helsetjenester . [Internett] 18 01 2012. [Sitert: 18 06 2018.] https://www.fhi.no/publ/2011/vi-vet-ikke-om-offentliggjoring-av-kvalitetsindikatorer-gir-bedrehelsetjen/. 387. Forskrift om fastlegeordning i kommunene. [Internett] 2012 01 01. [Sitert: 18 06 2018.] https://lovdata.no/dokument/SF/forskrift/2012-08-29- 842. 388. Ljubljana : National Institute of Public Health, 2016.
|
lovdata_cd_57972
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.41
|
Sjøfartsdirektoratet bemyndiges herved til å utøve de funksjoner som i lov 9. juni 1903 nr. 7 om Statskontrol med Skibes Sjødygtighed m.v. §3a, jf. delegeringsvedtak 20. juni 2003 nr. 717, er tillagt departementet.
|
lovdata_cd_53076
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.522
|
Forskrift om fiske etter reker med fartøy fra Island i Svalbards territorialfarvann og indre farvann. Fastsatt av Fiskeridepartementet 19. juli 1996 med hjemmel i forskrift av 28. april 1978 nr. 20 om regulering av fiske i Svalbards territorialfarvann og indre farvann §1 og forskrift av 19. juli 1996 nr. 735 om regulering av rekefisket i Svalbards territorialfarvann og indre farvann §2. Endret 9 mai 1997 nr. 461. Endres 1 jan 2006, jf. forskrift 31 aug 2005 nr. 952. §1. 1 fartøy som fører islandsk flagg, gis adgang til å fiske reker i Svalbards territorialfarvann og indre farvann i totalt 100 døgn pr. kalenderår. 0 Endret ved forskrift 9 mai 1997 nr. 461.
|
lovdata_cd_29003
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.79
|
1. For driftsbygninger for jord- eler skogbruk skal foruten reglene i bygningslovens kapitler III,IV og §65 også gjelde §93 og §94.
|
lovdata_cd_51947
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.721
|
1. Summen av migrasjonsmengdene av BADGE, BADGE.H2 O, BADGE.HCl, BADGE.2HCl og BADGE.H2 O.HCl må ikke overskride følgende grenser: - 1 mg/kg i næringsmidler eller næringsmiddelsimulanter (analysetoleranse ikke medregnet) - 1 mg/6 dm2 i overensstemmelse med tilfellene omtalt i kapittel II. 2. Migrasjonstesten gjennomføres i overensstemmelse med bestemmelsene i analysedirektivene og kapittel II i denne forskrift. Imidlertid skal denne verdi i vandige næringsmiddelsimulanter også inkludere BADGE.2H2 O med mindre materialet eller gjenstanden er merket slik at det fremgår, at det/den bare skal anvendes i kontakt med de matvarer, herunder drikkevarer, for hvilke det kan dokumenteres, at summen av migrasjonsmengdene av de fem ovennevnte stoffer ikke kan overstige de grensene som er fastsatt i punkt 1. 3. I forbindelse med dette direktiv skal de i punkt 1 nevnte stoffers spesifikke migrasjon påvises ved hjelp av en validert analysemetode. Hvis en slik analysemetode ikke eksisterer, kan en analysemetode som fungerer hensiktsmessig benyttes. 1. Summen av migrasjonsmengdene av BFDGE, BFDGE.H2 O, BFDGE.HCl, BFDGE.2HCl og BFDGE.H2 O.HCl sammen med summen av de som er omtalt i kapittel II, må ikke overskride følgende grenser: 2. Migrasjonstesten gjennomføres i overensstemmelse med bestemmelsene i analysedirektivene og kapittel II i denne forskrift. Imidlertid skal denne verdi i vandige næringsmiddelsimulanter også inkludere BFDGE.2H O, med mindre materialet eller gjenstanden er merket slik, at det fremgår, at det/den bare skal anvendes i kontakt med de matvarer, herunder drikkevarer, for hvilke det kan dokumenteres, at summen av migrasjonsmengdene av de fem ovennevnte stoffer, sammenlagt med de som er omhandlet i kapittel II, ikke kan overstige de grensene som er fastsatt i punkt 1. 0 Vedlegg V er tilføyd ved forskrift 7 aug 2002 nr. 939. Publisert: I 1993 1860 (Vedlegg)
|
lovdata_cd_8216
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.587
|
Gjelder for: Oksevatnet landskapsvernområde, Vardø kommune, Finnmark.
|
lovdata_cd_43229
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
nn
|
0.33
|
Del II - Saksbehandling i trygdesaker - Anke- og klagebehandling m.m. Kapittel 21.
|
lovdata_cd_33176
|
lovdata_cd_norgeslover_2005
| 2,021
|
no
|
0.779
|
0 Overskrift endret ved lov 13 juni 1980 nr. 25. §27. 1. Skattepliktige som nevnt i §2 skal betale skatten i løpet av året etter inntektsåret etter reglene under nr. 2-12 nedenfor. 2. Likningssjefen2 skriver ut en forhåndsskatt som skal betales i to terminer, 15 februar og 15 april. Det skal ikke skrives ut forhåndsskatt når den utliknede skatt for vedkommende inntektsår ventes å bli mindre enn kr. 2.000. 3. Likningssjefen2 kan forhøye eller sette ned den utskrevne forhåndsskatt når det er begått feil ved utskrivningen. 4. Forhåndsskatt kan innen 30. april innbetales med et høyere beløp enn det som er utskrevet når dette anses utilstrekkelig til å dekke to tredjedeler av den skatt som vil bli utliknet. 5. Når likningen er foretatt, fastsettes resterende skatt til differansen mellom utliknet skatt og utskrevet forhåndsskatt. Er det i medhold av nr. 4 innbetalt et høyere beløp enn den utskrevne forhåndsskatt, legges det innbetalte beløp til grunn ved beregningen. 7. Dersom resterende skatt overstiger en tredjedel av utlignet skatt skal skattyter svare rente4 av differansen etter nærmere regler som fastsettes av departementet. Rentebeløpet forfaller til betaling sammen med resterende skatt. 9. Er den innbetalte forhåndsskatt større enn to tredjedeler av utliknet skatt, har den skattepliktige krav på rentegodtgjørelse etter regler som fastsettes av departementet. 10. Den skattepliktige skal ha melding om utskrevet forhåndsskatt og senere endringer i slik skatt. Melding om forhøyelse av utskrevet forhåndsskatt sendes i rekommandert brev eller på annen påviselig måte. Til skattepliktig som er hjemmehørende utenfor kommunen, sendes alltid melding i rekommandert brev. Innbetaling av forhåndsskatt kan ikke kreves før det er gått 3 uker fra den dag da melding om skatten blir sendt den skattepliktige. Blir utliknet skatt endret etter ligningslovens5 kapittel 9, skal det foretas nye beregninger av resterende skatt, rentetillegg m.v. som nevnt foran under nr. 5, 7, 8 og 9. Blir skatten forhøyet, forfaller forhøyelsen til betaling 3 uker etter at melding er sendt den skattepliktige. 11. Bestemmelsene i §26 annet punktum og i kapitel VI gjelder så lenge de passer tilsvarende for forhåndsskatt. 12. Vedkommende departement3 eller den dette gir fullmakt, kan gi nærmere regler til utfylling og gjennomføring av denne paragraf. Departementet3 kan for bestemte grupper av skattepliktige fastsette forskrifter6 om utskriving av forhåndsskatt som avviker fra bestemmelsen i nr. 2, og kan unnta enkelte grupper fra bestemmelsene om betaling av forhåndsskatt. 0 Endret ved lover 29 juni 1956 nr. 21, 4 juli 1958 nr. 6, 9 juni 1961 nr. 3, 14 juni 1974 nr. 27, 10 des 1976 nr. 88, 26 mai 1978 nr. 26, 13 juni 1980 nr. 25, 29 mars 1985 nr. 13, 20 des 1991 nr. 83, 29 mars 1996 nr. 18 (f o m inntektsåret 1995), 18 des 1998 nr. 73, 17 des 1999 nr. 86 (i kraft 1 jan 2001 med virkning for betaling av skatt for inntektsåret 2000 og senere). 1 Jfr. lov 13 juni 1975 nr. 35 §7. 2 Jfr. lignl. §2-1. 4 Sml. sktl. §6-40 femte ledd, b. 7 Skattedirektoratet iflg. forskrift 18 mai 1981. §28. 1. Skatt som blir fastsatt ved forhåndsligning etter ligningslovens1 §8-10 forfaller til betaling 3 uker etter at melding om skattens størrelse er sendt den skattepliktige. Kapittel IV og §27 gjelder tilsvarende så langt de passer. 2. Løpende mulkt etter ligningslovens1 §10-6 forfaller til betaling 3 uker etter at krav om betaling er sendt den opplysningspliktige, og ansvarsbeløp etter ligningslovens1 §10-7 forfaller til betaling 3 uker etter at melding om fastsettingen er sendt oppdragsgiveren. Gebyr etter ligningsloven1 §10-8 forfaller til betaling 3 uker etter at melding om vedtaket er sendt den oppgavepliktige. 0 Endret ved lover 29 juni 1956 nr. 21, 9 juni 1961 nr. 3, 12 juni 1970 nr. 45, 14 juni 1974 nr. 27, 4 juni 1976 nr. 47, 13 juni 1980 nr. 25, 23 des 1994 nr. 70. Kapitel VI. Alminnelige regler om betaling og innkreving av skatt. §29. 1. Forskottsskatt,1 restskatt,2 skatt fra etterskottspliktige skattytere3 og utliknet skatt4 skal innbetales til skatteoppkreveren i den kommune skatten er skrevet ut for. 2. Bestemmelsene i §12, 3 gjelder tilsvarende for innbetaling av skatt som omhandlet i denne paragraf. 0 Endret ved lover 4 juli 1958 nr. 6, 6 juni 1975 nr. 25, 4 juni 1976 nr. 47, 26 mars 1999 nr. 14 (i kraft 1 jan 2000), 14 april 2000 nr. 24, 15 des 2000 nr. 86 (i kraft 1 jan 2001). 1 Se kap. III. 3 Se kap. V. 4 Se lignl. §8-8. §30. 1. Forskottsskatt,1 restskatt,2 etterskottsskatt,3 og annen utliknet skatt4 blir å innbetale til fastsatt tid og med de beløp som opprinnelig er fastsatt, selv om utskrivningen eller likningsansettelsene er påklaget, står under prøving ved overordnet instans eller er brakt inn for domstolene. 2. Blir skatt som nevnt i første ledd satt ned, får bestemmelsene om tilbakebetaling i §24 tilsvarende anvendelse. 0 Endret ved lov 6 juni 1975 nr. 25. 5 Se §31 nr. 2. §31. 1. Skattepliktige som ikke betaler forskottsskatt,1 restskatt,2 etterskottsskatt3 eller annen utliknet skatt,4 og arbeidsgiver5 eller selskap som nevnt i §5A som unnlater å foreta og sende oppgjør for forskottstrekk eller annet trekk innen forfallstidens utløp, skal svare renter av beløpet etter nærmere regler som fastsettes av departementet. Ligningslovens6 §3-7 nr. 4, første til tredje punktum, gjelder tilsvarende ved betaling av skatt og trekkoppgjør. 2. Skattepliktig som får tilbakebetalt skatt etter §24, §25, §30 nr. 2 eller §39, jfr §40, har krav på rentegodtgjørelse7 etter regler som fastsettes av departementet. 3. I ethvert tilfelle hvor en skattepliktig får tilbakebetalt skatt i henhold til reglene i denne lov, skal han også ha tilbakebetalt forsinkelsesrenter9 som er betalt av refusjonsbeløpet. 4. Når det ved forhøyelse av skatt eller enhver retting av avregningsoppgjør fremkommer krav på tilbakebetaling av beløp - herunder rentegodtgjørelse10 - som tidligere er utbetalt den skattepliktige, kan beløpet i sin helhet innfordres som skatt etter reglene i dette kapittel. Dette gjelder uten hensyn til om mottakeren har vært i god tro. Reglene om forfallstid i §25 nr. 1 og §27 nr. 10 annet og siste ledd, gjelder tilsvarende. 0 Endret ved lover 30 juni 1955 nr. 18, 9 juni 1961 nr. 3, 14 juni 1974 nr. 27, 13 juni 1980 nr. 25, 3 juni 1983 nr. 36, 1 juni 1984 nr. 36, 22 des 1989 nr. 93, 11 juni 1993 nr. 83, 18 des 1998 nr. 73, 21 des 2001 nr. 101. 5 Se §3, b. 6 Lov 13 juni 1980 nr. 24 (lignl.). 7 Sml. sktl. §5-60. 8 Finansdepartementet. 9 Jfr. nr. 1. 10 Jfr. nr. 2. §32. 1. Skatt som nevnt i §30 nr 1 med tillegg av renter1 og kostnader er tvangsgrunnlag for utlegg. 2. Krav på skatt, renter og kostnader som nevnt under 1 kan uoppdelt bringes i motregning overfor fordring den skattepliktige har på tilbakebetaling av skatt m.v. og fordring på rentegodtgjørelse. Det samme gjelder overfor en fordring den skattepliktige har på staten alene, fylkeskommunen alene, kommunen alene eller folketrygden og som er av den art at det er adgang til å ta utlegg i den. 3. Ved motregning i konkurs3 gjelder bestemmelsen i 2, første punktum tilsvarende. Overfor en fordring konkursboet har på staten alene, fylkeskommunen alene, kommunen alene eller folketrygden, kan dog skatteoppkreveren bare bringe i motregning en så stor andel av et skattekrav m.v. på konkursskyldneren, som ved fordeling etter reglene i denne lovs kapittel VIII ville falle på den av skattekreditorene som boets fordring er rettet mot. 4. Motregning etter nr. 2 og 3, begges siste punktum, gjennomføres ved at skatteoppkreveren4 gir pålegg til den som skal foreta utbetalingen på vegne av staten, fylkeskommunen eller kommunen om å overføre til ham det beløp som skal nyttes til dekning av skatten. Den skattepliktige (konkursboet) skal samtidig med pålegget underrettes om motregningen i rekommandert brev eller på annen etterviselig måte. Motregning etter 2, siste punktum må ikke gjennomføres i slik utstrekning at den skattepliktiges inntekt blir utilstrekkelig til livsopphold for ham og hans familie. 5. Den skattepliktige kan kreve at skatteoppkreveren4 gjennomfører motregningen når betingelsene etter nr 2 og 3 foreligger, jfr dog begrensningene i kommuneloven5 §53. 0 Endret ved lover 9 juni 1961 nr. 3, 21 mai 1976 nr. 29, 1 juni 1984 nr. 36, 26 juni 1992 nr. 86, 18 des 1998 nr. 73. 1 Jfr. §31 nr. 1. 3 Jfr. deknl. §8-1 flg. 4 Se §48 nr. 1. 5 Lov 25 sep 1992 nr. 107. §32a. Krav på tilbakebetaling av skatt - herunder rentegodtgjørelse - kan ikke pantsettes eller overdras. 0 Tilføyd ved lov 12 juni 1981 nr. 56. §33. 1. Forskottsskatt,1 restskatt,2 etterskottsskatt3 eller annen utliknet skatt4 som ikke blir betalt i rett tid, kan - i tilfelle med renter og kostnader - inndrives av skatteoppkreveren5 ved trekk i lønn eller andre liknende ytelser etter reglene i dekningsloven6 §2-7. Ved fiske- og fangstvirksomhet kan trekk også foretas i fartøypart og i annen redskapspart enn nevnt i §5, 1 d. Departementet7 kan gi nærmere regler om at trekk kan foretas også i andre ytelser. 2. Skattetrekk etter bestemmelsene i denne paragraf settes i verk ved at det i rekommandert brev eller på annen påviselig måte gis arbeidsgiveren8 eller den som foretar utbetalingen på vegne av arbeidsgiveren, pålegg om å holde trekkbeløpet tilbake. Trekkpålegget gjelder også for det organ som utbetaler dagpenger under arbeidsløshet etter folketrygdloven9 kapittel 4 og sykepenger etter folketrygdloven9 kapittel 8. 3. Når pålegg om skattetrekk er gitt, er arbeidsgiveren8 forpliktet til10 - i samsvar med de forskrifter som er gitt i pålegget - å trekke skattebeløpet og sende dette til vedkommende skatteoppkrever. Reglene i §11, 4, og §12 gjelder også ved gjennomføring av trekk etter pålegg. 4. Pålegg om trekk kan også gis i tilfelle der lønnstakeren8 selv innkrever sin godtgjørelse i samband med innkassering av vedkommende salgsbeløp, premie eller liknende. Lønnstakeren plikter da å innbetale trekkbeløpet til arbeidsgiveren sammen med de beløp han har inkassert for denne. 5. Trekk etter denne paragraf gjennomføres ved siden av mulig forskottstrekk. Dersom det er gitt pålegg om trekk for flere krav hos samme skattyter, har kravene prioritet etter reglene i dekningsloven6 §2-8. 6. Departementet fastsetter nærmere regler om gjennomføring av trekk etter denne paragraf. 0 Endret ved lover 30 juni 1955 nr. 18, 29 juni 1956 nr. 21, 4 juli 1958 nr. 6, 9 juni 1961 nr. 3, 4 juni 1976 nr. 47, 16 juni 1978 nr. 60, 8 juni 1979 nr. 33, 21 des 1979 nr. 66, 13 juni 1980 nr. 25, 26 juni 1992 nr. 86, 28 feb 1997 nr. 19 (i kraft 1 mai 1997), 18 des 1998 nr. 73, 31 mai 2002 nr. 16. 5 Se §48 nr. 1. 6 Lov 8 juni 1984 nr. 59 (deknl.). 8 Se §3, b. 9 Lov 28 feb 1997 nr. 19. 10 Se §49 og §51. §34. 1. Når en skattepliktig regelmessig mottar oppgjør for solgte varer, eller for varer som er levert til omsetning eller foredling, fra et lag eller en ervervsdrivende som kjøper, omsetter eller foredler varene, kan han slutte avtale med skatteoppkreveren1 om at det skal foretas trekk i oppgjørene til dekning av hans egen skatt og skatt han er ansvarlig for. Den som utbetaler oppgjørene plikter2 etter pålegg fra skatteoppkreveren1 å foreta trekk i samsvar med avtalen. Bestemmelsene i §33 nr. 3 gjelder tilsvarende for trekk etter denne paragraf. 2. Bestemmelsene i foregående ledd får tilsvarende anvendelse ved avtaler om trekk som blir inngått mellom skatteoppkrever1 og skattepliktig som regelmessig mottar oppgjør for utførelse av transport eller andre tjenester. 0 Endret ved lov 23 des 1994 nr. 70. 1 Se §48 nr. 1. 2 Se §49 og §51. §35. Inndriving ved trekk i lønn eller ved forretning for utleggspant1 kan også skje hos den som er ansvarlig for skatten, jf. §37, nr. 2-10. Bestemmelsene om motregning i §32, nr. 2-5 får tilsvarende anvendelse. 0 Endret ved lover 9 juni 1961 nr. 3, 4 juni 1976 nr. 47, 26 juni 1992 nr. 86, 26 mars 1999 nr. 14 (i kraft 1 jan 2000). §36. Departementet1 kan bemyndige skatteoppkreveren til å holde forretning for utleggspant for krav som omhandlet i denne lov. Før bemyndigelse gis, skal det innhentes uttalelse fra vedkommende kommunestyre. For krav fastsatt ved sentral ligning etter ligningsloven2 §2-4 nr. 1 bokstav a kan skatteoppkreveren etter departementets bestemmelse holde forretning for utleggspant i hele riket. 0 Endret ved lover 26 juni 1992 nr. 86, 19 juni 1997 nr. 68, 18 des 1998 nr. 73, 21 des 2001 nr. 101 (i kraft 1 juli 2002). 1 Finansdepartementet iflg. res. 20 aug 1993 nr. 812. 2 Lov 13 juni 1980 nr. 24. §37. 1. Når skatt er iliknet begge ektefeller under ett i medhold av skatteloven1 §2-10, §2-11 fjerde ledd, §2-12 bokstav a eller §2-14 tredje ledd bokstav a, kan det tas utlegg2 for skatten såvel i gjenstander som er felleseie, som i ektefellenes mulige særeiemidler.3 Skatten kan også innfordres ved motregning etter §32 og ved trekk etter §33 hos hver av ektefellene. Bestemmelsene foran gjelder ikke når skatten er fordelt forholdsmessig mellom ektefellene i medhold av skatteloven1 §2-13. Før likning er foretatt, blir bestemmelsen i første og annet punktum å anvende tilsvarende på utskrevet forskottsskatt4 som gjelder begge ektefellers formue eller inntekt, når skatten ikke er fordelt med en forholdsmessig del på hver av ektefellene. 2. Foreldre er ansvarlig5 for skatt ilagt hjemmeværende barn som arbeider i foreldrenes bedrift. 3. Ved ligning av medlemmer i selskaper som nevnt i skatteloven1 §2-2 annet ledd a - e er selskapet ansvarlig for skatt som ikke kan innkreves hos medlemmene. Lignes et medlem av formue og inntekt både i og utenfor selskapet, omfatter ansvaret bare en så stor del av medlemmets skatt som etter en forholdsmessig fordeling faller på formue og inntekt i selskapet. 4. Fullmektig for personer bosatt i utlandet eller for utenlandsk selskap eller innretning hjemmehørende i utlandet, er personlig ansvarlig5 for ilignet skatt av fullmaktsgiverens virksomhet i Norge. 5. Selskaper og innretninger hjemmehørende i riket som yter godtgjørelse, tantieme, gratiale eller lignende til personer bosatt i utlandet og selskap og innretninger hjemmehørende i utlandet (skatteloven1 §2-3 første ledd a-g, annet ledd og §3-4 første til tredje ledd), er ansvarlig5 for skatt som iliknes av ytelsen. 7. Skifteforvaltere7 er ansvarlig5 for at tilstrekkelig av boets midler holdes tilbake til dekning av skatt som ilignes eller som må forutsettes ilignet boet eller arvelater etter at boet er tatt under skiftebehandling. Det samme gjelder for konkursskyldners skatt når boet er ansvarlig for skatten. 8. Tilsvarende ansvar5 påhviler hvert enkelt medlem av styre og ledelse i selskaper og andre skattepliktige innretninger, når disse oppløses8 og deres midler fordeles mellom eierne. 9. Er midlene utloddet eller fordelt i tilfelle som nevnt i nr. 7 og 8, uten at det er holdt tilbake midler til dekning av skatt, kan uerholdelig skatt innkreves hos konkurskreditorene, arvingene eller parthaverne, som er ansvarlig5 hver for sin andel av skatten. 10. Selvskiftende arvinger9 er solidarisk ansvarlig5 for betaling av skatten. Ansvaret er begrenset til det den enkelte har mottatt i arv. Gjenlevende ektefelle3 i uskiftet bo er ikke ansvarlig for førsteavdødes skatt ut over verdien av avdødes andel i boet. 0 Endret ved lover 29 juni 1956 nr. 21, 9 juni 1961, 4 juni 1976 nr. 47, 25 mars 1977 nr. 16, 8 juni 1979 nr. 33, 20 des 1991 nr. 83, 26 juni 1992 nr. 86, 26 mars 1999 nr. 14 (i kraft 1 jan 2000), 17 des 1999 nr. 86 (i kraft 1 jan 2000), 21 des 2000 nr. 115 (i kraft straks med virkning fra og med inntektsåret 2000). 15 juni 2001 nr. 46. 2 Jfr. tvangsl. §7-2. 4 Se kap. III. 5 Jfr. §35 og §39 nr. 4. 6 Jfr. sktl. §2-14. 7 Jfr. sl. 1 kap. 8 Jfr. asl. kap. 16 og asal. kap. 16. 9 Jfr. sl. 13 kap. 10 Gjelder for uskiftebo der skifteattest er utstedt etter 31 des 1985. §38. Når en skattepliktig akter å ta opphold i utlandet og bli der i minst 6 måneder, plikter han1 før avreisen å betale eller stille sikkerhet for alle skattebeløp som han er eller vil bli iliknet for den tid han har oppholdt seg her i riket.2 Skatteoppkreveren kan begjære arrest for sikring av krav som nevnt i første punktum. Når skatteplikten ikke er avhengig av bostedet og vedkommende vil bli skattepliktig her også etter utflyttingen, gjelder ikke reglene i første og annet punktum. 0 Endret ved lover 12 des 1980 nr. 54, 12 juni 1981 nr. 56, 1 juni 1984 nr. 36, 9 jan 1987 nr. 3, 26 juni 1992 nr. 86, 23 des 1994 nr. 70. 2 Jfr. lignl. §4-7 nr. 5 jfr. §8-10. §38A. Når det er inngått avtale med fremmed stat,1 kan forskuddet på skatt og annen betalt skatt overføres til skattemyndighetene i avtalestaten. Departementet2 kan gi nærmere forskrifter3 for gjennomføring av denne bestemmelse. Den som etter §3, jfr. §4 er pliktig til å foreta forskottstrekk, men som godtgjør at det betales skattetrekk eller tilsvarende i utlandet av den enkelte arbeidstakers inntekt, kan av skatteoppkreveren bli fritatt for trekkplikten etter denne lov dersom det stilles betryggende sikkerhet for trekkbeløpet. Nærmere forskrifter kan gis av departementet. 0 Tilføyd ved lov 17 des 1982 nr. 70. 1 Jfr. lov 28 juli 1949 nr. 15 §1. §39.1 1. Skattepliktig som er ilagt forskottsskatt,2 restskatt,3 etterskottsskatt4 eller annen skatt av samme formue eller inntekt5 i mer enn en kommune, kan unngå tvangsinndriving ved å innbetale forfalne og - ved forfallstid - uforfalne terminer av den høyeste utskrevne skatt til skatteoppkreveren i den kommune som han mener skatten skal utskrives i, jfr. ligningslovens6 §8-6. Beløp som tidligere er betalt på noen av skattene, skal bringes i fradrag ved innbetalingen. Tvangsinndrivning kan heller ikke settes i verk når det etter §33 er pålagt trekk til dekning av noen av de utskrevne skatter. Det samme gjelder når det foretas forskottstrekk etter §7 nr. 2 til dekning av skatt av samme formue eller inntekt som det er utskrevet forskottsskatt for. 2. Bestemmelsene i første ledd fritar ikke etterskottspliktige som skal svare naturressursskatt7 for plikten til å innbetale til vedkommende skatteoppkrever naturressursskatt som ikke er medregnet ved utlikningen av den skatt som blir innbetalt. Den skattepliktige kan kreve oppgave fra likningssjefen8 over størrelsen av det beløp som pliktes innbetalt etter reglene i foregående punktum. 3. Forskottspliktige som er pålagt å betale forskottsskatt,2 restskatt3 eller annen skatt av samme formue eller inntekt til mer enn en kommune,5 kan kreve omberegning og ny skatteseddel som om skatt av denne formue og inntekt bare var beregnet til en kommune. Ved omberegningen skal, for så vidt gjelder denne formue og inntekt, de høyeste ansettelser legges til grunn. 4. Bestemmelsene i første, annet og tredje ledd gjelder tilsvarende for den som er ansvarlig for skatten etter §37 nr. 2-10. 0 Endret ved lover 29 juni 1956 nr. 21, 14 juni 1974 nr. 31, 4 juni 1976 nr. 47, 13 juni 1980 nr. 25, 26 mars 1999 nr. 14 (i kraft 1 jan 2000), 14 april 2000 nr. 24 (med virkning fra og med inntektsåret 2001). 1 Se §31 nr. 2. 2 Se kap. III. 4 Se kap. V. 5 Se lignl. §8-8. 7 Jfr. sktl. §18-2. 8 Jfr. lignl. §2-1 nr. 1. §40. 1. Beløp som er trukket eller innbetalt i tilfelle som omhandlet i §11, 3 og §39, 1 blir å regne som deponert inntil spørsmålet om skatteplikten er avgjort. Den skatteoppkrever1 som mottar slikt trekkoppgjør eller slik innbetaling, skal snarest melde fra om det til skatteoppkreveren i vedkommende annen kommune eller kommuner. 0 Endret ved lover 9 juni 1961 nr. 3, 4 juni 1976 nr. 47, 13 juni 1980 nr. 25. §40a. Ved skatteoppkreverens tvangsfullbyrdelse etter dette kapitlet gjelder tvangsfullbyrdelseslovens1 regler om gjennomføring av utleggsforretningen, herunder reglene om klage, bortfall og opphevelse av utlegg, hvis ikke annet er bestemt i denne lov. Klageadgangen gjelder også motregningsbeslutning etter §32 nr 2 til 5. 0 Tilføyd ved lov 26 juni 1992 nr. 86. 1 Lov 26 juni 1992 nr 86 (tvangsl.), se dens kap. 7. Kapitel VII. Ettergivelse og nedsettelse av skatt. §41. 1. Når noen i medhold av ligningslovens1 §9-12 har rådd til at skatten blir nedsatt eller ettergitt og når det ellers på grunn av dødsfall, særlig alvorlig eller langvarig sykdom, varig invaliditet eller andre årsaker virker særlig ubillig eller uforholdsmessig trykkende å fastholde hele skatten, kan denne settes ned eller ettergis. 2. Avgjørelse som nevnt under 1 kan i alminnelighet først treffes når likning er foretatt.2 I inntektsåret kan det av årsaker som nevnt under 1 gis utsettelse med innbetaling av utskrevet forskottsskatt og det kan samtykkes i fritaking for forskottstrekk eller tilbakebetaling av trekk. Endelig avgjørelse om nedsettelse eller ettergivelse blir også i disse tilfelle å treffe etterat likning er foretatt. 0 Endret ved lover 4 juni 1976 nr. 47, 3 juni 1977 nr. 49, 13 juni 1980 nr. 25. 2 Jfr. lignl. kap. 8. §42. 1. Avgjørelse som nevnt i §41 treffes av formannskapet etter innstilling fra et utvalg på minst tre medlemmer som velges av kommunestyret1 (formannskapet). Likningssjefen og - etter nærmere bestemmelse av kommunestyret (formannskapet) - skatteoppkreveren2 kan tiltre utvalget, dog uten stemmerett. Formannskapet kan overlate sin myndighet til skatteutvalget i saker som gjelder beløp på inntil kr 50.000. Vedkommende departement3 kan etter søknad fra formannskapet samtykke i at også saker som gjelder større beløp avgjøres av skatteutvalget. I saker som gjelder ettergivelse av skatt på over kr 200.000 eller nedsettelse med mer enn dette beløp, blir dog avgjørelsen å treffe av vedkommende departement3 etter forslag fra det utvalg som er nevnt i første punktum. 2. Kommunestyret1 (formannskapet) kan oppnevne flere utvalg som nevnt under nr. 1 når det finnes nødvendig. 3. Kommunestyret1 kan bestemme at skatteutvalgets gjøremål skal legges til en annen kommunal nemnd. Nr. 1, annet punktum gjelder i så fall tilsvarende for denne nemnds behandling av saker etter denne lov. Kommunestyret1 avgjør hvem som skal være leder og nestleder i utvalget. 4. Departementet4 kan fastsette regler om utgiftsføring av skattebeløp som ikke lar seg inndrive. 5. For skattytere som utelukkende skal betale statsskatt, kan vedkommende departement bestemme at innstilling og avgjørelse som nevnt i nr. 1 legges til andre organer. 0 Endret ved lover 29 juni 1956 nr. 21, 21 juni 1963 nr. 21, 25 juni 1965 nr. 10, 12 juni 1970 nr. 45, 4 juni 1976 nr. 41, 4 juni 1976 nr. 47, 3 juni 1977 nr. 49, 13 juni 1980 nr. 25, 12 juni 1981 nr. 54, 11 nov 1983 nr. 63, 7 juni 1985 nr. 45, 5 juni 1987 nr. 25, 18 des 1987 nr. 79, 16 juni 1989 nr. 37 (i kraft 29 okt 1998 iflg. vedtak 29 okt 1998 nr. 1040), 16 juni 1989 nr. 46, 20 des 1991 nr. 83, 18 des 1998 nr. 73. 2 Se §48 nr. 1. 3 Finansdepartementet, se også vedtak 18 juni 1997 nr. 608, 18 juni 1997 nr. 610 og 29 mai 1998 nr. 563 som delegerer til Skattedirektoratet. 4 Finansdepartementet iflg. res. 16 mai 1997 nr. 476. Kapitel VIII. Om fordeling av innbetalt skatt. §43. 1. Innbetalt skatt fra forskottspliktige skattytere1 for et inntektsår blir å fordele mellom staten, fylkeskommunen og kommunen på grunnlag av den samlede utligning av skatt til staten, skatt til fylkeskommunen og skatt til kommunen for vedkommende inntektsår på forskottspliktige skattytere. Departementet2 gir forskrifter3 om gjennomføringen, derunder om hvordan endringer i likningen skal inngå i fordelingen. 2. I tiden inntil endelig fordeling etter reglene under 1 kan foretas, skal skatt som er innbetalt fra de der nevnte skattepliktige undergis en foreløpig fordeling. Slik foreløpig fordeling skal i alminnelighet skje på grunnlag av den samlede utlikning av skatt til staten, skatt til fylkeskommunen og skatt til kommunen for disse skattepliktige ved siste likning før inntektsåret. Ved beregning av forholdstallene for slik foreløpig fordeling, blir det i alminnelighet ikke å ta omsyn til de endringer i utlikningen som følger av klagebehandlingen. Hvis forholdet mellom den samlede utlikning av de forskjellige skatter må antas å ville bli vesentlig forskjøvet på grunn av endring i skattesatser eller av andre årsaker, kan vedkommende departement2 eller den dette gir fullmakt ved skjønn fastsette forholdstall til bruk ved den foreløpige fordeling. Departementet gir nærmere regler om gjennomføringen av den foreløpige fordeling. 3. Tilskott til folketrygden fra kommunen og fylkeskommunen etter folketrygdloven4 §23-9, skal redusere det beløp som tilkommer kommunen og fylkeskommunen ved fordeling etter nr. 1 og 2. Departementet gir nærmere forskrifter3 om gjennomføringen av denne bestemmelse. 4. Skattefradrag gitt i medhold av skatteloven5 §16-10 §16-11 og nedsettelse av skatt etter skatteloven5 §17-10 skal i sin helhet belastes staten. Skattefradrag gitt i medhold av skatteloven5 §16-1 fordeles forholdsmessig mellom skatt til kommune og fylkeskommune. Fradrag for utenlandsk skatt gitt i medhold av intern norsk rett6 eller skatteavtale7 fordeles forholdsmessig mellom skatt til staten, fylkeskommune og kommune før fordeling av fradrag som nevnt i første og annet punktum, fradrag som nevnt i nr. 5 og nedsettelse etter skattebegrensningsregelen i skatteloven5 §17-10. 5. Inntektsfradrag gitt i medhold av skatteloven5 §15-5 om særskilt fradrag i alminnelig inntekt i Finnmark og Nord-Troms skal bare belastes staten. 0 Endret ved lover 6 juli 1957 nr. 24, 14 juni 1974 nr. 31, 21 mai 1976 nr. 29, 3 juni 1977 nr. 49, 13 juni 1980 nr. 25, 9 jan 1987 nr. 3, 18 des 1987 nr. 76, 18 des 1987 nr. 89, 23 des 1988 nr. 81, 20 des 1991 nr. 83, 28 juni 1996 nr. 52 (f o m inntektsåret 1997), 28 feb 1997 nr. 19 (i kraft 1 mai 1997), 26 mars 1999 nr. 14 (i kraft 1 jan 2000), 21 des 2001 nr. 101. 1 Se §1, jfr. §2. 4 Lov 28 feb 1997 nr. 19. 6 Jfr. sktl. §16-20 til §16-33. 7 Lov 28 juli 1949 nr. 15. §44. 1. Innbetalt skatt fra etterskottspliktige skattytere1 for et inntektsår blir å fordele mellom staten, det felleskommunale skattefondet, fylkeskommunen og kommunen på grunnlag av den samlede utlikning av skatt til staten, skatt til det felleskommunale skattefondet, skatt til fylkeskommunen og skatt til kommunen for vedkommende inntektsår på etterskottspliktige skattytere. Departementet2 gir forskrifter om gjennomføringen, derunder om hvordan endringer i ligningen skal inngå i fordelingen. Stortinget fastsetter fordelingen mellom kommunene av den skatt som er tilført det felleskommunale skattefondet. 2. I tiden inntil endelig fordeling etter reglene under 1 kan foretas, fordeles innbetalt skatt fra etterskottspliktige skattytere foreløpig mellom staten, fylkeskommunen og kommunen i samsvar med regler som fastsettes av departementet. 3. Fradrag for utenlandsk skatt gitt i medhold av intern norsk rett3 eller skatteavtale4 fordeles forholdsmessig mellom skatt til staten, fylkeskommune og kommune. 0 Endret ved lover 6 juli 1957 nr. 24, 14 juni 1974 nr. 27, 6 juni 1975 nr. 25, 21 mai 1976 nr. 29, 3 juni 1977 nr. 49, 13 juni 1980 nr. 25, 28 juni 1996 nr. 52 (f o m inntektsåret 1997), 10 des 2004 nr. 77 (med virkning for skatt f o m inntektsåret 2005). 3 Jfr. sktl. §16-20 til §16-33. 4 Jfr. lov 28 juli 1949 nr. 15. §45. 1. En skattepliktig som har hatt forskottstrekk1 og ikke blir tatt opp til skattlegging i vedkommende kommune for det inntektsår trekket gjelder, kan ikke kreve det trukne beløp tilbake med mindre han av likningsmyndighetene for kommunen er ansett ikke skattepliktig her i landet for vedkommende inntektsår eller godtgjør å ha betalt skatt av lønnsinntekten for samme inntektsår i en annen kommune her i landet eller at skatt ikke er iliknet ham fordi inntekten ikke har nådd opp i skattepliktig størrelse. 2. Forskottstrekk som etter reglene under 1 ikke blir å betale tilbake og forskottstrekk vedkommende lønnstaker som er ukjent i kommunen, skal overføres til staten. Slik overføring skal foretas når det er gått 3 år etter utløpet av det inntektsår da trekket er foretatt. 0 Endret ved lover 6 juli 1957 nr. 24, 4 juni 1976 nr. 47, 6 des 1996 nr. 77 (f o m inntektsåret 1997), 15 des 2000 nr. 86 (i kraft 1 jan 2001). 1 Se kap. II. Kapitel IX. Forskjellige bestemmelser. §46. 1. Skattepliktige, arbeidsgivere1 og offentlige tjenestemenn plikter å sende de meldinger og å gi de opplysninger2 som er nødvendig forat likningssjefen skal få fastsatt og regulert forskottstrekk og forskottsskatt i samsvar med forskriftene i kapitel II og III og for at skatteoppkreveren3 skal få utferdiget pålegg om trekk av restanser. Departementet4 gir nærmere regler om meldeplikten. 2. Skattepliktig som ikke etterkommer plikt til å sende melding eller pålegg om å gi opplysninger eller som gir uriktige eller ufullstendige opplysninger, har ikke krav på å få endret likningssjefens avgjørelse vedkommende forskottstrekk eller forskottsskatt. 0 Endret ved lover 30 juni 1955 nr. 18, 18 des 1998 nr. 73, 21 des 2000 nr. 115 (i kraft 1 jan 2001 med virkning for salgsoppgjør som betales fra og med denne dato). 1 Se §3, b. 2 Se §50. 3 Se §48 nr. 1. §47. 1. Skatteoppkreveren1 skal føre kontroll med at arbeidsgivere2 og andre innen kommunen som etter denne lov har plikt til å foreta trekk, sender meldinger og gjennomfører forskottstrekk og pålagt trekk i samsvar med gjeldende forskrifter og de pålegg som er gitt. Skatteoppkreveren1 eller den som har fullmakt fra ham kan foreta bokettersyn hos den som plikter å foreta trekk og kan herunder kreve fremlagt skattekort, trekkpålegg og andre dokumenter som har betydning for kontrollen. Også skattefogden3 og den som har fullmakt fra skattefogden eller fra kommunerevisjonen eller Riksrevisjonen kan foreta slike ettersyn og kreve framlagt dokumenter som nevnt. 2. Den som foretar bokettersyn som nevnt under 1 har plikt til å bevare taushet4 overfor uvedkommende om det han under utføringen av ettersynet får kjennskap til. Før han første gang foretar ettersyn, skal han underskrive en erklæring om at han vil overholde taushetsplikten. 3. Skatterestanselister eller utdrag av disse kan ikke legges ut til offentlig gjennomsyn eller offentliggjøres på annen måte. 4. Beløp som arbeidsgiver2 pålegges å betale ved vedtak om summarisk fellesoppgjør etter ligningsloven6 §9-5 nr. 8 innkreves etter reglene i denne lov. Departementet7 gir forskrift8 om gjennomføringen av innkreving, fordeling i skatteregnskapet m.v. 0 Endret ved lover 30 juni 1955 nr. 18, 6 juni 1975 nr. 25, 4 juni 1976 nr. 47, 18 juni 1993 nr. 111, 7 april 1995 nr. 15, 18 des 1998 nr. 73, 21 des 2000 nr. 115 (i kraft 1 jan 2001 med virkning for salgsoppgjør som betales fra og med denne dato). 2 Se §3 første ledd, b. 3 Se lov 21 juli 1894 nr. 5 §5. 4 Se strl. §121 og nærv. lovs §55. 5 Sml. lignl. §8-8. 7 Skattedirektoratet iflg. vedtak 19 sep 1995 nr. 798. §47a. 1. Ved utførelsen av arbeidsgiverkontrollen etter §47, plikter banker etter krav fra skatteoppkreveren, å gi opplysninger om navngitt arbeidsgivers skattetrekkonto, samt eventuell bankgaranti etter §11 nr. 4. a. finansinstitusjoner (jf. lov av 10. juni 1988 nr. 40 om finansieringsvirksomhet §1-3) b. verdipapirforetak (jf. lov av 19. juni 1997 nr. 79 om verdipapirhandel §1-4) 4. Også skattefogden og den som har fått fullmakt fra skattefogden eller skatteoppkreveren til å foreta bokettersyn etter §47, kan kreve opplysninger etter nr. 1, nr. 2 og nr. 3 i denne bestemmelsen. 0 Tilføyd ved lov 28 mai 2004 nr. 27. §47b. 1. Den som får pålegg om å gi opplysninger etter §47a, kan klage over pålegget dersom vedkommende mener at han ikke har plikt eller lovlig adgang til å etterkomme pålegget. 4. Ligningsloven §3-6 nr. 4 og §3-7 gjelder tilsvarende. §47c. 1. Skattedirektoratet og skattefogden kan pålegge den som ikke har etterkommet plikten til å gi opplysninger etter §47a, å oppfylle sin plikt under en daglig løpende tvangsmulkt. 5. Skattebetalingsloven §33 gjelder ved inndriving av tvangsmulkt ilagt etter denne bestemmelsen. §48.1 1. Den myndighet og de plikter som i denne lov er lagt til skatteoppkreveren utøves av den kommunale skatteoppkrever. Departementet bestemmer hvem som skal være skatteoppkrever for krav fastsatt ved sentral ligning etter ligningsloven2 §2-4 nr. 1 bokstav a. 2. Staten er saksøker ved tvangsfullbyrdelse, midlertidig sikring, konkursbegjæring m.v. i forbindelse med inndriving og sikring av krav etter denne lov. Statens partsstilling som saksøker i slik sak utøves av skatteoppkreveren. Ved overføring av tvist til søksmåls former etter tvangsfullbyrdelsesloven med avgjørelse av grunnlaget for skattekravet etter tvangsfullbyrdelsesloven3 §6-6 tredje ledd, gjelder reglene om utøvelse av partsstillingen i nr. 3 tilsvarende. 3.4 Søksmål om krav etter denne lov rettes mot staten som saksøkt. Søksmålet anlegges for retten i det distrikt hvor det angrepne forvaltningsvedtak er truffet i første instans etter ligningsloven2 §8-6. Statens partsstilling utøves av fylkesskattekontoret i dette distrikt. I Oslo utøves partsstillingen av ligningskontoret. Søksmål om vedtak ved Sentralskattekontoret for utenlandssaker5 anlegges ved Stavanger tingrett. Søksmål om vedtak ved Sentralskattekontoret for storbedrifter5 anlegges ved Oslo tingrett. Statens partsstilling utøves i disse tilfeller av vedkommende sentralskattekontor. 4. Endelig rettsavgjørelse og forlik er bindende for alle skattekreditorer. Departementet6 kan gi instruks om utøvelsen av statens partsstilling generelt og i enkeltsak. Departementet kan i enkeltsak eller i grupper av saker overta utøvelsen eller overføre den til annen skattemyndighet. 5. Søksmål fra en skattepliktig til prøving av ligningsavgjørelse må reises innen 6 måneder regnet fra utleggingen av skattelisten til ettersyn,7 eller fra melding ble sendt til skattyteren om vedtak i endringssak.8 Når den skattepliktige har levert forhåndsutfylt selvangivelse og får tilsendt skatteoppgjør i juni, er søksmålsfristen 6 måneder fra det ferdige skatteoppgjøret ble kunngjort eller vedtak i endringssak ble sendt skattyteren. Etter utløpet av fristen kan ligningsavgjørelse heller ikke bringes inn til prøving ved tingretten i sak om tvangsfullbyrdelse eller midlertidig sikring. Slik prøving skal likevel alltid kunne kreves inntil 3 måneder etter den forføyning som det klages over. Det kan gis oppreisning mot oversittelse av fristen på de vilkår som er fastsatt i lov om domstolene9 §153 og §154 første ledd. 6. Når domstolen finner at den skattepliktige bare skal betale en del av den iliknede skatt, og det ikke foreligger tilstrekkelige opplysninger til å fastslå det riktige skattebeløp, skal den i domsslutningen angi hvorledes ny likning blir å utføre. Ved tvist for tingretten i sak om tvangsfullbyrdelse eller midlertidig sikring gjelder dette tilsvarende, slik at forføyningen stadfestes for det beløp som vil fremgå av ny likning i samsvar med kjennelsen eller dommen. Finner domstolen at en likningsavgjørelse ikke kan opprettholdes på grunn av formelle mangler, henvises avgjørelsen til ny behandling av vedkommende likningsmyndighet. 7. Av skatt som pliktes betalt etter ny likning som nevnt i nr 6, svares renter fra forfallstiden for den opprinnelige skatt etter regler som fastsettes av departementet, jfr §31 nr 1. 8. Departementet gir regler om fordeling mellom skattekreditorene av utgifter ved tvister som nevnt i denne paragraf. 0 Endret ved lover 9 juni 1961 nr. 3, 21 mai 1976 nr. 29, 4 juni 1976 nr. 47, 25 mars 1977 nr. 16, 13 juni 1980 nr. 25, 18 des 1987 nr. 79, 21 des 1990 nr. 66, 26 juni 1992 nr. 86, 20 des 1993 nr. 133, 18 des 1998 nr. 73, 14 des 2001 nr. 98 (i kraft 1 jan 2002 iflg. res. 14 des 2001 nr. 1416), 21 des 2001 nr. 101 (i kraft 1 juli 2002), 30 aug 2002 nr. 67 (i kraft 1 jan 2003 iflg. res. 30 aug 2002 nr. 938), 25 juni 2004 nr. 42. 1 Jfr. lignl. kap. 11. 2 Lov 13 juni 1980 nr. 24 (lignl.). 4 Jfr. lignl. kap. 11 og lov 13 juni 1975 nr. 35 §6 nr. 23. 5 Se lignl. §2-4. 7 Jfr. lignl. §8-8. 8 Jfr. lignl. kap. 9. 9 Lov 13 aug 1915 nr. 5 (dl.). 10 Jfr. lignl. §9-5 nr. 2, a og §9-8 nr. 2. §48a. Foreldelsesfristen for skatt og renter av skatt blir regnet fra utgangen av det kalenderår da skatten, eller i tilfelle siste termin av skatten, forfaller til betaling. For forskottsskatt blir likevel fristen regnet først fra utgangen av det kalenderår da likningen blir foretatt. Er foreldelse av skattekrav avbrutt etter lov av 18 mai 1979 nr. 18 om foreldelse av fordringer §17 ved begjæring om tvangsfullbyrdelse, foreldes ikke senere forfalte renter av kravet før kravet selv er foreldet. Proklama1 som utstedes i bo er uten innflytelse på skattekrav etter denne lov. 0 Tilføyd ved lov 18 mai 1979 nr. 18, endret ved lov 26 mars 1999 nr. 14 (i kraft 1 jan 2000). 1 Jfr. sl. 12 kap. Kapitel X. Ansvars- og straffebestemmelser. §49. 1. Den som er pliktig til å gjennomføre forskottstrekk etter §4, jfr. §5, eller trekk etter pålegg som nevnt i §33 §34, er overfor det offentlige ansvarlig for at forskottstrekk og annet skattetrekk blir foretatt og oppgjør gitt i samsvar med denne lov1 og de forskrifter som blir gitt med hjemmel i den. Unnlatelse av å foreta pliktig trekk medfører dog ikke ansvar når det godtgjøres at forholdet ikke skyldes forsømmelighet eller mangel på tilbørlig aktsomhet fra arbeidsgiveren2 eller noen som er tilsatt i hans tjeneste. Selskap som er pålagt trekkplikt i §5A er overfor det offentlige ansvarlig for at forskottstrekk blir foretatt og oppgjør gitt i samsvar med denne lov og forskrifter gitt med hjemmel i den. 2. Arbeidsgiver2 som unnlater å sende pliktig melding om inntaking i tjeneste eller som gir uriktige eller ufullstendige opplysninger i melding eller på annen måte, er ansvarlig for de beløp som kunne være trukket etter §33, dersom melding eller opplysninger var gitt på riktig måte. Bestemmelsene i første ledds annet punktum gjelder tilsvarende. Ved fastsettelsen av ansvaret legges til grunn at trekk ville bli satt i verk 14 dager etter tjenesteforholdets begynnelse med den normalsats som vedkommende departement3 bestemmer. 3. Ansvarsbeløp som omhandlet i denne paragraf med renter etter §31 nr. 1, er tvangsgrunnlag ved forretning for utleggspant.4 Beløpet kan også drives inn ved trekk etter §33. Renter beregnes som om rettidig trekk er foretatt av den ansvarlige. Bestemmelsene om motregning i §32 nr 2 til 5 får tilsvarende anvendelse og slik at felles ansvarskrav fra flere kommuner kan motregnes overfor krav som arbeidsgiveren har på hver enkelt av skattekreditorene. Lov av 18. mai 1979 nr 18 om foreldelse av fordringer §9 og §11 gjelder tilsvarende for ansvarskravet. 4. Bestemmelsene i nr. 3 gjelder tilsvarende for løpende mulkt etter ligningslovens5 §10-6, for ansvarsbeløp etter §10-7 og gebyr etter §10-8. 0 Endret ved lover 30 juni 1955 nr. 18, 9 juni 1961 nr. 3, 4 juni 1976 nr. 47, 18 mai 1979 nr. 18, 13 juni 1980 nr. 25, 3 juni 1983 nr. 36, 1 juni 1984 nr. 36, 19 des 1986 nr. 66, 22 des 1989 nr. 97, 26 juni 1992 nr. 86, 21 des 2000 nr. 115 (i kraft 1 jan 2001 med virkning for salgsoppgjør som betales fra og med denne dato). 2 Se §3, b. 3 Finansdepartementet, se også vedtak 18 juni 1997 nr. 608 som delegerer til Skattedirektoratet. 4 Se tvangsl. §7-2, e. §50. 1. straffes med bøter1 og i gjentakelsestilfelle2 med bøter1 eller fengsel3 inntil 6 måneder. 2. Den4 som ved grov uaktsomhet har forøvd handling som nevnt under 1, straffes med bøter. 4 Jfr. strl. §48a og §48b. §51. 1. Den1 som er pliktig til å gjennomføre forskottstrekk etter §4, jf §5, §5A eller trekk etter pålegg som nevnt i §33 og §34, og som forsettlig eller ved grov uaktsomhet unnlater å foreta eller sørge for at det blir foretatt beregning og trekk etter denne lovs kapittel II, eller trekk som er pålagt etter §33 eller §34, straffes med bøter2 eller fengsel3 inntil 6 måneder. 2. For gjentakelse4 av forsettlig handling som nevnt under 1 er straffen bøter2 eller fengsel3 inntil 1 år. 0 Endret ved lover 30 juni 1955 nr. 18, 4 juni 1976 nr. 47, 3 juni 1983 nr. 36, 21 des 2000 nr. 115 (i kraft 1 jan 2001 med virkning for salgsoppgjør som betales fra og med denne dato). 2 Se strl. §27. 4 Se strl. §61. §52. Den1 som på annen måte enn nevnt i §50 eller §51 forsettlig eller grovt uaktsomt overtrer bestemmelsene i denne lov eller forskrifter gitt med hjemmel i loven, straffes med bøter2 for så vidt forholdet ikke rammes av noen strengere straffebestemmelse. Medvirkning straffes på samme måte. 0 Endret ved lov 10 april 1992 nr. 31. §53. 1. Overtredelse av denne lov anses som forseelse, uten omsyn til straffens størrelse. 2. Den korteste foreldelsesfrist for adgangen til å reise straffesak etter denne lov er 3 år. 1 Jfr. strl. §2 annet ledd. 2 Jfr. strl. §67. §54. Bøter som blir ilagt ved forelegg eller straffedom etter denne lov tilfaller kommunekassen. §55. Lovgivningens bestemmelser om taushetsplikt1 skal ikke være til hinder for at liknings- og innkrevningsmyndighetene melder overtredelser av denne lov til påtalemyndigheten eller annen myndighet etter nærmere bestemmelser som gis av vedkommende departement. 1 Se §47, strpl. §118, strl. §121 og tvml. §204 og §209. Kapitel XI. Fullmakt for departementet til å gi utfyllende forskrifter. Fullmakt under krig o.l. Lovens ikrafttreden.
