id
stringlengths 12
178
| doc_type
stringclasses 313
values | publish_year
int64 1.82k
2.02k
| lang_fasttext
stringclasses 112
values | lang_fasttext_conf
stringclasses 964
values | text
stringlengths 4
1M
|
|---|---|---|---|---|---|
maalfrid_6c36d2fa85b547329ed8dc09063ecbb25afb09fe_3
|
maalfrid_regjeringen
| 2,021
|
no
|
0.782
|
budsjettarbeidet. Finansiering vil og kunne tas opp med statsrådskolleger i Finland og Sverige. Sametingspresidenten innledet med å si at de årlige budsjettene er ett av de viktigste politiske verktøyene også i samepolitikken. Sametingspresidenten viste til at Sametinget lenge har etterlyst reelle forhandlinger om Sametingets budsjettrammer og bevilgninger til samiske formål. Ifølge sametingspresidenten legger ikke dagens budsjettrutiner opp til at Sametinget gis en selvstendig rolle i utforming og utvikling av samisk kultur. Dermed oppleves heller ikke Sametinget som hovedredskapet i samepolitikken. Etter Sametingets syn er det behov for en bedre samordning av prosessen med å utarbeide Sametingets årlige budsjetter. Ifølge Sametinget sammenfaller de budsjettforslagene regjeringen fremmer sjelden med de budsjettbehovene Sametinget har prioritert.. Etter Sametingets syn er tiden nå moden for å vurdere å forenkle arbeidet ved at budsjettbehovene spilles inn til én adressat (departementet med ansvar for samiske saker), og at bevilgningene går over én budsjettpost. Sametinget antar også at en ny modell vil bidra til en rolleavklaring. Statsråden viste til at diskusjonen om budsjettforhandlinger er et stort prinsipielt spørsmål som krever behandling i regjeringen og at det er lite trolig at regjeringen vil gå inn for en forhandlingsmodell. Statsråden mente imidlertid at Sametingets forslag om å se nærmere på en finansieringsmodell med én budsjettpost var interessant. Departementet og Sametinget fortsetter på administrativt nivå drøftingene om å samle de årlige tildelingene til Sametinget på én budsjettpost. Sametingspresidenten presenterte Sametingets budsjettbehov for 2015, vedtatt i Sametingets plenum 5. desember 2014. Sametingspresidenten fremhevet følgende budsjettsaker som særlig viktige: Sámi Giellagáldu, samisk læringsressurs, byggesaker (herunder Saemien Sijte og nytt teaterbygg i Kautokeino), øke Sametingets kapasitet og næringsutvikling. Statsråden tok Sametingets presentasjon til orientering, og viste til at Sametingets vedtak om budsjettbehov for 2015 vil inngå som ett av flere grunnlagsdokumenter i regjeringens budsjettarbeid. Avkastningsmodellen for Samefolkets fond erstattes fra 1. januar 2014 med ordinære, årlige bevilgninger. Statsråden understreket at dette ikke innebærer endringer i forutsetningene for fondet.
|
friheten_null_null_19560818_16_191_1_MODSMD_ARTICLE43
|
newspaper_ocr
| 1,956
|
no
|
0.905
|
PÅ VAKT POTETÅL! dem cyster. Når potetene blir tatt opp løsner cystene og blir igjen i jorda. En slik cyste inne holder flere hundre egg og lar ver, en del av egga klekker hvert år, men seiv etter 10 år kan cysten inneholde levende egg.
|
maalfrid_6cc0762da8f5b32d40e53b55fd80ea830726c330_59
|
maalfrid_patentstyret
| 2,021
|
en
|
0.556
|
(111) (151) 2002.12.02 (210) 200304339 (220) 2003.05.01 (300) Ingen (540) (531) 260701; 260703; 260705; 260707; 260709; 260711; 260713; 260715; 260717; 260719; 260725; 270501; 270502; 270503; 270504; 270505; 270506; 270507; 270508; 270509; 270510; 270511; 270512; 270513; 270514; 270515; 270517; 270519; 270521; 270522; 270523; 270524; 270525; 290101; 290102; 290103; 290104; 290105; 290106; 290107; 290108; 290111; 290112; 290113; 290114; (571) SOULPANTER (730) Ramon Pajares SA , Paseo, 35, 03360 Callosa de Segura, Spania (511) 9 Protective footwear for radiation and fire; accident safety and protection footwear. (450) 04/09, 2004.02. (111) (151) 2003.01.09 (210) 200304353 (220) 2003.05.01 (300) 2002.08.14 FR 02 3179772 (540) (531) (571) FETICHIC (730) Christian Dior Couture , 30, avenue Montaigne, F-75008 Paris, Frankrike (511) 9 Optical apparatus and instruments, eyewear, sunglasses, anti-glare eyewear, sports eyewear, eyewear lenses, eyewear cases, monocles, binoculars, opera glasses, eyewear frames, opera glass frames, contact lenses, containers for contact lenses, covers for telephones. 18 Leather and imitations thereof; satchels, handbags, rucksacks, trunks and suitcases, saddlebags (leatherware), travel bags and luggage, leather and imitation leather boxes, attaché cases, unfitted vanity cases, attaché cases, travelling sets (leatherwear), briefcases (leatherware), keycases (leatherware), toiletry and make-up bags (unfitted), wallets, purses (not of precious metal), document wallets, card wallets, leather straps; umbrellas, parasols and walking sticks; whips and saddlery. 25 Clothing, belts, braces, shoes (excluding orthopaedic shoes), soles, heels, headwear. (450) 04/09, 2004.02.
|
maalfrid_a5ca06be1b58e078879f47a146d6bed5c2cdb4bb_5
|
maalfrid_ntnu
| 2,021
|
en
|
0.959
|
Figure 4: Sample Google Earth KML Showing Utilities, Areas of High Moisture Content and Voids 5 DISCUSSION AND CONCLUSION The work presented in this paper documents the use and benefit of GPR in combination with FWD for evaluating the load carrying capacity of airport pavements. Specifically, the GPR survey was able to provide accurate bound and unbound pavement layer thickness information with full coverage for each airport facility (runways, taxiways, aprons). The GPR data was also able to reveal large variations in pavement structure that may not have been evident using random cores. Additionally, the rapid nature of the survey both minimizes disruption to normal airport operations and allows for high productivity (2 airports surveyed per day on average). Finally, the GPR survey was able to reveal subsurface utilities and other features which would not have been otherwise evident. GPR provided a comprehensive subsurface view over a larger pavement area than the pointspecific coring and FWD testing. Whereas the coring operation revealed the base layer material, GPR results were used to measure the thickness of the base layer which the PCN methodology is highly sensitive to. Nearly half of the 23 airports evaluated in South Carolina were quickly constructed during WWII with base materials that often contained substandard components that have deteriorated over the years. The GPR data was able to quantify these conditions and provide SCAC a subsurface view of the source of many distress issues that will need to be accounted for in future rehabilitation plans.
|
maalfrid_77e1e1ab3350c8079358aa5eac0ec0131540e0f7_118
|
maalfrid_regjeringen
| 2,021
|
no
|
0.782
|
2018–2019 117 Samferdselsdepartementet Innenfor programområdene er det i all hovedsak satt av midler til utbedringstiltak og trafikksikkerhetstiltak. Det settes bl.a. av midler til å: – utbedre ferjekaiene på sambandene E39 Festøya–Solavågen og rv. 651 Volda–Folkestad i Møre og Romsdal i forbindelse med innføring av nye ferjer – finansiere gjennomført utbedring på E39 Vågsbotn–Hylkje i Hordaland – bygge om Sandslikrysset på rv. 580 i Hordaland og Askvollkrysset mellom E39 og fv. 609 i Sogn og Fjordane – bygge ny Skipenes bru på E39 i Sogn og Fjordane – gjennomføre flere tiltak mot utforkjøring i Rogaland, Hordaland og Sogn og Fjordane. Det er lagt til grunn bompenger til flere mindre tiltak innenfor Førdepakken i Sogn og Fjordane. Under fornying settes det bl.a. av midler til å: – starte utbedringen av Fløyfjells- og Eikefettunnelene i Hordaland – starte utbedringen av Jernfjell- og Skrikebergtunnelene i Hordaland og Sogn og Fjordane. – starte utbedringen av Bogstunnelen i Sogn og Fjordane – starte utbedringen av Håklepptunnelen i Rogaland – videreføre utbedringen av Masfjord-, Matreberg-, Trodals- og Munkebotntunnelen i Hordaland. Det er også satt av midler til planlegging. Midlene vil bli benyttet bl.a. til å dekke merforbruk knyttet til arbeidet med kommunedelplaner samt til å starte opp arbeidet med reguleringsplaner på E39 på strekningen Stord–Os. I tillegg settes det av midler til kommunedelplanen for strekningen Bokn–Stord på E39. Prosjektet er vedtatt delvis bompengefinansiert, jf. Prop. 105 S (2016–2017) Utbygging og finansiering av E39 Rogfast i Rogaland. Det er sist omtalt i Prop. 1 (2017–2018), side 115. E39 Rogfast er det første ferjeavløsningsprosjektet i ambisjonen ferjefri E39 mellom Kristiansand og Trondheim. Prosjektet omfatter bygging av en 26,7 km lang undersjøisk tunnel i to løp mellom Harestad i Randaberg kommune og Laupland i Bokn kommune og en 3,7 km lang tunnelarm til Kvitsøy. Tunnelen på E39 får maksimal stigning på 5 pst. Maksimal stigning i tunnelarmen opp til Kvitsøy blir på 7 pst. På Bokn blir det bygd 2,7 km vei i dagen, og dagens kryss blir bygd om. Tilknytning til eksisterende E39 i Randaberg skjer i Harestadkrysset, som er planlagt gjennomført som del av prosjektet E39 Smiene–Harestad innenfor Bypakke Nord-Jæren, jf. Prop. 47 S (2016–2017) om finansiering av Bypakke Nord- Jæren. Ferjesambandene E39 Mortavika–Arsvågen og fv. 521 Mekjarvik–Kvitsøy legges ned når Rogfast åpnes for trafikk. Det er forutsatt at dagens E39 fra Randaberg over Rennesøy til Mortavika blir omklassifisert til fylkesvei. Anleggsarbeidene startet i januar 2018, og prosjektet ventes åpnet for trafikk i 2026. Det settes av 30 mill. kr i 2019. I tillegg er det lagt til grunn at 370 mill. kr blir stilt til disposisjon av bompengeselskapet. Prosjektet er vedtatt delvis bompengefinansiert, jf. Prop. 134 S (2013–2014) Utbygging og finansier- (i mill. kr) Kostnadsramme Prognose for sluttkostnad Statsmidler og annen finansiering i 2019 Restbehov per 01.01.
|
maalfrid_a25bb49eff1abc8ff3d5f4b29efd0b26a75acb73_3
|
maalfrid_dfo
| 2,021
|
no
|
0.805
|
EKSPQRTKREDITT føringer om at del l skal benevnes leders beretning og signeres av leder. Eksportkreditt Norge AS ser det som mest hensrktsmessig at styrets årsberetning, som det er krav om etter regnskapsloven § 3-1, jf. § 3-3, inngår i delav årsrapporten. Selskapet søker derfor om tillatelse til å kalle del i for «Leders beretning og styrets årsberetning». Selskapet søker også om tillatelse til å fjerne ordet «virksomheten» fra overskriftene i punkt ll og W da det blir en rapport som omhandler både Eksportkreditt Norge AS og eksportkredittordningen. Videre vil kravene til vurdering av framtidsutsikteri årsrapportens del V være overlappende med kravene til vurdering av fremtidsutSIkter i styrets årsberetning, jf. regnskapsloven § 3733 femte ledd. Eksportkreditt Norge AS søker derfor om at det, for å unngå overlappende rapportering, gis en konkret henvisning til omtalen av fremtidsutsikter i styrets årsberetning i årsrapportens del V. NFD spesifiserer i sitt oppdragsbrev at selskapet må rapportere på resultatene fra lønnsomhetsberegningen i årsrapporten for 2019. Tidligere har Iønnsomhetsberegningen inngått som et vedlegg i årsrapporten. Eksportkreditt Norge AS søker derfor om å kalle del Vl for «Årsregnskap og vedlegg», og at denne delen inkluderer Årsregnskapet for Eksportkreditt Norge AS, årsregnskapet til eksportkredittordningen og vedlegget lønnsomhetsberegningen. Innholdet i en felles rapport for Eksportkreditt Norge AS og eksportkredittordningen vil da se slik ut: i. Leders beretning og styrets årsberetning ll. introduksjon og hovedtall Ill. Årets aktiviteter og resultater lV. Styring og kontroll V. Vurdering av fremtidsutsikter Vl. Årsregnskap og vedlegg Organiseringen av Eksportkreditt Norge AS og eksportkredittordningen gjør at det vil være mest hensiktsmessig å utarbeide én helhetlig felles årsrapport. En todeling vil etter vår vurdering ikke tilføre ny informasjon for brukerne av rapporten. Eksportkreditt Norge AS er opptatt av effektive og gode rapporteringsrutiner overfor Naerings— og fiskeridepartementet og søker derfor om permanent unntak fra kravene om en egen årsrapport for eksportkredittordningen. Med vennlig hilsen iw" = fkk/*MA (. Cecilie Stadaas CFO Cort Adelers gate 30, P.O.Box 1315 Vika, NO—0112 Oslo, Norway T+47 22 31 35 00 l F +47 22 31 35 01 j E Luwxgmnjww Org.nr.: NO 998 544 696 MVA ] www.
|
hardanger_null_null_19781108_66_87_1_MODSMD_ARTICLE13
|
newspaper_ocr
| 1,978
|
nn
|
0.496
|
ALVIKSTØTTE TIL POLSTREIKANDE Ålvik Arbeiderforening ved tok på eit medlemsmøte 27. ok tober å støtta dei streikande Vinmonopolarbeidarane i kam pen for ei rettferdig løysing. LUKKE TIL MED OMLEGGINGA Frå fredag 3. november kom Hordaland Folkeblad ut i noko større format og ny trykk. Bladet «Hardanger» ynskjer lukke til med omlegginga. TRESKURD I ØYSTESE KYRKJE DYRARE ENN EIN HADDE REKNA MED Treskudarbeidet av bilet skjeraren Alv Småland som er på plass i Øystese kyrkje, vart dyrare enn fyrst tenkt. Arbeidet var fyrst rekna til 4 500 kroner. Etter søknad frå soknerådet vedtok formannskapet den gongen (februar 1977) å løyva 2 850 krner til føremålet. I førre månad kom det så nytt skriv frå soknerådet med oppmoding om at summen vart auka frå 2 850 til 4 500 kroner. Arbeidet med å setja opp treskuden vart meir krevjande enn ein hadde trudd, og kostanden kom difor opp i 12 000 kroner. Rådmannen har rådd til ei tilleggsløyving på 2 000 kroner. KVAM VIL IKKJE UTSTYRA BAPTISTKYRKJE Går det som rådmannen og kulturstyret i Kvam vil, vert det ikkje ytt pengar til utstyr i baptistkyrkja. Dei ovannemnde instansar stiller seg båe nega tive til denne søknaden, oe kulturstyret reknar at pengar til sflEf føremål det her er tale om, ikkje kan takast av kulturmid lane. PENGAR TIL HJELPEKORPS Øystese Røde Kors Hjelpekorps er tilrådd 500 kroner som tilskot av konsesjonsrentene, der det enno står att 1 000 av dei 5 000 kronene som på heradsbudsjet tet for 1978 er sett av til ålmennyttige føremål. KVAM KRAFTVERK ynskjer ei endring i innbe talingßrutina for straumlelga. Styret i kraftlaget har tidlegare drøfta spørsmålet om & krevja tteføxfpengane Inn 4 gonger årfelKvjtoskotsvis — lstadenfor som no, går ut til 8 gonger årleg etterskot»vis. nen råder 111 at dette vert gjort. LEIF JOHAN FONNELAND har søkt om å få det reservedrosjeløyvet han har, kvilande for 1 år. Reservedrosjeløyvet vart oppretta etter at det synte seg at det eine ordinære drosjeløyvet i Norheimsund vart lite brukt. Dette vil truleg endra seg etter godkjenning av ny styrar for dette løyvet. BJØRN OLAV FOSSAA, ~ har søkt på det ledige drosje løyvet i Norheimsund etter Brigt Tolo. •NORHEIMSUND HUSMORLAG har søkt om at heradet dekkjer eit underskot på 300 kroner som laget fekk i samband med ei til skiping på Sandven Hotel i september. Rådmannen torer ikkje ta sjansen på å stetta søknaden, då det straks kan koma ei heil rekkje andre lag med liknande søknadar, frykter han for. TELEVERKET SAMLAR ABONNENTARIKVAM I samband med automatiseringa av telefonsen tralane i Kvam, har Televerket gjort framlegg om å samla alle abonnentane i heradet i ei alfa betisk liste under heradsnamnet Kvam i den nye telefon katalogen for 1979. Alfabetlistene Bakke, Strande barm, Fosse, Mundheim og Norheimsund går då ut, med visingar til Kvam i vederlag. Dette er i samsvar med vanleg praksis for automatiserte område elles i landet. Rådmannen i Kvam er samd i dette opplegget. LUKKSUNDBRU MED BOMPENGAR Kvam herad er med som luteigar i L/L Lukksund bru, og rådmannen råder Ul at formannskapet godtek at dette prosjektet skal finansierast delvis ved hjelp av bompengar. HUMANITÆRT I KVAM I alt 31 søknadar frå yrifse organisasjonar har kome til Kvam herad om tilskot til-ym se humanitære føremål. skapet. Tilsaman dreier det seg om 5 100 kroner som vert føre slege gjeve til desse organisa sjonane : Norsk Folkehjelp 300 kr., Nor ges Blindeforbund, Hordaland fylkeslag 350 kr., Landsfpre nlngen for Hjerte- og Lunge syke, Vestlandske fylkeslag 350 kr., Norges Hørselsvern 350 kr., Norsk Misjon blant Hjemløse 350 kr., Norsk psoriasisforbund 350 kr., Norsk Selskap til Skib brudnes Redning 350 kr., Amnesty International 350 kr., Kvam Foreldrelag for funk sjonshemma 1 000 kr., Blå Kors, Bergen krets 350 kr. og Redd Barna 1 000 kroner." t 4 800 KRONER kosta det for Kvam herad å ha Statens Skjermbiletfoto grafering pa vitjing i oktober 1978. Rådmannen råder formannskapet til å godkjenna dekkjinga av desse utgiftene. REINTEIKNING AV KART Rådmannen har gjort framlegg om at teknisk kontor får full makt til å tilsetja leigehjelp for inntil 10 000 kroner for å fullføra reinteikninga av kart i mæle stav 1 : 1000 mellom Tørvikbygd og Mundheim.
|
maalfrid_a688ac8ac59ba74f4a6c8118d4a8bf8a3f55a356_1
|
maalfrid_nasjonalparkstyre
| 2,021
|
no
|
0.503
|
Fyrste forvaltningsplan for Stølsheimen landskapsvernområde vart godkjend i mars 1998. Stølsheimen verneområdestyre vedtok 11. juni 2012 å starta opp arbeidet med revidering av forvaltningsplanen. Det vart godkjent ein framdriftsplan for gjennomføring av planprosessen. Planen skal vera ferdig til å leggjast ut på høyring innan 15.juli 2016. Forvaltningsplanen skal vere eit praktisk hjelpemiddel for å oppretthalde og fremje verneformålet. Forvaltningsplanen skal i hovudsak gje utfyllande retningsliner for forvaltning av verneforskriftene i samsvar med verneformålet. Planen skal gje eit felles grunnlag for utøving av skjønn i sakshandsaminga, og medverke til samordna praksis for verneområdet. Forvaltningsplanen skal også ha fokus på konkrete mål, retningslinjer og tiltak som bidreg til å sikre verneverdiane. Samstundes skal det takast omsyn til brukarinteressene. Forvaltningsplanen har vorte til gjennom ein prosess der lokale partar har medverka med innspel og synspunkt. Referansegruppa for planen har vore fagleg rådgjevande utval og administrativt kontaktutval. Forvaltar har skrive planen og lagt den fram for verneområdestyret til vurdering og godkjenning. Miljødirektoratet har fagleg godkjend framlegg til forvaltningsplan for Stølsheimen i brev 15.12.2015 med nokre merknader. Planutkastet er endre i tråd med merknadane. Planen har vore på offentleg høyring. Stølsheimen verneområdestyre godkjente planen i styremøte 30.11.2016, sak 16/16. Miljødirektoratet gav endelege godkjenninga av planen 16.02.2017. Godkjent plan vert lagt ut på heimesida til Stølsheimen verneområdestyre Planen vert sendt ut til alle grunneigarar innanfor Stølsheimen landskapsvernområde.
