Split (1)

test · 55.5k rows

id stringlengths 12 86	doc_type stringlengths 5 37	publish_year int64 1.88k 2.02k	lang_fasttext stringlengths 2 3	lang_fasttext_conf stringlengths 3 5	text stringlengths 6 1M
lovdata_cd_34541	lovdata_cd_odelsting_2005	2,021	no	0.771	Publisert: Ot.prp.nr.58 (2004-2005) Tittel: Om lov om endringer i lov 10. juni 1988 nr. 40 om finansieringsvirksomhet og finansinstitusjoner (finansieringsvirksomhetsloven), lov 6. desember 1996 nr. 75 om sikringsordninger for banker og offentlig administrasjon mv. av finansinstitusjoner og i enkelte andre lover (finansgrupper, obligasjoner med pant i utlånsportefølje og skadeforsikringsselskapenes garantiordning) 1.1 Finansgrupper - forsikringsgrupper og finansielle konglomerater mv. Utgangspunktet for denne delen av proposisjonen er EUs direktiver om konglomerater og forsikringsgrupper. Direktivene inneholder visse minstestandarder som EU/EØS-landene må oppfylle. I Norge har vi lagt stor vekt på å sikre en god lovgivning knyttet til denne typen virksomhet. De grunnleggende sikkerhetsmessige og soliditetsmessige forhold som ligger til grunn for de nevnte EU direktiver var basis for den konsernlovgivning som Stortinget vedtok allerede høsten 1991, jf Ot.prp.nr.2 (1991-1992) om finanskonsern. Dette betyr at norsk lovgivning allerede i snart 14 år har oppfylt hovedelementene i de nylig vedtatte EU-direktiver på dette området. På enkelte områder tar imidlertid de nevnte EU-direktiver opp forhold som ikke omfattes av den norske reguleringen. Det er derfor behov for på enkelte områder å justere norsk lovgivning for å oppfylle samtlige krav i disse direktivene. Departementet fremmer forslag om utvidet plikt til konsolidering for banker, forsikringsselskaper og verdipapirforetak ved anvendelse av kapitaldekningskrav og andre soliditets- og sikkerhetskrav på konsolidert grunnlag. Etter forslaget skal noen flere enheter enn etter gjeldende konsolideringsregler som utgangspunkt inngå ved konsolideringen. Samtidig foreslås det en adgang for Kredittilsynet til å unnta, i det enkelte tilfelle eller ved forskrift, enheter i gruppen fra konsolideringen. Unntak skal baseres på om konsolidering av enheten vil være ubetydelig i forhold til bestemmelsens formål om å fastsette forsvarlige soliditetskrav på konsolidert basis. Departementet fremmer videre forslag om egnethetsvurdering av de som faktisk leder virksomheten som vilkår for å gi tillatelse til etablering av morselskap i finanskonsern (finansielt holdingselskap). Slik egnethetsvurdering vil etter departementets vurdering bidra til å redusere operasjonell risiko i finanskonsern. Slik egnethetsvurdering er nødvendig for å oppfylle EØS-forpliktelser etter konglomeratdirektivet. Det foreslås videre en adgang for Kredittilsynet til å pålegge institusjoner det har tilsyn med å sende oppgaver og opplysninger til utenlandsk tilsynsmyndighet. Det foreslås å legge til rette for utvidet samarbeid med myndigheter i andre land med ansvar for tilsynet med banker, forsikringsselskaper og verdipapirforetak. Et velfungerende samarbeid mellom tilsynsmyndigheter over landegrensene er i stadig større grad, ettersom finansgrupper opererer samtidig i flere land, en viktig forutsetning for å sikre finansiell stabilitet og et effektivt tilsyn med finansinstitusjoner. Direktivene forutsetter blant annet at det ved grensekryssende gruppetilsyn skal utpekes en koordinator blant de berørte tilsynsmyndighetene som skal ha særlige oppgaver i tilsynet med gruppen. Etter forslaget skal Kredittilsynet videre kunne pålegge en utvidet krets av foretak med nærmere angitt gruppetilknytning til en institusjon det har tilsyn med, å gi slike opplysninger som er nødvendige for å føre tilsyn med institusjoner under tilsyn. Det fremmes også forslag om unntak fra taushetsplikt for å legge til rette Kredittilsynets og Norges Banks samarbeid med sentralbanker i andre land. Forslagene i proposisjonen tar særlig sikte på å etablere et tilstrekkelig lovgrunnlag for å oppfylle EØS-forpliktelser om tilsynssamarbeid og gruppetilsyn som følger av direktiv 2002/87/EF om supplerende tilsyn med kredittinstitusjoner, forsikringsselskaper og investeringsforetak i et finansielt konglomerat (konglomeratdirektivet) og direktiv 98/78/EF om supplerende tilsyn med forsikringsforetak som er en del av en forsikringsgruppe (forsikringsgruppedirektivet). I tillegg til de lovendringene som foreslås i denne proposisjonen, vil det være nødvendig med forskrifter i medhold av gjeldende og foreslåtte bestemmelser for å sikre fullstendig gjennomføring av EØS-forpliktelsene etter direktivene. for noe utvidet adgang til å gi forskrifter om obligasjoner med pantesikkerhet i utlånsporteføljer, samt tilpasninger til dette i panteloven i en ny bestemmelse om lovbestemt pant for konkursbo. Endringsforslagene skal styrke obligasjoner med pant i utlånsportefølje som et attraktivt finansieringsalternativ. Det foreslås enkelte mindre justeringer for bl.a å sikre obligasjonseiernes interesse i rettidig betaling, legge bedre til rette for at kredittforetaket som utsteder de sikrede obligasjonene kan sikre utlånsporteføljen mot rente- og valutasvingninger, samt en utvidelse av adgangen til å ta med utlån til offentlig sektor i utlånsporteføljen. Endelig foreslås det å legge til rette for at Kongen i forskrift kan åpne for bruk av obligasjoner med pant i utlånsportefølje også for energibransjen og andre som kan tilby pant i andre realregistrerbare formuesgoder enn fast eiendom. Det foreslås et unntak fra bestemmelsen i panteloven § 6-4 som trer i kraft 1. juli 2005, der det heter at konkursboet har lovbestemt pant for fem prosent i et hvert formuesgode. Formålet med lovendringen er å likestille obligasjonslån med pantesikkerhet i utlånsportefølje med andre utlån med pantesikkerhet i realregistrerbare panteobjekter, slik at det gjelder en øvre grense for omfanget av legalpantet. Forslaget hindrer at en uforholdsmessig stor andel av verdiene i boet reserveres for bobehandlingen og sikrer at en større del av pantet gjøres tilgjengelig for obligasjonseierne i tråd med intensjonen med ordningen. Utlånsporteføljen, som også tjener som sikkerhet for obligasjonene, kan bare inneholde visse typer utlån. Det foreslås at følgende typer utlån likestilles med utlån til kommuner: - utlån til andre stater (med tilfredsstillende rating i EØS og OECD området) - utlån til offentlig sektor i slike stater. Det foreslås også at følgende typer utlån likestilles med utlån garantert av norsk stat og kommune: - utlån garantert av andre stater (med tilfredsstillende rating i EØS og OECD området) - utlån garantert av offentlig sektor i slike stater. Det foreslås å legge til rette for at kredittforetak kan utstede obligasjoner med pant i en utlånsportefølje bestående av utlån med pant i realregistrerte formuesgoder, herunder lån til energibransjen med pant i produksjons- og overføringsanlegg for elektrisk kraft. Det foreslås å supplere gjeldende kategorier porteføljepant (bolig og annen fast eiendom) med utlån sikret med pant i et realregister. Forslaget innebærer at utlån med sikkerhet i et realregister, som eksempelvis kraftanlegg, transformatorer, kraftledninger mv. likestilles med utlån med sikkerhet i annen fast eiendom. Som realregister regnes etter panteloven § 1-1 fjerde ledd foruten grunnbok også skipsregister, luftfartøyregister og lignende rettighetsregister. Som lignende rettighetsregister regnes kraftledningsregisteret og petroleumsregisteret og eventuelle nye lignende rettighetsregistre ordnet etter de formuesgoder som rettigheten gjelder. I tilfelle konkurs eller offentlig administrasjon av foretaket har obligasjonseierne fortrinnsrett til de midler som er pantsatt til sikkerhet for dette obligasjonslånet. Kongen kan i forskrift gi bestemmelser som fraviker fra reglene i lovgivningen om konkurs mv. Det foreslås at det i loven presiseres at obligasjonseiernes rettigheter i konkurs også gjelder dersom det åpnes gjeldsforhandling. Det foreslås herunder at det presiseres at unntakene fra konkursbestemmelsene og unntakene fra gjeldsforhandlingsbestemmelsene likestilles, og at det kan gis nærmere bestemmelser om dette i forskrift. fra lov 10. juni 1988 nr. 39 om forsikringsvirksomhet (forsikringsvirksomhetsloven) kapittel 9 til nytt kapittel 2A i lov av 6. desember 1996 nr. 75 om sikringsordninger for banker og offentlig administrasjon mv. av finansinstitusjoner. Bestemmelsene omfatter i utgangspunktet bare skadeforsikringsselskaper, men det gis også hjemmel til å etablere garantiordninger for livsforsikringsselskaper og kredittforsikringsselskaper ved forskrift. Finansdepartementet foreslår i denne proposisjonen at det presiseres i forsikringsvirksomhetsloven at filial av forsikringsselskap med hovedsete i annen EØS-stat som driver direkte skadeforsikring gjennom filial her i riket, skal være medlem av garantiordningen for skadeforsikringsselskaper. Departementet foreslår også å fjerne adgangen garantiordningen for skadeforsikringsselskaper har til å yte støtte til et soliditetstruet medlem, samt å fjerne adgangen til å yte støtte til overføring av portefølje. Utbetaling fra garantiordningen skal etter dette bare kunne gå til forsikringstakerne (de sikrede), noe som innebærer at garantiordningen bare vil kunne dekke direkte forsikringskrav. Videre foreslår departementet å endre bestemmelsen om bidragenes størrelse, slik at medlemmene bare kan pålegges bidrag i forhold til direkte premieinntekt i Norge knyttet til de forsikringer som dekkes av garantiordningen for skadeforsikringsselskaper. Det foreslås også at departementet gis hjemler til i forskrift å fastsette nærmere regler om medlemskap, bestemmelser som avgrenser garantiordningens dekningsområde og nærmere regler om bidragenes størrelse. Disse hjemlene åpner for at departementet kan foreta de nærmere avgrensninger i garantiordningens dekningsområde og medlemskapsbestemmelser i forskrift. Garantiordningen for kredittforsikringsselskaper foreslås avviklet på bakgrunn av at forsikringskollektivet ikke er tilstrekkelig stort til å forvare en garantiordning. Avvikling av denne ordningen omtales under kapittel 4.2. I de øvrige deler av kapittel 4 omtales kun garantiordningen for skadeforsikringsselskaper. 2 Finansgrupper - forsikringsgrupper og finansielle konglomerater mv. 2.1.1 Nærmere om direktiv 2002/87/EF (konglomeratdirektivet) Ved EØS-komiteens beslutning nr. 104/2004 av 9. juli 2004 ble vedlegg IX i EØS-avtalen (finansielle tjenester) endret for å innlemme europaparlaments- og rådsdirektiv 2002/87/EF om supplerende tilsyn med kredittinstitusjoner, forsikringsforetak og investeringsforetak i et finansielt konglomerat og om endring av rådsdirektiv 73/239/EØF, 79/267/EØF, 92/49/EØF, 92/96/EØF, 93/6/EØF og 93/22/EØF samt europaparlaments- og rådsdirektiv 98/78/EF og 2000/12/EF (konglomeratdirektivet). Konglomeratdirektivet fastsetter regler for supplerende tilsyn med forsikringsselskap, finansinstitusjoner og verdipapirforetak når disse er en del av et finansielt konglomerat. Det vises til St.prp.nr.7 (2004-2005) av 5. november 2004, hvor Stortinget ble bedt om å gjøre vedtak om samtykke til godkjenning av EØS-komiteens beslutning nr. 104/2004. Stortinget fattet slikt vedtak 17. desember 2004. Konglomeratdirektivet pålegger medlemsstatene å innføre en minimumsstandard for tilsyn med finansielle konglomerater. Dette supplerende tilsynet kommer i tillegg til det tilsynet som skjer overfor hvert enkelt regulert selskap som er gitt konsesjon i det enkelte land. Det supplerende tilsynet innebærer at det stilles visse ekstra krav i tillegg til de krav som følger av de enkelte sektortilsyn. Direktivet skal bl.a sikre at kapitalkravet opprettholdes på gruppenivå i grupper som driver tverrsektoriell virksomhet, og tar sikte på å fjerne dobbeltregulering av kredittinstitusjoner, forsikringsselskaper og verdipapirforetak. Direktivet tar hensyn til at bransjeskillene i finansnæringen er mer flytende enn før, og at det derfor blir viktigere at soliditetsreglene mv. gjøres gjeldende også overfor grupper av selskaper som driver slik tverrsektoriell virksomhet. Formålet med direktivet er å sikre solide institusjoner ut fra hensynet til kundenes interesser og den finansielle stabilitet på de europeiske finansmarkeder. «Utviklingen på finansmarkedene har ført til etableringen av grupper som tilbyr tjenester og produkter til ulike sektorer av finansmarkedene, såkalte finansielle konglomerater. Hittil har det ikke vært (...) [EU-regelverk] for tilsyn på gruppenivå med kredittinstitusjoner, forsikringsforetak og investeringsforetak som er del av et slikt konglomerat, særlig med hensyn til solvenssituasjon og risikokonsentrasjon på konglomeratplan, transaksjoner innenfor gruppen, interne risikostyringsprosesser på konglomeratplan og ledelsens egnethet. Noen av disse konglomeratene er blant de største gruppene som utøver virksomhet på finansmarkedene og tilbyr tjenester over hele verden. Dersom slike konglomerater, og særlig kredittinstitusjoner, forsikringsforetak og investeringsforetak som er del av et slikt konsern, skulle få økonomiske problemer, vil det i alvorlig grad kunne destabilisere finanssystemet og påvirke individuelle innskytere, forsikringstakere og investorer. (...) Det er et påtrengende behov for økt samarbeid mellom myndigheter som har ansvar for tilsyn med kredittinstitusjoner, forsikringsforetak og investeringsforetak, herunder utarbeiding av ad hoc-samarbeidsordninger mellom myndigheter som deltar i tilsynet med enheter som tilhører samme konglomerat. til kredittilsynsloven § 1 første ledd nr. 1 til 6 og 14) i et konglomerat sikrer at det alltid forefinnes ansvarlig kapital på konglomeratnivå som minst svarer til kapitaldekningskravene. Det etableres tre alternative metoder for å måle kapitaldekning på konglomeratnivå. Det åpnes også for å benytte en kombinasjon av de tre metodene. For å oppfylle direktivet må det videre stilles minstekrav til interne systemer for å overvåke gruppeinterne transaksjoner og risikokonsentrasjoner. Alle regulerte enheter som leder et finansielt konglomerat, eller der hovedforetaket er et blandet finansielt holdingselskap som har sitt hovedkontor i EØS-området, eller som har tilknytning til en annen enhet i finanssektoren, skal iht. direktivet underlegges supplerende tilsyn. Med blandet finansielt holdingselskap menes et foretak som ikke er en regulert enhet etter EU-direktivene, men som sammen med sine underforetak, hvorav minst ett er en regulert enhet som har sitt forretningskontor i EØS området, og andre enheter, utgjør et finanskonsern. De selskapene som omfattes, skal pålegges en rapporteringsplikt til en utpekt tilsynskoordinator, informasjonsplikt og plikt til å rette seg etter bestemmelser gjort av de relevante tilsynsmyndigheter. Et finansielt konglomerat må i henhold til direktivets artikkel 2 nr. 14 oppfylle følgende vilkår: b) dersom gruppen ledes av en regulert enhet i henhold til artikkel 1, er det enten et hovedforetak i en enhet i finanssektoren, en enhet som har en kapitalinteresse i en enhet i finanssektoren, eller en enhet som har en tilknytning til en enhet i finanssektoren som definert i artikkel 12 nr. c) dersom gruppen ikke ledes av en regulert enhet i henhold til artikkel 1, utøver gruppen sin virksomhet hovedsakelig i finanssektoren som definert i artikkel 3 nr. e) den konsoliderte og/eller aggregerte virksomheten til enheter i gruppen i forsikringssektoren og den konsoliderte og/eller aggregerte virksomheten til enheter i sektoren for bank- og investeringstjenester er begge betydelige i henhold til artikkel 3 nr. 2 eller 3. En undergruppe av en gruppe i henhold til nr. Nærmere terskler for identifisering av et finansielt konglomerat er tatt inn i direktivets artikkel 3, der det bl.a heter at: «1. For at en gruppes virksomhet skal anses som hovedsakelig utøvd i finanssektoren i henhold til artikkel 2 nr. 14 bokstav c), skal balansesummen for gruppens regulerte og uregulerte enheter i finanssektoren utgjøre mer enn 40 % av balansesummen for gruppen som helhet. 2. For at virksomheter i ulike finanssektorer skal anses som betydelige i henhold til artikkel 2 nr. 14 bokstav e), skal gjennomsnittet for hver finanssektor av forholdet mellom balansesummen for denne finanssektor og balansesummen for gruppens enheter i finanssektoren og forholdet mellom solvenskravene til denne finanssektor og de samlede solvenskrav til gruppens enheter i finanssektoren overstige 10 %. I dette direktiv er den minste finanssektor i et finanskonsern den sektor som har det laveste gjennomsnitt, og den største finanssektor i et finanskonsern er den sektor som har det høyeste gjennomsnitt. Ved beregning av gjennomsnittet og den minste og største finanssektor, skal banksektoren og sektoren for investeringstjenester vurderes sammen. 3. Tverrsektorielle virksomheter skal også anses som betydelige i henhold til artikkel 2 nr. 14 bokstav e) dersom balansesummen for den minste finanssektor i gruppen overstiger 6 milliarder euro. (...) Det er videre gitt mer detaljerte regler for tilsynsmyndighetenes praktisering av hovedreglene som gjengitt ovenfor. Rettsubjektene etter direktivet fremgår av artikkel 5 nr. 2, der det heter at: «2. Følgende regulerte enheter skal underlegges utvidet tilsyn på gruppeplan i samsvar med artikkel 6-17: c) alle regulerte enheter som har tilknytning til en annen enhet i finanssektoren i henhold til artikkel 12 nr. 1 i direktiv 83/349/EØF. Dersom et finanskonsern er en undergruppe til et annet finanskonsern som oppfyller kravene i første ledd, kan medlemsstatene anvende artikkel 6-17 bare på de regulerte enheter i sistnevnte gruppe, og en eventuell henvisning i direktivet til begrepene gruppe og finanskonsern skal da anses som en henvisning til sistnevnte gruppe. Det er videre fastsatt prinsipper for samordning av tilsyn med finansielle konglomerater mellom ulike tilsynsmyndigheter i samme land og over landegrensene. Det skal utpekes en tilsynsmessig koordinator for hver gruppering innenfor EØS-området som skal ha oversikt over tilsynet med grupperingen og ansvar for bl.a informasjonsutveksling og samarbeid mellom berørte tilsynsmyndigheter, samt bl.a å innhente rapporter om og gjennomføre kontroll av soliditets- og sikkerhetskravene nevnt foran. Denne tilsynsmyndigheten er i direktivet kalt «koordinatoren». Koordinatoren skal ha et tverrsektorielt overblikk over konglomeratet og sørge for at konglomeratet oppfyller de krav det er pålagt, samt ha ansvar for planlegging og gjennomføring av inspeksjoner og verifikasjoner. Koordinatorens arbeid påvirker ikke de enkelte tilsynsmyndigheters sektortilsyn. Koordinatoren vil i de fleste tilfeller være den relevante tilsynsmyndighet i det landet hvor den institusjon som regnes som konglomeratspiss har sitt sete. Det er videre vedtatt endringer i diverse sektordirektiver, der det er inntatt nye artikler som forutsetter at en tilsynsmyndighet skal høre andre berørte tilsynsmyndigheter før det gis tillatelser til å drive virksomhet til institusjoner som inngår i et finansielt konglomerat. Direktivet har regler om opprettelsen av en egen komité som bl.a skal bistå Kommisjonen i utøvelsen av Kommisjonens myndighet i henhold til artikkel 20, i tråd med nærmere fastsatte, såkalte komitologiprosedyrer, og bl.a ha kompetanse til å justere definisjoner og kapitaldekningskrav. Etter direktivet skal nødvendige lover og administrative bestemmelser i de enkelte medlemsstater settes i kraft senest 11. august 2004, og anvendes i forbindelse med tilsyn for det regnskapsår som begynner 1. januar 2005. Fristen etter EØS-avtalens artikkel 103 for gjennomføring i norsk rett var 9. januar 2005. En uformell nordisk «konglomeratgruppe» med representanter fra tilsynsmyndighetene i Norge, Sverige, Danmark og Finland, har i en rapport avlagt høsten 2003 kommet med ni anbefalinger til felles gjennomføring av konglomeratdirektivet i de nordiske landene. Gruppen gikk inn for harmoniserte bestemmelser i Norden på de aktuelle punkter for å unngå regelverkskonkurranse, og konsentrerte seg om et praktisk gjennomførbart opplegg vedrørende disse ni anbefalinger. Arbeidsgruppen anbefaler at det i den nasjonale lovgivning i de nordiske land åpnes for at lovgivningen i det land koordinatoren kommer fra, legges til grunn for tilsynet på konglomeratnivå. Det var enighet i den nordiske gruppen om at det ikke er nødvendig å harmonisere gjennomføringen av reglene om tilsyn med risikokonsentrasjoner. Dette anses å være en del av tilsynet med den enkelte enhet, som er et nasjonalt ansvar. Bilag II i direktivet åpner for at flere typer risiko kan kreves rapportert. For å ta høyde for dette, har den nordiske gruppen anbefalt at også andre typer risiko, som geografisk risiko, sektorrisiko og valutarisiko, skal rapporteres, men kun i den grad disse typer risiko er ansett å være betydelige. Den nordiske gruppen har anbefalt at blandede holdingselskaper (mixed financial holding companies) - som anses som finansinstitusjon i Norge - som et minimum skal underlegges krav til egnethetskontroll av ledelse og eiere, internkontroll på gruppenivå og krav til systemer for risikokontroll og rapportering i den utstrekning grupperingens aktiviteter er kontrollert av holdingselskapet. Arbeidsgruppen går på dette punkt noe lenger enn direktivets minimumskrav om egnethetskontroll. Noen av de mest sentrale punktene i den nordisk arbeidsgruppens rapport er oppsummert slik: The national legislation of each country should be in compliance with the following principles, in addition to the minimum requirements laid down in the Financial Conglomerates Directive: the requirement on the fit and proper management laid down in the Directive: - sufficient group level internal control, risk management and reporting systems to the extent the activities of the group are steered by the holding company. 2. The supervisory authorities should have sufficient legal powers to impose sanctions and apply other necessary supervisory measures directly vis-a-vis the holding companies within their jurisdiction in order to ensure the compliance with the above-mentioned requirements. 3. The national law of each country should require the national law of the co-ordinator to be applied to the group level supervision as a sole jurisdiction. Co-ordinator arrangements similar to those required for financial conglomerates should be applied to sectoral cross-border groups as well. 4. Transactions between group entities should normally be carried out at market terms. 5. No additional restrictions should be imposed on group companies with regard to financing their subsidiaries or incurring internal exposures to subsidiaries within the same group, apart from applying general prudential requirements normally applied to any transactions. 6. The supervisory authorities should be in a position to restrict internal transactions, which may create excessive internal exposures of subsidiaries to their parent undertaking or to its other subsidiaries. I en tilleggsrapport fra konglomeratgruppen avlagt våren 2004, gir gruppen en nærmere beskrivelse av gjeldende nordisk lovgivning om ulike typer konserninterne transaksjoner. Gruppen anbefaler på bakgrunn av dette krav om at konserninterne transaksjoner skal gjennomføres til markedspris. Der det ikke er noen markedspris, skal prisen beregnes ut fra et prinsipp om kostnadsdekning. Gruppen uttaler seg ikke om virkeområdet for rapporteringsreglene. Kredittilsynet sendte ved brev 22. desember 2003 et utkast til et høringsnotat til Finansdepartementet. Kredittilsynet konstaterer i høringsnotatet at norsk lovgivning allerede langt på vei pålegger norske finansinstitusjoner de plikter som følger av direktivet, slik at det ikke anses nødvendig med store endringsforslag. Kredittilsynet foreslår visse justeringer i tilsynsloven for å legge bedre til rette for internasjonalt tilsynssamarbeid og i regelverket for soliditet, store engasjementer, internkontroll og konserninterne transaksjoner for å styrke tilsynet med finansinstitusjoner og verdipapirforetak som inngår i en gruppe. I høringsnotatet foreslås det en del mindre endringer i finansieringsvirksomhetsloven og kredittilsynsloven. Endringene i tilsynsloven gjennomfører bestemmelsene om utpeking av en tilsynskoordinator for grenseoverskridende konglomerater og nærmere bestemmelser om samarbeid mellom tilsynsmyndigheter, herunder utveksling av opplysninger (Kredittilsynets utkast til endringer i kredittilsynsloven § 1, § 2, § 3, § 4, § 7 og § 9). Endringene i finansieringsvirksomhetsloven gjennomfører enkelte sentrale definisjoner (utkast til endringer i finansieringsvirksomhetsloven § 1-5), stiller krav til egnethet for person som faktisk leder et finanskonsern (utkast til endringer i finansieringsvirksomhetsloven § 2a-4) og innfører en plikt til å rapportere alle gruppeinterne transaksjoner og presiserer rapporteringsplikten i tilknytning til slike transaksjoner (utkast til endringer i finansieringsvirksomhetsloven § 2a-8). Kredittilsynet har her foreslått å legge til grunn en videre definisjon av gruppe enn det som følger av direktivet. Det fremgår ved å se utkastet til § 1-5 nr. 4 i sammenheng med utkastet til § 2a-9 første og annet ledd. Videre utvides gjeldende konsolideringsplikt for kapitaldekningskrav mv. til også å gjelde alle finansielle konglomerater og full konsolidering foreslås som hovedregel for datterselskaper (utkastet til § 2a-9). Forslaget til endringer i forskrift om anvendelse av soliditetsregler på konsolidert basis går i det alt vesentlige ut på en gjentagelse av nye definisjoner og en gjentagelse av nye presiseringer av konsolideringsplikten og konsolideringsprinsippene, slik Kredittilsynets utkast til finansieringsvirksomhetsloven § 1-5 nr. 4, § 5 § 6 og § 2a-9 annet og fjerde ledd lyder. I tillegg er det tatt inn tre helt nye bestemmelser om soliditetskrav i finansielle konglomerat og på konsolidert basis i gruppering bestående hovedsakelig av henholdsvis (1) forsikringsselskaper og (2) banker og/eller verdipapirforetak. med finansielle konglomerater er det tatt inn en bestemmelse som angir tersklene for hva som anses som tverrsektoriell virksomhet og en unntaksbestemmelse for små konglomerater. Finansdepartementet sendte høringsnotat utarbeidet av Kredittilsynet med forslag til gjennomføring av konglomeratdirektivet på høring 16. februar 2004 med høringsfrist 19. april 2004. Følgende høringsinstanser har hatt merknader til høringsnotatet: Følgende instanser har ikke avgitt uttalelse: Som nevnt innledningsvis under punkt 1.1 oppfyller gjeldende norsk lovgivning i det alt vesentlige de EØS-rettslige forpliktelsene som svarer til konglomeratdirektivet. Konglomeratdirektivet berører norske regler om kapitaldekning, store engasjementer, internkontroll og konserninterne transaksjoner. Direktivet berører sentrale bestemmelser for regulering av foretakenes finansielle situasjon, blant annet om internkontrollordninger og risikostyringsprosesser. Departementet legger til grunn at disse bestemmelsene kan gjennomføres ved endringer i internkontrollforskriften ( forskrift 20. juni 1997 nr. 1057). Departementet vil i den forbindelse vurdere om internkontrollforskriften bør suppleres med bestemmelser om at konsernledelsen, eller eventuelt ledelsen av et finansielt konglomerat eller forsikringsgruppe eller tilsvarende gruppe, plikter å påse at bestemmelsene i internkontrollforskriften oppfylles også på gruppeplan. På enkelte punkter må norsk lovgivning endres for å oppfylle direktivets krav. Dette gjelder bestemmelsene som stiller krav om tilfredsstillende kapitaldekning på konsolidert grunnlag, egnethetskontroll med ledere i holdingselskaper i finanskonsern, opplysningsplikt til Kredittilsynet for uregulerte enheter med gruppetilknytning til finansinstitusjoner/verdipapirforetak, adgang til å pålegge opplysningsplikt overfor utenlandsk tilsynsmyndighet og unntak fra taushetsplikt for Kredittilsynet overfor andre lands sentralbanker. 2.1.5 Nærmere om direktiv 1998/78/EF (forsikringsgruppedirektivet) Europaparlaments- og rådsdirektiv 98/78/EF av 27. som er en del av en forsikringsgruppe ble tatt inn som en del av EØS-avtalens vedlegg IX, del I Forsikring, punkt IV Tilsyn, nummer 12c, ved EØS-komiteens beslutning nr. 95/1999 av 1. juli 2000. Forsikringsgruppedirektivet ble gjennomført i norsk rett i 2001 ved at Kredittilsynet fastsatte forskrift 22. oktober 2001 om forsikringsselskapers rapportering av eksponeringer mot konsernselskaper og tilknyttede selskaper. Siden direktivet ikke nødvendiggjorde lovendring, og ble gjennomført i norsk rett gjennom forskrift, ble Stortingets samtykke til beslutning om å ta direktivet inn i EØS-avtalen ikke innhentet. Forsikringsgruppedirektivet pålegger medlemsstatene å føre supplerende tilsyn med forsikringsselskap som er en del av en forsikringsgruppe. Det er kun forsikringsselskapene i en slik gruppe som skal pålegges supplerende plikter. Formålet med forsikringsgruppedirektivet er å gjøre det mulig for tilsynsmyndighetene å danne seg et mer fullstendig bilde av foretakets økonomiske situasjon i tilfeller der forsikringsselskapet er en del av en forsikringsgruppe. En forsikringsgruppe er ikke definert i direktivet, men kort gjengitt siktes det til en gruppe der et forsikringsselskap har en tilknytning til et annet forsikringsselskap enten gjennom eierandeler på minst 20 prosent eller gjennom felles ledelse. Dersom et forsikringsselskap under tilsyn anses å tilhøre en slik gruppe skal det føres et supplerende tilsyn som også skal omfatte foretak som forsikringsselskapet er eid av eller har eierandeler i. Det vil si at forsikringsselskapet må svare for en del forhold som omfatter også andre foretak som ikke er forsikringsselskaper, eksempelvis transaksjoner med andre foretak i gruppen og kapitaldekningskrav på gruppenivå. Det supplerende tilsynet på gruppenivå kan etter dette sies å omfatte visse foretak som det ikke nødvendigvis føres tilsyn med i henhold til sektordirektivene. Forsikringsgruppedirektivet innebærer derimot ikke på noen måte at medlemsstatene pålegges å føre tilsyn med hvert enkelt av disse foretakene. Bakgrunnen for forsikringsgruppedirektivet var bl.a et ønske om å fjerne visse forskjeller i medlemsstatenes nasjonale lovgivning når det gjelder tilsyn med forsikringsselskap som er del av en slik forsikringsgruppe. Formålet er bl.a å unngå konkurransevridning. Det er bl.a pekt på at reglene for kapitalkrav bør være ensartede i et felles forsikringsmarked der forsikringsselskapene er i direkte konkurranse med hverandre. I tillegg vil enkelte andre nærstående (se nedenfor) foretak omfattes av de enkelte bestemmelser i direktivet. De ulike bestemmelsene om supplerende tilsyn omfatter forskjellige foretak ettersom det supplerende tilsynet gjelder internkontroll, opplysningsplikt, rapporteringsplikt eller solvenskrav. Det supplerende tilsynet skal, i tillegg til forsikringsselskapet, omfatte følgende foretak: Forsikringsselskapets tilknyttede foretak, forsikringsselskapets deltakende foretak, og tilknyttet foretak av forsikringsselskapets deltakende foretak (det vises til nærmere forklaring nedenfor). De to siste punktene i definisjonen av deltakende og tilknyttet foretak er føyd til som følge av en senere endring i forsikringsgruppedirektivet artikkel 1, jf direktiv om finansielle konglomerater artikkel 28, der det heter at foretak med felles ledelse mv. også skal anses å ha tilknytning til hverandre selv om tilknytningen ikke baseres på eierskap på over 20 prosent. Bestemmelser til gjennomføring av forsikringsgruppedirektivet ble fastsatt ved forskrift 22. oktober 2001 om forsikringsselskapers rapportering av eksponeringer mot konsernselskaper og tilknyttede selskaper. Forskriften pålegger slike forsikringsselskap en årlig rapporteringsplikt til Kredittilsynet om lån, garantier og investering mv. mellom konsernselskaper, deltakende og tilknyttede selskaper. Med virkning fra 1. januar 2004 ble de norske eierbegrensningsreglene avløst av nye regler om eierkontroll. De nye reglene innebærer at det på angitte vilkår åpnes for eierandeler mellom 10 og 100 prosent, dvs. at det i større grad åpnes for eierskap som utløser konsolideringsplikt etter direktivet. Dette nødvendiggjør enkelte justeringer i norsk rett for fremdeles å oppfylle forsikringsgruppedirektivets krav om supplerende tilsyn og anvendelse av soliditetsregler på konsolidert grunnlag. Etter departementets vurdering er det nødvendig med en adgang for Kredittilsynet til å pålegge opplysningsplikt for uregulerte enheter som ikke er knyttet sammen i mor/datterforhold. Etter kredittilsynsloven § 3 annet ledd plikter de institusjoner Kredittilsynet har tilsyn med, når som helst å gi alle opplysninger som tilsynet måtte kreve og å la tilsynet få innsyn i og i tilfelle få utlevert til kontroll institusjonens protokoller, registrerte regnskapsopplysninger, regnskapsmateriale, bøker, dokumenter, datamaskiner eller annet teknisk hjelpemiddel og materiale som er tilgjengelig ved bruk av slikt hjelpemiddel, samt beholdninger av enhver art. Etter tredje ledd kan, hvis opplysningsplikten som er pålagt institusjonen etter annet ledd ikke oppfylles, opplysningsplikten pålegges de enkelte tillits- og tjenestemenn i institusjonen. Institusjonen skal i slike tilfeller som hovedregel varsles. Revisor kan pålegges å gi opplysninger som fremgår av årsregnskapet, regnskapsskjemaet, følgeskriv til lønns- og trekkoppgaver, revisjonsprotokoll og revisjonsberetning. Etter kredittilsynsloven § 4 første ledd nr. 3 kan Kredittilsynet pålegge de institusjoner som det har tilsyn med, å sende inn oppgaver og opplysninger på den måten Kredittilsynet bestemmer og som tilsynet mener det trenger for å kunne utføre sitt verv, herunder til statistiske formål. Etter kredittilsynsloven § 7 første ledd har Kredittilsynets styremedlemmer og tjenestemenn taushetsplikt overfor uvedkommende om det som de får kjennskap til i sitt arbeid om en kundes forhold. De må heller ikke gjøre bruk av det i ervervsvirksomhet. Taushetsplikten etter denne bestemmelse og etter forvaltningslovens bestemmelser gjelder ikke overfor Norges Bank eller tilsynsmyndigheter i andre EØS-land som fører tilsyn som nevnt i loven § 1 første ledd nr. 1-6 eller nr. 14 (forretningsbanker, sparebanker, skadeforsikringsselskaper, livsforsikringsselskaper, filial av kredittinstitusjon, finansieringsforetak og verdipapirforetak) eller tilsyn med forvaltningsselskap for verdipapirfond. Taushetsplikten er heller ikke til hinder for at Kredittilsynet gir opplysninger til børs med tillatelse etter lov 17. november 2000 nr. 80 om børsvirksomhet m.m. § 2-1, verdipapirregister med tillatelse etter lov 5. juli 2002 nr. 64 om registrering av finansielle instrumenter § 3-1 eller oppgjørssentral med tillatelse etter lov 19. juni 1997 nr. 79 om verdipapirhandel § 6-1, om forhold som er nødvendig for utførelsen av disse institusjonenes lovbestemte oppgaver. Departementet kan gi regler om at taushetsplikten ikke skal gjelde overfor tilsynsmyndigheter fra annet enn EØS-land når disse fører tilsyn som nevnt i tredje punktum. Departementet kan gi nærmere regler om Kredittilsynets utveksling av opplysninger med de myndigheter og organer taushetsplikten ikke gjelder overfor. Etter konglomeratdirektivet artikkel 6 om kapitaldekning nr. Etter konglomeratdirektivet artikkel 6 nr. 5 fjerde ledd kan vedkommende myndigheter i medlemsstaten der enheten befinner seg anmode enheten som leder det finansielle konglomeratet om opplysninger som kan gjøre det lettere å føre tilsyn med den regulerte enhet dersom koordinatoren ikke innlemmer en regulert enhet i virkeområdet, enten fordi enheten er av ubetydelig interesse eller fordi innlemmelse av enheten ville være uhensiktsmessig eller villedende. Etter konglomeratdirektivet artikkel 7 om risikokonsentrasjon nr. 2 skal medlemsstatene kreve at regulerte enheter eller blandede finansielle holdingselskaper rapporterer regelmessig og minst en gang per år til koordinatoren om eventuelle betydelige risikokonsentrasjoner på gruppeplan, i samsvar med reglene fastsatt i denne artikkel og i vedlegg II. De nødvendige opplysninger skal fremlegges for koordinatoren av den regulerte enhet (kredittinstitusjon, forsikringsselskap eller investeringsforetak) som leder det finansielle konglomeratet, eller, dersom det finansielle konglomeratet ikke ledes av en regulert enhet (kredittinstitusjon, forsikringsselskap eller investeringsforetak), av det blandede finansielle holdingselskap eller av den regulerte enhet i det finansielle konglomeratet som er identifisert av koordinatoren etter samråd med de andre berørte vedkommende myndigheter og med det finansielle konglomeratet. Etter konglomeratdirektivet artikkel 8 om transaksjoner innenfor gruppen nr. 2 skal medlemsstatene kreve at regulerte enheter eller blandede finansielle holdingselskaper rapporterer regelmessig og minst en gang per år til koordinatoren om betydelige transaksjoner innenfor gruppen i regulerte enheter i et finansielt konglomerat, i samsvar med reglene fastsatt i denne artikkel og i vedlegg II. I den grad det ikke er fastsatt noen definisjon av tersklene nevnt i første ledd siste punktum i vedlegg II, skal en transaksjon innenfor gruppen antas å være betydelig dersom beløpet overstiger 5 prosent av det samlede beløp for kapitaldekningskravene på gruppeplan. Etter konglomeratdirektivet artikkel 11 om koordinatorens oppgaver nr. Etter artikkel 11 annet ledd skal koordinatoren, for å lette og opprette supplerende tilsyn på et bredt rettslig grunnlag, og de andre berørte vedkommende myndigheter, og ved behov andre vedkommende myndigheter, innføre samordningstiltak. Samordningstiltakene kan pålegge koordinatoren ytterligere oppgaver og kan angi fremgangsmåtene for de berørte vedkommende myndigheters beslutningsprosess og for samarbeid med andre vedkommende myndigheter. med regulerte enheter i et finansielt konglomerat og vedkommende myndighet som er utpekt som koordinator for dette finansielle konglomeratet, samarbeide nært med hverandre. Med forbehold for deres respektive ansvar som definert i sektorreglene, skal disse myndighetene, uansett om de er etablert i den samme medlemsstat eller ei, utveksle alle opplysninger som er av betydning eller relevante for utførelsen av de andre myndigheters tilsynsoppgaver i henhold til sektorreglene og dette direktiv. I denne forbindelse skal vedkommende myndigheter og koordinatoren på anmodning oversende alle relevante opplysninger og på eget initiativ oversende alle vesentlige opplysninger. Dette samarbeidet skal minst omfatte innsamling og utveksling av opplysninger om følgende punkter: h) viktige sanksjoner og særskilte tiltak som vedkommende myndigheter treffer i samsvar med sektorreglene eller dette direktiv. Vedkommende myndigheter kan i samsvar med sektorreglenes bestemmelser også utveksle opplysninger om regulerte enheter i et finansielt konglomerat med følgende myndigheter, dersom det er nødvendig for utførelsen av deres respektive oppgaver: sentralbanker, Det europeiske system av sentralbanker og Den europeiske sentralbank. Med forbehold for deres respektive ansvar som definert i sektorreglene, skal de berørte vedkommende myndigheter før de treffer en beslutning, dersom beslutningen er av betydning for andre vedkommende myndigheters tilsynsoppgaver, rådføre seg med hverandre om følgende punkter: Plikten til å gjennomføre samråd fremgår av en rekke bestemmelser i direktivet. Det vises til artikkel 3, 4, 5 nr. 4, 6 nr. 2, 7 nr. 2, 8 nr. 2, 12 nr. 2, 16, 18 nr. 3, 24 nr. 1, 25 nr. 1, 27 nr. 2 og 29 nr. 3. Plikten til samråd fremgår også av sektordirektiver, eksempelvis investeringstjenestedirektivet (ISD) 93/22/EØF artikkel 6. Koordinatoren kan oppfordre vedkommende myndigheter i den medlemsstat der et morselskap har sitt hovedkontor, som ikke selv fører supplerende tilsyn, til å anmode morselskapet om alle opplysninger som kan være relevante for utførelsen av samordningsoppgavene som fastsatt i artikkel 11, og at de oversender disse opplysningene til koordinatoren. Medlemsstatene skal godkjenne utveksling av opplysninger mellom deres vedkommende myndigheter, og mellom deres vedkommende myndigheter og visse andre myndigheter. Det at vedkommende myndigheter samler inn eller har opplysninger om en enhet i et finansielt konglomerat som ikke er en regulert enhet, skal på ingen måte innebære at de skal føre individuelt tilsyn med disse enhetene. Opplysninger mottatt i forbindelse med utvidet tilsyn, og særlig utveksling av opplysninger mellom vedkommende myndigheter og mellom vedkommende myndigheter og andre myndigheter i henhold til dette direktiv, skal være underlagt sektorreglenes bestemmelser om taushetsplikt og formidling av fortrolige opplysninger. De myndigheter som har mottatt anmodningen, skal etterkomme den innenfor rammen av sin myndighet, enten ved at de selv foretar kontrollen, ved at de tillater at en revisor eller sakkyndig foretar den, eller ved at de myndigheter som har anmodet om kontrollen selv foretar den. Vedkommende myndighet som anmodet om kontrollen kan, dersom den ønsker det, delta i kontrollen også når den ikke selv foretar den. Etter konglomeratdirektivet artikkel 19 gjelder egne bestemmelser om forhandling på felleskapsplan om avtaler om etablering av samarbeid med tilsynsmyndigheter i tredjestater. Slike avtaler skal også omfatte utveksling av opplysninger. Etter direktiv 73/239/EØF om skadeforsikring artikkel 12a, direktiv 79/267/EØF om livsforsikring, direktiv 93/22/EØF om investeringstjenester artikkel 6 tredje ledd og direktiv 2000/12/EF om kredittinstitusjoner artikkel 12 tredje ledd skal de berørte vedkommende myndigheter særlig rådspørre hverandre når de vurderer aksjeeiernes egnethet samt vandelen og erfaringen til personer som deltar i ledelsen av en annen enhet i samme gruppe. De skal underrette hverandre om alle opplysninger om aksjeeieres egnethet samt vandelen og erfaringen til personer i ledelsen som er relevante for de andre berørte vedkommende myndigheter med hensyn til å gi tillatelse og løpende vurdere at vilkårene for å utøve virksomhet overholdes. Etter direktiv 92/49/EØF om skadeforsikring artikkel 16 nr. 5 bokstav c) og direktiv 92/96/EØF om livsforsikring artikkel 15 nr. 5 bokstav c) skal krav om taushetsplikt for tilsynsmyndigheter ikke være til hinder for at vedkommende myndigheter gir videre til sentralbanker og andre organer med lignende funksjon i deres egenskap av pengepolitiske myndigheter samt til eventuelle andre offentlige myndigheter med ansvar for å føre tilsyn med betalingssystemer, opplysninger til bruk ved utførelsen av deres oppgaver, eller være til hinder for at slike myndigheter eller organer gir videre til vedkommende myndigheter de opplysninger de trenger for formålene nevnt i nr. 4. Opplysninger som mottas i denne forbindelse, skal være underlagt taushetsplikt som omhandlet i artikkelen. Etter forsikringsgruppedirektivet artikkel 6 nr. 2 skal medlemsstatene fastsette at deres vedkommende myndigheter selv eller gjennom bemyndigede personer kan foreta stedlig kontroll på deres territorium av nødvendige opplysninger hos forsikringsselskapet som er underlagt supplerende tilsyn og dette forsikringsselskapets morselskap, datterselskap og datterselskap av dette forsikringsselskapets morselskap. Etter artikkel 6 nr. 3 skal vedkommende myndighet som anmodet om kontroll i en annen medlemsstat, dersom den ønsker det, kunne delta i kontrollen når den ikke selv foretar den. for på egnet måte å identifisere, måle, overvåke og kontrollere transaksjoner mellom kredittinstitusjonen og det blandede selskap som er et morselskap samt dets datterselskap. Vedkommende myndigheter skal kreve at kredittinstitusjonen rapporterer om eventuelle betydelige transaksjoner med et blandet selskap som er et morselskap samt dets datterselskap, unntatt transaksjonene nevnt i artikkel 48. Disse fremgangsmåtene og betydelige transaksjonene skal være underlagt vedkommende myndigheters kontroll. Kredittilsynet foreslår visse justeringer i kredittilsynsloven for å legge bedre til rette for internasjonalt tilsynssamarbeid. Målet er å styrke tilsynet med tverrsektorielle aktiviteter. Det foreslås også visse justeringer i regelverket for soliditet, store engasjementer, internkontroll og konserninterne transaksjoner. Endringene i tilsynsloven gjennomfører bestemmelsene som skal sikre økt samarbeid mellom tilsynsmyndigheter i EØS-statene. Kredittilsynet foreslår bl.a visse justeringer for å legge til rette for utpeking av en tilsynskoordinator for grenseoverskridende konglomerater og nærmere samarbeid mellom tilsynsmyndigheter, herunder utveksling av opplysninger med tilsynsmyndigheter i andre EØS-stater. Endringene foreslås tatt inn i kredittilsynsloven § 1, § 2, § 3, § 4, § 7 og § 9. Kredittilsynet foreslår at det tas inn et nytt punkt 15 i kredittilsynsloven § 1 som åpner for at det føres tilsyn etter kredittilsynsloven med finansielle konglomerater, i de tilfeller hvor Kredittilsynet er utpekt som koordinator. Kredittilsynsloven § 2 femte ledd gir Kredittilsynet anledning til å engasjere revisorer og personer med annen sakkyndighet til å utføre oppdrag innenfor Kredittilsynets arbeidsområde. Kredittilsynet foreslår at det tilføyes et nytt siste ledd i § 2 som åpner for at Kredittilsynet kan utføre verifikasjon etter anmodning fra andre lands kompetente myndigheter i forbindelse med tilsyn med et finansielt konglomerat, og også åpne for at andre lands kompetente myndigheter kan delta i Kredittilsynets arbeid. I likhet med den nordiske konglomeratgruppen, jf punkt 2.1.2 ovenfor, anbefaler Kredittilsynet at det i den nasjonale lovgivning i de nordiske land åpnes for at lovgivningen i det land koordinatoren kommer fra legges til grunn for tilsynet på konglomeratnivå. Kredittilsynet uttaler at: «Kredittilsynet er av den oppfatning at det vil forenkle håndteringen av tilsyn med finansielle konglomerater dersom det gis anledning til å la regelverket i en tilsynsmyndighets land gjelde for konglomeratet. Det regelverket som det vil være naturlig å legge til grunn, er i så fall koordinatorens regelverk. Dette innebærer ingen endring i forhold til solotilsynet. Det vil fortsatt være de nasjonale regler som gjelder for tilsynet med enkeltselskaper, og nasjonale grupperinger, men for eksempel for de underliggende selskapers rapportering til morselskapet for videre rapportering til koordinatoren, vil koordinatorens regelverk gjelde. Dersom koordinatorens regelverk legges til grunn, vil det også være koordinatorens regelverk som avgjør om en gruppering er et finansielt konglomerat. Kredittilsynet som koordinator må kunne be om opplysninger som er ønsket av andre lands kompetente myndigheter. Kredittilsynet mener at gjeldende § 3 annet ledd annet punktum gir tilsynet den nødvendige kompetanse. Etter Kredittilsynets vurdering vil det ikke være nødvendig å innta særskilte regler om koordinatorens rolle i det norske regelverket. For å sikre koordinatorens mulighet til å be om rapportering direkte fra norske enheter i konglomeratet, foreslår Kredittilsynet at det i kredittilsynsloven § 4 nr. 3 skal gis adgang til at Kredittilsynet kan bestemme at norske enheter, i forbindelse med tilsyn med finansielle konglomerater, skal rapportere til et annet lands myndighet. Kredittilsynet antar at plikten til å utveksle opplysninger kan inntas i en avtale med andre tilsynsmyndigheter. Unntak fra taushetsplikten for utveksling av opplysninger med sentralbanker, Det Europeiske System av Sentralbanker og Den Europeiske Sentralbanken foreslås inntatt i kredittilsynsloven § 7 første ledd tredje punktum. Kredittilsynet antar at ordningen med samarbeid mellom de kompetente myndigheter ikke vil kreve lovendring. Kredittilsynet har allerede i dag samarbeidsavtaler med for eksempel de andre nordiske land. Kredittilsynet foreslår videre at regler for utgiftsdekning av tilsyn med de finansielle konglomerater tas inn i utlikningsbestemmelsen i § 9 annet ledd sjette punktum. tilsynsmyndigheter, foreslår Kredittilsynet at det tas inn bestemmelser i finansieringsvirksomhetsloven § 2a-4 og 3-3, forsikringsvirksomhetsloven § 2-1 og § 3-6, verdipapirhandelloven § 7-3, sparebankloven § 3 og forretningsbankloven § 8 som pålegger Kredittilsynet å rådføre seg med berørte myndigheter i andre EØS-stater forut for at visse tillatelser gis. For øvrig mener Kredittilsynet at bestemmelser om høring kan avtales i samarbeidsavtaler med andre lands tilsynsmyndigheter. Det har i høringsrunden fremkommet svært få kommentarer til Kredittilsynets utkast til gjennomføring av konglomeratdirektivets bestemmelser om rapportering, opplysningsplikt og utveksling av opplysninger og annet tilsynssamarbeid med tilsynsmyndigheter i andre land. Statistisk sentralbyrå (SSB)er opptatt av å kunne identifisere de enkelte enhetene innenfor de finansielle konglomeratene, fordi informasjon om konsern og konsernrelasjoner er av vesentlig betydning for sektor- og næringskoder i Enhetsregisteret i Brønnøysund, bl.a for å kunne avgrense omfanget av finansnæringen og for å få kunnskap om utenlandske eierinteresser i Norge. SSB har ikke tilgang til opplysninger om gruppeoppbyggingen i blandet konsern, og merker seg med interesse at det i forbindelse med samarbeid mellom tilsynsmyndigheter legges opp til utstrakt utveksling av opplysninger vedrørende identifikasjon av gruppeoppbyggingen i de finansielle konglomerater. SSB ser det videre som en fordel at ikke konsesjonspliktig virksomhet nå kan bli gjenstand for tilsyn, ettersom det vil kunne gjøre det lettere å kartlegge finansiell hjelpevirksomhet som ikke er konsesjonsbelagt. Finansnæringens Hovedorganisasjons (FNH) hovedsynspunkt er at tilsyn utelukkende bør føres med de regulerte enhetene. I den grad kravene også omfatter ikke regulerte enheter, må det, slik direktivet forutsetter, være de regulerte enhetenes ansvar å sørge for at kravene oppfylles. FNH peker på at direktivet er helt klart (artikkel 5 punkt 5) på at det supplerende tilsyn på konglomeratplan ikke innebærer at de kompetente myndigheter skal føre tilsyn med blandede finansielle holdingselskaper, tredjelands regulerte enheter i et finansielt konglomerat eller uregulerte enheter i et finansielt konglomerat enkeltvis. Et holdingselskap er etter FNHs syn således i direktivets verden ikke en regulert enhet. FNH ser heller ingen grunn til innføre en bestemmelse om samråd som foreslått i finansieringsvirksomhetsloven § 2a-4 nytt siste ledd og forsikringsvirksomhetsloven § 3-6 annet ledd nytt annet punktum bokstav b og c. Det dreier seg etter FNHs syn om forslag til bestemmelser som ikke har noen parallell i EU-direktivene. Norges Bank har bedt om en vurdering av om sentralbanken bør få tilsvarende unntak fra taushetsplikten slik at de kan utveksle opplysninger med andre sentralbanker i Europa på lik linje med det som foreslås å gjelde for Kredittilsynet. Norges Bank mener dette vil kunne løses ved en endring i sentralbankloven § 12. Departementet viser til at konglomeratdirektivet og forsikringsgruppedirektivet inneholder en rekke krav om at banker, forsikringsselskaper og verdipapirforetak (regulerte enheter) skal rapportere til tilsynsmyndighetene i hjemlandet og til vedkommende tilsynsmyndighet i en annet EØS-stat som er utpekt som koordinator for tilsynet med et finansielt konglomerat, samt om utveksling av opplysninger med tilsynsmyndigheter i andre EØS-stater. Direktivene krever også at vedkommende tilsynsmyndigheter i EØS-statene skal kunne innhente opplysninger fra uregulerte foretak som har en nærmere angitt tilknytning til den regulerte enheten. Direktivbestemmelsene er avgrenset til henholdsvis «finansielle konglomerater» som angitt i konglomeratdirektivet og «forsikringsgrupper» som angitt i forsikringsgruppedirektivet. Kredittilsynet har etter kredittilsynsloven § 3 annet ledd og § 4 første ledd nr. 3 vid adgang til å innhente opplysninger og pålegge rapportering fra institusjonene det har tilsyn med. Det inkluderer de institusjoner som er dekket av direktivene og omfatter etter kredittilsynsloven § 1 annet ledd også andre foretak som inngår i et finanskonsern. Disse lovhjemlene gir adgang til å pålegge rapporterings- og opplysningsplikter som dekker vesentlige deler av de rapporterings- og opplysningsplikter som må fastsettes etter direktivene. Bestemmelsene gir også rom for å utnytte de unntaksmuligheter som er fastsatt i direktivene. Det vises her særskilt til omtalen av rapportering av gruppeinterne transaksjoner i pkt. 2.4.5. Departementet legger til grunn at rapporteringsplikter i medhold av kredittilsynsloven § 4 første ledd nr. 3 kan pålegges i forskrift i samsvar med bestemmelsene om rapporteringskrav i direktivene. som er tilknyttet en regulert enhet uten å inngå i samme konsern. EFTAs overvåkingsorgan (ESA) har i brev 18. februar 2004 til Finansdepartementet stilt spørsmål om bestemmelsen om dette i forsikringsgruppedirektivet er fullt ut gjennomført i norsk rett. Departementet har i svar til ESA i brev 11. november 2004 lagt til grunn at lovendring er nødvendig. Departementet går inn for at en slik adgang til å innhente opplysninger ikke begrenses til virkeområdet for direktivene, men skal kunne pålegges uregulerte enheter med nærmere angitt tilknytning til en regulert enhet uavhengig av om den regulerte enheten er del av et finansielt konglomerat eller forsikringsgruppe. Etter departementets vurdering kan de risikoforhold opplysningsplikten skal bidra til å lette tilsynet med, i like stor grad være til stede utenfor direktivenes virkeområde. I samsvar med kravet etter forsikringsgruppedirektivet foreslår departementet at opplysningsplikten skal være betinget av at den regulerte enheten først er bedt om å gi opplysningene. Videre foreslår departementet at opplysningsplikten skal avgrenses etter de kriterier for tilknytning som er fastsatt i direktivene. Disse omfatter tilknytning gjennom eierandeler som representerer minst 20 prosent av stemmene eller kapitalen i den regulerte enheten (deltakende foretak) og slike eierandeler som den regulerte enheten har i andre foretak (tilknyttet foretak). Deltakende og tilknyttet foretak omfatter dessuten visse andre tilknytningsformer, særlig tilknytning gjennom felles ledelse fastsatt ved avtale, i vedtekter eller gjennom at flertallet av de samme personer sitter i foretakenes styrende eller kontrollerende organene. - tilknyttet foretak av (jf forslaget til finansieringsvirksomhetsloven § 2a-2 bokstav f) - deltakende foretak i (jf forslaget til finansieringsvirksomhetsloven § 2a-2 bokstav g) en institusjon som nevnt i § 1 første ledd nr. 1-6 eller nr. 14 eller med en tilsvarende utenlandsk institusjon, å gi de opplysninger som tilsynet krever og som er nødvendige for å føre tilsyn med slike institusjoner. Kredittilsynet kan bare rette et slikt pålegg mot foretak som ikke er underlagt tilsyn omfattet av § 1 dersom Kredittilsynet har bedt den tilknyttede institusjonen under tilsyn om å få opplysningene og disse ikke er utlevert fra foretaket som inngår i gruppen, men som ikke er under tilsyn. Dette er en oppfølging av forsikringsgruppedirektivet artikkel 6 nr. 1. Departementet foreslår ut fra dette at Kredittilsynets kompetanse etter kredittilsynsloven § 4 første ledd nr. 3 til å pålegge de institusjoner som det har tilsyn med å sende inn oppgaver og opplysninger på den måten tilsynet bestemmer og som tilsynet mener det trenger for å kunne utføre sitt verv, utvides til å omfatte adgang til å pålegge innsending av slike oppgaver og opplysninger til myndigheter i andre land som fører tilsvarende tilsyn. Departementet foreslår etter dette en endring i kredittilsynsloven § 7 og sentralbankloven § 12 om at taushetsplikten etter disse bestemmelsene og etter forvaltningslovens bestemmelser ikke skal gjelde overfor andre lands sentralbanker. Det vises til lovforslaget del I (kredittilsynsloven) endret § 7 del III (sentralbankloven) endret § 12. Etter forsikringsgruppedirektivet artikkel 6 nr. 2 skal medlemsstatene fastsette at sine tilsynsmyndigheter skal kunne gjennomføre stedlig tilsyn i foretak med konserntilknytning til forsikringsselskaper (mor-, datter- og søsterselskaper). ESA har i brev 18. februar 2004 til Finansdepartementet stilt spørsmål om Kredittilsynet er bemyndiget til å gjennomføre tilsyn for denne gruppen. Kredittilsynet har kompetanse etter kredittilsynsloven § 3, jf § 1 annet ledd til å føre stedlig tilsyn med alle selskaper som inngår i et finanskonsern. Etter konglomeratdirektivet, inkludert endringer i direktivene om forsikringsselskaper, kredittinstitusjoner og investeringsforetak, skal vedkommende myndigheter i den berørte medlemsstat rådspørres før det gis tillatelse til en kredittinstitusjon (bank m.v.), forsikringsselskap eller investeringsforetak (verdipapirforetak) som er datterselskap av eller har tilsvarende tilknytning til en kredittinstitusjon eller forsikringsselskap i en annen EØS-stat. Tilsvarende gjelder ved egnethetsvurdering av eiere i slike institusjoner. Kredittilsynet foreslår i høringsnotatet endringer i sparebankloven, forretningsbankloven, forsikringsvirksomhetsloven, finansieringsvirksomhetsloven og verdipapirhandelloven om at tillatelse i slike tilfeller bare kan gis etter samråd med myndighetene i vedkommende EØS-stat. Etter departementets vurdering skal denne samrådsplikten etter direktivet ikke være et vilkår for tillatelse. Departementet anser derfor at samrådspliktene etter direktivene kan, og mest hensiktsmessig bør, oppfylles uten særskilte lovregler. Det kan være naturlig å innta bestemmelser om slikt samråd i de tilsynsavtaler (»memoranda of understanding») Kredittilsynet har med tilsynsmyndigheter i andre land. Mellom tilsynsmyndighetene i EØS-land vil samrådsplikten uansett følge av direktivene. Det vises til lovforslaget del I (kredittilsynsloven) § 4 første ledd nr. 3 (endret), ny § 4b og § 7 første ledd (endret), samt del III (sentralbankloven) § 12 (endret). Banker, forsikringsselskaper og verdipapirforetak skal i henhold til finansieringsvirksomhetsloven § 2-9 og forsikringsvirksomhetsloven § 7-4 og verdipapirhandelloven § 8-10 med forskrifter til enhver tid ha en forsvarlig kapitaldekning og kapitalforvaltning. Kapitaldekningen for finansinstitusjoner må minst tilsvare 8 prosent av veide aktiva og poster utenom balansen. En finansinstitusjon skal ved anvendelsen av regler om kapitaldekningskrav og andre soliditets- og sikkerhetskrav, foreta konsolidering når den direkte eller indirekte har en eierandel som representerer 20 prosent eller mer av aksjekapitalen eller stemmene i en finansinstitusjon eller i et verdipapirforetak, gård eller eiendomsselskap, investeringsselskap eller annet selskap med betydelige finansielle aktiva. Plikten til å foreta konsolidering gjelder også for finansinstitusjon som er morselskap i delkonsern. Dette fremgår av finansieringsvirksomhetsloven § 2a-9. Soliditetskravene gjelder for foretak under tilsyn, foretak som inngår i et finanskonsern og foretak som finansinstitusjoner har minst 20 prosent eierandel i. Verdipapirforetak har konsolideringsplikt dersom verdipapirforetaket har et datterforetak som er verdipapirforetak, eller finansinstitusjon, eller direkte eller indirekte har 20 prosent eller mer av stemmerettene eller kapitalen i foretak som nevnt, eller har morselskap som ikke driver annen virksomhet enn å forvalte sine eierinteresser i konsernet, jf verdipapirhandelloven § 8-12. Etter kredittilsynsloven § 4 har Kredittilsynet kompetanse til å pålegge institusjoner det har tilsyn med å rette på forholdet dersom institusjonens organer ikke har overholdt sine plikter i henhold til bestemmelser gitt i eller i medhold av lov. Kredittilsynet plikter å se til at institusjoner under tilsyn opptrer i samsvar med loven, jf kredittilsynsloven § 3 første ledd. Banker, verdipapirforetak, livselskaper og skadeselskaper er underlagt tilsyn i medhold av kredittilsynsloven § 1. Det legges videre til grunn at det samme gjelder for gjenforsikringsselskaper og holdingselskaper. I Norge er det konsernregnskapet (konsolideringsmetode) basert på prinsippet om forholdsmessig konsolidering (konsolideringsprinsipp) som i utgangspunktet skal legges til grunn for både datterselskaper og andre. forpliktelser utenom balansen. Dette følger av finansieringsvirksomhetsloven § 2a-9 tredje ledd og forskrift om anvendelse av soliditetsregler på konsolidert basis. Datterselskaper er fullt ut konsolidert, selv om dette ikke følger direkte av loven. Konglomeratdirektivet pålegger medlemsstatene å kreve at regulerte enheter i et finansielt konglomerat sikrer at det er tilgjengelig ansvarlig kapital på konglomeratplan som alltid minst tilsvarer kapitaldekningskravene beregnet etter nærmere angitte prinsipper og metoder. Dette fremgår av våre EØS-forpliktelser som svarer til konglomeratdirektivet artikkel 6 og vedlegg I. Følgende enheter omfattes av konglomeratdirektivets virkeområde for beregning av kapitaldekningskrav på konglomeratplan: d) blandede finansielle holdingselskaper. Rettsubjektene for konsolideringsplikten er ovennevnte enheter som er underlagt tilsyn. Omfanget av konsolideringsplikten er derimot betydelig videre. Det legges til grunn at også enheter som ikke er underlagt tilsyn må tas med i konsolideringen. Dette innebærer at alle foretak som er 20 prosent eid, eller der det er felles ledelse, i utgangspunktet omfattes av konsolideringsplikten. På visse vilkår kan koordinatoren bestemme at enhet skal falle utenfor virkeområdet for beregning av de ekstra kapitaldekningskravene. Dette kan for eksempel bestemmes dersom enheten befinner seg i en tredjestat der det eksisterer rettslige hindringer mot overføring av nødvendige opplysninger, dersom enheten er av ubetydelig interesse eller det vil være uhensiktsmessig eller villedende å ta enheten med i beregningen. Konglomeratdirektivet forutsetter videre at det enkelte lands myndigheter skal kunne la være å føre tilsyn på delkonsern-nivå, dersom betryggende tilsyn føres av en tilsynsmyndighet i et annet land. Forsikringsgruppedirektivet angir at tilsynsmyndigheten skal ha en plikt til å treffe nødvendige tiltak ved svak solvens eller dersom solvensen risikerer å bli svekket. Det følger av artikkel 9 og 10 og de nærmere kravene til solvensen fremgår av vedlegg I og II. Solvenskravene beregnes ulikt ettersom beregningen skal gjøres i forhold til et morselskap som er et holdingselskap, gjenforsikringsselskap eller et forsikringsselskap i en tredjestat på den ene siden, eller kun et tilknyttet foretak, deltakende foretak eller et tilknyttet foretak av et deltakende foretak på den annen side. Se nærmere omtale av deltakende og tilknyttet foretak ovenfor under punkt 2.1.5. Forsikringsselskap som er deltakende selskap (morselskap mv.) i et annet forsikringsselskap skal beregne solvens i henhold til vedlegg I. De konsoliderte solvenskravene skal omfatte tilknyttede, deltakende og tilknyttede foretak av deltakende foretak ved beregning av solvens i henhold til vedlegg I. Forsikringsselskap som er datterselskap av et annet uregulert forsikringsselskap skal beregne solvens i henhold til vedlegg II. Ved beregning i henhold til vedlegg II skal alle tilknyttede foretak av forsikringsselskapets morselskap omfattes. Det legges til grunn at forsikringsgruppedirektivet får anvendelse for et forsikringsselskap utenfor EØS-området som er morselskap til et norsk forsikringsselskap. Solvenskravene nevnt i vedlegg II skal videre få anvendelse også på dette foretakets tilknyttede selskaper. Direktivet legger opp til at medlemsstatene skal velge én av tre metoder for kapitaldekning på konglomeratnivå. Beregningen av kapitaldekningskravene skal i henhold til artikkel 6 skje etter de tekniske prinsipper og en av de metodene som er beskrevet i vedlegg I til direktivet. D et er angitt tre metoder for beregning av utvidet kapitalkrav: (1) Regnskapsmessig konsolidering, (2) fradrag og sammenligning og (3) bokført verdi/fradrag av krav. For de to førstnevnte metodene skal beregningen av de ekstra kapitaldekningskravene til de regulerte enhetene i konglomeratet foretas på grunnlag av det konsoliderte regnskap. For sistnevnte metode foretas beregningen på grunnlag av regnskapene for hver av enhetene i gruppen. For metode (1) skal egenkapitalen og solvenskravene for enhetene i gruppen beregnes ved anvendelse av de tilsvarende sektorregler. For metode (2) og (3) skal beregningen ta hensyn til den forholdsmessige andel som hovedforetaket eller foretaket med kapitalinteresse har i en annen enhet i gruppen. Det er i utgangspunktet koordinatoren som velger metode. Medlemsstatene kan kreve at en bestemt metode anvendes. I vedlegg I gis det også anvisning på en del tekniske prinsipper om omfang og form ved beregning av ekstra kapitaldekningskrav, eksempelvis om håndtering av solvensunderskudd. Det gis også anvisning på andre tekniske prinsipper som eksempelvis avskaffing av flere ganger bruk av ansvarlig kapital, samt krav om at solvenskrav skal dekkes av ansvarlig-kapitalelementer i samsvar med de tilsvarende sektorregler. Ved beregning av krav til kapital i konglomeratet skal vedkommende myndigheter også korrigere for hvor effektivt den ansvarlige kapitalen kan overføres til og gjøres tilgjengelig for gruppens ulike rettssubjekter i forhold til kapitaldekningsreglenes mål. Det hjelper lite å ha overskudd av kapital i ett selskap, og derved i gruppen, dersom dette overskuddet ikke nødvendigvis må bidra ved problemer i et annet selskap i gruppen. Datterselskaper skal som hovedregel underlegges full konsolidering. For annet enn datterselskaper gjelder prinsippet om forholdsmessig konsolidering. Forholdsmessig konsolidering kan besluttes på nærmere vilkår også for datterselskaper. Dette fremgår av det konsoliderte bankdirektivet ( 2000/12/EF artikkel 54 nr. 1 og 2). Kredittilsynet foreslår å utvide gjeldende konsolideringsplikt slik den er beskrevet i finansieringsvirksomhetsloven § 2a-9 til også å gjelde finansielle konglomerater. Det vil si at flere grupperinger enn de som er nevnt i § 2a-9 annet ledd omfattes av konsolideringsplikten. Eksempelvis grupper som er knyttet sammen gjennom felles ledelse. Det foreslås at også verdipapirforetak skal ha konsolideringsplikt også etter denne bestemmelsen. Kredittilsynet foreslår videre å beholde begrensningen i § 2a-9 om at konsolideringsplikten kun skal omfatte visse foretak som ikke er underlagt tilsyn, eksempelvis gårds- og eiendomsselskaper. Kredittilsynet foreslår videre at disse reglene skal gjelde for alle grupperinger av selskaper som er omfattet av finansieringsvirksomhetsloven § 2a-9, uavhengig av om de oppfyller kriteriene for å være et finansielt konglomerat eller forsikringsgruppe. Kredittilsynet har som målsetting å drive likeartet tilsyn med alle grupperinger av selskaper, og er i utgangspunktet av den oppfatning at like regler for finansielle konglomerater, forsikringsgrupper og andre grupperinger vil være nødvendig for å forenkle reglene, forenkle tilsynsregimet og oppnå lik tilsynspraksis. Kredittilsynet foreslår, på bakgrunn av målsettingen om at finansielle konglomerater og andre grupperinger av selskaper skal behandles likt, at finansieringsvirksomhetsloven § 2a-9 endres slik at det i så liten grad som mulig lages egne regler for finansielle konglomerater og forsikringsgrupper. Kredittilsynet vil i sitt praktiske tilsynsarbeid drive et mest mulig likt tilsyn med konglomerater, forsikringsgrupper, finanskonsern og andre. Kredittilsynet anser det mest hensiktsmessige med mindre justeringer av eksisterende bestemmelser i stedet for å lage nye regelsett som skal gjelde finansielle konglomerater og forsikringsgrupper. Dette valget har sammenheng med Kredittilsynets utgangspunkt om å likestille tilsynet med slike grupper med finanskonsern og enkelte andre grupperinger. Dette anses mest hensiktsmessig ut fra et tilsynsperspektiv. Det vises til tilsynsmessige hensyn. Når det gjelder valg av metode for beregning av kapitaldekning på konglomeratnivå går Kredittilsynet inn for metoden angitt i direktivets vedlegg som metode A. Denne metoden er basert på regnskapsmessig konsolidering (Accounting Consolidation Based Method). Kredittilsynet foreslår at metode A gjøres til obligatorisk metode for beregning av kapitalkrav på konsolidert basis for alle finansgrupper, herunder konglomerater. Metoden tar utgangspunkt i en konsolidert balanse, men hvor det fremgår hvilken del av beregningsgrunnlaget som kan henføres til hhv. bank, forsikrings- og verdipapirforetak. For hvert av beregningsgrunnlagene anvendes de soliditetskravene som er gjeldende for de aktuelle institusjonene. Kredittilsynet uttaler videre at: «Siden forslaget om anvendelse av metode A vil omfatte beregninger relatert til (rene) forsikringskonsern og forsikringsdelkonsern, innebærer dette også en implisitt implementering av metode 3 fra vedlegg I til direktiv 98/78/EF om supplerende tilsyn med forsikringsselskaper i en forsikringsgruppe. Bl.a. av praktiske grunner foreslår Kredittilsynet at det ved beregningen av soliditetskrav på konsolidert basis skilles mellom følgende tre tilfeller: 1) Konsern hovedsaklig bestående av banker, finansieringsforetak og/eller verdipapirforetak. 