|
lovdata_cd_2342
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.316
|
Forskrift om sakte fart i Korshamnsundet, Lyngdal kommune, Vest-Agder.
|
lovdata_cd_41018
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.834
|
[Endret 5/98, 5/03. Forskriftens §2 annet ledd. Medisinsktekniske behandlingshjelpemidler skal fra 1. januar 2003 gis etter Spesialisthelsetjenesteloven og følgelig behandles av de statlige helseforetakene. Noen hjelpemidler som indirekte kan betraktes som behandlingshjelpemidler skal imidlertid ved spesielt oppgitte diagnoser nedenfor fremdeles kunne gis etter hjelpemiddelforskriftens annet ledd. Søknadene om disse hjelpemidlene skal begrunnes og anbefales og anbefales av spesialist dersom ikke annet er anført. Listen er uttømmende. Strupeløse/laryngectomerte:
|
lovdata_cd_6910
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.548
|
Fredningen berører gnr/bnr 65/35. Reservatet dekker et landareal på ca 18 daa. Grensene for reservatet framgår av kart i målestokk 1:50.000 og 1:5.000, datert Miljøverndepartementet mars 1982. Kartet og fredningsbestemmelsene oppbevares i Strand kommune, hos fylkesmannen i Rogaland og i Miljøverndepartementet. Reservatet merkes med skilt.
|
lovdata_cd_50421
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.546
|
Fastsatt av Kultur- og vitenskapsdepartementet 5. januar 1987 med hjemmel i lov av 20. desember 1985 nr. 108 om folkebibliotek §3 og §11, jf. §6 og §10. Endret 3 jan 1994 nr. 3, 1 feb 1996 nr. 131, 14 juli 2003 nr. 961.
|
public_report_2836
|
publicreports
| 2,021
|
no
|
0.92
|
NF-notat nr. Arbeidsnotat nr. 1011/2013 ISSN-nr.:0804-1873 Prosjekt nr: 1197 Prosjekt tittel: Prosjekt tittel: Evaluering av forsøket Ung med mentor. Antall sider: 28 Oppdragsgiver: I 2009-2012 har Nordlandsforskning evaluert prosjektet Ung med mentor, som har blitt gjennomført av NAV Sogn og Fjordane. Dette arbeidsnotatet presenterer resultatene fra denne evalueringen. Oppdragsgiver for arbeidet har vært programmet FARVE (Forsøksvirksomhet arbeid og velferd) og NAV Sogn og Fjordane. Vi takker oppdragsgiverne for oppgaven med å følge prosjektet under dets gang. Vi takker også alle de personer som på ulike tidspunkt har stilt opp og brukt av sin tid som informanter for evalueringen. Vi vil også takke de lokale prosjektlederne for godt samarbeid underveis og i etterkant. Takk også til seniorforsker Hege Gjertsen for nyttige kommentarer og innspill under ferdigstillelse av arbeidsnotatet. Bodø, juni 2013. 2 BAKGRUNNEN FOR PROSJEKTET ................................................................................. 2.1 Målsetting ............................................................................................................... 2.2 Styringsgruppe og arbeidsgruppe ............................................................................ 2.3 Hva er en mentor? .................................................................................................. 3.1 Overordnede problemstillinger ............................................................................... 3.2 Metodisk tilnærming ............................................................................................... 4 KORT GJENNOMGANG AV ORGANISERING OG DRIFT AV PROSJEKTET ....................... 5 ERFARINGER FRA FORSØK MED MENTORORDNINGEN .............................................. 5.1 Matching og mentoravtaler .................................................................................... 5.2 Samarbeidet offentlig sektor – sivilt samfunn ......................................................... 5.3 Egenskaper i mentorrollen ..................................................................................... 5.4 Menteenes erfaringer og vurderinger..................................................................... 5.6 Hva kan læres/ videreføres? ................................................................................... VEDLEGG: AKTIVITETSPLANER (STANDARDSKJEMA) ........................................................ NAV Sogn og Fjordane har gjennomfører satsningen Ung med mentor i perioden 2009-2011, senere utvidet til juni 2012. Satsningen har vært organisert som et prosjekt, og hatt finansiering av programmet FARVE, Forsøksmidler arbeid og velferd, som administreres fra Arbeids-og velferdsdirektoratet. Nordlandsforskning har vært tilknyttet prosjektet som ekstern evaluator. NAV Sogn og Fjordanes satsning har bestått i å utvikle/videreutvikle en systematisk bruk av mentorordninger for to særlig utsatte grupper i det lokale arbeidsmarkedet i fylket. De to målgruppene man utpekte for disse forsøkene, er henholdsvis unge straffedømte og unge med minoritetsbakgrunn. Prosjektet retter seg særlig inn mot å bruke mentorene som en slags kombinerte refleksjonspartnere, nettverksbyggere og personlig veiledere for unge arbeidssøkere med spesielle utfordringer i arbeidsmarkedet. Det var flere grunner til at vi ved Nordlandsforskning vurderte det som interessant å følge denne satsningen. Ved Nordlandsforskning har vi gjennom flere år arbeidet med forskning om utstøtings-og inkluderingsprosesser i arbeidslivet. I lys av den forskning vi allerede har gjort ser vi dette prosjektet som et interessant forsøk for å nå personer som av ulike grunner har særlige problemer når det gjelder å komme inn i et ordinært arbeidsforhold. Ulike ordninger og forsøk med mentorer ser ut til å vokse frem på ulike samfunnsområder. Når det gjelder arbeidstilpasninger for enkelte grupper av funksjonshemmede har vi sett eksempler på det som i praksis er liknende ordninger, men som omtales med andre begrep (Olsen 2006). Vi har dessuten studert forsøk med systematisk bruk av veiledere til fritidstilbud innenfor rehabilitering av tidligere rusmisbrukere (Gjernes 2005). For ulike grupper av funksjonshemmede finnes det i dag ulike ordninger med personlig assistanse, koordinator, etc. Innenfor noen områder av arbeidslivet vokser det også frem ulike ordninger med coaching, veiledere, refleksjonsgrupper og lignende. Det er med andre ord flere felt hvor denne typen av veiledningsrelasjoner ser ut til å vokse frem, i et slags skjæringspunkt mellom en privat og en offentlig sfære. Hva er innholdet i denne type relasjoner? Hva innebærer det for de involverte? Hvilken rolle spiller NAV (eller andre aktører) i å tilrettelegge, etablere og/eller vedlikeholde denne typen relasjoner? Begge de nevnte målgruppene for prosjektet i Sogn og Fjordane er i mange tilfeller personer som har relativt begrensede sosial nettverk inn mot lokalt næringsliv og arbeidsgivere (Lien og Olsen 2009; Bore et al 2013). Tidligere forskning har vist at en stor andel av jobber nettopp formildes gjennom personlig kontakter og sosiale nettverk (Anvik et al 2007). Vi vurderer det derfor som særlig relevant å se hva denne typen ordninger eventuelt kan tilføre personer av nye kunnskaper og sosial kapital som øker sjansene for å komme inn i en stabil arbeidssituasjon. Satsningen som NAV Sogn og Fjordane har gjennomført i prosjektet Ung med mentor i perioden september 2009 til juni 2012. (Opprinnelig skulle prosjektet gå ut 2011, men prosjektperioden ble siden utvidet med et halvt år.) Prosjektet har hatt finansiering av programmet FARVE, Forsøksmidler arbeid og velferd. Sogn og Fjordane er et stort fylke i utstrekning, og med relativt lavt folketall.1 Lange fjorder og spredt bosetning i bygder og tettsteder preger fylket. Dette innebærer at det kanskje på noen måter er tettere relasjoner og en større grad av sosial oversiktlighet mange steder i dette fylket enn hva man finner i større bysamfunn. I mange tilfeller er små forhold en viss sosial kontroll et pre ved et samfunn, men i noen sammenhenger kan en for stor sosial kontroll innebære at det er vanskelig å komme inn i det sosiale fellesskapet om man allerede er utenfor. Samtidig har næringsliv og lokale arbeidsgivere i fylket en lang tradisjon for å vise fleksibilitet og inkluderende praksiser overfor personer som av ulike grunner «har kommet skjevt ut». Næringslivet i Sogn og Fjordane er dominert av primærnæringer og industri.2 Fylket har lang tradisjon for å ha et relativt stramt arbeidsmarked, med lav arbeidsledighet, få personer på uførepensjon og lave sykemeldingstall (NAV 2013). Målsettingen i prosjektet Ung med mentor er formulert slik: Hovudmålet er å styrke tilknytinga til arbeidsmarknaden for deltakarane i prosjektet gjennom systematisk bruk av mentorar. Prosjektet skal medverke til at deltakarane gjer meir medvitne val i høve utdanning og arbeid, gjennom betre kjennskap til kva som må til for å nå eigne målsettingar i arbeidslivet og fokus på eigen styrke og moglegheiter. (Prosjektbeskrivelse, datert november 2008.) Målsettingen ble videre konkretisert i tre delmål for prosjektet: 1. Styrke evna til refleksjon rundt eigne erfaringar (og evna) profesjonell samtalepart (mentor) 2. Bygge kunnskap, kompetanse og felles erfaringar i Kriminalomsorga og NAV 3. Bygge nettverk mellom deltakarar og mentorar (ibid.) 1 Sogn og Fjordane har 108 700 innbyggere pr 1. kvartal 2013, i følge tall fra Statistisk sentralbyrå. <http://ssb. 2 www.snl. Målgruppene ble nærmere avgrenset til å gjelde to ulike, og innbyrdes helt uavhengige grupper: 1) Unge innsette (opp til 30 år) under soning, som snart har sona ferdig og dei som nett har sona ferdig, og 2) Unge med minoritetsbakgrunn (opp til 30 år). (ibid.) Unge er i denne sammenheng altså definert som opp til 30 år. Dette må anses som en hensiktsmessig avgrensning, siden det er snakk om den perioden da unge mennesker etablerer seg på arbeidsmarkedet. Dette er prosesser som i mange tilfeller kan ta tid, og kan veksle mellom perioder med arbeidssøking, ledighet, skole, utdanning og arbeidsmarkedstiltak. I prosjektbeskrivelsen la man opp til å prøve ut metodikken med mentoravtaler på 5-15 unge i hver av de to målgruppene. I de innledende intervjuene med prosjektlederne ble det fremholdt at det var 15 mentoravtaler for hver av de to målgruppene man jobbet etter. Videre la man opp til oppstartseminarer, og halvårlige erfaringssamlinger underveis i prosjektet. Innledningsvis ble det etablert en styringsgruppe for denne satsningen bestående av representanter for disse instansene: Kriminalomsorgen region Vest, LO Sogn og Fjordane, Kontaktutvalget mellom innvandrere og myndighetene (KIM), IMDi Region Vest, Lerum fabrikker AS samt NAV Sogn og Fjordane. Videre ble det i startfasen også etablert en arbeidsgruppe bestående av representanter for henholdsvis Vik Fengsel, Arbeidslivssenteret i Sogn og Fjordane, Kriminalomsorgen/Friomsorgen Sogn og Fjordane, Hovedutval for opplæring i Sogn og Fjordane fylkeskommune, Røde Kors og Eid Elektro. Sammenlagt ser vi at styregruppen og arbeidsgruppen representerer et bredt utvalgt av samfunnsaktører og ulike kompetanser inn i denne satsningen. Slik begrepet «mentor» brukes i norsk i dag, refererer det vanligvis til en eller annen form for veileder—elevrelasjon. Mentoren har en kunnskap, kompetanse eller nettverk som den som veiledes på en eller annen måte får ta del i, og over tid lærer seg og sosialiseres inn i. Begrepet konnoterer også at det både er snakk om en personlig og mindre formell relasjon, og på denne måte skiller mentorvirksomhet seg på noen måter fra mer formaliserte opplæringssituasjoner. En mentor kan i prinsippet inngå i flere relasjoner som mentor, men begrepet konnoterer samtidig at det dreier seg om en relasjon som har et personlig preg. Det er imidlertid flere ord i bruk som ser ut til å vise til tilsvarende typer av relasjoner: «veileder», «coach», «fadder», «hjelper», «trener», mv. Ordene dekker noe av det samme i den personlige kontakten og den gjensidige tilliten som etableres og utvikles mellom partene. begreper, og da vanligvis innenfor en noe mer institusjonalisert ramme. Eksempler på dette kan være i en undervisningssituasjon, terapi-/behandlingssituasjon eller arbeidsforhold. Fra gammelt av var det i de gamle håndverksfagene en sterk tradisjon for ordninger med læremester og læregutt/svenn. Læreordninger lever i beste velgående fortsatt, og disse relasjonene er i dag mer formalisert som del av videregående utdanningsløp. Innen høyere utdanning har også relasjoner mellom veileder og student i mange tilfeller tilsvarende trekk. Selve begrepet mentor stammer fra Homers Odysseen, et av verdenslitteraturens aller mest innflytelsesrike verk. Mentor er Odyssevs venn, som ser etter husholdet og oppdrar sønnen Telemakhos, mens Odyssevs selv deltar i krigen mot Troja. Krigen varer i ti år, og Odyssevs brukte ytterligere ti år på å komme hjem til Ithaca. Telemakhos blir etter hvert en voksen mann under Mentors oppdragelse og tilsyn. Dagens mentorbegrep ser ut til å ha overtatt noen av de samme kvalitetene, og konnoterer en blanding av vennskap, omsorg, gjensidig tillit og opplæring. Siden det finnes en relativt stor flora av slike ordninger, er det også ulike navn på motparten i disse relasjonene. I norsk språkbruk har vi delvis overtatt engelske begreper, og de begreper som er ut til å gå igjen er «mentee», «adept», «kollega», «elev» eller «trainee». Disse begrepene ser ut til å brukes litt om hverandre. I det prosjektet som NAV Sogn og Fjordane har gjennomført, er det begrepene «mentee» og «bruker» som gjennomgående er benyttet når man referer til motparten i relasjonen. På det tidspunktet NAV Sogn og Fjordane planla og opprettet sitt prosjekt fantes det allerede en del erfaringer fra ulike mentorprosjekter i norsk sammenheng. En rekke av disse er nærmere beskrevet i Ree-Lindstad (2011) og Mathiesen (2011). I løpet av den perioden prosjektet i Sogn og Fjordane har pågått har disse ideene og arbeidsmåtene fått ytterligere utbredelse. Innen NAV har man i den samme perioden blant annet etablert og prøvd ut en mentorordning i NAV Telemark, og blant de arbeidsrettede tiltakene ble det i 2011 opprettet en mentorordning som kan benyttes i en kombinasjon med enkelte andre arbeidsrettede tiltak og enkelte andre ordninger.4 I den samme perioden har også NHO utviklet sitt initiativ «Global future», et utviklingsprogram for å ivareta og rekruttere talenter med ikke-norsk bakgrunn inn i ledelses-og styreoppgaver i næringslivet, og en mentorordning inngår som én av flere komponenter i dette arbeidet. Både nasjonalt og internasjonalt finnes det etter hvert en omfattende litteratur om ulike former for mentorvirksomhet. 3 En lengre drøfting av Mentor i Homers tekst finnes i Mathisen (2011). 4 Nærmere om forskriftene for denne ordningen finnes her:<http://www.lovdata.no/for/sf/ad/td-20081211- 1320-008.html 5 http://www.nho. benyttet nærmest synonymt. "Coaching and mentoring at work" (Connor og Pokora 2012), "The Wiley-Blackwell handbook of the psychology of coaching and mentoring" (Passmore et al 2013) eller "Facilitating reflective learning – coaching, mentoring and supervison" (Brockbank og McGill 2012) er alle eksempler på denne litteraturen. Å evaluere innebærer å vurdere verdien av noe, i dette tilfelle satsningen Ung med mentor, slik den er iverksatt i prosjektets regi av NAV Sogn og Fjordane. Verdien og effekten av en slik satsning kan tenkes å ligge flere steder. Det kan for eksempel dreie seg om en direkte, praktisk verdi for personer fra de målgruppene som satsningen er innrettet mot. Videre kan det ligge en læringsverdi i et slikt forsøk for NAV, knyttet til erfaringer med å skape og drive denne typen mentorordninger og -nettverk. Det kan dessuten også ligge en læringsverdi i en slik satsning i samarbeid mellom offentlige og private aktører. Vi har evaluert satsningen i NAV Sogn og Fjordane på bakgrunn av de målene som er formulert i prosjektsøknaden, resultater av prosjektet, og eventuelle andre effekter satsningen har hatt. I prosjektsøknaden er hovedmålet knyttet til å styrke deltakernes tilknytning til arbeidsmarkedet, samt å gi økt bevissthet rundt egne valg og realistiske forventninger til arbeidslivet. Dette er videre konkretisert i tre delmål (jfr. prosjektbeskrivelse, november 2008). Evalueringen har hatt en begrenset økonomisk ramme samtidig som vi har fulgt prosjektet over en relativt lang tidsperiode. Det innebærer i praksis at vi underveis har måtte gjøre begrensninger i hvor dypt vi skulle gå inn i enkelte case, og hvilke deler av prosjektet vi ville studere spesielt. I praksis har vi valgt å legge fokus på de delene av prosjektet vi mener kan ha en viss læringseffekt for andre prosjekter, slik som utformingen av mentoravtaler og virkningene av stopp i prosjektperioden. I dette arbeidsnotatet drøfter vi virkningene av de aktivitetene som er satt i gang i løpet av prosjektets gang. De to følgende problemstillingene er formulert som en ramme for denne føleevalueringen: I hvilken grad har de igangsatte aktivitetene hatt effekter i tråd med målsettingene i satsningen? Videre har vi lagt opp til å vurdere de strategiene som er valgt for å nå satsningens mål. Vi har studert dette i form av å se på de enkelte aktivitetene i prosjektet, og drøfte dette i relasjon til prosjektet som helhet. Vi har vurdert prosjektets organisering, resultater og virkninger sett i forhold til prosjektets mål og måloppnåelse. Evalueringen har form av en prosessevaluering, der fokuset ligger på å følge de prosessene som skal føre frem mot et bestemt resultat. 6 I sin mest formaliserte form innebærer evaluering å studere sammenhenger mellom årsaker og virkninger, en teknisk og instrumentell praksis der man forsøker å bestemme hvorvidt en innsats A har ledet til en bestemt målsetting B. For det formålet vi har hatt i dette oppdraget, har det vært nødvendig å utvide perspektivet noe. Fokuset har hele veien ligget på å vurdere de praksisene som er etablert og utviklet gjennom prosjektet, og studere i hvilke sammenhenger – og hvordan – prosjektet har forløpt i en kompleks organisasjon som NAV er, med en rekke ulike utviklingsprosesser og målsettinger gående parallelt. I tråd med dette har vi forsøkt å følge prosjektet gjennom å danne et bilde av utviklingen i prosjektet underveis; følge hva som skjer i prosjektet og se på hvilke valg og eventuelle kursendringer som prosjektet har under sin gang. Med bakgrunn i dette forsøker vi så å vurdere resultatene fra prosjektet. Vi har tilstrebet å vurdere prosjektet med et blikk «utenfra» og «innenfra». Prosessevaluering innebærer at vi har søkt å beskrive og drøfte de erfaringer og den kunnskap som fremkommer gjennom prosjektet, og som på ulike måter kan være av interesse for andre å ta del i. Underveis har vi diskutert med prosjektledelsen de utfordringer som prosjektet har støtt på underveis (slik de aller fleste prosjekter av et visst omfang gjør), og fått innblikk i de konkrete veivalgene som er gjort i prosjektet, i lys av hvilke handlingsalternativer man har hatt på de ulike tidspunktene. Med blikket «utenfra» har vi vurdert helheten og resultatene i prosjektet opp mot de overordnede målene som ble formulert for prosjektet i dets startfase, og som prosjektet ble tildelt midler på bakgrunn av. I praksis betyr det at vi har vurdert hvilke sammenhenger det er mellom målene for prosjektet, hvilke konkrete innsatser og virkemidler som er valgt underveis og hvilke resultater som er kommet ut av satsningen. Avslutningsvis i evalueringen har vi lagt opp til å vurdere hvilke læringseffekter som eventuelt er oppnådd gjennom denne satsningen og hva som eventuelt vil kunne anbefales videreført. Datamaterialet i evalueringen består hovedsakelig av intervjuer med informanter fra ulike aktørgrupper som er involvert i prosjektet, samt møteobservasjoner og gjennomgang av ulike dokumenter fra prosjektet slik som budsjetter, prosjektregnskap, møtereferater, notater, mv. Hovedaktørene i prosjekts gang har vært prosjektdeltakere fra målgruppen, aktører fra NAV og de aktuelle mentorer. Som nevnt tidligere har omfanget av antallet mentor-/menteeavtaler blitt nedskalert underveis i prosjektet. Det er i seg selv en interessant diskusjon hvorfor det ble nettopp slik. Samtidig innebærer nedskaleringen av prosjektet også at det blir et noe mindre materiale å trekke ut erfaringer fra. 6 For en mer omfattende drøfting av prosessevaluering, se f eks Schwandt (2004). mentoravtalene som har blitt etablert som del av prosjektet har vi også bedt om tilgang til i anonymisert form. I de periodene der prosjektet har hatt full eller delvis drift har vi hatt jevnlige kontaktpunkter med prosjektansvarlig på telefon og epost underveis, for å få et innblikk i hvordan prosjektarbeidet utvikler seg og hvilke problemstillinger og spørsmål prosjektledelsen står oppe i på ulike stadier av prosjektet. Jevnlig kontakt med prosjektet under fremdriften har også bidratt til å sikre tilgang til relevant dokumentasjon fra aktiviteten. Datamaterialet består av disse typer av informasjon: Dokumentstudier av diverse prosjektintern info (inngåtte mentoravtaler, budsjett, fremdriftsplan, mv.) Materialet har blitt håndtert etter de etiske retningslinjer som er formulert av Den nasjonale forskningsetiske komité for samfunnsvitenskap og humaniora (NESH). Intervjuene er gjennomført med frivillig samtykke fra informantene. Materialet ble anonymisert ved utskriving, slik at enkeltpersoner verken direkte eller indirekte ikke kan gjenkjennes i analysene. Prosjektet har blitt drevet med NAV Sogn og Fjordane som prosjektorganisasjon. Det har vært ansatt en prosjektleder og en prosjektarbeider med ansvar for ulike deler av prosjektet. Personer, oppgaver og stillingsandeler har i praksis variert under prosjektets gang. Det har også i enkelte perioder vært stopp i prosjektet underveis. Men ordningen med en prosjektleder og en prosjektmedarbeider har i store trekk vært den gjeldende arbeidsformen. En styringsgruppe og en arbeidsgruppe ble etablert i prosjektets startfase, bestående av representanter for interessenter og aktuelle aktørgrupper. Ideen til prosjektet ble utviklet i 2008 og 2009 med NAV Sogn og Fjordane som prosjekteier. Prosjektet fikk klarsignal om ekstern finansiering fra forsøksprogrammet FARVE våren 2009 og prosjektarbeidet kom i gang fra august samme år. På dette tidspunktet var det en prosjektleder ansatt i 20 prosent stilling, og en prosjektmedarbeider i 50 prosent stilling. Sett utenfra så det ut til at prosjektet hadde høy fremdrift og fart hele høsten 2009. Det ble etablert en styringsgruppe, opprettet kontakt med aktuelle bedrifter og mentorer, og prosjektet ble promotert utad i distriktet og innad i egen organisasjon. Det ble også lagt et grunnlag for samarbeid med flere instanser. Kriminalomsorgen/friomsorgen var sentral i dette, både gjennom deltakelse i styringsgruppen, men også gjennom at prosjektmedarbeider kombinerte sin stilling i prosjektet med en stilling i Vik fengsel. Videre ble det lagt et grunnlag for samarbeid med Integrerings-og mangfoldsdirektoratet (IMDi), som også er representert i prosjektets styringsgruppe. Også flere andre samarbeidende instanser ble knyttet til prosjektet, slik som Nav Arbeidslivssenter Sogn og Fjordane, Røde Kors og flere andre. Prosjektet har hatt flere skifter i personell og aktivitet, og det første skiftet oppsto allerede like før årsskiftet 2009-2010. Ny prosjektleder gikk inn i 20 prosent stilling og overtok prosjektansvaret fra årsskiftet. Fortsatt var det høy aktivitet i prosjektet, men fra rundt februar 2010 ble prosjektet «satt på vent». Bakgrunnen var stort fokus på flere andre oppgaver i organisasjonen: etablering av lokale NAV-kontor flere steder i fylket, etableringen av NAV-telefonen i Sogn og Fjordane, samt et stort fokus på arbeidsavklaringspenger. Dette er omstillingsprosesser som tydeligvis har tatt mye tid og oppmerksomhet på fylkesnivået, og gjort at fremdriften i prosjektet stoppet opp. Aktiviteten i prosjektet kom i gang åtte måneder senere, fra rundt oktober 2010. Prosjektleder fortsatte i 20 prosent stilling, og det ble engasjert en ny prosjektmedarbeider i 50 prosent stilling fra samme tidspunkt. Begge disse stillingene ble lokalisert ved fylkeskontoret i Leikanger. Fra dette tidspunktet er det igjen ny aktivitet i prosjektet, men sett utenfra ser det ut til at noe av oppslutningen rundt har forsvunnet, både i forholdet til omverdenen og internt i egen organisasjon. Fra april 2011 ble det igjen bytte av prosjektleder, og prosjektmedarbeider får i hovedsak sine oppgaver knyttet ved det lokale NAV-kontoret. prosjektet fra totalt 30 til fem mentor-/menteeavtaler. Underveis i denne fasen synes det som om den relativt tette relasjonen til styrings-og arbeidsgruppen for prosjektet har svunnet litt hen og noe av kraften i prosjektet har gått ut. Mot siste fase av prosjektet ble det gjort flere forsøk på å samle mentorer og menteer hver for seg til egne møter for å diskutere erfaringer, men dette har av praktiske grunner vist seg vanskelig å få gjennomført. Etter tre forsøk på å samle mentorene til et felles erfaringsseminar måtte man gi opp dette. Til tross for at prosjektet har fått et mindre omfang enn ventet er det likevel gjort interessante erfaringer i prosjektet som kan være verdifulle og interessante for andre å ta del i. I den videre teksten drøfter vi det vi anser som de viktigste erfaringene fra prosjektet. Som nevnt finnes det en omfattende litteratur om ulike mentorordninger, hva som er sentrale elementer i relasjonen mellom mentorer og menteer, mv. Vi skal ikke gjenta de generelle aspektene ved mentorordninger i den videre diskusjonen. Derimot vil vi drøfte de mer spesifikke erfaringene som er gjort i prosjektet, og se nærmere på hva som har vært av betydning lokalt, i de relasjonene og de sammenhengene mentoravtalene har blitt utformet innenfor. Prosjektet er riktignok av liten skala, og har i praksis blitt mindre enn hva man planla for i utgangspunktet, men vi skal i det påfølgende drøfte de erfaringene som vi anser å kunne ha relevans for andre, beslektede prosjekter eller satsninger. Etter vår vurdering har det fra start vært særlig fire aspekter ved prosjektet Ung med mentor som har gjort det spesielt interessant å høste erfaringer fra og interessant å følge underveis. De påfølgende avsnittene er organisert rundt disse aspektene. Det første aspektet er selve matchingen mellom mentorer og menteer. Hva har man gjort for å lage matcher som fungerer mellom mentor og menteer – og hvordan har disse koblingene blitt formalisert? Et annet spesielt interessant aspekt ved prosjektet er samarbeidet mellom offentlig sektor og frivillige personer i lokalsamfunnet. Mentorene har i flere tilfeller bakgrunn fra lederposisjoner i yrkeslivet, innen privat eller offentlig sektor. På denne måten er det også en visskobling mellom bedriften/organisasjonen, selv om selve mentorrollen er basert på frivillig innsats fra mentorenes side. Hvilke erfaringer er gjort på dette området gjennom prosjektet? Et tredje interessant aspekt har vært å se nærmere på hvordan mentorrollen i praksis har vært forvaltet. Hva har mentorene gjort, og hvilke vurderinger og erfaringer har de gjort seg underveis? Det fjerde aspektet vi har sett nærmere på er knyttet til målet om å hjelpe unge mennesker i særlig utsatte posisjoner til å bygge et sosialt nettverk lokalt. De to målgruppene som er valgt ut i prosjektet er altså unge med innvandrerbakgrunn og unge med bakgrunn fra soning av fengselsdommer. I hvilken grad har prosjektet fungert etter hensikten for menteene? Hva har deltakelsen ledet til for dem, og hva legger de vekt på i sine erfaringer fra prosjektet? Den bærende ideen bak prosjektet er avtalene mellom ungdommer i målgruppen og koblingen til en mentor, som kan være en slags veileder og formidler mellom den unge personen og andre personer i lokalsamfunnet. Mentoren blir den som hjelper til med dette, med å introdusere, gi råd og assistanse, og bruker sin posisjon og sin kunnskap som et aktivum for å bidra til dette. Hva har i praksis skjedd i mentorrelasjonene? Hvordan har disse relasjonene blitt formalisert? mentee? Hva har man lagt vekt på, og i hvilken grad har man opplevd at de vurderingene som ble gjort var riktige? Hvordan kommer dette til uttrykk i mentorer og mentees vurderinger? I første fase av prosjektet ble det lagt ned mye arbeid på å rekruttere mentorer og menteer. Prosjektledelsen gjennomførte i løpet av de første månedene med prosjektdrift flere informasjonsmøter med aktører i lokalt næringsliv, med NAV-kontorene i fylket, det ble lagt ut informasjon på det interne nettverket for saksbehandlerne og det ble gitt orientering i Vik fengsel om prosjektet. Ved årsskiftet 2009-2010 ga både avtroppende og påtroppende prosjektledelse uttrykk for at de opplever god oppslutning både fra lokale næringsaktører og ansatte innad i egen organisasjon. Arbeidet med å konkretisere mentoravtaler, utvikle informasjonsmateriell til mentorer og menteer var i gang og flere koblinger var allerede påbegynt. I prosjektbeskrivelsen ble det lagt opp til at prosjektet selv skal ha rollen som formidler og koble mentorer og menteer på en hensiktsmessig måte. Man kan tenke seg flere måter å gjøre matchinger på, eksempelvis ved at det er randomiserte koblinger eller at det lokale NAV-kontoret kunne gjøre dette. Den måten man valgte å gjøre det på i prosjektet, ved at prosjektledelsen selv gjorde dette, innebærer at prosjektledelsen også har en viss kontroll og oversikt over matchingene. Det ser ut til å ha vært et rimelig valg, ettersom det ikke fantes noe annet ledd i organisasjonen som uten videre kunne ta en slik oppgave. Alt i alt synes det som om man i prosjektet hadde lagt et godt grunnlag for prosjektet på det tidspunktet da prosjektet av interne kapasitetsmessige grunner ble «satt på vent» i februar 2010. Da prosjektet gjenopptok driften i oktober samme år, ser det ut til at en del av entusiasmen og tilliten som var opparbeidet under første fase var borte, aktuelle menteekandidater var borte og lokale mentorer mer reserverte. Det ser for oss ut til at prosjektets stopp på rundt åtte måneder var langt nok til at prosjektet måtte starte mer eller mindre på nytt, og nå med et noe svakere utgangspunkt enn sist, fordi lokale arbeidsgivere/ressurspersoner syntes å være noe mer reservert og bekymret for hvilken oppbacking de ville få om man påtok seg et mentoransvar. I prosjektet etablerte man for hver mentee en aktivitetsplan som regulerte relasjonen mellom ungdommen og NAV, og har form av en avtale der ungdommen og saksbehandleren skriver under. De første av disse avtalene ble inngått i perioden fra desember 2010 til november 2011. Avtalene er inngått med en varighet på alt fra 3 til 13 måneder. Hver enkelt avtale er basert på et standardisert skjema. De temaene som avtalene handler om er: I de fem aktivitetsplanene vi har fått tilgang til å lese (i anonymisert form), er beskrivelsene av oppgavene kort og konkret beskrevet, for det mest i stikkords form. I alle fem er hovedmålet for planen formulert i ulike varianter av «skaffe arbeid» eller «full jobb». I fire av de fem avtalene er det konkretisert såkalt yrkesmål, som i tre av de fire tilfellene er yrker som krever fagbrev. Tre av avtalene er det unge med minoritetsbakgrunn, en av avtalene gjelder en ung person med bakgrunn fra sonet dom. I ett tilfelle fremkommer det ikke av avtalen hvilken av de to målgruppene menteen tilhører. Under individuelle mål og delmål kommer man nærmere inn på de problemstillingene disse personene står oppe i. I de tre avtalene som gjelder unge med minoritetsbakgrunn står språkkunnskaper i norsk som et sentralt ledd i planen. Disse temaene blir tatt opp i avtalene: I tillegg til aktivitetsplanene er det inngått mentoravtaler mellom mentor og mentee. Vi har fått tilgang til tre slike avtaler. Hver av disse består av en relativt standardisert avtaletekst som prosjektledelsen har utviklet, med inspirasjon fra flere andre lignende avtaler, samt egne, lokale tilpasninger. En del av teksten er skrevet inn som standard fra prosjektlederne, og det er satt opp noen områder der mentorer og menteer sammen skal finne ut hvordan dette skal konkretiseres (se vedlegg). Hver mentoravtale er på en side og spesifiserer hvor ofte partene skal møtes, og hvordan avtalene skal gjøres. Avtalene er underskrevet på litt andre tidspunkt enn aktivitetsplanene, men har i hovedsak samme målsettinger som aktivitetsplanene. Hyppigheten på kontakt varierer mellom «etter avtale», «en gang pr måned» og «en gang pr uke». Begge parter har undertegnet nederst på avtalen med navn og dato. Fra prosjektleders opplysninger vet vi at avtalene har blitt inngått mellom partene i møter der også en representant for det lokale NAV-kontoret og en fra prosjektledelsen har deltatt. Standardteksten i mentoravtalene er også interessant, og det spesifiseres blant annet at: Våre møter skjer i fortrulegheit. Vi utvekslar ikkje gåver av verdi eller låner kvarandre pengar. Vi overheld avtaler og kjem til avtalt tid. Videre spesifiseres enkle spilleregler for samarbeidet mellom de to partene, slik som å vise respekt, være ærlige, mv. En fordel med en slik relativt standardisert avtale er at man fra NAVs side har en relativt stor grad av innflytelse på hva som skjer i relasjonen mellom menteer og mentorer. Det gjør at prosjektledelsen beholder en viss grad av kontroll over det som skjer i disse relasjonene som riktignok er initiert av NAV, men som i praksis er overlatt til frivillige aktører. På den annen side skal vi også peke på at det også synes å være en ulempe forbundet med stor grad av standardisering og styring av avtalene og relasjonene, på den måten at det kan forstås av partene som «et eller annet NAV-tiltak» – og ikke primært en form for frivillig innsats i lokalsamfunnet. Vi kommer tilbake til dette senere i drøftingen. I de tilfellene der vi har hatt mulighet til å gjøre intervjuer med mentorer og menteer, har menteene kommet i jobb i løpet av den perioden hvor mentor-/menteerelasjonen har pågått. I et tilfelle ser det ut til at mentoren har hatt betydning for dette, og i et annet tilfelle ser det ut til at mentor har hatt indirekte betydning. I det tilfellet hvor mentor har hatt direkte betydning for jobb, er menteen ansatt i mentors firma. Mentor viser til at menteen kom inn i bedriften via NAVs arbeidspraksis, og utdyper relasjonen videre med at: –Jeg så fort at han gjorde mer enn det jeg ba han om, og at han var veldig lærevillig. Han ville være her mer og mer. Jeg ser jo hvem som har lyst til å jobbe; hvem som har lyst til å ta i et tak og bidra for bedriften. Det var ingen ledig jobb akkurat da han kom, men jeg så at han trenger å tjene penger og få lønn som alle andre. Jeg tok han inn på vaskinga. vanlige lønnssystemet slik at han fikk lønn på samme måte som alle andre. Etter hvert som andre sluttet, fikk han mer og mer jobb. Han er en ressurs for firmaet, særlig etter at han lærer seg mer og mer av språket. I den første perioden hvor menteen hadde en deltidsjobb i bedriften, gikk han på skole på dagtid og vasket på kveldene. Etter hvert som han også fikk andre oppgaver i bedriften ble jobben en viktig arena for å praktisere og lære norsk språk. Utover i intervjuet kommer det frem at mentoren også har vært sentral i å hjelpe til med å finne ny bolig, etablere sosiale nettverk i lokalsamfunnet og hjelpe til med flere viktige ting i menteens liv. I de mentor-/menteerelasjonene vi har hatt anledning til å studere gjennom intervjuene, gis det fra begge parter uttrykk for at man har opplevd relasjonen som berikende og utviklende – menneskelig og sosialt, i tillegg til arbeid/skole. En av mentorene forklarer dette slik: –Jeg gikk inn i dette med friskt mot, - og møtte meg selv i døra. Det var ganske interessant! [Ler.] Jeg har jobbet en del med å ha en slags coachende lederstil, med fokus på mål og verdier, og tenkte at det kunne være en inngangsport. Men det betyr ikke noe for [NN, mentee]: hvor er vi om fem år? [NN] så ikke så langt. Så det første møtet syntes jeg var veldig tungt. […] Jeg snakka med [prosjektleder] og spurte: Hva skal jeg gjøre? Og i løpet av den samtalen innså jeg at det var jeg som var for utålmodig. Da jeg innså det, så satte vi oss med målene og jobbet ut fra det. Mentoren forklarer at hun opplevde det som bra at prosjektmedarbeider og den kommunale flyktningkonsulenten deltok på det første møtet, og at de hadde gjort et viktig forarbeid. Da mentor og mentee møttes for første gang på egenhånd kunne de bygge videre på dette. –Jeg tror at et viktig suksesskriterie er å lage gode og konkrete mål og delmål. […] Det var nok NAV som styrte mye av det første møtet, for jeg opplevde at de [prosjektmedarbeider og flyktningkonsulent] hadde snakket en del på forhånd. Det er interessant å se at de relasjonene som er initiert mellom mentorer og menteer i prosjektet ser ut til å ha utviklet seg ganske ulikt. Vi vurderer det som helt rimelig at det gjør det, siden dette er avtaler og løsninger som bygger på helt ulike, individuelle situasjoner i hvert enkelt tilfelle. I en av relasjonene mellom mentor og mentee ser det ut til å langt på vei ha utviklet seg til et personlig vennskap, med langvarige og gjensidige tillitsbånd. I andre tilfeller har mentor og mentee fortsatt å holde en mer formalisert kontakt gjennom den perioden avtalen varte. I disse tilfellene gir også begge parter uttrykk for at dette er hva de har ønsket seg av relasjonen. De beskrivelsene informantene gir, tilsier at mentoravtalene i stor grad har blitt fulgt opp, og i noen tilfeller utviklet seg til mer personlige relasjoner enn hva man innledningsvis hadde lagt opp til i den formelle avtalen. Hva er det som er viktig for å lage en god match mellom mentor og mentee? Hva har man lagt vekt på, og i hvilken grad har man opplevd at de vurderingene som ble gjort var riktige? Hvordan kommer dette til uttrykk i mentorer og menteenes vurdereringer? Til å besvare disse spørsmålene har vi intervjudata fra mentorer og menteer, samt fra prosjektledelsen i ulike faser. Disse faktorene synes å være gjennomgående i det som informantene nevner når vi spør hva som har vært viktig i relasjonen: Det ser ut til at det har stor betydning at det tidlig etableres en grunnleggende tillit mellom partene. I de mentor-/menteerelasjonene vi har sett på gjennom intervjuene, kommer det på ulike måter til uttrykk at begge parter har stor grad av tillit og omtanke for hverandre. Samlet sett er de mentoravtalen som er etablert gjennom prosjektet ganske innbyrdes forskjellige. Vi vurderer det som en styrke at det er innebygd en relativt stor grad av fleksibilitet i avtalene, slik at det er mulighet for å finne individuelle løsninger i det enkelt tilfellet. Mentor og mentee bør ta seg tid i starten til å bli kjent. Det handler blant annet om at mentor skal kunne ha mulighet til å forstå menteens bakgrunn og kjenner personens historie. Det fremholdes som en forutsetning at mentoren bryr seg om mennesker, er åpen og inkluderende. I noen tilfeller vil det eksempelvis kunne oppstå misforståelser eller uklarheter med bakgrunn i kulturelle forskjeller eller henger sammen med personens historie. Som vi har vært inne på tidligere, påpekes det at godt forarbeid fra prosjektledelsen med å avklare og tydeliggjøre menteens mål og delmål hadde stor betydning for at relasjonen fortsatt da relasjonen ble annerledes enn mentor hadde forestilt seg. menteen som avgjørende for at relasjonen har fungert i deres tilfelle. I de koblingene mellom mentorer og menteer som er inngått, gir prosjektledelsen uttrykk for at dette i alle tilfeller har vist seg å bli koblinger som har fungert. Hvordan dette ville utvikle seg, kunne prosjektlederne i utgangspunktet bare ha en kvalifisert gjetning på. Alt vi har av data om relasjonene som er inngått, peker imidlertid i retning av at forarbeidet har vært gjort grundig og at dette har hatt stor betydning for de mentoreringsrelasjonene som har blitt inngått. Vi har vurdert som spesielt interessante den dimensjonen ved prosjektet som handler om samarbeidet mellom offentlig sektor og det sivile samfunn. Det vi tenker på i denne sammenheng, er at enkeltpersoner går inn med frivillig innsats på områder som det åpenbart er vanskelig for NAV å kunne dekke fullt ut. I denne sammenheng handler det blant annet om hjelp til å etablere sosiale nettverk og utvikle sosiale nettverk i lokalsamfunnet – nettverk som siden kan være en form for sosial kapital i forbindelse med å få en jobb, få nye venner eller få hjelp til viktige oppgaver i hverdagen. Mentorene som rekrutteres til prosjektet er frivillige privatpersoner i lokalsamfunnet. En av de viktigste kvalitetene ved personene er deres bakgrunn og erfaringer fra posisjoner i yrkeslivet lokalt. De personene som har blitt rekruttert inn som mentorer har sin bakgrunn fra privat sektor eller fra offentlig sektor. Samarbeidet er basert på frivillig innsats fra mentorenes side. Hvilke erfaringer er gjort på dette området gjennom prosjektet? I hvilken grad har det eventuelt vært vanskelig å skille mellom hva som er ansvaret for frivillig innsats og hva som er NAVs ansvar? Spesielt på to områder er det gjort erfaringer i prosjektet som belyser disse spørsmålene: ved kobling mellom mentor og mentee. 2. Spørsmålet om refusjon for tapt arbeidstid, reiser, mv. I de neste avsnittene skal vi se nærmere på dette. Samarbeid mellom NAV og frivillig sektor har en lang historie, men det som man har forsøkt å teste i dette prosjektet representerer likevel noe nytt. nært samarbeid med ulike organisasjoner som for eksempel Røde Kors, Frelsesarmeen og Bymisjonen. NAV er også en viktig oppdragsgiver for arbeidsmarkedstiltak som delvis drives av aktører fra frivilling sektor, etter fremforhandlede driftsavtaler som spesifiserer innhold og antall tiltaksplasser. Et annet prosjekt som på noen områder kan minne om Ung med mentor, er et prosjekt som ble etablert av Bymisjonen i Bodø i 2001. Prosjektet kaltes Ny giv.7 Kjernen i prosjektet i Bodø var å utvikle vennenettverk til tidligere rusmisbrukere på legemiddelassistert rehabilitering. Man hadde erfaring med at disse personene hadde små eller ingen sosial nettverk utenfor rusmiljøet, og ofte opplevde ensomhet når de brøt med sitt tidligere miljø. Gjennom prosjektet koblet man disse personene og frivillige i lokalsamfunnet på temaer som begge parter var spesielt interessert i. Frivillige aktører fungerte på denne måten som en slags veiledere og «amatøreksperter» på ulike interessefelt der parter hadde en felles hobby eller fritidsinteresse. Eksempler på fritidsinteresser som nevnes i evalueringen er foto, maling, knivsmedarbeid og dykking. Bymisjonen var prosjektorganisasjon og drev prosjektet i samarbeid med Rusenheten i Bodø kommune. Bymisjonen var også de som rekrutterte frivillige og etablerte koblinger mellom personene. Nordlandsforskning gjennomførte en evaluering av dette prosjektet (Gjernes 2005), og pekte blant annet på at relasjonen til veileder/mentor har bidratt til at de har fått nye bekjentskaper og gitt dem en aktivitet å holde på med. Begge deler bidrar til å holde tankene vekk fra rus og rusmiljøet. I evaluering konkluderte man med at prosjektet ikke hadde bidratt til at deltakerne utviklet nære vennskapsrelasjoner i lokalsamfunnet ellers. Det er viktige fellestrekk mellom Bymisjonens prosjekt i Bodø og Ung med mentor i Sogn og Fjordane på den måten at man bygger sosiale nettverk basert på frivillig innsats fra aktører i lokalsamfunnet. Begge prosjektene handler om personer som er sosialt marginalisert i sitt lokalmiljø. Det som likevel skiller disse prosjektene ad er at i Ung med mentor er det NAV som selv bygger ut sitt samarbeid med frivillige aktører, basert på gratis innsats og samfunnsansvar fra personer i lokalmiljøet. Sogn og Fjordane er et fylke med lange avstander. Det innebærer lang reisetid, reisekostnader, overnatting, kompensasjon for tapt arbeidstid, mv. I utgangspunktet har man tenkt seg at koblinger mellom mentorer og menteer skjer lokalt. Det har det også blitt i de fleste tilfeller. Likevel: Mentorer har vært invitert til samlinger, det har vært ulike aktiviteter og møter hvor de har hatt med menteene, som gjør at spørsmål om refusjon av kjøreutgifter har kommet opp, samt spørsmål om refusjon av tapt arbeidstid for tiden som brukes på å være mentor. 