|
firdafolkeblad_null_null_19860717_81_49_1_MODSMD_ARTICLE1
|
newspaper_ocr
| 1,986
|
nn
|
0.572
|
Det var formann og primus motor for handballen i Florø, Rolf Johan nessen, som orienterte dei frammøt te om saka. For første gang i Sogn og Fjordane får handballen no pro fesjonell trenar på heiltid, og denne trenaren er Niels Søndergaard frå Danmark. Sjølv seier Søndergaard at hans liv er handball, og liknande innstilling vil han prøve å få fram hos spelarane. Proff-satsing på elitelag Niels Søndergaard skal først og fremst arbeide for å få fram elitelag i klassane damer, jenter og menn. Samstundes vil det bli lagt vekt på å få fram gode trenarar slik at. heile breidda innan handballen vil få nyt te av det nye tiltaket. høgre divisjonar), men etter å ha vore på gjesting her tok han avgjerd om å kome hit. Formannen i hovudstyret i FSK, Magne Solheim Olsen, opplyste at hovudstyret fullt ut hadde gått inn for tilsetjing av profesjonell trenar, særleg etter at klubben kunne få nyrte han i halv stilling som pro sjektleiar. Vestlandsbanken er hovudspon sor for handballgruppa og i det hø vet vart det under samkoma over rekt ein sjekk på kr. 30.000 som Søndergaard tok mot. Planen om å få bygt opp eit betre handballmiljø i Florø er langsiktig, kanskje 3-5 år. Å vere leiar for slike idrettstiltak er ikkje lenger ein fri tidsjobb, men her i landet ligg vi langt etter dei andre nordiske landa når det gjeld offentleg stønad til ar beidet. I Sverike t.d. de klubb som FSK fått ein kommu nal stønad på kring kr. 200.000. FSK fekk av Flora kommune kr. 5.000 i fjor. Det ligg mykje arbeid i å løyse økonomien, ein kan rekne med at 75 prosent av arbeidsinnsatsen ligg på økonomi og berre 25 prosent på idrettsaktiviteten, - i dette høvet handballen. Utan sponsor som Vestlandsbanken ville det ikkje kunne gatt å drive med handball. handballgruppe var mellom dei be ste i krinsen når det gjeld admini strasjon. Fian ynskte klubben til lukke med tilsetjing av trenar/pro sjektleiar i heil stilling, og han vona noko av resultatet også ville falle krinsen til gode. Han var også inne på tanken om eit trenarsamarbeid, og dette siste stilte Søndergaard seg interessert i, for laget i Florø vil ha behov for å møte andre lag som kan gje motstand. Eigen handballhall? ballhall var ikkje ukjent i FSK. Be hovet er absolutt til stades, men den store bøygen er økonomien. Føre bels har vi valt å fylgje den «smale vegen», sa Rolf Johannessen, men vi veit at t.d. Stryn får to hallar fer dige i november. Store krav til spelarane Niels Søndergaard var klår over at det ville bli sett store krav til han, men han på si side ville stille store krav til spelarane. Dei må gå fullt og heilt inn for den idrettsgreina dei har valt, og dei må alt frå starten seie ja om dei vil vere med. det kan vere basis for utvikling til di visjonsopprykk neste år. Så får vi sjå om skuta skal segle vidare, sa han. Sjølv var han frelst for hand ball og meinte at om eit år vil hand ballmiljøet i Florø vere betre enn i dag.
|
maalfrid_b11c488da91451ccdd183e3efe71f9ddccde75a3_4
|
maalfrid_kulturradet
| 2,021
|
nn
|
0.512
|
spille." Med ein nervøs Gøran som tilskodar, inviterte ho seg med på pokerlaget. Klokka fire neste morgon var herrane blakke, og finansieringa av 3,14 sitt første store utanlandsprosjekt var sikra, inkludert innramming av alle bilda, hotell og mat i tre veker, samt kvar sitt indiske bildeteppe innkjøpt på marknadsplassen. Men utan støtta frå UD, ville ikkje dette ha vore mogeleg! Denne historia fortel ein heil del om 3,14. Den fortel om nøysemd, men også om å ta sjansar, om å hushalda med ressursane, men også om å satsa. Den vitnar om uortodokse arbeidsmetodar og personleg mot. Viljen til å lukkast med dei har gitt seg ut på, fortel om ein sterk motivasjon. I 3,14 gir dei ikkje så lett opp. Samstundes fortel denne historia også om å ha det moro, og om ein stor grad av fridom til å følgja eigne innfall. Alt dette er trekk og eigenskapar som karakteriserer såkalla kreative miljø. Truleg er det denne kreative galskapen og det psykiske overskotet som følgjer med den, som kan forklåra at 3,14 har overlevd i snart 20 år med svært stabilt mannskap - trass i stor arbeidsmengde og dårleg økonomi. Gjennom slike og liknande forteljingar formidlar 3,14 på ein lett tilgjengeleg måte historia si, samstundes som dei får fortalt kva dei står for, kven dei er og korleis dei arbeider. Dette er eit viktigare aspekt ved denne historia enn om den i eitt og alt er faktisk sann. Som sjanger høyrer den difor heime blant det som blir kalla mytiske forteljingar: ei kort historie som handlar om det store gjennom det små. 3,14 er ekspertar i denne forma for mytologisering, og historiene tener til å byggja opp under deira eiga sjølvoppfatning. Rolla den gode historia spelar i 3,14 sin indre og ytre liv må difor ikkje undervurderast. Ei god historie er nemleg ikkje god berre fordi ho endar godt og er godt fortalt, men også fordi ho etablerer eit forteljeskap der både forteljar og tilhøyrar blir forbundne. I dette ligg det eit sterkt forførande element, som lett kan få oss til å gløyma å stilla kritiske motspørsmål. For sjølvsagt kunne det ha gått heilt gale i India. Og ingen kan tilrå å satsa offentlege støttekroner på spel, enn seia basera kulturelle aktivitetar på ein slike risikosport. Forteljinga skal såleis ikkje lesast som ei heltesoge, men ho tener i denne samanhengen til å kasta lys over den særeigne kulturen som har prega det indre livet i Kunstnerguppen 3,14. Formaliseringa av samarbeidet mellom dei tre kunstnarane, Gøran Ohldieck, Sigrid Szetu og Jan Erik Willgohs, skjedde først i 1987.
|
wikipedia_download_nno_Fylkesveg 817_21103
|
wikipedia_download_nno
| 2,021
|
nn
|
0.982
|
:''Sjå òg fylkesveg 817 (fleirtyding)'' '''Fylkesveg 817''' ('''Fv817''') går mellom Karijorda og Stamsund i Vestvågøy kommune. Veglengda er 6,9 km. * frå Stamsund til Storfjorden (7,7 km)
|
maalfrid_0bc90a56f91d738a70e8f5cab4a6cfc3b5bbe9d3_8
|
maalfrid_norad
| 2,021
|
en
|
0.964
|
judgement on the information collected and situations assessed. Although all effort was made to clearly explain and substantiate conclusions, a certain level of subjectivity was also applied. Qualitative data and individual were particularly relevant and were used to support the narrative outlined in this report. Specific comments or views expressed are not attributed to individuals and were dealt with . Individual respondents are not named or otherwise identified in this report. This principle was applied to encourage people to speak freely. The overall line of inquiry for the review was to assess to what degree Save the Children Norway has contributed to stronger systems for the protection of children and to what extent and how children have benefited from these systems. To address these two focus areas, the review was approached in two ways: A review of the results achieved and documentation of key learning points that would be instructive for future system-strengthening programmes. An evaluative analysis of the appropriateness, relevance, effectiveness, sustainability and inclusivity of the programmes. The following core questions were developed to guide the review process: What are the results of each system-strengthening programme? What benefits or positive outcomes have each system-strengthening programme had for children? How sustainable are these results? Were programmes appropriately designed for strengthening a child protection system? What are the strengths and weaknesses of the programmes? What factors acted as either enablers or constraints to the strengthening of the system across the different contexts? The review was informed and relied upon documentation made available by the organisation, including the evidence that Save the Children programmes have produced indicating their achievements and results. The resulting assessment is mostly descriptive in nature and should help to inform the reporting needs of the organisation. The more analytical dimension of the review was based on the triangulation of the evidence produced by the programmes, individual perspectives and analysis of the programme documents. This part of the review was more complex and in-depth and aimed at assessing: programme and programme in strengthening the national child protection systems; programme related to results of the system-strengthening activities; and programme in terms of considering the needs of children with disabilities and fostering child participation. This second part of the review had formative ambitions to influence Save the Children programming in child protection system strengthening. To fulfil these ambitions, the review included an analysis of programme design and application of the Save the Children Norway's strategic approach to system strengthening alongside that of its global Child Protection Initiative.
|
maalfrid_35825b49771f62b0ba72faf6876155320f90354a_868
|
maalfrid_regjeringen
| 2,021
|
no
|
0.741
|
Fylkesmannen i Hordaland, Odda kommune og Hordaland fylkeskommune tar spesielt opp forslagene til avbøtende tiltak som nevnes i søknaden. Odda kommune har dessuten spesifisert tiltakene i 5 punkter de kaller "vilkår". Statkraft har som klar målsetting og gjennomføre disse tiltakene innenfor en teknisk/økonomisk forsvarlig ramme. Statkraft håper med dette å ha svart på de viktigste temaene som er kommet frem gjennom høringsrunden. Dersom det er behov for ytterligere kommentarer, står vi gjerne til rådighet. NVE arrangerte befaring i utbyggingsområdet 16.9.2009. Tilleggsuttalelser etter befaringen: FNF Hordaland og Bergen Turlag/DNT, uttalelse datert 5.10.2009: "Prosjektets utforming Statkraft Energi AS må bedre visualisere omfanget av inntaksdammen i Mosdalsbekken. NVE bør etterspørre et kart med inntegnet vannflatens utstrekning bak dammen, planlagte sikringstiltak og planlagt riggområde med utstrekning. Planlagte tiltak for nedrigging og reetablering av terreng bør dokumenteres. Området har flere naturlige utsiktspunkter hvor turfolk oppholder seg, både under lengre og kortere hvilepauser og også under opphold på turisthytten Mosdalsbu like ved. Bruken av nærområdet til prosjektert dam er etter vårt syn sterkt undervurdert og vi mener NVE må legge større vekt på dette i sin saksbehandling. En visualisering av hvilken betydning en eventuell utbygging vil få å si for vannføringen i Mosdalsbekken må også fremskaffes. En middelvannføring på 1810 l/s i sammenligning med en foreslått minstevannføring på 50 l/s, alternativt 5-persentil som er på 360 l/s er en dramatisk reduksjon av elvas vannføring. Det burde selvfølgelig vært gjort i forkant av høringen, men søknaden skal uansett videre til OED og Stortinget og vil derfor være et forstandig begrepsverktøy for den videre behandling. Når det gjelder planlagt anleggsveg og kabeltrasé fra Åsen trafo til planlagt sted for Ringedal kraftverk, mener vi at denne bør ligge i strandsonen, som allerede er ødelagt av neddemming, men over høyeste reguleringshøyde på 465 moh., istedenfor å lage et nytt sår inne i skogen lengre oppe. Kommunens vedtak og kommunale planer Som tidligere nevnt, også under befaringsmøtet, har Odda kommune i arealdelen av kommuneplanen avsatt området til LNF – område med prioritet friluftsliv. Videre er folkehelse, forebyggende arbeid, en av hovedsatsningene i kommuneplanen, med friluftsliv som en av de prioriterte oppgaver. Der inngår tilrettelegging/styrking av det kommunale tur- og hyttenettet og samarbeid med aktive frivillige lag om friluftsaktiviteter. Vi ber NVE om å se nærmere på relevante kommunale planer før det gis innstilling i saken. Odda kommune har en overordnet målsetting om å bevare området og tilrettelegge for aktivt friluftsliv. Gjennom de vedtatte, langsiktige kommunale planene fra både samfunns- og arealdelen, representerer de en kommunal garanti og forpliktelse på å følge opp en allerede bevisst og planlagt politikk fra kommunens side. I planen har bl.a. Ringedalen, Mosdalen og fjellområdene rundt fått spesiell oppmerksomhet, når det gjelder tilrettelegging for allmenn bruk. Bergen Turlag og FNF Hordaland mener fortsatt at en eventuell utbygging av Mosdalsbekken vil forringe kvaliteten til denne bruken. Mosdalsbekken og nærområdet med Mosdalsvatnet har som uberørt natur med tilknytting til Hardangervidda vest og nasjonalparken og rutenettet Ringedalen Rundt, stor betydning for verdisettingen av det lokale, regionale og nasjonale friluftslivet. Vi ønsker at NVE ber Odda kommune om å dokumentere kommunens og lokalmiljøets reelle fordeler av dette prosjektet, da den lokale økonomiske gevinsten etter vår vurdering er betydelig lavere enn det som fremkommer i saksdokumentene. Samtidig må kommunen vurdere om deres vedtak om utbygging står i samsvar med de overordnede kommunale planene og de retningslinjer de selv har valgt som langsiktig strategi. Turisme Turisme har vært, er og kommer i fremtiden til å bli en stadig mer viktig næring i Odda. Opplev Odda er en nystartet aktivitetsbedrift, som satser på turisme basert på naturopplevelser i Tyssedal, Ringedalen og fjelltraktene omkring. Vedlagt dette brev er utdrag fra bedriftens hjemmeside: htt ://www.o levodda.com/, som bl.a. beskriver deres tilbud og med nyheter for 2010 når det gjelder tur-, natur- og aktivitetsopplevelser i Ringedalen. Vi viser dessuten til utdrag fra VG NETT 10.08.2009, med uttalelser fra daglig leder Jostein Soldal i Opplev Odda: Jostein Soldal håper at turistene igjen kan innta naturen rundt. Her er det historie nesten i hver eneste knaus. Du kan oppleve gamle vannkraftanlegg og en stor og flott demning - i tillegg til naturen, skryter Jostein Soldal. Av hjemmesiden fremgår det også at Opplev Odda arrangerer turer inn til Trollunga og Preikestolen i Ringedalen, to av Norges mest unike naturattraksjoner. Firmaet Opplev Odda har nylig, i samarbeid med andre aktører, utarbeidet en prosjektbeskrivelse av planlagte tiltak spesielt i Skjeggedal, men også tiltak som omfatter omkringliggende geografi. Beskrivelsen er vedlagt.
|
maalfrid_71009ba413f4e003d95dc5a85f3a4f060c34055f_12
|
maalfrid_nibio
| 2,021
|
no
|
0.746
|
Antall årskyr Sum avskrivninger, kroner Sum kostnader, kroner Sum arbeidstimer Avskrivninger, kroner per årsku Sum kostnader, kroner per årsku Kostnader inkl. fam. arbeid og rentekrav på innsatt kapital, kroner per årsku Sum arbeidstimer per årsku Vederlag til arbeid og egenkapital, kroner Vederlag til arbeid og egenkapital per årsverk, kroner Flere undersøkelser viser fallende kostnader per båsplass med økende driftsomfang. Avskrivninger per årsku i tabell 6 illustrerer forskjeller i investeringstidspunkt mellom referansebrukene. Kostnader inkludert verdsetting av familens arbeid til 173 kroner per time og verdsetting av innsatt kapital i jordbruket til 3 prosent rente, er også vist per årsku. Referansebruket med 14 årskyr har da en total kostnad per årsku som er 29 prosent høyere enn referansebruket med 54 årskyr.
|
maalfrid_bc85dacc3293d25bc3d131fb1be2f308d04f9323_1
|
maalfrid_udir
| 2,021
|
no
|
0.746
|
Yrkesfagveiledning til sentralt gitt skriftlig eksamen Oppgavene skal ikke være hemmelige for elevene, men de er passordbeskyttet på grunn av opphavsretten. Skolene har fått tilsendt passord de skal dele med sine elever. De som er privatister, må kontakte eksamenskontoret i sitt fylke for å få passord. Vi legger bare ut oppgaver og materiell for . Vi utarbeider ikke fasiter til eksamensoppgavene. Fra og med høsteksamen 2020 er påloggingssiden endret. Kandidater skal på eksamensdagen logge seg på "kandidat.udir.no". Forberedelsestiden for automatiseringsfaget AUT4002, AUT4003 og AUT4030 utvides fra en til to dager fra og med eksamen våren 2020.
|
maalfrid_5b2e160a52ba610cc5c2a7f84abb1f8d2afea08e_12
|
maalfrid_uio
| 2,021
|
en
|
0.96
|
For curves on the general Weierstrass form ( ) there is also a formula for the discriminant, but its awfully long, so we skip it. The interested student can consult Silverman's book [] on page 46. It is illuminating do to some examples in detail, so let us study the curve, and transform it into a Weierstrass equation of the form (). We start by completing the square (hence the characteristic is not two) and replace by. We frequently want equations with integral coefficients, to be able to reduce them modulo primes (which is a good old trick in the world of diophantine equations). Our first equation, can be reduced mod any prime, but the second has no meaning mod . One computes the discriminant. So in characteristic two, that is over, the curve has a cusp, and if the characteristic is a 37, that is over, it has a node at. The node is non-split over since is not a square i. One remark is that first the equation defines a smooth curve in characteristic two, indeed and never vanishes! However the last equation gives a curve with a cusp, and the second has not even a meaning. The moral is, things change, and one should give things careful thought. It is fundamental that every elliptic curve over has a group law that makes it into an abelian group. This goes back to Abel and Jacobi— Jacobi was the first to use it systematically in the study of elliptic functions, and it is closely related to Abel's addition theorem. There is an easy and intuitive geometric way of introducing the group law which hinges on Bezout's theorem; in fact on the very simplest version of Bezout: Any line in meets in three points when they are counted with the correct multiplicity.
|
maalfrid_8c8a2fcdddbec89aed00597735b304327ed69ae1_13
|
maalfrid_nve
| 2,021
|
no
|
0.863
|
og yngelbiotop alvorlig skadet. Abboren synes å opptre på større dyp i reguleringsmagasinene der det kan være tilgang på småsik. Endrede konkurranseforhold mellom tilstedeværende fiskearter og auren som den mest sårbare art overfor reguleringer ble understreket i etter Gunnerøds og Lindstrøms foredrag. Det ble også understreket at en ved reguleringers virkninger på fiskebestanden og fiske måtte skille mellom reguleringer ved senkning og reguleringer som også medførte heving av naturlig vannstand. Ved hevning fikk en også en positiv ccdemningseffekt» som kunne vare i relativt lang tid ved økt fjærmyggproduksjon på neddemt organisk materiale. Arnfinn Langeland (tidligere amanuensis ved LFI - Universitetet i Trondheim, DKNVS-Museet): Langeland gjennomgikk metodikk for avkastningsberegninger. Man vet lite om produksjonsmulighetene i våre vassdrag, spesielt for røye og sik. Refererte data fra produksjonsundersøkelser var: Øvre Heimdalsvatn: aure kg/ha, Olavatn: aure kg/ha, to vann ved Bergen: aure kg/ha, Øvre Fiplingsvatn i Nordland: aure 2, kg/ha og Jølstervatn der en spesiell planktonspisende aure ga 9 kg/ha. Data fra regulerte sjøer viste avkastning for Selbusjøen: røye 1, 7 kg/ha, Tunhovdfjorden: røye kg/ha (side Pålsbufjorden: røye kg/ha og Totak: røye ca 5 kg/ha. For Selbusjøen utgjorde røyeavkastningen 80-90 av den totale fiskeproduksjon. Om utbytte av aure i regulerte sjøer forelå det få opplysninger. Avkastningen kunne ifølge Langeland økes vesentlig ved utfisking av småfisk for å få produksjonen over på færre og større fisk. I etter Langelands foredrag ble det fra mange hold understreket at effektive metoder for høsting og omsetting av fisk de fleste steder var en større begrensning i avkastninger av både regulerte og uregulerte vatn enn produksjonen (side Det var også viktig å kontrollere den naturlige rekruttering der denne var for stor. John W. Jensen (amanuensis, Universitetet i Trondheim, DKNVS-Museet):
|
maalfrid_590391a57a1279b45cf3176f71fa1096cf697bdc_349
|
maalfrid_ssb
| 2,021
|
no
|
0.458
|
20 ,Tarlsberg og Larvik amt. •.
|
wikipedia_download_nbo_Wahlbergøya_108822
|
wikipedia_download_nbo
| 2,021
|
no
|
0.835
|
'''Wahlbergøya''' er den nest største øya i Hinlopenstretet – nord for Wilhelmøya og nordøst av hovedøya Spitsbergen, Svalbard. Den tilhører øygruppen Vaigattøyane som ligger helt øst i Ny-Friesland; øya er den største innen øygruppen. Lengre sør ligger den større Wilhelmøya. Arealet av øya utgjør 46 km². Det høyeste punktet når 194 moh. Øya er oppkalt etter den svenske botanikeren og sekretæren ved det Kongelige Vitenskapsakademiet; Peter Fredrik Wahlberg.
|
maalfrid_bd12083fb599ee9b45289084fbe0b3227a6f0b39_42
|
maalfrid_ssb
| 2,021
|
en
|
0.956
|
3.2.4.9.5.Uncertainties Particle distribution of road dust has also been investigated by others than Hedalen and Myran, among them the Norwegain Institute for Air Research (NILU). The results from these measurements show another distribution than Hedalen and Myran, with a PM10-fraction much lower than 30 weight percentage. In the calculation of PM10, data from Hedalen and Myran (1994) are used, and for consistency reasons the same source is used for estimating TSP, despite the uncertainty and the discrepancy with NILUs estimations. The value of (PM10 share in road dust) is very uncertain. An average velocity is assumed in the calculations. This is further complicated when road surface on roads with high velocities have another wear resistance than other road surfaces. The emission factor used for calculating Cd emissions is uncertain since it is based on two measurements. The estimation of the PAH content in road dust from Larssen (1985) is very uncertain, since it is based on only one measurement in Oslo, but it is the only estimate available, and is used in lack of other data. 3.2.4.9.6.Completeness Major missing emission sources are not likely. 3.2.4.9.7.Source specific QA/QC There is no source specific QA/QC procedure for this sector. See section 1.5 for the description of the general QA/QC procedure. IPCC 1A4, Key category for CO2 from gas and oil /1A5 NFR 1A4/1A5 Last update: 06.04.06 3.2.5.1.Description The source category "Other sectors" includes all military combustion, stationary combustion in agriculture, forestry, fishing, commercial and institutional sectors and households, motorized equipment and snow scooters in agriculture and forestry, and ships and boats in fishing. 3.2.5.2.Activity data Motorized equipment is described in section 3.2.4.7. Households Statistics Norway's annual survey on consumer expenditure gives figures on use of wood in households. Figures on use of coal and coal coke are derived from information from the main importer. Formerly, Norway's only coal producing company had figures on coal sold for residential heating in Norway. From about 2000, this sale was replaced by imports from abroad. Figures for LPG are collected from the suppliers. Heavy fuel oil is taken from the sales statistics for petroleum products. As the consumption of each energy carrier shall balance against the total sales in the sales statistics, use of fuel oil, kerosene and heavy distillates in households is given as the residual after consumption in all other sectors has been assessed. Agriculture Data on energy use in hothouses are collected in surveys performed regularly. Sales figures are used to project the figures for consumption of oil products in the years between, while bio fuels and LPG are kept constant. The Agricultural Budgeting Board has figures on the use of gasoline, auto diesel and fuel oil in agriculture excluding hothouses. A figure on the minor use of coal was previously collected annually from the only consumer. Since 2002, however, there has been no use of coal in the Norwegian agricultural activities. Fishing Figures on the use of marine gas fuel, heavy distillate and heavy fuel oil are identical with the registered sales to fishing in the sales statistics for petroleum products. The figures used in the emission calculations differ from the energy accounts, as the latter include also an estimated quantity on Norwegian use purchased abroad. In addition to these figures on use in large fishing vessels, a minor figure on estimated use of gasoline in small fishing boats is also included. Commercial and institutional sectors Figures on energy use in wholesale and retail trade and hotels and restaurants, are based on a survey for 2000, performed by Statistics Norway. For the following years, figures from this survey have been adjusted proportionally to the development in employment in the industries in question. For earlier years, the figures are based on a survey from the mid-1980s. LPG figures for the whole period from 1990 have, however, been estimated separately after consultation with an oil company. For most other commercial and institutional sectors, the total use of fuel oil appears as a residual after the use in all other sectors has been estimated; the distribution of this residual between sub-sectors is done by using figures on energy use per man-labour year from the energy survey from the mid-1980s. Use of heating kerosene in commercial industries is calculated by projecting a figure on use from the mid- 1980s proportionally with the registered sales to buildings in industrial industries outside the manufacturing industries. The estimated total amount is distributed between sub-sectors by using figures on energy use per man-labour year from the mid-1980s survey.
