id
stringlengths 12
86
| doc_type
stringlengths 5
37
| publish_year
int64 1.88k
2.02k
| lang_fasttext
stringlengths 2
3
| lang_fasttext_conf
stringlengths 3
5
| text
stringlengths 6
1M
|
|---|---|---|---|---|---|
lovdata_cd_36089
|
lovdata_cd_odelsting_2005
| 2,021
|
no
|
0.863
|
Publisert: Ot.prp.nr.42 (1988-1989) Foran inntektsoppgjørene i år har det vært bred kontakt mellom Regjeringen og organisasjonene i arbeidslivet. Det har vært enighet om å videreføre nedgangen i pris- og kostnadsutviklingen gjennom et nytt moderat inntektsoppgjør. Under forhandlingene i inntektsoppgjøret ble det klart at det var en forutsetning for gjennomføringen av oppgjøret at det ble iverksatt en ny midlertidig lov som regulerer inntekter og utbytte i annet avtaleår. På denne bakgrunn legger Forbruker- og administrasjonsdepartementet fram forslag til en midlertidig lov om regulering av inntekter og utbytte. Loven er forutsatt å gjelde fra 1. april 1989 til 31. mars 1990. Den någjeldende inntektsreguleringslov utløper 31. mars i år. Under utarbeidelsen av det nye lovforslaget har det vært kontakt med organisasjonene i arbeidslivet. I St.prp.nr.65 (1988-1989), Om tiltak for å begrense arbeidsledigheten og gjennomføringen av inntektspolitikken for 1989, som også fremmes i dag, legger Regjeringen fram forslag om en rekke tiltak som innebærer en betydelig satsing for å redusere arbeidsledigheten. Tiltakene må også ses i sammenheng med inntektsoppgjøret. I proposisjonen gis en omtale av de inntektsoppgjør som er gjennomført til nå. Den gir også en oversikt over den økonomiske situasjonen og en vurdering av virkningene av de foreslåtte tiltakene og inntektsoppgjørene. Midlertidig lov om inntekt- og utbytteregulering trådte i kraft 22. april 1988. Loven avløste den midlertidige lov om inntekt- og utbyttestopp fra 7. mars 1988, som satte forbud mot all inntektsøking etter 29. februar 1988. Etter loven skulle inntekts- og lønnsøkinger begrenses i forhold til nivået på det tidspunktet loven trådte i kraft. I praksis ble skjæringstidspunktet 29. februar fordi inntektsstopploven setter forbud mot inntektsøkning etter denne dato. Loven la videre til grunn at alle grupper skulle gis det samme kronetillegget som lønnstakere i LO/N.A.F.området, varehandelen og i staten. I tillegg åpnet loven for særskilte lavlønnstillegg, i samsvar med lavlønnstilleggene i disse områdene. I Ot.prp.nr.43 (1987-1988) sies det følgende om hovedretningslinjene loven bygger på: « - Det åpnes adgang for lønnsforhøyelser som følger av inngåtte protokoller i LO/N.A.F.-oppgjøret, i oppgjør mellom Handelens Arbeidsgiverforening og arbeidstakerorganisasjonene i varehandelen og protokollen mellom staten og Statsstjenestemannskartellet. at det kan utbetales inntil 12 % utbytte. Dette gjør det mulig for nystiftede selskaper og selskaper som ikke har utdelt utbytte de tre foregående år, å dele ut utbytte. Loven gir departementet adgang til å gjøre unntak fra loven der den fører til åpenbare urimeligheter og hvor unntak ellers vil være ubetenkelig. Forbruker- og administrasjonsdepartementet har i henhold til loven fastsatt forskrifter av 25. april 1988 for å utfylle lovens bestemmelser. For å sikre at inntekt- og utbyttereguleringen blir gjennomført på en effektiv og forsvarlig måte, er det iverksatt kontrolltiltak. I privat sektor gjennomføres kontrollen av Prisdirektoratet/Statens pristilsyn. Virksomheten i den offentlige sektor blir kontrollert gjennom de ordinære kontrollinstansene, Riksrevisjonen i staten og kommunale- og fylkeskommunale revisorer i kommunesektoren. Statens pristilsyn hadde ved utgangen av januar 1989 ferdigbehandlet kontrollen av ca 4.170 bedrifter, og det er konstatert overtredelser i ca 560 bedrifter. I de kontrollerte bedriftene er det foretatt ca 73.000 stikkprøvekontroller, og det er avdekket om lag 2 700 overtredelser av loven. Særlig i den første tiden skyldes mange overtredelser misforståelse av bestemmelsene. Det var ved utgangen av januar 1989 foretatt 20 politianmeldelser. Kontrollarbeidet har i stor grad vært rettet mot bransjer og områder der en har antatt at presset på lønningene har vært sterkest. Forbruker- og administrasjonsdepartementet skal i henhold til § 4 i loven godkjenne en lang rekke avtaler. Departementet kan også etter § 12 gjøre unntak fra loven. Departementet har behandlet ca 150 godkjenningssaker, som omfatter til sammen ca 450 avtaler. Inntil medio februar 1989 har det kommet inn om lag 460 rene dispensasjonssøknader og om lag 1.750 rene fortolkningssaker, alle vedrørende lønn. Det følges en streng praksis ved behandlingen av dispensasjonssøknadene, og det er medio februar 1989 bare gitt 29 dispensasjoner. Forbruker- og administrasjonsdepartementet har mottatt 15 søknader om dispensasjon fra utbyttebestemmelsene. 9 av søknadene er avslått. Det er gitt 2 dispensasjoner. Det er videre behandlet en rekke henvendelser om tolkning av utbyttebestemmelsene. Statens pristilsyn har ved kontroller funnet 9 overtredelser av utbyttebestemmelsene. Mange av disse besto i utbetaling av utbytter som var vedtatt, men ikke utbetalt før loven trådte i kraft. Ingen av tilfellene ble anmeldt, men ulovlig utbetalt utbytte er tilbakebetalt i flere tilfelle. Forbruker- og administrasjonsdepartementet har oppnevnt et rådgivende utvalg som bistår i behandlingen av saker av stor betydning for den enkelte og ellers i saker av prinsipiell natur. Utvalget ledes av Riksmeklingsmannen. Utvalget har blant annet behandlet og uttalt seg om alle godkjenningssakene. Gjennom 1988 skjedde en klar dempning av takten i pris- og kostnadsutviklingen. Prisstigningen lå i begynnelsen av fjoråret på et nivå rundt 7 pst, målt over de siste 12 måneder. I desember var stigningstakten kommet ned til 5,6 % og videre til 5,2 % i januar i år. Den reduserte prisstigningen i januar hadde blant annet bakgrunn i den moderate økingen i avgifter og takster i offentlig forretningsdrift for 1989. De underliggende økonomiske forhold tilsier en fortsatt avtakende prisvekst utover våren 1989. Det tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørene utarbeidet i sin foreløpige rapport et anslag for konsumprisveksten fra 1988 til 1989. Også lønnsveksten har vist en markert avdempning. Gjennomsnittlig timefortjeneste for arbeidere i N.A.F.-området lå i 4. kvartal 1988 3,5-4 % høyere enn i 4. kvartal 1987, etter foreløpige tall. I første kvartal 1988 var timefortjenesten 8,5 % høyere enn ett år tidligere. Lønnsglidningen over de siste 12 måneder avtok fra vel 8 % i 1. kvartal 1988 til anslagsvis 2 % i 4. kvartal. Utslaget i lønnsstatistikken har ikke vært like klart for alle grupper. Dette henger sammen med at lønnstallene inkluderer lønnsvekst som fant sted før lovreguleringen trådte i kraft i fjor. Lønnsoverhenget inn i 1989 ble gjennomgående lavt på grunn av den avdempede lønnsutvikling i 1988. I gjennomsnitt er overhengene i lønningene beregnet å bli om lag 0,5 %. Dette er et godt utgangspunkt for å oppnå en moderat årslønnsvekst fra 1988 til 1989. De tiltak som Regjeringen gjennomførte som ledd i det inntektspolitiske opplegget for 1988 bygget på at en for 1989 siktet mot en fortsatt redusert prisstigning og en kostnadsvekst som ikke var høyere enn hos våre handelspartnere. Også i protokollen om inntektsoppgjøret 1988 mellom LO og N.A.F. ble det gitt uttrykk for at det var partenes siktemål også for 1989 å bidra til lavere prisstigning og kostnadsvekst. På et tidlig tidspunkt før inntektsoppgjørene i år tok Regjeringen kontakt med organisasjonene i arbeidslivet. Det var bred enighet om nødvendigheten av at kostnadsutviklingen i Norge gjennom 1989 ble lavere enn hos våre handelspartnere. En slik utvikling forutsetter en moderat inntektsvekst gjennom året. De inntektsoppgjør som nå er gjennomført, mellom partene i de store områdene i privat og offentlig virksomhet, er i samsvar med dette. Det er imidlertid viktig for å oppnå den ønskede utvikling at også andre grupper følger tilsvarende linje. Under avtaleforhandlingene ble det klart at det var en forutsetning for gjennomføringen av oppgjøret at Regjeringen ville foreslå en ny midlertidig lov som regulerer inntekter og utbytte i annet avtaleår. a) Formålet med den foreslåtte lovreguleringen er å sikre at den begrensning av inntektsveksten som ligger i de inngåtte tariffavtalene blir gjennomført for alle grupper inntektstakere. Dette oppnås ved at mulige tillegg i lønn begrenses til det som er avtalt i de inngåtte avtalene. Det sentrale element i avtalene er et inntektstillegg på 3 kroner pr time. Dessuten har enkelte avtaler andre bestemmelser som kan medføre inntektsøkning. Dette har bakgrunn i spesielle forhold i de enkelte avtaleområdene. Overhenget i lønningene fra i fjor til i år varierer lite mellom gruppene, i motsetning til situasjonen i fjor. Dette har sammenheng med virkningen av den gjeldende inntektsreguleringsloven. Med den nye loven skulle det dermed bli betydelig større grad av likhet mellom gruppene i lønnsveksten fra 1988 til 1989 enn det var året før. b) Som den nåværende inntektsreguleringsloven, vil en ny lov gjelde for i alt nær 1,9 millioner lønnstakere eller 90 % av det totale antall sysselsatte. Dessuten vil loven kunne påvirke utbetaling av aksjeutbytte til om lag 1/2 millioner aksjeeiere. Forslaget til § 4 som i likhet med 1988-1oven gir bestemmelser vedrørende tilleggene ved inntektsoppgjøret, har en annen utforming enn inntektsreguleringsloven. De enkelte tariffavtaler er ikke i samme grad som ved den någjeldende loven innarbeidet i lovteksten. Forslaget begrenser seg til å beskrive de aktuelle elementene fra de enkelte avtalene. Som nevnt ovenfor, vil så vel arbeidstakere som omfattes av avtalene som arbeidstakere i bedrifter som har fulgt disse avtalene i de siste 4 årene uten å være part, ha mulighet til å få de tillegg som er avtalt. For andre arbeidstakere kan inntekten økes med inntil kr 3 pr time. Disse tilleggene kan tidligst gis fra 1. april i år. Loven gir ikke den enkelte noe rettskrav på tillegg, men fastlegger at eventuelle tillegg skal kunne gis inntil visse rammer. Loven gir generelt adgang til større lønnstillegg i reguleringsperioden enn någjeldende lov. Det er i samsvar med de inngåtte tariffavtaler gitt større åpning for lokal lønnsutvikling, men innenfor klart fastsatte rammer. Forøvrig er lovforslaget på de fleste punkter sammenfallende med den någjeldende inntektsreguleringsloven. Ut fra erfaringer med den någjeldende loven er enkelte mindre endringer foretatt. Det er videre åpnet for visse justeringer på enkelte begrensede områder for å unngå for stor stivhet ved en regulering over to år. Dette gjelder f.eks. mulighet for høyere lønn ved omorganisering eller effektivisering og for satsene for reiseregulativ og lignende. Det er forutsatt at aksjeutbytte fortsatt skal begrenses. På bakgrunn av at reguleringen nå har vart i ett år, settes imidlertid beregningsgrunnlaget til de siste 4 år i stedet for 3, som var grunnlaget ved årsoppgjøret for 1987. Den nye loven er forutsatt å gjelde for annet år av inneværende tariffavtaleperiode, altså for perioden 1. april 1989 til 31. mars 1990. Det er en forutsetning for det inntektspolitiske opplegget at moderasjonen i NHO-området følges opp også for andre grupper. Etter drøftinger med organisasjonene for de funksjonshemmede og pensjonistenes organisasjoner fremmer Regjeringen i St.prp.nr.65 (1988-1989) forslag om økning i trygdesatsene tilpasset moderasjonslinjen i NHO-området. Også avtaleregulerte næringsinntekter innen jordbruk, fiske m.v., vil gjennom de respektive forhandlingene bli fastsatt med sikte på en oppfølging av dette. Prisstigningstakten har over en lengre periode vært avtakende, og etterspørselspresset i økonomien er sterkt redusert. Regjeringen antar at etterspørselsbestemt prisstigning fortsatt vil avta noe framover. Prisstigningstakten hos våre handelspartnere lå i desember 1988 på 4,0 % mot 5,6 % i Norge. Tilsvarende tall på samme tid året før var 3,1 % og 7,4 %. Etter de lønnsavtalene som nå er inngått, bør det være et realistisk mål å komme ned på en kostnadsvekst gjennom 1989 som er lavere enn hos våre handelspartnere. Regjeringen vil ikke gjennomføre generelle prisreguleringer av typen pris- og avansestopp. Det er likevel nødvendig å kombinere de inntektspolitiske tiltakene med en aktiv prispolitikk. I det økonomiske opplegget for 1989 har Regjeringen tatt hensyn til prisutviklingen gjennom fastsettelsen av særavgifter og offentlige priser med utgangspunkt i en ramme på 4 prosents økning. Ut over tiltakene i statsbudsjettet er det også gjennomført prisregulering for elektrisk kraft som innebærer at elektrisitetsprisene ikke kan økes med mer enn 4 prosent i gjennomsnitt. For å unngå prisøkninger som ikke er begrunnet med en rimelig kostnadsutvikling, vil prismyndighetenes innsats fortsette på felter med direkte prisregulering eller særskilt overvåkning. Dette gjelder melk, margarin, sement, kunstgjødsel, drosjer, kjøtt engros, bensin, husleier og økninger i festeavgifter som er direkte maksimalprisregulert. Søknader om prisøkninger skal behandles strengt. Også innen grupper som byggevarer, forsikring, øl og mineralvann vil en følge prisutviklingen nøye. Prismyndighentene utøver betydelig aktivitet rettet mot næringsdrivende som kan utøve markedsmakt. Det er viktig å hindre at det i næringslivet oppstår prissamarbeid eller andre konkurransereguleringer som tar sikte på å motvirke den prisdempende effekt av svakere etterspørsel. For fortsatt å sikre en rimelig prisutvikling og begrense muligheten til å ta ut urimelige fortjenester, skal myndighetene bidra til å fremme effektiv konkurranse i næringslivet. Det skal gripes inn mot skadelige konkurransereguleringer, og tilfeller av ulovlig samarbeid vil fortsatt bli politianmeldt. Det skal legges vekt på å informere forbrukerne om pris- og konkurranseforhold. Forøvrig vises til Stortingsmeldingen om prismyndighetenes virksomhet i 1989 som vil bli lagt fram for Stortinget med det første. Jordbruket skal ha sin ordinære avtalerevisjon 1.7.1989. Som grunnlag for jordbruksforhandlingene vil det foreligge tall fra Budsjettnemnda for jordbruket som belyser den faktiske kostnads- og inntektsutvikling i 1988. Regjeringen vil i jordbruksoppgjøret i 1989 gå inn for at moderasjonslinjen i lønnsoppgjørene også gjennomføres overfor jordbruket. Fjorårets forhandlinger om en støtteavtale for perioden 1.1.-31.12.1989 ble avsluttet med enighet om en ramme på 900 mill. kroner. Den økonomiske rammen for oppgjøret i 1988 var 433 mill. kroner. Staten har inngått takstavtale med flere grupper næringsdrivende i helsesektoren. Privatpraktiserende leger, fysioterapeuter og psykologer skal ha avtalerevisjon 1. juli. Også veterinærer har avtaleutløp 1. juli, mens privatpraktiserende tannleger skal ha avtalerevisjon 1. august. Også ved avtalerevisjonene med disse gruppene vil Regjeringen legge til grunn de inntektspolitiske prinsipper som er fulgt i NHO-området og som ligger til grunn for utformingen av loven om inntektsregulering. Den foreslåtte lov om inntekt- og utbytteregulering omfatter alle former for inntekt og arbeidsvilkår m.v. ved arbeid i annens tjeneste. Den gjelder både for arbeidsgivere og arbeidstakere. annet styrehonorar og aksjeutbytte. Overtredelser av loven kan i henhold til § 13 bli straffet med bøter. For å sikre en best mulig gjennomføring av loven, er det nødvendig å iverksette egne informasjons- og kontrolltiltak. Departementet vil i hovedsak legge dette arbeidet opp på samme måte som i forbindelse med gjeldende lov. Informasjon om loven vil i første rekke bli rettet mot arbeidsgivere, bedrifter og arbeidstakere, og dernest publikum generelt. Arbeidsgiverne vil i tillegg til informasjon om reglene i loven også få konkrete opplysninger om hvilke krav som stilles til dem i forbindelse med kontrollen av at loven overholdes. Departementet tar, som i 1988, sikte på å gi denne informasjonen dels ved annonser i dagspressen, dels ved rundskriv til arbeidsgiverne og dels ved et eget informasjonshefte om loven. Forholdene vil ellers bli søkt lagt til rette, slik at henvendelser kan bli besvart raskt. Prisdirektoratet og Statens pristilsyn vil som ved gjeldende inntektsreguleringslov, være ansvarlig for kontrollen i den private sektoren. De nødvendige fullmakter til å gjennomføre kontrollarbeidet vil bli gitt ved forskrifter til loven. Departementet legger til grunn at prismyndighetenes arbeid med kontrollen og bedriftenes medvirkning, f.eks. hvilke opplysninger som skal stilles til disposisjon, vil følge de retningslinjene som har vært fulgt ved kontrollen av gjeldende inntektsreguleringslov. Prismyndighetene følger i dette arbeidet vanlige regler og rutiner i kontrollarbeid av denne karakter. Også i statlig og kommunal virksomhet vil kontrollen bli lagt opp på samme måte som ved gjeldende lov. Det innebærer at kontrollen i hovedsak skjer gjennom de ordinære kontrollinstansene, Riksrevisjonen i staten og kommunale og fylkeskommunale revisorer i den kommunale sektoren. Kontrollen med utbyttereguleringen vil i hovedsak kunne gjennomføres på grunnlag av de ordninger som allerede foreligger. Utbytte framgår blant annet av det felles regnskapsskjema som skattemyndighetene og prismyndighetene benytter. Hovedansvaret for kontrollen med utbyttereguleringen vil, som for gjeldende lov, bli lagt til Statens pristilsyn. Loven bygger på de samme hovedprinsipper som lov om inntekt- og utbytteregulering av 22. april 1988, heretter kalt «Reguleringsloven av 1988». Utgangspunktet er at enhver økning av inntekten er forbudt, utover det som lov eller forskrift gitt i medhold av loven åpner adgang for. Departementet har lagt vekt på å følge samme systematikk ved oppbyggingen av den enkelte paragraf som reguleringsloven av 1988, for å unngå at det oppstår misforståelser om lovforslagets virkeområde. I lovens § 4 er det åpnet adgang til lønnsøkning etter mønster fra vårens tariffoppgjør i privat og statlig sektor. Det er forøvrig foretatt endringer på enkelte punkter i lovutkastet. Det skyldes dels at man i selve lovteksten har ønsket å ta inn noen presiseringer, og dels at man har ønsket å foreta enkelte realitetsendringer. Endringene er kommentert i merknaden til den enkelte bestemmelse. Når derimot arbeidstakere tilsatt i norske virksomheter arbeider i utlandet, mener departementet at disse ikke bør omfattes av reguleringen. Det er etter departementets mening viktig at norske virksomheter som er engasjert i utlandet skal kunne rekruttere den arbeidskraft de har behov for, uten hinder av lønnsreguleringer i Norge. For disse arbeidstakere bør lønnen kunne fastsettes ut fra forholdene i de land arbeidstakeren har sitt daglige virke. Loven regulerer både det å gi og motta økning i den inntekt en arbeidstaker lovlig hadde i sin stilling på det tidspunkt loven trådte i kraft, og loven gjelder således både for arbeidsgiver og arbeidstaker. På samme måte regulerer loven enhver forbedring av arbeidsvilkårene dersom dette er av økonomisk verdi for arbeidstakeren. Loven avløser lov om inntekt- og utbytteregulering av 22. april 1988, som tidligere avløste lov om inntekt- og utbyttestopp av 7. mars 1988. Etter disse lovene var utgangspunktet den inntekt som gjaldt 29. februar 1988. Dette innebærer at utgangspunktet for de tillegg som kan gis i perioden 1. 31. mars 1990, er den faktiske inntekt som gjaldt for stillingen pr. 29. februar 1988, med de tillegg som eventuelt er gitt med hjemmel i Reguleringsloven av 1988. Til § 2, nr. 1: I lovutkastet til nr. 1 i denne paragraf er bl.a sagt: «... den inntekt en arbeidstaker lovlig hadde i sin stilling ...». Uttrykket «lovlig» er føyet til i tillegg til ordlyden i Reguleringsloven av 1988 for å understreke at eventuelle ulovlige tillegg som er gitt i perioden 29. februar 1988 til 31. mars 1989, vil gi en for høy inntekt også etter den nye reguleringsloven. Forøvrig vil departementet vise til at de som ikke har gitt tillegg etter Reguleringsloven av 1988 før denne loven oppheves, ikke vil kunne gi disse tillegg senere. Departementet har sett som spesielt viktig at man for denne paragrafen følger systematikken fra reguleringsloven av 1988. En endret systematikk vil lett kunne oppfattes dithen at lovforslaget inneholder et annet inntektsbegrep enn Reguleringsloven av 1988. Lovforslagets § 2 nr. 2 lister i en legaldefinisjon opp en rekke ulike former for inntekt. Listen skal ikke oppfattes som uttømmende, men som eksempler. Forbudet i § 2 er ment å skulle omfatte alle former for inntektsøkning, uansett hvilket navn man måtte sette på dem. Enhver form for godtgjørelse i penger eller naturalytelser som blir gitt i et arbeidsforhold, regnes etter definisjonen i denne paragraf som inntekt. Departementet mener likevel at det bør gjøres unntak for mindre naturalytelser og gaver, når slike ytelser ikke regnes som inntekt, slik det er beskrevet i skattelovens forskrifter av 2. september 1977 med senere endringer om «Skattefritak for visse naturalytelser m.v.» Det vil her være snakk om f.eks. gaver i ansettelsesforhold, personalrabatter og fordel ved delvis fri telefon m.m. Bestemmelsen rammer i utgangspunktet også fri telefon, men det er gjort unntak for fri telefon som ikke regnes som skattepliktig inntekt. Det vil si fri telefon der mottakeren antas å ha telefon av hensyn til sitt arbeid, og utgiftene ikke overstiger det som dekkes av det offentlige etter de bestemmelser som gjelder for statstjenestemenn. Bilgodtgjørelse etter statens satser regnes ikke som inntekt etter loven, jf merknadene til nr. 3 litra c. Departementet har videre funnet det riktig å unnta sluttvederlag i samme omfang som slikt vederlag ikke anses som inntekt etter skatteloven § 42, bokstav h). Det samme gjelder gratialer eller gaver som gis ved jubileer, ved fratreden o.l. Det er, etter departementets mening, ikke riktig å endre den praksis som er innarbeidet i den enkelte virksomhet, men eventuelle økninger i omfang eller størrelse av slike ytelser må utstå. § 2 nr. 3 inneholder en nærmere presisering av forskjellige inntektsformer som tilsvarer den presisering som reguleringsloven av 1988 hadde. Så lenge arbeidstakeren er i samme stilling eller utfører det samme arbeid, kan inntekten ikke økes. En økning kan bare skje om arbeidstakeren skifter stilling eller går over i annet arbeid som etter tariffavtale eller vanlig praksis i virksomheten er bedre betalt, jf nedenfor om nr. 3 e), f) og g). En økning i den samlede inntekt vil ellers normalt bare kunne skje ved at arbeidstakeren f.eks. oppnår høyere akkordfortjeneste på det samme akkordgrunnlag, ved økt arbeid på ubekvem tid mv., jf nr. 3 a) og h), eller ved økt overtidsarbeid. Til § 2, nr. 3, bokstav a): Ordlyden i denne bestemmelsen er noe endret i forhold til den tilsvarende bestemmelse i reguleringsloven av 1988. Hovedhensikten med bestemmelsen er at de som har lønn sammensatt av forskjellige komponenter som f.eks. akkordfortjeneste, bonus, provisjon, produksjonspremie o.l. kan få økt lønn hvis produksjonen eller omsetning øker sålenge satsene ikke øker. Det innebærer blant annet at økning i inntekt som skyldes økt arbeidsinnsats fra den enkelte arbeidstakers side eller en gruppe side (gruppeakkord), fortsatt vil være unntatt fra reguleringen. En del av formuleringen i reguleringsloven av 1988 var imidlertid noe snever, i det ordlyden ikke fanget opp de tilfellene der inntekten blir utregnet på grunnlag av omsetningen, og omsetningens størrelse er basis for inntekten. Det kan f.eks. gjelde selgere, leiesjåfører, frisører og serveringspersonale m.fl. I slike tilfeller hvor inntekten er fastsatt ut fra en viss prosent av omsetningen, vil inntekten kunne øke hvis prisen på de varer/tjenester som omsettes øker. For at det ikke skal være noen tvil om at det ikke er adgang til å øke inntekten fordi inntektsgrunnlaget i slike tilfeller øker, er bestemmelsen noe omarbeidet. I de tilfeller hvor inntektsgrunnlaget øker ved at prisene øker, må det ved utregningen av inntekten foretas en korreksjon for den prisøkning som har skjedd. Det bemerkes at også under Reguleringsloven av 1988 ble bestemmelsen tolket slik. at det ikke skal være noen tvil om lovens rekkevidde på dette punkt foreslås ordlyden endret. Til § 2, nr. 3, bokstav b): Etter tilsvarende bestemmelse i reguleringsloven av 1988 var det forbudt å utbetale høyere godtgjørelse basert på virksomhetens overskudd, enn det som ble utbetalt siste gang før 29. februar 1988. I praksis har det ofte vært vanskelig å avgjøre om utbetaling av slik godtgjørelse skal vurderes etter bokstav a) eller bokstav b). I samråd med bl.a. Det rådgivende utvalg, opprettet etter Reguleringsloven av 1988, har departementet tolket loven slik at bokstav b) bare får anvendelse i de tilfeller hvor godtgjørelsen baserer seg på virksomhetens endelige regnskapsmessige overskudd. Alle andre former for utbetaling av bonus, provisjon o.l. skal vurderes etter bokstav a). Departementet mener at denne tolkningen også bør legges til grunn etter den nye inntektsreguleringsloven. For å unngå eventuell tvil om bestemmelsens rekkevidde, har departementet endret ordlyden i samsvar med denne tolkning. Departementet mener videre at det etter den nye loven ikke skal være adgang til å utbetale høyere godtgjørelse etter denne bestemmelsen enn det som ble utbetalt sist gang før 29. februar 1988. Det innebærer at dersom det etter 29. februar 1988 er utbetalt et lavere beløp enn det som ble utbetalt før lovens ikrafttredelse, kan godtgjørelsen nå økes opp til det beløp som sist gang ble utbetalt før 29. februar 1988, dersom regnskapet forutsetter det. Til § 2, nr. 3, bokstav c): Bestemmelsen inneholder som tidligere et generelt forbud mot å gjennomføre endringer i arbeidsvilkårene som vil gi økt inntekt for samme arbeid eller samme inntekt for mindre arbeid. Endring av arbeidsvilkårene eller arbeidsmiljø som ikke har direkte økonomisk verdi for den enkelte arbeidstaker, vil imidlertid kunne gjennomføres. Slike endringer må fortsatt kunne skje under forutsetning av at man på den måten ikke søker å omgå loven. Det gjelder også endringer i arbeidsvilkårene etter pålegg fra Arbeidstilsynet. I et nytt siste punktum i bestemmelsen er det tatt inn en adgang til å innføre eller øke skyss-, kost-, flyttegodtgjørelse, inntil de til enhver tid gjeldende satser i de statlige regulativer for dette. Vilkåret er imidlertid at man ikke har andre ordninger som allerede gir tilsvarende kompensasjon for slike utgifter. I denne forbindelsen vises det forøvrig til § 3, hvor det er tatt inn en bestemmelse som gir adgang til revisjon av disse avtalene i staten. Til § 2, nr. 3, bokstav d): Departementet har sett det slik at en reell økning i omfanget av lån som en arbeidstaker kan få av sin arbeidsgiver, også i form av forskudd på lønn, eller på gunstigere vilkår enn før, i realiteten er, eller kan være en form for inntektsøkning, jf merknadene til § 1. Departementet anser det klart at man ikke bør søke å forby slike lån, men de bør holdes innen rammen av gjeldende tariffavtaler eller innarbeidet praksis i vedkommende virksomhet. Bestemmelsen gjelder bare lån fra arbeidsgivere, ikke fra institusjoner utenfor virksomheten, f.eks. en pensjonskasse. I en situasjon med fallende rentenivå, vil arbeidstakere med løpende lån i virksomheten kunne oppleve at rentenivået i forretningsbankene/sparebankene faller til et nivå under rentenivået for arbeidsgiverlån. Departementet har derfor funnet det naturlig å foreslå at virksomheter med slike låneordninger skal kunne sette ned renten tilsvarende rentenedgangen i forretningsbankene/sparebankene, men ikke lavere enn til den enhver tid gjeldende topprente i Den Norske Stats Husbank. Til § 2, nr. 3, bokstav e): Denne bestemmelsen fastsetter som i reguleringsloven av 1988 at man ved ansettelser eller fungeringer i ledige stillinger i utgangspunktet er bundet av de vilkår som gjaldt for stillingen pr. 29. februar 1988, med eventuelle senere, lovlige reguleringer. Dersom vedkommende hadde den høyere lønn i sin tidligere stilling kan han få beholde denne lønnen, selv om den ligger høyere enn lønnen i den nye stillingen. Begrunnelsen for dette er at man ikke i unødig grad vil vanskeliggjøre rekrutteringen til nye stillinger. I tillegg kommer at den enkelte arbeidstaker ikke vil få noen inntektsøkning med utgangspunkt i en slik bestemmelse. Loven tar ikke sikte på å gjennomføre noen form for avansementsstopp. Virksomhetens vanlige stillingsstruktur må kunne bevares. Det er derfor i bokstav e) fastsatt at det bare er tilsettinger eller fungeringer i høyere stillinger på bedre vilkår enn de som gjaldt før ikrafttredelsen, som rammes. Bestemmelsen handler om stillinger som var opprettet og hadde en fastsatt lønn før dette tidspunkt. Bestemmelsene i bokstavene f) og g) ikke var opprettet før ikrafttredelsen. De virksomheter som ikke har fastsatte stillingsrammer med bestemte lønninger, må nytte reglene analogisk. Departementet vil også foreslå at representanter i offentlige styrer, utvalg og verv, som med hjemmel i lov kan få erstatning for tap av inntekt, kan få slik erstatning uten hinder av loven. Problemet har vært særlig aktuelt i forhold til kommunestyreloven som forutsetter erstatning for tapt arbeidsfortjeneste. Kommuner som i dag ikke har slik ordning bør kunne innføre denne. Satsen kan ikke settes høyere enn det beløp som er fastsatt ved kgl.res. av 3. april 1984. De kommuner som pr. 29.2 1988 ga erstatning for tapt arbeidsinntekt med hjemmel i lov av 12. november 1954 om styret i herreds- og bykommunene § 49, annet ledd, kan ikke øke satsene så lenge inntektsreguleringsperioden varer. Til § 2, nr. 3, bokstav f): Ordlyden i denne bestemmelse er ikke foreslått endret. Bestemmelsen omhandler opprettelse av nye stillinger i eksisterende virksomhet. I d(tilfeller hvor virksomheten er omfattet av ei tariffavtale, er man bundet av denne. Derson tariffavtalen ikke omfatter den nye stilling er man bundet av vanlig praksis i virksomheten. Hvis man ikke har sammenlignbare stillinger i virksomheten fra før, må man legge seg på en lønn som ut fra virksomhetens eller bransjens lønnsnivå er det vanlige. Bestemmelsen rammer ikke reell omorganisering. Men det er et vilkår for å gi lønnsøkning på det grunnlag at det dreier seg om en helt ny stilling. Det vil si at en arbeidstaker som har fått noen arbeidsoppgaver i tillegg, eller som har fått en finere tittel, ikke kan få noen lønnsøkning med mindre vedkommende har overtatt et helt annet arbeids- og/eller ansvarsområde enn det vedkommende hadde tidligere. Departementet vil understreke at vilkårene er så strenge fordi det ellers ville være for lett å omgå loven ved at det opprettes høyere lønte stillinger enn reelle arbeidsmessige forhold tilsier. Til § 2, nr. 3, bokstav g): Ved etablering av nye virksomheter har man ikke noen tidligere lønnsutbetalinger å fastsette lønnsnivået ut fra. Det er likevel klart at man her ikke kan stå fritt ved lønnsfastsettelsen. Slik Reguleringsloven av 1988 var formulert kunne en nyetablert virksomhet velge én av to løsninger; - den måtte følge tariffavtalens bestemmelser dersom den var omfattet av en tariffavtale. Det er bare reelle nyetableringer som kommer inn under denne bestemmelsen. Fisjonerte og fusjonerte bedrifter regnes ikke som nyetableringer i lovens forstand. Det innebærer f.eks. at allerede eksisterende lønnsforskjeller i to bedrifter/kommuner som slår seg sammen, må opprettholdes så lenge inntektsreguleringsperioden varer. Til § 2, nr. 3, bokstav h): Det er ikke gjort noen endringer her i forhold til reguleringsloven av 1988. Bestemmelsen setter forbud mot å øke fortjenesten ved bl.a å øke akkordsatser eller nytte nye satser som er høyere enn det som var vanlig på stedet før 29. februar 1988, og inntektsøkning eller endringer gjort med hjemmel i Reguleringsloven av 1988. Ved vurderingen av om det er tale om en reell økning, kan man ikke se på akkordsatsene isolert. Fortjenesten vil vanligvis være sammensatt av akkordfortjeneste og tidlønn. For nye akkordavtaler eller akkordsatser har departementet derfor sagt at det er den samlede fortjeneste som skal vurderes. En ny akkordsats kan således være i strid med bokstav h), selv om den er lavere enn vanlig på stedet, såfremt timelønnen er så høy at den samlede fortjeneste blir høyere enn vanlig. Til § 2, nr. 3, bokstav i): Det er ikke gjort endringer i forhold til reguleringsloven av 1988. Det må være en forutsetning at loven skal virke mest mulig likt for alle grupper. Departementet har derfor funnet at styrehonorarer m.v. også bør omfattes. Det kan imidlertid være grunn til å presisere at nyetablerte virksomheter kan opprette ordninger med styrehonorar i samsvar med det som er vanlig i vedkommende bransje på stedet. Til § 2, nr. 3, bokstav j): § 2, nr. 3, bokstav j) i reguleringsloven av 1988 satte forbud mot at avtalepartene forhandlet eller sluttet avtale om høyere avlønning på grunnlag av avtalebestemmelser som tidligere ga partene rett til dette. hovedtariffavtalen i staten og «pkt. 3.13/3.14» i hovedoverenskomsten for kommunene. Bestemmelsen har imidlertid ført til at man særlig i offentlig sektor, ikke har kunnet avtale høyere lønn i tilfeller hvor det er foretatt omorganiseringer, og hvor omorganiseringen har ført til reelle endringer i arbeids- og/eller ansvarsforhold for den enkelte arbeidstaker. Bestemmelsen har som sådan motarbeidet en del av siktemålet med reguleringsloven av 1988; å bidra til dempet kostnadsvekst og økt effektivitet gjennom bl.a rasjonalisering og effektivisering. Regjeringen ønsker i noen grad å åpne for muligheten til å avtale en inntektsøkning, på bakgrunn av slik omorganisering/effektivisering, gjennom forhandlinger mellom partene i den offentlige sektor. For å forhindre at denne forhandlingsadgangen fører til en ukontrollert lokal lønnsglidning, er det en forutsetning at den enkelte arbeidstakers inntekt bare kan økes i de tilfeller en reel omorganisering og/eller effektivisering eller rasjonalisering, har ført til at han har overtatt et helt annet arbeids og/eller ansvarsområde. Forbudet mot å slutte avtale om høyere avlønning i denne bestemmelse skal ikke stenge for de ordinære tariffavtalerevisjoner våren 1990. På samme måte som reguleringsloven av 1988 tillater ordinær tariffavtalerevisjon av det såkalte «mellomoppgjøret», må den nye inntektsreguleringslov åpne for hovedtariffrevisjon våren 1990. Den tilsvarende bestemmelse i reguleringsloven av 1988 ble tatt inn under behandlingen i Stortinget. Departementet har funnet det riktig å følge opp bestemmelsen i det nye lovutkastet. I Innst.O.nr.44 (1987-1988) heter det bl.a.: « Flertallet legger videre til grunn at loven ikke er til hinder for at sammensetningen av arbeidstakers inntekt, fastlønn, provisjon m.v., endres så lenge inntekten ikke øker for samme innsats. Flertallet mener imidlertid at det vil være en viktig klargjøring å få dette fastslått i paragrafen. Flertallet vil derfor foreslå et nytt punkt 4. Hensikten med bestemmelsen er å åpne for endringer i lønnssystemer, slik at man i gitte situasjoner kan få en mer hensiktsmessig sammensetning av de forskjellige komponentene i den samlede inntekt, spesielt med tanke på økt effektivitet og produktivitet. Erfaringene fra reguleringsloven av 1988 viser imidlertid at det er vanskelig å endre lønnssystemene under en reguleringslov, bl.a fordi det er vanskelig å fastslå hva som er «samme innsats». Det er videre komplisert å fastslå om økt produksjon skyldes økt innsats eller bedre utstyr i produksjonsprosessen. Bestemmelsen har ikke til hensikt å åpne for en generell adgang til å øke godtgjørelse i form av naturalia, mot en tilsvarende reduksjon av lønn i penger. Departementet har imidlertid akseptert innføring eller avvikling av bilordninger mot en tilsvarende endring i lønn. Lønnsreduksjonen er i disse tilfelle foretatt ut fra satser fastsatt av Skattedirektoratet i forbindelse med fordelsbeskatning av firmabil, tjenestebil til privat bruk m.v. Lovutkastet tar sikte på å videreføre denne praksis. Til § 2, nr. 5: Det er departementets forutsetning at lov om likestilling mellom kjønnene § 5, som fastsetter retten til lik lønn for arbeid av lik verdi, ikke skal bli berørt av lovforslaget. Til § 2, nr. 6: Siste nr. inneholder en bestemmelse som gjør det mulig å rette opp åpenbare feil som måtte være gjort. Vilkåret er at arbeidstakeren har et rettskrav som grunner seg på skriftlig avtale. Den som gjør krav gjeldende etter denne bestemmelse må derfor godtgjøre at han/hun skulle hatt en annen avlønning ved f.eks. å vise til bestemmelse i tariffavtale. Til § 3, nr. 1: Det har vært reist tvil om hvorvidt det fortsatt vil være nødvendig å ha med et unntak i loven, for resultatet av tvistebehandlingen etter bruddet i forhandlingene mellom staten og Hovedsammenslutningene/Norsk Lærerlag om innstilling fra utvalget for å vurdere undervisningspersonalets fremtidige arbeidssituasjon (UFA-utvalget). Departementet antar at det vil være behov for å gjøre det helt klart at gjennomføringen av resultatet fra tvistebehandlingen kan skje uten hinder av den nye loven. Til § 3, nr. 2: Nevnte regulativer tar sikte på at de som utfører tjeneste i staten skal få dekket de utgifter som er påløpt ved utførelse av tjenesten. Dessuten skal det være anledning til å regulere særavtaler i staten hvor man har bygget på disse regulativer. forhandlinger. De økonomiske rammene for disse hovedoppgjørene skulle også danne rammene for lovlig inntektsøkning for den øvrige del av arbeidslivet i landet. Den nye inntektsreguleringsloven legger opp til en tilsvarende modell for fastlegging av de økonomiske rammene for inntektsoppgjøret pr. 1. april 1989. De store organisasjonene i arbeidslivet har gjennom sine avtaleforhandlinger trukket opp et mønster for inntektsoppgjørene. Det sentrale element i dette er et lønnstillegg på kr 3, - pr. time pr. arbeidstaker, basert på en arbeidstid på 37,5 timer pr. uke. Til § 4, nr. 1: Bestemmelsen gir adgang til at arbeidstakere kan gis et tillegg på inntil kr 3,- pr arbeidet time for voksne arbeidstakere, basert på en arbeidstid på 37,5 timer pr uke. Dette utgjør kr 112,50 pr uke. Til § 4, nr. 2: Partene i avtaleområder for NHO og henholdsvis LO, AF, YS og NALF kan forhandle om fordelingen av tillegget på kr 3,- pr arbeidstaker. Tillegget kan benyttes til å gi generelle tillegg, eller å gjenopprette tidligere relasjoner mellom stillinger eller grupper av arbeidstakere. Tillegget kan også brukes til å gi inntektsøkning til arbeidstakere som gjennom omorganisering eller rasjonalisering har fått et utvidet arbeids- og/eller ansvarsområde. Virksomheter som har spesielle rekrutteringsbehov kan også bruke tillegget til å dekke disse. Til § 4, nr. 3: Overenskomstene mellom AF og NHO har et system for lønnsfastsettelse, som er basert på en praksis hvor lønnsutviklingen ivaretas ved individuelle former for kvalifikasjons/kompetanse- og/eller alders-/ansiennitetstillegg. Spesielt gjelder dette for arbeidstakere i de første årene etter eksamen. Bedrifter innen disse overenskomster som har slik praksis, kan derfor bruke inntil 1,5 % av lønnsmassen for disse grupper, for å vedlikeholde denne del av lønnsdannelsessystemet. Til § 4, nr. 4: I enkelte overenskomstområder, nærmere bestemt innenfor treforedlingsindustrien, elektrokjemisk industri og Norsk Hydro har partene blitt enige om at det kan gis et tillegg på kr 1, pr. time for voksne arbeidstakere basert på en arbeidstid på 37,5 timer pr. uke. Dette tillegget skal kunne gis utover tillegget på kr 3,- etter § 4, nr 1. Den totale gjennomsnittlige ramme pr. arbeidstaker kan innenfor disse overenskomstområder bli kr 4,- pr. arbeidet time. Bakgrunnen for det ekstra tillegget for disse overenskomstområdene er bl.a å finne i en relativt lav inntektsutvikling i tidligere lønnsoppgjør. Til § 4, nr. 5: Protokollen av 1. mars 1989 mellom Handel og Kontor i Norge og Handelens Arbeidsgiverforening, fastsetter et generelt lønnstillegg for voksne arbeidstakere på kr 487,50 pr måned. I protokollen reguleres også en rekke lønnssatser gradert etter ansiennitet og arbeidsart, men innenfor rammen i LO/NHO-området. Til § 4, nr. 6: Innenfor det statlige tariffområde har det vært en noe svakere inntektsutvikling enn innenfor LO/NHO-området. Dette er bakgrunnen for at man i statlig sektor kan gi et lønnstillegg på inntil kr 7.150 pr år som svarer til noe mer enn kr 3,- pr time. Av den samlede ramme innenfor statlig sektor er det avsatt 0,1 % av lønnsmassen til sentrale forhandlinger i perioden. Forhandlingene føres mellom Hovedsammenslutningene/Norsk Lærerlag og Forbruker- og administrasjonsdepartementet. Lønnen i åremålsstillinger skal kunne fastsettes og reguleres i samsvar med de prinsipper som til nå har vært benyttet. Dette innebærer i praksis en lønnsplassering som gjennomsnittlig ligger to lønnstrinn over tilsvarende stillinger. Til § 4, nr. 7: Det er en forutsetning at loven ikke skal hindre at den etablerte lavlønnsgarantiordning i avtaleverket mellom LO og NHO skal kunne gjelde. Til § 4, nr. 8 og 9: Reguleringsloven av 1988 ga mulighet til at virksomheter som i de siste 4 år hadde fulgt én av tariffavtalene som loven brukte som mønster, fortsatt skulle kunne gjøre det. Departementet har forutsatt at den nye inntektsreguleringsloven skal gi tilsvarende muligheter. Som etter Reguleringsloven av 1988 er det fortsatt et krav at den som følger et tariffområde ikke trekker inn avtalebestemmelser fra andre tariffområder i sine lønnsbestemmelser. Denne bestemmelse vil også danne den økonomiske ramme for de tillegg som kan gis innenfor det kommunale tariffområdet. Til § 4, nr. 10: Lovutkastet gir adgang til å slutte seg til tariffavtaler med landsomfattende arbeidstaker- eller arbeidsgiverparter. Dette er en viss innstramming av bestemmelsene i Reguleringsloven av 1988, som også ga adgang til å tilpasse seg en slik avtale. Det er en forutsetning at virksomheten velger en tariffavtale/overenskomst som er relevant for virksomheten. Det er videre en forutsetning at virksomheten kun gjør de endringer i tariffavtalen som naturlig følger av virksomhetens egenart. Det vil derfor ikke være anledning til bare å gjøre f.eks. lønnstabellen i vedkommende tariffavtale/overenskomst gjeldende, og utelate f.eks. regler om sykepermisjon, arbeidstid, utbetaling av lønn m.v., som utgjør sentrale deler av avtaleverket. Det vil heller ikke være anledning til å tilslutte seg deler av forskjellige tariffavtaler/overenskomster, selv om det finnes flere relevante avtaleverk for virksomheten. Arbeidsgiver som tilslutter seg slik tariffavtale/overenskomst kan på dette grunnlag gi en inntektsøkning som går ut over den økonomiske rammen for årets inntektsoppgjør. Til § 4, nr. 11: Den inntektsøkning som eventuelt følger av reglene i denne paragraf, kan tidligst gis med virkning fra 1. april 1989. Departementet minner i denne forbindelse om at inntektsøkning som kunne vært gitt etter Reguleringsloven av 1988, ikke kan gis etter iverksettelsen av den nye inntektsreguleringslov. Loven har ikke til hensikt å gripe inn i det til dels kompliserte mønster av arbeids-, lønns- og opplæringsvilkår som er etablert for enkelte grupper, som gjennomgår en til dels langvarig kombinasjon av arbeid og utdanning. Departementet mener derfor at man bør gjøre unntak for lærlinger og arbeidstakere med prøvetid, hvor arbeidstakeren i prøvetiden eller under utdanning ikke oppnår stillingens fulle lønn eller tillegget før prøvetiden er tilfredsstillende bestått eller utdanningen er gjennomført. I enkelte virksomheter/tariffområder er det fast praksis, eller det følger av tariffavtalen at stillingens fulle lønn oppnås som en trinnvis lønnsøkning, f.eks. 2 ganger pr. år. Departementet antar at slik praksis og slike tariffbestemmelser må kunne praktiseres uten hinder av eventuelle begrensninger i adgangen til å gi ansiennitets- og aldersopprykk. Som i reguleringsloven av 1988 finner departementet at det fortsatt er nødvendig å presisere at bedring av inntektsforholdene, ved å innføre eller bedre pensjons- og forsikringsordningen, skal omfattes av loven. Departementet vil være innstilt på at dispensasjonsbestemmelsen i § 6, første ledd, skal praktiseres noe lempeligere enn etter den tidligere loven. En tar bl.a sikte på at det kan gis samtykke til å la alle arbeidstakere bli omfattet av de eksisterende tjenestepensjonsordninger, når det er skjedd en sammenslåing (fusjon) av virksomheter. Virksomheter som før 29. februar 1988 hadde avtalt pensjonsordninger, kan gjøre en tilpasning til ordningen med avtalefestet rett til å fratre med pensjon før fylte 67 år. Som i reguleringsloven av 1988 har departementet forutsatt at tariff-faste, automatiske lønnsopprykk og alderstillegg fortsatt skal kunne utbetales. Reguleringsloven setter som betingelse at reglene er fastsatt i tariffavtale, der landsomfattende arbeidstakerorganisasjon eller arbeidsgiverorganisasjon er part. I forslaget utvides dette til også å gjelde for lokale tariffavtaler innen avtaleområdene LO/NHO, YS/NHO, AF/NHO og NALF/NHO. Ved disse avtalene er anslag for de kostnadsmessige utslag av tilleggene enten innregnet i totalrammen for oppgjøret, eller fastlagt i tariffavtalen. Kap II § 8 og 9 inneholder bestemmelser om utbytteregulering. Det bygges på ordlyden fra inntektsreguleringsloven 1988. En rekke tolkningsspørsmål har vært oppe og har funnet sin løsning. Bestemmelsene skal hindre en økning av utbytte utover det nivå som har vært vanlig for selskapet de senere år. En økning av utbytte opp til et moderat nivå skal likevel være tillatt. Utbyttereguleringen gjelder uttrykkelig for aksjeselskaper. Utbyggereguleringen kan derfor ikke utvides til å gjelde for andre selskapstyper eller formuesmasser. Aksjefond er regulert gjennom en særlov (aksjefondloven 1981 nr 52) hvor det er bestemmelser om organisering av aksjefond, og om at deres vedtekter må godkjennes av tilsynsmyndighetene. Aksjefond faller etter dette utenfor Utbyttereguleringen. Det samme gjelder obligasjonsfond etter aksjefondloven § 3-2 annet ledd. En finner det hensiktsmessig å ta utgangspunkt i at maksimalutbyttet skal beregnes med utgangspunkt i de tre årsoppgjørene forut for utbyttereguleringen. Ettersom reguleringen nå har vart i et år, legges det ett år til de tre år som var beregningsgrunnlaget ved årsoppgjøret for 1987. Hovedregelen for hvor høyt utbytte som kan utbetales, vil for 1988-årsoppgjøret innebære at selskapet kan utdele en like stor andel av aksjekapitalen i utbytte som den høyeste prosentvise andel av aksjekapitalen som ble utbetalt for 1987, 1986, 1985 eller 1984. Både første og annet punktum viser til aksjekapitalen. Det er forutsatt at aksjekapitalen ved regnskapsårets utløp skal legges til grunn. For utbytteutdelingen for 1988 er dette aksjekapitalen 31. desember 1988 for alle selskaper som følger hovedregelen at regnskapsåret er kalenderåret. Dersom aksjekapitalen er forhøyet i løpet av regnskapsåret, vil det altså kunne utbetales et høyere utbytte i kroner enn etter de foregående årsoppgjørene. Der aksjekapitalens størrelse er endret, bygger loven som nevnt på at det er den aksjekapital som framgår av regnskapet (balansen) 31. desember, som er utgangspunktet for beregningen av det lovlige utbytte. En kapitalforhøyelse må være gjennomført og meldt til foretaksregisteret før årets utløp. Utbyttereguleringen er slik utformet at den skal gjelde adgangen til å vedta utbytte og til å utbetale allerede vedtatt utbytte. Utbyttereguleringen i den någjeldende lov og i den midlertidige lov om inntekt- og utbyttestopp rammer utbytte som ikke var utbetalt før ikrafttreden av den midlertidige loven. Det har ikke vært anledning til å vedta utdelt et høyere utbytte enn loven tillater for å føre en ikke utbetalt andel opp som gjeld. Det har heller ikke vært anledning til å føre opp en slik differanse som gjeld hvor utbyttevedtaket er truffet før ikrafttredelsen. Denne lov som forlenger utbyttereguleringen, medfører ikke ikrafttredelses- og overgangsspørsmål av den type som gjaldt stopploven og reguleringsloven i 1988. Men i enkelte selskaper kan styret ha foreslått et utbytte over lovens maksimum og berammet generalforsamlingen til etter 31. mars 1989, da någjeldende lov løper ut. Den forlengede utbyttereguleringen vil innebære at styret må fremme nytt forslag, og dette må gjennomføres i regnskapet. De selskaper som har sendt inn selvangivelse og regnskapsskjema basert på utbytte som ikke kan vedtas etter ikrafttredelsen av denne lov, må sende inn nytt regnskapsskjema osv til ligningsmyndighetene. Forbruker- og administrasjonsdepartementet har i brev til de to revisorforeningene uttalt seg om revisors plikter i denne forbindelse. Dersom selskapet har berammet sin generalforsamling til etter 31. mars, og styret foreslår utdelt utbytte som overstiger det tillatte etter inntektsreguleringsloven, får det følger for revisors beretning og undertegning av regnskapsskjemaet til selvangivelsen. Er revisors beretning avgitt mens utbyttereguleringen ennå gjelder, uttaler departementet at det i beretningen må vises til at regnskapet bygger på et høyere utbytte enn lovlig etter utbyttereguleringen. Revisor kan heller ikke undertegne regnskapsskjemaet om det bygger på en overskuddsdisponering med høyere utbytte enn etter utbyttereguleringen uten at det tas uttrykkelig forbehold om dette. Loven bygger på formelle selskapsrettslige begreper. Ved fusjon, fisjon eller omdannelse av selskaper må den formelle registrering legges til grunn. Er selskapet registrert som et nystiftet selskap, legges det til grunn, selv om det reelt sett dreier seg om fortsettelse av en virksomhet fra to fusjonerte selskaper eller i to fisjonerte selskaper. Unntaket fra utbyttestoppen for overføring fra heleiet datterselskap til morselskap etter reguleringsloven 1988 gjelder fortsatt. Morselskap og heleide datterselskap inngår i et konsern som normalt utgjør en bedriftsøkonomisk enhet. Utbytteoverføring kan i slike forhold tjene som inntekts- og skatteutjevning mellom konsernselskaper. Lovbestemmelsen er utformet slik at unntaket bare gjelder hvor det utdelende selskap er 100 % eiet av et eller flere selskaper innen konsernet. Det er forutsatt at aksjelovens regler i § 1-2 skal legges til grunn ved avgrensningen av hvilke selskaper som inngår i konsernet i denne sammenheng. Unntaket for heleide datterselskaper gjelder også når morselskapet er et utenlandsk selskap. I 1979 kom det inn regler om konsernbidrag i aksjeskatteloven 1969 nr 71 § 15. Hvor morselskapet eier mer enn ni tiendeler av datterselskapet, kan det overføres konsernbidrag mellom selskapene uten at dette kommer til beskatning som utbytte. Etter aksjelovens regler, jf § 12-4, betraktes konsernbidrag derimot som utbytte med unntak for kravet om reservefondsavsetninger. De samme hensyn som nevnt ovenfor vedrørende heleide datterselskaper, gjelder for konsernbidrag. Utvidelsen av unntaket fra utbyttereguleringen til også å omfatte konsernbidrag, har ikke voldt problemer etter reguleringsloven 1988. Aksjeskattelovens og aksjelovens regler gir tilstrekkelig klarhet. Konsernbidragsreglene i aksjeskatteloven gjelder bare mellom norske aksjeselskaper. Denne begrensningen gjelder også etter denne loven. Det bør åpnes mulighet for at departementet kan utfylle lovens bestemmelser dersom det måtte vise seg nødvendig. Det kan f.eks. fortsatt bli nødvendig å gi påbud om å holde visse opplysninger i beredskap i virksomhetene, jf § 11, første ledd. Departementet må også etter den nye loven ha muligheter til å kunne bestemme at offentlige myndigheter og institusjoner opprettet i medhold av særlov, skal bistå ved gjennomføring og kontroll med loven. I praksis vil kontrollen i privat sektor bli utført av Statens Pristilsyn. På samme måte som i reguleringsloven av 1988 mener departementet at det bør åpnes adgang til å gjøre unntak fra forbudene i loven, men denne dispensasjonsadgangen bør være meget begrenset for ikke å uthule hensikten med loven. Adgangen er derfor begrenset til å gjelde der lovens bestemmelser vil føre til klare urimeligheter og det ikke vil være betenkelig å gjøre unntak. Etter at en nå går inn i et nytt år med reguleringer, vil behovet for dispensasjon kunne øke. Erfaringene fra reguleringsloven av 1988 og tidligere inntektsreguleringslover, tilsier at det bør gjøres unntak fra klageretten til Kongen. Spørsmålet om å gjøre unntak fra klageretten er forelagt Justisdepartementets lovavdeling som har vist til tidligere uttalelse om samme sak ved innføringen av reguleringsloven av 1988: « Generelt anbefaler Justisdepartementet forsiktighet med absolutt å avskjære klagerett. Dette har også vært bestemmende for vår holdning hvor det har vært spurt om samtykke til unntak fra klageretten etter forvaltningloven. Når det gjelder dispensasjon fra inntekt- og utbyttereguleringsloven, antar vi at antallet søknader om dette fort kan bli meget stort. På bakgrunn av reguleringslovens formål og dispensasjonsbestemmelsens vilkår, antar vi at antallet avslåtte søknader med påfølgende klager også kan bli stort. Belastningen for regjeringen om det skal gjelde normal klagerett, kan derfor bli stor. Bestemmelsen om straff tilsvarer § 13 i reguleringsloven av 1988. At Deres Majestet godkjenner og skriver under et framlagt utkast til proposisjon til Stortinget om midlertidig lov om regulering av inntekter og utbytte. Stortinget blir innbudt til å gjøre vedtak til midlertidig lov om regulering av inntekter og utbytte i samsvar med framlagt utkast. 1. Det er forbudt å gi eller motta økning i den inntekt en arbeidstaker lovlig hadde i sin stilling ved lovens ikrafttredelse, utover det som er bestemt i eller i medhold av denne lov. Gaver og naturalytelser som nevnt i forskrifter av 2. september 1977, gitt med hjemmel i skatteloven § 42, første ledd, 5. og 6. punktum, går ikke inn under begrepet inntekt etter denne loven. Som inntekt regnes også sluttvederlag når det regnes som inntekt etter skatteloven § 42, tredje ledd, bokstav h). a) Å endre satsene eller beregningsgrunnlaget for bonus, provisjon, produksjonspremie og akkordarbeid, slik at det øker inntekten ut over det nivå som gjaldt ved lovens ikrafttredelse. b) Å øke godtgjørelser basert på virksomhetens endelige, regnskapsmessige overskudd. Slike godtgjørelser kan bare utbetales med inntil samme kronebeløp som ble benyttet sist gang de ble utbetalt før 1. mars 1988. Dog kan enhver virksomhet følge de satser som til enhver tid gjelder i de statlige regulativer for: - beordringstillegg og kompensasjonstillegg m.v. - reiser innenfor tjenestestedet (arbeidsstedet) - offentlige tjenestemenns flyttegodtgjøring, med mindre virksomheten allerede har ordninger som gir tilsvarende kompensasjon for slike utgifter. d) Å yte lønnsforskudd i større utstrekning eller for lengre tid enn fastsatt i tariffavtale eller etter vanlig praksis i virksomheten, eller å yte større lån eller på bedre vilkår enn det som var vanlig i bedriften ved lovens ikrafttredelse. Dog kan renten for løpende lån i virksomheten settes ned tilsvarende rentenedgangen i forretnings- og sparebankene, men ikke lavere enn den til enhver tid gjeldende topprente i Den Norske Stats Husbank. Representanter i offentlige styrer, utvalg og verv som ved lov er tilstått erstatning for tap av inntekt i forbindelse med utøvelsen av vervet, kan uten hinder av § 2 gis slik erstatning, dog med de begrensninger som følger av regler fastsatt av Kommunal- og arbeidsdepartementet ved kgl. res. av 30. mars 1984. nyopprettede stillinger enn det som følger av tariffavtale eller regulativ som var gjeldende ved lovens ikrafttredelse, eller å nytte en høyere lønnssats for slike stillinger enn det som inntil da var vanlig i vedkommende virksomhet eller etat. g) Å fastsette bedre vilkår for arbeidstakere i nyetablerte virksomheter enn det som følger av tariffavtale som bedriften omfattes av, eller å nytte høyere lønnssatser enn det som er vanlig i vedkommende bransje på stedet. i) Å øke styrehonorarer m.v. j) Å slutte avtale om høyere avlønning, med unntak av avtaler som sluttes etter forhandlinger med hjemmel i § 4, nr. 1-10. Det skal likevel være adgang til å slutte avtale om høyere lønn for arbeidstakere som på grunnlag av omorganisering eller effektivisering i virksomheten har overtatt et helt annet arbeids- og/eller ansvarsområde. Slik avtaleinngåelse skal innrapporteres til Forbruker- og administrasjonsdepartementet. 4. Denne paragraf er ikke til hinder for at sammensetningen av en arbeidstakers inntekt; fastlønn og beregningsgrunnlag for bonus, provisjon, produksjonspremie og akkord endres, så lenge dette ikke fører til at arbeidstakernes samlede inntekt for samme innsats økes. 5. Forbudet etter nr. 1 gjelder ikke inntektsøkning som blir gitt for å oppfylle kravene i lov om likestilling mellom kjønnene av 9. juni 1978 nr. 45 § 5. 6. Hvis arbeidstakeren uriktig fikk en lavere inntekt enn han etter skriftlig avtale hadde rettskrav på, kan dette rettes også etter lovens ikrafttredelse. § 3 Unntatt fra forbudet i § 2 er: 1. Gjennomføringen av resultatet av tvistebehandlingen etter bruddet i forhandlingene mellom staten og hovedsammenslutningene/Norsk Lærerlag om innstilling fra utvalget for å vurdere undervisningspersonalets fremtidige arbeidssituasjon (UFA-utvalget). 2. Tariffrevisjonen vedrørende følgende regulativer/avtaler i statlig tariffområde: - Regulativ for reiser innenlands for statens regning (herunder skyssgodtgjørelse) - Regulativ for beordringstillegg og kompensasjonstillegg m.v. - Avtale om reiser innenfor tjenestestedet (arbeidsstedet) - Regulativ for offentlige tjenestemenns flytningsgodtgjøring. Andre avtaler som er avledet av nevnte regulativer, kan reguleres tilsvarende dersom de ikke omfattes av andre ordninger. Det vises forøvrig til § 2 nr 3 bokstav c. 1. Arbeidstaker kan gis et tillegg i inntekt på inntil kr 3,00 pr. arbeidet time for voksne arbeidstakere, basert på en arbeidstid på 37,5 time pr. uke, dvs. kr 112,50 pr. uke. 2. For arbeidstakere som omfattes av avtaleverkene mellom Næringslivets Hovedorganisasjon og henholdsvis Landsorganisasjonen i Norge, Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund, Akademikernes Fellesorganisasjon og Norges Arbeidslederforbund, kan partene avtale nærmere hvordan tilleggene etter nr. 1 skal fordeles innenfor en ramme på gjennomsnittlig kr 3,00 pr. arbeidet time for arbeidstakere med en arbeidstid på 37,5 time pr. uke. 3. Virksomheter/bedrifter hvor arbeidstakere omfattes av avtaleverket mellom Akademikernes Fellesorganisasjon og Næringslivets Hovedorganisasjon, kan bruke inntil 1,5 % av lønnsmassen for disse arbeidstakerne for å vedlikeholde systemet for kvalifikasjons-, kompetanse og/eller alders-/ansiennitetstillegg. 4. Arbeidstakere i bedrifter hvor Fellesoverenskomstene for Treforedlingsindustrien, Elektrokjemisk Industri, Norsk Hydro og overenskomsten for Hydro Aluminium er gjort gjeldende, kan utover tillegg etter nr. 1, gis et tillegg på inntil kr 1,00 pr. time, basert på en arbeidstid på 37,5 time pr. uke, dvs. kr 37,50 pr. uke. 5. Arbeidstakere som omfattes av protokoll av 1. mars 1989 mellom Handel og Kontor i Norge og Handelens Arbeidsgiverforening kan, i stedet for tillegg etter nr. 1, gis de lønnstillegg som fremgår av protokollen. av 27. februar 1989 mellom Statstjenestemannskartellet, Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund - Seksjon Stat og Norsk Lærerlag og staten v/Forbruker- og administrasjonsdepartementet, kan, i stedet for tillegg etter nr. 1, gis et tillegg på inntil kr 7.150,00 pr. år. Disse arbeidstakere kan gis ytterligere tillegg innenfor en samlet ramme på 0,1 % av lønnsmassen. Tillegg fastsettes i forhandlinger mellom Hovedsammenslutningene/Norsk Lærerlag og Forbruker- og administrasjonsdepartementet. Andre arbeidstakere innenfor det statlige tariffområdet kan gis tillegg innenfor samme ramme. Lønn for åremålstilsatte kan fastsettes og reguleres i samsvar med de prinsipper som hittil har vært benyttet. 7. Arbeidstakere som omfattes av avtaleverket mellom Landsorganisasjonen i Norge og Næringslivets Hovedorganisasjon, kan gis tillegg i samsvar med lavlønnsgarantiordninger i dette avtaleverket. 8. Tariffområder som de siste 4 år har fulgt ett av de tariffområder som er nevnt i nr. 2), 5) eller 6) kan, i stedet for tillegg etter nr. 1, gi tillegg innenfor rammen for det området de har fulgt. Det gjelder også for det kommunale tariffområdet. Slike avtaler skal godkjennes før de settes i verk. 9. Virksomheter som de siste 4 år har fulgt ett av de tariffområder som er nevnt i nr. 2), 5) eller 6) kan, i stedet for tillegg etter nr. 1, gi inntil tilsvarende kronetillegg for det området de har fulgt. 10. Bedrifter/virksomheter som ved lovens ikrafttreden ikke har opprettet tariffavtale kan inngå tariffavtale ved tilslutning til eksisterende tariffavtale hvor landsomfattende arbeidstakerorganisasjon eller arbeidsgiverorganisasjon er part, når denne er relevant for bedriften/virksomheten. Arbeidsgiver kan etter slik tariffavtale betale tarifflønn selv om inntekten av den grunn øker. 11. Tillegg i inntekten etter denne paragraf kan gis fra tidligst 1. april 1989. § 5 Arbeidstaker som ikke oppnår stillingens fulle lønn eller et tariffbestemt tillegg før en skriftlig avtalt prøvetid på inntil 6 måneder er tilfredsstillende bestått eller en bestemt utdanning er gjennomført, får - uten hinder av § 2 - den fulle lønn eller tillegget når vilkårene er oppfylt. Det samme gjelder lærling som avslutter sin bestemte læretid og har bestått foreskrevne prøver. § 6 Nye tjenestepensjonsordninger eller andre kollektive forsikringsordninger kan opprettes når dette er bestemt i tariffavtale inngått før 29. februar 1988. Departementet kan ved enkeltvedtak gjøre unntak fra denne bestemmelsen. Det skal være adgang til å tegne rene risikoforsikringer til fordel for arbeidstaker. Pensjonsordninger som er avtalt i virksomheten før 29. februar 1988, kan tilpasses ordningen med avtalefestet rett til å fratre med pensjon før fylte 67 år - avtalefestet pensjon. 1. Arbeidstakers inntekt kan økes i samsvar med opprykks- eller ansiennitetsregler fastsatt i tariffavtale med landsomfattende arbeidstakerorganisasjon eller med landsomfattende arbeidsgiverorganisasjon som part, når beløpets størrelse går fram av avtalen og det skal gis etter en bestemt tjenestetid eller oppnådd alder. Det er et vilkår at tillegget skal gis automatisk, og det skal på forhånd være klart hvem som har krav på opprykket. Krever avtalen noen form for vurdering, kan tillegg ikke gis. Tilsvarende gjelder for lokale tariffavtaler innen avtaleområdene mellom Næringslivets Hovedorganisasjon og henholdsvis Landsorganisasjonen i Norge, Akademikernes Fellesorganisasjon, Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund og Norges Arbeidslederforbund. § 8 Aksjeselskaper må ikke etter lovens ikrafttredelse dele ut større utbytte enn tilsvarende det høyeste prosentvise utbytte i forhold til aksjekapitalen etter ett av de fire foregående år. Det kan likevel deles ut opptil 12 prosent av aksjekapitalen i utbytte. Utbytte skal regnes i forhold til aksjekapitalen ved utgangen av regnskapsåret. 1. Enhver har plikt til å gi de opplysninger vedkommende myndighet krever for gjennomføring av loven og de forskrifter som blir gitt i medhold av den. Taushetsplikt etter lov av 21. november 1952 nr. 2 om betaling og innkreving av skatt § 47 nr. 2, ligningsloven av 13. juni 1980 nr. 24 § 3-13, er ikke til hinder for å gi slike opplysninger. Lov av 10. februar 1967 om behandlingsmåten i forvaltningssaker, § 13, første ledd, er heller ikke til hinder for at de som i medfør av stilling eller verv etter lov av 26 juni 1953 nr. 4 om kontroll og regulering av priser, utbytte og konkurranseforhold gir slike opplysninger om forhold som ellers ville vært underlagt taushetsplikt. § 15 Denne lov trer i kraft 1. april 1989 og gjelder til og med 31. mars 1990. Ot.prp.nr.41 (1988-1989) Om lov om endringer i lov av 17. juni 1966 nr. 12 om folketrygd og endringer i lov av 27. juni 1947 nr. 9 om tiltak til å fremme sysselsetting.
|
lovdata_cd_51422
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.456
|
§6. (Opphevet ved forskrift 2 mars 1999 nr. 407 i kraft 1 sept 1999.)
|
lovdata_cd_818
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.618
|
Forskrift om sammenslåing av Kragerø, Skåtøy og Sannidal kommuner, Vestfold. Fastsatt ved kgl.res. av 22. mai 1959. Fremmet av Kommunal- og arbeidsdepartementet.
|
lovdata_cd_53827
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.601
|
Fra 1. januar 1998 skal det i henhold til lov av 21. desember 1990 nr. 72 om avgift på utslipp av CO2 i petroleumsvirksomhet på kontinentalsokkelen betales CO2 -avgift til statskassen etter følgende satser: a) For gass 89 øre pr. b) for olje eller kondensat 89 øre pr. liter.
|
lovdata_cd_53778
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.872
|
Delegering av myndighet til Statens næringsmiddeltilsyn etter lov om kjøttproduksjon §1 og §20. Fastsatt av Landbruksdepartementet 12. september 1997 med hjemmel i lov av 10. januar 1997 nr. 9 om kjøttproduksjon §1 og §20.
|
lovdata_cd_36422_part0
|
lovdata_cd_odelsting_2005
| 2,021
|
no
|
0.806
|
Publisert: Ot.prp.nr.35 (1978-1979) Tittel: Om lov om rettergangsmåten i straffesaker (straffesakloven) Det framlagte lovutkast vil avløse lov 1 juli 1887 nr 5 om rettergangsmåten i straffesaker (straffeprosessloven) og lov 21 februar 1947 nr 2 om rettergang i landssviksaker. Det blir også foreslått endringer i en del andre lover, særlig i lov 13 august 1915 nr 5 om domstolene. Det mest omtvistete spørsmål under lovbehandlingen har vært om juryordningen ved lagmannsretten bør erstattes av en såkalt stor meddomsrett. I proposisjonen foreslås juryordningen opprettholdt både for lagmannsretten i første instans og ved fornyet behandling. I juryordningen foreslås det den endring at et utvalg på 4 av lagrettemedlemmene skal tiltre retten ved straffutmålingen. Den nåværende rettsmiddelordning foreslås opprettholdt, men med begrensning av retten til fornyet behandling ved lagmannsrett av saker som er avgjort av herreds- eller byrett. Etter utkastet vil fornyet behandling alltid kreve samtykke av Høyesteretts kjæremålsutvalg. Av andre realitetsendringer kan nevnes at den straffeprosessuelle myndighetsalder foreslås senket til 18 år. Ordningen med såkalt «rettslig forundersøkelse» foreslås opphevd. Det foreslås enkelte regler om etterforskingen, bl a om formen for politiavhør og om rett til dokumentinnsyn for mistenkte, hans forsvarer og fornærmede også på etterforskingsstadiet. Det vil bli en noe videre adgang til å avgjøre saker ved forelegg av bot. Siktedes rett til forsvarer forslås utvidet. Påtalemyndighetens adgang til å la være å møte under hovedforhandling i herreds- og byrett i mindre viktige saker oppheves. Adgangen til gjenopptak foreslås noe utvidet. Adgangen til å fremme erstatningskrav og andre «borgerlige krav» under straffesaken foreslås vesentlig utvidet, og påtalemyndigheten vil også i noen grad få plikt til å fremme skadelidtes krav. Retten til erstatning for uberettiget forfølging utvides. Ordningen med at vitner kan bekrefte sin forklaring ved ed foreslås opphevd. Vitnet skal i stedet som alminnelig regel avgi forsikring på ære og samvittighet før det forklarer seg. De særlige rettergangsregler for prissaker og landssviksaker foreslås opphevd, for prissakenes vedkommende dog med en del reservasjoner. Den nye lov forutsettes satt i kraft ved en særskilt ikrafttredelseslov. Til grunn for departementets lovbehandling ligger en innstilling fra Straffeprosesslovkomitéen som ble oppnevnt ved Kronprinsregentens resolusjon 1 februar 1957. Komitéens mandat var å forberede en alminnelig revisjon av straffeprosessloven av 1887. Komitéen hadde denne sammensetning: Professor, dr jur Johs. Andenæs (formann), riksadvokat Andreas Aulie, høyesterettsdommer Henrik Bahr, høyesterettsadvokat Ragnar Christophersen, lagmann (senere høyesterettsdommer) Trygve Leivestad, husmor Jenny Lund og gårdbruker Lars Ramndal. Fra 1 januar 1965 ble byråsjef (nå lagdommer) Finn Backer, som inntil da hadde vært sekretær for komitéen, oppnevnt som medlem, samtidig som riksadvokatfullmektig (nå lagdommer) Frithjof Gripne etterfulgte ham som sekretær. I Justisdepartementets foredrag om oppnevning av komitéen ble forutsatt at komitéen tok opp til drøftelse visse konkrete reformspørsmål, bl a hvorvidt juryordningen burde opprettholdes, men departementet uttalte ellers at det ble tatt sikte på en alminnelig revisjon av hele straffeprosessloven. Komitéen avga i juni 1961 en særskilt innstilling om endringer i reglene om pågripelse og fengsling. Innstillingen førte fram til lov 8 februar 1963 om endring i reglene for pågriping og fengsling. Komitéens innstilling om rettergangsmåten i straffesaker ble avgitt i juni 1969, se nærmere kap II A. nedenfor om hovedinnholdet i innstillingen. På grunn av innstillingens store omfang - 386 sider - har man valgt i proposisjonen fortrinnsvis å vise til komitéens framstilling istedenfor å redegjøre detaljert for dens utkast og motiver. I de særskilte merknader til proposisjonsutkastet har man således som regel bare vist til komitéens spesielle motiver når vedkommende paragraf er i samsvar med den tilsvarende paragraf i komitéens utkast. Proposisjonen har derved fått et forholdsvis beskjedent omfang i forhold til den omfattende lovreform den gjelder. 1 Når det i proposisjonen blir vist til juridisk litteratur mv, har man, når ikke annet er sagt, brukt de forkortelser som framgår av komitéinnstillingen s 4. Man bruker videre betegnelsen «komitéutk» på komitéens lovutkast og «utk» på departementets lovutkast. Enkelte spørsmål har vært gjenstand for fornyet utredning etter at komitéen avga sin innstilling i 1969. Etter at regjeringen i 1974 hadde gått inn for å bygge proposisjonen om ny straffesakslov på juryordningen, forela Justisdepartementet for en del institusjoner og organisasjoner enkelte spørsmål vedrørende eventuelle unntak fra juryordningen og den nærmere utforming av ordningen, jf nedenfor s 34 flg og s 44 flg. Spørsmålet om sinnssykes og åndssvakes stilling i straffesaker er også senere tatt opp til ny vurdering og forelagt en del instanser, jf nedenfor s 124 flg. Videre er spørsmålet om avhør av siktede, jf nedenfor s 80 flg, og spørsmålet om adgang til muntlig framstilling av domsgrunnenes vesentlige innhold, jf nedenfor s 111, tatt opp for seg. Som nevnt i merknadene til kap 14 i lovutkastet er det satt ned et utvalg til å vurdere reglene om pågripelse og varetekt (Varetektsutvalget), jf nærmere s 165 flg. Det er dessuten satt ned et utvalg til å utrede spørsmål om herreds- og byrettenes arbeidsområde, organisasjon m v med sikte på effektivisering (Domstolsutvalget) som også vil ta opp behandlingen av straffesaker. Enkelte spørsmål har vært forelagt disse utvalgene i forbindelse med arbeidet med proposisjonen. Et forhold som i dag tillegges større vekt enn da komitéen avga sin innstilling, er de administrative og økonomiske konsekvenser av de lovforslag som blir fremmet. Dette spørsmålet er omtalt i et eget kapittel i proposisjonen, se kap IV. Komitéen foreslår at den nye straffesaksloven settes i kraft ved særskilt lov. Departementet er enig i dette, jf utk § 464 og merknadene til denne bestemmelsen. Komitéens innstilling av 1969 inneholder utkast med motiver til ny lov om rettergangsmåten i straffesaker, foruten utkast til slike endringer i domstolsloven og andre lover som har sammenheng med endringene i straffeprosessloven. På flere vesentlige punkter var det dissens i komitéen, således i spørsmålene om juryordning og om ankeordning, hvor det ble framlagt alternative utkast til lovregler. For juryspørsmålets vedkommende var det for øvrig departementets forutsetning at komitéen skulle legge fram alternative utkast. Innstillingen har tre hovedavsnitt: komitéens lovutkast, alminnelige motiver og spesielle motiver. Komitéens utkast til ny straffeprosesslov er stort sett bygd opp som den nåværende lov, men kapitlene er som i tvistemålsloven gruppert i visse hovedavsnitt, kalt deler, i alt ni. Lovutkastet har 30 kapitler med i alt 441 paragrafer. I det følgende skal det gis en kort oversikt over de viktigste spørsmål komitéen har tatt opp til behandling - først de som er drøftet i de alminnelige motiver, deretter noen spørsmål behandlet i de spesielle motiver. En av grunnene til komitéens oppnevning var at straffeprosessloven burde bringes mer i samsvar med den øvrige prosesslovgivning. Komitéen nevner at dette mest fullstendig kunne gjøres ved å følge eksemplet fra Danmark og Sverige, hvor sivilprosessen og straffeprosessen er regulert i en felles rettergangslov, med noen avsnitt som er felles for begge prosessformer, og andre som gir særregler for den ene eller den annen av dem. Etter forutsetningene i mandatet har imidlertid komitéen regnet med at man her i landet fortsatt skal ha særskilte lover for de to rettergangsformer. Det blir nevnt at det er en fordel at forskjellen mellom bestemmelsene i de to lover ikke er større enn nødvendig, men komitéen har ikke av den grunn gitt avkall på de løsninger som den anser saklig begrunnet. For øvrig forutsettes det å være nødvendig med en viss revisjon av tvistemålsloven dersom utkastet blir lov - for å oppnå ensartethet. Dette gjelder således om det som foreslått blir vedtatt å avskaffe vitneeden. a. Jury eller stor meddomsrett i saker for lagmannsrett? Dette spørsmål blir utførlig drøftet. Først redegjør komitéen for juryens tilkomst her i landet og for den diskusjon som senere har vært ført om juryinstitusjonen. Deretter blir det redegjort for vår lovgivnings unntak fra jurysystemet, først og fremst i landssviksaker og prissaker, hvor lagmannsretten settes med 3 fagdommere og 4 domsmenn. I et eget avsnitt gis en kort framstilling av utviklingen i fremmed rett, og til slutt følger komitéens vurdering. Komitéens flertall - 8 av dens 9 medlemmer - mener at de beste grunner taler for å gå over til et system med stor meddomsrett. Retten foreslås sammensatt med 3 fagdommere og 6 domsmenn, men (normalt) bare 4 domsmenn når retten behandler saker som anneninstans. Mindretallet er enig i forslaget om stor meddomsrett i anneninstanssaker, men vil beholde jurysystemet i saker som går for lagmannsrett som første instans, det vil si de alvorligste straffesaker. I komitéens subsidiære utkast basert på juryordning i førsteinstanssaker for lagmannsrett, blir det foreslått at et utvalg på 4 av lagrettens medlemmer - deriblant ordføreren - skal tiltre retten ved avgjørelsen av straffespørsmålet (reaksjonsspørsmålet). Dette er også komitéens mindretall enig i. Her drøfter komitéen først spørsmålet om alle saker bør begynne i herreds/byrett, også de alvorligste straffesaker som nå går direkte for lagmannsrett. Komitéen går enstemmig inn for å beholde den nåværende ordning, idet den prinsipielt holder på at det må være tilstrekkelig med én gangs bedømmelse av bevisene under skyldspørsmålet, altså uten at det er adgang til å overprøve bevisbedømmelsen. Komitéen tar opp spørsmålet om man bør ha særskilte kriminaldommere, men blir også her stående ved å beholde den nåværende ordning. Det samme gjør den i spørsmålene om forhørsrettens kompetanse (til å avsi dom i tilståelsessaker) og om dommerfullmektiginstitusjonen. Videre drøftes spørsmålet om valg av lekdommere, og utvalgenes sammensetning; det blir foreslått en viss endring når det gjelder valg av medlemmer til utvalgene. Til slutt behandles spørsmålet om fagkyndige domsmenn, og komitéen foreslår at de nåværende regler om slike domsmenn i straffesaker blir opphevd. Loven sondrer nå mellom etterforsking og rettslig forundersøkelse. Kort sagt er forskjellen at mens påtalemyndigheten leder etterforskingen, har retten (forhørsretten) den formelle ledelse av forundersøkelsen, som kan sies å være en (avsluttende) etterforsking i rettslig regi. Før det reises tiltake i saker som hører under lagmannsrett - de alvorligste straffesaker - er det nå nødvendig med rettslig forundersøkelse om ikke siktede samtykker i at den sløyfes, noe han ofte gjør. Komitéen mener at det under ingen omstendighet er grunn til å opprettholde den rettslige forundersøkelse i sin obligatoriske form. Derimot antar komitéen at det som en sikkerhetsventil bør være adgang for påtalemyndigheten til i særlige tilfelle å anmode retten om å overta ledelsen av etterforskingen. Av hensyn til disse forutsetningsvis meget sjeldne tilfelle finnes det imidlertid ikke grunn til å operere med begrepet rettslig forundersøkelse som et eget rettsinstitutt. Komitéen drøfter utførlig spørsmålet om en oppdeling av straffeprosessen i to etapper, én for avgjørelse av skyldspørsmålet og én for fastsetting av reaksjonen. En oppdeling får man alltid ved bruk av juryordningen, idet juryen (lagretten) må avgjøre skyldspørsmålet før det forhandles om reksjonsspørsmålet. En slik oppdeling av forhandlingen innenfor samme rettsmøte, mener komitéen det fortsatt bør være adgang til også om man går over til stor meddomsrett, jf nå strpl § 374 tredje ledd. Drøftelsen gjelder imidlertid først og fremst spørsmålet om adgang til en oppdeling som tar sikte på tidsmessig avstand mellom de to etapper, slik at mer inngående undersøkelser av betydning for reaksjonsspørsmålet, særlig psykiatriske undersøkelser, kan utstå til skyldspørsmålet er avgjort. Til tross for de ulemper en slik oppdeling kan medføre, mener komitéen at adgangen bør stå åpen. Det legges særlig vekt på at en tiltalt som nekter seg skyldig, bør kunne spares for påkjenningen ved en psykiatrisk undersøkelse før det er avgjort om han har foretatt den handling tiltalen gjelder, og at det også kan være av betydning for de sakkyndiges konklusjon at det er avgjort at tiltalte har begått handlingen. Etter den nåværende lov er regelen at vitneprov som avgis under hovedforhandlingen, eller til bruk under denne (bevisopptak), skal bekreftes med ed, eventuelt forsikring istedenfor ed, om ikke begge parter frafaller edfesting, noe som er blitt stadig mer alminnelig i straffesaker, med mindre det gjelder bevisopptak. Etter å ha gitt en kort historisk redegjørelse, drøfter komitéen spørsmålet om eden bør avskaffes og kommer til at så bør skje. Det er også blitt overveid om ikke også forsikringen burde sløyfes, på samme måte som i Danmark, slik at man nøyer seg med det vanlige ansvar for falsk forklaring, men så langt vil ikke komitéen gå. Forsikringen foreslås opprettholdt, men da uten den nåværende adgang til med partenes samtykke å unnlate å kreve forsikring. Ordningen er nå at avhør av siktede (tiltalte) prinsipalt foretas av dommeren (administrator). Komitéen foreslår at avhøret prinsipalt skal foretas av aktor og forsvarer, på samme måte som ved avhør av vitner. Spørsmålet om rettsmiddelsystemet er gjenstand for en grundig drøftelse. Det blir først redegjort for det nåværende system med anke til Høyesterett og fornyet behandling ved lagmannsrett. Deretter gis en kort historisk oversikt og noen statistiske oppgaver. Til slutt redegjøres for den dissens som er oppstått i komitéen, og hver av de to fraksjoner begrunner sitt syn på rettsmiddelsystemet. Flertallet - sju av komitéens ni medlemmer - foreslår lagmannsretten gjort til ankedomstol også i straffesaker. Slik er ordningen så vidt vites i alle andre land, og den særegne ordning hos oss har sammenheng med at lagmannsretten utenfor selve lagmannstingene opprinnelig bare besto av lagmannen. Størst vekt legger imidlertid flertallet på behovet for en mer betryggende behandlingsmåte i ankeinstansen, særlig ved anke over reaksjonsfastsettelsen, med avhør av tiltalte og vitner direkte for ankedomstolen. Mindretallet, som omfatter komitéens formann og ett medlem, vil beholde den nåværende ordning med anke direkte til Høyesterett og fornyet behandling ved lagmannsrett. Dette er etter mindretallets syn tidssparende og varetar mest effektivt hensynet til rettsenheten. Flertallet antas å overvurdere betydningen av det personlige inntrykk en ankedomstol kan få av tiltalte, og nettopp de viktigste og vanskeligste saker vil som nå få sin endelige avgjørelse i Høyesterett også etter flertallets forslag. Mindretallet vil dog at anke over vedtakelse av forelegg skal gå til forhørsretten som første ankeinstans, da direkte anke til Høyesterett her anses mindre naturlig. flertallsutkastet, som det også har deltatt i utarbeidelsen av. Komitéen redegjør først for den nåværende ordning med ubetinget private straffesaker og subsidiært private straffesaker. Det er en ganske komplisert ordning. Deretter gis en kort framstilling av ordningen i andre land, og til slutt drøftes spørsmålet om den subsidiære påtalerett bør avskaffes. Komitéens flertall foreslår denne påtalerett opphevd, mens tre av komitéens medlemmer vil opprettholde den i en mer begrenset form, noe flertallet subsidiært slutter seg til. Komitéen er også inne på spørsmålet om helt å avskaffe private straffesaker, men uttaler at dette ville medføre endringer i annen lovgivning som ligger utenfor komitéens mandat. Komitéen gir en generell redegjørelse om protokollasjon av forklaringer under rettergang. Den drøfter spørsmålet om i hvilken utstrekning stenografisk referat eller lydopptak bør tas i bruk, enten som supplement til vanlig protokollasjon eller som erstatning for den. Spørsmålet om lydopptak drøftes særskilt for (a) politiavhør, (b) rettslig avhør utenfor hovedforhandling og (c) under hovedforhandlingen. Til slutt kommer komitéen med et utkast til regler om lydopptak i straffesaker for å konkretisere sine synspunkter. Etter en generell innleiing drøfter komitéen bruken av forelegg - hvor det bl a foreslås adgang for politiet til å utferdige forelegg også i mindre saker om forbrytelser, ikke bare i forseelsessaker. (Jfr nedenfor under punkt 24.) Deretter drøftes spørsmålet om innskrenket bruk av domsmenn i visse mindre betydningsfulle saker, men komitéen finner at ulempene ved en slik innskrenkning ville være større enn fordelene. Etter en drøftelse av påtalemyndighetens plikt til å møte under hovedforhandlingen, konkluderer komitéen med å foreslå en slik plikt også i foreleggssaker, men her med adgang til å møte ved en polititjenestemann som ikke hører til påtalemyndigheten. Når det gjelder nødvendigheten av forsvarer under hovedforhandlingen, kommer komitéen til at det ikke bør være avgjørende om saken gjelder forbrytelse eller forseelse, men hvilken reaksjon det er spørsmål om. Vil påtalemyndigheten påstå ubetinget frihetsstraff, sikring eller forvaring, mener komitéen at tiltalte bør ha krav på forsvarer også i sak om forseelse. Etter en drøftelse av den nåværende ordning ved tiltaltes uteblivelse uten lovlig forfall, konkluderer komitéen med å foreslå en enklere ordning samtidig som herreds/byrettens adgang til å avsi dom i uteblivelsestilfelle begrenses like sterkt som nå i lagmannsrettssaker (innst s 299, til § 287). Nåværende strpl § 377 siste punktum om bøtevedtakelse i retten foreslås opphevd. Komitéen gir først noen tall fra en statistisk undersøkelse den har latt foreta om behandlingstiden i forbrytelsessaker. Det pekes på ønskeligheten av å få behandlingstiden redusert, noe komitéen har hatt for øye ved utarbeidelsen av sitt lovutkast, f eks når instituttet rettslig forundersøkelse foreslås sløyfet. Til slutt refereres et rundskriv fra riksadvokaten hvor det anvises midler til å påskynde saksbehandlingen. Landssvikrettergangsloven foreslås opphevd i sin helhet, mens de særlige rettergangsregler i prisrettergangsloven («oppehaldingsloven» 9 juli 1948) foreslås opphevd med unntak av § 14. For så vidt angår de militære rettergangslover forutsetter komitéen at disse blir undergitt en særskilt revisjon. De følgende reformspørsmål drøftes i komitéens motiver. Komitéen foreslår herreds/byrettens alminnelige kompetanse utvidet til å gjelde saker hvor strafferammen er til og med 6 år, mot nå som utgangspunkt 5 år. Adgangen etter nåværende strpl § 22 annet og tredje ledd til å bringe inn for lagmannsrett forbrytelsessaker som hører under herreds/byrett, foreslås sløyfet (innst s 148, til § 7). Etter en drøftelse av forholdet mellom Kongen og riksadvokaten konkluderer komitéen med å foreslå at de påtaleavgjørelser som nå treffes av Kongen, blir lagt til riksadvokaten, men at Kongen fortsatt får instruksjons- og omgjøringsmyndighet i forhold til riksadvokaten og påtalemyndigheten for øvrig (innst s 167 flg og s 175, til § 65). Alle polititjenestemenn som hører til påtalemyndigheten, ikke bare politimesteren, foreslås gitt myndighet til å reise tiltale i forseelsessaker, og ikke bare å utferdige forelegg (innst s 176, til § 67). Komitéen foreslår at en siktet som har fått påtaleunnlatelse i forseelsessak, skal kunne kreve domstolsbehandling på samme måte som han nå kan det når det er gitt påtaleunnlatelse i forbrytelsessak (innst s 178, utk § 71). Den straffeprosessuelle myndighetsalder foreslås senket til 18 år, og sinnssyk siktet som møter i retten, foreslås gitt rett til selv å utøve sine partsrettigheter (innst s 181 flg, til § 83 § 84). Retten til forsvarer foreslås utvidet (s 199 flg, til § 96 flg). Spørsmålet drøftes, men komitéen anser en lovregulering upraktisk, og foreslår løsningen på spørsmålet overlatt til teori og praksis på samme måte som hittil (innst s 197). Komitéen drøfter spørsmålet om en utvidet rett for pressen til å dekke sine kilder («pressens anonymitetsrett»), og den kommer enstemmig til at retten bør utvides. Når det gjelder anonymitetsrettens avgrensning, har imidlertid komitéen delt seg i to fraksjoner. Komitéens flertall - 5 medlemmer - mener retten fortsatt bør knyttes til det trykte ord, mens mindretallet mener det bør være avgjørende om opplysningene er betrodd vedkommende som pressemann, uten hensyn til om de er kommet på trykk (innst s 206 flg, til utk § 126). I praksis har man saknet en alminnelig heimel for å foreta legemsgransking av siktede, noe komitéen vil bøte på, og den foreslår også en viss adgang til gransking av vitner (innst s 222 flg, til § 160 og § 161). Om slike undersøkelser er det sparsomt med bestemmelser i den nåværende lov. Komitéen drøfter forskjellige sider ved disse undersøkelsestyper og foreslår en utførlig lovregulering i et eget kapittel (innst s 227 flg). Hovedregelen er i dag at retten må beslutte pågripelse, men i praksis er det normalt unntaksreglene som brukes, slik at politiet sjelden går vegen om retten. Komitéen mener at påtalemyndigheten bør få generell kompetanse til å beslutte pågripelse (innst s 241, til § 178). Det foreslås også heimel for politiets praksis når det gjelder innbringelse for såkalt sjekking o l (s 247, til § 194), og slik heimel er allerede tatt inn i den nåværende lov som § 250a, jf endringslov 18 juni 1971 nr 82. Komitéen foreslår at det åpnes adgang til å foreta såkalt razzia hvor det gjelder særlig alvorlige forbrytelser, og at det i særtilfelle skal kunne foretas ransaking ikke bare av mistenktes person, men også av annenmanns person (innst s 250, til § 197 og § 198 ). Med heimel i lov 24 juni 1915 nr 5 er det gitt bestemmelser om adgang til telefonkontroll når den antas påkrevd av hensyn til rikets sikkerhet. Komitéen foreslår en generell heimel for avlytting og kontroll av telefonsamtaler ved mistanke om spionasje og visse andre lovbrudd (innst s 257-258, til § 218, § 219, § 220. Ved midlertidig lov 17 desember 1976 nr 99 er det - med utgangspunkt i komitéens forslag - gitt regler om adgang til telefonkontroll ved etterforsking av overtredelser av narkotikalovgivningen. Komitéen drøfter spørsmål om politianmeldelse av dødsfall (s 261 flg), om etterforsking ved norske utenriksstasjoner (s 264 flg) og om klage over etterforsking (s 266). For så vidt angår det sistnevnte spørsmål er det dissens i komitéen, idet ett medlem er uenig i den særlige klageadgang som foreslås. Komitéen foreslår en utviding av adgangen til å bruke forelegg i forbrytelsessaker. Et mindretall - tre medlemmer, blant disse formannen - foreslår at forelegg ikke skal kunne vedtas av noen som er pågrepet eller fengslet som siktet for en straffbar handling (innst s 284 flg, til § 262). Komitéen foreslår enstemmig at et vedtatt forelegg skal kunne oppheves av overordnet påtalemyndighet til gunst for siktede (s 290, utk § 265). Komitéen finner ikke grunn til å foreslå alminnelige bestemmelser om muntlig saksforberedelse slik som i sivile saker, men vil åpne adgang til under saksforberedelsen å holde rettsmøte til behandling av blant annet spørsmål om avvisning, vitneplikt og avskjæring av bevis (innst s 295 flg, til § 279). hovedforhandlingen blir en videre adgang til dokumentasjon av tidligere avgitte forklaringer (s 303, til § 296, og s 304 flg, til § 302 flg). På den annen side foreslås en begrensning av adgangen til dokumentasjon av straffeutskrift (s 306, til § 307). Som foran nevnt (under punkt 2 b) er komitéen enstemmig kommet til at de alvorligste straffesaker bør gå for lagmannsrett, uten adgang til overprøving av bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet. Når det gjelder herreds/byrettsdommer, mener komitéen at det fortsatt bør være adgang til fornyet bevisbedømmelse ved lagmannsrett. Komitéflertallet som vil gjøre lagmannsretten til ankedomstol foreslår at tiltalte i alle tilfelle skal trenge lagmannsrettens samtykke til slik fullstendig ny behandling av saken (fullstendig anke). De to medlemmer som vil opprettholde den nåværende ordning med fornyet behandling, vil gi de tiltalte en viss ubetinget rett til fornyet prøving av bevisene under skyldspørsmålet (innst s 313, til § 324, jf s 56, mindretallsutk § 348). Komitéen foreslår at det skal være adgang til muntlig forhandling om kjæremål når retten finner at særlige grunner tilsier det (innst s 339, til § 367). Komitéen drøfter spørsmålet om hvilken instans som skal ta standpunkt til en gjenopptaksbegjæring. I dag er det den rett som har avsagt den angrepne dom, noe komitéen anser uheldig. Den foreslår at avgjørelsen skal treffes av nærmeste overordnede domstol (innst s 344 flg, til § 374). Saker avgjort ved forelegg skal gå til lagmannsretten (s 36, utk § 268 annet punktum). Det foreslås også en noe videre adgang til gjenopptak (se spesielt s 343, til § 372). Etter den nåværende lov er det vesentlige begrensninger når det gjelder fornærmedes adgang til å få sine sivilrettslige krav mot siktede - mest praktisk erstatningskrav - pådømt i forbindelse med straffesaken. Komitéen mener at fornærmedes stilling bør styrkes for så vidt, og foreslår visse reformer med det for øye. Komitéen er også inne på spørsmålet om andre skadelidte enn fornærmede bør ha en tilsvarende rett, men finner ikke grunn til å foreslå noen slik endring av den bestående ordning (innst s 355 flg). Komitéen drøfter spørsmålet om siktedes rett til erstatning i anledning av strafforfølgning og foreslår siktedes stilling styrket i flere henseender (innst s 362 flg). Adgangen til å påbegynne fullbyrdingen av en dom før denne er rettskraftig, er i dag sterkt begrenset; komitéen foreslår adgangen utvidet (innst s 368 flg, til § 431). I dag er videre ordningen at en søknad om benådning har oppsettende virkning når fullbyrdingen ikke er påbegynt eller domfelte ikke samtykker i at fullbyrdingen påbegynnes. Komitéen foreslår en endring for så vidt (innst s 371 flg, til § 436). Rettsforhandlingene i straffesaker er ofte gjenstand for stor publisitet, noe som har sine betenkelige sider. Komitéen drøfter forskjellige hensyn som her gjør seg gjeldende, bla hensynet til privatlivets fred, og foreslår endringer i domstolsloven når det gjelder pressereferat og andre former for offentliggjøring, fotografering mv (innst s 376 flg, til domstolslovens § 131 og § 131a ). Innstillingen har av Justisdepartementet vært forelagt for samtlige departementer og for en rekke andre myndigheter og institusjoner. Foruten fra Høyesterett og andre domstoler er det innkommet uttalelser fra Sosialdepartementet, Losdirektøren (gjennom Fiskeridepartementet), Sjøfartsdirektoratet og Direktoratet for sjømenn (gjennom Departementet for handel og skipsfart), Luftfartsdirektoratet og Teledirektoratet (gjennom Samferdselsdepartementet), riksadvokaten og flere statsadvokater og politimestre, generaladvokaten og flere krigsadvokater, Den norske Dommerforening og i tilslutning hertil fra flere dommere, Den Norske Advokatforening, Politiembetsmennenes Landsforening, Politiets Sentralorganisasjon (PSO), Norges Vernesamband, Norsk Presseforbund, Norsk Journalistlag og Norsk forening for kriminalreform (KROM). Departementet har etter den alminnelige høringsbehandling forelagt spesielle spørsmål for en del institusjoner og organisasjoner, jf foran s 6. lagmannsretten til ankedomstol også i straffesaker. Det første forslag får stor tilslutning, det annet liten. Da det dreier seg om en meget omfangsrik innstilling, er det naturlig nok få uttalelser som gjelder innstillingen i sin helhet. Således uttaler Advokatforeningens lovutvalg for strafferett og straffeprosess at «med den tid som har stått til disposisjon, har utvalget ikke funnet det mulig å foreta en detaljert gjennomgåelse og vurdering av komitéens omfattende arbeid», og at innstillingen «inneholder mange interessante detaljspørsmål som utvalget har måttet la ligge». Noe liknende uttales av Dommerforeningens lovutvalg for straffeprosess: «Det bør for ordens skyld nevnes at utvalget ikke har hatt anledning til å foreta noen fullstendig gjennomgåelse av de lovendringer som Straffeprosesslovkomitéen har foreslått. Om komitéens lovutkast generelt uttaler Dommerforeningens lovutvalg for straffeprosess: «Straffeprosesslovkomitéens lovutkast er etter utvalgets oppfatning både reelt og formelt vel egnet som grunnlag for utformingen av en ny lov om rettergangsmåten i straffesaker. Lovutkastet er også godt grunngitt. De nå gjeldende regler er utførlig omtalt, og i den utstrekning det er nødvendig for å belyse forskjellige straffeprosessuelle spørsmål, er det i innstillingen også gjort rede for de rettsregler som gjelder i andre land. Alle viktige spørsmål er nøye vurdert. Riksadvokaten (Dorenfeldt) gir denne generelle uttalelse om innstillingen: «Det inntrykk jeg har av Straffeprosesslovkomitéens arbeid er at komitéens meget imponerende og grundige arbeid har varetatt rettssikkerheten på en utmerket måte, men delvis på bekostning av tempoet i saksbehandlingen. De fleste av mine innvendinger mot Straffeprosesslovkomitéens forslag må sees på denne bakgrunn. Jeg nevner særlig min tilslutning til mindretallets forslag om å opprettholde Høyesterett som ankedomstol, og mine bemerkninger når det gjelder utvidelsen av retten til å ha forsvarer under hovedforhandlingen og i forhørsretten. Statsadvokaten i Bergen og Hordaland (Melander) uttaler: «Generelt vil jeg få gitt uttryk for at rettferdighet i strafferettspleien har to sider. Den ene er hensynet til siktede (tiltalte) og dennes rettsstilling. Den andre er hensynet til samfunnet og ofrene for vedkommende handlinger. Selv om den foreliggende innstilling iveretar begge hensyn, forekommer det meg at man har vært seg det første hensyn mest bevisst. Skal påtalemyndigheten kunne løse sin oppgave når det gjelder å ivareta det sist nevnte hensyn, bør det være et siktepunkt at påtalemyndighetens muligheter for effektivt arbeide i hvert fall ikke blir dårligere enn de nå er. Det er i dag så vidt store vansker for et effektivt arbeide fra påtalemyndighetens side, at jeg ville se med atskillig bekymring på et regelverk som ytterligere svekket påtalemyndighetens stilling. Rosende omtale får innstillingen bl a av professor Anders Bratholm i en artikkel i Lov og Rett 1970 s 161 flg (foredrag holdt på Den norske kriminalistforenings årsmøte 3 november 1969). Bratholm er imidlertid mindre fornøyd med at komitéen har ansett det unødvendig å lovfeste prinsippene om fri bevisbedømmelse og påtalemyndighetens bevisbyrde. Han mener også at de viktigste prinsipper for avskjæring av ulovlig skaffet bevis skulle kunne lovfestes, og at offentlighetsprinsippet i straffeprosessen kunne ha fortjent en grundigere drøftelse; offentligheten i straffesaker burde etter hans mening begrenses «atskillig mer enn i dag». Han roser komitéen «for en fyldig fremstilling av utenlandsk rett, særlig da dansk, svensk og vesttysk», men han sakner en nærmere utforsking av enkelte spørsmål, «f eks i forbindelse med juryordningen» (l c s 163). Andre uttalelser om innstillingen vil bli referert i tilknytning til de reformspørsmål uttalelsene gjelder. For så vidt angår uttalelsene fra Den norske Dommerforening, Den Norske Advokatforening og Politiembetsmennenes Landsforening, som alle har forelagt komitéinnstillingen for sine spesielle lovutvalg, vil man bare referere de respektive utvalgs uttalelser når ikke vedkommende foreningsstyre har avgitt særskilt uttalelse om det samme spørsmål. De respektive foreningers styrer har ellers sluttet seg til uttalelsene fra sine foreningers utvalg. I det følgende vil det bli gjort greie for departementets standpunkt til en del hovedspørsmål som er behandlet i komitéens alminnelige motiver s 73 flg. For så vidt angår komitéens merknader om forholdet til tvistemålsloven og domstolsloven (innst s 72-73, jf sammendraget foran under II A 1), anser man det tilstrekkelig å gi uttrykk for at departementet prinsipielt er enig med komitéen. Når det gjelder gjennomgåelsen av tvistemålsloven med sikte på samordning med straffesaksloven slik den blir vedtatt, vil dette eventuelt kunne gjøres i forbindelse med proposisjonen om ikrafttredelsen av den nye straffesaksloven, jf utk § 464. De viktigste reformspørsmål gjelder domstolsordningen - spesielt spørsmålet om juryordningen skal avskaffes - og ankeordningen, spesielt om lagmannsretten skal bli ankedomstol. På grunn av den sammenheng det er mellom spørsmålene om domstolsordning og ankeordning, finner man det naturlig å behandle dem mest mulig samlet (hovedavsnitt A). Deretter behandles en del andre hovedspørsmål (B). De alvorligste straffesaker går i dag for lagmannsrett i første instans. Lagmannsretten settes (normalt) med jury og består av 3 fagdommere (retten) og 10 lekmenn som utgjør lagretten. Denne avgjør skyldspørsmålet i saken, og lagrettens bevisbedømmelse er endelig, idet anke til Høyesterett bare kan gjelde saksbehandlingen, lovanvendelsen og straffutmålingen (reaksjonsfastsettelsen). Saker som ikke går direkte for lagmannsrett, behandles ved herreds/byrett som første instans. Her settes retten som meddomsrett og består av én fagdommer og to lekdommere (domsmenn) som sammen avgjør alle sider av saken. Herreds/byrettens dom kan i likhet med en lagmannsretts dom påankes til Høyesterett, men dessuten kan det begjæres fornyet behandling ved lagmannsrett til ny prøving (også) av bevisene under skyldsspørsmålet. Også i dette tilfelle settes lagmannsretten (normalt) med jury, og saken blir undergitt en fullstendig ny behandling. Ankeadgangen etter fornyet behandling er den samme som i saker pådømt i lagmannsrett som første instans. - Til fornyet behandling ved lagmannsrett etter begjæring fra tiltalte kreves i visse tilfelle samtykke fra Høyesteretts kjæremålsutvalg, bl a i forseelsessaker. Etter den någjeldende ordning har man således bare én gangs bevisbedømmelse i de alvorligste saker - de som pådømmes i lagmannsrett som første instans - mens det i de øvrige saker er adgang til prøving av bevisene i to instanser. (Fornyet bevisbedømmelse i en sak som er avgjort av lagmannsretten, kan bare skje etter gjenopptak av saken.) Det her nevnte forhold kan synes å være det mest eiendommelige ved vår nåværende rettsmiddelordning, for så vidt som man kunne vente at det nettopp i de alvorligste saker var den videste adgang til overprøving. - På grunn av juryordningen er for øvrig også mulighetene for overprøving av lovanvendelsen begrenset i saker behandlet ved lagmannsrett. Dette er et moment i diskusjonen om jury kontra stor meddomsrett (jf nedenfor under punkt 3). Etter det som er sagt foran om domstols- og ankeordningen kan det være naturlig først å stille spørsmål om alle saker bør begynne i herreds/byrett (punkt 2). Deretter skal drøftes juryspørsmålet (3 og 4) og ankeordningen (5). Til slutt behandles en del andre spørsmål vedrørende domstolsorganisasjonen (6). 2. Bør alle saker begynne i herreds/byrett? Svaret på dette spørsmål må i første rekke bero på om det i alle saker bør være adgang til overprøving av bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet. Skal dette gjelde også i de alvorligste saker, er det nemlig ikke noen praktisk løsning å la en slik overprøving skje ved Høyesterett; dette fordi lekdommere bør delta i avgjørelsen av skyldspørsmålets faktiske side, og fordi avgjørelsen på dette punkt bør treffes på grunnlag av umiddelbar bevisførsel. (Jf merknadene til komitéutk § 322, innstillingen s 312, hvor komitéen berører spørsmålet om umiddelbar bevisførsel for Høyesterett.) Det reiste spørsmål blir drøftet av komitéen s 85 i innstillingen, hvor det bl a heter: «Det kan i og for seg synes noe eiendommelig at nettopp i de største og mest alvorlige straffesaker blir den faktiske side av skyldspørsmålet endelig avgjort i én instans, uten adgang til overprøvelse. Skulle en ordning som i sivilprosessen komme på tale, måtte imidlertid etter komitéens mening herreds- og byretten i de alvorligste straffesaker sammensettes annerledes enn i dag. En vanlig herreds- eller byrett med én juridisk dommer og to domsmenn er en altfor spinkel domstol til å behandle f eks en sak om forsettlig drap. dersom den påtalte handling ikke kan medføre strengere straff enn fengsel i ett år. Komitéen er blitt stående ved å beholde den nåværende ordning. Med den grundige forberedelse og behandling som de alvorlige straffesaker blir til del, finner man ingen vesentlig betenkelighet ved at skyldspørsmålet bare kan prøves i én instans. Flere gangers behandling fører nødvendigvis til en forsinkelse av den endelige avgjørelse. Siden bevisene svekkes etterhvert, synes det alt i alt meget tvilsomt om gjentatt behandling av skyldspørsmålet gir noen økt sikkerhet mot feiltakelser. En alvorlig straffesak er også en opprivende forestilling som nødig bør gjentas. At man i sivilprosessen har gitt adgang til behandling gjennom flere instanser, kan komitéen ikke finne avgjørende, uten at det er nødvendig å gi seg inn på en drøftelse av om man i sivilprosessen har gått for langt med hensyn til adgangen til overprøvelse. Det er nemlig stor forskjell mellom en straffesak og en sivil sak med hensyn til behovet for behandling i flere instanser. Gjennom etterforskningen er straffesaken som regel avklaret før hovedforhandlingen på en helt annen måte enn en sivil sak, hvor avhøring av parter og vitner normalt skjer for første gang under hovedforhandlingen. De juridiske spørsmål er også ofte mer infløkte og uoversiktlige i sivile saker, slik at det her lettere enn i en straffesak kan tenkes at vesentlige spørsmål er oversett under behandlingen i første instans. Skulle vesentlige nye bevis være blitt oversett, har man den sikkerhetsventil som ligger i adgangen til gjenopptakelse. Risikoen for misbruk av adgangen til behandling i flere instanser er også større i straffesaker enn i sivile saker, hvor omkostningene virker som bremse. Blant dem som har uttalt seg om innstillingen, er det relativt få som går inn på spørsmålet om å la alle saker begynne i herreds/byrett. - Dommerforeningens lovutvalg for straffeprosess og justitiarius i Bergen byrett (Roll-Matthiesen) gir uttrykk for at någjeldende system bør opprettholdes. Lagmannen i Gulating (Eftestøl) gir uttrykk for at han ikke er helt overbevist av komitéens begrunnelse for å opprettholde den ordning at bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet i alvorlige saker bare prøves i én instans, lagmannsretten, men går ikke nærmere inn på spørsmålet. KROM kommer inn på spørsmålet i forbindelse med komitéens forslag om at det i alle tilfelle skal være nødvendig med samtykke til ny bevisbedømmelse (fornyet behandling) i saker pådømt i herreds/byrett: «Komitéens henvisning til at de alvorligste saker går i lagmannsrett, og at lagmannsrettens bevisbedømmelse i skyldspørsmålet ikke kan overprøves, er lite overbevisende. - Ikke i noe tilfelle er svakheter ved ordningen på ett område noe vektig argument for å innføre de samme svakheter også på et annet område. Men ønsker man - som komitéflertallet - å oppheve juryordningen, kunne også meget tale for å utvide adgangen til å anke over lagmannsrettens dommer. Når Høyesterett etter straffeprosessloven ikke har kunnet overprøve lagmannsrettens bedømmelse av bevisene i skyldspørsmålet, har det i stor grad vært begrunnet med en henvisning til jurysystemet. Forlates jurysystemet, taler etter vår mening atskillig for en hel omlegging av instansrekkefølgen og rettsmiddelordningen i straffesaker, slik at det som utgangspunkt blir parallelt med det som gjelder i sivile saker. Dette er ordningen i Sverige, og den synes å ha fungert fullt tilfredsstillende der. Spørsmålet om samtykke til fornyet behandling vil bli tatt opp i forbindelse med ankeordningen (punkt 5 b) nedenfor). Det prinsipielle spørsmål om, én gangs bevisbedømmelse i skyldspørsmålet drøftes imidlertid mest naturlig i tilknytning til behandlingsmåten for de alvorligste straffesaker, hvor det i dag ikke er noen adgang til å overprøve skyldspørsmålets faktiske side. En særlig grunn til på ny å overveie den gjeldende ordning har man i en av FNs menneskerettskonvensjoner, nemlig Den internasjonale konvensjon 16 desember 1966 om sivile og politiske rettigheter, hvor det i art 14 par 5 bestemmes: «Den som dømmes for en lovovertredelse, skal ha rett til å få dommen og den idømte straff overprøvet av en høyere domstol i overensstemmelse med lov. Spørsmålet er også aktualisert i forbindelse med et pågående arbeid innen Europarådet med sikte på å utvide beskyttelsen etter den europeiske menneskerettighetskonvensjon, bl a med en bestemmelse svarende til FN-konvensjonens art 14 par 5. Om konvensjonsbestemmelsen uttalte Justisdepartementet i (tilbakekalt) Ot.prp.nr. 10 (1970-71) s 17 bla: «Etter gjeldende norsk straffeprosess og etter Straffeprosesslovkomitéens utkast er det forskjellige innskrenkninger i retten til overprøving. - At det ikke er overprøvingsadgang i de særegne saker som behandles for Riksrett, må antas å kunne forenes med konvensjonen. - Antakelig kan man også legge til grunn at konvensjonen tillater at den som er frifunnet i første instans, men dømmes i annen, ikke har krav på en tredjeinstansbehandling. Straffeprosesslovkomitéens forslag (utk § 325) om at videre anke fra lagmannsrett til Høyesterett bare skal kunne fremmes når særlige vilkår er oppfylt, skulle dermed være forenlig med konvensjonen. Atskillig mer tvilsomt er det at man overhodet ikke kan anke til Høyesterett over bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet (straffeprosessloven § 380), slik at det ikke blir noen full overprøving av saker som begynner i lagmannsrett. Straffeprosesslovkomitéen har foreslått denne innskrenkningen i Høyesteretts kompetanse opprettholdt (utk § 322) - selv om jurysystemet avskaffes. den opprettholdes - antas å gjøre det nødvendig med et forbehold til konvensjonsbestemmelsen, eventuelt en erklæring om forståelsen av den. Overensstemmende med dette ble det tatt et generelt forbehold mot bestemmelsen i art 14, par 5 da Norge 13 september 1972 deponerte sine ratifikasjonsdokumenter. Dette forbehold var også nødvendig av hensyn til de restriksjoner som det i dag er på adgangen til å få bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet prøvet en gang til (ved fornyet behandling i lagmannsrett) av saker som begynner i herreds/byrett. Departementet er enig med komitéen i at de alvorligste straffesaker fortsatt bør gå direkte for lagmannsrett, med den konsekvens at det ikke blir adgang til å overprøve skyldspørsmålets faktiske side. Denne ordning er vel innarbeidet og har virket tilfredsstillende. Den er også en naturlig følge av jurysystemet, som departementet mener bør opprettholdes. Selv om man hadde lagt til grunn komitéens forslag om å forlate jurysystemet og gå over til stor meddomsrett, ville det etter departementets mening ikke være grunn til endring for så vidt. Heller ikke bør det være avgjørende at ordningen gjør det nødvendig med et forbehold overfor den nevnte konvensjonsbestemmelse, noe som for øvrig gjelder også andre land, således Danmark. Man slutter seg ellers til den begrunnelse komitéen har gitt for sitt standpunkt, og skal for øvrig bemerke: Totrinns bedømmelse av bevisene under skyldspørsmålet gir etter departementets oppfatning ikke nødvendigvis en større sikkerhet for riktig avgjørelse. Sikkerheten her ligger i behandlingsmåten: at saken behandles på den mest betryggende måte, at enhver rimelig bevistvil kommer tiltalte til gode, og at det eventuelt innen domstolen kreves et kvalifisert flertall for fellelse. Når de alvorligste saker allerede i første instans blir behandlet på den forutsetningsvis mest betryggende måte - i lagmannsrett - er det ikke rimelig grunn til å etablere noen overprøving av selve bevisbedømmelsen. Det som kan overprøves, er om bevisene i det konkrete tilfelle er ført på korrekt måte, og om saken har vært tilstrekkelig opplyst. Dette siste er i straffesaker - i motsetning til i sivile saker - noe retten av eget tiltak skal våke over (strpl § 331, 5 ledd, jfr utk § 294). Det er bevisvurderingen som ikke kan overprøves når den er foretatt av retten, idet denne forutsetningsvis er best skikket til å foreta en slik vurdering. Avgjørelsen av skyldspørsmålets faktiske side kan tenkes å være uriktig selv om saken har fått den mest betryggende behandling. Det kan komme fram nye opplysninger som stiller saken i et nytt lys, slik at forutsetningene for bevisvurderingen - grunnlaget for bevisbedømmelsen - svikter. Rettsmidlet er da gjenopptak av saken, ny behandling ved samme rett. I denne forbindelse nevnes at gjenopptaksadgangen til gunst for tiltalte blir foreslått utvidet, se spesielt utk § 391. Ved en vanlig overprøving av bevisbedømmelsen er det i prinsippet det samme bevismateriale som skal vurderes på ny i en høyere instans. Skal en slik fornyet prøving ha noen hensikt, må saken i den høyere instans få en presumptivt mer betryggende behandling enn i første instansen. Det kan nok umiddelbart virke mindre naturlig at man for de mest alvorlige straffesaker bare har en engangs bebedømmelse av skyldspørsmålet, mens man for de mindre alvorlige saker åpner adgang til en totrinnsprøving også på dette punkt. Men som framhevet av komitéen er det vesentlige hensyn som taler for at de mest alvorlige saker straks får den mest betryggende behandling. En totrinns bedømmelse gir ingen ubetinget sikkerhet for en mer betryggende behandling, idet bevisene svekkes etter hvert. Å la også de mindre alvorlige saker behandles av lagmannsrett i første instans, er av praktiske og prosessøkonomiske grunner utelukket. For øvrig er en totrinns bevisbedømmelse av skyldspørsmålet i disse saker sterkt begrenset. Også etter gjeldende lov kreves i stor utstrekning samtykke av Høyesteretts kjæremålsutvalg til fornyet behandling, og etter utkastet vil slikt samtykke kreves i alle saker. Fornyet behandling forutsettes her reservert for tilfelle hvor det er særlig grunn til det. Spørsmålet om fornyet behandling av saker pådømt i herreds/byrett, tas ellers opp under punkt 5 b. 3. Jury eller meddomsrett? Dette er det spørsmål som har vært mest diskutert både før og etter at komitéinnstillingen ble lagt fram. Det synes å være enighet om at lekdommere bør delta i strafferettspleien. Spørsmålet er bare på hvilken måte de bør delta - om de som jury (lagrette) skal avgjøre skyldspørsmålet i lagmannsrettssaker på samme måte som i dag, eller om de - som i herreds/byretten - sammen med fagdommerne skal utgjøre et kollegium (en såkalt meddomsrett) som avgjør så vel skyldspørsmålet som andre spørsmål i saken. Dette er et sentralt reformspørsmål av betydelig allmenn interesse, og selv om det som ventet er kommet inn svært mange uttalelser om Straffeprosesslovkomitéens innstilling på dette punkt, finner man i det vesentlige å burde gjengi dem i sin helhet. Komitéen har som nevnt med stort flertall - 8 mot 1 - gått inn for å avskaffe juryordningen slik at lagmannsretten settes som meddomsrett. Forslaget har også fått sterk tilslutning av dem som har uttalt seg, men som det vil framgå er oppfatningene delte. For så vidt angår oppfatningen blant dommere, har Dommerforeningens styre gått inn for flertallets forslag. Fire lagmenn går dog inn for at juryen opprettholdes. De øvrige domere som har uttalt seg særskilt, støtter flertallets forslag. Dommerforeningens lovutvalg for straffeprosess uttaler: «Utvalget er enig med Straffeprosesslovkomitéen i at lagmannsretten bør sammensettes som stor meddomsrett i straffesaker. Man kan i det vesentlige tiltre den begrunnelse som er gitt på side 81-84 i komitéens innstilling, og skal ellers bemerke: Jurysystemet innebærer at det må være kompetansefordeling mellom lagrett og rett. Den er til dels komplisert og vanskelig å praktisere. Ved stor meddomsrett vil man unngå slik kompetansedeling mellom legdommere og fagdommere. De ulemper som en slik kompetansefordeling utvilsomt fører med seg, ville ikke være avgjørende dersom en ordning med jury gav størst mulig sikkerhet for riktig avgjørelse av skyldspørsmålet. Og selv om en ordning med jury skulle innebære større mulighet for at en tiltalt med urette kan bli frifunnet, ville dette forhold og ulempene ved kompetansefordelingen mellom lagrett og rett heller ikke være avgjørende for så vidt det kunne antas at en ordning med jury i større grad enn en ordning med stor meddomsrett vil gi sikkerhet for at ingen tiltalt blir dømt med urette. Men etter utvalgets oppfatning kan det ikke antas at en ordning med jury her gir størst sikkerhet. Under jurysystemet er lagretten isolert fra fagdommerne. Dette forhold og den omstendighet at lagretten avgjør ikke bare skyldspørsmålets faktiske side, men også den rettslige, leder til at det kan oppstå misforståelser av vesentlig betydning. Og mulige feil ved lovanvendelsen kan vanskelig rettes fordi det ikke blir gitt domsgrunner med hensyn til avgjørelsen av skyldspørsmålet. Dette kan virke både til gunst og til skade for en tiltalt. Særlig uheldig er det at skyldspørsmålet kan bli avgjort i tiltaltes disfavør på grunn av uriktig rettsoppfatning som er oppstått ved en ren misforståelse. Dette er ikke bare en teoretisk risiko. I praksis har det i alvorlige saker forekommet at lagrettemedlemmers etterfølgende uttalelse om slike misforståelser har ledet til opphevelse av fellende dom, jfr. Rt-1950-322, eller til at saken er blitt gjenopptatt til gunst for domfelte, jfr. Rt 1929 816. Det sier imidlertid seg selv at mulige feil ved lagrettens lovanvendelse vanskelig vil kunne påvises og rettes ved hjelp av etterfølgende uttalelse fra lagrettemedlemmene om hvilken rettsoppfatning de har bygget på. En slik fremgangsmåte kan også være betenkelig, og straffeprosessloven inneholder naturlig nok ingen bestemmelse om at lagrettemedlemmer kan eller bør avgi uttalelse om hva de har ment eller sagt om de rettsspørsmål som lagretten under sine hemmelige forhandlinger har tatt standpunkt til. Juryordningen innebærer at kontrollen med lagrettens lovanvendelse bare foretas på grunnlag av den faktiske beskrivelse i spørsmålsskriftet og lagmannens protokollerte rettsbelæring. Og muligheten for kontroll på dette grunnlag er meget begrenset. Den omstendighet at domsgrunner for avgjørelsen av skyldspørsmålet ikke foreligger, men at lagretten her må begrense sitt svar til et nakent ja eller nei, leder til at lagretten også når det gjelder skyldspørsmålets rettslige side stort sett treffer den endelige avgjørelse uten at mulige feil kan bli påvist og rettet. Ved å gå over til stor meddomsrett vil man også oppnå den vesentlige fordel at legdommerne under hele hovedforhandlingen deltar på linje med de juridiske dommere. En legdommer bør ha adgang til å øve innflytelse på behandlingen av saken, for eksempel hvis han skulle finne supplering av bevisførselen nødvendig eller ønskelig. Særlig vil det være av betydning at legdommerne på like fot med fagdommerne deltar i avgjørelsen av straffutmålingen. I denne forbindelse vil utvalget feste oppmerksomheten ved at avgrensingen mellom skyldspørsmålet og straffespørsmålet ikke i alle tilfelle beror på noe skarpt skille i avgjørelsens art. Til dels vil avgrensingen bero på formuleringen av vedkommende straffebud. Om tiltalte har handlet forsettlig eller uaktsomt, vil høre til skyldspørsmålet dersom det er forskjellige straffebud for forsettlige og uaktsomme overtredelser. Hvis derimot et og samme straffebud rammer både forsettlige og uaktsomme overtredelser, vil skyldgraden bare kunne tillegges vekt ved straffutmålingen. Av større betydning er at straffebudets formulering og den omstendighet at det er reist tiltale for en såkalt fortsatt forbrytelse, kan lede til at det ikke er mulig gjennom lagrettens bekreftende svar på et spørsmål å få fastlagt hele det saksforhold som man rent umiddelbart skulle anta hører med til skyldspørsmålets faktiske side. I slike tilfelle er det vanlig å knytte beskrivelsen av forskjellige deler av saksforholdet sammen med ordet «eller», eventuelt ordene «og/eller» i spørsmålsskriftet. Et bekreftende svar på et spørsmål som er formulert på denne mate, vil ikke klart vise omfanget av det straffbare forhold lagretten har ansett bevist, og retten må i tilfelle ta standpunkt til omfanget i forbindelse med straffutmålingen. I praksis har det til dels forekommet at en rekke enkelthandlinger er knyttet sammen med ordene «og/eller» i et spørsmålsskrift, jfr. Rt-1964-1368. Av andre saker kan nevnes Rt-1912-215, Rt 1921 664, Rt-1934-807, Rt 1934 971 og Rt-1970-791. fagdommerne i fellesskap avgjør både skyldspørsmålet og straffespørsmålet. Det subsidiære lovutkast basert på juryordning har i § 26 en bestemmelse om at tre lagrettemedlemmer ved loddtrekning skal tas ut «til sammen med ordføreren å tiltre retten ved avgjørelsen av spørsmålet om straff eller andre rettsfølger». Dette vil dog ikke være noen tilfredsstillende ordning. Den avhjelper ikke manglene ved at lagretten alene og uten premisser avgjør skyldspørsmålet uten annen kontakt med fagdommerne enn den som kan oppnås gjennom lagmannens rettsbelæring. Og den medfører ikke at legdommerne for øvrig blir likestilt med de juridiske dommere under hele behandlingen av saken. Juryordningen med oppdeling i rett og lagrett og med et stort antall lagrettemenn er tungvint og har til dels ledet til at man for straffesakenes vedkommende har måttet beholde en lite tidsmessig praksis med samlet behandling av straffesaker på faste straffeting noen ganger om året. Av denne grunn kan behandlingen av straffesaker i lagmannsrett bli vesentlig forsinket. Dersom juryordningen skulle bli opprettholdt, vil det neppe bli mulig å overholde den foreslåtte bestemmelse i lovutkastets § 282 om at hovedforhandling ved lagmannsrett regelmessig skal holdes innen åtte uker etter at saken er kommet inn til retten. Denne uttalelse har fått tilslutning av Dommerforeningens styre, men styremedlemmet lagmann Fagereng dissenterte, idet han mente at juryordningen burde opprettholdes. Lovutvalgets uttalelse var på forhånd forelagt foreningens enkelte medlemmer til eventuell uttalelse, og svarprosenten var stor. Det foreligger således en lang rekke uttalelser fra dommere. Nedenfor refereres fortrinnsvis de uttalelser som er gitt en nærmere begrunnelse, sammen med de uttalelser som departementet har innhentet direkte fra domstolene. Det har innkommet to uttalelser fra høyesterettsdommere, én i favør av meddomsrett (Mellbye) og én i favør av jury (Blom). I den siste vises det til en artikkel i Lov og Rett 1970 s 190 flg, hvor høyesterettsdommer Knut Blom leverer et «Forsvar for juryen». Han mener det må være «berettiget å gå ut fra at juristenes innflytelse kommer til å øke ved overgang til stor meddomsrett», noe han mener ikke er gunstig «hvis man søker sterkest mulig garanti mot uriktige fellelser». Han peker også på en uheldig side ved at avgjørelsen av skyldspørsmålet skal begrunnes: Etter som det til fellelse kreves kvalifisert flertall (2/3 av stemmene), kan det bli frifinnelse selv om et flertall av rettens medlemmer anser tiltalte skyldig, et forhold som ved domsbegrunnelsen vil kunne bli kjent for allmenheten til stor skade for den frifunne. Dette er etter Bloms mening «i seg selv et avgjørende argument mot forslaget». Av de lagmenn som har uttalt seg, er det foruten lagmann Fagereng tre som vil holde på juryordningen. Førstelagmannen i Eidsivating (SverdrupThygeson) uttaler: «Store Meddomsretter var som kjent foreslått allerede forut for innføringen av juryordningen (lagretteordningen) men ble bestemt tilbakevist i Jurykommisjonens innstilling av 1885 som ble lagt til grunn for loven. Problemstillingen synes da å måtte bli om Juryordningen slik den har utviklet seg til i dag stadig gir en tilfredsstillende behandling av de større straffesaker og om ordningen stadig har alminnelig tillit. Det synes å herske alminnelig enighet om at juryordningen i det alt vesentlige virker tilfredsstillende og at vår nåværende straffeprosessordning nyter alminnelig tillit. Det må da foreligge tungtveiende hensyn for å kaste ordningen over bord. I den tid jeg har arbeidet som lagmann er jeg blitt bestyrket i den oppfatning at lagrettens avgjørelse av skyldspørsmålet gir den beste, verdigste og mest tillitvekkende behandling av dette spørsmål i det store flertall av saker som kommer inn for lagmannsretten. Jeg er også av den oppfatning at denne saksbehandling for lagmannsretten er raskere enn en behandling ved stor meddomsrett. Jeg kan således i det vesentlige slutte meg til de uttalelser som er gitt av komitéens mindretall, h.r.advokat R. Christophersen, når det gjelder bevaringen av juryordningen og legger som han særlig vekt på den sterke demokratiske garanti som ligger i lagrettens selvstendige bedømmelse av skyldspørsmålet. Lagretten vil normalt føle et større ansvar for avgjørelsen enn domsmenn. Bevisstheten om at lagretten har det fulle ansvar for skyldspørsmålet tvinger hver av mennene til å følge saken med den største oppmerksomhet. Den klare oppdeling av saken med avgjørelse av skyldspørsmålet og straffeutmålingen hver for seg gjør at behandlingen av skyldspørsmålet ikke blir forstyrret av uvesentlige momenter. Denne oppdeling gir også muligheter for en langt grundigere behandling av straffereaksjonen. Jeg er klar over at komitéutkastet i § 294 gir adgang til særskilt forhandling om skyldspørsmålet, men dette vil neppe noen gang bli det alminnelige for en stor meddomsrett. Etter komitéens subsidiære utkast som bygger på juryordning er bruken av lagrette begrenset til bare å gjelde saker som behandles av lagmannsretten som første instans. Jeg finner ikke noen rimelig grunn til å begrense adgangen til å få skyldspørsmålet behandlet av lagrette på denne måte. Komitéen foreslår også at bare fire domsmenn skal gjøre tjeneste når lagmannsretten skal avgjøre skyldspørsmålet som ankedomstol. Disse forslag ville så vidt skjønnes gi fagdommerne den dominerende stilling ved avgjørelsen av skyldspørsmålet i storparten av alle straffesaker i landet. I alle de tilfelle hvor det er rimelig grunn til tvil med hensyn til tiltaltes straffeskyld - og det er jo bare slike saker som etter utkastet vil bli behandlet på ny ved lagmannsrettene som ankedomstol - synes det å være grunn til å la skyldspørsmålet prøves av en lagrette. ikke å benytte seg av lagrette i disse tilfeller hvor lagrettens behandling av skyldspørsmålet synes å være særlig betydningsfullt. Som påpekt av h.r.advokat Christophersen (mindretallet) vil avgjørelsen av skyldspørsmålet ofte inneholde rent skjønnsmessige bedømmelser. Når skyldspørsmålet avgjøres av meddomsrett, vil det for Høyesterett være anledning til å oppheve en dom dersom det ved bedømmelsen ikke er lagt slike normer til grunn som Høyesterett finner å kunne akseptere. Store meddomsretter istedenfor jury vil således her i stor utstrekning øke fagdommernes innflytelse ved avgjørelsen av skyldspørsmålet. For meg synes det som vi allerede har en tilstrekkelig garanti mot uriktige kjennelser av en lagrette i den adgang som de tre fagkyndige dommere har til å sette til side en kjennelse av lagretten. En må gå ut fra som gitt at denne adgang alltid vil bli benyttet av lagmannsretten når det dreier seg om en fellende kjennelse og «retten finner at det ikke er tilstrekkelig bevis for hans skyld». Retten har imidlertid hittil vist stor tilbakeholdenhet når det gjelder tilsidesettelse av kjennelse om at tiltalte ikke er skyldig. Retten har ment det riktige å vise lojalitet overfor lagretten og har også i høy grad tatt rent prosessøkonomiske hensyn. I en rekke tilfeller er det imidlertid av stor betydning at retten uttaler seg om kjennelsen. En frifinnende kjennelse vil ofte kunne bli tolket som en belastning for fornærmede eller for vitner i saken. Dersom tiltalte gjør gjeldende erstatningskrav i sammenheng med en frifinnelse, er det også ønskelig å ha uttalelse fra fagdommerne. Dette blir i dag enkelte ganger gitt ved at den dommer som har stemt for tilsidesettelse nevner dette i den frifinnende dom. Særlig dersom tilsidesettelsen av kjennelsen blir gjort avhengig av enstemmighet, ville det være riktig å pålegge retten plikt til å sette kjennelsen til side. Ordet «kan» bør byttes ut med ordet «skal» i utkastets § 23 første punktum. Det fikk så bli påtalemyndighetens sak i tilfelle av tilsidesettelse å vurdere spørsmålet om det var tilstrekkelig grunnlag for å fortsette forfølgningen. Adgangen til tilsidesettelse eller prøving av retten gir tilstrekkelig garanti mot uriktige kjennelser i alle de store saker som bringes direkte inn for lagmannsretten. Innvendingen mot at nettopp de største saker bare blir behandlet i en instans mister derved sin vekt. I sammenheng med spørsmålet om å bevare det nåværende jurysystem reiser det seg spørsmål om erfaring har vist at det er grupper av saker som er mindre egnet til behandling med lagrette. I dag behandles landssviksaker og prissaker ved store meddomsretter. Når det gjelder landssviksaker, finner jeg at disse er så spesielle at det synes rimelig å opprettholde den nåværende lovgivning. Når det gjelder prissaker, synes det imidlertid rent generelt ikke å være tilstrekkelig grunn til å unnta disse fra behandling ved lagrette. Enkelte av disse saker vil likevel være så store og innviklede at de ikke er særlig godt egnet til å bli avgjort etter en behandling for lagrette. Det samme vil imidlertid gjelde også for en hel rekke saker hvor bevisførselen hviler på innviklet regnskapsføring. Det er tidligere fremholdt at det særlig i ærekrenkelsessaker ofte vil være av særlig stor betydning å ha en begrunnet avgjørelse av saken. Det synes likevel å være vanskelig å peke på bestemte grupper av saker som egner seg bedre for behandling ved stor meddomsrett enn for lagrette. Det synes derfor ønskelig å bygge ut den lovgivning som bygger på anvendelse av lagrette til avgjørelse av skyldspørsmålet med en helt alminnelig bestemmelse som gir lagmannsretten anledning til å bestemme at en sak som bringes inn for den skal behandles ved domstolen med retten sammensatt som en stor meddomsrett. Slik bestemmelse vil det således være naturlig å treffe i alle de tilfeller hvor dette blir begjært av en eller flere av partene i saken. Partene bør alltid ha hatt anledning til å uttale seg før lagmannsretten i tilfelle treffer bestemmelse om at saken blir å behandle for stor meddomsrett. Også i de tilfeller hvor lagmannsretten setter lagrettens kjennelse til side, bør lagmannsretten ha anledning til å bestemme at sakens nye behandling skal foregå for stor meddomsrett. Som nevnt ovenfor vil jo en tilsidesettelse ofte ha sin grunn i at lagrettens ubegrunnede kjennelse kan ha uheldige virkninger for fornærmede eller for vitner i saken, og det synes da å være grunn til å prøve en behandlingsmåte som ikke vil medføre slike uheldige følger. Det kan jo også rent generelt sies at i tilfelle av rettens tilsidesettelse av lagrettens kjennelse har jo nettopp den etablerte samarbeidsform ikke gitt tilfredsstillende resultat, så det kan være grunn til å prøve den andre sammensetning av lagmannsretten - nemlig som stor meddomsrett - slik at alle synsmåter i saken kan bli vurdert og begrunnet. Lagmannen i Gulating (Marthinussen) «jurysystemet bør beholdes ikke bare for 1. instansbehandling ved lagmannsretten, men også ved fornyet behandling, som nå. En forskjellsbehandling ville, foruten alle andre komplikasjoner, medføre at lagmannsretten så vidt skjønnes burde ha et dobbeltsett, ulike innrettede rettssaler til straffesaker. Dette er naturligvis en bagatell og ikke avgjørende for mitt standpunkt, men det er rart med praktiske bagateller på statsbudsjettet. Ellers har jeg tidligere overfor høyesterettsdommer Knut Blom gitt min tilslutning til hans artikkel i Lov og Rett 1970 s. 190 flg., og jeg er fortsatt enig med ham. Ut fra den anledning jeg har hatt til å praktisere det nåværende system har jeg ingen tro på at det generelt sett vil føre til riktigere domsresultater om man går over til stor meddomsrett. Det er en svakhet ved juryordningen at det under våre dagers forhold er vanskelig å få folk som vil tjenestegjøre i lagretten i lengere tid for en helt utilstrekkelig betaling. Men det er en svakhet ved hele legdommersystemet og jeg er overbevist om at det er en ren illusjon å tro at den store meddomsrett vil bety en mindre omstendig og tungrodd saksbehandling. En domstol på hele 9 medlemmer, som alle skal drøfte og ta del i samtlige avgjørelser, er vel i virkeligheten et så komplisert apparat som det er mulig å få til. må det så fryktes for at avviklingen av de enkelte saker vil trekke ytterligere ut som følge av at det nødvendigvis må ta lenger tid å konsipere de langt utførligere dommer som forutsettes, og som 9 dommere skal være med på. Lagmannen i Frostating (Stensrud) uttaler: «Etter at jeg nå i mere enn 8 år har behandlet praktisk talt alle straffesaker her i lagdømmet og etter å ha arbeidet her i lagmannsretten i over 30 år, er jeg kommet til den overbevisning at juryordningen er utmerket og bør beholdes. Mitt syn bygger på: I. Jeg tror det er utelukket å skape en domstol med større autoritet blant folk enn den juryen har. II. Jeg synes juryens bevisbedømmelse er god og slett ikke dårligere enn bevisbedømmelsen i en meddomsrett. HI. Det er en enestående ordning at folk frifinnes i en straffesak uten begrunnelse. Nihil adhaeret. IV. Jeg vurderer lagretten i dette lagdømme meget høyt. Jeg synes deres avgjørelser er fornuftige og de blir ofte mere fornuftige enn juristene kan lage dem ut fra sin større lovbundethet. V. Lagrettebehandlingen er et helt effektivt middel mot enhver rutine i strafferettspleien. Hver sak må behandles som den første. VI. Ut fra tidens filosofi om demokratisering på de forskjellige samfundssektorer, må det være et tilbakeskritt å oppgi juryordningen. Saksbehandlingen ved jury-lagmannsrett avviker på mange måter fra våre prosessordninger ellers. Den stiller spesielle og meget store krav til alle opptredende. Etter min erfaring er feilslagene ved jurybehandling ikke flere enn ved domstolbehandlingen ellers, og hvis det skjer feilslag, er det min tro at forklaringen oftest er å søke i «klikk» fra de opptredende juristers side, ikke i lagretten. Lagmannen i Gulating (Eftestøl) uttaler: «I. At juryprosessen er tungvint og omstendelig og må medføre formalisme tør være nokså alminnelig erkjent. Hovedforhandlingen tar så mye lenger tid enn hovedforhandling for meddomsrett, at jeg tenker det fullt ut oppveier den tid det tar å skrive dom i en meddomsrettssak. Jeg vil peke på at juryprosessen er mer tidkrevende for legmennene enn meddomsrettsordningen. 16 lagrettemedlemmer må kunne være fra sin egen virksomhet mens lagmannstinget varer, for så vidt rettene utenfor Oslo kommer til å opprettholde ordningen med «ting» fordi det kan være hensiktsmessig. I alle tilfelle viser erfaring at det vil være en del i det doms-(lagrette-)mannsutvalg som det faller svært ubeleilig for å møte. Jo flere som skal gjøre tjeneste, desto sterkere gjør denne ulempe seg gjeldende. II. Det er rettens formann som det først og fremst vil påhvile å våke over at saken blir fullstendig opplyst. Enhver dommer gjør sitt beste i så måte. Jeg tør ikke påstå at det betyr noe for hans evne i så mate om han selv skal være med på å avgjøre skyldspørsmålet. Men det vil ikke være mer enn menneskelig om han ubevisst gjør enda mer for at man under bevisførselen skal komme til bunns i saken (skyldspørsmålet) hvis han selv skal ta del i avgjørelsen av det. III. Et nødvendig ledd i juryprosessen er spørmålene til lagretten. Det er ved svarene på disse det avgjøres hva tiltalte felles eller frifinnes for. De kan trygt kalles den tapp hele prosessen dreier seg om. Min erfaring er at dette i praksis medfører vesentlig større ulemper og vanskeligheter enn komiteens mindretall synes å forutsette (innst. s. 84, 2. spalte). Høyesterett har fortolket den gjeldende straffeprosesslov § 344, 2. p. slik at spørsmålene «må inneholde en så nøiaktig beskrivelse av det faktiske forhold at Høiesterett på grunnlag derav kan avgjøre hvorvidt lagretten har anvendt loven riktig». Retstidende for 1933 s. 434-5. Det er mulig, men ikke sikkert, at Høyesterett har firt litt på dette ved en dom i Retstidende for 1951 s. 394. En lagmann - eller annen administrator - vil i hvert fall måtte regne med at skal han være sikker på at eventuelt fellende dom ikke kan bli opphevet på grunn av feil i saksbehandlingen, må spørsmålene tilfredsstille den nevnte høyesterettsdom av 1933. Det vil i virkeligheten si at de må tilfredsstille lovens krav til beskrivelsen i en fellende herreds- eller byrettsdom av det forhold tiltalte dømmes for. I komitéens subsidære utkast, basert på juryordning, står kravene til beskrivelse av gjerningen i § 12, 2. p. i kapitel 22 a. Teksten i denne bestemmelse faller sammen med utk. § 258 nr. 4 om tiltalebeslutningen, og ligger nær teksten i strpl. § 344. Jeg tror man må regne med at den stiller omtrent samme fordringer som denne. Det vil si at beskrivelsen i spørsmålene nærmest må tilfredsstille kravene til fremstillingen i en fellende meddomsrettsdom, strpl. § 375, 2. ledd og utkastet til § 41 jfr. kommentaren s. 163. Det er, som det står i Stang: Rettergangsmåten i straffesaker, s. 236, 2. utg. «ikke lett å skrive en hel dom i én setning», især ikke - vil jeg tilføye - når setningen skal være spørrende. (Det riktige er forøvrig ikke én setning, men én periode med én hovedsetning.) Dette kan være vanskelig nok om det bare er tale om en enkelt versjon av en enkelt handling. Men i praksis er det svært ofte flere muligheter slik at det må spørres alternativt, jfr. Retstidende 1912 s. 215 og 1954 s. 653. Jevnlig stiller det seg slik at leddene også må kumuleres, og følgelig forbindes med «og/eller». Ofte nok må det spørres slik om forskjellige mulige gjerningsmåter, selv om det bare er én tiltalt. Enda mer må det gjøres når to eller flere er tiltalt for å ha samvirket. Også «medvirkning» må beskrives slik at det kan sees hva den har bestått i. Se høyesterettsdommer i Retstidende for 1907 s. 333, 1926 s. 581 og 1957 s. 476. Disse gjelder meddomsrettsdommer; men det følger av foranstående at også i spørsmålene til lagretten må det beskrives hva hver enkelt tiltalt skal ha gjort. I tyveri- og ranssaker, for eksempel, er ofte flere tiltalt for å ha samvirket, og hver enkelt kan være (med) nødvendig for fellelse å fastslå hvilken eller hvilke. Det kan være et vanskelig spørsmål hvor langt man kan gå i å spørre alternativt. Begrensningen er formentlig å søke i at alternativene må være ett og samme straffbare forhold. Hvor stor forskjell det kan være mellom dem uten at forholdets identitet forrykkes, blir formentlig til syvende og sist et skjønnsspørsmål. Det kan imidlertid være svært vanskelig. Alle tenkelige alternativer som ikke forrykker identiteten av forholdet, må tas med i spørsmålet, for at ikke et lagrettemedlem skal måtte stemme nei skjønt han finner et forhold bevist som skulle medføre fellelse. Jeg må advare mot å undervurdere de vanskeligheter som dette medfører for den som skal fastsette spørsmålene, og som ikke kan vite hvordan noen av de 10 som skal svare på dem vil komme til å bedømme beviset. Tilsvarende vanskeligheter oppstår ofte når tiltalen gjelder flere handlinger subsumert under én lovbestemmelse. Det er da ofte et problem om det foreligger en fortsatt forbrytelse eller flere forbrytelser. Den materiellrettslige betydning av dette skal jeg ikke komme inn på; det er den prosessuelle side som har interesse i denne sammenheng. Hvis det riktige er at det er en fortsatt forbrytelse, vil det være en feil å stille et spørsmål om hver handling. Er det riktig at det er enkeltforbrytelser, vil det være en feil å stille et spørsmål om alle handlinger hvis det er mulig å spørre om hver enkelt. Vurderingen kan avhenge av det bevisspørsmål om samtlige enkelthandlinger er begått, eventuelt av hvor mange av dem som er begått. Det ligger nær å bedømme 6 tilfelle av utuktig omgang med en og samme mindreårige i løpet av et halvt år som en fortsatt forbrytelse, men ett tilfelle først i mai og ett sist i oktober som to enkeltforbrytelser. Ettersom det ikke kan vites på forhånd hvor mange tilfelle minst 7 av lagrettens medlemmer eventuelt vil finne bevist, står man overfor en praktisk sett uløselig vanskelighet. Teoretisk kan det løses ved at det spørres prinsipalt om alle tilfelle, subsidiært om mindre antall, men ikke færre enn man mener må til for at det skal være en fortsatt forbrytelse, subsidiært dertil om enkeltforbrytelser. Det kan i dette tilfelle ikke spørres alternativt eller med «og/eller» om samtlige de tilfelle tiltalen gjelder. For hvis 4 lagrettemedlemmer finner et tilfelle i mai, og bare det, bevist, og 4 andre et tilfelle i oktober, og bare det, mens de resterende 2 ikke finner noe tilfelle bevist, ville svaret på et alternativt spørsmål bli ja, mens det riktige etter lagrettemedlemmenes bevisbedømmelse er nei - i hvert fall forutsatt at ikke selv ett tilfelle først i mai og ett sist i oktober skal regnes for en fortsatt forbrytelse. Hvis det selv i det tilfelle skal regnes å foreligge en fortsatt forbrytelse, er det allikevel et spørsmål - som jeg ikke skal utdype i denne sammenheng - om det er riktig å legge samme de 4+4 jastemmer. Hvis det ikke vil være riktig, må lagretten ikke stilles spørsmål som er slik redigert at det kan skje. Samme straffebestemmelser krever et visst mål eller varigere forhold, f. eks. strl. § 219. Det kan i seg selv være et vanskelig spørsmål hvor mye som skal til for at en bestemmelse skal være overtrådt, f eks for at et forhold skal være utuktig omgang (strl. § 195 og § 196) og ikke bare utuktig handling (§ 212, 2. ledd). Eller det kan få betydning for subsumpsjonen om det foreligger flere eller bare en enkelt handling eller forsømmelse. Se f. eks. strl. § 286, 1. ledd. En kan da bli nødt til før spørsmålene fastsettes å ta standpunkt til hvor mye/hvor mange tilfelle som må finnes bevist for at tiltalte skal være skyldig. Tar man mer med i beskrivelsen i spørsmålet enn det viser seg at minst 7 lagrettemedlemmer finner bevist, blir svaret nei, skjønt et mindre kvantum ville være nok etter en lovfortolkning Høyesterett, når så langt kommer, finner riktig. For dette mindre ville det kanskje ha vært flertall i lagretten. I et slikt tilfelle vil det formentlig være prosessuelt adgang til etter nei-svaret å forelegge lagretten et nytt spørsmål som tar mindre med - hvis man mener at dette mindre er tilstrekkelig. En slik fremgangsmåte vil imidlertid lagretten finne ytterst besynderlig. Det kan i slike tilfelle tenkes at om ikke alt tiltalen omfatter finnes bevist, er det forskjellige kombinasjoner av enkeltledd i det faktiske forhold tiltalen omfatter, som vil være tilstrekkelige til å rammes av lovbestemmelsen. Å lage spørsmål som gir anledning til å stemme ja på grunnlag av hver enkelt slik mulig kombinasjon, er en nesten håpløs oppgave, som kommer i tillegg til en vanskelig lovfortolkning. Disse eksempler - som alle gjelder spørsmål jeg har hatt bruk for å overveie i praksis - tør være nok til å vise at spørsmålsstillingen kan medføre store vanskeligheter. De jeg har nevnt er langt fra de eneste; men det ville bli for vidløftig om jeg skulle gå ytterligere inn på dette. Det er langt fra noen sjeldenhet, men inntreffer ofte, at utarbeidelsen av spørsmålene tar atskillig tid. Spørsmålene er jevnlig resultat av drøftelse mellom retten, statsadvokaten og forsvareren. Jeg husker en slik drøftelse som tok en full dag. Det var 2 tiltalte og mange tiltaleposter. Det ble over 20 spørsmål - noe som forøvrig ikke er noen sjeldenhet. Slike problemer som jeg har nevnt foran kan oppstå også i meddomsrett. Men det er den forskjell at der oppstår de ikke med mindre det under rådslagningen viser seg at det er slik forskjell mellom rettens medlemmer når det gjelder bevisbedømmelsen at slike problemer blir aktuelle. Jeg føler meg nokså sikker på at det temmelig sjelden vil vise seg å være slik forskjell. I juryprosessen må man derimot for å kunne lage spørsmålene løse vanskeligheter som kanskje (og etter min mening sannsynligvis) i mange tilfelle bare er fiktive. Og dommen må oppheves hvis Høyesterett har en annen mening enn lagmannsretten om et lovfortolkningsspørsmål som kanskje i virkeligheten etter lagrettemedlemmenes bevisbedømmelse over hodet ikke har hatt betydning for lagrettens svar. I meddomsrett ville i slike tilfelle vedkommende lovfortolkningsspørsmål over hodet ikke ha oppstått. Disse vanskeligheter, som er uunngåelige, medfører etter min mening at selv i skyldspørsmålet kommer legdommerne ikke til sin rett i juryprosessformen. Denne oppfatning vil sikkert virke forbløffende. Men i de mangfoldige tilfelle da det må stilles spørsmål med alternativ beskrivelse av gjerningen (handlingen, det faktiske forhold) hva den egentlig finner bevist, hvilken gjerning eller hvilke gjerninger den finner tiltalte skyldig i. Det behøver ikke å være flertall for noe enkelt alternativ. Lagrettens medlemmer behøver ikke enn gang å ta standpunkt til noe enkelt alternativ eller til om tiltalte er skyldig i alle, eventuelt noen og i tilfelle hvilke. Et lagrettemedlem kan komme til den overbevisning at tiltalte i alle tilfelle er skyldig i noe av det som er nevnt i spørsmålet uten at det kan vites eller uten at han tar standpunkt til, hvilket. Det er tilstrekkelig til at han må stemme ja. Men lagrettemedlemmene kan også finne (et) bestemt (e) alternativ (er) bevist. Etter ja på alternativt eller kombinert kumulativt og alternativt spørsmål må retten ta nærmere standpunkt i den utstrekning det har betydning for straffutmålingen. Resultatet kan bli at tiltalte blir straffet for noe mer eller grovere, eller slipper med straff for noe mindre eller mildere enn det lagretten mener han er skyldig i. IV. I mange saker kan det være tale om flere subsumpsjonsmuligheter etter som beviset bedømmes. Det ideelle er da at lagretten med en gang (samtidig med de (t) prinsipale) får seg forelagt subsidiært eller subsidiære spørsmål, så den kan velge. Forsvarerne ønsker som regel det. Men det kan føre til at det blir så mye på en gang i prosedyre og rettsbelæring at det kan bli for mye for lagretten. Hvis en derfor finner å måtte gi avkall på å gi lagretten valget mellom alle tenkelige muligheter, blir veien å forelegge dem nye spørsmål etter nei på de (t) prinsipale. Det gjør forhandlingen oppstykket og enda mer omstendelig. V. Et ledd i juryprosessen er den såkalte rettsbelæring. Ingen kan vite hvor stor betydning denne får for lagretten. Personlig er jeg tilbøyelig til å tro at de vanlige forestillinger om betydningen er overdrevne. I rettsbelæringen skal lagmannen gjennomgå bevisene. Uten at deri ligger noen falsk beskjedenhet, tviler jeg på at lagmannen uten forutgående rådslagning vanligvis kan si noe om bevisene som lagrettens 10 medlemmer ikke finner frem til selv under rådslagningen. Det er min erfaring fra sivile saker og landssviksaker og de få prissaker jeg har hatt, at rådslagningen er et ganske overordentlig verdifullt ledd i prosessen. Når det gjelder rettssetninger er de prinsipielle normer kjent for folk flest. Andre rettssetninger må det være særdeles vanskelig å tilegne seg ved å høre dem forklart en eneste gang. Om nødverge har lagrettens medlemmer sin mening, som man trygt kan gå ut fra er forstandig og ikke avviker fra strl. § 48. Er det spørsmål om overskridelse av nødverge, strl. § 48, siste ledd, - noe som slett ikke sjelden forekommer -, gjør lagmannen hva han kan for å fortolke loven riktig. Om lagretten får tak i det tør jeg ikke si; men jeg tror deres rettsfølelse for så vidt er veiledning god nok. At lagretten ikke kan frifinne på grunn av retorsjon eller provokasjon, men må nøye seg med å svare ja på spørsmål om det foreligger, tror jeg virker fremmed for mange legmenn; men jeg mener ikke å ha grunn til å anta at de ikke forstår det og retter seg etter det når det blir forklart dem i rettsbelæringen. Derimot tror jeg det er for mye forlangt at alle lagrettemedlemmer skal kunne tilegne seg den riktige forståelse av § 50 om tilbaketreden fra forsøk - en bestemmelse jeg atskillige ganger har hatt bruk for å forklare i rettsbelæringen. Den kan være vanskelig nok for en jurist. I rettsbelæringen må det gjøres rede for rettsspørsmål som kan tenkes å melde seg, men kanskje slett ikke oppstår for lagretten etter dens (medlemmenes) bevisbedømmelse. Forholdet er det samme som ved utarbeidelsen av spørsmålene. En rettsoppfatning som Høyesterett er uenig i vil føre til opphevelse av fellende dom, skjønt man ikke kan vite om den har hatt noen betydnig for lagrettens kjennelse. Se f. eks. Rt. for 1947 s. 394. VI. I mangfoldige tilfelle har jeg innerlig ønsket at jeg hadde hatt anledning til å drøfte saken med lagretten. Jeg tror det også kan forekomme at lagrettemedlemmene ikke ugjerne hadde drøftet saken med fagdommerne. Vite noe om dette kan jeg selvfølgelig ikke. Men i sivile saker med domsmenn er det, så vidt min erfaring rekker, det beste samarbeid mellom domsmennene og fagdommerne. Jeg har aldri merket noe til at domsmennene kvir seg det minste for å ha sin egen mening. Dette må ikke oppfattes slik at rettens medlemmer alltid går til rådslagningen med ferdige meninger om saken. Ofte er det nettopp under rådslagningen at dommerne og domsmennene ved felles drøftelse og overveielse når frem til en mening om hva resultatet må bli. Uten at jeg har tatt opp noen statistikk, tror jeg jeg tør si at det alminneligste er at alle rettens medlemmer kommer til samme resultat. Dissenser kan være på tvers av rettens sammensetning, altså både fagdommere og domsmenn på begge sider. Domsmennene mot fagdommerne har forekommet, riktignok ikke ofte i mitt erfaringsmateriale. Det viser at domsmennene kan være uavhengige. VII. Det er ikke noen styrkelse av lagrettens kjennelse at den er anonym. Det svekker nærmest en frifinnelse at det kan være 6 stemmer for fellelse. Jeg tror stemmefordelingene 7 ja - 3 nei og 6 ja - 4 nei er sjeldne. For de lagrettemedlemmer som har stemt for et annet svar enn det som ble lagrettens, må det være utilfredsstillende at det ikke står i dommen. VIII. Komitéens flertall har, s. 81, nevnt som en fordel ved meddomsrettsformen at dommen inneholder en begrunnelse av avgjørelsen av skyldspørsmålet. Til det komitéflertallet har sagt om dette, vil jeg tilføye at det sikkert også for lagrettemedlemmene selv er utilfredsstillende at de ikke får gi begrunnelse. Det hender at det i aviser kommer til uttrykk at lagrettekjennelser er annerledes enn ventet. Lagrettemedlemmene kan ikke mer enn andre dommere skrive i avisene om sine avgjørelser eller på annen måte forsvare dem. Hvis avgjørelsen var begrunnet, ville den kanskje også blitt forstått. Men med all respekt for lagrettene kan det ikke forlanges eller ventes at de skal skrive begrunnelse. skyldsspørmålet, ved juryprosess-formen. De får ikke forklare eller redegjøre for sin oppfatning. I et senere brev til departementet uttaler lagmann Eftestøl: Jeg vil særlig understreke det som står på s. 6-7 i mitt nevnte skriv, at etter min mening kommer legdommerne ikke til sin rett ved jury-systemet selv når det gjelder skyldspørsmålet. Dette er min oppriktige mening. Jeg tror at i de fleste av de tilfelle da lagretten svarer ja på spørsmål med alternativ beskrivelse eller med kvantitativt spillerom (Høyesterettsdom i Retstidende for 1964 s. 1368 er eksempel på en kombinasjon av begge deler), er det flertall (minst 7) i lagretten for ett eller flere bestemt (e) alternativ (er) eller for et bestemt kvantum. Men lagretten får allikevel ikke anledning til å avgjøre hvilke (n) handling (er) eller hvor mye tiltalte er skyldig i. Annerledes kan det ikke bli etter jurysystemet. Med all den publisitet som det ofte er om strafforfølgningen alt på ettersforskningsstadiet, vil det sikkert også i mange tilfelle være utilfredsstillende for de lagrettemedlemmer som stemmer for ja, at de ikke kan få presisere nærmere enn det er mulig å få gjort det i spørsmålet, selv om dette ikke er alternativt og ikke kvantitativt ubestemt, hva de finner bevist som grunnlag for fellelse, og især for dem som stemmer for nei ikke å få opplyse hva de ikke finner bevist. Også for publikum synes det å måtte være av interesse å få slik opplysning som en meddomsrettsdom gir. Det kan ellers nevnes at lagmannen i en artikkel i Lov og Rett 1971 s 70 flg imøtegår høyesterettsdommer Blom. Lagmannen i Agder (Backer) uttaler: «Jeg er enig med komitéens flertall i at en stor meddomsrett er bedre enn en jury, av flere årsaker: 1) Lagrettens eneste kontakt med fagdommerne om vurderingen av skyldspørsmålet er lagmannens rettsbelæring. Det er vanskelig i et kort foredrag å gi en klar og fullstendig utredning av lovens regler, særlig av de subjektive vilkår for straff. Man kan ikke regne med at lagrettens medlemmer er fortrolig med juridiske faguttrykk. Misforståelser kan lett oppstå hos uerfarne medlemmer av lagretten og lagretten kvier seg ofte for å spørre. Uten adgang til felles rådslagning, kan misforståelsen en gang i mellom lede til feilaktige resultater. 2) Lagretten er nå uten innflytelse på straffeutmålingen (bortsett fra spørsmål om særdeles skjerpende eller formildende omstendigheter). Dette er uheldig. Tvil hos lagretten om at retten vil gi en rimelig straff kan lede til uriktige frifinnelser. 3) Lagretten er et stort, tungvindt og kostbart apparat. Man har derfor for straffesakenes vedkommende måttet beholde den gammeldagse ordning med faste straffeting to eller tre ganger i året og samle straffesakene til disse ting. Det forsinker sakene opp til et halvt år. Med juryordningen vil det bli umulig å avvikle straffesakene i løpet av 8 uker, som forutsatt i utkastet. 4) Utgiftene blir store. Et straffeting koster i dag i direkte utgifter ca. kr. 3 000 pr. dag. Tar man med de indirekte utgifter, derunder tapt arbeidsfortjeneste for 16 lagrettemenn og varamenn, blir de betydelig større. 5) Juryen ble i sin tid innført av politiske grunner og har siden vært betraktet som en «hellig ku». Jeg er ikke sikker på at det er tilfelle lenger. Ved samtaler med domsmenn (tidligere lagrettemenn) under landsvikoppgjøret og senere lagrettemenn har jeg fått det inntrykk at også legdommerne i overveiende grad ønsker jurysystemet avløst av en stor meddomsrett. Lagmann Nissen uttaler: «Etter det jeg har erfart om jurysystemets virkemåte og min erfaring med domsmannssystemet er jeg ikke i tvil om at jeg må slutte meg til flertallets forslag (alle unntatt Christophersen) om avskaffelse av juryen og organisering av lagmannsretten som en stor meddomsrett også i alle straffesaker. De argumenter som flertallet stiller opp, for og mot jurysystemet, og vurderingen av argumentene er jeg også enig i. For meg står det som et vesentlig ankepunkt mot jurysystemet at lagrettens prosessuelle isolering fra fagdommerkollegiet og den derav følgende manglende kontakt mellom de to rettskollegier - lagretten og retten - i mange saker lett kan føre til at der oppstår misforståelser fra lagrettens side om spørsmålsstillingen og lovens anvendelse. Slike misforståelser er ikke alltid lett å oppklare og de kan føre til skjebnesvangre resultater i begge retninger. Det verste er naturligvis at de kan føre til uriktige fellelser eller subsumsjoner i tiltaltes disfavør. Dette er etter min mening ikke en blott og bare teoretisk risiko, men en risiko som har gitt seg konkrete utslag. Og som bemerket av komitéflertallet: «Selv om lagmannen etter beste evne forklarer loven og innholdet av spørsmålene, hender det ikke sjelden at spørsmålsstillingen med prinsipale og subsidiære spørsmål og tilleggsspørsmål er så innviklet at det er vanskelig for selv en meget intelligent legmann å få den rette forståelse.» Det som for «jurylovens» fedre synes å ha vært et vektig argument for systemet er at det skapte større garantier for at lagretten treffer sine avgjørelser etter sin egen selvstendige vurdering. Ved å slippe lagrettemennene sammen med fagdommerne fryktet man for at lagrettemennene ikke ville kunne hevde sine meninger overfor juristene. Jeg er enig med flertallet i at hvis et slikt argument i tidligere tider har hatt noen vekt, så er dette i hvert fall ikke tilfelle i vår tid. Etter mine erfaringer om samarbeid med domsmenn i de mange saker hvor det har vært et samlet dommerkollegium (byrettssaker, sivile lagmannsrettssaker, landssviksaker og prissaker i lagmannsretten) må jeg karakterisere en slik mistillit til domsmenns selvstendighet som u-grunnet. Alt i alt kan jeg ikke skjønne at en overgang til store meddomsretter på noen måte reduserer de prosessuelle kauteler mot at en uskyldig tiltalt skal bli kjent skyldig. Ved å gå over til ordningen med stor meddomsrett vil man få opphevet det kunstige skille mellom rettens og lagrettens kompetanse og man vil oppnå det som også i og for seg er ønskelig, nemlig at legmennene deltar i hele domsavgjørelsen, således også straffeutmålingen og de enkelte avgjørelser av saksbehandlingen under hovedforhandlingen. Når dette er ønskemålet må konsekvensen bli den store meddomsrett. Mindretallets (Komitéens subsidiære) forslag om at der ved loddtrekning skal tas ut tre medlemmer av lagretten for sammen med ordføreren å tiltre retten ved avgjørelsen av straff eller andre rettsfølger er etter min mening en haltende og utilfredsstillende ordning. Den avhjelper ikke noen av manglene ved lagrettens behandling av skyldspørsmålet og den betyr ikke noen fullstendig gjennomføring av legmennenes deltakelse i behandlingen av det hele sakskompleks. Legmennene bør ha den samme adgang og mulighet som fagdommerne til å øve innflytelse på saksbehandlingen under hovedforhandlingen. Slik som ordningen nu er, vil det ikke så sjelden hende at lagrettens medlemmer ønsker en supplering av beviset eller ønsker forelagt tiltalte eller vitner spørsmål, men da de ingen innflytelse har på saksbehandlingen vil de lett kunne brenne inne med slike ønsker. Denne mulighet berøves dem ved mindretallets forslag. Og på den annen side: ved at retten ikke har adgang til å ta standpunkt til skyldspørsmålet vil den ha et svakere grunnlag for straffeutmålingen enn de fire lagrettemenn som har deltatt i avgjørelsen av skyldspørsmålet. Lagmann Dick-Henriksen uttaler: «Jeg gir i dette spørsmål Straffeprosesslovkomitéens flertall og Dommerforeningens lovutvalg min varme tilslutning og tiltrer de begrunnelser disse har gitt. Såvel mine erfaringer fra noen års deltakelse i behandling av landssviksaker ved lagmannsretten, som mine senere erfaringer fra behandling av straffesaker under jurysystemet går etter mitt skjønn utvetydig i denne retning. Man har kanskje i de avgitte innstillinger gått noe lett henover den prinsipielle betenkelighet som etter mitt skjønn under den nåværende ordning knytter seg til den sterke og stort sett ukontrollerbare innflytelse som lagmannen ved sin veiledning kan utøve på lagrettens avgjørelser ikke bare fra den rettslige, men også fra den bevismessige side. Også en lagmann er et menneske, hvis vurderinger det vil kunne være delte meninger om og som fra tid til annen kan ta feil. Også her vil den kollegiale drøftelse i en stor meddomsrett, og plikten til å utarbeide domsgrunner være verdifulle korrektiver. Jeg kan kanskje tilføye at mine erfaringer ikke gir noe holdepunkt for at de tiltalte generelt sett er bedre stillet under juryordningen enn de måtte antas å være under et system med stor meddomsrett. At det vel - kanskje med unntak for de mest alvorlige saker - måtte strekke til med fire domsmenn i lagmannsretten, tillater jeg med å nevne, selv om det ligger utenfor spørsmålet. Lagdommer Haugen uttaler: «På samme måte som Dommerforeningens lovutvalg tiltrer jeg den begrunnelse som Straffeprosesslovkomitéens flertall gir for at lagmannsretten bør sammensettes som stor meddomsrett. Jeg tiltrer også fullt ut de tilleggsbemerkninger som lovutvalget kommer med. Et par punkter har jeg lyst til å understreke: På side 82, første spalte, sier Straffeprosesslovkomiteen at noe av det verdifulleste ved domsmannssystemet er at det gir dommeren adgang til stadig kontakt med menigmann og hans syn på lov og rett. Jeg er enig i at dette har stor betydning - også ut over den enkelte sak - og synes det er en stor mangel ved jurysystemet at det ikke finnes noen slik kontakt. I rettsmøtene er jo lagretten og lagdommerne helt adskilt, og utenfor retten skal dommerne etter gjeldende oppfatning være meget varsomme med i det hele tatt å innlate seg på samtale med et medlem av lagretten. Etter min mening innebærer ordningen et skille som hører en forgangen tid til. Lovutvalget har på en overbevisende måte redegjort for faren for misforståelser under jurysystemet, og i tilslutning til redegjørelsen vil jeg gjerne gjøre oppmerksom på de vanskeligheter som er forbundet med å holde rettsbelæring. Lagmannen skal gjennomgå både sakens rettslige og faktiske side. Det enkelte lagrettemedlems evne til å forstå problemene er imidlertid blant annet avhengig av vedkommendes kunnskaper og erfaringskrets, og det er langt fra lett å vite hvor meget som skal tas med i en rettsbelæring, eller hvorledes den best bør legges an. Lagmannen får heller ikke noen reaksjon fra lagretten på sine uttalelser, og jeg synes det ville være en fordel - også fra den side sett - at lagmannens monolog ble avløst av en diskusjon mellom rettens lege medlemmer og fagdommerne. Lagdommer Lous uttaler bl a: «I tilknytning til de momenter som ellers er fremhevet og som taler for en forandring vil jeg spesielt fremheve at man har ingen sikkerhet for hva lagretten har bygget på, at den har lagt en riktig rettsoppfatning til grunn, og det er i praksis ingen mulighet for kontroll av dens avgjørelse. Det er nevnt at det har hendt at en dom er blitt opphevet fordi lagretten har misforstått spørsmålet. Man kan etter min erfaring ikke se bort fra at det også i andre tilfelle kan ha hendt at lagretten har misforstått spørsmålene eller tatt utenforliggende hensyn, uten at dette er blitt klarlagt og muligens ikke med så alvorlige konsekvenser som i den sak som er nevnt i Rt-1950-322. Videre peker jeg på at det kan være vanskelig å få frem lagrettens eksakte mening når den skal besvare et konsentrert spørsmål med ja eller nei. Det kan f. eks. i underslag- eller bedragerisaker være vanskelig å fastslå hvilket beløp det dreier seg om. Det er også uheldig som det ofte skjer at man må stille spørsmål med «og/eller». Hvis det blir nødvendig å stille subsidiære spørsmål, kanskje med flere muligheter, virker lagretteordningen uforholdsmessig tungvint, idet en meddomsrett straks vil kunne drøfte og ta standpunkt til alle muligheter. Det er i det hele min oppfatning at en overgang til en ordning med domsmenn stort sett vil tjene til å forenkle saksbehandlingen og medvirke til en raskere avvikling av sakene, selv om man ikke skal se bort fra at en rådslagning med 9 dommere og domsskrivningen i enkelte saker kan bli besværlig. Også en del herreds/bydommere har gitt en nærmere begrunnelse for sitt standpunkt. Byfogden i Haugesund (Bang) «av den bestemte oppfatning at man bør holde på juryordningen dog således at lagmannsretten må kunne henvise særlige saker til de såkalte større meddomsretter. Det vil da si slike saker som krever spesialinnsikt som folk flest ikke kan formodes å ha. Min begrunnelse er at jeg ser juryordningen som et ønskelig korrektiv til lovene. En lov tar sikte på det gjennomsnittlige typiske tilfelle. Kommer man overfor et forhold som ligger noe på siden av det gjennomsnittlige, vil legfolk lettere enn jurister kunne la sunn fornuft gå foran lovens bokstav. Ved å bruke såkalte større meddomsretter vil dette ikke bli mulig fordi sakene ville bli påanket og vel i mange tilfelle opphevet. Ved juryordningen får også folk mer følelsen av at de er med og deltar i avgjørelsene. Dette bidrar i noen grad til å svekke den oppfatning som menigmann ofte har, nemlig at vår justisordning når det gjelder straffesaker er et slags automatisk virkende apparat hvor menneskelig hensyn ikke har plass. Av samme grunner vil jeg også anse det ønskelig om lagretten kune avgjøre eller i alle fall være med på eller uttale seg om straffeutmålingen. Sorenskriveren i Ofoten (Rindahl) uttaler: «Jeg har fullt ut sluttet meg til innstillingen om opphevelse av juryordningen og overgang til stor meddomsrett med bibehold av den nåværende ankeordning (komitéinnst. s. 81-84 og 114-116). Om det kan ha noen betydning, vil jeg gjerne få gjøre oppmerksom på at mitt standpunkt er basert på dommererfaringer siden 1946, hvorav inntil utgangen av 1960 som dommer i lagmannsretten under landssvikoppgjøret og som dommer og administrator både med jury og domsmenn - med domsmenn også i prislagmannsrettssaker og før 1/7 1956 også i militære straffesaker. Under private samtaler som jeg i løpet av disse år har hatt med atskillige, erfarne jurymedlemmer, har disse ofte gitt uttrykk for at også de har funnet det ubetryergende at juryen blir overlatt avgjørelsen av ytterst vanskelige bevisspørsmål etter en prosedyre med sterkt motstridende synspunkter fra aktoratets og forsvarets side og bare med støtte i en rettsbelæring og ofte nokså summarisk gjennomgåelse av sakens bevisligheter. Uttalelsene har til dels hatt et nokså sarkastisk preg - jeg erindrer bl.a. spesielt: «Og dette skal vi alminnelige mennesker, som statsadvokat og forsvarer vurderer så forskjellig, være nødt til å avgjøre!» - uttalt under en bevismessig megeet innviklet sak på et straffeting i Bodø. - Både under landssvikoppgjøret og senere har jeg som domsmenn også hatt personer med erfaringer fra juryen, og under samtaler med disse er det ofte gitt uttrykk for stor tilfredshet med at de har fått være med også ved avgjørelsen av straffeutmålingen, og med den adgang de har hatt til å få drøftet og avklaret forskjellige spørsmål med fagdommerne. Det er spesielt blitt uttalt tilfredshet med den støtte og vegledning de har fått ved å kunne påhøre samtlige fagdommeres muntlige votering. Og det er iallfall min erfaring at en saks rettslige og faktiske sider under en slik muntlig votering fra 3 fagdommere i påhør av domsmenn som regel blir gjenstand for grundigere bearbeidelse enn den som vanligvis blir foretatt gjennom en rettsbelæring for juryen. Jeg nærer ingen frykt for at legmannselementet vil la seg dominere av de 3 fagdommere, eller for at domsmenn under drøftelsene med disse ikke vil være i stand til å få gitt uttrykk for sine synspunkter eller å bli hørt. Sorenskriveren i Eidsvold (Nerdrum) uttaler: «Jeg er helt ut enig med komitéens flertall i at vi nå må gå over til et system med stor meddomsrett. Mine grunner for dette er først og fremst rettssikkerhetshensyn - ønsket om å få riktigere avgjørelser i disse straffesaker. I de snart 23 år jeg har vært embetsdommer og herunder i nokså stor utstrekning deltatt som meddommer på straffelagmannsting har jeg meget sjelden hatt full tillit til lagrettens kjennelse. Det tas åpenbart ofte utenforliggende hensyn, som ikke engang lar seg kontrollere etterpå. Jeg nevner som eksempler «promillesaker» og saker etter strl. § 239, hvor døden er voldt ved uaktsom bilkjøring av edru sjåfør. Den fyllekjører, som er så heldig å få samtykke til fornyet behandling ved lagmannsrett, er langt på vei frifunnet allerede før bevisførselen. Lagretten tenker straks på konsekvensene for tiltalte - tap av levebrødet for en mann med forsørgelsesbyrde. Tilsvarende viker lagretten åpenbart tilbake for å stemple en ellers bra kar som «bildrapsmann». Så tøver man bevisene og glemmer lagmannens formaning i rettsbelæringen om at ikke enhver tenkelig tvil skal komme tiltalte til gode. Det hjelper derfor ofte ikke statsadvokaten å føre 6-8 edfestede vitner på at tiltalte var påvirket av alkohol hvis det ikke foreligger analyse av blodprøve. I saker etter strl. § 239 tyder lagrettens svar ikke sjelden på at det stilles altfor strenge krav til den uaktsomhet, som skal kvalifisere til fellelse etter nevnte straffebud. Hvis tiltalte ved anledningen ikke promillekjørte og ellers får et godt skussmål er det nesten ikke grenser for hvilke sjanser han ble tillatt å ta, både med hensyn til fart og de andre omstendigheter, som her vanligvis spiller inn. Selv om han subsidiært blir felt etter vegtrafikkloven, og straffen utmåles strengt, skal i all fall ikke slike avgjørelser virke avskrekkende og fremme trafikksikkerheten. Jeg nevner også hensynet til den dreptes pårørende. Hevntanken skal vel ikke tas hensyn til i vår tid, men de foreldre som mistet sitt eneste barn ved en råkjørers ville ferd, og som følte seg sikre på at han i all fall skulle bli dømt for uaktsomt drap, må få rare tanker om vårt rettsvesen etter lagrettens «nei» Jeg er klar over det korrektiv man har i strprl. men denne bestemmelse brukes bare i de «groveste» tilfelle og av prosessøkonomiske grunner for sjelden. Enten jeg har deltatt i lagmannsrett i nord eller sør, har retten før lagrettens kjennelse foreløpig drøftet hva man skulle gjøre hvis den ble «uriktig». Usikkerhet herom gjør seg alltid gjeldende. Dette viser best at «systemet» må være galt. Den nåværende lagmannsrettsbehandling av straffesaker er altfor omstendelig og «pompøs», men så var da også forholdene anderledes dengang straffeprosessloven ble til. Første rettsdag på straffetinget går det jo en times tid før det egentlig skjer noe, og funksjonsdelingen fører til for mange pauser og sen saksbehandling. Et raskere tempo ville hverken gå ut over rettssikkerheten eller svekke alvoret i høytideligheten ved hovedforhandlingen. Jeg viser eksempelvis til strprl. § 327. Kunne det ikke klare seg om lagrettemenn i likhet med domsmenn ble formant og avkrevet forsikring bare en gang i sitt liv? Alt tatt i betraktning tror jeg ikke at hovedforhandling med dom i stor meddomsrett vil ta nevneverdig lenger tid enn etter jurysystemet. Jeg forutsetter da at dommene vil bli skrevet omtrent som det gjøres i herreds- og byrettene. Justitiarius i Stavanger (Cappelen) uttaler: «Da den foreliggende komitéinnstilling inneholder en meget omfattende og grundig fremstilling av forhold og hensyn som taler for og imot en endring av den nåværende straffeprosessordning i lagmannsrettene, er det bare enkelte momenter som jeg personlig legger særlig vekt på, jeg vil omtale: a) Den någjeldende ordning med en stor lagrette av legmenn som avgjør skyldspørsmålet og en rett av embetsdommere som avgjør straffeutmålingsspørsmålet, etablerer en deling av avgjørelsesprosessen i en straffesak som er lite ønskelig. Selv om det logisk og juridisk er så at enhver domstol, som skal behandle straffesaker, først må ta stilling til det såkalte skyldspørsmål for deretter å ta stilling til straffeart og størrelse, hører skyld og straff så nær sammen at en deling av skyld- og straffespørsmål på forskjellige og uavhengige organer etter mitt skjønn bør søkes unngått i størst mulig utstrekning. b) Den ordning vi nå i flere generasjoner har hatt ved behandlingen av straffesaker i herreds- og byrettene med en embetsdommer og to legmenn, som sammen avgjør alle spørsmål, som det skal tas stilling til i en straffesak, må sies å ha fungert meget tilfredsstillende. Selvfølgelig blir det også i underrettene begått feil, snart til skade og snart til beste for tiltalte, men forsåvidt angår det som i denne sammenheng er det vesentlige, nemlig at legmenn får ta aktivt og bestemmende del i avgjørelsesprosessen, fungerer meddomsretten etter mitt skjønn på en fullgyldig og god måte. Personlig vil jeg gjerne understreke betydningen av at embedsdommerne gjennom det nære samarbeide som finner sted i meddomsrettene, får en ganske annen kontakt med oppfatninger og forestillinger som gjør seg gjeldende hos den lege mann og kvinne enn den som er mulig å oppnå hvor embedsdommere og legmenn sitter i hver sin bås, hvor de avgjør hver sin del av saken slik som i lagretten under jurysystemet. Erfaringene fra meddomsrettene viser at legmenn i et kollegium med embedsdommere i vår tid har evnen til å gjøre sin innflytelse gjeldende på en bestemmende måte. Personlig har min respekt for legmanns deltakelse i rettspleien blitt bestyrket i løpet av den tid jeg selv har gjort tjeneste som embedsdommer. c) Når det gjelder domsmennenes medvirkning ved fastsettelse av straffens størrelse, er deres deltakelse av betydning. Denne avgjørelse er jo i de fleste saker for tiltalte den viktigeste og for retten ofte også den vanskeligste. Særlig her kommer skjønnsmessige vurderinger sterkt inn i billedet. d) Til fordel for jurysystemet er blitt anført at mange legmenn er glad for at de slipper å treffe noen avgjørelse forsåvidt angår straffeutmålingen. At mange legmenn kvier seg for, eller synes det er særlig tungt å fastsette straffens størrelse, er nok riktig. Domsmenn i meddomsrettene gir også av og til uttrykk for nettopp dette. Jeg kan imidlertid ikke godta dette forhold som noe argument for å opprettholde jurysystemet. Skal legmenns deltakelse i strafferettspleien bli fullgyldig, og dermed også medføre det fulle medansvar, må det eneste riktige være at de, der de er med, også er med på å utmåle straffen, nemlig som uttrykk for samfunnets reaksjon på den straffbare handling. Det som for tiden og til alle tider vil være en vesentlig side ved strafferettspleien, er nettopp utformingen av samfunnets reaksjonssystem og den praksis som forsåvidt til enhver tid følges av domsstolene. Jeg betrakter det derfor som en vesentlig svikt ved jurysystemet at legmenn er unndratt å ta stilling til straffens størrelse eller anvendelsen av andre reaksjonsmidler som måtte komme på tale i den enkelte sak. At legmenn ofte kan synes det er tungt å fastsette straffens størrelse, er ikke noe som er særegent for legmenn. Det er også den del av avgjørelsen som embedsdommeren må føle som den tyngste del av sitt ansvar. Med tanke på at domstolenes praksis skal medvirke til utviklingen av strafferettspleien, og således at domsstolenes avgjørelser til enhver tid skal gi det presumtivt beste uttrykk for den alminnelige rettsfølelse, er det således etter mitt skjønn av betydning å sikre at legmenn også deltar ved straffeutmålingen, og da i størst mulig utstrekning. e) Det er blitt nevnt som et argument for opprettholdelsen av jurysystemet at det gir en ekstra sikkerhet mot uriktige domfellelser (såkalt favor defensionis). Når det etter det foreliggende flertallsforslag etter utkastets § 36. første ledd, kreves to tredjedels flertall for fellende dom, gir den foreslåtte ordning etter mitt skjønn en vel så stor sikkerhet mot uriktige fellende dommer som jurysystemet gir. Jeg unnlater forøvrig ikke i denne forbindelse å nevne at det nåværende system med rettens adgang til å sette lagrettens kjennelse til side, er lite tilfredsstillende, idet ordningen i seg selv innebærer en desavuering av legmennene og etablerer en slags rangorden mellom embedsdommere og legdommere som prinsipielt må være forkastelig. Ellers i rettspleien er en slik rangorden ryddet ut, idet overalt ellers der legmenn og embedsmenn sitter sammen og treffer avgjørelser, veier den enkelte persons stemme likt. Dommerne ved Kristiansand byrett uttaler: «Vi er enige i flertallsforslaget om juryordningens opphevelse og finner intet spesielt å tilføye til den begrunnelse som er gitt i innstillingen side 81-84. I forbindelse med mindretallets bemerkninger side 84, sp. 2 nederst flg, hvor det postuleres at jurysystemet gjennomsnittlig sett gir best sikkerhet mot uriktige domsfellelser, bør det understrekes at lagrettens nakne svar på skyldspørsmålet også kan medføre fare for fellelser på usaklig eller på annen måte uriktig grunnlag. Det er etter vår oppfatning videre en illusjon å tro at lagretteordningen innbærer garantien for at rettsvesenet ikke «mister kontakt med den levende rettsfølelse i folket» (s. 85). I den utstrekning meningsytringer fra publikum i dagspressen måtte være representative for denne rettsfølelse, synes tvert i mot almenheten ofte å ha vanskelig for å akseptere lagrettens avgjørelser. Nylig ble således domsutslagene vedrørende uaktsomme dødsforvoldelser i trafikken betegnet som «firkantet jus» i pressens omtale. Byrettsdommer Meidell uttaler: «Jeg er helt ut enig med lovutvalget i at lagmannsretten bør sammensettes som stor meddomsrett i straffesaker. Spørsmålet har vært drøftet så lenge av så mange, at jeg neppe kan bidra med nye momenter av vesentlig betydning. Jeg nevner allikevel at egne erfaringer fra domskonferanser gjennom 25 år har inngitt meg den nokså bestemte oppfatning at i hvert fall når det gjelder den rettslige side av skyldspørsmålet, gir neppe en behandling av legdommere alene den størst oppnåelige sikkerhet for riktig avgjørelse. Dette ligger etter min mening i sakens natur - for å bruke en noe forslitt vending - og innebærer selvsagt ingen nedvurdering av legdommernes innsats i rettspleien. Forøvrig finner Jeg grunn til å fremheve den tilsynelatende inkonsekvens som ligger i at mens avgjørelsen vedrørende berettigelsen av en beskjeden bot trenger en inngående begrunnelse, som ofte gjøres til gjenstand for nitid gransking, kan menneskeskjebner avgjøres med et nakent ja eller nei fra lagretten. Det kan for øvrig nevnes at to sorenskrivere - sorenskriveren i Nord-Østerdal (Larsen) (tilhenger av juryordningen) og sorenskriveren i Midt-Trøndelag (Hjelm-Hansen) - er imot at Dommerforeningen uttaler seg om juryspørsmålet fordi dette fremdeles har «en politisk side». Blant de privatpraktiserende advokater er det svært delte meninger. Den Norske Advokatforenings permanente lovutvalg for strafferett og straffeprosess uttaler: «Når det gjelder spørsmålet om man skal beholde eller avskaffe jurysystemet, hersker der ikke enighet innen utvalget. Et flertall, alle unntatt Meyer - mener at juryordningen nu er moden for fall. Man ser ikke bort fra at det fortsatt kan føres argumenter i marken for å beholde juryen; således kan det bl.a. reises spørsmål om fagdommerne vil få en for dominerende stilling i forhold til legdommerne i den store meddomsrett. Men når man foretar en samlet bedømmelse, synes de beste grunner allikevel å tale for at man nå helt forlater jurysystemet slik som komitéflertallet foreslår. Utvalgets flertall kan i det alt vesentlige slutte seg til komitéflertallets begrunnelse. Man er således enig i at kompetansedelingen mellom lagretten og de juridiske dommere skaper mange problemer, som selv en gjennomgripende revisjon ikke kan råde bot på. Utvalgets mindretall (Meyer) mener man bør beholde lagretten med de lovendringer som er foreslått i det alternative utkast (kap. 22 a) og slutter seg til hva lovkomitéens mindretall har anført (side 84-85) med følgende tilføyelser: Den offentlige kritikk som leilighetsvis har vært reist mot avgjørelser av lagretten har regelmessig dreiet seg om frifinnelser, som kan ha virket tilfeldige. Frifinnelser av denne art forekommer fra tid til annen i alle slags saker for lagmannsretten og må sees som et generelt uttrykk for at lagretten i det hele tatt er forsiktig med å dømme. I de siste år har muligens bildrapssakene stått i en særstilling. Men det er grunn til å tro at dette har sammenheng med at våre domstoler i trafikksakene forøvrig har vist så sterk moderasjon i straffeutmålingen, ikke minst i saker om uaktsom kjøring med dødsulykke tilfølge. Legfolk såvel som jurister kan også ha vanskelig for å finne klare retningslinjer for påtalepraksis i disse saker. Generelt kan et visst antall uventede frifinnelser bare sees som en anbefaling for en domstol, som på grunn av sin kompetanse alltid vil være i offentlighetens søkelys. Vissheten om at våre lagretter inntar en så forsiktig holdning har spart oss for den langt mer opprivende diskusjon om mulige uriktige fellelser. Andre rettssamfund har ikke vært like heldige. At enkelte land efter hvert er gått fra jurysystemet kan ikke tillegges betydning. Hårdere efterforskning og bitrere prosedyre enn vi er vant til kan naturlig føre til at et jurysystem blir ansett utjenlig, særlig hvor favor defensionis er mindre fremhevet enn i Norge. Siden straffeprosessloven trådte i kraft har vi hatt en avstemningsregel som ikke har gjort det for vanskelig for påtalemyndigheten å oppnå det nødvendige flertall for fellelser. Dette har vært en viktig forutsetning for det tillitsfulle samarbeid som regelmessig finner sted mellom aktor og forsvarer ved norske retter. Taktisk betingede overraskelser eller forsøk på å forvirre lagretten må antas å høre til sjeldenhetene og unngår ikke lagmannens påtale. At lagrettens svar mangler grunner må i tilfelle av frifinnelse ansees som en fordel; man unngår at frifinnelsen får en betinget karakter. Det vises forøvrig til utvalgets bemerkninger til § 42 om stemmegivning. Den obligatoriske protokollasjon av lagmannens foredrag (kap. 22 a § 14, annet ledd) vil under enhver omstendighet gi det grunnlag for kontroll som enkelte har savnet. Omfangsrike saker med tvilsomme spørsmål vil være vanskelige for lagretten som for enhver domstol. meninger i den store meddomsrett. Lagretten er på den annen side i stand til med sine kortfattede svar å gi avgjørelsen i slike saker raskt, noe som vil være umulig for en meddomsrett som skal skrive dom. I slike omfangsrike saker - som ikke er uvanlige på lagmannstingene - vil domsskrivningen bety en merkbar forsinkelse av behandlingen, sammenlignet med gjeldende ordning. Domsmennene vil i mellomtiden måtte dimitteres og innkalles på ny til avlesning av dommen. Det følger av innledningen at utvalgets mindretall er enig i at lagretten bare skal opptre i de forbrytelsessaker som efter gjeldende rett og efter forslaget behandles av lagmannsretten i første instans (kap. 2 § 77). Den Norske Advokatforenings hovedstyre uttaler til lovutvalgets bemerkninger om juryordningen: «Et flertall i Hovedstyret bestående av Helliesen, Vaagland, Vedeler og Holdt-Aanensen slutter seg til uttalelsen fra flertallet i lovutvalget, mens et mindretatll bestående av Haavind, Buttingsrud og Larssen er uenig i innstillingen for så vidt angår opphevelse av jurysystemet, bortsett fra i visse saker, og slutter seg på dette punkt til høyesterettsadvokat Meyers dissens i lovutvalget. Fra h.r.advokatene Arne Haugestad, Olaf Hestenes, Alf Nordhus og Tor Erling Staff har man mottatt følgende uttalelse: «Vi vil i forbindelse med den videre behandling av disse spørsmål gi uttrykk for vår uenighet med den endring flertallet i straffeprosesslovkomitéen foreslår. Vi fremkommer med disse synspunkter på det nåværende tidspunkt fordi vi har forstått at innstillingen fra straffeprosesslovkomitéen nå er under vurdering i samband med spørsmålet om eventuelle forslag om lovendringer. Det er ikke i denne henvendelse til Departementet naturlig i detalj å gå inn på diskusjonen om juryordningen vurdert i forhold til den store meddomsrett. Enkelte hovedsynspunkter skal dog påpekes. Det allment aksepterte og bærende prinsipp i strafferettspleien er hensynet til rettssikkerheten for tiltalte. Dette krever en mest mulig ubundet vurdering av bevisene og skyldspørsmålet. I denne forbindelse er legmannsvurderingen av straffelovgivningen til enhver tid en viktig faktor innenfor den ramme for personlig skjønn vår rettstradisjon gir adgang til. Den kritikk som har vært rettet mot juryordningen - i det alt vesentlige fra jurister innenfor embetsverket - har i særlig grad bygget på at juryen til tider bar frifunnet i saker hvor det har vært hevdet at en riktig juridisk vurdering måtte medføre fellelse. Etter vår oppfatning ligger denne problemstilling på siden av hovedsaken. Det primære formål som fremmes gjennom juryordningen er i første rekke så langt som mulig å forhindre en uriktig fellelse. Det er vår ubetingede oppfatning at juryordningen sammenlignet med meddomsretten i særlig grad gir garanti mot uriktige domfellelser. I denne sammenheng veier hensynet til risikoen for en juridisk diskutabel eller uriktig frifinnelse ut fra juristskjønn lite. Det moment som etter vår oppfatning eventuelt skulle underbygge avskaffelse av vår etablerte juryordning måtte være risikoen for uriktige domfellelser. Denne teoretiske risiko vil imidlertid alltid være tilstede - enten skyldspørsmålet vurderes av en jury eller av en meddomsrett med fagdommere. I den utstrekning den faglige innsikt i særlig grad skulle betinge uenighet med en fellende avgjørelse fra juryen, kan de juridiske dommere som kjent tilsidesette juryens avgjørelse og derved foranledige at skyldspørsmålet prøves påny. Det må være rimelig å anta at de juridiske dommere i særlig grad vil tilsidesette en fellende avgjørelse de er uenige i ut i fra alminnelige rettssikkerhetsbetraktninger. I overensstemmelse med dette er det vår oppfatning at jurysystemet er den av de aktuelle mulige former som best sikrer mot uriktige fellelser. Dersom man ser på de tendenser som har gjort seg gjeldende siden jurysystemet ble innført i 1887, i den utstrekning tendensene har vært en konflikt mellom jury og fagjurister vil det kunne fastslås at juryen har representert et legmannskorrektiv som i det store og hele har vært forsvarlig og påvirket både lovgivning og rettspraksis. Vi har hatt enkelte sensasjonelle frifinnelser i mer politisk pregede saker i 1920-årene, men selv disse frifinnelser vil man i dag i en større samfunnsmessig sammenheng kunne karakterisere som samfunnsmessig forsvarlige selv om de i sin tid faglig-juridisk ble kritisert. Under enhver omstendighet betød de et positivt insitament for våre politiske og lovgivende myndigheter. Det må også pekes på den beskyttelse anonymitetsprinsippet gir. Selv om det vil ha visse fordeler at den foreslåtte meddomsrett skal gi premisser for sine avgjørelser tillegger vi likevel den positive side ved hemmelig votering større vekt. Det enkelte jurymedlem unngår - særlig i saker med politiske, religiøse og andre interesser i bildet - et mulig sosialt press i forbindelse med sin stemmegivning. I den utstrekning man skulle mene at den nåværende ordning på dette punkt likevel innebærer en rettsikkerhetsrisiko, viser vi til fagdommernes adgang til å tilsidesette kjennelsen. Skulle det på dette punkt være behov for ytterligere garantier måtte det være fullt mulig å passe de inn i det nåværende system uten å gi avkall på hele det verdifulle hovedprinsipp vår juryordning bygger på. Bortsett fra at legmannselementet representert gjennom vårt jurysystem har stått for en representativ påvirkning både på rettspraksis og lovgivende myndighet har også juryordningen i seg selv vært et viktig bidrag til å sikre mot at utviklingen innenfor strafferettspleien i for stor utstrekning skulle bli ensidig dominert av en juridisk-profesjonell tankegang. Lagmannens rettsbelæring før juryen avgjør skyldspørsmålet bak lukkede dører representerer en løpende konfrontasjon mellom den juridiske ekspertises utlegging av loven og den folkelige forståelse. Bare dersom konflikten blir for stor til fordel for den mer alminnelige forståelse av loven, vil man kunne få en frifinnelse i strid med en profesjonell-juridisk oppfatning. ingen reell risiko for at opplagte og alvorlige lovbrudd vil gå klar - og skulle det skje kan fagdommerne tilsidesette kjennelsen fra juryen slik at skyldspørsmålet kan prøves påny. En overgang til den store meddomsrett vil etter vår oppfatning i ganske vesentlig grad fjerne legmannselementet til fordel for en mer snever juridisk ekspertise. Det rent formelle forhold at legmannselementet i meddomsretten utgjør et flertall i forhold til de juridiske dommere, betyr ikke på noen måte en tilsvarende balanse ved avgjørelsen av skyldspørsmålet. Det må ut i fra alminnelig erfaring antas at den juridiske ekspertise i meddomsretten i det alt vesentlige vil bli den avgjørende faktor ved avgjørelsen av skyldspørsmålet i kraft av sin rene formelle juridiske autoritet. En overgang til den store meddomsrett innebærer derfor etter vår oppfatning at den juridiske ekspertise reelt sett styrkes på en avgjørende måte uansett den rent formelle ordning som måtte bli etablert. Vi har på eget initiativ sett oss foranlediget til å fremkomme med disse synspunkter bygget på egen erfaring. Det er vår oppfatning at synspunktene i det store og hele er representative for en utbredt oppfatning blant de jurister som i særlig grad opptrer som forsvarere i straffesaker. Vi har også grunn til å tro at synspunktene har i alle fall en viss tilslutning også blant de dommere og representanter for påtalemyndigheten som i særlig grad har vært engasjert i den del av strafferettspleien som disse spørsmål berører. Vi finner det under enhver omstendighet uheldig dersom de viktige spørsmål som knytter seg til en eventuell opphevelse av vårt jurysystem skal avgjøres på grunnlag av betraktninger og utredninger som ikke i tilstrekkelig grad tar hensyn til de praktiske erfaringer vår nåværende ordning gir grunnlag for. Disse praktiske erfaringer knytter seg i første rekke til hensynet til rettsikkerheten. Innen påtalemyndigheten synes det å være enighet om at juryordningen bør erstattes med stor meddomsrett. Riksadvokaten (Dorenfeldt) uttaler: «Jeg er enig med komitéens flertall i at de beste grunner taler for overgang til et system med stor meddomsrett, se innstillingen s. 81 flg. Komitéen har gjort inngående rede for de mange og gode grunner som taler for at man forlater jurysystemet. Jeg vil bare feste oppmerksomheten ved det forhold at lagretten ikke gir noen begrunnelse for sine avgjørelser. For meg står dette som en avgjørende svakhet ved vårt nåværende system, og i saker av prinsipiell betydning er dette særlig uheldig fordi en frifinnende kjennelse ikke kan angripes med noe rettsmiddel. Når det gjelder mindretallets bemerkninger - se særlig uttalelsen om bildrapssakene, innstillingen s. 85 - finner jeg grunn til å vise til at lagretten i den senere tid har avsagt frifinnelser i bildrapssaker hvor det nærmest har vært uforståelig at resultatet kunne bli frifinnelse all den stund uaktsomheten manifesterte seg både ved alkoholpåvirkning og meget stor fart. Nettopp disse saker viser at den nåværende lagmannsrett ikke er noen god domstol når det gjelder saker med rent skjønnsmessig vurdering. (Jeg er selvfølgelig klar over at etter den endring som Straffeprosesslovkomiteen foreslår i § 7, vil saker om uaktsomt drap ikke lenger bli behandlet ved lagmannsrett som første-instans og at de etter mindretallets forslag vil bli behandlet av stor meddomsrett hvis det begjæres fornyet behandling ved lagmannsrett.) Statsadvokaten i Troms og Finnmark (Hallvang) uttaler: «Jeg slutter meg fullt ut til flertallets forslag om stor meddomsrett i lagmannsrettssaker. Min erfaring fra lagmannsretten er ikke særlig stor, men mitt inntrykk er at det nåværende system er tungrodd og at det hele får et visst preg av lotterispill. I vår tid hvor nær sagt alle avgjørelser skal begrunnes og fremlegges for offentligheten, forekommer det meg å være temmelig antikvert at man i lagmannsrettssaker fortsatt skal være henvist til lagrettens nakne ja eller nei. Jeg mener derfor at det er i rettssikkerhetens interesse å gå over til begrunnede avgjørelser også i lagmannsrettssaker. «Når det gjelder spørsmålet om domstolsordningen er jeg enig i flertallets forslag om å erstatte jurysystemet med en stor meddomsrett, både for de saker som behandles i første og annen instans i lagmannsretten. Mindretallets dissenterende forslag om å beholde det nåværende jurysystem, gjelder bare de større saker som innbringes for lagmannsretten i første instans. For det begrensede antall saker det her gjelder antar jeg at man ikke bør overdrive betydningen av spørsmålet om lagmannsretten er organisert på den ene eller andre måte. Statsadvokaten i Vest-Agder og Rogaland (Sævenås) uttaler: «I store trekk er jeg imidlertid meget tilfreds med forslaget. Jeg er enig med flertallet som går inn for å avskaffe juryordningen og i stedet innføre meddomsrett. Det som for meg er det alt avgjørende i så måte er at ved juryordningen avgjøres skyldsspørsmålet kun med ordene ja eller nei uten begrunnelse. Dette står klart i strid med samfunnsutviklingen, jfr. forslaget til forvaltningslov, hvor det legges stor vekt på at avgjørelsene skal begrunnes. Den kst statsadvokat i Nordland (Utengen) uttaler: «Innstillingens viktigste punkt er etter min mening forslaget om overgang til et system med stor meddomsrett. Jeg er her enig med komitéens flertall. Det er av dette fyllestgjørende påvist at de forhold som i sin tid gjorde juryen til en politisk merkesak, nå hører fortiden til. overveielser har innført noe lignende. De forsøk som på enkelte hold nå gjøres for å skape politisk strid om forslaget, er ganske forfeilet og skyter langt over målet. Det må i denne forbindelse snarere kunne hevdes, siden det jo ikke er tale om å gå bort fra legmenns deltakelse i sakene, at de lege medlemmer etter forslaget får en vel så viktig oppgave, nemlig å delta i avgjørelsen - og med de fleste stemmer - av hele saken. Og det blir en oppgave som er mer preget av ansvar og hensyn til alle sakens sider, fordi avgjørelsen skal legges åpent frem og begrunnes i alle punkter. Ved et slik system med domsbegrunnelse som - slik flertallet uttaler det - viser sakens parter og almenheten grunnlaget for avgjørelsen og gir mulighet for å få prøvet rettsanvendelsen ved anke til Høyesterett, vil det være mulig å unngå de uforståelige kjennelser som unektelig forekommer i noen utstrekning, og som nok har bragt jurysystemet i miskreditt i enkelte kretser. Det gjelder et område hvor det forut for den avgjørelse som skal tas i retten er foretatt en metodisk etterforskning, hvorunder stadig mer avanserte metoder tas i bruk, og hvor resultatene er prøvet av de enkelte innstanser innen påtalemyndigheten. At avgjørelsen om skyld eller ikke skyld da skal treffes av en instans uten begrunnelse og anonymt, er en anomali, og det tør være et særsyn i dag at det i spørsmål av så stor viktighet ikke gis begrunnelse. Det ligger også en betydelig realitet i flertallets anførelser om de vanskeligheter av prosessuell natur som det nåværende system skaper. Det gjør prosessen tungvint og i mer innviklede saker meget omstendelig, jfr. således hva flertallet anfører på side 82, 1. sp. nederst og 2. sp. øverst, om spørsmålskriftet i innviklede saker. Jeg er også enig i hva flertallet på side 82-83 anfører angående spørsmålet om frifinnelse i strid med loven i tilfelle hvor denne menes ikke å stemme med den alminnelige rettsbevissthet. Flertallet uttaler her bl a at det ville være «forbausende om lovgivningsmakten skulle gi domstolene rett til å sette seg ut over loven hvis de fant den urimelig». Man kan til sammenligning her vise til lov av 25. juli 1926 om forandring i lovgivningen om Høyesterett og de meget strenge krav som der er stillet til vår høyeste domstols behandling når det gjelder spørsmålet om fravikelse av prejudikater og om lovers grunnlovsmessighet, bl.a. behandling i samlet rett og muntlig og offentlig stemmegivning også i saker som har vært behandlet skriftlig m.v. Det er da liten sammenheng med at det under jurysystemet anonymt og ved avgjørelser som kan ha karakter av et lotterispill og hvor fire mindretallsstemmer er tilstrekkelig, kan gis frifinnelse i strid med en lovforskrift. Generaladvokaten (Monsen) uttaler: «Ved lagmannsrett behandles i første instans saker om straff og forbrytelser som etter loven kan medføre fengsel i mer enn 6 år (lovutk. § 7). Militære straffesaker behandles ved lagmannsrett som første instans i saker om militære forbrytelser som kan medføre strengere straff enn fengsel i 8 år. Straffens skjerpelse i krigstid kommer her ikke i betraktning, jfr. lov av 6.5.21 nr. 1 § 4a. De militære straffebestemmelser som i denne forbindelse er aktuelle er § 42, jfr. alm. borg. strl. § 223 m. fl. (forbrytelse mot den personlige frihet rettet mot foresatt eller overordnet), § 44 (forbrytelse mot liv, legeme eller helbred, rettet mot foresatt eller overordnet), § 52, siste ledd (opprør under særdeles skjerpende omstendigheter), § 59 (forbrytelse mot liv, legeme eller helbred rettet mot undergitt eller underordnet), § 71, 2. ledd (forbrytelse under utførelse av vakttjeneste, såfremt forbrytelsen er forøvet ombord i havsnød) samt § 81a, jfr. alm. straffelovs § 83 og § 98 (krigsforræderi). Jeg kan ikke se at det skulle være noen betenkelighet med å opprettholde juryordningen forsåvidt angår den kategori militære saker som foran er nevnt. Det alt overveiende antall militære straffesaker vil bli fremmet i herreds- eller byrett. Krigsadvokaten for Trøndelag (Vaagland) og krigsadvokaten for Østlandet (Movig) går inn for stor meddomsrett istedenfor jury ved lagmannsrett. Det samme gjør Politiembetsmennenes landsforening (hovedstyret). Politimesteren i Oslo (Gjerde) uttaler: «Hva angår juryordningen, er man tilbøyelig til å anta at den har overlevd seg selv, særlig etter den siste tids mere oppsiktsvekkende frifinnelser i uaktsomme bildrap. I de større kompliserte og innviklede økonomiske saker antar man også at juryordningen er særlig tungrodd, og at behandlingen av disse saker vil kunne ta uforholdsmessig lang tid. I landssvik- og prissaker har man som kjent i mange år praktisert en annen ordning. Så vidt man har forstått, er erfaringen her god etter mere enn tjue års anvendelse. Det skulle derfor være mest nærliggende å utvide denne ordning til å omfatte alle saker. Kst. politimester i Kristiansand (Eckhoff) uttaler: «Først vil en si seg enig med komitéens flertall i forslaget om å innføre stor meddomsrett ved lagmannsretten og kan tiltre flertallets begrunnelse. Denne store og prinsipielle nyskapning i vår almindelige straffeprosess ansees som en reell styrking av legmansinnslaget i domstolen. Tiden skulle nå være inne til at en våger å gi det lege element full likestilling også i lagmannsrettene. Politimesteren i Tønsberg (Samuelsen) uttaler: «En er enig med komitéens flertall i at jurieordningen nå bør avskaffes. En vil tillate seg å uttale som sin oppfatning at systemet har ført til en rekke dommer som er lite akseptable i et rettssamfunn. De dommer en sikter til er i første rekke av frifinnende karakter, men ikke desto mindre bidrar de til å gi det inntrykk at rettsreaksjonene er svært tilfeldige. En tror en ved å innføre såkalt stor meddomsrett vil makte å luke bort de domsutslag som vil virke oppsiktsvekkende og uforståelige. Politimesteren i Uttrøndelag (Hartmann) uttaler: «At lagretten avskaffes og erstattes med 4-6 domsmenn i lagmannsretten må ansees å være det eneste riktige. Ved sin avskjed i juni 1965 uttalte riksadvokat Aulie i et intervju bl.a. at jurysystemet er bent frem middelaldersk. Man tiltrer denne karakteristikk. Det er jo slik at lagretten ikke bare skal gi sin avgjørelse uten noen som helst begrunnelse eller vurdering av bevisene, men det er mere eller mindre forutsatt at lagrettens forhandlinger skal være hemmelige også. Man må forlange at de som handler i offentlige saker skal være ansvarlige for sine handlinger og avgjørelser, og da må de begrunne sine avgjørelser og grunnene må kunne gjøres kjent. Politimesteren i Helgeland (Strøm-Olsen) uttaler: «Jury eller stor meddomsrett er ett av de sentrale spørsmål. Jeg tiltrer uten reservasjoner komitéens flertalls forslag om å oppheve juryordningen. Den største svakhet ved ordningen er etter mitt skjønn at lagrettens kjennelse ikke begrunnes. Når man fra 1. januar 1970 ved forvaltningslovens ikrafttreden gjennomfører kravet for forvaltningsvedtak, blir det liten konsekvens at det samme krav ikke skal gjelde for skyldsspørsmålet i de alvorligste straffesaker. Jeg nevner fra de siste år tiltale for uaktsomt drap i forbindelse med vegtrafikkulykker - strl. § 239 - hvor man har fått flere frifinnelser som etter påtalemyndighetens syn har vært meget uheldige og hvor man med god grunn har etterlyst begrunnelsen for kjennelsen. Gjennom den store meddomsrett vil dette krav være sikret og man vil også oppnå den felles rådslagning om både skyldspørsmål og straffespørsmål som både fagdommere og legdommere vil ha utbytte av, og være til vinning for rettspleien. De øvrige 6 politimestre som har uttalt seg, går alle inn for å erstatte juryordningen med stor meddomsrett. Politiets Sentralorganisasjon (PSO) uttaler: «Legmannsjuryen - både «the accusatory and the trial juries» i anglosaksisk form - er ennå en realitet i USA. I de fleste vestlige land er anklagejuryen avløst av en anklage- eller påtale-myndighet. Flere britiske rettshistorikere, jamnfør for eksempel A. J. Robertson: The Laws of the Kings of England from Edmund to Henry I, 1925, Cambridge University Press, hevder (side 319) blant annet «In respect of the right of law-breakers to be tried in court by their peers there can be no doupt that the institution of... 