2) Konsern hovedsaklig bestående av forsikringsselskaper samt forsikringsdelkonsern. 3) Finansielle konglomerater. For tilfellene (2) og (3) må det foretas to beregninger av soliditetskrav, der beregningene for forsikringsselskaper og forsikringssektoren/ - delen skal baseres på hhv. kapitaldekningsregelverket og solvensmarginregelverket. Etter Kredittilsynets vurdering vil innføringen av dette skillet bidra til såpass store endringer og utvidelser av bestemmelsene om beregning av konsoliderte kapitalkrav at gjeldende forskrift om anvendelse av kapitaldekningsregler på konsolidert basis bør erstattes av en ny forskrift om beregning av soliditetskrav på konsolidert basis. Kredittilsynet foreslår videre at Kredittilsynet kan bestemme at kapitaldekning på konsolidert basis skal beregnes etter en av de metodene som er skissert i bilag I til konglomeratdirektivet. Kredittilsynet foreslår å gå over til prinsippet om full konsolidering av datterselskaper som en hovedregel og beholde prinsippet om forholdsmessig konsolidering for andre i samsvar med gjeldende rett. Videre går tilsynet i tråd med det konsoliderte bankdirektiv inn for at også datterselskaper etter en konkret vurdering kan tillates å underlegges forholdsmessig konsolidering. For at Kredittilsynet skal kunne godta et unntak, må det kreves at det kan godtgjøres at de andre aksjonærer og deltakere er finansinstitusjoner eller verdipapirforetak med tilstrekkelig soliditet, samtidig som ansvarsforholdet mellom aksjonærer og deltakere er tilstrekkelig fastslått. Endringen av konsolideringsprinsipp for datterselskaper foreslås tatt inn i utkast til finansieringsvirksomhetsloven § 2a-9 tredje ledd. Norges Bank har ikke vurdert de juridisk-tekniske detaljene i forslaget, men slutter seg til hovedlinjene i Kredittilsynets forslag, og uttaler: «Norges Bank slutter seg til Kredittilsynets vurderinger om at finansielle konglomerater og andre finanskonsern tilsynsmessig bør behandles mest mulig likt. Kredittilsynet har ikke funnet det hensiktsmessig å etablere et eget sett regler for finansielle konglomerater. Norges Bank har ikke innvendinger til Kredittilsynets foreslåtte lovmodell, som innebærer at dagens konsolideringsregler i finansinstitusjonsloven § 2a-9 første ledd utvides til å omfatte alle grupperinger som kan omfattes av konglomeratdirektivet, og at det med utgangspunkt i dette gjøres nødvendige endringer og tilpasninger i andre regler. Finansnæringens Hovedorganisasjon (FNH) mener at det er uheldig at dagens § 2a-9 brukes som utgangspunkt for konglomeratdirektivets krav om konsoliderte kapitalkrav, da dette resulterer i et mer omfattende konsolideringskrav enn det som er lagt til grunn i direktivet. FNH ønsker at implementeringen ivaretas gjennom en egen bestemmelse som gjelder finansielle konglomerater slik at virkeområdet for de utvidede kapitaldekningskravene ikke utvides mer enn det som svarer til definisjonen av et finansielt konglomerat. FNHs hovedsynspunkt er at det norske systemet med to sett av kapitalkrav ikke må legges til grunn for konglomeratene. Derimot må direktivets opplegg med utgangspunkt i de sektorspesifikke kapitalkravene følges fullt ut. FNH uttaler at: «Vi tillater oss i denne sammenheng å minne om vårt standpunkt (slik det bla er kommet til uttrykk i FNHs høringsuttalelse til Banklovkommisjonens utredning nr 7) om at det generelt er uhensiktsmessig og unødvendig å benytte kapitaldekningsreglene for forsikring i tillegg til kravene om solvenskapital. Vi ønsker relevante og EU-harmoniserte regler slik at regelverket blir så enkelt og oversiktlig som mulig. Slik vi har forstått det har ett av argumentene fra myndighetenes side for den norske løsningen vært at EU-reglene ikke i tilstrekkelig grad har sett på kapitalsituasjonen innenfor konsern. Med konglomeratdirektivet er imidlertid dette argumentet ikke lenger relevant. Sparebankforeningen tar til etterretning at Kredittilsynet baserer seg på en videreføring av gjeldende norsk kapitaldekningsregulering, og uttaler at det synes hensiktsmessig at konsolideringsmetoden bygger på regnskapsmessig konsolidering. Norges Bank slutter seg til valget av metode A basert på regnskapsmessig konsolidering som obligatorisk metode ettersom den ligger nærmest opp til den metoden som anvendes i nåværende forskrift om konsolidert kapitaldekningskrav, men peker samtidig på at: landene. Etter Norges Banks syn bør det ut fra konkurransemessige hensyn tilstrebes mest mulig lik implementering av EU-direktiver for å sikre felles rammebetingelser for finansnæringen i de nordiske landene. FNH uttaler at de aksepterer høringsnotatets forslag som et utgangspunkt, men uttaler at: «I de tilfelle at størstedelen av konglomeratet er et konsern, synes metode nr. 1 å være egnet, siden konsernet i alle fall må foreta en regnskapsmessig konsolidering. FNH mener likevel at åpningen for bruk av de øvrige metodene bør kunne være noe videre, slik at andre metoder generelt kan velges når dette innebærer at de grunnleggende hensyn kan ivaretas på en tilstrekkelig god måte med mindre samlet ressursinnsats. Ingen høringsinstanser har særskilte merknader til Kredittilsynets forslag om å gå over fra en formell hovedregel om forholdsmessig konsolidering til full konsolidering for datterselskaper, slik praksis i stor grad er allerede i dag. EØS-reglene som svarer til konglomeratdirektivet og forsikringsgruppedirektivet stiller krav til nasjonal lovgivning som langt på vei er oppfylt gjennom de norske reglene som krever konsolidering ned til 20 prosent. Konglomeratdirektivet og forsikringsgruppedirektivet krever i tillegg at grupper med løsere tilknytning enn eierskap, som for eksempel i form av felles ledelse mv., underlegges konsolideringsplikt. Dette innebærer at også foretak med annen form for tilknytning enn 20 prosents eierskap må tas med i konsolideringen. Det er følgelig nødvendig med en viss utvidelse av virkeområdet for gjeldende konsolideringsbestemmelse. Departementet legger til grunn at konsolideringsplikten derfor må utvides til å omfatte foretak med felles ledelse. Det vises til konglomeratdirektivet artikkel 2 nr. 14 bokstav b og artikkel 28 nr. 1 og forsikringsgruppedirektivet artikkel 1 bokstav g og h. Departementet legger videre til grunn at konsolideringsplikten ikke kan avgrenses til finansinstitusjoner, verdipapirforetak, gårds- eller eiendomsselskap, investeringsselskap eller annet selskap med betydelige finansiell aktiva. For så vidt gjelder forsikringsgrupper følger det av forsikringsgruppedirektivet artikkel 9 nr. 2 og 10 nr. 2, på samme måte som i konglomeratdirektivet, at også uregulerte enheter omfattes av konsolideringen. Det fremgår bl.a av konglomeratdirektivets artikkel 6 nr. 2 at medlemsstatene skal kreve at regulerte enheter i et finansielt konglomerat sikrer at det er tilgjengelig kapital på konglomeratplan. Det fremgår av artikkel 6 nr. 4 sett i sammenheng med vedlegg I at konsolideringsplikten gjelder for alle enheter som inngår i konglomeratet, ikke bare slike enheter som omfattes av bestemmelsene om tilsyn i kredittilsynsloven § 1. I direktivet vedlegg I del 1 punkt 1 om omfang og form ved beregning av ekstra kapitaldekningskrav, står det bl.a. (uoffisiell norsk oversettelse): «Uansett hvilken metode som anvendes, må det, når enheten er et underforetak som har et solvensunderskudd, eller når enheten er en uregulert enhet i finanssektoren som har et teoretisk solvensunderskudd, tas hensyn til underforetakets samlede solvensunderskudd. Den uformelle nordiske arbeidsgruppen om finansielle konglomerater legger direktivets virkeområde til grunn for sin anbefaling for gjennomføring i de nordiske landene. Et sentralt poeng ved etableringen av den nordiske gruppen var å bidra til å sikre lik gjennomføring av en del bestemmelser i direktivet på nordisk plan for å unngå regelverkskonkurranse og hindre at de nordiske verdipapirforetakene og finansinstitusjonene på disse punktene fikk ulik tilsynsmessig behandling avhengig av hvilken tilsynsmyndighet som ble utpekt som koordinator for de enkelte institusjoner. Departementet slutter seg til dette utgangspunktet når det gjelder konsolideringens omfang. Departementet går inn for å avgrense enhetene som skal inngå i konsolideringen på samme måte som konglomeratdirektivet. I likhet med Kredittilsynet, går departementet inn for at disse konsolideringsprinsippene skal anvendes både av finansielle konglomerater, forsikringsgrupper og andre finansgrupper med tilsvarende tilknytningsformer. Det foreslås etter dette ikke krav utover det som følger av direktivene, men at disse kravene skal gjelde også for finansgrupper som ikke reguleres av direktivene. Konglomeratdirektivets virkeområde er begrenset til grupper som driver betydelig virksomhet innen både forsikringssektoren, sektoren for bank og/eller investeringstjenester. legger konsolideringsplikt for slike finansielle konglomerater. Konsolideringsplikten begrunnes med behovet for å sikre at problemer i en finansiell sektor ikke skal forplante seg til andre sektorer. Etter gjeldende rett er det konsolideringsplikt også for konsern og andre finansinstitusjoner og verdipapirforetak med betydelige eierandeler i visse foretak uavhengig av om de driver tverrsektoriell virksomhet som angitt. Departementet går inn for å videreføre gjeldende bestemmelser. Departementet mener at det ikke bør innføres et generelt krav om tverrsektoriell virksomhet for å utløse konsolideringsplikt. Det legges vekt på at det for institusjonenes soliditet er like viktig å anvende soliditetskrav på konsolidert basis uavhengig av om gruppen defineres som et finansielt konglomerat eller en forsikringsgruppe. Departementet legger vekt på at behovet for konsolidering etter departementets vurdering ikke er avgrenset til finansgrupper som oppfyller definisjonen av et finansielt konglomerat, slik dette fremstår i direktivets artikkel 2 nr. 14 og artikkel 3 eller til foretak som inngår i en forsikringsgruppe, jf forsikringsgruppedirektivets artikkel 2. Det er videre lagt vekt på at en finansgruppe etter omstendighetene over tid kan skifte fra å være et finansielt konglomerat, forsikringsgruppe, finanskonsern eller annen gruppe, uten at de underliggende risikoforholdene som begrunner konsolideringsplikten faller bort. Det avgjørende for konsolideringsplikten bør derfor ikke være hvilken kategori gruppen tilhører. Det foreslås etter dette at en finansinstitusjon ved anvendelsen av regler om kapitaldekningskrav og andre soliditets- og sikkerhetskrav, skal foreta konsolidering når den har en kapitalinteresse i et annet foretak eller er underlagt felles ledelse som et annet foretak. Det vises til lovforslaget (del IV finansieringsvirksomhetsloven) § 2a-9 første ledd. Departementet mener det er nødvendig å gi Kredittilsynet kompetanse til å gjøre unntak fra konsolideringsplikten. Det vil ikke alltid være nødvendig å pålegge institusjoner konsolideringsplikt dersom deres virksomhet uansett inngår i et morselskap som har konsolideringsplikt. Det legges opp til at Kredittilsynet kan unnta finansinstitusjon som er datterselskap fra konsolideringsplikten dersom morselskapet har konsolideringsplikt. Departementet legger til grunn at denne adgangen følger av direktivet artikkel 5 nr. 2 annet ledd. Det vises til forslaget til § 2a-9 annet ledd. Det bør videre være adgang til å benytte adgangen etter direktivene til å unnta fra konsolideringen enheter som er av liten betydning å inkludere for å fastsette forsvarlige soliditetskrav på konsolidert grunnlag. Det foreslås derfor at Kredittilsynet ved forskrift eller enkeltvedtak skal kunne gjøre unntak fra konsolideringsplikten. Det vises til lovforslaget til § 2a-9 annet ledd. om å anvende metoden basert på regnskapsmessig konsolidering. Departementet forstår direktivet dit hen at denne metoden kan pålegges alle konglomerater som kun opererer i Norge og alle konglomerater som ledes av en regulert enhet med tillatelse i Norge. Det foreslås videre at Kredittilsynet ved enkeltvedtak kan beslutte at kapitaldekningskrav og andre soliditets- og sikkerhetskrav skal beregnes på en annen måte. Det vises til forslaget til § 2a-9 tredje og sjette ledd. Departementet mener det bør stilles de samme krav til soliditet overfor finansinstitusjoner og verdipapirforetak uavhengig av om deler av virksomheten organiseres i ett selskap eller om deler av virksomheten drives gjennom et datterselskap, filial eller gjennom eierinteresser i andre selskap. Virksomheten bør ses under ett, det vil si på konsolidert basis. Kravene til ansvarlig kapital bør være de samme. Ansvarlig kapital som investeres i andre selskaper i gruppen bør selvsagt ikke kunne telles flere ganger. Ved konsolidering elimineres transaksjoner og poster mellom de konsoliderte enhetene. Dette vil gi det beste grunnlag for en vurdering av gruppens økonomiske stilling. Departementet er enig i at det bør innføres en lovfesting av prinsippet om full konsolidering for datterselskaper og en videreføring av prinsippet om forholdsmessig konsolidering for annet enn datterselskaper. Prinsippet om full konsolidering for datterselskaper svarer langt på vei til hva som er gjeldende praksis i dag. Ved forholdsmessig konsolidering slås regnskapstallene sammen i et forhold som svarer til eierandelen i det andre foretaket. Denne omleggingen fra hva som formelt sett følger av gjeldende rett, der utgangspunktet er forholdsmessig konsolidering for alle, er for øvrig i overensstemmelse med Banklovkommisjonens forslag til lov om finansforetak § 7-17 første ledd som omtalt i Banklovkommisjonens utredning nr. 4, NOU 1998:14 om Finansforetak, på side 122 og 123. Departementet slutter seg videre til Kredittilsynets forslag om at tilsynet kan beslutte forholdsmessig konsolidering også for datterselskaper dersom soliditeten og ansvarsforholdene er tilfredsstillende. Dette er også i overensstemmelse med det konsoliderte bankdirektiv ( 2000/12/EF) artikkel 54. Konsolidering skal skje ikke bare når en finansinstitusjon eller verdipapirforetak har kapitalinteresser (dvs. 20 prosent eierandel eller mer) i en annen slik institusjon eller annet selskap med betydelige finansielle aktiva, men også dersom det foreligger en nærmere angitt tilknytning, for eksempel gjennom felles ledelse. Kredittilsynets kompetanse til å pålegge forholdsmessig konsolidering også for eierandeler under 20 prosent foreslås videreført. Det vises til forslaget til § 2a-9 tredje ledd. Konserninterne transaksjoner skal være i samsvar med vanlige forretningsmessige vilkår og prinsipper. Dette følger av aksjeloven og allmennaksjeloven § 3, § 4, § 5, § 6, § 7, § 8, § 9 Finansieringsvirksomhetsloven § 2a-8 slår på samme måte fast at transaksjoner innen finanskonsern skal skje i samsvar med vanlige forretningsmessige vilkår og prinsipper. Virkeområdet til gjeldende § 2a-8 er begrenset til finanskonsern. Konsernbegrepet i finansieringsvirksomhetsloven henviser til det alminnelige konsernbegrepet i norsk selskapslovgivning som angitt i aksjeloven § 1-3. Videre er Kredittilsynet gitt kompetanse til å gi pålegg om å endre transaksjoner mellom foretak i finanskonsern dersom de ikke er i samsvar med vanlige forretningsmessige vilkår og prinsipper. Denne kompetansen må ses i sammenheng med at Kredittilsynet til en viss grad kan føre tilsyn også med andre deler av et finanskonsern enn institusjoner som nevnt i kredittilsynsloven § 1 første ledd, jf § 1 annet ledd. Endelig er finanskonsern pålagt å ha regler for virksomheten som sikrer at inntekter, kostnader, tap og gevinst blir fordelt på en mest mulig korrekt måte mellom foretak og virksomhetsområder. Også her kan Kredittilsynet gi pålegg om å endre transaksjoner eller andre disposisjoner. Institusjoner under tilsyn har rapporteringsplikt til Kredittilsynet. Kredittilsynet kan pålegge de institusjoner som det har tilsyn med å sende inn oppgaver og opplysninger på den måten Kredittilsynet bestemmer og som tilsynet mener det trenger for å kunne utføre sitt verv, herunder til statistiske formål, jf kredittilsynsloven § 4 nr. 3. I medhold av § 4 er det fastsatt forskrifter om rapportering av kapitaldekning og store engasjementer, men Kredittilsynet har ikke pålagt institusjonene å rapportere konserninterne transaksjoner. Det vises til nærmere omtale ovenfor under punkt 2.2.1. er ikke fastsatt bestemmelser om rapportering av gruppeinterne transaksjoner i forsikringsgrupper utover dette, selv om det er hjemmel til dette i kredittilsynsloven § 4 nr. 3. Gjeldende rapporteringsplikt for transaksjoner internt i en forsikringsgruppe fremgår av forskrift 22. oktober 2001 om forsikringsselskapers rapportering av eksponeringer mot konsernselskaper mv. og omfatter selskaper som forsikringsselskapet har minst 20 prosent eierandel i og selskaper som har minst 20 prosent eierandel i forsikringsselskapet, samt andre selskaper et slikt selskap har tilsvarende eierandel i. I tillegg skal det rapporteres transaksjoner mellom forsikringsselskapet og fysiske personer med minst 20 prosents eierandel i ovennevnte selskaper. Rapporteringsplikten omfatter bl.a lån som utgjør mer enn 10 prosent av forsikringsselskapets ansvarlige kapital. Forskriften gjennomfører forsikringsgruppedirektivets rapporteringskrav. Konglomeratdirektivet artikkel 8 og forsikringsgruppedirektivet artikkel 8 gir bestemmelser om transaksjoner innenfor gruppen (hhv. konglomerat og forsikringsgruppe). Etter begge direktivenes artikkel 8 skal institusjoner under tilsyn og blandede finansielle holdingselskaper (som etter EØS-reglene ikke er underlagt tilsyn) rapportere regelmessig og minst en gang per år til koordinatoren om betydelige transaksjoner innenfor gruppen i regulerte enheter i et finanskonsern. Det skal fastsettes nærmere bestemmelser om hvilke transaksjoner som anses som betydelige. I den grad det ikke er fastsatt noen definisjon av tersklene for hva som skal anses som betydelig, skal en transaksjon innenfor gruppen antas å være betydelig dersom beløpet overstiger 5 prosent av det samlede beløp for kapitaldekningskravene på gruppeplan. Forsikringsgruppedirektivet gir anvisning på en rapporteringsplikt som omfatter forsikringsselskapets transaksjoner med fire typer foretak og i tillegg fysiske personer som er deltaker i minst ett av disse fire foretakene. De fire foretakene er forsikringsselskapet under tilsyn og dets deltakende foretak, tilknyttede foretak og tilknyttede foretak av deltakende foretak. Det er ingen direktivforpliktelse at transaksjoner skal skje på forretningsmessige vilkår, men dersom transaksjonen svekker soliditeten, skal det være en plikt for tilsynsmyndigheten å gripe inn med egnede tiltak. Forsikringsgruppedirektivets krav om årlig rapportering er gjennomført i norsk rett ved forskrift om rapportering av transaksjoner i forsikringsgrupper, som omtalt ovenfor under punkt 2.4.1. Det følger av forsikringsgruppedirektivet artikkel 8 om transaksjoner innenfor en gruppe at medlemsstatene skal pålegge vedkommende myndigheter å føre overordnet tilsyn med transaksjoner mellom: ii et tilknyttet foretak av et deltakende foretak i forsikringsselskapet. Disse transaksjonene omfatter særlig: - avtaler om kostnadsfordeling. Signifikante transaksjoner skal rapporteres minst en gang årlig. Foreløpig er det ikke fastsatt nærmere krav til transaksjonene i konglomeratdirektivet. Inntil senere samordning av Fellesskapets regelverk, kan medlemsstatene fastsette kvantitative grenser og kvalitative krav eller tillate at deres vedkommende myndigheter fastsetter kvantitative grenser og kvalitative krav, eller treffe andre tilsynstiltak for å nå målene for utvidet tilsyn, med hensyn til transaksjoner innenfor gruppen i regulerte enheter i et finanskonsern. Sparebankforeningen stiller seg kritiske til forslaget til rapporteringskrav for transaksjoner mellom foretak innen konsernet eller konglomeratet, der det tas utgangspunkt i alle de foretak som omfattes av konsolideringsplikten etter finansieringsvirksomhetsloven § 2a-9. Sparebankforeningen uttaler at: av finansielt konglomerat som følger av direktivet og som er foreslått nedfelt i lovens § 1-5 nr. 4. Etter det foreslåtte opplegg fra Kredittilsynet kan vi ikke se det annerledes enn at det i realiteten legges til rette for utvidet rapporteringsplikt i forhold til direktivets krav. Vi nevner eksempelvis at en rekke sparebanker har eierandeler i typisk gårdsselskaper. Slik vi forstår forslaget, vil disse banker bli underlagt betydelig utvidet rapporteringsplikt til Kredittilsynet for transaksjoner mellom banken og selskapet. Dette er etter det vi kan se unødvendig i forhold til så vel direktivets formelle krav som dets intensjoner. Vi frarår sterkt at det på denne måte innføres en rapporteringsplikt som i praksis har liten informasjonsverdi for myndighetene, men som samtidig kan medføre betydelig merarbeid for berørte institusjoner. Finansnæringens Hovedorganisasjon s (FNH) hovedsynspunkt er at implementeringen må ligge nærmere opp mot direktivets minimumskrav, særlig i forhold til konglomeratinterne transaksjoner. FNH uttaler videre at: «Det oppstår imidlertid særskilte problemer når man forsøker å forene den norske tradisjonen med EU-reguleringene. Problemene oppstår dels fordi EU bygger på en annen juridisk teknikk, og dels fordi det er forskjellig vektlegging på de hensyn man ønsker å ivareta gjennom reguleringen. Disse problemene gjør at vi har vesentlige innvendinger mot de lovtekniske løsninger som er foreslått for implementeringen av direktivet i norsk rett. Forslaget går etter FNHs mening alt for langt i retning av å presse reguleringene fra EU-direktivet inn i eksisterende norske lovregler. Dette utløser endringer og forskyvninger i gjeldende regelverk som ikke er nødvendig ut fra konglomeratdirektivet, og som det heller ikke er påvist noe behov for ut fra norske forhold. Det er to sider ved dette vi særlig ønsker å trekke frem. Den ene er i forhold til finanskonsernene. Selv om det er riktig at den foreslåtte implementeringsløsningen trolig ikke får store konsekvenser for de norske finanskonsernene sammenlignet med dagens situasjon, blir det en vesentlig forskjellsbehandling i forhold til konserner med utenlandsk spiss. Den andre er konsekvenser for mindre foretak og grupperinger, som ikke er i nærheten av å være omfattet av konglomeratdirektivet. Gjennom implementeringsforslaget vil for eksempel en mindre sparebank som har en 20 % eierandel i et gårdselskap bli forpliktet til å rapportere alle transaksjoner mellom disse to enhetene til Kredittilsynet. «I høringsnotatets forslag om rapportering og tilsyn legges imidlertid hovedvekten på bestemmelsene i dagens § 2a-8 i finansieringsvirksomhetsloven, hvor det viktigste hensynet synes å være å hindre ulike former for overføringer mellom enhetene i et konsern. Også her knyttes plikten til rapportering og tilsyn til de foretak som omfattes av § 2a-9 og ikke til den egentlige definisjon og avgrensning av finansielt konglomerat. Det betyr en betydelig utvidelse, både i forhold til dagens plikt (i § 2a-8) til å rapportere konserninterne transaksjoner, og i forhold til direktivets plikt til å rapportere visse transaksjoner mellom enhetene i et finansielt konglomerat. (...) Denne utvidelsen skjer således uten at det har noen forankring i direktivet, og uten at det påpekes og grunngis i høringsnotatet. Dagens § 2a-8 har også bestemmelser om konsernbidrag, lån og garantier mellom konsernselskaper. Bestemmelsene som gjelder lån og garantier foreslås utvidet til å gjelde også tilknyttede foretak i (den norske definisjonen av) finansielle konglomerater. Det gjøres helt mekanisk uten at det ses i sammenheng med risikovurdering. FNH avviser på denne bakgrunn de foreslåtte utvidelser i dagens norske regler, og går inn for en renskåret implementering av direktivets krav. FNH mener videre at forslaget til utvidet konsolideringsplikt gir seg særlig uheldige utslag i form av utvidet rapporteringsplikt utover det som synes forutsatt i direktivet. FNH uttaler om rapporteringsplikten for risikokonsentrasjon at: «FNH går ikke mot forslaget om utvidelse av rapporteringsplikten for store engasjementer. Det er likevel grunn til å peke på at direktivet har et mer generelt utgangspunkt, og legger opp til en rapportering ut fra en konkret risikovurdering, samt å sikre at interne risikostyringsprosedyrer og interne kontrollmekanismer er på plass. Direktivet forutsetter videre at det er koordinatoren som etter høring med øvrige tilsynsmyndigheter identifiserer hvilke transaksjoner og risikoer som skal innberettes. FNH er enig i at internkontrollforskriftens § 3-2 om gjennomgang av risiko og sikring er relevant som utgangspunkt for å oppfylle direktivets krav om rapportering av vesentlige risikokonsentrasjoner, men ikke i den konkrete utforming. Den foreslåtte konsolideringsbestemmelsen er verken nødvendig eller hensiktsmessig. Igjen ser vi at når rapporteringsplikten for risikokonsentrasjon henges på § 2a-9 og ikke på § 1-5, får den norske implementeringen en rekkevidde langt ut over direktivets forutsetninger. Vi kan heller ikke se at internkontrollforskriftens rapporteringsplikt uten videre tilfredsstiller direktivets krav. Våre EØS-forpliktelser som svarer til konglomeratdirektivet tilsier at den rapporteringsplikten som etter gjeldende rett gjelder for forsikringsgrupper må utvides til å gjelde også andre finansinstitusjoner og verdipapirforetak og deres transaksjoner med andre foretak som inngår i et finansielt konglomerat. Det er kun signifikante transaksjoner som må rapporteres. Konglomeratdirektivet fastsetter ikke egne krav til transaksjonenes innhold, men presiserer at medlemsstatene inntil senere samordning kan fastsette nærmere kvalitative krav. Dette fremgår av konglomeratdirektivet artikkel 8 nr. 3. foretak. Det foreslås at finansinstitusjoners transaksjoner og engasjementer med foretak som eier 20 prosent i disse institusjonene, eller som eies med minst 20 prosent av disse institusjonene, samt foretak med felles ledelse med disse institusjonene, også må være i samsvar med vanlige forretningsmessige vilkår og prinsipper. Formålet er å hindre skjulte formuesoverføringer, ikke bare mellom konsernselskaper, men også mellom foretak som har en betydelig eierinteresse i hverandre eller der de samme personer sitter i ledelsen. Etter forslaget presiseres det at kravet om forretningsmessige vilkår og prinsipper skal gjelde engasjementer så vel som transaksjoner. Det vises for øvrig til forskrift om store engasjementer for en nærmere beskrivelse av begrepet engasjementer. Departementet foreslår i likhet med Kredittilsynet, ikke noen utvidelse av virkeområdet for bestemmelsen om konsernbidrag i § 2a-8 tredje ledd. Derimot foreslår Kredittilsynet at ingen foretak som omfattes av konsolideringsplikten i § 2a-9, eller foretak som inngår i et finansielt konglomerat, kan yte lån eller stille garanti for et annet selskap i gruppen med mindre annet er fastsatt av Kongen. Departementet anser at forslaget om å utvide denne bestemmelsen til å gjelde alle konsolideringspliktige ikke er tilstrekkelig begrunnet. Departementet foreslår derfor heller ingen endringer i § 2a-8 annet ledd. Departementet slutter seg heller ikke til Kredittilsynets forslag om utvidelse av virkeområdet for § 2a-8 fjerde ledd som gir Kredittilsynet adgang til å pålegge endring av disposisjoner i strid med bestemmelsene i paragrafen. Det vises til grensen for Kredittilsynets tilsynskompetanse med finanskonserner slik denne er fastsatt i kredittilsynsloven § 1 annet ledd. Her fremgår det at Kredittilsynet, når tilsynsmessige hensyn tilsier det, kan føre tilsyn også med andre foretak som inngår i konsern selv om disse ikke er underlagt tilsyn etter loven. Denne bestemmelsen gir imidlertid ikke Kredittilsynet kompetanse til å føre slikt tilsyn, herunder å pålegge endring av disposisjoner, med andre tilknyttede foretak enn de som inngår i konsern. Etter departementets vurdering er det neppe hensiktsmessig å utvide virkeområdet til § 2a-8 fjerde ledd utover Kredittilsynets tilsynskompetanse. Etter verdipapirhandelloven § 7-2 annet ledd stilles det krav til den som faktisk skal lede en virksomhet som skal yte investeringstjenester. Det stilles bl.a krav om relevant erfaring fra markeder for finansielle instrumenter, samt hederlig vandel og opptreden i samsvar med god forretningsskikk. Tillatelse til å drive forsikrings-, bank- og finansieringsvirksomhet skal nektes dersom styremedlemmene, administrerende direktør eller annen person som faktisk leder virksomheten ikke kan antas å ha den nødvendige erfaring til å utøve stillingen eller vervet, eller dersom vedkommende er dømt for et straffbart forhold, og det utviste forhold gir grunn til å anta at vedkommende ikke vil kunne ivareta stillingen eller vervet på forsvarlig måte. Tillatelsen skal også nektes dersom vedkommende i stilling eller ved utøvelsen av andre verv har utvist en slik atferd at det er grunn til å anta at vedkommende ikke vil kunne ivareta stillingen eller vervet på forsvarlig måte. Se forsikringsvirksomhetsloven § 2-1 annet ledd, finansieringsvirksomhetsloven § 3-3 tredje ledd, sparebankloven § 3 tredje ledd og forretningsbankloven § 8a annet ledd. Det vises for øvrig til nærmere omtale i Ot.prp.nr.45 (1995-1996) punkt 3.3 og Ot.prp.nr.74 (2003-2004) punkt 15.3. Egnethetskontrollen med eiere i finansinstitusjoner fremgår av finansieringsvirksomhetsloven § 2-3, der det fremgår at eieren må anses egnet ut i fra tidligere handlemåte i forretningsforhold, tilgjengelige økonomiske ressurser og hensynet til forsvarlig virksomhet. Sektordirektivene stiller krav til egnethetsvurdering av eierne. Konglomeratdirektivet krever ikke tilsyn med blandede finansielle holdingselskaper, men forutsetter at de skal være underlagt krav til prøving av den eller de som faktisk leder det blandede finansielle holdingselskapets forretninger. Det stilles krav til god vandel og den erfaring som kreves for å utøve disse funksjonene. De samme krav stilles til ledelsesorgan for rene finansielle holdingselskaper. Dette fremgår av direktivets artikkel 13 og 29 (ny bestemmelse i bankdirektivet 2000/12/EØF artikkel 54 a) forretningsvirksomheten til et (blandet) finansielt holdingselskap har den nødvendige gode vandel og den erfaring som kreves for å utøve disse funksjonene. Kredittilsynet foreslår at norske holdingselskaper i tråd med direktivet underlegges krav til egnethetsvurdering av ledelsen, bl.a etter modell av forretningsbankloven § 8a annet ledd. Kredittilsynet viser videre til anbefaling nr. 1 fra den nordiske konglomeratgruppen, der det anbefales at holdingselskaper (mixed financial holding companies) ikke bare bør underlegges krav til egnethetskontroll av ledelse og eiere. Det vises til nærmere omtale ovenfor under punkt 2.1.2. Kredittilsynet slutter seg til denne anbefalingen (anbefaling nr. 1 og 2) og foreslår at blandede finansielle holdingsselskap også må tilfredsstille krav til internkontroll og risikostyring mv. Det vises til Kredittilsynets utkast til finansieringsvirksomhetsloven § 2a-4 nytt annet ledd, der det gjøres til et vilkår for konsesjon at faktisk ledelse av finanskonsern tilfredsstiller egnethetskontrollen. Finansnæringens Hovedorganisasjon (FNH) mener at verken blandede finansielle holdingselskaper eller rene finansielle holdingselskaper bør underlegges krav til konsesjon. Det fremgår av konglomeratdirektivet artikkel 13 at det kreves en egnethetsvurdering av de som faktisk leder et såkalt blandet finansielt holdingselskap, slik dette er definert i artikkel 2 nr. 15. Dette er en uregulert enhet i direktivets forstand, dvs. verken en finansinstitusjon eller et verdipapirforetak, hvor de som faktisk leder virksomheten likevel skal underlegges egnethetskontroll. Tilsvarende krav om egnethetskontroll er fastsatt for rene finansielle holdingselskaper i artikkel 29 (bankdirektivet ny artikkel 54a). Uregulerte konglomeratspisser kan tenkes også i Norge. Dette gjelder for eksempel eierforetak som definert i finansieringsvirksomhetsloven § 2a-2 bokstav e. Normalt vil imidlertid en norsk konglomeratspiss være en finansinstitusjon som er underlagt tilsyn og som har konsesjon, jf finansieringsvirksomhetsloven § 2a-2 bokstav d. Departementet vil i tråd med anbefalingene fra den nordiske arbeidsgruppen for finansielle konglomerater beholde de norske bestemmelsene om at morselskap i finanskonsern skal regnes som finansinstitusjon og underlegges tilsyn, jf finansieringsvirksomhetsloven § 2a-2 bokstav d. Disse er imidlertid ikke underlagt egnethetskontroll etter gjeldende rett. I NOU 2001:23 foreslo Banklovkommisjonen nye bestemmelser om finansiering av utlånsvirksomhet gjennom utstedelse av obligasjoner. I Ot.prp.nr.104 (2001-2002) fulgte Finansdepartementet opp Banklovkommisjonens utredning på dette punkt ved å fremme forslag om to nye underkapitler i finansieringsvirksomhetsloven kapittel 2 om henholdsvis obligasjoner med pant i utlånsportefølje og verdipapirisering. Stortinget vedtok høsten 2002 et nytt kapittel 2 underkapittel IV i finansieringsvirksomhetsloven, som ble sanksjonert som lov nr. 77/2002, og trådte i kraft 1. januar 2004. Bestemmelsene tar sikte på å legge til rette for at kredittforetak som har tillatelse til å drive finansieringsvirksomhet i henhold til finansieringsvirksomhetsloven § 3-3, kan utstede obligasjoner med pant i kredittforetakets utlånsportefølje. Det ble gitt en rekke bestemmelser med nærmere vilkår for denne typen virksomhet for å gjøre investeringer i slike obligasjoner særskilt sikre. Det stilles bl.a krav til organisering og drift og til hvilke utlån som kan inngå i porteføljen og nærmere krav til de underliggende panteobjekter mv. Endelig stilles det spesielle krav for å sikre obligasjonseiernes rettigheter i en eventuell konkurssituasjon, herunder krav til rettidig betaling. Finansdepartementet sendte 13. februar 2004 et utkast til forskrifter utarbeidet av Kredittilsynet i samarbeid med representanter for finansnæringen på høring med høringsfrist 19. april 2004. Utkastet til forskrift gir nærmere regler om kredittforetakets virksomhet samt om situasjonen dersom kredittforetaket går konkurs mv. Utkastet til forskrift er hjemlet i finansieringsvirksomhetsloven § 2-25 tredje ledd bokstav d og femte ledd, § 2-27 tredje ledd, § 2-28 tredje ledd, § 2-29 tredje ledd tredje punktum, § 2-31 tredje ledd og § 2-33 tredje ledd. Ettersom utkastet berørte den alminnelige konkurs-, deknings- og pantelovgivningen, ble høringsnotatet forelagt Justisdepartementet på forhånd, som i brev 5. februar 2004 kom med en del bemerkninger, særlig i forhold til forskriftsutkastets hjemmelsgrunnlag. Departementet ba derfor særlig om høringsinstansenes syn på Justisdepartementets merknader. I tillegg har følgende instanser avgitt merknader: De høringsinstansene som uttalte seg sluttet seg til intensjonene i forskriftsutkastet og understreket betydningen av å gjøre de nødvendige lovendringer for at obligasjoner med pant i utlånsportefølje skal bli et attraktivt finansieringsalternativ. Justisdepartementet har uttalt seg noe forbeholdent om innholdet i forslaget til bestemmelser og påpekt at det etter deres syn er behov for en nærmere avklaring av enkelte hjemmelsspørsmål. Når det nå foreslås enkelte justeringer i loven er det dels fordi det i høringsrunden fremkom nye opplysninger og behov som gjør det nødvendig med enkelte endringer for å sikre at obligasjonene blir et tilstrekkelig attraktivt investeringsalternativ. Det kom bl.a et innspill fra energibransjen om å tilpasse obligasjoner med pant i utlånsportefølje til energibransjen. Dels er det avdekket et behov for å justere regelverket til ny lovgivning som til en viss grad kommer i konflikt med intensjonene til dette regelverket. Det ble bl.a avdekket et behov for å tilpasse de nye bestemmelsene i panteloven om legalpant til obligasjoner med pant i utlånsportefølje. Høringsrunden avdekket også et behov for å avklare enkelte hjemmelsspørsmål, bl.a for å kunne gi mer utfyllende bestemmelser i forskrifts form. Der det i det følgende refereres til høringsuttalelser som kom inn i forbindelse med den alminnelige høringen, gjøres dette uten å angi brevets dato. Uttalelser som har kommet inn etter den ordinære høringsrunden er angitt med brevets dato. Ved lov 23. april 2004 nr. 18 ble det innført en legalpantordning som innebærer at 5 prosent av de pantsatte verdier reserveres for bostyrets arbeid i en eventuell konkurs. For formuesgoder som kan registreres i et realregister ble det satt en øvre grense på 700 ganger rettsgebyret pr. realregistrerbare panteobjekt, noe som tilsvarer nærmere 600.000 kroner. Unntaket får betydning for store panteobjekt som fast eiendom, skip, offshoreinnretninger og fly. Det vises til panteloven ny § 6-4 (ikrafttredelse 1. juli 2005), som lyder: «Konkursboet har lovbestemt pant i ethvert formuesgode beheftet med pant som tilhører skyldneren på konkursåpningstidspunktet og som kan være gjenstand for utlegg eller konkursbeslag. Konkursboet har også lovbestemt pant i formuesgoder som en tredjeperson har stilt som pantesikkerhet for konkursskyldnerens gjeld, når sikkerheten består på konkursåpningstidspunktet. Panteretten utgjør fem prosent av formuesgodets beregnede verdi eller av det et salg av formuesgodet innbringer, men maksimalt 700 ganger rettsgebyret, i hvert realregistrerte pantobjekt. Panteretten går foran annet lovbestemt pant og alle andre heftelser i formuesgodet. Panteretten kan bare benyttes til å dekke nødvendige boomkostninger. Kredittilsynets utkast til høringsnotat forelå før det ble fremmet forslag om legalpant. Problemstillingen kom frem i forbindelse med høringsrunden. Sparebankforeningen og Finansnæringens Hovedorganisasjon mener at legalpantordningen vil reservere uforholdsmessig store verdier for bobehandlingen i et kredittforetak, og at dette vil kunne undergrave Stortingets intensjon om å legge til rette for obligasjoner med pant i utlånsportefølje som et attraktivt finansieringsalternativ. Sparebankforeningen uttaler at: «Sparebankforeningen vil peke på at ordningen med særskilt sikre obligasjoner fort kan utgjøre et tosifret milliardbeløp. Antas at kredittforetaket har en utlånsportefølje på 10 milliarder kroner, som antakelig er et forsiktig anslag, vil fem prosentkravet utgjøre hele 500 millioner kroner. Eksempelet illustrerer at et slikt krav i betydelig grad vil overstige hva det reelt er behov for med henblikk på å sikre forsvarlig bobehandling ved konkurs i denne type foretak. Det er et vesentlig hensyn at det her gjelder foretak underlagt Kredittilsynets kontroll og med eksplisitte krav mht. revisorkontrollen. Selv om summene er store i en slik portefølje, vil det her likevel gjelde relativt enkle bo bestående av temmelig likeartede fordringer med god sikkerhet som kan overdras under ett. Kostnadene til driften skal dekkes av porteføljen, og foretaket selv er underlagt et strengt regelverk for sine aktiviteter. med henblikk på en tilføyelse til pl § 6-4 som innebærer at taket på 700 x R også får anvendelse i hvert realregistrerte panteobjekt eller i utlånsporteføljer som omtalt i finansieringsvirksomhetsloven kapittel 2 del IV. Justisdepartementet uttaler i brev 7. februar 2005 at: «Vi har foreløpig ingen sikker formening om hvorvidt det bør innføres en avgrensning av legalpantet som foreslått i denne typen formuesgoder. Vi vil her bare nevne enkelte momenter som er av betydning for vurderingen: Legalpanteretten etter panteloven § 6-4 er begrenset til 5 % av pantobjektenes verdi. Det følger av finansieringsvirksomhetsloven § 2-32 at kredittforetaket ikke kan stifte avtalepant med etterfølgende prioritet til et porteføljepant. Utleggspant kan heller ikke stiftes. Dette innebærer at det bare er i de tilfellene der porteføljepantet overstiger 95 % av porteføljens verdi på konkursåpningstidspunktet, at konkursboets legalpant vil kunne begrense porteføljepanthaverens sikkerhet. Det er mulig dette gjør at det er mindre behov for en avgrensing av legalpantregelen som foreslått. Det kommer an på hvor vanlig det er at porteføljepantet overstiger 95 % av porteføljens verdi. Vi vil ellers bemerke at legalpantet etter panteloven § 6-4 alltid vil være begrenset til det som kan regnes som «nødvendige boomkostninger». Når det gjelder svært kostbare pantobjekter, f.eks. pantobjekter med en verdi på flere milliarder kr, er det nærmest utenkelig at 5 % av pantobjektets verdi vil bli ansett som «nødvendig boomkostning» i konkursboet. Taket på 5 % vil bare være avgjørende der de 5 % utgjør et lavere beløp enn det som kan anses som nødvendige boomkostninger. Vi ser at det er antatt at de aktuelle boene normalt vil være relativt mer oversiktlige enn andre bo. Dette vil i tilfelle redusere omfanget av hvilke boomkostninger som anses som nødvendige, og dermed redusere behovet for en ytterligere begrensning av legalpantet. Ved vurderingen av om det bør innføres et tak på legalpantet for porteføljene, bør det tas hensyn til i hvilken grad et legalpant på 5 % vil gjøre det vanskeligere for panthaveren å få kreditt med sikkerhet i porteføljepantet. Taket på 700 R for realregistrerte formuesgoder må antas å være motivert av hensynet til at omfanget av legalpantet skal være forutberegnlig for avtalepanthaveren, og at legalpantet ikke skal gjøre det vanskeligere å få kreditt mot sikkerhet i det aktuelle pantobjektet. Dersom det er lite trolig at et legalpant på 5 % vil gjøre det vanskeligere å få etablert avtalepant i porteføljen, vil det være liten grunn til å innføre et tak som foreslått. «Selv om summene er store i en slik portefølje vil de likvel være relativt enkle bo bestående av temmelig likeartede fordringer med god sikkerhet som kan overdras under ett. Kostnadene til driften skal dekkes av porteføljen, og foretaket selv er underlagt et strengt regelverk for sine aktiviteter. Taket på 700 R bør følgelig være tilstrekkelig også for porteføljepant som omtalt i finansieringsvirksomhetsloven kapittel 2 underkapittel IV. Til dette kommer at et eventuelt salg av eiendeler og overføring til boet for å oppfylle legalpantet så vidt vi kan se vil kunne komme i strid med prinsippet om rettidig betaling slik dette bl.a har kommet til uttrykk i finl. § 2-33 tredje ledd første punktum og i utkastet til forskrift § 16. For et kredittforetak som utsteder særskilt sikre obligasjoner, der hele innlånsstrukturen og grunnlaget for virksomheten som sådan baseres på at det kun er obligasjonseierne som skal ha panterett, vil det virke ødeleggende om obligasjonseierne må vike fem prosent til fordel for de usikrede kreditorene. Sett hen til de verdier det her er snakk om, utgjør fem prosent et uforholdsmessig stort beløp. Et unntak for kredittforetak som utsteder obligasjoner med særskilt sikkerhet der obligasjonseierne tilbys pant i porteføljen av huslån kan tas inn i finansieringsvirksomhetsloven kapittel 2 del IV Obligasjoner med pantesikkerhet i utlånsportefølje. Unntaket vil i tilfelle gjelde kun for dette instrumentet. Hensynene gjør seg særlig gjeldende for slike pantesikrede obligasjoner fordi hele dette instituttet som nylig er inntatt i finansieringsvirksomhetsloven er basert på en erkjennelse av at rimelige innlån forutsetter førsteklasses pantesikkerhet og visshet om rettidig betaling til obligasjonseierne. nå lyder undergraves intensjonen bak denne finansieringsformen. FNH uttaler i brev 7. februar 2005 at: «Vi støtter departementets forslag til endringer i panteloven § 6-4 om legalpant ved at det settes en øvre grense for størrelsen på det beløp som må avsettes av porteføljepantet til dekning av boomkostninger. Vi mener likevel at en beløpsgrense på 700 R bør være tilstrekkelig stort for et kredittforetak som utsteder obligasjonslån med pantesikkerhet i utlånsportefølje etter finansieringsvirksomhetsloven kapittel 2 underkapittel IV. Når det gjelder begrunnelsen, vises til de samme momentene som departementet trekker frem i sitt brev, i kommentarene til endringsforslaget om legalpant under kapittel I: Det vil gjerne være en tillitsmann som ivaretar og koordinerer panthavernes (obligasjonseiernes) interesser. De største verdiene i boet vil være godt egnet til å bli drevet videre. Boet vil derfor trolig være mer oversiktlig enn andre bo med tilsvarende verdier som er bundet opp i pantsatte eiendeler, noe som vil kunne forenkle bobehandlingen. På samme måte som departementet viser vi til utkastet til forskrift § 14 som sier at kostnader knyttet til å drive porteføljepantet videre, herunder realisere det, skal dekkes før obligasjonseierne får dekket sine krav. Disse momentene trekker klart i retning av at størrelsen på legalpantet i alle fall ikke må være større enn for realregistrerte panteobjekt i form av skip etc. Konklusjonen er altså at vi støtter forslaget om å sette en øvre grense på legalpantet, men mener at det er tilstrekkelig at beløpet er på 700 R for hver utlånsportefølje. (Det enkelte foretak kan ha en eller flere utlånsporteføljer, som hver inneholder et stort antall utlån.) FNH uttaler i brev 15. februar 2005 at: «De argumenter som ble fremført da lovgiver besluttet å sette en øvre grense på 700 R for hvert realregistrerbart panteobjekt, gjelder på samme måte i forhold til en pantsatt utlånsportefølje. Et legalpant på 5 % vil innebære at behovet for å dekke boomkostninger vil bli overoppfylt mange ganger. En utlånsportefølje kan gjerne komme opp i 10 milliarder kroner for de største kredittforetakene, og 5 % av dette ville da utgjøre 500 mill. kroner. Selv om en konkret vurdering tilsier at nødvendige bookostninger ikke vil komme i nærheten av et slik beløp i dette tilfellet, er det ikke betryggende for internasjonale långivere. Av erfaring vet de at advokatregninger har en sterk tendens til å bygge seg opp i enkeltsaker av stor økonomisk betydning, og vil forsiktigvis trekke fra hele legalpantets verdi når de skal gjøre anslag på hvilken sikkerhet de har. I utgangspunktet vil hele porteføljepantet (100 %) være pantsatt til fordel for obligasjonseierne. Legalpantet innebærer således en direkte avkortning av obligasjonseiernes sikkerhet. Internasjonale investorer og ratingselskaper vil ikke søke å gjøre anslag på hvor stort legalpantet i praksis vil bli, eller sannsynligheten for at det blir mindre enn det lovbestemte taket. Hvis det ikke settes et tak i loven, vil de gjøre fradrag på 5 %, og anse at obligasjonseierne bare har sikkerhet for 95 % av sitt krav. Det finnes ikke noe (relevant) marked for obligasjoner med porteføljepant som bare har 95 % sikkerhet. Formålet med lovgivningen vil da falle bort, og hensikten å skaffe billig og sikker finansiering og oppnå konkurranselikhet med resten av Europa blir ikke oppnådd. Et tak er nødvendig for å skape forutberegnelighet for panthaverne og for å unngå å gjøre det vanskelig å få kreditt mot sikkerhet i det aktuelle pantobjektet. Som nevnt i vårt brev av 7. ds. er det gode grunner til at taket ikke settes høyere enn 700 R i dette tilfellet. Nærings- og handelsdepartementet uttaler i brev 3. februar 2005 at: «Vi er enige at et generelt legalpant på fem prosent vil kunne binde opp uforholdsmessig store beløp for en mulig bobehandling. Dette vil kunne være negativt for funding-instrumentets effektivitet og utbredelse. Formålet med lovendringen i panteloven er angitt å være å likestille obligasjonslån med pantesikkerhet i utlånsportefølje med andre utlån med pantesikkerhet i realregistrerbare panteobjekter. Vi synes dette er et fornuftig utgangspunkt, og savner på denne bakgrunn en nærmere begrunnelse for hvorfor taket for de midlene som reserveres for bobehandling for utlånsporteføljen settes til 1400 R, og ikke 700 R som for andre realregistrerbare panteobjekter. Kredittforetaket finansierer utlånsvirksomheten ved å utstede obligasjoner og å tilby obligasjonseierne pant i utlånsporteføljen. Pant i en portefølje med fordringer registreres ikke i et realregister. Unntaket i panteloven § 6-4 for realregistrerte panteobjekt slik det ble vedtatt av Stortinget våren 2004 kommer derfor ikke til anvendelse. Konkursboet får dermed lovbestemt pant for fem prosent av verdien av utlånsporteføljen som sikkerhet for omkostninger ved bobehandlingen. I lovens forarbeider ( Innst.O.nr.59 (2003-2004)) er konsekvensene av dette bl.a beskrevet slik: normalt bare vil få dem belånt med inntil 95 % av verdien, forutsatt at det ikke gjelder et særlig kostbart pantobjekt. Det resterende finansieringsbehovet må de næringsdrivende dekke ved egne midler eller ved usikret kreditt til høyere kredittpris. Ut fra dette kan det virke som en tilsvarende legalpantregel ikke er egnet for kredittforetak hvis vedtektsfestede formål må være å i hovedsak å finansiere sin virksomhet gjennom utstedelse av obligasjoner. Et sentralt poeng er at slike kredittforetak i hovedsak ikke bør ha andre kreditorer enn obligasjonseierne, i tillegg til eventuelle vare- og tjenesteleverandører og eventuelt morselskapet. Problemstillingen er påpekt av FNH og Sparebankforeningen. Det synes på det rene at en legalpantordning på fem prosent, uten tak som for realregistrerbare panteobjekt, ved konkurs i kredittforetaket vil kunne redusere attraktiviteten til obligasjonslån med pantesikkerhet som investeringsalternativ. Unntaket for realregistrebart pant var ikke en del av Regjeringens forslag om innføring av en legalpantordning for å sikre boet midler ( Ot.prp.nr.23 (2003-2004)), men kom inn i forbindelse med Stortingsbehandlingen med den begrunnelse at en legalpantordning i realregistrerte panteobjekter ville legge beslag på uforholdsmessig store verdier ( Innst.O.nr.59 (2003-2004) og Besl.O.nr.64 (2003-2004)). Justiskomiteen har begrunnet innføringen av et tak på 700 ganger rettsgebyret slik ( Innst.O.nr.64 (2003-2004)): «Dette flertallet mener imidlertid at det er hensiktsmessig å foreslå en begrensningsregel for særskilt verdifulle panteobjekter. Dette flertallet foreslår derfor at legalpantet i realregistrerte panteobjekter begrenses oppad til 700 ganger rettsgebyret. Det vil etter departementets vurdering være naturlig om det for kredittforetak som utsteder obligasjonslån med pantesikkerhet settes et tilsvarende tak som for realregistrerbare pantobjekt. Etter departementets vurdering gjør de samme hensyn seg gjeldende for porteføljepant selv om porteføljepantet ikke kan registreres i et realregister. Porteføljepant som nevnt i finansieringsvirksomhetsloven kapittel 2 IV er en type panteobjekt som typisk vil omfatte store verdier. Stortingets begrunnelse for å sette et tak når skip og andre realregistrerbare panteobjekter er pantsatt var de store verdiene som lå i denne type bo. Porteføljer med fordringer, og særlig de med pant i fast eiendom, kan inneholde like store verdier. Et generelt legalpant på fem prosent vil på samme måte som for skip mv. kunne resultere i at uforholdsmessig store beløp reserveres for en mulig bobehandling i forhold til påregnelige kostnader ved slik bobehandling, og dermed skape en uønsket usikkerhet for panthaverne. Til dette kommer at det etter departementets vurdering gjør seg spesielle hensyn gjeldende for denne type kredittforetak. Det vises bl.a til at lovgiver har anerkjent behovet for et slikt fundinginstrument som er underlagt særskilte regler. Eksempelvis følger det av finansieringsvirksomhetsloven § 2-28 at obligasjonslånet skal ha porteføljepant med første prioritet og av § 2-32 at foretaket heller ikke kan stifte pant med etterfølgende prioritet. Det vises for øvrig til finansieringsvirksomhetsloven § 2-28 første ledd annet punktum, der det fremgår at porteføljepantet til enhver tid minst skal tilsvare restverdien av obligasjonslånet. Legalpant på 5 prosent vil kunne innebære at det må finne sted en vesentlig større overpantsettelse enn det som ellers hadde vært nødvendig for å sikre at porteføljepantet til enhver tid minst skal tilsvare restverdien av obligasjonslånet. Utlån som benyttes til overpantsettelse må finansieres på annen måte enn gjennom obligasjonsinnlån. Etter departementets vurdering vil det for denne typen kredittforetak være forsvarlig å sette et tak på 700 ganger rettsgebyret, som pr. i dag svarer til ca 600.000 kroner, ettersom verdiene i det alt vesentlige vil bestå av likeartede fordringer som egner seg til å overdras under ett. Omkostningene ved bobehandling i kredittforetak med konsesjon til å utstede særskilt sikrede obligasjoner, som det her er snakk om, vil nødvendigvis være preget av at panteobjektet består av ensartede lån knyttet sammen i en portefølje, samt at det alt vesentlige av kreditorinteressene normalt vil kanaliseres gjennom panthavernes tillitsmann. På samme måte vil det alt vesentlige av verdiene i boet være spesielt godt egnet til å drives videre. Dette tilsier at boet normalt vil være relativt mer oversiktlig og enklere å behandle enn andre bo med tilsvarende verdier bundet opp i pantsatte formuesgoder. Det vises videre til at obligasjonseierne vil påta seg omkostningene ved å administrere en insolvenssituasjon så lenge porteføljen gir inntekter. Det er først på det tidspunktet det ikke lenger genereres tilstrekkelig med inntekter til at obligasjonseierne har utsikter til rettidig oppgjør, at bostyrer eventuelt overtar. Det vil bli fastsatt detaljerte regler om dette i forskrift i medhold av finansieringsvirksomhetsloven § 2-33 tredje ledd. Departementet er etter dette kommet til at gjeldende unntak for realregistrerbare panteobjekt bør utvides til utlånsporteføljer som nevnt i finansieringsvirksomhetsloven kapittel 2 del IV. unntak sikrer at legalpantordningen ikke blir undergravet. Det foreslås etter dette endringer i panteloven § 6-4 første ledd tredje punktum for å likestille obligasjonslån med pantesikkerhet i utlånsportefølje med andre utlån med pantesikkerhet i realregistrerbare panteobjekter når det gjelder det øvre taket på størrelsen av legalpantet. Det vises til lovforslaget del II (panteloven) endret § 6-4. Loven tillater bare at visse typer lån inngår i utlånsporteføljen som skal tjene som pantesikkerhet for obligasjonslånet. Porteføljepantet kan i tillegg til bolighypoteklån og eiendomshypoteklån bestå av offentlige lån. Med offentlige lån menes i henhold til finansieringsvirksomhetsloven § 2-25 tredje ledd bokstav c lån til kommune, samt lån garantert av kommune eller staten. Bestemmelsen i § 2-25 tredje ledd bokstav c lyder: «Porteføljepant som skal sikre obligasjonslån, kan bare omfatte (...) lån til kommune, samt lån garantert av kommune eller staten (offentlige lån). Kredittilsynet foreslår at det gis nærmere regler om offentlige lån i forskrift, herunder at det fastsettes at: «Offentlige lån kan bare ytes til stater eller lokale myndigheter i Det europeiske økonomiske samarbeidsområde eller innen OECD-området med unntak av stater som har reforhandlet sin utenlandske statsgjeld siste fem år. Dersom staten eller den lokale myndigheten er ratet, skal ratingen være tilfredsstillende. Kredittilsynet legger opp til at det kan ytes lån ikke bare til norske kommuner, men også den norske stat og enkelte andre stater, samt utenlandske lokale myndigheter. For det andre foreslås det at porteføljen kan omfatte også lån garantert av visse andre stater og lokale myndigheter. For det tredje forslås det at det gis nærmere regler om dette. Kredittilsynet uttaler at: «Når det gjelder offentlige utlån, kan en naturlig språklig forståelse av lovens ordlyd tyde på at det bare kan gis utlån til norske kommuner eller aksepteres garantier fra norske kommuner eller den norske stat. Norges EØS-forpliktelser tilsier at andre stater eller lokale myndigheter i EØS-området ikke behandles annerledes. I tillegg er det sett hen til at Norges Bank ved D- og F-lån til banker godkjenner som sikkerhet blant annet obligasjoner og sertifikater utstedt eller garantert av stater og lokale myndigheter innenfor OECD-området, jf § 3 første ledd bokstav a i forskrift om bankers adgang til lån og innskudd i Norges Bank mv. Forskriftsforslaget legger opp til at offentlige utlån også kan omfatte utlån til lokale myndigheter i OECD-området eller utlån som er garantert av stat eller lokale myndigheter i OECD-området. Per i dag er flere av de kommende medlemslandene i EU ikke medlem av OECD. EØS-området er derfor tatt med i tillegg til OECD-landene. Finansnæringens Hovedorganisasjon mener det ikke bør være hindringer i loven mot at et kredittforetak yter lån til lokale offentlige myndigheter i utlandet, og uttaler i brev 31. august 2004 at: «Bestemmelsen i finansvl § 2-25 tredje ledd bokstav c angående «lån til kommune, samt lån garantert av kommune eller staten (offentlige lån)» bør vel leses i lys av våre folkerettslige forpliktelser etter EØS-avtalen. Det kan heller ikke ses at ordlyden stenger for en slik forståelse. Reale hensyn tilsier at foretaket bør ha mulighet til å diversifisere geografisk sin utlånsportefølje. Ingen av de andre lånetypene nevnt i § 2-25 er geografisk begrenset til Norge. Fra lovgivers side ser det ikke ut til at det er noe prinsipielt til hinder for at pantsatte eiendeler kan ligge i utlandet. Bokstav c synes i denne sammenheng å innføre en utilsiktet begrensning til Norge. Dersom offentlige myndigheter likevel mener at det er behov for større klarhet, bør en endring i lovteksten overveies, slik at lån til «... kommune eller stater» (ubestemt form flertall) er tillatt. «Vi støtter også forslaget til endring av § 2-25 litra d) som innebærer en presisering av at offentlige lån også omfatter lån til stat, og at det gis nærmere regler om dette av Kongen. Vi forstår lovteksten dit hen at lån kan gis også til utenlandske kommuner, ikke bare til stater, noe som har vår støtte. Kommentarene til bestemmelsen er noe uklare på dette punktet. Dette bør avklares nærmere i proposisjonen. Justisdepartementet uttaler i et brev datert 16. mars 2004 at: «Det synes å være noe uklarhet omkring hva som skal defineres som offentlige lån. Definisjonen av offentlige lån følger av finansieringsvirksomhetsloven § 2-25 tredje ledd bokstav c, hvor det heter at offentlige lån er «lån til kommune, samt lån garantert av kommune eller staten». I høringsnotatet punkt 4.3 heter det at Norges EØS-forpliktelser tilsier at andre stater eller lokale myndigheter i EØS-området ikke behandles annerledes enn norske kommuner. Dette bør helst lede til en endring i lovteksten, som etter sin ordlyd ikke definerer lån til utenlandske lokale myndigheter som offentlige lån (med mindre det er snakk om lån til utenlandske lokale myndigheter som er garantert av norsk kommune eller den norske stat). Lån til lokale myndigheter i OECD-området og til andre stater er heller ikke omfattet av lovteksten. Forskriftshjemmelen i finansieringsvirksomhetsloven § 2-25 femte ledd gir under enhver omstendighet ikke hjemmel til å gi utvidende regler for hvilke lånetyper som kan inngå i et porteføljepant. «Vi er noe usikre på om det er meningen å opprettholde adgangen etter forskriften § 3, slik den lød i høringsnotatet 13. februar 2004, til å yte offentlige lån til utenlandske lokale myndigheter. Hvis så er tilfelle, gir ikke utkastet til endring av § 2-25 annet ledd bokstav d tilstrekkelig hjemmel for forskriften. Hvis det er meningen at lån kun skal kunne ytes til andre stater, antar vi utkastet til endring av § 2-25 annet ledd bokstav d vil gi tilstrekkelig hjemmel. Finansieringsvirksomhetsloven § 2-25 tredje ledd bokstav c er begrenset til lån til kommune, samt lån garantert av staten. Det utkastet til forskrift som har vært på høring innebærer en utvidelse i to retninger. For det første at det i forskriftsutkastet åpnes for lån til staten og ikke bare til kommuner, og for det andre at det åpnes for lån til utenlandske stater og lokale myndigheter. Utlån til stater og offentlig sektor er ofte forbundet med god sikkerhet. Dette gjelder også utlån til den norske stat og til en rekke andre stater, samt utenlandsk offentlig sektor. Departementet ser derfor ikke avgjørende betenkeligheter, heller ikke i forhold til øvrige kreditorer, mot å lempe på gjeldende begrensning om at offentlige utlån bare kan bestå av utlån til norske kommune og utlån garantert av norske kommuner og den norske stat. Forslaget innebærer at spekteret av hvilke offentlige utlån som kan inngå i utlånsporteføljen øker. Dette vil legge til rette for at kredittforetaket står friere til å sette sammen utlånsporteføljen av offentlige lån, og om ønskelig kan kredittforetaket diversifisere utlånsporteføljen i større grad enn etter gjeldende regler. Dette vil kunne øke attraktiviteten til obligasjonene både for tilbyder og etterspørrer. Sikkerheten ivaretas gjennom nærmere krav til lånemottaker i forskrifts form. Departementet går etter dette inn for en forskriftshjemmel som åpner for lån til stater og andre deler av offentlig sektor innen EØS- og OECD-området, som departementet anser som en hensiktsmessig avgrensning, og at det i forskrift kan fastsettes nærmere bestemmelser som begrenser de land det kan lånes ut til av hensynet til muligheten for å oppnå en god kredittrating av de særskilt sikrede obligasjonene. Hensynet til våre EØS forpliktelser kan også tilsi at en åpner for lån til andre enn norske kommuner og lån garantert av norske kommuner/den norske stat. Det vises til lovforslaget del V (finansieringsvirksomhetsloven) endret § 2-25 tredje ledd bokstav d. Et kredittforetak kan yte offentlige lån og lån som er sikret med pant i bolig eller annen fast eiendom. Felles for de to sistnevnte utlånstyper er at kredittforetakets panterett registreres på eiendommens blad i grunnboken. Grunnboken er et realregister i henhold til lov 8. februar 1980 nr. 2 om pant (panteloven) § 1-1 fjerde ledd. Gjeldende regelverk er ikke til hinder for at kredittforetaket yter lån til energiselskaper og at utlånene kan inngå i porteføljepantet etter de reglene som gjelder for dette, herunder at lånene er sikret med pant i fast eiendom. Dette innebærer bl.a at obligasjonseierne får pant i kredittforetakets utlånsportefølje og at utlån som inngår i porteføljepantet er sikret ved pant i fast eiendom i henhold til finansieringsvirksomhetsloven § 2-25 tredje ledd bokstav b, som lyder: «Porteføljepant som skal sikre obligasjonslån, kan bare omfatte (...)lån sikret ved pant i annen fast eiendom (eiendomshypoteklån). Et kredittforetak kan bare oppta obligasjonslån med porteføljepant når foretakets vedtektsfastsatte formål er å yte eller erverve enten bolighypoteklån, eiendomshypoteklån eller offentlige lån, og å finansiere utlånsvirksomheten hovedsakelig ved utstedelse av obligasjoner sikret ved pant i utlånsporteføljen eller bestemte deler av denne, jf finansieringsvirksomhetsloven § 2-26 første ledd. Det kan følgelig ikke gis utlån med pant i andre realregistrerbare panteobjekter enn fast eiendom. Det synes på det rene at kraftstasjoner og transformatorstasjoner kan pantsettes som fast eiendom. Derimot synes det å være knyttet noe mer usikkerhet til i hvilken grad andre deler av overføringsanlegg for elektrisk kraft kan anses som fast eiendom i lovens forstand. Det vises til at elektriske kraftledninger kan registreres og pant i ledningene tinglyses i et realregister, jf lov 1. juli 1927 nr. 1 om registrering av elektriske kraftledninger og panteloven § 1-1 fjerde ledd. Det kan her bli et spørsmål om hva som anses som tilbehør til fast eiendom og hva som anses som driftstilbehør. Panteloven § 3-4 første ledd og § 5-4 første ledd er endret slik at det ikke lenger er et krav om at fast eiendom og driftstilbehør må pantsettes samlet. Dette innebærer at driftstilbehør kan pantsettes separat. Den panterettslige koblingen mellom driftstilbehør og fast eiendom er derved opphevet. Det er ikke gjort endringer i definisjonen av driftstilbehør, med unntak for at det er presisert i panteloven § 3-4 fjerde ledd at driftstilbehør ikke omfatter ting som er tilbehør til fast eiendom etter panteloven § 2-2 første ledd bokstav c. Driftstilbehør skal pantsettes som tingsinnbegrep. Det vises til lov 1. juni 2001 nr. 28 som trådte i kraft 1. juli 2001 og lovens forarbeider, jf Ot.prp.nr.27 (2000-2001) om lov om endringer i lov 8. februar 1980 nr. 2 om pant og i enkelte andre lover, der kravet om at driftstilbehør skal pantsettes sammen med fast eiendom ble foreslått opphevet. Bakgrunnen for forslaget var at Stortinget ba Regjeringen fremme forslag til endring av panteloven § 3-4, med sikte på å tillate at pant i driftstilbehør får rettsvern ved registrering i Løsøreregisteret. Utlån til samme låntaker og utlån som har sikkerhet i samme panteobjekt, kan ikke medregnes i verdien av porteføljepantet med mer enn fem prosent av samlet pantesikkerhet, jf finansieringsvirksomhetsloven § 2-28 første ledd. Kredittilsynet har ikke i høringsnotatet foreslått endringer for å legge særskilt til rette for at energiselskaper kan finansiere sin virksomhet ved lån fra kredittforetak som finansierer utlånsvirksomheten gjennom utstedelse av obligasjoner med pant i utlånsporteføljen. Spørsmålet kom først opp i forbindelse med høringen av Kredittilsynets utkast til forskrifter om obligasjoner med pant i utlånsportefølje. Norsk Tillitsmann uttaler at: «Vi er kjent med at det blir sendt høringsuttalelse fra ProCorp på vegne av aktører innen kraftmarkedet med hensyn på å kunne benytte aktiva i kraftmarkedet som underlag for eiendomslåneporteføljer. Særskilt sikre obligasjoner knyttet til kraftmarkedet kan etter vår oppfatning bidra til å vitalisere denne delen av obligasjonsmarkedet. Som det fremgår kan det være nødvendig å foreta visse tilpasninger med hensyn til godkjennelse av pant som kan inngå i porteføljepantet og begrensninger som ligger i lovverket på %-andel for hver enkelt låntager. Vi støtter de tiltak som foreslås for å klargjøre grunnlaget for denne typen lån. ProCorp har på vegne av Hafslund ASA, Lyse Energi AS, Akershus Energi AS og Eidsiva Energi AS bedt departementet vurdere muligheten for å legge rette for at lovgivningen om obligasjoner med pant i utlånsportefølje kan benyttes også til finansiering innenfor energisektoren. De energiselskapene ProCorp representerer ønsker å etablere kredittforetak som driver med utlånsvirksomhet til energiselskapene. ProCorp er et selskap som bl.a driver finansiell rådgivning innen energisektoren, og som har tillatelse til å yte investeringstjenester i henhold til lov 19. juni 1997 nr. 79 om verdipapirhandel. I et notat 30. august 2004 fra Advokatfirmaet Steenstrup Stordrange argumenteres det for at spredningskravet i finansieringsvirksomhetsloven § 2-28, der det heter at «Utlån til samme låntaker og utlån som har sikkerhet i samme panteobjekt, kan ikke medregnes i verdien av porteføljepantet med mer enn 5 prosent av samlet pantesikkerhet», ikke fullt ut skal gjøres gjeldende overfor energiselskaper. Det foreslås at: «For eiendomshypotek kan pantesikkerheten medregnes i verdien av porteføljepantet med inntil 20 % av den totale lånesummen, og slik at foregående punktum om grense for låntaker kommer ikke til anvendelse. Forslaget innebærer at for overføringsanlegg som utgjør en driftsmessig helhet, og driften bygger på en offentlig konsesjon vil 20 % grensen komme til anvendelse, og bare for panteobjektenes del. Det vil etter dette forslaget ikke være noen grense for låntaker. ProCorp foreslår etter dette at fem prosents grensen heves til 20 prosent, slik at minstekravet til spredning blir at ingen pantobjekt kan regnes med i pantet for mer enn 20 prosent. Videre foreslås at kravet om at ingen lån kan regnes med for mer enn fem prosent, fjernes helt. ProCorp mener dette vil være ubetenkelig ettersom hver enkelt låntaker i dette tilfellet har en fast inntektsstrøm fra tusenvis av strømkunder slik at lovens intensjoner om underliggende spredning likevel kan anses oppfylt. Til dette kommer at det er antallet panteobjekter som er det avgjørende her, og her foreslås det altså et krav om at intet panteobjekt kan medregnes for mer enn 20 prosent. ProCorp uttaler i brev 9. februar 2005 at: «Denne grensen fremstår som et særnorsk fenomen, uten støtte i overordnede direktiver. Dessuten vil de alminnelige regler om kapitaldekning og finansinstitusjoners engasjement med største kunde komme til anvendelse. Når lånet dessuten må ligge innenfor 60 % av pantets verdi, og pantets verdi er gjenstand for periodiske vurderinger, er det ingen grunn til å være restriktiv med 5 %-grensen for samme låntaker. Etter vår oppfatning gjelder de samme argumentene mot å beholde 5 %-begrensningen for ett panteobjekt. Det andre mulige hinderet er forskriften om kredittinstitusjoners og verdipapirforetaks store engasjementer. ProCorp ASA uttaler i notat av 19. juli 2004 at utlån til energiverk sikret med pant i fast eiendom (eiendomshypoteklån) som ikke overstiger 60 % av eiendommens verdi, bør risikovektes med en vekt på 10 (tilsvarende obligasjonslån med pantesikkerhet i en utlånsportefølje). Det foreslås at dette kan gjennomføres med at forskrift om minstekrav til kapitaldekning i finansinstitusjoner og verdipapirforetak av 22. oktober 1990 med hjemmel i lov av 10. juni 1988 nr. 40 om finansieringsvirksomhet og finansinstitusjoner, § 5, første ledd B får et nytt tredje innrykk. Det foreslås at eiendomshypoteklån hvor panteobjektene er organisert som egne driftsenheter med en produksjon og omsetning som er fysisk knyttet til produksjonsstedet og eieren av panteobjektene har fått tildelt offentlig konsesjon, skal anses som en eiendelspost med risikovekt på 10 prosent. Et tredje forhold ProCorp tar opp er forholdet til begrepet fast eiendom. ProCorp legger til grunn at kraftstasjoner og transformatorer kan pantsettes på ordinært vis som fast eiendom, men mener likevel at det er behov for en lovendring for å presisere dette, slik at produksjons- og overføringsanlegg for elektrisk kraft i sin helhet anses som fast eiendom i henhold til finansieringsvirksomhetsloven § 2-25 tredje ledd bokstav b. Det foreslås at dette eventuelt kan presiseres i forskrifts form. I brev 20. oktober 2004 fra ProCorp med vedlagt notat 19. kraft bør anses som «fast eiendom» i lovens forstand. I notatet gis det en nærmere beskrivelse av ulike deler av et kraftanlegg som kan tenkes å tjene som pantobjekt. Det uttales bl.a at: «I hovedsak er det 3 ulike typer eiendeler man har med å gjøre: 1) Kraftproduksjonsanlegg; 2) Kraftledningsnettet som distribuerer høyspent kraft (p.t. spenning over 1.000V iht forskrift til energiloven av 7. desember 1990 nr 959 § 3-1) til de lokale nettene. 