|
maalfrid_8b31cf794fb7f2ee748468de3ab2d1dacdf7b620_241
|
maalfrid_ntnu
| 2,021
|
no
|
0.817
|
Studiepoeng 5 Undervisningssemester H/V Læringsformer og aktiviteter Forelesninger, seminar, framlegg av deltakerne Anbefalte forkunnskaper Varierer (avhengig av seminarets innhold) Forkunnskapskrav Mastergrad eller tilsvarende Obligatorisk aktivitet Deltakelse, framlegg av paper, kommentere andres paper Frister Innlevering utkast til paper: før seminarets start. Innlevering ferdige paper: 1. desember eller 1. juni Vurderingsform Deltakelse, paper Mål- og emnebeskrivelse Å videreutvikle kandidatens kvalifikasjoner for arbeid som setter høye krav til vitenskapelig kompetanse, samt bidra til nødvendig faglig dybde og bredde. Faglig innhold Innholdet vil variere. Paperet bør ha tilknytning til kursets tema, men samtidig bygge bro over til egen avhandling, for eksempel ved å handle om det metodiske eller teoretiske grunnlaget for eget arbeid, eventuelt kunnkapsstatus på det feltet en arbeider.
|
maalfrid_6b2841377dfbfa0a503da316b8f41cb795ce65d5_41
|
maalfrid_ssb
| 2,021
|
no
|
0.863
|
boutgifter eller om de har en større og bedre bolig fordi de har bedre økonomi er vanskelig å si noe om på bakgrunn av denne enkle oversikten. Men som det er beskrevet mer inngående i den første rapporten fra denne undersøkelsen (Otnes m.fl. 2011), oppgav 65 prosent av de som arbeidet at årsaken til at de gjorde dette var at lånet fra Lånekassen ikke strakk til. Blant de studentene som oppga dette svarte knapt to av tre at årsaken var at de trengte mer penger til å dekke nødvendige utgifter til mat og bolig. Det er ingen direkte spørsmål i undersøkelsen knyttet til arbeid og bare boligutgifter. Sammenligner man boutgiftene med hvor lenge man har studert, har de studentene som har studert mer enn 7 semester høyere boutgifter enn dem som har studert mindre. Dette kunne hatt en sammenheng med at studenter som har studert lenge i noe større grad er etablert i et familieforhold. Når en tar hensyn til husholdningssammensetning, er det likevel knapt forskjeller i boutgifter etter hvor lenge man har studert blant studenter som ikke bor sammen med en annen voksen. Boutgiftene til studenter som bor sammen med en annen voksen viser at det faktisk er studentene som har studert kortest som har de høyeste boutgiftene målt ved medianen. Her blir imidlertid denne forskjellen jevnet helt ut hvis vi regner gjennomsnittlige boutgifter i stedet for å se på medianen (jf Tabell 3.6). Vi ser også at heltidsstudentene har klart lavere boutgifter enn deltidsstudenter. Det er studentene ved BI /Campus Kristiania som har de høyeste boutgiftene, 60 400 kroner i året eller drøyt 5 000 koner i måneden. Studenter ved høyskolene har de nest høyeste boutgiftene med 56 000 kroner årlig, det vil si knapt 4 700 koner i månedlige utgifter. Studentene ved universitetene har de laveste boutgiftene med 52 300 kroner i året, altså knapt 4 400 kroner. Her kan man ikke forklare de høye boutgiftene til studentene ved BI /Campus Kristiania med at det er høyere andeler som er i parforhold. Også når vi tar hensyn til husholdningssammensetning består forskjellene mellom utdanningsinstitusjonene. Disse forskjellene består også hvis en fordeler etter om en eier eller leier boligen. Når vi fordeler etter om studiestedet er i Oslo, andre storbyer (Bergen, Trondheim, Stavanger eller Tromsø) eller ikke storby, ser vi at boutgiftene er høyere for de studentene som studerer ved studiesteder i byene. Dette gjelder spesielt for studenter i parforhold. Studenter som eier bolig har klart høyere boutgifter enn studenter som leier bolig på det private markedet eller har studentbolig, dette gjelder både enslige studenter og studenter i parforhold. Tilsvarende er det studenter som bor i studentbolig som har de laveste boutgiftene. Median boligutgift for studenter som eier boligen er 96 000 koner i året, det vil si 8 000 kroner i måneden. Studenter som leier på det private markedet oppgir årlige boutgifter på 53 400 kroner, eller knapt 4 500 kroner i måneden. Studenter som leier studentbolig har årlige boutgifter på 44 400 kroner, altså 3 700 kroner i måneden. I den tidligere rapporten fra denne undersøkelsen er også husleie til både studenter som leier på det private markedet og de som leier studentbolig beskrevet mer i detalj (Otnes m.fl. 2011). Tabell 3.2 viser totale boutgifter til studenthusholdningene i 2005 og 2010. Beløpene fra 2005 er regnet om til 2010-kroner for å ta hensyn til prisøkningen og boutgiftene er definert som ovenfor i dette kapittelet. Sammenligner en boutgifter i de to undersøkelsene, ser vi en økning på 16 prosent i gjennomsnittlige boutgifter, mens medianen viser en tilsvarende økning på 15 prosent. På samme måte som tidligere i dette kapittelet omtales i hovedsak endring på medianen for boutgifter mellom de to undersøkelsene. Sæther (2007) viser i sin undersøkelse av studentenes boutgifter, at enslige studenter hadde en økning på rundt 30 prosent i boutgifter mellom 1998 og 2005, men at de bodde i mindre boliger. Studenter i parforhold med barn hadde også høyere boutgifter, men denne gruppen hadde i tillegg større boliger i 2005 sammenlignet med 1998.
|
wikipedia_download_nbo_Saint Saviour (Guernsey)_210264
|
wikipedia_download_nbo
| 2,021
|
no
|
0.937
|
'''Saint Saviour''' (guernésiais: ''Saint Sauveux''; fransk: ''Saint-Sauveur'') er et av ti ''parishes'' (distrikter) på kanaløya Guernsey. Folk fra Saint Saviour blir tradisjonelt på guernésiais kalt for ''fouormillaons'' («maurene»). Saint Saviour ligger sentralt sørvest på øya, sør for Castel og nord for Saint Peter. Prestegjeldet er et av de med størst landareal og samtidig det med minste kystlinje, inkludert Perelle og den lille delen bukta Vazon. Vannreservoaret. I prestegjeldet ligger Guernseys vannreservoar som står for vannforsyningen til hele øya. Reservoaret er et viktig område ikke bare for ferskvannet, men også det habitat som vannet og skogslandet gir det lokale dyrelivet. Det ble vedtatt i 1920 at myndighetene på Guernsey skulle overta vannforsyningen på øya. Året etter kom året med minst nedbøren som noen gang notert og la store begrensninger på øya vanntilgang. I løpet av de neste femten årene ble øyas første vannverk med gravitetsfilter og vannrensing med klorkalk bygget ved Kings Mills og Saint Saviours. I tillegg ble det bygget pumpestasjoner for å frakte vannet gjennom Guernseys daler. I 1930 begynte utbyggingen av et eget vannreservoar i Saint Saviours, som ble framstilt ved å oversvømme tre daler og en landsby. Arbeidet ble stanset grunnet den andre verdenskrigen, men kom i gang igjen i 1946. Ved 1958 var det ingen grunn til fortsatte pålagte vannrestriksjoner. I dette området er Millennium Walk, en gangvei på rundt 3 km rundt vannreservoaret som det tar omtrent en time å fullføre og gir tilgang til idylliske omgivelser. Stien ble åpnet i 2001. Fil:Le Trépied dolmen Guernsey.jpg|thumb|left|upright|Le Trépied, dysse fra steinalderen. Det er flere levninger fra steinalderen i sognet, men flere er i dårlig forfatning. Det en gang omfattende megalittiske monumentet ved Le Crocq består i dag av hovedsakelig to ''menhirer'' (stående steiner), men steinhekken som markerer områdets grenser inneholder mange av steinene etter at monumentet ble ødelagt for noen hundre år siden. De to gjenværende menhirer kalles for La Longue Pierre (3 meter høy) og Le Crocq (2,1 meter høy) synes å stå i en østvestlig linje og kan opprinnelig ha vært del av en stor steinsirkel. Le Trepied Dolmen ved Le Catioroc er en velbevart dysse som er løselig datert til mellom 3000 og 2000 f.Kr. Stedet ble utforsket av F.C. Lukis in 1839-40 som fant menneskebein, keramikk og pilspisser. Stedet ble senere assosiert med overtro at hekser samlet seg her for 400 år siden. Dette er kun den eneste neolittiske graven igjen i dette området av muligens fire. Le Trépied er ganggrav med et enkelt kammer, 5,5 meter i lengden og 2 meter på sitt bredeste. St Apolline's Chapel. Tysk observasjonstårn i betong. Dette prestegjeldet har vært mer preget av religiøst hysteri på jakt etter påståtte hekser på 1500- og 1600-tallet enn andre steder på Guernsey. Av den grunn har det vært bevisste ødeleggelse av spor fra steinalderen som ble knyttet til overtroen om hekser. Le Trépied ble nevnt flere ganger i hekseprosessene på Guernsey. Sognekirken, St Saviour's Church, er en gammel kirke som er datert tilbake til 1300-tallet. Som med mange av sognekirkene på Guernsey, er den eldste historien uklar, men det er bevis for at de ble bevisst reist på steder som var hellige for den førkristne bebefolkningen. To stående steiner med kors hogd inn som står som portstolper ved kirkens nordøstlige inngang til kirkegården, er antatt å ha vært neolittiske menhirer og levninger fra det førkristne hellige området. Kirkens første beskytter og som mottok tiender fra Saint Saviour var det franske klosteret Marmoutier i nærheten av Tours. Saint Saviour som resten av Guernsey var underlagt den katolske jurisdiksjon i Normandie fram til 1496 da øya ble overført ved pavelig bulle til Salisbury bispedømme, og tre år senere til Winchester bispedømme, før det i 2015 ble overført til Canterbury erkebispedømme. St Apolline's Chapel er et lite historisk kapell innenfor Saint Saviours prestegjeld og var det første utpekte historiske monument på Guernsey. Det er bygd i lokal granitt, datert fra 1392, bygget av Nicholas Henry i nærheten av hans herskapshus La Perelle. Det har navn etter og er dedikert den hellige Apollonia av Alexandria, skytshelgen for tannleger. I dens bygning, dens utforming og dens datering er den svært unik for å ha overlevd på Kanaløyene. Dens veggmalerier, til tross for at de ble forsøkt ødelagt under reformasjonen ved å bli hvitkalket, inneholder levninger av visuelle beskrivelser fra middelalderen som framstiller Den siste nattverden og muligens også Jesus som vasker apostlenes føtter. Disse utgjør det ene av to betydelige gjenværende middelaldermalerier på Guernsey. Det andre er i sognekirken i Castel. Kapellet ble restaurert i 1972-1978, og med oppfølging fra 2003. Det er åpent for besøkende hver eneste dag. Det er en rekke installasjoner fra krigens dager: batterier på Mont Chinchon og Perelle fra forsvaret mot franskmennene, tallrike installasjoner fra Nazi-Tysklands okkupasjon under den andre verdenskrig. Den største tyske befestningen er krigstunnelene som går under sognekirken og deler av kanonbatteriet ved Mirus, skjønt det er andre installasjoner av antitank, antiluftkraft, artilleri, maskingeværstillinger og lignende.
|
maalfrid_43998cff90d30363752bb2e96838485527709aa5_404
|
maalfrid_ssb
| 2,021
|
no
|
0.477
|
middelfolkemengde. til tabellen 1984. I I I 324 1.11.1980 4 091 4 091 4 62 14 43 1.1.1981 5 124 5 123 5 1,4 22.9.1977 42 43 Arealoppgavene innsjøer Folketettheten oppgaver.
|
maalfrid_94ecc573f8e5015368bcebff059ac925abf3cd84_27
|
maalfrid_patentstyret
| 2,021
|
no
|
0.607
|
(111) (151) 2019.09.16 (210) 201906562 (220) 2019.05.07 (180) 2029.05.07 (540) (541) (730) Bayer Aktiengesellschaft, Kaiser-Wilhelm-Allee, 51373 LEVERKUSEN, Tyskland (740) ZACCO NORWAY AS, Postboks 2003 Vika, 0125 OSLO, Norge (511) Klasse 5 Preparater til utryddelse av skadedyr; fungicider, herbicider. (450) 2019.09.23 (111) (151) 2019.09.16 (210) 201903492 (220) 2019.03.08 (180) 2029.03.08 (540) (541) (730) Mitek Holdings, Inc., 802 West Street, DE19801 WILMINGTON, USA (740) CODEX ADVOKAT OSLO AS, Postboks 8744 St.Olavs plass, 0028 OSLO, Norge (511) Klasse 1 Bindemidler for bruk innen bygg- og anleggsvirksomhet; bindemidler for gulvbelegg. (450) 2019.09.23 (111) (151) 2019.09.16 (210) 201904211 (220) 2019.03.22 (180) 2029.03.22 (540) (541) (730) Smith & Nephew Orthopaedics AG, Oberneuhofstrasse 10D, 6340 BAAR, Sveits (740) ZACCO NORWAY AS, Postboks 2003 Vika, 0125 OSLO, Norge (511) Klasse 10 Kirurgisk og medisinsk utstyr; innretninger, instrumenter og apparater til bruk i operasjonsrom; datamaskinstyrte innretninger, apparater og instrumenter til bruk i endoskopisk kirurgi; apparater og innretninger til bruk i operasjonsrom for å muliggjøre trådløs tilkobling og dataoverføring mellom elektroniske kirurgiske instrumenter. (450) 2019.09. (111) (151) 2019.09.16 (210) 201912102 (220) 2019.09.13 (180) 2029.09.13 (540) (546) (730) IC SCANDINAVIA AS, Henrik Ibsens gate 36, 0255 OSLO, Norge (740) ZACCO NORWAY AS, Postboks 2003 Vika, 0125 OSLO, Norge (511) Klasse 3 Blekemidler for kosmetisk bruk; deodoranter for mennesker eller dyr; deodorantsåper; etterbarberingsmidler; fargefjerningsmidler for hår; kosmetikk for øyenbryn; kosmetikk og kosmetiske preparater; kosmetikksett; leppestifter; leppeglanser; lotion for kosmetisk bruk; maskara; masker for skjønnhetspleie; neglelakk; parfymer; parfymevarer; pudder for sminking; rouge; hårsjampoer; sjampo for kjæledyr [ikke-medisinsk]; sminkeprodukter; solkrem; kosmetisk såpe; såpestykker; tørrsjampo; eteriske oljer; hårpleiepreparater; preparater for vasking, toning, farging, bleking, legging og styling av hår; preparater for hårkrølling; hårrettingspreparater; hårfargingsmidler; hudpleiemidler; preparater for solbeskyttelse. Klasse 8 Håndverktøy for hårkrølling, elektrisk; håndverktøy for hårkrølling, ikke-elektriske; sakser for hårklipping; manikyrsett, elektriske; neglefiler; neglefiler, elektriske; sakser; hårklippemaskiner, elektriske; hårklippere, elektriske og batteridrevne; hårklippere, håndbetjente; hårklippere, elektriske eller ikke-elektrisk; rettetang, elektriske; krølltenger, elektriske; ikke elektriske krølltenger; hårkrøllingsverktøy. Klasse 44 Frisør- og skjønnhetssalongtjenester; hygienisk pleie og skjønnhetspleie for mennesker; frisørsalongtjenester; skjønnhetssalongtjenester; tilveiebringelse av informasjon og rådgivningstjenester, alle relatert til skjønnhet og hår. (450)2019.09.23 (111) (151) 2019.09.16 (210) 201906571 (220) 2019.05.08 (180) 2029.05.08 (540) (541) (730) BERENTSENS BRYGGHUS AS, Postboks 53, 4379 EGERSUND, Norge (511) Klasse 32 Øl;
|
maalfrid_9a1687fbbf25441fd4dd5691b51cfe4a26e86b9e_0
|
maalfrid_nynorsksenteret
| 2,021
|
nn
|
0.962
|
Opphavsrett: Jens K. Styve. Denne teikneseriesida er publisert av Nynorsksenteret med løyve frå Jens K. Styve. Sida kan skrivast ut gratis til bruk i skulen til undervisningsføremål. Publisering på andre vevstader eller i andre medium er ikkje lov utan løyve frå opphavsmannen.
|
maalfrid_18f0d0cf92ab4cf84a8ed90ba53643fcebfde66a_19
|
maalfrid_uio
| 2,021
|
en
|
0.895
|
3rd proposition To preserve the unity of the legal system, the principle of equality before the law; demands coherence between action on the internal and on the external level.
|
maalfrid_e4c72bf5a2b3835eb49b12d74cfc44fb7ddd1506_302
|
maalfrid_ssb
| 2,021
|
nl
|
0.08
|
10 11 12 11 13 14 15 16 17 18 Storfæ Landsdele. Af de over .3 Aar var : Samlet Antal. under 1 Aar. 1-2 Aar. over 2 Aar. Af de over 2 Aar var : Hingste. ker. Hopper. Oxer. Kjør. Sondre Bergenhus. a. Særskilt skyldsatte Brug. 2 43 33 304e 389 206 2 447 10 2 437 Kl. 1: indtil 0.50Mark, 3 90 77 6 683 977 553 5 153 29 5 124 - 2: 0.51-- 1.00 — 79 1 084 1 397 37 717 5 915 3 466 28 336 453 27 883 3: 1.01— 3.00 — 52 660 1 264 18 459 í86 17'23 13 910 . 400 13 510 - 4: 3.01— 5.00 — 21 243 607 8 228 L242 764 6 222 193 609 - F: 5.01 — 10.00 — 3 35 51 639 85 65 489 20 469 - 6: 10.01— 20.00 — a 13 21 187 28 14 145 7 138 - 7: 20.01— 50.00 — - _' - - — 8: 50.01-100.00 — - - - - - - 9: over 100.00 — 163 2 168 3 450 74 955 11 462 6 791 56 702 1 112 55 590 Tilsammen. I ovenstaaende Brugs Matrikul skyld er indbefattet hosstaaende Antal : b. Ikkesærskilt skyldsatte Brug. 9 4 247 21 18 208 - 208 Under Kl. 1. 6 4 375 52 29 294 294 — - 2. - 15 11 2 859 358 182 2 319 11 2 308 — - 3. 2 10 14 2 293 255 149 1 889 5 1 884 — - 4. - 12 31 1 681 195 79 1 407 4 1 403 — - 5. 4 5 458 42 25 391 3 388 — - 6. 2 6 189 26 16 147 - 147 — - 8. _ - - - - - - 9. 58 75 8 102 949 498 6 655 23 6 632 Tilsammen. C. Samlet Kreaturhold m. m. (a + b). 2 52 37 3 289 410 224 2 655 10 2 645Kl. 1: indtil 0.50Mark 4 96 81 7 058 1 029 582 5 447 29 5 418 - 2: 0.51— 1.00 — 79 1 099 1 408 40 576 6 273 3 648 30 655 464 30 191 - 3: 1.01— 3.00— 54 670 1 278 20 752 3 081 1 872 15 799 405 15 394 - 4: 3.01— 5.00— 21 255 638 9 909 1 437 843 7 629 197 7 432 5: 5.01— 10.00 — 3 39 56 1 097 127 90 880 23 857 - 6: 10.01— 20.00 — 3 15 27 376 54 30 292 7 285 - 7: 20.01— 50.00 — - - - - - - - 8: 50.01-100.00 — - - - - - - - - - 9: over 100.00 — 166 2 226 3 525 83 057 12 411 7 289 63 357 1 135 62 222 Tilsammen.
|
lovdata_cd_38447
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.93
|
Dersom oppgjørskontoret oppdager at det kan foreligge utbetaling i strid med regelverket, må behandleren varsles, og gis anledning til å uttale seg før vedtak treffes. Det vises til nærmere beskrivelse av saksgangen under de enkelte bestemmelser. Hvilket organ som har kompetanse til å treffe vedtak om tilbakekreving/som er klageinstans følger av den enkelte mønsteravtale. Det samme gjelder spørsmålet om hvilket organ som er klageinstans. Klageinstansens vedtak i saken er endelig, og kan ikke påklages til Trygderetten. Saken er følgelig endelig avsluttet, med mindre det er grunnlag for gjenopptakelse. Dersom avgjørelsen likevel påankes til Trygderetten, bør Rikstrygdeverket underrettes om dette snarest mulig. Det er oppgjørskontoret som er ansvarlig for å kreve inn for mye utbetalt refusjon. Dersom kravet ikke innfris ved forfall, må foreldelse avbrytes snarest mulig for å unngå at deler av kravet foreldes.