'lagrette' or jury headed by a law-man was an ancient Norse institution». Krigen 1939-45 og okkupasjonen av Norge turde formentlig være en vesentlig årsak til provisoriske anordninger som endret rettsordningen, således meddomsrett ved tiltale om politiske forbrytelser (landsforræderi). Det er mulig at meget kan tale for at et sterkt juridisk element ved avgjerd av skyldspørsmålet vil kunne bety en styrkelse av formelle kriterier og av støtten i prejudikater. Imidlertid synes mange dommer i de senere år å tyde på en «verdiforskyvning» både hos legfolk og juridisk utdannede dommere. Dette synes å slå ut i liten vilje til skyldig-kjennelser - og i tilfelle fellende kjennelse - adekvate straffeutmålinger. En straffeutmåling i Eidsivating lagmannsrett den 19. november 1969 er symptomatisk. Et britisk utvalg pekte for noen år siden på at «if on occasion the verdict is against the weight of the evidence it is usually because of the deficiencies of legal procedure rather than the obtuseness or obstinacy of jurors or the ineptitude of counsel». Realistisk sett ligger der i straffen og/eller sikringen elementer av gjengjeldelse, avskrekking og rehabilitering. Hvor det er tale om «persistent recidivists» er lange fengselsopphold (forvaring) forebyggende i den forstand at samfunnet er skjermet mot disse typer kriminelle i soningsperioden. Mot denne bakgrunn stiller PSO seg nøytralt til spørsmålet legmannsjury eller meddomsrett. Fra pressens organisasjoner er mottatt følgende uttalelser: Norsk Presseforbund uttaler: «Norsk Presseforbund vil understreke at særlig spørsmålet om eventuell endring av juryordningen har vært gjenstand for meningsforskjell i den offentlige pressedebatt. Siden spørsmål om jurysystemet i forbindelse med rettskrenkelser i trykt skrift er spesielt nevnt på side 79 i innstillingen, vil Norsk Presseforbund vise til følgende uttalelse fra Norsk Presseforbund og Norsk Redaktørforening om siste endringer i straffelovens regler om ærekrenkelser, referert i Ot. prp. nr. 5 (1958), side 31: I Norsk Presseforbunds uttalelse om Straffelovrådets innstilling sis det følgende om juryspørsmålet: «Når det gjelder spørsmål om bruk av lagrett eller «stor meddomsrett» i ærekrenkelsessaker, er det delte meninger blant pressefolk. Enkelte slutter seg til de forslag og de overveielser som er lagt frem i Straffelovrådets innstilling, enkelte er i sterk tvil når det gjelder dette spørsmål, andre går bestemt imot lovforslaget om å forlate juryordningen. Det er ugjørlig å gi noen sammenfattende fremstilling av standpunktene, så meget mer som det jo her ikke gjelder et spesifikt pressespørsmål: ærekrenkelser i trykt skrift, men injurier overhodet. Argumentene vil stort sett bli de samme som når det på annet hold diskuteres for og imot jury-ordningen. Tilhengerne av juryordningen legger stor vekt på at pressesakene ofte vil dreie seg om meningsytringer om samfunnsforhold og myndighetsforhandlinger, og at de gjerne reises fordi en avis har gått til skarp aksjon mot forhold som avisen mener representerer uheldige tendenser i samfunnet. prosessordning for «tryckfrihetsmål», hvor juryprinsippet blir brukt. Til tross for at det har vært reist kritikk mot visse avgjørelser, har den svenske justisminister uttalt seg for å opprettholde juryordningen. Det heter i hans begrunnelse bl.a. at overveiende grunner taler imot en lovendring som begrenser garantiene for ytringsfriheten, og som derfor kan tenkes å skade den frie kritikkrett og den offentlige kontroll med «vården» av offentlige handlinger. Følgende uttalelse av redaktør R. Werner Erichsen synes å være representativt for norske tilhengere av det samme standpunkt: «Selv om det også her hos oss kan anføres eksempler på tilfeldige utslag av juryordningen, kan man ikke se bort fra at det i saker av denne karakter ofte kan være spørsmål av mer menneskelig og samfunnsmessig karakter enn strengt juridiske. Det er ikke alltid den strenge, kolde jus som bør være avgjørende i slike saker. Mange pressefolks erfaringer er at juristene er svært tilbøyelige til å holde seg til lovens bokstav, og har vanskelig for å forstå og sette seg inn i bakgrunnen for og hensikten med artikler eller betraktninger som kan være harde og sterke i formen. Stundom kan det være nødvendig å benytte sterke uttrykk for å ruske opp i saker og ting av menneskelig eller samfunnsmessig betydning, uten at det ligger noe dårlig motiv bak. Og nettopp i slike saker bør almenheten trekkes inn med sin vurdering av hva der under de foreliggende omstendigheter bør være lov og rett. Det er derfor all mulig grunn for lovgivningsmakten til å overveie dette forslag meget nøye. Når det gjelder argumentene fra tilhengerne av det forslag Straffelovrådet på dette punkt har fremmet, kan det i det store og hele henvises til de overveielser som er kommet til uttrykk i rådets motiver i innstillingen fra side 79 og utover. Norsk Redaktørforening kommenterte forslaget slik: «Under den debatt som er ført innenfor presseorganisasjonene om Straffelovrådets innstilling, har det fra mange holdt gjort seg gjeldende meget sterke betenkeligheter overfor en prosessordning som betegner en innskrenkning av legmenns innflytelse i vår rettspleie. Norsk Redaktørforening vil understreke at den norske presse ut fra historisk tradisjon og ideologiske synspunkter prinsipielt er tilhenger av juryen og et sterkt legmannselement i våre straffedomstoler. Det er derfor ikke fra pressens side noe ønske om at legmannsinnslaget skal reduseres i saker som gjelder pressen eller krenkelser i trykt skrift. Hvis straffeprosessloven skal forandres som foreslått, må det derfor alene være fordi de lovgivende myndigheter finner dette ønskelig for å fjerne en usikkerhet som etter fagjuristenes mening knytter seg til den nåværende ordning. Norsk Redaktørforening vil understreke at norske redaktører ikke på noen måte nærer noe ønske for sitt eget vedkommende om å stå i en særstilling i spørsmålet om legmenns deltagelse i strafferettspleien. Norsk Sjømannsforbund uttaler: «Når det gjelder flertallsforslaget om opphevelse av juryordningen, så er forbundet mer i tvil. Juryordningen har nemlig etter forbundets oppfatning stort sett virket tilfredsstillende. Et savn kan det kanskje ha vært at legdommerne ikke har vært med på straffeutmålingen. I og med at dette må søkes innført, er det mulig at systemet med stor «meddomsrett» vil bli en bedre ordning. Det er foran nevnt to tidsskriftartikler hvor juryspørsmålet blir diskutert (Lov og Rett 1970 s 190 flg og 1971 s 70 flg, henholdsvis av Blom og Eftestøl). Det kan ellers vises til en artikkel i Lov og Rett 1970 s 161 flg, hvor Anders Bratholm drøfter Straffeprosesslovkomitéens utkast til ny straffeprosesslov og s 165-171 spesielt juryspørsmålet. Her tas det standpunkt for stor meddomsrett. Juryspørsmålet er også diskutert i to artikler i Stud Jur 1969, hefte 6 s 5 flg og hefte 7 s 8 flg, hvor Jens Chr Hauge jr og Arne Midelfart argumenterer henholdsvis for og mot stor meddomsrett. Ellers vil man henlede oppmerksomheten på en artikkel i Lov og Rett 1971 s 74 flg hvor Anders Bratholm og Ragnar Hauge omtaler en opinionsundersøkelse vedrørende spørsmålet jury kontra meddomsrett. Undersøkelsen ble foretatt blant et tilfeldig utvalg av den norske befolkning. Utvalget besto av 796 menn og 792 kvinner. Mens det var 54 pst av mennene og 51 pst av kvinnene som holdt på stor meddomsrett, var det henholdsvis 21 og 12 pst som holdt på jury; henholdsvis 16 og 28 pst kunne ikke gi noe svar, og 9 pst av begge kjønn mente at det ene system kunne være like bra som det andre. Blant de intervjuobjekter som selv hadde vært domsmann eller lagrettemann, var 76 pst for stor meddomsrett og 18 pst for jury. «mens det store flertall i det forrige århundre etter alt å dømme var sterkt i favør av jurysystemet, synes i dag svært mange, antagelig flertallet, å være for innføring av stor meddomsrett. Samtidig er det atskillige som inntar en lite engasjert holdning til spørsmålet. Jurysaken er derfor ikke lenger den demokratiske merkesak den en gang var. Den viktigste årsak til dette er antagelig den demokratisering som har skjedd i vårt land i dette århundre. Denne utvikling har ført til at klassemotsetningene er blitt betydelig redusert. Legdommerne kan derfor idag hevde seg langt bedre overfor embetsdommerne enn tidligere, og de har ikke det samme behov for det vern som består i at de opptrer atskilt fra embetsdommerne i «juryens isolat», jf Lars Ramndal, Syn og Segn 1970 s. 403-404. Straffeprosesslovkomitéen, sitt syn på juryspørsmålet og framhever spesielt hvor utilfredsstillende det kan være for et jurymedlem å være avskåret fra utad å begrunne sin stemmegivning. Valget mellom jury og meddomsrett er først og fremst et spørsmål om hvilken måte skyldspørsmålet skal avgjøres på. Det lar seg nemlig gjøre å bygge ut vårt nåværende jurysystem slik at lekdommerne deltar også ved avgjørelsen av straffespørsmålet, jf komitémindretallets forutsetning (innst s 84) og komitéens subsidiære lovutkast (§ 26 innst s 65 og s 385). Spørsmålet om juryordningen bør utbygges på denne måte, kan også være av betydning for vurderingen av det mer grunnleggende spørsmål om valget mellom jury og meddomsrett. Som det vil framgå av redegjørelsen nedenfor, er det imidlertid omtvistet om juryordningen - i tilfelle den opprettholdes - bør utbygges på denne måten. Man finner det derfor hensiktsmessig først å drøftet spørsmålet om juryordningen bør opprettholdes som nå, med kompetanse som utgangspunkt begrenset til avgjørelsen av skyldspørsmålet. Innenfor skyldspørsmålets ramme vurderer man først om juryordningen bør opprettholdes for saker som hører under lagmannsrett i første instans, altså de mest alvorlige straffesaker (punkt (2)). Spørsmålet om juryen bør opprettholdes også for fornyet behandling ved lagmannsrett behandles særskilt (punkt (3)). Deretter drøftes spørsmålet om det for enkelte kategorier av saker gjør seg gjeldende slike særlige hensyn at de bør unntas fra juryordningen og behandles ved meddomsrett (punkt (4). Under avsnitt III A 4 nedenfor drøftes enkelte spørsmål vedrørende utformingen av juryordningen - i første rekke spørsmålet om et utvalg av lagretten bør delta ved avgjørelsen av straff og annen reaksjon, se 4 a). Videre drøftes enkelte spørsmål vedrørende grensen mellom rettens og lagrettens kompetanse, se 4 b). Som det framgår av komitéinnstillingen og høringsuttalelsene har spørsmålet om lagmannsretten bør organiseres med jury eller som meddomsrett, vært gjenstand for omfattende vurderinger, og det er gitt en solid argumentasjon for begge systemer. Etter departementets mening representerer begge systemer en fullt forsvarlig domstolsorganisasjon. Departementet er blitt stående ved at juryordningen bør opprettholdes. Man legger særlig vekt på følgende synspunkter: Departementet legger til grunn at juryordningen gjennomgående gir lekfolk en sterkere innflytelse i strafferettspleien enn meddomsrettsordningen. Etter departementets mening er det av vesentlig betydning å sikre lekfolk en sterk stilling i strafferettspleien. Særlig gjelder dette i de alvorlige straffesaker som behandles for lagmannsrett i første instans. Nettopp for disse saker kan det anføres særlige grunner for at lekdommere avgjør skyldspørsmålet. Etter departementets syn har juryordningen i de snart 90 år den har virket hos oss, vært en viktig del av vårt folkestyre, og det bør påvises at ordningen har hatt skadevirkninger dersom man nå vil gå til det skritt å oppheve den. Departementet er oppmerksom på at også de fleste tilhengere av meddomsrett går inn for at lekfolk bør ha en sterk stilling i strafferettspleien. Det har nettopp vært et argument for overgang til meddomsrett at lekfolk ikke skulle komme til sin rett under juryordningen, og at meddomsrettsordningen gir lekfolk en sterkere stilling ved at de deltar i hele saksbehandlingen, på linje med fagdommerne. Både komitéen og enkelte dommere med erfaring fra meddomsrett har videre gitt uttrykk for at det i vår tid ikke er grunn til å frykte at lekdommere ikke kan hevde sin selvstendige oppfatning overfor fagdommerne. Departementet er oppmerksom på at situasjonen for så vidt nok er en annen i dag enn for noen tid tilbake. Man mener imidlertid at situasjonen fortsatt må vurderes slik at det er en nærliggende fare for at fagdommerne under felles rådslagninger vil få en så vidt sterk innflytelse at lekdommerelementet ikke kommer til sin fulle rett. Situasjonen på dette punkt kan lett bli en annen for lagmannsrett med 3 fagdommere, enn den er i straffesaker for herreds- og byrett med bare én fagdommer. At det i tidens løp kan pekes på enkeltstående tilfelle hvor lagretten har truffet en uriktig avgjørelse som kanskje ville vært unngått under en meddomsrettsordning, kan klarligvis ikke anføres som en generell innvending mot juryordningen. Risikoen for uriktige avgjørelser vil være til stede under enhver prosessordning. At det med de saksbehandlingsregler som det er spørsmål om under en juryordning, skulle være noen nevneverdig fare for uriktige avgjørelser, kan vanskelig påvises. uriktige fellelser, jf mindretallets vurdering s 84-85. Departementet finner det riktig å legge en viss vekt på at det, særlig blant jurister med erfaring som forsvarere i straffesaker, er en ganske utbredt oppfatning at juryordningen, slik den er utviklet hos oss, gir en sterkere garanti mot uriktige fellelser enn en meddomsrettsordning. Sentralt i argumentasjonen mot juryordningen har vært at juryens kjennelse mangler begrunnelse, og at stemmegivningen er anonym. Etter departementets mening er dette ikke tilstrekkelige argumenter for å oppheve juryordningen. Berettigelsen av argumentene, særlig for de alvorlige straffesaker, er for øvrig i seg selv omstridt. Særlig ved frifinnende kjennelser har hensynet til tiltalte vært et argument for at kjennelsen bør være «blank». - Man vil i denne sammenheng peke på at den anonyme stemmegivning og manglende begrunnelse som er sentrale elementer i juryordningen, heller ikke er uforenlig med en meddomsrettsordning. I fransk rett har man således eksempel på en meddomsrettsordning som innebærer anonym stemmegivning uten begrunnelse. En slik ordning har imidlertid ikke vært drøftet som et reelt alternativ hos oss. Straffeprosesslovkomitéen foreslår enstemmig meddomsrett ved annen gangs behandling i lagmannsrett (se mindretallets presisering i innst s 84 sp 1). Komitéens subsidiære lovutkast som bygger på juryordningen, er også begrenset til de saker som hører under lagmannsrett i første instans, jf kap 22 a § 1 (innst s 63). Komitéflertallet gir i de alminnelige motiver følgende generelle uttalelse om spørsmålet (innst s 84 sp 1): «...... I ankesaker kan lagmannsretten ikke godt organiseres etter jurysystemet. Ved behandling av anker som gjelder bevisbedømmelsen eller valget av reaksjon, er det naturlig at retten blir sammensatt av rettens tre juridiske dommere og domsmenn. Herom vises til motivene til ankeordningen, s. 112..... I de spesielle motiver til det subsidiære lovutkast uttaler komitéen (innst s 382 sp 1): «Etter utkastet blir juryordningen begrenset til saker som behandles ved lagmannsrett som første instans, jfr. overskriften til kap. 22 a. Denne begrensning har tilslutning også av det komitémedlem som prinsipalt holder på opprettholdelse av juryordningen (Christophersen). Uten hensyn til om lagmannsretten blir ankedomstol - slik som flertallet foreslår - antas det å være liten grunn til å bruke jury når lagmannsretten, behandler en sak som annen instans. Det gjelder her saker som behandles med domsmenn i første instans (herreds/byrettssaker, jfr. utk. strpl. § 6 og § 7), og skal bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet prøves på ny, synes det da naturlig å bruke den samme behandlingsmåte (med mindre saken behandles sammen med sak som hører under lagmannsrett som første instans, jfr. utk. strpl. § 338 annet punktum). Det spesielle spørsmålet om jury eller meddomsrett ved fornyet behandling er lite kommentert under høringsbehandlingen av komitéinnstillingen. Dette kan skyldes at innstillingen på dette punkt var enstemmig. Av dem som ellers støtter juryordningen går tidligere førstelagmann i Eidsivating (Sverdrup-Thygeson) og lagmannen i Gulating (Marthinussen) inn for å beholde juryordningen også ved fornyet behandling. Valget mellom jury og meddomsrett ved fornyet behandling har en viss sammenheng med spørsmålet om det i tilfelle bør innføres meddomsrett for spesielle kategorier saker som man måtte finne generelt lite egnet for jurybehandling. Etter at regjeringen hadde gått inn for å bygge proposisjonen om ny straffeprosesslov på juryordningen, ble bla dette spørsmålet forelagt en del institusjoner og organisasjoner, se nærmere (4) nedenfor. Blant høringsinstansene er oppfatningene i overveiende grad mot slike unntaksordninger. Det er nok likevel flere som mener at juryen kan være lite egnet i en del saker ved fornyet behandling, og som kanskje på dette grunnlag vil foretrekke meddomsrett som en generell ordning her. Enkelte har også gitt uttrykk for det. Det vises til punkt (4) nedenfor. Departementet mener at man - iallfall som utgangspunkt - bør opprettholde juryordningen også ved fornyet behandling i lagmannsrett. Den prinsipielle begrunnelse som er gitt for å opprettholde juryen i saker som behandles av lagmannsrett i første instans, jf punkt (2) foran, har i stor utstrekning gyldighet også for saker som kommer for lagmannsrett til fornyet behandling. Etter det foreslåtte generelle vilkår om samtykke til fornyet behandling i alle tilfelle (utk § 370), må det forutsettes at det gjennomgående bare vil bli spørsmål om fornyet behandling når det er særlig grunn til det, typisk fordi avgjørelsen av skyldspørsmålet frambyr tvil m h t det faktiske eller rettslige grunnlag. Etter departementets mening kan særlige grunner anføres for at nettopp disse saker får den samme behandlingsform som de mer alvorlige straffesaker for lagmannsrett i første instans. - Departementet innser nok betydningen av Straffeprosesslovkomitéens argument: at det er naturlig å bruke den samme behandlingsform i annen instans som i første instans. Spesielt kan det kanskje virke lite tilfredsstillende når en førsteinstansavgjørelse som er begrunnet, endres ved fornyet behandling, uten at det da gis noen begrunnelse. Etter departementets mening bør imidlertid de grunner som generelt taler for å opprettholde juryordningen også ved fornyet behandling, være utslagsgivende. Dersom juryordningen opprettholdes, er det grunn til å overveie om de ordninger vi i dag har med meddomsrett for spesielle grupper saker, bør opprettholdes. Det gjelder landssviksaker, prissaker og militære straffesaker, jf innst s 77-79. Videre bør en overveie om det i tilfelle bør innføres meddomsrett for andre sakskategorier når det foreligger spesielle grunner til det. Disse spørsmål ble forelagt en del institusjoner og organisasjoner1 etter at regjeringen hadde truffet prinsipiell beslutning om å opprettholde juryen, både i første instans og som utgangspunkt ved fornyet behandling. 1 Høyesterett, samtlige lagmannsretter, Den norske Dommerforening, Den Norske Advokatforening, Riksadvokaten, Politiembetsmennenes Landsforening, Finansdepartementet, Forbruker- og administrasjonsdepartementet, Norsk Journalistlag, Norsk Presseforbund, Norsk Redaktørforening, Norske Avisers Landsforbund og Den Norske Fagpressens Forening. I høringsbrevet presiserte man en del forslag av betydning for lagmannsrettens kompetanse som ville bli lagt til grunn i proposisjonen, og som kunne ha betydning for behovet for unntaksregler. Det gjelder forslaget om at fornyet behandling i alle tilfelle skal kreve samtykke av Høyesteretts kjæremålsutvalg, og at en meddomsrett for spesielle saker ved fornyet behandling i tilfelle burde settes med 3 juridiske dommere og 4 domsmenn. Videre ga man uttrykk for at man - i samsvar med Straffeprosesslovkomitéens forslag - ville foreslå opphevd reglene i strprl § 22 annet og tredje ledd om adgang til å bringe saker direkte inn for lagmannsrett selv om de etter vanlige kompetanseregler hører under herreds- og byrett, samt forhøye den alminnelige strafferamme for forbrytelser som hører under lagmannsrett til fengsel i mer enn 6 år. Departementet har imidlertid etter fornyet overveielse ikke lagt til grunn de to siste forslagene i proposisjonen her, jf utk § 6, men vil foreslå opprettholdt gjeldende ordning med enkelte mindre endringer. Om de enkelte unntaksreglene fra juryordningen i gjeldende lov og mulige nye unntak som man særlig mente burde overveies, uttalte man: «a. Landssviksaker, jfr. lov 21 februar 1947 nr. 2 § 30 som fastsetter at lagmannsretten skal sammensettes av 3 juridiske dommere og 4 domsmenn. Om ordningens historikk og forarbeider vises til kom. innst. s. 79. Dersom juryordningen opprettholdes i en ny straffeprosesslov, antar man det vil være vanskelig å begrunne en særregel for landssviksaker. Dette er også i samsvar med komitéens vurdering (innst. s. 139). b. Prissaker, jfr. lov 9 juli 1948 nr. 3 § 17, som fastsetter at lagmannsretten skal sammensettes av 3 juridiske dommere og 4 domsmenn. Om ordningens historikk og forarbeider vises til kom. innst. s. 79. Komitéen foreslår opphevd de fleste særlige rettergangsregler i lovens kap. 3, også § 17, se innst. s. 139. Dersom juryordningen som hovedregel opprettholdes ved fornyet behandling i en ny straffeprosesslov, synes det tvilsomt om et generelt unntak for prissaker er tilstrekkelig begrunnet. Spørsmålet om et mer begrenset unntak for bl.a. slike saker bør imidlertid vurderes i bredere sammenheng, se avsnitt e nedenfor. c. Lov 29 mars 1900 nr. 2 om Rettergangsmaaden i militære Straffesager, se § 19a og § 23 om sammensetningen av lagmannsretten. I samsvar med komiteens uttalelse i innst. s. 139 forutsetter man at denne loven blir vurdert når den alminnelige straffeprosesslov er vedtatt. d. Ærekrenkelsessaker. - Spørsmålet om unntak fra juryordningen i ærekrenkelsessaker ble vurdert i samband med den revisjon av straffelovens bestemmelser om ansvar for rettskrenkelser i trykt skrift som fant sted ved lov 12 desember 1958 nr. 1 (se kom.innst. s. 79). Som der nevnt gikk Straffelovrådet i sin innstilling september 1955 inn for stor meddomsrett i lagmannsrett i ærekrenkelsessaker. Departementet fant imidlertid da ikke grunn til å ta opp forslag om endringer i prosessordningen i ærekrenkelsessaker, idet man viste til den pågående alminnelige revisjon av straffeprosessloven. Man peker på at Straffelovrådets forslag 1955 om stor meddomsrett i ærekrenkelsessaker ikke var begrunnet i en prinsipiell vurdering av juryordningen i sin alminnelighet, men i prosesstekniske hensyn; man fant det vanskelig å praktisere de nåværende bestemmelser om lagmannsrettsbehandling på dette område på en tilfredsstillende måte. Av de uttalelser om Straffeprosesslovkomitéens innstilling som man har mottatt fra pressens organisasjoner (Norsk Presseforbund og Norsk Redaktørforbund), synes å framgå at det blant pressens folk er delte meninger om det bør være jury eller stor meddomsrett i ærekrenkelsessaker..... 1 Se side 30-31. Etter de foreslåtte generelle regler om domstolenes saklige kompetanse vil ærekrenkelsessaker høre under herreds- eller byrett i første instans (med mindre de forenes med andre saker som hører under lagmannsrett). begrensning foran. Selv om en mener at juryordningen volder særlige problemer i ærekrenkelsessaker, bør det antakelig likevel vurderes om det etter utkastet vil være tilstrekkelig praktisk behov for en særregel om meddomsrett. En eventuell særregel bør trolig gå ut på at ærekrenkelsessaker ved fornyet behandling skal behandles ved stor meddomsrett i alle tilfelle, eventuelt bare når en av partene begjærer det. e. Enkelte saker om økonomisk kriminalitet. - Etter departementets mening er det grunn til å overveie meddomsrett for enkelte saker om økonomisk kriminalitet som innebærer en særlig omfattende bevisføring og komplisert bevisbedømmelse. Man tenker da på saker som gjelder forbrytelser etter straffelovens kapitler 24, 26, 27, 29 og 31, brudd på skatte- og avgiftslovgivningen og på pris- og konkurranselovgivningen (lov 26 juni 1953 nr. 4). Saker som her nevnt vil bare komme for lagmannsrett ved fornyet behandling (unntatt når de forenes til felles behandling med saker som hører under lagmannsrett i første instans). Man nevner til overveielse en regel om at Høyesteretts kjæremålsutvalg, samtidig med at det samtykker i fornyet behandling av en sak i denne kategori, skal bestemme at saken skal behandles ved stor meddomsrett dersom den krever en særlig omfattende bevisføring, eventuelt også når det av andre grunner er hensiktsmessig. Et alternativ kunne kanskje være å la saker i de her nevnte kategorier ved fornyet behandling bli behandlet av stor meddomsrett når det begjæres av en av partene. - Blir flere straffbare handlinger forenet til felles behandling, bør ordningen antakelig være at saken i sin helhet behandles for meddomsrett dersom dette skal skje for en av handlingene etter de regler som er antydet i dette avsnitt. f. Unntak for saker av mindre betydning. - Man mener videre det bør overveies å innføre meddomsrett ved fornyet behandling av saker som generelt må anses å være av mindre betydning for domfelte. En slik unntaksregel kunne eventuelt begrenses til saker som er nevnt i komitémindretallets utkast § 348 første ledd nr. 1, 3, 4 og 5 (innst. s. 56) og ved offentlig sak om inndragning (utk. § 2 nr. 2). - Dersom en sak av denne kategori forenes til felles behandling med en sak som skal behandles ved jury, bør trolig hele saken behandles ved jury. Blant høringsinstansene1 er den overveiende stemning mot unntak for spesielle saker. Dette gjelder Dommerforeningen, lagmennene i hhv Gulating og Frostating og statsadvokaten i Bergen og Hordaland. Advokatforeningen, som bare vil ha unntak for landssviksaker og militære straffesaker (i krigstid), kan også nevnes i denne sammenheng. Disse høringsinstanser aksepterer jury som en generell ordning. Også dommerne ved Eidsivating lagmannsrett og lagmannen i Agder tar avstand fra unntak for spesielle saker, men uttaler at det bør være meddomsrett i alle saker ved fornyet behandling. Også en del av de øvrige som går mot unntaksordninger, foretrekker antakelig meddomsrett ved fornyet behandling, men de vil likevel ikke tilrå et blandet system. - De presseorganisasjoner som har uttalt seg, går mot et spesielt unntak for ærekrenkelsessaker (og andre saker om forbrytelser i trykt skrift). - Også blant de høringsinstanser som går inn for spesielle unntaksordninger, er det en skepsis overfor et slikt blandet system. De som går inn for unntaksordninger er Riksadvokaten, som vil ha meddomsrett for landssviksaker, enkelte saker om økonomisk kriminalitet og ærekrenkelsessaker, lagmannen i Hålogaland, statsadvokaten i Troms og Finnmark og statsadvokaten i Vestfold, Telemark og Aust-Agder og Politiembetsmennenes Landsforening, begge de sistnevnte vil ha meddomsrett for økonomisk kriminalitet. Forbruker- og adminstrasjonsdepartementet og Prisdirektoratet vil opprettholde en form for unntaksordning for prissaker, og Finansdepartementet og Skattedirektøren vil opprettholde en form for unntaksordning for skatte- og avgiftssaker. 1 Se fotnote 1 s 34. Det er overveiende stemning mot å la Høyesteretts kjæremålsutvalg i det enkelte tilfelle bestemme meddomsrett, eller gi partene adgang til å velge mellom meddomsrett og jury. Prosessordningen må, hevdes det, bero på kriterier direkte angitt i loven. Høyesterett som i sin uttalelse ikke har tatt direkte standpunkt til spørsmålet om det i særskilte saker bør gjøres unntak fra juryordningen, uttaler om dette: «Det bør ikke være avhengig av en konkret vurdering av Høyesteretts kjæremålsutvalg om lagmannsretten ved fornyet behandling skal sammensettes med jury eller som stor meddomsrett. Forutsetningen for den ordning at lagmannsretten som hovedregel skal settes med jury, men at det skal gjelde visse unntak, må iallfall være at det er mulig direkte i loven å bestemme i hvilke saker lagmannsretten skal sammensettes som stor meddomsrett. Dommerforeningen (formannen) uttaler: «Juryordningen bør i tilfelle gjennomføres konsekvent. Finnes det ønskelig å gjøre visse unntak, bør bestemte regler med klare angitte kriterier inntas i loven. Fra medlemmene av Dommerforeningens lovutvalg er mottatt følgende uttalelser: Høyesterettsdommer Mellbye: førstegangsbehandling i lagmannsrett av visse straffesaker. Av de sakskategorier som er nevnt i brevet er spørsmålet imidlertid bare aktuelt for de mer alvorlige av de saker som nå går etter landssvikrettergangsloven, altså i praksis grovere spionasjesaker. I disse saker - og overhodet i saker etter straffelovens kapittel 8 og 9 - melder behovet for hemmeligholdelse av visse opplysninger seg som et særtrekk. Dette kan imidlertid neppe være utslagsgivende. Det er nok mulig at det vil være noe lettere å innprente viktigheten av hemmeligholdelse overfor en stor meddomsrett, likesom personkretsen som pålegges taushet her er noe mindre. På den annen side vil utskytingsretten som påtalemyndigheten har overfor lagretten, ikke overfor domsmennene, være en faktor av betydning i denne forbindelse. Utenom dette moment kan det vanskelig ses at denne kategori saker har noe særpreg som tilsier at de behandles av stor meddomsrett, når juryordningen ellers vurderes som den prinsipielt ønskelige. For de øvrige straffesakskategorier hvor spørsmålet om stor meddomsrett som særlig unntaksordning har vært reist, gjelder det at de alle i tilfelle bare vil komme for lagmannsrett gjennom fornyet behandling. Teoretisk vil kumulasjonsreglene også her kunne føre til at førstegangsbehandling skjer i lagmannsretten, men dette vil avhenge av en praktisk vurdering, slik at disse tilfelle ikke kan være utslagsgivende. Utgangspunktet for vurderingen av spørsmålet vil dermed forutsetningsvis innebære at Høyesteretts kjæremålsutvalg har gitt samtykke til lagmannsrettsbehandling fordi det er tvil om bevisbedømmelsen er riktig, eller andre særlige grunner foreligger. Det er vel rimelig å regne med at dette i sterk grad vil begrense mengden av slike saker. Videre vil sakene ha vært gjennom en hovedforhandling før, og resultatene av den er nedfelt i en dom med den bedømmelse av beviser og vurdering av rettslige spørsmål en dom inneholder. Det gir en bakgrunn for saksforberedelsen og tilretteleggingen av hovedforhandlingen som man ellers savner ved en førstegangsbehandling. Legger man derfor til grunn at juryordningen skal være den prinsipielt foretrukne, taler begge disse grunner generelt for å være tilbakeholden med unntak som knytter seg til fornyet behandling. Straffeprosesslovkomitéen har generelt foreslått at ved fornyet behandling (komitéen kaller det anke) skal stor meddomsrett anvendes fordi den påankede avgjørelse er begrunnet og da bør begrunnelse også gis ved overprøvelsen. I og med at juryordningen som utgangspunkt skal gjelde også ved fornyet behandling, har dette argument ikke vært funnet avgjørende generelt sett, og jeg kan da ikke se at det for noen av de spesielle saker det nå er tale om har spesiell tyngde. Hovedbegrunnelsen for en særordning blir således enten at disse saker har en så spesiell karakter at de egner seg dårlig for avgjørelse i en lagrett, eller at lagretten er et for stort apparat for de små straffesaker. Til det første er å bemerke at prissaker og økonomiske saker ikke gjennomgående har slik karakter. Der hvor vanskelighetene melder seg, gjelder det spørsmål som ligger på siden av det gjennomsnittlige lagrettemedlems erfaringsbakgrunn, og hvor det derfor er spesielt ønskelig å få begrunnet de standpunkter som tas. Men dette er et generelt problem som også melder seg i mange andre saker, ikke minst når det gjelder saker fra samferdselssektoren, arbeidervern-siden og lignende. Aksepterer man først at dette behov kan tilsi særbehandling, må det riktige være å innføre en fakultativ adgang for Høyesteretts kjæremålsutvalg til å beslutte at en konkret sak skal behandles ved stor meddomsrett. Behovet for en slik adgang må imidlertid antas å bli redusert hvis lagmannens rettsbelæring i sin helhet blir gjort tilgjengelig i skriftlig form. Å innføre stor meddomsrett i saker av mindre betydning synes vanskelig hvis avgrensningen av saksområdet skjer etter de prosessuelle kriterier i komitéutkastets § 348. Disse kriterier er intet mål for vanskelighetsgraden i avgjørelsene, som i mange av disse saker kan være langt større enn de ordinære kriminalsaker. Overfor tiltalte kan slike saker, som ofte er utløst av ulykker eller annen dramatikk, føles særdeles tyngende og utløse konsekvenser av alvorlig art. En særregel for «ubetydelige» saker måtte derfor også forankres i en diskresjonær kompetanse for kjæremålsutvalget, men det er vanskelig å se hvilke kriterier som i så fall bør legges til grunn. De prosessøkonomiske betraktninger som gjør seg gjeldende her må imidlertid langt på vei antas å være imøtekommet ved regelen om nødvendigheten av kjæremålsutvalgets samtykke til fornyet behandling. Lagdommer Lous uttaler: «Av de saker som er nevnt er det vesentlig spionsaker av alvorligere art som vil bli bragt inn for lagmannsretten som første instans. Selv om disse saker vel kan være vanskelige å bedømme, faktisk og rettslig, kan det dog ikke sees at de skulle være vesentlig vanskeligere enn mange andre saker, og det kan ikke sees at det ut fra sakenes art skulle være grunn til å gjøre noe unntak fra juryordningen, og fastsette en særlig behandlingsmåte. Det hensyn som her måtte tilsi særregler, vil være hemmeligholdelse av de opplysninger som kommer frem, idet ved en sak med jury vil et større antall personer bli informert. Det kan ikke være tvilsomt at muligheten for å hemmeligholde forhandlingene vil være større ved en ordning med domsmenn. Saker av økonomisk art kan vel i enkelte tilfeller tenkes å bli bragt inn for lagmannsrett som første instans. Når det gjelder prissaker og økonomiske saker for øvrig av større omfang, må det innrømmes at det kan by på problemer å behandle disse med jury. Større økonomiske saker har imidlertid vært behandlet med jury uten at det har voldt avgjørende vanskeligheter. Jeg må forsåvidt være enig i at en vesentlig del av problemet ligger i forberedelsen og tilretteleggelsen av saken. Av prissaker har det i de siste år bare vært behandlet et fåtall ved lagmannsrett. Når det gjelder større økonomiske saker, vil det vel ofte bli vanskelig å nekte samtykke til fornyet behandling. for lagmannsrett i 1. instans, og hvis det kreves samtykke til fornyet behandling må en regne med at ærekrenkelsessaker i lagmannsrett vil bli sjeldne. Selv om det må innrømmes at det foreligger særlige problemer ved behandlingen av slike saker med jury, vil det være så få saker at det ikke er grunn til noen særordning. Heller ikke for saker av mindre betydning er det grunn til å ha noen særregler. Også her kan det forekomme saker hvor det spørsmål som foreligger mere er av rettslig art, og lite egnet til å prøves ved jury. Den nødvendige begrensning vil her ligge i at det kreves samtykke fra Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det er i det hele min oppfatning at velger man først å bygge på juryordningen, bør dette gjennomføres konsekvent. En «blandet» ordning synes lite heldig. Finner man det ønskelig å gjøre visse unntak, bør dette gjøres ved bestemte regler i loven, med klart angitte kriterier. En ordning hvoretter Høyesteretts kjæremålsutvalg eventuelt etter begjæring av partene, skulle avgjøre prosessmåten, synes lite heldig. Jeg vil imidlertid nevne at når spørsmålet om unntak fra juryordningen reises, og ikke uten en viss saklig vekt, er det nærliggende å reise spørsmål om ikke det mest hensiktsmessige og det mest konsekvente vil være å beholde juryordningen ved første-instans behandling mens sakene ved fornyet behandling bør behandles med domsmenn. Det vises her til det forslag som er fremsatt av straffeprosesskomitéens mindretall, og den ordning man har i Danmark. Byrettsjustitiarius Oug uttaler: «Når det gjelder spørsmålet om unntak fra juryordningen, er det ikke vanskelig å finne eksempler på saker som egner seg mindre godt for dette system. Slike saker kan imidlertid - som understreket av utvalgets formann - komme fra en rekke forskjellige områder, uten at vedkommende saksområde generelt behøver å gi straffesaken dens særlige karakter av uegnethet. Vil man beholde jurysystemet, bør dette etter min mening nyttes konsekvent i alle lagmannsrettssaker. Dette bør gjelde også ved fornyet behandling. Det synes lite tilfredsstillende at de alvorligste sakene - førsteinstanssakene - skal avgjøres ved lagrettens premissfrie ja eller nei, mens anneninstanssakene skulle kreve domsgrunner også for skyldspørsmålet, med den utvidete adgang til anke (over saksbehandling og lovanvendelse) dette i praksis ville gi anledning til. Lagmannen i Gulating (Marthinussen) uttaler: «Når bevisbedømmelsen om skyldspørsmålet først skal prøves i lagmannsretten, må det også etter mitt syn være den naturlige ordning at det skjer etter de samme regler, hva enten det dreier seg om første gangs behandling eller om ny prøvelse. Fornyet behandling er jo en helt ny sak, og det ville så vidt jeg kan forstå også være forbundet med praktiske ulemper for lagmannsretten om det skulle være to ordninger i den samme domstols strafferettspleie. Ut fra mitt utgangspunkt er jeg videre av den oppfatning at det så vidt mulig ikke bør gjøres unntak fra juryordningen for saker av bestemte kategorier. Særlig synes jeg det har meget for seg å gjøre ordningen unntaksfri på bakgrunn av de endringer i de generelle kompetanseregler og adgangen til fornyet behandling, som departementet overveier å foreslå, og som jeg for min del anser heldige. Når det gjelder de sakskategorier som er særskilt nevnt i departementets brev som mulige unntak fra juryordningen, bemerkes at landssviksaker og prissaker har vi visstnok overhodet ikke hatt her i min tid i lagmannsretten. Det er etter min mening åpenbart ikke grunnlag for noen særordning for disse saker. Ærekrenkelsessaker og saker om økonomisk kriminalitet har det ikke etter min erfaring i praksis vært særskilt komplisert å behandle med lagrette. De prosessuelle regler for ærekrenkelsessaker er i sin alminnelighet ubekvemme og kan muligens med fordel tas opp til revisjon. Reelt sett synes jeg ikke det er grunn til å stille saker om ærekrenkelser i en særstilling når det gjelder lagrettebehandling. Etter de antydede kompetanseregler vil spørsmålet formentlig også bli av enda mindre praktisk betydning enn det er nå. Når det gjelder saker om økonomisk kriminalitet, vil jeg gjerne ha sagt at jeg for min del tror at vanskelighetene - bevisst eller ubevisst - overdimensjoneres. At bevisføringen kan være omfattende, er ikke særegent for denne slags saker, og de innvendinger som har vært anført mot bruk av lagrette i økonomiske saker, vil så vidt jeg kan forstå, langt på vei avsvekkes ved den utvidede ramme som foreslås (lovutkastets § 15) for hva lagretten kan ha med av bevismidler under rådslagningen. Jeg er for øvrig tilbøyelig til å mene at om lagretten har vanskeligheter med slike saker skyldes det helst lagmannens sviktende evne til å redegjøre for saksforholdet. Generelt vil det for øvrig som departementet er oppmerksom på, gjelde at ethvert unntak fra systemet medfører komplikasjoner når straffbare handlinger av forskjellige kategorier skal behandles felles i én sak - og det er ikke uvanlig. «Etter min oppfatning bør såvel førsteinstanssakene som fornyet behandlingssakene ved lagmannsrett behandles med lagrette, ikke som meddomssaker. Jeg synes ikke det er grunn til å unnta spionsaker og prissaker fra ordningen. Disse saker er det for øvrig særdeles få av her. Vi har hatt en enkelt militær straffesak for mange år siden. Jeg forstår at behandlingsmåten for disse saker foreløpig skal utstå. M h t ærekrenkelsessaker har jeg ingen erfaring. Vi har ikke hatt slike saker her bortsett fra en enkelt i begynnelsen av 1950-årene. Med sperren i samtykke fra kjæremålsutvalget, kan det neppe være noe praktisk behov for særregler for småsaker. Jeg er klar over at det kan oppstå vanskeligheter med jurybehandling av enkelte saker vedr. bevisstoffet består i innviklede regnskaps- og tallmateriale. Arbeidsformen rett/jury skaper reelle vanskeligheter i disse saker. Jeg vil dog nevne at jeg i årenes løp har hatt endel avgiftssaker og omfattende underslags- og bedragerisaker hvor behandlingen har gått greit. En vanskelighet er det at disse sakene fra starten av legges opp med sikte på herreds- eller byrettsbehandling, og at den ramme saken har fått vil være avgjørende for den fornyede behandling ved lagmannsrett. Også i denne forbindelse vil en nyordning med kjæremålsutvalgssamtykke for fornyet behandling måtte påregnes å få betydning. Bl. a. vil vel det medføre at det ofte bare blir deler av den opprinnelige sak som kommer for lagmannsrett. Jeg er enig i utalelsen fra Eidsivating om at man ikke bør etablere noen ordning hvoretter kjæremålsutvalg (eller lagmannen) diskresjonært skal avgjøre rettergangsordningen. Kompetansereglene bør være lovfestet. Man kunne tenke seg en ordning hvor det ble åpnet adgang til meddomsrettsbehandling (3 jurister - 4 domsmenn) f. eks. ved saker om underslag, bedrageri, konkursmisligheter, åger, når bevisstoffets beskaffenhet er slik at det vil være forbundet med særlige vanskeligheter å behandle saken med jury. Avgjørelsen kan tenkes lagt til Kjæremålsutvalget (bl.a. av hensyn til enhetlig bedømmelse) eller også til lagmannen, i siste tilfelle uten adgang til å anfekte beslutningen. Jeg mener imidlertid det er vesentlig at en slik ordning knytter seg til bestemte lovfestede kriterier. Jeg mener også med Eidsivating at rettergangsmåten ikke bør være avhengig av partenes begjæring. Statsadvokaten i Bergen og Hordaland (Tønnesen) uttaler: «Forutsetning for drøftelsen er at juryordningen blir opprettholdt i lagmannsretten både ved første gangs behandling og fornyet behandling. En enkel og oversiktlig straffeprosesslov har etter min mening en stor egenverdi. Ut fra dette utgangspunktet mener jeg at det skal meget sterke argumenter til for å begrunne unntak fra hovedregelen om juryordning. Når det gjelder landssviksaker og prissaker, viser jeg til Straffeprosesslovkomitéens innstilling og er enig i det som der er anført. Jeg er også av den oppfatning at det ikke er sterke nok grunner til å innføre prosessuelle særordninger for ærekrenkelsessaker og saker om økonomisk kriminalitet. Jeg viser blant annet til den foreslåtte forannevnte begrensning i adgangen til å få fornyet behandling. Jeg er fullt på det rene med at store og kompliserte økonomiske saker neppe egner seg for lagmannsrettsbehandling. Skulle man unntaksvis få slike saker i lagmannsretten, får man bøte på dette ved midlertidige forsterkninger av påtalemyndigheten og domstolenes bemanning. Jeg forutsetter her at man ikke skal behøve å bruke for mye tid og arbeid på å begrunne et behov for ekstra hjelp. Jeg er også av den mening at en egen «hvitsnippdomstol» av psykologiske grunner vil virke uheldig. Advokatforeningen, som går mot unntak unntatt for landssviksaker og militære straffesaker, uttaler: «Angående unntaksregler fra juryordningen vil utvalget bemerke: a) Landssviksaker. De saker som i senere år har vært behandlet med stor meddomsrett har ofte angått forhold som av hensyn til rikets sikkerhet må holdes hemmelige. Utvalget antar - motsatt lovkomitéen side 139 - at hensynet til hemmeligholdelse av slike opplysninger tilsier at kretsen av dem som deltar i rettergangen ikke bør utvides. Det antas at kontrollen under og efter avsluttet rettergang vil falle lettere når saken har vært behandlet av stor meddomsrett. Erfaring har vist at det ikke bare dreier seg om militære opplysninger, men også om tekniske og organisasjonsmessige opplysninger av betydning for utenriksvesenets og den sivile sikkerhetstjenestes arbeid mv. b) Utvalget antar at det ikke er grunn til å opprettholde noen særregel om at prissaker skal behandles ved stor meddomsrett. c) Den militære rettergangslov er siden 1956 satt ut av kraft i fredstid. Utvalget antar at under slike forhold hvor loven igjen kan bli satt i kraft vil militær lagmannsrett efter gjeldende mønster være bedre egnet enn en juryordning. d) Angående ærekrenkelsessaker som unntaksvis går til lagmannsretten i første instans er utvalget enig i at det ikke er grunn til å innføre noe særregel om stor meddomsrett. e) Når det gjelder kompliserte saker om økonomisk kriminalitet kan utvalget godt se hvilke problemer lagretten kan tenkes å bli stillet overfor ved avgjørelsen av skyldspørsmålet. Utvalget vil imidlertid peke på at det egentlige problem ved slike saker er tilretteleggelsen. Erfaringene hittil er forsåvidt ikke gode og peker sterkt mot en styrkelse av efterforskningsapparatet. Dersom politi og påtalemyndighet blir forsterket med personell med et rimelig mål av innsikt i forretnings- og regnskapsspørsmål, tør man håpe at disse saker vil bli fremmet i en like oversiktlig form og hvor påtalen er like godt begrunnet som i saker om annen kriminalitet. Behovet for en spesiell sammensetning av domstolen blir da mindre fremhevet. Utvalget vil i hvert fall fraråde at det overlates til en av partene å velge om saken skal pådømmes av stor meddomsrett; det vil i realiteten bety at tiltalte taper retten til å få skyldspørsmålet avgjort av lagretten. Politiembetsmennenes Landsforening uttaler: «Når juryordningen ved hovedforhandling for lagmannsrett både ved 1. gangs behandling og ved fornyet behandling skal opprettholdes finner Politiembetsmennenes Landsforening det naturlig at utgangspunktet bør være færrest mulige unntak fra denne regel. det bør foreligge tungtveiende grunner for unntak av dette hovedprinsipp. Av de unntak som allerede eksisterer i dag, nevner departementet landssviksakene. Disse sakene står klart i en særstilling da de ofte berører bl a sikerhetsmessige spørsmål for Norge. Komitéen finner ikke, på tross av dette, å ville foreslå å opprettholde det nåværende system. Tatt i betraktning av at idag er gjerne slike saker spionsaker, deler ikke Politiembetsmennenes Landsforening dette syn helt ut. Når man går til det skritt å føre forhandlinger bak lukkede dører, sikkerhetsgradere dommene o. l. er dette saker som inneholder opplysninger som færrest mulige bør få kjennskap til. Derfor egner disse sakene seg fremdeles best for meddomsrettsbehandling. Når det gjelder prissaker vil disse kun bringes inn for lagmannsrett ved fornyet behandling. Det er uhyre sjelden at slik skjer idag, og hvis dette skulle skje er det meget sjelden de rene prissaker inneholder kompliserte spørsmål som det er vanskelig for en jury å ta standpunkt til. Når det gjelder de mer skjønnsmessige vurderinger i prislovgivningen finner vi at disse spørsmål er godt egnet for det lege element som juryen representerer. Politiembetsmennenes Landsforening foreslår derfor at den nåværende ordning med meddomsrett for prissaker oppheves. Politiembetsmennenes Landsforening merker seg at lov om rettergangsmåten i militære straffesaker vil bli vurdert når den alminnelige straffeprosesslov er vedtatt, og vi går ut fra at vi da får anledning til å uttale oss. For så vidt angår ærekrenkelsessaker antar foreningen etter de foreslåtte endringer av straffeprosessloven det neppe vil kunne foreligge slike tungtveiende grunner at disse saker bør unntas fra hovedregelen om juryordningen. Slike saker vil da bare bli fremmet for lagmannsretten ved fornyet behandling, og vi antar dette meget sjelden vil bli tilfelle. De spørsmål som juryen i tilfelle da må ta standpunkt til er neppe av så komplisert art at sakene av den grunn ikke er egnet for juryordningen. En eventuell særregel for ærekrenkelsessaker ved fornyet behandling bør etter vårt skjønn gå ut på at stor meddomsrett skal behandle saken bare når en av partene begjærer dette. På denne måte vil partene kunne ta standpunkt til dette i hvert enkelt tilfelle ut fra sakens art. Enkelte saker om økonomisk kriminalitet står klart i en særstilling. Det er nok å vise til de meget kompliserte saker som nylig er ført ved Oslo byrett. Likeledes med hensyn på den tid som slike saker nødvendigvis må ta. Disse saker vil bli ført for lagmannsrett som fornyet behandling. Men en henleder oppmerksomheten på straffelovens § 183, 2. ledd hvor en har strafferamme på 8 år. Politiembetsmennenes Landsforening antar det i disse saker foreligger slike tungtveiende grunner som må medføre særregler om stor meddomsrett i stedet for juryordningen. Bortsett fra det vi tidligere har nevnt om de rene prissaker er vi enige med departementet at dette er saker som gjelder forbrytelser etter straffelovens kapitlene 24, 26, 27, 29 og 31, samt brudd på skatte- og avgiftslovgivningen. Overfor disse saker bør man i hvert enkelt tilfelle kunne vurdere om det er mest hensiktsmessig med stor meddomsrett og denne vurderingen bør foretas av Høyesteretts kjæremålsutvalg i sammenheng med en begjæring om fornyet behandling, og hvor saken må bringes direkte inn for lagmannsrett som følge av straffelovens § 183, 2. ledd. Blir flere straffbare handlinger forenet til felles behandling, og en eller flere av handlingene nødvendiggjør stor meddomsrett, bør ordningen bli at saken i sin helhet behandles for stor meddomsrett. En annen løsning vil i praksis bli lite hensiktsmessig. Departementet nevner til slutt mulighetene av unntak for saker av mindre betydning for domfelte. Hvis Høyesteretts kjæremålsutvalg gir samtykke til fornyet behandling av slike saker bør disse saker også forelegges en jury. Landsforeningen finner ikke at de prosessøkonomiske/tekniske grunner som her måtte foreligge, er så tungtveiende at en av den grunn bør gi en særregel. Vi finner ikke å kunne legge avgjørende vekt på at saken har mindre betydning for domfelte. Det er fremdeles slik at selv om saken strafferettslig er av liten betydning vil den ofte være følelsesmessig og økonomisk av stor betydning for den enkelte domfelte. Statsadvokaten i Vestfolda Telemark og Aust-Agder (Paulson) uttaler spesielt om saker om økonomisk kriminalitet: Enkelte saker om økonomisk kriminalitet egner seg dårlig for behandling i lagmannsrett ved någjeldende juryordning. Slike saker tar også erfaringsmessig uforholdsmessig lang tid. Lagretten kan ikke få med seg til rådslagningsrommet kopier av regnskapsoppstillinger mv som ikke er tinglige bevismidler, og må således stole på egne notater fra bevisføringen. Jeg føler meg ikke alltid overbevist om at alle lagrettemedlemmer fullt ut forstår vitner og sakkyndiges regnskapsspråk, f. eks. ord som saldering, kreditnota og negativ kassabeholdning, eller at de enkelte lagrettemedlemmer klarer å få med seg alle de tall og beregninger som framkommer under saken. Muligheten for det enkelte lagrettemedlem til å stille spørsmål undervegs er heller liten i praksis. Stor meddomsrett i slike saker ville være en stor fordel i mange tilfelle, også ut fra et rettssikkerhets-synspunkt. Jeg er enig i at Høyesteretts kjæremålsutvalg, samtidig med at det samtykker i fornyet behandling av en sak av denne kategori, tar standpunkt til om saken skal behandles ved stor meddomsrett. Saken bør i så fall først forelegges vedkommende lagmannsrett til uttalelse om dette spørsmål. Presseorganisasjonene går mot særlige unntak for ærekrenkelsessaker og andre lovbrudd i trykt skrift. Norsk Journalistlag uttaler: bør beholde en prosessordning som gir legmenn betydelig innflytelse. Både med utgangspunkt i den historiske tradisjon og ideologiske grunnsyn har norske pressefolk vært tilhengere av juryordningen. Det er derfor fra vår side ingen ønskelig utvikling om man skulle redusere innslaget av legmenn i saker som gjelder pressen eller krenkelser i trykt skrift. Vi er derfor tilfreds med at forslaget til ny straffeprosesslov bygger på ordningen med opprettholdelse av juryordningen for lagmannsrett. «På s. 3 i Justisdepartementets høringsbrev av 3/12-1975 anføres at det av de uttalelser om Straffeprosesslovkomitéens innstilling som departementet har mottatt fra pressens organisasjoner synes å fremgå at det blant pressens folk er delte meninger om det bør være jury eller stor meddomsrett i ærekrenkelsessaker. I brevet av 15/4-1970 fra Norsk Presseforbund til Justisdepartementet er dette uttrykkelig nevnt i forbindelse med spørsmålet om bruk av lagrett eller stor meddomsrett i forbindelse med ærekrenkelsessaker, men i brevet sies det samtidig at argumentene stort sett vil bli de samme som når det på annet hold diskuteres for eller imot juryordningen. Etter brevet fra 15/4-1970 fra Norsk Presseforbund er det gjort kjent at forslaget om ny straffeprosesslov vil bygge på det grunnsyn at juryordningen opprettholdes for lagmannsretten. Meningen om dette er sikkert fremdeles delte innenfor norsk presse. Men vi tror neppe det hos tilhengerne av meddomsrettssystemet vil være noe utbredt ønske om en særregel for ærekrenkelsessaker som kommer opp til fornyet behandling for lagmannsrett. Den Norske Fagpresses Forening uttaler: «Vi merker oss at juryordningen vil bli opprettholdt i lagmannsretten som en hovedregel, i likhet med det som i dag er gjeldende rett. Vi har også merket oss at ærekrenkelsessaker som hovedregel i første instans vil bli behandlet av herreds- eller byrett. Vi regner med at det bare vil være i svært få tilfelle at det vil være aktuelt å innbringe ærekrenkelsessaker for lagmannsretten til fornyet behandling. På denne bakgrunn anser vi det for unødvendig å etablere en spesiell prosessuell regel om stor meddomsrett i ærekrenkelsessaker for lagmannsrett. Vår oppfatning er at fagpressens interesser ikke tilsier at det foreligger noe behov for prosessuelle unntaksbestemmelser for så vidt angår juryordningen, når det gjelder saker om fornyet behandling av ærekrenkelsessaker ved lagmannsretten. Enkelte går mot spesielle unntaksregler og påberoper seg bl a dette som et argument for at det bør være meddomsrett i alle tilfelle ved fornyet behandling. Eidsivating lagmannsrett uttaler således: «Det forutsettes i brevet at juryordningen ved hovedforhandling for lagmannsrett skal opprettholdes både ved førsteinstansbehandling og - i et hvert fall som utgangspunkt - også ved fornyet behandling. Det er reist spørsmål om det for visse typer av saker er behov for unntak om behandling ved meddomsrett (3 juridiske dommere og 4 domsmenn) istedenfor ved jury. Til de saker som er spesielt nevnt i brevet bemerkes: a. Landssviksaker. Det antas ikke tilstrekkelig grunnlag for å unnta disse saker fra juryordningen. b. Prissaker behandles etter gjeldende lov av lagmannsretten som meddomsrett. Rettergangen i prissaker har sin historiske bakgrunn. Det antas i og for seg ikke å være grunnlag for generelt å unnta prissaker fra behandling ved jury. En annen sak er at prissaker ikke sjelden krever en bevisføring som lettere lar seg gjennomføre for en meddomsrett enn for en jurydomstol. Man kommer nærmere tilbake til dette nedenfor under e. c. Militære straffesaker. Etter det som er anført i departementets brev, jfr. Straffeprosesslovkomitéens innstilling s. 139, går man ikke inn på disse saker. d. Ærekrenkelsessaker reiser visse prosesstekniske vanskeligheter når de behandles ved en jurydomstol. Dette henger sammen med at både injurianten og den injurierte kommer inn i bildet, og at det foruten straff også kan bli spørsmål om mortifikasjon. Dette kompliserer bl.a. spørsmålsstillingen. Man ville unngå en del vanskeligheter ved behandling i en meddomsrett. Det er imidlertid få ærekrenkelsessaker som kommer for lagmannsrett, og man må kunne regne med at det fortsatt vil være et meget begrenset antall av disse saker som vil bli tillatt innbrakt. Straffeprosesslovens § 22, tredje ledd, er foreslått opphevet. Man ser derfor ikke behandlingen av ærekrenkelsessaker for lagmannsrett som noe stort problem. e. Det reises i brevet spørsmål om det bør gjøres unntak for «enkelte saker om økonomisk kriminalitet som innebærer en særlig omfattende og komplisert bevisbedømmelse». Det vil i visse saker om underslag, bedrageri, utroskap, forbrytelser i gjeldsforhold, åger, brudd på skatte-, avgifts-, pris- og konkurranselovgivningen ikke sjelden bli nødvendig med omfattende og detaljert gjennomgåelse av regnskaper og revisjonsrapporter og andre økonomiske analyser. Det vil i slike saker være en vesentlig fordel at det juridiske og lege element under saksbehandlingen kontinuerlig kan samarbeide i en meddomsrett. Kompetansedelingen mellom rett og jury kan volde vanskeligheter. Dette taler for at slike saker behandles for meddomsrett. f. Det fremgår at departementet overveier unntak fra juryordningen for «saker av mindre betydning». Det vil si, jf henvisningen til § 348 i komitémindretallets utkast: 1. når saken gjelder forseelse, 2. offentlig sak om inndragning, 3. når den idømte straff er bot, alene eller sammen med inndragningsstraff, 4. når det er gitt utsettelse med idømmelse av straff eller idømt betinget straff under 6 måneder, 5. når dommen er frifinnende og tiltalte begjærer fornyet behandling. og avgjørelser. Man er enig i at gode grunner taler for at disse saker ved fornyet behandling for lagmannsrett blir fremmet for meddomsrett istedenfor ved jury. Prosessøkonomiske hensyn gjør seg her sterkt gjeldende. For de saker som er nevnt under b, d og e er det spørsmål om å etablere adgang til behandling ved meddomsrett etter bestemmelse av Høyesteretts kjæremålsutvalg i det enkelte tilfelle, eventuelt etter begjæring av en av partene. De saker som er nevnt under a og f forutsettes i tilfelle generelt unntatt fra juryordningen. En ordning hvoretter det vil bero på en konkret vurdering om en sak skal behandles for jury eller ved meddomsrett vil lett skape en usikkerhet som vil være betenkelig. Særlig uheldig vil det være å gjøre rettergangsmåten avhengig av partenes begjæring. Hvis man ønsker å unnta bestemte typer av saker fra juryordningen, bør dette fikseres i selve loven. Man vil imidlertid frarå enhver form for et «blandet» system. Enten får man generelt fastholde juryordningen også ved fornyet behandling eller, slik som foreslått av Straffeprosesslovkomitéen, begrense den til saker som innbringes for lagmannsretten som første instans. Lagmannsrettens dommere er av den oppfatning at fornyet behandling i alle tilfelle bør skje ved meddomsrett. Man viser til den prinsipielle begrunnelse som er gitt i Straffeprosesslovkomitéens innstilling s. 382. Man vil da få en enkel, oversiktlig og fast ordning. Man kan sammenfatte sitt syn slik: Etter de forutsetninger som er lagt til grunn i departementets brev, skal lagmannsretten i første instans behandle forbrytelser som kan medføre straff av fengsel i mer enn 6 år. De saker som etter denne regel skal behandles direkte for lagmannsrett bør i alle tilfelle behandles med jury. Det er ikke tilstrekkelig grunnlag for å gjøre unntak for landssviksaker (heller ikke for spionasjesaker). Fornyet behandling av saker som er pådømt ved herreds- og byrett bør i alle tilfelle skje ved meddomsrett (3 juridiske dommere og 4 domsmenn). Lagmannen i Agder (Syvertsen) uttaler: «Unntak fra juryordningen. Jeg antar at i alle saker som kommer opp for lagmannsretten til fornyet behandling, bør retten settes med domsmenn, ikke med jury. En lagmannsrett med jury er et meget stort og kostbart apparat og tar en rekke personer, som ofte kan sitte i viktige stillinger i samfunnet, bort fra deres daglige virke. Juryen bør derfor forbeholdes de alvorlige saker som bringes direkte inn for lagmannsretten. Retten bør da alltid settes med jury. En rett som er satt med domsmenn antas like godt skikket til å behandle de saker som kommer opp til fornyet behandling. Det er i seg selv ikke noen heldig løsning at man skal ha særskilte prosessregler for visse straffesaker. Ved at alle saker som fremmes for lagmannsretten som fornyet behandling settes med domsmenn, og de som bringes direkte inn for lagmannsretten, settes med jury, vil man unngå slike unntaksbestemmelser. Nedenfor gjengis de uttalelser som er gitt til fordel for unntaksordninger for spesielle saker. «Når det så gjelder spørsmål om unntak fra juryordningen, må jeg som utgangspunkt innta det standpunkt at det ikke er så lett å etablere unntak fra en prosessordning, når man først har bestemt seg for den. Jeg vil dog hevde at den ordning vi i dag har for landssviksaker, bør søkes opprettholdt. Hensynet til landets sikkerhet m.v. tilsier at færrest mulige får kunnskap om hemmelige forhandlinger. En rekke større spionasjesaker har delvis vært ført for lukkede dører, og også dommene har vært gradert og hemmeligholdt. En kollegial lagmannsrett bestående av en jurist og 4 domsmenn, slik som jeg har foreslått, ville etter min oppfatning vært den mest hensiktsmessige domstol. Når det gjelder prissaker, mener jeg det må bli vanskelig å begrunne noe unntak fra alminnelige prosessregler. Disse saker vil imidlertid som den store hovedregel gå for herreds- og byretten, og til fornyet behandling vil det jo kreves samtykke av Høyesteretts kjæremålsutvalg. Når det gjelder rettergangsmåten i militære straffesaker, har jeg bemerket meg at man vil vurdere denne lov når den alminnelige straffeprosesslov er vedtatt, og jeg finner da ikke noen grunn til å kommentere en mulig særordning for disse saker. Jeg ber dog overveid om ikke lagmannsretten bør sammensettes som stor meddomsrett i de saker som jeg nettopp har nevnt. Lagretten er særlig lite egnet til å behandle disse saker. Det samme gjelder etter min oppfatning ærekrenkelsessakene. Normalt vil disse gå for herreds- og byretten, når man opphever bestemmelsen i den nåværende strpl. § 22, 2. og 3. ledd, og lagmannsrettsbehandling vil være avhengig av samtykke fra Høyesteretts kjæremålsutvalg. I de antagelig få tilfelle hvor samtykke til lagmannsrettsbehandling vil bli gitt, bør lagmannsretten konstitueres som stor meddomsrett. Jeg har selv erfaring som statsadvokat for hvor kompliserte ærekrenkelsessaker er i lagmannsretten med jury. Den sak som er referert i Rt-1953-566, varte 37 dager i lagmannsretten, og spørsmålene til lagretten om straff og mortifikasjon var så kompliserte at forhandlingene måtte deles opp i en rekke avsnitt. Når det så gjelder enkelte saker om økonomisk kriminalitet, så er jo alle enige om at den funksjonsdelte lagmannsrett ikke egner seg til å behandle kompliserte økonomiske saker. Blir det etter Høyesteretts kjæremålsutvalgs bestemmelse gitt samtykke til lagmannsrettsbehandling, bør lagmannsretten sammensettes som stor meddomsrett også i disse saker. «Når de ansvarlige politiske instanser inntar denne holdning, mener jeg imidlertid at det fra påtalemyndighetens side sterkt bør understrekes behovet for unntak fra juryordningen. De någjeldende særordninger bør opprettholdes, og det bør gjøres nye unntak som antydet for ærekrenkelsessaker og saker om økonomisk kriminalitet. Lagmannen i Hålogaland (Fjalstad) uttaler: «Når det gjelder spørsmålet om å ha unntak fra juryordningen, synes jeg ulempene ved å ha et differensiert framfor et enhetlig system på området ikke er særlig tungtveiende og bør komme i bakgrunnen for eventuelle reelle hensyn. Problemene med å operere med unntak må vel sies å høre til de mer overkommelige, iallfall for de instanser som, akkurat når det gjelder denne siden av saken, i særlig grad bør være meningsberettiget: Påtalemyndigheten, advokatene og domstolene. En vesentlig innvending mot juryordningen er etter min mening at den i mer vidløftige og sammensatte saker blir tungvint å praktisere, særlig på grunn av de problemer som knytter seg til spørsmålsstillingen til lagretten. Og i bagatellsaker, som det etter den någjeldende ordning blir forholdsvis mange av, er det vel vanskelig å komme forbi at jurysystemet «skyter over målet». Jeg er klar over at disse innvendinger vil få mindre akualitet etter det opplegg som det er redegjort for i departementets brev. Men jeg slutter meg likevel til tanken om at ærekrenkelsessaker (pkt. d) og enkelte saker om økonomisk kriminalitet (pkt. e) bør behandles ved stor meddomsrett. Jeg ser videre med sympati på tanken om å ha meddomsrett ved fornyet behandling av saker av mindre betydning for domfelte. - Når det gjelder pkt. d og e, er jeg for min del lite stemt for at partene skal ha herredømme over valget av prosessform. Derfor synes jeg ærekrenkelsessaker bør behandles ved meddomsrett i alle tilfelle, og at domstolene - fortrinnsvis Høyesteretts kjæremålsutvalg - bør ha det avgjørende ord når det gjelder prosessordningen for saker om økonomisk kriminalitet. Forbruker- og administrasjonsdepartementet/Prisdirektoratet uttaler: «Som Justisdepartementet nevner, er det i håndhevingsloven av 9. juli 1948 § 17 fastsatt at prissaker for lagmannsrett skal behandles av meddomsrett i steden for jury. Justisdepartementet anser det for sin del tvilsomt om det fortsatt er berettiget med et slikt unntak for prissaker. Departementet antyder også en mellomløsning som går ut på at prissaker og enkelte andre saker om økonomisk kriminalitet som hovedregel skal behandles med jury, men at det skal åpnes adgang til å behandle dem med meddomsrett når dette er mest hensiktsmessig. Det er på side 79 i Straffeprosesslovkomitéens innstilling redegjort for de hensyn som var avgjørende da man ga den særregel som man nå har om behandlingen av prissaker ved lagmannsrett. Det heter der at det utvalg som utarbeidet utkastet til håndhevingslov uttalte at juryordningen passet svært dårlig i prissaker, da det i slike saker lett ville kunne tenkes tilfelle hvor en legmann ikke hadde forutsetninger for å sette seg inn i sakene. Direktoratet antar at utvalgets bemerkninger fortsatt har aktualitet da det ikke kan være tvil om at enkelte prissaker egner seg dårlig for behandlingen ved jury. Direktoratet er derfor prinsipalt av den oppfatning at alle prissaker for lagmannsrett fortsatt bør behandles for meddomsrett. En vil imidlertid nevne at det i de seneste år bare har vært behandlet et lite antall prissaker for lagmannsrett, noe som har sammenheng med at prissaker alltid starter for byretten og bare kommer for lagmannsrett når de skal undergis fornyet behandling. På bakgrunn av dette antar direktoratet at det ikke er helt avgjørende at meddomsrett opprettholdes ved behandling av alle typer prissaker. Direktoratet vil derfor subsidiært ikke motsette seg at prissaker for lagmannsrett for fremtiden som hovedregel blir undergitt behandling ved jury, forutsatt at det blir gitt bestemmelser som vil åpne adgang til å behandle dem for meddomsrett når dette fremstiller seg som mest hensiktsmessig. Finansdepartementet/Skattedirektøren uttaler: «Skattedirektøren er for sin del enig i at straffesaker av denne art har meget kompliserte bevistema med omfattende bevisføring med derav følgende krav til nyansert bevisbedømmelse på et område som vil kunne fortone seg som uoversiktlig og fremmed for de lege medlemmer av en jury. Saksbehandlingen i en meddomsrett med dens større plass for fortløpende samarbeid mellom de lege og de juridiske medlemmer av retten anser en for sin del som en bedre ordning for å nå en riktig avgjørelse. Hvorvidt en bør la avgjørelsen om retten skal settes med jury eller meddomsrett bero på om Høyesteretts kjæremålsutvalg bestemmer dette eller at noen av partene krever meddomsrett, finner en ikke grunn til å ta stilling til idet det bemerkes at under begge alternativer vil hensynet til den enkelte saks kompleksitet kunne tillegges avgjørende vekt. Med en valgordning som foreslått vil en imidlertid ikke kunne hindre at krav om meddomsrett kan tenkes reist selv om saken er relativt enkel. Som det framgår av departementets høringsbrev som er gjengitt foran, vil prosessordningen for de militære straffesaker ikke bli behandlet i denne proposisjonen. Departementet vil - som nevnt foran s 34 - foreslå at den alminnelige strafferammen for forbrytelser som hører under lagmannsrett i første instans fortsatt skal være 5 år. Unntaksregelen i gjeldende lovs § 19 annet ledd for saker som gjelder forbrytelser etter straffelovens kapitler 24 og 26 foreslås imidlertid opprettholdt, jf utk § 6. Man kan derfor legge til grunn som utgangspunkt at det med hensyn til de saksgrupper som er omtalt foran, bare vil være i landssviksaker (forbrytelser etter straffelovens kapitler 8 og 9) at det kan bli spørsmål om lagmannsrett i første instans. Disse saker behandles særskilt nedenfor. (straffelovens § 318 tredje ledd), vil de øvrige aktuelle lovbrudd ikke komme opp i en så høy strafferamme at de hører under lagmannsrett i første instans. Departementet vil foreslå at de to nevnte bestemmelsene blir endret slik at heller ikke dokumentfalsk og sedvanemessig heleri vil høre under lagmannsrett i første instans. Departementet er kommet til at det ikke bør innføres meddomsrett ved fornyet behandling for visse saker. Man vil her for det første peke på at et overveiende antall av høringsinstansene går mot at det overhodet gjøres unntak fra prosessordningen ved fornyet behandling. Videre er det meget tvilsomt om det reelt sett er grunnlag for å stille visse sakgrupper i en særstilling i relasjon til spørsmålet om jury eller meddomsrett. Innenfor nærmest alle kategorier av saker vil det kunne forekomme tilfelle hvor det kan reises tvil om ikke meddomsrett vil være en mer hensiktsmessig ordning enn jury, men dette kan vanskelig gi grunnlag for unntaksordninger. Et system med unntak for visse sakgrupper vil også kunne bli komplisert, noe som i seg selv må anses som en lite heldig ordning og som i hvert fall bare bør gjennomføres dersom meget tungtveiende grunner taler for det. En mulighet som har vært antydet er å la prosessordningen i den enkelte sak bero på en konkret vurdering eller på partenes valg. En slik utsiling av enkelte saker for meddomsrett vil imidlertid vanskelig kunne gjennomføres i praksis og vil etter departementets mening heller ikke være forsvarlig, hverken generelt eller for enkelte sakgrupper. Et mulig alternativ til meddomsrett i enkelte av sakgruppene kunne være bruk av fagkyndig jury. Departementet vil imidlertid heller ikke tilrå en slik ordning og viser til punkt 6 e) nedenfor hvor dette spørsmålet er drøftet nærmere. Hva spesielt angår økonomisk kriminalitet som har vært mye drøftet under høringsbehandlingen, er det nok en del saker hvor det er grunn til å tvile på om juryordningen er hensiktsmessig. Men etter departementets mening kan det reises spørsmål om ikke vanskene ved en juryordning i disse sakene ofte blir overvurdert, og at de i hvert fall kan reduseres ved mindre inngripende enddringer i prosessreglene. Det vises her til forslaget om lydbåndopptak av lagmannens foredrag, jf utk § 319, og forslaget om utvidet adgang for lagretten til å ta med bevismidler til rådslagningen, jf utk § 320. Uansett kan det etter departementets mening ikke sis generelt at jurysystemet byr på spesielle problemer i saker om økonomisk kriminalitet, noe som også er framholdt av enkelte av høringsinstansene. Noen alminnelig unntaksregel for slike saker kan det derfor ikke være grunnlag for. En slik unntaksregel ville for øvrig praktisk sett bli meget omfattende og i vesentlig grad redusere den reelle betydning av at juryordningen foreslås opprettholdt også ved fornyet behandling. Departementet vil for øvrig peke på at bekjempelse av økonomisk kriminalitet er et vanskelig og omfattende sakskompleks hvor en rekke forhold må ses i sammenheng. De mer kompliserte saker om moderne økonomisk kriminalitet reiser i første rekke problemer i forbindelse med etterforskingen og tilretteleggingen av saken, en vurdering som også er kommet til uttrykk i enkelte høringsuttalelser. Valg av prosessordning har etter departementets mening mindre betydning for spørsmålet om mer effektiv bekjempelse av økonomisk kriminalitet, og må i hvert fall vurderes på bakgrunn av den utbygging av etterforskingskapasiteten i disse sakene som dels er skjedd og dels bør vurderes nærmere. Dette siste er imidlertid spørsmål som må vurderes i et videre kriminalpolitisk perspektiv og det vises for så vidt til stortingsmeldingen om kriminalpolitikken (St meld nr 104 for 1977-78). Etter departementets mening er det åpenbart ikke grunnlag for spesielle unntak for prissaker og skatte- og avgiftssaker. Gjeldende ordning med meddomsrett for prissaker foreslås altså opphevd. Når man beslutter seg for å opprettholde juryen, må spørsmålet om unntaksordninger for spesielle sakgrupper vurderes på prinsipielt grunnlag. Det er neppe grunnlag for å hevde at det for disse begrensede grupper av saker foreligger slike spesielle hensyn at det kan begrunne unntak fra juryordningen. Dertil kommer at en unntaksordning spesielt for disse sakgrupper ville få en meget begrenset praktisk betydning. Departementet mener at det heller ikke er tilstrekkelig grunnlag for å unnta ærekrenkelsessaker fra juryordningen. Man legger på dette punkt vesentlig vekt på oppfatningen blant pressens organisasjoner. Også en unntaksordning for disse saker ville få en meget liten praktisk betydning. Heller ikke for saker som generelt må anses å være av mindre betydning for tiltalte, finner man tilstrekkelig grunnlag for en unntaksordning. Man viser i denne sammenheng særlig til h r dommer Mellbyes argumentasjon (s 36). Landssviksaker atskiller seg fra de andre sakgrupper som er nevnt ved at de kan komme for lagmannsrett i første instans. straffelovens kap 8 og 9 hvor strafferammen i stor utstrekning betinger lagmannsrett i første instans, og antakelig også brudd på lov 18 august 1914 nr 3 om forsvarshemmeligheter. (De militære straffesaker ses det også her bort fra.) For landssviksaker er det spesielt diskresjonsbehovet som kan tale for en meddomsrettsordning. Kretsen av personer som deltar i saksbehandlingen ved en juryordning, er noe større enn ved en meddomsrettsordning. Komitéen mener at behovet for hemmelighold ikke er tilstrekkelig til å begrunne en unntaksordning (innst s 139). Blant høringsinstanser som har uttalt seg, er det noe delte meninger. Departementet er kommet til at det ikke er tilstrekkelig grunnlag for meddomsrett i disse saker. Man viser - foruten til komitéens argumentasjon - særlig til h r dommer Mellbyes uttalelser foran. Man er for øvrig enig med komitéen i at loven 21 februar 1947 om rettergang i landssviksaker i alle tilfelle bør oppheves. En eventuell særordning med meddomsrett for landssviksaker bør i tilfelle innarbeides i en ny straffeprosesslov. a) Bør et utvalg av lagretten tiltre retten ved straffutmålingen? I sitt subsidiære lovutkast som bygger på juryordningen, går Straffeprosesslovkomitéen inn for at denne i tilfelle bygges ut slik at et utvalg av lagretten - ordføreren og tre medlemmer tatt ut ved loddtrekning - tiltrer retten ved fastsettelsen av straff og annen reaksjon. Det ene medlem av komitéen som går inn for juryordningen som sitt prinsipale standpunkt, forutsetter at juryordningen i tilfelle bygges ut på denne måte. Komitéen begrunner forslaget slik (innst s 385 sp 2): «En liknende ordning er gjennomført i Danmark og flere andre land, deriblant Frankrike før landet ved den nye straffeprosesslov av 1958 gikk over til domsmannssystemet (se Alminnelige motiver s. 80). Ordningen har ofte vært motivert med ønsket om å unngå ubegrunnede frifinnelser som kan være et resultat av juryens frykt for at tiltalte skal få for streng straff hvis han blir kjent skyldig. Noen vekt kan dette moment ha også hos oss, men det vesentlige for komitéen er at den mener det er verdifullt at legdommere deltar i straffutmålingen. Ved den foreslåtte ordning blir det også god sammenheng i reglene om legmenns deltagelse i strafferettspleien. Etter at regjeringen hadde gått inn for å bygge proposisjonen om ny straffeprosesslov på juryordningen, forela departementet enkelte spørsmål om den nærmere utforming av ordningen, herunder det spørsmål som her behandles, for en del institusjoner og organisasjoner.1 Under denne høringsbehandling er det uttalt delte meninger om spørsmålet. For en slik utbygging av juryordningen er lagmannen ved Hålogaland lagmannsrett, Riksadvokaten og de statsadvokater som har uttalt seg, Den Norske Advokatforening (som presiserer at domspremissene ikke må røpe hvordan lagrettemennene har stemt i skyldspørsmålet) og Politiembetsmennenes Landsforening. Mot forslaget er Høyesterett, Dommerforeningen, lagmennene ved henholdsvis Frostating, Gulating og Agder lagmannsrett, samt Eidsivating lagmannsrett (her alle dommere). «Høyesterett finner for øvrig grunn til å bemerke at det synes vanskelig både å opprettholde juryordningen og samtidig gjennomføre den endring at enkelte medlemmer av lagretten skal tiltre ved avgjørelsen av straffespørsmålet. I den utstrekning juryordningen blir opprettholdt, må det på den ene side være av vesentlig betydning også å opprettholde den ordning at det ikke skal gis opplysning om de enkelte lagrettemedlemmers stemmegivning i skyldspørsmålet. På den annen side kan det neppe bli tale om at medlemmer av lagretten skal være med på å avgjøre straffespørsmålet uten at det blir opplyst om vedkommende lagrettemedlem har stemt for fellelse eller frifinnelse i skyldspørsmålet, jfr. § 35 i Straffeprosesslovkomitéens lovutkast. «Som anført av vårt straffeprosesslovsutvalg, vil det føre til store praktiske vanskeligheter ved loddtrekning å bestemme hvilke 3 lagrettemedlemmer som foruten lagrettens ordfører skal tiltre retten ved avgjørelsen av straff og andre rettsfølger. Hvis juryordningen skal opprettholdes, bør den nåværende funksjonsdeling mellom rett og lagrett fortsatt gjelde. «Hovedargumentet for dette forslag ligger i den oppfatning at det er verdifullt at legdommerne deltar i straffutmålingen. Det er formodentlig bred enighet om dette syn, som iallfall Dommerforeningen antas å burde tiltre. Den praktiske gjennomføring av dette forslag innenfor et system med en lagrett som avgjør skyldspørsmålet og et annet kollegialt organ som avgjør reaksjonsspørsmålet, synes imidlertid å vekke betenkeligheter. av skyldspørsmålet, reiser det intet problem hvis man ved loddtrekning trekker ut fire lagrettemedlemmer, eventuelt tre medlemmer pluss ordføreren som selvskreven, til å delta i reaksjonsavgjørelsen. Problemet reiser seg når det i ett eller flere spørsmål er en minoritet i lagretten som har stemt for frifinnelse eller for en gunstigere avgjørelse for tiltalte enn det som er blitt kjennelsens resultat. Forslaget går ut på at loddtrekning også da skal skje blant alle lagrettens ti medlemmer, og at den eller de dissenterende lagrettemedlemmer som trekkes ut skal tas til inntekt for det for domfelte gunstigste reaksjonsalternativ som noen av de øvrige i straffutmålingskollegiet blir stående ved. Se innstillingen side 385 annen spalte, jfr. lovutkastets § 35 side 12. Det er neppe gjennomførbart å vente, enn si kreve, at et lagrettemedlem som i lagretten har stemt for frifinnelse, etterpå fritt og upåvirket skal ta realitetsstandpunkt til straffutmålingen med utgangspunkt i en skyldigkjennelse som han er uenig i. For så vidt er utkastets stemmegivningsregel rimelig og antagelig nødvendig. Men med det fastlåste standpunkt et frifinnelsesvotum da innebærer, betyr en loddtrekning om hvem av lagrettemedlemmene som skal delta i reaksjonsavgjørelsen ikke lenger enn loddtrekning mellom ti i prinsippet likestilte mulige deltakere, men i varierende grad en loddtrekning mellom standpunkter til den realitet som skal bedømmes. Særlig klart vil dette fremstå hvis stemmegivningen har vært syv mot tre. Dette er klarligvis en lite ønskelig situasjon. Reaksjonsavgjørelsen bør jo bero på vurderinger alene, ikke på hvorledes en loddtrekning faller ut. Utvalgets forslag vil videre måtte føre til at en foreliggende dissens i lagretten om skyldspørsmålet blir avdekket så langt den influerer på voteringen om reaksjonen. Alt etter forholdene kan det bli klart at det har vært to eller tre dissenterende lagrettemedlemmer. Dette må være en følge av at straffutmålingen skal begrunnes. Det må være gitt at et medlem av straffutmålingskollegiet som er fastlåst i sin stemmegivning, må gjøre rede for dette hvis ikke begrunnelsen skal bli uriktig. Det er også nødvendig å få dette frem av hensyn til ankespørsmålet, både for spørsmålet om det skal ankes og for Høyesteretts vurdering av den påankede dom. En avdekning av voteringsresultatet i lagretten har imidlertid hittil vært ansett som ikke ønskelig. Hemmeligholdelsen av voteringen er langt på vei både en forutsetning for og en følge av at lagrettens kjennelse ikke begrunnes. Så vidt jeg kan se, kan man ikke alltid komme utenom disse problemer ved å begrense loddtrekningen til de lagrettemedlemmer som har stemt for fellelse eller å la disse seg imellom velge hvem som skal delta i reaksjonsavgjørelsen. I de tilfelle hvor det er stilt flere spørsmål til lagretten om samme tiltalte, vil det meget vel kunne være forskjellige konstellasjoner av lagrettemedlemmer man i så fall måtte ta i betraktning. Heller ikke vil det være brukbart å trekke ut de lagrettemedlemmer som skal delta i reaksjonsavgjørelsen før lagretten voterer om skyldspørsmålet. Dette ville nok fjerne loddtrekningens karakter av loddtrekning mellom standpunkter, men vil samtidig innføre en ulikhet mellom lagrettemedlemmene som avgjort må være lite ønskelig. Velger man å la hele lagretten delta i straffutmålingen, med eller uten gradering av stemmeretten i forhold til rettens medlemmer, vil man i alle fall måtte offentliggjøre hele voteringsresultatet i lagretten i de spørsmål som er avgjort mot domfelte. Jeg har ikke funnet noen vei ut av disse vanskeligheter. De er antagelig en nødvendig følge av funksjonsfordelingen og av lagrettens fritagelse for offentlig å begrunne sitt resultat. Ønsker man legmannselementet inn i straffutmålingen, er dette med andre ord et argument for den store meddomsrett. Lagdommer Lous: «Forslaget om å la et utvalg av lagretten tiltre retten ved avgjørelsen av straffespørsmålet bryter med den kompetansefordeling som ellers råder mellom retten og lagretten og som foreslås opprettholdt. Det må imidlertid innrømmes at retten kan tilføres impulser av verdi ved en slik nyordning, og at det også kan ha betydning for lagrettemedlemmene å delta i avgjørelsen. Reformen bør for så vidt tiltres. Det må imidlertid fremheves at det kan reises vektige innvendinger av praktisk art mot forslaget. Man må regne med at prosedyren om straffutmålingen vil ta lengere tid enn nå. Meget av det som kan sies vil være kjent stoff for dommere, men ikke for legdommere. Likeledes må en regne med at rådslagingen og utformingen av dommen kan ta lengere tid med flere dommere enn nå, slik at saksbehandlingen i noen grad kan bli forsinket. Viktigere er de vanskeligheter som reiser seg i forbindelse med avstemningsreglene, hvis det har vært dissens i lagretten. Det er viktig at prinsippet om at avstemningen i lagretten skal være hemmelig fastholdes. Hverken stemmetallet eller de enkelte lagrettemedlemmers standpunkt bør offentliggjøres. I mange saker vil det være vanskelig for de lagrettemedlemmer som har stemt for frifinnelse på fritt grunnlag å ta standpunkt til straffutmålingen. Hvis på den annen side de lagrettemedlemmer som har stemt for frifinnelse skal slutte seg til det gunstigste alternativ blant de øvrige dommere, er det vanskelig å unngå at stemmegivningen opplyses. Opplysninger om dette skulle dog ikke behøve å komme frem i dommen. Hvis der er uenighet i retten om straffutmålingen, må jo i hvert fall en av dommerene ha tatt sitt standpunkt på fritt grunnlag og begrunne dette, hva de øvrige da kan slutte seg til. Jeg er kjent med at det har vært overveiet å stryke den foreslåtte regel i utkastets § 35, og det er mulig at dette vil gi den beste løsning. Visse problemer vil dog i alle tilfelle oppstå. Disse vanskeligheter, som det er vanskelig å finne en tilfredsstillende løsning på, taler til en viss grad mot å innføre den antydede ordning. Mener man det er ønskelig å la legdommerene ta del også i straffutmålingen, må det være bedre å ta skrittet fullt ut og gå over til systemet med meddomsretter. ordfører alltid deltar i rettens rådslagninger om straffutmålingen, og at de øvrige tre trekkes ut etter at kjennelse i skyldspørsmålet er avsagt. En loddtrekning på forhånd forekommer meg å være uheldig, og en loddtrekning bare blant dem som har stemt for fellelse vil ikke være praktisk gjennomførlig. Byrettsjustitiarius Oug: «Jeg er enig i formannens synspunkter på spørsmålet om å la medlemmer av lagretten tiltre retten ved straffeutmålingen. Ønsker man legmenns deltagelse for så vidt, er dette et argument for stor meddomsrett. Vil man opprettholde juryordningen slik som regjeringen går inn for, er det et vesentlig ledd i systemet at lagrettemedlemmene skal være fritatt for å opplyse om sin stemmegivning i skyldspørsmålet og for nærmere å begrunne sitt standpunkt. Dette system er etter min mening best tjent med at den nåværende kompetansefordeling mellom retten og lagretten beholdes. Jeg er endog usikker på om ikke enkelte lagrettemedlemmer kanskje kunne la sin stemmegivning over ett eller flere skyldspørsmålet influere av bevisstheten om at deres standpunkt for så vidt kan bli avdekket i dommen, eller i hvert fall overfor de juridiske dommere i den etterfølgende konferanse om straffeutmålingen. Og er ikke legmennenes fri og uavhengige stilling i forhold til embetsdommerne nettopp en av grunnene til at man vil beholde juryordningen? Det bør heller ikke glemmes at vårt system i dag dog gir lagretten en viss innflytelse på reaksjonsfastsettelsen, nemlig ved bestemmelsene i strpl. § 345 og § 346 - og for så vidt også strl. § 39b nr. 3, annet ledd. Eidsivating lagmannsrett (samtlige dommere) uttaler: «Det bestrides ikke at legdommerne kan tilføre synspunkter av verdi for straffeutmålingen. Det vil også være av interesse for lagrettens medlemmer å få innsikt i denne del av rettspleien. Ordningen vil imidlertid innebære et markert brudd med funksjonsdelingen i jurysaker. Lagretten og retten har sine klart definerte og atskilte oppgaver, og man bør, når juryordningen opprettholdes, holde fast ved dette hovedprinsipp. Lagrettens deltakelse ved straffeutmålingen reiser også problemer når noen av de uttrukne medlemmer har stemt nei i skyldspørsmålet. Det forutsettes i utkastet at de som har stemt nei i skyldspørsmålet, ikke skal delta i avstemningen om straff, men anses å tiltre den av de avgitte stemmer som er gunstigst for tiltalte, jfr. § 35. Dette innebærer at en lagrettemann som har stemt nei i skyldspørsmålet må gi opplysning om sin stemmegivning. Selv om man ordner avstemningen om straff på annen måte, vil det vanskelig unngås at man får avdekket hvordan lagrettemedlemmene har votert i skyldspørsmålet. Dette vil være uheldig og i strid med prinsippet om at det ikke skal gis opplysning om lagrettens stemmegivning uten om de svar som avgis, jfr. strpl. § 352 og utkastet § 18. Lagrettens deltakelse i straffeutmålingen vil i det hele komplisere behandlingen av jurysaker uten at man oppnår vesentlige fordeler. Straffeutmålingen bygger i høy grad på rettspraksis og kan, i motsetning til avgjørelsen av skyldspørsmålet, alltid prøves av Høyesterett. Man vil frarå at Straffeprosesslovkomitéens forslag på dette punkt legges til grunn ved den videre behandling av loven. «Jeg kan slutte meg til de innvendinger som fra Eidsivating er gjort gjeldende mot en ordning med jurymedlemmenes deltakelse i straffeutmålingen. Man kan tilføye den praktiske betraktning at en slik ordning vil gjøre behandlingen langt mere tidkrevende enn nå. Hos oss er ordningen den at vi bruker tiden under lagrettens rådslagning til å drøfte straffeutmålingen under forskjellige alternativer for lagrettens kjennelse og generelt når det gjelder straffenivået. En ordning med jurymedlemmenes deltakelse i straffeutmålingen vil nødvendiggjøre en briefing av hele kollegiet, både om generelle straffeutmålingsprinsipper og spesielle forhold. Det vil videre bli nødvendig å gjennomgå domsmaterialet på en helt annen måte enn nå. Det er åpenbart at dette må ta tid. Som påpekt fra Eidsivating vil en slik ordning medføre at lagrettemedlemmene ville måtte røbe sin votering, og slik voteringsreglene forutsettes lagt opp, vil dette måtte komme til uttrykk i dommen. Det forekommer meg at man her står overfor avgjørende innvendinger mot ordningen. «Med hensyn til den ordning som er foreslått i det subsidiære lovutkast, bemerkes at jeg er uenig i at medlemmer av lagretten skal tiltre retten ved avgjørelsen av spørsmålet om straff og andre rettsfølger (§ 26). Begrunnelsen (innst. s. 385) er tynn etter mitt syn. Det er en svakhet at den overhodet ikke har øye for de praktiske, prosessøkonomiske ulemper. Straffutmåling er en sak som lagmannsrettens juridiske dommere er fortrolig med. På bakgrunn av Høyesteretts praksis er straffutmålingen også bundet til nokså bestemt opptrukne retningslinjer og får i det hele på en måte en overveiende teknisk karakter i de normale tilfelle. Vanligvis vil dommerne ut fra sitt kjennskap til de prinsipper som skal legges til grunn, nokså raskt finne frem til den adekvate reaksjon. Det er overhodet en vesentlig fordel ved den nåværende ordning at saksbehandlingen kan gå fort. Når forhandlingen er avsluttet, vil dommen i den vanlige sak kunne avsies i løpet av 1/2-1 time. Lagrettens medlemmer vil neppe kunne tilføre rettens juridiske dommere synspunkter på straffutmålingen av en så vesentlig verdi at det i seg selv begrunner deres deltagelse som alminnelig regel. Og det vil, er jeg redd for, i betydelig grad forsinke og omstendeliggjøre saksbehandlingen at det skal delta lege dommere som er uten nevneverdig erfaring i og kjennskap til straffutmålingsregler, og som derfor vil måtte gis en ofte omfattende orientering av lagmannen før det konkrete tilfelle kan drøftes. Og selve drøftelsen av straffutmålingen og gjennomgåelsen av domspremissene før dommen avsies, vil nødvendigvis måtte kreve mer tid jo flere som deltar og jo mer forutsetningsløse de er. Lagmannsrettens saksbehandling i straffesaker er i seg selv tidkrevende. uheldig med alt som ytterligere vil forsinke avviklingen av sakene frem til domsavsigelsen og som ikke tilsies av hensynet til en betryggende rettspleie. Lagrettemenns deltagelse i behandlingen av reaksjonsspørsmålet tilsies etter min mening ikke av dette hensyn. Tiltalte må ofte vente lenge på lagrettens kjennelse. Det bør unngås at ventetiden på dommen også forlenges. «Hvis man skal ha en funksjonsdeling i lagmannsretten, synes det for meg ikke grunn til å forandre den ordning man har. Straffeutmålingen må jo bygge på rettspraksis, men dessuten må det i den konkrete sak tas hensyn til en rekke momenter som veksler fra sak til sak. Når det gjelder straffeutmålingen vil dommerens erfaring være av nokså avgjørende betydning. Jeg skulle anta at tilkallelse av legdommere neppe vil kunne tilføre retten noe på dette spesielle felt. I tilfelle lagretten skal være med ved straffeutmålingen, finner jeg det uheldig at man ved loddtrekning eller på annen måte skal plukke ut noen av lagrettens medlemmer. Har det vært dissens i lagretten om skyldspørsmålet, kan man ikke se bort fra at det enkelte lagrettemedlems stilling til skyldspørsmålet kan få betydning for hans syn på straffeutmålingen. Etter utkastet kan man risikere at 3 av lagrettens medlemmer som har stemt nei, alle blir med ved straffeutmålingen, eller på den annen side, at ingen av dem blir med. Lagretten føler seg som en enhet, og skal lagdommerne være med ved straffeutmålingen, bør hele lagretten være med. Man kan i tilfelle ha en lignende ordning som i Danmark, slik at de juridiske dommere fikk f. eks. hver 3 stemmer. Hålogaland lagmannsrett (Fjalstad) uttaler: «Jeg er enig i § 26 i komitéens subsidiære utkast om at 4 medlemmer av lagretten skal tiltre retten ved avgjørelsen av spørsmålet om straff og andre rettsfølger. «Som det fremgår av mitt brev av 6/1. 1970, er det min oppfatning at det ville vært en fordel at alle spørsmål - skyld, lovanvendelse, saksbehandling, straffutmåling m.v. - ble avgjort av samlet lagmannsrett. På denne bakgrunn sier det seg selv at jeg ikke vil gå imot en lovbestemmelse som bestemmer at 4 medlemmer av lagretten (formannen og 3 medlemmer trukket ut ved loddtrekning) skal tiltre retten ved avgjørelse av spørsmålet om straff og andre rettsfølger. Men da bør det samtidig overveies om ikke rettens formann (lagmannen) bør være til stede under lagrettens overveielser, slik at man kan hindre de mange misforståelser lagretten i løpet av tiden kan ha gjort seg skyldig i når det gjelder rettsspørsmål, se f. eks. Rt-1950-322 flg. I denne sak hadde lagretten ikke forstått et helt elementært juridisk spørsmål om hva forsett i relasjon til strl. § 233 innebærer. (Det bemerkes at den tiltalte ved ny hovedforhandling i lagmannsretten ble dømt for forsettlig legemsbeskadigelse - strl. § 229, jfr. § 232.) Eksemplet er valgt fordi det viser at lagretten også kan misforstå et sentralt spørsmål i den tiltaltes disfavør. «Når juryordningen først skal opprettholdes, bør det etter min mening bestemmes at lagrettens formann og 3 medlemmer av juryen skal delta ved straffeutmålingen sammen med rettens juridiske dommer. Jeg har et visst inntrykk av at juryen i enkelte saker skjeler hen til hva mon straffen vil bli når de sitter i sitt lønnkammer og vurderer skyldsspørsmålet. Enkelte ganger kan nok slike vurderinger ha gitt seg direkte utslag i votering over skyldsspørsmålet - i et hvert fall har man hørt ymt om den slags. Når 4 av lagrettens medlemmer blir med på straffeutmålingen, skulle jeg anta at vi ikke lenger behøver å spekulere mer på det ovenfor nevnte problem. Statsadvokaten i Vestfold, Telemark og Aust-Agder (Paulson) uttaler: «Jeg er enig i straffeprosesskomitéens subsidiære lovutkast § 26. Jeg har lenge hatt et bestemt inntrykk av at lagretten ofte har vanskelig for å skille skyldspørsmål og straffespørsmål, fordi lagretten naturlig er opptatt av tiltaltes skjebne. Mener lagretten at tiltalte bør ha en betinget straff, har det nok hendt at lagretten svarer nei på skyldspørsmålet fordi den ikke stoler på at de juridiske dommere er av samme oppfatning når det gjelder straffeutmålingen. Det ender da gjerne med at den frifinnende kjennelse blir satt til side av retten. Jeg har også et inntrykk av at det er et nokså utbredt ønske hos lagretten å kunne få innflytelse også på straffespørsmålet og andre rettsfølger. Det er jo nesten en bibelsk ordning at lagrettens tale bare skal være; ja, ja og nei, nei, og mange må føle det høyst utilfredsstillende å medvirke i strafferettspleien på en slik unyansert måte. «Det er etter min mening lite trolig at lagrettemenn vil tilføre retten synspunkter av særlig verdi ved straffeutmålingen. Retten er jo her bundet av Høyesteretts straffeutmålingspraksis. Selvsagt er det et visst slingringsmonn for skjønn i den konkrete sak. Dette skjønnet antar jeg de juridiske dommerne kan utøve like bra som lagrettemennene. Sistnevntes deltagelse ved straffeutmålingen vil også i noen grad forsinke hovedforhandlingen, idet fagdommerne under domskonferansen inngående, overfor lagrettemennene, må redegjøre for Høyesteretts praksis i liknende saker. Jeg er likevel av den mening at disse innvendingene ikke kan tillegges avgjørende vekt. Dette fordi lagrettemennenes deltagelse også ved straffeutmålingen vil ha psykologiske og politiske fordeler. Lagmannsretten vil da utad fullt ut fremstå som en «folkedomstol». Dette kan beskytte domstolen mot usakelige angrep. Det er vel også trolig at det vil føles mer tilfredsstillende for lagretten å delta i hele sakens behandling. Eventuelle frifinnelser fordi lagretten frykter en for streng straffeutmåling, kan muligens også unngås. Det forhold at legdommerne i byretten har full kompetanse bør vel også tillegges en viss vekt, idet man vil oppnå et mer enhetlig system. Advokatforeningen uttaler: «Utvalget er også enig i at fire medlemmer av lagretten blir trukket ut etter at fellende kjennelse er avgitt for å tiltre retten ved vurdering av reaksjonsspørsmålet og viser til begrunnelsen for dette i innstillingen side 385. Utvalget er i noen tvil om det vil være riktig at lagrettens formann automatisk skal være med og peker på at han for så vidt vil komme i en noe annen stilling enn de øvrige medlemmer av lagretten, idet det for hans vedkommende vil være klart fra begynnelsen at han skal være med på straffutmålingen, men vil ikke fremme noe avvikende forslag. Også lagrettemenn som har stemt nei ved avgjørelsen av skyldspørsmålet vil efter lovkomitéens forslag kunne komme til å delta i straffutmålingen. Det er forutsetningen i motivene at disse ikke skal delta i avstemningen men ansees for å tiltre den av de avgitte stemmer som er gunstigst for tiltalte. Utvalget vil peke på at dette bør gjennomføres slik at domspremissene ikke røber hvilket standpunkt de utvalgte lagrettemenn har tatt ved avstemningen over skyldspørsmålet. Utvalget anser det viktig at man bevarer den anonymitet man har i den gjeldende ordning for så vidt angår stemmenes fordeling i lagretten. Om resultatet av lagrettens overveielse bør man fortsatt ikke få vite mer enn at avgjørelsen er truffet med mer enn seks stemmer. En annen ordning vil dessuten føre til den skjevhet at stemmefordelingen ved lagrettens avgjørelse blir kjent for så vidt angår de fire som deltar i straffutmålingen men ikke for de seks øvrige. Noen lagrettemenn vil føle det som en belastning, andre som en fordel at almenheten får vite hvordan de har stemt i skyldspørsmålet. Alle lagrettemenn bør stå likt i dette spørsmål. Det subsidiære utkast § 18 forutsetter for øvrig at fordelingen av stemmene ved en fellende kjennelse skal forbli ukjent. «Når det spesielt gjelder utkastets § 26, hvoretter fire medlemmer av lagretten (formannen og 3 medlemmer tatt ut ved loddtrekning) skal tiltre retten, slutter vi oss til dette forslaget. Dette er for øvrig i overensstemmelse med vårt prinsipielle syn, nemlig at den samlede rett må ta stilling til alle spørsmål i straffesaken. Dette samsvarer med den ordning man har i herreds- og byrettssaker og så vidt vi vet fungerer dette godt. Dermed blir det god sammenheng mellom lagmannsretten og herreds- og byretten for så vidt angår dette punkt. Departementet legger til grunn for sin vurdering at det vil være verdifullt om lekdommerne også i lagmannsretten kan delta ved fastsettelsen av straff og annen reaksjon. Dette syn har bred tilslutning, også av enkelte som på annet grunnlag går imot forslaget. Dersom forslaget ikke gjennomføres, bør det være på det grunnlag at det kommer i konflikt med vesentlige prinsipper i juryordningen, nærmere bestemt med prinsippet om jurymedlemmenes anonymitet for så vidt angår avgjørelsen av skyldspørsmålet. Enkelte av høringsinstansene har også anført at forslaget vil komplisere saksbehandlingen og at det vil føre til forsinkelse med hensyn til domsavsigelsen. Det er her vist til at det vil bli nødvendig å gi de uttatte lagrettemedlemmene en generell orientering om prinsipper for straffutmålingen og at drøftingen av det konkrete tilfellet vil ta lengre tid jo flere dommere som deltar. Departementet er oppmerksom på at ordningen vil kunne ha enkelte praktiske og prosessøkonomiske ulemper, i hvert fall før den er blitt innarbeidet i praksis. På bakgrunn av den erfaring man har med bruk av domsmenn i herreds- og byretten er man imidlertid i tvil om ulempene ved at lekfolk deltar i straffutmålingen også i lagmannsrettssaker er så alvorlige som anført av enkelte av høringsinstansene. Men uansett er de etter departementets mening ikke så tungtveiende at de bør være utslagsgivende for avgjørelsen av behandlingsmåten for de alvorlige straffesaker, som juryordningen først og fremst bør vurderes på grunnlag av. Det er neppe til å unngå at en ordning som foreslått vil innebære et skår i jurymedlemmenes anonymitet. Hvor vesentlig det i tilfelle vil bli, vil bero på hvordan ordningen utformes. Det er derfor naturlig å drøfte dette nærmere før det tas endelig stilling til spørsmålet om lagmannsrettens sammensetning ved avgjørelsen av straffespørsmålet. I denne sammenheng er det særlig to forhold som kan ha en viss betydning. Det ene er hvorvidt et lagrettemedlem som har stemt for frifinnelse i skyldspørsmålet, skal ta selvstendig standpunkt til straffutmålingen, eller om vedkommende - som komitéen foreslår - skal anses for å tiltre det alternativ som er det gunstigste for tiltalte. Det annet gjelder spørsmålet om det skal framgå av domsgrunnene at et lagrettemedlem har stemt for frifinnelse, og derfor har vært bundet i sin stemmegivning, eller om han eventuelt skal ha rett til å kreve dette opplyst. iallfall vil bli kjent for de juridiske dommere under rådslagningen at en lagrettemann som deltar i straffutmålingen, har stemt for frifinnelse. Under rådslagningen kan det komme fram, ikke bare at lagrettemennene har stemt ja eller nei, men også hvorfor de har stemt som de har gjort. Skulle det komme fram at lagretten har lagt til grunn en uriktig rettsoppfatning (det har forekommet, også i tiltaltes disfavør), får man spørsmålet om fagdommerne skal ta initiativ til å gjenoppta forhandlingen. Dette vil kunne virke som en innblanding i lagrettens funksjoner. Imidlertid må man vel tro at dette i alle fall vil være så eksepsjonelle tilfelle at det ikke bør tillegges nevneverdig vekt ved den alminnelige vurdering. Når det gjelder spørsmålet om et uttatt lagrettemedlem som har stemt for frifinnelse i skyldspørsmålet, skal ta selvstendig standpunkt ved straffutmålingen, vil departementet vise til drøftingen i merknadene til utk § 32, § 33, § 34 I motsetning til komitéen, og i prinsippet også i motsetning til gjeldende lov, er man der kommet fram til at en dommer som har stemt for frifinnelse, skal ta selvstendig stilling til straffespørsmålet på det grunnlag at tiltalte er skyldig. Spørsmålet er om dette også bør legges til grunn hvor et lagrettemedlem deltar ved straffutmålingen. En særordning for jurysaker finner man i dansk rett. Også her er utgangspunktet at en frifinnende dommer skal ta selvstendig standpunkt ved straffutmålingen. I jurysakene kan imidlertid en «nævning» velge om han vil ta selvstendig standpunkt ved straffutmålingen eller om han vil avstå fra å stemme. Såfremt en «nævning» erklærer at han ikke ønsker å stemme, regnes han for å ha sluttet seg til det resultat som er gunstigst for tiltalte, jf innst s 160-161. Denne valgadgang for «nævningen» gjelder imidlertid uansett hvordan han har stemt i skyldspørsmålet. Bestemmelsen har trolig sin bakgrunn i at man ikke har villet påtvinge «nævningene», som har kompetanse i de mest alvorlige straffesakene, å ta selvstendig standpunkt ved straffutmålingen. Det må her også tas i betraktning at i Danmark er ordningen at samtlige «nævninger» skal delta ved straffutmålingen, jf nedenfor. Etter departementets mening bør det av prinsipielle grunner ikke gjelde en særlig avstemningsregel for et lagrettemedlem som har stemt for frifinnelse i skyldspørsmålet. Utgangspunktet bør være at fagdommerne og lekdommerne er likestilte og har samme kompetanse ved avgjørelsen av straffespørsmålet i disse sakene. Det kan her også vises til at det ikke gjelder noen særregel for domsmenn i herreds- og byrettssaker. Departementet vil dessuten nevne at man med en ordning hvor lagrettemedlemmene skal ta selvstendig standpunkt ved straffutmålingen, i prinsippet vil unngå at loddtrekningen - hvor det er dissens i lagretten - blir en loddtrekning mellom standpunkter, ikke mellom personer (se h r dommer Mellbyes uttalelse foran s 44-45). Departementet er for øvrig enig med komitéen i at de lagrettemedlemmer som utenom ordføreren skal delta ved straffutmålingen, bør uttas ved loddtrekning etter at skyldspørsmålet er avgjort, jf innst s 385. En mulig ordning for å unngå problemer som kan oppstå for et lagrettemedlem ved at han må ta selvstendig standpunkt ved straffutmålingen selv om han har stemt for frifinnelse, kunne være å begrense loddtrekningen til å omfatte de medlemmer som har stemt for fellelse. Men som nevnt av enkelte av høringsinstansene vil dette kunne by på praktiske problemer. Dessuten vil en slik ordning både fra et generelt kriminalpolitisk og individuelt rettferdsynspunkt kunne være uheldig i og med at man vil skille ut de personer som har et annet (og mildere syn) på domfeltes handlemåte enn flertallet i lagretten. Undertiden - om ikke nødvendigvis - vil det kunne være en viss sammenheng mellom den enkeltes syn på avgjørelsen av skyldspørsmålet og straffespørsmålet. Også nei-stemmene bør derfor kunne være representert ved straffutmålingen på samme måte som i herreds- og byretten. Riktignok kan det tenkes at flertallet av de lagrettemedlemmene som skal delta ved straffutmålingen kan ha stemt for frifinnelse i skyldspørsmålet. Departementet er imidlertid enig med Straffeprosesslovkomitéen i at dette ikke bør være noen avgjørende innvending, jf innst s 358. En ordning med at bare de lagrettemedlemmer som har stemt for fellelse skal delta ved straffutmålingen, ville for øvrig også innebære et alvorlig skår i lagrettens anonymitet. Ved å undersøke hvem som har deltatt ved straffutmålingen, vil man kunne få opplyst at i hvert fall disse har stemt for fellelse i skyldspørsmålet. Selv om man legger til grunn den avstemningsregel som departementet har foreslått, vil en måtte regne med at det vil komme fram under rådslagningen at et lagrettemedlem i tilfelle har stemt for frifinnelse. Man vil altså også ved en slik avstemningsregel risikere å bryte med prinsippet om lagrettens anonymitet, men generelt sett blir bruddet kanskje noe mindre enn ved en annen avstemningsregel. skal ta selvstendig standpunkt ved straffutmålingen, oppstår det spørsmål om det da må opplyses i domsgrunnene at vedkommende av denne grunn har vært bundet til sin stemmegivning i lagretten. Selv om det kanskje må hevdes at det får være tilstrekkelig at domsgrunnene gir en saklig begrunnelse for resultatet, uten at det framgår hvilke dommere som reelt sett står bak det, skulle det på den annen side være klart at domsgrunnene blir mangelfulle dersom dette forhold ikke opplyses. For ankespørsmålet - både for spørsmålet om en dom skal ankes og for Høyesteretts prøvelse av den påankede dom - vil en opplysning om dette forhold kunne ha betydning. Dette problem i relasjon til domsgrunnene oppstår jo imidlertid ikke ved den avstemningsregel som departementet har foreslått. Også ved en slik avstemningsregel vil det likevel bli et spørsmål om et lagrettemedlem som har stemt for frifinnelse, bør gis rett til å opplyse dette i domsgrunnene. Utad vil han stå som medansvarlig for den avsagte dom, noe som kan føles som en alvorlig belastning dersom han har stemt for frifinnelse. Etter departementets mening bør det likevel ikke gis et lagrettemedlem rett til å opplyse dette i domsgrunnene. Spørsmålet berører jo nemlig ikke bare det enkelte lagrettemedlems, men hele lagrettens anonymitet. Ved vurderingen foran har man tatt utgangspunkt i utvalgets forslag om at et utvalg av lagretten skal tiltre retten ved straffutmålingen. Som nevnt er ordningen i Danmark at hele lagretten skal delta ved straffutmålingen. «Nævningenes» stemmer teller imidlertid sammenlagt ikke mer enn fagdommernes. Også hos oss måtte ordningen utformes med en slik gradert stemmerett dersom hele lagretten skulle være med ved straffutmålingen. Ellers ville lekmennenes innflytelse på straffutmålingen bli helt dominerende, noe som ville bryte altfor sterkt med de prinsipper som ellers har vært lagt til grunn hos oss. Også etter utvalgets forslag vil for øvrig lagrettemedlemmene komme i flertall ved straffutmålingen. Departementet finner at den form for deltakelse som komitéen har foreslått, er å foretrekke framfor den danske ordning. Departementet kan for så vidt slutte seg til den vurdering som komitéen har gitt av den danske ordning, og av enkelte andre alternativer, se innst s 385 annen spalte. For en ordning som den danske taler riktig nok at den stiller alle lagrettemedlemmene likt. Videre vil en ved en slik ordning unngå den innvending som har vært anført mot loddtrekningssystemet, nemlig at det - når det er dissens i lagretten - vil kunne ses som en loddtrekning mellom standpunkter. På den annen side vil det kunne reises innvendinger mot den graderte stemmerett, dvs at et lagrettemedlems stemme teller relativt mindre enn en fagdommers. Det bør som nevnt foran være et prinsipp at lekdommer og fagdommer i tilfelle skal delta i avgjørelsen på like fot. Anonymitetsproblemet vil antakelig bli større dersom samtlige lagrettemedlemmer skal delta ved straffutmålingen. Departementet antar ut fra dette at ordningen i tilfelle bør gjennomføres som foreslått av komitéen, dog slik at også et lagrettemedlem som har stemt for frifinnelse må ta selvstendig standpunkt ved straffutmålingen. En vil ved en slik ordning risikere et brudd på lagrettemedlemmenes anonymitet, men en frifinnelse vil eventuelt bare bli kjent for de juridiske dommere. For et lagrettemedlems vedkommende vil det ikke framgå av domsgrunnene at han har stemt for frifinnelse. Bruddet på lagrettens anonymitet kan under disse forutsetninger neppe sies å bli særlig stort. Spesielt tror man ikke at frykten for «avsløring» overfor fagdommerne vil innebære noen risiko for jurymedlemmenes frie vurdering i skyldspørsmålet. De argumenter som kan reises mot forslaget, må i alle fall vurderes i forhold til verdien av at også lekdommerne deltar i straffutmålingen. Ved den samlede vurdering har departementet funnet å burde legge avgjørende vekt på det siste hensyn. Man slutter seg derfor til komitéens forslag med den endring som er nevnt ovenfor om at et lagrettemedlem har plikt til å ta selvstendig standpunkt ved straffutmålingen selv om det har stemt for frifinnelse i skyldspørsmålet. Den foreslåtte ordning vil for øvrig kunne gi et bedre grunnlag for å oppheve de særbestemmelser vi har i gjeldende lov og som gir lagretten kompetanse når det gjelder reaksjonsfastsettelsen. Under denne forutsetning skulle det heller ikke by på betenkeligheter å oppheve særbestemmelsen om lagrettens kompetanse i mortifikasjonssaker. Det vises til punkt b) nedenfor. Departementet ser den forenkling man kan oppnå på denne måten som en fordel. Videre peker man på at den noe uklare grense mellom skyldspørsmål og straffespørsmål kan være et moment som taler for at kompetanseskillet mellom det juridiske og det ikke juridiske element ikke gjøres for skarpt. En ordning som den foreslåtte vil også gjøre det mulig at lekmenn deltar ved behandlingen av andre krav som fremmes i straffesaken, se nedenfor. - Man nevner for ordens skyld at man ikke har lagt vesentlig vekt på disse forhold ved den prinsipielle vurdering. I Straffeprosesslovkomitéens subsidiære lovutkast, basert på juryordningen, er det foreslått at utvalget av lagretten skal tiltre retten «ved avgjørelsen av spørsmålet om straff og andre rettsfølger» (komitéutk § 26). Det er ikke nærmere presisert hva som skal gå inn under «andre rettsfølger». Etter departementets mening bør utvalget av lagretten i hvert fall delta ved fastsetting av de reaksjoner som omfattes av utk § 2 første ledd - dvs sikring, forvaring, inndragning og mortifikasjon. Dette er presisert i utk § 332. Det er der også uttrykkelig sagt at utvalget av lagretten skal delta ved avgjørelsen av spørsmålet om sakskostnader. Når det gjelder krav som i medhold av utk § 3 kan fremmes i forbindelse med en straffesak (borgerlige rettskrav), vil departementet bemerke: I saker for herreds- og byretten deltar domsmennene også ved behandlingen av borgerlige rettskrav som måtte være fremmet i saken. Det kan ut fra dette synes naturlig at utvalget av lagretten gis en tilsvarende kompetanse i lagmannsrettssaker. En slik ordning ville imidlertid bli komplisert, og den ville heller ikke kunne gjennomføres konsekvent. For det første antar departementet at utvalget av lagretten bare bør tiltre retten når lagretten har funnet tiltalte skyldig. Har lagretten frifunnet tiltalte, bør dens medlemmer ikke delta ved behandlingen av eventuelle borgerlige krav i saken. (Lagrettens kompetanse etter gjeldende lovs § 443 første ledd foreslås opphevd, jf nedenfor under punkt b).) Selv om vilkårene for straff og f eks erstatning ikke er de samme, vil en i frifinnelsestilfellene lett risikere å komme i konflikt med prinsippet om lagrettemedlemmenes anonymitet. Dersom tiltalte er kjent skyldig, vil det nok synes mer naturlig at utvalget av lagretten også deltar ved pådømmelsen av eventuelle borgerlige rettskrav i saken. Dette gjelder særlig for borgerlige krav som pådømmes samtidig med straffekravet. Men hvor retten benytter seg av utkastets adgang til å utsette behandlingen av de borgerlige krav til behandlingen av straffespørsmålet er avsluttet, vil det kunne oppstå enkelte praktiske problemer dersom utvalget skal delta ved den videre behandling. Uansett antar departementet at en forskjellig sammensetning av retten ved behandlingen av borgerlige krav - avhengig av om tiltalte er kjent skyldig eller ikke - er en lite naturlig ordning. Man vil derfor ikke foreslå at et utvalg av lagretten også skal delta ved behandlingen av eventuelle borgerlige rettskrav i saken. Når pådømmelsen av de borgerlige krav skal skje samtidig med straffekravet, vil det bli et praktisk spørsmål om det skal avsis to forskjellige dommer, eller om de borgerlige krav skal tas med i samme dom som straffekravet, men med en anmerkning i dommen om at lagrettemedlemmene ikke har deltatt for så vidt angår pådømmelsen av de borgerlige krav. Har pådømmelsen av borgerlige krav vært særlig komplisert, vil kanskje den førstnevnte fremgangsmåte være naturlig. Hva angår krav på erstatning i anledning av forfølging (utk kap 31), vises til utk § 447 tredje ledd siste punktum. For så vidt angår avgrensingen av skyldspørsmålet, mener departementet at man bør bygge på samme grense som i gjeldende rett. Grensedragningen er nok til dels komplisert, men det er neppe til å unngå, og den er på den annen side vel innarbeidet. Enkelte spesielle spørsmål er behandlet nedenfor. I likhet med komitéen foreslår man heller ikke at det skal framgå av en frifinnende kjennelse fra lagretten om frifinnelsen bygger på at tiltalte var strafferettslig utilregnelig. Slik juryordningen er utbygd i Danmark og Storbritannia skal dette forhold framgå av kjennelsen. Komitéen foreslår opphevd særreglene i gjeldende lov som gir lagretten kompetanse når det gjelder reaksjonsfastsettelsen. Det gjelder strpl § 346 - spørsmål om særdeles formildende eller særdeles skjerpende omstendigheter i sin alminnelighet - og strl § 39b nr 3 annet ledd om sikring og forvaring. Komitéens forslag har sammenheng med at et utvalg av lagretten skal tiltre retten ved straffutmålingen. Departementet er enig i at det på denne bakgrunn ikke er grunn til å opprettholde disse særreglene. I tilknytning til regelen om «særdeles formildende eller særdeles skjerpende omstendigheter» i strpl § 346 bemerkes: Om begrunnelsen for bestemmelsen vises særlig til den departementale revisjonskomités innstilling (1886) s 81. - Spørsmålet om det foreligger særdeles formildende eller særdeles skjerpende omstendigheter hører etter gjeldende rett til straffespørsmålet, også når det er av betydning av strafferammen. Retten kan forelegge lagretten spørsmål om det er til stede slike omstendigheter, og når en av partene forlanger det, skal dette spørsmål forelegges lagretten, men lagrettens svar er bare bindende når det er til gunst for tiltalte. særdeles skjerpende eller formildende omstendigheter i sin alminnelighet; det kan ikke spørres om det foreligger konkrete forhold i relasjon til et bestemt straffebud (Høyesteretts dommer i Rt-1960-634 og Rt-1970-600). Når skjerpende eller formildende omstendigheter har betydning for strafferammen, kan det reises spørsmål om det ikke ville være naturlig å se disse forhold som en del av skyldspørsmålet. Særlig gjelder dette når de er likestilt med mer konkrete forhold som etter vedkommende lovbestemmelse må anses som en del av skyldspørsmålet. Det vises for så vidt til straffebestemmelsen om drap i strl § 233, hvor loven i annet ledd først presiserer en del kvalifiserende momenter, og deretter - som en slags overbygning - nevner særdeles skjerpende omstendigheter som også fører til forhøyet strafferamme. Det kan også vises til strl § 268 annet ledd om ran. Til sammenligning nevnes den prosessuelle vurdering av de kvalifiserte formuesforbrytelser: grovt underslag (strl § 256), grovt tyveri (strl § 258), grovt bedrageri (strl § 271) og grov utroskap (strl § 276). Straffelovens system for så vidt angår disse forbrytelser er at det i prinsippet er en generell vurdering av forbrytelsens grovhet som er avgjørende, men loven nevner en del konkrete forhold som det særlig skal legges vekt på. Spørsmålet om det foreligger en av disse «grove» formuesforbrytelser, anses å høre under skyldspørsmålet. Fra et prosessuelt synspunkt er det ikke noen klar forskjell f eks mellom vurderingen av særdeles skjerpende omstendigheter etter drapsbestemmelsen i strl § 233 annet ledd og de nevnte grove formuesforbrytelser. Departementet vil likevel ikke ta opp forslag om noen endring av lagrettens kompetanse på dette området. Det vil neppe være hensiktsmessig å la vurderingen av særdeles skjerpende eller særdeles formildende omstendigheter følge reglene for skyldspørsmålet, hverken i relasjon til lagrettens kompetanse eller til hva Høyesterett kan prøve ved anke. Skulle man la spørsmålet om særdeles skjerpende eller formildende omstendigheter følge reglene for skyldspørsmålet, burde det antakelig også få konsekvenser for en del forhold som omfattes av bestemmelser i straffelovens kapittel 5, og som anses å høre til straffespørsmålet (§ 55, § 56, § 58 § 59). Det ville neppe være hensiktsmessig om de spørsmål som er regulert i disse bestemmelser skulle følge reglene for skyldspørsmålet. - Det har også vært trukket i tvil om det er hensiktsmessig at spørsmålet om det foreligger en av de grove formuesforbrytelser, skal anses som en del av skyldspørsmålet, se Andenæs, Formuesforbrytelsene (3 rev utg 1975) s 38. Departementet vil imidlertid ikke foreslå noen innskrenkning i lagrettens kompetanse på dette punkt. Om lagrettens kompetanse i sikringssaker bemerkes: Lagrettens kompetanse var omtvistet da vi fikk våre gjeldende sikringsregler ved lov 22 februar 1929 nr 5. Stortinget gikk inn for at lagretten skulle ha en så vidtgående kompetanse som ble fastsatt i loven. Etter straffelovens § 39b nr 3 annet ledd kan retten ikke dømme til sikring eller forvaring uten at lagretten med mer enn 6 stemmer har bekreftet at lovens vilkår er til stede. I sikringssaker skal således lagretten ta standpunkt til både om tiltalte har begått handlingen, om tiltalte var i en slik tilstand som er nevnt i § 39 nr 1, og om det på grunn av denne tilstand er fare for at tiltalte igjen vil foreta en ellers straffbar handling, eventuelt en straffbar handling som er nevnt i § 39 nr 2. I sistnevnte tilfelle skal retten beslutte sikringsmidler anvendt. Sikringssystemet er nå under revisjon. Det foreligger en utredning fra Straffelovrådet om strafferettslige særreaksjoner og strafferettslig utilregnelighet (NOU 1974:17). I St meld nr 104 (1977-78) om kriminalpolitikken reises det imidlertid atskillig tvil om forslagene fra flertallet i rådet. Departementet vil senere fremme en egen proposisjon om disse spørsmålene, der også de prosessuelle konsekvenser av eventuelle nye regler om særreaksjoner vil bli behandlet. I proposisjonen foreslås som nevnt strl § 39b nr 3 opphevd. Lagretten vil etter dette i sikringssaker avgjøre om tiltalte har begått den rettstridige handling som tiltalen gjelder, mens det vil høre under reaksjonsfastsettelsen å ta standpunkt til om sikringsvilkårene for øvrig er til stede, f eks om handlingen er foretatt i sinnssykdom eller bevisstløshet, jf innst s 385 første spalte. Avgjørelsen av disse spørsmål vil da høre under de juridiske dommere og et utvalg av lagretten. For så vidt angår enkelte andre krav som behandles i straffesaks former eller som kan fremmes i forbindelse med en straffesak, bemerkes: Komitéen foreslår opphevd reglene i gjeldende lovs § 44 3, jf innst s 383 annen spalte (merknader til § 13). Regelen i § 443 første ledd gjelder erstatningskrav mot tiltalte som fremmes under straffesaken. Etter denne bestemmelse «kan retten efter omstændighetene forelægge lagretten spørsmaal, om skade er skedd og om erstatningens størrelse». uttaler at forholdet for så vidt gjelder erstatningskrav blir «det samme som hvor det gjelder avgjørelsen av andre rettsfølger». Man forstår denne uttalelsen slik at en også for så vidt angår erstatningskrav skal følge reglene om skyldspørsmål og straffespørsmål, avhengig av hvilket regelsett som ligger nærmest, jf den generelle regel i utk § 2 annet ledd. Dette skulle kanskje nærmest innebære at spørsmålet om skade er skjedd, og kanskje også om de øvrige generelle vilkår for erstatning (herunder skyld eller objektivt ansvargrunnlag) er til stede, skulle følge reglene for skyldspørsmål, mens erstatningens størrelse skulle følge reglene for straffespørsmålet. Departementet mener imidlertid at en alminnelig analogiregel som fastsatt i utk § 2 annet ledd ikke bør gjelde for de krav som kan fremmes i forbindelse med en straffesak etter utk § 3. I samsvar med hva som i prinsippet antas å være gjeldende rett, bør lagretten ikke ha noen kompetanse for så vidt angår disse krav med mindre det er særskilt fastsatt. Spørsmålet blir da om en bør opprettholde en særbestemmelse som § 443 første ledd i gjeldende lov, og videre om det bør gis andre spesielle regler på dette området. Regelen i § 443 første ledd har liten praktisk betydning. Den innebærer også en noe vilkårlig avgrensning av lagrettens kompetanse, idet det beror på rettens skjønn i det enkelte tilfelle om de nevnte spørsmål skal forelegges lagretten. Etter departementets mening bør det ikke bli spørsmål om mer generelle eller absolutte regler om kompetanse for lagretten for så vidt angår disse krav. Man antar at det vil være den beste løsning at særbestemmelsen i § 443 første ledd oppheves. Det bør ikke innføres nye regler om kompetanse for lagretten ved behandlingen av de borgerlige krav som kan fremmes under straffesaken etter utk § 3. Dette ville kunne komplisere lagrettens funksjoner på en uheldig måte. Det ville også komplisere behandlingen av de borgerlige krav, og derved komme i strid med intensjonen i utkastet om å lette mulighetene for å få behandlet de borgerlige krav under straffesaken. I praksis er det imidlertid grunn til å tro at lagrettens avgjørelse av skyldspørsmålet vil få stor betydning for pådømmelsen av disse krav. Iallfall må man regne med at en fellende kjennelse av lagretten i praksis vil bli lagt til grunn både for så vidt angår spørsmålet om tiltalte har begått handlingen, og om de subjektive vilkår for erstatning er til stede. Noen praktisk konflikt mellom lagrettens avgjørelse i skyldspørsmålet og rettens avgjørelse av krav som fremmes etter utk § 3 vil det neppe bli. Gjeldende § 443 annet ledd gjelder mortifikasjonspørsmål. Ordningen er at i alle tilfelle hvor lagretten ikke har erklært tiltalte skyldig, skal den forelegges spørsmålet om tiltalte har fremsatt beskyldningen og om det er ført bevis for dens sannhet. Lagrettens svar er bindende for retten. Komitéens begrunnelse for å oppheve denne regel er at injuriesak etter utkastet ikke vil høre under lagmannsrett som første instans, unntatt i mulige kumulasjonstilfelle, men dette er for upraktisk til å begrunne en særlig regel, jf innst s 383 annen spalte. Departementet er for så vidt enig med komitéen. Mens komitéen har foreslått at man går over til meddomsrett ved fornyet behandling, går imidlertid departementet inn for å opprettholde juryen også her. Selv om fornyet behandling av injuriesaker kanskje vil bli lite praktisk etter utkastet på grunn av kravet om samtykke fra Høyesteretts kjæremålsutvalg, vil det likevel være nødvendig å opprettholde en særregel som § 443 annet ledd. Departementet finner ikke grunn til å foreslå noen prinsipiell endring i denne regel og det vises til utk § 334. Når det gjelder lagrettens kompetanse i dag i saker om inndragning, vises til Andenæs, Straffeprosessen (1962) s 138-139. Proposisjonen medfører ingen endringer i rettstilstanden på dette området, jf også utk § 2 annet ledd. Hovedspørsmålet når det gjelder ankeordningen er om lagmannsretten skal bli ankedomstol, slik som Straffeprosesslovkomitéen har foreslått (a). I de alminnelige merknader til ankeordningen vil man også behandle to spørsmål som komitéen drøfter i sine spesielle motiver, nemlig om tiltalte i alle tilfelle skal trenge samtykke til fornyet prøving av bevisene under skyldspørsmålet i sak pådømt av herreds/byretten (b), og om anke over vedtakelsen av forelegg skal gå til den ordinære ankedomstol (som nå) eller til herreds/byretten med adgang til videre anke (c). a) Bør lagmannsretten bli ankedomstol? Komitéens flertall - sju av dens ni medlemmer - har foreslått at lagmannsretten blir gjort til ankedomstol også i straffesaker. Mindretallet vil derimot opprettholde den nåværende ordning med anke direkte til Høyesterett og fornyet behandling ved lagmannsrett - dog slik at anke over vedtatt forelegg skal gå til forhørsretten som første ankeinstans (jf nedenfor under c). mindretall begrunner sine syn på spørsmålet om ankeordningen. Det foreligger en rekke uttalelser om komitéens forslag til ny ankeordning. Det er delte meninger om forslaget. «Høyesteretts flertall, justitiarius Ryssdal og dommerne Gaarder, Eckhoff, Nygaard, Bendiksby, Heiberg, Roll-Matthiesen, Endresen, Anker, Stabel, Mellbye, Blom, Bølviken og Tønseth, er av den oppfatning at den gjeldende ankeordning bør opprettholdes, og skal i den anledning bemerke: Høyesterett kan verken etter gjeldende lov eller etter Straffeprosesslovkomiteens forslag prøve skyldspørsmålets faktiske side. Dette medfører at ankeordningen under enhver omstendighet må være annerledes i straffesaker enn i tvistemål. Etter gjeldende ordning kan en straffesak normalt behandles i to instanser med full prøving enten i herreds- og byrett eller i lagmannsrett og med begrenset overprøving i Høyesterett. Ankebehandlingen er rask. I de fleste tilfelle blir en straffesak endelig avgjort noen dager etter at anken er kommet inn til Høyesterett. Dette gjelder når Høyesteretts kjæremålsutvalg finner anken grunnløs. Avgjørelsen blir også truffet i løpet av meget kort tid i tilfelle hvor utvalget selv kan avgjøre anken ved dom eller kjennelse. Og av de anker som utvalget henviser til behandling i Høyesterett, blir det overveiende antall avgjort innen tre måneder. Ordningen med direkte anke til Høyesterett over herreds- og byrettens dommer har bidradd til å sikre rettsenhet både med hensyn til lovanvendelsen og med hensyn til straffutmålingen. Gjennom arbeidet med et relativt stort antall straffesaker i Høyesterett og i Høyesteretts kjæremålsutvalg har dommerne fått god innsikt i strafferettspleien rundt om i landet. Det synes å være en utbredt oppfatning - som også Høyesteretts flertall deler - at den nåværende ankeordning stort sett har virket godt i praksis. Og det kan synes å være en fordel at rikets øverste dommere i så stor utstrekning har det siste ord ved pådømmelsen av straffesaker. Den omstendighet at gjeldende ankeordning er særegen for Norge gir ikke i seg selv grunn til å endre den. Spørsmålet må bli om den foreslåtte nyordning kan ventes å bli bedre under de forhold som gjelder i vårt land. Forslaget om at anke over herreds- og byrettens dommer bør gå til lagmannsrett er først og fremst grunngitt med behovet for betryggende behandling i ankeinstansen når det gjelder straffutmålingen eller avgjørelsen av annen reaksjon som følge av straffbare handlinger. Det er klart at ankebehandlingen bør være så betryggende som mulig. Men det personlige inntrykk en domstol kan få av lovovertrederen under en rettsforhandling som bare gjelder anke over utmåling av straff eller annen reaksjon, vil være av begrenset betydning ved avgjørelsen av anken. For så vidt det bare kan være spørsmål om betinget eller ubetinget dom på ordinær straff, vil avgjørelsen i de fleste saker først og fremst bero på den straffbare handlings art og grovhet, lovovertrederens alder og i tilfelle hans tidligere straffbare forhold. I saker hvor det kan være spørsmål om annen reaksjon enn ordinær straff, vil det være av særlig betydning både at det er innhentet uttalelse fra sakkyndige og at det foreligger mulighet for slik behandling av lovovertrederen som ifølge de sakkyndige antas å være mest hensiktsmessig. Også i saker hvor individualpreventive hensyn bør tillegges særlig vekt, vil presise opplysninger om lovovertrederens personlige forhold - innhentet gjennom personundersøkelse, mentalobservasjon og på annen måte - være av større betydning enn det inntrykk domstolen kan få gjennom avhør av tiltalte og vitner under en kortvarig ankeforhandling. Det er særlig tidsmomentet og hensynet til rettsenheten som kan tale for å opprettholde den gjeldende ankeordning. I de fleste tilfelle går det for lang tid fra lovovertredelsen til straffesaken blir endelig avgjort. Skulle den foreslåtte nyordning bli gjennomført, vil ankebehandlingen - som nå er rask - ta lengre tid. Dette gjelder selv om det blir utnevnt flere dommere ved lagmannsrettene og flere statsadvokater. Det må antas at tiden for ankebehandlingen kan bli vesentlig forlenget både i tilfelle hvor det er klart at anken ikke vil føre fram, og i tilfelle hvor den blir henvist til ankeforhandling. I de først nevnte tilfelle skal lagmannsrettens avgjørelse etter forslaget kunne overprøves av Høyesteretts kjæremålsutvalg. Når det gjelder henviste anker, er særlig å merke at begge avdelinger i Høyesterett normalt behandler sivile saker de første dager i hver uke og deretter straffesaker i den utstrekning tiden tillater dette. Det helt overveiende antall straffesaker behandles derfor av en rett som på forhånd sitter samlet, og med advokater som har innrettet seg på å møte så snart Høyesterett kan behandle anken. Ved eventuell ankeforhandling i lagmannsrett vil forholdet bli vesentlig annerledes. Legdommere, advokater, tiltalte og eventuelle vitner må varsles i god tid. Reiser til rettsstedet kan bli nødvendig. Berammelsen kan i det hele bli vanskelig selv om ankesaken er ferdig forberedt. Og i tilfelle hvor lagmannsrettens avgjørelse blir påanket til Høyesterett, vil ankebehandlingen bli ytterligere forlenget. Det er enighet om at Høyesterett fortsatt bør ha til oppgave å våke over rettsenheten i strafferettspleien. Men dersom den foreslåtte nyordning skulle bli gjennomført, vil det - om nyordningen skal nå sitt mål - bli et meget beskjedent antall straffesaker som pådømmes av Høyesterett. Og i så fall vil det neppe kunne unngås at man i noen grad må resignere overfor uensartede domsutslag, iallfall når det gjelder straffutmålingen. Høyesterett har gjennom mange år vært godt à jour. Nesten alle rettsdager utnyttes effektivt, blant annet fordi de fleste straffesaker som før nevnt, behandles mot slutten av hver uke i den utstrekning tiden tillater dette. Til dels har arbeidsbyrden vært meget stor. Men etter de nå rådende forhold er det ikke nødvendig å endre den gjeldende ankeordning i straffesaker av hensyn til Høyesteretts arbeidsbyrde. Straffeprosesslovkomitéens mindretall, og man kan stort sett tiltre den begrunnelse som er gitt på side 114-116 i komitéinnstillingen. Man er også enig i at anke over vedtakelse av forelegg bør gå til forhørsrett - eventuelt til herreds- og byrett - med adgang til videre anke til Høyesterett. Høyesteretts mindretall, dommerne Bahr, Hiorthøy, Leivestad og Gundersen, er av den oppfatning at ankeordningen i straffesaker bør endres i samsvar med Straffeprosesslovkomitéens forslag, og tiltrer den begrunnelse som er gitt av komitéens flertall (innstillingen side 110-114). Vi vil for vårt vedkommende særlig fremheve følgende: Det fremgår klart så vel av forarbeidene til straffeprosessloven som av lovens system at de nye lagmannsretter som ble opprettet, fra lovgiverens side var tiltenkt en sentral plass i det straffeprosessuelle rettsapparat. Lagmannsretten ble gjort til obligatorisk førsteinstans for saker om alvorligere forbrytelser og til rettsmiddelinstans i forhold til underrettene for så vidt angikk skyldspørsmålets faktiske side. Det ville da ha vært naturlig - kunne det synes - om overprøvingen av underrettenes avgjørelser i straffesaker helt ut var blitt lagt til den nye anneninstans med tre juridiske dommere, slik som ordningen var for appellrettenes vedkommende i en rekke av de land hvis straffeprosesslovgivning dannet mønster for juryloven. En slik ordning ville imidlertid har forutsatt organisering av stående, kollegiale lagmannsretter, og så langt fant man den gang ikke å kunne eller burde gå - trolig først og fremst av økonomiske grunner. Man nøyde seg med å opprette lagmannsembeter, og de juridiske meddommere som skulle gjøre tjeneste ved lagmannstingene måtte tilkalles fra andre domstoler - en ordning som besto helt til 1936. På ett trinn under forberedelsen av loven av 1887 ble brakt på bane spørsmålet om å la de daværende stiftsoverretter gjøre tjeneste som ankedomstoler også i straffesaker (Bachke og Getz' utkast av 1885, trykt som vedlegg til Jurykommisjonens innstilling av 1885), men tanken ble ikke fulgt opp. Når man da ikke ville organisere faste lagmannsretter og heller ikke bruke overrettene, var det ikke annen utveg enn å la Høyesterett overta oppgaven. Men denne ordning, som i seg selv ikke var naturlig, fremtrer historisk sett som et provisorium. Da den nye sivilprosessordning ble gjennomført fullt ut fra 1. juli 1936, fikk vi kollegiale lagmannsretter. Disse ble utstyrt med full kompetanse som rettsmiddeldomstoler - mellominstans - i tvistemål. De fikk også en videre kompetanse som rettsmiddeldomstoler i straffesaker enn de tidligere hadde hatt. I tillegg til at de fortsatt skulle ha overprøving av bevisbedømmelsen vedkommende skyldspørsmålet i saker som var pådømt ved herreds- eller byrett som første instans, ble de også tillagt myndighet som kjæremålsdomstol i forhold til herreds- og byrettene, en funksjon som til da hadde vært utøvd av Høyesteretts kjæremålsutvalg. Men man tok ikke opp til behandling det ytterligere spørsmål som kunne synes å ha ligget nær, nemlig å tildele lagmannsrettene også den ankeprøving av herreds- og byrettsdommer som etter straffeprosessloven hørte under Høyesterett. Når så ikke skjedde, hadde det trolig sin årsak i at det var den endelige gjennomføring av sivilprosessreformen lovarbeidet den gang tok sikte på, og at en overføring av ankebehandlingen i straffesaker til lagmannsrettene ville by på særskilte problemer både av prinsipiell og av praktisk art - problemer det ville være mer naturlig å ta opp i annen sammenheng. De kollegiale lagmannsretter - fullt utbygd med lagmenn og faste lagdommere - har nå vært i virksomhet i over 30 år. De har utøvd funksjoner også som straffedomstoler, med det unntak som følger av at anke over herreds- og byrettsdommer fremdeles går til Høyesterett, som de har gjort siden straffeprosessloven ble satt i kraft i 1890. Men dette er etter mindretallets oppfatning en ankeordning som tross den historiske forankring og langvarige utøvelse ikke på lang sikt bør opprettholdes. Hovedoppgaven for landets øverste domstol må hos oss - som i andre land - være å våke over rettsenheten og å trekke opp de store linjer for rettsutviklingen. Det er verken naturlig eller rasjonelt at et så stort antall straffesaker, hvorav de fleste er uten noen prinsipiell betydning, samles hos denne domstol, og at så meget av dens tid går med til konkret detaljrevisjon særlig av straffutmålingsavgjørelser. Når domstolsapparatet er organisert med tre instanser, så vel for tvistemål som for straffesaker, står det for mindretallet som klart at all overprøving av saker som har vært avgjort av de ordinære førsteinstansdomstolene, bør foregå i mellominstansen. Under diskusjonen om spørsmålet har til forsvar for den nåværende ordning blant annet vært anført at Høyesterett bør ha et større antall straffesaker - også småsaker - til behandling for at den skal kunne holde seg à jour med og kontrollere underinstansenes rettsutøvelse på området. En slik betraktning har også fått uttrykk i uttalelsen fra Høyesteretts flertall. Mindretallet kan for sitt vedkommende ikke tillegge denne betraktning avgjørende vekt. Hvis den hadde slik bærekraft som det har vært hevdet, skulle man ha ventet at systemet var brukt også i andre land, for eksempel i våre naboland. Men så er ikke tilfellet. Hensynet til tidsmomentet, som flertallet i Høyesterett tillegger særlig vekt, bør etter mindretallets mening ikke være avgjørende. Det meget store antall ankesaker som stanser i Kjæremålsutvalget, kan ikke med rimelighet anføres i denne forbindelse. Og når det gjelder henviste anker oppnås, som det er gjort nærmere rede for nedenfor, en hurtig avgjørelse på bekostning av en fullt betryggende behandling. Det er klart at forslaget fra Straffeprosesslovkomitéens flertall for å kunne gjennomføres på tilfredsstillende måte forutsetter en styrkelse av lagmannsrettene så vel som av påtalemyndigheten. Og dette vil igjen innebære at lønnsspørsmål og ansettelsespolitikk vil måtte tas opp til overveielse og revisjon. Det vil kreve tid og medføre økte utgifter. Mindretallet kan imidlertid ikke anta at det her dreier seg om vanskeligheter av uovervinnelig art. i rettsapparatet bør ha, svarende til den status appellrettene har i andre land. Av argumentene for nyordningen vil vi ellers særlig understreke behovet for en betryggende behandling i ankeinstansen. Som nevnt av Straffeprosesslovkomitéens flertall, gjelder anke over herreds- og byrettens dommer i de fleste tilfelle reaksjonsavgjørelsen, og erfaringsmessig er det her behovet for revisjon er størst. Utviklingen av et differensiert reaksjonssystem har ledet til at domstolene har valget mellom forskjellige reaksjonsmuligheter, og særlig i tilfelle hvor det er spørsmål om å fastsette reaksjonen ut fra individualpreventive hensyn, vil skriftlige uttalelser ikke erstatte det personlige inntrykk av siktede som ankedomstolen kan få dersom han er til stede og kan uttale seg i retten. Sett fra tiltaltes side må det fremtre som en lite tilfredsstillende ordning at alle ankesaker avgjøres av Høyesterett uten at han har adgang til å møte og forklare seg, eller uttale seg om det som blir anført imot ham. «Utvalget er enig med Straffeprosesslovkomitéens mindretall i at den nå gjeldende ankeordning bør opprettholdes. Man tiltrer den begrunnelse som mindretallet har gitt på side 114-116 i komitéinnstillingen, og skal bemerke: Utvalget vil først fremheve betydningen av at straffesaker blir endelig avgjort så hurtig som mulig. Av denne grunn vil det være ubetinget nødvendig at lagmannsrettene blir vesentlig styrket dersom den nyordning som komitéens flertall har foreslått, skulle bli vedtatt. Ved vurderingen av hvilke antall nye dommere mv som vil være nødvendig for at lagmannsretten skal kunne makte den arbeidsbyrde som forslaget innebærer, må det også tas hensyn til andre endringer som leder til økt arbeidsbyrde for lagmannsrettene, således om det skulle bli lovfestet at overskjønn skal høre under lagmannsrett. Selv om lagmannsrettene skulle bli vesentlig styrket, er utvalget tilbøyelig til å anta at ankebehandlingen vil ta lengre tid dersom den foreslåtte nyordning skulle bli gjennomført. Og komitéens mindretall har med rette pekt på at langsom saksbehandling på forhånd er en svak side ved vår strafferettspleie, slik at enhver endring som vil tendere mot ytterligere forlengelse av behandlingstiden, er egnet til å inngi alvorlige betenkeligheter. Utvalget vil videre fremholde at ordningen med direkte anke til Høyesterett over herreds- og byrettens dommer gir størst sikkerhet for rettsenhet i strafferettspleien. Dette gjelder både lovanvendelsen og straffutmålingen. Også når det gjelder saker om mindre alvorlige forhold, må det ut fra hensynet til rettsenheten være en fordel at enhver straffedom kan påankes til Høyesterett. For så vidt det er praktisk mulig å opprettholde ordningen med en enkelt ankedomstol for hele riket - med de fordeler dette innebærer med hensyn til tidsmomentet og rettsenheten - bør overgang til en nyordning med fem lagmannsretter som ankedomstoler bare gjennomføres dersom de grunner som kan tale for en slik nyordning, er mer tungtveiende enn hensynet til tidsmomentet og rettsenheten. Utvalget kan for sin del ikke finne at de grunner komitéens flertall har angitt på side 110-114 i innstillingen, har en så stor vekt. Den omstendighet at gjeldende ankeordning skyldes særlige historiske forhold og at den er særegen for Norge, kan ikke i seg selv være avgjørende; Spørsmålet må bli om ordningen har vært og er tilfredsstillende under våre forhold. At den foreslåtte nyordning vil føre til en viss avlastning for Høyesterett, særlig når det gjelder mindre straffesaker, kan neppe begrunne en endring med mindre Høyesterett alt i alt har for stor arbeidsbyrde. Det synes å være en fordel at dommerne i vår øverste domstol gjennom sin behandling av et større antall straffesaker til enhver tid får god oversikt over strafferettspleien i hele landet. Utvalget er ikke enig med komitéens flertall i at det «kan sees som et ledd i en sunn desentralisering» å gjøre lagmannsrettene til ankeinstans. Hensynet til lagmannsrettenes autoritet og anseelse kan heller ikke være avgjørende. Utvalget kan vanskelig følge komiteens flertall når det på side 112-113 i innstillingen har anført at man ved å gjøre lagmannsrettene til ankeinstans kan unngå opphevelse av herreds- og byrettenes dommer i tilfelle hvor ankedomstolen finner at det foreligger feil ved herreds- og byrettenes saksbehandling eller lovanvendelse. En ting er at lagmannsretten alltid kan og må avsi ny dom i tilfelle hvor den i henhold til lovutkastets bestemmelser om fullstendig anke - som svarer til fornyet behandling etter gjeldende lov - foretar en full overprøving som også omfatter prøving av skyldspørsmålets faktiske side. Men hvis bevisbedømmelsen vedkommende skyldspørsmålet ikke er angrepet, eller slik overprøving etter lovutkastets § 324, jfr. gjeldende lovs § 400 annet ledd, ikke blir tillatt, synes muligheten for å avsi ny dom å være den samme enten det er lagmannsrettene eller Høyesterett som er ankeinstans. Forslaget om ny ankeordning synes først og fremst å være begrunnet med at spørsmål om utmåling av straff eller annen reaksjon vil kunne behandles på mer betryggende måte under ankeforhandling i lagmannsrett enn i Høyesterett. Etter utvalgets oppfatning har Straffeprosesslovkomitéens mindretall imidlertid med rette pekt på at det personlige inntrykk en ankedomstol kan få av lovovertrederen under en rettsforhandling som bare gjelder utmåling av straff eller annen reaksjon, vil være av begrenset betydning. For så vidt det bare kan bli spørsmål om betinget eller ubetinget dom på bøter eller fengsel, må komitéens mindretall ha rett i «at det oftest er gjerningens grovhet og gjerningsmannens alder og kriminelle fortid som blir avgjørende». Også i tilfelle hvor individualpreventive hensyn er av vesentlig betydning, vil presise skriftlige erklæringer om foretatt personundersøkelse eller annen undersøkelse gjerne ha større betydning enn det inntrykk ankedomstolen kan få gjennom kortvarige avhør av tiltalte og vitner. Og i saker hvor det kan bli spørsmål om å anvende annen reaksjon enn ordinær straff, vil det først og fremst bli uttalelser fra sakkyndige som - ved siden av gjerningens grovhet og gjerningsmannens kriminelle fortid - må tillegges betydning. någjeldende ankeordning i straffesaker har vist seg å være «god og tjenlig» under de forhold som til denne tid har vært gjeldende i vårt land, og at det derfor neppe er grunn til å gå over til en helt ny ankeordning. Denne uttalelse har Dommerforeningens styre sluttet seg til (enstemmig) etter at den var forelagt for foreningens enkelte medlemmer til mulig uttalelse. Blant de dommere som har avgitt særskilte uttalelser, er det delte oppfatninger. Av uttalelsene gjengis følgende: «Når Høyesterett i dag skal avgjøre alle anker over saksbehandling og utmåling av straff, er det av hensyn til rettsenheten. Kjæremålsutvalget siler av de opplagte saker. Hvis lagmannsretten skal være ankedomstol for by- og herredsrettens avgjørelser, måtte det være for å avlaste Høyesteretts kjæremålsutvalg en del av arbeidet. Men når det - etter flertallets forslag i § 325 og § 351 - er adgang til å bringe samtlige avgjørelser i lagmannsretten inn for kjæremålsutvalget, både dommer og kjennelser, vil den foreslåtte endring neppe bli noen lettelse for kjæremålsutvalget. Forslaget vil bare føre med seg at det som før ble avgjort i herreds- og byrett og deretter i Høyesterett, fremtidig også skal behandles i lagmannsrett, altså en instans mer. Resultatet vil bli forsinkelser og dobbeltarbeide i stedet for forenkling. Skulle lagmannsretten kunne avlaste Høyesterett i arbeidet, måtte kjæremålsanker over herreds- og byrrettens avgjørelser stoppe i lagmannsrett. Men da kunne rettsenheten komme i fare. Jeg er etter dette tilbøyelig til å være enig i mindretallets forslag om å beholde den nåværende ordning for anke og kjæremål tilpasset forslaget om å sette lagmannsretten i straffesaker med domsmenn og da alltid 4 domsmenn. Det finnes andre måter å begrense arbeidsmengden i Høyesteretts kjæremålsutvalg. For det første kunne man endre strpl. § 395 således at man tilføyet ordet «Vesentlig» foran ordet åpenbart. Dermed kunne man få Høyesteretts praksis endret, således at den ble overensstemmende med bestemmelsen som den opprinnelig var tenkt. Jfr. diskusjon i Rt 1929 1121 og 1930 s. 65 og 401. For det annet kunne man igjen innføre regelen om at den domfelte som anket til Høyesterett og ikke fikk medhold, ikke fikk fradrag i straffen for varetekt foranlediget av anken. Det er nok så at en domfelt fritt skal kunne prøve rettsmidler, men dermed følger ikke at det skal skje fritt for omkostninger, hvis han taper. «Flertallets forslag vil bety øket arbeidsmengde for lagmannsrettene. For Høyesterett vil den sannsynligvis medføre lettelse. Dessuten vil den vel medføre noen reduksjon av arbeidsmengden i herreds- og byrettene derved at ny behandling av saker hvori dommen etter anke er opphevet, faller bort. Om flertallets forslag alt i alt vil bety noen vesentlig endring av det arbeid samfunnets organer - domstolene og påtalemyndigheten - har med strafferettspleien, tør jeg ikke ha noen mening om. Blant de grunner flertallet og mindretallet i komitéen gir for sine standpunkter, forekommer det meg at det flertallet fremholder under f) (s. 112-13) fortjener å fremheves. Det må være lite tilfredsstillende også for overinstansen selv ikke å ha annet valg enn å oppheve dommen eller forkaste anken. Jeg kan tenke meg at det ofte kan være vanskelig å bedømme om en feil i saksbehandlingen kan ha hatt betydning for resultatet. Jeg vil også tro at det ikke sjelden går slik at høyesterettsdommerne ser seg nødsaget til å oppheve en dom på grunn av mangel ved premissene eller annen rettergangsfeil skjønt det synes mest sannsynlig at domsresultatet er riktig. Den tyngste av de grunner komitémindretallet har for sitt forslag, forekommer meg å være den det omhandler under d) (s. 115), hensynet til rettsenheten i straffutmålingen. Hvis anken bare gjelder reaksjonen, kan Høyesterett prøve en slik anke i realiteten. Det kunne vel derfor være en tanke å la slike begrensede anker gå direkte til Høyesterett, og andre anker til lagmannsrett, fordi denne ikke må nøye seg med å oppheve, men har umiddelbar bevisførsel og kan avsi dom hva Høyesterett som regel ikke vil ha materiale til. Mange anker gjelder prinsipalt skyldspørsmålet, subsidiært sanksjonen. I slike tilfelle vil en oppdeling være upraktisk. Anken må da gå til lagmannsretten, som også prøver sanksjonen hvis den opprettholder avgjørelsen av skyldspørsmålet. Mange dommer gjelder flere handlinger, og anken kan gjelde avgjørelsen av skyldspørsmålet - og eventuelt - subsidiært sanksjonen for en eller noen av dem, og bare sanksjonene for de andre idet det hevdes at retten ved utmålingen av fellesstraffen må ha sett for strengt eller for mildt på dem. En oppstykning av anken er i alle tilfelle upraktisk. Ordningen måtte derfor bli at anken i sin helhet hører under lagmannsretten med mindre den utelukkende gjelder utmåling av straff eller annen sanksjon. En slik ordning har den ulempe at anken bare over sanksjon må avgjøres uten umiddelbart bevis. Det er imidlertid mulig at hensynet til rettsenheten bør være det overveiende. «Jeg er her enig med komitéflertallet. Ser man problemet snevert fra lagmannsrettens synspunkt, er det klart at den nuværende ordning er å foretrekke, men jeg kan ikke skjønne at man i lengden kan opprettholde den ordning man har i dag. Det er liten mening at landets høyeste domstol skal behandle likt og ulikt av straffesaker slik tilfellet nå er. Landets befolkning er fordoblet fra 1890 da straffeprosessloven trådte i kraft. Jeg er likeså enig i de argumenter som flertallet anfører. Jeg henleder oppmerksomheten på et spesielt forhold. beskjeden føling med den kriminelle rettspleie i lagdømmet. Det er nok så at den behandler de alvorligere saker i første instans og et meget beskjedent antall fornyet-behandlings-saker. Videre har man endel kjæremål i straffesaker. Regelmessig har det vært slik at lagmannen administrerer straffetingene. Som domstol har lagmannsretten liten oversikt over strafferettspleien i distriktet. Jeg tror det vil være en positiv side ved flertallsforslaget at lagmannsretten på samme måte som i sivile saker, vil få full oversikt over strafferettspleien i lagdømmet, og gjennom ankebehandlingen vil få en helt annen stilling og orientering i hele denne rettspleiesektor enn den nå har. Slik utkastets regler er lagt opp, tror jeg det er lagt til rette for en rasjonell strafferettspleie ved lagmannsretten. Man må imidlertid regne med at introduksjonen av en ny ordning vil stille store krav både til dommere og partsrepresentanter, med sikte på å få behandlingsmåten inn i et rasjonelt spor. Hvis flertallets ankeordning blir gjennomført, er det åpenbart at bemanningen ved denne lagmannsrett må økes. Så vidt jeg kan se av kriminalstatistikken for 1967 ble det i lagdømmet ved herreds- og byrettene avsagt noe over 500 dommer. Samtidig domfelte Frostating lagmannsrett 27. Jeg vet ikke hvilken ankefrekvens man må regne med, men under enhver omstendighet vil lagmannsretten måtte behandle et betydelig antall ankesaker. Jeg skulle tro at ordningen vil gjøre det nødvendig at man til enhver tid har et dommersett på 3 ved kontoret. Dette er ikke mulig nå, idet vi nokså ofte bare har én mann på kontoret, mens resten er på reiser. Jeg skulle tro at lagmannsretten her vil måtte styrkes med 1, kanskje 2 mann. Et spørsmål som vel også vil reise seg er om ikke Justisdepartementet må ta lagdømmeinndelingen opp til revisjon. Dette kan blandt annet bli nødvendig for å skaffe et passende arbeidsunderlag for de dommere som man av hensyn til det økede arbeid med strafferettspleien vil måtte ha. Slik ordningen nå er, er det ingen som har rede på lagmannsrettens praksis i straffesaker, bortsett fra det man tilfeldig kan plukke opp fra aviser og de saker som etter ankebehandlingen i Høyesterett kommer i Rettstidende. Hvis flertallets forslag til ankeordning gjennomføres, vil det ikke minst av hensyn til rettsenheten, være nødvendig å få etablert en ordning hvoretter lagmannsrettens avgjørelser både i spørsmål om rettsanvendelsen og når det gjelder reaksjoner, blir gjort alment tilgjengelig. Lagmannen i Hålogaland (Elstad) uttaler: «Jeg er enig i det lovutkast som flertallet i komiteen er kommet frem til. Ett forhold vil jeg likevel nevne. Dersom lagmannsretten blir ankedomstol for dommer fra herreds- og byrett, bør det etableres en ordning slik at avgjørelser av viktighet blir kjent. «Jeg må slutte meg til flertallet. Det som for flertallet veier aller tyngst er behovet for en mer betryggende behandling av reaksjonsspørsmålene - spørsmål som i nutidens strafferettspleie har og bør ha en dominerende plass (innst. s. 113) - enn behandlingen i Høyesterett hvor man er henvist til opplesning av forklaringer avgitt for politi eller forhørsrett. Det er forutsetningen at domsmenn skal være med under lagmannsrettens behandling ved behandlingen av anker over straffutmålingen, derimot ikke når lagmannsretten bare skal prøve saksbehandlingen eller lovanvendelsen. En av mindretallets vesentligste innvendinger mot denne ankeordning er at det vil bli en forskjellsbehandling av anker fra herreds- og byrett og fra lagmannsrett, idet anke fra lagmannsrett går til Høyesterett hvor behandlingsmåten vil være den samme som nu. Jeg må imidlertid erklære meg enig med flertallet i at denne innvending ikke kan tillegges avgjørende vekt, fordi det er fra herreds- og byretten at det store gross av anker kommer og det er her behovet for revisjon, ikke minst av reaksjonsavgjørelsene erfaringsmessig er størst - vesentlig større enn i saker pådømt av lagmannsretten som første instans. Det må vel her også spille inn at lagmannsretten på grunn av sin sammensetning gir større garantier for en riktig straffutmåling. Etter utkastet skal Høyesterett fremdeles behandle l) anke i saker som behandles av lagmannsretten i første instans, 2) noen videre anker i saker som har vært behandlet av lagmannsretten som ankeinstans, og 3) en del anker over herreds- og byrettsdommer som tillates brakt direkte inn for Høyesterett. Jeg antar at dette vil være tilstrekkelig til å opprettholde Høyesteretts ledende stilling over rettsutviklingen på strafferettens område. Komitéflertallets ankeordning vil føre til at Høyesterett avlastes for en rekke straffesaker, mens lagmannsretten vil få en ikke ubetydelig øket arbeidsbyrde. Jeg forutsetter derfor at man må øke dommerantallet, selv om det blir en reduksjon av straffesaker ved at lagmannsretten slipper de mange «bildrapssaker» etter strfl. § 239 ved at kompetansegrensen etter utk. § 7 heves fra 5 til 6 års maksimumsstraff. Jeg er enig i at det ikke kan være noen avgjørende grunn til at saker om uaktsomt drap i alminnelighet skal gå til lagmannsrett. Det overveiende antall gjelder uaktsom kjøring med motorvogner, og som bemerket av komitéen kan det være noe tilfeldig om det henføres under strfl. § 239 eller under trafikkbestemmelsene. Etter utk. § 188 skal avgjørelse av fengsling av lengere varighet enn 6 måneder treffes av lagmannsrett i første instans. Det vil føre til noen flere saker enn nu, men vil neppe spille noen særlig rolle for arbeidsbyrden. Den Norske Advokatforenings lovutvalg for strafferett og straffeprosess uttaler om rettsmiddelsystemet: «Også om dette hovedpunkt er der delte meninger innen utvalget. Et flertall bestående av formannen, Meyer og Wiik er som Straffeprosesslovkomitéens mindretall kommet til at man bør beholde den nåværende ordning. Formannen og Meyer kan henvise til komitémindretallets begrunnelse, men vil særlig fremheve hensynet til tidsmomentet og rettsenheten. selv om man kan være enig i mange av komitéflertallets anførsler. - Det har vært fremholdt at ved den nåværende ordning belastes Høyesterett med for mange bagatellsaker. Dette må i noen grad kunne reguleres av Kjæremålsutvalget ved en strengere henvisningspraksis. Det må forøvrig antas å være uheldig for Høyesteretts stilling som straffedomstol om dens befatning med straffesaker blir så sterkt beskåret som flertallsforslaget innebærer. Wiik vil fremholde at når han er enig i å beholde den nåværende rettsmiddelordning - til tross for at han på mange punkter er mest stemt for komitéflertallets forslag - skyldes det at han er helt uenig i utkastet til § 324. Han kan ikke se at det er noen grunn til å innskrenke den adgang domfelte idag har til å kreve fornyet prøvelse av skyldspørsmålet ved høyere rett. Det rettsmiddelsystem komitéens flertall bygger på vil i vesentlig grad innskrenke adgangen til anke til lagmannsrett over bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet, mens mindretallsforslaget åpner en tilsvarende vid adgang som i dag. Mindretallet (Kolstad) er enig med Straffeprosesslovkomitéens flertall og mener således at angrep på herreds- og byrettsdom bør gå til lagmannsretten uansett grunnlaget for anken. Kolstad slutter seg også helt ut til flertallets begrunnelse. Den Norske Advokatforening, hovedstyret, uttaler om rettsmiddelsystemet: «Et flertall i Hovedstyret bestående av Haavind, Buttingsrud, Larssen og Vedeler slutter seg til uttalelsene fra flertallet i lovutvalget som går inn for bibehold av den nåværende ordning slik Straffeprosesslovkomitéens mindretall har foreslått. Et mindretall i Hovedstyret bestående av Helliesen, Vaagland og Holdt-Aanensen er enig i innstillingen fra Straffeprosesslovkomitéens flertall på samme måte som lovutvalgets mindretall (Kolstad). «Hva rettsmidlene angår er jeg - dog under noen tvil - blitt stående ved å gi min tilslutning til mindretallets forslag om å opprettholde vår nåværende ordning med Høyesterett som ankedomstol. Avgjørende for meg er hensynet til rettsenheten og tidsfaktoren. Disse to hensyn veier så tungt at jeg ikke finner å kunne slutte meg til flertallets forslag om å gjøre lagmannsretten til ankedomstol. For øvrig viser jeg til mindretallets syn, slik det kommer til uttrykk i innstillingen s. 114-116. Jeg kan ha en noe forskjellig oppfatning når det gjelder detaljene, men er i det store og hele enig med mindretallet. På et punkt vil jeg imidlertid ta avstand fra mindretallets forslag. De domfelte bør ikke ha et ubetinget krav på å få sin sak opp til fornyet behandling for lagmannsrett, jfr. bemerkningene nedenfor under kap. 23, Rettsmidler, om samtykke til fornyet behandling. Også innen påtalemyndigheten for øvrig er det nærmest alminnelig tilslutning til komitémindretallets forslag. Skipsfartens Arbeidsgiverforening, Norsk Sjømannsforbund og Det norske maskinistforbund slutter seg til komitéflertallets forslag. Departementet antar at det i spørsmålet om ankeordning - på samme måte som i juryspørsmålet - i første rekke må ses hen til hva som gir den prinsipielt sett beste ordning. At forslaget om å gjøre lagmannsretten til ankedomstol i straffesaker innebærer en økt total belastning av rettsapparatet, er for så vidt av underordnet betydning dersom den foreslåtte nyordning må antas å være en klar forbedring i prinsipiell henseende. Komitéflertallet uttaler da også (s 113): «Det som for flertallet veier aller tyngst, er behovet for en mer betryggende behandling av reaksjonsspørsmålene - spørsmål som i nåtidens strafferettspleie har og bør ha en dominerende plass. Det blir i den forbindelse (s 111) pekt på at utviklingen har gått i retning av et stadig mer differensiert reaksjonssystem hvor de individualpreventive hensyn tillegges langt større vekt enn tidligere, slik at det ofte vil være nødvendig å stille en prognose. I slike tilfelle er det nødvendig å bedømme siktedes personlighet og framtidsmuligheter. Bevisførsel umiddelbart for ankeinstansen er «vesentlig mer betryggende og gir sikrere resultater enn dokumentasjon av skriftlige forklaringer», og «det umiddelbare inntrykk av siktedes personlighet vil ankedomstolen bare kunne få når den har ham til stede i retten. Komitémindretallet mener på den annen side at flertallet overvurderer betydningen av umiddelbar bevisførsel i forbindelse med anker over reaksjonsfastsettingen (s 114), og det pekes på at ankene i de viktigste og vanskeligste saker fortsatt må gå til Høyesterett, hvor behandlingsmåten vil være den samme som tidligere (s 115). Departementet ser det slik at det må være tvilsomt om den foreslåtte nyordning vil innebære en vesentlig mer betryggende ankebehandling enn den man har under den nåværende ordning, iallfall om det virkelig vil være noen nivåforskjell, jf bl a uttalelsen fra Høyesteretts flertall (s 54-55). På den annen side kan det neppe være tvilsomt at ordningen med Høyesterett som eneste ankeinstans - som komitémindretallet uttrykker det - er «den som hurtigst og mest effektivt varetar rettsenheten, både med hensyn til lovanvendelse og med hensyn til straffutmåling» (s 115), jf uttalelsen fra Høyesteretts flertall (s 54-55). Både omsynet til rettsenheten og til en rask ankebehandling taler altså til fordel for å opprettholde den nåværende ordning. Under disse omstendigheter er departementet blitt stående ved at vårt nåværende ankesystem bør opprettholdes. Dette system er nok særegent og for så vidt kanskje mindre naturlig ut fra vanlige prinsipper for oppbyggingen av et domstolsvesen, men det er vel innarbeidet og har vist seg tjenlig hos oss. Hensynet til tidsmomentet og rettsenheten anser departementet som så tungtveiende at det trengtes en meget god begrunnelse om man likevel skulle gå inn for en systemendring. En slik begrunnelse kunne, foruten hensynet til en mer betryggende ankeordning, være at nyordningen var nødvendig for å avlaste Høyesterett. Flertallet i Høyesterett uttaler imidlertid at «etter de rådende forhold er det ikke nødvendig å endre den gjeldende ankeordning i straffesaker av hensyn til Høyesteretts arbeidsbyrde». Departementet antar at det da ikke kan være tilstrekkelig grunn til en omlegning som foreslått av komitéens flertall. Komitéflertallet som foreslår lagmannsretten gjort til ankedomstol, har i sitt utkast (§ 324) en bestemmelse hvoretter tiltalte i alle tilfelle trenger samtykke til fornyet prøving av bevisene under skyldspørsmålet (fullstendig anke). I motivene heter det (s 313): «Tilsvarende regler finnes nå i strpl. § 400. Disse regler er flere ganger blitt endret. Kretsen av tilfelle hvor det kreves samtykke av Kjæremålsutvalget til fornyet behandling etter begjæring av siktede, er derved etter hvert blitt ikke så lite utvidet i forhold til hva den var etter § 400 i dens opprinnelige ordlyd. Straffeprosessloven bygger her på den ordning at adgangen til å få fornyet behandling ved lagmannsrett i prinsippet er fri, også for siktede. For visse arter av saker begrenses adgangen så for siktedes vedkommende ved at det kreves samtykke fra Utvalget. Begrensningene bestemmes ved en rekke forskjellige kriterier, bl.a. den straffbare handlings art og straffens størrelse. Reglene virker til dels nokså vilkårlige. I utkastet blir det foreslått at siktede i alle tilfelle skal trenge samtykke for å kunne få overprøvet herreds- eller byrettens bevisbedømmelse under skyldspørsmålet. Dette er i samsvar med den ordning som gjelder etter landssvikrettergangsloven av 21. februar 1947 § 40 og lov om oppehalding av pris- og rasjoneringsføresegnene av 9. juli 1948 § 16. Forslaget bygger dels på prinsipielle betraktninger, dels på de erfaringer som er gjort om misbruk av adgangen til å kreve fornyet behandling etter den gjeldende ordning. (Det gjøres ikke sjelden i treneringsøyemed.) Siktede har nemlig tross lovens begrensningssystem fremdeles rettskrav på fornyet behandling i mange tilfelle, også i vanlige forbrytelsessaker, f. eks. om tyveri. Komitéen mener at det normalt bør være tilstrekkelig med bedømmelse i én instans når det gjelder bevisene vedkommende skyldspørsmålet. Det enkleste og mest konsekvente er derfor at siktede i alle tilfelle trenger samtykke til fullstendig ny behandling av saken. Sløyfes juryordningen, kan det vanskelig anføres prinsipielle grunner for et system som det man har i dag. De mest alvorlige saker går for lagmannsrett, og i disse tilfelle kan det under ingen omstendighet bli noen overprøving av bevisene under skyldspørsmålet. Komitémindretallet som vil opprettholde den nåværende ankeordning, foreslår i sitt alternative utkast (§ 348) at ordningen med en viss ubetinget adgang til fornyet behandling skal gjelde fortsatt, dog uten å gi noen begrunnelse av sin dissens på dette punkt. De fleste som har uttalt seg om spørsmålet går inn for at samtykke til fornyet behandling bør kreves i alle saker. «Spørsmål om i hvilken utstrekning siktede trenger samtykke til ny behandling av skyldspørsmålets faktiske side må vurderes på bakgrunn av at denne del av avgjørelsen etter utkastet bare prøves én gang i de største og mest alvorlige straffesaker, idet disse saker bringes direkte inn for lagmannsrett og skyldspørsmålets faktiske side ikke kan prøves av Høyesterett. Det synes da vanskelig å reise innvending mot at det også i de mindre saker som pådømmes ved herreds- og byrett, skal være den normale ordning at skyldspørsmålets faktiske side bare prøves en gang. For det tilfelle at komitéens forslag til ny ankeordning skulle bli gjennomført, finner utvalget derfor å kunne gi sin tilslutning til utkastets § 324 som foreskriver at siktedes anke til lagmannsrett over bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet ikke kan fremmes uten samtykke av lagmannsretten. Komitéens mindretall har imidlertid - i forbindelse med sitt forslag om å opprettholde gjeldende ankeordning - foreslått at siktede med visse unntak har krav på fornyet behandling, jfr. utkastets § 348. Så vidt utvalget kan se, er denne forskjell ikke nærmere grunngitt i innstillingen, og i betraktning av den felles begrunnelse hele komitéen har gitt om behandlingen av skyldspørsmålets faktiske side, er det neppe god sammenheng mellom flertallsforslaget til § 324 og mindretallsforslaget til § 348. Spørsmålet om nødvendigheten av samtykke synes i det vesentlige å stå i samme stilling hva enten gjeldende ankeordning skulle bli opprettholdt eller endret. Men hvis ankeordningen blir opprettholdt, kan det også være naturlig å opprettholde den regel at det hører under Høyesteretts kjæremålsutvalg å vurdere om samtykke til fornyet behandling skal gis. Dette må formentlig gjelde selv om det blir bestemt at siktede i alle tilfelle må ha samtykke til fornyet behandling. samtykke til dette, er neppe heldig. Unntakene omfatter de fleste saker, og behovet for fornyet behandling er neppe uten videre større i de øvrige saker. En generell regel om at siktede som utgangspunkt kan kreve fornyet behandling vil lede til at siktede til dels gjør bruk av denne adgang i tilfelle hvor det er åpenbart at skyldspørsmålets faktiske side er riktig avgjort ved herreds- og byrettens dom. Komitéen har enstemmig uttalt at siktedes adgang til å kreve fornyet behandling ikke sjelden misbrukes i treneringsøyemed. For det tilfelle at det skulle bli gitt en bestemmelse av den art som mindretallet har foreslått i sitt utkast til § 348, må formuleringen av unntaksreglene nøye overveies. Videre må det overveies å gi en særlig regel om det tilfelle at en person samtidig blir dømt for flere straffbare handlinger, blant annet fordi endringen av straffelovens § 52 nr. 1 i 1965 og den samtidig opphevelse av straffelovens § 62 tredje ledd utilsiktet har ledet til at siktede har krav på fornyet behandling i tilfelle hvor han tidligere måtte ha samtykke. Det bør også overveies å gi en særlig regel om samtykke i tilfelle at det skulle bli gitt en bestemmelse her har vært noe skiftende. Etter det standpunkt og den begrunnelse hele Straffeprosesslovkomitéen har gitt med hensyn til behandlingen av skyldspørsmålets faktiske side, er utvalget for sitt vedkommende tilbøyelig til å anta at en regel som svarer til flertallsforslagets § 324, vil være hensiktsmessig og forsvarlig, hva enten den gjeldende ankeordning skulle bli opprettholdt eller endret. Også de dommere som har uttalt seg særskilt om spørsmålet framholder at adgangen til fornyet behandling bør innskrenkes. De fleste mener at samtykke bør kreves i alle saker. Det gjelder lagmannen i Agder (Backer), lagmann Dick-Henriksen, lagmann Haugen og lagdommer Lous. «Men for øvrig ber jeg overveiet om ikke Høyesteretts Kjæremålsutvalgs adgang til å nekte samtykke til fornyet behandling ved lagmannsrett bør utvides slik at det alltid bør kreves samtykke til å få saken inn for lagmannsrett når dette begjæres av den domfelte. Når de alvorligste saker greier seg med én gangs behandling av bevisbedømmelsen, må dette også være en betryggende nok behandling for de mindre alvorlige saker. Statsadvokaten i Troms og Finnmark har særlig pekt på at den foreslåtte opphevelse av straffeprosesslovens § 400 nr. 4 antagelig vil føre til at samene vil kreve fornyet behandling av samtlige saker om tyveri av rein. Jeg viser til statsadvokatens særuttalelse, og jeg er enig med ham. Se også Riksadvokatens uttalelse, gjengitt s 59 foran. Den uttalelse fra statsadvokaten i Troms og Finnmark (Hallvang) som det er vist til, lyder: «Jeg har imidlertid en innvending når det gjelder utkastets § 348. Denne samsvarer i store trekk med strpl. § 400, 2. ledd, men bestemmelsene i § 400, 2. ledd nr. 4 er ikke tatt med i utkastet uten at jeg har funnet noen spesiell begrunnelse for at bestemmelsen nå er sløyfet. Bestemmelsen om at Kjæremålsutvalgets samtykke kreves til fornyet behandling når saken gjelder tyveri eller heleri vedkommende rensdyr, kom inn i loven ved endringer av henholdsvis 4. juli 1927 og 24. juni 1933. Jeg viser i denne forbindelse til Ot. prp. nr. 28/1927 og nr. 26/1933. Etter min mening bør bestemmelsen fortsatt gjelde idet antall renstyverisaker i et hvert fall ikke synes å avta og fortsatt (tross bedre kommunikasjoner i Finnmark og Troms) koster meget både når det gjelder etterforsking og domstolsbehandling. Vidda er stor og samene ofte spredd utover store og veiløse områder. I 1926 uttalte daværende lagmann i Hålogaland L. A. Thue, angående fornyet behandling av rentyverisaker, at den uhindrede adgang til å begjære fornyet behandling bevirket at nær sagt hver eneste domfelte forlangte fornyet behandling ved lagmannsrett. Jeg tror den samme tendens ville gjort seg gjeldende idag hvis vi ikke hadde hatt bestemmelsen i § 400, 2. ledd nr. 4. En del forsøker seg likevel, men som regel blir lagmannsrettsbehandling nektet av Kjæremålsutvalget. Dette må nå formodes kjent blant samene og er sikkert en medvirkende årsak til at antall begjæringer om fornyet behandling ikke er større. Hvis bestemmelsen tas bort, frykter jeg imidlertid for at vi kommer tilbake til slike tilstander som foran beskrevet av lagmann Thue. Politiembetsmennenes Landsforening (utvalget) uttaler: «Mindretallets lovforslag innebærer en utvidelse av adgangen til å avskjære ny behandling av skyldspørsmålet i relasjon til vår nåværende § 400, men begrenser - uten nærmere begrunnelse avskjæringsmuligheten til de forbrytelsessaker hvor det er gitt utsettelse med idømmelse av straff eller hvor straffen er betinget fengselsstraff under 6 måneder. Utvalget finner ikke at dette er et realistisk syn, idet forslaget i realiteten vil innebære omtrent samme misbruk av adgangen til å få fornyet behandling som vi nå erfarer. Det må være et legitimt behov for å få avsilet fra full lagmannsrettsbehandling de forbrytelsessaker hvor underrettens avgjørelse av skyldspørsmålet ikke gir grunnlag for noen som helst fornuftig tvil - uavhengig av hvilken straff underretten har idømt. Utvalget er her enig med flertallet (jfr. motivene til § 324). Bare i to uttalelser er det tatt uttrykkelig avstand fra komitéflertallets forslag om at tiltalte i alle tilfelle skal trenge samtykke til fornyet prøving av bevisene under skyldspørsmålet. Den ene er gjengitt foran under a), advokat Wiiks dissens i Advokatforeningens lovutvalg. Den annen er uttalelsen fra KROM, hvor det heter: «Den innsnevring som foreslås i tiltaltes ankerett, er etter vår oppfatning svært uheldig. Særlig betenkelig er forslaget om at den som er dømt i herreds- eller byrett, ikke lenger skal ha noe krav på å få overprøvet bevisene under skyldspørsmålet, men alltid trenger samtykke fra lagmannsretten (utk. § 324). I dag er utgangspunktet etter strpl. § 400 at domfelte har et ubetinget krav på fornyet behandling. Det er noen unntak, som vel imidlertid kan forsvares med at de gjelder mindre alvorlige saker. Men etter utkastet kan en tiltalt som nekter seg skyldig, bli idømt flere års fengsel uten å ha rett til en overprøving av om han har gjort det han er dømt for. Det er vanskelig å skjønne hvilke «prinsipielle betraktninger» som kan begrunne komitéens forslag om å begrense overprøvingsadgangen. Prinsippet må etter vår mening klart være at det skal være rett til overprøving. Retten til overprøving av straffedommer regnes gjerne til de grunnleggende menneskerettigheter, og er blant annet fastslått i FN's internasjonale konvensjon fra 1966 om sivile og politiske rettigheter, - en konvensjon som Norge har undertegnet, men ennå ikke ratifisert. Vi peker videre på at i sivile saker står rettsapparatet i det minste åpent i to instanser, såfremt det ikke gjelder rene bagatellsaker. Komitéens uttalelse om erfaringer om «misbruk» gir inntrykk av en god innsikt og innlevelsesevne i håndhevingssystemets problemer, men liten innsikt og innlevelsesevne i den domfeltes opplevelse av situasjonen. Det uttrykkes gjerne som et prinsipp i straffeprosessen at det er langt viktigere at ingen uskyldig blir dømt enn at noen skyldig går fri. Da får man i det minste gi rett til ny prøving av skyldspørsmålet for den som har nektet seg skyldig, men er dømt til ubetinget fengselsstraff. - Man bør for øvrig være klar over at en domfelt som får overprøvet bevisbedømmelsen, både etter gjeldende lov og etter utkastet løper risikoen for å få en strengere dom i ankeinstansen, - et forhold som skulle kunne forhindre de ubegrunnede anker komitéen frykter. (Komitéens påståtte «misbruk» har under enhver omstendighet ikke fått særlig omfang; antallet saker som fremmes for lagmannsretten til fornyet behandling ligger årlig på ca. 100 for hele landet.) Under ingen omstendighet bør man opprettholde utkastets krav til samtykke fra lagmannsretten ved anke over herreds- og byrettens bedømmelse av bevisene i skyldspørsmålet. Eventuelle begrensninger i ankeadgangen må i hvert fall ikke gå lenger enn de som nå gjelder etter strpl. § 400. Departementet vil innleiingsvis peke på opprinnelsen til den noe eiendommelige ordning man har i dag. Jurykommisjonens utkast var basert på prinsippet om én gangs bevisbedømmelse i skyldspørsmålet - også i herreds/byrettssaker. Den departementale revisjonskomité fant imidlertid at det i disse saker ville være betenkelig å avskjære adgangen til fornyet bevisprøving, særlig på grunn av underdommerens «ledende og selvstendig undersøkende stilling» (på etterforskingsstadiet). Denne komité uttalte (DKM s I-II): «Da Jurykommissionen henlagde den endelige Afgjørelse af de mindre Sager til Meddomsretterne, bestaaende af Underdommeren som Formand og fire eller to Domsmænd, søgte den paa den anden Side at styrke denne Domstols Stilling og værne om dens Uhildethed ved at indskrænke Underdommerens Befatning med og navnlig hans Initiativ under Forundersøgelsen til det mindst mulige. Ogsaa her, før endnu Tiltale var reist, vilde den, at Parterne skulde være den egentlig drivende Kraft og Dommeren nærmest henvist til alene at handle ifølge Begjæring og indenfor det begjæredes Grænser. Allerede Justiskomitéen erkjendte imidlertid, at denne Ordning vanskelig lod sig gjennomføre, og gjenindsatte atter Dommeren i væsentlig den samme ledende og selvstændig undersøgende Stilling, som den han for Tiden indtager. Men hvad man end ellers vil dømme om Jurykommissionens Meddomsretter som Domstole ikke alene i første men ogsaa i sidste Instans, maa det vistnok indrømmes, at med denne Forandring den Forudsætning er bortfaldt, hvorunder en saadan Ordning alene kan fremstille sig som antagelig. Samtlige denne Komites Medlemmer ere derfor enige om, at der mod disse Retters Domme i alle ikke ganske ubetydelige Sager bør aabnes Adgang til Anke. Den anke til lagmannsrett som det her er tale om, ble i loven kalt fornyet behandling ved lagmannsrett. I visse tilfelle trengte tiltalte samtykke av Høyesteretts kjæremålsutvalg til slik fornyet behandling, men - som nevnt av Straffeprosesslovkomitéen - i vesentlig mindre utstrekning enn etter den någjeldende lov (strpl § 400). Den «ledende og selvstendig undersøkende stilling» på etterforskingsstadiet som underdommeren kunne sies å ha etter gjeldende lov, er i praksis blitt stadig mindre reell, og etter det foreliggende utkast til ny lov vil den helt falle bort. Instituttet rettslig forundersøkelse vil bli opphevd, og bare konsulretten - som ikke har dømmende myndighet - vil av eget tiltak kunne foreta avhør som ikke uten skade kan utsettes (sammenlikn nåv strpl § 269 med utk § 238 tredje ledd). Videre kan anmeldelse av straffbare handlinger etter utkastet bare skje til påtalemyndigheten eller politiet (utk § 223), ikke også til retten som i dag (strpl § 262). Fortsatt vil nok underdommeren ofte måtte treffe avgjørelser på etterforskingsstadiet, særlig hvor det gjelder bruk av tvangsmidler, noe også lagmannsretten vil måtte gjøre som kjæremålsinstans, men dommeren har her bare kontrollfunksjoner, ikke ledelse av etterforskingen. Det lite praktiske særtilfelle nevnt i utk § 247, kan man se bort fra. som dommer når saken eventuelt fremmes med tiltale. Departementet foreslår at man ikke opprettholder noen ubetinget adgang til å kreve fornyet behandling, men lar adgangen bero på samtykke fra Høyesteretts kjæremålsutvalg i det enkelte tilfelle. Man finner ikke avgjørende betenkeligheter ved en slik ordning. Man viser til at de alvorligste straffesaker går direkte for lagmannsrett uten noen adgang til overprøving av bevisbedømmelsen. En overprøving av bevisbedømmelsen i lagmannsrettssaker ville være lite i samsvar med jurysystemet. Ordningen for de alvorligste straffesaker som går direkte for lagmannsrett hviler imidlertid også på den vurdering at det normalt bare bør skje én gangs bevisbedømmelse under skyldspørsmålet. Denne betraktning har også gyldighet for herreds- og byrettssaker. I hvert fall må det være prinsipielt ubetenkelig å gjøre tiltaltes rett til fornyet behandling betinget av kjæremålsutvalgets samtykke, og tungtveiende praktiske hensyn taler for at en slik «sileinstans» blir nyttet. De tiltaltes ubetingede rett til fornyet behandling synes i dag også i en viss utstrekning å bli misbrukt i treneringsøyemed, og de praktiske muligheter for å bremse på misbruket er minimale. Etter departementets mening kan det ikke bli tale om å nekte varetektsfradrag hvor den fornyede behandling ikke fører til et gunstigere resultat for tiltalte, og det er ytterst sjelden aktuelt å idømme sakskostnader, idet de fleste tiltalte i forbrytelsessaker er ubemidlet. Den trenering som oppnås ved misbruk av rettsmidlet fornyet behandling har relativt stor praktisk betydning. Ved Eidsivating lagmannsrett er således sakene gjerne berammet for så lang tid framover at det normalt kan påregnes å ville gå et halvt års tid fra herreds/byrettens dom til saken kommer opp for lagmannsretten. Som nevnt anser departementet det fullt betryggende at Høyesteretts kjæremålsutvalg i alle tilfelle må samtykke i fornyet behandling. Man har likevel alvorlig overveiet om det i en gruppe tilfelle bør gis siktede ubetinget rett til fornyet behandling, nemlig hvor det gjelder et forhold som har medført ubetinget straff av fengsel i en viss tid. Dette er foreslått av lagmannen i Agder. En slik regel ville imidlertid være meget vanskelig å praktisere i de tilfelle der flere straffbare handlinger er pådømt under ett og det er fastsatt en felles frihetsstraff etter straffelovens § 62. Adgangen til fornyet behandling må bedømmes for hver handling for seg. Dette gjelder både i relasjon til dens grovhet og den tvil som måtte knytte seg til avgjørelsen av skyldspørsmålet. Det er heller ikke gitt at tiltalte ønsker fornyet behandling av saken for så vidt gjelder alle de pådømte handlinger. For noen av disses vedkommende har han kanskje erklært seg skyldig. I slike tilfelle ville en regel om ubetinget adgang til fornyet behandling bare være mulig å praktisere dersom retten i domsgrunnene opplyste hva den fant ville være en passende straff for hver enkelt straffbar handling sett for seg - en ordning som er klart i strid med de tanker som ligger bak utmålingen av en fellesstraff etter straffelovens § 62. Man har derfor heller ikke for denne gruppe tilfelle funnet å burde gå inn for en ordning med ubetinget rett til fornyet behandling. Når tiltalte etter dette i alle tilfelle vil være avhengig av samtykke fra Høyesteretts kjæremålsutvalg for å oppnå fornyet behandling, synes det mest naturlig å utvide denne regel til også å gjelde for påtalemyndigheten. Riktignok kan det ikke antas å være det samme behov for å bremse på påtalemyndighetens begjæringer om fornyet behandling, men prinsipielt sett er det en fordel å ha den samme regel for begge parter i prosessen. Ovenfor er det i samsvar med mindretallsutkastet forutsatt at det er Høyesteretts kjæremålsutvalg som skal gi samtykke til fornyet behandling. Komitéflertallet foreslo riktignok at myndigheten til å samtykke i fornyet bevisprøving ble lagt til lagmannsretten, men det var da forutsetningen at denne ble ankedomstol (s 313 annen spalte): «Det ville være upraktisk og uheldig om saken skulle måtte sendes til Kjæremålsutvalget til avgjørelse av samtykkespørsmålet, når det ellers er lagmannsretten som skal foreta den foreløpige prøving av anken. Politiembetsmennenes Landsforening (utvalg for strafferett og kriminologi) uttaler imidlertid til mindretallsutkastet: «Utvalget kan ikke se at det foreligger noen nærmere begrunnelse av hvorfor spørsmålet om samtykke til fornyet behandling av skyldspørsmålet fortsatt er tillagt Høyesteretts kjæremålsutvalg. Utvalget er her enig med flertallet i at spørsmålet om samtykke overgår til lagmannsretten. Lagmannsretten vil også ellers ha særlig erfaring i vurdering av bevisspørsmål vedrørende skyldspørsmålet, og saksbehandlingen vil kunne bli raskere. Dersom det samtidig foreligger anke over lovanvendelse eller saksbehandling, forutsettes dette spørsmål bare å bli oversendt Høyesteretts kjæremålsutvalg (se utvalgets standpunkt til § 9) i de tilfeller hvor lagmannsretten ikke gir sitt samtykke til overprøvelse av skyldspørsmålet. Departementet er for sitt vedkommende enig i det som også synes å være komitéflertallets standpunkt, nemlig at det ikke er grunn til å legge samtykkemyndigheten til lagmannsretten med mindre denne blir ankedomstol. Det er i og for seg lite heldig at myndigheten tillegges den samme rett som i tilfelle skal foreta den fornyete behandling, og bruk av en sentral sileinstans gir bedre garanti for en ensartet vurderingspraksis. Hertil kommer de praktiske fordeler ved å bruke samme sileinstans for anker og begjæringer om fornyet behandling, jf de særskilte merknader til utk § 370. I komitéutkastet basert på lagmannsretten som ankedomstol foreslås at lagmannsretten skal være ankeinstans også for vedtatte forelegg. Herom heter det i motivene til komitéutk § 266 (s 291): «Komitéen har overveiet spørsmålet om anke over forelegg burde gå til herreds/byretten, og da kanskje i form av klage i stedet for anke. Man er imidlertid blitt stående ved at også anker over forelegg bør gå til lagmannsretten. Den omstendighet at anke over forlik etter tvistemålsloven går til herreds/byretten, finner man ikke å burde tillegge noen vekt ved valget av ankeinstans for vedtatte forelegg. Forelegg er et alternativ til tiltalebeslutning, og anke over vedtagelsen går i dag til den ordinære ankedomstol, Høyesterett. Skulle herreds/byretten være ankedomstol, måtte begrunnelsen være at man derved kunne få en enklere og raskere avgjørelse av anken, men dette er tvilsomt. Siktede skal etter utk § 267 annet ledd som regel ikke innkalles til ankeforhandlingen, og lagmannsretten vil kunne realitetsavgjøre visse anker uten ankeforhandling (§ 332). Gikk anken til herreds/byretten, ville man dessuten få tre rettsmiddelinstanser, mot bare to når lagmannsretten er ankeinstans. Hertil kommer at lovens ordning blir vesentlig enklere når man ikke har en særskilt ankeinstans for vedtatte forelegg, foruten at antallet anker over forelegg må antas å bli meget beskjedent når påtalemyndigheten kan oppheve vedtagelsen til gunst for siktede. Allerede i dag er antallet anker over forelegg meget lite. I 1959 - det år komitéen har fått utarbeidet oppgaver over ankesaker for - var det bare 12 anker over forelegg som ble behandlet av Kjæremålsutvalget, og bare to av dem ble henvist til Høyesterett. Komitémindretallet, som ellers vil opprettholde den nåværende ankeordning, foreslår at forhørsretten gjøres til (første) ankeinstans for vedtatte forelegg. Begrunnelsen er kortfattet (s 116 spalte 2 nest siste avsnitt): «Vi betrakter det som mindre naturlig at anke over forelegg skal gå direkte til Høyesterett. Dette forslag slutter Høyesteretts flertall og Dommerforeningens lovutvalg seg til. Dommerforeningens lovutvalg mener dog at anken bør gå til herreds/byretten og her som regel - når ikke «dommeren etter sakens art finner grunn til» å tilkalle domsmenn - behandles av «enedommer med adgang til videre anke til høyere rett». Politimesteren i Sogn (Amundrud) slutter seg likeledes til komitémindretallet på dette punkt, mens derimot politimestrene i Asker og Bærum (Quale) og i Moss (Blekeli) mener at anker over vedtatte forelegg bør gå til Høyesterett som hittil. Det samme mener lagmannen i Agder (Backer) som uttaler: «Det synes lite rimelig at anke over forelegg skal gå til forhørsretten, jfr. mindretallets bem. s. 116, og flertallets s. sted. Politiembetsmennenes Landsforenings utvalg for strafferett og kriminologi uttaler: «Anke over vedtatt forelegg bør som hittil behandles av Høyesterett. Det er ytterst sjelden at det forekommer slike ankesaker, og med den siling som etter utvalgets forslag vil kunne skje gjennom statsadvokatene, skulle mengden av disse saker påregnes å minke. Når utvalget har tatt dette standpunkt, henger det også sammen med at man mener at anke i straffesaker som hittil bør gå til Høyesterett, hvorom nærmere i forbindelse med bemerkningene til Innst. kap. 23. Forslaget fra komitéens mindretall om å overføre disse ankesaker til forhørsrettene, finner man i likhet med flertallet mindre heldig. Man vil her måtte regne med en mindre betryggende behandling enn ved lagmannsrettene og med ytterst forskjelligartede avgjørelser. Men heller ikke ved overføring til lagmannsrettene vil man etter utvalgets mening kunne regne med å få den ønskelige enhet i avgjørelsene. Departementet vil ikke slutte seg til forslaget om å gjøre forhørsretten til ankeinstans for vedtatte forelegg. Uttalelsen om at det her er «mindre naturlig» med anke direkte til Høyesterett, må vel ta sikte på at et forelegg er en forholdsvis enkel straffefastsetting, selv om det har virkning som en dom, og at man ikke bør bry landets høyeste domstol med slike småtterier. Det er noe sant i dette. På den annen side går f eks anke over forhørsrettens bøtefastsetting direkte til Høyesterett. De to hensyn som sterkest taler for å beholde ordningen med anke over dommer direkte til Høyesterett, hensynene til tidsmomentet og rettsenheten, er kanskje ikke fullt så tungtveiende hvor det gjelder anke over vedtatt forelegg - for så vidt som et forelegg aldri går ut på fengselsstraff. tillegges vekt, jf komitéens argumentasjon s 291 i innstillingen (gjengitt foran), der det også vises til det beskjedne antall anker det her dreier seg om. For årene 1974-1977 var tallene disse: I gjennomsnitt dreier det seg om ca tre anker pr måned og ca tre henvisninger pr år. Noen avlasting av Høyesterett av nevneverdig betydning kan det således vanskelig bli tale om - så mye mindre som forhørsrettens ankeavgjørelse etter forslaget skal kunne påankes videre. Det må reknes med at denne ankeadgang ville bli nyttet i relativt stor utstrekning. På den annen side måtte forslaget om forhørsretten som ankeinstans påreknes å medføre en økt totalbelastning av rettsapparatet, og da ikke bare fordi man ville få to ankeinstanser mot nå én. At foreleggsankene ikke betyr noen større arbeidsbyrde for den sentrale ankeinstans, beror nemlig også på at det her oftest er enkelt å avgjøre slike anker. Det blir neppe like enkelt om avgjørelsen skulle treffes av en herreds/bydommer. For denne vil ankebehandlingen lett framstille seg som noe ekstraordinært som kan volde atskillig arbeid også hvor Høyesteretts kjæremålsutvalg ville finne avgjørelsen kurant. Før ankeavgjørelsen kunne treffes, måtte underdommeren studere de særlige prosessregler som får anvendelse, jf komitéutk § 266 og § 267 med henvisninger til en rekke bestemmelser i ankekapitlet, og ofte ville det bli nødvendig å orientere seg i en omfattende høyesterettspraksis. Det siste gjelder ikke minst hvor det er spørsmål om «vedtakelsen av forelegget ikke er bindende som viljeserklæring». Anken gjelder oftest dette. Den eventuelle fordel ved forhørsretten som ankeinstans for vedtatte forelegg måtte være dens mulighet for avhør av siktede og vitner under ankeforhandlingen, men umiddelbarhetsprinsippet har neppe større praktisk betydning her enn i mange andre anketilfelle, f eks ved anke over straffutmålingen. Alt i alt synes forslaget om to ankeinstanser bare for