3) De lokale nettene med spenning under 1.000 V som betjener den enkelte strømforbruker. (...) Kraftproduksjonsanlegg, som nevnt ovenfor under 1), vil normalt pantsettes etter pantelovens kapittel 2. Avtalepant i fast eiendom. (. .) Kraftledningsnettet, (se pkt. 2 foran), kan også pantsettes. Dette skjer etter lov om kraftledningsregistre av 1927, hvor eie og pant i overføringsanlegg anmerkes for å få rettsvern § 1 og § 7 . Pantsettelsen omfatter også transformatoranlegg og lavspentledninger knyttet til anlegget når disse har samme eier, jf samme lovs § 2a. Slike anlegg, i form av stolpefester og ledninger over grunnen, er ofte anlagt på annen manns grunn. Retten til dette har eieren av anlegget sikret med en servitutt. Adkomsten til den faste eiendom/servitutten omfattes også av pantsettelsen, jf § 2 tredje ledd. (...) Basert på at pantsetting av høyspentnettet skjer i et realregister etter tinglysningslovens regler, og at adkomsten til de tjenende eiendommer medfølger i pantsettelsen, at det er naturlig å betrakte ledningsnettet som fast eiendom. Lavspentledninger, (se pkt. 3 foran), kan som nevnt pantsettes i kraftledningsregisteret når dette og det tilhørende kraftnettet, har samme eier. Når disse nettene ikke har samme eier, slik at nettet ikke kan registreres i kraftledningsregisteret, kan pantsetting skje på to måter. (...) Basert på at et lavspent ledningenett kan pantsettes som driftstilbehør, og at adkomsten anlegget bygger på også kan pantsettes, er det også naturlig å betrakte dette nettet som fast eiendom. ProCorp mener etter dette at det kan være behov for å presisere at overføringsanlegg for elektrisk kraft omfattes av begrepet «annen fast eiendom» og at en slik presisering for eksempel kan skje ved at det tilføyes et nytt fjerde ledd i finansieringsvirksomhetsloven § 2-25. Det uttales at dette vil kunne gjøre det helt klart at overføringsanlegg for høyspent kraft og lavspent nett med samme eier som høyspentnettet, omfattes av «annen fast eiendom», og at kredittforetak som yter lån sikret i slike overføringsanlegg kan utstede obligasjoner med særskilt sikkerhet. Kredittilsynet uttaler i brev 8. februar 2005 at tilsynet i utgangspunktet ikke har noen innvendinger mot at overføringsanlegg som ikke måtte være å anse som fast eiendom, ved lovendring kan likestilles med fast eiendom som pantesikkerhet. Kredittilsynet drøfter videre ProCorps forslag om å gjøre unntak fra lovens krav om at utlån til samme låntaker ikke kan medregnes i verdien av porteføljepantet med mer enn fem prosent av samlet pantesikkerhet: «Et annet spørsmål er om det skal åpnes for unntak fra kravet om at utlån til samme låntaker, og utlån som har sikkerhet i samme pantobjekt, ikke kan medregnes i verdien av porteføljen med mer enn fem prosent av samlet pantesikkerhet, jf § 2-28 første ledd fjerde punktum. Finansdepartementet har i høringsbrevet reist spørsmål ved unntak fra denne fem prosentgrensen for energianleggslån slik at: Formålet med bestemmelsen om en grense [for medregning av porteføljepantet] på fem prosent for utlån til en låntaker er å sikre at verdien av porteføljepantet ikke berøres i for stor grad av mislighold fra én debitor. Bestemmelsen er «objektiv» i den forstand at den ikke bygger på en vurdering av risikoen knyttet til utlånene. Jo høyere prosentsats som tillates, jo mer sårbart vil porteføljepantet være. Kredittilsynet viser til at bestemmelsen ikke innebærer en utlånsbegrensning for kredittforetaket. Grensen er derfor i prinsippet uten betydning for kredittforetakets soliditet. Det vil bare være obligasjonseiernes sikkerhet som påvirkes av en endring i denne grensen. (...) Spørsmålet er om det bør åpnes for unntak i tilknytning til energianleggslån (som er det som nå har aktualisert seg). Etter Kredittilsynets syn vil dette i prinsippet være et spørsmål om ulike sikkerhetsgrenser for denne type obligasjoner kan tenkes å skape en uheldig uoversiktlighet og uklarhet i markedet med tanke på hvor god sikkerhet porteføljepantet gir. Hvor stor vekt ratingbyråene vil legge på den rammen som regelverket gir, i forhold til en konkret vurdering av risikoen knyttet til de enkelte obligasjonslånene som legges ut, vil kunne være av betydning for dette spørsmålet. (...) Formålet med bestemmelsen om en grense på fem prosent for samlet utlån med sikkerhet i samme pantobjekt er at verdien av porteføljepantet ikke berøres i for stor grad som følge av endringer i verdien av et enkelt pantobjekt. Også denne delen av bestemmelsen er «objektiv» i den forstand at den ikke bygger på en konkret vurdering av risikoen for verdifall på pantobjektet, for eksempel ved brann eller likende eller et verdifall som følge av dramatisk fall i verdien av enkelte eiendommer/pantobjekter. Bortfall eller reduksjon av verdien av et pantsatt objekt vil selvfølgelig være av betydning for kredittforetakets risiko på de engasjementene som er sikret med pant i dette objektet. Fem prosentgrensen i § 2-28 første ledd tredje punktum er imidlertid en særregel for denne type kredittforetak. Tilsvarende begrensing gjelder ikke for andre finansinstitusjoner. Også begrensningen i forhold til hvor stor verdi ett pantobjekt skal kunne inngå i porteføljen med, har derfor utelukkende som formål å sikre obligasjonseierne. Eventuelle særregler for energianleggslån der det gjøres unntak fra fem prosentgrensen for verdien av ett pantobjekt, vil derfor reise de samme spørsmål som unntak fra grensen på fem prosent for enkeltdebitorer, dvs. om ulike regler for denne type obligasjoner kan skape en uoversiktlighet og uklarhet i markedet som er uheldig. (...) På denne bakgrunn ser ikke Kredittilsynet at det skulle være sterke motforestillinger mot å innta en forskriftshjemmel som åpner for unntak fra fem prosentsbegrensningen for energianleggslån som har sikkerhet i samme pantobjekt (selv om det i sistnevnte situasjon ikke stilles tilleggssikkerhet). Kredittilsynet har heller ingen motforestillinger mot å innta en forskriftshjemmel som også åpner for unntak fra fem prosentsgrensen for utlån til samme låntaker. Et eventuelt unntak vil i imidlertid få liten betydning i praksis på grunn av forskriften om store engasjementer. Finansnæringens Hovedorganisasjon uttaler i brev 7. februar 2005 at: «Vi vil ikke ha noen innvendinger mot utlån med sikkerhet i ledningsnett m.v., dersom dette nettverket kan anses som fast eiendom. Vi noterer at det eksisterer et eget kraftledningsregister der konsesjonene og ledningene registreres ( lov av 1. juli 1927 nr. 1), og som gjør det mulig å tinglyse panterett. Parallellen til registrering av panterett i den vanlige grunnboken for fast eiendom synes å være relativt klar. Fremfor å innføre et nytt litra for lån til energibærere osv. vil vi anta at det vil være mer hensiktsmessig å gi departementet en hjemmel til nærmere å definere og avgrense hva som skal forstås med lån sikret med pant i annen fast eiendom, og med den premiss at lån med pant registrert i kraftledningsregisteret faller inn under loven. (For hva vi vet, kan man tenke seg å ta med andre typer ledningsnett i dette, forutsatt nødvendig registrering i et realregister og med rett til pantsettelse og omsetning.) FNH drøfter videre ProCorps forslag om å gjøre unntak fra lovens krav om at utlån til samme låntaker ikke kan medregnes i verdien av porteføljepantet med mer enn fem prosent av samlet pantesikkerhet: «Vi noterer videre at departementet ber om en vurdering av om man for energianleggslånene kan gjøre unntak fra grensen på 5 % for det enkelte utlåns andel i porteføljen, gitt i § 2-28 første ledd. I praksis vil grensen på 5 % i mange tilfeller ikke være effektiv, idet reglene for største engasjement i forhold til enkeltkunde vil virke strengere. Et kredittforetak med 100 milliarder kroner i utlån vil ha en ansvarlig kapital på minst 8 milliarder. Som regel vil denne type lavrisikoforetak ikke ha ansvarlig kapital på over 10 milliarder. Utlån til en enkelt kunde (forutsatt 100 % vekt) vil da maksimalt være 25 % av 10 milliarder, dvs. 2,5 milliarder kroner. Et slikt kredittforetak vil følgelig ha en effektiv grense på det enkelte lån i porteføljen på 2,5 %, hvis vi antar at alle utlånene er samlet i en portefølje. Den lovbestemte grensen på 5 % vil kun bli effektiv for foretak som spesialiserer seg på offentlige lån (som vekter 20 % eller lavere). Vi synes det gir et litt uheldig signal til markedet hvis man nå uthuler denne grensen i forhold til energianleggslån, en uthuling som - etter det vi kan se - neppe vil være til hjelp for et foretak spesialisert på slike lån. (...) Argumentet om at energiselskapene har et stort antall kunder og en spredt kundemasse finner vi ikke særlig overbevisende. Tilsvarende argumenter vil kunne brukes i forhold til mange slags bedrifter, for eksempel telekomselskaper, internettselskaper og varehandel, uten at det kan brukes som argument for å tillate større engasjement mot enkeltbedrifter innenfor disse bransjene. Investorer i obligasjoner med pantesikkerhet krever å ha pant i en vel diversifisert portefølje av pantsatte fordringer. Så vil ikke være tilfellet her: Fordringer som i dette tilfellet et kraftselskap har på sine kunder er ikke pantesikret, og obligasjonseierne har heller ikke sikkerhet i en portefølje av dem. Ved driftsstans eller akutte likviditetsproblemer i kraftverket, vil obligasjonseierne ikke ha rettigheter til den forventete kontantstrøm fra kundene. Departementet viser til at kredittforetak med tillatelse til å utstede obligasjoner med pant i utlånsportefølje i henhold til finansieringsvirksomhetsloven kapittel 2 underkapittel IV har det til felles at lån som inngår i utlånsporteføljen må være sikret med pant registrert i grunnboken, eller være såkalte offentlige lån. Det er her et spørsmål om kredittforetak med slik tillatelse også bør kunne yte lån med sikkerhet i andre realregistrerbare formuesgoder enn fast eiendom. Av høringsinstansene har ProCorp på vegne av fire energiselskaper bedt om at departementet bidrar til å sikre at produksjonsanlegg og overføringsanlegg for elektrisk kraft kan inngå i porteføljen i den grad det kan reises tvil om deler av slikt anlegg er å anse som fast eiendom i lovens forstand. Det synes på det rene at deler av slike kraftanlegg kan pantsettes som fast eiendom og at deler av slike anlegg kan pantsettes i henhold til lov om registrering av elektriske kraftledninger. En utvidelse som åpner for at Kongen kan gi nærmere bestemmelser om at porteføljepantet også kan inneholde utlån med pant i andre realregistrerbare formuesgoder enn fast eiendom, vil kunne fjerne eventuell tvil om alle deler av et slikt kraftanlegg kan inngå i porteføljepantet. Et realregister er definert i panteloven § 1-1 fjerde ledd som grunnbok, skipsregister (herunder Norsk Internasjonalt Skipsregister), luftfartøyregister og lignende rettighetsregister ordnet etter de formuesgoder som rettigheten gjelder. Med lignende rettighetsregister menes i tillegg til kraftledningsregisteret også petroleumsregisteret. I tillegg vil også eventuelle nyopprettede realregistre omfattes. Det presiseres at det i tilfelle vil bli opp til Kongen å bestemme om det skal åpnes for at utlån med sikkerhet i pant som kan registreres i noen av disse registrene kan inngå i porteføljepantet. Pant som kan registreres i et realregister kjennetegnes som særlig verdifulle og varige. Begrepet realregister representerer en vel innarbeidet terminologi som i tillegg til legaldefinisjonene i panteloven § 1-1 og tvangsfullbyrdelsesloven § 1-8 bl.a utløser visse rettsvirkninger. Det er eksempelvis gitt egne bestemmelser om tvangsdekning i realregistrerte formuesgoder i tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 11. Departementet legger til grunn at det bare blir aktuelt å fastsette forskrift som åpner for porteføljepant med lån sikret med realregistrert pant i den grad panteobjektene anses å gi en sikkerhet som ikke på noen måte er egnet til å svekke det generelle omdømmet til obligasjoner med pantesikkerhet i en utlånsportefølje. Departementet viser til ProCorps vurdering av at obligasjoner med pant i utlånsportefølje kan være et attraktivt finansieringsalternativ for energibransjen. Departementet viser videre til Norsk Tillitsmanns vurdering av at hensynet til energibransjens fundingbehov og det norske obligasjonsmarkedet kan tilsi at det legges til rette for at energibransjen kan ta i bruk dette finansieringsinstrumentet, samt at Kredittilsynet ikke ser sterke motforestillinger mot å legge til rette for dette. Departementet vil videre peke på at Banklovkommisjonen på generelt grunnlag har tatt flere initiativ for å legge til rette for finansiering av utlånsvirksomhet gjennom obligasjonsmarkedet. Banklovkommisjonen la særlig vekt på hensynet til konkurransesituasjonen til norske finansforetak, som bl.a møter konkurranse fra utenlandske kredittinstitusjoner som opererer i det norske markedet gjennom filialetablering eller grenseoverskridende virksomhet og som finansierer utlånsvirksomheten gjennom bl.a utstedelse av obligasjoner med pant i utlånsporteføljen. Departementet viser til at pant i energianlegg som kan registreres i kraftledningsregisteret har enkelte fellestrekk med boliger ved at dette er faste, varige installasjoner. Imidlertid er det også noen forskjeller, herunder at det kan være vanskeligere å fastsette markedsverdien på et energianlegg siden de omsettes sjeldnere og siden det er færre sammenlignbare objekter enn for boliger. Etter departementets syn vil en utvidelse av loven i form av en egen kategori for realregistrerte formuesgoder neppe svekke ratingen av de øvrige kategoriene. Det understrekes at Kongen i medhold av § 2-25 femte ledd allerede har kompetanse til i forskrift å utelukke at en eller flere av de lånetyper som etter loven kan inngå i et porteføljepant, inngår i en og samme utlånsportefølje som andre typer lån nevnt i loven. Kongen er etter gjeldende rett gitt kompetanse til å fastsette nærmere regler om dette. videre at det forutsettes at Kongen gir regler om dette tilpasset de enkelte typer realregistrerbare formuesgoder. Det vises til forslaget til § 2-25 tredje ledd bokstav c og tilsvarende justeringer i § 2-25 fjerde ledd, § 2-26 første ledd bokstav a og 2-28 annet ledd bokstav c. Også for utlån sikret med pant i et annet realregistrert formuesgode enn fast eiendom gjelder tilsvarende krav til sikkerhet. Lånet kan ikke overstige 60 prosent av pantets verdi. Ettersom noen realregistrerbare panteobjekter kan svinge mer i verdi enn andre, foreslås det at Kongen i forskrift kan stille strengere krav til sikkerheten. Endelig foreslås det at det må fremgå av vedtektene at kredittforetaket skal kunne drive slik utlånsvirksomhet og at Kongen kan utelukke at en slik lånetype inngår i en portefølje med andre lånetyper. Når det gjelder ProCorps ønske om tilpasninger i spredningsbestemmelsene, viser departementet til at formålet med § 2-28 første ledd fjerde punktum er å redusere eksponeringen mot enkeltlåntakere og enkelte panteobjekter. Departementet påpeker at å lempe på dette spredningskravet isolert sett kan øke risikoen knyttet til utlånsporteføljen som panteobjekt, og således medføre at obligasjonene ikke blir like sikre. Det vises også til Kredittilsynets merknad om at sårbarheten til porteføljepantet øker når antallet debitorer reduseres. Etter departementets syn bør derfor eventuelle unntak fra denne bestemmelsen være godt begrunnet. Denne hovedregelen bør ligge fast, selv om den ikke i alle tilfeller vil utgjøre en effektiv grense, jf Kredittilsynets og FNHs merknad om reglene for store engasjementer. ProCorp anfører at det vil være ubenkelig å gjøre tilpasninger i spredningsbestemmelsene for obligasjoner utstedt med pant i energianlegg fordi hver låntaker har en fast inntektsstrøm fra tusenvis av kunder slik at lovens intensjoner om underliggende spredning må anses oppfylt. Etter departementets vurdering kan ikke ProCorps argument tillegges avgjørende vekt. Et stort antall kunder (hos samme låntaker) fører ikke nødvendigvis til at sannsynligheten for mislighold av lånet reduseres på en måte som legitimerer et unntak fra spredningskravet. Det er også er en rekke andre faktorer, herunder kundenes økonomiske stilling og kostnadsforhold, som påvirker sannsynligheten for mislighold. For øvrig er heller ikke et betydelig antall kunder hos samme låntaker unikt for kraftbransjen. Departementet har på denne bakgrunn kommet til at man ikke vil foreslå særregler for den nye foreslåtte kategorien energianleggsutlån hva gjelder bestemmelsene om krav til antall låntakere og porteføljepant. Kun obligasjonseierne skal ha pant i utlånsporteføljen. Dette følger av finansieringsvirksomhetsloven § 2-28 første ledd første punktum, der det heter at «obligasjonslånet skal ha porteføljepant med første prioritet», og av § 2-32 første ledd, der det heter at «foretaket kan ikke stifte pant med etterfølgende prioritet i porteføljepant eller deler av slikt pant». Derivatmotpartene er etter dette avskåret fra å tilegne seg panterett i utlånsporteføljen. Derimot er det lagt opp til at porteføljepant som skal sikre obligasjonslån kan omfatte de rettigheter som følger av rente- og valutakontrakter knyttet til utlånsporteføljen eller obligasjonslånet, etter nærmere regler fastsatt av Kongen, jf finansieringsvirksomhetsloven § 2-25 tredje ledd bokstav d. Obligasjonseierne er også fortrinnsberettiget på andre måter.I tilfelle konkurs eller offentlig administrasjon av foretaket har eierne av et obligasjonslån fortrinnsrett til de midler som er pantsatt til sikkerhet for dette obligasjonslånet, jf finansieringsvirksomhetsloven § 2-33 første ledd. etter at foretaket er tatt under konkursbehandling eller satt under offentlig administrasjon, jf finansieringsvirksomhetsloven § 2-33 tredje ledd. Kredittilsynet foreslår nærmere regler om rente- og valutakontrakter i utkast til forskrift § 7, gitt i medhold av finansieringsvirksomhetsloven § 2-25 tredje ledd bokstav d. I tillegg foreslår Kredittilsynet i utkastet til forskrift § 9 at: «Rente- og valutakontrakter i henhold til § 7 og erstatningsaktiva som angitt i § 8, kan pantsettes i tilknytning til obligasjonsinnlån og rente- eller valutakontrakter og utgjør sammen med utlånsporteføljen porteføljepantet. Obligasjonseiere og motparter i rente- og valutakontrakter har sideordnet prioritet i porteføljepantet. Videre foreslås nærmere regler om dette. Forslaget innebærer at ikke bare obligasjonseiere skal ha rett til pant i utlånsporteføljen, men også derivatmotpartene. Forslaget innebærer videre at de skal har sideordnet prioritet. «Finansieringsvirksomhetsloven § 2-28 første ledd første punktum bestemmer at obligasjonsinnlånet skal ha porteføljepant med første prioritet. Kredittforetakets rente- og valutakontrakter har stor betydning for å sikre obligasjonseiernes krav på rettidig oppgjør. For å gjøre det mulig for kredittforetaket å inngå derivatkontrakter der derivatmotpartene har frasagt seg retten til ordinær oppsigelse og heving, jf utkastets § 7 femte ledd, og retten til å motregne, jf § 7 sjette ledd, er det nødvendig at derivatmotpartenes krav sikres. Det foreslås derfor i utkastets § 9 første ledd andre punktum at obligasjonseierne og derivatmotpartene skal ha pant med sideordnet prioritet i porteføljepantet. Obligasjonseiernes pantesikkerhet i porteføljen reduseres ikke ved at derivatmotpartene gis panterett i samme portefølje fordi derivatkontraktene påvirker verdien av porteføljen. Videre foreslås i utkastet til forskrift § 13 annet ledd at: «I den grad denne forskriften gjør unntak fra alminnelige regler for obligasjonseiere, gjelder unntakene også for motparter i rente- og valutakontrakter som har sikkerhet i porteføljepantet. Kredittilsynet mener det er nødvendig at regler som begunstiger obligasjonseierne, også gjøres gjeldende for derivatmotparter som forutsettes å ha pant i porteføljepantet på lik linje med obligasjonseierne. Kredittilsynet mener derfor at derivatmotpartene til kredittforetaket bør likestilles med obligasjonseierne når det gjelder unntak fra konkurslovgivningen mv., og uttaler at: «Likestillingen vil være til gunst for obligasjonseierne fordi det gjør det tryggere for derivatmotpartene å inngå avtale med kredittforetaket, noe som igjen har betydning for prisen kredittforetaket må betale for disse avtalene. Prinsippet om likestilling er inntatt i utkastets § 13 andre ledd. Det forutsettes at derivatmotpartene har sikret seg rettsvern for sin panterett. Derivatmotpartene vil gjennom avtaleperioden kunne vekselvis være debitor eller kreditor i forhold til kredittforetaket. Det vil ikke være tilfredsstillende for derivatmotpartene hvis de ikke kan påberope seg den begunstigete posisjonen hvis de for øyeblikket er debitor når de kort tid etter vil kunne være i en kreditorposisjon. Derfor foreslås det at unntaksreglene skal gjelde generelt, uavhengig av om derivatmotpartene på et gitt tidspunkt er debitor eller kreditor. Justisdepartementet stiller spørsmål ved om utkastet til forskrift § 9 har tilstrekkelig hjemmelsgrunnlag, og uttaler i brev 5. februar 2004 at innholdet av forskriften § 13 virker fornuftig, men at departementet ikke ser at man har hjemmel for å gi en slik bestemmelse. I brev datert 16. mars 2004 uttaler Justisdepartementet videre at: «I § 9 første ledd siste punktum er det foreslått at obligasjonseiere og motparter i rente- og valutakontrakter skal ha sideordnet prioritet i porteføljepantet. Vi går ut fra at dette er ment å bety at to panthavere skal ha samme prioritet for sine pantekrav i ett pantobjekt. Etter vårt syn kan ikke det å innføre en slik sideordnet prioritet for andre enn obligasjonseiere være i samsvar med loven. Det heter i forarbeidene til finansieringsvirksomhetsloven § 2-28 ( Ot.prp.nr.104 (2001-2002)): «Ingen andre skal kunne stifte pant i utlånsporteføljen, verken foranstående eller etterfølgende. Begrunnelsen er at det ikke skal være noen andre enn obligasjonseierne som kan kreve realisasjon av den pantsatte utlånsporteføljen. Dette fremgår av lovforslaget § 2-28 første ledd første punktum og § 2-32 første ledd». Justisdepartementet ser også en del problemer som en konsekvens av forslaget til likestilling mellom obligasjonseierne og derivatmotpartenes panterett. spørsmål rundt hvem som kan kreve realisasjon og om hvordan spesialitetsprinsippet i panteloven § 1-4 skal anvendes. «Det er etter vårt syn behov for at det i forskriften gis deklaratoriske regler om det innbyrdes forholdet mellom flere panthavere med pant på lik prioritet. Selv om dette er et forhold som kan avtalereguleres, kan ikke lovreguleringen baseres på at det alltid vil være inngått avtale om dette. Vi gjør oppmerksom på at utkastet til § 2-28 første ledd er formulert på en slik måte at det kan synes som om det er obligatorisk for derivatmotpartene å ha en førsteprioritets panterett i porteføljen. Det bør velges en annen formulering dersom det er meningen at panteretten for derivatmotparten skal etableres ved avtale. Slik utkastet er formulert, åpner det heller ikke for at det kan avtales i et konkret tilfelle at derivatmotpartens panterett skal ha en lavere prioritet. Justisdepartementet uttaler videre om hjemmelsgrunnlaget at: «Vi antar at loven § 2-33 tredje ledd ikke gir hjemmel for å fastsette unntak fra derivatmotpartenes hevningsrett etter dekningsloven § 7-3 annet ledd. Loven § 2-33 tredje ledd gir bare hjemmel for å fastsette regler som begrenser konkursboets, gjeldsnemndas eller administrasjonsstyrets rett til å disponere over eiendeler som inngår i porteføljepantet, ikke for å fastsette regler om begrensninger i kontraktsmotparters rett. (...) Motregningsadgangen etter dekningsloven § 8-1 og § 8-2 vil være aktuell for obligasjonseiere som har fordringer mot kredittforetaket som ikke dekkes av pantet. Bestemmelsene gir adgang til motregning med dividendefordringer. Vi vil ikke se bort fra at en begrensning i motregningsretten som foreslått normalt vil kunne sies å fremme muligheten for rettidig betaling til obligasjonseierne av de midlene porteføljen utbringer. (På den annen side kan det sies at også motregningsretten for den usikrede del av fordringen fremmer muligheten for rettidig betaling for vedkommende obligasjonseier.) Vi vil likevel foretrekke den løsning at det gis en uttrykkelig hjemmel i loven § 2-33 for å gjøre unntak fra motregningsretten. Regler om begrenset motregningsadgang som indirekte fremmer muligheten til rettidig betaling, kan sies å ligge noe på siden av ordlyden «regler om rettidig betaling». Kredittilsynet heller også til at loven bør endres, og påpeker at det er en fordel om det uklare hjemmelsforholdet ordnes, og uttaler at: «Justisdepartementet påpeker at det ikke er hjemmel for å gi en bestemmelse som i utkastets § 13. Kredittilsynet antar at det her siktes til forslagets § 13 andre ledd, som gir unntakene i kapitlene 2-4 til gunst for obligasjonseierne anvendelse også overfor motparter i rente- og valutakontrakter. Bestemmelsen må ses i sammenheng med utkastets § 9 første ledd andre punktum, som lar motparter i rente- og valutakontrakter få sikkerhet i porteføljepantet på lik linje med obligasjonseierne. Lovens ordlyd i finansieringsvirksomhetsloven § 2-33 tredje ledd hjemler uttrykkelig unntak bare for obligasjonseiere. Det kan anføres mange gode grunner for at derivatmotparter må likestilles med obligasjonseierne. Vi viser i den sammenhengen til vårt brev datert 22. desember 2003 til Finansdepartementet side 3 og til Finansnæringens Hovedorganisasjons notat datert 2. juni 2003 sidene 6-8. Det antas at likestillingen er av avgjørende betydning. Det er ikke gitt at de reelle hensynene som kan anføres for likestillingen, er tilstrekkelig grunnlag for å tolke loven slik at den gir hjemmel for samme beskyttelse for derivatmotparter som for obligasjonseiere. Det kan ikke ses bort fra at det forhold at det er reist tvil om lovgrunnlaget i seg selv kan påvirke prisingen av derivatavtalene. Dette forholdet, sammen med fordelen med en klar hjemmel, taler for at departementet vurderer om loven bør foreslås endret. FNH mener også at hjemmelsgrunnlaget må forbedres for å likestille obligasjonseiernes og derivatmotparters panterett, og uttaler at: «Det synes ikke å ha vært tilstrekkelig hjemmel for utkastet til forskrift § 9 og § 13 om å likestille obligasjonseiere og motparter i derivatkontrakter. Det foreslås derfor at loven endres slik at derivatmotparter kan få tilsvarende sikkerhet som obligasjonseiere med særskilt sikkerhet. Det foreslås derfor å presisere i § 2-28 at også derivatmotparter kan få porteføljepant. Dette er nødvendig for å inngå derivatavtaler med uavhengige banker. Det vises til at det etter forslaget til forskrift ikke er mulig si opp derivatavtalene i konkurs. Videre er motregningsadgangen bortfalt. Dette tilsier at derivatmotparter må kunne tilbys sikkerhet på linje med de øvrige obligasjonseierne. Vi vil følgelig foreslå at loven uttrykkelig åpner for pantsetting av eventuelle forpliktelser som følge av inngåtte rente- og valutakontrakter. (...)Vi vil videre peke på at slik likestilling er praksis i andre land der derivatkontrakter kan inngå i porteføljepantet. Det foreslås etter dette en forskriftshjemmel som åpner for fullstendig likestilling mellom obligasjonseierne og derivatmotpartene slik at alle panthavere kan få like rettigheter. Det er bl. om disponering av pantet ettersom begge grupper er panthavere. I brev 7. februar 2005 uttaler FNH at: «Vi støtter forslaget til endring av § 2-28 første ledd annet punktum slik at derivatmotparters og obligasjonseieres panterett blir likestilt. Vi legger til grunn at dette innebærer likestilling med obligasjonseierne i tilfelle konkurs osv. jf. § 2-33. Kredittforetakets utlånsportefølje tjener som fordringspant for panthaverne. Porteføljepantet kan omfatte kredittforetakets rettigheter som følger av inngåtte rente- og valutakontrakter. Dette er en type kontrakter som kredittforetaket inngår for å oppfylle lovens krav om at det ikke skal oppstå avvik mellom fremtidige inn- og utbetalinger og innfrielsesvilkårene for obligasjonsinnlånet og utlånene (balanseprinsippet). Slike kontrakter sikrer mot rente- og valutasvingninger og bidrar til at porteføljepantet til enhver tid minst tilsvarer verdien av obligasjonslånet. Motparten i slike kontrakter omtales gjerne som derivatmotparter. Departementet slutter seg til Justisdepartementet, Kredittilsynet og FNHs vurdering av behovet for styrking av hjemmelsgrunnlaget for å legge til rette for at derivatmotpartene skal ha lik panterett i utlånsporteføljen og for øvrig samme rettigheter som obligasjonseierne i en eventuell konkurssituasjon. Departementet viser til at det er nødvendig for kredittforetaket å inngå derivatkontrakter for å sikre seg mot rente- og valutarisiko. For å sikre oppgjøret fra slike kontrakter stilles det strenge krav til hvem som kan være motparter i slike derivatkontrakter. Av hensyn til obligasjonseiernes behov for rettidig betaling må derivatmotpartenes adgang til oppsigelse, heving og motregning avskjæres. Dette gjør det mindre attraktivt å inngå slike derivatkontrakter med kredittforetaket. Derivatmotpartene har et tilsvarende behov for sikkerhet for oppgjør. Dette behovet imøtekommes ved å sikre kravene gjennom pant i utlånsporteføljen på lik linje med obligasjonseierne. Dette synes nødvendig for at det skal være mulig for kredittforetaket å inngå slike kontrakter på kommersielle vilkår. Det foreslås etter dette en endring i finansieringsvirksomhetsloven § 2-28 første ledd slik at det klart fremgår at Kongen ved forskrift kan fastsette nærmere bestemmelser om at motparter i rente- og valutakontrakter skal ha lik rett til pant i utlånsporteføljen som obligasjonseierne, og om likestilling av panthaverne. Dette innebærer at ikke bare eierne av obligasjonslånene, men også derivatmotpartene skal ha fortrinnsrett til de midler som er pantsatt til sikkerhet for obligasjonslånet. Dette innebærer videre at bestemmelsene om rettidig betaling skal gjelde for begge typer panthavere, både obligasjonseierne og derivatmotpartene. I forlengelsen av dette er det behov for å justere finansieringsvirksomhetsloven § 2-33 der det kun er obligasjonseierne som gis rettigheter, ettersom obligasjonseierne og derivatmotpartenes rettigheter foreslås sidestilt. Justisdepartementet peker også på mulige problemer med det innbyrdes forholdet mellom panthaverne, hvem som skal kunne kreve realisasjon og om anvendelse av spesialitetsprinsippet i panteloven. Finansdepartementet slutter seg til Justisdepartementets vurdering av behovet for en nærmere klargjøring av disse spørsmål. Finansdepartementet legger til grunn at noe kan løses ved avtale, men at dette neppe vil være en fullt ut tilfredsstillende løsning. Blant annet kan dette medføre en del usikkerhet mellom panthaverne og derivatmotpartene som etter omstendighetene vil kunne svekke forutsigbarheten og derigjennom redusere obligasjonenes attraktive posisjon. Etter Finansdepartementets vurdering bør disse spørsmål kunne finne sin løsning i forskrift gitt i medhold av forslaget til finansieringsvirksomhetsloven § 2-28 første ledd annet punktum. Det vises til lovforslaget del V (finansieringsvirksomhetsloven) endret § 2-28 første ledd og endret § 2-33 første og tredje ledd. I tilfelle av konkurs eller offentlig administrasjon i kredittforetaket gjelder det spesielle regler som til dels avviker fra de alminnelige reglene i lovgivningen om konkurs, offentlig administrasjon og tvangsfullbyrdelse. I finansieringsvirksomhetsloven § 2-33 er Kongen gitt hjemmel til i forskrift å fastsette regler om rettidig betaling til obligasjonseierne og begrensninger i boets adgang til å disponere over eiendelene i boet. Slike forskrifter kan fravike reglene i konkursloven. Konkursloven består av tre deler; gjeldsforhandling, konkurs og en fellesdel. Gjeldsforhandling er ikke uttrykkelig nevnt i hjemmelsgrunnlaget i § 2-33 om « Konkurs eller offentlig administrasjon». Det kan derfor synes noe uklart om gjeldende rett gir Kongen tilstrekkelig kompetanse til å fastsette bestemmelser som avviker fra konkurslovens første del om gjeldsforhandling. Kredittilsynet foreslår i utkastet til forskrift § 12 om anvendelsesområde at: «Reglene om konkursbo i denne forskriftens kapittel 2, 3 og 4 gjelder tilsvarende i gjeldsforhandlingsbo og offentlig administrasjonsbo så langt de passer. Kredittilsynet uttaler at det tas sikte på at reglene formuleres med tanke på en konkurssituasjon, men at de skal gjelde tilsvarende i gjeldsforhandlingsbo og offentlige administrasjon så langt de passer. Forslaget begrunnes med at: «For å sikre en god rating på obligasjonene som ligger til grunn for kredittforetakets innlån, må det være særregler som sikrer obligasjonseierne hvis kredittforetaket tas under konkursbehandling eller settes under offentlig administrasjon. Det antas dessuten at kredittforetaket i gitte situasjoner må kunne søke gjeldsforhandling og at behovet for særregler gjør seg gjeldende også da. Justisdepartementet mener det ikke er tilstrekkelig hjemmel til å gi bestemmelser som avviker fra gjeldsforhandlingskapittelet i konkursloven. Sparebankforeningen og FNH mener det er tilstrekkelig hjemmel, mens Finansanalytikernes Forening nøyer seg med å gi uttrykk for at det er viktig at slike regler kommer på plass. Kredittilsynet mener det får liten betydning om gjeldsforhandling følger de alminnelige reglene i konkursloven, men understreker at det uansett er en fordel at det ordnes opp i det uklare hjemmelsforholdet. Justisdepartementet har i brev 5. februar 2004 uttalt at: «Rammene for i hvilken utstrekning det kan gis forskrifter som avviker fra reglene i konkursloven, panteloven og dekningsloven, følger av finansieringsvirksomhetsloven § 2-33 tredje ledd. Etter § 2-33 tredje ledd første punktum kan det gis regler om «rettidig betaling til obligasjonseiere». Etter tredje ledd annet punktum kan det gis regler som «begrenser konkursboets eller administrasjonsstyrets mulighet til å disponere over utlån og andre eiendeler som inngår i porteføljepantet, når dette kan gjøres uten å svekke øvrige kreditorers dekningsmulighet». Det kan dermed ikke være hjemmel for å gi reglene i forskriften kapittel 2 til 4 anvendelse i gjeldsforhandlingsbo, jf utkastet § 12. I brev 7. februar 2005 uttaler Justisdepartementet at: «Vi bemerker at begrensninger i gjeldsnemndas adgang til å disponere over skyldnerens pantsatte formuesgoder generelt kan være uheldig i en gjeldsforhandlingsperiode. Det vil kunne redusere muligheten for å drive virksomheten videre i gjeldsforhandlingsperioden. Norske Finansanalytikeres Forening uttaler at: «Finansdepartementet har i høringsbrevet bedt om særskilte kommentarer til Justisdepartementets brev av 5. februar 2004 hvor det reises tvil om Finansdepartementet har tilstrekkelig hjemmel til å fastsette en del av forskriftene etter fil § 2-33, særlig bestemmelsene inntatt i forskriftsforslagets kapitler 2 - 4. NFF vil påpeke at klarhet rundt reglene om konkurs er helt sentrale for at særskilt sikre obligasjoner skal få den kredittrating og dermed prising som er nødvendig. Et bærende prinsipp for kredittrating for denne type obligasjoner er at panthaverne er sikret mot inngrep i porteføljepantet og mottar rettidig betaling ved konkurs. Unntakene som forskriftsforslaget gir i forhold til konkurs- og dekningsloven er dermed helt sentrale. Finansnæringens Hovedorganisasjon uttaler at: «Justisdepartementet mener det ikke kan være hjemmel for å la forskriften få anvendelse i gjeldsforhandlingsbo slik utkastet til forskrift § 12 nå lyder. FNH er av den oppfatning at det i medhold av § 2-33 tredje ledd tredje punktum er tilstrekkelig hjemmel til å gjøre unntak fra konkurslovens første del om gjeldsforhandling, der det uttrykkelig fremgår at forskriften kan fravike konkursloven. «Vi støtter endringsforslagene til § 2-33 om konkurs eller offentlig administrasjon slik at det blir presisert at de samme reglene kommer til anvendelse for gjeldsordning som for konkurs eller offentlig administrasjon. Dette har nok hele tiden vært underforstått, men det kan være greit at det fremgår klart og tydelig av lovteksten. «Vi tar til etterretning at Justisdepartementet i sin uttalelse 5. februar i år til forskriftsutkastet reiser spørsmål om det foreligger tilstrekkelig lovhjemmel på punkter som berører forholdet til konkurs- og dekningsloven. Det sentrale spørsmål er om lovgrunnlaget etter finansieringsvirksomhetsloven § 2-33 tredje ledd gir holdbar hjemmel for å hensynta obligasjonseiernes interesser på nærmere spesifiserte måter ved konkurs i et kredittforetak slik forskriftsutkastet legger opp til. Etter vår mening gir loven og dens forarbeider totalt sett forsvarlig grunnlag for en forskjellsbehandling overfor øvrige kreditorer slik som foreslått. Slik vi ser det innebærer denne forskjellsbehandlingen rett for obligasjonseierne til å få rettidig betaling fra porteføljen uavhengig av om de øvrige kreditorene får det. Hjemmelen for dette finnes i finansieringsvirksomhetsloven § 2-33 tredje ledd første punktum. Dette har også Stortinget forutsatt, jf Finanskomiteens merknader i Innst.O.nr.11 (2002-2003) til den aktuelle hjemmelsbestemmelse der det bl.a heter følgende, og som her må tillegges betydelig vekt: «Etter komiteens vurdering bør det ved utformingen av forskrifter som nevnt i forslaget § 2-33 tredje ledd legges vekt på at konkursboet eller administrasjonsstyret ikke skal tvinge frem en forsert behandling eller avslutning av boet, herunder tvangssalg av porteføljepantet, i strid med obligasjonseiernes interesser. Dette er viktig for å beskytte obligasjonseiernes krav på rettidig betaling». Finansdepartementet konstaterer at det har oppstått tvil om Kongen i medhold av finansieringsvirksomhetsloven § 2-33 har tilstrekkelig hjemmel til å fastsette bestemmelser som avviker fra gjeldsforhandlingskapittelet i konkursloven. Slik usikkerhet anses uansett skadelig for dette instrumentet som er avhengig av tillit blant investorene for å oppnå god rating og kommersielle betingelser. Departementet er på denne bakgrunn kommet til at det bør fremgå klart av loven at panthavernes rettigheter i en eventuell gjeldsforhandlingssituasjon bør likestilles med konkurssituasjonen. Det anses etter dette nødvendig å etablere et mer uttrykkelig hjemmelsgrunnlag i finansieringsvirksomhetsloven § 2-33. Det foreslås etter dette at overskriften i finansieringsvirksomhetsloven § 2-33 suppleres med gjeldsforhandling i tillegg til konkurs og offentlig administrasjon for å fjerne enhver tvil om at det i forskrift kan gis bestemmelser som avviker fra gjeldsforhandlingskapittelet i konkursloven. Formålet er å presisere at unntakene fra gjeldsforhandlingsbestemmelsene og unntakene fra konkursbestemmelsene likestilles. Det foreslås at første ledd første punktum suppleres med gjeldsforhandling etter konkursloven i tillegg til konkurs og offentlig administrasjon for å fjerne enhver tvil om det i forskrift kan gis bestemmelser som avviker fra gjeldsforhandlingskapittelet i konkursloven. Det foreslås at tredje ledd første punktum suppleres med gjeldsforhandling etter konkursloven er åpnet i foretakets bo, i tillegg til konkurs og offentlig administrasjon for å fjerne enhver tvil om det i forskrift kan gis bestemmelser som avviker fra gjeldsforhandlingskapittelet i konkursloven. Det foreslås at tredje ledd annet punktum suppleres med gjeldsnemnda i tillegg til konkursboet og administrasjonsstyret for å fjerne enhver tvil om det i forskrift kan gis bestemmelser som avviker fra gjeldsforhandlingskapittelet i konkursloven. Det vises til lovforslaget del V (finansieringsvirksomhetsloven) § 2-33 endret paragrafoverskrift, endret første ledd og endret tredje ledd. Det finnes i dag garantiordninger for henholdsvis skade- og kredittforsikring, men ikke for livsforsikring. Også for livsforsikring er det imidlertid gitt hjemmel til å opprette en slik ordning. Garantiordningene er basert på innkalling av midler fra medlemmene ved behov, og skal gi sikkerhet for at de sikrede mottar riktig oppfyllelse av forsikringskrav som følger av inngåtte forsikringsavtaler. Styrene i hver av garantiordningene beslutter innkalling av bidrag fra sine medlemmer, og har forholdsvis vide fullmakter til å beslutte hvordan midlene skal benyttes for å forhindre eller redusere tap for de sikrede. Banklovkommisjonen foreslo i NOU 1995:25 Sikringsordninger og offentlig administrasjon m.v. av finansinstitusjoner en lovfesting av nye bestemmelser om garantiordninger i forsikring. Banklovkommisjonens forslag innebar i hovedsak en videreføring av dagens ordninger med visse begrensninger. Høringsrunden avklarte at det var behov for en grundigere vurdering av enkelte sider ved garantiordningen, og departementet fremmet derfor ikke forslag om endringer i reglene for forsikringsselskapers garantiordninger i Ot.prp.nr.63 (1995-1996). I stedet ba departementet Kredittilsynet om å utarbeide et revidert forslag i forhold til lovforslaget fra Banklovkommisjonen. Et forslag utarbeidet av Kredittilsynet ble sendt på høring høsten 1999. Følgende gav merknader til Kredittilsynets lovutkast fra 1999: Arbeids- og administrasjonsdepartementet (Konkurransetilsynet) Finansnæringens Hovedorganisasjon har etter høringen utdypet sine synspunkter. Følgende høringsinstanser hadde ikke merknader i høringsrunden: Aksjesparerforeningen i Norge, Brønnøysundregistrene, Datatilsynet, Fiskeridepartementet, Forsvarsdepartementet, Forbrukerombudet, Forbrukerrådet, Gjensidige Skipsassurandørers Komitè, Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet, Kommunenes Sentralforbund, Landbruksdepartementet, Likestillingsombudet, Norges Bank, Norges Bondelag, Norsk Oppgjørssentral ASA, Nærings- og handelsdepartementet, Næringslivets Hovedorganisasjon, Oslo Børs, Regjeringsadvokaten, Riksadvokaten, Skattebetalerforeningen og Statistisk sentralbyrå. Selv om forslaget fra Kredittilsynet inneholdt begrensninger i ordningenes omfang - både i forhold til dagens bestemmelser og i forhold til Banklovkommisjonenes forslag - møtte også dette forslaget motstand i høringsrunden. Spørsmålene som ble reist i høringsrunden knyttet seg først og fremst til spørsmålet om garantiordningenes eksistens og medlemskap for filialer av EØS-selskaper, og ikke de reglene Kredittilsynet foreslo under forutsetning om videreføring av garantiordningene. I brev av 22. oktober 2004 ga Kredittilsynet, etter anmodning fra departementet, en ny vurdering av enkelte spørsmål knyttet til garantiordningen for skadeforsikringsselskaper. Kredittilsynets brev inneholder blant annet en vurdering av den rettslige adgangen til å kreve medlemskap av filialer av selskaper med hovedsete i annen EØS-stat. Det er foreløpig ikke fastsatt felles regler i EU/EØS om garantiordninger i forsikringsselskaper. hvorvidt man bør ha garantiordninger for forsikring, og hvordan disse eventuelt bør utformes. Et eventuelt fremtidig EU-direktiv vil måtte ta stilling til om medlemslandene skal være forpliktet til å ha en garantiordning, samt omfang og utforming for øvrig (minimumskrav). Det er foreløpig noe usikkert både om det vil bli fastsatt et EU-direktiv og hvor lang tid det vil ta før et slikt direktiv eventuelt vil bli fastsatt. De norske reglene for garantiordninger ble utformet på et tidspunkt hvor spørsmål knyttet til utenlandske forsikringsselskapers medlemskap i garantiordningene var lite aktuelle. Den økende andelen utenlandske skadeforsikringsselskaper i det norske markedet har imidlertid aktualisert problemstillinger knyttet til utenlandske selskapers medlemskap i garantiordningene. En betydelig andel av det norske markedet for skadeforsikringer er i dag dekket av filialer av forsikringsselskaper med hovedkontor i andre EØS land. Det nevnes her at If Skadeforsikring ved utgangen av 3. kvartal 2004 hadde en markedsandel i det norske skadeforsikringsmarkedet på 28,5 prosent målt i forhold til premieinntekter for egen regning. En reduksjon av dekningsområdet til skadeforsikringsselskapenes garantiordning, samt en begrensning av virkemidlene ordningen kan benytte seg av synes hensiktsmessig for å fjerne all tvil om at en kan pålegge filialer av selskaper med hovedkontor i andre EØS-land medlemskap i ordningene. Dette omtales nærmere under kapittel 4.4. Lov 10. juni 1988 nr. 39 om forsikringsvirksomhet kapittel 9 inneholder bestemmelser om garantiordninger for forsikringsselskaper. Kapitlet omfatter i utgangspunktet bare skadeforsikringsselskaper, men etter § 9-4 kan det ved forskrift etableres garantiordninger både for livsforsikringsselskaper og kredittforsikringsselskaper. I forskrift 8. september 1989 nr. 928 er det gitt regler om kredittforsikringsselskapenes garantiordning. Det er ikke gitt forskrift om garantiordning for livsforsikringsselskaper. Kredittilsynet skriver i høringsnotatet fra 1999 under punkt 3: «Som fremhevet av Forsikringsforbundet1 er det klart at det må foreligge et tilstrekkelig forsikringskollektiv for å kunne forsvare en garantiordning som er basert på bidrag fra forsikringsselskapene. En garantiordning for kredittforsikring synes derfor utelukket på det nåværende tidspunkt. Det er for få selskaper som opererer i det norske markedet til å etablere en garantiordning. Kredittilsynet skriver i brev av 22. oktober 2004 at kredittforsikringsselskapenes garantiordning enkelt vil kunne avvikles ved at Finansdepartementet opphever forskriften av 8. september 1989 nr. 928. Kredittilsynet tilrår en slik avvikling av garantiordningen for kredittforsikringsselskaper. Når det gjelder livsforsikringsselskaper, deler Kredittilsynet departementets syn slik det fremgikk av Ot.prp.nr.42 (1986-1987), dvs. at det ikke er behov for en slik ordning. Departementet gikk likevel i ovennevnte proposisjon inn for en hjemmel for Kongen til å gi forskrifter om en garantiordning også for slike selskaper ettersom man ikke kan være helt sikker på at livsforsikringsselskapene alltid vil være i stand til å gjøre opp sine forpliktelser. Kredittilsynet foreslår i høringsutkastet å videreføre denne hjemmelen, samt å utvide den til også å gjelde pensjonskasser. Flere høringsinstanser, herunder Norges Forsikringsforbund er enig med Kredittilsynet i at det uansett ikke er aktuelt med en garantiordning for kredittforsikring på nåværende tidspunkt. Finansdepartementet er enig i at det synes fornuftig å avvikle garantiordningen for kredittforsikring på bakgrunn av at kollektivet i dag ikke er tilstrekkelig stort til å forsvare garantiordningen. Dette taler for å oppheve forskrift 8. september 1989 nr. 928 om kredittforsikringsselskapenes garantiordning. Departementet er videre enig med Kredittilsynet i at det synes fornuftig å videreføre hjemmelen til å gi forskrift om garantiordning for kredittforsikringsselskaper og livsforsikringsselskaper, samt å utvide denne hjemmelen til også å gjelde pensjonskasser. er det etter departementets vurdering naturlig å ha en tilsvarende hjemmel for pensjonskasser som man har for livsforsikringsselskaper. Hjemmelen er tatt inn i lovforslaget § 2A-8. I det følgende omtales kun garantiordningen for skadeforsikringsselskaper. Hovedformålet med garantiordningen er å hindre eller redusere tap for de sikrede dersom et forsikringsselskap ikke er i stand til å innfri sine forpliktelser etter forsikringsavtaler. Kredittilsynet skriver i sitt høringsnotat under punkt 3: «Det klare utgangspunktet må være at et «førstelinjeforsvar» i form av de ulike kapital-, solvens, avsetnings- og øvrige sikkerhetskrav, skal være tilstrekkelig til å sikre riktig oppfyllelse av selskapets forpliktelser etter forsikringskontraktene. Selv med slike regler kan det imidlertid tenkes at et forsikringsselskap kan komme i en situasjon der det kan være tvil om selskapet er i stand til å møte sine forpliktelser. Økonomiske problemer i et selskap kan blant annet skyldes dramatisk verdifall knyttet til selskapets eiendeler, tap av eiendeler, eller uventet bortfall av reassuransedekning. Videre kan det være vesentlige feil knyttet til beregning av behovet for avsetninger, og /eller upåregnelige store skadeutbetalinger. Ikke-oppfyllelse av andre typer sikkerhetskrav kan også føre til at et selskap får økonomiske problemer. I de tilfeller slike hendelser rammer et enkelt selskap, vil det være en klar fordel at det foreligger en garantiordning som kan tre inn som et «andrelinje forsvar». Hvis det skjer endringer i samfunnet som får vesentlige økonomiske konsekvenser for forsikringsbransjen som helhet, vil ikke en garantiordning som baserer seg på bidrag fra forsikringsselskapene kunne demme opp for de problemene som måtte følge av dette. Et slikt «sistelinjeforsvar» vil i så fall måtte etableres på annen måte. «Strukturen i det norske skadeforsikringsmarkedet er slik at de fire store aktørene representerer om lag 90 % målt etter premieinntekter. En garantiordning for skadeforsikringsselskapene vil kunne oppfattes som de store selskapenes beskyttelse av de mindre. Kredittilsynet har likevel, ut fra ovennevte hensyn, ingen vesentlige motforestillinger til at det videreføres en garantiordning for skadeforsikringsselskaper. Ingen av høringsinstansene gir noen uforbeholden støtte til lovforslaget fra Kredittilsynet. Flere, herunder Finansforbundet, Den norske aktuarforening og Norges Forsikringsforbund mener imidlertid at Kredittilsynets forslag representerer en forbedring i forhold til gjeldende regelverk. Blant de instansene som har gitt merknader til høringsutkastet, er flere kritiske til videreføring av garantiordninger. Den Norske Advokatforening, Den norske Aktuarforening, Finansforbundet, Den norske Bankforening og Norges Forsikringsforbund (nå slått sammen til Finansnæringens Hovedorganisasjon (FNH)) påpeker at «førstelinjeforsvaret» i form av forsikringstekniske avsetninger og kapitalkrav synes å gi en tilstrekkelig sikkerhet. Den norske Bankforening og Norges Forsikringsforbund argumenterer i sine høringsuttalelser for en fullstendig avvikling av skadeforsikringsselskapenes garantiordning. Flere høringsinstanser mener dessuten at tvungent medlemskap for filialer av selskaper med hovedsete i EØS-stat kan by på problemer i forhold til EØS-avtalen, og det påpekes i denne sammenheng at garantiordningen må vurderes på nytt dersom disse ikke kan pålegges medlemskap. Norges Forsikringsforbund skriver blant annet i sin høringsuttalelse: «Norges Forsikringsforbund mener ut fra en næringspolitisk vurdering at garantiordningene bør utgå. Et spørsmål for seg er om ikke en avvikling uansett er nødvendig, sett i forhold til Norges forpliktelser etter EØS-avtalen. Det er grunn til å stille spørsmålstegn ved at det i forslaget er lagt opp til en innholdsmessig svært vidtgående ordning, som er forutsatt gjort obligatorisk gjeldende for filialer av utenlandske selskaper. Norges Forsikringsforbund legger til grunn at det tilstede er betydelig tvil om bidrag til ordningen kan pålegges filialer av EØS-selskaper. [.. Forsikringsforbundet mener det er grunnlag for å hevde at strukturen i dag er slik at det ikke er et tilstrekkelig stort forsikringskollektiv til å kunne ha en garantiordning som oppfattes som rettferdig og som gir alle forsikringskundene like utsikter til dekning dersom et selskap skulle få betalingsproblemer[... Det er et tankekors at i et marked med full konkurranse at forsikringsgiverne først skal konkurrere om kundene og deretter skal de sterkeste stå som garantister for de svakeste. Også Den norske Aktuarforening (DNA) har kommentarer knyttet til forsikringskollektivet. DNA skriver videre at forsikringstyper som både liv- og skadeselskaper kan tilby, bør likebehandles uansett hvilket selskap det tegnes i. Rederiforbundet gav i sin høringsuttalelse uttrykk for ønske om at garantiordningens dekningsområde videreføres slik dagens ordning blir praktisert. Enkelte høringsinstanser nevner at ordningen som følge av store størrelsesforskjeller mellom selskapene i mindre grad vil kunne gi beskyttelse for kunder av de største selskapene enn for kunder av mindre selskaper. Finansdepartementet legger til grunn at en avventer en nærmere avklaring på den prosessen som nå foregår i EU før en går videre med større og mer endelige lovendringer knyttet til garantiordningen for skadeforsikringsselskaper. Finansdepartementet tilrår imidlertid nå noen mindre endringer i loven for å muliggjøre en reduksjon i dekningsområdet, samt en begrensning av virkemidlene garantiordningen for skadeforsikringsselskaper kan benytte seg av. Dette synes hensiktsmessig for å fjerne enhver tvil om adgangen til å pålegge EØS-filialer medlemskap i ordningen, se nærmere omtale under punkt 4.4.5 nedenfor. Spørsmålet om garantiordningens dekningsområde må sees i sammenheng med ordningens formål, som særlig vil være å ivareta hensynet til forbrukere og små bedrifter mv. når et forsikringsselskaps soliditet er truet. De nærmere avgrensningskriteriene må derfor i en viss grad bygge på en skjønnsmessig avveining av de ulike hensyn. Ut i fra de hensyn garantiordningen for skadeforsikringsselskaper er tenkt å ivareta, er det etter Finansdepartementets vurdering forsvarlig å redusere ordningens omfang i forhold til dagens nivå. I tillegg til en avgrensning av garantiordningens dekningsområde, vil bestemmelser om medlemskap i garantiordningen også innebære en avgrensning av ordningen. Departementet omtaler i punkt 4.4, 4.5 og 4.6 ulike former for avgrensning av garantiordningen for skadeforsikringsselskaper i forhold til gjeldende lov og forskriftsbestemmelser. Omfanget av ordningen foreslås redusert ved å fjerne adgangen til å yte soliditetsstøtte og til å yte støtte til overføring av forsikringsportefølje. Videre foreslås enkelte unntak fra medlemskap i ordningen, samt enkelte kutt i ordningens dekningsområde. Medlemskap og dekningsområde foreslås nærmere regulert i forskrift, og det foreslås derfor å ta inn hjemler i loven slik at departementet kan fastsette slik forskrift. I NOU 1995:25 gis det under punkt 3.1.1 følgende beskrivelse av bestemmelsene om medlemskap i skadeforsikringsselskapenes garantiordning etter gjeldende rett: «Etter forsvl. § 9-1 plikter alle selskaper som har konsesjon til å drive direkte skadeforsikring, unntatt kredittforsikring, å være medlem av skadeforsikringsselskapenes garantiordning. Dette gjelder både norske og utenlandske selskaper med konsesjon i Norge. Forskriften om skadeforsikringsselskapenes garantiordning fastsetter imidlertid i § 1 annet ledd at gjensidig selskap ikke skal være medlem hvis selskapet i henhold til sine vedtekter har rett til og årlig foretar etteravregning overfor forsikringstakerne. Selskap som dekker trafikkforsikring, skal likevel være medlem, jf forskriften § 1 tredje ledd. Filialer av forsikringsselskaper med hovedsete utenfor EØS-området må ha konsesjon til å drive virksomhet her i riket, og plikter dermed også å være medlem av skadeforsikringsselskapenes garantiordning. Etter forskrift 22. september 1995 nr. 827 om forsikringstjenesteytelser og etablering av filial av forsikringsselskap med hovedsete i annen stat i Det Europeiske Økonomiske Samarbeidsområde m.m. § 3, kan utenlandsk forsikringsselskap med hovedsete i annen stat i EØS etablere filial og drive virksomhet gjennom filial her i riket, dersom selskapet har tillatelse til å drive tilsvarende virksomhet i hjemlandet og er undergitt tilsyn fra myndighetene der. herunder regler om gjennomføring og avgrensning av slike selskapers deltakelse i garantiordningen. Kredittilsynet har ikke fastsatt slike regler i medhold av § 12. Tredje skadeforsikringsdirektiv ( 92/49/EØF) fastsetter i artikkel 45 at dette direktivet ikke skal berøre medlemsstatenes rett til å pålegge at forsikringsforetak som utøver virksomhet på deres territorium etter reglene om etableringsadgang eller reglene om adgang til å yte tjenester, på lik linje med foretak som er godkjent i vedkommende medlemsstat, skal være medlem i og delta i ordninger som skal sikre utbetaling av erstatningskrav til sikrede og skadet tredjemann . Både hensynet til kundene og ønsket om å sikre like regler for konkurrerende selskaper i samme marked, tilsier etter Kredittilsynets vurdering at risiko som påhviler en filial i Norge av et utenlandsk forsikringsselskap skal være dekket av samme garantiordning som norske forsikringsselskaper. Dette gjelder uavhengig av om selskapet har hovedsete i en annen EØS-stat eller utenfor EØS-området. Kredittilsynets syn på den nåværende rettslige situasjonen er at både selskaper som har etablert filial i Norge og selskaper som driver grenseoverskridende virksomhet inn i Norge, faktisk er medlemmer av garantiordningen, selv om det ikke er fastsatt nærmere regler for medlemskapet. Kredittilsynet ga i sitt høringsnotat fra 1999 uttrykk for at selskaper med hovedsete i EØS-området, som driver grenseoverskridende virksomhet inn i Norge (dvs. som ikke har filial i Norge), ikke bør være medlemmer av garantiordningene. Dette som følge av at medlemskap for forsikringsselskaper som driver grensekryssende virksomhet reiser spørsmål knyttet til beregning av det enkelte forsikringsselskaps ansvar overfor garantiordningen og i forhold til hvilke kriterier som skal være oppfylt for at forsikringskontraktene skal falle inn under garantiordningens dekningsområde. Tilsynet mener imidlertid, i likhet med Banklovkommisjonen (se NOU 1995:25 s. 72) at selskaper som driver skadeforsikringsvirksomhet gjennom filial her i landet, fortsatt bør være medlemmer (slik Kredittilsynet mener at de allerede er). Dette gjelder selskap med hovedkontor både i og utenfor EØS-området. Etter Kredittilsynets vurdering, er det liten tvil om at filialer av skadeforsikringsselskaper med hovedsete utenfor EØS-området, som har etablert filial (agentur) i Norge og må ha konsesjon fra norske myndigheter for å drive virksomhet, kan pålegges, eller dersom det er ønskelig, avskjæres fra medlemskap i garantiordninger i Norge. Når det gjelder filialer av skadeforsikringsselskaper med hovedsete i EØS-området, la Kredittilsynet i høringsnotatet fra 1999 til grunn Banklovkommisjonens vurdering om at ordningen var forenlig EØS-avtalen. Kredittilsynet har i brev av 22. oktober 2004 vurdert denne problemstillingen nærmere. Dette omtales under punkt 4.4.5 nedenfor. Når det gjelder unntak fra medlemskap, foreslår Kredittilsynet at captives2 som driver direkte skadeforsikring, bare skal være omfattet av garantiordningen i den grad tredjepersoner er sikret som følge av bestemmelser om tvungen ansvarsforsikring. Kredittilsynet foreslår å videreføre gjeldende bestemmelse om at gjensidige selskaperikke skal være medlem hvis selskapet i henhold til sine vedtekter har rett til og årlig foretar etteravregning overfor forsikringstakerne. Kredittilsynet foreslår også at selskaper som ikke tegner risiko som er dekket av garantiordningen, unntas fra medlemskap i garantiordningen for skadeforsikringsselskaper. 