|
maalfrid_7232fdbfc5451c0d6ccb3ab04a6567ddf2702219_66
|
maalfrid_arkivverket
| 2,021
|
nn
|
0.527
|
Bergensposten 2000 67 Stemmerettsforkjemparane var skuffa over at dei ikkje hadde fått full stønad frå Venstre i kampen for kvinnestemmerett. Ein innsåg at ein trong større styrke bak kravet. Då Norske Kvinners Sanitetsforening vart stifta i Kristiania 26.februar 1896,var det med bakgrunn i den vanskelege politiske situasjonen. Initiativet til stiftinga kom frå Norsk Kvinnesaksforening. I formålsparagrafen heitte det:"Foreningens formaal er at skaffe sanitetsmatriell til brug saa vel i krig som under ulykkestilfælde i fred og at arbeide for at kvinder omkring i landet gjøres fortrolige med den første hjælp i ulykkestilfælde. " Gjennom NKS ville ein no arbeide med humanitære oppgåver, men også indirekte for kvinnestemmeretten. Fredrikke Marie Qvam vart leiar og den første arbeidsoppgåva NKS tok fatt på, var opparbeiding av sanitetsmateriell til hæren. Gjennom dette ville foreininga vere med på å styrke det norske forsvaret. Dette arbeidet kan sjåast på som reint humanitært, men også som stønad til Venstre i unionspolitikken. Gjennom NKS ville kvinnene gje stønad til Venstre sin politikk i ein vanskeleg periode for partiet. Til gjengjeld håpa dei at partiet ville sette kravet om kvinnestemmerett på programmet. Å stifte ein velgjerdsorganisasjon for å gje stønad til Venstre sin politikk fall truleg naturleg for kvinnerørsla på 1890-talet. Hovudargumentet for at kvinnene burde få stemmerett var på dette tidspunktet ikkje lenger at menn og kvinner var like, men at dei var komplementære. Menn og kvinner hadde kvar sine felt. Ein kunne til dømes argumentere med at kvinnene trong stemmerett for å kunne fullføre "pliktene" sine på det osiale området. NKS var eit ledd i å dyktiggjere kvinnene på dei tradisjonelle kvinnearbeidsfelta, samtidig som dei vart førebudde på ein meir omfattande samfunnsmessig innsats. Det var lettare å få vanlege kvinner til å melde seg som medlemmar og få mennene til å akseptere ein slik type organisasjon enn ein rein kvinnesaksorganisasjon. Ved fleire høve vart medlemskap i NKS omtalt som "kvinnelig verneplikt". Det var "husmødrene" i kvinnerørsla som stifta NKS. Med dette la ein opp til ein strategi som skulle vise seg å bli vellukka. Svært mange kvinner slutta opp om NKS, og det vart lettare å vinne mennene sin stønad for at kvinnene hadde eit viktig sosialt arbeid å utføre i samfunnet. I staden for å krevje politiske rettar direkte, forsøkte ein no ein omveg gjennom humanitært arbeid. Eit slikt arbeid var det isolert sett ikkje noko usemje om. Formålet fenga kvinnene fordi det innebar omsorgsfunksjon som dei kjende godt til frå arbeidet som mødre og husmødre. Organisasjonen ville også drive helseopplysning og dette var nyttig kunnskap for kvinnene. Foreiningsleiinga la opp arbeidet til det tidsaktuelle. Eit døme på det er at foreininga tok opp kampen mot tuberkulose samtidig med at "tuberkuloselova" vart vedteken i Stortinget. Ved århundreskiftet kom kvart femte dødsfall p.g.a. tuberkulose. Denne sjukdommen utgjorde eit stort helseproblem. Folk hadde liten greie på korleis ein kunne verne seg mot sjukdommen.
|
maalfrid_67e3988f72a11be4122516e44d30146e4e0a96d5_773
|
maalfrid_ssb
| 2,021
|
da
|
0.374
|
Trykt 1923 ',forts. suite). Nr. 107. Norges kommunale finanser 1920/21. (Finances des communes.) — 108. Sundhetstilstanden og medisinalforboldene 1919. (Rapport sur l'état sanitair et médical.) — 109. Norges sparebanker 1922. (Caisses d'épargne.) Trykt 1924: Nr. 110. Fengselsstyrelsens årbok 1920. (Annuaire de l'Administration générale des prisons 1920.) — 111. Folketellingen i Norge 1 desember 1920. X. Folkemengden fordelt efter livsstilling, alder og ekteskapelig stilling. (Recensement du ler décembre 1920. X. Population répartie par profession, par eige et par état civil.) — 112. Norges Brandkasse 1918-1922. (Statistique de office national assurance contre rincendie pour les années 1918 a 1922.) — 113. Beretninger om amtenes økonomiske tilstand 1911-1915. I. og II. (Rapports des préfets sur l'état économique et social des préfectures.) Det Statistiske Centralbyrå har dessuten bl. a. utgitt felgende verker: Statistisk Ärbok for kongeriket Norge. Senest utkommet: 42de årgang 1922. Kristiania 1923. (Annuaire statistique de la Norvège.) Statistiske Meddelelser. Senest utkommet: 41de bind 1923. Kristiania 1923. (Bulletin mensuel du Bureau Central de Statistique.) Månedsopgaver over vareomsetningen med utlandet 1923. Ellevte bind. Kristiania 1924. (Bulletin mensuel du commerce extérieur en 1923. Onzième année.) Fortegnelse over Norges Offisielle Statistikk m. v. 1828-31 desember 1920. Kristiania. 1889, 1913 og 1922. (Catalogue de la Statistique officielle.) Statistiske Oversigter 1914. Kristiania 1914. (Résume rétrospectif 1914.) Samtlige verker er til salgs hos Co., Kristiania. handeb, irgangene 1911, 1912, 1913 og 1915, er byråets beholdning meget knapp, hvorfor man vilde were takknemlig for overlatt eksemplarer av disse årganger. 22 februar 1924.
|
maalfrid_b663c8c9ff910d948a06908f5c0b7681d44bebf3_19
|
maalfrid_ssb
| 2,021
|
no
|
0.712
|
Tabell 20. Fødselshyppighet. Birth rates. År Y ear Levendefødte pr. 1000 innbyggere Live births per 1000 population Levendefødte pr. 1000 kvinner 15-44 år Live births per 1000 females 15-44 years Riket The whole country Bygder Rural districts Byer Towns 1921-1925 22,2 23,8 18,4 97,1 1926-1930 18,0 19,9 13,2 77,0 1931-1935 15,2 16,8 11,1 63,2 1936-1940 15,4 16,9 11,9 62,1 1941-1945 18,5 19,9 15,6 75,2 1946-1950 20,6 21,7 17,9 90,4 1951-1955 18,6 20,1 15,4 88,6 1951 18,4 19,9 15,3 84,9 1952 18,8 20,3 15,6 88,3 1953 18,8 20,2 15,6 89,0 1954 18,5 20,0 15,3 89,0 1955 18,5 20,1 15,2 91,0 1956 18,5 20,0 15,4 92,4 Sammenliknet med de andre nordiske land har Norge fortsatt en høyere fødselshyppighet enn Danmark og Sverige, mens Finnland og Island ligger betydelig høyere enn Norge. Tabell 21. Fødselshyppighet i de nordiske land. Birth rates in, the Sclndinavian countries. Oppgavene over morens alder for barn født i og utenfor ekteskap viser at en stadig større del av barn født i ekteskap blir født av mødre under 25 år. Sett i forhold til tallet på kvinner i de enkelte aldersgrupper viser fødselstallet stadig stigning for kvinner under 30 år. I 1956 ble det også fodt litt flere barn pr. 1 000 kvinner i alderen mellom 30 og 40 år enn i 1955. For de eldre har fødselstallet gått stadig nedover i de senere år. Økingen i fødselstallet for alle kvinner betyr imidlertid ikke at fruktbarheten er okt for de gifte kvinner. Mens tallet på kvinner i alt mellom 15 og 45 år er gått ned i de senere år, har tallet på gifte kvinner i tilsvarende alder vist betydelig stigning. For å se utviklingen særskilt for gifte kvinner har en på grunnlag av tallene for gifte kvinner ved årsskiftet 1955-56 og tallene for levendefødte i 1955 1956 foretatt en beregning av fruktbarheten i de enkelte aldersgrupper i gjennomsnitt for årene 1955-1956. Sammenliknet med årene 1949-1952 viser det seg at fruktbarheten har sunket for gifte kvinner i alle aldersgrupper. Nedgangen gjelder både bygder og byer. En tilsvarende beregning av fruktbarheten utenfor ekteskap viser en liten stigning for kvinner i alderen 20-24 og 25-29 år.
|
maalfrid_6b881491351ae0e590b7557ff36b9a58b9c3baba_5
|
maalfrid_nve
| 2,021
|
no
|
0.896
|
For godkjenning av grunnvannsverk er det nødvendig med tilfredsstillende dokumentering av grunnvannskvalitet, -influensområdets størrelse og sårbarhet. Med sårbarhet menes i denne sammenheng faren for at forurensninger som skyldes aktiviteter, deponering, akutt utslipp i forbindelse med uhell, lekkasjer etc .. , skal påvirke grunnvannets kvalitet. Loven forvaltes av helsemyndighetene gjennom klausuler på vannverkets influensområde, som deles inn soner etter vannets oppholdstid fra infiltrasjon til brønnpunkt. Til nå har dette vært gjort med godt faglig skjønn med de rådende tilgjengelige hydrologiske- og geologiske data for hånd. De nye EU-drikkevannsdirektivene og den nye vannressursloven fører til økt vektlegging av behovet for faglig dokumentasjon ved fastlegging av sikringssoner rundt grunnvannsanlegg. Det er et behov for å kunne anslå mer nøyaktige beskyttelsessoner både for å minske forurensningsrisiko og å styre arealbruken på en mer korrekt måte. Gulløymoen grunnvannsverk forsyner Alvdal kommune med drikkevann. Det aktuelle grunnvannsmagasinet består av grove fluviale sedimenter og er et åpent infiltrasjonsmagasin, der grunnvannsnivået styres av vannstanden i elva. Dette er typisk for de fleste større grunnvann verk i Norge. Norges geologiske undersøkelse (NGU) har utført en del undersøkelser ved vannverket (Klemetsrud og Rohr-Top, 1991; Klemetsrud, 1992) og flere parametre i grunnvannet overvåkes med logger. NGU og NVE har nylig vært involvert i et samarbeidsprosjekt i kartlegging av grunnvarmepotensialet i elveslettene ved Alvdal sentrum ved bruk av modellverktøy (Lauritsen og Iversen, 2000; Heidenstrøm et al., 2(00). Flere kriterier som gjorde at dette vannverket ble valgt for å definere beskyttelsesområder ved bruk av modellverktøy. Det er spesielt lagt vekt på analyser av grunnvannets strømningsforhold ved uttak av vann og beregning av vannoppholstiden i akviferen. Dette arbeidet inngår i et FoU-prosjekt som er en del av NVEs forberedelser på forvaltningsmessige oppgaver mnen grunnvann som vil følge den nye vannressursloven. Prosjektet ble finansiert i 2000 gjennom FoU-programmet "Vassdragsmiljø" . Det utføres detaljundersøkelser ved et grunnvann verk ved Rena (Hedmark), for utvikling av undersøkelsestrategier, demontrasjon av egnede feltmetoder (georadarundersøkelser, sporstofforsøk) og bruk av modellverktøy. Numeriske strømningssimuleringer er av de sikreste metodene som kan benyttes for å undersøke hydrologiske forhold i et grunnvannmagasin hvis "gode data" er tilgjengelig. Feltarbeidet er tidkrevende og kostbart og det utprøves å definere hva det minimale datagrunnlaget som trengs er. I motsetning til arbeidet på Rena, har ikke NVE utført feltundersøkelser på Alvdal og det brukes kun de tilgjengelige data.
|
maalfrid_acef84a0764d04f6f6cea688c152682d520f08ff_87
|
maalfrid_nve
| 2,021
|
no
|
0.39
|
11C-3 +10.1 n 9 E s a .c - I/ - Fast grunn, kan ikke bores etter normal prosedyre - 10 20 30 - 10 _ F DT Rev. Beskrivelse Dato Tegn. Kontr. Dato Tegn. Kontr. 18.05.2018 Målestokk Orginalformat = 1 :
|
maalfrid_6428528d5cbf8c62e91e5c0fe17feded0c3a4eb3_28
|
maalfrid_nve
| 2,021
|
no
|
0.186
|
Boringer ved Hokksund kurbad Punkt Nord Øst Høyde 483-11 6625784.3 551418.6 9.2 483-12 6625750.9 551459.0 15.1 483-13 6625712.1 551525.8 15.0 483-21 6625736.6 551334.1 1.8 483-22 6625697.1 551388.4 11.6 483-23 6625653.9 551440.1 15.
|
maalfrid_f5870e3c59dd0ae1ec7a02e5ba74bc044a7e44e0_12
|
maalfrid_fhi
| 2,021
|
en
|
0.918
|
Lamivudine, tenofovir disoproxil, adefovir dipivoxil and emtrivitabine are approved for treatment of HIV and hepatitis B virus (HBV) infection. These substances are not included in the number of users of HIV treatment in figure 3. The sum of the patients using the different products is higher than the total number of patients treated with HIV agents in figure 3. This is because some patients receive more than one product during a year. Several new fixed combination products have been introduced over the last years and it is expected that this trend will continue. Changes in usage may be due to these new combinations. The fixed combination of emtricitabine and tenofovir disoproxil (TDF) has been the most used combination product the last years but for the first time a small decrease was seen in 2015. This trend continued in 2016. A new prodrug of tenofovir, tenofovir alafenamide (TAF), was introduced in three different fixed combinations in 2016. One 2 component combination (emtricitabine+TAF), one 3 component combination (emtricitabine+TAF+ rilpivirine) and one combination with 4 substances (emtricitabine +TAF + elvitegravir and cobicistat). TAF is given in lower doses and has a greater bioavailability in relevant body tissues than TDF. Reduction in use of TDF containing combinations has partly been compensated for by the increased use of the new TAF containing combinations in 2016. The triple combination including emtricitabine, TDF and rilpivirin has steadily increased since the introduction in 2012 and is the only TDF containing combination that is still increasing in 2016. Since 2012 three new fixed combinations of 3 active substances and two fixed combinations of 4 substances (emtricitabine/TDF/ elvitegravir/ cobicistat) and (emtricitabine/TAF/ elvitegravir/ cobicistat) has been introduced. The combination of lamivudine, abacavir and dolutegravir (integrase inhibitor), introduced in 2014, is the mostly used of the combinations introduced after 2012.
|
maalfrid_9cf4c9599a32b27490498e183ba17b22ae7d6d08_16
|
maalfrid_fhi
| 2,021
|
no
|
0.766
|
Kommunene kan inndra en bevilling (Alkoholloven § 1–8) dersom salg eller skjenking ikke har skjedd i samsvar med alkoholloven eller andre lover med bestemmelser som har sammenheng med alkohollovens formål. Dersom bevillingshaver ikke lengre oppfyller kravene til vandel eller har brutt vilkårene knyttet til bevillingene, kan bevillinger også inndras (jf.§§ 3–9 og 4–7). Avdekkes overtredelser, er det kommunen som bestemmer om bevillingen skal inndras og evt. for hvor lenge. Det er relativt vanlig at kommunen velger å gi bevillingshaver en advarsel før de går til det skritt å inndra bevillingen. At vilkårene for å fatte vedtak om inndragning er oppfylt, betyr ikke at kommunen har plikt til å inndra bevillingen. En bevilling kan inndras for kortere eller lengre tid avhengig av bruddets karakter og alvorlighetsgrad, alt fra én dag til ut bevillingsperioden. Den som forsettelig eller uaktsomt overtrer alkoholloven eller bestemmelser gitt i eller i medhold av denne, eller medvirker til slik overtredelse, straffes med bøter eller fengsel inntil 6 år, jf. alkoholloven kap. 10. Fordi en avdekket overtredelse ikke nødvendigvis fører til en inndragning av en bevilling, tar vi også med informasjon om antall avdekkede overtredelser. Tabellen nedenfor viser en oversikt over antall avdekkede overtredelser og antall inndragelser knyttet til bevillingene. ansvar for at kontrollørene gis den nødvendige opplæringen for å utføre tilfredsstillende kontroll (jf. forskriften § 9–3). I 2007 ble det spurt om hvilken etat som er ansvarlig for opplæring av kommunens kontrollører. Figuren viser at litt over halvparten (55 prosent) av kommunene oppga at det var vaktselskapene eller private selskap som var ansvarlig for opplæringen av kontrollørene i 2007. Bare 20 prosent oppga at opplæringen gjennomføres av en kommunal etat, mens 10 prosent svarte at det ikke gjennomføres opplæring av kontrollørene. Kontrollen skal omfatte alle bestemmelsene i alkoholloven, tilhørende forskrifter og eventuelle vilkår gitt i bevillingsvedtaket. I forskriften om omsetning fremheves det at kontrollen særlig skal omfatte salgs- og skjenketider, aldersgrensebestemmelsene og at det ikke selges eller skjenkes til personer som er åpenbart påvirket av rusmidler (omsetningsforskrift § 9–4). Personer som er påvirket av andre legale eller illegale rusmidler (narkotika) omfattes også av påbudet. Nytt i 2004 var lovparagrafens tredje ledd om at bevillingen kan inndras dersom det gjentatte ganger har foregått narkotikaomsetning på stedet, eller dersom det skjer gjentatt diskriminering (jf. straffeloven § 349a).
|
maalfrid_3a60bd07f05ac0ea4c61cdc07f1d1602f99986b7_3
|
maalfrid_nbim
| 2,021
|
en
|
0.94
|
Page 4 (7) To the extent possible, the risk principles apply equally to the absolute and the relative credit risks of the portfolios. Credit risk shall be managed through establishment of specified limits allocated to investment strategies through the issuance of investment mandates. NBIM shall establish complementary credit risk measurement methods to capture relevant credit risk in the management of the portfolios. The two main dimensions of credit risk are: s Credit risk shall be measured in accordance with internationally recognized standards. Within each credit risk dimension the measurement methodology applied should decompose the risk to adequate levels of detail and be measured at regular intervals. Instruments not appropriately modelled by credit risk measurement systems shall be limited and documented. NBIM shall perform stress testing on the fixed income portfolios from a credit risk perspective. NBIM shall document that the credit risk is within the risk limits laid down by the Executive Board. A counterparty is defined as a financial institution or company that transacts with or is approved by NBIM for transacting in financial instruments or unlisted investments. The definition includes custodian and sub-custodian banks as well as third parties that hold cash for NBIM deriving from unlisted investments. Counterparty credit exposure is defined as the cost of replacing the value of a transaction or a number of transactions entered into with a counterparty due to the counterparty's non-payment or default under its obligation towards Norges Bank. NBIM shall perform stress testing of counterparty exposure. Counterparty credit risk is defined as the risk of financial loss if a counterparty defaults. Counterparty credit risk is managed through limits in investment mandates. Counterparty credit risk shall be measured in accordance with internationally recognized standards. The measurement methodology applied shall calculate counterparty risk exposure, and shall be measured on instrument group, legal entity and counterparty group level. Counterparty risk exposure shall be measured and reported at regular intervals. NBIM shall have in place routines and systems for selection and evaluation of counterparties. Furthermore, NBIM shall have documented processes for handling of collateral and netting arrangements. There are certain investment activities that cut across risk categories where additional considerations are required. NBIM shall define the purpose and objectives of such activities and establish limits in investment mandates. The list of approved counterparties shall identify counterparties permitted to be used by NBIM in relation to each of the activities. The activities are:
|
maalfrid_3269df08433300c1ef9b0103ce26a1f590314794_82
|
maalfrid_ssb
| 2,021
|
en
|
0.947
|
bulk chemicals are contacted yearly by the Norwegian Pollution Control Authorithy, and are required to provide information on the types, amounts and application categories of the chemicals they import. Imported and exported amounts of chemicals in products for the years 1995-1997 were collected through a survey in 1999 (SFT 1999a), and the activity data for the following years were estimated by extrapolating these figures.Since the introduction of the tax in 2003 information on import/export in bulk and products is also available from custom statistics. This information has been used to update the imported amounts of chemicals in refridgeration and airconditioning equipment. 4.6.1.4.Emission factors The introduction of taxes seems to have imposed better maintenance of equipment which has to be refilled with HFCs or PFCs. Two of the emission factors established by expert judgment in 1999 (SFT 1999d) are therefore changed (i.e. lowered) in the years 2003 and 2004: The application categories air conditioning aggregates and heat pumps, and water/liquid refrigerating aggregates, water-based heat pumps. These are given the lowest emission factors from the guidelines (IPCC 1997b) in 2003 and 2004. The assessment of sub-application area commercial and industrial applications is not completed yet, so the emission factor has not yet been changed. When the project is completed it is expected that also this factor will be changed to reflect the new realities. Refrigerated transport is not lowered because the conditions in Norway (bad roads and high share of sea transport) are assumed to give emissions in the high end of guidelines. Emission factors used were quite low and were set to be 20. Household refrigerators and freezers are lowered according to guidelines. Other emission factors have not been changed. (table 4.21). 4.6.1.5.Uncertainties The uncertainties of the different components of the national greenhouse gas inventory were evaluated in detail in 2006 by Statistics Norway (See Appendix D). Both the leakage rate (emission factor) and the stored amount of chemicals (activity data) are considered quite uncertain. The total uncertainties for the emission estimates by the consumption of halocarbons areestimated to be 50 per cent for both HFC and PFC. 4.6.1.6.Completeness Major missing emission sources are not likely. The emissions are probably underestimated, as some imported bulk are not included in current import statistics. New statistics based on taxation data are being. 4.6.1.7.Source specific QA/QC There is no specific QA/QC procedure for this sector. See section 1.5 for the description of the general QA/QC procedure. 4.6.2.1.Description In Mars 2002, a voluntary agreement was signed between the Ministry of Environment and the most important users and producers of GIS (gas-insulated switchgear). According to this agreement emission from this sector should be reduced by 13 per cent in 2005 and 30 per cent in 2010 with 2000 as base year. For the following up of this agreement, the users (electricity plants and -distributors) and producers (one factory) report yearly to the government. 4.6.2.2.Method The general methodology for estimating SF6 emissions was revised in 1999 (SFT 1999c), while the sectorspecific methodology for GIS has been revised in this years reporting based on new information from the agreement. Today's method for GIS is largely in accordance with the Tier 3a methodology in the IPPC Good Practice Guidance (IPCC 2001). The method for other sources is largely in accordance with the Tier 2 methodology in the IPPC guidelines for emission inventories (IPCC 1997a,b).