vedtatte forelegg å innebære en unødvendig komplikasjon av vårt ankesystem, og da spesielt i betraktning av det ubetydelige antall foreleggsanker man kan rekne med. Noen økning av antallet kan neppe ventes, snarere tvert om. Etter utkastet får påtalemyndigheten adgang til å oppheve vedtatte forelegg til gunst for siktede. Ikke mindre viktig for saksantallet er vår tids avkriminalisering nettopp på de felter der man har hatt hovedtyngden av forelegg, nemlig hvor det gjelder drukkenskapsforseelser og parkeringsovertredelser. For de sistes vedkommende skal gebyr brukes i steden for bøtestraff. Etter vegtrafikkloven 18 juni 1965 nr 4 § 31a fjerde ledd kan ileggelse av gebyr innklages for forhørsretten. Avgjørelsen treffes her ved kjennelse som kan påkjæres (til lagmannsretten). En tilsvarende klageordning kunne tenkes for vedtatte forelegg, men man er blitt stående ved at de beste grunner taler for å beholde den någjeldende ankeordning. Det kan ellers nevnes at komitémindretallet som foreslår forhørsretten som ankeinstans for vedtatte forelegg, også foreslår at begjæring om gjenopptak av sak avgjort ved forelegg, skal framsettes for forhørsretten, se innst s 57, § 268 annet punktum. Komitéflertallet foreslår at begjæringen skal framsettes for lagmannsretten. Departementet slutter seg til dette, jf de særskilte merknader til lovutk § 261. Under denne tittel behandler komitéen s 85 flg forskjellige spørsmål som det kort skal redegjøres for i det følgende. For så vidt angår spørsmålet om alle saker bør begynne i herreds/byrett, vises dog til framstillingen foran s 13 (under punkt 2). Dette spørsmål drøftes i komitéinnstillingen s 86-88. Komitéens standpunkt er at det ikke bør opprettes egne kriminaldomstoler, og ikke i noen av de innkomne uttalelser er det gitt direkte uttrykk for et annet standpunkt. Dommerforeningens lovutvalg for straffeprosess sier seg enig med komitéen og tiltrer dennes begrunnelse. Departementet er i likhet med Dommerforeningens lovutvalg enig med komitéen, og man tiltrer dennes begrunnelse. Behovet for særskilte sikringsdomstoler eller nemnder som komitéen omtaler, må vurderes i sammenheng med spørsmålet om strafferettslige særreaksjoner, jf NOU 1974:17. Komitéen behandler s 88 spørsmålet om summarisk pådømmelse - dom i forhørsrett - og konkluderer med at ordningen bør opprettholdes, men med visse endringer, bla når det gjelder bruk av forsvarer. Dommerforeningens lovutvalg for straffeprosess sier seg enig med komitéen, også når det gjelder de foreslåtte endringer. Ingen uttaler seg mot at adgangen til dom i forhørsrett opprettholdes, men noen har merknader til de foreslåtte endringer. Også departementet er enig i at adgangen til summarisk pådømmelse ved forhørsrett bør opprettholdes. For så vidt angår de foreslåtte endringer viser man til de særskilte merknader til de paragrafer det her gjelder, nemlig § 96, § 97, § 98, § 99, § 100 og § 248. Komitéen vurderer s 88-89 dommerfullmektiginstitusjonen. Departementet finner ikke å burde gå nærmere inn på dette spørsmål i denne proposisjon. I komitéinnstillingen s 90-91 blir det gjort greie for de nåværende regler om valg av lekdommere og hvordan reglene praktiseres. Det heter deretter: «Komitéen er blitt stående ved at lovens valgregler i og for seg er tilfredsstillende. Det avgjørende er hvor meget arbeid som legges i utvelgelsen. Problemene stiller seg meget forskjellig etter kommunenes størrelse. I mindre kommuner er det en overkommelig oppgave å tilfredsstille lovens krav om at det bare skal velges folk som «på grunn av sin rettsindighet, dyktighet og selvstendighet anses for særlig skikket for vervet.» I de største kommuner må man vel derimot stort sett nøye seg med å få skilt ut personer som har vært straffet eller av andre grunner er lite egnet til å delta som domsmenn eller lagrettemenn, med mindre man går til en sterk desentralisering av utvelgelsesprosessen. Ordningen i Oslo med å bruke likningsfullmektigene som forslagsstillere betegner en slik desentralisering, men kan for øvrig ikke betraktes som ideell. Så varierte som forholdene er i de forskjellige kommuner, må man etter komitéens mening overlate til kommunene - innenfor de generelle regler som er gitt i loven - å finne frem til den mest hensiktsmessige ordning av valget. Komitéen finner heller ikke grunn til å foreslå regler i loven med sikte på å øke deltakelsen av kvinner som legdommere. Så vel når det gjelder dette spørsmål som når det gjelder det ønskelige i at utvalgene representerer alle samfunnslag, anser en det tilstrekkelig med det som blir sagt i Justisdepartementets før omtalte rundskriv foran valget. Derimot vil komitéen foreslå en endring i til. § 74 annet ledd. Ved den revisjon av kommunegrensene og sammenslåing av kommuner som er gjennomført i de senere år, er forskjellen mellom kjøpstads- og herredskommuner stort sett eliminert. Det skulle derfor ikke være noen grunn til å opprettholde et skille i fremgangsmåten ved valg av medlemmer til domsmannsutvalgene. Komitéen vil derfor foreslå at regelen i til. § 74 annet ledd om adgang til å overdra forberedelsen av valget til en nemnd valgt av formannskapet, blir gjort generell. Det blir da overlatt til det enkelte kommunestyre å bedømme om det skal benytte seg av denne adgang eller om hele formannskapet skal ta del i forberedelsen. Man foreslår at det til nemnda kan velges også medlemmer av kommunestyret som ikke sitter i formannskapet. I kommuner hvor formannskapet har stort arbeidspress, vil dette kunne være praktisk. Kravet om samtykke fra departementet er sløyfet. Det er bare å bebyrde administrasjonen overflødig. - Endringen i § 74 trekker med seg også en endring av § 75. «I det lagdømme hvor jeg har virket som lagmann (Frostating) har valgene fungert tilfredsstillende. Man kan ikke si at det kvinnelige innslag har vært diskriminert. Ikke så sjelden har flertallet av lagrettemedlemmer vært kvinner. Jeg er derfor enig med komitéen i at det ikke er noen grunn til å foreslå regler i loven med sikte på å øke deltakelsen av kvinner som legdommere. Departementet er enig med komitéen - også for så vidt angår de foreslåtte endringer i domstolsloven. I komitéinnstillingen s 92-94 drøftes spørsmålet om fagkyndige domsmenn i straffesaker. Komitéen foreslår de nåværende regler om slike domsmenn i straffesaker opphevd og gir denne begrunnelse: «Det er i og for seg en naturlig tanke at man bør søke å få domstolen sammensatt slik at den representerer innsikt i de livsområder som den har til behandling. Med den tiltagende spesialisering i samfunnslivet er det imidlertid umulig å gjennomføre dette krav, og det er vanskelig å peke ut spesielle områder og si at det nettopp her er bruk for særlig kyndighet innenfor retten. Oppregningen i den nåværende strpl. § 370 virker i så måte nokså tilfeldig. Som allerede fremhevet i Den departementale revisjonskomités innstilling av 1886 er det også fare for at fagkyndige domsmenn kommer til å representere en bestemt klasse eller et bestemt samfunnssyn i saker hvor motstridende gruppeinteresser gjør seg gjeldende. Den fagkyndighet det kan være behov for, er ofte også så spesialisert at det beror på en tilfeldighet om de som blir trukket ut av det fagkyndige utvalg tilfredsstiller behovene. For så vidt er ordningen i sivile saker, hvor de fagkyndige domsmenn oppnevnes av rettens formann, mer elastisk. Det mest betryggende er i alle tilfelle at sakkyndigheten blir oppnevnt av domstolen og avhørt og eksaminert under hovedforhandlingen. de sakkyndige gir. Særlig vil man mene at det i innviklede regnskapssaker kan være vanskelig for legmenn uten ethvert kjennskap til regnskapsvesen å følge med i saken. Denne gruppe av saker har imidlertid hittil vært behandlet uten fagkyndige domsmenn. Det samme gjelder prissaker. Komitéen kan ikke finne at de saker som nå er oppregnet i straffeprosesslovens § 370 står i en slik særstilling at det er grunn til å opprettholde ordningen for dem. Komitéen anser det ikke avgjørende at tvistemålsloven gir adgang til å bruke fagkyndige domsmenn, og at denne adgang nylig er utvidet til å gjelde også sjøkyndige domsmenn (lov av 21. juni 1963). Man finner ikke grunn til å gå inn på spørsmålet om berettigelsen av å bruke fagkyndige domsmenn i sivile saker. Det kan i noen grad være andre hensyn som gjør seg gjeldende der enn i straffesaker. Man peker også på at domsmenn i sivile saker bare brukes når noen av partene forlanger det eller retten finner det ønskelig, og at domsmennene oppnevnæs av rettens formann. I straffesaker er derimot bruken av domsmenn obligatorisk og utvelgelsen for den enkelte sak skjer ved loddtrekning. Videre er det den forskjell at i sivile saker må partene selv betale oppnevnte sakkyndige, mens det i straffesaker er staten som bestrider utgiftene når det oppnevnes sakkyndige. Man kunne tenke seg å beholde en ordning med fagkyndige domsmenn i den form at rettens formann fikk adgang til å oppnevne fagkyndige domsmenn når sakens beskaffenhet tilsa det. Det er imidlertid tvilsomt om fordelene ved en slik ordning, som ville gi formannen en betydelig innflytelse på rettens sammensetning, alt i alt ville oppveie ulempene, og komitéen fremsetter ikke noe forslag i den retning som her antydet. «Mens Straffeprosesslovkomitéen har betraktet deltakelse av domsmenn i strafferettspleien som viktig, har komitéen foreslått opphevet de nå gjeldende regler om fagkyndige domsmenn i straffesaker. Utvalget er under tvil blitt stående ved å tiltre dette forslag. Man legger for så vidt vekt på at det vil være vanskelig å opprette et rimelig antall utvalg av fagkyndige domsmenn. Etter gjeldende ordning Kan det virke tilfeldig at det - i den utstrekning særlige utvalg er opprettet - skal være fagkyndige domsmenn i visse grupper av saker, mens det ikke skal være fagkyndige domsmenn i andre grupper av saker hvor faglig innsikt må antas å, være like påkrevd. Straffeprosesslovkomitéen har imidlertid antydet «å beholde en ordning med fagkyndige domsmenn i den form at rettens formann fikk adgang til å oppnevne fagkyndige domsmenn når sakens beskaffenhet tilsa det» (innstillingen side 94). Etter utvalgets oppfatning kan det være grunn til nærmere å overveie en slik ordning. Selv om det normalt vil være tilstrekkelig å oppnevne sakkyndige som kan avhøres under hovedforhandlingen, kan det i enkelte tilfelle være hensiktsmessig eller nødvendig at retten har både juridisk og en særlig faglig innsikt. Lagmann Nissen gir komitéens forslag sin uforbeholdne tilslutning. Det samme gjør politimesteren i Arendal (Nyhus) og den kst statsadvokat i Nordland (Utengen), sistnevnte dog med denne tilføyelse: «Jeg har ganske visst erfaring for at ordningen har virket bra i saker vedrørende forbrytelser og forseelser i sjøfartsforhold, men det er jo riktig hva komiteen i sin alminnelighet anfører, nemlig at de saker som i dag betinger fagkyndige domsmenn, virker noe tilfeldig valgt og at det med en tiltakende spesialisering vil være umulig å gjennomføre kravet om en sammensetning av domstolen som sikrer fagkyndighet på alle områder. De øvrige som har uttalt seg om spørsmålet, gir uttrykk for betenkeligheter ved komitéens forslag. Justitiarius i Trondheim byrett (Bugge) uttaler således: «Når det gjelder sakkyndige domsmenn, er jeg i tvil om ikke det nuværende system bør beholdes når det gjelder de saker som nevnes i den nugjeldende straffeprosesslovs § 370 nr. 2. Kristiansand byrett uttaler: «Man stiller seg tvilende til komitéens forslag om helt å oppheve ordningen med fagkyndige domsmenn. (Side 92-94.) Riktignok er det så at det i dag virker noe tilfeldig at det skal være fagkyndige domsmenn i saker av de kategorier, som strpl. § 370 nevner, (dersom slike utvalg er opprettet), mens en rekke andre sakstyper, eksempelvis slike som krever forretningskyndighet, regnskapsinnsikt eller teknisk innsikt (utenfor sjøfartsforhold), ikke behandles med fagkyndige domsmenn. Det er videre klart at det ville være forbundet med meget store vanskeligheter å finne den rette begrensning, dersom man skulle søke å finne frem til et rimelig antall utvalg. Komitéen har vært inne på tanken om å beholde en ordning med fagkyndige domsmenn i den form at rettens formann fikk adgang til å oppnevne slike domsmenn når sakens beskaffenhet tilsa det, men fremholder som betenkelig at formannen derved ville få en betydelig innflytelse på rettens sammensetning, hva han ellers ikke har i straffesaker. Istedet henviser komitéen til adgangen til å oppnevne sakkyndige, som kan avhøres og eksamineres fritt under hovedforhandlingen. Det er oppfatningen blandt byrettens dommere at det i visse saker vil være av vesentlig betydning for en riktig og forsvarlig fundert avgjørelse av saksforholdet at domstolen i sin sammensetning kombinerer solid faglig erfaring med juridisk innsikt, bl.a. av hensyn til en adekvat eksaminasjon av sakkyndige, og at det ikke i alle tilfelle vil være like tilfredsstillende at sakkyndigheten befinner seg utenfor skranken. for den enkelte dommers selvstendige vurdering og personlige overbevisning. Byfogden i Tromsø (Kaas) uttaler: «Komitéens forslag om å oppheve ordningen med fagkyndige domsmenn er jeg ikke enig i. Det er nok riktig at den tiltagende spesialisering gjør det vanskelig eller endog umulig å oppnå at domstolen har fagkyndighet i enhver sak. Men i noen nokså hyppig forekommende saker er det meget lett å oppnå at retten har fagkyndighet, og det er samtidig særdeles ønskelig at den har det i disse saker. Dette gjelder først og fremst de saker som kaller på sjøkyndighet. Avgjørende for tiltaltes straffskyld vil det ofte være om han har handlet i overensstemmelse med alminnelig sjømannsskikk. - Sjøveisreglene 29. Det er en vesentlig fordel at fagkyndighet deltar i domskonferansen i slike tilfeller. Med fagkyndige domsmenn går saksbehandlingen dessuten raskere enn om sakkyndige måtte oppnevnes. Det er mulig at lignende hensyn gjør seg gjeldende i alle saker som er nevnt i den nugjeldende strpl. § 370. Iallfall er det vel tilfelle i håndverkssaker. Bestemmelsene i strpl. § 370 nr. 2 og 3 bør derfor etter min mening opprettholdes. Det er mulig at andre sakområder enn de nevnte burde være med. Og det er sikkert så at det ikke lar seg gjøre alltid å ha domsmenn med fagkyndighet i sjeldne spesialiteter, men dette er neppe grunn nok til helt å forlate en ordning som byr på åpenbare fordeler i saker som forekommer forholdsvis ofte. Generaladvokaten (Monsen) uttaler (idet han viser til forarbeidene til lov 29 mars 1957 nr 2 om endringer i lov om rettergangsmåten i militære straffesaker i fredstid 6 mai 1921): «Disiplinlovkomitéen fremsatte i sitt lovutkast § 3 følgende forslag: «I herreds- eller byrettssaker hvor teknisk eller annen særlig fagkunnskap skjønnes å være av særlig betydning, kan vedkommende rettsformann ved kjennelse beslutte at domsmenn skal trekkes av et særskilt utvalg. De nærmere regler om utvalgene fastsettes av Kongen.» (innst. s. 35.) Fra komitéens innstilling hitsettes: «Komitéen anser det utvilsomt at det er nødvendig med en lovendring på dette punkt når de militære straffesaker nå skal behandles etter straffeprossesslovens alminnelige regler for borgerlige forbrytelser. Det skulle være tilstrekkelig å henvise til at etter forannevnte bestemmelse vil retten bli satt med fagkyndige domsmenn når det gjelder forbrytelser eller forseelser i sjøfartsforhold (straffelovens kap. 30 og 42), men når et liknende forhold inntreffer på Marinens fartøyer vil nevnte bestemmelse ikke få anvendelse. Det er videre etter komitéens oppfatning klart at den stadig stigende bruk av tekniske hjelpemidler innen forsvaret og de mange spesielle regler for bruk av disse etc. vanskeliggjør, for ikke å si umuliggjør, et forsvarlig skjønn utelukkende av dommere med manglende teknisk innsikt og erfaring. Det kan her dreie seg om forhold av helt forskjellig karakter, f. eks. flyulykker, grunnstøtninger, manøvrering av stridsvogner og bruk av forskjellig våpen fra håndvåpen til våpen av større kaliber osv. Fordi forholdene er så mangeartet anser komitéen det lite hensiktsmessig å forsøke å spesifisere hvilke saker det her kan dreie seg om, slik som i straffeprosesslovens § 370. Komiteen har utformet sitt forslag slik at det overlates til underrettens formann å skjønne over når behovet for fagkyndige domsmenn er til stede. Mot en bruk av fagkyndige domsmenn i straffesaker anføres gjerne at domstolen selv har adgang til å benytte sakkyndige som veiledere under rettergangen. I saker av den art det her gjelder, synes det åpenbart at bistanden fra sakkyndige blir langt mer verdifull når sakkunnskapen er representert i domstolen og således deltar i hele saksbehandlingen. Slik som komitéen har utformet lovregelen vil det bare i helt særlige tilfelle bli spørsmål om fagkyndige domsmenn. (Innst. s. 17.) Justisdepartementet sluttet seg ikke til forslaget under henvisning til Riksadvokatens og Den norske dommerforenings uttalelse. Riksadvokaten uttalte bl.a.: «Komitéen anfører her videre at «det skulle være tilstrekkelig å henvise til at etter forannevnte bestemmelse vil retten bli satt med fagkyndige domsmenn når det gjelder forbrytelser eller forseelser i sjøfartsforhold (straffelovens kap. 30 og 42), men når et liknende forhold inntreffer på Marinens fartøy, vil nevnte bestemmelse ikke få anvendelse». Til dette må jeg bemerke at komitéens fortolkning neppe kan være riktig. Etter strpl. § 370 pkt. 2 i. f. (jfr. ordene «.... eller anden overtrædelse av tjenestepligter som sjømand») må resultatet såvidt jeg kan forstå bli at domsmenn trekkes av det særlige utvalg også i tilfelle av at forseelser i sjøfartsforhold inntreffer på marinens fartøyer slik at det blir spørsmål om å henføre overtredelsen (også) under den militære straffelov.» (Ot. prp. nr. 1 s. 11.) Det er senere trukket domsmenn av det særlige utvalg i saker hvor sjøforsvarets fartøyer er involvert. Det bemerkes forøvrig at ikke alle domstoler f. t. har slike utvalg, jfr. Salten herredsretts dom av 29. august 1969. Straffeprosesslovkomitéen har foreslått de nåværende regler om fagkyndige domsmenn i straffesaker opphevet. (Innst. s. 92 flg.) Det må imidlertid antas at det foreligger et særlig behov for å opprettholde adgangen til å anvende sjøkyndige domsmenn i militære straffesaker. Det samme gjelder behov for sakkyndige domsmenn i militære flyhavarisaker, jfr. i denne forbindelse uttalelse fra Sjefen for Flyvåpnets Overkommando (Ot. prp. nr. 1 s. 10, 2. sp.). Straffeprosesslovkomitéen uttaler bl.a.: «Man kunne tenke seg å beholde en ordning med fagkyndige domsmenn i den form at rettens formann fikk adgang til å oppnevne fagkyndige domsmenn når sakens beskaffenhet tilsa det. oppveie ulempene, og komitéen fremsetter ikke noe forslag i den retning som her antydet.» (Innst. s. 94 2. sp.) Hvis en ikke finner å kunne opprettholde en ordning med fagkyndige domsmenn i sin alminnelighet, foreslår jeg at det inntas en bestemmelse herom i loven av 6. mai 1921 når det gjelder de foran nevnte kategorier militære straffesaker. Sjøfartsdirektoratet uttaler: «Komitéen foreslår en opphevelse av de nåværende regler om fagkyndige som domsmenn. Det vil på de områder som faller inn under Sjøfartsdirektoratets fagkrets bety at herreds- og byrettssaker som gjelder forbrytelser eller forseelser i sjøfartsforhold, skal behandles uten fagkyndige domsmenn. Som ordningen har vært hittil, har fagkyndige domsmenn av denne kategori vært benyttet i slike saker som har versert i de rettskretser hvor et sjøkyndig utvalg er besluttet opprettet etter domstollovens § 72. Komitéen anser her, såvidt skjønnes, den mest betryggende ordning at de sakkyndige avhøres og eksamineres av den dømmende rett eller av partene og deres prosessfullmektiger under hovedforhandlingen. Sjøfartsdirektoratets hovedsyn i disse spørsmål er at domstolenes behandling av sjøfartssaker etter såvel straffeprosessloven som tvistemålsloven, krever bistand fra sjøfartskyndig hold, uavhengig av hvorvidt de sjøfartskyndige tar plass i den dømmende rett eller i vitneboksen. For så vidt faller dette syn i tråd med den rettshistoriske utvikling på dette felt. Valget av den ordning man bør innføre i denne henseende, er således etter Sjøfartsdirektoratets oppfatning et spørsmål om hvilken ordning som gir størst garanti for at den konkrete rettsavgjørelse hviler Då den fulle opplysning av de sjøfartsspørsmål som er reist i saken. Tidligere i norsk rettspleie ble slike spørsmål besvart, som f. eks. i sjøfartsloven av 1860, med opprettelsen av f. eks. faste sjøretter hvor retten skulle bestå av den alminnelige underdommer som formann og «2 gode i Søvæsen og Skibsanliggender kyndige mænd, der vælges blandt 8 af vedkommende Kjøpestads eller Ladesteds Formand og Ræpresentanter foreslaaede Personer.» Disse sjørettene ble riktignok avskaffet i og med sivilprosessformens ikrafttreden, jfr. Lov om retterganesordningens ikrafttræden av 14 august 1918, nr. 4, hvorved sjørettene ble erstattet med den domstolordning som nå gjelder, men bruken av sjøfartskyndige som domsmenn i sjøfartssaker er således dypt rotfestet i vår domstolordning, og finner sin legislative begrunnelse i kjennsgjerninger som ikke kan ses å ha endret seg i utviklingens løp. Sjøfartsdirektoratet finner, hensett hertil, at gjeldende ordning bør opprettholdes. Kravet om deltakelse av sjøkyndige domsmenn ved domstolene i sjøfartssaker melder seg med økende styrke, idet utviklingen innen skipsfarten har medført en ytterligere komplisering av det fagområdet som skipsfarten som sådan er basert på. Der kan til eksempel nevnes at påtalemyndigheten har tatt konsekvensen av dette syn, idet man jo har en særordning for sjøfartssakers behandling og fremme for straffedomstolene. Således har skipsinspektørene begrenset påtale- og politimyndighet i sjøfartsforhold, jfr. påtaleinstruksens § 80. Likeledes er det i samme instruks bestemt at skipsinspektørene, etter begjæring, skal bistå med aktoratet i slike saker og om nødvendig overta en del av partsforedraget. Ansvaret for sakens fulle opplysning hviler imidlertid fortsatt på den dømmende rett som etter direktoratets oppfatning bør settes i stand til dette når det gjelder sjøfartsspørsmål. Dette kan etter direktoratets mening best gjennomføres ved hjelp av den gjeldende ordning. Og dette må etter direktoratets videre oppfatning gjelde selv om de nåværende regler om fagkyndige domsmenn faller bort på andre felter. Sjøfartsdirektoratet er enig med komitéen i at utviklingen med den tiltagende spesialisering stiller sterkere krav til sakkunnskap på de fleste livsområder, men antar likevel at området sjøfart/sjømannskap i sterkere grad tilsier en særordning i strafferettspleien. Bruken av sjøkyndige domsmenn bør fortsatt være obligatorisk og de oppnevnte utvalg bør rekrutteres fra både offisers- og mannskapssiden, slik at man motvirker at motstridende gruppeinteresser gjør seg gjeldende i de konkrete saker. Sakkyndigheten ved selve domstolen kan etter Sjøfartsdirektoratets oppfatning ikke erstattes av sakkyndige oppnevnt av domstolen, idet de sjøfartskyndige bør ha en direkte og faglig innflytelse i domsavsigelsen. Med dette vil man unngå at fagdommeren må ta den fulle belastning for de vurderinger som baseres på de sakkyndige uttalelser som måtte foreligge i saken. Sjøfartsdirektoratet tror også at rettssikkerhetssynspunkter kan anføres til fordel for en opprettholdelse av den gjeldende ordning på dette området. Sjøfartsdirektoratet har senere oversendt et referat fra skipsinspektørmøtet i desember 1974 der det blir gitt uttrykk for at det vil innebære en svekking av domstolene i sjøfartssaker om ordningen med sakkyndige domsmenn blir opphevd. Departementet mener at en fortsatt bør ha en ordning med fagkyndige domsmenn i straffesaker, men foreslår endringer i gjeldende regler på en del punkter. Utgangspunktet for departementets vurdering er at det i visse saker er et behov for sakkyndighet som hos oss ikke vil kunne tilfredsstilles på en fullgod måte uten ved en ordning med fagkyndige domsmenn. Man viser for så vidt til de innvendinger som er reist mot Straffeprosesslovkomitéens forslag. Man er således ikke enig med Straffeprosesslovkomiteen i at den mest betryggende ordning i alle tilfelle vil være at sakkyndigheten blir oppnevnt av domstolen og avhørt og eksaminert av retten under hovedforhandlingen. Det er heller ikke spørsmål om et valg mellom en ordning med fagkyndige domsmenn og sakkyndige som oppnevnes av retten og eksamineres under hovedforhandlingen. en ordning med fagkyndige domsmenn vil retten - etter en konkret vurdering - kunne avhøre sakkyndige under hovedforhandlingen. Straffeprosesslovkomitéen peker på en del mer generelle innvendinger mot ordningen med fagkyndige domsmenn, og på problemer som knytter seg til den nærmere utforming av ordningen. Departementet mener at de innvendinger og problemer som det her er spørsmål om, ikke bør være utslagsgivende. Etter departementets mening er det ikke noe avgjørende argument mot fagkyndige domsmenn at det vil være vanskelig å få domsmenn som har den spesielle ekspertise som er nødvendig i den konkrete sak. Også fagkyndige som bare har en generell bakgrunn på et fagområde vil i alminnelighet ha langt bedre forutsetninger enn andre for å tilegne seg sakkyndige og andre forklaringer, stille adekvate spørsmål mm. Behovet for spesiell sakkyndighet, og sakkyndighet som kan vurdere ulike sider ved en sak, vil også bedre kunne tilfredsstilles dersom man i straffesaker - på samme måte som i sivile saker - går over til en ordning med oppnevning av domsmenn i den enkelte sak istedenfor loddtrekning som etter gjeldende lov. Det vises til forslag om dette nedenfor. Videre vil man som nevnt også kunne tilkalle spesielle sakkyndige som avhøres under hovedforhandlingen. I en del andre land er behovet for sakkyndighet i selve domstolen søkt tilfredsstilt på noe ulike måter. Hva særlig angår sjøfartssaker, som er tatt opp i flere av de innkomne uttalelser, nevnes at i Danmark behandles disse i Københavnområdet av en særlig sjø- og handelsrett som består av en president, visepresident og et antall sakkyndige medlemmer. Utenfor Københavnområdet behandles sjøfartssaker av den alminnelige underrett, som da virker som sjørett. I straffesaker for sjø- og handelsretten skal som hovedregel to av de sakkyndige medlemmene tiltre retten ved dens behandling av saken. Det samme gjelder når sakene behandles av underretten som sjørett. De sakkyndige oppnevnes av rettsformannen eller underretten i den enkelte sak. Også sjøforklaringer holdes av sjø- og handelsretten, resp underretten som sjørett. - I Sverige er behandlingen av sjøfartssaker konsentrert til bestemte tingsretter, i alt 7, som Kongen har utpekt til sjørettsdomstoler. Disse er også kompetente til å holde sjøforklaringer. Ved sjøforklaringer har retten en spesiell sammensetning. Det samme gjelder i de såkalte «dispaschmål». - I Finland er sjørettssaker konsentrert til «rådsturätterna». En sakkyndig domstol ved behandlingen av sjørettssaker har hos oss en lang historisk tradisjon. Foruten til Sjøfartsdirektoratets uttalelse som er gjengitt foran, viser man til Sjølovkomitéens Innstilling IV av 1963 s 17-18. Man viser også til at man i sjøforklaringer styrket det sakkyndige element i retten ved lov 17 juni 1966 nr 8 om endring i lov om sjøfarten mm, se om begrunnelsen Sjølovkomitéens Innstilling IV av 1963 s 39-45 og s 57-58 og Ot.prp.nr. 14 (1965-66) s 30-31. Selv om det ikke er berettiget å trekke paralleller, synes likevel tilsvarende argumenter som ble anført for å styrke det sakkyndige element i retten ved sjøforklaringer, i ganske stor grad å tale for at retten settes med sakkyndige medlemmer ved behandlingen av straffesaker om sjøfartsforhold. Utformingen av en ordning med fagkyndige domsmenn i straffesaker byr - som påpekt av Straffeprosesslovkomitéen - på en del problemer. Det lar seg ikke gjøre å foreta en fullstendig oppregning av de sakgrupper hvor det kan være et spesielt behov for fagkyndige domsmenn. Heller ikke vil det være hensiktsmessig å opprette spesielle domsmannsutvalg for et større antall sakgrupper. Man er enig med komitéen i at oppregningen i straffeprosesslovens § 370 av hvilke grupper av saker som skal behandles med domsmenn fra de særlige utvalg, er noe vilkårlig. Gjeldende ordning er også vilkårlig ved at spørsmålet om retten skal settes med fagkyndige domsmenn avhenger av om det er opprettet et særlig utvalg for rettskretsen. Endelig peker man på at etter straffeprosessloven skal domsmenn av de særlige utvalg trekkes. I sivile saker derimot skal «domsmenn av de særlige utvalg i lagsognet eller tinglaget oppnevnes av rettens formann blant dem, som er særlig kyndige i den bedrift eller i den gren av bedriften, som der er spørsmål om. Det samme gjelder om oppnevnelse av sakkyndige rettsvitner til sjøforklaring» (domstoll § 87 annet ledd første og annet punktum). Det kan også oppnevnes domsmenn av det alminnelige utvalg eller utenfor utvalget, bla når det trengs særlig sakkyndighet. Også sakkyndige rettsvitner til sjøforklaring kan oppnevnes utenfor utvalgene (domstoll § 88). Straffeprosesslovens ordning gir forholdsvis liten garanti for at man får den særlige sakkyndighet det er behov for. Departementet foreslår at retten (rettens formann) også i straffesaker får adgang til å oppnevne fagkyndige domsmenn når det av hensyn til sakens art er ønskelig. ordning slik at fagkyndige domsmenn blir obligatorisk i de sakgrupper som nå er nevnt i straffeprosesslovens § 3701 . Riktignok kan det sis at denne oppregning er noe vilkårlig, idet behovet for sakkyndighet kan være like stort i andre sakgrupper, f eks i enkelte saker om økonomisk kriminalitet. På den annen side antar man at det i de sakgrupper som gjeldende lov nevner, gjennomgående vil være et behov for sakkyndige, og gode grunner taler da for at fagkyndige domsmenn blir obligatorisk. En supplering av oppregningen med enda flere sakgrupper vil by på betydelige avgrensingsproblemer. Departementet mener at man utenfor det området som er omfattet av gjeldende regler, bør basere seg på at fagkyndige domsmenn oppnevnes av retten (rettens formann) etter en konkret vurdering i det enkelte tilfelle, jf utk § 277 annet ledd. Dette er i prinsippet i samsvar med ordningen for tvistemål (tvml § 325 annet ledd). 1 Bestemmelsene i lov 25 juli 1913 nr 11 om haandverksnæring § 25, § 26, § 28 og § 41 ble opphevd ved kongelig resolusjon 10 januar 1975 med virkning fra 1 februar 1975, jf lov 19 juni 1970 nr 59 om handverksnæring § 23. Tilsvarende bestemmelser er ikke tatt inn i sistnevnte lov. Justisdepartementet antar at eventuell oppnevning av fagkyndige domsmenn i straffesak om ulovlig håndverksdrift, jf straffelovens § 332 første og annet ledd, i tilfelle bør skje etter den generelle bestemmelsen i utk § 277 annet ledd, jf nedenfor. Også når det blir spørsmål om å ta domsmenn fra de særlige utvalg som er opprettet, foreslås det at de fagkyndige domsmenn oppnevnes for den enkelte sak. For oppnevningen foreslås ellers tilsvarende regler som for sivile saker, jf domstoll § 87 annet ledd og § 88 første og annet ledd. Som det framgår har også Straffeprosesslovkomitéen overveid å beholde en ordning med fagkyndige domsmenn i den form at rettens formann får adgang til å oppnevne fagkyndige domsmenn når sakens beskaffenhet tilsier det. Dommerforeningens lovutvalg uttaler at en slik ordning bør overveies nærmere. Som et konkret argument mot ordningen nevner Straffeprosesslovkomitéen at den ville gi formannen en betydelig innflytelse på rettens sammensetning. Dette er imidlertid akseptert i sivile saker. Selv om det i straffesaker gjør seg andre hensyn gjeldende, mener departementet at det heller ikke her er grunn til å legge avgjørende vekt på det nevnte argument. Det må under våre forhold anses som usannsynlig at det ved en slik oppnevning vil bli tatt utenforliggende hensyn. Denne rent prinsipielle innvendig mot forslaget må iallfall veies mot de innvendinger som hefter ved de aktuelle alternativer til et oppnevningssystem. Alternativene er at man enten helt opphever ordningen med fagkyndige domsmenn, eller at domsmennene trekkes av særlig opprettede utvalg for visse sakgrupper. Hva spesielt angår den siste ordning, som i prinsippet svarer til gjeldende lov, vil den gi både en vilkårlig og en ufullstendig ramme for et domsmannssystem. Det må forutsettes at det vil bli relativt få saker hvor det blir spørsmål om å oppnevne fagkyndige domsmenn etter den skjønnsmessige regel som departementet foreslår. Forslaget foran gjelder for herreds- og byrett som førsteinstans. Juryordningen for lagmannsrett lar seg ikke kombinere med fagkyndige domsmenn. I de saker som behandles ved lagmannsrett i første instans, vil det neppe heller være noe stort behov for fagkyndige domsmenn. Ved fornyet behandling for lagmannsrett kan behovet stille seg noe annerledes. Særlig når saken i første instans er behandlet med fagkyndige domsmenn, kan det virke naturlig at det samme skjer ved fornyet behandling for lagmannsrett. Selv om man av prinsipielle grunner vil opprettholde juryordningen også ved fornyet behandling, er imidlertid dette ikke noe avgjørende argument mot fagkyndige domsmenn i første instans. En måte å tilfredsstille behovet for sakkyndighet i lagmannsretten i disse sakene kunne være å opprette særlige utvalg også for lagrettemedlemmer. Straffeprosessloven hadde opprinnelig bestemmelser om sakkyndige lagrettemedlemmer i sjøfartssaker, men i forbindelse med sivilprosessreformen ble ordningen med adgang til å tilkalle sjøkyndige lagrettemedlemmer opphevet, se nærmere komitéinnst s 92-93. På bakgrunn av de innvendinger som har vært reist mot juryordningen i enkelte typer saker, f eks i saker om økonomisk kriminalitet (se foran under pkt 3 b (4) - s 34 flg) har departementet overveid om lagmannsretten i visse saker burde kunne settes med fagkyndig jury. Departementet vil imidlertid ikke tilrå en slik ordning. Man vil her for det første vise til drøftingen foran om unntak fra juryordningen. De avgrensningsproblemer som der er nevnt vil også oppstå i forbindelse med spørsmålet om fagkyndig jury i visse saker. Videre vil en ordning med fagkyndig jury innebære at det blir de sakkyndige som alene avgjør skyldspørsmålet, noe man mener er prinsipielt uheldig. Som tidligere framholdt av departementet kan det ikke ses bort fra at «den spesielle fagkyndighet kan gå over til ensidighet», jf komitéinnst s 93 første spalte. lagrettemedlemmer i straffesaker som går over en viss tid. Samtidig vil en slik ordning harmonere dårlig med det demokratiske hensyn som er den bærende tanke bak juryordningen. Man viser ellers til den forholdsvis sterke motstand mot en ordning med fagkyndig jury som kom fram i forbindelse med forberedelsen av sivilprosessreformen. Reglene om fagkyndige domsmenn er innarbeidet i lovutk § 277 og domstolslovens § 87 og § 88. I det følgende skal behandles de spørsmål komitéen har tatt opp i sine alminnelige motiver under avsnittene IV-VII og IX-XIII. For så vidt angår avsnitt VIII, anke og fornyet behandling, vises til framstillingen foran s 53 flg (under III A 5). Komitéen redegjør (s 94) først for hva det ligger i begrepene «etterforsking» - rettslig og utenrettslig - og «rettslig forundersøkelse.» (Jf sammendraget foran under II A 3.) Deretter uttaler komitéen at den har funnet det naturlig med en høyere grad av lovregulering for så vidt angår den utenrettslige etterforsking. Men først og fremst drøftes spørsmålet om oppheving av instituttet rettslig forundersøkelse. Det blir pekt på såvel prinsipielle som praktiske innvendinger mot instituttet, og komitéen konkluderer med at instituttet bør utgå av loven. Blant de som har uttalt seg om innstillingen på dette punkt, er det bare én - lagmannen i Gulating (Eftestøl) - som gir uttrykk for tvil: «Jeg er i tvil om hvorvidt det er rådelig å sløyfe rettslig forundersøkelse. Det blir jevnlig spørsmål om hva tiltalte og vitner har forklart før. En bør regne med at rettene vil legge større vekt på en rettslig forklaring enn en politiforklaring. De øvrige som har uttalt seg, er alle enige med komitéen. Det gjelder således Dommerforeningens og Advokatforeningens lovutvalg, lagmannen i Agder (Backer), Kristiansand byrett, den kst statsadvokaten i Nordland (Utengen), politimesteren i Helgeland (Strøm-Olsen) og Politiets Sentralorganisasjon. Departementet er enig med komitéen og slutter seg til dens begrunnelse. Dette gjelder også forslaget om en adgang for påtalemyndigheten til i særlige tilfelle å anmode retten om å overta ledelsen av etterforskingen (komitéutk § 253). For øvrig bemerkes at man også er enig med lagmannen i Gulating i at rettslig protokollerte forklaringer kan være nyttige under hovedforhandlingen, men dette kan neppe begrunne at en opprettholder instituttet rettslig forundersøkelse. Som komitéen påpeker «kan påtalemyndigheten påkalle rettens bistand i den utstrekning den finner at det er behov for det». Dette gjelder også etter utkastet. Ved at det overlates til påtalemyndigheten å avgjøre om det er grunn til under etterforskingen å innhente rettslige forklaringer, vil ventelig antallet rettslig protokollerte forklaringer bli vesentlig mindre enn under en rettslig forundersøkelse. Til gjengjeld bør man kunne regne med at de rettslige avhør på etterforskingsstadiet gjennomgående blir mer utførlige og således mer formålstjenlige enn de rettslige forundersøkelser vanligvis er nå. Det kan nok trengs nærmere regler om når rettslig avhør bør foretas under etterforskingen, men slike utfyllende regler gis mest hensiktsmessig ved instruks, enten i påtaleinstruksen (se nå dennes § 18) eller i rundskriv fra Riksadvokaten (se eksempelvis rundskriv 30 mai 1959 om rettslig avhør ved alvorlige militærulykker). Man viser til komitéens drøftelser s 95 flg, jf. sammendraget foran under II A 4. Blant de som har uttalt seg om komitéens forslag, er det delte meninger, især når det gjelder den mest vidtgående adgang til oppdeling av saksbehandlingen. «Som nevnt i innstillingen har det i de senere år både i og utenfor Norden vært atskillig diskusjon om hvorvidt det bør være adgang til å dele opp straffeprosessen, slik at skyldspørsmålet blir avgjort før man går over til spørsmål om fastsettelse av straff eller annen reaksjon. I innstillingen er også nevnt at det både i Danmark og i Sverige foreligger utredninger fra komitéer som har konkludert med at adgang til slik oppdeling ikke kan anbefales. Straffeprosesslovkomitéen er likevel blitt stående ved i lovutkastets § 294 å foreslå en meget vidtgående hjemmel for å dele opp hovedforhandlingen, også i den form at skyldspørsmålet først blir gjenstand for forhandling og avgjørelse, og at saken deretter utsettes med sikte på fortsatte undersøkelser av betydning for avgjørelsen av reaksjonsspørsmålet. Det er i innstillingen nevnt at en oppdeling av straffeprosessen i to etapper atskilt i tid gir mulighet for mer vidtrekkende reformer, men disse reformspørmål har komitéen ikke gått nærmere inn på. Og komitéen har antatt at det i praksis meget sjelden vil bli tale om oppdeling av hovedforhandlingen i to helt atskilte etapper. omstendighetene kan være grunn til at psykiatrisk sakkyndige først blir avhørt etter at retten har tatt standpunkt til skyldspørsmålet. Når slik særskilt forhandling er holdt, må det i tilfelle straks kunne avsies frifinnelsesdom, jfr. lovutkastets § 294 annet ledd nr. 1 og gjeldende lovs § 374 tredje ledd, jfr. også § 357 første ledd. Mer tvilsomt kan det være om det bør kunne avsies kjennelse om at tiltalte er skyldig eller at han har foretatt den rettsstridige handling tiltalen gjelder, jfr. lovutkastets § 294 annet ledd nr. 2. Men det er mulig at det i enkelte tilfelle kan være behov for dette selv om forhandlingen med en gang skal fortsettes med sikte på fastsettelsen av straff eller annen reaksjon. Det som særlig kan volde tvil, er forslaget om at retten i medhold av lovutkastets § 294 annet ledd nr. 2 i første omgang kan avsi kjennelse om at tiltalte er skyldig, og at den videre forhandling deretter utsettes i medhold av utkastets § 294 tredje ledd. I så fall vil det kunne ta tid før det blir mulig å avsi dom i saken. Som straffeprosesslovkomitéen selv har pekt på, vil en så vidtgående oppdeling av hovedforhandlingen kunne medføre store ulemper og lede til at det oppstår besværlige prosessuelle spørsmål om forholdet mellom de to avgjørelser i saken. I betraktning av at det bare er tale om å åpne adgang til denne behandlingsmåte og at man regner med at slik vidtgående oppdeling bare unntaksvis vil bli foretatt (innstillingen side 100), finner imidlertid utvalget ikke grunn til å reise innvending mot komitéens endringsforslag. Den Norske Advokatforenings utvalg for strafferett og kriminologi uttaler: «Utvalget ser det som en fordel at det blir åpnet adgang til å dele saksbehandlingen, slik at skyldspørsmålet blir avgjort før man går over til spørsmålet om straff eller andre forholdsregler. Man kan slutte seg til Straffeprosesslovkomitéens bemerkninger om dette side 95 flg. Justitiarius i Bergen byrett (Roll-Matthiesen) uttaler: «Komitéens forslag om adgang til å dele forhandlingene opp i to etapper kan ikke tiltres. Når det er tale om mentalobservasjon - det gjelder i en stor del av de mer alvorlige saker -, vil det kunne gå flere måneder mellom den hovedforhandling hvor skyldspørsmålet avgjøres og den hovedforhandling hvor reaksjonen skal fastsettes. I dag er det meget vanskelig å få tak i psykiatrisk sakkyndige, som kan og vil påta seg vervet. Selve observasjonen tar erfaringsmessig to til tre måneder. I denne tid kan meget av det som kom frem under den første hovedforhandling og som kan ha betydning også for straffeutmåling og valg av andre reaksjonsmidler, ha gått i glemmeboken med den følge at det må gjentas. Også de andre ulemper ved oppdelingen som komitéen nevner, finner man så tungtveiende at de ikke oppveies av de fordeler som menes oppnådd. «Etter min mening bør forslaget om å innføre adgang til oppdeling av prosessen i den angitte form ikke bifalles. Komitéen har selv (side 100) anført en rekke ulemper som ordningen vil innebære, og jeg synes disse er meget tungtveiende. Ordningen vil kunne gjøre prosessen meget omstendelig og komplisert, og i lagdømmer med få tingdager på de enkelte steder kan den tenkes å medføre rent praktiske vanskeligheter som ikke bør undervurderes. De betenkeligheter som komitéen uttrykker mht forholdet mellom de to avgjørelser (side 100, 1. sp. nederst og 2. sp. øverst) forekommer meg særlig betydelige. Ordningen vil kunne føre til at straffekravet forspilles. Komitéens antakelse om at adgangen sjelden vil bli brukt, kan i praksis meget vel tenkes ikke å holde stikk, idet det etter min oppfatning er en meget nærliggende mulighet for at en forsvarer så ofte som det kan synes tjenlig vil søke å benytte seg av adgangen med bl a det for øye som komitéen nevner (side 100, 1. sp. 3. avsnitt) at det som er fremkommet under forhandlingen om skyldspørsmålet kan være trått mere i bakgrunnen ved neste forhandling. Den foreslåtte bestemmelse (§ 294) er jo formulert på en måte som ikke i og for seg er helt dekkende for komitéens antagelser. Avgrensingen av skyldspørsmålet må også tas i betraktning, og likeledes at man etter forslaget ellers ikke får den samme separate behandling i skyldspørsmål/straffespørsmål som i lagmannsretten i dag. «Man har intet å bemerke til innstillingens § 168. Derimot antar man at bestemmelsen i § 294 vil kunne forsinke saken, og bør derfor utgå. Politimesteren i Arendal (Nyhus) uttaler: «Det vites intet vesentlig å innvende mot at det åpnes adgang til en oppdeling av behandlingen av skyldspørsmålet og reaksjonsspørsmålet, idet man med komiteen må gå ut fra at det i praksis vil være meget sjelden at en slik adgang til oppdeling vil bli benyttet. Politimesteren i Kristiansand (Eckhoff) sier seg enig i forslaget om adgangen til å dele opp hovedforhandlingen. KROM uttaler: «Regelen om adgang til oppdeling av saksbehandlingen betegner et skritt i riktig retning. Vi mener imidlertid at det bør overveies alvorlig om siktede ikke også bør få krav på oppdeling og - hvor oppdeling ikke skjer - krav på at rettspsykiatrisk erklæring ikke blir fremlagt før retten har tatt stilling til om han har begått handlingen. Norsk Psykologforening uttaler at den vil «støtte prinsippet om at sakkyndige som skal utføre judisiell observasjon, ikke kommer inn i saken før domstolen har avgjort skyldspørsmålet». Departementet vil innleiingsvis peke på at det også etter den nåværende lov er adgang til oppdeling av hovedforhandlingen. oppdeling, og oppdeling er det adgang til når saken behandles ved meddomsrett, strpl § 374 tredje ledd. I lagmannsrett blir også i dag første del av forhandlingene avsluttet med en kjennelse, nemlig lagrettens. Det nye etter komitéens forslag er for så vidt at første del av forhandlingene også i meddomsrett skal kunne avsluttes med realitetsavgjørelse i form av en kjennelse (om at tiltalte er skyldig eller har foretatt den rettsstridige handling), noe det i dag ikke er adgang til etter § 374 tredje ledd. Komitéens mer radikale endringsforslag er imidlertid at oppdeling av forhandlingen skal kunne skje på den måte at annen etappe utsettes «for at man kan få undersøkt tiltaltes sinnstilstand eller innhentet andre opplysninger som trenges for avgjørelsen av spørsmål om straff eller andre rettsfølger» (komitéutk § 294 tredje ledd). Det nye her er ikke egentlig det at den videre forhandling kan utsettes, noe som vil kunne være nødvendig også etter den nåværende lov, men at oppdeling av forhandlingen skal kunne besluttes med det for øye at den videre forhandling (annen etappe) skal utstå i påvente av at det innhentes opplysninger som trengs for avgjørelsen av reaksjonsspørsmålet. Innhentelsen av slike opplysninger skal med andre ord kunne utsettes til første del av forhandlingene er avsluttet, noe det dog bare foreslås direkte heimel for når det gjelder mentalobservasjon av siktede. Forslaget er her at når det er begjært mentalobservasjon av en siktet som nekter å ha foretatt handlingen, kan retten etter komitéens forslag (§ 168 annet ledd) beslutte at «avgjørelsen av begjæringen skal utstå inntil det nevnte spørsmål er avgjort». En slik beslutning forutsetter oppdeling. Dersom ikke første del av hovedforhandlingen fører til frifinnelse, må den videre forhandling nødvendigvis utsettes dersom mentalobservasjon av tiltalte trengs for avgjørelsen av reaksjonsspørsmålet. En så vidtgående oppdeling av hovedforhandlingen som det her er tale om, kan medføre store ulemper, noe også komitéen gir uttrykk for i sin innstilling s 100. Den mener imidlertid at det i praksis kan forekomme tilfelle hvor overveiende grunner taler for en slik oppdeling, og at adgangen derfor bør holdes åpen. Det legges da «særlig vekt på hensynet til å spare en tiltalt som nekter sin skyld, for påkjenningen ved en psykiatrisk observasjon, videre på den betydning det har for selve observasjonen at skyldspørsmålet er avgjort, og på den betydning det kan ha for de sakkyndiges konklusjon at det er avgjort at den tiltalte har begått det han er beskyldt for. Som det framgår av komitéens innstilling har spørsmålet om oppdeling av prosessen vært atskillig diskutert i de senere år, både i og utenfor Norden. Det gjelder særlig den omfattende form for oppdeling som innebærer tidsmessig avstand mellom de to etapper. I Danmark og Sverige har sakkyndige utredninger konkludert med at ulempene ved en oppdeling er så store at det ikke kan anbefales å gi adgang til slik ordning. I Sverige har en imidlertid særlige kauteler når det gjelder adgangen til mentalobservasjon av siktede (innst s 100-101). Som bemerket av komitéen er det særlig i saker hvor det er spørsmål om mentalobservasjon at det kan være behov for en oppdeling av prosessen. Som ledd i den generelle vurdering av om det bør være adgang til oppdeling, eller om tiltalte (siktede) til og med bør ha krav på oppdeling i visse tilfelle, vil departementet først gå nærmere inn på spørsmålet om resultatet av en mentalobservasjon bør kunne brukes som bevis også i skyldspørsmålet. For så vidt de rettspsykiatriske erklæringer ikke gjelder spørsmålet om tiltaltes tilreknelighet, gir komitéen uttrykk for betenkeligheter ved at disse brukes som bevis i skyldspørsmålet. Man nevner i denne sammenheng at også i saker hvor det er reist tvil om tiltaltes tilreknelighet, kan man i alle fall ved en meddomsrettsordning tenke seg en oppdeling slik at det først avgjøres om tiltalte har begått handlingen, før de psykiatriske sakkyndige avhøres eller mentalobservasjon finner sted. Etter komitéens forslag vil det bli adgang til dette. Man kan også tenke seg at avhøret av de psykiatrisk sakkyndige først så vidt mulig avgrenses til tilreknelighetsspørsmålet, og deretter - når retten/lagretten har avgjort at tiltalte er skyldig - utvides til å gjelde spørsmål som har betydning for sikring eller annen reaksjon. Departementet er i det vesentlige enig i komitéens betenkeligheter ved å bruke en rettspsykiatrisk undersøkelse som bevis i skyldspørsmålet for så vidt gjelder det objektive hendingsforløp, dvs spørsmålet om tiltalte har begått den handling tiltalen gjelder. Særlig gjelder dette de sakkyndiges vurdering av tiltaltes moralske egenskaper som bl a kan ha betydning for troverdigheten av hans forklaring. De sakkyndiges vurdering av mer moralsk nøytrale egenskaper, f eks tiltaltes intelligens, kan det etter departementets mening være grunn til å vurdere på en annen måte. Tiltaltes intelligens kan bla ha betydning ved vurderingen av om han har handlet med forsett i relasjon til den straffbare handling det er spørsmål om. som komitéen viser til i sin argumentasjon - i noen grad tale mot å bygge på de rettspsykiatriske erklæringer. Komitéen gir også uttrykk for at det «neppe er heldig for synet på de psykiatrisk sakkyndiges rolle i rettspleien om den oppfatning får feste at de ikke bare er med på å legge grunnlaget for rettens avgjørelse av reaksjonen, men også på å skaffe bevis for tiltaltes skyld» (innst s 97 annen spalte). Etter departementets mening kan det imidlertid virke lite naturlig at retten/lagretten ikke skal ha adgang til dette bevismateriale ved vurderingen av skyldspørsmålet på punkter som er nevnt foran. Dette vil kunne føre til en usikkerhet som kan virke uheldig. Betenkelighetene blir nok redusert dersom man innrømmer forsvaret en adgang til å kreve den rettspsykiatriske erklæring framlagt (ev undersøkelse iverksatt). I de konkrete tilfelle kan det imidlertid være vanskelig å vurdere på forhånd om resultatet av de sakkyndiges undersøkelser vil være til gunst for tiltalte eller ikke. Til tross for disse og andre betenkeligheter som er påpekt av komitéen og høringsinstansene, mener departementet at de argumenter som taler for oppdeling i enkelte saker er så tungtveiende, at en bør søke å finne fram til regler som gir adgang til dette. Både komitéens lovutkast og motiver på dette punkt forutsetter en ordning med meddomsrett. Under en juryordning vil spørsmålet om oppdeling, både prinsipielt og lovteknisk, stå i en annen stilling. Man skal nedenfor først gå inn på en del sider av spørsmålet om oppdeling under en meddomsrettsordning, og deretter vurdere hvilke modifikasjoner juryordningen gjør påkrevd. Departementet er enig i de regler komitéen foreslår for meddomsrett. Da departementet foreslår juryordningen opprettholdt for lagmannsrett, vil disse regler ikke få anvendelse der. I likhet med komitéen forutsetter departementet at oppdeling bare vil finne sted i et mindre antall saker. Den mer omfattende fonn for oppdeling, som innebærer at en del av forhandlingene utskytes i tid for at det skal kunne foretas mentalobservasjon eller andre undersøkelser, forutsetter man bare vil skje helt unntaksvis. Departementet kan ikke tilrå at ordningen gjennomføres i en annen form enn at retten i det enkelte tilfelle vurderer om oppdeling, ev med utsetting av den siste del av forhandlingene, skal skje. Betenkelighetene ved oppdeling kan i det konkrete tilfelle være så vesentlige at tiltalte ikke bør gis krav på oppdeling. Dette gjelder også den form for oppdeling som KROM mener bør overveies (s 73). Departementet er også enig i at adgangen til å få avgjort på forhånd (før hovedforhandlingen) om en undersøkelse skal utstå, bør begrenses til mentalobservasjon. Departementet har overveid om de enkelte regler om framgangsmåten som er foreslått i kom utk § 294 annet og tredje ledd er hensiktsmessige i alle tilfelle hvor de generelle vilkår for oppdeling etter første ledd er til stede. Disse regler går ut på at det - for så vidt frifinningsdom ikke avsis - kan avsis kjennelse om at tiltalte er skyldig eller at han har foretatt den handling tiltalen gjelder. Det er imidlertid ikke nødvendig å avslutte første del av forhandlingene ved kjennelse, jf femte ledd. Men etter tredje ledd er adgangen til å utsette den videre forhandling til et senere tidspunkt knyttet til at det er avsagt kjennelse i skyldspørsmålet. Det er videre foreslått at utsetting skal skje til et rettsmøte som samtidig berammes. Behovet for særlige regler om framgangsmåten som foreslått av komitéen ved oppdelingen av saksbehandlingen, må bl a vurderes på grunnlag av den generelle regel i komitéutkastet om at retten i tilfelle kan (skal) innhente nye bevis og utsette behandlingen, jf § 300, som svarer til gjeldende lov (strpl § 331 femte ledd). Denne regel som også er tatt med i departementets lovutkast (utk § 294), vil i og for seg også kunne brukes for å få gjennomført de undersøkelser m v som er omhandlet i komitéutk § 294 tredje ledd. Utsetting etter de foreslåtte særregler om oppdeling av saksbehandlingen hviler imidlertid på en spesiell vurdering. Departementet er enig med komitéen i at det i disse tilfelle er ønskelig med særregler om framgangsmåten (kjennelse i skyldspørsmålet og utsetting til et rettsmøte som samtidig berammes), som da vil gjelde i alle tilfelle av utsetting etter disse regler. Det er f eks neppe grunn til å begrense disse særregler til tilfelle hvor det er spørsmål om mentalobservasjon, og det på forhånd er bestemt at denne skal utsettes til skyldspørsmålet er avgjort. Hvor forhandlingene har vært begrenset til skyldspørsmålet eller en del av dette, og de etter avslutningen av denne del utsettes til et senere tidspunkt, vil det ikke minst for tiltalte gi best klarhet med slike regler om framgangsmåten som komitéen har foreslått. Utsetting etter den alminnelige regel i utk § 294, som ikke forutsetter kjennelse (utk § 30 annet ledd), kan det f eks bli spørsmål om dersom retten er kommet til at det ikke er grunnlag for oppdeling etter utk § 288, og det blir spørsmål om å innhente en personundersøkelse. enkelte modifikasjoner i de regler som er foreslått for meddomsrett. Som komitéen peker på, vil det under en juryordning alltid bli en oppdeling av prosessen som følge av kompetansedelingen mellom retten og lagretten. Det har vært diskutert om de psykiatrisk sakkyndige først bør avhøres etter at juryen har avgjort at tiltalte er skyldig eller i alle fall har begått handlingen. Det har også vært reist spørsmål om en kan vente med å foreta mentalobservasjon til skyldspørsmålet eller en del av dette er avgjort. I sikringssaker var det tidligere vanlig at de psykiatrisk sakkyndige ble avhørt allerede under forhandlingene om skyldspørsmålet. I de senere år har det utviklet seg en viss praksis i sikringssaker for å vente med avhøret av de psykiatrisk sakkyndige til etter at lagretten har avgjort skyldspørsmålet. I saker hvor det er reist tvil om tiltaltes tilreknelighet, må framgangsmåten i tilfelle være at de sakkyndige avhøres om utilreknelighetsspørsmålet før skyldspørsmålet avgjøres, og deretter om sikringsspørsmålet (evt andre sider av reaksjonsspørsmålet). Vurderingen av om avhøret av de psykiatrisk sakkyndige og eventuelt også mentalobservasjonen bør utsettes på denne måte, vil også i lagmannsrettssaker til dels bero på det standpunkt man tar til spørsmålet om de psykiatrisk sakkyndige erklæringer bør kunne brukes som bevis i skyldspørsmålet. Dette er vurdert foran for så vidt angår saker som behandles ved meddomsrett. Man vil i denne sammenheng peke på at de foreslåtte regler for meddomsrett innebærer at den særskilte avgjørelse av skyldspørsmålet er midlertidig for så vidt som retten i dommen kan fravike den til gunst for tiltalte, men ikke til hans skade. Dette prinsipp kan vanskelig praktiseres under en juryordning. Dersom forhandlingene om reaksjonsspørsmålet, herunder avhøret av de psykiatrisk sakkyndige, fortsetter umiddelbart etter juryens kjennelse i skyldspørsmålet, ville det i og for seg være tenkbart at juryen blir sittende også under denne del av forhandlingene, og får adgang til å avsi frifinnende kjennelse dersom den kommer til at dette vil være riktig på grunnlag av de nye opplysninger som var framkommet. En slik ordning ville imidlertid bli så komplisert at den av den grunn ikke kan tilrås. Den ville heller ikke være i godt samsvar med de prinsipper som ellers gjelder for jurybehandling. Det kan neppe heller bli spørsmål om å gi retten adgang til å revidere eller sette til side juryens kjennelse i disse tilfelle. En slik ordning ville være et prinsipielt brudd med den selvstendige stilling juryen som utgangspunkt har ved avgjørelsen av skyldspørsmålet. Den adgang til å sette lagrettens kjennelse til side i særlige tilfelle som retten vil ha også etter utkastet, forutsettes utøvd før bevisføringen om reaksjonspørsmålet. Departementet mener likevel at det også i saker for lagmannsrett fortsatt bør være adgang til - etter en konkret vurdering av retten - å vente med å avhøre de psykiatrisk sakkyndige i sikringsspørsmålet og evt andre spørsmål av betydning for reaksjonsfastsettingen til lagretten har avgjort skyldspørsmålet. Særlig gjelder dette når forsvaret begjærer det. Noen uttrykkelig lovheimel for dette skulle det ikke være behov for. Spørsmålet om det også bør være adgang til å utsette mentalobservasjonen til skyldspørsmålet er avgjort eller det er avgjort om tiltalte har begått handlingen, står - iallfall delvis - i en annen stilling under en juryordning enn under en meddomsrettsordning. Skyldspørsmålet må avgjøres av en og samme jury. Både av prinsipielle og praktiske grunner må det anses utelukket at juryen først skal avgjøre om tiltalte har begått den handling tiltalen gjelder, og først etter at resultatene av en mentalobservasjon foreligger, gjerne flere uker eller måneder senere, innkalles på nytt for å ta endelig stilling til skyldspørsmålet. Er det reist tvil om tiltaltes utilreknelighet i saker som skal behandles med jury, må derfor den psykiatriske undersøkelse skje på forhånd. Etter gjeldende ordning skal juryen også vurdere om vilkårene ellers for sikring er til stede. Under en slik ordning vil det neppe kunne bli spørsmål om å utsette den psykiatriske undersøkelse for så vidt angår sikringsvilkårene. I sammenheng med forslaget om at et utvalg av lagretten skal tiltre retten ved straffutmålingen, foreslås lagrettens kompetanse mht sikringsvilkårene opphevet. Også under en slik ordning vil imidlertid komplikasjonene ved en utsettelse av forhandlingene være så betydelige at ordningen neppe bør gjennomføres. Man viser til komitéinnstillingen s 101-103, jf sammendraget foran under II A 5. Komitéen foreslår at eden sløyfes. I komitéinnstillingen står det om dette spørsmål bl a (s 102 - en fotnote er sløyfet): «Komitéen er enstemmig kommet til at tiden nå er inne til å avskaffe eden. For sakkyndiges vedkommende kan det overhodet ikke være noen tvil. De sakkyndige er oppnevnt av retten blant personer som står helt utenfor saken og hvis vilje til sannferdighet og oppriktighet retten har full tillit til. For vitneedens vedkommende kan det være mer plass for tvil. til den, overfor enkelte vitner kan ha en større kraft enn selv en høytidelig forsikring. «overfor fristelsen til å gi en forklaring, som i mer eller mindre vesentlige punkter bevisst er i strid med sannheten, vil hensynet til edens hellighet avholde mange, for hvem ære og samvittighet er tomme ord, eller som i hvert fall moralsk ikke står så høyt, at hensynet hertil i alle tilfelle vil gå foran interesser, sympati eller antipati. Det må nemlig erindres, at det ikke alene er de vitner, som er besjelet av religiøs følelse, som har respekt for eden. Heller ikke bare de som regner seg selv for å være troende. Respekt for eden vil man som regel også møte hos dem som fornekter enhver åpenbaret religion og holder seg tvilende overfor et høyeste vesens tilværelse. Ja selv hos dem, som i denne siste henseende inntar et avgjort negativt standpunkt, vil der på grunn av tradisjon og samfølelse med de mennesker, de lever iblant, oftest være en følelse av særlig nedverdigelse ved falsk ed. Komitéen finner imidlertid at denne mulighet ikke kan være avgjørende overfor de moralske og religiøse betenkeligheter som knytter seg til opprettholdelsen av eden. Det redegjøres så for disse betenkeligheter. Flere religiøse minoritetsgrupper mener at det er et misbruk av Guds navn å bruke ed i rettspleien. Også innen statskirken er det enkelte som har betenkeligheter på religiøst og moralsk grunnlag mot bruk av ed i rettspleien. Dersom verken dommeren eller vitnet tror på Gud, vil bruken av ed lett få karakter av hykleri. Det skal imidlertid en del til for at et vitne ber seg fritatt for å avlegge ed bare fordi han ikke er troende (noe han har rett til). Videre argumenteres det med at i praksis frafaller partene edfesting i meget stor utstrekning, og at Danmark har avskaffet både ed og forsikring. Samtidig med at komitéen foreslår eden sløyfet, mener den at forsikringen bør beholdes og erstatte eden. Om det siste heter det (s 103 annen spalte): «Komitéen har overveiet om man på samme måte som i Danmark skulle sløyfe både ed og forsikring og nøye seg med det vanlige ansvar for falsk forklaring. Det har hos noen medlemmer av komitéen vært tvil om spørsmålet, men komitéen er blitt stående ved å foreslå forsikring opprettholdt omtrent i samme utstrekning som ed og forsikring etter den nåværende lov. Man mener at forsikringen kan ha noen betydning i retning av å innskjerpe alvoret ved avgivelse av forklaring i retten, og legger vekt på at en slik ordning vil representere en mindre radikal endring i forhold til någjeldende rett enn om man går til helt å sløyfe både ed og forsikring. Komitéen foreslår regler med sikte på en mer regelmessig bruk av forsikringen. Etter utkastet vil partene ikke få noen innflytelse på om forsikring skal kreves (komitéutk § 136). Blant de som har uttalt seg om spørsmålet, går flere inn for å avskaffe både ed og forsikring. Bare den kst statsadvokat i Nordland (Utengen) vil beholde eden: «Det knytter seg for de fleste mennesker meget alvorlige forestillinger til eden. Den står fremdeles for de fleste som noe høytidelig og særlig forpliktende. På denne måte tjener den sannheten og dermed rettshåndhevelsens formål. Jeg er således ikke enig i at den avskaffes. De betenkeligheter som anføres mot edens bruk svekkes jo ved den bestående adgang til å sløyfe den (strpl. § 185, § 187, § 188) og ved at den i enkelte tilfelle er utelukket (§ 186). Følgende slutter seg til komitéens forslag: lagmannen i Agder (Backer), lagmannen i Frostating (Stensrud), Kristiansand byrett, sorenskriveren i Romsdal (Leigh), Den Norske Advokatforening, statsadvokaten i Bergen og Hordaland (Melander), politimesteren i Kristiansand (Eckhoff) og politimesteren i Namdal (Vatne). Dommerforeningens lovutvalg for straffeprosess mener at det heller ikke ville være noe betenkelig å sløyfe også forsikringen. Lagmann Nissen og byfogden i Tromsø (Kaas) mener at også forsikringen bør sløyfes. Dommerforeningens lovutvalg uttaler: «Utvalget er enig i forslaget om å avskaffe bestemmelsene om vitneed, noe som i tilfelle må lede til at det foretas tilsvarende endring også for den sivile rettergang. Utvalget finner det tvilsomt om det er grunn til å opprettholde noen bestemmelse om bekreftelse av vitneprov med forsikring, iallfall i den form at vitneforklaring avgitt under hovedforhandling «som regel» skal bekreftes ved forsikring, jfr. lovutkastets § 136. Som komitéen har nevnt, er både ed og forsikring sløyfet i dansk rettspleie, og det ville neppe heller i Norge være betenkelig å nøye seg med vanlig ansvar for falsk forklaring. Men for så vidt bruk av forsikring skal opprettholdes, er utvalget enig med komitéen i at sakens og vitneprovets betydning bør være avgjørende for om forsikring i det enkelte tilfelle skal kreves, og at retten skal avgjøre dette uten at partene gis anledning til å gi uttrykk for sitt syn på vitnenes troverdighet eller provets betydning ved avvekslende å kreve eller frafalle forsikring. «Om spørsmålet ed og forsikring vises til alm. motiver side 101. Komitéen sløyfer eden, men er blitt stående ved å foreslå forsikring opprettholdt. Min erfaring er at de som avgir forsikring er to kategorier: betenkelighet ved å gi forsikring på en usannferdig forklaring. For ingen av disse grupper vil det spille noen rolle for deres sannferdighet om de avgir forsikring. Jeg tror ikke at forsikringen har noen betydning for å få sannheten frem og synes at vi i likhet med den danske rettspleie bør sløyfe den i vår rettergang. «Rettspleiens åpenbare interesse i at der avgis sannferdige og fullstendige forklaringer av parter, vitner og sakkyndige i den enkelte sak er uten tvil anerkjent av alle. Når det likevel avgis falske forklaringer, skyldes det at andre hensyn har veiet tyngre for den som ga forklaringen. Ikke alltid behøver disse hensyn å være moralsk eller etisk mindreverdige. Men likevel må rettspleien søke å unngå at de falske forklaringer fremkommer. At reglene om fritagelse for vitneplikt for siktedes slektninger har betydning i denne henseende er klart nok. Men vitneplikten er jo ellers generell, og vitner kan som regel ikke velge mellom å si sannheten og å holde munn. De har valget mellom å si sannheten og å lyve. Eden har hatt og har fremdeles betydning som et middel til å oppnå sannferdige forklaringer. Sannhetsplikt mellom mennesker anses av mange som mindre absolutt og mindre tvingende enn plikten til sannhet overfor Gud. Ved avlegge ed kommer et troende menneske i et ansvarsforhold hvor relativitet og egen vurdering av kryssende hensyn ikke har noen plass. Og selv for noen ikke-troende kan kanskje den ytre form som edsavleggelsen knyttes til, medføre at rettsforhandlingene gjør større inntrykk og maner til øket alvor og ansvar. Men uansett utsagnenes sannhet forvalter som bekjent ikke domstolene den guddommelige sannhet og heller ikke den guddommelige rettferdighet. Det er retten i det menneskelige samfunn rettspleien skal søke å fremme og rettspleien bør resignere overfor kravet om absolutt sannhet og støtte seg til en alminnelig sannhetsplikt og redelighet i forholdet mellom mennesker. Når det samtidig er klart at edens betydning er blitt mindre og mindre fordi den intet reelt innhold har for flere og flere, synes gode grunner å tale for at eden avskaffes i rettergangen. Det er utvilsomt riktig at det bør legges stor vekt på formaning av parter og vitner i rettssalen. Stor betydning vil det også ha at forhandlingene foregår med verdighet. Ledelsen av forhandlingene har selvsagt den alt overveiende betydning i denne henseende. Men også rettslokalenes utseende og tjenlighet spiller en rolle. Det er videre ønskelig at det benyttes protokollfører i underrettene i større utstrekning enn bemanningen av dommerkontorene faktisk nå tillater. Det er ikke heldig at rettens formann må be aktor, forsvarer eller en domsmann om å kalle ventende vitner inn til avhør. Etter min oppfatning er det ikke grunn til å beholde forsikring. Den har vel aldri vært annet enn en erstatning for eden, og etter mitt syn en tvilsom erstatning. Det kan kanskje være verd å nevne at mens man en sjelden gang kan oppleve at en forklaring suppleres eller endres før edsavleggelsen, har jeg ikke hørt at noe lignende har skjedd før forsikring gis. Eden har sin selvstendige betydning fordi den påkaller en allmektig og allvitende Gud, som eksisterer utenfor edsavleggeren, og eden stiller ham i ansvarsforhold til denne Gud. Derimot blir ære og samvittighet hos den som avgir forklaring ikke berørt på noen annen måte om han påberoper seg disse begreper ved å avgi forsikring. Om så var tilfelle, synes det å være en underlig praksis som er etablert i tvistemål hvor partene i fellesskap kan øve innflytelse på i hvilken grad de skal sette sin egen ære og samvittighet inn på de forklaringer de har gitt. Etter utkastet er for øvrig «på ære og samvittighet» sløyfet i de ord som skal sis når forsikring avgis (§ 139). Dette har neppe noen betydning for vurderingen av om forsikring overhodet bør opprettholdes. Ved siden av tanken på straffansvar er det vel ære og samvittighet som gjør sannhetsplikten i retten levende for vitnet. Og sannhetsplikten bør være den samme uansett hvilke ord som brukes og uansett om man «forsikrer» eller ikke. Hvis forsikring beholdes, må det være fordi den likevel anses for å ha en selvstendig oppgave i rettspleien. Og da er det min mening at det er uriktig å skille ut såkalte ubetydelige saker samt forklaringer av liten betydning (utk. § 136, tredje ledd). Sannhetsplikten i retten bør være den samme uansett sakens betydning og uansett betydningen av forklaringen. Bare hvis forklaringen er uten betydning for saken, kunne det være grunn til å sløyfe forsikringen. Det ville vel bare være tilfelle hvis vitnet var innkalt ved en misforståelse. Jeg er også betenkt ved rettens adgang til å unnlate å kreve forsikring når en forklaring anses som upålitelig. Selv om retten mener at en forklaring er upålitelig, kan det være at retten tar feil. En beslutning av retten om å unnlate forsikring må da føles sterkt krenkende for vitnet. Og vitnet er ganske uten mulighet for å gjøre noe ved dette. En annen gang står man kanskje overfor to i og for seg ikke upålitelige forklaringer, hvorav den ene må være falsk. Isåfall må begge vitner avkreves forsikring, hvilket ikke er umiddelbart heldig. Det er mulig at disse betraktninger først og fremst er enda et argument for å avskaffe forsikringen. I tillegg til komitéens opplysninger om rettsstillingen i andre land nevnes at Sverige ved lov 12 desember 1975 har fjernet det religiøse innhold i vitneeden og annen ed i rettergang og gått over til en ordning med «ed på heder och samvete». En har altså opprettholdt begrepet «ed» i lovgivningen, men i likhet med vår forsikring er det etter lovendringen uten religiøst innhold. Etter departementets mening vil det hos oss være et brudd på en klar språklig tradisjon, også i rettergangslovgivningen, å gi begrepet «ed» et religiøst nøytralt innhold. Dette ville også kunne skape en del uklarhet i praksis. Departementet slutter seg til komitéens forslag om å avskaffe vitneeden. Som det framgår har dette forslag fått overveiende tilslutning av høringsinstansene. Departementet kan i det vesentlige også slutte seg til den begrunnelse komitéen har gitt. For så vidt angår spørsmålet om man bør ha en ordning med forsikring istedenfor ed, og hvordan en slik ordning i tilfelle bør utformes, bemerkes: Etter gjeldende regler er forsikring et subsidiært alternativ til ed, til bruk for vitner som av bestemte religiøse grunner ikke finner å kunne avlegge ed. Dersom eden avskaffes, må forsikringen vurderes på selvstendig grunnlag. Komitéens hovedbegrunnelse for å opprettholde vitneforsikringen, er at den kan ha noen betydning i retning av å innskjerpe alvoret ved å avgi falsk forklaring i retten. Det kan også pekes på at forsikring brukes på en del andre områder. Innen rettspleien er den lovfestet for dommere, domsmenn og rettsvitner (domstolsloven § 60, § 100 § 104). Det kan kanskje hevdes at det for det rettslige og moralske ansvar for en vitneforklaring som for utøving av andre plikter burde være uten betydning om forsikring avgis. Det kan likevel ikke være vesentlige prinsipielle innvendinger mot en ordning med forsikring dersom den anses praktisk hensiktsmessig. Departementet har vært noe i tvil om løsningen, men er kommet til at de beste grunner taler for å beholde vitneforsikringen. Man viser for så vidt til komitéens begrunnelse. Derimot er man ikke enig med komitéen i at forsikringen bør opprettholdes «omtrent i samme utstrekning som ed og forsikring etter den nåværende lov». Komitéen uttaler (s 103 første spalte) at «de store variasjoner som det nå er i praksis» (når det gjelder bruken av ed) «er i seg selv en innvending mot den bestående ordning», noe som også må gjelde bruken av forsikring. Blant annet av denne grunn foreslår komitéen å sløyfe adgangen til med partenes samtykke å unnlate å ta forsikring (innst s 212 til § 136). For så vidt innebærer forslaget en betydelig realitetsendring, idet bruken av ed og forsikring i straffesaker på det nærmeste er falt bort i praksis. Som eksempel kan nevnes at det ved Eidsivating lagmannsrett normalt tas verken ed eller forsikring av vitner - bare av oppnevnte sakkyndige. På den annen side vil den foreslåtte ordning ikke i enhver henseende kunne forebygge at praksis blir uensartet, jf særlig komitéutk § 136 tredje ledd, § 137 § 138. En varierende praksis vil særlig være betenkelig dersom de gjeldende regler om skjerpet straffansvar for forklaring avgitt under forsikring opprettholdes. Etter departementets mening bør forsikringen avgis før vitnet forklarer seg. Dette er også ordningen i de fleste andre land, bl a i Sverige (RB kap 36 § 11 og § 12), og det skulle være den mest effektive måte å innskjerpe sannhetsplikten på. Videre er det etter departementets mening viktig at det gis bestemmelser som sikrer en regelmessig bruk av forsikringen. Hovedregelen bør være at alle vitneforklaringer bekreftes ved forsikring. I hvilken utstrekning det bør gjøres unntak fra dette, henger nært sammen med spørsmålet om det bør være et skjerpet straffansvar for falsk forklaring avgitt under forsikring. Etter gjeldende rett er straffen for falsk beediget forklaring for retten som hovedregel fengsel fra 6 måneder til 8 år (strl § 163). Straffen for falsk ubeediget forklaring er som hovedregel bøter eller fengsel inntil 2 år (strl § 166). Forklaring avgitt under forsikring er i relasjon til straffansvaret likestilt med forklaring gitt under ed (strl § 164 annet ledd). Visse unntak fra straffansvaret er mer omfattende når ed eller forsikring ikke er avgitt (strl § 167). En falsk forklaring er således straffri når vitnet ikke kunne si sannheten uten å utsette seg eller noen av sine nærmeste for straff eller tap av den borgerlige aktelse. Er forklaringen i slike tilfelle avgitt under ed (eller forsikring) er straffen fengsel inntil 5 år. (Dette må imidlertid samholdes med strprl § 187, jf komitéutk § 138, hvoretter retten kan la være å edfeste eller kreve forsikring av vitner som kan kreve seg fritatt for å avgi forklaring eller hvis forklaring anses for upålitelig.) Den strafferettslige side av den foreslåtte bruk av forsikring må vurderes på bakgrunn av forslaget om å sløyfe eden. Dersom eden bortfaller, blir forholdet et annet enn det er i dag eller da straffebestemmelsene ble gitt. I hvert fall etter eldre tids oppfatning var mened en så alvorlig forbrytelse at straff ble ansett nødvendig i alle tilfelle, også om vitnet ikke kunne forklare sannheten uten dermed å utsette seg selv for straff (f eks som medskyldig). Også strafferammene sier noe om synet på mened, jf ovenfor om forskjellen i strafferammen for falsk edelig forklaring og falsk ubeediget forklaring. Dette sprang mellom strafferammene synes åpenbart for stort dersom eden avskaffes og forsikring i tilfelle blir den eneste form for vitnebekreftelse. Etter departementets mening er det imidlertid et spørsmål om det overhodet er nødvendig med særskilte straffebestemmelser for falsk forklaring bekreftet ved forsikring. Det viktigste må være at retten innskjerper alvoret og ansvaret ved enhver vitneforklaring. som innskjerping av alvoret ved å avgi forklaring i retten, beror dette neppe på det skjerpete straffansvaret. Departementet er ut fra dette blitt stående ved at forsikringen bør kunne beholdes uten det skjerpete straffansvaret. For å understreke alvoret ved å gi falsk forklaring i retten, bør det kanskje overveies å heve den alminnelige strafferamme i strl § 166, f eks til 5 år. Dette spørsmål kan eventuelt tas opp i sammenheng med lovens ikraftsetting. Dersom det skjerpete straffansvar for falsk forklaring avgitt under forsikring oppheves, får spørsmålet om unntak fra plikten til å bekrefte forklaringen ved forsikring mindre betydning. Etter departementets mening bør man i hvert fall kunne sløyfe enhver diskresjonær adgang for retten til å unnlate å ta forsikring. Ved at loven gir uttømmende regler om når forsikring ikke skal avgis, får man en enklere og mindre betenkelig ordning enn den komitéen har foreslått. Sakens viktighet eller forklaringens betydning kan man se bort fra, og noen vurdering av forklaringens pålitelighet vil ikke være aktuell. Se ellers proposisjonsutkastet § 132. Bortfaller det særskilte straffansvar for falsk forklaring avgitt under forsikring, ville det i og for seg være ubetenkelig i alle tilfelle å overlate til retten å avgjøre om det skal kreves forsikring. Men etter de erfaringer som er gjort i praksis, ville en slik ordning antakelig være jevngod med å sløyfe forsikringen helt. Skal det ha noen hensikt å beholde forsikringen i en eller annen form, bør det også gis regler som sikrer en regelmessig bruk av den. Hvis ikke, bør man nøye seg med vitneformaningen, slik som man normalt gjør i praksis i dag. En annen mulighet kunne være å sløyfe ethvert unntak fra plikten til å bekrefte vitneforklaring ved forsikring. Et slikt forslag ville imidlertid etter departementets mening i for sterk grad bryte med den alminnelige rettsfølelse og kunne stille vedkommende vitne i en vanskelig situasjon. Departementet vil derfor ikke tilrå en slik ordning. I likhet med komitéen legger departementet vekt på at vitneformaningen, hvor vitnet foreholdes ansvaret ved å gi en sannferdig og riktig forklaring, skjer med alvor og verdighet. Man er også enig med komitéen i at det bør fastsettes et nytt formular for vitneformaninger som er tilpasset dagens tankegang og språkbruk. Dersom eden avskaffes i straffeprosessen, bør man - som bemerket av komitéen - ta samme skritt i den sivile rettergang. Forslag om de nødvendige lovendringer vil kunne fremmes i sammenheng med ikraftsettingen av en ny straffeprosesslov, jf foran s 13. I den forbindelse vil det også bli fremmet forslag om endringer i straffeloven med sikte på å oppheve bestemmelsene om skjerpet straffansvar for forklaring avgitt under forsikring (ed). Komitéen uttaler at det også bør overveies om det er grunn til å opprettholde edsavlegging ved bevisopptak til bruk i utlandet (side 103 siste avsnitt). Komitéen tar her ikke noe standpunkt, men viser til dansk Rpl § 190 og lovkommisjonens bemerkninger til bestemmelsen (Betænkning om vidner s 112). Mens det i den norske domstollovs § 46 tredje ledd - som tilsvarer dansk Rpl § 190 - er bestemt at utenlandsk begjæring om særskilt form eller framgangsmåte så vidt mulig skal imøtekommes «hvis det ikke er forbudt etter norsk lov», har den danske bestemmelse denne reservasjon: «med mindre dette vil være åpenbart uforenligt med landets retsorden». Den danske lovkommisjon uttaler om denne reservasjon (Betænkningen s 12): «Heretter vil f.eks. en udenlandsk begæring om afhøring under ed om fornødent kunne imødekommes af danske domstoler, selv om adgangen til anvændelse af ed ophæves. 1 I en fotnote nevner kommisjonen at etter den europeiske konvensjon om gjensidig rettshjelp i straffesaker art 3 annet ledd skal begjæring om beediget forklaring etterkommes såfremt lovgivning ikke er til hinder for det, og at Danmark ved ratifikasjon av konvensjonen tok forbehold om at begjæringen om ed skulle kunne avslås dersom vedkommende danske domstol ikke fant slik bekreftelse påkrevet. I Danmark har man altså ikke noen særregel om edsavlegging til bevisopptak til bruk i utlandet. Man antar at det heller ikke hos oss kan være behov for en slik særregel, til tross for at løsningen på det reiste spørsmål hos oss antakelig vil måtte bli en annen enn hva som har vært antatt i Danmark. Dersom adgangen til å kreve edelig bekreftelse bortfaller, antar man at dette må innebære at slik bekreftelse av rettslig forklaring er forbudt ved norsk lov. Dette må da i tilfelle også gjelde ved bevisopptak til bruk i utlandet. Dette standpunkt har også vært inntatt i Sveits; en norsk begjæring om edfesting av vitneprov avgitt i Zürich ble således avslått med den begrunnelse at man i Sveits ikke brukte slik vitnebekreftelse (se ellers domstolsl § 48 siste ledd, hvoretter bevisopptak i utlandet betraktes som feilfrie «dersom enten den fremmede retts eller den norske retts former er iakttatt»). skal avhøre siktede, om det bør være dommeren slik som i dag, eller om det bør være partene ved aktor og forsvarer. Komitéen foreslår det siste. Videre foreslår den at tiltalte skal gjøres merksam på sin rett til ikke å forklare seg, noe som ikke er påbudt i den nåværende lov, men som gjerne gjøres i praksis. Man viser ellers til innstillingen s 104-106. At tiltalte bør gjøres kjent med sin rett til ikke å forklare seg, synes det å være alminnelig enighet om. Meningene er derimot delte når det gjelder spørsmålet om hvem som prinsipalt skal foreta avhøret av siktede. Etter at høringsbehandlingen for innstillingen i sin alminnelighet var avsluttet, kom høyesterettsadvokat Alf Nordhus med sterk kritikk av komitéens forslag til regler om avhør av tiltalte1 . Kritikken, som gikk ut på at komitéforslaget i praksis ville bety en særdeles svekket stilling for forsvaret og også for rettssikkerheten, førte til at departementet forela dette punkt i innstillingen på nytt særskilt for Dommerforeningen, Advokatforeningen og Riksadvokaten. 1 Aftenposten 25 september 1974. «Styret besluttet å sende det kgl. departement uttalelsene fra foreningens straffeprosessutvalg og meddele departementet at det innen styret har gjort seg gjeldende delte meninger m.o.t. forslaget om endrede regler for avhør av siktede, men at styret enstemmig er av den oppfatning at det iallfall ikke foreligger noe påtrengende behov for den foreslåtte endring. Medlemmene av Dommerforeningens straffeprosessutvalg uttaler: «Straffeprosesslovkomitéens begrunnelse for å foreslå endret ordningen med avhøret av siktede finnes i Straffeprosesslovkomitéens innstilling side 104/105. Premissene er til dels hentet fra professor Andenæs' avhandling til Det 5. nordiske kriminalistmøte, inntatt i Nordisk Tidsskrift for Kriminalvitenskap 1962 side 119 flg., spesielt side 131 flg. og fra drøftelsene på møtet inntatt i Nordisk Kriminalistisk Årsbok 1962 side 169 til 213. Høyesterettsadvokat Nordhus' bemerkning om at Straffeprosesslovkomitéens forslag synes uoverveiet burde ikke vært fremsatt. Som det fremgår av det forannevnte er forslaget særdeles vel overveiet, og av debatten på det nordiske møtet var det ingen som talte i mot det standpunkt som nå er blitt Straffeprosesslovkomitéens forslag. Tvert i mot ble det opplyst at man i Danmark som har hatt den nu foreslåtte ordning siden 1932 er meget vel tilfreds med den. Denne vurdering ble tiltrått av de danske forsvarere, se Årsboken side 201. Høyesterettsadvokat Nordhus har ikke begrunnet sitt angrep på forslaget og ikke opplyst hvilken ordning han ønsker i stedet. Det gjør det vanskelig å vurdere hans syn. Jeg går ut fra at han ønsker å bevare den nå gjeldende ordning. En bestemmelse hvoretter forsvareren har det første avhør av tiltalte vil åpenbart måtte undergrave tiltaltes tillit til forsvareren. Dette synes det å være enighet om hos alle som har uttalt seg om dette alternativ. Den nå gjeldende ordning medfører først og fremst uheldige virkninger for dommerens stilling. Han vil for det første måtte sette seg godt inn i etterforskningsdokumentene for å få et grunnlag for sin eksaminasjon. Dette er prinsipielt uheldig og vil kunne kollidere med hovedgrunnsetningen om at bare det som er fremkommet under hovedforhandlingen skal danne grunnlaget for dommen. Dernest vil dommerens avhør av tiltalte lett gi grunnlag for et spenningsforhold som dels vil kunne rokke ved tilliten til at dommeren ikke har forutfattende meninger, dels innvirke på inntrykket av rettens verdighet. Jeg viser til de foran angitte trykte redegjørelser hvor dette er inngående behandlet. Jeg er for mitt vedkommende ikke i stand til å se hvorledes det kan svekke stillingen for forsvareren og svekke rettssikkerheten at man gir aktor adgangen til det første avhør av tiltalte. Tiltalte er for det første ikke pliktig til å svare aktor og er uten ansvar om han svarer uriktig. For forsvarerens eksaminasjon må det være en fordel hvis de resultater forsvareren skal svekke, er oppnådd av den formelle prosessmotpart, ikke av dommeren som skal avgjøre saken. En effektiv krysseksaminasjon vil kunne føles som kritikk overfor hovedeksaminasjonen, og for tiltalte er det da en fordel at hovedeksaminator ikke også skal dømme i saken. Endelig kan det vel ikke godt være tanken å avskjære aktor fra å stille spørsmål til tiltalte etter at dommeren i tilfelle har stillet sine spørsmål, og reelt vil da situasjonen i svært mange tilfelle bli den samme for forsvareren som det straffeprosesslovkomitéen foreslår. Etter min oppfatning bør Dommerforeningens styre uttale til departementet at det støtter Straffeprosesslovkomitéens forslag og har vanskelig for å se at høyesterettsadvokat Nordhus' oppfatning har synderlig tungtveiende grunner for seg. «Jeg er ikke i tvil om at Straffeprosesslovkomitéens forslag er meget vel overveiet, og de forskjellige momenter er drøftet. Jeg kan heller ikke se at en ordning som den foreslåtte, på noen måte skulle svekke rettssikkerheten eller vanskeliggjøre forsvarernes arbeid. Jeg kan for min del imidlertid ikke se at det er tilstrekkelig grunn til å gjøre noen forandring i den ordning som hittil har vært praktisert, og som - såvidt jeg kjenner til - har fungert tilfredsstillende. Ved tiltalebeslutningen og ved statsadvokatens innledningsforedrag, vil dommeren i alminnelighet ha et fullt tilstrekkelig materiale til å kunne avhøre tiltalte. Noe inngående studium av etterforskningsdokumentene skulle ikke være nødvendig, selv om man som foreslått, sløyfer statsadvokatens redegjørelse til lagmannen. påtalemyndigheten ser på saken, synes det lite rimelig at han straks skal gå over til å eksaminere tiltalte. Det synes mere heldig at eksaminasjonen overtas av en nøytral instans, nemlig dommeren. Dommerens oppgave ved denne eksaminasjon vil nettopp være å søke å få frem alle sider ved det straffbare forhold, og også tiltaltes personlige forhold. Jeg kan ikke være enig i at det forhold at dommeren skal eksaminere tiltalte, skulle ha noen uheldig virkning for dommerens stilling i saken. Selv om han i noen grad vil gi uttrykk for om han tror på tiltalte eller ikke, bør ikke dette ha innflytelse på hans stilling i saken. Dommeren vil jo allikevel som regel gripe inn med forskjellige spørsmål for å få klarlagt saksforholdet helt ut. Hvis partene mener at dommerens eksaminasjon er ensidig, vil dette rettes opp ved partenes senere eksaminasjon. Jeg anser det trolig at høyesterettsadvokat Nordhus' tanke har vært at forsvareren skal eksaminere først, men hans syn er for så vidt ikke nærmere begrunnet. Et slikt syn er heller ikke såvidt jeg vet, hevdet av andre i forbindelse med straffeprosessreformen. Da reglene om behandling av straffesaker i England bygger på helt andre prinsipper, kan man ikke trekke noen sammenligning med forholdene der. Hensikten med eksaminasjon av tiltalte er å få frem en så fullstendig og nøyaktig fremstilling av det kjennskap tiltalte har til saken. Det kan neppe ventes at forsvareren vil eksaminere etter dette siktemål, og det forekommer meg særdeles uheldig om eksaminasjon av tiltalte skulle innledes ved forsvarerens eksaminasjon. Etter min oppfatning bør man derfor uttale at det ikke er tilstrekkelig grunn til å gjøre noen forandring i den nå gjeldende ordning, men at den ordning som straffeprosesslovkomitéen foreslår, i og for seg ikke kan være forbundet med noen betenkeligheter. En ordning hvoretter forsvareren eksaminerer først, må bestemt frarådes. Jeg tilføyer at min uttalelse bygger på mine erfaringer fra saksbehandlingen i lagmannsrett, men jeg vet at min oppfatning deles av andre dommere i lagmannsretten. «Jeg tiltrer i det vesentlige formannens bemerkninger. Spørsmålet om dommeren skal foreta hovedeksaminasjonen av siktede, kan dog stille seg noe forskjellig i og utenfor hovedforhandling. I rettsmøte under etterforsking ser jeg det som en klar fordel at aktor og forsvarer eksaminerer siktede før dommeren stiller spørsmål. På dette trinn av saksbehandlingen vil det ofte være behov for en pågående eksaminasjon, som nok kan bringe dommeren i et visst motsetningsforhold til siktede - noe som særlig kan være uheldig hvis den samme dommer senere skal administrere hovedforhandling etter at tiltale er reist mot siktede og han bestrider straffeskyld. - Jeg kan i og for seg ikke se noen betenkeligheter ved at aktor og forsvarer eksaminerer først også under hovedforhandling, og i så fall at aktor foretar den innledende eksaminasjon. Det kan for øvrig bidra til mer likevekt i sakens innledningsfase så fremt forsvareren i så fall får ordet i h. t. utkastets § 295, 2. ledd før eksaminasjonen begynner. Noe påtrengende behov for å endre den nåværende eksaminasjonsrekkefølge for hovedforhandlingens vedkommende er det dog ikke etter min erfaring. På grunnlag av tiltalebeslutningen og aktors innledningsforedrag vil dommeren i det overveiende antall saker kunne foreta en tilfredsstillende hovedeksaminasjon. Når aktor og forsvarer - som forutsettes å kjenne saken i detalj - etterpå vil eksaminere nærmere om sider av saksforholdet som måtte være uklare eller kontroversielle, kan det neppe skade om dommeren i sin innledende eksaminasjon er noe tilbakeholdende. Det forekommer imidlertid sakstyper, hvor dommerens manglende detaljkjennskap til saken vil medføre en helt ufullstendig eller endog misforstått eksaminasjon. Dette vil kanskje fortrinnsvis gjelde saker, hvor tiltalen støtter seg på materiale av regnskapsmessig eller sakkyndig karakter, og som først kommer til rettens kunnskap på et senere stadium av forhandlingene. Blant disse saker vil ofte være slike som det knytter seg sterke samfunnsmessige hensyn til. Jeg vil anta at saksbehandlingen her vil være best tjent med den rekkefølge for eksaminasjonen av tiltalte, som Straffeprosesslovkomitéens forslag innebærer. Alt i alt er det min oppfatning at Dommerforeningens styre bør gi sin tilslutning til komitéforslaget. Justitiarius i Oslo byrett (Fleischer) og justitiarius i Bergen byrett (Roll-Matthiesen) har støttet komitéens forslag. De øvrige dommere som har uttalt seg har tatt avstand fra forslaget eller gitt uttrykk for tvil. Det gjelder lagmannen i Gulating (Eftestøl), lagmannen i Frostating (Stensrud), lagmann Nissen, sorenskriveren i Eidsvoll (Nerdrum) og byrettsdommer Lassen. Lagmannen i Gulating (Eftestøl) som mest bestemt tar avstand fra forslaget, uttaler: «Komitéen foreslår at tiltalte (siktede) skal avhøres først av aktor og forsvarer. Det vil etter min mening ikke være heldig. Det er uundgåelig at denne eksaminasjon blir preget av at aktor forutsetter at tiltalte er skyldig, forsvareren at han ikke er det. Loven må lages ut fra at tiltalte kan være skyldig, men også kan være uskyldig. Noen plikt til å bidra til sakens sanne opplysning må det formentlig erkjennes at tiltalte ikke har, selv om han er villig til å forklare seg. Formålet med forklaring fra ham er vel dels at han må ha rett til å forklare seg som et ledd i forsvaret, dels at det er av interesse å få hans fremstilling uansett om den er sann, dels at det er av betydning å høre om han innrømmer noe, og i tilfelle hva, om andre forhold av interesse, selv om han benekter handlingen eller straffskylden. F.eks. kan han innrømme at han var der og der da og da, at han var i krangel med fornærmede e.l. Jeg er ikke enig i at avhøret av tiltalte skal ta sikte på å få tiltalte til å innrømme det hvis han er skyldig, hvis det er det komitéen mener (s. 104). er villig til å forklare seg. Beviset for hans skyld må føres på annen måte. En dommer bør etter min mening kunne spørre helt nøytralt selv om han er våken og energisk. Fra de privatpraktiserende advokater er det gitt uttrykk for ulike oppfatninger. Innstillingen synes overveiende å gå mot komitéens forslag. Advokatforeningens hovedstyre har enstemmig gitt sin tilslutning til følgende uttalelse av høyesterettsadvokat Meyer, medlem av foreningens permanente lovutvalg for strafferett og straffeprosess: «Jeg er efter fornyet overveielse kommet til at vi allikevel bør beholde den gjeldende ordning efter straffeprosesslovens § 255 § 256. I Straffeprosesslovkomitéens innstilling side 105, har man redegjort for den angelsaksiske ordning og avvist denne som umulig å gjennomføre hos oss. Jeg kan ikke forstå at den er umulig å gjennomføre i saker hvor tiltalte nekter seg skyldig. Det forekommer meg tvert om at det egentlig er mer rimelig og mer logisk at tiltaltes forklaring kommer efter at påtalemyndigheten har utviklet sine bevis. I så fall vil det være naturlig at forsvareren får eksaminere først og videre at tiltalte får et reelt valg mellom å forklare seg eller la være. Efter den gjeldende lovs § 260 skal tiltalte som kjent gjøres oppmerksom på at hans taushet kan bli tolket imot ham, hvilket i realiteten betyr at han slett ikke har den frihet til å la være å forklare seg i egen sak som loven synes å gi ham ved bestemmelsen i § 255. Jeg kan heller ikke se at innføringen av det engelske system så langt som dette, ville innebære noe brudd på prinsippet om at retten våker over sakens opplysning (gjeldende lovs § 331, utkastet § 300). De argumenter som Straffeprosesslovkomitéen forøvrig har anvendt mot den tanke at forsvareren skulle eksaminere først synes å bygge på at tiltalte fortsatt skulle forklare seg før den øvrige bevisførsel finner sted. I så fall har argumentene vekt; derimot neppe hvis man tok skrittet fullt ut og lot tiltalte efter eget valg gå i vitneboksen når påtalemyndighetens bevisførsel om skyldspørsmålet var bragt til ende. Imidlertid er jeg forberedt på at det er vanskelig å vinne gehør for en slik endring i systemet. Jeg mener da at vi bør beholde den ordning som vi hittil har praktisert. Jeg er enig i at partene på mange måter har de beste forutsetninger og at man bør trekke konsekvensen av dette når det gjelder vitner og sakkyndige. Når det derimot gjelder den tiltalte tror jeg at hans forsvar er best varetatt ved at han som hittil får lov til å gi en fri og sammenhengende forklaring efter oppfordring av dommeren og at han derefter svarer på de spørsmål denne, ut fra en nøytral innstilling til saken, retter til ham. Det er et urealistisk forlangende å vente seg at aktor skal gjennomføre en virkelig objektiv holdning til enhver tid, spesielt i saker av alvorlig art og hvor den tiltaltes forklaring avviker sterkt fra øvrige bevis. Man vil også risikere at bevisførselen åpner med skarpe konfrontasjoner mellom påtalemyndighet og tiltalte, dersom denne ikke på forhånd har fått anledning til å gi en fremstilling i et nøytralt ledet avhør. De alvorlige tilfelle jeg har hatt i tankene vil muligens høre til unntagelsene. Men det er for denslags saker man trenger de egentlige rettssikkerhetsgarantier. De øvrige medlemmer av Advokatforeningens lovutvalg, høyesterettsadvokatene Martens, Hegje og Kolstad, uttaler: «Utvalget er enig i at partene bør ha det prinsipale ansvar for avhøret av siktede og at siktede først skal avhøres av påtalemyndigheten. Utvalget har funnet det uheldig at dommeren efter den nåværende bestemmelse i straffeprosesslovens § 256 skal ha det prinsipale ansvar for avhøret. Dommeren kjenner ikke saken på forhånd, noe som derimot aktor og forsvarer gjør. Med de vanskeligheter de siktede regelmessig har med å gi en sammenhengende forklaring av hele sitt forhold, blir det regelen at forklaringene må trekkes ut av de siktede ved spørsmål. Det burde være innlysende at partene med fullt kjennskap til saken er nærmere til å stille spørsmålene til siktede slik at domstolen kan få et klart bilde av hans forhold til tiltalebeslutningen. Utvalget kan ikke se at det er noe grunnlag for å reise innvending mot det foreliggende endringsforslag begrunnet med at mulighetene for et effektivt forsvar vil bli svekket ved en slik ordning. Det avgjørende for hvilken regel som bør gjelde må være på hvilken måte saken kan bli best opplyst. Utvalget mener at dette best vil skje ved at det prinsipale avhør av siktede ligger hos partene og at rekkefølgen blir at aktor stiller spørsmål først, dernest forsvareren og til slutt rettens formann, eventuelt supplert med spørsmål fra domsmennene. Det skulle være unødvendig å nevne at rettens formann selvsagt såvel under aktors som forsvarers spørsmålsstilling kan komme med sine egne spørsmål. Advokatforeningen har også forelagt spørsmålet for de faste forsvarere. Av de 46 forsvarere som har uttalt seg, går den overveiende del mot Straffeprosesslovkomitéens forslag. Flere slutter seg til høyesterettsadvokat Meyers vurdering av den angelsaksiske ordning. Riksadvokaten (Dorenfeldt) har - med støtte i uttalelser fra enkelte statsadvokater - uttalt seg til fordel for nåværende ordning: «Til § 91 vil jeg ha gjort den bemerkning at det er min oppfatning at den nåværende ordning bør opprettholdes i forhørsretten. Fra flere av statsadvokatene er det også kommet innvendinger mot at man går over til det danske system når det gjelder avhør av den tiltalte under hovedforhandlingen, og jeg kan for så vidt gi uttrykk for at jeg er i tvil om hensiktsmessigheten av å forlate vår nåværende ordning. Det har meget for seg å la dommeren ta et kort innledende avhør av den tiltalte for deretter å slippe partene til for sin eksaminasjon. lagmannsretten må jeg gi uttrykk for at jeg ikke kan innse at dommerens objektive innstilling til saken svekkes ved at han foretar et slikt avhør av den tiltalte som det vår nåværende straffeprosesslov gir anvisning på. Statsadvokaten i Bergen og Hordaland (Melander) og den kst statsadvokat i Nordland (Utengen) støtter komitéforslaget. Det samme gjør Politiembetsmennenes Landsforening. Departementet mener at valget bør stå mellom å opprettholde gjeldende ordning, eller å gå over til den ordning komitéen har foreslått. Etter departementets mening er komitéens forslag vel underbygd. Men da det blant høringsinstansene synes å være overveiende stemning for å beholde gjeldende ordning, har departementet funnet at dette bør være utslagsgivende. Etter det som er uttalt, forutsetter man at det er forsvarlig å la rettens formann få det prinsipale ansvar for avhør av tiltalte/siktede, selv om man - som komitéen foreslår - sløyfer redegjørelsen til lagmannen og den ordning at dokumentene i herreds- og byrettssaker sendes retten før hovedforhandlingen. Som nevnt i merknadene til § 262 forutsettes det for øvrig at rettens formann kan be om å få dokumentene tilsendt før hovedforhandlingen om han skulle finne behov for det. Som det framgår av enkelte av høringsuttalelsene, har gjeldende ordning vært praktisert slik at aktor og forsvarer kan gis adgang til å stille spørsmål til tiltalte. Denne praksis, som det neppe kan bli spørsmål om å rokke ved, er av så vesentlig prinsipiell betydning at den bør lovfestes. Den innebærer at det vil variere noe fra sak til sak i hvilken utstrekning det bør være rettens formann, aktor eller forsvarer (evt rettens øvrige medlemmer) som foretar avhøret. Adgangen til å overlate eksaminasjonen til aktor og forsvarer avsvekker etter departementets mening i ganske vesentlig grad flere av de innvendinger som er reist mot prinsippet om at dommeren har det prinsipale ansvar for avhøret. Komitéen har imidlertid også innvendinger mot en slik mellomløsning (innst s 105 sp 1), men disse er etter departementets mening ikke avgjørende. Det presiseres at det etter dette utkastet - som etter gjeldende lov - er rettens formann som har det prinsipale ansvar for avhøret av tiltalte. Han vil kunne avbryte aktors og forsvarers eksaminasjon når han finner saklig grunnlag for det. Også etter komitéens utkast har retten et selvstendig ansvar for at avhøret skjer på en tilfredsstillende måte, og rettens formann er pålagt en temmelig omfattende plikt til å overta avhøret. Alt i alt synes derfor den praktiske forskjell mellom de her omhandlede systemer for avhør av tiltalte ikke å være så stor som en drøftelse på grunnlag av de prinsipielle utgangspunkter kan gi inntrykk av. Forslag til regler om hvem som skal avhøre siktede er tatt inn i utk § 91. Man viser til komitéens innstilling s 117-120, jf sammendraget foran under II A 8. I spørsmålet om å oppheve den subsidiære påtalerett har komitéen delt seg i to fraksjoner. Mindretallet - tre medlemmer - vil beholde den subsidiære påtalerett i en mer begrenset form, mens flertallet foreslår den opphevd. Blant de som har uttalt seg om innstillingen, er det likeledes delte meninger. «Den som er fornærmet ved en straffbar handling, har etter gjeldende rett en ganske utstrakt adgang til selv å reise straffesak, dels i tilfelle hvor fornærmedes adgang kan tjene som et korrektiv mot mangelfull rettshåndhevelse fra påtalemyndigheten (de subsidiært private), dels i tilfelle hvor overtredelsen anses å være av så liten interesse for det offentlige at det helt ut er overlatt til fornærmede å gjøre ansvar gjeldende (de ubetinget private). Ifølge innstillingen side 120 har komitéen under sine drøftelser vært inne på tanken om hvorvidt private straffesaker helt bør avskaffes. Komitéen har imidlertid nøyd seg med å peke på spørsmålet. Begrunnelsen for dette er at en slik omlegning ville gripe dypt inn i reglene om rettsvern mot ærekrenkelser, og at det også med hensyn til andre straffebestemmelser i tilfelle ville være nødvendig å overveie endringer i påtalereglene, noe som ville føre utover komitéens mandat. Både ærekrenkelser og overtredelser av de andre straffebestemmelser som komitéen med den nevnte bemerkning sikter til, må etter gjeldende rett påtales ved såkalt ubetinget privat straffesak, og det kan neppe være noe å bemerke til at komitéen på det foreliggende grunnlag har foreslått opprettholdt fornærmedes adgang til å reise slik sak. Men utvalget antar at det er grunn til å søke nærmere utredet det spørsmål komitéen har reist om hvorvidt det er riktig at krav om straff blir avgjort i en sak mellom to private parter. Mens ubetinget private straffesaker angår overtredelser som normalt er av liten interesse for andre enn partene, vil subsidiært private straffesaker i regelen gjelde mer alvorlige overtredelser. Den undersøkelse av de subsidiært private straffesaker som komitéen har foretatt, synes å vise at fornærmedes adgang til å reise slik sak har liten praktisk betydning. Den omstendighet at overtredelser sjelden blir gjort til gjenstand for subsidiært privat søksmål kan dog neppe i seg selv være avgjørende. brukt. Spørsmålet må i første rekke være om det er behov for et slikt korrektiv mot mangelfull rettshåndhevelse fra påtalemyndigheten. Utvalget er for sitt vedkommende tilbøyelig til å anta at det ikke er behov for dette. Det må for så vidt være av større betydning - og også være tilstrekkelig - at en beslutning om ikke å reise tiltale kan påklages til overordnet påtalemyndighet. Komitéen har også nevnt at det kan klages til Stortingets ombudsmann for forvaltningen over avgjørelser av påtalemyndigheten. Det må videre las i betraktning at adgang til privat påtale vil kunne bli misbrukt. Og komitéen har som før nevnt pekt på at det i det hele kan synes betenkelig at spørsmål om straff blir avgjort i en sak mellom to private parter. Under henvisning til det som her er nevnt, og Idet utvalget for øvrig henholder seg til den begrunnelse komitéens flertall har gitt, tiltrer utvalget komitéflertallets forslag om å oppheve adgangen til å reise subsidiært privat straffesak. For så vidt adgangen skulle bli opprettholdt, bør det i forhold til gjeldende rett iallfall gjøres slike begrensninger som komitéens mindretall har foreslått. Lagmannen i Agder (Backer) uttaler om subsidiær påtale: «Dette er en levning uten praktisk betydning. Den kan misbrukes og det skjer neppe noen skade ved å oppheve adgangen. Det finnes i våre dager tilstrekkelig med andre midler til å øve kontroll med påtalemyndighetens embedsmenn. Man kan f.eks. klage til overordnet myndighet. Lagmann Nissen uttaler om de subsidiært private straffesaker: «Her har jeg bare «negativ» erfaring, fordi jeg aldri i min vel tredveårige praksis som byrettsdommer og lagmann noensinne har støtt på en sak av denne art. Jeg kan vanskelig tenke meg at adgangen til privat straffesak kan tjene andre enn kverulanter. Fire andre uttalelser går likeledes i favør av flertallsforslaget, nemlig uttalelsene fra Kristiansand byrett, Riksadvokaten, den kst statsadvokat i Nordland (Utengen) og Politiembetsmennenes Landsforening. De to siste gir en nærmere begrunnelse. «Jeg er enig i forslaget fra komitéens flertall om å oppheve adgangen til å reise subsidiært privat straffesak. Jeg antar at den krenkedes rett er tilstrekkelig ivaretatt med den eksisterende bestemmelse om adgang til å påklage en henleggelse til en overordnet innen påtalemyndigheten, en bestemmelse som foreslås bibeholdt. Det er visstnok denne adgang som i dag har noen vesentlig faktisk betydning, idet antall subsidiært private straffesaker er helt ubetydelig. Synet på straffens funksjon må videre tale i favør av flertallets forslag. Politiembetsmennenes Landsforening, utvalget for strafferett og kriminologi, uttaler: «Utvalget er enig med flertallet i at adgangen til å reise subsidiært privat straffesak bør bortfalle. De nåværende bestemmelser synes bare å ha medført unødige komplikasjoner og har hatt nær sagt ingen praktisk verdi. På minussiden kan formentlig også anføres at dette rettsinstitutt innebar fare for retthaveri og bruk i sjikaneøyemed. Fornærmedes interesse antas tilstrekkelig tilgodesett ved den adgang lovforslagets § 382 nr. 2 opprettholder til privat påtale i de såkalte ubetingede private saker som bl.a. æreskrenkelse og krenkelse av privatlivets fred, dvs. de saker hvor påtalemyndighetens vurdering av almene hensyn lettest kommer i konflikt med fornærmedes berettigede interesser. Tre av de som har uttalt seg, slutter seg til komitémindretallet: sorenskriverne i Romsdal (Leigh) og i Skien (Cappelen) samt statsadvokaten i Bergen og Hordaland (Melander). Sorenskriveren i Skien uttaler at han legger «særlig vekt på den betydning adgangen til å reise subsidiært privat straffesak har for tilliten til strafferettspleien. At adgangen sjelden benyttes har for så vidt liten betydning da det er tilstrekkelig at adgangen er der. Norsk Presseforbund bare «peker på at det har vært reist innvendinger overfor forslaget om å stryke adgangen til å reise subsidiært privat straffesak. Losdirektøren er i tvil om hvorvidt adgangen til å reise subsidiær privat straffesak bør oppheves. I en artikkel i Lov og Rett 1969 s 161 flg om Straffeprosesslovkomitéens innstilling slutter professor Bratholm seg til mindretallets standpunkt. Bratholm legger bl a vekt på (s 176) at det har sin verdi at adgangen til å reise privat straffesak står åpen for å unngå at en avgjørelse fra påtalemyndighetens side fører til maktesløshet og bitterhet hos den enkelte. Videre anfører han at det ikke kan ses bort fra at den sikkerhetsventil som ligger i adgangen til å reise privat straffesak, bidrar til å øke påtalemyndighetens aktsomhet med hensyn til å henlegge saker på tvilsomt grunnlag. Departementet vil peke på at det både i komitéen og blant høringsinstansene er ulike meninger om en bør beholde eller avskaffe adgangen til subsidiær privat påtale. Fremdeles har de fleste land som man kjenner til, en meget vid adgang til å reise privat straffesak. I Vest-Tyskland er det imidlertid ikke adgang til å reise privat straffesak, men fornærmede kan i steden bringe inn for retten spørsmålet om det skal reises offentlig tiltale. har ingen ordning med en alminnelig adgang til å reise subsidiært privat straffesak når påtalemyndigheten vil henlegge en sak. Det er den danske ordningen som først og fremst synes å ha inspirert Straffeprosesslovkomitéens flertall. Det viktigste argument for å opprettholde adgangen til subsidiært private straffesaker er at den private påtalerett vil være et korrektiv til mulig slapphet eller partiskhet fra påtalemyndighetens side. Den enkeltes rettsbeskyttelse på det strafferettslige felt vil ellers i første omgang være avhengig ikke av domstolene, men av en administrativ myndighet, nemlig påtalemyndigheten. Det at fornærmede kan klage til høyere påtalemyndighet eller eventuelt til Stortingets ombudsmann for forvaltningen, bringer ikke saken i noen prinsipielt annen stilling. Mot den subsidiært private påtalerett kan først og fremst innvendes at når påtalemyndigheten har henlagt en sak, fører privat straffesak som deretter reises, erfaringsmessig bare meget sjelden fram. For den saksøkte vil en slik sak ofte føles som sjikane. Ved en samlet vurdering er departementet kommet til at man bør beholde adgangen til subsidiær privat påtale. Man legger da større vekt på sakens prinsipielle side og på å opprettholde tilliten til strafferettspleien i størst mulig utstrekning, enn på det praktiske behov for å ha et korrektiv til påtalemyndigheten, et behov som man for så vidt anser for nokså beskjedent. Komitéens mindretall har foreslått enkelte modifikasjoner i den subsidiært private påtalerett, som flertallet også slutter seg til under forutsetning av at påtaleretten opprettholdes. Departementet har opptatt disse begrensinger i sitt lovutkast. Viktigst er at fornærmede ikke skal kunne reise sak når påtalemyndigheten har gitt lovovertrederen påtaleunnlatelse, og at retten under saksforberedelsen skal kunne avvise saken når den finner at det ikke er fyldestgjørende grunn til privat påtale. Man viser om dette nærmere til lovutkastet (§ 402 § 416) og de spesielle motiver. Man viser til komitéens framstilling s 120-127 i innstillingen, jf sammendraget foran under II A 9. Om dette avsnitt i innstillingen foreligger det tre uttalelser. «Komitéen har innledningsvis nevnt at spørsmålet om protokollasjon av forklaringer avgitt under hovedforhandling er vanskelig å løse, og at det har vidtrekkende konsekvenser for hele prosessordningen. Komitéen har stort sett foreslått de nå gjeldende regler om protokollasjon av forklaringer opprettholdt - dog med en viss utvidelse av adgangen til protokollasjon under hovedforhandling - og utvalget er enig i dette. Komitéen har pekt på at opptak av stenografisk referat av forklaringer heller ikke i fremtiden kan ventes å bli særlig aktuelt, men at lydopptak kan få langt større praktisk betydning. Utvalget har intet å innvende mot de foreslåtte bestemmelser i lovutkastets § 24 og § 235 fjerde ledd. Utvalget er enig i at nærmere regler om lydopptak bør gis ved kongelig resolusjon, idet utformingen av reglene vil måtte tilpasses de erfaringer man etter hvert får. Dette gjelder både med hensyn til verdien av lydopptak og med hensyn til den rent praktiske mulighet for å skrive ut opptakene. «Det som i utviklingens medfør må ha størst betydning er lydopptak, og det er riktig som komitéen fremholder (side 122) at et slikt opptak gir en langt mer levende og naturtro gjengivelse av forklaringer enn det resymé som en protokollasjon inneholder. Jeg er enig i at lydopptaket kan være av stor betydning ved politiavhør og der vise hvordan forklaringen er fremkommet. Et avhør i viktigere saker vil ofte begynne gjennom en mer alminnelig samtale mellom etterforsker og den innkalte, hvoretter det egentlige avhør finner sted. Om opptaket begrenses til dette siste, vil det neppe bli for stort og uhåndterlig. Man opplever ofte at vitner og tiltalte i retten fragår forklaringer og underskrift på disse gitt til politiet, under samtidig påstand om at de er blitt feil referert, lagt ord i munnen, tillagt uriktige meninger o.l., og på dette grunnlag fremføres det angrep mot politiets arbeidsmetoder etc. Derunder vil vedkommende polititjenestemann måtte innkalles til retten og aktor må besvare angrep fra forsvareren. Her vil et lydbåndopptak i høy grad kunne avklare forholdet. Komitéen nevner som en annen viktig gruppe dommeravhør av barn i sedelighetssaker (side 123) og fremholder at siden barn er utpreget suggestive, er det særlig viktig å kunne konstatere hvordan forklaringen er fremkommet. Jeg er enig i dette og mener at et opptak som nevnt vil være meget tjenlig for retten ved at de forskjellige nyanser i barnets forklaring - dets sikkerhet, tvil eller frykt - kommer bedre frem. Diktat til lydbåndopptak ved vedkommende etterforsker som komitéen omtaler på side 124 er kanskje noe mer problematisk fordi det her vil kunne hevdes at det dikterte er mer eller mindre farvet av etterforskerens syn. Den foreslåtte bestemmelse i § 235, siste ledd, om hjemmel til å gi regler om lydopptak, bør komme med. Jeg er enig i at det neppe kan bli tale om generelt å påby gjort lydopptak av hovedforhandlingen, men at det innføres en adgang til å kreve det for enkelte delers vedkommende. Til utkast til regler for lydopptak i straffesaker (side 127) har jeg ingen spesielle bemerkninger. Politiets Sentralorganisasjon uttaler: «Komitéens behandling av politiavhøret (side 123-4) har ikke gitt politiet noen metodisk vegledning om hvordan etterforsking ved avhør bør drives. I betraktning av den store rolle «tilståelser» ennå spiller ved kriminalsaker i Norge turde en ha ventet en dyptpløyende drøftelse med definisjoner av visse begreper som «avhør», «forklaring» etc. Komitéen gir (side 127) et utkast til regler om lydopptak ved politiavhør. Man bør unngå å komplisere avhøret og dermed ytterligere forsinke etterforskingen. Punkt 1, 2. ledd foreslås ordet 'skal' byttet ut med ordet 'kan'. Setningen vil da lyde: «I saker om alvorlige forbrytelser kan tilståelser og andre viktige erklæringer fra en siktet, og viktige forklaringer fra barn, tas opp på lydbånd. Departementet finner det meget nyttig at komitéen har gått så vidt grundig inn på spørsmålet om protokollasjon og lydopptak, og kan i det vesentlige slutte seg til dens prinsipielle betraktninger. For så vidt angår opptak av lagmannens foredrag under hovedforhandling for lagmannsrett, vises ellers til lovutk § 319 og merknadene til denne paragraf. Politiets Sentralorganisasjon har foreslått en endring når det gjelder komitéens utkast til regler om lydopptak ved politiavhør, hvor det i nr 1 annet ledd foreslås «kan» i steden for «skal så vidt mulig». Denne endring ville gjøre annet ledd overflødig ved siden av hovedregelen i første ledd som nytter uttrykket «kan». Departementet finner ikke grunn til nå å gå inn på detaljene i utkastet til regler om lydopptak i straffesaker. Man er nemlig enig med komitéen i at slike regler bør gis ved kongelig resolusjon, idet - som Dommerforeningens lovutvalg uttrykker det - «utformingen av reglene vil måtte tilpasses de erfaringer man etter hvert får». Praktiske hensyn vil her måtte være tungtveiende. Komitéen behandler s 127-136 spørsmålet om særlige rettergangsregler for bagatellsaker, jf sammendraget foran under II A 10. De viktigste særregler det kan bli tale om, behandles i særskilte avsnitt, og det samme vil bli gjort i det følgende. Komitéen foreslår at adgangen til å bruke forelegg utvides til å gjelde i alle tilfelle hvor det etter loven er adgang til å bruke bøtestraff. Det heter herom (s 128): «Etter den någjeldende lov kan forelegg utferdiges i saker om forseelser, og i saker om forbrytelser som ikke kan medføre høyere straff enn fengsel i ett år og heller ikke tjenestens tap. Komitéen foreslår å oppheve denne begrensning for saker om forbrytelser, slik at det avgjørende alltid blir hvilken straff som anses forskyldt i det enkelte tilfelle. Selv om maksimumsstraffen går ut over ettårsgrensen, kan den konkrete overtredelse fremtre som bagatellmessig og egnet til å avgjøres ved vedtagelse av en bot. En viser til utk. § 262 og motivene til denne bestemmelse. Videre foreslår komitéen at politiet - «etter nærmere regler som Kongen gir» - skal kunne utferdige forelegg også i saker om forbrytelser hvor straffen etter loven ikke kan bli høyere enn fengsel i 6 måneder. I dag er det normalt statsadvokaten som har denne myndighet i forbrytelsessaker. For øvrig foreslår komitéen at vedtakelsen av et forelegg skal kunne oppheves av overordnet påtalemyndighet til gunst for siktede (komitéutk § 265), og at saker avgjort ved forelegg kan være gjenstand for gjenopptak (komitéutk § 268). «Utvalget er enig med komitéen i at det i forhold til gjeldende rett gjøres den endring at forelegg alltid kan utferdiges når påtalemyndigheten finner at saken bør avgjøres med en bot, jfr. lovutkastets § 262, at politiet bør kunne gis adgang til å utferdige forelegg i mindre forbrytelsessaker, jfr. utkastets § 67 tredje ledd, at vedtakelsen av et forelegg bør kunne oppheves av overordnet påtalemyndighet til gunst for siktede, jfr. utkastets § 265, og at vedtakelse av forelegg kan være gjenstand for gjenopptakelse, jfr. utkastets § 268. Selv om det overveiende antall bagatellsaker til denne tid er blitt avgjort ved at siktede har vedtatt forelegg, og det er grunn til å anta at dette vil fortsette, er det nødvendig å overveie hvilke forenklinger som kan og bør foretas i tilfelle hvor et utferdiget forelegg ikke blir vedtatt. Det er utvilsomt vel begrunnet når komitéen har foreslått opprettholdt den gjeldende ordning om at påtalemyndigheten kan begjære saken fremmet for retten uten å utferdige tiltalebeslutning, jfr. lovutkastets § 272. Justitiarius i Oslo byrett (Fleischer) uttaler: «Det som jeg ellers finner grunn til å gjøre til gjenstand for spesiell omtale er komiteens bemerkninger om rettergangen i bagatellsaker, innstillingen s. 127 ff. I Oslo byretts avdeling for straffesaker blir en stor del av tiden brukt til behandling av slike saker, og bare i meget liten utstrekning kan man si at behandlingen tar farge av at det dreier seg om bagatellsaker. Når en sak først er innbrakt for retten, må det sørges for at den både rettslig og faktisk blir tilstrekkelig opplyst, og også såkalte bagatellsaker vil derfor ofte være sterkt tidkrevende. illustrerende eksempel at det ikke så helt sjelden forekommer at en sak angående ulovlig parkering foranlediger åstedsbefaring. Det står for meg som klart at i den utstrekning det ikke kan bli tale om avkriminalisering, er det bare ved en utvidet adgang til anvendelse av forelegg man kan gjøre seg håp om å få redusert den tid som domstolene må bruke på bagatellsaker. Jeg er både på dette punkt og for øvrig enig i komitéens forslag for så vidt bagatellsakene angår, men jeg vil gjerne understreke at hvis en lov i samsvar med utkastet skal få noen vesentlig betydning kreves det også endringer i straffeloven. Jeg er således tilbøyelig til å tro at man uten skade skulle kunne ha en videre ramme for naskeri eller åpne adgang til å anvende bot også for mere bagatellmessige tyverier. «Når det gjelder den foreslåtte utvidelse av politiets foreleggsmyndighet er jeg ut fra hensynet til likhet i behandlingen noe betenkt, men det er mulig at saksmengden i enkelte distrikter nødvendiggjør en slik utvidelse. Departementet er som utgangspunkt enig i de foreslåtte endringer når det gjelder bruken av forelegg, men vil foreslå at politiets myndighet i forbrytelsessaker utvides til forbrytelser hvor maksimumsstraffen etter loven ikke kan overstige fengsel i ett år, jf merknadene til utk § 67. For så vidt angår hensynet til likhet i behandlingen av mindre forbrytelsessaker som avgjøres ved forelegg utferdiget av politiet, bemerkes at departementet som komitéen forutsetter at gjenpart av forelegget skal sendes til statsadvokaten. Denne vil således kunne føre kontroll med politiets praksis i slike saker, og han vil til gunst for siktede kunne oppheve et vedtatt forelegg. Et forelegg som nektes vedtatt i en forbrytelsessak, må som før sendes statsadvokaten til avgjørelse av spørsmålet om saken skal fremmes for retten. En ytterligere økning i bruken av bøteforelegg forutsetter en utviding av adgangen til å bruke bot i steden for fengselsstraff. Komitéen foreslår sløyfet den nåværende adgang til i visse høve å unnlate å tilkalle domsmenn i saker hvor forelegg har vært utferdiget (strpl § 377 fjerde ledd). Det heter herom bl a (s 130-131): «Alt i alt finner komitéen at de fordeler man kan oppnå ved å sløyfe domsmenn, ikke er tilstrekkelig til å oppveie ulempene så lenge antallet av forseelsessaker som behandles ved domstolene ikke er større enn det er hos oss. Man peker i den forbindelse på at alternativet til en rett med domsmenn ikke alltid vil være en erfaren embetsdommer, det kan like gjerne være en ung dommerfullmektig med liten livserfaring som vel kan trenge den støtte som domsmennene gir. Den nåværende adgang til å pådømme saken uten domsmenn når tilkallelsen av domsmenn ville være forbundet med uforholdsmessig ulempe eller utgift, foreslår komitéen opphevet. Det synes mer rasjonelt å regulere loddtrekningskretsene, slik at de ikke blir urimelig store, jfr. til. § 86a som gir hjemmel for dette. Det kan fortjene å nevnes at i slike spredt bebyggede distrikter som den nåværende bestemmelse i strpl. § 377 fjerde ledd særlig tar sikte på, vil den enkelte sak, også når den objektivt sett er av nokså bagatellmessig art, vekke større oppmerksomhet og tillegges større betydning enn under mer bymessige forhold. «Komitéen har i forhold til gjeldende rett foreslått den endring at adgangen til å pådømme foreleggssaker uten domsmenn helt skal falle bort, men etter utvalgets oppfatning kan det her være grunn til å gå den motsatte vei. Komitéen har bemerket at fordelene ved å sløyfe domsmenn alt i alt ikke er tilstrekkelige til å oppveie ulempene «så lenge antallet av forseelsessaker som behandles ved domstolene ikke er større enn det er hos oss» (innstillingen side 130). Til dette er å si at det meget vel vil kunne bli en økning i antallet av de tilfelle hvor forelegg ikke blir vedtatt, og at dette under enhver omstendighet forekommer i mange tilfelle hvor saken er så enkel og så bagatellmessig at det ikke kan være grunn til å tilkalle domsmenn. Etter utvalgets oppfatning må det - som komitéen selv har vært inne på tanken om - iallfall være plass for en bestemmelse om at domsmenn ikke er nødvendig i saker om forseelser hvor forelegg har vært utferdiget, slik at domsmenn her bare tilkalles når dommeren etter sakens art finner grunn til dette. En slik reform vil lede til at embetsdommeren sparer tid og at domsmenn fritas for arbeid med saker av mindre interesse. Og det må også i vårt land være forsvarlig at bagatellsaker iallfall som regel behandles av en enedommer. Sorenskriveren i Eidsvoll (Nerdrum) uttaler: «På side 130 i innstillingen er komitéen inne på tanken om å sløyfe domsmenn i bagatellsaker men fremsetter ikke noe forslag herom. Jeg mener at dette bør gjøres ved den forestående revisjon av straffeprosessloven. For ikke å risikere opphevelse av dommen i Høyesterett må det nå trekkes domsmenn i alle straffesaker, hvor enkle og oversiktlige de enn måtte være. En enedommer kan pådømme de største og vanskeligste tvistemål men må ha to domsmenn ved sin side for å avgjøre en sak etter løsgjengerlovens § 16, hvor bevisførselen stort sett innskrenker seg til politimannens vitneforklaring. Det er dårlig sammenheng i en slik rettsordning. Jeg kunne tenke meg en regel om at retten gis adgang til å unnlate å tilkalle domsmenn i saker om forseelser hvor forelegg har vært utferdiget. Så får dommeren selv avgjøre om den aktuelle sak på forhånd bevismessig synes så vanskelig at retten bør settes med domsmenn. «Det er på det rene at betingelsene for i medhold av strpl. § 377, 4. ledd, 2. punktum, å unnlate å tilkalle domsmenn er meget strenge og at adgangen meget lite benyttes. Etter min mening ville en rekke saker av mer bagatellmessig art like godt og med betydelig besparelse og forenkling kunne behandles uten tilkallelse av domsmenn, og det burde være mulig å komme frem til en hensiktsmessig avgrensning i så måte. Politimesteren i Narvik (Wahl) uttaler: «Komitéen har drøftet rettergangen i bagatellsaker uten å komme med noe forslag om forenklet behandling av disse sakene. I de tilfellene hvor såvel partene som vitnene kan møte i retten uten reise, er jeg enig i utkastet. Mange steder i landet vil det imidlertid bli nødvendig å foreta reise. Det kan være rene bagatellsaker. Ikke sjelden hender det at forelegget da blir vedtatt når tiltalte kommer til stedet og før retten blir satt. Det er da bortkastet tid for dommeren, domsmennene, vitnene, aktor og eventuell forsvarer. Jeg synes en i alle fall burde ha en adgang til å kunne fremme foreleggssaker og forseelsessaker uten domsmenn. I steden for å innskrenke den adgang en idag har etter straffeprosesslovens § 377, 4. ledd, 2. pkt., synes jeg en burde få en utvidet adgang til å unnlate å tilkalle domsmenn. Departementet anser det ikke tvilsomt at en del av de mindre betydningsfulle saker som behandles ved herreds/byrettene, ligger slik an at det i og for seg ville være naturlig å la dem avgjøres av fagdommeren uten tilkalling av domsmenn. Det er imidlertid - som komitéen nevner - vanskelig å finne en rasjonell avgrensning. Den någjeldende særregel, hvoretter domsmenn kan unnlates tilkalt i foreleggssaker når dette «ville være forbundet med uforholdsmessig ulempe eller utgift» (strpl § 377 fjerde ledd), har vært lite vellykt og dens praktiske betydning er liten. Som nevnt av komitéen er det vanskelig å peke ut bestemte grupper egnede saker etter forseelsenes art, f eks trafikksaker. Heller ikke er det lett å trekke grensen på annen måte, f eks etter grunnen til at forelegget ikke er vedtatt. Uenigheten mellom siktede og påtalemyndigheten kan gjelde spørsmålet om hva som rent faktisk har passert, lovanvendelsen eller reaksjonsfastsettelsen, f eks botens størrelse. Det hører til sjeldenhetene - om det overhodet forekommer - at en foreleggssak sendes forhørsretten til mulig summarisk pådømmelse (uten domsmenn og på grunnlag av siktedes tilståelse og samtykke til forhørsrettsbehandling). Når et forelegg er nektet vedtatt og saken sendes retten til pådømmelse, skjer det regelmessig i henhold til strpl § 377 fjerde ledd, altså til herreds/byretten. Praksis her må dog ventes å bli mer nyansert dersom påtalemyndigheten som foreslått får møteplikt også i foreleggssaker for herreds/byretten, jf nedenfor under c). Hvor stor del av foreleggssakene som faktisk kunne - og for så vidt burde - ha vært pådømt i forhørsrett, er det ikke mulig å si, men det er i hvert fall den gruppen saker som det er mest naturlig å pådømme uten domsmenn. Departementet finner etter en samlet vurdering - likesom Straffeprosesslovkomitéen - at adgangen til i visse tilfelle å unnlate å tilkalle domsmenn i saker hvor forelegg har vært utferdiget, bør oppheves. Man viser for så vidt til komitéens begrunnelse. Etter departementets mening bør det dessuten legges vekt på betydningen av domsmenn som et korrektiv som styrker rettssikkerheten. I tillegg vil man peke på at påtalemyndigheten får møteplikt i disse sakene, jf nedenfor under c), og at man også av hensyn til siktede ikke bør sløyfe lekmannselementet i domstolen. (Siktede vil i foreleggssakene bare ha krav på forsvarer dersom det dreier seg om en forbrytelse, jf nedenfor under d).) Komitéen foreslår at påtalemyndigheten, i motsetning til nå (strpl § 377 tredje ledd), skal ha møteplikt i alle foreleggssaker ved herreds/byrett og alle saker ved fiskeridomstolene, men dog slik at den i disse saker skal kunne møte ved polititjenestemann som ikke hører til påtalemyndigheten, jf innstillingen s 131-132 og s 180 første spalte (komitéutk § 76 fjerde ledd). Videre foreslår komitéen at påtalemyndigheten skal kunne møte på tilsvarende måte i forhørsretten, der den normalt ikke har møteplikt. De to spørsmål - om påtalemyndigheten skal ha møteplikt også i foreleggssaker og om den kan møte ved en polititjenestemann som ikke har påtalemyndighet -har etter komitéens oppfatning sammenheng. Man vil nedenfor gjengi uttalelsene om begge forslag. Blant de som har uttalt seg, er meningene delte om begge spørsmål. «Selv om det er ønskelig å forenkle rettergangen i bagatellsaker, er utvalget enig i komiteens forslag om at påtalemyndigheten også i slike saker bør møte under hovedforhandlingen. Som komitéen har pekt på, er det lite tilfredsstillende at dommeren skal vareta påtalemyndighetens interesser i tilfelle hvor siktede ikke erkjenner seg skyldig. ved en polititjenestemann som ikke hører til påtalemyndigheten, jfr. lovutkastets § 76 fjerde ledd. Etter utvalgets oppfatning er det vanskelig å gjøre noen innvending mot dette, men for så vidt det på forhånd er reist spørsmål om tolkingen av strafferettslige bestemmelser eller det for øvrig kan ventes å bli behov for å få utredet rettslige spørsmål under hovedforhandlingen, må det være forutsetningen at påtalemyndigheten også i foreleggssaker møter ved en juridisk utdannet tjenestemann eller en advokat som særskilt oppnevnt aktor. «Antallet av foreleggssaker vil trolig øke ved den utvidede foreleggsadgang som foreslås. Økningen vil gjelde forbrytelser. Vi er enige i komitéens intensjoner når den gjennom regulær plikt for påtalemyndigheten til å møte under alle hovedforhandlinger vil motvirke foreleggssakenes preg av inkvisisjonsprosess. Dette er for øvrig en rimelig og logisk konsekvens av lovutkastets alminnelige bestemmelse om at retten ikke lenger skal ha hovedeksaminasjon av siktede (tiltalte). På dette område av det foreslåtte regelverk har vi imidlertid festet oss ved to forhold, som vi finner mindre tilfredsstillende: For det første at den utvidede foreleggsadgang innskrenker siktedes krav på forsvarer under hovedforhandlingen i forhold til idag. For det annet at utkastet gir adgang til å la aktoratet i foreleggssaker utføres av en ikke-juridisk polititjenestemann. Hva påtalemyndighetens fremmøte under hovedforhandlinger i foreleggssaker angår, er vi oppmerksom på komitéens opplysning om at man i Danmark har den ordning at en ikkejuridisk polititjenestemenn kan møte for påtalemyndigheten. Det er vår oppfatning at en slik ordning her i landet medfører fare for at by- og herredsrettenes anseelse vil bli skadelidende, sett på bakgrunn av de krav som utkastet (§ 76) stiller til kvaliteten av aktoratene ved de øvrige domstoler. Den rådende mangel på juridiske tjenestemenn i politiet vil trolig medføre at ordningen kan bli brukt i langt større utstrekning enn komitéen har tenkt seg, kanskje også til fortrengsel for aktorater ved oppnevnte advokater, hvis sparehensyn kommer inn i bildet. - Dersom departementet i den kommende proposisjon ikke helt vil sløyfe komitéens forslag, hva vi anbefaler, må det i motivene sterkt understrekes at aktoratene ved herreds- og byrettene skal utføres ved politiets juridiske tjenestemenn eller ved advokater også i foreleggssaker når dette er mulig og at ikke-juridiske polititjenestemenn ikke kan møte i saker hvor det kan bli reist spørsmål av rettslig art, det være seg prosessuelt eller materiellrettslig. «Med hensyn til reglene for rettergangsmåten i «bagatellsaker», er jeg av den oppfatning at man ikke bør åpne adgang for påtalemyndigheten til å la en polititjenestemann som ikke tilhører påtalemyndigheten avgi møte i byrett eller herredsrett. En polititjenestemann bør heller ikke kunne avgi møte i forhørsrett. Den nåværende ordning bør opprettholdes. Dersom det sørges for at politiet får den bemanning med embetsmenn - kvantitativt og kvalitativt - som bør være en selvfølge i vår tids samfunn, må det antas at påtalemyndigheten vil avgi møte i retten i alle saker hvor det kan være ønskelig at en aktor er til stede. Forslaget om adgangen til å bruke en polititjenestemann som aktor er uheldig av flere grunner som jeg her ikke finner foranledning til å komme nærmere inn på. «Komitéen foreslår å gå tilbake til ordningen med partsforhandling også i foreleggssaker. Jeg finner for min del at de innvendinger mot dette som er reist av endel politimestre, er meget vektige og mener at det som før bør være adgang til å unnlate å avgi slikt møte i visse mindre saker. I motsatt fall synes en styrkelse av bemanningen flere steder å måtte bli følgen. Den utvei komitéen anviser om å møte ved en tjenestemann som ikke hører til påtalemyndigheten er etter mitt skjønn ikke synderlig praktisk og heller ikke særlig heldig. «Ifølge utkastet skal man forlate det system at påtalemyndigheten kan unnlate å møte under hovedforhandlingen i visse saker slik som det nå har vært i mange år (s. 131 og 179-180). Man tar avstand fra dette, idet man ikke kan innse at det skal være nødvendig å møte i bagatellsaker. Det vil bety en meget større arbeidsbyrde for politiet - iallefall i landdistrikter hvor man må reise fra det sted politikamret er og til det sted hovedforhandlingen holdes. På side 132 er nevnt at politiet i landets nest største by møtte i alle foreleggssaker i 1967. Det vil altså si at en politifullmektig (eller -adjutant) møtte i f. eks. alle parkeringssaker hvor en eller to politimenn var vitner, og hvor domfellelsen måtte ansees som 90 pst. sikker. Det må være en uhensiktsmessig utnyttelse av arbeidskraften. Politimesteren i Romsdal (Moe) uttaler: «På side 132 i innstillingen fremholder komitéen at en bør gå bort fra den nåværende bestemmelse i straffeprosessloven § 377 og vil pålegge påtalemyndigheten absolutt møteplikt i disse saker. Jeg finner det betenkelig å innføre en absolutt møteplikt for påtalemyndigheten her. Det er vel i de aller fleste 377 - saker den vanlige praksis at påtalemyndigheten avgir møte. I rene bagatellsaker hvor saksforholdet er helt på det rene, bør påtalemyndigheten kunne utebli. Det vanlige er at det i disse saker overlates til retten å avgjøre om den finner det nødvendig med frammøte. Det synes å bli å belaste påtalemyndigheten unødig ved å instituere møteplikt. Hensynet til rettssikkerheten skulle heller ikke betinge noen endring i den nå gjeldende § 377. meg synes det som påtaleinstruksens § 48 gir retningslinjer som tilstrekkelig ivaretar såvel siktede som samfunnets interesser. Den kst politimester i Hamar (Gjøviken) uttaler: «Ved dette politikammer har det i flere år vært vanlig at det i straffesaker alltid har møtt aktor, selv i foreleggssaker. En finner det derfor helt naturlig at det nå gjøres obligatorisk at det skal møte aktor i alle saker. Politiembetsmennenes Landsforening, hovedstyret, uttaler: «Styret har ment at den ordning man hittil har hatt i store trekk har virket tilfredsstillende. - De saker hvor aktor hittil ikke har møtt er imidlertid i det siste blitt stadig færre, slik at det ikke vil være uoverkommelig for påtalemyndigheten å avgi møte også i disse. Man antar derfor at det bør overveies å etablere møteplikt for påtalemyndigheten i disse sakene. Styret finner i alle tilfelle å måtte ta bestemt avstand fra at det åpnes adgang til å møte ved tjenestemenn som ikke tilhører påtalemyndigheten. Det faktum et forelegg bygger på, vil som regel kunne klarlegges gjennom vitneutsagn, og det som da står igjen for påtalemyndigheten å forsvare, er den rent juridiske vurdering som ligger til grunn for påtalemyndighetens standpunkt. Dette standpunkt bør forsvares av påtalemyndigheten selv. Foreningen ser i dette et viktig prinsipp som ikke bør brytes opp. Ingen kan være tjent med at man kanskje etterhvert glir inn i en situasjon hvor påtalemyndigheten representeres av faglig underlegne aktorer. Det må tvert om være maktpåliggende å søke opprettholdt den standard den underordnede påtalemyndighet hittil har hatt, både kvantitativt og kvalitativt. Man tillater seg å foreslå: Lovutkastets § 76, 4. ledd sløyfes. Politiembetsmennenes Landsforening, utvalg for strafferett og kriminologi, uttaler: «Utvalget tar bestemt avstand fra den foreslåtte ordning med at politiet skal kunne møte under hovedforhandling i foreleggssaker med en aktor uten fulle juridiske kvalifikasjoner. For det første vil en siktet i en foreleggssak i retten når som helst kunne dukke opp med forsvarer under hovedforhandlingen, og det er lite ønskelig å påføre aktor den belastning det er å prosedere en sak som faglig underlegen. Dernest er det i motivene (s. 180) anført at en slik aktors virksomhet «vil naturlig ta preg av at det forutsetningsvis er tale om enkle og oversiktlige saker». I så fall har rettsordenen hittil vært godt tjent med at en politimann møter som vitne når det er spørsmål om å uttale seg om bevismessige og praktiske spørsmål av interesse eller betydning for saken. Komitéen trekker heller ikke konsekvensen av sin forutsetning, idet den overlater uten noen begrensning avgjørelsen til påtalemyndigheten om full status som for annen aktor som ikke tilhører påtalemyndigheten. Forutsetningen brister også ved at en tilsynelatende enkel og oversiktlig sak erfaringsmessig kan bli komplisert under rettsforhandlingene. Dertil kommer også at i en vanskelig arbeidsmessig situasjon, ved en feilvurdering eller ut fra lettvinthetsbetraktninger m.v. vil fristelsen til å bryte forutsetningene være til stede for enkelte. Spørsmålet har sammenheng med lovutkastets alminnelige møteplikt for aktor under hovedforhandling, idet den nåværende bestemmelse i str.prl. § 377, 3. ledd er sløyfet i utkastet. Utvalget er dypt uenig i dette og i komitéens vurdering av den praktiske nytte av denne bestemmelse (s. 132). Skal påtalemyndigheten med påregnelige ressurser i fremtiden makte sin oppgave, må den ikke pålegges unødig ekstraarbeide. Systemet i § 377, 3. ledd har virket upåklagelig fra straffeprosesslovens barndom, og en viser til den almene tilslutning som utvalget har i politimestrenes uttalelser, fragmentarisk referert av komitéen (s. 132). Når komitéen, tross politiets erfaring, vil innføre møteplikt for aktor i foreleggssaker, synes standpunktet kun motivert av det generelle synspunkt at dommeren i minst mulig grad skal engasjeres i avhørene under hovedforhandlingen, for ikke derigjennom å virke partisk. Dette er et postulat. Utvalget er ukjent med at det i vanlige straffesaker har vært reist berettiget kritikk mot dommere for partiskhet overfor siktede - enn si at dette kan tilskrives systemet. Om slik dommer skulle finnes vil han også ha anledning til å tilkjennegi sin manglende kvalifikasjon selv om det møter en aktor. Politimesteren i Asker og Bærum (Qvale) uttaler: «Selv om det kun er en fakultativ adgang som åpnes for polititjenestemenn til å møte som aktor uten å høre til påtalemyndigheten, synes det likevel ubetryggende at adgangen lovfestes. Gjeldende ordning har vist seg i praksis å virke tilfredsstillende. I de relativt få og enkle saker som er pådømt uten aktor, har dommeren inntatt en klar prosessledende stilling, og han kan herunder ha utsatt en hovedforhandling og varslet påtalemyndigheten om nye bevis som har fremkommet, eller han har varslet om at siktede møter med forsvarer. Å gjennomføre en hovedforhandling med en faglig sett underlegen aktor i tilfelle der det viser seg at forhandlingene blir kompliserte, synes betenkelig. «Det er grunn til å anta at bestemmelsene er tatt inn med det for øvet å avlaste politiembetsmennene. Det kan sikkert være behov for å lette arbeidsbyrden for embetsmenene ved de forskjellige politikammere, men en tror ikke det er riktig og heller ikke formålstjenlig å gjøre det i den form at de skal fritas for sine funksjoner i herreds- og byretten eller forhørsretten. Selv en tilsynelatende meget enkel sak kan utvikle seg derhen at det oppstår juridiske problemer som krever en større juridisk innsikt enn polititjenestemennene vanligvis står for. bestemmelsene i § 76 siste ledd i for stor utstrekning. I dagens situasjon møter svært ofte tiltalte med forsvarer. Det antas da å være naturlig at påtalemyndighetens representant har de samme juridiske kvalifikasjoner som representanten fra forsvarets side. «Jeg må på det mest bestemte frarå en slik bestemmelse i loven. At en polititjenestemann avgir møte som vitne og blir i rettssalen for senere eventuelt å besvare spørsmål, er noe helt annet enn at han skal fremlegge saken for retten og senere prosedere. Det er vanligvis den tjenestemann som har etterforsket saken som møter som vitne. Han blir uvegelig engasjert sterkere enn en embetsmann som mere objektivt behandler saken. Dette vil kunne svekke kravet til påtalemyndighetens objektivitet og vil kunne medføre berettiget klage fra siktede. At den overordnede har instruksjonsmyndighet endrer ikke dette forholdet. Politimesteren i Moss (Blekeli) uttaler: «Selv om komitéen forutsetter (s. 179-80) at den ikke juridisk kvalifiserte aktor bare bør møte i enkle og oversiktlige saker (s. 179-80) finner jeg å burde ta avstand fra dette forslag. Det er ofte vanskelig på forhånd å vite hvilken utvikling en sak vil ta og en tilsynelatende enkel sak kan under hovedforhandlingen kompliseres og botlagte kan dukke opp med en uanmeldt forsvarer. Politiet er ikke under slike omstendigheter tjent med at vedkommende aktor ikke besidder de fulle juridiske kvalifikasjoner. - Dette så meget mer som det forutsettes at vedkommende tjenestemannsaktor skal ha full status som aktor der tilhører påtalemyndigheten. I motsetning til komitéen antar jeg videre at prinsippet i strpl. § 377 3. ledd bør opprettholdes og jeg er uenig i komitéens vurdering av den praktiske nytte av denne bestemmelse (s. 132). Dette system har virket godt og har fått almen tilslutning fra politimestrene. Komitéens standpunkt synes motivert av det generelle synspunkt at dommeren i minst mulig grad skal engasjeres i avhørene under hovedforhandlingen for ikke derved å virke partisk. Etter min mening har komitéen lagt overdreven vekt på dette moment i relasjon til den saksgruppe det her er tale om. «Hva angår forslaget om at tjenestemenn kan møte som aktor, antar man at tiden neppe er moden til å innføre en så vidt radikal endring, og slutter seg i så måte til uttalelsen fra «Politiembedsmennenes Landsforening». Blir bestemmelsen allikevel vedtatt, antar jeg den bør få en tilføyelse om at Kongen gir nærmere regler om gjennomføringen m.v. Man har ellers intet å bemerke til at polititjenestemenn kan møte i rettsmøter vedkommende fengslinger, ransaking, beslag o. l. «Man tar avstand fra at aktorater skal kunne utføres av aktorer uten juridisk utdannelse. Politimesteren i Hamar (Gjøviken) finner likeledes forslaget uheldig: «Aktor i straffesaker bør alltid være fullt juridisk kvalifisert. Politimesteren i Sør-Varanger (Wendt) gir forslaget en betinget tilslutning: «Jeg er ikke enig i at det er nødvendig og ønskelig at påtalemyndigheten skal møte i enhver bagatellsak og ved fengslingskjennelser. Hvis man imidlertid bestemmer seg for dette, er det helt påkrevd at lensmenn og underordnede tjenestemenn får anledning til å møte for påtalemyndigheten. Jeg kan ikke se at det er noen betenkeligheter forbundet ved dette. Jeg forutsetter da at det bare vil bli tale om å avgi møte ved særlig skikkede tjenestemenn som får nødvendig instruksjon. Videre bør Politiskolen ha denne arbeidsoppgave for øye ved utarbeidelse av undervisningsplaner for høyere tjenestemenn. Politimesteren i Drammen (Solberg) anbefaler forslaget: «Som nærmere påpekt av komitéen vil bestemmelsen i § 76, fjerde ledd være en nyskapning i norsk rett. Den vil trolig komme til å avføde adskillig diskusjon. Rimeligvis vil mange politiembetsmenn ha visse vanskeligheter med å godta dette forslaget. Personlig har jeg i Storbritannia hatt rikelig anledning til å få et nærmere innblikk i hvorledes en slik ordning, med møte av underordnede polititjenestemenn for domstolene i enklere saker, har kunnet virke. Som nevnt i komitéinnstillingen vil det bero på påtalemyndigheten - vel i første rekke på politimesteren - i hvilken utstrekning en vil nytte seg av adgangen til å avgi møte ved en underordnet tjenestemann. Etter mitt skjønn, og på bakgrunn av hva jeg har hatt anledning til å iaktta om disse ting - vil innførelsen av en slik bestemmelse kunne virke gunstig på mange måter. Jeg for mitt vedkommende har ingen betenkeligheter ved å anbefale komitéinnstillingen på dette punkt. Politiets Sentralorganisasjon er mer forbeholden i sin anbefaling av forslaget: «Hva angår oppmøte ved domstolsforhandling fraråder PSO prinsipalt den formulering som § 76, 4. ledd er gitt... Isteden foreslås denne utforming av 4. ledd: «I forhørsretten kan politiet avgi møte. Det samme gjelder ved herreds- og byrett hvor påtalemyndigheten har utferdiget forelegg. Idet en viser til innstillingen side 180, første spalte, vil politimannen kunne gi en framstilling av saken, forelegge beviser samt stille spørsmål. Derimot vil han ikke føre aktorat, dvs. prosedere. Hans oppgave blir analog med den engelske ordning hvorved politiet «legger informasjonen fram for dommeren». Subsidiært vil organisasjonen anbefale komitéens forslag til § 76, 4. ledd. Departementet er enig med komitéen i at man bør «gå tilbake til straffeprosesslovens opprinnelige ordning med en partsforhandling også i foreleggssakene» (innst s 132). Man slutter seg for så vidt til komitéens begrunnelse. Departementet er videre enig med komitéen i at aktoratet i foreleggssaker bør kunne føres av en polititjenestemann som ikke hører til påtalemyndigheten (se komitéutk § 76 fjerde ledd og departementets lovutk § 76 fjerde ledd). Av praktiske grunner vil det være vanskelig å innføre en alminnelig møteplikt for påtalemyndigheten i foreleggssaker uten at man også aksepterer at påtalemyndigheten kan møte ved en polititjenestemann uten påtalemyndighet. Også på grunnlag av en reell vurdering av sakens karakter, mener departementet at det er forsvarlig og riktig å akseptere sistnevnte forslag. Spørsmålet om forenklet domstolsbehandling av foreleggssaker må vurderes på bakgrunn av vår øvrige ordning når det gjelder behandling av mindre viktige saker. Som komitéen uttaler (innst s 128): «I utlandet ser en gjerne domstoler besatt med en enkelt embetsdommer som behandler sakene i et forrykende tempo og kanskje avsier dom i 40-50 eller enda flere saker i løpet av en rettsdag. Enhver slik sammenlikning blir imidlertid misvisende hvis en ikke tar i betraktning den store rolle som foreleggsinstitusjonen spiller hos oss. Det overveiende flertall av bagatellsaker som ender med en bot, blir hos oss avgjort ved vedtagelse av forelegg. De som kommer for domstolen, er et utvalg av saker hvor siktede enten mener at han ikke er skyldig eller er misfornøyd med den bot politiet har fastsatt, antagelig med en overvekt av den første kategori. Komitéen nevner bla at mens det i Oslo i 1967 ble vedtatt forelegg på bot i ca 29 000 saker og ble avsagt dom på bot i bare ca 600 saker - tall som omfatter både forseelser og forbrytelser - ble det i København og omegn i 1965 pådømt nesten 15 000 «politisager». Videre uttaler komitéen (innst s 128): «Den utstrakte bruk av forelegg hos oss i de klare tilfelle medfører at man kan holde fast ved en grundig og betryggende behandling i det mindretall av saker som kommer for domstolene. Betydningen av en straffesak kan for øvrig aldri måles bare i det antall kroner som det er spørsmål om i bot. En straff inneholder alltid et moment av samfunnsmessig misbilligelse, som for den det gjelder kan virke desto sterkere jo mer ærekjær og sosialt veltilpasset han er. Avgjørelsen kan også ha sidefølger, f. eks. for skadeoppgjør, for tildeling av sertifikat eller bevilling osv. Denne vurdering har komitéen tatt konsekvensen av både når det gjelder rettens sammensetning i foreleggssaker (jf foran om bruk av domsmenn), og med hensyn til partsforhandling i slike saker. Hva det siste angår, tar imidlertid komitéen som nevnt det forbehold at aktoratet i foreleggssaker skal kunne føres av en politimann som ikke hører til påtalemyndigheten. Komitéen forutsetter at ordningen vil bli brukt i «... enkle og oversiktlige saker, hvor påtalemyndigheten nå helt kan la være å møte» (innst s 180). Den forutsetning komitéen her gir uttrykk for, kan sis å være noenlunde i tråd med de retningslinjer som man nå har i påtaleinstruksens § 48 første ledd om når politiaktor bør møte i foreleggssaker, nemlig «hvis sakens avgjørelse vil ha større prinsipiell betydning, saken frembyr større juridiske vanskeligheter, andre offentlige interesser krever påtalemyndighetens nærvær, når tiltalte møter ved forsvarer eller når møte kan avgis uten øket utgift for det offentlige». Disse retningslinjer har dog ikke vært til hinder for at unntaksregelen er blitt praktisert høyst forskjellig, jf opplysningene herom i komitéinnstillingen s 132 første spalte: «Enkelte steder f eks Haugesund og Hordaland, ble det store flertall av foreleggssaker behandlet uten aktor, men ellers synes hovedregelen å være at det møter aktor. Foreleggssaker vil her si saker hvor siktede har nektet å vedta et utferdiget forelegg, enten fordi han ikke erkjenner seg skyldig, eller fordi han mener politiets bøtefastsetting er for streng. I den siste gruppen har man de fleste enkle og oversiktlige saker, men de vil normalt kunne pådømmes i forhørsrett, jf foran s 89 (under b)). Nekter siktede seg skyldig, kan saken gjelde faktum (bevisene) eller rettsspørsmål, eventuelt begge deler. Er det tvist om rettsspørsmålet bør i tilfelle påtalemyndigheten normalt møte ved en jurist. Gjelder uenigheten bare bevisene i saken, kan tvisten gjelde de objektive straffbarhetsvilkår eller de subjektive. I det siste tilfelle er det gjerne spørsmål om utvist uaktsomhet, og her er det ikke alltid like enkelt å trekke et klart skille mellom faktum og jus, mellom bevisbedømmelse og lovanvendelse. Også ellers kan det oppstå juridiske vansker, så vel strafferettslige som prosessuelle. Retningslinjer for hvem som bør representere påtalemyndigheten bl a i slike tilfeller, må fastsettes i instruks, jf påtaleinstruksens nevnte § 48 første ledd. sin innstilling om forenkling av trafikksakenes behandling (1967, s 14) at trafikksakene utgjør den største del av forseelsessakene ved rikets politikamre. Deretter følger sakene om drukkenskaps- og rusdrikksforseelser, mens antallet øvrige forseelsessaker synes å være forholdsvis lite. Ikke minst drukkenskapssakene etter løsgjengerlovens § 16 kunne være meget enkle, men denne store gruppen forseelsessaker er falt bort etter at Straffeprosesslovkomitéen avga sin innstilling, jf endringslov 6 mai 1970 nr 27. Heretter vil trafikksakene dominere fullstendig - hele landet sett under ett. De enkleste av disse har vært sakene om parkeringsovertredelser, men her vil de siste års avkriminalisering framtidig medføre at forelegg som regel ikke brukes, jf vegtrafikkloven 18 juni 1965 nr 4 § 31 tredje ledd jf § 8 (tilleggsavgift ved parkometerovertredelse) og § 31a (gebyr for de fleste andre parkeringsovertredelser). Fortsatt vil det nok kunne tenkes enkle og oversiktlige trafikksaker,1 men disse må antas å komme sjeldnere for domstolene enn tidligere, jf vegtrafikklovens § 31b (vedtakelse av standardbot på stedet ved forenklet forelegg). 1 Ca 90 pst av sakene som ble fremmet i Oslo uten aktor i 1967, var parkeringssaker og andre trafikksaker. Unntaksbestemmelsen om påtalemyndighetens møteplikt under hovedforhandlingen i strpl § 377 tredje ledd nevner foruten foreleggssaker også visse saker som blir behandlet ved de særskilte fiskeridomstoler, nemlig saker som gjelder forseelse eller «inndragning efter § 2 nr 1» (inndragningssak som er anlagt av det offentlige), altså uten hensyn til om det er utferdiget forelegg. Alle saker som behandles ved fiskeridomstolene, er i dag for øvrig forseelsessaker. Opprinnelig gjaldt unntaksbestemmelsen da den kom inn i loven, bare de nevnte saker ved fiskeridomstolene, men den ble senere utvidet til å gjelde foreleggssaker generelt (jf komitéinnst s 131). Komitéen har ansett det overflødig med noen særregel for saker ved fiskeridomstolene dersom påtalemyndigheten i foreleggssaker kan møte ved en polititjenestemann som ikke hører til påtalemyndigheten, innst s 381 første spalte. Departementet antar at bestemmelsene for saker ved fiskeridomstolene i prinsippet bør opprettholdes, men at de - i den utstrekning de fortsatt har aktuell betydning - bør overføres til vedkommende fiskerilover, jf utkast til lov om endringer i andre lover nr 8 og 10. Her foreslås at påtalemyndigheten skal kunne møte ved en oppsynsbetjent (i alle saker som nå kan forekomme ved fiskeridomstolene). Dette antas å svare til praksis i dag og skulle neppe innebære noen realitetsendring av praktisk betydning. Man anser i hvert fall en slik ordning ønskelig og ubetenkelig. Som nevnt har komitéen foreslått at en politimann som ikke hører til påtalemyndigheten også skal kunne møte for påtalemyndigheten i forhørsrett. Dette tar særlig sikte på fengslingsmøter, hvor påtalemyndigheten etter komitéutk § 186 annet ledd «bør møte, med mindre det etter omstendighetene finnes upåkrevd», men forslaget gjelder generelt ved rettsmøter i forhørsrett. Departementet er enig. Komitéen foreslår opprettholdt den nåværende ordning hvoretter forsvarer er unødvendig i saker hvor det er utferdiget forelegg. På den annen side foreslås at tiltalte skal ha krav på forsvarer i forseelsessaker hvor påtalemyndigheten vil påstå ubetinget frihetsstraff eller sikring. (Jf innstillingen s 132-133.) «Utvalget er enig i komitéens forslag om at forsvarer ikke er nødvendig i foreleggssaker, jfr. lovutkastet § 96 tredje ledd. Dette må være forsvarlig selv om adgangen til å utferdige forelegg etter lovutkastets § 262 blir noe utvidet. Det må antas å være tilstrekkelig at retten etter utkastets § 101 vil ha en alminnelig adgang til å oppnevne forsvarer «når særlige grunner tilsier det». «Forsvarerspørsmålet i foreleggssaker ville få en mer tilfredsstillende løsning ved en mindre restriktiv utforming av utkastets § 101. Slik bestemmelsen er formet, kan retten oppnevne offentlig forsvarer i tilfelle forsvarer ikke er påbudt, «når særlige grunner tilsier det». Det er riktignok en viss oppmykning i forhold til strpl. § 102 at retten kan foreta slik oppnevnelse uten siktedes uttrykkelige begjæring. Det bør imidlertid overveies å innføre en bestemmelse om at siktede skal ha forsvarer under hovedforhandling i alle forbrytelsessaker, der påtalemyndigheten avgir møte og ellers når retten finner grunn til det. Bare på denne måte kan det skapes balanse i prosessen, samtidig som retten oppnår den uengasjerte, objektive stilling en partsforhandlingsprosess bør tilstrebe. Departementet er enig med komitéen i at det normalt må være unødvendig med forsvarer i foreleggssaker hvor disse gjelder forseelser. Derimot mener departementet at siktede bør ha krav på forsvarer hvor forelegget gjelder en forbrytelse. I innstillingen s 133-134 drøfter komitéen den någjeldende bestemmelse i § 377 siste ledd hvoretter tiltaltes uteblivelse uten gyldig forfall - eller hans nektelse av å svare - i forseelsessaker, inndragningssaker og foreleggssaker kan anses som tilståelse «når intet foreligger, som taler derimot». En slik særregel anser komitéen unødvendig og uheldig. «tilstrekkelig med adgangen til å avsi dom når tiltaltes nærvær ikke finnes nødvendig for sakens opplysning (§ 287). Etter utkastet er det full adgang til å lese opp hans politiforklaring når han ikke møter (§ 296). Det er også en videre adgang til å lese opp vitneforklaringer enn etter den gjeldende lov (se utk. § 303). Hvis det på grunn av siktedes uteblivelse blir nødvendig med mer bevisførsel enn man med sakens forberedelse har vært oppmerksom på, vil det være adgang til opplesning av vitnenes politiforklaring overalt hvor en utsettelse av hovedforhandlingen med innkallelse av vitner «ville medføre uforholdsmessig ulempe eller utgift». Anvendt med smidighet og tilbørlig hensyn til sakens art, kunne kanskje denne generelle bestemmelse være tilstrekkelig også når tiltalte uteblir. Komitéen har imidlertid ansett det hensiktsmessig at man får en særregel om at opplesning alltid kan skje når tiltalte uteblir uten gyldig forfall i sak hvor forelegg er utferdiget eller som bare gjelder inndragning (§ 303 annet punktum). Dommeren blir derved fritatt for å foreta en slik skjønnsmessig avveining som § 303 første punktum forutsetter. Regelen blir ganske enkelt at hvis tiltalte uteblir i en sak som nevnt, kan retten bygge på det skriftlige materiale som foreligger i saken. «Utvalget er videre enig i at det ikke er grunn til å opprettholde den nå gjeldende særbestemmelse i straffeprosesslovens § 377 femte ledd første punktum om at uteblivelse uten forfall kan anses som tilståelse i foreleggssaker og i (andre) forseelsessaker. Det må også i saker om mindre alvorlige overtredelser være tilstrekkelig å anvende den alminnelige bestemmelse om at saken kan fremmes uten at tiltalte (siktede) er til stede når hans nærvær ikke finnes nødvendig for sakens opplysning, jfr. lovutkastets § 287, en bestemmelse som utvalget for øvrig kommer tilbake til under merknadene til de enkelte paragrafer. «Det som komitéen på side 134 refererer med hensyn til praksis i Oslo i uteblivelsessaker (at saken vanligvis utsettes) gjelder også i dette distrikt. Jeg er enig i at en tilståelsespresumpsjon i nevnte form er mindre heldig, og antar at de regler som inneholdes i den foreslåtte § 287 vil kunne virke bedre. Departementet er enig med komitéen i at den nåværende særregel for uteblivelse i bagatellsaker bør sløyfes. Man er også enig i at det bør være «lett adgang til å avsi dom i bagatellsaker mot en siktet som uteblir» (innst s 134). - Hvor vid adgangen bør være, behandles nedenfor i tilknytning til vedkommende paragraf i utkastet. Se særskilte merknader til § 281. Komitéen foreslår sløyfet bestemmelsen i nåværende lovs § 377 siste punktum om adgang til forenklet bøtefastsetting i tilståelsessaker, jf innstillingen s 135-136. Dommerforeningens lovutvalg for straffeprosess har ikke noe å innvende mot at bestemmelsen faller bort. Departementet er enig med komitéen i at det ikke er grunn til å ha noen slik bestemmelse. Man viser til innstillingen s 136-138. Det er neppe uenighet om komitéens prinsipielle uttalelse om at tidsmomentet er av viktighet i enhver rettergang, og at det er særlig viktig i straffeprosessen. Fra de mottatte uttalelser om spørsmålet gjengis: «Det er gjentatte ganger fra Høyesteretts side slått fast at saksbehandlingen - særlig i militære straffesaker - tar for lang tid. Det er klart at de generalpreventive hensyn ikke gjør seg gjeldende med samme styrke når dommen blir avsagt lenge etter dimisjon. En bør derfor ha tidsfaktoren for øye ved utformingen av de straffeprosessuelle bestemmelser som skal gjelde ved behandlingen av militære straffesaker i fredstid. Jeg har utarbeidet en oppgave over dommer og kjennelser i straffesaker mot militærpersoner 1968. Selv om et betydelig antall saker er avgjort innen rimelig tid, er det mange saker som fremdeles tar alt for lang tid. «... Mitt inntrykk er at saksbehandlingen i det senere, og ikke minst etter Riksadvokatens rundskriv i 1963 og 1964, er blitt hurtigere. Som en forsinkende omstendighet vil jeg tillate meg å nevne mangelen på sakkyndige til å foreta psykiatriske undersøkelser, hvilket i alle fall i dette distrikt er meget følelig, og danner en alvorlig hindring for hurtigere behandling i saker hvor slike undersøkelser er påkrevet. Det blir etter mitt inntrykk for hvert år vanskeligere å finne sakkyndige som er i stand til å ta et oppdrag på rimelig tid. Påtalemyndigheten alene kan imidlertid gjøre lite fra eller til på dette området. «Det tidkrevende ved kriminaletterforsking - som i de aller fleste forhold i livet - er innsamling av data og på det faktiske grunnlag å løse problemet. ... Den utstrakte skriftlige dokumentasjon og legitimasjon man nå krever at politiet skal foreta, forsinker en sak på «etterforskingsstadiet». En sammenligning mellom den tid politietterforsking tar med påtalemyndighetens behandling synes neppe relevant. Uten tvil vil man kunne påskynde det meget kritiserte tempoet i strafferettspleien ved å overveie for eksempel den gjeldende britiske framgangsmåte hvorved domstolen (Magistrates' Court) får myndighet til å avgjøre summarisk saker slik at siktede/tiltalte, forsvarer og aktor ikke trenger å avgi møte dersom siktede ved politiavhør i relativt kurante saker har erkjent seg skyldig til straff og samtykket i rettslig avgjerd uten å måtte møte for domstolen. Departementet har for sitt vedkommende ikke noe å innvende mot det komitéen har anført om tempoet i saksbehandlingen. Man er således enig i at det ved utarbeidelsen av utkast til ny straffeprosesslov bør has for øye «ønskeligheten av å forenkle og påskynde rettergangen så langt det lar seg gjøre uten at det går ut over en betryggende behandling». På flere punkter hvor departementet ikke har fulgt komitéinnstillingen, eller hvor man har sluttet seg til komitémindretallets forslag, har da også tidsmomentet vært tillagt atskillig vekt. Dette gjelder ikke minst i spørsmålet om ankeordning. Likeså har dette omsynet spilt en rolle ved vurderingen av reglene om rettergang i mindre viktige saker (bruken av forelegg) og ved vurderingen av reglene om oppnevning av offentlig forsvarer. I tillegg til de punkter komitéen nevner s 138 vil man peke på forslaget om å innskrenke retten til fornyet behandling. Man er ellers enig med komitéen i at tempoet i saksbehandlingen først og fremst er avhengig av at «de som medvirker i behandlingen av en straffesak, på alle trinn gjør alt som med rimelighet kan gjøres for å påskynde behandlingen». For så vidt er ikke lovreformer det viktigste, men at man i praksis til enhver tid har oppmerksomheten rettet mot forhold som kan forsinke saksbehandlingen og søker rettet på disse. Etter det komitéen opplyser, synes det først og fremst å være etterforskingstiden som ofte blir for lang, noe som til dels har sammenheng med mannskapsmangel i politiet, men til dels også med en mindre rasjonell arbeidsrutine. Man viser for så vidt til det komitéen gjengir fra riksadvokatens rundskriv 30 juni 1964. Hensett til hvor viktig det er å unngå forsinkelser i saksbehandlingen, kan det være et spørsmål om ikke en del av de tiltak som der anvises burde få plass i påtaleinstruksen. I innstillingen s 138-139 behandler komitéen forholdet til rettergangsloven for pris- og rasjoneringssaker («oppehaldingsloven» ), landssvikrettergangsloven og de militære rettergangslover. De fleste prosessuelle særregler i oppehaldingsloven foreslås opphevd, mens landssvikrettergangsloven foreslås opphevd i sin helhet. Om de militære rettergangslover heter det: «Lov av 29. mars 1900 om rettergangsmåten i militære straffesaker gjelder bare for krigstid og forutsettes undergitt revisjon etter at den nye alminnelige straffeprosesslov er vedtatt. Loven for fredstid (6. mai 1921) må derimot undergis en viss revisjon i forbindelse med den nye straffeprosesslov for å bringe den i overensstemmelse med denne. Ved en senere revisjon av loven om rettergangsmåten i militære straffesaker vil det antakelig være hensiktsmessig å innarbeide loven av 1921 i denne lov. 1 I innstillingen er det en trykkfeil i første punktum av det her gjengitte avsnitt, som er korrigert ovenfor. «Straffeprosesslovkomitéens utkast til endringer i lov av 6 mai 1921 om rettergangsmåten i militære straffesaker i fredstid har dette innhold: «§ 4a annet ledd oppheves». Særreglen her blir overflødig ved siden av utkast strpl. § 324. Komitéen forutsetter at henvisningen til den nåværende straffeprosesslov i § 4, § 4a og § 5 endres til å gjelde tilsvarende bestemmelser i den nye lov. Noen ytterligere revisjon av den militære rettergangslov for fredstid (6 mai 1921) synes ikke komitéen å ha vurdert. Lov om rettergangsmåten i militære straffesaker i fredstid av 6 mai 1921 trådte i kraft 1 januar 1923. Ordningen for fredstid ble praktisert til krigsutbruddet i 1940 da det militære rettsapparat trådte i kraft i samsvar med reglene i loven av 29 mars 1900. Ved lov av 26 november 1954 nr. 6 ble lov av 6 mai 1921 nr. 1 igjen satt i kraft fra 4.5. 1956. Ved Kgl. res. av 29 april 1955 ble det oppnevnt en komité som fikk i oppdrag bl.a. å utarbeide forslag til ordningen i forbindelse med opphevelse av den militære rettergang i fredstid. Komitéen avga sin innstilling i mars 1956. Det vises også til Ot. prp. nr. 1 (1957) og lov nr. 2 av 29 mars 1957 om endringer i lov om rettergangsmåten i militære straffesaker i fredstid av 6 mai 1921 (nr. 1). Spørsmålet om revisjon av denne lov som bygger på den nugjeldende borgerlige straffeprosesslov får ny aktualitet på grunn av endringer i det nye lovforslag. Revisjon av lov av 29 mars 1900 om rettergangsmåten i militære straffesaker. undergis revisjon etter at den nye alminnelige straffeprosesslov er vedtatt. Jeg går imidlertid ut fra at henvisningen til den nåværende straffeprosesslov blir endret til å gjelde tilsvarende bestemmelser i den nye lov. Generaladvokaten peker videre på at det trengs særregler om ransaking på militært område. Han nevner at lov 29 mars 1900 om rettergangsmåten i militære straffesaker har en klar heimel for ransaking i § 111, og fortsetter: «En tilsvarende bestemmelse bør inntas i lov om rettergangsmåten i militære straffesaker i fredstid av 6. mai 1921 nr. 1. Etter min oppfatning bør påtalemyndigheten (politiet) og militære befalingsmenn kunne foreta ransaking i skip og bygninger m.v. uten hensyn til om disse eller rom i disse ikke vanligvis er tilgjengelige av sikkerhetsmessige grunner. Det må være tilstrekkelig at den eller de polititjenestemenn/befalingsmenn som foretar ransakingen på slike områder selv er sikkerhetsklarert. Krigsadvokaten for Østlandet (Movig) viser til komitéens forutsetning om revisjon av de militære rettergangslover etter at den nye alminnelige straffeprosesslov er vedtatt, og uttaler: «Da vil tiden være inne til å ta opp spørsmål av spesiell interesse for rettergangsmåten i militære straffesaker. Krigsadvokaten for Trøndelag (Vaagland) uttaler: «Jeg har for min del ikke spesielle innvendinger å gjøre mot den ordning som nu foreslås etablert for militære straffesaker i fredstid. Departementet er enig med komitéen i at landssvikrettergangsloven bør oppheves. Man er videre med noen unntak enig i de foreslåtte endringer i prisrettergangsloven. I de militære rettergangslover vil det måtte foretas endel endringer før den nye straffeprosesslov settes i kraft. Man antar at disse endringer mest hensiktsmessig kan tas med i en særskilt proposisjon om ikrafttredelse av den nye straffeprosesslov som vil bli fremmet etter at den nye lov er vedtatt, jf merknadene til utk § 464. Spørsmålet om en videregående revisjon av de militære rettergangslover finner man i denne sammenheng ikke grunn til å ta standpunkt til. Om oppheving av ordningen med meddomsrett istedenfor jury ved lagmannsrett i prissaker og landssviksaker, viser man til avsnitt III A 3 b (4) foran (s 34 flg). Straffeprosesslovkomitéens innstilling er fra 1969 og komitéen har bare i begrenset grad kommet inn på de administrative og økonomiske konsekvensene av sitt forslag til ny straffeprosesslov. Straffeprosesslovkomitéen har imidlertid flere steder pekt på praktiske ulemper som er forbundet med gjeldende regler, og har i et eget kapittel drøftet tempoet i saksbehandlingen, jf foran s 95-96. Komitéen har dessuten lagt vekt på hensynet til å forenkle og påskynde rettergangen ved utformingen av flere av bestemmelsene, f eks hva angår ordningen med rettslig forundersøkelse, oppmyking av bevisumiddelbarhetsprinsippet, tidsfrist for domstolenes behandling av saker, reglene for oppnevning av offentlig forsvarer mm. Departementet har i det vesentlige lagt komitéens forslag på disse punktene til grunn i proposisjonsutkastet, men man finner det uhensiktsmessig å gå nærmere inn på det her og viser for så vidt til merknadene til de enkelte bestemmelsene. Departementet vil ellers nevne at det er nedsatt et utvalg som skal utrede spørsmål om herreds- og byrettenes arbeidsområde, organisasjon mv med sikte på effektivisering (Domstolsutvalget). Utvalget vil også ta opp behandlingen av straffesaker. For øvrig vil det ofte by på problemer å vurdere de administrative og økonomiske konsekvensene av endringer i saksbehandlingsregler. Dette gjør seg også gjeldende i nærværende sak. Enkelte av forslagene vil klart medføre økte utgifter for det offentlige, særlig forslaget om utvidet rett til offentlig forsvarer og at det i lagmannsrettssaker bare skal kunne tilkalles én dommer utenfra, jf nedenfor. Ut over dette er det vanskelig å si konkret hvilke følger proposisjonens lovutkast vil få av administrativ og økonomisk art. I den forbindelse vil imidlertid departementet framheve at proposisjonsutkastet på vesentlige punkter innebærer mindre avvik i forhold til gjeldende rett enn hva som ble foreslått av Straffeprosesslovkomitéens flertall. Dette gjelder f eks juryordningen, rettsmiddelordningen og kompetanseforholdet mellom herreds/byrett og lagmannsrett. I departementets lovforslag foreslås riktignok også juryordningen brukt i prissaker og i de såkalte spionasjesakene. sammensettes lagmannsretten som stor meddomsrett ved behandlingen av disse sakene. Men de eventuelle økte utgifter som måtte være forbundet med dette forslaget, f eks fordi flere lekfolk må delta i behandlingen, antas å bli forholdsvis meget beskjedne. Det samme antas å gjelde forslaget om at et utvalg av lagretten skal delta ved straffutmålingen. Når det gjelder rettsmiddelordningen, foreslås en bestemmelse om at fornyet behandling alltid skal kreve samtykke av Høyesteretts kjæremålsutvalg. I den utstrekning dette fører til færre lagmannsrettssaker, vil det kunne medføre reduserte utgifter for det offentlige. Men også her er det tale om mindre beløp. Ordningen med obligatorisk rettslig forundersøkelse i visse saker foreslås opphevd. Dette vil kunne føre til visse forenklinger i saksbehandlingen på etterforskingsstadiet, jf komitéinnst s 95. Videre vil forslagene om utvidet kompetanse for påtalemyndigheten, f eks til å avgjøre saker ved forelegg og til å kunne oppheve vedtatt forelegg til gunst for siktede, kunne føre til en enklere behandling av disse sakene. Det foreslås en utvidet rett for siktede og hans forsvarer til å få se sakens dokumenter, noe som vil kunne få administrative konsekvenser for påtalemyndigheten. Disse konsekvensene kan imidlertid ikke betegnes som særlig betydningsfulle. Det samme gjelder forslaget om at påtalemyndigheten i noen grad vil få plikt til å fremme skadelidtes krav på erstatning m v i forbindelse med straffesaken. Påtalemyndigheten får etter forslaget en alminnelig plikt til å møte under hovedforhandling i herreds- og byrett også i mindre viktige saker. Dette vil kunne føre til økt belastning for påtalemyndighetens tjenestemenn. Men ved vurderingen av dette forslaget vil departementet framheve at de praktiske ulempene vil kunne få mindre betydning på bakgrunn av forslaget om adgang for påtalemyndigheten til å møte ved polititjenestemenn som ikke tilhører påtalemyndigheten. Forslaget om utvidet rett for siktede til offentlig forsvarer i mindre viktige saker, jf nedenfor s 130 flg, vil klart medføre økte utgifter for det offentlige. På bakgrunn av innhentete opplysninger fra herreds- og byrettene antar departementet at ordningen med utvidet rett til forsvarer vil kunne føre til at utgiftene til salær til offentlig forsvarer vil øke med ca 10 millioner (1978) kroner. I tillegg kommer de reiseutgifter som den enkelte forsvarer har i forbindelse med oppdraget. Dette vil muligens kunne dreie seg om ca 2-3 millioner kroner. Justisdepartementet vil imidlertid sterkt understreke at det hersker mange usikkerhetsmomenter i de anslag over økte utgifter som er angitt her. Videre vil man presisere at utgiftene først vil påløpe fra det tidspunkt de nye reglene om utvidet rett til forsvarer trer i kraft, noe som sannsynligvis tidligst vil kunne bli 1981-82, jf også nedenfor s 244 om lovens ikrafttredelse. En annen side ved forslaget om utvidet rett til forsvarer for siktede er om advokatstanden vil ha kapasitet til å kunne påta seg slike forsvareroppdrag i den utstrekning det vil bli aktuelt. Departementet ser ikke bort fra at det på enkelte steder med forholdsvis lav advokatdekning vil kunne oppstå visse vansker. Man antar imidlertid at de problemer man i dag har, skyldes mer at det er spesielle advokater som blir hyppig brukt, enn at det ikke foreligger et tilstrekkelig antall advokater. Disse problemene vil kunne forsterkes dersom det blir en utvidet rett til offentlig forsvarer, men departementet antar at disse vanskene heller bør løses i forbindelse med oppnevning av forsvarer i den enkelte sak. For domstolene vil adgangen til å unnlate å bruke domsmenn i foreleggssaker bli opphevd. Situasjonen er imidlertid i dag at denne adgangen nyttes uhyre sjelden., slik at de økonomiske konsekvenser av forslaget på dette punkt blir uten særlig betydning. Det blir videre foreslått en utvidet adgang til å bruke fagkyndige domsmenn, noe som for så vidt vil kunne føre til økte utgifter i den enkelte sak hvor dette gjøres. Her kan opplyses at godtgjørelsen til en (vanlig) domsmann i dag er kr 60,- pr dag, mens en fagkyndig domsmann gjennomsnittlig får ca kr 300,- pr dag. Det er imidlertid vanskelig på forhånd å vurdere i hvor stor grad de nye reglene vil føre til økt bruk av fagkyndige domsmenn i forhold til idag. Siktede gis rett til å kreve domsbehandling hvor det er gitt påtaleunnlatelse for forseelse. I dag har han bare en slik rett dersom påtaleunnlatelsen gjelder en forbrytelse. Det må imidlertid antas at dette bare i begrenset utstrekning vil få praktiske konsekvenser for domstolene, jf komitéinnstillingen s 178. Det foreslås ellers at lagmannens foredrag skal tas opp på lydbånd. Dette innebærer at det må bevilges penger til anskaffelse av tilstrekkelig utstyr i lagmannsrettene til slikt lydbåndopptak. Departementet antar at kostnadene ved innstallering av slikt utstyr anslagsvis vil kunne ligge mellom ca kr 150.000 og kr 250.000 totalt. Som nevnt ovenfor vil forslaget om at det i straffesaker bare skal kunne brukes én tilkalt dommer ved lagmannsrettene, få administrative og økonomiske konsekvenser for det offentlige. Justisdepartementet har innhentet uttalelse fra lagmennene om hvor utstrakt bruk det har vært i 1976 av tilkalte dommere. viser seg at det gikk med tilsammen 2 110 rettsdager. Lagmennene gir gjennomgående uttrykk for at man rekner ca 80 rettsdager pr fast dommer. Selv om dette tallet økes noe ved at de faste gjøremålene blir mer fordelt ved en øking av bemanningen, antar man at forslaget i straffesaksloven vil innebære et behov for ca 7-8 nye lagdommere. Ved vurderingen av utgiftene til opprettelse av nye lagdommerembeter, må det imidlertid tas hensyn til at ordningen med tilkalte dommere representerer en viss utgift for staten, bl a i form av dag- og reisegodtgjørelser. For øvrig er det departementets oppfatning at det er ønskelig å redusere bruken av tilkalte dommere ved lagmannsrettene ut over det som for så vidt foreslås i straffesaksloven. Man finner det imidlertid ikke nødvendig å gå nærmere inn på denne siden av saken her. I stor utstrekning vil det dreie seg om et budsjettspørsmål. Retten til erstatning for uberettiget forfølging foreslås utvidet, noe som vil kunne føre til økte utgifter for det offentlige. Det er imidlertid her tale om forholdsvis beskjedne beløp. Man har lagt til grunn at forslaget på dette punkt ikke vil få nevneverdige budsjettmessige konsekvenser. A. Utkast til lov om rettergangsmåten i straffesaker (Straffesakloven) Om lovens tittel uttaler lagmannen i Agder (Backer): «Den nåværende lov blir vanlig kalt straffeprosessloven. (strpl.) Emil Stang foreslår i sin bok «Rettergangsmåten i Straffesaker» kap. 11, loven kalt «straffesaksloven». Det kunne kanskje være praktisk å anvende dette navn på den nye lov, forkortet Stsl. Departementet antar for sitt vedkommende at lovens offisielle tittel bør være den samme som nå. Man er imidlertid enig i at det kan være en fordel å innføre den kortere tittel «straffesakloven» og foreslår derfor dette ord tilføyd i parentes. Kapitlet svarer i det vesentlige til gjeldende lovs kap 1. Regler svarende til nåværende § 4 (og komitéutk § 4) er tatt inn i utk § 17, se dennes første ledd. Paragrafen er i samsvar med komitéutk § 1, jf komitéens motiver (s 145). Denne paragraf er i samsvar med komitéutk § 2, bortsett fra at man i første ledd har sløyfet tvangsarbeid i nr 1. Tvangsarbeid som er straff, går direkte inn under § 1, og annet slags tvangsarbeid har man ikke lenger, jf endringslov 6 mai 1970 (nr 27), hvorved tvangsarbeidsordningen for alkoholmisbrukere og visse andre ble opphevd. (Se Innst O X 1969-70 s 7-8.) Når det gjelder nr 2, bemerkes for ordens skyld at etter gjeldende rett anses inndragning ikke i noe tilfelle som straff, se lov 26 januar 1973 nr 2 som bl a opphevet strl § 16 nr 4. Man har vært i tvil om nytten av slike bestemmelser som foreslått i utkastets annet ledd, men er som komitéen blitt stående ved at de forsvarer sin plass. Dyrevernloven av 7 juni 1935 som komitéen nevner er avløst av lov 20 desember 1974 nr 73, som også har en særbestemmelse om behandling av krav etter straffeprosessens regler ( § 32). Paragrafen svarer til komitéutk § 3. Departementet foreslår imidlertid ganske vesentlige utvidelser når det gjelder adgangen til å ta med borgerlige rettskrav i straffesaker. Reglene i utk § 3 gir den ytre ramme for hvilke «bergelige rettskrav» som kan fremmes under straffesaken (eller sak om slike krav som er nevnt i utk § 2). Ved vurderingen av fornærmedes og andre skadelidtes prosessuelle stilling har imidlertid også andre spørsmål vesentlig betydning. deres krav eller om de selv må gjøre sine krav gjeldende under straffesaken. Videre vil det ha betydning om den rett som behandler straffekravet helt eller delvis kan unnlate å behandle det borgerlige krav, f eks fordi det vil komplisere behandlingen av straffespørsmålet. Gjeldende lov setter en forholdsvis snever ramme både for hvilke borgerlige rettskrav som overhodet kan fremmes under en straffesak, og for påtalemyndighetens plikt (adgang) til å fremme kravet og rettens plikt til å pådømme dem. Departementet foreslår mer fordelaktige regler for skadelidte. Når det gjelder påtalemyndighetens plikt (adgang) til å fremme kravene og rettens plikt til å pådømme dem, viser man til kap 29 med merknader. Departementet bygger her i prinsippet på komiteens forslag, med enkelte endringer som delvis har sammenheng med de utvidelser man foreslår med hensyn til hvilke krav som overhodet kan fremmes i en straffesak. Departementet mener i prinsippet at en så vidt mulig bør legge forholdene til rette for at skadelidte kan få avgjort sine krav under straffesaken for så vidt de har en klar sammenheng med den straffbare handling. Dette syn er i tråd med den politikk som ellers har vært fulgt, jf den ordning med erstatning fra staten for personskade voldt ved straffbar handling (forskrifter gitt ved kgl res 11 mars 1976, se Norsk Lovtidend avd I 1976 s 114 flg). En egen sivil sak for å få avgjort erstatningskrav eller andre krav som følger av den straffbare handling vil fra skadelidtes synspunkt kunne være en så stor belastning at han ikke vil, og kanskje heller ikke kan, få gjort sine krav gjeldende. Selv med en utstrakt ordning med fri rettshjelp i slike saker, vil prosessøkonomiske hensyn kunne tale sterkt for at straffekravet og de borgerlige krav som har sammenheng med dette, avgjøres i en og samme sak. Når det gjelder hvilke krav som overhodet skal kunne fremmes under straffesaken (utk § 3) går komitéens utkast - med et par reservasjoner - ut på at det er fornærmede som kan fremme de rettskrav han har mot siktede så vidt de følger av samme handling som saken gjelder. Begrensningen til krav fra fornærmede mot siktede er i samsvar med gjeldende lov (§ 3 og § 438). Begrepet «fornærmet» omfatter ikke alle skadelidende ved straffbar handling, heller ikke alle som er umiddelbart rammet ved handlingen. Se om begrepet Andenæs, Straffeprosessen, særlig s 79-86. Av stor praktisk betydning er det at skadelidende ved overtredelse av vegtrafikklovgivningen ikke anses som «fornærmet». I sine alminnelige bemerkninger til kapittel 27 (s 356) er komitéen inne på spørsmålet om den prosessuelle stilling for andre skadelidte enn fornærmede, f eks ved overtredelser av trafikklovgivningen, hvor det ikke er noen privat fornærmet i strafferettslig forstand. Komitéen finner ikke grunn til å foreslå en alminnelig, prosessuell likestilling mellom fornærmede og andre skadelidte, idet det antas at «spørsmålet i tilfelle bør løses i spesiallovgivningen». Ikke minst i trafikksakene mener komitéen at det hos oss ville ha sine «praktiske betenkeligheter om enhver skadelidt skulle kunne slutte seg til forfølgningen for sitt borgerlige krav». Sorenskriver Ole F Harbek - medlem av komitéen - har senere i en artikkel i Aftenposten for 25 oktober 1971 (morgenutg) påny reist spørsmålet om ikke skadelidte i trafikksaker bør kunne få sine erstatningskrav pådømt i forbindelse med den strafferettslige pådømmelse av slike saker. Han viser til ordningen i Danmark, hvor det er vanlig med slik kumulasjon. Se ellers hans artikkel i Tidsskrift for Rettsvitenskap 1971 s 314-321, «Adhesjonsprosess» - kumulasjon av straffesak med sak om erstatning», hvor han omtaler to danske bøker om dette emne. Høyesterettsdommer Trygve Leivestad - - som også var medlem av komitéen - har likeledes i en artikkel i Motorføreren nr 6 for mai 1972 tatt til orde for at man bør følge det danske eksempel, og få adgang til å få avgjort de erstatningskrav som oppstår i forbindelse med trafikkforseelser sammen med straffesaken. I Harbeks avisartikkel heter det bl a: «For erstatningskrav i forbindelse med trafikkforseelser ville antagelig stort sett kunne gjelde de samme regler som straffeprosesslovkomitéen har foreslått for skader som er påført fornærmede ved en straffbar handling, med den forskjell at ordningen ikke begrenses til krav fra «fornærmede», men omfatter enhver som er påført skade ved handlingen. Begrepet fornærmede kan ikke skjønnes å ha noen relevans i denne forbindelse. Det er alle skadelidte en ordning med erstatning bør ta sikte på å omfatte, både når det gjelder trafikkforseelser og andre straffbare handlinger. Den innvending mot ordningen som det vel ligger nærmest å tenke seg, er antagelig at ordningen vil medføre øket arbeidsbyrde for politi og påtalemyndighet. Men er det grunn til å tro at arbeidet vil være mer uoverkommelig i Norge enn i Danmark? Departementet har overveiet om begrepet «fornærmet» bør utvides. (innført i 1951 og 1972). I forarbeidene til sistnevnte bestemmelse (Ot.prp.nr. 52 (1970-71) s 20) ga departementet uttrykk for at spørsmålet om en utvidelse av begrepet «fornærmede» senere skulle utredes i større sammenheng. Etter departementets mening vil det imidlertid ikke være hensiktsmessig å innføre en generell endring av begrepet i samband med straffeprosesslovrevisjonen. I stedet foreslås særlige bestemmelser som ivaretar den prosessuelle stilling for skadelidte o a som ikke er å anses som fornærmet i tradisjonell forstand. Departementet er i prinsippet enig i den kritikk som har vært reist mot begrensningen i gjeldende lov på dette punkt. Spørsmålet om hvem som er «fornærmet» vil imidlertid fortsatt være avgjørende for påtalen (hvor påtale er betinget av fornærmedes begjæring). De krav som er nevnt i utk § 3 første ledd, må normalt være rettet mot siktede. I komitéutkastet er imidlertid foreslått opprettholdt någjeldende bestemmelse om at krav mot eier eller utgiver av trykt skrift etter erstatningslovens § 3-6 (tidligere straffelovens ikrafttredelseslov § 19a annet ledd), kan tas med i straffesaken selv om disse personer ikke er siktet. Tilsvarende bestemmelser er foreslått i utk § 3 første ledd annet punktum nr 2, men med tilføyelse om krav mot Norsk Rikskringkasting, jf endringslov 23 mars 1973 nr 17. Dessuten foreslår departementet at også krav mot siktedes foreldre etter erstatningslovens § 1-2 bør kunne reises i forbindelse med sak som nevnt i utk § 1 og § 2, se utk § 3 første ledd annet punktum nr 1 og merknadene til utk § 427. Hvor overtredelse av vegtrafikklovgivningen har ført til skade på person eller eiendom, vil skadelidte kunne kreve erstatning av vedkommende forsikringsselskap etter reglene i kap II i bilansvarsloven 3 februar 1961. Departementet har føyd til en bestemmelse om at også slike krav kan fremmes i forbindelse med sak etter utk § 1 og § 2, jf utk § 3 første ledd annet punktum nr 3. Tilsvarende adgang vil etter utkastet også gjelde hvor siktede ellers har tegnet ansvarsforsikring og skadelidte kan rette kravet direkte mot forsikringsselskapet. Til de enkelte reglene i utk § 3 bemerkes ellers: Når det gjelder uttrykket «rettskrav», vises til komitéinnst s 146-147. Hvem som er «fornærmet», må bero på en tolking av vedkommende straffebud, slik regelen har vært hittil. Ved overtredelse av trafikkforskriftene (f eks om fartsbegrensninger) vil etter vanlig oppfatning den skadelidte/påkjørte ikke være å anse som fornærmet. Men det foreslåtte uttrykk «fornærmede eller andre skadelidte» vil dekke ham. Arbeidsgiver som må betale lønn til den påkjørte mens denne går sykmeldt, må også regnes som skadelidt. Det samme gjelder andre som ikke umiddelbart er rammet av den straffbare handling. For forsikringsselskap som har dekket skaden og vil gjøre regress mot siktede, foreslås det en uttrykkelig bestemmelse, jf nr 4. Etter straffelovens § 78 fjerde ledd skal bl a forsikringsselskap som i h t avtale har erstattet eller plikter å erstatte skaden, anses som fornærmet ved siden av den egentlig fornærmede. Denne regel er imidlertid begrenset til overtredelser som består i «inngrep i formuesgoder» (f eks tyveri, underslag, skadeverk), og vil altså ikke gjelde trafikksakene. Etter femte ledd i § 78 anses også staten som fornærmet når den har påtatt seg å erstatte skade voldt ved den straffbare handling. Regelen tar bl a sikte på skade påført ambassader o l. Uttrykket «på vilkår som nevnt» i utk § 3 første ledd annet punktum refererer seg til «etter reglene i kap 29», og til at kravet fremmes i forbindelse med sak som nevnt i § 1 og § 2, samt at kravet må utspringe av samme handling som den saken gjelder. Det er selvsagt ikke noe vilkår at krav som nevnt i første punktum er tatt med, for at et krav som nevnt i nr 1-5 skal kunne tas med i saken. Nr 1 - krav mot siktedes foreldre - er nytt, jf merknadene foran. Nr 2 svarer i realiteten til komitéutkastet, men med tilføyelse om krav mot Norsk Rikskringkasting, jf foran. Nr 3-4 er nye i forhold til komitéutkastet jf de generelle merknader foran. Regresskrav fra trygdeinnretning eller pensjonskasse blir det bare tale om ved forsett, altså nokså sjelden, jf erstatningslovens § 3-7. Nr 4 vil imøtekomme en anmodning fra Sosialdepartementet og Rikstrygdeverket om at Rikstrygdeverket kan fremme sine regresskrav mot siktede under straffesaken. Regelen vil bl a også omfatte andre pensjonsinnretninger og forsikringsselskaper. Utkastet har vært forelagt Sosialdepartementet som ikke har hatt noe å bemerke. Nr 5 - forbrytelse av arverett - er også nytt i forhold til komitéutkastet, men svarer til den tilføyelse som ble gjort i strpl § 3 i forbindelse med den nye arvelov 3 mars 1972 nr 5. Denne paragraf er enslydende med någjeldende § 5 og komitéutk § 5. den norske del av kontinentalsokkelen. Noen uttrykkelig bestemmelse om dette i straffeprosessloven er etter departementets mening ikke nødvendig, jf Ot.prp.nr. 50 (1976-77) om lov om endringer i straffeloven og enkelte andre lover for å fastslå norsk jurisdiksjon på den norske del av kontinentalsokkelen og om bord på norske boreplattformer m m s 13. I den forbindelse vil departementet nevne at ved kgl res 2 desember 1977 er det bestemt at Gulating lagdømme og Stavanger domssogn skal utøve domsmyndighet på innretninger og anlegg for undersøkelse etter eller utnytting, lagring eller transport av undersjøiske naturforekomster på den norske del av kontinentalsokkelen sør for 62 breddegrad, jf domstolslovens § 26a. Når det gjelder verneting for straffbare handlinger begått om bord på boreplattformer eller liknende flyttbare innretninger under reise utenfor riket, vises til utk § 10 annet ledd. Kapitlet svarer til nåværende lovs kap 2. Forslaget i proposisjonen avviker på enkelte punkter fra komitéutkastet. For det første foreslås at den alminnelige kompetansegrense for herreds/byrett fortsatt skal være 5 år som i dag og gjeldende lovs § 19 annet ledd § 22 annet og tredje ledd foreslås opprettholdt med enkelte endringer, se merknadene til utk § 5 og § 6. Videre er det enkelte endringer i proposisjonsutkastet i forhold til de bestemmelser i komitéutkastet som forutsetter lagmannsretten som ankedomstol (§ 9, § 10, § 11. I samsvar med komitéens forslag er i utkastet sløyfet de bestemmelser som fins i nåværende lovs § 23 og § 25 . Herom vises til komitéens begrunnelse s 148, som departementet slutter seg til. Komitéen foreslår at den alminnelige kompetansegrense for herreds/byrett blir hevet fra 5 til 6 års strafferamme. Videre foreslås opphevd særregelen for saker i Finnmark, nåværende strpl § 495, samt adgangen til å bringe inn for lagmannsrett saker som hører under herreds/byrett, nåværende strpl § 22 annet og tredje ledd. Se henholdsvis siste avsnitt i komitéens alminnelige merknader til kap 2 (s 148) og siste avsnitt s 150 (til komitéutk § 7). Dersom juryordningen opprettholdes som foreslått, vil kompetansegrensen mellom lagmannsrett og herreds- og byrett få betydning for hvilke saker som behandles med jury i første instans. I det særskilte høringsbrev om enkelte spørsmål i tilknytning til juryordningen uttalte departementet at man i proposisjonen ville bygge på komitéens forslag på de punkter som er nevnt i avsnittet foran (se de generelle merknader i avsnitt III A 3 b særlig under punkt (4)). En del av svarene inneholder imidlertid bemerkninger også til disse spørsmål. I redegjørelsen nedenfor har man holdt seg til sist mottatte uttalelser for så vidt de inneholder andre synspunkter eller vurderinger enn de man tidligere har mottatt. Forslaget om å heve den alminnelige kompetansegrense til lovbrudd som kan føre til fengsel i mer enn seks år, har fått støtte av Dommerforeningens lovutvalg for straffeprosess, Politiembetsmennenes Landsforening, statsadvokaten i Vestfold, Telemark og Aust-Agder (Paulson) og den kst statsadvokat i Nordland (Utengen). - Politiembetsmennenes Landsforening legger særlig vekt på: «... den praktiske verdi at forslaget åpner mulighet for en dobbeltprøving i skyldsspørsmålet i saker om uaktsomt drap. Statsadvokaten i Vestfold, Telemark og Aust-Agder uttaler at: «Nåværende regel fører til at en rekke mindre alvorlige saker må reises ved lagmannsrett til tross for at straffen må ventes å bli forholdsvis ubetydelig... Det er et påtrengende behov for en lovendring her, også fordi antall lagmannsrettsaker har økt sterkt i de senere år og truer med å sprenge påtalemyndighetens og lagmannsrettens kapasitet. Den kst statsadvokat i Nordland forutsetter «at påstand om tilleggsstraff (strl § 16) ikke endrer kompetansen». Denne forutsetning har klar støtte i utkastets ordlyd, jf innstillingen s 150 første avsnitt. Enkelte foreslår at kompetansegrensen for saker som skal behandles i lagmannsrett i første instans settes til en enda høyere strafferamme. Riksadvokaten (Dorenfeldt) og politimesteren i Oslo (Gjerde) foreslår grensen satt ved 8 års strafferamme, lagmannen i Gulating (Eftestøl) ved 10 års strafferamme. «Jeg gir også min tilslutning til komitéens forslag som departementet går inn for, om å forhøye den generelle strafferamme for forbrytelser som hører under lagmannsrett i første instans fra 5 til 6 år. Derved vil bl.a. uaktsomt drap gå for herreds- eller byrett i første instans. Men jeg vil foreslå at grensen settes opp, ikke fra 5 til 6, men til 8 år. Ellers vil en rekke kompliserte økonomiske saker (som nesten alle er enig om ikke egner seg for juryen) måtte behandles av funksjonsdelt lagmannsrett som første instans, se strafferammen i strl. § 183, 2. ledd. 1 000,- kr er ikke meget i dag. overensstemmelse med Straffelovrådets innstilling og etter mitt initiativ. Som statsadvokat i over 20 år vet jeg av erfaring at saker om bedrageri og dokumentfalsk kan gi den funksjonsdelte lagmannsrett nesten uoverstigelige vanskeligheter med spørsmålsskrift, som svulmer opp til hundrevis av sider. Enten må derfor strpl. § 19, 1. ledd, endres, slik at grensen går ved 8 år mot nå 5 år, eller så må strafferammen i § 183, 2. ledd, settes ned til 5 år eller til 6 ar, hvis dette blir grensen etter strpl. § 19, 1. ledd. Politimesteren i Oslo uttaler: «Grensen bør settes til 8 år. Det er ingen grunn til at forbrytelser mot straffelovens § 163, § 168 og § 175 skal behandles i lagmannsrett i første instans. Det er relativt sjelden man har slike saker til behandling, og som regel idømmes det forholdsvis rimelig straff for overtredelse av disse straffebestemmelser. Man antar at det også bør overveies om ikke forbrytelser mot straffelovens § 268, 1. og 2. ledd, bør behandles i byretten/herredsretten i første instans. I flertallet av