2 Captives er forsikringsselskaper som ifølge sine vedtekter bare kan overta direkte forsikring for en nærmere angitt krets av forsikringstakere, og eventuelt gjenforsikring i tillegg. Arbeids- og administrasjonsdepartementet, Den Norske Advokatforening, Den norske Aktuarforening, Finansnæringens Hovedorganisasjon og Utenriksdepartementet mener at det forhold at grensekryssende virksomhet (også kalt direkte tjenesteyting) ikke er omfattet, på ulike måter kan virke konkurransevridene. Ingen av høringsinstansene har likevel foreslått at grensekryssende virksomhet skal omfattes. Når det gjelder medlemskap for filialer, påpeker Den norske Bankforening i sin høringsuttalelse at utenlandske aktører må kunne ha en særlig forventning om at norske myndigheter angir klare rammer for det ansvar de skal påta seg før medlemskapet inngås. Den norske Bankforening peker på behovet for klare regler for avgrensning av filialenes ansvar som følge av at filialene ikke vil kunne motta soliditetsstøtte, samt behovet for regler om fradrag for deltakelse i garantiordning i hjemlandet. Den norske Bankforening mener at selve finansieringsstrukturen for ordningen bidrar til å øke behovet for en forhåndsavklaring av spørsmål om deltakelse og ansvar for utenlandske aktører. Den norske Bankforening og Norges Forsikringsforbund (nå slått sammen til FNH) mener at krav om medlemskap går lenger enn det som er tillatt etter læren om allmenne hensyn («general good») i EØS-retten, jf også fortalen til tredje skadeforsikringsdirektiv. Disse høringsinstansene viser til at det følger av denne læren at det kan fastsettes regler begrunnet i allmenne hensyn så fremt reglene ikke diskriminerer på bakgrunn av nasjonalitet og ikke gjentar en beskyttelse som allerede er ivaretatt. Det hevdes at kretsen av forsikringskunder er for vid, og at ordningen omfatter et for vidt omfang av skadeforsikringstyper til å være forenelig med det «grunnsyn som fremkommer» i fortalen til tredje skadedirektiv ( 92/49/EØF). Det vises til formuleringen i fortalen om «forsikringstakere som i kraft av sin status eller størrelse... ikke har behov for særlig vern» i den medlemsstat der risikoen består. Det vises videre til at garantiordningen etter lovreglene foreslått av Kredittilsynet er svært vid når det gjelder formål og bruk av virkemidler. Dette er nærmere omtalt under punkt 4.6. «Høringsforslaget forutsetter at norske selskaper og filialer av utenlandske selskaper skal være medlem av ordningen. Vi oppfatter det slik at utenlandske forsikringsselskap som opererer i Norge ved direkte tjenesteyting ikke skal og heller ikke kan være medlem. Dette skaper en del særlige problemer. I et åpent marked hvor norske forbrukere i noen tilfelle vil være forsikret i selskap som er med i en garantiordning, og i andre tilfelle i selskap som ligger utenom, vil det kunne oppstå situasjoner hvor forsikringstaker ikke er dekket gjennom en garantiordning mens hun eller han trodde å være det. Dette vil måtte sette særlige krav til informasjon for de selskaper som eventuelt opererer i Norge ved direkte tjenesteyting og dermed ikke er med i garantiordningen. Et særlig problem knytter seg til at filialer av selskap med hovedsete i annen stat innenfor EØS er underlagt hjemlandets regelverk og hjemlandets tilsynsmyndighet når det gjelder tekniske avsetninger og solvens. Solvensreglene er i all hovedsak like og skaper ikke problem, mens det kan være betydelige forskjeller landene mellom når det gjelder regelverkene for forsikringstekniske avsetninger. I de tilfeller hvor kravene til tekniske avsetninger er strengere i Norge enn i andre land, vil i utgangspunktet og alt annet likt, dette tilsi at sannsynligheten for at norske selskaper gjennom garantiordningen må komme utenlandske selskaper til unnsetning, være større enn at det motsatte vil skje. Slik sett vil garantiordningen ikke være helt nøytral, noe som også vil kunne ha konkurransemessige virkninger. Dersom et selskap som har en norsk filial er hjemmehørende i et land hvor det er en garantiordning, forutsetter forslaget en fullmakt for Kongen til å gi regler om samordning av krav dersom det kan reises krav i henhold til begge ordninger. Dette kan skape administrative komplikasjoner, men neppe større enn at de kan løses. Det prinsipielt problematiske også her er imidlertid at selskapenes ansvar for å bidra ved betalingsproblemer ikke er det samme for alle selskaper som opererer i det norske markedet på de områder som er forutsatt å være omfattet av garantiordningen. Kredittilsynet har i brev av 22. oktober 2004 vurdert spørsmålet om det er rettslig adgang til å kreve medlemskap for filialer av skadeforsikringsselskaper med hovedsete i andre EØS-land nærmere. Kredittilsynet er av den oppfatning at artikkel 45 i tredje skadeforsikringsdirektiv gir tilstrekkelig hjemmel til å kunne kreve at filialselskaper skal være medlemmer av den norske garantiordning. Kredittilsynet kan ikke se at det fremkommer, verken av ordlyden eller fortalen i direktivet, at garantiordningen som omtales i artikkel 45 må være begrenset til å gjelde obligatoriske forsikringer, eller at det skulle være andre begrensninger i forhold til hvilket dekningsomfang den nasjonale garantiordningen har. Tilsynet viser i denne sammenheng til at for at en regel som innebærer en restriksjon, skal kunne gjøres gjeldende må den oppfylle følgende kriterier: - Regelen må være begrunnet i allmenne hensyn (for eksempel kundevernhensyn) - Regelen må ikke dublisere (overlappe) - Regelen må være forholdsmessig, dvs, ikke være mer inngripende enn det som er nødvendig for å nå formålet. Kredittilsynet mener disse kriteriene er oppfylt og viser i denne sammenheng blant annet til de avgrensninger i dekningsområde som er foreslått i høringsnotatet. Kredittilsynet skriver i brev av 22. oktober 2004: som verken er obligatoriske eller tredjemannsforsikringer, som eventuelt krever en særlig vurdering i forhold til læren om allmenne hensyn. Spørsmålet er dels om behovet for å beskytte mellomstore næringsdrivende gjennom garantiordningen kan regnes som allmenne hensyn, og dels om det fremstår som uforholdsmessig å kreve tilslutning til en garantiordning som også dekker forsikringskrav for mellomstore næringsdrivende. Kredittilsynets oppfatning er at de avgrensninger som er foreslått er tilstrekkelige til at man sitter igjen med et dekningsområde som ligger innenfor både doktrinens krav om ivaretakelse av allmenne hensyn og forholdsmessighetskravet. Kredittilsynet ser imidlertid at adgangen til å støtte et soliditetstruet selskap (i motsetning til å kun utbetale direkte til de sikrede) kan reise spørsmål, også i forhold til direktivets artikkel 45. Tilsynet foreslår på denne bakgrunn - for å fjerne all tvil - at adgangen for garantiordningen til å yte støtte til et soliditetstruet selskap tas bort. Dette omtales nærmere under kapittel 4.5.2. Kredittilsynet mener at det er grunnlag for å kunne kreve at filialer av skadeforsikringsselskaper med hovedsete i EØS-området skal være medlem av garantiordningen for skadeforsikringsselskaper når adgangen til å yte soliditetsstøtte kuttes som virkemiddel og ordningens omfang for øvrig reduseres i tråd med Kredittilsynets forslag i høringsnotatet fra 1999. Det kan innledningsvis presiseres at utenlandske forsikringsselskap med hovedsete utenfor EØS-området må ha etablert filial i Norge og ha konsesjon fra norske myndigheter for å drive virksomhet her i landet. Disse er dermed etter departementets syn underlagt plikten til å være medlem av garantiordningen, jf forsikringsvirksomhetsloven § 9-1 første ledd. Verken Banklovkommisjonen eller Kredittilsynet har foreslått endringer på dette punkt. Departementet foreslår på denne bakgrunn ingen endringer i disse filialenes medlemsplikt, jf lovforslaget § 2A-3. Når det gjelder høringsinstansenes innvendinger mot at det er adgang til å pålegge filialer plikt til medlemskap, basert på at en slik plikt er i strid med tredje skadeforsikringsdirektiv, viser departementet til Kredittilsynets vurdering i brev 22. oktober 2004. Finansdepartementet er enig med Kredittilsynet i at man vil kunne pålegge medlemskap for EØS-filialer i en garantiordning med avgrensninger som omtalt i høringsnotatet fra 1999 og i brev av 22. oktober 2004 fra Kredittilsynet. Etter departementets syn, er det først og fremst adgangen garantiordningen har til å yte institusjonsstøtte som kan reise spørsmål i forhold til pålegg om medlemskap for filialer av selskaper med hovedsete i EØS-området. Etter lovforslaget i denne proposisjonen fjernes garantiordningens adgang til å yte slik støtte ved at det foreslås fastsatt at ordningen utelukkende skal kunne bidra til å sikre utbetaling av krav som følger av avtale om direkte skadeforsikring til sikrede og skadet tredjemann, jf omtalen under punkt 4.5 og lovforslaget § 2A-1 første ledd. Avgrensning av dekningsområdet vil bidra ytterligere til å sikre at ordningen tilfredsstiller EØS-rettens krav til allmenne hensyn. Finansdepartementet foreslår videre å ta inn en hjemmel i banksikringsloven § 2A-3 tredje ledd slik at departementet i forskrift kan fastsette nærmere regler om medlemskap i ordningen. Av hensyn til klarhet og forutberegnelighet, mener departementet at krav til EØS-filialers medlemskap bør presiseres i lovteksten, jf lovforslaget § 2A-3 andre ledd. De nærmere reglene for filialers medlemskap fastsettes i medhold av filialforskriften § 12. Når det gjelder unntak fra medlemskap, er Finansdepartementet videre enig med Kredittilsynet i at (1) captives som driver direkte skadeforsikring bare skal være omfattet av garantiordningen i den grad tredjepersoner er sikret som følge av bestemmelser om tvungen ansvarsforsikring, (2) gjeldende bestemmelse om at gjensidige selskaperikke skal være medlem hvis selskapet i henhold til sine vedtekter har rett til, og dessuten har, og viderefører en praksis med årlig etteravregning overfor forsikringstakerne og (3) selskaper som ikke tegner risiko som er dekket av garantiordningen unntas fra medlemskap. Finansdepartementet foreslår at disse også unntakene reguleres i forskrift, jf lovforslaget § 2A-3 tredje ledd. Det følger av forsikringsvirksomhetsloven § 9-3 første ledd at garantiordningens midler skal benyttes til å «forhindre eller redusere tap for de sikrede etter forsikringskontraktene.» Det fremgår videre at det kan settes vilkår for støtte til et selskap. I forskrift 8. september 1989 nr. 929 om skadeforsikringsselskapenes garantiordning er dekningsomfanget snevret noe inn gjennom formålsbestemmelsen i § 2 som lyder: «Garantiordningen skal gi sikkerhet for at de sikrede etter direkte skadeforsikringsavtaler avsluttet i Norge mottar riktig oppfyllelse av forsikringskrav som følger av avtalene. I NOU 1995:25 gis det følgende beskrivelse av hvordan midlene skal benyttes under punkt 3.1.1 om skadeforsikringsselskapenes garantiordning: «Styret beslutter innkalling av bidrag fra medlemmene, og avgjør hvordan midlene skal benyttes for at garantiordningen skal oppfylle formålet. Dersom støtte ytes, kan det settes vilkår for støtten, jf forsvl. § 9-3 første ledd annet punktum. Styrets vedtak kan påklages til eller omgjøres av Kongen etter reglene i forvaltningslovens kapittel VI, jf forsvl. § 9-3 annet ledd. Dette er begrunnet i at styrets vedtak vil kunne ha stor betydning for den som berøres - det bør derfor være adgang til overprøving. Kredittilsynet skriver i sitt høringsnotat av 22. april 1999 at en garantiordning kan tenkes å dekke ulike behov i ulike situasjoner. Ved soliditetssvikt i et selskap vil det være spørsmål om ordningen kan bidra med midler slik at en kan unngå at selskapet må settes under offentlig administrasjon. Hvis offentlig administrasjon er vedtatt vil garantiordningen kunne dekke det behov forsikringstakerne og sikrede har for å få oppgjør for skader i henhold til forsikringsavtalen. Både før og etter offentlig administrasjon, vil garantiordningen tenkes å kunne bidra til at hele eller deler av porteføljen til det soliditetstruede forsikringsselskapet kan overføres til et annet forsikringsselskap. Kredittilsynet skriver i denne sammenheng følgende under punkt 4.2.4: «En støtte til selskapet vil være en tilfredsstillende løsning sett fra de sikredes - og selskapets side. Sett fra de bidragspliktige selskapenes side, vil det ikke umiddelbart være en gunstig løsning. En utbetaling fra garantiordningen vil bety støtte til en konkurrent i markedet. Hvis det i tillegg er slik at soliditetsproblemene i det selskap som mottar støtte klart skyldes underprising av risiko, som igjen har ført til et uheldig premiepress, vil innkalling av bidrag som skal benyttes til å redde selskapet som sådant være mindre naturlig. På den annen side kan det ikke ses bort fra at en slik støtte også kunne være en fordel for de øvrige selskapene, fordi tilliten til de norske forsikringsselskapene blir opprettholdt, noe som kan ha betydning for tilgangen av kapital og for securityvurdering som igjen er av betydning for selskapets reassuranseforretning. Det vil normalt være slik at en støtte til selskapet som sådant vil komme samtlige kreditorer til gode, også reassuransekrav og krav som gjelder forsikret risiko i utlandet. Dette er krav som ligger utenfor garantiordningens formål å sikre. Det forhold at forsikringskrav har en fortrinnsrett fremfor andre krav enn massekrav, og at garantiordningen trer inn i denne fortrinnsretten, innebærer at situasjonen bare rent unntaksvis vil være slik at det er billigere for garantiordningen å gå inn med støtte til selskapet som sådant fremfor å avvente situasjonen for deretter å utbetale til de sikrede. Kredittilsynet legger på bakgrunn av dette til grunn i høringsutkastet at en støtte til selskapet som sådant ikke klart kan sies å ligge innenfor garantiordningens uttrykte formål. I brev av 22. oktober 2004 tilrår imidlertid Kredittilsynet å fjerne støtte til et soliditetstruet medlem som virkemiddel, slik at ordningen utelukkende benyttes til å dekke direkte forsikringskrav. Kredittilsynet begrunner sin endrede tilrådning blant annet med at adgangen til å gi støtte til et soliditetstruet selskap kan reise spørsmål i forhold til tredje skadeforsikringsdirektiv ( 92/49/EØF) artikkel 45, der det er presisert at medlemsstatens rett til å kreve medlemskap for EØS-selskaper gjelder medlemskap på samme vilkår som vertsstatens egne selskaper, jf omtale under punkt 4.4. Det vises i denne sammenheng til at det ikke vil være aktuelt å benytte støtte som virkemiddel overfor medlem som er filial av forsikringsselskap med hovedsete utenfor Norge. Den norske Bankforening skriver i sin høringsuttalelse at garantiordningens soliditetsansvar som særlig kommer til uttrykk gjennom virkemidlet støtte til et soliditetstruet selskap gjør ordningen vidtrekkende i et internasjonalt perspektiv. Norges Forsikringsforbund stiller seg i utgangspunktet positive til at det gis relativt vide fullmakter til styret for garantiordningen til å avgjøre hvordan ordningens midler skal brukes. Norges Forsikringsforbund skriver følgende i sin høringsuttalelse: «Erfaring kanskje spesielt fra USA synes å tilsi at det er en kostbar løsning å la garantiordningen behandle forsikringskravene og at det bør søkes etter løsninger hvor man benytter eksisterende apparat til skadebehandling. Erfaringene i Norge med hhv Dovre og Starsakene peker i samme retning. Alternativene kan være støtte direkte til det selskapet som er kommet i problemer, eller at porteføljen «selges» til andre selskaper til en negativ pris i form av et tilskudd fra ordningen. Støtte direkte til soliditetstruet selskap er i forslaget ansett ikke å være aktuelt overfor medlem som er filial av et forsikringsselskap med hovedsete utenfor Norge. En slik forskjellsbehandling vil imidlertid bidra til ytterligere tvil om holdbarheten i forhold til EØS-avtalen. Muligheten til å yte støtte til et soliditetstruet selskap kan, som Kredittilsynet og flere høringsinstanser påpeker, reise spørsmål i forhold til retten til å kreve medlemskap for filialer av EØS-selskaper. For å unngå tvil på dette punkt, foreslår departementets å fjerne støtte til soliditetstruet selskap som virkemiddel for garantiordningen. Slik departementet ser det, kan det dessuten ved støtte til soliditetstruet selskap vanskelig sikres at støtten kun kommer de sikrede under ordningen til gode. Videre er det viktig at den antatte økonomiske belastning for garantiordningen ikke under noen omstendighet skal kunne overstige de utbetalinger som ville påløpt ved offentlig administrasjon. Selv om støtte til overføring av portefølje i noen tilfeller kan være rimeligere enn direkte dekning av forsikringskrav, vurderer departementet problemene knyttet til å fastslå hva som vil være rimeligste løsning på tidspunktet for overføring, og problemer knyttet til mulig subsidiering av mottakende selskap som så store at departementet også foreslår å utelukke støtte til overføring av portefølje som virkemiddel. Finansdepartementet foreslår dermed at ordningen kun skal ha som formål å dekke direkte forsikringskrav til sikrede og skadet tredjemann, jf lovutkastet 2A-1 første ledd. Det følger av forsikringsvirksomhetsloven § 9-3 at styret beslutter innkalling av bidrag fra medlemmene, og avgjør hvordan midlene skal benyttes for å forhindre eller redusere tap for de sikrede etter forsikringskontraktene. Det følger videre at det kan settes vilkår for støtte til et selskap. Banklovkommisjonen påpeker NOU 1995:25 at formålsbestemmelsen i forsikringsvirksomhetsloven har en mindre detaljert utforming enn formålsbestemmelsene for bankenes sikringsfond. kommisjonens vurdering har dette ført til en viss usikkerhet om garantiordningens omfang. Kredittilsynet skriver under punkt 3.2 i høringsnotatet fra 1999: «Ut over de rent spekulative misbruksmotivene vil en ubegrenset garantiordning redusere eller fjerne incitamentet hos den enkelte forsikringskunde til å foreta en kritisk vurdering av hvor vedkommende plasserer sine forsikringer. Uavhengig av om kunden bevisst eller ubevisst plasserer sine forsikringer i et selskap, som etter en nærmere vurdering ikke har tilstrekkelig risikobærende evne, vil eksistensen av en garantiordning kunne bidra til å fjerne den selvregulerende effekt som ligger i å ha kunder som økonomisk vil lide dersom de foretar gale valg. Jo mer profesjonell en kunde er, desto mer bør det kunne forventes av egne vurderinger i forbindelse med plassering av sine forsikringer. I tillegg til at store profesjonelle kunder må forventes å ha best forutsetninger for å vurdere de ulike forsikringsselskapene, vil det ofte være forventningene om at disse kundenes vurderinger vil slå ut i endret kjøpsatferd som vil virke mest disiplinerende på tilbyderne i markedet. Kredittilsynet skriver i høringsnotatet at det bør søkes unngått at privatpersoner og mindre næringsdrivende, gjennom sin årlige forsikringspremie, skal bidra til å sikre tap som rammer store profesjonelle forsikringskunder. Selv om begrensninger av garantiordningens dekningsområde kan tenkes å reise avgrensningsproblemer, finner Kredittilsynet at en bør etablere en garantiordning som kun beskytter forbrukere og andre som en ikke kan forvente at har, eller kan skaffe seg, en bevissthet knyttet til et forsikringsselskaps evne til å gjøre opp sine forpliktelser. Kredittilsynet legger til grunn at små og mellomstore næringsdrivende ikke har bedre forutsetninger for å vurdere et forsikringsselskaps betalingsevne enn det privatpersoner har, og at det heller ikke er rimelig å kreve at disse foretakene skal bruke ressurser på å foreta slike vurderinger. I høringsnotatet foreslås det videre å innføre elementer av selvrisiko i form av delvis dekning av forsikringskrav. En slik avkortning foreslås imidlertid ikke gjort gjeldene for tvungen ansvarsforsikring eller forsikring av egen bolig. Unntaket for bolig begrunnes ut i fra boligens spesielle stilling som formuesobjekt for husholdningene. Kredittilsynet foreslår følgende avgrensninger i dekningsområdet: Garantiordningen dekker krav inntil 20 mill. pr. forsikringstilfelle. Kravene dekkes 100 % når det er knyttet til bolig eller til tvungen ansvarsforsikring. Øvrige skadetilfeller dekkes 90 %. Følgende dekkes ikke av ordningen: - Næringslivsforsikringer der foretaket tilfredsstiller minst to av følgende tre vilkår: 1) har mer enn 250 ansatte, 2)har en omsetning på minst 100 millioner eller 3) Kredittilsynet foreslår imidlertid at skadelidte, som har krav mot det havarerte forsikringsselskap i henhold til avtale om tvungen ansvarsforsikring, uansett skal være dekket av garantiordningen. Dette begrunnes ut i fra hensynet til skadelidte og dennes behov for beskyttelse. Handels og Servicenæringens Hovedorganisasjon og Finansforbundet støtter avgrensningen i dekningsområdet knyttet til næringslivsforsikringer. Finansforbundet uttaler: «Vi finner derfor de begrensningene som forslaget legger opp til i forhold til hvilke kundegrupper som skal være omfattet av garantiordningen som fornuftige. Det at man ønsker å unngå at «profesjonelle» forsikringstakere omfattes av ordningene finner forbundet klokt. Dette gjelder også de foreslåtte kriteriene for å skille de «profesjonelle» fra de «ikke profesjonelle» kundene. Forbundet mener at med omfangsbegrensningen vil man fjerne mulige tilfeller av kundedrevet «moral hazard» i tilknytningen til ordningen. Skade- og Kredittforsikringsselskapenes garantiordninger påpeker i sin høringsuttalelse at det ikke var foreslått noen avgrensning mot offentlig sektor, og at dette dersom avgrensningen mot næringslivsforsikringer settes tilsvarende som i forsikringsavtaleloven § 1-3 vil kunne innebære at små kommuner er dekket mens store kommuner vil falle utenfor. Når det gjelder lovfestede garantiordninger, kan etter departementets vurdering de samme forhold som ligger til grunn for lovfesting tale for at sikrede etter slike forsikringer gis en ekstra trygghet for oppgjør fra garantiordningen. Vi antar at dette hensynet er ekstra sterkt for forsikringer hvor rettighetshaver etter forsikringen ikke selv har valgt forsikringsselskap. Finansdepartementet foreslår derfor i tråd med Kredittilsynets tilrådning at lovfestede ansvarsforsikringer kan gis full dekning i garantiordningen, og at krav mot forsikringsselskap i henhold til avtale om tvungen ansvarsforsikring skal være omfattet av garantiordningens dekningsområde. For andre typer dekningsberettigede forsikringer enn de lovfestede ansvarsforsikringer, er også forbrukerhensyn tillagt stor vekt, jf forsikring knyttet til bolig. For øvrig - og særlig for større forsikringer - er det viktig å unnta eller avgrense dekningen for å øke forsikringstakerens egen aktsomhet ved valg av forsikringsselskap. For slike forsikringer som dekkes bør den garanterte dekningen etter departementets vurdering begrenses til en viss andel av forsikringskravet, for eksempel 90 %, som foreslått i Kredittilsynets høringsnotat fra 1999. Som følge av de betydelige konsekvenser det kan få å ikke få full dekning ved tap av egen bolig, legger departementet allikevel til grunn at forsikringer av egen bolig bør dekkes fult ut av garantiordningen. I NOU 1995:25 gis det under punkt 3.1.1. følgende beskrivelse av gjeldende regler for finansieringen av skadeforsikringsselskapenes garantiordning: Etter forsvl. § 9-1 annet ledd plikter medlemmene av skadeforsikringsselskapenes garantiordning å bidra til garantiordningen i forhold til deres direkte premieinntekt i Norge de tre siste regnskapsår. I løpet av en periode på tre år kan et medlem ikke pålegges et større bidrag enn 1,5 prosent av direkte premieinntekt i Norge de siste tre regnskapsår. Bidraget skal ikke innbetales, men det skal etter forsvl. § 9-1 tredje ledd foretas årlige avsetninger etter regler fastsatt av Kredittilsynet. Den årlige avsetning skal utgjøre 1 prosent av direkte opptjent bruttopremie i Norge inntil summen av avsatte midler utgjør 1,5 prosent av summen av opptjent brutto premieinntekt i Norge i de siste tre år, jf forskriften § 3. Den samlede avsetning skal til enhver tid tilsvare ovennevnte volum. Avkastningen av de avsatte midler tilfaller selskapet. Omkostningene som er forbundet med garantiordningen utlignes på medlemmene etter de regler som etter kredittilsynsloven § 9 gjelder for utligningen av Kredittilsynets utgifter knyttet til forsikringstilsynet, jf forsvl. § 9-2 tredje ledd. I Ot.prp.nr.42 (1986-1987) side 88 heter det: av bidrag på selskapene først når det er behov for midlene. Selv om denne modell nok gir en noe dårligere sikkerhet enn fondsmodellen, bør utligningssystemet velges. Det kan vanskelig tenkes at garantiordningen vil miste det vesentlige av sin betydning, fordi mange selskaper samtidig får problemer, selv om en riktignok ikke helt kan se bort fra denne mulighet. På den annen side må utlikningsmodellen antas å bli billigere enn fondsmodellen, fordi det blir unødvendig å binde kapital i, og å administrere et fond. Kredittilsynet skriver i høringsutkastet under punkt 7.5 om en innkallingsbasert ordning: «En garantiordning som baserer sin mulighet til å avhjelpe problemer som måtte oppstå i et forsikringsselskap gjennom bidrag fra de øvrige forsikringsselskapene vil måtte regulere sitt ambisjonsnivå etter de bidragspliktige selskapenes evne til å bidra. En innkallingsbasert ordning krever liten eller ingen administrasjon ut over de perioder ordningen er engasjert i problemer knyttet til enkeltinstitusjoner. I de eksisterende garantiordningene er bidragsplikten knyttet til «direkte premieinntekt i Norge», jf forsikringsvirksomhetsloven § 9-1. I forskrift om skadeforsikringsselskapenes garantiordning skal det avsettes i forhold til «direkte opptjent brutto premie». Når garantiordningens dekningsområde avgrenses slik at deler av premieinntekten er knyttet til risiko som ikke er dekket av ordningen oppstår spørsmålet om hele premieinntekten skal inngå i beregningsgrunnlaget. Kredittilsynet tilrår i høringsnotatet fra 1999 at beregningsgrunnlaget legges så tett opp til dekningsområdet som mulig uten å måtte innføre nye krav til identifisering av premieinntekt. Skade- og Kredittforsikringsselskapenes garantiordninger skriver i sin felles høringsuttalelse at de deler Kredittilsynets oppfatning om at det er bruttopremien som må benyttes som utgangspunkt for beregningsgrunnlaget. Videre understreker garantiordningene at det sentrale for ordningene er at beregningsgrunnlaget er klart og lett konstaterbart, slik at en unngår uklarheter som kan vanskeliggjøre eller forsinke eventuelle innbetalinger til garantiordningene. Garantiordningene antar å legge beregningsgrunnlaget så tett opp til dekningsområdet som mulig, uten å måtte innføre nye krav til identifisering av premieinntekt, vil være den løsningen som fremstår som mest balansert ut fra en interesseavveining mellom de som måtte bli berørt. Finansdepartementet er enig med Kredittilsynet og Skadeforsikringsselskapenes garantiordning og Kredittforsikringsselskapenes garantiordning i at det bør legges opp til samsvar mellom bidragsplikt og dekning. Dette er viktig for at ordningen ikke skal føre til konkurranseskjevheter. Dersom en type forsikring tegnet i norske selskap medfører bidragsplikt, men ikke dekning for den forsikrede, vil norske selskaper få en konkurranseulempe i dette markedssegmentet. En konkurranseulempe for bidragspliktige forsikringer vil også oppstå dersom gruppen av forsikringer som utløser bidragsplikt, er snevrere enn gruppen av dekningsberettigede forsikringer. Departementet foreslår derfor å endre bestemmelsene om medlemmenes ansvar overfor garantiordningen, slik at det presiseres at innkalling av kapital knyttes til direkte premieinntekt i Norge knyttet til forsikringer som dekkes av ordningen, jf lovforslaget § 2A-4 første ledd, første punktum. Departementet foreslår at nærmere bestemmelser om hvilke premieinntekter som skal inngå i beregningsgrunnlaget fastsettes av Kredittilsynet i forskrift, jf lovforslaget § 2A-4 første ledd, annet punktum. Kredittilsynet antar at direktivets intensjoner oppfylles ved at enheter under norsk tilsyn skal oppfylle reglene per 1. januar 2005, slik at første rapportering fra eventuelle konglomerater kan skje etter første halvår. Selskapene vil da ha mulighet til eventuelt å innhente mer kapital, dersom dette er nødvendig. Forslaget er en oppfølging av lov nr. 77/2002 (i kraft 1. januar 2004) som åpnet for kredittforetaks utstedelse av obligasjoner med pantesikkerhet i en utlånsportefølje. Det vises til nærmere omtale av de økonomiske og administrative konsekvensene i Ot.prp.nr.104 (2001-2002) kapittel 6 side 55. De justeringer som foreslås i denne proposisjonen antas ikke å ha økonomiske eller administrative konsekvenser av betydning. De foreslåtte lovendringene antas å ikke medføre vesentlige ekstra kostnader eller nye arbeidsoppgaver for myndighetene. Det vil imidlertid være et behov for utfyllende regler til lovteksten, og utarbeidelse av disse vil kreve noen ressurser. Videre vil myndighetene måtte vurdere om det er grunnlag for å unnta filialer som er medlem av garantiordning i hjemlandet fra medlemskap i den norske garantiordningen, herunder om ordningen dekker kontrakter i tilnærmet samme utstrekning som den norske ordningen. som omfattes av dekningsområdet for garantiordningen for skadeforsikringsselskaper. For mer profesjonelle forsikringskunder, og forsikringskunder som har krav der risikoen ikke anses å bestå her i riket vil forslaget kunne være av betydning ettersom disse ikke lenger vil kunne få dekning av garantiordningen dersom forsikringsselskapet ikke kan oppfylle sine forpliktelser. 6.1 Lov 7. desember 1956 nr. 1 om tilsynet for kredittinstitusjoner, forsikringsselskaper og verdipapirhandel mv. (kredittilsynsloven) Bestemmelsen gjelder enheter under tilsyn i medhold av kredittilsynsloven § 1, og angir tilsynsenhetenes opplysningsplikt til Kredittilsynet. Endringsforslaget innebærer at Kredittilsynet kan bestemme at opplysningsplikten kan oppfylles ved å avgi opplysninger på den måten og til den tilsynsmyndighet Kredittilsynet bestemmer. Bestemmelsen legger til rette for at norske tilsynsenheter kan rapportere direkte til tilsynskoordinatoren for det finansielle konglomeratet den norske tilsynsenheten er en del av enten i tillegg til, eller i stedet for, til Kredittilsynet. Bestemmelsen anses ikke å være en direkte EØS-forpliktelse, men representerer en hensiktsmessig løsning på Kredittilsynets plikt til utveksling av opplysninger som svarer til direktiv 2002/87/EF (konglomeratdirektivet) artikkel 12 nr. 3 og plikt til å hindre dobbeltrapportering etter EØS-reglene som svarer til artikkel 11 nr. 2. Adgangen til å pålegge en enhet under tilsyn å avgi opplysninger til en annen tilsynsmyndighet gjelder i utgangspunktet også tilsynsmyndigheter utenfor EØS-området. Det legges imidlertid til grunn at Kredittilsynets praktisering av en slik adgang skjer innenfor rammene av eventuelle samarbeidsavtaler om utveksling av opplysninger mv., samt ses i sammenheng med bl.a taushetspliktbestemmelsene. Det vises til nærmere omtale i kapittel 2.2. Forslaget til § 4b gir Kredittilsynet kompetanse til å innhente nødvendige opplysninger fra foretak som ikke er underlagt tilsyn i medhold av kredittilsynsloven § 1. Det vises til at kompetansen til å føre tilsyn er begrenset til foretak som inngår i finanskonsern, jf kredittilsynsloven § 1 annet ledd. Bestemmelsen gjennomfører direktiv 2002/87/EF (konglomeratdirektivet) artikkel 14 nr. 2. Annet punktum gjennomfører direktiv 98/78/EF (forsikringsgruppedirektivet) artikkel 6 nr. 1 annet punktum. Endringene i første ledd tredje punktum utvider i samsvar med Kredittilsynets forslag unntaket fra taushetsplikten etter hovedregelen i § 7 og forvaltningslovens bestemmelser til å gjelde ikke bare overfor Norges Bank, men også i forhold til andre EØS-staters sentralbanker. Dette innebærer at unntaket fra taushetsplikten etter forslaget også skal gjelde for sentralbanker i EØS-området, Det Europeiske System av Sentralbanker og Den Europeiske Sentralbanken. Bestemmelsen gjennomfører konglomeratdirektivet artikkel 12 nr. 1 tredje ledd og svarer i hovedsak til Kredittilsynets forslag slik det ble sendt på høring. Det legges videre til grunn at bestemmelsen gjennomfører konglomeratdirektivet artikkel 24 og 25, som endrer direktiv 92/49/EØF artikkel 16 nr. 5 bokstav c) og direktiv 92/96/EØF artikkel 15 nr. 5 bokstav c). Endringene innebærer at bestemmelsene om taushetsplikt ikke skal være til hinder for at «vedkommende myndigheter gir videre til sentralbanker og andre organer med lignende funksjon i deres egenskap av pengepolitiske myndigheter, eventuelt til andre offentlige myndigheter med ansvar for å føre tilsyn med betalingssystemer, til bruk ved utførelsen av deres oppgaver, eller være til hinder for at slike myndigheter eller organer gir videre til vedkommende myndigheter de opplysninger de trenger for formålene nevnt i nr. 4. Opplysninger som mottas i denne forbindelse, skal være underlagt taushetsplikt som omhandlet i denne artikkel. Det vises til tilsvarende forslag til endring i sentralbankloven § 12 og til nærmere omtale i kapittel 2.2. 6.2 Lov 8. februar 1980 nr. 2 om pant (panteloven) i utlånsportefølje med andre utlån med pantesikkerhet i realregistrerbare panteobjekter når det gjelder en lovbestemt øvre grense på legalpantet. Det vises til nærmere omtale i kapittel 3.2. I § 6-4 nytt niende ledd er det presisert at konkursboet ikke har legalpant for boomkostninger i formuesgoder som inngår i en finansiell sikkerhetsstillelse etter loven om finansiell sikkerhetsstillelse. Etter denne loven kan det på nærmere vilkår inngår avtale om finansiell sikkerhetsstillelse, hvor såkalt «finansiell sikkerhet», dvs. kontante innskudd og finansielle instrumenter, stilles som sikkerhet for en finansiell forpliktelse. Under stortingsbehandlingen av loven om finansiell sikkerhetsstillelse ble det lagt til grunn at legalpantet etter panteloven § 6-4 ikke vil gripe inn i sikkerhetsrettigheter som etableres med grunnlag i loven, jf saksordfører Morten Lunds innlegg i Odelstinget 12. februar 2004. Bakgrunnen for dette er at det er antatt at en legalpantordning neppe vil være i samsvar med direktiv 2002/47/EF om finansiell sikkerhetsstillelse, jf brev fra finansministeren til finanskomiteen 20. januar 2004. Departementet mener at denne begrensningen av legalpantet bør presiseres i lovteksten. 6.3 Lov 24. mai 1985 nr. 28 om Norges Bank og pengevesenet mv. (sentralbankloven) Det foreslås et nytt unntak fra taushetsplikten for Norges Banks tjenestemenn overfor sentralbanker. Unntaket gjelder overfor sentralbanker i andre EØS-land, inkludert flerstatlige sentralbanker som Den Europeiske Sentralbank og sentralbanksammenslutninger som Det Europeiske System av Sentralbanker. Det vises til tilsvarende forslag til endring av kredittilsynsloven § 7 første ledd og til nærmere omtale i kapittel 2.2. 6.4 Lov 10. juni 1988 nr. 39 om forsikringsvirksomhet (forsikringsvirksomhetsloven) Til opphevelsen av kapittel 9 om garantiordninger. Garantiordninger i skadeforsikring foreslås etter dette regulert i banksikringsloven. Det vises til at regjeringen parallelt med lovforslaget her fremmer et lovforslag med en teknisk revisjon i forsikringsvirksomhetsloven. I tråd med forslaget i proposisjonen her, foreslås kapittel 9 om garantiordninger ikke videreført i denne tekniske revisjonen av forsikringsvirksomhetsloven. 6.5 Lov 10. juni 1988 nr. 40 om finansieringsvirksomhet og finansinstitusjoner (finansieringsvirksomhetsloven) Endringsforslaget innebærer en likestilling av utlån med sikkerhet i realregistrerte formuesgoder med utlån med sikkerhet i fast eiendom etter nærmere bestemmelser fastsatt i forskrift gitt av Kongen. Forslaget gjør utlån med pant i et realregistrert formuesgode til en egen kategori porteføljepant som et supplement til bolighypotekpant og eiendomshypotekpant. Det vil i forskrift kunne fastsettes nærmere bestemmelser om at eiendomshypotekpant kan inneholde bolighypotekpant, men ikke omvendt, og at bolighypotekpant og eiendomshypotekpant kan inngå i en portefølje med utlån med pant i realregistrerte formuesgoder, men ikke omvendt. Det vises til nærmere omtale i kapittel 3.4. Endringsforslaget utvider hvilke typer offentlige lån som kan inngå i en utlånsportefølje fra lån til kommuner til lån til staten og tilsvarende offentlig sektor i utlandet etter nærmere bestemmelser fastsatt i forskrift gitt av Kongen. Forslaget innebærer at det ikke bare kan lånes ut til kommuner, men også norske og visse utenlandske stater og tilsvarende offentlig sektor (eksempelvis lokale myndigheter) i utlandet etter nærmere bestemmelser i forskrift gitt av Kongen. Terminologien svarer til begrepsbruken i kapitaldekningsforskriften. Bestemmelsen utvider også hvilke garantier som kan inngå i en utlånsportefølje med offentlige lån tilsvarende. Det forutsettes at det gis nærmere bestemmelser i forskrift som for eksempel begrenser anledningen til å yte lån til stater innen EØS og OECD som også tilfredsstiller nærmere bestemte, og internasjonalt anerkjente, kredittrating-krav. Det vises til nærmere omtale i kapittel 3.3. Det foreslås å tilføye utlån med pant i realregistrerte formuesgoder til kravet om at ihendehaverobligasjonene skal angi hvilken type låneportefølje obligasjonslånet er sikret med. Det foreslås å tilføye utlån med pant i realregistrerte formuesgoder til kravet til kredittforetakets vedtektsfestede formål. Endringsforslaget åpner for at Kongen ved forskrift kan fastsette nærmere bestemmelser om at motparter i rente- og valutakontrakter skal ha porteføljepant på lik linje med obligasjonseierne, og om det innbyrdes forholdet mellom panthaverne, herunder om likestilling av panthaverne. Det foreslås at derivatmotpartene også får første prioritet i porteføljepantet. Det vises til nærmere omtale i kapittel 3.5. Det foreslås at det også for utlån med pant i realregistrerte formuesgoder skal stilles krav om at utlånet som skal inngå i porteføljepantet ikke kan overstige 60 prosent av pantets verdi etter nærmere bestemmelser i forskrift. Kongen har anledning til å fastsette strengere krav, eksempelvis atutlånet som skal inngå i porteføljepantet ikke kan overstige 40/50 prosent av pantets verdi. Kredittilsynets kompetanse til å beregne verdien av ulike typer fast eiendom utvides til å gjelde verdien av ulike typer panteobjekt ettersom pant i realregistrerte formuesgoder kan omfatte mer enn pant i fast eiendom. Endringsforslaget presiserer at det kan gjøres unntak fra gjeldsforhandlingsbestemmelsene på samme måte som det kan gjøres unntak fra konkursbestemmelsene. Det vises til nærmere omtale i kapittel 3.6. Det foreslås at første og tredje ledd første punktum suppleres med gjeldsforhandling i tillegg til konkurs og offentlig administrasjon for å fjerne enhver tvil om det i forskrift kan gis bestemmelser som avviker fra gjeldsordningskapittelet i konkursloven. Det foreslås videre en bestemmelse som uttrykkelig slår fast at derivatmotpartene skal ha en tilsvarende fortrinnsrett til de midler som er pantsatt til sikkerhet for obligasjonslånet. Det presiseres videre at det kan gis regler som begrenser panthavernes, dvs. obligasjonseiernes og derivatmotpartenes, adgang til heving og motregning i medhold av dekningsloven § 7-3 § 8-1. Det vises til nærmere omtale i kapittel 3.5 og 3.6. Det foreslås at tredje ledd annet punktum suppleres med gjeldsnemnda i tillegg til konkursboet og administrasjonsstyret for å fjerne enhver tvil om at det i forskrift kan gis bestemmelser som avviker fra gjeldsordningskapittelet i konkursloven. Kapittel 2a omfatter i all hovedsak finanskonsern som definert i § 2a-2 bokstav a. Kapittelet omfatter imidlertid også bestemmelser som retter seg mot andre grupperinger. Konsolideringsbestemmelsen i § 2a-9 omfatter finansinstitusjoner med eierandeler på 20 prosent eller mer i finansinstitusjoner, verdipapirforetak, gård eller eiendomsselskap, investeringsselskap eller annet selskap med betydelige finansielle aktiva. Dette reflekteres i forslaget til ny kapitteloverskrift. Det anses naturlig å endre overskriften nå i forbindelse med at virkeområdet til § 2a-8 og 2a-9 foreslås utvidet. Det vises til nærmere omtale i kapittel 2.3. Bestemmelsen svarer til direktiv 98/78/EF (forsikringsgruppedirektivet) artikkel 1 bokstav h, slik den lyder etter endringen som følge av direktiv 2002/87/EF (konglomeratdirektivet) artikkel 28 nr. 1. Bestemmelsen omfatter alle typer foretak med slik tilknytning som nevnt, enten de er finansinstitusjoner, verdipapirforetak eller andre typer foretak. konsolideringsplikten i medhold av forslaget til § 2a-9 annet ledd. Det vises til nærmere omtale i kapittel 2.2.5. Bestemmelsen svarer til direktiv 98/78/EF (forsikringsgruppedirektivet) artikkel 1 bokstav g, slik den lyder etter endringen som følge av direktiv 2002/87/EF (konglomeratdirektivet) artikkel 28 nr. 1. Bestemmelsen omfatter alle typer foretak med slikt eierskap mv. som nevnt, enten de er finansinstitusjoner, verdipapirforetak eller andre typer foretak. Bestemmelsen svarer til direktiv 2002/87/EF (konglomeratdirektivet) artikkel 2 nr. 11 og direktiv 98/78/EF (forsikringsgruppedirektivet) artikkel 1 bokstav f, slik den lyder etter endringen som følge av konglomeratdirektivet artikkel 28 nr. 1. Bestemmelsen svarer til direktiv 83/349/EØF (syvende selskapsrettsdirektiv) artikkel 12 nr. 1, og er en oppfølging av konglomeratdirektivet artikkel 2 nr. 12 og 28 nr. 1. Forslaget til § 2a-3 første ledd nytt annet punktum innfører egnethetskontroll for styremedlemmer, administrerende direktør eller annen person som faktisk leder et holdingselskaps virksomhet. Bestemmelsen gjennomfører konglomeratdirektivet artikkel 13 og det konsoliderte bankdirektivet ny artikkel 54 bokstav a og forsikringsgruppedirektivet ny artikkel 10 bokstav b. Bestemmelsen introduserer videre egnethetskontroll som et vilkår for konsesjon til etablering av holdingselskap. Det vises til at holdingselskap etter § 2a-2 bokstav d regnes som finansinstitusjon. Tilsvarende egnethetskontrollbestemmelse fremgår for øvrig også av forretningsbankloven § 8a annet ledd, sparebankloven § 3 tredje ledd, forsikringsvirksomhetsloven § 2-1 annet ledd og finansieringsvirksomhetsloven § 3-3 tredje ledd. Det legges til grunn at så vel holdingselskaper som blandede holdingselskaper omfattes av sjette ledd. Virkeområde for bestemmelsen blir alle holdingselskaper, ikke bare holdingselskaper i finansielle konglomerater og forsikringsgrupper. Nåværende sjette ledd blir nytt syvende ledd. Det vises til nærmere omtale i kapittel 2.5. § 2a-8 gjelder transaksjoner mellom foretak i et finanskonsern. Det foreslås at kravet om at transaksjoner skal være i samsvar med vanlig forretningsmessige vilkår og prinsipper utvides til å gjelde også tilknyttede og deltakende selskaper som beskrevet i forslaget til § 2a-2 bokstav g og f. Virkeområdet til første ledd vil etter dette omfatte mer enn rene konsernforbindelser. Forslaget til endring av overskriften gjenspeiler dette. Det vises til nærmere omtale i kapittel 2.4. Endringsforslaget innebærer en utvidelse av virkeområdet til bestemmelsen om at konserninterne transaksjoner skal være i samsvar med vanlig forretningsmessige vilkår og prinsipper. Forslaget er en oppfølging av Kredittilsynets og en nordisk arbeidsgruppes anbefalinger. Plikten skal etter forslaget også gjelde tilknyttede og deltakende selskaper som beskrevet i forslaget til § 2a-2 bokstav g og f. Med engasjementer siktes det til andre eksponeringer enn transaksjoner, eksempelvis utlån mv. Det legges opp til at det kan fastsettes en tilsvarende rapporteringsplikt i medhold av kredittilsynsloven § 4 nr. 3 i samsvar med våre EØS-forpliktelser som svarer til direktiv 2002/87/EF (konglomeratdirektivet) artikkel 8 og direktiv 98/78/EF (forsikringsgruppedirektivet) artikkel 8. Se nærmere omtale av dette i kapittel 3. Kredittilsynets kompetanse til å gi pålegg om å endre transaksjoner som ikke er i samsvar med § 2a-8 første ledd skal fremdeles kun gjelde i forhold til konserninterne transaksjoner. Bestemmelsen må ses i sammenheng med Kredittilsynets kompetanse i medhold av kredittilsynsloven § 1 annet ledd. § 2a-8 annet, tredje, fjerde og femte ledd skal etter dette fremdeles kun gjelde finanskonsern. Endringsforslaget innebærer at virkeområdet for konsolideringsplikten utvides til å gjelde alle foretak en finansinstitusjon har en kapitalinteresse i, eller har felles ledelse med, uavhengig av om de er under tilsyn eller ikke. Endringsforslaget er en oppfølging av direktiv 2002/87/EF (konglomeratdirektivet) artikkel 6 og direktiv 98/78/EF (forsikringsgruppedirektivet) artikkel 9 og 10. Det vises til at direktivenes virkeområde for så vidt gjelder konsolideringsplikten ikke er begrenset til eierskap i eiendoms- og gårdsselskap mv. Det vises også til at konsolideringsplikten etter direktivene også må omfatte annen form for tilknytning enn eierskap på 20 prosent. Forslaget til § 2a-9 er en oppføling av denne direktivforpliktelsen. Endelig viderefører forslaget gjeldende konsolideringsplikt uavhengig av om foretakene med slik tilknytning som nevnt inngår i en forsikringsgruppe eller et finansielt konglomerat som definert i de nevnte direktivene. Departementet foreslår å oppheve bestemmelsen i nåværende annet ledd om at konsolideringskravet også omfatter finansinstitusjon som er morselskap i delkonsern, samt for samarbeidende gjensidige forsikringsselskaper og tilsvarende grupperinger som ikke er hierarkisk oppbygget på eiersiden. Departementet legger til grunn at et slikt krav fremgår av forslaget til første ledd for morselskap i delkonsern og etter forslaget også for samarbeidende gjensidige forsikringsselskaper m.v. Departementet foreslår en adgang for Kredittilsynet til å gjøre unntak fra konsolideringskravet for finansinstitusjon som inngår i et konsern der morselskapet skal foreta konsolidering. Adgangen omfatter også tilfeller der morselskapet er hjemmehørende i utlandet og er i samsvar med konglomeratdirektivet artikkel 5 nr. 2 annet ledd. Endringsforslaget innebærer at Kredittilsynet gis en kompetanse til ved forskrift eller enkeltvedtak å unnta foretak som nevnt i første ledd fra konsolideringsplikten og fra andre soliditets- og sikkerhetskrav enn kapitaldekningskrav. Unntak kan tenkes der en enhet befinner seg utenfor EØS-området der det er rettslige hindringer for overføring av de nødvendige opplysninger, dersom enheten er av ubetydelig økonomisk interesse eller dersom konsolidering vil virke uhensiktsmessig eller villedende. Unntaksbestemmelsen gjennomfører konglomeratdirektivet artikkel 6 nr. 5. Tredje ledd lovfester at konsernregnskapet skal baseres på prinsippet om full konsolidering ved konsolidering av datterselskaper. Forslaget svarer til Kredittilsynets utkast som ble sendt på høring. Full konsolidering av datterselskaper følger av våre EØS-forpliktelser som svarer til direktiv 2000/12/EF artikkel 54 (det konsoliderte bankdirektivet). Det følger videre av direktiv 1998/78/EF (forsikringsgruppedirektivet) vedlegg I nr. 1 bokstav B at et solvensunderskudd i et datterselskap som inngår i en forsikringsgruppe også skal konsolideres på gruppenivå. Disse bestemmelsene gjelder også for finansielle konglomerater. Det fremgår av konglomeratdirektivet artikkel 6 nr. 4. I samsvar med gjeldende unntakspraksis skal det fremdeles være mulig for Kredittilsynet i det enkelte tilfelle å beslutte at prinsippet om forholdsmessig konsolidering likevel skal benyttes ved konsolidering av datterselskaper. Når det gjelder konsolidering av annet enn datterselskaper, skal prinsippet om forholdsmessig konsolidering fremdeles legges til grunn. Sjette ledd nytt annet punktum fastsetter at Kredittilsynet kan beslutte at soliditetskrav i selskaper omfattet av reglene i første og annet ledd skal beregnes etter en annen metode. Bestemmelsen gjennomfører konglomeratdirektivet vedlegg I tredje avsnitt. Dette legger til rette for at finansinstitusjoner som inngår i et konsern med utenlandsk morselskap, kan pålegges konsolidering etter de prinsipper morselskapet benytter. Det vises her til at konglomeratdirektivet tillater konsolidering etter fire ulike metoder som også kan kombineres, jf direktivet artikkel 6 nr. 4 og vedlegg I. En nordisk arbeidsgruppe der Kredittilsynet har deltatt, har videre anbefalt en slik mulighet med særlig tanke på de nordiske finanskonsernene. Det foreslås videre presisert at Kredittilsynets kompetanse i første punktum må utøves gjennom fastsettelse av forskrift. 6.6 Lov 6. desember 1996 nr. 75 om sikringsordninger for banker og offentlig administrasjon mv. Til § 2A-1 Formål og virkeområde. I første ledd angis garantiordningens formål. Formålet er å bidra til å sikre at forsikringskrav til sikrede og skadet tredjemann etter avtale om direkte skadeforsikring tegnet av selskap eller filial, som er medlem av garantiordningen, blir dekket. innebærer at gjenforsikring (reassuranse) faller utenfor dekningsområdet. Avgjørende for om det er «direkte» skadeforsikring i denne forbindelse er om forsikringsyter har påtatt seg å dekke en risiko og er erstatningspliktig direkte overfor den enkelte forsikringskunde. Ved gjenforsikring har forsikringstaker eller sikrede ikke noen direkte avtale med eller krav mot reassurandører, og slike forsikringer faller derfor utenfor dekningsområdet. Koassuranse innebærer på den annen side «direkte forsikring» i lovens forstand så langt selskapene har kontrakt direkte med forsikringstaker. Koassuranse som nevnt omfattes derfor av garantiordningen. Angivelsen av hvem ordningen har til hensikt å sikre (sikrede og skadet tredjemann) tilsvarer begrepsbruken i tredje skadeforsikringsdirektiv( 92/49/EØF) artikkel 45. I henhold til forsikringsvirksomhetsloven § 1-2 kan ikke skadeforsikringsselskaper drive kredittforsikring, se forskrift av 21. nov 1989 nr. 1166 om hvilke forsikringer som skal regnes som kredittforsikringer. Kredittforsikring må drives i egne forsikringsselskaper. Kravet om at kredittforsikring skal drives i egne selskaper gjelder ikke for de utenlandske EØS-selskapene, jf forsikringsvirksomhetsloven § 12-4 tredje ledd, tredje punktum. For filial i Norge av et utenlandsk forsikringsselskap som tilbyr både skadeforsikring og kredittforsikring i samme selskap, vil det bare være skadeforsikringsdelen som faller inn under garantiordningens dekningsområde. Andre ledd avgrenser garantiordningens virkeområde i forhold til forsikret risiko i utlandet. Ytterligere begrensninger kan fastsettes i forskrift etter tredje ledd, jf omtale nedenfor. Gjeldende regelverk er blitt tolket slik at ordningen dekker all direkte forsikring tegnet i norske selskaper med konsesjon i Norge uansett hvor risikoen eller forsikringstaker befinner seg. Dette har gitt et svært vidt dekningsomfang, og det foreslås derfor å innføre en avgrensning av garantiordningens dekningsomfang basert på hvor risikoen består. Andre ledd, første punktum bestemmer på denne bakgrunn at garantiordningen ikke dekker forsikringskrav som gjelder en forsikret risiko som ikke består her i riket. Det overlates til forskrift å fastsette de nærmere kriterier for hvilken risiko som skal anses å bestå her i riket, jf andre punktum. Departementet ser det som hensiktsmessig at forskriften utarbeides med utgangspunkt i de vurderinger som fremkommer i Kredittilsynets høringsnotat fra 1999. Etter tredje ledd kan departementet i forskrift fastsette nærmere regler om garantiordningen, herunder regler som avgrenser garantiordningens virkeområde. Det presiseres i hjemmelen at departementet kan fastsette nærmere regler om hvilke direkte forsikringsavtaler som faller inn under garantiordningens dekningsområde, hvilke personer garantiordningen gjelder for, grense for maksimalt utbetalt beløp som dekkes per skadetilfelle, og om dekningsgraden for krav mot garantiordningen. Departementet har lagt til grunn at garantiordningen bør være en sikkerhet for privatpersoner og næringsdrivende som ikke kan forutsettes selv å ha, eller være i stand til å skaffe seg, den kompetanse som er nødvendig for å vurdere et forsikringsselskaps soliditet. Det er den samme tanken som ligger til grunn for begrensningen i innskuddsgarantiordningen for banker, jf NOU 1995:25. Det vises til nærmere omtale under kapittel 4.6. Justisdepartementet konkluderer i brev av 14. mai 1993 med at styret i skadeforsikringsselskapenes garantiordning er å anse som et forvaltningsorgan i relasjon til forvaltningsloven. Finansdepartementet legger derfor dette til grunn. Dette innebærer at forvaltningsloven kommer til anvendelse på garantiordningens virksomhet. Eksempelvis vil styrets vedtak om innkalling eller utbetaling kunne påklages etter forvaltningslovens kapittel VI. Etter fjerde ledd gis kongen hjemmel til i forskrift å fastsette nærmere regler om anvendelsen av forvaltningsloven og offentlighetsloven for garantiordningen. Det presiseres i lovteksten at slike regler kan utfylle, supplere eller avvike fra regler gitt i eller i medhold av forvaltningsloven og offentlighetsloven. Første ledd første punktum fastslår at garantiordningen er et eget rettssubjekt. Ingen av medlemmene har eiendomsrett til noen del av garantiordningens midler, jf andre punktum. Etter tredje punktum skal garantiordningen ha vedtekter som er godkjent av departementet. Regelen innebærer at også endringer av vedtektene skal godkjennes av departementet. I tillegg til vedtektsbestemmelser om styrende organer m.m., bør vedtektene bl.a inneholde regler om forvaltningen av de midler som garantiordningen disponerer. Garantiordning skal ledes av et styre oppnevnt av kongen, jf andre ledd andre punktum. Kongen utpeker styrets leder. Etter andre ledd første punktum skal styret bestå av fem medlemmer med personlige varamedlemmer. Det foreslås at det fastsettes i tredje punktum at oppnevningsperioden er fire år. Dette er i samsvar med den oppnevningsperiode som vanligvis gjelder i statlige styrer og råd. Kredittilsynet kan av eget tiltak også kalle sammen styret, jf fjerde ledd, første punktum. Departementet kan etter annet punktum gi nærmere regler i forskrift om Kredittilsynets adgang og plikt til å kalle sammen styret. Filialer av forsikringsselskaper med hovedsete utenfor EØS-området må også ha konsesjon, og vil dermed være medlemmer av garantiordningen i henhold til første ledd. Filialer av forsikringsselskaper med hovedsete i en annen EØS-stat skal være omfattet av garantiordningen selv om disse i henhold til forsikringsvirksomhetsloven § 2-4 ikke trenger konsesjon. Det er i bestemmelsen andre ledd tatt inn en uttrykkelig bestemmelse som presiserer at disse skal være medlemmer. Nærmere regler om medlemskap for forsikringsselskap med hovedsete i annen EØS-stat kan fastsettes i forskrift 22. september 1995 nr. 827 om forsikringstjenesteytelser og etablering av filial av forsikringsselskap med hovedsete i annen stat i Det europeiske økonomiske samarbeidsområde m.m. (filialforskriften). Forsikringsselskaper som driver grenseoverskridende virksomhet i Norge skal ikke være medlem av garantiordningen. Det er videre kun forsikringsselskaper som driver «direkte skadeforsikring» som skal omfattes av den obligatoriske garantiordningen. Selv om et forsikringsselskap eller en filial er medlem av den norske garantiordningen, vil ikke alle krav mot selskapet være omfattet av ordningens dekningsområde, jf § 2A-1 tredje ledd. For krav som er omfattet av dekningsområdet, er det et vilkår at risikoen består her i riket, jf 2A-1 andre ledd. Det vil også kunne tenkes at krav mot medlemmer som faller inn under garantiordningens dekningsområde ikke vil bli dekket fullt ut, jf § 2A-1 tredje ledd. Heller ikke for filialene vil det være slik at alle krav vil være omfattet. Dette betyr eksempelvis at for en filial som tilbyr både skadeforsikring og kredittforsikring, vil det bare være krav etter avtale om direkte skadeforsikring som dekkes av garantiordningen, jf omtale til § 2A-1 første ledd. Uansett vil det også for disse filialene være slik at garantiordningen ikke dekker krav hvis den forsikrede risiko består i utlandet, jf utkastet § 2A-1 andre ledd, og adgangen til å beslutte delvis dekning vil være den samme som for selskaper med konsesjon i Norge. Første ledd angir det enkelte medlems maksimale ansvar overfor garantiordningen. Ansvaret skal til enhver tid være 1,5 prosent av summen av medlemmenes opptjente bruttopremie de siste tre regnskapsår ved direkte skadeforsikring som omfattes av garantiordningen. Det følger av lovteksten at det er de siste tre år forut for innkallingsåret som danner utgangspunktet for beregning av bidragsplikten. I lovbestemmelsen angis det videre at det skal være en tilknytning mellom beregningsgrunnlaget og dekningsområdet. Nærmere regler om beregningsgrunnlaget foreslås inntatt i forskrift fastsatt av Kredittilsynet, herunder om premie knyttet til risiko i utlandet. Etter andre ledd skal det enkelte medlem foreta årlige avsetninger til dekning av ansvaret, og Kredittilsynet skal fastsette nærmere regler om slik avsetning. Dette er i overensstemmelse med gjeldende bestemmelser i forsikringsvirksomhetsloven § 9-1 tredje ledd. Det enkelte selskaps innbetalingsplikt er ikke begrenset til det beløp som faktisk er avsatt. Etter dagens system skal omkostningene som er forbundet med garantiordningen utlignes særskilt etter de regler som gjelder for utligning av Kredittilsynets utgifter knyttet til tilsynet med forsikringsbransjen, jf forsikringsvirksomhetsloven § 9-2 tredje ledd. Beløpene kommer i tillegg til selskapenes bidrag etter forsikringsvirksomhetsloven § 9-1 annet ledd. I tilfeller der det ikke er behov for å foreta en innkalling til annet formål enn å dekke ordningens administrasjonsomkostninger vil imidlertid en innkalling etter departementets vurdering være ressurskrevende i forhold til de antatt beskjedne beløp det er snakk om. Departementet foreslår derfor i bestemmelsens andre ledd at Kredittilsynet i slike tilfeller skal kunne bestemme at kostnadene knyttet til driften av garantiordningen skal dekkes av Kredittilsynet og utlignes på skadeforsikringsselskapene etter samme fordeling som gjelder for tilsynets kostnader for øvrig, jf kredittilsynsloven § 9. Etter første ledd første punktum skal styret avgjøre hvordan garantiordningens midler skal nyttes. Garantiordningens midler skal nyttes på en slik måte at man hindrer eller reduserer tap for sikrede eller skadet tredjemann etter forsikringsavtaler som omfattes av ordningen, jf også § 2A-1 første ledd. Det vises til drøftelsen i kapittel 4.5 om fjerning av adgangen til å yte soliditetsstøtte og støtte til overføring av forsikringsportefølje til et annet selskap. De som vil kunne ha krav i henhold til en direkte forsikringsavtale vil være, sikrede, herunder forsikringstaker, eller skadet tredjemann. Det er imidlertid styret i garantiordningen som avgjør om utbetaling fra garantiordningen skal skje, jf første ledd. Hvis det er en fare for at garantiordningen ikke fullt ut vil kunne oppfylle sitt formål, må det være en adgang til å avkorte dekningen. I tilfeller hvor garantiordningen har presset likviditet og har behov for å foreta utbetalingene over noe tid kan det dessuten være behov for først å sikre dekning av deler av krav. Dette vil være prosedyreregler for utbetaling, og vil ikke si noe om den endelige dekningen. Nærmere regler om rentekrav bør blant annet omfatte rentens størrelse og fra hvilket tidspunkt renten skal begynne å løpe. I tredje ledd er det fastslått at i den utstrekning garantiordningen dekker krav, trer den inn i de sikredes krav mot selskapet på den prioriteten kravene har i henhold til banksikringsloven § 4-11 annet ledd. I henhold til andre punktum avgjør styret disponeringen av de midler som kommer inn ved at forsikringsselskapet innfrir krav som allerede er blitt dekket av sikringsordningen. Styret kan enten betale tilbake hele eller deler av midlene til medlemmene eller velge å holde midlene i beredskap. Det vanlige vil være at midlene utbetales fra ordningen. Det må likevel foretas en konkret vurdering i det enkelte tilfelle hvor det blant annet tas hensyn til omfanget av ordningens likvide midler, behovet for å styrke ordningen pågrunn av forventede utbetalinger i den nærmeste fremtid, samt hva som vil medføre minst kostnader for medlemmene. Det foreslås at departementet gis hjemmel til å fastsette nærmere regler om garantiordningens plikt til å legge frem rapport om virksomheten, regnskap og revisjon i forskrift. Departementet foreslår hjemmel til å opprette garantiordninger for kredittforsikringsselskaper, livsforsikringsselskaper og pensjonskasser. Det antas ikke å være behov for å lovfeste at det skal være en garantiordning for kredittforsikringsselskaper. Departementet foreslår å videreføre dagens bestemmelse i forsikringsvirksomhetsloven § 9-4 om at Kongen har hjemmel til å bestemme at det skal etableres en garantiordning for kredittforsikringsselskaper. Det finnes ingen tilsvarende garantiordning for livsforsikringsselskaper i dag, men etter forsikringsvirksomhetsloven § 9-4 kan Kongen gi regler om en slik ordning. Departementet foreslår på tilsvarende måte at denne adgangen opprettholdes. Hjemmelen til å kunne fastsette en garantiordning for pensjonskasser er ny. Denne hjemmelen er parallell med hjemmelen for livsforsikringsselskaper, som begge operer innenfor kollektiv livsforsikring. 6.7 Lov 19. juni 1997 nr. 79 om verdipapirhandel (verdipapirhandelloven) Endringsforslaget svarer til tilsvarende endring i finansieringsvirksomhetsloven § 2a-9 første ledd og gjennomfører direktiv 2002/87/EF (konglomeratdirektivet) artikkel 6. Verdipapirforetak er omfattet av EØS-forpliktelsene som svarer til artikkel 6 nr. 2 jf artikkel 2 nr. 4. 6.8 Ikrafttredelse mv. Departementet legger opp til at lovforslagene som gjelder finansgrupper (se kapittel 2) settes i kraft raskt av hensyn til oppfyllelsen av EØS-forpliktelser etter konglomeratdirektivet og forsikringsgruppedirektivet. Departementet legger opp til at også lovforslagene som gjelder obligasjoner med pant i utlånsportefølje (se kapittel 3) settes i kraft raskt slik at et fullstendig lovgrunnlag for nødvendige forskrifter kommer på plass og for å legge til rette for at de kredittforetakene som planlegger utstedelse av slike obligasjoner kan komme i gang med virksomheten. Departementet legger opp til at lovforslagene som gjelder skadeforsikringsselskapenes garantiordning mv. (se kapittel 4 og lovforslaget del VI) settes i kraft samtidig med at nødvendige forskrifter kan fastsettes. At Deres Majestet godkjenner og skriver under et fremlagt forslag til proposisjon til Stortinget om lov om endringer i lov 10. juni 1988 nr. 40 om finansieringsvirksomhet og finansinstitusjoner (finansieringsvirksomhetsloven), lov 6. desember 1996 nr. 75 om sikringsordninger for banker og offentlig administrasjon mv. av finansinstitusjoner og i enkelte andre lover (finansgrupper, obligasjoner med pant i utlånsportefølje og skadeforsikringsselskapenes garantiordning). Stortinget blir bedt om å gjøre vedtak til lov om endringer i lov 10. juni 1988 nr. 40 om finansieringsvirksomhet og finansinstitusjoner (finansieringsvirksomhetsloven), lov 6. desember 1996 nr. 75 om sikringsordninger for banker og offentlig administrasjon mv. av finansinstitusjoner og i enkelte andre lover (finansgrupper, obligasjoner med pant i utlånsportefølje og skadeforsikringsselskapenes garantiordning) i samsvar med et vedlagt forslag. Ny § 4b skal lyde: - tilknyttet foretak av (jf finansieringsvirksomhetsloven § 2a-2 bokstav f) - deltakende foretak i (jf finansieringsvirksomhetsloven § 2a-2 bokstav g) en institusjon som nevnt i § 1 første ledd nr. 1-6 eller nr. 14 eller med en tilsvarende utenlandsk institusjon, å gi de opplysninger som tilsynet krever og som er nødvendige for å føre tilsyn med slike institusjoner. Kredittilsynet kan bare rette et slikt pålegg mot foretak som ikke er underlagt tilsyn, dersom Kredittilsynet har bedt institusjonen under tilsyn om å få opplysningene, og disse ikke er utlevert. Taushetsplikten etter denne bestemmelse og forvaltningslovens bestemmelser gjelder ikke overfor Norges Bank, andre EØS-staters sentralbanker eller tilsynsmyndigheter som fører tilsyn som nevnt i § 1 første ledd nr. 1-6 eller nr. 14, eller tilsyn med forvaltningsselskap for verdipapirfond. § 6-4 første ledd tredje punktum skal lyde: Panteretten utgjør fem prosent av formuesgodets beregnede verdi eller av det et salg av formuesgodet innbringer, men maksimalt 700 ganger rettsgebyret i hvert realregistrerte panteobjekt, eller i hver utlånsportefølje som nevnt i finansieringsvirksomhetsloven kapittel 2 avsnitt IV. § 6-4 nytt niende ledd skal lyde: (9) Konkursboet har ikke lovbestemt pant etter første ledd i formuesgoder som inngår i en finansiell sikkerhetsstillelse etter lov 26. mars 2004 nr. 17 om finansiell sikkerhetsstillelse. I lov 24. mai 1985 nr. 28 om Norges Bank og pengevesenet mv. (sentralbankloven) skal § 12 annet ledd første punktum lyde: Taushetsplikt etter foregående ledd gjelder ikke overfor Kredittilsynet eller overfor andre EØS-staters sentralbanker. I lov 10. juni 1988 nr. 39 om lov om forsikringsvirksomhet gjøres følgende endringer: Kapittel 9 Garantiordninger oppheves. I lov 10. juni 1988 nr. 40 om finansieringsvirksomhet og finansinstitusjoner (finansieringsvirksomhetsloven) gjøres følgende endringer: § 2-25 tredje ledd bokstav c og d skal lyde: d) lån til, eller lån garantert av, stat, kommune eller tilsvarende offentlig sektor i andre stater etter regler fastsatt av Kongen (offentlige lån) Nåværende bokstav d blir bokstav e. Ihendehaverobligasjonene skal angi at obligasjonslånet er sikret og om sikkerheten er knyttet til bolighypoteklån, eiendomshypoteklån, lån sikret ved pant i andre realregistrerte formuesgoder eller offentlige lån. § 2-26 første ledd bokstav a skal lyde: § 2-28 første ledd første, annet og tredje punktum skal lyde: Obligasjonseierne skal ha porteføljepant med første prioritet. Derivatmotpartene kan gis porteføljepant med første prioritet. Kongen kan i forskrift fastsette nærmere regler, herunder om det innbyrdes forholdet mellom panthaverne. Nåværende annet til fjerde punktum blir fjerde til sjette punktum. § 2-28 annet ledd ny bokstav c skal lyde: c) lån sikret ved pant i andre realregistrerte formuesgoder skal ikke overstige 60 prosent av pantets verdi. Kongen kan i forskrift stille strengere krav. Kongen kan ved forskrift fastsette regler om rettidig betaling til panthaverne av de midler porteføljen utbringer etter at foretaket er tatt under konkursbehandling eller satt under offentlig administrasjon, eller gjeldsforhandling etter konkursloven er åpnet i foretakets bo, herunder regler som begrenser panthavernes adgang til heving og motregning. Kongen kan ved forskrift også fastsette regler som begrenser konkursboets, gjeldsnemndas eller administrasjonsstyrets mulighet til å disponere over utlån og andre eiendeler som inngår i porteføljepantet, når dette kan gjøres uten å svekke de øvrige kreditorers dekningsmulighet. I kapittel 2a skal kapitteloverskriften lyde: § 2a-2 nye bokstaver f, g, h og i skal lyde: § 2a-3 første ledd nytt annet punktum skal lyde: Tillatelse skal nektes hvis morselskapets styremedlemmer, administrerende direktør eller annen person som faktisk leder virksomheten: ikke vil kunne ivareta stillingen eller vervet på en forsvarlig måte. I § 2a-8 skal paragrafoverskriften lyde: § 2a-8. Transaksjoner mellom foretakene i et finanskonsern mv. § 2a-8 første ledd skal lyde: skal være i samsvar med vanlige forretningsmessige vilkår og prinsipper. Kredittilsynet kan gi finansinstitusjoner pålegg om å endre transaksjoner og engasjementer med andre foretak i samme finanskonsern som ikke er i samsvar med bestemmelsen i første punktum. § 2a-9 første ledd skal lyde: En finansinstitusjon skal ved anvendelsen av regler om kapitaldekningskrav og andre soliditets- og sikkerhetskrav, foreta konsolidering etter reglene i paragrafen her når den har en kapitalinteresse i et annet foretak eller er underlagt felles ledelse som et annet foretak. § 2a-9 annet ledd skal lyde: Kredittilsynet kan ved forskrift eller enkeltvedtak gjøre unntak fra første ledd. § 2a-9 tredje ledd skal lyde: Ved konsolidering av datterselskaper skal konsernregnskap basert på prinsippet om full konsolidering legges til grunn. Ved konsolidering av annet enn datterselskaper, skal prinsippet om forholdsmessig konsolidering legges til grunn. Kredittilsynet kan i det enkelte tilfelle beslutte at et datterselskap skal konsolideres etter prinsippet om forholdsmessig konsolidering dersom det kan godtgjøres at de andre aksjonærer og obligasjonseiere er finansinstitusjoner eller verdipapirforetak med tilstrekkelig soliditet, samtidig som ansvarsforholdet mellom aksjonærene og mellom obligasjonseierne er tilstrekkelig fastslått. Kredittilsynet kan gi pålegg om konsolidering også for andeler ned til 10 prosent. Kredittilsynet kan ved forskrift fastsette nærmere regler om gjennomføringen av konsolideringen eller avsetning av kapitaldekningsreserve etter denne paragraf. Kredittilsynet kan ved enkeltvedtak beslutte at kapitaldekningskrav og andre soliditets- og sikkerhetskrav etter denne paragraf skal beregnes på en annen måte enn fastsatt i tredje ledd og i medhold av dette ledd. Lov 6. desember 1996 nr. 75 om sikringsordninger for banker, forsikringsselskapenes garantiordninger og offentlig administrasjon m.v. av finansinstitusjoner. Nytt kapittel 2A skal lyde: Kapittel 2A. Skadeforsikringsselskapenes garantiordning skal bidra til å sikre utbetaling av krav som følger av avtale om direkte skadeforsikring, til sikrede og skadet tredjemann. Garantiordningen dekker ikke krav som gjelder en forsikret risiko som ikke består her i riket. Departementet kan i forskrift gi nærmere regler om når en forsikret risiko anses å bestå her i riket. Departementet kan i forskrift fastsette nærmere regler om garantiordningen, herunder hvilke avtaler om direkte skadeforsikring som faller inn under garantiordningenes dekningsområde, hvilke personer garantiordningen gjelder for, grense for maksimalt beløp som dekkes per skadetilfelle, og dekningsgraden for krav mot garantiordningen. Kongen kan i forskrift gi nærmere regler om anvendelsen av forvaltningsloven og offentlighetsloven for garantiordningen. Slike regler kan utfylle, supplere eller avvike fra regler gitt i eller i medhold av forvaltningsloven og offentlighetsloven. § 2A-2 Styre og vedtekter m.m. Garantiordningen er et eget rettssubjekt. Ingen av medlemmene har eiendomsrett til noen del av garantiordningens midler. Garantiordningen skal ha vedtekter godkjent av departementet. Garantiordningen ledes av et styre bestående av fem medlemmer med personlige varamedlemmer. Kongen oppnevner medlemmene, varamedlemmene og utpeker styrets leder. Oppnevningsperioden er fire år. Gyldig vedtak i styret krever tilslutning fra minst tre stemmer. Kredittilsynet kan kalle sammen styret. Departementet kan i forskrift gi nærmere regler om Kredittilsynets adgang og plikt til å kalle sammen styret. Forsikringsselskap som er gitt tillatelse til å drive direkte skadeforsikring her i riket, skal være medlem av garantiordningen. Når et forsikringsselskap med hovedsete i annen EØS-stat driver direkte skadeforsikring gjennom filial etablert her i riket, skal filialen være medlem av garantiordningen. Departementet kan i forskrift fastsette nærmere regler om medlemskap i ordningen, herunder fastsette unntak fra plikten til å være medlem. Et medlems maksimale ansvar overfor garantiordningen skal hvert år være 1,5 % av summen av medlemmets opptjente bruttopremie de siste tre regnskapsår før innkallingsåret ved direkte skadeforsikring som omfattes av garantiordningen. Kredittilsynet kan fastsette nærmere regler om hvilke premieinntekter som skal inngå i beregningsgrunnlaget. Styret treffer vedtak om innkalling av kapital fra medlemmene for å dekke utbetalinger fra, og omkostninger knyttet til, garantiordningen. Det beløp som innkalles, fordeles forholdsmessig på medlemmene i samsvar med § 2A-4 første ledd. Kredittilsynet kan i de tilfeller det ikke skal foretas utbetaling fra ordningen, bestemme at kostnadene knyttet til driften av garantiordningen skal dekkes av Kredittilsynet og utlignes på skadeforsikringsselskapene i samsvar med Kredittilsynsloven § 9. Departementet kan i forskrift fastsette utfyllende regler om utbetaling under garantiordningen, herunder om reduksjon av dekningsbeløp, delutbetaling, adgang til å sette vilkår for utbetalingen og om dekning av rentekrav. Garantiordningen trer inn i de sikredes krav mot selskapet med samme prioritet i den utstrekning kravene dekkes gjennom garantiordningen. Styret bestemmer om midler som kommer inn ved at krav blir innfridd skal betales tilbake til medlemmene eller tillegges den innbetalte kapital. Departementet kan bestemme at det skal etableres garantiordninger for kredittforsikringsselskaper, livsforsikringsselskaper og pensjonskasser, og fastsette regler for ordningene. § 8-12 annet ledd skal lyde: 2. er underlagt felles ledelse som et annet foretak som nevnt i finansieringsvirksomhetsloven § 2a-2 bokstav i, med annet foretak skal kravene i § 8-10 anvendes på konsolidert grunnlag. Kredittilsynet kan ved enkeltvedtak eller i forskrift gjøre unntak fra første punktum. Loven gjelder fra den tid Kongen bestemmer. Kongen kan sette i kraft de ulike bestemmelsene til forskjellig tid. Kongen kan gi overgangsregler. Ot.prp.nr.57 (2004-2005)
lovdata_cd_48854	lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005	2,021	no	0.89	Ethvert fartøy som skal holde av veien for et annet fartøy skal såvidt mulig i god tid utføre en markert manøver for å holde godt klar. Regel 17.
lovdata_cd_52156	lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005	2,021	no	0.624	Følgende regler skal også gjelde for kjøretøy som omfattes av forskrift 25. januar 1990 nr. 92 om krav til kjøretøy: 1. §25-3. Dog skal grenseverdien etter nr. 1 a) være 4,5 for biler registrert før 1. oktober 1986. Bestemmelsene i nr. 1 a) gjelder ikke for biler registrert før 1. januar 1974. Bestemmelsen i nr. 1 c) gjelder ikke for biler registrert før 1. januar 1980. 2. §26-5 nr. 2.14 annet ledd om forbud mot reservedelsbremsebelegg med asbest. 3. §25-2. 4. §7-1 og §7-2. 5. §39-8 og §39-9. 6. Alle steder i forskriften der «biltilsynet» eller «vegkontoret» er nevnt skal leses som om det står «regionvegkontoret». 7. §16-4 nr. 5 og §18-1 nr. 6.
lovdata_cd_45558	lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005	2,021	no	0.938	Melding 1997 nr. 3 til innkrl.
lovdata_cd_6069	lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005	2,021	no	0.588	Samtidig oppheves kgl.res. av 8. desember 1922 om fredning av sibirstjerne Aster sibiricus og en løvetannvariant Taraxacum crocodes på eiendommene Sakrisvoll og Tamnes i Røros kommune.
lovdata_cd_8078	lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005	2,021	no	0.938	Oppdal kommunestyres vedtak 9. september 1981 om våpen og flagg for Oppdal kommune ble godkjent ved kgl.res. 19. februar 1982. Definisjonene blir endret til: Oppdal kommunes våpen blir: I blått tre motstøtende sølv spisser i form av et gaffelkors. Oppdal kommunes flagg blir: I blått tre motstøtende hvite spisser i form av et gaffelkors. 1983 Forskrift til delingslova, Askvoll m.fl. Gjelder for: Askvoll, Bremanger, Fjaler, Førde, Gaular og Naustdal kommunar, Sogn og Fjordane.