7 NB! Prosjektet må ikke forveksles med Regjeringens satsning med samme navn mot å forebygge frafall i videregående utdanning. Hovedideen i prosjektet, slik den er formulert i prosjektbeskrivelsen som har fått bevilgning for, er basert på at mentorrollen er basert på frivillighet, en form for frivillig samfunnsinnsats og hjelp til den enkelte unge/ungdom som vedkommende har et oppfølgingsansvar for. Etter vår vurdering har man i prosjektet faktisk ikke hatt anledning til å betale slike refusjoner. Formelt sett fordi man ikke søkte eller budsjetterte for dette, men i hovedsak fordi dette bryter med prosjektets grunnidé om frivillig innsats. Etter hva vi har registrert, dukket spørsmålet om refusjon av utgifter for første gang opp i et styrereferat 25. januar 2010. Sett utenfra synes dette som å ha vært et gjentakende spørsmål som kanskje har tappet noe av kraften fra prosjektet. Det ble ikke søkt om midler til å dekke utgifter til mentor i prosjekt, og man hadde i utgangspunktet heller ikke anledning til å innvilge dette. Prosjektleder tok opp dette med FARVEs sekretariat, og fikk etter sigende klarsignal for å kunne dekke direkte utgifter. Dette mener hun ga et nødvendig rom til å imøtekomme de spørsmålene hun fikk fra velvillige mentorer som la ned mye egentid og krefter på dette frivillige arbeid i tilknytning til prosjektet. Det har blitt utbetalt refusjon av kjøreutgifter og kompensert for mindre utgifter til mentorene i prosjektet. Vi vurderer det slik at denne graden av fleksibilitet må man kunne ha i et forsøksprosjekt, men mener prinsipielt at refusjoner ikke er veien å gå for å bygge opp frivillig innsats som i dette tilfelle, er der mentorenes frivillige innsats skjer gjennom rammen av mentorens arbeidsplass. En lærdom som man kan dra av dette i etterkant er at det kan vurderes å legge inn en passasje som regulerer dette i mentoravtalen. Prosjektledelsen har under prosjektets gang informert om prosjektet til bedrifter og arbeidsplasser i fylket, og aktivt rekruttert inn for salg til aktuelle kandidater som kan være mentorer. Forslag til menteer har kommet inn fra lokalkontorene. Mentorene har blitt rekruttert ved å ha blitt kontaktet og oppfordret direkte gjennom prosjektet. Menteene har kommet inn i prosjektet ved at det på et tidspunkt har blitt vurdert som aktuelle av en saksbehandler ved sitt lokale NAV-kontor, forespurt og siden meldt inn til prosjektet. På bakgrunn av den enkelte ungdoms situasjon, interesser og planer har man i prosjektet forsøkt å finne en lokal matching med en mentor som kan fungere som relevant. Det er altså prosjektledelsen som har vært det sentrale elementet i disse matchingene, og gjort vurderingene i hvert enkelt tilfelle. På våre spørsmål peker informantene på flere sider ved matchingene som betydningsfulle ved slike beslutninger: For å forsøke å sikre at det ble god «match» mellom mentorer og menteer valgte man å gjøre intervjuer med de personene som meldte seg som aktuelle for å være mentorer. De som gjennomførte intervjuene var vanligvis en fra prosjektledelsen sammen med en saksbehandler fra det lokale NAV-kontoret. for å være mentor, verdier/holdninger, hva hun eller han så for seg og hva vedkommende kunne bidra med, hva slags nettverk personen hadde, osv. En av de som har vært med i prosjektledelsen i deler av prosjektet sier det slik: –Vi var veldig opptatt av at vi måtte være sikre på at det ble en god match. Det var viktig for oss å finne ut hva de [mentorene] så for seg. Og det var nok litt forskjeller i måten de snakket om dette på. Det skulle jo være i regi av bedriften, men utført av enkeltpersoner. mulighet for det. På matchingsmøtene har også en fra prosjektledelsen deltatt sammen med en representant fra NAV lokalt og partene (mentor og mentee). Slik informantene i prosjektledelsen refererer til det, handler også dette om å trygge at all vesentlig informasjon blir formidlet og at de vil være så sikre som mulig på at de personene som velges som mentor vil kunne fungere i denne rollen. De momentene som man i ettertid fremhever som viktige for å få til gode matchinger ser ut til å ha handlet om å vurdere hvilke personer med visse egenskaper som prosjektledelsen vurderer at passer sammen og har noe å tilføre hverandre. Vel så viktig som de rent formelle kvalifikasjonene hos mentorene, er informantene fra prosjektledelsen opptatt av at det i de fleste tilfeller handler om å hjelpe menteene med ganske hverdagslige ting, eksempelvis kunnskap om systemet (skrive jobbsøknad, hvordan kle seg, hvordan te seg, hva vil det si å betale skatt, hva er restskatt, mv.). I slike tilfeller er de personlige kvalifikasjonene vel så viktige som de formelle. Vi ser at det underveis i prosjektet har oppstått et behov for å gjøre noen avklaringer av ansvar/roller mellom de ulike partene: Hva er det offentliges oppgaver og hva er frivilliges oppgaver? Helt fra ganske tidlig i prosjektet ser det ut til at det var klart at prosjektlederne skulle ha en aktiv rolle i matchingen av mentorer og menteer. Når prosjektet har hatt så liten skala som det til slutt fikk, er det helt rimelig at prosjektledelsen følger tett opp for å sikre at det i alle fall blir noen case ut av prosjektet. Samtidig kan prosjektledelsen nære involvering i utvelgelsen av mentorer også forstås som et uttrykk for at man opplever et behov for relativt god oversikt/kunnskap om hvem som skal bli mentor. Om ikke formelt sett, så i alle fall i praksis vil mentoren fungerer som en slags myndighetsperson overfor menteen, og representerer – sett fra menteens side – som del av den hjelpen hun eller han får fra samfunnet. Det ligger med andre ord en betydelig maktforskjell nedfelt i relasjonen mellom mentor og mentee, og potensielt har mentor en mulighet til å utnytte denne situasjon. Vi ser det som en styrke ved prosjektet at man har søkt å bygge inn en god kvalitetssikring av mentorenes skikkethet og motivasjon for oppgaven. På den annen side kan også det tilbakevendende spørsmålet om refusjon leses som uttrykk for en for sterk involvering og styring fra prosjektledelsens side, slik at det lokalt blant frivillige mentorer og menteer forstås som et mer eller mindre ordinært «NAV-tiltak», og ikke som en lokalbasert, frivillig ordning mellom to personer. Det er flere grunner for mentorer til å kunne forstå mentorrollen på denne måten: relasjonen er basert på en skriftlig avtale mellom mentor og mentee. Avtalen har NAVs logo i det ene hjørnet. NAV har et ansvar for å følge opp relasjonen. Prosjektledere og NAV er tydelig tilstede i møtet der avtalen tegnes. Hvis dette er rimelig tolkning av hvorfor refusjonsspørsmålet har kommet opp, er det imidlertid ikke gitt hva som er det beste balansepunktet mellom formell styring og hvor mye som skal være opp til partene selv. Etter vår vurdering har prosjektet klart å gjøre en god avveining mellom de ulike hensynene. På dette punktet illustrerer erfaringene fra prosjektet at det kan være et dilemma for NAV som offentlig aktør å styre disse relasjonene direkte, uten å gå via en arbeidsmarkedsbedrift, Vekstbedrift eller kanskje aller helst en frivillig organisasjon. Som nevnt er det også en tredje dimensjon vi har vurdert som interessant ved prosjektet. Det handler om målsettingen om å hjelpe unge mennesker med svakt utbygde sosiale nettverk til å komme inn i arbeidslivet lokalt, jfr. hovedmålsettingen for prosjektet. I hvilken grad har prosjektet fungert etter hensikten for menteene? Hva har deltakelsen ledet til for dem, og hva legger de vekt på i sine erfaringer fra prosjektet? I intervjuene med menteer kom disse erfaringene fra deltakelsen i prosjektet frem: En av menteene vurderer å flytte til en annen og større by i Norge. En annen mentee søker for å få sin familie til Norge, og har på sikt planer om å ta mer videreutdanning. prosjektet legger opp til med tette, personlige kontakter mellom mennesker. I et av de to tilfellene utviklet relasjonen seg også til å handle om bolig, familie og tilknytningen til lokalsamfunnet. Menteene refererer til at de har fått venner eller bekjente på stedet, men det er samtidig vanskelig for oss i ettertid å kunne spore dette direkte tilbake som en konsekvens av hans/hennes deltakelse i prosjektet. I perioden 2009-2012 har NAV Sogn og Fjordane drevet prosjektet Ung med mentor. Kjernen i prosjektet har vært å prøve ut en ordning der ressurspersoner i lokalsamfunnet får en rolle som mentor for unge personer med begrensede sosiale nettverk lokalt, og vansker med å komme inn på det lokale arbeidsmarkedet. De to målgruppene som har vært definert for prosjektet har vært unge med minoritetsbakgrunn og unge tidligere straffedømte. I begge disse gruppene er unge definert som personer opp til 30 år. Prosjektet har vært finansiert med forsøksmidler fra programmet FARVE. Nordlandsforskning har vært evaluator av prosjektet og fulgt prosjektet gjennom denne perioden. Prosjektet, slik det er formulert i prosjektbeskrivelsen til FARVE, har hatt en målsetting om å teste ut til sammen 30 mentoravtaler. Relativt tidlig i prosjektperioden, etter åtte måneders drift, ble det klart at prosjektet kom i konflikt med andre prioriterte oppgaver internt i fylkeskontoret. Det handler om opprettelsen av NAV-telefonen og etablering av flere lokale NAV-kontor. Prosjektet hadde på dette tidspunktet nylig skiftet prosjektleder. Da prosjektet fikk stopp var det allerede opparbeidet relasjoner til mentorer og menteer som sto mer eller mindre klare til å gå i gang. Da prosjektet kom i gang igjen måtte man begynne dette arbeidet på nytt, siden de fleste av de som var aktuelle i første fase nå var i en annen situasjon enn da man stoppet. Vårt inntrykk utenfra, er at prosjektet også mistet en del av den farten og entusiasmen som man hadde nytt godt av i starten, fordi både potensielle mentorer, menteer og ansatte ved de lokale NAV-kontorene nå var noe mer reservert til å delta. Etter at prosjektet kom i gang igjen i februar 2010 og frem til prosjektet ble avsluttet i juni 2012 har man etablert til sammen fem mentoravtaler. Dette er betydelig mindre enn opprinnelig planlagt og mulighetene for å høste erfaringer fra det som har foregått er tilsvarende begrenset. Målet i prosjektet er formalisert som «å styrke tilknytinga til arbeidsmarknaden for deltakarane i prosjektet gjennom systematisk bruk av mentorar» og «medverke til at deltakarane gjer meir medvitne val i høve utdanning og arbeid, gjennom betre kjennskap til kva som må til for å nå eigne målsettingar i arbeidslivet og fokus på eigen styrke og moglegheiter».8 Ettersom prosjektet har fått et så lite omfang som det i realiteten har, er det også vanskelig på trekke noen klare slutninger om dette. 8 Prosjektbeskrivelse, november 2008. I de mentor-/menteerelasjonene vi har fått mulighet til å gå nærmere inn i, gir både mentorer og menteer uttrykk for at de har opplevd relasjonen som lærerik og utviklende. I datamaterialet har vi eksempler på at mentoreringen har gitt arbeid, og hjelp/assistanse til en rekke praktiske kunnskaper som trengs for å bo og leve i Norge. Mentorene la i sin tur vekt på at de har lært noe om kulturforskjeller som de ikke hadde vært oppmerksomme på tidligere, og at mentorrollen er noe de har vokst på personlig. Prosjektet Ung med mentor må først og fremst forstås som et pilotprosjekt, eller et forsøk, der man tester ut noe nytt i liten skala. Selv om prosjektet vanskelig kan hevdes å ha nådd sine opprinnelige målsetninger, siden antallet inngåtte avtaler ble betydelig lavere enn opprinnelig prosjektert, er det likevel lærdommer som kan trekkes ut av den aktiviteten som prosjektet har hatt. Den mentorordningen som prosjektet Ung med mentor har testet ut, basert på frivillig engasjement fra ressurspersoner i lokalsamfunnet, ser ut til å ha et potensial til å fungere. Erfaringene fra de få avtalene som er etablert tyder på at det kan ligge muligheter i dette. Det dreier seg om å gi hjelp/assistanse til å etablerte tilknytning til lokalt arbeidsliv, tilgang til sosial nettverk, kunnskap og oversikt over mulige arbeidsplasser i lokalsamfunnet. Erfaringene fra prosjektet tyder imidlertid på at det er en avveining mellom graden av frivillig engasjement og styring. Prosjektet er basert på frivillig og ubetalt innsats fra mentorenes side. En relativt sterk styring av utvelging av mentorer og oppfølging av mentorene har likevel gjort at mentorordningen har fremstått som noe i nærheten av et arbeidsmarkedstiltak. På denne måten har spørsmålet om refusjon av utgifter, reiser og tapt arbeidstid blitt en diskusjon i prosjektet. Refusjon av slike utgifter var ikke lagt inn i prosjektplanen. Det kan være grunn til å vurdere om lignende forsøk i fremtiden bør knyttes opp rundt rammeavtaler med frivillige lag eller organisasjoner, i stede for at NAV selv er tett koblet på selve utvelgelsen av den enkelte mentor. refunderes og ikke refunderes. Betydningen av kontinuitet og fremdrift bør kunne ses som en viktig erfaring fra prosjektet. I den første fasen av prosjektet så vi at man hadde stor grad av fremdrift og oppslutning lokalt. Etter at prosjektet hadde blitt stående på vent i over et halvt år, ser det ut til at prosjektet har hatt vansker med oppslutning fra potensielle mentorer, menteer og ansatte i de lokale NAV-kontorene. første fase, da prosjektet ikke kunne innfri de løftene som lå implisitt i første fase. En mulig konklusjon å trekke av dette er at man i komplekse organisasjoner, slik et fylkes NAV-kontor er, ikke bør sette i gang nye forsøksprosjekter før det er overveiende sannsynlig at man vil kunne gjennomføre som planlagt. Anvik, Cecilie Høj, Thomas A. Hansen, Lise Lien, Terje Olsen, Merethe Sollund (2007) "Kunnskapsstatus for IA-avtalens delmål 2: Rekruttere og beholde personer med redusert funksjonsevne". NF-rapport nr. 11/07. Bodø: Nordlandsforskning. Bore, Lene, Anne Britt Djuve og Kristian Rose Tronstad (2013) Etnisk mangfold og likestilling i arbeidslivet. En kunnskapsstatus. Fafo-rapport 2013:11. Oslo: Fafo. Brockbank, Anne og Ian McGill (2012) Facilitating reflective learning. Coaching, mentoring and supervison. London: Kogan Page. Connor, Mary og Julia Pokora (2012) Coaching and mentoring at work. Developing effective practice. Berkshire: McGraw-Hill. Gjernes, Trude (2005) Ny giv - identitetsarbeid eller fritidsaktivitet? Arbeidsnotat 1001/05. Bodø: Nordlandsforskning. Lien, Lise og Terje Olsen (2009) Like sikkert som snø – arbeidskvalifisering som del av soning. NFrapport 6/08. Bodø: Nordlandsforskning. Mathiesen, Petter (2011) "Mentorskap på norsk – begrepet og praksisen". I: Kaare Skagen (red.) Kunnskap og handling i pedagogisk veiledning. Bergen: Fagbokforlaget. NAV (2013) "Utviklingen på arbeidsmarkedet". Arbeid og velferd nr. 1, s 3-21. NAV Sogn og Fjordane (2009) Prosjektbeskrivelse "Ung med mentor», datert november 2009. Passmore, Jonathan, David B. Peterson og Teresa Freire (red.) (2013) The Wiley-Blackwell handbook of the psychology of coaching and mentoring. Chichester: Wiley-Blackwell. Ree-Lindstad, Goro (2011) Kartlegging av mentorordninger i arbeidslivet. Hamar: Likestillingssenteret. Schwandt, Thomas (2004) Evaluating holistic rehabilitation praxis. Oslo: Kommuneforlaget. Målet med prosjektet "Ung med mentor" er at mentor og mentee i fellesskap får opna nye dører til det norske samfunn og arbeidsmarknaden. Det er avgjerande at begge partar formulerer eigne forventningar og mål for samarbeidet slik at det etablerast eit solid grunnlag for utvikling og gjensidig læring. Avtale mellom: Vi utvekslar ikkje gåver av verdi eller låner kvarandre pengar. Vi møtes _____ gang(ar) pr. månad. Andre tidsinterval ______________________ Vi overheld avtaler og kjem til avtalt tid. Vi kontaktar kvarandre mellom møta på fylgjande måte og hyppigheit: samarbeida i 2 månader. Mentorforholdet evaluerast etter 6 månader. Kontaktperson i NAV tek initiativ til dette. Med denne avtale går mentor og mentee inn på følgjande premissar: Som mentor vil eg: Som mentee vil eg: Mentees mål og delmål: Vi anbefalar at mentor og mentee i fellesskap formulerer konkrete mål og delmål. Vegen kan bli meir oversiktleg ved at ein set opp mål ein skal fokusera på som kan justerast etter behov: Vi er einige om at denne mentorrelasjonen kan avbrytast dersom det av ein eller anna grunn er aktuelt for den eine eller for begge partar. Hugs å meddela oppseiing av avtalen for kontaktperson i NAV. Mentee:
|
lovdata_cd_60408
|
lovdata_cd_skatt_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.84
|
Sammendrag: Uttalelser om merverdiavgift/investeringsavgift. Uttalelser om merverdiavgift/investeringsavgift. I denne meldingen er gjengitt 9 uttalelser vedrørende forskrift nr. 81 om delvis fritak for investeringsavgift på driftsmidler i industri og bergverk. 1. Forskrift nr 81 §6. Spørsmål om investeringsavgift på bygging av kai til bruk i lakseoppdrett. Kai som hovedsakelig brukes til frakt av fôr fra fôrlager til mærene og til ilandføring av slakteferdig laks fritatt for investeringsavgift. 2. Forskrift nr 81 §6 første ledd jf §16. Containere til bruk ved transport av melkeprodukter. Containere til bruk ved transport av melkeprodukter ble ikke fritatt for investeringsavgift idet de ble ansett som returemballasje under distribusjon av ferdigvarer. 3. Forskrift nr 81 §15. Spørsmål om fritak for investeringsavgift for areal som ikke er i bruk. Bruksarealer i næringsbyggs kjelleretasje og loftsetasje ble etter en konkret vurdering ikke ansett tatt i bruk i virksomhet med fabrikkmessig vareproduksjon. 4. Forskrift nr 81 §10. Utvikling og dyrking av planter i et in vitrolaboratorium. Produksjon av planter in vitro ansett som gartnerivirksomhet som det etter merverdiavgiftsloven skal leveres årsoppgave for. Selv om det samtykkes i kortere avgiftsterminer, anses virksomheten i henhold til §10 ikke som fabrikkmessig vareproduksjon som er fritatt for investeringsavgift. 5. Forskrift nr 81 §5, jf §14. Produksjon av ferdigplen, sagbruksvirksomhet og maskinutleie. Produksjon av ferdigplen og sagbruksvirksomhet ansett som fabrikkmessig vareproduksjon. Da driftsmidlene til sagbruksvirksomheten var innleide, men ikke leasede, jf §14, kunne forskrift nr 81 ikke komme til anvendelse for denne del av virksomheten. Maskinutleievirksomheten omfattes ikke av forskrift nr 81 da det kun er driftsmidler til eiers egen direkte bruk som omfattes av fritaket. 6. Forskrift nr 81 §5. Spørsmål om produksjon av trapper er "fabrikkmessig" vareproduksjon. Et firmas produksjon av spesialtilpassede trapper til hus ble ansett som fabrikkmessig vareproduksjon. 7. Forskrift nr 81 §2. Produksjon av ved. Produksjon av ved ble ansett som "produksjon av varer". 8. Forskrift nr 81 §5, jf §2. Spørsmål om gjenvinning av papir og tre kan anses som vareproduksjon. Sortering, oppmaling/kverning og sammenblanding i forskjellige papirkvaliteter før sammenpressing til papirballer med forskjellig kvalitet og kutting og oppmaling av trevirke ansett som fabrikkmessig vareproduksjon. 9. Forskrift nr 81 §5. Spørsmål om fritak for investeringsavgift på hogstmaskin. Felling, kvisting og kapping av trær med hogstmaskin ble ansett som "fabrikkmessig vareproduksjon". 1. Forskrift nr 81 §6. Spørsmål om investeringsavgift på bygging av kai til bruk i lakseoppdrett. Kai som hovedsakelig brukes til frakt av fôr fra fôrlager til mærene og til ilandføring av slakteferdig laks fritatt for investeringsavgift. I sak nr 2476 for klagenemnda for merverdiavgift ble bl.a en kai i et anlegg for lakseoppdrett ikke fritatt for investeringsavgift. Spørsmålet gjaldt om kaien som hovedsakelig ble benyttet til daglig transportering av fôr fra fôrkjøkkenet til mærene var fritatt for investeringsavgift. Klagenemnda kom til at fordi kaien ble benyttet til lasting og lossing, var den ikke fritatt for investeringsavgift etter §6 annet ledd bokstav a. Skattedirektoratet fant at klagenemndas avgjørelse antagelig ikke var korrekt på dette punkt og ba Finansdepartementet vurdere omgjøring til fordel for klageren. I sin redegjørelse til Finansdepartementet uttalte Skattedirektoratet bl.a: "Benyttes kai i forbindelse med anskaffelse av råvare (f.eks til lossing av fôr ved innkjøp) gjelder ikke avgiftsfritaket, jfr §6 annet ledd bokstav a. Derimot gjelder avgiftsfritaket dersom kai benyttes til transport av råstoffer ol mellom bygninger og anlegg fritatt for investeringsavgift, jfr §6 første ledd, annet punktum bokstav a (f.eks ved frakt av fôr fra råvarelager via kai til mærer og tilbake). Vi anser således at lossing/lasting som skjer innenfor eller mellom investeringsavgiftsfrie bygninger og anlegg omfattes av §6 første ledd bokstav a og ikke §6 annet ledd bokstav a. Således vil kaien når den brukes til frakt av fôr mellom råvarer og mærene - to investeringsavgiftsfrie objekter - være fritatt for investeringsavgift" Finansdepartementet sluttet seg til Skattedirektoratets vurdering. Med hjemmel i forvaltningslovens §35 annet ledd, jfr §4 første ledd i forskrift av 19. desember 1969 om avgiftsforvaltningen og avgiftskontrollen og om klagenemndas organisasjon og saksbehandling, fant Finansdepartementet å burde omgjøre den del av klagenemndas vedtak som gjaldt investeringsavgift for kaien. Departementet la ved sin avgjørelse vekt på at kaien hovedsakelig var til avgiftsfri bruk, bl.a ved transport av fôr fra fôrlager til mærene og til ilandføring av slakteferdig laks. 2. Forskrift nr 81 §6 første ledd jf §16. Containere til bruk ved transport av melkeprodukter. Containere til bruk ved transport av melkeprodukter ble ikke fritatt for investeringsavgift idet de ble ansett som returemballasje under distribusjon av ferdigvarer. Skattedirektoratet uttalte i brev av 7. desember 1990 til et meieri bl.a: "Meieriets containere er etter det opplyste til bruk i produksjonen og er en integrert del av det interne transportsystem. Containerne fylles med melkeprodukter og transporteres til kjølelager (ferdigvarelageret). Fra kjølelager bringes containerne ut på bilene og transporteres til kundene. Når containerne er tomme returneres disse til meieriet, hvor de vaskes og på ny fylles med melkeprodukter. De reiser spørsmål om beregning av investeringsavgift av omhandlede containere til bruk i meieriets transportsystem. Etter forskrift nr 81 §6 første ledd bokstav b skal det ikke beregnes investeringsavgift på de driftsmidler som benyttes ved transport av ferdigvarer frem til ferdigvarelageret. Etter forskriftens §16 kan imidlertid driftsmidler som bare delvis er til bruk som nevnt i §6 første ledd kun fritas for investeringsavgift i de tilfelle hvor driftsmidlene hovedsakelig benyttes som nevnt i §6 første ledd. Som hovedsakelig anses bruken hvis den utgjør minst 80 % av total bruk. Skattedirektoratet antar etter dette at containerne ikke kan fritas for investeringsavgift etter forskrift nr 81. Omhandlede containere må etter Skattedirektoratets oppfatning anses som returemballasje til bruk under distribusjon av meieriets ferdigvarer. Selv om containerne benyttes både ved transport fra produksjonsstedet til ferdigvarelageret og ved den etterfølgende forsendelse til kundene, antar en etter det opplyste at containerne ikke kan anses som hovedsakelig til bruk ved transport av ferdigvarer frem til ferdigvarelageret jf forskrift nr 81 §6 §16. Det skal således betales investeringsavgift av omhandlede containere." 3. Forskrift nr 81 §15. Spørsmål om fritak for investeringsavgift for areal som ikke er i bruk. Bruksarealer i næringsbyggs kjelleretasje og loftsetasje ble etter en konkret vurdering ikke ansett tatt i bruk i virksomhet med fabrikkmessig vareproduksjon. Skattedirektoratet uttalte i brev til et fylkesskattekontor bl.a: "Selskapet produserer i det vesentligste proteser og ortoser. Deler av produksjonen er ansett som fabrikkmessig vareproduksjon. Selskapet har oppført et næringsbygg som består av kjelleretasje (510,4 kvm), 1. etasje (525,6 kvm) og loft. Bygget er oppført i 1988. Kjelleretasjen har fra oppføringen delvis vært brukt til råvarelager bortsett fra 252 kvm i kjelleren som ikke har vært tatt i bruk. Selskapet har opplyst at 250 kvm i kjelleretasjen nå vil bli tatt i bruk til produksjon av ortopediske sko, hvilket antas å være fabrikkmessig vareproduksjon. Produksjonslokaler, kontor, kantine, garderobe, toalett, vindfang og legekontor er lagt til 1. etasje. Loftsetasjen er bygd med et tversgående saltak i begge ender av bygget. Gavlene er utstyrt med vinduer i endene. Loftet er ikke ferdig innredet, men det er lagt plankegulv. Det er ikke tatt i bruk. Fylkesskattekontoret har vært på befaring hos bedriften og gitt en fordelingsnøkkel for fritak for investeringsavgift på bygget i henhold til forskrift nr 81. For kjelleretasjen og loftsetasjen har et revisorfirma på vegne av selskapet kommet med innsigelser mot fordelingsnøkkelen. Spørsmålet om hvilke areal som skal tas med i beregningsgrunnlaget for investeringsavgift er forelagt Skattedirektoratet. Etter investeringsavgiftsloven §3 skal investeringsavgift svares av avgiftspliktige driftsmidler ved anskaffelsen. Forskrift nr 81 §5 fritar for investeringsavgift driftsmidler til bruk under fabrikkmessig produksjon av varer. For bygninger som oppføres til bruk som bare delvis gir rett til avgiftsfritak, skal beregningsgrunnlaget deles, jfr forskriftens §15. Rent faktisk er ca 250 kvm i kjelleretasjen ikke tatt i bruk. For å komme inn under fritaket i forskrift nr 81 må bruken på anskaffelsestidspunktet legges til grunn. Det anskaffede driftsmiddel behøver ikke være tatt i bruk umiddelbart etter anskaffelsen for å oppnå avgiftsfritak idet en bl.a må kunne ta hensyn til at det kan ta noe tid før virksomhet kommer i gang. I dette tilfellet erdet imidlertid gått mer enn 2 år fra bygget ble tatt i bruk uten at kjellerlokalene er tatt i bruk i virksomhet med fabrikkmessig vareproduksjon. Det er heller ikke dokumentert at disse lokalene på anskaffelsestidspunktet skulle brukes i virksomhet som berettiger til fritak etter forskrift nr 81. Hovedregelen om investeringsavgiftsplikt må således legges til grunn vedrørende de ca 250 kvm i kjelleretasjen. Loftsetasjen er i dag ikke innredet. Av tegninger og ut fra fylkesskattekontorets opplysninger fremgår at loftet i fremtiden er anvendbart til forskjellig bruk. En viser bl.a til at det er satt inn flere vinduer, og loftsinngangen er konstruert på samme måte som inngangspartiet i 1. etasje. Loftet er imidlertid ikke tatt i bruk. Det må således svares investeringsavgift. Som det fremgår ovenfor, er selskapets bygg bare delvis til bruk i fabrikkmessig vareproduksjon. Beregningsgrunnlaget for investeringsavgift må derfor deles." 4. Forskrift nr 81 §10. Utvikling og dyrking av planter i et in vitrolaboratorium. Produksjon av planter in vitro ansett som gartnerivirksomhet som det etter merverdiavgiftsloven skal leveres årsoppgave for. Selv om det samtykkes i kortere avgiftsterminer, anses virksomheten i henhold til §10 ikke som fabrikkmessig vareproduksjon som er fritatt for investeringsavgift. Skattedirektoratet har i et brev til et fylkesskattekontor uttalt bl.a: "Selskapet driver i nær tilknytning til en jordbrukseiendom. På gården har det i alle tider vært drevet jordbruksproduksjon og det har i mer enn 30 år vært drevet gartnerivirksomhet. Selskapets forretningsidé er enten selv eller i samarbeid med andre å utvikle og markedsføre in vitro produserte planter for gartneri, jordbruk og skogbruk. Selskapet vil også ta del i utviklingsoppdrag, yte konsulenttjenester og ta del i undervisningsoppgaver innen sitt kompetanseområde. Produksjon "in vitro" er av selskapet beskrevet som produksjon i glass i motsetning til produksjon "in vivo"; produksjon i jord. Virksomheten består av et in vitrolaboratorium og et ordinært veksthus. Produksjonen er av fylkesskattekontoret beskrevet på følgende måte: "1. Først skjærer man biter av f.eks blader på planter, renser dem og bruker forskjellige metoder for formering av cellene. 2. Man foretar her en fermentering av cellene hver for seg til et kunstig vekstmedia. Cellene vil her dele seg kanskje opp til en million ganger. Alt dette foregår under absolutt sterile forhold (in vitrolaboratoriet). 3. På et visst stadium i utviklingen av de sterildyrkede plantene, vil plantene bli overført til en mer "normal" tilværelse i potter og jord. Denne produksjonen hos selskapet foregår i det ovennevnte gartneri som er bygget inntil in vitrolaboratoriet. Ikke alle produktene fra in vitrolaboratoriet blir satt inn i eget gartneri - noe blir solgt direkte til andre gartnerier. I 1990 produserte selskapet ca 1,3 millioner planter. I gartneriet arbeidet 4 ansatte, mens det i in vitrolaboratoriet arbeidet mellom 5 og 10 personer. Selskapet driver ikke med noen form for forskning. Metodene som blir benyttet i produksjonen er utarbeidet i Finland og kjøpt av selskapet. Det er reist spørsmål om selskapet kan omfattes av fritaket i forskrift nr 81 om fritak for investeringsavgift på driftsmidler i industri og bergverk. Etter forskrift nr 81 §10 skal det beregnes avgift av driftsmidler til bruk i næringsvirksomhet som det etter merverdiavgiftsloven §31 og §40 skal leveres årsoppgave for. Dette gjelder selv om det er samtykket i kortere avgiftsterminer. I medhold av merverdiavgiftsloven §31 er det gitt forskrift om levering av årsoppgave og om avgiftsfrie uttak i jordbruk med binæringer og skogbruk (nr 38). I forskriftens §5 jf forskrift nr 5 §1, fremgår at som hagebruk/gartneri anses dyrking av grønnsaker, frukt, bær og blomster og andre plantevekster på friland eller under glass, plast o l samt tiltrekking av planter. Skattedirektoratet anser ut i fra de foreliggende opplysninger at den virksomhet som drives av selskapet i in vitrolaboratoriet i dette tilfellet må anses som en del av dyrking av blomster, og andre plantevekster som må anses som gartnerivirksomhet. Det kan da i henhold til §10 i forskrift nr 81 ikke gis fritak for enkelte driftsmidler." 5 Forskrift nr 81 §5, jf §14. Produksjon av ferdigplen, sagbruksvirksomhet og maskinutleie. Produksjon av ferdigplen og sagbruksvirksomhet ansett som fabrikkmessig vareproduksjon. Da driftsmidlene til sagbruksvirksomheten var innleide, men ikke leasede, jf §14, kunne forskrift nr 81 ikke komme til anvendelse for denne del av virksomheten. Maskinutleievirksomheten omfattes ikke av forskrift nr 81 da det kun er driftsmidler til eiers egen direkte bruk som omfattes av fritaket. "Et firma har siden 1987 drevet produksjon av ferdigplen for salg. Videre drives produksjon av skurlast ved et sagbruk, samt maskinutleie. Det er reist spørsmål om selskapets virksomheter i tilknytning til forskrift nr 81. Virksomheten antas ikke å falle inn under forskriftens §10 første ledd. Selskapet startet i 1987 produksjon av ferdigplen for salg. Produksjonen er moderne og har en høy mekaniseringsgrad. Produksjonen krever spesialutstyr for såing, klipping og vedlikehold av gressmattene. Skjæreprosessen av plenen krever to mann som på en dag skjærer ca 4000 m2. Investeringene til denne del av virksomheten beløper seg til et sted mellom en halv og en million kroner. Det er også tatt i bruk spesielt utstyr for vasking av gressmattene. Dette er påkrevet ved levering til større og nasjonale idrettsanlegg. Dette utstyret er foreløpig utlånt fra England. Virksomheten, som er sesongbetont, anslås å beskjeftige et snaut årsverk. Omsetningen for 1989 beløper seg til ca kr 300 000,- for denne del av virksomheten. Skattedirektoratet er enig med fylkesskattekontoret i at ferdigplenproduksjonen kan anses som fabrikkmessig, og at det ikke skal svares investeringsavgift av driftsmidler til eiers egen direkte bruk under ferdigplenproduksjonen. Virksomheten driver produksjon av skurlast. Sagbruket, som er nytt, er innleid, men drift og vedlikehold står firmaet for. Produksjonen beskjeftiger ca 2 1/2 årsverk. Dagsproduksjonen kan ligge på 12-15 m3 tømmer. Skattedirektoratet antar etter det opplyste at sagbruksvirksomheten kan anses som "fabrikkmessig vareproduksjon", men da driftsmidlene til denne del av virksomheten er innleide kan ikke forskrift nr 81 komme til anvendelse. Dersom driftsmidlene hadde vært leasede kunne imidlertid leasingselskapet ha sluppet å betale investeringsavgift ved anskaffelsen av driftsmiddelet etter bestemmelsen i forskrift nr 81 §14, under forutsetning av at driftsmiddelet nyttes direkte i leasers vareproduksjon. Arbeid med reparasjon og vedlikehold av driftsmiddelet ville da også være unntatt fra avgiftsplikt etter §5 annet ledd bokstav a. Unntaket gjelder enten arbeidet betales av leaser eller leasingselskapet, jf Skattedirektoratets meldinger Av nr 13/1988 av 27. september 1988 nr 3. Firmaet har gått til anskaffelse av landbruksmaskiner for totalt rundt 300 000,- kr. Maskinene leies ut på timebasis. Etter forskrift nr 81 §5 er det kun driftsmidler til "eiers egen direkte bruk" som omfattes av fritaket. Fritaket gjelder således kun når den som eier driftsmiddelet skal bruke det i egen vareproduksjon eller bergverksvirksomhet. Den som anskaffer en vare som skal leies ut til andre, plikter å svare investeringsavgift etter de vanlige regler, jf investeringsavgiftsloven §3 første ledd. Dette gjelder selv om leietaker skal bruke gjenstanden i "fabrikkmessig vareproduksjon" eller "bergverk" etter forskrift nr 81. Bestemmelsen i forskriftens §14 første ledd gjelder kun leasingselskaper og kan derfor ikke legges til grunn i denne sammenheng." 6. Forskrift nr 81 §5. Spørsmål om produksjon av trapper er "fabrikkmessig" vareproduksjon. Et firmas produksjon av spesialtilpassede trapper til hus ble ansett som fabrikkmessig vareproduksjon. Skattedirektoratet uttalte i et brev av 5. november til et fylkesskattekontor bl.a: "Et firma lager spesialtilpassede trapper til hus. Det ble ved brev av 26. juli 1986 reist spørsmål om virksomhetens produksjonsutstyr og vedlikehold av dette var fritatt for investeringsavgift. Dette ble av fylkesskattekontoret avvist, med den begrunnelse at produksjonen ble tilpasset hvert enkelt hus og dermed ikke kunne anses for å være fabrikkmessig. I 1986 flyttet virksomheten inn i nye lokaler. Firmaet ble i 1989 omdannet til aksjeselskap. Det produseres kun trapper i virksomheten. Bedriften mottar bestilling og utarbeider tegning av trappen med de ønskede mål. Trematerialet som benyttes er først tørket i et spesialrom i bedriften. Plankene blir så skåret opp, høvlet, slipt og lakkert. Bedriften utfører i utstrakt grad også monteringen. Ved full produksjon produseres i gjennomsnitt 3 trapper pr uke. Ordretilgangen er svært varierende. Det blir ikke produsert for lager. Den eneste nye maskinen etter at produksjonen ble flyttet til nye lokaler er sponsilo/ ventilasjonsanlegget. Avfallsponet oppbevares i siloen til bruk for oppvarming av lokalene, samt til tørking av materiale som brukes i virksomheten. Øvrige maskiner er i hovedsak ulike typer sager. Etter forskrift nr 81 §5 skal det ikke betales avgift av driftsmidler til eierens egen direkte bruk under fabrikkmessig produksjon av varer. Som fabrikkmessig vareproduksjon anses fremstilling av varer fra råstoff og halvfabrikata. Om produksjonen foregår "fabrikkmessig" avgjøres konkret, på grunnlag av en helhetsvurdering av produksjonsprosessen i det enkelte tilfelle". Etter en samlet vurdering kom Skattedirektoratet til at det ble drevet vareproduksjon som hadde et fast og planmessig opplegg med sikte på en løpende forsyning av at marked, jfr kommentaren til §5 i Skattedirektoratets melding Av nr 6/1978. Direktoratet anså trappeproduksjonen for å skje fabrikkmessig selv om det forelå oppdragsproduksjon tilpasset de enkelte kunders behov og ikke ble serieprodusert for lager. De aktuelle driftsmidler til produksjonen var derfor fritatt for investeringsavgift. 7. Forskrift nr 81 §2. Produksjon av ved. Produksjon av ved ble ansett som "produksjon av varer". Skattedirektoratet uttalte i brev av 25. februar 1992 til et fylkesskattekontor bl.a: "Et firma produserer ved for salg. Tømmer kappes i en kappemaskin, går derfra på transportbånd til et vedkløyveanlegg og derfra på transportbånd til en oppsamlingsplass for ved. Veden blir så pakket i sekker og lagt på tørkelager før den selges. Det er reist spørsmål om firmaets produksjon av ved kan anses som "produksjon av varer" etter forskrift nr 81. Med "produksjon av varer" menes fremstilling av varer fra råstoff og/eller halvfabrikata, jf forskrift nr 81 §2. For at det skal kunne sies å foreligge produksjon av varer må råstoff/halvfabrikata gjennomgå en behandlings- eller foredlingsprosess slik at det fremstår en ny vare, jf Skattedirektoratets meldinger Av nr 12/1987 av 24. september 1987. Skattedirektoratet antar etter det opplyste at firmaets produksjon av ved må anses som "produksjon av varer" etter forskrift nr 81 §2. Dersom produksjonen etter en konkret vurdering anses "fabrikkmessig", skal det ikke betales investeringsavgift av driftsmidler til bedriftens egen direkte bruk under den fabrikkmessige vareproduksjon, jf forskriftens §5." 8. Forskrift nr 81 §5, jf §2. Spørsmål om gjenvinning av papir og tre kan anses som vareproduksjon. Sortering, oppmaling/kverning og sammenblanding i forskjellige papirkvaliteter før sammenpressing til papirballer med forskjellig kvalitet og kutting og oppmaling av trevirke ansett som fabrikkmessig vareproduksjon. Skattedirektoratet uttalte i brev av 30. april 1992 til et fylkesskattekontor bl.a: "Et firma driver et sorterings- og gjenvinningsanlegg med dertil hørende maskiner. Anlegget benyttes til å skille ut salgbare produkter som papp/papir, tre og metaller fra avfall. Avfallet som består av tørt industriavfall fraktes til virksomhetens område i containere. Grovsorteringen skjer etter tipping ved hjelp av gravemaskin ol. Finere sortering finner sted etter at avfallet er matet inn på et tilførselsbånd som igjen legger avfallet på et sorteringsbånd. Sortering her skjer både manuelt og ved hjelp av magnet slik at aktuelle produkter som papp, papir, metall og tre mm skilles ut fra den øvrige avfallsmassen. Den øvrige avfallsmassen blir ført videre til en søppelkomprimator hvor avfallet blir sammenpresset for videre transport til fyllplass. Papp og papir føres inn på et matebånd og separeres etter trykksverteinnhold og fibertype (brun og hvit fiber samt treholdig trykk). Anlegget er videre utstyrt med en rotator som etter kundens ønske brukes til oppmaling/kverning og sammenblanding av papp- og papirkvaliteter før papp- og papirmassen blir presset ut i baller på ca 500 kg. Oppkuttet/buntet materiale tømmes ved hjelp av spesiallaget truck i egnede containere og veies før forsendelse til avtaker. Til veiing er det anskaffet en bilbrovekt hvor kjøretøyene blir veiet før og etter innlasting. Bilbrovekten er koblet til et EDB-anlegg m/printer for utskrift av veiesedler. I tillegg er det anskaffet videoovervåkingsutstyr for visuell kontroll av kjøretøyer som veies. Treverket blir etter grovsortering transportert til treknuseren, som pga plassbehovet er plassert på Bærums avfallsplass ISI. Her kuttes og males trevirket til brennbar størrelse. Metaller i trevirket sorteres ut. Oppmalt tre avsettes hovedsakelig til Follum Papir på Hønefoss, som benytter trevirket blandet med bark til brennstoff. Iht forskrift nr 81 §5 skal det bl.a ikke betales avgift av driftsmidler til eierens egen direkte bruk under fabrikkmessig vareproduksjon av varer. Etter forskriftens §2 forstår en med "produksjon av varer", fremstilling av vare fra råstoff og/eller halvfabrikata. Skattedirektoratet antar at omhandlede oppmaling/kverning og sammenblanding i forskjellige papirkvaliteter før sammenpressing til papirballer med forskjellig kvalitet kan anses som "fabrikkmessig vareproduksjon", jf forskrift nr 81, jf Skattedirektoratets meldinger Av nr 4/1988 av 25. januar 1988 nr 4. Det skal således ikke beregnes investeringsavgift av selskapets egne driftsmidler til direkte bruk i produksjonen. Ren sortering og sammenpressing av returpapir kan imidlertid ikke anses som vareproduksjon etter forskriften. En antar videre at også selskapets kutting/maling av trevirke til brennbar størrelse, må anses som "fabrikkmessig vareproduksjon" med tilsvarende fritak for investeringsavgift for driftsmidler til direkte bruk, jf forskriftens §5. Skattedirektoratet antar videre at omtalte bilbrovekt, EDB-utstyr og videoovervåkingsutstyr ikke omfattes av avgiftsfritaket i forskrift nr 81 jf forskriftens §6 annet ledd." Når det gjaldt selskapets behandling av skrapjern, uttalte Skattedirektoratet at tilsvarende spørsmål var forelagt Finansdepartementet til avgjørelse. Finansdepartementets avgjørelse av 23. juni 1993 er inntatt i Skattedirektoratets meldinger Av nr 22/1993 pkt 7. 9. Forskrift nr 81 §5. Spørsmål om fritak for investeringsavgift på hogstmaskin. Felling, kvisting og kapping av trær med hogstmaskin ble ansett som "fabrikkmessig vareproduksjon". Skattedirektoratet uttalte i brev av 17. oktober 1994 til et fylkesskattekontor: "B A/S driver skogsentreprenørvirksomhet og reiser spørsmålet om hogstmaskin som feller, kvister og kapper trær kan fritas for investeringsavgift etter forskrift nr 81. Hogstmaskinen har hjul og prisen for denne typen maskiner er 3-3,5 millioner kroner. Hogstmaskinen har en kran og et hogstaggregat i enden av kranen, er beregnet for avvirkning av store kvanta og produserer i hovedsak sagtømmer. Maskinen er utstyrt med en avansert datamaskin som sørger for at virket blir delt opp slik at verdien totalt blir optimal i forhold til spesifikasjoner som er lagt inn etter bestilling fra foredlingsbedrift. Maskinen sørger for å produsere de kvaliteter, lengder og diametere som på forhånd er programmert som prioritert bestilling fra sagbruket. Bestillingen bygger igjen på den ordre sagbrukets kunde har lagt inn på skurlast. Før arbeidet starter blir prislister og kvalitetskrav lagt inn i hogstmaskinens datamaskin. Arbeidet starter ved at hogstmaskinen svinger kranen bort til treet, og griper det rundt nedre del av stammen med hogstaggregatet ytterst på kranen. Treet blir kappet og lagt ned på bakken. Samtidig begynner hogstaggregatet å dra gjennomkniver som sørger for å kviste treet. Når treet blir dratt gjennom starter også EDB-systemet sin jobb. Diameterne på treet blir fortløpende målt. Når det er kvistet ca to meter har datamaskinen samlet en del informasjon. Da har fører gitt informasjon om kvalitet, og det er samlet diameteropplysninger. På bakgrunn av informasjonen lager datamaskinen er prognose på videreutvikling av treets form de neste ca 10 meter. Samtidig beregner den på bakgrunn av prognosen et optimalt kapp-punkt for første stokk. Når den er fremme ved første antatte kapp-punkt blir prognosen sammenholdt med virkelig utvikling på treet. Er avviket over et visst akseptert nivå, foregår det en ny beregning, og nytt kapp-punkt blir valgt. Datamaskinen gir en impuls til aggregatet i kappeøyeblikket som utløser en fargesprut til stokkenden. Denne sier hva slags sortiment det er. Det samme gjentar seg til hele stammen er kappet. Maskinen overtar sagbrukets funksjoner når det gjelder delproduksjon og sortering av tømmer, og overtar således en del av den fabrikkmessige vareproduksjonen. Hogstmaskinen er ikke registrert som motorkjøretøy, og er ikke godkjent for bruk på offentlig vei. Etter forskrift nr 81 §5 skal det ikke betales investeringsavgift av driftsmidler til eierens egen direkte bruk under fabrikkmessig produksjon av varer. Skattedirektoratet antar etter det opplyste at felling, kvisting og kapping av trær som beskrevet må anses som "produksjon av varer", jfr forskrift nr 81 §2. Vi antar at vareproduksjonen må anses som "fabrikkmessig", jfr Skattedirektoratets meldinger Av nr 6/1992 av 30. april 1992 nr 7. Som det fremgår av meldingen utelukker det ikke vareproduksjonen fra å kunne anses som fabrikkmessig at den foretas fra en mobil innretning. Hogstmaskinen vil etter dette være fritatt for investeringsavgift, jfr forskrift nr 81 §5.
|
lovdata_cd_24740
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.868
|
Formålet med fredningen er å bevare et område med en stor almeforekomst og innslag av kystplanter, sørøstlige og sørlige arter, fjellplanter og varmekjære arter, samt den tilhørende fauna.
|
lovdata_cd_49754
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.835
|
1.1 Formålet med rasjoneringen er å sikre en samfunnsmessig prioritert fordeling av knappe oljeforsyninger. Rasjoneringsordningen skal så langt råd er administreres av de etablerte forvaltningsorganer for de enkelte bruksområder. Forskriftene gjelder for Norge, med unntak av Svalbard, Jan Mayen og de norske biland. Mrk. 1.1.1 Rasjoneringen vil bli basert på oversikt over salget av oljeprodukter siste kalenderår og de prognoser for forsyningssituasjonen som Olje- og energidepartementet i samarbeid med Norsk Petroleumsinstitutt og oljeselskapene kan fremskaffe. Mrk. 1.1.2 Adgang til å fylle drivstoff i Norge for utenlandske fiske- og fangstfartøyer, fly og fartøyer i internasjonalt fart og tilsvarende for norske fartøyer og fly i utlandet, skal reguleres ved særskilte avtaler. Ansvaret for dette er angitt i punkt 1.8.
|
lovdata_cd_26202
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.516
|
De samarbeidende kommuner kan ikke begrense Karmsund interkommunale havnestyres myndighet etter lov av 8. juni nr. 51 om havner og farvann m.v. §17 tredje og femte ledd.
|
lovdata_cd_50252
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.682
|
Omorganiseringen gjennomføres trinnvis fra det tidspunktet Industridepartementet bestemmer.
|
lovdata_cd_39850
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.577
|
Stønad ved gravferd.