disse ran er det som regel ikke brukt større vold enn som beskrevet i straffelovens § 229, 1. og 2. straffealternativ, hvor maksimumsstraffen er 6 år. Etter politiets mening bør kun de groveste volds- og sedelighetssaker behandles ved lagmannsretten i første instans. Lagmannen i Gulating uttaler: «Men jeg tillater meg å nevne at jeg tror den nåværende grense for hva som hører under lagmannsrett som Iste instans bør heves til 10 år, fordi ran etter min mening bør høre under herreds- eller byrett i Iste instans. Ranssakene blir ofte omstendelige og tidkrevende i lagmannsretten, og mange av dem gjelder bruk av ikke særlig sterk vold mot berusede personer som er «på galeien» og blir «lettet» for penger eller drikkevarer. Det virker ikke sjelden noe overdrevet å bruke lagmannsrettens store og tungvinte apparat på de sakene i Iste instans. Advokatforeningen går inn for å beholde gjeldende kompetansegrense: «Lovkomitéens forslag om å forhøye den generelle strafferamme for forbrytelser som hører under lagmannsrett i første instans til fengsel i mer enn 6 år må formodentlig også sees i sammenheng med forslaget om å oppheve juryen. En slik regulering synes mindre betydningsfull når valget står mellom en underordnet og en overordnet meddomsrett. Når vi imidlertid skal beholde juryordningen, bør man efter utvalgets oppfatning ikke innskrenke lagrettens kompetanse for sterkt. Den praktiske konsekvens av lovkomitéens forslag vil særlig være at saker om uaktsomt drap herefter går for herreds- og byrett. Utvalget mener det vil være riktig at skyldspørsmålet i disse alvorlige saker fortsatt blir avgjort av lagretten. Departementet er kommet til at den alminnelige kompetansegrense for herreds/byrett fortsatt bør være 5 års strafferamme. Man er imidlertid enig med komitéen i at det avgjørende bør være om lovbruddet kan føre til fengsel i 5 år, slik at hvor maksimumstraffen er 5 års fengsel og bot vil saken likevel høre under herreds/byretten. Som påpekt av komitéen vil det neppe ha stor praktisk betydning om strafferammen settes til 5 eller 6 år. I og med at man beholder juryordningen bør det imidlertid etter departementets mening ikke gjøres ytterligere innskrenkninger i lagrettens kompetanse i forhold til gjeldende rett med mindre gode grunner taler for det. Riktignok kan det anføres at gjeldende lov - med 5 års strafferamme, men med unntak for forbrytelser mot straffelovens kap 24 og kap 26 - lett kan virke vilkårlig. Etter departementets mening har imidlertid en slik unntaksregel gode grunner for seg. Når det særlig gjelder saker om grovt tyveri som spiller størst rolle i praksis, vil det etter departementets mening være meget uheldig om disse alltid må behandles ved lagmannsrett som førsteinstans. Allerede i 1904 ble det gjort unntak fra de alminnelige kompetansereglene for disse sakene. Begrunnelsen den gangen var i første rekke at behandlingen av disse sakene regelmessig ikke bød på større vanskeligheter enn simpelt tyveri. Videre at det her var tale om et stort antall saker og at de innebar en alvorlig belastning på lagmannsrettsapparatet. Etter departementets mening har disse betraktningene fortsatt gyldighet. I tillegg vil man peke på at det i disse sakene ofte vil forekomme et større antall tyverier som er forenet til felles behandling og hvor enkelte av tyveriene er simple og enkelte er grove. Med mindre man beholder unntaket i nåværende strpl § 19 annet ledd vil saken i så fall i sin helhet måtte behandles ved lagmannsrett i første instans, jf nåværende strpl § 24 som er foreslått opprettholdt i proposisjonsutkastet § 7. Hvorvidt man bør beholde unntaket fra kompetansereglene når det gjelder de andre forbrytelsene som går inn under nåværende strpl § 19 annet ledd (grovt underslag, grovt bedrageri etc), kan synes mer tvilsomt. Men etter departementets mening vil det være uheldig om f eks en bedragerisak undertiden må behandles ved lagmannsrett og undertiden ved herreds/byrett som førsteinstans alt ettersom bedrageriet kan reknes som grovt eller ikke. kan reises spørsmål om de egner seg for jurybehandling, jf foran under avsnitt III A 3 b (4). Det er ikke uvanlig at det i de mer alvorlige saker om økonomisk kriminalitet også blir reist tiltale for grovt underslag eller grovt bedrageri, i tillegg til overtredelse av pris-, skatte- og avgiftslovgivningen m m. For disse sakenes vedkommende vil det undertiden kunne være en fordel om de (iallfall i første omgang) blir behandlet i herreds/byrett hvor det eventuelt kan oppnevnes fagkyndige domsmenn (etter de nye reglene i utk § 277 annet ledd). Dersom saken blir gjenstand for fornyet behandling ved lagmannsretten, vil en slik ordning riktignok kunne føre til at det vil gå forholdsvis lang tid før skyldspørsmålet blir endelig avgjort. Men dette er et problem som er generelt for alle saker som behandles i herreds/byrett i første instans. Dessuten vil en slik behandling kunne sikre en best mulig forberedelse av saken i lagmannsretten. Departementet vil her også peke på at påtalemyndighetens adgang til å bringe saker direkte inn for lagmannsrett selv om de etter vanlige kompetanseregler hører under herreds/byrett, vil bli foreslått opprettholdt, jf nedenfor. I enkelte av sakene om økonomisk kriminalitet vil det også kunne foreligge overtredelse av strl § 183 om dokumentfalsk. Etter denne bestemmelses annet ledd er strafferammen 8 år dersom nærmere angitte omstendigheter foreligger. For å unngå at saken av denne grunn i sin helhet må behandles ved lagmannsrett, bør strafferammen i strl § 183 annet ledd reduseres til f eks 5 år. Det samme bør etter departementets mening også gjelde strl § 318 annet ledd om sedvanemessig heleri. Etter departementets mening kan det ikke ut fra strafferettslige synspunkter reises avgjørende innvendinger mot en slik reduksjon av strafferammen i de nevnte bestemmelsene. Man viser for øvrig til avsnitt III A 3 b (4) foran. Et annet spørsmål er om det bør gjøres ytterligere unntak fra den alminnelige kompetansegrensen for herreds/byrett. En heving av kompetansegrensen til 6 års strafferamme som foreslått av Straffeprosesslovkomitéen, vil i praksis i første rekke få betydning for saker om uaktsomt drap (strl § 239). Det har vært hevdet at det i praksis har vært en viss tendens til å unnlate tiltale for uaktsomt drap (særlig i trafikksaker) for å unngå den mer omstendelige lagmannsrettsbehandling. Men det er tvilsomt i hvilken grad denne tendens gjør seg gjeldende. Mer vesentlig er argumentet om at en behandling av disse sakene for herreds/byretten i første instans vil innebære «en dobbeltprøving i skyldspørsmålet i saker om uaktsomt drap», jf uttalelsen fra Politiembetsmennenes Landsforening. På den annen side dreier det seg her om så alvorlige saker at skyldspørsmålet bør avgjøres av lagretten. Departementet vil i denne forbindelse vise til drøftingen foran når det gjelder spørsmålet om de alvorligste straffesaker fortsatt bør gå direkte for lagmannsrett, med den konsekvens at det ikke blir adgang til å overprøve skyldspørsmålets faktiske side, jf foran avsnitt III A 2. Departementet vil etter dette foreslå at nåværende strpl § 19 annet ledd blir opprettholdt, se utk § 6 annet ledd nr 1. Komitéens forslag om å sløyfe den nåværende adgang til å bringe mindre alvorlige saker inn for lagmansrett (strpl § 22 annet og tredje ledd) synes også å ha fått tilslutning fra de fleste høringsinstanser. Riksadvokaten (Dorenfeldt) og Politiembetsmennenes Landsforening uttaler særskilt at de støtter forslaget. Advokatforeningen går derimot mot forslaget og uttaler: «Lovkomitéen har foreslått at reglene i gjeldende lov § 22, annet og tredje ledd om adgang til å bringe en sak direkte inn for lagmannsrett skal oppheves. Utvalget er kommet til at denne regel bør beholdes. Såvidt man forstår må lovkomitéens forslag sees i sammenheng med det som var lovkomitéens prinsipale synspunkt, nemlig at juryordningen skulle oppheves. Det ville da ikke være noen særlig grunn til å ha en lovfestet adgang til at enkelte saker skulle fremmes ved en overordnet meddomsrett. Når det nå synes avgjort at vi skal beholde juryen, står spørsmålet anderledes. Den gjeldende adgang til å bringe særlige saker direkte inn for lagmannsrett har ikke vært meget benyttet. Men at adgangen eksisterer bidrar til å understreke jurysystemets betydning. Det er også typisk at de saker som på siktedes begjæring har gått direkte til lagmannsrett gjerne har dreiet seg om særpregede forhold som har påkalt stor oppmerksomhet hvor man både kan ha følt behov for den ekstra grundige behandling lagmannsrettssakene får og spesielt for å få skyldspørsmålet avgjort av en sterk legmannsdomstol. Det er vel neppe grunn til å tro at ordningen vil bety noen større belastning på rettsapparatet i fremtiden enn hittil. Dommerforeningens formann (Nerdrum) støtter følgende uttalelse fra lagdommer Lous, som på et annet grunnlag vil opprettholde en adgang til å bringe saker direkte inn for lagmannsrett selv om de etter de alminnelige kompetanseregler hører under herreds- og byrett: «Jeg vil også tilføye at det etter mitt skjønn er uheldig helt å oppheve den nåværende § 22. Det bør være en viss adgang til å bringe saker av betydning inn for lagmannsrett i første instans, eventuelt med rettens samtykke. Det medfører en stor belastning på rettsvesenet å måtte behandle større saker to ganger, likesom sakens endelige avgjørelse kan bli sterkt forsinket. Adgangen for tiltalte til ubetinget å kreve at ærekrenkelsessaker skal behandles for lagmannsrett bør dog ikke opprettholdes. Ordningen etter strpl § 22 går ut på at påtalemyndigheten kan begjære saker direkte inn for lagmannsrett, og siktede kan anmode påtalemyndigheten om dette. Siktedes anmodning skal etterkommes i visse saker, av disse er det særlig saker om forbrytelser i trykt skrift, først og fremst æreskrenkelsessaker, som har praktisk betydning. Regelen omfatter også blasfemisaker og saker om forbrytelser i offentlig tjeneste. Etter departementets mening bør man som utgangspunkt opprettholde adgangen til å bringe saker direkte inn for lagmannsretten selv om de etter de alminnelige kompetansereglene hører under herreds/byrett. Man viser for så vidt til uttalelsene fra Advokatforeningen og lagdommer Lous. Riktignok kan det - som av komitéen - anføres at prosessøkonomiske hensyn ikke får samme vekt som tidligere dersom forslaget om at fornyet behandling alltid vil kreve samtykke fra Høyesteretts kjæremålsutvalg, blir lagt til grunn. Men ihvertfall i mer alvorlige saker må det regnes med at slikt samtykke i stor utstrekning vil bli gitt. Departementet er enig i at kompetansereglene for lagmannsretten prinsipielt bør bygge på objektive kriterier. Det bør ikke gis tiltalte en rett til å kreve lagmannsrettsbehandling i visse saker. Dersom gjeldende ordning skal opprettholdes, bør det være i den form at det er påtalemyndigheten som etter en konkret vurdering av saken, herunder også de hensyn som måtte være anført av siktede, avgjør om saken skal reises direkte for lagmannsretten, jf utk § 6 fjerde ledd. Behovet for en slik bestemmelse vil antakelig være begrenset i praksis, men etter en samlet vurdering antar departementet at den bør stå åpen i de unntakstilfelle hvor det kan være hensiktsmessig å unngå at saken blir gjenstand for en dobbeltbehandling i herreds/byrett og lagmannsretten. Disse paragrafer svarer til komitéutk § 8, § 9, § 10 med de avvik som følger av at man foreslår den nåværende ankeordning opprettholdt, jf komitémindretallets utkast s 57. I motsetning til komitémindretallet er man imidlertid blitt stående ved at Høyesterett fortsatt bør være ankeinstans for vedtatte forelegg, jf foran avsnitt III A 5 c. Kap 3 Domstolenes stedlige virkekrets. Kapitteloverskriften avviker fra komitéutkastets, idet man i utk § 17 har tatt inn bestemmelser om utsetting av straffesaker, jf nedenfor. Videre er det i utk § 10 annet ledd foretatt enkelte endringer i forhold til komitéutk § 12 annet ledd som følge av at straffeprosesslovens § 136 annet ledd ble endret ved lov 10 juni 1977 nr 74, jf Ot.prp.nr. 50 (1976-77) s 13-14. Det vises også til merknadene til utk § 4 foran. Bortsett frå dette er utkastet i samsvar med komitéutkastet, jf komitéens motiver s 151-153. «For å få sakene hurtig avviklet bør retten kunne overføre sakene til et annet verneting, hvis det er hensiktsmessig. Også andre grunner kan tale for en overføring, nemlig at saken på det sted hvor den normalt skal pådømmes har vakt betydelig oppsikt og skapt en alminnelig opinion. Retten bør her ikke være avhengig av siktedes samtykke. I en del av de her nevnte tilfelle vil de alminnelige vernetingsregler kunne fravikes med hjemmel i utk § 11. For øvrig vises til den alminnelige bestemmelse om overføring i domstolsl § 38. Noen videre regler antar man at det neppe er praktisk behov for. Annet ledd er nytt. I praksis har det vist seg å være behov for en adgang som nevnt i første punktum. Det kan nevnes at spørsmålet om en slik bestemmelse ble tatt opp i Stortinget 26 november 1969 ved et grunngitt spørsmål fra representanten Egil Endresen til justisministeren (St forh s 843), og at Høyesterett ved kjennelse 14 november 1969 utsatte behandlingen av en anke i privat ærekrenkingssak i påvente av endelig avgjørelse i sakene mot saksøktes kilder, L nr 129 B. (Se også Bratholm i Lov og Rett 1969 s 1 flg, spesielt s 13.) Annet ledd annet punktum går vesentlig lenger enn første punktum, idet retten gis en alminnelig adgang til å utsette en straffesak inntil et omtvistet forhold er nærmere klarlagt i en annen straffesak. Også her er det særlig private straffesaker man har for øye, men det synes ikke å være grunn til å la bestemmelsen gjelde bare slike saker. brukt, men den vil kunne være aktuell når det f eks er reist en rekke parallelle saker om samme type lovovertredelse og det finnes ønskelig at én av dem avgjøres i Høyesterett før de øvrige behandles. Eller det kan f eks være spørsmål om å utsette en sak mot medvirkeren inntil saken mot hovedmannen er avgjort. Bestemmelsene (§ 18, § 19, § 20, § 21, § 22, § 23, § 24, § 25, § 26, § 27, § 28, § 29 er i samsvar med komitéutkastet ( § 19, § 20, § 21, § 22, § 23, § 24, § 25, § 26, § 27, § 28, § 29, § 30. Da juryordningen foreslås opprettholdt, er lagrettemennene tilføyd i oppregningen i annet ledd nr 1. Det er for så vidt tilstrekkelig at det i rettsboken vises til vedlagt liste over lagrettemennene. Denne paragraf svarer til komitéutk § 21. Størst interesse knytter seg til annet ledd, spørsmålet om det bør være heimel for ved protokollasjonen å bruke henvisninger ikke bare til rettsbøker, men også til politirapporter, jf komitéens motiver s 154-155. Det er i dag iallfall ingen direkte heimel for en slik henvisning til politirapporter som forhørsrettene hyppig gjør bruk av, og komitéen finner framtidig ikke å burde legalisere en slik protokollasjonspraksis. I noen av de innkomne uttalelser gis det uttrykk for et annet syn. Den kst justitiarius i Trondheim byrett (Bugge) uttaler: «Det bør også bli adgang til i særlige tilfeller å henvise til politiforklaringer og erklæringer når aktor, forsvarer og tiltalte (siktede) ikke har noe å innvende mot det, og dommeren finner det helt ubetenkelig. «Komitéen er noe reservert når det gjelder henvisning til politirapporter. Etter min oppfatning har disse rapporter ofte en mer grundig og i forhold til straffebudet vel så relevant utforming som rettslige avhør, hvilket også er naturlig idet de er utarbeidet av en etterforsker som fra bunnen av og gjennom lengere tid enn en dommer som regel kan avse, har bearbeidet saken. I retten kan, som erfaringen viser, saken komme skjevt ut ved at forutsetningene der ikke er de samme. Den kst politimester i Kristiansand (Eckhoff) uttaler: «En finner ikke de argumenter som komitéen har brukt for kategorisk å nekte henvisninger til utenrettslige forklaringer overbevisende. Dette gjelder særlig saker hvor det begjæres pådømmelse i forhørsrett. En må her være klar over at denne gruppe saker arbeidsmessig betyr vesentlig for domstolene. Det viktigste argument synes for komitéen å ha vært at en henvisning kan medføre et mere summarisk avhør og at en svekker kontrollen med at avhøret er riktig utført. Da en går ut fra det ikke er selve den manuelle skriving som her er avgjørende for komitéen, men at siktede virkelig har forklart seg for retten, må det antas at det skulle være tilstrekkelig med lovbestemte krav om hvordan avhøret skal foregå. Dessuten skal jo siktede ha forsvarer dersom det er en alvorligere sak (§ 98). Her skulle en da kunne regne med at kontrollen ble god nok i alle tilfelle. Et annet argument komitéen har brukt er at en henvisning til flere politiforklaringer skaper merarbeid for de som senere får befatning med saken. Dette må dog avveies mot det merarbeid en tvungen protokollasjon vil medføre. Den praktiske situasjon rundt i landet er dog den at det er de uerfarne dommerfullmektiger med sin manglende trening i maskinskriving, avhør og protokollasjon som sitter med disse saker. Man har tatt et rundskriv fra 1897 og en enkelt kjennelse fra 1958 til hjelp i argumentasjonen. Det skulle være mulig å finne en begrenset adgang til å henvise til politiforklaringene i de tilfelle hvor disse betenkeligheter ikke er tilstede. En føler seg nemlig overbevist om at i de alt overveiende antall forhørsrettssaker vil en henvisning derved kunne skje. Departementet er for sitt vedkommende enig med komitéen og slutter seg til dens begrunnelse for ikke å gi heimel for ved protokollasjonen å vise til politirapporter i steden for å gjengi forklaringen avgitt i retten. Spørsmålet vil etter utkastet bli mest aktuelt i forbindelse med forhørsrettspådømmelse og det er her særdeles viktig med en betryggende protokollasjon. En opplysning i rettsboken om at siktede har forklart seg i samsvar med sin tidligere forklaring for politiet, kan i og for seg være på sin plass, men hovedpunktene i forklaringen for retten bør gjengis i rettsboken. Det merarbeid som dette medfører for dommeren, må veies mot ønskeligheten av et mest mulig betryggende og kontrollerbart grunnlag for dom i forhørsrett. Siktede dømmes her på sin egen tilståelse, og det finnes i praksis mange eksempler på at henvisninger til siktedes tidligere politiforklaringer kan skape uklarhet og tvil med hensyn til hva siktede egentlig har forklart og tilstått for retten. Paragrafen er i samsvar med komitéutk § 29 og gjelder først og fremst tredjemanns rett til å kreve utskrift av straffesaksdokumenter, jf komitéens motiver s 157-158. Det foreligger her kryssende hensyn, noe som også kommer til uttrykk i de innkomne uttalelser om komitéforslaget. «Norsk Presseforbund regner med at det i samsvar med det foreslåtte system om offentlighet i forvaltningen - der domstolenes dømmende virksomhet vil komme til å falle utenfor loven -, også må bli adgang for pressen til dokumentinnsyn i straffeprosessaker etter samme intensjoner. Når det således i forslaget til § 29 i innstillingen er anført at det kan kreves utskrift av rettsbøker og andre dokumenter som retten har avsluttet behandlingen av, av enhver «som det har rettslig interesse for», går Norsk Presseforbund ut fra at denne regel i tilfelle også vil kunne påberopes av pressen i orienterings- og informasjonsøyemed, altså uten hensyn til om presse, presseorgan eller pressemedarbeider er part. Om § 29 ikke skulle kunne forstås slik, vil man foreslå at «rettslig interesse» erstattes med «saklig interesse». Det vises i denne forbindelse til at det i motivene til den foreslåtte lov om offentlighet i forvaltningen uttrykkelig er presisert (s. 98) at det for henvendelser fra pressen om saksdokumenter i alminnelighet må «være en presumpsjon at vedkommende journalist eller den avis han representerer, har en saklig interesse». «Med hensyn til bestemmelsen i § 29, vil jeg ha bemerket at jeg synes at bestemmelsen går betenkelig langt når det gjelder utskrift av dokumenter i straffesaker. Utkastets § 29 bør sees i sammenheng med påtaleinstruksens § 74, 5 ledd, som handler om utlån av arkiverte dokumenter, og hvor det bl.a. heter: «Begjæringer, fremsatt av offentlige myndigheter, bør som regel innvilges. Andre begjæringer om utlån av dokumenter i straffesaker må ikke innvilges uten at det foreligger særlige og aktverdige grunner som taler for at så skjer.» Det er hensynet til fornærmede og andre som har gitt forklaringer i saken som tilsier en mer restriktiv bestemmelse enn utkastets § 29, og jeg synes formuleringen i påtaleinstruksen gir en ganske god avgrensning av de motstridende hensyn. Den kst statsadvokat i Nordland (Utengen) uttaler at det er maktpåliggende for etterforskingsarbeidet at det blir adgang til å sette snevre grenser for utlånsadgangen o l. Departementet slutter seg til komitéens lovutkast med enkelte endringer. Til de enkelte bestemmelsene i utk § 28 bemerkes: Når det gjelder første ledd, kan man ikke være enig i den forutsetning som Norsk Presseforbund gir uttrykk for. Pressens rett til dokumentinnsyn i orienterings- og informasjonsøyemed kan ikke antas å være dekket av begrepet «rettslig interesse» med det innhold dette begrep har i rettergang. Reelt sett er det også andre hensyn som gjør seg gjeldende for pressen enn for dem som har en «rettslig interesse» i tradisjonell forstand. Det vil derfor både kunne skape uklarhet og på andre måter være uheldig å basere pressens rett på disse regler. Det kan bl a pekes på at utk § 28 bare regulerer retten til å få utskrift av dokumenter i en straffesak som retten har avsluttet behandlingen av. Informasjonsbehovet med hensyn til aktuelle rettsreportasjer vil bare i liten grad bli imøtekommet ved en slik bestemmelse. Utk § 28 regulerer spørsmålet om hvem som har rett til å kreve utskrift av dokumentene i en straffesak som retten har avsluttet behandlingen av. Bestemmelsen gjelder så vel partens (siktedes/domfeltes) som tredjemanns rett til å gjøre seg kjent med saksdokumentene i en avsluttet rettssak. (Når det gjelder mistenktes og fornærmedes rett til å få se saksdokumentene på etterforskingsstadiet, vises til utk § 242, jf også utk § 264 om forberedelse til hovedforhandling.) Med forbehold for unntaksbestemmelsene i annet og tredje ledd er § 28 ikke til hinder for at også andre gis adgang til dokumentene, f eks pressen. Etter departementets mening er det mest hensiktsmessig at man i forhold til pressen regulerer spørsmålet om rett til dokumentinnsyn ved forskrift, jf bestemmelsens sjette ledd. Dermed vil man også kunne vurdere regler om pressens rett til utskrift i sammenheng med andre former for dokumentinnsyn. I disse forskriftene bør det blant annet tas inn en uttrykkelig bestemmelse om at pressen som utgangspunkt skal ha rett til å gjøre seg kjent med tiltalebeslutning og dom i en aktuell straffesak, forutsatt at forkynnelse for tiltalte har funnet sted. Under henvisning til riksadvokatens uttalelse vil man bemerke at uttrykket «rettslig interesse» som utgangspunkt vil gi en snevrere avgrensning enn «aktverdige grunner» som er brukt i påtaleinstruksen § 74 femte ledd. I annet ledd har man til klargjøring presisert at et pålegg om hemmelighold ikke er til hinder for at utskrift gis til partene. Tredje ledd er omformulert i forhold til komitéutkastet. Etter departementets mening bør utgangspunktet være at det ikke gis utskrift av de dokumenter som går inn under denne bestemmelsen. Men Kongen vil ved forskrift kunne gjøre de unntak som anses nødvendig. Som fjerde ledd er presisert at retten til utskrift skal bedømmes i forhold til hvert enkelt dokument. Det vil også gjelde spørsmålet om det foreligger rettslig interesse. I femte ledd er presisert at det er spørsmålet om retten til utskrift etter denne paragraf, som kan bringes inn for retten i tilfelle av avslag. bringes inn for retten. Videre er presisert at vedkommende kan kreve at spørsmålet forelegges retten til avgjørelse, jf komitéinnst s 157 annen spalte. Sjette ledd inneholder bestemmelse om Kongens adgang til å gi forskrifter om gjennomsyn og utlån av dokumentene i en straffesak, jf komitéens utk § 30. (Ifølge komitéens motiver skal komitéens utk § 30 også dekke adgang til gjennomsyn av dokumentene, og man har gjort en uttrykkelig tilføyelse om dette.) Dessuten har man føyd til en bestemmelse om adgang for Kongen til å gi regler om utskrift i tilfelle som ikke går inn under første ledd, jf det som ovenfor er sagt om pressen. Man vil presisere at forskriftshjemmelen etter sjette ledd omfatter så vel verserende som avsluttede straffesaker, herunder også saker som er avsluttet uten å ha vært behandlet av retten. (Spørsmålet om mistenktes, hans forsvarers og fornærmedes rett til å få se dokumentene på etterforskingsstadiet er for øvrig regulert i utk § 242, jf også § 264.) I slike forskrifter vil det også kunne tas inn bestemmelse om rett til å kreve spørsmålet forelagt retten til avgjørelse, jf § 28 femte ledd som direkte bare gjelder avslag på utskrift «etter denne paragraf». Paragrafen svarer til komitéutk § 30 første punktum, men bestemmelsen om adgang til å gi forskrifter om utlån er flyttet til utk § 28 sjette ledd. Utkastet er her i samsvar med komitéutk § 31 og § 32, jf komitéens motiver (s 159). Disse paragrafer svarer til komitéutk § 33, § 34, § 35 men har avvikende bestemmelser for så vidt angår en overstemt dommers plikt til å delta i senere avstemninger som saken gir grunn til, jf utk § 32 annet ledd og § 34. Komitéutkastet har ingen generell regel om at en overstemt dommer skal delta i senere avstemninger, men det foreslås en bestemmelse som svarer til tvml § 139 tredje ledd. Etter denne bestemmelsen (komitéutk § 33 annet ledd) skal en dommer som har stemt for å avvise en sak eller for å oppheve en avgjørelse på grunn av saksbehandlingsfeil, men er blitt overstemt, ta del i de følgende avstemninger som saken gir anledning til. Av motivene (s 159) synes å framgå at komitéen mener ordningen bør være den samme som i sivilprosessen, hvor det utenfor det område som er omfattet av nevnte bestemmelse i tvistemålsloven har vært vist til rettssedvane og alminnelige rettsgrunnsetninger (Ot.prp.nr. 1 for 1910 s 147), se innst s 159 sp 2. Komitéen foreslår enkelte unntak fra denne regelen. Etter komitéutk § 35 skal således en dommer som har stemt for frifinnelse i skyldspørsmålet, ikke delta i avstemningen om det foreligger slike omstendigheter som vil bringe forholdet inn under en strengere eller mildere straffebestemmelse, og heller ikke i avstemningen om straff, men anses som om han hadde tiltrådt den stemmegivning som er gunstigst for tiltalte. Disse regler svarer i prinsippet til gjeldende lovs § 351 annet ledd og § 166. Se for øvrig også komitéutk § 294 fjerde ledd. Om stillingen i enkelte andre land, særlig for så vidt gjelder spørsmålet om en dommer som har stemt for frifinnelse, skal ta selvstendig stilling ved straffutmålingen, vises til innst s 160-161 (merknader til § 35). Departementet vil - i motsetning til komitéen - foreslå at det lovfestes som alminnelig regel at en dommer som er overstemt, skal delta i senere avstemninger når ikke annet er særskilt bestemt ved lov, jf utk § 32 annet ledd. Etter departementets mening gir en slik regel det beste utgangspunkt for løsningen av de spørsmål som oppstår. Man er enig med komitéen i at prinsippet i gjeldende lovs § 351 annet ledd bør opprettholdes, jf utk § 34. Videre bør det gjøres unntak fra hovedregelen i utk § 32 annet ledd hvor avgjørelsen av skyldspørsmålet blir delt opp i medhold av utk § 288, jf bestemmelsens fjerde ledd som svarer til komitéutk § 294 fjerde ledd. Det skal normalt stemmes over skyldspørsmålet under ett, jf utk § 33 første punktum, og utfallet av stemmegivningen bør ikke kunne bli et annet fordi skyldspørsmålet unntaksvis deles opp. Hva særlig angår spørsmålet om en bør gå over til det prinsipp at en dommer som har stemt for frifinnelse i skyldspørsmålet, skal ta selvstendig standpunkt ved straffutmålingen, bemerkes: Gjeldende regel i strpl § 166 som foreslås opprettholdt i komitéutk § 35, bygger først og fremst på habilitetssynspunkter. Særlig vil man peke på at en dommer som har stemt for frifinnelse i skyldspørsmålet, selv kan føle et ubehag ved å måtte delta i straffutmålingen. I enkelte saker kan man ikke se bort fra at dette kan føre til en direkte samvittighetskonflikt. Ordningen har imidlertid også svakheter. retten blir svekket under straffutmålingen. Det kan også tenkes å oppstå situasjoner hvor retten må avsi en dom som dens flertall anser klart i strid med Straffutmålingspraksis. Dertil kommer - og det er kanskje den vesentligste innvending - at en regel som den komitéen foreslår opprettholdt, passer særlig dårlig når saken gjelder flere tiltaleposter, og det avgis stemmer for delvis frifinnelse. Det kunne således tenkes at det ble fellelse i alle tiltalepunkter uten at noen dommer har stemt for fellelse i alle poster. Komitéen antar at det harmonerer best med prinsippet i den nevnte regel at «den enkelte dommer ved fastsettelsen av straffen for den eller de handlinger hvor det er flertall for domfellelse, ved sin utmåling bare bygger på de forhold hvor han selv har stemt for domfellelse» (innst s 161 sp 2). Dette kan innebære at rettens flertall vil måtte utmåle straff for et mindre antall forbrytelser enn tiltalte er kjent skyldig i. Først etter anke vil man i så fall kunne få en reell straffutmåling. Man viser endelig til at dette spørsmål har en viss betydning i argumentasjonen om et utvalg av lagretten skal tiltre retten ved straffutmålingen, se under punkt III A 4 a foran. Etter departementets mening bør det ikke gjelde noen særregel for lagrettemedlemmer. Denne paragraf svarer til komitéutk § 36. Til første ledd i komitéens utkast uttaler Dommerforeningens lovutvalg for straffeprosess: «Avgjørelse av skyldspørsmålet til ugunst for siktede krever ifølge lovutkastets § 36 første ledd to tredjedels flertall av stemmene i herreds- og byrett og i lagmannsrett. Den foreslåtte regel er klar i tilfelle hvor domstolene har den sammensetning som er foreskrevet i utkastets § 283, en bestemmelse som utvalget for øvrig kommer tilbake til. Men regelen i § 36 første ledd passer ikke når lagmannsretten ved overprøving av skyldspørsmålet settes med fire domsmenn, slik at retten i alt får sju medlemmer, jfr. lovutkastets § 338 første ledd (og mindretallets utkast til § 349 tredje ledd). Den gjengitte uttalelse forutsetter at man ved lagmannsrett går over til stor meddomsrett. I proposisjonen foreslås imidlertid at juryordningen opprettholdes som nå, både for lagmannsrett i første instans og ved fornyet behandling. Avstemningsreglene for juryen er tatt inn i kap 23, se § 323. For at regelen i § 35 ikke skal bli misvisende, foreslås en henvisning til § 323. Utkastet foreslås supplert med en regel om kvalifisert flertall for anvendelse av dødsstraff. Dødsstraff kan anvendes etter den militære straffelov, og sak om dette kan komme til pådømmelse etter den alminnelige straffeprosesslov. Etter landssvikrettergangsloven, som foreslås opphevet, kreves det for anvendelse av dødsstraff samme flertall som for fellelse i skyldspørsmålet. På bakgrunn av forslaget om at et utvalg av lagretten skal tiltre retten ved straffutmålingen i lagmannsrett, vil spørsmålet om dødsstraff måtte avgjøres av 3 fagdommere og 4 lagrettemenn. Det må da kreves minst 5 stemmer for at dødsstraff kan anvendes. Dersom regjeringens forslag om å oppheve dødsstraffen blir vedtatt i Stortinget, kan bestemmelsen sløyfes, jf også utk § 458 siste ledd og 461. Paragrafen er i samsvar med komitéutk § 37. Dommerforeningens lovutvalg for straffeprosess uttaler at ordet «ugunstigst» vel bør endres til «gunstigst», og det samme mener Kristiansand byrett og byfogden i Tromsø (Kaas), som begge antar at det her er en trykkfeil i komitéutkastet. Realiteten blir den samme uansett hvilket uttrykk man her velger. Noen trykkfeil er det ikke tale om, og man er blitt stående ved å beholde den uttrykksmåte komitéen har foreslått. Denne er i samsvar med uttrykksmåten i tvml § 142 annet ledd, dansk Rpl § 216 stk 2, svensk RB kap 29 § 2 stk 3 og tysk GVG (Gerichtsverfassungsgesetz) § 196 tredje ledd. Første ledd er i samsvar med komitéutk § 38. I annet ledd er for ordens skyld foreslått en henvisning til de særlige regler om utarbeidelse av spørsmål til lagretten under jurybehandling. Paragrafens tre første ledd er i samsvar med komitéutk § 39. Til denne uttaler Dommerforeningens lovutvalg for straffeprosess: «Lovutkastets § 39, som gjelder forholdet mellom tiltalebeslutning og dom, foreskriver blant annet at retten ikke er bundet av tiltalebeslutningen med hensyn til det straffebud som skal anvendes på det forhold tiltalen gjelder. Denne forskrift, som ellers er grei nok, inneholder intet om hvorvidt retten i tilfelle av idealkonkurrens kan - og skal - anvende flere straffebud selv om bare det ene er nevnt i tiltalebeslutningen. omstridt og neppe kan anses løst i rettspraksis, er det heller ikke tilfredsstillende helt å gå forbi spørsmålet når det nå skal gis en ny og fullstendig lov om rettergangsmåten i straffesaker. «Komitéen går ikke i noen særlig utstrekning inn på de forskjellige problemer av konkurrens og lignende (jfr. Skeie: Straffeprosess I side 350 ff), og spørsmålet vil matte overlates til teori og praksis. Departementet forstår komitéen slik at den mener det - på samme måte som nå - må overlates til andre rettskilder enn loven i detalj å klargjøre de spørsmål Dommerforeningens lovutvalg nevner. Betingelsen for å gå utenfor tiltalebeslutningen er i alle tilfelle at det fortsatt er tale om det samme forhold som tiltalen gjelder, og det lar seg ikke gjøre i en lovtekst uttømmende å regulere spørsmålet om forholdets identitet. Det er trolig ikke en gang mulig å utforme en enkel regel om at retten har plikt til å gå utenfor tiltalebeslutningen overalt hvor den har adgang til å gjøre det, jf Andenæs, Straffeprosessen (1962) s 298 flg. Det mest rasjonelle antas å være at de gjenstående tvilsspørsmål her får sin løsning i rettspraksis. (Se ellers komitéens motiver s 162-163.) I fjerde ledd har man foreslått en henvisning til de særregler som gjelder om utforming av spørsmålene til lagretten i § 315, jf merknadene til denne paragraf. Denne paragraf er i samsvar med komitéutk § 40, jf komitéens motiver s 163. Disse paragrafer svarer til komitéutk § 41 og § 42 og bestemmer hva domsgrunnene skal inneholde. Det er foreslått enkelte endringer i forhold til komitéutkastet for å tilpasse bestemmelsene til juryordningen, som foreslås opprettholdt for lagmannsrett. Utvalgets forslag til domsgrunner forutsetter at man går over til stor meddomsrett for lagmannsrett. Det har vært en del meningsforskjell om domsgrunnene i lagmannsrettssaker i så fall burde avdekke dissenser om frifinnelse i skyldspørsmålet. Dette punkt har også spilt en rolle i den prinsipielle diskusjon om jury eller meddomsrett. Da proposisjonen bygger på at juryordningen skal opprettholdes, finner man ikke grunn til å gjengi innholdet av de spesielle uttalelser om domsgrunnene på dette punkt. Ellers nevnes at det fra politihold er pekt på ønskeligheten av at dissens angående lovanvendelsen alltid begrunnes. Således uttaler politimesteren i Asker og Bærum (Qvale): «Det bør overveies om det i loven ikke bør inntas en bestemmelse om at dissens angående lovanvendelsen må begrunnes, idet dette kan få betydning for spørsmålet om anke. Det samme spørsmål reises av Politiembetsmennenes Landsforening (utvalget for strafferett og kriminologi): «Forsåvidt angår bevisbedømmelsen vedrørende skyldspørsmålet ansees bestemmelsen fyldestgjørende, idet det ikke antas å foreligge noe særlig behov for en nærmere utredning om hvorfor/hvorledes mindretallet her har kommet til et annet resultat. Når det derimot gjelder dissens vedrørende lovanvendelsen, bør det formentlig kreves - overensstemmende med vanlig praksis - at mindretallets syn fullt ut inntas i dommen, noe som bl.a. kan ha betydning for overprøvelse. For å få bestemmelsen i harmoni med rettspraksis kan det være spørsmål om sådan tilføyelse: «Dissens vedrørende lovanvendelsen skal alltid begrunnes. Departementet er enig i at det er ønskelig at dissenser vedrørende lovanvendelsen blir begrunnet. En bestemmelse som antydet av Politiembetsmennenes Landsforening, kan dog ikke antas å ha noen praktisk betydning for så vidt, og mer spesielle krav til begrunnelsen antas ikke å burde oppstilles, særlig fordi domsmenn vil kunne ha vanskelig for å gi en mer juridisk begrunnelse av sin rettsoppfatning. Fagdommeren bør naturligvis i dommen søke å redegjøre for vedkommende domsmanns mening, men det må i tilfelle godtas om denne kort og godt er at loven antas ikke å ramme det påtalte forhold. Departementet har i avsnitt III A 4 a foran gått inn for at et utvalg av lagretten skal tiltre retten ved straffutmålingen. I diskusjonen om denne ordning har hensynet til lagrettemedlemmenes anonymitet vært et sentralt spørsmål. Departementet har presisert at det må være en forutsetning for ordningen at det ikke må komme til uttrykk i domsgrunnene at et lagrettemedlem i tilfelle har stemt for frifinnelse i skyldspørsmålet. I § 332 har man foreslått en uttrykkelig regel om dette. Slik § 40 og § 41 er formulert, innebærer de ikke noe krav om at frifinnelsestandpunkt skal opplyses. Et lagrettemedlem bør heller ikke ha rett til å opplyse om dette. For å unngå misforståelser, har man i § 41 annet ledd tilføyd en henvisning til de særlige regler om dette i § 332. Til § 42, § 43, § 44, § 45, § 46 § 47, § 48, § 49, § 50, § 51, § 52, § 53, § 54. komitéutk § 43, § 44, § 45, § 46, § 47, § 48, § 49, § 50, § 51, § 52, § 53, § 54, § 55 jf komitéens motiver s 163-167. Noen steder har det dog vært nødvendig å føye inn «begjæring om fornyet behandling» i tillegg til «anke». Videre er det gjort en endring i § 45 § 49 annet ledd av hensyn til juryordningen, jf for så vidt angår den siste bestemmelsen komitéens subsidiære lovutkast basert på juryordningen (s 63). Etter tvistemålslovens § 153 annet ledd annet punktum kan i sivile saker opplesing av domsgrunnene erstattes med en muntlig framstilling av deres vesentlige innhold. I motivene til komitéutk § 44 gir komitéen uttrykk for at en tilsvarende bestemmelse ikke vil «være på sin plass hvor det gjelder straffedommer». Under den alminnelige høringsbehandlingen av komitéinnstillingen er det ikke framkommet noen merknader til komitéens syn på dette punkt. På bakgrunn av en henvendelse fra dommerhold forela departementet i 1977 for enkelte institusjoner1 på ny spørsmålet om man i straffesaker burde ha adgang til å erstatte opplesing av domsgrunnene med en muntlig framstilling av deres vesentlige innhold. 1 Den norske Dommerforening, Den Norske Advokatforening, Politiembetsmennenes Landsforening, Norges Juristforbund, Høyesterett, lagmannsrettene, enkelte herreds- og byretter, Riksadvokaten og Norsk forening for kriminalreform (KROM). Av disse har Politiembetsmennenes Landsforening, Norges Juristforbund, KROM og enkelte av domstolene ikke gitt uttalelse i saken. De fleste av høringsinstansene som har uttalt seg om spørsmålet, gir uttrykk for at det neppe er noe praktisk behov for en adgang til muntlig framstilling av domsgrunnene og slutter seg til Straffeprosesslovkomitéens forslag på dette punkt. Dette gjelder bla Den norske Dommerforening, Norges Høyesterett og de fleste av de andre domstolene som har gitt uttalelse. Advokatforeningen ser for sitt vedkommende ingen betenkeligheter ved en adgang til muntlig framstilling av domsgrunnene hvor dette anses mest praktisk, men forutsetter at denne adgang i tilfelle bare blir brukt i unntakstilfelle. Forutsatt at domfelte i samme rettsmøte får overlevert en utskrift av dommen, har heller ikke Riksadvokaten noen vesentlig innvending mot en adgang til muntlig framstilling av domsgrunnene. Departementet antar for sitt vedkommende at det neppe er noe stort spørsmål om det bør innføres en adgang til muntlig framstilling av domsgrunnene i straffesaker. Som nevnt av Advokatforeningen måtte forutsetningen i alle fall være at en slik adgang bare ble brukt i unntakstilfelle. Videre måtte det stilles som krav at siktede i samme rettsmøte fikk utlevert utskrift av dommen (i sin helhet), jf at ankefristen løper fra domsavsiingen. Departementet er imidlertid for sitt vedkommende enig med Straffeprosesslovkomitéen i at det ikke bør innføres en adgang til muntlig framstilling av domsgrunnene i straffesaker. Man viser for så vidt til det som er uttalt av høringsinstansene om at det ikke synes å være praktisk behov for en slik adgang, og at Dommerforeningen og de fleste domstolene som har gitt uttalelse, har sluttet seg til komitéens syn på dette punkt. I sin uttalelse peker for øvrig Høyesterett på at selv om dommen leses opp i sin helhet, bør siktede - om han ønsker det - så vidt mulig få utskrift av dommen i samme rettsmøte. Departementet er enig i dette. Annen del omfatter kapitlene 6-9 om påtalemyndigheten, påtalen, siktede og forsvareren. I sine motiver til dette kapittel drøfter komitéen innleiingsvis forholdet mellom påtalemyndigheten og de politiske organer, s 167-169. Komitéen konkluderer med at Kongen fortsatt bør ha instruksjons- og omgjøringsmyndighet overfor riksadvokaten og påtalemyndigheten for øvrig, slik at Kongen vedblir å være påtalemyndighetens høyeste instans. Det har ikke vært uttalt noen uenighet om dette punkt. Departementet er også enig med komitéen på dette punkt og slutter seg til dens begrunnelse. For så vidt angår den eksklusive påtalekompetanse som Kongen har i dag, viser man til de særskilte motiver til utk § 64. Denne paragraf svarer til komitéutk § 56 og nåværende strpl § 72. Realitetsendringen er særlig at lensmennene ikke er tatt med i første ledd nr 3. Se ellers komitéens motiver (s 169-171). Ved lov 17 desember 1976 nr 98 er det gjort enkelte endringer i lov 13 mars 1936 nr 3 om politiet som er av interesse i denne forbindelse. Etter lovens § 4 skal som embetsmenn utnevnes politimestre og politiinspektører. Politiadjutanter og politifullmektiger tilsettes av departementet. Stillingen som overvåkingssjef er gjort om til åremålsstilling og han er således ikke lenger embetsmann. Kapitlet om utrykningsstyrken mv (tidligere kap 2) utrykningssjefen skal utnevnes som embetsmann er sløyfet. I forarbeidene er imidlertid forutsatt at dette vil være uten betydning for utrykningssjefens framtidige status, idet han fortsatt kan utnevnes som embetsmann i likhet med hva som er tilfelle for sjefen for Kriminalpolitisentralen, jf Ot.prp.nr. 60 (1975-76) s 4-5. Ved lovendringen 17 desember 1976 nr 98 ble også strpl § 72 endret dithen at overvåkingssjefen ble føyd til i oppregningen i bestemmelsens første ledd nr 3. Bakgrunnen for dette er at overvåkingssjefen er tillagt påtalemyndighet i egenskap av daglig leder av overvåkingstjenesten i Oslo politidistrikt og av landsdelssentral Østlandet, jf Ot.prp.nr. 60 (1975-76) s 8. Om den nærmere avgrensing av overvåkingssjefens påtalemyndighet viser man til utk § 67 fjerde ledd. De innkomne uttalelser knytter seg til første ledd nr 3. Politiembetsmennenes Landsforening, hovedstyret, er enig i komitéforslaget, men uttaler at det bør settes «det vilkår for å tilhøre påtalemyndigheten at de underordnede politiembets- og tjenestemenn har juridisk embetseksamen». Foreningens utvalg for strafferett og kriminologi foreslår at det tas en reservasjon for politiinspektører, -adjutanter og -fullmektiger med spesialtjeneste uten påtalemyndighet. Politimesteren i Oslo (Gjerde) spør om ikke riksadvokatfullmektigen skal tilhøre påtalemyndigheten. Politiets Sentralorganisasjon foreslår den någjeldende § 72 opprettholdt. Sjøfartsdirektoratet mener at også skipsinspektørene (nå sjøfartsinspektørene, se sjødyktighetslovens § 4 første ledd a) slik bestemmelsen lyder etter endringsloven 10 juni 1977 nr 67) bør nevnes blant påtalemyndighetens tjenestemenn. Direktoratet uttaler: «Sjøfartsdirektoratet er av den oppfatning at skipsinspektørenes påtalemyndighet, hvis hjemmel idag finnes i § 17 i Lov om statskontroll med skips sjødyktighet (sjødyktighetsloven), jfr. § 80 i Regler om ordning av påtalemyndigheten (Påtaleinstruksen), bør sammenfattes og inntas som selvstendig bestemmelse i straffeprosessloven. Spørsmålet om omfanget og karakteren av skipsinspektørenes påtalemyndighet har fra tid til annen vært gjenstand for diskusjon, og det er direktoratets inntrykk at det hersker atskillig uklarhet om rekkevidden av de bestemmelser som idag gjelder på dette punkt. Sjøfartsdirektoratet har da også ved flere anledninger tatt opp spørsmålet om en nærmere presisering og forankring av skipsinspektørenes påtalemyndighet, og har senest gitt uttrykk for sine synspunkter i forbindelse med den foretatte revisjon av påtaleinstruksen, fastsatt ved kgl. res. av 1. november 1968. I Justisdepartementets kommentar til revisjonen av påtaleinstruksens § 80, er det imidlertid pekt på at «spørsmålet om eventuelle endringer i skipsinspektørenes påtalemyndighet er ellers inntil videre stillet i bero», jfr. i denne forbindelse Justisdepartementets rundskriv til påtalemyndigheten og politiet om revisjonen, j.nr. 14202768 P, datert 7. januar 1969. Sjøfartsdirektoratet har oppfattet denne reservasjon dithen at spørsmålet om skipsinspektørenes påtalemyndighet ikke ble drøftet fordi Justisdepartementet mente at emnet fant sin naturlige plass i straffeprosessloven og i den da pågående revisjon av denne lov. Straffeprosesslovkomitéen har imidlertid om disse spørsmål uttrykt følgende: «I henhold til særlige bestemmelser utenfor straffeprosessloven er også andre tjenestemenn tillagt en begrenset påtalemyndighet, f. eks. fiskerioppsynssjefene og skipsinspektørene, jfr. påtaleinstruksens § 78 flg., men de hører ikke derfor til påtalemyndighetens tjenestemenn. Sjøfartsdirektoratet oppfatter straffeprosesslovkomitéen slik at i og med at skipsinspektørene ikke hører til påtalemyndighetens ordinære tjenestemenn, bør omfanget og rekkevidden av deres påtalemyndighet heller ikke utledes av straffeprosessloven. Sjøfartsdirektoratet kan ikke være enig i en slik slutning. Etter direktoratets oppfatning bør også tjenestemenn med begrenset påtalemyndighet nevnes bl.a. i utkastets § 56 for å motarbeide mulig uklarhet med hensyn til kompetanseforholdet mellom skipsinspektoratene og den øvrige påtalemyndighet. Således kan det nevnes at skipsinspektørene idag, etter påtaleinstruksen, utøver sine påtalefunksjoner i samarbeid med, og side-/ og eller underordnet den ordinære påtalemyndighet. Derimot er det bestemt at skipsinspektørene dog ikke kan avgjøre spørsmålet om tiltale, utferdige forelegg, utføre aktorater eller erklære anke. Skipsinspektørenes umiddelbare og sterke tilknytning og avhengighet av den ordinære påtalemyndighet fremstiller seg således som uomtvistet og Sjøfartsdirektoratet finner det derfor naturlig at skipsinspektørenes påtalemessige stilling blir vurdert og avklaret av straffeprosesslovkomitéen. Dersom skipsinspektørenes påtalefunksjon skal bibeholdes eller utvides, hvilket forøvrig bør drøftes, kan en etter direktoratets oppfatning ikke utelate disse fra oppregningen, inntatt i utkastets § 56. Dette er nevnt fordi spørsmålet i høy grad angår sakbehandlingen ved påtalemyndigheten forsåvidt det gjelder forhold som star i forbindelse med skipsnavigering og sjødyktighet m. m. Saker som angår disse forhold representerer menneskeliv og store verdier ellers, og berører almenheten i en utpreget grad. Det er derfor viktig at kompetansereglene og sakbehandlingsreglene i disse saker blir så klare som mulig, og det er direktoratets håp at straffeprosesslovkomitéen gir emnet ytterligere overveielser. avgjøres. Etter Sjøfartsdirektoratets mening bør det således gjøres klart ved bestemmelser i loven at spørsmålet om tiltale i saker som hører inn under skipsinspektørene ikke kan avgjøres uten at saken først har vært etterforsket av vedkommende skipsinspektør, og at denne har avgitt sin innstilling i saken. Under hensyn til det viktige saksområde som ivaretas av skipsinspektørene, antar Sjøfartsdirektoratet at skipsinspektørenes stilling på denne måte bør styrkes. I tillegg til hva ovenfor er sagt, antar Sjøfartsdirektoratet at det bør overveies om ikke skipsinspektørene bør gis en viss utvidelse av sin påtalemyndighet. Etter Sjøfartsdirektoratets mening kunne en slik utvidelse bestå i at skipsinspektørene gis en viss begrenset adgang til selv å utferdige forelegg i mindre saker angående forseelser i sjøfartsforhold. Hvorledes denne adgang bør avgrenses har en ikke fått anledning til å overveie, men forutsetter dette nærmere vurdert senere. Som begrunnelse for en slik utvidelse kan anføres at behandlingen av slike mindre saker, slik ordningen er i dag, ofte er meget tungrodd og tar uforholdsmessig lang tid, sett i relasjon til sakenes betydning. Ikke minst de korte foreldelsesfrister i slike saker tilsier en hurtigere og enklere behandlingsmåte fra påtalemyndighetens side enn ordningen er idag. Som det fremgår av hva ovenfor er sagt, anser Sjøfartsdirektoratet det som ønskelig at det på nytt blir overveiet å medta skipsinspektørene blant oppregningen over de tjenestemenn som omfattes av påtalemyndigheten, samt i loven nærmere å presisere innholdet av disse tjenestemenns påtalemyndighet slik som foran antydet. Videre antar Sjøfartsdirektoratet at det bør overveies å utvide skipsinspektørenes påtalemyndighet til også å omfatte foreleggsmyndighet i visse mindre forseelsessaker. Komitéens lovutkast har vært forelagt skipsinspektørene til vurdering og uttalelser og flere av de synspunkter som foran er gitt, har også kommet til uttrykk i de avgitte uttalelser. Spørsmålet om utdanningskravene til de av politiets embets- og tjenestemenn som skal utøve påtalemyndighet, er også tatt opp av politimesteren i Asker og Bærum i merknadene til § 58, jf også Politiembetsmennenes Landsforenings uttalelse i merknadene til denne bestemmelsen. Dessuten har Straffeprosesslovkomitéens medlem Aulie en særuttalelse i samme retning som Politiembetsmennenes Landsforening (innst s 170). Han viser der til det arbeid som da pågikk i Utvalget til utredning av spørsmålet om eventuell omorganisering av den sentrale politiadministrasjon, hvor han selv var formann. I den senere innstilling fra utvalget i 1970 ble foreslått en ny lov om politiet hvor § 4 tredje ledd lyder: «Politiregionsjef og politimester skal ha juridisk embetseksamen. Øvrige politiembetsmenn, politiadjutanter og politifullmektiger som skal tillegges påtalemyndighet, må også ha slik eksamen. I Ot.prp.nr. 60 (1972-73) om lov om politiet ble imidlertid dette forslaget ikke fulgt opp av departementet, se nærmere proposisjonen s 22-23. Denne proposisjonen ble ikke tatt under behandling av Stortinget, jf Ot.prp.nr. 60 (1975-76) om lov om endringer i politiloven s 1-2. Men heller ikke i sistnevnte proposisjon ble Aulie-utvalgets forslag på dette punkt tatt med. Departementet foreslo i stedet opprettholdt bestemmelsen i politiloven om at politimester skal ha juridisk embetseksamen, mens de øvrige embetsmenn i politiet, samt politiadjutanter og politifullmektiger, i alminnelighet bør ha slik eksamen, se nå politilovens § 4 femte ledd (tidligere § 3 sjette ledd, jf endringsloven 17 desember 1976 nr 98). Denne bestemmelsen gjelder også for de av politiets embets- og tjenestemenn som utøver påtalemyndighet. Etter departementets mening bør det som utgangspunkt kreves at påtalemyndighetens tjenestemenn innen politiet skal ha juridisk embetseksamen. En bestemmelse om dette hører naturlig hjemme i straffeprosessloven, se utk § 55 første ledd nr 3. Etter departementets mening kan det imidlertid ikke utelukkes at det i særskilte tilfelle kan bli spørsmål om å gi en kvalifisert politiembetsmann eller -tjenestemann påtalemyndighet selv om han ikke har juridisk embetseksamen. Man har derfor i bestemmelsens annet ledd åpnet adgang til å gjøre unntak fra kravet om juridisk embetseksamen for de personer som er nevnt i første ledd nr 3. Det foreslås at Kongen gis myndighet til å treffe en slik bestemmelse. Departementet er ellers enig i at det i utk § 55 første ledd nr 3 bør gjøres en uttrykkelig reservasjon for de politiinspektører, politiadjutanter og politifullmektiger som ikke har påtalemyndighet. Det vil bero på den enkelte stillingsinstruks, eventuelt påtaleinstruksen, om vedkommende politiembetsmann eller polititjenestemann tilhører påtalemyndighetens tjenestemenn. (Se ellers utk § 67 om hvilken kompetanse som tilkommer påtalemyndighetens tjenestemenn innen politiet.) Reservasjonen i første ledd nr 3 får i dag i første rekke betydning for de politiembetsmenn og polititjenestemenn som gjør tjeneste i departementet eller som er knyttet til Kriminalpolitisentralen eller andre særorganer opprettet i medhold av politilovens § 3 annet ledd nr 1. Riksadvokatfullmektigen har ingen selvstendig påtalemyndighet, selv om han utfører endel aktorater, og man har ikke funnet grunn til særskilt å ta ham med i oppregningen av påtalemyndighetens tjenestemenn. Dette gjelder så mye mer lensmennene. Man er her enig med komitéen. Justisdepartementet har heller ikke funnet det naturlig å nevne sjøfartsinspektørere (tidligere skipsinspektørene) i denne paragraf. Det dreier seg her om ikke-juridiske tjenestemenn med spesialinnsikt på et bestemt område, men uten noen generell forbindelse med den alminnelige påtalemyndighet. Deres påtalemyndighet - som er av en nokså begrenset karakter - har sin heimel i sjødyktighetsloven 9 juni 1903 nr 7 § 17 og påtaleinstruksens § 80 flg. Lovteknisk sett må dette fortsatt være en mer naturlig måte å ordne seg på enn å innarbeide særskilte bestemmelser om sjøfartsinspektørene i straffeprosessloven, og der nevne dem sammen med de av politiets embets- og tjenestemenn som har alminnelig påtalemyndighet. For øvrig må de konkrete spørsmål som Sjøfartsdirektoratet tar opp, overveies nærmere. Dette gjelder spørsmålet om tiltale i saker som hører under sjøfartsinspektørene, ikke kan avgjøres uten at saken først har vært etterforsket av vedkommende sjøfartsinspektør, og spørsmålet om å utvide sjøfartsinspektørenes påtalemyndighet slik at de kan utferdige forelegg i enklere saker. Det førstnevnte spørsmål kan det eventuelt bli spørsmål om å klarlegge i påtaleinstruksen. Disse paragrafer svarer til komitéutk § 57, § 58 jf komitéens motiver (innst s 171). Det ses da bort fra at man har sløyfet kravene om en viss alder for riksadvokaten og statsadvokatene og kravet om embetseksamen med beste karakter (laud). Det lovbestemte alderskrav er uten praktisk betydning. Kravet til laud for advokater som skal prosedere for Høyesterett er opphevd ved lov 31 mars 1978 nr 8 om endringer i rettergangslovgivningen (endringer i advokatlovgivningen mm). På denne bakgrunn er det etter departementets mening ikke lenger grunn til å opprettholde laudkravet for å kunne bli riksadvokat eller statsadvokat. Paragrafen er i samsvar med komitéutk § 59, jf komitéens motiver (s 171-172). «Komitéen presiserer i annen forbindelse at den har sett det som et formål mest mulig å inkorporere i utkastet bestemmelser som finnes annensteds men hvor bestemmelsene finnes naturlig å høre hjemme i straffeprosessloven. I lovutkastets § 57 og § 58 er riksadvokatens og statsadvokatens kvalifikasjoner inntatt. Selv om den underordnede påtalemyndighet har sin status regulert i politilovens § 3, antas den riktige balanse/harmoni i lovforslaget å fremkomme ved en tilsvarende bestemmelse for disse, hvorfor § 59 foreslås redigert således: «Politimestrene er embetsmenn. De skal ha juridisk embetseksamen. De står som påtalemyndighet under riksadvokaten og stedets statsadvokat. Andre embets- og tjenestemenn i politiet har påtalemyndighet når de har juridisk embetseksamen og innehar embete eller tjenestestilling som politiinspektør, politiadjutant eller politifullmektig. De behandler de saker som blir overlatt dem av politimesteren. Riksadvokaten og statsadvokatene kan i den enkelte sak gi pålegg direkte til politiets tjenestemenn. «Det bør overveies om det ikke vil være riktig i straffeprosessloven å medta og utdype nærmere Politiembetsmennenes status som påtalemyndighetens representanter, slik at det stilles krav om juridisk embetseksamen. «Det bør presiseres hva slags pålegg som skal kunne gis umiddelbart til politiets tjenestemenn. Man har nemlig sett eksempel på pålegg direkte fra statsadvokat til en tjenestemann langt utover det han har adgang til, f eks i anledning av aktorat i en lagmannsrettssak å be tjenestemannen komme med forslag til vitner i lagmannsretten med kort angivelse av hva vitnet kan forklare og hvilken tiltalepost (forklaringen) refererer seg til, samt forslag til dokumentasjon - med kort opplysning om hva dokumentet går ut på, hvilken tiltalepost det refererer seg til, hvilken betydning det har. Hva angår spørsmålet om det skal være et lovfestet krav for å utøve påtalemyndighet at vedkommende har juridisk embetseksamen, vises til merknadene til § 55. For så vidt angår utkastets annet ledd om «pålegg umiddelbart til politiets tjenestemenn», lar det seg ikke gjøre i loven å presisere hva slags pålegg som skal kunne gis, jf uttalelsen fra politimesteren i Uttrøndelag. Om nødvendig får nærmere regler gis ved instruks, antagelig ved rundskriv fra riksadvokaten. Disse paragrafer svarer til komitéutk § 60, § 61, § 62, § 63 jf komitéens motiver (s 172-173). Ved lov 17 desember 1976 nr 98 om endringer i politiloven ble komitéutk § 60 annet ledd tilføyd som nytt annet ledd i gjeldende straffeprosesslov § 79, jf Ot.prp.nr. 60 (1975-76) s 8. Bestemmelsen er gjentatt i utkastet her, jf utk § 59 annet ledd. For øvrig gjelder realitetsendringene i forhold til de nåværende regler utk § 60 og § 61 om inhabilitet. Bestemmelsen i § 61 første ledd er ny i forhold til komitéens lovutkast. som stort sett følges i praksis i dag. Departementet finner det imidlertid riktig at straffeprosessloven inneholder en uttrykkelig bestemmelse om hvordan ugildhetsspørsmålet skal avgjøres. Man har ikke funnet grunn til å presisere at tjenestemannens avgjørelse om at han er ugild eller ikke, selvfølgelig kan omgjøres av overordnet påtalemyndighet. I leddets siste punktum er det foreslått en bestemmelse om adgang for departementet til å avgjøre at riksadvokaten ikke er ugild dersom det er reist spørsmål om hans Ugildhet. Til nå har praksis stort sett vært at innsigelse mot riksadvokatens habilitet har vært behandlet og avgjort av Kongen i statsråd. Det er imidlertid ikke sjelden at det er åpenbart at disse innsigelsene ikke kan føre fram slik at det er liten mening i å behandle disse sakene i statsrad. Men departementets adgang til å avgjøre ugildhetsspørsmålet gjelder bare hvor det er klart at riksadvokaten ikke kan anses som ugild. I bestemmelsens annet ledd er presisert at en tjenestemann som anser seg som ugild snarest mulig skal melde fra om dette til sin nærmeste overordnede, jf også første ledd annet punktum. For polititjenestemenn som tilhører påtalemyndigheten, er statsadvokaten å anse som nærmest overordnet politimesteren. For de andre polititjenestemennene (som tilhører påtalemyndigheten) er politimesteren nærmeste overordnede i denne forbindelse. Som nevnt foran er for øvrig tjenestemannens vurdering av ugildhetsspørsmålet ikke bindende for den overordnede. Hva angår bestemmelsens tredje ledd, vil departementet for ordens skyld presisere at det selvfølgelig ikke vil bli spørsmål om å la den ugilde tjenestemannen fortsette behandlingen av saken. Departementet har for øvrig overveid om det er grunn til å ha en særbestemmelse om behandlingen av saken dersom riksadvokaten er ugild. I mange tilfelle vil det her kunne være unødvendig å behandle saken på regjeringsplan. Dette gjelder for det første eventuell oppnevning av setteriksadvokat. Men denne myndighet vil kunne delegeres til departementet uten særskilt heimel i loven. Videre er det klart at det vil være departementet som i første omgang tar stilling til om det er grunn til å oppnevne setteriksadvokat eller om saken uten videre, eventuelt etter at det er innhentet enkelte nærmere opplysninger, skal fremmes i statsråd. Dette siste vil særlig kunne være aktuelt hvor det dreier seg om en åpenbart grunnløs anmeldelse mot riksadvokaten for angivelig straffbare handlinger i tjenesten. Det vil likevel være Kongen i statsråd som endelig avgjør om saken er tilstrekkelig opplyst til å kunne avgjøres uten at den (også) har vært behandlet av (sette) riksadvokat. Noen nærmere regulering av dette spørsmålet i loven er ikke nødvendig. Det kunne også reises spørsmål om ikke departementet i de nevnte tilfellene burde gis myndighet til å henlegge anmeldelser som klart ikke vil kunne tas til følge, jf at riksadvokaten har en tilsvarende kompetanse dersom påtalespørsmålet hører under Kongen, jf påtaleinstruksens § 20 fjerde ledd, kfr § 20 første ledd nr 3. Det reiser seg imidlertid prinsipielle betenkeligheter ved en slik ordning, og departementet vil derfor ikke fremme forslag om dette. I komitéens motiver til dette kapittel drøftes spørsmålene om det hensett til forvaltningsloven er grunn til å ha lovregler om en alminnelig rett til å klage over påtaleavgjørelse og om begrunnelse av slike avgjørelser, s 174-175. Begge spørsmål blir av komitéen gitt et benektende svar. Til komitéens merknader om klageadgangen uttaler den kst statsadvokat i Nordland (Utengen) «at det vel måtte være å foretrekke å få trukket opp klare regler for denne enn kanskje å overlate alt til en uviss praksis». (Se også Bratholms artikkel om utkastet til ny straffeprosesslov i Lov og Rett 1970 s 178-179.) Departementet er for sitt vedkommende enig med komitéen i «at en formalisering av den klageadgang som nå praktiseres, ville medføre mer ulemper enn fordeler». Særlig vekt legger man på at det er ønskelig med den meget vide klageadgang som nå praktiseres hvor det gjelder påtaleavgjørelser, og at den av praktiske grunner måtte begrenses om den skulle lovfestes. For så vidt angår spørsmålet om begrunnelse av påtalemyndighetens avgjørelser, uttaler Bratholm (l c s 180-181) at han kan være enig i mye av det komitéen anfører, men tilføyer at man «burde iallfall kunne stille krav om at det klart fremgår på hvilket rettsgrunnlag avgjørelsen treffes», og at det ikke angis «et annet rettsgrunnlag enn det som etter begrunnelsen synes å være det reelle». Han nevner tre konkrete tilfelle hvor påtalemyndigheten henla saken «etter bevisets stilling» til tross for at den nærmere begrunnelse som ble gitt, pekte i retning av påtaleunnlatelse. Var sistnevnte reaksjonsform blitt brukt, ville de siktede ha kunnet forlange saken innbrakt for domstolene. henlegges etter bevisets stilling, men mener det skulle være mulig å finne en mer nøytral form, f eks at man bare bruker uttrykket «henlegges», slik at man i andre henleggelsestilfelle presiserer grunnene nærmere. I et foredrag gjengitt i Lov og Rett 1970 s 257 flg (spesielt s 264 flg) kommer riksadvokat Dorenfeldt inn på spørsmålet om henleggelsesformen «etter bevisets stilling» og medgir at denne «ikke alltid er så treffende». I en spesiell sak (om «den lille røde bok for skoleelever») ble det brukt en annen form, nemlig «at boken ikke ga grunnlag for strafferettslig reaksjon». Det kan også vises til Lov og Rett 1970 s 461 flg hvor politiinspektør Reidar Harkjerr bl a omtaler disse spørsmål (se spesielt s 463-464). I en artikkel i Lov og Rett 1976 s 189-190 tar konsulent Steinar Tjomsland opp et spørsmål angående forholdet mellom påtalemyndighetens henleggelsespraksis og påtalereglene. «Komitéen har flere steder i innstillingen drøftet spørsmålet om formen for henleggelse i tilfelle hvor påtalemyndigheten ikke reiser tiltale og heller ikke unnlater påtale. Utvalget er enig med komitéen i at det vanskelig kan stilles formelle krav med hensyn til begrunnelsen for slike avgjørelser. Under debatten om innstillingen er i denne forbindelse anført at formen «henlegges etter bevisets stilling» i enkelte tilfelle - ved mistanke om overtredelser av pornografibestemmelsen og blasfemibestemmelsen - er brukt selv om det neppe har vært tvil om selve bevisene i saken. Utvalget finner ikke grunn til å gå inn på de spørsmål som her har vært reist, men vil bare bemerke at eventuelle vanskeligheter ved henleggelsesformen i slike tilfelle vil kunne avhjelpes ved at det i vedkommende straffebestemmelse blir foreskrevet at offentlig påtale bare finner sted når dette kreves av allmenne hensyn. I så fall vil en sak uten videre kunne henlegges for så vidt påtalemyndigheten finner at allmenne hensyn for påtale ikke foreligger. Departementet er enig med komitéen i at det ikke bør kreves noen begrunnelse av påtaleavgjørelser ut over den som i praksis gis allerede i dag, se innst s 175 og spesielt for så vidt angår henleggelse også s 277 sp 1. Hva angår henleggelsesbeslutningen, har man overveiet om det i allfall ikke burde gjelde et alminnelig krav om at det rettslige grunnlag for henleggelsen (f eks bevisets stilling, handlingen er ikke straffbar eller straffeansvar er foreldet) burde opplyses. Som det framgår er det komitéens vurdering at disse «negative påtaleavgjørelser» i praksis blir begrunnet så langt det er naturlig å gjøre det. Et lovfestet krav om begrunnelse, selv om det begrenses til det rettslige grunnlag for henleggelsen, vil imidlertid i praksis lett bli for stivbent. Særlig må det unngås at en henleggelse får karakter av en konstatering av straffeskyld. Også når det gjelder kritikken av henleggelsesformen «etter bevisets stilling», slutter man seg til komitéens synspunkter. De uttalelser som det er vist til foran, gjelder til dels også det forhold at henleggelsesformen har vært brukt selv om det ikke har vært tvil om bevisene eller hvor det ikke har vært noe annet positivt rettsgrunnlag for å unnlate påtale. Man slutter seg til Dommerforeningens uttalelse om at praktiske vanskeligheter i slike tilfelle bør avhjelpes ved at det i vedkommende straffebestemmelse blir fastsatt at offentlig påtale bare finner sted når dette kreves av allmenne hensyn. For så vidt angår straffebestemmelsen om blasfemi (strl § 142) og pornografi (strl § 211) ble påtalereglene endret i denne retning ved lov 23 mars 1973 nr 17. Paragrafen er i samsvar med komitéutk § 64. Komitéen foreslår at straffeprosesslovens bestemmelser om eksklusiv påtalemyndighet for Kongen oppheves, se innst s 175-176. Komitéen foreslår ingen endringer i de regler i straffeloven som legger påtalekompetansen til Kongen, jfr strl § 13, § 96, § 103 og § 130. Det foreslås heller ingen endring i prinsippet om at Kongen er påtalemyndighetens øverste leder, jf § 56 og merknadene foran til kap 6. Dommerforeningens lovutvalg for straffeprosess uttaler om komitéforslaget: «Det må være hensiktsmessig at tiltale i de saker som etter straffeprosessloven må reises av Kongen, nå er foreslått lagt til riksadvokaten, og at denne får kompetanse til å unnlate påtale både i saker hvor tiltalen hører under statsadvokaten, og i saker hvor tiltalen hører under riksadvokaten, jfr. lovutkastets § 65. «Med hensyn til riksadvokatens kompetanse fremgår det av motivene at det er komitéens mening at riksadvokaten skal ha kompetanse til å unnlate påtale i saker hvor tiltalen hører under riksadvokaten. Jeg er enig i denne utvidelse av kompetansen, men kan ikke se at endringen er kommet klart til uttrykk i utkastets § 65 og § 66. Jeg foreslår at § 65, 2. ledd utgår og at § 66 får et 2. ledd med slik formulering: «Riksadvokaten treffer beslutning om å unnlate påtale i en sak hvor tiltalen hører under statsadvokaten. at det her er truffet en begrensning i statsadvokatens kompetanse. Krigsadvokaten for Østlandet (Movig) uttaler: «I henhold til någjeldende strpl. § 88, 1. ledd er Kongen tillagt en eksklusiv påtalerett når det gjelder straffbare handlinger begått av embetsmenn som sådanne. I og med at et meget stort antall militære befalingsmenn er embetsmenn (fra kapteiner og oppover) har omhandlede bestemmelse betydd en nokså unødvendig statsrådsbehandling i en rekke tilfeller, hvor det har vært aktuelt å reise militær straffesak mot militær befalingsmann. Forslaget i utkastets § 65 pkt. 4 om at Riksadvokaten kan avgjøre spørsmålet om tiltale når det gjelder straffbare handlinger i tjenesten av embetsmenn, bør derfor støttes. Komitéens forslag om å oppheve Kongens eksklusive påtalekompetanse etter straffeprosessloven er først og fremst begrunnet med at politiske myndigheter bør ha minst mulig befatning med enkeltavgjørelser om påtalespørsmål. Man er i prinsippet enig i dette, men er likevel kommet til at Kongens eksklusive påtalekompetanse etter straffeprosessloven bør opprettholdes, med visse justeringer for så vidt angår hvilke handlinger den skal omfatte. Det er spørsmål om relativt få enkeltavgjørelser som i alminnelighet vil ha stor offentlig interesse. I praksis har ordningen fungert tilfredsstillende. For så vidt angår kompetansen til å beslutte tiltale, foreslås en viss utvidelse av Kongens kompetanse. Denne omfatter etter gjeldende lov straffbare handlinger «begått av embetsmenn som sådanne». Som komitéen uttaler (innst s 176 sp 1) er det i dag vanskelig å begrunne rasjonelt en sondring på dette området mellom embetsmenn og andre høyere statstjenestemenn. Man foreslår derfor at regelen også omfatter andre tjenestemenn som er tilsatt av Kongen. Kongens myndighet for så vidt angår påtaleunnlatelse, omfatter i dag alle forbrytelser hvor påtalen hører under Riksadvokaten, dvs forbrytelser hvor det kan bli spørsmål om livstidsstraff, forbrytelser som rammes av straffelovens kap 8 (forbrytelser mot statens selvstendighet og sikkerhet), kap 9 (forbrytelser mot Norges Statsforfatning og Statsoverhode) kap 10 (forbrytelser med hensyn til utøvelsen av statsborgerlige rettigheter), § 135 (offentlig forhånelse av statsforfatningen, offentlig opphisselse av en del av befolkningen mot en annen mm), § 137 (deltagelse mm i offentlig oppløp som har til hensikt å øve vold mm), § 142 (blasfemi). § 144 (brudd på taushetsplikt for visse stillingshavere), § 163, § 164, § 165 (mened mm) og endelig forbrytelser i trykt skrift. Man foreslår at Kongens myndighet med hensyn til påtaleunnlatelse innskrenkes til å gjelde forbrytelser som kan straffes med fengsel på livstid, samt forbrytelser mot straffelovens kap 8, 9 og 10. Paragrafen svarer til komitéutk § 65, med de endringer som følger av at Kongens eksklusive påtalemyndighet i endel saker foreslås opprettholdt, jf utk § 64. Paragrafen svarer til komitéutk § 66. Paragrafen er stort sett i samsvar med komitéutk § 67, jf komitéens motiver (s 176-177). Man har imidlertid i første ledd gjort en klargjørende tilføyelse. Bestemmelsen går ellers ikke lenger enn den nåværende lovs § 90 første punktum. Det er underforstått at i den utstrekning påtalemyndigheten kan gjøre bruk av tvangsmidler uten først å forelegge saken for retten, vil politiet kunne utøve denne myndighet. For ordens skyld peker man på at når loven legger det til en bestemt myndighet å avgjøre «spørsmålet om tiltale» i en bestemt type saker (utk § 64, § 65, § 66 og § 67 annet ledd), ligger det i dette at den samme myndighet - om annet ikke er bestemt - også treffer avgjørelse om utferdigelse av forelegg (utk § 255), oversending av saken til retten dersom forelegget ikke blir vedtatt (utk § 268), og oversending av en sak til pådømmelse i forhørsretten (utk § 248). En avvikende bestemmelse for visse forelegg finns i denne paragrafs tredje ledd. I forhold til første ledd er det av særlig viktighet at dette ikke gir noen utvidd adgang til å oversende en sak til pådømmelse i forhørsretten, bare fordi utk § 248 om pådømmelse i forhørsretten er plassert i kapitlet om etterforsking. Man nevner videre at bestemmelsen om utferdigelse av forelegg i tredje ledd naturligvis ikke medfører noen utvidd kompetanse til å oversende saken til retten dersom forelegget ikke blir vedtatt. I tredje ledd er det for øvrig foretatt en mindre endring i tilknytning til innkomne uttalelser, som man vil komme tilbake til nedenfor. Departementet har videre som nytt fjerde ledd føyd til en bestemmelse om at overvåkingssjefen skal ha den myndighet som er nevnt i første ledd i de typer saker som Kongen bestemmer. Man viser nærmere til merknadene til § 55 om overvåkingssjefens stilling. embets- og tjenestemenn som har påtalemyndighet, men man foretrekker så langt som mulig å gjøre det i loven. De innkomne uttalelser knytter seg til utkastets annet og tredje ledd, som begge innebærer realitetsendringer i forhold til den nåværende ordning. Politimesteren i Sør-Varanger (Wendt) uttaler: «Jeg har ikke noe å innvende mot at politiinspektører, politiadjutanter og politifullmektiger får myndighet til å reise tiltale i forseelsessaker. Dette er en naturlig følge av utviklingen som har medført at politimesteren - iallefall i noe større forhold - i det vesentlige er opptatt med andre oppgaver enn straffesaker. Politimesteren i Namdal (Vatne) uttaler: «Det må under hensyntagen til den frie stilling de underordnede tjenestmenn med påtalemyndighet har under saksbehandlingen forøvrig, være rimelig at disse også gis myndighet til å reise tiltale i forseelsessaker. Politimesteren i Drammen (Solberg) uttaler: «Jeg er enig i at det i loven ikke bør tas noe forbehold for tiltalebeslutninger når det gjelder underordnede politiembetsmenns påtalekompetanse. Jeg slutter meg også uten reservasjon til den begrunnelse komitéen har gitt for sitt standpunkt. «De nye regler om adgangen til å avgjøre sak med forelegg og om politiets kompetanse til å utferdige forelegg, jfr. utkastets § 67 og § 262, ser jeg som en stor fordel. «Jeg tiltrer forslaget om at også politiinspektør, politiadjutant og politifullmektig gis kompetanse til å utferdige tiltalebeslutning i forseelsessaker. Spørsmålet er i første rekke aktuelt ved de største politikamre. De betenkkeligheter som kan foreligge siden mange politifullmektiger mangler både bakgrunn og erfaring, kan - som også komitéen gjør oppmerksom på - ordnes ved intern instruks fra politimesteren. Jeg har også merket meg at politiet etter forslagets § 67 kan utferdige forelegg i forbrytelsessaker som kan medføre fengsel i inntil 6 måneder. Med denne adgang vil man vesentlig kunne forenkle behandlingen av bagatellsaker.» katens beslutning. «Videre synes det ikke grunn til å innvende noe mot at politiet får kompetanse til å utferdige forelegg også i forbrytelsessaker av mer bagatellmessig karakter, når det dog - som komitéen foreslår - fastholdes at innbringelse for retten må skje etter statsadvokatens beslutning. I noen av uttalelsene gis det uttrykk for betenkeligheter. Den kst statsadvokat i Nordland (Utengen) uttaler at «utvidelsen av inspektørs/adjutants/fullmektigs myndighet i påtalespørsmålet som av komitéen forutsatt, er unektelig noe radikal. «Jeg er noe betenkt over den adgang som bestemmelsen gir underordnede politiembetsmenn til å utferdige tiltalebeslutninger i forseelsessaker. Det faglige nivå er etter min mening synkende blant nevnte gruppe, og jeg ville anse det som mest betryggende om politimesteren fortsatt hadde denne myndighet alene. Komitéen forutsetter riktignok at politimesteren ved instruks vil bestemme hvorvidt hans underordnede embetsmenn skal kunne utøve en slik påtalemyndighet, men etter min mening burde dette i tilfelle sies i loven. Politimesteren i Vestoppland (Herdahl) uttaler: «Jeg ser at innstillingen har regler om påtalemyndigheten slik at bl.a. også politifullmektiger kan utferdige tiltalebeslutninger. Dette har jeg heller ikke noe å innvende mot, men har vært inne på tanken om at det kanskje burde være en form for bemyndigelse i likhet med det som gjelder for dommerfullmektiger, idet det kanskje av og til kan være betenkelig at en helt fersk politifullmektig kan reise tiltale. Det er også noen som mener at endringsforslagene ikke går langt nok. Politimesteren i Oslo (Gjerde) uttaler: «Grensen (i 3. ledd) bør forhøyes til minst 1 år, slik at politiet også kan utferdige forelegg i skadesaker etter straffelovens § 291. Kan man utferdige forelegg i legemskrenkelsessaker, skulle det være rimelig å anta at man i ennå større grad kan gjøre det i skadeverksaker. I denne forbindelse vises til politikammerets tidligere forslag om at mindre tyverier, underslag og bedragerier bør kalles for naskerier og karakteriseres som forseelse, slik at disse mindre vinningsforbrytelser kan avgjøres av politiet meget hurtig, uten nevneverdig etterforskning. For så vidt man forstår komitéen, reiser den samme spørsmål på side 129. Politiinspektør (nå statsadvokat) Hval uttaler: «Innstillingen gir også politiet adgang til å utferdige forelegg i forbrytelsessaker uten på forhånd å forelegge saken med innstilling for statsadvokatene. til forhørsretten til pådømmelse uten at den var forelagt statsadvokaten på forhånd. Man kunne i så tilfelle gi statsadvokaten adgang til allikevel å reise tiltale for herredsretten dersom han mente at det var gjort åpenbare feil fra politiets side ved oversendelse av saken til forhørsrett. Man måtte selvfølgelig her, slik som det er foreslått for utvidelsen av adgangen til å utferdige forelegg, bestemme at dommen måtte godtas av statsadvokatene. Departementet er for sitt vedkommende enig med komitéen og tiltrer dens begrunnelse av endringsforslagene i forhold til den nåværende ordning, jf foran s 87-88 (III B 7 a). Man vil særlig understreke komitéens forutsetning om «at politimesteren ved instruks vil bestemme hvorvidt hans underordnede embetsmenn skal kunne utøve en slik påtalemyndighet» (å utta tiltale i forseelsessaker). For så vidt angår politiets foreleggsmyndighet i saker om forbrytelser, har man tatt opp forslaget fra politimesteren i Oslo. For ordens skyld kan nevnes at naskeribestemmelsen ved lov 14 april 1972 nr 15 ble flyttet fra strl § 262 til strl § 391a, noe som medfører at naskeri nå er en forseelse. Samtidig ble bestemmelsen gitt en videre slagvidde, men den har den samme strafferamme (bøter eller fengsel inntil 6 måneder). En utviding av politiets adgang til å utferdige forelegg i forhold til komitéutkastet, slik at den omfatter forbrytelser som etter loven kan medføre en straff av fengsel til og med ett år, vil ikke bare ha betydning for overtredelser av straffelovens § 291, men også for overtredelser av flere andre bestemmelser, bl a § 1 i lov 18 august 1914 om forsvarshemmeligheter. Det praktiske i de sistnevnte tilfelle er brudd på bestemmelsene om lostvang for utenlandske fartøyer i forbudte sjøområder. Her eksisterer det et særlig behov for hurtig bøteleggelse ved forelegg, slik at skipet kan gå videre, og det kan falle vanskelig tilstrekkelig raskt å innhente statsadvokatens avgjørelse. På bakgrunn av Høyesteretts kjennelse i Rt-1969-698 har bla Forsvarsdepartementet anbefalt at det skaffes heimel for at politiet kan utferdige forelegg i disse sakene. Et tilsvarende spørsmål reiser seg i samband med at komitéen foreslår opphevd bestemmelsene om utvidd foreleggsmyndighet for politiet i lov 9 juli 1948 nr 3 om oppehalding av pris- og rasjoneringsføresegnene o a § 15 for endel lovovertredelser der loven av 1948 regulerer saksbehandlingen. Her har imidlertid Forbruker- og administrasjonsdepartementet uttalt at det helst vil beholde bestemmelsen som den er. Uttalelsen vil bli referert i merknadene til forslaget om endringer i loven av 1948. Når man gir politiet en så vid adgang til å utferdige forelegg i forbrytelsessaker, er det ut fra det syn at den konkrete forbrytelse ikke kan være av noen særlig alvorlig karakter når politiet selv mener at det kan klare seg med en bot. Det er da mindre grunn til å legge vekt på den abstrakte strafferamme for vedkommende type lovovertredelser. Man er ellers enig med komitéen i at utøvelsen av den myndighet det her gjelder, bør reguleres nærmere i påtaleinstruksen. Om utformingen av annet og tredje ledd har Politiembetsmennenes Landsforenings utvalg for strafferett og kriminologi gitt uttrykk for at «En påtaleberettiget innen politiet» er en mer presis formulering enn utkastets «politiet». Dette er i og for seg riktig, men da det her bare er tale om politiets kompetanse som påtalemyndighet, følger begrensningen av utkastets § 55 nr. 3. En mer omstendelig formulering kan det således ikke være grunn til. For øvrig forutsettes at påtaleinstruksen vil presisere de nødvendige reservasjoner, jf komitéens merknad til tredje ledd. Det kan ellers nevnes at Politiets Sentralorganisasjon har avgitt følgende mer generelle uttalelse om politiets foreleggsmyndighet: «Foreleggsinstituttet - med unntak av de endringer som foreslås i Trafikkutvalgets innstilling av 1967 - vil komitéen fortsatt legge til det juridisk utdannede personale ved politiet. I lovutkastet, § 56, er politimestrene m. fl. klassifisert som «Påtalemyndighetens tjenestemenn». PSO er på linje med den moderne oppfatning av politiets rolle i samfunnet og er ikke enig i at politiet skal ha judisielle eller quasijudisielle gjøremål. I § 67, 3. ledd foreslås ordet politiet erstattet med ordet påtalemyndigheten. Dette siste uttrykk er forøvrig nyttet i lovutkastet, § 262. Setningen vil da lyde: Etter nærmere regler som Kongen gir, kan påtalemyndigheten utferdige forelegg i saker om forbrytelser som etter loven ikke kan medføre høyere straff enn fengsel i 6 måneder. I prinsippet bør judisielle avgjerder være forbeholdt domstolen. En er klar over at eksempelvis prosessøkonomiske betraktninger kan ha ført til andre ordninger. Forelegg er eksempelvis i Belgia lagt til påtaleverket. Politiets oppgave bør fortsatt være «advarende og regulerende» (Politiinstruksen, § 2), muligens med adgang til å ilegge avgifter (jfr det i Tyskland nyttede «Gebührenpflichtige Verwarnung») som ikke har karakter av eller må betegnes som forelegg». Det synes her å være meningen at politiet burde fratas enhver foreleggsmyndighet, noe som man antar bare kan bli aktuelt ved at politiet blir helt atskilt fra påtalemyndigheten. Dette er ikke aktuelt i Norge i dag. Paragrafen er i realiteten i samsvar med komitéutk § 68, jf komitéens motiver (innst s 177-178). «Politimesteren beslutter anke i saken, hvor tiltale er reist av politiet. Det bør formodentlig komme til uttrykk i motivene at dette er politimesteren personlig, ikke de ham underordnede tjenestemenn i påtalemyndigheten på vegne av politimesteren. «Utvalget er enig i at anke i forseelsessaker fortsatt bør ligge til politimesteren. Det er riktig og ønskelig at dette sies i loven, ikke som tidligere i påtaleinstruksen. «Det er i utkastets § 68 første ledd foreskrevet at beslutning om anke treffes av den myndighet som har besluttet tiltale. Utvalget går ut fra at dette også gjelder ved anke over en fellesdom avsagt i medhold av straffelovens § 53 nr. 2 a selv om fellesdommen omfatter en tidligere pådømt forbrytelse som er påtalt av høyere myndighet. Departementet antar at det av uttrykksmåten i utkastets annet punktum klart nok framgår at bare politimesteren selv kan treffe beslutning om anke. Man er enig i den forutsetning som Dommerforeningens lovutvalg gir uttrykk for, jf Rt-1970-1504. (Se ellers påtaleinstr § 67 annet ledd). Disse paragrafer er i samsvar med komitéutk § 69, § 70, § 71 jr komitéens motiver (s 178). Bare til den siste, som inneholder forslag om at også en påtalefritatt i forseelsessak skal kunne forlange rettens avgjørelse (utk § 70), er det gitt uttalelser. «Utvalget finner under noen tvil å kunne tiltre forslaget om at siktede også i forseelsessaker skal ha adgang til å kreve at en sak som er avgjort ved påtaleunnlatelse, bringes inn for retten til avgjørelse, jfr. lovutkastets § 71. «Bestemmelsen i den nåværende lovs § 85, siste ledd utvides nå til også å omfatte forseelsessaker. Jeg tror at en må se i øynene at det kan bli adskillig begjæringer om å få forseelsessaker prøvet for retten, men jeg vil allikevel ikke foreslå noen endring, fordi jeg mener bestemmelsen prinsipielt sett gir uttykk for et riktig syn. «Den ordning som foreslås i utkastets § 71, hvoretter også forseelsessaker vil kunne bli overprøvet av retten i disse tilfelle, er i prinsippet riktig, men jeg kan ikke se at den frykt som straffelovrådet tidligere har uttrykt i den forbindelse er mindre begrunnet nå, og jeg tror at domstolene ved en slik utvidelse vil bli for sterkt bebyrdet med bagatellsaker. «Det er foreslått at de siktede også ved påtaleunnlatelse for forseelse kan forlange saken innbrakt for retten, jfr. utkastets § 71. Det er mulig at dette er en rimelig regel. Komitéen uttaler om denne bestemmelse at de praktiske betenkeligheter en hadde ved innføringen av en slik ordning for forbrytelsessaker har vist seg ubegrunnet. Påtaleunnlatelser i forbrytelsessaker er en formell og svært omstendig ordning. Antall forbrytelsessaker som avgjøres med påtaleunnlatelser er beskjedent. Noe ganske annet er det med de mange forseelsessaker som avgjøres med advarsel og påtaleunnlatelse. Bl. a. vil det medføre endel merarbeide for politiet bare å gjøre de siktede kjent med adgangen til at de kan forlange saken inn for retten. Advarsel med påtaleunnlatelse i forseelsessaker meddeles i mange saker svært uformelt. Det er grunn til å tro at det vil bli forholdsvis langt flere klager enn når det gjelder påtaleunnlatelse for forbrytelser. «Utkastets bestemmelse om at siktede kan kreve en sak som er avgjort ved påtaleunnlatelse innbragt for retten også hvor det dreier seg om forseelser, er vel stort sett overensstemmende med den praksis som følges allerede under den någjeldende lov. Departementet er blitt stående ved å burde slutte seg til komitéens forslag om at også en påtalefritatt i forseelsessak skal kunne begjære domstolsprøving. Ordningen kan nok tenkes å ville medføre praktiske ulemper, men ikke større enn at de prinsipielle hensyn bør være avgjørende. Ved flere politikamre er det visstnok praksis å forespørre siktede i en forseelsessak om han er villig til å vedta en advarsel (jf uttalelsen fra politimesteren i Namdal), noe som kan tyde på at det praktiske behov for den nåværende begrensning ikke er særlig stort. Paragrafen er i samsvar med komitéutk § 72, jf komitéens motiver (s 178). falt i første instans, men i utkastet til § 332 annet ledd er likevel forutsatt at forfølgningen kan «frafalles» etter at (fellende) dom er avsagt. Den gjeldende § 86 er i praksis tolket derhen at påtalemyndigheten kan innstille forfølgningen også etter at en fellende herreds- og byrettsdom er innbrakt til fornyet behandling ved lagmannsrett. For så vidt forfølgningen frafalles på grunn av bevisets stilling eller fordi påtalemyndigheten ikke anser forholdet straffbart, blir den fellende herreds- og byrettsdom brakt ut av verden ved at lagmannsretten avsier frifinnelsesdom uten realitetsprøving. Dette gjelder selv om frafallelse skjer før hovedforhandling ved lagmannsrett er påbegynt. Den gjeldende ordning, som innebærer at påtalemyndigheten uten videre kan kassere en fellende herreds- og byrettsdom, har med rette vært kritisert. Utvalget er enig i den foreslåtte bestemmelse i § 72, men ikke i forslaget til § 332 annet ledd. Sammenhengen mellom disse to bestemmelser i utkastet synes for øvrig ikke å være helt klar. Sikkert er det at påtalemyndigheten etter utkastets § 72 ikke vil kunne bytte en fellende herreds- og byrettsdom med en påtaleunnlatelse. Og dersom det blir holdt hovedforhandling for lagmannsrett, må utkastets § 72 formentlig lede til at påtalemyndigheten i tilfelle må nøye seg med å nedlegge påstand om frifinnelse og ikke lenger kan «frafalle» forfølgningen med bindende virkning for retten. Men forslaget til § 332 annet ledd vil iallfall innebære at påtalemyndigheten i tiden inntil hovedforhandling for lagmannsrett blir påbegynt, fortsatt vil ha adgang til på egen hånd å kassere en fellende herreds- og byrettsdom. Komitéen har i innstillingen (side 178 og side 316-317) uttalt at den her foreslåtte bestemmelse svarer til den nå gjeldende regel i straffeprosesslovens § 419 annet ledd for gjenopptakelsessaker. Men § 419 annet ledd foreskriver at retten med påtalemyndighetens samtykke kan avsi frifinnelsesdom uten hovedforhandling, mens den foreslåtte § 332 annet ledd går ut på at lagmannsretten uten hovedforhandling skal avsi frifinnelsesdom dersom forfølgningen blir frafalt på grunn av bevisets stilling. Politiembetsmennenes Landsforening, utvalget for kriminologi og strafferett, reiser spørsmålet om det ikke vil være en fordel om bestemmelsen i utkastets siste punktum flyttes til straffelovens § 82 første ledd. Departementet vil til denne siste uttalelse bemerke at begge punktum i utkastets annet ledd har tilknytning til påtalereglene i straffeloven, men det er iallfall ikke naturlig med en overføring av dem begge, og etter deres innhold bør de holdes samlet i straffeprosessloven. For så vidt angår utkastets første ledd slutter man seg til uttalelsen fra Dommerforeningens lovutvalg. Utkastet gir her bare uttrykk for det som ville vært den mest naturlige forståelse av den nåværende bestemmelse i strpl § 86 første ledd dersom man ikke hadde hatt motstående praksis, og slik blir da også den tilsvarende danske bestemmelse forstått. I dansk Rpl § 728 første punktum heter det at forfølgningen «kan frafaldes, så længe ikke dom er af sagt», og ifølge Hurwits, Den danske strafferetspleje (3 utg 1958) s 213 vil det si at «når dom er af sagt i 1. instans, - - kan forfølgningen ikke længere opgives med bindende virkning for retten». En unntaksbestemmelse som foreslått i komitéutk § 332 annet ledd, finner man ikke å kunne anbefale. Bestemmelsen forekommer da heller ikke i utkastet til det mindretall som vil opprettholde den nåværende ankeordning, og som man ellers baserer seg på. Etter de erfaringer som er gjort under vår nåværende ordning, ville en slik bestemmelse neppe få stor praktisk betydning. Den antas derfor ikke å kunne begrunnes i prosessøkonomiske hensyn, og prinsipielt lar den seg vanskelig forsvare. I tilfelle måtte frifinnelsesdom uten hovedforhandling i appellinstansen gjøres betinget av tiltaltes samtykke. Påtalemyndigheten bør ikke kunne avskjære tiltalte hans adgang til rettslig overprøving av bevisene i saken. For en tiltalt som har fått en herreds- eller byrettsdom mot seg, er det ikke alltid tilfredsstillende å bli frifunnet etter påtalemyndighetens bestemmelse uten adgang til å gjendrive bevisene under en ny hovedforhandling. Imidlertid finner man heller ikke å kunne tilrå den foreslåtte unntaksbestemmelse med en slik reservasjon. Hvor det er spørsmål om endring av en dom, hører avgjørelsen under domstolene, og påtalemyndigheten bør ikke kunne diktere appellinstansens avgjørelse, heller ikke når det er spørsmål om å avsi frifinnelsesdom. Av de foran nevnte grunner finner man også komitéutk § 380 annet ledd lite heldig. Hvor det er spørsmål om gjenopptakelse og påtalemyndigheten i tilfelle vil påstå frifinnelse, er man enig i at det fortsatt bør være adgang til å avsi frifinnelsesdom uten hovedforhandling, men påtalemyndigheten bør ikke kunne frafalle saken med bindende virkning for retten. Særlig hvis det er gått lang tid siden domfellelsen, vil en fullstendig ny prøving av bevisene kunne ha liten hensikt (f eks fordi det er få gjenlevende vitner), men hvorvidt det har noen hensikt med en ny hovedforhandling, bør vurderes av retten - ikke bare av påtalemyndigheten - og retten må da også se hen til hva domfelte er best tjent med. Se nåværende strpl § 419 annet ledd, som man i utk § 399 annet ledd foreslår beholdt uendret. Det blir etter dette den rett som avgjør spørsmålet om gjenopptakelse, som også avgjør om det er grunn til ny hovedforhandling. undertiden kan være grunn til å la denne rett uttale seg før avgjørelsen treffes. Se ellers de særskilte motiver til utk § 399. Disse paragrafer er i samsvar med komitéutk § 73-75, jf komitéens motiver (s 178-179). Paragrafen svarer til komitéutk § 76, jf komitéens motiver (s 179). For så vidt angår utkastets fjerde ledd om påtalemyndighetens adgang til å møte ved en polititjenestemann som ikke hører til påtalemyndigheten, vises til det man har uttalt foran s 89-94 (III B 7 c). I første ledd har man foretatt en mindre endring på bakgrunn av at høyesterettsadvokattittelen er opphevet for framtida, se lov 31 mars 1978 nr 8 om endringer i rettergangslovgivningen (endringer i advokatlovgivningen m m). Om utkastets annet ledd uttaler politimesteren i Narvik (Wahl): «Jeg viser til utkastets § 76, 2. ledd, om at saker for lagmannsrett skal føres av statsadvokatene. Bare når særlige grunner foreligger kan Riksadvokaten bestemme at bl.a. en polititjenestemann som hører til påtalemyndigheten skal utføre saken. Dette synes unødvendig tungvint, idet jeg oppfatter bestemmelsen slik at Riksadvokaten da må treffe bestemmelse for den enkelte sak. Jeg foreslår at bestemmelsen blir endret slik at saker for lagmannsrett føres av statsadvokatene eller polititjenestemann som hører til påtalemyndigheten. Eventuelt at det gis en bestemmelse om at Riksadvokaten kan bestemme at visse grupper saker blir behandlet av andre enn statsadvokatene, eller at han gis fullmakt til å gi nærmere regler om hvem som ellers kan utføre aktoratene ved lagmannsretten. Jeg antar at det er ubetenkelig å la politiets aktorer møte i lagmannsrett. Vedkommende aktor vil vanligvis ha inngående kjennskap til saken fra underretten, og det sparer mere arbeide at ny mann slipper å sette seg inn i saken. Vedkommende aktor vil antakelig også ha ingen eller bare kort reise til rettsstedet. Enkelte politidistrikter omfatter bare et enkelt sorenskriveri hvor da politiets aktorer i årevis prosederer sakene for samme dommer. Det ville være utviklende og personlig tilfredsstillende for politiets aktorer å møte i lagmannsretten. «Etter ordet «statsadvokatene» bør skytes inn: «politiembetsmenn,» - for vel er det så at straffeprosessloven betegner ikke bare embetsmenn i politiet men også statsadvokatene og riksadvokaten som tjenestemenn - § 56 - men de i politiet som er utnevnt av Kongen er iallfall ikke polititjenestemenn. Slik som 3. ledd, 2. setning lyder skulle en politimester og en politiinspektør være avskåret fra å møte som aktor i herreds- og byrett. Departementet vil til det siste bemerke at det kanskje ikke er vanlig innen politiet å bruke uttrykket «polititjenestemenn» om andre enn de tjenestemenn som ikke hører til påtalemyndigheten, men «tjenestemenn» er en vanlig fellesbenevnelse for embetsmenn og andre offentlige tjenestemenn, (jf forvaltningsl § 2 første ledd bokstav d og utk § 64 første ledd). «Polititjenestemenn» må for så vidt kunne brukes som fellesbenevnelse for politiembetsmenn og andre polititjenestemenn. Det skulle etter utkastet være klart at «polititjenestemenn som hører til påtalemyndigheten» omfatter så vel politiembetsmenn som politiadjutanter og politifullmektiger som ikke er embetsmenn (ikke utnevnt av Kongen), jf utk § 55. For øvrig har man i tredje ledd annet punktum presisert at bestemmelsen gjelder polititjenestemenn som hører til påtalemyndigheten, kfr utk § 58 annet ledd hvor uttrykket «politiets tjenestemenn» er brukt i en videre betydning (se komitéinnst s 172). Som nevnt av komitéen (s 179) svarer bestemmelsen til gjeldende straffeprosesslovs § 75 første ledd annet punktum og presiseringen antas å være i samsvar med komitéens tolking av denne bestemmelsen og hvordan den har vært anvendt i praksis, kfr dog Salomonsen, Straffeproceslov med kommentar I (1925) s 38. Påtalemyndighetens adgang til å møte ved en polititjenestemann som ikke tilhører påtalemyndigheten, er regulert i paragrafens fjerde ledd. For så vidt angår utkastets annet ledd mener man som komitéen at aktoratene i lagmannsretten som regel bør føres av statsadvokaten, og at riksadvokaten bare når særlige grunner taler for det, bør kunne overdra et aktorat til noen annen. En mer elastisk ordning ville være prinsipielt uheldig. Det kunne snarere være grunn til å holde fast ved den ordning man har i dag, at det i tilfelle trengs konstitusjon, slik at aktor ved lagmannsrett alltid har en statsadvokats kompetanse. Han vil da (normalt) ha mer herredømme over saken. Man har dog ikke funnet grunn til å fravike komitéutkastet på dette punkt, da det undertiden vil være aktuelt å bruke stedfortredere som har relativt liten erfaring som aktor. Komitéen har i utkastets annet ledd første punktum foreslått reservasjonen «som regel», men denne sikter bare til unntaksbestemmelsen i annet punktum og er derfor sløyfet. Disse paragrafer er i realiteten i samsvar med komitéutk § 77, § 78, § 79, § 80, § 81 jf komitéens motiver (s 180). I utk § 77 er «høyesterettsadvokater» erstattet med «advokater med rett til å føre saker for Høyesterett», jf merknadene til utk § 76. Man har ikke funnet det nødvendig å presisere at også høyesterettsadvokater/advokater med rett til å føre saker for Høyesterett, kan antas ved andre domstoler enn Høyesterett. For så vidt angår utk § 78 siste punktum hvor uttrykksmåten er forenklet i forhold til siste punktum i nåværende § 81 er ingen realitetsendring tilsiktet. Departementet forutsettes fortsatt å kunne revidere rettens salæransettelse og avgjøre klager i henhold til salærinstruksens bestemmelser og departementets rundskriv om salærinstruksen. Paragrafen er i samsvar med komitéutk § 82, jf komitéens motiver (s 180-181). For så vidt angår annet ledd (om «innbringelse») vises til nåværende strpl § 250a, jf utk § 191. Dommerforeningens lovutvalg for straffeprosess uttaler til første ledd at det «må være en fordel å få lovfestet at mistenkte får stilling som siktet ved at påtalemyndigheten erklærer ham for siktet». Byfogden i Tromsø (Kaas) mener at det foruten særregelen om innbringelse (annet ledd) trengs et unntak for telefonkontroll: «En kjennelse om telefonkontroll vil formentlig være en slik «lignende forholdsregel» som etter utkastets § 82 vil gjøre en mistenkt til siktet. I såfall skal han etter utkastets § 249 stevnes til rettsmøter under etterforskningen, det vil si f.eks. til rettsmøte hvor spørsmål om fortsatt telefonkontroll skal avgjøres. Dette går åpenbart ikke an. Formentlig bør § 82 eller § 218 gis et tillegg hvoretter telefonkontroll ikke gjør en mistenkt til siktet. Departementet vil til denne siste uttalelse bemerke at telefonkontroll klart er en slik «liknende forholdsregel» som gir mistenkte stilling som siktet når den er «rettet mot ham», og slik bør det også være. Man er imidlertid enig i at telefonkontroll (- avlytting) må settes i verk uten varsel til siktede, noe som også er fastsatt i § 1 fjerde ledd i den midlertidige loven 17 desember 1976 nr 99 om adgang til telefonkontroll ved etterforsking av overtredelser av narkotikalovgivningen. Etter denne bestemmelsen blir heller ikke kjennelsen meddelt siktede eller den som avgjørelsen ellers rammes. (Se også til § 126 annet ledd § 130 om stengte møter og hemmelighold.) Paragrafen er i samsvar med komitéutk § 83, jf komitéens motiver (s 181 flg). Den vesentligste realitetsendring i forhold til gjeldende rett er at den straffeprosessuelle myndighetsalder foreslås senket til 18 år. Dette forslag synes å ha alminnelig tilslutning, idet ingen har uttalt seg mot det, men en rekke for, således Dommerforeningen, Advokatforeningen, Kristiansand byrett, den kst statsadvokat i Nordland (Utengen), Krigsadvokaten for Østlandet (Movig), Politiembetsmennenes Landsforening og Norges Vernesamband. Til utkastets annet ledd bemerker den kst statsadvokat i Nordland (Utengen) at regelen i den foreslåtte form synes å kunne bli problematisk og «gi anledning til noe vilkårlig praksis». Barns og unges stilling i straffesaker er for øvrig drøftet i en nylig avgitt utredning om lov om barn og foreldre ( NOU 1977:35). Barnelovutvalget gir her uttrykk for at man er i noe tvil om de hensyn som Straffeprosesslovkomitéen nevner, er sterke nok til å forsvare forslaget om å senke den straffeprosessuelle myndighetsalderen til 18 år, jf utredningen s 55. I den forbindelse peker utvalget på at en senking av grensen i straffesaker medfører at det ikke blir noen helt god sammenheng med reglene om umyndiges adgang til å inngå avtaler, jf vergemålsloven, og med reglene om prosessdyktighet i sivile saker, jf tvistemålslovens § 37 flg. På bakgrunn av Stortingets vedtak høsten 1978 om å senke stemmerettsalderen til 18 år vil Justisdepartementet i løpet av 1979 legge fram forslag om en tilsvarende senking av myndighetsalderen. I den forbindelse vil den prosessuelle myndighetsalderen måtte vurderes nærmere. Departementet er imidlertid blitt stående ved at man i utkastet til ny straffeprosesslov inntil videre bør kunne følge Straffeprosesslovkomitéens forslag på dette punkt, og man slutter seg til dens begrunnelse av forslaget. For så vidt angår siste punktum om varsling av vergen, vil man spesielt understreke komitéens forutsetning om at vergen i alle tilfelle bør underrettes «når han har opptrådt i saken eller har bedt om å bli underrettet» (innst s 184 første spalte). Man har overveid om dette burde sies uttrykkelig i loven, men er blitt stående ved at et slikt direktiv heller bør tas inn i påtaleinstruksen. I andre tilfelle må det bli å avgjøre skjønnsmessig om vergen skal underrettes. Om praksis her vil kunne bli noe uensartet, kan iallfall ikke være noen avgjørende innvending. seg holdt utenfor saken eller om siktede ønsker ham holdt utenfor. Paragrafen svarer til § 84 i komitéens utkast, bortsett fra enkelte endringer eller presiseringer i annet ledd om når en person som har en alvorlig sinnslidelse eller er psykisk utviklingshemmet i høyere grad skal innkalles til rettsmøter i saken og kunne utøve partsrettigheter. Etter gjeldende lov har alvorlig sinnslidende (sinnssyke) ikke partsrettigheter; disse utøves av vergen, jf strpl § 98 annet ledd. Komitéen går inn for at en siktet som har en alvorlig sinnslidelse eller er psykisk utviklingshemmet i høyere grad skal ha partsrettigheter, i tilfelle ved siden av vergen (hjelpevergen). Dette skal likevel ikke gjelde når det finnes «utilrådelig eller åpenbart unyttig å innkalle en sinnssyk eller i høy grad åndssvak siktet til rettsmøtene i saken». I slike tilfelle skal vergen (hjelpevergen) utøve hans partsrettigheter alene. Det vises til innst s 184-186. Andre særregler for de her nevnte persongruppers stilling i straffesaker har man i utk § 96 om en utvidet rett til forsvarer, utk § 251 (gjeldende lovs § 285) om adgang til å fremme sak om straff, utk § 459 (gjeldende lovs § 474) om soningsutsetting, jf også utk § 165, § 166, § 167 om mentalobservasjon og § 288 om oppdeling av forhandlingene. Som følge av en henvendelse fra formannen for kontrollkommisjonen for Reitgjerdet sykehus, lagdommer Huitfeldt, forela departementet de her foreslåtte bestemmelser særskilt for følgende organisasjoner og institusjoner: Sosialdepartementet, Den norske lægeforening, Den rettsmedisinske kommisjon, Norsk Psykologforening, Norsk Sykepleierforbund, Norsk Sosionomforbund, Norsk psykiatrisk forening, Norsk Forbund for Psykisk Utviklingshemmede, Riksadvokaten, Den norske Dommerforening og Den Norske Advokatforening. I nevnte henvendelse fra lagdommer Huitfeldt er det bl a uttalt om innkalling til rettsmøter av de her nevnte persongrupper: «Ut fra de erfaringer som jeg har høstet som formann for kontrollkommisjonen med bakgrunn i de tallrike saker om utskrivning efter begjæring av pasientene (§ 9 i lov om psykisk helsevern) som kontrollkommisjonen har behandlet, vil jeg få fremholde at en siktet/tiltalt som er erklært sinnssyk av sakkyndige bare bør unnlates innkalt til rettsmøtene når det finnes utilrådelig, f.eks. av frykt for voldsomheter eller at rettsforhandlingene kan befryktes å ville bli utilbørlig forstyrret av ham, eller lignende omstendigheter. Skulle en forhåndsvurdering av om siktede/tiltalte kan være tilstede i retten vise seg å være feilaktig, har man bestemmelser i domstolslovens § 133 og § 134 som varetar slike tilfeller, eventuelt kan de endres i nødvendig utstrekning, eller man kan innpasse slike regler i utkastets § 251 og/eller § 290. De uheldige sider ved at en tiltalt blir dømt til sikring uten å ha hatt adgang til å være tilstede under hovedforhandlingen og heller ikke har fått dommen forkynt for seg, har vi nettopp hatt her ved Reitgjerdet. Dette har hatt en meget uheldig innflytelse på pasientens sinnstilstand. Han føler seg med et mildt uttrykk særdeles urettferdig behandlet ved at saken har foregått «over hodet på ham» uten at han har fått anledning til å forklare seg og ikke engang er blitt gjort kjent med dommen før resultatet ble gjort kjent for ham under et møte i kontrollkommisjonen, hvor man hadde skaffet tilveie dokumentene i saken mot ham. Forholdet har også medført at sykehuset har hatt særlige vanskeligheter med ham under oppholdet her. Når utkastet i § 84 annet ledd bruker ordet «unyttig», tenkes det vel på «unyttig for sakens opplysning», men man bør vel ikke helt se bort fra hensynet til siktede/tiltalte i denne sammenheng?... I det notat man sendte ut til høringsinstansene om spørsmålet, uttalte departementet følgende om § 84 i komitéens utkast: «Av hovedregelen i første ledd framgår at den sinnsyke og åndsvake skal ha vanlige partsrettigheter, eventuelt sammen med vergen. Denne endring i forhold til gjeldende rett synes godt begrunnet. Derimot antar man at det kan være grunn til å overveie avgrensingen av innkallingsplikten (og regelen om partsrettigheter) i annet ledd første punktum. Det synes rimelig å unnlate innkalling av siktede, når innkalling og frammøte vil virke uheldig inn på siktetes helsetilstand, og departementet antar at det i første rekke er dette forhold det siktes til når det i annet ledd bestemmes at innkalling kan unnlates når slik innkalling finnes «utilrådelig». Man antar videre at innkalling bør kunne unnlates når siktete mangler evnen til å forstå hva saken gjelder, uansett om hans frammøte ville virke skadelig inn på ham. Også disse tilfelle dekkes av unntaket i annet ledd, for så vidt som det ville være «åpenbart unyttig» å innkalle ham i disse tilfellene. Men videre antas uttrykket «åpenbart unyttig» også å omfatte situasjoner hvor det er grunn til å tro at siktete - selv om han forstår hva saken gjelder - på grunn av sin tilstand utelukkende vil trekke inn forhold som ikke angår saken, samt andre tilfelle hvor det av hensyn til sakens opplysning ville være «utilrådelig eller åpenbart unyttig» å innkalle ham. Man antar imidlertid at siktete iallfall som hovedregel - bør innkalles i slike tilfelle. De synspunkter som foran er gjort gjeldende, bør iallfall tas inn i motivene. Man har overveid om ikke også lovteksten (utk. § 84 annet ledd) bør gis en annen formulering, f.eks. slik: gjelder eller ville en innkalling virke skadelig på ham, kan innkalling til rettsmøtene i saken unnlates. I så fall utøver vergen alene hans partsrettigheter. At siktete... uteblivelse. Har han... vergemålslovens § 96a.» (Utk. annet og tredje punktum). I sine motiver (s 185 annen spalte) går komitéen særskilt inn på spørsmålet om det alltid skal oppnevnes verge for siktet med alvorlig sinnslidelse eller høygradig psykisk utviklingshemning. Om dette uttales: «... Har siktede ikke verge, idet han er fylt 20 år og ikke umyndiggjort, utøver han sine partsrettigheter alene. Praktiske betenkeligheter antas dette ikke å by på, idet det etter utkastets § 96 siste ledd alltid skal oppnevnes forsvarer når det uttas tiltale mot en sinnssyk eller i høy grad åndssvak siktet. Skulle siktede foruten forsvarer ha verge også når han ikke er under vergemål, måtte det i tilfelle oppnevnes hjelpeverge, hvilket neppe ville være av noen reell betydning som vern for siktede. For så vidt kunne det snarere være et spørsmål om ikke åndssvake siktede alltid burde ha verge uansett alder og graden av åndssvakhet. Skulle imidlertid grensen for åndssvakhet trekkes ved en IQ på 75, slik det for tiden gjøres i rettspsykiatrien, ville vergespørsmålet nødvendiggjøre en forhåndsbedømmelse av siktedes åndsevner i langt større utstrekning enn det skjer i dag. Dette ville være lite heldig og ville innebære en særlig risiko for feil ved saksbehandlingen. - Gjelder det åndssvake i alderen mellom 18 og 20 år, vil det dog være særlig grunn til å holde vergen underrettet etter utkastets § 83 annet ledd. Departementet uttalte i sitt høringsnotat følgende om vergespørsmålet: «... I en del tilfelle vil siktete ha verge på forhånd, enten fordi han er umyndiggjort eller mindreårig eller fordi det er oppnevnt en hjelpeverge for ham etter vergemålslovens § 90a. Dessuten er det i utk. § 84 annet ledd foreslått en regel om at hjelpeverge skal oppnevnes når siktete finnes uskikket til å møte i retten. Departementet antar at det kan være behov for hjelpeverge også i en del andre tilfelle hvor sakens karakter eller siktetes tilstand tilsier at siktete har behov for menneskelig og faglig støtte utover hva en eventuell forsvarer kan gi. På den annen side vil det vel også forekomme en del saker hvor det ville være unødvendig å oppnevne hjelpeverge, og departementet antar for sin del at det neppe bør lovfestes en skjønnsmessig plikt til å oppnevne hjelpeverge når den siktete selv har partsrettigheter. Men det kan kanskje være grunn til å overveie om det ved instruks bør pålegges institusjoner som eventuelt har hånd om sinnsyke og åndsvake å vurdere om slik oppnevning bør foretas og eventuelt fremme begjæring om slik oppnevning. Når det gjelder siktete som ikke har tilknytning til noen institusjon, er det antakelig i første rekke påtalemyndigheten og retten som bør vurdere spørsmålet om slik oppnevning. Det ville vel være mest naturlig å oppnevne hjelpeverger blant personer som arbeider innen helse- og sosialsektoren og som har personlig kjennskap til vedkommende siktete. Komitéens forslag om partsrettigheter for sinnssyke og åndssvake med de presiseringer departementet foreslo i sitt høringsnotat har fått tilslutning fra høringsinstansene. Dommerforeningen foretrekker imidlertid komitéens formulering av § 84 annet ledd framfor departementets forslag. Sosialdepartementet uttaler om spørsmålet: «Den foreslåtte § 84 bygger på den tanke at siktede bør ha partsrettigheter såfremt han har evne til å møte fram og gjøre rede for sin sak i retten. Man finner at den formulering som er gitt i Lovavdelingens notat skulle gi tilfredsstillende retningslinjer for rettens avgjørelse av om siktede skal innkalles til rettsmøte og dermed utøve partsrettigheter. Samtidig er denne vurdering fra rettens side avgjørende for om det skal kunne reises tiltale med påstand om straff. Departementet går ut fra at rettens avgjørelse blir tatt etter konferanse med lege og evt. etter personlig kontakt med siktede. Den rettsmedisinske kommisjon uttaler om spørsmålet: «Det er gledelig å konstatere at Straffeprosesslovkomitéens lovutkast i holdningen vis å vis de to forannevnte avvikergrupper helt faller sammen med de fremherskende holdninger i moderne psykiatri. Grunnsynet er at man i størst mulig utstrekning bør unngå særbestemmelser for de pasientgrupper det her er tale om med de unntak som er gjort i straffeloven. I utkastets kapittel 8 går Straffeprosesslovkomitéens forslag ut på å gi alvorlig sinnslidende og psykisk utviklingshemmede av alvorlig grad partsrettigheter - eventuelt sammen med verge eller hjelpeverge. Kommisjonen, som er enig i dette syn, vil understreke at det også i lovteksten klart bør fremgå at innkalling til rettsmøtene må være hovedregelen. Unntak bør kun gjøres av hensyn til pasienten når meget tungtveiende medisinsk-psykiatriske grunner tilsier dette. Det bør vel overveies om ikke den institusjon som har kontakt med pasienten bør få uttale seg om hensiktsmessigheten av å oppnevne hjelpeverge. (Jfr. utkastets § 84.) Det kan ikke utelukkes at en ikke umyndiggjort alvorlig sinnslidende vil føle det krenkende med hjelpeverge som pasienten ikke ønsker. Dersom pasienten ikke har noen sådan institusjonstilknytning bør påtalemyndigheten og retten rådføre seg med en sakkyndig lege før man tar standpunkt til oppnevnelsen. Den norske lægeforening uttaler: «Fra psykiatrisk synspunkt er det all grunn til å understreke at våre holdninger vis å vis alvorlig sinnslidende og alvorlig psykisk utviklingshemmede stadig preges av å innrømme visse pasienter større medmenneskelige rettigheter, uten å gi avkall på den beskyttelse deres pasientstatus har krav på. Denne utvikling kan skyldes en økt toleranse ved at mange fordommer etter hvert er eliminert og at behandlingsresultater er bedret såvel innenfor det psykiske helsevern som innenfor omsorgen for de psykisk utviklingshemmede. Når det gjelder de straffeprosessuelle regler, bør en i størst mulig grad unngå særbestemmelser for de to pasientgrupper det her er tale om. Det må derfor hilses med glede at Straffeprosesslovkomitéens forslag nå går ut på å gi alvorlig sinnslidende og psykisk utviklingshemmede av alvorlig grad partsrettigheter, eventuelt sammen med verge eller hjelpeverge. Det bør imidlertid også i lovteksten klart fremgå at innkallelse til rettsmøtene må være hovedreglen. Unntak bør kun gjøres av hensyn til pasienten når meget tungtveiende medisinsk-psykiatriske grunner tilsier dette. Norsk Psykologforening uttaler: «Rettergang overfor sinnssyke, åndssvake og andre personer med mentale forstyrrelser innebærer spesielle rettssikkerhetsproblemer. Slike personer har de samme krav på rettsbeskyttelse som andre borgere. Samtidig kan de ha behov for særhensyn av menneskelig, psykologisk og medisinsk art. Problemer kan oppstå hvis disse to hensyn kommer i konflikt, dvs. hvis rollen som omsorgskrevende pasient/klient ikke lar seg forene med rollen som den ansvarlige og rasjonelle person rettsapparatet normalt forutsetter. En slik konflikt vil inntreffe hvis og når omsorg og særhensyn fører til at normale rettigheter innskrenkes formelt gjennom spesialregler for rettergang og reaksjonsmåte, eller i praksis gjennom måten regler og lover blir håndhevet. Dette vil kunne skje hvis man blir så opptatt av det abnorme ved en person, og dermed av tanken på behandling og særforholdsregler, at dette overskygger hensynet til rettigheter som for andre er selvsagte, som retten til å delta i rettsmøte, bli tatt alvorlig som et ansvarlig menneske, velge om man vil ha medisinsk, psykologisk eller annen faglig eller menneskelig hjelp osv. Selvsagt vil en persons rettssikkerhet trues også hvis det motsatte er tilfelle, dvs. hvis vedkommendes evne til å forstå sin situasjon, til å ta ansvar og treffe valg blir overvurdert. Vi spør oss imidlertid om ikke norsk rettspraksis i dag mer er tilbøyelig til å overdrive særbehandling på medisinsk/psykologisk grunnlag enn det motsatte. Dette kommer antakelig av at åndssvakhet, sinnssykdom og andre psykiske forstyrrelser tradisjonelt oppfattes som avgrensbare «tilstander» analoge med legemlige sykdommer. Nyere forskning viser imidlertid at dette syn på adferdsforstyrrelser og mentale avvik ikke er særlig fruktbart. Mentale avvik er ofte høyst situasjonsspesifikke og fluktuerende. Dessuten er det alle mulige overganger mellom det normale og det abnorme. Videre kan en person godt være «tilregnelig» på visse livsområder og «utilregnelig» på andre. Hvis man gjennom en psykiatrisk diagnose mener å karakterisere en person generelt, står man derfor i fare for å underkjenne vedkommendes evne til å fungere adekvat på mange livsområder som kan være av betydning for ham selv og for hans omgivelser. I tråd med et slikt syn vil Norsk Psykologforening generelt advare mot en for utstrakt adgang til særhensyn og særbehandling i forbindelse med rettergang overfor sinnssyke og åndssvake. Dette syn bunner selvsagt ikke i noe ønske om en strammere eller mindre human holdning til slike personer i rettssammenheng. Vi mener at kravet til humanitet og retten til å motta tilbud om faglig psykologisk assistanse snarere må styrkes enn svekkes. Forholdet er imidlertid det at en for stor vekt på særhensyn og særbehandling ut fra «mental tilstand» kan få utilsiktede virkninger som paradoksalt nok er mer skadelige enn virkningene av den rettspraksis som slike særforholdsregler er ment å modifisere. Ut fra betraktninger som disse vil Norsk Psykologforening gi sin generelle støtte til de foreslåtte endringer i straffeprosessloven hva angår sinnssykes og åndssvakes stilling i straffesaker. Partsrettigheter: Vi finner det heldig at man så langt råd er vil gi også sinnssyke og åndssvake selvstendige partsrettigheter. I denne forbindelse vil vi anbefale at man er varsom med å avgrense plikten til å innkalle siktede til rettsmøte. Visse sinnssyke og høygradig åndssvake vil selvsagt ikke være skikket til å delta i rettsmøte, i enkelte tilfeller vil slik deltakelse også kunne være skadelig for den det gjelder. Likevel bør det etter vår mening være hovedregelen at sinnssyke og åndssvake blir innkalt til rettsmøte og får delta der så langt det er rimelig og tilrådelig. Dette gjelder også siktede som «på grunn av sin tilstand utelukkende vil trekke inn forhold som ikke angår saken» (konf. Lovavdelingens notat, s. 2). Vi vil anta at generelt sett vil domstolens skjønn ut fra den siktedes opptreden under møtet være tilstrekkelig til å avgjøre om siktede kan og bør delta og i hvilken utstrekning. Vi vil til og med anta at stort sett vil et slikt skjønn være bedre enn forhåndsantakelser basert på generelle psykiatriske diagnoser. Skulle det være nødvendig med særhensyn i forbindelse med rettsmøte, vil vi heller anbefale at man i slike tilfeller gir mer tid og tålmodighet enn vanlig under rettsforhandlinger enn å unnlate å innkalle siktede. Dommerforeningen slutter seg til følgende uttalelse fra sitt lovutvalg: «Departementet antyder en endring av ordlyden i § 84 for å understreke at en sinnssyk siktet som vel forstår hva saken gjelder, men på grunn av sin tilstand utelukkende vil trekke inn forhold som ikke angår saken, bør innkalles til rettsmøtene iallfall som hovedregel. Slik departementet har utformet sitt endringsforslag, vil en siktet i denne stilling alltid måtte innkalles. Han mangler ikke evnen til å forstå hva saken gjelder, og innkallingen vil heller ikke uten videre virke skadelig på ham. En siktet i denne situasjon vi] i de fleste tilfeller være kverulant, og hans vrangforestillinger vil være hårdnakkede når man kan karakterisere ham som sinnssyk. Men da vil han også regelmessig vise en opptreden som i høy grad kan vanskeliggjøre et rettsmøte. Også i andre tilfelle vil det vel kunne forekomme slike utslag av en sinnssykdom at det må være riktig å holde den syke borte fra et rettsmøte selv om sykdomsbehandlingen ikke tilsier det og han forstår hva saken gjelder. innkalles til rettsmøtene. Den nødvendige garanti ligger vel i vilkåret «åpenbart unyttig». Det forutsetter normalt et opplevd utslag av sykdommen. Det må være riktig at departementets overveielser, i tilfelle supplert med hva det foranstående kan foranledige, finner uttrykk i motivene til den nye lov. «Jeg er enig i det som er uttalt i notatet s. 2-3, og jeg er enig i at den formulering som er sitert øverst på s. 3, er bedre enn Straffeprosesslovkomitéens forslag til bestemmelse i § 84, 2. ledd. Den formulering som er foreslått i notatet, er etter min oppfatning helt adekvat og stemmer med den praksis som man allerede har i straffesaker når det gjelder spørsmålet om den sinnssykes eller åndssvakes innkalling til rettsmøtene... Advokatforeningen slutter seg til følgende uttalelse fra sitt lovutvalg: «Utvalget er imidlertid også enig med departementet i at sinnssyke (eller høygradig åndssvake) siktede som regel bør innkalles til rettsmøter, selv om det er overveiende sannsynlig at siktedes nærvær bare vil virke forsinkende og forstyrrende på forhandlingen. Kun når man må anta at siktedes egen helsetilstand vil lide på grunn av innkalling og nærvær i retten, uten at han på den annen side har noen praktisk mulighet til å forstå hva forhandlingen gjelder, bør slik innkalling unnlates. Utvalget mener dette bør få tydelig uttrykk i motivene og slutter seg til departementets forslag til lovtekst (§ 84, annet ledd). Departementet antar at det neppe er noen stor prinsippiell forskjell mellom Straffeprosesslovkomitéens utkast og departementets høringsutkast. Man antar at formuleringen i høringsutkastet, som synes å være det alternativ som har størst tilslutning blant høringsinstansene, bør foretrekkes. Dette alternativ synes å gi en snevrere og mer presis avgrensning av de personer innen de grupper det gjelder som ikke bør gis partsrettigheter. Samtidig vil det innebære en noe større risiko for at partsrettigheter gis til siktede som i høy grad kan vanskeliggjøre et rettsmøte. Departementet finner det imidlertid ikke riktig å legge avgjørende vekt på dette forhold. I praksis vil for øvrig slike problemer i noen grad kunne løses ved hjelp av de alminnelige regler om prosessledelse (domstolslovens § 133 og § 134). I samsvar med terminologien i NOU 1974:17 «Strafferettslig utilregnelighet og strafferettslige særreaksjoner» og med uttalelser fra de medisinske høringsinstansene foreslås uttrykkene «sinnssyk» og «i høy grad åndssvak» skiftet ut med henholdsvis «alvorlig sinnslidende» og «psykisk utviklingshemmet i betydelig grad». For øvrig vil departementet peke på at den foreslåtte ordning vil være i samsvar med FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter art 14 para 3 litra d som fastslår at siktede skal ha rett til å være til stede under rettssaken. - Også Den europeiske menneskerettskonvensjon art 6 oppstiller krav med hensyn til behandlingen av rettssaker i de stater som er tilsluttet konvensjonen, bl a at siktede har krav på upartisk og offentig saksbehandling og å forsvare seg personlig eller ved juridisk forsvarer etter eget valg. En klage over at ordningen i gjeldende straffeprosesslov om at vergen har den sinnssykes partsrettigheter var i strid med denne bestemmelsen, ble i 1977 avvist av Den europeiske menneskerettskommisjon uten at forholdet ble realitetsbehandlet, jf også Rt-1974-935. Om oppnevning av hjelpeverge gir høringsinstansene uttrykk for forskjellige synspunkter. Sosialdepartementet uttaler om spørsmålet: «Når den siktede selv har partsrettigheter, vil det formentlig kunne oppleves som diskriminerende med en lovfestet, skjønnsmessig plikt til oppnevning av hjelpeverge. På den annen side synes det imidlertid klart at også en siktet med partsrettigheter som er sinnssyk eller åndssvak kan ha behov for støtte ut over og i andre faser av saksbehandlingen enn en oppnevnt forsvarer kan gi. Det bør derfor søkes etablert en ordning med muligheter for å gi den siktede slik nødvendig støtte, eventuelt ved instruks dersom dette finnes å være mest hensiktsmessig. Man vil forøvrig anta at personer med erfaring fra arbeid innen helse- og sosialsektor og om mulig personer som har god personlig kjennskap til siktede, vil kunne være til best hjelp og ha best forutsetninger for å oppnå nødvendig kontakt og tillit hos de klienter det her er tale om. «... Det bør vel overveies om ikke den institusjon som har kontakt med pasienten bør få uttale seg om hensiktsmessigheten av å oppnevne hjelpeverge. (Jfr. utkastets § 84.) Det kan ikke utelukkes at en ikke umyndiggjort alvorlig sinnslidende vil føle det krenkende med hjelpeverge som pasienten ikke ønsker. Dersom pasienten ikke har noen sådan institusjonstilknytning bør påtalemyndigheten og retten rådføre seg med en sakkyndig lege før man tar standpunkt til oppnevnelsen. «Når det gjelder oppnevnelse av hjelpeverge, bør dette spørsmål overlates til den institusjon som har kontakt med pasienten. Dersom pasienten ikke har noen sådan institusjonstilknytning, bør påtalemyndighetene og retten rådføre seg med en sakkyndig lege før man tar standpunkt til oppnevnelse. forsvarer under hele saksgangen, og sier videre: «Ut fra samme betraktninger støtter vi det syn at sinnssyke og åndssvake må sikres hjelpeverge og at denne må ha de nødvendige menneskelige og faglige kvalifikasjoner og ha personlig kjennskap til siktede. Institusjoner som tar hånd om sinnssyke og åndssvake, må pålegges å vurdere oppnevning av og fremme begjæring om hjelpeverge. Den norske Dommerforening uttaler at de personer det her gjelder alltid bør ha forsvarer allerede når de er blitt siktet, og sier videre: «... På den annen side er det regelmessig liten hjelp for siktede å få av en verge, enn si hjelpeverge, når det gjelder de problemer en siktelse utløser... Den Norske Advokatforening slutter seg til følgende uttalelse fra sitt lovutvalg: «Spørsmålene om forsvarer og hjelpeverge finner utvalget det naturlig å behandle under ett. Det er vår erfaring at den bistand hjelpevergen kan gi ofte vil bli sterkt begrenset av situasjonen og oppdraget. I motsetning til født eller oppnevnt verge, som kjenner siktede og hans situasjon, vil hjelpevergen oftest måtte finnes på kort varsel blant personer uten særlig tilknytning til siktede. Særlig ved siden av en forsvarer vil hjelpevergens innsats måtte bli av mindre betydning, idet også de spørsmål som ikke har direkte tilknytning til straffesaken regelmessig vil bli tatt opp mellom siktede og forsvareren. Hjelpevergens tilslutning får derved en formell karakter. På den annen side mener vi at den rolle forsvareren - med faglig utdannelse og vel definerte oppgaver - kan spille er desto viktigere jo mindre evne den siktede har til selv å vareta sine rettigheter i prosessen. Dette kommer regelmessig og tydelig frem i saker mot ungdomskriminelle, hvor forsvareren stadig opplever at en aktiv innsats får betydning både for straffutmålingen og for andre deler av saken. Vi tror lignende erfaringer vil kunne registreres også i de sjeldne saker hvor siktede er sinnssyk og at det er vel så viktig at den sinnssyke siktede har forsvarer som at han har hjelpeverge. Vi henstiller til overveielse at man innfører en regel om at sinnssyke eller høygradig åndssvake alltid skal ha forsvarer under rettsmøter. Tilfellene antas å være så få at den økonomiske belastning blir av liten betydning. For advokatene vil en slik ordning neppe heller bli meget tidkrevende, men under enhver omstendighet bør advokatene påta seg dette arbeid. Departementet vil foreslå at personer som er alvorlig sinnslidende eller psykisk utviklingshemmet i betydelig grad i alle tilfelle bør ha forsvarer, jf utk § 96 siste ledd. I tillegg til en slik utvidelse av forsvarerordningen, er man enig i at en så langt som mulig bør imøtekomme det behov som disse persongrupper kan ha for annen støtte under saken. Etter de uttalelser som er gitt av Sosialdepartementet og Den rettsmedisinske kommisjon antar man imidlertid at det ikke bør lovfestes en ordning med oppnevning av hjelpeverge, eventuelt på skjønnsmessig grunnlag for dem som ikke allerede har verge. I en del tilfelle vil det kunne være en bedre ordning for siktede at en annen person som har god personlig kjennskap til ham, f eks innen den institusjon som han har tilknytning til, eller en sosialarbeider, opptrer ved siden av den juridiske forsvarer uten at han oppnevnes som hjelpeverge. En slik ordning vil det være adgang til etter utkastet, jf § 94. En slik ordning vil også kunne praktiseres når det er oppnevnt verge (hjelpeverge), som etter utkastet alltid vil ha partsrettigheter. Hvilken ordning som bør velges, bør vurderes i det enkelte tilfelle. Det bør antagelig overveies å ta disse spørsmål opp i instruks eller vegledende rundskriv til aktuelle institusjoner innen helsesektoren. Paragrafene er i samsvar med komitéutk § 85, § 86, § 87, § 88, § 89 jf komitéens motiver (s 186-188). Paragrafen er i samsvar med komitéutk § 90. Den kst statsadvokat i Nordland (Utengen) mener at siktede også bør spørres om han er tidligere straffet, jf nå strpl § 255 annet punktum. Departementet antar i likhet med komitéen at spørsmålet om tidligere straffer bare bør tas opp når det har betydning for saken, og at det følgelig ikke hører med under personalia, jf utk § 301 siste punktum og komitéens motiver s 306-307 (til § 307). Under en hovedforhandling blir framlegging av straff attest en del av bevisførselen. Gjelder det forhørsrettspådømmelse, vil det være naturlig å foreholde siktede straffattest når det er aktuelt å ta saken opp til doms. Man viser til avsnitt III B 4. Departementet foreslår opprettholdt ordningen etter gjeldende lov, som legger det prinsipale ansvar for avhør av tiltalte/siktede på rettens formann. Gjeldende praksis om at aktor og forsvarer samt rettens øvrige medlemmer kan gis adgang til å stille spørsmål, foreslås lovfestet. Etter det utgangspunkt som er lagt til grunn, skulle det strengt tatt ikke være nødvendig med nærmere regler om rettens ansvar for avhøret. og femte punktum har man likevel foreslått enkelte regler om dette. Disse svarer til komitéutkastets § 92 første ledd og fjerde ledd første punktum. Paragrafen er i samsvar med komitéutk § 92 annet og tredje ledd, jf komitéens motiver (s 188-189). Den kst statsadvokat i Nordland (Utengen) uttaler at regelen i nåværende § 258 siste punktum «burde trolig ha sin plass her». Departementet har overveid om noe mer av nåværende § 258 burde beholdes, først og fremst om det er grunn til å ta med et absolutt forbud som det i nåværende § 258 annet punktum. Det er her satt forbud mot å stille spørsmål på en slik måte at noe som ikke er vedgått av siktede, forutsettes som erkjent, jf dansk Rpl § 767 stk 1 i f. En slik bestemmelse om såkalte kaptiøse spørsmål må imidlertid anses overflødig for så vidt angår rettslige avhør. Forbudet vil for øvrig følge av utkastets tredje ledd mot å bruke «uriktige opplysninger». Riktignok får bestemmelsene i denne paragrafen tilsvarende anvendelse på politiavhør, jf utk § 232 annet ledd. Men med sikte på politiavhør kan det eventuelt bli spørsmål om å ta med mer detaljerte regler, jf utk § 232 første og annet ledd og § 233 og påtaleinstruksen § 7 § 10. Paragrafen svarer til komitéutk § 93. «Den forutsatte adgang til å konferere med forsvarer kan tenkes å bli vanskelig kontrollerbar og gi anledning til misbruk. Departementet skal peke på at siktedes adgang til å rådføre seg med sin forsvarer før han svarer på et spørsmål, etter utkastet er betinget av samtykke fra retten. Man forutsetter at slikt samtykke bare vil bli gitt når det foreligger særlige grunner for det. På den annen side kan det nok i visse tilfelle være rimelig med samtykke. Komitéens begrunnelse for bestemmelsen er at «det kan tenkes tilfelle hvor spørsmålet er av en slik art at siktede bør kunne innhente forsvarerens råd når det gjelder å svare overhodet eller å begrense svaret, f. eks. hvis det stilles et hypotetisk spørsmål» (innst s 189). Kapitlet er systematisk sett i samsvar med komitéens utkast, jf komitéens merknader om oppbygningen av kapitlet, innstillingen s 189-190. Man har overveid om reglene om forsvarer på etterforskingsstadiet (ved fengsling) burde komme foran reglene om forsvarer under hovedforhandlingen. Bestemmelsene om forsvarer under hovedforhandlingen kan dog sies å være de viktigste - i hvert fall de tradisjonelt viktigste - og bør for så vidt ha en framskutt plass. For så vidt angår endringene med hensyn til forsvarerkategorier, vises til komitéens merknader (s 190 første spalte). De vesentligste realitetsendringer som er foreslått av komitéen, gjelder bruk av forsvarer i herreds- og byretten og ved pådømming i forhørsrett. De fleste innkomne uttalelser gjelder da også denne del av utkastet. Enkelte mener at forslaget går for langt, mens andre finner at det ikke går langt nok. Før man går inn på bestemmelsene i utkastet, vil man si noen ord om en side av forsvarerordningen som ikke er drøftet av komitéen. I Lov og Rett 1970 s 182 gir professor Bratholm uttrykk for tilfredshet med at bruken av forsvarer foreslås utvidd, og han fortsetter: «Men det er også påkrevd å sørge for at reglene om forsvareroppnevnelse virker etter hensikten. Dette er ikke alltid tilfelle i dag, og dette spørsmål burde komitéen ha viet oppmerksomhet. Spesielt nevnes fengslingsmøtene i Oslo forhørsrett, hvor forsvareren normalt møter siktede først i retten og derfor antas i mange tilfelle å være til liten hjelp. Se ellers Lov og Rett 1971 s 167 flg, hvor stud jur Hans Kristian Bjerke etter en undersøkelse av fengslingspraksis ved Oslo forhørsrett gir uttrykk for at saksbehandlingen «stort sett er for lettvint og overfladisk», og at «mange siktede som framstilles i Oslo forhørsrett ikke er klar over at de har forsvarer». En utvidd undersøkelse av fengslingspraksis, særlig i Oslo forhørsrett, ble foretatt av Bjerke i årene 1972 og 1973 med stort sett samme resultat, se hans bok «Fengsling» (1977), særlig s 70-87 om forholdet mellom siktede og hans forsvarer. Man vil ikke her gå inn på den kritikk som her er reist mot den praktiske gjennomføring av forsvarervaktordningen ved Oslo forhørsrett. Varetektsordningen, herunder forsvarerens stilling, vurderes av et eget utvalg. Man skal derfor innskrenke seg til å peke på at de vanlige regler om forsvarerens rett til å gjøre seg kjent med sakens dokumenter (se utk § 242) og til ukontrollert samkvem med siktede (utk § 186) gjelder for fengslingsmøtene. Tre av høringsinstansene har uttalt at de slutter seg generelt til komitéens forslag. Det gjelder sorenskriveren i Romsdal (Leigh) politimesteren i Kristiansand (Eckhoff) og Norsk Sjømannsforbund. De øvrige innkomne uttalelser vil bli nevnt nedenfor i tilknytning til de bestemmelser i utkastet som de angår. Disse paragrafer svarer til komitéutk § 94 og § 95, jf komitéens motiver (s 190-191). Etter FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter av 1966 (se foran s 14) art 14 para 3 litra d har siktede krav på informasjon både om sin rett til juridisk bistand og sin valgrett med hensyn til forsvarer. Straffeprosesslovkomitéen foreslår lovfestet at siktede skal gjøres kjent med sin rett til å la seg bistå av forsvarer, jf komitéutk § 94 første ledd annet punktum. Etter departementets mening bør det framgå av loven at siktede dessuten skal gjøres kjent med sin rett til å velge forsvarer, jf også utk § 102 dersom det skal oppnevnes forsvarer for siktede og komitéinnst s 190 første spalte. Disse paragrafer svarer til komitéutk § 96, § 97, § 98, § 99, § 100, § 101 men fullt samsvar er det bare for to paragrafers vedkommende, nemlig utk § 97 og § 99, jf komitéutk § 97 og § 100. På noen punkter er avvikene av ren redaksjonell art, men ellers gjelder de først og fremst bruken av forsvarer hvor det kan bli spørsmål om å idømme ubetinget frihetsstraff - under hovedforhandling og ved forhørsrett. Komitéen foreslår her den utvidelse av forsvarerordningen at siktede/tiltalte skal ha forsvarer under hovedforhandlingen også i forseelsessaker og tilståelsessaker hvor det blir spørsmål om å dømme til ubetinget frihetsstraff eller annen frihetsberøvelse, og dessuten ved pådømmelse i forhørsrett hvor det er spørsmål om å dømme til ubetinget frihetsstraff i mer enn 6 måneder. Forslagene er omtvistet. Til komitéutkastet uttaler Dommerforeningens lovutvalg for straffeprosess: «Utvalget er enig i utkastets § 96 annet ledd første punktum om at forsvarer under hovedforhandling ved herreds- og byrett som utgangspunkt ikke er nødvendig når saken gjelder en forseelse eller når siktede har gitt uforbeholden tilståelse. Utvalget er videre enig i at det her er behov for en unntaksregel som den komitéen har foreslått i § 96 annet ledd annet punktum. Det er således uheldig at trafikkovertredelser som har medført dødsulykker, og som leder til ubetinget fengsel, etter den nå gjeldende ordning ofte blir pådømt uten at tiltalte har forsvarer. Men unntaksregelen går etter utvalgets oppfatning for langt når den foreskriver at siktede har krav på forsvarer i alle tilfelle hvor det blir spørsmål om å dømme til ubetinget fengselsstraff. Betenkelighetene gjør seg nettopp gjeldende i promillesakene som komitéen særskilt nevner til støtte for sitt forslag (innstillingen side 191). Riktignok kan det også i promillesaker foreligge omstendigheter som gjør det nødvendig eller rimelig at tiltalte bistås av forsvarer. Men et stort antall av de mange promillesaker er uhyre enkle. Og det bør neppe være påbudt at en promillekjører har krav på forsvarer uansett om saken er helt enkel og uten særlige konsekvenser. Retten bør iallfall i noen grad ha adgang til å vurdere nødvendigheten av forsvarer. Utvalget er derfor tilbøyelig til å anta at den foreslåtte regel i § 96 annet ledd annet punktum i noen grad bør modifiseres, for eksempel ved at ordene «skal siktede i alle tilfelle ha» endres til «bør siktede som regel ha». Komitéen har i utkastets § 98 foreslått en ny bestemmelse om at siktede skal ha forsvarer når det ved pådømmelse i forhørsrett er spørsmål om å idømme ubetinget fengselsstraff i mer enn 6 måneder. Utvalget er enig i at dette kan være ønskelig. Men for så vidt det ikke vil være praktisk mulig å gjennomføre den foreslåtte nyordning uten at pådømmelsen blir vesentlig forsinket, vil det formentlig også her være å foretrekke at utkastet blir noe modifisert. Kristiansand byrett er enig i komitéens forslag om bruk av forsvarer i tilståelsessaker, men mener det bør overveies å gi siktede forsvarer under hovedforhandlingen i alle forbrytelsessaker (også foreleggssaker) hvor påtalemyndigheten avgir møte, jf foran s 94-95 (III B 7 d). Justitiarius i Bergen byrett (Roll-Matthiesen) sier seg enig i at ordningen med dom i forhørsrett bør beholdes, og fortsetter: «Derimot kan man ikke se at det er tilstrekkelig grunn til at det alltid skal tilkalles forsvarer når det er spørsmål om ubetinget frihetsstraff i mer enn 6 måneder. Også i disse tilfelle kan forholdet være at straffeutmålingsspørsmålet ikke byr på noen problemer. Behovet for forsvarer vil være tilstrekkelig tilgodesett ved bestemmelsen i utkastets § 101. Justitiarius i Stavanger byrett (Cappelen) uttaler: «Jeg stiller meg tvilende til om det faktisk er berettiget å utvide adgangen til forsvarer i så stor utstrekning som foreslått. At siktede f. eks. i promillesaker, hvor det jo alltid kan bli spørsmål om ubetinget fengsel, skal ha en ubetinget rett til forsvarer på det offentliges bekostning, synes jeg er å gå for langt. Byrettsdommer Lassen uttaler: «Etter forslaget skal det trengs forsvarer blant annet når det «er spørsmål om», eller blir spørsmål om, å idømme en så og så høy straff. Det kan altså bli avgjørende hvordan en påbegynt rettsforhandling utvikler seg og hvilket syn dommeren tilegner seg i løpet av den. Denslags regler viser seg i praksis å være uheldige. måtte etablere et defensorat og derved avbryte og utsette en kanskje allerede fremskreden forhandling, - hvis han da ikke foretrekker å gå på akkord med sin egen overbevisning og slutte seg til straffeforslaget bare for å bli ferdig med saken. - Spørsmålet om det skal være forsvarer eller ikke bør her som ellers avhenge av faste kriterier som knytter seg til sakens skikkelse forut for den rettslige behandling. Sorenskriveren i Eidsvoll (Nerdrum) uttaler seg mot at siktede normalt skal ha krav på forsvarer under hovedforhandlingen i promillesak: «Konsekvensene for domfelte kan bli store også i andre forseelsessaker hvor det bare blir bøtestraff, og bevismessig skiller ikke promillesakene seg vanligvis ut som vanskelige. Han tar også avstand fra komitéens forslag om forsvarer i forbindelse med dom i forhørsrett, og uttaler: «Forsvarerens bistand vil stort sett bare gjelde straffutmålingen, og det er vel ikke så meget som her kan utrettes. Jeg bygger da på at dommeren er à jour med rettspraksis, og dessuten foreligger det et forslag til straff fra påtalemyndigheten på forhånd. Den foreslåtte ordning vil føre til økte utgifter for statskassen og ulempe for forhørsretten, som i tilfelle må konferere med forsvareren om berammelse av saken. Den nåværende ordning er betryggende nok for siktede. Den Norske Advokatforenings utvalg for strafferett og straffeprosess uttaler: «Utvalgets flertall finner det riktig at retten til forsvarer utvides. Utkastets § 96 gjelder imidlertid bare hovedforhandlingen, og det er et spørsmål om det ikke ville være hensiktsmessig å gi en noe større rett til forsvarer også ved pådømmelse i forhørsretten enn foreslått i utkastet § 98. Det er av stor betydning at flest mulig saker kan avvikles med en enkel forhørsrettsbehandling, og det ville være uheldig om manglende rett til forsvarer skulle bevirke at siktede ikke valgte denne fremgangsmåte. Mindretallet (Wiik) er ikke enig med utvalgets flertall og ønsker å uttale at slik utkastets § 96, 2. ledd er formulert, vil bl.a. enhver promillekjører - 1. gangs eller senere - få et ubetinget krav på offentlig forsvarer også i de tilfelle hvor det ikke i tillegg til promillekjøringen foreligger f. eks. overtredelse av vegtrafikklovens § 3 eller § 12 eller trafikkreglenes § 3. I de sistnevnte tilfelle har retten idag adgang til å oppnevne offentlig forsvarer etter straffeprosesslovens § 102 på visse i paragrafen nærmere angitte vilkår. Wiik er dypt uenig i at enhver promillekjører som fast regel skal ha forsvarer for det offentliges regning såsant det blir påstått ubetinget fengselsstraff. Han foreslår derfor at det i 2. setning blir skutt inn en begrensning og at setningen i sin helhet blir sålydende: «Blir det spørsmål om å dømme til ubetinget fengselsstraff - bortsett fra hvor dette har sin grunn i en overtredelse av vegtrafikklovens § 22, 1 og 2 jfr. § 31, 2 - sikring, forvaring eller innsetting i tvangsarbeidshus, skal siktede i alle tilfelle ha forsvarer under hovedforhandlingen, med mindre han uttrykkelig gir avkall på det. Wiik påpeker at etter utkastets § 101 vil det fortsatt være adgang til å oppnevne offentlig forsvarer hvor særlige grunner tilsier dette, omtrent i samsvar med den nåværende straffeprosesslovs § 102, og med dette skulle tilbørlig hensyn være tatt til de promillesaker hvor offentlig forsvarer bør oppnevnes. Subsidiært vil Wiik foreslå at offentlig forsvarer i alle fall ikke kan kreves oppnevnt hvor påstanden om ubetinget fengselsstraff skyldes «2. gangs eller senere overtredelse av vegtrafikklovens § 22, 1 og 2, jfr. § 31, 2». Wiik vil sterkt understreke at det i slike tilfelle vil være stridende mot den alminnelige rettsfølelse om tiltalte skal ha krav på forsvarer for det offentliges regning. «Jeg finner å burde advare mot såvel utkastets § 96 som § 98. Når det gjelder nødvendigheten av forsvarer under hovedforhandling i forseelsessaker, viser jeg til de mange kurante saker vedkommende alkoholpåvirkede bilførere. Disse saker må kunne behandles uten forsvarer. Det er et spørsmål om det blir rettshjelp nok å få, hvis man utvider adgangen til å få forsvarer til å gjelde disse saker. Etter min oppfatning går også § 98 svært langt når det gjelder forsvarer i forhørsretten. Det bør ikke være obligatorisk å ha forsvarer i forhørsretten hvis påtalemyndigheten vil påstå mer enn 6 måneder ubetinget fengsel. Foruten vanskeligheten med å skaffe kvalifiserte forsvarere i også disse saker, viser jeg til hensynet til tempoet i saksbehandlingen. Det er dårlig nok som det er fra før. Jeg nevner i denne forbindelse at det ikke er uvanlig at de mest opptatte forsvarere begjæres oppnevnt i så mange saker at disse nødvendigvis må bli forsinket fordi forsvarerne ikke ser seg i stand til å møte. Det tar ofte mange måneder før vedkommende forsvarer ser seg i stand til å møte i retten. For å avhjelpe dette har riktignok utkastet gitt flere bestemmelser. Bl. a. i § 103 har utkastet gitt dommeren anvisning på å oppnevne en annen forsvarer enn den siktede ønsker, nemlig hvis det vil føre til en vesentlig forsinkelse av saken eller omstendighetene forøvrig gjør det utilrådelig. Jeg har liten tro på at våre dommere vil benytte seg særlig meget av denne adgang til å fravike siktedes ønske. Til det har det frie forsvarervalg en altfor hevdvunnen plass i vår straffeprosess.». «Det må være riktig og uten betenkelighet at de nåværende regler opprettholdes. Etter komitéens utkast for så vidt § 96 angår, skal siktede ha forsvarer dersom påtalemyndigheten vil påstå ubetinget frihetsstraff (medmindre siktede uttrykkelig frafaller det). Dette er en etter min mening unødig utvidelse av området, bl.a. må oppnevnes i de mange promillesaker som av noen årsak ikke kan fremmes i forhørsrett. Ordningen synes for disse saker, som i regelen kan avgjøres nokså takstmessig, ikke påkrevet, og - etter det man har erfaring for - vil den sannsynligvis gi årsak til forsinkelse i sakenes behandling. Den siktede vil ofte kanskje fremsette ønske om en bestemt advokat med et visst navn og renommé hvis tid da er meget opptatt, og utsettelse blir følgen. Forskriften i utkastets § 103 er neppe tilstrekkelig til å hindre dette. Det er ganske visst forutsatt at siktede kan gi avkall på forsvarer, men det vil neppe så hyppig bli gjort. «Innstillingen går etter min oppfatning for langt når det gjelder utvidelsen av retten til offentlig oppnevnt forsvarer. Den foreslåtte regel i § 96 om rett til forsvarer i herreds- og byrettssaker også i forseelsessaker og tilståelsessaker, når det blir spørsmål om å idømme ubetinget frihetsstraff, anses materielt uheldig og rettsteknisk vanskelig å praktisere. Jeg minner om at man i kapitlet om rettsmiddelsystemet har lagt stor vekt på å få det personlige inntrykk av tiltalte ved straffeutmålingen. Selv om dette moment anses overvurdert, synes det klart at herreds- og byretten ofte først under selve hovedforhandlingen for alvor vil kunne overveie spørsmålet om betinget eller ubetinget straff, og da vil det være for sent å oppnevne forsvarer. Hvis retten under domskonferansen kommer til at ubetinget straff burde anvendes - til tross for en innstilling fra påtalemyndigheten på betinget straff - skulle retten ikke kunne idømme den ubetingede straff fordi forsvarer ikke har vært oppnevnt. I alle fall må det påregnes mange vansker med anke over saksbehandling vedrørende disse forhold. Forøvrig bemerkes at det synes ukritisk å anta at den foreslåtte regel i § 96 ikke vil få vesentlig innflytelse på spørsmålet om muligheten for å få tilståelsessaker pådømt i forhørsretten. Et realistisk syn på enkelte utviklingstendenser i strafferettspleien i den senere tid antas å måtte lede til at antallet av forhørsrettssaker vil gå vesentlig ned, bl.a. fordi de siktede også i tilståelsessaker har alt å vinne og intet å tape ved å møte med forsvarer i by- og herredsrett. Og med den underbemanning man har i politi- og påtalemyndighet, kan det ikke påregnes at det kan møte en kvalifisert aktor i disse underrettssaker. Også regelen i § 98 om at der skal være forsvarer i forhørsretten når det blir spørsmål om å idømme ubetinget frihetsstraff på mere enn 6 måneder anses uheldig. Prinsipalt bør man beholde den nåværende ordning, subsidiært heve grensen til 1 år. Politiembetsmennenes Landsforenings utvalg for strafferett og kriminologi uttaler til komitéutk § 96 annet ledd: «Formuleringen i lovforslaget «Blir det spørsmål om å dømme til ubetinget frihetsstraff... skal siktede i alle tilfelle ha forsvarer...» er i motivene presisert å gjelde både når påtalemyndigheten nedlegger påstand og når dommeren kommer til det resultat at han uansett påstand har til hensikt å dømme til ubetinget fengsel. Bestemmelsen kan ha slagside: bl.a. at den kan medføre dobbeltbehandling og forsinkelser eller - for nettopp å unngå dette - at påstand og dom kan bli subjektivt uriktig i grenseområdet betinget/ubetinget straff. Regelmessig har ikke aktor på forhånd tatt standpunkt til hvilken påstand han kommer til å nedlegge og aldri slik at dette kommer til noe bindende uttrykk. En forhåndsmening om hva han kan tenke seg å påstå har nok aktor oftest gjort seg, men forholdene kan lett endres under hovedforhandlingen hvor nettopp nye opplysninger av betydning for spørsmålet betinget/ubetinget dom kan fremkomme slik at påstanden blir en annen enn opprinnelig tenkt. Dommeren har ingen oppfordring til å ta noe forhåndsstandpunkt og normalt må det først være under domskonferansen det tas stilling til at det (rent unntaksvis) blir spørsmål om å skjerpe straffen til ubetinget fengsel i strid med aktors mening. I begge tilfeller kan det bli spørsmål om et valg mellom «å jenke seg» eller å ta opp saken til ny hovedforhandling. Komitéens henvisning til at det ut over nåværende regler er et særlig behov for offentlig forsvarer i promillesaker, synes lite å stemme med politiets erfaringer. Bevismessig er disse saker nesten alltid klare, og det foreligger jevnlig også tilståelse. Når de allikevel ofte må om hovedforhandling kan årsaken tilskrives differanse mellom blodprøveresultatet og hva siktede forklarer at han husker å ha drukket. Heller ikke for straffespørsmålet kan en forsvarer regelmessig være til særlig nytte i disse saker, så fast som rettspraksis her er. Etter utvalgets syn innebærer forslaget at det er bragt atskillig uklarhet inn i reglene om forsvareroppnevnelse, og en er mest stemt for at de nåværende regler opprettholdes. Bestemmelsen om bruk av forsvarer er nylig sterkt utvidet. Om det er ønskelig å gå videre denne veg, bør utvidelsen etter utvalgets oppfatning ikke baseres på skjønnsmessige avgjørelser som skaper uklarhet og komplikasjoner (det skjønnsmessige ansees tilstrekkelig varetatt med nåværende § 102 og forslagets § 101), men forankres i objektive kriterier f. eks. ved å bestemme at en tiltalt i forseelsessak skal ha forsvarer under hovedforhandlingen hvor høyere straff enn fengsel i 6 mndr. kan komme til anvendelse for noe av de straffebud tiltalen gjelder. (I så fall bortfaller komitéens anførsler vedrørende promillesaker, hvor strafferammen er 1 år.) Dersom komitéens syn får tilslutning, bør det formentlig overveies om ikke visse betenkeligheter med lovforslaget kan avbøtes med følgende tilføyelse til § 96, 2. ledds 2. pkt.: «eller dette vil medføre særlig ulempe eller tidsspille». Bestemmelsen vil kun gjelde frihetsstraffen, idet sikring m.v. allerede vil være tatt opp i tiltalebeslutningen. Til komitéutk § 98 uttaler utvalget: «Forsåvidt angår lovutkastets uttrykksform: «og det er spørsmål om å idømme ubetinget frihetsstraff», viser en til det under § 96 anførte. De samme prinsipielle betenkeligheter gjør seg ikke gjeldende her. Påtalemyndigheten har tatt sitt standpunkt på forhånd og har den ved sakens oversendelse til retten foreslått en ubetinget fengselstraff på mer enn 6 måneder eller dommeren alene finner å ville skjerpe straffen til mer enn 6 måneder, i begge tilfeller - og aller mest i det siste hvor ankespørsmålet kan trenge faglig vurdering - kan det synes velbegrunnet med offentlig forsvarer. I særlig grad kan dette gjelde når det møter aktor. Men utvalget reiser spørsmålet om regelen også bør gjelde når påtalemyndigheten ikke møter. (Til komitéutk. § 96, 2. ledd, 2. pkt.) «Det må frarådes at bestemmelsen gis en så kategorisk form som i lovutkastet. Det er ofte slik at man først under hovedforhandlingen og vurderingen av de bevisligheter m.v. som der fremkommer, kan gjøre seg opp en mening om betinget eller ubetinget fengselsstraff. (Til § 98) Det vises til bemerkningene under § 96. Man antar bestemmelsen bør redigeres slik at forsvarer oppnevnes i de tilfelle der det fra påtalemyndighetens side ved oversendelse av saken til retten er påstått en ubetinget frihetsstraff på mer enn 6 måneder. «Jeg har ikke noe å bemerke til at siktedes rett til forsvarer utvides slik at han blandt annet får krav på forsvarer i promillesaker. Men denne bestemmelse kan komme til å medføre praktiske vanskeligheter på steder hvor det er få og kanskje ingen advokater. «Utvidelsen av siktedes rett til forsvarer må sees som en klar forbedring i forhold til gjeldende ordning. I forhørsrettssaker bør man imidlertid gå lenger enn foreslått i utkastet. Sterke grunner kan tale for å gi siktede krav på forsvarer i alle saker der det er spørsmål om ubetinget fengsel. - Komitéens argument (s. 193) om at siktede kan få forsvarer ved å nekte samtykke til forhørsrettsbehandling, fører neppe frem. For det første forutsetter argumentet at siktede kjenner og kan utnytte straffeprosesslovens regler, hva han jo ofte ikke er i stand til nettopp når han er uten forsvarer. For det andre kan siktede ha et legitimt ønske om å få sin sak behandlet i forhørsrett, for eksempel for å unngå publisitet. Det er neppe noen rimelig grunn til å tvinge ham til et valg mellom på den ene side juridisk bistand og nå den annen side de fordeler behandlingen i forhørsrett kan ha. - Man bør også ta i betraktning at en vesentlig del av forhørsrettssakene - etter Syrdahls undersøkelse (Lov og Rett 1968 s. 360 flg.) for årene 1954, 1955, 1962 og 1963 ca. 2/3 - pådømmes av dommerfullmektiger, som ikke har samme erfaring i straffutmåling som en embetsdommer, og som derfor kan ha et særlig behov for veiledning ikke bare fra påtalemyndighet, men også fra forsvarer. Vi antar det likevel kan forsvares å gjøre unntak for saker om forseelser etter vegtrafikkloven, når retten finner det ubetenkelig. Men i alle andre saker der ubetinget fengselsstraff kan komme på tale, bør siktede ha et ubetinget krav på forsvarer. Departementet finner etter en samlet vurdering at komitéens utkast går for langt når det foreslås at siktede under hovedforhandling skal ha forsvarer i alle tilfelle hvor det blir spørsmål om å idømme ubetinget frihetsstraff, med mindre han uttrykkelig gir avkall på det. På den annen side mener man komitéutkastet ikke går langt nok når det gjelder adgangen til å få oppnevnt offentlig forsvarer ved forhørsrettspådømming. Etter proposisjonens utkast blir ordningen følgende (§ 96 § 100): Under hovedforhandling ved herreds/byrett er forsvarer ikke nødvendig: 2. når en forseelsessak fremmes etter reglene i § 268 (forelegg) 3. når saken bare gjelder inndragning. Vil påtalemyndigheten påstå idømt sikring eller forvaring, skal siktede likevel alltid ha forsvarer under hovedforhandlingen. Er siktede alvorlig sinnslidende eller psykisk utviklingshemmet i betydelig grad, skal han ha forsvarer på ethvert trinn av saken (fra siktelsen). Se utkastets § 96. (Om det siste punktet vises for øvrig til merknadene til § 84 foran.) Under hovedforhandling hvor siktede etter dette ikke har krav på forsvarer, og ved pådømming i forhørsrett, skal han få oppnevnt forsvarer når det er spørsmål om frihetsstraff, med mindre det på grunn av sakens art anses ubetenkelig at siktede er uten forsvarer. For øvrig kan retten alltid oppnevne forsvarer når særlige grunner taler for det. Se nærmere utkastets § 100. Etter dette anser man det unødvendig med noen særlig bestemmelse om at siktede ved pådømming i forhørsrett alltid skal ha forsvarer dersom det blir spørsmål om ubetinget frihetsstraff i mer enn f eks 6 måneder. Det er vanskelig å se noen rimelig grunn til å velge ubetinget frihetsstraff av en viss lengde som avgjørende kriterium. Hvor det blir påstått en lang ubetinget fengselsstraff, vil siktede gjerne tidligere være idømt slik straff, og oftest vil han ha forsvarer fordi han er varetektsfengslet. Er siktede ikke fengslet hvor det er spørsmål om å idømme ubetinget frihetsstraff, bør det være avgjørende om sakens art og forholdene ellers gir noen grunn til bruk av forsvarer. forseelse, eller om det er påstått en lang eller kort ubetinget fengselsstraff. Videre ville det være lite heldig å ha forskjellige regler for tilståelsessaker ettersom hvor disse pådømmes, i herreds/byretten eller i forhørsretten. Riktig nok har påtalemyndigheten møteplikt i herreds- og byretten, men det gjelder i alle tilfelle, også om det bare er spørsmål om bøtestraff. For en siktet som gir en uforbeholden tilståelse, bør det ikke være nødvendig å motsette seg dom i forhørsrett for å få oppnevnt forsvarer. På den annen side er det ikke rimelig at enhver som er siktet for promillekjøring, skal ha krav på offentlig forsvarer fordi han av en eller annen grunn ikke vil samtykke i forhørsrettsdom. Etter komitéens utkast kan riktignok retten unnlate forsvareroppnevning dersom siktede «uttrykkelig gir avkall på det», men motiv for å gi et slikt avkall har først og fremst de siktede som har økonomisk evne til å betale sakskostnader, herunder forsvarerutgiftene. Etter departementets forslag vil siktede som utgangspunkt ha krav på forsvarer i tilståelsessaker hvor det er spørsmål om å idømme frihetsstraff - uansett om saken behandles i herreds/byrett eller forhørsrett, jf utk § 100 annet punktum. Dette vil også gjelde hvor det er spørsmål om betinget frihetsstraff. Men retten kan unnlate å oppnevne offentlig forsvarer dersom det på grunn av sakens art må anses ubetenkelig at siktede er uten forsvarer. Man sikter her særlig til kurante saker, ikke minst de mange kurante promillesaker. Man er for så vidt enig med Straffeprosesslovkomitéen i at utfallet i disse sakene vil kunne få store konsekvenser for siktede, jf innst s 191. Men rett til forsvarer vil her dels by på betydelige praktiske vanskeligheter, samtidig som en forsvareroppnevning ofte bare vil bli en formalitet på grunn av den forholdsvis faste rettspraksis vedrørende straffutmålingen i disse sakene. Etter departementets opplegg er det ikke avgjørende om siktede ber om forsvarer. Det tilkommer retten av eget initiativ å avgjøre dette spørsmålet. Departementets forslag innebærer videre at i forseelsessak hvor det er utferdiget tiltale, vil siktede alltid ha krav på forsvarer under hovedforhandlingen (utenfor tilståelsessakene). Normalt vil det i disse tilfellene bli nedlagt påstand om frihetsstraff, og etter Straffeprosesslovkomitéens forslag vil siktede i så fall ha krav på forsvarer (forutsatt at påstanden går ut på ubetinget frihetsstraff). Etter departementets mening bør siktede alltid ha krav på forsvarer i disse tilfellene. Man vil her særlig peke på at det dreier seg om så vidt alvorlige saker at påtalemyndigheten ikke har funnet grunn til å avgjøre saken ved forelegg, samt at siktede/tiltalte ikke har gitt uforbeholden tilståelse i saken. I foreleggssaker som kommer for retten, er departementet enig med komitéen i at siktede ikke bør ha krav på forsvarer dersom saken gjelder en forseelse. Her får man heller falle tilbake på den adgang man har til å oppnevne forsvarer dersom særlige grunner taler for det i det enkelte tilfelle, jf utk § 100 første punktum. I motsetning til komitéen (og i motsetning til gjeldende rett) antar imidlertid departementet at siktede bør ha krav på forsvarer i foreleggssaker som gjelder forbrytelse. I den forbindelse vil man peke på at det i proposisjonen foreslås en utvidet adgang til å utferdige forelegg i forbrytelsessaker, jf utk § 255. Forelegg vil kunne utferdiges i enhver forbrytelsessak uansett strafferamme, forutsatt at vedkommende straffebestemmelse gir hjemmel for bøtestraff. Når det gjelder forbrytelsessaker hvor det i dag ikke kan utferdiges forelegg, har siktede krav på forsvarer under hovedforhandling i herreds/byrett selv om påtalemyndigheten bare vil påstå bot. Etter departementets mening er det prinsipielt lite heldig om denne utvidelsen av adgangen til å utferdige forelegg i forbrytelsessaker skal medføre en innskrenking i den rett til forsvarer som siktede i dag har i de saker det her er tale om. Departementet vil også vise til Straffeprosesslovkomitéens mer prinsipielle betraktninger om behovet for forsvarer i foreleggssakene, jf innst s 191-192, betraktninger som departementet i det vesentlige slutter seg til. Et argument mot å gi siktede rett til forsvarer i foreleggssaker som gjelder forbrytelser, men ikke i saker om forseelser, er at det ikke er noen nødvendig forskjell med hensyn til handlingens grovhet om den rubriseres som forbrytelse eller forseelse. Dette moment ble tillagt vekt da straffeprosessloven ble endret i 1933. Ved denne lovendringen ble forbrytelser og forseelser likestilt med hensyn til reglene om rett til forsvarer i foreleggssaker, jf Straffeprosesslovkomitéens innstilling s 132-133. Man finner imidlertid ikke at dette forhold bør tillegges avgjørende vekt her, og viser for så vidt til det som er anført foran. Det dreier seg dessuten om et meget begrenset antall saker. Forslaget om utvidet rett for siktede til offentlig forsvarer i mindre viktige saker vil føre til økte utgifter for det offentlige, se nærmere kap IV foran. Departementets prinsipielle syn er imidlertid at en siktet som utgangspunkt bør ha rett til forsvarer når en sak kommer for retten selv om saken for andre kan synes bagatellmessig. til grunn ved utformingen av bestemmelsene om siktedes rett til offentlig forsvarer, jf ovenfor. På bakgrunn av de begrensninger som er foreslått med hensyn til siktedes rettigheter på dette punkt, mener departementet for øvrig at det er tatt tilbørlig hensyn til de økonomiske hensyn i saken. Et særlig spørsmål er om siktede bør kunne gi avkall på forsvarer dersom han ønsker det. I tilknytning til forslaget om at siktede skal ha rett til forsvarer dersom det blir spørsmål om ubetinget frihetsstraff i en forseelsessak eller tilståelsessak, foreslår Straffeprosesslovkomitéen at siktede skal kunne gi uttrykkelig avkall på forsvarer, se komitéutk § 96 annet ledd annet punktum i f og § 98 i f. Etter departementets mening er det tvilsomt om siktede bør ha en ubetinget rett til å gi avkall på forsvarer hvor han etter loven har krav på dette. I hvert fall i sikrings- og forvaringssaker bør man her kunne se bort fra siktedes egen mening. Men også ellers antar departementet at retten bør gis adgang til å føre en viss kontroll ut fra hensynet til siktedes tarv, jf nedenfor om utk § 98 første ledd tredje punktum hva angår rett til forsvarer i fengslingssaker. I utk § 96 tredje ledd foreslås derfor en bestemmelse om at dersom siktede uttrykkelig gir avkall på forsvarer, kan retten bare unnlate å oppnevne forsvarer dersom den finner det ubetenkelig. For så vidt angår utk § 98 - om forsvarer i forbindelse med fengsling - bemerkes at første ledd tredje punktum og annet ledd avviker fra de tilsvarende bestemmelser i komitéutk § 99, jf nedenfor. Riksadvokaten (Dorenfeldt) uttaler at han ville «ha foretrukket en formulering som den nåværende lovs § 100». Politiembetsmennenes Landsforening har gitt denne uttalelse: «Lovutkastet synes her redaksjonelt bundet av nåværende § 100 siste ledd og bør endres slik at hovedregelen kommer først: «Siktede skal ha forsvarer når det i forbindelse med etterforsking eller forberedelse til hovedforhandling er begjært kjennelse om bruk av varetektsfengsel, dersom dette ikke medfører særlig ulempe eller tidsspille. I alle tilfelle skal forsvarer oppnevnes når kjennelse om varetektsfengsel er avsagt med mindre siktede uttrykkelig gir avkall på forsvarer. Oppnevningen faller bort...» (som i utkastet). Man foreslår opprettholdt komitéens formulering. At fengsling er begjært, gir i seg selv bare grunn til forsvarer under rettsmøtet. Det må også sikres at siktede får forsvarer dersom retten avsier fengslingskjennelse. I utkastets tredje punktum er brukt den samme dobbeltbetingelse som i nåværende § 100 annet ledd tredje punktum, slik at oppnevning av forsvarer bare kan unnlates når retten finner dette ubetenkelig o g siktede uttrykkelig gir avkall på forsvarer. Man har overveid om det overhodet er grunn til noen reservasjon, mao om ikke en fengslet siktet i alle tilfelle burde ha forsvarer, men man er blitt stående ved at en reservasjon i den foreslåtte form må være ubetenkelig, jf også ovenfor om utk § 96 tredje ledd. Også i utkastets annet ledd er brukt en formulering i likhet med den nåværende, idet man mener det kan være grunn til å presisere at det skal foreligge særlige grunner dersom en ikke-fengslet siktet skal kunne ha offentlig forsvarer på etterforskingsstadiet, jf utk § 100. Om bruk av forsvarer under etterforskingen uttaler for øvrig lagmannen i Gulating (Eftestøl): «Forsvarer burde mistenkte i alvorligere saker ha fra første ferd, altså under etterforskningen, særlig når rettslig forundersøkelse sløyfes. Man opplever til stadighet at tiltalte under hovedforhandlingen ikke står ved den forklaring han etter rapport og vitneforklaring fra politimannen har gitt til denne. Dels hevder han at han må være misforstått eller at ordene er lagt ham i munnen, og at han skrev under opplest og vedtatt uten nøyaktig gjennomgåelse og overveielse av det nedskrevne. Dels hevder han at han forklarte eller godtok å være skyldig for å slippe varetekt, somme tider i den form at han sier politimannen foreholdt ham at hvis han ikke tilsto, ble det varetekt. Hadde det vært forsvarer til stede under avhøret, ville vel diskusjoner om slike ting være eliminert. Til dette vil man bemerke at i de fleste «alvorligere saker» vil det bli oppnevnt forsvarer under etterforskingen fordi siktede blir fengslet, og i andre tilfelle må det klare seg med rettens adgang til å oppnevne forsvarer «når særlige grunner tilsier det» (utk § 100). At siktede alltid har rett til å la seg bistå av forsvarer (på egen bekostning) under utenrettslige avhør (politiavhør) følger for øvrig av utk § 94. Det er her også bestemt at han skal gjøres kjent med sin rett til forsvarer. Politiembetsmennenes Landsforening foreslår at ordet «kan» i innledningen til kom utk § 105 annet ledd byttes ut med «bør». Departementet foretrekker imidlertid å beholde komitéens ordlyd, se utk § 104 annet ledd. om «vesentlig forsinkelse». Vil siktede skifte forsvarer «uten rimelig grunn» (f eks i treneringsøyemed), bør det ikke være avgjørende om forsinkelsen vil bli vesentlig, jf utk § 105 og komitéens merknader til den samme bestemmelsen i sitt utk § 106 (s 195). Heller ikke her kreves at forsinkelsen skal være «vesentlig». For øvrig kan nevnes at den kst statsadvokat i Nordland (Utengen) har gjort følgende merknader til de paragrafer det her gjelder. Til utk § 102 (komitéutk § 103) er bemerket at det bør kunne tas bostedsforbehold «av hensyn til en begrensning av utgiftene». Hva angår dette spørsmålet, vises til merknadene til utk § 107 første ledd. Til utk § 103 (komitéutk § 104) er bemerket at det «kunne med fordel markeres i loven at vedkommende (forsvarer) så vidt mulig selv skal utføre vervet», idet «oppnevnte forsvarere undertiden lar saken utføre ved fullmektig til tross for at oppnevnelsen er personlig». Dette siste er riktig nok, og det er kanskje oppfordring til å innskjerpe at en oppnevnt forsvarer ikke uten videre kan møte ved sin fullmektig, men man finner ikke grunn til en nærmere presisering i loven. Endelig er bemerket til utk § 106 (komitéutk § 107) at «forbeholdet i nåværende § 109 første ledd nr. 3 burde tas med». Her tales om noen «som tidligere har handlet i saken i noen annen egenskap eller opptrer i saken som vitne eller sakkyndig». Man er imidlertid enig med komitéen i at dette ikke bør tas med blant de absolutte inhabilitetsgrunner, slik at det i steden overlates til retten å treffe avgjørelsen etter forholdene i det konkrete tilfelle, jf innstillingen s 195 (til § 107). Spørsmålet om siktedes rett til å velge forsvarer ble diskutert på et møte i Oslo krets av Den Norske Advokatforening høsten 1976, se Norsk Advokatblad 1976 s 233 flg. Det ble her fra enkelte hold pekt på at Straffeprosesslovkomitéens forslag om adgang for retten til å oppnevne som offentlig forsvarer en annen enn den siktede ønsker (komitéutk § 103) og til å beslutte skifte av den offentlige forsvareren (komitéutk § 106), innebærer en alvorlig begrensning i prinsippet om det fri forsvarervalg. Departementet er for sitt vedkommende enig i at det er et viktig prinsipp at siktede skal få oppnevnt som offentlig forsvarer den person han selv ønsker. Man viser i den forbindelse også til forslaget om at siktede skal gjøres oppmerksom på sin valgrett i så henseende, jf utk § 94. Det må imidlertid etter departementets mening være klart at dette prinsippet ikke kan gjennomføres fullt ut. Man viser for så vidt til komitéens merknader til komitéutk § 103 og § 106 (innst s 194-195), jf utk § 102 og § 105. Departementet forutsetter imidlertid at bestemmelsene om adgang til å oppnevne som offentlig forsvarer en annen enn den siktede ønsker, blir brukt med forsiktighet. Særbestemmelsen i komitéutk § 103 tredje punktum vedrørende spionasjesaker er for øvrig sløyfet i departementets lovutkast. Man antar at utk § 102 annet punktum gir tilstrekkelig heimel til - i den grad det anses påkrevd - å nekte å oppnevne som offentlig forsvarer den som siktede ønsker i slike saker. Når det særlig gjelder utk § 105 har departementet føyd til at retten også kan oppnevne en annen som offentlig forsvarer dersom det har oppstått forhold som gjør det urimelig å pålegge den tidligere oppnevnte forsvarer å fullføre oppdraget. Etter departementets mening bør også hensynet til forsvareren og hans egen vurdering av hvordan han kan gjennomføre forsvareroppgaven, tillegges vekt. Første ledd. Når det gjelder godtgjørelse til offentlig oppnevnte forsvarere som ikke er fast antatt for rettskretsen, foreslås enkelte endringer i forhold til komitéens utkast § 108. For det første foreslår man å sløyfe regelen i komitéutkastets § 108 første ledd tredje punktum om at oppnevning av slik forsvarer som regel ikke skal medføre økt utgift for staten. Denne begrensning svarer til gjeldende regel i straffeprosesslovens § 107 første ledd annet punktum, dog vil det etter komitéutkastet være adgang til å fravike utgiftsgrensen i gjeldende lov. Departementet er imidlertid kommet til at det sammenligningsgrunnlag som loven gir anvisning på, ofte er så usikkert og vanskelig å praktisere, og dessuten kan gi så lite rimelige resultater, at det ikke bør gjelde som lovens hovedregel. Det problemet i praksis vanligvis gjelder, er hvorvidt reiseutgifter (skyss-, kost- og fraværsgodtgjørelse) til en valgt forsvarer kan kreves dekket av staten. For advokater som har kontor innenfor rettskretsen, er det etter departementets mening i alminnelighet ikke grunn til å skille mellom fast antatte og andre offentlige forsvarere. Også for advokater med kontor utenfor rettskretsen kan det i enkelte tilfelle være grunn til å gå utenfor den någjeldende begrensning, og la staten dekke utgifter til reise som den faste forsvarer ikke ville ha hatt. staten dekker reiseutgifter for en advokat med kontor utenfor rettskretsen. På den annen side vil det kunne hende at den faste forsvarer ville ha hatt reiseutgifter som andre advokater innen rettskretsen ikke ville hatt, og det er da ikke uten videre rimelig at en valgt forsvarer med kontor utenfor rettskretsen skal kunne benytte den faste forsvarer som sammenligningsgrunnlag. Departementet finner derfor at den någjeldende begrensning bør utgå av loven. Reglene om når andre enn fast antatte forsvarere skal kunne få godtgjort slike utgifter, bør - unntatt for Høyesterett - gis ved forskrifter av administrasjonen, jf henvisningen til § 78. Henvisningen innebærer at i saker for Høyesterett skal retten fastsette godtgjørelsen. Også for Høyesterett kan det etter siktedes ønske oppnevnes en forsvarer som ikke hører til de fast antatte ved domstolen. I så fall vil det - på samme måte som hittil - være naturlig at oppnevnelsen som regel skjer på de vilkår som gjelder for de faste forsvarerne i Høyesterett. Men etter omstendighetene må retten allerede ved oppnevnelsen kunne bestemme at den forsvarer som siktede ønsker oppnevnt, i tillegg til vanlig salær, også skal få dekket reiseutgifter m v. Annet ledd. Etter komitéutkastets § 108 annet ledd skal en fast forsvarer ikke kunne motta noen godtgjørelse utover det retten har fastsatt. Annen offentlig forsvarer skal derimot ha adgang til å motta tilleggsalær dersom han før oppnevningen har tatt forbehold om dette overfor klienten. Disse reglene er visstnok i overensstemmelse med praksis i dag, se Christophersen, Sakføreres salærberegning (2 utg) s 103-104. Komitéen uttaler (s 196) at den danske retsplejelovs § 336 og den svenske rättegångsbalkens kap 21 § 10 har regler av liknende innhold. Når det gjelder adgangen til å ta tilleggssalær av klienten (komitéutk § 108 annet ledd annet punktum om offentlige forsvarere som ikke er fast antatt), gjelder imidlertid dette med vesentlige reservasjoner. Etter den danske lov kan en «beskikket» forsvarer ikke motta vederlag for det arbeid som er utført i henhold til beskikkelsen ut over hva retten har fastsatt, med mindre han under saken frafaller krav på vederlag av det offentlige. Etter den svenske lov kan en offentlig forsvarer overhodet ikke forbeholde seg ytterligere vederlag av klienten; gjør han det likevel, er forbeholdet ugyldig. Selv om forholdene i de ulike land ikke er helt sammenlignbare, er det etter departementets mening gode grunner som taler for å innføre begrensninger også i adgangen for offentlige forsvarer som ikke er fast antatt, til å kreve tilleggssalær av klienten. Etter departementets mening gir salær fastsatt på grunnlag av salærforskriftene en rimelig godtgjørelse for forsvarervervet. Det kan derfor virke lite rimelig at det skal kunne tas tilleggssalær av klienten for det arbeid som godtgjøres av det offentlige. En forskjellsbehandling mellom fast antatte og ikke fast antatte offentlige forsvarere vil dessuten kunne gjøre det mindre fristende å søke stilling som fast forsvarer. I denne sammenheng nevnes at av det samlede antall personer under strafforfølgning, er det bare et fåtall som har adgang til å betale noe selv til forsvarer. Et system som innebærer adgang til å ta større salær av dem som selv har noe midler, kan derfor i realiteten begrense muligheten for fritt forsvarervalg for dem som ikke selv kan betale noe. Departementet mener etter dette at det er grunn til å begrense adgangen også for en offentlig forsvarer som ikke er fast antatt, til å ta tilleggssalær av klienten. Departementet har vært noe i tvil om en bør velge den løsning at forsvarere helt skal være avskåret fra å ta godtgjørelse fra klienten (den svenske ordning), eller om det bør innføres en begrensning slik at forsvareren i tilfelle må gi avkall på salær av det offentlige og ta hele salæret av klienten (den danske ordning). Man er blitt stående ved den sistnevnte løsning. Den vil gjøre det mulig for enkelte som måtte ha anledning til det, å velge en forsvarer som de av spesielle grunner måtte ønske, og som ikke er villig til å påta seg oppdraget for det offentlige salær. Denne mulighet bør neppe utelukkes. En adgang til å ta hele salæret av klienten vil bare få betydning i et meget begrenset antall tilfelle, og vil derfor neppe få noen virkning av betydning for muligheten for fritt forsvarervalg også for dem som ikke kan betale noe selv. Det nevnes at siktede alltid kan la seg bistå av privat forsvarer, og denne skal i sin helhet betales av siktede. Forslaget om å oppheve adgangen til å ta salær av klienten i tillegg til salær fra det offentlige er forelagt for Den Norske Advokatforening som uttaler: «Den Norske Advokatforenings hovedstyre behandlet i møte den 24. september 1973 Det ærede departements brev av 3. s. m. hvori departementet foreslår at det i den nye straffeprosesslov inntas forbud mot at en offentlig forsvarer som ikke er fast forsvarer beregner salær i tillegg til det offentlig tilkjente salær - en adgang disse forsvarere til nå har hatt. Hovedstyret, som enstemmig gikk imot forslaget, besluttet å nedsette et utvalg med oppgave å ta saken opp med departementet. Hovedstyret, høyesterettsadvokatene Ole A. Bachke, Olav Hestenes, Johannes Meyer og generalsekretær Harald Halvorsen. Idet vi viser til konferanse i departementet den 12. ds., vil foreningen få uttale: Spørsmålet berører bare et fåtall advokater og har for så vidt begrenset rekkevidde for advokatene som stand. For de siktede betyr imidlertid den ordning vi hittil har hatt en valgmulighet vi mener har vært av stor betydning hvor det offentliges forsvarertilbud ikke har strukket til. 1. Departementets forslag er begrunnet med at straffesakssalærene gir en rimelig godtgjøring for forsvareroppdrag og at det på denne bakgrunn så vidt forstås er lite rimelig at de som har anledning til det, skal kunne engasjere presumptivt bedre forsvarere enn de som ikke har denne adgang. Den Norske Advokatforening er ikke enig i at straffesakssalærene etter salærinstruksen i straffesaker gir en rimelig godtgjørelse. Selv om de offentlige salærer etterhvert er blitt noe bedre enn de var, ligger forsvarersalærene for herreds- og byrett og lagmannsrett fortsatt langt under den timebetaling en erfaren advokat med opparbeidet praksis og kontor må ha. 2. På denne bakgrunn kan vi ikke se noen rimelig begrunnelse for at det offentlige ved bestemmelser som de foreslåtte, skal kunne regulere advokatens honorarer på områder som ikke omfattes av deres verv som tilsatte faste forsvarere. Etter vår oppfatning kan det ikke ut fra rettferds- og likhetsbetraktninger anføres grunner for at advokatene ikke skal ha samme vederlag hva enten arbeidet utføres for det offentlige eller for andre. Ut fra dette vårt prinsipielle syn og på bakgrunn av at de vanlige normer for advokaters salærberegning ligger på et høyere nivå enn de offentlige salærsatser, må vi motsette oss at det offentlige ytterligere innskrenker advokaters adgang til å bygge sin salærberegning på de normer som ellers gjelder for advokatenes salærberegning. 3. Når det gjelder klientenes interesser, kan man spørre om det er noe berettiget hensyn som tilsier at disse bør kunne hente seg forsvarere utenfor det faste utvalg. Svaret på dette spørsmål henger sammen med det prinsipielle syn på retten til å velge forsvarer. Det kan være en god regel for en advokat å henvise siktede til det faste utvalg. Men erfaringen viser at dette ikke alltid passer. Det kan være mange grunner for at en siktet vil velge seg en forsvarer fra en annen krets, for eksempel den at vedkommende har større erfaring på det særlige felt saken gjelder, at det av andre grunner består et bestemt tillitsforhold mellom ham og den advokat han søker, eller at saken omfatter flere siktede slik at det allerede er lagt beslag på det faste utvalg. Erfaring viser også at det i mange tilfelle hviler et sterkt lokalt opinionspress over en straffesak. En slik opinion kan gripe dypt inn i selve straffesakens utfall, og med den allsidige praksis som de fleste advokater har, kan da ofte en kommunalpolitisk tilknytning eller en tilknytning til det lokale næringsliv, fornærmede og vitner, gjøre at det er nødvendig for rettssikkerheten at klienten kan søke bistand fra advokater andre steder, advokater som også etter klientens mening står fullstendig fritt og ubundet vis å vis lokale interesser. 4. En sammenligning med de benefiserte saker er ikke treffende. I sivile saker er det økonomiske hensyn til klienten som ligger til grunn for at det offentlige oppnevner advokat for ham. Bestemmelsen om at det skal være offentlig forsvarer i forbrytelsessaker m.v. hviler på et annet grunnlag, nemlig betraktninger om rettssikkerhet. Økonomiske hensyn til den tiltalte kan vanskelig anføres i de sjeldne tilfelle hvor han uttrykkelig ønsker å betale for å få en forsvarer utenfor utvalget. Vi ser ingen grunn til at staten skal spare det ordinære forsvarersalær i disse tilfelle. Rettssikkerheten krever at det offentlige stiller en forsvarer til disposisjon for den tiltalte. Dette bør gjøres med en videst mulig valgrett. I praksis blir denne valgrett sterkt innskrenket i vårt tynt befolkede land, og den bør ikke innskrenkes ytterligere. Advokatforeningen kan vanskelig se at hensynet til klientene er bedre ivaretatt ved at det offentlige i det hele tatt ikke bidrar til betaling av siktedes forsvarer i de sjeldne tilfelle det her er tale om. 5. Justisdepartementet har blant annet uttalt frykt for at det vil bli vanskelig å få folk til å melde seg som faste forsvarere, dersom man skal beholde adgangen til å beregne tilleggssalær, når man ikke tilhører det faste forsvarerutvalg. Frykten er etter vår erfaring og mening ubegrunnet. Om rekrutteringen til enkelte forsvarerstillinger ikke skulle ha vært så god som ønskelig, skyldes det vel at erfarne advokater vanskelig synes de kan ta den økonomiske belastning som er forbundet med disse stillinger. Vi tror heller at en innføring av den regel Justisdepartementet nå overveier, vil kunne dempe advokatenes lyst til å engasjere seg i strafferettspleien. Idet vi viser til ovenstående, tillater vi oss å foreslå at man i proposisjonen beholder den regel som straffeprosesslovkomitéen foreslår i innstillingens § 108, annet ledd, sålydende: Departementet har vurdert de argumenter som Advokatforeningen har framholdt, men er blitt stående ved det forslag som er nevnt foran. For så vidt Advokatforeningens argumentasjon bygger på at de offentlige salærsatser ikke gir forsvarere en rimelig godtgjørelse, må den riktige framgangsmåte i tilfelle være at satsene økes. Som nevnt foran, mener departementet imidlertid at satsene ligger på et rimelig nivå. Den foreslåtte begrensning i § 107 annet ledds annet punktum gjelder godtgjørelse for alt arbeid som omfattes av forsvarervervet. unødvendig eller overstiger den tid som med rimelighet burde ha medgått til arbeidet, kan heller ikke dette kreves dekket av klienten. Begrensningen i annet ledds annet punktum gjelder godtgjørelse for arbeid. Har advokaten hatt reiseutgifter som ikke dekkes av det offentlige (f. eks. fordi en mener at en forsvarer innen rettskretsen kunne ha vært brukt), må disse kunne kreves av klienten når dette er avtalt på forhånd. Tredje ledd svarer til § 108 tredje ledd i utvalgets utkast. Tredje del omfatter kapitlene 10-13 om vitner, sakkyndige, gransking samt personundersøkelse og mentalobservasjon. I innstillingen s 197 er komitéen inne på spørsmålet om avskjæring av ulovlig ervervet bevis, men finner ikke å burde foreslå noen lovregulering her. Den mener at løsningen fortsatt bør overlates til teori og praksis. Bratholm mener derimot at man burde ha en enkelt paragraf om de viktigste prinsipper for avskjæring av ulovlig skaffet bevis, jf Lov og Rett 1970 s 162-163. (Se ellers Bratholm i Tidsskrift for Rettsvitenskap 1959 s 109 flg og Andenæs i Straffeprosessen s 336 flg.) I et foredrag på politisjefmøtet 26 april 1978 om ekstraordinære etterforskingsmetoder kan aksepteres i visse saker, kom Riksadvokaten (Dorenfeldt) inn på spørsmålet om avskjæring av ulovlig ervervet bevis. Foredraget er trykt i Lov og Rett 1978 nr 7 s 291 flg. Riksadvokaten pekte i den forbindelse på at problemet hadde mindre praktisk betydning på det tidspunkt Straffeprosesslovkomitéen avga sin innstilling enn det har i dag etter at provokasjonsproblematikken har dukket opp i forbindelse med narkotikasakene. Men han antok at det fremdeles ville være så vanskelig å formulere en lovbestemmelse på tilfredsstillende vis, at man iallfall burde se tiden noe an og avvente utviklingen med hensyn til de retningslinjer som rettsavgjørelser kan gi. Han pekte også på at det ville være vanskelig å gi en lovbestemmelse på dette området en begrenset rekkevidde, dvs å gi en særregel for narkotikasaker. Departementet har overveid spørsmålet, spesielt om loven burde gi en alminnelig heimel for retten til å avskjære ulovlig ervervet bevis. Man antar imidlertid at det på det nåværende tidspunkt ikke bør foretas noen lovregulering av dette spørsmålet. Man er således kommet til samme resultat som komitéen og Riksadvokaten og slutter seg for så vidt til den begrunnelse som disse har gitt. Departementet vil imidlertid ha spørsmålet om lovregulering til overveielse, jf også nedenfor s 179 om bruk av mer ekstraordinære etterforskingsmetoder i alvorlige saker. Bestemmelsen er i samsvar med komitéutk § 109. Paragrafen er i samsvar med komitéutk § 110. Se også proposisjonsutk § 128 siste punktum. «De distanser for møteplikt som utkastet inneholder er overensstemmende med gjeldende regler. Spørsmålet er om ikke moderne kommunikasjoner gjør det aktuelt å utvide møteplikten. Departementet skal peke på at man også i tvistemålsloven (§ 199) har faste avstandsgrenser for vitners møteplikt. Man vil ta opp til vurdering om dette er et rasjonelt system etter vår tids forhold. Spørsmålet bør vurderes både for straffesaker og sivile saker. «Ved omtalen av utkastets § 110 har komitéen nevnt de bestemmelser som nå gjelder om vitnegodtgjørelse (innstillingen side 198). Utvalget er enig i at de gjeldende bestemmelser er for restriktive. Og foresatte som møter sammen med barn, jfr. utkastets § 129 annet ledd, bør få vanlig godtgjørelse. «Det er ingen mening i at vitner normalt skal måtte reise 20 km. hver vei for å få skyssgodtgjørelse. For folk flest er det byrdefullt nok gratis å måtte avse en arbeidsdag for å møte i retten som vitne, og de har vanskelig for å forstå at reiseutgifter attpå til skal påføres dem. Naturligvis er dette en «borgerplikt», men den bør ikke gjøres surere enn strengt nødvendig. Jeg tillater meg å foreslå at vitner sidestilles med offentlige tjenestemenn ved beregning av skyss- og kostgodtgjørelse samt natt-tillegg. Dog bør eventuelt reise med egen bil honoreres med 45 øre pr. km. etter gjeldende sats. Partene og staten får finne seg i å betale for vitneførselen. Departementet skal peke på at lov 21 juli 1916 om vidners og sakkyndiges godtgjørelse mv sist ble revidert ved lov 18 juni 1971 nr 85. stor utstrekning de samme regler som for offentlige tjenestemenn. For det tilfelle som Dommerforeningens lovutvalg nevner, har man gjort en særskilt tilføyelse i utk § 128. Paragrafen er i samsvar med komitéutk § 111 (hvor det dog i annet punktum er en trykkfeil, idet «møtestedet» skal være «møtetiden»). Til annet ledd uttaler Politiembetsmennenes Landsforenings utvalg for strafferett og kriminologi: «Utvalget er tilbøyelig til å mene at aldersgrensen bør settes noe høyere enn 14 år, slik at stevningen blir å forkynne for barnets foresatte dersom barnet er under 16 år. Etter vanlig praksis idag hvor barn skal innstevnes vil politiet varsle foreldrene selv om barnet er over 14 år. Hvor langt man skal gå kan diskuteres, men 16 år står for utvalget som en passende grense. Departementet antar at grensen i den bestemmelse som det her gjelder, bør være 14 år som foreslått av komitéen. Det kan være noe problematisk for de foresatte å være ansvarlig for at et eldre barn møter. Man viser ellers til utk § 114 tredje ledd om underretning til de foresatte når et vitne under 18 år innkalles. Disse fire paragrafer er med enkelte endringer i samsvar med komitéutk § 119, § 120, § 121, § 122 jf nedenfor. Endringene går ut på at man i § 119 første ledd har tilføyd «psykologer» blant de som retten ikke må ta mot forklaring av om noe som er betrodd dem i deres stilling, uten samtykke av den som har krav på hemmelighold. Til gjengjeld har man i § 121 sløyfet bestemmelsen om at retten kan frita et vitne for å svare på spørsmål om noe som er blitt betrodd det under «psykologisk behandling eller rådgivning». Bakgrunnen for dette er at man har fått en lov 9 mars 1973 nr 13 om godkjenning m v av psykologer, der deres taushetsplikt er nærmere regulert i § 6. Det er da naturlig i forhold til vitnereglene å sette dem i samme stilling som andre yrkesgrupper hvis taushetsplikt er regulert ved lov, noe Sosialdepartementet har gått inn for under forberedelsen av loven om godkjenning av psykologer. I den utstrekning andre enn psykologer (og leger) framleis kan nytte psykologiske metoder og hjelpemidler, vil vedkommende kunne bli fritatt etter § 121 for å svare på det som blir betrodd ham, i den utstrekning man kan si at det foreligger «liknende virksomhet» i forhold til sjelesorg og sosialt hjelpearbeid. Endel psykologer vil være ansatt i offentlige stillinger der de har en viss taushetsplikt etter de alminnelige regler for vedkommende etat, men hvor stillingens art ikke gjør det nødvendig at de er utdannet akkurat som psykologer. Disse vil følge reglene i § 118, og ikke § 119. Det kan imidlertid oppstå vanskelige grensetilfelle, der det er uklart hvilket regelsett som skal anvendes. Forholdet er tilsvarende til det som man i noen utstrekning har for leger, jf en nærmere omtale av disse problemer i Innstilling om taushets- og opplysningsplikt i den sosiale forvaltning og skogforvaltningen, avgitt til Sosialdepartementet av et utvalg i november 1971, s 73-74, se også Ot.prp.nr. 3 (1976-77) om endringer i forvaltningsloven s 38 og s 158-159. Man har ikke funnet det mulig å foreta noen endelig regulering av disse spørsmål i lovteksten. Til § 118 bemerker den kst statsadvokat i Nordland (Utengen): «Forskriften om at administrasjonen ved avgjørelsen av om samtykke skal gis til avhøringen, skal ta hensyn til ikke alene offentlige interesser, men også til om åpenbaringen ville virke urimelig overfor den privatmann som har krav på hemmeligholdelse (1. ledd, siste punktum) er av stor betydning. Men å stille nektelsen under domstolenes kontroll vil i mange tilfelle, av sikkerhetsmessige og andre grunner, synes betenkelig og åpne adgang til ubeføyde krav om åpenbaring av opplysninger. Departementet er på dette punkt enig med komitéen, idet man anser rettssikkerhetshensynene som mest tungtveiende. Teledirektoratet har gitt denne uttalelse: «Etter Norsk Telefonreglement og Norsk Telegrafreglement, som begge er fastsatt av Samferdselsdepartementet i medhold av kgl. res. 15. desember 1933, plikter alle tjenestemenn i Televerket å avgi taushetsløfte. Løftet pålegger tjenestemennene å hemmeligholde for uvedkommende både hvem som har utvekslet telekorrespondanse og innholdet i korrespondansen. Noen direkte lovhjemmel for taushetsplikten foreligger imidlertid ikke. Vi har ikke noe å bemerke til de bestemmelser i utkastet (jfr. § 119) som regulerer forholdet mellom vitneplikten og den taushetsplikt som er pålagt offentlige tjenestemenn. festet seg ved at dette forhold er regulert på forskjellig måte for de forskjellige grupper som er undergitt taushetsplikt, uten at dette synes tilstrekkelig begrunnet. De foreslåtte bestemmelser inneholder forskjellige betingelser for fravikelse av taushetsplikt, og videre prinsipielt forskjellig regulering av forholdet til vitneplikten i de tilfeller da taushetsplikt kan fravikes. Sammenligner en bestemmelsene i utkastets § 119, § 120, § 122 og § 171 fremgår det således at for de yrkesgrupper som er nevnt i § 120 (og deres hjelpere) gjelder bevisforbud med hensyn til det som er betrodd dem i deres stilling. Forbudet faller bort når forklaring trenges for å forebygge at noen uskyldig blir straffet. Vedkommende yrkesgrupper har altså ikke noen plikt til å vitne i den situasjon som er beskrevet i § 120, 3. ledd. Og vurderingen av om betingelsene er tilstede for at bevisforbudet kan falle bort, synes å tilligge vitnet selv. (Med det forbehold som ligger i regelen i straffelovens § 172, men det byr på åpenbare praktiske problemer å håndheve denne straffebestemmelse.) For de yrkesgrupper hvis vitneplikt er regulert i § 119, f. eks. sosialsjefer, sosialkuratorer og psykologer som er offentlige tjenestemenn, gjelder at domstolen ved kjennelse kan bestemme at taushetsplikten skal vike. Etter utkastet kan dette bestemmes såvel når vedkommende myndighet nekter å gi tillatelse av hensyn til staten og/eller almene interesser, som når tillatelse er nektet fordi den ville virke urimelig overfor den eller de private som har krav på hemmeligholdelse. Betingelsen for å la taushetsplikten vike etter bestemmelsen i § 119 er at hensynet til sakens opplysning gjør det rimelig at taushetsplikten bør vike. Denne betingelse for at bevisforbudet skal heves, er vesentlig mindre restriktiv enn den som finnes i § 120. Mens følgen av opphevelse av bevisforbudet i § 120 som foran nevnt er at vitnet får rett til å avgi forklaring, er følgen etter § 119 at vitneforklaring skal gis. Med den utvikling som har funnet sted innenfor den offentlige sektor for sosialt hjelpearbeid, og hensett til at taushetspliktområdet innenfor denne sektor i vesentlig utstrekning er bestemt av hensynet til private som har et sterkt begrunnet krav om hemmeligholdelse, synes den beskrevne forskjellsbehandling ikke å være tilstrekkelig begrunnet. Det er grunn til å peke på at de offentlige tjenestemenn som omfattes av regelen i § 119 i stor utstrekning mottar betroelser i sin stilling, på samme måte som de yrkesgrupper som omfattes av § 120. Det er naturlig å peke på f. eks. sosialkuratorers og offentlige familierådgivningskontorers virksomhet. Bestemmelsen om domstolenes adgang til å prøve administrasjonens nektelse av tillatelse til å avgi vitneprov, har en intet vesentlig å bemerke til forsåvidt angår de tilfeller hvor offentlige interesser påberopes som grunnlag for nektelsen. Når det gjelder det øvrige område for offentlige tjenestemenns taushetsplikt, synes det imidlertid å være grunn til å overveie muligheten av fellesregler for de yrkesgrupper som er nevnt i § 119, § 120 og § 122. En bemerker forøvrig i denne sammenheng at uttrykket «offentlig tjenestemann» i den nåværende straffeprosesslovs § 180 (som også i tvistemålslovens § 204) nå oppfattes som omfattende også ombudsmenn, f. eks. medlem av barnevernsnemnd/sosialstyre. Det går ikke klart fram om «offentlig tjenestemann» i utkastets § 119 også er ment å omfatte ombudsmenn eller om det er meningen å la f. eks. medlem av barnevernsnemnd/sosialstyre gå inn under § 122. Det synes lite rimelig å innføre forskjellig behandling av spørsmålet om vitneforklaring forsåvidt gjelder f. eks. sosialkontorenes funksjonærer og medlemmer av de sosiale nemnder. En ville finne det naturlig at man forelegger alle de bestemmelser som berører taushetsplikt for Taushetspliktutvalget med sikte på en revurdering av reglene. Dette departement foreslår etter dette følgende endringer - -: § 119. 1. ledd 1. punktum endres slik: «Retten må ikke ta imot vitneforklaring fra offentlig tjenestemann, herunder ombudsmann, om noe som han ikke kan forklare seg om uten å krenke taushetsplikt som han har ifølge lov eller annen gyldig bestemmelse, medmindre vedkommende myndighet gir tillatelse. Resten av paragrafen foreslås uendret. § 120. 