lovdata_cd_48448	lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005	2,021	no	0.865	Forskrift (Nr. 36) om redusert merverdiavgiftssats for transport av kjøretøy på ferge eller annet fartøy på innenlands veisamband. Fastsatt av Skattedirektoratet 18. august 1970 med hjemmel i Stortingets vedtak om merverdiavgift §4. Endret 6 juni 2001 nr. 582 (tittel), 18 feb 2004 nr. 412 (bl.a tittel og hjemmel). §1. Forskriften gjelder transport av kjøretøy på ferge eller annet fartøy på innenlands veisamband som det etter Stortingets vedtak om merverdiavgift §3 nr. 2 bokstav c skal beregnes redusert merverdiavgiftssats av. 0 Endret ved forskrift 18 feb 2004 nr. 412 (i kraft 1 mars 2004). §2. Med kjøretøy forstås etter denne forskrift kjøretøyer av enhver art som er i bruk som kjøretøyer når de tas om bord og settes i land fra fartøy som nevnt i §1. Tilhengere til kjøretøyer samt trekkdyr som ferges sammen med tilhørende kjøretøy anses også som kjøretøy. - Motorvognchassis som bærer registreringsnummer (eventuelt prøvenummer)
lovdata_cd_23361	lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005	2,021	no	0.841	Forskrift om politivedtekt, Eigersund kommune, Rogaland. Fastsatt av Eigersund kommunestyre 6. september 1999 med hjemmel i lov av 4. august 1995 nr. 53 om politiet §14. Stadfestet av Justis- og politidepartementet 22. november 1999. Plikter som er lagt på eier av hus eller grunn, hviler også på den som fester eller bestyrer hus eller grunn. Den som på eller ut mot offentlig sted vil gjøre bruk av høyttaler for å fremføre sang eller musikk, stelle til oppvisning eller fremvisning må sende melding til politiet. Det samme gjelder den som på eller i nærheten av offentlig sted ønsker å dele ut eller spre opprop, annonser, reklame o.l. 1. å skyte med gevær, annet skytevåpen eller med bue e.l. 2. å brenne av krutt, fyrverkeri eller eksplosive stoffer uten melding til politiet. 3. å kaste stein eller annet som kan være til skade eller ulempe for dem som ferdes der. Markiser, skilt, flaggstenger o.l. skal være anbrakt så høyt at underkanten er minst 2,50 m over bakken. Sprengningsarbeider på eller i umiddelbar nærhet av offentlig sted skal på forhånd meldes til politiet, som kan påby særskilte sikkerhetstiltak. Ved vedlikehold av bygninger m.v. på eller mot offentlig sted, eller når snø og is truer med å falle ned fra hustak mot offentlig sted plikter henholdsvis ansvarshavende for arbeidet og eier å sette opp avvisere som gjør det tydelig at ferdselen er forbundet med fare eller ulempe. Snø og is skal fjernes fra tak. Avsperring, avvisere, stiger o.l. fjernes når arbeidet er utført og fare eller ulempe ikke lenger er til stede. §13. Fortau m.v. Eier av hus eller grunn mot offentlig sted innenfor gamle Eigersund kommune plikter å sørge for renhold av fortau og rennesten i samsvar med lokal sedvane og rengjøring av lys- og luftegraver i umiddelbar tilknytning til eiendommen. Eier av hus eller grunn mot offentlig sted innenfor gamle Eigersund kommune plikter etter snøfall og takras å rydde fortauet utenfor eiendommen for snø og is. Eier av hus eller grunn mot offentlig sted innenfor tidligere Eigersund kommune plikter i samsvar med lokal sedvane å strø fortauet utenfor eiendommen når det er glatt. Kapittel V. Hindre tilgrising m.v. 1a. På steder som er alminnelig beferdet eller bestemt for alminnelig ferdsel, er det forbudt å etterlate papir, tomflasker, sigarettstumper og annet avfall, utenom i oppsatte, egnede søppelkasser. Det er også forbudt å knuse flasker. 1b. På slike steder er det også forbudt å late vannet. 2. Den som driver gatesalg, uteservering, kiosk eller annen lignende serveringsvirksomhet eller arrangerer idrettsstevne, friluftsmøte e.l. på eller ut mot sted som er alminnelig beferdet eller bestemt for alminnelig ferdsel, skal sørge for at området ikke skjemmes eller tilgrises. Den ansvarlige plikter å sørge for et tilstrekkelig antall søppelkasser og at hele området holdes ryddig. Opprydding skal skje straks etter stengetid eller etter at arrangementet er avsluttet. 3. Tegning med maling, tusj, sprayprodukter e.l. er forbudt på enhver overflate på eller mot og i umiddelbar nærhet av offentlig sted, herunder på eller ved bygning, gate, vei, park, anlegg, innretninger og transportmidler. Dette gjelder dog ikke kunngjøringer, plakater o.l. på tavler eller lignende innretninger som er godkjent av kommunen til slikt bruk, eller oppslag på eiendom om forhold som bare vedkommer eiendommen eller næringsvirksomheten til den som bor der. Det er forbudt å rive, skade eller skjemme oppslag som lovlig er satt opp. Oppslag skal fjernes når de er foreldet. §19. Husdyr m.m. §21. Båndtvang m.m. §22. Salg, avliving o.a. Politiet kan ta i forvaring hund som går løs i strid med bestemmelsene i §20 §21. Unnlater eier eller besitter av hunden å hente hunden innen en uke etter at han eller hun er varslet personlig eller ved kunngjøring i pressen, kan politiet la hunden selges eller avlives. §24. Meldeplikt for allment tilgjengelige arrangement utenfor offentlig sted m.m. Denne vedtekt trer i kraft 1 måned etter at den er stadfestet av Justis- og politidepartementet. Fra samme tid oppheves forskrift av 1. mars 1966 nr. 4542 om politivedtekt, Eigersund kommune, Rogaland. Gjelder for: Hasvik kommune, Finnmark.
lovdata_cd_59306	lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005	2,021	no	0.859	Forskrift om takseringsregler til bruk ved beskatning ved trekk i lønn mv. (lønnstrekkordningen) av personer som skattlegges på Svalbard i inntektsåret 2005 etter lov 29. november 1996 nr. 68 om skatt til Svalbard. Fastsatt av Skattedirektoratet 20. desember 2004 med hjemmel i lov 13. juni 1980 nr. 24 om ligningsforvaltning (ligningsloven) §7-1 og delegeringsvedtak 22. januar 1982 nr. 1998. over 125 kvm kr 3630Fri bil per måned kr 900 Fri telefon Fast avgift + bruk av telefon for inntil kr 300 per kvartal er skattefritt. Dekning utover dette er skattepliktig. Ved beregning av overskudd på godtgjørelser til dekning av utgifter ved reiser/opphold utenfor hjemmet, både med og uten overnatting, innenlands og utenlands, skal det legges til grunn de samme regler og samme satser som gjelder for utbetaling av trekkfrie utgiftsgodtgjørelser på fastlandet for 2005. Ved beregning av overskudd på fast godtgjørelse for bruk av egen bil i yrket, skal 1/3 av godtgjørelsen, maksimalt kr 700 per måned, anses for medgått til dekning av utgifter. Den øvrige delen er skattepliktig. Ved beregning av overskudd på arbeidsgivers dekning av utgifter til bruk av egen bil og egen snøscooter i yrket, skal det legges til grunn de samme regler og satser som gjelder for utbetaling av trekkfrie utgiftsgodtgjørelser på fastlandet for 2005. 2004 Forskrift om produksjon m.m.
lovdata_cd_29089	lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005	2,021	no	0.841	For rene driftsbygninger uten ildsted er det tilstrekkelig at plasseringen forelegges bygningsrådet, Bygningssjefen skal påse at gitte bestemmelser i lov og forskrifter blir overholdt. Ved innredning av ildsted skal en av brannvesenets tjenestemenn påse at brannloven følges. For driftsbygninger for jord- og skogbruk skal gjelde foruten reglene i bygningslovens kapitler III og IV også §65. (I 1966 s 1601)
lovdata_cd_3776	lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005	2,021	no	0.413	a. Å bevare et minerogent (jordvannspåvirket) feltmyrkompleks av fattigmyrtype med partier med bakkemyr. b. Å bevare et myrområde med et egenartet fugleliv.
lovdata_cd_19777	lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005	2,021	no	0.818	Forskrift om at los skal nyttes i Grenlandsområdet, Telemark. Fastsatt ved kgl.res. av 15. juli 1994 med hjemmel i lov av 16. juni 1989 nr. 59 om lostjenesten §13 første ledd nr. 1. Fremmet av Fiskeridepartementet. §1. Statslos skal nyttes av fartøyer over 200 BT som trafikkerer farvannet nordenfor en linje gjennom nordpynt Mølen - nordpynt Såsteinen. Videre sønnenfor en rett linje fra Herreelva i Bamble til sørenden av Vestre kai på Porsgrunn Fabrikker. §2. Med fartøy i denne forskrift menes som i lov om losvesenet av 9. april 1948 nr. 2 §1, også lekter, lastepram, pontong, boreplattform og liknende flyttbare innretninger, flytedokk og mudderapparat. §3. Kystverkets 1. distrikt eller den det bemyndiger kan dispensere fra bestemmelsene i §1 for fartøy under 1.500 BT som ikke fører farlig last, når skipets fører eller overstyrmann kan godtgjøre at han ved jevnlige anløp av havner i området har ervervet seg omfattende farvannskjennskap og er kjent med de regler og bestemmelser som til enhver tid gjelder for seilas og navigering i farvannet. Dessuten kan dispensasjon også gis for fartøyer under 4.000 BT som ikke fører farlig last, og ikke laster som omfattes av reglene i den internasjonale konvensjon om hindring av forurensning fra skip MARPOL 73/78, når skipets fører eller overstyrmann kan godtgjøre at han ved jevnlige anløp av havner i området har ervervet seg omfattende farvannskjennskap og er kjent med de forskrifter og bestemmelser som til enhver tid gjelder for seilas og navigering i farvannet. For overstyrmannen kreves det i så fall at også han fyller vilkårene for å tjenestegjøre som fører av vedkommende fartøy. Det kan også dispenseres på noe strengere vilkår fra bestemmelsen i §1 for fartøyer på 4.000 BT eller større som ikke fører farlig last og ikke last som omfattes av reglene i den internasjonale konvensjon om hindring av forurensning fra skip MARPOL 73/78. Skipsføreren eller overstyrmannen må i så tilfelle også kunne godtgjøre at han i løpet av de siste 24 måneder har seilt i farvannet under veiledning av statslos med vedkommende fartøy eller tilsvarende ved minst 8 anløp av farvannet. Videre må skipsføreren eller overstyrmannen fremstille seg hos losoldermannen i Grenland for eksaminasjon vedrørende farvannskjennskap og aktuelle forskrifter m.v. Kystdirektoratet gir nærmere bestemmelser. Søknad om dispensasjon sendes gjennom rederiet til losoldermannen i Grenland. Meddelt dispensasjon er gyldig inntil 2 år, men kan når som helst trekkes tilbake. Fører og overstyrmann som den 17. juli 1994 har gyldig dispensasjon etter §3 annet ledd i denne forskriften, kan fortsatt nytte denne dispensasjonen så lenge den er gyldig. Ved søknad om ny dispensasjon gjelder de samme regler for behandling og avgjørelse av søknaden som for den dispensasjonen som var gyldig 17. juli 1994. §4. Når dispensasjonen nyttes skal det være en navigatør på broen som i henhold til §3 fyller vilkårene for å navigere i området uten bruk av statslos. §5. Den som forsettlig eller uaktsomt overtrer denne forskrift, straffes etter straffelovens §418, hvis ikke strengere straffebestemmelser kommer til anvendelse. §6. Denne forskrift medfører ingen endringer i reglene om bruk av statslos for fremmed ikke-militære fartøyer over 50 BT, jfr kgl.res. av 9. februar 1968 nr. 2 om bestemmelser om forbudte sjøområder på norsk territorium. §7. Med virkning fra 18. juli 1994 kl 0000 oppheves forskrift av 25. mars 1988 nr. 274 om at los skal nyttes i Grenlandsområdet, Telemark, fastsatt med hjemmel i lov av 9. april 1948 nr. 2 §5, jf kgl.res. av 29. april 1977. Denne forskrift trer i kraft 18. juli 1994 kl. 0000, og gjøres gjeldende for fartøy som etter denne tid trafikkerer det farvann som er beskrevet i denne forskriftens §1. Gjelder for: Meldal kommune, Sør-Trøndelag.
lovdata_cd_61064	lovdata_cd_somb_rundskriv_2005	2,021	no	0.871	Publisert: Somb-1999-91 (1999 s 287) Sammendrag: Vandelskrav ved utstedelse av privatflygersertifikat - skjønnsutøvelsen. En person fikk avslått sin søknad om privatflygersertifikat under henvisning til at han tidligere hadde fått inndratt sitt førerkort for bil i seks måneder. Luftfartsverket og Samferdselsdepartementet viste i denne forbindelse til Luftfartsverkets retningslinjer, der det var lagt til grunn at søkere ikke måtte være bøtelagt i løpet av det siste året regnet fra dommen eller vedtakelsen av forelegget. Ombudsmannen la til grunn at Luftfartsverkets instruks neppe kunne sies å være i samsvar med gjeldende forskrift om luftfartssertifikater. Grunnen var at instruksen utelukket ethvert skjønn og også omfattet bagatellmessige overtredelser på helt andre områder enn luftfarten. Saksgang: (Sak 1998-0810) Advokat B klaget til ombudsmannen på vegne av A. Klagen gjaldt avslag på søknad om privatflygersertifikat for helikopter. Det fremgikk at Luftfartsverket hadde avslått As søknad om sertifikat, og at klagen ikke ble tatt til følge av Samferdselsdepartementet. I sitt vedtak la departementet vekt på at klageren i 1997 vedtok et forelegg for overtredelse av veitrafikklovgivningen ved en hastighetsoverskridelse som medførte inndragning av førerkortet i 6 måneder. Samferdselsdepartementet ble stilt enkelte spørsmål i saken. Det ble vist til at det i forskrift om søknader om luftfartssertifikater og -bevis av 8. november 1994 nr. 991 pkt. 3.1 bokstav d) - gitt i medhold av luftfartsloven §5-3 - var oppstilt som krav at søkerens vandel ikke måtte være slik at vedkommende må antas som uskikket for angjeldende tjeneste. Det ble videre opplyst at Luftfartsverket i forskriften ikke syntes å være gitt hjemmel til å fastsette nærmere regler om vandelsvurderingen. I Luftfartsverkets interne retningslinjer for praktiseringen av forskriften fremgikk det imidlertid at søkerne ikke må være bøtelagt i løpet av det siste året regnet fra dommen eller vedtakelsen av forelegget, og at luftfartsmyndigheten i hvert enkelt tilfelle kan vurdere lengre karantenetid. Det ble videre vist til at det ut fra begrunnelsen i departementets vedtak var noe uklart i hvilken grad departementet hadde bygget på Luftfartsverkets retningslinjer, og i hvilken grad det var foretatt en skjønnsmessig vurdering av om klageren måtte anses som uskikket som flyger. Siden det var henvist til minimumskravene i rundskrivet, og var opplyst at det ikke hadde vært gitt dispensasjon fra disse, kunne det imidlertid se ut som om retningslinjene ble fulgt som regler, og at departementet ikke hadde innvendinger mot dette. I lys av dette ble departementet bedt om å gi en nærmere redegjørelse for om retningslinjene var i samsvar med pkt. 3.1 bokstav d) i forskriften, der det fremgår at det avgjørende er om søkeren antas som uskikket til vedkommende tjeneste. Departementet ble i denne forbindelse bedt om å opplyse om en hvilken som helst bot medførte at en person måtte anses som uskikket som privatflyger i ett år (og som trafikkflyger i to år), og om dette gjaldt uansett hvor bagatellmessig forholdet var, og uansett hvor fjern tilknytning det var mellom den handling som var begått og virksomheten som flyger. I brevet ble det videre vist til at et annet problem som kan oppstå der boten er ilagt ved forelegg, er at søkeren har vedtatt forelegget for å «bli ferdig» med saken, uten at det ligger noen erkjennelse av skyld i dette, og uten at vedkommende kjenner til at forelegget kan få betydning for retten til flygersertifikat. Side:288 det ved vandelsvurderingen ble lagt samme vekt på et forelegg som på en rettskraftig dom. Endelig ble departementet bedt om å begrunne nærmere om klageren kunne anses som «uskikket» for flysertifikat. Samferdselsdepartementet viste til at den som skal gjøre tjeneste ombord på luftfartøy, etter luftfartsloven 16. desember 1960 nr. 1 §55 må oppfylle de krav som Kongen fastsetter med hensyn til vandel m.v., og at samme krav er inntatt i luftfartsloven av 1993, bortsett fra at det nå er departementet som er gitt kompetanse til å fastsette kravene. I lys av dette anførte departementet at det kunne reises spørsmål ved om loven overhodet forutsatte fritt skjønn i saker som dette. Departementet viste imidlertid til at forskriften la opp til en skjønnsmessig vurdering av innholdet i vandelskravet, men la til grunn at det var formell adgang til å instruksfeste kravet om plettfri vandel. Samferdselsdepartementet viste videre til at de fastsatte karantenetidene var å anse som minimumstider, og at Luftfartsverket i ethvert tilfelle var forutsatt å vurdere om det var påkrevet med lengre karantenetid. I denne forbindelse ble det vist til et brev 6. juli 1989 fra departementet til Luftfartsverket, der det ble anført at: «pilotene skal operere innen et helhetssystem og at trafikken i luften blir tettere og tettere. Den generelle flysikkerhet tilsier at det stilles strenge krav til en pilots holdning til regelverket [uthevelse i brevet]. Ønsket om å forhindre straffbare handlinger hvor fly og helikopter benyttes tilsier også at det stilles strenge krav hva angår vandel hos førere av disse. Et flysertifikat gir også adgang til de mest sensitive områder innen en lufthavn både i Norge og i utlandet. Samferdselsdepartementet anførte at disse hensynene fremdeles var relevante, og at det var ønskelig med en mest mulig ensartet praksis ved bruk av instruksen. Departementet opplyste imidlertid at det også var foretatt en skjønnsmessig vurdering av om klageren i det foreliggende tilfellet var uskikket som flyger. Når det gjaldt spørsmålet om en hvilken som helst bot ville medføre at en person måtte anses som uskikket som privatflyger i ett år (og som trafikkflyger i to år), viste departementet til Luftfartsverkets brev 14. juli 1998, der spørsmålet ble besvart bekreftende. Luftfartsverket la imidlertid til grunn at en forutsetning var at boten fremkom på en politiattest. Etter departementets og Luftfartsverkets syn måtte vedkommende i slike tilfeller anses som «uskikket» som flyger uansett hvor bagatellmessig forholdet var, og uansett hvor fjern tilknytning det var mellom den handling som var begått og virksomheten som flyger. Som begrunnelse for dette ble det anført at det av hensyn til flysikkerheten burde stilles et generelt krav om god vandel. Som eksempel viste Luftfartsverket til at momsunderslag i praksis hadde medført karantenetid for en sertifikatsøker. Det ble i denne forbindelse vist til at et slikt underslag, når det ble funnet bevist, innebar at opplysninger med forsett var unndratt myndighetene, ofte i vinnings hensikt, noe som viste at den pådømte hadde manglende vilje og evne til å overholde regelverket. Det ble videre vist til at overtredelsen således viste en manglende respekt for myndighetenes krav, noe som burde få betydning for vandelsvurderingen. Luftfartsverket fremheve t imidlertid at vandelsvurderingen det var vist til kun gjaldt ved utstedelse av sertifikat, og ikke for personer som allerede hadde et slikt sertifikat. Videre opplyste departementet og Luftfartsverket at en bot blir tillagt vekt uavhengig av om denne er ilagt ved forelegg eller fremgår i en rettskraftig dom så lenge den fremgår på politiattesten, og ligger innenfor de angitte frister. Det ble opplyst at det ikke blir tillagt vekt om lovovertrederen har vedtatt en bot for å bli ferdig med saken. Endelig ble det opplyst at en søker med den holdning til regelverk som klageren hadde utvist ved en kvalifisert hastighetsoverskridelse, ikke uten videre burde gis tilgang til luftrommet, idet vedkommende ikke kunne anses som direkte trafikkpålitelig. Advokat B kom med en del bemerkninger om bakgrunnen for den innstramming som hadde funnet sted i praksis. Han anførte også at den foreliggende praksis var grovt urimelig, og at det i mange tilfeller bare var tilfeldigheter som avgjorde om noen ble bøtelagt. Videre anførte advokaten at reglene manglet logikk, fordi det ikke var grunn til å tro at skikketheten med hensyn til å følge regler ville endre seg i løpet av karantenetiden. Han anførte også at det var et reelt problem at personer kunne underskrive på et forelegg for å få en sak ut av verden, men uten å være klar over hvilke konsekvenser dette kunne få for et flysertifikat. Til anførslene om økt lufttrafikk m.m. anførte han at det hadde vært et tilnærmet konstant antall gyldige private sertifikater i perioden 1978 til 1997, og at antallet flybevegelser i Norge for mindre maskiner var gått ned. Advokat B anførte videre at det ikke var riktig når luftfartsmyndighetene la til grunn at det hadde funnet sted en skjønnsmessig vurdering av saken. Han fremhevet at det forelå en plikt til en individuell vurdering, og at forskriften måtte tolkes slik at en eventuell uskikkethet måtte være «nær sikkert fastslått». Videre syntes det etter advokatens mening åpenbart at bestemmelsen tok sikte på en søkers generelle og varige karaktertrekk. Han anførte også at den interne instruks syntes å øve direkte vold på den foreliggende forskrift. Advokaten viste videre til at en flyskole hadde undersøkt praksis i Danmark og Sverige. Han opplyste at det i disse landene ble foretatt en konkret vurdering, og at praksisen virket fornuftig. Side:289 som han mente viste at dagens praksis var klart urimelig. Samferdelsdepartementet la deretter ved et brev fra Luftfartsverket, og viste særlig til Luftfartsverkets henvisning til at faste retningslinjer medfører økt forutsigbarhet ved fremtidige vedtak og mindre mulighet for usaklig forskjellsbehandling. I Luftfartsverkets brev ble det bl.a anført at det kreves en adskillig større nitidighet til oppfølging av regelverket for å unngå dramatiske konsekvenser i luftfartsforhold enn i vegtrafikkforhold. «Spørsmålet i saken er om Luftfartsverket og Samferdselsdepartementet hadde rettslig adgang til å avslå klagerens søknad om privatflygersertifikat for helikopter. Det fremgår av vedtaket fra Samferdselsdepartementet at bakgrunnen for avslaget var at klageren hadde vedtatt et forelegg for overtredelse av vegtrafikklovgivningen som medførte inndragning av førerkortet i 6 måneder, jf. vegtrafikkloven §33 nr. 1. I lys av dette fant Luftfartsverket og departementet at klageren ut fra sin vandel måtte antas som «uskikket for angjeldende tjeneste», jf. forskrift 8. november 1994 nr. 991 pkt. 3.1 bokstav d), og viste i denne sammenheng til at det var et minimumskrav for å få utstedt flygersertifikat at man ikke har vært bøtelagt i løpet av det siste året regnet fra dommen eller vedtakelsen av forelegget, jf. Luftfartsverkets interne retningslinjer. Ovennevnte regel i pkt. 3.1 bokstav d) i forskriften har hjemmel i luftfartsloven 11. juni 1993 nr. 101 §5-3, som fastsetter at den som skal gjøre tjeneste på luftfartøy, bl.a må oppfylle de vilkår departementet fastsetter med hensyn til vandel. Bestemmelsen svarer til §55 i den tidligere luftfartslov 16. desember 1960, jf. Ot.prp.nr.84 (1992-1993) s. 35. I forarbeidene til §55 er det bl.a uttalt at «hederlig vandel» og «pålitelighet» praktisk talt er synonyme uttrykk, og at det for eksempel vil være adgang til å fastsette i forskrifter at domfellelse for visse straffbare handlinger de siste tre år uten videre utelukker en søker fra å gjøre tjeneste, jf. Ot.prp.nr.52 (1959-60) s. 17. Etter forskriften pkt. 3.1 bokstav d) er det avgjørende om vandelen er slik at vedkommende må «antas uskikket for angjeldende tjeneste» - i den foreliggende sak vil det si som helikopterflyger. Ordlyden forutsetter at det blir foretatt en skjønnsmessig vurdering. Som departementet har vist til, er det ikke noe i veien for at det gis nærmere instrukser om praktiseringen av regelen, for eksempel ved at det angis typetilfeller av forseelser som normalt gir grunnlag for karantenetid. En forutsetning for dette er imidlertid at de aktuelle forseelser som nevnes som eksempler, normalt viser at en person må antas å være uskikket for den aktuelle tjeneste, og at det skjer en konkret vurdering i det enkelte tilfellet før vedtaket fattes. Både ved utformingen av retningslinjer og i den konkrete vurdering som foretas, er de momenter som ligger bak innstrammingen i praksis relevante. Jeg viser i denne forbindelse til Samferdselsdepartementets brev 6. juli 1989, der det ble anført at: Flyging er en meget krevende virksomhet. Den kan utsette såvel den som flyr selv som andre for stor fare. Det er derfor klart at det må kunne stilles strenge krav til en pilots vandel. Det må videre være klart at en ved vandelsvurderingen må kunne ta i betraktning at utstedelsen av flygersertifikat også innebærer at den som får sertifikatet, vises en offentlig tillit. Det må da være saklig å se hen til alvorlige fartsovertredelser som har vært avgjort ved dom eller forelegg. Dette innebærer imidlertid ikke at forskriften gir hjemmel til å legge til grunn at enhver strafferettslig reaksjon skal medføre karantenetid, uavhengig av en nærmere vurdering. Jeg vil i denne forbindelse bemerke at det nok er riktig at dagens praksis er enkel å administrere, og at rettstekniske hensyn også er et moment som det kan tas hensyn til ved tolkingen av forskriften. Disse hensynene må imidlertid veies mot rettssikkerhetshensyn, og i denne forbindelse har det betydning at karantenetid for utstedelse av flygersertifikat vil være et inngripende tiltak for den det gjelder. Som klageren har påpekt, gjelder det særlig i tilfeller hvor vedkommende skal bruke sertifikatet i yrkesmessig sammenheng. I lys av disse forhold antar jeg at formuleringen i pkt. 1 i Luftfartsverkets instruks neppe kan sies å være i samsvar med regelen i pkt. 3.1 bokstav d) i forskriften, fordi den utelukker ethvert skjønn, og også omfatter bagatellmessige overtredelser på helt andre livsområder enn luftfarten. Mye kan for øvrig tale for at instruksen med sin innsnevring av skjønnstemaet materielt sett må betraktes som en forskrift, og dermed burde ha vært forberedt og kunngjort som en forskrift, jf. forvaltningsloven kap. VII. Jeg vil derfor be om at det foretas en ny vurdering av saken. Behandlingen av denne konkrete saken viser også nødvendigheten av en gjennomgang av praksisen og instruksen, slik at disse kommer i samsvar med forskriften. Side:290 mellom rettsteknisk enkle løsninger og rettssikkerhet enn det som følger av Luftfartsverkets instruks. Et annet spørsmål som har vært reist i saken, er hvilken adgang det er til å legge vekt på at det ikke foreligger en dom i en straffesak, men kun et vedtatt forelegg. Grunnen er at forelegg i enkelte tilfeller vedtas for å unngå en rettssak, selv om en mistenkt ikke reelt erkjenner straffeskyld. I et slikt tilfelle vil vedkommende ofte ikke tenke på at vedtakelsen også kan få andre konsekvenser enn straffeforfølgelsen, for eksempel i forbindelse med utstedelse av flygersertifikat, som i det foreliggende tilfellet. Det alminnelige utgangspunkt er at en dom i en straffesak ikke har rettskraft i senere sivile saker, jf. bl.a. Andenæs, Norsk straffeprosess, 2. utgave, Oslo 1994, bind 1 s. 398 flg. Dette gjelder enn mer for vedtatte forelegg, jf. Eckhoff, Rettskraft, Oslo 1945 s. 328. Dersom saken har vært behandlet i retten, vil dommen imidlertid etter omstendighetene kunne ha stor bevisverdi i andre sammenhenger, f.eks i forbindelse ved vandelsvurderingen ved utstedelse av flygersertifikat. Den samme bevisverdien foreligger ikke uten videre når søkeren kun har vedtatt et forelegg, men jeg finner det klart at det etter omstendighetene også vil kunne være adgang til å legge vekt på et vedtatt forelegg. Hvorvidt dette vil være riktig, må avhenge av flere forhold, bl.a karakteren av det forhold forelegget omfatter. Min samlede konklusjon er at det knytter seg tvil til anvendelsen av rettsgrunnlaget i saken fordi det ikke synes å ha vært utøvet nødvendig konkret skjønn. Departementet bør derfor se på den avgjørelse som ble truffet på ny. Utfallet av den fornyede vurdering finner jeg ikke grunn til å ha noen formening om. Departementet besluttet etter dette at Luftfartsverkets instruks ikke lenger skulle gjelde, og at Luftfartsverket og departementet inntil videre skulle utøve nødvendig konkret skjønn ved vurderingen av vandelskrav i saker av den aktuelle art. Videre behandlet departementet klagerens sak på nytt. Etter en bredere skjønnsmessig vurdering av saken, der det bl.a ble lagt vekt på at det forelå en alvorlig hastighetsoverskridelse med én type motorisert fremkomstmiddel, opprettholdt departementet sitt vedtak om avslag på privatflygersertifikat. Somb-1999-90 Avslag på skjenkeløyve - utenforliggende hensyn og fylkesmannens myndighet i klagesak.
lovdata_cd_8101	lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005	2,021	nn	0.634	1. Alle inngrep som vesentleg kan endra eller innverke på landskapet sin art eller karakter er forbode, her medrekna uttak eller utfylling av masse, vegbygging, framføring av luftleidningar, oppføring av anlegg og andre innretningar eller bygningar samt bortlegging av avfall. Forbodet gjeld ikkje vanleg vedlikehald og drift av eksisterande bygningar, vegar, innretningar m.v. nemnde under dette punktet, eller skjøtselstiltak i medhald av pkt. VI. 2. Jordbruksdrift på kulturbeite og dyrka mark innan området kan gå føre seg som i distriktet elles. Eksisterande kulturbeite kan gjødslast men ikkje grøftast. 3. Nydyrking er berre tillate på det område som er avmerkt på kartet over landskapsvernområdet i målestokk 1:5.000, dersom dette ikkje er i strid med reglane i lov om kulturminner. Stein frå nydyrking i dette området kan verte gravd ned i myrsøkket i NV del av dyrkingsområdet samt lagt opp som steingjerde mot forsvaret sin eigedom. Planar for nydyrking må leggjast fram for Arkeologisk museum i Stavanger. Anna dyrking eller tilplanting av skoglause område kan berre skje etter løyve frå forvaltningsstyresmakta.
lovdata_cd_11850	lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005	2,021	no	0.679	Vedtak av Ulvik kommunestyre 11. september 1986 om våpen og flagg for kommunen vert godkjent. Ulvik kommunes våpen skal vera: På raud grunn åtte gull spissruter i rosett. Ulvik kommunes flagg skal vera: På raud grunn åtte gule spissruter i rosett.
lovdata_cd_40407	lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005	2,021	no	0.793	Utarbeidet av Rikstrygdeverket Familiekontoret 01.10. Etter barneloven § 66 har foreldrene forsørgingsplikt for sine barn. Begge foreldrene skal bidra til forsørgingen og utdanningen etter deres økonomiske evne. Foreldrene har forsørgingsplikt for barna uavhengig av om de bor sammen med dem eller ikke. Den som ikke bor sammen med barna, oppfyller forsørgingsplikten ved å betale faste pengetilskudd til barna, se nedenfor under § 67. Forsørgingsplikten gjelder også for andre som har overtatt foreldreansvaret etter at barnets foreldre er døde. Bestemmelser om foreldreansvaret står i kapittel 5 i barneloven. Dersom for eksempel et ektepar som ikke er barnets foreldre, får foreldreansvaret etter barneloven § 63, og de senere flytter fra hverandre, blir den ene bidragspliktig på vanlig måte. Men hvis denne ikke lenger skal ha foreldreansvaret, opphører også bidragsplikten. Når det ikke følger av barneloven hvem som skal ha foreldreansvaret etter dødsfall, avgjør domstolene dette. Dersom bare den ene av barnets foreldre er død, og andre enn den gjenlevende forelderen overtar foreldreansvaret etter barneloven § 63, har den gjenlevende forelderen forsørgingsplikt for barnet, dvs. bidragsplikt. Dette gjelder selv om den gjenlevende forelderen i medhold av barneloven § 63 fortsatt skal ha del i foreldreansvaret.
maalfrid_40ab0a9f986cdb91492fc33b9caafe99148ebf71_23	maalfrid_vkm	2,021	en	0.956	VKM Report 2017: 23 24 The mallard is one of the principal natural hosts of avian influenza Type A viruses (Huang et al., 2013) and released mallards may facilitate spread (e.g. Fox et al., 2015). Dabbling ducks (Anas spp.), and in particular the mallard, have been implicated as the most important reservoir and vector for low pathogenic avian influenza (LPAI) viruses (Gunnarsson et al., 2012a). The term animal welfare has been defined in a number of ways. A Norwegian working group (NFR, 2005)( suggested the following definition of animal welfare: "the individual's subjective experience of its mental and physical condition as regards its attempt to cope with its environment". VKM has previously elaborated on the concept of animal welfare in a report on marking of fish (VKM, 2016). When farmed mallards are released into the wild, the animals are considered as wild. In Norway, nobody owns wildlife. Nevertheless, the Animal Welfare Act has several general paragraphs that regulate the issue of the welfare of such animals. § 3 Animals have an intrinsic value, which is irrespective of the usable value they may have for man. Animals shall be treated well and be protected from danger of unnecessary stress and strains. § 14 b) It is forbidden to abandon animals in a helpless condition § 20 Hunting, catching and fishing shall be carried out in such a way as to be conducive with appropriate animal welfare standards. § 28 An animal can only be released from captivity into nature to live wild if the animal has a good possibility to adapt to and survive in its new environment. When mallards are released for the purpose of being hunted the same year measures are taken to keep as many as possible in a good condition and on the premise until the hunting season. Release age is selected on the basis of a trade-off between higher survival rates when the ducks are older, and greater release site fidelity and less habituation to humans, and thereby more wild-like behaviour, when release is at a younger age. In Sweden, ducklings are released when about 2-3 weeks old and when they are still unfledged. In France, however, ducklings are released at about 7-8 weeks of age, at which age they start to learn to fly. In Norway, farmed ducklings are released at the age of about 2-4 weeks and release is scheduled, according to present regulations, prior to July 20 (https://lovdata.no/dokument/SF/forskrift/1990-08-24-761), which is some weeks before the onset of the hunting season for ducks from August 21th to December 23 (https://lovdata.no/dokument/SF/forskrift/2017-01-25-106). According to representatives for landowners at Løvenskiold Fossum and Astrup Fearnley, (see appendices) predators, such as American mink (Neovison vison)
lovdata_cd_3561	lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005	2,021	no	0.89	Skjøtsel som er nødvendig for å oppfylle formålet med fredningen skal utføres av forvaltningsmyndigheten eller av den forvaltningsmyndigheten bestemmer. Skjøtselen skal skje efter pan godkjent av Miljøverndepartementet.
lovdata_cd_15771	lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005	2,021	no	0.632	Forskrift om fredning av Langtjedn naturreservat, Etnedal kommune, Oppland.
lovdata_cd_59515	lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005	2,021	no	0.691	(Se JAR-FCL 3.180 og 3.300) 1 Anemier som avdekkes ved nedsatt hemoglobin, krever utredning. Anemi som ikke responderer på behandling, er diskvalifiserende. Flymedisinsk seksjon kan vurdere utstedelse i tilfeller hvor den primære årsak er tilfredsstillende behandlet (f.eks. jernmangel eller B12-mangel) og hematokritt er stabilisert og er over 32%, eller hvor thalassemia minor eller hemoglobinopatier er diagnostisert uten en problematisk sykehistorie og full funksjonell skikkethet kan demonstreres. 2 Lymfadenopati krever utredning. Flymedisinsk seksjon kan vurdere utstedelse av legeattest i [tilfelle av akutt infeksiøs årsak som er fullstendig helbredet eller Hodgkins lymfom som er behandlet og i fullstendig remisjon og høydifferensiert non-Hodgkins lymfom som er behandlet og i full remisjon. Hvis kjemoterapi har omfattet anthracyclinbehandling, skal kardiologisk undersøkelse kreves (jf. kapittel 1, punkt 10 i håndboken). 3 Ved tilfelle av kronisk leukemi kan Flymedisinsk seksjon vurdere gjenutstedelse hvis diagnosen er kronisk lymfatisk, stadium O, I (og muligvis II) uten anemi og ved akseptabel behandling, eller «hairy cell» [leukemi og stabil tilstand med normal hemoglobin og blodplater. Regelmessig kontroll kreves. Hvis kjemoterapi har omfattet anthracyclinbehandling, skal kardiologisk undersøkelse kreves (jf. kapittel 1, punkt 10 i håndboken). 4 Splenomegali krever utredning. Flymedisinsk seksjon kan vurdere å utstede legeattest når forstørrelsen er minimal, stabil og ingen assosiert patologi foreligger (f.eks. behandlet kronisk malaria), eller hvis forstørrelsen er minimal og assosiert med annen akseptabel sykdom (f.eks. Hodgkin lymfom i remisjon). 5 Polycytemi krever utredning. Flymedisinsk seksjon kan vurdere begrensning i legeattestens rettigheter hvis tilstanden er stabil og det ikke kan påvises assosiert patologi. 6 Signifikante koagulasjonsdefekter krever utredning. Flymedisinsk seksjon kan vurdere å utstede legeattest med begrensede rettigheter hvis det ikke foreligger sykehistorie med betydningsfull blødning eller trombotiske episoder. 7 Vurderingen av ondartede tilstander er forklart i onkologikapitlet i håndboken som gir tilleggsinformasjon og som bør konsulteres sammen med nærværende kapittel.
lovdata_cd_36928	lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005	2,021	no	0.725	1. Mottakerne av ytelser etter den ene Kontraherendes Parts lovgivning som er bosatt på den annen Parts territorium, skal gi det kompetente trygdeorgan opplysning direkte eller gjennom kontaktorganene om alle endringer i sine personlige eller familiemessige forhold, sin helsetilstand eller arbeids- og ervervsførhet, når disse forhold kan ha betydning for deres rettigheter og plikter i henhold til den i artikkel 3 i Overenskomsten nevnte lovgivning eller Overenskomstens bestemmelser. 2. Trygdeorganene underretter hverandre gjennom kontaktorganene om alle opplysninger de får kjennskap til av en slik art som nr. 1 omhandler.
lovdata_cd_34651	lovdata_cd_odelsting_2005	2,021	no	0.771	Denne forordning skal også gjelde for betalinger på tvers av landegrensene som gjennomføres i en valuta til en annen medlemsstat, når denne medlemsstaten gir Kommisjonen melding om sin beslutning om å utvide virkeområdet for denne forordning til sin valuta. Kommisjonen skal offentliggjøre meldingen i De Europeiske Fellesskaps Tidende. Utvidelsen skal tre i kraft 14 dager etter nevnte offentliggjøring. Utferdiget i Brussel, 19. desember 2001. N. FONTAINEA. Ot.prp.nr.51 (2003-2004) Om lov om endringer i utlendingsloven m.m. (senking av nedre strafferamme for utvisning og fritt rettsråd i asylsaker)
lovdata_cd_63386	lovdata_cd_somb_rundskriv_2005	2,021	no	0.916	Publisert: Somb-1969-60 (1969 101) Sammendrag: Kommunens refusjonskrav etter innkrevingslovens §24 ble feilaktig prioritert foran bidragsrestanser. Saksgang: (Sak 1 E K/69). I forbindelse med klage fra en innsatt om andre forhold, ble jeg ved gjennomgåelsen av dokumentene i straffesaken mot ham, oppmerksom på at det før innsettelsen muligens var foretatt et feilaktig trekk i hans lønn. Ved siden av skyldig bidrag var det også trukket et beløp som refusjon til kommunen for provisjon denne hadde betalt til bidragsfogden for innkreving av klagerens bidrag. Etter innkrevingslovens §24 skal provisjonskravet stå tilbake for bidragsrestanser og slike restanser syntes å foreligge i dette tilfelle. Jeg tok saken opp med vedkommende bidragsfogd for å få klarlagt hvordan forholdet for så vidt faktisk var. Bidragsfogden meddelte at det ved en feil var beregnet og innfordret 4 % innfordringsgebyr til tross for at bidragspliktige ikke var var å jour med bidragene. Dette ville nå bli rettet opp og det provisjonsbeløp som var innkrevet, ville bli utbetalt bidragsberettigede som avdrag på restansene. Feilen skyldtes etter det opplyste stort arbeidspress ved kontoret og bidragsfogden mente at det var et enkeltstående tilfelle. Han ville likevel undersøke de andre bidragssakene for å forsikre seg om at tilsvarende feil ikke var begått også der. På forespørsel meddelte bidragsfogden senere at undersøkelser var foretatt, men at det ikke var funnet slike feil i andre bidragssaker. Somb-1969-59 Bestemmelse i tunnelbanens befordringsvedtekter om avgift på kr.
lovdata_cd_53634	lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005	2,021	no	0.664	Forskrift om delegering av myndighet til å treffe avgjørelse om ettergivelse og nedsettelse av skatte- og avgiftskrav, forsinkelsesrenter og innfordringsutgifter på billighetsgrunnlag. Fastsatt av Finans- og tolldepartementet 18. juni 1997 med hjemmel i lov av 21. november 1952 nr. 2 om betaling og innkreving av skatt §42 og §56, lov av 29. november 1996 nr. 68 om skatt til Svalbard §5-4, lov av 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd (folketrygdloven) §24-5, lov av 19. juni 1964 nr. 14 om avgift på arv og visse gaver §46 og §47, jf. kgl.res. av 6. august 1993 nr. 801, og lov av 13. desember 1996 nr. 87 om skatt på honorar til utenlandske artister m.v. §12. Endret 14 des 1998 nr. 1230, 26 mars 2001 nr. 308 (bl.a. hjemmel), 26 juni 2002 nr. 746. §1. Finansdepartementets myndighet til å sette ned eller ettergi skatt etter skattebetalingsloven §41 og §42, svalbardskatteloven §5-4 og artistskatteloven §12 jf. skattebetalingsloven §41, delegeres til Skattedirektoratet. Skattedirektoratet kan sette ned eller ettergi forsinkelsesrenter og innfordringsutgifter vedrørende slike krav, når det på grunn av omstendigheter som nevnt i §41 første ledd vil virke ubillig eller trykkende å fastholde kravet. For skatt til staten som er fastsatt av Sentralskattekontoret for utenlandssaker treffes avgjørelsen etter første ledd uten innstilling som nevnt i §42 nr. 1. 0 Endret ved forskrifter 26 mars 2001 nr. 308, 26 juni 2002 nr. 746 (i kraft 1 juli 2002). 0 Endret ved forskrift 14 des 1998 nr. 1230 (i kraft 1 jan 1999). §4. Skattedirektoratet kan etter samtykke fra Finansdepartementet delegere sin myndighet etter §1, §2, §3 til underliggende organer og kan gi utfyllende regler til gjennomføring av denne forskrift, herunder regler om klageadgang. §5. Denne forskrift trer i kraft straks. Forskriften har virkning også for saker som er innkommet før, men som ikke er ferdigbehandlet før ikrafttredelsen.
lovdata_cd_8238	lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005	2,021	no	0.432	Gjelder for: Sandfjordneset naturreservat, Båtsfjord kommune, Finnmark.
lovdata_cd_28322	lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005	2,021	no	0.826	I Andebu kommune kan det i 3 år fra ikrafttreden av lov nr. 77 plan- og bygningslov av 14. juni 1985 ikke settes i verk arbeid eller tiltak som nevnt i samme lovs §84 og §93 uten etter samtykke fra bygningsrådet før området inngår i arealdelen av kommuneplanen eller reguleringsplan. Det samme gjelder andre tiltak, herunder fradeling, som vesentlig kan vanskeliggjøre planleggingen. Anlegg som fremmes etter godkjent vegplan etter vegloven er unntatt fra disse bestemmelsene. 7. juni 1989 nr. 838.
lovdata_cd_42736	lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005	2,021	no	0.854	For å få ytelser etter dette kapitlet må pleieforholdet ha medført at familiepleieren, i tillegg til manglende arbeidsinntekt, heller ikke ellers har tilstrekkelige midler til livsopphold. God økonomi i form av formue (bankinnskudd, aksjer, obligasjoner og annen omsettelig formue), kapitalinntekt, annen pensjonsinntekt e.l. kan gi grunnlag for avslag. Formue som bare er verdi av egen bolig medregnes ikke. Dersom den tidligere familiepleieren har slik økonomi at vedkommende er sikret en årlig inntekt på nivå med minstepensjon i folketrygden regnet frem til vedkommende får rett til uførepensjon eller alderspensjon fra folketrygden, må krav om ytelser avslås. Formue i form av bankinnskudd og annen omsettlig formue som nevnt ovenfor forutsettes anvendt til livsopphold i slike tilfeller. Det vises også til lov 3. mars 1972 nr. 5 om arv m.m. §36 andre ledd (arveloven), som gir hjemmel for at hjemmeværende barn, som uten rimelig vederlag har gjort mye for arvelateren, ved arveoppgjøret kan få en sum av boet før eventuell fordeling til andre arveberettigede, dersom dette er rimelig etter forholdene. Til en tidligere familiepleier som fyller vilkårene i § 16-2 til 16-6, ytes det pensjon eller overgangsstønad. Den årlige ytelsen utgjør summen av grunnpensjonen og særtillegget, se § 3-2 § 3-3. Ytelser til personer som er innlagt i institusjon eller sitter i fengsel, fastsettes etter bestemmelsene i § 3, § 4, § 5, § 6, § 7, § 8, § 9, § 10, § 11, § 12, § 13, § 14, § 15, § 16, § 17, § 18, § 19, § 20, § 21, § 22, § 23, § 24, § 25, § 26, § 27 til 3-29.
lovdata_cd_63728	lovdata_cd_somb_rundskriv_2005	2,021	no	0.756	Publisert: Somb-1964-24 (1964 36) Sammendrag: Tjenestemanns krav på foreløpig attest. Saksgang: (Jnr. 161/64). A. som var ansatt ved skatteinspektørkontor, klaget over at skatteinspektøren ikke ville gi ham foreløpig attest til bruk ved søknad om høyere stilling. Det faktiske forhold var i hovedsaken følgende: A. henvendte seg til skatteinspektøren den 3. november 1962 og ba om attest, idet han ville søke kontorsjefstilling ved skatteinspektørkontoret. Han oppfattet skatteinspektøren slik at denne ikke ville gi ham attest til bruk ved søknad om stilling ved kontoret. A. klaget først til Finans- og tolldepartementet over at han var nektet attest. Klagen ble forelagt for skatteinspektøren, som bl.a. anførte: «Det er riktig at A. har bedt om attest. Med dette forholder det seg slik at da A. ba om attest sa jeg at jeg helst så at det bare ble referert til meg da det var unødvendig med attest all den stund søknaden gjaldt stilling her på kontoret. Mitt prinsipielle syn er nemlig det at jeg mener det er heldigst med bare sluttattest. Såvidt jeg husker har aldri en søker fra dette kontor vedlagt attest fra meg på søknad på stilling innen kontoret. Men jeg vil på det sterkeste pointere at jeg sa til ham at attest skulle jeg skrive hvis han etter å ha tenkt nærmere over det allikevel ville ha den. Han kom ikke tilbake for å få den. Skatteinspektøren fant at A. hadde opptrådt meget uheldig i den samtalen der han ba om attest og ved sin klage til Finans- og tolldepartementet. I brev av 23. november 1962 uttalte Finans- og tolldepartementet: «Departementet er av den oppfatning at skatteinspektøren plikter å gi A. attest når han ber om det. En har imidlertid forstått skatteinspektørens svar derhen at han ikke har ment å nekte A. attest, men bare har villet gi uttrykk for at det måtte være unødvendig med attest til en stilling ved det kontor hvor A. fra før av var ansatt. Saken gir for øvrig ikke grunn til forføyning fra departementets side. I rundskriv til skatteinspektørene av 17. desember s.å. anførte Skattedirektøren: «Det har vist seg at det ved skatteinspektørkontorene er forskjellig praksis med hensyn til å gi attester til tjenestemenn ved kontoret som søker annen stilling enten innen det enkelte kontor eller ved et annet skatteinspektørkontor. Noen skatteinspektører er av den oppfatning at det i slike tilfelle ikke er nødvendig med attest, i særdeleshet når det gjelder søknad innen kontoret. Finansdepartementet har imidlertid uttalt at det er av den oppfatning at en skatteinspektør plikter å gi attest når en tjenestemann ber om det. Skattedirektøren vil for sitt vedkommende uttale at en ser helst at alle søknader, også om det gjelder søknad innen det enkelte kontor eller innen etaten, er vedlagt attest, i hvert fall når saken skal forelegges skattedirektøren og Finansdepartementet. Skattedirektøren vil da ved sin ekspedering av saken ha lettere for å vurdere søkerne. I desember s.å. ble det igjen lyst ledig en høyere stilling ved samme skatteinspektørkontor. A. sendte inn søknad på stillingen, og fikk noe senere følgende attest fra skatteinspektøren: Han har vesentlig arbeidet med saker vedr. omsetningsavgiften, men har også hatt endel saker vedr. vanlig likning. A. anførte om attesten: «Då eg går ut frå at eit papir som kaller seg attest må innehalda noko meir enn vedlagde fråsegn gjer, ber eg om herr ombodsmannens syn på dette spørsmålet. For meg er vedlagde fråsegn meir til stelp enn til hjelp. Skatteinspektøren uttalte at «en mere fyldestgjørende attest fra meg vil desværre nødvendigvis bli enda mer til «stelp enn til hjelp» for A. enn den som er utstedt. Jeg tror derfor jeg har gjort ham en tjeneste ved ikke å utdype min «attest» nærmere». Saken ble forelagt Skattedirektøren, Finans- og tolldepartementet og Lønns- og prisdepartementet. I Lønns- og prisdepartementets uttalelse av 30. juli 1964 sies bl.a.: «Arbeidervernlovens §45 som gir regler om attester gjelder ikke for dem som går inn under tjenestemannsloven. Forholdet er heller ikke regulert ved tariffavtale eller ved andre bestemmelser, bortsett fra at man i enkelte etater har fastsatt særlige regler om tjenestelige uttalelser. Det foreligger forøvrig ingen fast ensartet praksis for statsadministrasjonens vedkommende når det gjelder spørsmålet om formen og innholdet av attester. Det kan imidlertid ikke være tvilsomt at det er vanlig praksis i staten å gi mere uttømmende attester enn den attest som er gitt i nærværende tilfelle. Skattedirektøren anførte bl.a.: «Plikten for en skatteinspektør til å gi attest er klar ifølge skattedirektørens skriv til skatteinspektørene av 17. desember 1962. Hvor fyldig en attest skal være og hvilke opplysninger den skal inneholde, kan det imidlertid etter skattedirektørens oppfatning ikke settes noen norm for. Når skatteinspektør - - - i sin attest uttaler seg så vidt knapt, anser skattedirektøren dette som beklagelig. En vil tilføye at i alle fall ved skattedirektørens kontor er det praksis å gi mer uttømmende attester. Finans- og tolldepartementet erklærte seg i brev av 3. august 1964 enig i Skattedirektørens og Lønns- og prisdepartementets syn. Jeg henviste til at det ikke er fastsatt alminnelige bestemmelser om utstedelse av attest til tjenestemenn og at det etter de undersøkelser som var foretatt, heller ikke er noen ensartet praksis i statsadministrasjonen på dette område. Finans- og tolldepartementets uttalelse av 23. november og Skattedirektørens rundskriv av 17. desember 1962 måtte imidlertid etter min oppfatning sees som en instruks til skatteinspektørene, og i alle fall på dette grunnlag måtte A. ha krav på å få attest. Heller ikke når det gjelder spørsmålet om hva som skal medtas i attest til statstjenestemenn, foreligger det generelle regler eller ensartet praksis. Som anført av Lønns- og prisdepartementet kunne det likevel neppe være tvilsomt at det er vanlig i statsadmimstrasjonen å gi mer uttømmende attester enn den skatteinspektøren hadde gitt A. Selv om det nok kan være meningsforskjell om hvor omfattende en attest skal være etter skikk og bruk i de forskjellige administrasjonsgrenser, kunne det neppe være tvilsomt at vanlig praksis ikke var fulgt i det foreliggende tilfelle. Opplysningene om tjenestemannens arbeid var angitt helt summarisk og hans kvalifikasjoner og personlige forhold, herunder måten han har utført tjenesten på, var overhodet ikke berørt. Et vesentlig formål med en attest som denne må være at den skal kunne bidra til å klarlegge tjenestemannens forutsetninger for den stilling han søker, - noe som har betydning både for tjenestemennene selv og for ansettelsesmyndigheten. En så kortfattet uttalelse som den foreliggende, kunne neppe gi synderlig veiledning for så vidt. Skatteinspektøren hadde reist spørsmålet om en etatsjef kunne være forpliktet til å følge vanlig praksis «når det er på det rene at attesten, hvis den skal være i samsvar med de faktiske forhold, vil bli en negativ kritikk av funksjonærens arbeid og forhold forøvrig». Til dette bemerket jeg at en tjenestemann selvsagt ikke har krav på å få en bedre attest enn han etter en samvittighetsfull og loyal vurdering fortjener. At det ikke i alle tilfeller er like lett for den overordnede å gi skriftlig uttrykk for en riktig bedømmelse av en tjenestemann, var en sak for seg. Normalt vil vanskelighetene imidlertid ikke være større enn at de i praksis lar seg løse på en korrekt måte, uten at attesten derfor behøver å være støtende for tjenestemannen. Skulle det foreligge en situasjon der den overordnede etter en loyal og objektiv bedømmelse ikke finner dette mulig, har han under enhver omstendighet den utvei å orientere vedkommende tjenestemann på forhånd. Det er senere opplyst at saken er ordnet ved at klageren har fått ny attest.
lovdata_cd_50314	lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005	2,021	no	0.77	Forskrift om fordeling av prosessutgifter i skattesaker og tvister om trygdeavgift og arbeidsgiveravgift til Folketrygden. Fastsatt ved kgl.res. 28. februar 1986 med hjemmel i lov av 21. november 1952 nr. 2 om betaling og innkreving av skatt §48 nr. 8, jf. lov av 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd (folketrygdloven) §24-4. Fremmet av Finans- og tolldepartementet. Endret 25 aug 1994 nr. 825, 25 april 1997 nr. 379 (bla. hjemmel). §1. Det offentliges utgifter som part ved rettslig prøving av skattekrav m.v. etter reglene i §48 i skattebetalingsloven av 21. november 1952 nr. 2, jfr. §24-4 i folketrygdloven av 28. februar 1997 nr. 19 skal bokføres i skatteregnskapet som innfordringsutgifter og fordeles som bestemt for slike utgifter. Tilkjente saksomkostninger føres til inntekt i skatteregnskapet. 0 Endret ved forskrift 25 april 1997 nr. 379. §2. I saker som prosederes av Regjeringsadvokaten skal vedkommende prosessfullmektig ansette et salær som dekkes ved utgiftsføring etter §1. 0 Endret ved forskrift 25 aug 1994 nr. 825. §3. Bestemmelsene i §1 og §2 gjelder for tvister hvor avgjørelsen blir rettskraftig 1. mars 1986 eller senere og for alle fordelingsoppgjør som ikke er gjennomført før 1. januar 1987. Ved avtale som nevnt i §2, annet punktum, kan det fastsettes at de nye fordelingsregler skal gjelde fra 1. januar 1986. Fra samme tid oppheves forskrift om utgiftsfordeling fastsatt ved kgl.res. av 17. november 1961. Forskrift fastsatt ved kgl.res. av 20. oktober 1967 om fordeling av utgifter ved tvister som bare gjelder avgift til folketrygden, oppheves straks.
lovdata_cd_33816	lovdata_cd_norgeslover_2005	2,021	no	0.718	1 Jfr. §401. §418. Bortfrakteren2 plikter å erstatte tap3 som voldes ved at en passasjer2 dør eller kommer til skade (personskade) på grunn av hendelse under befordringen, og som skyldes feil eller forsømmelse av bortfrakteren selv eller noen bortfrakteren svarer for.4 Tilsvarende gjelder tap som voldes ved forsinkelse med befordringen av passasjer. 1 Jfr. §430 og §501 første ledd nr. 5 og 6. 2 Jfr. §401. 3 Jfr. §422, §423 og lov 13 juni 1969 nr. 26 kap. 3 og 5. 4 Jfr. §426. Bortfrakteren2 plikter å erstatte tap3 som voldes ved at reisegods2 går tapt eller kommer til skade på grunn av hendelse under befordringen, som skyldes feil eller forsømmelse av bortfrakteren selv eller noen bortfrakteren svarer for.4 Tilsvarende gjelder tap voldt ved forsinkelse med befordringen eller utleveringen av reisegods. For penger, verdipapirer og andre verdisaker, så som gull, sølv, juveler, smykker og kunstgjenstander, er bortfrakteren2 ikke ansvarlig med mindre de er mottatt av bortfrakteren for å oppbevares i sikkerhet. 3 Jfr. §422, §423 og lov 13 juni 1969 nr. 26 kap. 4 og 5. 5 Jfr. §409 annet ledd og §422 annet ledd bokstav b. §420. Har passasjeren2 ved egen skyld forårsaket eller medvirket til tap som nevnt i §418 og §419 kan bortfrakterens2 ansvar settes ned etter alminnelige erstatningsregler. 1 Jfr. §430. 3 Jfr. lov 13 juni 1969 nr. 26 §5-1. §421. Den som krever erstatning,2 har bevisbyrden for tapets omfang og for at det er oppstått ved en hendelse under befordringen. For så vidt gjelder tap som følge av personskade, har den som krever erstatning, også bevisbyrden for at det er utvist feil eller forsømmelse som bortfrakteren3 svarer for. Er tap inntruffet ved eller i forbindelse med forlis, sammenstøt,4 stranding, eksplosjon, brann eller feil ved skipet,5 har likevel bortfrakteren bevisbyrden for at feil eller forsømmelse ikke er utvist. Ved tap av eller skade på håndreisegods3 gjelder reglene i annet ledd tilsvarende. Er annet reisegods3 gått tapt eller kommet til skade, har bortfrakteren3 alltid bevisbyrden for at feil eller forsømmelse ikke er utvist. Ved forsinkelse har bortfrakteren3 bevisbyrden for at tapet ikke skyldes feil eller forsømmelse som bortfrakteren svarer for. 2 Jfr. §418 og §419. 3 Jfr. §401. 4 Jfr. kap. 8. 5 Jfr. §405. §422. Bortfrakterens2 ansvar for personskade skal ikke overstige 400.000 SDR for hver passasjer.2 Ansvaret for forsinkelse med befordringen av passasjeren skal ikke overstige 4.150 SDR. Bortfrakterens2 ansvar for tap som følge av at reisegods2 er gått tapt, kommet til skade eller er blitt forsinket, skal ikke overstige: a) 1.800 SDR pr passasjer2 for tap som gjelder håndreisegods; b) 6.750 SDR pr passasjer2 for tap som gjelder verdisaker mottatt til oppbevaring i sikkerhet; Med SDR menes den regneenhet som er nevnt i §505. Ved skriftlig avtale mellom passasjeren2 og bortfrakteren2 kan det fastsettes høyere ansvarsgrenser enn bestemt i paragrafen her. 0 Endret ved lov 17 juni 2005 nr. 88. 3 Jfr. §419 annet ledd. 4 Se note der. §423. Bortfrakteren2 har rett til i det oppståtte tap å gjøre fradrag på inntil: a) 150 SDR3 pr kjøretøy i tilfelle av skade på kjøretøy; b) 20 SDR3 pr passasjer i tilfelle av tap eller skade på annet reisegods; c) 20 SDR3 pr passasjer i tilfelle av tap som skyldes forsinkelse. Fradrag skal skje før det finner sted ansvarsbegrensning etter §422. 3 Se §505 og note der. §424. Bortfrakteren2 har ikke rett til å begrense ansvaret etter §422 eller gjøre fradrag etter §423, dersom det godtgjøres at bortfrakteren selv har voldt tapet med forsett eller grovt uaktsomt og med forståelse av at slikt tap sannsynligvis ville oppstå. §425. Reglene om bortfrakterens2 innsigelser og om grensene for bortfrakterens ansvar gjelder selv om kravet mot bortfrakteren ikke grunnes på befordringsavtalen. Blir en befordring helt eller delvis utført av en annen enn bortfrakteren,2 forblir bortfrakteren ansvarlig etter reglene i dette kapittel, så langt de passer, som om bortfrakteren selv hadde utført hele befordringen. Ved befordring som utføres med skip,3 er den som utfører den, ansvarlig for sin del av befordringen etter samme regler som bortfrakteren.2 Avtale hvorved bortfrakteren påtar seg ansvar utover det som er fastsatt i dette kapittel,4 er ikke bindende for den som utfører befordringen, med mindre denne har gitt skriftlig samtykke. Bortfrakteren2 og den som har ansvar etter annet ledd, hefter solidarisk. 3 Jfr. §403. 4 Jfr. §501. 5 Jfr. lov 13 juni 1969 nr. 26 §5-3. §427. Reglene om bortfrakterens2 innsigelser og om grensene for bortfrakterens ansvar gjelder tilsvarende for dem som bortfrakteren svarer for etter §426 eller §151. Det samlede ansvar som kan pålegges bortfrakteren og dem som bortfrakteren svarer for, skal ikke overstige den ansvarsgrense som følger av §422. Hver enkelt har bare ansvar opp til den grense som gjelder for vedkommende. 1 Jfr. §404, §430 og §431 tredje ledd. §428. Krav på erstatning for at en passasjer2 er kommet til skade eller blitt forsinket, kan bare fremsettes av passasjeren selv eller av noen som er trådt inn i passasjerens rett. 3 Jfr. lov 13 juni 1969 nr. 26 §3-7 og §3-10. 4 Jfr. lov 13 juni 1969 nr. 26 §3-4. §429. 1 Jfr. §430, tvml. kap. 2, lov 8 jan 1993 nr. 21. §430. Reglene i §411, §412, §413, §414, §415, §416, §417, §418, §419, §420, §421, §422 første ledd andre punktum og andre til sjette ledd, §423, §424, §425, §426, §427, §428, §429 og §501 første ledd nr. Reglene i §422 første ledd første punktum kan ikke ved forhåndsavtale fravikes til skade for passasjeren i innenriksfart i Norge eller ved befordring til eller fra Norge, uansett om befordringen for øvrig er undergitt fremmed rett, eller ved annen befordring som nevnt i første ledd bokstav b. 2 Jfr. §431. Uten hinder av §430 kan bortfrakteren2 ved befordring av passasjer2 fraskrive seg ansvaret etter dette kapittel for tiden før passasjeren går om bord og etter at passasjeren er kommet i land, men likevel ikke for sjøtransport mellom skipet og land som er inkludert i billettprisen eller utføres med transportmiddel stilt til rådighet av bortfrakteren. For så vidt gjelder håndreisegods2 som ikke befinner seg i eller på medført kjøretøy, kan bortfrakteren2 likeledes fraskrive seg ansvaret etter dette kapittel for tiden før godset blir brakt om bord og etter at det er brakt i land, men ikke for sjøtransport mellom skipet og land som nevnt i første ledd, og heller ikke for den tid bortfrakteren har hånd om godset mens passasjeren2 befinner seg på kai eller på en terminal eller stasjon eller et annet anlegg i havn. Er det avtalt at befordringen for en bestemt del skal utføres av en annen navngitt fraktfører,3 kan bortfrakteren3 dessuten forbeholde seg ansvarsfrihet for så vidt gjelder tap oppstått ved hendelse inntruffet under den del av befordringen som utføres av den andre. Det samme gjelder dersom passasjeren2 etter befordringsavtalen har rett til helt eller delvis å nytte en annen fraktfører enn bortfrakteren. Bortfrakteren2 kan i alle tilfelle forbeholde seg ansvarsfrihet for levende dyr som sendes som reisegods. 3 Jfr. §427. Kongen kan bestemme at det for skip som brukes til passasjerbefordring2 i norsk innenriksfart eller i fart mellom Norge og utlandet, skal tegnes forsikring eller stilles sikkerhet til dekning av det ansvar for personskade som bortfrakteren2 kan få etter §418, jf §422 første ledd, §171, §172 og §175 nr 1. Kongen kan gi nærmere forskrifter om hvilke skip dette skal gjelde for, og om forsikringen eller sikkerhetstillelsen, herunder om virkningen av at de ikke holdes i kraft. Kongen kan gjøre reglene i denne paragraf gjeldende for skip med norsk passasjersertifikat4 som brukes til passasjerbefordring i annen fart enn nevnt i første punktum. 1 Jfr. §402 og lov 9 juni 1903 nr. 7 §100 og §102. 3 Jfr. strl. §419 første ledd nr. 1, lover 9 juni 1903 nr. 7 §102 tredje ledd, 16 juni 1989 nr. 69 kap. 7. 4 Jfr. lov 9 juni 1903 nr. 7 kap. 8.
lovdata_cd_4030	lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005	2,021	no	0.49	I medhold av lov om naturvern av 19. juni 1970 nr. 63 §8, jf §10 og §21, §22 og §23, er et edellauvskogområde ved Skoland i Lyngdal kommune, Vest-Agder fylke, fredet som naturreservat ved kgl.res. av 26. januar 1979 under betegnelsen Skoland naturreservat.
lovdata_cd_62042	lovdata_cd_somb_rundskriv_2005	2,021	no	0.918	Publisert: Somb-1989-3 (1989 22) Sammendrag: Tilsetting av barnehageassistent usaklig forbigåelse. Saksgang: (Sak 56/88) A og B klaget til ombudsmannen over forbigåelse ved tilsetting av barnehageassistent i kommunen. Klagerne sto klart sterkere mht. formelle kvalifikasjoner enn den tilsatte. Ombudsmannen fant grunn til å uttale kritikk. Tross flere oppfordringer kunne tilsettingsmyndighetene ikke gi noen tilfredsstillende forklaring på valget av den tilsatte. Ombudsmannen tolket dette som en indikasjon på at det var lagt vekt på forhold som ikke lot seg saklig forsvare. Kommunen ble også skarpt kritisert for en meget uakseptabel behandling av henvendelsene fra ombudsmannen. Stillingen som assistent i en kommunal barnehage i Ibestad kommune ble lyst ledig uten særskilte krav til utdanning eller praksis. Det meldte seg 6 søkere, deriblant klagerne A, B og den tilsatte, C. Den tilsatte hadde 2-årig framhaldsskole, 1-årig folkehøgskole samt grunnkurs i handel og kontor fra videregående skole. Hun hadde til sammen ca. 5 års yrkespraksis, dels som butikkekspeditør og som kontorassistent og -fullmektig. De siste 3 månedene hadde hun vikariert som assistent i barnehagen, hvor stillingen var utlyst. Tillitsmannsutvalget og rådmannen innstilte en annen søker - D - som nr. 1 til stillingen. B og A ble innstilt som henholdsvis nr. 2 og nr. 3. C ble imidlertid av styreren i X barnehage innstilt som nr. 1. Administrasjonsutvalget vedtok så enstemmig å tilsette C i stillingen. I klagebrevet til ombudsmannen anførte klagerne at de begge hadde både bedre utdannelse og mer relevant praksis enn den tilsatte. Klagen ble forelagt rådmannen, som i brev av 8. februar 1988 var enig i at klagerne «skiller seg ut ved at de har både utdanning og praksis i omsorgsarbeid». Imidlertid opplyste rådmannen videre: «Rådmannen ser det ikke som sin oppgave å begrunne eller forsvare administrasjonsutvalgets vedtak, men vil uttrykke forståelse for B's og A's reaksjon på ansettelsessaken. Ombudsmannen fant ikke svaret tilfredsstillende og skrev på nytt til kommunen: «- - - Kan rådmannen ikke redegjøre nærmere for administrasjonsutvalgets vedtak, bes klagen lagt frem for utvalget til uttalelse. Utvalget bes i så fall kommentere klagen og spesielt klargjøre motivasjonen for valget av den tilsatte fremfor klagerne. Etter tre påminnelser og deretter skriftlig henvendelse til ordføreren, kom rådmannen med slikt svar: «Rådmannen har i brev av 8. februar 1988 gitt sin uttalelse i forbindelse med ansettelsen av assistent i barnehagen. Ytterligere kommentarer blir ikke gitt. På bakgrunn av rådmannens svært avvisende svar, fant ombudsmannen det nødvendig i en ny henvendelse å vise til ombudsmannsloven av 22. juni 1962 §7, første ledd, om forvaltningens opplysningsplikt. «Det er en forutsetning for at ombudsmannen skal kunne løse de oppgaver han er pålagt at forvaltningen gir de opplysninger han finner nødvendig. I denne sammenheng peker jeg på at ombudsmannen nødvendigvis må avgi sin uttalelse på grunlag av de opplysninger som foreligger. Hvis forvaltningen unnlater å bidra til oppklaring av saksforholdet, kan det medføre at vedkommende forvaltningsorgan utsettes for uberettiget kritikk fra ombudsmannens side. Jeg gjentar følgelig anmodningen om å legge saken frem for utvalget slik at motivasjonen for tilsettingsvedtaket kan blir klarlagt. Da det ikke kom noen reaksjon, ble det nødvendig å sette en frist for svar fra rådmannen. Samtidig ble kopi av brevet oversendt ordføreren til orientering. Ordføreren kom da med bl.a. følgende svar: «Med bakgrunn i dette har ordføreren drøftet forholdet med rådmannen, og ut fra vår samtale er rådmannen i tvil om hva han videre har å tilføye i saken. - - - Da denne tilsetting skjedde i forrige kommunestyreperiode og da med et annet administrasjonsutvalg enn det nåværende, ser rådmannen ingen muligheter for å gjøre noe videre med saken. «Det ansvar et medlem av administrasjonsutvalg har for en avgjørelse som vedkommende har vært med på å treffe, faller ikke bort sammen med vervet, jfr. for så vidt vedlagte kopi av Høyesteretts dom inntatt i Rt-1962-530-535. Kommunen må således kunne legge saken frem for hvert enkelt medlem av det tidligere utvalg, eller innkalle disse til et møte, slik at ombudsmannen kan få svar på de spørsmålene som ble stilt. Samtidig ble kommunen igjen minnet om tidligere anmodninger om utlån av kommunens saksdokumenter. Disse ble deretter oversendt. Etter å ha lest gjennom dokumentene, fant jeg grunn til å gjenta anmodningen om «- - - at uttalelse nå innhentes fra medlemmene av det tidligere administrasjonsutvalg om hvilke momenter de tilla vekt når de fravek rådmannens innstilling i tilsettingssaken. Ordføreren oversendte så kopi av brev til tidligere medlemmer av administrasjonsutvalget, hvor de ble bedt om uttalelser i anledning saken. Ordføreren lovet å oversende uttalelsene når de var innhentet. Som svar på en ny påminnelse herfra, skrev ordføreren: «Det er pr. dags dato ikke mottatt skriftlig svar fra noen av disse medlemmene, og ut fra senere samtaler trekker en den slutningen at ingen har noe å tilføye da saken menes riktig behandlet. I min avsluttende uttalelse viste jeg til at siktemålet i en tilsettingssak i alminnelighet vil være å finne frem til den av søkerne som etter en helhetsvurdering må anses best kvalifisert for den aktuelle stilling. Jeg fortsatte: «Selv om det som nevnt i utlysingsteksten ikke var stilt særskilte krav til utdanning eller praksis, finner jeg å kunne slutte meg til rådmannens standpunkt om at begge klagerne har «en utdanningsbakgrunn som er noe mer dekkende enn den utdanning søker C kan vise til». Jeg finner videre å kunne legge til grunn at klagernes langvarige praksis i omsorgsarbeid bør tillegges større vekt enn 3 måneders vikariat som barnehageassistent. Og hva angår personlig skikkethet, er det ikke anført noe eller gitt opplysninger som taler mot klagerne. Jeg må derfor anta at også de er godt egnet for stillingen. På denne bakgrunn fremtrer administrasjonsutvalgets vedtak som temmelig overraskende. Da utvalget tross flere oppfordringer fra min side, ikke har vært villig til å gi noen tilfredsstillende redegjørelse for hvorfor C ble funnet best kvalifisert, er det vanskelig for meg å tolke utvalgsmedlemmenes vegring mot å gå ut med sine motiver annerledes enn som en indikasjon på at det her har vært lagt vekt på forhold som ikke lar seg saklig forsvare. Ut fra dette må tilsettingsvedtaket kritiseres. Om kommunens saksbehandling i anledning klagesaken for ombudsmannen tilføyet jeg: «Jeg finner videre grunn til å understreke at denne saken avdekker en meget uakseptabel behandling av ombudsmannens mange henvendelser til kommunen og rådmannen. Først etter tre påminnelser - den siste med frist om å svare innen en uke fra dato - samt skriftlig henvendelse til ordføreren, kom et avvisende svar fra rådmannen. Senere måtte ombudsmannen sende to nye brev - det siste med frist om svar - før ordføreren noen dager etter fristens utløp kom med opplysninger om at tilsettingen skjedde i forrige kommunestyreperiode og da med et annet administrasjonsutvalg enn det nåværende. Ifølge ordføreren så rådmannen ingen muligheter for å gjøre noe videre med saken. I nytt brev redegjorde ombudsmannen for sitt syn på det ansvar et medlem av tidligere administrasjonsutvalg hadde for avgjørelser som vedkommende hadde vært med på å treffe. Ordføreren ble videre uttrykkelig bedt om å innhente uttalelse fra medlemmene av det tidligere administrasjonsutvalg. Etter å ha blitt holdt orientert om at nevnte uttalelser nå skulle innhentes, fikk ombudsmannen - etter enda en påminnelse - svar fra ordføreren om at de varslede uttalelsene likevel ikke ville komme fordi «ingen (av medlemmene av tidligere administrasjonsutvalg) har noe å tilføye, da saken menes riktig behandlet»! Kommunen må tåle skarp kritikk for denne saksbehandlingen. Kommunens svar har vært særdeles lite opplysende og sendt hit alt for sent. Det synes etter dette å være berettiget tvil om kommunen har etablert akseptable rutiner med hensyn til å svare på henvendelser fra ombudsmannen. Jeg vil be ordføreren om å se nærmere på spørsmålet og gjøre det som er nødvendig for å bedre forholdene. Jeg går ut fra at ordføreren vil holde ombudsmannen orientert om det som blir gjort. Ordføreren svarte 21. februar 1990 at kommunen tok ombudsmannens uttalelser til etterretning, og at kommunen ved eventuell senere anledning vil sørge for en bedre og hurtigere saksbehandling i saker ombudsmannen forelegger. Somb-1989-2 Tilsetting i Televerket - søker utelukket på grunn av utenlandsk (dansk) statsborgerskap.