|
lovdata_cd_61947
|
lovdata_cd_somb_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.795
|
Publisert: Somb-1990-19 (1990 75) Sammendrag: Avvisning av utlending - frist for begjæring om oppsettende virkning av klage. Advokat A mottok pr. telefax melding fra politikammeret om at det var fastsatt 2 timers frist for begjæring om oppsettende virkning av klage over et avvisningsvedtak, jf. fremmedloven av 27. juli 1956 §11. A klaget til ombudsmannen over de uholdbare arbeidsforhold slike korte frister skaper for advokatene, og over at politikammeret ikke engang hadde forsikret seg om at han hadde mottatt telefaxen. Politikammeret bekreftet at det i avvisningssaker ikke er uvanlig å operere med meget korte frister fordi man har svært liten tid til rådighet hvis en utlending skal avvises, ofte ikke mer enn 48 timer. - Ombudsmannen uttalte at det må foreligge helt spesielle forhold for at en 2 timers frist skal kunne aksepteres. Ut fra de særlige hensyn som gjør seg gjeldende i avvisningssakene og den etablerte advokatvaktordning, var det ikke grunnlag for å kritisere den aktuelle praksis. Ombudsmannen forutsatte imidlertid at politikammeret måtte forvisse seg om at melding om frister som ble gitt over telefax, faktisk ble mottatt av advokaten. Saksgang: (Sak 858/88) Advokat A klaget til ombudsmannen over de korte frister X politikammer setter for begjæring om oppsettende virkning av eventuell klage over avvisningsvedtak i fremmedsaker. Han viste til et konkret tilfelle hvor han som bistandsadvokat fikk underretning om avvisningsvedtaket kl. 1520. I vedtaket het det: «Begjæring om utsatt iverksetting, fortrinnsvis sammen med endelig klage, bes sendt politikammeret snarest og senest innen to timer etter meddelelse av dette vedtak for søkeren og hans advokat. I klagen til ombudsmannen anførte advokaten bl.a.: «Som påpekt overfor politikammeret, finner jeg det kvalifisert urimelig å bli foreholdt en 2-timersfrist for innsending av anmodning om oppsettende virkning av klage, fortrinnsvis sammen med endelig klage. Mulighetene for å utarbeide en grunngitt klage og grunngitt anmodning om oppsettende virkning blir vanskeliggjort samtidig som slike korte frister skaper uholdbare arbeidsforhold for bistandsadvokaten. Jeg ba om politikammerets uttalelse til klagen, og spurte om det er vanlig å fastsette så knappe frister for begjæring om oppsettende virkning (og eventuelt fremsettelse av fullstendig klage) som i dette tilfellet. Videre ba jeg opplyst hva som i så fall var grunnen til at det opereres med så korte frister, og hvilke hensyn som eventuelt taler mot en viss forlengelse. Politikammeret svarte: «Advokat A's klage refererer seg til fristen som er satt til å begjære utsatt iverksetting av avvisningsvedtak. Saken refererer seg konkret til avvisning av asylsøkere (her avvisning etter første asyllandsprinsippet) ordinære avvisningssaker (dvs. ikke asylsøknader). Mer konkret refererer klagen seg til fristfastsettingen for å begjære utsatt iverksetting av politiets beslutning om å effektuere avvisningen. En regner det for klart at forvaltningslovens regler om klagefrist m.v. gjelder på vanlig måte for så vidt gjelder vedtaket om avvisning fra Norge. Beslutning om iverksetting av vedtaket, omfattes ikke av forvaltningslovens klagefristregler. Politiets praksis for fristfastsettingen er i noen grad forskjellig fra sak til sak. Hovedhensyn vil på den ene side være at parten og hans advokat skal sikres rimelig tid til å klage på politiets beslutning, samt at det avsettes rimelig saksbehandlingstid til behandling av klagen. Dette hovedhensyn må veies opp mot politiets mulighet til rent fysisk å kunne gjennomføre vedtaket. Fristen som omhandles regnes alltid fra forkynnelse for parten og hans advokat. Ofte er dette en felles forkynnelse (tilstedeværende advokat) men andre ganger, som i advokat A's tilfelle, foretas forkynnelse hver for seg. Fristen begynner ikke å løpe dersom en ikke treffer vedkommende advokat. Advokat A bemerker at forkynnelsestidspunktet kl. 15.20 er utilbørlig sent. Til det må bemerkes at politiets grensekontroll selvsagt er døgnkontinuerlig, og at vedtak som følge av denne kontroll også ofte blir fattet utenfor vanlig arbeidstid. Bl.a. på grunn av den døgnkontinuerlige beredskap, er det til dette politikammer knyttet en advokatordning som selvsagt er ment å kunne fungere også utenfor advokaters ordinære arbeidstid. Fristen fastsettes også ofte i samråd med vedkommende advokat, dvs. han spørres om hvor lang tid han trenger for å utforme en eventuell begjæring om utsatt iverksetting av vedtaket. Praksis i avvisningssaker er som nevnt noe forskjellig. I enkelte avvisningsvedtak kreves at eventuell begjæring om utsatt iverksetting fremsettes umiddelbart, dvs. i forbindelse med forkynnelse av vedtaket. En ganske vanlig frist er to timer som i nærværende tilfelle. Enkelte ganger settes fristen en del lenger, særlig der hvor det konkret bes om dette. I saker vedrørende avvisning til hjemlande, settes ofte fristen til 24 eller 48 timer. Som nevnt må politiets fristfastsetting avveies mot mulighetene til rent praktisk å få gjennomført vedtaket. De fleste europeiske land opererer med en frist på 48 timer etter ankomst til Norge som lengste frist for å kunne innakseptere en avvist borger (første asyllandstilfellene). Dette innebærer at en avvisning etter f.eks. tre døgn i Norge, ofte ikke lar seg fysisk gjennomføre, idet vedkommende person ikke blir innakseptert i vedkommende land (selv med politiledsagelse herfra). Han blir følgelig avvist tilbake til Norge. En antar at hjemmelen for denne praksis er sedvanemessig praksis under henvisning til, at vedkommende anses som innakseptert i Norge dersom han har vært her over 48 timer. For de nordiske land er fristen kun 24 timer i avvisningssaker. Her foreligger dog normalt en mulighet for tilbaketagelse på et senere tidspunkt etter nordisk passkontrolloverenskomst av 12. mai 1957, artikkel 10, jfr. artikkel 6, men avvisningsinstituttet er da ikke lenger gjennomførbart. Det foreligger også en sær skilt avtale med Vest-Tyskland av 18. mars 1955, som i artikkel 4 i visse tilfeller gir adgang til tilbakesendelse innen 7 dager. I nærværende sak, tilbakesendelse til Belgia foreligger det ingen særlig avtale. Hele saksbehandlingen (registrering, avhør, tolkeproblemer, advokatbistand, vedtak, klage saksbehandling av klage, godtagelse av UDI, innpassering med flytider m.v.) må være gjennomført innen 48 timer (eventuelt 24 timer). Som en formentlig forstår blir det innenfor disse rammer helt nødvendig å sette korte tidsfrister for begjæring om utsatt iverksetting. I saker der avvisning besluttes til hjemlandet, vil normalt fristen for å begjære utsatt iverksetting bli satt vesentlig lenger, normalt 24 - 48 timer. De samme tidsrammer for innpassering i vedkommende land gjelder ikke her. Skal en imidlertid holde seg innenfor avvisningsinstituttet (i motsetning til bortvisning), må utreise være foretatt innen 7 dager. I avvisningstilfellene hefter som kjent fraktføreren for utgifter ved uttransport, jfr. fremmedlovens §4,3. ledd. Ved X politikammer blir meget store beløp hvert år belastet flyselskapene på dette grunnlag. I motsatt tilfelle må staten bære utgiftene selv. Den avviste person blir under saksbehandlingen holdt i politiets varetekt i medhold av fremmedlovens §16, jfr. straffeprosesslovens §175 flg. Om nødvendig må han fremstilles for varetektsfengsling. Så vel for den avviste som for de impliserte offentlige organer er det vesentlig at varetektsoppholdet er kortest mulig. All den tid politiet selv må ha vakthold på de fengslede i egne lokaler, ligger det et stort økonomisk moment også her. De frister politiet setter ved disse beslutninger er relativt godt gjennomdrøftet med Justisdepartementet og med Utlendingsdirektoratet. Ved avvisningsvedtak fattet av disse organer settes fristen normalt tilsvarende kort. Politiet er av den oppfatning at den eksisterende praksis ved fristfastsettelse i avvisningssaker ivaretar de hensyn som foreligger i denne type saker tilstrekkeli godt. Som det fremgar av det ovenstående vil en fristforlengelse ofte kunne resultere i at vedtaket ikke kan gjennomføres. Med de frister som eksisterer, og forøvrig også i de saker der eventuell begjæring om utsatt iverksetting må fremsettes umiddelbart, vil en hevde at rettssikkerhetsgarantiene som må virke i denne type saker er tilstrekkelig godt ivaretatt gjennom advokatrepresentasjon og saksbehandlingen forøvrig. En tillater seg derfor å hevde at den etablerte praksis ved dette politikammer ivaretar de impliserte parter og deres hensyn på en tilfredsstillende mate. Advokat A fremholdt. «Det fastholdes at en to timers frist for å begjære utsatt iverksetting av et avvisningsvedtak er urimelig kort når denne to timers frist settes utenom ordinær (statlig) kontortid og uten forutgående varsling av advokaten som eventuelt skal formulere begjæringen og da «fortrinnsvis sammen med endelig klage». Advokaten er underrettet om den aktuelle frist pr. telefax, og politikammeret hadde ingen visshet for at advokatkontoret var betjent da fristen ble satt. at «fristen fastsettes også ofte i samråd med den vedkommende advokat». Dette er således ikke tilfellet i nærværende sak. Dersom det ikke i avvisningssaker gis en reell mulighet for å begjære utsatt iverksetting av et negativt vedtak gjøres klageretten illusorisk og politiets fremmedkontroll fungerer utelukkende på forvaltningsapparatets premisser. Jeg kan ikke se at rettssikkerhetsgarantiene er tilstrekkelig ivaretatt med den praksis X politikammer her legger opp til. Det anføres at «de frister politiet setter ved disse beslutninger er relativt godt gjennomdrøftet med Justisdepartementet og utlendingsdirektoratet». Jeg vil tillate meg den merknad at fristene sterkt bærer preg av ensidig å ivareta hensynet til en effektiv bruk av avvisningsinstituttet, og det er i så måte symptomatisk at de frister politiet setter ikke er drøftet med advokatforeningen. Under henvisning til politikammerets uttalelse om at fristene var «relativt godt gjennomdrøftet med Justisdepartementet», spurte jeg departementet om man der delte politikammerets syn på de aktuelle spørsmål, eller om man hadde noe å tilføye. Under enhver omstendighet ba jeg om kommentar til advokatens anførsel om at politikammeret ikke kunne ha hatt visshet for at telefaxen - der det ble underrettet om fristen - kom frem til ham. Kopi ble sendt politikammeret som kort etter uttalte: «I vårt forrige brev er det redegjort for de frister som politiet fastsetter i denne typen saker og de hensyn som ligger til grunn for disse. I denne type hastesaker er normalt advokaten tilstede på politikammeret når vedtak om avvisning blir fattet. Dersom han ikke er dette, slik som i adv. A's tilfelle telefaxer politiet dokumentene til ham umiddelbart. Politiet har, og hadde også som praksis på den tid adv. A's tilfelle er fra, en rutine om at man parallelt med telefaxing av dokumenter tar telefonisk kontakt med vedkommende advokatkontor for å få bekreftelse på at telefaxen er nådd frem. Slik fremgangsmåte antas også å ha vært benyttet i adv. As tilfelle, selvom en normalt slår seg til ro herfra med en bekreftelse fra kontorbetjeningen. Etter at politiet har forholdt seg som ovenfor beskrevet kan det i visse tilfeller tenkes at man ikke får kontakt med vedkommende advokat, enten han har gatt tidlig fra arbeidet, blitt syk, reist på ferie e.l. Politiet vil da normalt i et slikt tilfelle benytte seg av en alternativ advokat (i dag utfra den eksisterende advokatvaktordningen), for på denne måten å ivareta den avvistes interesser på rimelig måte. Deretter kom svaret fra departementet: «Departementet viser til den redegjørelse for hensynene bak fristfastsettingen i avvisningssaker som er gitt fra X politikammer. De synspunkter som der gjøres gjeldende har departementets tilslutning. Det bemerkes at nettopp et ønske om et rimelig kompromiss hvor rettssikkerhetsaspektet ble ivaretatt samtidig som man sikret en eventuell gjennomføring av politiets vedtak, var bakgrunnen for å opprette den såkalte advokatvaktordningen. Under denne skal advokat være tilgjengelig døgnkontinuerlig. Når det gjelder spørsmålet om varsling av advokaten pr telefax er det departementets oppfatning at dette i seg selv ikke er nok. Departementet er imidlertid kjent med at dette følges opp pr telefon, slik at politiet forsikrer seg om at vedtaket er kommet frem til advokaten. Denne siste forsikring er en forutsetning for at en frist kan løpe fra det tidspunkt det varsles pr telefax. Dersom det skulle vise seg ved slik etterfølgende kontroll at vedtaket ikke er kommet frem eller at vedkommende advokat for eksempel har forlatt kontoret og ikke er mulig å få kontakt med, er det departementets forutsetning at fristen forlenges, eventuelt at det tas kontakt med den advokat som har ordinær vakt, dersom forlengelse av fristen inntil advokaten kan behandle saken medfører vesentlige problemer mht gjennomføringen av vedtaket. «I utgangspunktet finner jeg en 2-timers frist for å begjære oppsettende virkning av en klage særdeles kort, og det må foreligge helt spesielle hensyn for at en slik frist skal kunne anses akseptabel. Etter den redegjørelse politikammeret har gitt for de særlige forhold som gjør seg gjeldende i avvisningssaker, er jeg imidlertid kommet til at jeg ikke har tilstrekkelig grunnlag for å kritisere den praksis som er etablert. Jeg viser for så vidt til politikammerets uttalelse i sin helhet, men fremhever spesielt de knappe tidsmarginer samtlige impliserte må arbeide under hvis en person skal kunne avvises. - Sju dager etter innreise til Norge kan en utlending således ikke lenger avvises, jf. fremmedforskriftens §57 tredje ledd. Bare ved avvisning plikter eier (leier) av skip eller luftfartøy som en utlending er kommet til landet med, å ta vedkommende ombord igjen uten utgift for det offentlige, jf. fremmedloven av 27. juli 1956 §4 tredje ledd. Dessuten kan det måtte handles ekstra raskt hvis det er aktuelt med avvisning etter førsteasyllandprinsippet. Det som er avgjørende for at jeg i denne situasjon finner å måtte godta at det opereres med 2-timers frist for å begjære oppsettende virkning av klage, er likevel den advokatvaktordningen som er tilknyttet politikammeret. Jeg, forstår det slik at det til enhver tid vil være tilgjengelig en advokat som kan ivareta den avvistes interesser. Har utlendingen tidligere hatt bistand av en advokat som ikke er til knyttet ordningen, og, vedkommende advokat ikke har anledning til å overholde den frist som settes, forutsetter jeg at en advokat som har «vakt» automatisk koples inn. vedkommende utlendings side å måtte få bistand av en ny advokat i en slik situasjon. Men ut fra de kryssende interesser som her gjør seg gjeldende, finner jeg det likevel forsvarlig. Når dette er sagt, må jeg tilføye at det også er min klare forutsetning at politikammeret avpasser lengden på fristen som settes etter den tid man faktisk har til rådighet i hver enkelt sak. Ett av advokat A's ankepunkter er at politiet - i den konkrete saken han viste til - ikke forvisset seg om at han hadde mottatt telefaxen hvor fristen var satt. Ut fra de opplysningene han har gitt, finner jeg å måtte legge dette faktum til grunn. I den aktuelle saken fikk forholdet ikke direkte betydning i og med at advokaten var til stede på sitt kontor og umiddelbart ble oppmerksom på telefaxen. Men det kan selvsagt ikke aksepteres at politikammeret unnlater å kontrollere at telefaxen er mottatt, og om det overhodet er mulig for advokaten å overholde fristen; jeg viser til det jeg har uttalt foran om at det vil kunne bli nødvendig å trekke inn en advokat tilknyttet vaktordningen. - Jeg har imidlertid merket meg politikammerets forsikring om at man rutinemessig sjekker disse forhold over telefon, og at også departementet anser dette nødvendig. Den konkrete sak må derfor i denne henseende anses for å representere en beklagelig glipp. Somb-1990-18 Utelukkelse fra felles gudstjenester og andakter i fengselsanstalt.
|
digibok_2008120200015
|
books
| 2,001
|
no
|
0.83
|
Ei debattbok om folke! — Ja, det får være ditt problem! wwe bibsent.no ppubl@ bibsent.no (BS-publikasjoner) 'Omslagsforo: Johnér/Scanpis. Fovograf: Bengt Höglund OGammelt tema - nytt alvor Offentlig? Informasjon? - fenomener i forandring. Noen sentrale begrep. En informasjon med tradisjoner Mot en offentlig informasjonspolitikk Semrale initiativer og tjenester pr. 2001. Aktuelle strategiske programmer Vevtjenester, Initiativer innen kommunesektoren Sentrale institusjoner. tjenester og orvanisasjoner Norske folkebibliotek og offentlig informasjon Kjemeappgaven som ble glemt? Andre regelverk og dokumenter Den seigliva folkeoplysning Nye ord. men samme tankegang". Kultur vs. informasjonsformidling Ny vending: Folkebiblioteket — nå også som distriktsutvikler! Biblioteket — en tvilsom "nøytralitetsvakt" Debattene som aldri tok av Fra brosjyrestativ til lenkelanger. Hjelp fra debanbøkene Kompetansebibliote "Opposisjon er ikke vår oppgave. En for sjølsagt oppgave? (Offentlig informasjon - trender og nys inninger. Offentlig sektor på glid. Den postmoderne forvaltning. Et nytt forvaltningsnivå Forbruker. ikke lenger borger. WWW og nye perspektiver på offentlig informasjon Verdensvevens virkninger. Synligher og tilgjengelighet 57 Breibånd — en ny situasjon 159 Den demokratiske mikrobetalinga?. Den virtuelle forvaltninga 64 Elektronisk forvaltning i Norge medio 2001 68 Digitalt demokrati? OSK — Ijalitetsproblemet sat pa spissen B Samfunnsinformasjon - en strategisk oppgave 7 Store informasjonsutfordringer. isin egen värld". 11991 ga AL Biblioteksentralen ut boka Offentlig informasjon og folkebiblioteket - ideer og eksempler. Ti år seinere kommer denne boka. fra samme utgiver, i omtrent samme format og utstyr og med en nært beslekta undertittel. Likevel kan den slett ikke kalles en annenutgave 'og knapt nøk en oppfølger. Til det er fokuset for forskjellig i den nye boka. Tida er nå moden for ei debattbok framfor enda ei fagbok med hovedvekt på gode tips og praktiske løsninger. imfunnsituasjonen og situasjonen når det gjelder IKT og media krever at vi 2001 hever blikket ganske mye i forhold til tidligere. For det første har furernetter i løpet av de siste seks-sju åra påvirka praktisk talt all informasjonsvirksombet. Det har radikalt okt mulighetene for å informere og kommunisere effektivt med store grupper og med enkeltpersoner. både enveis og toveis, Dette har også offentlig sektor tatt til seg. om enn i noe varierende grad fra etat til etat og fra kommune til kommune. Men i dag står sentrale myndigheter i Norge, i Norden og i flere land, slew ikke bare de vi "vanligvis sammenlikner oss med. midt oppe i arbeidet med bokstavelig talt å veve sammen ressursene til ulike forvaltningsnivåer. etater og tjenester for å gi publikum ert sted på nettet for både offentlig informasjon og tjeneste. I Norge er "barnet" med en viss rimelighet tildelt navnet norge.no og nettadressa www.norge.no. En annen ikke uvesentlig nyhet i løpet av 90-åra er innføringa av en statlig informasjonypolitikk. en politikk som også i en viss grad påvirker kommunesektorens informasjonsvirksomhet. Det skjedde i 1994. mens kommunene alt tår tidligere hadde fått et prinsipielt pålegu om å drive informasjonsvirksomhet i form av en ny paragraf i kommuneloven. En tredje milepæl handler om de offentlige tjenestenes direkte publikumskontakt. De felles fronilinjetjenestene Nikk et synlig gjennombrudd omkring tusenårsskiftet, Euer Mere års forsøksprosjekt og nøling har nå to regjeringer på rad samla seg om å anbefale kommunale og statlige etater å samarbeide om oppretting av lokale offentlige sorviskontor (OSK). I noen kommuner er folkebiblioteka direkte involvert i OSK-er. Nok en tendens som vil påvirke den offentlige informasjonen er internasjonaliseringa for ikke å si glohaliseringa av tidligere nasjonale offentlige anliggender. Det mest aktuelle for oss er det som skjer i EU- og EØS-regi. Mange samfunnsmessige avgjørelser samt kontrollen med informasjonen om dem, er for lengst flytta fra den norske regjeringa og stortinget til Brussel. Regionaliseringa som finner sted både internt og på tvers av nasjonsgrensene kan også bli ei utfordring når det gjelder publikums innsyn og oversikt. Alt i alt blir det nok produsert flere sider offentlig informasjon enn noen gang tidligere. Men vi skal ikke glemme at en vesentlig drivkraft bak de digitale tjenestene er kravet om økt effektivitet og lavere offemtlige utgifter. Dette harmonerer ikke alltid med behovet for Avalitet. Og sjøl om trenden i dag er at "alt er gratis på Verdensveven. er det ikke sikkert at siste ord er sagt om finansiering verken av private eller offentlige "virtuelle" tjenester. Økt informasjonsvolum og gode systemer for gjenfinning monner ikke mye hvis den offentlige sfæren formelt sett snevres inn. Mye tyder på at vi bare er i startfasen av privatixeringsbolgen, ei utvikling der stat og kommuner skiller ut tradisjonelt offentlige oppgaver og overlater dem til privateide selskaper. En ikke uvesentlig følge av dett vil ofte være at innsyn og informasjon blir redusert. For folkebiblioteka byr informasjonsformidlinga på 2000-tallet både på store muligheter og tilsvarende utfordringer. Vi må innse at den virtuelle forvaltninga til en viss vil bli mer sjolhjulpne på nettet. Biblioteka kan ikke overleve som mer eller mindre formidlere av informasjon som snart formidler seg sjøl automatisk. De må fokusere mer på tilrettelagte. såkalte verdiokende tjenester. I denne sammenhengen er det grunn til å minne om en egenskap som skiller — eller i alle fall burde skille — folkebiblioteker fra praktisk talt alle andre offentlige etater og tjenester. nemlie programforpliktelsen og kompetansen når det ujelder aktivt å belyse alle sider av en sak og å være prinsipielt uavhengig i forhold til offentlige myndigheter så vel som kommersielle interesser. Men lever ezentlig folkebiblioteka opp til dette idealet? Her ligger mye av motivet med denne boka fra min side. Jeg tar utgangspunkt i blant annet doktoravhandling til Geir Vestheim fra 1997. Fornuft kultur og velferd. og analysen hans av folkebiblioreksektorens stort sett ukritiske formidling av det offentliges egeninformasjon. Dett er ifølge Vestheim et av de områdene der det blir aller mest tydelig at "den tekniske. byråkratiske og økonomiske formålsrasjonalitten" er på frammarsj på bekostning av verdirasjonalieten. For en biblioteksektor med klare demokratiske idealer blir det for snevert å bare ta for seg den offentlige informasjonen. Samfunnsinformasjon i videste forstand ma med. Det innbefatter nok et begrep som sjelden har vært hør siden 1970-tallet nemlig motinformasjon. Det er på tide med en debatt omkring dette Trykket fra de digitale mediene og de nye nettverka gjør det enda mer viktig med en arundiz gjennomgang, Måten folkebibliotcka bestemmer set for å takle samfunnsinformasjonen på. kan bli noe av en "lakmustest" for hele sektorens berettigelse og framtid. Med den høye terskelen for bibliotekfaglige bokutgivelser i Norge. villedet vært uanstendig å overse nytteaspektet fullstendig i ei bok om dette emnet. Derfor rommer boka blant annet også en oversikt og beskrivelse av sentrale digitale offentlige informasjonstjenester pr. sommeren 2001. Boka uir på denne måten også et relativt rikt utvalg eksempler på det mest avanserte nasjonalt og internasjonalt når det gjelder det vi etter hvert må lære oss å omtale som virtuel! forvaltning. Ordet informasjon og mange sammensetninger der ordet inngår. blir ofte både flertydig og er gjenstand for solid overforbruk. Artikkelen om informasjon i en av vare mest lesbare og mindre rigorøse oppslagsbøker. Norsk samfunnsleksikon (1987) Den generelle betydningen av ordet informasjon er hudskap eller opplysning. Går en lit dypere, har begrepet I da ulike og til dels motstridende innhold. Informasjon kan dels bety alle budskap som kan lagres eller overføres. Dette er en teknisk-matematisk bruk av informasjonsbegrepet, som gir mulighet for å måte informasjonsmengden. Den minste informasjonsmengde er den som skal til for-å indikere ett av to gitte alternativer, for eksempel ja/nei, s/ikke Iys. 071. Dette kalles en bit. ... En annen betydning av begreper informasjon legger vekt på at informasjon er noe som potensielt kan endre mottakerens kunnskaper. Da settes informasjon i motsetning til far eksempel underholdning eller opplevelse. I tillegg har altså informasjon de siste tiåra blitt e sviært populært substantiv i faglig og politiske ordskifter og publikasjoner. Ikke minst i sammensetninger som informasjonsteknologi og forkortelsene /T og IKT. Faren er dermed stor for overforbruk av ordet. for ikke å si misbruk. Det hadde vært behov for opprydding her. om mulig. For eksempel kunne ord som data eller fakta gjerne vært brukt oftere om den nevnte teknisk-matematiske. målbare informasjonen. Så kunne informasjon heller styrke seg i betydninger I nærheten av kumskap. det vil i å retning av forståelse. For virkelig å understreke språkets relativitet trenger vi bare gå noen få tår tilbake. til 1937 og til Norsk riksmalvordbok bind 1:2. Der får informasjon to betydninger. begge noe avvikende fra dagens bruk. Den ene er for så vidt i tråd med den vi nettopp kalte den humanistiske. nemlig "oplysning: underretning". men med en kanskje noe overraskende tilføying, nemlig: "mest foreld. ell. om noget eldre forh." Den andre betydninga i 1937 var "undervisning (særl. gitt av privat lærer)". Om denne heter det: "foreld.. sj," (= forelda sjärgong). offentlig a2 (fra ty.. av offen "åpen') I som alle har adgang til, for apne dører o-e parker / 0-0 foredrag: / løven om o- dokumentinnsyn 2 som hår med stat og kommune (hele samfunnet) å gjøre 0-e bygninger / 0-e utgifter / subst: arbetde for det ove 3 som angår alle er o- anliggende / alminnelig kjent. kunngjort forlovelsen er ikke o- ennå. 'Som vi kommer tilbake til, er nok dette ordet relativt uproblematisk på norsk. I den fortsatt mest sentrale utredninga om offentlig informasjonspoltikk. Ikke hure ard (NOU, 1992) linsen ig 1 v ordet informasjon i henholdsvis den humanistiske og sumfunnsvitenskapelige tradisjonen og i den matematisk-tekniske. også kan defineres negativt; Ingen generelle norske ordbøker tar for seg begrepet offentlig informasjon. nettopp fordi ordet offentlig står på relativt trygg grunn på norsk. blir innlysende: nemlig mer eller mindre målretta informasjon produsert og spredt av etater og organer, forvaltning og politiske myndigheter. så primært til forklaring nummer 2 ovenfor: avsenderen av informasjonen. betydninga dpen. Parentesen "(hele samfunnet)" i Bokmålsordbokas punkt 2 ovenfor antyder at offentlig har en videre definisjon. I sosiologisk litteratur finner man dekning for en slik tanke. Her defineres det offentlige som alt som ikke er privat i betydninga ikke kan overtas av andre enn individet, For folk flest er dette en sjelden konnotasjon og neppe interessant for de fleste som omgås offentlig informasjon yrkesmessig. verken informasjonsmedarbeidere i det offentlige eller bibliotekarer. Manglende definisjoner av offentlig informasjon i de generelle ordbøkene må kompenseres med forklaringer I faglitteraturen. Vi kan med fordel ta utgangspunkt i Prisingsutvalgets innsiekling av begrepet (NOU 1994:17). Mens utvalgets "opphav". utredninga Ikke bare ord... (NOU 1992:21) i all hovedsak hadde tatt for seg statlig offentlig informasjon. fikk Prisingsutvalget i mandat å vurdere prising og finansiering av det langt videre felte offentlig informasjon. I dette arbeidet var en grundig definisjon av informasjon nødvendig. og utvalget hevdet blant annet at begrepet omfatter: * informasjon om rettigheter, plikter, muligheter m.m. Denne lista er i utgangspunktet grei nok for vårt bruk. men som vi skal se lenger ute i denne boka, må biblioteka favne langt videre enn dette i sin informasjonsformidling. Utvalget tilføyer at "Informasjon som ifølge lov eller forskrift er unntatt fra offentlighet, faller utenfor mandatet. Det gjelder også for informasjon av fortrolig art som partene i en sak har rett til å få ifolge lovverket". Stadig flere politiske avgjørelser med innvirkning på norske forhold tas i internasjonale organer, for eksempel EU. Der er derfor naturlig også å se litt pa der internasjonale begrepsapparatet: Offentlig heter ifølge ordboka public på engelsk. Offentlig informasjon kan likevel ikke oversettes med public information ved enhver anledning (eller med official information som har å gjøre med allmennheten eller publikum. Presiserinz av forvaltningsnivå er derfor en mye brukt løsning, med uttrykk som governmental information. local government information og municipal information. Den seksjonen som arbeider med denne typen tjenester i IFLA? heter Section on Government Information and Official Publications. Det siste samsvarer med vårt offentlige trykksaker. og i denne sammensetninga er kanskje ordet official vanligere i bruk enn sammen med information. I den engelske utgaven av norge.no blir offentlig informasjon oversett med Public sector information. Vi kan altså konstatere at man på engelsk ikke uten videre oppnår et allment samlebegrep som det norske offentlig informasjon, Dette er ikke nødvendigvis uheldig. I mangel av uttrykk i retning av der offentlige og offenrlig informasjon er engelskmenn og nordamerikanere nødt til å kalle en spade for en spade; nemlig å karakterisere de ulike instansene som det de er. nemlig makt- ox myndighetsorganer. Som vi vil se nar vi gjennomgar folkebibliotekas formidling av denne typen informasjon. I Danmark kan man registrere at et ord som borgerinformation brukes mer eller mindre synonymt med offentlig information i mange sammenhenger. Vi finner også igjen ordet samfunnsinformasjon I den nære forhistoria til dagens norske offentlige informasjon, noe vi skal se nærmere på seinere, En definisjon av samfunnsinformasjon som denne forfatteren mener passer tl folkebibliotekas og bibliotekbrukernes framtidige behov. kan vi låne fra en prosjektbeskrivelse på nettstedet til biblioteket i Horsens: I projektet tænkes offentlig information bredt - forstaet som samfundsinformation: Samfundsinformation er defineret som den information, som skaber velinformerede borgere med kendskab til rettigheder og pligter i det moderne demokratiske samfund. Information der seeter borgerne i stand til at endre på egen livssituation, og til ar lokalisere de services og ressourcer i samfundet, som er nødvendige til det formål. Ser vi på hva som faktisk utvikler seg på Verdensveven parallelt med den reine informasjonen. nemlig omfattende digitale interaktive offentlige tjenester, så blir fort informasjon et for snevert beurep for framtida, Virtuell forvaltning er derimot et begrep som er ferd med å festne seg. Det er slett ikke umulig at begrepet offentlig informasjon forsvinner fra språket vårt om noen år. Når så alt dette er sagt. er det også viktig å få fram mangfoldet og de indre motsigelsene som ofte skjuler seg bak uttrykket offentlig informasjon. Men det skier i neste kapite. der temaet er den historiske uviklinga av begrepet og de ulike formene for menneskelig aktivitet som det ette hvert har falt i den offentlige informasjonens lodd å favne over. Kommunikasjon er et begrep som ble spesielt sentralt i forbindelse med offentlig informasjon og tjenester i og med Fiksveen-uvalget i 1992 (NOU. 1992). > IFLA = The International Federation of Library Associations and Institutions kommunisere har i stor grad overtatt for informasjon og informere, særlig I profesjonelle sammenhenger. Dette handler om dialogen mellom forvaltning og brukere. som sies å ha blitt viktigere enn en enveisinformasjon fra forvaltning til bruker. Verbet brukes nå også i betydninger som å formidle forståelse og i retning av å overbevise. For eksempel kunne vi lese følgende kommentar i Dagsavisen 17. mars 1998 i et intervju med statsminister Bondevik: "For ovrig er det ikke slik at jeg har avlyst besøket, det er utsatt, Vi er innstilt på å gjennomføre dette senere, og da i en god tone. Dette klarer vi å kommunisere til russerne, sier Bondevik."* Dette dreide seg åpenbart ikke om måten budskapet skulle bli sendt på. Offentlig informasjon må i en eller annen form ha eksistert siden de forste sivilisasjonene med mer eller mindre sentrale myndigheter overtok for steinaldersamfunn og nomadisk gruppeorganisering. Det vil si like så lenge som noen har hatt behov for å kontrollere andre individer eller grupper innen eget område. Makthaverne - både på nasjonale plan (kirka. kongen os (fogden. lensmannen og formannskapet) - var lenge aleine om ha ressurser til å nedtegne. kopiere og etter hvert trykke kunnskap. meninger og formaninger og dermed distribuere dem i stort omfang. Kontroll med hva som i det hele tat ble tillatt trykt var lenge en forsterkende effekt i forhold til myndighetenes herredømme. For eksempel var sensur den offisielle hovedmotivasjonen for pliktavleveringa i Norge helt fram til en kongelig resolusjon i 1882 lyttet fokus over på bevaring av den nasjonale litteraturen. Den offentlige informasjonen har lenge hatt et betydelig omfang. Dette er spesielt grundig dokumentert for året 1814, sjølsagt et noe spesielt år for nasjonal offentlighet i Norge. men neppe helt utypisk når det gjelder omfanget av informasjonen. Ved de ni trykkeria i landet, av disse to feltrykkerier. dominerte faktisk oppdrag for det offentlige I bibliografien Hva fikk nordmennene å lese i 18147 (Nilsen. 1997) grupperes I 13 av de i alt 270 registrerte trykksakene (alt fra bøker til aviser og skillingstrykk) som offentlige kunngjøringer. I tillegg besto en stor del av de 78 registrert skriftene (mer eller mindre synonymt med høker) av valgreferat og forhandlinger i Riksforsamlingen, og en stor del av de 32 vmaskriftene var taler i Stortinget. Den ene av de 7 avisene var den ut fra dagens målestokk ganske "smale" Rigsforsamlings-Tidende. cinere regjeringa) Vi kan gå til et sentralt dokument i norsk bibliotekhistorie for å Få en idé om det tidlige 1900-tallets offisielle holdning til den offentlige informasjonens rolle og bruk. Dessverre må der sies at en stor del av disse skrifter — her tenkes da fornemmelig på de egentlige statspublikusjoner - på langt nær er så godt kjent og benyttet som de efter sin betydning fortjener. Der hersker hos det store publikum en høist uklar forestilling om hvad de inneholder. Naturligvis vil denne literatur aldri komme til å høre til den "populære", dertil er innholdet for tungt og formen for lite folkelig. Kilde: Nyordsakiver (for url, se sluttnotenie) havedkildene til dets lovgivning og administrasjon være nogenlunde alment kjent og leit tilgjengelige.* Vi ser altså at Bibliotekkomiteen av 1919 tildelte den offentlige informasjonen en sentral rolle i demokratisk sammenheng. Myndiuhetene generelt så derimot ikke potensialet i denne type informasjon før på 1960-tallet. Bibliotekkomitcens relativt høye bevissthet om dette på et så tidlig tidspunkt skyldtes kanskje bibliotekarenes store nærhet til publikum. noe ingen kunne beskylde myndighetene for å ha på det tidspunktet. Men som vi vil se i dette kapitlet har de sentrale myndighetene de siste tiåra blitt til dels svært oppmerksomme på verdien av informasjon. Ekstern informasjon ble tidligere sett på som uvesentlig og som slosing av tid og ressurser, I dag brukes den aktivt for å legitimere all slags offentlige vedtak og tiltak. Ulike former for "samspill med publikum" gjør at innbyggerne ikke bare er indirekte medansvarlige, som velgere, men de tillegges direkte medansvar ved at de gis anledning til å delta i slikt som digitale debattfora og meningsmålinger og i noen tilfeller også avstemninger på nette. Endringene, omfangsøkninga og det sterkere trykket i den offentlige informasjonen de siste par tira burde ha ft folkebibliotekscktoren tla tenke gjennom sin egen rolle som formidlere av denne informasjonen. Men skal man dømme etter det meste som skrives og sies. Offentlig informasjon var bare vart og sporadisk i bruk i store deler av det forrige hundreåret. Dette gjelder også for begrepet. Når det handler om visse former for påvirkningsinformasjon. var ikke bare PR. men også propaganda gangbart til godt etter siste verdenskri ide eksempel er Statens bibliotektilsyn og bibliotektforeningenes felles Propayanda-uhe for bibliorekene i 1957 (Annaniassen. 1999). Ordet agitasjon ble lenge brukt om det samme. Disse orda er i dag klart negativt Lada og ubrukelige om annet enn historiske forhold og forhold "iland vi vanligvis ikke sammenlikner oss med" Den okte satsinga på offentlig informasjon fra de statlige myndighetenes side var blant annet et svar på det sterkt økte utdanningsnivået og dermed økt forståelse. engasjement og sjolbevissthet blant folk flest 60-tallet og det tidlige 70-tallet vil bli stiende som perioden da myndigheter og politikere definitvt "mistet sin uskyld" i allmennhetens øyne. Dette matte fa konsekvenser for det offentliges handlemåte i åra som kom. Samtidig vokste den offentlige forvaltninga kraftig, stadig flere organer og kontorer måtte administrere det økende antallet offentlige velferdsordninger. Samfunnet ble kort sagt mer komplisert og mindre gjennomskuelig. Fra 1962 til i dag har myndighetenes fokus beveget set fra et reint avsenderperspektiv via et mottaker- til et såkalt kommunikasjonsperspektiv, der dialogen mellom myndighet og publikum nå er blitt det sentrale. Premissleverandorene til det sam eter hvert ble en statlig informasjonspolitikk. var blant annet en drøy håndfull regjerings- eller departementsoppnevnte utvalz med tilhørende utredninger. Det er ikke minst her man kan spore de nevnte perspektivendringene: = Bibliotek i Norge (NOU 1991:14) (kalt Skredeutvalger) = Ikke bare ord... (NOU 1992:21) (kalt Viksveen-utvalgen) = Til informasjonens pris (NOU 1994:17) (kalt Prisingsutvalger) I forhold til den statlige informasjonspolitikken som endelig ble fastlagt i 1994. var også St, meld. nr. 72 (1981-82) For Informasjonsutvalget som la fram sin innstilling I 1962, var det sentrale å sikre offentlig informasjon som et styringsredskap for staten. PR — public relations — var i fokus. sterkt inspirert av nordamerikanske trender i både privat og offentlig virksomhet helt siden mellomkrigstida. Informasjonen skulle skape eller bevare konsensus og tillit il myndighetene blant folket i organisasjonslivet og institusjonene. På 60-tallet ble det også arbeidet med to lover med relevans til vårt tema, nemlig Forvaliningsloven (1967) og Offentligherstoven (1970). som fra hver sine synsvinkler fokuserte på individets og pressens og dermed også samfunnets rettigheter og innsyn. Men dette handla altså i liten grad om aktiv. utadvendt informasjonsformidling sett fra myndighetenes side. effektivisering. forenkling av lover og regelverk og en mer publikumsvennlig förvaltning", men det skulle ög legitimere den statlige og kommunale verksemda. Dette siste var ikkje minst viktig. Medieviteren Sigurd Allern mener i tillegg — i boka Når kildene hvr opp til dans — at noe av bakgrunnen for perspektivendringa kan ha vær kritikken mot embetsverkets deltaking på ja-sida i debatten foran folkeavstemninga om EF i 1972 (Allern, 1997). Den neste større utredninga, fkke bare ord .. (NOU 1992:21) la blant annet vekt på å skille mellom ulike typer offentlig informasjon. Man lister opp hvilke mål staten har for sin informasjonsvirksomhet. nemlig å: — styrke demokratiet (medvirkning) = stvringsredskap (internt I statsapparatet og eksternt overfor allmennheten) = egenprofilering. De to første [strekpunktene. forf: anm.] kan representere til dels motstridende mål, verdier og ineresser også innenfor ulike deler av starsapparatet. Malene kan tå utgangspunkt i statens eller borgernes behov. Mens én sektor er interessert i å lynet folkets syn og ta hensyn til dette i en sak, kan en annen sektor oppleve det samme som en hindring for å nå målene. Det kan oppstå konflikt mellom det en erat onsker å kommunisere, og befolkningens ansker ox hehov for informasjon om samme tema. Utvalget opererer så med følgende fire typer informasjonsvirksomhet og kommunikasjon: hvilke standpunkter. Partipolitisk informasjon inkluderte de ikke. Det var offentlig politisk informasjon det var snakk om. 1) Helhetsprinsippet innebærer at all informasjon som giv fr et statlig organ I størst mulig grad skal samordnes slik at den framstår som helhetlig for mottakeren. 2) Kommunikasjonsprinsippet innebærer at informasjonsvirksomhesen å størst mulig grad skal ta hensyn til håde avsenders og mottakers behov, Forvalming og brukerne ses som likeverdige parmere, som veksler i rollene som avsender og mottaker av informasjon. 4) Prinsipper om aktiv informasjon innebærer at forvaltmingen sjøl skal drive aktiv pg planmessig informasjonsvirksomhet. Plk- og rettighersinformasjon skal prioriteres 5) Prinsippet om informasjon som lederansvar innebærer at det først og fremst er er federansvar å virkeliggjøre statens informasjonspolitikk i forvaltningen, og den enkelte leder må identifisere seg med dette ansvaret. Kommunikasjonsprinsippet. med vekt på dialogen mellom forvaltning og brukere, ble endelig stadfesta i dene dokumemtet og er fra da av helt sentralt på området. Noe av det sterke fokuset på dette prinsippet henger sammen med at individer hadde fat stadig større Gjerrsen i Willochs reine hoyreregjering hadde kjørt sin kampanje «tksjon publikum og lansert det besnærende slagordet "for et åpnere samfunn". Det kollektive ble skjøvet i bakgrunnen ti fordel for "økt valgfrihet for den enkelte", "frihet fra unødvendige offentlige inngrep" og "stimulanser til privat initiativ, Færre detaljreguleringer og mindre byråkrati". for å site tidstypisk resolusjon fra partiet Høyre. Men de nevnte prinsippene for statlig informasjonspolitikk ble altså fremmet og vedtatt under en AP-regjering. Det har altså aldri vært noen stor politisk uenighet om disse sakene. En av dem som tydeligst har kritisert offentlig informasjonspolitikk. er Sigurd Allem. I 0 bøker, sist i Når kildene hyr opp til dans (Aller. 1997). tar han for seg dette emnet. først og fremst fra joumalistens synsvinkel. Han skriver blant annet om Viksveen-utvalgets kommunikasjonsprinsipp: Problemet med dere kommunikasjonsideatet er at verken makt- eller qutoritetsforhold endres av å sette nye navn på gamle prosesser. Selvsagt har statlige organer behov for "input" fra samfunnsborgerne, men disse er i noen sammenhenger "velgere", i andre sammenhenger "publikum", "brukere" eller "klienter". En av statsmaktene, Stortinget er selv folkevalgt, Regjeringen stvrer embetsverkens virksomhet, men er ansvarlig overfor Stortinget. Domstolene skal dømme på grunnlag av Stortingets vedrarte lover, men har også en relativ autonomi vis-æ-vis de andre statsmaktene. Staten er både myndighetsutaver. voldsmakt. konfliktloser. kulturforvalter, tjenesteyter og fordelingsadministrator. Når staten "kommuniserer" med oss som "brukere" eller "klienter", vil det aldri bli en dialox mellom likeverdige parter. Kjennetegnet ved en stat er nettopp at den er udskilt fra samfunnsborgerne. Selv om det skulle skapes en ny infrastruktur for toveis kommunikasjon, noe utvalget bak "Ike bare ord .." argumenterer for å skape. kan ikke dette forhindre at "en likeverdig fordeling av rollene som sender og mottaker" vil forbli en illusjon. Dessuten foregår jo den reelle kommunikasjonen ikke mellom staten og enkeltindivider, men mellom statlige organer og organisasjoner, i første rekke mellom lederne i disse. Denne dialogen foregår i felles utvalg og utredningskomireer, gjennom horinger og i offentlig debatt. I stor grad cer det en kommunikasjon mellom eliter. ikke mellom staten og menigmann. Det bør vel nevnes avslutningsvis at Viksveen-utvaget ikke fikk forslaget sitt om en ny paragraf i forvaliningsloven der man ville pålegu informasjonsplikt" :nnomslag for staten en " Stort sett har dette hittil dreid seg om srarfig informasjon, med unntak av Prisingsutvalger og Skredeutvalger som begge inkluderte de kommunale og fylkeskommunale hivaene, Men i forbindelse med det nevnte linjeprinsipper presiseres det i Statlig informasjonspolirkk at: Departementene har et spesielt ansvar for samordning på tvers av fagsektorer og forvalmingsnivå og mellom stats» og kommuneforvaltningen. I ytterste konsekvens bety linjeprinsippet for departementene ar de også skal utvikle en felles informasjonsfilosofi for hele sin sektor basert på regjeringens informasjonspolitikk sette mal og utvikle prinsipper for informasjonsvirksomheten i alle undertagte etater og stille særskilte krav itildelingsbrevene og kontrollere at disse blir fulgt opp. nivået da han skreiv i forordet: "Alle deler av statsforvaltningen må delta og helst også fylkeskommuner og kommuner." Regjeringa Brundtland i 1994 og alle de seinere tegjeringenes klare line har vært å unngå alt som kan smake av statlig overstyring av kommunene. Det fokuseres likevel stadig mer på fordelene ved samarbeid på tvers av forvaltningsnivåene. Etableringa av vevportalen norge.no. der man også anstrenger seg for å integrere det kommunale nivået. er nok et skritt i denne retninga. I denne sammenhengen er det også urunn til å nevne revisjonen av kommuneloven"! Likevel er det tvilsømt om denne paragrafen isolen sett blir særlig viktig for utviklinga i kommunene. Bernt Frydenberg, jurist og radgiver i kommunerett i Kommunenes sentralforbund. behandler i boka Kommunefoven : førstehjelp for saksbehandlere den første setninga i denne paragrafen svært kort og nærmest overbærende: Jeg vurderer bestemmelsen som en typisk "aneparagraf" i den forstand at den gir unykk for en ønskelig tilstand. Og en kommune vil nok kunne komme opp i ubehageligherer hvis den ikke enerkommer lovens krav. feks. iform av kritikk fra journalister elter kanskje til og med fra Sivilombudsmannen. Derimot har jeg vanskelig for d tenke meg aren bedre etterlevelse av lovens bud vil kunne gjennomdrives ved ar man får en domstol til å pålegge en kommune å informere mer aktivt eller bruke mer penger på informasjonsvirksomhet. "Hva informasjonen skal besta i hvor omfanende den skal være og hvordan den skal je, avgjør kommunene fylkeskommunene selv — ut fra de lokale behov og tilgjengelige ressurser. mene fylkeskommunene helt unnlater å informere eller begrenser informasjonsvirksomheten i ekstrem grad." Det kan også nevnes at rådgiver Ingri Assum Statens informasjonstjeneste i foredrag i 1999" sa at etter hva de hadde brakt i erfaring "er paragraf 4 i kommuneloven i stor grad en slumrende paragraf". Hun mente videre at "I plan- og bygningsloven ser informasjonsplikten ut til å fungere bedre enn i kommuneloven. Men vi vil se nedenfor at ting skjer på informasjonsområdet også i kommunene De ti åra som har gått siden forrige bok om norsk offentlig informasjon og bibliotek har budt på store framskritt når det gjelder statlige initiativ, institusjoner og tjenester på dette området Sjolsagt henger det nøye sammen med utviklinga av Horld Wide Web som tok til rundt 1993. Som en basis for det meste som skjer på både statlig og kommunalt plan i Norge id: ligger to større nasjonale satsingsprogrammer: Grunnlaget for dagens strategiske aktiviteter må sies å ha blitt lagt rundt 1996 med utredninga IT-veien bit før bit". i innstilling fra det såkalte sratssekrerærutvalget. Initiativet ringa Jagland og ansvaret var den gangen lagt til Samferdselsdepartementet. Omtrent samtidig kom prosjektet KOST/T "i gang, med underliggende prosjekt som Inngang Norge" Dognapen forvaltning-reformen er mest aktuell i vår sammenheng. Denne skal ifølge handlingsplanen" imotekomme brukernes krav til en forvaltning som er åpen. samordnet serviceorientert og har individuelt tilpassede tjenester. Reformen omfatter 10 hovedområder for bedre service og tilgjengelighet til offentlig informasjon og tjenester; Offentlige tjenester via Internet og andre elektroniske kanaler gir bedre muligheter for tjenesteyting som både er på brukernes egne premisser og som er kosmadseffektive Slike tjenester vil være tilgjengelige hvor og når brukerne ønsker men uten at alle ansatte å offentlig sektor må jobbe døgnet rundt. Kvalitet i skal være forvalmingens hovedløsning for brukerne innen utgangen av 2003 i henhold til eNorge-planen." e-Norgeplanen Dette programmet, der Nerinus- og handelsdepartementet (NHD) i juni 2000 og ble i trad med kutymen nar det gjelder programvare, levert I en ny versjøn 3.04 juni 2001," apne skoler, døgnåpen forvalming og bredbåndstilknyming til skoler. svkehus og kommuner. Alle skal fa tilgang til Internett, og det skal opprettes Internettcaféer i offentlige rom. I tillegg vil man: øke befolkningens kompetanse og forståelse slik at den enkelte blir i stand til å bruke IKT som et verktøy utfra sine onsker og behov . gjennomføre tiltak som øker tillinen. I vår sammenheng er blant annet programmets handlingsplan for breibandskommunikasjon interessant. en rask og bred utbygging av bredbandsnest (regi av markedsaktørene. Hele landet skal dekkes... den offentlige etterspørselen [skal] stimuleres stik ar den kan bidra tit nye investeringer fra markedsaktorene. +. Det må vurderes særskilte staslige tiltak for å sikre tilgang i områder hvor markedsaktørene ikke kan etablere et tilbud til akseptable priser innen en ønsket tidsfrist. Når dette skrives i mai 2001, tyder alt på at breibåndspredninga til områder utenfor byene vil å mye saktere enn antatt. Statsråd Grethe Knudsen sa 8. digitoday at * e-Norge-programmet inneholder også et punkt om døgnåpen forvalining. Her heter det blant annet at: Forvalmingen skal bli lenere tilgjengelig for befolkningen. Offentlige virksomheter må bl.a. tjenesten som kunne tilby offentlig informasjon i et vesentlig var Lovdata, som ved Verdensvevens tilsynekomst alt hadde hatt en online databasetjeneste i rundt ti år. Busen ESOP med bibliografiske referanser til stortingets og regjeringas publikasjoner har gj rujengeren DOP også ei historie tilbake til 80-tallet Regjeringa og departementenes fellestjeneste Odin kom som et forsøksprosjekt på Verdensveven i 1995. Fra 2000 er det statlige hovedinnsarsområdet innen offentlig informasjon vevportalen norge. norge.no (www.norge.no) Vevportalen norge.no har siden januar 2000 hatt som mål å bli det offisielle nettstedet og søkeporialen til i prinsippet all norsk offentlig informasjon på Internett Initiativet er tatt av regjeringa og Kommunenes Sentralforbund, Et av siktemåla er å få forvaltninga til å framstå som enhetlig. Nettstedet retter sew bade mot både innbyggere og forvaltning. Det er definert tre mål for tjenesten: offentlig informasjon. 