1. ledd endres slik: «Uten samtykke av den som har krav på hemmeligholdelse, må retten ikke ta imot forklaring av prester i statskirken og andre anerkjente trossamfunn, advokater, forsvarere i straffesaker, leger, apotekere, jordmødre, sykepleiere, sosialkuratorer og tjenestemenn og ombudsmenn i sosialt hjelpearbeid, om noe som er betrodd dem i deres stilling. Spørsmålet om offentlige tjenestemenns vitneplikt har vært overveid i samband med en revisjon av reglene om taushetsplikt i den offentlige forvaltning, jf lov 27 mai 1977 nr 40 om endringer i forvaltningsloven. I proposisjonen som ligger til grunn for denne revisjonen er det uttalt av departementet at spørsmålet om endringer i straffeprosesslovens regler om vitneplikt for offentlige tjenestemenn som har taushetsplikt ville bli tatt opp under revisjonen av straffeprosessloven. I det høringsnotat om taushetsplikt i den offentlige forvaltning mv som ble sendt ut i anledning av utarbeidelsen av nevnte proposisjon, var det foreslått at § 119 i Straffeprosesslovkomitéens utkast (§ 118 i proposisjonen) skulle lyde: «Retten må ikke ta imot forklaring som vitnet ikke kan gi uten å krenke lovbestemt taushetsplikt han har som følge av tjeneste eller arbeid for stat eller kommune, med mindre departementet gir samtykke. Samtykke skal bare nektes hvis åpenbaringen vil kunne utsette staten eller almene interesser for skade eller virke urimelig overfor den som har krav på hemmeligholdelse. taushetsplikten og hensynet til sakens opplysning kan retten ved kjennelse bestemme at vitneforklaring skal gis selv om samtykke er nektet, eller at vitneforklaring ikke skal mottas selv om departementet har samtykket. Før retten treffer slik avgjørelse, skal den gi departementet anledning til å redegjøre for grunnene for sitt standpunkt. Denne redegjørelsen skal ikke meddeles partene. Bestemmelsen i § 118 annet ledd får tilsvarende anvendelse. I høringsnotatet er forslaget begrunnet slik: Offentlige tjenestemenn har som hovedregel vitneplikt på linje med andre, og de begrensninger i vitneplikten som gjelder generelt - f. eks. p. g. a. yrkesmessig taushetsplikt, jfr. strpl. § 178 og ri. § 205 - gjelder også for offentlige tjenestemenn. I gjeldende rett er denne konflikten regulert i strpl. § 180 og rl. § 204: Retten må ikke ta imot vitnesbyrd uten at tjenestemannen er fritatt for sin taushetsplikt av vedkommende myndighet (Kongen i sikkerhets- og utenrikssaker). Tillatelse kan bare nektes dersom vitnesbyrdet ville skade offentlige interesser. 7.2.1. Gruppen er enig i det som er lovens utgangspunkt i dag: at taushetsplikten går foran vitneplikten med mindre det gis tillatelse til vitnesbyrd. Derimot er loven i dag etter gruppens mening for snever i sin anvisning på hvilke hensyn som kan gi grunn til å nekte tillatelse. Slik bestemmelsene blir forstått i dag, er det bare adgang til å legge vekt på offentlige interesser - herunder riktignok også de konsekvenser det får for tillitsforholdet mellom klientene og organet at opplysningene blir lagt fram for retten (se utvalgsutredningen s. 44). Men den personlige krenkelse en privatperson kan bli utsatt for gjennom vitnesbyrdet, er etter gjeldende rett neppe noe relevant motiv for å nekte vitnesbyrd. Straffeprosesslovkomitéen har foreslått dette endret, slik at tillatelse kan nektes også hvis åpenbaring vil kunne «virke urimelig overfor den som har krav på hemmeligholdelse». Gruppen er enig i at det blir adgang til å legge vekt på behovet for å beskytte den som er vernet av taushetsplikten. Gruppen forutsetter at det blir adgang til å ta hensyn til hvor vesentlig vitneprovet er for saken, og til muligheten for å føre bevis på annen måte. Vitnets interesser bør fortsatt være irrelevante; det som skal avveies mot hverandre er på den ene side statens og almene interesser, på den annen side interessene til den opplysningen gjelder. Spørsmålet om vitneprov - eller framleggelse av offentlige dokumenter - kan oppstå både i en sak mellom forvaltningen og borgeren og i en sak mellom private parter, se utredningen s. 43-44. Det kan vanskelig sies noe generelt om i hvilken av disse gruppene av saker vitneprov oftest bør tillates gitt. 7.2.2. Det kan være uklart hvem lovens regler om unntak fra vitneplikten bør gjelde for - etter gjeldende rett hvem som regnes for «offentlig tjenestemann». Spørsmålet kan ikke sees diskutert i teorien i direkte relasjon til prosesslovene, bare i forbindelse med strl. § 121. Det kan f. eks. oppstå spørsmål om medlemmer av offentlige råd eller ansatte i offentlig service- og forretningsvirksomhet går inn under betegnelsen, eller om f. eks. en lege som fungerer som sakkyndig gjør det. Etter gruppens mening bør unntaket fra vitneplikten omfatte de samme persongrupper som den forvaltningsmessige taushetsplikt gjelder for. Gruppen har derfor foreslått en endring i forhold til Straffeprosesslovkomitéens utkast på dette punkt. Gruppen er imidlertid klar over at spørsmålet om å gi tillatelse til vitnesbyrd kan stille seg forskjellig alt etter hvilken stilling tjenestemannen har. 7.2.3. Etter gjeldende rett gjelder fritakelsen for vitneplikt bare hvor tjenestemannen har taushetsplikt «ifølge lov eller annen gyldig bestemmelse». Hva som ligger i «annen gyldig bestemmelse», er i teorien særlig drøftet i relasjon til strl. § 121 (jfr. om dette nedenfor i 8.2.1.). Etter gruppens mening bør fritakelsen for vitneplikt bare gjelde tilfelle hvor taushetsplikt er «lovbestemt» (se også om dette i 8.2.1.). Ellers risikerer man vilkårlig innhugg i domstolskontrollen med forvaltningen. 7.2.4. Hvilket organ bør treffe avgjørelsen om å frita for taushetsplikt? - På den ene side vil organet som behandler saken kjenne den best, men kanskje også ha sterkere motiver til å forby vitnesbyrdet. På den annen side får bare overordnete sentrale organer noen erfaring i slike spørsmål, siden det er sjelden de oppstar. Gruppen er kommet til at avgjørelsen bør treffes av vedkommende departement. Gjeldende rett er noe uklar, idet loven bruker uttrykket «vedkommende myndighet». En vanlig tolking er imidlertid at det som utgangspunkt betyr vedkommende departement (se bl.a. Andenæs, Straffeprosessen s. 206). Etter vanlige forvaltningsrettslige regler kan denne myndighet delegeres. Det kan tenkes at det er i tjeneste for en kommune at taushetsplikten gjelder. Gruppen mener at departementet også i disse tilfelle bør treffe avgjørelsen av om vitneprov skal gis: Det gjelder ikke mange saker, og departementet vil få en større praksis enn en kommune m. h. t. de avveininger som skal foretas. 7.2.5. Overprøving av avgjørelser om vitneprov skal gis kan tenkes både som en administrativ klageordning og som en domstolsprøving. Etter gjeldende rett er det tvilsomt om noen av de to overprøvingsformene gjelder. Straffeprosesslovkomitéen foreslår at domstolene skal kunne overprøve avgjørelsen men bare dersom det er en nektelse av å gi vitneprov. Komitéen gir ingen grunn for denne begrensningen, og den bør etter gruppens mening ikke opprettholdes. Hvis man først innrømmer at hensynet til den som har krav på hemmeligholdelse er relevant, må man også akseptere at han kan være interessert i at tjenestemannen ikke føres som vitne. Sett fra hans side er det da departementets samtykke til å gi vitnesbyrd det er aktuelt å få overprøvd. Gruppen har i sitt lovutkast foreslått at retten kan overprøve også dette. Dersom domstolene får full overprøvingsadgang, er det neppe behov for en administrativ klageordning i tillegg. Men dersom det ikke blir gjennomført full domstolskontroll, bør avgjørelsen enten kunne påklages administrativt, eller legges til departementet. Noen grunn til å knytte klagerett til departementets vedtak er det neppe: Klageinstans ville i tilfelle være Kongen. Det er ikke grunn til å belaste statsrådet med disse saker, og endringsfrekvensen ved klage til Kongen er meget liten. Med utgangspunkt i Straffeprosesslovkomitéens utkast har gruppen utformet et forslag til § 119 i lov om rettergangsmåten i straffesaker. Forutsetningen er at en tilsvarende endring blir foretatt i tvistemålsloven. Gruppen antar imidlertid at dette bør utstå til en mer samlet revisjon av en del bestemmelser i tvistemålsloven etter at den nye straffeprosessloven er vedtatt. Etter utkastet vil retten ikke kunne overprøve spørsmålet om samtykke når taushetsplikten er begrunnet i hensynet til rikets sikkerhet eller forholdet til fremmed stat; - disse tilfellene er særskilt regulert i Straffeprosesslovkomitéens utk. § 118, der det ikke er fastsatt noen overprøvingsadgang. Under høringsbehandlingen er det gitt følgende uttalelser om forslaget: «Offentlige tjenestemenns vitneplikt. Det skjer i en viss utstrekning at medlemmer og funksjonærer i de sosiale nemnder blir stevnet inn som vitner for retten. Dette gjelder både i forbindelse med straffesaker og i sivile saker. Særlig har det vist seg at medlemmer og funksjonærer i barnevernsnemndene blir innstevnet, og fortrinnsvis i forbindelse med behandlingen av barnefordelingssaker. Bakgrunnen for dette er at domstolene i forbindelse med behandlingen av barnefordelingssaker anmoder barnevernsnemndene om uttalelse til spørsmålet om hvem av foreldrene som bør ha foreldremyndigheten over fellesbarna, se lov om born i ekteskap § 9. Barnevernsnemndenes uttalelser er ofte såvidt korte og ofte uten begrunnelse, at partene og/eller domstolene ønsker å få ytterligere informasjon om hva barnevernsnemndene bygger sine uttalelser på. I samråd med Justisdepartementet har Sosialdepartementet antatt at domstolene ikke har anledning til å ta imot vitneprov fra barnevernsnemndas medlemmer og funksjonærer uten etter samtykke fra Sosialdepartementet, jfr. tvistemålslovens § 204 og straffeprosesslovens § 180 sammenholdt med barnevernslovens § 4 tredje ledd. Ved behandlingen av disse sakene innhenter departementet barnevernsnemndas dokumenter sammen med uttalelse til vitnespørsmålet fra de innstevnede, den samlede barnevernsnemnd og fylkesmannen. Departementet legger ved avgjørelsen av disse sakene blant annet vekt på hvorvidt det å løse fra taushetsplikten i det konkrete tilfelle vil kunne bidra til en generell svekkelse av fortroligheten mellom nemnda og dem den søker opplysninger hos. En slik svekkelse vil etter departementets mening kunne gi grunnlag for å nekte å løse vedkommende fra taushetsplikten. Videre finner en det betenkelig om nemndas medlemmer og funksjonærer enkeltvis skal forklare bakgrunnen for hva en samlet nemnd har kommet fram til. Det er klart at departementet i sin vurdering legger vekt på i hvilken grad de innstevnede vitner fra nemnda kan bidra til sakens opplysning og derigjennom virke til beste for de barn saken gjelder. I tidsrommet 1. januar 1973 til 31. mai 1974 tok Sosialdepartementet standpunkt til 32 søknader om å frita medlemmer og funksjonærer i barnevernsnemnda fra taushetsplikten for å avgi vitneprov for domstolene. Departementet samtykket i 30 av sakene. Den behandlingsprosedyre som er lagt opp for disse sakene er tidkrevende, men etter departementets mening nødvendig for å gi sakene en forsvarlig behandling. Etter departementets mening fungerer den ordning man har idag noenlunde tilfredsstillende. Riktignok er det vel slik at en del funksjonærer og medlemmer av de sosiale nemnder vitner for domstolene uten at det foreligger samtykke fra Sosialdepartementet, men dette skyldes nok manglende kjennskap til de gjeldende bestemmelser. Dette er et spørsmål om informasjon som vil bli tatt opp i rundskriv når revisjonsarbeidet med taushetsplikten er avsluttet. Når det gjelder arbeidsgruppens forslag som er en videre utbygging av Straffeprosesslovkomitéens forslag, om at retten skal gis anledning til å overprøve departementenes avgjørelse om samtykke skal gis eller ikke, finner en ikke å kunne slutte seg til dette. En er klar over de betenkeligheter som ligger i at man ikke har en klageinstans for de vedtak departementet treffer. På den annen side vil en få bemerke at det synes noe unaturlig at en domstol som anmoder om at visse vitner fra sosialetatene skal føres i forbindelse med en rettssak, i neste omgang skal gis anledning til å vurdere det administrative skjønn som er foretatt. Det vil i praksis si at domstolene under enhver omstendighet blir gjort kjent med opplysningene som departementet mener ikke bør bringes videre. «Avsnitt 7. Offentlige tjenestemenns vitneplikt. Foreningen er enig i de foreslåtte endringer i prosesslovene hvoretter domstolene får adgang til å overprøve en administrativ nektelse av vitneforklaring. «Gruppen uttaler side 92 at denne konfliktsituasjon sjelden oppstår. Dette er ganske uriktig. Dette er meget praktiske problemstillinger, jfr. her f. eks. sorenskriver Einar Wessel-Holst i Lov og Rett 1973 s. 415 (s. 416). Særlig er det ofte ønskelig med forklaringer/fremleggelse av dokumenter fra politiet, men også fra barnevernsmyndighetene, sosialstyret m. fl. - Det gjelder oftest ekteskapssaker, barnefordelingssaker. Etter tvml. § 204, 1. ledd nr. «vedkommende myndighet» gi tillatelse. Det læres at dette er høyeste forvaltningsorgan for etaten, regelmessig vedkommende departement. - Dette praktiseres likevel noe forskjellig. For politiet er således retningslinjene at det ikke er vedkommende myndighet, men domstolen som skal gi tillatelse. - Hjemmelen for dette er uklar. Utvalget har ikke innvendinger mot gruppens forslag om at departementet skal gi slik tillatelse. Men på grunn av det store praktiske behov i disse tilfelle må denne adgang kunne delegeres, og dette må derfor klargjøres i forbindelse med lovutkastet. - Det vil være altfor tungvint bestandig å måtte avvente departementets avgjørelse. Utvalget er ellers enig i forslaget om mulighetene for rettslig overprøvelse av departementets avgjørelse, - selv om slik overprøvelse i praksis trolig vil kunne vise seg problematisk. For at domstolen skal kunne vurdere spørsmålet fullt ut, må den regelmessig kjenne innholdet av de opplysninger som er omfattet av taushetsplikten. Statsadvokaten i Bergen og Hordaland uttaler: «Jeg har ikke noe å bemerke til det materielle innhold av forslaget til vitnebestemmelse i straffesakslovens § 119. Og jeg føler grunn til å nevne at den endring i gjeldende rett forslaget medfører bør komme snarest mulig, og uavhengig av om straffesaksloven forøvrig blir vedtatt etter foreliggende utkast. Det vil etter min mening bli en klart bedre rettstilstand om det blir domstolen som får det endelige ord i avgjørelsen om hensynet til en straffesaks opplysning går foran en taushetsplikt i det konkrete tilfelle. En hver politifullmektig med noen praksis vil vel nemlig ha møtt tilfelle der taushetspliktsbestemmelsene klart må sies å bli hevdet for langt av forvaltningsmyndigheter. Teledirektoratet uttaler: «Gruppen foreslår også at straffeprosesslovens regler i § 180 om offentlige tjenestemenns vitneplikt blir endret. Endringene avviker på flere punkter fra det straffeprosesslovkomitéen har foreslått i § 119 i sitt lovutkast. Etter forslaget vil fritakelsen for vitneplikten (med mindre samtykke gis) bare gjelde hvor taushetsplikten er «lovbestemt», mens fritakelsen etter gjeldende lov (og Straffeprosesslovkomitéens utkast) gjelder hvor tjenestemannen har taushetsplikt etter «lov eller annen gyldig bestemmelse». Den nåværende bestemmelse har vært forstått slik at den taushetsplikt tjenestemennene i Televerket har overfor den korrespondanse etaten formidler, beror på en slik «gyldig bestemmelse» som nevnt i straffeprosesslovens § 180 (jfr. også straffelovens § 121 og tvistemålslovens § 204). I årenes løp har det derfor vært noen tilfelle der Teledirektoratet (tidligere Telegrafstyret) etter anmodning fra påtalemyndigheten har gitt samtykke til at en tjenestemann forklarer seg for retten om forhold som går inn under taushetsplikten overfor telekorrespondansen. Det har også forekommet at samtykke har vært gitt til å avgi utenrettslig forklaring om slike forhold. Dette siste beror på at Handelsdepartementet (som Televerket den gang hørte under) den 3. juli 1930 etter anmodning av riksadvokaten og Justisdepartementet (korrespondansen om dette har vi dessverre ikke klart å gjenfinne nå) gikk med på at Telegrafstyret etter søknad fra påtalemyndigheten kan gi en arbeidstaker tillatelse til også å gi utenrettslige forklaringer når offentlige hensyn ikke taler imot. Forslaget om at bare lovbestemt taushetsplikt skal frita for vitneplikt vil innebære at den taushetsplikt som arbeidstakerne i Televerket i dag har overfor den korrespondanse som etaten formidler, kommer til å stå tilbake for den alminnelige vitneplikten. Vi går ut fra at det vil være allmenn enighet om at en slik ordning, både av prinsipielle grunner og fordi den i høy grad vil skade tillitsforholdet mellom Televerket og dets kunder, ikke er akseptabel. Det er også vanskelig å se at noen legislative grunner taler for at taushetsplikten overfor telekorrespondansen bør stå i noen svakere stilling vis-à-vis vitneplikten enn taushetsplikten overfor postforsendelser. Dersom man vil følge gruppens forslag på dette punkt, må taushetsplikten i Televerket lovfestes. Dette antas i tilfelle å kunne gjøres ved en tilføyelse til lov av 29. april 1899 om enerett for staten til befordring av meddelelser ved hjelp av telegraflinjer og lignende anlegg. Gruppen foreslår at avgjørelsen om å frita for taushetsplikt skal treffes av departementet. Teledirektoratet har ikke noe å bemerke til det forutsatt at departementet vil kunne delegere myndigheten til Teledirektoratet med virkning også for fremtidige saker, slik at den praksis som hittil har vært fulgt, kan fortsette. Dersom Televerkets taushetsplikt blir lovfestet, bør det i lovbestemmelsen tas med at tillatelse til å avlegge vitnesbyrd gis av Teledirektoratet, jfr. lov om postvesenet av 8. juni 1928 nr. 2, § 8 annet ledd. Etter gruppens forslag vil retten kunne overprøve ikke bare - slik straffeprosesslovkomitéen har foreslått - en nektelse av samtykke til vitneforklaring, men også et samtykke til å gi vitnemål (av hensyn til den som har krav på hemmeligholdelse). Teledirektoratet har ikke noe å innvende mot dette. Det synes imidlertid da lite heldig at Teledirektoratet gir tillatelse til at en tjenestemann avgir utenrettslig forklaring, jfr. det som er nevnt foran om dette. Teledirektoratet har for øvrig også under den nåværende ordning vært i tvil om det er riktig å gi tillatelse til at opplysninger om forhold som omfattes av Televerkets taushetsplikt, blir gitt utenrettslig. Prinsipielt må det antas mest heldig at slike opplysninger bare blir gitt for retten, med mindre nødrettslige betraktninger skulle tilsi noe annet i det enkelte tilfelle. Departementet mener at forslaget i Justisdepartementets høringsnotat som er gjengitt foran, som utgangspunkt bør legges til grunn. er anført i høringsnotatet. I tillegg vil man bemerke følgende: I høringsnotatet er foreslått at retten ikke må ta imot forklaring som vitner ikke kan gi uten å krenke «lovbestemt taushetsplikt». Etter någjeldende straffeprosesslovs § 180 nr 2 gjelder unntaket fra vitneplikten også hvor vitnet ikke kan svare på spørsmålet uten å krenke taushetsplikt som er pålagt ved «anden gyldig bestemmelse». Forslaget i høringsnotatet må her ses i sammenheng med at man der foreslo at bare lovbestemt taushetsplikt skal være straffesanksjonert etter straffelovens § 121, jf høringsnotatets punkt 8.2.1. (Notatet er inntatt som vedlegg i Ot.prp.nr. 3 (1976-77) om endringer i forvaltningsloven, se s 122 følgende.) Høringsnotatets forslag om nevnte endring i straffelovens § 121 ble ikke fulgt opp i proposisjonen om endringer i forvaltningsloven, jf Ot.prp.nr. 3 (1976-77) s 41-43, og etter endringsloven av 27 mai 1977 nr 40 omfatter straffelovens § 121 også brudd på taushetsplikt som følger av gyldig instruks. Departementet er imidlertid noe i tvil om det er grunn til også å medta «gyldig instruks» i bestemmelsen om offentlige tjenestemenns vitneplikt i utk § 118. Det har sine betenkelige sider at forvaltningen skal kunne unndra opplysninger fra rettssaken ved at offentlige tjenestemenn blir pålagt taushetsplikt uten hjemmel i lov. Særlige hensyn gjør seg gjeldende dersom begrunnelsen for taushetsplikten er hensynet til rikets sikkerhet eller forholdet til fremmed stat, jf sikkerhetsinstruksen av 17 mars 1972. Her har man imidlertid en egen bestemmelse om unntak fra vitneplikten i utk § 117. Spørsmålet har antakelig mindre betydning på grunn av utk § 118 annet ledd om rettens adgang til å overprøve departementets avgjørelse om å nekte å gi samtykke til vitneforklaring. Departementet antar likevel at de beste grunner taler for å la utk § 118 første ledd bare omfatte lovbestemt taushetsplikt, dvs taushetsplikt som er pålagt i lov eller i medhold av lov. I den forbindelse vil man presisere at instruksfestet taushetsplikt uten hjemmel i lov ikke kan anses som «lovbestemt» i forhold til utk § 118 selv om brudd på taushetsplikten kan straffes etter strl § 121. Det samme gjelder den taushetsplikt som indirekte følger av strl § 324 om brudd på tjenesteplikter. Når det ellers gjelder anvendelsesområdet for utk § 118 første ledd, vil departementet særlig peke på de unntak i taushetsplikten som følger av bestemmelsene i forvaltningsloven § 13a og § 13b . Disse unntakene er i prinsippet ikke begrenset til å gjelde utenfor rettssaker. Det vises her til Ot.prp.nr. 3 (1976-77) om endringer i forvaltningsloven s 40-41 hvor det uttales: «Justisdepartementet vil peke på at unntakene i § 13a § 13b ikke i prinsippet er begrenset til å gjelde utenfor rettssaker. Bestemmelsen i forvaltningslovens § 4 bokstav b (om at loven ikke gjelder for saker som behandles eller avgjøres i medhold av rettspleielovene) blir uten betydning i forhold til vitneplikten, idet rettergangslovene henviser til den forvaltningsmessige taushetsplikt. Det blir dermed aktuelt å vurdere det enkelte unntak i forvaltningsloven også når det er spørsmål om adgangen til å vitne uten særskilt fritak for taushetsplikt. Dersom en forvaltningssak fører til straffesak, vil således taushetsplikten etter forvaltningsloven i mange tilfelle ikke få anvendelse i straffesaken, jf særlig fvl § 13b nr 2, nr 5 og nr 6. Man viser her også til departementets uttalelse i nevnte proposisjon (s 41) om at fvl § 13b nr 2 i det vesentlige må tolkes på samme måte som den nokså like bestemmelse i prislovens § 17 annet ledd. Forutsetningen er imidlertid at det ikke dreier seg om opplysninger fra andre forvaltningssaker enn den som straffesaken gjelder. Til Sosialdepartementets uttalelse vil man nevne at dersom medlemmer eller funksjonærer i de sosiale nemnder blir oppnevnt som sakkyndige i en straffesak, vil de som utgangspunkt måtte avgi forklaring i saken uten hensyn til den taushetsplikt som de ellers måtte være pålagt i sitt arbeid eller yrke, jf Ot.prp.nr. 3 (1976-77) om endringer i forvaltningsloven s 38 og s 158. Problemer kan oppstå dersom vedkommende også tidligere har hatt med siktede å gjøre og dette vil komme til nytte ved utføringen av oppdraget. Tilsvarende problemer oppstår ved oppnevning av andre sakkyndige, f eks en lege som tidligere har behandlet siktede. Som regel bør man i slike tilfelle unngå å oppnevne vedkommende som sakkyndig med mindre siktede samtykker, jf også utk § 142 første ledd hvoretter domstollovens § 108 som utgangspunkt kommer til anvendelse ved oppnevning av sakkyndige. Det vises ellers til NOU 1976:1 Legers og tannlegers rettigheter og plikter, s 86-89, hvor disse problemene er drøftet nærmere i relasjon til bruk av leger som sakkyndige, jf også NOU 1977:35 Lov om barn og foreldre (barneloven) s 130. Til Sosialdepartementets uttalelse vil man for øvrig bemerke at det neppe er grunn til å tro at domstolene etter den vurdering som skal skje, ikke vil legge tilbørlig vekt på at departementet i tilfelle har nektet samtykke. Departementet skal også gis adgang til å uttale seg. uttalelse bemerkes at det er klart forutsatt at departementets myndighet kan delegeres. Til Teledirektoratets uttalelse bemerkes for øvrig at departementet som nevnt foran mener at reglene bør knyttes til lovbestemt taushetsplikt. Denne bør om nødvendig utvides. Ved lov 27 mai 1977 nr 40 om endringer i forvaltningsloven er det for øvrig gitt generelle regler om taushetsplikt for offentlige tjenestemenn hva angår person- og næringsopplysninger. Hva angår offentlige tjenestemenns forklaringsplikt overfor påtalemyndigheten, vises til utk § 230. Justisdepartementet har overveiet Sosialdepartementets forslag om å likestille sosialkuratorer og tjenestemenn i sosialt hjelpearbeid med de yrkesutøvere (prester, leger m fl) som omfattes av utk § 119. Også Norsk Sosionomforbund har overfor departementet understreket at dette er et viktig spørsmål for denne yrkesgruppe og har i brev 10 september 1976 fremholdt: «Sosionomer oppfatter taushetsplikten som helt nødvendig for å oppnå det tillitsforhold som er grunnlaget for enhver behandling og rådgivning i sosialt arbeid. Klienten gir opplysninger om strengt personlige forhold som ofte er ømtålelige, og som klienten ikke ville gi dersom han ikke var sikker på at de ikke ble bragt videre. Disse opplysninger er ofte helt nødvendige, f. eks. i behandling av barnevernssaker. Det er viktig av hensyn til klientens integritet at det er strenge regler om hva som ikke kan bringes videre uten klientens samtykke. Klienter som søker råd og behandling hos sosialarbeidere hører ofte til de aller vanskeligst stilte i vårt samfunn, og det vil lett kunne oppfattes slik at det er statusforskjell i klientellet som er årsak til ulike bestemmelser om beskyttelse av personlige opplysninger. Fortsatt er det i vårt samfunn forbundet med skam å oppsøke sosialkontor og enkelte andre hjelpeinstanser. Derfor vil selv opplysninger om at vedkommende har oppsøkt kontoret være ømtålelige og må være strengt konfidensielle. I motsatt fall vil det kunne føre til at klienter ikke tør oppsøke sosialkontor for å søke økonomiske rettigheter - dette gjelder ofte eldre og pensjonister - og i spesielle tilfelle føre til at klienter ikke søker hjelp i krisesituasjoner av redsel for å bli meldt til politiet. Som eksempel kan nevnes at i arbeidet med ungdom i Oslo har det vist seg helt nødvendig for i det hele tatt å oppnå kontakt, at klientene er trygge på at det ikke gis opplysninger til politiet. Sosionomers virksomhet kommer etter NOSO's mening prinsipielt i samme stilling som virksomhet utøvd av lege/sykepleier. De opplysninger som gis er ikke mindre ømtålelige, og våre klienter bør ha krav på den samme taushetsbeskyttelse. Departementet har forståelse for de synspunkter som her er fremholdt. Departementet er likevel kommet til at det ikke vil være riktig å innføre et generelt forbud for retten til å motta slike forklaringer fra sosialkuratorer o l. Dette er en meget uensartet yrkesgruppe, og uttrykket sosialt hjelpearbeid dekker over en svært mangeartet virksomhet. Det vises også til den sentrale stilling en rekke sosialarbeidere har i strafferettspleien og som personundersøkere. Departementet vil tilføye at generelle bestemmelser som forbyr retten å motta visse forklaringer i flere henseende kan være betenkelige. For yrkesgrupper som prester, leger m v har imidlertid slike bestemmelser lang tradisjon, og man har bl a av den grunn, ikke foreslått noen endring for disse. For sosialkuratorers vedkommende er det etter departementets mening naturlig ved avgjørelse av spørsmålet om vitneplikt å se hen til hva slags betroelse det i hvert enkelt tilfelle dreier seg om, og til de nærmere omstendigheter i forbindelse med betroelsen. Det er derfor her hensiktsmessig å overlate til retten å treffe avgjørelsen om vitneplikt i hvert enkelt tilfelle (utk § 121). Dersom det gjelder offentlig tjenestemann blir avgjørelsen i prinsippet å treffe etter utk § 118. I de tilfelle departementet gir tillatelse etter § 118, har likevel tjenestemannen adgang til å anmode retten om å frita han for vitneplikt etter § 121. I gjeldende straffeprosesslov har man ingen bestemmelse som tilsvarer utk § 121. Dette innebærer at retten etter utkastet vil få rettslig grunnlag for å frita sosialkuratorer mv for vitneplikt, noe retten ikke har etter gjeldende lov i dag. Departementet forutsetter at retten i slike tilfelle vanligvis vil frita for vitneplikt om betroelser som etter sin art i det vesentlige tilsvarer den type betroelser som er lovgrunnen for utk § 119. I det nevnte brev har Norsk Sosionomforbund foreslått at opplysninger som nevnt i § 121 i alle tilfelle skal gis retten og partene i lukket møte og med pålegg om taushetsplikt. Justisdepartementet er enig i dette, og har foreslått en bestemmelse om dette inntatt i utk § 121 annet punktum. Av praktiske grunner har man satt som vilkår at vitnet begjærer det. Se ellers nedenfor til utk § 168, hvor det er spørsmål om opplysningsplikt for forskjellige institusjoner og offentlige myndigheter overfor personundersøker. Paragrafene er i samsvar med komitéutkastet (§ 123, § 124, § 125 med følgende endringer: Bestemmelsen i § 122 annet ledd første punktum, jf § 123, er utvidet til å omfatte også person som vitnet lever sammen med i et ekteskapsliknende forhold. disse forhold kan være svært ulike med hensyn til varighet m m, vil de måtte undergis en individuell vurdering i forhold til vitneplikten. I alminnelig må det kreves at forholdet har vært forholdsvis stabilt i en viss periode for at vitnet skal kunne påberope seg bestemmelsen. I utk § 123 første ledd annet punktum (svarende til komitéutk § 124 første ledd annet punktum) har man brukt en annen formulering enn komitéens. Om den bestemmelse det her gjelder, er det gitt følgende tre uttalelser. «Utvalget er enig i den foreslåtte nye bestemmelse i utkastet § 124 annet punktum om at retten også kan frita vitnet for å svare på spørsmål «ved fare for vesentlig velferdstap av annen art». Ved vurderingen av om retten skal gjøre bruk av denne adgang bør det formentlig blant annet legges vekt på hvilken betydning besvarelsen av spørsmålet kan ha for opplysningen av saken. Det er mulig at dette bør komme til uttrykk i loven. Kristiansand byrett: «Ved denne bestemmelses 1. ledd, 2. pkt. åpnes adgang for retten til å frita et vitne for å svare på spørsmål hvis besvarelse medfører «fare for vesentlig velferdstap av annen art» enn straff eller tap av borgerlig aktelse. De fleste dommere vil ha gjort den erfaring at det under vitneeksaminasjoner kan bli stillet spørsmål, hvis betydning for saken er langt mindre enn den skade vitnet kan bli påført ved å svare på det. Hensett til rettens selvstendige plikt til å sørge for sakens opplysning og til at fritagelsen beror på rettens konkrete skjønn, er forslaget muligens noe stramt utformet når det reservasjonsløst kreves «vesentlig» velferdstap for at fritagelse kan skje. Det bør kanskje av lovteksten fremgå at uttrykket «vesentlig» skal vurderes i relasjon til det stillede spørsmåls betydning for bevisførselen. Den kst statsadvokat i Nordland (Utengen): «Når det gjelder grunner som anført i første ledds siste punktum, bør det overveies om det ikke vil bety en svekkelse av rettshåndhevelsen. Departementet er enig i at det bør tas inn en reservasjon hvor det gjelder «vesentlig velferdstap av annen art», slik at retten gis anvisning på en avveining av de motstående interesser. I utkastet er derfor tilføyd «når det ved en vurdering også av sakene art, forklaringens betydning for sakens opplysning og forholdene ellers ville være urimelig å pålegge vitnet å forklare seg». En slik presisering antas å være i samsvar med komitéens motiver, som man slutter seg til. Paragrafen gjelder pressens såkalte anonymitetsrett. I dette spørsmål har komitéen delt seg i to fraksjoner (jf innstillingen s 206-209). Blant de som har uttalt seg om spørsmålet, er det likeledes delte meninger. «Etter flertallets forslag til § 126 vil retten til å dekke kilden være avhengig av om opplysningene har vært trykt eller at dette blir gjort umiddelbart etter at opplysningene er meddelt videre på annen måte. Etter mindretallets forslag vil retten til å bevare kildens anonymitet være til stede i alle tilfelle hvor opplysningene er betrodd pressemannen til bruk i hans virksomhet, også om de ikke blir gjort kjent i vedkommende skrift. Utvalget er enig i den utforming som er foreslått av mindretallet, og som bygger på at anonymitetsretten mer bør ses ut fra kildens og samfunnets interesser. Det kan etter omstendighetene være naturlig og riktig at pressemannen henvender seg til politiet eller annen myndighet istedenfor straks å offentliggjøre opplysningene. Derved kan eventuelle feil og misforståelser bli oppklart, eller det kan straks bli grepet inn overfor mislige forhold. Den tilstrekkelige begrensning vil formentlig ligge i at opplysningen må være betrodd pressemannen til bruk i hans virksomhet. Utvalget ser ingen avgjørende betenkelighet ved at man for så vidt normalt vil være henvist til å stole på pressemannens eget ord. Det kan neppe være grunn til å legge så stor vekt på kontrollhensynet som komitéens flertall synes å gjøre. «Etter flertallets forslag vil retten til å dekke kilden være avhengig av om opplysningen har vært eller umiddelbart etter blir trykt. Etter mindretallets forslag vil retten til å bevare kildens anonymitet være avhengig av om pressemannen har fått opplysningen i stillings medfør. Man er i så fall som regel henvist til å stole på pressemannens eget ord. For mitt vedkommende ser jeg ingen betenkelighet ved dette. Når en opplysning om et skadelig forhold blir betrodd en pressemann, er det for at pressen skal forsøke å rydde opp i forholdet. Om pressemannen i så tilfelle henvender seg til politiet eller annen offentlig myndighet i stedet for straks å offentliggjøre opplysningen, bør pressemannen og hans kilde ikke stå i noen svakere eller vanskeligere stilling. Det er i samfundets interesse at pressemannen, før han offentliggjør opplysningen, henvender seg til de rette myndigheter, slik at eventuelle feil eller misforståelser ved opplysningen kan bli oppklart, eller at det straks kan bli grepet inn overfor mislige forhold. Lagmann Nissen og sorenskriveren i Skien (Cappelen) slutter seg til komitéflertallet. Det samme gjør byfogden i Tromsø (Kaas) pressefriheten i tilstrekkelig grad». Han mener imidlertid at det i steden for «redaktøren» burde sies «utgiver», idet det ellers kan være uklart om en utgiver som ikke er redaktør, omfattes av bestemmelsen. «Når det gjelder utkastets § 126 (pressens rett til å dekke sine kilder), har utvalget sluttet seg til komitémindretallets forslag, se innstillingen side 208. Man er enig i at anonymitetsretten bør sees mer ut fra kildens og samfundets interesser, og at vegringsretten innskrenkes til de tilfelle hvor opplysningene er betrodd vedkommende til bruk i hans virksomhet. «Jeg kan ikke se at det er noen grunn til å endre vår nåværende lov. Subsidiært holder jeg på flertallets forslag. Den kst statsadvokat i Nordland (Utengen) sier seg enig med komitéens mindretall. «For pressens vedkommende er det naturlig å legge særlig vekt på straffeprosesslovens bestemmelser om avismedarbeidemes vitneplikt. Norsk Presseforbund viser for så vidt til den skrivelse som forbundet sendte Straffelovskomitéen etter Klepsland-saken i 1966, og som er omtalt på side 206-207 i innstillingen. Norsk Presseforbund er takknemlig for den imøtekommelse av vår henstilling om utvidelse av kildebeskyttelsen som forslaget til § 126 i den nye lov er uttrykk for. Når det gjelder den foreslåtte avgrensning av anonymitetsretten, må imidlertid Norsk Presseforbund inntrengende henstille at § 126 annet pkt. ikke blir formulert slik som foreslått av komitéens flertall i innstillingen side 21 og 207-208. Norsk Presseforbund har vanskelig for overhodet å forstå at det kan være rimelig grunnlag for en slik begrensning forslaget tilsikter, og må gi uttrykk for en sterk reaksjon overfor den begrunnelse som er gitt. Når forbundet ikke finner grunn til å gå nærmere i detaljer, er det fordi man anser det tilstrekkelig å vise til mindretallets uttalelser i innstillingen s. 208, som på en helt overbevisende måte gir uttrykk for de samme synspunkter pressen har i dette spørsmål. Norsk Presseforbund vil bare tilføye at man finner det absolutt uriktig når mindretallet uttaler at det antar det vil spille liten rolle i praksis om det er flertallets eller mindretallets forslag som blir lagt til grunn. Pressen ser det tvertimot som et meget viktig spørsmål. Når det sies at slike situasjoner som forslagene tar sikte på «i seg selv er sjeldne og enda sjeldnere blir satt på spissen», må Norsk Presseforbund ta et forbehold, idet det iallfall synes at spørsmål om vitnepliktens omfang og begrensning for journalister hyppig kommer opp og blir stridsemne. For øvrig er spørsmålet om tilfellene er sjeldne eller hyppige ikke avgjørende når det gjelder spørsmål om behovet for en prosessregel og løsning av rettsspørsmål som i et hvert fall vil komme til å foreligge og da være av stor viktighet. Så vel straffeloven som straffeprosessloven inneholder vel for øvrig i meget stor utstrekning regler som bare kan få og får anvendelse i sjeldne tilfelle. Norsk Presseforbund hadde gjerne sett at bestemmelsene om vitneplikten var blitt formulert slik at anonymitetsretten i langt større utstrekning enn nå og etter forslaget var blitt uavhengig av skjønnsmessige vurderinger, men vil likevel anta at så vel pressen som allmennheten i det vesentlige vil anse § 126 jfr. § 125 annet ledd tilfredsstillende, hvis den endelige formulering skjer etter mindretallets forslag. Norsk Presseforbund vil bare legge til at paragrafene bør inneholde en tilføyelse om at reglene har tilsvarende anvendelse for vitneplikten for medarbeiderne i Norsk Rikskringkasting. I en senere henvendelse til Justisdepartementet (januar 1978) ber Norsk Presseforbund om at det blir overveid lovendringer med sikte på et sterkere rettslig vern for pressens kilder enn foreslått av henholdsvis flertallet og mindretallet i Straffeprosesslovkomitéen. Bakgrunnen for henvendelsen er en uttalelse om «lekkasjesakene 1977», vedtatt 12 desember 1977 av Norges Presseforbund, Norsk Journalistlag, Norsk Redaktørforening og Norske Avisers Landsforbund. I uttalelsen sies bl a at listesaken har «aktualisert spørsmålet om et sterkere rettslig vern for pressens kilder på linje med de ordninger som er etablert i andre land». Norsk Presseforbund anfører i den forbindelse: «... Når det her vises til ordningen i andre land, har man bl.a. i tankene lovgivningen i Vest-Tyskland som gir pressen en uinnskrenket rett til å beskytte sine kilder. De endringer som er foreslått av henholdsvis flertall og mindretall i Straffeprosesslovkomitéens innstilling av 1969 går ikke så langt og opprettholder prinsippet om den begrensede vitneplikt, og flertallet opprettholder forutsetningen om at stoffet skal være trykt. Departement et vil innledningsvis erklære seg enig med komitéen i at uttrykket som nå brukes, «utgiveren (redaktøren)», bør kunne erstattes med «redaktøren» (også i første ledd annet punktum og i annet ledd). Ellers slutter man seg til mindretallets utkast. Man viser også til mindretallets argumentasjon. For øvrig ville også flertallsutkastet kunne være vanskelig å praktisere; således kan man spørre hvor mye av - og i hvilken form - de allerede meddelte opplysninger umiddelbart etterpå skulle settes på trykk. Til den siste uttalelsen fra Norsk Presseforbund vil departementet bemerke at man ikke nå finner grunn til å foreslå en ytterligere utvidelse av pressens anonymitetsrett ut over mindretallets forslag. Spørsmålet måtte i tilfelle utredes nærmere. Paragrafene er i samsvar med komitéutk § 127 og § 128 . Til annet ledd i den første av disse paragrafer uttaler Kristiansand byrett at forslaget «gjenspeiler en praksis som i stor utstrekning allerede er etablert». Paragrafen er i samsvar med komitéutk § 129, bortsett fra at man har tilføyd et nytt punktum i annet ledd, jf nedenfor. Kristiansand byrett uttaler om annet ledd: «Det er meget vanlig at barns foreldre ønsker å være til stede i retten når barnet avhøres som vitne, og det er gunstig at man får en uttrykkelig bestemmelse i loven om at foreldre eller foresatte gis anledning til det. Dette vil da gjelde også i saker som føres for lukkede dører. - Har barnet lang reise til rettsstedet, hvilket særlig kan bli aktuelt i lagmannsrettssaker, ser foreldrene det regelmessig som en selvfølge at en av dem under enhver omstendighet må følge barnet på reisen. Ofte oppstår da spørsmålet om reisegodtgiørelse m.v. for ledsageren, men domstolen vil ha vanskelig for å finne dekning for disse utgifter, med mindre også ledsageren er innkalt som vitne. Skal den foreslåtte bestemmelse om foreldres og foresattes anledning til å være til stede ved avhøret få en rimelig rekkevidde, bør den følges opp av en regel om at de godtgjøres som for vitner bestemt, hvis de møter. Dette kan gjøres ved en tilføyelse til utkastets § 110, siste ledd. Departementet er enig i det som her er uttalt, jf utkastets siste punktum, hvoretter den som møter med barnet i retten, har krav på godtgjørelse som for vitner bestemt. (Se også foran til utk § 109.) Det følger av utk § 114 tredje ledd at når et vitne under 18 år innkalles, skal de foresatte i alminnelighet underrettes ved gjenpart. Disse paragrafer er i samsvar med komitéutk § 130 § 131, bortsett fra en ubetydelig omskriving av den siste. Disse to paragrafer om forsikring på ære og samvittighet erstatter komitéutk § 136, § 137, § 138, § 139 jf foran s 76-80 (III B 3). Når forsikring skal avgis før vitnet forklarer seg og ikke medfører skjerpet straffansvar for falsk forklaring, bør forsikring i prinsippet avgis av ethvert vitne som forklarer seg i retten. Unntak trengs kanskje ikke i det hele tatt, men man har funnet det naturlig ikke å kreve forsikring av de kategorier som nevnes i utk § 132. Etter som forsikringen er ment som et middel til innskjerping av sannhetsplikten, bør den gis «på ære og samvittighet». Det vises ellers til nåværende strpl § 186, § 187, § 188 Nektelse av å gi forsikring medfører straffansvar etter domstolslovens § 206, men noe annet slags tvangsmiddel kan ikke brukes slik som hvor det gjelder nektelse av å gi forklaring, jf utk § 137. Paragrafen er i samsvar med komitéutk § 132, bortsett fra at det i annet punktum er tatt inn reservasjonen «så vidt mulig». Dette er gjort etter tilråding fra Dommerforeningens lovutvalg for straffeprosess som uttaler: «Bestemmelsen i utkastets § 132 annet punktum om at vitnet skal «oppfordres til i sammenheng å forklare hva det vet om gjenstanden for bevisførselen» vil til dels være vanskelig å praktisere. En slik oppfordring kan virke forvirrende, og det vil ofte være nødvendig å stille innledende spørsmål. Utvalget vil derfor antyde at bestemmelsen modifiseres, for eksempel ved at reservasjonen «så vidt mulig» blir tatt inn i annet punktum. Lagmannen i Agder (Backer) uttaler det samme, men mener at tredje punktum da bør innleies med «Dessuten» i steden for «Deretter». «Påtaleinstruksens § 7 nr. 2 bestemmer at den som skal forklare seg, på forhånd bør gjøres kjent med hva saken gjelder. I praksis gjøres det vel også i stor utstrekning under rettslige avhør. Man antar derfor at påtaleinstruksen og straffeprosessloven bør få samme innhold i så måte. Departementet vil til dette siste bemerke at det nok kan være nødvendig i retten å gjøre vitnet kjent med hva saken gjelder, men det er som oftest overflødig fordi vitnet allerede vet dette. Vanligvis er vitnet nemlig tidligere avhørt - eller forsøkt avhørt - av politiet. Avhøret i retten innledes gjerne med en merknad om at vitnet forutsettes kjent med hva saken gjelder. Deretter oppfordres vitnet til (så vidt mulig) i sammenheng å forklare seg. Ofte presiseres hva man ønsker forklaring om. Ikke sjelden må vitnet hjelpes på veg, og undertiden finnes det praktisk å avbryte vitnet når forklaringen går for fort fram. For så vidt ville det ikke være unaturlig å innlede utkastets tredje punktum med «Dessuten.» (kan særskilte spørsmål stilles), men man antar at hovedregelen (at vitnet så vidt mulig skal forklare seg i sammenheng) blir klarest om man sier «Deretter». Vitnet bør i alle tilfelle gis høve til å forklare seg i sammenheng før særskilte spørsmål stilles. Reservasjonen «så vidt mulig» gir også uttrykk for det. Paragrafen svarer til komitéutk § 133 og inneholder regler som skal sikre vidnet mot pågående og lite hensynsfull eksaminasjon. Departementet vil i tilknytning til denne paragraf redegjøre for en henvendelse man har mottatt fra Fri Rettshjelp for Kvinner (senere endret navn til Juridisk rådgivning for kvinner) som foreslår særregler om avhør av fornærmede i voldtektsaker. Fri Rettshjelp for Kvinner redegjør for en korrespondanse de har hatt med politimesteren i Oslo der de har gått inn for at kvinner som anmelder en voldtekt, får ha følge under sin politiforklaring. Politimesteren har stilt seg imøtekommende til dette. I brevet til departementet uttales videre: «Fri Rettshjelp for Kvinner har utformet følgende utkast til regel for politiavhør i voldtektssaker, og tenker seg denne regelen tatt inn i påtaleinstruksen: Fornærmede i voldtektssaker har under avhøring anledning til å ha følge av en person som hun selv velger ut og som ikke er involvert i saken. Fornærmede skal gjøres oppmerksom på dette før avhør tar til, og skal ha adgang til å avbryte forklaringen sin i den hensikt å skaffe seg en slik følgeperson. Under slikt avhør skal det ikke stilles spørsmål om fornærmedes seksuelle fortid eller annet som må anses å ligge utenfor det konkrete saksforhold. Det skal tas spesielt hensyn til at fornærmede kan være sjokkskadet eller sterkt opprørt umiddelbart etter hendelsen. Dersom avhør finner sted først en tid etter hendelsen, må det likeledes tas hensyn til at opplevelsen kan ha satt dype spor selv om fornærmede har roet seg ned. En slik regel i påtaleinstruksen bør følges opp, jfr. siste avsnitt i vedlagte brev fra politimesteren i Oslo. Vi foreslår følgende tilføyelse til Straffeprosessloven: I sak om voldtekt skal det ikke føres bevis om fornærmedes seksuelle fortid. Den danske sosiologen Kaare Svalastoga sier («Voldtægtsforbrydelsen i sociologisk belysning», s. 63. I Erik Manniche (red.): Sociale Problemer. København 1971): «Voldtægt er på en vis made enestående blandt forbrydelser, idet den negative vurdering, som gerningen pådrager sig i offentlighedens omdømme, særdeles ofte rammer ofret såvel som forbryderen. Voldtekt er en av de alvorligste forbrytelser vi har, og vi er interessert i å bekjempe denne lovbruddstypen. Mørketallet for voldtekt (altså den ikke anmeldte andelen av voldtekter) er antageligvis spesielt høyt, og en av grunnene er sikkert nok bevisstheten om den negative vurderingen offeret kan pådra seg ved å stå fram som offer. En egen regel for avhør av fornærmede i voldtektssaker vil kunne bidra til bedrede avhør, senket mørketall og dermed til økt faktisk bekjempelse av denne forbrytelsen. Ad 1. Voldtektsanmeldere i Oslo-området har gjennom politimesterens brev fått opplyst at det ikke er noe til hinder for å gi voldtektsofre en slik adgang. Det er viktig at denne adgangen blir gjeldende ved alle landets politikamre og lensmannskontorer. Ad 2. Denne adgangen bør bli kjent av politiet og publikum. Det er viktig at fornærmede blir gjort kjent med sine rettigheter og at forholdene blir lagt til rette for at de kan oppfylles. Derfor skal fornærmede gjøres oppmerksom på denne retten før avhøret tar til, slik at hun føler seg velkommen til å finne seg en følgeperson. I løpet av de siste årene har en i 13 amerikanske stater erkjent spørsmål om fornærmedes seksuelle fortid som irrelevante, og en har fått et eksplisitt forbud mot denne type spørsmål i politiavhør og rettssaker om voldtekt. I kriminolog Asta Magni Lykkjens undersøkelse av 80 anmeldte og/eller pådømte norske voldtektssaker fra året 1972, finner hun at det i 37,5 pst. av materialet kommer fram utsagn om anmeldernes vandel, delvis etter eget initiativ fra vitner, eller som svar på direkte spørsmål fra politiet. «Slike utsegner om klageren går direkte på hennar forhold til menn og seksualitet, forhold som ein visstnok meiner kan kaste lys over den aktuelle anmeldelsa.» («Voldtekt. Ei bok om kvinneundertrykking», s. 74 f. Oslo 1976.) Hun finner også at det forekommer vandelsvurderinger for de anmeldte, men bare i 3,8 pst. av tilfellene, og da vurderinger som ikke går på seksuell adferd. Spørsmål om fornærmedes fortidige seksuelle adferd kan ikke være relevant når det gjelder å avgjøre hvorvidt fornærmede samtykket eller ikke. Det ville på tilsvarende måte være irrelevant å spørre fornærmede i en sak om legemsbeskadigelse om vedkommende tidligere hadde vært medlem av en karateklubb. Fornærmedes eventuelle tidligere seksuelle erfaringer m å ikke svekke hennes rett til beskyttelse mot seksuelle overgrep, og hennes rett til å avvise uønsket seksuelt samkvem. Ad 4. og 5. Flere undersøkelser fra de senere årene viser at majoriteten av ofre for voldtekt blir påført langvarige psykiske lidelser. For eksempel har professor, dr. med. Emma Vestergaard laget en undersøkelse av en del ofre for pådømte voldtekter i Danmark. Hun siterer en del kvinner som fant at den påfølgende politianmeldelse var en ubehagelig opplevelse: «De følte sin stolthed og sit menneskeverd krænket gennem hele prosedyren afhør og legeundersøgelse». «Både A og hendes fader fandt, at betjentens udspørgen foregik i en højst ubehagelig tone, 'som om det var løgn, hvad jeg sagde'.» («Om voldtægtsofre.» Nordisk Tidsskrift for Kriminalvidenskab, 1973/II,s. 164 og 155). unngå å gjøre det på en slik måte at den traumatiske opplevelsen fra selve voldtekten blir ytterligere forsterket. En må også være klar over at en del offer bruker tid på å avgjøre om de skal anmelde forholdet eller ikke. Dette tidsrommet kan bevirke at de får hendelsen noe mer på avstand, og at de tilsynelatende er blitt rolige, mens hendelsen kan bli gjenopplevet like smertefullt i en inngående politiforklaring, særlig hvis denne hefter ved detaljer som ikke kan bidra til oppklaring i saken. Ved å ta inn 4. og 5. punktums formulering i påtaleinstruksen vil en sikre seg at de politifolk som foretar avhørene er oppmerksomme på kvinnenes situasjon. Som det framgår gjelder brevet dels forslag til regel i påtaleinstruksen. Disse vil bli vurdert under utarbeidelsen av en ny påtaleinstruks. Videre tas det opp forslag om at det i straffeprosessloven (og påtaleinstruksen) blir tatt inn et absolutt forbud mot at det i voldtektsaker føres bevis om fornærmedes seksuelle fortid. Til dette forslag vil departementet bemerke: Fornærmede avhøres i straffesaken som vitne, og en regel som foreslått bør vurderes i lys av de regler som ellers tar sikte på å beskytte vitner mot pågående og lite hensynsfull eksaminasjon. I utkastet foreslås det mer omfattende regler på dette området enn i gjeldende lov. Utkastet opprettholder for det første gjeldende regler i strpl § 336, jf utk § 134 første og tredje ledd. Utgangspunktet etter første ledd er at bevisførsel om et vitnes vandel (føyd til i forhold til komitéutkastet) eller for å svekke eller styrke et vitnes troverdighet i sin alminnelighet bare må finne sted på den måte og i den utstrekning retten tillater. Det sies uttrykkelig at slik bevisførsel bør nektes når den ikke antas å være av vesentlig betydning, og at motbevis alltid må tillates. Etter tredje ledd må skriftlige erklæringer om et vitnes gode navn eller rykte ikke brukes. Reglene i utkastets annet ledd er nye. Det fastsettes her for det første at spørsmål om vitnet har vært straffet, som regel skal stilles og besvares skriftlig. Etter rettens bestemmelse kan samme framgangsmåte brukes ved andre spørsmål om vitnets person eller privatliv. Komitéen forutsetter i sine motiver (s 210 sp 2) at den sistnevnte bestemmelse vil gjelde spørsmål om vitnets seksualliv. Komitéen uttaler for øvrig bl a: «For at en slik bestemmelse fullt ut skal nå sitt formål, vil det være nødvendig at den som ønsker å stille spørsmålet - enten dette er aktor eller forsvarer - er innstilt på å vise hensyn overfor vitnet. Dersom spørsmålet først blir stilt muntlig, vil en vesentlig del av skaden allerede være skjedd selv om retten treffer bestemmelse om at svaret kan gis skriftlig. I tillegg til disse regler i utk § 134 har man regler i domstolslovens § 126 om adgang til å beslutte forhandling for lukkede dører «når hensynet til privatlivets fred krever det eller når siktede er under 18 år eller selv ber om det av grunner, som retten finner fyldestgjørende». I samsvar med komitéens forslag er denne bestemmelse i utkastet utvidet slik at retten kan bestemme forhandling for lukkede dører også når et vitne ber om det. Muligens vil bevisførsel om fornærmedes seksuelle fortid gå inn under det betingede forbud i første ledd, dvs. at bevisførsel på dette punkt bare kan skje på den måte og i den utstrekning retten tillater det. For å unngå tvil har man presisert dette i annet punktum i bestemmelsen. Etter utkastet innebærer dette at slik bevisførsel som hovedregel skal nektes, idet fornærmedes tidligere seksuelle adferd ikke kan antas å være av vesentlig betydning. Dersom bevisførsel unntaksvis tillates, kan så retten bestemme at spørsmål skal stilles i skriftlig form. Selv om utkastet vil gi et utstrakt vern mot at fornærmede blir stillet spørsmål om sin seksuelle adferd, og at spørsmål som måtte bli tillatt blir stillet i en diskret form, kan en nok ikke se bort fra at et absolutt forbud som foreslått av Fri Rettshjelp for Kvinner vil være en enda bedre beskyttelse for fornærmede. Selv om det er behov for en utstrakt beskyttelse på dette område, og selv om skjønnsmessige regler av den karakter som komitéen foreslår vanskelig kan gi et absolutt vern mot misbruk, finner departementet likevel ikke å kunne gi sin tilslutning til en absolutt forbudsregel som foreslått. En slik regel måtte eventuelt bygge på den vurdering at fornærmedes seksuelle fortid aldri kan ha betydning som bevismiddel i voldtektsaker. Et slikt syn er imidlertid neppe alminnelig akseptert. Dersom det legges til grunn at fornærmedes tidligere seksuelle fortid kan være av betydning i enkelte saker om sedelighetsforbrytelser, og at bevisførsel i slike saker bør kunne skje, men på en diskret måte, antar man at det er vanskelig å finne fram til generelle regler som er bedre fra fornærmedes synspunkt enn de som foreslås i utkastet. Paragrafen er i samsvar med komitéutk § 134. med når det er forsvarer tilstede. Dette fører ofte til munnhuggeri og er i det hele tatt en uskikk. Det bør uttrykkelig presiseres i § 134 at tiltalte ikke har anledning til å rette spørsmål til vitnene. Departementet antar for sitt vedkommende at det ikke kan være grunn til å ta inn noen bestemmelse som foreslått. Det framgår klart nok av utkastets annet ledd at siktede ikke har noen rett til å stille spørsmål direkte til vitnet, og det synes lite rasjonelt om rettens formann skulle være avskåret fra å tillate siktede å stille spørsmål direkte. En slik form for direkte konfrontasjon kan undertiden være nyttig, og om enkelte dommere kan tenkes å gjøre bruk av metoden i utrengsmål, kan ikke dette være tilstrekkelig grunn til generelt å forby den brukt. Bestemmelsene er i samsvar med komitéutk § 135 og § 140 . Komitéutk § 136-139 gjelder bekreftelse av vitneforklaring ved forsikring, jf foran § 131 og § 132. Paragrafen er i samsvar med komitéutk § 141. Denne paragraf er i samsvar med komitéutk § 142. «Utvalget anser det som en forbedring at det i utkastets § 142 annet ledd annet punktum er gjort en tilføyelse som tilsikter å myke opp forskriften om at det som regel bør være minst to sakkyndige. Den norske Advokatforenings lovutvalg uttaler: «Når det gjelder utkastets § 142, vil man nevne at dette utvalg i et brev til Advokatforeningen av 23. november 1968 påpekte at domstolene ofte oppnevnte to sakkyndige fra samme sykehus, hvorav den ene tjenestemessig sto i et underordnet forhold til den annen. Utvalget ga uttrykk for at det fant dette uheldig, men tok den reservasjon at man måtte kunne oppnevne to leger fra samme sykehus hvor en annen ordning bød på store praktiske vanskeligheter. Advokatforeningen tok opp spørsmålet med Justisdepartementet, som forela saken for den rettsmedisinske kommisjon og Helsedirektoratet. Om de uttalelser som fremkom vises til Norsk Advokatblad nr. 8 for 1969 side 201. Utvalget mener fortsatt at den nåværende ordning er uheldig og vil foreslå at det tilføyes et nytt annet punktum til utkastets § 142, 1. ledd sålydende: «Medisinske sakkyndige bør ikke være knyttet til samme avdeling ved et sykehus, så fremt den ene er tjenestemessig underordnet den annen, unntagen hvor særlige grunner taler for det fordi en annen ordning ville medføre uforholdsmessig store ulemper eller særlig store utgifter. I den uttalelse fra Helsedirektoratet som det er vist til, heter det: «Sosialdepartementet er enig med Den Norske Advokatforenings permanente lovutvalg for strafferett og straffeprosess at det prinsipielt må anses uheldig at det i rettssaker oppnevnes to psykiatriske sakkyndige som er leger ved samme sykehus og hvorav den ene tjenestemessig står i et underordnet forhold til den annen. Imidlertid er fordelingen av spesialister i psykiatri utover landet meget ujevn, og legene ved det regionale psykiatriske sykehus er i mange områder de eneste tilgjengelige spesialister i psykiatri. Departementet antar derfor at adgangen til å oppnevne to leger ved samme sykehus som rettspsykiatriske sakkyndige ikke bør være utelukket, når en annen ordning ville medføre uforholdsmessig store ulemper eller medføre særlig store utgifter. Den rettsmedisinske kommisjon ved formannen, professor dr. med. Ørnulv Ødegård, sluttet sin uttalelse slik: «Konklusjonen må være at det er liten grunn til å gi bestemte forskrifter om dette spørsmål. En må kunne gå ut fra at dersom det skulle finnes noen følelse av uavhengighet, vil de sakkyndige selv si fra slik at oppnevnelsen unngåes. Dersom andre har noe å innvende, er det jo en generell regel at siktede skal høres når det gjelder valget av sakkyndige. Hvis siktede eller forsvareren gjør gjeldende at en sakkyndig av bestemte grunner ikke bør oppnevnes, bør dette alltid tillegges adskillig betydning - også når den oppgitte grunn er at den ene sakkyndige er den annens direkte underordnede. Noe annerledes kan vurderingen bli dersom en overlege blir oppnevnt sammen med en lege i underordnet stilling (assistentlege) som ikke er spesialist i psykiatri og som dermed ikke tilfredsstiller de krav som stilles til en rettspsykiatrisk sakkyndig. Men slike oppnevnelser blir det erfaringsmessig bare tale om i de deler av landet hvor det er vanskelig til enhver tid å finne to kvalifiserte sakkyndige. Justisdepartementet er enig med Advokatforeningens utvalg i at det så vidt mulig bør unngås å oppnevne sakkyndige som står i noe avhengighetsforhold til hverandre, men da ikke bare hvor det gjelder medisinsk sakkyndige. Man foreslår derfor en mer generell bestemmelse som annet ledd i utk § 142. Disse paragrafer er i samsvar med komitéutk § 143 § 144, jf komitéens motiver (s 216). Paragrafens første ledd er i samsvar med komitéutk § 145. Om annet ledd vises til merknadene til utk § 139. Det er gitt tre uttalelser i tilknytning til komitéens merknader om polititjenestemenn som sakkyndige. Den kst statsadvokat i Nordland (Utengen) sier seg enig i det som i motivene «fremholdes om det mindre heldige ved å oppnevne polititjenestemenn som sakkyndige». Sjefen for Kriminalpolitisentralen (Kleveland) uttaler: «På side 216 og 217 uttaler komitéen seg om sakkyndige som er ansatt i politiet. På side 217 heter det bl.a.: «Komitéen antar at det etter utkastet ikke bør være spørsmål om å oppnevne politiets egne eksperter som sakkyndige, jfr. § 152 og motivene til denne paragraf. Dette gjelder ikke bare tjenestemenn som er knyttet til det enkelte politikammer, men også de som er ansatt ved Kriminalpolitisentralen. Etter dette kan hverken sivilingeniører ved Kriminalpolitisentralen, politileger, politiveterinærer, politirevisorer, trafikktekniske ingeniører som er knyttet til politiet oppnevnes som sakkyndige. Komitéen viser til uttalelser fra Justisdepartementet og Riksadvokaten, men den nevner ikke dom avsagt av Høyesterett den 3.2. 1968 inntatt i Rettstidende for 1968 side 105 f.f. I denne dom uttaler Høyesterett bl.a.: «De to politibetjenter har ikke hatt noen befatning med etterforskningen i saken, og deres tilknytning til Kriminalpolitisentralen er - antar jeg - ikke i seg selv en omstendighet som er egnet til å svekke tilliten til deres upartiskhet, jfr. regelen i straffeprosesslovens § 193 sammenholdt med domstolslovens § 108. Ifølge avsnitt II i instruksen for Kriminalpolitisentralen er denne underlagt Justisdepartementet, og er således ikke et ordinært organ for påtalemyndigheten. Sentralen har bl.a. til oppgave «å foreta kriminaltekniske undersøkelser og vurderinger av innhentet og innsendt materiale for politi, påtalemyndighet og domstoler -», jfr. instruksens avsnitt I nr. 1. For øvrig peker jeg på at den alminnelige habilitetsregel i straffeprosesslovens § 193 bare gjelder «for så vidt det kan unngås». I denne forbindelse er ubestridt opplyst at politibetjentene Berglia og Holmen i dag er de eneste spesialutdannede skriftsakkyndige som finnes i Norge ved siden av major Øvrebø. At de begge to har fått sin utdannelse ved bl.a. å gå i lære hos major Øvrebø kan heller ikke være til hinder for at de oppnevnes som sakkyndige sammen med ham. Etter dette kan det ikke lenger være tvil om at ansatte ved politiet kan oppnevnes som sakkyndige i retten. I denne sammenheng vil jeg gjerne nevne at ansatte ved Kriminalpolitisentralen ofte har vært oppnevnt som sakkyndige både ved herreds- og byretten og ved lagmannsretten. Oppnevningen er som regel skjedd etter begjæring fra aktor, men det har også forekommet at vedkommende domstol har foretatt oppnevning ex. officio. På forespørsel til politimyndighetene i vedkommende land har jeg fått opplyst at både i Danmark, Finland, Vesttyskland og USA kan ansatte ved politiet oppnevnes som sakkyndige ved domstolene. I våre dager har vi meget detaljerte bestemmelser om rettigheter og plikter for offentlige tjenestemenn. Bl.a. i Tjenestemannsloven, Lønnsregulativet for statens tjenestemenn og arbeidstidsreglementet for Politiet. - Jeg mener det er tvilsomt om ansatte i staten uten videre kan pålegges å møte som sakkyndig i retten med det ansvar og de anstrengelser dette medfører og uten særskilt godtgjørelse. Det synes i alle fall å være unaturlig om en slik regel skulle gjelde bare for ansatte i politiet. Andre tjenestemenn i staten for eks. Statens bilsakkyndige, statsansatte leger osv. blir såvidt jeg vet alltid tilkjent honorar når de møter som sakkyndige i retten. Under henvisning til ovenstående mener jeg derfor at ansatte ved politiet fortsatt må kunne oppnevnes som sakkyndige ved domstolene. «Man finner å måtte erklære seg delvis uenig i hva lovkomitéen har uttalt i sine kommentarer til denne bestemmelse (Innstillingen side 216-217), idet resonnementet ikke synes å være ført helt opp til dagens situasjon. De uttalelser fra Riksadvokaten som er referert ligger således foran tidspunktet for opprettelsen av f.eks. Kriminalpolitisentralen som egen institusjon. Man peker også på det forhold at politiet i økende utstrekning vil måtte betjene seg av særskilt ansatte sakkyndige på bestemte områder, f.eks. politileger, politiveterinærer, kjemikere, revisorer og særskilte sakkyndige på det trafikkreguleringstekniske område (Elektrisk lysregulering). Komitéen sees heller ikke å ha gjort noen referanse til den enstemmige høyesterettsdom av 3.2.1968 (R.t. s. 107-108) Når man nå har fått Høyesteretts syn på dette forhold, antas det berettiget at det i bestemmelsen åpnes adgang til å oppnevne de tjenestemenn det her er tale om som sakkyndige, når de ikke kan sies å ha deltatt i etterforskningen. Det kan nevnes at den nåværende riksadvokat (Dorenfeldt) har uttalt at han i motsetning til den tidligere riksadvokat (Aulie) ikke prinsipielt har noe imot at politiets tjenestemenn brukes som sakkyndige. Departementet er for så vidt enig med komitéen i at det ville være best om man slapp å oppnevne tjenestemenn i politiet som sakkyndige, men man kan ikke se at utkastet innebærer noen realitetsendring i forhold til den nåværende rettstilstand, slik at det skulle utelukke at de blir oppnevnt når de ikke på forhånd står i noe spesielt forhold til den konkrete sak. første ledd) er den samme som den nåværende (strpl § 193 første ledd), og bestemmelsen i utk § 149 (som er ny) blir av komitéen antatt å stemme med praksis (innst s 220, til § 152). Det synes derfor ikke å være fullt belegg for den uttalelse fra komitéen som er gjengitt i begynnelsen av merknadene fra sjefen for Kriminalpolitisentralen. Riktignok bortfaller etter utkastet den nåværende adgang for påtalemyndigheten til å tre i rettens sted når det gjelder oppnevning av sakkyndige, men praksis har vært at også påtalemyndighetenes sakkyndige blir oppnevnt av retten når de møter for å avgi forklaring. Man er tilbøyelig til å forstå komitéen slik at den finner det ønskelig at den nåværende praksis blir endret når det gjelder politiets egne eksperter, slik at disse for framtiden ikke bør oppnevnes som sakkyndige, men avhøres som sakkyndige vitner. En så radikal omlegging av praksis bør dog neppe være et ønskemål. Vil man sette spørsmålet på spissen, kan man tenke seg det tilfelle at det er nødvendig med to sakkyndige (jf utk § 139), og at det ikke er til å unngå at den ene av disse må være en tjenestemann i politiet, f.eks. en skriftekspert ved Kriminalpolitisentralen. Det ville da være lite heldig om denne ene sakkyndige skulle opptre som vitne for påtalemyndigheten (partsrepresentant), mens den andre som oppnevnt sakkyndig fikk den spesielle status som oppnevningen innebærer prosessuelt sett, jf komitéens motiver s 220 første spalte (til § 152). Ordningen antas å burde være at de to sakkyndige stilles prosessuelt likt, altså at de begge oppnevnes av retten; utkastets bestemmelser vil ikke være til hinder for det, verken § 142 eller § 149. Det er mulig at det i praksis har vært vist en for stor villighet til å oppnevne politiets eksperter som sakkyndige, men man finner ikke å kunne slutte seg til den foran nevnte komitéuttalelse. Som hittil bør det overlates til retten å avgjøre både om det er nødvendig å oppnevne sakkyndige og om det i tilfelle er forsvarlig å oppnevne noen som er ansatt i politiet. En annen ting er at påtalemyndigheten muligens ved instruks burde pålegges å vise tilbakeholdenhet med å begjære oppnevnt politiets tjenestemenn som sakkyndige. - Hva spesielt angår mentalobservasjon ved oppnevnte sakkyndige, jf utk § 165, vil det ofte kunne være aktuelt å oppnevne en politilege og normalt vil dette heller ikke være betenkelig. Hvorvidt det trengs særregler om godtgjørelse til oppnevnte sakkyndige som er ansatt i politiet, er et spørsmål som man ikke finner grunn til å ta opp her. (Se for øvrig utk § 275 tredje ledd siste punktum.) Paragrafene er i samsvar med komitéutk § 146 og § 151 . Det er gjort en redaksjonell endring i komitéutk § 146 etter forslag fra Den rettsmedisinske kommisjon. Likeledes er utk § 145 noe endret i forhold til komitéutk § 148 på bakgrunn av at den sakkyndige, liksom vitnet, skal avgi forsikring før forklaringen, jf om vitner utk § 131. For så vidt angår utk § 147 annet ledd har den kst statsadvokat i Nordland (Utengen) uttalt at det kunne være spørsmål om å la det referat som her nevnes avgi ved en annen, f eks rettens formann. Et slikt referat er dog nærmest å anse som et tillegg til den tidligere avgitte sakkyndigerklæring. Skal retten gi noe referat av den sakkyndiges forklaring i retten, bør det være i form av en protokollasjon i henhold til utk § 21, altså når særlige grunner gjør det ønskelig. Paragrafen er i samsvar med komitéutk § 152, dog med den endring at også sakkyndige som ikke er oppnevnt, vil kunne være til stede under hele forhandlingen. Stillingen blir således den samme som når personundersøker innkalles for å gi forklaring i retten, jf utk § 164 annet ledd. Paragrafene svarer til komitéutk § 160 og § 161, og gjelder kroppslig undersøkelse av mistenkte og kroppslig undersøkelse og annen gransking av andre enn mistenkte. Utkastet avviker noe fra komitéens forslag, jf nedenfor. «Utvalget er enig med komitéen i at det er behov for å få klare regler om legemsundersøkelser m.v., jfr. utkastets § 160 og § 161 . Utvalget er enig i den foreslåtte bestemmelse i § 160 tredje ledd om at undersøkelse uten vedkommendes samtykke bare foretas etter kjennelse av retten for så vidt det er mulig å avvente rettens avgjørelse uten at øyemedet med undersøkelsen blir forspilt. Den foreslåtte bestemmelse i § 160 fjerde ledd om at det i tilfelle må foreligge en «skriftlig og begrunnet» ordre fra påtalemyndigheten, vil kunne by på vanskeligheter når det er stor avstand til nærmeste tjenestemann i påtalemyndigheten. En ordre om undersøkelse kan da bli så forsinket at øyemedet blir forspilt. henhold til muntlig ordre. Men forutsetningen må være at vedkommende tjenestemann i påtalemyndigheten straks sender skriftlig bekreftelse om ordren og begrunnelsen for den. Bestemmelsen i utkastets § 161 om legemsundersøkelse m.v. av andre enn mistenkte må ses i sammenheng med utkastets § 198 annet ledd om ransaking (kroppsvisitasjon) av andre enn mistenkte. Det synes å være grunn til i § 161 i det minste å oppstille samme begrensning som i § 198 annet ledd om at inngrepet bare kan foretas når det foreligger mistanke om en handling som kan medføre høyere straff enn fengsel i 6 måneder. Lagmann i Agder (Backer) uttaler: «Kap. 12 § 160 i. f. Regelen om at ordre om undersøkelse skal være skriftlig kan være vanskelig å praktisere når det er stor avstand til nærmeste politiembetsmann. Ordren kan bli så forsinket at øyemedet blir forspilt. Det bør være tilstrekkelig at ordren blir skriftlig bekreftet senere. «Utkastets bestemmelse om legemsundersøkelse og annen granskning av andre enn mistenkte (utk. § 161) har fått plass i tredje del, hovedavsnittet om bevis, mens bestemmelsene om ransaking av annen manns person (utk. § 198) har plass i fjerde del, hovedavsnittet om tvangsmidler. Om skillet mellom ransaking og granskning vises til spes. motiver side 250-251, hvorav sees at ransaking (kroppsvisitasjon) er en rent utvortes undersøkelse, men det blir granskning hvor undersøkelse går lengere enn dette, f.eks. til å ta blodprøve. Jeg føler meg ikke overbevist om at det er noen god overensstemmelse mellom vilkårene for å gå til det ene eller annet av disse inngrep. For at man skal gå til det minst vidtgående skritt, nemlig ransaking (utk. § 198) kreves at saken gjelder mistanke om en handling som etter loven kan medføre høyere straff enn fengsel i 6 måneder og at særlige omstendigheter taler for å foreta slik ransaking, mens vilkårene for å gå til det mere vidtgående skritt overfor andre enn mistenkte (utk. § 161) er at det etter sakens betydning, undersøkelsens art, vedkommendes forhold til saken og omstendighetene forøvrig fremstiller seg som påkrevd og rimelig at undersøkelse foretas. Det er således for det mere vidtgående inngrep ikke satt som noen ubetinget begrensning at det dreier seg om etterforskning for en handling som etter loven kan medføre høyere straff enn fengsel i 6 måneder. Da det i § 161 ikke er henvist til § 160 første ledd hvor betingelsen for granskning av mistenkte er at han mistenkes for en handling som etter loven kan medføre frihetsstraff (men derimot henvist til § 160 tredje og fjerde ledd) er jeg ikke sikker på om denne begrensning også gjelder § 161. Men selv om dette er meningen synes jeg ikke det er noen god overensstemmelse mellom de to paragrafer. «Man ser det som en fordel at man - slik som utkastet innebærer - kan få klare regler om de legemsundersøkelser m.v. av mistenkte og andre, som det her er tale om. Vi er enige i at slike undersøkelser mot vedkommendes samtykke ikke skal skje uten rettens kjennelse, når slik kjennelse kan avventes uten å forspille øyemedet med undersøkelsen. Selv om praksis idag vel stort sett følger de synspunkter som professor Andenæs gjør gjeldende på området i sin straffeprosess, er det fortsatt usikkerhet omkring flere av de spørsmål som nå søkes løst (eksempelvis om vitners plikt til å finne seg i legemsundersøkelser, eller underkaste seg psykologiske prøver, det siste særlig aktuelt for vurderingen av de ofte helt avgjørende vitneutsagn fra barn i sedelighetssaker, saker som hører til de alvorligste og mest skjebnesvangre for en tiltalt). Usikkerheten blir ikke mindre når det annet hovedverk på området, Salomonsens kommentarutgave av straffeprosessloven, hevder synspunkter som avviker til dels sterkt fra Andenæs. - I en artikkel i Rettstidende 1932 side 897, hvor den da avgåtte riksadvokat Kjerschow argumenterte mot Salomonsen, etterlyste han «en lovordning på området». Tiden er sikkert inne til at denne nå kommer. «Under kapittel 12 om gransking vil jeg ha ytret noen tvil om utkastets § 161. Vitneplikten er tung nok som den er om ikke vitnet skal være pliktig til å la seg underkaste slik gransking som § 161 gir hjemmel for. Det kan jo her bli spørsmål ikke bare om legemsgransking, men også om psykologiske tests. Jeg er imidlertid klar over de hensyn som veier tungt i favør av bestemmelsen og vil derfor ikke direkte fraråde den. «Slik legeundersøkelse eller gransking overfor andre enn mistenkte kan bety et alvorlig inngrep m. h. t. den personlige integritet. At adgangen vil være av stor nytte er klart nok, men en nærmere begrensning m. h. t. undersøkelsens art og omfang er vel på sin plass. Reservasjon for fare eller betydelig smerte er tatt i § 160, 1. ledds siste punktum, men ses ikke inntatt her. «I de spesielle motiver til lovutkastets § 160 er blant annet uttalt at «en regner det for selvsagt at politiet ikke vil innlate seg på å ta blodprøver eller foreta lignende undersøkelser på egen hånd, men vil benytte seg av leger eller iallfall sykepleier». Lovutkastene inneholder ingen nærmere omtale av undersøkelsenes art - bortsett fra blodprøvetaking -, men komitéen uttaler at det «i alminnelighet vil være legeundersøkelse det er spørsmål om». Komitéen har heller ikke funnet det nødvendig å foreslå uttrykkelig regler i loven når det gjelder spørsmålet om hvem som i tilfellet skal foreta undersøkelsene. Helsedirektoratet antar at når det gjelder legemsundersøkelse av mer inngående karakter - jfr. den svenske lov kapittel 28, § 13 (innstillingen side 224) lege. Hvorvidt nærmere bestemmelser forsåvidt inntas i lovens tekst eller i forskrifter (regler) gitt i medhold av loven, anses irrelevant. Hva spesielt blodprøvetaking angår, er det oppnevnt et utvalg til å vurdere fremgangsmåten ved blodalkoholanalyser. Dette utvalg har fått som mandat å avgi en betenkning over den nåværende framgangsmåte ved blant annet taking av blodprøver i denne forbindelse og videre er utvalget også anmodet om å vurdere hvorvidt blodprøvetaking kan overlates til ikke-legekyndige personer. «Til § 160: PSO fraråder å endre skjellig grunn til grunn. Dersom språklige årsaker kan tale for å fjerne ordet skjellig bør ordet rimelig tre istedet. Det tør være nyanser som viser graden av sannsynlighet, jfr. mistanke (suspicion), rimelig grunn (probable cause) og fellende bevis (beyond probable cause). I anledning av denne siste uttalelse, vil departementet nevne at i proposisjonen om midlertidig lov om adgang til telefonkontroll i narkotikasaker (Ot.prp.nr. 10 for 1976-77) ble det foreslått at tillatelse til telefonavlytting kunne gis «når noen med grunn mistenkes» for en handling som omhandlet i loven, jf lovutkastets § 1 første ledd, jf også § 2 første ledd. Departementet anførte i den forbindelse (s 6): «Utgangspunktet er ellers at «noen med grunn» mistenkes for en handling som nevnt. Dette svarer til det vilkår som straffeprosessloven stiller for å anvende tvangsmidler under etterforsking. Noen ytterligere kvalifikasjon av mistanken finner man vanskelig. Den nærmere avgrensning må skje ved vurderingen av om tillatelse skal gis i det konkrete tilfelle. Under behandlingen av lovsaken i Stortinget foreslo imidlertid Justiskomitéen ordet «skjellig» føyd til lovutkastets § 1 første ledd og § 2 første ledd. Komitéen anførte i den forbindelse at dette skjedde «for å markere at det kreves en kvalifisert mistanke før det kan gis tillatelse til telefonavlytting», jf Innst O nr 21 (1976-77) s 2. Komitéen anførte også at telefonavlytting foretas som ledd i etterforskingen, og mistanken skal ikke bygge på fellende bevis. Loven ble vedtatt i samsvar med komitéens innstilling på dette punkt, se midlertidig lov 17 desember 1976 nr 99. Departementet vil for sitt vedkommende vise til Straffeprosesslovkomitéens vurdering av dette spørsmålet på s 283 i innstillingen (til § 174). Man slutter seg for så vidt til denne vurderingen. Men på bakgrunn av at det etter departementets mening neppe bør stilles mildere vilkår på dette punkt for å kunne anvende tvangsmidler etter straffeprosessloven enn når det gjelder adgangen til å foreta telefonkontroll etter den midlertidige telefonkontrolloven, antar departementet at ordet «skjellig» også bør brukes i straffeprosessloven for å unngå misforståelser på dette punkt, jf også utk § 171, § 192, § 195 og § 220 . For så vidt angår utk § 157 bemerkes at siste ledd avviker noe fra siste ledd i komitéens utkast, idet man foreslår regler mer lik dem i utk § 175 annet ledd, jf uttalelsene fra Dommerforeningens lovutvalg og lagmannen i Agder. Man peker imidlertid på at den muntlige ordre må gis av en tjenestemann som hører til påtalemyndigheten, eventuelt telefonisk. Den kan ikke gis av en vanlig politimann. Når det gjelder utk § 158, er det nærliggende å sammenlikne vilkårene her med de vilkår som etter utkastet gjelder for legemsundersøkelse av mistenkte (§ 157) og for kroppsransaking av andre enn mistenkte (§ 195 annet ledd), jf uttalelsene fra Dommerforeningens lovutvalg og lagmann Nissen. For legemsgransking av andre enn mistenkte gjelder etter komitéens utkast ikke noe absolutt vilkår slik som etter de to andre bestemmelsene, hvoretter mistanken må gjelde en handling som kan medføre henholdsvis frihetsstraff og høyere straff enn fengsel i 6 måneder. Forklaringen er kanskje at komitéen har hatt for øye at en legemsundersøkelse av andre enn mistenkte (f eks av anmelderen) kan være begjært til avkreftelse av mistanken, og at det da ikke bør være avgjørende om siktelsen gjelder et forhold som kan medføre frihetsstraff. Spørsmålet er imidlertid om det av hensyn til slike særlige tilfelle er grunn til ikke å sette noe absolutt vilkår av samme art som hvor det gjelder kroppsransaking av andre enn mistenkte. For sin del tror departementet ikke det. Skal kroppsransaking av andre enn mistenkte i mindre alvorlige saker være betinget av samtykke, synes det samme å burde gjelde legemsundersøkelse av andre enn mistenkte i slike saker. Det må altså klare seg om adgangen begrenses til å gjelde saker hvor straffen kan bli fengsel i mer enn 6 måneder, på samme måte som ved kroppsransaking av andre enn mistenkte. På den annen side anser man det overflødig med ytterligere reservasjoner for så vidt angår undersøkelsens art og omfang, jf uttalelsen fra den kst statsadvokat i Nordland. Man legger da vekt på at det i alle tilfelle trengs kjennelse av retten (om enn kjæremål her ikke har automatisk oppsettende virkning, jf utk § 382). fall måtte bestemmelsen i § 157 første ledd annet punktum gis analogisk anvendelse. Om selve gjennomføringen av legemsundersøkelser forutsettes nærmere regler å bli gitt ved instruks, jf uttalelsen fra Sosialdepartementet (Helsedirektoratet). Forslaget får ingen virkning på vegtrafikklovens bestemmelse om blodprøve mm ved brudd på reglene om promillekjøring ( lov 18 juni 1965 nr 4 § 22 tredje ledd). Det vises også til de foreslåtte regler i NOU 1975:24 om endringer i promillelovgivningen. Denne paragraf er i samsvar med komitéutk § 162. Paragrafen er i samsvar med komitéutk § 163 og antas ikke å innebære noen realitetsendring av praktisk betydning i forhold til den nåværende ordning. «Jeg mener det bør være adgang til å kunne bruke tvangsmiddel overfor domfelte som er uvillige til å la seg daktyloskopere og fotografere. Jeg foreslår derfor at det i § 163 fastslåes at § 140 får tilsvarende anvendelse. I bemerkningene til § 163 er nevnt at det bør overveies å flytte hjemmelen til å ta fingeravtrykk og fotografi av personer som utvises eller utleveres til spesiallovgivningen. Slik bestemmelse står i forskriftene til Fremmedloven § 64. Imidlertid mener jeg det er mest praktisk at alle bestemmelser om fingeravtrykk og fotografering såvidt mulig blir samlet på samme sted. Politiembetsmennenes Landsforening, styrete uttaler: «§ 163. Hjemmel til å ta fingeravtrykk og fotografi. Styret er av den oppfatning at det i denne forbindelse er bruk for et tvangsmiddel overfor de domfelte. Man tillater seg derfor å foreslå at bestemmelsen får følgende tillegg: «Overfor de domfelte får § 140 tilsvarende anvendelse. Departementet antar at det her som ved legemsgransking av siktede må klare seg med adgang til fysisk maktanvendelse. Det er neppe nødvendig å kunne framtvinge positiv medvirkning ved bot eller fengsel når det gjelder å ta fingeravtrykk og fotografi. Når det gjelder plasseringen av bestemmelsen i siste punktum, er man enig med sjefen for Kriminalpolitisentralen. Komitéen drøfter i sin innstilling s 229-231 spørsmålet om siktedes rett til aktinnsikt når det gjelder personundersøkelser og psykiatriske erklæringer. Den konkluderer med ikke å foreslå noen særregel her. Begrunnelsen er at retten ellers kan komme til å bygge på uriktige eller misvisende opplysninger som siktede ikke har kunnet imøtegå. Til dette punkt i innstillingen uttaler Norges Vernesamband: «Den nåværende ordning med siktedes ubetingede aktinnsikt frister personundersøkeren til i et lite antall saker å holde tilbake opplysninger som synes å ha betydning for valget av reaksjonsmiddel. Enkelte opplysninger som personundersøkeren får er av den art at de - selv om de iklæs den mest hensynsfulle form - vil skade siktedes sinnsro. Dette gjelder eksempelvis opplysninger av medisinsk art. I enkelte andre saker dreier det seg om opplysninger som siktede har fullt kjennskap til, men som han forlanger ikke skal legges frem av personundersøkeren fordi det vil skade forholdet til nære pårørende. En tredje gruppe saker er de hvor kildene - særlig privatpersoner - ikke vil meddele opplysninger av en viss art fordi det kan føre til personlige vanskeligheter for dem selv. En antar at de foreslåtte regler - herunder også bestemmelsen om adgang til å beslutte forhandling for lukkede dører - fortsatt vil friste personundersøkeren til i et lite antall saker å holde tilbake enkelte opplysninger av betydning for saken. Byfogden i Tromsø (Kaas) sier seg på dette punkt enig med komitéen: «Siktedes krav på å få full rede på alle opplysninger som retten får seg forelagt, er etter min mening så viktig at mulige andre hensyn må vike. Departementet er for sitt vedkommende enig med komitéen og slutter seg til dens begrunnelse. Man nevner ellers at det synes å være alminnelig tilfredshet med at komitéen har foreslått så vidt fullstendige bestemmelser om personundersøkelse. Positive uttalelser foreligger her blant annet fra Dommerforeningens lovutvalg og fra Advokatforeningen. Paragrafens tre ledd er i samsvar med henholdsvis komitéutk § 164 første ledd, § 165 og § 164 tredje ledd. For så vidt angår komitéutk § 164 annet ledd vises til utk § 162. Avvikene fra komitéutkastet gjelder utelukkende systematikken. Om første ledd uttaler Politiembetsmennenes Landsforening (utvalg for strafferett og kriminologi) «en fordel å få presisert i loven at personundersøkelse som regel bare skal foretas når det antas å ha betydning for avgjørelsen om straff eller andre forholdsregler. Dette er vel forøvrig blitt gjeldende praksis i de senere år (s. 231-33). Norges Vernesamband uttaler: «Det fremgår av opplysningene om personundersøkelsenes historie at det opprinnelig var hensynet til spørsmålet om etablering av tilsyn som begrunnet bestemmelsene om personundersøkelser. Ved senere bestemmelser er dette hensynet kommet noe i bakgrunnen, og vekten er istedet lagt på personundersøkelsen som middel til å oppnå den individuelle behandling reaksjonssystemet har åpnet mulighet for. Det har neppe vært meningen at hensynet til etableringen av tilsynet skulle avta i betydning. Vernelagene etablerte i 1968 nytt tilsyn med ialt 1 644 personer. Etter grunnlaget for avgjørelsen fordelte de seg slik, og prosent av foreliggende personundersøkelser, eventuelt samtidig mentalobservasjon, er angitt: Påtalefritatte 21 76,9 %Betinget dømte 599 71,1 %Prøveløslatte fra ungdomsfengsel 67 52,3 %Prøveløslatte fra fengsel 494 52,3 %Prøveløslatte fra arb. For sikringsdømte forelå dessuten mental observasjon i 50 pst. av sakene. For å kunne starte et systematisk tilsynsarbeid hurtigst mulig når man får tilsynsoppdraget, er bl.a. de opplysningene som foreligger i en personundersøkelse av avgjørende betydning. I noen grad kan i denne relasjon mentalobservasjonene erstatte slike undersøkelser og for de prøveløslatte kan fengselsvesenets behandlingsjournaler formodentlig komme til å erstatte personundersøkelsene. De betinget dømte representerer den største gruppen lovbrytere som stilles under tilsyn, i 1968:599. Det er et relativt stort antall av dem hvor personundersøkelse ikke foreligger, nemlig ca. 29 pst. i forannevnte undersøkelser. Grunnlaget for at myndighetene kan ta standpunkt i tilsyns- og vilkårsspørsmål må derfor bli svakere, og utvalget av dem som skal stilles under tilsyn kan bli mangelfullt. En forutsetter at utkastets § 164 ledd 1 med formuleringen «andre forhold» også sikter til saker hvor det antas at domstolen må ta standpunkt til spørsmålet om vedkommende skal stilles under tilsyn eller ikke. I motsatt fall bør bestemmelsen utformes slik at dette kommer med. Departementet vil til denne uttalelse bemerke at uttrykket «andre forholdsregler» klart omfatter også tilsyn. Man er ellers enig i at det nettopp for avgjørelsen av tilsynsspørsmålet må være viktig med personundersøkelse, noe som forutsettes presisert i de nærmere regler som skal gis i henhold til utkastets tredje ledd. I disse regler forutsettes også gitt bestemmelser av den art byfogden i Tromsø (Kaas) etterlyser. Han uttaler nemlig: «Både personundersøkerne og de sakkyndige søker opplysninger om siktede ved henvendelse til siktedes pårørende. Disse er ikke alltid klar over at opplysningene kan bli brukt i retten, og de er heller ikke klar over at begrensningen i deres vitneplikt gjelder fullt også overfor henvendelser i forbindelse med undersøkelsene. Det foreligger ikke idag og heller ikke i utkastet bestemmelser om at de pårørende skal foreholdes at de ikke plikter å gi opplysninger og at de opplysninger de gir, skal brukes i rettssalen under rettsforhandlingene, og komme til siktedes kunnskap. Slike bestemmelser bør gis. Om dette vil medføre at de pårørende blir mindre villige til å gi opplysninger, får stå sin prøve. De pårørende bør i alle fall være klar over hva de gjør. Man er enig i dette. Privatpersoner har - i motsetning til visse myndigheter og institusjoner etter utk § 168 første og annet ledd - ingen plikt til å gi opplysninger, og siktedes nære pårørende vil heller ikke i retten ha plikt til å gi opplysninger (utk § 122). Når en personundersøker - eventuelt en sakkyndig - søker opplysninger hos privatpersoner, bør disse være på det rene med undersøkelsens formål. Gjelder det personer som heller ikke av retten kan pålegges å forklare seg, bør de gjøres kjent med sin rett. Forholdet blir for så vidt som ved politiavhør, utk § 235, jf § 230 annet ledd. Uttrykkelige bestemmelser om dette i selve loven anser man dog unødvendig. Bestemmelser kan tas inn i forskrifter. Se for øvrig komitéinnstillingen s 237 annen spalte. I forbindelse med utarbeidelsen av nærmere forskrifter om personundersøkelser er det for øvrig et praktisk viktig spørsmål som bør tas opp og bli regulert, nemlig spørsmålet om ajourføring. Når det er foretatt mentalobservasjon, blir dette anmerket i Strafferegistret, men det samme gjelder ikke personundersøkelser. for en sentral registrering slik at det i forbindelse med en personundersøkelse lett lar seg bringe på det rene om vedkommende tidligere har vært gjenstand for slik undersøkelse. I tilfelle vil man kunne nøye seg med en ajourføring av den tidligere personundersøkelse, noe som vil være arbeids- og tidsparende foruten hensynsfullt overfor siktede og dennes pårørende. Om ordningen i noen grad kan være den samme som når det gjelder mentalobservasjoner, har man ikke tatt stilling til, men det skulle i hvert fall ikke være vanskelig å finne fram til en enkel og praktisk løsning. Allerede i dag er ordningen at personundersøkelser og andre personopplysninger skal arkiveres særskilt (påtaleinstruksens § 74 annet punktum), og hovedsaken er at det blir et sentralt register (f eks i Norges Vernesamband) som gir opplysning om arkiveringsstedet. Se for øvrig utk § 28 tredje ledd og § 29. Denne paragraf er enslydende med komitéutk § 164 annet ledd. Man anser det naturlig at reglene om hvem som kan beslutte personundersøkelse, skilles ut som en egen paragraf. Se ellers komitéens motiver s 232 annen spalte. «Bestemmelsen endrer gjeldende rett, nemlig at domstolen i visse tilfeller skal treffe avgjørelsen i spørsmålet om personundersøkelse. Komitéens begrunnelse for endring i systemet er i det vesentlige at personundersøkelsen ansees som et ganske følelig inngrep i siktedes privatliv. Utvalget antar ikke at den gjeldende ordning har vist seg å være uhensiktsmessig, medført vanskeligheter av noen art eller har virket urimelig overfor siktede. Det er ingen grunn til å anta at påtalemyndigheten i utrengsmål gjennomfører personundersøkelser. Etter komitéens forslag må såvidt man skjønner dommeren i en viss utstrekning ta standpunkt til saken når avgjørelsen om personundersøkelse skal treffes i de tilfeller som anføres. - Dette synes å stride med det prinsipp som komitéen i andre forbindelser legger stor vekt på, nemlig at dommeren i minst mulig grad bør se dokumentene. Komitéens forslag vil også sinke saksbehandlingen. Alle hensyn tatt i betraktning finner utvalget at påtalemyndigheten bør ha den fulle adgang til å beslutte personundersøkelse gjennomført. Man antar imidlertid at også retten bør ha adgang til å beslutte personundersøkelse gjennomført dersom den måtte mene at dette er av betydning. Forslag § 164, 2. ledd: Personundersøkelse kan besluttes av påtalemyndigheten eller av retten. «Man kan vanskelig se noen rimelig grunn til å begrense påtalemyndighetens adgang til å beslutte personundersøkelse. Bestemmelsen i utkastet vil åpenbart forsinke saksbehandlingen. «Bestemmelsen forutsetter at det er retten som i visse tilfeller skal treffe beslutningen om hvorvidt personundersøkelse skal foretas (s. 231). Jeg kan ikke se at det foreligger noe behov for å endre gjeldende bestemmelse på dette område. Det synes åpenbart at påtalemyndigheten ikke i utrengsmål foranlediger personundersøkelse gjennomført og jeg mener at påtalemyndigheten fortsatt bør tillegges myndigheten på dette område. «Man går ut fra at det nå etter de nye bestemmelser er meningen å bruke personundersøkelser i atskillig mindre utstrekning enn tidligere. I så fall har man intet å bemerke til forslaget. Departementet er for sitt vedkommende enig med komitéen. Slik utkastet er formet, blir det neppe nødvendig med rettens beslutning særlig ofte, og den foreslåtte ordning antas ikke å medføre større praktiske ulemper. Man presiserer at det ikke er tilsiktet at de foreslåtte regler generelt skal føre til mindre bruk av personundersøkelser. Paragrafen svarer til komitéutk § 166. Denne paragraf svarer til komitéutk § 167, bortsett fra en endring i annet ledd som henger sammen med at personundersøkeren avgir forsikring etter de samme regler som for sakkyndige. «Etter utkastet har personundersøkeren en noe annen stilling enn en sakkyndig. I virkeligheten kan det ikke være noen grunn til å gi dem forskjellig stilling i rettergangen. Jeg kan ikke se annet enn at det unødig kompliserer bestemmelsene om sakkyndige og vitner. Noe stort spørsmål er vel dog ikke dette. «Utvalget er enig i at personundersøkeren bør ha status som vitne. Uklarhet har tidligere ofte medført at han/hun har blitt oppnevnt som sakkyndig uten at dette har vært naturlig. «En er enig i at det ikke skal foretas oppnevnelse av personundersøker som sakkyndig av hensyn til godtgjørelsen. Dette har heller ikke vært hevdet fra ledelsen i Norges Vernesamband. Etter utkastet skal en personundersøker fortsatt være vitne. Til forskjell fra andre vitner får han imidlertid adgang til å være til stede i retten under hele forhandlingen. Det synes naturlig, og i overensstemmelse med vanlige regler for vitner, at for en del av personundersøkelsen må personundersøkeren forklare seg som vitne. Det gjelder opplysningene om de siktedes faktiske livsforhold. Men når det i forbindelse med personundersøkelsen gis slikt forslag som § 8 i Justisdepartementets regler om personundersøkelse av 21.3.1967 nevner, synes det å komme en vurdering inn i forklaringen. Dette må i alle tilfelle sies å være tilfelle for å kunne gi personundersøkelsen det formål som utkastets § 165 nevner forsåvidt angår siktedes fremtidsmuligheter. Overensstemmende med vanlige regler for vitner er det vel mulig at personundersøkeren på dette stadium burde oppnevnes som, eller avgi forklaring som, sakkyndig. At det i følge de nevnte regler er «den som er ansvarlig for personundersøkelsen» som skal gi de nevnte forslagene bør neppe være til hinder for en slik løsning. I mange tilfelle er personundersøkeren og «den som er ansvarlig for personundersøkelsen» samme person. Hvis de er forskjellige personer, er det vanligvis personundersøkeren som avgir møte i retten. En vil hevde at personundersøkerne i det overveiende antall saker sitter inne med en sakkyndighet som det gjelder for rettsvesenet å få utnyttet. Det gjelder f. eks. om hvordan en tilsynsordning og sosiale og behandlingsmessige tiltak kan la seg gjennomføre og hvordan bestemmelse i denne retning kan virke på siktede. Det samme gjelder om hvordan forskjellige strafferettslige reaksjoner vil kunne virke på siktede, og hvilke positive og negative virkninger de vil få for siktedes gjeninnføring i samfunnet. En mener derfor at domstolenes vanlige adgang til å oppnevne sakkyndige bør bli uendret også forsåvidt angår personundersøkere. Departementet deler komitéens syn på spørsmålet om personundersøkerens prosessuelle stilling. Personundersøkerens primære oppgave er å framskaffe faktiske opplysninger om siktedes personlige forhold, ikke å gi en sakkyndig vurdering av hva som vil være den mest hensiktsmessige reaksjon. I visse tilfelle vil nok personundersøkerens uttalelser kunne ha mest likhet med en sakkyndigs vurdering, f. eks. uttalelser om siktedes framtidsmuligheter, men det kan ikke av den grunn være rimelig å anse ham som sakkyndig. Han står i en stilling for seg, og bør gjøre det også prosessuelt. Paragrafen er i samsvar med komitéutk § 168, bortsett fra enkelte avvik i annet ledd, jf nedenfor. Om utsettelse av mentalobservasjon til det er avgjort om tiltalte har begått handlingen, vises ellers til avsnitt III B 2 (s 72-76). Helsedirektoratet sier seg enig i «en formulering som gir mulighet for oppnevning også av psykologer som sakkyndige», og likeledes i «forslaget om at retten kan beslutte at avgjørelse av begjæring om mentalobservasjon skal utstå inntil skyldsspørsmålet er avgjort i saken hvor siktede nekter å ha foretatt handlingen. «Bestemmelsen sikter særlig til de psykiatrisk sakkyndige. Det er bare retten som skal kunne beslutte at siktede underkastes judisiell observasjon. Utvalget er enig i det system som komitéen har utformet. En mentalobservasjon er normalt et langt alvorligere inngrep overfor siktede enn en personundersøkelse. Vanligvis dreier det seg her også om langt alvorligere saker. Utvalget er også enig i at det gis adgang til å utsette avgjørelsen om mentalobservasjon inntil spørsmålet om den siktede har foretatt handlingen er avgjort. Det er all grunn til i visse tilfelle å gi adgang til oppdeling av saksbehandlingen i denne gruppe saker. - Oppdeling av saksbehandlingen blir det imidlertid ikke adgang til hvor det er spørsmål om personundersøkelse (jfr. s. 95 ff. og s. 234). «Etter min mening bør psykiaterne få et mandat med mer presis utforming enn bare det å foreta mentalobservasjon. De sakkyndiges konklusjon er som regel formet etter et fast mønster: 1. Vi antar ikke at N.N. er sinnssyk, og heller ikke at han var sinnssyk eller bevisstløs på tiden for de (n) påklagede handling (er). (Til dels deles dette ledd i 2) 2. Vi anser (ikke) N.N. for en person med mangelfullt utviklede (eller)/varig svekkede sjelsevner. Evt. 3. Vi antar (ikke) at det av den grunn er fare for gjentagelse av straffbare handlinger. De sakkyndige bruker foranstående uttrykksmåte: «vi anser ikke N.N. for sinnssyk - -», så sant de ikke finner fyllestgjørende grunnlag for å regne ham for sinnssyk. De legger «bevisbyrden» for sinnssykdom og for bevisstløshet på tiltalte. Men det har vært den herskende - og sikkert riktige - oppfatning i vårt land at påtalemyndigheten har bevisbyrden også for strafferettslig tilregnelighet. Se Andenæs: Alm. Strafferett s. 262-3. I en artikkel i Lov og Rett for 1965 s. 289 flg. knytter Andenæs på s. dette. I Lov og Rett for 1966 s. 139 forutsetter høyesterettsdommer Leivestad at påtalemyndigheten har bevisbyrden. Uansett om det som antydet av Andenæs i nevnte artikkel skulle stilles mindre strenge krav til styrken av beviset for tilregnelighet, bør de sakkyndige etter min mening spørres ikke om siktede er/var sinnsyk/bevisstløs, men om han er/var «sinnsfrisk (i betydningen ikke sinnssyk)», og om han var bevisst. Den forklarende parentes skal tjene til å vise at de såkalte psykopater i denne sammenheng regnes for sinnsfriske. For en legmann kan det under tiden fortone seg slik at har siktede virkelig gjort dette, må han være sinnssyk. De sakkyndige tar ikke, og skal ikke ta, standpunkt til skyldspørsmålet. Men de bør få klar beskjed i oppdraget om at deres vurdering av tiltaltes mentale tilstand skal gjelde under forutsetning av at han har begått det han siktes for. Retten har bruk for deres uttalelse for det tilfelle. Gjelder siktelsen flere handlinger, og de sakkyndige ser forskjellig på hans mentale tilstand etter som han har begått flere eller færre av dem, må de ha å redegjøre for dette, og angi sine konklusjoner under forskjellige forutsetninger. Spørsmålet om bevisstløshet synes vanskelig å kunne rives løs fra de nærmere omstendigheter ved den konkrete handling. De sakkyndige har vesentlig «aktene» å holde seg til, så deres bevisgrunnlag for den skriftlige erklæring blir et annet enn rettens. Det er formodentlig allikevel ikke grunn til å endre praksis. Det kan ikke forlanges at de sakkyndige bare skal være til stede under hovedforhandlingen, og da være parat til med en gang å ta standpunkt. Men de kan si fra om de etter bevisførselen i retten vil se annerledes på spørsmålet hvis sånn og sånn legges til grunn. Det er vel alminnelig godtatt at handlinger under «a-typisk» rus er eller kan være begått i bevisstløshet. Hvis de sakkyndige ikke mener at siktede handlet bevisst, bør de si fra om det var under rus. Derimot kan det ikke være grunn til at de sakkyndige skal uttale seg om hvorvidt rusen var selvforskyldt. Spørsmålet om forbigående sterk nedsettelse av bevisstheten og i tilfelle årsaken dertil (strl. § 56, lb) antar jeg ikke at det er grunn til generelt å pålegge de sakkyndige å uttale seg om. Når det gjelder sikringsspørsmålet, faller de sakkyndiges uttalelse i 2 deler. Den første at observanden har, eller ikke har, mangelfullt utviklede eller varig svekkede sjelsevner, vet jeg ikke noe særlig å si om. Annen del pleier ha en form som ikke passer helt med straffelovens bestemmelser. De sakkyndige uttaler at de antar at det er (eller ikke er) «fare for gjentagelse av straffbare handlinger». Betingelsen er etter strl. § 39 nr. 1 fare for at tiltalte på grunn av mangelen «atter vil foreta en straffbar handling». § 39 nr. 2 bruker derimot flertallsformen, «handlinger». Med «fare» mener straffeloven større fare enn vanlig. Derom er de lærde enige, og sikkert med rette. Jeg kan vise til Andenæs: Alm. strafferett, s. 446. Det bør etter min mening gis uttrykk i oppdraget at det er en fare ut over det vanlige det spørres om. Jeg antyder følgende tillegg til § 168, 1. ledd i utkastet: «De sakkyndige skal uttale seg om nedennevnte spørsmål. Deres uttalelse må angi deres mening under forutsetning av at tiltalte har begått den handlingen eller de handlinger han siktes for. Gjelder siktelsen flere handlinger, og de sakkyndiges mening vil bli en annen hvis han bare har begått en eller noen av disse, må de gjøre nærmere rede for dette. 1. Er siktede sinnsfrisk (ikke sinnssyk)? 2. Var han sinnsfrisk og bevisst ved utførelsen av den handling eller de handlinger han siktes for? Hvis retten bestemmer det skal de sakkyndige videre, hvis de svarer ja på spørsmålene 1 og 2, uttale seg om. 3. Har siktede mangelfullt utviklede eller varig svekkede sjelsevner? I så fall: 4. Er det av den grunn fare ut over det vanlige for at han atter vil foreta en straffbar handling, eventuelt for handlinger straffbare etter straffebestemmelser som angis av forhørsretten? Andre spørsmål skal de uttale seg om hvis retten bestemmer det. Departementet anser det verdifullt at lagmannen har tatt opp spørsmålet om utformingen av konklusjonen i rettspsykiatriske erklæringer, men man finner det ikke naturlig med bestemmelser om dette i loven. I den utstrekning det er behov for en nærmere avklaring på de punkter lagmannen nevner, hører og spørsmålet under Den rettsmedisinske kommisjon. Departementet vil imidlertid gi uttrykk for at en neppe kan eller bør stille som et absolutt vilkår at de sakkyndige skal vurdere siktedes tilstand under forutsetning av at han har begått handlingen. I utkastets annet ledd er det gjort reservasjon for saker som skal behandles ved lagmannsrett, jf annet punktum. Det vises til avsnitt III B 2 foran. Siste punktum i annet ledd er nytt i forhold til komitéutkastet, men antas å være i samsvar med komitéens forutsetninger. Det normale er at mentalobservasjon blir begjært før det er tatt ut tiltale i saken, slik at det blir forhørsretten som i tilfelle må beslutte utsetting med avgjørelsen av begjæringen. Denne beslutning kan påkjæres, men den bør også ellers kunne omgjøres, således om den rett som skal dømme i saken, finner en utsetting med mentalobservasjonen betenkelig. Antakelig er ikke noen «ervervet rett» til hinder for omgjøring, jf utk § 53 annet ledd. Men for å avskjære enhver tvil på dette punkt, har man funnet å burde si uttrykkelig at beslutningen til enhver tid kan omgjøres. Om prosessuelle spørsmål som kan tenkes å oppstå når en begjært mentalobservasjon er besluttet utsatt, vises til de særskilte motiver til utk § 288. Paragrafen svarer til komitéutk § 169, men det er ikke fullt samsvar, jf nedenfor. «Jeg er enig i bestemmelsen som fastslår gjeldende praksis. - Et visst behov antar jeg imidlertid det er til også å kunne nytte varetektsfengsel. Det kan forekomme at en siktet som ikke møter for den sakkyndige og altså avhentes av politiet, ikke omgående kan fremstilles for den sakkyndige. Kan fengslingsgrunnene i § 174 ikke nyttes, vil det kunne være et behov for anvendelse av varetektsfengsel inntil fremstilling for den sakkyndige kan skje. Politiembetsmennenes Landsforening (utvalget) gir en lignende uttalelse: «Utvalget er enig i bestemmelsen som fastslår gjeldende praksis. Det ville imidlertid være hensiktsmessig om det også i slike tilfeller kunne nyttes varetektsfengsel. - Dersom en siktet ikke møter etter innkalling og så blir avhentet av politiet når han påtreffes er det ikke alltid mulig omgående å få ham fremstillet for den sakkyndige. Og det er ikke sikkert at fengslingsgrunnene i § 174 er anvendelige i alle tilfeller. Forslag - § 169 (tilføyelsen som 2. pkt i 2. ledd). - Han kan etter rettens kjennelse holdes i varetektsfengsel inntil fremstilling for den sakkyndige kan skje. Departementet er enig i det som her er uttalt om at det er utilstrekkelig med en regel om at en siktet kan fremstilles av politiet dersom han ikke møter etter innkalling. Må siktede ettersøkes for å bli framstilt, er det mest sannsynlig at han ikke kan framstilles straks han er pågrepet. Framstilling må i så fall avtales med den sakkyndige, og siktede bør kunne holdes fengslet til framstilling kan skje. På samme måte bør det kunne forholdes om den siktede har møtt for den sakkyndige i beruset tilstand. Avgjørelse om fengsling bør dog bare kunne treffes av retten, som må vurdere risikoen for om siktede heller ikke vil møte etter ny innkalling, eventuelt også da vil møte beruset. Den foreslåtte adgang til bruk av tvangsmidler byr neppe på særlige betenkeligheter. Adgangen antas sjelden å ville bli brukt, men den kan gjøre sin nytte likevel. Tvangsframstilling av siktede vil kunne gjøre denne mindre samarbeidsvillig i forhold til de sakkyndige, og disse vil derfor antakelig bare søke politiets bistand når de finner det uomgjengelig nødvendig. I alle høve er tvangsframstilling et mindre alvorlig inngrep enn vanlig varetektsfengsling eller innlegging i sykehus eller annet observasjonssted (jf utk § 167). Paragrafen er i samsvar med komitéutk § 170. «En har merket seg at § 170 på sett og vis erstatter den nåværende § 210, med visse endringer som en ikke har noen bemerkninger til. Dommerforeningens lovutvalg for straffeprosess og lagmannen i Agder (Backer) gir sin tilslutning til utkastets annet ledd. Departementet vil bemerke at innlegging til observasjon også kan ha heimel i lov om psykisk helsevern (lov nr 2 av 28 april 1961 § 3, § 4, § 5 men det trengs en særskilt heimel for innlegging til observasjon i forbindelse med straffesak. Denne heimel lot seg nok innarbeide i lov om psykisk helsevern, men det synes mest naturlig å ha den i straffeprosessloven. Komitéen synes å forutsette at den foreslåtte bestemmelse vil få liten anvendelse. Nåværende § 210 brukes praktisk talt ikke, idet siktede enten er varetektsfengslet eller blir undergitt ambulant observasjon. Helt å unnvære en heimel som foreslått, synes likevel betenkelig. Man viser for så vidt til komitéens begrunnelse (s 235), som man slutter seg til. Paragrafen er i samsvar med komitéutk § 171, bortsett fra at det i annet ledd sies «sosialstyrer» i steden for «sosialnemnder» slik som i komitéutkastet. «Det må være riktig når det i utkastets § 171 annet ledd er tatt inn en bestemmelse om at visse myndigheter på begjæring skal gi opplysninger uten hinder av taushetsplikt. Uten slik innskrenkning i taushetsplikten kan det være vanskelig å få nødvendige opplysninger. I praksis har det til dels vært vanskeligheter med dette, særlig når det gjelder opplysninger som barnevernsnemndene sitter inne med. «Innskrenkningene i taushetsplikten er riktig. Ellers vil retten ikke kunne få nødvendige opplysninger av de sakkyndige. Det har enkelte ganger vært vanskeligheter, særlig fra barnevernsnemndene. Sosialdepartementet uttaler (jf foran til utk § 118, § 119, § 120, § 121: sosialt hjelpearbeids, på grunn av den meget omfattende opplysningsplikt som er foreskrevet i bestemmelsens annet ledd. Bestemmelsen om at f. eks. barnevernsnemnda skal gi slike (en går ut fra at det betyr alle) opplysninger den sitter inne med antas å innebære en vesentlig begrensning av den taushetsplikt som består etter gjeldende rett. Ved § 171 faller det i øynene at legenes taushetsplikt i utkastet som i den någjeldende straffeprosesslov er utformet som en taushetsrett. Legen kan etter § 171, tredje ledd gi de sakkyndige opplysninger uten hinder av taushetsplikt. Barnevernsnemnda derimot skal gi alle opplysninger den sitter inne med, det omfatter også opplysninger som er betrodd nemndas medlemmer, sosialsjefen eller en sosialkurator, eller som er meddelt nemnda av en medisinsk sakkyndig. En antar at en så vidtgående opplysningsplikt som foreslått i høy grad vil vanskeliggjøre barnevernsnemndenes virksomhet fordi de er avhengige av at deres klientel kan stole på nemndas taushetsplikt. Følgende endringer foreslås: «Annet ledd foreslås sløyfet. Tredje ledd rykker opp på det nåværende annet ledds plass. Som nytt punktum tilføyes: «Det samme gjelder skoler, barnevernsnemnder, sosialstyrer og edruskapsnemnder som har hatt siktede til utdanning eller behandling. «I § 171 bør det inntas et fjerde ledd: «Siktedes skriftlige samtykke bør så vidt mulig foreligge.» Kommisjonen mener det er uheldig at psykiatriske institusjoner skal settes i en annen stilling enn andre medisinske institusjoner hvor angjeldendes samtykke forutsettes å foreligge ved innhenting av tilsvarende opplysninger av helsemessig art. En har ellers vært noe usikker på hva som legges i «annen institusjon hvor siktede har vært til psykologisk undersøkelse eller behandling». Også i den utvalgsinnstilling fra 1971 om taushets- og opplysningsplikt i den sosiale forvaltning og skoleforvaltningen som er nevnt tidligere i merknadene til utk § 118, § 119, § 120, § 121 uttales det skepsis overfor enkelte bestemmelser i komitéutk § 171. I innstillingen heter det bl a (s 38-39): «Utvalget har ikke noe å bemerke til utkastets første ledd, men mener at spørsmålet om opplysningsplikt for skoler, barnevernsnemnder, sosialnemnder og edruskapsnemnder til å gi opplysninger uten hinder av taushetsplikt må vurderes nærmere. Utvalget vil i denne forbindelse blant annet peke på følgende forhold: a) Henvisningen til de opplysningspliktbestemmelser som finnes i forvaltningslovgivningen er lite treffende. Straff (og sikring) representerer samfunnets reaksjon overfor lovbrytere. De aller fleste forvaltningsvedtak har ikke noe sanksjonspreg over seg og de sanksjoner forvaltningens kontrolltiltak kan føre med seg, er i alminnelighet lite alvorlige sammenlignet med de straffesaker der personundersøkelser og mentalobservasjoner er særlig aktuelle. b) Utkastet har ingen saksbehandlingsregler som kan sikre at de uttalelser som institusjonene gir har en adekvat form og innhold. Hvis institusjonene blir avkrevet skriftlige uttalelser, kan resultatet bli uheldig fordi evnen til å gi skriftlig form til det som foreligger vil variere meget. Dessuten vil den som skriver uttalelsen ha begrensede muligheter til å forstå hva saken gjelder, og hva som står på spill for den opplysningene gjelder. Resultatet kan i enkelte tilfelle bli bedre om personundersøkeren og den sakkyndige tar personlig kontakt med vedkommende tjenestemenn og selv evner å finne fram til det vesentlige. Kvaliteten blant personundersøkerne er imidlertid varierende. I forbindelse med det som her er nevnt, vil utvalget peke på at det som er innberettet skriftlig til personundersøkere m. m. ofte inntas ordrett i rapporten. Etter § 305 i det foran nevnte utkast, vil erklæringer fra sakkyndige og personundersøkere kunne leses opp. c) I tilknytning til det som er nevnt under b) foran vil utvalget peke på at straffeprosesslovens § 171, slik den skal lyde etter det foreliggende utkast, ikke utelukker bruken av selv meget gamle opplysninger. Spørsmålet om å nekte føring av bevis for eldre straffbare forhold er behandlet i Straffeprosesslovkomitéens innstilling s. 307, jfr. lovutkastets § 307 annet ledd. I denne sammenheng savnes en vurdering av spørsmålet om begrensing av undersøkelsesområdet ved personundersøkelser o. l. d) Ved vurderingen av de foran nevnte problemer må has for øye at rettsmøter også i straffesaker som hovedregel er offentlige. Utvalget vil ikke gå inn for at skoler og de andre institusjoner som er nevnt i annet ledd helt skal avskjæres fra å gi opplysninger som er dekket av opplysningsplikt. Det som er innvendingen mot forslaget slik det foreligger, er at det ikke sikrer at opplysningene beigrenses til det som er adekvat og nødvendig, og at det ikke sikrer at opplysningene blir presentert for retten i en forsvarlig form. Den beste løsning ville være at tjenestemenn ved de nevnte institusjoner ble ført som vitner, og at spørsmålet om deres vitneplikt ble avSiort etter problemstillingen i utkastets § 119, jfr. under pkt. 5.5.6 nedenfor. Om dette ikke er noen fullgod praktisk løsning, bør det overveies andre alternativer som er egnet til å imøtekomme ihvertfall noen av de innvendinger som er nevnt foran. Departementet vil understreke viktigheten av at de sakkyndige ved mentalobservasjon og personundersøkere får adgang til opplysninger om siktede. Det er for dette formål nødvendig med innskrenkninger i taushetsplikten på en del områder. Regelen i utk § 168 vil antakelig få særlig betydning for personundersøkere. vesentlig forutsetning for at undersøkelsen skal bli et pålitelig grunnlag for rettens avgjørelse. Til det som er uttalt i utvalgsinnstillingen av 1971, skal man peke på at spørsmålet om saksbehandlingsregler for å sikre at de uttalelser som institusjonene gir har adekvat form og innhold, best kan tas opp i samband med utarbeidelsen av nye regler for personundersøkelser etter utk § 161 tredje ledd. Det samme gjelder spørsmålet om å begrense undersøkelsen eller iallfall personundersøkerens rapport til opplysninger som er relevante i dag. Man peker ellers på bestemmelsen i utk § 169 om at personundersøkelse og mentalobservasjon skal foretas slik at den ikke blir til unødig ulempe eller krenkelse for siktede eller andre, og at det samme skal iakttas når undersøkelsen blir brukt under saken. Man kan imidlertid ikke - som antydet i nevnte utvalgsinnstilling - tilrå at en ordning med vitneutsagn til retten trer i steden for opplysninger til personundersøkeren, eventuelt sakkyndige ved mentalobservasjon. Med en slik ordning ville grunnlaget for undersøkelsen/observasjonen bli alt for svak. På grunnlag av bestemmelsene om taushetsplikt i forvaltningsloven vil et forvaltningsorgan uten hinder av taushetsplikt kunne gi andre forvaltningsorganer opplysninger som det er nødvendig å gi for å fremme avgiverorganets oppgaver, jf forvaltningsloven § 13b nr 5, jf også nr 6. Men disse bestemmelsene er utformet med sikte på å vareta interessene til det organ som sitter inne med opplysningene, og de vil neppe være tilstrekkelige til å dekke personundersøkerens (eller den sakkyndiges) behov for opplysninger. Spørsmålet bør derfor reguleres særskilt i straffeprosessloven. Når det gjelder de enkelte regler som komitéen har foreslått, har man overveid om regelen i utk § 168 annet ledd om opplysningsplikt for skoler, barnevernsnemnder, sosialstyrer og edruskapsnemnder bør modifiseres til en opplysningsrett, i samsvar med regelen i tredje ledd. Som regel vil opplysninger bli gitt, og en regel om opplysningsrett kunne derfor kanskje være tilstrekkelig. Man er imidlertid blitt stående med at det i utgangspunktet bør gjelder en opplysningsplikt. Det vil her gjennomgående være spørsmål om særdeles viktige opplysninger for undersøkeren. En regel om opplysningsplikt vil kunne sikre en mer enstartet praksis, jf uttalelsen fra Dommerforeningens lovutvalg og lagmannen i Agder. Man foreslår imidlertid den presisering at plikten skal gjelde nødvendige opplysninger. I tilknytning til denne innskrenkning foreslås at spørsmålet om opplysninger i det enkelte tilfelle skal gis, kan kreves avgjort av retten. Departementet kan ikke gi sin tilslutning til forslaget fra Den rettsmedisinske kommisjon om at det skal foreligge skriftlig samtykke fra siktede i de tilfelle som går inn under tredje ledd. Man kan i og for seg forstå kommisjonens vurdering når den sier at det er uheldig at psykiatriske institusjoner stilles i en annen stilling enn andre medisinske institusjoner. Utgangspunktet er imidlertid at det er påkrevet å få opplysninger fra alle medisinske institusjoner, men at man for andre institusjoner enn de hvor siktede har vært til psykiatrisk og psykologisk behandling, har funnet å kunne basere seg på at siktede ville gi samtykke (innst s 336 sp 2). Det vil også relativt oftere være behov for opplysninger fra de institusjoner som er nevnt i utkastets tredje ledd. Man kan her vanskelig helt ut basere seg på at siktede gir samtykke. En prøving av retten i tilfelle av at samtykke ikke blir gitt, vil heller ikke være en heldig ordning. Man antar at disse synspunkter bør være avgjørende i forhold til det argumentet Den rettsmedisinske kommisjon nevner. - Man finner det vanskelig å gi en nærmere definisjon av de institusjoner det her er spørsmål om, se om dette for øvrig innst s 236-237. Paragrafene er i samsvar med komitéutk § 172 og § 173, jf komitéens motiver (s 237-238). «vil ellers sterkt understreke det poeng som er kommet fram i det nye lovforslag § 172 om at personundersøkelse og mentalobservasjon ikke må bli til unødig ulempe eller krenkelse av den siktede. Vi vil her peke på at verdien av slike undersøkelser i mange tilfelle er overdrevet, spesielt når det gjelder forutsigelse av gjentagelse av straffbare handlinger. Derimot kan utvilsomt sakkyndig assistanse til siktede og straffedømte bety mye for å redusere evt. psykiske skadevirkninger av rettergang og straffesoning. Vi vil i det hele understreke at psykologisk fagkyndig hjelp i større grad bør komme inn etter at en person er dømt og er i ferd med å sone straff. Prinsipielt bør slik hjelp være i tilbuds form og fortrinnsvis gis fra instanser og personer utenfor retts- og straffesystemet. Psykologisk og fagkyndig hjelp bør være en hjelp som siktede og straffedømte har på like linje med andre borgere. Slik hjelp bør ikke være i form av forføyninger administrert av straffeinstitusjoner. Retts- og straffeapparatets rolle bør være ikke å behandle, men å sikre adgangen til adekvate behandlingstilbud. I den spesielle situasjon av tvang, begrensning og isolasjon siktede og straffedømte er i, vil dette krav selvsagt by på store problemer å imøtekomme fullt ut i praksis. Psykologforening vil imidlertid anmode om at de spørsmål av juridisk, fagpsykologisk og praktisk natur som et slikt krav reiser, blir utredet. Kapitlet er med enkelte avvik i samsvar med komitéutk kap 14. Ved kongelig resolusjon 6 juni 1975 ble det oppnevnt et utvalg (Varetektsutvalget) som skal vurdere og i tilfelle legge fram forslag om endringer av reglene om pågripelse og varetektsfengsling. I foredraget til den kongelige resolusjon om oppnevning av utvalget er uttalt: «Fengslingspraksis har - ikke minst i de senere år - vært utsatt for kritikk. Det har vært hevdet at det fengsles for mye, og at den enkelte sitter for lang tid i varetektsfengsel. Videre hevdes det at varetektsfengsel nyttes i for stor grad overfor ufarlig vinningskriminalitet, og det har vært pekt på at barn og ungdom utgjør en stadig større del av de fengslete. Det har også vært anført at saksbehandlingen ved enkelte forhørsretter - særlig Oslo - gjennomgående er temmelig summarisk, noe som særlig forklares ved den store mengde fengslinger som her daglig blir begjært. Flere har av dette villet trekke den slutning, at behandlingen av fengslingsspørsmålet da vanskelig kan bli tilstrekkelig betryggende. Disse innvendingene er ikke vurdert nærmere i innstillingen om ny straffeprosesslov. Dessuten er det kommet til en del nytt materiale om pågripelse og fengsling. Justisdepartementet peker her særskilt på universitetslektor Hans Kristian Bjerkes undersøkelse av norsk fengslingspraksis 1972/73, som er foretatt i samråd med departementet. På denne bakgrunn finner Justisdepartementet grunn til å foreslå at reglene om pågripelse og varetektsfengsel tas opp til nærmere vurdering av et særskilt utvalg. Utvalget bør undersøke i hvilken utstrekning pågripelse og varetektsfengsel i dag anvendes i et representativt utvalg av distrikter (herunder Oslo), for ulike kategorier av lovbrudd og i ulike aldersklasser, særlig med henblikk på barn og ungdom. Utvalget bør dernest vurdere pm pågripelse og varetektsfengsling anvendes i for stor utstrekning når hensyn tas så vel til siktede som til etterforskingen og gjennomføringen av straffesakene. Man forutsetter her at utvalget vil vurdere til hvilke formål pågripelse og fengsling brukes i dag, og i hvilken utstrekning disse formål fortsatt bør varetas ved anvendelse av slike tvangsmidler. Utvalget bør drøfte og vurdere årsakene til at fengsling anvendes i så vidt stor utstrekning som forholdet er i dag. Muligheten for å motvirke årsakene bor berøres, men man venter ikke at utvalget legger fram detaljerte forslag på de mange omrader som her kan komme i betraktning. Dersom utvalget kommer til at fengslingsfrekvensen er for høy, eller at fengsling brukes for formål som ikke kan anerkjennes som fengslingsgrunn, bør det vurdere om forholdene kan bedres ved lovendringer som skjerper de materielle vilkår for varetektsfengsel, og i tilfelle utarbeide forslag til slike endringer. Det forutsettes i så fall at utvalget særskilt vurderer både hver enkelt av de spesielle fengslingsgrunner, og om de samme generelle vilkår bør knyttes til dem alle. Man forutsetter at utvalget også vil utrede spørsmålet om en mulig utvidet anvendelse av såkalte fengslingssurrogater. Utvalget forutsettes også å ha oppmerksomheten henvendt på muligheten av å bedre forholdene ved tiltak innen justissektoren, f. eks. innen politiet. Utvalget bør vurdere endringer i saksbehandlingsreglene, herunder om 24-timersfristen for å framstille den pågrepne i retten bør forlenges. Man går imidlertid ut fra at utvalget ikke vil behandle de endringer i saksbehandlingsreglene som blir foreslått i proposisjonen til ny straffeprosesslov, med mindre utvalget selv finner særlig grunn til det. Utvalget bør endelig vurdere endringer når det gjelder påtalemyndighetens, politiets og forsvarernes befatning med varetektsordningen. I samband med dette bør bl.a. overveies om det er grunn til å utarbeide instruks for offentlige forsvarere, og i tilfelle legge fram forslag til slik instruks. Departementet vil vente med å foreta en mer generell vurdering av varetektsordningen til innstillingen fra det nevnte utvalg foreligger. Også vurderingen av lovendringer kan ha mer vesentlig betydning for bruken av varetekt, og bør skje i denne sammenheng. Man finner derfor heller ikke grunn til her å gjengi de mer generelle vurderinger av varetektsordningen som er gitt i tilknytning til Straffeprosesslovkomitéens innstilling. Lovutkastet i proposisjonen bygger i stor utstrekning på Straffeprosesslovkomitéens innstilling. Utkastet medfører således ikke vesentlige endringer i de materielle reglene om vilkår for pågripelse og fengsling slik disse lyder etter revisjonen i 1963. De endringer det er spørsmål om her, er prinsipielt sett ikke særlig omtvistet. De vil heller ikke foregripe en eventuell senere revisjon på grunnlag av innstillingen fra Varetektsutvalget. Komitéens forslag om endringer i reglene om framgangsmåten ved pågripelse og fengsling er mer inngripende. Når det gjelder pågripelse, foreslår komitéen blant annet at påtalemyndigheten skal få generell kompetanse til å beslutte at en person skal pågripes. Etter gjeldende lov er det som hovedregel retten som skal treffe beslutning om pågripelse. Komitéen peker i denne forbindelse på (innst s 241 første spalte) at denne regelen ikke blir fulgt i praksis, idet politiet bare unntaksvis går vegen om retten. komitéen endring i 24-timersfristen for å framstille en pågrepet person for retten. Etter departementets mening bør vurderingen av de nevnte spørsmål utstå inntil Varetektsutvalgets utredning foreligger. Departementet er klar over den uoverensstemmelse som i dag eksisterer mellom lovens ordning og praksis med hensyn til hvem som skal treffe beslutning om pågripelse. Pågripelse innebærer imidlertid et alvorlig tvangsinngrep overfor den enkelte, og det bør derfor foreligge tungtveiende grunner for å forlate prinsippet om at det normalt kreves rettslig pågripelsesbeslutning. Det er etter departementets mening behov for en nærmere utredning av hvorfor gjeldende lov på dette punkt ikke følges i praksis og av hvilken ordning som ut fra både prinsipielle og praktiske hensyn har de beste grunner for seg. Varetektsutvalget er bedt om å vurdere endringer i saksbehandlingsreglene for pågripelse og fengsling, og departementet antar at det ikke bør foretas endring i gjeldende lov på dette punkt før utvalgets utredning foreligger. Det samme gjelder Straffeprosesslovkomitéens forslag om endringer i 24-timersfristen. Den korte frist for framstilling for retten har spilt en rolle i den prinsipielle debatt om varetektsordningen, og Varetektsutvalget er særskilt bedt om å vurdere en forlengelse av fristen. For øvrig er komitéens forslag til endringer i reglene om framgangsmåten ved pågripelse og fengsling lagt til grunn i departementets lovutkast. Departementet mener at man har tilstrekkelig grunnlag for en vurdering av disse reglene og en revisjon bør ikke utstå lenger enn nødvendig. Det er også forutsatt i mandatet for Varetektsutvalget at endringer i saksbehandlingsreglene vil bli tatt opp i proposisjonen til ny straffeprosesslov. Paragrafen er i samsvar med komitéutk § 174, jf komitéens motiver (s 238-240). «Utvalget er enig i utformingen av denne bestemmelse som ikke innebærer noen realitetsendring i gjeldende rett. Komitéen tar opp spørsmålet om opphevelse av enkelte bestemmelser i spesiallovgivningen som inneholder unntak fra det alminnelige vilkår for fengsling nemlig at handlingen skal kunne medføre høyere straff enn fengsel i 6 måneder. Komitéen mener at disse unntak synes lite overveiet (jfr. s. 239 ff). Utvalget er enig i at § 4, 3. ledd i lov av 13. mai 1937 (Uniformsloven) og § 5 s.p. i lov av 19. mai 1933 oppheves. Derimot antar Utvalget at praktiske hensyn tilsier at man beholder fengslingsbestemmelsene i alkohollovens § 77 og spritlovens § 11. Disse bestemmelser antas å kunne få betydning i smuglersaker. Departementet er på dette punkt enig med komitéen og slutter seg til dens begrunnelse (innst s 239). Alkohollovens § 77 annet ledd og spritlovens § 11 ble for øvrig opphevd allerede ved lov 6 mai 1970 nr 27. Paragrafene er i samsvar med komitéutk § 175, § 176, § 177 bortsett fra at siste punktum i den siste av disse er sløyfet. Om den bestemmelse det her gjelder, er det avgitt flere uttalelser. «Komitéen har i utkastets § 177 annet ledd foreslått en ny regel om at personer under 18 år ikke uten tvingende grunner bør anbringes i fengsel. Utvalget har intet å innvende mot dette. Men en slik prinsipperklæring vil ha begrenset betydning hvis det ikke foreligger praktisk mulighet for andre former for anbringelse. «Man finner det uheldig og upraktisk med en lovbestemmelse som i det vesentlige vel gir uttrykk for et ønskemål. Det er vel temmelig åpenbart at den kategori ungdom det her er tale om umulig kan plaseres andre steder enn nettopp i et fengsel (gjerne i et ungdomsfengsel). Andre plasseringsmuligheter finnes ikke for denne gruppe og det er ingen grunn til å anta at man får andre plasseringsmuligheter i overskuelig fremtid. «En er enig i forslaget om å lovfeste at personer under 18 år ikke bør pågripes med mindre det er særlig påkrevd, og at de ikke uten tvingende grunner bør anbringes i fengsel. Av motivene går det fram at komitéen mener at siktede under 18 år som regel bør søkes anbragt i en barnevernsinstitusjon i stedet for fengsel. En går ut fra at det her siktes til anbringelse i medhold av barnevernslovens regler. En vil forøvrig ikke unnlate å nevne at det, som det sikkert er kjent for Justisdepartementet, de fleste steder i landet er små muligheter for øyeblikkelig anbringelse i barnevernsinstitusjon av unge lovbrytere. En antar at dette er et spørsmål som en bør komme tilbake til ved en senere anledning. Justisdepartementet er som Sosialdepartementet enig med komitéen i at fengsling av personer under 18 år så vidt mulig bør unngås. spørsmålet. Det vil bli vurdert av det utvalg som ble nedsatt i 1975. - En hevning av den kriminelle lavalder som for tiden overveies, vil også kunne få betydning for omfanget av det problem man her står overfor. Siste punktum i komitéutkastet har man sløyfet, slik som forholdene nå ligger an. Paragrafen avviker noe fra komitéutk § 178, særlig ved at man i departementets lovutkast opprettholder den nåværende ordning med at beslutning om pågripelse som utgangspunkt skal treffes av retten. «Utvalget finner etter omstendighetene ikke grunn til å reise innvending mot den foreslåtte regel som gir påtalemyndigheten generell kompetanse til å beslutte pågripelse, jfr. utkastets § 178. «Etter omstendighetene vil vi ikke fraråde forslaget om at påtalemyndigheten får adgang til å beslutte pågripelse av en mistenkt uten at saken på forhånd skal forelegges for retten (utkastets § 178). For såvidt kan vi tiltre komitéens bemerkninger side 241. Justitiarius i Oslo byrett (Fleischer) påpeker at man kommer «i bedre overensstemmelse med praksis, som den allerede er i dag, ved å fastslå at pågripelse besluttes av påtalemyndigheten, jfr. utkastets § 178». «Jeg er enig i at påtalemyndigheten får en generell bemyndigelse til å beslutte pågripelse, som er en stadfestelse av rådende praksis. «Innstillingen trekker opp rammen for politiets myndighetsområde og gir politiet dets rette plass i bildet. Skulle jeg trekke fram en linje, måtte det være at innstillingen på flere områder utvider politiets kompetanse og den tillit komitéen dermed gir politiet og dets virksomhet. Jeg nevner bl.a. at forslaget avskaffer forhørsretten adgangen til å utferdige pågripelsesbeslutninger og overlater hele ansvaret til politiet noe som i realiteten er en godkjenning av den nåværende praksis. «Det kan være tilfelle der man finner det ønskelig og hensiktsmessig på forhånd å innhente pågripelsesbeslutning fra retten. Denne adgang har man som kjent i dag, og man antar at denne ordning bør opprettholdes. «Komitéen har ifølge innstillingen (s. 241) ikke åpnet adgang for påtalemyndigheten til på forhånd å forelegge retten spørsmålet om pågripelse. Normalt forelegges jo heller ikke dette spørsmål retten til avgjørelse. - Jeg antar imidlertid at det i visse saker vil være av betydning for påtalemyndigheten å ha adgang til å forelegge retten spørsmålet og jeg foreslår derfor at man forsåvidt ikke foretar endring i gjeldende rett. «§ 178, 1. ledd. Man antar at det er unødvendig og upraktisk med et kategorisk pålegg om at det skal utferdiges skriftlig pågripelsesbeslutning. Uttrykket skal foreslås endret til bør. Man finner bestemmelsen (i annet punktum, annen del) upraktisk og unødvendig. Den pågrepne blir normalt fremstillet for forhørsretten den påfølgende dag. Han blir der i nærvær av sin forsvarer fullt orientert om fengslingsgrunnlaget som han forøvrig er orientert om muntlig allerede ved pågripelsen. Siktelse er normalt utformet på dette stadium av saken, selv om det senere selvsagt kan bli tale om endringer. Under disse omstendigheter synes det å være en unødvendig formalitet at også pågripelsesbeslutning skal nedtegnes. Som det sees har komitéen ikke åpnet adgang for påtalemyndigheten til på forhånd å forelegge spørsmålet om pågripelse for retten. Komitéen har drøftet spørsmålet (s. 241 I). Utvalget antar at påtalemyndigheten bør beholde adgangen til å, forelegge spørsmålet om pågripelse for retten på forhånd. - I særlige tilfeller synes dette å kunne være hensiktsmessig. Politiinspektøren ved Romerike politikammer (Hval) uttaler: «Opphevelsen av regelen om at man skal søke rettens pågripelsesbeslutning synes også å være en fordel fordi den jo sjelden praktiseres. Istedet vil vedkommende politiembetsmann etter forslaget måtte utferdige en skriftlig pågripelsesbeslutning enten på forhånd eller umiddelbart etter at vedkommende siktede er pågrepet. Med den nåværende ordning har det vært en ulempe at man ofte ikke har kunnet se når en siktet er pågrepet. «1. ledd bør få en slik tilføyelse: «Beslutningen skal inneholde hvilket straffebud forholdet rammes av. «Komitéen har foreslått pågripelses-kjennelsen flyttet fra domstolen til påtalemyndigheten. Argumentet er at politiet sjelden ber om domstolskjennelse. PSO antar at selv om politiet ikke ofte føler behov for å konsultere domstolen er dette ikke uttrykk for at instituttet er overflødig. - ordre fra en embetsmann» er dette en sannhet bare i form, ikke i realitet. Når de kritiske faser i etterforskingen peker mot en eller flere mistenkte er tidsfaktoren oftest avgjørende. Pågripelse blir da regelmessig foretatt av politietterforskeren som etterpå fyller ut blanketten og får denne signert, slik at pågripelsen fortoner seg som resultat av en ordre. Erfaring har vist at det å nytte bokstavelig nesten 100 år gamle regler i det mobile og urbane samfunn både kompliserer og forsinker etterforskingen ytterligere. En vil bestemt frarå (tilrå?) at beslutning om pågripelse må legges innenfor politiet dvs. hos den underordnede påtalemyndighet. Det er kjent at statsadvokatene i enkelte land, således i USA, beslutter pågripelse og ransaking i form av en «warrant». PSO vil derfor tilrå at teksten i § 178, første punktum, får denne formulering: «Pågripelse besluttes av påtalemyndigheten». Direktoratet for sjømenn uttaler: «Til § 178. Komitéen har i merknadene til denne paragrafs tredje ledd fremholdt at det er behov for påtalemyndigheten til å kunne anmode privatpersoner om å foreta pågripelse, f.eks. mannskapet om bord i et skip hvor en ettersøkt befinner seg. Når det gjelder pågripelse om bord i skip synes det etter dette direktorats oppfatning naturlig å forutsette at anmodning om dette må rettes til skipets fører. I forbindelse med slik anmodning vil det ellers være påkrevet at skipsføreren samtidig mottar forholdsordre om hvordan det skal forholdes med den pågrepne, idet det ikke foreligger generelle bestemmelser på dette område. «Vi finner det betenkelig å legge beslutningen om pågripelse til påtalemyndigheten. Vi kan vanskelig se det som noe egentlig argument for forslaget at praksis - i strid med straffeprosesslovens ordning - har utviklet seg i denne retningen. Man må for det første holde klart for seg at bare én av partene - nemlig påtalemyndigheten - har noen reell mulighet til å påvirke praksis. Denne kan dermed ikke sees som uttrykk for en avveining av de motstridende interesser som gjør seg gjeldende. Man skal heller ikke se bort fra muligheten for at påtalemyndigheten er forsiktigere i sin pågripelsespraksis når det er på det rene at avgjørelsesmyndigheten ihvertfall formelt ligger hos retten. I likhet med flere andre regler i utkastet synes bestemmelsen å bygge på en sterk tillit til politiets og påtalemyndighetens vurderingsevne. Uansett om man mener at politi og påtalemyndighet i dag er en slik tillit verdig, er det sterke prinsipielle betenkeligheter ved å basere lovgivningen på denne tillit. Loven bør utformes slik at den i størst mulig grad sikrer borgerne mot overgrep fra politiet, - også om forholdene innen politiet endrer seg. Som nevnt innleiingsvis til kap 14 er departementet kommet til at vurderingen av spørsmålet om hvem som skal treffe beslutning om pågripelse bør utstå til utredningen fra Varetektsut valget foreligger. Man foreslår derfor opprettholdt gjeldende regel om at det som utgangspunkt kreves rettslig pågripelsesbeslutning. Videre foreslås opprettholdt særbestemmelsen i landssvikrettergangslovens § 21 første ledd om at i spionasjesaker kan beslutning om pågripelse i alle tilfelle treffes av påtalemyndigheten. Det vises her til bestemmelsen om forlenget framstillingsfrist for retten ved fengsling i slike saker, jf utk § 183 tredje ledd. Hensynet til hemmelighold tilsier etter departementets mening at beslutning om pågripelse fortsatt bør kunne treffes av påtalemyndigheten alene i disse sakene. Man er enig med komitéen når den foreslår at pågripelsesbeslutningen skal være skriftlig, med mindre det er fare ved opphold, og at en muntlig ordre snarest mulig skal nedtegnes. Dette tilsies ikke bare av god orden, men gir også en viss garanti for at beslutningen er overveid med hensyn til vilkårene for pågripelse, idet beslutningen skal være begrunnet. Beslutningen skal etter utkastet dessuten inneholde en betegnelse av den mistenkte (det vil si den siktede, jf utk § 82) og «en kort beskrivelse av det straffbare forhold». Nærmere regler om hvordan beslutningen skal utformes, forutsettes gitt i påtaleinstruksen. Blant annet bør det kreves at den aktuelle straffebestemmelse angis (om enn ikke gjengis), jf uttalelsen fra politimesteren i Uttrøndelag. I anledning av uttalelsen fra Direktoratet for sjømenn bemerkes at man er enig i at en anmodning om pågripelse ombord i skip bør rettes til skipets fører, men hele mannskapet bør om nødvendig ha myndighet til å foreta pågripelsen. Man er også enig i at påtalemyndigheten i forbindelse med en anmodning om pågripelse ombord i skip bør treffe nærmere avtale med skipets fører om hvordan det videre skal forholdes, f eks om heimsending av den pågrepne. Adgangen til å bruke maktmidler i forbindelse med pågripelsen blir som ved enhver annen pågripelse. (Jf sjømannslovens § 49 annet ledd annet punktum.) Disse paragrafer er i samsvar med komitéutk § 179, § 180, § 181, § 182, § 183 bortsett fra at ordene «av retten eller» er føyd til i § 176 og § 179 begge første punktum, jf merknadene til § 175. Etter forslaget i proposisjonen skal som nevnt beslutning om pågripelse fortsatt som hovedregel treffes av retten. opprettholde pågripelsen i første omgang blir avgjort av påtalemyndigheten. Påtalemyndighetens beslutning om eventuelt å beholde den pågrepne må likevel bringes inn for retten snarest mulig og så vidt mulig dagen etter pågripelsen, jf utk § 183. Paragrafen er i samsvar med komitéutk § 184. Politimesteren i Uttrøndelag (Hartmann) uttaler til paragrafens første punktum: «Etter de to første ordene «Påtalemyndigheten kan», bør det skytes inn: «dersom vilkårene for pågripelse etter § 174, § 175, § 176 er tilstede. Det er nødvendig å ha med det, for ellers vil politiet mere eller mindre, ubetenksomt kunne være tilbøyelig til å innføre frihetsinnskrenkninger uten at lovens betingelser for det er tilstede. Departementet antar at det klart nok framgår av annet ledd at vilkårene for pågripelse må foreligge. En nærmere presisering får i tilfelle skje ved instruks. Som nevnt av komitéen (innst s 242, til § 184) er bestemmelsen ny og tar sikte på å lovregulere påtalemyndighetens praksis med hensyn til bruk av «fengslingssurrogater». Retten har adgang til å beslutte liknende (og andre) forføyninger i forbindelse med avgjørelsen om den pågrepne skal undergis varetektsfengsel, jf utk § 188. I praksis er det neppe behov for en tilsvarende adgang for retten i forbindelse med beslutning om pågripelse. For ordens skyld presiseres at påtalemyndighetens kompetanse til å unnlate pågripelse eller løslate den pågrepne mot at vedkommende samtykker i forføyninger som nevnt i bestemmelsen, også vil gjelde hvor beslutning om pågripelse er truffet av retten. Paragrafen er i samsvar med komitéutk § 185. Politiembetsmennenes Landsforening (utvalget): «Såvidt man forstår bestemmelsen vil den pågrepne kunne pålegge politiet å gi underretning til en av han selv utpekt person. Bestemmelsen vil kunne føre til at den pågrepne på denne måte lett får varslet mulige medskyldige, eller sin faste kontaktmann. Bestemmelsen antas derfor ikke å burde ha denne kategoriske form. Forslag: ...underretning til den pågrepnes husstand eller nærmeste pårørende. Departementet vil til denne uttalelse bemerke at utkastet på det angjeldende punkt har tysk forbilde. Mens svensk lov (RB kap 24 § 9 annet punktum) taler om «anhållnes husfolk eller närmaste anhöriga», sier tysk lov (StPO § 114) en pårørende eller «eine Person seines Vertraunes». Tanken er at det undertiden kan være viktig å få underrettet andre enn de pårørende, f eks siktedes arbeidsgiver. Det er naturligvis en risiko for at siktede ønsker underrettet en medskyldig eller en kontaktmann som vil motarbeide etterforskingen, men en tilsvarende risiko vil kunne foreligge også om det er en av siktedes pårørende som underrettes. Reservasjonen i utkastets annet ledd er vel særlig aktuell når siktede ønsker underrettet andre enn sine pårørende eller sin arbeidsgiver, men den gjelder i alle tilfelle. Noen særlig betenkelighet ved den formulering som utkastet bruker, antas det ikke å være. Paragrafen svarer til komitéutk § 186, men avviker fra denne, særlig ved at særregelen i komitéutkastets fjerde ledd første punktum er sløyfet, jf nedenfor. Som bemerket innleiingsvis til kap 14 vil spørsmålet om å forlenge 24 timersfristen bli tatt opp til vurdering av det utvalg som ble nedsatt i 1975. Man vil derfor ikke nå foreslå en slik skjerping av fristregelen som komitéens forslag her vil innebære. Dette forslag har for øvrig støtt på betydelig motstand. Man finner imidlertid ikke grunn til å gjengi de enkelte uttalelser om dette punkt. Til utvalgets forslag er ellers bemerket: «Den foreslåtte bestemmelse i annet ledd vil bety en endring av politiets praksis mange steder. Det er derfor riktig at den foreslåtte regel ikke er gitt i ubetinget form. Polimesteren i Arendal (Nyhus) uttaler: «Etter forslagets § 186, 1. ledd, er det forhørsretten på det sted hvor saken «antas å burde fremmes til doms eller hvor fremstilling lettest skal skje» som skal avsi eventuell fengslingskjennelse - også forlengelser. Det fremgår av motivene (side 243, 2. spalte) at det er påtalemyndigheten som velger fremstillingssted. Jeg synes ikke dette siste tilstrekkelig klart fremgår av loven og vil gjerne utdype et problem som her er til stede: Etter at vi fikk reglene om at siktede som hovedregel har krav på forsvarer i alle fengslingssaker, har det vært nødvendig (og ønskelig) at påtalemyndigheten praktisk talt møter i alle slike saker. f. eks. ligger i samme by som politikammeret (flere fengselsanstalter er nedlagt i løpet av de siste 10 år). I samme by har gjerne også forsvareren sitt kontor. Er handlingen begått i et annet domsogn, innebærer dette at såvel forsvarer som politiembetsmann med siktede (samt sjåfør og transportfører) skal reise til dette domsogn for å fremstille siktede for forhørsretten der for avsigelse av fengslingskjennelse. Det samme apparat må settes i gang ved forlengelser. Dette koster jo imidlertid både tid og penger. Hvis det imidlertid er riktig slik som antydet i motivene, at § 186 gir påtalemyndigheten (alene) valgmuligheten til å fremstille vedkommende f.eks. for forhørsretten der hvor siktede nå f.t. oppholder seg (altså der hvor fengslet ligger), burde dette ha vært sagt direkte i loven. Jeg har ellers grunn til å tro at det vil oppstå divergenser og uenighet mellom forhørsrettene og påtalemyndigheten. Konkret kan jeg nevne at det er et alt for tungrodd og dyrt apparat at man f.eks. i Arendal, hvor siktede vil sitte fengslet, skal måtte reise til Tvedestrand (Holt forhørsrett) eller Grimstad (Sand forhørsrett) ved ethvert spørsmål ikke bare om fengsling, men også om forlengelser av fengslingskjennelser. Det burde derfor etter min oppfatning klart ha fremgått av loven at det også var full anledning til å fremstille siktede i forhørsretten (for avsigelse/forlengelse av fengslingskjennelsen) i det domsogn hvor han sitter fengslet. Departementet har formulert § 183 første ledd slik at framstilling skal skje snarest mulig og så vidt mulig dagen etter pågripelsen. Har framstilling ikke funnet sted dagen etter, skal grunnen til dette opplyses i rettsboken. Man forutsetter at denne fristregel for framstilling er i samsvar med strpl § 235 slik den har vært praktisert. Det kan videre nevnes at man innleder første ledd med ordene «vil påtalemyndigheten beholde den pågrepne» for å angi at påtalemyndigheten naturligvis kan løslate den pågrepne før det blir aktuelt å framstille ham for retten. Videre har man valgt formuleringen at framstillingen skal skje for forhørsretten «på det sted hvor framstilling mest hensiktsmessig kan skje», for å angi at påtalemyndigheten her skal stå fullstendig fritt. Den kan f eks velge retten på det sted der siktede sitter arrestert, eller den rett der saken antas å ville bli fremmet til doms. Komitéen foreslår at i visse saker skal lengstefristen for framstilling for forhørsretten være en uke fra pågripelsen, jf komitéutk § 186 tredje ledd. Denne særbestemmelsen vil gjelde i de såkalte spionasjesakene - dvs sak om overtredelse av straffelovens kap 8 eller 9 eller lov 18 august 1914 nr 3 om forsvarshemmeligheter. I dag er lengstefristen 14 dager for framstilling for retten i saker om straff etter straffelovens kap 8 eller 9 mm, jf lov 21 februar 1947 nr 2 om rettergang i landssviksaker § 21 annet ledd. Komitéen mener imidlertid at denne fristen bør kunne reduseres til en uke, jf komitéinnst s 244. Det er ingen av høringsinstansene som har kommet inn på komitéens forslag på dette punkt. Departementet har vært i tvil om det foreligger tilstrekkelig tungtveiende grunner til å sette spionasjesakene i en særstilling i denne forbindelse. Etter å ha forelagt saken på ny for Forsvarsdepartementet, Forsvarets overkommando og overvåkingssjefen som alle går inn for komitéens forslag på dette punkt, er man imidlertid blitt stående ved at det bør være en forlenget frist på en uke for framstilling av den pågrepne for retten i disse sakene. Departementet har her særlig lagt vekt på at det av hensyn til etterforskingen i disse sakene normalt vil kunne være meget viktig at pågripelse og fengsling blir holdt hemmelig en viss tid. Man vil i denne forbindelse også peke på den betydning som slike saker vil kunne ha for landets sikkerhet generelt og forholdet til fremmede stater. Til en viss grad vil riktignok behovet for hemmelighold kunne imøtekommes med praktiske tiltak selv om den pågrepne må framstilles for retten dagen etter pågripelsen. Men etter departementets mening kan man ikke se bort fra at disse tiltakene i enkelttilfelle vil kunne vise seg utilstrekkelige, noe som kan få meget uheldige følger i den enkelte sak. For øvrig vil departementet presisere at det her bare er tale om en maksimumsfrist, og at utgangspunktet også i disse sakene er at den pågrepne snarest mulig og senest dagen etter pågripelsen framstilles for forhørsretten. Det vises ellers til lovutk § 175 om generell adgang for påtalemyndigheten til i de saker det her er tale om, å beslutte pågripelse uten først å inhente rettens samtykke. Paragrafen svarer til komitéutk § 187, men avviker noe fra denne. For det første er sløyfet kcmitéutkastets tredje ledd og det er gjort en tilføyelse i annet ledd tredje punktum, samtidig som det er tilføyd et annet punktum i første ledd, jf nedenfor. Dessuten er det i tredje ledd (komitéutk fjerde ledd) foretatt en omskrivning av første punktum for å få fram at retten bare på begjæring kan avsi fengslingskjennelse. Til komitéutkastets tredje ledd uttaler politimesteren i Oslo (Gjerde) at dette bør utgå, og han fortsetter: «Forhørsretten blir ofte besatt med nye dommere, uten tilstrekkelig strafferettslig erfaring. Det sier seg da selv at de ofte kan være usikre og uselvstendige. I en litt vanskelig sak vil det da være naturlig å utsette avgiørelsen i inntil tre dager. Dette vil imidlertid kunne påføre politiet et stort merarbeid og bli en ekstra belastning. Jeg kan nevne det rent praktiske med flere transporter fra fengslet til retten, som oftest i rush-tiden, med vanskelige transportforhold. Bilparken er for øvrig så knapp fra før, at den bør kunne brukes til andre formål. Den største belastning vil imidlertid etterforskningsavdelingen få. Skal nye, utfyllende opplysninger kunne skaffes til veie på så kort tid, vil det kreve en omfattende innsats av revisorer og etterforskere. Man tenker her særlig på de større økonomiske saker. Det er innlysende at andre, viktige saker vil bli nødlidende. Krav om flere tjenestemenn vil da også bli reist. Det kan nevnes et konkret tilfelle hvor en disponent i et større byggefirma ble begjært fengslet mandag 20.10. d.å. Siktede var syk og innlagt i Fengselssykehuset og møtte ikke under rettsmøtet, men ble her representert ved to forsvarere. Siktelsen gjaldt underslag og skattesvik, og foruten saksbehandlende politifullmektig, møtte også en revisor fra Ligningsvesenet som hadde foretatt bokettersyn, og som hadde utarbeidet en omfattende revisorrapport som lå ved saken. Rettsmøtet begynte kl. 13.00, og varte til ca. kl. 18.30. Påtalemyndigheten hadde da sannsynliggjort både underslag og skattesvik. Dommeren fant imidledrtid ikke å kunne ta realitetsavgjørelse i saken, men berammet nytt rettsmøte til påfølgende torsdag, samtidig som han bestemte at siktede skulle være undergitt fengslig forvaring. Forsvarerne hadde fremkommet med en rekke innsigelser mot Ligningsvesenets bokettersyn m.v. Politiet fikk så i oppdrag av dommeren å imøtegå disse til det påfølgende rettsmøte. Da forsvarerne hadde lagt frem et omfattende materiale, måtte man sette to revisorer og syv polititjenestemenn på saken. De fleste av innsigelsene ble gjendrevet, og torsdagens langvarige møte resulterte i at siktede ble fengslet for fire uker. «§ 187, 2. ledd, 3. pkt.: Ifølge bestemmelsen skal det i kjennelsen gjøres rede for grunnen til fengslingen. Man antar at denne formulering pålegger dommeren en mer inngående redegjørelse enn påkrevet i fengslingssaker. - Siktede har normalt forsvarer ved sin side i forhørsretten og ved eventuelt kjæremål får lagmannsretten sakens dokumenter oversendt. Det burde være tilstrekkelig med en formulering av denne art: Kjennelsen skal angi lovhjemmelen og grunnen for fengslingen. § 187, 3. ledd: Ifølge motivene tar bestemmelsen særlig sikte på de tilfeller hvor pågripelsen skjer langt fra det sted hvor saken er under etterforsking (s. 244 II). Godtar man det svenske system forsåvidt angår påtalemyndighetens frist for fremstilling - altså 72 timer, vil denne bestemmelse følgelig få mindre betydning. Politiet vil i slike tilfeller normalt transportere den pågrepne til den forhørsrett hvor saken rettelig bør behandles og hvor de politifolk som kjenner saken er tilgjengelige (se under § 186). Bestemmelsen vil imidlertid som påpekt av komitéen (s. 245 I) ha en viss betydning også i de tilfeller hvor det er ønskelig å fremskaffe ytterligere opplysninger og i de tilfeller hvor forsvareren trenger tid til å sette seg inn i saken. Man har derfor intet å innvende forsåvidt. Departement et er enig med politimesteren i Oslo i at man bør sløyfe tredje ledd i komitéutkastet. En adgang for retten til å utsette avgjørelsen av fengslingsspørsmålet i tre dager anser man både overflødig og betenkelig. Sitter påtalemyndigheten inne med opplysninger som det ikke er praktisk mulig å framlegge i sin helhet innen utløpet av framstillingsfristen, f eks fordi siktede er pågrepet på en annen kant av landet enn der etterforskingen foretas, får den framlegge de opplysninger som den har på stedet, og retten får avgjøre om disse er tilstrekkelig til fengsling, eventuelt med en kortere frist enn vanlig. Har derimot påtalemyndigheten framlagt alle opplysninger som den sitter inne med av betydning for fengslingsspørsmålet (grunnlaget for pågripelsen), og retten finner disse utilstrekkelige som grunnlag for fengsling, bør den som utgangspunkt løslate vedkommende. Retten kan nok forlange at det legges fram visse supplerende opplysninger som straks kan bringes til veie, men av den grunn trengs ingen særlig heimel for å utsette avgjørelsen. Dette er ikke mer enn man har heimel for også i dag. Det er en ordning med foreløpige fengslingskjennelser departementet finner uheldig, da den i realiteten vil innebære en adgang til kortvarig fengsling uten at de ordinære fengslingsvilkår foreligger. Om siktede gjør gjeldende at han ved sin forsvarer innen kort tid kan framlegge opplysninger som vil rykke bort det foreliggende fengslingsgrunnlag, får retten i tilfelle sette en relativt kort fengslingsfrist, f eks på en uke. Retten bør ikke ha adgang til i steden å utsette avgjørelsen av fengslingsspørsmålet. - For tydelighets skyld har man i utkastets første ledd som annet punktum tatt inn en bestemmelse som viser at avgjørelsen i prinsippet ikke kan utsettes, jf nåværende lovs § 239 fjerde ledd og komitéens motiver s 245 annen spalte. Når det gjelder kravene til begrunnelse for en fengslingskjennelse, er man ikke enig i den forenkling som Politiembetsmennenes Landsforening har foreslått. rettssikkerhetsgaranti som loven forutsetter, er det viktig at avgjørelsen ikke blir for summarisk, verken i forhørsretten eller i kjæremålsinstansen. Det beste middel til å sikre en gjennomtenkt avgjørelse er en tilstrekkelig begrunnelse, først og fremst i forhørsretten. I en artikkel av Hans K. Bjerke i Lov og Rett 1973 s 82 flg tas det til orde for at forhørsretten også skal begrunne sine fengslingskjennelser for så vidt gjelder grunnen til mistanke. Dette er overensstemmende med tysk rett (StPO § 114). Man har gjort en tilføyelse om dette i utkastets annet ledd tredje punktum. Paragrafen er i samsvar med komitéutk § 188, bortsett fra at komitéutkastets første ledd tredje punktum er sløyfet, jf nedenfor. Man har også gjort en klargjørende tilføyelse til første punktum, jf bestemmelsen i tredje ledd første punktum. «I utkastets § 188 første ledd tredje punktum er det foreslått at avgjørelsen må treffes av lagmannsretten som første instans når en fengsling blir av lengre varighet enn 6 måneder. Utvalget er ikke enig i dette. Forhørsrettens fengslingskjennelse kan alltid påkjæres til lagmannsrett, og dette synes også å være den adekvate fremgangsmåte i de få saker hvor fengslingen trekker særlig lenge ut. For så vidt det ut fra rettssikkerhetshensyn skulle anses nødvendig at Høyesteretts kjæremålsutvalg i slike tilfelle også kan overprøve lagmannsrettens skjønnsmessige vurdering, noe utvalget for sitt vedkommende ikke antar, vil det i tilfelle være en enklere løsning å utvide kjæremålsutvalgets kompetanse ved en tilføyelse i utkastets § 368. «Bestemmelsen om 6 mnd. varighet av fengslingen synes overflødig hvis det er lagmannsrettens kontroll man vil oppnå. Siktede kan jo påkjære enhver beslutning av forhørsretten til lagmannsrett. Derimot vil bestemmelsene formodentlig åpne en videre adgang for kjæremål til Høyesterett, jfr. utkastets § 357 sammenholdt med § 368. Hvis det er meningen påny å innføre kjæremålsutvalgets kontroll med den skjønnsmessige avgjørelse av fengslingens berettigelse - og dermed øke kjæremålsutvalgets arbeidsbyrde - så er den nye bestemmelse berettiget. Ellers ikke. «Etter å ha omtalt fengslingsfrister og forlengelse av disse, heter det i 1. ledd, 3. pkt. i utkastet til denne bestemmelse at avgjørelsen må treffes av lagmannsretten, hvis fengslingen blir av lengere varighet enn 6 måneder. Vi finner denne nyskapning upraktisk og unødvendig. Den vil selvsagt kunne brukes uten nevneverdig ulemper når siktede er fengslet på eller i nærheten av det sted hvor lagmannsretten har sitt sete. Men er det tanken at en varetektsinnsatt skal sendes under politieskorte fra Mandal til Skien, fra Mosjøen til Tromsø osv. eller at lagmannsretten i anledning av fengslingen skal reise til stedet der siktede sitter? Vi er oppmerksom på bestemmelsens 2. ledd, hvoretter fremstilling av siktede ved fengslingsforlengelser er avhengig av at «retten finner det nødvendig». Men hvis disse fengslingsforlengelser anses så betydningsfulle at de skal legges til lagmannsretten, må det da være anledning for siktede til å møte og forklare seg for retten? - Er ikke saken av slik viktighet at hans nærvær er nødvendig, synes det oss at selve begrunnelsen for å legge avgjørelsen til lagmannsretten svikter. - Hva rettssikkerhetsgarantiene angår, bør disse - her som ellers i fengslingssaker - være tilstrekkelig tilgodesett ved kjæremålsadgangen. Vi er dertil temmelig sikre på at de fleste varetektsinnsatte vil føle sine interesser bedre varetatt av den lokale forsvarer, som han har møtt og samtalt med, enn av en ham ukjent forsvarer på stedet for lagmannsrettens kontor. «Jeg kan ikke se noen fordel ved at lagmannsretten skal være førsteinstansdomstol hvis fengslingen har lenger varighet enn 6 måneder. Forhørsrettens avgjørelser kan påkjæres til lagmannsretten og jeg kan ikke innse at det er noen grunn til å lage en særordning for de meget få saker hvor fengslinger trekker ut slik at denne varer mer enn 6 måneder. «Det kunne være verd overveielse å innføre en ordning av kontroll under varetektstiden for å unngå at den, slik som tilfelle nok i noen grad er i praksis, blir en periode av mer og mindre stillstand hvor etterforskningen ikke drives med tilbørlig raskhet og effektivitet. «Bestemmelsen (annet ledd) forutsetter at det ikke ved avgjørelsen av spørsmålet om forlengelse av fengslingsfristen alltid er nødvendig å fremstille siktede. Det bør vel imidlertid også tydelig fremgå at det ikke alltid er påkrevet at forsvarer møter. Forslag: Påtalemyndigheten og siktedes forsvarer gis rimelig varsel om fremmøte finnes nødvendig. Forsvareren underrettes om hvorvidt påtalemyndighetens begjæring om forlengelse av fengslingsfristen er tatt til følge. Departementet er enig med de som har uttalt seg mot komitéutkastets første ledd tredje punktum, og man kan i det vesentlige slutte seg til den begrunnelse som de har gitt for sitt standpunkt. fordeler. At lagmannsretten i visse tilfelle skulle avgjøre fengslingsspørsmålet som første instans, ville gjøre Høyesteretts kjæremålsutvalg til annen instans slik at dette kunne prøve også den skjønnsmessige side av fengslingsspørsmålet, men dette synes ikke å være komitéens begrunnelse. Likevel antar man at denne mulighet bør holdes åpen ved så lange fengslinger som det her dreier seg om. Man har derfor gjort en tilføyelse til utk § 388 om dette, jf paragrafens nr 6. Bestemmelsen gjelder bare fengsling under etterforskingen, og kommer således ikke til anvendelse når det er reist tiltale i saken. I anledning av uttalelsen fra Politiembetsmennenes Landsforening bemerkes at. utkastets annet ledd er i samsvar med nåværende § 239 tredje ledd annet og tredje punktum. Forholdet blir således som i dag. Se ellers utk § 98 og § 100, som man antar sier det tilstrekkelige om forsvarer for fengslede. En kontroll med etterforskingen i varetektstiden som antydd av den kst statsadvokat i Nordland, måtte eventuelt etableres ved instruks innen påtalemyndigheten. Etter utkastets tredje ledd annet punktum vil siktede bare kunne holdes, i varetekt «på dommen» dersom hån er dømt til ubetinget frihetsstraff. Bestemmelsen vil således ikke kunne brukes i rene sikringssaker. Her må de vanlige reglene om tidsfrist for fengslingen og forlenging av fristen følges, jf også utk § 171 annet ledd. Paragrafen er i samsvar med komitéutk § 189. Statsadvokaten i Vest-Agder og Rogaland (Sæverås) uttaler at han sakner i annet ledd en setning om adgang til å omgjøre kjennelsen «når de grunner som har foranlediget kjennelsen, er falt bort». Departementet antar at det må være overflødig med en uttrykkelig regel som dette, jf reservasjonen «i den utstrekning hensynet til etterforskingen i saken tilsier det». For øvrig anser man det også overflødig å si uttrykkelig at det bare er etter begjæring fra påtalemyndigheten at retten kan avsi kjennelse om besøksforbud m v, og at også påtalemyndigheten kan bestemme at forbudet skal falle bort. Paragrafen er i samsvar med komitéutk § 190, bortsett fra en redaksjonell endring i første ledd, jf nå strpl § 244. Man anser det overflødig i annet ledd annet punktum å presisere at «betinget dom» vil si dom som i sin helhet (ikke bare delvis) er gjort betinget. Poenget er at det etter den avsagte dom ikke er noen straff å sone. «Sikkerhetsstillelse er så vidt upraktisk at det kan være et spørsmål om å la bestemmelsen herom utgå av loven. I tilfelle den opprettholdes, forutsettes at den ikke kan anvendes i det i utkastets § 174, 1. ledd nr. 2 omhandlede tilfelle. Departementet er for sitt vedkommende enig med komitéen i at sikkerhetsstillelse kan være en rimelig løsning i særegne tilfelle, og at instituttet derfor bør beholdes, jf komitéens motiver s 247 første spalte. Som komitéen anser man det unødvendig med noen uttrykkelig reservasjon for det tilfelle at det foreligger kollisjonsfare. Det er selvsagt at retten ikke kan løslate siktede mot sikkerhetsstillelse når den vesentlige grunn for fengslingen er faren for at han vil forspille bevis. Paragrafen er, bortsett fra en liten tilføyelse i innledningen, enslydende med den § 250a som kom inn i straffeprosessloven ved lovendring 18 juni 1971 nr 82, jf komitéutk § 194 og Ot.prp.nr. 31 (1970-71) s 16 flg. Om forståelsen av uttrykket «politimann» viser man til Straffeprosesslovkomitéens innst s 241 til komitéutk § 179 (proposisjonens § 176). Uttrykket omfatter enhver som har politimyndighet, enten han er ansatt ved politiet eller ikke. På den annen side omfatter uttrykket ikke tjenestemenn ved politiet som ikke har politimyndighet. Om uttrykket «politistasjon» viser man til Ot.prp.nr. 31 s 20-21. Meningen var at uttrykket skulle tolkes forholdsvis vidt, og også omfatte midlertidige og provisoriske politistasjoner. Det skulle således ikke være begrenset til det som politiet i daglig tale kaller politistasjon. For å gjøre det helt klart at uttrykket ikke må tolkes innskrenkende, har man imidlertid nå gjort en tilføyelse om at innbringelse kan skje til ethvert lokale som polititjenesten ledes fra. Dette gjelder f eks også lensmannskontor og provisoriske lokaler. Etter departementets oppfatning går dette ikke lenger enn hva som allerede følger av en fornuftig tolking av den nåværende bestemmelse. Ellers vises til utk § 82 annet ledd, hvoretter innbringelse etter § 191 ikke innebærer siktelse, jf Ot.prp.nr. 31 s 21. «Regelen om innbringelse til politistasjon etter § 194 går meget vidt, og reiser de samme prinsipielle betenkeligheter som nevnt ovenfor til utk § 178. Den klare forutsetning for utvidete politifullmakter av denne type er at reglene anvendes skjønnsomt og med fornuft. Selv i dag skier det imidlertid fra tid til annen overgrep fra politiets side, som da selvsagt viser at denne forutsetning ikke alltid blir oppfylt. Ekstra betenkelige blir de vage kriteriene i utk § 194 når man tar i betraktning at det sjelden eller aldri vil finne sted noen etterfølgende kontroll av om vilkårene for innbringelse var oppfylt. En slik kontroll vil alltid være avhengig av at den innbrakte selv tar initiativet til en prøving av saken. De vage kriterier og mangelen på etterfølgende kontroll gir grunn til å frykte for at § 194 kan bli brukt til en utenrettslig og ulovhjemlet avstraffelse fra politiets side. Vi finner det derfor av avgjørende betydning at lovgiveren setter klare skranker for politiets myndighet. Departementet skal peke på at da den nåværende bestemmelsen ble foreslått, ble det i proposisjonen gitt uttrykk for at man fikk se gjennomføringen av bestemmelsen som en overgangsordning, og at om det skulle vise seg tegn til utglidning, fikk man stramme inn bestemmelsen i proposisjonen til ny straffeprosesslov. Man kjenner ikke til noen slik utglidning, og har følgelig foreslått bestemmelsen inntatt uendret, med den lille endringen som er nevnt tidligere. Komitéen peker på at det i dag hersker atskillig uklarhet med hensyn til hvilke forføyninger politiet kan sette i verk som ledd i ordenspolititjenesten (innst s 247 sp 1). Det må antas at politiet har en viss kompetanse til å gripe inn overfor privatpersoner også utenfor det område som har hjemmel i lov. Hvorvidt det er behov for materielle regler om politiets kompetanse utenfor straffeprosessens område, vil for øvrig ble vurdert nærmere av utvalget som ble nedsatt høsten 1976 for å vurdere politiets framtidige rolle og arbeidsoppgaver (politirolleutvalget). Dette kapittel er i sin helhet i samsvar med komitéutkastet. Kapitlets 11 paragrafer - § 192, § 193, § 194, § 195, § 196, § 197, § 198, § 199, § 200, § 201, § 202 - er således i samsvar med komitéutk § 195, § 196, § 197, § 198, § 199, § 200, § 201, § 202, § 203, § 204, § 205 Det er foretatt enkelte mindre språklige endringer i utk § 192 annet ledd og § 195 annet ledd. Det er avgitt få uttalelser til dette kapittel, hvor den vesentligste realitetsendring finnes i § 194 (om såkalt razzia). På dette punkt uttaler KROM: «Også den vide adgangen til å foreta razziaer reiser de prinsipielle betenkeligheter som er nevnt til utk § 178 og § 194 . Bortsett fra den begrensning som ligger i at mistanken må gjelde en handling som kan medføre høyere straff enn fengsel i 8 år, har bestemmelsen ikke skranker av betydning. Skal det overhodet være en adgang til razzia, bør den gis en langt strammere avgrensning. Departementet er for sitt vedkommende enig med komitéen i at det er behov for adgang til razzia hvor det gjelder særlig alvorlige forbrytelser. I tilknytning til KROM's merknader vil man peke på at den høye strafferamme som foreslås for de forbrytelser som kan gi grunn for razzia, vil innebære at regelen bare vil bli brukt ved de meget alvorlige lovbrudd. Det er også satt andre vilkår. Å kreve at det i alle tilfelle skal foreligge rettslig beslutning, ville være betenkelig. Ikke minst ved slik ransaking som det her er tale om, er det lett tenkelig at undersøkelsen må foretas uten opphold om formålet ikke skal bli forspilt. Det kan nevnes at noen av de som har uttalt seg, setter spørsmålstegn ved opprettholdelsen av det nåværende prinsipp om rettslig ransakingsbeslutning som det primære, jf utk § 197. Dette gjelder den kst statsadvokat i Nordland (Utengen), politimesteren i Moss (Blekeli) og Politiembetsmennenes Landsforening (utvalget). Den siste uttaler: «Etter utkastet blir hovedprinsippet som i dag således at det er retten som prinsipalt skal treffe beslutningen om ransaking. Praksis er ikke i overensstemmende med dette prinsipp. Utvalget foreslår at hovedprinsippet blir at påtalemyndigheten treffer avgjørelsen om ransaking (s.251). Påtalemyndigheten bør imidlertid ha adgang til på forhånd å bringe spørsmålet inn for retten. - I endel saker vil dette være hensiktsmessig. Forslag: Påtalemyndigheten kan innhente rettens beslutning om ransaking. Departementet er her enig med komitéen og slutter seg til dens begrunnelse (innst s 251, til § 200). Ved ransaking får man ingen etterfølgende rettslig kontroll slik som ved pågripelse og beslag, og dette anser man prinsipielt avgjørende, jf også at det i proposisjonen ikke vil bli foreslått endringer i gjeldende ordning med hensyn til hvem som skal beslutte pågripelse. Se også utk § 205, beslutning om beslag. For så vidt angår ransaking av andre enn mistenkte, utk § 195 annet ledd, jf § 198 annet ledd, vises til de merknader man har gjort til utk § 158 (om legemsundersøkelse av andre enn mistenkte). Kapitlets 14 paragrafer - § 203, § 204, § 205, § 206, § 207, § 208, § 209, § 210, § 211, § 212, § 213, § 214, § 215, § 216 - er i alt vesentlig i samsvar med komitéutk § 206, § 207, § 208, § 209, § 210, § 211, § 212, § 213, § 214, § 215, § 216, § 217 § 220, § 221. Når det gjelder komitéutk § 218 og § 219 om adgang til telefonkontroll ved etterforsking av visse typer forbrytelser, vises til midlertidig lov 17 desember 1976 nr 99 om adgang til telefonkontroll ved etterforsking av overtredelser av narkotikalovgivningen. Loven gjaldt opprinnelig til utgangen av 1978, men ved lov 22 desember 1978 nr 96 ble lovens gyldighetstid forlenget med 2 år - til utgangen av året 1980. Før det er tatt endelig stilling til bruk av telefonkontroll som et permanent virkemiddel i etterforsking av narkotikasaker, bør det etter departementets mening ikke gis regler om dette i straffeprosessloven. Hva angår spørsmålet om mer omfattende heimel for telefonkontroll også overfor andre typer kriminalitet enn narkotikaforbrytelser, er departementet blitt stående ved at man foreløpig ikke vil foreslå regler om dette i straffeprosessloven. Etter departementets mening reiser det seg alvorlige prinsipielle betenkeligheter mot at myndighetene skal kunne foreta telefonavlytting av private personer. Det bør i tilfelle bare kunne tillates ved etterforsking av meget alvorlige forbrytelser og hvor adgang til telefonkontroll må anses som et nødvendig virkemiddel for en forsvarlig etterforsking av sakene. Departementet ser for så vidt ikke bort fra at det også vil kunne bli spørsmål om adgang til telefonkontroll i andre saker enn dem som i dag går inn under lov 24 juni 1915 nr 5 og midlertidig lov 17 desember 1976 nr 99, f eks i forbindelse med kapringer og internasjonalt organiserte terroristhandlinger. Etter departementets mening bør det imidlertid foretas en konkret vurdering av spørsmålet i tilknytning til de enkelte typer lovbrudd. Departementet finner ikke grunn til - som ved pågripelse - å foreslå opprettholdt gjeldende ordning med at beslag som hovedregel skal besluttes av retten. Beslag må anses som et mindre vidtgående inngrep enn pågripelse, og det vil kunne være vanskelig for retten å overprøve påtalemyndighetens vurdering av om beslag bør skje. Fra et rettssikkerhetssynspunkt må det være tilstrekkelig at den som rammes av beslag straks eller senere kan bringe spørsmålet om det skal opprettholdes inn for retten (utk § 208). Også under gjeldende lov er det for øvrig sjelden med rettslig beslutning om beslag. Departementet mener imidlertid at det bør være en adgang for påtalemyndigheten til å få beslagsbeslutning av retten i særlige tilfelle. Man tenker fortrinnsvis på de tilfelle hvor det kan være noe tvilsomt om de rettslige vilkår for beslag foreligger, og hvor tidsmomentet ikke har noen vesentlig betydning. En regel i samsvar med disse synspunkter er innarbeidd som § 205 annet ledd. Også i slike tilfelle bør det være adgang til etterfølgende kontroll fra rettens side, jf henvisningen til utk § 208. Paragrafen er i samsvar med komitéutk § 206. Paragrafen svarer til komitéutk § 207, men første ledd er gitt en annen utforming. «Bestemmelsen i § 207 om i hvilke tilfelle beslag ikke kan foretas i dokumenter m. m., synes å ha fått en noe vid og utilsiktet rekkevidde. Ved at det generelt er vist til taushetsplikten vil bestemmelsen kunne tolkes slik at det bl.a. i motsetning til den någjeldende ordning ikke kan tas beslag i dokumenter vedrørende kontoutskrifter m. m. i banker, jfr. sparebanklovens § 21 og forretningsbanklovens § 18. Unntakene for beslag bør i disse tilfelle begrenses til lovens (lovutkastets) egne bestemmelser om taushetsplikt. § 207, 1. ledd foreslås derfor formulert slik: «Det kan ikke tas beslag i dokumenter eller annet som retten etter reglene i § 118, § 120 § 121 ikke vil kunne motta besitterens vitneforklaring om, eller som beror hos den som har krav på hemmeligholdelse. Departementet er enig med riksadvokaten i at første ledd har fått en lite presis utforming. Man har søkt å rette på dette. Etter departementets oppfatning er den naturlige slagvidde for bestemmelsen at den bør vise tilbake på samtlige bestemmelser om fritak for vitneplikt i kap 10 om vitner, bortsett fra § 122 og § 123 som først og fremst har som oppgave å frita et vitne fra å medvirke til fellelse av en av sine nærmeste ved aktiv medvirkning, jf innst s 253 annen spalte. I de tilfelle der vitnet kan pålegges å forklare seg likevel, gjelder dette tilsvarende for adgangen til beslag, jf her utk § 205 annet ledd om framgangsmåten. Det tilfelle som riksadvokaten nevner, faller vel nærmest inn under reglene om vitneplikt i § 124. for vitneplikt i de tilfelle som dekkes av bestemmelsen. Så lenge det ikke er truffet slik bestemmelse, kan beslag skje og beslutning om dette treffes på vanlig måte av påtalemyndigheten etter utk § 205 første ledd eller eventuelt politimann etter § 206. Paragrafene er i samsvar med komitéutk § 208, § 209, § 210, § 211, § 212 bortsett fra at det i utk § 205 er innarbeidet en bestemmelse om adgang for påtalemyndigheten til å forelegge spørsmålet om beslag for retten, jf de innledende merknader til kap 16. Videre er det i utk § 207 annet ledd tatt inn reservasjonen «så vidt mulig». På dette punkt (til komitéutk § 210 annet ledd) er det avgitt følgende to uttalelser. «En bestemmelse om at det skal gis kvittering til den som hadde tingen i sin besittelse synes for kategorisk og vil i praksis støte på vanskeligheter, bl.a. p. g. a. uklarheter om hvem der blant flere impliserte som hadde gjenstanden i sin besittelse. Det bør overveies om ikke det kategoriske «skal» bør byttes ut med «bør». «Man antar at bestemmelsen lett kan føre til praktiske vanskeligheter, særlig hvor man har med forskjelligartede forhold og flere medskyldige å gjøre. - Det kan i slike tilfeller oppstå tvil om hvem som skal ha kvitteringen, f. eks. er det ofte tvilsomt hvem som besidder tyvekostene. - Uttrykket «skal» foreslås endret til «bør». Man foreslår at bestemmelsen om at kvittering alltid skal gis dersom det kreves, opprettholdes. Departementet antar at innvendingene mot komitéutkastet er imøtekommet ved reservasjonen «så vidt mulig», som er klarere enn den reservasjon som ligger i ordet «bør». Paragrafen er i samsvar med komitéutk § 213. 213. «Komitéen foreslår (jfr. utkastets § 213) opprettholdt den nåværende regel om at bevismidler bare kan pålegges utlevert hvis besitteren plikter å vitne i saken (jfr. straffeprosesslovens § 216). Dette er vi enig i. «Under etterforskningen skal politiet ofte i bevisøyemed kunne få utskrifter fra siktedes bankkonti o. l. Det samme gjelder om siktede i den senere tid har tegnet livspolise m.v. Særlig når det gjelder bankkonti, har man gjort det på den måte at man har fått rettens kjennelse for ransaking og beslag. Fotokopi av rettsboken er så sendt Forretningsbankenes Felleskontor og Sparebankforeningen, samtidig som man har bedt disse forespørre den enkelte bank om siktede har konto der. Det sier seg nemlig selv at politiet ikke kan reise rundt til de enkelte banker og beslaglegge deres regnskapsbøker. Utskrift av bøkene vedrørende en bestemt person har man ansett som mindre omfattende enn beslag av samtlige regnskapsbøker. Noen klar hjemmel til allerede under etterforskningen å kreve en slik utskrift, har man vel neppe hatt, men har falt tilbake på det prinsipp at kan man beslaglegge det mere, må man også kunne begjære det mindre, nemlig utskrift vedrørende en bestemt person. Man antar derfor at det er av betydning å få en klar bestemmelse, f. eks. inntatt i innstillingens § 213, om at politiet også kan kreve slike opplysninger, utskrifter fra banker, forsikringsselskaper m.v. Departementet antar at bare retten bør kunne gi pålegg om utlevering. Riktignok vil påtalemyndigheten kunne beslutte ransaking når det er fare ved opphold, men dette er i de nevnte tilfelle så vidt upraktisk at det ikke kan være noe argument for at påtalemyndigheten skal ha en tilsvarende adgang til å gi utleveringspålegg. Jf for øvrig merknadene til § 204 om beslag i disse tilfellene. Paragrafene er i samsvar med komitéutk § 214 og § 215, dog har man presisert i utk § 212 første ledd at bestemmelsen bare gjelder beslag under forsendelse. «Reglene om adgang til beslag i post- og telegrafforsendelser foreslås noe endret, jfr. utkastets § 214 og § 215, men vi har ikke noe vesentlig å innvende mot de foreslåtte bestemmelser. Vi er enig i komitéens vurdering når det gjelder at det fortsatt bør kreves kjennelse av retten for beslag av telegrammer m.v. i Televerkets besittelse. «Når det gjelder utkastets § 214 (jfr. innstillingen side 255, 2. spalte) har utvalget overveiet om nedtegnelser av personlig karakter (dagboknedtegnelser) bør være unntatt for beslag. Utvalget har funnet det vanskelig å utforme en regel som uttrykkelig unntar slike opptegnelser, men vil gjerne gi uttrykk for at det må foreligge særlig tungtveiende grunner hvis det skal bli tale om beslag av dagbokopptegnelser. «§ 215, 1. ledd: byrettsdommer ikke ha det kjennskap til sakens detaljer som de polititjenestemenn man har som etterforskere i saken. Man antar derfor at viktige opplysninger kan gå tapt hvis ikke også polititjenestemenn har anledning til å gjennomse de her nevnte dokumenter. Man foreslår derfor et tillegg til bestemmelsen om at dommeren i påtrengende tilfelle kan kreve bistand av politiet. Departementet er enig med komitéen i at det ikke er grunn til å foreslå noe forbud mot beslag av dagboknedtegnelser. Det har ikke sjelden vært gjort bruk av siktedes dagboknedtegnelser (og liknende) som bevis, og dette antar man at det fortsatt bør være adgang til. Man har overveid forslaget fra politimesteden i Oslo, at dommeren i påtrengende tilfelle skal kunne kreve politiets bistand ved gjennomsyn av sendingen, men man er blitt stående ved ikke å burde ta opp forslaget. Det er riktignok så at dommeren vil kunne trenge politiets bistand, men det antas at denne bør begrenses til at dommeren blir orientert i saken med henblikk på hva som har betydning som bevis. Er han i tvil, vil han kunne be om supplerende opplysninger. Risikoen for at dommeren gjør seg skyldig i feilvurderinger på grunn av mangelfullt kjennskap til detaljer i saken, antas ikke å være stor. I hvert fall anser man det av prinsipielle grunner tryggest å holde fast ved den ordning komitéen har foreslått. Det bør søkes forebygd at politiet ved gjennomsyn av postsendinger skaffer seg opplysninger ut over det som var formålet med inngrepet, nemlig å skaffe beviser i den konkrete sak som foranlediget inngrepet. Se ellers utk § 215, hvoretter Kongen kan gi nærmere forskrifter. Når det gjelder beslag i andre dokumenter enn de som er i Post- eller Televerkets besittelse, vil det altså ikke lenger være noe krav om at de bare kan gjennomses av dommeren, jf komitéinnst s 256 første spalte. Etter lovutkastet i proposisjonen vil påtalemyndigheten ha kompetanse til å treffe beslutning om beslag, jf utk § 205. I den forbindelse må det foretas en undersøkelse av dokumentene for å avgjøre om vilkårene for beslag er til stede. Også en politimann vil i visse tilfelle kunne ta beslag, jf utk § 206, og det samme vil gjelde her. Dersom beslaget blir brakt inn for retten etter reglene i utk § 208, vil det være retten som må foreta en nærmere vurdering av dokumentene i forbindelse med avgjørelsen av om beslaget skal opprettholdes. Men heller ikke her er det noe krav om at dokumentene i slike tilfelle bare kan gjennomses av dommeren. I den utstrekning han anser det nødvendig, vil han kunne be om bistand fra politiet og dets sakkyndige ved gjennomsyn av dokumentene. I så fall vil dommeren kunne nøye seg med en mer overflatisk vurdering av dokumentene dersom innsigelsen mot beslaget ikke bygger på det nærmere innholdet i det enkelte dokument. I den utstrekning retten avgjør at beslaget skal opprettholdes, vil dokumentene deretter kunne utleveres påtalemyndigheten til videre forføyning i samsvar med beslagets formål. Man har ikke funnet grunn til å presisere dette i lovteksten, bortsett fra de tilfelle hvor det er tatt beslag i post- eller telegramforsending, jf utk § 212 annet ledd annet punktum. For øvrig har bestemmelsen i gjeldende straffeprosesslov § 218 første ledd reist enkelte problemer i forbindelse med straffeprosessuell beslag av dokumenter som valuta- og skattemyndighetene har krevd lagt fram etter reglene i valutaloven og skatteloven. Det vises her særlig til den såkalte Reksten-saken og Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse 25 september 1976 ( Rt-1976-1446). På bakgrunn av nevnte kjennelse ble det i Stortinget av stortingsrepresentant Førde reist spørsmål om endringer i straffeprosessloven. Justisministeren viste i sitt svar 2 februar 1977 til forslaget fra Straffeprosesslovkomitéen om endring av strprl § 218, jf komitéens lovutkast § 215 og merknadene til denne bestemmelsen. Dette forslaget er som nevnt innleiingsvis i merknadene her lagt til grunn i proposisjonens lovutkast. Justisministeren uttalte også at behovet for andre endringer i straffeprosessloven, samt behovet for endringer i andre lover, ville bli vurdert nærmere med sikte på å styrke effektiviteten av forvaltningsmyndighetenes kontrollarbeid. På denne bakgrunn ble det nedsatt en arbeidsgruppe med representanter fra Handels-, Justis- og Finansdepartementet, Norges Bank, Skattedirektøren og Regjeringsadvokaten for å utrede valutamyndighetenes og skattemyndighetenes rett til ransaking, beslag og innsyn i dokumenter. Arbeidsgruppens innstilling dannet grunnlaget for Ot.prp.nr. 5 (1977-78) om endringer i lov 14 juli 1950 nr 10 om valutaregulering, og endringsforslagene ble vedtatt ved lov 21 april 1978 nr 14. Spørsmålet om revisjon av gjeldende strprl § 218 er berørt et par steder i nevnte proposisjon, jf særlig s 8 og s 12, og i den forbindelse blir det vist til forslaget om å endre denne bestemmelsen i forbindelse med revisjonen av straffeprosessloven, jf også Innst O nr 18 (1977-78) om samme lovsak s 6. Etter Justisdepartementets mening er det ikke grunn til på det nåværende tidspunkt å foreslå ytterligere endringer i straffeprosesslovens regler om beslag ut over det som er foreslått av Straffeprosesslovkomitéen. Paragrafene er i samsvar med komitéutk § 216 og § 217 . Paragrafen svarer til komitéutk § 220, dog med den endring at henvisningene til bestemmelsene om telefonkontroll er sløyfet, jf foran. Paragrafen er i samsvar med komitéutk § 221. Kap 17 Heftelse. Kapitlets 6 paragrafer - § 217, § 218, § 219, § 220, § 221, § 222 - er i samsvar med komitéutk § 222, § 223, § 224, § 225, § 226, § 227 dog med en mindre endring i utk § 221 tredje ledd, jf nedenfor. «Det vil kunne oppstå problemer hvis fornærmede vil søke arrest for sitt erstatningskrav samtidig som påtalemyndigheten fremmer krav om heftelse for å sikre det samme krav på erstatning. Jeg forstår utkastets § 222 slik at påtalemyndigheten kan fremme et sådant krav uten begjæring fra fornærmede. Behovet for midlertidige forføyninger til sikring av betaling av bot, inndragning og saksomkostninger vilde vel være tilstrekkelig ivaretatt hvis tredje ledd i tvangslovens § 244 ble opphevet og det i tvangslovens § 248 ble tilføyet at påtalemyndigheten ikke behøver å stille sikkerhet. I utkastets kap. 27 vilde det være tilstrekkelig hjemmel for at påtalemyndigheten opptrer for fornærmede når han ønsker det. Hvis påtalemyndigheten av grunner som nevnt i utkastets § 405, annet ledd, vil unnlate å ta med fornærmedes krav, burde dette kunne bestemmes uten samtykke av overordnet myndighet. Bestemmelsene i § 225, § 226, § 227 måtte kanskje kunne flyttes til kap. 30 hvis man ville la reglene om heftelse utgå. ««Retten» skal beslutte heftelse. Det er formodentlig forhørsretten. I tilfelle bør det sies uttrykkelig.». Departementet har i likhet med komitéen overveid om tvangsfullbyrdingsloven burde gi heimel for arrest også i straffesaker, men man er kommet til samme standpunkt som komitéen. Heftelse brukes meget sjelden, men man anser det mest praktisk å ha et eget regelsett i straffesaksloven. Om man i steden gjorde visse endringer i tvangsfullbyrdingsloven og bare beholdt reglene om «forvaltning av siktedes formue» i straffesaksloven, ville disse regler likevel ikke naturlig kunne overføres til kapitlet om fullbyrding, da de kan anvendes også på etterforskingstadiet. Byfogden i Tromsø nevner det upraktiske tilfelle at fornærmede søker arrest samtidig som påtalemyndigheten begjærer heftelse for samme krav, noe han mener kan medføre problemer. Spørsmålet antas bare å ha teoretisk interesse, idet påtalemyndigheten ikke vil ta heftelse for fornærmedes erstatningskrav dersom denne foretrekker å ta arrest. For så vidt angår inndriving av de forskjellige beløp, viser man til kapitlet om fullbyrding, spesielt til det komitéen uttaler om prioritering s 370 (til § 435), som man er enig i. Til uttalelsen fra lagmannen i Agder bemerkes at det av utk § 5 annet ledd følger at enkeltstående rettshandlinger foretas ved forhørsretten. I utk § 221 tredje ledd har man i første punktum føyd til ordet «først» for å få klarere fram at det er tidspunktet for tinglysingen, ikke avsigelsen av kjennelsen, som avgjør når kjennelsen kan gjøres gjeldende overfor en som i god tro har ervervet av siktede en ting som tilhører hans formue. Lov 2 juni 1978 nr 37 om godtroerverv av løsøre fastsetter som alminnelig regel at erververen av en løsøreting skal få den avtalte rett til tingen selv om avhenderen ikke hadde rett til å rå over den. Denne regel gjelder også hvor avhenderens manglende rådighet skyldes at det er tatt utlegg i tingen dersom avhenderen fortsatt har den i sin besittelse. Det vil således ikke hindre rettsvinning etter godtroervervsloven at utlegget er tinglyst i personregisteret. En tilsvarende regel bør etter departementets mening gjelde hvor avhenderens manglende rådighet over en ting skyldes at det er truffet beslutning om forvaltning av hans formue i medhold av prp utk § 220, se annet punktum i § 221 tredje ledd. Departementet gjør for ordens skyld oppmerksom på at godtroervervsloven bare vil komme til anvendelse dersom avhenderen har tingen i sin besittelse. En regel som foreslått ovenfor vil derfor bare i begrenset utstrekning få praktisk betydning i de tilfelle hvor det er tatt beslag i siktedes formue fordi han er unnveket osv. I sine alminnelige merknader til dette kapittel behandler komitéen spørsmål om politianmeldelse av dødsfall (s 261-264) (s 264-266) og om klage over etterforsking (s 266-267), jf nedenfor. Innledningsvis vil man imidlertid peke på et spørsmål som har fått fornyet aktualitet i den senere tid, nemlig spørsmålet om politiets adgang til å ta i bruk ekstraordinære etterforskingsmetoder i visse alvorlige saker. I særlig grad har spørsmålet vært framme i narkotikasaker. De problemer man har med etterforskingen i disse saker, har vært en hovedgrunn til at det er åpnet adgang til telefonavlytting i narkotikasaker, jf midlertidig lov 17 desember 1976 nr 99 og foran s 175. I tillegg har politiet også funnet det nødvendig å ta i bruk andre ekstraordinære etterforskingsmetoder i disse sakene som f eks infiltrasjon i narkotikamiljøet I den senere tid har man gått et skritt videre og benyttet seg av metoder som er karakterisert som «etterforsking med provokasjonstilsnitt». Den alminnelige oppfatning innen påtalemyndighet og politi er imidlertid at provokasjon ikke kan godtas som en etterforskingsmetode i disse sakene, d v s at politiet selv eller ved hjelp av medvirkere tilskynder en person til å begå en straffbar handling han ellers ikke ville begått. Den nærmere grensedragning av hva som kan aksepteres, har imidlertid vist seg å by på problemer i praksis. Disse spørsmål ble tatt opp av Riksadvokaten (Dorenfeldt) på politisjefmøtet 26 april 1978 i et foredrag om ekstraordinære etterforskingsmetoder kan aksepteres i visse saker. (Foredraget er trykt i Lov og Rett 1978 nr 7 s 291 flg.) På bakgrunn av de erfaringer og den praksis man har i Norge og i enkelte andre land på dette området, trakk Riksadvokaten opp enkelte retningslinjer med hensyn til bruk av en mer aktiv etterforsking i narkotikasaker enn vanlig. Han konkluderte ellers med at dette spørsmålet ikke burde reguleres ved lovgivning. Han pekte i den forbindelse bl a på at en bestemmelse om hvor grensen går for den tillatte provokasjon vil bli vanskelig å formulere, og at man heller bør overlate til påtalemyndigheten på sjefplanet å søke å trekke opp visse retningslinjer. Det vil så bli domstolene som ved sine avgjørelser må trekke opp grensene for det som kan aksepteres. Departementet vil for sitt vedkommende bemerke at det er grunn til nøye å vurdere spørsmålet om man i mer alvorlige saker som f eks narkotikasaker skal åpne adgang til å bruke mer ekstraordinære etterforskingsmetoder. Hensynet til rettssikkerheten for den enkelte må tillegges stor vekt. Man må også ta i betraktning hvilke følger bruk av ukonvensjonelle etterforskingsmetoder vil kunne få for domstolenes tillit til politiets etterforsking i sin alminnelighet, og faren for påstander i den enkelte sak om utilbørlige etterforskingsmetoder i særdeleshet. Departementet er imidlertid enig med Riksadvokaten i at det neppe på det nåværende tidspunkt er grunn til å lovregulere de etterforskingsmetoder det her er tale om. Man vil imidlertid ha spørsmålet til observasjon og vurdere saken på ny dersom det skulle vise seg nødvendig. Når det gjelder bruk av bevis som er framskaffet på ulovlig vis, vises til det som uttales foran s 139. Departementet vil ellers bemerke følgende angående de spørsmål komitéen behandler i de alminnelige merknadene til kapittelet om etterforsking. 1) Hva angår det første av disse spørsmål, er det av særlig interesse hva komitéen foreslår av nye bestemmelser om legers plikt til å anmelde mistenkelige dødsfall (utkastet til endringer i legelovens § 11). Politiembetsmennenes Landsforening (utvalget) uttaler: «Man er enig i komitéens forslag om innføring av plikt for leger til å anmelde til politiet dødsfall hvor det er grunn til mistanke om at døden skyldes en straffbar handling. I likhet med komitéen anser man det utilstrekkelig at kun de pårørende som har å anmelde dødsfall til skifteretten (skiftel. § 12A) er pålagt slik plikt. Rent bortsett fra manglende forutsetninger kan man jo heller ikke alltid se bort fra at de samme pårørende kan ha forøvet den straffbare handling. Departementet er for sitt vedkommende enig i komitéens forslag til lovendringer i forbindelse med spørsmålet om politianmeldelse av dødsfall, og man slutter seg til den begrunnelse komitéen har gitt. Legeloven er imidlertid for tiden under revisjon i Sosialdepartementet og proposisjon ventes fremmet i nær framtid. Etter Justisdepartementets mening er det derfor mest hensiktsmessig at Straffeprosesslovkomitéens forslag til endringer i legelovens § 11 blir vurdert og fremmet i den forbindelse, noe også Sosialdepartementet har sagt seg enig i. 2) I forbindelse med spørsmålet om etterforsking ved norske utenriksstasjoner har komitéen også foreslått visse endringer i domstolslovens § 50 og § 51 om bruk av konsulrett. Til forslagene er det avgitt følgende to uttalelser. sjøfartssaker etter straffeloven fra sjødyktighetslovens § 21 til straffeprosesslovens i den fonn som utkastets § 243, jfr. utkast til endring av domstollovens § 51. Sjøfartsdirektoratet er derimot i samsvar med de anførsler nevnt under pkt. 2 foran1 , uenig i Straffeprosesslovkomitéens syn forsåvidt det gjelder bruk av sakkyndig bistand. Samme synspunkter kan i prinsippet anføres under dette punkt. 