lovdata_cd_13610	lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005	2,021	no	0.574	I medhold av lov om naturvern av 19. juni 1970 nr. 63, §11, jf. §12 og §21, §22 og §23, er et område i Asker kommune, Akershus fylke fredet som naturminne ved kgl.res. av 15. januar 1988, under betegnelsen Linlandveien naturminne. Med hjemmel i kgl.res. av 3. juli 1987 nr. 572 og Miljøverndepartementets delegering av 3. november 1988 er forskriftene for naturminnet endret ved Direktoratet for naturforvaltnings vedtak den 30. juni 1997.
lovdata_cd_52496	lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005	2,021	no	0.63	Forskrift om satser for frikjøp av tilfluktsromplasser. Fastsatt av Justis- og politidepartementet 14. mars 1995 med hjemmel i lov av 17. juli 1953 nr. 9 om sivilforsvaret §41 sjette ledd, jfr. forskrift av 29. desember 1974 nr. 1 om tilfluktsrom §13 og §38. §1. Satsen for frikjøp settes til kr 6.010,- for hver tilfluktsromplass som er beregnet i henhold til forskrift om tilfluktsrom §13 og §38.
lovdata_cd_57860	lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005	2,021	no	0.536	Forskrift om overgangsbestemmelser til lov av 10. januar 2003 nr. 1 om endringer i lov om frivillig og tvungen gjeldsordning for privatpersoner mv. (gjeldsordningsloven). Fastsatt ved kgl.res. 4. april 2003 med hjemmel i lov av 10. januar 2003 nr. 1 om endringer i lov 17. juli 1992 nr. 99 om frivillig og tvungen gjeldsordning for privatpersoner del V. Fremmet av Barne- og familiedepartementet. Endringene i lov av 17. juli 1992 nr. 99 om frivillig og tvungen gjeldsordning for privatpersoner gjelder bare i saker hvor gjeldsforhandling åpnes etter ikraftsettingstidspunktet, med følgende unntak og særregler: a) §6-2 fjerde ledd og §6-5 tredje punktum gjelder også i saker hvor femårsperioden etter gjeldende §6-1 fjerde ledd ikke er utløpt på ikraftsettingstidspunktet. b) Endringene i §2-4, §4-3, §4-8 første ledd bokstav (c), (d) og (h), §4-10 annet punktum, §6-1, §6-2 og §6-5 første og annet punktum gjelder også i saker hvor gjeldsordningsperioden ikke er avsluttet på ikraftsettingstidspunktet. Ved anvendelse av §4-3 og §4-8 første ledd bokstav (d) og (h) kan gjeldsordningen da eventuelt kreves endret. c) Endringene i §2-2, §4-2, §4-10 første punktum og §4-12 første ledd annet punktum, gjelder også i saker hvor forslag til frivillig gjeldsordning ikke er utsendt, eller er forkastet og tvungen gjeldsordning ikke er begjært på ikraftsettingstidspunktet. d) §3-7 og §5-1 tredje til femte ledd gjelder også i saker hvor gjeldsordning ikke er vedtatt eller stadfestet på ikraftsettingstidspunktet. Endringene i §5-2 gjelder også i saker hvor tvungen gjeldsordning ikke er stadfestet på ikraftsettingstidspunktet. e) Endringene i §7-3 første ledd gjelder også i saker hvor midlene ikke er fordelt på ikraftsettingstidspunktet. f) §7-5 gjelder også i saker hvor kostnadene er pådratt før ikraftsettingstidspunktet. g) §4-8 (i) gjelder bare overfor fordringer stiftet etter 1. juli 2000. Endringene i lov av 18. mai 1979 nr. 18 om foreldelse av fordringer og i lov av 8. februar 1980 nr. 2 om pant §3-21 og §6-3 gjelder også i saker hvor gjeldsordning er kommet i stand ved ikrafttredelsen. Dette gjelder ikke for krav som er foreldet på ikraftsettingstidspunktet. Endringene i lov av 8. februar 1980 nr. 2 om pant §1-5 gjelder også i saker hvor gjeldsforhandling er åpnet, men gjeldsordning ikke er kommet i stand før ikraftsettingstidspunktet, og i saker hvor gjeldsforhandling åpnes etter ikraftsettingstidspunktet. Forskriften gjelder fra 1. juli 2003.
lovdata_cd_34193	lovdata_cd_norgeslover_2005	2,021	no	0.729	1. Loven gjelder fra det tidspunkt Kongen bestemmer. 2. Endringen i lov 13. august 1915 nr. 6 om rettergangsmåten for tvistemål gjelder for anke over dommer og rettsavgjørelsen2 som er avsagt etter ikrafttredelsestidspunktet. 1 Fra 1 jan 2004 iflg. res. 19 des 2003 nr. 1793. 2 Skal vel være «rettsavgjørelser». 2003 Endringslov til patentloven mv. Lov om endringer i patentloven og planteforedlerloven (gjennomføring av EUs patentdirektiv i norsk rett mv.).
lovdata_cd_50848	lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005	2,021	no	0.734	Forskrift om stillaser, stiger og arbeid på tak m.m. Direktoratet for arbeidstilsynet har 14. april 1989 med hjemmel i lov av 4. februar 1977 nr. 4 om arbeidervern og arbeidsmiljø §8 nr. 4, §9 nr. 2, §12 nr. 5, §14 tredje ledd og §17 nr. 4 fastsatt forskrifter om stillaser, stiger og arbeid på tak m.m. Endret 26 juni 1998 nr. 608, 14 nov 2002 nr. 1381, 6 juli 2004 nr. 1107, 13 sep 2004 nr. Forskriftene omfatter stillaser, stiger og konstruksjoner på tak og fasader som skal brukes eller ventelig vil bli brukt i virksomhet som går inn under arbeidsmiljøloven. Forskriftene gjelder for virksomhet som går inn under arbeidsmiljøloven, når de utfører arbeid som kan medføre fall til lavere nivå. Målet med forskriftene er å sikre arbeidstakere mot fall og fallende gjenstander ved arbeid på fasader, tak og andre konstruksjoner. På steder som ellers er vanskelig tilgjengelige, skal det sørges for stillas, arbeidsplattform eller stige som gjør det mulig å komme til og å utføre arbeid på stedet på en forsvarlig måte. Når det arbeides på tak eller andre konstruksjoner der det er fare for fall, skal arbeidsstedet sikres. §4. (Opphevet ved forskrift 6 juli 2004 nr. 1107, i kraft 19 juli 2004.) Arbeid som krever bruk av stillas, stiger, takbruer o.l., skal planlegges slik at oppsetting av og senere arbeid på innretningen, kan foregå i samsvar med forskriftene. Stillaser, stiger og konstruksjoner på tak og fasader (jf. §65) med tilhørende bærende komponenter, som produseres for salg i et større antall enn ti, skal være typegodkjent av Direktoratet for arbeidstilsynet. Kontroll og prøve for typegodkjenning skal skje ved virksomhet som er godkjent av Direktoratet for arbeidstilsynet. Produsent eller leverandør skal sørge for typegodkjenningen. 0 Endret ved forskrift 14 nov 2002 nr. 1381 (i kraft 1 jan 2003). Typegodkjente, bærende komponenter skal være varig merket med produsentens navn eller dennes registrerte varemerke og ha et identifikasjonsmerke som skal være en kombinasjon av tall og bokstaver. Produsent eller leverandør av stillas, stige og konstruksjoner på tak og fasader (jf. §65) skal sørge for monteringsveiledning med illustrasjoner. Produsent, selger, utleier eller utlåner skal sørge for at monteringsveiledning er tilgjengelig for stillasbyggeren eller montøren. Den skal på lett forståelig norsk gi informasjon om belastningsklasse, fundamentering, oppstilling, bruk, tilsyn, nedtaking, vedlikehold, reparasjon og kassasjonskriterier. Produsent skal beregne alle komponentene til systemstillas for en bestemt belastningsklasse etter §18. Monteringsveiledningen skal angi hvorledes de forskjellige komponenter skal settes sammen, avstives og forankres. Når et stillassystem kan monteres på flere måter, slik at det kan dekke forskjellige belastningsklasser, skal dette gå klart fram av monteringsveiledningen. Produsent eller leverandør av systemstillas skal i monteringsveiledningen beskrive hvordan dette kan monteres til utkragende eller hengende stillas. §9 - §15. (Opphevet ved forskrift 6 juli 2004 nr. 1107, i kraft 19 juli 2004.) Stiger skal være merket i overensstemmelse med NS 8070 av oktober 1986. 0 Endret ved forskrift 6 juli 2004 nr. 1107 (i kraft 19 juli 2004). Stillas skal ha nødvendig styrke og stabilitet for høyeste tillatte belastning. Stillasdelene skal være hensiktsmessig for montering, bruk, demontering og lagring. Ingen del av stillaset skal kunne løsne utilsiktet under bruk. Stillas skal klassifiseres i seks klasser i henhold til tabellen nedenfor: Last av én Last på delarealKonsentrert person påJevnt fordelt last på areal areal 200 mmDelarealbelastning 500 mm x x 200 mmKlasse kN/m2 (kg/m2) 500 mm kN (kg) kN/m2 (kg/m2) 1 0,75 (75) 1,50 (150) 1,0 (100) Ikke tillatt2 1,50 (150) 1,50 (150) 1,0 (100) Ikke tillatt3 2,00 (200) 1,50 (150) 1,0 (100) Ikke tillatt 4 3,00 (300) 3,00 (300) 1,0 (100) 5.00 (500) 0,4 A5 4,50 (450) 3,00 (300) 1,0 (100) 7.50 (750) 0,4 A6 6,00 (600) 3,00 (300) 1,0 (100) 10.00 (1000) A = arealet mellom to spirepar. Stillas skal beregnes etter de verdier som er angitt under relevant stillasklasse i §18. (For trestillas, se §33.) Konsentrert last på 500 mm x 500 mm og personlast på 200 mm x 200 mm skal plasseres på ugunstigste måte mellom spirene. Dersom gulvet har en uavhengig komponent som er mindre enn 500 mm bred, skal lasten reduseres forholdsvis, men aldri til en lavere verdi enn 1,50 kN (150 kg). Gulv skal beregnes for laster i klasse 2 eller høyere. Beregningene og toleransene skal følge norske standarder NS 3470 (nov. 1979,) NS 3471 (okt. 1973) og NS 3472 (juni 1984) eller andre likeverdige standarder. Ved beregning av vindkrefter som påvirker et stillas brukes NS 3479 februar. 1981). Det brukes netto areal med relevant formfaktor. Udekket stillas med forankringer som ventes å bli stående i høyst 2 år, skal beregnes med formfaktor på 0,65 for trykk (beregnet på netto flate) på tvers av vegg og på langs av vegg. For sugekrefter på udekket stillas som står mot en vegg, kan det tilsvarende regnes med en formfaktor på 0,3. De ytterste spirepar ved hjørne og forankring av disse skal beregnes med en formfaktor på 2,0. For dekket stillas brukes totalt areal på tvers av vegg og på langs av vegg med formfaktor 0,5 for trykk og 0,25 for sug. For dekket stillas skal de ytterste spirepar ved hjørne og forankring av disse beregnes med en formfaktor på 1,0. Forankringene skal dimensjoneres etter vindkrefter, både på langs og på tvers av stillaset. Dynamiske krefter av løfteanordninger og arbeidsmaskiner m.v. kompenseres for ved å gi de maksimale statiske belastninger fra disse et tillegg på 50 % av maksimal løfteevne. Rekkverk skal dimensjoneres for en punktlast på 0,3 kN (30 kg) som ikke skal gi større elastisk formforandring enn 35 mm og en punktlast på 1,25 kN (125 kg) som ikke skal gi brudd eller varig deformasjon større enn 200 mm. Lastene skal kunne påføres i ugunstigste retning. Lastene er prøvelaster og skal således ikke korrigeres med sikkerhetskoeffisienter. Trematerialer til stillas skal tilfredsstille NS 3080 kvalitetskrav til trelast (klasse T 18) og NS 3079 Trelastdimensjoner (nov. 1980). Stålkvaliteten skal være minst St37-2. Stillasrør skal tilfredsstille kravene i europeisk standard EN 39 (mars 1977). Kvaliteten på aluminium til stillas skal tilfredsstille kravene i NS 17305. Rør av stål og aluminium som brukes til bærende deler av stillas skal ha tilstrekkelig tykke vegger. For rullestillas skal atkomsten være bygget som en del av konstruksjonen for øvrig. 0 Endret ved forskrifter 6 juli 2004 nr. 1107 (i kraft 19 juli 2004), 13 sep 2004 nr. 1311. Stillasgulv eller trapp som ligger høyere enn 2,0 m over underlaget, skal alltid ha rekkverk. Foreligger det spesielle faremomenter ved fall av person eller gjenstand fra stillasgulv, skal stillaset eller atkomsten ha rekkverk, også ved lavere høyder. Åpninger større enn 0,3 m mellom vegg og stillasgulv høyere enn 2,0 m skal sikres med rekkverk. Rekkverk skal bestå av håndlist, knelist og fotlist. Fotlist kan sløyfes der det er åpenbart at ikke personer vil komme til å oppholde seg nedenunder. Håndlist skal ha overkant 1,0 m -+ 00,1 m over gulv. Fotlist skal være minst 0,15 m høy og ligge an mot gulv. Knelist skal plasseres midt mellom håndlist og fotlist. Der ikke fotlist er tilstrekkelig til å hindre gjenstander å falle ned, skal rekkverket dekkes med nett e.l. eller det skal settes opp skjermer. Der dette er gjort kan fotlist sløyfes. For trestillas med øverste gulv mindre enn 8 meter over underlaget kan det brukes fotlist med 0,10 m høyde. Når det er nødvendig med høyere rekkverk enn 1,1 m, skal det være flere knelister. Stillas skal kunne tilpasses de forskjellige konstruksjoner der det er forutsatt brukt, slik at det ikke oppstår unødige åpninger i arbeidsgulvet eller i rekkverket som kan medføre fare. Stillas for utendørs bruk og langvarig arbeid skal kunne dekkes med presenning e.l. Det skal konstrueres slik at det er lett å montere varme- og lyskilder. Når det brukes dekkede stillas, skal brannhemmende materialer brukes hvis en brann vil kunne sperre rømningsveiene. §27 - §29. (Opphevet ved forskrift 6 juli 2004 nr. 1107, i kraft 19 juli 2004.) Ved maksimal belastning av spire med fotplate eller tilsvarende, skal vinkelendring som oppstår i forbindelsen ikke overstige 3° fra den ideelle retning. §31. (Opphevet ved forskrift 13 sep 2004 nr. 1311.) Festemidler for forankringene skal være egnet til å brukes til det materiale støttekonstruksjonen er gjort av. Trestillas skal bygges av materialer som tilfredsstiller kravene i §20. Materialene skal være umalte og ikke skadet av tidligere bruk. Trestillaser med gulv høyere enn 8 m over underlaget eller i belastningsklasse 3 og høyere klasser skal beregnes i samsvar med reglene i NS 3470 (nov. 1979) og §19 og §20. Beregningene skal kunne dokumenteres. Materialene til rør- og koplingstillas skal tilfredsstille kravene i §20. Rør skal ikke ha større grater, rustangrep eller deformasjoner. Endene skal være kuttet i rett vinkel. Koplingene med tilhørende skruer skal være uten skader. Mutrene skal løpe lett i gjengene. Skjøter på spirer, bjelker og avstivninger skal kunne overføre de trykk- og strekkpåkjenninger stillaset er beregnet for. Koplinger skal monteres slik at styrken blir best mulig. Rør- og koplingstillas skal beregnes etter bestemmelsene i §19 og §20. Materialer til systemstillas skal tilfredsstille kravene i §20. Komponentene skal ikke ha større grater, rustangrep eller deformasjoner. Alle sammenkoplinger skal være låst ved bruk slik at de ikke utilsiktet kan løsne. Sammenkoplingssystemene skal være konstruert med så romslige toleranser og utført så robust at ikke små grater, skjevheter o.l., som ellers er uten betydning, gjør det vanskelig å sette sammen komponentene. Stillasknekter av stål eller aluminium skal være sveiset sammen av kyndig sveiser, eller de skal være forsvarlig boltet sammen. Når stillas er montert på knekter som er boltet til ører (lugger), braketter, e.l. på en stålkonstruksjon, skal disse være sveiset fast av kyndig sveiser eller de skal være forsvarlig boltet fast. Ørene skal sveises på begge sider. Boltene skal være lange nok til hele mutteren og låseskive. Knekter som monteres på stendere av trevirke må ikke monteres høyere en 5 m. Stenderne skal tilfredsstille kravene i §20, og være uten skjøter. I forbindelse med knekter skal stendere av trevirke ha dimensjoner på minst 100 x 100 mm. Stenderne skal avstives forsvarlig mot utknekking. Rullestillas skal være konstruert og utført slik at det er tilstrekkelig stabilt under flytting og bruk. Stillas på luftgummihjul skal være slik konstruert at det ikke velter om et eller flere av hjulene punkterer. Rullestillas skal beregnes for å tåle en horisontal kraft på øverste gulv på 0,3 kN (30 kg) med sikkerhet på 1,5 mot velting. Rullestillas med større lengde enn 4,0 meter skal tilsvarende tåle 2 x 0,3 kN (2 x 30 kg) horisontal kraft på øverste gulv. Dersom stillaset ikke er stabilt med denne kraften påført, skal det treffes spesielle tiltak som bruk av ballast, bardunering eller forankring. Gulvet på bukkestillas skal være maksimum 2,0 meter over underlaget. Forholdet mellom høyde og minste bredde på hver bukk skal være maksimum 3:1, ellers må bukkene avstives innbyrdes. Bukkene skal settes på fast underlag slik at de står stødig. Dersom dette ikke er omhandlet i monteringsveiledningen, skal utkragende og hengende stillas beregnes før de settes opp, selv om det brukes typegodkjente komponenter. I beregningene skal brukes spesifikasjoner om materialer og innfestingsdetaljer som skal dokumenteres sammen med beregningene. Disse beregningene skal være tilgjengelig for Arbeidstilsynet. Utkragende stillas bygget på utliggerbjelker skal være sikret ved at utliggerbjelkene er forsvarlig stemplet, boltet eller surret fast. Det kan også brukes motvekt som skal dimensjoneres eller maksimal vekt av stillaset og nyttelast med en sikkerhet på 2,5 mot velting. Motvekter skal festes forsvarlig til bjelkene.
lovdata_cd_1845	lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005	2,021	nn	0.465	Forskrift om piggtråd til gjerde, Eigersund kommune, Rogaland. Fastsatt av Landbruksdepartementet 28. mai 1965.
lovdata_cd_9369	lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005	2,021	no	0.502	Kommunal- og arbeidsdepartementet har 18. juni 1984 i medhold av §2 i lov av 29. mai 1970 nr. 32 om brannvern (brannloven) stadfestet vedtak av Verran kommunestyre 26. april 1984 om vedtekt til §7 i brannloven.
lovdata_cd_61991	lovdata_cd_somb_rundskriv_2005	2,021	no	0.897	Publisert: Somb-1989-54 (1989 140) Sammendrag: Konsesjonssak - vilkår om grunnavståelse ved gjenerverv. Landbruksmyndighetene ga A og B konsesjon for erverv av to landbrukseiendommer. Eiendommene var tidligere overdratt staten fra A og B's foreldre under trussel om ekspropriasjon, til flyplassutbygging. Disse planer ble forlatt, og det aktuelle erverv innebar en tilbakeføring av eiendommene. Det ble stilt vilkår om grunnavståelse av deler av eiendommene med sikte på fordeling på andre bruk i området, jfr. konsesjonsloven av 31. mai 1974 nr. 19 §9. - Ombudsmannen fant at konsesjonsvilkårene måtte karakteriseres som «klart urimelig». Det ble bl.a. lagt vekt på gjenervervssituasjonen og på at arealene i den tid de hadde tilhørt staten hadde vært drevet sammen med brukene de opprinnelig ble utskilt fra. Uttalelser om konsesjonspliktspørsmålet og om adgangen til generelt å fastsette konsesjonsvilkår om frasalg av deler av eiendommen. Resultatet ble at departementet omgjorde vedtakene, og innvilget konsesjon uten vilkår om grunnavståelse. Saksgang: (Sak 1328/87) Staten v/Forsvarsdepartementet ervervet i 1939 sju landbrukseiendommer på til sammen ca. 525 dekar, med sikte på flyplass-utbygging. Ervervet skjedde under trussel om ekspropriasjon. Eiendommene ble senere overført til Samferdselsdepartementet v/Luftfartsverket. Planen om flyplassutbygging ble ikke realisert, og de tidligere eierne har i hovedsak disponert arealene i henhold til leiekontrakter med myndighetene. I 1985 ble det så bestemt at eiendommene skulle føres tilbake til de eiendommene som de var gått ut fra. Kjøpekontrakter ble inngått mellom staten og de aktuelle brukseiere, deriblant A og B. Kontrakten med A gjaldt et areal på 257 dekar. Av dette er 132 dekar dyrket og 67 dekar dyrkbart areal. Det var A's far og onkel som i 1939 overdro dette areal til staten. Den øvrige del av det opprinnelige bruket - som A nå er eier av - har ca. 95 dekar dyrket jord og ca. 350 dekar skog og annet areal. - A driver egen næringsvirksomhet ved siden av gårdsdriften. Kontrakten med B gjaldt et areal på ca. 100 dekar, herunder knapt 70 dekar dyrket mark og ca. 25 dekar dyrkbar skogsmark. Staten overtok eiendommen i 1939 fra B's far. B eier for øvrig en eiendom som utgjør ca. 135 dekar dyrka jord og ca. 350 dekar skog og annet areal. - B er gårdbruker på heltid. Søknad om konsesjon for ervervet av eiendommene ble oversendt kommunen samlet for A og B og fire øvrige erververe. Landbruksnemnda gikk inn for å innvilge konsesjonssøknadene, men på vilkår av at deler av eiendommene til A og B ble avstått til staten med sikte på fordeling på andre bruk i området. Også kommunestyret gikk inn for denne løsning. Etter å ha foretatt befaring på eiendommene vedtok fylkeslandbruksstyret å ikke nytte statens forkjøpsrett. Det ble likevel varslet om at det kunne bli aktuelt med vilkår overfor A og B om avståelse eller videresalg av deler av eiendommene, men at dette ville bli vurdert i forbindelse med behandlingen av konsesjonsspørsmålet. Etter klage fra jordsøkende naboer stadfestet Landbruksdepartementet fylkeslandbruksstyrets vedtak om ikke å nytte forkjøpsretten. Departementet bemerket bl.a. at rasjonaliseringsgevinsten ved bruk av forkjøpsrett ikke vil bli «så stor at det er grunnlag for å gripe inn i den frivillige rasjonaliseringen som det legges opp til her». Saken gikk etter dette tilbake til fylkeslandbruksstyret for behandling av konsesjonsspørsmålet. A og B ble innvilget konsesjon. Overfor A ble det stillet vilkår om avståelse av 125 dekar dyrket/dyrkbar jord til staten v/fylkeslandbruksstyret, mens det overfor B ble stillet vilkår om avståelse av det dyrkbare arealet på ca. 25 dekar. Vedtakene ble truffet med 4 mot 2 stemmer. Den ene av mindretallet stemte for å gi søkerne konsesjon på hele arealet under henvisning til at avståelsen i 1939 fant sted under trussel om ekspropriasjon. A og B påklaget vedtakene. Fylkeslandbruksstyret tok ikke klagene til følge, og ved Landbruksdepartementets vedtak 21. september 1987 ble fylkeslandbruksstyrets avgjørelse opprettholdt. - Departementet ga følgende begrunnelse: «Det er ved avgjørelsen lagt til grunn at avståelse av de aktuelle parseller vil medføre slike landbruksmessige fordeler at det bør settes vilkår i samsvar med fylkeslandbruksstyrets vedtak. Hva gjelder A' vil hans tidligere eiendom med tillegg av hele det kjøpte areal, dersom det ikke settes vilkår om avståelse, tilsammen ha ca. 227 dekar dyrka, 67 dekar dyrkbart og ca. 350 dekar skog. Etter lokale forhold må dette anses som et relativt stort bruk. Selv om søkers driftsform er korn og det forøvrig ikke anses ønskelig med nydyrking i området, finner en det likevel riktig å sette vilkår om avståelse av 125 dekar av eiendommen. Det er i den forbindelse lagt avgjørende vekt på at det er andre bruk i området med stort behov for tilleggsjord. Det anses derfor landbruksmessig sett for å være den beste ordningen at ressursene fordeles slik fylkeslandbruksstyret har lagt opp til. B sin eiendom vil med tillegg av hele det kjøpte areal totalt utgjøre ca. 205 dekar dyrka jord, 25 dekar dyrkbart samt ca. 350 dekar skog. Etter de stedlige forhold vil også dette måtte anses som et relativt stort bruk. Søkers drift omfatter korn, potet og gris, og arbeidsbehovet ligger over hva planleggingsmodellen for familjebruk forutsetter. Departementet anser det derfor som rimelig at en også i forhold til dette ervervet setter vilkår som sikrer en rimelig fordeling av jordbruksressursene i området. At søker har relativt ny driftsbygning med stor kapasitet samt det forhold at en avståelse av parsellen på 25 dekar arronderingsmessig sett må anses mindre heldig, kan etter departementets oppfatning ikke anses avgjørende i denne sammenheng. En har ved avgjørelsen hatt for øyet at jordlovens §1 har som hovedmål å søke opprettet bruk som er store nok til å gi eieren og familien hans trygge økonomiske kår. De bruk som ved de aktuelle vilkår må avstå areal vil fortsatt måtte karakteriseres som store nok ut fra dette, om enn ved at det bør velges andre driftsformer. Samtidig vil andre bruk i området kunne styres slik at dette målet kan nås i «eitt eller fleire steg». Ved avgjørelsen av disse sakene er det forhold at det her er tale om gjenerverv av parseller som i 1939 ble overdratt under trussel om ekspropriasjon vurdert uten at en har funnet grunnlag for å tillegge dette forhold avgjørende betydning. Saken ble deretter brakt inn for ombudsmannen av A og B ved advokat og forelagt for Landbruksdepartementet. I den forbindelse ba ombudsmannen opplyst hvordan departementet vurderte konsesjonsavgjørelsen i forhold til ombudsmannens uttalelse i sak 1546/ 80, referert i årsmeldingen for 1981 150 flg. «Departementet har lagt til grunn at ervervet av eiendommen er konsesjonspliktig uavhengig av om det anses å foreligge gjenervervsrett eller ikke. Det er gått lang tid siden arealene ble avhendet til flyplassutbyggning, og det synes da lite naturlig å se det slik at tilbakeføringen skjedde fordi det måtte sees som en betingelse for avhendelsen at flyplassen skulle realiseres. Til spørsmålet om hvordan departementet vurderer konsesjonsavgjørelsen i denne saken i forhold til ombudsmannens uttalelse i sak 1546/80, bemerkes at sakene må anses delvis parallelle. Det er likevel den forskjell at det i denne saken har gått vesentlig lenger tid fra eiendommen ble avhendet under trussel om ekspropriasjon til kravet fra grunneierne om å få eiendommene tilbake ble fremsatt. Dette moment svekkes likevel av det faktum at grunneierne må sies å ha reagert straks planene om å nytte planene til flyplass var skrinlagt. Det er ellers lagt til grunn at sterke landbruksfaglige hensyn tilsier at det settes vilkår om avståelse av deler av de omsøkte arealer og at det må anses å være hjemmel for dette i konsesjonslovens §9. Det vises til at avståelse av 125 da dyrka/ dyrkbar jord fra A's eiendom til staten v/fylkeslandbruksstyret klart vil kunne gi en rasjonaliseringsmessig gevinst for det eller de bruk som dermed kan bli tilgodesett med tilleggsjord. Det er ikke tatt stilling til hvilke bruk som skal få tilleggsareal, og en kan ikke se at det er grunnlag for å hevde at det forelig ger forskjellsbehandling til skade for A. A ville, dersom det ikke ble satt konsesjonsvilkår om avståelse, fått en eiendom på 227 da dyrka jord, 67 da dyrkbar jord og 350 da skog. Det er etter de stedlige forhold et stort bruk som derfor av hensyn til omkringliggende bruks behov for tilleggsjord bør kunne tåle en avståelse som nevnt. Når det gjelder vilkåret om avståelse av 25 da dyrkbart areal av B's eiendom er det lagt til grunn at denne parsellen vil kunne gi en god rasjonaliseringseffekt som tillegg til en av jordsøkernes eiendommer. Det vises i denne forbindelse til at det ligger til rette for intensiv planteproduksjon i dette området. Begge eiendommer vil uten avståelse ligge betydelig over gjennomsnittsstørrelsen på landbrukseiendommer i distriktet. Behovet for tilleggsjord er stort i området og avståelse som nevnt er derfor ansett som den landbruksmessige beste ordning. Avståelsen vil slik departementet oppfatter det ikke gi A og B vesentlig dårligere økonomiske kår enn tidligere. Det forhold at de har leiet arealene i lang tid har en derfor ikke funnet å ville tillegge avgjørende vekt. Departementet tilføyde senere bl.a.: «Til spørsmålet om hvilken grad av interesseovervekt som bør kreves for å kunne sette vilkår om avståelse av deler av den konsesjonspliktige eiendom, bemerkes at det er departementets oppfatning at den løsning det legges opp til i vilkåret må anses for å være klart bedre enn det resultat man ellers ville fått ved å gi konsesjon uten vilkår om avståelse. I min avsluttende uttalelse ga jeg uttrykk for følgende syn: Konsesjonsloven av 31. mai 1974 nr. 19 §2 første ledd lyder: Lovens kapittel 3 inneholder bestemmelser om overdragelser som ikke trenger konsesjon. Det er dessuten med hjemmel i lovens §2 femte ledd gitt forskrifter ved kgl. res. av 28. juli 1978 (med senere endringer) om konsesjonsfrihet for visse erverv. Verken loven eller forskriftene regulerer uttrykkelig spørsmålet om konsesjonsplikt ved gjenervervstilfelle. Der ekspropriaten har en utvilsom rett til gjenerverv (sml. særlig §10 annet ledd i oreigningsloven av 23. oktober 1959), vil gjenervervet innebære en form for hevning eller omgjøring av den første overdragelse og derfor etter mitt syn normalt falle utenfor konsesjonspliktens rekkevidde. Sagt på en annen måte vil en slik tilbakeføring av eiendommen til den opprinnelige eier ikke være et «erverv» i henhold til konsesjonslovens §2 første ledd. I denne saken synes det å være uenighet om det forelå en gjenervervsrett for klagerne. Jeg forstår imidlertid departementet slik at det uten hensyn til en mulig gjenervervsrett mener at overdragelsene er konsesjonspliktige, jfr. departementets brev hit 21. mars 1988. - Under en viss tvil finner jeg å måtte akseptere departementets standpunkt om at det oppstår konsesjonsplikt her. Jeg legger da særlig vekt på at gjenervervsretts-spørsmålet er tvilsomt, og at det gikk nærmere 50 år fra staten ervervet eiendommene til tilbakeføringsavtalene ble inngått. Med hensyn til gjenervervsrettsspørsmålet peker jeg på at det må løses ut fra den uklare rettstilstand man hadde før oreigningsloven, jfr. Sandene: Oreigningsloven (1962) 135 og 136 og ombudsmannens årsmelding 1981 150 flg. Hvorvidt tilbakeføring kunne kreves dersom ekspropriasjonsformålet ikke ble realisert, måtte avgjøres ut fra en konkret vurdering av forholdene i den enkelte sak med bakgrunn i alminnelige rettsprinsipper. At ervervet i 1939 ikke skjedde ved ekspropriasjon, men ved avtaler under trussel om ekspropriasjon, kan neppe være avgjørende for gjenervervsretts-spørsmålet. Heller ikke kan det være avgjørende at de nåværende eiere ikke er de samme som i 1939, jfr. uttalelsen på 154 annen sp. i ombudsmannens årsmelding 1981 om at rettsetterfølgere må likestilles med tidligere eier. Selv om jeg altså aksepterer at tilbakeføringen av arealene i dette tilfelle er konsesjonspliktig, må gjenervervssituasjonen være av vesentlig betydning ved spørsmålet om konsesjon skal gis, og på hvilke vilkår. Jeg viser for så vidt til pkt. 3 nedenfor. Klagernes advokat har gitt uttrykk for at det neppe er adgang til å stille konsesjonsvilkår om frasalg av deler av eiendommen. Han har, bl.a. under henvisning til Rt-1982-1625, hevdet at andres behov for tilleggsjord skal ivaretas gjennom forkjøpsrettsbestemmelsene, og ikke ved å stille konsesjonsvilkår. Det mer generelle spørsmål om hjemmelen for å stille denne type konsesjonsvilkår har ombudsmannen hatt oppe i tidligere klagesaker. I sak 135/85 uttalte jeg: «Etter konsesjonsloven av 31. mai 1974 nr. 19 §9 kan det stilles slike vilkår for konsesjon «som i hvert enkelt tilfelle finnes påkrevd av hensyn til de formål loven skal fremme». Ordlyden er endret ved lov av 3. juni 1983 nr. 50, men dette er uten betydning for problemstillingen her. Jeg anser det ganske klar at loven nå - som før - gir hjemmel til å stille vilkår om frasalg av en del av den ervervede eiendom. I forarbeidene til loven av 1974 («Innstilling om lov om erverv av fast eiendom») vises det på 31 til en høyesterettsdom i Retstidende 1964 209 angående lovligheten av et vilkår om å avstå areal av den ervervede eiendom til nabobruk i rasjonaliseringsøyemed for så vidt gjelder de tidligere konsesjonslover. Og på 55 heter det at vilkårsbestemmelsen svarer til tidligere bestemmelser i skogkonsesjonsloven og jordkonsesjonsloven, og at en av de vanligst forekommende vilkårstyper nettopp er å «overdra en del av den ervervede eiendom til nabobruk». I forarbeidene til endringsloven av 1983 heter det i Innst. O. nr. 71 (1982-83) 11 om lovens §9: «Flertallet er enig i at det er de formål som loven skal fremme, som bør være grunnlaget for avgjørelsen i konsesjonssaker, og slutter seg til forslaget om å gjøre dette klart i lovteksten. Det er likevel ikke meningen at dette skal føre til endringer i den praksis som har vært fulgt ved fastsetting av vilkår for konsesjon der dette har vært ansett påkrevet. Jeg kan ikke se at Høyesteretts dom inntatt i Rt-1982-1625 kan gi grunnlag for å se annerledes på spørsmålet. Saken gjaldt et tilfelle hvor konsesjon helt ble nektet, fordi man tok sikte på at eiendommen i sin helhet burde nyttes som tilleggsjord for nabobruk. Tidligere vedtak om bruk av statens forkjøpsrett med sikte på samme formål var før konsesjonsnektelsen kjent ugyldig, fordi vedtaket var truffet for sent. Spørsmålet om det skal stilles vilkår om grunnavståelse og hvor vidtgående slike vilkår eventuelt kan være, må avgjøres konkret ut fra forholdene i den enkelte sak. Ved denne vurdering vil det naturlig nok også være av betydning hvor stor del av eiendommen det er aktuelt å kreve avstått. Det synes uten videre gitt at krav om avståelse fra konsesjonsbruket må være begrenset på en slik måte at hovedformålet med overdragelsen opprettholdes. jordsøkeres interesser. En slik interesseavveining må også foretas i ordinære forkjøpssaker. Høyesterett har for slike saker uttalt at det «ikke kan gripes inn med forkjøpsrett med mindre det må anses rimelig klart at man ved inngrepet oppnår et resultat som er bedre vurdert ut fra lovens formålsbestemmelse enn resultatet av det salg som det er spørsmål om å gripe inn i». ( Rt-1981-745, se særlig 748.) Jeg forstår uttrykket «rimelig klart» slik at det ikke må være tvil om at forkjøpet vil gi en bedre løsning. Og det samme prinsipp bør gjelde der det er aktuelt å fastsette konsesjonsvilkår, som i realiteten innebærer et slags delvis forkjøp. 3. De aktuelle konsesjonsvilkår i A's og B' Landbruksdepartementet uttaler i brev hit at vilkårene om avståelse av arealene på 125 dekar og 25 dekar «må anses for å være klart bedre enn det resultat man ellers ville fått ved å gi konsesjon uten vilkår om avståelse». Jeg går ut fra at dette standpunkt bygger på en landbruksfaglig vurdering. - Klagernes advokat har overfor landbruksmyndighetene og senere i klagen til ombudsmannen stilt spørsmål ved denne vurdering. Departementet har i hovedsak nøyd seg med å fastslå at anførslene ikke kan ha utslagsgivende vekt i saken. Etter min mening burde de antatte fordeler ved de vilkår som er stilt overfor A og B etter omstendighetene ha vært bedre underbygget. Ikke minst var det nærliggende på bakgrunn av at det dreier seg om avståelse av store deler av de arealer konsesjonssøknadene gjelder: For A gjelder det 125 dekar eller ca. halvparten av det søknaden omfattet. Og i B's tilfelle synes det uomtvistet at avståelsen medfører en mindre heldig arronderingsmessig løsning. - Departementets begrunnelse for ikke å nytte forkjøpsretten overfor A og B understreker ytterligere behovet for en nærmere underbygging av konsesjonsvilkårene. Det foreliggende tilfelle er for øvrig særpreget i forhold til den «normale» konsesjonssak, jfr. gjenervervs-situasjonen. Etter mitt syn må denne omstendighet tillegges vesentlig vekt ved vurderingen av om konsesjonsvilkårene om avståelse skal settes. Arealene har tidligere tilhørt de aktuelle bruk. Dessuten har arealene også i den tid de har vært på statens hånd vært drevet sammen med brukene de opprinnelig ble skilt ut fra. Og både A og B har foretatt investeringer ut fra denne situasjonen. Avståelsen av deler av eiendommene innebærer således en uventet endring i den bestående tilstand. Etter det som foreligger, er jeg kommet til at avgjørelsen i både A's og B's sak må anses «klart urimelig», jfr. ombudsmannsloven av 22. juni 1962 §10 annet ledd. Jeg vil derfor be departementet vurdere konsesjonsvilkårene på nytt, idet jeg går ut fra at de jordsøkende naboer ikke har ervervet noen rettighetsposisjon som er til hinder for omgjøring. Departementet omgjorde etter dette vedtakene, slik at konsesjon ble innvilget uten vilkår om grunnavståelse. Somb-1989-53 Statens forkjøpsrett - betydningen av 3 måneders-fristen ved klage.
lovdata_cd_48557	lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005	2,021	no	0.832	a. Beløp som feilaktig er kommet inn på distriktets postgirokonto for skatt, skal midlertidig føres på konto 18. Beløp som føres på denne kontoen, skal som hovedregel også føres på reskontrokonti (personlige konti). Kommunekassereren kan dog - etter samråd med kommunerevisjonen og skattefogden - nytte en annen fremgangsmåte hvis dette finnes mer praktisk og fremgangsmåten gir nødvendig oversikt og kontroll. b. Skulle det seinere vise seg at beløpet må betraktes som herreløst, overføres beløpet fra konto 18 til konto 14, Herreløs skatt og avgift. Denne overføringen må seinest foretas like før de herreløse beløpene for vedkommende år etter gjeldende bestemmelser blir overført til skattefogden til fordeling mellom staten og Skattefordelingsfondet. 8. Konto 16, Andre kommuner.
lovdata_cd_25543	lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005	2,021	no	0.86	Formålet med fredningen er primært å bevare anleggets arkitektoniske kvaliteter. Så rendyrket 30-talls funksjonalisme er sjeldent utenfor de store byene i Norge. Anleggets beliggenhet fører til økt verneverdi. En konservativ forvaltning og godt vedlikehold av boligen gjør at autentisiteten er svært høy. Formålet med fredningen er å bevare denne autentisiteten slik at politimesterboligen forblir en god kilde til norsk, funksjonalistisk arkitektur i tre. Ut over det arkitektoniske er politimesterboligen verdifull som en sen utgave av embedsmannsboligen. Bygningen har som politimesterbolig hatt en offisiell funksjon som gjør at bygningen er mer sentral i lokalmiljøet enn en privat villa. Fredningen av bygningenes eksteriør skal sikre bygningens opprinnelige arkitektur. Både hovedstrukturen i det arkitektoniske uttrykket og detaljering som fasadeløsning, dører og vinduer, materialbruk og overflater skal opprettholdes. Formålet med fredningen av bygningenes interiør er å bevare rominndelingen, samt opprinnelige bygningsdeler og overflater. Tilbakeføringer til opprinnelige løsninger og overflater der disse senere er endret, kan være i tråd med fredningens intensjon, men må i hvert enkelt tilfelle behandles av forvaltningsmyndighet som en dispensasjonssak etter kulturminneloven.
lovdata_cd_3513	lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005	2,021	no	0.602	Fredningen berører gnr./bnr. 41/205, 256. Reservatet dekker et areal på ca. 11 dekar som omfatter øya Sandholmen med tilliggende skjær og de tilstøtende sjøområder innenfor en avstand av 50 m fra land med følgende unntak: Mot nordvest følger grensen strandlinjen mot land der avstanden er mindre enn 50 m. Mot sørøst er grensen en rett linje gjennom to punkter som ligger 5 m sørøst for henholdsvis øyas sørligste og østligste punkt.
lovdata_cd_39118	lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005	2,021	no	0.812	Regional oppgjørsenhet har en alminnelig veiledningsplikt overfor logopeden/audiopedagogen, jf. forvaltningsloven §11. Veiledningspliktens omfang må ses i sammenheng med logopedens/audiopedagogens profesjonalitet og plikt til å holde seg orientert om de til enhver tid gjeldende lover og forskrifter, jf. punkt 2. Det er formålstjenlig at det avholdes jevnlige samarbeidsmøter mellom logopedene/audiopedagogene og Regional oppgjørsenhet.
lovdata_cd_33295	lovdata_cd_norgeslover_2005	2,021	no	0.78	§23. (formene for enkeltvedtak). Et enkeltvedtak1 skal være skriftlig2 om ikke dette av praktiske grunner vil være særlig byrdefullt for forvaltningsorganet. 2 Jfr. §2 første ledd, g, og §27. §24.1 (når enkeltvedtak skal grunngis). Enkeltvedtak2 skal grunngis.3 Forvaltningsorganet skal gi begrunnelsen samtidig med at vedtaket treffes. I andre saker enn klagesaker kan forvaltningsorganet la være å gi samtidig begrunnelse dersom det innvilger en søknad og det ikke er grunn til å tro at noen part2 vil være misfornøyd med vedtaket. Det samme gjelder i saker om fordeling av tillatelser eller andre fordeler mellom flere parter. En part2 kan likevel kreve begrunnelse gitt etter at vedtaket er truffet.4 Krav om begrunnelse må framsettes i løpet av klagefristen5 eller - om ingen klagefrist løper - senest 3 uker etter at parten mottok underretning2 om vedtaket. Bestemmelsene i §29, §30 og §31 gjelder tilsvarende. Grunngiing kan unnlates i den utstrekning begrunnelse ikke kan gis uten å røpe opplysning som parten etter §19 ikke har krav på å bli kjent med. I tilfelle som går inn under §19 første ledd bokstav c, skal begrunnelse på anmodning gis en representant for parten når ikke særlige grunner taler mot det, likevel slik at muntlig orientering kan tre istedenfor skriftlig grunngiing. 0 Endret ved lover 19 juni 1969 nr. 54, 27 mai 1977 nr. 40, 12 jan 1995 nr. 4 (i kraft 1 april 1995). 4 Se §29 tredje ledd. §25. (begrunnelsens innhold). I begrunnelsen skal vises til de regler vedtaket bygger på, med mindre parten1 kjenner reglene. I den utstrekning det er nødvendig for å sette parten i stand til å forstå vedtaket, skal begrunnelsen også gjengi innholdet av reglene eller den problemstilling vedtaket bygger på. I begrunnelsen skal dessuten nevnes de faktiske forhold som vedtaket bygger på. Er de faktiske forhold beskrevet av parten1 selv eller i et dokument som er gjort kjent for parten,1 er en henvisning til den tidligere framstilling tilstrekkelig. I tilfelle skal det i underretningen til parten1 vedlegges kopi av framstillingen. §27. (underretning om vedtaket). Det forvaltningsorgan som har truffet vedtaket, skal sørge for at partene1 underrettes om vedtaket så snart som mulig. Dersom en mindreårig over 15 år er part i saken og blir representert av verge, skal organet også underrette den mindreårige selv. Underretning skal gis av det forvaltningsorgan som har truffet vedtaket, hvis ikke særlige grunner tilsier at dette overlates til et annet organ. I regelen gis underretning skriftlig.2 Den skriftlige underretningen kan gis ved bruk av elektronisk kommunikasjon når mottakeren uttrykkelig har godtatt dette og har oppgitt den elektroniske adressen som skal benyttes for slikt formål. Er det særlig byrdefullt for forvaltningsorganet å gi skriftlig underretning, eller haster saken, kan underretning gis muntlig eller på annen måte. I så fall kan en part kreve å få vedtaket skriftlig bekreftet. Underretning om vedtaket kan helt unnlates for så vidt underretning må anses åpenbart unødvendig og vedtaket ikke medfører skade eller ulempe for vedkommende part. I saker der begrunnelsen etter §24 skal gis samtidig med vedtaket, bør grunnene gjengis i underretningen. Der dette på grunn av særlige forhold ikke kan gjennomføres, og likeledes der partene kan kreve grunngiing etter §24 annet ledd, skal det i underretningen isteden gis opplysning om på hvilken måte partene kan bli kjent med begrunnelsen. I underretningen skal videre gis opplysning om klageadgang,3 klagefrist, klageinstans og den nærmere fremgangsmåte ved klage, samt om retten etter §18, jfr §19 til å se sakens dokumenter. Dersom vedtaket kan tenkes gjennomført til skade for parten før klagesaken er avgjort, skal det også gjøres merksam på adgangen til å be om at gjennomføringen utsettes, jfr. §42 første ledd. Er det etter tvistemålslovens4 §437 første ledd eller annen lovbestemmelse et vilkår for søksmål at klageadgangen er nyttet, eller er det etter §437 annet ledd eller annen lovbestemmelse et vilkår for overprøving ved domstol at søksmål blir reist innen en viss frist, skal parten også gjøres oppmerksom på dette og på fristens lengde. c) adgangen til å få tilkjent sakskostnader etter §36. 0 Endret ved lover 19 juni 1969 nr. 54, 27 mai 1977 nr. 40, 12 jan 1995 nr. 4 (i kraft 1 april 1995), 21 des 2001 nr. 117 (i kraft 1 jan 2002 iflg. res. 21 des 2001 nr. 1475), 1 aug 2003 nr. 86 (i kraft 1 okt 2003 iflg. res. 1 aug 2003 nr. 991). Endres ved lov 17 juni 2005 nr. 90 (i kraft fra den tid Kongen bestemmer). 2 Se §2 første ledd, g, og §23. 5 Se noter til tvml. §437. 6 Se lov 13 juni 1980 nr. 35 kap. III. 7 Jfr. §36 fjerde ledd. §27a. Dersom ikke annet er bestemt, kan Kongen1 gi forskrifter2 om betaling for behandling av søknader om bevillinger, tillatelser, autorisasjoner o.l. som gis av forvaltningsorgan. Attest eller bevitnelse om tidligere vedtak gis uten betaling. Krav på betaling etter denne bestemmelse er tvangsgrunnlag for utlegg. 1 Landbruksdepartementet hva gjelder myndighet til å gi forskrift om gebyr til dekning av administrasjonskostnader knyttet til omsetning av melkekvoter iflg. res. 6 des 1996 nr. 1126. 2 Jfr. §2 og kap. VII.
lovdata_cd_55113	lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005	2,021	no	0.696	Vedtak om merverdiavgift og avgift på investeringer mv. for budsjetterminen 2000. Kunngjøring fra Finans- og tolldepartementet av stortingsvedtak 26. november 1999 med hjemmel i Grunnloven §75 litra a. Endret 16 juni 2000 nr. 622. 1. Fra 1. januar 2000 skal det betales 23 pst. avgift etter bestemmelsene i lov av 19. juni 1969 nr. 66 om merverdiavgift. 2. Fra 1. januar 2000 skal det betales 11,11 pst. avgift av omsetning som nevnt i lov av 19. juni 1969 nr. 66 om merverdiavgift §39 og godtgjørelse som nevnt i samme lov §41. Fra 1. januar 2000 skal det betales 7 pst. avgift etter bestemmelsene i lov av 19. juni 1969 nr. 67 om avgift på investeringer mv. 0 Endret ved vedtak 16 juni 2000 nr. 622 (i kraft 1 juli 2000). 0 Tilføyd ved vedtak 16 juni 2000 nr. 622 (i kraft 1 juli 2000). 0 Endret ved vedtak 16 juni 2000 nr. 622 (i kraft 1 juli 2000, tidligere §15).
lovdata_cd_44497	lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005	2,021	no	0.71	a. Ordningens ytelser må bare kunne tilstås personer som er ansatt i annens tjeneste på uttakstidspunktet og som da har en pensjonsgivende inntekt (jf. folketrygdloven §3-15) som omregnet til årsinntekt overstiger grunnbeløpet i folketrygden. Vedkommende må dessuten ha hatt en tilsvarende pensjonsgivende inntekt i året før uttaksåret. Grunnpensjon og særtillegg må fastsettes etter bestemmelsene i folketrygdloven §3-2 og §3-3. Tilleggspensjon må fastsettes etter bestemmelsene i folketrygdloven §3-8 og §3-9. Det må likevel ikke i noe tilfelle gis poengtillegg etter de tidligere bestemmelser i lov av 17. juni 1966 nr. 12 om folketrygd §7-3 nr. 3. Ordningen må gi en pensjon som i det vesentlige svarer til den pensjon vedkommende ville fått som alderspensjonist i folketrygden ved å fortsette i arbeid fram til fylte 67 år. Ved beregningen av grunnpensjon, tilleggspensjon og/eller særtillegg må derfor medregnes antatt framtidig trygdetid og antatte framtidige pensjonspoeng for tiden etter pensjonsuttaket etter regler som for uførepensjon etter folketrygdloven §3-6, §3-17 og §3-18. Økning av pensjonen som følge av forsørging av ektefelle eller barn må begrenses til tillegg for forsørget ektefelle som er 60 år eller eldre. Tillegget må ellers tilstås og beregnes etter reglene i folketrygdloven. d. Dersom pensjonisten har arbeidsinntekt etter uttaket av pensjonen, må ordningen inneholde bestemmelser som medfører avkorting av pensjonen i tilsvarende utstrekning som etter bestemmelsene i folketrygdloven §19-6.
maalfrid_6ea49e5d802fcef2198b55c54deffb90d028e39f_41	maalfrid_fylkesmannen	2,021	no	0.816	Side: 5/8 Evt. bruk av snøskuter innenfor verneområder krever tillatelse fra vernemyndighet. Innenfor fellingsområdet er det naturreservater hvor Fylkesmannen er vernemyndighet og naturreservater hvor kommunen er vernemyndighet. Videre er Børgefjell nasjonalparkstyre myndighet i nasjonalpark og landskapsvernområde. Fylkesmannen har vurdert behovet for bruk av snøskuter i Auster-Vefsna naturreservat for å lokalisere og avdekke spor etter gaupe, og har gitt dispensasjon fra motorferdselsforbudet i forbindelse med fellingstillatelsen. Vurdering og begrunnelse følger nedenfor. Dersom fellingslaget mener det er behov for å kjøre i andre verneområder, må fellingslaget innhente tillatelse fra vernemyndigheten i forkant. Vurdering og begrunnelse Med bakgrunn i topografien i området er det er begrensede muligheter for bruk av snøskuter i Auster-Vefsna naturreservat. I forbindelse med skadefelling innvilger Fylkesmannen tillatelse til bruk av skuter for å lokalisere og avdekke spor etter gaupe. Det kan i noen tilfeller være behov for å kjøre også innenfor grensene for Auster-Vefsna naturreservat. Fylkesmannen mener den aktuelle ferdselen vil være svært begrenset og i liten eller ingen grad påvirke verneverdiene i naturreservatet. Verneverdiene er knyttet til kalkskog og skogøkosystemet i elvedalen. Området er svært artsrikt og med en rekke arter knyttet til gammel skog. Motorferdselen medfører ingen hogst eller påvirkning på skog eller planter, men kan virke forstyrrende på dyre og fugleliv. Skadefellingen skjer på snøføre og påvirkningen ansees som liten. Fylkesmannen innvilger derfor dispensasjon. Dispensasjonen er i tid og omfang begrenset likt med tillatelse til skadefelling og dispensasjon fra viltlovens § 21. Lovgrunnlag Auster-Vefsna naturreservater ble vernet 10. november 2017. Fylkesmannen i Nordland er forvaltningsmyndighet. De fullstendige verneforskriftene for områdene er tilgjengelig på www.lovdata.no. Følgende bestemmelser er relevante for denne saken: Formålet med fredningene er å bevare en stor elvedal med truet, sjelden og sårbar natur med sitt biologiske mangfold i form av naturtyper, økosystemer, arter og naturlige økologiske prosesser. Området representerer en rekke sjeldne naturtyper, med unik kombinasjon av størrelse, urørthet og variasjon. Området har en særlig betydning for biologisk mangfold i form av blant annet en grunnlendt, åpen reinrose-rødflangre-kalkskog som er unik og et svært høyt antall truede og sårbare arter. Området har særskilt naturvitenskapelig verdi. Det er en målsetting å beholde verneverdiene i mest mulig urørt tilstand, og eventuelt videreutvikle dem. Formålet omfatter også bevaring av det samiske naturgrunnlaget. (§1) Dyre- og fuglelivet, herunder reirplasser og hiområder, er fredet mot enhver form for skade og ødeleggelse. Jakt, fangst og bruk av skytevåpen er forbudt. Hunder skal holdes i bånd (kap. IV, nr. 2). Felling av store rovdyr i samsvar med gjeldende lovverk er tillatt (§4 punkt 3). Innenfor reservatets grenser er motorferdsel til lands og til vanns, herunder start og landing med luftfartøy, forbudt (§ 5 punkt 1). Forvaltningsmyndigheten kan gjøre unntak fra forskriften dersom det ikke strider mot vernevedtakets formål og ikke kan påvirke verneverdiene nevneverdig, eller dersom sikkerhetshensyn eller hensynet til vesentlige samfunnsinteresser gjør det nødvendig, jf. naturmangfoldloven § 48 (§ 8). Naturmangfoldloven §§ 8-12 er brukt som retningslinjer for vår vurdering.
lovdata_cd_42423	lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005	2,021	no	0.447	Vi viser til den tilsvarende bestemmelsen for fødselspenger, §14-23 annet ledd med merknader.
lovdata_cd_47869	lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005	2,021	no	0.952	Personer som er tatt ut til tjeneste i politiet i medhold av lov nr. 3 av 21. november 1952 og som er kalt inn til oppøving etter lovens §1 eller er pålagt tjenestegjøring etter lovens §3 og som senere ikke er strøket av politiets ruller, kan refses disiplinært. 4. Refselsesmyndigheten.
lovdata_cd_27724	lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005	2,021	no	0.555	ILA-soner i Nærøy og Vikna kommune, Nord-Trøndelag. Gjelder for: Unjárgga-Nesseby og Deanu-Tana kommuner, Finnmark.
maalfrid_50e4409430ee4910cd7e196527b82e18c5d24b68_22	maalfrid_fylkesmannen	2,021	no	0.547	[1] VannregionVest-Viken,Hallingdalvannområde.Lokaltiltaksanalyseversjon1/16.01.2014 [2] Miljøstatusi Norge: www.miljostatus.no [3] NGU - Nasjonalgrunnvannsdatabase.http://geo.ngu.no/kart/granada/ [4] Miljødirektoratet(tidl.SFT).Helsebasertetilstandsklasserfor forurenset grunn (TA-2553/2009) [5] Voie,Ø. et al 2010. Veilederfor undersøkelse,risikovurdering,oppryddingog avhendingav skytebaner og øvingsfelt,FFI-rapport 2010/00116. [6] http://www.yr.no/sted/Norge/Buskerud/Hol/Geilo/statistikk.html tatt ut 13.11.14 [7] Miljødirektoratet(tidl.SFT).Veileder97:04- Klassifiseringav miljøkvaliteti ferskvann. [8] Klima- og miljødepartementet. Vannforskiften.https://lovdata.no/dokument/SF/forskrift/2006 -12- 15-1446 [9] SFT, 1999.Veileder– Veiledningom risikovurderingav forurenset grunn. TA-1629 [10]NGU Berggrunnsdata.http://geo.ngu.no/kart/berggrunn/ [11]NGU Løsmassedata.http://geo.ngu.no/kart/losmasse/ [12]Fylkesmanneni Buskerud– reguleringsplanstadfestet 25.5.1981 [13]Korrespondanse med Hol kommune ved Kolbjørn Bakkenog Håvard Veslehaug17.og 19. [A] VedleggA – Analyseresultater jordprøver Alcontrol [B] VedleggB – Analyseresultatervannprøver Alcontrol [C] VedleggC - jordprøver XRF vs.
lovdata_cd_35046	lovdata_cd_odelsting_2005	2,021	no	0.87	Publisert: Ot.prp.nr.36 (2000-2001) Tittel: Om lov om endring i lov 28. juli 1949 nr. Arbeids- og administrasjonsdepartementet legger med dette fram forslag til endring i lov om Statens Pensjonskasse (pensjonsloven) § 5. Bakgrunnen for forslaget er Stortingets vedtak om at utleie av arbeidskraft fra Arbeidsmarkedsetaten (Aetat) skulle settes i gang med virkning fra 1. juli 2000. Arbeidstakerne som skal leies ut blir tilsatt i Aetat og dermed i utgangspunktet statlige tjenestemenn. Imidlertid er det nødvendig å unnta disse fra deler av det statlige regelverk. I dag er det ikke hjemmel for å unnta statlige arbeidstakere fra rett og plikt til medlemskap i Statens Pensjonskasse (Pensjonskassen). Det fremmes derfor forslag om å lovfeste adgang for Kongen til å unnta grupper av arbeidstakere fra medlemskap. Etter lov om Statens Pensjonskasse § 5 første ledd er arbeidstakere tilsatt i statens tjeneste med minst 14 arbeidstimer pr. uke medlemmer av Statens Pensjonskasse. Lærere tilsatt i statens tjeneste er medlemmer i Statens Pensjonskasse når de er tilsatt i minst 35 prosent stilling. Arbeidstakere som mottar løpende alders- eller uførepensjon fra Statens Pensjonskasse er medlemmer også når arbeidstiden er kortere enn dette. Fram til lov 8. juni 1979 nr. 54 var retten til medlemskap knyttet til «stillinger», jf pensjonslovens daværende § 6. Ved denne lovendringen ble retten til medlemskap for statens vedkommende knyttet til arbeidstakere, mens retten til medlemskap for særskilt innlemmede fortsatt var knyttet til stillinger. Ved lov 21. mai 1982 ble bestemmelsen flyttet til lovens § 5, og retten til medlemskap utenfor staten knyttet til «arbeidstakere i en virksomhet utenfor statstjenesten». Med virkning fra 1. januar 2001 er loven endret slik at departementet kan bestemme at arbeidstakere i en virksomhet utenfor statstjenesten skal være medlemmer i Statens Pensjonskasse, og kan fastsette særlige vilkår for dette. Fra samme tidspunkt er det i tillegg bestemt at departementet kan bestemme at arbeidstakere i en virksomhet utenfor statstjenesten ikke lenger skal være medlemmer i Statens Pensjonskasse. Tidligere lå myndigheten i Stortinget, men departementet hadde adgang til å treffe midlertidig vedtak om inn- og utlemming. Lov om Statens Pensjonskasse inneholder ingen regel som åpner for unntak fra medlemskap i Statens Pensjonskasse for statlige arbeidstakere. Loven gir i § 8 andre ledd Statens Pensjonskasse adgang til å frita en arbeidstaker for medlemskap dersom vedkommende går inn under en annen tjenestepensjonsordning eller det foreligger andre særlige grunner for det. Denne bestemmelsen gir Statens Pensjonskasse adgang til å frita en arbeidstaker fra medlemskap i de tilfeller hvor medlemmet selv ønsker dette. I Ot.prp.nr.70 (1998-1999) ble det foreslått nytt regelverk for arbeidsformidling og arbeidsleie samt noen andre endringer i sysselsettingsloven. Endringene førte til at det tidligere forbud mot privat arbeidsformidling ble opphevet. Arbeidsleie ble videre foreslått omregulert og reguleringen av arbeidsleie overført til lov om arbeidervern og arbeidsmiljø (arbeidsmiljøloven) og lov om statens tjenestemenn m.m. (tjenestemannsloven). Det ble videre foreslått at arbeidsmarkedsetaten skulle tilby tjenester som bemanningstjenester, vikaravtaler/driftsavtaler, bistand ved omstilling og bistand ved opplæring mot betaling. Dessuten ble det foreslått å opprette et statsaksjeselskap som skal drive utleie av arbeidskraft. Stortingsflertallet sluttet seg til forslaget, også forslaget om at lovendringene skal tre i kraft fra det tidspunkt Kongen bestemmer. Departementet har senere vurdert forskrifter knyttet til lovendringene og har også vurdert hvordan utleie av arbeidskraft fra et statlig selskap skal organiseres. Ved Stortingets behandling av St.meld.nr.2 (1999-2000) fattet flertallet i juni 2000 følgende vedtak: « Stortinget ber Regjeringen iverksette de vedtatte lovendringer om utleie av arbeidskraft og privat arbeidsformidling fra 1. juli 2000. Videre ble det fattet følgende vedtak på bakgrunn av debatten i Stortinget: « Stortinget ber om at Regjeringen, ved iverksettelse av de vedtatte lovendringene om utleie av arbeidskraft og privat arbeidsformidling fra 1. juli 2000, gir Arbeids- og administrasjonsdepartementet fullmakt for en begrenset tidsperiode til samtidig å la Aetat starte med salg av betalingstjenester, herunder utleie av arbeidskraft, direkte fra Aetat til sluttbrukere. Regjeringen bes legge frem for Stortinget endelig organisering av disse tjenestene i forbindelse med statsbudsjettet 2001. På denne bakgrunn ble det vurdert hvilket regelverk som arbeidskraft utleid fra Aetat skal omfattes av. Disse arbeidstakerne vil som nevnt ovenfor bli tilsatt i en statlig virksomhet. Utgangspunktet er dermed at de blir omfattet av tjenestemannsloven, lov om Statens Pensjonskasse, hovedtariffavtalen i staten og det øvrige statlige avtaleverk. I tillegg kommer forvaltningslovens regler knyttet til enkeltvedtak til anvendelse når det gjelder tilsetting, oppsigelse, avskjed m.m. Muligens ville disse arbeidstakerne også ha blitt omfattet av lov om offentlige tjenestetvister (tjenestevistloven). Departementet legger til grunn at disse arbeidstakerne kan ha tre forskjellige tilsettingsvilkår. Man kan være fast tilsatt med rett til garantilønn, eventuelt fast tilsatt uten rett til garantilønn eller midlertidig tilsatt uten rett til garantilønn. Det var derfor nødvendig at disse arbeidstakerne ble unntatt fra tjenestemannsloven gjennom en ny bestemmelse i forskrift til denne loven. Årsaken er at denne lovens regler ikke kan anvendes overfor disse arbeidstakerne når det gjelder eksempelvis kunngjøring av stillinger, innstilling og tilsetting av tjenestemenn, oppsigelse, avskjed og klageregler. Videre er det gjort unntak fra forvaltningslovens kapitler IV-VI for disse tjenestemennene. Årsaken er at forvaltningsloven § 2 annet ledd fastslår at avgjørelse som bl.a gjelder tilsetting, oppsigelse, avskjed m.m. av offentlige tjenestemenn regnes som enkeltvedtak. Forvaltningslovens saksbehandlingsregler knyttet til enkeltvedtak er imidlertid ikke tilpasset den situasjon at personer stilles til rådighet for utleie fra Aetaten. I tillegg er det inngått en overenskomst om lønns- og arbeidsvilkår for disse arbeidstakerne. Dette fører til at denne gruppen ikke omfattes av hovedtariffavtalen i staten. Overenskomsten er inngått mellom Arbeids- og administrasjonsdepartementet og hovedsammenslutningene i staten og Norsk Lærerlag. I forbindelse med at det ble truffet vedtak om at arbeidsmarkedsetaten skal kunne leie ut arbeidskraft direkte fra Aetat til sluttbrukere med virkning fra 1. juli 2000, ble det tatt det standpunkt at denne gruppen også skal unntas fra medlemskap i Statens Pensjonskasse. Man la i den forbindelse til grunn at pensjonsloven § 8 andre ledd kunne benyttes. Bestemmelsen lyder: « Pensjonskassen kan frita en arbeidstaker for medlemskap dersom han går inn under en annen tjenestepensjonsordning eller det foreligger andre særlige grunner. Pensjonskassen har imidlertid bare adgang til å frita en arbeidstaker fra medlemskap i de tilfeller hvor medlemmet selv ønsker dette. Arbeidstakeren må derfor i et slikt tilfelle bli orientert om at vedkommende kan velge å beholde sitt medlemskap i Pensjonskassen. Denne lovbestemmelsen åpner således ikke for et ubetinget unntak fra medlemskap i Statens Pensjonskasse, men derimot en adgang til å velge å bli fritatt dersom Statens Pensjonskasse samtykker i dette. Det er derfor ikke mulig innenfor gjeldende regelverk å unnta denne gruppen fra medlemskap i Statens Pensjonskasse, slik som det ble forutsatt ved behandlingen av saken. Departementet foreslår derfor at det innføres en unntakshjemmel i pensjonsloven. I lov om Statens Pensjonskasse § 5 heter det at arbeidstakere tilsatt i statens tjeneste med minst 14 arbeidstimer pr. uke er medlemmer av Pensjonskassen. Det antas at mange av vikarene vil ha kortere arbeidstid enn dette, og vil av den grunn ikke få medlemskap. Både arbeidsfrie perioder og arbeidstid vil føre til at mange vil få mindre enn totalt tre års medlemskap i Statens Pensjonskasse, noe som kreves for å få rett til pensjon. Det vil kunne medføre et vanskelig administrativt merarbeid å avgjøre hvilke vikarer som skal ha medlemskap i Statens Pensjonskasse. Det anses som urimelig at en stor del av arbeidstakerne innenfor utleievirksomheten skal bidra til en pensjonsordning som de høyst sannsynlig ikke vil få utbetaling fra. Medlemskap ville føre til at de måtte betale 2 % av sin lønn i medlemsinnskudd. For å kunne unnta gruppen fra medlemskap mener departementet at det bør innføres en klar lovhjemmel. En slik lovhjemmel kan også brukes på andre grupper hvor det måtte være behov. Lovforslaget åpner for at det kan fastsettes i forskrift hvilke grupper som unntas fra medlemskap. Departementet legger til grunn at lovhjemmelen skal benyttes til å unnta klart avgrensede grupper fra medlemskap i Statens Pensjonskasse dersom særskilte grunner tilsier dette. Ordningen skal ikke benyttes for å unnta en hel statlig virksomhet fra medlemskap, da dette vil stride mot lovens ordning. Bestemmelsen kan imidlertid også benyttes til å unnta særskilte grupper arbeidstakere i en spesielt innlemmet virksomhet fra medlemskap. Departementet mener det vil være formålstjenlig å benytte samme fremgangsmåte her, som den som benyttes i tjenestemannsloven. Ordningen bør bygge på samme prinsipp som fastsatt i tjenestemannsloven § 1 nr 3, hvor det åpnes for at Kongen der det er tvil, kan fastsette hvem loven skal gjelde for, og også kan bestemme at grupper av arbeidstakere helt eller delvis skal være unntatt fra loven når det foreligger særlige grunner for det. Kongen kan da i stedet fastsette særlige regler. Lovhjemmelen er fremkommet med utgangspunkt i arbeidstakerne i Aetat. Likevel foreslår departementet at man ikke regulerer dette spesielle tilfellet i selve lovteksten. Dette ville komplisere lovteksten så mye at dette forholdet bør reguleres i forskrift. Det er, som nevnt under punkt 4, ment at en slik lovhjemmel også kan brukes på andre grupper hvor det måtte være behov. Det foreslås at loven trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer. Departementet tar sikte på at forskrift til lovbestemmelsen skal tre i kraft fra samme tidspunkt. Denne endringen i lov om Statens Pensjonskasse vil ikke umiddelbart føre til verken økonomiske eller administrative konsekvenser. Til § 5 femte ledd (nytt): Leddet er nytt og åpner for at Kongen i forskrift kan bestemme at grupper av arbeidstakere skal være unntatt fra medlemskap i Statens Pensjonskasse. Det finnes i dag ikke noen lovbestemmelse som åpner for at bestemte grupper kan unntas fra medlemskap i Statens Pensjonskasse. Departementet legger til grunn at lovhjemmelen vil kunne anvendes også for arbeidstakere i en spesielt innlemmet virksomhet utenfor statstjenesten som har medlemskap i Statens Pensjonskasse. Lovhjemmelen skal ikke benyttes for å unnta en hel statlig virksomhet fra medlemskap. At Deres Majestet godkjenner og skriver under et framlagt forslag til proposisjon til Stortinget om lov om endring i lov 28. juli 1949 nr. 26 om Statens Pensjonskasse. Stortinget blir bedt om å gjøre vedtak til lov om endring i lov 28. juli 1949 nr. 26 om Statens Pensjonskasse i samsvar med et vedlagt forslag. Kongen kan i forskrift bestemme at grupper av arbeidstakere skal være unntatt fra medlemskap i Statens Pensjonskasse. Ot.prp.nr.35 (2000-2001) Om lov om endringar i lov 29. juni 1990 nr. 50 om produksjon, omforming, overføring, omsetning og fordeling av energi m.m. (energilova)
lovdata_cd_59314	lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005	2,021	no	0.886	Dersom merket forminskes eller forstørres, skal størrelsesforholdet slik det fremgår av figuren ovenfor, overholdes. De forskjellige delene av CE-merket skal ha tilnærmet samme høyde, som minst skal være 5 millimeter. CE-merket skal ledsages av identifikasjonsnummeret til teknisk kontrollorgan når kontrollorganet er involvert i kontrollfasen av produksjonen, samt av de to siste sifrene i årstallet for påføring av merket.