8 norge.no skal stimulere til at flere offentlige instanser kommer på Internet. Vevportalen norge.no er et toårig prosjekt som ved slutten av prosjektperioden skal evalueres med tanke på videreføring som permanent tjeneste. Utviklinga skjer i en redaksjon på tre personer som er ansatt hos fylkesmannen i Sogn og Fjordane og har kontorer i Leikanger. Statskonsult / Statens informasjonstjeneste står for daglig oppdatering av det meste av informasjonen. Det legges vekt på å formidle lenker til offentlige etater og organer. men også å gjøre interaktive tjenester let tilgjengelig ved å samle dem ett sted, som for eksempel utfylling og innsending av skjemaer. Man har også en nyhetstjeneste der man både lenker opp til nyheter fra andre offentlige netsteder og driver en viss egen redaksjonell virksomhet Teksten fra Samfunnsboka oppdateres elektronisk på dette nettstedet under kategorien Samfunnsinformasjon. Vevportalen norge.no har alternative innganger til informasjonen. for eksempel «grafisk, emnemessig og via nettstedskart. En rein tekstversjon skal sikre bedre brukervennlighet for ulike grupper lesehemma. Nettstedet begrenser seg til offentlige institusjoners nettsteder og utelater alle private aktører sjøl om de måtte utføre store oppgaver på vegne av det offentlige. Redaktør og prosjektleder Ove Nyland kan fortelle at en av de største utfordringene pr. Odin (www.odin.dep.no) klare og fatte beslutninger i prinsipielle spørsmål. og om nødvendig legge disse fram for regjeringen". Formålet med Odin er "å gjore informasjons- og nyhetsstofT fra regjering departementene tilgjengelig på Internett og gjennom dette bidra tl at sentral statlig Forvaltning gjennom bruk av moderne informasjonsteknologi gjores mer åpen og tilgjengelig". I Odin finnes alle typer statlige publikasjoner søkbare i fulltekst blant annet vesentlige kunnskapsressurser som NOU-er og Stortingsmeldinger. Odin retter seg mot både allmennhet og forvaltning: Stortinget (vw stortinger.no) Stortingets offisielle nettsted leverer informasjon i fulltekst om det meste av det som skjer i Norges parlament. Målet er å "... øke publikums forståelse for Stortingets arbeid, og bidra til at enkeltpersoner og organisasjoner kan gjøre bruk av sine demokratiske rettigheter". Sida åpner også for e-postkontakt med politikerne. Neustedet formidler NRK Stortingets radiosendinger av alt som sies under møtene i Stortinget og Odelstinget ESOP (Elektronisk Sokbare Offentlige Publikasjoner) var i utgangspunktet en rein bibliografisk referansedatabase over dokumenter fra både storting og regjering fra og med stortingssesjon 1971/72. Basen inneholdt referanser til blant annet stortingsmeldinger, stortingsproposisjoner, odelstingsproposisjoner. innstillinger fra storting og odelsting og NOU-er (Norges offentlige utredninger). For noen år siden begynte man å lenke opp postene til fulltekstdokumentene på ODIN og på stortingets nettsted. Det blir også lagt opp lenker til NOU-sammendrag. Basen inneholder ca. 25000 referanser og blir oppdatert en gang i uka Det overordna ansvaret ligger hos Statens forvaltningstjeneste. mens regjeringskvartalets. sentralbibliotek har det redaksjonelle ansvaret. Drift og distribusjon er satt bort til firmaet infororg.no. Pa dette nettstedet ligger også sammendrag av NOU-er fra 1985 til og med 1993. Lovdata (www lovdata. Lovdata må ha vært landets første leverandør av elektronisk offentlig informasjon da de første basene ble åpna i 1983. Den private stiftelsen Lovdata ble oppretta i 1981 av Justisdepartementet og Juridisk fakultet ved Universitetet i Oslo. Formålet er å opprette vedlikeholde og drive systemer for rettslig informasjon. Institusjonen har ifølge sin egenpresentasjon på nettstedet "en sentral rolle i forvaltningen av det rettslige informasjonssystem, blant annet ved en kontinuerlig konsolidering av hele det norske regelverket". Tjenestene omfatter både åpne. gratis web-baser og lukka tjenester som krever abonnement. De tjenestene som er gratis. omfatter lover, sentrale og lokale forskrifter og avgjørelser i Høyesterett og Lagmannsrett. Betalingstjenestene omfatter blant annet EØS' rettskilder på norsk. EUs rettskilder på engelsk (CELEX) og de tilsvarende norske rettskildene. og tilbys online og på CD-ROM. Lovdata var lenge en abonnementstjeneste med relativ hoye priser, riktignok med noe lavere satser for bibliotek. Fra 1997 har både gjeldende lover og forskrifter samt en del andre tjenester vært gratis og åpent tilgjengelig på veven. Sametinget fwww.samediggi no) - netstedet til samiske folkevalgte forsamlinga i Karasjok etablert i 1989. Statistisk senralbyrd (svww.ssb.no) — offisiell statistikk. nyheter. faglige artikler og så videre, svært mye av dette er frit tilgjengelig: Bronnoysundregistrene (www: brreg:no) — blant annet opplysninger fra Enhetsregisteret heftelser på motorvogn og så videre. Flere av tjenestene må betales for. Digitalarkivet (digitalarkivet nib no) — et samarbeidsprosjekt mellom Arkivverket ved Statsarkivet i Bergen, og Historisk institutt. Universitetet i Bergen. Inneholder blant annet historiske folketellinger. Norsk samfirnnsvitenskapelig datatjeneste (NSD) (wiwn-uib.no/nsd) - et sørvisorgan for norsk forskning med tilbud til forskere og studenter når det gjelder innsamling og tilgang til data. Blant annet Kommunedatabasen med data om norske kommuner fra 1769 fram vil i dag. anonymiserte individ-data og så videre. Statens kartverk (vww.statkart.no) - inneholder blant annet den åpne tjenesten Norgesglasset med Norgeskart i målestokk fra 1:2 millioner til 1:5 000 samt søk på mer enn 450 000 stedsnavn i Norge pluss diverse betalingstjenester næringsliv og etablerere med informasjon. guider, FAC Drives av FINN" tjeneste for er, skjemaer og så videre. Noen nettverkstjenester av nasjonal karakter er i: angsatt og drives med statlige midler. Skolenéttet - vevportal for grunnskole og vider Drives av Læringssenteret". Sosial» og helseporten (nr. sosialoghelse.no) - startet 22. mai 2001. Drives Sosial- og helsedepartementet sjøl. Dette er "en sektoroveru sine målgrupper videre i "internettjungelen". Portalen er først og fremst en veiviser til offentlig informasjon. men det er også mulig å søke i kilder fra media. inde opplæring (skofenetrets.no) im fi. rives av Sosa og helsedepartememet. vskminesmljøe offentlige kultursektoren. Kommunenes Sentralforbund (KS) innrømmer på tlefonforespørse at de gjør lite direkte for å fremme kommunal informasjonsvirksomhet etter $4 i kommuneloven. jamfør blant annet deres jurist Bert Frydenbergs kommentar om $4 som en "faneparagraf" (sitert ovenfor. Kommuneforlaget har den siste tida gitt ut en del relevant litteratur: = Kvaliter og service med brukeren i sentrum, der man blant annet kommer inn på offentlige sørviskontor* = dehefte om den digitale servicekommune"" = Kommuner og lokalsamfunn på Internett (Holmane. 1999) Portalen wir. norge. na (se ovenfor) er pr. i dag det beste redskapet for å finne kommunal informasjon, blant annet med fritekstsoking på tvers av forvaltningsnivåene og dermed også til kommuner med egne hjemmesider. Erfarne fritekstsokere vil kanskje oppleve bruk av den generelle sokemaskinen Goagle som mer effektiv enn norge.no (som bruker Fast til sine interne søketjenester). Guogles "relevanssøk" rangerer treffa etter antall andre nettsteder som har lenka opp til det enkelte nettstedet. Sentrale institusjoner, tjenester og organisasjoner Statskonsult tidligere blant annet Statens informasjonstjeneste (SI) Fra I. juli 2001 er Statskonsult slått sammen med Statens informasjonstjeneste til et nytt direktorat. Det nye direktoratet har fatt navnet Statskonsult og har "undertittelen" Direktorat for kommunikasjon. kompetanse» og forvaltningsutvikling. Den informasjonsfaglige delen av Statens informasjonstjeneste inngår som en samlet avdeling i Statskonsult med navnet Avdeling for konimunikasjonsutvikling (KOM). SI ble etablert i 1965 som en folge av anbefalinger gjort av Informasjonsutvalg 1962. Institusjonen var i ma informasjonskampanjer i presse. tv og i form av brosjyrer. men la på 90-tallet om den faglige profilen i retning av informasjonsfaglige analyser og evaluering. kommunikasjonsråduivnin 'ompetansehevning og kvalitetsutvikling av statlig informasjon. Nenstedet mw. ratskonsult.no (med forelopig henvisning til www: skdep.no) Følgende to hovedsakelig betjente og ikke di Statskonsult SI (KOM) pr. Dette er ifølge Sumfunnsboka "et gratis servicetilbud til publikum, forvaltningen og næringslivet, Opplysningstjenesten bistår dem som trenger hjelp til å finne fram i staten eller har generelle spørsmål om offentlig forvaltning. Publikum kan henvende seg via telefon. e-post. telefaks og brev. Opplysningstjenestens informasjonstelefon er gratis" Pressesenteret har ifølge SIs nettsted som mal "å bidra til størst mulig åpenhet rundt arbeidet i sentralforvaltningen. Pressesemeret er et tilbud til journalister som onsker innsyn i offentlige dokumenter. Her finner du offentlige postjournaler fra alle departementene og ca, 40 underliggende etater. Med utgangspunkt i disse kan du begjære innsyn i dokumenter etter offentlighetslovens prinsipper" Denne interesseorganisasjonen for informasjonsmedarbeide å privat virksomhet hadde pr. april ea. 2.300 medlemmer. Foreninga ble grunnlagt etter sammenslainga av Informasjonsforeningen og Forum for Offentlig Informasjon (FOL) i 1999. Foreninga er ifølge deres eget nettsted "en partipolitisk uavhengig organisasjon som arbeider for å fremme profesjonell og etisk forsvarlig informasjon. Gjennom tilrettelegging av ulike kursopplæringstilbud arbeider foreningen for å styrke medlemmenes faglige dyktighet Kommunikasjonsforeningen skal også arbeide for styrking av offentlighetsprinsippet. Neusted: wu: kommunikasjonsforeningen. Spesialgruppa er ifølge virkeplanen for 2000-2002 "et redskap for NBF og bidra til å: I arbeide for en styrking av referansetjenesten i bibliotekene. 2. arbeide for et felles nasjonalt elektronisk nettverk. ov belyse fremtidens muligheter for dokumentleveranse". Spesialuruppa vir ut det elektroniske tidsskriftet Fjernlån, referanse. informasjon. Nettsted: wwn:offylkesbibl. medlemmer som er nominert av nasjonale bibliotekorganisasjoner fra nesten alle deler av verden, Kontoret ble etablert i København i 1997, Nettsted: www faife. Tren Innledningsvis kan det være på sin plass å fastslå at både formidling av informasjon generelt og offentlig informasjon spesielt må sies å være en av de solide "søylene" lokale folkebibliotekdrifta rundt i landet. Offentlig informasjon forekommer i et eller annet omfang praktisk talt over alt. Ny forskning (Audunson, 2001) viser at samfunnsinformasjon er etablert uanske midt på treet som prioritert bibliotekoppgave. både hos befolkninga som helhet, hos politikeme og hos bibliotekarene. Blant tå alternativer velger befolkninga samfunnsinformasjon på femte plass som prioritert oppgave. politikerne velger den på sjette plass og bibliotekarene på sjuende. Bare 15 prosent av befolkninga mener biblioteket i denne sammenhengen blir mindre viktig - selv om man nå kan finne informasjon på nettet på egen hånd. 74 prosent mener at man trass i datateknologien trenger biblioteket som et knutepunkt for å Få fatt i informasjon. Riktignok er oppslutning lavere for de ynare aldersgruppene. i folkebibliotekas formidling av offentlig informasjon - så lenge kravet om allsidighet finnes i folkebibliotekas formålsparagraf.. Ingen andre enn totalitære ideologier og regimer tør hevde at det ikke eksisterer motsetninger i samfunnet. Mye av den offentlige informasjonen er og blir partsinformasjon. Om det i det hele tatt skulle finnes noe politisk minefelt pa Folkebibliotekområdet så måtte det, utenom Mykle og Internettsex-episoder. Likevel er det svært langt mellom de åpne konfliktene og debattene på området. I fagmiljøet er det kun i noen få tilfeller at spørsmål og kritiske kommentarer viser et oppriktig behov og ønske om å gå i dybden. Tilløp til offentlige diskusjoner har raskt skifta spor i retning av det praktiske og det kvantitative; krav om tekniske forbedringer, flere og bedre offentlige trykksaker, bedre nettsteder, kurs og så videre. En av de få som har problematisert folkebibliotekas forhold til offentlig informasjon. er professor Geir Vestheim. I doktoravhandlinga hans. utgitt på Samlaget i 1997 under tittelen Fornuft, kultur og velferd. er bibliotekas forhold til den offentlige informasjonen et av flere eksempler på at folkebiblioreka "ikke har fulgt med i utviklinga" i samfunnet det siste halve hundreåret. Som vi skal se, er ikke formidling av offentlig informasjon nevnt som en oppgave for folkebiblioteka i lov og regelverk. Oppgaven er også bare overflatisk behandla i forarbeid, storre utredninger og sentrale dokumenter, men dukker samtidig opp i enkelte av bibliotekmyndighetenes mindre sentrale dokumenter, i forbindelse med enkelte prosjekt og liknende. Den offentlige informasjonsformidlinga var svært i skuddet på begynnelsen av 1980-tallet Likevel forsvant den praktisk talt under den langvarige prosessen med både lovutformi kulturmelding. Det ble heller ikke noe av tillopene til debatt om folkebibliotekas særegne rolle forhold til denne opp: Det er vanlig og rimelig at en sentral offentlig oppgave begrunnes og gjenspeiles i lovverket, iallefall på områder der det faktisk finnes lovgivning. Men trass i relativt lange tradisjoner i norsk folkebibliorekvesen. er verken oppgaven som gar ut på å formidle den offentlige informasjonen eller den mer omfattende samfinnsinformasjonen tydelig beskrevet i den gjeldende bibliotekloven" Der enkelte bibliotek skal i sine tilbud til barn og voksne allsidighet og aktualitet. I formålsparagrafens forste setning var de to orda gjennom informasjonsformidling likevel de eneste nye i forhold til 197 loven. så en viss debatt og utvikling må ha ligget til grunn. Paragrafens annet punktum var i sin helhet nytt. Folkebibliorekene skal ha tit oppgave å gi informasjon. fremme opplysning. utdanning og annen kulturell virksomhet. Rådet skjøv altså det relativt alderstegne begrepet å fremme opplysning i bakgrunnen, til fordel for det mer moderne å gi informasjon. Rådet foreslo også å flytte formuleringa å stille bøker og annet egner materiale til disposisjon ned til en ny 82. Det nye inntektssystemet gikk i korthet utpå av starens overforinger tl kommunene ikke lenger skull være nål. men gis som "blokktilskudd" ne kriterer og behov valgte de å bruke uttrykket å fremme opplysning i oven fra 1971, men kom altså rådet delvis i møte ved å ta inn formuleringa gjennom informasjonsformidling: Man kan så diskutere i hvilken grad informasjonsformidlinga ble en egen oppuave og 'et mal i seg sjøl eller om den bare ble en metode for å oppnå andre og mer overordna mal: ikke bare målet "opplysning". men også "utdanning og annen kulturell virksomhet" Det kan være interessant å se nærmere på hva som skjedde i forkant av denne lovrevisjonen: 1 1033 ga setene bleie urarnerten Feller ibliofstenes forming offentlig informasjon (Statens bibliotektilsyn. 1983). Et eget utvalg av bare biblioteka med biblioteksjef Ove F. S. Moe i Trøgstad som leder. var nedsatt for å utføre dette oppdraget. Rapporten var den ene av fire "illeggsrapporter" til den sentrale Rapport fra adhoc-uvalg til å vurdere virkninger av BiblioteKloven ou en helt vesentlig del av Statens bibliotekrads bakgrunn for forslaget til revidert lovtekst. Statens bibliotektilsyns oppnevning av Moe-utvalget må ha vært et uttrykk for datidas økende generelle fokus på informasjon. Moe-utvalget gjorde en hovedsakelig nøkternt beskrivende rapport. men der man også. iallefall innledningsvis. nevnte enkelte problemer. De tok både ibruk samfinnsinformasjon og det relativt lite nøytrale begrepet motinformasjon. Bibliotekenes målseming går ut over dette i den forstand at samfunnsinformasjon generelt skal formidles. Det vil si hade informasjon fra det offentlige, fra lokale organisasjoner, motinformasjon, 0.8. Men etter dette dukker denne problemstillinga opp igjen bare i ån eneste sammenheng i sjlve rapporten. nemlig i avsnittet med tielen " informasjonsmaterialet". der utvalget understreker at biblioteka må ta I betraktning fysisk plass også til "motinformasjon og annen informasjon om lokalmiljot" når man plan areal til stillingsreol. oppslavstavle og så videre. Moe-utvalget må ha ment at de norske folkebiblioteka på 0-tallet ikke hadde vesentlige problemer med å levere samfunnsinformasjon i full bredde. Den 22 sider lange rapporten (inklusive vedlege) og konklusjonene deres var verken dramatiske eller kontroversielle i samtida. som et av flere vedlegg. Bibliorekrådet hadde, utover de nevnte formuleringene i sjølve paragrafene. ingen som helst omtale eller drøfting av formidlinga av offentliz informasjon eller samfunnsinformasjon som en bibliotekoppgave. De trykte vedlegga til Moe-rapporten er interessante med tanke på debatten offentlig informasjon versus samfunnsinformasjon, Vedleyga er identiske med sluttrapportene fra de tre biblioteka som året før hadde avslutta forsøk med lokal opplysningstjeneste i regi av Statens informasjonstjeneste. Tre av de elleve forsøkstjenestene av dette slaget var lagt til folkebibliotek. nemlig i Askim. Hå og Narvik. De ovrige åtte var lagt til radmanns- og formannskapskontor. egne informasjonskontor og liknende. Her skiller rapporten fra Ha folkebibliotek seu klart ut fra de to andre bibliotekas rapporter. Biblioteka i Askim og Narvik statistikkforte samvittighetsfullt alle henvendelser og grupperte dem etter et antall kategorier av offentlig informasjon — tråd med instruks fastlagt av prosjektstyret. Men Moe-utvalget kommenterer verken poenget til biblioteksjefen i Ha eller den påfullende forskjellen mellom hans rapport og rapportene fra Askim og Narvik. En annen sak erat heller ikke hovedrapporten om forsøksprosjektet nevner dette iøynefallende avviket (Ramberg, 1982). Igjen rant altså et tilløp til en kritisk gjennomgang av folkebiblioteksektorens formidling av offentlig informasjon ut i sanda. Også Stortingsmelding 23 (1981-82) Kulturpolitik for 1980-åra inneholder holdninger og formuleringer som burde ha inspirert både Moe-utvalget og Bibliorekrådet i deres arbeid med lovforslaget. Om noe kunne kalles en nyhet i denne meldinga når det gjaldt omtalen av folkebibliotek. så var det den relative oppvurderinga av nettopp informasjonsoppgavene. Informasjonsformidling er nevnt som en av fire kjerneoppgaver og sidestilt med literaturformidling, kulturformidling og "biblioteka i utdanningssamfunnet". Det heter blant annet at "Det fins sider ved informasjonsarbeidet biblioteka ikkje kan løyse, men ei informasjonsteneste der bibliotek ikkje er med. vil aldri bli fullgod". Dei heter også at "Det vil bli nødvendig med ei målretta opprusting av biblioteka slik at dei kan løyse sin naturlege del av dei informasjonsoppgåvene samfunnet må ta seg av". En svært nærliguende tolking av både disse og andre formuleringer måtte være at departementet her åpna for en særskilt satsing på området. Ifolge meldinga regner Departementet også med at det "etter kvart kan vise seg onskjeleg å vurdere bibliotek- og informasjonspalitikken i samfunnet meir samla. og vil m. Dette sier Departementet etter oppfordring fra Norsk bibliotekforenings landsmøte på Geilo i juni 1982, Ser man nærmere på uttalelsen fra Geilomotet, går det likevel fram at NBF ikke snakker om noe så ambisiøst som bibliotekpolitikken sett i sammenheng med hele den offentlige informasjonspolitikken. Uttalelsen handler om bibliotekas utilstekkelighet som informasjonsformidler på grunn av for små forhold. for dårlig infrastruktur og så videre. Behandlinga av Stortingsmelding 23 blir en ganske spesiell affære. Meldinua var altså Lagt fram i september 1981 under den første regjeringa Brundtland (AP), Den samme høstens stortingsvalg gir Hoyreregjering. I juni 1982 blir meldinga vedtatt "ikke-behandlet" i Stortinget (jf Innst. S. nr. 235 (1981-82). I juni 1983. nesten to år etter at meldinga ble lagt fram, og fem dager før dannelsen av den borgerlige koalisjonsregjeringa (H=SP+KrF), blir den på ny enstemmig vedtatt "ikke-behandlet" (jf. Innst.S.nr 243 (1982-1983)). Et halvår seinere, i november 1983, kommer "Tillegesmeldinga" pa 50 sider med tittelen Mve oppgaver i kulturpolitiken (Stmeld. nr. 27 (1983-84). Kapitlet "Bibliotek og litteratur" dekker i underkant av to sider. Her utsetter man spørsmålet om ei samla utgreiing av det Departementet nå plutselig kaller "informasjons- og bibliotekpolitikken" med at "ulike delar av dei samla offentlege bibliotektenestene nettopp er eller blir utgreidde". Dette handler om to ting. nemlig utredning av universitets- og forskningsbiblioteka (NOU 1983:17, som var avlevert i november 1982) og revisjonen av biblioteklova. som nå er i gang. Det er altså og: snakker om. Kulturmeldinga og tilleggsmeldinga kommer endelig opp til behandling i Stortinget 28. mars 1985. Da er det bare én representant. nemlig Høyres Marit Lovvig, som berører punktet i meldinga om folkebibliotekas informasjonsoppgaver. Hun mener "det er viktig at kommunene ikke minst ved å satse på hensiktsmessige åpningstider og et fagutdannet personale. utnytter det potensiale folkebiblioteket er for formidling av lokal og sentral informasjon! Uansett kan man verken i den påfølgende lovprosessen eller i andre sentrale sammenhenger dette tiåret påvise initiativ for å følge opp signalene i Stortingsmelding 23 om "ei målretta opprusting av biblioteka slik at dei kan løyse sin naturlege del av dei informasjonsoppgåvene". En eventuell taktisk tilbakeholdenhet fra bibliotekmyndighetenes side kunne vært lett å godta. Man så nok at biblioteka risikerte å få en ny, tidkrevende oppgave uten tilsvarende økninger i ressursene. Da ville dette gått ut over eksisterende sentrale oppgaver. Men denne diskusjonen kunne med fordel vært tatt offentlig. Informasjonsoppgaven må ha blitt glemt også av bibliotekorganisasjonene, en part som iallefall ikke hadde noen grunn til å være tilbakeholdne på standen og institusjonens vegne. Men kanskje har det aldri vært meningen at slike signaler fra det høyeste statlige administrasjonsapparatet og deres politiske ledelse skal tas helt alvorlig? For sikkerhets skyld hadde det helt siden 1978 eksistert ev sentralt dokument fra Statens bibliotektilsyn. der informasjonsoppgaven var formulert skarpere enn både før og seinere. I forhold til de knappe paragrafene i 197 loven hadde Statens bibliotektilsyn sett behov for å utdype noen av oppgavene tl folkebiblioteka i et Mønsterreglement for folkebiblioteker. som ble utgitt i 1978 (Rundskriv Statens bibliotektilsyn -19a/78). Her heter det at biblioteka blant annet skal yte "... videst mulig informasjon og orientering om aktuelle samfunnsspørsmål... Men loven av 1985 nevnte verken offentlig informasjon eller noe i retning av samfunnsinformasjon eksplisitt. Da Statens bibliotektilsyn i 1993 utga Reglement for folkebiblioteker™, som forsatt gjelder. gjentok de seg sjøl praktisk talt ordrett fra mønsterreglementet fra 1978. Konklusjonen må være at informasjonsformidling uten tvil var en sentral oppgave for alle norske folkebibliotek. Reglementet av 1993 nevner ikke offenrlig informasjon eksplisitt. Så vidt jeg kan se, er denne spesifikke virksomheten nevnt bare et sted i e gjeldende dokument fra Statens bibliotektilsyn med offentlig status. nemlig i plandokumentet Folkebibliorekene på IT-veien"" fra april 1997. I et eget kapittel om emnet heter det at "Formidling av offentlig informasjon er å betrakte som en av folkebibliotekenes sentrale oppgaver". Oppgaven blir hr gjenstand for storre omtale enn i noe annet dokument fra Statens bibliotektilsyn, uten at man dermed stiller spørsmål ved slikt som bibliotekets rolle som formidler av menings- eller påvirkningsinformasjon eller fokuserer på viktigheten av alternativ- eller motinformasjon. Hovedpoenget er her å et likt tilbud til alle. med fokus på spredning av utstyr. programvare og Internett avhengig av ho», sudie- eller arbeidssted. I planen blir det framsatt to svært allmenne forslag til tiltak: - Kommuner og fylkeskommuner bør vurdere hvordan biblioteket kan utnyttes til å opphille § 4 kommuneloven. ved f.eks. Dette dokumentet utgjorde Statens bibliotektilsyns innspill til Kulturdepartementets Handlingsplan för IT på kulturområdet 1998-2001" som ble lagt fram i september samme år, Her finner vi ikke igjen noen av de konkrete forslaga til tiltak fra Statens bibliotektilsyns side. Kulturdepartementets satsing var nesten utelukkende konsentrert omkring Verdensveven, nemlig Kultuneri Norge og de fire underliggende sektomnettene, blant annet Biblioteknert Norge. Nye digitale kommunikasjonstøsninger internt og for eksterne formål kompaktmediene og multimedieutviklingen gir bibliotek og dokumentasjonsorganer muligheter til å posisjonere seg som de sentrale resvurssentra for informasjon i det kommende informasjonssamfunnet ... Kulturnettet og sektornettene kom raskt i gang. men lider i dag under manglende ressurser. iallefall hvis målet skulle være å bli folkebiblioteksektorens og bibliotekbrukernes autoritative hovedinngang til norske kvalitetsvurderte nenressurser, inklusive offentlig informasjon. Flere større og mellomstore folkebibliotek har like gode eller bedre lenkesamlinger. Det kan også nevnes åt offentlig informasjon forekommer i Statens bibliotektilsyns Normer for biblioteklokaler' fra 1982, et dokument som var hjemla i loven fra 1971. Her kunne man beregne minimum arealbehov ut fra et sett med skal- og kan-tunksjoner. Offentlig informasjon er ført opp som skal-funksjon i både hovedbibliotek og filialer, for øvrig sammen med 28 andre funksjoner. Det kan også nevnes at Statens bibliotektilsyn I de brukerundersøkelsene de har fått utfort hos Statistisk sentralbyrå hvert tiende år siden 1978, har hatt med spørsmål med tilknytning til offentlig informasjon. I 1978 svarte 59% av intervjuobjektene at de onska at biblioteket kunne være "en informasjonssentral hvor en kan se gjennom offentlige dokumenter få opplysninger om hvor en skal henvende seg med forskjellige saker og lignende. I 1998 svarte for øvrig I 14 positivt på sporsmålet om de hadde lest "dokument og sakspapir frå stat og kommune" minst én gang på biblioteket de siste 12 månedene. Også normene for bokbestand var hjemla bibliorekloven av 1971. Tilsvarende for åpningstider og personale kom i 1987 og hadde dermed ikke tilsvarende status, Ingen av disse normene oppfattes lenger om bindende, bare veiledende. Ny teknologi. nve medieformer og Så videre har gjort dem ubrukelige uten vesentlige justeringer. om informasjonstilbudet. Det er neppe noen tvil om at offentlig informasjon i flere tiår har vært oppfatta som et "skal-tilbud" av personale og ledelse på alle nivåer i det norske folkebiblioteksystemet, Oppgaven har altså vært påpekt av Statens bibliotektilsyn. I 1985 nevnes altså fortsatt ikke offentlig informasjon eksplisitt i bibliotekloven eller tilhørende regelverk. Dette kan tolkes dithen at departementet og Statens bibliotektilsyn (for regelverkets del) bevisst utelot dette emnet. eventuelt fordi en slik presisering ville kunne Virke innsnevrende og dermed uheldig. Men det finnes altså heller ikke noen utdypning av begrep som samfunnsinformasjon i loven og regelverket. Hvis vi samtidig ser på departementets øvrige utsagn om folkebibliotek de siste par tiåra. virker det mest sannsynlig at det manglende standpunktet deres til offentlig informasjon skyldes en kombinasjon av liten innsikt på fagfeltet og liten vilje til å folge opp problemstillinger som eventuelt kunne føre til krav om økte statlige innsatser. en ikkje skilde mellom eit matematisk, kvantitativt orientert informasjonsomgrep. der informasjon betyr målbare einingar som kan overførast mellom ein sendar og ein monakar ved hjelp signal og symbol giennom eit teknisk medium; og eit humanistisk og samfunnsvitskaplig informasjonsomarep, der informasjonsverksemd dreiar seg om overføring og utveksling av meiningar. I parentes bemerka er ikke det bibliotekfaglige miljøet aleine om å mangle innsikt på dette området. Vestheim viser til at heller ikke det definitivt tverrfaglige departementsoppnevnte "Skredeutvalget" ga noen avklaring på hva informasjon skulle bety i bibliotekpolitisk sammenheng. Folkeopplvsninga har vært den klart viktigste og tydeligst formulerte motiveringsfaktoren for utviklinga av det norske folkebiblioteket. Denne posisjonen må den sies å ha hatt Tidsskriftet Bøk og bibliorek het for eksempel opprinnelig For folkeoplysning. Folkeopplysninga er fortsatt en av de viktigere faktorene i folkebiblivtektilbudet. Ifølge Ragnar Audunson mener 35 prosent av dagens bibliotekarer at felleskultur og dannelse er den viktigste grunnen til å drive folkebibliotek. Legitimeringa av folkebibliotekvirksomhet ved hjelp av ulike eksterne formål har likevel vært omfattende etter krigen. Som blant annet Vestheim påviser, har biblioteka etter krigen blitt gjenstand for bortimot en flom av kandidater når det gjelder legitimering. Pa 1970-tallet ble skole- og utdanningspolitikken sterkt retningsgivende for bibliotekpolitikken. Så overtok kulturpolitikken. der kulturarven ABM-varianten for øyeblikket innehar det offisielle, men neppe det reelle hegemoniet. 90tallet har for øvrig brakt nye momenter som EVU-reformen og informasjonsbehovet tl det lokale næringslivet sjøl om status for det sistnevnte bare er et par ikke videreførte forsøksprosjekt. Det er mulig å få gjennomslag for ulike kombinasjoner av tradisjonelle og mer " legitimeringer for kommuner som ønsker å vedta mål og begrunnelser for bibliotckvirksomheten, Det er neppe noe klart mønster for hvilke grupper som eventuelt foreslår og påvirker valg av ulike former for legitimering og prioritering. 17 prosent av bibliotekarene er opptatt av biblioteket som problemløser. med andre ord en instrumentell begrunnelse, og hele 39 prosent holder på demokrati og likhet. Det siste må Kunne tas tl inntekt for en mer moderne kunnskaps- og informasjonslegitimering. I Norge har det vært relativt stor politisk enighet om folkeopplysninga. Borgerskapet, arbeiderbevegelsen og andre miljøer har riktignok stått bak hver sine opplysnings- og studieorganisasjoner. og det har vær fullt mulig å påvise forskjeller. Men bare i kortere perioder med ekstra sterke klassemotsetninger. som rundt 1850 og i mellomkrigstida, kan man registrere en merkbar kritikk mot folkeopplysninga som et borgerlig prosjekt med formål å dempe misnoye i arbeiderklassen. Dette gjaldt også på biblivtek- og kulturområdet. Geir Vestheim oppsummerer for eksempel Arbeiderpartiets uenerelle kulturpolitiske rolle i mellomkrigstida med kapitteloverskriften "Retorisk radikalisme og realpolitisk reformisme" Reformismen dominerte også i bibliotekkretser. Den markerte sosialisten Henrik J. Hjartøy. mannen bak det vidgjetne "røde folkebiblioteket" på Rjukan og etter hvert biblioteksjef i Oslo, sto også for det Vestheim kaller "kritisk overtaking i forhold til borgarlige kulturtradisjonar". Etter andre verdenskrigen økte oppmerksomhet omkring fred. demokrati og stabile samfunnsforhold. noe som også gå gjenklang i bibliotekverda. I boka om Statens bibliotektilsyns historie viser Annaniassen og Vestheim (1999) understreket at folkebibliorekene burde prioritere formidling av materiale om sosiale og politiske spørsmål. Ved å vektlegge generell samfunnsopphvsning gjennom bibliotekene skulle folk gjøres mindre mottagelige for totalitær propaganda. Den beste måten å sikre mot at fascisme og krig gjentok seg. var d stvrke folkeopplysning og fri meningsdannelse, og i denne sammenhengen skulle folkebibliotekene spille en sentral rolle, ved siden av utdanningsinstinsjonene og media. ... Sentrale norske bibliorekfolk deltok å denne aktiviteten og ble selvsagt påvirker av den, samtidig som de selv klarte å påvirke andre. Mer nøytrale begrep som opplysning, opplysningsvirksomhet og opplysningstjeneste avloste etter hvert folkeopplysninga bade i bibliotek faglige sammenhenger og i den generelle uopplyste folket. I formålsparagrafen i bibliotekloven av 1971 kom det dermed til a stå, som i dende lov. at biblioteka skulle fremme opplysning. Man unngikk dermed ordet folkeopplysning. Nye ord, men samme tankegang? I bibliotekfaglige kretser I Norge har opplysningstjeneste og informasjonstjeneste siden 60et vært oppfatta som relativt synonyme betegnelser, men det siste har nok stort sett avløst den første både i debatten og som navn på en type tjeneste i biblioteka. Opplysningstjenester ble etablert i mange bibliotek som egne funksjoner og tilbud, ofte som egne avdelinger på større bibliotek. Opplysningsvirksomhet ble dermed noe mer konkret og avgrensa enn det "bakteppet" for den totale virksomheten som folkeopplysninga hadde vært. Spredning av offentlig informasjon i form av brosjyrer fra brosjyrestativer ble utbredt etter at Starens informasjonstjeneste i samarbeid med Statens bibliotektilsyn og Biblioteksentralen startet en bestillingstjeneste for gratis statlige brosjyrer i 1984. Oppslagstavler med blant annet offentlige kunngjøringer og utklipte annonser fra stat og kommune, er nå faste innslag i biblioteka. Gjennom 1980- og 1990-tallet ble så informasjon, informasjonsvirksomhet og informasjonstjeneste stadig vanligere å bruke, sannsynligvis som en folge av at begrepet generelt ble et moteord i ulike faglige og politiske sammenhenger, Innføringa av ordet informasjon gjorde sannsynligvis at en del bibliotekarer kunne fri seg fra følelsen av å drive 2ammelmodig "opplysning". Men lite tyder på at biblioteksektoren dermed Klarte å tenke nytt og kritisk omkring sin egen rulle som formidler av offentlig informasjon. Fra slutten ay 70-tallet ble det tydelig at noe ville skje med den fysiske formen på mye av informasjonen og dermed også spredningspotensialet. I 1983 kunne det såkalte "Strandutvalget" (NOU, 1983) vise til 29 norske faktadatahaser, den samtidige bet på de fleste ikke-bibliografiske digitale databaser. De norske faktadatabasene inneholdt i 1983 "data av interesse i forbindelse med emner som arkeologi. økonomi og pengevesen. miljøvern. fiskerier. demografi industri, produkter. sjøfart 0.1." Innen folkebiblioteksektoren ble det drevet prosjekt med bruk av Lovdata i Narvik og et prosjekt med teledata" ved en håndfull bibliotek rundt i landet. Mye av databasebruken dreide seg om offentlig informasjon. Mot slutten av tiåret hadde antallet databaser økt sterkt, ikke minst baser med mer allment etterspurte data enn i 1983. da de fleste rettet se mot vitenskapelige målgrupper. I denne situasjonen startet Statens bibliotektilsyn høsten 1989 kampanjen "17"-satsing å norske folkebibliorek". under slagordet Verdens eldste informasjonsneverk i ny utgave. Kampanjen var retta inn mot særlig tre grupper: næringslivet. skoleverket og organisasjoner i nærmiljøet Det ble fokusert spesielt på offentlig informasjon. Teledata eller videoret var en allment innrett fformasjonsjeneste med et skjermbilde til forveksling lik sekstatv, Tv-apparat var tenkt som det vanligste mediet. Man koplet se via modem til telefonnenet og til eksterne databaser og tjenster. Målgrupper og type informasjon vr forbløffende ikt WWW som kom 10-12 år senere. men teledata ble aldri noe mer enn lorsoksvirksomhet I Norge. Legg merke ti anfselen rundt 777, en forkortelse som ennt ikke hel hadde overtatt for mer etablerte EDB. bibliotektjenestene; i det utsendte materialet til pressen og samarbeidspartnere og potensielle brukere lod sluttsentensen: De nye og avanserte verktøy som utvikles utfordrer bibliotekene til å se nye muligheter i og nye sider - ved sin ENE STORE OPPGAVE SOM HAR FELLESBETEGNELSEN: FOLKEOPPLYSNING. Inntil 1990-tallet hadde det daværende Kultur- og vitenskapsdepartementet vist begrensa interesse for folkebibliotek og IT og digital informasjon. Men etter et samstemmig og mangeårig press fra fagmiljo og enkelte politikere for en nasjonal bibliotekutredning oppnevnte departementet høsten 1988 et utvalg som blant annet skulle utrede "kva for oppgåver biblioteka bør ha i formidlinga av informasjon, kunnskap og kultur i vårt moderne samfunn. Videre skulle utvalget " rleg vekt på tiltak som kan gi rasjonelle løysingar når det gjeld organisasjon. økonomi, arbeidsordningar og lagring av informasjon, m.a. ved bruk av datateknologi" Dette såkalte "Skredeurvalger" (NOU. 1991) som overleverte innstillinga si i april 1991. kom til å fokusere sterkt på informasjonstjenester. Utvalget foreslo blant annet samarbeid mellom de ulike bibliotektypene om å levere næringsinformasjon til små og mellomstore bedrifter. Utvalget mente det burde vurderes å lempe på gratisprinsippet, men ikke for tradisjonelle tjenester og ikke overfor folk flest. Det var spesielt det lokale næringslivet utvalget hadde i tankene da det uttalt at: Avgifter på bibliotekbruk bør etter utvalgers oppfatning begrenses til tjenester hvor den spesifikke tjenesten til en enkelt bruker ikke har generell interesse for andre brukergrupper, og til tjenester med høye kostader hvor det ikke foreligger noen samfunnsmessige interesser som gjør det rimelig at det dekkes med offentlige midler. Det er ingen uenighet om at informasjonsformidling er en del av bibliotekenes oppgaver som fortjener større satsing. men mange ser i dette grunn ti bekvmring for kulturens posisjon i folkebiblioteket. Dette henger sammen med ressurssituasjonen. Dersom informasjonsformidling skal tillegges storre vekt. Departementet mener at følkebibliorekene bør ha sin viktigste rolle som kulturformidlere. I dagens internasjonaliserte mediesamfunn er det særlig viktig at bibliosekene ikke taper sin primærøppgave av syne — å fremme vår egen og andres kultur gjennom det skrevne ord. I dagens imernasjonaliserte mediesamfunn er det særlig viktig av bibliotekene ikke taper sin primæroppgave av syne - å fremme vår egen og andres kultur gjennom det skrevne ord. Kirke- og undervisningskomiteen (Innst. $. 1992) og Stortinget tok ikke direkte stilling til disse formuleringene. men trakk indirekte konsekvensen av dem ved å lene seg til det faktum at fagbibliotek ved blant annet ingeniørhøgskoler og daværende NTH for lengst leverte informasjon til næringslivet. at det dermed ikke var tvingende nødvendig at folkebibliotek også gjorde det og at det " Hele denne debatten og avgjørelsen ble mer et spørsmål om å bevare gratisprinsippet enn om hvilke tjenester folkebiblioteka burde tilby til hvem. Samtidig ble informasjonstjenestene generelt, ikke bare de til næringslivet. Man kan hevde at kommunene alt på dette tidspunktet var så frikopla fra statlige pålegg og detalistyring at ei slik formulering i ei kulturmelding skulle ha lite å si. Mange folkebibliotek fortsatte da også med til dels avanserte informasjonsprosjekt og «tjenester. Men konkrete følger kan det sjølsagt ha hatt at Statens bibliotektilsyn de påfølgende åra poengterte sterkt departementets prioritering av kulturformidlinga når de utlyste prosjektmidler. Gode informasjonsprosjekt kan her ha blitt kvalt før eller i fødselen. Ny vending: Folkebiblioteket - nå også som distriktsutvikler! I 1996 skjedde det likevel en viss dreining i favør av informasjonstjenester. På dette tidspunktet skjønte "alle" at Internett og WWW var kommet for å bli. Kulturdepartementet la da grunnlaget for en relativ innsatsokning i forhold til folkebibliotek og IT gjennom plandokumentet Skape ~ Bevare - Formidle (Hauge, 1996). De neste ara ga departementet øremerka bevilgninger på rundt fem millioner kroner årlig for å sikre Internett-tilbud i alle folkebibliotek. Kulturdepartementet lanserte i desember 1999 en for mange overraskende ny strategi. Tog med den såkalte ABM-meldinga (St.meld. 1999-2000) "" oppstø alliansen arkiv. folkebibliotek og museer på statlig nivå. og med en anbefaling om samarbeid på kommunalt og fylkeskommunalt nivå. Meldinga understøtta dermed arbeidet med nettstedet og portalen Kulturnett Norge og de underliggende sektometta. I mai 2001 lanserte Riksarkivaren og Statens bibliotektilsyn et prosjekt der arkivmateriale skal kunne bestilles til bruk i lokale folkebibliotek. ABM-meldinga kan oppfattes som enda et signal fra Kulturdepartementets side om at man vil åpne for en høyere prioritering av informasjonsformidling i folkebiblioteka. Blant annet tok departementet nå fram igjen ideen om at folkebiblioteka burde kunne starte informasjonstjenester til lokalt næringsliv og andre krevende brukergrupper. Man tok her konkret opp tråden fra "Skredeutvalget" i 1991 kommunen etter eige ynske kan ta hetalt for datatenester og informasjonsanalysar nar folkebiblioteka skreddarsyr informasjonstenester som ikkje har interesse for andre enn den som tingar tenesta. På ny møtte et slikt forslag om å lempe på gratisprinsippet motstand i bibliotekmiljøet. Det var nå likevel en viss åpenhet for ideen. Valget av leder i Norsk bibliotekforening under landsmøtet i april 2000 kom i stor grad til å handle om dette spørsmålet. Den mest restriktive linja vant denne gangen mot et relativt stort mindretall som holdt døra litt mer på gløtt for begrensa betalingstjeneste. Kulturdepartementet signaliserte alt i ABM-meldinga en ny utredning og påføl forsøksprosjekt innen man ville vurdere å endre løven på dett punktet. evel ingenting av dette satt gang. annet fra danske folkebibliotek vise at formidling av næringslivsinformasjon krever svært høy kompetanse og kontinuerlig høy praksis. og at brukerbetaling neppe vil utgjøre mer enn fra fem til ti prosent av de totale kostnadene. Nok en departemental stotte til IT og informasjonsoppgaver i folkebiblioteka kom høsten 2000. I Statsbudsjettet for 2000-2001 ble det bevilga 15 millioner kraner til breibandstilknytning i folkebibliotek. styrke folkebibliorekenes funksjon som ressurssentre for lokaladministrasjonen og det lokale næringsliv. Første del av denne setningen viser en oppsiktsvekkende instrumentell og ekstem legitimering av folkebibliatekvirksomhet, særlig i kontrast til den sterke prioriteringa fra Kulturdepartementets side av kultur- og litteraturformidling og tradisjonelle tjenester gjennom store deler av det foreuående tiåret. En tekst pa Statens bibliotektilsyns nettsted i mars 2001 trekker også inn livslang kæring. fjernstudenter og høyere utdanning som målgrupper for breibandsatsinga' Prosjektmillionene ble utlyst i april 2001. Tiltaket er en del av regjeringas nasjonale breibåndsatsing""" = gode markedvilbud om tilknytning til bredbåndsnett til alle grum- og videregående skoler. Ellers kan det nevnes at et antall folkebibliotek mot slutten av 90-tallt stilte rådighet for Arbeidsmarkedsetaten og har fått utplassert deres publikumsterminaler for jobbsøking. På begynnelsen av 2000-tallet er det likevel ingen overflod av spennende prosjekt og tiltak innen informasjonsformidling i norske folkebibliotek. Enkelte bibliotek har utformet lenkesamlinger på hjemmesidene sine, noe som gir viktige erfaringer med mediet for de som hjemmesider og lenkesamlinger kan vanskelige konkurrere med de kommersielle portalene, og den sentrale bibliotekportalen Biblioteknett Norge er foreløpig ikke blitt det den var ment som. Statens bibliotektilsyns utlysning av 15 millioner til breibåndprosjekt har ført til over 70 søknader med en total søknadssum på 63 millioner kroner" Vi kan oppsummere at Kulturdepartemente riktignok er blitt mer "informasjonsvennlig" enn på første halvdel av 1990-tallet. Problemet er bare at lite av det som kommer fra den kanten ser, ut til å være vurdert i større samfunnsmessige sammenhenger. Det som kommer. er heller ikke prega av at man virkelig ønsker å oppnå noe. Departementet gir for eksempel inntrykk av at folkebibliotek kan og bør spille en rolle i distriktsutvikling ved å formidle informasjon til lokalt næringsliv. men viser eller tyngde til å sette planene i verk. Nok engang vil dette i all hovedsak bli overlat til den enkelte kommunen og dermed. med unntak av noen ytterst få steder. renne ut i sanda. Bibliotek og bibliotekmiljøet ser uenerelt ut til å stille seg i utganspunktet åpne for det som måtte dukke opp av nye oppgaver og samarbeidspartnere. Prioriteringsdiskusjoner forekommer riktignok ganske ofte og på alle nivåer, der for eksempel video veies mot EVU eller Theresa Charles mot Dag Solstad, men noen djupere drøfting av institusjonens rolle i forhold til omverda sitter langt inne. Biblioteket — en tvilsom " Noe av Geir Vestheims kritikk mot bibliotekmiljøet går på at det mangler ei "teoretisk forståing av informasjon som samfunnsressurs og korleis produksjon og spreiing av informasjon hadde politiske konsekvensar for folkebibliotek". Han viser her til at statens satsing på egeninformasjon ikke bare har til hensikt å forenkle. effektivisere og skape "en mer publikumsvennlig forvaltning". Malet er også å "legitimere den statlege og kommunale verksemda. Dette siste var ikkje minst viktig. sett frå det politiske systemet si side, i ein periode da den offentlige økonomien stramma seg til og upopulære politiske vedtak vart byppigare" (Vestheim. 