|
maalfrid_d1eb0fc560796fda6cc5ec5fb02127ef47d56358_5
|
maalfrid_vegvesen
| 2,021
|
no
|
0.44
|
Snøskred: Terrengmodell Skog Klimadata Simulering i NAKSIN Steinsprang: Terrengmodell Skredavsetninger (løsmassekart)
|
maalfrid_95b306fd68afa6651d60aa213692abc20076a254_143
|
maalfrid_regjeringen
| 2,021
|
nn
|
0.493
|
Forskingsrådet skal nytte løyvingane på posten til følgjande: –Å syte for at dei beste forskingsmiljøa får gode vilkår uavhengig av fagområde og bransjar. –Å følgje opp dei tematiske og teknologiske prio riteringane i forskingsmeldinga. –Å medverke til god og balansert rekruttering til norsk forsking, med vekt på postdoktornivå. –Å syte for god nasjonal arbeidsdeling og priori tering i samband med investeringar i avansert vitskapleg utstyr og infrastruktur. –Å medverke til styrkt internasjonalisering av norsk forsking. Løyvinga over kap. 286 post 50 blir vidareført på same nominelle nivå som for 2007. Fordi løyvinga er finansiert av avkastninga frå Forskingsfondet, er løyvinga ikkje lønns- og prisjustert. Dette inneber at aktivitetane som blir finansierte over denne pos ten blir ført vidare på om lag same nivå som i 2007. Regjeringa foreslår å auke kapitalen i Fondet for forsking og nyskaping med 6 mrd. kroner frå 1. januar 2008, slik at samla kapital blir 66 mrd. kroner. Kapitalen i Fondet for forsking og nyska ping blir plassert som kontolån til staten med ei rente som tilsvarar renta på statsobligasjonar med ti års bindingstid. (i 1 000 kr) Post Nemning Rekneskap Saldert Forslag 2006 budsjett 2007 2008 80 Avkastning 2 135 303 85 Avkastning 2 653 460 3 084 460 Sum kap. 3286 2 135 303 2 653 460 3 084 460 Kapitlet gjeld avkastning frå Fondet for for sking og nyskaping, jf. kap. 286. Avkastninga aukar med 431 mill. kroner i høve til saldert budsjett 2007, på grunn av kapitalauken på 10 mrd. kroner i 2007. Avkastninga frå Forskingsfondet vil i 2008 bli fordelt på følgjande måte: –594,6 mill. kroner i direkte forskingsløyvingar til universitet og høgskolar over kategori 07. –939,6 mill. kroner til Noregs forskingsråd over kap. 286 post 50 –988,7 mill. kroner til Forskingsrådet over kap. 285 post 52 –525,7 mill. kroner til EUs rammeprogram for forsking og teknologisk utvikling over kap. 288 post 73 –35,9 mill. kroner over kap. 920 post 50 på bud sjettet til Nærings- og handelsdepartementet (i 1 000 kr) Post Nemning Rekneskap Saldert Forslag 2006 budsjett 2007 2008 21 Særskilde driftsutgifter 2 876 3 362 4 607 53 NOVA og NUPI 41 094 42 656 44 490 54 Forskingsstiftelsar 48 075 49 902 52 048 56 Ludvig Holbergs forskingspris 9 105 9 100 9 100 71 Tilskott til andre private institusjonar 19 159 23 517 31 028 73 Niels Henrik Abels matematikkpris 12 408 12 400 12 400 Sum kap.
|
maalfrid_e6a27c3db6ee9d67b8d4efc66043d1ee8f6d341a_67
|
maalfrid_uio
| 2,021
|
no
|
0.797
|
Bakteriologisk prøve fra nese og svelg 2 d) 10 Allergologisk prikktest 2 d) Rentoneadiometri og hurtigtympanometri 2 d) Punksjonscytologi og biopsitakning 1 d) Skylle øregang for voks 2 d) Stanse neseblødning med tamponade 1 d) Aspirere peritonsillærabcess 1 d) Faglig ansvarlig: Hanne Storm, E-post: hanne.storm@medisin.uio.no Du finner mer informasjon og tilbud her: Fra høsten 1993 har det ved UiO blitt utviklet multimedia læreprogrammer for læring av praktiske ferdigheter i det medisinske grunnstudium. Lyd, tekst, bilder, animasjoner og video benyttes for å illustrere forskjellige praktiske prosedyrer. Følgende programmer er til nå utviklet ved Ferdighetssenteret (Se: ) : EKG- registrering, rektaleksplorasjon, spinalpunksjon, arteriell blodprøvetaking, intravenøs tilgang (innleggelse av Venflon), undersøkelse av hjernenerver, enkel hudsutur, kapillær blodprøvetaking, venøs blodprøvetaking, blødningstidsbestemmelse, båtbiopsi (en form for hudbiopsi), undersøkelse av hjernenerver, basal HLR-voksne og klinisk-kjemisk analysegang av en blodprøve. Radiologisk divisjon ved Oslo universitetssykehus har også utviklet en læringsdatabase for radiologiske bilder: For medisinstudenter: http://www.uio.
|
maalfrid_1ffdcad01fe456c79b63a8d9522aeb0e104ca60e_94
|
maalfrid_banenor
| 2,021
|
da
|
0.47
|
1) Spor 1 Søndag i tiden 22. august til 5. desember 2) Personalbytte 3) Personalbytte 4)
|
solabladet_null_null_20120918_22_68_1_MODSMD_ARTICLE61
|
newspaper_ocr
| 2,012
|
nn
|
0.812
|
snu deg rundt, men så snur du deg ein halv meter til. Nikk når du har gjort det. Eg nikkar, og opnar auga. - No kan du gjere det du såg føre deg, seier Vestad overty dande. I hovudet mitt fer tankane om at dette ikkje kjem til å gå, eg kjem til å vrengast på midten. Likevel prøver eg utan å mukke, og mer keleg nok vandrar handa mi ein halv meter ekstra rundt i rommet.
|
maalfrid_08dd1c23109d76f9b0567498ee8f80f91671c6ed_175
|
maalfrid_uia
| 2,021
|
en
|
0.933
|
Paper G. Temperature coefficients of crystal defects in multicrystalline silicon wafers after gettering were, therefore, both calibrated using PC-based measurements enabling a meaningful comparison. A sensitivity function was implemented to account for the local sensitivity profile of the PC sensor (measured according to Ref. [34]). Additionally, the doping densities from Ref. [27] and the mobility model for compensated Si were implemented in the calibration [35]. The temperature dependence of the surface recombination is assumed be negligible in the studied temperature range following Ref. [36]. After the elevated temperature measurements, curves of the samples were obtained at 25C using a Sinton WCT-120 (Sinton Instruments) to ensure that no permanent annealing effects occurred. Examples of calibrated PL images are given in Figs. G.1(a) and (b) showing spatially resolved at 25C before and after gettering. An image of absolute can be obtained from the calibrated image by applying = (G.3) to each pixel, as is illustrated in Figs. G.1(d) and (e). Images of relative can be obtained by normalizing each pixel with the local at 25C (not shown). Finally, maps of can be created by applying Eq. (G.1) to each pixel [see for example Figs. G.5(b) and (c)]. A circular heat stage (Sinton WCT-120TS, diameter of 150 mm) was used for imaging, causing both inhomogeneous wafer temperature and reflection outside of the heat stage. Therefore, only the areas with uniform temperature and reflection are used for further analysis. Different regions were selected on each wafer containing either intra-grain regions, grain boundaries, or dislocation clusters, to study the temperature sensitivity before and after PDG. Several regions of the same crystal type were investigated on each wafer to monitor the representativeness of the results. Examples of the selected regions of interest (ROIs) for (A) an intra-grain region, (B) a dislocation cluster, and (C) a grain boundary are illustrated by squares in Fig. G.1(b). Note that the actual ROI C is chosen so that only one grain boundary is selected and is therefore smaller than shown in the figure. To illustrate some general temperature related characteristics, Fig. G.
|
maalfrid_4152ca1a5878ed2991ef046c1551b9a513aa1908_84
|
maalfrid_uib
| 2,021
|
en
|
0.893
|
can obtain the trade cost level where …rms will trade even at the competitive wage. The optimisation problem has already given us the optimal export level . Finding the trade cost level where …rms are indi¤erent to exporting or not, is straight forward. It is given by the level of optimal production in the open sector where. Assuming symmetry in export and wages, and inserting for the wage in this sector,, gives us the optimal export: The aggregate price level is found by splitting up the integral, and inserting for the di¤erent prices in the di¤erent sectors. We use the same procedure to obtain the union wage equalisation aggregate price level.
|
wikipedia_download_nbo_Bhili_296449
|
wikipedia_download_nbo
| 2,021
|
no
|
0.748
|
'''Bhili''', også kalt '''bhagoria''', '''bhil''', '''bhilbari''', '''bhilboli''', '''bhilla''', '''lengotia''' og vil, er et vestlig indoarisk språk som tales i regionen øst for Ahmadabad i den vestlige delen av det sentrale India. Bhili er et av bhilspråkene som er beslektet med gujarati og rajasthani. Språket er nedskrevet i en variant av devanagari.
|
maalfrid_fc153846abbb60c145a2aadfa1751b864718ec7c_49
|
maalfrid_ntnu
| 2,021
|
no
|
0.875
|
- 49 - BAKGRUNNEN FOR UTGRAVNINGEN. INNLEDNING. Sommeren 1976 ble den 3. og den i nærmeste fremtid siste utgravningen på gravfeltet ved Ingridsteinen i LØvik på Aukra foretatt. Bakgrunnen for utgravningen var som de to foregående år, Aukra kommunes fortsatte behov for sand og grus til veianlegg på øya (jfr. T.LØken: 1974 og K.Pettersen: 1975). Av Økonomiske grunner Ønsket kommunen å få ta enda mer masse fra øyas eneste kjente forekomst av god sand og grus. Da størsteparten av gravfeltet har ligget og fortsatt ligger på denne grusforekomsten, sØkte Aukra kommune DKNVS Museet om frigivelse av ytterligere en del av det allerede sterkt berØrte gr3vfeltet. Etter en inngående vurdering av bl.a. feltets arrondering, fant Museet å kunne frigi et område med 6 synlige røyser (i tillegg kom enda 2 som ble oppdaget under utgravningene, røys XXIII og XXVIII) etter forutgående utgravning for arbeidsherrens regning. Det ble gjort helt klart at dette måtte bli det absolutt siste inngrep i gravfeltet som nå var blitt meget sterkt redusert. Det ble understreket at det av vitenskapelige hensyn er meget viktig at resten av feltet får ligge urørt. Til 1975 hadde de arkeologiske undersØkelsene gitt svært sparsomme opplysninger om hva slags graver en står overfor, og dateringene må sies å være til dels usikre. I fremtiden vil vi kanskje få bedre metoder som kan gi oss flere og mulig andre data enn dem vi har til rådighet i dag, og vi vil kanskje kunne oppnå sikrere tolkninger av de tilsynelatende funntomme gravene vi står overfor i LØvik.
|
maalfrid_8a802540094aa57cd121cdea5ee63c85a52bb1af_16
|
maalfrid_nord
| 2,021
|
en
|
0.829
|
Reading course. N/A A good grasp of mathematics will be an advantage. Annual evaluations which are included in the university\'s quality assurance system Compound assessment, grading scale A-E, Beste A, Ikke bestått F Take-home examination - 9-10 pages, 1 weeks, comprises 100/100 of the grade, grading scale A-E, Beste A, Ikke bestått F. Assessment task, comprises 0/100 of the grade, grading scale Godkjent - Ikke godkjent. Must be passed prior to submission of the Take-home examination - 9-10 pages. ME122Sv1 Introductory Courses in qualitative and quantitative methods in Social Science - 10 study points. ME119Sv1 Introductory Courses in qualitative and quantitative methods in Social Science - 10 study points. ME118Sv1 Introduction to qualitative and quantitative methods in social sciences - 10 study points. ME118LSv1 Introduction to qualitative and quantitative methods in social sciences - 10 study points.
|
maalfrid_67cb6465c31c53cf09ff431477911cc60277e597_93
|
maalfrid_nord
| 2,021
|
no
|
0.552
|
Førsteamanuensis innovasjon og entreprenørskap st.nr. 30090356 HHN Steinkjer X, 20/01295-4 Utvidet søkerliste - 30090356 Offl § 25 første ledd Journaldato: 25.06.2020 Tilgangskode: Avskrevet: Klasse: 25.06.2020 Saksbehandler: Sakarkiv Dok. dato: Arkivdel: HHN - Handelshøgskolen /Mildrid Synøve Pedersen Avskjermet Førsteamanuensis innovasjon og entreprenørskap st.nr. 30090356 HHN Steinkjer U, 20/01295-5 Dispatch of applicant list - 30090356 Offl § 25 første ledd Journaldato: 25.06.2020 Tilgangskode: Avskrevet: Klasse: 25.06.2020 Saksbehandler: Sakarkiv Dok. dato: Arkivdel: Førsteamanuensis innovasjon og entreprenørskap st.nr. 30090356 HHN Steinkjer X, 20/01295-6 Offentlig søkerliste - 30090356 U Journaldato: 25.06.2020 Tilgangskode: Avskrevet: Klasse: 25.06.2020 Saksbehandler: Sakarkiv Dok. dato: Arkivdel: 212 HHN - Handelshøgskolen /Mildrid Synøve Pedersen Avskjermet Utlysing av sommervikarer på eiendomsdrift U, 20/01297-20 Orientering om ansettelse - 30084294 Offl § 25 første ledd Journaldato: 25.06.2020 Tilgangskode: Avskrevet: Klasse: 25.06.2020 Saksbehandler: Sakarkiv Dok. dato: Arkivdel: Avdeling for digitalisering og infrastruktur /Geir Magne Tveide Avskjermet Utlysing av sommervikarer på eiendomsdrift U, 20/01297-21 Orientering om ansettelse - 30084294 Offl § 25 første ledd Journaldato: 25.06.2020 Tilgangskode: Avskrevet: Klasse: 25.06.2020 Saksbehandler: Sakarkiv Dok. dato: Arkivdel: Studentmappe - Kristian Rosmo Eldegard - 340354 - FSV Bodø U, 20/01299-6 Oversendelsesbrev til klagesensur - STA5000 - Avskjermet Offl § 26 femte ledd Journaldato: 22.06.2020 Tilgangskode: Avskrevet: Klasse: 11.06.2020 Saksbehandler: Student Dok. dato: Arkivdel:
|
maalfrid_ad89df5cd895d1ba2ecec161f7dd44b2e5e30b3a_2
|
maalfrid_ssb
| 2,021
|
no
|
0.753
|
FORORD Denne oversikten over folkemengden og flateinnholdet i rikets viktigste inndelinger bygger på oppgaver fra folketellingen 1 desember 1930 og på de nyeste arealberegninger som er gjort av Norges Geografiske Opmåling. Grunnene til de delvis betydelige endringer i oppgavene over arealet siden forrige utgave av denne publikasjon (N. O. S. IX 119, Norges civile, geistlige, rettslige og militære inndeling 1 juli 1937) er vesentlig disse: 1). Gradteigskartene i Nord-Norge hvis beregning delvis var mindre nøyaktig utført, er omregnet. 2). Store strok av landet er n3Tmålt og en rekke karter med oppklarede og riktige herredsgrenser er kommet til. 3). Et stort antall omtvistede og uklare hen edsgrenser på eldre karter er oppklaret og fastsatt av statsmaktene, deriblant en rekke grenser i Finnmark. Her er også det gamle fellesdistrikt opphevet og fordelt på Kautokeino og Karasjok. 4). Det har vært mange grensereguleringer, hvorved områder er fort over fra herred til heired og fra herred til by. Der hvor grenseforandringer har ført til overflytting av mennesker, er folkemengden pr. 1 desember 1930 beregnet etter de nye grenser. En skal nedenfor gi en kort oversikt over forskjellige inndelinger som ikke er tatt inn i det etterfølgende tabellverk: 1. F orlik sr ådskr et s e r. Etter domstolsloven av 13 august 1915 § 27 skal det i hver kommune være et forliksråd. En kommune kan imidlertid med lov av fylkesmannen opprette mer enn ett forliksråd. Dette er gjort i disse herreder: HerrederForliksrådskretser I HerrederForliksrådskretser Sør-Aurdal Norderhov Sigdal Søndeled Bygland Bagn og Reinli Begndal og Hedal Norderhov og Haug 't Lunder Sigdal Eggedal Indre Søndeled t Austad )
|
maalfrid_eec5e1336b81d6b425cd9f75ca77b457d38f47aa_12
|
maalfrid_anskaffelser
| 2,021
|
no
|
0.806
|
Lovlig innenfor regelverket Vanligst å bruke åpen eller begrenset anbudskonkurranse Største utfordring juridisk: konkretiseringsfasen Difi har gjort en juridisk utredning av de viktigste forholdene.
|
altaposten_null_null_20120719_44_165_1_MODSMD_ARTICLE57
|
newspaper_ocr
| 2,012
|
no
|
0.813
|
Justisministeren hevder hun blir skremt av Frps ordbruk i debatten om romfolket, og at det vekker skremmende minner når vi angivelig tar til orde for deportasjon. For min del er det mer skremmende at justismi nisteren bruker usannheter om Frp til å kamuflere sin manglen de evne til å ta ansvar i denne saken. Når landets øverste politiske ledelse omsider kommer på banen i en så stor sak som det te, har de, som vanlig, ikke en eneste løsning på problemet. Det eneste de gjør er å skyve an svaret over på Oslo kommune. orden er en statlig oppgave. By del Bjerke har ingen myndighet over politiet, det er det justismi nisteren som har, noe hun seiv bør være klar over. Det er helt utrolig at regjeringen ikke har den fjemeste anelse om hvordan EØS-regelverket funge rer, og ikke klarer å bestemme seg for om EØS-borgere som oppholder seg i landet vårt plik ter å ha selvforsørgelsesevne el ler ikke. Vi har en inkompetent regjering som ikke engang kjen ner til innholdet i et over 18 år gammelt regelverk! La meg gjøre det klinkende klart: Fremskrittspartiet har aldri brukt ordet deportasjon. Det vi ber om er at de som ikke oppfyller kravene det stilles for å oppholde seg her blir sendt hjem. ingen som er forskånet mot å bli rammet av en ulykke. Vi tror vel alle at det er noe som rammer andre, men det er dessverre ikke riktig. De lover og regler vi har er bl.a. for å hindre alvorlige ulykker, for å hindre at uskyldige blir rammet, at de får ødelagt sitt liv av andre, at hele familier kan bli helt ødelagt fordi noen tror de «eier hele verden» og ikke tar det minste hensyn til andre. La oss alle ta hensyn til andre og kjøre etter forholdene. Det er et gammelt ordtak som sier: «Det erbedre å komme smin. for sent enn aldri å komme frem». Tenk på det neste gang vi er ute i tra fikken. Ha en god tur langs våre veier!
|
maalfrid_81b8c90052cd67b8750e7f02063cb24cbe895c0f_0
|
maalfrid_regjeringen
| 2,021
|
no
|
0.326
|
1 Innledning ................................................................................................................ 6 2 Grunnlaget for jordbruksforhandlingene i 2018 ...................................................... 7 2.1 Regjeringens politiske plattform ....................................................................... 7 2.2 Stortingets behandling av Meld St. 11 (2016-2017) ......................................... 9 2.3 Den økonomiske politikken og utviklingen i norsk økonomi ......................... 12 2.3.1 Den økonomiske politikken ..................................................................... 12 2.3.2 Den økonomiske utviklingen ................................................................... 13 3 Utviklingen i jordbruket ........................................................................................ 14 3.1 Matsikkerhet – nasjonal matproduksjon ......................................................... 15 3.1.1 Produksjons- og markedsutvikling ........................................................... 15 3.1.2 Inntektseffekter som følge av markedssituasjonen .................................. 17 3.1.3 Økt selvforsyningsgrad/hjemmemarkedsandel ........................................ 17 3.1.4 Dyr på beite .............................................................................................. 19 3.2 Landbruk over hele landet .............................................................................. 19 3.2.1 Arealutvikling og -fordeling ..................................................................... 20 3.2.2 Geografisk fordeling av produksjon og arbeidsforbruk ........................... 21 3.2.3 Rekruttering og næringsutvikling ............................................................. 23 3.3 Økt verdiskaping – inntekts- og kostnadsutviklingen ..................................... 36 3.3.1 Inntektsutvikling ....................................................................................... 36 3.3.2 Kostnadsutvikling og investeringer .......................................................... 38 3.3.3 Utvikling i sysselsetting ........................................................................... 39 3.3.4 Strukturutvikling ...................................................................................... 40 3.3.5 Produktivitet ............................................................................................. 40 3.3.6 Overføringene til jordbruket ..................................................................... 41 3.4 Bærekraftig utvikling – miljø og klima .......................................................... 42 3.4.1 Miljø og klima .......................................................................................... 42 3.4.2 Økologisk produksjon og forbruk ............................................................ 53 3.4.3 Andre politikkområder ............................................................................. 55 4 Utvikling i foredlings- og omsetningsledd ............................................................ 56 4.1 Innledning ....................................................................................................... 56 4.2 Utviklingen i internasjonale matvaremarkeder ...............................................