lovdata_cd_44231	lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005	2,021	no	0.87	I lhsb §2-2 fremgår det at kommuner, fylkeskommuner og statens plikter å utarbeide beredskapsplaner som skal omfatte de tjenester de skal sørge for tilbud av eller er ansvarlige for. Et viktig element i denne sammenheng er hver enkelt virksomhet skal foreta en gjennomgang av eget ansvarsområde og utarbeide beredskapsplaner på bakgrunn av de vurderinger virksomheten gjør seg i dette arbeidet. I arbeidet med gjennomgang av eget ansvarsområde må virksomheten sette i gang en prosess gjennom å utføre en risiko- og sårbarhetsanalyse som kan danne faktiske forutsetninger for beredskapsplanen, jf. forskriftens §3. I folketrygdlovens §25-16 oppstilles en planplikt spesifikt for trygdeetaten. I denne bestemmelsen pålegges Rikstrygdeverket en plikt til å påse at det utarbeides beredskapsplaner for å sikre virksomheten i trygdeetaten ved krise i fred eller krig. Planene skal inneholde krav til opprettholdelse av driftssikkerhet for behandling av krav om ytelser og for utbetaling, til lagring av materiell og utstyr, og til øvelser og opplæring av personell. Videre har Rikstrygdeverket en plikt til å samordne de nevnte tiltak med berørte organer for å sikre behandling og utbetaling av ytelser som utbetales gjennom trygdeetaten. Rikstrygdeverket skal også påse at avtaler med leverandører av varer og tjenester inneholder krev til leveringsdyktighet og informasjonssikkerhet ved kriser i freds- og krigstid. Når kommer bestemmelsene om krisehåndtering til anvendelse?
lovdata_cd_38759	lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005	2,021	nl	0.295	kr. 51,- Blankett IA 08-07.
lovdata_cd_38973	lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005	2,021	no	0.796	Ved nevropsykologisk utredning har psykologen det overordnete ansvaret for omfanget og gjennomføringen av den undersøkelse/behandling som utføres på pasienten. Psykologen har ansvaret for anamneseopptak og må i det enkelte tilfelle vurdere hvor mye av undersøkelsen han/hun selv må gjøre. Psykologen er ansvarlig for omfanget og gjennomføringen av undersøkelsen. Testassistansens bidrag vil variere med klientens alder, problemstilling og testerens kompetanse. Psykologen kan benytte hjelpepersonell til informasjonsuthenting, scoring og sjekking av testdata, men har selv ansvar for å tolke dataene og lage funksjonsprofiler, gi tilbakemeldinger og utferdige nevropsykologisk rapport. Utredninger kan derfor ikke iverksettes uten at psykolgen konkret har instruert hjelpepersonellet om å foreta undersøkelsen. Dersom hjelpepersonellet er instruert om hvilke undersøkelser som skal foretas og hvordan dette skal utføres, er det ikke et vilkår for å kreve refusjon for arbeid utført av hjelpepersonell at psykologen er tilstede i praksisen ved selve undersøkelsen/informasjonsinnhentingen. Det er imidlertid psykologen som har det fulle ansvaret for alle undersøkelser som utføres. Nedenfor følger særskilte kommentarer til de takstene som utløses hyppig ved nevropsykologiske utredninger: 10-takstene forutsetter at psykologen er tilstede under hele undersøkelsen/samtalen. En utredende samtale vil ofte avklare om videre undersøkelser er nødvendig, og avklare hvilke tester som er nødvendig. Taksten kan benyttes selv om det umiddelbart etter samtalen iverksettes testing. Takst 11-19: Psykologen kan benytte hjelpepersonell til informasjonsuthenting og scoring og sjekking av testdata. Psykologen må tolke dataene og lage funksjonsprofiler, gi tilbakemeldinger og utferdige nevropsykologisk rapport. Takst 11 hører med i en standard utredning og kan ikke repeteres i samme utredning selv om det utføres flere tester. Undersøkelse på hukommelse (WMS) faller vanligvis inn under takst 12, og takst 11 kan ikke kreves i tillegg ved denne undersøkelsen. Takst 12 benyttes der spesifikke funksjoner skal kartlegges. Taksten utløses en gang for hver funksjon som undersøkes. Ved en nevropsykologisk utredning vil det være nødvendig med kartlegging av flere funksjoner. Det kan da være nødvendig å benytte taksten flere ganger. Psykologen skal i slike tilfeller påføre regningskortet et stikkord for hver funksjon som kartlegges. Eksempler på funksjonsundersøkelser: Takst 13: Dersom miljøvurderingen kan foretas gjennom testing, kan psykologen benytte hjelpepersonell til informasjonsuthenting og scoring og sjekking av testdata. Ved behov for undersøkelse av miljøet ved fysisk tilstedeværelse forutsettes det at psykologen er tilstede under hele undersøkelsen/samtalen. Taksten kan ikke repeteres på samme utredning. Den kan heller ikke gjentas flere ganger innenfor en kortere tidsperiode. Taksten brukes sjelden i forbindelse med nevropsykologiske utredninger, men kan være aktuell ved arbeid med barn eller dersom psykologen tar stilling til rehabiliteringsopplegg/attføring. Takst 18: En personlighetsvurdering gjennomføres delvis ved testing og delvis ved intervju av pasienten. Omfanget av testing vil variere. Noen gjennomfører flere tester på personlighet, andre utfører en mindre personlighetstest og baserer vurderingen på en samlet vurdering av journal, samtaler, observasjon under testing mv. På bakgrunn av testresultatene og observasjoner under samtalen gjøres det en samlet vurdering. Taksten kan ikke repeteres på samme utredning, og det vil normalt ikke være behov for å repetere taksten innenfor en kortere tidsperiode. Takst 19 er en takst hvor psykologenes spesialistkompetanse kommer til anvendelse ved at psykologen skal trekke ut en psykologisk forståelse av alle resultatene som er fremkommet gjennom særskilte tester knyttet til denne taksten og øvrige tester som er utført. Taksten kan ikke repeteres på samme utredning. Den kan heller ikke gjentas flere ganger innenfor en kortere tidsperiode (i noen tilfeller kan det være behov for å repetere testen i løpet av noen måneder). 25-takstene forutsetter at psykologen er tilstede under hele undersøkelsen/samtalen. Takst 31 skal benyttes ved konkret rådgivning overfor behandlende instans, og kan ikke benyttes ved ren gjengivelse av testresultater. Taksten er ikke honorar for å utferdige en rapport. Det er derfor ikke den tid som medgår til å skrive rapporten, men den tid rådgivningen (tenke ut, samt videreformidle) tar som honoreres. Takstene skal utløses for hver enkeltstående rådgivning, og ikke for samlet rådgivning. Dersom samme rapport sendes til flere instanser, så skal den ikke honoreres flere ganger. Dersom rapporten endres før utsendelse til instans nr to, så er det tiden brukt til å foreta endringene som skal honoreres. Tilleggsarbeidet må imidlertid minst ha tatt 1/2 time (takst 31b) for at trygden skal honorere for det. Taksten kan kun kreves for rådgivning gitt av psykologen og ikke av hjelpepersonell. Takst 32 forutsetter at psykologen er til stede under hele samtalen og kan ikke benyttes ved samtaler utført av hjelpepersonell. Takst 33 forutsetter at psykologen er tilstede under hele møtet og kan ikke benyttes ved møter gjennomført av hjelpepersonell. Taksten kan heller ikke benyttes ved møter mellom flere psykologer internt i én praksis. Gjennomsnittlig takstbruk for en nevropsykologisk utredning kan være: Takst 11, 12 x 4-5, 18, 19b, 31/32 og 25a. Rutinemessig bruk av et fast oppsett av takster bør imidlertid unngås. Det er et vilkår at de gjennomførte undersøkelsene er nødvendige og at de faktisk er utført i hvert enkelt tilfelle. Dersom en psykolog utløser lange takstrekker for mange pasienter per dag, bør psykologens tidsbruk kontrolleres i forhold til om den faktisk går opp med antall timer i døgnet.
lovdata_cd_47343	lovdata_cd_rundskriv_lovavdeling_2005	2,021	no	0.773	Sammendrag: Tingsrett. Om tomtefeste og tomtefesteforskriften §4. Saksgang: 2004/00848 EP ATO/bj. Vi viser til Deres telefaks til Justisdepartementet 22. oktober 2004, og Deres epost til statsminister Bondevik 25. oktober 2004, som vi er bedt om å besvare. Det første spørsmålet De tar opp gjelder hva som er omfattet av jord-, skog- eller hagebruksvirksomhet etter vårt forslag til endring av tomtefesteforskriften §4 i vårt høringsbrev 15. oktober 2004 og etter gjeldende tomtefesteforskrift §4. I høringsutkastet §4 fremgår dette forutsetningsvis av fjerde ledd bokstav e, som fastsetter hva som skal regnes som «nettoinntekta» fra det samlede «jord-, skog- eller hagebruk» etter første ledd bokstav d. Av fjerde ledd bokstav e første strekpunkt fremgår det at nettoinntekten vil utgjøre summen av driftsresultat for skogbruk og for jordbruk/gartneri/pelsdyr i tilleggsskjema RF-1177 til næringsoppgaven post 319 pluss post 418. Ved utfyllingen av RF-1177 vil inntekter fra skogbruk og fra jordbruk/gartneri/pelsdyr måtte skilles fra andre inntekter. I forbindelse med denne utfyllingen må det nødvendigvis komme opp slike avgrensingsspørsmål som De har reist. Inntektene fra «jord-, skog- eller hagebruk» i høringsutkastets forstand bør etter vår vurdering baseres på de samme grensedragningene som foretas etter RF-1177, for å fylle ut postene som gjelder «skogbruk» (RF-1177 del XII) og «jordbruk/gartneri/pelsdyr» (RF-1177 del XV). Gjeldende forskrift 8. juni 2001 nr. 570 om tomtefeste m.m. §4 er en teknisk videreføring av bestemmelsen slik den lød inntil 1. november 2004. Vi vil ikke ta definitivt standpunkt til grensedragningen her, som i tilfelle konkret tvist, der et enkelt spørsmål er avgjørende for saksresultatet, må høre under domstolene. Imidlertid antar vi at grensedragningen i det vesentlige må svare til grensedragningen etter høringsutkastet. Når det gjelder hvor skillet mellom hobbyaktivitet og landbruksvirksomhet går, viser vi for høringsutkastets del særlig til §4 første ledd bokstav a, som foreslår eksakte minstekrav når det gjelder landbrukseiendommens areal. Etter gjeldende forskrift §4 bokstav b skal landbrukseiendommen ikke være mindre enn at det den kaster av seg som jord-, skog- eller hagebruk, gir et tilskudd å regne med for levekårene til eieren (brukeren) med husstand. For en eiendom som brukes aktivt fullt ut, må dette praktisk sett etter vår vurdering innebære at hvis virksomheten ikke anses som næring i skatterettslig forstand, men som hobby, kan landbruksunntaket ikke påberopes. Hvis virksomheten i skatterettslig forstand regnes som næring, må det derimot vurderes konkret om vilkårene i gjeldende bokstav b er innfridd. Gjeldende bokstav b fastsetter ikke en konkret arealgrense, og knytter seg altså heller ikke etter vår vurdering automatisk til skatterettslige avgrensinger. Når det gjelder Deres henvendelse til statsminister Bondevik, vil vi nevne at saken ble debattert i Odelstinget den 15. juni 2004, se referat bl.a. på internett: http://www.stortinget.no/otid/2003/o040615-03.html. Her finner De bl.a. omtale av det punktet i lovvedtaket som avviker fra justiskomiteens innstilling, som De nevner i henvendelsen til statsminister Bondevik. JDLOV-2004-848 a Tingsrett. Tomtefesteloven.
lovdata_cd_59644	lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005	2,021	no	0.73	Kongens myndighet etter lov 1. april 2005 nr. 14 om europeiske selskaper ved gjennomføring av EØS-avtalen vedlegg XXII nr. 10a (rådsforordning (EF) nr. 2157/2001) (SE-loven) §2 annet ledd første punktum delegeres til Justis- og politidepartementet. Kongens myndighet etter §2 annet ledd annet punktum delegeres til Finansdepartementet. Kongens myndighet etter §3 første punktum delegeres til Arbeids- og sosialdepartementet. Publisert: I 2005 hefte 4 (Vedlegg)
lovdata_cd_25949	lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005	2,021	no	0.687	Forskrift om verneplan for Oslomarka del I, vedlegg 3, fredning av Ramstadslottet naturreservat, Rælingen og Lørenskog kommuner, Akershus. Det fredete området berører følgende gnr./bnr.: 84/3 og 95/5,10,11 i Rælingen kommune, 86/6 og 91/1 i Lørenskog kommune. Naturreservatet dekker et totalareal på 2.100 dekar. Grensene for naturreservatet går fram av kart i målestokk 1:6.000 datert Miljøverndepartementet desember 2001. De nøyaktige grensene for reservatet skal avmerkes i marka. Knekkpunktene skal koordinatfestes. Forskriften med kart oppbevares i Rælingen og Lørenskog kommuner, hos Fylkesmannen i Akershus fylke, i Direktoratet for naturforvaltning og i Miljøverndepartementet. Formålet med fredningen er å bevare en representativ barskog i østlandsområdet med stor variasjon i topografi og skogvegetasjon, med alt naturlig plante- og dyreliv. 6. Sykling og bruk av hest er forbudt. 1. Avgrenset bruk av reservatet som angitt i §3, punkt 5. 2. Preparering av eksisterende skiløyper. 3. Vedlikehold og merking av eksisterende stier. 4. Motorisert frakt av ved på frosset, snødekt mark.
lovdata_cd_36231	lovdata_cd_odelsting_2005	2,021	no	0.753	Publisert: Ot.prp.nr.70 (1986-1987) Tittel: Om lov om endring i Tolloven. Finans- og tolldepartementet tillater seg med dette å legge frem forslag om endring av § 35 i lov av 10. juni 1966 nr. 5 (Tolloven). Den foreslåtte endring tar sikte på å lovfeste adgangen til å innføre gebyr på tollkredittdeklarasjoner. Videre foreslås at den i loven fastsatte morarentesats tas ut av loven, og at Finansdepartementet ved forskrift kan regulere rentesatsen i forhold til det til enhver tid gjeldende rentenivå. Tollovens § 35 inneholder bestemmelser om adgangen til å gi kreditt for tollavgifter m.v. og lyder i dag slik: « Kongen* gir nærmere forskrifter om adgangen til å gi kreditt for tollavgifter, for godtgjørelser til Statskassen i henhold til denne lov og for påløpne omkostninger. Utkrediterte beløp skal ukrevd betales ved forfall. Fra forfallsdagen kan beregnes 6 pst. rente » . * Finansdepartementet iflg. kgl.res. 24. nov. 1967. I forbindelse med ordningen med tollkreditt hvor importører innrømmes henstand med påløpne toll- og avgiftsbeløp (merverdiavgift og særavgifter) ved import av varer, er det opprettet et Tollkredittregister som for tiden omfatter ca. 26.000 næringsdrivende på landsbasis. Det er rentefrihet i kredittiden som har en varighet av 33 dager i gjennomsnitt, dvs. at om varene fortolles i januar måned, utkrediterer tollvesenet krav innen 10. februar s. å. med forfall 18. samme måned. En importør kan således oppnå en maksimal kredittid på 31 + 17 dager og en minimumstid på 1 + 17 dager. Tollkreditten utgjør store beløp, hver måned blir det utkreditert ca. 2,5 milliarder kroner. Staten innrømmer rentefrihet for tollkreditten inntil forfall. For å kompensere noe av det tapet staten lider ved at tollkreditten er rentefri i kredittiden og for de utgifter som påløper staten ved å holde det omfattende tollkredittregisteret, er det aktuelt å innføre gebyr på tollkredittdeklarasjonene. Departementet er av den oppfatning at den nåværende tekst i Tollovens § 35 ikke gir hjemmel for å oppkreve gebyr i forbindelse med innrømmet tollkreditt for visse importører. Det foreslås derfor tilføyet et nytt annet punktum til § 35 i Tolloven med følgende tekst: « For slik kreditt kan kreves særskilt godtgjørelse til statskassen etter nærmere forskrifter som fastsettes av departementet. Samtidig med at departementet foreslår denne endringen vil en foreslå at rentesatsen på morarenten tas ut av samme paragraf i Tolloven. At departementet foreslår tatt ut av loven satsen på morarenter har sammenheng med at satsen har stått i loven meget lenge og fremstår som helt urealistisk. Morarenten på merverdiavgift og særavgiftene er for tiden 18 pst. p.a. eller 1,5 pst. pr. måned. Disse satsene fastsettes i forskrifter hvor adgangen til å beregne renter er hjemlet i lover, noe som synes å være det vanlige. Dette er mere rasjonelt idet rentesatsen da meget lett kan reguleres mot det til enhver tid eksisterende rentenivå. Og i og med at tollkreditten omfatter såvel toll som særavgifter (inkludert merverdiavgift) bør morarentesatsen være den samme. Det foreslås følgende tekst inntatt i Tollovens § 35 hva angår morarenter vedrørende tollkreditt: « Fra forfallsdagen kan beregnes renter. Forslaget som fremmes om særskilt godtgjørelse til statskassen i forbindelse med at Tollvesenet innrømmer visse importører tollkreditt begrunnes ut fra følgende: Kredittiden er rentefri. Dette må sies å være en meget fordelaktig ordning for importørene idet det ofte gjelder store beløp i toll- og avgifter som pålegges varene ved innførsel. Om importørene ellers skulle nytte sin kassakreditt i bankene, ville dette påføre dem renter på omkring 20 pst. etter 1987-nivå. Det synes da forholdsvis bagatellmessig om et gebyr i størrelsesorden 20 kroner ble pålagt tolldeklarasjoner i tilfelle hvor importører er innrømmet tollkreditt. Tollvesenets arbeid har en sterk sammenheng med antall tollkredittdeklarasjoner idet disse skal utkrediteres hver måned av tollvesenet. Departementet finner det således ikke urimelig å knytte et gebyr til disse deklarasjonene. På landsbasis har vi vel 3 mill. tolldeklarasjoner hvor vel 2 mill. utgjør tollkredittdeklarasjonene. Ifølge Toll- og avgiftsdirektoratet kan gebyret innføres ved mindre omlegging av tollvesenets systemer og rutiner. Dette vil ikke få personalmessige konsekvenser. For importører, speditører m.v. vil det ikke være nødvendig å deklarere beløpet. Næringslivets EDB-rutiner trenges derfor ikke å endres. Hva angår forslag om å ta ut morarentesatsen i Tolloven vedrørende tollkreditten er dette et spørsmål av ren hensiktsmessig karakter idet rentesatsen da fortløpende vil kunne reguleres. At Deres Majestet godkjenner og skriver under et fremlagt utkast til proposisjon til Stortinget om lov om endring i lov av 10. juni 1966 nr. 5 (Tolloven). Stortinget blir innbudt til å gjøre vedtak til lov om endring i lov av 10. juni 1966 nr. 5 (Tollloven) i samsvar med fremlagte utkast. I lov av 10. juni 1966 nr. 5 (Tolloven) gjøres følgende endring: Kongen gir nærmere forskrifter om adgangen til å gi kreditt for tollavgifter, for godtgjørelser til statskassen i henhold til denne lov og for påløpne omkostninger. For slik kreditt kan kreves særskilt godtgjørelse til statskassen etter nærmere forskrifter som fastsettes av departementet. Fra forfallsdagen kan beregnes renter. Departementet kan gi forskrifter om beregning og betaling av renter ved for sen betaling. Ot.prp.nr.69 (1986-1987) Om forbud mot fallskjermhopping m.v.
lovdata_cd_53547	lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005	2,021	no	0.575	Forskrift om jaktbare arter og jakttidsrammer på Svalbard og Jan Mayen. Fastsatt av Miljøverndepartementet 26. mai 1997 med hjemmel i kgl.res. av 24. mai 1996 nr. 516 om forvaltning av vilt på Svalbard §6, jf. lov av 17. juli 1925 nr. 11 om Svalbard.
maalfrid_eb1dc43db22dec2289f6e0b93a168843de368355_1	maalfrid_kartverket	2,021	no	0.589	Sjå nettsidene til kommunen der eigedommen er. Telefon: 32 11 80 00 www.kartverket.no www.lovdata. Ei oppmålingsforretning er ei avklåring av eigedomsgrensene, og grensene blir koordinatfesta med presisjon etter dagens standard. Kommunen som lokal matrikkelstyresmakt har ansvar for gjennomføring av oppmålingsforretning. Ta kontakt med kommunen for å få meir informasjon. Om du har dokumentasjon på at opplysningar om bygningar, bustader, adresser eller eigedommar er feil, kan du kontakte kommunen og krevje at dei blir retta etter . Gjeld rettinga eigedomsgrenser, må naboane vere samde med deg. Kommunen, naboar og andre kan også ha dokumentasjon. Det kan vere skylddelingar eller ann. Eigarane kan inngå ein avtale om eksisterande grense og be om å få registrert grensa i matrikkelen. Sjå . Om noko er uklart, om det er usemje eller noko er usikkert, kan ein vurdere å få avklara grensene ved domstolane, anten av tingretten eller jordskifteretten. Sjå .
lovdata_cd_56271	lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005	2,021	no	0.835	Vedtekter for Statens Veiledningskontor for Oppfinnere (SVO). Fastsatt ved Kronprinsreg.res. 2. mars 2001 med hjemmel i Stortingsvedtak av 26. mars 1968. Fremmet av Nærings- og handelsdepartementet. Statens Veiledningskontor for Oppfinnere (SVO) ble opprettet i henhold til Stortingets vedtak av 26. mars 1968. Kontoret hører administrativt under Nærings- og handelsdepartementet. SVO har som formål å stimulere og medvirke til teknologisk nyskaping i Norge. Dette skjer gjennom opplysningsarbeid og støtte til utvikling av tekniske ideer og oppfinnelser. SVOs målgruppe er personer og mindre bedrifter med en kommersialiserbar teknisk idé og med behov for veiledning og støtte. - SVO skal gi råd og veiledning i spørsmål om utvikling av tekniske ideer og oppfinnelser. - SVO kan gi økonomisk støtte i forbindelse med utvalgte prosjekter. - SVO skal veilede kundene med kommersialisering av utvalgte prosjekter. - SVO skal stimulere til nyskaping gjennom informasjonsarbeid. - Tilskudd til oppfinnere ytes etter nærmere retningslinjer fra styret, innenfor det til enhver tid gjeldende tilskuddsregelverk fastsatt av Nærings- og handelsdepartementet. Finansiering av kontoret skjer ved bevilgninger over statsbudsjettet. SVO skal ledes av et styre på 6 medlemmer og deres varamedlemmer. Departementet oppnevner medlemmer og varamedlemmer, inkludert styrets leder. Styret oppnevnes for inntil 4 år om gangen. Direktøren forbereder og deltar i styremøtene, men har ikke stemmerett. Styret skal lede SVOs virksomhet i samsvar med fastsatte vedtekter og instrukser og innenfor rammen av de midler som stilles til rådighet. Styret skal behandle strategi og de generelle retningslinjer for SVOs virksomhet og skal behandle årsberetning, regnskap og budsjettforslag som sendes til departementet. Styret ansetter direktør som leder av SVOs daglige virksomhet. Styret er beslutningsdyktig når minst 4 medlemmer/varamedlemmer er til stede. Ved stemmelikhet avgjør lederens stemme. SVOs daglige virksomhet forestås av et sekretariat. Sekretariatet ansettes av, eller etter fullmakt fra styret. Modeller, prototyper, beskrivelser, tegninger og andre dokumenter eller opplysninger som SVO mottar som ledd i sin virksomhet, er underlagt konfidensiell behandling. For avgjørelser i saker som nevnt i §4, gjelder ikke forvaltningslovens regler om plikt til begrunnelse. Avgjørelsen kan heller ikke påklages. Styret kan gi nærmere regler om anvendelse av forvaltningslovens forskjellige bestemmelser, herunder spesielt hvordan taushetsplikten skal ivaretas av de som utfører arbeid for SVO. Modeller og prototyper som SVO mottar i henhold til §9, oppbevares av SVO i inntil seks måneder etter at den aktuelle sak er avsluttet. Har eieren ved utgangen av seksmånedersperioden ikke anmodet om å få tilbakelevert modellen/prototypen, kan SVO tilintetgjøre den. Eieren gjøres oppmerksom på dette forholdet i et brev når modellen/prototypen er mottatt i SVO. Nærings- og handelsdepartementet kan gi nærmere regler om SVOs virksomhet og administrasjon. SVOs regnskap mv. revideres av Riksrevisjonen. Fastsettelse av og endringer i vedtektene foretas av Nærings- og handelsdepartementet.
lovdata_cd_19933	lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005	2,021	nn	0.988	Forskrifta trer i kraft frå 1. november 1995.
lovdata_cd_11189	lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005	2,021	sv	0.503	Forskrift om fredning av Råen naturreservat, Øvre Eiker kommune, Buskerud.
lovdata_cd_11164	lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005	2,021	no	0.484	Gjelder for: Sandsbakken naturreservat, Øvre Eiker kommune, Buskerud.
lovdata_cd_59332	lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005	2,021	no	0.909	Konkurransetilsynet gis myndighet til å treffe vedtak etter konkurranseloven §10 fjerde ledd første punktum, §17 femte ledd, §23 annet punktum og §33 første og annet ledd.
lovdata_cd_24193	lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005	2,021	no	0.7	Forskrift om Enebakkneset som typisk turiststed, Fet kommune, Akershus. Fastsatt av Fylkesmannen i Oslo og Akershus 14. august 2000 med hjemmel i lov av 26. juni 1998 nr. 43 om åpningstider for utsalgssteder (åpningstidsloven) §3 fjerde ledd.
lovdata_cd_56538	lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005	2,021	no	0.584	Forskrift om varslings- og rapporteringsplikt i forbindelse med luftfartsulykker, luftfartshendelser, driftsforstyrrelser og lignende. Fastsatt av Samferdselsdepartementet 31. august 2001 med hjemmel i lov av 11. juni 1993 nr. 101 om luftfart (luftfartsloven) §6-9, §6-2 annet ledd, §4-7 annet ledd, §15-1 annet ledd og §15-4. Jf. EØS-avtalen vedlegg XIII nr. 66g (forordning (EF) nr. 2003/42). Endret 18 juli 2005 nr. 829.
lovdata_cd_30321	lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005	2,021	no	0.826	Ingen vedtekter.
lovdata_cd_39249	lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005	2,021	no	0.2	Kan rekvireres for ryggmargskadde med dårlig motorikk, samt for MS-pasienter og andre med sentralnervøs sykdom som utløser plagsomme spasmer. Kan også rekvireres for personer med vesentlig nedsatt førlighet i hender eller armer. TAPPEKATETER MED POSE (hydrofile) Tappekateter anført under dette avsnitt må godkjennes og rekvireres spesielt av lege. Varenr. Benevning Vekt Nto forh pris Maks ref.pris Imp./prod. 910800 LoFric Cath-kit nelaton 400mm ch08 18,65 28,67 AT 911000 LoFric Cath-kit nelaton 400mm ch10 18,65 28,67 AT911200 LoFric Cath-kit nelaton 400mm ch12 18,65 28,67 AT911400 LoFric Cath-kit nelaton 400mm ch14 18,65 28,67 AT911600 LoFric Cath-kit nelaton 400mm ch16 18,65 28,67 AT911800 LoFric Cath-kit nelaton 400mm ch18 18,65 28,67 AT950800 LoFric Cath-kit female 200mm ch08 18,65 28,67 AT951000 LoFric Cath-kit female 200mm ch10 18,65 28,67 AT951200 LoFric Cath-kit female 200mm ch12 18,65 28,67 AT951400 LoFric Cath-kit female 200mm ch14 18,65 28,67 AT951600 LoFric Cath-kit female 200mm ch16 18,65 28,67 AT951800 LoFric Cath-kit female 200mm ch18 18,65 28,67 AT930600 LoFric Cath-kit ped 200mm ch06 18,65 28,67 AT930800 LoFric Cath-kit ped 200mm ch08 18,65 28,67 AT931000 LoFric Cath-kit ped 200mm ch10 18,65 28,67 ATLofric Cath-kit angitt ovenfor leveres uten vannampull.830800 LoFric Hydro-kit nel 400mm ch08 20,00 30,75 AT831000 LoFric Hydro-kit nel 400mm ch10 20,00 30,75 AT831200 LoFric Hydro-kit nel 400mm ch12 20,00 30,75 AT831400 LoFric Hydro-kit nel 400mm ch14 20,00 30,75 AT831600 LoFric Hydro-kit nel 400mm ch16 20,00 30,75 AT831800 LoFric Hydro-kit nel 400mm ch18 20,00 30,75 AT850800 LoFric Hydro-kit fem 200mm ch08 20,00 30,75 AT851000 LoFric Hydro-kit fem 200mm ch10 20,00 30,75 AT 851200 LoFric Hydro-kit fem 200mm ch12 20,00 30,75 AT851400 LoFric Hydro-kit fem 200mm ch14 20,00 30,75 AT851600 LoFric Hydro-kit fem 200mm ch16 20,00 30,75 AT851800 LoFric Hydro-kit fem 200mm ch18 20,00 30,75 AT840600 LoFric Hydro-kit ped 200mm ch06 20,00 30,75 AT840800 LoFric Hydro-kit ped 200mm ch08 20,00 30,75 AT841000 LoFric Hydro-kit ped 200mm ch10 20,00 30,75 ATLeveres med 700ml pose og vannampull (850800-841000)835800 LoFric Hydro-kit nel 400mm ch08 20,00 30,75 AT836000 LoFric Hydro-kit nel 400mm ch10 20,00 30,75 AT836200 LoFric Hydro-kit nel 400mm ch12 20,00 30,75 AT836400 LoFric Hydro-kit nel 400mm ch14 20,00 30,75 AT836600 LoFric Hydro-kit nel 400mm ch16 20,00 30,75 AT836800 LoFric Hydro-kit nel 400mm ch18 20,00 30,75 AT855800 LoFric Hydro-kit fem 200mm ch08 20,00 30,75 AT856000 LoFric Hydro-kit fem 200mm ch10 20,00 30,75 AT856200 LoFric Hydro-kit fem 200mm ch12 20,00 30,75 AT856400 LoFric Hydro-kit fem 200mm ch14 20,00 30,75 ATLeveres med 1500ml pose og vannampull (835800-856400)28005 Conveen EasiCath Set nel 400 ch08 20,00 30,75 CPL28006 Conveen EasiCath Set nel 400 ch10 20,00 30,75 CPL28007 Conveen EasiCath Set nel 400 ch12 20,00 30,75 CPL 28008 Conveen EasiCath Set nel 400 ch14 20,00 30,75 CPL28009 Conveen EasiCath Set nel 400 ch16 20,00 30,75 CPL28010 Conveen EasiCath Set nel 400 ch18 20,00 30,75 CPL28001 Conveen EasiCath Set kv 200 ch08 20,00 30,75 CPL28002 Conveen EasiCath Set kv 200 ch10 20,00 30,75 CPL28003 Conveen EasiCath Set kv 200 ch12 20,00 30,75 CPL28004 Conveen EasiCath Set kv 200 ch14 20,00 30,75 CPL28014 Conveen EasiCath Set kv 200 ch16 20,00 30,75 CPL28011 Conveen EasiCath Set barn 200 ch06 20,00 30,75 CPL28012 Conveen EasiCath Set barn 200 ch08 20,00 30,75 CPL28013 Conveen EasiCath Set barn 200 ch10 20,00 30,75 CPLLeveres med 700ml pose og vannampull (28005-28013)28025 Conveen EasiCath Set nel 400 ch08 20,00 30,75 CPL 28026 Conveen EasiCath Set nel 400 ch10 20,00 30,75 CPL28027 Conveen EasiCath Set nel 400 ch12 20,00 30,75 CPL28028 Conveen EasiCath Set nel 400 ch14 20,00 30,75 CPL28029 Conveen EasiCath Set nel 400 ch16 20,00 30,75 CPL28030 Conveen EasiCath Set nel 400 ch18 20,00 30,75 CPLLeveres med 1200ml pose og vannampull (28025-28030) TAPPEKATETER MED POSE (med gel) KATETER striktur - for dilatasjon (hydrofile) KATETER for INTRAVESICAL INSTILLASJON m/luerLock (hydrofile) Kateter i denne gruppen brukes til instillering av legemidler i blæren. Må rekvireres spesielt av lege. REKTALKATETER m.m. 778454 Kateterklemme blå 1,10 1,89 1,69 AF250805 Kateterventil skyve 8,50 14,64 13,07 FS264622 Glidegel 5gr 1,75 3,01 2,69 HOM374448 Festeplate FlexiTrak for kateter, slanger og sonder 8,50 14,64 13,07 HOM T-180 EMS kateterventil *)
lovdata_cd_55571	lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005	2,021	no	0.665	Forskrift om vernetiltak, inntil videre, ved import av visse fiskeriprodukter med opprinnelse i Uganda. Fastsatt av Statens næringsmiddeltilsyn 15. september 2000 med hjemmel i lov av 19. desember 2003 nr. 124 om matproduksjon og mattrygghet mv. (matloven) §23 tredje ledd. Jf. EØS-avtalen vedlegg I kap. I (vedtak 2000/493/EF endret ved vedtak 2001/633/EF). Endret 13 jan 2004 nr. 377 (bl.a hjemmel). §1. «Department of Fisheries Resources (DFR)» under «Ministry of Agriculture, Animal Industries and Fisheries» i Uganda er den offentlige myndighet i Uganda som har fullmakt til å verifisere og sertifisere overensstemmelse mellom fisk og fiskeprodukter med kravene fastsatt i direktiv 91/493/EF. 0 Endret ved forskrift 13 jan 2004 nr. 377. §2. Partier med fisk og fiskeprodukter med opprinnelse i Uganda skal oppfylle følgende vilkår: 1) Hvert parti skal følges av et helsesertifikat i original. Sertifikatet skal være nummerert, fullstendig utfylt, datert og underskrevet og kun bestå av en side, jf. modellen vedlagt vedtak 2001/633/EF, vedlegg A. 2) Produktene skal komme fra autorisert virksomhet, fabrikkfartøy eller kjølelager eller registrert fryseskip og være oppført på listen i vedlegg B til vedtak 2001/633/EF. 3) Alle pakninger skal være merket «Uganda» med uutslettelig skrift og være påført opprinnelsesvirksomhetens, fabrikkfartøyets, kjølelagerets eller fryseskipets autorisasjons-/registreringsnummer. Dette gjelder likevel ikke for frosne fiskevarer i bulktransport som skal brukes til fremstilling av konserverte næringsmidler. 0 Tilføyd ved forskrift 13 jan 2004 nr. 377. §3. Sertifikater som omhandlet i §2 nr. 1 skal være utstedt på minst ett av de offisielle språkene i den medlemsstat der varene kontrolleres. Sertifikatet skal inneholde navnet på, stillingsbeskrivelse og underskriften til en representant for «Department of Fisheries Resources (DFR)». Sertifikatet skal være stemplet med DFRs offisielle stempel. Stempelet skal ha annen farge enn de øvrige opplysninger i sertifikatet. 0 Endret ved forskrift 13 jan 2004 nr. 377 (tidligere §2). Publisert: I 2001 hefte 13 (Summarisk)
lovdata_cd_1297	lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005	2,021	no	0.779	Forskrift om sammenslåing av Voss, Evanger og Vossestrand kommuner, Hordaland.
lovdata_cd_40630	lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005	2,021	no	0.855	Barneloven § 78 andre ledd viser til lov av 9. desember 1955 nr. 5 om innkreving av underholdsbidrag m.v. (bidragsinnkrevingsloven) som kommer til anvendelse ved innkreving av bidrag.
lovdata_cd_61570	lovdata_cd_somb_rundskriv_2005	2,021	no	0.712	Publisert: Sombu-1995-6 (1995 s 15) Sammendrag: Praksis med bruk av foreløpig underretning etter forvaltningsloven §11a i Justisdepartementets utlendingsavdeling. Saksgang: (Sak 94-1965). Behandlingen av flere klager over sen behandling i Justisdepartementet av klagesaker etter utlendingsloven viste at det var mangler i departementets rutiner med hensyn til å gi foreløpig underretning om saksbehandlingstiden. Forholdet har vært kritisert fra min side flere ganger, og departementet har opplyst at det arbeider med å iverksette forbedrede rutiner (sak 94-1965). Sombu-1995-7 Kommunes praksis med bruk av foreløpig underretning etter forvaltningsloven §11a.
lovdata_cd_59499	lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005	2,021	no	0.835	(a) En søker eller innehaver av en legeattest klasse 2 skal ikke ha noen funksjonell eller strukturell obstetrisk eller gynekologisk tilstand som kan tenkes å påvirke sikker utøvelse av sertifikatets rettigheter. (c) Graviditet medfører udyktighet. Når obstetrisk utredning bekrefter en komplett normal graviditet, kan søkeren kjennes skikket inntil utgangen av 26. svangerskapsuke i henhold til punkt 1, vedlegg 8 til kapittel C. Sertifikatets rettigheter kan oppnås igjen etter tilfredsstillende bekreftelse på fullstendig restitusjon etter fødsel eller avsluttet graviditet. (d) En søker som har gjennomgått en større gynekologisk operasjon, skal kjennes uskikket i en periode på minimum tre måneder og inntil følgene av operasjonen ikke kan tenkes å påvirke sikker utøvelse av sertifikatets rettigheter (jf. punkt 2, vedlegg 8 til kapittel C).
lovdata_cd_34866	lovdata_cd_odelsting_2005	2,021	no	0.465	Publisert: Ot.prp.nr.108 (2001-2002) Tittel: Om lov om endringar i lov 5. august 1994 nr. 56 om medisinsk bruk av bioteknologi (forbod mot terapeutisk kloning m.m.) Nyare forsking har vist at humane stamceller kan ha eit stort potensial til bruk i medisinsk forsking og behandling. Ulike typar stamceller kan hentast frå forskjellige kjelder, mellom andre befrukta egg og embryo framstilt ved såkalla kjerneoverføring (ofte omtala som terapeutisk kloning). Dette har reist ein debatt om det bør gjerast endringar i dagens forbod mot forsking på befrukta egg, jf lov 5. august 1994 nr. 56 om medisinsk bruk av bioteknologi § 3-1. Det har også vore stilt spørsmål om terapeutisk kloning bør tillatast for å framskaffe stamceller. Helsedepartementet fremmer i proposisjonen forslag om å presisere at dagens forbod mot forsking på befrukta egg også gjeld forsking på cellelinjer som er etablerte ut frå celler henta frå befrukta egg. Vidare foreslår departementet eit forbod mot terapeutisk kloning. Departementet vil prioritere forsking på stamceller frå fødde individ. Ei stamcelle er ei uspesialisert celle som kan fornye seg sjølv ved celledeling og gi opphav til to nye identiske celler og som også kan utvikle seg til ei meir spesialisert celle (differensiering). Den evna stamcellene har til sjølvfornying, gjer at dei kan dyrkast i kultur i laboratoriet. I grunnforskinga kan stamceller nyttast for å studere tidleg human biologisk utvikling. Det kan medverke til ei betre forståing av årsaker til medfødde misdanningar, årsaker til infertilitet og spontanabortar. Større kunnskap om korleis cellevekst, spesialisering og celledød kan kontrollerast kan ha verknad mellom anna for kunnskapen om moglege årsaker til utvikling av kreft. Det har vore hevda at stamceller med tida også kanskje kan brukast til å dyrke fram heile organ. Det er likevel usikkert om det kan la seg gjere, og vi må uansett rekne med at det er langt fram i tid. For å danne heile organ krevst ikkje berre at ein lykkast med å dyrke fram dei aktuelle vevstypane som finst i det organet ein ønskjer å framstille. Dei ulike typar celler/vev skal også plasserast rett i forhold til kvarandre og fungere saman slik at dei dannar kompliserte tredimensjonale strukturar. Forskinga på bruk av stamceller er framleis på eit tidleg stadium og det står att mange utfordringar innanfor teknikk og tryggleik før stamceller eventuelt kan takast i bruk til behandling. Blant anna må ein lære seg å styre differensieringsprosessen slik at stamcellene på ein kontrollert måte utviklar seg til den spesifikke vevstypen ein ønskjer, og slik at cellene på grunn av ufullstendig spesialisering ikkje får uønskt vekst med fare for at pasienten utviklar svulstar. Det finst ulike typar stamceller. Dei ulike typane stamceller kan kategoriserast etter evna til å differensiere seg. - Totipotente stamceller er ein type celler som kan gi opphav til alle celletypar i menneskekroppen og som også kan danne fosterhinne, morkake og anna vev rundt fosteret. Totipotente stamceller aleine kan derfor gi opphav til eit nytt individ. Dei to til tre første dagane etter befruktinga er det befrukta egget sett saman av totipotente stamceller. - Pluripotente stamceller er celler som kan utvikle seg til alle celletypar i kroppen. Pluripotente stamceller kan likevel ikkje danne cellene i morkake og fosterhinne og anna vev utanfor fosteret. Dei kan derfor ikkje aleine utvikle eit nytt individ. - Multipotente stamceller har eit meir avgrensa potensial til å utvikle seg. Tidlegare rekna ein med at desse stamcellene berre kunne utvikle seg til modne celler frå det organet/vevet stamcellene var henta frå. Stamceller kan også delast inn etter kjelda dei er tekne frå. - Embryonale stamceller (ES) blir tekne frå embryo og tidlege foster. Det blir gjort forsøk med å framstille stamceller frå kloningsembryoar (terapeutisk kloning). Dei embryonale stamcellene er pluripotente. - Adulte stamceller finst i vev hos fødde individ. Adulte stamceller er multipotente. Navlestrengblod inneheld relativt mange stamceller. 2.1.2 Stamceller frå befrukta egg (tidlege embryo) I november 1998 publiserte ei amerikansk forskingsgruppe at dei hadde lykkast i å isolere humane stamceller frå befrukta egg. Dei befrukta egga fekk vekse i laboratoriet i fire-fem dagar til dei nådde blastosyststadiet. Frå den indre cellemassen (blastosysten) blei det isolert stamceller som så blei dyrka i kultur til stamcellelinjer. På dette stadiet består blastosysten av 100-150 celler. Slike stamceller (også kalla embryonale stamceller) er pluripotente og kan som nemnt utvikle seg til alle typar celler i menneskekroppen. Pluripotente stamceller kan også framskaffast ved bruk av kloning ved kjerneoverføring. Denne metoden går kort ut på å fjerne cellekjernen frå ei ubefrukta eggcelle. I denne kjernelause eggcella blir cellekjernen introdusert (nuclear transfer) frå ei somatisk celle hos eit vakse individ, for eksempel ei hudcelle. Ved hjelp av ei elektrisk stimulering (puls) og/eller kjemiske signal vil egget begynne å dele seg på same måten som eit befrukta egg. Eggcella kan seiast å »omprogrammere» cellekjernen frå hudcella slik at ho »gløymer» at ho hadde høyrt til ei spesialisert celle og begynner å oppføre seg som om ho var kjerne i eit befrukta egg. Frå dette klona egget kan det isolerast stamceller på same måten som frå eit befrukta egg. Metoden er den same som blei nytta da sauen Dolly blei klona, og som ein trur kan nyttast til kloning av menneske. Denne metoden skil seg likevel frå såkalla reproduktiv kloning ved at egget ikkje blir ført tilbake til kvinna si livmor slik at eit barn kan bli født. Denne bruken av metoden blir derfor ofte omtala som terapeutisk kloning til forskjell frå reproduktiv kloning. Kloning ved kjerneoverføring som metode til å skaffe stamceller, inneber at stamcellene er tilnærma genetisk identiske med den cella som cellekjernen blir henta frå. Ved å nytte cellekjernen (med arvestoffet) som sidan kan utvikle seg til celler og vev med same vevstypen som pasienten. På den måten håper ein å unngå problem med avstøyting av framandt vev. 2.1.4 Stamceller frå fødde personar m.m. I maiutgåva 2002 av Nature Biotechnology publiserte ei forskargruppe at dei hadde omprogrammert vanlege hudceller til å bli immunceller. Det blei gjort ved å leggje hudcellene i eit ekstrakt frå immunceller. Det står mykje att før ein veit om denne metoden kan nyttast i behandling. Mellom anna må ein lykkast i å få forandringa av cellene til å bli permanent og til å fungere som den nye celletypen i kroppen. Resultatet er likevel lovande fordi metoden kanskje kan brukast til å produsere erstatningsvev ut frå pasientens eigne kroppsceller. På den måten kan ein kanskje unngå bruk av stamceller frå befrukta egg og bruk av terapeutisk kloning. Sosial- og helsedepartementet sette i oktober 1999 ned ei arbeidsgruppe som skulle utgreie medisinske mogleikar og etiske problemstillingar ved bruk av stamceller henta frå aborterte foster og befrukta egg. Leiar for gruppa var professor Jan H. Solbakk (Senter for medisinsk etikk) og gruppa hadde desse medlemmene: professor Steinar Funderud, Det norske radiumhospital, professor, dr.med. Reidun Førde, Legeforeningens forskningsinstitutt, heradsrettsdommar Kari Mjølhus (medlem av NEM), professor Torleiv O. Rognum, Rikshospitalet og professor Lars Østnor, Menighetsfakultetet. Gruppa fekk slikt mandat: Arbeidsgruppa leverte rapporten sin 31. mars 2000. Ei samla gruppe understreka kor viktig det er å styrkje forsking som kan fremme utvinning av stamceller frå alternative kjelder. (4) uttalte at dei til liks med mindretalet såg bruken av overtalige befrukta egg i forsking og medisinsk behandling som etisk problematisk, men konkluderte likevel under tvil med at det kunne vere etisk akseptabelt å bruke overtalige befrukta egg som kjelde til stamceller, på nærmare vilkår. Fleirtalet grunngav synet sitt slik: «Flertallets begrunnelse for sitt syn er dels begrunnet i en relasjonell forståelse av moralsk status og menneskeverd. Med det menes at moralsk status for befruktede egg og fostre vanskelig kan sees isolert fra hvilken sammenheng eller kontekst de inngår i. Det kan gis flere argumenter for dette syn. For det første finner flertallet grunn til å framheve mikromiljøets rolle i denne sammenheng. Et egg som befruktes i en laboratorieskål vil ikke kunne utvikle seg til et barn med mindre det plasseres (implanteres) i et mikromiljø som er skapt for en slik utvikling, altså en kvinnes livmor. Denne utviklingsmulighet er altså ikke ene og alene bestemt av det befruktede eggets iboende egenskaper, men av disse egenskaper i kombinasjon med egenskaper ved mikromiljøet i kvinnens livmor. Relevansen av dette argument blir kanskje enda tydeligere når man sammenholder det forannevnte faktum med hva som skjer dersom slike befruktede egg ikke implanteres i kvinnens livmor, men i et annet mikromiljø hvor det får vokse og utvikle seg. Da vil dette egget nettopp ikke utvikle seg på denne måten, men i stedet, avhengig av hvilket mikromiljø som velges som utviklingsmedium, gi opphav til ulike typer stamcellelinjer. Et annet argument som flertallet i arbeidsgruppen også mener har relevans i denne sammenheng er det befruktede eggets sosiale kontekst. Et egg fra en kvinne som befruktes kunstig med den intensjon at det etterpå skal implanteres i kvinnens livmor for å gi det infertile foreldreparet barn, har en annen moralsk status enn et befruktet egg som har blitt «overtallig» etter å ha vært lagret med tanke på senere implantering. Av disse grunner mener flertallet i arbeidsgruppen at det er en moralsk relevant forskjell på befruktede egg som på naturlig eller kunstig vis er blitt implantert i en kvinnes livmor, og egg som er blitt kunstig befruktet med tanke på dette formål, men som ikke lenger er aktuell for implantasjon etter at kvinnen har gjennomgått flere mislykkede fertiliseringsforsøk. Følgelig har flertallet under tvil kommet fram til at overflødige befruktede egg - på nærmere angitte vilkår - kan representere en etisk forsvarlig stamcellekilde. Samtidig finner imidlertid arbeidsgruppens flertall grunn til å understreke at den ikke finner det etisk akseptabelt å fremstille befruktede egg med tanke på å bruke dem til å utvikle stamcellelinjer. Ut fra flertallets oppfatning er det en moralsk relevant forskjell mellom den handling å fremstille og dernest destruere befruktede egg ene og alene med tanke på å utvikle medisinsk nyttige stamcellelinjer, og det å ta i bruk overtallige befruktede egg - som av den grunn skal destrueres - til et slikt formål. Å akseptere den første typen handling ville innebære en etisk uakseptabel reduksjon av befruktede egg til bare et middel i medisinens tjeneste. Eit mindretal (2) meinte at bruk av overtalige befrukta egg som kjelde til stamceller er etisk uakseptabelt og uttalte seg slik om det: «Mindretallet finner det ikke etisk akseptabelt at befruktede egg destrueres slik at stamceller derfra kan nyttes til medisinske formål. Etter disse medlemmenes syn kan bruk av befruktede egg som opphav til stamceller i medisinen heller ikke forsvares ved en henvisning til at slike overtallige egg fra in vitro-fertilisering ellers vil bli ødelagt uansett. Det etisk problematiske består her i at man har frambrakt overtallige, befruktede egg som man ser seg nødt til å ta livet av. Selve krenkelsen av et spirende menneskeliv er så alvorlig at en mulig god konsekvens ikke er tilstrekkelig for å gi en etisk legitimering eller et etisk forsvar for handlemåten. Positivt vil mindretallet argumentere for sin avvisning av bruken av befruktede egg på følgende måte: a) Vi har her å gjøre med menneskelig, biologisk liv i sin tidligste fase. Når man i den humanistiske og den kristne moraltradisjonen tillegger ethvert menneske en helt unik egenverdi, kommer man ikke utenom spørsmålet om fra hvilket tidspunkt i menneskets livshistorie denne egenverdien foreligger. Etter vår mening finnes det ingen annen avgjørende grense med hensyn til verdsetting av menneskets fysiske liv og kroppslige integritet enn befruktningen. All senere biologisk utvikling er en aktiv utfoldelse av forutsetninger gitt ved konsepsjonen. b) Menneskeverdet må fastholdes som en selvstendig verdi eller egenverdi, uavhengig av utviklingsstadium. Det er etisk uakseptabelt å legge nytteverdi til grunn for tenkningen når det dreier seg om spørsmålet hvorvidt avlivede menneskespirer kan brukes til bestemte, definerte formål. Menneskeverdet inkluderer en rettighet til fortsatt biologisk liv som ikke kan krenkes ved å henvise til en eller annen tjenlighet innen medisinen. c) Et hovedproblem med alle utgaver av relativistiske teorier om menneskets verd, også i tidlig livsfase, er følgende: mot overgrep og krenkelser. Forsøk på å etablere visse grenser mht. tidspunkt, formål osv. viser at slike skranker blir flytende og variable. d) Menneskeverdets fundamentale funksjon er nettopp å gi vern og danne beskyttelse for det svake mennesket. Denne rollen for menneskeverdtanken er høyst relevant i møtet med det aller mest svake, avhengige og hjelpeløse av alt menneskelig liv: det befruktede egget/embryoet/fosteret. 2. Mindretallet har to hovedinnvendinger mot flertallets syn på overtallige, befruktede egg og muligheten for bruk av disse: a) Vi forstår flertallet slik at hvilken moralsk verdi som skal tillegges befruktede egg (og fostre) tenkes å være avhengig av hvorvidt egget er implantert i kvinnens livmor eller ikke. Først med livmoren som mikromiljø har egget muligheten til å utvikle seg til et fullbårent foster. Den biologiske konteksten for det befruktede egget blir etter dette medbestemmende for hvilken verdi og hvilket vern som tilkommer egget. Etter mindretallets syn inneholder denne tilnærmingen en empirisk forankret relativisering av menneskeverdet for befruktede egg. Verdien blir avhengig av og vekslende i henhold til hvorvidt et slikt egg gis biologiske utviklingsmuligheter og i tilfelle hvilke. Dette er imidlertid i strid med den forståelsen av menneskeverdet som innebærer at verdien er knyttet til selve det menneskelige livets eksistens, også på det stadiet da det dreier seg om et menneskelig liv i en tidlig fase. b) Flertallet ser også ut til å gjøre det befruktede eggets verdi i moralsk henseende avhengig av dets sosiale kontekst: Slike egg forutsettes å ha verdi så lenge de er en del av det gode formålet å skulle implanteres i en kvinnes livmor for å gi graviditet. Men når dette formålet ikke lenger eksisterer og egget har blitt overflødig, har det ikke lenger (samme) verdi. I slike tilfeller kan det brukes til medisinske siktemål. Den etiske verdien av befruktede egg avgjøres her av formålet med etableringen eller opprettholdelsen av dem. Tankegangen innebærer en oppfatning av det befruktede eggets verdi som en instrumental verdi. Mot dette må fastholdes menneskets, inkludert det befruktede eggets, selvstendige verdi eller egenverdi. Et menneskelig liv har sitt verd uavhengig av at noen verdsetter det eller har nytte av det til bestemte målsettinger. Kanskje kan man også tale om menneskets eksistensverdi, nemlig dets verd i kraft av det å være til. Rapporten blei sendt på ei avgrensa høyring til desse høyringsinstansane: Kyrkje-, utdannings- og forskingsdepartementet (no Utdannings- og forskingsdepartement, Justisdepartementet, Miljøverndepartementet, Bioteknologinemnda, Den nasjonale forskningsetiske komite for medisin, Forskingsrådet, universiteta, Statens helsetilsyn, Statens institutt for folkehelse, Statens lækjemiddelkontroll, regionsjukehusa, Den norske lægeforening og Norsk pasientforening. Departementet fekk 17 fråsegner, medrekna 1 utan kommentarar. Dei innkomne fråsegnene støtta i hovudsak tilrådinga frå arbeidsgruppa om å styrkje forsking som kan fremme utvinning av stamceller frå alternative kjelder. Høyringsinstansane slutta seg generelt til fleirtalet sitt standpunkt om at det kan vere etisk akseptabelt å bruke overtalige befrukta egg og provosertaborterte foster som stamcellekjelde. Da departementets evaluerte bioteknologilova uttalte daverande Bioteknologinemnd seg om terapeutisk kloning i brev til departementet av 26. februar 2001. Eit fleirtal i Bioteknologinemnda (9 mot 7) meinte at terapeutisk kloning bør kunne tillatast for å skaffe humane stamceller til bruk for forsking og behandling. Fleirtalet grunngav standpunktet sitt med at denne teknologien vil kunne eliminere problem med vevsulikskap. Fleirtalet presiserte at slik forsking føreset m.a. at det blir etablert eit system som garanterer at all forsking på terapeutisk kloning blir nøye kontrollert. Eit mindretal (6) rådde frå å tillate terapeutisk kloning, og grunngav standpunktet sitt m.a. med at dette ville vere å skape liv berre ved å vise til ein medisinsk nytteverdi. Eit anna mindretal (1) rådde også frå å tillate terapeutisk kloning fordi det per i dag ikkje kan visast til at metoden har stor og uomtvisteleg nytteverdi for alvorleg sjuke pasientar. Ei samla Bioteknologinemnd gjekk imot kjerneoverføring med cellekjerner frå menneske og eggceller frå ein annan art. Om fråsegna frå Bioteknologinemnda om terapeutisk kloning som høyringsinstans til høyringsnotatet frå departementet av 31. januar 2002, sjå under punkt 6. Bioteknologinemnda og Teknologirådet arrangerte i november 2001 ein lekfolkskonferanse om stamceller. Lekfolkspanelet på 15 personar i alderen 18-70 år var samd om å rå ifrå å tillate terapeutisk kloning. metoden eventuelt kan vise seg å være nyttig i forskningsøyemed. Det finnes ingen garantier for at prosessen ikke videreføres til reproduktiv kloning. Flertallet i gruppen er enige om at egg befruktet i laboratorium, kun til terapeutisk kloning ikke er forenlig med deres etiske syn.» Lekfolkspanelet gjekk inn for å tillate forsking på befrukta egg som er overtalige etter IVF-behandling. 3 St.meld.nr.14 (2001-2002) Helsedepartementet la 22. mars i år fram ei Stortingsmelding om evaluering av bioteknologilova. I meldinga blei det vist til at spørsmåla omkring forsking på befrukta egg og terapeutisk kloning ville bli behandla i ein eigen odelstingsproposisjon som vil bli fremma i vårsesjonen 2002. I innstillinga til meldinga ( Innst.S.nr.238 (2001-2002)) uttalte eit fleirtal dette om spørsmålet på side 3: «Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, har merket seg at så langt har forskningen på adulte stamceller vist mest lovende resultater, og har registrert at norske forskere nylig har høstet stor internasjonal anerkjennelse for sine resultater ved å forske på adulte stamceller. Dette flertallet mener at Norge gjennom sitt forbud mot forskning på celler fra befruktede egg har et særlig ansvar for å bidra med forskningsmidler og -miljøer for forskning på adulte stamceller. Dette flertallet vil be om at Regjeringen følger opp dette flertallets syn om at dette skal være et prioritert satsingsområde gjennom at det i de kommende årene bevilges særlige midler til stamcelleforskning, slik at Norge kan være av de land i verden som ligger i front når det gjelder denne typen forskning. Vidare uttalte eit fleirtal dette på side 9: «Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, går inn for en videreføring av forbudet mot forskning på befruktede egg. «Ved in vitro fertilisering foreligger det behov for flere befruktede egg enn de eller det egg som føres inn i livmoren, for å oppnå svangerskap. Komiteen er imidlertid kjent med at behovet for overtallige befruktede egg er synkende i takt med at de metoder som benyttes ved in vitro fertilisering, blir bedre. Komiteen ser at å hente ut egg fra en fertil kvinne kun i den hensikt å forske på de egg som hentes ut, reiser betydelige etiske spørsmål fordi kvinnen selv ikke vil ha noen behandlingsmessig nytte av at eggene hentes ut, og samtidig vil hun utsettes for risiko for komplikasjoner som følge av inngrepet. Komiteen mener at det dermed framstår som åpenbart at det skal være ulovlig å hente ut egg kun i den hensikt å befrukte dem for forskningsformål. Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, mener imidlertid at ikke bare hensynet til kvinnen taler for et slikt forbud. Et befruktet egg bærer i seg arvemassen til et fullstendig liv, og for hver ny celledeling vil det befruktede egget differensieres ytterligere. Den svært alminnelige argumentasjonen om at det er bedre å benytte et befruktet egg til forskning enn å destruere det, bærer i seg erkjennelsen av at et befruktet egg i en eller annen form har en egenverdi. For hvorfor skulle en umiddelbar destruksjon i motsatt fall framstå som noe som er « mindre bra»? Grensen for når et befruktet egg ikke lenger bør la seg bruke til forskningsformål, vil være vanskelig å trekke dersom utgangspunktet for denne forskningen er en ren nyttebetraktning knyttet opp mot allerede fødte individer. Etter flertallets syn løses dilemmaet best ved ikke å åpne for denne typen forskning i stedet for først å fastsette en grense, som så eventuelt forskyves ut fra rene hensiktsmessighetsbetraktninger knyttet opp mot bruken av cellene til fødte individer. Flertallet mener loven ikke skal åpne for forskning på overtallige befruktede egg. I takt med at metodene for in vitro fertilisering har blitt bedre, har det også blitt færre overtallige befruktede egg. Flertallet mener at en åpning for forskning på overtallige befruktede egg vil kunne medvirke til at det hentes ut flere egg enn de som behøves til in vitro fertilisering, for å ha egg til overs for forskning. Eit mindretal la fram forslag om å opne for forsking på befrukta egg og terapeutisk kloning frå 1. januar 2003. Framlegget blei forkasta av Stortinget med 60 mot 38 stemmer. Det er ikkje tillate å forske på befrukta egg, jf bioteknologilova § 3-1. Det inneber at det ikkje er tillate å isolere stamceller frå befrukta egg. Dette forbodet blei vedteke før det var aktuelt å forske på cellelinjer som er dyrka fram ut frå celler isolert frå befrukta egg. Spørsmålet er derfor ikkje direkte regulert i ordlyden eller omtalt i forarbeida, og det er noko uklart kor langt forbodet rekk i forhold til forsking på slike cellelinjer. Eit kjernetransplantert egg kan neppe sjåast som eit befrukta egg i forhold til bioteknologilova § 3-1. Terapeutisk kloning er derfor truleg ikkje lovregulert og heller ikkje forbode. Reproduktiv kloning er forbode, jf § 3a-1. Bruk av stamceller henta frå provosertaborterte foster til medisinsk forsking og behandling er regulert i lov 9. februar 1973 nr. 6 om transplantasjon, sykehusobduksjon og avgivelse av lik m.m § 8a - 8h. Celler og vev frå provosertaborterte foster (fostervev) kan brukast til medisinsk forsking dersom det ikkje finst andre likeverdige metodar. Fostervev kan brukast til medisinsk behandling dersom det ligg føre alvorleg sjukdom eller skade og andre behandlingsformer har avgrensa effekt. Bruk av fostervev til behandling eller forsking krev godkjenning av departementet og samtykke frå kvinna som fosteret stammar frå. Forsking på befrukta egg er i Sverige regulert i lag (1991:115) om åtgärder i forsknings- eller behandlingssyfte med befruktade ägg från människa. Forsking krev samtykke frå både egg- og sæddonor. Forsking kan ikkje skje seinare enn 14 dagar etter at egget er befrukta, ikkje medrekna den tida egget er nedfrose. Etter den tid skal egget destruerast. Lengste lagringstid for eit befrukta egg er fem år eller lengre etter godkjenning av Socialstyrelsen. Befrukta egg som det har vore forska på, kan ikkje førast tilbake til ei kvinne. Det same gjeld dersom det har vore forska på egget eller sæden før befruktninga. Sverige har inga særskild regulering av terapeutisk kloning. Det svenske Vetenskapsrådet har likevel gitt ut retningslinjer for vurdering av human stamcelleforsking frå dei regionale forskingsetiske komiteane. Etter desse retningslinjene meiner rådet at terapeutisk kloning kan vere etisk forsvarleg, men at dette likevel ikkje kan tillatast ut frå den noverande juridiske situasjonen. Rådet meiner det er behov for enkelte lovendringar før terapeutisk kloning kan tillatast. Blant anna er det behov for reglar om statleg godkjenning og kontroll av slikt arbeid og eit klart forbod mot reproduktiv kloning. På denne bakgrunnen gav den svenske regjeringa 18. april 2002 eit tilleggsdirektiv til ei utgreiing som no blir gjort om genetiske undersøkingar m.m. Etter dette tilleggsdirektivet skal komiteen bl.a: - «överväga och lämna förslag till de ändringar och kompletteringar av lagen (1991:115) - utreda om omständigheterna kring somatisk kärnöverföring kan utformas så att de blir etiskt acceptabla och lämna de författningsförslag som kan behövas. Fristen for denne delen av oppdraget er 16. desember 2002. I Danmark er forsking på befrukta egg regulert i lov om kunstig befruktning i forbindelse med lægelig behandling, diagnostikk og forskning mv. (Lov nr. 460 av 10. juni 1997). Forsking på befrukta egg er tillate for å utvikle metodar for kunstig befrukting og preimplantasjonsdiagnostikk. Forskingsprosjektet skal vere godkjend av ein forskingsetisk komite, jf lov nr. 503 av 24. juni 1992 om et videnskabsetisk komitésystem. Forskinga kan berre skje innan 14 dagar etter befruktinga, ikkje medrekna den tida egget har vore frose ned. Det er ikkje tillate å føre egget tilbake til kvinna etter at det har vore forska på. Befrukta egg kan oppbevarast i inntil to år og skal deretter destruerast. Slik forsking er ikkje tillate: reproduktiv kloning, samansmelting av ulike fosteranlegg, framstilling av hybridar og framstilling av eit menneske i livmora til ein annan art. Danmark har ikkje vedteke noka særskilt regulering av terapeutisk kloning. Men reglane om forsking på befrukta egg omfattar også forsking på ubefrukta egg. Forsking på ubefrukta egg for andre formål enn forbetring av teknikkar for kunstig befrukting eller preimplantasjonsdiagnostikk er etter desse reglane ikkje tillate. Terapeutisk kloning vil derfor truleg vere forbode etter desse reglane. Den danske IT- og Forskingsministeren har saman med Sunnheitsministeren og Justisministeren sett ned ei arbeidsgruppe som mellom anna skal utgreie etiske komplikasjonar og lovgivingsaspekt ved terapeutisk kloning. Arbeidsgruppa skal levere rapport i oktober 2002. Forsking på befrukta egg er i Finland regulert i lov om medisinsk forsking (488/1999). Slik forsking er tillate etter godkjenning av sentral myndigheit. Det krevst samtykke frå egg- og sæddonorane. Forskinga kan berre skje innan 14 dagar etter befruktinga, ikkje medrekna den tida egget har vore frose ned. Det er ikkje tillate å framstille befrukta egg for forskingsformål. Det er ikkje tillate å føre eit egg tilbake til ei kvinne etter at det har vore forska på egget. Lengste lagringstida for eit befrukta egg i Finland er 15 år. Etter den tid skal egget destruerast. Ein etisk komité skal vurdere forskingsprosjekta. Finland har inga særskild regulering av terapeutisk kloning. Forsking på befrukta egg er regulert i Human Fertilisation and Embryology Act 1990 (c.37). Slik forsking er tillate for å utvikle/forbetre metodar for behandling av infertilitet, preimplantasjonsdiagnostikk og prevensjon og for å auke kunnskapen om arvelege sjukdommar og årsaker til spontanabortar. Forsking på befrukta egg er også tillate for å auke kunnskapen om tidleg human utvikling, alvorlege sjukdommar og for å nytte denne kunnskapen til å utvikle behandling for alvorlege sjukdommar. Forskinga krev godkjenning av HFEA (Human Fertilisation and Embryology Authority) og samtykke frå egg- og sæddonorane. Forskinga kan berre skje innan 14 dagar etter befruktinga, ikkje medrekna den tida egget har vore frose ned. Det er ikkje tillate å føre egget tilbake til kvinna etter at det har vore forska på egget. Det er ikkje forbode å framstille befrukta egg for forskingsformål, og parlamentet i Storbritannia har vedteke å opne for terapeutisk kloning. Forsking på befrukta egg er ikkje tillate i Tyskland, jf Embryonenschutzgesetz (Embryo Protection Law). Den tyske Forbundsdagen vedtok 25. april i år eit forbod mot import og bruk av embryonale stamcellelinjer, men med høve til unntak for dette forbodet under strenge vilkår. Import og bruk av slike embryonale stamceller er mogleg etter godkjenning frå eit statleg kontrollorgan. Godkjenning kan givast dersom desse vilkåra er oppfylte: Cellelinjene eksisterte før 1. januar 2002, stamcellene skal brukast til forsking for å nå høgverdige forskingsformål for auka innsikt i grunnforskinga eller auka medisinsk kunnskap i diagnostisk, preventiv eller terapeutisk behandling av menneske, forskingsresultatet kan ikkje nåast gjennom forsking på andre celler, stamcellene er henta frå embryo som blei produsert med tanke på svangerskap, men som av grunnar uavhengig av embryoet sjølv, ikkje lenger er nødvendig for dette formålet og det ikkje er gitt noka form for økonomisk fordel for samtykket til å framstille stamceller frå embryoet. I USA finst ikkje noko felles føderalt regelverk som forbyr terapeutisk kloning eller forsking på embryonale stamceller. Men det finst reguleringar av kva formål som kan støttast med offentlege føderale middel. Bush-administrasjonen avgjorde 9. august 2001 at føderale middel berre skal kunne brukast til forsking på embryonale stamcellelinjer som oppfyller visse kriterium. For det første må stamcellene vere isolerte frå det befrukta egget før 9. august 2001. Cellene må vidare vere henta frå befrukta egg som var overtalige etter IVF-behandling. Det krevst vidare at det er gitt informert samtykke til donasjonen av det befrukta egget og at dette ikkje gav noka form for økonomiske fordelar for donor. National Institutes of Health (NIH) har laga ei oversikt over stamcellelinjer som fyller disse kriteria. Europarådets konvensjonen om menneskerettar og biomedisin tek ikkje standpunkt til forsking på befrukta egg. Konvensjonen inneheld i artikkel 18 ein regel om at dersom nasjonal lov tillet forsking på befrukta egg, skal lova sikre godt nok vern av det befrukta egget. Artikkelen inneheld dessutan forbod mot å framstille befrukta egg for forskingsformål. Helsedepartementet sende 31. januar 2002 på høyring eit forslag om å forby terapeutisk kloning og å oppretthalde dagens forbod mot forsking på befrukta egg, jf lov 5. august 1994 nr. 56 om medisinsk bruk av bioteknologi § 3-1, dessutan å presisere at dette forbodet også skal gjelde forsking på cellelinjer som er etablerte ut frå celler henta frå befrukta egg. Det blei også foreslått eit forbod mot å setje menneskeleg materiale inn i eggceller frå dyr. Høyringsfristen var 3. april 2002. Høyringsnotatet blei sendt til desse instansane: - Norsk institutt for oppvekst, velferd og aldring (NOVA) Desse instansane hadde merknader til høyringsnotatet: 19 høyringsinstansar stør forslaget om å forby terapeutisk kloning, mellom andre Norsk Sykepleierforbund, Den norske lægeforening, Norsk Helse- og Sosialforbund, Landsforeningen for Hjerte- og Lungesyke, Demensforbundet i Nasjonalforeningen for folkehelsen, Norsk Forbund for Utviklingshemmede, fylkeslegane i Akershus, Hordaland og Nordland, Teknologirådet, Datatilsynet og Bioteknologinemnda. 21 instansar går imot forslaget om å forby terapeutisk kloning, mellom andre Statens helsetilsyn, Sosial- og helsedirektoratet, Fylkeslegen i Hedmark, Det norske radiumhospital HF, Rikshospitalet, St. Olavs Hospital HF, Den nasjonale forskningsetiske komite for medisin, Det matematisk-naturvitskaplege fakultetet og det medisinske fakultetet ved Universiteet i Bergen, Det odontologiske fakultetet ved Universitetet i Oslo, Det medisinske fakultetet ved Noregs teknisk-naturvitskaplege universitet, Noregs forskingsråd, Norges Handikapforbund, Norges Diabetesforbund og Landsforeningen for Nyrepasienter og Transplanterte. Høyringsinstansane som stør forslaget om å forby terapeutisk kloning, sluttar seg i stor grad til grunngivingane i høyringsnotatet om at det er ei krenking av menneskeverdet å produsere eit potensielt menneskeliv berre med det formålet å fungere som eit middel til bruk i medisinsk forsking og at ei vidareutvikling av metoden vil kunne føre til auka risiko for at metoden blir teken i bruk til reproduktiv kloning. Eit par instansar viser også til at metoden er usikker og at det er problem med at det ikkje blir tilgang til mange nok ubefrukta egg. seier Landsforeningen for Hjerte- og Lungesyke det slik: «LHL sier på dette tidspunkt likevel nei til terapeutisk kloning og støtter dermed forslaget fra regjeringen om et forbud. LHL mener at forskningen per i dag ikke er kommet langt nok til å kunne overbevise om at dette er en medisinsk farbar vei. Rent medisinsk vet vi i dag for lite om nytten av terapeutisk kloning. Et annet problem med terapeutisk kloning er at en stor andel av stamcellene som fremstilles på denne måte er «syke» celler. Forsøk med kloning av dyr viser at dyrene etter en tid blir syke. LHL ønsker derfor ikke å åpne opp for det vi oppfatter som et medisinsk eksperiment på mennesker. Eit fleirtal i Bioteknologinemnda (11 av 20) uttalte blant anna at: «... kjernetransplantasjon potensielt kan erstatte selve basisen for opphav til alt menneskelig liv slik vi kjenner det - nemlig sammensmeltningen av sædcelle og eggcelle. Dette i seg selv er etisk svært problematisk. I tillegg medfører utvikling av kompetanse innen kjernetransplantasjon en økt risiko for at metoden også benyttes til reproduktiv kloning. Høyringsinstansane som går imot forslaget grunngir det mellom anna med den kunnskapen som bruk av denne metoden vil kunne gi, og potensialet til å utvikle behandling for alvorlege sjukdommar. Til dømes uttaler Statens helsetilsyn: «Både stamceller fra kjernetransplanterte egg og befruktede egg vil kunne gi verdifulle bidrag til medisinsk forskning og utvikling av behandling til pasienter med alvorlige uhelbredelige sykdommer... Forskning på stamceller fra ulike kilder kan imidlertid gi nyttige kunnskaper som kan medvirke til at det utvikles behandlingsmetoder for alvorlige sykdommer som ikke kan helbredes. Om mogleg nytte av terapeutisk kloning uttaler Noregs forskingsråd m.a.: «...Videre vil kunnskap generert ved å forske på terapeutisk kloning kunne brukes i forskning på andre typer stamceller, og derved bidra til raskere utvikling av behandlingsmetoder. Mange av instansane peiker på dei uheldige konsekvensane eit forbod får for norsk forsking og for høvet til å kunne implementere resultata av internasjonal forsking i norsk klinisk behandling. Til dømes uttaler Det Norske radiumhospital: «En lovende forskningsstrategi for moderne kreftbehandling og - forskning er basert på bruk av stamceller frembragt ved terapeutisk kloning (kjerneoverføring). Også denne forskningen rommer etiske problemer som bør stilles under kontinuerlig debatt. Vi er imidlertid nødt til også i Norge i våre mest fremstående forskningsmiljøer å drive relevant, etisk forsvarlig basal og klinisk kreftforskning byggende på dette og andre stamcelleprinsipper, ellers kommer vi til å sakke ytterligere akterut sammenlignet med tilsvarende miljøer i utlandet. 6.3 Forsking på befrukta egg m.m. 16 instansar stør forslaget om å vidareføre og presisere dagens forbod mot forsking på befrukta egg, mellom andre Norsk Sykepleierforbund, Norsk Helse- og Sosialforbund, fylkeslegane i Akershus og Hordaland, Ski sykehus HF, Sentralsykehuset i Hedmark HF, Demensforbundet i Nasjonalforeningen for folkehelsen, Norsk Forbund for Utviklingshemmede, Landsforeningen for Hjerte- og Lungesyke og Datatilsynet. 21 instansar går inn for å oppheve forbodet, mellom andre Statens helsetilsyn, fylkeslegane i Nordland og Hedmark, Sosial- og helsedirektoratet, Den nasjonale forskingsetiske komite for medisin, Det medisinske fakultetet ved Noregs teknisk-naturvitskaplege universitet, Det norske radiumhospital HF, Rikshospitalet, Bioteknologinemnda, Den norske lægeforening, Noregs forskingsråd, Norges Handikapforbund, Norges Diabetesforbund og Landsforeningen for Nyrepasienter og Transplanterte. 3 av høyringsinstansane har i fråsegnene ikkje teke standpunkt til dette spørsmålet. Høyringsinstansane som stør forslaget om å vidareføre forbodet med forsking på befrukta egg, viser i stor grad til vurderingane i høyringsnotatet om at menneskeverdet høyrer til alt menneskeleg liv uavhengig av utviklingsstadium og at destruksjon av befrukta egg er etisk uakseptabelt. Sykepleierforbundet viser til at det framleis er mykje ugjort når det gjeld forsking på stamceller frå fødde personar og at det gjer det mogleg å omgå dei vanskelegaste etiske spørsmåla som forsking på befrukta egg reiser. Landsforeningen for Hjerte- og lungesyke meiner det er problematisk at det ikkje blir stor nok tilgang på overtalige befrukta egg frå prøverørsbefrukting, og at dette kan føre til press for å generere mange overtalige befrukta egg. egg til beste for menneske enn å destruere egga. Dei viser også til at forslaga inneber at det norske regelverket blir svært restriktivt samanlikna med korleis dette området er regulert i resten av norden og internasjonalt. Også her peiker ein del instansar på dei uheldige konsekvensane eit forbod vil ha for norsk forsking. Mellom anna uttaler Sosial- og helsedirektoratet: «Etter Sosial- og helsedirektoratets vurdering må (derfor) de etiske argumentene mot å forske på befruktede egg, veies mot etiske argumenter knyttet til at slik forskning er nødvendig for å gi god behandling. Dersom slik forskning ikke tillates, vil vi stå overfor dilemmaer knyttet til om resultater av slik forskning i utlandet skal tas i bruk i klinisk medisin i Norge. Den nasjonale forskingsetiske komite for medisin uttaler mellom anna slik om nytten av kunnskap som forsking på embryonale stamceller kan gi: «Vi fester lit til ekspertene på dette området (slik det f.eks. ble fremhevet under legfolkskonferansen om stamceller) at det er nødvendig å forske på embryonale stamceller for å kunne nyttiggjøre seg bedre forskningen på adulte stamceller. Forslaget om å forby kloning ved at menneskeleg materiale blir sett inn i eggcelle frå dyr, blir støtta av alle instansar som uttaler seg om det spørsmålet, med unntak av Det odontologiske fakultetet ved Universitetet i Oslo. Departementet meiner menneskeverdet har ein sjølvstendig verdi som ikkje er grunna på eit menneske sine eigenskapar eller evne til samfunnsmessig innsats. Ein kan ikkje måle menneskeverdet ut frå at eit menneske er tenleg for bestemte føremål. Mennesket har verdi i seg sjølv, og ein kan derfor ikkje akseptere at menneskelivet blir eit middel for andre menneske. Departementet vil føre vidare ein politikk på dette området som er tufta på ønsket om eit ekstra vern og ekstra omsorg for dei spesielt svake. Å vere avhengig, sårbar og svak kan vere karakteristisk for menneske i alle fasar av livet, men ingen har eit større behov for vern og omsorg frå samfunnet enn menneske ved starten av livet. Mange høyringsinstansar peiker på det potensialet som forsking på stamceller frå befrukta egg ser ut til å ha for å medverke til å utvikle behandlingsmetodar for alvorlege sjukdommar som i dag ikkje kan lækjast. Departementet er einig i at det er svært viktig å prøve å finne måtar å behandle og lindre sjukdom på. Slik departementet ser det, er det rett å satse på forsking på stamceller frå fødde personar fordi denne forskinga ikkje reiser slike etiske problemstillingar. Sjølv om det per i dag er usikkert kor mykje slik forsking kan resultere i nye behandlingsmetodar, meiner departementet det er rett å utnytte denne alternative vegen til målet framfor forsking som reiser store etiske problem. Mange høyringsinstansar peiker på at overtalige befrukta egg frå IVF-behandling likevel blir destruerte og at det da er meir etisk akseptabelt å utnytte desse til gode for andre. Etter departementet si meining reiser dagens praksis med destruksjon av overtalige befrukta egg vanskelege etiske problemstillingar. Som påpeikt i St.meld.nr.14 (2001-2002) Evaluering av lov om medisinsk bruk av bioteknologi side 28 er det derfor ei målsetjing i størst mogleg grad å unngå at befrukta egg blir destruerte, eller i alle fall å få ned talet. Departementet er einig i fråsegna frå Landsforeningen for Hjerte- og Lungesyke om at det truleg ikkje blir nok tilgang på overtalige befrukta egg og at det kan føre til fare for press for å generere mange overtalige egg. Ein del høyringsinstansar peiker på at forsking på embryonale stamceller kjem til å skje internasjonalt, at eit norsk forbod vil føre til problem knytte til implementering av resultat frå denne forskinga og at det kan oppstå dilemma knytte til om resultat av slik forsking skal kunne takast i bruk i Noreg. Etter departementet si vurdering bør den norske lovgivinga primært byggje på ei sjølvstendig vurdering av dei etiske problemstillingane og av kva grenser vi meiner det er rett å setje for medisinsk forsking. Kva standpunkt dei tek til desse spørsmåla i andre land kan ikkje vere avgjerande for det norske synet. På bakgrunn av dette og stortingsbehandlinga av St.meld.nr.14 (2002-2002) foreslår departementet å føre vidare dagens forbod mot forsking på befrukta egg. Føresegna i bioteknologilova § 3-1 er ikkje klar om forbodet også gjeld forsking på stamcellelinjer utvikla frå celler henta frå befrukta egg. Det er i dag mogleg å importere slike stamcellelinjer frå utlandet. Regelverket bør vere klart når det gjeld om det er lovleg å forske på slike importerte cellelinjer. Etter departementet si vurdering bør forbodet også omfatte slik forsking fordi dette er cellelinjer som er eit direkte resultat av forsking på befrukta egg. Dei same omsyn gjer seg gjeldande her som ved forsking på sjølve det befrukta egget. Det er eit grunnleggjande prinsipp at kvart menneske er eit mål i seg sjølv som ikkje må reduserast til å vere eit middel til gode for andre. Ved terapeutisk kloning blir det framstilt eit liv som truleg har potensial til å utvikle seg til eit menneske dersom det blir sett inn i livmora til ei kvinne. Etter departementet si vurdering inneber det ei krenking av menneskeverdet dersom ein tillet å produsere eit potensielt menneskeliv berre for at det skal fungere som eit middel til bruk for medisinsk forsking. Rett nok er målet også med forsking på terapeutisk kloning å medverke til å utvikle behandlingsmetodar for alvorlege sjukdommar som i dag ikkje kan lækjast. Bruk av terapeutisk kloning kan gi kunnskap som er nyttig i den samanhengen. Departementet meiner likevel at ei slik instrumentalisering av menneskelivet ikkje er etisk akseptabelt, og at det må vege tyngre enn utsikta til å kunne utvikle ny behandling. Som nemnt over er det etter departementet si vurdering rettare å prøve å utnytte eksisterande alternative måtar å oppnå dette på. Det er også eit vesentleg moment at ei opning for terapeutisk kloning kan føre til auka risiko for at nokon tar i bruk denne metoden til reproduktiv kloning. På bakgrunn av dette og stortingsbehandlinga av St.meld.nr.14 (2001-2002) foreslår departementet å forby framstilling av menneskeembryo ved kloning. Av same grunnar som for forsking på stamcellelinjer etablerte ut frå befrukta egg, foreslår departementet også eit forbod mot å forske på cellelinjer som er etablerte ut frå embryo framstilt ved hjelp av kloningsteknikkar. Kloning ved kjerneoverføring kan gjerast ved å bruke ei cellekjerne frå ei menneskecelle saman med ei eggcelle frå eit dyr der cellekjernen er fjerna. Sjølv om det ved denne framgangsmåten i prinsippet ikkje skal blandast kromosomar frå menneske og dyr, blir dette eit steg mot å krysse artsgrenser. Departementet foreslår derfor eit forbod også mot denne måten å framstille embryo på. Departementet meiner det er viktig å satse på forsking som kan gi nye høve for medisinsk behandling av alvorleg sjuke personar. Forsking på bruk av stamceller henta frå fødde personar reiser ikkje dei same etiske vanskane som forsking på stamceller frå befrukta egg eller embryo framstilt ved kloning. Departementet vil satse på slik forsking. Forslaget om å forby terapeutisk kloning og å føre vidare og presisere dagens forbod mot forsking på befrukta egg, får ikkje administrative eller økonomiske konsekvensar. Føresegnene i § 3-1 er foreslått endra slik at forbodet mot forsking på befrukta egg også gjeld forsking på cellelinjer som er etablerte og dyrka fram med utgangspunkt i celler som er isolerte frå eit befrukta egg. Forbodet skil ikkje mellom cellelinjer som nyleg er etablerte og linjer som har vore dyrka ein periode eller mellom cellelinjer som består av udifferensierte stamceller og cellelinjer der stamcellene er differensierte til spesialiserte celler. Forbodet gjeld òg forsking på cellelinjer som er etablerte før lova tek til å gjelde. framfor befrukta egg. Føresegna regulerer forsking på menneskeembryo før ei eventuell innsetjing i ei kvinne. Føresegna regulerer ikkje forsking på embryo/foster som er i livmora til ei kvinne eller som er abortert. Forsking på provosertaborterte foster er regulert i transplantasjonslova (lov 9. februar 1973 nr. 6 om transplantasjon, sykehusobduksjon og avgivelse av lik m.m) § 8a-8h. Grensa mellom forsking og klinisk arbeid kan ofte vere flytande. Forbod mot forsking på befrukta egg, menneskeembryo og cellelinjer vil i denne føresegna også seie bruk av slike til opplæring, metodeutvikling og kvalitetsutvikling. Sjå elles føresegna i § 2-11 som set forbod mot annan bruk av befrukta egg enn innsetjing i den kvinna egget stammar frå. Føresegna i § 3-2 er ny. Etter denne føresegna er det ikkje tillate å framstille menneskeembryo ved hjelp av kloning ved kjerneoverføring eller andre kloningsteknikkar. Vidare er det ikkje tillate å forske på cellelinjer som er etablerte med utgangspunkt i celler henta frå slike embryo. Det er heller ikkje tillate å framstille embryo ved hjelp av kloningsteknikkar der ein bruker kjernemateriale (DNA) frå menneske og overfører det til ei eggcelle frå dyr der kjernematerialet er fjerna. Med kloning meiner ein her teknikkar for å framstille arvemessig like kopiar, som til dømes somatisk kjernetransplantasjon, deling av embryo og utvikling av embryo frå ubefrukta egg (partenogenese). Ved nokon av dagens kloningsteknikkar vil resultatet ikkje bli eit klon med eit arvestoff som er fullstendig identisk med opphavet. Arvemessig lik treng derfor ikkje her tyde 100 % arvemessig identisk, men at kopien er tilnærma fullstendig arvemessig identisk med opphavet. At Dykkar Majestet godkjenner og skriv under eit framlagt forslag til proposisjon til Stortinget om lov om endringar i lov 5. august 1994 nr. 56 om medisinsk bruk av bioteknologi (forbod mot terapeutisk kloning m.m.). Stortinget blir bedt om å gjere vedtak til lov om endringar i lov 5. august 1994 nr. 56 om medisinsk bruk av bioteknologi (forbod mot terapeutisk kloning m.m.) i samsvar med eit vedlagt forslag. I lov 5. august 1994 nr. 56 om medisinsk bruk av bioteknologi skal desse endringane gjerast: Loven gjelder ikke for forskning som ikke har diagnostiske eller behandlingsmessige konsekvenser for deltageren eller hvor opplysninger om den enkelte ikke føres tilbake til vedkommende. Unntatt fra dette er bestemmelsene i § 3-1 , 3-2 og 3a-1. Ot.prp.nr.107 (2001-2002) Om lov om endringer i lov 4. desember 1992 nr.