1 Se foran s 69 (III A 6 e). En finner i tillegg hertil å bemerke at man ved en endring av domstollovens § 51 som foreslått av komitéen, også treffer en endring i de gjeldende bestemmelser om konsulrettens sammensetning ved sjøforklaringer i sin alminnelighet, også i saker hvor det ikke foreligger straffbare forhold. Det skal i denne forbindelse pekes på at sjøforklaringer prosessuelt er å betrakte som sivile bevisopptak utenfor rettssak, til tross for disse forklaringers delvis offentlig-rettslige preg. Sjøforklaringer blir således i alminnelighet holdt i samsvar med reglene i tvistemålslovens kap. 20 med de endringer som følger av sjølovens bestemmelser på dette punkt. Man må derfor være oppmerksom på at Straffeprosesslovkomitéens endring av konsulrettens sammensetning, etter domstollovens § 51 får betydning også utenfor det området som straffeprosessloven forutsettes å skulle regulere, jfr. i denne forbindelse sjølovens § 305 som henviser til domstollovens § 51. En endring i tråd med komitéens syn, vil såvidt skjønnes, medføre at sjøforklaringer ber i riket som ikke angår etterforskning av forbrytelser og forseelser i sjøfartsforhold, holdes i samsvar med sjølovens § 305, 1. ledd og da med to sakkyndige medlemmer av retten, mens slike sjøforklaringer i utlandet (utenfor Danmark, Finland og Sverige) vil bli å oppta for en konsulrett hvor de sakkyndige møter som vitner, i stedet for som medlemmer av retten. Sjøfartsdirektoratet kan ikke se at det er grunnlag for å etablere en forskjell i reglene på dette punkt. Sjøfartsdirektoratet finner det særlig viktig at konsulretten ved sjøforklaringer blir utstyrt med den fagkunnskap som er nødvendig for en saklig og forsvarlig belysning av den konkrete hendelse, selv om det ikke foreligger et straffbart forhold. Tvertimot er det etter Sjøfartsdirektoratets oppfatning grunn til å skjerpe kravene til konsulrettens faglige kompetanse, heller enn å svekke den. Sjøfartsdirektoratet tillegger sjøforklaringer i sin alminnelighet stor betydning selv om straffbare forhold ikke blir påtalt, og anvender ofte disse som fullverdig dokumentasjon for fremme av tiltak som kan bidra til å hindre liknende ulykker i fremtiden. Tilsvarende synspunkter ble påpekt av direktoratet i forbindelse med lovendringene av 17. juni 1966 når det gjelder kap. 13 II, i sjøfartsloven. Det er for så vidt symptomatisk at sjølovkomitéens flertall gikk inn for å styrke sjøforklaringsinstituttet ved å fremsette forslag om å høyne kvalifikasjonskravene til konsulretten. Sjøfartsdirektoratet tror at sjølovskomitéens flertall ved sitt forslag gav uttrykk for et ønske om en utbygging og konsolidering av sjøforklaringsinstituttet, et syn som Sjøfartsdirektoratet deler og legger til grunn også i denne sak. «Komitéen har i innstillingen også lagt fram utkast til endringer i visse andre lover. Innenfor dette direktorat har en befatning med deler av de spørsmål som er behandlet av komitéen på side 264-266 i innstillingen vedrørende etterforskning ved norske utenriksstasjoner. Komitéen peker på at rettslig avhør ved norsk utenrikstjenestemann i dag kan skje som bevisopptak i henhold til domstolslovens § 50, eller i henhold til særlig lovbestemmelse som hjemler adgang til bruk av konsulrett, f. eks. sjødyktighetslovens § 21, jfr. til. § 51. Regler om bevisopptak etter til. § 50 er dog bare gitt for sivile saker. I disse tilfelle er vedkommende utenrikstjenestemann enedommer, og det skal tilkalles et rettsvitne. Unntaksvis kan avhør ved konsulrett skje på samme måte, men normalt skal retten her være satt med én eller to sakkyndige domsmenn. Etter til. § 51 annet ledd kan for øvrig Kongen bestemme at også bevisopptak etter til. § 50 skal skje ved konsulrett. Komitéen anser at en slik bruk av benevnelsen konsulrett er lite hensiktsmessig. Den fremholder at det mest rasjonelle synes å være at alle rettslige avhør ved norske utenriksstasjoner skjer ved «konsulrett», men at bruken av sakkyndige besittere som hovedregel begrenses til sjøforklaringer, jfr. sjøfartslovens § 305. I andre tilfelle anser den det tilstrekkelig med en adgang til å sette konsulrett med slike sakkyndige. Når særlig kyndighet finnes påkrevd og er tilgjengelig, kan det være praktisk at sakkyndige bistår vedkommende utenrikstjenestemann som medlemmer av retten, men hensett til at ordningen med bruk av fagkyndige domsmenn i visse straffesaker foreslås opphevet, antar komitéen at det bare ved sjøforklaringer bør påbys bruk av sakkyndige bisittere, som ved sjøforklaringer her i riket. I samsvar hermed har komitéen utarbeidet et utkast til endringer i dl. § 50 og § 51. Komitéen har i forbindelse med til. § 51 også drøftet spørsmålet om hvilken benevnelse man bør bruke på de sakkyndige bisittere det her er tale om. Den peker på at uttrykket «sakkyndige domsmenn» blir brukt i forbindelse med konsulrett mens det ved sjøforklaring her i riket blir brukt «sakkyndige rettsvitner». Komitéen anser det imidlertid lite hensiktsmessig å bruke forskjellige benevnelser på sakkyndige bisittere som har den samme funksjon. Den foreslår derfor at uttrykket «sakkyndige domsmenn» skiftes ut med «sakkyndige rettsvitner» også i forbindelse med konsulretten. Videre foreslår komitéen at det i sammenheng hermed gjøres en tilsvarende endring i lov av 18. desember 1959 om betaling for rettsforretninger § 87 annet ledds fjerde punktum. Direktoratet er for sin del enig i de betraktninger som komitéen her har gjort gjeldende. En har ellers intet å bemerke til de fremlagte utkast til endringer av til. § 50 og § 51 og loven om betaling for rettsforretninger § 87, annet ledds fjerde punktum. Departementet er for sitt vedkommende enig i komitéens endringsforslag. For så vidt angår uttalelsen fra Sjøfartsdirektoratet, viser man til at departementet går inn for at ordningen med fagkyndige domsmenn bør opprettholdes og utvides. Utkastet etablerer imidlertid ikke noen forskjell m h t rettens sammensetning ved sjøforklaring henholdsvis her i riket og ved konsulrett. Sjøfartslovens § 305 bruker (etter lovendring 17 juni 1966) uttrykket «sakkyndige rettsvitner», og dette bør da også brukes i domstolslovens § 51, ikke som nå «sakkyndige domsmenn». Utkastet tar nettopp sikte på å få bort en slik forskjell, jf komitéens motiver s 265 første spalte. Det forutsettes at de sakkyndige rettsvitner ved sjøforklaring for konsulretten skal ha samme kompetanse som ved sjøforklaring her i landet. Nærmere regler om de sakkyndige rettsvitners funksjon vil kunne gis ved forskrifter etter domstolsl § 51. 3) Om komitéutkastet til nytt femte ledd i domstolslovens § 213 (vedrørende klage over etterforsking) er det mange som har uttalt seg, og de fleste går mot utkastet. «Komitéen har foreslått en ny bestemmelse om at spørsmål om ansvar i anledning av etterforskning kan bringes inn for forhørsretten, jfr. utkast til domstolslovens § 213 femte ledd. Utvalget er enig med komitéens mindretall i at det ikke synes å være behov for noen slik bestemmelse. Klage kan fremsettes til overordnet påtalemyndighet, eventuelt til sivilombudsmannen. Krav om straffansvar eller erstatningsansvar kan fremmes ved straffesak eller tvistemål. «Bestemmelsen synes i beste fall overflødig. Hvis det gjelder en adgang til å klage, bør den heller fremsettes for tjenestemannens overordnede, eller i siste instans, for sivilombudsmannen: Gjelder det erstatningsansvar eller straffeansvar bør det fremmes som tvistemål eller straffesak. Den rett, som ikke har hatt med saken å gjøre, har som regel neppe forutsetninger for å kunne vurdere den riktig. «Når det gjelder klage over etterforskning, nytt utkast til domstolslovens § 213, 5. ledd (se innstillingen side 266) er utvalget enig med komitéflertallet. «Hva endelig angår forslaget om et nytt 5. ledd i domstollovens § 213, er jeg enig med mindretallet, riksadvokat Aulie, og vil på samme måte som han, bestemt fraråde at man introduserer denne nye bestemmelse i domstolloven. Det er etter min oppfatning intet reelt behov for en slik bestemmelse. «Man støtter riksadvokat Aulies standpunkt. Det vil ikke være forsvarlig at en forhørsrett, som det er foreskrevet få formelle regler for og som regelmessig foreståes av en dommerfullmektig, skal kunne gjøre embets-, og tjenestemenn i påtalemyndigheten og politiet strafferettslig og økonomisk, samt derved også moralsk, ansvarlig for tjenestehandling eller -forsømmelser under etterforsking i saker som kanskje ikke en gang kommer for retten. «Utvalget er her enig med riksadvokat Aulie (Innst. s. 267). Hvis man likevel skulle holde på at spørsmål om ansvar i disse tilfelle skal avgjøres av domstol, bør man legge avgjørelsen til lagmannsrettene hvor man vil kunne gjøre regning med en mer betryggende behandling enn ved forhørsrettene som regelmessig må ventes besatt med relativt uerfarne dommerfullmektiger. Departementet er for sitt vedkommende enig med komitéflertallet og slutter seg til dettes begrunnelse. Det er vel så at den foreslåtte nye bestemmelse i domstolslovens § 213 vil få liten praktisk betydning, men den antas rent prinsipielt å ha sin berettigelse, og i hvert fall gir den bedre sammenheng i reglene enn nå, jfr. komitéens motiver s 266 annen spalte. En sak for seg er at det vil kunne være uheldig å la en dommerfullmektig behandle klager av den art det her gjelder, men dette må i praksis kunne unngås. Se også utk § 445 og § 448 . Paragrafen er i realiteten i samsvar med komitéutk § 228, men er gitt en noe annen redaksjon, jf nedenfor. «Det er prisverdig at str.pl.komitéen nå har funnet å kunne sløyfe den antikverte bestemmelse om anmeldelse til retten (str.pl. § 262). Men komitéen kunne like gjerne ha tatt skrittet fullt ut og bragt loven i overensstemmelse med praksis ved å stille anmeldelse til politiet som det prinsipale. Adgangen til direkte anmeldelse til påtalemyndigheten bør imidlertid selvsagt opprettholdes. Utvalget foreslår at paragrafen får følgende lydelse: «Anmeldelse av straffbare handlinger skjer til politiet. skal mottakeren skrive den ned, datere den og om mulig få anmelderens underskrift. Anmeldelse kan også skje til påtalemyndigheten. «Til § 228 vil PSO peke på at det er en stor sjeldenhet at anmeldelse av straffbare forhold blir gitt påtalemyndigheten. Det har forekommet tilfeller hvor person har vendt seg til statsadvokatkontor for å få inngitt anmeldelse, men der er det blitt vist til politistasjonen. Mistillit til et organ, f. eks. politiet, bør gi potensielle anmeldere et alternativ. Paragrafen (§ 228) bør derfor få denne tekst: «Anmeldelse av straffbare forhold skjer til politiet. I påtrengende tilfeller kan anmeldelse skje til påtalemyndigheten. Er anmeldelsen muntlig, skal mottakeren skrive den ned, datere den og om mulig få anmelderens underskrift. Departementet er blitt stående ved å burde tiltre forslaget fra Politiembetsmennenes Landsforening, jf påtaleinstruksens § 13 nest siste ledd. Da også høyere polititjenestemenn hører til påtalemyndigheten, burde det i utkastets annet ledd egentlig sis «riksadvokaten eller en statsadvokat», men det virker unødvendig omstendelig. Den samme formelle innvending kan for øvrig rettes mot komitéens uttrykksmåte. Paragrafen er i samsvar med komitéutk § 229, bortsett fra at annet ledd er gitt en noe annen form enn komitéen har foreslått. «Uttrykket «ildebrann» synes særlig å sikte til brann i bygninger. Men bestemmelsen i annet ledd bør vel også gjelde f. eks. ved skogbrann. I stedet for «ildebrann» bør det stå «brann». «Påbudet om foretakelse av etterforskning kunne med fordel være tydeligere formulert for å sikre initiativ fra politiets side, således at dettes plikt til å oppta etterforskning er mer klar, f. eks. på grunnlag av «egen iakttakelse, avisnotiser eller anonyme skrivelser» (Salomonsen I side 294). «Utvalget vil se det som et framskritt at komitéen foreslår innført uttrykkelig lovhjemmel for etterforsking ved ildebrann og ulykker uavhengig av mistanke om straffbart forhold. Riktignok er dette sikker praksis og påbudt i påtaleinstruks og politiinstruks, og man kjenner ikke til at politiets adgang til etterforsking i slike tilfelle har vært bestridt. Man finner det imidlertid rimelig og ønskelig at bestemmelsene får sin plass i straffeprosessloven. Departementet finner det naturlig i utkastets annet ledd å bruke uttrykksmåten «brann og andre ulykker» samt sløyfe ordet «alltid» som overflødig. Ordet «ildebrann» vil vel nærmest si ukontrollert brann (løsild), altså brannulykke - stor eller liten. Noen nærmere presisering av politiets (påtalemyndighetens) etterforskingsplikt anser man overflødig i loven. Det bør i tilfelle skje ved instruks. Paragrafen er i samsvar med komitéutk § 230. «§ 230 siste ledd, jfr. § 243 siste ledd. Disse bestemmelser taler om etterforskning i utlandet og fastslår at Kongen kan gi nærmere bestemmelser om den. Etter instruks for Kriminalpolitisentralen gitt av Justisdepartementet 1. august 1958, I, § 2a, og rundskriv fra Riksadvokaten av 8.4. 1967 skal Etterforskningsgruppen ved Kriminalpolitisentralen også etterforske bestemte forbrytelser når de er foregått ombord på norske fartøy hvor de enn befinner seg, jfr. Str.l. § 12 nr. 1 og 2. Jeg tror det er nødvendig at disse bestemmelser has for øye ved eventuell utforming av de forannevnte bestemmelser som Kongen skal gi. Jeg vil heller ikke unnlate å nevne at etterforskning i utlandet ikke sjelden skjer ved bistand av Interpol. I påtaleinstruksens § 6 er det bl.a. gitt hjemmel for Justisdepartementet til å gi nærmere bestemmelser angående henvendelser til og fra Interpol. Slike bestemmelser er hittil ikke gitt. «Ved de fleste politikammere blir mottatte anmeldelser registrert av kontorpersonalet og tildelt etterforskere ved at deres navn noteres i en bestemt rubrikk av anmeldelsesblanketten av en polititjenestemann. Noen beslutning av påtalemyndigheten foretas ikke. Ennå mindre er det noen ledelse ved påtalemyndighet. Med den aktuelle interesse for lederskapsteori synes begrepet «ledelse» vel klarlagt i administrasjonsvitenskapen. Den rolle som påtalemyndigheten inntar under etterforskingen kan vanligvis ikke sees å inneholde noe element av ledelse. Det som foregår er at politietterforskeren etter behovet informerer den politiembetsmann, fullmektig eller adjutant, som er jourhavende, og at denne siste uttaler seg til pressen. Dersom lederskap er evnen til å få mennesker til å virke for realisasjon av en målsetting, krever ledelse i den konkrete sak ikke desto mindre langvarig og allsidig praksis i etterforskning og avhørsteknikk. uttalelse av Riksadvokaten datert 14. oktober 1954, jfr. Stortingsproposisjon nr. 1, tillegg nr. 5/1955, som blant annet antyder at politietterforskere bare i mer kurante saker er kompetente, og implisit antar at etterforskning utenfor dette område drives av juridisk utdannet personale, er således ikke i samsvar med den reelle situasjon. Det er formentlig monopolet på massemedia-informasjonen som gir publisitet og egenreklame for «lederen» og derved bidrar til ganske urealistiske forestillinger om hvem som gjør hva i kriminaletterforskningen og da særlig i problemløsningen. PSO vil derfor foreslå denne tekst til § 230, første punkt: «Politiet foretar etterforskning og vil herunder holde påtalemyndigheten underrettet. Uten ordre fra påtalemyndigheten kan politiet foreta rettergangsskritt som ikke uten skade kan utsettes. «En er enig i at det etableres en klar lovhjemmel for den etterforskningsvirksomhet som drives ved norske utenriksstasjoner i henhold til utenriksinstruksens kap. 9 § 7. En henholder seg for så vidt til komitéens merknader på side 265 i innstillingen vedrørende spørsmålet om utenrettslig etterforskning ved norske utenriksstasjoner. En er også enig med komitéen i at det herunder ikke bør gjøres noen begrensning etter overtredelsens grovhet og at kompetansen som hittil bare bør gjelde forbrytelser og forseelser foretatt om bord i norsk skip. Departementet er enig med Kriminalpolitisentralen i at det ved utarbeidelsen av nærmere regler i henhold til utkastets annet ledd bør has for øye andre instruksbestemmelser om etterforsking utenfor riket. For så vidt angår uttalelsen fra Politiets Sentralorganisasjon bemerkes at utkastets første ledd gir uttrykk for det som etter påtaleinstruksen er ordningen også i dag. Man finner her ikke grunn til å foreslå noen prinsipiell omlegning. Paragrafene er i samsvar med komitéutk § 231 og § 232 . Paragrafen gjelder sakkyndig likundersøkelse, jf strpl § 211. Komitéen foreslo i utk § 233 en utvidet adgang til likundersøkelse, og ved lov 13 februar 1976 nr 2 ble strpl § 211 i hovedsak endret i samsvar med komitéens forslag. Bakgrunnen for at utk § 233 ble fremmet som særskilt sak, var at dagjeldende § 211 ikke ga tilstrekkelig heimel for å gjennomføre en planlagt undersøkelse om mulig alkoholpåvirkning hos trafikkdrepte. Man viser ellers til Ot.prp.nr. 20 (1975-76) s 3-6 og Innst O nr 25 (1975-76) s 1. Strpl § 211 lyder nå: «Sakkyndig likundersøkelse skal foretas når det er grunn til mistanke om at noens død er voldt ved en straffbar handling. Det samme kan gjøres også ellers når det er grunn til å formode at vedkommende har fått en ikke naturlig død. Kongen fastsetter nærmere forskrifter om når det bør foretas slik undersøkelse. Ved kongelig resolusjon 2 juni 1978 er det i medhold av strpl § 211 tredje punktum gitt følgende forskrifter om sakkyndig likundersøkelse med virkning fra 1 august 1978: Politiet skal påse at sakkyndig likundersøkelse foretas når det er grunn til mistanke om at noens død er voldt ved en straffbar handling. Politiet bør i alminnelighet sørge for at sakkyndig likundersøkelse foretas: f) når en person finnes død uten at vedkommendes identitet straks kan bringes på det rene. Bestemmelsene i første ledd er ikke til hinder for at sakkyndig likundersøkelse også ellers kan foretas når lovens vilkår er oppfylt. Før sakkyndig likundersøkelse foretas etter § 2, bør avdødes pårørende om mulig varsles og gis høve til å uttale seg. Sakkyndig likundersøkelse bør foretas som likåpning når ikke likskue anses tilstrekkelig. I forbindelse med utarbeidelsen av disse forskriftene ble det reist spørsmål om § 211 annet punktum i enkelte tilfelle ga tilstrekkelig heimel for sakkyndig likundersøkelse selv om det ville være klart behov for nærmere gransking av dødsårsaken. Som eksempler kunne her nevnes tilfelle når en person (kjent eller ukjent) finnes død, når døden er inntrådt plutselig og uventet, når det er behov for å få avkreftet (løs) «varetekt» for øvrig og når dødsfallet kan tyde på selvmord. Det ble i den forbindelse vist til vilkåret i strpl § 211 annet punktum, jf også forskriftene 2 juni 1978, om at det må være «grunn til å formode» at vedkommende har fått en ikke naturlig død. Dette vilkåret må forstås slik at det ut fra omstendighetene omkring dødsfallet må foreligge en positiv formodning for at vedkommende er død en ikke naturlig død. Det vil således ikke være tilstrekkelig at dødsårsaken i seg selv er uviss. I praksis har det gjennom lengre tid vært vanlig å foreta obduksjon i de situasjoner som er nevnt dersom først dødsårsaken har vært ansett som uviss. Dette har sammenheng med at det i de nevnte situasjoner ofte ikke lar seg gjøre å stille noen sikker diagnose, og at en må rekne med at feildiagnostisering forekommer i en viss utstrekning. På bakgrunn av dette fant departementet det derfor riktig å ta spørsmålet om endring av § 211 opp til fornyet overveielse. Innleiingsvis vil man peke på at reglene i § 211 må ses i sammenheng med andre regler som gir heimel for rettsmedisinsk eller sakkyndig likundersøkelse. Etter § 4 i lov 3 mai 1913 om likbrenning må kremering av lik ikke finne sted uten politiets tillatelse. Etter bestemmelsens tredje ledd må slik tillatelse ikke gis uten at dødsårsaken er brakt på det rene gjennom legeundersøkelse av liket og om nødvendig gjennom likåpning, bl a dersom «det ikke med sikkerhet kan antages at vedkommende er død en naturlig død»1 En liknende bestemmelse finner man i lov 4 juni 1898 inneholdende visse bestemmelser om behandlingen av lig § 5 tredje ledd i forbindelse med utføring av lik fra landet. 1 Lov 3 mai 1913 om likbrenning § 4 tredje ledd lyder: «Hvis avdøde ikke har været behandlet av læge under sin sidste sygdom, eller hvis det ikke med sikkerhet kan antages, at vedkommende er død en naturlig død, maa tilladelsen ikke gives, uten at dødsaarsaken er bragt paa det rene gjennom lægeundersøkelse av liket og om nødvendig gjennem likaapning og i tilfælde kemisk eller anden fagvidenskabelig undersøkelse av vedkommende likdele. Er der mulighet for at anta, at døden er voldt ved en strafbar handling, maa tilladelsen ikke gives uten samtykke av statsadvokaten. Likundersøkelse skal med andre ord normalt foretas i de situasjoner som er nevnt ovenfor når liket skal kremeres eller føres ut av landet dersom dødsårsaken må anses som tvilsom. Adgangen til å foreta likundersøkelse etter § 211 annet punktum får derfor i praksis bare betydning i de tilfelle hvor liket skal begraves. Slik bestemmelsen nå er utformet, fører den altså til at adgangen til likundersøkelse er tvilsom i en rekke tilfelle hvor det er påbudt med slik undersøkelse forut for kremering2 og likutføring fra landet. 2 Andelen av kremasjoner var i 1975 i underkant av 30 pst, jf Statistisk Årbok 1976 tabell 39. Høsten 1976 ble følgende utkast til endring av strpl § 211 forelagt professor Lundevall (Rettsmedisinsk institutt), Riksadvokaten og Oslo politikammer til uttalelse: «Sakkyndig likundersøkelse skal foretas når det er grunn til mistanke om at noens død er voldt ved en straffbar handling. Påtalemyndigheten kan også ellers beslutte at det skal foretas sakkyndig likundersøkelse når dødsårsaken er uviss og særlige forhold krever slik undersøkelse. Kongen gir nærmere forskrifter om likundersøkelse, herunder i hvilke tilfelle slik undersøkelse bør foretas. Saken ble også forelagt Helsedirektoratet og Direktoratet for sjømenn «til orientering og eventuell uttalelse». Som det framgår av utkastet, er det bare i § 211 annet og tredje punktum at det ble foreslått realitetsendringer. Om bakgrunnen for og forståelsen av annet punktum, het det i departementets brev: «Ved å erstatte uttrykksmåten «når det er grunn til å formode at vedkommende har fått en ikke naturlig død» med uttrykket «når dødsårsaken er uviss» vil en få fram at det ikke behøver å foreligge noen positiv formodning for at vedkommende har fått en ikke naturlig død. Etter skissen vil det være tilstrekkelig at dødsårsaken ikke kan fastslås med ganske høy grad av sikkerhet. Justisdepartementet antar at det ikke vil innebære noen innskrenking i adgangen til å begjære sakkyndig likundersøkelse at det foreslås krevd at dødsårsaken skal være uviss. Man antar således at det i denne sammenheng må være forsvarlig å legge til grunn at dødsårsaken alltid vil være uviss, når dødsmåten ikke er på det rene. En helt generell adgang til å begjære sakkyndig likundersøkelse når dødsårsaken er uviss, vil vel føre for langt. På denne bakgrunn har man vært inne på om det dessuten skulle stilles vilkår om at undersøkelsen er nødvendig for etterforskingen av dødsfallet. Undersøkelsen måtte i så fall tilsis av etterforskingsmessige hensyn. Etter gjeldende regler foretas etterforsking ikke bare ved mistanke om straffbare handlinger, men også ved ulykker som volder tap av menneskeliv (politiinstruksens § 110). Dessuten bør etterforsking igangsettes i alle tilfelle av brann (påtaleinstruksen § 65). Det kan her også vises til § 229 i Straffeprosesslovkomitéens utkast. Man nevner for ordens skyld at mistanke om selvmord så vidt man kan se ikke er nevnt i de gjeldende eller foreslåtte regler om når etterforsking kan/skal igangsettes. Men det er vel tvilsomt om dette innebærer noen vesentlig praktisk begrensning, for så vidt som et av de øvrige vilkår for igangsetting av etterforsking som oftest vil foreligge i tilfelle mistanke om selvmord. Man er imidlertid rent foreløpig blitt stående ved at det som ytterligere vilkår for å begjære sakkyndig likundersøkelse bør stilles et mer generelt krav om at «særlige forhold krever slik undersøkelse». På denne måten vil en få klart fram at man etter forholdene vil kunne begjære likundersøkelse som ledd i generelle undersøkelser for å klarlegge dødsårsaken m.v. ved ulykker o. l., selv om ikke etterforskingsmessige hensyn tilsier slik likundersøkelse i det enkelte tilfelle. Man tenker her f. eks. på undersøkelser av den karakter som nå er i gang for å klarlegge eventuell alkoholbelastning hos drepte trafikanter. Man antar at «særlige forhold» må sies å foreligge når undersøkelse tilsies av etterforskingsmessige hensyn. Både professor Lundevall, Riksadvokaten og Oslo politikammer støtter i sine uttalelser departementets endringsforslag. I uttalelsen fra Oslo politikammer heter det bl a: «Man vil gi sin tilslutning til den foreslåtte endring, og vil særlig fremheve det hensiktsmessige ved at lovens nåværende uttrykksmåte «når det er grunn til å formode at vedkommende ikke har fått en naturlig død» foreslås erstattet med «når dødsårsaken er uviss». Politikammeret står stadig overfor den situasjon at man på meget kort tid og ofte på grunnlag av ufullstendige opplysninger må ta standpunkt til om det skal begjæres sakkyndig likundersøkelse eller ikke. Ved den foreslåtte lovendring vil man kunne ha hjemmel for å begjære sakkyndig likundersøkelse i de tilfelle hvor man på det aktuelle tidspunkt må legge til grunn at dødsårsaken ikke er på det rene. Det kan i denne forbindelse anføres at politikammeret i de senere år i stigende grad har funnet det påkrevet å begjære sakkyndig likundersøkelse. Dette har sin grunn i etterforskningsmessige hensyn, f.eks. ved dødsfall i tilknytning til ulykker. Man har også stått overfor tilfelle hvor det har fremstilt seg som hensiktsmessig å begjære sakkyndig likundersøkelse for å avverge at det senere skal oppstå mistanke om at dødsfallet skyldes en forbrytelse. Under henvisning til det som her er anført, tillater man seg å foreslå overveiet om uttrykksmåten «særlige forhold krever slik un>dersøkelse» bør erstattes med «særlige forhold tilsier slik undersøkelse». Departementet mener etter dette at § 211, jf komitéens utk § 233, bør endres i samsvar med det forslag som er nevnt ovenfor. Etter departementets mening er det bare en ubetydelig språklig nyanse mellom ordene «krever» og «tilsier», og man finner ikke grunn til å endre språkbruken i annet punktum som foreslått av Oslo politikammer. Ellers vises til den begrunnelse som er gitt ovenfor. Man vil i denne forbindelse nevne at man i Danmark nylig har fått en ny lov om liksyn m v, se lov nr 279 av 26 mai 1976. Etter denne lovs § 4 § 6 vil det normalt måtte foretas rettsmedisinsk liksyn eller obduksjon i de situasjoner som er nevnt foran. I Ot.prp.nr. 20 (1975-76) s 5 ble hensynet til de pårørende spesielt framhevd i forhold til den promilleundersøkelse som var bakgrunnen for at § 211 den gangen ble foreslått endret. Hensynet til de pårørende i disse tilfellene ble også ytterligere understreket av Justiskomitéen, jf Innst O nr 25 (1975-76) s 1. Departementet vil i denne forbindelse peke på at den utviding av adgangen til å foreta sakkyndig likundersøkelse som med dette foreslås, i første rekke tar sikte på regulære etterforskingstilfelle. Hensynet til de pårørende vil selvfølgelig også her måtte komme inn i vurderingen av om det bør foretas likundersøkelse. Men det må på den annen side være klart at dersom det ut fra etterforskingsmessige hensyn er viktig å få klarlagt dødsårsaken ved hjelp av likundersøkelse, må hensynet til de pårørende komme mer i bakgrunnen. Det kan imidlertid oppstå konflikter på dette området, og de pårørendes interesser kan varetas ved utarbeidingen av forskrifter etter tredje punktum, jf nedenfor. Her vil man også peke på at behovet for likundersøkelser i det enkelte tilfelle for så vidt er mindre framtredende når den inngår i generelle vitenskapelige undersøkelser, enn når det er tale om konkret etterforsking. For ordens skyld vil man nevne at det også kan foretas obduksjon etter lov 9 februar 1973 nr 6 om transplantasjon, sykehusobduksjon og avgivelse av lik m m. Det er imidlertid her tale om obduksjon av medisinske grunner, og etter lovens § 8 må slik obduksjon ikke foretas når det er grunn til å anta at rettsmedisinsk obduksjon vil bli begjært. Utk § 228 tredje punktum vil åpne generell adgang til å gi nærmere forskrifter om likundersøkelse. Etter någjeldende regler kan det bare gis forskrifter om «når det bør foretas» sakkyndig likundersøkelse. Endringen har imidlertid begrenset praktisk betydning. Som leder av påtalemyndigheten vil Kongen også i dag kunne gi f eks bestemmelser om hvordan påtalemyndigheten skal behandle saker hvor det blir spørsmål om sakkyndig likundersøkelse. I forskriftene av 2 juni 1978 om slike undersøkelser er det således bestemt at før sakkyndig likundersøkelse foretas (hvor det ikke er mistanke om at døden er voldt ved straffbar handling) bør avdødes pårørende om mulig varsles og gis høve til å uttale seg, se § 3. I den forbindelse ble det for øvrig overveid om det også burde etableres en særskilt klageordning for pårørende over påtalemyndighetens avgjørelse om sakkyndig likundersøkelse. Her kan nevnes at etter den danske liksynslovs § 8 skal avgjørelsen bringes inn for retten når den avdødes nærmeste har motsatt seg obduksjon. foreløpig å foreslå særskilte regler om klage i forskriftene 2 juni 1978. Det ble i den forbindelse vist til den alminnelige adgang til å klage over påtalemyndighetens avgjørelser, og departementet forutsatte at det ble vist en viss tilbakeholdenhet dersom det forelå protester fra de pårørende. Spørsmålet kan eventuelt vurderes på nytt i forbindelse med en senere revisjon av forskriftene 2 juni 1978. Departementet vil også foreslå en mindre endring i komitéens forslag om at begravelse i visse tilfelle ikke må finne sted uten tillatelse fra politiet, jf forslaget til ny § 6 i lov 4 juni 1898 om behandling av lik. Formålet med dette er å bringe bestemmelsen i bedre overensstemmelse med likbehandlingslovens § 5 tredje ledd og likbrenningslovens § 4 tredje ledd, jf ovenfor. For ordens skyld nevner man at spørsmålet om når det skal foretas sakkyndig likundersøkelse står i nær sammenheng med spørsimålet om meldeplikt til politiet ved mistenkelige dødsfall. Det vises her til s 179 foran. Paragrafen er i samsvar med komitéutk § 234. Paragrafen svarer til komitéutk § 235. I første ledd er innarbeidet en bestemmelse om offentlige tjenestemenns forklaringsplikt overfor påtalemyndigheten. «Lydopptak ved politiavhør, rettslige avhør og under hovedforhandling. Så vidt forsiktige som komitéens forslag er på dette område, kan det neppe være noe å innvende mot at det åpnes adgang til å anvende lydopptak i straffesaker (§ 24 og § 235, siste ledd, sammenholdt med motivene side 120 flg.). Det må være riktig å utforme de nærmere regler ved kongelig resolusjon og at reglene tilpasses etter de erfaringer man etter hvert gjør. Man kan med den nåværende kontorpersonalstyrke ved dommerkontorene bare i meget liten utstrekning regne med bruk av båndopptak i rettene, spesielt dersom det i noe omfang skulle bli aktuelt å skrive ut opptakene. Ved en rekke herreds- og byretter, således Kristiansand byrett, tillater ikke personellforholdene bruk av protokollfører under hovedforhandlinger. Rettens formann fører protokollen for hånd. Det kan reises spørsmål om det ville være forenelig med rettens verdighet om han istedet for eller ved siden av vanlig protokollasjon skulle betjene det nødvendige tekniske utstyr for lydopptak. «Utvalget er enig i forslaget og vil særlig gi uttrykk for tilfredshet med 3. ledds 3. punktum om endringer i politiforklaringer. Det anses viktig at det i loven blir gitt uttrykk for at man av den nedskrevne forklaring skal kunne se hvorledes denne er blitt til også hvor vedkommende avhørte endrer forklaringen eller fragår uttalelser under avhøret. Departementet er i det vesentlige enig med komitéen og henholder seg til dens motiver. Man vil imidlertid foreslå at det som nytt annet punktum i første ledd inntas en bestemmelse om plikt for offentlige tjenestemann til å forklare seg overfor påtalemyndigheten. Gjeldende straffeprosesslov har ikke generelle bestemmelser som pålegger borgerne å gi forklaring overfor påtalemyndigheten eller politiet. Det er heller ikke aktuelt å foreslå inntatt slike bestemmelser i den nye loven. Dersom det i enkelte saker blir spørsmål om plikt til å forklare seg utenrettslig, bør dette normalt reguleres i vedkommende særlov. I proposisjonen foreslås landssvikrettergangsloven opphevd. Man finner imidlertid ikke grunn til å foreslå opprettholdt bestemmelsen i denne lovs § 22 første ledd om plikt for vitner og sakkyndige til å forklare seg for tjenestemenn ved påtalemyndigheten i de saker som bestemmelsen gjelder (i første rekke «spionasjesaker»). Også i disse tilfellene bør man gå veien om rettslig avhør dersom vedkommende nekter å forklare seg overfor påtalemyndigheten. For en gruppe personer, nemlig de offentlige tjenestemenn, står imidlertid spørsmålet i en særstilling. Offentlige tjenestemenn vil normalt avgi forklaring overfor påtalemyndigheten dersom de blir anmodet om det. I visse tilfelle kan det imidlertid tenkes at tjenestemannen ikke er villig til å bistå påtalemyndigheten. Etter omstendighetene kan det være aktuelt for tjenestemannens overordnede å gi han instruks om å forklare seg for påtalemyndigheten. Rettstilstanden på dette området er imidlertid noe usikker og praksis kan nok variere noe. Justisdepartementet mener det er ønskelig å få klarere regler om disse spørsmål. Etter departementets mening bør offentlige tjenestemenn ha plikt til å avgi forklaring til påtalemyndigheten når det kan skje uten krenking av lovbestemt eller instruksfestet taushetsplikt. Det samme bør gjelde andre som handler på vegne av stat eller kommune, f eks ombudsmenn. Man kan ikke se at det er vesentlige betenkeligheter forbundet med en slik bestemmelse, og man har fått forståelse av at det under etterforskingen ofte vil være behov for påtalemyndigheten til å innhente forklaring fra offentlig tjenestemann. opplysningene innhentes i forbindelse med personundersøkelse til bruk i straffesak, er spørsmålet om opplysningsplikt nærmere regulert i utk § 168. Det er selvsagt bare om forhold som tjenestemannen er blitt kjent med i sin stilling at han skal ha forklaringsplikt; ikke om forhold han er blitt kjent med som privatperson. Man antar imidlertid at tjenestemannen bare bør ha forklaringsplikt dersom forholdet hverken er undergitt lovbestemt eller instruksfestet taushetsplikt. Videre omfatter forklaringsplikten bare dem som på det aktuelle tidspunkt er offentlige tjenestemenn. Men det bør ikke være noe vilkår at han da har samme stilling som da han fikk de opplysninger som ønskes opplyst. På dette punkt kan det være plass for en viss innskrenking av plikten, avhengig av hva som er naturlig i det enkelte tilfelle. For øvrig viser man til merknadene til utk § 118 vedrørende de begrensninger som gjelder i taushetsplikten i forvaltningssaker, jf også Ot.prp.nr. 3 (1976-77) om lov om endringer i forvaltningsloven s 34-35. Dersom tjenestemannen ikke kan forklare seg uten å krenke taushetsplikt, vil departementet (eller myndighet som har fått delegert kompetanse) kunne gi ham tillatelse til å forklare seg til påtalemyndigheten, jf utk § 230 annet ledd som bl a gir utk § 118 første ledd tilsvarende anvendelse. Dette gjelder selvsagt ikke de tilfelle som er omhandlet i § 119. Noen forklaringsplikt vil tjenestemannen som utgangspunkt ikke ha, jf dog nedenfor. Departementet vil ikke kunne pålegge ham å forklare seg. Man har overveid om tjenestemannen burde kunne pålegges å gi forklaring til påtalemyndigheten. I visse tilfelle, f eks ved enkelte former for økonomisk kriminalitet, vil det være praktisk at forklaring kan gis direkte til påtalemyndigheten. Departementet har likevel veket tilbake for å foreslå at vedkommende tjenestemann skal kunne pålegges å forklare seg for påtalemyndigheten om forhold som er underkastet taushetsplikt. Dersom den som har krav på taushet gir tillatelse til at tjenestemannen forklarer seg for påtalemyndigheten, vil han være pliktig til dette etter første ledd annet punktum. Departementet har i bestemmelsens annet ledd føyd til en henvisning til utk § 118 annet ledd. Også hvor forklaring gis til påtalemyndigheten bør det være adgang til å bringe saken inn for retten til avgjørelse av om forklaring skal gis til tross for taushetsplikten. Det vises her ellers til Teledirektoratets uttalelse gjengitt under merknadene til utk § 118. At utk § 118 annet ledd gis tilsvarende anvendelse får i første rekke betydning hvor departementet har gitt samtykke til at tjenestemannen forklarer seg overfor påtalemyndigheten (og vedkommende er villig til å forklare seg). Dersom departementet ikke gir tillatelse til at tjenestemannen forklarer seg, eventuelt at slik forklaring bare skal gis til retten, vil det mest hensiktsmessige være at det foretas rettslig avhør i saken. Noen adgang til å pålegge tjenestemannen forklaringsplikt overfor påtalemyndigheten har ikke retten i et slikt tilfelle. Paragrafen er i samsvar med komitéutk § 236. Direktoratet for sjømenn har gitt sin tilslutning til forslaget. Disse paragrafer er i samsvar med komitéutk § 237, § 238, § 239, § 240, § 241, § 242 dog slik at man i utk § 232 og § 234 sier at «det foretas» avhør og i utk § 236 i f har tilføyd «og begrunnes». Begge endringer er foretatt på grunnlag av innkomne uttalelser. «I § 237 synes det uriktig å være antatt at det er representanter for påtalemyndigheten som foretar avhør. Dette må i tilfelle være praktisert ytterst sjelden. I § 237 foreslås ordet «påtalemyndigheten» erstattet med ordet politiet. Det samme gjelder § 239. Kst justitiarius i Trondheim byrett (Bugge) uttaler: «§ 241. Det bør tilføyes ordene «og begrunnes», jfr. § 405. «§ 839. Etter forslaget skal barn under 16 år som regel avhøres av dommer utenfor rettsmøte. Denne aldersgrense bør nå kunne senkes til 14 år etterat den generelle myndighetsalder er satt til 20 år og den straffeprosessuelle myndighetsalder foreslås nedsatt til 18 år. Jeg synes denne linje bør følges når man også tar hensyn til fordelen ved umiddelbar bevisførsel. Jeg tviler på at det er noen betenkeligheter ved å la barn ned til 14 år avhøres i slike saker av en polititjenestemann som gjerne har særlig erfaring i slike saker. Som en betryggende ordning gjelder også at barnets verger skal være til stede under avhøret. For så vidt angår det spørsmål som reises i den siste av disse uttalelser, vises til utk § 239 og merknadene til denne. Paragrafen er i samsvar med komitéutk § 243. «En er enig med komitéen i at konsulrettens kompetanse allerede idag er så vid at hjemmelen bør føres over fra sjødyktighetsloven § 21 til straffeprosessloven. I forbindelse med denne paragraf vil en ellers for ordens skyld få peke på at det under de alminnelige merknader side 265 (spalte 1 nederst) er gitt en feilaktig opplysning, idet det heter at konsulretten «trer i virksomhet etter begjæring fra norsk straffedomstol eller påtalemyndighet fremsatt gjennom Departementet for handel og skipsfart». I henhold til Utenriksinstruksens kap. 9 § 8 blir slik begjæring å fremsette gjennom Direktoratet for sjømenn. En vil ellers i denne forbindelse ikke unnlate å nevne at kgl. res. av 17. januar 1907 om forklaringer for konsulrett som det er vist til samme sted, ble opphevet ved kgl. res. av 5. mai 1967. Departementet er enig med komitéen og henholder seg til dens motiver, dog med den reservasjon som følger av uttalelsen fra Direktoratet for sjømenn. Utenriksinstruksens kap 988 ble endret ved kgl resolusjon 5 mai 1967. Paragrafen gjelder avhør av barn. Paragrafen svarer til komitéutk § 244, men aldersgrensen er senket til 14 år. I samband med dette foreslår man videre at komitéutk § 245 utgår, jf nedenfor. «§ 244: Aldersgrensen kunne sikkert uten skade senkes til 15 år, muligens til 14 år. Når påtalemyndighet og forsvarer har rett til å være tilstede - hvilket etter min mening er en forbedring sammenlignet med de nugjeldende regler - blir det ikke svært meget som skiller avhøret fra et vanlig rettsmøte, og det er et spørsmål om det er grunn til å opprettholde ordningen med avhør utenfor rettsmøte. Som oftest vil det ikke være rimelig at siktede er tilstede under avhøret, men han kan utelukkes også fra rettsmøte etter utk § 251. Jeg mener derfor at det i virkeligheten ikke er noe behov for dommeravhør utenfor rettsmøte. Hvis man sløyfer dette begrep, faller utkastets særskilte bestemmelse om lydbåndopptak av dommeravhør bort, en bestemmelse som forutsetter apparatur som iallfall ikke ennu finnes i rettssalene eller på dommerkontorene. «Utvalget finner også utkastets nye regler om avhør av barn positive (utkastets § 244). «Utvalget finner ikke å kunne gi sin tilslutning til den foreslåtte nye bestemmelse i utkastets § 245 om at påtalemyndigheten og siktedes forsvarer skal ha adgang til å være til stede under dommerens utenrettslige avhør av barn i sedelighetssaker. Den omstendighet at flere personer er til stede og i barnets nærvær kan anmode om ytterligere spørsmål vil lett kunne få uheldig innvirkning på forløpet av slike avhør. Det må i tilfelle være tilstrekkelig at påtalemyndigheten og forsvareren varsles om avhøret, slik at de - med kjennskap til den protokollerte forklaring - får anledning til å anmode dommeren om at ytterligere spørsmål blir stilt før barnet blir dimittert. «Vi stiller oss tvilende til hensiktsmessigheten av å la påtalemyndigheten og siktedes forsvarer få rett til å være til stede under dommerens avhør av barn utenfor rettsmøte i sedelighetssaker. - Avhøret vil da få meget av samme karakter som et vanlig rettsmøte med et visst oppbud av fremmede som omgir barnet, mens det skal forklare seg om ømtålelige ting, hvilket man vel nettopp har villet motvirke ved vår nåværende ordning. Man er klar over at påtalemyndigheten og forsvareren kan være interessert i spørsmål, hvis betydning dommeren kanskje ikke kjenner eller har tenkt på, og utkastet går ikke lenger enn til å angi at de kan anmode dommeren om å stille ytterligere spørsmål, når hans eksaminasjon og protokollasjon er avsluttet. - Derved sikrer man seg også at det ikke blir nødvendig å kalle barnet inn til nytt, supplerende avhør senere. Vi mener imidlertid at man langt på vei kunne tilgodese de her nevnte hensyn ved å lovfeste at påtalemyndigheten og siktedes forsvarer skal varsles om avhøret og at dommeren ikke skal dimittere barnet før disse om mulig er gjort kjent med det protokollerte og har kunnet begjære ytterligere spørsmål. En slik ordning kan gjennomføres uten at påtalemyndighetens representant og forsvareren overværer selve avhøret. «Jeg er redd de nye bestemmelser vil være uheldige. Vanlig praksis i Trondheim byrett er i dag at dommeren snakker med barna alene på sitt kontor uten at andre enn barnets mor eller far er til stede. Deretter dikterer dommeren et referat av samtalen til protokolls, enten i et tilstøtende rom eller i samme rom etter at protokollføreren er tilkalt. Referatet leses opp for barnet og den foresatte. Etter at barnet og den foresatte har forlatt kontoret, tilføyer han som regel en karakteristikk av barnet og dets troverdighet. Samtalen finner ofte sted før noen mistenkt er pågrepet eller kjent. Jeg tror det vil virke uheldig for sakens fulle opplysning og en åpen og troverdig forklaring fra barnet, om det skulle være flere til stede under samtalen. tilstrekkelig ivaretatt ved en bestemmelse om at samtalen ikke kan avsluttes før påtalemyndigheten, eventuelt tiltalte og hans forsvarer har fått anledning til å lese protokollen og fått anledning til å anmode om at ytterligere spørsmål blir stillet. Lydbåndopptak antas under disse omstendigheter å være av liten betydning og vil kunne forsinke avhøret vesentlig. «Jeg tror det vil være uheldig å gi påtalemyndigheten og forsvarer adgang til å være til stede ved disse avhør. Barnet er urolig nok på forhånd, og nærvær av ytterligere to fremmede personer vil lukke dets munn enda fastere. Når dommeren så har avsluttet sin avhøring og protokollasjon, og det blir krevet ytterligere spørsmål stilt, vil vanskelighetene begynne for alvor. Begjæringene vil lett kunne få karakter av prosedyre, og detaljer, som ønskes klarlagt, kan til slutt utviske den opprinnelige forklaring. Hertil kommer at avhør av barn utenfor rettsmøte i sak om forbrytelse eller forseelse mot sedelighet i sin helhet forutsettes tatt opp på lydbånd. Jeg forstår punkt 6 på side 127 i innstillingen slik, at også et barn skal gjøres kjent med at lydbåndopptak nå vil bli foretatt. Hva vil barnet konsentrere seg om etter en slik beskjed? Selv uten den spenning mekanikk skaper, er det vanskelig å få vedkommende til å samle seg om «saken». Avhørene finner ofte sted på dommerens kontor, og barnets øyne flakker mellom bokhyller, fotografier på veggene og dokumenter på skrivebordet. Ikke sjelden gir det seg til å fingre med en eller annen gjenstand, som fanger interessen. Under alt dette skal dommeren komme med sin «vitneformaning» mens den ledsagende mor eller far forgjeves prøver å snakke barnet til rette. Jeg har i årenes løp foretatt svært mange slike «dommeravhør». Ingen av dem var lette, men vanskelighetene vil øke sterkt med aktor og forsvarer til stede samt en lydbåndopptaker i rommet som barnets blikkfanger. Uten å føle meg personlig rammet, ser jeg lovforslagene på dette område som utslag av mistillit til nåværende avhøringsmåte. En slik kritikk har jeg hørt fremsatt fra forsvirerhold, og jeg kan forstå den, men erkjenner ikke dens riktighet. Det man vel særlig er engstelig for er den personlige vurdering av barna, som dommeren vanligvis tilføyer sin rapport om avhørene. Denne må nødvendigvis være subjektiv, men så langt det står i dommerens makt vil hans uttalelse også være objektivt riktig. Derfor tillegges den stor betydning, og opplest under hovedforhandlingen blir dette et viktig bevismiddel. Naturligvis er det betenkelig at en dommer på slik måte skal kunne «autorisere» og bekrefte riktigheten av barns vitneforklaringer, men etter min mening er den nåværende ordning fullt betryggende. Det dreier seg her om «vitnemål» ikke bare fra en embetsdommer, men fra en moden mann som i de fleste tilfelle selv har hatt barn til oppdragelse og i årenes løp har fått god erfaring i å bedømme deres troverdighet. Dette kan bedre leses på barnets ansikt enn høres av svarene. Jeg fleiper ikke når jeg foreslår at man eventuelt foretar filmopptak samtidig med lydbåndinnspillingen. For dem som skal dømme i saken er det like viktig å se barnet som å høre hva det fortalte. Jeg tillater meg å foreslå at man bibeholder de regler om avhør av barn i sedelighetssaker, som gjelder i dag. Etter komitéens forslag vil det bli så meget oppstyr for barnet at det da like godt kan avhøres under hovedforhandlingen for lukkede dører. «Jeg må ta reservasjon når det gjelder avhør av barn i sedelighetssaker. Jeg er imot bestemmelsen i utkastets § 2 4 5 om at påtalemyndigheten og forsvareren skal ha rett til å være til stede under avhør. For meg veier hensynet til barnet tyngst, og jeg kan ikke se at hensynet til den siktede skulle tilsi en endring i rettsreglene på dette område. «Ved flere personers nærvær vil det kunne bli vanskelig å oppnå barnets fortrolighet og villighet, slik at forklaringens fullstendighet og riktighet kan komme til å lide under det. Når det er dommeren som mottar forklaringen, vil betenkeligheten ved at siktede ikke er representert ved forsvarer miste meget av sin vekt. Det er barnet som her i alle tilfelle er den svakeste og som trenger beskyttelse. «Det synes betenkelig at påtalemyndigheten og forsvaret skal være til stede under dommerens avhør av barn i sedelighetssaker. Barnet vil åpenbart bli bundet, og dommeren vil vanskelig kunne få den fortrolige kontakt med barnet som han ellers vil ha mulighet for. Når forholdet er at det etter forslagets § 244 nyttes lydbåndopptak som senere kan avspilles for retten, synes det ikke å være grunn til frykt for at rettssikkerheten skal komme i fare. «Jeg er i sterk tvil om hvorvidt påtalemyndighetens representant og siktedes forsvarer bør ha adgang til å være tilstede ved avhør av barn utenfor rettsmøte. Jeg er tilbøyelig til å anta at barnet vil bli distrahert og bli mindre fri i sin fremstilling dess flere personer det er som overværer avhøret. Hensynet til rettssikkerheten synes godt ivaretatt når det ifølge utkastet åpnes adgang til lydbåndopptak og dette forslag slutter jeg meg fullt ut til. «§ 244: Forslaget om at avhør av vitne under 16 år skal tas opp på lydbånd hvor dette er mulig, anses meget betydningsfullt. Det vil ved avspilling av opptak bli mulig å få en klarere oppfatning av utsagnets bevisverdi enn man kan få gjennom dommerens skriftlige gjengivelse. Det har ved disse avhør ikke vært uvanlig at dommeren til slutt gir sin egen karakteristikk av utsagnets troverdighet. Dette bør kunne opphøre når det foreligger lydbåndopptak. § 245: Etter utvalgets oppfatning vil den atmosfære av åpen, fortrolig samtale som tilsiktes oppnådd ved avhør utenfor rettsmøte, bli fullstendig forspilt hvis påtalemyndighet og forsvarer skal være tilstede, selv om disse er henvist til å sitte som tause tilhørere. Barnet vil uvilkårlig måtte spekulere på hva disse «mennene» sitter der for, det vil distraheres og bli mindre fri i sin framstilling når denne skal gis i overvær av et «publikum» om stort eller lite. Det ville faktisk være bedre om samtlige møtende deltok i samtalen. Etter utvalgets mening bør det imidlertid ikke være andre tilstede enn dommeren, en representant for barnevernsnemd, skole e. a. person som kan antas å ha barnets fortrolighet og selvsagt vergen. Komitéen sees å ha vært inne på de her nevnte spørsmål, men har avfeiet det hele med en henvisning til hensynet til rettssikkerheten. Det er utvalgets mening at dette hensyn blir tilstrekkelig varetatt når det gis adgang til lydbåndopptak, jfr. § 44. Spesielt m. h. t. stilling av spørsmål, antas det å være riktigst at dette helt og holdent overlates til dommeren, eventuelt slik at påtalemyndigheten og forsvareren på forhånd angir spørsmål som ønskes stillet. Det må dog være helt overlatt til dommeren å ta bestemmelsen. Skulle det så i lys av det som framkommer under dommeravhøret eller på annen måte bli nødvendig å stille nye spørsmål til barnet, bør det skje ved nytt dommeravhør, hvor barnet vil møte de samme personer som forrige gang, som da i noen grad kan forutsettes å ha vunnet dets fortrolighet eller i det minste framstille seg som kjente og ufarlige. Ved frammøte av påtalemyndighet og forsvarer vil avbrytelser av avhøret for konferanse mellom dommeren og disse være egnet til å distrahere og gjøre i alle fall mindre barn engstelige eller utålmodige, hva enten det konfereres i barnets nærvær eller i enerom. Utvalget oppfatter forøvrig utkastets bestemmelse om nærvær av forsvarer derhen at dette kun kommer på tale hvor det er en siktet, jfr. Innst. s. 276. I tilfelle hvor man ennå ikke har funnet å kunne skride til siktelse, skulle således - hvis denne oppfatning er riktig - forsvarer ikke kreves. Man kan ta det eksempel som ingenlunde er upraktisk, at barnet overfor sine foreldre har fortalt at en navngitt person har foretatt utuktig handling med det, hvoretter foreldrene anmelder saken til politiet. Alene på grunnlag av barnets opplysninger til foreldrene vil politiet sjelden gå til avhør av mistenkte, og det vil da ofte være det inntrykk man får av barnets troverdighet gjennom dommeravhøret, som vil være avgjørende for om man skal gå videre med saken. Utvalget går ut fra at man i slike tilfelle ikke vil ha plikt til - for å gi mistenkte siktetstatus og rett til å være representert ved forsvarer - å gjøre ham kjent med mistanken, idet det her nettopp er det inntrykk man får av barnets forklaring som vil være avgjørende for om det overhode skal foretas videre etterforskingsskritt i saken. Prinsipalt mener man imidlertid - som anført ovenfor - at dommeravhør av barn utenfor rettsmøte som hittil bør skje uten at hverken påtalemyndighet eller forsvarer er tilstede. Departementet finner det vanskelig å gå inn for komitéens forslag om at forsvareren og en representant for påtalemyndigheten skal få være til stede under avhør etter utk § 239, med den sterke motstand som dette forslag har møtt blant høringsinstansene, som skulle ha god oversikt over de praktiske problemer her. Man har overveid forslaget fra Dommerforeningens lovutvalg og Kristiansand byrett om at påtalemyndigheten og forsvareren skal varsles til avhøret, og med kjennskap til den protokollerte forklaring få rett til å be dommeren stille ytterligere spørsmål før barnet blir dimittert. En ordning med at partsrepresentantene skal varsles til et avhør der de ikke får være til stede, men eventuelt må vente i et siderom, finner man imidlertid kunstig. Da er det bedre at man fortsetter med den nåværende ordning, men om nødvendig innkaller barnet til nytt avhør dersom påtalemyndigheten eller forsvareren krever det etter å ha gjort seg kjent med barnets protokollerte forklaring, og eventuelt ha hørt på lydbåndopptak av forklaringen. - Man foreslår etter dette at komitéutk § 245 utgår. Til gjengjeld antar man at aldersgrensen i § 239 (komitéutk § 244) kan senkes til 14 år. Personer mellom 14 og 16 år er i dag gjennomgående så utviklet at de bør kunne avhøres i rettsmøte, som da selvsagt holdes for stengte dører (domstolslovens § 126 annet ledd og § 125) og med utelukking av siktede (utk § 245 og § 284) når det er behov for det. Paragrafene er i samsvar med komitéutk § 246 og § 247 . Om den siste av disse uttaler den kst statsadvokat i Nordland (Utengen): «Den omhandlede adgang også i tilfelle av innstillet etterforskning på grunn av bevisets stilling, må befryktes å føre til at domstolene - og også politiet - vil bli bebyrdet med utidige begjæringer. Departementet er for sitt vedkommende enig med komitéen. Man anser det prinsipielt riktig med en adgang til å begjære rettergangsskritt til avkrefting av mistanken når etterforskingen er innstilt på grunn av bevisets stilling. begjæringer. Videre gir utk § 241 annet ledd mulighet for å motvirke misbruk som kunne bli til noen byrde av betydning. Paragrafen svarer til komitéutk § 248, men avviker fra denne, jf nedenfor. «Jeg kan ikke slutte meg til komitéens forslag om at mistenkte, hans forsvarer og også fornærmede skal innrømmes rett til å gjøre seg kjent med saksdokumentene på etterforskingsstadiet - selv med den reservasjon som komitéen tar. Det er all grunn til å anta at en slik ordning vil vanskeliggjøre etterforskingen, bl.a. fordi vitner i høyere grad enn ellers vil kvie seg for å forklare seg åpent og videre fordi mulighetene til å forspille bevis åpenbart vil øke. - Det vil dessuten til stadighet kunne oppstå konflikter mellom de interesserte parter om hvorvidt lovens betingelser for utlån foreligger. Saken skal da ifølge utkastet forelegges forhørsretten som blir påbyrdet en usedvanlig vanskelig vurdering av spørsmålet om hvorvidt utlån kan skje «uten fare for etterforskingens øyemed». For politiet vil det ofte være ytterst komplisert å konkretisere alle de momenter som vil ha betydning for denne avgjørelse. Det er ganske åpenbart at det system som her søkes innført vil sinke og vanskeliggjøre saksbehandlingen. Det forekommer nok også idag at, saksdokumenter utlånes på etterforskingsstadiet. - Men det er en helt annen situasjon som vil oppstå for politiet dersom komitéens forslag lovfestes. «En hovedregel om at mistenkte, hans forsvarer samt fornærmede skal få adgang til å gjøre seg kjent med sakens dokumenter mens saken ennå er under etterforsking, må bestemt frarådes. Det vil skape unødige vanskeligheter for politi- og påtalemyndighet hver gang et avslag på utlånsbegjæring blir gitt, å begrunne at et utlån vil være til «fare for etterforskingens øyemed». Hovedregelen burde være at dokumentene ikke utlånes med mindre etterforskingen er kommet så langt at man etter en konkret vurdering finner å kunne la parter og forsvarere bli kjent med de opplysninger som foreligger. Man er av den oppfatning at hensynet til sakens oppklaring bør telle mer enn snarlig opplysningsplikt til parter m.v. «Man finner det meget betenkelig å innføre rett for mistenkte, forsvareren og også fornærmede, til å gjøre seg kjent med saksdokumentene på etterforskingsstadiet. Det kan spørres om ikke strpl.komitéen her - som også på enkelte andre punkter - er i ferd med å ofre rettshåndhevelsen på rettssikkerhetens alter. Generelt må det antas at det ved å gi mistenkte en slik adgang - og det vil også kunne gjelde forsvareren - vil det representere en fare for at etterforskingens øyemed forspilles og derved i sin ytterste konsekvens bli en fare for rettsordenen. En mistenkt vil f.eks. kunne skaffe seg fullt personalia på for ham farlige vitner og utsette disse for press eller sjikane for å få dem til å fragå sine forklaringer. Det skal heller ikke bli lett for politiet å få vitner til å forklare seg åpent under etterforsking etterhvert som det blir kjent at mistenkte, kanskje alt neste dag, skal lese forklaringen. Utkastet tar såvidt sees heller ingen reservasjoner m.h.t. hvilket tidspunkt under etterforskingen krav om aktinnsikt kan gjøres gjeldende, og det kan synes som mistenkte under henvisning til loven kan kunne forlange å holdes løpende underrettet. I tilfelle hvor politiet nekter utlevering av dokumentene, skal spørsmålet avgjøres av forhørsretten. Det vil ikke ofte være lett for politiet konkret å påvise fare for forspillelse av etterforskingens øyemed selv om man kan ha aldri så stor grunn til bekymring og man må regne med at begjæringene som oftest vil få forhørsrettens medhold. Etterhvert som dette blir kjent vil man måtte regne med et stadig økende antall begjæringer om utlån eller gjennomsyn av etterforskingsdokumenter, hvilket vil føre til tidsspille og nedsettelse av tempoet i saksbehandlingen. Når det i Innst, s. 277 uttales at første pkt. i utkastet til § 248 «antas å svare til den praksis som følges hos oss» har utvalget vanskelig for å slutte seg til dette. Den siterte artikkel av A. Hiort er forøvrig ikke å finne på det sted det henvises til i Norsk Sakførerblad. 1 Henvisningen skal være til Norsk Sakførerblad nr. 6/1958 (ikke 1968). Det er nok riktig at man i adskillig utstrekning låner ut dokumenter - fortrinnsvis i forseelsessaker som avgjøres ved forelegg - til sakførerne, men regelmessig først når saken er ferdig etterforsket men før det er tatt stilling til tiltalespørsmålet. Det er muligens dette det siktes til av Hiort. Men noen alminnelig praktisert adgang til å la siktede, fornærmede eller sakførere som opptrer for dem, få anledning til å gjøre seg kjent med dokumentene på etterforskingsstadiet - og på et hvilket som helst punkt av dette - har det etter utvalgets mening aldri vært. Hvis en sådan nå skulle bli lovfestet må man regne med å bli overrendt med slike begjæringer. Utvalget mener at det er berettiget å legge vekt på hensynet til en hurtig og effektiv saksbehandling og dette lar seg ikke forene med det krav til full aktinnsikt på etterforskingsstadiet som utkastet vil innføre. Man antar at kravet til rettssikkerheten er ivaretatt ved at det er full partsoffentlighet når tiltalespørsmålet er avgjort, jfr. forøvrig nærmere herom under kap. 21. Forberedelse til hovedforhandling. Man foreslår følgende ordlyd på paragraf 248: adgang til dokumenter som har vært framlagt i rettsmøte. Forøvrig avgjør påtalemyndigheten i hvilken utstrekning mistenkte, hans forsvarer eller fornærmede skal gis adgang til å gjøre seg kjent med saksdokumentene dersom dette blir begjært. Ved avgjørelsen skal det tas hensyn til om adgang som nevnt i 2. ledd kan medføre fare for at etterforskingens øyemed blir forspilt eller at saksbehandlingen unødig forsinkes. Departementet er enig med komitéen i at det er naturlig med en generell bestemmelse om retten til aktinnsikt på etterforskingsstadiet. Riksadvokaten har opplyst at forsvareren i enkelte tilfelle har gitt siktede kopier av utlånte etterforskingsdokumenter, og at kopier også er blitt spredt til andre. Dette har skadet etterforskingen og hatt uheldige virkninger også ellers. Riksadvokaten har bedt om at en overveier regler som kan hindre slike forhold. Departementet antar at det neppe bør gis nærmere regler i loven om begrensninger i retten til aktinnsikt eller om den måte retten skal utøves på. Med hjemmel i den generelle begrensning om at retten til aktinnsikt bare gjelder såfremt det kan skje uten fare for etterforskingens øyemed, må det kunne fastsettes begrensninger og vilkår i det konkrete tilfellet. Som utgangspunkt må påtalemyndigheten også kunne bestemme på hvilken måte retten til aktinnsikt skal skje, jf komitéinnst s 278 første spalte. Påtalemyndigheten vil f eks kunne nekte utlån eller kopier av dokumenter når det er en risiko for videre spredning til utenforstående. Med de kopieringsmuligheter en i dag har, er risikoen til stede for at dokumenter kopieres og spres i en utstrekning som går utover formålet for retten til aktinnsikt, og som bl a kan komme i konflikt med regler om taushetsplikt og på annen måte ha skadelige virkninger for vitner og andre utenforstående som har opptrådt i saken. Det kan derfor være naturlig at det som vilkår for utlån eller kopier settes forbud mot mangfoldiggjøring og spredning. Som komitéen gir uttrykk for bør det gis forskrifter om på hvilken måte retten til aktinnsikt skal utøves. En uttrykkelig heimel til dette er inntatt i nytt femte ledd, jf også utk § 28 sjette ledd. Dersom det er flere mistenkte i en sak, bør retten til aktinnsikt ikke gjelde dokumenter som ikke har betydning for vedkommende selv. Dette har vist seg å være et så praktisk viktig punkt at det er presisert i lovutkastet, jf nytt tredje ledd. I første ledd annet punktum har man for øvrig gjort en tilføyelse for å gjøre det klart at den offentlige forsvarer har krav på å få se de dokumenter som vil bli framlagt i et rettsmøte, før dette tar til, jf nåværende § 277 annet ledd. Denne paragraf er i samsvar med komitéutk § 253, som har sin bakgrunn i at instituttet rettslig forundersøkelse foreslås opphevd, jf foran s 72 (III B 1). «Som nevnt i forbindelse med omtalen av de alminnelige motiver er utvalget enig i forslaget om å avskaffe den rettslige forundersøkelse. Og det vil - som komitéen selv har nevnt - neppe være noe særlig behov for den foreslåtte bestemmelse i utkastets § 253 som i realiteten åpner adgang til rettslig forundersøkelse etter begjæring fra påtalemyndigheten. «Med god grunn har komitéen foreslått avskaffet rettslig forundersøkelse. Instituttet bør ikke kunne komme inn igjen «bakveien», og jeg tillater meg å foreslå § 253 strøket. «Jeg er enig i at man opprettholder adgangen til rettslig avhør således som komitéen foreslår... «§ 253: Utvalget er enig i at man beholder adgangen til rettslig forundersøkelse og kan i det vesentlige tiltre den begrunnelse komitéen har gitt for forslaget herom. «Komitéen har på side 279 noen kommentarer til § 253, således: «Det kan gjelde en sak mot en av påtalemyndighetens høyere embetsmenn eller en sak hvor det er mistanke om korrupsjon eller andre misligheter innen påtalemyndigheten. Utkastet til § 253 vil neppe forebygge forskjellsbehandling eller fremme rettssikkerhet. I de senere år synes atskillig å tale for at underordnet påtalemyndighet, særlig i «promille-saker», kan henlegge visse etterforskede anmeldelser hvor legalbevis peker mot straffefellelse. Politietterforskeren i slike saker, selv om han ikke godtar slike «skjønnsmessige» henleggelser, vil meget sjelden risikere de personlige ubehageligheter som følger av innrapportering av forholdet til overordnet påtalemyndighet. For ca. 15 år tilbake finnes et eksempel hvor to polititjenestemenn klaget over henleggelse av en anmeldelse hvor legalbeviset var fellende. at statsadvokaten beordret saken domstolsbehandlet. Resultatet var fellende dom med straff. Uten en full periodisk inspeksjon av slike saker ved statsadvokaten vil neppe denne slags «skjønnsmessige» henleggelser bli oppdaget. Endog ved en oppdagelse vil risikoen for den impliserte representant for underordnet påtalemyndighet være helt ubetydelig idet embetsmenn etter norsk lov har en priviligert status i den forstand at de ikke kan ilegges disiplinærforføyning. Departement et er for sitt vedkommende enig med komitéen og slutter seg til dens begrunnelse (innst s 279). Paragrafen er i realiteten i samsvar med komitéutk § 254. (Dom på tvangsarbeid er ikke lenger praktisk, jf foran til utk § 2). «Utvalget er enig i at adgangen til summarisk pådømmelse ved forhørsrett bør opprettholdes med de endringer som er foreslått i lovutkastets § 254 jfr: også § 98. Ifølge utkastet til § 254 kan forhørsretten unnlate å avsi dom når retten finner det betenkelig å pådømme saken. I forhold til gjeldende rett vil det etter utvalgets oppfatning være en avgjort fordel at det på denne måte klart kommer til uttrykk at forhørsretten - selv om vilkårene for øvrig er til stede - kan unnlate å pådømme en sak som etter rettens oppfatning ikke egner seg for summarisk behandling. «Videre foreslås at forhørsretten skal kunne nekte å avsi dom når «retten finner dette betenkelig» (§ 254). Det fremgår av de spesielle motiver til denne bestemmelse at man her sikter til sakens art, fortrinnsvis hvor det gjelder særlig alvorlige forhold eller hvor straffbarheten avhenger av en skjønnsmessig bedømmelse. Ellers synes en jevnføring mellom § 254 og § 242, 1. ledd å lede til den oppfatning at forhørsretten plikter å etterkomme påtalemyndighetens begjæring om rettslig avhør med henblikk på mulig summarisk pådømmelse, uten hensyn til om etterforskningsdokumentene viser at betingelsene for pådømmelse er til stede, idet det avgjørende (slik som nu) vil være hva siktede måtte forklare «innen retten». Komitéutkastet avbøter følgelig ikke den svakhet ved loven, som fører til at forhørsrettene fra påtalemyndigheten til stadighet mottar saker «med anmodning om rettslig avhør og summarisk pådømmelse, såfremt betingelse foreligger», tydeligvis med det underforståtte håp at forhørsdommeren skal greie å oppnå fra siktede den uforbeholdne tilståelse, som politiet ikke har maktet eller gitt seg tid til å tilveiebringe. En rekke dommerkontorer, herunder Kristiansand byrett, har så stor arbeidsbyrde at man bør få klar hjemmel til å avslå disse tidkrevende avhør med protokollasjon når det ikke på forhånd er klarlagt at saken etter de foreliggende opplysninger normalt vil kunne pådømmes summarisk. «I § 254 har man opprettholdt den nåværende regel om adgang til å få en straffesak pådømt i forhørsrett, men med reservasjonen: «med mindre retten finner dette betenkelig». Denne reservasjon bør utgå. Det bør være plikt for retten til å avsi dom når betingelsene for forhørsrettsdom er til stede. Den foreslåtte reservasjon vil kunne bli praktisert på høyest ulike måter av de forskjellige dommere. Jeg har således f.eks. hatt å gjøre med en underrettsdommer som av prinsipp ikke vil dømme ungdommer under 17 år i forhørsrett - selv om betingelsene for forhørsrettsdom var til stede, og selv om det var påstått betinget straff i form av utsettelse med straffeutmåling -, men sendte sakene tilbake i henhold til den nåværende strprl. § 283, i-f. «Komitéen foreslår endel endringer for å avbøte visse svakheter som i dag antas å hefte ved ordningen (side 88, 2. sp.), og den foreslår i vedkommende bestemmelse (§ 254) inntatt en reservasjon for tilfelle hvor retten finner pådømmelse betenkelig. Dette er kanskje mindre presist som rettesnor. Komitéen har vist til Riksadvokatens skriv av 11. oktober 1933 ang. saker hvor det er tale om sikring og forvaring. Riksadvokaten har i rundskriv av 30. mars 1968 og 21. april 1969 påpekt endel andre saker som etter sin art ikke anses egnet til pådømmelse i forhørsrett. Det er mulig at en nærmere formulering med hensyn til de saker man her har for øye vanskelig kan gjøres, men det ville nok ha vært en vinning om man søkte å komme det noe nærmere. Departementet er blitt stående ved å burde slutte seg til komitéens utkast (dog slik at «tvangsarbeid» utgår i annet punktum). Man kan være enig med Kristiansand byrett i at saker ikke bør sendes forhørsretten til rettslig avhør og mulig summarisk pådømming med mindre det er rimelig utsikt til at slik pådømming kan finne sted, men om nødvendig bør dette innskjerpes ved instruks. På den annen side bør heller ikke forhørsretten avslå summarisk pådømming hvor de formelle vilkår foreligger, med mindre det med rimelig grunn (på grunn av sakens art eller andre særlige omstendigheter) kan anses betenkelig med slik pådømming. En nærmere presisering på dette punkt antas imidlertid å være nytteløs. Man peker for øvrig på den utvidede adgang til å oppnevne offentlig forsvarer for siktede under behandlingen i forhørsretten etter utk § 100. Kapitlets 6 paragrafer - § 249, § 250, § 251, § 252, § 253, § 254 - svarer til komitéutk § 255, § 256, § 257, § 258 § 260 § 261. Utk § 251 om tiltale mot alvorlig sinnslidende og psykisk utviklingshemmede i betydelig grad, er endret i forhold til § 257 i komitéens utkast. Etter komitéens utkast er adgangen til å fremme sak mot disse persongrupper avhengig av om de har partsrettigheter. Det siste spørsmålet er regulert i utk § 84. Som det framgår av merknadene til denne paragraf, har departementet tatt opp de regler som gjelder alvorlige sinnslidendes og psykisk utviklingshemmedes stilling i en straffesak til særskilt vurdering etter at den alminnelige høringsbehandling var avsluttet. Departementet har foreslått endringer (presiseringer) i komitéens utkast til § 84, for å sikre at sinnslidende og psykisk utviklingshemmede gis partsrettigheter i størst mulig utstrekning. Om adgangen til å fremme sak mot disse persongrupper uttalte man i høringsnotatet følgende i tilknytning til § 257 i komitéutkastet: «Det følger av første ledd at adgangen til å reise sak med påstand om straff (og mortifikasjon) er gjort avhengig av om siktete skal innkalles til rettsmøtene i saken etter forslagets § 84. Derimot skal det etter forslaget kunne reises sak om sikring og inndragning som ikke er straff,1 selv om siktete kan unnlates innkalt. Dels kan det spørres om det ikke alltid bør være adgang til å fremme straffesak mot en person som har vært tilregnelig i gjerningsøyeblikket, og at man heller får ta hensyn til siktetes tilstand i samband med reaksjonsfastsettingen. I denne forbindelse skal man være merksam på at det ikke under noen omstendighet blir aktuelt å fullbyrde en ilagt fengselsstraff når siktete er sinnsyk eller åndsvak, jfr. nedenfor i 4. Man vil overveie å åpne adgang til å fremme - foruten sak om sikring (eller annen særreaksjon som måtte tre istedenfor sikring) og inndragning - sak om bot og rettighetstap. (På den annen side kunne det kanskje være tale om å ta det motsatte utgangspunkt og hevde at heller ikke sak om sikring (eller annen særreaksjon) burde kunne fremmes i disse tilfelle, og at man eventuelt fikk nøye seg med den adgang til tvangsinnlegging som følger av lov 28 april 1961 om psykisk helsevern i slike situasjoner.) Departementet er for sin del tilbøyelig til å anta at forslaget til § 257 for så vidt angår fengselstraff og sikring, innebærer en noenlunde naturlig avgrensning i adgangen til å reise sak. 1 Etter endringslov 26 juni 1973 nr 2 er inndragning ikke i noe tilfelle straff. Skal man opprettholde sammenkoblingen mellom reglene om innkalling og om adgang til å reise straffesak, må en endring i utk. § 84 annet ledd føre til at også utk. § 257 første ledd endres. Man har mottatt følgende uttalelser om høringsnotatet på dette punktet: Den norske Dommerforening uttaler: «Bestemmelsen omhandler det tilfelle at siktede, som på gjerningstiden var strafferettslig tilregnelig, i tiden mellom handlingen og pådømmelsen av saken er blitt sinnssyk eller åndssvak i en slik grad at han ikke har møterett etter § 84 og dermed heller ikke har partsrettigheter. Komitéutkastets § 257 bestemmer at i et slikt tilfelle kan krav om straff og mortifikasjon ikke fremmes. Departementet antar på sin side at krav om straff i form av bot og krav om rettighetstap bør kunne fremmes i slike tilfeller. Mindre alvorlige grader av inntrådt sinnssykdom eller åndssvakhet er, også etter komitéutkastet, ikke til hinder for å fremme noe slags strafferettslig krav. Holder man fast ved karakteristikken av den situasjon § 257 tar sikte på, finner jeg det vanskelig å følge departementet. For de tallrike mindre, trivielle forgåelser er det neppe noe påtagelig behov for å bøtelegge denne lille gruppe mennesker. Reell betydning vil departementets forslag ha i de tilfeller hvor spesiallovgivningen er blitt krenket og hvor den naturlige og normale reaksjon vil være en kraftig bot. Men er siktedes situasjon blitt slik at han mangler partsrettigheter, vil det vel ofte være så at også forgåelsen er et symptom på at en sykelig utvikling er i gang. Men iallfall vil jeg anta at svært mange vil reagere mot at et menneske som relativt raskt er kommet i en slik forfatning også skal overgås en straff som han forutsetningsvis ikke vil skjønne noe av. Tapes de økonomiske fordeler av en slik forgåelse ved inndragning, vil dette svare til hva mange vil anse som adekvat og tilstrekkelig i en slik situasjon. Riksadvokaten (Dorenfeldt) er enig i at utkastets § 257 bør endres, «slik at denne paragraf blir konform med endringen i utkastets § 84, 2. ledd». «Utvalget har ingen særlige bemerkninger til hva Justisdepartementet uttaler om lovutkastets § 257. Sak om straff (herunder bot) bør vel dog ikke kunne fremmes, hvor siktede har vært innkalt til rettsmøte i medhold av den utvidede adgang som nå foreslås innført. Utvalget forstår at dette også er departementets oppfatning. Hvor siktedes nærvær i retten (under etterforskning m.v.) er begrunnet i rene rettssikkerhetsbetraktninger men forøvrig «åpenbart unyttig», bør det ikke være adgang til å fremme straffekrav mot ham. «Det synes rimelig at kriteriene for rettens avgjørelse av om siktede skal innkalles til hovedforhandling er de samme som fastsatt for innkalling til rettsmøter under saksforberedelsen. Ifølge § 257, 1. ledd skal det - selv om siktede ikke anses i stand til å utøve partsrettigheter - kunne reises sak om sikring og inndragning. Departementet viser til NOU 1974:17, der Straffelovrådet foreslår betydelige modifikasjoner i sikringsbestemmelsene. Nærværende bestemmelse antas å måtte sees i sammenheng med det som blir resultat av behandlingen av nevnte innstilling. Man viser i denne forbindelse til Sosialdepartementets (Helsedirektoratets) merknader til Straffelovrådets forslag. «Vi støtter forslaget til endring av § 257 forsåvidt gjelder forslaget om at straffesak ikke kan fremmes hvis sinnssyk eller åndssvak ikke er innkalt til rettsmøte. Vi er imidlertid betenkte over at man derimot finner å kunne reise sak om sikring selv om ikke vedkommende er innkalt. Dette er etter vår mening en for formalistisk oppfatning av særreaksjonen sikring, som, i alle fall hvis sikring foregår i anstalt, neppe oppleves som annet enn fengselsstraff. Vi mener derfor at også adgangen til å reise sak om sikring må knyttes til innkallingsplikten. I de tilfeller der den siktede sinnssyke eller åndssvake er klar over hva saken gjelder, vil en forføyning uten at vedkommende har fått delta i rettsmøtet kunne bidra til varige og skadelige følelser av overgrep og umyndiggjøring. Der den siktede ikke skjønnes å være i stand til å delta i forhandlingene, vil det antakelig i de aller fleste tilfeller være snakk om så markerte mentale forstyrrelser at Lov om psykisk helsevern blir å anvende. I den forbindelse vil vi forøvrig uttale oss mot en utvidelse av adgangen til tvangsinngrep etter denne lov. Vi henviser her til de innledende betraktninger om faren ved et for utvidet medisinsk helsebegrep på bekostning av vanlige prinsipper for rettergang. Så langt som mulig må også personer med avvikende adferd behandles av rettsapparatet når tvang skal anvendes. Heri ligger etter vår mening den beste garanti mot overgrep, garantier som rent administrative organer, deriblant de medisinske og omsorgsmessige, ikke kan gi. Departementet finner det klart at sikringssak må kunne fremmes mot de persongrupper det her gjelder. Heller ikke tar man nå opp forslag om at sak i alle tilfelle skal kunne fremmes for så vidt den gjelder bot og rettighetstap. En slik endring bør vurderes i samband med revisjonen av reglene om strafferettslig utilregnelighet og strafferettslige særreaksjoner (NOU 1974:17), jf Sosialdepartementets uttalelse. Departementet er ellers i prinsippet enig med komitéen i at det bør være adgang til å reise sak såfremt vedkommende har partsrettigheter (se innst s. 281-282). At departementets utkast muligens innebærer en viss utvidelse med hensyn til hvem som skal ha partsrettigheter, bør ikke medføre noen endring i dette prinsipielle utgangspunkt. Spørsmålet om vedkommende må frikjennes fordi han var strafferettslig utilregnelig i gjerningstiden, vil måtte prøves under saken. Er den alvorlige sinnslidelse oppstått på et senere tidspunkt, vil det etter omstendighetene kunne tas hensyn til dette ved reaksjonsfastsettingen, og ikke under noen omstendighet vil det bli spørsmål om å fullbyrde fengselsstraff mens siktede er alvorlig sinnslidende, jf § 459. En nyansering på det grunnlag Advokatforeningen antyder, vil også praktisk bli svært komplisert. Begrepene «sinnssyk» og «i høy grad åndssvak» er foreslått skiftet ut med hhv «alvorlig sinnslidende» og «psykisk utviklingshemmet i betydelig grad», jf utk § 84 og merknadene til denne paragraf. Særregler som foreslått i komitéutk § 259 er ikke tatt med, jf nedenfor. Politiembetsmenennes Landsforening (utvalget) uttaler om komitéutk § 259: «Man ser ingen nødvendighet for å gå over til å bruke betegnelsen «stevning» når det reises sak om inndragning eller mortifikasjon. I straffeprosessen er «stevning» stevning til siktede, tiltalte eller vitner og betegnelsen bør ikke samtidig brukes på noe helt annet. Når det gjelder saker som alene gjelder inndragning vil som regel foreleggsformen bli benyttet, og den foreslåtte endring vil således ha liten betydning her. Departementet er enig i det som her er uttalt, og man er blitt stående ved ikke å burde tiltre komitéens forslag på dette punkt. For de øvrige bestemmelsers vedkommende henholder man seg til komitéens motiver (s 280-284). Man nevner ellers at statsadvokaten i Troms og Finnmark (Hallvang) gir uttrykk for at utkastet ikke er til hinder for en ledigere form ved beskrivelsen av faktum i tiltalebeslutninger og forelegg enn den som er vanlig i dag. Departementet er enig i dette. For øvrig vil departementet gi uttrykk for at det ikke er nødvendig - slik det stort sett har vært forholdt i praksis - at tiltalebeslutning og forelegg for ett straffbart forhold komprimeres under ett punktum (i en hovedsetning og opptil flere bisetninger), som omfatter både det rettslige og det faktiske grunnlag for tiltalen eller forelegget. En slik form kan nok tvinge påtalemyndigheten til en presis framstilling som konsentreres om det strengt relevante, men den fører ofte til at tiltalebeslutningen og forelegget blir tungt tilgjengelig. Samme forhold er for øvrig aktuelt ved utformingen av spørsmålsskrift til lagretten, jf merknadene til § 317. Etter departementets mening bør praksis på dette område legges om slik at innholdet i tiltalebeslutning, forelegg og spørsmål til lagretten spaltes opp i flere setninger eller avsnitt. slik oppdeling ble praktisert i landssviksaker etter krigen for tiltalebeslutning og forelegg (disse saker ble behandlet ved meddomsrett). Departementet forutsetter at en annen utforming som foreslått ikke kommer i konflikt med de krav som må stilles til presisjon. Politiets Sentralorganisasjon uttaler at også polititjenestemenn som ikke hører til påtalemyndigheten, bør kunne henlegge «etterforskingssaker som ikke har ført til slikt resultat at tiltale kan påregnes reist av påtalemyndigheten». Dette anser man imidlertid utelukket så lenge påtalemyndigheten har ansvaret for etterforskingen, jf utk § 225 og merknadene til denne. Kapitlet er i samsvar med komitéutk kap 20 med de avvik som beror på at man foreslår opprettholdt ordningen med Høyesterett som eneste ankeinstans også for vedtatte forelegg, jf foran s 64-65 (III A 5 c) og nedenfor til utk § 259 og § 260. Paragrafen er i samsvar med komitéutk § 262 første ledd, jf komitéens motiver (s 284-289), spesielt drøftelsene av spørsmålet om såkalte skrankeforelegg, dvs forelegg som vedtas mens vedkommende sitter arrestert. I dette spørsmål har komitéen delt seg i to fraksjoner. Et mindretall på tre medlemmer vil sette en stopper for bruken av skrankeforelegg, især med tanke på drukkenskapsarrestanter, som spørsmålet spilte en større praktisk rolle for før løsgjengerloven § 16 ble opphevd ved lov 6 mai 1970 nr 27. Istedenfor vil mindretallet innføre en adgang til helt summarisk pådømming av forseelsessaker når vedkommende tilstår. «Når det gjelder de såkalte skrankeforelegg, er utvalget enig med komitéens flertall, og man kan i det vesentlige tiltre den begrunnelse som flertallet har gitt (innstillingen side 287-289). De praktiske hensyn bør her være avgjørende for at man beholder adgangen til på stedet å få et straffbart forhold avgjort ved at siktede vedtar en bot. Dette har - som innstillingen viser - ganske stor betydning selv etter at straffbarheten av åpenbar beruselse på offentlig sted ble opphevet ved en lovendring i 1970. «For mitt vedkommende er jeg enig med flertallet i at det ikke er grunnlag for å oppheve adgangen for drukkenskapsarrestanter til å vedta forelegg. I praksis skjer det dem ingen urett ved det. I utlandet bruker man i stedet politidommere - som neppe gir mildere straffer. Men der har man ikke jurister som politiembetsmenn. Her i landet ville en overgang til politidommere bare volde ulemper for herreds- og byrettene, politikamrene og arrestantene. I realiteten er politiembetsmennene å anse som dommere ved behandlingen av disse saker og vel så kvalifiserte som en dommerfullmektig. Lagmann Nissen uttaler at han finner å måtte slutte seg til flertallsfraksjonen. «Vi har merket oss at et mindretall i komitéen foreslår at forelegg ikke skal kunne vedtas av noen som er pågrepet eller fengslet som siktet for en straffbar handling eller er i fengslig forvaring etter løsgjengerlovens § 20. Konsekvensen av forslaget vil være at sakene enten må avgjøres i retten eller løslatelse finne sted før saken sluttbehandles av påtalemyndigheten. Selv om man sympatiserer med det syn som ligger til grunn for mindretallsforslaget, er de praktiske ulemper som flertallet påpeker side 287-289 så åpenbare at vi finner å måtte slutte oss til flertallet. Særlig kan det være grunn til å fremheve at mindretallsforslaget er betenkelig hvis hensynet til rask avgjørelse av sakene (eksempelvis mot sjøfolk, tilreisende personer o.s.v.) skulle medføre krav om en slags «dommervakt», et spørsmål vi forøvrig har funnet grunn til å komme nærmere inn på nedenfor ved omtalen av komitéens utkast til endrede regler om pågripelse og varetektsfengsling. Sorenskriveren i Skien (Cappelen) uttaler: «Jeg er enig med flertallet. Mindretallets forslag mot «skrankeforelegg» finner jeg mindre heldig og ikke praktisk. «Når det gjelder spørsmålet om et nytt tillegg til § 262 og ny § 254a, ønsker Wiik å uttale at han er enig med mindretallet i komitéen (3 medlemmer) i den foreslåtte tilføyelse og endring som han finner prinsipielt vesentlig riktigere enn den som flertallets resultat leder til, selv om han ikke føler seg trygg på at ulempene i praksis blir fullt så små som mindretallet antar, og er enig med flertallet i at de prinsipielle betenkeligheter mot fortsatt bruk av skrankeforelegg vil bli redusert hvis drukkenskapsloven i nær fremtid blir endret nogenlunde overensstemmende med det foreliggende lovforslag. Han kan ikke tillegge det nevneverdig vekt at mindretallets ordning vil føre til en økning av arbeidet med disse saker, men er enig med flertallet i at det kan oppstå ulemper og vansker i saker som gjelder fangst og fiske. Riksadvokaten (Dorenfeldt) uttaler at når det gjelder skrankeforelegg er han enig med flertallet. «Også bestemmelsen om vedtakelse synes grei. I denne forbindelse bemerkes at jeg ikke på noen måte deler mindretallets betenkeligheter når det gjelder de såkalte skrankeforelegg. Jeg tillater meg i denne forbindelse og i all beskjedenhet å vise til min artikkel i Politiembetsmennenes Blad nr. 6/1966. «Om bruken av de såkalte skrankeforelegg er det for ikke så lang tid tilbake innhentet uttalelse fra påtalemyndighetens tjenestemenn - -1 . Med det forslag som foreligger angående endringer i lov av 31. mai 1900 om løsgjengen, betleri og drukkenskap (Ot. prp. nr. 54 for 1968-69) og siden disse saker ytterligere skal utredes, vil de dermed sammenhengende spørsmål best kunne drøftes i annen sammenheng, og jeg går derfor ikke nærmere inn på argumentasjonen her. Imidlertid støtter jeg komitéflertallets syn og slutter meg til dettes konklusjon. 1 Se komitéinnstillingen s 288. «Et mindretall i komitéen ønsker avskaffet adgangen til avgjørelse ved «skrankeforelegg» overfor personer som sitter i drukkenskapsarrest eller er pågrepet eller fengslet for en straffbar handling. Motivet bak dette ønske er åpenbart frykten for at politiet skal misbruke sin mulighet for en rask avgjørelse av saken overfor en person som antas ikke å være i den tilstrekkelige balanse til å treffe en riktig avgjørelse vedr. spørsmålet om vedtakelse eller ikke vedtakelse. Alternativet måtte i tilfelle være at siktede skulle fremstilles for en dommer. I praksis vil dette nødvendigvis by på visse problemer, og i praksis vil det vel dessuten i svært mange tilfelle medføre at siktede blir fremstilt for en ung dommerfullmektig med beskjeden erfaring. En har liten tro på at en slik ordning vil innebære noen fordel og likeledes at det er liten grunn til å frykte for at politiets embetsmenn vil misbruke den myndighet de i dag har til å utferdige «skrankeforelegg». Det kan sikkert ikke benektes at det gjennom tidene har vært drevet en noe hard justis ved forelegg overfor personer som blir tatt direkte opp fra fyllearresten, og jeg har forstått det slik at mindretallet som bakgrunn for sitt standpunkt i første rekke har festet seg ved uheldige forhold på dette felt omtalt i Finn Backer Midbøes redegjørelse. En ser ikke bort fra at Midbøes redegjørelse som bl.a. påpeker en rekke uheldige forhold vedr. «skrankeforelegg», har hatt sin misjon, men det er vel også riktig å presisere at utviklingen i sin alminnelighet hva straffereaksjonen angår i høy grad har medført at tidligere uheldige utvekster ved «skrankeforeleggene» er luket bort. Det antas i dag eksempelvis å være nær ved utenkelig at en botlagt ikke blir gjort kjent med betenkningsfristen. «Jeg er enig med komitéflertallet som går inn for at forelegg også skal kunne vedtas av varetektsfanger og drukkenskapsarrestanter (s. 287 ff.). Komitémindretallets betenkeligheter ved den gjeldende ordning forekommer meg overdrevne. «Et mindretall er i mot bruk av skrankeforelegg mot den som er pågrepet eller fengslet som siktet for straffbar handling eller i forvaring i medhold av løsgjengerlovens § 20. Jeg er her enig med flertallet. I forbindelse med Innstillingen om den nye straffeprosessloven og Straffelovrådets arbeide med spørsmålet, ble problemet tatt opp av Riksadvokaten i 1966. Ordningen med skrankeforelegg har mange fordeler slik som komitéens flertall peker på. Imidlertid antar jeg at det ofte ilegges for mange dager som subsidiær fengselsstraff ved forelegg. Særlig når det gjelder overtredelse av drukkenskapslovens § 16 hender det at bøtene er for høye. Etter utkastets § 262, 2. ledd, kan Kongen nå sette forskjellige maksimumsbeløp for forskjellige grupper saker. Begrensning for subsidiær fengselsstraff er foreslått i endringene i reglene om drukkenskapsforseelser og alkoholmisbruk. Endel av mindretallets betenkeligheter med skrankeforelegg skulle dermed falle bort. «De betraktninger mindretallet her gjør seg til talsmann for, har etter mitt skjønn ingen forankring i det virkelige liv, slik dette oftest arter seg. Dersom en noensinne har opplevet fremstillingen av «nattens fangst» i f. eks. politiretten i Bow Street i London, vil en trolig ganske snart kunne innse hvor langt mere human, betryggende og menneskelig den nåværende norske ordning i virkeligheten er. Selv har jeg hatt anledning til å studere engelsk praksis på dette felt på nært hold, og etter de erfaringer jeg mener å ha gjort, finnes det knapt noe mere nedverdigende her i livet enn det som overgår en arrestant under fremstillingen i politiretten i England. Jeg føler meg forvisset om at vi ville få lignende forhold også her til lands ganske snart, om man skulle følge mindretallets innstilling om bøteleggelse ved dommer istedenfor ved en politiembetsmann. Enn verre ville det hele arte seg om arrestantene skulle lide den tort å bli fremstillet i retten for en ungdommelig dommerfullmektig, nyutklekket som kandidat og med liten eller ingen erfaring fra det praktiske liv. Og en må være ganske klar over at disse sakene nær sagt unntakelsesfritt ville blitt overlatt dem. Jeg skulle tro at «delinkventene» langt heller ville foretrekke å bli konfrontert med en politiembetsmann, vanligvis en mere moden og voksen person, med langt mere forståelse av og innsikt i de problemer og vansker arrestanten strir med enn hva man vanligvis ville kunne finne hos en ung dommerfullmektig. «Jeg vil advare sterkt mot mindretallets forslag om at forelegg ikke skal kunne vedtas av den som er pågrepet eller fengslet som siktet for straffbar handling eller i fengslig forvaring etter løsgjengerlovens § 20. Jeg kan ikke innse at noe er vunnet ved å fremstille drukkenskapsarrestanter for en dommer - i landdistriktene vil det vanligvis bli tale om en dommerfullmektig - enn for en politiembetsmann. Det er ikke noen grunn til å frykte for at politiembetsmenn i dag vil misbruke siktedes reduserte tilstand for å få ham til å vedta et forelegg. Det er skjedd en betydelig utvikling i synet på alkoholisme og alkoholmisbrukere, og bøtepraksis i dag overfor slike er meget lempelig. Hvor skyldsspørsmålet er på det rene - og det vil som regel være tilfelle i disse sakene - vil resultatet bli en bot, hvis påtalemyndigheten ikke finner å ville avgjøre saken ved en advarsel. For siktede må det kunne gå ut på ett om boten vedtas ved et skrankeforelegg eller dikteres av en dommerfullmektig. Det vil sannsynligvis være mere hensynsfullt overfor siktede å la ham vedta et forelegg i stillhet enn å trekke ham frem i en rettssal i full offentlighet. I dette distrikt hvor dommeren bor ca. 180 km fra politikammeret vil mindretallets forslag føre til store praktiske vanskeligheter. Enhver gjennomreisende drukkenskapsarrestant vil måtte løslates uten bot medmindre dommeren tilfeldigvis skulle oppholde seg i Kirkenes. Kirkenes har en meget stor gjennomgangstrafikk av norske og utenlandske turister og et betydelig antall anløp av utenlandske skip og norske fiskefartøyer. Mindretallets forutsetninger om at man kan løslate arrestantene uten særlige ulemper, holder således ikke stikk i dette distrikt. «Forøvrig gir utvalget sin fulle tilslutning til komitéflertallet når dette går inn for at det ikke skal være forbud mot at forelegg vedtas av noen som er undergitt varetektsfengsel eller drukkenskapsarrest, og tiltrer i alt vesentlig flertallets begrunnelse. Man vil legge til, at det ikke kan antas mere prosessuelt betryggende at de såkalte «skrankeforelegg» som utferdiges av erfarne politiembetsmenn, erstattes med summariske domsavgjørelser av unge og hyppig skiftende dommerfullmektiger. Man vil også nevne at gjennom den daglige ekspedisjon av drukkenskapsarrestanter kommer politiets embetsmenn i direkte og personlig kontakt med disse mennesker og erverver seg på den måte et personalkjennskap som man ikke får gjennom lesning av anmeldelser og etterforskingsdokumenter. Dette ser utvalget som et viktig moment, fordi det er egnet til å motvirke den fare det kan være - bl.a. på grunn av økende arbeide - å miste mennesket av syne og kun se journalnumre og akter. «Det er å håpe at arbeidet med revisjon av reglene om drukkenskapsforseelser innen kort tid vil føre til en avkriminalisering av rushandlinger. I så fall vil den praktiske betydning av mindretallets forslag til § 262 bli liten. Etter de strafferegler som nå gjelder må imidlertid mindretallets forslag klart foretrekkes fremfor flertallets. I Lov og Rett 1970 s 186 uttaler Anders Bratholm at han deler komitéflertallets skepsis med hensyn til politidomstoler, men han antyder en ordning som man har i flere land, nemlig «at en bot aldri skal bli gjenstand for soning før retten har tatt standpunkt til spørsmålet». I så fall «vil ikke ordningen med skrankeforelegg være så betenkelig», og denne vil dessuten miste meget av sin betydning dersom vanlig beruselse blir avkriminalisert. Departementet er enig med komitémindretallet i at ordningen med bruk av skrankeforelegg overfor drukkenskapsarrestanter har vært forbundet med visse prinsipielle betenkeligheter. Imidlertid finner man å burde tiltre komitéflertallets argumentasjon mot mindretallets reformforslag. Man legger vekt på at spørsmålet om bruk av skrankeforelegg er kommet i en vesentlig annen stilling etter at åpenbar beruselse på offentlig sted er blitt avkriminalisert. Det var særlig det alminnelige drukkenskapsklientel komitémindretallet hadde for øye, selv om dets forslag for så vidt var av en helt generell natur. Departementet vil ellers understreke viktigheten av at de ressurser man rår over settes inn på å styrke rettssikkerheten på de områder hvor det er mulig å oppnå reelle resultater. Mindretallets alternativ vil utvilsomt innebære en merbelastning både for politi og domstoler, mens de garantier det skulle gi fra siktedes synspunkt er tvilsomme. Man viser til det som er uttalt i høringsuttalelsene om hvordan mindretallets forslag kan tenkes gjennomført hos oss. Som komitémindretallet selv er inne på er det uheldige bilde som har vært tegnet av foreleggspraksis, spesielt overfor drukkenskapsarrestanter, neppe dekkende i dag. Man peker for øvrig på at mindretallets forslag om summarisk pådømmelse, forutsetter at siktede erkjenner straffeskyld. Selv om dette er et nødvendig vilkår, vil det trolig kunne innebære et press på siktede for å erkjenne straffeskyld. Det synes ellers å være alminnelig tilfredshet med at adgangen til å bruke forelegg blir foreslått utvidet, men flere anser det unødvendig at det settes størstebeløp for den bot som kan vedtas ved forelegg, jf komitéutkastets annet ledd. «Vi er enige i forslaget om at forelegg skal kunne utferdiges i alle saker, hvor vedkommende straffebud gir adgang til å anvende bot, uten hensyn til straffebudets øvre strafferamme. Den nuværende begrensning for forbrytelsessaker i strpl. § 287 er kunstig og irrasjonell og fører til slike eiendommelige resultater at eksempelvis «hovedmannen» kan få sitt forhold avgjort ved bot etter naskeribestemmelsen (strl. § 262), mens den som mottar fra tyven til eget forbruk, f. eks. en pakke sigaretter, som er stjålet, nok kan straffes med bot (strl. § 318, 2. ledd), men må få saken avgjort ved dom. «Annet ledd i utkastet til § 262 om maksimumsbeløp for bot og inndragning finner jeg ikke nødvendig. I tilfeller av urimelig høye bøter eller inndragninger har man adgangen til opphevelse (utkastets § 265) og anke (utkastets § 266). Den Norske Advokatforening, utvalg for strafferett og straffeprosess, uttaler: «Utvalget er enig i den utvidede adgang til å avgjøre en sak ved vedtagelse av forelegg. I denne forbindelse peker straffeprosesslovkomitéen på (innstillingen side 284, 2. spalte) at for tyveri (§ 257) kan bøtestraff ikke anvendes og det blir derfor heller ikke spørsmål om forelegg. Komitéen anfører at det kanskje burde være adgang til å bruke bot også for simpelt tyveri, f. eks. for mindre tyverier, men at dette er et strafferettslig spørsmål som faller utenfor komitéens mandat. Utvalget mener at det kan være grunn til å gjøre en forandring i straffeloven på dette punkt og vil be om at straffelovsrådet tar opp dette spørsmål. «Det er utvilsomt en fordel at grensene for anvendelse av forelegg nå blir myket opp. Jeg har således ved flere anledninger savnet adgang til å anvende forelegg f. eks. i saker angående beskjedne tilfelle av heleri, bedrageri o. l. «De beløpsgrenser som forutsettes fastsatt etter annet ledd ifølge sakens art, vil vanskelig kunne utformes slik at de alltid blir passende. De saker det gjelder, vil konkret sett kunne være meget forskjellige. Man må også ta hensyn til strl. § 27. De forutsatte grenser måtte også relativt hyppig endres. «Forslaget om at Kongen skal kunne fastsette maksimumsbeløp for bøter og inndragningsbeløp som kan ilegges ved forelegg er upraktisk og unødvendig. Vanligvis vil bøter og inndragning over de antydede maksimumsbeløp (kr. 1 000 ev. kr. 5 000) ikke komme på tale, men det kan være på sin plass. Jeg tenker her særlig på overtredelser av næringslovgivningen og lovgivningen om jakt, fiske og fangst. Hvis håndhevelsen av slike bestemmelser skal ha noen hensikt må reaksjonene minst svare til det forventede og sannsynlige utbytte av overtredelsene. Hvor siktede erkjenner sin skyld og er villig til å underkaste seg en betydelig reaksjon bør man ikke tvinges til en rettssak som ikke har noe annet formål enn å fastsette reaksjonens størrelse. Man vil ikke ha flere opplysninger å støtte seg til enn dem som allerede finnes i saksdokumentene og hele hovedforhandlingen blir mere eller mindre en formsak. Siktede kan nekte å vedta et forelegg som han finner urimelig. Den nåværende praksis gir heller ingen grunn til å frykte for misbruk av foreleggsmyndigheten i retning av for drastiske reaksjoner. Den kritikk som har forekommet har snarere vært rettet mot for lempelige bøter. Siktedes formuesforhold vil ofte influere på botens størrelse og det kan ikke et lovbestemt maksimumsbeløp ta noe hensyn til. Dessuten vil man stadig måtte forandre maksimumsbeløpene ettersom pengeverdien endrer seg. Politimesteren i Moss (Blekeli) «at det ikke foreligger tilstrekkelige grunner til å innføre et system med maksimumsbeløp. Det er idag ingen begrensning forsåvidt og det gjeldende system har etter min oppfatning fungert tilfredsstillende. «Utvalget er enig i at det åpnes adgang til utferdigelse av forelegg i forbrytelsessaker uavhengig av strafferammen. Det antas ikke å være noe behov for å fastsette maksimumsbeløp for de bøter som kan ilegges ved forelegg. Det kan ikke sees å ha hatt påviselige skadevirkninger at de maksimalgrenser straffeloven opprinnelig fastsatte ble opphevet og det synes da vesentlig å være betenkeligheter av mere formell art som ligger til grunn for komitéforslaget. En fordel ved straffelovsendringen i 1946 var at de bøtemaksima som var fastsatt i spesiallovgivningen - og som tildels lå betydelig over straffelovens - helt kunne sløyfes. Nå ønsker komitéen å innføre dem igjen, idet den foreslår en slags pristariff etter arten av de forskjellige saker. Dette er et tilbakeskritt og vil være mere tungvint enn de gamle system, da man kunne ta bøtemaksimum direkte ut av vedkommende straffebud i den aktuelle lov. Nå må man slå etter i pristariffen. Utvalget anser dette som en unødig komplikasjon, og foreslår at man blir stående ved den nåværende ordning uten maksimumsgrenser. Departementet er enig med komitéen når det gjelder den utvidede adgang til å bruke forelegg, jf foran s 87-88 (III B 7 a). Under noen tvil er man blitt stående ved ikke å følge komitéens forslag om at Kongen skal fastsette maksimumsbeløp for forelegg. Man har fo
|
lovdata_cd_46525
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.433
|
Vedlegg nr. 1 - 32-00 nr.
|
lovdata_cd_44186
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.801
|
Endring av RTV-blankett 18. RTV-blankett 18.00 «Melding til Arbeidstakerregisteret» foreligger nå i revidert utgave. Den nye blanketten skal tas i bruk fra 1. januar 2000.
|
lovdata_cd_43294
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.47
|
I den gamle folketrygdloven var adgangen til å gi forskrift hjemlet i den enkelte bestemmelse. Den nye loven gir i sin §21-17 en generell adgang til å gi forskrifter om saksbehandling i trygdesaker. Den enkelte forskrift vil bli kommentert i tilknytning til den bestemmelsen den naturlig hører til.
|
lovdata_cd_28131
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.764
|
Forskrift om tilskudd til generelle miljøtiltak for jordbruket i Hedmark. Fastsatt av Fylkesmannen i Hedmark 17. juni 2005 med hjemmel i lov 12. mai 1995 nr. 23 om jord (jordlova) §18 og delegeringsvedtak 14. desember 2004 nr. 1615. Formålet med tilskudd til generelle miljøtiltak for jordbruket i Hedmark er å bidra til et aktivt og bærekraftig jordbruk som ivaretar miljø- og kulturlandskapshensyn. Tilskuddet skal bidra til å redusere forurensning, begrense gjengroing og ivareta viktige kulturlandskapselementer. Forskriften gjelder for tiltak i Hedmark fylke. Tilskudd kan gis til foretak som er berettiget produksjonstilskudd i jordbruket og til godkjente beitelag, jf. §12. Søknad skal fremsettes på søknadsskjema fastsatt av Fylkesmannen i Hedmark. Søknadsfristen er 20. august. For tilskudd til beitelag er søknadsfristen 20. oktober. Tilskudd utbetales etter satser, definisjoner mv. fastsatt av Fylkesmannen i Hedmark. Innvilget tilskudd utbetales til det foretak som fremsatte søknaden. Tilskuddet kan ikke overdras til eie eller pant. Minstebeløp for utbetaling fastsettes av Fylkesmannen i Hedmark. Foretak som innvilges tilskudd for tiltak mot forurensning kan ikke brenne halm om høsten på noe av det areal foretaket disponerer. Formålet med ordningen er å bidra til å redusere erosjon og arealavrenning fra jordbruksarealer. Det kan gis tilskudd for: 1) Stubbåker på arealer som har vært nyttet til korn, oljevekster, erter, frøeng siste høsteår, grønngjødsling og grønnfôrvekster og som ikke jordarbeides før 1. mars året etter. 2) Lett høstharving på arealer med liten og middels erosjon nyttet til vekster nevnt under punkt 1). 3) Høstkorn, direktesådd eller sådd etter lett høstharving. 4) Fangvekster sådd sammen med korn, oljevekster og erter eller etter tidlig høsting av grønnsaker, poteter eller rotvekster. For å motta tilskudd må følgende vilkår være oppfylt: a) Grønnfôrvekster må være sådd med liten radavstand og bare de overjordiske plantedelene kan høstes. b) Lett høstharving må foretas like etter tresking. Det må være minimum 30% halmdekning etter harving eller etter såing av høstkorn. c) Fangveksten må være godt etablert om høsten for å ta opp næringsstoffer og redusere avrenning og erosjon. Frøblandingen av fangveksten kan maksimalt inneholde 15% kløver og/eller belgvekster for øvrig. Fangveksten må være en annen vekst enn hovedveksten i søknadsåret og året etter. Arealer med fangvekster kan ikke sprøytes, gjødsles eller jordarbeides om høsten. d) Det er ikke tillatt å spre husdyrgjødsel om høsten på arealer der det innvilges tilskudd til endret jordarbeiding. e) Kart der omsøkte arealer/tiltak er inntegnet må legges ved søknaden. Formålet med ordningen er å bidra til å redusere tapet av jord og næringsstoffer til vann. Det kan gis tilskudd i eller mot åpenåkerarealer for: 1) Grassoner langs vassdrag og kanaler ut over kravet i forskrift om produksjonstilskudd om minst 2 meter vegetasjonssone som ikke skal jordarbeides. 2) Grasdekte vannveier i forsenkninger i terrenget. 3) Grasdekte striper på tvers av fallet. a) Grassoner, grasdekte vannveier og grasdekte striper på tvers av fallet må ha en bredde på minimum 8 meter. b) Grasveksten på omsøkte arealer må være godt etablert og gi god beskyttelse mot erosjon om høsten. c) Det kan ikke foretas jordarbeiding om høsten på arealer det innvilges tilskudd for. d) Grassonen kan ikke gjødsles eller sprøytes. Grassonen må slås eller beites minst en gang i vekstsesongen. e) Grasdekte vannveier og grasdekte striper kan ikke sprøytes om høsten. f) Kart der omsøkte arealer/tiltak er inntegnet må legges ved søknaden. Formålet med ordningen er å bidra til å redusere tapet av næringsstoffer til vann og luft. Det kan gis tilskudd for arealer der det: 1) spres husdyrgjødsel om våren og som moldes ned i kommunene Hamar, Ringsaker, Løten, Stange, Nord-Odal, Sør-Odal, Eidskog, Kongsvinger, Grue, Åsnes og Våler. 2) spres husdyrgjødsel på eng om våren eller i vekstsesongen i kommunene Trysil, Engerdal, Elverum, Åmot, Stor-Elvdal, Rendalen, Folldal, Alvdal, Tynset, Tolga og Os. Det kan gis tilskudd for en spredning pr. vekstsesong pr. areal. a) Husdyrgjødsla som spres må ha et tørrstoffinnhold mindre enn 25%. b) Husdyrgjødsla må disponeres i henhold til forskrift om gjødselvarer mv. av organisk opphav. c) Minste spredemengde må være 5 kg total-N pr. dekar. d) Minst 75% av husdyrgjødsla må spres om våren eller i vekstsesongen. e) Arealer det innvilges tilskudd for, må høstes eller beites etter spredning samme år. f) Spredning på eng må skje før 1. august. g) Sprededato, faktisk spredd mengde og nedmoldingstidspunkt må kunne dokumenteres. h) Kart der omsøkte arealer er inntegnet må legges ved søknaden. Formålet med ordningen er å bidra til å redusere miljøbelastningen av plantevernmidler. 1) Arealer med korn og annet frø til modning som ugrasharves eller radrenses i kommunene Nord-Odal, Sør-Odal, Eidskog, Kongsvinger, Grue, Åsnes og Våler. Ordningen gjelder ikke arealer Debio har klassifisert som karensareal eller økologisk drevet. a) Arealene må ugrasharves eller radrenses minst en gang i løpet av vekstsesongen og på en slik måte at det har tilfredsstillende effekt på ugraset. b) Det kan ikke brukes ugrasmidler på omsøkte arealer før etter høsting. c) Arealer det innvilges tilskudd for må høstes samme år. d) Kart der omsøkte arealer er inntegnet samt dato(er) for ugrasharving eller radrensing må legges ved søknaden. Formålet med ordningen er å bidra til å ivareta viktige kulturlandskapsverdier knyttet til seterbruket. 1) Foretak som har hoveddelen av sin melkeproduksjon på seter i minst 4 uker i sommerhalvåret. a) Produksjonen må skje innenfor kvote1, eller i henhold til forskrift om fritak fra overproduksjonsavgift ved lokal foredling av melk2 . 1 Jf. forskrift 7. januar 2003 nr. 14 om kvoteordningen for melk. Formålet med ordningen er å hindre gjengroing av verdifulle kulturlandskap og ivareta kulturminner og kulturmiljøer. 1) Jordbruksarealer i seterområder der arealene sammen med seterhusene utgjør et helhetlig setermiljø. a) Arealene må høstes ved slått eller beite minst en gang i vekstsesongen. b) Arealer som beites må ha et tilstrekkelig beitetrykk for å hindre gjengroing uten at dette medfører beite- eller tråkkskader. Arealer som beites skal være avgrenset med gjerde. c) Kart der omsøkte arealer er inntegnet må legges ved søknaden. Formålet med ordningen er å bidra til å legge forholdene til rette for best mulig utnyttelse av beite i utmark og å redusere tap av dyr på utmarksbeite. 1) Godkjente beitelag som organiserer felles beitebruk i utmark i minimum 6 uker i sommerhalvåret. Ordningen gjelder for sau, geit, hest og storfe, men ikke for kuer og geiter som melkes. a) Beitelaget må være registrert i enhetsregisteret/foretaksregisteret. b) Beitelaget må være godkjent av Fylkesmannen i Hedmark. c) Det skal føres tilsyn med beitedyrene minimum en gang pr. uke gjennom beitesesongen. Tilsynet må kunne dokumenteres. Vedtak om tilskudd etter §6, §7, §8, §9, §10 og §11 fattes av kommunen. Vedtak om tilskudd etter §12 fattes av fylkesmannen. Fylkesmannen i Hedmark kan i særlige tilfeller dispensere fra reglene i denne forskriften. Kommunen, fylkesmannen og Statens landbruksforvaltning fører tilsyn med at utbetaling av tilskudd er riktig, og har adgang til all bokføring, korrespondanse og opptegnelser som kan vedkomme tilskudd etter denne forskriften. Kontroll kan også foretas ved befaring, telling og måling. Dersom foretaket uaktsomt eller forsettlig har gitt feil opplysninger i søknaden som har eller ville dannet grunnlag for en urettmessig utbetaling av tilskuddet, kan hele eller deler av tilskuddet som tilfaller foretaket avkortes. §17. Beregning og innkreving av avkortingsbeløp mv. Differansen mellom utbetalt beløp og redusert tilskudd som følge av vedtak om avkorting etter §15 og §16, kan kreves tilbakebetalt fra mottakeren eller motregnes i senere tilskuddsutbetalinger. Tilsvarende gjelder der foretaket som følge av manglende oppfyllelse av vilkår i denne forskriften eller av andre grunner har mottatt en utbetaling som ikke er berettiget. Til avkortingsbeløpet som nevnt i første ledd kan det legges rente tilsvarende gjeldende forsinkelsesrente1 . Der mottakeren var i aktsom god tro om utbetalingen, kan renter kreves fra det tidspunkt tilbakebetalingskravet er kommet fram til foretaket. Ved uaktsomhet eller forsett kan renter kreves fra tidspunktet for utbetalingen av det urettmessige tilskuddet. Krav fra offentlig myndighet som utspringer av foretakets jordbruksvirksomhet kan motregnes i senere utbetalinger av tilskudd til generelle miljøtiltak for jordbruket i Hedmark. 1 jf. lov 17. desember 1976 nr. 100 om renter ved forsinket betaling m.m. Forskriften trer i kraft 25. juni 2005. Samtidig oppheves forskrift 25. juni 2004 nr. 1077 om tilskudd til generelle miljøtiltak for jordbruket i Hedmark.
|
lovdata_cd_41703
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.687
|
Fjerde ledd innebærer at retten til hvilende stønadsrett for mottakere av tidsbegrenset uførestønad, gjelder i det tidsrommet (stønadsperioden) stønaden er innvilget for. Ved tilbakefall etter at stønadsperioden er utløpt, må medlemmet eventuelt sette fram nytt krav om en uføreytelse.
|
lovdata_cd_30443
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.677
|
1a. Innen hele kommunen må skilt, reklameinnretninger og liknende ikke settes opp uten at kommunen har gitt tillatelse etter lovens kap. XVI. Tillatelse kan bare gis inntil videre eller for et begrenset tidsrom. 1b. Kommunen kan selv utarbeide eller kreve utarbeidet en samlet skiltplan for et avgrenset område under ett. 2a. I åpent naturlandskap, kulturlandskap, parker og friområder må det ikke oppføres reklameskilt som etter kommunens skjønn virker dominerende eller skjemmende. 2b. Skilt, bortsett fra offentlig vegskilt, og reklame eller annen reklameinnretning tillates ikke oppsatt i byggeforbudsbeltet til riksveg eller fylkesveg, eller i områder som i henhold til kommuneplanen er regulert til landbruks-, natur- og friluftsområder. 3. I områder med antikvariske interesser eller som er regulert til «spesialområde - bevaring» må det ikke oppføres reklameinnretninger som ikke er tilpasset miljøets karakter og historie. - blendende punktbelysning tillates ikke. 4. I sentrale byområder tillates frittstående reklameinnretninger dersom de er utformet spesielt for å tilpasses bybildet. 5. I rene boligområder må det ikke føres opp reklameinnretninger. Mindre reklameskilt på forretninger, kiosker o.l. 6. Lysreklame tillates kun i områder som er regulert til ren forretningsbebyggelse/industri. 7. Formingskriterier: 7a. Skilt og reklameinnretninger skal utføres slik at de tilfredsstiller rimelige skjønnhetshensyn både i seg selv og i forhold til bakgrunn og omgivelser. Skjemmende farger og utførelse er ikke tillatt og kan kreves endret. 7b. Skilt og reklameinnretninger o.l. skal ikke være til hinder for ferdsel eller til fare for omgivelsene på annen måte. 7c. Skilt må ikke plasseres på møne, takflater, takutstikk eller gesims. 7d. Gesimser utformet som lysende kasser tillates ikke. 7e. For hver virksomhet tillates ikke mer enn ett uthengsskilt og ett veggskilt mot hver gatefasade. 7f. Innen kommunen må det ikke oppføres skilt/reklameinnretninger som etter kommunens vurdering virker unødig dominerende. 8. Disse vedtektene gjelder også når skilt/reklame monteres på utsiden av glassflater/vindu. (II 1995 99) 30. juni 1989 nr. 708.
|
lovdata_cd_40210
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.661
|
Bestemmelsen tilsvarer tidligere rett.
|
lovdata_cd_44023
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.82
|
Kapittel 23 inneholder bestemmelser om finansiering. I all hovedsak dreier det seg om finansiering av folketrygdens eget stønadsprogram, men som det går fram av §23-1 finnes det såkalte eksterne ordninger som også finansieres over folketrygdens budsjett. Finansieringen av disse utgiftene baserer seg, grovt inndelt, på avgifter fra de enkelte medlemmer, arbeidsgivere, produktavgift for fiske m.m., særskilte refusjonsordninger og offentlige tilskudd. I kommentarene til de enkelte paragrafene i kapittel 23 er det først og fremst lagt vekt på bestemmelsene vedrørende avgifter som fastsettes og innkreves av trygdemyndighetene.
|
lovdata_cd_27833
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.513
|
Forskrift for hjemmekompostering av organisk avfall, Ibestad kommune, Troms.
|
lovdata_cd_14990
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.72
|
Grensene i sjøen for Tromsø havnedistrikt skal være rette linjer mellom følgende punkter: Unntatt fra havnedistriktet er farvannet utenfor Forsvarets stasjoner og anlegg (eiendom) i en avstand på 50 meter fra middelvannstanden. Utenfor militært område på Ramfjordnes settes avstanden til 200 meter, og utenfor militært område i Grøtsund og Breiviknes settes avstanden til 100 meter.
|
maalfrid_86d897ee103912b8b7df696c8dc2f6afee87970e_34
|
maalfrid_udir
| 2,021
|
no
|
0.844
|
6.1.2Tydelige forskjeller mellom fagene Evalueringen viser at det er ulike vurderinger av ordningen med tilgang til Internett på eksamen, avhengig av hvilket fag elevene og lærerne er tilknyttet. Lærere og elever i rettslære er i mindre grad enige i at eksamen med Internett er en god ordning i faget. Blant elevene i Rettslære 2 oppgir 48 prosent at de i er delvis eller helt enig i at eksamen med Internett er en god ordning, i fagene Medie- og informasjonskunnskap, Reiseliv og språk 2 og Internasjonal engelsk oppgir hhv 84, 82 og 70 prosent det samme. Blant lærerne i Rettslære 2 oppgir 47 prosent at de er delvis eller helt enig i at eksamen med Internett er en god ordning i faget, mens lærere i Medie- og informasjonskunnskap 2, Reiseliv og språk 2 og Internasjonal engelsk oppgir hhv 82, 100 og 71 prosent det samme. Funn fra casebesøkene viser også at lærerne i Rettslære 2 er noe mindre positive til ordningen med Internett under eksamen, enn lærere i Internasjonal engelsk, Medie- og informasjonskunnskap 2 og Reiseliv og språk 2. Lærerne knytter dette til trekk ved faget, undervisningen i faget, samt eksamensoppgavenes utforming. En lærer forteller for eksempel at innføringen av Internett på eksamen ikke medfører noen endringer i undervisningen, fordi de først og fremst benytter læreboken og muligens lovdata, samt i enkelte tilfeller andre relevante nettsider som for eksempel Amnesty International sine nettsider. Slik læreren ser det er Rettslære et fag hvor elevene først og fremst skal forholde seg til lovene, og at de kun i noen tilfeller ser på høyesterettsdommer. På eksamen er det først og fremst kjernepensum som kommer frem og elevene må vise at de kan benytte de juridiske metodene. Læreren opplever at det ut over dette er liten nytte av Internett som verktøy, utover som et oppslagsverk med lovdata. En annen lærer vurderer derimot at Internett er svært nyttig i faget, og at Internett brukes aktivt både i opplæringen og i prøvesituasjoner. De oppfølgende intervjuene indikerer at elevene deler sine læreres oppfatning om nytteverdien av Internett i Rettslære. I intervjuene oppgir elevene at Internett i svært liten grad blir brukt, fordi man i stor grad benytter lovverket og generell «juridisk metode». Fordelen med Internett er at en raskt kan finne frem til relevante lover gjennom «lovdata» og eventuelt søke opp gamle dommer og begreper. Elevene opplever at det er den «juridiske metoden» som er avgjørende for resultatet på eksamen, og bruk av Internett er derfor mindre relevant. En lærer oppgir at elevene som hadde eksamen i Rettslære var delt når det gjaldt bruken av Internett, enkelte elever valgte kun å bruke lovsamlingen i bokform, mens andre valgte å bruke lovdata.
|
lovdata_cd_57241
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.612
|
En innretning for automatisk kontinuerlig tilstands-/lekkasjeovervåking skal gi alarm før eller når væske lekker ut av tanken og ut i det omkringliggende miljø. Alarm skal gis så hurtig at en lekkasje ikke får konsekvenser som nevnt i §1-1 og det skal uten ugrunnet opphold gjennomføres lekkasje- og farebegrensende tiltak. Systemet skal være operativt til enhver tid, og det skal vises ved journal/logg med kalibreringsverdier at dette er tilfelle.
|
lovdata_cd_26890
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.626
|
Forskrift om adgang til jakt etter elg, hjort og rådyr, Levanger kommune, Nord-Trøndelag. Fastsatt av Levanger kommune 30. april 2003 med hjemmel i lov av 29. mai 1981 nr. 38 om viltet §16 og forskrift av 22. mars 2002 nr. 314 om forvaltning av hjortevilt og bever §4 og §5.
|
lovdata_cd_42947
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.803
|
Barnepensjon er en selvstendig ytelse til barn som har mistet en av foreldrene eller begge foreldrene. Barnepensjon gis uavhengig av foreldrenes forhold, dvs. uavhengig av om foreldrene var gift, skilt, samboere eller om de aldri har bodd sammen. Barnepensjon er en «avledet ytelse», dvs. at den er basert på avdødes opptjening i folketrygden. Personer med utenlandsopphold i yrkesaktiv alder kan ha opptjent rett til ytelser fra utenlandske trygdeordninger. Folketrygdens regler tar sikte på å unngå at trygden blir belastet med pensjonsutgifter for stønadstilfeller som inntraff mens avdøde var med i en utenlandsk trygdeordning. Som følge av dette prinsippet kreves det som hovedregel at avdøde var medlem i folketrygden ved dødsfallet, for at det skal foreligge rett til barnepensjon.
|
lovdata_cd_19715
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.758
|
Forskrift om fiskeløyper til viktige fiskevatn, Snåsa kommune, Nord-Trøndelag. Fastsatt av Fylkesmannen i Nord-Trøndelag 2. mars 1994 med hjemmel i lov av 10. juni 1977 nr. 82 om motorferdsel i utmark og vassdrag §8 jfr. §4a. 1. Forskriften gjelder fra 2. mars 1994 til 31. desember 1995. 2. Følgende fiskeløyper kan etableres: 3. (Imsdalen) - Vinåsen - Store Øyningen. 3. Det forutsettes snøføre over hele løypestrekningen for bruk av løypene, men om våren skal ferdselen slutte senest 25. april. 4. Løypene kan bare brukes mellom klokka 06.00 og 22.00 i døgnet. 5. Det forutsettes av brukerne av fiskeløypene har betalt fiskeravgift til Staten, og har gyldig fiskekort. Fiskeutstyr må medbringes og kunne forevises ved kontroll. 6. Kommunen er ansvarlig for at løypene blir tegnet inn på økonomisk kart. Kommunen er ansvarlig for merking av løypene. Ved starten av hver løype må det skiltes hvor løypa slutter. Det skal opplyses at løypa har en bredde på 30 meter over åpne strekninger. Det må opplyses at hensikten med løypa er å dekke transportbehovet til viktige fiskevatn. Forskriften må i sin helhet kunngjøres ved oppslag der hvor fiskeløypa starter. 7. Dersom miljømessige eller andre samfunnsmessige forhold tilsier det, kan fylkesmannen trekke forskriften tilbake før 31. desember 1995. Gjelder for: Kongsvinger kommune, Hedmark.
|
lovdata_cd_2038
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.718
|
Fra den tid Kirke- og undervisningsdepartementet fastsetter blir Lensvik sokn i Stadsbygd prestegjeld under Nord-Fosen prosti og Agdenes sokn i Ørland prestegjeld under Sør-Fosen prosti i Nidaros bispedømme skilt ut fra de nevnte prestegjeld for sammen å danne et nytt Agdenes prestegjeld under Sør-Fosen prosti. 1967 Forskrift om grenseregulering, Fredrikstad m.fl.
|
lovdata_cd_433
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.521
|
I medhald av §65, §66 i lov frå 22. juni 1928 om ymse jordspørsmål vert det pålagt alle interesserte i same mun som kvar har gagn av tiltaket, å gjeva tilskot til sams sauesanking i Heimdalen og Framdalen i Luster herad, Sogn og Fjordane fylke. Feltet har desse grenser: Austgrensa byrjar ved utgarden på Grindesletten, nordaust over til Berge seter, vidare etter toppen av Kindfokfjell. Går vidare nordvestover til Opsarvatn. Vidare nordvest til Kongsdalsnåse, litt vest um denne til Smådalane. Bøyger so litt søraust til Kilen seter. Går so rett vest til Våg seter. Bøyger so austover til Fivlenåse. Fylgjer Fivlenåse i sudaustleg retning til det bøyger av austover og ender i utgarden ved Grindesletten.
|
lovdata_cd_24569
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.656
|
Det fredete området berører følgende gnr/bnr: 688/1 og 723/9. Reservatet dekker et areal på ca 46 dekar. Grensene for naturreservatet framgår av kart i målestokk 1:5.000, datert Miljøverndepartementet, desember 2000. Kartet og fredningsforskriften oppbevares i Ringsaker kommune, hos Fylkesmannen i Hedmark, i Direktoratet for naturforvaltning og i Miljøverndepartementet. De nøyaktige grensene for reservatet skal avmerkes i marka etter nærmere anvisning fra forvaltningsmyndigheten. Knekkpunktene skal koordinatfestes.
|
lovdata_cd_34500
|
lovdata_cd_odelsting_2005
| 2,021
|
no
|
0.837
|
Publisert: Ot.prp.nr.99 (2004-2005) Tittel: Om lov om endringer i lov 9. juni 1978 nr. Reindriften reguleres av lov 9. juni 1978 nr. 49 om reindrift. Loven var gjenstand for en begrenset revisjon i 1996. Bakgrunnen for denne revisjonen var behovet for en nærmere avklaring av reindriftsrettens geografiske utstrekning, den vanskelige ressursmessige situasjonen i Finnmark, samt den samepolititiske utvikling som tilsa at Sametinget fikk større innflytelse i forhold til forvaltningen av reindriften. Det vises til Ot.prp.nr.28 (1994-1995). 5. november 1998 ble det oppnevnt et utvalg for å gå igjennom reindriftsloven med sikte på å komme med forslag til endringer av de bestemmelser som gjelder styringen og forvaltningen av reindriften og de interne forhold i reindriften, herunder den enkelte reineiers rettsstilling. Utvalget avgav sin innstilling 15. mars 2001. Utredningen er trykt som NOU 2001:35 Forslag til endringer i reindriftsloven. Utredningen ble 1. mars 2002 sendt på høring med høringsfrist 15. august 2002. Det videre arbeidet har tatt tid. Dette har blant annet sammenheng med at en del av de problemstillinger som reiser seg er omfattende og sammensatte. Reindriftslovutvalget har i sitt forslag valgt å løfte fram siidaen. En siida er etter utvalgets forståelse en geografisk og sosial gruppe av reineiere som utøver reindrift i fellesskap på et bestemt areal. Departementet ser i utgangspunktet positivt på at siidaen vil kunne gis en sentral plass i loven, men har sett behov for en bredere utredning av de spørsmålene dette reiser. Dette utredningsarbeidet er nå i ferd med å avsluttes, men det kan ta ytterligere noe tid før en mer omfattende lovrevisjon med utgangspunkt i Reindriftslovutvalgets forslag er gjennomført. Samtidig er den ressursmessige situasjonen for deler av reindriften i Finnmark fortsatt vanskelig. Det er særlig situasjonen i Vest-Finnmark som i den senere tid har stått i fokus. Dette tilsier nå gjennomføring av lovbaserte tiltak som på kort sikt kan bidra til å legge et grunnlag for en økologisk bærekraftig reindrift, som igjen er en forutsetning for økonomisk og kulturell bærekraft. Det kan i den forbindelse vises til Stortingets klare uttalelser ved flere anledninger om disse spørsmål. Gjeldende lov er imidlertid etter departementets vurdering ikke i tilstrekkelig grad et hensiktsmessig virkemiddel i så henseende. Landbruks- og matdepartementet fremmer derfor nå forslag om en begrenset endring av reindriftsloven. Forslaget er basert på visse deler av Reindriftslovutvalgets forslag, og innebærer en bestemmelse om reintallsreduksjon og nye bestemmelser om sanksjoner. enn det fastsatte, skal hver driftsenhet som har mer enn 200 rein redusere det overskytende reintall forholdsmessig. Grensen på 200 rein er satt for at mindre driftsenheter i første omgang ikke skal behøve å redusere. Har ingen driftsenheter mer enn 200 rein, skal det skje en forholdsmessig reduksjon i alle. Plikten til å redusere følger således direkte av loven. Det vil imidlertid fortsatt være adgang til å fastsette høyeste reintall per driftsenhet, og der hvor slikt vedtak foreligger, skal driftsenheter som har reintall over det fastsatte redusere til fastsatt nivå. Det foreslås nye sanksjonsbestemmelser som gir grunnlag for et mer fleksibelt og nyansert sanksjonsapparat. I tillegg til de bestemmelser en i dag har om reduksjon av reinflokk ved tvang, foreslås det bestemmelser om tvangsmulkt, forelegg og beiteavgift ved brudd på distriktsplan. Departementet vil særlig peke på bestemmelsen om tvangsmulkt som vil kunne være et hensiktsmessig virkemiddel ved brudd på bestemmelser i loven og vedtak fattet med hjemmel i denne. Denne delrevisjonen vil ikke påvirke det øvrige arbeidet i tilknytning til en mer omfattende revisjon av reindriftsloven basert på Reindriftslovutvalgets forslag. Beitesituasjonen i deler av reinbeiteområdene i Finnmark har i lang tid hatt stor oppmerksomhet. Det kan blant annet vises til St.meld.nr.28 (1991-1992) En bærekraftig reindrift. Et vedvarende for høyt reintall utgjør en trussel mot det økologiske og materielle grunnlaget for en livskraftig reindrift. Reinens vekt og kondisjon i disse områdene, satellittkartlegging og forskningsmateriale, har vært klare indikasjoner på dette. Det har gjennom mange år vært iverksatt ulike tiltak. I den forbindelse framheves særlig det fem-årige omstillingsprogrammet for Indre Finnmark (1992-1997) som ble etablert som resultat av ovennevnte Stortingsmelding. Videre har reindriftsavtalens virkemidler vært rettet inn med reintallstilpasning for øyet, jf. de årlige proposisjoner om reindriftsavtalen. Reindriftsstyret fattet 30. januar 2002 vedtak om høyeste reintall for reinbeitedistriktene i Vest-Finnmark reinbeiteområde til i alt 64.300 dyr1 . Det var en forutsetning at reintallet skulle reduseres til dette nivå innen 1. april 2005. Det er gitt en nærmere redegjørelse for bonusordningen og slakte- og markedstiltakene i St.prp.nr.63 (2004-2005) om reindriftsavtalen for avtaleåret 2005-2006. Departementet ser derfor ikke grunn til å komme detaljert inn på alle spørsmål i tilknytning til dette her. Hovedpoenget er at selv om det i løpet av den siste slaktesesongen har vært slaktet vesentlig mer enn på lenge, må det konstateres at tilstrekkelig reintallstilpasning ikke har funnet sted. Foreløpige oppgaver for Vest-Finnmark viser et reintall per 1. april 2005 på om lag 90.500 dyr. Stortinget har gjentatte ganger behandlet situasjonen i reindriften, og med stadig større styrke framhevet at det nå må iverksettes tiltak for å få tilpasset reintallet til beiteressursene. Det vises særlig til Stortingets behandling av reindriftsavtalen for 2004-2005, jf. Innst.S.nr.242 (2003-2004) og behandlingen av Riksrevisjonens rapport om en bærekraftig bruk av reinbeiteressursene i Finnmark, jf. Innst.S.nr.111 (2004-2005). Oppgavene over reintall per 1. april 2005 gjør det etter departementets mening nødvendig å fremme forslag om endringer i reindriftsloven slik at effektive tiltak kan gjennomføres så raskt som praktisk mulig. Etter dagens lov skal det fastsettes høyeste reintall for det enkelte reinbeitedistrikt, jf. § 2 annet ledd. Slikt vedtak skal treffes av reindriftsstyret. Etter § 2 siste ledd kan det fastsettes høyeste reintall for den enkelte driftsenhet. Eventuelt vedtak om høyeste reintall på driftsenhetsnivå treffes av områdestyret, med reindriftsstyrets godkjenning. Foreligger vedtak om høyeste reintall per driftsenhet, har den enkelte driftsenhetsinnehaver i henhold til § 34 første ledd plikt til å sørge for at reintallet ikke overstiger dette. § 34 annet til femte ledd har bestemmelser om tvangstiltak, som gir hjemmel for reduksjon av reinflokk ved tvang dersom reineieren ikke tilpasser sitt reintall. Eventuell tvangsmessig oppfølging etter disse bestemmelser fordrer at det er fastsatt høyeste reintall for den enkelte driftsenhet. Med unntak av bestemmelsen om ressursavgift i § 8b, har loven ikke hjemmel for økonomiske virkemidler. Reindriftslovutvalget har foreslått at reintallet fastsettes med utgangspunkt i det areal den enkelte siida disponerer (om siida, se ovenfor). Utvalget har redegjort for dette i punkt 9.7 i NOU 2001:35. Dersom reintallet i siidaen overstiger dette, skal det etter utvalgets forslag skje en reduksjon av reintallet ved at de enheter som har mer enn 200 rein skal redusere det overskytende antall forholdsmessig. Grensen på 200 rein er satt for at mindre driftsenheter i første omgang ikke skal behøve å redusere. Har ingen enheter mer enn 200 rein, skal det skje en forholdsmessig reduksjon i alle. Reduksjonsbestemmelsene følger av § 9-4 fjerde ledd i utvalgets forslag, jf. også utvalgets kommentarer til disse. Plikten til å redusere følger således direkte av loven. Dersom nødvendig reintallsreduksjon ikke finner sted, foreslår utvalget at ulike virkemidler skal stå til disposisjon for myndighetene i form av tvangsmulkt, beiteavgift, forelegg og som siste utvei tvangsmessig reduksjon av reinflokken. Utvalgets lovutkast har et eget kapittel om sanksjoner. Reindriftslovutvalgets utredning (NOU 2001:35 Forslag til endringer i reindriftsloven) har vært på en bred høring. Utvalgets utredning ble ved departementets brev av 1. mars 2002 sendt følgende: 17) Følgende kommuner (alle kommuner i de områder hvor det foregår reindrift): Senere er innstillingen på bakgrunn av henvendelser til departementet også sendt en del andre. Følgende har avgitt realitetsuttalelser: 23) Marit M. Et hovedinntrykk av høringen er at høringsinstansene i stor utstrekning er positive til utvalgets forslag. Det må framheves at både Sametinget og Norske Reindriftsamers Landsforbund (NRL) har gitt uttrykk for at utvalgets forslag danner et godt utgangspunkt for videre lovarbeid. Sametinget sier avslutningsvis i sin høringsuttalelse blant annet følgende: «Sametinget mener at lovutvalgets innstilling er et godt grunnlag for revidering av reindriftsloven og anbefaler at lovendring om den interne forvaltning legges fram som lovproposisjon for Stortinget så snart som mulig. NRL sier blant annet følgende: «Reindriftslovutvalget har hatt en sammensetning, blant annet med et flertall av reineiere, som gjenspeiles tydelig i det forslag som er lagt frem. Det er gjort et grundig og godt arbeid i forhold til de forventninger reindriften har hatt. Fra næringens og Sametingets side har kritiske bemerkninger i særlig grad gjort seg gjeldende i forhold til forslaget om å overføre det administrative forvaltningsansvaret på regionalt nivå til fylkesmannsembetene. Departementet vil komme tilbake til disse spørsmålene i en senere lovproposisjon om andre endringer i reindriftsloven. Høringsinstansene har uttalt seg om et helhetlig lovforslag. Når det gjelder de deler av utvalgets forslag som fremmes i denne proposisjonen, det vil si prinsippet om forholdsmessig reduksjon av reintallet der hvor dette er over det fastsatte, og om sanksjoner, er det ikke mange av høringsinstansene som har hatt konkrete kommentarer. Det er særlig Regjeringsadvokaten, og i noen utstrekning Politidirektoratet og Advokatforeningen som har hatt merknader i tilknytning til sanksjonsbestemmelsene. Disse vil departementet komme tilbake til i kommentarene til de enkelte bestemmelser. 25. mai 2005 avholdt departementet møte med Sametinget og Norske Reindriftsamers Landsforbund. Møtet var holdt for å konsultere Sametinget og NRL om disse spørsmålene. Ved departementets brev av 19. mai 2005, mottatt av Sametinget og NRL samme dag, er det gjort grundig rede for departementets forslag. Sametinget var videre uenig i at det foreliggende forslag fremmes for Stortinget. Det ble blant annet vist til at forslagene er tatt ut av en helhet, hvor Reindriftslovutvalget har balansert ulike forhold, rettigheter og plikter, opp mot hverandre, og hvor det nå er de «negative» sidene ved dette som foreslås fremmet. Sametinget har gjentatte ganger etterlyst en fullstendig revisjon av reindriftsloven basert på utvalgets forslag. Sametinget har savnet en tilstrekkelig vilje til å prioritere dette fra departementets side. Ensidige regulerings- og sanksjonstiltak uten at det gjøres noe med den interne organiseringen vil heller forsterke enn løse problemene knyttet til for høyt reintall i noen distrikter i Vest-Finnmark, og snarere forsinke enn framsynde prosessen. Under henvisning til blant annet disse omstendigheter, ble det fra Sametingets side understreket at Sametinget ikke kunne akseptere at det fremmes en proposisjon som kun omhandler endringer i reguleringsbestemmelsene og sanksjonshjemlene. Departementet framholdt at konsultasjonene er gjennomført i tråd med ILO-konvensjonen og den nylig inngåtte avtale mellom Regjeringen og Sametinget. Videre ble det konstatert at tilbakemeldingene på møtet ikke ga grunnlag for videre konsultasjoner med sikte på å komme fram til enighet. De endringer i reindriftsloven som Regjeringen nå foreslår, gir hjemmelsgrunnlag for reduksjon av reintallet og vedtak om sanksjoner. I det videre arbeidet med implementering og oppfølging av vedtak med bakgrunn i dette hjemmelsgrunnlaget, vil det være nødvendig med mer detaljerte bestemmelser og beslutninger. Før fullmaktene i henhold til § 34 eventuelt iverksettes, skal det foretas nye og omfattende konsultasjoner med Sametinget og NRL i henhold til den inngåtte avtale om konsultasjoner mellom Regjeringen og Sametinget. Departementet vil understreke at den ressursmessige situasjonen for reindriften i deler av Finnmark er vanskelig. Det er særlig Vest-Finnmark reinbeiteområde som i den senere tid har fått mye oppmerksomhet. Det har gjennom en årrekke vært iverksatt ulike økonomiske stimuleringstiltak som har vist seg ikke å ha hatt tilstrekkelig effekt. Etter departementets vurdering må mulighetene for reintallstilpasning gjennom økonomiske stimuleringstiltak nå i all hovedsak anses uttømt. Dette krever etter departementets syn en rask oppfølging med utgangspunkt i reindriftslovens bestemmelser. Bestemmelsene i dagens lov er imidlertid ikke i tilstrekkelig grad hensiktsmessige med tanke på å oppnå effekt på kort sikt. Det er under punkt 3 gitt en beskrivelse av gjeldende rett. Dagens bestemmelser innebærer en lang vei fram til faktisk reintallsreduksjon dersom reindriftsnæringen ikke frivillig reduserer reintallet. Det må treffes reintallsvedtak på driftsenhetsnivå. Dette kan påklages og eventuelt bringes inn for rettsapparatet. Deretter må det treffes eventuelt vedtak om tvangstiltak. Dette kan påklages og eventuelt også bringes inn for rettsapparatet. Dernest kommer selve tvangsfullbyrdelsen hvor namsmyndighetenes medvirkning er nødvendig, og hvor gjennomføringen skjer i henhold til tvangsfullbyrdelseslovens bestemmelser. En slik tvangsreduksjon må også regelmessig forventes å by på store praktiske utfordringer, hvor rein i felt skal samles, skilles på grunnlag av øremerker, for deretter å bli slaktet. Dette vil kreve merkekyndighet, betydelige mannskapsstyrker og sannsynligvis politimessig bistand. av høyeste reintall per driftsenhet er temmelig kontroversielt i betydelige deler av reinbeiteområdene. Det framheves at dette, i hvert fall dersom tallet settes likt for alle driftsenheter, kan gi tilfeldige og uheldige konsekvenser fordelingsmessig sett, og at det ikke er i samsvar med samisk tradisjon og sedvane. Som det framgår av punkt 4, har Reindriftslovutvalget foreslått at reintallet fastsettes med utgangspunkt i det areal den enkelte siida disponerer. Dersom reintallet i siidaen overstiger dette, skal det skje en reduksjon av reintallet ved at de enheter som har mer enn 200 rein reduserer det overskytende antall forholdsmessig. Grensen på 200 rein er satt for at mindre driftsenheter i første omgang ikke skal behøve å redusere. Har ingen enheter mer enn 200 rein, skal det skje en forholdsmessig reduksjon i alle. Dersom nødvendig reintallsreduksjon ikke finner sted, foreslår utvalget at ulike virkemidler skal stå til disposisjon for myndighetene i form av tvangsmulkt, beiteavgift, forelegg og som siste utvei tvangsmessig reduksjon av reinflokken. Departementet ser klare fordeler med utvalgets forslag, og har på den bakgrunn kommet til at slike bestemmelser bør nedfelles i loven allerede nå, og som første ledd i den mer omfattende revisjonen av loven som er under arbeid. Prinsippet om forholdsmessig reintallsreduksjon forutsettes i første omgang å få anvendelse på distriktsnivå. Det er for distriktene det i dag er fastsatt høyeste reintall. Dette innebærer at alle driftsenheter med mer enn 200 rein i distriktet må gjennomføre en slik reduksjon dersom reintallet i distriktet er høyere enn det fastsatte. Har ingen enheter mer enn 200 rein, må alle enheter foreta reduksjon. Departementet har vurdert behovet for en slik grense, og ser det som hensiktsmessig at mindre enheter i første omgang skjermes. Som nevnt mangler dagens lov mellomløsninger med hensyn til sanksjoner og annen oppfølging. Departementet ser fordelene ved å ha flere virkemidler å spille på. Mye taler derfor for at utvalgets forslag til sanksjoner i kapittel 13 tas inn i loven. Særlig vil bestemmelsen om tvangsmulkt etter departementets syn kunne være egnet i tilknytning til et pålegg om reintallsreduksjon. Den tidsmessige gevinsten ved det foreliggende forslaget ligger i første rekke i at kravet om reintallsreduksjon ved for høyt reintall følger uttrykkelig av loven, og som en konsekvens av at reintallet i distriktet er for høyt. Det er ikke nødvendig med eget reintallsvedtak på driftsenhetsnivå som i seg selv kan påklages og bringes inn i rettsapparatet. Videre kan det ved utferdigelse av pålegg om reintallsreduksjon samtidig bestemmes at tvangsmulkt eventuelt skal løpe dersom ikke pålegget følges opp. For øvrig vil de forvaltningsmessige vedtak som fattes, på vanlig måte og som etter dagens lov, kunne påklages og eventuelt forfølges i rettsapparatet og slik forsinke prosessene. Bruk av sanksjoner forutsetter at det er utferdiget pålegg om opphør av ulovlig forhold. Slike pålegg kan være gjenstand for klage, og eventuell behandling i rettsapparatet. Dersom tvangsslakting skulle bli aktuelt, vil de praktiske utfordringer være de samme. Et viktig poeng er imidlertid at loven gir hjemmel for mellomløsninger, for eksempel i form av tvangsmulkt, som kan framtvinge reintallsreduksjon, uten å gå veien om tvangsslakting. Noen distrikter består av flere siidaer (driftsgrupper). Situasjonen kan være at en eventuell overbeiteproblematikk ikke gjør seg gjeldende på samme måte i alle driftsgruppene. En forholdsmessig reduksjon kan dermed slå uheldig ut ved at man får en reduksjon der hvor dette egentlig ikke framstår som nødvendig. På den bakgrunn bør det åpnes adgang til fastsettelse av høyeste reintall for den enkelte driftsgruppe der hvor dette er påkrevet for å få en reintallstilpasning som avspeiler den ressursmessige situasjonen. En forholdsmessig reduksjon må da i nødvendig utstrekning finne sted innenfor den enkelte driftsgruppe. Ulik situasjon driftsgruppene imellom var nettopp bakgrunnen for at utvalget foreslo at fastsettelsen av reintallet skulle ta utgangspunkt i siidaens areal. Det vil imidlertid fortsatt være adgang til å fastsette høyeste reintall per driftsenhet, og der hvor slikt vedtak foreligger, skal driftsenheter som har reintall over det fastsatte redusere til fastsatt nivå. Det kan være aktuelt å fastsette høyeste reintall på enhetsnivå dersom det viser seg at reintallet, etter en forholdsmessig reduksjon i distriktet, eventuelt driftsgruppe, igjen øker utover det som er bestemt. De vises for øvrig til kommentarene til de enkelte bestemmelser. Enkelte endringer er foretatt i forhold til utvalgets forslag, blant annet på bakgrunn av uttalelser i høringen. Når det gjelder det som har framkommet fra Sametingets og NRLs side på konsultasjonsmøtet 25. mai 2005, er departementet av den oppfatning at det ideelt sett burde foreligget et helhetlig forslag til endringer i reindriftsloven. Så langt har man imidlertid ikke kommet. Etter departementets syn vil endringene ha økonomiske, administrative og miljømessige konsekvenser som er positive. En lovbasert reintallstilpasning vil kreve færre vedtak på forvaltningsnivå enn etter dagens bestemmelser. Et mer nyansert sanksjonsapparat må forventes å gi mulighet til å treffe bedre i forhold til den konkrete situasjonen og dermed være mer effektive i forhold til et ønsket resultat. Til § 2. Reinbeiteområder, reinbeitedistrikter, beitesoner og reintall. Det vises til de generelle kommentarene i punkt 6. Hovedpoenget er at det ved et for høyt reintall skal skje en forholdsmessig reduksjon, men at mindre driftsenheter (200 rein eller mindre) i utgangspunktet går klar av reduksjonskrav, jf. nytt femte ledd. Plikten til reduksjon av reintallet følger direkte av loven. Prinsippet innebærer en aksept av at reintallet, selv om det må reduseres, ikke behøver å være det samme driftsenhetene imellom. Det kan være både små og større enheter, noe det alltid har vært i reindriften, særlig i Finnmark. For å kunne ta hensyn til eventuelle ressursmessige ulikheter siidaene imellom, foreslås det en adgang til å fastsette høyeste reintall for den enkelte siida, jf. nytt siste punktum i annet ledd. Det vises til redegjørelsen for dette under punkt 6 ovenfor. Som nevnt i de generelle kommentarene i punkt 6, vil det imidlertid fortsatt være adgang til å fastsette høyeste reintall per driftsenhet, jf. fjerde ledd. De driftsenheter som har et for høyt reintall i forhold til det fastsatte skal da redusere dette, jf. siste punktum i forslag til nytt siste ledd. Til § 34. Plikt til å etterleve loven. Bestemmelsen svarer til § 13-1 i utvalgets forslag, og fastslår at enhver plikter å rette seg etter bestemmelser gitt i eller i medhold av loven og at overtredelse kan medføre sanksjoner. Regjeringsadvokaten har i sin høringsuttalelse til Reindriftslovutvalgets innstilling reist spørsmål om hensiktsmessigheten av å ta slike kriterier inn i loven. Det framheves at det neppe er behov for den foreslåtte lovfesting i forhold til forvaltningen, som ikke vil ilegge sanksjoner den selv mener er uforholdsmessige eller urimelige. Det reises også spørsmål om dette er gjenstand for domstolskontroll. Det framheves at det bør presiseres at bestemmelsen skal forstås på tilsvarende måte som plan- og bygningsloven § 116b slik denne er blitt fortolket av Høyesterett og som innebærer at domstolsprøvingen skal skje etter vanlige regler, det vil si at forholdsmessighet eller rimelighet ikke prøves fullt ut. De hensyn utvalget mener det bør legges vekt på ved valg av sanksjon utgjør en del av det frie forvaltningsskjønnet. En slik oppregning av momenter som det særlig skal tas hensyn til, kan lett skape uklarhet med hensyn til vekten av disse momentene i forhold til andre momenter som er relevante for skjønnsutøvelsen. Dersom det er ønskelig å si noe om hvilke momenter det særlig er aktuelt å ta hensyn til, bør dette kunne gjøres i merknadene til bestemmelsen. Departementet er enig i disse vurderinger og har tatt hensyn til dem ved utformingen av bestemmelsen i departementets lovutkast. Departementet mener imidlertid at det bør ses hen til slike momenter i skjønnsutøvelsen. Dette innebærer at områdestyret eller reindriftsstyret må sørge for at sanksjonene står i rimelig forhold til overtredelsen, og dersom det utferdiges flere typer sanksjoner for samme overtredelse, må disse samordnes slik at de ikke rammer på en urimelig måte. Ved utferdigelsen av sanksjoner skal det særlig tas hensyn til alvorlighetsgraden av overtredelsen, muligheten for å unngå overtredelsen, samt fordeler av overtredelsen. § 34 i gjeldende lov går ut, se også kommentarene til § 34e. Bestemmelsen svarer til § 13-2 i utvalgets forslag, og gir hjemmel for å utferdige pålegg om opphør av forhold som er i strid med loven eller vedtak (enkeltvedtak eller forskrift) fattet med hjemmel i denne. Videre påpekte Regjeringsadvokaten at det er uheldig å knytte påleggskompetansen til forekomsten av offentlige interesser. Vilkåret er vanskelig å avgrense og vil bero på en konkret vurdering. Et alternativ kan være å gjøre bestemmelsen til en kan-bestemmelse og presisere i merknadene at kompetansen først og fremst er tenkt benyttet i de tilfeller der det foreligger offentlige interesser. Regjeringsadvokaten mener også at kravet om særlige grunner for delegasjon bør utgå. Politimestrene i Troms og Finnmark har foreslått at politiet blir gitt særskilt adgang til å fatte midlertidig vedtak som skal gjelde inntil annen myndighet har behandlet saken, idet det er en normal del av politiets virksomhet å sørge for at ulovlig virksomhet bringes til opphør. Departementet ser at ulovlig forhold er et mer dekkende uttrykk enn ulovlig virksomhet. Videre slutter departementet seg til at begrensningen om særlige grunner for delegasjon ikke bør lovfestes. Derimot er departementet ikke enig i at kriteriet offentlige interesser ikke skal være lovfestet. Selv om det vil bero på en konkret vurdering i det enkelte tilfellet, vil det etter departementets syn ikke by på store problemer i praksis. Foreligger det offentligrettslige vedtak, for eksempel om reintall, vil det som det klare utgangspunkt foreligge en offentlig interesse i at vedtaket etterleves. Departementet ser ikke grunn til å vurdere nærmere spørsmålet om vedtakskompetanse for politiet nå. Til § 34b. Bestemmelsen svarer til § 13-3 i utvalgets forslag. Det fastslås at det ved utferdigelse av pålegg etter § 34a kan fastsettes en løpende tvangsmulkt for hver dag/uke/måned som går etter utløpet av den frist som er satt for oppfylling av pålegget, inntil pålegget er oppfylt. Etter departementets syn vil dette være en viktig bestemmelse for å sikre etterlevelse av ulike vedtak, herunder om reintall. Det forutsettes at kompetansen skal være forbeholdt reindriftsstyret og områdestyrene slik at delegasjon her ikke skal kunne finne sted. Det vises til utvalgets generelle vurderinger under punkt 9.9.3.2. Til § 34c. Bestemmelsen svarer til § 13-4 i utvalgets forslag om avgift ved brudd på bruksregler, og erstatter bestemmelsene om ressursavgift i § 8b tredje til sjette ledd i gjeldende lov. I § 8b i gjeldende lov skal distriktsstyret ilegge ressursavgift. Etter forslaget her er det reindriftsstyret eller områdestyret som kan treffe slikt vedtak. Utvalget har foreslått at avgift ikke skal ilegges når forholdet må anses unnskyldelig på grunn av sykdom og andre årsaker som ikke kan legges vedkommende til last. Regjeringsadvokaten har i sin høringsuttalelse til Reindriftslovutvalgets innstilling reist spørsmål om hensiktsmessigheten av at såkalte subjektive unnskyldningsgrunner lovfestes. Departementet er enig i at det ikke er nødvendig at dette tas inn i loven. Departementet forutsetter imidlertid at områdestyret og reindriftsstyret tar slike forhold i betraktning ved utøvelsen av sitt skjønn i de konkrete tilfellene. Under henvisning til øvrige sanksjonsbestemmelser, foreslår departementet at hele § 8b i dagens lov oppheves. Til § 34d. Bestemmelsen svarer til § 13-5 i utvalgets forslag. Bestemmelsen er en prinsipiell nyskapning i reindriftsloven. Det vises til utvalgets redegjørelse under punkt 9.9.3.3 hvor det framgår at forelegg er et påbud om å etterkomme et allerede gitt pålegg innen en nærmere angitt frist. Det sivilrettslige forelegget som det her er tale om, må ikke forveksles med det strafferettslige forelegget, som nyttes i mindre straffesaker. Ved forelegg kan den forelegget er rettet mot reise søksmål mot det offentlige innen 60 dager for å få forelegget prøvd. Dette gir således mulighet for en full ordinær domstolsprøving, men dette forutsetter aktive skritt fra vedkommendes side. Forelegg innebærer således et avvik fra den ordinære framgangsmåten hvor myndighetene må gå til sak for å få tvangsgrunnlag. Advokatforeningen har i sin høringsuttalelse til Reindriftslovutvalgets utredning kommet med innvendinger imot bestemmelsen og påpekt at det er i strid med de alminnelige rettssikkerhetshensyn å pålegge den som har forbrutt seg å måtte gå til domstolene for å få et forelegg prøvd. I dette tilfellet er det også i strid med samisk kultur og tradisjon hvor det er en alminnelig maksime at den som tier er uenig. Departementet ser ikke grunn til å fravike utvalgets forslag og vil påpeke at bestemmelsen har paralleller i annen lovgivning, jf. blant annet plan- og bygningsloven § 114. Det vises for øvrig til Ot.prp.nr.67 (1999-2000) om endringer i diverse lover som ligger til grunn for innføring av det sivilrettslige foreleggsinstituttet i disse. Til § 34e. Bestemmelsen svarer til § 13-6 i utvalgets forslag. Utvalget foreslår her bestemmelser om tvangsgjennomføring av vedtak i tråd med § 34 andre til fjerde ledd i dagens lov. Utvalget foreslår i paragrafens tredje ledd at områdestyret og reindriftsstyret skal kunne delegere sin myndighet med hensyn til tvangsvedtak om nødvendig arbeid og kontroll for å få gjennomført pålegg om samling, skilling, merking, utdriving og telling av rein, jf. annet ledd bokstav a. Regjeringsadvokaten reiser spørsmål om ytterligere delegasjonsadgang, i hvert fall når det gjelder avliving av rein som ikke har latt seg utdrive, jf. annet ledd bokstav b. Det reises også spørsmål om det ikke er unødig tungvint å gå veien om namsmyndighetene for fullbyrding. Politimestrene i Troms og Finnmark foreslår at også politiet gis kompetanse til fatte vedtak etter punktene a og b i annet ledd. Departementet er enig i at det bør være delegasjonsadgang også i forhold til avlivingsbestemmelsen. Derimot mener departementet at selve gjennomføringen bør skje med namsmyndighetenes mellomkomst. Tingrettens behandling innebærer, som utvalget påpeker, en prøving av forvaltningsvedtaket. Rettssikkerhetshensyn overfor den det gjelder tilsier dette og er etter departementets oppfatning mer tungtveiende enn den effektivitetsgevinst som måtte ligge i å kunne gå utenom tingretten og iverksette gjennomføringen direkte. I tråd med utvalgets forslag foreslås at vesentlighetskravet i gjeldende lov tas ut. Tvangstiltak er noe myndighetene etter en konkret vurdering kan treffe vedtak om, og i denne vurdering forutsettes spørsmålet om vesentlighet å komme inn. Når det gjelder kompetanse for politiet til å treffe vedtak, ser departementet ikke grunn til å komme nærmere inn på dette nå. At Deres Majestet godkjenner og skriver under et framlagt forslag til proposisjon til Stortinget om lov om endringer i lov 9. juni 1978 nr. 49 om reindrift. Stortinget blir bedt om å gjøre vedtak til lov om endringer i lov 9. juni 1978 nr. 49 om reindrift i samsvar med et vedlagt forslag. § 2 annet ledd nytt siste punktum skal lyde: Det kan fastsettes vektgrenser for rein og/eller det høyeste antall rein som til enhver tid får beite i fastsatt beitesone for den enkelte siida, jf. tredje punktum. Overstiger reintallet i distriktet det reintall som er fastsatt etter annet ledd første punktum, skal hver driftsenhet som har mer enn 200 rein, redusere det overskytende antall forholdsmessig. Har ingen driftsenhet et reintall over 200, skal det skje en forholdsmessig reduksjon i alle driftsenheter. Er det fastsatt høyeste antall rein som får beite i fastsatt beitesone for den enkelte siida etter annet ledd siste punktum, gjelder første og annet punktum i dette ledd tilsvarende. Er det fastsatt høyeste reintall per driftsenhet etter fjerde ledd, skal reduksjon av reintallet skje ved at de driftsenheter som har et reintall som overstiger det fastsatte, først reduserer til fastsatt nivå etter fjerde ledd. § 34 til § 34e skal lyde: § 34. Plikt til å etterleve loven. Enhver plikter å rette seg etter bestemmelser gitt i eller i medhold av denne lov og vedtak truffet i medhold av disse bestemmelsene. Overtredelse kan medføre sanksjoner etter reglene i § 34a til 34 e. § 34a. Dersom forhold er i strid med bestemmelser gitt i eller i medhold av denne lov eller vedtak truffet i medhold av disse bestemmelsene, skal Reindriftsstyret eller områdestyret, når offentlige interesser tilsier det, gi nødvendige pålegg for å bringe det ulovlige forholdet til opphør, herunder pålegg om retting og fjerning av ulovlig oppførte hytter og anlegg m.v. Slike tiltak kan kreves gjennomført innen en nærmere fastsatt frist. Reindriftsstyret eller områdestyret kan delegere sin myndighet etter denne bestemmelse til henholdsvis reindriftssjefen og reindriftsagronomen. § 34b. I pålegg etter § 34b kan Reindriftsstyret eller områdestyret fastsette en løpende tvangsmulkt for hver dag, uke eller måned som går etter utløpet av den frist som er satt for oppfylling av pålegget, inntil pålegget er oppfylt. Kongen kan i forskrift gi nærmere regler om bruk av og størrelsen på tvangsmulkt. Reindriftsstyret og områdestyret kan frafalle helt eller delvis påløpt tvangsmulkt når sterke grunner taler for det. Pålegg om mulkt er tvangsgrunnlag for utlegg, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 7-2 bokstav d. § 34c. Reindriftsstyret eller områdestyret kan, etter nærmere bestemmelser fastsatt i forskrift gitt av Kongen, ilegge leder av driftsenhet avgift ved brudd på distriktsplan. Slik avgift skal tilfalle vedkommende fond. § 34d. Reindriftsstyret eller områdestyret kan utferdige forelegg mot den som innen en fastsatt frist unnlater å etterkomme pålegg etter § 34b. Der det er gått mer enn 6 måneder siden pålegget ble gitt, skal den som forelegget rettes mot, gis anledning til å uttale seg før forelegget utferdiges. Forelegget skal gi opplysning om bestemmelsene i annet ledd, og skal så langt som mulig forkynnes for den det er rettet mot. Den som forelegget er rettet mot, kan reise søksmål mot det offentlige for å få forelegget prøvd. Blir søksmål ikke reist innen 60 dager fra forkynnelsen, har forelegget samme virkning som rettskraftig dom, og kan fullbyrdes etter reglene for dommer. Fristen kan forlenges av Reindriftsstyret eller områdestyret. Forelegg kan ikke påklages. forelegg ikke etterkommet, kan Reindriftsstyret eller områdestyret la de nødvendige tiltak gjennomføres for regning av den som forelegget eller dommen er rettet mot uten at det er nødvendig å bringe saken inn for namsmyndighetene. § 34e. Reindriftsstyret eller områdestyret kan, dersom pålegg etter § 34b ikke er etterkommet og andre tiltak ikke anses formålstjenlig, gjøre vedtak om tvangstiltak. Reindriftsstyret og områdestyret kan delegere sin myndighet til å treffe vedtak om tvangstiltak etter første ledd bokstav a og b til henholdsvis reindriftssjefen og reindriftsagronomen. Vedtak etter første ledd er tvangsgrunnlag etter tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 13. Vedtakene fullbyrdes etter tvangsfullbyrdelsesloven § 13-14. Reindriftsstyret og områdestyret kan begjære tvangsfullbyrdelse. Vedtak etter første ledd bokstav a kan iverksettes uten at det er nødvendig å bringe saken inn for namsmyndighetene. Ot.prp.nr.98 (2004-2005) Om lov om endringer i folketrygdloven og kontantstøtteloven (utvidelse av fedrekvoten, utvidet rett til kontantstøtte for adopterte barn)
|
lovdata_cd_60005
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.841
|
Forskrift om EØS-filialers medlemskap i innskuddsgarantiordningen i Bankenes sikringsfond (tilleggsdekning). Fastsatt av Finansdepartementet 6. juli 2005 med hjemmel i lov 6. desember 1996 nr. 75 om sikringsordninger for banker og offentlig administrasjon m.v. av finansinstitusjoner §2-2 tredje ledd og §2-5 tredje ledd. Før en kredittinstitusjon med hovedsete i annen EØS-stat som mottar innskudd fra allmennheten gjennom filial her i riket, som har rett til å bli medlem av innskuddsgarantiordningen (filialmedlem), kan bli filialmedlem, må Bankenes sikringsfond i samarbeid med hjemstatens sikringsordning bringe på det rene hvilke innskudd eller deler av innskudd som er sikret i hjemstatens ordning, og hvilke innskudd hos søker som skal være sikret i Bankenes sikringsfond. Bankenes sikringsfond kan nekte filialmedlemskap, eller sette særlige vilkår for medlemskapet, dersom soliditetssituasjonen hos søker, eller betydelig usikkerhet med hensyn til utviklingen i denne, tilsier det. Filialmedlem kan tidligst opptas seks måneder etter at Bankenes sikringsfond har mottatt søknad om slikt medlemskap. Kredittilsynet fastsetter minstekrav til opplysninger i søknader om filialmedlemskap. Før filialmedlem opptas, skal dette godkjennes av Kredittilsynet. Bestemmelsen i tredje ledd gjelder ikke ved omdanning til filial fra datterselskap som er medlem av Bankenes sikringsfond. De berørte tilsynsmyndigheter og sikringsordninger skal varsles uten opphold når det er klart at omdanning vil finne sted. Kredittilsynet kan gi nærmere regler om videreføring av medlemskap i Bankenes sikringsfond ved slik omdanning. Filialmedlemskap opphører ett år etter at Bankenes sikringsfond har mottatt oppsigelse fra filialmedlemmet. §2. Avgiftsberegning mv. Filialmedlem plikter å svare avgift etter reglene i banksikringsloven §2-7, jf. også definisjonen av garantert innskudd i filial i neste ledd. For beregning av avgift etter første ledd, og Bankenes sikringsfonds størrelse etter banksikringsloven §2-6, skal garantert innskudd i filial beregnes som innskyters samlede innskudd opp til 2 millioner kroner, med et fradrag tilsvarende den del av innskuddet som skal dekkes under hjemstatens garantiordning. Definisjonen av garanterte innskudd i filial i annet ledd har ikke betydning for Bankenes sikringsfonds faktiske forpliktelser eller adgang til å dekke innskudd. Bankenes sikringsfond plikter å dekke tap som nevnt i banksikringsloven §2-10 første til fjerde ledd som innskytere i filial her i riket påføres, med fradrag for det som skal dekkes av hjemstatens garantiordning. Det skal være uten betydning for Bankenes sikringsfonds dekningsforpliktelse hvorvidt eller på hvilket tidspunkt hjemstatens garantiordning oppfyller sin dekningsplikt. Bankenes sikringsfond har ikke anledning til å dekke tap som beskrevet i banksikringsloven §2-10 femte ledd. Som innskyter i filial her i riket regnes innskyter som selv har foretatt innskudd i, og som har naturlig tilknytning til, filialen. Kredittilsynet kan gi nærmere regler om hvem som skal anses som innskyter i filialen. Kredittilsynet avgjør tvilstilfeller og hva som skal regnes som et tvilstilfelle. Filialmedlemmet plikter på en tydelig måte å informere innskyterne i filial her i riket om hvilke typer innskudd som er sikret, hvilket beløp som er sikret, og hvilken sikringsordning som dekker hvilke innskudd eller deler av innskuddet. Bankenes sikringsfond og hjemstatens sikringsordning plikter å inngå en avtale der det fremgår hvilke innskudd og hvilke beløp som er sikret i henholdsvis hjemstatens sikringsordning og i Bankenes sikringsfond, og hvordan motregning av innskudd mot innskyters forfalte forpliktelser overfor filialen skal foretas. Avtalen skal også sikre Bankenes sikringsfond den informasjon som er nødvendig for å kunne beregne sikringsfondets dekningsforpliktelser i situasjoner der slike forpliktelser utløses. Kredittilsynet og tilsynsmyndighetene i filialmedlemmets hjemstat skal inngå en avtale som sikrer Kredittilsynet den informasjon tilsynet trenger for å ivareta sine funksjoner etter denne forskrift, herunder: 5. tilstrekkelige opplysninger til å ivareta sine oppgaver i henhold til §7. Kredittilsynet skal videreformidle til Bankenes sikringsfond informasjon som sikringsfondet måtte ha behov for i forbindelse med vurdering av søknad om medlemskap (§1), beregning av fondets størrelse og beregning av avgift (§2), eller beregning av faktiske dekningsforpliktelser (§3). Det forutsettes at Kredittilsynet gjennom sin avtale med tilsynsmyndighetene i filialmedlemmets hjemstat (jf. §5) er sikret tilgang til slik informasjon. I en administrasjons- eller konkurssituasjon skal Kredittilsynet sikre at interessene til innskytere i filial her i riket blir ivaretatt. I en administrasjons- eller konkurssituasjon kan filialen her i riket ikke ta i mot innskudd, påta seg nye engasjementer eller øke tidligere engasjementer uten Kredittilsynets godkjenning, jamfør banksikringsloven §4-6 første ledd bokstav c. Kredittilsynet skal konsultere hjemlandets tilsynsmyndigheter før Kredittilsynet godkjenner utbetaling til innskyterne i medhold av banksikringsloven §4-6 første ledd bokstav d.
|
maalfrid_798c51509055fea0572667db2882e79daa885d7a_1
|
maalfrid_helsedirektoratet
| 2,021
|
no
|
0.753
|
Medisinsk fødselsregister (MFR), Folkehelseinstituttet Det sentrale folkeregister (DSF) Elektronisk melding til MFR. Forskrift om innsamling og behandling av helseopplysninger i Medisinsk fødselsregister (Medisinsk fødselsregisterforskriften) (2) Sammenlignbare mellom institusjoner med samme risikoprofil, mellom regioner, mellom land og over tid. Noen institusjoner har svært få fødsler og vil ikke motta fødende med kjent risiko for en komplisert fødsel. Det kan være store svingninger i prosent- eller promilleberegninger når disse er basert på små tall. Forskjeller mellom fødeinstitusjoner kan ha mange forklaringer; Tilstand hos nyfødte barn. 1. Neonatal and perinatal mortality: country, regional and global estimates. World Health Organization 2006. 2. Forskrift om innsamling og behandling av helseopplysninger i Medisinsk fødselsregister (Medisinsk fødselsregisterforskriften). https://lovdata.no/dokument/SF/forskrift/2001-12-21-1483?q=medisinsk fødselsregister.
|
lovdata_cd_34439
|
lovdata_cd_norgeslover_2005
| 2,021
|
no
|
0.856
|
(2) Imøtegås begjæringen om bevistilgang med at det foreligger bevisforbud eller bevisfritak, kan ikke bevisgjenstanden framlegges uten at retten i kraft av særlig lovbestemmelse kan bestemme at beviset likevel skal føres. Er bare deler av bevisgjenstanden underlagt bevisforbud eller bevisfritak, skal om mulig det øvrige framlegges. §24-8 tredje ledd annet og tredje punktum gjelder tilsvarende. §26-8. (2) Det samme gjelder i forhold til en part i saker hvor retten har plikt til å sørge for et forsvarlig faktisk avgjørelsesgrunnlag, jf. §21-3 annet ledd.
|
lovdata_cd_15630
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
nn
|
0.5
|
Det freda området gjeld følgjande gnr./bnr.: 16/1, 16/11, 17/1, 19/2, 19/8, 20/3, 21/3, 22/20, 22/21, 68/2, 68/13, 69/1, 69,8, 77/1, 77/2, 77/4, 77/5, 78/2, 79/1, 79/2, 80/1, 81/4, 81/6, 81/18, 81/62, 81/104. Reservatet dekkjer eit areal på ca. 1605 dekar, og av dette er ca. 140 dekar landareal. Grensene for naturreservatet går fram av kart i målstokk 1:5.000, datert Miljøverndepartementet september 1990.
|
lovdata_cd_33385
|
lovdata_cd_norgeslover_2005
| 2,021
|
no
|
0.734
|
0 Kapitlet tilføyd ved lov 4 feb 2000 nr. 10 (i kraft 1 juli 2000 iflg. res. 30 juni 2000 nr. 640). §55K. 1. Innleie av arbeidstakere fra virksomhet som har til formål å drive utleie, er tillatt i samme utstrekning som det kan avtales midlertidig tilsetting etter §58A nr. 1 første ledd. 2. I virksomhet som er bundet av tariffavtale,1 kan arbeidsgiver og tillitsvalgte som til sammen representerer et flertall av den arbeidstakerkategori innleien gjelder, slutte skriftlig avtale om tidsbegrenset innleie uten hinder av det som er bestemt i nr. 1. 3. Ved tvist om det har foreligget lovlig innleie hvor den innleide har fratrådt innleieforholdet, får §61 nr. 1 anvendelse så langt den passer. En innleid som vil gjøre gjeldende at det har foreligget innleie i strid med §55 K nr. 1, kan kreve forhandlinger med innleier etter reglene i §61 nr. 2. Fristen etter §61 nr. 2 første ledd regnes fra det faktiske fratredelsestidspunktet. Blir tvisten ikke løst gjennom forhandlinger eller er forhandlinger ikke holdt, kan den innleide reise søksmål mot innleier etter reglene i §61 nr. 3, likevel slik at §57 nr. 2 tredje ledd ikke får anvendelse. Fristen regnes fra forhandlingenes avslutning eller fra det faktiske fratredelsestidspunktet. Finner retten at innleien var i strid med §55 K nr. 1, skal retten etter krav fra den innleide avsi dom for at den innleide skal tilsettes hos innleier. Retten kan likevel, etter påstand fra innleier, bestemme at den innleide ikke skal tilsettes dersom den etter en avveining av partenes interesser finner at dette vil være åpenbart urimelig. Har det foreligget innleie i strid med §55 K nr. 1, kan den innleide kreve erstatning fra innleier. Erstatningen fastsettes til det beløp som retten under hensyn til det økonomiske tap, innleierens og den innleides forhold og omstendighetene for øvrig finner rimelig. Reises søksmål senere enn ett år etter forhandlingenes avslutning eller det faktiske fratredelsestidspunktet, kan det bare gis dom for erstatning. §58A nr. 4 fjerde ledd gjelder tilsvarende. 4. Ved tvist om det foreligger lovlig innleie i et bestående innleieforhold, får §61 nr. 1 anvendelse så langt den passer. En innleid som vil gjøre gjeldende at det foreligger innleie i strid med §55 K nr. 1, kan kreve forhandlinger med innleier. Innleier skal sørge for at forhandlinger blir holdt snarest mulig og senest innen to uker etter at kravet er mottatt. For øvrig får §61 nr. 2 annet, tredje og fjerde ledd tilsvarende anvendelse. Finner retten at det foreligger innleie i strid med §55 K nr. 1, skal retten etter krav fra den innleide avsi dom for at den innleide skal tilsettes hos innleier. Retten kan likevel, etter påstand fra innleier, bestemme at den innleide ikke skal tilsettes dersom den etter en avveining av partenes interesser finner at dette vil være åpenbart urimelig. Foreligger innleie i strid med §55 K nr. 1, kan den innleide kreve erstatning fra innleier. Erstatningen fastsettes til det beløp som retten under hensyn til det økonomiske tap, innleierens og den innleides forhold og omstendighetene for øvrig finner rimelig. Har den innleide fratrådt etter at forhandlinger er krevd eller søksmål er reist,2 kommer reglene i nr. 3 i paragrafen her til anvendelse i den videre behandlingen av saken. 5. Kongen kan i forskrift3 forby innleie for visse arbeidstakergrupper eller på visse områder når viktige samfunnshensyn tilsier det. 0 Tilføyd ved lov 4 feb 2000 nr. 10 (i kraft 1 juli 2000 iflg. res. 30 juni 2000 nr. 640). §55L. 3. Kongen kan i forskrift1 forby innleie for visse arbeidstakergrupper eller på visse områder når viktige samfunnshensyn tilsier det. Kap. XII. Oppsigelse og avskjed m.m.
|
lovdata_cd_20726
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.639
|
Formålet med fredningen er å ta vare på naturmiljøet i et område med en av de største barlindforekomstene i Agder. Vegetasjonen er variert og viser eksempel på barlind både på lav- og høybonitet.
|
maalfrid_559a1c43ad70cb981b5ebba17b243f669a911621_41
|
maalfrid_uio
| 2,021
|
no
|
0.818
|
(2) Gjennomført godkjent stipendprogram for kunstnerisk utviklingsarbeid på aktuelt fagområde eller dokumentert kunstnerisk virksomhet eller utviklingsarbeid på høyt internasjonalt nivå og med en særlig fordypning som er relevant for fagområdet eller disiplinen og (3) Dokumentert relevant praktisk-pedagogisk kompetanse på grunnlag av utdanning eller undervisning og veiledning. (1) Dokumentert omfattende forsknings- og utviklingsarbeid som i kvalitet og omfang tilsvarer arbeidsmengde og nivå for en doktorgradsavhandling eller (2) Dokumentert omfattende kunstnerisk utviklingsarbeid som i kvalitet og omfang tilsvarer arbeidsmengde og nivå for en doktorgradsavhandling og (3) Spesielle kvalifikasjoner innenfor undervisning eller annen pedagogisk virksomhet skal tillegges stor vekt og (4) Dokumentert relevant praktisk-pedagogisk kompetanse på grunnlag av utdanning eller undervisning og veiledning. (1) a)Høyere grads eksamen ved universitet, høyskole eller tilsvarende b)Relevante forskningskvalifikasjoner utover mastergrads- eller hovedfagsnivå og/eller relevant yrkespraksis eller (2) a)Dokumentert anerkjent kunstnerisk virksomhet eller utviklingsarbeid av et visst omfang b)Utdanning på høyeste nivå på kunstområdet fra Norge eller likeverdig utdanning fra utlandet eller tilsvarende dokumenterte kunnskaper og (3) Dokumentert relevant praktisk-pedagogisk kompetanse på grunnlag av utdanning eller undervisning og veiledning. (1) a)Fire års høyere utdanning, av disse minst to år innenfor det fagområdet vedkommende skal undervise b)Relevant yrkespraksis eller (2) Tre-fire års høyere utdanning med en viss spesialisering på kunstområdet eller tilsvarende dokumenterte kunnskaper og (3) Dokumentert relevant praktisk-pedagogisk kompetanse på grunnlag av utdanning eller undervisning og veiledning. Page 3 of 9 Forskrift om ansettelse og opprykk i undervisnings- og forskerstillinger - Lovdata 05.12.2016 https://lovdata.
|
maalfrid_f42f54c560d8612cb6c4cde3946b20e19d945093_56
|
maalfrid_fylkesmannen
| 2,021
|
no
|
0.893
|
forskrift gi nærmere regler om innholdet i og gjennomføringen av de avsluttende prøvene. Forskriftene er ikke ferdige på tidspunktet for ferdigstillelsen av dette rundskrivet, men forskriftene vil finnes på www.lovdata.no i god tid før lovendringen trer i kraft. Samtidig med innføring av obligatoriske avsluttende prøver i norsk og samfunnskunnskap, skal det utvikles nye prøver som vil erstatte dagens Norskprøve 2 og 3. Endringen innebærer at alle deltakere som både har rett og plikt til opplæring i norsk og samfunnskunnskap må gå opp til prøve i norsk og prøve i samfunnskunnskap. Dette gjelder personer mellom 16 og 55 år med oppholdstillatelse innvilget etter 1. september 2013 som danner grunnlag for permanent oppholdstillatelse (jf. § 17 første ledd). Deltakere som har rett men ikke plikt til å delta i opplæring (jf. § 17 annet ledd) kan gå opp til avsluttende prøve. Kravet om obligatorisk avsluttende prøve i norsk og samfunnskunnskap gjelder ikke personer med plikt uten rett til gratis opplæring (jf. § 17 tredje ledd), det vil si verken arbeidsinnvandrere fra land utenfor EØS-/EFTA-området eller de som kommer hit etter EØS-/EFTA- regelverket. Disse gruppene er ikke omfattet av rett til norskopplæring etter introduksjonsloven. Det er den enkelte deltaker i samråd med læreren som vurderer om nivået er nådd, og på denne bakgrunnen bestemmer om og når vedkommende skal melde seg opp til avsluttende prøve. Hvis en person ikke består prøven, eller unnlater å gå opp til en obligatorisk prøve, medfører ikke dette noen sanksjoner. Introduksjonsloven åpner for at den enkelte etter søknad kan fritas fra plikten til å delta i opplæring i norsk og samfunnskunnskap (§ 17 fjerde ledd). Personer som dokumenterer at de har tilstrekkelige norskkunnskaper har ikke plikt til opplæring i norsk og samfunnskunnskap, se punkt 17.5 ovenfor. Den enkelte kan også søke fritak ut fra helsemessige eller andre tungtveiende grunner. De som har søkt kommunen om fritak fra plikt til opplæring i norsk og samfunnskunnskap og fått denne søknaden innvilget, har da heller ikke plikt til å gå opp til avsluttende prøve. Det er viktig at det underveis gjennomføres samtaler med deltakeren om hvor vedkommende står i sin individuelle plan, og at en på bakgrunn av denne samtalen eventuelt reviderer planen. For de deltakerne som får norskopplæring som en del av introduksjonsprogrammet, inngår den individuelle planen for norskopplæringen som en del av den individuelle planen for hele programmet. De i kommunen som har ansvaret for introduksjonsprogrammet må samarbeide med voksenopplæringen om dette. Paragraf 6 i introduksjonsloven, som omhandler individuell plan for deltakelse i introduksjonsprogram, gjelder også for opplæring i norsk og samfunnskunnskap. Bestemmelsen ble endret gjennom Stortingsvedtak 15. juni 2011, og et nytt annet ledd kom til i bestemmelsen. Bestemmelsen trer i kraft fra og med 1. september 2013, og vil gjelde personer som får en oppholdstillatelse som gjør at de blir omfattet av rett og plikt til opplæring (jf. § 17 første ledd) etter denne datoen. Ikrafttredelse 1. september 2013 betyr at ingen deltakere vil ha plikt til å ta avsluttende prøve før dette tidspunktet. At bestemmelsen trer i kraft 1. september 2013 betyr også at den ikke finnes på lovdata før denne datoen. Før 1. september 2012 omhandler annet ledd i bestemmelsen krav til kompetanse for den som skal undervise i norsk og samfunnskunnskap. Etter ikrafttredelsen av nytt annet ledd endres nummereringen av leddene i § 19. Departementet har likevel valgt å ta bestemmelsen med i revisjonen av rundskrivet for å gi et helhetsbilde. Begrunnelsen for å innføre obligatoriske avsluttende prøver i norsk og samfunnskunnskap framkommer av lovforslaget i Prop. 79 L (2010– 2011). Bakgrunnen er ønsket om å tydeliggjøre kommunens ansvar for å gi tilpasset opplæring av høy kvalitet, og den enkeltes og samfunnets behov for å få god dokumentasjon av resultatene etter gjennomført opplæring i norsk og samfunnskunnskap.
|
lovdata_cd_5253
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.805
|
Forskrift om innskrenket fart Ny-Hellesund, Søgne kommune, Vest-Agder.
|
lovdata_cd_31754
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.598
|
Sortland kommunestyre har 2. mars 1989 vedtatt å forlenge forskrift av 26. juni 1986 nr. 1505 om midlertidig plankrav etter plan- og bygningslovens §117 første ledd. Fylkesmannen i Nordland har 24. august 1989 med hjemmel i loven og delgering i Miljøverndepartementets rundskriv av 3. februar 1989 samtykket i at ovennevnte forskrift forlenges f.o.m. 1. juli 1989 t.o.m. 30. juni 1991. (II 1989 886)
|
lovdata_cd_1588
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.466
|
Forskrift om kommunenavn, Flora kommune, Sogn og Fjordane. Fastsatt ved kronprinsreg.res. 15. november 1963. Fremmet av Kommunal- og arbeidsdepartementet.
|
lovdata_cd_22320
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.463
|
Forskrift om politivedtekt, Selje kommune, Sogn og Fjordane. Fastsett av Selje kommunestyre 5. november 1997 med heimel i lov av 4. august 1995 nr. 53 om politiet §14. Stadfesta av Justis- og politidepartementet 21. april 1998. Politiet kan sette forbod mot aking og/eller andre former for sport, leik eller spel på bestemt offentleg stad der dette er påkravd av omsyn til ferdsla eller den allmenne orden. Skjer nokon opning i isen, skal opninga gjerast inn på trygg måte. Eigar av hus eller grunn mot offentleg stad skal sørge for at avløp for vatn i fortau, rennestein, grøft e.l. vert halde ope. Tak- og avløpsrenner som vert førde ut til offentleg stad, skal haldast reine og tette. Denne vedtekta tek til å gjelde 1 månad etter at ho er stadfest av Justis- og politidepartementet. Forskrift av 8. desember 1972 om politivedtekt for Selje kommune, Sogn og Fjordane,1 fell bort frå same tid.
|
lovdata_cd_46411
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.809
|
Hvilke vedtak som skal direkte til Trygderetten til ankebehandling og hvilke som skal til behandling som trygdeklage i trygdeetaten og hvilke vedtak som er forvaltningsklage, må vurderes på bakgrunn av §1 og §2 i trygderettsloven, folketrygdloven §21-12 og Rikstrygdeverkets delegasjonsbestemmelser, se vedlegg 1 til kapittel 20. I de tilfellene trygdekontoret har avgjørelsesmyndighet i en sak, er fylkestrygdekontoret klageinstans. Dette følger av folketrygdloven §21-12 tredje ledd og Rikstrygdeverkets delegasjonsbestemmelser. Der hvor fylkestrygdekontoret har avgjørelsesmyndighet kan fylkestrygdekontorets vedtak påankes direkte til Trygderetten, med unntak av vedtak etter folketrygdloven kap. 10. Saker som avgjøres av FFU påklages til Rikstrygdeverket, med mindre FFU er tillagt særskilt avgjørelsesmyndighet ( som fylkestrygdekontor). Da kan vedtakene påankes til Trygderetten. En oversikt over hvem som er rett instans for ulike type avgjørelser:
|
lovdata_cd_43202
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.808
|
Forvaltningslovens §25, jf. Regler om hva en begrunnelse skal inneholde gir begrunnelsesplikten et reelt innhold. Se punkt 2.4.2. Regler om hva begrunnelsen skal inneholde ivaretar også hensynet til anke-/klageinstansen; den skal kunne se hvilke fakta som er lagt til grunn, hvilke regler som er anvendt og hvordan disse er forstått. Hva begrunnelsen skal inneholde framgår klart av lovteksten: - de regler som er anvendt (første ledd) - de fakta som er lagt til grunn (annet ledd) - eventuell henvisning til hovedhensyn eller retningslinjer som har vært avgjørende ved utøvelsen av skjønn (tredje ledd). En anbefaling for praksis kan være: Bare unntaksvis kan vi gå ut fra at søkeren (eller hennes representant) kjenner innholdet av de regler som er anvendt. Vi må derfor gjengi innholdet av reglene. Rettsregler kan være vanskelig å forstå. Det kan derfor være hensiktsmessig å forklare innholdet med egne ord. Det må fremgå av sammenhengen hva som er trygdeetatens praksis (tolkning) og hva som er lovens eller forskriftens ordlyd. Fakta som legges til grunn vil ofte være opplysninger om medisinske forhold - slik vi oppfatter disse på grunnlag av behandlende leges erklæring. I så fall må dette komme til uttrykk i begrunnelsen. Dersom det i rundskriv eller melding fra Rikstrygdeverket er gitt retningslinjer for skjønnsutøvelsen, kan det være hensiktsmessig å sitere disse dersom de ikke er for omfattende. Slikt sitat må imidlertid komme som supplement til gjengivelse av formelle regler i lov eller forskrift. Henvisning til - eller gjengivelse av - rundskriv alene er ikke tilstrekkelig begrunnelse.
|
lovdata_cd_44541
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.39
|
Det foretas avregning mellom RTV og AFP-ordningen minimum 8 ganger i året.
|
maalfrid_734614cfa2514ed0f77af1f7bff7cde2c45a67f4_102
|
maalfrid_fylkesmannen
| 2,021
|
no
|
0.127
|
http://www.statkart.no/?module=Articles;action=Article.publicShow;ID=11063 http://www.nrpa.no/archive/Internett/Publikasjoner/Stralevernhefte/StralevernHefte_29.pdf http://www.vegvesen.no/cs/Satellite?blobcol=urlpdf&blobheader=application%2Fpdf&blobh eadername1=Content- Disposition%3A&blobheadervalue1=attachment%3Bfilename%3Dpdf_Statens_vegvesen.pdf &blobkey=id&blobtable=SVVvedlegg&blobwhere=1191961001649&ssbinary=true http://www.vegvesen.no/cs/Satellite?blobcol=urlpdf&blobheader=application%2Fpdf&blobk ey=id&blobtable=SVVvedlegg&blobwhere=1178099809326&ssbinary=true http://www.statnett.no/Resources/Filer/Dokumenter/Div%202007/Midt-Norge%2007.pdf http://www.hamsunsenteret.no/_bin/72fd6b9e-b270-4209-b3fb- 849b9410c805.ppt#258,1,Strømbrudd i Steigen 25. – 30. januar http://www.rostrondelag.no http://unesdoc.unesco.org/images/0013/001395/139578e.pdf http://www.vestforsk.no/www/download.do?id=601 http://www.lovdata.no/all/hl-19810313-006.html http://www.lovdata.no/for/sf/md/xd-20040601-0931.html http://www.lovdata.no/cgi-wift/ldles?doc=/sf/sf/sf-20080418-0388.html
|
lovdata_cd_51178
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.786
|
Forskrift om beregning av underskudd og gjennomføring av fradrag i toppskattegrunnlaget. Fastsatt av Finans- og tolldepartementet 21. desember 1990 med hjemmel i Stortingets vedtak av 7. desember 1990 om formues- og inntektsskatt til staten for inntektsåret 1990 §3 VI nr. 3 annet ledd. §1. Underskudd som nevnt i statsskattevedtaket for 1990 §3 VI nr. 3 annet ledd beregnes etter reglene i folketrygdloven §6-4 første ledd nr. 2 første avsnitt og forskrift av 10. august 1987 om fastsettelse av pensjonsgivende inntekt §2-1 første ledd. §3. Ved beregning av toppskatt gis fradrag for underskudd som nevnt i statsskattevedtaket for 1990 §3 VI nr. 3 annet ledd, i pensjonsgivende næringsinntekt beregnet etter reglene i folketrygdloven §6-4 første ledd nr. 2 og forskrift av 10. august 1987 om fastsettelse av pensjonsgivende næringsinntekt §2-1. 1990 Delegering av myndighet m.v. Avd/dir: Utlendingsavd.
|
lovdata_cd_20231
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.9
|
3. Det må ikke iverksettes tiltak som kan endre de naturgitte forhold som f.eks. oppføring av bygninger, anlegg og faste innretninger, etablering av oppdrettsanlegg til lands og til vanns, opplag av båter, hensetting av campingvogner, brakker o.l., framføring av nye luftledninger, jordkabler og kloakkledninger, bygging av veier, drenering og annen form for tørrlegging, uttak, oppfylling, planering og lagring av masse, ny utføring av kloakk eller andre konsentrerte forurensningstilførsler, henleggelse av avfall, gjødsling og bruk av kjemiske bekjempningsmidler. Opplistingen er ikke uttømmende.
|
lovdata_cd_42414
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.662
|
Personer som ikke har arbeidet full stilling, men mer enn halv stilling i opptjeningstiden før fødselen, kan benytte tidskonto. Loven bruker uttrykket «Den som ikke har arbeidet i full stilling». Når det gjelder arbeidstakere, omfatter dette både arbeidstakere som har redusert arbeidstid i henhold til arbeidsmiljøloven §46A og arbeidstakere som er deltidsarbeidende. For å få tidskonto er det et vilkår at vedkommende arbeidstaker, selvstendig næringsdrivende eller frilanser i opptjeningstiden har arbeidet mer enn halv stilling. Vi viser til §14-22 annet ledd med merknader. En arbeidstaker kan i forbindelse med tidskonto ha redusert arbeidstid til enten 90, 80, 75, 60 eller 50% av en full stilling. Dette innebærer at en arbeidstaker som i utgangspunktet arbeider 90% av full stilling, i forbindelse med tidskonto, kan redusere sin arbeidstid til enten 80, 75, 60 eller 50% av en full stilling. Også deltidsarbeidende vil være bundet av det vilkår at arbeidstiden i tidskontoperioden minst må utgjøre 50% av en full stilling. Se i denne forbindelse Rikstrygdeverkets kjennelse i ankesak nr. 97/11619. Vedkommende kan heller ikke arbeide 50% av sin stilling. Når det gjelder selvstendig næringsdrivende eller frilansere, må trygdekontoret legge til grunn de opplysninger den selvstendig næringsdrivende eller frilanseren gir om hvilken stillingsprosent de har arbeidet før fødselen og hvilken stillingsprosent de vil arbeide i tidskontoperioden. På bakgrunn av disse opplysningene må trygdekontoret beregne fødselspengeutbetalingen i perioden. Dersom trygdekontoret er i tvil om de oppgitte opplysningene om stillingsandeler m.m. er korrekte, må trygdekontoret eventuelt innhente nærmere informasjon for å få kartlagt den enkeltes arbeidstid for å komme frem til en «normal arbeidstid». For enkelte grupper av selvstendig næringsdrivende og frilansere kan det være vanskelig å fastsette en bestemt stillingsprosent for en lengre periode. Det vil kunne gjelde for person som har ustabil og varierende arbeidssituasjon, som f.eks frilansere. Det fremgår av Ot.prp.nr.31 (1995-1996) side 3: «For person med ustabil og varierende arbeidssituasjon som f.eks utøvende kunstnere, musikere o.l. vil imidlertid fastsettelsen av stillingsprosent i tidskontoperioden kunne by på flere problemer. Det innebærer derfor at man må tillate en viss variasjon av arbeidsmengde innenfor tidskontoperioden, bare den samlet per måned ikke utgjør mer enn den avtalte stillingsprosent. En stønadsmottaker som f.eks har valgt 50 prosent stilling i tidskontoperioden med uttak av 50 prosent fødselspenger må derfor kunne arbeide i to fulle uker for så å ta fri i to uker med 50 prosent fødselspenger. Stønadsmottakeren vil på denne måten ikke få utbetalt mer per måned enn det vedkommende har krav på i forhold til oppgitt stillingsprosent. Dersom den stønadsberettigede opplever større variasjon enn dette i arbeidsmengden f.eks på grunn av store sesongsvingninger, vil vedkommende kunne endre tidskontomodell ... Fødselspengeuttaket skal i hvert enkelt tilfelle kompensere reduksjonen i arbeidstid. Man er derfor ikke bundet til de prosentsatser som gjelder i paragrafens første ledd. Tidskontoprosenten, dvs. prosentsatsen for fødselspengeutbetalingen i tidskontoperioden, må regnes ut i hvert enkelt tilfelle. Dette gjøres i EDB-systemet ved at en legger inn de oppgitte data. Systemet regner da ut tidskontoprosenten på følgende måte: Tidskontoprosenten = ((Stillingsandel i opptjeningstiden - arbeidstidsprosenten v/tidskontouttak) / stillingsandel i opptjeningstiden) I forbindelse med tidskonto reduserer mor sin stilling fra 75% av full stilling til 50% av full stilling. Hun vil da arbeide 66,66% av sin opprinnelige stilling, og tidskontoprosenten (fødselspengeuttaket) blir 33,33% av valgt dagsats.
|
lovdata_cd_3808
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
da
|
0.389
|
Formålet med fredningen er å bevare et stort myrkompleks med en variert hydrotopografisk oppbygning, der et svakt hvelvet ombrogent myrkompleks (nedbøsmyr) går over i minerogen myr (jordvannsmyr) mot fastmarka.
|
lovdata_cd_55871
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
nn
|
0.895
|
Retningslinene trer i kraft straks, med verknad frå og med eiendomsskatteåret 2001.
|
lovdata_cd_36558
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.805
|
Økonomiavdelingen i RTV skal ha oversikt over hvem som har anvisningsmyndighet i RTV og disse tjenestemenns signaturprøve. Signaturprøver til fylkestrygdedirektørene, direktøren for FFU og for TI skal også foreligge i RTV. FTK skal ha oversikter og signaturprøver for anvisningsmyndighet i eget fylke. Dette skal også foreligge ved det enkelte trygdekontor. RTV kan be om å få tilsendt ajourførte lister fra FTK over anvisningsmyndighet i fylket. Riksrevisjonen ønsker kun å få tilsendt signaturprøver for personer med anvisningsmyndighet i RTV. Fra FTK ønsker de å få tilsendt oppdaterte oversikter som viser hvem som har anvisningsmyndighet ved FTK og underliggende enheter. Oppdaterte oversikter over personer med anvisningsmyndighet ønskes også fra TI og FFU.
|
lovdata_cd_2275
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.645
|
1. I medhold av lov om naturvern av 19. juni 1970, nr. 63, §14, fredes fuglelivet på Aukraholmene, Flatholmen og Forholmen under gnr. 1, bnr. 1 i Aukra kommune, Møre og Romsdal fylke. Fredningen omfatter alle fuglearter, deres reir og egg. 2. Den myndighet som etter lovens §21, §22, §23 er tillagt Kongen overføres til Kommunal- og arbeidsdepartementet. 1971 Forskrift om sammensl. av kommuner, Ålen m.fl.
|
lovdata_cd_48388
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.687
|
Forskrift om gjerde ved offentlig veg. Fastsatt av Vegdirektoratet i medhold av veglovens §45 annet ledd. Endret 1 feb 2003 nr. 112.
|
maalfrid_55a2a00fce5451f5e5d4e6bed90951fddb5da655_27
|
maalfrid_fylkesmannen
| 2,021
|
no
|
0.268
|
! ! 30! Miljøverndepartementet!2001.!St.meld.!nr.!42!(2000<2001).!Biologisk!mangfold.!Sektoransvar!og! samordning.!220!s.! Miljøverndepartementet!2010.!Lovdata!fra!Norsk!Lovtidend:!Forskrift!om!konsekvensutredninger:! http://www.lovdata.no/cgi<wift/ldles?doc=/sf/sf/sf<20050401<!0276.html! Moen,!A.!1998.!Nasjonalatlas!for!Norge.!Vegetasjon.!Statens!kartverk,!Hønefoss.! Nedrelo,!E.!2001.!Biologisk!mangfald!i!Sogndal!kommune.!Kartlegging!og!verdisetting!av!naturtypar,! vilt!og!raudlisteartar.!Nærare!studiar!av!artsrike!vegkantar!i!Sogndalsdalen.!Cand.!scient.!oppgåve,! Institutt!for!biologi!og!naturforvaltning,!Norges!Landbrukshøgskule,!2001.! Sverdrup<Thygeson,!A.,!Bratli,!H.,!Brandrud,!T.E.,!Ødegaard,!F.,!2010.!Faglig!grunnlag!for!handlings< plan!for!hule!eiker.!–!NINA!Rapport!631.!78!s.! ! ! ! Landbrukskonsulent,!Leikanger!og!Sogndal!kommune! !
|
lovdata_cd_46682
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
da
|
0.379
|
Forordning (EØF) nr. 1408/71 kap. 3, artikkel 46.
|
lovdata_cd_18100
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.793
|
Forskrift om vern av Reppesleiret naturreservat, Stjørdal kommune, Nord-Trøndelag.
|
lovdata_cd_13230
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.511
|
Det fredede området berører følgende gnr/bnr: 144/37, 80; 144/23, 24, 25, 36. Naturreservatet dekker et areal på ca 55 daa. Grensene for naturreservatet framgår av kart i målestokk 1:5.000, datert Miljøverndepartementet november 1986. Kartet og fredningsforskriftene oppbevares i Sande kommune, hos fylkesmannen i Vestfold, Direktoratet for Naturforvaltning og i Miljøverndepartementet. De nøyaktige grensene for naturreservatet skal avmerkes i marka der de går over land og knekkpunktene bør koordinatfestes.
|
lovdata_cd_8482
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.63
|
3. Det må ikkje setjast i verk tiltak som kan endre naturmiljøet, som t.d. oppføring av bygningar, anlegg og faste innretningar, opplag av båt, campingvogn, o.l., framføring av luftleidningar, jordkablar og kloakkleidningar, bygging av vegar, drenering og annan form for tørrlegging, uttak, oppfylling, planering og lagring av masse, utføring av kloakk eller konsentrerte forureiningstilførsler, plassering av avfall, gjødsling og bruk av kjemisk plantevernmidlar. Opplistinga er ikkje utfyllande.
|
lovdata_cd_3246
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.94
|
Skjøtsel som er naudsynt for å oppfylle formålet med vernet skal utførast av forvaltningsstyresmakta eller av den forvaltningsstyresmakta bestemmer. Skjøtselen skal skje etter plan utarbeidd av forvaltningsstyresmakta og godkjent av Miljøverndep.
|
lovdata_cd_11870
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.591
|
Forskrift om reguleringsplan for del av Vangsås, gnr. 115, bnr. 4. Jordloven gjøres gjeldende, Nærøy kommune, Nord-Trøndelag. Gitt av Landbruksdepartementet 20. januar 1987 med hjemmel i §2 i lov av 18. mars 1955, jfr. kgl.res. av 12. desember 1980:
|
lovdata_cd_6898
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.528
|
Fredningen berører gnr/bnr 65/3, 65/5, 65/9. Reservatet dekker et landareal på ca 80 daa. Grensene for reservatet framgår av kart i målestokk 1:50.000 og 1:5.000, datert Miljøverndepartementet mars 1982. Kartet og fredningsbestemmelsene oppbevares i Strand kommune, hos fylkesmannen i Rogaland og i Miljøverndepartementet. Reservatet merkes med skilt.
|
lovdata_cd_55718
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.734
|
Forskrift om den faglig ansvarlige for vedtak i det psykiske helsevernet. Fastsatt av Sosial- og helsedepartementet 1. desember 2000 med hjemmel i lov av 2. juli 1999 nr. 62 om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern (psykisk helsevernloven) §1-4, jf. kgl.res. av 3. november 2000 nr. 1097. Endret 19 des 2001 nr. 1518. Denne forskrift gir nærmere regler om hvem som kan treffe vedtak og beslutte nærmere angitte tiltak, jf. psykisk helsevernloven §1-4. I psykisk helsevern for voksne kan også annen lege med spesialistutdanning i psykiatri eller barne- og ungdomspsykiatri, samt spesialist i klinisk psykologi med fordypningsområde klinisk voksenpsykologi som tilfredsstiller kravene i §5 annet ledd, være faglig ansvarlig for vedtak. Faglig ansvar for vedtak etter lovens §4-4, om behandling med legemidler, kan ikke innehas av spesialist i klinisk psykologi. I psykisk helsevern for barn og ungdom kan også annen lege med spesialistutdanning i barne- og ungdomspsykiatri eller psykiatri, samt spesialist i klinisk psykologi med fordypningsområde klinisk barne- og ungdomspsykologi som tilfredsstiller kravene i §5 annet ledd, være faglig ansvarlig for vedtak. I psykisk helsevern for voksne kan den faglig ansvarlige for vedtak, jf. §3, delegere sin myndighet til lege med spesialistutdanning i psykiatri eller barne- og ungdomspsykiatri, og til spesialist i klinisk psykologi med fordypningsområde klinisk voksenpsykologi. Ved delegering til spesialist i klinisk psykologi eller barne- og ungdomspsykiatri må det kunne dokumenteres minst to års relevant praksis fra aktuell institusjon eller avdeling som er godkjent for å ha ansvar for tvungent psykisk helsevern, hvor nedre grense for godkjenning av et arbeidsforhold vil være 6 måneder. I psykisk helsevern for barn og ungdom kan den faglig ansvarlige for vedtak, jf. §4, delegere sin myndighet til lege med spesialistutdanning i psykiatri eller barne- og ungdomspsykiatri, og til spesialist i klinisk psykologi med fordypningsområde klinisk barne- og ungdomspsykologi. Ved delegering til spesialist i klinisk psykologi gjelder annet ledd tilsvarende. Myndighet til å treffe vedtak etter psykisk helsevernloven §4-4, om behandling med legemidler, kan ikke delegeres til spesialist i klinisk psykologi.
|
lovdata_cd_43200
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.763
|
Forvaltningslovens §23, jf. Bestemmelsen om at et vedtak som hovedregel skal være skriftlig er gitt av hensyn til at det bør kunne dokumenteres hvilke vedtak som er truffet. Denne bestemmelsen sier at vedtaket som hovedregel skal være skriftlig. Bestemmelsen omfatter således noe annet enn etterfølgende bestemmelser som setter formkrav til meldingen om vedtaket. Kravet til skriftlighet med hensyn til selve vedtaket vil selvsagt være oppfylt dersom melding om vedtak skjer skriftlig, og kopi av meldingen beholdes som dokumentasjon. Det skulle således ikke være behov for å skrive vedtaket flere ganger eller flere steder.
|
lovdata_cd_52294
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.718
|
(1) Avvikende og supplerende regler for handel over EMP med nordiske derivatkontrakter er beskrevet i kap 2.5. (2) Handelen over EMP utføres på følgende måte: a) Børsmedlem med elektronisk tilkobling til EMP kan foreta registrering, endring og tilbakekall av ordre etter reglene i pkt 2.2.2. b) Det foretas automatisk prioritering og lagring av ordreboksordre i EMP og automatisk prioritering og bortfall av markedsordre i EMP etter reglene i pkt 2.2.2 og 2.2.3, såfremt det ikke straks kan gjennomføres slutning for ordren, jf c). c) Det utføres automatisk slutning i EMP når korresponderende kjøps- og salgsordre foreligger, med påfølgende registrering av slutningen etter reglene i pkt 2.2.4. (3) Foretar et børsmedlem ved elektronisk basert massehandel (programhandel) eller på annen måte et så stort antall registreringer, endringer og tilbakekall av ordre etter (1) bokstav a) at dette forstyrrer en forsvarlig avvikling av handel og kursnotering i EMP eller på annen måte vesentlig skaper tekniske problemer, kan Oslo Børs fastsette begrensninger for børsmedlemmets rett til å foreta registreringer, endringer og tilbakekall av ordre i EMP eller helt utestenge børsmedlemmet fra EMP for en nærmere angitt periode. Oslo Børs kan på samme vilkår foreta annulleringer av registrerte ordre. Oslo Børs vil fastsette slike tiltak i samråd med samarbeidende børs. (4) Et børsmedlem kan innmelde ordre over telefon til MPS for påfølgende registrering i EMP, samt innmelde endringer og tilbakekall av slike ordre for registrering i EMP. MPS skal så snart som mulig registrere de innmeldte ordre og endringer og tilbakekall i EMP, og vil tilstrebe å foreta registreringer i EMP i samme rekkefølge som innmeldingene til MPS. MPS skal såvidt det er mulig, samtidig bekrefte overfor børsmedlemmet at registrering er foretatt i EMP. For slike ordre gjelder reglene i kap 2.2 med de særregler som der fremgår. (5) MPS utfører oppgavene som nevnt i (3) så langt markedssituasjonen og de tilgjengelige ressurser ved MPS for disse oppgaver tillater dette. 0 Endret ved forskrift 21 sep 1999 nr. 1056 (i kraft 30 sep 1999).
|
lovdata_cd_8478
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.585
|
Forskrift om freding for Håmyrane naturreservat, Voss kommune, Hordaland fylke.
|
lovdata_cd_42573
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.566
|
[ Tilføyet 7/05. Trygdekontoret må være spesielt oppmerksom på tilfeller hvor stønadsmottakeren ikke mottar andre ytelser etter folketrygdloven kapittel 15 enn stønad til barnetilsyn. Vedkommende vil da være helt ute av stønadsordningen i en eventuell avbruddsperiode, for eksempel fordi vedkommende ikke har tilsynsutgifter i juli. I slike tilfeller vil ikke vilkårene for fortsatt stønad etter avbruddsperioden være oppfylt dersom søkeren på det tidspunkt har hatt samboer i 12 av de siste 18 månedene. I tilfeller hvor stønadsmottakeren har fortløpende rett til stønad til barnetilsyn, vil det først være aktuelt å stanse stønaden på grunn av samboer 12 av de siste 18 månedene i forbindelse med egenerklæringsrutinen. Det samme gjelder tilfeller hvor vedkommende mottar overgangsstønad i den perioden stønad til barnetilsyn ikke kan gis. § 15-12. Utdanningsstønad1) 1) Endret ved lov av 10.12.99 nr. 84, i kraft 1.1.00.