|
maalfrid_b22bd049c5ffebccce992b5b56a82304bb69da91_65
|
maalfrid_fylkesmannen
| 2,021
|
no
|
0.914
|
Generelt vil ulike kompensasjonstiltak vil ha ulik virkning på de ulike kjemiske og biologiske forholdene.. Virkningene vil i stor grad være avhengige av hvordan tiltakene, slik som terskler, dammer, åpning av vegfyllinger, blir konstruert og hvordan de tilpasses de øvrige forholdene i deltaet. Vi vil derfor anbefale at ekspertise på både vannkvalitet og vannbiologi blir inkludert i prosessen med planlegging og konkretisering av tiltakene for Åkersvika naturreservat. De vannkjemiske forholdene i deltaet bestemmes av tilførsel fra elvene og påvirkningen fra Mjøsa. Utover disse naturlige forholdene vil avrenning fra vegen gi tilførsler av enkelte typiske vegrelaterte forurensninger som vegsalt, tungmetaller (særlig kobber) og PAH. Ved bygging av en eller flere terskler for å holde på vannstanden i deltaet vil vannet i deltaet være som en liten adskilt innsjø når vannstanden i Mjøsa er liten. Det kan gi økt oppholdstid på vannet, liten eller ingen påvirkning av Mjøsavann inn til «innsjøen». Det medfører mulighet for noe høyere konsentrasjoner av næringssalter og derved også høyere produksjon av planteplankton. Teoretisk sett er det en økt mulighet for at salt vegavrenning kan gi saltsjikting og stagnert, oksygen fritt, bunnvann. Sannsynligheten for å få slike forhold avhenger imidlertid av hvordan eventuelle terskler konstrueres. Sannsynligheten for stagnasjon av bunnvannet øker ved islegging og liten vannføring i elvene. Dersom det konstrueres dammer, vil de vannkjemiske forholdene være helt avhengige av hvor dammen ligger, om den er avstengt fra deltaet, kvaliteten på vannet som renner inn til dammen. Uansett vil som regel dammer ha høyere konsentrasjoner av de fleste kjemiske stoffene enn i deltaet forøvrig. Dersom dammer mottar stor grad av vegavrenning er det sannsynlig at de får forhøyede konsentrasjoner av vegsalt (NaCl), flere metaller og PAH, både i vannfase og i sediment. For dammen øst for E6 var dette tilfellet for noen av stoffene. Det er også mulighet for saltsjiktning og oksygensvinn. Den muligheten øker ved islegging. Gjenåpning av flere løp gjennom gamle fyllinger for å få tilbake mer av det gamle deltasystemet får ingen innvirkning på de vannkjemiske forholdene. Dette kan spesielt være aktuelt for Svartelvdeltaet. Det har vært foreslått å bygge en terskel for å ha et mer permanent vannspeil i Åkersvika. En terskel vil øke vannets oppholdstid og sedimentasjon av partikler fra tilløpselvene, særlig i perioder med lav vannføring. Flagstadelva, og særlig Svartelva er betydelig påvirket av organisk materiale fra skogs- og jordbruksområder i nedbørfelt. Dette kan føre til økt oppbygging av sedimenter med økt organisk innhold, økt retensjon av metaller og organiske mikroforurensninger, samt at økt oksygenforbruk kan forventes i perioder med isdekke. En terskel vil også få negative konsekvenser for fiskevandringer, og for vadefuglenes adgang til mudderflatene når isen har gått på vårparten. Bunndyrene på dypområdene i deltaet er i stor grad insektlarver (strandområdene er ikke undersøkt). De aller fleste har en livssyklus på ett år (noen arter har kortere). Det betyr at de ikke kan leve på områder som tørker inn i løpet av vinteren. Dersom vannstanden holdes oppe ved terskler vil derfor større arealer kunne ha populasjoner av bunndyr. Dette var også konklusjonen for konsekvensvurdering fra 1994 for bruk av regulerbare teksler i Åkersvika (Kjellberg et al. 1994) All permanent økning av vanndekket areal medfører at den totale produksjonen av bunndyr i deltaet vil øke.
|
maalfrid_be157d40216cac714baf5c04c94ca727e75bc3f8_4
|
maalfrid_nlr
| 2,021
|
no
|
0.864
|
i kanter mellom fulldyrka mark og hagemark eller skog. Kantsonene har ofte vært uten hevd over lengre tid, men skal kartlegges som beitemarkskant så lenge de fortsatt har preg av semi-naturlig eng. Naturbeitemark har ofte innslag av bergknauser og små tresatte partier. Naturbeitemark er en artsrik naturtype med høy andel habitatspesialister. Naturtypen er vidt utbredt, men artsrik, ugjødslet beitemark i god hevd går tilbake som følge av endringer i landbruket. Gjengroing etter opphør av bruk, eller intensivert drift med gjødsling og pløying, har redusert arealet. Naturtypen er også utsatt for nedbygging. Tilplanting av gamle beitemarker reduserer forekomsten av naturtypen, og det samme gjelder spredning og etablering av fremmede arter og andre problemarter. Tilførsel av nitrogen både fra langtransportert luftforurensing og fra lokale kilder fører særlig i sørlige deler av landet til oppgjødsling (eutrofiering). Naturbeitemark inngår i den nye naturtype-betegnelsen semi-naturlig eng som er vurdert som sårbar (VU) i Norsk rødliste for naturtyper 2011. Naturbeitemark har høy andel rødlistearter i ulike organismegrupper, særlig karplanter, beitemarksopp og insekter, og de viktigste arealene kan ha høye konsentrasjoner av rødlistearter. Mange arter har hovedtyngden av sine forekomster innenfor denne naturtypen. Positive påvirkninger i naturbeitemark er først og fremst beitebruk som opprettholder artsmangfoldet, og rydding av busker og trær. Beite er en nødvendig forutsetning for at naturtypens verdier skal opprettholdes. Beite tilpasset naturgrunnlaget er viktig. For lite beitetrykk medfører gjengroing, mens for sterkt beite medfører slitasje- og tråkkskader. Ulike husdyrslag beiter på ulikt vis. Sau beiter for eksempel mer selektivt enn storfe, og valg av type beitedyr vil påvirke skjøtselen. Skjøtselstiltakene bør ta utgangspunkt i hvordan lokaliteten opprinnelig har vært skjøttet. I de fleste tilfeller er beiteregimet tilpasset den enkelte lokalitet, og artssammensetningen et resultat av det gamle driftsopplegget. En må tilpasse dyreantall, husdyrslag og tidspunkt for beite avhengig av vegetasjonen på stedet. For eksempel kan det være aktuelt å holde sau unna lokaliteter med sjeldne orkideer, og det kan være aktuelt å avgrense beiteperioden til vår-forsommer eller høst. Gjødsling må unngås, og manuell rydding av ungskog og kratt foretas etter behov slik at marka holdes åpen. Rydding bør foretas gradvis, fordi rask åpning av marka både kan medføre erosjon i bratt terreng, mye lauvoppslag eller åpne opp for uønskede arter. Tilleggsfôring bør unngås, da dette både medfører tråkkskader, oppgjødsling og innførsel av uønskede arter. Dyr vil gjerne samles ved saltsteiner, og området rundt kan være utsatt for ekstra hardt beitetrykk og tråkkskader. Eventuelle saltstein og innretninger for tilleggsfôring bør derfor plasseres i områder der det er minst fare for skade på artsmangfoldet. Fremmede arter bør fjernes, og slitasje og andre negative påvirkninger bør begrenses i sårbare lokaliteter. Råd om skjøtsel finnes i Skjøtselshåndboka (Norderhaug et al. 1999).
|
maalfrid_4067e3adbd762d9cdbd6015b439ba97a825d69cb_115
|
maalfrid_ssb
| 2,021
|
da
|
0.153
|
108* Kjendte Dods- LI XXXI X s.). Dodsaarsal2;er. ( 4auses de d6ci.'s Andre Hjernesygdomme Eygmarvssygdomine Andre Sygdomme (lentralnerves;\ -st. Cirkulationsorganerne. Endo -Perikardit lappeFeil ' andre organiske Hjertesygdomnte 439 Hjertelammelse 153 Arteriosklerose . . Aileturysina . . . . . Cireulationsorg. . 11 3 9 11 16 :3 4 5 9 2 5 1 1 - 1 9 1 2 13 - - - 1 2 ,2 1' - 1 1 1 - 1 1 1 - --1 - 1 - - - 6 - 6 5 - 2 2 - 8 2 4 7 ( : 16 0,2 132 6 2 10 1 6 18 2 1 4 - 1 1 6 2 6 15 - 4 2 -1 - 1 - - 9 1 6 4 4 1 1 1 2 - - -3 7 3 3, 7 4 20 1 ,) 1 - - - - 1 1 - 334 3,7 105 257 2,8 TIL Respirationsorganerlie. Ilronkit, akut , kronisk Bronl,icktasi Pneumoni, katarralsk . croupos. Liingeiganija ,n . . . Pleurit, scro, -- -purulent Lungeemboli Asthma, Endysem Liim.),Todem Andre Sygdomine -Respiration sorg. 1-1 7 1 3' 209 2 3 :)) 494 5,! 10 0,1 7 0,1 6 0,1 IT. Diaestionskanale)ì. srt ve-(grl'armkal arr 141 1,5 37 :Mal-es:tar og 1 )tto- (1clialam . 37 0,4 19 131indtarmbetwndelse ....... . . . 0,4 17 Dittus Peritonit . .
|
maalfrid_d2d2a03df44a8d9f7f485627353d8090e264d346_1
|
maalfrid_regjeringen
| 2,021
|
no
|
0.762
|
Konkret endringsforslag av forslag til forskrift § 7-2 (1): "... Kvoten omfatter også søkere som ikke fyller mer enn i opptaksåret og som har oppnådd generell studiekompetanse....av vitnemål fra yrkesfag samt fagkravene i § 2-1" Et alternativ, dersom en ikke ønsker forskjellige aldersgrenser, er at aldersgrensa følger den nye grensa for uttak av ungdomsrett på 24 år. Dersom aldersgrensene ikke blir differensiert eller endra, bør kvoten for "førstegangsvitnemål" etter Troms fylkeskommunes vurdering holdes på 40 % og ikke heves til 50. I departementets vurderinger av premisser for utstedelse av et førstegangsvitnemål (i høringsbrevet) ser det ut til at det er forbeholdt de som får vitnemål fra videregående opplæring innenfor studiespesialiserende områder. Dette finner vi underlig, og heller ikke konsistent med forskriftsforslaget § 7-2, der det står spesifikt at denne kvoten også omfatter vitnemål fra yrkesfag. Beklagelig ofte kan det virke som det er liten bevissthet eller kunnskap om fag- og yrkesopplæring i departementet – det kan av høringsbrevet eksempelvis se ut som at en ikke er klar over at korteste normale veg til 3-årig videregående opplæring innen yrkesfag tar fire år. Vi håper at slike uklarheter ikke gjenspeiler ei nedvurdering av fag- # og yrkesopplæring i forhold til studieforberedende videregående opplæring.
|
maalfrid_f6a8c2bfc2bcd1c3aed5dcf63e4b17759e99834c_19
|
maalfrid_nve
| 2,021
|
da
|
0.529
|
Tilleggsoverføring til Evanger kraftverk og utbygging av Tverrelvi og Muggåselvi Konsekvensutgreiing hydrologi Side 17 av 35 BKK Produksjon AS 09.11. Skorve kraftverk er simulert med VM 62.18 Svartavatn og med ei slukeevne på 9,4 m³/s og ein effekt på 26,1 MW. Tverrelvi Flaum [mill. m³/år] 16,0 (13,6 %) 15,8 (13,4 %) 15,6 (13,3 %) 15,5 (13,1 %) 15,5 (13,1 %) Forbitapping pga lågt tilsig [mill. m³/år] 1,4 (1,2 %) 1,4 (1,2 %) 1,3 (1,1 %) 1,3 (1,1 %) 1,4 (1,1 %) Forbitapping til minstevassføring [mill. m³/år] 0,0 (0,0 %) 1,6 (1,3 %) 3,7 (3,2 %) 5,3 (4,5 %) 5,0 (4,3 %) Muggås Flaum [mill. m³/år] 2,6 (2,2 %) 2,5 (2,1 %) 2,5 (2,1 %) 2,5 (2,1 %) 2,5 (2,1 %) Forbitapping til minstevassføring [mill. m³/år] 0,0 (0,0 %) 0,3 (0,2 %) 0,6 (0,5 %) 0,8 (0,7 %) 0,8 (0,7 %)
|
maalfrid_f13ac8917d87e7b12539eebcbe6e19c20d549eb6_4
|
maalfrid_regjeringen
| 2,021
|
no
|
0.503
|
3 Kulturformidler eller politisk aktør? En studie av flerkulturelle barne-og ungdomsorgansiasjoner .................................................................................. 61 Problemstilling ....................................................................................... 66 Teoretiske perspektiver .......................................................................... 68 Data og metode ...................................................................................... 71 Analyser: I spenningsfeltet mellom nasjonal kulturformidler og politisk innovatør ................................................................................... 73 En presentasjon av organisasjonenes rammebetingelser og formål ...................................................................................... 74 Oppsummering ............................................................................. 85 Organisasjonene som medlemsrettede kulturorganisasjoner ................. 87 Identitet som betingelse for integrasjon og brobygging ............... 89 Utdanning: Veien ut av en marginalisert posisjon ....................... 92 Oppsummering ............................................................................. 94 Organisasjonene i en samfunnspolitisk forståelsesramme ..................... 95 Institusjonell nettverksbygging nasjonalt og transnasjonalt ......... 96 Organisasjonene som politiske aktivister ............................................ 100 Organisasjonsetablering som ungdomsopprør ........................... 100 Demokratieksport ....................................................................... 102 Når kultur blir politisk kamp ...................................................... 104 Oppsummering ........................................................................... 108 Drøftelse ............................................................................................... 109 Rammebetingelser og sårbarhet ................................................. 110 Identitet som grunnlag for integrasjon ....................................... 112 Organisasjonenes samfunnsrolle og kritiske korrektiv .............. 113 Konklusjon og videre forsking ............................................................ 114 Litteratur .............................................................................................. 117 4 Nye organiseringsformer i ei globalisert tid - Ein samlande konklusjon ............................................................. 121 Appendiks ...................................................................................... 125 Samandrag/Abstract .......................................................................
|
wikipedia_download_nbo_Halesia diptera_464034
|
wikipedia_download_nbo
| 2,021
|
no
|
0.759
|
'''''Halesia diptera''''' er en løvfellende busk eller lite tre i styraksfamilien som er utbredt i sørlige USA. Den blir opptil 11 m høy. Bladene sitter spredt og er ovale, hårete, fint sagtannede, 8,1–17 cm lange og 5,5–12 cm brede. Nervene stikker opp på oversiden. Høstfargen er gyllengul. Blomstene er hvite, dypt splittede og henger 2–6 sammen. De har 4 begerblad, 4 kronblad og 7–10 pollenbærere. Frukten er brun med 2 vinger. Arten vokser på fuktig, sandholdig jord opptil 100 moh. Den er utbredt på kystslettene fra Sør-Carolina og nordlige Florida vestover til østlige Texas. En østlig form med store blomster blir av og til skilt ut som var. ''magniflora''.
|
wikipedia_download_nbo_L'Hospitalet museum_329379
|
wikipedia_download_nbo
| 2,021
|
no
|
0.659
|
'''L'Hospitalet museum''' i L'Hospitalet de Llobregat (Barcelonès) er en kulturinstitusjon eiet av kommunen som har som mål å formidle og bevare kulturarven og ressursene til L'Hospitalet. Museet ble åpnet i 1972 i Casa Espanya, som ble bygget på 1500-tallet, og det er en del av Barcelonas nettverk av lokale provinsmuseer (Xarxa de Museus Locals de la Diputació de Barcelona, Red de Museos Locales de la Diputación de Barcelona). L'Hospitalet museum består nå av tre sentre: Museumssamlingene er veldig mangfoldige. En av samlingene består av samtidskunst som periodevis blir utstilt i ikke-permanent utstillinger, som består av verk av kunstnere fra andre halvdel av 1900-tallet, som blant andre Dalí, Miró, Tàpies, Guinovart, Solanich, Manolo Hugué og Josep Serra. I tillegg er det en samling av altertavler fra 1500- og 1600-tallet fra de gamle kirkene i Santa Eulàlia de Mèrida, blant dem altertavler fra Saint Roch og en om sjeler som tilskrives Jaume Huguet I og Jaume Huguet II.
|
maalfrid_40af790752b027dd9a3aaa334767281fd0d3d5da_60
|
maalfrid_regjeringen
| 2,021
|
no
|
0.913
|
2020–2021 65 Nærings- og fiskeridepartementet hvilket miljøavtrykk som er akseptabelt når det gjelder lakselus. Stortinget sluttet seg også til en indikator for lakselus-påvirkning av villfisk basert på modellering og overvåkning. En rekke forskningsinstitusjoner er involvert i arbeidet med å videreutvikle kunnskapsgrunnlaget og modellverktøyet knyttet til lakselusindikatoren. En ekspertgruppe utarbeider årlige rapporter om risiko for lakselusindusert dødelighet hos villfisk innenfor de enkelte produksjonsområdene. Rapportene inngår i det faglige grunnlaget for regjeringens beslutning om justering av produksjonskapasiteten i lakse- og ørretproduksjonen som skjer annet hvert år, siste beslutning ble tatt i januar 2020. Tiltak mot rømming har vært prioritert både av myndighetene og næringen i de siste årene. Myndighetene har fastsatt strengere krav til teknisk utforming av anleggene og styrket tilsynet med at reglene overholdes. De fleste uhell skyldes nå menneskelig svikt og brudd på rutiner. Tilsvarende konstruksjonskrav til landbaserte oppdrettsanlegg, inkludert settefiskanlegg trådte i kraft 1. januar 2018. Miljøutfordringene knyttet til havbruk er nærmere omtalt i kap. 8 Omtale av klima- og miljørelevante saker. Tap og sykdom Tapet i matfiskproduksjonen er fortsatt høyt. I 2019 var tapet ifølge Fiskeridirektoratet nesten 61 millioner laks og 3,6 millioner regnbueørret. Det høye tallet for tap av laks kan forklares av oppblomstringen av giftige alger i Nordland og Troms, som alene tok livet av om lag 8 millioner laks. Trekker man fra dette, er dødeligheten på nivå med 2018. Tap av fisk i pst. varier avhengig av beregningsmetode. Det er derfor satt i gang et prosjekt som har som mål å standardisere beregning av tap. De viktigste tapsårsakene har vært dårlig smoltkvalitet, sykdom og dårlig vannmiljø. Dødeligheten de første månedene i sjø er nå mer enn halvert siden 2009. Det er imidlertid betydelig økt risiko for dødelighet og redusert velferd utover i produksjonen. Dette kan i stor grad kobles til behandling mot lakselus, spesielt ved behandling av allerede syk eller stresset fisk. I Veterinærinstituttets spørreundersøkelse i forbindelse med Fiskehelserapporten 2019 er de tre viktigste årsakene til dødelighet hos laks oppgitt å være sykdommen CMS (kardiomyopatisyndrom/ hjertesprekk), mekaniske skader etter avlusing og sårproblematikk. Rensefisk er mye brukt tiltak mot lakselus. I 2019 ble det satt ut om lag 60,5 millioner oppdrettet og villfanget rensefisk, noe som er en sterk økning fra foregående år. Tall på dødelighet hos rensefisk i norske oppdrettsmerder ble for første gang gjort tilgjengelig gjennom Mattilsynets rensefiskkampanje i 2019. Middels dødelighet for alle rensefiskarter var 42 pst., men det er trolig store mørketall da rapporten avdekket at det svært sjelden ble talt opp gjenlevende rensefisk ved avslutning av produksjonen. Pankreassykdom (PD) er fortsatt en av de mest alvorlige sykdommene i oppdrettsnæringen. Den fører til lidelser for fisken og store økonomiske tap for enkeltoppdrettere og en samlet næring. Antall utbrudd i 2019 var 152. I Veterinærinstituttets spørreundersøkelse er PD listet som den femte viktigste årsaken til dødelighet hos matfisk av laks og den viktigste årsaken til redusert tilvekst. Det var 10 stadfestede tilfeller av infeksiøs lakseanemi (ILA) i 2019, noe som er litt lavere enn i 2018. Utbruddene var spredt langs hele kysten. Sjømatindustrien består av bedrifter langs hele kysten som tar hånd om fisken etter at den er fisket eller oppdrettet. Industrien bearbeider og omsetter sjømaten nasjonalt eller internasjonalt. Grovt sett kan sjømatindustrien deles inn i bedrifter som baserer seg på hvitfisk, laksefisk eller pelagisk fisk. Utnyttelse og videre bearbeiding av restråstoff er også en viktig del av denne industrien. Det er et mål å styrke sjømatindustriens konkurransekraft og øke verdiskapingen i sjømatindustrien. Sjømatindustrien påvirkes i stor grad av det som skjer i primærleddet innenfor fiskeri og havbruk, med hensyn til bl.a. reguleringer, kvalitet, variasjoner og svingninger gjennom året og mellom år.
|
maalfrid_ce08699e84f748dfbb8b8528b0174f8a1e229bb8_2
|
maalfrid_difi
| 2,021
|
no
|
0.664
|
Fjernledelse gir mulighet til å ha en større bevissthet om eget lederskap. Lite kommer gratis. Men når det fungerer bra er det mange oppsider.
|
maalfrid_e30ae7dbbbd582cf1b1060407e9b588e12f89cd3_2
|
maalfrid_ntnu
| 2,021
|
no
|
0.864
|
fakulteter. I notatet foreslår vi organiseringsløsninger som balanserer overordnede krav og som sikrer at NTNU i Gjøvik framstår som et godt koordinert og spennende campus. NTNU i Gjøvik har mindre administrativ støtte per faglig ansatt og per student sammenlignet med andre enheter i det nye NTNU eller andre norske UH- institusjoner (data basert på DBH). Dette viser at administrasjonen på Gjøvik er presset på kapasitet. Det er behov for mer administrativ støtte til avdelingene. Avdelingene rapporterer at en del administrativt arbeid utføres av vitenskapelige ansatte. I tillegg forventer de økte administrative oppgaver fra nivå 2. Også fellesadministrasjonen er underbemannet på flere sentrale funksjoner, og er derfor ikke robust nok. Av andre sentrale administrative utfordringer kan vi nevne behovet for å videreutvikle forskningsadministrasjon, betjene studentvekst, øke samhandling med og utvikle samarbeidsformer med næringslivet. En stor utfordring knyttes til internasjonalisering i utdanningen i form av flere studenter fra utlandet, studentutveksling, samarbeid med utenlandske universiteter, flere emner på engelsk, utenlandske besøk, tilsatte med utenlandsk bakgrunn som innebærer kompliserte vurderinger om skatt og trygdeavgift, søknader til UDI, innhenting av dokumentasjon, forskuddsutbetalinger mm. Notatet er delt i tre hovedavsnitt. Avsnitt endiskuterer dimensjoneringen av administrative tjenester per funksjon. Avsnitt to drøfter mulige fordelinger av eksisterende administrative ressurser mellom nivå 1, nivå 2 og nivå 3, mens avsnitt tre presenterer modeller for linjeorganisering av administrative ressurser i Gjøvik. Generelt kan vi aller først si at, sett fra Gjøviks perspektiv, jo mer uniform arbeidsdelingen blir mellom nivå 2 og nivå 3, desto lettere er det å hente fusjonssynergiene på den administrative siden. Ut fra kunnskapen vi har i dag beskriver vi nedenfor stedlige oppgaver som vi tror gradvis vil falle bort i perioden 2017 - 2018. Samtidig beskriver vi nye oppgaver som kommer til Gjøvik i kjølvannet av fusjonen. Viserektor har hovedansvar for å innfri målene knyttet til NTNU i Gjøvik sitt samfunnsoppdrag. De viktige oppgavene i denne rollen er å være kontaktpunkt, representere og posisjonere NTNU overfor næringsliv og samfunnsaktører i regionen, koordinere den faglige virksomheten og utvikle tverrfaglig samarbeid, delta i NTNUs strategiske arbeid, lede Campusrådet mv. Viserektor vil med andre ord ha oppgaver innenfor både utdannings-, forsknings- og nyskapningsområdet. Viserektor bør derfor ha en egen stab og budsjett for å ivareta oppgavene som ligger i mandatet. Videre bør vedkommende ha tilgang til ressurser til profilering av NTNU i Gjøvik, strategisk analyse, mm. Innholdet og organiseringen av disse støttefunksjonene må utredes og konkretiseres videre. 1 Se NTNU-notat om «Faktagrunnlag II; Ressursbruk i det teknisk-/administrative støtteapparatet, dagens NTNU og høgskolene» datert 16.02.2016, side 4 for en oversikt over disse og notatet for øvrig for tall om Gjøvik per administrativt område. 2 I fremstillingen nedenfor ser vi bort fra funksjonene bibliotek, laboratorier og drift.