lovdata_cd_39428	lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005	2,021	no	0.881	Formålet med avtalen er å angi regler og rutiner for det økonomiske oppgjøret mellom trygdeetaten og fysioterapeuter som gir terapiridning. Avtalen gjelder direkte oppgjør til fysioterapeut for utgifter til terapiridning som det kan gis bidrag til etter lov om folketrygd §5-22, jf. Rikstrygdeverkets rundskriv til §5-22 i folketrygdloven.
lovdata_cd_15922	lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005	2,021	no	0.918	Formålet med fredningen er å verne det rike fuglelivet og fuglenes livsmiljø, særlig med sikte på å bevare et viktig trekk- og overvintringsområde for vannfugl.
lovdata_cd_62145	lovdata_cd_somb_rundskriv_2005	2,021	no	0.82	Publisert: Somb-1987-44 (1987 109) Sammendrag: Tvungen renovasjon - behandling av søknad om områdebestemt unntak. En kommune innførte tvungen renovasjon, men vedtok samtidig å unnta enkelte nærmere angitte områder fra ordningen. Et større antall grunneiere i et annet område ba i felles skriv til kommunen om at også deres eiendommer ble unntatt. Kommunen behandlet henvendelsen som individuelle søknader om fritak, jfr. forurensningsloven av 13. mars 1981 nr. 6 §30 annet ledd, og avslo samtlige. Klage til formannskapet førte ikke frem. - Uttalt at henvendelsen måtte oppfattes som søknad om endring av kommunens forskrifter om renovasjon. Ettersom kommunestyret etter forurensningslovens §83 bare kan delegere myndighet til å treffe enkeltvedtak, forutsatte ombudsmannen at saken ble fremmet for og avgjort av kommunestyret. Saksgang: (Sak 167/87) A klaget til ombudsmannen over behandlingen av et protestskriv mot innføring av tvungen renovasjon som han og en rekke andre ca. 50 grunneiere i et område - hadde sendt kommunen. Kommunens renovasjonsordning ble vedtatt 6. juni 1984 og omfattet hele kommunen med unntak av enkelte nærmere angitte områder. A og de øvrige grunneiere som undertegnet protestskrivet, mente at også det området der deres eiendommer lå burde ha vært unntatt. Kommunen behandlet protestskrivet som individuelle søknader om fritak. Ut fra dette ble henvendelsen - etter forutgående behandling i teknisk utvalg - endelig avgjort i formannskapet. A tok deretter saken opp med ombudsmannen, idet han blant annet fremholdt: «I kommunens egne forskrifter for innsamling av forbruksavfall heter det, sitat: «Kommunen kan etter søknad unnta enkelte eiendommer i området fra ordningen.» Ut fra dette er det klart at verken lov eller forskrift hjemler adgang til at ei hel bygd kan fremme ei fellessøknad om fritak slik Teknisk sjef mener folkemøtet har gjort. Men folkemøtets skriv var ingen slik søknad, og i tillegg skal nevnes at mange husstander i området allerede hadde søkt om fritak, hver for seg, og det burde Teknisk sjef vite. Kommunens saksbehandling i denne saken kan ikke godtas. Det må da kunne gå an for et enkeltmenneske eller ei hel bygd å få ei viktig sak for dem behandlet i kommunestyret. Folkemøtets skriv har fått sin skjebne beseglet p.g.a. at kommunens saksbehandlere har valgt å betrakte henvendelsen som noe annet enn det den var. På denne måten har kommuneadministrasjonen fungert som et gjerde som har forhindret folket i å komme i kontakt med sine folkevalgte i ei viktig sak. Kommunale saksbehandlere kan umulig ha dette som sin oppgave, det må heller være rimelig å kunne kreve at de opptrer som veiledere i tilfeller hvor henvendelser er fremmet på feil måte. Jeg forela saken for kommunen og ba blant annet opplyst om hovedutvalget/formannskapet har kompetanse til å endre vedtatte grenser for tvungen renovasjon. Rådmannen svarte: «Her viser en til vedlagte kopi av delegasjonsreglementet og forvaltningsmessige avgjørelser innenfor teknisk avdelings virkeområde (K-sak 12/85, side 4, pkt. 1 delegasjon etter forurensningsloven) hvor kommunestyrets myndighet etter forurensningslovens §83 er delegert til hovedutvalget for teknisk sektor. Ser man videre i dette delegasjonsreglement «særskilte bestemmelser» vist til §5 i det gjeldende delegasjonsreglement for kommunen. D.v.s. delegasjon av myndighet som kommunestyret har gitt til formannskapet som går på klagebehandling der det under pkt. 1 heter: «Vedtak truffet av hovedutvalgene eller administrasjonsutvalget i medhold av §2 kan påklages til formannskapet av en part eller av en annen med rettslig klageinteresse i saken. Rådmannens svar ble forelagt klageren, som stilte seg tvilende til om andre enn kommunestyret kan endre grensene for tvungen renovasjon. I avsluttende brev 27. august 1987 til kommunen, uttalte jeg: «I forurensningsloven av 13. mars 1981 nr. 6 §30 første og annet ledd er bestemt: Kommunen skal gi forskrifter om at den kommunale innsamlingbare skal gjelde i tettbygd strøk, at visse slag forbruksavfall skal holdes utenom den kommunale innsamling og at visse slag avfall skal holdes adskilt. Kommunen kan etter søknad unnta bestemte eiendommer fra den kommunale innsamling. Videre heter det i lovens §83: «Myndighet som i loven eller ved bestemmelse av forurensningsmyndigheten er lagt til kommunen, utøves av kommunestyret. Det fremgår at kommunestyret 22. februar 1985 har truffet et helt generelt vedtak om delegasjon av kommunestyrets myndighet etter forurensningslovens §83 til hovedutvalget for teknisk sektor. Kommunen synes da å ha oversett at §83 annet ledd bare omhandler delegasjon av myndighet til å treffe enkeltvedtak. Slik loven er formulert og i mangel av holdepunkter i lovforarbeidene for en annen løsning, må §83 annet ledd forstås slik at kommunestyret ikke kan delegere kompetanse til å treffe vedtak i form av forskrift. Jeg må derfor be om at kommunestyret ser nærmere på den aktuelle delegasjonsbeslutning og foretar nødvendig tilpasning til forurensningsloven. Avgrensningen mellom enkeltvedtak og forskrift er definert i forvaltningslovens §2 første ledd, bokstavene b) og c). Det sentrale er hvorvidt vedtaket gjelder «en eller flere bestemte personer» (enkeltvedtak), eller «et ubestemt antall eller en ubestemt krets av personer» (forskrift). Vanligvis vil det ikke være vanskelig å avgjøre om et vedtak skal plasseres i den ene eller annen kategori, men grensetilfelle - slik som i foreliggende sak - kan forekomme. Protestskrivet er rett nok undertegnet av et relativt høyt antall personer (ca. 50), men deres tilknytning til bestemte eiendommer gjør det mulig å individualisere dem i et eventuelt vedtak. På den annen side må vedtaket i tilfelle baseres på mer alminnelige betraktninger om forholdene i området og således få en generell form med virkning også for senere bebyggelse. Dette understrekes ved argumentasjonen i protestskrivet, som nettopp er knyttet til området som sådan og ikke til den enkelte eiendom. Jeg viser i denne sammenheng til Miljøverndepartementets rundskriv T-18/83 51 der det blant annet heter: «I spredt bebygde områder vil det være et hensiktsmessighetsspørsmål om kommunen vil benytte forskrifts- eller dispensasjonsadgangen til å unnta eiendommer fra ordningen. Avgjørende vil være hvor mange eiendommer det er aktuelt å unnta. Er det mange, vil det ofte kunne være praktisk å unnta hele området i forskriften, slik at man hindrer et omfattende arbeid vedrørende søknader om dispensasjon. Etter min oppfatning er det en slik situasjon vi står overfor i denne saken. Det foreligger en anmodning til kommunen om å endre gjeldende forskrifter om renovasjon, slik de ble fastsatt ved kommunestyrets vedtak 6. juni 1984. Saksbehandlingen og vurderingen i hovedutvalget og formannskapet har hatt et annet utgangspunkt, med den følge at selve forskriftsspørsmålet står uløst. Endelig avgjørelse i spørsmålet om hvorvidt gjeldende forskrift skal endres, slik klagerne ønsker, kan bare treffes i kommunestyret. Jeg forutsetter etter dette at spørsmålet om å unnta området fra den tvungne renovasjonsordning blir fremmet for og avgjort av kommunestyret. Saken ble deretter fremmet for kommunestyret, som 18. desember 1987 traff vedtak om at området ikke skulle være fritatt for tvungen renovasjon. Somb-1987-43 Tilknytningsavgift for vann og kloakk - krav om avgiftsbetaling før utstedelse av byggetillatelse.
lovdata_cd_54631	lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005	2,021	no	0.729	6 Når planleggingen av seilingsruten er verifisert, idet det tas hensyn til all relevant informasjon, skal den planlagte seilingsruten fremvises klart på passende kart og være kontinuerlig tilgjengelig for den vakthavende offiseren, som skal verifisere hver kurs som skal følges før denne tas i bruk under reisen.
lovdata_cd_3818	lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005	2,021	no	0.829	Forvaltningen av bestemmelsene for reservatet tillegges Østfold fylkesskontor.
maalfrid_76605c7a5abf2c452d45338bb58b27aa0648c8de_27	maalfrid_fylkesmannen	2,021	no	0.866	28/52 forskjell på de to lokalitetene. Følgelig er det liten grunn til å tro at snødeponeringen gjennomført ved Øvre Bjerke Gård i januar – mars 2018 har medført forringet vannkvalitet i Skolebekken. Det er også registrert svært lite miljøgifter i sandfangkummene ved snødeponiet. Det er imidlertid registrert en del oljeforbindelser (total hydrokarboner og alifatiske hydrokarboner) i sandfangkummene. Det er normalt med forekomst av oljeforbindelser i sandfangkummer langs veier (Aquateam COWI, 2015), og dette stammer som regel fra avrenning fra veiflater hvor massene er forurenset av vei- og dekkslittasje, samt lekkasje fra kjøretøy. De konsentrasjonene av oljeforbindelser som er registrert i sandfangkummene i Lommedalen indikerer at massene bør håndteres som forurensede. Konsentrasjonene av oljeforbindelser i sandfangkummene er (), og tilsvarende eller lavere enn innhold i sandfangkummer ved bilveier i Oslo og Bærum (Aquateam COWI, 2015 og Rambøll, 2015). Tatt i betraktning at konsentrasjonen av oljeforbindelser er høyere på referansestasjonen enn en av stasjonene som er nedstrøms snødeponiet, og tilsvarende eller lavere enn innholdet i sandfangkummer andre steder i Bærum, så er det lite som tilsier at snødeponering på jordet til Øvre Bjerke Gård har forårsaket nevneverdig forhøyet innhold av miljøgifter i sandfangkummene utover det som må anses som normalt i området. Vi gjør også oppmerksom på at tilførselen til sandfangkummene nedstrøms jordet som ble benyttet til snødeponi, stammer fra flere kilder (f.eks. nærliggende vei) og at resultatene ikke kan tolkes som at jordet er den eneste kilden til eventuelle forurensninger i massene i sandfangkummene. Både ledningsevne og kloridkonsentrasjonen i Skolebekken ser ut til å være noe høyere nedstrøms enn oppstrøms snødeponiet. I sandfangkummene var imidlertid ledningsevnen og kloridkonsentrasjonen høyere på referansestasjonen enn nedstrøms snødeponiet. Det derfor grunn til å tro at veisalt i snøen deponert på Øvre Bjerke Gård kan medføre en viss påvirkning på vannkvaliteten i Skolebekken, mens at det ikke har medført noen nevneverdig påvirkning på massene i sandfangkummene. Tiltaksgrenseverdien for ledningsevne og klorid i forskrift om vannforsyning og drikkevann (drikkevannsforskriften) er henholdsvis 250 mS/m og 250 mg/l (lovdata.no) og naturlig bakgrunnskonsentrasjon av klorid er 10 mg/l (Bioforsk, 2010). Bioforsk (2010) har imidlertid foreslått en terskelverdi for klorid i grunnvann på 150 mg/l, basert på kjente toksiske egenskaper. Ledningsevnen og kloridkonsentrasjonene som er målt i Skolebekken opp- og nedstrøms snødeponiet på Øvre Bjerke Gård er vesentlig lavere enn disse grenseverdiene. Den høyeste kloridkonsentrasjonen er f.eks. over 23 ganger lavere enn tiltaksgrensen i drikkevannsforskriften, mens den høyeste ledningsevnen er over syv ganger lavere enn tiltaksgrensen i samme forskrift. Følgelig er det vår vurdering at den registrerte økningen av ledningsevne og klorid nedstrøms snødeponiet på Øvre Bjerke Gård utgjør derfor ingen fare for drikkevannskvaliteten i Skolebekken eller registrerte naturverdier i området. Sammenlignet med tidligere undersøkelser av effekter som følge av veisalting (Tillerås Urset, 2016, Statens vegvesen, 2016 og Haugen, 2017), var verdiene for ledningsevne og klorid lave i Skolebekken, nedstrøms deponiet. Den registrerte ledningsevnen i april (nedstrøms snødeponiet) og i juni (oppstrøms og nedstrøms snødeponiet) i Skolebekken var imidlertid høyere enn det som er registrert om sommeren i Lomma (vannmiljø.miljodirektoratet.no), resipienten til Skolebekken. Funnene indikerer imidlertid at kloridkonsentrasjonene og ledningsevnen i vann nedstrøms snødeponiet ikke er noe mer påvirket enn vann (bekker, elver osv.) som ligger langs med veier som saltes. Registrerte pH-verdier i Skolebekken og i masser fra sandfangkummene var noe høyere nedstrøms enn oppstrøms snødeponiet, men aldri over 8,1.
lovdata_cd_59244	lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005	2,021	no	0.741	Denne ajourførte internasjonale regnskapsstandard erstatter den standard som opprinnelig ble godkjent av Styret i juni 1986. Den legges fram i det reviderte formatet som er vedtatt for internasjonale regnskapsstandarder fra 1991 og senere. Det er ikke foretatt vesentlige endringer i den opprinnelig godkjente teksten. Visse endringer i terminologien er foretatt for å bringe den i samsvar med gjeldende IASC-praksis. 1. Denne standard får anvendelse på rapporter fra pensjonsinnretninger, der slike rapporter utarbeides. 2. Pensjonsinnretninger omtales noen ganger med andre betegnelser, for eksempel «pensjonsplaner». I denne standard anses en pensjonsinnretning som et selvstendig regnskapspliktig foretak som er atskilt fra arbeidsgiverne til pensjonsordningens deltakere. Alle andre internasjonale regnskapsstandarder får anvendelse på rapporter fra pensjonsinnretninger, i den utstrekning disse standardene ikke er erstattet av denne standard. 3. Denne standard omhandler regnskapsføring av innretningen og innretningens rapportering til alle deltakere under ett. Den omhandler ikke opplysninger til enkeltdeltakere om deres rett til pensjonsytelser. 4. IAS 19: «Ytelser til ansatte» omhandler beregning av kostnader til pensjonsytelser i årsregnskapet til arbeidsgivere som har slike pensjonsordninger. Denne standard utfyller derfor IAS 19. 5. Pensjonsinnretninger kan være innskuddsbaserte eller ytelsesbaserte pensjonsordninger. Mange pensjonsordninger krever at det opprettes separate fond som kan være særlige rettssubjekter, og kan ha en fondsforvalter som mottar bidrag og utbetaler pensjonsytelser. Denne standard gjelder uansett om det opprettes et slik fond, og uansett om det utnevnes fondsforvalter. 6. Pensjonsinnretninger som har eiendeler investert hos forsikringsselskaper, er underlagt de samme bestemmelser for regnskapsføring og finansiering som pensjonsordninger som foretar private investeringer. Derfor er slike pensjonsinnretninger omfattet av denne standard, med mindre avtalen med forsikringsselskapet er inngått i en enkelt deltakers eller en gruppe deltakeres navn, og forsikringsselskapet har eneansvar for pensjonsytelsene. 7. Denne standard omhandler ikke andre former for ytelser til ansatte, for eksempel sluttvederlag, utsatt kompensasjon, ansiennitetspermisjon, særskilte ordninger for førtidspensjonering eller oppsigelse, helse- og velferdsordninger eller bonusordninger. Offentlige trygdeordninger er heller ikke omfattet av denne standard. «Pensjonsinnretninger» er pensjonsordninger der et foretak sørger for ytelser til sine ansatte i forbindelse med eller etter tjenesteslutt (enten i form av en årlig inntekt eller som en engangssum), når slike ytelser eller arbeidsgivers bidrag til dem kan beregnes eller estimeres før fratredelsen ut fra vilkårene i en avtale eller ut fra foretakets praksis. «Innskuddsbaserte pensjonsordninger» er pensjonsinnretninger der beløpene som skal utbetales som pensjonsytelser, fastsettes ut fra innbetalinger til et fond, sammen med fondets investeringsinntjening. «Ytelsesbaserte pensjonsordninger» er pensjonsinnretninger der beløpene som skal utbetales som pensjonsytelser, fastsettes ut fra en formel som vanligvis er basert på de ansattes lønn og/eller ansiennitet. «Fondering» er overføring av eiendeler til en enhet (fondet) som er atskilt fra arbeidsgiverens foretak, med henblikk på å oppfylle framtidige plikter med hensyn til utbetaling av pensjonsytelser. I denne standard brukes også følgende begreper: «Deltakere» er medlemmene av en pensjonsinnretning og andre som er berettiget til ytelser under pensjonsordningen. «Nettoeiendeler som er disponible til ytelser» er pensjonsordningens eiendeler med fradrag for forpliktelser utover den aktuarielle nåverdien av lovede pensjonsytelser. «Aktuariell nåverdi av lovede pensjonsytelser» er nåverdien av de forventede utbetalinger fra en pensjonsinnretning til nåværende og tidligere ansatte, som er henførbare til allerede utførte tjenester. «Ytelser som er innvunnet» er ytelser der rettighetene i henhold til pensjonsinnretningens vilkår ikke er betinget av fortsatt ansettelse. 9. Noen pensjonsinnretninger blir finansiert av andre enn arbeidsgiver. Denne standard gjelder også for rapporter fra slike pensjonsordninger. 10. De fleste pensjonsinnretninger er basert på formelle avtaler. Noen pensjonsordninger er uformelle, men er pådratt en viss plikt som følge av arbeidsgiverens faste praksis. Selv om noen pensjonsordninger tillater at arbeidsgiveren begrenser sine plikter under ordningen, er det vanligvis vanskelig for en arbeidsgiver å oppheve en ordning dersom de ansatte skal beholdes. De samme regnskaps- og rapporteringsprinsipper gjelder både for uformelle og formelle pensjonsordninger. 11. Mange pensjonsinnretninger krever at det opprettes et separat fond som det betales bidrag til og utbetales ytelser fra. Slike fond kan forvaltes av uavhengige parter. I noen stater kalles slike parter for fondsforvaltere. Betegnelsen «fondsforvalter» brukes i denne standard for å beskrive slike parter uansett om det er opprettet et fond eller ikke. 12. Pensjonsinnretninger beskrives normalt som enten innskuddsbaserte eller ytelsesbaserte pensjonsordninger, som hver har særskilte kjennetegn. I enkelte tilfeller kan en pensjonsordning ha kjennetegn fra begge typer. Slike blandingsordninger anses i denne standard som ytelsesbaserte pensjonsordninger. 13. Rapporten fra en innskuddsbasert pensjonsordning skal inneholde en oppstilling over nettoeiendeler som er disponible til ytelser, og en beskrivelse av prinsippene for fondering. 14. I en innskuddsbasert pensjonsordning bestemmes størrelsen på deltakernes framtidige ytelser av de bidrag som innbetales av arbeidsgiveren og/eller deltakerne, og av fondets driftseffektivitet og investeringsinntjening. En arbeidsgivers plikt oppfylles normalt ved bidragene til fondet. Rådgivning fra en aktuar er normalt ikke påkrevd, men slik rådgivning benyttes i noen tilfeller for å estimere framtidige ytelser som kan oppnås, basert på nåværende bidrag og varierende framtidige bidrag og investeringsinntjening. 15. Deltakerne er interessert i pensjonsordningens aktiviteter, fordi de har direkte innvirkning på størrelsen på deres framtidige ytelser. Deltakerne er interessert i å vite om bidragene er mottatt, og om det er iverksatt tilstrekkelige kontrolltiltak for å beskytte de begunstigedes interesser. Arbeidsgiveren er interessert i at pensjonsordningen drives effektivt og rimelig. 16. Formålet med rapportering fra en innskuddsbasert pensjonsordning er periodisk å gi informasjon om ordningen og inntjeningen av dens investeringer. Dette formål oppnås vanligvis ved å presentere en rapport som inneholder følgende: c) en beskrivelse av investeringsprinsippene. ii) en henvisning til denne informasjonen i en tilhørende aktuarrapport. Dersom det ikke er utarbeidet en aktuariell verdsetting på rapporteringstidspunktet, skal den seneste verdsettingen benyttes som grunnlag, og det skal opplyses om tidspunktet for verdsettingen. 18. Den aktuarielle nåverdien av lovede pensjonsytelser nevnt i nr. 17 skal baseres på de ytelser som er lovet i henhold til pensjonsordningens vilkår for tjenestene som er utført til dato, ved anvendelse av enten det nåværende lønnsnivå eller det forventede lønnsnivå, med angivelse av hvilken metode som er benyttet. Det skal også opplyses om virkningen av eventuelle endringer i aktuarielle forutsetninger som har hatt en vesentlig innvirkning på den aktuarielle nåverdien av lovede pensjonsytelser. 19. Rapporten skal inneholde en forklaring på forholdet mellom den aktuarielle nåverdien av lovede pensjonsytelser og nettoeiendelene som er disponible til ytelser, samt prinsippene for fondering av de lovede ytelsene. 20. I en ytelsesbasert pensjonsordning avhenger betalingen av lovede pensjonsytelser av ordningens finansielle stilling og deltakernes evne til å yte framtidige bidrag til ordningen, samt ordningens investeringsinntjening og driftseffektivitet. 21. En ytelsesbasert pensjonsordning har periodevis behov for rådgivning fra en aktuar for å vurdere ordningens finansielle stilling, gjennomgå forutsetningene og anbefale framtidige bidragsnivåer. 22. Formålet med rapportering fra en ytelsesbasert pensjonsordning er periodisk å gi informasjon om ordningens finansielle ressurser og aktiviteter, som er nyttig ved vurdering av forholdet mellom akkumuleringen av ressurser og ordningens ytelser over tid. Dette formål oppnås vanligvis ved å presentere en rapport som inneholder følgende: d) en beskrivelse av investeringsprinsippene. 23. Nåverdien av de forventede utbetalinger fra en pensjonsinnretning kan beregnes og rapporteres på grunnlag av nåværende lønnsnivå eller forventet lønnsnivå fram til tidspunktet for deltakernes fratredelse. 24. Følgende er begrunnelser for å velge metoden med nåværende lønnsnivå: c) beløpet for den aktuarielle nåverdien av lovede pensjonsytelser ved anvendelse av nåværende lønnsnivåer er vanligvis nærmere det beløp som skal utbetales ved opphør eller avvikling av pensjonsordningen. 25. Følgende er begrunnelser for å velge metoden med forventet framtidig lønnsnivå: b) i pensjonsordninger beregnet ut fra sluttlønn bestemmes ytelsene med utgangspunkt i lønnsnivået på eller nær fratredelsesdatoen. c) dersom foretaket unnlater å innarbeide lønnsframskrivninger når det meste av fonderingen er basert på lønnsframskrivninger, kan dette medføre rapportering av en tilsynelatende overfinansiering, selv om pensjonsordningen ikke er overfinansiert, eller rapportering av tilstrekkelig finansiering når pensjonsordningen er underfinansiert. 26. Den aktuarielle nåverdien av lovede pensjonsytelser basert på nåværende lønnsnivå opplyses i rapporten fra pensjonsordningen for å indikere plikten til ytelser som er opptjent fram til rapporteringstidspunktet. Det opplyses om den aktuarielle nåverdien av lovede pensjonsytelser basert på lønnsframskrivninger for å indikere omfanget av mulige plikter under forutsetning om fortsatt drift, som vanligvis danner grunnlaget for fonderingen. I tillegg til opplysninger om den aktuarielle nåverdien av lovede pensjonsytelser kan det være nødvendig å gi en nærmere forklaring for klart å indikere hvilken sammenheng den aktuarielle nåverdien av lovede pensjonsytelser skal leses i. En slik forklaring kan gis i form av informasjon om tilstrekkeligheten av den planlagte framtidige fonderingen og om fonderingsprinsippene basert på lønnsframskrivninger. Slik informasjon kan inkluderes i den finansielle informasjonen eller i aktuarrapporten. 27. I mange stater utarbeides det ikke aktuarielle verdsettinger oftere enn hvert tredje år. Dersom det ikke er utarbeidet en aktuariell verdsetting på rapporteringstidspunktet, benyttes den seneste verdsettingen som grunnlag, og det skal opplyses om tidspunktet for verdsettingen. 28. For ytelsesbaserte pensjonsordninger presenteres informasjonen i ett av følgende formater, som gjenspeiler forskjellig praksis med hensyn til opplysning om og presentasjon av aktuariell informasjon: a) rapporten inneholder en oppstilling over nettoeiendeler som er disponible til ytelser, den aktuarielle nåverdien av lovede pensjonsytelser og den tilhørende overdekning eller underdekning. Pensjonsordningens rapport inneholder også en fortegnelse over endringer i nettoeiendeler som er disponible til ytelser og endringer i den aktuarielle nåverdien av lovede pensjonsytelser. b) en rapport som inneholder en oppstilling over nettoeiendeler som er disponible til ytelser, og en oppstilling over endringer i nettoeiendeler som er disponible til ytelser. Det opplyses om den aktuarielle nåverdien av lovede pensjonsytelser i en note til fortegnelsene. c) en rapport som inneholder en oppstilling over nettoeiendeler som er disponible til ytelser, og en oppstilling over endringer i nettoeiendeler som er disponible til ytelser, med angivelse av den aktuarielle nåverdien av lovede pensjonsytelser i en separat aktuarrapport. I hvert format kan opplysningene ledsages av en rapport fra fondsforvalteren i form av en rapport fra ledelsen eller styret, samt en investeringsrapport. 29. De som foretrekker formatene beskrevet i nr. 28 bokstav a) og b), mener at kvantifiseringen av lovede pensjonsytelser og annen informasjon som gis i disse formatene, hjelper brukerne å vurdere pensjonsordningens nåværende status og sannsynligheten for at ordningens plikter vil bli oppfylt. De mener også at finansielle rapporter skal være komplette i seg selv og ikke være avhengig av supplerende opplysninger. Noen mener imidlertid at formatene beskrevet i nr. 28 bokstav b) kan gi inntrykk av at det foreligger en forpliktelse, mens den aktuarielle nåverdien av lovede pensjonsytelser etter deres mening ikke har alle kjennetegnene til en forpliktelse. 30. De som foretrekker formatet beskrevet i nr. 28 bokstav c), mener at den aktuarielle nåverdien av lovede pensjonsytelser ikke skal inkluderes i en fortegnelse over nettoeiendeler som er disponible til ytelser, slik som i formatet beskrevet i nr. 28 bokstav a), og heller ikke opplyses i en note, som i nr. 28 bokstav b), fordi den vil bli sammenlignet direkte med pensjonsordningens eiendeler, og en slik sammenligning kan være misvisende. De hevder at aktuarer ikke nødvendigvis sammenligner den aktuarielle nåverdien av lovede pensjonsytelser med investeringenes markedsverdi, men i stedet vurderer nåverdien av forventede kontantstrømmer fra investeringene. Derfor mener de som foretrekker dette formatet, at en slik sammenligning sannsynligvis ikke gjenspeiler aktuarens overordnede vurdering av pensjonsordningen, og at sammenligningen kan misforstås. Noen mener også at informasjon om lovede pensjonsytelser utelukkende skal inkluderes i den separate aktuarrapporten dersom det kan gis en behørig forklaring, uansett om informasjonen er kvantifisert eller ikke. 31. Denne standard godtar synspunktene om at det bør tillates å opplyse om lovede pensjonsytelser i en separat aktuarrapport. Den avviser argumentene mot en kvantifisering av den aktuariell nåverdien av lovede pensjonsytelser. Formatene beskrevet i nr. 28 bokstav a) og b) anses derfor som akseptable i henhold til denne standard, i likhet med formatet beskrevet i nr. 28 bokstav c), så lenge den finansielle informasjonen inneholder en henvisning til og er ledsaget av en aktuarrapport som inneholder den aktuarielle nåverdien av lovede pensjonsytelser. 32. Pensjonsinnretningers investeringer skal regnskapsføres til virkelig verdi. For omsettelige verdipapirer er den virkelige verdien lik markedsverdien. Dersom pensjonsordningen har investeringer som det ikke er mulig å estimere den virkelige verdien av, skal det opplyses om årsaken til at virkelig verdi ikke er benyttet. 33. Når det gjelder omsettelige verdipapirer, er den virkelige verdien vanligvis markedsverdien, da denne anses for å gi den beste målingen av verdipapirene på rapporteringstidspunktet og av investeringsinntjeningen for perioden. Verdipapirer som har en fast innløsingsverdi og som er anskaffet for å svare til pensjonsordningens plikter eller bestemte deler av disse, kan regnskapsføres med beløp basert på deres endelige innløsingsverdi, under forutsetning av en konstant avkastning til forfall. Dersom pensjonsordningen har investeringer som det ikke er mulig å estimere den virkelige verdien av, for eksempel fullt eierskap av et foretak, skal det opplyses om årsaken til at virkelig verdi ikke er benyttet. I den utstrekning investeringer regnskapsføres med andre beløp enn markedsverdi eller virkelig verdi, opplyses vanligvis også virkelig verdi. Eiendeler som brukes i driften av fondet, regnskapsføres i samsvar med de relevante internasjonale regnskapsstandarder. 34. Rapporten fra en pensjonsinnretning, enden den er ytelsesbasert eller innskuddsbasert, skal også inneholde følgende informasjon: c) en beskrivelse av pensjonsordningen og virkningen av eventuelle endringer i ordningen i løpet av perioden. 35. Rapporter som presenteres av pensjonsinnretninger, kan inneholde følgende dersom det er relevant: a) En oppstilling over nettoeiendeler som er disponible til ytelser, med opplysninger om: v) forpliktelser utover den aktuarielle nåverdien av lovede pensjonsytelser. b) En fortegnelse over endringer i nettoeiendelene som er disponible til ytelser, med opplysninger om: v) ytelser som er utbetalt eller skal utbetales (for eksempel inndelt i ytelser ved fratredelse, død og arbeidsuførhet samt engangsutbetalinger) x) overføringer fra og til andre pensjonsordninger. c) En beskrivelse av fonderingsprinsippene. d) For ytelsesbaserte pensjonsordninger, den aktuarielle nåverdien av lovede pensjonsytelser (som kan inndeles i ytelser som er innvunnet og ytelser som er ikke-innvunnet) basert på de ytelser som er lovet i henhold til pensjonsordningens vilkår for tjenester som er utført til dato, ved anvendelse av enten det nåværende lønnsnivå eller det forventede lønnsnivå. Slik informasjon kan inkluderes i en tilhørende aktuarrapport som skal leses i sammenheng med den tilknyttede finansielle informasjonen. e) For ytelsesbaserte pensjonsordninger, en beskrivelse av de vesentlige aktuarielle forutsetningene og metoden som er benyttet ved beregning av den aktuarielle nåverdien av lovede pensjonsytelser. 36. Rapporten fra en pensjonsinnretning skal inneholde en beskrivelse av pensjonsordningen, enten som en del av den finansielle informasjonen eller i en separat rapport. Den kan inneholde følgende: g) endringer i bokstav a)-f) i løpet av perioden som omfattes av rapporten. Det er ikke uvanlig å henvise til andre dokumenter som er tilgjengelige for brukerne og beskriver pensjonsordningen, og i rapporten bare inkludere informasjon om etterfølgende endringer. 37. Denne internasjonale regnskapsstandard trer i kraft for pensjonsinnretningers finansregnskap som omfatter perioder som begynner 1. januar 1988 eller senere. INTERNASJONAL REGNSKAPSSTANDARD IAS 27 (REVIDERT 2000)
lovdata_cd_38967	lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005	2,021	no	0.508	Ved behov for behandling hos psykolog pga. HIV-infeksjon, kan henvisende lege påføre diagnosen særskilt infeksjonssykdom på henvisningsblankett blankett IA 05-04.21. Psykologen må også oppgi særskilt infeksjonssykdom som diagnose på regningskortet (RTV-blankett 2.22) til trygdekontoret, for at behandlingen kan dekkes etter honorartakst.
lovdata_cd_52207	lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005	2,021	no	0.773	Arealer i vassdragets nedbørfelt med betydelige verdier knyttet til zoologi, botanikk, geologi, kulturhistorie, landskapsbilde eller friluftsliv, og som har betydning for vassdragets verneverdi, bør legges ut som landbruks-, natur- og friluftsområde i kommuneplanens arealdel, PBL §20-4, første ledd, 2, jf. også §20-4, andre ledd, c) om lokalisering og omfang av spredt bebyggelse. Kommuneplanens arealdel gir ikke mulighet til å styre all slags virksomhet. Det tenkes i denne sammenheng spesielt på inngrep som er knyttet til landbruk. I kommuneplanens arealdel kan landbruks-, natur- og friluftsområder (LNF-områder) bare legges ut som kombinerte arealbruksformål. Videre er det ikke adgang til å gi utfyllende bestemmelser med bindende rettslig virkning i LNF-området for bebyggelse som er knyttet til stedbunden næring (§20-4, andre ledd bokstav c). Heller ikke bestemmelser om 100-meters beltet langs vassdrag (§20-4, andre ledd bokstav a og f) vil hjemle forbud mot tiltak og anlegg som har direkte tilknytning til tradisjonell landbruksvirksomhet. Dette innebærer at LNF-områdene ikke regulerer fysiske tiltak som har sammenheng med vanlig landbruksvirksomhet, herunder landbruksbebyggelse, landbruks-/skogbruksveger, masseuttak til husbehov, o.l. Derimot vil bygge- og anleggstiltak som ikke er ledd i stedbunden næring, i utgangspunktet være i strid med planen og dermed forbudt. Landbruksmyndighetene lokalt (kommunen) og på fylkesplanet (fylkesmannen og fylkeslandbruksstyret) kan gjennom veiledningstjenesten bidra til å redusere konflikten mellom næringsutøving og verneinteresser knyttet til vassdrag. Landbruket har dessuten virkemidler som kan bidra til å ivareta verneverdier knyttet til vassdrag. F.eks. skal vilkårene som knyttes til overføring av areal- og kulturlandskapstilleggene hindre kanalisering og bekkelukking og sikre ivaretakelse av kantsoner. Skogbruksloven forutsetter dessuten at det tas hensyn til naturmiljø og friluftsliv. Miljøhensyn er innarbeidet i regelverket for statstilskudd til ulike skogbrukstiltak, og skogbruksmyndighetene kan nekte eller sette betingelser for tildeling av tilskudd. I tillegg kan det være aktuelt for skogbruksmyndighetene å vurdere bruk av skogbrukslovens §17b. Denne bestemmelsen gir mulighet til å fastsette forskrifter om skogbehandling og skogsdrift i områder som er av spesiell verdi for naturvern og friluftsliv. «Forskrift om planlegging og godkjenning av skogsveger» skal sikre at det ved planlegging og godkjenning av skogsveger tas spesielle hensyn til konkrete verdier i vassdragsbeltet som er dokumentert i forbindelse med vernevedtaket. For å oppnå ønsket beskyttelse av mindre arealer som er spesielt viktige for naturvern, kulturminnevern eller friluftsliv, kan områdene båndlegges for seinere regulering. Både som byggherre og eiendomsforvalter er Forsvaret underlagt samme lov- og regelverk som samfunnet for øvrig. Når det gjelder Forsvarets operative virksomhet, forutsettes det at de rikspolitiske retningslinjene for vernede vassdrag ikke medfører endrete muligheter til å drive slik virksomhet. Med operativ virksomhet menes all militær virksomhet i fredstid som er nødvendig for å planlegge, forberede og gjennomføre: - rene militære operasjoner i spesielle situasjoner, herunder søk og redningstjeneste. Vanlige øvelser omfattes ikke av ovennevnte punkter, men det forutsettes at militær virksomhet sidestilles med tilsvarende sivil virksomhet som måtte være tillatt. Vannuttak til drikkevannsforsyning, herunder vann til drikke, næringsmiddelformål og hygienisk bruk, vil medføre at vannføringen i nedenforliggende del av vassdraget blir redusert, samt at det vil kunne være nødvendig med oppdemming av magasin. Bygging av nye, store anlegg kan innebære vesentlige forandringer av vannkilden.
lovdata_cd_13270	lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005	2,021	no	0.48	Det fredede området berører følgende gnr/bnr: 143/2. Naturreservatet dekker et areal på ca 54 daa. Grensene for naturreservatet framgår av kart i målestokk 1:5.000, datert Miljøverndepartementet november 1986. Kartet og fredningsforskriftene oppbevares i Sande kommune, hos fylkesmannen i Vestfold, Direktoratet for Naturforvaltning og i Miljøverndepartementet. De nøyaktige grensene for naturreservatet skal avmerkes i marka der de går over land og knekkpunktene bør koordinatfestes.
lovdata_cd_59528	lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005	2,021	no	0.81	(Se JAR-FCL 3.245 og 3.365) 1 Hudlidelser som medfører smerte, ubehag, irritasjon eller kløe kan distrahere flygebesetningsmedlemmet fra arbeidsoppgavene og på den måten innvirke negativt på flysikkerheten. 2 Behandling av huden med stråler eller legemidler kan ha systemiske virkninger som skal vurderes før søkeren gis kjennelsen skikket/uskikket eller til operasjoner med begrensningen flerfører (Klasse 1 «OML») eller sikkerhetsfører (Klasse 2 «OSL»). (a) Ondartet melanom, skvamøst celle-epitheliom, Bowens sykdom og Pagets sykdom er diskvalifiserende. Flymedisinsk seksjon kan vurdere utstedelse av legeattest når lesjonene er totalt fjernet og det er gjennomført tilstrekkelige oppfølgende kontroller. (b) Basalcelleepitheliom eller rodent ulcer, keratoakantom og aktinøse keratoser krever behandling og/eller fjerning hvis legeattestens gyldighet skal opprettholdes. 4 Andre hudlidelser: (c) Dermatologiske uttrykk ved generaliserte lidelser og lignende tilstander krever vurdering av behandlingen og den tilgrunnliggende lidelse før bedømmelse av Flymedisinsk seksjon. 5 Vurderingen av ondartede tilstander forklares i onkologikapitlet i håndboken som gir tilleggsinformasjon om utstedelse av legeattest og som bør konsulteres sammen med kapitlet for dette organsystem.
lovdata_cd_50562	lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005	2,021	nn	0.281	0 Opphevet ved forskrift 2 mars 1999 nr. 402 (i kraft 1 sept 1999).
lovdata_cd_37201	lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005	2,021	no	0.894	1. For rett til alderspensjon etter norsk lovgivning, skal trygdetid godskrevet etter Québecs og Norges lovgivning om nødvendig legges sammen, dersom de ikke faller sammen. For rett til grunnpensjon må trygdetid godskrevet etter norsk lovgivning ikke være mindre enn 12 måneder. For rett til tilleggspensjon må pensjonspoeng for minst ett kalenderår være godskrevet etter norsk lovgivning. 2. Dersom sammenlegging er nødvendig for å oppnå rett til grunnpensjon, skal Norges kompetente organ anse botid godkjent etter alderspensjonsloven som gjelder på Québecs territorium, som trygdetid. 1. For rett til uførepensjon etter norsk lovgivning, skal, om nødvendig, trygdetid godskrevet etter Québecs og Norges lovgivning legges sammen, forutsatt at de ikke faller sammen. For rett til grunnpensjon må trygdetid godskrevet etter norsk lovgivning utgjøre minst tolv måneder. For rett til tilleggspensjon må pensjonspoeng for minst ett kalenderår være godskrevet etter norsk lovgivning. 2. Vilkårene i norsk lovgivning om at vedkommende må være trygdet og at en viss trygdetid må være fullført umiddelbart før kravet om uførepensjon ble fremsatt, skal om nødvendig anses oppfylt dersom vedkommende har fullført tilsvarende trygdetid etter Québecs pensjonsordning før uførheten inntrådte. 1. Dersom det foreligger rett til uførepensjon etter norsk lovgivning uten hensyn til denne Avtale, skal uførepensjonen beregnes utelukkende etter bestemmelsene i norsk lovgivning. 2. Dersom rett til uførepensjon bare foreligger i medhold av bestemmelsene i denne Avtale, skal uførepensjonen i form av grunnpensjon beregnes på grunnlag av trygdetid godskrevet etter norsk lovgivning. Fremtidig trygdetid skal bare medregnes i den utstrekning den tilsvarer forholdet mellom faktisk trygdetid og full trygdetid på 40 år som fastsatt i norsk lovgivning. a) Bestemmelsene i nr. 2 får tilsvarende anvendelse ved beregning av tilleggspensjon. b) Fremtidige pensjonspoengår skal kun tas i betraktning dersom vilkårene fastsatt i norsk lovgivning er oppfylt. Vilkårene i norsk lovgivning om at pensjonspoeng må være opptjent i løpet av en viss tid før uførheten inntrer skal om nødvendig anses oppfylt gjennom opptjening av tilsvarende trygdetid under Québecs pensjonsordning. c) Det årlige poengtall som det skal regnes med for fremtidige pensjonspoengår skal være lik gjennomsnittet av poengtallene for de år vedkommende har vært godskrevet pensjonspoeng etter norsk lovgivning. 2. I den utstrekning fremtidig trygdetid eller fremtidige pensjonspoengår som er tatt i betraktning for beregning av alderspensjon etter norsk lovgivning faller sammen med tilsvarende trygdetid som er tatt i betraktning for beregning av en ytelse under Québecs pensjonsordning, skal sistnevnte perioder ikke tas i betraktning for beregning av pensjon etter norsk lovgivning. 1. Bestemmelsene i Artiklene 14, 15 og 16 får tilsvarende anvendelse for etterlattepensjon. 2. Vilkårene i norsk lovgivning om at avdøde må ha vært trygdet ved sin død og at en viss trygdetid må være fullført umiddelbart før dødsfallet, skal om nødvendig anses oppfylt dersom avdøde ved sin død hadde fullført tilsvarende trygdetid etter Québecs pensjonsordning. 1. Når det gjelder det reduserte antall pensjonspoengår som kreves ved beregning av full tilleggspensjon for personer som er født før 1937, skal vilkårene i norsk lovgivning om botid i Norge som gjelder for andre enn norske statsborgere fortsatt komme til anvendelse, uten hensyn til bestemmelsene i Artikkel 4. 2. Tilleggspensjon beregnet på grunnlag av slik redusert opptjeningstid skal bare utbetales til personer bosatt på Norges eller Québecs territorium. 3. Når det gjelder bestemmelsene i norsk lovgivning om å beregne grunnpensjon på grunnlag av trygdetid fullført før 1. januar 1967, skal disse bestemmelsene fortsatt gjelde for personer som oppholder seg eller er bosatt på Québecs territorium. Kompensasjonstillegg utbetales bare til personer bosatt på norsk territorium. 1. Grunnstønad, hjelpestønad og stønad til barnetilsyn ytes bare på de vilkår som er fastsatt i norsk lovgivning. 2. Bestemmelsene i Artikkel 5 nr. 1 kommer ikke til anvendelse for ytelser som nevnt i nr. 1. Slike ytelser utbetales til personer som er bosatt eller oppholder seg på Québecs territorium bare på de vilkår som etter norsk lovgivning gjelder for norske statsborgere som er bosatt eller oppholder seg utenfor norsk territorium.
lovdata_cd_26820	lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005	2,021	no	0.672	Forskrift om adgang til jakt etter elg, rådyr og bever, Aremark kommune, Østfold. Fastsatt av Aremark kommune 7. april 2003 med hjemmel i lov av 29. mai 1981 nr. 38 om viltet §16 og forskrift av 22. mars 2002 nr. 314 om forvaltning av hjortevilt og bever §4 og §5.
lovdata_cd_7885	lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005	2,021	no	0.636	Gjelder for: Rogholt-tjønn naturreservat, Sauherad kommune, Telemark.
lovdata_cd_29608	lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005	2,021	nn	0.762	4.1.1 Innan sone 2 må det ikkje oppførast skilt- og reklameinnretningar med større flate enn 3,0 kvm., og storleiken må ikkje vere større enn 1/3 av den bygningsdel skiltet er montert på. 4.1.2 Skilt- og reklameinnretningar skal ha indirekte belysning, dersom innretningen skal belysast. 4.1.3 Lysreklame og gesimsar utforma som lysande kasser vert ikkje tillete. 4.1.4 Uthengsskilt skal av omsyn til sikt og ferdsel plasserast med minst 2,70 m fri høgde over fortau. Storleiken skal ikkje overstige 0,5 kvm., og uthengsskiltet skal maksimalt stikke 1 m ut frå fasaden.
lovdata_cd_47450	lovdata_cd_rundskriv_lovavdeling_2005	2,021	no	0.851	1. Vi viser til brev 6. juni 2001, der det stilles spørsmål om det er adgang til å nedlegge påleggstrekk i kontantstøtte og barnetrygd for dekning av skattekrav i medhold av lov 21. november 1952 nr. 2 om betaling og innkreving av skatt (skattebetalingsloven) §33 nr. 1. Skattebetalingsloven §33 nr. 1 første punktum henviser til lov 8. juni 1984 nr. 59 om fordringshavernes dekningsrett (dekningsloven) §2-7, som angir hvilke fordringer det kan besluttes utleggstrekk i. Etter dekningsloven §2-7 annet ledd bokstav c kan det tas utleggstrekk i "annen pensjon, stønad, livrente eller føderåd". Uttrykket "stønad" synes etter en isolert tolkning å omfatte barnetrygd og kontantstøtte. Ser man ordlyden i bokstav c i sammenheng med ordlyden i bokstav b og e, virker det imidlertid etter vårt syn mest naturlig å vurdere om kontantstøtte og barnetrygd faller inn under dekningsloven 2-7 annet ledd bokstav e, som gjelder "pensjon eller annen ytelse etter lovgivningen om offentlig trygd eller lignende". Etter Lovavdelingens syn er formuleringen i denne bestemmelsen så vid at den i utgangspunktet vil omfatte både kontantstøtte og barnetrygd. Formuleringen er hentet fra lov 13. juni 1975 nr. 37 om fordringshavernes dekningsrett §2-5 annet ledd bokstav e. Det fremgår av forarbeidene til 1975-loven at bestemmelsen var ment å omfatte "ytelser fra offentlige trygder" og "ytelser etter lov om sosial omsorg", jf. Ot.prp. nr. 27 (1974-75) s. 23 første spalte. Barnetrygd er ikke særskilt nevnt. Det er antatt at ytelser etter folketrygdloven og sosialtjenesteloven og likeledes ytelser etter kommunale forskrifter om pensjoner og er omfattet av dekningsloven §2-7 annet ledd bokstav e ( JDLOV-1997-9119 snr. 97/9119 E og JDLOV-2000-18059 snr. 00/18069 EP). En slik lovforståelse tilsier at både barnetrygd og kontantstøtte faller inn under området for bestemmelsen. 2. Spørsmålet er da om det formålet barnetrygden og kontantstøtten skal ivareta, innebærer at dekningsloven §2-7 må tolkes innskrenkende slik at det likevel ikke er adgang til å foreta påleggstrekk i disse ytelsene. Vi drøfter først om dette er tilfellet for barnetrygden. Høyesteretts kjæremålsutvalg tok i kjennelsen 22. desember 1951 stilling til om barnetrygden var omfattet av formuleringen "terminer av pensjoner, livrenter og lignende inntekter (dog ikke føderåd)" i landsskatteloven §114. Kjæremålsutvalget mente at det ville ligge utenfor barnetrygdens formål dersom den ble benyttet til dekning av foreldrenes skattekrav, og kom til at det ikke kunne foretas skattetrekk i barnetrygd. Landsskatteloven ble etterfulgt av lov 21. november 1952 nr. 2 om betaling og innkreving av skatt. Det følger av forarbeidene til skattebetalingsloven at området for påleggstrekk skulle være det samme som etter landsskatteloven. Vi viser særlig til Innstilling I fra Skatteutvalget av 1946 på side 194 første spalte. Frem til tvangsfullbyrdelsesloven trådte i kraft 1. januar 1993, inneholdt skattebetalingsloven en særlig regulering av området for påleggstrekk for skattekrav. Ved vedtakelsen av tvangsfullbyrdelsesloven ble skattebetalingsloven §33 nr. 1 endret til dagens ordlyd, som henviser til dekningsloven §2-7 om utleggstrekk. I forbindelse med denne lovendringen ble det ikke sagt noe i forarbeidene om adgangen til å beslutte påleggstrekk for skattekrav i barnetrygd. Dette tyder på at det ikke var meningen å endre rettstilstanden på dette punktet. 3. Vi går så over til å vurdere om det kan besluttes utleggstrekk i kontantstøtte. Ordlyden i dekningsloven §2-7 taler som nevnt for en slik adgang. I forarbeidene til kontantstøtteloven er problemstillingen ikke vurdert. Spørsmålet blir da om tilsvarende hensyn som Høyesteretts kjæremålsutvalg la vekt på ved vurderingen av om det kan tas foretas utleggstrekk i barnetrygd også gjør seg gjeldende i forhold kontantstøtte. I den nevnte kjennelsen viste kjæremålsutvalget til barnetrygdloven §11 første ledd annet punktum, som bestemmer at det kan fastsettes at barnetrygden - i stedet for å bli utbetalt til moren - skal utbetales til faren, eller til en annen "som har å påse at den kommer barnet til gode". bestemmelsen til grunn at stønadsmottakeren ikke kan råde fritt over barnetrygden, idet det vises til at dersom barnetrygden brukes til å betale morens skattegjeld, vil dette være en "urett måte å nytte den på" i forhold til formålet. Også barnetrygdloven §14 første ledd bokstav c gir uttrykk for at det gjelder slike begrensninger for stønadsmottakeren ved at det bestemmes at det er adgang til å avslå krav på barnetrygd eller til å inndra eller tilbakeholde trygden dersom den "ikke blir nyttet på rett måte". Når det gjelder barnetrygden, synes det etter dette å kunne legges til grunn - noe upresist sagt - at barnetrygden er barnets penger. Noe tilsvarende kan vi ikke se gjelder etter kontantstøtteloven. Formålet med kontantstøtteloven er etter lovens §1 knyttet både til at foreldrene skal ha en valgfrihet med hensyn til hvordan omsorgen av barnet blir organisert, og til at man ønsker å oppnå likhet i de statlige overføringene til barnefamilier når det gjelder tilsynet med barn. Lovens formål reflekteres også i kontantstøtteloven §7, som knytter retten til kontantstøtte til i hvilken grad det gjøres bruk av barnehageplass som det ytes statlig driftstilskudd til. I motsetning til barnetrygdloven har kontantstøtteloven ingen bestemmelser som gir uttrykk for at støtten skal brukes på en bestemt måte. Vi kan heller ikke se at andre rettskildefaktorer gir holdepunkter for å innfortolke begrensninger med hensyn til hva mottakerne av kontantsstøtte kan bruke støtten til. Etter vår vurdering vil det dermed ikke være en "urett måte" å bruke kontanstøtten på om den brukes til dekning av foreldrenes skattekrav (eller andre krav) ved at det foretas utleggstrekk i støtten. Vi forstår det riktignok slik at det er et formål også med kontantstøtten at den skal komme barna til gode. Dette formålet vil ikke nås dersom det foretas utleggstrekk i kontantstøtten. På den annen side synes det nevnte formålet å være noe mer indirekte siden ordningen først og fremst retter seg mot familien som helhet og foreldrenes valgfrihet. Vi kan heller ikke se at det forhold at utleggstrekk er på siden av eller utenfor støtteordningens formål i seg selv er tilstrekkelig til å tolke dekningsloven §2-7 innskrenkende. Dette vil være forholdet for utleggstrekk også i andre offentlige trygder og stønader. Vår konklusjon er etter dette at det etter dekningsloven §2-7 annet ledd bokstav e er adgang til å foreta utleggstrekk i kontantstøtte. 4. Vi vil avslutningsvis minne om det bare kan foretas utelggstrekk utlegg dersom skyldnerens inntekter overstiger "det som med rimelighet trengs til underhold av skyldneren og skyldnerens husstand", jf. dekningsloven §2-7 første ledd første punktum. Det kan dermed bare tas påleggstrekk i kontantstøtten innenfor denne rammen. JDLOV-2001-4685 Statsrett Grunnloven §22.
lovdata_cd_3290	lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005	2,021	no	0.466	Forskrift om grenseregulering, Ål og Hemsedal kommuner, Buskerud. Fastsett ved kgl.res. av 8. desember 1978. Fremja av Kommunal- og arbeidsdepartementet.
lovdata_cd_17605	lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005	2,021	da	0.31	Forskrift om salgstider for øl og vin og brennevin i lukket forpakning med lavere alkoholinnhold enn 4,76 volumprosent alkohol, Frogn kommune, Akershus. Fastsatt av Frogn kommunestyre 19. oktober 1992 med hjemmel i alkoholloven av 2. juni 1989 nr. 27 §3-7. Endret 15 des 1997 nr. 1529, 24 mai 2004 nr. 996 (bl.a. overskriften).
lovdata_cd_19849	lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005	2,021	no	0.677	I forskrift av 16. mars 1995 om regulering av fiske og taretråling, Sogn og Fjordane er det 24. juni 1997 gjort endringer i §6 og §7. Forskriften er ikke tidligere kunngjort og lyder i sin helhet: §1. Denne forskrift gjelder for de taretrålingsfelt i Sogn og Fjordane som er angitt på kartblader. §2. Det er forbudt å drive taretråling på dypere vann enn 20 meter. Et tarefelt som har vært trålt ett år, skal være fredet mot taretråling de neste fire årene. §3. Når taretråling foregår på et felt skal trålingen så vidt mulig drives kontinuerlig til feltet er ferdigtrålt. Fiske skal kunne drives innenfor de utlagte felter for taretråling i den utstrekning det ikke kommer til fortrengsel for trålerne. §4. Følgende fiskerier skal kunne drives uhindret på tarefelt som er utlagt for tråling: a) Notfiske etter sei og makrell. Taretrålerne må vike på steder hvor det skal kastes eller hvor det foregår kasting. Taretrålerne må innrette seg etter dette og tråle på steder hvor disse fiskeriene ikke drives. §5. Taretrålerne skal sende melding til Fiskerisjefen i Sogn og Fjordane i god tid før taretrålingen tar til. Det skal månedlig gis melding til fiskerisjefen om hvilke felt som skal tråles og tidsrommet for trålingen. Dessuten skal det gis melding om hvilke felt som er ferdigtrålt. §6. I årene 1993-2002 er følgende felt utlagt for tarehøsting, jf. kartbladene: I området innenfor en linje fra Sleneset til Vissholmen i Bremangerpollen, Bremanger kommune, er det forbudt å høste etter tare i tiden fra og med 15. februar til og med 30. april. Tarehøsting utenfor de utlagte felt for det angjeldende år er ikke tillatt. Skifte av felt skjer 1. oktober hvert år. 0 Endret ved forskrift 24 juni 1997 nr. 735. §7. Den som forsettlig eller uaktsom overtrer bestemmelser gitt i denne forskrift straffes i henhold til §4 i lov av 21. juni 1963 nr. 12 om vitenskapelig utforskning og undersøkelse etter og utnyttelse av andre undersjøiske naturforekomster enn petroleumsforekomster og i henhold til §53 i lov av 3. juni 1983 nr. 40 om saltvannsfiske m.v. §8. Denne forskrift trer i kraft 16. mars 1995 og gjelder inntil videre. Samtidig oppheves forskrift av 30. september 1993 nr. 981 om regulering av fiske og taretråling, Sogn og Fjordane.
lovdata_cd_29421	lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005	2,021	no	0.752	For driftsbygninger for jord- og skogbruk skal foruten §81 første ledd også følgende bestemmelser gjelde: §66, §71, §74 nr. 2, §89, §90, §91, §92, §94 nr. 3 og kapitelene XV og XVI. Senest 3 uker før det settes igang byggearbeide på nybygg eller tilbygg til driftsbygninger for jord- og/eller skogbruk skal det sendes melding til bygningsrådet. Meldingen skal være vedlagt situasjonsplan, tegninger og nabovarsel. (II 1982 s 485)
lovdata_cd_49656	lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005	2,021	nn	0.607	Forskrift om frådrag i sjømannsskatt ved aksjesparing.

Subsets and Splits

No community queries yet

The top public SQL queries from the community will appear here once available.