1997) Noe bibliotekmiljøet faktisk har reagert på ved flere anledninger, og i relativt sterke ordelag er når det har presentert bibliotekas egne fortrinn som formidlere av offentlig informasjon. men ofte møtt avvisende holdninger eller likegyldighet eller taushet fra politikerne. forvaltninga og også den øvrige informasjonsprofesjonen. I dag er det, særlig etter Vestheims innspill, mulig å oppsummere at dette nok ikke bare skyldes uforstand fra "motpartens" side. Alt tyder på at de ulike aktørene snakker forbi hverandre på viktige punkter. Noe som igjen kan skyldes at folkebiblioteka verken i 1900-tallets industrisamfunn eller i det postmoderne IT-samfunnet har avklart forholdet sitt til sin eyen fortid som en av kjerneinstitusjonene innen den tradisjonelle folkeopplysninga. Dette borgerlige opplysningsprosjektet har over to hundre år gamle røtter. siterer herfra St.meld: nr. 72 (1981-82) Om offentlig informasjon tallet som kunne og burde ha fort til debatt og oppklari som informasjonsformidlere. Emnet samfunnsinformasjon var for eksempel sentralt på Det 13. nordiske bibliotekmøtet i København i 1976, en moteserie med vanligvis god deltakelse av norske biblioteksjefer, «myndigheter og -strateger. Vestheim nevner to foredrag derfra som også ble trykt i Bok og bibliotek året etter. Det er grunn til å se nærmere særlig på foredraget til lånsbibliotekar Eva Viirman (Viirman, 1977). Hun var spesielt tydelig når hun fokuserte på biblioteket som aktivt debattforum og særlig på bibliotekutstillinga som demokratisk medium. Hun sa blant annet: Möjligheterna att föra fram åsikter i tidningar och tidskrifter är mycket små och i praktiken förbehållna en elit. Detta gäller i särskilt hög grad lokala opinioner och människor som vill föra fram idéer som avviker från dom gängse vedertagna. Folkbiblioteken kan vara ett forum för dessa opinioner. Viirman viser til en større debatt om "det politiska biblioteket" som samtidig pågikk i det svenske Biblioteksbladet. Men foredraget hennes forte slett ikke til debatt i Bok og biblioteks spalter. derimot en fire siders prosaisk artikkel med svar på spørsmålet "Hvor får bibliotekene sin informasjon om offentlige publikasjoner fra?" Bibliotekdirektør Else Granheim hadde dette året to-tre lederartikler i bladet som berørte offentlig informasjon, men heller ikke hun tok opp utfordringa fra Viirman. Vestheim trekker spesielt fram en artikkel av sivilokonom Ole Berrefjord I Bok og bibliotek i 1983. Berrefjord mente her at folkebiblioteka må opptre som en motvekt til "korpo-informasjonens frammarsj" og spille ei rolle på linje med kritisk journalistikk og kritisk forskning ved aktivt å formidle airernariver til både de politiske og økonomiske maktsentras informasjon. Berrefjord. som på 70-tallet blant annet hadde vært sekretariatsleder for den statlige Maktutredningen. skreiv artikkelen ut fra vissheten om at offentlig informasjon er en viktig maktfaktor: Ordraket "kunnskap er makt" gjenspeiler seg i det faktum at informasjon i mange sammenhenger er en tjeneste eller "vare", vi er villige til å berale for. Vi tar oppofrelse for å skaffe oss utdanning, vi kjøper tidsskrifter. abonnerer på aviser og betaler delrakeravgifier på kurser og seminarer. Og disse kjøpene gjør vi nettopp for å styrke vår evne til å gjøre oss gjeldende i samfunnet. Vi ønsker å forbedre våre posisjoner og styrke våre sjanser i der sosiale spiller. Dette betyr også at det å produsere og formidle informasjon er en helt stratesisk samfunnsfaktor. kgjen må vi derfor reise et spørsmal: Hvem produserer og formidler hva, ut fra hvilke motiver og med hvilke ressurser i ryggen og teknikk I hånden? Vestheim nevner også tre andre artikler i Bok og bibliotek der forfatterne kommer inn på det samme. henholdsvis Ragnar Audunsson og Lisberh Tangen i 1988 og Ase M. Hansen i 1991. Vestheim skriver om disse at "Tilnaerminga ... var bibliotekpolitisk. ikkje bibliotekpragmatisk: derfor inneheldt dei eit potensial for ein djupare ideologisk debatt", Men han må tilslutt avfinne seg med at"... den debatten kom ikkje" Vesthei så si undersøkelse mest på ofsille poke dokumenter og riker Sans bttesane (skr Bok og bek: fra oltebboneker (sve, 1991), beroris Øivind Five: daværende hogskolelekior ved Statens bibliotekhøgskole. folkebibliotekas dilemma når det gjelder denne type formidling. Han skrev tora iciese skal oy some koritene leven sere en ki informasjonsprodusent er et spørsmål som må avklares nøye" AA Pom produserte rapporten Du har ret til å vite". Utvalget la fram et forslag i 13 punkter om Fe er ete oh ee dingo Une ap ciaes she aTstornajon ler propaga' Bedrifter. organisasjoner. men også politiske instiusjoner satser for tiden mye på å bygge ut en senderstyrt informasjonstjeneste. Dette betyr at instisjonene styrker sin kontakt med massemedier. at det blir hedre kvalitet på informasjonsmareriell m. Slike irak har stor verdi spesielt mår en skat nå ut il større målgrupper. Dersom det satses ensidig på denne informasjonstspen, kan der bidra til å gi den som allerede har en sterk posisjon. Brukerstyrte informasjonstjenester gir publikum muligheter til selv å innhente og velge vin informasjon. I denne mer nvanserte informasjonsformidling spiller bibliorekene en hovedrolle. Det pragmatiske kom på ny til å stå i sentrum i et av bibliotekmiljøets dokumenter om ig informasjon. NBF-utvalget leverte likevel flere gode forstag tl tiltak. De foresto blant annet okt utdanningstilbud med vekt på "samfunnskunnskap. statistikk og juridiske emner. Kunnskap 'om brukernes informasjonsbehov og om etterspørselen av ulike informasjonstyper hører med". Utfra hva de hadde sagt i innledninga hadde det her vært helt naturlig å foreslå kompetansehevende tiltak som kunne bevisstgjøre personalet om bibliotekets rolle som formidler av offentlig informasjon. Men det nærmeste vi kommer må være utvalgets forstag nummer med titelen Evaluering og hvaliterskomrofl. Spørsmålet om bibliorekene gir brukerne tilfredsstillende service hør vies større oppmerksomhet. I denne sammenhengen bor det nevnes at startskuddet samme år gikk for norsk bibliotekhistories hittil klart mest omfattende kvalitetsvurdering av referansetjenester ved folkebibliotek. Prosjektet Biblioteket finner svaret var et initiativ fra Tønsberg bibliotek med Statens informasjonstjeneste og Statens bibliotektilsyn som de største økonomiske bidragsytere. Hovedprosjektet var en "skjult" undersøkelse der seks faktaspørsmål ble stilt til referansetjenestene ved annethvert folkebibliotek i de 49 norske kommunene som hadde ti tusen innbyugere eller mer. Undersøkelsen ble for ovrig herostratisk berømt også utafor (Salvesen, 1994 og Johannsen, 1998) Tre av de seks spørsmåla som ble stilt, kunne bare besvares ved hjelp av offentlige trykksaker. Hele undersøkelsen kunne dermed virke som de var direkte initiert av NBFutvalget og deres forslag nummer 5 ovenfor. På direkte spørsmål avviser daværende biblioteksjef i Tonsberg, Frode Bakken. dette. Han mener de nødvendigvis hemmelige forberedelsene til Tensbergprosjektet alt var gjort på det tidspunktet. NBF-utvalgets forslag kan ha vært uttrykk for kjennskap til slike undersøkelser gjort i utlandet. "Mangelen" ved Vestheims avhandling, som flere har nevnt, inklusive ham sjøl, er altså at han tar utgangspunkt i offisielle, gjerne politiske, overordna dokumenter og utsagn. men ikke i praksis. det vil si i tilstandene ute i biblioteka. Generelt kan man slå fast at de fysiske utstillingene av offentlig informasjon stort sett inneholder offentlige brosjyrer, kunngjøringer, utredninger, innstillinger. dagsordener og sakspapirer for de forskjellige forvaltningsnivåene. Det hele virker vanligvis både komplett. velordna og uklanderlig på alle måter. Utstillingene har utseendemessig mye til felles. blant annet som et resultat av at Statens informasjonstjeneste i en periode delte ut skilt for markering av henholdsvis statlig og kommunal informasjon. I tillegg finnes gjerne oppslagstavler for lokale moter og arrangementer. Men det er vanskelig å se noen bevisst tanke bak disse utstillingene i retning av allsidig samfunnsinformesjon, aktiv balansering innholdet eller ei kritisk. alternativ innstilling. Det er I det heletatt svært langt mellom utstillinger som uår på samfunnsforhold. Et raskt sveip på 10 tilfeldige folkebiblioteknettsteder der utstillinger ble annonsen. viser at kunst og håndverksutstillinger og utstillinger av skjønnlitteratur dominerer klart * oversikter over tidligere utstillinger er tatt med her. Ei av de 64 utstillingene kan kalles ei reint "virtuell utstilling": Kunst og kunsthåndverk (profesjonelle. amatører og bar): 37 Skjønnlitteratur: 16. Faglitteratur: 6 Temaene var: "Mest for menn", Emigrering. Friluftsliv. Båtvandring, "Det gade liv", Voksenopplæringsuka. "Trender på 90-tallet" (lenker til avisartikler) Musca utstilling (gamle leker: I Geologi (vandreutstill Bibliotekets egen historie: Biblioteknettsteder som presenterer offentlig informasjon. gjenspeiler stortsett de samme passive holdningene til stoffet som de fysiske utstillingene av brosjyrer, sakspapirer og så videre. Den eneste forskjellen fra de fysiske utstillingene er at de enkelte dokumentene i liten grad blir eksponert. Likheten med de fysiske utstillingene gjelder også begrepsbruken. Et søk på Kvasirs søkemaskin i juni 2001 på "bibliotek + "offentlig informasjon" Søket ble juni på Kvasir: "bibliotek + utstillinger 36 treff og ingen av disse gjaldt lenkesamlinger. Norske bibliotekarer er utvilsomt bevisst forskjellen på de to begrepa, men den manglende debatten omkring denne problemstillingen fører sannsynligvis til at man tyr til det enkleste. det mest nærliggende og tradisjonelle. nemlig offentlig informasjon. En rask gjennomgang av lenkesamlingene viser at en del folkebibliotek nå velger å dekke det meste av behovet for lenker til offentlig informasjon ved å lenke opp til wwnw.norge.no. Det viser for så vidt at denne felles nettportalen har fatt sitt definitive gjennomslag. men også at den kan virke hemmende på fantasien ide lokale biblioteka. Et Klart problem for biblioteka i denne sammenhengen bør være at norge.no så konsekvent utelukker alt annet enn offentlige nettressurser. Bibliotekas utilstrekkelighet når det gjelder å lage gode lenkesamlinger og nettjenester. handler sjølsagt også om noe så enkelt som knappe tidsressurser. Som vi skal se seinere, kan dette delvis kompenseres ved økt satsing på sentrale institusjoner og kompetanse. men bare delvis. Vi er på full fart inn i ei nær framtid der den digitale fasaden og innholdet blir viktigst for store grupper av brukere. Dette må biblioteka også ta hensyn til! Til bibliotekarenes forsvar kan det med en viss rett hevdes at "alt var enklere før" — for eksempel på 1960- og 70-tallet. Da ble det nemlig gitt ut dehuttboker i Norse, billige, hefta bøker som henvendte ser til folk flest og som svært ofte også hadde brodd mot offentlige instanser. både nasjonalt eller internasjonalt. De ble kjøpt inn i relativt stort omfang i de fleste folkebibliotek, Debattbøkene, som ofte hadde iøynefallende omslag etter datidas målestokk. kunne i seg sjøl være både opphav til og midtpunkt i temautstillinger av litteratur, der de gjerne ble stilt ut side om side med relevante NOU-er. stortingsmeldinger og brosjyrer fra det offentlige. I formidlingsarbeidet sitter folkebiblioteka sjølsagt avhengige av hva som gis ut av bøker og annet materiale. Eksistensen av de mange hundre debattbøkene fra blant annet Pax og Gyldendals fakkelserie på 70-tallet må ha vært en hovedimpuls til det synlige oppsvinget i utstillinger om samfunnstemaer i dette tiåret. Nils Johan Ringdal (1985) skriver at bøker innen samfunnsvitenskap og debattboker om politiske og sosiale spørsmål økte fra noen få prosent på det tidlige 60-tallet til I I prosent i 1968 og 15 i 1971, Tilbakegangen for denne sjangeren på 80-tallet var nok en direkte årsak til at det gikk tilbake også med utstillingsvirksombet om samfunnstemaer i biblioteka. En MMI-undersøkelse fra 2000 viser at debattbøker I dag bare leses av 4 prosent av befolkninga og havner nederst på ei liste med ialt tolv sjangre" Til betinga forsvar for den norske folkebiblioteksektoren bor vi også nevne de såkalte kompetansebiblioteka og pådriverne bak der. Dette er eller var virkelig et opplegg for formidling av samfunnsinformasjon i vid forstand. I utgangspunktet kunne det slett ikke kalles en samlende strategi, men ble det etter hvert. åt biblioteket ved Stavanger bibliotek", Miljøbiblioteket ved Steinkjer folkebibliotek Europabiblioteket ved Trondheim folkebibliotek" og Det flerspraklige bibliotek ved Deichmanske bibliotek i Oslo". Det siste kommer i en klasse for seg. da dette har hatt fast plass på Kulturdepartementets budsjettkapittel helt siden midten av 70-tallet, de første tjue åra under navnet Innvandreravdelinga. elvilje fra staten i prosjektfasen. Stotta kom ikke bare fra Statens bibliotektilsyn og Kulturdepartementet. tentiksdepartementet og Kirke», utdannings- og forskningsdepartementet var for eksempel med pa finansieringa av Nord-sor biblioteket. Miljøverndepartementet støtta Miljøbiblioteket økonomisk. og miljøvernminister Torbjørn Berntsen sto for åpninga av det. UD var også med på finansiering av Europabiblioteket. Likevel er det bare Nord-sør biblioteket som fortsatt har statsstøtte i dag. for 2001 er den på 329 100 kroner. Det er dessverre ikke et resultat av innsatsen til Statens bibliotektilsyn eller Kulturdepartementet. Det er derimot Jobbyvirksomheten til NORAD som holder liv i biblioteket. NORAD var i sin tid med på å drive fram Nord-sør biblioteket, det første biblioteket i Norge som fikk betegnelsen kompetansebibliotek. NORAD mente folkebiblioteksektøren sjøl burde ta ansvar for sin del av informasjonsarbeidet til skoleelever og allmennheten. Nord-sør bibliotekets arbeid med netiressurser og lenker skjer I dag via nettstedet Glohal.no"", Med midler fra UD har Nordsør biblioreket bidratt med å bygge opp denne omfattende emneindekserte lenkekatalogen. Nord-Sor biblioteket er lag der eneste av de opprinnelige kompetansebibliuteka som fortsatt har statsstotte. På midten av 90-tallet verserte altså ideen om et nasjonalt system av kompetansebibliotek som skulle dekke de mest krevende informasjonsområdene. Noen stor offentlig debatt ble det heller ikke om dette, med unntak av noen mindre seminarer som inngikk storre konferanser 'og messer der presentasjon av tjenestene var hovedpoenget. Men Statens bibliotektilsyn ga prosjektstøtte i tre år. Statens bibliotektilsyn fikk utfort en ekstern evaluering av kumpetansebiblioteka i 1998. Denne evalueringa. utført av BRODD, er unntatt offentlighet. men må ha ligget til grunn da det seinere viste seg at Kulturdepartementet ikke ville i fast driftstilskudd. I stortingsmelding 22 fra 1999, den såkalte ABM-meldinga. heter det lakonisk om kompetansebiblioteka: Denne begrunnelsen er oppsiktsvekkende når man veit åt Kompetansebibliotekas hovedfokus siden 1996 hadde vært på hjemmesider. lenkesamlinger og kompetansespredni til andre bibliotek ved kurs. stands og nyhetsbrev. For lenkesamlinger på nettet eksisterer det faktisk verken fylkes- eller nasjonsgrenser. Kompetansebibliotek er altså verken blitt noe offisielt begrep eller nivå i bibliotekhierarkiet, Likevel opptrer kompetansebibliotek fortsatt som en underkategori i samlinga med bibliotekfaglige lenker på Biblioteknet Norge. Her har man i tillegg til de fire nevnte tjenestene. B siden 1984. Telemarksbiblioreket, representert ved et prosjokt med lokalhistoriske data på Internett og nettstedet Kildeveileder i samisk bibliorektjeneste. som drives av Troms fylkesbibliotek. Ingen av disse er irelevante i vår sammenheng. men denne nye bruken av begrepet kompetansebibliotek gjør ikke situasjonen for samfunnsinformasjon i det offiselle norske folkebibliotekvesenet mindre uklar. "Opposisjon er ikke vår oppgave .. Folkebibliotekets dilemma som formidler av offentlig informasjon hår vært sat svært tydelig på spissen ved minst én anledning den siste mannsalderen. og burde dermed være velkjent, men dessverre bare for lesere av Dagbladet. innstilling fra Utvalget til undersøkelse av vakene om etablering av Loran C og Omegastasjoner i Norge (Loran C. 1977). Bibliotekstudent Halfdan Wiik hadde spurt biblioteksjefene i de 100 største folkebiblioteka i Norge om sitt forhold til å ha denne boka i biblioteket. 48 av dem hadde med forskjellige begrunnelser ikke kjøpt den inn. Biblioteksjefene hadde tydeligvis reflektert mye 'over om de burde kjøpe den inn eller ikke og eventuelt hvorfor. Men den eneste offentlige debatten fant sted i form av et par oppslag i Dagbladet. der en håndfull biblioteksjefer ble intervjua samt et par nært etterfølgende leserinn! Loran C og Omega var to systemer for radronavigering av nordamerikanske atomubåter. som begge hadde hatt baser i Norge siden slutten av 50-tallet. Offisiell norsk politikk var å ikke ha atomvåpen stasjonert, men via disse basene var Norge trukket inn i USAs atomstrategi. Stortinget hadde ikke vært orientert om de militære konsekvensene da basene ble bygd. noe som kom fram av en magistergradsavhandling i statsvitenskap i 1975 som fikk omtale i Arbeiderbladet. Stortinget hadde siden arbeidet i hemmelighet med dette problemet. blant annet på basis av det nevnte Schei-utvalgets rapport, som for ovrig ble offentliggjort i en sterkt redigert versjon i 1975. I juni 1977 stemte, fortsatt i hemmelighet. både SV og representanter for AP og Frp for full offentliggjøring, men uten å vinne gjennom Avisa Ny Tid offentliggjorde deler av det hemmelige materialet og ble dermed utvist fra Stortingets presselosje. Rapporten ble så lekket av stortingsrepresentantene Berge Furre og Finn Gustavsen fra SV. som leste høyt fra den på et åpent møte | august. Like etter var den nevnte Paxboka på bokhandlerdiskene. Boka ble aldri forsøkt inndratt. Tvert imot uttalte forsvarsministeren at den ikke var noen trussel mot rikets sikkerhet. og dermed var det heller ikke noe grunnlag for å stoppe den. Regjeringa ville ikke spre rapporten av eget initiativ fordi den inneholdt referat fra samtaler mellom noen amerikanske og norske militære representanter. Den var altså ikke inndratt og definitivt ikke hemmelig lenger. Likevel var det flere aviser som ikke ville bringe innhol videre. Innen valgkampen samme høst hadde bare ti aviser trykt deler av det såkalt hemmelige stoffet. av nksavisene bare Dagbladet, Friheten. Klassekampen og Ny Tid. Loran C ble altså også en prove på bibliotekvesenets forhold til de semrale myndighetene. I det helsides oppslaget | Dagbladet 16. desember 1977 med overskrifta synspunkt. Nocn mente at "Stortingets beslutning om å holde rapporten hemmelig kan ikke virke inn på bibliotekenes informasjonsplikt". Hølge Dagbladet ble det fra enkelte biblioteks side "også hevdet at den oppgaven var ekstra viktig når aviser og kringkasting lot være å fortelle hva boka inneholdt. selv om den var i offentlig salg" I kontrast tl dette intervjua Dagbladet blant annet Asbjørn Langeland. daværende fylkesbiblioteksjef i Akershus og biblioteksjef i Skedsmo kommune. Han sa at "Som fylkesbibliotek er vi nærmest forpliktet til å ha alt som blir utgitt, men vi fant det ikke riktig å oppfordre til spredning av denne spesielle boka. Det kan ikke være vår oppgave som bibliotek å sette 088 i opposisjon til myndighetene når de har bestemt at Schei-rapporten skal være hemmelig" Biblioteksjef Jorunn Homleid i Sandefjord hadde ikke kjøpt inn boka. blant annet fordi etterspørselen skal ha vært liten. Bjørn Borgen på Hamar hadde også vært nølende. når boka først er gitt ut. kan det ikke være noe tl hinder for at vi har et eksemplar som historisk dokument selv om Stortinget ville holde innholdet hemmelig". Biblioteksjef Helge Terland i Kristiansand hadde diskutert saken med kommunens jurister. Han sa til Dagbladet at "Når vi nolte med å ta den inn. var det fordi vi ville vente og se om den ville bli beslaglagt", Han sa videre at "ettersom bibliotekene drives med offentlige midler. er det klart at det skaper problemer å formidle noe som er hemmeligstemplet av Stortinget". Oppslaget i Dagbladet ble fulgt opp med en kort, men relativt høylydt ordveksling i romjula i form av et leserinnleug fra førstebibliotekar Karin Mathisen og et svar fra Halfdan Wiik. Etter det ble alt stille I landets største og i realiteten eneste bibliotekfaglige tidsskrift med et visst rom for debatt, Bok og bibliotek. utgitt av Statens bibliotektilsym. ble saka aldri nevnt med ett ord. Hva kan usikkerheten og de mange mer eller mindre dårlige unnskyldningene blant bibliotekarene skyldes? Boka var altså ikke inndratt. Den hadde vært offentlig et halvt år da Dagbladet gjorde sine intervjuer. Noen fare for rikets sikkerhet var ikke på tale. Men flere medier var fortsatt engstelige. Redaktøren i Dagbladet Rogaland var blitt permittert en periode for å ha offentliggjort fra rapporten. Furre og Gustavsen var trua med anklage for brudd på taushetsplikten. noe som sannsynligvis var reellt nok. men som ikke hadde noe å gjøre med spørsmålet om spredning av boka. En forklaring, men ingen god unnskyldning. var nok at mediestøyen og kriminalsak-vinklinga rundt saken. særlig i de mest tabloide medien ga et generelt inntrykk av at dette var "farligere" Vi må oppsummere at halvparten av biblioteksjefene lot seg skremme fra å kjøpe inn jg formidle boka. sjøl om de hadde en lovparagrafi ryggen der det het at biblioteka skulle fremme opplysning" og et reglement som sa at de skulle yte "… videst mulig informasjon og orientering om aktuelle samfunnsspørsmål ...". Biblioteksjefenes sjølsensur var nok i stor grad en gjenspeiling av massemedienes. Men hadde de vært seg bevisst sitt eget regelverk og ine egne idealer, burde dette aldri skjedd. At dette ikke var tilfelle. Dilemmaer av Loran C-typen kan dukke opp når som helst sjøl om det politiske klimaet i Norge ikke er så motsigelsesfylt som for tue år siden. Da bør norske bibliotekarer og biblioteksjefer være bedre forberedt enn i 1977. Og hva om for eksempel ordføreren eller kultursjefen en vakker dag krever å få gå gjennom bibliotekets bestillingslister for å kunne si nei til bøker han eller hun ikke liker? Hva 'om kommuneledelsen for eksempel setter norske eventyrbøker opp mot eventyrbøker fra den tredje verda og finner ut at biblioteket nok dessverre har urimelig mange av de sistnevnte? Det kan virke spekulativt å antyde ei sånn framtid i Norge. men den er ikke geografisk fjernere fra Oslo-området enn Kirkenes. I fire kommuner sør i Frankrike har dette vært en 1999 kom en femte kommune til. En for sjølsagt oppgave? Sjolsagt formidler folkebiblioteka samfunnsinformasjon i aller breieste forstand. En stor del av det man driver med til daglig er formidling av nettopp denne type informasjon. Alle bibliotek har jo et mer eller mindre allsidig utvalg boktitler. tidsskrift, videoer og så videre om samfunnsforhold i Norge og verden for øvrig. Videre vedlikeholder mange folkebibliotek fortsatt avisklippsamlinger. der en stor del av innholdet opplagt må kunne kategoriseres som samfunnsinformasjon, sjol om det reint litterære stoffet har en viss dominans. Det finnes ikke offentlig statistikk om dette, men i en enkel undersøkelse i august 2001 svarte 62 folkebibliotek at de hadde slike samlinger. Undersøkelsen sier lite om den samla utbredelsen, men trolig en del om fordelinga på emner. Av biblioteka som svarte. meldte 90% at de dekker litterære emner, mens 85% dekker aktuelle samfunnsspørsmål. Åv de sistnevnte er dekninga av lokale og/eller regionale saker klart større enn nasjonale og eller internasjonale (henholdsvis 73 og 4774). Det kan også nevnes i denne sammenhengen at Biblioteksentralen oppgir at ca. 140 av landets til sammen over 4000 folke- og skolebibliotek benytte seg av deres tilbud om bakgrunnsartikler og temastoff fra Aftenpostens morgennummer og Klassekampen. Tilsvarende abonnerer i alt ea. 350 på ulike pakkeløsninger med forfutter- og bokomtaler. Også i folkebiblioteka er avisklipptjenestene erfaringsmessig mest innretta på skoleelever. Når det gjelder de lopende referansetjenestene er nok mye av den tidligere bruken av aviser og avisklipp erstatta av søk i avisenes webutgaver. Med andre ord: samfunnsinformasjonen er der. Nar det gjelder folkebibliotekas formidling av for eksempel kvalitetsitteratur for barn. kan hver eneste biblioteksje og barnebibliotekar i landet på stående fot presentere solide begrunnelser overfor enhver politiker. rådmann eller journalist som måtte finne på å reise tvil om berettigelsen av tilbudet. Utredninger, kulturmeldinger og så videre er entydige Konferanse». kurs- og seminartilbudet på området er relativt mangfoldig og tilsynelatende konstant over tid. og det gjenspeiler ny forsking og nye retninger. Bibliotekfolk skriver også spennende. Noe tilsvarende skjer definitivt ikke på samfunnsinformasjonen og den offentlige informasjonens område. Som vi har sett er både myndighetene og fagmiljøet mildest talt famlende. Ikke engang når historias første doktorand på et bibliotekrelatert tema tar grundig fatt i problemet med den offentlige informasjonen. Hvorfor? Er det fordi denne oppgaven er helt sjølsagt? Føler faumiljøet seg så altfor trygg på at det er et problemfritt område? Eller er temaet rett og sltt for "Farlig" å nærme seg? Vil man leve i fred med sine eiere og oppdragsgivere? Eller er det sånn. som blant annet Geir Vestheim antyder. at norsk folkebibliotekvesen ennå ikke har oppdaga at vi ikke lenger lever i et statisk samfunn av førkrigstypen og enda eldre argang, der "vi alle" samles om felles mål opplysning og framskritt? Sporreundersøkelsen ble utlyst på diskusjonsgruppa hiblioteknorge(anh ma 30, juli 2001, 62 folkebibliotek. svarte på undersøkelsen av en artikkel i boka Der siviliserte informasjonssamfum av kanadieren William F. Birdsall sjef for et storre utdanningsnettverk i USA (Birdsall, 2001) Han tar utgangspunkt i den nordamerikanske nyliberalismen som vokste fram pa 1980-tallet og som gjennom globaliseringa av økonomien dominerer hele den vestlige verden i dag. Han viser hvordan økonomien. fra å ha vært underordna det politiske livet nå tar over politikken. "Det er meningen at den politiske sfæren simpelthen skal forsvinne. hevder han. Det gjelder også bibliotekpolitikken. Birdsall mener de nordamerikanske folkehiblioteka opp gjennom tidene har vært særdeles tilpasningsdyktige til politiske stemningssvingninger. Dette kommer blant annet av at folkebibliotekets verdier "gjenspeiler liberalismens tro på individets utvikling som et fritt rasjonalt vesen". Ragnar Audunson er i sin doktorgradsav handling inne på det samme (Audunson, 1996), Han viser hvordan folkebibliotek i Skandinavia (Deichmanske og (Göteborg) og i Ungarn (Budapest) også tilbake på 1980-tallet. da Ungarn var dominert av sovjetiske økonomiske og politiske idealer. likevel hadde praktisk talt identiske oppfatninger av sine oppgaver og roller. Sentrale deler av det han kaller "ideological basis of public librarianship" Riktignok har bibliotekmiljøa. også i USA. tatt sjølstendige initiativer av samfunnsmessig karakter. Blant annet utvikla nordamerikanske bibliotek programmer på begynnelse av forrige århundre for å "motarbeide det liberale industrisamfunnets fremmedgjøring ved å holde fram biblioteket som et effektivt symbol pa kommunalt fellesskap", men, skriver Birdsall: På 70-tallet begynte imidlertid den politiske sfære å gjennomgå en ny forandring. en forandring som gjorde folkebibliorekets fremtid stadig mer problematisk. ... Det vokste fram en tro på at informasjonsteknologt ville sette fart på økonomien på samme måte som teknologien en gang hadde gjort det. IT ble innført vg tiltenkt rollen som damplokomorivet som skulle innlede en ny tidsalder med økonomisk oppgang. Denne bevegelsen I reming av nyklassisk liberalisme betegnet en ny fase i bibliotektes politiske rammebetingelser. Birdsall mener folkebiblioreka er på god vei til å ta opp i seg denne markedsliberalismens informasjonsteknologiens ideologi. Bibliotekpolitiske programmer og erklæringer viser at man relativt ukritisk tar på sett oppgaven "å lokke forbrukere til informasjonsmotorveien". Det mest kjente eksemplet er bibliotekmiljøets omfavning av Al Gores og Clinton-regjerinuas vyer om informasjonsmotoryeiene og koplinga av biblioteka til dem. Den norske regjeringa har også kopla folkebiblioreka til breibåndutbygginga. Den har også nylig utgitt ei ABM-melding. der en av de få nyhetene var et forslag om å la Folkebiblioteka ta på seg informasjon til lokalt næringsliv — om enn med en iøynefallende mangel på "trøkk" Det eneste "vilkåret" folkebibliotekmiljact i USA stiller for a delta i dette racet, er at den allmenne hrukertilgangen fortsatt må ha et skjær av demokrati og likhet skriver Birdsall Han mener dett er for passivt og ukritisk. og han har engasjert se i det han kaller "retten tl å kommunisere". Dette handler om å å et skritt lenger enn kravet om allmenn brukertilgang. o biblioteka må bidra sterkt for å realisere denne retigheten, Han viser til en firepunkts strategi for å bevisstgjøre bibliotekmiljoet på dette som er lansert av Karen Adams. + Yrkesaktive bør få samme mulighet gjennom videreutdanningstilbud: *- Bibliotekarer bør bli aktive pådrivere for å støtte den kritiske betydningen av rimelig, rettferdig og allmenn tilgang til informasjon. mie strat ear mt fra ete «Sverige. fasten grenser aller du kan lase om hvilken Cppskrit Evik Kenth bruker når han skriver bakor. tekstene som For tida påvirkes den offentlige informasjonen av flere forhold. noen såpass dramatiske at man kan spørre seg hvor lenge begrepet i det hele tatt vil være i bruk. For det første kan sjølve det offentlige bli så innvevd i den private sfæren at begrepet må erstattes — kanskje av flere og helt nye begreper. Dette kan vi blant annet observere I Storbritannia og USA, der man ofte må angi forvaltningsnivået eller navnet på etaten for å bli forstått. Informasjonen i et samfunn vil nødvendigvis være påvirka av samfunnsforandringer. Så også med den offentlige sektoren og den informasjonen den står for. Ser vi først på det statlige nivået, så bør det ikke overraske noen om til dels dramatiske forandringer kan skje i lapet av kort tid. Faktisk bygger vår gjengse vestlige stat på en modell helt tilbake fra midten av 1600-tallet: den såkalte westfalske staten. Emer trettiårskrigens siste middelalderske krampetrekninger tøk religionen slutt som styrende prinsipp til fordel for det nasjonale fyrstedømme. I vår moderne variant er fyrstemakt erstatta med ulike varianter av representativt folkestyre. Begrepet "velferdsstaten" 'en parallel som kunne være dekkende for den inneværende epoken og de første åra som står foran oss, måtte det være "forbrukerstaten" Det spekuleres en del omkring hva framtida vil bringe av statsdannelser. Om vi tar utuangspunkt i forestllinga om det postmoderne. vil et eventuelt gjennomført posmoderne samfunn være langt mindre, om i det hele tatt knytta til der nasjonale, Markeder vil gradvis erstatte staten, Et minimum av statsmakt blir nødvendig, men mest som en overlevning fra den foregående epoken. Den nasjonale lojaliteten blir avløst av lojalitet ti varemerker og konsemer. Individer. grupper og organisasjoner og deres ulike nertverk vil bli de vik bærende elementene I samfunnet. Én tendens er at sterke personligheter. enten de er bedrifisherrer. krigsherrer eller sosiale og kulturelle ledere, får storre spillerom. Det finnes mange tegn på ei slik utvikling For eksempel Micrøvofi og dets grinder Bill Gates, verdens nest rikeste mann. som blant annet leverer operativsystem til et sort flertall av verdens pe-er skaffer seg ikke bare mange kunder, men viktige strategiske maktposisjoner. Og mediefyrsten Berlusconis nylige framganger I den italienske rikspolitikken er ikke først og fremst et rop etter "den sterke mann" i mussolinisk forstand. Framgangen viser at et tradisjonelt byråkratisk og avpersonifisertstatsstyre er blitt fullstendig passé i en av Europas største kulturnasjoner. De politiske prinsippene som bare for få år siden ville gitt minimale sjanser i politikken for en mann som kontrollerer 90 prosent av landets tv-stasjoner og 30 prosent av forlagsvirksomheten. er nå døde og maktesløse konsentrasjonen av makt på færre hender og de økte avstandene til maktas sentrum i forhold til da all statsmakt Iå I de nasjonale hovedstedene. Når slike endringer finner sted. enten det er på nasjonalt eller overnasjonalt plan, som i EU. skal det mye til om ikke informasjonen og mulighetene til innsyn blir skadelidende. Dette avhenger forst og fremst av praktisk tilrettelegging og ikke av lovbestemte rettigheter. Håpet må være at de offentlige nettportalene — og gjerne bibliotekas nenportaler og tjenester — blir så gode at de en stykke p kompenserer for tapet. Glohatiseringa er et tydeligere trekk innen politikken og særlig økonomien de siste åra. (Overnasjonale oruaner overtar sentrale funksjoner i nasjonalstatene. EU og FØS er sjølsagt det mest nærliggende og aktuelle for Norge i dag. EU var en gang forst og fremst et "fellesmarked". men har i dag både en even sikkerhets- og forsvarspolitikk og framtrer mange sammenhenger som deltakerlandas øverste politiske nivå. Sjolsagt er da også EUs mange nettsteder med offentlig informasjon så uod som noen. At den norske folkebiblioteksektoren på midten av 90-tallet fikk seg sitt eget kompetansebibliotek for EUinformasjon. mens noe tilsvarende for norsk offentlig informasjon aldri har vær foreslt gjenspeiler hvor viktig dette nye "forvaltningsnivået" er også for et ikke-medlemsland. Etableringa av det statsstotta Europabiblioteket ved Trondheim folkebibliotek er også uttrykk for at EU-informasjon er vanskelig tilgjengelig. delvis fordi forvaltningskulturen der er en god del forskjellig fra vår. Hvis vi så går enda lenger ut i verden. for eksempel til TO — Verdens handelsorganisasjon — møter vi enda større kulturelle forskjeller. Vedtak som gjøres i WTO, der Norge er aktivt medlem sammen med 140 andre land og tollområder, påvirker norsk okonomi og også norsk innenrikspolitikk. Bare som et eksempel vil norske bibliotektjenester måtte legges ut på privat anbud om forslaget til WTOs såkalte tjenesteavtale skulle gå gjennom. Men i WTO gjelder ikke vanlige prinsipper om demokratisk kontroll. innsyn og åpen informasjon. Her er snarere hemmelighold et prinsipp. De nasjonale regjeringene anstrenger seg heller ikke for å informere. Ifølge UDs hjemmeside er Norge i dag medlem av "et sted mellom 60 og 80 internasjonale organisasjoner". avhengig av hvilken definisjon av "organisasjon" som legges til grunn. Delvis i pakt med globaliseringa og delvis i strid med den skjer det parallelt ei omfattende regionalisering. Både EU og handelsorganisasjoner som NAFTA (Nord-Amerika) og APEC (Asia) er internasjonale regionale sammenslutninger med stor nasjonal betydning for de enkelte landa som er involven. Statsviteren Morten Bøås mener at "regionalt samarbeid [kan] utgjøre et nytt styringsnivå som kan gi nasjonalstaten ly for de hardeste globale stormene" (Boas, 1998), Pa den annen side kan økt grad av ovemnasjonalitet fra EUs side provosere fram krav om sjølstendighet i spesielt sterke regioner. Regionaliseringa øker også internt i det enkelte landet og på tvers av landegrenser. for eksempel er regionalisering høyt på dagsordenen i EU. " EU-programmer som e-Conten virker rimelig ambisiose når det gjelder offentlig informasjon og vill forvaltning (se url slutnotene) allianser med offentlig status. Et uttrykk for dette er for eksempel nettstedet Øresund Direkt' som presenterer seg som "en informationstjnst som förmedlar offentlig information från danska och svenska myndigheter till medborgare och näringsliv i Öresundsregionen". Innafor EOS-samarbeidet blir også norske kommuner i grensetraktene mot Sverige og Finland invitert til regionalt samarbeid. Folkebibliotek både i Sør- og Nord-Norge deltar i såkalte Interreg-prosjekt med nabobibliotek over grensene. Likevel er ikke regionalisering noen sterk trend i Norge. noe som trolig har å gjøre med at Norge mangler befolkningsmessig virkelig tunge regioner utenom Oslo ag Østlandet Unntaket må være det geografiske kulturområdet med det relativt innarbeida navnet Sameland. som omfatter deler av befolkninga og deres virksomhet I fire stater i Norden og som har fatt egne sæmering både i Finland. Sverige oz Norge. I Norge er samene sjølråderett når det gjelder blant annet språk. kultur. næring og utdanning. Privatisering av tradisjonelt offentlige tjenester er også en tendens I tida. I Norge er privatiseringen tydeligst i kommunene. Det er her de fleste publikumsretta tjenestene utføres. Det er forst og fremst Slike tjeneste det forelopig vurderes forsvarlig og økonomisk lønnsomt å fristile. Ved siste årsskifte hadde 17 prosent av norske kommuner brukt anbud eller andre konkurranseformer innen omsorustjenestene. der dette foreløpig er mest utbredt. Outsourcing eller horrserting er nok et begrep på området, men brukes kanskje mest i næringslivet. Bevtiller-utforerorgunisering ox konkurranseutserting er derimot en stadig mer utbredt realitet i det offentlige. uten at dette nodvendigvis innebærer å overlate tjenester til private firmaer. Omfanget av ulike former for fristilling varierer sterkt fra kommune til kommune. Mediefokus har i det siste vært særlig retta mot Os kommune i Hordaland. der Frp er posisjon til å kunne gjennomføre mye i denne retninga. Norske tilhengere av privatisering: viser ofte til Farum kommune på Sjælland som det støre idealet, Der er ikke bare helseinstitusjonene og skolene. men også lanningskontoret og regnskapsavdelinga privatiser. Det meste av dette er forsatt komroversielt i Norze. Danske kommuner sammenlikna med norske har et klart "demokratisk underskudd". for å bruke uttrykket fra EU-debatten Borgermesterembetets sterke posisjon i Danmark har gjort det mulig for den mektige Peter Brixtofte i Farum a gjennomføre de omfattende reformene i kommunen nesten på egen hånd. Brixtofte er for ovrig kjent for å ha sagt at "Det er bare kongehus: domstol. storting og regjering som ikke kan privatiseres! En forutsetning for den tilsvarende, men ennå ikke så vidtgående utviklinga i Norge $0- og 90-åras reformer i kommuneforvaltninga, som blant annet resulterte i en radikalt nyskrevet kommunelov i 19929", I lovens å I ble effekuviret gjort til et overordna prinsipp: Formater med denne tov er å legge forholdene til rette for et funksjonsdvktig kommunalt og frlkeskommunalt folkestvre, og for en rasjonell og effektiv forvalting av de kommunale og frlkeskommunale fellesinteresser innenfor rammen av der nasjonale fellesskap og med sikte på en bærekraftig utvikling (NOU. 2000) har motivet for å utvikle organiseringa av offentlig jenesteproduksjon i denne retninga "bade vært onske om å fremme effektivitet og profesjonalitet i oppgavelosningen. i større grad å konsentrere politiske organers oppmerksomhet om overordnede politiske veivalg og prioriteringer" Dett prinsipielle skillet mellom tjensteproduksjon og myndighetsutoving kan virke forlokkende. men er ikke problemfrit. Torstein Nesheim, forskningskoordinator ved Stfielsen for samfunns- og næringstisforskning. skreiv dette i en kronikk i Dagsavisen 11. Lifordringene [ved bestiller-utforermodellen, fort, anm.] har f stor grad sin bakgrunn i følgende dilemma: På den ene siden taler hensynet til reell konkurranse mellom interne drifisenheter og private hedrifter, for et klart organisatorisk skille mellom kommunal bestiller og utfører. På den andre siden siter utførerenhetene inne med viktig kompetanse. noe som trekker i reming av åpen kommunikasjon, utveksling av informasjon og helhetstenkning blant de kommunale enhetene. Det siste burde også gjelde for politikerne og klientene, men det finnes i dag eksempler på at informasjon sitter svært langt inne hos de kommunale eller private utforerbedriftene, som til sitt forsvar viser til at de er i en konkurransesituasjon og derfor må få ha forretningshemmelighete. Det er også nylig dokumentert at bruken av e-post i det offentlige ert problem for innsynet å forvaltningsprosessene. En rapport fra Høgskolen i Oslo (Sjue, 2001) viser at saksbehandlinga på grunn av all &-postbruken blir "sporlas". | 1999 ble det slutt med loggforing av e-post i staten, men av ca. 20 millioner e-postbrev burde rundt 3 prosent ha vært journalfort. Bare rundt ett tusen av denne typen dokument ble til sammen journalført i staten dette året Fire av ti byråkrater sier også at de kjenner til helt konkrete eksempler på at informasjon blir holdt skjult uten hjemmel i offentlighetsloven, uten at dette dermed forekommer ofte." Web-teknologiens generelle utsikter til billig og effektiv informasjonsformidling, og de virtuelle tjenestene der publikum sjol gjør mye av jobben, passer til den postmoderne forvaliningsmodellen som hånd i hanske. De etatene og forvaltningen som onsker å utnytte dette for å spare penger og tenke mindre på kvaliteten på offentlighet og informasjon, har relativt stort spillerom. Mange og store ord er sagt de siste åra om det fantastiske Internettet og følgene av det for samfunnet og for relasjoner mellom mennesker og grupper. Nett-aptimistene har hittil dominert både i massemediene og i politiske og akademiske sammenhenger. En viss demper på optimismen på vegne av brukerne kunne man registrere da tjenesten Napster og de gratis musikklilene deres fikk et skudd for baugen vinteren 2001. vist seg på web-himmelen: blant annet nye forsøk på å innfore betaling for tidligere tistjenester og diverse mer finurlige metoder for å få nettsurferne til å legge igjen flere penger etter seg. Særlig avisene ser ut tl å ha gått i tenkeboksen på ny. Myc tyder på at de mangfoldige og løsslupne sidene ved nettet ikke lenger vil være like dominerende som på 1990-tallet. Noen mener at mediekonsernene og detaljhandelen snart vil ta tidenes største "revansj" etter mange år med forretningsmessig tørke og påfølgende dot com-forlis. Dette henger særlig sammen med breibåndets framtidige utbredelse. Verdensvevens betydning for den spesifikt offentlige informasjonen har vært påtakelig. I 1992 da utvalget under Norsk bibliotekforening leverte rapporten Du hår rett til å vite, var det et helt sentralt problem at mye av den aktuelle offentlige informasjonen var utilgjengelig for mange bibliotek av lokale økonomiske grunner. Derfor foreslo utvalget blant annet at ordninga med gratis publikasjoner til bibliotek ikke bare skulle opprettholdes. men også utvides. Man tilføyde i råd med dette at "databaser som ESOP og LOVDATA kan formidles gratis til bibliotek". Men på de åtte ara som har gatt siden Verdensvevens fødsel er dette problemet praktisk talt eliminert. Offentlige etater og myndigheter innretta seg raskt etter den unisone "sedvaneretten" for Internett som krevde at "alt" skulle være gratis tilgjengelig. Bare unntaksvis forsøkte det offentlige seg med brukerbetaling og abonnement. Mest kjent her i landet er tilfellet der Lovdata tok årsavgifter helt fram til 1997, * også for det gjeldende lovog regelverket som ifølge ånsdverklovens $9 ikke er verna som åndsverk. Konklusjonene tl det sakalte Prisingsutvalget (NOU, 1994) Den norske offentlige publiseringsviljen må kunne kalles rimelig god så langt. og dette handler slett ikke alltid om pliktskyldigst å levere et minimum av informasjon. men mange etater og institusjoner har tl fulle oppdaga spredningspotensialet til veven. Et godt eksempel kan være det tverrinstitusjonelle Arkeoland — digitalt ressursbibliotek for arkeologi" I dag ligger svært mye offentlig informasjon nært tilgjengelig i forhold til en hvilken som helst pe i et hvilket som helst bibliotek og for så vidt et hvilket som helst hjem. Men som vi skal se er likevel langtfra alle problemer last. Et idstypisk "pressmiddel" for å fa Lovdata il å "slippe lös" lover og forskrifter var sammensluninga av jusstudenter som sto bak den høyst uoffisielle tjenesten Norges føll Wer. som lenge fantes på adressa pm mol hem. Et isvarende prosjekt ble drevet via en webtjener i Sveits. Hølge professor dr. jur Olav Torvund skal begrunnelsen ål ntativtakerne ha vært "Siden det muligens er jundiske restriksjoner knyttet til inntasting skanning av norske lover, er dokumentene lat pa en maskin der et razziavillig norsk politi ikke enkelt kan fjerne statspornografien." (Kilde: tidsskriftet fnforum nr. 5 1995.) Ingen av disse tjenestene var fullstendige nok eler ajour og pålitelige nok til å kunne brukes retslige og faglige sammenhenger. Internettet har som medium visse karakteristika i forhold tl for eksempel tradisjonelle trykte medier og i forhold tl kringkasting. For det første er informasjonen på nettet tilgjengelig over alt, forutsatt at man har nødvendig utstyr og en oppkopling. noe som kommer i stadig flere varianter og prisklasser og til ulike former for bruk, fra skrivebords-pe og kabel i veggen, fra mobiltelefoner og håndholdte pe-er via trådløst nettverk til enkle publikumsterminaler på offentlige steder. Informasjonen vil i prinsippet bare være én tekststreng (url eller webadresse) eller noen få museklikk unna. sjøl om det langtfra er enkelt å finne rett hvis man ikke veit nøyaktig hvem man vil besøke eller hvilken tekst man er ute etter. Nærheten på nettet viser seg likevel ofte å være en illusjon. Det er ikke sånn at "alle snakker med alle" pa nettet. noe man kan få inntrykk av I entusiastiske tabloidoppslag. Etter cen begynnerfase der mange surfer mer eller mindre hemnings- og mallost, avtar ofte aktiviteten kvantitetsmessig, og mange beveger seg deretter lite rundt på nettet og kommuniserer bare med et utvalgt fåtall. Det dannes mange små "samfinn" og nettverk innafor det store Internettet. organisasjoner. Men noen blir mer isolerte enn noen gang, og sjølforsterkende gruppetenking og ekstremisme kan bli et resultat. Franeis Sejersted, I et foredrag på en internasjonal konferanse i 1997 kom han med denne advarselen til blant annet myndighetene: How can we today. with our potent communication technology. see that it does not break she public realm up into small "private" groups? The list of questions of this kind could easily he lengthened. They were not sø urgent when technology was less perfect. My aim is not to evoke nostalgia, but to open eves to the new problems which developments are generating, and which force us to think again about our political challenges." I tillegg bor det nevnes hvor diskriminerende dagens webteknologi er i forhold til flere befolkningsgrupper og minoriteter. ikke minst arupper av funksjonshemma. Neste generasjon teknologi gir derimot løfter om tidligere utenkelige muligheter for flere slike grupper, Når alt kommer til alt betyr likevel Verdensveven en reell forbedring i forhold til for få år siden. da eksemplarer av for eksempel offentlige trykksaker og brosjyrer aller beste fall kunne spores opp et par steder i hver kommune. Stikkprøver viser at et stort flertall sentrale statlige etater og tjenester, landsomfattende organisasjoner og institusjoner med et nasjonalt nedslagsfelt pr. sommeren 2001 i det minste har et minimum av informasjon om seg sjøl på Verdensveven. Der har de ogst fysiske, telefoniske. Når det gjelder kommersielle organisasjoner. det vil si firmaer og forretninger, er dekningsgraden på netter langt mer variabel I Norze. Så har da også disse et primært siktemål nemlig handel. der teknologien ennå ikke er helt moden. Sikkerhetskrav til digitale signaturer, det Vil si identifikasjon over nette samt krav til sikker elektronisk betaling, er ennå ikke tilfredsstilt Et annet hinder er at nettverk med tilstrekkelig høye hastigheter fortsatt bare finnes i de mest foretaksomme sonene I storbyene. Som vi skal se. er utviklinga på disse områdene også viktig for å få utnytta nettet maksimalt for offentlige formål forvaltningsområder likevel noe nølende til det snart åtte år gamle mediet. Når man i midten av juni 2001 går til norge.no og for eksempel slår opp på Domstolene og deretter på Lazmannsrettene, opplever man at båre to av seks har egne nettsteder. Bare seks av atten byog herredsrett er på nettet. Under Direkrorater og rilsyn er det pa samme tidspunkt bare ett som ikke har eget nettsted. Men takket være norge.no ligger alle inne med postadresser og telefonnumre. Samling av alle mer eller mindre beslekta dataforekomster og informasjon på ert virtuelt sed. på startsider elle portaler. er tydeligvis noe som intuitivt har slatt an så snart Internett har fattet visst fotfeste i et miljø. Samleportaler er etablert på mange områder. ikke bare på det helt overordna nivået av typen sol.no". som vel er den mest brukte allmenne portalen i Norge i 2001. På det offentlige området er norge.no det samlende nettstedet. 4e.no kommer for eksempel Sosial- og helsedepartementets nye og ambisiøse Sosial- og helseporten, Den sterkeste sida til norge.no er foreløpig det statlige stoffet, men målsettinga er å fange opp alle forvaltingsnivåer i full bredde. Mye av grunnen til at det enna ikke har skjedd, er det ujevne nivået i kommunene. der bare noe over halvparten har eget netsted. Verdensyeven innførte blant annet fvperreks!" og dermed et helt nytt verktøy for kunnskapsnavivasjon. Hypertekst gjor at virtuelle nettverk og møteplasser kan etableres på alle onskelige vår og i ulike kombinasjoner uten at noe "går tapt" når det gjelder funksjonalitet. Når norske folkebibliotek nå skal operere en ABM-setting kan de takket være hypertekst gjore det både på nettet og i "virkeligheten". Det samme gjelder i forhold til den ovriue biblioteksektoren. Paralllle rykte presentasjoner av alle de mulige settingene ville kreve betydelig merinnsats når det gjelder publiseringsarbeid. papir og trykksverte og tilsvarende høye kostnader. En annen ting er at det sjølsagt koster penger også å etablere seg på nettet. og mye informasjonsmateriale ma i en lang overgangsfase holdes tilgjengelig både digitalt og på papir og eventuelt i andre medier. Det vil også være en styrke sett fra informasjonsleverandørens synspunkt at beslekta informasjon ved hjelp av brukervennlig programvare kan presenteres med enhetlig grafisk uttrykk og struktur på WWW. Gjenkjennelighet er et stort poeng I ll reklame- og PRvirksomhet. På WWW er både informasjonsleverandoren og brukerne av informasjonen relativt ridsuavhengige. 'alle fall sammenlikna med vanlig analog kringkasting og også aviser. som i papirutgave blir betydelig vanskeligere tilgjengelig allerede døunet e kjennetegn på et godt nettsted er arkiv over tidligere nyheter og oppslag. Men dessverre har antfa alle sett verdien av å dutere nyheter. artikler og så videre. noe som skaper usikkerhet om gyldigheten av informasjonen. Dette er også en svakhet blant annet ved regjeringa og departementenes nettsted Qin. der man kan søke og få treff på data om for eksempel personer og saker under for lengst avåtte regjeringer. uten at dette går tydelig fram på sidene. ABM står for Arkiv Bibliotek Must og refererer til Kulurdepartementets mudell før tverrsektorietnetverk og organisering for disse institusjonene. Et viuelt utrykk for dene er Kulturett Norge. der sektarnettene for arkiv. bibliotek og musé er underliggende og koordinere med hensyn til grafikk og i en viss grud oppbygs papirbaserte samfunnet, sjol om arbeidet kan utføres på et pår øyeblikk og uten å måtte veien om layoutfolk, typografer og trykkerier. For mens de færreste brosjyrer, oppslagsbøker eller lignende forventes revidert årlig eller månedlig. er det i dag få unnskyldninger for å utsette oppdateringa av ei nyhetsside når forst et referat er ferdigskrevet eller et offentlig interessant brev er sendt. Ny teknologi, som ennå ikke er blitt helt dagligdags, vil forenkle publiseringsarbeidet ytterligere. Med XML, det nye programmeringsspråket for Internett. vil for eksempel webpublisering av ulike typer dokument i riktig form og på riktig plass på et nettsted skje forhåndsstyrt og uten ytterligere tiltak. I XML kan man også legge inn koder som for eksempel fjerner filer fra det åpne nettstedet etter ei viss tid og deretter gjør dem tilgjengelige bare i interne arkiv. Men metadataene (klassifikasjonen) tl saken og dokumentene kan fortsatt ligge i søkeroboten. På denne måten kan brukere likevel finne referansene til stoffet Her kan man gi ulike bruksrettigheter til ulike grupper. for eksempel ledelse. saksbehandlere. Med XML kan også informasjonen uten særskilt bearbeiding bli tilgjengelig i alle digitale formater. alt fra sterke dynamiske sider med lyd og bevegelig bilde bereuna på et publikum i en kinosal. Nok en form for fleksibilitet gjelder i forhold til ulike funksjonshemninger og disse gruppenes behov for tilpassa presentasjoner og språk. Alt i dag bør et godt nettsted ha en tekstversjon uten grafiske elementer, med stor skrift og med vekt på oversiktlighet. Vevportalen norge.no har hatt dette siden starten." Automatisk konvertering av XML<dokumenter til for eksempel punktskrift og programmer for omdanning av tekst til elektronisk stemme, for ikke å si tekst og lyd til tegnspråk for døve, vil etter hvert revolusjonere hverdagen for store arupper funksjonshemma. De vil da kunne ha umiddelbar nytte av digitale presentasjoner, alt fra nettsider og digital kringkasting til lærebøker. I juni 2001 åpna nettstedet Internett for alle". Mer finnes informasjon om hvordan Intemettsider kan utformes slik at de kan leses av alle. Tiltaket tilhører regjeringas handlingsplan for funksjonshemma. Vexportalen norge. elementer. med or skrift og med vekt på oversikligher Alle nensteder bør ha dette. med tanke på ulike grupper funksjonshemma informasjonsleverandørens side på distribusjonen. Overgangen fra papirbrosjyrer. bøker og trykte utredninger til web-presentasjoner innebærer blant annet en forskyving av store deler av reproduksjons- og distribusjonskostnadene fra avsender til mottaker. Nå kan det innvendes at den enkelte nedlastinga av ei nettside eller en e-post fra trygdekontoret betyr en svært liten utgift for mottakeren. men pc-er og samband koster penger, og det offentlige bidrar nå til det allmenne presset på folk flest om å "komme på nett". Alt dette betyr nødvendigvis at den direkte og indirekte tlgjengeliuheten til informasjonen har økt. WWW har gjort at flere grupper brukere av informasjon, litteratur og kunnskap er blitt langt mer sjølhjulpne. Internett er av uvurderlig verdi for spesialister og ressurssterke personer og grupper. Studenter vil sannsynligvis få stadig mer av pensum i elektronisk form. I Norge skjer en del slik publisering av læremidler: kompendier og interaktive kurs ved det enkelte universitetet og høgskolen. men omfanget varierer sterkt mellom lærestedene. I år har det nye Læringssenteret på oppdrag av Kirke», utdannings- og forskningsdepartementet tat initiativ til utvikling av et mindre utvalg digitale læremidler i enkelte fag innen videregående skole" I den engelskspråklige sfæren fins det flere omfattende tilbud om læremidler i form av e-boker og fulltekstutgaver i databaser. Et konsept som ser utt å ha et vodt potensiale er kunnskapsbasen til det nordamerikanske firmaet Questi'"" som tilbyr fultekstsøk og til til 35 000 lærebøker og artikler for 149 dollar pr. Men de mange ikke-spesialistene. det vil si folk som ikke jevnlig jobber med kunnskap og data. kan fort bli tapere i forhold til nettet. Det vil da også gjelde i forhold til all den offentlige informasjonen som måtte ligge der. Erfaring viser at de fleste som får anledning til det liker å søke sjøl på nettet. Dette er et positivt utgapuspunkt. men det viser seg også at de fleste blir såre fornøyd straks de finner noe som samsvarer med søkebegrepet. Ved nærmere undersøkelse viser det seu ofte at de likevel ikke har vært presise nok og ikke funnet den beste informasjonen for å dekke sine behov (Jansen, 2001 og Pharo. 