|
maalfrid_3594f51912e872fb56034e2b371b8f4f2b737c2e_7
|
maalfrid_ssb
| 2,021
|
en
|
0.787
|
List of figures 1. Economic assistance 1. All recipients of social assistance, new recipients and recipients on social assistance also the year before. 1989-1999 .....................................................................................................................................................16 List of tables 1. Economic assistance 1.1. Number of cases on social assistance, by age, county and size of municipality. 1987-1999.............................17 1.2. Expenditure on social assistance, by nature of assistance, county and size of municipality. 1987-1999. 1999 kroner....................................................................................................................................................18 1.3. Average payments of social assistance per month on assistance. Figures of duration of benefit and family cycle phase. 1999................................................................................................................................19 1.4. Recipients of social assistance, by duration of benefit and family cycle phase. 1999.......................................20 1.5. Recipients of social assistance, by number of municipalities from which they have received payments and age. 1999 ...............................................................................................................................................21 1.6. Recipients of social assistance, by main source of income and family cycle phase. 1999.................................21 1.7. Recipients of social assistance, by labour force status and family cycle phase. 1999.......................................22 1.8. Recipients of social assistance, by type of allowance and family cycle phase. 1999 .........................................23 1.9. Recipients of social assistance, by citizenship and age. 1999..........................................................................23 1.10. Man-years in social administration per 31 December, by county. 1999 ..........................................................24 2. Child welfare 2.1. Investigation cases started and closed, by conclusion and sex, age and county. 1999 .....................................30 2.2. Cases investigated at the child welfare service, by the report's contents and who reported the case. 1999....31 2.3. Investigation cases closed, by duration of procedure and county. 1999 ..........................................................31 2.4. Children under protection during the year, at the end of the year and new cases of children placed under protection, by type of assistance and county. 1987-1999 .....................................................................32 2.5. Children under protection during the year, by age and type of assistance. 1999............................................33 2.6. Children under protection during the year, at the end of the year and new cases of children placed under protection. Figures for sex and age. Absolute figures and per 1 000 children 0-17 years. 1999 .....................34 2.7. Children under protection during the year, by type of care and county. 1987-1999 .......................................35 2.8. New cases of children placed under protection, by age and reason for intervention. 1987-1999 ....................36 2.9. New cases of children placed under protection, by parental situation and reason for intervention. 1999 .......37 2.10. New cases of children placed under protection, by age and type of assistance. 1999.....................................38 2.11. New cases of children placed under protection, by age and who reported the case. 1999.............................38 2.12. Children under protection 31 December, by type of assistance and county. 1987-1999 .................................39 2.13. Children under protection 31 December, by age and type of assistance. 1999 ...............................................40 2.14. Children under protection during the year and children in the population, by age and size of municipality. 1999..........................................................................................................................................41 2.15. Man-years in the child welfare service per 31 December and county. 1999.....................................................41 2.16. Organization of the child welfare service, by county and size of municipality. 1999.......................................42 2.17. The child welfare service's co-operation with other authorities in client cases and general cases. Absolute figures and per cent. 1999.............................................................................................................................43 3. Children's institutions 3.1. Number of beds in children's institutions, by type of institution and county. Per 15 January 2000 ..................46 3.2. Residents in children's institutions, by type of institution, sex and age. Per 15 January 2000...........................46 3.3. Residents in children's institutions, by type of institution and duration of the stay. Per 15 January 2000.........47 3.4. Man-years in children's institutions, by type of institution and occupation. Per 15 January 2000 ....................47 3.5. Gross expenditure for children's institutions, by type of institution, ownership and county. 1999. 1 000 kroner...................................................................................................................................................
|
maalfrid_5d410085149d095fff25fae1994e8e960c27c187_14
|
maalfrid_npe
| 2,021
|
no
|
0.863
|
estimater fra andre land viser at de utgjør en stor del av kostnadene tilknyttet kreftkostnader, da insidensen av denne krefttypen er svært hyppig (O'Dea, 2009; Tinghog et al., 2008). Helsetilsynet publiserte i 2010 en rapport over risikobildet i norsk kreftbehandling. Hovedmålet var å avdekke de 15 viktigste uønskede hendelsene/forholdene i norsk kreftbehandling og vurdere alvorlighetsgrad samt konsekvenser av disse hendelsene/forholdene (Helsetilsynet, 2010). Rapporten avdekket blant annet at kirurgiske feil, forsinket diagnostikk, gal behandling og feil patologisk-anatomisk diagnose var hyppige kilder til uønskede hendelser. Alvorlighetsgraden av disse typene uønskede hendelser ble vurdert til å være høy da de ga alvorlige konsekvenser (Helsetilsynet, 2010). Norsk Pasientskadeerstatning (NPE) har i perioden 2011-2015 årlig gitt ut rapporter for de regionale helseforetakene og private helsetjenester som viser statistikk over antall mottatte saker, medholds/avslagsfordeling i sakene, årsaker til at medhold er avgitt, medisinske områder og hvor store utbetalinger som ble gitt tilknyttet erstatningssaker ved NPE (NPE, 2016d). I den nyeste rapporten for de regionale helseforetakene fremkommer det at svikt i diagnostikk er en hyppig årsak til erstatningssaker der det er gitt medhold hos NPE. I 2015 ble det gitt medhold i 1254 saker som omhandlet svikt i diagnostikken og hele 40% av disse sakene omhandlet svikt i diagnostiseringen av kreft (NPE, 2016d). De hyppigste årsakene til svikt var mangelfull utredning og/eller at funn ikke var fulgt opp, feiltolkning av prøvesvar og/eller klinisk undersøkelse (NPE, 2016d).
|
maalfrid_a9841d054dd843cde693977720c97337409135a8_100
|
maalfrid_uia
| 2,021
|
no
|
0.914
|
Komiteene legger forskrift om standarder og kriterier for akkreditering av studier og kriterier for akkreditering av institusjoner i norsk høyere utdanning, fastsatt av NOKUT 25.01.06, til grunn for sin vurdering. Professor Arktisk og marin biologi Professor. Reproduksjonsstrategier/tidlig livshistorie marin fisk Telefon: 776 44493 Epost:
|
maalfrid_d6da191444961b576be642797a1e5b548691925c_57
|
maalfrid_ssb
| 2,021
|
no
|
0.74
|
(NOS; C 40). I denne publikasjonen gir Statistisk sentralbyrå ei oversikt over folkemengda etter kjønn, alder og ekteskapeleg status 1. januar 1992. Publikasjonen er delt i tre hovudavsnitt, oversikt med tidsseriar, alle busette, siste år og utanlandske statsborgarar siste år. Tidfestinga er 1. januar. For kommunar der grensene er endra ved årsskifte, gjelder tala for kommunen med nye grenser. Sidetall 145, 75 kr ISBN 82-537-3730-0 ISSN 0801-6690 (NOS; C 37), Bygge- og anleggsstatistikken for 1990 er hovedsakelig utarbeidet etter de samme retningslinjer som for de foregående 3 är. Publikasjonen gir opplysninger om tallet på bedrifter, sysselsetting, produksjonsverdi, materialkosimad, investering mv. i næringen bygge- #og anleggsvirksomhet. Staten og kommunenes bygge- og anleggsvirksomhet i egen regi er også med statistikken. Sidetall 81, 65 kr ISBN 82-537-3693-2 ISSN 0550-029x (NOS; C 51). Den kvartalsvise byggearealstatistikken gir opplysninger om godkjente, igangsatte og fullfOrte bygg, om godkjente, ikke igangsatte bygg og om bygg under arbeid ved utgangen av kvartalet. De første 15 tabellene gir tilbakegående tall, mens resten av tabellene gir detaljerte tall for statistikkvartalet. Sidetall 52, 55 kr ISBN 82-537-3769-6 ISSN 0550-7162 (NOS; C 48). Statistisk sentralbyrå presenterer i denne publikasjonen statistiske resultater av undersøkelser gjort for forretningsmessig tjenesteyting i 1990. Tallene er basert på opplysninger innhentet fra bedrifter som driver med slik virksomhet. Det gis opplysninger om tallet på bedrifter, sysselsetting, lønnskostnader, produksjonsverdi, vareinnsats, investeringer, mv. Årets utgave av publikasjonen er revidert og omfatter bare forretningsmessig tjenesteyting, og publikasjonen har nytt navn. Sidetall 73, 65 kr ISBN 82-537-3744-0 ISSN 0800-4056 (NOS; C 41). Publikasjonen gir en samlet oversikt over jaktstatistikk som er laget løpet av 1991. Den har data om jegere, storviltjakt, småviltjakt, jaktareal og avgang av rovdyr. Opplysninger om viltfondets inntekter og utgifter og viltskadeerstatninger er også med. Sidetall 57, 65 kr ISBN 82-537-3731-9 ISSN 0550-0400 (NOS; C 30). Hefte V frå Landbruksteljinga 1989 gir eit oversyn over husdyrhaldet pr. 1. juni 1989. For pelsdyr var teljingsdatoen 20. juni 1989. Publiseringa av Landbruksteljinga 1989 er delt på 7 temahefte. Sidetall 95, 75 kr ISBN 82-537-3680-0 (NOS; C 49). Denne publikasjonen gir en samlet og detaljert statistisk oversikt over olje- og gassvirksomheten på norsk kontinentalsokkel. Den kvartalsvise investeringsstatistikken med oppgaver over påløpte kostnader til leting, feltutbygging, felt drift og landvirksomheten og investeringsanslag for - 18 måneder framover, utgjør hovedinnholdet i publikasjonen. Den inneholder også oppgaver over produksjon, priser mv. Statistikk som bare produseres en gang i året publiseres i heftene etter hvert som den blir ferdig. Tabellene danner grunnlag for kommentarer i en egen tekstdel. Sidetall 66, 55 kr ISBN 82-537-3747-5 ISSN 0802-0477 (NOS; C 44). Skogavvirkning til salg og industriell produksjon 1990/91 er lagt opp etter samme retningslinjer som tidligere årganger. Publikasjonen gir kommunetall for avvirket kvantum fordelt på sortiment og fordelt etter treslag og kjøpergrupper. Sidetall 58, 65 kr ISBN 82-537-3739-4 ISSN 0800-3637 (NOS; C 18). Publikasjonen inneholder opplysninger om trekk ved livssituasjon og levestandard for de som var enslige forsOrgere pr. 31, desember 1988. For å belyse livssituasjon er alder, antall barn, yngste barns alder, utdanning og pensjonsgivende inntekt tatt med. Levestandard er belyst med familieinntekt, formue og forbruksutgift. Den viser også utviklingen i tallet på enslige forsørgere for perioden 1980-1990, og endringer i demografiske forhold som kan forklare denne utviklingen. Sidetall 84, 65 kr ISBN 82-537-3649-5 ISSN 0800-4064 (NOS C; 29). I denne publikasjonen er det gitt opplysningar om elevar og klasser mv. ved grunnskolar og spesialskolar pr. 1. september 1991. Tidlegare år var teljingsdatoen 1. oktober. Det er også gitt ei oversikt over dei elevane som gjekk ut av grunnskolen våren 1990, og kor mange av desse var i vidaregåande utdanning same hausten. Publika- Publikasjoner utsendt forts.
|
maalfrid_dad6eabbef5362410018e1f98dc6a97882f308bd_16
|
maalfrid_uib
| 2,021
|
no
|
0.494
|
- Mål og innhold - Aim and Content Digital kultur set fokus på sosiale, kulturelle og estetiske aspekt ved informasjons- og kommunikasjonsteknologi, og på samspelet mellom kultur, samfunn og teknologi. Masterprogrammet i digital kultur har som mål å gi studentane ei brei og grundig innføring i aktuelle problemstillingar, metodar og vitskaplege arbeidsteknikkar i IKT og humaniora. Mastergradsstudiet i digital kultur inneheld fleire hovudretningar, som alle kan kombinera teoretiske, metodiske og teknologiutviklande perspektiv. Faget føreset både praktisk dugleik og analytiske og kreative evner. Mastergradsstudiet i digital kultur er eit fulltidsstudium over fire semester, tilsvarande 120 studiepoeng. Studiet består av ein kursdel på 60 studiepoeng og ei masteroppgåve på 60 studiepoeng. Minst 30 studiepoeng av kursdelen skal vere emne frå digital kultur. Masteroppgåva skal vere eit resultat av ei sjølvstendig utforsking av ein relevant problemstilling i digital kultur. Den kan kombinere teoretiske, metodiske og teknologiutviklande perspektiv. Eit vellukka arbeid krev praktisk kompetanse i tillegg til analytiske og kreative evner. Tema for oppgåva vel du i samråd med rettleiaren din. I prinsippet kan temaet for oppgåva veljast fritt i samråd med rettleiaren innanfor dei totale rammene til faget og ut frå eigne interesser og faglege føresetnader. Det er elles høve til å knyte oppgåva til konkrete behov i ulike institusjonar eller verksemder. - Læringsutbytte - Learning Outcomes Ein kandidat med mastergrad i digital kultur frå Det humanistiske fakultet ved Universitetet i Bergen skal kunne: ha brei generell kunnskap innan digital kultur, inkludert kunnskap om sentrale digitale verktøy ha inngåande kunnskap på sitt spesialfelt (masteroppgåva) ha grunnleggjande kunnskap om vitskapelig teori, metode og forskingsetikk innan digital kultur ha kunnskap om aktuelle spørsmål og problemstillingar som informasjons- og kommunikasjonsteknologi reiser i forhold til samfunn, kunst og kultur tileigne seg og gjere seg nytte av kunnskap på nye område innanfor fagområdet digital kultur Kandidaten skal:
|
maalfrid_8d6ca690e7e70c1c49d84d9bd71afd33a0be8339_9
|
maalfrid_ngu
| 2,021
|
no
|
0.93
|
4.1.3 Hydrogeologi Elverum sentrum preges av løsmasser avsatt av breelver og elver, og som domineres av kornstørrelser i sand- og grusfraksjonen. Karakteristisk for disse løsmassene er høy porøsitet og permeabilitet, noe som gjør at størstedelen nedbøren som faller på avsetningen infiltrerer direkte ned i grunnen og bidrar nydanning av grunnvann. Lengre oppe i dalsidene med morenemateriale og eksponerte fjelloverflater kan en imidlertid forvente mindre direkteinfiltrasjon og en noe raskere overflateavrenning til elver og bekker. De fleste av disse vannløpene dreneres igjen ned til Glomma (Gaut et al 1981, s. 47). Kalskin og Hilmo (1999) kartla løsmassedekket i Elverum som gjennomgående mektig og med en porøs og permeabel overflate av sand/finsand som gjør at relativt lite av nedbøren renner av på overflaten. I den sørøstre delen av Elverum er løsmassedekket tynnere med spredte fjellblotninger, noe som fører til raskere avrenning til bekker og elver. Ifølge Haugen (2015) sine analyser av alle i grunnvannsdatabasen GRANADAs registrerte brønner og sonderboringer i Elverum, er gjennomsnittlig dyp til fjell 18,5 m og dyp til grunnvannsspeilet 7,6 m under terreng. På kartet i Figur 5 vises en oversikt over alle brønnene som utgjør overvåkingsnettet i Elverum. Mange av disse brønnene var etablert tidligere i forbindelse med andre hydrogeologiske prosjekter. Brønnene i det tidligere sandtaket Ydalir ble etablert i perioden september til november 2016 i forbindelse med grunnundersøkelser for etablering av en ny bydel i dette området. Løsmassene i området består i all hovedsak av sandige masse, både fra den fine og den grove fraksjonen. Bortsett fra sand viser boreloggene også silt, tynne lag med leire og grus. Dyp til fjell ligger på noe over 20 m. Grunnvannstanden varierer betydelig mellom brønnene og ligger på 1,5-8 m under terrenget. Brønnene på Ydalir har etter hvert blitt fjernet for å gi plass til utbyggingen i dette området. Brønnen på NSB-tomten ble etablert i september 2016. Boreloggen viser sandige masser i nesten hele boreprofilens lengde. Fra 23 m dybde er det registrert grus og brønnfilteret går fra 23 m til fjellkontakten på 28 m dyp. Brønnen er utført i PEH materialet godkjent for miljøundersøkelser. I brønnene som benyttes til overvåkingen av kjemisk tilstand av grunnvannet er det installert digitale loggere for kontinuerlig logging av grunnvannsnivå, temperatur og grunnvannets elektriske ledningsevne. Hovedrapporten for typelokalitet Elverum inneholder mer detaljert informasjon om løsmassegeologien og de hydrogeologiske forholdene (Seither et al 2019). Den hydrogeologiske beskrivelsen ovenfor må derfor anses som noe ufullstendig.
|
maalfrid_30f34f525f7a4ced0f15763c0d53e765f0d1129e_0
|
maalfrid_uio
| 2,021
|
en
|
0.974
|
• Why are facts important? • Who needs to know about facts? • What should I do about facts?
|
maalfrid_9847e8bd7adf1b0b917f0c817da97c4c848865a6_34
|
maalfrid_ssb
| 2,021
|
da
|
0.848
|
28* 1893. Begravelserne) er for 269 saaledes fordelte paa 1VIaanederne: Dodsfaldene Januar 26 Februar 22 Marts 17 April. . . . . 24 Mai • 20 JIM! 27 Juli • 20 August 16 September , 31 Oktober 20 November • • . . 28 December . . . 18 Tiden i Barselsengen er nærmere lste Døgn 12 2det 7 3die 6 4de 4 5te 7 6te 4 7de • • 5 opgivet for 83 Dodsfald 8de Døgn 3 9de 2 10de 5 lite 1 12te 2 13de 4 14de 4 Tilsammen i iste Uge 45 - 2den — 21 3die — 12 - 4de — 4 -Ste — 1 Lægerne har opgivet 268 Dødsfald paa Barselseng, hvoraf 258 med Angivelse af speciel Dodsaarsag, hvilken sees af Tabel XII (Side 22*), hvor tillige Dodsaarsagerne for de efter obstetriciske Operationer døde Kvinder er anført med Undtagelse af i 2 Tilfælde, hvor den er ukjendt. (Variolæ) opføres med 78 Tilfælde med 1 Dødsfald, mod 17 Tilfælde med 3 Døde Aaret forud. De fleste Angrebne forekom i Stavanger Amt (41) og Bergen (22). I Stavanger Amt, hvor der ogsaa i de nærmeste Aar iforveien var optraadt Børnekopper i Stavanger og Omegn, kunde man ikke med Sikkerhed afgjøre, hvor Smitten oprindelig skrev sig fra. De første sikre Tilfælde viste sig lige i Nærheden af Stavanger By, hvortil Smitte sednere bragtes ; i Byen indtraf ialt 10 Tilfælde. Fra Byen bragtes Smitte til Sandnes Distrikt, hvor 25 Personer angrebes. I Forbindelse med disse Tilfælde stod et enkelt Tilfælde i Egersunds Distrikt. Til Bergen bragtes Smitten ved en Matros. For 3 af de 5 Koppepatienter i søndre Bergenhus Amt skrev Smitten sig fra Bergen; for 2 kunde Smittekilden ikke angives. I Kristiania, Jarlsberg og Larvik samt Nedenes Amter forekom en Del Tilfælde, hvor for de flestes Vedkommende Smitten kunde paavises at skrive sig fra Udlandet. (Scarlatina) viser fra forrige Aar nogen Stigen i de Angrebnes Antal (2,1 pCt. af samtlige kjendte Tilfælde af epidemiske Sygdomme mod 1,5 pCt. i 1892, 2,5 pCt. i 1891). Ialt angrebes 1,7 pro mille af Befolkningen mod 1,4 pro mille Aaret forud. Hyppigst var Sygdommen i Kristiania (4 pro mille) og Omegn, paa Stavangerkanten samt i sondre Trondhjems og Finmarkens Amter (over 2 pro mille). I anden Rubrik af Tabel IX (Side 19*) gives en Oversigt over Angrebne af 1000 Indvaanere i 1893 og 1892 i Riget og dets Amter. I Tabel XIII (Side 23*) er opført Antallet af Angrebne i de inden de forskjellige Amter 'stærkest angrebne Lægedistrikter. (IVIorbilli), der A aret forud herskede epidemisk i en Flerhed ,af Amter, viser betydelig Tilbagegang idet det anmeldte Antal Tilfælde beløber sig til 3 158 mod 8 726 i 1892.