|
lovdata_cd_53613
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.804
|
- BA-beredskapsregisteret: Databasert register inneholdende bygg- og anleggsressurser. - Byggherre: Militær avdeling, sivil etat og evt. andre som er ansvarlig for å få utført forhåndsplanlagte BA-oppdrag. - Den sentrale BA-ledelse: Den sentrale bygg- og anleggsledelsen ved beredskap/krig. Oppnevnes av Nærings- og handelsdepartementet. - Distriktskommando: Regional militær kommando. - Distriktsobjekt: Et avgrenset, definert anlegg og/eller område eller installasjon av begrenset utstrekning som: - vil forårsake store vanskeligheter for Totalforsvaret i vedkommende region hvis det ødelegges/erobres av fienden. - vil gi en angriper fordeler dersom det erobres intakt. - Flystasjon- og lufthavnreparasjoner: Fellesbegrep for arbeidsoperasjoner som normalt utføres av sivile entreprenører/firma og som iverksettes for reparasjon av installasjoner ved flystasjoner og lufthavner. Arbeidet utføres for hurtigst mulig å bringe flystasjoner og lufthavner tilbake til operativ status. - Forberedelsestid: Den tid som er nødvendig for at det sivile beredskap skal være fullt iverksatt (30 dager i prioritet-området og 6 måneder i øvrige fylker). Iverksettes på et bestemt beredskapstiltak i BFF/SHOP. - Fortifikatoriske arbeider: Bygningstekniske anlegg beregnet på å beskytte personell eller utstyr mot fiendtlige våpenvirkninger. - Infrastruktur: Livs- og krigsviktige bygg og anlegg som f.eks. kommunikasjonsanlegg (veg-, jernbane-, havne-, flystasjon/lufthavn og teleanlegg), anlegg for energiforsyning, sykehus, bygg og anlegg som gir vern mot våpenvirkninger m.v. - Internkontrollsystem: Systematiske tiltak som skal sikre og dokumentere at beredskapskrav fastsatt i eller i medhold av lov eller forskrift, av overordnet myndighet eller ved forpliktende avtale med tilsynsmyndighetene, overholdes. De systematiske tiltakene skal være beskrevet i administrative prosedyrer. - Logistikk: I militær sammenheng: Betegnelse for forsyningtjeneste i videste forstand. Dette omfatter tilveiebringelse og anvendelse av tjenester, materiell og forsyninger til støtte for militære operasjoner og omfatter såvel opplæring, planlegging som gjennomføring av disse virksomheter. Se forøvrig Tjenestereglement for Forsvaret, klasse 7, Materiellforvaltning. - Minimumsfaktorer: Kritiske ressurser, som det ikke foreligger store nok kvanta av i et planleggingsområde i fredstid til at en beredskapsutbygging kan foretas. - Nøkkelpunkt: Et avgrenset, definert anlegg eller installasjon som på kort og/eller lang sikt har avgjørende betydning for: - En angriper, som ved ødeleggelse/besittelse av anlegget/installasjonen, vil oppnå avgjørende fordeler i en krig mot Norge. - Planleggingsforutsetninger: Vedtatt planleggingsgrunnlag som bl.a. forteller hvilken trussel man ser som mest sannsynlig, samt hvordan og hvor raskt denne kan oppstå. Planleggingsforutsetningene er dimensjonerende for beredskapsarbeidet, og gir konkrete inngangsverdier til dette. - Produksjonsplanlegging: Arbeidet som utføres for å planlegge, forhåndsberegne ressurser og utarbeide fremdriftsplan for den enkelte bygg- og anleggstjeneste. - Ressursregistrering: Her: registrering av ressurser knyttet til bygg- og anlegg. - Resultatdokumentasjon: Beskriver hvordan virksomheten foretar en egenkontroll med internkontrollsystemet og resultatene av denne kontrollen. - Styringsdokumentasjon: En beskrivelse av hvordan beredskapsoppgavene skal løses. - Systemdokumentasjon: Omfatter en beskrivelse av internkontrollsystemet og en oversikt over grunnlaget for utarbeidelse av planer. - Taktisk tekniske planer (TTP): Et grunnlagsdokument som brukes som utgangspunkt for å utarbeide produksjonsplaner. - Tildelingsmelding: Det formelle dokument som utstedes av fylkesmannen og bekrefter at byggherre for et prosjekt eller behovsstiller for et maskinbehov er tildelt bestemte entreprenører og leverandører for å dekke behovet. - Varslingstid: Den tid som er til rådighet fra sikre indikasjoner om et væpnet angrep foreligger, og til et angrep faktisk blir iverksatt. - Vernepliktsverket: Militær etat som ivaretar forvaltningen av bl.a. soldatmassen, dvs alle vernepliktige soldater.
|
lovdata_cd_2426
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.654
|
Innenriksdepartementets bestemmelse 30. november 1940 for så vidt gjelder fastsettelse av grensen Nore/Uvdal, senere grensen Nore og Uvdal/Hol, på strekningen fra nordre del av Pålsbufjorden til Haldalsoksli, oppheves. Utkast om fastsetting av grensen mellom Hol kommune og Nore og Uvdal kommune i Buskerud fylke.
|
lovdata_cd_2420
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.543
|
Forskrift om utskillelse av sokn og prestegjeld, Sandar prestesokn, Sandar prestegjeld, Vestfold. Fastsatt ved kgl.res. av 29. september 1972. Fremmet av Kirke- og undervisningsdepartementet.
|
lovdata_cd_17006
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.661
|
4. Kjøring med traktor: a) på eksisterende traktorveier i forbindelse med hogst i tilgrensende områder. b) i forbindelse med henting av jaktutbytte. 5. Jakt og fiske etter gjeldende lover og forskrifter.
|
lovdata_cd_14252
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.593
|
7. Bruk av motorbåt med motorstorleik inntil 10 hk i samband med utøving av lovleg fiske. 8. Motorferdsel til bruk i næringsføremål.
|
lovdata_cd_49739
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.877
|
I medhold av oreigningsloven §3 bestemmes at rett til å foreta eiendomsinngrep etter oreigningsloven §2 nr. 42 og 47, kan gis til enhver.
|
lovdata_cd_33036
|
lovdata_cd_norgeslover_2005
| 2,021
|
no
|
0.695
|
0 Overskriften endret ved lover 14 juni 1985 nr. 71, 27 juni 1986 nr. 48. - Jfr. lover 17 juli 1925 nr. 11 §11, 21 des 1979 nr. 77 §8. §64.1 Lagrettemedlemmer og meddommere velges hvert fjerde år. Valget foregår etter hvert kommunestyrevalg2 og gjelder for fire år fra 1. mai det påfølgende år. 0 Endret ved lover 19 juni 1947 nr. 4, 14 juni 1985 nr. 71, 6 des 1991 nr. 80, 23 juni 1995 nr. 34. 1 Jfr. skjl. §14. 2 Jfr. lov 1 mars 1985 nr. 3 §24. §65.1 Valgbare er mænd og kvinder, som har fyldt 18 aar, og som er vederheftige og valgbare ved kommunale valg. 1 Jfr. §81 annet ledd, jfr. skjl. §14. 2 Se lov 28 juni 2002 nr. 57 kap. 3. §66.1 Utelukket fra valg er: 0 Endret ved lover 4 des 1964 nr. 2, 13 juni 1969 nr. 25, 28 april 2000 nr. 34 (i kraft 1 juli 2000 iflg. res. 28 april 2000 nr. 366), 15 juni 2001 nr. 60 (i kraft 1 nov 2001 iflg. res. 15 juni 2001 nr. 618). 2 Se strpl. §55. 3 Se lov 4 aug 1995 nr. 53 kap. IV. 4 Se lov 13 juni 1969 nr. 25 §14. 5 Jfr. kap. 11, II. §66a.1 Utelukt fra valg er: (2) den som er idømt ubetinget frihetstraff og ikke løslatt, på prøve eller endelig,3 innen ti år forut for valgperiodens begynnelse. 0 Tilføyd ved lov 27 juni 1986 nr. 48. 3 Jfr. lov 18 mai 2001 nr. 21 §42 flg. §67.1 Ret til at kræve sig fritat for valg har: 3. de tjenestemænd ved told-, fyr-, post-, telegraf-, telefon- og jernbanevæsenet, som Kongen bestemmer; 4. de, som tilveiebringer antagelig oplysning om, at de ikke kan gjøre tjeneste uten fare for helbreden eller uten at forsømme vigtige private eller offentlige forretninger, eller som gjør det sandsynlig, at de ikke uten vanskelighet kan bære det tap av arbeidsfortjeneste, som hvervet fører med sig; Begjæring om fritagelse efter nr. 1-4 gjælder bare for det enkelte valg. 1 Jfr. §81 tredje ledd og §101, skjl. §14. 3 Jfr. lov 16 juni 1989 nr. 59. §68.1 Har noen etter siste valg gjort tjeneste som lagrettemedlem eller meddommer mer enn 20 dager, reisedager og nødvendig opphold på rettsstedet medregnet, kan han kreve seg fritatt. Denne fritaksgrunn gjelder ikke ved valg til det særlige utvalg etter §72. 0 Endret ved lover 22 mai 1981 nr. 27, 14 juni 1985 nr. 71. §69.1 De fritagelser for at overta ombud, som er git ved andre love,2 gjælder ikke for hvervet som lagrettemedlem eller meddommer. 2 Se lover 22 april 1927 nr. 3 §23, 13 juni 1980 nr. 24 §2-5. §70. I hvert lagsokn1 skal det for lagmannsrettssaker være to alminnelige utvalg av lagrettemedlemmer og meddommere, ett for kvinner og ett for menn. Til hvert av utvalgene velges i regelen fire ganger så mange medlemmer som det antas at det i løpet av et år vil falle rettsdager med lagrettemedlemmer eller meddommere fra disse utvalgene. Etter disse regler bestemmer førstelagmannen2 antallet og fordeler det mellom lagsoknets kommuner etter folketallet ved siste alminnelige folketelling. Hver kommune3 skal likevel ha minst ett medlem i hvert utvalg. Før utgangen av august måned underretter lagmannen kommunene om fordelingen. 0 Endret ved lover 24 juni 1933 nr. 5, 22 mai 1981 nr. 27, 23 juni 1995 nr. 34, 2 juni 1995 nr. 26 (i kraft 1 aug 1995 iflg. res. 2 juni 1995 nr. 514). 3 Jfr. §84a. §71. I hvert domssogn1 skal det være to alminnelige utvalg av meddommere for tingrettssaker, ett for kvinner og ett for menn. Til hvert av utvalgene velges to ganger så mange meddommere som det antas at det i løpet av ett år vil falle rettsdager i tvistemål og straffesaker2 med meddommere fra disse utvalgene. Etter disse regler bestemmer dommeren3 antallet meddommere. Deretter fordeler dommeren tallet mellom domssognets kommuner etter folketallet ved siste alminnelige folketelling. Hver kommune4 skal dog, hvis det er mulig, ha minst to meddommere i hvert utvalg. Før utgangen av august måned underretter dommeren kommunene om fordelingen. 0 Endret ved lover 14 juni 1985 nr. 71, 23 juni 1995 nr. 34, 14 des 2001 nr. 98 (i kraft 1 jan 2002 iflg. res. 14 des 2001 nr. 1416). 2 Jfr. strpl. §1 og §2. 4 Jfr. §84a. §72.1 I de kommuner som domstoladministrasjonen2 bestemmer, skal det være et særskilt utvalg av meddommere, som har særlig kyndighet i handel, regnskap, finansvesen, skatt og avgift, sjøvesen, saltvannsfiske som ikke er laksefiske, industri, håndverk og bygningsvesen.3 Hvilke av disse bedrifter utvalget skal omfatte, og antall av meddommere for hver bedrift, bestemmer likeledes domstoladministrasjonen. Hvor særlige forhold gjør det påkrevet, kan domstoladministrasjonen bestemme at det i utvalget skal opptas et bestemt antall meddommere som er bosatt i en tilstøtende kommune, men har sin virksomhet i den kommune som utvalget opprettes for. Valget foretas i bostedskommunen etter reglene i §74 og §75. Før domstoladministrasjonen2 treffer bestemmelse etter denne paragraf skal uttalelse innhentes fra kommunen eller kommunene. 0 Endret ved lover 17 juli 1925 nr. 6, 21 juni 1963 nr. 5, 14 juni 1985 nr. 71, 6 des 1991 nr. 80, 23 juni 1995 nr. 34, 15 juni 2001 nr. 62 (i kraft 1 nov 2002 iflg. res. 7 mai 2002 nr. 421). 1 Se §84a. §73. Til grunn for valget av lagrettemedlemmer og meddommere legges manntallet over dem som hadde stemmerett ved kommunestyrevalget. 0 Endret ved lover 14 juni 1985 nr. 71, 23 juni 1995 nr. 34. 1 Se lov 28 juni 2002 nr. 57 kap. 3. §74. Senest 15. januar i det påfølgende år holder formannskapet, eller et fast utvalg som kommunestyret har tildelt oppgaven, et forberedende møte. I dette møtet avgjøres alle begjæringer om fritak for valg, og forslag avgis til valg av lagrettemedlemmer og meddommere såvel ved tingretten som ved lagmannsretten. Møtets beslutninger legges ut til alminnelig ettersyn i to uker. I kunngjøringen om dette oppfordres enhver som har noe å innvende, til å komme med det innen en fastsatt frist. 0 Endret ved lover 22 mai 1981 nr. 27, 1 mars 1985 nr. 3, 14 juni 1985 nr. 71, 27 juni 1986 nr. 48, 23 juni 1995 nr. 34, 14 des 2001 nr. 98 (i kraft 1 jan 2002 iflg. res. 14 des 2001 nr. 1416). §75. Senest 15. februar holder kommunestyret selv et valgmøte. I dette møtet avgjøres de forlangender og besværinger som er kommet inn, og deretter velges lagrettemedlemmer og meddommere.1 Valget foregår på den måte at det først gruppevis velges meddommere til det særlige utvalg.2 Deretter velges lagrettemedlemmer og meddommere ved lagmannsretten og til sist meddommere ved tingretten. Ingen kan velges til mer enn ett av de sistnevnte fire utvalg. §76. Til lagrettemedlemmer og meddommere bør bare vælges folk, som paa grund av sin retsindighet, dygtighet og selvstændighet ansees for særlig skikket til hvervet, og som ikke paa grund av utilstrækkelig kjendskap til det norske sprog eller av andre aarsaker vil ha vanskelig for at opfylde de pligter, som hvervet fører med sig. Til det særlige utvalg1 bør bare vælges folk, som desuten gjennem sin virksomhet er blit særlig kyndige i en eller flere av de bedrifter, som utvalget omfatter, eller som har godtgjort sin kyndighet gjennem en avlagt prøve. Saavidt mulig paasees, at kyndighet i de forskjellige grener indenfor hver bedrift kommer med. For hver, som vælges, skal det anføres, hvilken eller hvilke bedriftsgrener han er særlig kyndig i. 1 Se §72. §77. (Opphevet ved lov 22 mai 1981 nr. 24.) §78. (Opphevet ved lov 22 mai 1981 nr. 24.) §79.1 Når ikke annet er bestemt ved lov,2 skal alle lagrettemedlemmer og medommere i kommunen til sammen utgjøre det utvalg, hvorav personer skal oppnevnes til å foreta skyldsetninger og lignende forretninger. 0 Endret ved lover 22 des 1950 nr. 2 §110, 26 jan 1973 nr. 3, 14 juni 1985 nr. 71. 1 Se §84a og skjl. §12, sl. §125 og lov 17 juli 1925 nr. 11 §11. 2 Se lov 29 juni 1951 nr. 3 Jfr. nå lov 23 juni 1978 nr. 70 kap. 3. §80. Fortegnelse over de valgte lagrettemedlemmer og meddommere føres av kommunen. Fortegnelsene skal inneholde fullt navn, adresse, fødselsnummer og eventuell telefon til arbeidssted og privat, for medlemmene av utvalget. For utvalget av lagrettemedlemmer og for de særlige utvalg,1 skal dessuten yrke og stilling oppgis. For medlemmene av de særlige utvalg1 skal det videre angis hva vedkommende er særlig kyndig i. Til tingretten sendes gjenpart av alle fortegnelsene. Til lagmannsretten sendes gjenpart av fortegnelsene over lagrettemedlemmer og meddommere ved lagmannsretten og over meddommere i det særlige utvalg. 0 Endret ved lover 26 jan 1973 nr. 3, 22 mai 1981 nr. 24, 1 mars 1985 nr. 3, 14 juni 1985 nr. 71, 6 des 1991 nr. 80, 14 des 2001 nr. 98 (i kraft 1 jan 2002 iflg. res. 14 des 2001 nr. 1416). §81.1 Når noen som er innført i fortegnelsene dør, flytter fra kretsen eller på grunn av åndelige eller legemlige mangler varig er blitt ute av stand til å gjøre tjeneste, skal kommunens administrasjonssjef slette vedkommende. Det samme gjelder dersom vedkommende mangler noen av valgbarhetsvilkårene etter §65 eller er i stilling som er uforenlig med vervet. Det samme gjelder også dersom noen er blitt valgt i strid med §66a eller senere er blitt idømt frihetstraff. Er noen kommet i en stilling som fritar for valg etter §67 nr. 1 til 4, kan vedkommende kreve å bli slettet av fortegnelsen. Et lagrettemedlem eller en meddommer, som har flyttet til en anden kommune i kredsen, overføres til fortegnelsen for denne kommune. 0 Endret ved lover 14 juni 1985 nr. 71, 27 juni 1986 nr. 48, 27 juni 1986 nr. 48, 6 des 1991 nr. 80. 1 Jfr. §82 annet ledd, §84a, §91, §95 . §82.1 Naar nogen mener, at han urettelig er indført eller ikke indført i fortegnelserne eller urettelig slettet eller negtet at bli slettet eller urettelig valgt, kan han klage til lagmandsretten, hvis det gjælder dens almindelige utvalg av meddommere og lagrettemedlemmer, men ellers til den tingrett, fortegnelsen gjelder. Avgjørelsen træffes ved kjendelse. Når retten finner at noen med urette er innført i fortegnelsen, eller er valgt med urette eller ikke er slettet i tilfeller som nevnt i §81 første, annet og tredje ledd, skal den av eget tiltak slette vedkommende fra fortegnelsen. Kommunen varsles om slettelsen. 0 Endret ved lover 14 juni 1985 nr. 71, 6 des 1991 nr. 80, 14 des 2001 nr. 98 (i kraft 1 jan 2002 iflg. res. 14 des 2001 nr. 1416). 1 Jfr. skjl. §15. §83. Alle endringer i fortegnelsen over lagrettemedlemmer og meddommere som foregår i tiden mellom valgene skal uten opphold innberettes til vedkommende domstoler. 0 Endret ved lover 26 jan 1973 nr. 3 (jfr. §91, §95, §98 tredje ledd og §101), 1 mars 1985 nr. 3, 14 juni 1985 nr. 71, 27 juni 1986 nr. 48, 6 des 1991 nr. 80. §84. Nærmere forskrifter om fortegnelsene kan domstoladministrasjonen1 gi. 0 Endret ved lov 15 juni 2001 nr. 62 (i kraft 1 nov 2002 iflg. res. 7 mai 2002 nr. 421). §84a. Er en kommune delt mellom flere domssogn,1 velges lagrettemedlemmer og meddommere særskilt for hver del av kommunen blant personer som er bosatt i vedkommende del. Bestemmelsene i §70 annet ledd, §71 annet ledd, §72 første og annet ledd, §79 og §81 får i slike tilfeller tilsvarende anvendelse for så vidt angår de enkelte deler av kommunen. Sletting etter §81 skal også foretas når noen som er innført i fortegnelsene, ikke er valgbar etter dette ledds første punktum. Skal deling gjennomføres i en løpende valgperiode, skal det for den tid som står igjen av perioden, foretas særskilte valg som nevnt i første ledds første punktum. Valget foregår i dette tilfelle etter nærmere regler som fastsettes av domstoladministrasjonen.2 Fra delingen opphører funksjonstiden for dem som tidligere var valgt fra kommunen. 0 Tilføyd ved lov 21 juni 1957 nr. 2, endret ved lover 26 jan 1973 nr. 3, 22 mai 1981 nr. 24, 22 mai 1981 nr. 27, 14 juni 1985 nr. 71, 15 juni 2001 nr. 62 (i kraft 1 nov 2002 iflg. res. 7 mai 2002 nr. 421). 5te kapittel. Uttaking av lagrettemedlemmer, meddommere og rettsvitner.
|
lovdata_cd_61983
|
lovdata_cd_somb_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.901
|
Publisert: Somb-1989-62 (1989 162) Sammendrag: Delingssak - søknad avslått med henvisning til ikke kunngjort forskrift om midlertidig plankrav. A's søknad om fradeling av parsell med eksisterende våningshus og to boligtomter ble avslått under henvisning til kommunens forskrift til §117 i plan- og bygningsloven av 14. juni 1985 nr. 77. Forskriften var imidlertid ikke kunngjort i samsvar med §38 i forvaltningsloven av 10. februar 1967 da bygningsrådet behandlet fradelingssakene, og det var ikke noe som tydet på at A da hadde kjennskap til forskriften. - Uttalt at forskriften ikke kunne påberopes overfor A og at saken derfor måtte behandles på ny. I denne omgang måtte fradelingsspørsmålet vurderes i relasjon til de regler som for øvrig gjaldt på opprinnelig behandlingstidspunkt, jfr. ombudsmannens årsmelding for 1987 162 flg. Fylkesmannen opphevet bygningsrådsvedtakene. - Bygningsrådet godkjente deretter søknaden om fradeling av våningshuset med tomt. For boligtomtene ble det igjen avslag som følge av avkjørselsforholdene. Saksgang: (Sak 102/88) A søkte 12. november 1985 om fradeling av eksisterende våningshus, samt to boligtomter for sine sønner. Søknaden ble først behandlet av landbruksmyndighetene og endelig avgjørelse fra fylkeslandbruksstyret forelå 28. april 1986. Før fradelingssakene var behandlet av bygningsrådet, var plan- og bygningsloven av 14. juni 1985 nr.77 trådt i kraft, nemlig 1. juli 1986. Forskrift om midlertidig plankrav etter §117 i plan- og bygningsloven, med samme ikrafttreden som loven, ble vedtatt av bystyret 29. mai 1986. Den ble imidlertid ikke kunngjort i Norsk Lovtidend før 13. mai 1987, og heller ikke i lokalpressen. Forskriften har denne ordlyd: «I X kommune kan det i 3 år fra ikrafttreden av lov nr. 77 plan- og bygningslov av 14. juni 1985 ikke settes i verk arbeid eller tiltak som nevnt i samme lovs §84 og §93 uten etter samtykke fra bygningsrådet før området inngår i arealdelen av kommuneplanen eller reguleringsplan. Det samme gjelder andre tiltak, herunder fradeling, som vesentlig kan vanskeliggjøre planleggingen. Anlegg som fremmes etter godkjent vegplan etter vegloven er unntatt fra disse bestemmelser. Forskriften trer i kraft samtidig med plan- og bygningslovens ikrafttreden. Bygningsrådet avslo 6. januar 1987 søknaden om fradeling av våningshuset under henvisning til forskriften. Til spørsmålet om forskriften kunne anvendes i saken, anførte plankontoret i saksfremlegget til bygningsrådet: «I følge plan- og byggningslovens §121.1 får loven og forskrifter til denne anvendelse på alle arbeid og tiltak som settes igang etter at loven trer i kraft. I uttrykket «settes igang» ligger også den formellebehandling av søknaden, dvs. at den skal behandles i forhold til det lovverk som gelder på behandlingstidspunktet. Unntak fra dette kan være aktuelt å vurdere dersom søknaden er blitt liggende ubehandlet unødvendig lenge. I dette tilfelle gikk det vel 7 mnd. fra søknad ble sendt inn til forskriften trådte ikraft. Det er dessverre ikke uvanlig at saker for tiden blir liggende over 1/2 år før de kan behandles ved plankontoret. Dette har direkte sammenheng med saksmengde og de løpende prioriteringer av arbeidsinnsatsen. På dette punkt bemerket fylkesmannen i klageavgjørelsen 17. juli 1987: «- - - Ut fra den store saksmengden i teknisk etat i X kommune, antar fylkesmannen at det ikke var realistisk å forvente at saken skulle være ferdig behandlet før lovens ikrafttreden. Fylkesmannen har således ingen bemerkninger til at saken behandles etter plan- og bygningsloven. Søknaden om fradeling av de to boligtomtene ble avslått av bygningsrådet 27. januar 1987. Også dette vedtaket ble truffet med hjemmel i kommunens forskrift til lovens §117. Vedtaket ble opprettholdt av fylkesmannen i klageavgjørelse 13. november 1987. I klagen til ombudsmannen ble det anført at delingssøknaden skulle ha vært behandlet etter de regler som gjaldt før 1. juli 1986, dvs. før ikrafttreden av plan- og bygningsloven og forskriften til lovens §117. Det ble i denne forbindelse vist til at det gikk nærmere 7 måneder fra søknaden ble sendt til forskriften trådte i kraft. Videre ble gjort gjeldende at verken bygningsrådet eller fylkesmannen hadde vurdert nærmere hvorvidt fradelingen av henholdsvis våningshuset og de to boligtomtene «vesentlig kan vanskeliggjøre planleggingen», jfr. første ledd, annet punktum i kommunens forskrift til §117. Til klagen bemerket fylkesmannen: «Som tidligere påpekt av Sivilombudsmannen ble vedtekten til §117 ved en feil ikke kunngjort i Norsk Lovtidend før 29. mai 1987 (skal være 13. mai 1987). I X kommune får fylkesmannen dessuten opplyst at vedtekten heller ikke ble kunngjort i lokalpressen etter at den ble vedtatt, men er bare forhåndskunngjort i - - - den 16. april 1986. Den manglende kunngjøring kan etter fylkesmannens mening ikke gis den betydning at vedtekten ikke kunne påberopes overfor klageren. A ble gjort kjent med vedtekten ved underretning om at søknaden var avslått, hvilket skulle være tidsnok for ham. Etter forvaltningslovens §39 skulle derfor adgangen til å bringe vedtekten til anvendelse overfor ham være tilstede, til tross for manglende kunngjøring etter forvaltningslovens §38. Når det gelder innholdet i klagen var det etter fylkesmannens mening korrekt å behandle sakene etter plan- og bygningsloven av 14.06.85. «Etter §121 nr. 1 i plan- og bygningsloven får loven og forskrifter som gjelder når den trer i kraft anvendelse på alle arbeid og tiltak som settes i gang etter dette tidspunkt. Etter det som er opplyst i saken, bl.a. om behandlingstiden ved plankontoret, kunne det ikke forventes at fradelingssøknadene skulle ha vært ferdigbehandlet før loven trådte i kraft. Jeg viser også til saksbehandlingen for landbruksmyndighetene vinteren/våren 1986. Søknadene måtte etter dette avgjøres på grunnlag av de lovbestemmelser og forskrifter som gjaldt da bygningsrådet behandlet søknadene. Klageren kan følgelig ikke gis medhold når han synes å mene at søknadene skulle ha vært behandlet etter kommunens tidligere generalplanvedtekt for området. Denne vedtekten bortfalt ved plan- og bygningslovens ikrafttreden, jfr. lovens §119 nr. 1 annet punktum. Bygningsrådets avslag i de to fradelingssakene er truffet med hjemmel i kommunens forskrift til plan- og bygningslovens §117. Spørsmålet om forskriften kunne påberopes overfor A må avgjøres etter forvaltningslovens §39, som lyder: Forskriften ble vedtatt av bystyret 29. mai 1986. Det er imidlertid nå brakt på det rene at forskriften ikke var kunngjort i Norsk Lovtidend som foreskrevet i forvaltningslovens §38 da bygningsrådet behandlet søknadene 6. og 27. januar 1987. Den var heller ikke kunngjort i lokalpressen etter vedtakelsen, og det foreligger ikke opplysninger om at den etter 29. mai 1986 på annen måte var gjort kjent for offentligheten. At et utkast til forskrift var forhåndskunngjort, jfr. forvaltningslovens §37, kan etter min mening ikke tillegges utslagsgivende betydning ved vurderingen av hvilken virkning forsømt kunngjøring skal få. Det er videre ikke fremlagt opplysninger som tyder på at A hadde kjennskap til forskriften da bygningsrådet 6. januar 1987 behandlet søknaden om fradeling av våningshuset. For at forskriften skulle kunne anvendes overfor A måtte han på forhånd ha fått kjennskap til forskriften. Det kan ikke, slik som fylkesmannen anfører, være tilstrekkelig at A ble gjort kjent med forskriften ved underretningen om avslaget, jfr. plankontorets brev 9. januar 1987. Et slikt standpunkt ville i praksis bety at det vern for den enkelte som følger av forvaltningslovens §39 ble satt til side. Den handlefrihet forskriften tar sikte på å begrense, må gjelde inntil forskriften er kunngjort. Da bygningsrådet 27. januar 1987 behandlet spørsmålet om fradeling av de to boligtomtene, var A imidlertid kjent med §117-forskriften, jfr. underretningsbrevet 9. januar 1987. I den aktuelle situasjon kan dette likevel ikke være tilstrekkelig til å vurdere regelsituasjonen forskjellig for de to vedtakene. Jeg viser til at fradelingssøknad for våningshuset og boligtomtene ble fremmet i samme brev til kommunen. At saken, enten av praktiske eller tilfeldige grunner ble delt og behandlet i to forskjellige bygningsrådsmøter, kan da ikke være avgjørende. Med mindre kommunen kan godtgjøre at A ble kjent med kommunens forskrift til plan- og bygningslovens §117 i rimelig tid, etter vedtakelsen, må min konklusjon følgelig bli at det ikke var adgang til å påberope forskriften overfor A. Jeg finner etter dette å måtte be fylkesmannen overveie å oppheve bygningsrådets avgjørelser 6. og 27. januar 1987 og å sende saken tilbake til kommunen til ny behandling. Ved denne behandling må fradelingsspørsmålet vurderes i relasjon til de regler som ellers gjaldt for fradeling da bygningsrådet første gang behandlet sakene, dvs. i januar 1987, jfr. plan- og bygningslovens §119 nr. 1. Jeg antar således at heller ikke vedtatt arealdel til kommuneplan med tilhørende bestemmelser, jfr. bystyrets vedtak 17. desember 1987, kan anvendes for så vidt gjelder selve fradelingsspørsmålet. Det vises i denne forbindelse til de synspunkter som er kommet til uttrykk i sak inntatt i ombudsmannens årsmelding for 1987 162 flg. For øvrig viser jeg til muligheten for dispensasjon i medhold av plan- og bygningslovens §7. Jeg har for øvrig ikke tilstrekkelig foranledning til å drøfte betydningen av forsømt kunngjøring av forskriften for andre saker behandlet av bygningsrådet i tiden 1. juli 1986 - 13. mai 1987. Dette forhold går jeg ut fra bygningsrådet selv vil ta opp til vurdering. Klagesaken er etter dette avsluttet her, men jeg ber om å bli orientert om hva som videre foreta/s. Fylkesmannen kom tilbake til saken noen måneder senere: «Fylkesmannen vil anta at manglende kunngjøring av vedtekt til plan- og bygningslovens §117 er å anse som en saksbehandlingsfeil. Fylkesmannen vil stille spørsmål om ikke forvaltningslovens §41 kommer til anvendelse. En grunneier kan idag ikke forvente å kunne nytte sin faste eiendom fritt. At lovgivningen legger betydelige restriksjoner på bruken er alminnelig kjent. A var kjent med at kommunen ikke ønsket ytterligere boligbygging i området og at fradeling til slikt formål langt fra var noen kurant sak. Fylkesmannen kan ikke se at A's forventninger eller kommunens behandling av saken hadde vært en annen dersom kommunens vedtekt til plan- og bygningslovens §117 hadde vært kunngjort på foreskreven måte. Fylkesmannen er derfor av den oppfatning at manglende kunngjøring ikke har hatt betydning for vedtaket. Dersom ombudsmannen ikke er enig i dette og mener at vedtekten ikke kan anvendes før en formell kunngjøring er foretatt eller at klageren på annen dokumenterbar måte er gjort kjent med vedtekten, må tidspunktet for bekjentgjøringen legges til grunn. Dersom A fikk kjennskap til vedtekten ved bygningsrådets vedtak av 06.01.87, kjente han således denne ved behandlingen av spørsmålet om fradelingen av de to boligtomtene. Fylkesmannen kan vanskelig se at saken ville ha forløpt annerledes dersom underretning om vedtekten hadde skjedd f.eks. en måned tidligere. Fylkesmannen er ikke enig i følgende uttalelse i Deres brev: «At saken, enten av praktiske eller tilfeldige grunner ble delt og behandlet i to forskjellige bygningsrådsmøter, kan da ikke være avgjørende.» Ettersom fradeling av bebygd grunn og fradeling av ubebygd grunn må vurderes forskjellig etter plan- og bygningslovens bestemmelser er A's søknad i realiteten to adskilte saker. At søknadene ble fremsatt i samme brev kan ikke være avgjørende. Fylkesmannen imøteser Deres uttalelse. Etter å ha mottatt en reaksjon på dette fra A's advokat, kom jeg i brev 14. august 1989 til fylkesmannen med følgende tilleggskommentarer: «Det må anses som gjeldende rett at virkningen av saksbehandlingsfeil ved utarbeidelse av forskrifter må følge prinsippet i forvaltningslovens §41, en bestemmelse som formelt bare gjelder enkeltvedtak. Når det imidlertid gjelder den feil at reglene om kunngjøring i lovens §38 ikke er fulgt, inneholder §39 uttømmende regler om virkningen av dette. Noen særskilt vurdering av den betydning manglende kunngjøring skal ha hatt i den konkrete sak, blir således ikke aktuelt. Jeg viser her til Frihagens kommentar til forvaltningsloven II 899: «For så vidt fremstår §39 som en spesialregel om følgen av feil i forhold til §41 (som her må brukes analogisk) siden det ikke så lett kan anføres at unnlatt kunngjøring har vært bestemmende for vedtakets innhold. Dessuten nevner ikke §41 noe om tidspunktene for ugyldighetsvirkningene. Fylkesmannen sier i sitt brev at klageren «var kjent med at kommunen ikke ønsket ytterligere boligbygging i området og at fradeling til slikt formål var langt fra noen kurant sak». Dette er godt mulig. Forholdet var imidlertid at samtykke allerede var gitt fra landbruksmyndighetenes side, noe som klageren nok anså som den største anstøtssten. Og etter at «speilvendingsprinsippet» i planloven av 1981 ble forkastet av lovgiveren, ble ordningen etter den nye plan- og bygningsloven den samme som tidligere, nemlig at grunneieren fritt kunne råde over sin eiendom så langt det ikke forelå hjemmel for forbud eller andre særskilte begrensninger. Og denne rettslige situasjon måtte klageren forholde seg til i sine disposisjoner og i sin forventning. I en slik sammenheng får det selvsagt betydning at han var ukjent med kommunens vedtakelse av forskrift til plan- og bygningslovens * 117. Når det da videre gjelder spørsmålet om hvorvidt kommunens forskrift til §117 i det aktuelle tilfellet kunne anvendes overfor klageren, forstår jeg det slik at fylkesmannen er enig i at det ikke var tilstrekkelig at klageren i saken om fradelingen av våningshuset ble gjort kjent med forskriften ved underretningen om avslaget. Jeg går etter dette ut fra at fylkesmannen nå tar stilling til spørsmålet om å oppheve bygningsrådets vedtak for så vidt. Fylkesmannen synes imidlertid ikke å kunne godta at resultatet må bli det samme også for søknaden angående de to boligtomtene, slik jeg har gitt uttrykk for. Som påpekt i mitt brev er det i alle fall en feil at tomtesøknadene ikke har vært vurdert i forhold til vesentlighetskravet i forskriften. Det er ellers et akseptert prinsipp at rettssituasjonen på avgjørelsestidspunktet må bli å legge til grunn av myndighetene, så lenge det ikke foreligger noen trenering eller annen urimelig forsinkelse i saksgangen. I den foreliggende sak fant jeg etter omstendighetene å måtte akseptere en behandlingstid på 7 1/2 måned - fra november 1985 til ikrafttredelsen av den nye plan- og bygningsloven 1. juli 1986. Derimot ble det fra min side ikke tatt stilling til om ytterligere et halvt års utsettelse til bygningsrådsmøtet 6. januar 1987 kunne forsvares. Som fremholdt av fylkesmannen i klageavgjørelsen, synes saksbehandlingstiden å ha vært svært lang, «atskillig lenger enn den tid det burde ta å behandle en slik søknad». I denne situasjonen må i et hvert fall en ytterligere utsettelse også ut over rådsmøtet 6. januar 1987 bedømmes strengt. Selv om det kan være riktig, som anført av fylkesmannen, at vurderingen av om det skal gis tillatelse eller ikke til fradeling av henholdsvis bebygd og ubebygd eiendom vil kunne være noe forskjellig, kan jeg ikke se at dette ga tilstrekkelig saklig grunn til å utsette behandlingen av søknaden om fradeling av boligtomtene; landbruksmyndighetenes godkjenning forelå allerede 5. februar 1986. Regelsituasjonen slik den var i møtet 6. januar 1987 må derfor legges til grunn også ved behandlingen av søknaden om boligtomtene. Idet jeg ellers viser til det som er uttalt på dette punkt i mitt brev til fylkesmannen, fastholder jeg konklusjonen vedrørende boligtomtene. Forholdet til bestemmelsene i plan- og bygningslovens §63 nr. 3 synes da å bli det sentrale ved den nye vurdering av søknaden. Fylkesmannen opphevet deretter bygningsrådets to vedtak av henholdsvis 6. og 27. januar 1987. Søknaden om fradeling av våningshuset med tomt ble uten videre godkjent av bygningsrådet. Søknaden om fradeling av de to boligtomtene var imidlertid avhengig av utvidet bruk av privat avkjørsel fra kommunal veg, jfr. vegloven av 21. juni 1963 §40 annet ledd sammenholdt med plan- og bygningslovens §63 nr. 3 §66 nr. 1. Formannskapet fastholdt som klageinstans bygningsrådets avslag på denne søknad. Somb-1989-61 Oppføring av hytte - midlertidig plankrav som hjemmel for å begrense størrelsen.
|
lovdata_cd_2779
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.653
|
Forskrift om båndtvang av hund, Ølen kommune, Hordaland.
|
lovdata_cd_57096
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.674
|
Er det i løpet av siste halvår erkjent eller idømt erstatningsansvar i forbindelse med inkassovirksomheten? ....ja ....nei Hvis ja, legg ved kopi av det dokument som hjemler ansvar. Riktigheten av de rapporterte opplysningene bekreftes: Signatur fra faktisk/daglig leder (eventuelt ved avansert elektronisk signatur, jf. lov om elektronisk signatur § 3 nr. 2). Vedlegg - Vennligst påse at følgende er vedlagt: Eventuelle dokumenter som hjemler erstatningsansvar (jf. spørsmål ovenfor).
|
lovdata_cd_34195
|
lovdata_cd_norgeslover_2005
| 2,021
|
no
|
0.763
|
1. Endringene i folketrygdloven §10-6 og §10-12 trer i kraft straks. 2. Endringene i folketrygdloven §3-19 fjerde ledd, §5-9 fjerde ledd, §8-2, §8-6, §8-7, §8-18, §8-47, §9-2, §9-8, §9-9, §10-8, §15-6 tredje og femte ledd, §15-8 første ledd og §22-12 trer i kraft 1. januar 2004. Endringene i folketrygdloven §8-2, §8-18, §8-47, §9-2, §9-8 og §9-9 gis virkning for stønadstilfeller som inntreffer etter ikrafttredelsesdato. Det fastsettes forskrift om overgangsregler for løpende tilfeller til endringene i folketrygdloven §10-8 sjette, sjuende og åttende ledd. Endringene i folketrygdloven §15-6 tredje og femte ledd og §15-8 første ledd gis virkning for tilfeller der ordinær stønadstid ville ha utløpt tidligst nevnte dato. Endringen i folketrygdloven §3-2 fjerde og femte ledd, §3-4 tredje ledd og §3-26 femte ledd bokstav a trer i kraft 1. mai 2004 og får virkning for både løpende og nye pensjoner. 3. Endringene i trygderettsloven trer i kraft fra 1. januar 2004. Endringen i §13 andre ledd andre punktum og fjerde ledd andre punktum gis virkning for alle saker som ikke er oversendt Trygderetten når endringen trer i kraft. Endringene i §7 andre ledd og §21 tredje ledd gis virkning for alle saker som ikke er avgjort når endringene trer i kraft. 1 Også §15-11 femte ledd ble endret uten at ikrafttredelse var fastsatt for denne endringen, som dermed trådte i kraft 20 jan 2004, jfr. lov 19 juni 1969 nr. 53 §3. Lov om endringer i luftfartsloven og om samtykke til at Norge tiltrer Montreal-konvensjonen av 28. mai 1999 om visse ensartede regler for internasjonal luftbefordring.
|
lovdata_cd_11135
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.488
|
Forskrift om fredet sone ved fisketrappa i Bae-elva, Averøy kommune, Møre og Romsdal. Med hjemmel i lov om laksefisket og innlandsfisket av 6. mars 1964 §35, jfr. kgl.res. av 24. september 1965, har Direktoratet for naturforvaltning 14. april 1986 fastsatt følgende forskrift om fredet sone ved fisketrappa i Bae-elva, Averøy kommune, Møre og Romsdal fylke. §1. Alt fiske er forbudt på følgende område: Nedenfor trappa: Ned til en rett linje tvers over elva 10 meter nedenfor trappa. Ovenfor trappa: Opp til en rett linje tvers over elva 5 meter ovenfor trappa. Grensene for den fredede sone er merket med nedsatte bolter eller rør.
|
maalfrid_096fdc46eb44fd594e5163d069011b8f21e467ca_179
|
maalfrid_nhh
| 2,021
|
nn
|
0.546
|
Universitets- og høgskulelova (uhl.) gjev NHH mynde til å vedta eigne forskrifter innanfor dei rammene som kjem av lova. NHH har i dag elleve slik forskrifter. Studentombodet er uroa for fleire tilhøve knytt til desse: Det er berre eit fåtal av forskriftene som har oppdaterte publiseringar i Norsk Lovtidend slik kravet etter forvaltningslova (fvl.) § 38 er. Dette gjer likevel ikkje forskriftene ugyldige, då unntaket i fvl. § 39 truleg må seiast å gjera seg gjeldande så lengje det er publisert på nettsidene til NHH og NHH krev at studentane set seg inn i forskriftene. Det er likevel særs uheldig at hovudregelen om publisering ikkje er følgt og at forskriftene som ligg på lovdata ikkje er oppdaterte. Dette kan føra til rettsvillfaring og få konsekvensar for studentane. Vidare ser studentombodet alvorleg på at det er ei rekkje forskrifter som er delvis utdaterte og at det har utvikla seg praksis som ikkje er i samsvar med det som kjem av forskriftene. Konsekvensen av det siste kan vera at studentar som ville fått medhald vel å ikkje søkja om til dømes forlengja studierett eller permisjon, då det har utvikla seg ein praksis som ikkje vert spegla i forskriftene. Slik studentombodet ser det er det naudsynt å klargjera mellom anna kva føringar som gjeld for studentar med kronisk eller langvarig sjukdom utan sikre utsikter til umiddelbar betring. Studentombodet ser òg grunn til å varsla om at ein vurderer eksamensforskrifta § 18 femte ledd, som stiller krav om at heile gruppa må stilla seg bak ei klage på karakteren i gruppeinnleveringar, som å vera i strid med fvl. § 28 som gir individuell klagerett til part i einskildvedtak. Vidare har studentombodet kome over at det vert gjennomført munnlege gruppeeksamenar på NHH. Studentombodet legg til grunn at det er gode faglege grunnar for ei slik organisering av eksamen, men ser grunn til å varsla om at dette er ei eksamensform som ikkje inngår i oversikta over tillatne eksamensformer etter eksamensforskrifta § 5 andre ledd fyrste alternativ, jf. tredje ledd. Forskriftene har heller ikkje teke høgde for organisasjonsendringane som har skjedd på NHH i 2017. Dette gjev seg utslag mellom anna i at både BØA- og MØA-forskrifta mellom anna refererer til programutvalet og studiehandboka, noko som ikkje lenger eksisterer. Universitets- og høgskulelova § 4-8 femte ledd slår fast at kandidatar som risikerer utestenging som følgje av juks har krav på advokat dekka av NHH frå «sak […] er reist». Ordlyden gir her ein viss grad av skjønn knytt til når retten trer inn. I praksis inneberer dette eit spørsmål om retten til å få dekka advokatkostnadane trer inn frå saka er meldt inn, frå det er truleg at ho kjem opp for klagenemnda, når det er bestemt ho skal opp for klagenemnda, når ho er sendt over til klagenemnda etc.
|
lovdata_cd_61593
|
lovdata_cd_somb_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.846
|
Publisert: Somb-1994-61 (1994 227) Sammendrag: Tilknytningsavgift for vann og kloakk - betalingsplikt ved innredning av eksisterende lokaler. Eieren (A) av en borettslagsleilighet innredet loftet til oppholdsrom, og ble ilagt tilleggsavgift for vann- og kloakk. Eieren mente avgiftspålegget var uhjemlet. Etter forskrift om beregning m.v. av kommunale vann- og kloakkavgifter, fastsatt ved kgl.resolusjon 6. september 1974 pkt. 2.1 var plikten til å betale tilleggsavgift begrenset til å gjelde «tilbygg eller påbygg». En tilsvarende bestemmelse var gitt i kommunens forskrift. Med støtte i uttalelser fra Miljøverndepartementet uttalte ombudsmannen at en ren innredning av eksisterende lokaler, uten at byggets ytre mål blir utvidet, normalt ikke kan anses som «tilbygg eller påbygg» etter forskriften. Kravet fra kommunen måtte derfor anses som uhjemlet. Kommunen refunderte deretter de avgiftsbeløp som var innbetalt - både til A og andre innbyggere som hadde foretatt tilsvarende innredningsarbeider. Saksgang: (Sak 92-1080) A var eier av en borettslagsleilighet. Bygningen ble oppført på midten av 1980-tallet. Med til leiligheten hørte en uinnredet loftsetasje. Atkomsten til loftet var en takluke med nedsenkbar stige. Etter noen tid innredet A loftet til oppholdsrom, slik også en rekke av de andre borettshaverne hadde gjort i sine leiligheter. Det ble også bygget en permanent trapp opp til loftet. Da boligfeltet ble byggemeldt, ble loftsarealene ikke tatt med i grunnlaget for beregningen av vann og kloakkavgift. Kommunen forklarte dette med at det var et stort antall tilnærmet like boligenheter som ble anmeldt, og at kun et fåtall av dem skulle utstyres med loftsvinduer slik at de ble klare for innredning. Kommunen fant det derfor ikke naturlig å anse loftene som boligarealer og de ble ikke inkludert i avgiftsgrunnlaget. Istedenfor ble det krevd inn tilleggsavgift etter hvert som den enkelte andelshaver utvidet leiligheten ved å innrede loftet. A mente kommunens praksis var lovstridig og ba ombudsmannen se nærmere på saken. Som vedlegg til klagen fra A fulgte kopi av brev 19. september 1991 fra Miljøverndepartementet til kommunen. Departementet ga der uttrykk for at ny tilknytningsavgift som hovedregel bare kunne innkreves ved tilbygg eller påbygg, men ikke ved ominnredning av en eksisterende del av en bygning. Tilknytningsavgift kunne etter departementets mening bare kreves når byggearbeidene førte til at bygningen fikk et større areal. Saken ble herfra forelagt kommunen, som fastholdt at det var grunnlag for å kreve tilknytningsavgift, og begrunnet standpunktet slik: «Bygningskontoret har benyttet NS 3940, 2. utgave, som grunnlag for beregning av det boligarealet som det skal svares tilknytningsavgift for siden denne ble innført i 1986. Dette medfører at alle loft i bolighus, som er innredbare ifølge standarden, skal anses som avgiftspliktig areal. Forøvrig benyttes «Forskrifter for vann- og kloakkavgifter og avgiftssatser for - - - kommune», pkt. 7, som sier at tilknytningsavgift skal betales: -ved tilbygg eller utvidelse av eksisterende bygg, dersom utvidelsen er større enn 20m2. Bygningskontoret mottok den 23.09.91 en skriftlig henvendelse fra Miljøverndepartementet hvor reglene for ileggelse av ny tilknytningsavgift ved ominnredning/tilbygg/innredning av loft osv. ble presisert. Ved henvendelse til saksbehandler i departementet ble det klarlagt at dette brevet var et svar på en telefonhenvendelse hvor det var opplyst at kommunen beregnet tilknytningsavgift for et areal som etter alt å dømme burde vært avgiftsbelastet. Det var ved denne henvendelsen, ikke blitt klarlagt at man ikke hadde beregnet tilknytningsavgift for arealet ved behandlingen av byggemeldingene. Departementets saksbehandler presiserte, ved bygningskontorets henvendelse, at departementet legger beregningsreglene i NS 3940 til grunn for sine regler om avgiftsberegning. Dette tilsier at departementet anbefaler at man beregnet tilknytningsavgift for hele bygningen ved første gangs behandling av en byggesak. Det ble klarlagt at dette var å anse som en anbefalt fremgangsmåte overfor kommunene, men ikke å anse som et pålegg. Bygningskontoret tolker reglen dithen at det står kommunen fritt om den vil innkreve tilknytningsavgift for et loft ved byggemeldingstidspunkt, eller ved førstegangs behandling av hovedbygget. Jeg fant deretter grunn til å forelegge saken for Miljøverndepartementet. I foreleggelsesbrevet herfra ble det fremholdt: «Som det fremgår valgte kommunen - etter alt å dømme ut fra rimelighetshensyn - i denne saken ikke å ta med loftsarealet ved beregning av tilknytningsavgift i forbindelse med oppføring av boligene/tilknytningen. Etter det en kan se har Miljøverndepartementet i brev til landets kommuner 10. februar 1992, departementets referanse - - -, gitt uttrykk for at ominnredning av eksisterende areal bare i ekstraordinære unntakstilfeller kan gi grunnlag for å kreve ny tilknytningsavgift. Tilsvarende i departementets brev til kommunen 19. september 1991, jfr. vedlagte kopi. Kommunen har i sin uttalelse i saken 19. oktober 1992 bl.a. vist til uttalelser om forståelsen av det gjeldende regelverk som man skal ha fått ved telefonhenvendelse til departementet, og som kan synes å stå i en viss motsetning til det ovennevnte rundskrivet. På grunn av dette er det ønskelig å få departementets vurdering av kommunens vedtak om beregning og innkreving av ny tilknytningsavgift i den foreliggende sak. Spørsmålsstillingen synes å måtte være om regelverket gir kommunene adgang til ensidig å trekke ut deler av det avgiftspliktige areal ved den opprinnelige avgiftsberegningen, og først avgiftsbelegge dette på et senere tidspunkt når det tas i bruk til boligformål. »- - - departementet har tolket forskriftens pkt. 2.1 slik at det ikke skal kreves ny tilleggsavgift for bruksendring av loftsareal. Dette gjelder selv om kommunen kunne ha tatt med loftsarealet ved fastsettelse av tilknytningsavgiften den gang bygningene ble ført opp. Kommunen kan altså i utgangspunktet velge om den skal ta med loftsarealet i tilknytningsavgiften eller ikke. Har kommunen først valgt ikke å ta med loftsarealet, kan den ikke kreve inn avgift for dette arealet senere. Det er vanskelig å kommentere anførselen om at departementet skal ha gitt uttrykk for en annen forståelse av forskriften i en telefonsamtale med representanter for - - - kommune. Det gjengitte innholdet av telefonsamtalen kan skyldes en misforståelse. I brev herfra ble kommunen spurt om hvordan den ville forholde seg til departementets uttalelse. «Da de første byggene i dette borettslaget på - - - ble byggemeldt i september 1984, var det ikke anledning til å kreve tilknytningsavgift for loftsarealene. Ifølge NS 3940 var kravet dengang at et rom måtte «være tilgjengelig via døråpning e.l. eller via trapp eller permanent stige» for å være måleverdig d.v.s. at det skulle kunne kreves tilknytningsavgift for arealet (se vedlegg). Slik tilgjengelighet hadde ikke de anmeldte loftene. Denne definisjonen av måleverdig areal ble endret i 1986, etter at byggene ble godkjent. I NS 3940 fra juni 1986 heter det at et areal er måleverdig når det er tilgjengelig via dør, trapp permanent eller nedfellbar stige. Fra juni 1986 var det derfor anledning til å kreve avgift for loftsarealene. Det var derfor naturlig å gjøre dette etterhvert som de ble tatt i bruk. Innredning av loftene på - - - er ikke noen vanlig ombygging. Loftsarealene er anmeldt uten vinduer og det er ikke bygd trapp opp til loftene. Loftene er bygd med tilgjengelighet gjennom en loftsluke i taket i leiligheten. Når loftsarealene skulle tas i bruk som leieareal, måtte eieren av leiligheten utføre anmeldelsespliktige byggearbeider. Innsetting av vindu medfører anmeldelsespliktig fasadeendring og innsetting av ny trapp er også et så stort byggeprosjekt at det må anmeldes - godkjennes og kontrolleres. Når loftsinnredningen var anmeldelsespliktig, mente vi at vi hadde god kontroll for å kreve økt tilknytningsavgift for de som ville innrede loftet. For de som ikke ville innrede loftene presset ikke vi boutgiftene unødig opp ved å kreve tilknytningsavgift for et areal som ikke skulle brukes som boflate. Når det gjelder departementets syn at «ombygging» skal fritas for tilknytningsavgift, vil en bemerke at «ombygging» ikke er nærmere definert i plan- og bygningsloven. Et eventuelt skille må gå mellom anmeldelsespliktige og ikke anmeldelsespliktige arbeider. Loftsinnredningene på - - - er anmeldelsespliktig jfr. pbl's §93 pkt. b og c. Det vises også til §87 pkt. 2 b. «Adgangen til å kreve inn tilknytningsavgift for vann og kloakktilknytning er regulert i «Forskrifter om beregning m.v. av kommunale vann- og kloakkavgifter», fastsatt ved kgl.resolusjon av 6. september 1974 (rammeforskriften). Dessuten har kommunen gitt utfyllende bestemmelser for sitt område ved kommunal forskrift, godkjent av fylkesmannen 31. desember 1976. Avgiftsspørsmålet deler seg naturlig inn i to underpunkter: 1. Når inntrer plikten til å betale tilknytningsavgift? 2. Hvordan beregnes avgiften? Det første spørsmålet er regulert i rammeforskriftens pkt. 2.1, som lyder: «Plikt til å betale tilknytningsavgift oppstår når en ellers avgiftspliktig eiendom blir bebygd eller når avgiftsplikt for bebygd eiendom inntrer etter lovens §1. Tilknytningsavgift betales også ved tilbygg eller påbygg. Bestemmelsen utfylles av den kommunale forskriftens pkt. 7.1, som lyder: «Tilknytningsavgift for vann og/eller kloakk skal betales: - ved nybygg eller ved utvidelse av eksisterende bygg, dersom utvidelsen er større enn 20 m2, - - -». Bestemmelser om avgiftsberegningen er gitt i rammeforskriftens pkt. 1 og i ulike bestemmelser i den kommunale forskriften. Det går frem av den kommunale forskriftens pkt. 7.2 at avgiften skal fastsettes i forhold til byggets størrelse. Utregningen av størrelsen skal følge de regler som er trukket opp i Norsk Standard 3940 og rundskriv Bygg nr. 342 av 15. desember 1969 fra Kommunal- og arbeidsdepartementet - jf. rammeforskriftens pkt. 1.7 og den kommunale forskrift pkt. 6. Det springende punkt i saken er om innredningen av loftet utløste betalingsplikt for eieren. Dette er et spørsmål om pliktens inntreden (spørsmål nr. 1 ovenfor), ikke om beregningsmåten (spørsmål nr. 2 ovenfor). Kommunen har påberopt seg at bestemmelsene om arealberegning i Norsk Standard 3940 ble endret kort tid etter at huset sto ferdig og avgiften var fastsatt, og at det etter den tidligere ordlyd ikke var adgang til å trekke loftsarealet inn i beregningsgrunnlaget. Jeg forstår kommunen slik at den mener innredningen av loftet til oppholdsrom dermed innebar en utvidelse av det boligareal som kunne regnes med i avgiftsgrunnlaget, og at det ville være lite rettferdig overfor andre huseiere om ikke andelseierne skulle kunne kreves for tilleggsavgift. Selv om det umiddelbart kan virke som om andelshaverne kommer «heldig ut» dersom de slipper å betale tilleggsavgift når de innreder loftsetasjen, er det viktig å skille mellom de regler som bestemmer hva som skal til for at avgiftsplikten inntrer, og de regler som bestemmer omfanget av plikten når det er på det rene at betalingsplikt inntrer. Kommunens argumentasjon knytter seg til beregningsreglene, og jeg kan ikke se at argumentene er direkte relevante for spørsmålet om tilleggsavgift kan innkreves. Det naturlige utgangspunkt er at avgiften - ifølge kommunens egen opplysning - var fastsatt så langt det var hjemmel for etter de daværende beregningsregler. Beregningen omfattet med andre ord bygningene i sin helhet. At enkelte rom på grunn av reglenes utforming ikke ble regnet med, gir ikke i seg selv kommunen rett til å «ta igjen det tapte» ved senere byggearbeider. Jeg kan heller ikke se at kommunens henvisninger til bygningslovens regler om meldeplikt har særlig relevans for saken. Spørsmålet om innredningen av loftet utløser avgiftsplikt må avgjøres ut fra en tolkning av rammeforskriftens pkt. 2.1. Det avgjørende etter bestemmelsens annen setning er om de arbeidene som er utført, kan regnes som «tilbygg» eller «påbygg». I merknadene til rammeforskriften har Miljøverndepartementet anført: «Departementet har foretatt en mindre omredigering av utvalgets forslag. En har funnet det unødvendig og praktisk vanskelig å kreve tilknytningsavgift ved ombygging, og har sløyfet dette. For øvrig henger den nye redigering av bestemmelsen sammen med at utvalgets forslag til punkt 1.7. annet ledd er strøket og at det således heller ikke i punkt 2.1 er nødvendig å benevne arealet med henholdsvis brutto golvflate og leieareal. I brev 10. februar 1992 til landets kommuner skrev Miljøverndepartementet følgende om hvordan bestemmelsen skulle praktiseres: «Tilknytningsavgift fastsettes etter lovens forarbeider og kommentarene til rammeforskriften normalt etter arealets størrelse. Det følger av dette, samt det faktum at tilknytningsavgiften er en engangsavgift, at man i utgangspunktet ikke kan kreve ny tilknytningsavgift ved en ominnredning. Rammeforskriftens pkt. 2.1 gir imidlertid hjemmel for å kreve ny tilknytningsavgift ved «tilbygg eller påbygg». Den naturlige tolkning av bestemmelsen er at det kreves en økning i byggets areal. Dette kravet vil ikke være oppfylt ved en ominnredning. Etter departementets skjønn må dette gjelde selv om man innreder og tar i bruk tidligere ubenyttet bruksareal, som det ikke er krevet avgift for. Kun i ekstraordinære unntakstilfelle vil en ominnredning kunne innebære en arealutvidelse, slik at det i relasjon til avgiftsreglene vil kunne karakteriseres som et påbygg. Et eksempel er bygging av en ny etasje i et eksisterende bygg med svært stor høyde under taket. Miljøverndepartementet har også i sakens anledning uttalt at ominnredning av et loft til boligformål ikke utløser avgiftsplikt. Departementets standpunkt samsvarer godt med ordlyden i rammeforskriftens pkt. 2.1. Det er språklig sett ikke naturlig å anse innredning og bruksendring av et loft til boligformål som et «tilbygg» eller et «påbygg». Fordi det er tale om å pålegge en plikt, er det grunn til å tolke bestemmelsen etter ordlyden. Jeg kan ikke se at det i denne saken foreligger særegne forhold som tilsier at man går ut over det som følger av en naturlig språklig fortolkning. Den omstendighet at kommunen ikke anså seg berettiget til å beregne avgift av loftsarealet da bygningen var ny, kan som nevnt etter min mening ikke tillegges betydning. Et «tilbygg» eller «påbygg» vil først og fremst foreligge dersom det utføres byggarbeider som utvider bygningens ytre mål. Kommunen har fremholdt at A har bygget inn et vindu og at dette er en endring av husets fasade. Jeg kan imidlertid ikke se at montering av et vindu alene kan anses som et tilbygg eller påbygg, slik at det utløser avgiftsplikt. Dette gjelder selv om monteringen kombineres med innvendige innredningsarbeider. Annerledes vil situasjonen kunne være dersom også bygningens ytre mål endres, f.eks. ved bygging av en ark. Miljøverndepartementet har tatt forbehold for ekstraordinære unntakstilfeller, der en ominnredning er så omfattende at det må karakteriseres som et påbygg, og nevner som eksempel bygging av en ny etasje mellom to eksisterende etasjer. Jeg tar ikke stilling til dette da jeg ikke har vært på stedet og sett de arbeider som er utført. Det foreligger opplysninger om at kommunen muntlig skal ha orientert utbyggeren av boligfeltet - OBOS - om den fremgangsmåten som ville bli fulgt med hensyn til å kreve inn tilknytningsavgift. Ut fra de opplysninger som nå foreligger, er det likevel ikke grunn til å anta at kommunen kan påberope seg avtale som hjemmel for å kreve tilleggsavgift ved innredning av loftene. Som det fremgår, er jeg kommet til at kommunens krav om tilleggsavgift vanskelig kan forenes med forskriften og derfor må anses som uhjemlet. Behandlingen av saken er med dette avsluttet her, men jeg ber om å bli holdt orientert om hva kommunen videre foretar seg. Kommunen opplyste i brev 29. april 1994: «Kommunen vil tilbakebetale tilknyttingsavgift innkrevd for ombygging av loftetasje. Dette gjelder imidlertid flere leilighetseiere i boområdet hvor A bor. Det tar tid å få oversikt over alle som har betalt tilknyttingsavgift for ombygging av loftetasje. Avgiften er derfor ennå ikke blitt tilbakebetalt. Dette vil imidlertid bli gjort så snart vi har fått oversikt over hvem det gjelder. Klageren og kommunen ble deretter underrettet om at saken etter dette ikke ga grunn til mer fra min side. Somb-1994-60 Ekstinksjon av avgiftskrav.
|
lovdata_cd_29983
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
nl
|
0.597
|
(II 1996 185) 3. juli 1986 nr. 1523.
|
lovdata_cd_60610
|
lovdata_cd_somb_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.929
|
Publisert: Somb-2004-15 (2004 s 88) Sammendrag: Nødvendigheten av intervju ved tilsetting i ett års vikariat. ( Tilsetting i offentlige stillinger, offentlige tilsettingsforhold og tildeling av fastlegehjemmel ) I en sak om tilsetting i ett års vikariat som undervisningsinspektør ved en grunnskole ble spørsmål reist om en søker skulle ha vært innkalt til intervju. Ved tilsettingen la kommunen avgjørende vekt på momenter av personlig karakter. A, som hadde høyere utdannelse og lengre og bredere relevant yrkeserfaring enn den tilsatte, ble ikke innkalt til intervju. Ombudsmannen kom til at når det først ble lagt avgjørende vekt på momenter av personlig karakter, var det en mangel ved kommunens kvalifikasjonsvurdering at A ikke ble innkalt til intervju. Ombudsmannen viste til kommunens plikt til å sørge for at saken er forsvarlig opplyst, og til at A syntes bedre faglig kvalifisert til stillingen enn den tilsatte. Ombudsmannen hadde ikke merknader til at personlig skikkethet var et sentralt moment for kommunen ved tilsettingen. Saksgang: (Sak 2004-1058) Saken gjaldt tilsetting i vikariat som undervisningsinspektør ved en grunnskole. Det innkom syv søknader, og søker nr. 5 ble tilsatt. Norsk forskerforbund (NFF) brakte på vegne av søker nr. 3, A, saken inn for ombudsmannen. NFF anførte at det i tilsettingsprosessen ble begått saksbehandlingsfeil og at tilsettingen innebar en forbigåelse av søker nr. 3. Saken ble tatt opp med kommunen, som ble bedt om å redegjøre for den kvalifikasjonsvurderingen som ble foretatt i forbindelse med tilsettingen. om at det ikke ble foretatt intervjuer av søkerne forut for tilsettingen, samt redegjøre for hvilke forhold kommunen la vekt på i sin vurdering av søkerne og hvorfor intervju ikke ble funnet nødvendig. Kommunen ble også anmodet om å redegjøre for om det ble gitt beskjed til søkerne om at tilsetting var foretatt, og for hvorfor dette eventuelt ikke ble gjort. Fra kommunens svar siteres: «X kommune kan ikke se at det er begått saksbehandlingsfeil ved tilsetting i vikariat som undervisningsinspektør ved Y skole. En del av stillingen er tillagt undervisning der vedkommende har kompetanse, resten av stillinga er tillagt administrative oppgaver. Den tilsatte fyller vilkårene i opplæringsloven både med hensyn til utdanning og ansiennitet for å kunne bli tilsatt i en skolelederstilling. Den tilsatte er utdannet førskolelærer med 2. avdeling i spesialpedagogikk. Det er opp til skoleeier å bestemme, forutsatt at søker oppfyller vilkårene for tilsetting, hvem av søkerne som er best skikket til lederstillingen. Det er korrekt at det ved denne tilsettinga ikke ble foretatt intervjuer. Det er heller ingen bestemmelser om at skoleeier må foreta intervjuer før tilsetting. Det er vesentlig i denne saka at tilsettinga kun er et årsvikariat. Siden tilsettinga kun gjelder for et avgrenset tidsrom, er et vesentlig moment at en er sikker på at den som tilsettes vil kunne samarbeide godt med rektor. Denne vurderingen ble gjort i denne saka. Det er ikke riktig, slik det blir skrevet, at ikke klager ble gitt beskjed om at tilsettinga var skjedd. Til dette gjorde NFF gjeldende at kommunen ikke hadde tilsatt den best kvalifiserte søkeren, og at søkernes personlige skikkethet ikke kunne ha vært vurdert. Det ble vist til opplæringsloven 17. juli 1998 nr. 61 §10-5 og opplæringsforskriften 28. juni 1999 nr. 722 kapittel 14, samt til Rundskriv F-025-03 fra Utdanningsdepartementet. Kommunen hadde ikke ytterligere merknader i saken. «Søker nr. 3 gjorde i brev til kommunen gjeldende at han ikke ble orientert om kommunens avgjørelse i tilsettingssaken. Kommunen har i brev hit imøtegått dette, men ikke vedlagt kopi av brev til klageren eller annen dokumentasjon. Dette spørsmålet er således uklart, men slik saken fremstår her, synes det i hvert fall tvilsomt om søker nr. 3 mottok en skriftlig orientering. Den bevismessige tvilen gjør at jeg ikke har tilstrekkelig grunnlag for å ta endelig stilling til dette punktet. Jeg vil imidlertid minne kommunen om at notoritetshensyn og alminnelige krav til god forvaltningsskikk tilsier at slik orientering bør gis skriftlig slik at det ved etterprøving kan dokumenteres. Siktemålet i en tilsettingssak vil som regel være å finne fram til den av søkerne som etter en helhetsvurdering må anses som best kvalifisert for stillingen. Ved vurderingen må det tas utgangspunkt i de kvalifikasjonskravene som er fastsatt i utlysingsteksten. Det var ikke fastsatt kvalifikasjonskrav i utlysingsteksten i denne saken. Videre må det i kvalifikasjonsvurderingen tas hensyn til eventuelle lov- og avtalefestede krav, jf. f.eks. opplæringsloven §10-1 med krav om relevant faglig og pedagogisk kompetanse. Opplæringsforskriften kapittel 14 har utfyllende regler om krav til kompetanse hos undervisningspersonale. Kommunen har opplyst at en del av undervisningsinspektørstillingen «er tillagt undervisning der vedkommende har kompetanse». Den tilsatte har ifølge utvidet søkerliste førskolelærerutdannelse og bl.a. 20 vekttall spesialpedagogikk. I henhold til opplæringsforskriften §14-2 er hun således kompetent til å undervise på 1. - 4. klassetrinn i grunnskolen. I tillegg kan hun undervise på 5. - 10. klassetrinn «dersom hovudoppgåva er spesialundervisning eller behova til elevane gjer slik utdanning ønskeleg», jf. §14-2 bokstav c) siste alternativ. Søker nr. 3 har bl.a. lærerutdannelse og hovedfag i pedagogikk, og synes således uten videre å være kompetent til å undervise på alle klassetrinn. Hovedspørsmålet i denne saken er imidlertid ikke om den tilsatte oppfyller opplæringslovgivningens kompetansekrav til undervisningspersonale, men om kommunens tilsettingsvedtak er i tråd med kvalifikasjonsprinsippet. Prinsippet innebærer at kommunen skal søke å tilsette den som ut fra en helhetsvurdering er best kvalifisert til stillingen. Foruten utdanning mv., vil praksis og personlig skikkethet være sentrale momenter i denne vurderingen. Kvalifikasjonsprinsippet kommer til uttrykk i opplæringsloven §10-5 om valg mellom flere søkere: «Når ein må velje mellom fleire søkjarar, skal det leggjast vekt på utdanning og praksis, kva undervisningsbehov tilsetjinga skal ta sikte på å dekkje, og kor kvalifisert søkjaren elles er for stillinga. Ut fra opplysningene i søkerlista fremgår det at søker nr. 3 har klart høyere utdannelse enn den tilsatte, og at han således var bedre kvalifisert til undervisningsinspektørstillingen ut fra formelle kriterier. Det vises til at han blant annet har hovedfag i pedagogikk. Han har også bredere og lengre relevant yrkeserfaring, herunder erfaring fra både undervisningsarbeid og fra arbeid med skoleadministrasjon. Ut ifra kommunens brev hit må jeg imidlertid legge til grunn at formelle kvalifikasjoner ikke ble avgjørende for tilsettingsorganets avgjørelse. Kommunen har opplyst at det var vesentlig at den tilsatte kunne samarbeide godt med rektor. Jeg antar at kommunens vurdering av den tilsattes samarbeidsevner bygget på erfaringer fra hennes arbeidsforhold som lærer ved skolen. til merknader fra min side at personlig skikkethet var et sentralt moment for kommunen. Dette er et saklig moment, jf. ovenfor. Den nærmere avveiningen av de ulike momentene i kvalifikasjonsvurderingen bygger for øvrig på et skjønn som ombudsmannen har begrenset mulighet til å overprøve, jf. ombudsmannsloven 22. juni nr. 8 §10 annet ledd annet punktum. Når kommunen først valgte å legge avgjørende vekt på momenter av personlig karakter, blir det imidlertid sentralt hvilket faktisk grunnlag kommunen hadde for sin vurdering av søker nr. 3 sine personlige egenskaper. Kommunen har ikke avholdt intervju med søker nr. 3, og det er ikke redegjort nærmere for årsaken til at dette ikke ble gjort. Kommunen har heller ikke vist til at aktuelle relevante kilder for øvrig har vært benyttet for å belyse hans personlige egenskaper i forhold til tilsvarende for den tilsatte. Tilsetting i offentlig stilling er et enkeltvedtak, jf. forvaltningsloven §10. februar 1967 §2 annet ledd første punktum, og tilsettingsorganet har plikt til å «påse at saken er så godt opplyst som mulig før vedtak treffes», jf. forvaltningsloven §17 første ledd første punktum. I saker om tilsetting vil intervjuer av aktuelle søkere normalt kunne bidra til saksopplysningen, især når det som her legges avgjørende vekt på personlige egenskaper. Stillingsintervjuer er et middel til å utdype og klargjøre søkernes kvalifikasjoner og til å gi tilsettingsmyndigheten en mulighet til å danne seg et personlig inntrykk av søkerne. At det ikke ble foretatt intervju til tross for at kommunen la avgjørende vekt på personlige egenskaper, utgjør etter mitt syn en mangel ved kommunens kvalifikasjonsvurdering. Slik saken er opplyst for meg kan jeg vanskelig se at kommunen hadde et forsvarlig grunnlag for å vurdere søker nr. 3 sin personlige skikkethet for stillingen. Det synes i alle fall ikke forsvarlig dersom kommunen foretok en sammenlignende vurdering av søkernes samarbeidsevner mv. bare ut fra sakens skriftlige materiale. Særlig i lys av at søker nr. 3, ut fra de aktuelle objektive og faglige kriteriene, framstod som faglig sett bedre kvalifisert for stillingen enn den som ble tilsatt, burde kommunen ha gjennomført intervju med han. At kommunen ikke intervjuet søker nr. 3 eller på annen måte søkte å skaffe seg kunnskap om hans personlige egnethet, kan ha hatt til følge at det skjedde en usaklig forbigåelse av han ved tilsettingen. «[D]et knytter seg begrunnet tvil til forhold av betydning i saken», jf. ombudsmannsloven §10 annet ledd siste punktum. Jeg anmoder derfor kommunen om å vurdere på nytt om saken var tilstrekkelig opplyst da vedtaket om tilsetting ble truffet, og om vedtaket var i tråd med kvalifikasjonsprinsippet. Det er ikke aktuelt å omgjøre tilsettingsvedtaket overfor den tilsatte, men jeg ber kommunen om å vurdere hva som kan gjøres overfor søker nr. 3 for å bøte på den feil som synes å være begått. Jeg ber om å bli holdt orientert om utfallet av kommunens fornyede vurdering. Somb-2004-14 Endring av den sakkyndige komiteens rangering av søkere til en stipendiatstilling - saksbehandlingen.
|
lovdata_cd_29246
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
nn
|
0.923
|
1) I heile kommunen gjeld at skilt, reklamearrangement, o.l. ikkje kan setjast opp utan etter samtykke frå bygningsrådet. Ved handsaming gjeld §94 og §95 tilsvarande. Samtykke kan berre gjevast inntil vidare eller for eit avgrensa tidsrom. I bustadområde er reklamearrangement ikkje tillete. 2) Skilt skal vera samstemde med fasaden på bygget. Fargar og hovudoppdeling av fasaden på bygget og nabobygga skal respekterast. Markiser og uthengskilt skal av omsyn til sikt og ferdsel plasserast tilstrekkelig høgt på fasaden. Uthengskilt skal maksimalt stikka 1,0 m ut frå fasaden og storleiken skal ikkje overstiga 0,5 kvm.
|
lovdata_cd_54299
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.867
|
- vernets høyeste prøvestrøm I2 ikke overstiger høyeste prøvestrøm som er benyttet for materiell i kretsen. Med små tverrsnitt menes tverrsnitt opp til og med 4 mm2. (NEK 400: 433.2)
|
public_report_1862
|
publicreports
| 2,021
|
no
|
0.858
|
Uni Research Rokkansenteret, Stein Rokkan senter for flerfaglige samfunnsstudier, har en todelt publikasjonsserie. Publikasjonsserien redigeres av et redaksjonsråd bestående av forskningsdirektør og forskningsledere. I rapportserien publiseres ferdige vitenskapelige arbeider, for eksempel sluttrapporter fra forskningsprosjekter. Manuskriptene er godkjent av redaksjonsrådet, normalt etter en fagfellevurdering. Lise H. Uni Research Rokkansenteret har hatt oppdrag fra Kommunal- og moderniseringsdepartementet om å gjennomføre en følgeevaluering av nytt styringsrammeverk for fylkesmannen. Oppdraget hadde oppstart i april 2016 og ble avsluttet i februar 2018. Rapporten som her foreligger er følgeevalueringens sluttrapport. Forskere i prosjektet har vært Lise H. Rykkja, Kristin Rubecksen og Yngve Flo. Vi vil rette en stor takk til informantene som på forskjellige måter har bidratt til evalueringen, samt til referansegruppen for prosjektet som har gitt nyttige innspill underveis i prosjektet. Referansegruppen har bestått av professor Per Lægreid, og professor Jacob Aars, Universitetet i Bergen og førsteamanuensis Jostein Askim, Universitetet i Oslo. 1.2 Mer om oppdragsforståelsen og oppdragets forutsetninger 1. 2. Styringssystemet: Historiske forutsetninger og problemforståelse 2.1 Styring av fylkesmannen: Fra passiv sentral stat til embetsstyring 2. 3.1 Utfordringsbilde og ambisjoner 3.2 Våre informanters oppfatninger 3. 4. Endring i de sentrale styringsdokumentene for fylkesmannen 4.1 Utfordringsbildet og hovedgrep i omleggingen av styringsdokumentene 4.2 Bruk av det nye rammeverket: Arbeidet med nye styringsdokumenter for 2017 4.3 Om utviklingen i styringsdokumenter og styringskrav 4.4 Ny årsrapportløsning 4.5 Våre informanters oppfatninger 4. 5. Møtestrukturen i det nye styringssystemet 5.1 Utfordringsbilde og ambisjoner 5.2 Den nye møtestrukturen i praksis 5.3 Våre vurderinger 5. 6. Casestudie: 6.2 Fylkesmannens ansvar for samfunnssikkerhet og beredskap 6.3 Endringer etter innføringen av nytt styringsrammeverk 6. 7.1 Forenkling og forbedring av styringsdokumentene 7. 7.3 Færre mål på strategisk viktige områder 7. 7.5 Mer relevant rapportering 7. Appendiks I. Liste over intervjupersoner i departement og direktorat Appendiks II. Appendiks III. Appendiks IV. Etter regjeringsskiftet i 2013 ble det sentraladministrative ansvaret for fylkesmannsembetene overført fra det tidligere Fornyings-og administrasjonsdepartementet (FAD) til det nye Kommunal-og moderniseringsdepartementet (KMD). På bakgrunn av et påfølgende utredningsarbeid ved KMD ble et nytt rammeverk for styring av fylkesmannen implementert fra høsten 2015. Herværende sluttrapport presenterer sentrale funn, observasjoner og vurderinger fra et følgeevalueringsprosjekt for dette styringsrammeverket. Følgeevalueringen ble gjennomført i perioden 2016-2017 og var initiert primært med sikte på å kartlegge hvordan det nye rammeverket ble tatt i bruk, å analysere om rammeverkets design var egnet til å innfri ambisjonene med omleggingen, samt å analysere det nye rammeverkets effekter. Fylkesmannsembetet har ansvar både for et bredt spekter av sektoroppgaver, og et allment ansvar for å ivareta statlige interesser – herunder et samordningsansvar – innenfor sine respektive geografiske områder. Embetets rollemangfold har vært ansett som en viktig ressurs i det norske forvaltningssystemet. Fylkesmannsembetenes rolle og ansvar er unikt i styringssammenheng, men delingen av det administrative og det konstitusjonelle ansvaret mellom ulike statsråder kan gi styringsutfordringer. Det nye styringsrammeverkets tilblivelse må ses i sammenheng med prosjektet Bedre styring av Fylkesmannen, etablert av KMD i 2014 (KMD 2015). Prosjektet var en del av et større reformprogram for offentlig sektor – Program for bedre styring og ledelse i staten 2014–2017 – og Regjeringen Solbergs uttalte ambisjoner om en mer resultatorientert offentlig forvaltning, med stor gjennomføringskraft og bedre samhandling og samordning, samt økt resultatorientering. Det nye styringsrammeverket innebærer endringer i sentrale styringsdokumenter for fylkesmannen (tildelingsbrev og virksomhets-og økonomiinstruks), samt en omlegging av styringsdialogen i form av endret møtestruktur. Omfanget av og innholdet i embetenes rapportering til styringsetatene1fikk også særskilt oppmerksomhet ved innføringen av det nye rammeverket. Prosjektet Bedre styring av Fylkesmannen var ledet av KMD. Det ble etablert en arbeidsgruppe med deltakelse fra de berørte fagdepartement og direktorat. Arbeidsgruppen hadde som mandat å gjennomgå styringen av embetene med sikte på å etablere gode styringsstrukturer med klar målstruktur, færre rapporteringskrav, økt oppmerksomhet om resultat og mindre detaljert styring (KMD 2015, s. 6). Gruppen skulle foreslå tiltak som ivaretok føringer om klare overordnete mål, mindre detaljert styring og færre rapporteringskrav, embetsoppdrag tilpasset ny styringsstruktur, samordning av oppdrag på tvers av statlige oppdragsgivere der fagområdene skulle ses i sammenheng, og en ny organisering av arbeidet med årlige styringsdokument (KMD 2015, s. 7). Til grunn for dette arbeidet lå det en vurdering fra KMDs side om at styringen av fylkesmannen over tid ikke hadde utviklet seg i tråd med regelverket og vanlig praksis for etatsstyring (KMD 2015, s. 11). Vurderingen støttet seg blant annet på en rapport fra Direktoratet for forvaltning og IKT om styring av fylkesmannen fra 2012 (Difi 2012), som pekte på at styringen fra sentralt hold var preget av ulik detaljeringsgrad, ulikt presisjonsnivå og ulike styringspraksiser (se nærmere utdypning av dette på slutten av vårt kapittel 2), samt Riksrevisjonens merknad til regnskapet for 2013 (KMD 2015, s. 11) 1 Med styringsetat menes departementer og direktorater som har en styringsrelasjon til fylkesmannen i kraft av at embetet ivaretar oppgaver, aktiviteter eller oppdrag for den angjeldende etat. for liten grad fokuserte på måloppnåelse ‒ med andre ord i liten grad i samsvar med etablerte krav til mål-og resultatrapportering. De problematiske trekkene ved det eksisterende styringssystemet for fylkesmannen ble av arbeidsgruppen systematisert og gruppert i fem hovedutfordringer (KMD 2015, s. 12-13): For det første var systemet preget av et fravær av tydelige og overordnede mål, og en for omfattende detaljstyring. En gjennomgang av embetsoppdragene for 2014 avdekket at det fantes få overordnede mål og mange sektormål, noe som bidro til omfattende aktivitetsstyring og en begrensing av fylkesmannens handlingsog prioriteringsrom. For det andre la komplekse styringsstrukturer ikke i tilstrekkelig grad til rette for etablering av gode tillitsforhold mellom aktørene i systemet. Dette var blant annet koblet til at finansieringsstrukturen ble ansett å kunne gi insentiver til styring på ressursbruk (Difi 2012). KMD mente videre at kunnskapsgrunnlaget om Fylkesmannens virksomhet måtte styrkes for å bygge opp om tillitsforholdet mellom DFU-departementene2og mellom det enkelte embete og fagdepartementene. Et tredje punkt var at styringsdialogen i for liten grad var samordnet sektorene imellom og dessuten for lite strategisk orientert. Dette medførte i sin tur uklarheter med hensyn til når og hvor styringssignaler ble formidlet til embetene, og hvordan ulike signaler fra ulike styringsetater forholdt seg til hverandre. Aktørene i styringsrelasjonen gjennomførte et stort antall møter fordelt på mange sektorer, noe som ble oppfattet som krevende og forsterket inntrykket av uklarheter i forholdet mellom styringssignaler. For det fjerde ble særlig aktivitetsrapporteringen oppfattet å være for omfangsrik, og dessuten ikke alltid hensiktsmessig, på grunn av manglende korrespondanse mellom rapportering og definerte mål. Et femte punkt som ble bemerket vedrørende styringen av embetene, var at fylkesmannens lokale og tverrsektorielle kompetanse var en for dårlig utnyttet ressurs. Fylkesmannens plassering i forvaltningssystemet ble oppfattet å gi embetene en unik mulighet til å vurdere innsats innenfor ulike sektorer i sammenheng. Forutsetningene for å utnytte potensialet på dette området, var imidlertid at bruken av detaljstyring ble dempet og at det i større grad ble lagt til rette for at embetene kunne utøve skjønn ved valg av virkemidler og ved prioritering av aktiviteter og oppgaver. KMDs problemforståelse gjenspeiler seg i de fem hovedprinsippene for det videre arbeidet, presentert i konkurransegrunnlaget for følgeevalueringen (KMD 2016, s. 4). Vi omtaler disse videre som styringsrammeverkets (hoved)ambisjoner: 2 DFU er et rådgivende samordningsorgan bestående av representanter for departementene med ansvar for oppgaver som uføres av fylkesmannsembetene. Dette er Kommunal og moderniseringsdepartementet (KMD), Helse og omsorgsdepartementet (HOD), Landbruks-og matdepartementet (LMD), Barne-og likestillingsdepartementet (BLD), Kunnskapsdepartementet (KD), Arbeids-og sosialdepartementet (ASD), Klima-og miljødepartementet (KLD) og Justis-og beredskapsdepartementet (JD). I forbindelse med prosjektet Bedre styring av fylkesmannen varslet KMD at det la opp til en følgeevaluering av den nye styringsstrukturen (KMD 2015, s. 24). Oppdraget tilfalt en prosjektgruppe fra Uni Research Rokkansenteret. Oppdraget startet ved påsketider i 2016, og datainnsamlingen ble sluttført på høstparten 2017. Følgeevalueringens formål har vært å kartlegge hvordan rammeverket er blitt tatt i bruk og etterlevd, med særlig fokus på KMDs rolle som samordningsinstans, og knyttet til hovedbestanddelene i styringssystemet: Nye styringsdokumenter og ny styringsstruktur. Oppdraget var å vurdere 1) Hvorvidt rammeverkets utforming eller design er egnet til å innfri ambisjonene, 2) Hvordan rammeverket tas i bruk, og 3) Hva effektene av omleggingen av styringen har vært. Evalueringen skulle i denne sammenhengen rette oppmerksomheten mot tverrsektoriell samordning, utnyttelse av embetenes lokale og tverrsektorielle kompetanse, sammenhengen mellom mål og resultat (hva som skal oppnås og hva det skal styres på), styringens vesentlighetsoppmerksomhet, antallet rapporteringskrav, og relevansen av disse (KMD 2016). Prosjektet ble videre bedt om å identifisere god praksis, samt svakheter, utilsiktede virkninger og risikoer ved rammeverket eller praktiseringen av styringen. Ved eventuelle uheldige utslag, skulle mulige korrigerende tiltak foreslås. I vår tolkning av dette evalueringsoppdraget kobler vi våre vurderinger til det nye styringsrammeverkets ambisjoner slik de er uttrykt gjennom de fem hovedprinsippene nevnt over. Vi vurderer om ambisjonene er oppnådd med utgangspunkt i noen bestemte evalueringskriterier. Et (evaluerings)kriterium er i denne sammenhengen et kjennetegn (eller en indikator) som brukes for å avgjøre om de fem nylig siterte hovedambisjonene med det nye styringsrammeverket er oppfylt eller ikke. Dersom vi med utgangspunkt i vår analyse kan konkludere med at de fem ambisjonene er oppfylt, vil vi også konkludere at rammeverkets utforming og design har vært godt egnet. Dersom analysen vår viser at de fem ambisjonene ikke kan sies å være oppfylt, vil konklusjonen vår være at designet har vært dårlig egnet. Evalueringskriteriene operasjonaliseres i de fem punktene nedenfor: Vi anser styringsdokumentene som forenklet og forbedret i den grad de er mer strukturerte og mer oversiktlige enn før, og derigjennom oppleves som både lettere å forstå og lettere å bruke. Ett kriterium for å vurdere dette, er om det er etablert et tydelig skille mellom mål- og resultatstyring og oppgave/aktivitetsstyring, dvs. i hvilken grad de faste og lovpålagte oppgavene til fylkesmannen er en del av virksomhets-og økonomiinstruksen, og i hvilken grad tildelingsbrevet vektlegger mål og resultatkrav det enkelte år. Et annet kriterium gjelder antallet mål og styringskrav i styringsdokumentene. Er dette redusert eller ikke, og i hvilken grad finner vi variasjon mellom ulike sektorer? Et tredje kriterium gjelder hvordan mål og resultatkrav er formulert i disse dokumentene. Hvordan er de delt opp og hvordan er de operasjonalisert? Finner vi tydelige tverrsektorielle mål og satsinger? I vurderingen av om styringsdokumentene kan sies å være forenklet og forbedret baserer vi oss både på vår egen gjennomgang av styringsdokumentene, samt vurderinger fra dem som skal bruke styringsrammeverket (fylkesmennene og styringsetatene). En sentral tanke bak omleggingen av styringsrammeverket var at mål- og resultatstyring representerer en positiv utvidelse av embetenes handlingsrom, mens styring på oppgaver, eller aktivitetsstyring, representerer en problematisk innsnevring. resultater og effekter, mens styring på oppgaver eller aktivitet er mer detaljorientert og knyttet til tiltakene, dvs. hva som skal gjøres og hvordan. Vi vurderer i denne sammenhengen ambisjonene om større grad av handlingsrom opp mot i hvilken grad mål-og resultatstyring gis økt oppmerksomhet i den samlete styringen. For det første, formuleres det mer overordnete mål? For det andre, i hvilken grad vektlegges resultater fremfor aktiviteter? Og sist men ikke minst, i hvilken grad er antallet resultatmål og styringskrav redusert? Ambisjonen om færre mål på strategisk viktige områder handler i og for seg om lett dokumenterbare fakta; om å studere endringer i målstrukturen i styringsdokumentene og å telle antall mål før og etter det nye styringsrammeverket ble iverksatt. Men det handler også om evnen styringssystemet har hatt til å utvikle tverrsektorielle mål, og også hvordan sektormålene er utformet. I denne sammenhengen ser vi det også som sentralt å vurdere KMDs samordningsrolle i arbeidet med å utvikle den nye målstrukturen og å vurdere i hvilken grad de tiltakene som KMD gjennomførte i løpet av evalueringsperioden bidro til å oppnå denne ambisjonen. Ambisjonen om bedre samordnet og mer resultatrettet styringsdialog er først og fremst vurdert på basis av om styringsdokumentene og styringsmøtene er tilrettelagt med tanke på å fremme slike målsetninger. Dette kan studeres ved å se nærmere på utformingen av tildelingsbrev og hvordan og i hvilken grad disse bidrar til tverrsektoriell samordning, jamfør punkt 3 ovenfor: Finner vi at det er flere tverrsektorielle mål, og har slike tverrsektorielle mål fått en annen status enn før? Utviklingen av tverrsektorielle mål kan med andre ord være en indikator både på om det har blitt færre mål på strategisk viktige områder, og om styringsdialogen kan sies å ha blitt bedre samordnet og i større grad rettet mot resultatene. Et annet kriterium på om styringsdialogen kan sies å ha blir bedre samordnet gjelder organiseringen av møteplasser, mer spesifikt hvordan og i hvilken grad slike møteplasser legger til rette for tverrsektoriell samordning og bedre styring innenfor enkelte sektorer. I denne sammenhengen er det også relevant å vurdere hvordan KMD legger til rette for slike møteplasser. En vurdering av om ambisjonen om mer relevant rapportering er oppfylt knytter seg både til endring i omfang og endring i innholdet av rapporteringskrav. Ett kriterium er dermed om omfanget av rapportering er blitt mindre. Et annet kriterium gjelder om, eventuelt i hvilken grad, rapporteringskravene understøtter mål-og resultatstyringen i tildelingsbrevet. Ett tredje kriterium er om årsrapportene inneholder den styringsinformasjonen som styringsetatene etterspør. Et fjerde kriterium gjelder om og i hvilken grad fylkesmennene rapporterer på langsiktig måloppnåelse. Et femte punkt gjelder i hvilken grad det rapporteres status på oppdrag og rapporteringskrav (herunder faste og lovpålagte oppgaver). Et følgeevalueringsprosjekt har visse karakteristika som skiller det fra andre former for evaluering, først og fremst ved at det er innrettet mot prosesser som ennå er under utvikling. Evalueringsprosjektet vil derfor under gitte forutsetninger kunne bli en integrert del av disse pågående prosessene. å arbeide på har flere implikasjoner: For det første innebærer det en mulighet (eventuelt, som i dette tilfellet, et eksplisitt ønske) om at evalueringsprosjektets erfaringer og vurderinger blir gjort kjent for oppdragsgiver underveis. Prosjektet vil dermed kunne være med på å påvirke eller «forandre retningen på» evalueringsobjektet. I hvilken grad det har skjedd i dette prosjektet, er ikke vurdert, men prosjektgruppen har vært i dialog med sin oppdragsgiver gjennom prosessens gang, og publiserte dessuten en underveisrapport i 2016.3 Dette innebærer at vurderinger gjort i en tidligere fase av prosjektet kan bli «utdatert» underveis fordi forhold eller tiltak endres i løpet av den perioden evalueringen pågår. For det andre: Nettopp fordi en følgeevaluering studerer uavsluttede prosesser, kan «de faktiske endringer» og ikke minst forholdet mellom de tiltak som iverksettes og «de faktiske endringer» være krevende å avdekke. I en effektevaluering av avsluttede prosesser har forskerne som regel både avstanden i tid og etterpåklokskapen å støtte seg til. Når herværende prosjekt er bedt om å vurdere effektene av styringsomleggingen, vil disse effektene i praksis for en stor del være det vi mer treffende kan kalle tentative effekter. Enkelte forhold, eksempelvis antallet eller omfang av målformuleringer og rapporteringskrav er kvantifiserbare, men mange av de viktigste effektene er av mer kvalitativ art, og vil ut fra prosjektets rammer basere seg på aktørenes (foreløpige) vurdering av hva som er de faktiske effekter. Det er i likhet med mange andre samfunnsvitenskapelige studier også i dette prosjektet vanskelig å isolere effekter og knytte bestemte observasjoner til bestemte utfall (attribusjonsproblemet). Evalueringsprosjektet har ikke lagt opp til å undersøke inngående eksempler på beste praksis i form av nærmere undersøkelser av hvordan bestemte fylkesmenn eller styringsetater tilpasser seg det nye styringssystemet. Evalueringen vil likevel kunne si noe mer allment om dette gjennom henvisning til forskernes observasjoner fra styringsmøter og i intervju. Som vi gjør rede for i avslutningen av kapittel 2, foregår det i akademia (og i politikken) en mer fundamental debatt om mål-og resultatstyringens formålstjenlighet. Med ujevne mellomrom blusser det også opp andre systemdebatter med sterke prinsipielle undertoner, f.eks. knyttet til ministerstyreprinsippet eller til avveiningene mellom statlig eller kommunalt forankret oppgaveløsning. Disse debattene er alle av relevans for vårt tema, og noen refleksjoner knyttet til slike prinsippspørsmål er innarbeidet i vårt avslutningskapittel. Vi vil imidlertid presisere at evalueringsoppdraget er utformet slik at det handler om en etterprøving på «systemets egne premisser», der grunnleggende systemtrekk tas for gitt, og der styringsrammeverkets egnethet vurdert opp imot de fem hovedambisjonene er det sentrale tema. Vår studie er i hovedsak kvalitativt anlagt, med dokumentstudier, møteobservasjoner og intervjuer med utvalgte informanter som de viktigste kilder til kunnskap, supplert med relevant litteratur på feltet. I tillegg har det vært av stor nytte for oss at vi har fått tilgang til to spørreundersøkelser som KMD selv gjorde i etterkant av etatsstyringsmøter i 2016 og 2017 (se kapittel 5), samt en avgrenset spørreundersøkelse som gikk til styringsetatene og de enkelte embeter i forbindelse med årsrapportering for 2016. 3 Underveisrapporten (Rykkja, Rubecksen og Flo 2016) prioriterte å dokumentere hvordan det nye styringsrammeverket ble vurdert fra fylkesmannsembetes side, og presenterte i større bredde data som var samlet inn til og med sommeren 2016, bl.a. observasjonsdata og evalueringsdata fra styringsmøter. er i hovedsak basert på opplysninger som er åpent tilgjengelige gjennom Styringsportalen.4 Prosjektgruppen har underveis også hatt tilgang til fylkesmannsembetenes felles intranettløsning (FMnett), der bl.a. referater fra styringsmøter blir publisert. Utvalget av dokumenter/skriftlige kilder er forøvrig mangfoldig; vi henviser her til referanser underveis. En kvalitativ forskningsstrategi har den fordelen at den gir nærhet til studieobjektet, hovedsakelig gjennom å etablere dybdekunnskap om få enheter. Følgeevalueringen har i denne sammenhengen dratt stor nytte av inngående, semistrukturerte kvalitative intervjuer med informanter i ulike posisjoner innenfor styringssystemet gjennom prosjektperioden. En styrke ved denne metoden er nettopp at den fanger opp variasjoner i intervjupersonenes oppfatninger og dermed gir et mangfoldig bilde (Kvale 1997). En utfordring er samtidig at det er vanskelig å generalisere. Her er det viktig å påpeke at informantene ikke ble tilfeldig valgt, men valgt ‒ også i samarbeid med oppdragsgiver ‒ nettopp fordi de ble antatt å være i posisjon til å ha god innsikt i og tydelige oppfatninger om de spørsmålene som evalueringen stilte. Statistisk generalisering var i denne sammenhengen ikke vurdert som relevant. Til sammen ble det gjennomført 19 intervjuer med 24 personer. Alle intervjuene tok utgangspunkt i en intervjuguide utarbeidet på forhånd. De enkelte intervjuene hadde en varighet på omtrent 1 time. De fleste intervjuene ble gjennomført ved personlig møte med en eller to av prosjektdeltakerne til stede. Noen få ble gjennomført via videosamtale eller per telefon. Det ble foretatt lydopptak og alle intervjuene ble transkribert i ettertid. Intervjumaterialet ble deretter strukturert og analysert med tanke på å finne hovedtendenser og illustrerende sitater i materialet. Appendiks I inneholder en oversikt over samtlige intervjupersoner fra styringsetatene. Intervjuguide med en styringsetat finnes i appendiks II og intervjuguide til intervjuene med fylkesmennene er inkludert i appendiks III. I sluttrapporten har vi valgt å anonymisere sitater fra intervjuene så langt det er mulig, til tross for at intervjuene ikke ble foretatt under forutsetning om anonymisering. Begrunnelsen for dette er først og fremst knyttet til begrensningene i dette materialet med tanke på representativitet, og at identifisering av informant og spesifikk tilhørighet ikke blir fra vår side ikke blir oppfattet som avgjørende for at synspunktene skal ha verdi. Det foreligger ikke intervjuer med alle relevante styringsetater, og heller ikke alle fylkesmenn. I og med at antallet intervjuer og informanter i hver styringsetat var begrenset kan vi ikke si så mye om hvor representative uttalelsene for den angjeldende styringsetat er. Det er likevel grunn til å tro at intervjupersonenes oppfatninger og formidling av informasjon slik de kommer fram i intervjuene gjenspeiler noe mer enn rent personlige synspunkter. Intervjupersonene i styringsetatene var spesielt valgt ut med bakgrunn i deres sentrale posisjon i styringen av fylkesmannen og deres særegne kompetanse til å kunne svare på de spørsmålene som evalueringen var opptatt av. Slike sentralt plasserte informanter med spesiell kjennskap til styringsrammeverket er, og var, etter vår vurdering svært gode kilder til informasjon om hvilke ambisjoner som lå til grunn for rammeverket, om bakgrunnen for hvorfor rammeverket ble innført, om erfaringer med hvordan det ble praktisert, og om synspunkter på eller erfaringer med effektene av det nye rammeverket ‒ sett fra styringsetatenes side. Intervjupersonene hos fylkesmannen hadde på samme måte status som sentralt plasserte informanter. I første omgang ble det gjennomført intervju med totalt seks fylkesmenn og en assisterende fylkesmann (gjennomført i 2016). 4Styringsportalen for fylkesmannen: https://styringsportaleStyringn.fylkesmannen.no/2017/ 5 Materiale fra disse intervjuene er allerede publisert i Rykkja, Rubecksen og Flo 2016. og fylkesmann. Det ble stilt spørsmål om hvordan styring har foregått og utviklet seg, om hva fylkesmennene mente fungerte godt og/eller mindre godt, samt spørsmål om erfaringer knyttet til innføringen av det nye styringsrammeverket. Intervjuene med fylkesmennene i 2016 ble supplert med en kort e-postundersøkelse til de samme fylkesmennene våren 2017, der vi stilte et begrenset antall oppfølgingsspørsmål knyttet til eventuelle nye erfaringer med, eller endrede vurderinger av, styringssystemet.6 Det ble videre gjennomført ett intervju med to informanter ved et embete i forbindelse med en avgrenset casestudie om samordning på samfunnssikkerhetsfeltet våren 2017 (nærmere omtale, se kapittel 6). I 2016 og 2017 gjennomførte vi videre intervjuer med et utvalg på 15 personer i ulike styringsetater. Dette omfattet til sammen åtte dybdeintervjuer med representanter for fem departementer (Klima- og miljødepartementet (KLD), Kommunal og moderniseringsdepartementet (KMD), Helse og omsorgsdepartementet (HOD), Landbruks-og matdepartementet (LMD) og Kunnskapsdepartementet (KD)), samt fire dybdeintervjuer med representanter for fire direktorater (Direktoratet for Samfunnssikkerhet og Beredskap (DSB), Helsedirektoratet (Hdir), Miljødirektoratet (MD), og Utdanningsdirektoratet (Udir)). Intervjuene ble gjennomført både høsten 2016 og våren 2017. Disse intervjupersonene ble delvis valgt ut i samråd med oppdragsgiver. På departementsnivå omfattet det personer som deltok i DFU og som dermed hadde en særskilt rolle og oppgaver knyttet til styringen av fylkesmannen.7 Informantene på direktoratsnivå ble valgt ut etter anbefaling fra informantene på departementsnivå. Intervjupersonene fikk spørsmål om styringsrelasjoner og styringspraksis før og etter innføringen av styringsrammeverket, om erfaringer knyttet til mål-og resultatstyring, samordning, nye styringsdokumenter og møtearenaer, samt om rapportering. En ny møtestruktur er en viktig komponent i den nye styringsstrukturen, og prosjektgruppen deltok i løpet av evalueringsperioden som observatører på totalt seks møter: To etatsstyringsmøter i henholdsvis 2016 og 2017, ett fagmøte for fylkesmennene i 2016, ett fellesmøte og ett bilateralt møte i forbindelse med utarbeidelse av nye styringsdokumenter høsten 2016, samt ett DFU-møte. Feltnotater inngår som datagrunnlag for denne rapporten. Om datamaterialet kan det allment sies at det bærer preg av følgeevalueringens naturgitte mangel på distanse i tid, noe som begrenser evnen til å påvise faktiske effekter av endringer i styringssystemet. Informantene som ble intervjuet i prosjektet ga også gjennomgående uttrykk for at det var vanskelig å gi gode vurderinger av effekter, særlig fordi det hadde gått kort tid siden innføringen av det nye rammeverket på intervjutidspunktet. Selve dynamikken i et følgeevalueringsprosjekt innebærer at datamateriale innsamlet på ett tidspunkt kan ha tapt relevans når informasjonen fra materialet tas i bruk. Intervju med informanter, samt aktørenes vurderinger uttrykt på andre måter (som gjennom uttalelser på møter eller gjennom svargivning på surveyer), utgjør en relativt stor del av kunnskapsgrunnlaget for rapporten. Generelt er det viktig å være oppmerksom på at slike subjektive vurderinger er farget av aktørenes posisjon, og i flere tilfeller trolig kan leses som et forsvar for deres etats/embetes/fags strategiske interesser. 6 E-postundersøkelsen ga liten respons, og vi fikk kun utfyllende svar fra to av embetene, også etter at de angjeldende embetene fikk en påminnelse. Dette kan gjenspeile at fylkesmennene har mangt å ta hånd om og derfor begrenset tid til å svare på slike henvendelser. Det kan også bety at fylkesmennene ikke oppfattet at noe hadde endret seg, eller at de syntes det var vanskelig å svare på spørsmålene som ble stilt. Selv om vi bare fikk svar fra to embeter, er deres erfaringer og synspunkter tatt med i Rykkja, Rubecksen og Flo (2016). 7 Intensjonen var i utgangspunktet å intervjue representanter fra alle DFU-departementene. Av ulike praktiske grunner ble det likevel ikke mulig å gjennomføre intervju med to av disse (Justis-og beredskapsdepartementet og Barne-og likestillingsdepartementet). bredden utvalget av intervjuobjekter, til å redusere faren for at informantenes subjektivitet manifesterer seg som en systematisk feilkilde. For prosjektet er dessuten de subjektive vurderinger som manifesterer seg i datamaterialet en viktig ressurs. Det er nemlig et viktig poeng at styringssystemet ser forskjellig ut, alt etter hvor i systemet man selv er plassert. Ulik virkelighetsforståelse og ulik problemforståelse er i seg selv et viktig tilfang når man skal vurdere hvordan det nye styringssystemet blir realisert og fungerer. Denne rapporten tar ikke utgangspunkt i fasttømrede definisjoner av hvordan vi forstår sentrale begreper som «styring» og «samordning». Dette skyldes til dels at det innenfor fagmiljøene finnes forskjellige oppfatninger av hva som ligger i disse tilsynelatende enkle, men like fullt mangetydige og komplekse begrepene.8Viktigere enn som så, er det at ulike aktører innenfor styringssystemet har ulike forståelser av hva som kjennetegner god og formålstjenlig «styring» og «samordning», alt etter posisjon og oppdrag (se for eksempel Difi 2014).9 Dette innebærer at det for følgeevalueringen av det nye styringsrammeverket er mer interessant å studere hvordan disse begrepene operasjonaliseres og fylles med innhold av de ulike aktørene, og i hvilken grad aktørene makter å komme frem til en (mer) omforent forståelse, noe som formodentlig vil være et tegn på at omleggingen har styrket styringssystemet. Prosjektet og rapporten har vært kvalitetssikret gjennom en faglig referansegruppe.10 I tillegg har oppdragsgiver (KMD) og DFU-representantene fått mulighet til å kommentere på foreløpige utkast til rapporter. Sluttrapportens enkelte kapitler tar for seg ulike deler av styringsrammeverket, og adresserer derfor ambisjonene ved styringsrammeverket på litt forskjellig måte. Dette innebærer at hvert enkelt kapittel vektlegger enkelte evalueringskriterier mer enn andre, og at den systematiske og likeverdige gjennomgang av de enkelte kriterier vil utstå til sluttkapitlet. I tillegg til å vurdere om og i hvilken grad ambisjonene er oppfylt, legges det vekt på å si noe om hvordan rammeverket er tatt i bruk og hvilke effekter det nye rammeverket kan sies å ha hatt. Rapportens konklusjonskapittel kan leses som en oppsummering av våre vurderinger og anbefalinger, der vi sammenstiller funnene fra de foregående kapitlene. I starten av rapporten er vi opptatt av å gi et mer overordnet bilde av hva styring av fylkesmannen dreier seg om og hvordan denne styringen har utviklet seg. Med utgangspunkt i dette gir kapittel 2 en relativt kortfattet gjennomgang av de historiske forutsetninger for styringen av fylkesmannen, med vekt på forhold som har manifestert seg som mer eller mindre permanente spenninger eller problem. 8 For en diskusjon om samordning, se for eksempel Lægreid, Randma-Liiv, Rykkja og Sarapuu (2014) og Difi (2014). For en diskusjon av ulike former for styring, se for eksempel Ladegård og Vabo (2010) og Røiseland og Vabo (2016). 9 KMD peker på at det er noe ulik forståelse og bruk av begrepene embetsstyring og etatsstyring (KMD 2015, s. 9). Prosjektets sluttrapport bruker i likhet med KMD begrepet etatsstyring om både KMDs og fagdepartementenes styringsdialog, og fagmøter om de møtearenaene som benyttes i den faglige dialogen. 10Den faglige referansegruppen var: professor Per Lægreid og professor Jacob Aars (Institutt for administrasjon og organisasjonsvitenskap, Universitetet i Bergen), og førsteamanuensis Jostein Askim (Institutt for statsvitenskap, Universitetet iOslo). relevant også for lesere uten dyptgående før-kunnskaper om fylkesmannen og styringssystemet embetet inngår i. Hovedkapitlene 3 til 5 tar så for seg det nye styringsrammeverket fra ulike angrepsvinkler: Kapittel 3 ser nærmere på Kommunal- og moderniseringsdepartementets rolle i utviklingen og gjennomføringen av det nye styringsrammeverket. I dette kapitlet er vi særlig opptatt av hvordan KMD la til rette for implementeringen av det nye styringsrammeverket, hvilke grep og virkemidler de benyttet seg av i den sammenheng, og hvordan aktørene i styringsrammeverket vurderte dette. Kapittel 4 studerer hvordan det nye rammeverket endret de sentrale styringsdokumentene, det vil si tildelingsbrevet og virksomhets- og økonominstruksen (VØI), samt fylkesmannens rapporter. Kapittel 5 er orientert mot den delen av det nye rammeverket som har å gjøre med endret møtestruktur og dialogen mellom styrende og styrte; mellom departement, direktorat og fylkesmann. Disse tre hovedkapitlene er bygget opp over samme lest, der vi beveger oss fra det deskriptive (jf. kravet om å kartlegge styringssystemet) til det analytiske – ved å ta utgangspunkt i problemforståelse og ambisjoner, og går videre via observasjoner til vurderinger, bl.a. av hvor vidt det er samsvar mellom ambisjon og praksis. I kapittel 6 har vi tatt med en case-studie som bryter med denne strukturen. I løpet av evalueringen har vi ønsket å ha oppmerksomhet om et mer avgrenset politikkområde som samtidig kan si noe om de styringsutfordringene som fylkesmannen står overfor. Kapittel 6 handler med utgangspunkt i dette om samordningsproblematikk innenfor ett bestemt politikkområde: Samfunnssikkerhet og beredskap. Kapittel 7 samler trådene med utgangspunkt i de fem evalueringskriteriene, og løfter på dette grunnlaget frem prosjektgruppens anbefalinger for veien videre. 2. Styringssystemet: Formålet med dette kapitlet er å gjøre rede for noen historisk betingede forutsetninger for fylkesmannsembetet og det styringssystemet embetet inngår i, 11 (pkt. 2.1) og med dette som utgangspunkt synliggjøre hvilken problemforståelse som lå til grunn for at det nye styringsrammeverket ble introdusert (pkt. 2.2). Kapitlet vil ha størst verdi for lesere uten inngående førkunnskaper om embetet og styringssystemet; forøvrig henviser vi til de påfølgende kapitler for kartlegging og analyse av det nye styringsrammeverket. Fylkesmannsembetet har de senere tiår gjennomgått flere markante endringer, bl.a. i form av en stor økning i antallet ansatte, og i form av økt oppgaveomfang og organisatorisk kompleksitet. For omverdenen vil nok den foreslåtte revisjonen i fylkesinndelingen (KMD 2016a) være det mest synlige uttrykket for forandring: I forbindelse med regionreformen, som innebærer at antallet fylkeskommuner blir redusert, er det også vedtatt at antallet fylkesmannsembeter skal reduseres motsvarende, med sikte på at strukturen i geografisk forstand i hovedsak skal korrespondere med inndelingen i fylkeskommuner. Til tross for alle disse uttrykkene for endring er det grunn til å hevde at embetet i enda større grad er preget av stabilitet og permanens. Mange av de institusjonelle grunntrekk; roller, funksjoner og spenningsforhold er gamle, i enkelte tilfeller med røtter helt tilbake til embetets opprettelse i eneveldets barndom. Fylkesmannen har til alle tider hatt ansvaret for et bredt spekter av enkeltoppgaver. Dette ansvaret gjenspeiles i dag gjennom rollen som sektormyndighet; som ansvarlig for å iverksette politikk på en rekke områder. Embetet står i prinsippet til tjeneste for hele den utøvende makt. Det er imidlertid opp til hvert enkelt departement og direktorat å vurdere hvordan og i hvilken grad de vil bruke fylkesmannen, innenfor de rammer overordnet departement setter for styring og finansiering av embetene. Per i dag fungerer embetet som iverksettende instans på vegne av hele 11 departementer og en rekke direktorater og tilsyn (se Styringsportalen). Fylkesmannens sektoroppgaver omfatter et bredt spekter av styringsvirkemidler: Rådgivning og veiledning, klager, tilsyn, kontroll og rapportering. Rollen som ombudsmann for enkeltindivider, eller som rettsikkerhetsinstans – ikke minst for mottakere av kommunale tjenester – er blitt viktigere over tid. I substans er de særlig knyttet til landbruk, miljøvern, beredskap og sosial-og familiefeltet. Oppgaver er blitt tilført gradvis gjennom lovgivning eller delegasjon, men også i store sprang gjennom integrasjon av tidligere «frittstående» statlig-regionale sektororgan. Embetet har også siden opprettelsen hatt et spesielt ansvar for å sikre konsistens i offentlig oppgaveløsning – den funksjonen som vi i dag gjerne omtaler som et allment regionalt samordningsansvar. Samordningen har både en horisontal og en vertikal dimensjon. Langs den horisontale aksen handler den om å sikre konsistens i den offentlige virksomhet «på tvers», mellom ulike sektorer og fagområder (eller internt på politikkområder som i seg selv er sektorovergripende, for eksempel beredskap og samfunnssikkerhet; Fimreite mfl. 2014, Rykkja 2014). Den vertikale aksen handler først og fremst om forbindelsene mellom nasjonal politikk og det lokale og regionale folkestyret. 11Delkapitlet er, når ikke annet er spesifisert, basert på Flo 2014. inn til staten er en gjennomgående spenning, vektlagt både i aktuell forskning, i ulike utredninger og i en lang rekke offentlige dokumenter (FAD 2012, Flo 2014, 2004, Hansen mfl. 2009). Det er grunn til å hevde at embetets viktigste funksjon per i dag nettopp er å være et bindeledd mellom de sentrale statsmaktene og kommunene, og å se til at nasjonal politikk; vedtak, mål og retningslinjer fra storting og regjering, blir fulgt på lokalt nivå. Embetets allmenne plikter (bl.a. til å ta initiativ, orientere sentrale myndigheter og representere og ivareta statsmaktens interesser) er nedfelt i fylkesmannsinstruksen (gitt første gong i 1685, ny versjon gjennom Kgl. res. av 7.8.1981). Embetet fungerte i perioder til dels som en frontfigur for distriktet og det lokalpolitiske liv, men rollen som «statens mann» er blitt rendyrket de siste 40 år. Dette er bl.a. markert gjennom presiseringer av at fylkesmannens plikt til å virke til gavn og beste for fylket og til å ta påkrevde initiativer springer ut fra rollen som representert for Kongen og Regjeringen (endringer i fylkesmannsinstruksens § 1, Kgl. res. av 6.7.1999). De allmenne pliktene, dobbeltfunksjonen som samordnings-og sektormyndighet på en rekke felter, og dessuten som bindeledd på tvers av nivåer, gjør at fylkesmannsembetet på den ene siden har spesielt gode forutsetninger for å ivareta «helhetshensyn» – men på den andre siden kan sies å løpe en uvanlig høy risiko for å møte seg selv i døren i sitt praktiske virke. – som hele tiden må finne praktiske løsninger når motstridende, men like fullt legitime hensyn står mot hverandre. 2 . 1 S t y r i n g av f y lk esman nen: Det som vi i dag kjenner som styrings-og forvaltningspolitikk, ble for noen generasjoner tilbake utformet på ad hoc-basis eller som en integrert del av andre politikkområder. Når det gjelder fylkesmannsembetet, finner vi først og fremst røttene til «policytenkning» i allmenne debatter om gasjering, rekruttering og kompetansekrav for nye embetsinnehavere. Fylkesmennene (før 1919: amtmennene) var ofte selv viktige aktører i det rikspolitiske liv, og kunne engasjere seg sterkt på eget embetes vegne. Det er først med fylkesmannsmøtet at det oppstod noe som med rimelighet kan kalles et tilløp til en styringsdialog mellom embetene på den ene siden og representanter for den sentrale statsmyndighet på den andre. Et slikt møte ble avviklet på nasjonal basis for første gang i 1915, og deretter med varierende intervall utover i mellomkrigstiden. Det ble et fast møtepunkt årlig eller annethvert år etter annen verdenskrig og frem til inngangen til 1980-årene, deretter ble møter avviklet flere ganger årlig. Fylkesmannsmøtet var en arena der fylkesmennene fikk anledning til å møte enkelte av oppdragsgiverne ansikt til ansikt. Reformer eller ny lovgivning var typiske temaer for møtene, og politisk og administrativ ledelse fra departementene fikk her gjøre rede for forventninger, og til å diskutere gjennomføring og praksis. Referatene fra fylkesmannsmøtene frem til årene etter 1945 anskueliggjør et gap mellom den sentrale staten og embetene, og en relativt mangelfull og tilfeldig oppfølging fra sentralt hold når ny politikk først var utformet. Det påfallende fraværet av styring innebar naturlig nok at den enkelte fylkesmann hadde en stor grad av frihet, men sett fra fylkesmennenes side var det ikke bare positivt at man i så stor grad ble overlatt til sitt eget skjønn. Budsjettene inneholdt lite annet enn de økonomiske rammer for de enkelte embetene det påfølgende år. orientert om gammel og ny lovgivning med relevans for deres virke. Samtidig ble det stadig vekk sukket over at kunnskapen om fylkesmannsembetet var mangelfull i de departementale kretser. Under en debatt i 1954 hevdet en fylkesmann at mange departementsansatte ikke forstod at fylkesmannen var øverste administrasjon i distriktene. De foretrakk å styre gjennom direktelinjer til underordnede instanser, uten å gå veien via ledelsen ved embetene, hevdet han. Dette er en type kritikk som er gjenkjennbar for dem som har fulgt fylkesmannsembetet også de senere år. På den annen side må det understrekes at det historisk betingede «fraværet av styring» kombinert med fylkesmannsembetets relativt vide fullmakter bidro til å skape en forvaltningskultur – kanskje med et islett av styringsresistens – som kunne oppfattes som problematisk fra sentralt hold. Historien gir iallfall flere vitnesbyrd om at styring over fylkesmannen ble oppfattet som spesielt problematisk blant styringsetatene. Styrings-og forvaltningspolitikk som et institusjonelt forankret policyfelt tok først for alvor form fra 1970-årene av. Det er også i årene rundt fylkesreformene i 1975–76 at vi for første gang fikk større analyser av fylkesmannsembetet og av embetets plass i styringsverket, i hovedsak utarbeidet av offentlige utvalg som Hovedkomiteen for reformer i lokalforvaltningen (Juel-komiteen) av 1971, og en arbeidsgruppe som Justisdepartementet satte ned i 1980 for å utarbeide en ny fylkesmannsinstruks og en organisasjonsplan for embetet (Lodden-utvalget). Da embetet ved overgangen fra 1970-til 1980-årene gikk fra å være nedleggingstruet (i forbindelse med de institusjonelle endringene i fylkeskommunen i 1975–76) til å bli revitalisert, lå mye av forklaringen i det potensialet embetet ble vurdert å ha som regional samordningsinstans. De dårlige forutsetningene for helhetlig styring ble i samtiden oppfattet som en av de sentrale styringsutfordringene, noe som bl.a. ble fremhevet i den første maktutredningen (St.meld. nr. 44 (1982–83). I sin mest ambisiøse form tok 1970-årenes nye samordningsgiv form av en ambisjon om å omdanne fylkesmannsembetene til «statsdirektorater» der all statlig regionalforvaltning i fylkene ble samlet, gjerne som avdelinger som dels kunne kommunisere fritt med overordnede direktorater og departementer, men der hver enkelt avdeling var underlagt embetsledelsens samordningsmyndighet. En såpass drastisk organisasjonsreform ble imidlertid oppfattet som lite gjennomførbar. En mer realistisk ambisjon var å få endret fagetatenes oppdrag: Fylkesmannens instruksfestede samordningsansvar skulle speiles i fagetatenes instrukser, i form av et påbud om «å la seg samordne». Den regionale staten utenom fylkesmannsembetet ekspanderte gradvis utover i det 20. århundre, og spørsmålet om hvilken autoritet og hvilke virkemidler – for ikke å si maktmidler – fylkesmannen skulle ha til å foreta samordning, var ett av de evige spørsmål. Kravet om at statsetatene skulle få presisert plikten til å underlegge seg fylkesmannens samordning hadde vært etterlyst fra fylkesmannshold helt siden mellomkrigstiden. I virkeligheten skulle det vise seg vanskelig å få gjennomslag også for det «moderate» ønskemålet om å innarbeide samordningsplikten i fagetatenes instrukser. Problemet var i og for seg også, som vi skal se nedenfor, til stede innad i fylkesmannens egen organisasjon. Selv om fylkesmannsembetet som sådan var underlagt fagdepartementenes instruksjonsmyndighet, ble det fra embetsledelsen gang etter gang klaget over at de ble behandlet som et unødvendig mellomledd. Departementene og direktoratene henvendte seg ofte direkte til avdelinger eller enkeltbyråkrater om slikt som etter fylkesmennenes mening burde ha vært adressert til dem som embetsledere. Fylkesmannsorganisasjonen vokste betraktelig etter 1976. av stridigheter knyttet til embetsledelsens plass i styringslinjen fra sentrale instanser til embetets fagavdelinger. Sett fra det enkelte departementets eller direktorats og fra fagavdelingens side, innebar organisasjonsmodellen en permanent trussel om at ressurser og viktige faglige hensyn skulle bli «samordnet bort» i møte med andre hensyn og interesser. Det var fortsatt først og fremst pengene og ressursgrunnlaget det handlet om. Det finansielle ansvaret for finansieringen av fylkesmannsembetene var oppsplittet. Justisdepartementet, som da var fylkesmennenes moderdepartement, ble bare underrettet om fagdepartementenes budsjettforslag, uten noen form for forhåndsdrøfting. Den praktiske konsekvensen kunne være at fagavdelingene hadde relativt godt med ressurser, mens det administrative støttepersonellet var kraftig underfinansiert. Og fylkesmannen som embetsleder kunne ikke uten videre flytte pengene dit de trengtes mest. Det tidligere omtalte Lodden-utvalget konstaterte i 1982 at vanskene fylkesmannen opplevde som samordningsinstans, for en stor del speilet den mangelfulle samordningen og harmoniseringen på sentralt hold, mellom departementer og direktorater. Utvalget poengterte at Justisdepartementet rutinemessig skulle ha informasjon om alle tiltak som trakk på fylkesmannsembetets ressurser, eller forøvrig hadde praktisk-administrative konsekvenser. Enkelte tiltak ble da også iverksatt for å bedre den sentrale samordningen. I 1986 ble den faste ekspedisjonssjefgruppen opprettet. Dette var en informasjonskanal, og hadde en ambisjon om å sikre bedre konsistens i ressursbruken. Året i forveien hadde fylkesmannskollegiet organisert seg med sitt eget arbeidsutvalg, bestående av tre erfarne medlemmer. Dette skulle planlegge fylkesmannsmøtene, ta opp og drøfte aktuelle fellessaker og til dels fungere som kontaktledd mellom fylkesmennene og departementene. Overføringen av det administrative hovedansvaret fra Justisdepartementet til Forbruker-og administrasjonsdepartementet fra nyttår 1989 innebar en kraftig vitamininnsprøyting i arbeidet med å videreutvikle fylkesmannsembetet og det styringssystemet det inngikk i. FAD anerkjente at fagdepartementenes (og direktoratenes) skepsis mot samordning var legitim. Det ble bl.a. fremhevet at det aldri måtte bli så mye samordning at fagdepartementene opplevde at de mistet herredømmet over det regionale apparatet. Dessuten var FAD allment forvaltningspolitikkens departement, og gav arbeidet med fylkesmannsembetet langt høyere prioritet enn hva som var tilfelle under Justisdepartementets ledelse. Man hadde en ambisjon om å få bedre samordning og sammenheng i fylkesmannens oppgaver, og å sikre en mer målrettet styrking og utvikling av fylkesmannsinstitusjonen. Det går en mer eller mindre ubrutt linje fra FADs utviklingsprogram overfor fylkesmannsembetet fra perioden 1993 til 1995, der den departementale styringen av fylkesmannsembetene var ett av to programområder, og frem til styringssystemet departementale styringsapparatet hadde flere komponenter. Det handlet bl.a. om å utarbeide et faktagrunnlag for rettferdig fordeling av finansieringsansvar styringsetatene imellom, og for rettferdig fordeling av ressursene embetene imellom. Det handlet også om organisasjons-og lederskapsutvikling ved de enkelte embetene. Her gjaldt det å finne den riktige balansen mellom fylkesmennenes ønsker om å kunne forme organisasjonen ut fra egne forutsetninger og mål, og den enkelte oppdragsgivers ønsker om å kunne identifisere den avdeling, seksjon eller person som var ansvarlig for et saksområde i hvert enkelt fylke, og å unngå oppsplitting av saksområder på flere organisatoriske enheter. Men først og fremst handlet det om at relasjonen mellom den sentrale stat og fylkesmannen skulle omformes ut fra prinsippet om mål- og resultatstyring, som ideelt sett både skulle sikre bedre styring for de sentrale instanser og større frihet for de enkelte embeter. Mål, hensikter og resultater skulle gjennomgående løftes frem, på bekostning av regler, rutiner og prosesser. oppfatning av hva som ble forventet av underliggende virksomhet, og det stilte krav til systematisk oppfølging av resultatene som ble oppnådd. Det nye systemet hadde en rekke komponenter som gradvis ble introduserte og koplet sammen. Tilblivelseshistorien til dette systemet er synliggjort gjennom de årlige budsjettproposisjonene. I sum ble dette et nytt system for etatsstyring, eller i fylkesmannens tilfelle, for embetsstyring. Dette ble erklært etablert som formelt styringssystem og klart til å forlate tegnebrettet i 1996, vel å merke under forutsetning om at det stadig skulle raffineres og forbedres. Embetsstyringen var tett koblet til budsjettprosessen, og bestod av en rekke prosesser og dokumenter som i sum utgjorde et helhetlig styrings-og samhandlingskonsept. FAD skulle ikke være et mellomledd i styringslinjen, men ha en koordinerende og operativ rolle når det ble vurdert som hensiktsmessig. Ambisjonen var ellers at man ved å etablere en felles plattform for styring skulle makte å bygge bro mellom ulike styringsideologier og -kulturer. Departementene og direktoratene skulle synliggjøre virksomheten i statsbudsjettet, som igjen lå til grunn for tildelingsbrevet; det sentrale styringsdokumentet. Dette innebar en konkretisering av oppdraget til de enkelte embeter, og gjorde rede for tilgjengelige ressurser. Brevet lå i neste omgang til grunn for virksomhetsplanen, et internt styringsdokument for de enkelte embeter, og resultatene ble meldt tilbake gjennom årsrapporten. Embetsstyringen innebar at de tradisjonsrike fylkesmannsmøtene, som siden tiden rundt 1980 ble avviklet fire ganger årlig, ble inkorporert som en del av det nye styringskonseptet. Denne arenaen ble nå moderdepartementet FADs, ikke fylkesmennenes egen «eiendom», og to av de fire årlige møtene ble viet departementenes tilbakemelding på årsrapportene samt presentasjon av eventuelle nye mål og ambisjoner (mai-møtet), og budsjettproposisjonen og overordnede mål på ulike departementsområder (oktober-møtet). Fylkesmannsmøtet beholdt forøvrig mye av den gamle karakteren som arbeidsmøte med rom for høyttenkning og diskusjon. Det ble også etablert nye arenaer for samtaler mellom sentrale instanser og embetene, som embetsstyringsmøtene annethvert år og ledersamtaler med hver enkelt fylkesmann. På sentralt hold ble det skapt en ny arena for erfaringsutveksling, koordinering og sikring av tverrdepartemental konsistens, Departementenes fylkesmannsutvalg (DFU). Dette hadde formelt status som rådgivende organ for FAD, men i virkeligheten tok organet mange avgjørelser mht. prioriteringer og i andre prinsipielle og praktiske spørsmål. Her satt representanter for embetsverket i departementene med styringsansvar overfor embetene, og lederen for fylkesmennenes arbeidsutvalg deltok på en del av møtene. Budsjettansvaret for fylkesmennene forble splittet en stund til, men budsjettene ble i det miste redigert sammen med virkning fra 1995. Dette dykket i styringssystemets historiske forutsetninger har vist at viktige systemtrekk med tilhørende problemer og dilemmaer er gamle og grunnleggende, og ikke noe som nødvendigvis oppstod med embetsstyringen og tenkningen knyttet til mål- og resultatstyring (MRS). Når styringsutfordringer knyttet til fylkesmannsembetet har vært luftet de senere årene, blir de imidlertid som regel drøftet mot et historisk bakteppe der introduksjonen av MRS er et startpunkt – og kanskje endatil i seg selv det grunnleggende problemet. MRS, som embetsstyringssystemet bygde på, er ikke er en enhetlig pakke, men en samlebenevnelse for en mangfoldighet av ideer og praksiser som endrer seg over tid, og som til dels kan stå i et innbyrdes motsetningsforhold. Den faglige litteraturen om MRS er også omfattende og mangslungen. MRS-konseptet har møtt en betydelig faglig kritikk – men at kritikerne i begrenset grad har vært i stand til å peke på klare og gode alternativer. Én utfordring som ofte blir fremhevet, er at MRS fremhever vertikal sektorstyring og samordning, fremfor horisontal tverrsektoriell styring og samordning. MRS synes med andre ord egnet til å ivareta styringsbehov innenfor et politisk-administrativt system basert på ministerstyreprinsippet, som det norske, men mindre egnet til å ivareta styringsbehov som går på tvers av etablerte sektor/ansvarsområder. Det er videre en innebygget spenning mellom autonomi og kontroll og mellom politisk og administrativ styring, noe som kan gjøre ansvarsutkreving vanskelig. I tillegg pekes det på at MRS kan føre til en uheldig målforskyvning, det vil si en vridning mot aktivitets- og prosessmål fremfor oppmerksomhet om samfunnsmessige resultater. I den sammenheng må det igjen presiseres, som vi har sett av dykket i historien, at kvantitative mål er lettere å operasjonalisere enn de kvalitative. Så sent som i 2015 anerkjente KMD det som utfordrende at fylkesmannsembetene blir målt på hvordan de løser sektoroppgaver og i mindre grad på helheten og samordning (KMD 2015). En kan også stå overfor et rapporteringsproblem i og med at rapportering av suksess ofte går foran rapportering av problemer. Dette er aktuelle og reelle problemstillinger også ute i fylkesmannsembetene. Statsviteren Per Lægreid er en av de profilerte kritikerne av MRS-tenkningen. Han poengterer at vanskeligheter knyttet til MRS-systemer ofte blir tolket som et uttrykk for at det blir praktisert feil; ikke at prinsippene i seg selv er problematiske. Følgelig forsøker man å løse problemene ved hjelp av samme medisin, gjennom ytterligere raffinering av MRS-systemene (Flo 2014:670). Uten at vi her trenger å ta stilling til hvor «problematiske» MRS-prinsippene er, kan vi iallfall slå fast at problemforståelsen knyttet til embetsstyringen av fylkesmennene ved inngangen til 2000-tallet i stor grad samsvarte med Lægreids observasjon: Problemets kjerne synes i stor grad å ha blitt tolket dithen at systemet og praksisene bare i avgrenset grad speilet MRS-prinsippene, og at embetsstyringen derfor ikke kunne fungere etter forutsetningene. Det er nok riktig å si at problemforståelsen varierte noe alt etter hvor man satt. Det er eksempelvis store variasjoner i oppfatningen av hvor stort fylkesmannens handlingsrom var og burde være. Sett fra embetenes side, hadde de utøvende ledd ikke fått den forutsatte friheten; et problem som hadde både organisatoriske og finansielle sider, og som dessuten tok form av nærgående og detaljerte rapporteringskrav. Forsøk på å endre finansieringsordninger med sikte på å få til mer effektiv ressursbruk, ble ofte oppfattet som en trussel mot faglige hensyn. På overflaten skjedde det en del endringer. For eksempel ble budsjettmidlene samlet under ett kapittel fra nyttår 2001, og embetene fikk ett samlet tildelingsbrev, der de tidligere hadde fått tre. Men dette innebar ikke noen full overgang til rammestyring. I perioden fra 2001 til 2011 ble fortsatt mellom 14 og 18 prosent av hver krone som ble overført til embetene, gitt i øremerket form. Vurdert fra fylkesmennenes side, ble det også poengtert at totalsummen på budsjettene var for liten. Virksomheten var konstant underfinansiert, et problem som ble påtrengende som følge av betydelige innstramminger av embetets ressurstilgang ved utgangen av 1990-årene. Når krybben er tom, bites hestene – og underfinansiering av et utøvende organ med mange oppdragsgivere, fører til at det i realiteten oppstår et innbyrdes konkurranseforhold, som igjen fremmer detaljstyring. Dette er i stikk i strid med det som er intensjonen bak MRS, nemlig at man skal ha mer styring i stort, og mindre i smått. Riksrevisjonen bekreftet mange av innvendingene i 2007 i en undersøkelse av måloppnåelse og effektivitet ved fylkesmannsembetene (Riksrevisjonen 2007). Stortingets kontrollorgan stilte seg sterkt kritisk til flere elementer ved embetsstyringen. Ekstramidler og øremerkinger ble i praksis nyttet til å saldere alt for knappe budsjetter, altså i strid med forutsetningene. Dette var et mønster over flere år, noe som ga grunnlag for å spørre om budsjetteringen var realistisk. foregikk en målforskyvning; rettsikkerhetsoppgaver og klagesaker (særlig på helse-og sosialområdet) ble prioritert fremfor tilsynsoppgaver. Det var en tendens til at mer kvalitative oppgaver som utvikling, veiledning og oppfølging på flere områder – som helse-og sosialområdet, barnevern, utdanning og samfunnssikkerhet og beredskap – ble nedprioritert. Det var svak samordning mellom faglige og økonomiske prioriteringer i styringen av fylkesmannen. Den faglige styringen fra enkelte fagdepartement ble beskrevet som detaljert, og det ble pekt på at styringsinformasjon knyttet til oppgavemengde og ressurssituasjon ikke var god nok. Bildet av at de allmenne oppgavene av typen utvikling og samordning var blitt skadelidende til fordel for andre av embetets oppgaver, ble bekreftet også senere, blant annet i en rapport skrevet av Bjørn Strandli (Strandli 2011) og i en kartlegging som Difi gjennomførte av erfaringer med og konsekvenser av den daværende styringen og finansieringen av fylkesmannen på oppdrag fra FAD (Difi 2012). Den viktigste forklaringen på disse vanskene, om vi skal tro Riksrevisjonens rapport fra 2007 og Difis fra 2012, var å finne på sentralt hold; i mangelfull samordning og konsistens i departementenes og direktoratenes embetsstyring, og i mangelfull finansering. Kartleggingen fra Difi fra 2012, som er den siste omfattende «diagnostiseringen» av styringssystemet før regjeringsskiftet i 2013, bekrefter et problembilde vi kjenner igjen – til dels tilbake til tiden lenge før embetsstyringssystemet ble etablert i 1990-årene. Rapporten viste at departementene og direktoratene styrte fylkesmannsembetene på ulik måte, med ulik detaljeringsgrad, ulikt presisjonsnivå og med ulike praksiser mht. gjennomføring av styringsmøter. Rapporten konkluderte med at departementene og direktoratene var opptatt av å sikre lik kvalitet og praksis i gjennomføringen av nasjonale oppgaver, men også av å sikre at midlene til «egne» fagområder ikke ble brukt på andre oppgaver enn forutsatt. Det samlete embetsoppdraget til fylkesmannen ble oppfattet som omfattende, og det ble varslet om ulik kvalitet på embetenes rapportering. Det var stor variasjon i oppfatningen både av hvor stort fylkesmannens handlingsrom burde være, og hvor stort handlingsrommet faktisk var. Fylkesmannens samordningsrolle ‒ både internt og eksternt ‒ ble fremhevet som vanskelig. Også sterkere sentral samordning ble etterlyst. Det ble rapportert om tegn til begrenset tillit mellom departement/direktorat og embetene, og mellom de ulike sektorene. Difi anbefalte å satse på mer styring på resultater og mindre detaljert ressursstyring. Direktoratet anbefalte også at embetene ble involvert mer i utformingen av embetsoppdraget og at det totale omfanget av rapporteringskrav ble redusert. Man burde videreutvikle de embetsvise styringsmøtene, utvikle fylkesmannens lederoppgaver og konkretisere samordningsoppgavene. Difi anbefalte videre en sterkere vektlegging av FADs sekretariatsrolle, med sikte på å gi fylkesmennene større autonomi i gjennomføringen av politikk, og dessuten å utvikle departementets samordningsrolle både overfor fagdepartementene og fylkesmannsembetene. I tillegg var finansiering og samordning av sektoroppgavene viktige tema. Difis evaluering ga ikke holdepunkter for å konkludere med at MRS overfor fylkesmannsembetene som konsept var under press, men viste likevel at praksis ofte avvek fra de grunnleggende styringsprinsippene. Dette kapittelet ser nærmere på hvordan Kommunal- og moderniseringsdepartementet arbeidet for å oppnå ambisjonene med det nye styringsrammeverket, og mer spesifikt på hvordan KMD selv gikk inn og fylte rollen som et «nav» i styringen av fylkesmannsembetet. Vi fokuserer i denne sammenhengen på hvilke virkemidler KMD brukte i planleggingen og implementeringen av styringsrammeverket i perioden 2016-2017, og hvordan de arbeidet for å legge til rette for både implementering og videre utvikling av styringsrammeverket. Vi legger vekt på aktørenes egen forståelse og både styringsetatenes og fylkesmennenes oppfatninger av KMDs rolle i dette arbeidet. Dette oppfatter vi som en viktig bakgrunn for å kunne evaluere prosessen. Vi baserer våre observasjoner i kapitlet på intervju med sentrale personer i KMD med ansvar for gjennomføringen av rammeverket, intervju med styringsetater og fylkesmenn, samt dokumenter gjort tilgjengelig for prosjektgruppen i løpet av evalueringsperioden. Med regjeringsskiftet i 2013 ble en del oppgaver, blant annet styringen av fylkesmannen, overført fra det gamle FAD til KMD. I forbindelse med denne omleggingen ble det klart at både politisk ledelse og KMD ønsket å få til et mer samlet grep på styringen av fylkesmannen. Med dette skiftet åpnet det seg ifølge KMD selv et mulighetsvindu for handling. Den nye regjeringen var opptatt av forenkling og bedre styring, og både mål-og resultatstyring og samordning var høyt på agendaen. Dette ble utnyttet bevisst i etableringen av prosjektet for bedre styring av fylkesmannen i KMD. Arbeidet med det nye styringsrammeverket ble organisert som et prosjekt ledet fra Statsforvaltningsavdelingen.12 Ekspedisjonssjefen tok selv initiativ til å etablere prosjektet, og prosjektgruppen i Statsforvaltningsavdelingen ble gjennomføringskraften i dette: «Det var viktig å sette i gang noe forpliktende på tvers av departementene. Ulike rapporter, for eksempel fra Difi, pekte på flere styringsproblemer. Den nye regjeringen var veldig tydelig på at de ønsket en kursendring i styringen. [Kommunal- og moderniseringsminister] Jan Tore Sanner og finansministeren [Siv Jensen] var veldig tydelig og sendte brev tidlig som handlet om at de ville ha færre mål, tydelige mål, ikke mer rapportering enn nødvendig og mer tillit til virksomhetslederne. Et sånt signal gir en mulighet som man bare må bruke, med den koordineringsrollen vi har hatt, et systemansvar uten egentlig noen tunge styringsverktøy i styringskassen» (Informant, KMD) Da det nye styringsrammeverket ble planlagt, gjorde KMD det klart at det ønsket å tilrettelegge for en bred involvering av DFU-departementene i utarbeidelsen av de nye styringsdokumentene, og i forberedelse og oppfølging av det nyetablerte etatsstyringsmøtet. KMD tok videre initiativ til å utarbeide samordningsrutiner i tilknytning til styringsdialogen (KMD 2015, s. 4) 12 Statsforvaltningsavdelingen har det overordnete ansvaret for organisering og inndeling av regional statsforvaltning, herunder ansvar for drift og utvikling av fylkesmannsembetene, og for samordnet styring av embetene. Som administrativt ansvarlig for Fylkesmannen har KMD og Statsforvaltningsavdelingen et hovedansvar for tilrettelegging og kontroll av kvaliteten i styringssystemet, organisasjonsutvikling og et generelt ansvar for de administrative rammebetingelsene og IKT i embetene. Dette omfatter ansvaret for instruks, tildelingsbrev og ledersamtale med Fylkesmannen og et samordningsansvar overfor fagdepartementene som har lagt oppgaver til Fylkesmannen (Difi 2016, s. 21). tilrettelegge for gode prosesser for felles analyse av Fylkesmannens resultater, og for gjennomføring av felles årlig etatsstyringsmøte» (KMD 2015, s. 5) KMD ønsket å ha en tydeligere rolle som samordningsdepartement i forvaltningen av det nye styringsrammeverket (KMD 2015, s. 5). Departementet ønsket å involvere de relevante styringsetatene aktivt både i planleggingsfasen og implementeringsfasen. Det ble fra starten av etablert en tversgående arbeidsgruppe ledet av KMD ved Statsforvaltningsavdelingen med representanter fra de åtte DFUdepartementene (KMD, HOD, LMD, BLD, KD, ASD, KLD og JD) og i tillegg to assisterende fylkesmenn. I tillegg bisto konsulentselskapet Agenda Kaupang i den første fasen. Denne gruppen arbeidet frem forslaget til den nye hovedstrukturen for det nye styringsrammeverket (KMD 2015). På nyåret 2015 ble det etablert tre mer spesifikke arbeidsgrupper som tok for seg ulike deler av arbeidet; en gruppe arbeidet med å definere oppgaver til ny VØI, en skulle utarbeide forslag til ny møtestruktur og den siste skulle utarbeide forslag til ny målstruktur. I disse gruppene bisto også representanter fra styringsetatene på direktoratsnivå. Også i oppfølgingen av arbeidet la KMD opp til en tett dialog med de involverte partene (KMD 2016b, se også kapittel 4 og 5 i denne rapporten), først og fremst oppdragsdepartementene, som har hovedansvaret for utarbeidelse av styringsdokumentene. KMD informerte per brev om viktige milepæler og tidsfrister i prosessen, og ga veiledning når det gjaldt utarbeidelse av nye styringsdokumenter (KMD 2016b).13Det ble videre gjennomført flere dialogmøter med styringsetatene i løpet av høsten 2016 som forberedelse til utarbeidelse av nye styringsdokumenter for 2017; et felles møte med særlig fokus på tverrsektorielle problemstillinger og videre bilaterale møter mellom KMD og de enkelte styringsetatene med fokus på mer sektorspesifikke problemstillinger. Arbeidet med styringsrammeverket ble også tatt opp som egen sak på et DFU-møte høsten 2016 (disse møtene er også nærmere omtalt i kapittel 4). Denne modellen ga KMD anledning til å gi råd og føringer når det gjaldt arbeidet med de nye styringsdokumentene. Prosessen med utarbeidelse av nye styringsdokumenter kom også i gang på et tidligere tidspunkt enn foregående år. Dette ga også mer tid til å bearbeide og justere dokumentene i dialog med de ulike aktørene. Rollefordelingen innebar at KMD hovedsakelig skulle koordinere og samordne arbeidet, mens fagdepartementene hadde hovedansvaret med å utvikle styringsdokumentene. Å dømme etter tilbakemeldingen fra samtlige av våre informanter, synes det å ha vært unison enighet om denne måten å fordele ansvar på. KMD brukte betydelige ressurser og innsats for å motivere til oppslutning om det nye styringsrammeverket. En av de sentrale ambisjonene med det nye styringsrammeverket var å få til en bedre samordnet styringsdialog (jfr. kapittel 1). I denne sammenhengen handlet det først og fremst om å samordne styringssignalene på sentralt hold, for eksempel gjennom etablering av flere tverrsektorielle mål i tildelingsbrevet. En sentral del av KMDs rolle var å synliggjøre og løfte fram samordningsproblematikk i styringen av fylkesmannen. Det er samtidig verdt å merke seg at oppfatningen om hva samordning er, og hva samordningsproblemet består i, ikke er entydig.14Samordning kan for eksempel være horisontal (eller tverrsektoriell) 13 Her vises det for eksempel til konkrete punktlister som gjaldt i arbeidet med nytt tildelingsbrev og oppdatert virksomhetsog økonomiinstruks for 2017. 14Også faglitteraturen peker på at samordning kan flere betydninger og mange dimensjoner (for eksempel Bouckaert mfl. 2010, Lægreid mfl. 2014) regionalt og lokalt nivå), eller skje innenfor ett nivå (for eksempel på sentralt nivå eller innenfor et embete). Det var tydelig kommunisert fra KMD sin side at harmonisering av styringssignalene til fylkesmannen var ønskelig, for eksempel når det gjaldt antallet mål og styringsparametere, og i detaljeringsgraden i bestillingene til fylkesmennene. Tverrsektoriell samordning var et hovedtema, og oppmerksomheten i det nye styringsrammeverket dreide seg dermed først og fremst om den horisontale dimensjonen i styringen. Fylkesmennene var generelt opptatt av at styringssignalene fra styringsetatene burde samordnes bedre slik at fylkesmannen ikke får for mange oppgaver og for stort rapporteringstrykk. Forventningene til at KMD skulle bidra til dette gjennom utviklingen og iverksettingen av det nye styringsrammeverket var tydelig. Det er samtidig klart at fylkesmannen har et selvstendig samordningsansvar innenfor fylket, gjennom fylkesmannsinstruksen15. Hovedmålene med omleggingen av styringsrammeverket ble tydelig kommunisert ut til både styringsetatene og fylkesmennene. Det var likevel ikke alltid at alle de fem ambisjonene (se kapittel 1) fikk like stor vekt. På fellesmøtet høsten 2016 (omtalt over) la KMD vekt på at det nye styringsrammeverket dreide seg om: Klarere overordnete mål, mindre detaljert styring og færre rapporteringskrav; å vri styringen i retning av mål-og resultatstyring med tydeligere målstruktur og vektlegging av resultater; en tilpasning av styringen til risiko og vesentlighet, samt relevante rapporteringskrav. Flere sentrale elementer i styringen av fylkesmannen fikk en «overhaling» med det nye styringsrammeverket, men vårt hovedinntrykk er at det ble lagt særlig stor vekt på arbeidet med å utvikle og forbedre styringsdokumentene. I både møter og annen kommunikasjon med styringsetatene i løpet av 2016 pekte KMD på at selv om det hadde skjedd forbedringer i styringsdokumentene var det fremdeles et potensiale for videre bearbeiding og utvikling av disse for å nå ambisjonene med det nye styringsrammeverket. I et brev til styringsetatene i mai 2016 sa KMD for eksempel: «Det er fortsatt et forbedringspotensial i utformingen av styringsparametere og resultatmål på de fleste sektorområder» (KMD 2016b). Departementet ga i denne sammenhengen detaljerte instruksjoner om hva de mente kunne endres. Fagdepartementene ble særlig bedt om å vurdere forholdet mellom tildelingsbrev og virksomhets-og økonomiinstruks, reduksjon av antall oppgaver (i VØI), beskrivelser av oppgaver, samordning av oppgaver, behovet for styringsparametere, resultatmål, og oppdrag, reduksjon av antallet rapporteringskrav og behovet for, utformingen og sammensetningen av rapporteringskravene. Arbeidet med innføringen av et nytt styringsrammeverk ble i vår evalueringsperiode også fulgt opp gjennom flere elektroniske nyvinninger. En elektronisk styringsportal ble utviklet av KMD i samarbeid med fylkesmannen i Sogn og Fjordane.16 Portalen gir tilgang til sentrale og oppdaterte styringsdokumenter, det vil si virksomhets-og økonomiinstruks og tildelingsbrev, og fra 2016 også årsrapportene for Fylkesmannen. Portalen har videre en arkivdel, som muliggjør tilgang til tidligere års tildelingsbrev. Et annet nettbasert hjelpemiddel var FM-nettet. 15 Her kan det være verd å merke seg at samordning er overskrift for fire av totalt ti paragrafer med realinnhold i fylkesmannsinstruksen (§ 11 er en iverksettingsparagraf). Samordning blir ikke definert i instruksen, men handler primært om fylkesmannens virke i fylket (samordning rettet inn mot annen statlig virksomhet i fylket og mot kommunalforvaltningen i fylket), og ikke om den sentrale styringa av fylkesmannen. § 5 presiserer imidlertid: Oppstår det tvil om hvordan ulike statsoppgaver skal utføres eller prioriteres, kan fylkesmannen legge saken fram for vedkommende sentrale fagmyndigheter. 16Styringsportalen for fylkesmannen: https://styringsportalen.fylkesmannen. fungerer som et intranett for Fylkesmennene, oppdragsdepartementene og direktoratene i fellesskap. Her publiseres nyheter i tilknytning til fylkesmannens virksomhet, en felles kalender gir oversikt over kommende møter og aktiviteter, og brukerne får tilgang til møteprogram, presentasjoner fra møter, møtereferat, samt fagrelaterte veiledere og retningslinjer, relevante fagrapporter og informasjon om ulike fag-og kontaktutvalg. KMD tok også i prosessen med utarbeidelse av nye styringsdokumenter høsten 2016 i bruk nye elektroniske verktøy for fildeling (Sharepoint) og det ble tilbudt et eget kurs for kontaktpersonene i departementene som skulle bruke dette. Grepet med å samle departementene for å diskutere styringen av fylkesmannen i fellesskap ble gjennomgående positivt mottatt. Sitatet nedenfor illustrerer dette: «Det er veldig bra at de (KMD) sørger for å bringe oss sammen så vi får diskusjoner mellom departementene, at ikke det bare skal foregå isolert i det enkelte departement eller mellom KMD og det enkelte departement.» (Informant, departement) Vurderingen fra styringsetatene var gjennomgående at KMD og Statsforvaltningsavdelingen var tett på og viktige pådrivere for gjennomføringen av de planlagte endringene i det nye styringsrammeverket. Departementet tok helt tydelig en annen, mer aktiv og direkte rolle i styringen av fylkesmannen enn FAD tidligere hadde gjort. KMD selv var samtidig tydelig på at deres rolle var å legge til rette for bedre styring i tråd med målsettingene og ambisjonene i det nye styringsrammeverket, og at styringen innenfor den enkelte sektor fremdeles var fagdepartementenes og sektorenes ansvar. Oppfatningen blant styringsetatene var gjennomgående at KMD hadde en åpen tilnærming, og både fylkesmenn og styringsetatene opplevde å bli hørt. Dette har sannsynligvis vært viktig for å lykkes. Samtidig ga departementet helt tydelige bestillinger og sørget for tett oppfølging. Den konstante oppmerksomheten fra KMD og deres relativt detaljerte råd og innspill til fagmyndighetene, særlig i utarbeidelsen av dokumentene, ble oppfattet som tid-og ressurskrevende, men også som nødvendig, i alle fall i en overgangsfase (se også kapittel 4). Oppfatningen var også at dette samlet sett bidro til bedre samordning av styringssignalene fra styringsetatene. Ikke minst kom dette til syne gjennom utarbeidelsen av flere tverrsektorielle mål og styringsparametere i tildelingsbrevet og ved at tverrsektorielle tema ble tatt inn i virksomhets-og økonomiinstruksen (nærmere omtalt i kapittel 4). De mer formelle møtepunktene, gjennom etatsstyringsmøtet, fellesmøtet og de bilaterale møtene utover høsten 2016 ble også oppfattet å ha en viktig samordnende funksjon (nærmere omtalt i kapittel 5). Samtidig fremhevet mange av våre informanter ‒ både styringsetater og fylkesmenn ‒ at uformelle kontakter, nettverk og møteplasser også er viktige for å oppnå bedre samordning på tvers av sektorer og for å utvikle en forståelse for den styringskompleksiteten fylkesmannen står overfor. Slike uformelle kontakter og møteplasser (som ikke først og fremst dreide seg om formell styring) ble sett på som viktige for å få gjensidig kjennskap til omfanget av styringssignaler fra ulike hold, og kjennskap til hvilke styringssignaler som sendes fra de ulike styringsetatene, og viktige å få bedre kunnskap om hvordan den formelle styringen kan eller skal praktiseres (se også kapittel 5). Betydningen av slike uformelle styringsrelasjoner ble fremhevet som viktige både i relasjonen mellom KMD og fagdepartementene, mellom fagdepartement og direktorat, og mellom styringsetatene og den enkelte fylkesmann. KMD selv var bevisst på at både prosess og egen innsats var viktig for å utvikle og implementere styringsrammeverket: «Vi satte jo noen mål, men deler av veien har blitt til mens vi har gått. Og det gjelder jo for så vidt også ressurser. Noe av årsaken til at vi lyktes, var at dette var organisert som prosjekt, men samtidig forankret i linja. Vi brukte òg mye ressurser på dette, og det var nødvendig.» (Informant, KMD) KMD opplevde at støtten fra overordnet nivå i departementet var viktig. Også stabilitet, forutsigbarhet, tydelighet, og tillit og god kommunikasjon både med styringsetatene og fylkesmennene i prosessen ble fremhevet: «Jeg opplever at vi har veldig tillit hos departementene og det tror jeg skyldes mange ting. Blant annet det at vi bestandig har levert når vi skulle levere. Og vi har involvert dem på de milepælene hvor vi har sagt at vi skal.» (Informant, KMD) «Det er viktig å være transparent og at du gjør det du sier du skal gjøre. I en sånn samordningsrolle er du helt avhengig av å ha tillit og integritet» (Informant, KMD) Spørsmålet om KMDs samordningsrolle, og hvor aktiv og pågående KMD skulle være overfor styringsetatene når det gjaldt styringen av fylkesmannen, dukket opp gjentatte ganger i vår datainnsamling. Vi oppfatter dette som et tegn på at det var en sentral problemstilling, selv om det ikke ble tatt opp direkte i forbindelse med gjennomføringen og utviklingen av det nye rammeverket. Særlig fagdepartementene løftet fram denne problemstillingen da vi intervjuet dem. I hovedsak var det stor forståelse blant styringsetatene for at fylkesmannen kan oppleve det som vanskelig å håndtere svært mange og noen ganger motstridende styringssignal, og at det dermed var et behov for samordning av disse styringssignalene på sentralt nivå. Når det gjald KMDs rolle i utviklingen av det nye styringsrammeverket var vurderingene fra våre informanter imidlertid noe sprikende. En del var positive til en tydeligere styring fra KMD sin side for å sikre en mer enhetlig og helhetlig styring av fylkesmannen: «Vi ser at oppdragene fra departementene er veldig ulike, og at styringen har vært veldig ulik fra departementsområde til departementsområde. Så for at fylkesmennene skal slippe å oppleve denne forskjellen, og for at vi kan få hjelp til å finne ut hvor vi skal legge oss når vi ser at vi må endre oss, så ønsker jeg meg et sterkere KMD, og det har jeg fått, Jeg har en klar opplevelse av at de har mye sterkere kontroll nå» (Informant, departement). «KMD tar en mye mer aktiv rolle nå da, har mer ressurser til dette enn før og de jobber målrettet. Det er en veldig positiv utvikling at de tar en sterkere koordineringsrolle. Det er helt nødvendig om du skal få til den tverrsektorielle overordnete styringen. Samtidig må vi vektlegge at det er nok også veldig mye annet som må være på plass. Det er vanskelig for KMD å løse dette alene» (Informant, direktorat). Noen av informantene fra styringsetatene var imidlertid opptatt av at det går en grense for hvor langt KMD kan gå, og var åpenbart skeptiske til det som kunne oppfattes som for mye aktivitet fra KMD sin side i dette arbeidet. Sitatet under illustrerer dette synet: «KMD sin samordningsrolle er et tema som en bør reflektere mer over. (…) Det er jo en balanse her mellom KMD som samordningsdepartement og de øvrige sektordepartementene. (…) Det kan ikke være rett at de innspillene vi har til politisk prioriterte områder skal overprøves av KMD, for eksempel. Altså, de kan ha synspunkt på at målene eller styringsparameterne ikke er godt nok formulert, men om det skal være et prioritert område eller ikke, da går kanskje samordningsrollen litt utover det som var tiltenkt» (Informant, departement). Både styringsetatene og fylkesmennene vi intervjuet i følgeevalueringen opplevde KMD som et mer tydelig og mer handlekraftig moderdepartement sammenliknet med det tidligere FAD, og særlig når det gjaldt samordningsrollen. Dette ble gjennomgående, særlig fra fylkesmennenes side, opplevd som positivt. 17«Administrasjonsdepartementenes» og «administrasjonsministrenes» relative svakhet i det departementale fellesskap og i regjeringskollegiet, er forøvrig poengtert ellers i forvaltningslitteraturen (Grønlie og Flo 2009). Mer tverrsektoriell samordning ble altså ansett som viktig. Samtidig var sektoroppgavene og sektoransvaret også helt klart viktig: «Vi svarer jo til en statsråd som skal svare for sine resultater og som kjemper med nebb og klør i budsjettkonferansene, og som da naturlig nok vil ha resultater for det som fordeles videre» (Informant, departement) «Når man opplever i et sånt spleiselag som fylkesmannen er, da, at noen oppgaver opplagt er underfinansiert, så er det ikke noen sånn enorm vilje til å være med å dekke den regningen. For da får ikke vi løst våre behov, ikke sant. Men jeg tror at det er et mål om og en vilje til noe oppmyking for å overkomme den sektortenkningen som har vært til nå.» (Informant, departement) Materialet vårt viser at også at det er en bevissthet om at tverrsektoriell samordning krever noe mer enn (bare) en omlegging av styringsdokumentene. Ett illustrerende eksempel er denne uttalelsen: «Det ligger jo veldig mye fag og tradisjon i styringen, og sektorulikheter som må ryddes av veien om du skal få til et godt tverrsektorielt arbeid. Det er helt nødvendig å ha det i styringsdokumentene, men du møter det jo ikke bare der. Det er en krevende øvelse å jobbe tverrsektorielt, og det må nok mye annet arbeid til enn bare styringsdokumentene for å få det til på en god måte» (Informant, direktorat). I vårt datamateriale fremkom det også ulike vurderinger av hvilken rolle fagdepartementene og direktoratene skulle ha i dialogen med og styringen av fylkesmannen. Generelt la informantene i departementene vekt på at direktoratene var sentrale mellomledd i denne kommunikasjonen, i og med at de besitter viktig fagkunnskap og i mange tilfeller har tettere og oftere kontakt med fylkesmennene enn det departementet har. KMD på sin side forsøkte å signalisere at fagdepartementene burde være mer og tydeligere til stede i styringen. Det syntes også å være et ønske fra fylkesmannens side å ha mer kontakt med fagdepartementene. Enkelte fagdepartement var imidlertid ikke helt enige i dette: «Dette er jo et system som skal fungere som en helhet og kan handle om oppgaver som departementet ikke har god nok oversikt over nettopp fordi det er delegert til direktoratet. Det er veldig uhensiktsmessig at vi (fagdepartementet) skal styre fylkesmannen på de oppgavene. Så det er vi veldig opptatt av, at dette fungerer bedre ved at det er direktoratet som koordinerer de ulike fylkesmennene da, og ikke departementet.» (Informant, departement) «Fylkesmennene synes jo det er fint å treffe departementene. Men rent styringsmessig så er det jo like viktig at de treffer ledelsen av direktoratet. Vår konklusjon og vurdering basert på gjennomgangen i dette kapittelet er at KMDs og Statsforvaltningens aktive rolle i arbeidet med planleggingen, utviklingen og gjennomføringen av det nye styringsrammeverket har vært viktig for å kunne oppfylle ambisjonene. Innsatsen synes i særlig grad å ha vært rettet mot forenkling og forbedring av styringsdokumentene i tråd med mål-og resultatstyringssystemet. Innsatsen var også særlig knyttet til ambisjonene om en bedre samordnet styringsdialog, gjennom å etablere flere tverrsektorielle mål og tydeligere oppmerksomhet om tverrsektorielle problemstillinger i virksomhets-og økonomiinstruksen (se også kapittel 4). Etter vår oppfatning har KMD med sin innsats bidratt vesentlig til ambisjonene om en bedre samordnet styringsdialog. Samtidig kan det – slik vi også legger vekt på i konklusjonen til denne rapporten – være rom for flere tiltak. Vi legger merke til at det er ulike oppfatninger om hva samordningsproblemet egentlig består i og hvor viktig det er kontra andre, sektorvise styringsbehov. Det er også forskjellige oppfatninger av hvor langt styringsetatene (i denne sammenhengen departementene) slutter, og også ulike oppfatninger av hvor aktiv rolle KMD bør ha på dette området – selv om det synes å være en enighet om at en mer aktiv rolle enn det tidligere departement med samordningsansvar på dette området er positivt. I følgeevalueringen har vi sett at det er en tydelig vilje til å jobbe for bedre tverrsektoriell samordning av styringssignaler overfor fylkesmannen, både i KMD, i styringsetatene og hos fylkesmannen, og at det finnes virkemidler for å oppnå dette. Styringsetatene har gjennom arbeidet med styringsrammeverket og de nye styringsdokumentene blitt mer oppmerksomme på samordningsproblematikken og behovet for samordning. Vårt materiale gir likevel grunn til å tro at hensynet til sektoren generelt veier tyngre enn hensynet til samordning, i den grad disse hensynene kommer på kollisjonskurs. Hvilke oppgaver og ressurser som skal legges til fylkesmannen, og hvor sterkt en skal vektlegge samordning er også en politisk avveining. Ministerstyreprinsippet og den etablerte sektortankegangen oppfattes ofte som en hindring for slik helhetstenkning og samordning (Difi 2014). Samtidig – som Professor Eivind Smith har påpekt – ministerstyreprinsippet er ikke konstitusjonelt forankret og det er i prinsippet ikke noe i veien for mer kontakt og samordning på tvers (Smith 2015). Selv om sektorprinsippet er et sterkt og etablert prinsipp i praksis, kan økt bevissthet om muligheten for og fordelene ved samordning på tvers av departements-og etatsgrenser gi åpning for bruk av flere og sterkere virkemidler. Etableringen av det nye styringsrammeverket som et spesifikt prosjekt i KMD med definerte ressurser synes å ha vært et viktig og fornuftig valg. Prosjektformen skapte et miljø med særskilt ansvar for å utvikle, sette i gang og sørge for progresjon i implementeringen av det nye rammeverket. Gjennom tett oppfølging og kommunikasjon, både skriftlig og muntlig og i møter, kunne prosjektgruppen i departementet både motta og gi signaler om status og prosessen videre. Etter vår vurdering evnet KMD gjennom den tette oppfølgingen og gjennom møtene med departement og direktorat høsten 2016 å holde oppmerksomheten om målsettingene for arbeidet og fremdriften i omleggingen oppe. Utviklingen av og bearbeidingen av styringsdokumentene kom tidligere i gang enn før, og dialogen mellom oppdragsdepartement og direktorat om spørsmål som gjaldt styringen av fylkesmannen ble også tettere. De nye elektroniske løsningene som ble tatt i bruk representerte etter det vi kunne observere viktige og sentrale informasjons-og kommunikasjonsplattformer for de involverte, og førte også til en tettere oppfølging av de målsettingene og tiltakene som KMD pekte ut som forbedringspunkter. Bruken av nye elektroniske verktøy i forbindelse med utarbeidelse av nye styringsdokumenter ga KMD anledning til å følge utviklingen av de nye dokumentene svært tett, samtidig som alle involverte fikk anledning til å bidra i en felles operasjon. Vår vurdering er at denne måten å arbeide på fungerte godt. Oppmerksomheten med innføringen av nytt styringsrammeverk, særlig gjennom omarbeidingen av styringsdokumentene, var særlig rettet mot det som også i faglitteraturen har blitt pekt på som mest utfordrende – den tverrsektorielle, horisontale samordningen. Oppmerksomheten om samordning i styringen av fylkesmannen kan imidlertid ha ført til mer samordning langs flere dimensjoner, også vertikalt og innenfor den enkelte sektor. Med omleggingen av møtestrukturen i det nye rammeverket lå det – slik vi forøker å vise i kapittel 5 – åpenbart et slikt videre samordningsbegrep til grunn, der både horisontal og vertikal samordning var målet. Når vi vurderer styringsrammeverkets egnethet til å skape mer samordning i stort, kan samordningsstigen være relevant (Difi 2014, s. 16). Befinner man seg på de første trinnene på denne stigen består samordning hovedsakelig i å dele informasjon og å utvikle felles problemforståelse. to neste trinnene handler det dernest om å utvikle felles strategi, planer og tiltak på tvers av sektorene. På de to første trinnene er samordning primært basert på frivillig tilpasning, mens på de siste trinnene er det et sterkere innslag av direkte styring eller hierarki. Etter vår vurdering befinner samordningen av styringssignalene overfor fylkesmannen, gjennom det nye styringsrammeverket, et sted midt på denne «stigen», men kanskje nærmere det øverste trinnet enn det laveste: Prosessen har hatt sterke innslag av dialog og forhandlinger der de berørte partene har endret sine planer og policy i retning av mer positiv samordning. Gjennom det nye styringsrammeverket har en evnet å bidra til mer og bedre informasjonsdeling og dessuten kommet nærmere en felles problemforståelse. Det er utviklet felles strategi, planer og tiltak på tvers, selv om det også kan observeres en viss variasjon i oppfatningene om hvilken prioritet samordningen skal ha kontra sektorspesifikke problemstillinger, i den grad disse oppfattes å være på kollisjonskurs. KMD var samtidig tydelig på at deres rolle overfor fagdepartementene ikke gir rom for en særlig sterk hierarkisk styring, og har inntatt en mer tilretteleggende rolle. KMD fremhever at styringen innenfor den enkelte sektor fremdeles er fagdepartementenes og sektorenes ansvar. Vårt materiale tyder imidlertid på at det er ulike oppfatninger av hvor grensen mellom KMDs samordningsansvar og de enkelte fagdepartementenes sektoransvar går, og bør gå. KMDs mer aktive rolle hilses på den ene siden velkommen både fra styringsetatenes og fylkesmannens side, mens styringsetatene er samtidig tydelig på at det går en grense for hvor langt KMD kan trekke denne. KMDs samordningsrolle var tema for en rapport fra Difi i 2016 (Difi 2016). Her ble nettopp statsforvaltningsavdelingen identifisert ved en primærrolle som systemforvalter – det vil si en rolle som forvalter og utvikler av tverrgående systemer, ordninger og prosesser. Avdelingen ble også identifisert med innslag av rollen som pådriver og interesseavveier. Difi-rapporten antydet at avdelingen over tid kan ha fått en tyngre samordningsrolle, men la vekt på at virkemidler som dialog og overtalelse var det mest fremtredende (Difi 2016, s. 24). Dette stemmer godt med våre observasjoner gjengitt i denne rapporten. Det er tydelig at KMD i utviklingen og gjennomføringen av det nye styringsrammeverket har brukt flere og tydeligere virkemidler overfor fagdepartementene enn det som tidligere har vært vanlig. Dette kan tyde på at departementet er på vei mot en mer aktiv samordnings-og pådriverrolle. KMDs langt sterkere regi over styringen av fylkesmannen ser etter alt å dømme å ha bli verdsatt både av de øvrige styringsetatene og av fylkesmennene. Det momentum departementet har klart å oppnå på dette punkt, kan dels tilskrives at KMD allment er et departement med større autoritet og bedre forutsetninger for å ta et mer samlende grep over styringen enn det FAD tidligere hadde. Men også valget av selve prosjektformen i fasen da det nye styringsrammeverket ble utviklet og satt ut i livet, har trolig vært et heldig grep. Det har sikret omleggingen ressurser og konsentrert oppmerksomhet. For videreutvikling og konsolidering av styringssystemet er det viktig at KMD også i fortsettelsen prioriterer rollen som systemforvalter høyt, og tar høyde for at dette ansvaret vil være ressurskrevende også langt ut over initieringsperioden. Selv om de øvrige styringsetatene verdsetter at KMD har etablert seg som et enda klarere nav i styringssystemet rundt fylkesmannen, er det åpenbart at det finnes variable problemforståinger, ulike styringsidealer og ulike forestillinger om hvor grensesnittet mellom samordning og sektorhensyn skal gå. også på detaljnivå. KMDs legitimitet som tilrettelegger for samordning er med andre ord ikke identisk med en aksept for at KMD selv skal være en interesseavveier, direkte eller indirekte gjennom alt for klare formkrav knyttet til styringen. For likevel å kunne skape forutsetninger for mer ensartet styring; for felles spilleregler på tvers av departementsområder, er det nødvendig at alle styringsetatene blir involvert og kjenner eierskap både til styringssystemet i stort og til tversgående 'gjenstridige' problemområder, og at de ikke utelukkende retter oppmerksomheten mot egen sektor og eget ansvarsområde. Vår anbefaling er at KMD i denne sammenhengen arbeider videre for å legge enda bedre til rette for å aktivt diskutere dilemmaer og utfordringer knyttet til tverrgående problemstillinger, samordning og sektoransvar, og gjerne på flere arenaer. I første omgang kan dette gjøres ved å eksplisitt ta opp problemstillinger knyttet til samordning og tverrsektorielle problemstillinger, med jevne mellomrom, i ulike eksisterende fora. Samordning og tverrsektorielle problemstillinger kan for eksempel være et konkret og tilbakevendende punkt på agendaen både i DFU-møtene og på felles etatsstyringsmøter. Her ser vi det som avgjørende at det blir lagt kraft i å videreutvikle etatsstyringsmøtet slik at tendensen til at (enkelte) styringsetater deltar selektivt på det de selv oppfatter som de mest relevante programpostene motvirkes (jamfør kapittel 5). Gjennom DFU-møtene har KMD potensiale til å kunne fange opp problemstillinger og utfordringer knyttet til samordning og samarbeid på bestemte områder på et tidlig stadium. Dersom slike utfordringer ikke enkelt kan løses her, vil det være hensiktsmessig å løfte det opp på et høyere nivå i forvaltningssystemet, for eksempel til departementsrådene i de berørte departementene. I siste instans kan det være nødvendig å ta initiativ til at politisk ledelse i de berørte departementene møtes for å drøfte mulige løsninger. KMDs samordningsrolle og spørsmålet hvor langt departementet skal gå i å styre fagdepartementene er etter vår vurdering et sentralt og prinsipielt spørsmål som bør være gjenstand for en utvidet drøfting. Vår anbefaling er at ambisjonsnivået for denne rollen, og på hvilken måte den skal eller bør utformes og utvikles, bør diskuteres nærmere og på et mer prinsipielt grunnlag, både innad i departementet, men også sammen med fagdepartementene som har lagt oppgaver til fylkesmannen. I dette arbeidet er det viktig å avklare hva en mener med samordning, hvor langt samordningen skal gå, og hva en ønsker å oppnå med samordningen. Dette vil kunne bidra til å avklare forventninger og oppfatninger om hva samordningsproblemet består av, hva tilstanden er, om hvordan KMDs samordningsrolle kan og bør utvikles, og ikke minst hvilke virkemidler som vil være hensiktsmessige i denne sammenhengen. En kan for eksempel vurdere både felles og bilaterale møter eller seminarer for å diskutere dette. Som nevnt over er eksisterende møteplasser (DFU-møter, felles etatsstyringsmøter og bilaterale møter mellom KMD og styringsetatene) mulige arenaer i første omgang. I tillegg kan det være hensiktsmessig med en systematisk kartlegging av behov og oppfatninger i de berørte etatene og blant dem i forvaltningen som har ansvar for styringen av fylkesmannen. Etter vår vurdering er det naturlig at KMD fortsatt er i førersetet i en slik utvikling. Det er etter vår oppfatning også et behov for mer kunnskap i KMD om hva som er styringsbehovet på den enkelte sektor, og hva den enkelte styringsetat ser på som sentrale samordningsbehov. Slik kunnskap kan innhentes gjennom mer systematiske undersøkelser rettet mot styringsetatene, enten i regi av KMD selv eller på oppdrag fra KMD. Samordning og koordinering er også et sentralt tema i nasjonal og internasjonal forvaltningsforskning, og det er mulig å i større grad utnytte den kunnskapen som eksisterer og utvikles i slike forskningsmiljø, både gjennom direkte konsultasjon og gjennom utnyttelse av den vitenskapelige publiseringen som kommer fra slike miljø. Det nye styringsrammeverket synes allment å regulere et styringsbehov på grunnlag av politiske vedtak som allerede er utformet. Samordningspraksis operasjonaliseres dermed i stor grad i forvaltningen selv. Generelt er samordning noe som oppfattes og omtales som positivt, men hvordan og for hvilket formål er ofte ikke diskutert eksplisitt. Det virker også å være få direkte politiske føringer på hvordan slik samordning skal skje. Samordningen, slik fenomenet i hovedsak manifesterer seg i det nye styringsrammeverket, er dermed en mekanisme som i hovedsak er avgrenset til den byråkratiske sfæren. De motstridende hensyn og styringsbehov som manifesterer seg i forbindelse med den sektorovergripende styringen av fylkesmannen er imidlertid også, etter vår oppfatning, viktige politiske spørsmål. Slike spørsmål vil ikke alltid kunne avklares i forvaltningen, men må løftes opp på et politisk nivå. Samordning krever interesseavveiing og beslutninger på politisk nivå, og i noen tilfeller vil det også være behov for utvikling av en helt ny politikk. Vi vil derfor anbefale at en i det videre arbeidet tydeliggjør behovet for å løfte enkelte avgjørelser opp på politisk nivå, og at man tar sikte på å skape en omforent forståelse styringsetatene imellom om hvordan en slik appell om politisk involvering skal foregå. I prinsippet skiller ikke styringen av fylkesmannen seg fra øvrig etatsstyring i statlig sektor. Likevel er det i praksis noen betydelige forskjeller fra mange andre statlige virksomheter. Dette henger sammen med embetenes brede oppgaveportefølje som skal ivaretas på vegne av en rekke departementer og direktorater. Ansvaret for embetenes virksomhet er delt mellom KMD og sektordepartementene som har lagt oppdrag til fylkesmannen på sine fagområder. Fylkesmannsembetene er faglig underordnet sektordepartementene på det respektive området, og oppdrag som ivaretas av fylkesmannen på vegne av spesifikke fagdepartement finansieres av det samme departementet. KMD har et overordnet ansvar for embetene, og i tillegg ansvar for samordning mellom styringsetater og embetene. I tråd med ministerstyreprinsippet er det den enkelte fagstatsråd som er konstitusjonelt ansvarlig overfor Stortinget for fylkesmannens aktivitet og oppgaveløsning på sitt fagområde. Embetene ivaretar oppgaver på vegne av 11 departementer og en rekke direktorater og tilsyn (Styringsportalen.no for 2017), hvilket innebærer at embetenes oppgaveportefølje har stor spennvidde og er sammensatt. I tillegg skal embetene ivareta samordningsbehov og legge til grunn et helhetlig perspektiv i sin virksomhet. Fylkesmannen skal således ivareta både et sektorhensyn og et samordningshensyn. Utformingen av det sentrale styringsrammeverket for fylkesmannen må gjenspeile dette, slik at embetene kan løse sine oppgaver på en god måte. Dette gjelder både utformingen av sentrale styringsdokumenter, styringsarenaer-og møter, og finansieringsordninger for embetene. Selve finansieringsordningen har ikke vært endret som følge av det nye styringsrammeverket og inngår derfor ikke som del av vår evaluering. Likevel er finansieringsordningen sentral i styring av embetene og vi vil derfor kort omtale noen av hovedlinjene her. Fylkesmannens virksomhet finansieres i hovedsak over kapittel 525 i statsbudsjettet. Dette er et felles budsjettkapittel i den forstand at det finansierer oppgaver som fylkesmannen utfører på oppdrag fra en rekke fagdepartementer. Ordningen er et rammebasert system hvor det enkelte fagdepartement har finansieringsansvaret for oppdrag lagt til fylkesmannen på sitt sektorområde. I 2009 trådte nye retningslinjer for finansieringen av fylkesmannen i kraft (FAD 2009). Retningslinjene skal bidra til å håndtere de utfordringene et felles budsjettkapittel for fylkesmannsembetene skaper når det gjelder ansvars-og samarbeidsforhold. Formålet med de nye retningslinjene var å få etablert en omforent holdning til finansieringsordningen for fylkesmannen og fastsette felles og tydeligere regler for dette. Finansieringsordningen setter noen rammer for hvilket handlingsrom embetene har til å prioritere mellom sektorer (ibid., s. 12-13). Videre legges det noen føringer for hvordan behov for justering mellom sektorer skal håndteres. KMD (den gang FAD) har, i dialog med fagdepartementene, ansvar for å gi omprioriteringssignaler for ressursbruken mellom departementsområder. Retningslinjene fastslår også at det avholdes et årlig møte mellom departementsrådene som inngår i Departementenes fylkesmannsutvalg (DFU), for å vurdere budsjettsituasjonen førstkommende år. Tidsavgrensede satsinger på ett felt kan også finansieres fra fagdepartementenes egne fagkapitler (ekstern finansiering, gjerne omtalt som «øremerking»). KMD har finansieringsansvaret for sektorovergripende saker som ikke er forankret i det enkelte fagdepartement. dokumentene fra 2016 til 2017, samt hvordan utvalgte informanter fra både styringsetatene og embetene oppfattet utviklingen. Avslutningsvis vil vi presentere våre vurderinger med dette som utgangspunkt, og diskutere i hvilken grad ambisjonene med det nye styringsrammeverket kan sies å være innfridd med utgangspunkt i omleggingen av sentrale styringsdokumenter. Utgangspunktet for virksomhets-og økonomistyringen av fylkesmannen er Reglementet for økonomistyring i staten og Bestemmelser om økonomistyring i staten (FIN 2015). Virksomhets- og økonomiinstruksen for fylkesmannen (VØI) fastsetter fylkesmannens myndighet og ansvar og beskriver departementenes styring av embetene og krav til intern styring. Det sentrale styringsverktøyet fra et departement til en underliggende virksomhet, i dette tilfellet fra KMD til fylkesmannen, er det årlige tildelingsbrevet, som skisserer økonomiske rammer og beskriver overordnete utfordringer, prioriteringer, resultatmål og rapporteringskrav (TB). Tildelingsbrevet utarbeides med utgangspunkt i det årlige statsbudsjettet (Prop. 1 S). Embetenes årsrapporter er viktige i oppfølgingen av tildelingsbrevet. Det nye styringsrammeverket legger opp til en forbedring og forenkling av styringsdokumentene for fylkesmannen. Endringene må sees i lys av prosjektet Bedre styring av Fylkesmannen, etablert av KMD i 2014, og den nedsatte arbeidsgruppens vurderinger knyttet til styringen av embetene (KMD 2015). Arbeidsgruppen identifiserte sentrale utfordringer og mangler ved det eksisterende systemet, som igjen gjenspeiles i det nye rammeverkets fem operasjonaliserte målsettinger (KMD 2015) som beskrevet i kapittel 1. Styringsdokumentene var for kompliserte og også ellers av for lav kvalitet, målsetningene på enkelte områder var for mange, handlingsrommet for fylkesmennene som utøvende ledd for lav, styringsdialogen var for lite samordnet og for lite resultatorientert, og det foregikk for mye irrelevant rapportering. Før innføringen av nytt styringsrammeverk baserte tildelingsbrevene seg på embetsoppdrag fra de enkelte styringsetatene som fylkesmannen ble styrt på (se omtale i kapittel 2). På mange områder besto slike embetsoppdrag av både faste og lovpålagte oppgaver av mer varig karakter, og mer tidsbegrensete oppdrag. Tildelingsbrevet til fylkesmannsembetene for 2014 og 2015 ble utarbeidet av KMD (tidligere år, FAD) i samarbeid med 7 andre departementer og 9 direktorater. Embetene mottok ett felles tildelingsbrev, med ulik budsjettmessig tildeling, og forholdt seg til de samme embetsoppdragene. Embetene mottok ett tildelingsbrev med 11 embetsoppdrag som inneholdt sektorvise styringskrav (Rykkja, Rubecksen og Flo 2016).18 Dette tildelingsbrevet inneholdt ikke noen felles målstruktur som styringsetatene måtte forholde seg til og samordne seg på. Flere styringsetater sendte i tillegg opp til flere supplerende tildelingsbrev i løpet av budsjettåret. Dette mangfoldet av styringssignaler opplevdes som en svært krevende og utfordrende situasjon i embetene. Difi-rapporten fra 2012 viste til svært ulik detaljeringsgrad i tildelingsbrevet mellom sektorer, departement og direktorat, og at brevet bar «preg av at alle sektorene vil sikre seg at flest mulig av deres oppgaver kommer med» (Difi 2012: 17). 18På miljøområdet var oppgavenes art og omfang tilpasset situasjonen i det enkelte embete. årsrapportene var svært omfattende, detaljerte og uoversiktlige, at rapporteringen i for stor grad var aktivitetsbasert (Riksrevisjonen 2007, se også kapittel 2 i denne rapporten). Et hovedgrep ved innføringen av det nye rammeverket var å skape et tydeligere skille mellom hvilke styringssignaler, prioriteringer og rapporteringskrav som gis i henholdsvis VØI og TB. De faste og lovpålagte oppgavene til fylkesmannen skal nå være en del av virksomhets-og økonomiinstruksen. Dette er oppgaver og aktiviteter som strekker seg over lengre tid og flere år, mange av dem er også hjemlet i lov. Tildelingsbrevet gir en oversikt over oppdrag embetene skal utføre i det inneværende budsjettår, dvs. mål-og resultatkrav det enkelte år. Ved å innføre denne delingen mellom de to styringsdokumentene ble det forsøkt etablere et tydeligere skille mellom mål- og resultatstyring (i TB) og aktivitetsstyring (i VØI). En intensjon var også at det skulle fremme et økt fokus på hva som er vesentlig å styre på i det enkelte år (KMD 2015). Andre sentrale hovedgrep i omleggingen av styringsdokumentene har vært å innføre felles målstruktur for tildelingsbrevet, legge opp til avviksrapportering som hovedregel, forenkling, standardisering og elektronisk levering av årsrapportene, samt at årsrapportene nå skal være hovedkanalen for embetenes rapportering til styringsetatene. Ambisjonene med disse hovedgrepene når det gjelder de sentrale styringsdokumenter var å redusere antall mål, se mål i sammenheng, rendyrke og tydeliggjøre styringssignaler, redusere det generelle omfanget av rapportering, redusere aktivitetsstyring og økt fokus på mål-og resultatstyring, samt legge til rette for mer relevant rapportering. I juni 2014 fastsatte KMD en ny virksomhets-og økonomiinstruks, der føringer av mer fast og varig karakter som strekker seg over flere år ble flyttet fra tildelingsbrevet og over til instruksen. Dette innebar at også tildelingsbrevets struktur måtte legges om. KMD har utarbeidet en mal som benyttes i utarbeidelsen av tildelingsbrevet til Fylkesmannen (KMD 2016b). Tildelingsbrevet skal i det nye styringsrammeverket inneholde hovedmål, delmål og prioriterte oppdrag, og skal angi styringsparametere, resultatmål og rapporteringskrav fra alle styringsetater. Tildelingsbrevet skal således danne utgangspunktet for mål- og resultatstyring av embetene. Den nye målstrukturen, bestående av både tverrsektorielle og sektorspesifikke hovedmål, delmål og resultatmål, ble tatt i bruk første gang i 2016. Målstrukturen skal bygge opp under samhandlingen mellom styringsetatene, bidra til bedre samordning på regionalt nivå og stimulere til at embetene strukturerer arbeidet sitt på tvers av sektorer i gjennomføringen av oppgaver på vegne av styringsetatene. Intensjonen var at dette skal legge grunnlaget for en mer samordnet styringsdialog. Målstrukturen og utarbeidelsen av hovedmål for fylkesmannen tar utgangspunkt i fylkesmannens ulike hovedroller (jf. Fylkesmannsinstruksen, samt FAD 2012) - fylkesmannen som sektormyndighet, samordningsmyndighet, rettssikkerhetsmyndighet og initiativtaker. Tildelingsbrevene er nå embetsspesifikke. Oppdrag som gis i tildelingsbrevet skal være tidsavgrenset. Oppgaver av mer fast karakter skal plasseres i virksomhets-og økonomiinstruksen. I den grad oppgaver som ligger i instruksen skal prioriteres særlig et enkelt år, kan dette synliggjøres i tildelingsbrevet (KMD 2016b). De tidligere embetsoppdragene, som ga en oversikt over fylkesmannens totale oppgaveportefølje fordelt på de ulike departementene i tildelingsbrevet, har nå falt bort. Tildelingsbrevets kapittel 2 gir en beskrivelse av overordnede utfordringer og prioriteringer for embetet. Beskrivelsene er innrettet mot tverrsektorielle aspekt, men også knyttet til det enkelte departementsområde. departementer.19 Tildelingsbrevets kapittel 3 gir en oversikt over mål og styringsparametere for gjeldende år basert på fylkesmannens hovedroller. Hvert delmål er knyttet til ett rollebasert hovedmål, og skal ha minst en styringsparameter med tilhørende resultatmål (KMD 2016b). Under hvert delområde, organisert etter fylkesmannens hovedroller, finnes en skjematisk oversikt over operasjonaliserte tverrsektorielle delmål og deretter delmål for hvert enkelt departement, gjengitt med konkretiserte styringsparametere og resultatmål, samt angitt ansvarlig embete og departement. I tillegg beskrives oppdrag under delområdet.20 Delmål, styringsparametere og resultatmål utarbeides av fagdepartementene i dialog med KMD. Rapportering og resultatoppfølging fremgår av tildelingsbrevets kapittel 7, herunder krav til rapportering, tidsfrister og års rapportering.21 I en styringsrelasjon er det dermed særlig tildelingsbrevets kapittel 3 og 7 som er interessant. 4.1.2. Virksomhets-og økonomiinstruksen (VØI) Kapittel 5 i VØI gir etter innføringen av nytt styringsrammeverk en oversikt over fylkesmannens faste oppgaver. Disse er også, som tildelingsbrevets kapittel 3, inndelt etter fylkesmannens hovedroller og faste temaområder (KMD 2017a).22 I VØI som ble utarbeidet for 2017 tas 12 ulike tema opp i instruksens kapittel 5 under fylkesmannens hovedroller. Seks av disse er tverrsektorielle (bl. a. familier, barn og unge, barnevern, arealforvaltning, by-og samfunnsutvikling).23I tilknytning til fylkesmannens rolle som samordningsmyndighet (punkt 5. 2) er det for eksempel formulert en fast oppgave knyttet til fylkesmannens samordningsfunksjon for barn og unge som hører inn under flere departementer. Her spesifiseres det at en av fylkesmannens faste oppgaver skal være å bidra til en koordinert innsats for barn og unge, jf. det som omtales som 0-24 samarbeidet.24VØI gir i tillegg til oversikt over faste oppgaver, omtale av fylkesmannens myndighet og ansvar, departementenes styring av embetet samt bestemmelser vedrørende den interne styringen i embetene. Ifølge det nye styringsrammeverket skal oppgaver i VØI i utgangspunktet ikke være gjenstand for mål- og resultatstyring. Ved manglende eller ikke tilfredsstillende måloppnåelse er det likevel gitt en åpning for å kunne ta dem inn i tildelingsbrevet inntil tilfredsstillende resultat er oppnådd. Hovedkanalen for den årlige rapporteringsinformasjonen etter innføringen av det nye styringsrammeverket er embetenes årsrapporter. Selve arbeidet med en omlegging av årsrapportene startet i 2014, og har blitt videreført i arbeidet med nytt styringsrammeverk. 19 Eksempler kan være arealforvaltning, by-og samfunnsutvikling, klimaendringer, miljø, urbanisering, befolkningsvekst, samfunnssikkerhet og beredskap, asylsspørsmål, problemstillinger knyttet til barn og unge m.m. 20Oppdrag som ikke knyttes til spesifikke delområder listes under «Andre oppdrag». 21Kapittel 4-6 i tildelingsbrevet beskriver andre forutsetninger og krav, budsjett-tildelinger og fullmakter som tillegges embetet. Kapittel 8 omtaler budsjettmessige forutsetninger. 22 Virksomhets-og økonomiinstruksen for 2017 er tilgjengelig fra: https://styringsportalen.fylkesmannen. 23 Disse er: Folk og samfunn Barnehage og opplæring, Familier, barn og unge, Helse, omsorg, barnevern og sosiale tjenester, Miljø og klima, Landbruk og mat, Kommunal styring, Arealforvaltning, by og samfunnsutvikling, Samfunnssikkerhet og beredskap, Tilskuddsforvaltning/ forvaltning av økonomiske virkemidler (kun iverksetter), Tilsyn (kun samordning og rettssikkerhet) 240-24 samarbeidet er et samarbeid mellom flere departementer, fylkeskommuner og kommuner, samt andre aktuelle aktører som barnevern, barnehager, skole og NAV for å samordne og bedre tjenester overfor barn og unge. Se for eksempel omtale av samarbeidet på: https://www.fylkesmannen.no/Buskerud/Barn-og-foreldre/Utsatte-barn-og-unge/. oppdrag i tildelingsbrevet, er det som hovedregel lagt opp til årlig avviksrapportering (unntaket er dersom annet er angitt i kapittel 7 i tildelingsbrevet). Embetene skal her beskrive måloppnåelse og resultater. Dette kan omfatte innsatsfaktorer, aktiviteter, produkter og tjenester samt effekter for brukere og samfunn, innenfor hele eller deler av virksomhetens ansvarsområde. Fra 2016 gir fagdepartementene også skriftlig tilbakemelding til embetene på årsrapportene i forkant av det felles etatsstyringsmøtet. Fra 2017 skal årsrapportene leveres elektronisk (via Styringsportalen).25Embetenes årsrapporter for 2016 var første gang den nye løsningen ble tatt i bruk. Omleggingen innebærer videre at tidligere vedlegg til årsrapporten forsvinner. Årsrapportene skal nå være todelt, og bestå av en mer standardisert del for tallrapportering, og en skriftlig basert rapportering. Formålet med ny rapporteringsløsning var å forenkle og forbedre, og unngå dobbeltrapportering. 4 . 2 B ru k av d e t n y e rammever k e t : På sentralt nivå ble arbeidet med nye styringsdokumenter for 2017 gjennomført ved å avholde fellesmøter hvor alle DFU-departementene var invitert. I tillegg ble det holdt bilaterale møter mellom KMD og de enkelte sektordepartementene. De bilaterale møtene representerte en nyvinning sammenlignet med tidligere praksis for utarbeiding av styringsdokumentene for embetene. I mai 2016 hadde KMD sendt ut et «bestillingsbrev» til departementene angående arbeidet med styringsdokumentene for det kommende året (KMD 2016b). Bestillingsbrevet omtalte viktige hensyn som det enkelte fagdepartement burde gjøre seg vurderinger rundt i utarbeidelsen av nytt tildelingsbrev, oppdatert VØI og rapporteringskrav. Dette brevet la dermed sentrale føringer for arbeidet med nye styringsdokumenter utover høsten 2016. KMDs rolle var hovedsakelig å koordinere og samordne arbeidet med nye styringsdokumenter (jf. omtale av KMDs samordningsrolle i kapittel 3). Den overordnete ambisjonen for utarbeidelsen av styringsdokumentene for 2017 var fremdeles mindre detaljstyring og færre rapporteringskrav. KMD vektla i sin bestilling til fagdepartementene særlig det siste (KMD 2016b). Fagdepartementene ble særlig bedt om å vurdere behovet for styringsparametere og resultatmål i tildelingsbrevet, og om dette eventuelt kunne erstattes av eller allerede var dekket inn i VØI, om sammenhengen mellom styringsparametere og resultatmål var tilfredsstillende, og om resultatmålene anga hensiktsmessige ambisjonsnivå for hvert enkelt embete.26Oppmerksomheten om den konkrete operasjonaliseringen av delmålene, og skillet mellom hva som skulle være i tildelingsbrevet og hva som skulle være i VØI var dermed i fokus. I brevet ble det vist til at departementene kunne ta inn oppdrag i tildelingsbrevet som hadde behov for aktivitetsstyring etter vurderinger basert på for eksempel risiko-og vesentlighet; spesielt ressurskrevende eller komplekse oppdrag, eller oppdrag som hadde stor politisk oppmerksomhet. Likevel var det etter KMDs mening fremdeles for mange og for detaljerte oppdrag i tildelingsbrevet for 2016 (ibid.). I tildelingsbrevet for 2017 så KMD det derfor nødvendig med en vesentlig reduksjon i antall oppdrag. 25 Det er i hovedsak fylkesmannen i Sogn og Fjordane som i samarbeid med KMD har utviklet og drifter ordningen. 26 KMD beskriver styringsparameter som (KMD, brev datert 26. mai 2016): «… alle typer målemetoder eller kvalitative vurderinger som brukes i styringen av virksomheten på ulike nivåer. (…) … beskriver direkte eller indirekte i hvilken grad virksomheten når sine overordnede mål i en gitt periode.» Beskrivelsen av begrepet tar utgangspunkt i Senter for statlig økonomistyring (nå Direktoratet for økonomistyring) sin definisjon av begrepet (SSØ 2010, s. 22). og 7 til sammen la til rette for hensiktsmessige og nødvendige styringsdata på det aktuelle sektorområdet. KMD oppfordret samtidig fagdepartementene til å se nøye på muligheten for å redusere antall oppgaver i VØI, og i større grad beskrive oppgaver på en mer overordnet måte. Departementene ble også bedt om å vurdere muligheten for samordning på tvers av oppgaver. Parallelt med utarbeidelsen av nye styringsdokumenter for 2017, pågikk også arbeid med å etablere et felles supplerende tildelingsbrev for embetene i KMD. Ønsket var å redusere antall supplerende tildelingsbrev per år og å etablere faste tidspunkt for når disse skulle gis. Fellesmøtet mellom KMD og DFU-departementene i september 2016 representerte en anledning til å koble fagdepartementenes arbeid i utviklingen av nye styringsdokument for 2017 opp mot de elementene KMD hadde gitt føringer på i sitt bestillingsbrev i mai (KMD 2016b). KMD så også dette som en anledning til å fremheve det tverrsektorielle aspektet knyttet til utarbeidelsen av styringsdokumenter for fylkesmannsembetene. På møtet understreket KMD at variasjonen mellom sektorområdene i omtale og detaljeringsgrad av fylkesmannens faste oppgaver i VØI var for stor og gjenspeilet ikke nødvendigvis den oppgavemengden som embetene skulle ivareta for det enkelte departement. Tilbakemeldingen fra KMD var at antallet oppgaver i VØI i stor grad var videreført fra 2015, og bar preg av heller få spor av samordning på tvers av sektorområdene. KMD ga samtidig fagdepartementene ros for mange gode innspill i prosessen rundt etableringen av en ny struktur for instruksen. Imidlertid uttrykte departementet samtidig at det var behov for å gjøre noe mer med strukturen for 2017 for å sikre mer likeartet omtale av embetenes faste oppgaver på tvers av sektorområdene. Foreløpige observasjoner som KMD gjorde seg om oppdrag basert på departementenes førsteutkast til nytt tildelingsbrev, var at det hadde skjedd en betydelig reduksjon i antall oppdrag. Utfordringen, slik KMD uttrykte det i møtet, var et forholdsvis stort antall styringsparametere og resultatmål. De var også bekymret for om resultatmål var tilstrekkelig tilpasset forutsetninger i det enkelte embete. Dette tok også KMD opp i sitt tidligere bestillingsbrev til sektordepartementene (KMD 2016b). I møtet fremkom det også en diskusjon om målbarhet på enkelte delområder, samt uklarheter i konkrete formuleringer av oppdrag i tildelingsbrevet (som for eksempel betydningen av å «legge til rette for» og «bistå med»). KMDs anbefalinger til departementenes videre arbeid med foreløpige styringsdokumenter gjenspeilet det tidligere utsendte bestillingsbrevet fra departementet (ibid.), og dreiet seg fortsatt om sammenhengen mellom VØI og tildelingsbrev, reduksjon i antall oppgaver og oppdrag, beskrivelser av oppgaver på et mer overordnet nivå, samordning av oppgaver på tvers, og plassering av oppgavene i VØI, en ytterligere reduksjon i rapporteringsomfang og mer fokus på relevant rapportering. 27Felles supplerende tildelingsbrev skal etter omleggingen komme to ganger i året og 2017 blir den første gangen man tar dette i bruk. Samtidig åpnes det for at det ved særskilte omstendigheter kan sendes felles supplerende tildelingsbrev også på andre tidspunkt i løpet av året, og departementene vil fortsatt ha mulighet til å sende ut egne, sektorvise supplerende tildelingsbrev. Det er for tidlig å si noe bestemt om effekten av etableringen av felles supplerende tildelingsbrev på nåværende tidspunkt i og med at dette først ble tatt i bruk i 2017. Flere av aktørene (embeter fagdepartement, direktorat) som ble intervjuet første halvår 2017 stilte seg imidlertid positivt til intensjonene. 28 På møtet ga KMD en presentasjon av en ny struktur for kapittel 5 (embetenes faste oppgaver) i VØI. Kapittelet skulle organiseres etter fylkesmannens fire hovedroller (som iverksetter av nasjonal politikk i fylket, samordningsmyndighet, rettssikkerhetsmyndighet, informasjon, kunnskapsinnhenting, initiativ og forslag), samt andre faste oppgaver. Under hver hovedrolle skal omtalen av oppgaver organiseres i henhold til gjeldende fagdepartement og ut fra bestemte tema basert på om de er aktuelle for den enkelte hovedrolle. Utover høsten 2016 ble de videre avholdt bilaterale møter mellom KMD og de enkelte styringsetatene. De bilaterale møtene var i hovedsak mellom KMD og fagdepartementene, og ikke direktorat og tilsyn med delegert styringsmyndighet, selv om de sistnevnte var med på møtene i noen tilfeller. Møtene konsentrerte seg om å gjennomgå første utkast til styringsdokumentene for 2017 og å diskutere status for departementenes videre arbeid. Oppsummert dreide det seg typisk om delingen mellom tildelingsbrev og VØI, oppdrag i tildelingsbrevet og oppgaver i VØI, videreutvikling av styringsparametere, resultatmål og rapporteringskrav, og generelt om muligheten for reduksjon i rapporteringsomfang. På de bilaterale møtene var det i hovedsak det sektorspesifikke som var i fokus. Gjennom disse møtene ble spesifikke deler av sektordepartementenes utkast til tildelingsbrev og ny instruks diskutert og avklart, og både KMD og representanter fra sektorene fikk anledning til å stille spørsmål ved forhold som virket uklare. Frem mot oktober/november 2016 hadde KMD egne møter med alle DFU-departementene. I tillegg ble det holdt et DFU-møte ut på høsten der arbeidet med styringsdokumentene var tema. Mye av arbeidet med styringsdokumenter foregikk videre gjennom elektronisk kommunikasjon. Både før og etter innføringen av det nye styringsrammeverket har fylkesmennene hatt anledning til å gi tilbakemeldinger på foreløpige styringsdokumenter til fagdepartementene før endelig tildelingsbrev og budsjettfordeling utarbeides. Her er det muligheter for å peke på eventuelle uklarheter knyttet til oppdrag og/eller sammenhengen mellom oppgaver og ressurser på de ulike sektorområdene. Tilbakemeldingene oversendes til aktuelle departement før endelig tildelingsbrev og budsjettfordeling utarbeides. Embetene fikk oversendt foreløpig tildelingsbrev og utkast til VØI fra KMD i oktober 2016 med frist i november til å gi sine skriftlige, embetsvise tilbakemeldinger. Vår gjennomgang av embetenes tilbakemeldinger viser at de fleste embetene gav en forholdsvis grundig tilbakemelding (KMD 2016g). Tilbakemeldingene fra embetene gjaldt både styringsdokumentenes innhold og struktur. Flere embeter trakk fram de samme eller liknende forhold: Generelt ble det av embetene pekt på noen uklarheter i VØI og tildelingsbrevet som embetene mente stilte krav til en nærmere avklaring fra fagdepartementenes side. Flere embeter opplevde at forsøket med å formulere mer overordnede og generelle mål hadde gått for langt på enkelte områder, og at dokumentene derfor ga en lite dekkende beskrivelse av embetenes oppgaver og oppdrag. Embetene var av den oppfatning at en tydeligere prioritering i styringsdokumentene var positivt, men at det burde veies opp mot nødvendig konkretisering av ønskemålene for embetenes virksomhet (KMD 2016g). Mange embeter pekte på et behov for en ytterligere konkretisering av også rapporteringskrav og resultatmål i styringsdokumentene, og at det var utfordringer knyttet til målbarhet. Det ble også fremhevet som problematisk at embetene i noen tilfeller måles på forhold de selv ikke har full kontroll over, typisk områder som er avhengig av andre aktører (for eksempel kommunene), eller hvor måloppnåelsen på styringsparametere kun delvis var avhengig av embetenes aktiviteter. Fylkesmennene viste også til et behov for at styringsdokumentene i større grad tilpasses embetenes egenart og særskilte forhold i fylket. 4.2.4 DFU-møte 22. I etterkant av fylkesmennenes tilbakemeldinger på de foreløpige styringsdokumentene (andreutkastene) for 2017, ble det avholdt et DFU-møte. Tema for møtet var status for arbeidet med de foreløpige styringsdokumentene for 2017 og arbeidet med årsrapportene for 2016. KMD var av den oppfatning at man nå begynte å nærme seg en mer tydelig dreining mot mål og resultatstyring i styringsdokumentene. Formålet med ny årsrapportløsning var ifølge KMD å forenkle arbeidet gjennom elektronisk innhenting av informasjon, unngå dobbeltarbeid og gjøre rapporten mer oversiktlig og leservennlig. Bakteppet var også Riksrevisjonens påpekelser om at fylkesmannens rapportering på måloppnåelse måtte bli bedre (Riksrevisjonen 2007). Den nye rapporteringsløsningen innebærer en todelt løsning for embetene bestående av en talldel og en skriftlig del. Talldelen av rapporten muliggjør sammenligning av embetene på tvers av sektorområdene. På møtetidspunktet var man ikke kommet dit hen at dette også var mulig for den skriftlige delen av årsrapporten, men KMD viste til at det var under vurdering om en slik løsning kunne utvikles også for dette rapportelementet. Med innføring av det nye rammeverket var det stor oppmerksomhet på muligheten for å etablere flere tverrsektorielle mål som et ledd i forsøket på å i større grad å samordne på tvers av sektorer og legge til rette for samhandling mellom ulike styringsetater overfor fylkesmannsembetene. I tildelingsbrevet for 2016 var 12 av 25 delmål tverrsektorielle (KMD 2016c, pressemelding 08.02.2016, KMD 2016d (TB)).29 I tildelingsbrevet for 2017 var 13 av 26 delmål tverrsektorielle (KMD 2017b). Antallet holdt seg i praksis stabilt fra 2016 til 2017, selv om innholdet har endret seg noe i denne perioden. Endringene er vist i tabell 1 under: 29 https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/har-fanget-27-tidstyver-hos-fylkesmannen/id2474199/. Se også tildelingsbrev til fylkesmannen for 2016 på https://styringsportalen.fylkesmannen.no/2016/. 