2000). Her ligger noe av biblioteksektorens utfordring og berettigelse - inntil de virkelig intelligente søkemotorene måtte bli oppfunnet en vakker. men fortsatt uanske fjern dag. Man skal ikke g 'enn til emnekatalogen Kvasirs "Nokkelhuller" for å et inmrskk av hvor lite avansert press folk flest søker, På denne sida på Kusj presemeres ei liste over de 10 ul enhver tid siste sokene I sits robot (se url sltinoten), Ei hovedutfordring på nette i dag både for private og offentlige informasjonsleverandører er å være og forbli synlig. Utfordringa har hittil synes å øke proporsjonalt med antall sider. et anslag (opptil diverse milliarder) og en innfallsvinkel som begge dele er sterkt omdiskutert Uten tvil er både det nøyaktige antallet sider og antall nettsteder mindre interessamt når vi veit at ingen enkelt søkemaskin er i ærheten av å ha registrert så mye som en fjerdepart av dem. og når vi veit at innholdet i databaser, avise asarkiver, statistiske baser og så videre sjelden eller aldri er tilgjengelig uten at man kjenner det enkelte nettstedet, går direkte dit og søker på de interne robotene eller registrene som finnes der. Populariteten til de kraftige nettstedene og portalene er også uttrykk for folks behov for å gjenopprette en oversikt og orden som gikk tapt etter hvert som nettet vokste. Samtidig foregår det n beinhard kamp mellom kommersielle portaler og neusteder. Kampen om å gjøre sin portal til en av de storste og mest brukte, handler om å tjene penger på Verdensveven, og i så fall veldig store penger for vinnerne. For det er de portalene og nettstedene som oppnår størst trafikk som trekker til seg de beste annonsørene. Etter dot.comsammenbruddet vinteren 2001 sitter ikke annonsekronene så løst lenger. Derfor vil vi oppleve at stadig flere faller fra eller blir oppkjøpt og at portalene vil forandre karakter. Populære attraksjoner. programmer. Det virker nå som om de største mediekonsemene vinner terreng. En undersøkelse jort i juni 2001 viser at nordamerikanske surfere nå samles omkring et stadig mindre lene, AOL / Time Wamer stir na for 32% av trafikken. Microsofts tjenestepakke Hailstorm""", som igjen er en del av deres NET strategi handler også om å gjøre nettet lønnsomt. vel å merke for Microsoft sjøl. Ved hjelp av et identifikasjonsprogram får brukerne sikker tilgang til e-post adresselister og andre personlige data via pe-er, WAP-telefoner med dataskjerm eller håndholdte såkalte PDA-er (Personlige Digitale Assistemter), det vil si "pe"-er i ommestørrelse. Microsoft, som hittil har konsentrert seg om operativsystemer for pe-er, satser nå parallelt på å leie ut programvare online fra sentrale maskiner en såkalt ASP-losning"". Ved hjelp av et utvaly gratistjenester skal de trekke til seg 100 millioner brukere i lopet ay ett ar, og disse skal raskt beveges til å bli betalende kunder. Tjenestene kommer bare til å være gratis inntil en viss mengde bruk. og når kvoten er brukt må man ut med en månedlig abonnementsavgift. Microsoft mener brukervennligheten vil overskygge ubehaget ved ikke å ha programmer og filer trygt på egen maskin. Overfør til den offentlige sektoren har den økonomiske konkurransefaktoren sitt motstykke I kravet om rasjonalisering og effektivisering. Dette er noe myndighetene sjøl både onsker og antar vil skje i alle fall på lengre sikt. Nettpublisering og informasjonsspredning via portaler vil trolig også ha sor ujennomslagskraft sammenlikna med den spredte ox sporadiske informasjonen via trykt materiale. Det nærmeste man kommer med " ASP = Application Service Provider informasjonstjeneste. Når ulike breibåndsforbindelser om et par år sannsynligvis dominerer den digitale trafikken i og mellom byene. trolig en del seinere utenfor byene, er det åpna for store strukturelle endringer for generell mediebruk. for underholdnings» kultur- og informasjonsformidling og for den offentlige informasjonen. Men disse endringene er ikke udelt positive for folk flest Breibåndet vil representere to motstridende tendenser når det gjelder tilgjengeligheten til nettinformasjon. På den ene siden vil ikke bare informasjon, men også nettbasert tjenester og e-handel få sitt endelige gjennombrudd. For å ta det siste først: De store medieselskapene vil fa større innflytelse på privatpersoners tv- og pe-bruk, det allmenne Internettet vil bli mindre synlig og dermed mindre tilgjengelig. Dette sier imidlertid den støre norske breibåndutredninga fra våren 2000 ingenting om I myndighetenes taler og dokumenter er breibånd bare en teknisk ny som "alle ma ha" Breiband sies å være nødvendig for samfunnet. for sjukehusa, for skolene, for neeringslivet og for likheten og demokratiet. Men det er drømmen om a fa favorittilmen hjem i stua akkurat når det passer deg og så ofte du vil. som er det egentlige lokomotivet i denne prosessen kabler gir isolert sett svært lite profitt i denne etableringsfasen av Breiband-Norge evinstene skal komme fra salg av innhold." 1990-åra med sitt frie Intemett kan ses på som mangfoldets demokratiske nådetid og samtidig medieselskapenes verst tenkelige mareritt. Den amerikanske mediebransjen har brukt 110 millioner dollar på labbyvirksomhet for å vinne tilbake initiativet. I og med breibandet far de sin store revansj. Nå skal Internett bli lønnsom. fit sentralt virkemiddel i denne prosessen vil være hreibandportalene. Til forskjell fra den vanlige webportalen blir det pa breibåndportalen laut vekt på salg. først og fremst av Filmer og digital-tv. de mest populære sportsarrangementene og så videre. Man har normalt 2 tl en breibåndportal uten å være abonnent. men man kan få en idé om dens natur ved å studere det svenske Telias startside-demo". Bare ved forste øyekast ser disse ut som vanlige webportaler. For her fins for eksempel ingen søkeroboter eller allmenne Jenkesamlinger. Den store, gratis Ven breibandleverandorene og næringslivets synsvinkel. Startsidan opp en vanlig nettportal som sin startside. men erfaringsm seg til det leverandøren har forhåndsinnstilt. Det er heller ikke sikkert at din gamle webportal for den kan få det økonomisk svært trangt når breibåndet overtar. For å rn egistrering av nettsteder og for høy plassering på treffistene. Om man surfer på det "frie" Internettet er man heller ikke uarantert den samme høye hastigheten som når man ser portalens ene filmer og program. For å sikre stabil høy hastighet på filmene ma breibåndleverandørene montere et antall lokale servere ute i nettet, der de legger kopier av nettstedets filmer og program. Men det vil jo undergrave deres egen forretningsdrift å legge gratis nettressurser der. Derfor skjer det heller ikke. Det digitale film og tv-tilbudet vil gjøre tv-reklame virkelig lønnsom, og det vil Få fart på den stagnerte e-handelen. For nå får produktplassering en ny dimensjon: Mens vi i dag i diskrete glimt nærmest tilfeldigvis får med oss at actionhelten bærer et armbåndsur av et bestemt merke, vil vi på digital-t fa opp et ikon der vi kan impulskjøpe et ur av samme modell ved hjelp av fjemkontrollen: For mange vanlige brukere vil altså det kommersielt interessante tre i forgrunnen, og mangfoldet og det seriøse og smalere stoffet bli mindre synlig eller rett og slett usynlig. Da vil også store reklamepenger flytte med på lasset. Dette seenariet tiler at den "radisjonelle" veven kan bli gradvis åreltet. IK T-kommentatoren Gisle Hannemyr sier rett ut at breibånd markerer slutten på Internett." Breibindsamfunnet er under intensiv utprøving flere steder. Tidsskriftet Mired Magazine skriver i sitt marsnummer i år om den nye IT-byen Arabiunranta' som anleg like nord for Helsinki. Innen 2010 vil bydelen ha 2000 innbyggere. 700 IT-selskaper med 8000 ansatte pluss 4000 studenter knytta ti ulike universiteter. I Arabianranta far man en unik mulighet til å forske på hvordan mennesker reagerer på slike "altomfattende" virtuelle løsninger; tannet planlagt framtidsbyprosjekt er CoodTown', et prosjekt i regi av datafirmact Hewlett-Packard, som snart blir realisert i California. I en artikkel i nettutgaven til Computerworld i Norge" drar man paralleller til ip-soner som i dag blant annet finnes på Oslo Lufthavn, med den forskjellen at liknende soner finnes overalt i CoolTown, I artikkelen heter det: I stedet for å bygge dyre nett som dekker hele landet, etableres små celler der behovet for informasjon lett kan defineres. Cellene i CoolTown kan være knyttet til en enkelt gjenstand, og det er i utgangspunktet kun personer i umiddelbar nærhet som har adgang tl informasjonen. Tenk deg at du står foran et maleri i et kunstgalleri, og ønsker å vite mer om verket og maleren. Ved å etablere komakt mellom en digital assistent og malerier kan relevant informasjon sendes assistenten .. Parallellene til fjernkomrollen på næen er mange, og den mobile assistenten blir en slags fjernkontroll som gir ulike muligheter etter hvor brukeren befinner seg: En annen, men langtfra ny idé som vil bli realisert gjennom breibåndet. er mikrøberaling. Når standarder for sikker automatisk identifikasjon og betaling er på plass og klareringssentraler etablert vil det også bli lønnsomt å betale småbeløp elektronisk. Våre trivielle småinnkjøp vil bli registrert automatisk over nettet og pengene trukket fra ønnskontoen, en kredittkonto eller plussa på telefonregninga. den nye teknologien. Dette vil også gjøre at informasjonens potensiale som handelsvare blir en heit annen enn i dag. Mange webtjenester som nå går med kalkulert underskudd eller sliter økonomisk, vil kunne tjene store penger ved å ta noen øre eller kanskje bare brøkdeler av et øre pr. oppslag. Historia om Encyclopaedia Britannica ser utt å inneholde alle de tenkelige fasene for kommersiell leksikonproduksjon. fram til den framtidige mikrobetalinga. Det begynte med tilbud om abonnement på forsteutgavens 100 små hefter til 6 pence stykket I 1768, fortsatte med salg av innbundne utgaver. den siste på 32 bind til rundt 1200 dollar, via CD-ROM og DVD-utgaver til et omskiftelig kaos av ulike nettilbud. Deres første nttilbud til 2000 kroner året ble komplett fiasko. Folk mente det fantes nok "bra" informasjon uratis på nettet. Så måtte Encyclopaedia Britannica hosten 1999 slippe hele leksikonet "los". basert på reklamefinansering. De vaklet videre med forskjellige varianter med ulike begrensninger inntil vii juli 2001 fikk beskjeden om at leksikonet igjen skulle bli betalingstjeneste. Siste kapitel er helt sikkert ikke skrevet i denne historia. Mikrobetalinga vil kommersialisere samfunnet ytterligere. men den vil også kunne høyne kvaliteten på mange webtjenester, særlig de med store nedslagsfelt. der de mange enkeltsummene til sammen utgjør store inntekter. Mikrobetaling vil også kunne forløse tjenester som tidligere ikke har hatt økonomisk berettigelse. Video-on-demand er kroneksemplet. I tillegg kan mange slags arrangementer og underholdning bli del av et verdensmarked. museer kan ta seg råd til å digitalisere store deler av sine samlinger og så videre. I breibåndsamfunnet har altså de største og mest etablerte aktørene store fordeler. 2 å beløp. men kjente produkt og mange kunder er et godt utgangspunkt for stor omsetning, Tilgang til risikokapital. noe de store gjerne har mest av. betyr mye. for produksjon av digitale tjenester er dyrt. Blant annet snakker vi ikke fenger 'om enkle html-presentasjoner, men avansert arafikk. video og lyd. Skal folk våge å handle mer elektronisk. er detaljerte pode bilder og helst filmer av varene avgjørende viktig. Det blir heller ikke nok å legge ut smakebiter fra et firmas totale tilbud. slik man ofte ser i dag. Men sånne nettjenester koster penger. Når breibåndet kommer. blir nettet høvedkanalen mellom forretningene og publikum. Der må alle varer og tjenester bli full tilgjengelige. Det globale perspektivet vil bli vesentlig i denne situasjonen. Bare språk- og kulturforskjellr vil være delvis hemmende på den internasjonale konkurransen. Det blir konkurser og oppkjøp. De store nettaktorene blir enda større. de små forsvinner, Våre små nordiske språksamfunn vil føle presset fra det engelske språket enda sterkere enn hit Også når det gjelder offentlig informasjon blir synligheten noe av problemet. Hvis vi ser på denne informasjonen som verdifull, må vi på en eller annen måte sikre oss at den blir tilgjengelig for alle. Dette er et problem med flere sider; Inntil for få år siden var det offentlige mest synlig i annonser, pressemeldinger og oppslag i den trykte pressa. jamfor blant annet hvordan de offentlige kunngjøringene dominerte i de norske avisene i 1814. Avisa er et medium som gir god oversikt på relativt kort tid, det vil si den tida det tar å bla seg gjennom og skumlese overskriftene og ingressene på det overkommelige antall sider ei avis består av. begripe" en hvilken som helst avis etter noen dagers lesing. Da har man oversikt over de spesielle spaltene, seksjonene og så videre. Skjerm-mediene. både tv og Internet gir på mange måter mindre oversikt. På WWW ligger det aller meste av informasjonen ikke i front, men bak hierarkier av lenker og underordna lenker igjen, eventuelt i søkbare baser. For andre enn de som er blitt fortrolige med det, er webgrensesnittet mindre brukervennlig enn avisformatet Slik fortrolighet krever at man i det minste har fått en innføring i prinsippet med hypertekst og at man behersker andre motoriske øvelser enn å bla om et papirark og bevege øynene rundt på ei avisside. I tillegg krever hvert enkelt nettsted en god del "rundklikking" for å få oversikt. Nettstedet har jo ikke det plassproblemet som for eksempel papiravisa har. Artikler kan være så lange som helst eller man kan lage korte og lengre versjoner side om side for å dekke ulike behov. Men som sagt. når oversikten og webkompetansen forst er oppnådd, gir dette grensesnittet fordeler Pedagoger hevder blant annet at de ulike sanseimpulsene som oppstår ved "lesing multimedia med hypertekst. gir mer sammensatte mønstre i hjemen enn en lineær tekst. I tillegg har man problemet med at portalene og lenkelistene presenterer alle typer treff i form av "poster" med likt utsezende. På trefflistene til sokemaskiner presenteres for eksempel kommersielt og offentlig stoff ofte i samme "trendy" fasong: I papirsamfunnet er det vanligvis lettere å skille mellom ulike typer informasjon og avsendere for eksempel mellom annonser og redaksjonelt stoff på ei avisside. Det kan også være vanskelig å tolke trefflister som på grunn av plassmangelen er fulle av koder, kryptiske url-er og så videre." Breibandportalens skjermbilde vil som nevnt gi enda dårligere oversikt enn i dag. for der blir det primære målet å selge et selektivt utvalg av det mest populære underholdningsstoffet. Som vi har nevnt vil neppe noen som helst offentlig informasjon finne plass der. Kanskje må myndighetene gjennom lovgivning eller ved økonomiske midler sikre plass til offentlig informasjon og tjenester på breibåndportalene for i det hele tatt å holde dem synlige. Dette blir en parallell til de statlige informasjonsfilmene under vignetten "Fulle 3" på NRK. I tillegg blir det kanskje nødvendig at det offentlige etablerer et alternativt, demokratisk breibåndnett som også kan fange opp nettstedene og informasjonen til organisasjoner og enkeltpersoner. Men den store breibåndfesten. inklusive eventuelle utjevnende. demokratiske tiltak. vil publikum sjøl måtte betale i form av stykkpris pa tjenester, ulike brukeravaifter og via skatten. Den kommersielle akselerasjonen vil sannsynligvis også smitte over på det offentlige området. Etatene vil møte dette presset utenfra. men også internt fra politisk hold. cane som har kert seg å se etter ov i nettadressene på trefflister, har en fordel i forhold til oss ("governmental) er i USA forbeholdt foderale myndigheter dem som tradisjonelt er mest åpne for brukerbetaling. Argumentasjonen deres vil gå på at de små beløpa blir overkommelige for de fleste og at teknologien nå åpner for betaling i nøyaktig forhold til forbruk. Det mye brukte administrative argumentet i favar av bibliotekas gratisprinsipp. nemlig at fakturering av smabelop er for dyrt til å forsvare avgifter. vil miste sin kraft. Det bør tilføyes at det sjolsagt finnes mer optimistiske seenarier enn dette. For eksempel ga den kjente danske populærvitenskapelige forfatteren Tor Norretranders i 1997 ut boka Steder vom ikke er. ei klart nett-optimistisk bok, som logisk nok fikk sitt eget nettsted" med debatt og lenker til forfatterens referanser. Norretranders så for seg at utveksling av Kunnskap i form av verdifulle lenker og nettressurser ville overta for penger som det viktigste verdimålet i samfunnet. En forutsetning for denne optimismen var /ridium, det planlagte globale systemet av 66 satellitter som skulle gi absolutt hele kloden jamgod breibandsforbindelse, Iridium gikk imidlerid dundrende konkurs rundt tusenårsskiftet og vil trolig gjenoppstå bare som et medium for mobiltelefoner. Da Narretranders skreiv boka si var den folkelige. frihetlige Internettfesten på sitt mest intense. og det var bare dommedagsprofeter og Bill Gates som trudde de kommersielle kreftene noen gang kunne gjenvinne hegemoniet. Hvis vi velger å holde oss i Danmark. kan en helt fersk rapport være verdt å se nærmere på: Konvergens i netværkssamfunder"' utgitt av IT- og Forskningsministeriet og Kulturministeriet i fellesskap. Rapporten tar utgangspunkt I tv-mediets framtid. men er høyst relevant for alle typer informasjons- og kulturformidling. Rapporten skisserer tre ulike scenarier: Det er en Internei-baseret verden, vom er individnaliseret, aben og anarkisk, 0 hvor vinderen" er den aktive og IT-kompetente bruger. … dette er muligt i dag o kendes fra specielt unge menneskers made at bruge nettet på. Men i informationshavet vil det blive noget, som alle gor. De Digitale Laguner forbrugerens JT-, tele og medieforbrug kontrolleres af nøgle få globale spillere som Murdoch eller AOL Time Warner. Fjernsynet har udviklet sig til en interaktiv underholdningsstation - en lagune. hvor hele familien kan lege med, se film, spille spil, sende e-mails, chatte. modtage fjernundervisning, deltage i quizzer osv. Alt sammen fra det vi engang kaldre fjernsyner men som nu er den gatekeeper-styrede billedterminal, … Baggrunden for dette scenarie er. at flertallet af brugere op-lever der som besværligt at finde den relevante information pa det globale Internet. Finder man endelig det, man søger, er der stor sandsynlighed for, at kilden er utroværdig. I stedet søger brugeren ind i den trygge lagune" dvs. tager imod er pakketilbud fra én af de støre gatekeeper-virksomheder. Gatekeepernes verden er pæn og ordentlig, et sted man tør lade sine horn gå ind uden fare for nazister og pædofile. Til gengæld er det en hegrænset verden, hvor man kun har adgang til gatekeeperens egne produkter. er en form for status quo-scenarie, hvor udviklingen holdes fast I er 'ikke~ konvergerer spor. Det betyder ikke, at der ingenting sker. men blot at udviklingen sker indenfor hver sin sektor. Verden er opdelt i digitale ver, hvar forbrugeren holder fast i kommunikation, computeren til information, og fjernsynet til underholdning. i hvilket omfang vi vil opleve en koncentration af medierne og i hvilket omfang forbrugerne — som i lagnnescenariet - vil foretrække én samlet og redigeret indgang til medierne fremfor en mere ben tilgang, svarende til informationshavet. Dermed er det også uafklaret, om mediekonvergensen vil medføre en tendens til en mediekoncemration af en art, der er til skade for mediernes rolle i demokratiet og om gatekeepere kan få en så stærk rulle. Det er i dag fullt mulig å se langt mer enn bare konturene av den offentlige informasjonen og de virtuelle tjenestene i framtida. En relevant oversikt over mulige funksjoner på et offentlig nettsted gis blant annet i boka Verdensveven - formidling av offentlig informasjon" (Prerovska, 1999). Gjennomgangen nedenfor tar utgangspunkt i denne bokas seks hovedkategorier av nettjenester: Portal, informasjonstjeneste, nyhetstjeneste servicested. opplevelsessenter og markeds-/saleskanal. Mange, om ikke de fleste offentlige nettjenester, tar i dag opp i seg to eller flere av disse kategoriene. Gjengivelsen er gjort iforkorta form og supplert med egne kommentarer og eksempler, blant annet også fra avanserte tjenester i utlandet. Flere av de utenlandske eksemplene er tatt fra rapporten Governments Closing Gap Between Political Rhetoric and 'eGovernment Reality (Accenture, 2000). Denne rapporten evaluerte og rangerte vinteren 2001 det offentlige digitale sorvisnivaet i 22 land i 5 verdensdeler. Portalene er samlende utgangspunkter og innfallsporter for videre soking. Hovedhensikten med portaler er å samle og systematisere kilder på nettet, og dermed gjøre det lettere for brukerne å søke seg fram til ønsket informasjon. Portalene er godt systematisert og gjort tilgjengelige gjennom søke- og navigasjonsrutiner samt indekser og lenkelister tilpasset brukergruppen(e). En vanlig benevnelse er "torget". wmnnsosialoghelse.no svin. plantevernmiddet.ner ww kulturnett. Anderson Consulting, med navneendring fra årsskiftet 2000-2001 Accenture trekker særlig fram www. eanada-ge-ca, den kanadiske fellesportalen for statlige tjenester. Den mest fokuserte innfallsvinkelen er te definerte målgrupper: kanadiske statsborgere. ikke-kanadiere og bedrifter. Her legges det opp ressurser som erfaringsmessig er viktige for og interesserer hver av disse gruppene. Man forsøker overfor de enkelte etatene å få til en gjennomgående stil og organisering som skaper gjenkjennelighet på nettet. Det felles føderale nettstedet i USA. www frstgov-gov. legger vekt på å ha innfallsporter etter hva brukerne er ute etter og ikke etter etatenes eune behov og strukturer, Her kan man også gå via lenker eller søke og fa treff pa delstats- og lokale offentlige nettsteder. Offentlige etater i USA er først i verden når det gjelder å være på nettet med informasjon og tjenester i full bredde. Veyportalen www.norge no gir også inntrykk av å være på god vei. sjøl om påfyll av data står noe tilbake. Hos Accenture får Norge positiv omtale for e-Norge-planene, men fellesportalen nn norge no blir merkelig nok ikke nevnt. Denne typen nettjeneste er en samling av nytteinformasjon fra én eller flere kilder. Hovedhensikten er å formidle større mengder tekstlig (blant annet fulltekstdokumenter) og annen informasjon. ut fra utgivers ønsker om å informere og brukers behov for informasjon. Slike informasjonstjenester var de opprinnelige offentlige tjenestene på nettet, der forholdsvis enkle him file fortsatt kan gjore god nytte for seg: Hølge Accenture befinner de fleste land og regjeringer seg fortsatt på dette nivået. Seks av de tjueto landa som var med på undersøkelsen. befant seg på dette begynnernivaet. De fleste av dem var land i tredje verden. Norsk eksempel: www. sshino (Statistisk sentralbyrå). som for øvrig også inneholder mer avanserte funksjoner. Formidling av nyheter fra én eller flere kilder iform av siste nytt. Hovedhensikten med nyhetstjenestene er å gi løpende nyheter fra wenerelle eller spesifikke områder som et alternativ til eller supplement til andre medier. Nyhetstjenestene kjennetegnes av dynamiske funksjoner og av å presentere ferskvare. hvor informasjonen er tidsmerket. Tjenestene bør også ha arkiv over tidligere nyheter. Norske eksempler: Mest reindyrka i Norge er www-nertavisen. Flere offentlige nensteder har også nyhetstjenester, gjerne på åpningssida. som en av flere elementer på denne, Et eksempel på dette er www sosialoghelse.n0, som likevel først og fremst må karakteriseres som en portal. Portalen mv mørge.no har egen nyhetsside som man was norge. n0/nytt. Et sørvissted er et nettsted hvor brukeren kan finne informasjon og få utført ulike tjenester online. Hovedhensikten er at brukeren kan utfore et sett relevante tjenester: varebestilling, jobbsoking, renteberegning, soknader, rapportering og så videre. 24 timer i døgnet. På slike nettsteder er det forholdsvis utbredt å laste ned skjemaer på pc-en, for eksempel i Word-format, og så skrive inn dataene, skrive ut skjemaet og sende det som epostvedlegg, på faks eller i posten. Det neste skrittet er tjenester der man sender dataene direkte inn i en database og til en saksbehandlingsrutine hos etaten. bare ved hjelp av et tastetrykk eller et museklikk. Ved noen slike tjenester kan man fra et nettsted med passord følge utviklinga av saken sin for eksempel en byggesak som vanligvis ar lang tid. Slike funksjoner vil spare etatene for en del direkte henvendelser. Den danske Kommunernes landsforening har formulert en ambisiøs Visionen om den elektroniske servicehutik"" og spør seg der "Hvad kan borgerne i fremtiden kunne klare gennem den elektroniske borgerbetjening?" Disse tolv punktene må pr. i dag være relativt uttømmende for et hvilket som helst samfunn i ganske mange år framover: Accenture skriver at det er her det virkelig finnes stort utviklingspotensiale i dag. Særlig de tre ledende landa på digital offentlig forvaltning, Kanada, Singapore og USA. skiller seg ut ved å satse på denne type tjenester. Accenture opererer med uttrykket commercial best" som en målestokk på hvor langt det enkelte landet har kommet når det gjelder e-forvaltning; man sammenlikner altså de offentlige nettstedene med de mest avanserte innen handel og forretingsvirksomhet. wnntrygdeeraten.no. Vevportalen nww.norge.no samler tilgang til alt som til enhver tid finnes av kommunale, fylkeskommunale og statlige skjemaer på www.norge.no/offakjema. Mest avansert: Den britiske tjenesten www.gafeway.gov.uk, som er helt i startfasen. tilbyr et etter sigende sikkert personlig grensesnitt i forhold til "alle dine forbindelser" idet offentlige." På den personlige websida som kommer opp etter at man har tastet passord og bruker-ID. kan man Finne alle registrerte opplysninger om seg sjøl og få et skreddersydd informasjonssystem og kommunikasjonsalterativer etter sine behov. Litt lenger inn i framtida skjer identifiseringa ved å trykke tommelen mot en fingeravtrykkskanner på pc-en eller mobiltelefonen. Herfra skal man også kunne hente og sende penger uten å være redd for at andre kan lese eller forandre på dataene. Sommeren 2001 er tilbudet foreløpig svært begrensa og retter seg mest mot næringslivet, men de britiske myndighetene hevder å skulle ha 100 % av sine offentlige tjenester tilgjengelige på nettet innen 2008. Accenture gir svært rosende omtale til det spanske skattevesenet og tjenesten uanmacares. Her kan man betale alle typer skatt, folge utviklinga til egne skattekrav og så videre. Dette er et nettsted hvor brukeren underholdes og jerne også oker sine kunnskaper. Det krever tekniske og pedagogiske arep for konseptuell presentasjon av informasjon. Nettstedene vil gjerne inneholde avansert funksjonalitet og navigasjon. Det er langt mellom slike satsinger på det vi normalt kaller offentlige nettsteder. Likevel finnes en del slikt på nettsteder innretta mot skolen. både private og offentlige. Eksempel: www.discovery. Den kanadiske offentlige fellesportalen har ei samleside med navnet Interactive Forum", der man finner ulike interaktive programmer og tjenester fra forskjellige nettsteder som kvalifiserer til denne portalen. Her finnes alt fra diskusjonsgrupper. chat-grupper om faglige eller politiske emner, til spørreskjemaer og interaktive databaser. Det fantes i juni 2001 også en "test-deg-sjøl-quiz" der man citer ha valgt ut 75 påstander om sine personlige egenskaper (anonymt, sjølsagt), får svar på om man er en "entrepreneur", det vil si mer eller mindre en "askeladd", og om man dermed bør satse på ci framtid som gränder! Ft norsk offentlig eksempel på noe liknende finnes hos Statistisk sentralbyrå. Det såkalte Sarisrkkspille har både en viss underholdningsverdi og tir kunnskap. Dette er en kommersiell produkt- og tjenesteorientert vev. Hovedhensikt er å profilere et selskap og fremme salg av varer og tjenester — enten gjennom direkte salg via nettet eller gjennom markedsføring. Klar tydeliggjøring av tilbudte produkter og tjenester. Acvemure plassere riktinok UK bare på en åttendeplass i sn undersøkelse vinteren 2001, men da vurderte de flere sider ved de samla offemlige tjenestens og de tok ike hensyn ti planlagte og uferdige prosjekter betalte tjenester er Brannøysundregistrene (www. brreg.no) og Statens kartverk tn. siarkart.no) For øvrig kan det nevnes at den såkalte intemasjonal mødell og målestokk for utviklinga av virtuell forvalting og offentlig informasjon. (Illustrasjonen nedenfor er en justert variant av denne trappa og gjengis med tillatelse fra Svein Ølnes ved Vestlandsforsking.) Det fjerde trinnet i trappa forutsetter både vertikal og horisontal integrering. Ølnes skriver i artikkelen sin i mai år at Vestlandsforsking i en nylig undersøkelse ikke fant fullgode eksempler i Norge på en sik interarering. Imidlerid, skriver han, finnes det "lløp ti horisontal integrering og en av flere slike tjenester er Smaalensveven". Smaalensveven er et interkommunalt samarbeidsprosjekt for kommunene i Indre Østfold som utgjør Smålenene" I ss aaa Eg sy vec or H tenn 2 Tenester Riomacentretens tsb ed lg Bers feet i gin i anon == San aot i feeds fomebeu nat fiom hedre rett Interkjonog tet lene fors) Portalen www.norge.na har som en av sine målsetninger å forbedre de digitale tjenestene til norske sentrale, regionale og lokale myndigheter. På sida med navnet Nettmeter'" oppdateres utviklinga løpende. I statlig sektor har redaksjonen gjort et utvalg av 234 virksomheter etter visse kriterier (etater med under 10 ansatte er ikke med). Pr. 15. juni 2001 hadde 86 % av disse etablert egne hjemmesider. Blant kommunene og fylkeskommunene var det 69 % som hadde egne hjemmesider. Best var Østfold med 16 av 18 (89 %) kommuner med egne hjemmesider, mens Sogn og Fjordane var dårligst med 12 av 26 (46%). Vinneren er valgt fordi nensteder er imponerende i alte fasener, Her johbes det seriøst med å folkeliggjøre stoffer og det er ikke mye du ikke finner svar på her, Du oppfordres tl å ta komakt med ordføreren, det er lett å finne aktuelle planer og dokumentsamingen er imponerende. Politikere og ansatte kan komtaktes vi e-post. slik det Skal være. og her er også egne sider for de lokale partiene. Skal vi peke på forbedringer. må det være at her mangler en postjournal, at nettstedet kan bruke litt mindre grafikk for å få hurtigere nedlasting, og at Kommunal Rapport legges inn under kategorien Pekere! Kristiansund kommune (1941 åristiansund. kommune.no) var "Best på offentlighet", Kvam kommune (wwy-kvam kommune.no) vant i klassen "Best funksjonalitet", Hole kommune (hole. kommune.no) sto for "Beste interaktivitet" og Kåfjord kommune (vn kafjord kommune.no) vant "Åpen klasse" hur skapt er svært sjarmerende nensted, der er titalende og informativ, er tospråklig og har en veldig bra seksjon renter mot ungdom. Kommunen går til og medi bresjen for å skaffe folk e-postadresser; her kan du fa gratis e-postkonto. Men Kommunal Rapport måtte også oppsummere at norske kommuner ikke klarer å gjore nettstedene sine tilgjengelige for funksjonshemmede. Firmaet som gjorde undersøkelsen for avisa i 2001 skriver at "tilgiengeligheten til Kommune-Norge er såpass darlig at ingen (blant de nominerte) tilfredsstiller det laveste nivået av tilgjengelighet for nettsider!" Forsker Svein Ølnes ved Vestlundsforsking. som blant annet skriver artikler på Www.norge.no om disse emnene". ir mye skryt til drar og deres nettsted: Av dei få etatane som har utvikta tenester på trinn 3, finn vi Aetat, www aetat no. Deira vevteneste hyggjer på lung erfaring med integrasjon mellom fagsvstem og internett. etat har med god integrasjon mellom neti-teneste og fagsystem bygt opp eit teneste med stor nytte for mange, bade arbeidsgjevarar og arbeidssøkjarar. Det har resultert i ei av dei mest brukte internen-renestene i landet; Dei største utfordringane for Aetat er å utvikla tenesta mot trinn 4: dvs. ei horisontal integrering mot tilgrensande renesteomrade (td. trygdeerar og nygdesystem) Når det gjelder den nedre delen av skalaen. så er det sjølsagt svært negativt av det fortsatt, som tidligere nevnt. er såpass mange kommuner (31 % pr. mai 2001) og en del kommer det med ujevne mellomrom rapporter om dårlig informasjonsarbeid og ikke minst dårlig offentlighet i forhold til offentlighetsloven. For eksempel matte Sivilombudsmannen i en stikkprovekontroll varen 2001 ui kritiske merknader til 52 av 53 undersøkte saker i Lillehammer og 31 av 35 saker i Trondheim. Det er verken mangel på fantasi eller avanserte funksjoner på de mest avanserte offent nettstedene. Et annet spørsmål er om det virker. En nordmann som arbeider mye med dette er Thor Øivind Jensen, førsteamanuensis ved Institutt for administrasjon og organisasjonsvitenskap ved Universitetet I Bergen. I artikkelen "Internett og det lokale demokrati" (Offerdal. 2000) gjennomgår han ulike muligheter for å utvikle demokrati på veven ved hjelp av e-post. chat, avstemninger og andre elektroniske metoder. Han viser blant annet ti optimistiske spådommer i forhold til direkte elektronisk demokrati med tro på brei deltakelse og at dett skal erstatte de gamle hierarkiene 'og indirekte representative politiske ordningene. Nettdemokrati handler ikke bare om enkle. ubyråkratiske og dermed svært billige former for avstemning. Partiet Direktedemokratene™ ble stiftet høsten 2000 og er et konkret uttrykk for dette I Norge. De klarte ikke å stille lste til årets stortingsvalg, men vil likevel kunne prøve ut sin strategi, nemlig å påvirke Stortinget direkte via Internett. De vil "gjøre det mulig for velgerne i fellesskap å bestemme hva partiets stortingsrepresentanter skal stemme i hver enkelt sak. Dett gjøres ved at alle saker legges ut til avstemming på DirekteDemokratenes web. Simpelt flertal! avgjør". De fleste som har vært med på diskusjonsarupper på nette har erfart at slik debatt I flere tilfeller virkelig kan fungere. Problemer og diskusjoner som kan ha oppstått rundt et lunsjbord på en tilfeldig arbeidsplass, kan i løpet av en ettermiddag føre til fruktbar debatt på andre arbeidsplasser. til høye internasjonale bølger eller til og med til konklusjoner eller nedsetting av komiteer for nærmere utredning. Men det er slett ikke altid det fungerer sånn. Man opplever at denne debattformen innbyr til spennende digresjoner og nye debatter, men også til hemmende avsporinger: Det er vanskelig å få noen "møteledelse" til å fungere i slike sammenhenger. Den lave terskelen for ytringer, kombinert med den relative anonymiteten man kan oppnå. kan føre til lavt Saklighetsnivå sammenlikna med møter der debattantene sitter overfor hverandre. I slike situasjoner hender det at seriose bidragsytere trekker seg ut. Spesielt utholdende, men ikke nødvendigvis representative deltakere vil kunne "kuppe" hele debatter. Det kan være problematisk både praktisk og etisk å begrense slike utslag. Jensen viser blant annet til omfattende forsøk med "elektroniske møter" i USA, der ulike typer "møteplaging" mulig fordi ytringsfriheten står så sterkt i dette samfunnet. Slike problemer kan likevel vise seg å være forbigående når Internettet og e-postkommunikasjonen eventuelt "modnes" Thor Øivind Jens dommer eller anbefaling. Et ofte brukt begrep blant tilbengere av "digitalt demokrati" er defiberasjon, Dette handler om en spesiell kollektiv og fordomstri prosess med konsensus tufia på fornuft som en Klar målsetning. Aktørene mener seg: ofte direkte inspirert av diskusjonskulturen og demokratiet i det antikke Hellas. Men en eventuell deliberativ utvikling forutsetter åt diskusjonsdeltakerne i utgangspunktet har tilnærma like kunnskaper og referansebakgrunn. eller i det minste enkel adgang og forutsetninger for å finne fram til kunnskapene som trengs, Det er ikke innlysende at deter slik i dag. Noe spissformulert er vi enten spesialister på hver våre stadig smalere fagområder. eller vi (også spesialistene. på fritida) er konsumenter av et ftall medier og nyhets» og eventuelt kunnskapskanaler. Det er fullt mulig å tenke seu ei utviklinga hvor disse tendensene forsterkes ytterligere; gjennom utbredelsen av de nevnte breibåndportalene som styrer medievaner amt bruk av filtre på datamaskiner for å hindre uonska materiale (sterkt utbredt i USA. blant annet ved offentlige bibliotek. Cass Sunstein, professor i statsrett og rettsfilosofi ved University of Chicago, mener I boka si Republic.com at det kan bli nodvendig med flere typer offentlige tiltak for å demme opp mot uheldige sider ved breibandsamfunnet og bevare et levende demokrati både på og utafor nettet (Sunstein. 2001). 1. Deliberative domains. nnforing av "deliberative domener". det vil si områder på Internett reservert spesielt for offentlig diskusjon. 2. Disclosure of relevant conduct by producers of communications. "Apenbet under press" 3. Voluntary self-regulation. Frivillige reguleringer. for eksempel at man frivillig gar sammen med konkurrentene for å tjene offentlige. kollektive interesser ved å fremme "viktige" saker. å. Economic subsidies. 5. "Must carry rules imposed on the most popular Websites. pålegges å lenke seg til nettsteder med motstridende synspunkter. (forf. overs.. blant annet basert på et innlegg på efn-hten(aif uio. no") I lys av en del norske tv-kanalers til dels arrogante likegyldighet til forbudet mot sponsing av nyhetsprogrammer sommeren 2001. kan mulighetene for innføring av slike regler og tiltak virke ganske illusoriske. Men juristen Sunsteins optimisme i forhold til å få gjennomslag for slike reformer i det generelt revuleringsuvillige USA. er basert på det faktum avall kringkasting faktisk er avhengig av konsesjoner som innebærer store privilegier og at også nettsteder nyter godt av allmenn retighetslovgivning. Han skriver: choses. But if government is not favouring any point of wiew. and ifit is really: improving the operation of democratic processes, it is hard to find legitimate basis for complaint. En gjenganger i den norske litteraturen om digitalt demokratier prosjektet Nerraktører i Troms, som ble gjennomført i kommunene Berg. Skjervøy og Kvæfjord på initiativ av Troms fylkesbibliotek. Her var målet å etablere dialog mellom fylkeskommunen og befolkninga ved hjelp av Internett gjort tilyjengelig fra de lokale folkebiblioteka i de tre kommunene. Tall fra sluttrapporten til prosjektet i Troms kan illustrere effekten av nettdemokrati så langt. I tråd med de fleste andre prosjekter av denne typen i inn- og utland var ikke debatten påtrengende stor over tid, men i perioder var den absolutt til stede. I løpet av det snaue året debattforumet var åpent. ble det registrert 16.450 besøk på prosjektets Internettsider. Det var klare besøkstopper på tidspunkt der prosjektet var aktivt ute med folkemøter eller oppfordringer om å diskutere på Intemett. Tilbakemeldingene fra de kommunene som deltok, forteller også at nettsidene stort sett ble brukt i forbindelse med folkemotene. Det kom 95 innlegg på debattforumet. og I 3 tilfeller forte det til diskusjoner med 3 eller Mere innlegg. kom bolkevis, og bolkene henger sammen med besøkstoppene. 56 forskjellige personer skreiv innlegg, og åtte fylkespolitikere svarte på innlegg eller skreiv innlegg sjøl. Det er store forventninger til efekuvirersgevinster ved digitalisering av informasjon og tjenester og digital dialog. Professor i rettsinformatikk ved Universitetet i Oslo, Dag Wiese Schartum, bar imidlertid gått ut med advarsler mot dette, blant annet pa konferansen IT 2001 i Ålesund. Han ble intervjuet om dette i Kommunal Rapport " Man kan nok flytte noen personer fra saksbehandling til tjenester. Men de systemene som skal etableres blir kostbare d urvikle, og de md utvikles videre hele tiden. påpeker Schartm. Han peker også på at jo mer aktive innbyggerne blir i forkold til kommunen, jo flere henvendelser vil kommunen få; og slett ikke alle henvendelser kan takles digitalt og automatisk … Sparer vi penger et sted, må vi bruke mer er annet sted for å ivareta renssikkerhet og kvatiter. For eksempel ved at kommunene opprettholder kontorer om de snevert sett kunne legge ned for å spare penger. Det er for tidlig å si om den typen forsøk på rasjonalisering av offentlig informasjonsspredning som Moss kommune gikk i spissen for sommeren 2001, vil bli utbredt De har satt opp til fri bruk sju "informasjonskiosker" innendørs på sentrale steder i byen. Kioskene" er frittstående gulvterminaler med tilgang både til en kombinert kommunal og kommersiell reklamebasert informasjonstjeneste. men også til hele Verdensveven. Kommunen la samtidig ned turistkontoret og ser ut til å overlate dette behovet til sjølbetjening. n Offentlige sørviskontor - OSK ~ er en relativt ny type offentlig publikumstjeneste der enkelte folkebibliotek er involvert. om enn i noe ulik grad og med noe ulike ambisjoner. Ved stor arad av integrasjon mellom de to institusjonene kan denne bokas sentrale anliggende virkelig bli satt på spissen, nemlig spørsmålet om bibliotekets viktigste lojalitet — til myndighetene. det vil si produsenten av den offentlige informasjonen. eller til publikum. Et OSK er en felles førstelinjetjeneste for kommunale og statlige etater, der publikum kan få informasjon. hjelp til utfylling av søknader og lignende og kan få utført enklere saksbehandling eller bli henvist til rett etat eller saksbehandler når sørviskontorets Fullmaktsgrenser er nådd. Tjenestene utfores av generalister eller generatistsaksbehandlere som delegeres myndighet fra etatene som deltar. Bare I løpet av et par uker i juni 2001 har representanter for regjeringa nevnt OSK som aktuell arena for henholdsvis likningstjenester i forbindelse med at mange titalls likningskontor skal nedlegges. og som et sted å henvende seg for ektepar som vil skilles faktisk som alternativ til hele tre ulike kontorer i dag. OSK ser altså ut til å kunne bli en kjekk og urei løsning for det meste som kan nedlegges. noe som også er sagt mer eller mindre direkte i brevet til kommunene: "Særlig i forbindelse med større omorganiseringsprosesser bor det vurderes om det finnes oppgaver som kan legges til offentlige servicekontorer. Det andre hovedområdet I Daunåpen-reformen er det nært beslekta Offentlig informasjon og tjenester på Internett Ei forutsetning også for OSK-ene er sjølsagt aktiv bruk av de ulike etatsomradenes dataregistre og «baser. For kommuner som er engasjert i OSK vil det være naturlig å se ØSK og virtuell forvaltninu i nær sammenheng. Innen webtjenestene mot publikum kan bli altomfattende, på linje med de personbetjente. må det blant annet finnes pålitelige programmer for digital identifikasjon. Det foregikk en relativt omfattende forsøksvirksomhet med OSK på begynnelsen og midten av 90-tallet, der man blant annet kunne notere seg merkhart høyere sarvisnivå i forsøkskommanene. Riktignok økte ikke effektiviteten totalt sett og innsparinger var det få av. Fra folkebibliotekhold har man siden 1970-tallet trukket fram visse egenskaper som taler for å satse på biblioteket som kommunens sentrale formidler av offentlig informasjon Det blir vist til bibliotekets tradisjoner. kompetanse og verktøy når det gjelder informasjonshåndtering og formidling samt publikumsvennlige åpningstider. blant annet også om kvelden, det vil s ut over vanlig kontortid ved offentlige etater. Videre har det vært vist til bibliotekets allmenne tillit blant publikum og at det oppfattes som nøytralt i forhold til myndighetene. Disse argumentene er også brukt for å få lokalisert OSK til folkebibliotek. * Forsøksprosjektet med OSK på 90-tallet involverte sju kommuner. der folkebibliotek var med to steder, nemlig i Porsanger og Namsskogan. Særlig idet sistnevnte tilfellet var OSK og bibliotek sterkt integrert med felles skranke og ved at også bibliotekets personale tok seg av "OSK-oppgaver", Et oppsiktsvekkende resultat i denne fjellkommunen med litt over 1000 innbyggere var at bibliotekets åpningstid i og med OSK-samarbeidet kunne firedobles til hele 39 timer i uka og at utlån og annen bruk av biblioteket dermed økte omtrent tilsvarende. Riktignok var ikke bibliotekpersonalet utvida, men registrering av utlån og innlevering og en del andre enkle bibliotekrutiner kunne uten problemer betjenes av generalistene. I tillegg til Namsskogan, der denne løsninga fortsatt gjelder. er det i løpet av det siste året etablert OSK ved Furuset filial av Deichmanske bibliotek i Oslo. Bydelen Furuset har 29.000 innbyggere. Her har man valgt en sterkt integrert løsning med felles sorvispunkt, der generalister og bibliotekansatte går om hverandre. Spørsmål som går ut over det klart "offentlige" blir henvist til bibliotekarer. Furuset er foreløpig det eneste "bibliotek-OSKsom er i gang med en virtuell versjon på Verdensveven! I Randaberg kommune i Rogaland (9000 innbyggere) har biblioteket siden mars 2001 vært en organisatorisk ot fysisk enhet med det foreløpig reint kommunale sørvistorget Biblioteksjefen er nå leder av hele enheten. Sørvistorget har sin egen skranke inne i biblioteket, men generalistene og bibliotekpersonalet går bevisst om hverandre. Som i Namsskogan har biblioteket oppnådd sterkt utvida åpningstider. og sørvistorgets tjenester har fordel av bibliotekets to åpne kvelder og lørdagsåpent. Det er sommeren 2001 samtaler i sang med skatt. likning og politi om framtidig samarbeid. Hvis kommunale post- og arkivtjenester samt politisk sekretariat (formannskapssekretæren) integreres i sorvistorget slik planene er, representer det en stor og spesiell utfordring. Biblioteksjefen sier at formannskapssekretæren oppfattes som "publikums mann", og at det dermed virker som en naturlig løsning. Hun er ikke redd for at bibliotekets nøytrale status skal komme i fare hvis dette skjer, men frykter mer at biblioteket sørviskontoret da kan bli pålagt omfattende praktiske oppgaver. som for eksempel kopiering for kommuneansatte og politikere. Bremanger folkebibliotek har i 2001 Fått støtte fra Statens bibliotektilsyn til prosjektet Biblioteket - hjørte i rådhuset. Biblioteket og OSK-et skal ifolge meldingsbladet til fylkesbiblioteket!*"' bli "ein hovudinformasjonssentral i kommunen og i den offentlege tenesteytinga". Det skal inneholde offentlig informasjon. oppslagsverk, aviser, tidsskrift. musikk, lese» og arbeidsplasser og pe-er med Internett samt Aetat sin virtuelle jobbsøkerbase 'og en kaffekrok. Tilbudet blir åpent fra 8.00 til 15.30 alle hverdager. I motsetning til i imsskogan får ikke publikum lane noe med seg utenom apningstida til biblioteket. Heller ikke på sikt blir det snakk om hjemlån av annet enn "utvalde media". Likevel ble bibliotek knapt nok nevnt i rapporten Bi sted. ett telefonnummer, som går for å være retningsgivende for etablering av OSK. Det må her tilføyes at rapporten ikke tok stilling til lokalisering. verken til bibliotek eller andre tater eller bygninger. at telefoner settes automatisk over til biblioteket etter sørviskontorets stengetid klokka 16.00. Henvendelser som ikke hører hjemme i biblioteket noteres og overlates til OSK neste dag. Her ligger bibliotek og OSK i hver sine bygninger. 