30Tildelingsbrev for fylkesmannen for 2017, tilgjengelig på: https://styringsportalen.fylkesmannen.no/2017/Styringsdokumenter/. Tabell 1. Hovedmål og tverrsektorielle delmål i tildelingsbrev til fylkesmannen for 2016 og 2017. Kilde: Tildelingsbrev for fylkesmannen for 2016 og 2017. Hovedmål 1: FM som sektormyndighet. Tverrsektorielle mål (både 2016 og 2017) Hovedmål 2: FM som samordningsmyndighet. Tverrsektorielle mål (kun i 2016) Hovedmål 3: FM som rettsikkerhetsmyndighet. «Rettssikkerhet skal være ivaretatt på en enhetlig måte i fylket og på tvers av embetene». Tverrsektorielle mål (kun i 2017) Hovedmål 4: FM som initiativtaker, veileder og informasjonskanal. «fylkesmannen skal ta de initiativ som finnes påkrevd og holde sentrale myndigheter (overfor kommuner og sentral stat) orientert om tilstanden i fylket og effekten av statlig politikk». Tabell 2 nedenfor gir en oversikt over styringskrav i styringsdokumentene for 2016, mens tabell 3 viser den samme oversikten for 2017. Tabellene viser tydelig at det enkelte embete samlet sett står overfor svært mange krav og forventninger, både med hensyn til resultatmål, oppdrag og oppgaver som skal ivaretas og rapporteres på i løpet av ett år. Antallet hovedmål og delmål i styringsdokumentene for 2016 lå fast og varierte ikke mellom det enkelte embete. Alle embetene hadde 4 hovedmål og 24 delmål de skulle forholde seg til. Antallet resultatmål var også forholdsvis likt (mellom 73 og 76 resultatmål). Det var noe større variasjon i antall oppdrag som var lagt til det enkelte embete, fra 59 for Fylkesmannen i Oslo og Akershus til 71 for Fylkesmannen i Sør- Trøndelag. Det var også noe variasjon i antall rapporteringskrav i årsrapportene for embetene, men som vi ser av tabell 2, var det jevnt over ganske likt «rapporteringstrykk» (fra 59 til 63 rapporteringskrav). 31https://styringsportalen.fylkesmannen.no/2017/Styringsdokumenter/. rapporteringskrav). Vi ser at det også var noe mer forskjell i antall oppgaver som var tillagt enkeltembeter, fra 342 oppgaver ved fylkesmannsembetet i Vestfold og Møre og Romsdal, til 364 oppgaver i Nordland, Troms og Finnmark. Samlet sett tilsier dette etter vår mening et stort, men forholdsvis lite differensiert oppdrags-/oppgave-og rapporteringstrykk tilpasset det enkelte embete. Tabell 2. Styringskrav i styringsdokumentene for 2016 Hele tall. Fordelt på embetene. (kilde: styringsportalen for fylkesmennene). Som vist i tabell 3 under, var antall hovedmål for embetene det samme for 2017 som i 2016 mens det var en moderat økning i antallet delmål (fra 24 til 26). Antall resultatmål viser også omtrent det samme mønsteret som i 2016, selv om vi her kan spore en jevnt over moderat nedgang.33Nedgangen var større for antall oppdrag. For noen embeter var reduksjonen særlig stor, for eksempel i Nordland, Finnmark og Sør-Trøndelag. 32 Kilde: https://styringsportalen.fylkesmannen.no/2016/Styringsdokumenter/Statistikk. 33 Unntaket er Fylkesmannen i Oslo og Akershus hvor antall resultatmål har økt fra 74 i 2016 til 75 i 2017. Embete Hovedmål Delmål Resultatmål Oppdrag Rapp. krav i årsrapport Andre rapp. rapporteringskrav i årsrapportene, mens mengden rapportering utenom årsrapportene gikk noe ned. Videre var det jevnt over en vesentlig nedgang også i antallet oppgaver for fylkesmannsembetene i 2017; en utvikling som også var i tråd med KMDs oppfordringer. Reduksjonen innebar vel 70 til 80 færre oppgaver for det enkelte embete. Tabell 3. Styringskrav i styringsdokumentene for 2017. Hele tall. Fordelt på embetene. Kilde: (kilde: styringsportalen for fylkesmennene) Figur 1 nedenfor viser utviklingen i styringskrav samlet sett for alle embeter i styringsdokumentene for 2016 og 2017: 34Kilde: https://styringsportalen.fylkesmannen.no/2017/Styringsdokumenter/Statistikk. Figur 1. Utviklingen i styringskrav i styringsdokumentene for 2016 og 2017, hele tall. Alle embeter. Kilde: Tildelingsbrev til fylkesmannen for 2016 og 2017, VØI 2016 og 2017). Rapportsk. TB. Andre rappo.kr. Oppg. Figur 1 viser at det for embetene samlet sett har skjedd en viss reduksjon i antallet oppdrag og i enda større grad i oppgaver fra 2016 til 2017. Imidlertid har rapporteringskravene i tildelingsbrevet i perioden økt. En sentral målsetning i det nye rammeverket var en reduksjon i antall rapporteringskrav, dette er også et punkt KMD har lagt stor vekt på overfor styringsetatene i arbeidet med nye styringsdokumenter for fylkesmannen. Denne målsetningen ser derfor ikke ut til å ha blitt innfridd så langt, selv om bildet kanskje ikke er så entydig likevel dersom man tar andre rapporteringskrav i betraktning. Utviklingen i rapporteringskrav i tildelingsbrevet, men også for andre rapporteringskrav, ser ut for å gjelde embetene jevnt over, og illustrerer samtidig at styringsetatene i mindre grad har tatt til seg KMDs henstilling i sitt bestillingsbrev til nye styringsdokumenter for 2017 (KMD 2016b) om å vurdere om det er behov for å stille alle embeter over samme rapporteringskrav. For å kunne si noe om utviklingen på det enkelte departementsområde over tid har vi også sett nærmere på de sektorspesifikke styringskravene som den enkelte styringsetat stilte overfor embetene samlet sett i styringsdokumentene for 2016 og 2017 (dvs. delmål, resultatmål, oppdrag, rapporteringskrav til årsrapport, andre rapporteringskrav, samt oppgaver på det enkelte departementsområde). Det vil si at tverrsektorielle styringskrav er utelatt i denne omgang (mens dette inngikk i foregående tabell 2 og 3, samt figur 1). Vi har basert oss på informasjon som er offentlig tilgjengelig via styringsportalen. Det er visse forskjeller i hvordan tall for styringskrav fremkommer i statistikker for styringsdokumentene for 2016 og 2017 i Styringsportalen. 35 Kilde: https://styringsportalen.fylkesmannen. styringskrav. Tilsvarende inndeling fremgår ikke for 2016. Vi har for 2017 derfor forholdt oss til tall for styringskrav hvor det enkelte departement er oppført som hovedansvarlig, og har ikke inkludert styringskrav hvor departementene også har et delansvar. Dette har vi gjort for å sikre mest mulig sammenlignbarhet mellom de to årene. Figur 2 viser omfanget av sektorspesifikke styringskrav for embetene samlet sett i 2016 og 2017, fordelt etter sektordepartement: Figur 2. Utviklingen i totalt antall sektorspesifikke styringskrav i styringsdokumenter for 2016- 2017 for embetene samlet sett, fordelt på sektordepartement. Hele tall. Kilde: Styringsportalen for fylkesmannen. Gjennomgangen av sektorspesifikke styringskrav støtter i hovedsak opp under det bildet som ble dannet i avsnittene over (tabell 2 og 3, figur 1). Imidlertid blir utviklingen i styringsdokumentene mer nyansert. For noen typer av styringskrav virker utviklingen mer entydig på tvers av departementsområder, mens det for andre krav er store ulikheter mellom departementer og motstridende tendenser. At omfanget av styringskrav er så tydelig forskjellige mellom de ulike sektordepartementene, må for en stor del tolkes som et uttrykk for at «tyngden» av oppgavene fylkesmannen løser på de respektive områder er så ulik. Det er særlig på områdene knyttet til HOD og LMD at omfanget av styringskrav var betydelig. For mange av departementene (5) har det har vært en generell nedgang i omfanget av sektorspesifikke styringskrav overfor embetene totalt sett. På enkelte områder har reduksjonen vært særlig stor (HOD, ASD og KLD) Vi ser imidlertid også at omfanget av styringskrav på noen sektorområder har økt i perioden 2016 – 2107 (i først rekke fra KMD, men også JD og KD). 36https://styringsportalen.fylkesmannen.no/2016/Styringsdokumenter/ og https://styringsportalen.fylkesmannen. 2500 2000 1988 1600 1339 1500 1000 688 1307 1652 1194 1096 1264 602 1124 500 647 348 873 1504 102 102 0 728 34 34 34 34 34 34 2016 (ttotalt 9487) 2017 (totalt 8875) enkelte av ambisjonene med det nye styringsrammeverket. En økning i sektorspesifikke styringskrav kan for eksempel vanskelig tolkes som å bidra til å øke handlingsrommet for fylkesmannen. Endringer i omfanget av styringskrav fra 2016 til 2017 kan imidlertid være et resultat av at embetene i noen tilfeller har blitt tillagt nye oppgaver eller at oppgaver har falt bort på enkelte departementsområder i perioden. For å kunne vurdere om utviklingen over tid i embetenes styringsdokumenter kan sies å imøtekomme sentrale målsettinger med det nye rammeverket, er det nødvendig ikke bare å se på omfanget av slike krav, men også typer av krav (figur 3 og 4 under). Det er også av interesse å se om det er slik at enkelte sektorområder skiller seg ut fra andre. Vi har her valgt å avgrense oss til de sektorspesifikke styringskravene. Tall for 2017 tar kun utgangspunkt i de styringskrav hvor det enkelte sektordepartement står oppført som det hovedansvarlige: Figur 3. Typer av sektorspesifikke styringskrav i styringsdokumentene for embetene samlet i 2016, fordelt etter sektordepartement. Kilde: Styringsportalen for fylkesmannen. 37 Tverrsektorielle styringskrav er ikke inkludert i figuren. 38https://styringsportalen.fylkesmannen. https://styringsportalen.fylkesmannen. Figur 4 Typer av sektorspesifikke styringskrav i styringsdokumentene for embetene samlet sett i 2017, fordelt etter sektordepartement. Hele tall. Kilde: Styringsportalen for fylkesmannen. Ikke alle sektordepartementer hadde egne sektorspesifikkedelmål i styringsdokumentene. 4 av departementene (samt Kongehuset) hadde således ingen sektorspesifikke delmål, hverken i 2016 eller 2017. De fleste av departementene med sektorspesifikke delmål i embetenes styringsdokumenter la seg på mellom 1 til 3 slike delmål per embete i 2017. I 2016 gjaldt dette alle departementene med sektorspesifikke delmål. Under KLD registrerer vi at det har vært en økning i delmål fra 2016 til 2017 (fra gjennomsnittlig 3 til 5 delmål per embete). Dette gjelder også for HOD, men dette må sies å være mer moderat. Kun på ett område er det mulig å vise til en reduksjon i perioden (JD) denne reduksjonen er også moderat. Bildet som fremstår er dermed i hovedsak at antallet holder seg i stor grad stabilt, men med flere eksempler på økning enn reduksjon. Utviklingen i antall sektorspesifikke resultatmål viser også i hovedsak stabilitet over tid i omfang dersom man ser sektordepartementene under ett (fra 1118 i 2016 til 1182 i 2017, se figur 1 i appendiks IV).40 I tillegg kan det observeres en tendens i flere av sektordepartementene til reduksjon i antall resultatmål, fremfor en økning. Det er imidlertid større variasjoner mellom sektorområder enn tilsvarende var for delmål (for eksempel fra 204 resultatmål under HODs område i 2016, til 34 resultatmål under ASD samme år). Slike forskjeller kan henge sammen med ulikheter i hvor stor oppgaveportefølje embetene ivaretar på deres vegne (jamfør tidligere kommentar knyttet til ulikheter i omfanget av sektorspesifikke styringskrav). Det kan også være knyttet til trekk ved oppgaver som for eksempel oppgavenes kritiske art og politiske sensitivitet (for eksempel tilsyn av ulikt slag, vergemålsfunksjoner m.m.). 4 av sektordepartementene har vist en nedgang i antall sektorspesifikke resultatmål fra 2016 til 2017. Reduksjonen er mest synlig under BLD. Under HOD, men også KMD, har det vært en økning i resultatmål i perioden. 39https://styringsportalen.fylkesmannen.no/2016/Styringsdokumenter/ og https://styringsportalen.fylkesmannen. 40Dette kan utgangspunktet virke som å stå i motstrid til tilsvarende tall presentert i figur 1 tidligere i kapittelet, men denne figuren inkluderer også de tverrsektorielle resultatmålene. Det har jevnt over vært en økning i antall sektorspesifikke rapporteringskrav i årsrapportene på så å si alle sektorområder. Unntaket var LMD hvor antallet rapporteringskrav i perioden gikk ned. En motsatt tendens har gjort seg gjeldende for andre rapporteringskrav som viser en generell nedgang fra 2016 til 2117, med unntak av ett sektordepartement (KLD). Antall sektordepartement som ikke har noen slike styringskrav i styringsdokumentene for embetene økte også i perioden. Sektorspesifikke oppdrag viser en svak nedgang over tid dersom man ser sektordepartementene under ett (1073 i 2016 til 1010 i 2017, se figur 1 i appendiks IV. Reduksjonen i antall sektorspesifikke oppgaver er mye mer synlig i samme periode (fra 5474 til 4670). Dette sammenfaller med mønsteret fra figur 1 tidligere som også inkluderer tverrsektorielle styringskrav. Både for oppgaver og oppdrag ser vi at variasjonen mellom sektorområdene er stor, både i antall i det enkelte år, men også i endring i antall fra 2016 til 2017. For oppdrag ser vi tendenser til både reduksjon og økning på ulike områder. Bildet er med andre ord komplisert. Under HOD gikk for eksempel antall oppdrag ned fra 306 til 187. Det var imidlertid en økning i sektorspesifikke oppdrag på flere departementsområder (4) enn det var eksempler på reduksjon i disse to årene. Antallet oppgaver under ASD har gått kraftig ned fra 2016 til 2017. Reduksjonen er også særlig synlig under KLD og LMD, mens det på andre områder har skjedd en økning (for eksempel KMD). Oppsummert, ser vi med utgangspunkt i de sektorspesifikke styringskravene i embetenes styringsdokumenter for 2016 og 217 følgende fire hovedtrekk: a) i hovedsak stabilitet i delmål og resultatmål, 2) en økning i rapporteringskrav, c) en nedgang i oppgaver og d) variasjon mellom sektorene. Ny elektronisk rapporteringsløsning og ny struktur på årsrapportene ble første gang brukt for året 2016. Det ble holdt et kurs i Oslo i januar 2017 om den nye elektroniske årsrapporteringen, men relativt få fra embetene deltok på dette møtet. Blant dem som deltok var tilbakemeldingene at det var nyttig for dem. Embetene leverte sine årsrapporter mars 2017. En målsetting med innføringen av nytt styringsrammeverk og ny årsrapportløsning var at hovedrapporteringen til styringsetatene skulle foregå gjennom årsrapporteringen. I hvilken grad dette følges opp i praksis er ennå vanskelig å påvise, siden den nye årsrapportløsningen først trådte i kraft for året 2016. Annen rapportering som eventuelt faller utenfor årsrapportløsningen for 2016 er ikke systematisk kartlagt gjennom vår undersøkelse. Vi har imidlertid synspunkter og oppfatninger omkring dette formidlet fra intervjuer med relevante aktører. Det presenteres i senere avsnitt. Kapittel 3 i årsrapporten gir en redegjørelse, analyse og vurdering av fylkesmannens oppnådde resultater for året som gikk, basert på hovedmål og delmål. Det er særlig dette kapitlet som har gjennomgått de største endringene som følge av endringene i tildelingsbrev og VØI. KMD gjennomførte våren 2017 egne evalueringer av hvordan årsrapportene for 2016 opplevdes av styringsetatene og i embetene.41I undersøkelsen fremkommer det delte meninger blant styringsetatene om behovet for styringsinformasjon ble godt nok ivaretatt. 41En spørreundersøkelse ble sendt til fylkesmannsembetene og styringsetatene (departement og direktorat). Svarprosent er for oss ikke kjent. Til sammen 37 representanter fra ulike sektormyndigheter besvarte undersøkelsen, 10 fra utdanningssektoren, 8 fra KMD, 7 fra landbruk, 4 fra helsesektoren, 3 fra justisområdet og 2 med tilknytning til barne-og likestillingsområdet og klima-og miljø. I tillegg har 1 representant fra NAV (Arbeids-og sosial departementet) også besvart undersøkelsen. Blant dem som svarte finner vi både direktorat/tilsyn og departmentsansatte i så å si like stor grad. bare i noen grad/delvis.42Undersøkelsen viste videre at informasjonsbehovet i direktoratene var større enn i departementene. Flere av styringsetatene viste videre til at for generell og overordnet informasjon var utfordrende rent styringsmessig. Noe av årsaken ble tilskrevet at departementenes krav i tildelingsbrevet ikke dekket inn behovet for styringsinformasjon, eller at embetene ikke hadde rapportert i henhold til kravene i årsrapporten. Noen trakk her fram at styringsinformasjonen suppleres av andre tilgjengelige informasjonskilder. Dette kan tolkes i retning av at informasjon som fremkommer gjennom årsrapporten i seg selv ikke blir oppfattet som tilstrekkelig grunnlag for styring på enkelte områder. Enkelte styringsetater opplevde at oppdeling i hovedmål, delmål, oppgaver i VØI, resultatmål og rapporteringskrav gjorde det vanskelig å finne informasjon på eget område. Flere pekte på at det opplevdes som utfordrende å finne frem. Dette kan indikere at det fremdeles kan være en vei å gå i å utvikle den nye årsrapporteringsløsningen, både når det gjelder dens utforming og styringsetatenes kjennskap til den. Forholdsvis mange av dem som svarte fra styringsetatene opplyste at de ville foreslå endringer i arbeidet med det kommende tildelingsbrevet for 2018 (se figur 5). Det var særlig direktoratene og tilsynene som vurderte dette.43 Styringsetatene så særlig for seg at det kunne bli aktuelt med endring i rapporteringskrav. Mange pekte også på muligheten for å endre eksisterende resultatmål. Begge disse elementene understøtter at styringsetatene mente de manglet relevant styringsinformasjon. 42 På en skala fra 1 – 6, hvor 1 er i liten grad og 6 er i stor grad, havner 67 % av totalt 19 respondenter fra direktoratene i nedre deler av skalaen (1-3). Den tilsvarende andelen blant respondenter fra departementene (totalt 18 respondenter) er 23%. 43 Blant dem som svarte på vegne av styringsetatene (37 respondenter) oppga 70% at de ville foreslå endringer (Ja/delvis). 73% fra direktorat/tilsyn ga uttrykk for dette, mens tilsvarende andel i departementene var 67%. Figur 5. Hvilke endringer vil du vurdere å gjøre i tildelingsbrevet for 2018 med bakgrunn i erfaringene fra årsrapport 2016? Multirespons (flere avkrysningsmuligheter). Kilde: KMDs evalueringssurvey sendt til styringsetatene våren 2017. Prosent. Når det gjelder fylkesmennenes vurderinger av ny årsrapporteringsløsning, fremkom det et ønske om en tydeligere veiledning om sammenhengen og skillet mellom tildelingsbrev, VØI og innholdet i årsrapporten. 44 Enkelte opplevde at det var uklart hva det etterspørres rapportering på, og at det ikke var blitt enklere eller bedre enn før. Embetene viste her til at det var vanskelig å forstå hva som skulle besvares når det gjaldt fylkesmannens hovedmål og delmål. Svært mange trakk fram at løsningen virket uoversiktlig, utfordrende å navigere i, og at sammenhengen mellom rapporteringen og styringsdokumentene ikke var god nok. En sentral ambisjon med det nye styringsrammeverket for fylkesmannen var å redusere det samlede omfanget av rapporteringskrav. Når det gjaldt omfang av rapportering i årsrapporten, oppga litt under halvparten av embetene som svarte på undersøkelsen at det opplevdes som passende. Omtrent en tredel mente at omfanget var for stort og omfattende. Samtidig mente noen at omfanget var for lite på enkelte områder.45 Problematikken med dobbeltrapportering, dvs. at man rapporterer identiske resultat i ulike rapporteringssammenhenger, ble trukket fram som en vedvarende utfordring. En annen vedvarende utfordring gjaldt målet om å unngå for mye aktivitetsmåling og i stedet fremme mer resultatmåling. Embetene pekte i denne sammenhengen på det de mente var for mange detaljerte rapporteringskrav som i deres øyne sa lite eller ingenting om måloppnåelse. Samlet sett observerer vi at embetene opplevde at prosessen når det gjaldt rapporteringskrav hadde kommet et stykke på vei. Fremdeles mente likevel mange at rapporteringsomfanget var for stort. 44Til sammen I 351 representanter fra fylkesmannsembetene besvarte KMDs evalueringsundersøkelse rettet mot embetene våren 2017. 45 47 % (av 348 respondenter) svarte «passende», 32% svarte at det var for mange krav/omfattende, mens vel 4 % mente det var for få rapporteringskrav. De resterende 17 % oppga «vet ikke». det de oppfattet som å være svært ulik detaljeringsgrad i styrings-og rapporteringskrav mellom ulike sektorområder. Utfordringer knyttet til mangelfull samordning mellom departementer og direktorater ser også ut til å eksistere fremdeles. Det nye styringsrammeverket hadde videre en målsetting om mer relevant rapportering. Bildet som fremtrer er også her noe nyansert. Vel en tredjedel av embetene mente det i stor grad var lagt opp til relevant rapportering gjennom årsrapportene, men enda flere opplevde at dette bare var tilfelle i en viss grad. I det store bildet var det likevel forholdsvis få som vurderte at det var lagt opp til relevant rapportering i liten grad. Intervjuene i denne følgeevalueringen ga et inntrykk av at fylkesmennene i hovedsak mente at innføringen av det nye styringsrammeverket var et vesentlig og viktig skritt i riktig retning (Rykkja, Rubecksen og Flo 2016). Omleggingen av styringssystemet, og da særlig styringsdokumentene, ga økt oppmerksomhet om fylkesmannens mangfoldige og komplekse oppgaver, og for behovet for tverrsektoriell samordning. Dette opplevde fylkesmennene som positivt. De opplevde også at det var tatt tak i viktige utfordringer, for eksempel det de selv oppfattet som unødvendig detaljstyring. Samtidig ble det pekt på at det var rom for forbedring. Særlig gjaldt dette overlapp mellom styringsdokumentene, mangelfull og ulik operasjonalisering og konkretisering av mål og resultatkrav, og en svært omfattende rapportering. Fylkesmennene var også i intervjuene opptatt av at det var til dels store variasjoner i styringskrav og krav til rapportering fra ulike styringsetater. Våren 2017 sendte vi ut noen oppfølgingsspørsmål knyttet til erfaringer med det nye styringssystemet til et utvalg fylkesmenn. Dette var ikke en representativ undersøkelse, men i hovedsak ble inntrykket fra intervjuene i 2016 bekreftet.47 Det ble for eksempel pekt på at det (fremdeles) var krevende å identifisere hvilken styringsinformasjon som var relevant for det enkelte embete. Tilbakemeldingen var at styringsdokumentene var ryddigere enn tidligere, men at det likevel var vanskelig å få oversikt. Ulikheten mellom oppdrag fra de ulike departementene ble (fremdeles) sett på som for stor, og mange oppdrag som for detaljerte. Med bakgrunn i dette er vårt hovedinntrykk at fylkesmannen ikke opplever at arbeidet med styringsrammeverket er i mål og at det fremdeles er rom for forbedring og forenkling. Dette gjenspeiler også KMDs egne observasjoner underveis i prosessen. Utviklingen mot færre, mer overordnete mål og mer harmonisering av styringssignalene overfor fylkesmennene har for mange av styringsetatene vært en prosess som kom i gang før arbeidet med det nye styringsrammeverket ble etablert. For noen opplevedes altså forenklingen som en gradvis utvikling over ganske mange år. Enkelte mente med bakgrunn i dette at innføringen av det nye styringsrammeverket ikke nødvendigvis representerte noen stor endring. Flere forteller at det har vært en vanskelig prosess både å redusere antall mål og å utarbeide styringsparametere og rapporteringskrav. De endelige formuleringene var ofte resultat av forhandlinger, både innad i direktoratene og i departementene, i tillegg til samtaler med fylkesmennene. Prioriteringen mellom områder har vært vanskelig. 46Dette gjaldt vel 5% (av 351 respondenter) av respondentene i embetene som svarte på KMDs evalueringsundersøkelse våren 2017. 47Til sammen innkom det tre svar fra fylkesmannsembetene. Det hadde vært ønskelig med et større antall svar. En tolkning av forholdsvis få innkomne svar kan være at fylkesmannsembetene ikke har prioritert å svare på våre spørsmål, av ulike årsaker. En annen mulig tolkning er at embetene ikke opplevde endringer fra 2016 til 2017 som å være såpass markante at de trengte å utdype dette i en oppfølgingsundersøkelse. «nye» områder som må prioriteres, typisk fordi det blir politisk oppmerksomhet om bestemte saker, og at det da må være rom for å følge dette opp. Vårt hovedinntrykk er at resultatet så langt, sett fra departementenes side, opplevdes som positivt: «Resultatet synes jeg er veldig bra. Det er veldig bra at vi nå har et tildelingsbrev som dekker alle departementsområdene. Og, det skillet man har gjort mellom virksomhets-og økonomiinstruks og tildelingsbrev, sånn at man kan fokusere på årets leveranse i tildelingsbrevet og faste oppgaver i instruksen, det tror jeg også er bra» (Informant, departement). Arbeidet med innføringen av et nytt styringsrammeverk og omlegging av sentrale styringsdokumenter oppfattes gjennomgående å ha vært en arbeidsintensiv og ressurskrevende øvelse. Dette sees samtidig på som naturlig i innledende faser. Enkelte er opptatt av at omleggingen har vært mer utfordrende for noen sektorer enn for andre. På noen områder, for eksempel når det gjelder miljøforvaltning, klimaområdet eller næringsutvikling, kan det være særlig vanskelig å operasjonalisere styringsparametere og tilhørende resultatmål. Mange av våre informanter formidler at det er vanskelig å vurdere om det blir «mindre» styring som følge av det nye systemet. Noen lurer for eksempel på om det nye styringssystemet i stedet representerer mer en rendyrkning og flytting av styringssignaler. Fra intervju i fylkesmannsembetene får vi inntrykk av at mange mener at rapporteringen har blitt bedre, blant annet ved innføringen av avviksrapportering og gjennom ny elektronisk rapporteringsløsning. Samtidig oppleves rapporteringen (fremdeles) som for omfattende og vanskelig å få oversikt over. Noen opplever at det har vært en negativ utvikling fra 2016 til 2017. Ambisjonen om at det i hovedsak er avvik som skal rapporteres, vurderes ikke som å ha blitt innfridd i den grad det var tiltenkt, og det foregår også nå mye annen rapportering, også utenfor årsrapportene. Det er heller ikke alltid klart hva embetene skal rapportere på eller hva som regnes for et avvik. Også informantene våre i styringsetatene opplevde at rapportering kunne være vanskelig, blant annet fordi det kan være uenigheter om hva det skal rapporteres på, eller hva som skal regnes som rapportering. Forhandlingssystemet innenfor landbruk (reindrift og jordbruksforhandlinger) ble nevnt som eksempel på et område hvor det er behov for rapportering som bryter med årssyklusen til det nye styringssystemet. Det ble også nevnt at fylkesmannen har oversikt og informasjon på områder som det kan være viktig for sentrale myndigheter å få innspill på, men som det nå ikke skal rapporteres på. Styringsetatene fremhevet både fordeler og ulemper ved avviksrapportering. Standardisering ble sett på som en fordel, det legger bedre til rette for å kunne se embetenes aktivitet og måloppnåelse mer helhetlig og på tvers av sektorområder. Noen pekte på at avviksrapportering kan være vanskeligere å få til på enkelte områder, eksempelvis utviklingsoppgaver. Det fremkom også en bevissthet om at utviklingen av dekkende og gode resultatindikatorer var vanskelig på flere områder. Mål og resultatstyring er med andre ord vanskelig i praksis. Informantene viste her til at det kunne være utfordrende å finne gode resultatmål og styringsparametere. På noen områder kan det også være nødvendig å opprettholde en viss grad av aktivitetsstyring. Her ligger det en innebygget spenning i systemet: «Formålet er jo å få til best mulig oppgaveløsning der ute og at embetene iverksetter de tiltakene som er nødvendig ut fra lokale behov og forutsetninger. Samtidig vil det føre til en viss aktivitetsstyring. Det er nødvendig for oss å ha oversikt over hva embetene gjør samtidig som vi skal prøve å være mest mulig generelle. Det er jo et reelt dilemma» (Informant, direktorat). Hvor akutt denne spenningen er, vil variere mellom sektorene og over tid. Det er en forståelse blant flere at ulike sektorer, men også embeter, vil ha ulike styringsforutsetninger og behov. Sett fra styringsetatenes side var det altså fremdeles et behov for aktivitetsstyring og detaljstyring i noen tilfeller. Flere er bevisst på at enkelte målsettinger er svært vanskelig å operasjonalisere, og at resultater kan være svært vanskelig å måle, særlig på områder som innebærer en sektorovergripende tematikk (som for eksempel klimaspørsmål). Noen etterlyser også en mer pragmatisk tilnærming til mål- og resultatstyringssystemet. Samtidig trekkes det også fram at for mye fleksibilitet og embetsspesifikke mål og resultat kan gå på bekostning av andre viktige hensyn, som likebehandling og rettssikkerhet. Balansegangen her kan oppfattes som krevende til tider. Likebehandling kan i noen tilfeller også handle om hva som er mulig å få til: «Et eksempel er kravet om to tilsyn per kommune – her vil det være forskjell på muligheten for å få dette til mellom fylker som har 14 kommuner sammenliknet med fylker som har 44 kommuner. Det er altså ulikt tilsynstrykk. Dette har noe med budsjett-tildelingsmodellen å gjøre også. Antall tilsyn er heller ikke et resultatmål – det er en aktivitet. Effekten av tilsyn er muligens et resultatmål» (informant fra departement). Denne kommentaren illustrerer også et annet viktig poeng og en sentral utfordring knyttet til mål-og resultatstyring i offentlig sektor generelt: Det er fullt mulig å utvikle målparametere, utfordringen er snarere at man kanskje ikke alltid måler det man burde eller ønsker å måle. Aktivitetsmåling er ofte utbredt mens effektmåling, i betydningen samfunnsmessige effekter, er ofte en gjennomgående utfordring. Lignende synspunkt framkom også i intervjuer med embetene: «Vi går fremdeles i den samme fella (...) – det er lettere å beskrive og ta inn aktivitetsmål og mål på kvantitet, og ikke fokusere på resultat. Det er mye vanskeligere å få oversikt over de reelle effektene av det vi gjør, og i noen tilfeller måler vi jo ikke det i det hele tatt. Det burde vi prøve å få inn på en mye bedre måte, men det er jo vanskelig å få til. Her kan kanskje årsrapporteringen bli bedre, og vi burde kanskje rapportere mer på resultater og effekter og ikke på aktiviteter» (informant fra embete). Vår vurdering er at de formelle grepene som er gjort i styringsdokumenter og rapportering har lagt til rette for større oppmerksomhet om mål-og resultatstyring. Den stringente oppdelingen mellom VØI og TB har gjort dokumentene mer oversiktlige og strømlinjeformete, og innføring av en felles målstruktur basert på fylkesmannens hovedroller virker forenklende. Samtidig vil det nok være vanskelig (og kanskje til en viss grad urealistisk) å unngå overlapp helt mellom tildelingsbrev og instruksen. Dette skyldes ikke minst at fylkesmannens oppgaver er komplekse og at det er mange oppdragsgivere. Koblingen som har blitt gjort mellom tildelingsbrevets kapittel 3 (tidsavgrensede oppdrag) og instruksens kapittel 5 (faste oppgaver) bidrar til at man i større grad kan se embetenes samlede oppgaveportefølje i sammenheng og på tvers av sektorområder. Hvordan disse formelle grepene nedfeller seg i praksis over tid, blir imidlertid avgjørende for om omleggingen av styringsrammeverket i sum bidrar til forbedret mål-og resultatstyring på lang sikt. Dette krever ytterligere erfaring med det nye styringsrammeverket både for styringsetatene og for embetene. Gjennom intervjuer med både styringsetater og embeter, og i disse aktørenes vurdering av ny årsrapportløsning, fremkom det at delingen og sammenhengen mellom styringsdokumenter ikke alltid var klart oppfattet eller tydelig nok. Dette gjaldt til dels mellom instruks og tildelingsbrev, men kanskje enda mer mellom disse dokumentene og årsrapportene. Vår anbefaling er derfor at man fortsatt legger til rette for økt kjennskap til styringsdokumentenes struktur og kobling til årsrapportløsningen for relevante aktører. En måte å gjøre det på er gjennom informasjonskurs om elektronisk årsrapportering, i likhet med det som ble gjennomført januar 2017 (beskrevet på side 45). Her kan man vurdere innretningen på kurset og om man skal åpne for at også representanter fra styringsetatene inviteres til å delta. Etter vår vurdering evnet KMD gjennom møtevirksomheten høsten 2016 å etablere en rød tråd i arbeidet med styringsdokumentene (se også omtale i kapittel 3). Møtene bidro til å heve oppmerksomheten både mot det tverrsektorielle aspektet og mer sektorspesifikke hensyn. Møteaktiviteten representerte en anledning til systematisk å holde prosessen i gang med påminnelser om utfordringer, informasjon om utviklingsbildet til andre involverte aktører, og en mulighet for presiseringer og diskusjon mellom ulike styringsetater og KMD. Vårt inntrykk er at KMD har hatt et grunnleggende og bevisst fokus på å gi konstruktive tilbakemeldinger og forslag til styringsetatene, og samtidig vært oppmerksom på hva som har blitt gjort bra av involverte aktører. Dette kan være en nyttig fremgangsmåte som i denne sammenhengen ser ut til å ha bidratt til å skape oppslutning om prosessen og vilje til endring. Inntrykket er videre at det ble lagt til rette for en omfattende gjensidig dialog og mulighet for å ta opp detaljerte forhold som trengte avklaring. Vi vurderer dette som både relasjonsbyggende og avklarende. Tilnærmingen fremmet direkte kommunikasjon og informasjonsflyt og virket til fordel for alle involverte parter. Prosessen virket videre tillitsskapende gjennom å bygge en felles forståelse. Det at møtene i hovedsak involverte departementene fremfor direktoratene, virket til å ansvarliggjøre departementene i styringsprosessen. En slik prosess kan bidra til å understreke at eierskapet for styringen og kontrollansvaret ligger i departementene. Som et prinsipp bør det gjøres vurderinger omkring delegasjon av styringsmyndighet og eierskap til kontrollansvaret, men det bør kanskje i praksis utvises skjønn også her. Slike prosesser kan i noen tilfeller legge et utilbørlig tidspress og kapasitetsføringer på departementer som kanskje allerede har ressursutfordringer. Sett opp mot ambisjonene i styringsrammeverket ser det ut til at utviklingen har gått i riktig retning på noen områder. Antallet hovedmål og delmål var på omtrent samme nivå i 2016 og 2017, mens antallet resultatmål jevnt over ble redusert. For embetene samlet sett var det en viss reduksjon i antallet oppdrag og i enda større grad i oppgaver. Imidlertid har rapporteringskravene i tildelingsbrevet i perioden økt. Målsettingen om å redusere rapportering ser derfor ikke ut til å ha blitt innfridd fullt ut. Rapporteringsomfanget oppleves fremdeles å være for stort og omfattende, tilleggsrapportering er også en utfordring. Etter vår vurdering bør man fortsatt ha ambisjoner med en reduksjon i rapporteringsomfang og i størst mulig grad holde tilleggsrapportering til et minimum. Rapporteringstrykket overfor embetene virker fremdeles lite differensierte ut fra embetenes ulike forutsetninger og egenart. Vår anbefaling er å se nærmere på mulighetene for mer tilpassede rapporteringskrav overfor enkeltembeter, samt et videreført fokus på reduksjon i omfang av rapporteringskrav. Vi mener det ligger et potensiale i å se rapporteringskrav i lys av embetsspesifikke forhold i enda større grad enn tilfellet er nå. Dette vil også legge til rette for mer relevant rapportering. Vi anbefaler også at man i utformingen av nye styringsdokumenter og styringskrav har særskilt oppmerksomhet på om styringsetatene får den styringsinformasjon som behøves. Med et lengre tidsspenn enn det denne evalueringen legger opp til vil det være mulig å observere denne utviklingen ytterligere. Basert på de formelle grep som er gjort i styringsdokumentene i 2016 og 2017, og tilbakemeldingene fra styringsetatene og fylkesmannsembetene, er vår konklusjon at det har skjedd en viss forbedring og forenkling av styringsrammeverket for fylkesmannen. Delingen mellom faste oppgaver i VØI og tidsavgrensede oppdrag i tildelingsbrevet har vært et ledd i dette. Ny målstruktur med hovedmål, delmål, styringsparametere og resultatmål legger et godt grunnlag for en slik forenkling og forbedring, både generelt og på tvers av sektordepartementene. fagdepartementer vil kunne bidra til en styrket samordning, samtidig som det oppfordrer styringsetatene til å legge til grunn et mer helhetlig perspektiv i sin styringsrelasjon overfor embetene. Innføring av ny elektronisk årsrapportløsning innebærer også en forenkling, som også ser ut til å gi samordningsgevinster. Imidlertid vil vi fremheve at disse grepenes reelle effekt i stor grad vil avhenge av hvordan styringsrammeverket praktiseres og oppleves av involverte aktører i tiden fremover. Evalueringen av den nye årsrapporteringsløsningen og hvordan den opplevdes ga viktig informasjon. Våre anbefalinger er at man i tiden fremover også ser på mulighetene for å legge til rette for en sammenligning på tvers, ikke bare for talldelen av årsrapporten, men også de kvalitative aspektene. Evalueringene av rapporteringsløsningen bør derfor videreføres slik at man kan danne seg et bilde av hvordan dette fungerer og utvikler seg over tid. Praksisen med skriftlige tilbakemeldinger på foreløpige styringsdokumenter, selv om dette ikke kom som følge av nytt rammeverk, vil kanskje være av enda større nytteverdi i en innkjøringsprosess med endrede styringsdokumenter for fylkesmannen. Flere av embetene og styringsetatene har gitt uttrykk for at forsøket på å formulere overordnede og generelle mål, og reduksjon i og omlegging av rapportering, noen ganger har gått for langt, og resultert i mangel på styringsinformasjon eller mangelfull konkretisering av hvordan embetene skal løse og rapportere på sine aktiviteter. Etter vår vurdering handler ikke dette bare om å kunne ivareta styringsaspektet overfor embetene på en god måte, men også om i hvilken grad styringsetatene kan videreformidle styringsinformasjon til andre aktører, for eksempel Riksrevisjonen. Embetene peker også på at det i noen tilfeller er en motsatt problemstilling som gjør seg gjeldende og at det fremdeles er for mye detaljstyring. Til tider veldig detaljerte oppdrag, oppgaver og rapporteringskrav bidrar ikke til å øke embetenes lokale handlingsrom, og kan virke begrensende på styringsetatenes utnyttelse av fylkesmannens lokale kompetanse. Embetene har også vist til utfordringer knyttet til målbarhet, at man fortsatt i stor grad måler aktiviteter fremfor resultater/effekter. Det er i tillegg for enkelte områder uklart hva man skal rapportere på og hva som er et avvik. Vi anbefaler at de områdene dette gjelder får særlig oppmerksomhet i utarbeidelsen av nye styringsdokumenter for embetene, og at man har et større fokus på balansegangen mellom reelle styringsbehov og fylkesmannens lokale handlingsrom. Mål-og resultatstyring ser ut for å være en krevende øvelse, både for styringsetatene som skal formulere overordnede mål og relevante resultatkrav, og for embetene som skal rapportere basert på egne prestasjoner. Balansegangen mellom aktivitetsmåling og resultatmåling kan være utfordrende, og i noen tilfeller er det behov for detaljstyring. Dette er forhold som må veies mot hverandre i konkrete tilfeller. Vi observerer at man i den samlede styringen av fylkesmannen har klart å dreie styringen mer i retning av mål-og resultatstyring. Vår oppfatning er likevel at det ofte er enklere å måle aktivitet fremfor resultat, og at det rettes for lite fokus på de samfunnsmessige effektene av det fylkesmannen gjør. Problemstillingen er ikke avgrenset til fylkesmannen, men gjelder generelt i offentlig sektor og i diskusjonen rundt mål-og resultatstyring. Slike effekter er viktigere enn å telle antall mål og rapporteringskrav, og bør derfor ha forrang i en styringsrelasjon. Våre vurderinger når det gjelder de delene det nye styringsrammeverket som er diskutert i dette kapitlet, kan oppsummeres på følgende måte: Det har skjedd en betydelig forenkling og forbedring av styringsdokumentene sammenlignet med tidligere: hovedmål, delmål, styringsparametere, resultatmål, oppdrag og oppgaver er mer tydeliggjort og spesifisert i styringsdokumentene etter innføringen av det nye styringsrammeverket. økonomiinstruksen, og hva som skal inngå i disse dokumentene, bidrar også til en rydding mellom dokumentene som virker forenklede og forbedrer styringsdokumentene. Vår egen gjennomgang av styringsdokumentene, samt våre informanters oppfatninger støtter i hovedsak opp om dette. Imidlertid viser vår gjennomgang av styringskrav i styringsdokumentene at rapporteringstrykket fremdeles er stort, for lite differensiert i forhold til enkeltembeter og har i noen tilfeller også økt (særlig rapporteringskrav i tildelingsbrevet). Våre informanter viser også til tilfeller av «dobbeltrapportering». Dette bidrar til å moderere forestillingen om hvor forbedrede og forenklede styringsdokumentene er blitt. Ifølge våre informanter ser det ut til at forenklingen i form av mer overordnede og generelle mål i noen tilfeller har gått for langt, og på bekostning av nødvendig styringsinformasjon til styringsetatene. Dette kan sees på som en utilsiktet virkning av omleggingen. Etter vår vurdering kan dette være et overgangsfenomen som vil miste noe av sin relevans ettersom aktørene får mer erfaring og kjennskap til det nye styringsrammeverket. Detter innebærer likevel ikke at man bør vente til så skjer. Vi anbefaler at man systematisk kanaliserer oppmerksomhet mot behovet for styringsinformasjon som et selvstendig punkt i utarbeidelsen av de årlige styringskravene til embetene. På sikt bør styringsetatene selv ta et ansvar for dette, for eksempel ved at det integreres i en sjekk-punktliste for styringsetatene som kan utarbeides av KMD. I en overgangsfase, som implementeringen av det nye styringsrammeverket på nåværende tidspunkt fremdeles befinner seg i, bør dette også være et eget fokusområde i de foreslåtte videreførte bilaterale møtene mellom KMD og det enkelte fagdepartement i utarbeidelsen av styringsdokumenter. Samordningsfokuset i styringsdokumentene er langt tydeligere til stede nå, gjennom bruk av tverrsektorielle mål, oppdrag og oppgaver. Både tildelingsbrevet og virksomhets-og økonomiinstruksen er strukturert ut fra tverrgående problemstillinger. Dette er en klar forbedring sammenlignet med tidligere. Etter vår vurdering kan den nye strukturen på embetenes årsrapporter, og da talldelen av dem, legge til rette for bedre samordning av informasjon fra embetene på tvers av sektorområdene, selv om dette ennå er vanskelig å vurdere effekten av. Organisering av prosessen rundt utarbeidelse av nye styringsdokumenter viste hvordan det nye rammeverket ble tatt i bruk i praksis, og har også ført til en bedre samordnet styringsdialog, både mellom styringsetatene og overfor fylkesmannsembetene. Våre vurderinger er basert både på gjennomgang av styringsdokumentene, men også etter å ha deltatt som møteobservatør på flere møter høsten 2016 i forbindelse med utarbeidelse av styringsdokumenter for 2017. Våre informanter pekte også på at omleggingen av styringsdokumentene har bidratt til å øke bevisstheten mot tverrsektorielle aspekter. Embetene opplever foreløpig ikke at fylkesmannens handlingsrom er nevneverdig bedre ivaretatt gjennom omleggingen av styringsdokumentene. Vi vil likevel vise til at formulering av mer overordnede mål kombinert med reduksjon i antall styringskrav og særlig resultatmål generelt sett vil kunne legge til rette for økt lokalt handlingsrom. Vi observerer gjennom vår gjennomgang av styringsdokumentene for 2016 og 2017 at antallet styringskrav og resultatmål for embetene samlet sett viser noe nedgang, men samtidig at rapporteringskrav i tildelingsbrevet har økt. sektordepartementene. Basert på at antallet rapporteringskrav i tildelingsbrevet har økt, ser vi derfor ikke at målsettingen om større handlingsrom for fylkesmannen som innfridd som følge av omleggingen av styringsdokumentene. Om den grunnleggende utfordringen er at handlingsrommet ikke er blitt større, eller at fylkesmannen ikke evner å ta i bruk eksisterende handlingsrom, er det ikke grunnlag for å si noe konkret om i denne evalueringen. Dette er et spørsmål som eventuelt kan forfølges i videre utredning eller forskning. Omleggingen av styringsdokumentene har generelt ført til færre mål på strategisk viktige områder. Bruk av hovedmål, delmål og felles målstruktur i tildelingsbrevet bidrar til dette. Økt bruk av tverrsektorielle mål virker også særlig til reduksjon i antall mål i styringsdokumentene ved at flere styringsetater samordner seg. Vår gjennomgang av styringsdokumentene viser at antallet hovedmål lå fast fra 2016 til 2017. Vi observerte likevel økning i antall delmål i perioden, selv om dette må sies å være beskjedent. Det er uklart om målsettingen om mer relevant rapportering er innfridd gjennom endringen av styringsdokumentene. Omleggingen av styringsdokumentene og ny årsrapportløsning legger et grunnlag for mer relevant rapportering, men det ser ikke ut for at man har kommet helt i mål her ennå. Både embeter og styringsetater viser til at det fremdeles foregår mye aktivitetsmåling, som ikke nødvendigvis sier noe om måloppnåelse, fremfor resultat- og effektmåling. Vår egen gjennomgang av styringsdokumentene som viste til liten grad av differensiering i rapporteringskrav som stilles til embetene fra styringsetatene, bidrar også til å så tvil om målsettingen med relevant rapportering er innfridd. Organisering og avvikling av styringsmøter er ett av de elementene som er blitt markant endret gjennom innføringen av et nytt styringsrammeverk. Difi hadde allerede i sin kartlegging av erfaringene med styringen av fylkesmannen fra 2012 tegnet et bilde av en møtestruktur som ikke fungerte optimalt i styringssammenheng, og som hadde behov for vitalisering. Rapporten festet seg spesielt ved den store ulikheten styringsetatene imellom når det gjaldt form, ressursbruk og kvalitet på de sektorvise styringsmøtene. Også fylkesmannsmøtenes formålstjenlighet som kanal for styring ble trukket i tvil. Blant annet ble den ofte mangelfulle tilstedeværelsen fra styringsetatene, og da særlig fra toppledelsen, drøftet som et sentralt problem (Difi 2012: 19–25). I sitt forslag til nytt styringssystem fra 2015, pekte også KMD på vesentlige svakheter med den etablerte møtestrukturen. I styringen var det et stort antall møter fordelt på mange sektorer, med ulikt innhold og frekvens. Bare i det inneværende året var det avviklet eller planlagt i overkant av 90 møter som ble betegnet som styringsmøter. Dette bidro etter KMDs mening til uklarhet knyttet til når og hvordan styringssignaler ble gitt og hva som faktisk var formålet med den enkelte møtearena. Det hadde over tid oppstått avvik fra regelverk og vanlig praksis for etatsstyring, for eksempel i form av styringsmøter der embetsledelsen ikke deltok, og manglende dokumentasjon av styringssignal. I sum ble derfor møtene ressurskrevende både for styringsetatene og for embetene. Departementet understreket at det som administrativt ansvarlig departement selv hadde vært for tilbakeholdent i utøvelse av sin samordningsrolle. KMD hadde hovedsakelig sett det som sin funksjon å tilrettelegge og koordinere. Styringsetatene hadde hatt et (for) stort handlingsrom for sektorvis tilpasning av styringsdialogen, noe som over tid hadde skapt en «styringsmessig utfordring». (KMD 2015:11, 13, 22). I forslaget til nytt styringssystem ble endringene i møtestrukturen ikke markedsført som noen omveltning, men som «i hovedsak en justering av dagens styring» (KMD 2015:23). Det er imidlertid ingen tvil om at omleggingen innebar en betydelig endring på flere punkter. Samtlige av departementets hovedprinsipper skinner etter vår mening tydelig igjennom i møtestrukturen som ble skissert i 2015. Om vi skal gjøre et forsøk på å fange essensen i omleggingen av møtestrukturen, er det tre ambisjoner eller grupper av motiver som utmerker seg: For det første er ambisjonen om styrket samordning åpenbar. Omleggingens mål om mer samordnet viser gjennom vektlegging av rollebaserte mål og delmål, og av måloppnåelse på tvers av styringsetater og på tvers av fylker. Samordningen handler ikke bare om den tverrsektorielle styringen; man etterstreber også en mer ensartet praksis når det gjelder den sektorbaserte styringen – blant annet i frekvens, form, ressursbruk og kvalitet på sektorvise styringsmøter. Samordningsambisjonen er også tydelig til stede gjennom den tette koblingen mellom styringsmøtene og styringsdokumentene; i ønsket om å bygge de ulike styringsvirkemidlene sammen i ett integrert styringssystem. For det andre er ønsket om økt kvalitet i styringen tydelig til stede. Dette motivet har flere dimensjoner, og den mest iøynefallende er grepene som blir tatt for å tydeliggjøre hva som faktisk er styring – ved å skape et skille mellom «styring» og «fag», og la dette skillet ligge til grunn for de ulike møtekategorier (se nedenfor). Dette styrker også forutsetningene for dokumentasjon og etterprøvbarhet, altså for den demokratiske kontrollen knyttet til styringsrelasjonen mellom sentral lederskap og de utøvende ledd. Ønsket om en kvalitativ styrking av styringen syner ellers igjen ved å legge vekt på erfaringsutveksling: Selve begrepet styringsdialog anskueliggjør da også at styring ikke bare handler om en effektiv måte å avlevere «kommandoer» på, men om å legge til rette for læring gjennom meningsutvekslinger på tvers i styringssystemet om forutsetningene for styring og om utvikling av styring. For å styrke kvaliteten blir det også lagt vekt på forpliktende involvering av samtlige styringsetater, gjennom etablering av arenaer der alle aktører i styringssystemet er til stede. For det tredje synes resultatorientering å være et nøkkelord for å gripe omleggingen av møtestrukturen. Det er et underliggende premiss at styringen skal endres slik at man gjennom målformuleringer, styringskrav og rapporteringskrav løfter frem effektene eller konsekvensene av fylkesmannsembetets virksomhet, fremfor aktivitetene: Hva man oppnår skal være viktigere enn hva man gjør, for å si det enkelt. Ambisjonen om å sondre tydeligere mellom «styring» og «fag» ble gjort gjennom det nye styringsrammeverket ved å etablere et mer fundamentalt skille mellom styringsmøter og fagmøter, og å definere sistnevnte arena klart ut av styringsdialogen. Styringsmøtene ble igjen delt i to kategorier; de felles etatsstyringsmøtene og de sektorvise styringsmøtene. Det felles etatsstyringsmøtet fremstår som den største nyskapningen i møtestrukturen. Dette var et «toppmøte» mellom oppdragsgiverne på sentralt hold og embetsledelsen ute i de enkelte fylkene; og inkluderte ledelsen i berørte avdelinger i DFU-departementene og eventuelt berørte direktorater eller tilsyn, samt samtlige av landets fylkesmenn og assisterende fylkesmenn. Det ble fra KMDs side lagt opp til avvikling av ett slikt møte årlig, lagt til årsskiftet april/mai, men med mulighet for å avvikle flere årlige møter «på sikt». Det felles etatsstyringsmøtet skulle ledes fra KMD, men departementet ville involvere bredt i forberedelse og oppfølging av møtet, for å sikre godt samarbeid, klar rolleforståelse og god struktur. Møtet var tenkt som et forum for formidling og utdypning av styringssignalene gitt i styringsdokumentene, og skulle gi mulighet for å følge opp resultatene og oppgaveløsningen. Kravene til dokumentasjon ble tydelig understreket: Styringsdialogen skulle dokumenteres, og kopi av referat oversendes Riksrevisjonen. Det felles etatsstyringsmøtet ble planlagt strukturert rundt kravene stilt i tildelingsbrevet og årsrapportene, og var på denne måten ment å bidra til å innfri ambisjonen om å bruke disse rapportene mer aktivt i styringen av embetene. Tilbakemeldingen til embetene skulle ta utgangspunkt i rollebaserte mål og delmål, noe som i praksis innebar at man ville fokusere på måloppnåelse på tvers av eller samlet for flere av sektorene der samordnet innsats var relevant. Fokus ble dessuten rettet mot den samlete måloppnåelsen for embetene, og dermed også på forskjeller embetene imellom. Møtene var ment å gi styringsetatene mulighet til å påvirke og følge opp resultatene og oppgaveløsningen, å fungere som gode arenaer for erfaringsutveksling og samarbeid embetene imellom, og sikre at man skulle kunne høste av og raskt nyttiggjøre seg læringseffektene fra det foregående år (KMD 2015: 19–20). I intervjuer prosjektet har gjennomført, har informanter (bl.a. fra KMD) også poengtert at disse møtene skulle bidra til en mer samordnet styringsdialog og oppmerksomhet både om sektorspesifikke og tverrsektorielle problemstillinger. Ved å samle alle de relevante aktørene på ett møte, var tanken å sørge for både vertikal og horisontal samordning, samt bevisstgjøring om styringskrav. De sektorvise styringsmøter representerte et mindre brudd med det gamle, da slike møter allerede hadde eksistert siden 1990-tallet, men det nye rammeverket innebar generelt et fremstøt på å skape mer ensartet praksis og tydeligere forutsetninger for styringen. delmål for hver enkelt sektor og eventuell oppfølging av rapporterte avvik på faste oppgaver. Embetsledelsen skulle alltid være representert på disse møtene, som forøvrig skulle være varslet i tildelingsbrev og fremgå av felles møtekalender, og som skulle dokumenteres gjennom referat til Riksrevisjonen. Standardiseringen hadde sine grenser: Møtene måtte, ifølge KMD, tilpasses hver enkelt virksomhets egenart, samt risiko og vesentlighet. Hvert enkelt fagdepartement avgjorde møtehyppighet, om møtene skulle avholdes med hvert enkelt embete eller felles for flere/alle embeter, og om de skulle avvikles i samarbeid med andre departementer (KMD 2015: 21). Ved å innskjerpe rammene rundt styringsmøtene, var det naturlig at KMD også måtte ta stilling til hvordan man skulle organisere overlegninger mellom oppdragsgiver og oppgaveløser som ikke innebar «styring». Begrepet «fagmøte» ble fra nå av tatt i bruk om møter som ivaretok den faglige dialogen mellom sentrale faginstanser og fylkesmannsembetene, og skulle dekke behovet for «faglige avklaringer, og omfatte tolkning av regelverk, opplæring, saksbehandlingsrutiner, fagkonferanser og lignende». Møtene skulle ikke brukes til å gi nye styringssignaler eller diskutere ressurser, og det ble ikke stilt krav til deltagelse fra embetsledelsen, og ikke til dokumentasjon, heller ikke i form av referat til Riksrevisjonen. Formidling av styringssignaler gjennom fagmøter (slik KMD erfarte ble praktisert) innebar en ekstra møtebelastning ut over det som fremkom av møtekalenderen i tildelingsbrevet. Det gjorde «styringssignalene utydelige og vanskeliggjør mulighet for god ressursforvaltning og korrekt rapportering», understreket KMD. Fylkesmannsmøtene, som til nå hadde vært avviklet fire ganger årlig, hadde tidligere vært definert som en del av styringsdialogen, men ble nå avviklet i sitt tradisjonelle format. Det kunne være aktuelt å videreføre ett eller flere av fylkesmannsmøtene som fagmøter, men hyppighet og omfang skulle da vurderes fra år til år (KMD 2015:21–22). I følgende delkapittel vil vi gjøre rede for observasjoner samt data fra surveyer og intervjuer som gir et innblikk i hvordan den nye møtestrukturen fungerte i praksis. Prosjektet legger desidert mest vekt på de arenaene der bruddet med det gamle var tydeligst, nemlig gjennom reformene i de felles arenaene for embetsledelsene og styringsetatene. Når det gjelder den viktigste nyvinningen, de felles etatsstyringsmøtene, var prosjektgruppen til stede som observatører på de to første møtene som ble avviklet, i Oslo henholdsvis 26.– 27. april 2016 og 27.– 28. april 2017. Fra begge disse møtene foreligger det detaljerte referater (utarbeidet bl.a. med sikte på dokumentasjon overfor Riksrevisjonen) samt PP-presentasjoner fra innledninger og forberedte kommentarer. I etterkant av møtene ble det forøvrig foretatt evalueringssurveyer i regi av KMD, som prosjektgruppen også har nyttiggjort seg. Dette materialet ble i etterkant av møtene også gjort tilgjengelig på FM-nett. Prinsipielt sett var en av de viktigste forskjellene mellom de to etatsstyringsmøtene at ikke alle komponenter av det nye systemet var på plass ved 2016-møtet. Møtet i 2017 var det første der bl.a. de nye elektroniske løsningene for årsrapportering var realisert. Flere av de mest påfallende forskjellene var forøvrig av mer praktisk karakter. Selve møtelokalet var i 2016 preget av vanskelig akustikk og dårlige arbeidsforhold for flere av deltagerne, noe som også ble påtalt i den påfølgende surveyen. Begge forhold var vesentlig forbedret til 2017. Også når det gjaldt regien, i betydningen tidsstyringen, skilte de to møtene seg fra hverandre. Tempoet var høyt og regien stram i 2016; noe som ble påtalt som et problematisk trekk i den påfølgende surveyen. Programmet var da også adskillige hakk mer romslig i 2017. Begge møtene var strukturert, som bebudet i forslaget til nytt styringsrammeverk, som en diskusjon basert på styringsetatenes krav og fylkesmennenes rapportering. De enkelte programpostene var organisert på en slik måte at styringsetatene hadde «utspillet» (gjennom sin allmenne tilbakemelding basert på måloppnåelse knyttet til rollebaserte mål og delmål), mens en utvalgt representant for fylkesmannssiden «responderte», før det ble åpnet for diskusjon mellom partene med en representant for den aktuelle styringsetaten som ordstyrer. Programmet på begge samlinger bar tydelig merke av at det var lagt ned en betydelig innsats for finne temaer som var sektorovergripende av natur, og som på den ene siden løftet frem fylkesmannen rolleutøvelse, og på den andre siden involverte eller burde være relevant for flere styringsetater. Ved innledningen til møtet i 2017 ble det da også poengtert fra KMDs side at arbeidet med å forberede møtet hadde stil krav til samarbeid styringsetatene imellom, og at arbeidet med å identifisere gode, tverrsektorielle temaer i seg selv gav en viss samordningsgevinst. Det nye styringsrammeverket innebærer, som tidligere skissert, at hvert enkelt embete vil ha fått en skriftlig tilbakemelding på årsrapporten i forkant av det felles etatsstyringsmøtet, slik at den muntlige tilbakemeldingen under selve møtet kan være mer allmenn i formen, myntet på embetene under ett. Observatørene festet seg ved at styringsetatene i sin tilbakemelding på årsrapportene jevnt over synes å ha lagt seg på en felles linje mht. formidling av positiv og negativ respons: Positiv kritikk knyttet til graden av måloppnåelse i det foregående året kunne være generell, myntet på samtlige embeter, men ofte også spesifikk, på en slik måte at enkeltembeter som hadde utmerket seg positivt ble løftet frem med navns nevnelse. Denne formen for positiv oppmerksomhet ga seg dessuten noe mer subtile uttrykk: Når enkeltembeter var invitert til å være med på å innlede til diskusjon, fungerte dette som regel også som et klapp på skulderen for innsats litt ut over det vanlige. Negativ kritikk ble derimot servert på en slik måte at enkeltembeter ikke ble «hengt ut»; karakteristisk nok ble det bare gjort eksplisitt hvem som var adressatene for denne formen for målrettet kritikk når fylkesmenn som mente seg urettmessig kritisert gjennom den skriftlige tilbakemeldingen på årsrapporten tok til motmæle i løpet av diskusjonen. Den grunnleggende forutsetningen for etatsstyringsmøtet – at dette er arena for møte mellom på den ene siden «aktører som bestiller» og på den andre siden «aktører som utfører» - var hele tiden til stede i diskusjonen. Like fullt oppfattet vi som observatører at samtalen i realiteten var preget av symmetri eller likeverdighet mellom partene, og på mange måter kan man si at møteformen la opp til at det ble gitt like tydelige signaler oppover som nedover. Fylkesmennene gav tydelig uttrykk for hva de fant kritikkverdig i statlig styring, men var samtidig rause og konkrete i sin ros av hva de opplevde fungerte godt (eller iallfall bedre enn tidligere) på sentralt hold. Graden av konfrontasjon må kunne karakteriseres som relativt lav under begge møtene, selv om det forekom enkelte uttrykk for frustrasjon fra fylkesmannshold; gjerne fra embeter som mente seg utsatt for urettmessig kritikk, eller som ytret seg om uheldige forhold av allmenn karakter knyttet til den statlige styringen. Drøftingen under etatsstyringsmøtet gikk naturligvis i hovedsak på den saklige substansen under hver enkelt programpost, men inneholdt også metarefleksjoner knyttet til styringssystemet i seg selv. Flere embeter kritiserte i 2017 styringsetatene for å stille detaljerte og nærgående rapporteringskrav, der man ved konsekvent etterlevelse av VØI kun skulle rapportere avvik. I dette tilfellet kom møteleder KMD sine kollegaer på sentralt hold til unnsetning og manet fylkesmennene til tålmodighet. Flere av postene samme år hadde ellers det til felles at det ble artikulert et ønske om å løfte frem effektene av fylkesmannens arbeid i sterkere grad; det burde med andre ord handle mindre om hva som var gjort eller utført og mer av konsekvensene av arbeidet. ressursbruk selv etter at ressursene var innebygget i de økonomiske rammer – og en annen kritikk fra samme hold, rettet mot en påstått mangelfull evne hos styringsetatene til å prioritere, i betydningen å spesifisere hva som skulle prioriteres ned når noe annet skulle prioriteres opp. Under det første etatsstyringsmøtet registrerte observatørene uttrykk for tilfredshet fra flere av representantene fra fylkesmannsembetene over at så mange «toppfolk» var til stede fra styringsetatene; mennesker som var i posisjon til å kunne uttale seg forpliktende på vegne av sine respektive enheter – noe som de ikke nødvendigvis var vant med fra de tradisjonelle fylkesmannsmøtene. Men både i 2016 og i 2017 ble det tynnet ut i rekkene blant deltagerne fra styringsetatene underveis i møtene. Det synes åpenbart at flere av de påmeldte deltakerne på styringssiden hadde blinket seg ut enkeltstående programposter de ønsket å delta på, og bevisst avstod fra de andre. Under møtet i 2017, der tempoet som tidligere nevnt var skrudd ned sammenlignet med året i forveien, ble programposter fremskjøvet for å unngå for lange pauser. Minst én deltaker som hadde blinket seg ut én spesifikk programpost og dukket opp «i tide» ut fra programmet, måtte konstatere at posten allerede var ferdigdiskutert da vedkommende møtte frem. På siste post på dag to av programmet på fredagen, var det 13 personer igjen fra styringsetatene, mot 42 forhåndsinnmeldte. I etterkant av etatsstyringsmøtene både i 2016 og i 2017 ble det sendt ut evalueringssurveyer til møtedeltagerne i regi av KMD, og vi skal kort kommentere noen trekk ved tilbakemeldingene.48 Etter møtet i 2016 kunne et klart flertall av deltakerne melde om positive erfaringer:49Hele 81 % av samtlige opplevde etatsstyringsmøtet som nyttig, og 75 % oppfattet sammensetningen av programmet som hensiktsmessig. Svarfordelingen viste forøvrig at graden av tilfredshet gjennomgående var høyere på fylkesmannssiden enn blant styringsetatene. På fylkesmannssiden svarte hele 90 % at de opplevde de skriftlige tilbakemeldingene på årsrapportene som ble gitt forut for møtet som nyttige, og 83 % oppfattet at diskusjonene gjenspeilte styringsutfordringer som var relevante for embetet. Fylkesmennenes tilfredshet med møtet i 2016 ble bekreftet gjennom intervjuer som ble foretatt fra evalueringsprosjektets side i etterkant av møtet (Rykkja, Rubecksen og Flo 2016). Intervjuer prosjektet foretok med informanter i de sentrale styringsetatene, viste forøvrig at forventningene til det første etatsstyringsmøtet i 2016 allment hadde vært heller lave. Det hadde vært stor spenning og skepsis, men de fleste ble positivt overrasket. Blant representantene for sentrale styringsetater ble det like fullt gjennom surveyen gitt uttrykk for at enkelte programposter var mindre relevante, og i de skriftlige tilbakemeldingene ble det bl.a. hevdet at enkelte poster bar mer preg av å være et «sektoroppdrag» enn et tema med relevans på tvers av fagområder. Enkelte som ytret seg på sentralt hold stilte seg dessuten kritisk til at mange sektormyndigheter skulle være til stede på hele møtet. Tilbakemeldingene etter møtet i 2017 var også i hovedsak positive, men resultatene fra surveyen avdekket enda større forskjeller i tilfredshet mellom de jevnt over fornøyde representantene for fylkesmannsembetene og de noe mindre fornøyde representantene for styringsetatene.50Dette kan ha sammenheng med at man i 2017 målte graden av tilfredshet ut fra «tydelighet i styringssignal under de enkelte programposter», ikke «relevans i styringssammenheng», som i 2016. 48 En mer detaljert beskrivelse av 2016-surveyen finnes i Rykkja, Rubecksen og Flo 2016. De to surveyene inneholdt forøvrig ulike spørsmål, og ga ikke systematisk sammenliknbare svar. 49 Alle henvisninger til prosentandeler nedenfor tar utgangspunkt i andelen respondenter svarte 5 eller 6 innenfor en skala fra 1 til 6 (der 6 markerte størst nytte, størst relevans osv.). 50 Dette kan ha sammenheng med at man i 2017 målte graden av tilfredshet mht. «tydelighet i styringssignal under de enkelte programposter», ikke «relevans i styringssammenheng», som i 2016. ikke»-andelen var relativt stor på flere av disse spørsmålene, er det rimelig å konkludere med at det er vanskeligere å vurdere tydeligheten enn relevansen av programposten som beveger seg i ytterkant av ens eget ansvarsområde og interessefelt. Dette ser vi også av vurderingen av programmet; som i 2016 var det kritikk blant representantene for styringsetatene mot enkelte poster som ble oppfattet som for detaljorienterte. Flere på «fylkesmannssiden» så det som beklagelig at styringsetatene ikke gjennomgående var til stede. I intervjuene med et utvalg representanter for fylkesmannsembetet ble dette poenget ytterlige understreket – mens det på styringssiden var flere som poengterte at det var krevende (eller burde være unødvendig) for statlige ledere å bruke to hele dager til et slikt møte. I kommentarfeltet i surveyen fra 2017, ble dette poenget ytret i klartekst av én av respondent i styringsetatene: «Det kan ikke forventes at alle deltar på hele programmet. Dette er imidlertid ikke noen entydig holdning på styringssiden. Som én av informantene fra et fagdepartement understreket i intervju med oss med henvisning det første etatsstyringsmøtet i 2016; det var viktig at styringsetatene var til stede på hele møtet. «For det har noe [å gjøre] med å se helheten. Hvis en bare er og hører på sitt, da tar en jo ikke ansvar for helheten, og en får ikke den forståelsen for den settingen som fylkesmannen skal operere i, og en kan [ved å være til stede på hele møtet] også se koblinger som en ikke har sett tidligere.». Som nevnt innledningsvis i kapitlet, innebar innføringen av det nye styringsrammeverket slutten for fylkesmannsmøtene etter tradisjonelt mønster. Arenaen ble definert ut fra den formelle styringsdialogen, og eventuell videreføring måtte skje i form av fagmøter. Et interessant spørsmål i vår sammenheng, er da hvorvidt disse fagmøtene, som forutsatt, ble holdt fri for nye styringssignaler og ressursdiskusjon, og ble forbeholdt faglige avklaringer av typen tolkning av regelverk, opplæring, saksbehandlingsrutiner, fagkonferanser og lignende. Observatørene var til stede under ett fagmøte, avviklet i Tønsberg 15.–17. juni 2016. Dette var planlagt og berammet før det nye styringsrammeverket var vedtatt, i tradisjonen etter de tradisjonelle, såkalte store fylkesmannsmøtene – og møtet syntes da også i hovedsak å bli gjennomført etter gammelt mønster. Programmet var bygget opp rundt innledning og diskusjon knyttet til et utvalg enkelttemaer med relevans for samtlige embeter, uten den samme eksplisitte forankringen i det formelle styringssystemet og den uten kollektiv deltakelse fra styringsetatene. Sett fra observatørenes side, speilet dette fagmøtet like fullt ikke en helt klar ambisjon om «å holde styringen utenfor». Tvert imot; kommunereformen var på dette tidspunktet på vei over fra den fasen der kommunene skulle gjøre sine vedtak, til den fasen der fylkesmennene skulle skrive sine tilrådninger. Blant fylkesmennene var det spenning knyttet til hvilke avklaringer de ville få (og ikke få) fra departementets politiske ledelse, i form av klargjorte premisser for arbeidet med tilrådningene. Noen klarere signaler mht. hvilket spillerom de skulle ha til å komme med anbefalinger i strid med kommunens egne preferanser, kom ikke. Derimot ble det artikulert klare nye forventninger knyttet til håndtering av kommunenes tidsfrister (som ble lempet noe på), og embetene ble spesifikt bedt om å skissere hvilken kommunestruktur de så potensial for på noe lengre sikt, etter kommunereformen. Sett fra observatørenes side, kunne avklaringene som kom fra politisk lederskap om kommunereformen med større rett rubriseres som «nye styringssignaler» enn som «faglige avklaringer» eller utdypning av tidligere styringssignaler. Prosjektgruppen har ikke vært til stede på senere fagmøter, men konstaterer at det har vært avviklet flere fellesmøter i regi av Fylkesmennenes arbeidsutvalg, om enn under noe vekslende merkelapper.51 I programmet for et slikt møte avviklet i Oslo den 11. og 12. oktober 2017, fantes poster som bar tittelen «Nye resultatmål», med innledning ved direktøren for en av de sentrale styringsetatene, og påfølgende spørsmål og kommentarer, og en annen post med tittelen «Statsbudsjettet 2018», med innledning ved en statssekretær i KMD og påfølgende kommentarer. Uten at vi kan vite noe sikkert, er det grunn til å tro at «fagmøtets grenser», slik de er definert i det nye styringsrammeverket, kan ha blitt utfordret under disse postene. Fylkesmannsmøtene har tradisjonelt vært en arena der fylkesmennene har kunnet treffe og diskutere representanter for politisk lederskap, ansikt til ansikt, for eksempel i forbindelse med store nasjonale reformer. Denne formen for møter har ikke noen plass innenfor det felles etatsstyringsmøtet. Karakteristisk nok hadde kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen behov for å konferere med fylkesmannskollegiet samlet våren 2016 (i forbindelse med tiltak mot mobbing i skolen). Dette ble håndtert som en ekstrapost i forbindelse med det felles etatsstyringsmøtet i Oslo, men utenfor programmet. Vi ser ovenfor at fylkesmannskollegiet også har møtt representanter for politisk lederskap i forbindelse med fylkesmannsmøter/fagmøter senere. Under et bilateralt møte mellom KMD og JD/DSB høsten 2016 ble det artikulert et ønske om å få til fagmøter der også politisk ledelse var involvert. Under et DFU-møte samme høst ble det også fra fylkesmannshold understreket at det var behov for møtearenaer med politisk ledelse – muligens som et tredje element i møtestrukturen, altså i tillegg til etatsstyringsmøter og fagmøter. Behovet for arenaer for overlegninger med politisk ledelse er også fremholdt fra fylkesmannshold i intervjuer vi har gjennomført. Observatørene har ikke vært til stede på noen av de sektorvise styringsmøtene,52men erfaringer fra disse møtene har vært tema under intervjuer prosjektet har foretatt med representanter for styringsetatene, i hovedsak i første halvdel av 2017. Intervjuene vitner allment om en sterk bevissthet om at den formelle styringen bare skal foregå i styringslinjen, og at det ikke skal gis styringssignal i den faglige linjen. Men flere informantene understreker samtidig at grensen mellom styring og ikke-styring i praksis kan være uklar. Uten at dette sies i klartekst, indikeres det i noen intervjuer at direkte kontakt mellom departement og fylkesmenn defineres som fagmøter uavhengig av om det som foregår reelt sett innebærer styring, i de tilfeller der den formelle styringsdialogen formelt sett skjer med et direktorat eller tilsyn som den sentrale part. Også i spennet mellom den formelle styringskanalen og den faglige kontakten på saksbehandlernivå mellom representanter for styringsetater og embetene, kan det oppstå gråsoner. «Altså, hvor slutter det å være styring og hvor begynner det å være bare faglig dialog?», som en av våre informanter i departementene retorisk spør. Usikkerhet knyttet til håndheving av skillet mellom styrings-og fagmøter har for øvrig vært tema på møter prosjektet har vært til stede på i forbindelse med implementeringen av det nye styringssystemet. 51 Møte i regi av Fylkesmennenes arbeidsutvalg den 11.–12.10.2017 var i korrespondanse på forhånd omtalt som et «fylkesmannsmøte», men i det ferdige programmet ble møtet avviklet under tittelen «Møte for fylkesmenn og assisterende fylkesmenn». 52 Dette har først og fremst praktiske og forskningsøkonomiske årsaker. En kartlegging som ville gi et bilde om omleggingen av styringssystemet som speilet bredden både mht. embeter og styringsetater, ville kreve tid og ressurser ut over prosjektets rammer. kunne være vanskelig å unngå å gi styringssignaler i møter som i utgangspunktet skulle dreie seg om fag. Det har opplagt foregått en betydelig sanering og opprydding i styringsmøtestrukturen. Som nevnt innledningsvis i kapitlet, var det så sent som i 2015 hele 90 møter som ble omtalt som styringsmøter. I møtekalenderen for 201753var det tallet redusert til 27. Av disse var det ett felles sektorvis styringsmøte, og 25 sektorvise styringsmøter med enkeltstående fylkesmannsembeter (varierende fra null til tre møter for hvert enkelt embete). De sektorvise styringsmøtene følger ulike sykluser, men det kan ifølge våre intervjuer gjerne være snakk om et intervall på cirka tre år mellom hvert møte mellom enkeltstående styringsetater og enkeltstående embeter,54noe som ifølge informantene innebærer at det ofte er overordnede eller mer langsiktige spørsmål som tas opp. Intervjuene og annet materialet prosjektet har hatt til rådighet, gir i seg selv svakt grunnlag for å påvise det har foregått noen utjevning av de store ulikheter styringsetatene imellom når det gjelder form, ressursbruk og kvalitet på de sektorvise styringsmøtene, men den kraftige reduksjonen i selve antallet, samt de tydeligere kravene (bl.a. til dokumentasjon) gir grunnlag for å tro at en slik utvikling har funnet sted, om enn forskjellene neppe er eliminert. Flere informanter understreker at variasjon styringsetater imellom bl.a. når det gjelder detaljeringsgrad i styringen, kan forklares med at substansen i oppdraget varierer, og følgelig ikke nødvendigvis er uttrykk for ulike styringskulturer. Også naturgitte forskjeller mellom embetene og påfølgende behov for differensiert styring innebærer begrensninger for hvor «strømlinjeformet» styringssystemet kan bli. Våre vurderinger bygger på et begrenset antall observasjoner, samt aktørenes egen oppfatning uttrykt gjennom surveyer og intervjuer. Skal man kunne si noe kvalifisert om hvordan de sektorvise styringsmøtene fungerer i praksis, trengs et mer omfattende undersøkelsesopplegg over tid. Ytterligere tid til at systemet skal sette seg og til erfaringsinnhenting er også nødvendig for å si noe substansielt om faktiske effekter av omleggingen av styringsmøtene (se også metodiske refleksjoner i kapittel 1). Når dette er sagt, er det vårt klare inntrykk at KMD særlig gjennom etableringen av etatsstyringsmøtet er godt på vei til å innfri ambisjonene for denne delen av det nye styringsrammeverket. Inntrykket understøttes langt på vei gjennom den relativt høye graden av tilfredshet som avdekkes gjennom surveyer og intervjuer. Med erfaringer fra en lang rekke fylkesmannsmøter som erfaringsgrunnlag,55 synes det på den ene siden å være opplagt at flere av de største kvalitetene fra denne arenaen er videreført, først og fremst evnen til å fungere som gode arenaer for erfaringsutveksling og samarbeid. Men den langt tydeligere regien; KMDs tydelige lederrolle og den systematiske diskusjonen knyttet til tildelingsbrev og årsrapporter, synes langt mer formålstjenlig i et styringsperspektiv – ikke bare for å gi styringsetatene mulighet til å påvirke og å følge opp resultater, men også for fylkesmannsiden til å respondere; å gi uttrykk for hvordan styringen manifesterer seg «der ute», og dermed bidra til læring. 53 Vedlegg 1 til Tildelingsbrevet for 2017, hentet fra den elektroniske Styringsportalen. 54 Dette samsvarer i tilfelle godt med praksis også før det nye rammestyringsverket. I 2012 opplyste et flertall av styringsetatene at de gjennomførte 6 embetsvise styringsmøter per år, noe som motsvarte møte hvert tredje år for de (den gang) 17 fylkesmannsembetene. Difi 2012:20. 55 Den ene av observatørene har i forbindelse med et tidligere forskningsprosjekt vært til stede på en rekke fylkesmannsmøter i tidsrommet 2009 til 2014. Møtene er lagt til rette slik at de gode eksempler; enten det nå er god praksis ute i embetene eller god styring på sentralt hold, blir tydelig eksponert, noe som vi opplever som formålstjenlig. På begge etatsstyringsmøtene der observatørene var til stede, var det åpenbart at det var gjort et godt grunnarbeid for å sikre at substansen i diskusjonen så langt som mulig var av sektorovergripende karakter og myntet på virksomheten ved samtlige fylkesmannsembeter, og derigjennom av relevans for så mange som mulig av møtedeltagerne. Etatsstyringsmøtet foregår ikke i et vakuum, men inngår i en større prosess for å utvikle tverrsektorielle målsetninger og for å prestere og rapportere på grunnlag av disse målformuleringene. Når både styringsetatene og fylkesmannsembetenes prestasjoner mht. tverrsektoriell samordning/rolleutøvelse på denne måten blir tydeliggjort og eksponert, er det større grunn til å tro at de er langt fremme i bevisstheten. Etter vårt skjønn vitnet både etatsstyringsmøtet i 2016 og i 2017 om at arrangørene og deltakerne maktet å finne en balansegang, slik at man på den ene siden gjennomførte en samtale på et relativt høyt abstraksjonsnivå, knyttet til fylkesmannens rolleutøvelse – men på den annen side klarte å holde diskusjonen nede på jorden, forankret i målbare, praktiske uttrykk for tverrsektoriell handling, og de faktiske dilemmaer som kan oppstå. De programpostene som fra observatørenes side fremstod som mest effektfulle – som skapte den mest fruktbare diskusjonen, det største engasjementet og trolig ga størst læringseffekt – var de postene der de sentrale styringsetatene tok utgangspunkt i sin egen tvil og ambivalens, blant annet knyttet til effektene av sin egen politikk, og der de appellerte til fylkesmannssiden om innspill på hva som fungerte og ikke fungerte, og ba om råd om forbedringer. Dette anskueliggjør at etatsstyringsmøtet ikke bare handler om formidling og diskusjon knyttet til styringssignaler i et kommandosystem, men om forutsetninger for styring og om utvikling av styring i et system der fylkesmannens erfaringer og råd inngår som en viktig bestanddel. Kort tid før denne rapporten ble ferdigstilt, ble vi gjort kjent med at styringssystemet er endret til to årlige felles etatsstyringsmøter, ett om våren og ett om høsten – der høstmøtet brukes til å involvere fylkesmennene sterkere i arbeidet med å utvikle nye styringsdokumenter. Våre erfaringer fra etatsstyringsmøtene så langt, gir all grunn til å tro at det er formålstjenlig av KMD å koble fylkesmennene tettere på i utvikling av styring av eget embete. Møtet handler i praksis også om at de sentrale styringsetatene skal se nye sider ved fylkesmannsembetet. Fylkesmennene kjenner hverandre, og de kjenner de enkelte styringsetater. Styringsetatene, derimot, har formodentlig mer begrenset kjennskap til hverandre og til muligheter ved fylkesmannsembetet. Dette gav seg til syne under begge etatsstyringsmøtene, blant annet ved at styringsetater ga tydelig uttrykk for at de tok til seg signaler om nye måter «å bruke fylkesmannen» på. Våre egne observasjoner, uttalelser på møtene og data fra både surveyer og intervjuer gir grunn til å tro at møtestrukturen er endret slik at man er på vei til å innfri sentrale målsetninger, styringsrammeverket under ett: Styringen er enklere og mer oversiktlig, embetene har fått større grad av handlingsrom til å utnytte den tverrsektorielle kompetansen, de har færre mål å forholde seg til, rapporteringen er mer relevant – og dialogen – ikke bare mellom styringsetater og embeter, men også styringsetatene imellom – er bedre samordnet og resultatrettet. Samtidig registrerer vi, gjennom utsagn fra aktørene i styringssystemet, at potensialet for forbedringer ikke er innfridd: Som gjort rede for overfor, berettes det fortsatt om for nærgående og detaljerte rapporteringskrav, om styringsfokus rettet mot aktivitet fremfor effekter eller konsekvenser av styringen, om detaljstyring som reelt sett finner seg nye veier når den formelt sett blir mer overordnet, og om mangelfull evne til å identifisere krav eller mål som skal prioriteres ned når noe annet skal prioriteres opp. Vi vil presisere at vi ikke ser dette som viktige ankepunkter mot det nye styringsrammeverket; tvert imot ser vi det som verdifullt at denne kritikken blir løftet frem og diskutert. innebygde spenninger og motsetninger i det politisk-administrative apparatet. Dette er ikke mulig, og heller ikke ønskelig, da de alle bunner i legitime interesser. Det nye styringsrammeverket handler tvert imot om å synliggjøre og å håndtere spenninger og motsetninger, og nettopp derfor er det viktig at man i styringsdialogen fortsatt legger til rette for den permanente systemkritikk. Prosjektgruppen har like fullt festet seg ved et par svakheter eller utilsiktete virkninger ved rammeverket, eller måten rammeverket blir praktisert på. Den viktigste kommentaren er at det fundamentale skillet mellom styringsmøter og fagmøter som fremstår som klart på papiret, og som det også finnes en stor bevissthet om, likevel synes langt mindre klart i praksis. Det er dels slik at ikke alle former for interaksjon mellom styringsetater og fylkesmannsembeter entydig lar seg klassifisere som «styring» eller «fag», og det er dels grunn til å tro at interaksjon som foregår innenfor fagmøtets rammer helst burde klassifiseres som «styring». Dette gjelder først og fremst direktekontakt mellom politisk lederskap og fylkesmennene – en form for kontakt som det ikke er laget rom for i det det formelle styringssystemet, men som det finnes tradisjon for, og sannsynligvis også et behov for, både fra politisk hold og fra fylkesmennenes side (jf. også §§ 1 og 2 i fylkesmannsinstruksen). Det er sannsynligvis illusorisk å tro at denne formen for overlegninger i praksis skal kunne være styringsfri; poenget er vel snarere nettopp å formidle politiske styringssignal i så direkte form som mulig. Det problematiske med all form for styring gjennom fagmøter, utenom de formelle styringssystemer, pekte KMD selv på ved introduksjonen av det nye styringsrammeverket: styringssignalene blir utydelige, den totale møtebelastning øker, og ressursforvaltningen og korrekt rapportering vanskeliggjøres. Dette er styring som ikke kan «etterprøves», noe som også er et mulig demokratiproblem. Derfor er det ikke like enkelt å slå seg til ro med at styringen i hovedsak kanaliseres inn i de formelle styringskanaler. Det synes rimelig å konkludere med at det må arbeides kontinuerlig med å synliggjøre hvilke former for interaksjon som reelt sett er styring, og så langt som råd er faktisk blir en del av det formelle styringssystemet. Men direktekontakten mellom politisk lederskap og embetsledelsen ute i fylkene er av en spesiell karakter, den hører ikke hjemme i de formelle styringsmøter. Behovet for slik kontakt kan også være såpass ad hoc-preget at møtene må avvikles når behovet oppstår. Samtidig vil inkludering av politisk ledelse sprenge rammene for fagmøtene, slik de er definert fra KMDs side. Dette behovet kan muligens dekkes ved å opprette en tredje møtesjanger, separat fra både styringsmøter og fagmøter – eller å modifisere fagmøtets formelle rammer, slik at man åpner for å stette slike ad hoc-pregede styringsbehov. Vi formoder at det i den forbindelse kan være nødvendig å vurdere behovet for dokumentasjon/etterprøving for disse elementene av møtet. Det andre kommentaren vår har å gjøre med den variable oppslutningen på de felles etatsstyringsmøtene blant styringsetatene. Enkelte av etatene innretter seg etter KMDs forutsetninger om tilstedeværelse møtet igjennom, mens de fleste synes å være mer selektive. Årsakene til sistnevnte mønster kan være variable. Det kan være at det ikke er praktisk mulig for lederskapet ved alle styringsetatene å være representert på møtet over to hele arbeidsdager, eller det kan være at den permanente tilstedeværelsen ses som mindre relevant – at programmet oppfattes som en plukkliste der man tar med seg det som synes mest formålstjenlig, og overlater resten til de spesielt interesserte. Kostanden ved å være til stede møtet igjennom regnes tilsynelatende som for høy, eller nytteverdien for lav. Uansett deler vi bekymringene som er blitt uttrykt fra ulikt hold over dette mønsteret, for det synes opplagt at det bidrar til å undergrave det felles etatsstyringsmøtets funksjon som arena for samordnet styringsdialog, for å sikre at styringsetatene i større grad enn tidligere samhandler tverrsektorielt i styringsdialogen – kort sagt, at alle ser sin rolle i og tar ansvar for helheten. samarbeidspartnere ved utarbeidelse av programmene skal legge seg enda mer i selen for å finne temaer «med appell» til alle. Programmet er allerede, slik vi oppfatter det basert på våre erfaringer fra to av disse møtene, sydd sammen slik at tverrsektorielle temaer med direkte relevans for alle – eller sektorspesifikke tema som like fullt løfter frem tema og problemstillinger som har en mulig læringseffekt for alle – er til gjennomgående til stede. Om kostnaden ved tilstedeværelse oppfattes som høy, er det uansett en «billig» måte for den enkelte styringsetat å tilegne seg verdifull kunnskap om styringssystemet overfor fylkesmannsembetene og hva fylkesmannskonseptet innebærer i praksis og har av muligheter. Følgeforskningsprosjektet vurderer at rammeverkets utforming og design når det gjelder møteavvikling i all hovedsak synes å være formålstjenlig for å innfri ambisjonene, og anbefaler ingen markante kursendringer. Men det synes å være behov for å kartlegge i hvilken grad det fortsatt foregår «styring utenfor styringssystemet», og å vurdere hvordan dette skal håndteres, bl.a. med sikte på å sikre etterprøvbarhet. Fremfor alt må KMD ta stilling til hvilken former den «politiske direktestyringen» bør ta. Både det å opprette en tredje kategori møter eller å legge tydeligere til rette for denne typen direktekontakt gjennom fagmøter, kan være aktuelle løsninger. Uansett vil det være behov for omforente løsninger når det gjelder spillereglene for denne typen kontakt, særlig når det gjelder dokumentasjonskrav. Når det gjelder det felles etatsstyringsmøtet, legger vi til grunn at det for alle praktiske formål kommer til å være den enkelte styringsetat som tar avgjørelsen om tilstedeværelse; hvem som møter og hvorvidt det er i orden med selektiv deltakelse. Det mest formålstjenlige virkemidlet for å skape forståelse for behovet for «å stå løpet» er å forfølge temaet gjennom Departementenes Fylkesmannsutvalg. Vi har i en tidligere fase av følgeevalueringen anbefalt KMD å vurdere å redusere varigheten av de felles etatsstyringsmøtene fra to til én (lang) arbeidsdag, bl.a. for å redusere det som måtte være av praktiske hinder for tilstedeværelse for styringsetatene. Dette kan også ha betydning for fylkesmennene, som gjerne avvikler fagmøte i sammenheng med styringsmøtene, og dermed kan få tre sammenhengende møtedager på reise. Vi vil fortsatt anbefale KMD å vurdere en slik fortetting av møtet, om slike vurderinger ikke allerede er gjort i forbindelse med innføring av et nytt etatsstyringsmøte på høsten. Med bakgrunn i evalueringsoppdragets begrensete omfang var det ikke rom for å følge de sektorvise styringsmøtene gjennom møteobservasjon. Gjennom våre intervjuer fikk vi likevel forståelsen av at alle styringsetatene gjennomførte jevnlige styringsmøter med ledelsen i alle embetene. Møtene ble omtalt som viktige, både sett fra styringsetatenes og fylkesmennenes side. I de fleste tilfellene betydde dette at den enkelte styringsetat gjennomførte styringsmøter i treårssykluser og hadde møter med fire til seks embeter i året, ofte ledet av ekspedisjonssjef eller avdelingsdirektør i departementet og med en delegasjon av fagfolk fra relevante seksjoner, og også i mange tilfeller med representanter fra direktoratsnivået. Styringsetatene og fylkesmennene omtalte disse styringsmøtene som sentrale, konstruktive og viktige møtepunkt der styringssignaler fra sentralt hold kunne formidles mer direkte og effektivt. Det var også møter som ga rom for å drøfte mer konkrete utfordringer i det enkelte embete og for å gå i detalj på bestemte problemstillinger. For å få mer inngående kunnskap om dette vil vi anbefale at KMD, etter at det nye styringsrammeverket har fått fungere enda en tid, iverksetter en studie av hvordan styringen praktiseres, med rom for komparasjon på tvers av styringsetater og fylkesmannsembeter, og med fokus også på etterlevelse og faktiske/opplevde effekter. I denne casestudien ser vi nærmere på hvilke oppgaver og ansvar fylkesmannen har og hvilke utfordringer fylkesmannen og styringsetatene opplever når det gjelder samordning for samfunnssikkerhet og beredskap. Casestudien er ment som en illustrasjon og et eksempel på hvordan utfordringer knyttet til samordning manifesterer seg på ett bestemt forvaltnings-og politikkområde, og følger dermed ikke samme hovedstruktur som de øvrige kapitlene i denne rapporten. Valget av denne casen er begrunnet i at dette er et særlig godt eksempel på et forvaltnings-og politikkområde som går på tvers av sektorene og som fylkesmannen har et særlig ansvar for. Kapittelet ser nærmere på «den vanskelige samordningen», som også omtales i kapittel 3. Som nevnt der, er samordning et begrep der det ikke finnes noen omforent definisjon, og faglitteraturen peker på at samordning kan ha mange ulike dimensjoner (Bouckaert mfl. 2010, Lægreid mfl 2014). I relasjon til nytt styringsrammeverk for fylkesmannen har samordningsproblematikken først og fremst dreiet seg om tverrsektoriell samordning av styringssignaler fra de enkelte styringsetatene til fylkesmennene. I vårt datamateriale finner vi samtidig at det er forskjellige oppfatninger av hva samordning er, og hva samordningsutfordringene fylkesmannen står overfor består i. Ved å fokusere på et avgrenset område slik vi gjør i dette kapitlet er intensjonen å gi leseren et inntrykk av hva slike samordningsutfordringer kan bestå i, både for styringsetatene og for fylkesmannen, på dette området. Vi har i denne sammenhengen og stilt spørsmål om og hvordan det nye styringsrammeverket eventuelt har påvirket styringen på dette området. Analysen er basert på intervju med Direktoratet for Samfunnssikkerhet og Beredskap (DSB) og ett fylkesmannsembete gjennomført som del av dette evalueringsprosjektet, men bygger også på datamateriale og erfaringer samlet i et større pågående forskningsprosjekt om samfunnssikkerhet og beredskap finansiert av Norges Forskningsråd som to av prosjektmedlemmene deltar i. Samfunnssikkerhet og beredskapsarbeidet i Norge bygger på fire grunnleggende prinsipper: ansvars-, likhets-, og nærhetsprinsippet, samt prinsippet om samvirke.57Ansvarsprinsippet legger til grunn at den organisasjonen som har ansvaret for et fagområde i en normalsituasjon også skal ha ansvaret i en krise eller ekstraordinær hendelse. Likhetsprinsippet betyr at organisasjonsstrukturen i en krise skal være mest mulig lik organisasjonen man har til daglig. Nærhetsprinsippet fordrer at kriser skal håndteres på lavest mulig nivå, dvs. 56 NFR-prosjekt nr. 238016: "Organizing for Societal Security and Crisis Management: Building Governance Capacity and Legitimacy", er finansiert av Norges Forskningsråd, SAMRISK II-programmet og gjennomføres ved Uni Research Rokkansenteret. Prosjektleder er Professor Per Lægreid og prosjektadministrator er Lise H. Rykkja. Kristin Rubecksen deltar som forsker. Mer informasjon: http://uni. 57Prinsippene presenteres i en rekke offentlige dokument. Se for eksempel Meld. St. 10 (2016-2017): Risiko i et trygt samfunn. Oslo: Justis-og beredskapsdepartementet, s. 20. krisehåndteringsarbeidet. Denne måten å organisere samfunnssikkerhetsarbeidet på bidrar til samordningsutfordringer ved at ansvaret er spredt på mange aktører på ulike nivå (Fimreite mfl. 2014). Samordningsproblemet har flere dimensjoner. Ekstern samordning handler om samordning mellom ulike organisasjoner og etater, mens intern samordning dreier seg om samordning innad i en organisasjon. Langs den vertikale aksen handler det om samordning mellom aktører eller organisasjoner som befinner seg på ulike nivå. Horisontalt handler det om samordning mellom aktører som befinner seg på det samme nivået. Når det gjelder styring av fylkesmannen, er begge dimensjonene relevant. På den ene siden dreier det seg om samordning av styringssignaler langs den vertikale linjen innenfor sektoren. På den andre siden gjelder det horisontal samordning av styringssignaler på tvers av sektorer. Justis-og beredskapsdepartementet er ansvarlig for utarbeidelse av delmål og styringsparametere på samfunnssikkerhets-og beredskapsområdet. Som ansvarlig fagdepartement har departementet også ansvaret for ressurssituasjonen hos fylkesmennene på samfunnssikkerhets og beredskapsområdet. Direktoratet for Samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) har etatsstyringsansvaret for fylkesmennene på samfunnssikkerhets-og beredskapsområdet og gir dermed overordnede føringer for fylkesmannsembetenes arbeid. Dette innebærer også at DSB har et ansvar for å ta hånd om og videreformidle styringssignaler på området til fylkesmennene fra andre departementer. Lov om kommunal beredskapsplikt legger til grunn at kommunene har et grunnleggende ansvar for ivaretakelse av befolkningens sikkerhet og trygghet innenfor sitt geografiske område (se også DSB 2015). Fylkesmennene har et særskilt ansvar for å samordne og føre tilsyn med arbeidet med samfunnssikkerhet i fylket, og skal være en pådriver og veileder overfor kommunene i dette arbeidet. Fylkesmannens oppgaver og ansvar for samfunnssikkerhet omfatter dermed samordning, forebygging, planlegging, tilsyn og håndtering av kriser.58 Ansvaret inngår med dette i flere av fylkesmannens definerte roller – som iverksetter av nasjonal politikk, som samordningsmyndighet og som initiativtaker. Fylkesmannens beredskapsrolle har utviklet seg fra en relativt skjermet planleggingsrolle med sikte på sikkerhetspolitiske kriser og krig, til en mer aktiv rolle overfor kommunene og regionale statlige etater (Rykkja 2014). Kommunenes lovpålagte oppgaver på samfunnssikkerhetsområdet har ført til at fylkesmannens omfang av veiledning, kompetansebygging og oppfølging av kommunene har økt over tid (Meld St. 10 (2016-2017)). En revidert instruks for fylkesmannens arbeid med samfunnssikkerhet ga i 2015 tydeligere krav til fylkesmannens arbeid og oppfølging av kommunene (Kgl. res. 19. juni 2015). Vår informant i DSB ga denne oppsummeringen av fylkesmannens ansvar: «På samfunnssikkerhetsområdet har fylkesmannen to hovedspor. Det ene handler om å være statens bindeledd ut mot kommunene, slik at fylkesmannen gir veiledning og følger opp kommunene med tilsyn også videre på samfunnssikkerhetsarbeidet. Det andre handler om regional samordning. Her har blant annet fylkesberedskapsrådet en viktig rolle. Så du kan si at fylkesmannen har en nøkkelrolle. De har ansvar for samarbeid både horisontalt, ut mot andre statlige etater, og vertikalt ut mot kommunene. 58Fylkesmennene har ansvar for å utarbeide en risiko-og sårbarhetsanalyse for hele fylket (fylkes-ROS), og gjennomføre øvelser med kommuner i sitt fylke, og har en koordinerende rolle under håndtering av kriser. Under større, mer komplekse og langvarige kriser rapporterer kriseledelsen i kommunen til fylkesmannen, og fylkesmannen fungerer i den sammenheng som et støtteapparat for kommunen(e). Fylkesberedskapsrådet, som omfatter alle etater i fylket som har beredskapsoppgaver og ledes av fylkesmannen, er et viktig samordningsorgan i fylket, både i kriseforebyggende og under krisehåndtering. noe som vi understreker når vi jobber med styringsdokumentene også, at det er to forskjellige roller.» (Informant, DSB) Dette sitatet illustrerer kompleksiteten i fylkesmannens ansvar. Fylkesmannen skal både ha oversikt over samfunnssikkerhet og beredskap i sitt fylke, følge opp og føre tilsyn med kommunene, og har samtidig en samordningsrolle overfor andre statlige organ i fylket med ansvar på området (som Helsetilsynet, Norges Vassdrags-og Energidirektorat, Statens Strålevern, Kystverket og Statens vegvesen). Fylkesmannens samordningsansvar på dette området har vært opplevd som krevende i lang tid (se for eks. Rykkja 2014). I en rapport til Riksrevisjonen i 2017 oppgir fylkesmennene at de bruker mye tid og ressurser på veiledning, øvelser av og tilsyn med kommunene (Riksrevisjonen 2017). Et behov for styrking av fylkesmannens samordningsansvar både gjennom veiledning og tilsynsarbeid har vært tema i en rekke policy-dokument (Stortingsmeldinger, NOU o.l.) de siste årene (se for eksempel NOU 2006:6 og Meld St. 10 (2016-2017)). Samfunnssikkerhet var et tema på flere av møtene vi var til stede på i løpet av vår følgeevaluering, og fylkesmannens samordningsansvar ble i disse sammenhengene gjennomgående fremstilt som krevende, der manglende samordning av styringssignal fra sentralt nivå særlig ble sett på som et problem. Et av formålene med den nye samfunnssikkerhetsinstruksen var å presisere og tydeliggjøre fylkesmannens samordningsansvar i alle faser av samfunnssikkerhetsarbeidet, og å sikre en mer enhetlig praksis fra embete til embete. Ifølge våre informanter gir den nye instruksen en god beskrivelse av arbeidsoppgavene på samfunnssikkerhets-og beredskapsfeltet, og den gir handlingsrom og er mer tydelig på grensegangen mot andre aktører, som redningstjenesten og politiet. Basert på det vi har observert i møter om dette, mente enkelte likevel det er behov for en ytterligere klargjøring av fylkesmannens samordningsrolle. Enkelte fylkesmenn mente også at instruksen ikke var tydelig nok med hensyn til når og hvordan samordningen skal foregå. Ifølge embetet vi intervjuet er det ikke oppmerksomheten om samfunnssikkerhet som er problemet, selv om det kan ha vært tilfelle tidligere. De siste årene, og kanskje særlig etter terrorhendelsene i Oslo 22. juli 2011, har det vært stor oppmerksomhet om samfunnssikkerhet og beredskap både på sentralt og regionalt nivå. Også i kommunene er det mer oppmerksomhet om dette enn før, selv om det fortsatt kan være utfordringer hos enkelte små kommuner. Dette inntrykket bekreftes av annen forskning på dette området (se for eksempel Fimreite mfl. 2014). Intervjupersonene i DSB kommenterte også at de opplevde at det har vært en økt oppmerksomhet om fylkesmannens rolle innenfor samfunnssikkerhet og beredskap de siste årene. Også oppfølgingen fra DSB sin side er styrket de siste årene. Dette bekreftes i vårt datamateriale. DSB har fra 2013 gjennomført styringsdialogmøter med samtlige embeter. Disse oppfattes å være en viktig arena for systematisk dialog mellom DSB og fylkesmannen når det gjelder blant annet strategiske prioriteringer, måloppnåelse, rammebetingelser og oppfølging av kommunene (Meld. St. 10 (2016–2017) s. 162). Embetet vi intervjuet om dette opplevde styringen på regionalt nivå som god. Det var tett kontakt med kommunene, og tilsynet med kommunenes beredskap fungerte etter deres oppfatning bra. Problemet, slik dette embetet så det, var at samordningen på sentralt nivå ikke alltid fungerte godt. Dialogen med sentrale myndigheter på området, særlig DSB, opplevdes som god, men embetet etterlyste likevel mer tydelighet og sammenheng i styringen og i styringssignalene fra sentralt hold. Embetet opplevde også samordning av regionale statlige etater med ansvar på området i fylket som en særlig utfordring. Dette er også påpekt som et generelt problem for fylkesmannen i andre sammenhenger (Rykkja 2014). styringsmyndighet over disse. Beredskapssjefen la samtidig vekt på at det ikke var noe problem å få de relevante myndighetene til å stille opp i en krise. Etter kritikk fra Riksrevisjonen (Riksrevisjonen 2007 og 2014) ble det etterlyst bedre samsvar mellom styringssignalene fra sentrale myndigheter og de ressursene som stilles til disposisjon for fylkesmennenes beredskapsarbeid. Riksrevisjonen nevner i en ny gjennomgang i 2017 prosjektet «Bedre styring av fylkesmannen» som ett tiltak for å bedre dette (Riksrevisjonen 2017). Riksrevisjonen pekte her på det nye styringsregimet, ny instruks for fylkesmannens samfunnssikkerhetsarbeid, og at DSB har gjennomført styringsmøter med alle fylkesmenn i perioden 2014-2016 som viktige forhold. Rapporten viste også at antallet årsverk som fylkesmannen bruker på området har økt fra 2014 til 2016. Også DSB opplevde at samordning kunne være utfordrende, og det på flere nivå og langs flere dimensjoner: «Vi prøver å samle et helhetlig bilde for embetet om hva de skal oppnå, men det er en veldig stor koordineringsjobb når det gjelder å samle både det DSB selv mener, og det embetene skal gjøre. Det det blir en prioriteringsdiskusjon også sett opp mot innspill fra andre aktører som vi samordner med» (Informant, DSB). Både fylkesmannen og DSB opplevde at ressurssituasjonen hadde blitt bedre den siste tiden. Regjeringen økte i 2016 bevilgningene for fylkesmannen med 10 millioner kroner øremerket samfunnssikkerhet, dette ble foreslått opprettholdt i 2017. Likevel opplevdes ressurssituasjonen som et vedvarende problem: «Fylkesmennene har for lite ressurser. Nå fikk de jo i fjor disse ti millionene ekstra som vi fordelte jevnt over, så alle fikk i overkant av 500 000 hver, så det er jo ekstra. Men samtidig er det er andre departement også som gir føringer til fylkesmennene på dette området uten at de nødvendigvis tilfører noen midler, og det betyr jo at i det tverr-sektorielle arbeidet på samfunnssikkerhet har fylkesmannen fremdeles et ressursproblem.» (Informant, DSB). «Vi er takknemlig for de økte bevilgningene. Samtidig er ressurssituasjonen fremdeles vanskelig. Det stilles større krav til fylkesmannen fra Justisdepartementet, særlig nå med etableringen av den sentrale krisestøtteenheten og i og med at både departementet og DSB er mer oppmerksom om og «på», 24/7. Dette krever mer kontakt og formidling av informasjon fra vår side, og mye raskere enn før. Rapporteringshastigheten har endret seg mye med dette. På den siden har det ikke vært tilført mer ressurser, selv om kravene er endret.» (Fylkesberedskapssjef). Styringsmøtene mellom direktøren i DSB og embetsledelsen gjennomføres fra 2013 av hvert tredje år. I en evaluering av disse styringsmøtene konkluderte DSB med at de fungerer godt (Informant DSB). Et hensyn i denne dialogen er ikke bare formidling av hva det skal styres på og hvilke prioriteringer som bør gjøres, men også å bidra til at samfunnssikkerhet får oppmerksomhet på linje med andre viktige fagområder i embetet: «Vi har jo styringsmøter hvert tredje år, vi er ferdig med første runde nå og har vært hos samtlige embeter i løpet av tre år. Dette er viktig for å løfte fagfeltet opp på lik linje med andre fagområder. Vi har hatt en evaluering på det, og det har vært gode tilbakemeldinger. Det er viktig at vi løfter opp dette området, for at ikke det skal bli akterutseilt. Det kan være litt variasjon i hva fylkesmennene er interessert i, hvordan det prioriteres i embetet, og i og med at dette er et overordnet felt, så er det viktig at det er en forståelse der ute av at man må se helheten i oppgaveløsning for hele embetet.» (Informant, DSB) fylkesmannen mer enhetlige og tydelige. På samfunnssikkerhetsområdet ble resultatkravene til fylkesmennene gjort mer strategiske, ut fra et mål om trygge og robuste lokalsamfunn (Meld St. 10 (2016-2017) s. 161). I likhet med mange av aktørene i det nye styringsrammeverket opplevde også embetet vi intervjuet om samfunnssikkerhet at samordningstematikken ble løftet tydelig fram med det nye styringsrammeverket. Embetet så positivt på dette, og oppsummerte det på denne måten: «Oppdragene [fra styringsetatene] kommer mer samordnet nå. Samordningsbehovet og tematikken virker å være mer tydelig og har mer oppmerksomhet sentralt, gjennom KMD, DFU og også i fylkesmennenes arbeidsutvalg. Embetet vi intervjuet fremhevet videre at omleggingen av styringsrammeverket hadde bidratt til en tydeliggjøring i skillet mellom «ren» styring og faglig dialog. Dette opplevdes også som en klar forbedring: «Når det gjelder styring vs. faglig dialog har vi merket en klar endring og forbedring, der det er tydeligere hva som skal være styring og hva som er mer faglig dialog. Det er behov for begge deler, men også fornuftig å dele dette opp. Før foregikk styringen mer utenom embetsledelsen og gikk direkte til den enkelte avdeling hos fylkesmannen, og dermed utenom den formelle styringslinjen. Dette er det ryddet bra opp i nå. I Riksrevisjonens undersøkelse i 2017 viser Justis- og beredskapsdepartementet til at det nye styringsrammeverket for fylkesmannen har bidratt til å gi en bedre oversikt over embetenes måloppnåelse, bedre oppfølging av hvert embete og samlet sett en mer helhetlig, systematisk og effektiv styring av fylkesmennene (Riksrevisjonen 2017, s. 59). Vår egen gjennomgang av styringsdokumentene på området viser at omfanget av oppgaver som skal gjennomføres er redusert hvis vi sammenlikner med situasjonen i 2015. I embetsoppdraget for 2015 var det listet opp syv mål. I tildelingsbrevet for 2016 var dette redusert til tre delmål, med tilhørende styringsparametere og resultatmål, samt fire «oppdrag» (TB 2016). Riksrevisjonen konkluderte at: «Det er i 2016 en forenklet og tydeligere styring enn i 2015.» (Riksrevisjonen 2017, s. 59). I tildelingsbrevet for 2017 videreføres de samme tre tverrsektorielle delmålene (TB 2017). Samtidig har antallet resultatmål økt fra totalt tre til fem. Antallet oppdrag har også økt fra fire i 2016 til ni i 2017. Ut fra denne tellingen er det vanskelig å konkludere om det totale omfanget av styring på området er endret, men det kan tyde på at det nye systemet finjusteres og blir mer sofistikert over tid. Informantene i DSB la vekt på at styringen av fylkesmannen fra deres side skal være overordnet, i tråd med intensjonene for mål-og resultatstyringssystemet, og det nye styringsrammeverket: «Vi legger vekt på å få det overordnet og strategisk. Så vi har «skrelt ned» det som tidligere var embetsoppdraget som besto av veldig mange punkter da. Det er nå skrelt nå til noen får mer overordnete strategiske punkter. Fylkesmannen selv må ha frihet til å løse oppgavene på sin måte. Og der vil jeg vil si at vi ligger langt foran en del andre etater. Samtidig kom det fram i dette intervjuet en bevissthet om at signalene som sendes fra sentralt hold kan bli for overordnet, og at dette kan skape uklarhet. En annen sentral utfordring som for øvrig ble fremhevet av flere informanter i vår følgeevaluering, var at arbeidet med samfunnssikkerhet er vanskelig å måle: «Det som er utfordrende for oss da, det er jo til å måle effekten av arbeidet. Bidrar fylkesmannens samfunnssikkerhetsarbeid til bedre samfunnssikkerhet i kommunene? Bidrar det til at andre regionale aktører tar sitt ansvar og at de tar fylkesmannen sin samordningsrolle på alvor? Og det å finne gode mål, hvordan vi kan få til det? Hva er gode indikatorer på samfunnssikkerhet, hvordan vi kan måle det? det, så kan vi kvittere ut at de har gjort det de skal. Men effekten av det ... Det er vanskelig å måle.» (Informant, DSB). Dette kapittelet har demonstrert at fylkesmannen står overfor komplekse og vanskelige samordningsutfordringer, både når det gjelder samordning av styringssignaler som kommer fra styringsetatene, men også når det gjelder samordning innenfor fylket. På samfunnssikkerhetsområdet skal fylkesmannen sørge både for samordning av andre statlige etater og av andre aktørers innsats på området – særlig kommunene. Annen forskning viser at det er vanskelig å få til samordning på sentralt nivå, og spesielt å bygge opp sterke overgripende samordningsdepartement, på områder som involverer mange sektorer samtidig som ansvaret er fordelt på flere nivå (Lægreid og Rykkja 2015). Med utgangspunkt i denne avgrensete studien av fylkesmannens ansvar på samfunnssikkerhetsområdet ser det ut til at utfordringene er minst like store på regionalt nivå. Aktørene vi har intervjuet i følgeevalueringen legger stor vekt på at det er behov for en samordning av styringssignaler på sentralt nivå. Det ser ut til at det at DSB har fått en mer uttalt og definert rolle i å følge opp fylkesmannsembetene på dette området har hatt en positiv effekt. Den uttalte vekten på tverrsektoriell samordning og utvikling av tverrsektorielle mål som vi finner i det nye styringsrammeverket (jf. kap 3, 4 og 5) har etter vår vurdering også bidratt til bedre samordning på samfunnssikkerhetsområdet, særlig når det gjelder sektorovergripende problemstillinger. Det er imidlertid mer tvilsomt om styringsrammeverket kan bidra til en betydelig endring i fylkesmannens samordningsrolle internt i sitt fylke. Her mangler fylkesmannen virkemidler, særlig når det gjelder muligheten for å styre andre statlige etater. Når det gjelder spørsmålet om dette i sum gjør at vi står bedre rustet til å håndtere kriser og utfordringer knyttet til samfunnssikkerhet og beredskap, er det en såpass kompleks problemstilling at vi kun kan konkludere med at det trengs mer forskning for å kunne vurdere det. Vår hovedkonklusjon er at det nye rammeverket for styring av fylkesmannen langt på vei har oppfylt ambisjonene. Det nye styringsrammeverket ble i all hovedsak positivt mottatt og har resultert i en betydelig omlegging av hvordan fylkesmannen styres ‒ med særlig vekt på mer rendyrking av mål og resultatstyring, samordning og kvalitet i styringen. Det ble lagt særlig vekt på tverrsektoriell samordning, men også samordning i form av forsøk på en mer ensartet sektorbasert styring der for eksempel frekvens, form, ressursbruk og kvalitet på sektorvise styringsmøter var sentralt, og videre samordning i form av ambisjoner om å bygge et mer integrert system for styringen av fylkesmannen. Det ble lagt velt på bedre kvalitet i styringen ved å synliggjøre og rendyrke styring og skille klarere mot det som ble definert som «fag». Det ble også lagt vekt på mer og bedre dokumentasjon og etterprøvbarhet og styring som middel for erfaringsutveksling og læring. Hovedbildet er med andre ord at mye er oppnådd. Likefullt ligger det i denne følgeevalueringens natur, og i oppdraget vårt, å bidra med noen vurderinger og anbefalinger for veien videre. Som vist i kapittel 2, er fylkesmannsembetets doble funksjon som sektormyndighet på en rekke områder, og dessuten med et allment horisontalt og vertikalt samordningsansvar, et grunnleggende systemtrekk med dype røtter. Fraværet av styring ga i sin tid stor frihet for den enkelte fylkesmann, men var samtidig krevende og kunne føre til forskjeller mellom fylkene og mellom ulike politikk-og forvaltningsområder. Over tid har den sentrale styringen blitt tydeligere. Samtidig har embetene fått flere oppgaver og mer ansvar. Utfordringene knyttet til utstrakt mål-og resultatstyring har – både i akademisk litteratur om styring i offentlig sektor, og i praksis – vært identifisert ved lite sammenhengende styring, oppmerksomhet om vertikal styring fremfor horisontal (eller tverrsektoriell) samordning og helhet, unødvendig detaljstyring og kontroll fremfor overordnet strategisk styring, manglende fleksibilitet og autonomi, og i form av aktivitets-og ressursstyring fremfor styring rettet mot samfunnsmessige resultater. Disse utfordringene er ikke nødvendigvis (bare) knyttet til mål-og resultatstyring, men kan ifølge litteraturen sies å ha blitt forsterket med disse. Det nye styringsrammeverket forsøker åpenbart å håndtere noen av disse utfordringene. Ansvaret for å håndtere motstridende styringssignal har historisk sett i stor grad falt på embetet selv. De sentrale ambisjonene om å styre fylkesmannen, ikke bare «i linjen», men også på helheten, tok gradvis form utover i 1970-og 1980-årene. Man erkjente at effektiv samordning av lokal og regional offentlig virksomhet i regi av fylkesmannen, også stilte krav til langt sterke samordning av den sentrale styringen av embetet. Denne samordnede sentrale styringen har vært vanskelig å få til i praksis, til dels fordi de enkelte styringsetater har vurdert farene ved samordning – at deres respektive faglige hensyn skulle bli skadelidende – som større enn den mulige gevinsten. Et stort skritt for å koble prosesser og dokumenter sammen i et enhetlig styrings-og samhandlingskonsept ble tatt gjennom daværende FAD i1993, da det nye embetsstyringssystemet ble initiert. Det nye styringsrammeverkets tilblivelse kan dels tolkes som et uttrykk for svakheter ved det etablerte styringssystemet; at det ikke var dimensjonert for å håndtere sentrale styringsutforminger, eller endatil at det i seg selv skapte eller styrket enkelte vansker. Samtidig er det viktig å være klar over at styringsrammeverkets målsetninger, bl.a. knyttet til forenkling og mer ensartet og samordnet styring, og til økt handlingsrom til de enkelte embetene, knyter an til mer grunnleggende systemtrekk, og i praksis handler om å håndtere spenninger og dilemmaer som har fulgt fylkesmannsembetet gjennom et langt historisk løp. Våre evalueringskriterier knytter seg til det nye styringsrammeverkets egnethet, hvordan det brukes, og hvordan det virker. Når det gjelder rammeverkets egnethet har vi sett på utviklingen i styringskrav i styringsdokumentene for 2016 og 2017, og oppfatninger om denne utviklingen både hos KMD, hos styringsetatene og fylkesmennene. I hvilken grad kan vi si at rammeverket har vært egnet til å bidra til ambisjonene om forenkling og forbedring av styringsdokumentene, større grad av handlingsrom for embetene, færre mål på strategisk viktige områder, en bedre samordnet styringsdialog og mer innretning mot resultater, samt mer relevant rapportering? Når det gjelder bruken av rammeverket har evalueringen sett på hvilke grep og virkemidler som har vært introdusert i løpet av evalueringsperioden, og særlig på utviklingen av nye styringsdokumenter og nye møtearenaer. Når det gjelder hvordan det nye rammeverket for styring virker, har vi på bakgrunn av intervju sett etter eventuelle positive, negative og utilsiktede virkninger, og da spesielt med tanke på oppmerksomheten om tverrsektoriell samordning, sammenheng mellom mål og resultat, og antallet rapporteringskrav. Våre vurderinger er dermed basert på foreløpige inntrykk fra våre informanter, og kan med fordel følges opp når det nye rammeverket har fått fungere over en lengre tidsperiode. Med det nye styringsrammeverket er styringsdokumentene, rapporteringsmåter og den etablerte møtestrukturen gjennomgått og endret. I prosessen har KMD benyttet seg av flere, til dels nye virkemidler, og inntatt en aktiv rolle. Ett hovedfunn er at endringene i hovedsak har vært positivt mottatt. Både styringsetatene og fylkesmennene ser ut til å ønske endringene velkommen og er positive til utviklingen av det nye rammeverket. Samtidig er det tydelig at det gjenstår noen viktige utfordringer, og at avstanden mellom ambisjonene til KMD, og det som styringsetatene er opptatt av, og det fylkesmennene ønsker og mener de har behov for, fremdeles er stor. Nedenfor oppsummerer vi våre funn og gir noen anbefalinger til veien videre. Vi knytter anbefalingene til de fem hovedprinsippene for det nye styringsrammeverket som KMD la til grunn i 2015 (presentert i kapittel 1). Vi oppsummerte i kapittel 4 at det har skjedd en betydelig forenkling og forbedring av styringsdokumentene sammenlignet med tidligere De nye føringene på utformingen av tildelingsbrev, virksomhets-og økonomiinstruks og rapporteringskrav legger til rette for større oppmerksomhet om mål- og resultatstyring i den samlede styringen av embetene. Antallet hovedmål og delmål var på samme nivå i 2016 og 2017, mens antallet resultatmål totalt sett ble redusert. Det var også en liten reduksjon i antall oppdrag, og en noe større reduksjon i antall oppgaver. Samtidig er rapporteringstrykket fremdeles stort. Vi observerte også at kravene om rapportering i noen tilfeller har økt. Samordningsfokuset i styringsdokumentene er langt tydeligere til stede gjennom bruk av tverrsektorielle mål, oppdrag og oppgaver. Både tildelingsbrevet og virksomhets- og økonomiinstruksen er strukturert i forhold til tverrgående problemstillinger. Dette er en klar forbedring sammenlignet med tidligere. Samtidig bør en være oppmerksom på at forenklingen i form av mer overordnede, generelle og tverrsektorielle kan gå på bekostning av nødvendig styringsinformasjon til styringsetatene. Flere av informantene i denne følgeevalueringen var opptatt av dette. Intensjonen med å skille mellom årlige mål og resultatkrav i tildelingsbrev og faste lovpålagte oppgaver i virksomhets-og økonomiinstruksen var forenkling, mindre detaljstyring og mindre rapportering. Bakgrunnen var et ønske om å få til mer «styring i stort» fremfor «styring i smått». Det var imidlertid ulike syn, både blant styringsetatene og fylkesmennene, på i hvilken grad dette har skjedd. tydeligere fokus på mål-og resultatstyring og økt oppmerksomhet om tverrgående mål og samordning. Samtidig pekte flere som på at det fortsatt var forskjeller mellom sektorer. De nye styringsdokumentene ble oppfattet som skjematiske og mer oversiktlige, men fremdeles omfattende. Flere var opptatt av at operasjonaliseringen og konkretiseringen av mål og resultatkrav var mangelfull. Flere pekte også på at det fremdeles var noe overlapp mellom de to dokumentene, og at det kunne være vanskelig å finne frem. Fylkesmennene var også opptatt av at det var til dels store variasjoner i styrings-og rapporteringskrav fra ulike styringsetater. Delingen mellom årlige oppdrag i tildelingsbrevet og faste oppgaver i virksomhets-og økonomiinstruksen innebærer en opprydding og presisering av hva som skal plasseres hvor, noe som kan gjøre det lettere for fylkesmannen å planlegge. Fylkesmennene var opptatt av at oppgavene de skal ivareta er mange, og at virksomhets-og økonomiinstruksen derfor er blitt et svært omfattende dokument. Uavhengig av om det faktisk har skjedd en endring, ble rapporteringsmengden oppfattet som svært omfattende. Styringsetatene var på sin side opptatt av at de trenger informasjon fra fylkesmennene og god rapportering på hva som er oppnådd i løpet av året, og at rapportering følgelig er nødvendig i mange tilfeller og derfor vanskelig å redusere. Både fylkesmennene og styringsetatene pekte på at sammenhengen mellom mål, styringsparametere og resultatmål i dokumentene ikke alltid er helt klar. De var også usikre på i hvilken grad resultatmålene faktisk bidro til en orientering mot effekter og konsekvenser i stedet for aktiviteter. Etter vår vurdering gir den nye årsrapportløsningen bedre muligheter for å se helheten i embetenes aktiviteter, kanskje særlig der dette måles kvantitativt. Når det gjelder den mer kvalitative og skriftlige delen av årsrapporten er det fremdeles et forbedringspotensial når det gjelder å knytte sammen problemstillinger og styringsoppgaver som går på tvers av sektor. Vår vurdering er at man gjennom etableringen av det nye styringsrammeverket har startet en viktig kursendring. Men den forenklingen som har skjedd oppfattes ikke som en forbedring på alle områder. Flere, både fra fylkesmannssiden og fra styringsetatene var også opptatt av at færre og mer tverrsektorielle mål kan gjøre at styringen bli for overordnet, og pekte på utfordringer knyttet til målbarhet og operasjonalisering av mål. Selv om embetene på den ene siden ønsker seg mer handlingsrom, etterlyser de også en nærmere konkretisering av oppdrag og oppgaver, og peker på faren for at forenkling kan gå for langt. Også styringsetatene er opptatt av dette og frykter at viktig styringsinformasjon går tapt dersom styringen blir for overordnet. Dette gjenspeiler et sentralt dilemma imål-og resultatstyringssystemet og at mer styring i stort og mindre styring i smått er en vanskelig balansegang. Det kan her synes som om den indre koblingen mellom (overordnete) mål og (mer detaljerte) resultatindikatorer og resultatrapportering fremdeles er ganske løs ‒ i alle fall oppfattes den slik av aktørene i systemet. Med bakgrunn i vurderingene fra informantene om at det fremdeles gjenstår noe arbeid, og at forenkling i noen tilfeller kan gå for langt, er vår konklusjon at det fortsatt trengs oppmerksomhet og innsats knyttet til utviklingen av styringsdokumentene. Det gjelder også utviklingen av ambisjonene for og målsettingene om hvordan styringen skal foregå og innrettes. Det er grunn til å minne om at forenkling ikke nødvendigvis fører til forbedring, og at samordning ikke nødvendigvis bør gjennomføres for enhver pris. Arbeidet med utviklingen av styringsdokumentene bør derfor følges opp gjennom en fortsatt tett dialog mellom fylkesmann, styringsetat og KMD. Dette kan gjøres i forbindelse med allerede eksisterende møteplasser (som etatsstyringsmøtene, bilaterale møter mellom KMD og styringsetat, DFU-møter, fagmøter og styringsmøter med den enkelte fylkesmann). så vel som løsninger på, kan være ved å gjennomføre nærmere undersøkelser, for eksempel gjennom en survey til styringsetater og fylkesmannen der dette er tema. Styrkene og svakhetene ved styringssystemet oppfattes ikke overraskende ulikt, alt etter hvor i systemet man sitter. I underveisrapporten for denne evalueringen fant vi at fylkesmennene opplevde at det var lite rom for prioritering av oppgaver og ressurser innenfor det enkelte embete, og at fylkesmannens autonomi og selvstendige handlingsrom ble sett på som relativt begrenset (Rykkja, Rubecksen og Flo 2016). Målet om økt handlingsrom for fylkesmannen er ikke oppnådd sett fra embetenes side. Sett med fagetatenes øyne er imidlertid et stort handlingsrom ikke et opplagt mål i seg selv, fordi det kan resultere i prioriteringer som ikke samsvarer med fagetatens interesser. Styringsetatene legger som nevnt vekt på at det er et betydelig behov for styringsinformasjon fra fylkesmennene. Dette er et behov som i mange tilfeller «trumfer» ønsket om å holde omfang og detaljeringsgrad på rapporteringen nede. I vår følgeevaluering har vi ikke detaljert informasjon om hvor det eventuelt er behov for mer autonomi og handlingsrom. Basert på datamaterialet er det imidlertid tydelig at det er ulike oppfatninger om hva dette handlingsrommet skal eller bør bestå av. Fylkesmennene selv opplever at arbeidet med nye styringsdokumenter har tatt mye tid, og at rapporteringssystemet i praksis i unødig stor grad stjeler ressurser fra annet arbeid. De oppfatter også at utstrakt detaljstyring mer generelt hindrer selvstendige prioriteringer på regionalt nivå. Det er vanskelig å konkludere at omleggingen av styringsrammeverket faktisk har ført til mindre detaljstyring, og dermed mer handlingsrom, selv om styringsdokumentene i seg selv er forenklet. Mer oppmerksomhet om overordnet styring og samordning synes imidlertid ikke så langt å ha resultert i mer frihet til å prioritere mellom sektoroppgaver lokalt, slik flere fylkesmenn ser ut til å ønske. En av grunntankene med mål-og resultatstyring er at fastsetting av mål sentralt vil gi mer frihet til oppgaveløsning lokalt. Det kan imidlertid se ut til at den enkelte styringsetat tross alt oppfatter standardisering og ensretting som en tryggere vei til forsvarlig og ikke minst enhetlig oppgaveløsning enn lokal autonomi og fleksibilitet til å finne formålstjenlige løsninger i de enkelte fylker. Etter vår vurdering er det rom for å ta en mer prinsipiell diskusjon om hva fylkesmannens handlingsrom skal bestå i og hvor langt det skal og bør strekke seg. Den planlange strukturreformen i fylkesmannsembetene vil opplagt endre rammevilkårene for diskusjonen knyttet til standardisering og lokal frihet, men Uni Research Rokkansenteret ser det som vanskelig å forutsi hva konsekvensene vil være. De færre og større embetene vil presumptivt være faglig sterkere, og med færre embeter er det også logisk å se for seg at oppgaveløsningen vil variere mindre enn i dag. Dette skulle i prinsippet tilsi større grunn til tillit fra sentralt hold. Samtidig øker avstanden til kommunene i de enkelte embetene, og i embeter med delt lokalisering kan det å sikre god intern kommunikasjon og samhandling bli en utfordring. Hvordan fylkesmannen finansieres og hvilke finansieringsordninger som gjelder vil selvsagt også legge klare føringer for embetenes handlingsrom. De eksisterende retningslinjene for finansieringsordningen for fylkesmannen (FAD 2009) gir bestemte rammer og virkemidler, men kan med fordel gjennomgås på nytt med tanke på dette. At mange oppgaver i tillegg er lovpålagt eller regulert gjennom lov har betydning både for kontrollbehov og for prioriteringsmuligheter. Finansiering, organisering av embetet, og grad av formalisering og konkretisering av oppdrag, oppgaver og rapporteringskrav må derfor ses i sammenheng, også på tvers av sektorområder. Direkte aktivitetsstyring virker begrensende på fylkesmannens handlingsrom. Dersom målet er større handlingsrom bør denne formen for styring begrenses. Også ekstern finansiering bør, i den grad større handlingsrom er ønskelig, begrenses og heller gjøres over rammekapittelet i statsbudsjettet. Styringsetatene kan også i større grad vise embetene tillit ved å gi rom for prioritering i hvordan oppdrag og oppgaver skal ivaretas lokalt. I prosessen med omleggingen av styringsrammeverket synes målsettingen om større handlingsrom å ha fått mindre direkte oppmerksomhet. Økt handlingsrom har mer vært oppfattet som en mer eller mindre naturlig konsekvens av mer rendyrking av mål-og resultatstyringssystemet, gjennom for eksempel færre og mer overordnete mål og mindre detaljstyring. Forenkling og forbedring av styringsdokumenter, tverrsektoriell samordning, rapporteringsomfang og styringens kvalitet har etter vår vurdering vært mer i forgrunnen, mens hva økt handlingsrom for fylkesmannen skal eller kan bestå i, ikke har vært diskutert inngående i denne sammenhengen. I den grad større handlingsrom for fylkesmannen er en viktig målsetting, bør det løftes og diskuteres nærmere hva som ligger i denne ambisjonen, på hvilke områder det er behov for mer handlingsrom, og hvordan dette eventuelt kan oppnår. Et første steg kan være ta dette opp i DFU-sammenheng, og det kan videre være et aktuelt tema å utforske videre på kommende fagmøter. Mens mål-og resultatstyringen tidligere ofte har vært kritisert for å styre oppmerksomheten mot mer snevre målsettinger, ble særlig tverrgående og sektorovergripende målsettinger løftet fram med det nye styringsrammeverket. Omleggingen av styringsrammeverket har resultert i færre mål og en orientering mot mer tverrsektorielle mål, og dessuten gradvis noe færre oppgaver og oppdrag i styringsdokumentene. Økt bruk av tverrsektorielle mål virker også særlig til reduksjon i antall mål i styringsdokumentene ved at flere styringsetater samordner seg. Samtidig er det vanskelig å identifisere målbare indikatorer for å vurdere effekten av det fylkesmannen gjør, både når det gjelder det sektorspesifikke og når det gjelder samordning. Dette fremheves av informantene i denne evalueringen. I praksis er det ofte et uklart skille mellom resultatstyring og mer aktivitetsbasert styring. I mange tilfeller er det som kalles for resultatmål, for eksempel i tildelingsbrevet, mer et mål på aktivitet (dvs. mål på hva man gjør) enn et resultatmål i den forstand at en måler effekten av det man gjør. Mål på aktiviteter er typisk lettere å kvantifisere, mens resultater i form av samfunnsmessige effekter generelt er vanskeligere å måle. Ofte handler måling av slike effekter om noe mer kvalitativt, og kan dermed innebære mer subjektive vurderinger og oppfatninger.59 Problemene med å måle virkning og samfunnsmessige effekter av styring er grunnleggende utfordringer som ofte fremheves i faglitteraturen, men som denne litteraturen ikke har entydige svar på. Mange av våre informanter var opptatt av at målformuleringene i styringsdokumentene burde være tydeligere. Dette kan være et uttrykk for et ønske om å orientere styringen mot det som virker, dvs. de samfunnsmessige effektene. Begrepet tydelighet er opplagt et plussord, men også et uttrykk som kan lede oppmerksomheten i retning av mer kvantifiserbare mål. 59 Et tilfeldig valgt eksempel fra Fylkesmannens tildelingsbrev for 2018 kan være resultatmålet: «Alle kommuner har planprogram som redegjør for hvordan boligsosiale utfordringer og løsninger skal ivaretas.» Dette resultatmålet kan være helt eller delvis innfridd, og en kan enkelt rapportere inn hvor mange kommuner som har slike planprogram. I hvilken grad dette faktisk bidrar til «en bærekraftig, trygg og fremtidsrettet samfunnsutvikling og arealbruk», som er det tverrsektorielle delmålet som dette resultatmålet knytter seg til, er vanskeligere å fastslå med sikkerhet. Det samme er om dette resultatmålet faktisk bidrar til en forbedring av boligsosiale utfordringer.. formuleres på et høyere abstraksjonsnivå nettopp fordi de går på tvers. Tydelighet blir da opplagt vanskeligere. Dette gjelder både de rollebaserte målene og for de tverrsektorielle delmålene. Her er det også et spenningsforhold mellom tydelighet i form av mer eller bedre operasjonalisering, og målsettingen om mer handlingsrom. Når det gjelder tverrsektoriell styring bør det være særlig relevant å etterspørre resultater i form av samfunnsmessige effekter, og effekter som først og fremst må vurderes kvalitativt, ikke kvantitativt. Slike effekter kan være intenderte, men også ikke-intenderte. Ofte er det ikke en klar kausalsammenheng mellom resultatmål og ønsket effekt. Vår anbefaling i denne sammenheng er at styringsetatene, gjerne i samarbeid med KMD og med relevante fagmiljø, drøfter videre hvordan en kan operasjonalisere tverrsektorielle resultatmål på en måte som gjør at de samfunnsmessige effektene kommer mer i forgrunnen. En hensiktsmessig måte å få bedre grep om hvilke effekter styringen har, kan skje ved at KMD innhenter konkrete erfaringer fra embetene og fra kommunene, eventuelt i samarbeid med KS. Kunnskapsinnhentingen kan skje gjennom enkelte dypdykk innenfor bestemte prioriterte fagområder der styring oppleves som særlig vanskelig, eller gjennom en bredere gjennomgang av flere fagområder med oppmerksomhet om tverrsektorielle og/eller «gjenstridige» problemstillinger. Fagmøtene kan også være gode arenaer for slik erfaringsoverføring og videre drøfting. Oppmerksomhet om hva som virker er etter vår oppfatning viktig. En av de store utfordringene er nettopp å få til en vridning mot mer samfunnsmessige resultater. Dette oppleves som en gjennomgående utfordring også for de fleste som vi har intervjuet. Selv om det er en utvikling mot færre, mer overordnete og tverrsektorielle mål, oppfatter fylkesmennene at styringsomfanget er stort, og at detaljstyring og aktivitetsmåling fremdeles er utbredt. En dreining mot mer oppmerksomhet om de samfunnsmessige resultatene av det fylkesmannen gjør på de enkelte områdene kan være med på å synliggjøre betydningen av embetet, og legge til rette for en bedre utnyttelse av den kompetansen og kunnskapen som fylkesmannen har og får på mange områder. Når det gjelder utvikling av mål ser vi at det er et behov for å rette oppmerksomheten mer mot de samfunnsmessige effektene og hensiktsmessigheten av det man gjør. Antallet mål er ikke nødvendigvis det viktigste, det er operasjonaliseringen av dem og oppmerksomheten om hvordan de kan oppnås som er det vesentlige. Hva som er strategisk viktig er også et politisk spørsmål, og et spørsmål som forutsetter dialog og tillit mellom fylkesmannen, styringsetatene og den politiske ledelsen. Vår anbefaling i denne sammenhengen er å gjennomføre mer systematiske undersøkelser av måloppnåelse gjennom effekterstudier på prioriterte områder. Her kan det for eksempel rettes spesiell oppmerksomhet mot hvilken effekt innføringen av tverrsektorielle mål har hatt. Vår evaluering tyder på at fylkesmennene opplever store samordningsutfordringer, både når det gjelder å samordne styringssignaler fra fagmyndighetene og å oppnå god samordning internt i embetet. Samtidig er det tydelig at fylkesmennene opplevde en økt samordning av styringssignaler fra fagmyndighetene gjennom innføringen av det nye styringsrammeverket. Både fylkesmennene og fagmyndighetene opplevde KMD som et tydelig og handlekraftig departement i denne sammenhengen. Vår vurdering er at en er godt på vei til å innfri ambisjonene med styringsrammeverket som gjelder en bedre samordnet styringsdialog. Dette understøttes av gjennomgående høy grad av tilfredshet med det nye rammeverket, og ses kanskje spesielt i forbindelse med den nye møtestrukturen. Den nye møtestrukturen viderefører arenaer for erfaringsutveksling og samarbeid, men i en ny form. Når det gjelder de enkelte tiltakene som er lansert, opplevdes etableringen av det felles etatsstyringsmøte som en positiv nyvinning sett fra både styringsetatenes og fylkesmennenes side, men tydeligst hos de siste. Møtet har en tydelig regi og KMD har en tydelig lederrolle der det inviteres til systematisk diskusjon om tildelingsbrev og årsrapporter, også med rom for respons, bidrag og felles læring. Det er en sentral arena der fagmyndighetene får formidlet viktige styringssignaler, og samtidig en arena der fylkesmennene får anledning til å gi sine tilbakemeldinger til fagetatene. Ved å samle styringsetatene oppnås også viktige samordningseffekter. Dette forutsetter imidlertid at alle de berørte fagetatene er til stede på de bolkene i programmet som er tilegnet tverrsektoriell styring, og at de ikke utelukkende stiller på «sine» fagspesifikke poster i programmet. Vår anbefaling er at etatsstyringsmøtet videreføres. Det bør fortsatt ha en stram regi og holde et høyt faglig nivå. Det er også viktig at etatene er representert med personer på høyt nivå. Idealet bør være at alle styringsetatene prioriterer å være til stede på hele møtet. KMD bør fortsatt forsøke å motivere til slik bred deltakelse. Vi anbefaler samtidig at en forholder seg kritisk til hvilke programposter som skal innlemmes og vurderer om møtets varighet kan reduseres til en (lang) arbeidsdag. Fagmøtene oppleves om viktige fora for faglig fordypning og avklaring, diskusjon og meningsbrytning, og en viktig møteplass for embetenes lederskap som kollegium og for dette kollegiet på den ene siden og representanter for sentrale styringsetater på den andre siden. Vi registrerte midtveis i vår evaluering en usikkerhet knyttet til hvordan disse møtene skal videreføres. Vi ser også at det skillet mellom styringsmøter og fagmøter i praksis ikke oppleves som helt klart, selv om det fremstår slik i det nye styringssystemet. Vi noterer et behov for en videre avklaring når det gjelder fagmøtenes rolle, innretning, hyppighet og omfang. Vi noterer også at fylkesmennene mener det særlig er behov for en møtearena der også politisk ledelse er til stede. Formodentlig er dette et behov som også finnes «den andre veien»: Politisk lederskap kan ha behov for å kommunisere direkte og samlet med statens fremste representanter i fylkene, f.eks. i forbindelse med større reformer eller i ekstraordinære situasjoner. Det virker urealistisk med helt vanntette skott mellom styringsmøtene og fagmøtene. I praksis vil fagmøtene ofte gi viktige avklaringer som gjelder og har betydning for styring. Det vil ikke minst være tilfelle i den grad politisk ledelse deltar på fagmøtene. Denne interaksjonen mellom politisk ledelse og embetene kan og vil i mange tilfeller oppfattes mer som et uttrykk for «styring». I mange tilfeller vil det nok også være behov for slike avklaringer, både sett fra fylkesmennenes og fra fagmyndighetenes side. Det synes viktig at møtestrukturen tilpasses for å støtte behovene for direktekontakt mellom politisk lederskap og fylkesmennene. Etter vårt syn er det mest naturlig å se for seg at dette skjer gjennom fagmøter, og at de formelle rammer rundt fagmøtet modifiseres (åpning for politisk styring; krav om tilstedeværelse, referatkrav m.m.) for å skape den nødvendige klarhet rundt forutsetningene for disse møtene. Vår vurdering er dermed at KMD og DFU-departementene bør ta stilling til på hvilken måte kontakten mellom politisk ledelse og fylkesmannen kan ivaretas. Både å opprette en tredje kategori møter eller å legge tydeligere til rette for denne typen direktekontakt gjennom fagmøter kan være aktuelle løsninger. Vi anbefaler samtidig at det vurderes ytterligere kartlegging av i hvilken grad det fortsatt foregår «styring utenfor styringssystemet» og en vurdering av hvordan dette i så tilfelle skal håndteres, bl.a. med tanke på å sikre etterprøvbarhet. Vi anbefaler videre at en vurderer å gjennomføre en studie av hvordan sektorstyringen praktiseres, der det også er rom for komparasjon på tvers av styringsetater. I utgangspunktet skal KMD ha en koordinerende rolle overfor fagmyndighetene. I praksis, og særlig med gjennomføringen av det nye styringsrammeverket, er det tydelig at KMD har hatt og tatt en mer aktiv rolle. Resultatet er, etter vår vurdering, at en i styringen av fylkesmannen har beveget seg til et høyere trinn på samordningsstigen (jf. kapittel 3). Flere informanter nevner at KMD har hatt en åpen og ydmyk tilnærming og at både fylkesmenn og styringsetatene har opplevd å bli hørt. Dette har sannsynligvis vært viktig for å lykkes. Samtidig har departementet gitt tydelige bestillinger og sørget for tett oppfølging. Den konstante oppmerksomheten fra KMD og deres relativt detaljerte råd og innspill til fagmyndighetene i utarbeidelsen av dokumentene ble oppfattet som tid-og ressurskrevende, men også som nødvendig, i alle fall i en overgangsfase. Den tette oppfølgingen ga også resultater, i form av mer strømlinjeformete og sammenhengende dokumenter, og utarbeidelse av tverrsektorielle mål, færre mål, delmål, og styringsparametere, og i alle fall en moderat nedgang i rapporteringskrav knyttet til disse dokumentene. I fortsettelsen synes det hensiktsmessig å legge opp til både fellesmøter og bilaterale møter når nye tildelingsbrev skal utarbeides. Fellesmøtene og DFU-møtene har en særlig viktig funksjon i det at de kan gi fagmyndighetene inntrykk av det totale omfanget av styringskrav fylkesmannen står overfor, samtidig som tverrsektorielle tema og problemstillinger løftes fram. Inntrykket er at det har vært lagt til rette for en omfattende gjensidig dialog og mulighet for å ta opp detaljerte forhold i prosessen. Vi vurderer dette som både relasjonsbyggende og avklarende, ikke minst i en omstillingsprosess. Den tette oppfølgingen fra KMD sin side direkte rettet mot fagdepartementene syntes i tillegg å ha bidratt til å ansvarliggjøre departementene, både i styringen generelt men også mer spesielt i endringsprosessen. Tilnærmingen ser ut til å ha virket til fordel for alle involverte parter, og har sannsynligvis vært avgjørende for å kunne lykkes. Dette er en form som vi oppfatter bør videreføres. Grensene for hvor langt KMD skal gå i rollen som samordningsmyndighet og hvilke virkemidler som kan og bør brukes i denne sammenhengen er imidlertid noe som bør drøftes på et mer prinsipielt grunnlag. Vi observerer at fylkesmennene oppfatter et tydeligere KMD og en tydeligere oppmerksomhet mot samordning som positivt, mens styringsetatene er mer skeptisk til et sterkere KMD. Det er her også et prinsippvalg knyttet til muligheten for delegasjon av styringsmyndighet og kontrollansvar til underliggende etater som bør diskuteres og vurderes på et mer overordnet nivå. Det er ut fra vårt materiale vanskelig å vurdere om rapporteringen har blitt mer relevant eller ikke. Til det trengs det en mer systematisk gjennomgang. Mange av våre informanter er imidlertid opptatt av at omfanget av rapportering er for stort, og i denne kritikken ligger det formodentlig en vurdering av at også relevansen av rapporteringen er for lav. Vår underveisevaluering konkluderte med at fylkesmennene (fremdeles) opplevde rapporteringen som svært omfattende. Vi observerte med andre ord allerede i starten av evalueringen en tendens til at reduksjonen i antallet mål og resultatkrav ble kompensert med flere bestillinger, aktivitets- og rapporteringskrav. Samlet sett er det forholdsvis liten variasjon mellom embetene når det gjelder oppdrag, oppgaver og rapporteringskrav, men vi registrerer at det har vært en merkbar økning i rapporteringskrav i årsrapportene også fra 2016 til 2017. Samtidig har mengden rapportering utenom årsrapportene gått ned i denne perioden. Utviklingen på rapporteringssiden er med andre ord ikke helt entydig. Fylkesmennenes opplevelse av at det er mye rapportering totalt sett, er ikke endret. Flere embeter opplever at det i for stor grad stilles for detaljerte og krevende krav til rapportering i tillegg til årsrapporten, og at det stilles krav om rapportering som ikke har direkte med måloppnåelse å gjøre. er også eksempler på dobbeltrapportering, altså at fylkesmannen rapporterer identiske opplysninger i flere systemer parallelt. Det er en viss forståelse hos fagetatene for at tilleggsrapporteringen kan oppleves som krevende. Fagetatene ser imidlertid at rapporteringen gir nødvendig og viktig styringsinformasjon. Ønsket om vurdering av fylkesmennenes måloppnåelse er ett hensyn. I tillegg gir rapporteringen viktig informasjon til styringsmyndighetene om tilstanden på bestemte områder. Fagetatene fremhever også at rapporteringen kan gi fylkesmennene anledning til å påvirke og være med å forme politikk på bestemte områder. Samtidig peker flere på at styringsinformasjonen som innhentes via årsrapporteringen er for generell til å kunne gjøre gode vurderinger av kvalitet og måloppnåelse. Det synes etter vår oppfatning å fortsatt være et stort behov for overvåke og analysere utviklingen når det gjelder rapportering. En bør både vurdere tiltak for å få en bedre oversikt over det totale omfanget, og tiltak for å undersøke og diskutere relevansen av rapporteringen på ulike områder. Når det gjelder omfanget kan det vurderes å samle rapporteringen slik at det blir færre rapporteringsperioder. En bør undersøke om og i hvilken grad styringsinformasjon som fagetatene har behov for kan innhentes på annet vis, eller suppleres av andre informasjonskilder. En annen måte er å arbeide for å begrense supplerende tildelingsbrev så mye som mulig. Det er imidlertid ikke hensiktsmessig å fjerne de supplerende tildelingsbrevene helt, i det ny kunnskap, nye situasjoner og hendelser kan endre styringsbehovene markant på kort tid. Vårt hovedinntrykk er at fylkesmannen har mange, omfattende og varierte oppgaver som skal ivaretas. Samtidig er ressursene begrenset. Hvilke oppgaver og ressurser som skal legges til fylkesmannen er en politisk avveining. Oppdragsgiverne er flinke til å si hva som skal prioriteres, men bør også kunne si noe om hva som ikke skal prioriteres i enkelte perioder eller innenfor enkelte områder. Samspill og dialog må være viktigere enn en skjematisk og entydig tilnærming, særlig når oppgavene til fylkesmannen er såpass komplekse og varierte som de er. Ministerstyreprinsippet og den etablerte sektortankegangen oppfattes ofte som et hinder for helhetstenkning og samordning (Difi 2014). Samtidig - ministerstyreprinsippet er ikke konstitusjonelt forankret og det er derfor i prinsippet ikke noe i veien for mer kontakt og samordning på tvers (Smith 2015). Vi ser i vår evaluering at det er en tydelig vilje til å jobbe mot bedre samordning, og det finnes virkemidler. Selv om sektorprinsippet er et sterkt og etablert prinsipp i praksis, kan økt bevissthet om muligheten for og fordelene ved samordning på tvers av departements-og etatsgrenser gi åpning for bruk av flere og sterkere virkemidler. Med ministerstyreprinsippet i bunn er det likevel på de fleste områdene de enkelte fagdepartementene og etatene som avgjør om de vil benytte seg av fylkesmannen. Det er derfor i praksis de enkelte oppdragsgiverne sine opplevelser av hvor grensen mellom faglige og helhetlige hensyn går, som er det avgjørende. Hvordan styringen innrettes, er til syvende og sist opp til den enkelte fagmyndighet. Detaljerte krav til fylkesmannen kan være berettiget, både ut fra faglige hensyn og ut fra et kontrollbehov. Tilliten mellom oppdragsgiver og fylkesmann er viktig i denne sammenhengen. Dersom styringsetatene opplever at fylkesmannen gjør en god jobb over tid, er det kanskje rimelig å se for seg at behovet for detaljstyring vil avta. Vår følgeevaluering har gitt indikasjoner på at de ferskeste formelle endringene i styringsrammeverket er med på å endre realitetene ute i fylkesmannsembetene. Det er imidlertid mange forhold som totalt sett påvirker denne styringen, og det er generelt vanskelig å isolere faktorer og effekter som kan knyttes til det nye styringsrammeverket alene. Det er lett å observere endringer i styringsdokumenter og møtestruktur, men det er vanskeligere å si noe om konkrete effekter. Dette skyldes blant annet at det fremdeles er kort tid siden endringene i styringsrammeverket ble innført. Styring er noe som utvikles og endres kontinuerlig. Pågående og kommende forvaltningsreformer vil sannsynligvis påvirke styringen av og i embetene i fremtiden. Organisatoriske (og andre) endringer knyttet til ny geografisk inndeling på flere områder vil for eksempel stille både departement, direktorat og fylkesmannen overfor andre og nye styringsutfordringer som det er vanskelig å si noe om på det nåværende tidspunkt. Det nærmeste året vil kunne gi noen viktige avklaringer. Bouckaert, G., G. Peters, K. Verhoest (2010) The Coordination of Public Sector Organizations. Shifting Patterns of Public Management. Basingstoke: Difi (2012) Styring av Fylkesmannen. Rapport 2012:9. Oslo: Direktoratet for forvaltning og IKT. Difi (2014) Mot alle odds? Veier til samordning i norsk forvaltning. Tilgjengelig fra https://www.difi. Difi (2016). Ikke bare pådriver… Om utøvelsen av KMDs samordningsroller. Rapport 2016:8. Tilgjengelig fra https://www.difi. DSB (2015) Veiledning til forskrift om kommunal beredskapsplikt. Tønsberg: DSB. FAD (2012) Fylkesmannsrollen. Utvikling og utfordring. Oslo: kirkedepartementet. Tilgjengelig fra: FAD (2009) Finansieringsordning for Fylkesmannen Retningslinjer med utdypende kommentarer. Tilgjengelig fra: https://www.regjeringen.no/globalassets/upload/fad/vedlegg/statsforvaltning/retningslinjer_finansiering_f ylkesmann. Fimreite, A.L., P. Lango, P. Lægreid og L.H. Rykkja (red.) (2014) Organisering for samfunnssikkerhet og beredskap. Oslo: Universitetsforlaget. FIN (2015) Reglement for økonomistyring i staten. Bestemmelser om økonomistyring i staten. Oslo: Finansdepartementet. Tilgjengelig fra: https://www.regjeringen. Flo, Y. (2004) Staten og sjølvstyret. Ideologiar og strategiar knytt til det lokale og regionale styringsverket etter 1900. Avhandling til Dr. art-graden. Bergen: Universitetet i Bergen. Flo, Y. (2014) Statens mann, fylkets mann. Norsk Amtmanns- og fylkesmannshistorie 1814– 2014. Bergen: Fagbokforlaget. Grønlie, G og Y. Flo (2009) Den nye staten? Del II av Sentraladministrasjonens historie etter 1945. Bergen: Fagbokforlaget. Hansen, T., M. Indset, I. Sletnes og T. Tjerbo (2009) Fylkesmannen mellom lokalt folkestyre og statlig styring. NIBR-rapport nr 19, Oslo: NIBR. Kgl. res. 19. juni 2015. Fylkesmannens samfunnssikkerhetsinstruks: https://lovdata. KMD (2014) Program for bedre ledelse og styring i staten 2014–2017. Oslo: DSS. KMD (2015) Bedre styring av Fylkesmannen. Rapport. Oslo: KMD (2016) Konkurransegrunnlag – følgeevaluering av nytt rammeverk for styring av Fylkesmannen. Oslo: Kommunal-og moderniseringsdepartementet. KMD (2016a) Utredning av fylkesmannens fremtidige struktur. Rapport fra prosjektgruppen i Kommunal- og moderniseringsdepartementet 21.12.2016. Oslo: Kommunal- og moderniseringsdepartementet. KMD (2016b) Utarbeidelse av styringsdokumenter for fylkesmannen for 2017. Brev datert 26.05. KMD (2016c) Har fanget 27 tidstyver hos Fylkesmannen. Pressemelding 08.02.2016. Tilgjengelig fra: https://www.regjeringen. KMD (2016d) Tildelingsbrev til fylkesmannen for 2016. Tilgjengelig fra: https://styringsportalen.fylkesmannen.no/2017/Styringsdokumenter/. KMD (2016e) Virksomhets og økonomiinstruks, fastsatt 5. februar 2016. Tilgjengelig fra https://styringsportalen.fylkesmannen.no/2016/Styringsdokumenter/. KMD (2016f) Foreløpig tildelingsbrev og utkast til virksomhets-og økonomiinstruks for 2017 til Fylkesmannen. Brev av 28. oktober 2016, KMD. KMD (2016g) Tilbakemeldingen fra Fylkesmannen til styringsdokumenter for 2016. Brev av 17.november 2016. Oslo: Kommunal-og moderniseringsdepartementet. KMD (2016h) KMD v/Statsforvaltningsavdelingen orienterer til DFU-møtet 22. november 2016. Brev av 15.11 2016. Oslo: Kommunal og moderniseringsdepartementet. KMD (2017a) Virksomhets og økonomiinstruks. Tilgjengelig fra: https://styringsportalen.fylkesmannen.no/2017/Styringsdokumenter/. KMD (2017b) Tildelingsbrev til fylkesmannen. Tilgjengelig fra: https://styringsportalen.fylkesmannen.no/2017/Styringsdokumenter/. Kvale, S. (1997) Det kvalitative forskningsintervju. Oslo: Gyldendal ad Notam. Ladegård, G. og S. I. Vabo (2010) Ledelse og styring. Bergen: Fagbokforlaget. Lægreid, P., T. Randma-Liiv, L.H. Rykkja, og K. Sarapuu (red.) (2014) Organizing for Coordination in the Public Sector. Practices and Lessons from 12 European Countries. Basingstoke: Palgrave Macmillan. Lægreid, P. and L.H. Rykkja (2015) Organizing for 'Wicked Problems'. Analyzing Coordination Arrangements in two Policy Areas: Internal Security and the Welfare Administration» International Journal of Public Sector Management 28 (6): 475-493. NOU 2006:6 Når sikkerheten er viktigst. Beskyttelse av landets kritiske infrastrukturer og kritiske samfunnsfunksjoner. Oslo: Justis-og politidepartementet. Prop. 1 S (2015–2016) Proposisjon til Stortinget (forslag til stortingsvedtak). Utgiftskapitler: 1– 2, 500–595, 2412, 2445, 2465 Inntektskapitler: 3500–3595, 5312, 5445–5446, 5615–5616. Kommunal- og moderniseringsdepartementet. Tilgjengelig fra: https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/prop.-1-s-kmd-20152016/id2456031/? Prop. 1 S (2015–2016) For budsjettåret 2016 — Utgiftskapitler: 61, 400–497 Inntektskapitler: 3400–3497. Finansdepartementet. hentet fra: https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/prop. Riksrevisjonen (2007) Riksrevisjonens undersøkelse av måloppnåelse og effektivitet ved fylkesmannsembetene, Dokument 3:14 (2006-2007) Riksrevisjonen (2014) Riksrevisjonens undersøkelse av Justis-og beredskapsdepartementets arbeid med samfunnssikkerhet og beredskap, Dokument 3:7 (2014–2015) Riksrevisjonen (2017) Riksrevisjonens oppfølgingsundersøkelse av Justis-og beredskapsdepartementets arbeid med samfunnssikkerhet og beredskap, Dokument 3:8 (2016–2017) Rykkja, L.H. (2014) Fylkesmannen som samordningsinstans. I Fimreite, A.L., P. Lango, P. Lægreid og L.H. Rykkja (red.): Organisering for samfunnssikkerhet og krisehåndtering. Oslo: Universitetsforlaget. Rykkja, L.H., K. Rubecksen og Y. Flo (2016) Følgeevaluering av nytt styringsrammeverk for Fylkesmannen. Underveisrapport: Fylkesmannens perspektiv på nytt styringsrammeverk. Rapport 10/2016. Bergen: Uni Research Rokkansenteret. Røiseland, A. og S. I. Vabo (2016) Styring og samstyring. Bergen: Fagbokforlaget. St.meld. nr. 44 (1982–83) Om maktutredningen. Tilgjengelig på: https://www.stortinget.no/no/Sakerogpublikasjoner/Stortingsforhandlinger/Lesevisning/? p=198283&paid=3&wid=d&psid=DIVL172&pgid=d_0079. St. meld. nr. 10 (2016-2017): Risiko i et trygt samfunn. Oslo: Justis- og beredskapsdepartementet. Strandli, B. (2011) Det nytter ikke å være en skinnende stjerne på himmelen alene. Fylkesmannens initiativ- og samordningsrolle (IS). Rapport, Fylkesmannen i Vestfold. Tønsberg. Smith, E. (2015) Ministerstyre – et hinder for samordning? Nytt norsk tidsskrift 32 (3): 258- 266. TB (2016) Tildelingsbrev for fylkesmannen 2016: TB (2017) Tildelingsbrev for fylkesmannen 2017: A pp en d i k s I . Departement Navn Funksjon Tidspunkt KLD Lene Lyngby Ekspedisjonssjef Naturforvaltningsavd. DFU-representant 29. juni 2016 KMD Grete Haugdal Kontorsjef, planavdelingen 29. juni 2016 HOD Petter Øgar Ekspedisjonssjef Kommunetjenesteavd. 16. sept 2016 KMD Hans Petter Gravdahl Avd. direktør, Kommunalavdelingen 16. sept 2016 LD Wenche Østrem Avd. dir, Forskning, innovasjon og regionalpolitikk 21. sept 2016 KD Ann Helen Elgsæther Magnhild Aasan Avd. dir, Opplæringsavd. Saksbehandler 26. januar 2016 Direktorat MD Bjørn Bjørnstad Avd. dir, tilsyn-og miljødataavdelingen 16. mars 2017 Hdir Svein Lie Divisjonsdirektør, Divisjon primærhelsetjenester 21. februar 2017 Udir Bente Barton Dahlberg Avdelingsdirektør, tilsynsavdelingen 3. mars 2017 DSB Dag Olav Høgvold og Marit Medbye Fung. Avdelingsleder, Regional og lokal sikkerhet. Saksbehandler 17. februar 2017 Ansvarlige i KMD Bjørg Holen og Eivor Bjerkestrand 23. februar Cathrin Sætre Ekspedisjonssjef 23. A pp en dik s II . Intervjuguide/temaliste – fagdepartementene/direktoratene* *Intervjuguiden er veiledende, og vil tilpasses i det enkelte intervjuet. Kan du fortelle litt om deg selv/din rolle - hvilke oppgaver har du knyttet til styringen av FM? Kan du fortelle litt om hvilke tema/områder som ditt departement/direktorat styrer FM på? o Noen spesielle forhold/utfordringer kontra andre departementsområder? Kan du fortelle litt om hvordan styringen av FM fra ditt departement/direktorat typisk foregår? (FØR KONTRA NÅ) o Hvordan: Dialog, møter, styringsdokumenter, rapportering o Fra departement og/eller fra direktorat? direktorat i styringsprosessen, fagdepartementets involvering (og eventuelt hvordan). Andre aktørers innvirkning (som FAD/KMD, Riksrevisjon el.l.)? o Via embetsledelsen eller direkte til fagavdeling? o Resultat-eller aktivitetsbasert? Vurderinger av dette og årsak? o Omfang, detaljeringsgrad? o Ulik begrepsforståelser/«språk», virkelighetsoppfatninger ml dep/dir og FM? o Stor variasjon eller spesielle utfordringer knyttet til enkelte embeter? o Tillitsforhold? Grad (høyt-lavt) og oppfatning/vurdering av tillit (nødvendig, problematisk?) o Betydningen av lokalkunnskap, hvor viktig for ditt departementsområde/direktorat? Hvordan har tilbakemelding om styringsprosessen vært artikulert/praktisert? o Fra Fylkesmannen til departement/direktorat o Fra ditt departement/direktorat til FAD/KMD? o Dersom misnøye med det gamle systemet, hvordan ble kritikken artikulert, på hvilke arenaer? o Ble evt. kritikk blir fulgt opp, hva var responsen? Hvem hadde ansvaret for oppfølging? mellom direktorat og fagavdelinger ute i det enkelte embete, detaljerte (uformelle) «føringer» i tillegg til tildelingsbrev? o Omfatter slik uformell styring bestemte saker, departementsområder? o Hvordan er utviklingen av slik styring - mer eller mindre? o Er slik uformell styring uheldig eller et viktig supplement? Hvilke erfaringer/vurderinger har dere hatt med bruk av mål-og resultatstyringssystemet i styringen av embetet? o Formulering av mål, delmål, styringsparametere og resultatmål: Vanskelig? o I hvilken grad er målene (sektormål og tverrsektorielle) tydelige? o Hvem utformer målene? Departement/direktorat, samarbeid med Fylkesmannen? o Sammenheng mellom mål, resultatkrav og rapporteringskrav? o Forholdet mellom kvantitative og kvalitative resultatmål og vurderinger av dette? (Resultatmåling vs. aktivitetsmåling?) o Etablering av tverrsektorielle mål - en god ide? o Prioriteres enkelte mål fremfor andre? o Omfang av mål, delmål, resultatindikatorer - mer eller mindre? o Rapportering - mer eller mindre? o Sterkere samordning av mål og styringssignaler fra ulike departementsområder/ direktorater? o Mer mål-og resultatstyring fremfor aktivitet-og prosessmåling? Hvordan vurderer du at samordningen på departements/direktoratsnivå har vært når det gjelder styringssignaler til Fylkesmannen har vært? o I hvilken grad er slik samordning viktig? o Hvordan vurderer du at embetets evne til å innfri egne samordningsoppdrag har vært? Hvordan vurderer du struktur og innhold i de nye styringsdokumentene, kontra slik det var før (tildelingsbrev + VØI)? o MRS i tildelingsbrev og faste, lovpålagte oppgaver(aktivitet) i VØI: Enklere, bedre enn før, noe som går tapt? o Detaljeringsgrad, omfang, lengde, behov for justeringer i løpet av budsjettermin? o Samordning av mål og aktivitetskrav fra ulike departementsområder? o Behov/praksis for supplerende tildelingsbrev? o Behov/praksis for oppgaver/oppdrag utover det som gis i tildelingsbrev? Hvordan foregår og fungerer Fylkesmannens rapportering til dere? o FØR: Skriftlig/muntlig? o FØR: Systematisk/sporadisk? o FØR: Formelt/uformelt? o NÅ: FM får skriftlig tilbakemelding på årsrapport (enklere, bedre enn før, noe som går tapt?) o Avviksrapportering i VØI, fungerer det, noe som går tapt? Hvilken betydning har utforming av ny møtestruktur i styringsrelasjonen mellom Fylkesmannen og ditt departementsområde? o Hvordan vurderer du utforming og avvikling av det første felles etatsstyringsmøte våren 2016? o Forventninger/ønsker til senere etatsstyringsmøter? o Skriftlig tilbakemelding på årsrapport ifb. med etatsstyringsmøtet, en god ide? o Hvordan har dere opplevd/hva forventer dere av senere fagmøter? o Hvordan har dere opplevd sektorvise styringsmøter? Behov for endringer? o Fylkesmannsmøtene i endring, vurderinger av dette? Hvordan har prosessen rundt arbeidet med utvikling av nye styringsdokumenter i 2016 (VØI, tildelingsbrev) vært opplevd fra ditt/departementets synspunkt (sammenliknet med tidligere praksis)? o Fellesmøte i september (informasjon, kommunikasjon) o Bilaterale møter (KMD-dep/dir, kommentarer fra KMD, egne innvendinger) o Tilbakemeldingene fra fylkesmennene på dokumentene (nyttig, uklart, sprikende/sammenfall, departementets håndtering av dette) o DFU-møtet i sutten av november (informasjon, kommunikasjon m.m.) o Oppleves prosessen som samordnende (mellom departementer/områder, resultatmål, rapportering) o Forbedringspunkter? Hvordan har departementet/direktoratet selv arbeidet (internt) med utviklingen av nye styringsdokumenter (tildelingsbrev, VØI, før/etter bilaterale møter med KMD, etter tilbakemeldinger fra fylkesmennene osv.)? Hvordan oppfattes KMDs rolle i arbeidet med styringsdokumentene? o Styring av prosessen generelt, kommunikasjon, informasjon og samordning, (i forhold til eget departement/direktorat, mellom departementsområder, mål og rapportering, på vei mot et «rammedepartement»)? o Lett å samordne – noen aktører/områder lettere enn andre? Forbedringspunkter? Forholdet mellom VØI og tildelingsbrevet – generelle synspunkter, fordeler, ulemper, utfordringer generelt og mer spesifikt for eget departement? Forbedringspunkter? Årsrapport – elektronisk, ikke ekstra vedlegg – hva er deres foreløpige oppfatninger rundt denne nye løsningen? Fordeler, ulemper, mulige utfordringer, forbedringspunkter? Vurderinger av balansen mellom tilstrekkelig informasjon til dere vs. føringer i det nye rammeverket, arbeidsmengde som embeter må legge ned i rapporteringsarbeidet? Er det noen særskilte fordeler eller ulemper knyttet til det nye rammeverket totalt sett? o Bidrar det til en styrket sammenheng mellom mål, resultatkrav, rapporteringskrav og bedre sammenheng mellom mål i Fylkesmannens arbeid? o Bidrar utformingen/designet av rammeverket til å innfri ambisjonene om bedre og mer samordnet styring av Fylkesmannen? Eventuelt hvordan – hvorfor ikke? o Bidrar det nye rammeverket til mer selvstendig handlingsrom for Fylkesmannen, og er en slik utvikling ønsket? o Utilsiktede virkninger med det nye rammeverket - for eksempel mer styring, økt rapportering, feil prioritering, mindre handlingsrom? Hvilken betydning/hva slags konsekvenser har det hatt for styringen av FM at KMD har overtatt hovedansvaret? Hvilken betydning har det nye styringsrammeverket for dialogen mellom ditt departement/direktorat og KMD når det gjelder styringen av Fylkesmannen? Har du/dere gjort noen refleksjoner om hvordan utformingen og implementeringen av nytt rammeverk vil kunne innvirke på tillitrelasjoner mellom Fylkesmannen og ditt/ulike departementsområder, direktorater, KMD? Er det mulig å peke på noen mulige utilsiktede virkninger av det nye rammeverket (både positive og negative)? o For eksempel: overlapp, tydeliggjøring av kompleksitet, mindre/mer kontakt, mindre/mer usikkerhet? Er det ellers noe du vil legge til, noe vi ikke har fått dekket? A pp en dik s III . Tema 1: Erfaringer med styring av Fylkesmannen generelt (ikke eget embete) KMD etablerte prosjektet Bedre styring av fylkesmannen for å gjennomgå dagens styring av embetene med sikte på å etablere gode styringsstrukturer med klar målstruktur, færre rapporteringskrav, økt oppmerksomhet om resultat og mindre detaljert styring. (Rapport: Bedre styring av Fylkesmannen 2015). Med utgangspunkt i før-situasjonen (forut for innføring av nytt rammeverk for styring av Fylkesmannen) Generelle vurdering av ulike departementsområder, styringsdialog mellom FM, departement og direktorat • Hvordan opplever du at styringen av Fylkesmannen generelt har fungert? (Etatstyring = KMDs styring av embetene OG fagdepartementenes styring av embetene, tidligere: embetsstyring om fagdepartementenes styring) o Styring fra ansvarlig departement (FAD/KMD, endring?) Hvordan vurderer du tidligere styringspraksis/styringskultur mellom ulike departementsområder/direktorater i styringen av Fylkesmannen? o Ulik styringspraksis og styringskultur mellom ulike departementsområder/direktorater? Kan du presisere/eksemplifisere? o Ulik detaljeringsgrad i styringen mellom departementsområder/direktorater? Kan du presisere/eksemplifisere? o Årsaker til/behovet for ulik styringskultur/praksis og detaljeringsgrad? o Konsekvenser av ulik styringskultur/praksis og detaljeringsgrad? Hvordan har tilbakemelding om systemet vært artikulert/praktisert? o Dersom misnøye med det gamle systemet, ble kritikken artikulert på noe vis, hvordan, og på hvilke arena? o Ble evt. kritikk blir fulgt opp, hva var responsen? Hvem hadde ansvaret for oppfølging? Hvilke konsekvenser har disse forholdene hatt mer konkret, for staten, enkeltmennesket? Hvordan opplever du at styringen i eget Fylkesmannsembete har fungert? o Noen spesifikke utfordringer i eget embete? o Noen spesielle grep i embetet for å håndtere dette? o Store variasjoner mellom embeter? Hvordan har dere opplevd styringen fra FAD/KMD? Hvordan har dere opplevd styringen fra ulike fagdepartement og direktorat i ditt embete? o Ulik styringspraksis og styringskultur? o Ulik detaljeringsgrad mellom departementsområder/direktorater? o Variasjon i hyppighet og innhold i styringsmøter? o Ulik begrepsforståelser/«språk», virkelighetsoppfatninger? o Vurderinger om årsaker til/behovet for ulik styringskultur/praksis og detaljeringsgrad? o Forskjeller mellom departement vs. direktorat? Hvordan har dette kommet til uttrykk? o "Konkurranseforhold» mellom ulike oppdragsgivere? o Tillitsforhold i styringsrelasjoner? Grad (høyt-lavt) (nødvendig, problematisk?) o Vurderinger om konsekvenser av ulik styringskultur/praksis og detaljeringsgrad? Hvordan vurderer du at samordningen av styringsetatene når det gjelder styringssignaler til Fylkesmannen har vært? Hvordan vurderer du at embetets evne til å innfri egne samordningoppdrag har vært? o Noen spesielle grep i embetet for å få til bedre samordning? Hvordan har dere håndtert utfordringer i styringen av Fylkesmannen i ditt embete? o Har dere muligheten for å prioritere mellom ulike områder? o I hvilken grad utnyttes Fylkesmannens lokale og/eller tverrsektorielle kompetanse? Hvilke erfaringer/vurderinger har dere hatt med bruk av mål-og resultatstyringssystemet, rapporteringskrav, og embetsoppdrag og tildelingsbrev i styringen av embetet? o Omfang av styringskrav: mål, resultatmål, aktivitetskrav, rapporteringskrav o Hvem utformer målene? Fylkesmannen selv? o I hvilken grad er målene (sektormål og tverrsektorielle) tydelige og felles? o Sammenheng mellom mål, resultatkrav og rapporteringskrav? o Relevans og omfang av resultatindikatorer/rapporteringskrav? o Forholdet mellom kvantitative og kvalitative resultatmål og vurderinger av dette? Resultatmåling vs. aktivitetsmåling? o Fokus på sektoroppgaver vs. helhetlig perspektiv? o Utforming av tildelingsbrev, detaljeringsgrad og lengde, justeringer i løpet av budsjettermin, omfang og forholdet mellom tildelingsbrev fra ulike departementsområder? o Samordning av mål og aktivitetskrav fra ulike departementsområder? o Vurderinger av andre styringsdokumenter (virksomhets-og økonomiinstruks m.m.)? Hvilke erfaringer/vurderinger har dere med tilbakemeldinger på Fylkesmannens rapportering til ulike departementsområder/direktorater? o Skriftlig/muntlig? o Systematisk/sporadisk? o Formelt/uformelt? o Etats-vis/sektorvis og grad av samordning mellom etater/sektorer? o Vurderinger og konsekvenser av dette? «direktelinje» mellom direktorat og fagavdelinger ute i det enkelte embete, detaljerte (uformelle) «føringer» i tillegg til tildelingsbrev? Tema 3: Nytt rammeverk for styring. Hvordan oppleves, implementeres og fungerer nytt rammeverk for styring? - kartlegging av hvordan rammeverket oppleves, tas i bruk og gjennomføres • Har du/dere noen erfaringer så langt fra det nye rammeverket for styring av fylkesmannen? o Hva opplever du/dere som nytt? Hvilke nye tiltak har dere erfaring med og hvordan vurderer du/dere disse? (Eksempler nedenfor) Hvordan ser du på utforming av nye arenaer og prosesser i styringsrelasjonen mellom Fylkesmannen og ulike departementsområder/direktorater? o Ett felles årlig etatsstyringsmøte, sektorvise styringsmøter og fagmøter? (noe som går tapt?) o Skriftlig tilbakemelding på Fylkesmannens årsrapportering (enklere, bedre enn før?) delmål – 12 tverrsektorielle) o Oversikt over faste og lovpålagte oppgaver i virksomhets-og økonomiinstruksen (tidligere i tildelingsbrevet) Har du gjort deg noen erfaringer og/eller inntrykk av disse nye arenaene og prosessene så langt? o Hvordan har du opplevd senere fagmøter (for eksempel i Tønsberg i midten av juni) forbindelse med felles etatsstyringsmøte)? o Har du noen tanker omkring hvordan en slik skriftlig tilbakemelding og felles formidling (også til andre Fylkesembeter i forbindelse med felles etatsstyringsmøtet) av dette innvirker på Fylkesmannens aktivitet og arbeid? Embetsspesifikt og mer generelt? o Bidrar det nye rammeverket til mer selvstendig handlingsrom for Fylkesmannen? o Bidra til en tydeliggjøring av at Fylkesmannen må forholde seg til mange styringsetater? o Bidra til en tydeliggjøring av departementenes helhetlige ansvar for at embetene skal fungere best mulig? o Bidra til en styrket sammenheng mellom mål, resultatkrav, rapporteringskrav og bedre sammenheng mellom mål i Fylkesmannens arbeid? Har du noen erfaringer/tanker om selve gjennomføringen/implementering av nytt rammeverk for styring av Fylkesmannen? o Hvordan jobber embetet med implementeringen av nytt rammeverk for styring av Fylkesmannen? o Styrker og svakheter ved gjennomføringen (generelt og embetsspesifikt)? o Utilsiktede virkninger ved gjennomføringen/implementeringen av et nytt rammeverk (både positive og negative)? Hvordan tror du det nye rammeverket vil påvirke KMDs samordningsrolle overfor Fylkesmannen, og hvordan vurderer du dette (bra, hensiktsmessig, mangelfull)? Har du/dere gjort noen refleksjoner om hvordan utformingen og implementeringen av nytt rammeverk vil kunne innvirke på tillitrelasjoner mellom Fylkesmannen og ulike departementsområder, direktorater, KMD? Etter din vurdering – er det særskilte fordeler eller ulemper knyttet til det nye rammeverket sett i lys av Fylkesmannens ulike roller og oppgaver (lovpålagte oppgaver, ikke-lovpålagte, sektormyndighet, samordningsinstans, tilsynsmyndighet m.m.)? Hvordan vil det nye rammeverket innvirke på Fylkesmannens selvstendige handlingsrom sammenliknet med tidligere? o Prioritering (vesentlighetsoppmerksomhet) – bedre rom for prioritering sammenliknet med før? Eventuelt hvordan og på hvilke områder? o Hvor stort er handlingsrommet (sammenliknet med før)? Hvordan bør handlingsrommet være? Hvordan vil det nye rammeverket kunne påvirke bruk mål-og resultatstyringssystemet, rapporteringskrav og tildelingsbrev i styringen av embetet? o Reduserte styringskrav samlet sett? o Færre og (mer) relevante rapporteringskrav (redusert detaljstyring)? o Sterkere samordning av styringssignaler fra ulike departementsområder/direktorater? o Bedre samordning av mål mellom ulike departementer/direktorater? o Mer mål-og resultatstyring fremfor aktivitet-og prosessmåling? o Tilbakemeldinger på Fylkesmannens årsrapportering? o Noen konkrete erfaringer så langt? Selv på et så tidlig tidspunkt i implementeringsprosessen, er det mulig å peke på noen mulige utilsiktede virkninger av det nye rammeverket (både positive og negative)? Har dere eventuelt gjort dere noen tanker, erfaringer eller refleksjoner omkring dette? o For eksempel: overlapp, tydeliggjøring av kompleksitet, mindre/mer kontakt, mindre/mer usikkerhet? Er det ellers noe du vil legge til, noe vi ikke har fått dekket? A pp en dik s IV . Figur 1. Utviklingen i typer sektorspesifikke styringskrav i styringsdokumentene for fylkesmannen i 2016 og 2017. Hele tall. Kilde: Styringsportalen for fylkesmannen.
|
maalfrid_e87791eef3a300f3aa02f7d46085c617b61cba0d_33
|
maalfrid_regjeringen
| 2,021
|
no
|
0.837
|
International Research Institute of Stavanger AS www.iris.no – 13 – Vi skal operere med «integrering» og «marginalisering» som begreper som peker mot konsekvens og utfall, og først og fremst på individnivået. Vi forstår integrering langs fire hoveddimensjoner. For det første (i) dreier integrering seg om deltakelse på ulike arenaer, slik som arbeid, skolegang og sivilsamfunn, lavterskeltiltak og så videre. Integrering handler også (ii) om sosiale nettverk og sosial kapital, som viser til blant annet vedlikehold av vennskap i og utenfor bomiljø og rusmiljø, av familierelasjoner, og så videre. Dette punktet omhandler også opplevelse av tilhørighet til relevante sosiale fellesskaper. For det tredje finner vi at integrering også innbefatter (iii) minimering av stigma. Endelig dreier integrering seg om (iv) mestring av rusproblem. Begrepet «integrering» peker mot prosess snarere enn mot en tilstand (som er «integrasjonen»). Slik vi har tolket oppdraget handler integrering i dette feltet langt på vei om re-integrering. Problematisk rusbruk leder mange mennesker ut i en marginalisert livsførsel. Integrering kan slik forstås som prosessen hvor man beveger seg ut av marginalitet og endelig tilbake til «normalsamfunnet». Bosituasjon generelt, og kommunale boligmiljøer spesielt, kan både fremme eller hemme en slik prosess. For vårt anliggende vil dette dreie seg om prosessen fra marginalitet henimot blant annet rusfrihet (eventuelt en «funksjonell rusbruk»), nettverksdannelse og arbeidsdeltakelse. Slike prosesser berører også begrepet rehabilitering. Vi finner det nyttig å skille integrering og rehabilitering fra hverandre, om enn de er nært forbundet med hverandre. Begge begreper omhandler prosesser henimot økt livsmestring, men de vil ha dels ulikt innhold og kan for noen også være motsetninger. Dertil vil det være forskjellige, om enn overlappende aktører involvert i prosessene. Dette er fordi rehabilitering dreier seg også om innsatsen fra velferds- og behandlingsapparatet. Offisiell definisjon er at (h)abilitering og rehabilitering er tidsavgrensede, planlagte prosesser med klare mål og virkemidler, hvor flere aktører samarbeider om å gi nødvendig bistand til brukerens egen innsats for å oppnå best mulig funksjons- og mestringsevne, selvstendighet og deltakelse sosialt og i samfunnet. Rehabilitering er altså de styrte prosesser. Integrering forstår vi som et bredere begrep. 11 http://www.lovdata.no/for/sf/ho/xo-20111216-1256.html#3. Lastet ned 29.10.
|
lovdata_cd_21830
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.611
|
7.1 Hvor lovlige husnummerskilt og henvisningsskilt ikke allerede er anbragt, skal slike være oppsatt innen ett år etter at denne forskrift trer i kraft. For nybygg som har fått tildelt adresse, skal skilt settes opp snarest mulig, og før ferdigattest utstedes. 7.2 Adressemyndigheten, eller en bemyndiget, skal føre kontroll med at disse regler overholdes, og gi de nødvendige pålegg. 7.3 Pålegg som ikke imøtekommes innen en gitt rimelig frist, kan adressemyndigheten la utføre for eierens bekostning. 7.4 Skilt som allerede var satt opp da disse regler trådte i kraft, kan tillates brukt så lenge de er i god stand, og fullt leselige, samt er plassert i samsvar med ovenstående regler.
|
lovdata_cd_34051
|
lovdata_cd_norgeslover_2005
| 2,021
|
no
|
0.856
|
&§91;Art 17. Domstolen skal innenfor rammen av traktatens artikkel 172 ha full domsmyndighet til å prøve vedtak der Kommisjonen har ilagt en bot; den kan oppheve, redusere eller forhøye boten. &§91;Art 18. Ved anvendelse av artikkel 16 skal ECU være lik den regneenhet som blir brukt ved oppstillingen av De europeiske fellesskaps alminnelige budsjett, i samsvar med traktatens artikkel 207 og 209. &§91;Art 19. 1. Før Kommisjonen gjør vedtak i henhold til artikkel 11 eller 16, skal den gi de berørte foretak eller sammenslutninger av foretak anledning til å uttale seg i saker der Kommisjonen har eller har hatt innvendinger.
|
lovdata_cd_22270
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.83
|
Lov om grannegjerder gjelder fullt ut. I tidsrommet fra ikrafttredelsesdato til 2006 er det kun nødvendig å gjøre aktuelle gjerder sauesikre ved oppsetting av nye og restaurering av gamle gjerder. Innen 2007 skal aktuelle gjerder, der det i følge gjeldende lovverk er gjerdeplikt, være sauesikre.
|
lovdata_cd_54406
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.434
|
1998 Forskrift om dekning av rehab.
|
lovdata_cd_25448
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.693
|
Forskrift om fartsbegrensninger på 5 knop i Kragerø havnedistrikt, sjøkart nr. 6, Kragerø kommune, Telemark. Fastsatt av Kragerø kommunestyre 1. februar 2001 med hjemmel i forskrift av 19. juni 2003 nr. 748 om fartsbegrensninger i sjø, elv og innsjø §3 første ledd, gitt med hjemmel i lov 8. juni 1984 nr. 51 om havner og farvann §6 annet ledd. Stadfestet av Kystdirektoratet 7. mai 2001. (Endret 20 mai 2005 nr. 453 (bl.a. hjemmel). Innenfor Kragerø havnedistrikt er største tillate fart 5 knop på følgende steder: a) strekningen mellom Eidekanalen og Åsvika, skilt ved nordvestlige inngang til kanalen og på Kaninholmen (sydøstlige inngang) e) i Kirkesund, mellom Rytterholmene og Skåtøy, fra Brudebåen (skilt vestre inngang) gjennom hele sundet til et punkt på sydøstre del av Rytterholmen (skilt østre utgang) f) indre havneområde i Kragerø begrenset av linjen Galeiodden/Jernbanekaien i øst og sydligste pynt på Øya/Gundersholmen. Innenfor Kragerø havnedistrikt er største tillatte fart 5 knop i tidsrommet 20. juni - 20. august hvert år på følgende steder: a) strekningen gjennom Korssund, fra sørvestre del av Sauøya og i rett linje syd til nærmeste punkt på Skåtøy (Korssundtangen) b) Sauøysund, fra det østligste punkt på Muffetangen (Bærø) f) Kreppa, fra Kreppetangen rett nord til nærmeste punkt på Langøy, gjennom hele sundet, til et punkt på Langøykalven, derifra rett syd til nærmeste punkt på Gumø (nordligste odde på Roligheten) g) Bjelviksund, fra Bjelvika i retning nordvest til nærmeste punkt på Gressholmen, gjennom hele Bjelviksundet til nordligste punkt på Risøy og rett nord til nærmeste punkt på Kirkeholmen samt løpet mellom Kirkeholmen og Gressholmen (Korssund) skiltet ved Fjorgløtt (nordvestre del av Kirkeholmen) og rett vest til nærmeste punkt på Gressholmen. h) Sveivdokk innenfor en linje trukket mellom posisjonene: 1. 58° 53,184' N, 009° 31,532' Ø (På sørdelen av Kjeholmen) 2. 58° 53,129' N, 009° 31,638' Ø (På holmen sør for Båtholmen) og en linje gjennom posisjonene: 3. 58° 53,374' N, 009° 32,017' Ø (På neset sør for Skredderhavna) 4. 58° 53,317' N, 009° 32,153' Ø (Inn på vestsiden av Langholmane) i) Nessund innenfor en linje trukket mellom posisjonene: 1. 58° 51,971'N, 009° 26,378' Ø (På holmen nord i Nessundet) 2. 58° 51,919' N, 009° 26,638' Ø (Nord på Østre Nessundholmen) og en linje gjennom posisjonene: 3. 58° 51,936' N 009° 26,580' Ø (På land nordøst for Nessundet) 4. 58° 51,895' N, 009° 26,469' Ø (Øst på Østre Nessundholmen) j) Saltneven innenfor linjene trukket mellom følgende posisjoner: 1. 58° 51,560' N, 009° 25,700' Ø (Buttbåen F/L) 2. 58° 51,311' N, 009° 26,304' Ø (Sørøstsiden av Saltneven) 3. 58° 51,400' N, 009° 26,393' Ø (Nordøstsiden av Saltneven) 4. 58° 51,520' N, 009° 26,424' Ø (Inn til landet sør på Skåtøy) 5. 58° 51,580' N, 009° 26,038' Ø (Vest på Skåtøy) k) Knipsund innenfor en linje trukket mellom posisjonene: 1. 58° 50,100' N, 009° 18,939' Ø (På land sør på Knipen) 2. 58° 50,056' N, 009° 18,939' Ø (På land på Barland) og en linje gjennom posisjonene: 3. 58° 50,170' N, 009° 19,218' Ø (På land øst på Knipen) 4. 58° 50,170' N, 009° 26,294' Ø (På land nord på Barland) l) Lovisenbergsunda innenfor linjene trukket mellom posisjonene: 1. 58° 54,251' N, 009° 24,263' Ø (På land sør på Skarbo) 2. 58° 54,225' N, 009° 24,520' Ø (På nordligste Fantholmane) 3. 58° 54,232' N, 009° 24,520' Ø (Neset vest for Tømmerbukta) og en linje gjennom posisjonene: 4. 58° 54,137' N, 009° 25,270' Ø (Øst på Lovisenberg) 5. 58° 54,180' N, 009° 25,449' Ø (Inn på Skarbo). 0 Endret ved forskrift 20 mai 2005 nr. 453 (i kraft 1 juni 2005). Forskriftens §1 er ikke tidsbegrenset. Forskriftens §2 gjelder fra 20. juni til 20. august hvert år. hvor overskridelse av fartsbegrensningen er nødvendig for å få utført utrykningen eller oppdraget. Fartøyer som er nevnt i første ledd, skal om mulig vise varsellys eller på annen måte varsle om utrykningen eller oppdraget. Kragerø kommune kan etter begrunnet søknad - i særlige tilfeller dispensere fra forskriftens bestemmelser. Det skal legges vekt på at det ikke ved bølgeslag eller på annen måte oppstår skade eller fare for skade for andre fartøyer, farvannets strandlinjer, kaier, akvakulturanlegg, badende, eller omgivelsene forøvrig. Forsettlig eller uaktsom overtredelse av forskriften straffes med bøter etter §28 bokstav d i havne- og farvannsloven. Forskriften trer i kraft 1. juni 2001. Fra samme tid oppheves forskrift av 29. august 1997 nr. 983 om fartsbegrensning i Kragerø havnedistrikt, sjøkart nr 6, Kragerø kommune, Telemark. Gjelder for: Harstad, Tromsø, Ibestad, Gratangen, Lavangen, Salangen, Målselv, Sørreisa, Tranøy, Balsfjord, Karlsøy, Lyngen, Storfjord, Gáivuotna Kåfjord og Skjervøy kommuner, Troms.
|
maalfrid_b6c2c5d04c0c1b5e79a594fd9aa99e75fe52b333_58
|
maalfrid_fhi
| 2,021
|
no
|
0.645
|
Sentrale lover og forskrifter (tilgjengelige på https://lovdata.no/) LOV 1994-08-05-55: Lov om vern mot smittsomme sykdommer (Smittevernloven) LOV-1999-07-02-61: Lov om spesialisthelsetjenesten m.m. (Spesialisthelsetjenesteloven) LOV-1999-07-02-64: Lov om helsepersonell m.v. (Helsepersonelloven) LOV-2011-06-24-29: Lov om folkehelsearbeid (Folkehelseloven) LOV-2011-06-24-30: Lov om kommunale helse- og omsorgstjenester m.m. (Helse- og omsorgstjenesteloven) LOV-1984-03-30-15: Lov om statlig tilsyn med helse- og omsorgstjenesten m.m. (Helsetilsynsloven) LOV-2000-06-23-56: Lov om helsemessig og sosial beredskap (Helseberedskapsloven) LOV-2005-06-17-62: Lov om arbeidsmiljø, arbeidstid og stillingsvern m.v. (Arbeidsmiljøloven) LOV-2015-06-19-65: Lov om medisinsk utstyr FOR-2005-06-17-610: Forskrift om smittevern i helse- og omsorgstjenesten FOR-2003-06-20-740: Forskrift om Meldingssystem for smittsomme sykdommer (MSIS-forskriften) FOR-2009-02-13-205: Forskrift om tuberkulosekontroll FOR-2005-06-17-611: Forskrift om Norsk overvåkningssystem for antibiotikabruk og helsetjenesteassosierte infeksjoner (NOIS-registerforskriften) FOR-2003-11-14-1353: Forskrift om innsamling og behandling av helseopplysninger i Norsk overvåkningssystem for resistens hos bakterier, sopp og virus (Resistensregisterforskriften) FOR 2015-12-07-1430: Forskrift om krav til kvalitet og sikkerhet ved håndtering av humane celler og vev (Forskrift om håndtering av humane celler og vev) FOR-2005-02-04-80: Forskrift om tapping, testing, prosessering, oppbevaring, distribusjon og utlevering av humant blod og blodkomponenter og behandling av helseopplysninger i blodgiverregistre (Blodforskriften) FOR-2002-12-20-1731: Forskrift om internkontroll i helse- og omsorgstjenesten FOR-2007-12-21-1573: Forskrift om varsling av og tiltak ved alvorlige hendelser av betydning for internasjonal folkehelse (IHR-forskriften) FOR-1996-07-05-700: Forskrift om forhåndsundersøkelse av arbeidstakere innen helsevesenet, antibiotikaresistente bakterier FOR-2011-12-06-1357: Forskrift om utførelse av arbeid, bruk av arbeidsutstyr og tilhørende tekniske krav (Forskrift om utførelse av arbeid) FOR-1996-12-06-1127: Forskrift om systematisk helse-, miljø og sikkerhetsarbeid i virksomheter (Internkontrollforskriften) FOR-2009-10-02-1229: Forskrift om nasjonalt vaksinasjonsprogram FOR-2003-06-20-739: Forskrift om innsamling og behandling av helseopplysninger i Nasjonalt vaksinasjonsregister (SYSVAK-registerforskriften) FOR-2015-06-22-747: Forskrift om håndtering av medisinsk utstyr FOR-1996-09-12-903: Forskrift om innførsel, transport og annen håndtering av materiale som er smittefarlig for mennesker FOR-2005-10-11-1196: Forskrift om smittefarlig avfall fra helsetjeneste og dyrehelsetjeneste mv. FOR-2005-12-15-1690: Forskrift om medisinsk utstyr Retningslinjer til §§ 4, 5 og 7 i forskrift om forhåndsundersøkelse av arbeidstakere innen helsevesenet, antbiotikaresistente bakterier. Se FOR-1998-05-06-581 Forskrift om hygienekrav for frisør-, hudpleie-, tatoverings- og hulltakingsvirksomhet m.v. FOR-2011-12-06-1358: Forskrift om tiltaksverdier og grenseverdier for fysiske og kjemiske faktorer i arbeidsmiljøet samt smitterisikogrupper for biologiske faktorer (forskrift om tiltaks- og grenseverdier) FOR-2011-12-06-1355: Forskrift om organisering, ledelse og medvirkning FOR-2011-12-06-1356: Forskrift om utforming og innretning av arbeidsplasser og arbeidslokaler (arbeidsplassforskriften) FOR-2011-12-06-1357:
|
lovdata_cd_11629
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
nn
|
0.926
|
Det verna området femner om følgjande gnr/bnr: 55/2, 8, 11 og 56/1. Reservatet dekkjer eit areal på ca 233 dekar.
|
maalfrid_2e6f9313d3f1041ea94edef03e60b02f9ece398c_171
|
maalfrid_difi
| 2,021
|
no
|
0.552
|
Stortingsproposisjon nr. 100 (1991-92): Om samtykke til ratifikasjon av Avtale om Det europeiske økonomiske samarbeidsområdet (EØS), kap. 3, del VI og kap. 7 Avtale om Det europeiske økonomiske samarbeidsområdet (1992): Del VI Samarbeid utenfor de fire friheter og Protokoll 31 om samarbeid på særlige område utenfor de fire friheter. Avtalen er i heilskap utgjeve som eit særskild vedlegg nr. 1 til Stortingsproposisjon nr. 100 (1991-92). Oppdaterte versjonar av Protokoll 31 er i norsk utgåve tilgjengeleg via Lovdatas betalingsteneste Norim: http://www.lovdata.no/info/norim.html På vevstaden til EFTA er ein oppdatert versjon av protokoll 31 fritt tilgjengeleg i engelsk versjon: http://secretariat.efta.int/library/legal/EEA/ Stortingsproposisjon nr. 2 (1994-95), nr. 73 (1994-95), nr. 28 (1996-97), nr. 31 (1996-97), nr. 40 (1996-97), nr. 52 (1996-97), nr. 58 (1996-97), nr. 5 (1997-98), nr. 26 (1997-98), nr. 48 (1997-98), nr. 40 (1998-99), nr. 82 (1998-99), nr. 83 (1998-99), nr. 95 (1998-99), nr. 98 (1998-99), nr. 28 (1999-2000), nr. 31 (1999- 2000), nr. 37 (1999-2000), nr. 45 (1999-2000), nr. 49 (1999-2000), nr. 50 (1999-2000), nr. 51 (1999-2000), nr. 67 (1999-2000), nr. 71 (1999-2000), nr. 80 (1999-2000), nr. 7 (2000-2001), nr. 13. (2000-2001), nr. 14 (2000-2001), nr. 18 (2000-2001), nr. 44 (2000-2001), nr. 48 (2000-2001), nr. 56 (2000-2001), nr. 57 (2000-2001) og nr. 64 (2000-2001) om endringar av EØS-avtalens protokoll 31. Agderforsking (2000): Verden er så stor…Evaluering av Norges deltakelse i EUs tredje flerårige program for små og mellomstore bedrifter (1997-2000), prosjektrapport 22/2000. Kristiansand: Agderforsking Cordis - EUs forskingsdatabase. Tilgjengeleg på Internett på vevadressa: http://www.cordis.lu/ EFTA (1998-2000): EFTAs årsrapportar for 1997-1999. Thirty-seventh, thirtyeight and thirty-ninth Annual Report of The European Free Trade Association, Brussels: EFTA. Årsrapportane er tilgjengelege på EFTA-vevsidene på adressa: http://secretariat.efta.int/library/reports/ EFTA (2001): "EEA EFTA participation in EU programmes. Programme list and information sheets". Tilgjengeleg på EFTA-vevstaden: http://secretariat.efta.int/euroeco/ECProg/ EU ForskingsInfo: EUs 5. rammeprogram for forsking og teknologisk utvikling, nyheitsbrev, div. nr. Oslo: EU ForskingsInfo EU ForskingsInfo: Omfattande informasjon om EUs rammeprogram for forsking og utvikling og Forskingsrådet si oppfølging av norsk deltaking er tilgjengeleg på Internett på vevadressa: http://www.forskningsradet.no/eu/ Euro Info Centre-nettverket i Noreg: Innblikk, nyheitsbrev frå Euro Info Centre nettverket i Noreg, Oslo: Euro Info Centre Aust (Noregs eksportråd)
|
lovdata_cd_54304
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.772
|
Ledningsanlegg skal fortrinnsvis ikke være forlagt i rømningsveiene. Dersom slik forlegging ikke kan unngås, skal ledningsanlegget være utstyrt med kappe eller kapsling som ikke kan bidra til eller spre ild eller anta slik temperatur at omkringliggende materiale kan antennes i løpet av et tidsrom fastsatt for rømningsveier. Innkledning eller kapsling ved hjelp av brennbart materiale dekket med brannbeskyttende maling oppfyller ikke kravene i denne bestemmelsen. (NEK 400: 482)
|
lovdata_cd_11689
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.613
|
Konsesjonsfridomen for eigedom inntil 20 dekar det er bygd på og som er eller har vore nytta som heilårsbustad, settast ut av kraft for Nissedal kommune.
|
lovdata_cd_18106
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.48
|
1. Nødvendig motorferdsel i samband med aktiviteter nevnt i kap. V, pkt. 7. 2. Hogst/tynning av skog mot dyrka mark for å minske negative effekter på avling.
|
lovdata_cd_49419
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.907
|
1. Prøvemyndigheten skal følge oppgitte typegodkjenninger ved hensiktsmessig kontroll i produksjonen eller ved stikkprøver for å overvåke at materiellet holder de angitte spesifikasjoner. VI. Sertifikat, identifikasjonsmerker m.v.
|
lovdata_cd_47827
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.973
|
Regjeringen påtar seg å treffe alle rimelige forholdsregler for å beskytte kulturverdier under alle militære operasjoner. Regjeringen vil så vidt mulig avholde seg fra å gjøre bruk av urørlige kulturgjenstander eller deres nærmeste omgivelser til formål som vil kunne utsette dem for angrep.
|
lovdata_cd_34344
|
lovdata_cd_norgeslover_2005
| 2,021
|
no
|
0.771
|
1 Fra 1 jan 2006 iflg. res. 17 juni 2005 nr. 612. Foreldrerådet består av foreldrene/de foresatte til alle barna og skal fremme deres fellesinteresser og bidra til at samarbeidet mellom barnehagen og foreldregruppen skaper et godt barnehagemiljø. Er det i forskrift etter §15 satt maksimalgrense for foreldrebetaling, kan bare foreldrerådet samtykke i foreldrebetaling ut over dette. Kommunen kan bestemme at det skal være felles samarbeidsutvalg for kommunal barnehage og grunnskole. Der begge parter ønsker det, kan det etableres tilsvarende ordning for privat barnehage og kommunal eller privat skole. Samarbeidsutvalget settes også i slike tilfeller sammen etter §4 tredje ledd, men slik at foreldre/foresatte og ansatte fra både barnehagen og skolen skal være representert, jf. lov om grunnskolen og den vidaregåande opplæringa (opplæringslova) §11-1 fjerde ledd. Barnehageeieren plikter å gi barnets bostedskommune de opplysninger som er nødvendige for å kunne føre et register som nevnt i §8 fjerde ledd. b) formål, jf. §1 fjerde ledd, herunder eventuell reservasjon fra §1 annet ledd, jf. Fylkesmannen skal veilede kommuner og eiere av virksomheter etter denne lov og er klageinstans i forhold til vedtak fattet av kommunen etter loven §10, §11, §16, §17 og §18 og der det følger av forskrifter gitt i medhold av denne lov. Kommunen avgjør søknad om godkjenning etter en vurdering av barnehagens egnethet i forhold til formål og innhold, jf. §1 og §2 . Barn som det er fattet vedtak om etter lov om barneverntjenester §4-12 og §4-4 annet og fjerde ledd, har rett til prioritet ved opptak i barnehage. For virksomheter etter denne lov gjelder reglene om taushetsplikt i forvaltningsloven §13 til §13f tilsvarende. Uten hinder av taushetsplikt skal barnehagepersonalet av eget tiltak gi opplysninger til barneverntjenesten, når det er grunn til å tro at et barn blir mishandlet i hjemmet eller det foreligger andre former for alvorlig omsorgssvikt, jf. lov om barneverntjenester §4-10, §4-11, §4-12, eller når et barn har vist vedvarende alvorlige adferdsvansker, jf. samme lov §4-24. Også etter pålegg fra de organer som er ansvarlige for gjennomføringen av lov om barneverntjenester, plikter barnehagepersonalet å gi slike opplysninger. Opplysninger skal normalt gis av styrer. §26. Ikrafttredelse. 1 Fra 1 jan 2006 iflg. res. 17 juni 2005 nr. 613. 2005 Endringslov til barnevernl. og sosialtjenestel. Lov om endringer i lov 17. juli 1992 nr. 100 om barneverntjenester og lov 13. desember 1991 nr. 81 om sosiale tjenester (sosialtjenesteloven) m.v.
|
lovdata_cd_22044
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.606
|
Det fredete området berører gnr./bnr.: 44/1 og 45/1. Reservatet dekker et areal på ca. 38.500 daa, hvorav ca. 34.500 daa er landareal. Grensene for naturreservatet framgår av kart i målestokk 1:50.000, datert Miljøverndepartementet desember 1997. Kartet og fredningsforskriften oppbevares i Grane kommune, hos fylkesmannen i Nordland, i Direktoratet for naturforvaltning og i Miljøverndepartementet.
|
lovdata_cd_31683
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.959
|
Av trafikksikkerhetshensyn kan kommunen pålegge grunneieren å gjerde inn plassen mot trafikkerte veier og plasser.
|
lovdata_cd_36469
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.596
|
Hensikten med dette rundskrivet er å gi en oversikt over folketrygdloven og vise hvordan folketrygdsystemet er forankret i lovteksten. I rundskrivets avsnitt 1 gis en kort historisk oversikt over utviklingen av trygdelovgivningen. I avsnitt 2 gis en oversikt over folketrygden og folketrygdloven. Vi gir en kort beskrivelse av hva folketrygden er, hva folketrygdloven er og hvordan den i store trekk er redigert. Vi skiller mellom stønadskapitlene som inneholder regler om de ulike trygdeytelser og de øvrige kapitler. På side 11 er tatt inn en matrise som viser hvordan de enkelte ytelser eller stønadskapitler står i forhold til ulike formål/behovssituasjoner. Vi tar deretter - i avsnitt 3 - for oss de ni hoveddelene i folketrygdloven og forteller hva som er innholdet - i store trekk. I den forbindelse legger vi vekt på å vise sammenhenger mellom kapitler og mellom deler i loven. Hele fremstillingen er imidlertid kun ment som en hjelp til å få oversikt over folketrygdloven. Det er ikke tatt sikte på å gi retningslinjer som er så detaljerte at de kan være til hjelp ved anvendelse av loven på konkrete stønadstilfeller. Lykke til med lesningen !
|
lovdata_cd_22716
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.604
|
Forskrift for innsamling av risikoavfall, Stavanger kommune, Rogaland. Fastsatt av Stavanger bystyre 14. desember 1998 med hjemmel i lov av 13. mars 1981 nr. 6 om vern mot forurensninger og om avfall (Forurensningsloven) §31 og §34 og forskrift av 19. mai 1994 nr. 362 om spesialavfall. 1.3 Avfallet vil på anmodning bli hentet av renholdsverket samtidig som ny emballasje blir utlevert. Renholdsverket leverer avfallet til godkjent destruksjonsanlegg. 2.1 Risikoavfall inngår som egen kategori i den europeiske avfallskatalogen for spesialavfall med EAK-kode nr 18 00 00. Amalgamavfall kommer også inn i denne kategorien med EAK-kode nr 18 01 06. For amalgamavfall er det egen forskrift nr T-1061. 2.3 Med emballasje menes eske med tilhørende plastsekk eller plastbeholder. Emballasjen må være godkjent av renholdsverket og mottakstasjonen for risikoavfall. 4.1 Abonnenten plikter å holde risikoavfallet atskilt fra annet avfall. Beholdere skal disponeres og oppbevares i henhold til forskrift om spesialavfall §5. 4.3 Etter at Stavanger bystyre har vedtatt iverksettelse av en innsamlingsordning for risikoavfall, har alle virksomheter som genererer risikoavfall som omfattes av denne forskriften, plikt til å slutte seg til ordningen. 5.1 Denne forskriften er en utfyllende forskrift til renovasjonsforskrift for Stavanger kommune, vedtatt av Stavanger bystyre den 14. desember 1998 nr. 1506. 5.2 Abonnenten skal betale et gebyr til kommunen for henting og destruksjon av risikoavfallet samt kostnader for ny emballasje. Faktura vil bli sendt ut 4 ganger pr. år. 5.3 Klage og straff er regulert i renovasjonsforskrift for Stavanger kommune §15 §16.
|
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.