1 Askøy kommune i Hordaland (20.000 innbyggere) er biblioteket og det kommunale kundetorget** samlokalisert. men uten noen form for organisatorisk enhet, Holge biblioreksjefen er dette en "uheldig fysisk samlokalisering". blant annet fordi den halve ulassveggen som skiller de to enhetene ikke hindrer støylekkasje. I Vestvågøy kommune i Nordland (10.000 innbyggere) er derimot biblioteket og det kommunale kundetorget en organisatorisk enhet. mens lokalene er i samme bygg uten å være felles. Biblvotekansatte vikarierer i kundetorget også onskelig den andre veien. Biblioteksjefen er underordna sjefen for kundetorget, men har full biblioteksjefstatus ifølge bibliotekloven. I en telefonsamtale sier hun at denne organisatoriske løsninga kan være like bra og naturlig som den tidligere. En lenge planlagt integrering av OSK og folkebibliotek i Nedre Eiker i Buskerud (20.000 innbyggere) En vurdering av regelverk og rutiner ville også vært nyttig for folkebibliotek som deltar Å OSK-er eller som vurderer å ujøre det. Da ville det vært naturlig også å komme inn på generalistenes lojalitet og tilhorighet som informasjonsformidlere. Dette vil kunne være et problem der bibliotek ov OSK er sterkt integrert. Som vi har vært inne på flere steder i denne boka. er det viktig at bibliotek bibliotekarer er seg bevisst hva man gjør når man formidler offentlig informasjon: I mange tilfeller formidler bibliotekaren partsinformasjon. for eksempel vedtak som er demokratiske og juridisk holdbare nok, men som likevel bare trenuer å representere et knapt flertall i et kommunestyre. og for eksempel utsagn som ennå ikke har vært gjenstand for parlamentarisk behandling og som dermed i hovedsak må stå for byråkratiets regning. Vi har også fastslått at folkebiblioteka er forplikta til å formidle breit og ailsidig og forsøke å belyse saker fra flest mulige vinkler. I praksis blir ueneralister til OSK-ene rekruttert eller utplassert fra de etatene som deltar. for eksempel fra formannskapskontor, sosial- og trygdekontor. De vil med en slik bakgrunn kunne ha med seg sin lojalitet fra "moderetaten', og særlig på mindre steder vil de fort bli gjenkjent av publikum og kunne bli forbundet med sine tidligere roller som saksbehandlere ved etatene. Hvis OSK-et knyttes til biblioteket. vil for det forste bibliotekets nøytrale omdømme kunne bli skadelidende. For det andre risikerer man at biblioteket ikke vil oppfylle sin forpliktelse til å gi eventuell motinformasjon eller alternativ informasjon. Det vil bli en utfordring å få generalistene til å tenke så "brei". ng Ammar kunderarg eller såkalte ommunehurkker" ble etublert på 0: og 90-tallet. Disse har i punktet ikke samarbeid med statlige etter. involven. problematiserer ikke dette forholdet, og telefonsannaler med de enkelte biblioteka bekrefter at Iojaliterssporsmålet ikke har viært sentrale tema under forberedelsene. Sannsynligvis mener man at overgangen fra tradisjonell formidling av offentlig informasjon til OSK ikke er spesielt stor. Det argumenteres med at den sæksbehandlinga som vil foregå i 'OSK-ene også blir på et såpass "overflatisk" nivå at det ikke vil by på problemer. Dette går også fram av rapporten Ett sted, ett telefonnummer. Det hevdes at generalistene etter hver vil etablere seg som en egen profesjon og at denne rolla vil bli reindyrka og fjeme seg mer og mer fra den vanlige saksbehandlerrolla. For eksempel understreker biblioteksjefen på Furuset i Oslo at generalistene der skal ha sin egen identitet og at nærheten til "moderetatene" Trolig vil fordelene for mange folkebibliotek ved å delta i OSK-er overskygge de mulige ulempene ved det. Folkebiblioteket får et nytt "bein å stå på". direkte uklokt å etablere OSK nar man allerede har et bibliotek. og forholda ellers ligger rette for sammenslåing. Uansett må man være svært bevisst på hva man gjor. Bibliotekmyndighetene burde ta for seg dette problemområdet grundig, for eksempel i forbindelse med prosjektet i Bremanger og å Nedre Eiker, hvis eller når det sistnevnte blir realisert. Man bør da drøfte og formulere veiledende rutiner og regler for å sikre at alle norske folkebibliotek. Statens bibliotektilsyn og Kulturdepartementet har tidligere gjort noen ' "propaganda" dukker opp for fullt I begge tilfellene var det viktig for myndighetene å distansere folkebiblioteket fra mer eller mindre kommersiell virksomhet, det vil siå unngå konflikt med gratisprinsippet. Konkret dreide det seg om et avslag til Hå bibliotek på midten av 1980-tallet på å drive videoutleieforretning i bibliotekets lokaler, men i den kommunale kinoens regi. Det andre tilfellet dreide seg om en tilbaketrekking av støtte tl prosjektet "Harde fakta" på midten av 90-tallet, der Rogaland fylkesbibliotek var en av initiativtakerne. Bakgrunnen var at prosjektet av økonomiske grunner vedtok å innføre visse gebyrer for informasjonstjenestene til det lokale næringslivet. Offentlige etater og myndigheter får i og med Verdensveven, &-post interaktiv programvare og breibåndet et sett med kraftige nye redskaper for å nå mer direkte ut til innbyguerne med informasjon og tjenester Den nye informasjonen. eller kommunikasjonen. som mange på avsendersida foretrekker å kalle det vil ofte lige langt nærmere tv-mediet i styrke enn tekst og bilder trykt på papir. tomme". og om kort tid vil alle de mest underholdnings» og informasjonsbevisste samfuunnsgruppene ha den tilgjengelig praktisk talt over alt og til enhver tid ved hjelp av man; bærbart utstyr kombinert med gode trådløse forbindelser. Dette skulle tilsi at framtidsutsiktene er lyse for å få informert så det monner. Så kan man innvende at informasjonsmengdene vil øke radikalt. noe som hittil bare har betydd at det blir vanskeligere å finne fram. Ergo vil behovet for hjelp fra biblioteket øke. Dette vil på sin side bli oppveid ved at sokerobotene blir bedre og ved at mye nettinformasjon vil bli skrevet i det nye programmeringsspråker XML og katalogisert og tilført skjulte metadata (tillegusopplysninger om form. type innhold. opprinnelsesdato og så videre). Verdensveven vil dermed bli relativt lenere tilgjengelig for flere. Vi risikerer også den motsatte tendensen: nemlig at nettet i praksis "skrumper inn" og at mange typer informasjon blir mindre tilgjengelige enn for. Vi har sett på følgene av de kommersielle breibåndportalene. der leverandorene bevisst "gjemmer unna" verktøyene for å søke på den mangfoldige Verdensveven, til fordel for sine egne betalingstjenester. Dette er ei utvikling som alter gang. Vi har konstatert at folk faktisk surfer og søker på færre nettsteder enn for. Nar system for effektiv mikrobetaling kommer. vil kommersialis enda mer. Informasjon vil bli økonomisk interessant for investorer. sannsynligvis også offentlig informasjon, og den kan dermed bli satt bort til private, med de følgene det kan få. Hva veit vi om folkebibliotekas rolle oppe i dette? Vi veit altså at de vil kunne overlate en god del av informasjonsforsyninga til de mest avanserte sluttbrukerne, som opplagt vil være mer sjølhjulpne enn for. Men uten bibliotek vil informasjonsklofta mellom nettopp disse avanserte og de mindre avanserte brukerne bli breere enn noen gang: Bibliotekas oppgave i denne situasjonen blir blant annet å gjore mangfoldet av informasjon på eller utafor Internett tilgjengelig og synlig. Hovedmetodene for å oppnå dette vil for det forste være tilrettelegging av kvalitet, mangfold og alternativer på biblioteksektorens egne nensteder. For det andre må bibliotekarene gi direkte formidling til personer og grupper. I en framtidig situasjon med overflod av elektronisk informasjon blir økt bruk av bibliotektjenester avhengig av om de av folk flest oppleves som klart verdiøkende. Verdioking vil blant annet handle om bearbeiding, tilrettelegging og "skreddersom* av informasjon for enkeltpersoner og grupper. Hvis biblioteka ikke blir synlige også elektronisk. vil de plassere seg sjøl på sidelinja. I denne boka har jeg brukt mye plass på å støtte ou utdype Geir Vestheims påstander i Fornuft kultur og velferd. Han savner en bevisst holdning til formidling av offentlig ikke er sagt i artikler utredninger og taler. så har folkebibliotekmiljøet forholdt seg ureflektert og bortimot servilt til denne oppgaven samt pålagt seg en solid dose sjolsensur straks lojaliteten er blitt utfordra, jamfør Loran C-saka. Bibliorekmyndighetene har heller ikke vært pådrivere for debatt, og de har blant annet vendt tommelen ned for lovende initiativ, jamfør vyene om kompetansebibliotek på 90-tallet Sjølsagt formidler folkebiblioteka samfunnsinformasjon i brei forstand. Slik informasjon finnes i "hver krik og krok" av biblioteka, og den kommer til uttrykk gjennom bokutlån, tidsskrifthold, avisklippsamlinger og nettsteder, men det mangler en strategi for kritisk behandling og spredning av den. Eksemplet med debattbøkene fra 70-tallet tyder på at den demokratiske bevisstheten ikke til enhver tid ligger parat — verken i det enkelte biblioteket eller i fagmiljøet. Da debattbokene forsvant, forsvant også de samfunnsorienterte ne "som dogg for søla". an vi konstatere at lenkesamlingene til olkebiblioteka sår tilbake også for de fysiske bokutstllingene. for på bibliotekhjemmesidene settes i liten grad lenker til alternativ og supplerende informasjon opp mot den offentlige informasjonen. Den sistnevnte får leve sitt eget liv i en beskytta enklave med en egen. opphøyd status. Offentlig informasjon er bare blitt enda ett "bein å stå på". Men nå finnes dette omfattende Internettet der ute. Etter de første timene med surfing begriper de fleste intuitivt at her sår vi foran en ny form for demokratisering av informasjon. dette potensialet blir utnytta for alt hva det er verdt av millioner av mennesker og hundretusenvis av organisasjoner over hele kloden. Bare for noen få år siden måtte frivillige organisasjoner og "alternative" bevegelser nøye seg med stensilering og kopiering av enkle løpesedler og utdeling på dugnad på grunn av kostbare portoutgifter. I dag kan de fleste organisasjoner holde medlemmene løpende orientert om arrangementer og møter ved hjelp av enkle nettsteder og e-post. På samme måte kan de gjøre tilgjengelig alt de måtte ha liggende av innlegg. artikler og taler samt nå nettverk av meningsfeller over hele kloden. Men en plass. på veven betyr ikke automatisk at man blir synlig ut over den kretsen som allerede veit at man er der. Å bli synlig i videre forstand viser seg å koste stadig flere penger. Så langt har vi sett at følkebiblioteket disponerer samfunnsinformasjon i brei forstand og har bedre kunnskaper om den enn noen annen institusjon, men formidlinga av den skjer uten plan og ideologi. Biblioteka er den offentlige institusjonen som har aller best forutsetninger for å gjøre dette på en demokratisk måte. Dette må hele Bibliotek-Norge ta kollektivt ansvar for å realisere. I denne situasjonen må det være viktigere enn noen gang at folkebibliotek blir bevisst sin egen rolle. For det første må folkebibliotekmiljøet studere sin egen formålsparagraf erundigere. der det blant annet står at biblioteka skal legge vekt på allsidighet. Det er definitivt ikke allsidig: bare å formidle den ene partens syn i en sak. spesielt ikke i de tilfellene der dette bare er synet tl en regjering eller et flertall i et parlament, et fylkesting eller et kommunestyre. eller for så vidt synet til mektige kommersielle aktorer og næri Viktige deler av de politiske prosessene foregår faktisk utafor både partier. folkev og byråkratiet, nemlig i organisasjonene. Nettstedene til disse aktørene må det være bibliotekets ansvar å gjore synlige ved å lenke seg opp mot dem på sine egne lenkesamlinger og tematiske web-utstllinger. Organisasjonenes ressurser må knyttes til den offentl informasjonen og vise versa. Så får bibliotekarene diskutere konkret i det enkelte tilfellet hvor Langt man bør strekke seg før smertegrensa for kvaliter overskrides. Men det bør være ganske Langt, i vtringsfrihetens og demokratiets navn. Geir Vestheims analyser som det r sitert fra ovenfor, bør leses og debatteres i norske bibliotek. Ikke minst Ole Berrefjords forslag fra 1983 bor tas fram igjen. En annen som har forsøkt seg med innspill for bedre. demokratiske bibliotektjenester. er den svenske forfatteren Svein Lindgvist. Han har vært aktiv i forhold til bibliotek i flere sammenhenger og har blant annet sitet i rådet for det svenske nasjonalbiblioteket. I en artikkel i Scandinavian Public Librarv Quarterly (Lindqvist. 1989) Jn the long terma more active role in the democratic process for libraries, and municipal libraries in particular, should he aimed at. Libraries should hecome popular reseach centres which not only supply sources of information, bur also produce the basic data une needs 10 express one' Jan Myrdal, forfutterkollega og landsmann til Lindqvist. har vært inne på mye av det samme. Han har også slått rampå med at folkebiblioteka ikke lenger burde være bundet opp til det offentlige og kommunale på den måten de er i dag. Folkebiblioteka burde frigjøres fra de vanlige budsjettrutinene og de politiske og administrative rutinene for å kunne stå friere til å spille en kritisk rolle i lokalsamfunnet Finansiering kunne for eksempel skje via fond, der organisasjonsliv og offemlige instanser bidra mer indirekte okonomisk.* Vi bør også se nærmere på hva som skjer nettopp I Sverige i dav. der demokrati og bibliotek igjen er på dagsordenen. noe som blant annet har bakgrunn i den omfattende svenske demokratharedninga. I Svensk Biblioteksförenings høringssvar til SOU 2000: kulturpolitikken er fastlagt" Basert på samtale med Myrdul i 1995. Svensk Biblioteksförening anser att folkbiblioekers uppdrag bör tvdliggöras ytterligare, Det kan formuleras som ett public-service uppdrag för folkbiblioteken i termer av ett offentligfinansierat informationssystem fristående från politiska och kommersiella intressen och med krav på bredd, allsidighet och kvalité och utbud även för språkliga. kulturella och andra minoriteter. Den allt överskuggande frågan ur demokratisk synvinkel är att ingen medborgare utestängs från denna nya världsomspännande arena [Intemett, forf. anm.]. Här har biblioteken blivit den naturliga plats där alla medborgare har tillgång till Internet och datahassökning. Biblioteket utgör ett gränssnitt mellan det lokala och det globala. Foreninga har også vedtatt /0 teser for demokrati og bibliotek, som blant annet er gjengitt i boka Bibliotek - mötesplass i tid och rum (Bibliotekstjånst, 2000). der for ovrig ti forfattere med ganske forskjellig bakgrunn oppsummerer den svenske demokratidebatten i essayform: Det "demokratiske underskuddet" i EU forte til okt EU-motstand i Sverige eter innmeldinga i 1994 og var med på å tvinge fram den nevnte demokratiutredninga. Dette forte til at også biblioteksektoren måtte gå i seg sjol. Det er ingen som helst grunn til at ikke den norske biblioteksektoren burde gjore det samme. Et annet og vel så nærliggende dokument som det svenske er den internasjonale uttalelsen Statement on Libraries and Intellectual Freedom" som IFLA og FAIFE star bak, vedtatt av IFLAs styre i mars 199. © Libraries contribute to the development and maintenance of intellectual freedom and help to safeguard basic democratic values and universal civil rights. + Libraries have a responsibility both to guarantee and to facilitate access to expressions of knowledge and intellectual activity. © Libraries shail ensure that the selection and availability of library materials and services is governed by professional considerations and not by political, moral and religious views. form of censorship. + Libraries shall make materials facilities and services equally accessible to all users There shall be no discrimination due to race, creed. © Librarians and other professional libraries staff shall fulfil their responsibilities both tw their emplover and ro their users. 'Tydeligere enn noen andre slar den internasjonale bibtiotekorganisasjonen fast hvor Viktig det er at bibliotek både har et allsidig utvalg av informasjon og litteratur og markerer seg som uavhengige av alle typer myndigheter på alle nivåer. Vii Vesten ser nok vanligvis på de fleste av IFLAs uttalelser av denne typen som tiltak retta primært mot land "vi ikke liker å sammenlikne oss med". gjerne i den tredje verden eller i de tidligere "øststatene", eller en sjelden gang mot historielose Iokal- eller delstatsmyndigheter I USA. Men med bakarunn i blant annet det norske bibliotekvesenets egen "Loran C-sak" er det ingen grunn til å tenke så snever. Bibliotek-Norge bør også se nærmere på sin egen terminologi. Samfunnsinformasjon er et ord som har vært brukt i noen sammenhenger her i landet, ofte mer eller mindre synonymt med offentlig informasjon bevisst for å understreke at offentlig Informasjon blir for snevert og at også motinformasjon må tas i betraktning: Både ordet og fenomenet samfunnsinformasjon bør tas i bruk i biblioteka i flere sammenhenger enn I dag. Skilting av fysiske og virtuelle samlinger og utstillinger med ordet samfunnsinformasjon framtor offemlig informasjon vil neppe skape problemer for publikum. Begrepet offentlig informasjon er da heller ikke innarbeida hos publikum på den måten at de vil stå rådville eller fole seg snytt om et silt over en reol byttes ut med et annet. Det samme vil gjelde for netsider. Tross alt kommer ingen tl referanseskrankene i dag og sier! "Hei. jeg skulle gjerne ha noe offentlig informasjon. Deter viktig med bredde og allsidighet i informasjonstilbudet. For bibliotekarer kan innføringen av ordet (og realiteten) Oppfrisking av terminoløgi og teori kan hjelpe oss til å "gjenoppdage" oppe: Men det finnes også konkrete tiltak og verktøy vi kan bruke før å oppnå en mer demokratisk og allsidig formidling av offentlig informasjon og samfunnsinførmasjon. Både fysiske og digitale ressurser og tjenester blir viktige i framtida. Virkemidlene er både av sentral og lokal karakter og i varierende grad avujørende for å oppnå et velfungerende, demokratisk bibliotektilbud. Eksemplene som folger gjelder samfunnsinformasjon og eller offentlig informasjon såfremt det har vært mulig å finne slike. Staten, fortrinnsvis i regi a biblioteket og i samarbeid med alle typer norske bibliotek. må ta ansvar for å bygge ut en velfungerende nasjonal bibliorekportal med utgangspunkt i hiblioreknert.norge. Her må søk resultere i referanser og kunnskap i ulike former. side om side på samme skjermbilde. og man må få presentert innganger på ulike kunnskapsnivåer. Volum. ambisjonsnivå og presentasjonsmåte, blant annet annoteringer. bør vær omtrent som i det danske Folkebibliorekernes Nerguide""". I Norge er det naturlig at man tar utgangspunkt i Bibsys emneportal"*"", som starta opp høsten 2000. og i till trekker inn fylkesbiblioteka. kompetansebibliteka og større folkebibliotek i et samarbeid om å levere annoterte nettressurser. De 19 filkeshibfioteka, medregna Deichmanske bibliotek i Oslo. som i rundt 30 år med bakgrunn i emnefordelingsplanen"*'" har bygd opp en omfattende kompetanse på hver sine kunnskapsområder. Alle komperansebiblioteka bar få fast satsstotte. og konseptet bør vurderes innført på flere tungt belasta områder. Emnefordelingsplanen bør justeres i forhold til kompetansebibliotekas dekningsområder. Tidsskrifter svært viktige for å sikre allsidig samfunnsinformasjon, særlig iet lite land med et begrensa marked for bøker. Det redaksjonelle nivået hos de allmennkulturelle og samfunnsorienterte norske tidsskrifta sikrer jamt høy kvalitet, noe som er langt mer ujevnt og ikke minst vanskelig å bedømme når det gjelder ressurser på nettet. Norsk tidsskriftstoff r fortsatt vanskelig tilgjengelig uansett fysisk orm; Nasjonalbiblioteket cr blant annet nodt til å ta abonnementsavgift for å finansiere den bibliografiske artikkelbasen Norart""", og anslagsvis bare hvert tiende av de 4-500 vikt tidsskriftene driver noen som helst elektronisk publisering. Kulturdepartementets utlysing av en nasjonal Kunnskapsbase" sommeren 2001 tar utgangspunkt i behovet for et åpent nasjonalt digitalt leksikon. men åpner også for artikkelstoff og annet Dette handler om å kunne soke og finne litteratur og ressurser pa tvers av hele Bibliotek-Norge, Bade Danmark og Sverige har nå fått sine neusteder av denne henholdsvis bibliotek dk og bibliotek se" I tillegg til e-postbaserte tjenester av denne typen. bør tilbudet utvides med en tjeneste der laneren kan følge bibliotekarens sokeprosedyre på egen skjerm. før eksempel hjemmefra eller på bærbart datautstyr, og der man kan charte sammen og få url-er oversendt i en egen rute. Eksempler på portaltjenester m.m. Encyclopaedia Britannica (www.britannica.com) gir ved søk ulike typer treff i parallelle kolonner presentert på ei oversiktlig side; Bibttit (www: bibhit.dk'ava.zap) Dette danske nettstedet gir mulighet til søk på flere typer medier. for eksempel der man i ett og samme søk kan fa treff på bade url-er og boktitler ved de samarbeidende folkebibliotek. Blant annet Bibsys" tilbyr det samme. foreløpig svært lite i forhold til den store menuden boktitler. Boston Public Library ~ State & Local Government Documents Database! (vwn-bpLore catalogs interpre bpl_search GovDocsStateLocall asp) Databasen omfatter dokumenter fra Boston bys administrasjon. fra staten Massachusetts ulike organ og kontorer, men også fra utvalgte interesse: og frivillige organisasjoner, forskningsinstitusjoner og politiske orvanisasjoner. Portaler og søkemaskiner utvikles stadig. men det gjor ikke gode lenkesamlinger overflødige. I ei lenkesamling er det blant annet mulig å skreddersy et webtilbud ti ulike grupper. Lenkesamlinger kan også være et alternativ for de som har problemer med å søke i søkemaskiner. Lenkesamlinger med samfunnsinformasjon og offentlig informasjon kan og bor organiseres med flere sett innganger. der det tas hensyn til brukernes ulike livssituasjoner. alder. språk. este forstand, Det bør både finnes generelle kategoriserte lenkesamlinger og innen temaer som er aktuelle i den allmenne debatten til enhver tid. Jeg har tidligere lagt vekt på den ikke-offentlige samfunnsinformasjonen. nødvendig å gjøre også den tilgjengelig i bibliotekets lenkesamlinger. Det svenske hfbliofek se kommer på hufta høsten 200) og er et samarbeid mellon Lirs (faghibiotckas felleskatalog) og BYS BURK (folkebibliotek. Se blant annet artikkelen "Den digitale bibliotekaren" av Anders Erieson i Bøk og bibliotek nr 20) digital gave. se slutter) eksempel Miljostfielsen Bellona". for å ta et norsk eksempel med internasjonal oppmerksomhet. Et aktuelt eksempel sommeren 2001 er den raske etableringa av det uavhengige mediesenteret IMC og netttjenesten Indymedia'"" I tillegg bor biblioteket av eget initiativ presentere "smalere" temaer som de offentlige instansene og massemediene av ulike grunner ikke bringer på bane. Helt eller delvis kommersielle nettsteder kan være tilbakeholdne med å lenke opp tl ressurser som kan risikere å sjenere annonsører. forretningsforbindelser eller myndigheter. T lenkesamlingene sine bør biblioteka også synliggjøre det såkalte usynlige nettet. Det handler om å finne fram. systematisere og vedlikeholde nettressurser og dokumenter som. gjerne av tekniske grunner ikke er tilgjengelige via de uenerelle søkemotorene eller ved andre allment kjente metoder, men som faktisk finnes " Mye informasjon i dette "usynlige nettet" kan være vel så verdifull som I det "synlige". Men for å finne konkrete ressurser på "det usynlige nettet", må man først ha i det minste en anelse om hvor de ligger og så eventuelt gå dit for å finne dem. Dokumentene er ofte bare tilgjengelige via interne søkemotorer eller databaseprogram. Nyheter av mange forskjellige typer er ofte vanskelig tilgjengelige. Dette kan gjelde helt ferske nyheter så vel som "gammeit nytt". De ferske nyhetene for eksempel informasjon fom nye bøker, utredninger og så videre. er ikke lenger ferske når de etter dager eller uker endelig fanges opp av de allmenne søkemaskinene. For å finne dem raskt må man gå direkte til utgiverne eller til nettsteder der det aktuelle temaet er i spesielt fokus. Dette bør biblioteket konkret gjøre hvis temasida deres om for eksempel et emne av stor lokal interesse skal ha noen verdi. Det samme gjelder når man i ettertid skal spore opp stoff som ligger i arkiv og baser, som for eksempel nyhetsoppslag. Aviser og andre nettsteder med aktuelt tilsnitt fjerner ofte både ingressene og lenkene til artiklene fra de umiddelbart synlige sidene bare etter én dag. Dette skjer først og fremst av plasshensyn. da dynamikken på de sentrale sidene til et slikt nettsted betyr mye for oppslutninga om det. Hvis nettstedet da ikke har et godt arkiv med søkefunksjon. kan ressursen i praksis være tapt, også om man går til avisas nettsted. Men artiklene trenger ikke dermed være sletta fra serveren. En annen teknikk er å "klatre i treet", det vil siå fjerne elementer ett for ett fra høyre mot venstre i url-en. Man kan på denne måten komme over både interne og eksterne indekser som kan vise vei il ellers "usynlige" dokumenter I tilegg kan søkemaskina Google" levere såkalte cuche-kopier (i den norske versjonen heter dette "i hurt ) av sider som faktisk er sletta fra serveren der de lå. eller lytta til andre kataloger og adresser etter for eksempel en omorganisering av nettstedet. Når man søker på Google finner man under hvert treff en streng av denne typen: http://www. frilanders.net/ - 5k - I hurtigbuffer - Liknende sider. Ikke bare det nest siste, men også det siste elementet representerer lenker til ressurser som kan være høyst interessante og aktuelle når det gjelder å finne ressurser på nett. Der det ikke finnes lenke til slike cache-kopier. har nettstedseieren aktivt bedt Google om å fjerne kopien. Mye svært verdifullt materiale i artikkel, rapport- og bokform legges som pdf-filer på mettet. Ikke minst mye grått materiale er av denne typen. Enkelte søkemotorer er blitt bedre på å finne pdf-filer, men dette varierer fortsatt mye. I det heletatt bør enkeltdokumenter være aktuelt å presentere aktivt på bibliotekets nettsteder. * Belonas nensted kan være verdt å se mermere på 0258 med tanke på funksjonalitet og måten å presentere stoffet pic wie hellona. no og tar relativt lang tid å laste ned. presenterer Google også pdf-dokumenter omgjort til reine tekstversjoner. Bibliotek kan med fordel også lenke opp tl faste søk på emner. personnavn og så videre i søkemaskiner, i kataloger og artikkelbaser eller på offentlige informasjonstjenere, for eksempel Odin. FAQ-er (Frequently Asked Questions) eller OSS (Ofte Stilte Sporsmål) er en type informasjon om informasjon som med fordel kan brukes på biblioteknettsteder. Man har jo erfaring med at spørsmål til referanscbibliotekarene ofte kommer og går "i bølger". avhengig av hva som til enhver tid er tema i massemediene eller på skolenes timeplaner. Mange brukere vil kunne fa hjelp via FAQ-er. Enkelte e-postbaserte "Spor-hiblioteket-tjenester" De vanlige kvaliterskriteriene som biblioteka står for, bør også gjelde for lenkesamlingene. Hensynet tl breddet bør likevel vurderes foran kvalitet når det gjelder viktige områder der det er langt mellom nettressursene. For øvrig bør lenker tl nettressurser være annoterte og skrevet i et språk som forstås av de primære brukergruppene. Alle bibliotek bør følge de tekniske punktene i StatskonsulSI sine kvalitetskrav tl offentlige nettsteder" Jelling, Danmark - Det elektroniske forsamlingshus fin jellingner dk) Dette er. som navnet antyder. et virtuel aldersgrupper og grupper. blant annet så videre. Neltstedet drives av det lokale folkebiblioreket. Her er det lokale foreningslivet sterkt fokusert. med lenker og med en aktivitetskalender der hvem som helst kan melde seg på arrangementer i et webskjema. Arrangement skal være åpne og ha allmenn interesse for å bli tatt med i databasen. annet skreddersy side for eldre Et enkelt og oversiktlig nettsted med samfunnsinformasjon og nyttige lenker for ungdom. Drives av fylkesbiblioteket i samarbeid med barne» og ungdomsrådet i fylket som var initiativtaker. Flere folkebibliotek i fylket har også unginfo i fysisk form, med utstillinger. brosjyrer og "stå-pe"-er spesielt for denne gruppa. Inetmedia fwww.inermedia.nw) Denne private svenske tjenesten har siden 1996 innretta seg særlig mot folkebiblioteksektoren og levert et allsidig utvalg gode lenker via ukentlige nyhetsbrev. Ineunedia har også jevnlig oppdaterte temasider. På neustedet Kvinnor: Jämställdhet" er det for eksempel valgt ut offentlige ressurser så vel som misasjoner, forskning og pressestoff, altså allsidig samfunnsinformasjon — ikke bare med hensyn til synsvinkler, men også form. Her finnes lenker både til hele nettsteder og til enkelte dokumenter. Saskatoon Public Library (ww publib saskatoon skoa) Folkebiblioteket i byen Saskatoon i Kanada har den originale tjenesten What have you done for me latelv? med undertittelen How Tø Check Up on Your Elected Official". Her får biblioteksurferne tips om hvordan de kan sette opp søk på "sine" politikeres navn avisenes artikkelarkiver. i baser over offentlige vedtak og så videre. Her kan med andre ord brukerne forberede seg godt til neste valg! Det er heller ingen ting i veien for at biblioteket kunne gjøre hele jobben. altså legge opp flere slike faste søk på sine egne sider. Ronneby bibliotek (www:ronneby.se/ronneby/biblio, Ronneby bibliotek var en pionér i Norden på webområdet på midten av 1990-tallet Hett i veckan er en upretensiøs ukentlig presentasjon av aktuelle. varierte netsteder. som er overkommelig for alle bibliotek å gjøre sine varianter av. Slike nett-tips finnes. i mange versjoner ved nordiske folkebibliotek. For ovrig er Ronneby biblioteks hjemmeside er befriende enkelt og oversiktlig "sted å være" Den nasjonale bibliotekportalen så vel som lokale bibliotek bør i tillegg til reine Jenkesamlinger arrangere digitale ustilliger der det også brukes journalistiske og grafiske virkemidler og gjerne lenkes til flere medietyper side om side. Lenking direkte til de enkelte dokumentene er vanligvis fullt mulig. noe som med fordel kunne ha vært gjort i mange tilfeller, for eksempel når en ny reguleringsplan eller e stortingsmelding eller lovendring som angår lokalsamfunnet er lagt ut til høring eller er på sakskartet til behandling. Man kunne også skanne forsida på publikasjonene og legge miniatyrbildet, en såkalt shumbnail. som klikkbar lenke til teksten. Dette forekommer på flere biblioteknettsteder når det gjelder skjønnlitteratur. så hvorfor ikke offentlig informasjon. Bergen offentlig bibliorek (www bergen folkebibl. Bergen offentlig bibliotek har kanskje Norges mest smakfulle biblioteknettsted, som kommer aller best til sin rett nettopp når det gjelder digitale utstillinger. Temautstillinga "fa. de penga" fra 1998 er forbilledlig også innholdsmessig. med lenker til bøker og varierte nettressurser. blant annet også offentlige nettsteder og fulltekstdokumenter "Flere av utstillingene til Bergen offentlig bibliotek kunne med fordel ha dreid seg om aktuell samfunnsinformasjon. JA, DE PENGA... Dagens haste preger av stable Jade penga borger, renteoppgang. atc, a ep, arkene. tesen bude kor sa penger! va harv som privatpersoner og hvar bar det eee å te med framover? Hvordan briker pengene våre? Hvordan enker m å forvabe an! Også Fat sødere? va beer lånene våre som kanskje er br teven Vi 23000 kroner der pr aed? Dette er spørsmål mange av ses. Nasjonalbiblioteket fwww.nb.no) 'Nasjonalbiblioteket har funnet en god modell og form pa sine relativt mange, fyldige og multimediale elektroniske utstillinger", men temaene har hittil i liten grad vært samtidsorienterte. Dutateknologien og Internett gir store muligheter for effektiv og lite arbeidskrevende personlig. "skreddersydd" informasjonsformidling. Nvåetybrev vid e-poster relativt utbredt ved universitet og høgskoler, men kommer nå også ved folkebibliotek i utlandet. Det neste steget er såkalte personlige portaler, der den enkelte brukeren inviteres til å sette sammen sin egen informasjons- eller bibliotekstartside etter behov. men sjølsagt innator nettstedets klare begrensninger. Denne typen løsninger. som regnes som såkalt pushing. er omdiskutert, da brukerne her risikerer å "stivne" i den profilen man en gang har valgt. Noen eksempler på mer eller mindre "personlige" bibliotektjenester på nettet: Arhus kommunes bibliotek (www.aakb.dky Forprosjektet NETPIP™' — Den Netveerkshaserede Personlige InformationsPortal ~ vil være det første av sitt slag i Norden, hvis og når det eventuelt blir satt i drift. Noen forskningsbibliotek i USA er i gang med slike portaler, for eksempel MyLibrary'* Biblioteket i Århus har også Nvhedslisten"", der man kan krysse av interesseområdene sine blant et ganske stort utvalg på et webskjema. Man får så ukentlige nyhetsbrev via e-post om nye bøker og så videre innen de emnene man har valgt, Man kan endre den personlige profilen når som helst. Dette nyhetsbrevet er. Horsens bibliotek (www bibliotek horsens.dky Biblioteket i Horsens tilbyr helt generelle. udifferensierte nyhetsbrev" (det vil si ingen valg av egne emner) og fokuserer ikke bare på boktitler. De er forma som brev og gir lesbar informasjon om litteratur, lenker og om nye tjenester og arrangementer i biblioteket. Web-hotell for lokale organisasjoner Tilgjengelighet og synlighet på nettet i ferd med å bli en Maskehals i informasjonssamfunnet. Særlig mindre lokale organisasjoner kan trenge hjelp for å komme på nettet. og folkebibliotek som har egen webserver og -ekspertise bør vurdere ' De fysiske samlingene vil være viktige å vedlikeholde, bygge ut og videreutvikle. også når det digitale kommer for full. Mange folkebibliotek har gode. velholdte vpevialsamlinger som kan være viktige for mange andre enn bare den lokale befolkninga. Flere av disse har lokalhistorisk innhold. men ofte er historie også nær historie så samlingene kan også bidra med verdifull samfunnsinformasjon. Prosjekter er på. beskrevet mest omfattende hos Biblioteksstyrefsen se slusnorer) for å sentralisere tjenester. Det kan blant annet være urasjonelt å dublere arbeidsoperasjoner. slik mange gjør I day, og sentralisering til kompetente. ressurssterke nasjonale institusjoner vil ofte bety sikrere kvalitet på tjenestene. Men samtidig er det ikke tilfeldig at spesialsamlinga 'om emnet Ai sin tid ble oppretta nettopp ved Folkebiblioteket i kommunen Y. Vanligvis er det mer enn en overentusiastisk enkeltperson som står bak: gjere har temaet for samlinga en nær tilknytning ti lokalsamfunnet. Det engasjementet og den lokalkunnskapen som da ligger til grunn, bor tas vare på og videreutvikles. Informasjonen om slike samlinger bar med andre ord bli mer tilgjengelig enn i dag Nasjonalbibliotekets base Adresvekatalog for norske bibliotek" " inneholder en del opplysninger om spesialsamlinger. men er slett ikke komplett på dette punktet. Den svenske bibliotekforeninga har derimot systematisk samla opplysninger om spesialsamlinger og plassert dem i ei lang Fl på nettstedet sitt", men denne fila har ingen søkeinngang eller indeks. Med verktøy for bedre oversikt ville denne løsninga vært ideell. Nasjonalbiblioteket bor vurdere å forbedre tilgangen til spesialsamlingene ved norske bibliotek. også med lenker der det finnes egne presentasjoner av spesialsamlingene pit nettet og eller søkbare webkataloger til dem. Et eksempel på spesialsamling med samfunnsinformasjon: Ullensaker bibliotek Hovedølyplassen og lokalsamfirner er sannsynligvis en enestående tjeneste i Norge. alle fall med hensyn til omfang og arundiuhet, Folkebiblioteket —i samarbeid med Akershus fylkesbibliotek ~ sto I sist halvdel av 1990-tallet for oppbygginga av denne omfattende samlinga og databasen over avisartikler i tilknytning tl planlegginga og oppføring av den nye Oslo Lufthavn på Gardermoen," Nytteverdien av samlinger som denne vil være udiskutabel i lokale stridsspørsmål. men ressursene som må settes. av tl arbeidet er sjølsagt svært omfattende. Uansett hvor gode digitale tjenester et bibliotek har, fritar det ikke for å ha gode betjente referanse» og informasjonstjenester i bibliotek lokalene. Ogst på dette området skjer det utvikling for tida, alt fra nye fysiske løsninger. der man for eksempel forlater az referanseskrankene til fordel for mindre og mer publikumsvennlige referansepunkter. til organisatoriske nyvinninger. for eksempel samarbeid med kommune og statlige etater om offentlige sarviskontor (OSK). OSK er på dagsorden i en del folkebibliotek for tida. Dette er et område i sterk utvikling, der flere bibliotek kan bli trukket med, eller der de vil melde seg inn av initiativ. Som vi har sett i det egne kapitlet om dette emnet, finnes det bibliotek faglige og -politiske argumenter bide for og imot & samorganisere OSK og folkebibliotek. For de små biblioteka i de små kommunene vil det trolig være mest å vinne og minst å tape. Her er lokalsamfunnet uansett så lite og gjennomsiktig at det har lite å si om roller fra tid til annen byttes mellom bibliotekar og offentlig tjenestemann eller -kvinne. Ressursene er totalt sett svært små. og både bibliotek og kommune og eventuelle statlige kontorer som deltar. Se blant annet referansepunktene Idet nye biblioteket i alm, jamför artikkelen "Informationspunkter möten utan barriärer" av Barbro Roos i boka Tidernas bibliotek (Statens kulturråd, 1997) etter OSK-integras) friste til Men uansett må man fra bibliotekets side være svært bevisst på torre steder vil OSK-oppgaven: ende og krevende at en sammenblandin med bibliotek kan bli langt vanskeligere. Der vil det også være mer enn nok av informasjonsoppgaver a ta fatt på hver for seg. både for OSK-et og for biblioteket. Horsens bibliotek på Jylland har kanskje det mest aktuelle eksemplet på avanserte informasjonstjenester i bibliotekets egen regi. borgerservice og offentlig infokiosk" " Biblioteksstyrelsen. Her inngår både personlige, telefoniske og elektroniske tjenester. Her samarbeider man også med de oftent rbeid som har vært nært 0 mange år: Biblioteket har siden starten vært redaksjonelt og teknisk ansvarlig med. hjemmesider, Men den nye tjenesten har biblioteket sjøl full styri ane ansatte betjener det nye sørvispunktet. Forskjel informasjonsformidlinga ved biblioteket er blant annet at man nå vil utvikle "metoder t ændre bibliotekernes traditionelle informationsformidlerolle hen imod en mere aktiv rolle i forhold til brugemes informationsbehov". Bibliotekarene i Horsens er klinkende klare på at det skal formidles samfunnsinformasjon i ordets videste betydning. LJ BORSELE OED BUG d. | Seg. bestå og forny i Opplistinga ovenfor av et utvalu mer eller mindre "best case" informasjonsjenester i folkebibliotek, er ment som en idésamling og inspirasjon til det videre arbeidet med samfunnsinformasjonen. den offentlige informasjonen eller hva man velger å kalle det Mange tjenester. Det aller siste eksemplet i denne boka er verken nytt elektronisk eller handler om offentlig informasjon. Men det er godt. Det viser hva et lite. men uredd folkebibliotek kan utrette i demokratiets og den balanserte informasjonens tjeneste." Vi befinner oss I småbyen Malmberget i Norrbotten i det nordligste Sverige, Det er i desember 1968 og biblioteksjef Adolf Henriksson rigger til ei utstilling i biblioteket sitt med utgangspunkt i den høyaktuelle reportasjeboka Gruva. der forfatteren Sara Lidman hadde intervjua arbeiderne ved gruvekonsernet LKAB og fortalt utilsført om det umenneskelige slitet og de håpløse arbeidsforholda. Odd Uhrbom hadde bidratt vesentlig til helheten med sine sterke svarthvite fotografier. som også var med på utstillinga. Gruva var allerede blitt en av 60-tallets mest omtalte reportasjebøker. Så får plutselig Henriksson stukket til seg et hemmelig dokument. et sett med 31 teser som skulle ligge til grunn for en ny organisasjonsmodell for gruvene til LKAB. Tesene var begått av en nordamerikansk rasjonaliseringskonsulent ved navn George Kennings. en tidligere toppfigur i General Motors. Henriksson blaser opp tesene. henger dem opp på utstillinga. og dermed blir de kjent for alle. "Nu har dom spikat upp teser och infört militårfasoner på LKAB. Det bårjar likna faseism." De 31 tesene ville etter hvert blitt kjent uansett. men det var faktisk utstilling biblioteket i Malmberget som utloste den største ulovlige streiken i Norden i etterkrigstida 800 gruvearbeidere vikk i strik i nesten to maneder. Et stort konsem som LKAB "eide" gruvesamfunna i Norrbotten på 60-talleti tilleg; til at de trakk i mange tråder også i Narvik. utskipingshavna for malmen. Sjølsagt "eide LKAB også mye av informasjonen. Men folkebiblioteket i Malmberget lot seg ikke eie. I varierende grad "eies" eller domineres mange lokalsamfunn også i dag av store industribedrift. driftige eiendomsutviklere og entreprenører. ofte i kompaniskap med formelle eller uformelle grupperinger av partier og politikere samt toppene i kommuneadministrasjoner. Lokalavisene bor ifølge presseetiske regler og tradisjoner bidra til balanse i informasjon, men gjør det slett ikke alltid. Folkebiblioteka skar ifølge biblioteklov. regelverk og tradisjoner bidra til balanse. Eksemplet fra Malmberget handler blant annet om å ha et bevisst og aktivt forhold til lokalmiljøet. Alle folkebibliotek fungerer forst og fremst i et lokalmiljø. Sånn vil det være uansett hvor elektroniske vi blir på denne kloden. Dette burde ikke minst biblioteka forstå og ta hensyn til: En finsk bibliotekar uttrykte dette paradokset slik i en anonymisert intervjuundersøkelse som ble utført i forbindelse med boka Kunskapen och livet", for øvrig ei av de mest tankevekkende. men dessverre lite påakta bøkene i den nyere nordiske bibliotekfuglige litteraturen: Henriksson, 1999 Heikki. 1992 här. och att en naturlig kontakt med omgivningen saknas. Hvis det norske folkebiblioteket om fem år ikke er betraktelig mer aktivt og synli i dag, både i lokalsamfunnet. på riksplan og på nettet så vil det være mer i bakleksa ang. Hvis folkebiblioteket derimot klarer å finne tilbake til rolla som kritisk medspiller. vil det stille meget sterkt. For kvalitet og uavhen finitivt ut til bli mar framtida. og biblioteket er snart aleine om å stå for dette. Möss bibliotek har prioritert offentlig Informasjon ra med er fodelt utstilling med kommunal og statlig informasjon ved ingangspartie Accenture : Governments Closing Gap Between Political Rhetoric and eGovernment Reality Accenture, 2001. (Se også et "Executive Summary" som pdf-fil ™" - se slutmote) Allern, Sigurd : Når kildene byr opp til dans : søkelys på PR-byråene og journalistikken. Annaniassen. Erling : Bok over land : trekk ved Statens bibliotektilsyns historie Erling Annaniassen og Geir Vestheim. - Tano Aschehoug. 1999. Audunson. Ragnar : Change processes in public libraries : a comparative project within an institutionalist perspective. - Høgskolen i Oslo. 1996. Audunson. Ragnar : Det Siviliserte informasjonssamfunn : folkebibliotekenes rolle ved inngangen til en digital tid / redaktører: Ragnar Andreas Audunson og Niels Windfeld Lund, Fagbokforlaget, 2001. ISBN 82-7674-718. Berrefjord. Ole: "Informasjon og demokrati — brennpunkt bibliote I: Bok og bibliotek, s, 363-364 (1983). Bibliotekstjänst : Bibliotek - mötesplats i tid och rum / utgiven i samarbete med SAB: demokratigrupp. - Bibliotekstjänst, 2000. - 156 s, - ISBN 91-7018-458. Birdsall, William F. : "Folkebiblioteket på den politiske arena" I: Det Siviliserte informasjonssamfunn. (Audunson, 2001) Boas, Morten (1998) : Den postmoderne staten : om politiske former som resultat av globaliseringen. I: Samtiden nr. 5.6 (1998) Side: 47-58 ISSN: Henriksson, Britten : Med biblioteket i samhället : 30 är sedan Adolf Henriksson placerade biblioteket mitt i LKAB-debatten. 1: BIS - Bibliotek i samhället 1999:3, s, 17-18. (ISSN 0345-1135) (BIS! nettsted. se sluttnote"*"). Finans- og tolldepartementet : Innstilling fra Informasjonsutvalget (Utvalg til utredning av statens eksterne informasjons» og kunngjøringstjeneste). - Finans- og tolldepartementet, 1962. (Bilag til St.prp. nr. Forvaltninusloven : Lov 1967-02-10 nr. 00: Lov om behandlingsmåten i forvaltingssaker (forvaltningsloven) (digstal utgave, se sluttnote ") Frisvold. Øivind : Offentlig informasjon fra folkebiblioteket ; ideer og eksempler re Odd Letnes og Øivind Frisvold. - Biblioteksemralen. 1991. ISBN 82-7022-094-9 Kommuneforlaget, 1995. ISBN 82-446-0149-3. Hauge, Jostein H.: Skape - bevare - formidle : grunnlasmateriale for en IT-plan for kultursektoren. Kulturdepartementet, 1996. Heikkilå. Inkeri : Kunskapen och livet Inkeri Heikkilå og Aulikki Holma Nordisk Ministerråd, 1992. Holmane. Vidar: Kommuner og lokalsamfunn på Intemett : hvorfor. hvordan? Kommuneforl,, 1999. Innst. $. Nr. 115 (1992-93) IT- og forskningsministeriet : Konvergens i netværkssamfundet. København IT- og forskningsministeriet. Kulturministeriet, 2001, ISBN 87-7960-099-9 (digital utgave. se sluttnote *). Jansen Bernard I. : A review of Web searching studies and a framework for future research, I Journal of the American Society for Information Science and Technology (SASIS) 52 (3) (2001) Johannsen, Carl Gustav : Hvordan finder biblioteket svaret: evaluering 1988 [1998] delprosjekt i prosjektet "Biblioteket finner svaret". - Tønsberg : [Biblioteket] , 1998. Kommuneforlaget : Kvalitet og service med brukeren i sentrum : praktiske tips og gode råd om metoder som brukes av norske kommuner. Oslo : Kommuneforlaget, 2001 ISBN 82-446-0765-3. Lindqvist, Sven : "How Public Are Public Libraries", I: Scandinavian Public Library Quarterly 3. 1989. Loran C : Loran C og Omega : innstilling / fra Utvalget til undersøkelse av sakene om etablering av Loran C og Omega-stasjoner i Norge - Pax. 1977. Nilsen, Ragnar Anker : Hva fikk nordmennene å lese i 18147 : en bibliografi med beskrivelse av skrifter og trykk utgitt i Norge i grunnlovsåret. Norsk samfunnsleksikon. Pax. 1987. NOU (1978) : Offentlig informasjon - Oslo : Universitetsforlaget . 1978 - (NOU ; 1978:37) ISBN 82-00-70454-8 (NOU 1983: 17), ISBN 8: NOU (1991): Bibliotek i Norge : for kunnskap. kultur, informasjon ; utredning Kulturdepartementet, 1991 - (NOU 1991:14). NOU (1992): Ikke bare ord: statlig informasjon mot ar 2000 Statens forvahningstjeneste. 1992, (NOU 1992: 21) NOU (1994) ; Til informasjonens pris - Oslo : Statens forvaltningstjeneste, 1994. (NOU 1994: 17) NOU (1999) ; Ytringsfrihed bor finde sted : forslag til ny Grunnlov $100 : utredning Statens forvaltningstjeneste. 1999, (NOU 1999: 27) NOU (2000) : Om oppgavefordelingen mellom sta region og kommune - Oslo : Statens forvaliningstjeneste, Informasjonsforvaltning, 2000. (NOU 2000; 22) ISBN 82-583-0535-2. (digital utgave. NOU (20011: Uten penn og blekk : bruk av digitale signaturer elektronisk samhandling med og i forvaltningen - Oslo : Statens forvaltningstjeneste, Informasjonsforvalining, 2001 (NOU 2001: 10), ISBN 82-583-0570-0 (digital utgave. se sluttnote " Offentlighersloven : Lov 1970-06-19 nr. 69: Lov om offentlighet i forvaliningen (Offentlighetsloven) (digital utgave, se sluttnote *. Offerdal. Audun : Lokaldemokratiet: status og utfordringer : aktuelle forskningsbidi Audun Offerdal og Jacob Aars (red.). - Kommuneforlaget . 2000. Ot prp. nr. 14 (1985-1986) Lov om folkebibliotek. Pharo, Nils: The preferences of information services by students in library and information science. I: Norsk tidsskrift for bibliotekforskning nr, 13 (2000), Side 22-35. Prerovska. Marta : Verdensveven : formidling av offentliy informasjon Statens informasjonstjeneste. - Statens informasjonstjeneste, 1999. Ramborg, Karl-Kristian : Lokal opplysningstjeneste : rapport om forsøkene I 11 kommuner Statens informasjonstjenste. 1982. Ringdal. Nils Johan : By, bok og borger : Deichmanske bibliotek gjennom 200 år. Salvesen. Gunhild : Finner biblioteket svaret? : utprøving av referansetjenestens kvalitet i norske folkebibliotek Gunhild Salvesen, Svnnove Ulvik, - Statens bibliutektilsyn i Statens informasjonstjeneste : Tonsbery bibliotek . 1994. Sue. Finn : Hemmelighold og innsyn i den norske stat : en rapport om bruk og offentlighetsloven, - Høgskolen i Oslo, Avdeling for journalistikk. bibliotek» og informasjonsfag. 2001. (HiO-rapport : 2001 nr. 9). St.meld nr. 22 (1999-2000) : Kjelder til kunnskap og oppleving : om arkiv. bibliotek o museum i et IKT-tid og om bygningsmessige rammevilkår på kulturområdet det Konge kulturdepartement. - [KD], 1999. St.meld. nr. 61 (1991-92): Kultur i tiden / Kulturdepartementet. - [KD]. Statens bibliotektilsyn : Rapport fra ad hoc-utvalg til å vurdere virkninger av Bibliotekloven [oppnevnt av Statens bibliotektilsyn] ; avgitt til Statens bibliotekrad 7.mai 1982. Statens bibliotektilsyn, 1982. Statens bibliotektilsyn : Veiledende normer for folkebiblioreklokaler / Statens bibliotektilsyn [redigert av: Aud Nordgarden .. fet al]. - Statens bibliotektilsyn, 1982. Statens bibliotektilsyn : Folkebibliotekenes formidling av offentlig informasjon : rapport til Statens bibliotektilsyn. - [Statens bibliotektilsyn]. 1983. Statens kulturråd : Tidemas bibliotek, [Stockholm] : Statens kulturråd. [1997]. Undertittel på omslag: Sunstein, Cass : Republic.com, - Princeton, N.J. : Vestheim. Geir : Fornuft, kultur og velferd : ein historisk-sosiologisk studie av norsk folkebibliotckspolitikk / Geir Vestheim. - Oslo : Samlaget, 1997. ISBN 82-521-5018-7. Viirman, Eva : Folkbiblioteket som informationcentral. I: Bok og bibliotek 1977, s.228-230, ISSN 0006-5811 Alle nettadressene det henvises til i boka er også lagt opp kapittelvis som aktive lenker på AL Biblioteksentralens nettsted på: http: ww v/nettbok.offinfo.htim Lenkene vil holdes ajour til desember 2003. 'sue bibliotek: horsens dk fakta projekt2 hem. ep: odin.dep no odin norsk publ rapporter 034005-99011 I indes-dok004-b-n-a. html av Jovdata.no all H-19920925-107. html wowstdepino files pF! 01 Infor? Nerings- og handelsdepartementet har samla de [T-poitiske dokumentene under Stotenbergeegicringa pa denne sida pa Odin: hp odin dep.no nbd' norsk pLO001 865 p 10001878 sndex-b-n-3 hum! hp: odin dep no st norsk publ rapporter 2800-090 195 index-bos026-b-- html se kostit ep na inngang nor hp: orvaltingsnetdep.no hup: odin den no a4d. norsk publ rappurter 002005-990[68 ndex-dok000-b-F-a.beml. hp: din dep.na archive aadvedlegg 01 O1/Progr032 på Fornyelsesprogrammets nettsted finnes på odin dep no aad/ornyelse np in depo ah norsk p 10001868 p 10001576 indev-b-n-e tm! se Iso sammendrag av baka ligger på forlagets nested: Ks no/Artile asp?ArielelD=4257 pe wiww.ks.no Aruicle.asp? Aruclel=30K4 up: ok kommorg no komnak; komfylker him! va date dk policy Masa ast him 1 hit samson.bibtils.no innhold løver oven him http: 'samson.bibtils.no innholelover reglfolk htm up: sämson.biblils no innhold infosb fbibit 1197 htm hp: balder.dep.no/ kd publ/97/it-plan. html hu: odin.dep.no kd norsk publ stmeld'018005-044002/index-8ok000-b-n-a- html hip; /samson.bibtils.no bredband/bbifbibl.htm 9 ir Samson bibtils.no bredband index him 'sso odin depn0 nh norsk publ handli 9 tp samson bibtlsno bredband inden him 195 ap: home hi. orvind duharret him van universitetsforlage no bok-norge leserne dokumenter lesin vw stavanger kommune no solvberg html nordsyd hil vw steinkjer folkebibl.no miljo miljobib htm ve trondheim folkebibl.na europa: 19 hp: nyhuus deieh flkebibl.no deichman DFB dfb html vglobal.no wa oresunddirekt com 'ww Iøvdatano all -19920925-107. html hp: sova kommunal-rappart no inden db27id= 102115 19" Se blant annet oppslag I Aftenposten 20. mal 2001: hp. rigg aftenposten.no/nyheter iriks d211 196. hum hp: wrkeolandrb.no wa intermedia. io no tk notater nota html win saline http: nonge no tekst ses lt. os. sw: sno presse presse 010605. sw questia.
|
lovdata_cd_40985
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.826
|
Som hovedregel må det i tilfelle behov for gjenanskaffelse/utskifting fremsettes nytt krav. Dette blant annet fordi det må vurderes om gjenanskaffelsen/utskiftingen er nødvendig, hvorvidt den dekkes av firmagaranti eller om reparasjon er regningssvarende. Hjelpemiddelsentralen kan i helt opplagte saker etter vurdering av ovenstående gjøre unntak for vilkåret om nytt krav. Dersom det «gamle» hjelpemidlet skal erstattes av et hjelpemiddel med andre/flere funksjoner eller dersom medlemmets behov er endret, skal nytt krav alltid fremsettes. For gjenanskaffelse av kontaktlinser gjelder spesielle regler, se rundskrivet som omhandler synshjelpemidler. Reparasjon av tidligere tilståtte hjelpemidler som er gitt som utlån utføres i samråd med hjelpemiddelsentralen.
|
lovdata_cd_26067
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.777
|
Forskrift om snøskuterløyper, Karasjok kommune, Finnmark. Fastsatt av Fylkesmannen i Finnmark 12. mars 2002 med hjemmel i lov 10. juni 1977 nr. 82 om motorferdsel i utmark og vassdrag av §5 tredje ledd. §1. Bruk av snøskuter i utmark og på islagte vassdrag kan på vinterføre skje langs følgende merkede løyper, jf. kart over løypenettet i Karasjok kommune datert 12. mars 2002: Løype 1: Langs elva fra Karasjokbrua til Ássebákti - Gárdin/Ravnastua - Mollesjohka fjellstue - Iesjávri (tilknytning til løype 15 i Kautokeino kommune). Sideløype: fra sørenden av Geaimmejávri langs hele vatnet til nordenden av vatnet. Sideløype: fra Oivosluoppal - Gavnjavuotna - Likçavuotna - Gasadat - langs Likçanjárga - Elle-Aslat suolo og tilbake til Oivosluoppal. Løype 2: Ássebákti - Jergul - Coavddatmohkki - Suossjávri fjellstue - Nedre Mollesjohka - Mollesjohka fjellstue, etter Kárásjohka/Iesjohka. Sideløype: uossjávri fjellstue - ned til Vuottasjohka - langs denne til Suoidnerohtu og til kommunegrensa mot Kautokeino (tilknytning til løype 15 i Kautokeino kommune). Løype 3: Ássebákti - Myrskog - Beaivvasgieddi etter Kárásjohka. Løype 4: <30>Coavddatmohkki - Nedre Mollesjohka - Mollesjohka fjellstue. Løype 5: Fra Kárásjohka ved Kirkegårdsparkeringsplassen - Doakteroavvi - Guovzilbohki/Iskoras - Vuhculjávri - Rievkkároggi - nord for Dábmotsuohkkadas - Beaivvasgieddi. Løype 6: Karasjokbrua - etter Kárásjohka/Anárjohka til Dorvonjárga - etter Anárjohka til Gossjohkbrua - etter Anárjohkveien til Basevuovdi og etter Anárjohka til grensa for Øvre Anárjohka Nasjonalpark. Løype 7: Fra samløpet av Anárjohka og Kárásjohka - langs Tanaelva til grensa mot Tana kommune. Løype 8: Fra løype 7 ved Váljohka - Sohpparavaðða - Gaskogielas - Ástejávrrit. Løype 9: Fra Karasjok ved slalombakken - Oalgevarri - langs vestsiden av E6 til sørenden av Guhkesjávri der løypa krysser E6 - langs østsiden av E6 til Seidájávri - Idjájávreluoppal - Idjájávri - langs østsiden av E6 til kommunegrensa mot Porsanger. Løype 10: Fra løype 5 ved Rochi til løype 6 ved Iskorasjohka. Løype 11: Fra løype 3 ved Námmájohka til løype 5 ved Guovzilbohki/Iskoras. Løype 12: Fra løype 7 ved Geahtaveadji til Gimesjávri. Løype 13: Beaivvasgieddi - Duoibil - Ásttejávri - uossjávri fjellstue. Løype 14: Fra løype 2 ved Jergul - Roancegialas - Beatnatluoppal - til løype 1 ved Návlesaigielas. Løype 15: Fra parkeringsplass i sørenden av Idjajávri - Geaðgejávri - Geassájávri. Løype 16: Fra løype 3 ved Bieskenjárga - Skáiddejávri - til løype 2 ved Jergul. Løype 17: Fra løype 2 på Kárásjohka ved Niitos til Badjenjárgaveien og langs denne - krysse Svinengveien - opp til løype 5 ved Doakteroavvi. Løype 18: Fra løype 9 ved Sávkadasmáðii - krysse E6 ved trafostasjonen - Niitonjárga - Kárásjohka (løype 6) - Riidoluhppu - krysse Finnlandsveien - langs veien mot Helander og opp til løype 5 ved Doakteroavvi. §3. Denne forskrift trer i kraft straks. Samtidig oppheves forskrift 4. januar 19881 om snøscooterløyper i Karasjok kommune, Finnmark.
|
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.