|
public_report_245
|
publicreports
| 2,021
|
no
|
0.884
|
oi 3non rf o "" 1. Bakgrunn og målsetting for pr05jektet...................................................... 1.1 Utgangspunkt for pr05jektet......................................................................... 1.2 Målgruppen for pr05jektet.......................................................................... 1.3 Hovedmål for pr05jektet............................................................................. 1.4 Hvilke resultater forventes? ....................................................................... 2. Organisering ay pr05jektet...................................................................... 2.1 Eierskap og lokalisering ............................................................................ 2.2 Prosjektets 5tyring5gruppe......................................................................... 2.2.1 Overordnet målsetting for 5tyring5gruppen......................................... 2.2.2 Mandat for 5tyring5gruppen............................................................. 2.3 Referan5egruppe...................................................................................... 3. Aktivitet og fremdrift............................................................................... 3.1 Arbeid5met0dikk...................................................................................... 3.1.1 Individuell 0ppfø1ging...................................................................... 3.1.2 Karrierevei1edning.......................................................................... 3.1.3 Kartlegging ay tilretteleggingsbehov ................................................. 3.1.4 8edrift5k0ntakt.............................................................................. 3.1.5 Prak5i5p1a55................................................................................... 3.1.6 Lønn5ti15kudd................................................................................. 3.1.7 Oppfølging i samarbeid mcd andre relevante aktører........................... 4. Erfaringer................................................................................................. 4.1 Betydningen ay nettverk........................................................................... 4.2 Egne barrierer......................................................................................... 4.3 Holdninger hos arbeidsgiverne .................................................................. 4.4 Halvparten mcd psykiske pr0b1emer........................................................... 5. Hi5t0rier.................................................................................................... 5.1 Historien til A.......................................................................................... 5.2 Historien til 8.......................................................................................... 5.3 Historien til C.......................................................................................... 5.4 8edriften................................................................................................ 6. Dokumentasjon og re5u1tater.................................................................. 7. Avsluttende k0mmentarer....................................................................... 7.1 Har prosjektet nådd sine må1?.................................................................... 7.2 Prosjektets styrker og 5vakheter................................................................. 7.3 Veien videre............................................................................................. "Overgang studier – arbeidsliv" har vært et samarbeidsprosjekt mellom NTNU, Høgskolen i Sør-Trøndelag ( HiST), NAV Sør-Trøndelag og Gjensidige Forsikring. Prosjektet har hatt som formål å utvikle gode metoder for å bistå studenter med funksjonsnedsettelser ved NTNU og HiST i overgangen mellom studier og arbeidsliv. Bakgrunnen for dette prosjektet har vært et ønske om å identifisere barrierer, utvikle virkemidler og iverksette tiltak som gir studenter med funksjonsnedsettelser like vilkår som andre til å ta del i yrkeslivet etter endt utdanning. Hovedmålsetting i prosjektperioden har vært å bidra til at prosjektets deltakere får relevant arbeid eller arbeidspraksis etter endt utdanning. Et annet hovedmål har vært at erfaringene prosjektet gir, skal bidra til å øke veiledningskompetansen hos utdanningsinstitusjonene med hensyn til utfordringer og muligheter i overgangen til jobb. Deltakelse i arbeidslivet er, til tross for økt fokus på inkluderende arbeidsliv, fortsatt ingen selvfølge for mennesker med funksjonsnedsettelser. I intensjonsavtalen om et inkluderende arbeidsliv, som ble undertegnet av myndigheter og partene i arbeidslivet i 2001, er inkludering av personer med nedsatt funksjonsevne ett av hovedmålene. Det er derfor et tankekors at andelen sysselsatte med funksjonsnedsettelser ikke har økt vesentlig siden intensjonsavtalen trådte i kraft. Ved utgangen av 2008 har 31 personer benyttet seg av prosjektets tilbud om veiledning i overgangen fra studier til jobb. Mange har hatt tett oppfølging over en lengre tidsperiode, andre har ønsker råd i forbindelse med konkrete søknader eller jobbintervju og dermed benyttet tilbudet mer sporadisk. Det har i tillegg vært flere enkelthenvendelser på e-post eller telefon med spørsmål rundt konkrete problemstillinger. Erfaringer viser at mange usikre på hva slags jobb de kan få ut i fra de helsemessige begrensninger de har. Hvor mye skal en ta med om begrensinger og tilretteleggingsbehov i en jobbsøknad og hva kan en forvente at en potensiell arbeidsgiver vil spørre om? Det er også mye usikkerhet rundt eventuell tilrettelegging, hva en har krav på og hvor en kan få hjelp. Manglende jobberfaring under studiene gir et dårligere utgangspunkt når studiene er over. undervurderer egne begrensninger og mangler erfaring med det å være i et arbeidsmiljø og ha kolleger. Muligheten for å få prøvd seg i en sommerjobb eller praksisperiode i løpet av studietiden er derfor ekstra viktig for unge med funksjonsnedsettelser. Det er gjerne gjennom sommerjobbene en først kommer inn i arbeidslivet og lærer hvordan det fungerer. Praksisen fra en sommerjobb kan være utrolig viktig når man etter endt utdanning skal ut i arbeidslivet på permanent basis. Prosjektet har gitt noen nyttige erfaringer med hensyn til veiledning i overgangen fra studier til jobb. For å kunne gi en god veiledning for denne gruppen studenter er det avgjørende at studieveiledere og karriererådgivere har kunnskap både om arbeidsmarkedet og hjelpeapparatet. Det er viktig at disse studentene får hjelp til å fokusere på faktorer som kompetanseavklaring, jobbønsker og jobbmuligheter, arbeidsmarkedsforståelse og ikke minst jobbsøketeknikk. Det bør være et mål å nå studentene tidlig i studieforløpet, ikke minst for å betone viktigheten av å tilegne seg jobberfaring gjennom sommerjobber eller praksisperioder. På mange måter oppleves gruppen med psykiske problemer som usynlig i universitetsog høyskolemiljøet. Denne type problematikk kan være spesielt vanskelig å håndtere i miljø med store krav til faglig og sosial kompetanse. Samtidig ser vi også at det er fullt mulig å" gjemme seg bort" gjennom et langt studium hvor kravene til oppmøte og deltakelse er få utenom selve eksamen. Arbeidsgiverne prosjektet har vært i kontakt med, har stort sett vært positive med tanke på arbeidspraksis. En forutsetning har imidlertid vært at de har kunnet tilby reelle arbeidsoppgaver og at de får hjelp med tilrettelegging og oppfølging. Det er mye usikkerhet forbundet med å ta inn personer med tilretteleggingsbehov og selv om mange er positive til å ta inn personer på arbeidspraksis, ligger det en utfordring i å få praksisplassen til å munne ut i en fast tilknytning til arbeidslivet. Det har også vist seg tyngre å få praksisplass til personer med behov for mer omfattende tilrettelegging på arbeidsplassen. Ut i fra de hovedmålsettinger som var beskrevet i prosjektbeskrivelsen, må prosjektet sies å ha nådd sine mål. I løpet av prosjektperioden har 22 av deltakerne vært i jobb eller praksis. Fjorten av disse har hatt lønnet arbeid i løpet av perioden. Det har imidlertid vist seg tyngre å rekruttere personer inn i prosjektet enn forutsatt. Særlig i første del av prosjektperioden ble det lagt stor vekt på informasjon ut til aktuelle samarbeidspartnere og tilgrensende tjenester." Drahjelpen" fra NAV og utdanningsinstitusjonenene har vært mindre enn forventet. Det er NTNU Studentservice som har rekruttert flest deltakere inn i prosjektet. Antallet rekruttert via NAV er lavt. Med tanke på det store antall personer på yrkesrettet attføring som er studenter ved NTNU eller HiST, burde flere vært rekruttert via NAV arbeid. Dersom dette skal utvikle seg til å bli et godt tilbud for de studentene som trenger det, må tilbudet integreres som en naturlig del av Karrieretjenesten ved utdanningsinstitusjonene. Det er viktig at denne type tilbud oppleves som en del av det ordinære tilbudet som rettes mot alle studenter. En egen" karrieretjeneste" for studenter med tilretteleggingsbehov vil oppleves som stigmatiserende. Videre vil det være naturlig å ha et tett samarbeid med rådgivningstjenesten for studenter med funksjonsnedsettelser. Ideelt sett burde det jobbes parallelt med tilrettelegging i studietiden og overgang til jobb. På denne måten vil en nå studentene på et tidligere tidspunkt og få en mer helhetlig tilrettelegging inn, gjennom og ut av studiene. Deltakelse i arbeidslivet er, til tross for økt fokus på inkluderende arbeidsliv, fortsatt ingen selvfølge for mennesker med funksjonsnedsettelser. Offentlige utredninger og rapporter har identifisert ulike" funksjonshemmende barrierer" både når det gjelder utdanning og arbeid. 1 Konklusjonen er at mangelfull tilrettelegging i samfunnet gir manglende suksess på dette området. I intensjonsavtalen om et inkluderende arbeidsliv, som ble undertegnet av myndigheter og partene i arbeidslivet i 2001, er inkludering av personer med nedsatt funksjonsevne ett av hovedmålene. "Med utgangspunkt i målet om å tilsette langt flere med redusert funksjonsevne, dvs. b) personer utenfor virksomheten som har redusert funksjonsevne, og som det i hovedsak er myndighetenes ansvar å ivareta, med bistand fra virksomhetene er hovedfokus å forebygge at mottakere av korttidsytelser går over på varige, passive trygdeytelser." Med avtalen ønsker en blant annet å sikre rekrutteringen av personer med funksjonsnedsettelser i arbeidslivet. I følge Statistisk sentralbyrås AKU-undersøkelse ( 2. kvartal 2008), ønsker så mye som 30 % ( 92 000) av 304 000 ikke-sysselsatte funksjonshemmede arbeid. I 2. kvartal 2007 oppga 63 000 eller 21 % i denne gruppen at de ønsket arbeid. Antallet som ønsker seg arbeid er stigende mens andelen i arbeid holder seg konstant. Tall fra SSB 2. Blant annet ECON-rapport 2003: 9, Stortingsmelding 40 ( 2002-2003), N0U2002: Det er et tankekors at andelen sysselsatte med funksjonsnedsettelser ikke har økt vesentlig siden intensjonsavtalen trådte i kraft. Det er videre et grunnleggende mål i utdanningspolitikken at alle skal ha lik rett til utdanning og de senere årene har stadig flere med funksjonsnedsettelser gjennomført utdanning på universitets-og høyskolenivå. Forskning har vist at for mange med funksjonsnedsettelser og tilretteleggingsbehov er høy kompetanse inngangsbilletten til arbeidsmarkedet. Høyere utdanning er derfor et viktig virkemiddel for å få flere med funksjonsnedsettelser ut i jobb. Forholdene må legges til rette slik at personer med nedsatt funksjonsevne får samme muligheter som andre til å gjennomføre høyere utdanning. Figuren viser hvordan andelen i arbeid stiger med høyere utdanning. Tall fra SSB 2. kvartal 2008. Universitets-og høgskoleloven slår fast at utdanningsinstitusjonene har ansvar for å utvikle et helhetlig læringsmiljø basert på begrepet universell utforming2, og de senere årene har utdanningsinstitusjonene arbeidet for å etablere ordninger som gjør høyere utdanning tilgjengelig for alle. 2 Universell utforming eller universell design vil si at produkter og omgivelser er utformet på en slik måte at de kan brukes av alle mennesker, i så stor utstrekning som mulig og uten behov for spesiell tilpasning. Opptak – mottak – studier og arbeidsliv er faser alle studenter må i gjennom. Det viser seg at studenter med tilretteleggingsbehov gjerne møter ekstra utfordringer i alle stadier og at overgangen mellom de ulike fasene kan være spesielt utfordrende. Rådgivningstjenesten for studenter med funksjonsnedsettelser ved NTNU og HiST har registrert at flere av studentene med tilretteleggingsbehov opplever overgangen fra studier til jobb som vanskelig. Ved utdanningsinstitusjonene tilbys det jobbsøkerkurs og kurs i intervjuteknikk ved overgangen til arbeid. Erfaringene viser imidlertid at denne gruppen studenter ofte har behov for mer bistand i denne fasen. Det at mange studenter med funksjonsnedsettelser opplever overgangen til arbeid som vanskelig medfører økt behov for ulike typer av tiltak. Det har blitt understreket at utdanningsinstitusjonene bør ta et ansvar i denne situasjonen. I Stortingsmelding 40 ( 2002-2003) står det blant annet: "For å lette overgangen mellom utdanning og arbeid må det i større grad fokuseres på utdanningsinstitusjonenes rolle. Utdanningsinstitusjonene kan gjennom rådgivningstjenesten og/ eller karrieresentrene utvikle et tverrsektorielt samarbeid hvor også Aetat kan inngå (…)" På denne bakgrunn startet prosjektet" Overgang studier – arbeidsliv" opp i august 2006. Prosjektet har vært et samarbeid mellom NTNU, HiST, NAV Sør-Trøndelag og Gjensidige Forsikring. 3 Stortingsmelding 40: Nedbygging av funksjonshemmende barrierer (s. 50) Bakgrunnen for dette prosjektet har vært et ønske om å identifisere barrierer, utvikle virkemidler og iverksette tiltak som gir studenter med funksjonsnedsettelser like vilkår som andre til å ta del i yrkeslivet etter endt utdanning. Prosjektets intensjoner er sammenfallende med lA-avtalens delmål 2 om å tilsette flere personer med redusert funksjonsevne. Delmål 2 er langt på vei sammenfallende med arbeidsmarkedspolitikkens mål i arbeidet for yrkeshemmede. Yrkeshemmede har derfor vært en viktig målgruppe for prosjektet. Målgruppen har vært på individnivå: studenter eller tidligere studenter fra NTNU og HiST med funksjonsnedsettelser. Det har vært ønskelig å nå studenter med forskjellige former for funksjonsnedsettelser, blant annet fordi de forskjellige gruppene vil møte ulike utfordringer når det gjelder deltakelse i yrkeslivet. Yrkesdeltakelsen varierer også sterkt mellom ulike grupper med funksjonsnedsettelser. Målgruppen har omfattet: Det var i utgangspunktet et ønske at alle gruppene burde være representert og at det totale antallet som følges over tid ikke ble større enn om lag 20 personer. Studentene skulle rekrutteres fra NAV, NTNU og HiST, blant annet studenter tilknyttet institusjonenes rådgivningstjenester for funksjonshemmede. Hovedmålsetting i prosjektperioden har vært å bidra til at prosjektets deltakere får relevant arbeid eller arbeidspraksis etter endt utdanning. I tillegg ble det tidlig i prosjektperioden klart at man også burde fokusere på sommerjobber, da det viste seg at flere av de som kontaktet prosjektet totalt manglet erfaring på arbeidsmarkedet. Et annet hovedmål har vært at erfaringene prosjektet gir skal bidra til å øke veiledningskompetansen hos utdanningsinstitusjonene med hensyn til utfordringer og muligheter i overgangen til jobb. Gjennom dette arbeidet kan en også oppnå en del" spinnoffs". Som for eksempel: I prosjekts oppstart ble følgende hovedmål fastsatt: å øke veiledningskompetansen hos utdanningsinstitusjonene om utfordringer og muligheter i overgangen til jobb. å øke kunnskapen om overgangen fra høyere utdanning til jobb for personer med nedsatt funksjonsevne. Et målbart resultat vil være å undersøke hvor mange av prosjektdeltakerne som faktisk får jobb, sommerjobb eller arbeidspraksis. I tillegg vil prosjektet kunne gi en mer systematisert kunnskap omkring forhold som begrenser mulighetene for arbeid for personer med funksjonsnedsettelse etter høyere utdanning, og hvilke faktorer som initierer til yrkesdeltakelse. Rådgivningstjenesten for studenter med funksjonsnedsettelser og Karrieretjenesten vil gjennom erfaringene fra prosjektet få økt kunnskap om hvilke faktorer som kan lette overgangen fra studier til arbeid for denne gruppen. Prosjektet eies av NAV Sør-Trøndelag, NTNU og HiST. I tillegg er Gjensidige Forsikring en bidragsyter i prosjektet. Under følger en kort beskrivelse av samarbeidspartnere og eierne bak prosjektet: NTNU har en rolle som" nasjonal pådriver" innenfor universitets-og høgskolesektoren når det gjelder funksjonshemmede i høyere utdanning, og har lange tradisjoner for å arbeide spesifikt og målrettet for å gjøre utdanning tilgjengelig for funksjonshemmede ( Rådgivningstjenesten for studenter med funksjonshemming og prosjektet LINK). lang erfaring vedrørende rehabilitering av funksjonshemmede ( skadelidte) Lucassenteret ble i 2002 etablert som et samarbeidsprosjekt mellom NTNU, HiST, SiT og Gjensidige Forsikring under betegnelsen" Forum for tilgjengelighet". Formålet var å samarbeide om rådgivning til studenter med funksjonshemming. Prosjektet" Overgang studier – arbeidsliv" ble ved oppstart lokalisert på Lucassenteret sammen med prosjektet" Sit Råd" 4 og rådgiver for studenter med funksjonsnedsettelser ved HiST. Våren 2008 ble det besluttet at HiST, NTNU og SiT ikke ønsket å videreføre et samarbeid om Lucas. Konsekvensen av dette ble at de ulike tilbudene ble plassert på andre arenaer på ulike campus. Prosjektet" Overgang studier – arbeidsliv" ble fra 1. april 2008 lokalisert i Seksjon for Studentservice sine lokaler på Gløshaugen, NTNU. Styringsgruppen har fungert som en ressursgruppe gjennom å komme med innspill, kvalitetssikre og bidra til fremdrift i prosjektet. Overordnet målsetting for styringsgruppen har vært å bidra til at prosjektet sikres den nødvendige fremdrift og måloppnåelse i henhold til intensjonen med prosjektet. Styringsgruppen skal være en aktiv samarbeidspartner for prosjektleder. Ivareta en god dialog gjennom jevnlige møter. Bidra med kunnskap og erfaring innenfor sine respektive fagfelt. Initiere, godkjenne og følge opp strategier og fremgangsmåter. Med bakgrunn i prosjektets tertialrapporter og årsrapporter sørge for videre rapportering til prosjektets eiere. 4 Studentsamskipnaden i Trondheim startet i desember 2005 prosjektet Sit Råd. Hovedmål for prosjektet er økt mestring av studentlivet. Prosjektleder rapporterer jevnlig til styringsgruppen. Leder for styringsgruppen rapporterer til Arbeids-og velferdsdirektoratet. Styringsgruppen gjennomførte månedlige møter i startfasen og gikk etter hvert over til to møter i halvåret. Fra august 2007 har prosjektet hatt en person i arbeidspraksis i ca 40 % stilling. Rådet for studenter med funksjonshemming ( RFSF) har fungert som en referansegruppe for prosjektet. Det har vært gjennomført flere møter med rådet i løpet av prosjektperioden. Prosjektet har presentert fremdrift og resultater og rådet har kommet med ulike innspill. Frem til samarbeidet om Lucassenteret ble avsluttet ble prosjektet jevnlig presentert for senterets styringsgruppe. Prosjektet har i tillegg hatt to referansegruppemøter med studieveiledere og studiekoordinatorer ved HiST. Siden oppstarten i august 2006 er prosjektet presentert i en rekke ulike fora for innspill og tilbakemeldinger. Blant annet: Prosjekt" Samordning for spinalskadde" - NTNU ViLL ( Voksne i livslang læring) - Læringsmiljøutvalget ( LMU) For å sikre kvalitet og fremdrift i prosjektet har innspill fra og samarbeid med disse aktørene vært svært verdifulle for prosjektet. Særlig i prosjektets første driftsår ble det brukt mye tid på å etablere kontakter med både eksterne og interne aktører innenfor tilgrensende tjenester. 5 Stiftelsen har døve og døvblinde som har behov for tilrettelagte tiltak og tjenester som målgruppe. 6 Mental Helse Sør-Trøndelag og KIM-senteret i Trondheim samarbeider om et prosjekt som handler om å tilrettelegge fritids og aktivitetstilbud for unge voksne mellom 18 - 40 år. Prosjektet har hatt en godt etablert styringsstruktur hvor samhandling med andre aktører innenfor tilgrensende områder er ivaretatt. Gjennom dette arbeidet har prosjektet knyttet til seg ulike ressurspersoner som har bidratt inn i prosjektet med råd og erfaringer. Prosjektet er bekjentgjort og presentert gjennom ulike fora og publikasjoner7 og har blitt gjennomgående godt mottatt. På Nasjonal konferanse om inkluderende læringsmiljø på Lillehammer i februar 2007 ble prosjektet presentert i en egen sesjon. Dette var den fjerde konferansen om inkluderende læringsmiljø og ble arrangert i samarbeid med Høgskolen i Lillehammer. På konferansen deltok 134 deltakere fra 33 høyere utdanningsinstitusjoner. Prosjektet ble også presentert på seminaret" Arbetsmarknaden för unga personer med funktionshinder" i Stockholm 29. mars 2007. Seminaret var et arrangement i regi av Nordiska Handikappolitiska Rådet ( NHR) og rådets sektornettverk for arbeidsmarkedsspørsmål. På seminaret ble det dokumentert at antall funksjonshemmede i arbeid har gått ned de siste årene, trass i høykonjunktur og en økning i den totale sysselsettingsfrekvensen i de nordiske landene. I november i fjor ble prosjektet presentert på konferansen:" De beste hodene får ikke alltid bein å gå på". Konferansen ble arrangert av Likestillings-og diskrimineringsombudet og hadde ledere og personalmedarbeidere, tillitsvalgte, bedriftshelsetjeneste og verneombud, interesseorganisasjoner, fag-og forskningsmiljø som målgruppe. Våren 2007 fikk prosjektet egen hjemmeside og flere har tatt kontakt med prosjektet på bakgrunn av informasjon på hjemmesiden. jobbklar. 7. Blant annet; egen brosjyre og plakat, hjemmeside, Bladet Karriere, Universitetsavisa, Handikappnytt, dok. no, ntnu. no, hist. no, nav. no, universell. no. Ido. no, Student 08. Ulike deler av NAV-etaten, Sit Helse, RFSF, HMS seksjonen NTNU, Sit Råd, NHO Sør-Tr. lag, NTNU ViLL, NHF, Signo, Bufdir., Læringsmiljøutvalget NTNU ( LMU) Nordisk handicappolitisk råd, Nasjonalt dokumentasjonssenter for personer med nedsatt funksjonsevne, nasjonal konferanse om inkluderende læringsmiljø 2007. Referansegruppemøter med studieveiledere og studiekoordinatorer i HiST, Oppstartsmøte" Overgang studier – arbeid" i regi av Arbeids-og velferdsdirektoratet 25. oktober 2007, 21. november 2007 også på konferanse om inkluderende arbeidsliv i regi av likestillings-og diskrimineringsombudet. Informasjonsmateriell er sendt alle saksbehandlere i NAV Sør-Trøndelag og studieveiledere ved NTNU og HiST i flere omganger, sist våren 2008. Brosjyrer er også hengt opp på informasjonstavler på alle campuser ved NTNU og HiST og ved alle NAVs kontorer i Trondheim. Er du klar for arbeidslivet? NTNU /(ft/ *** >_______■______■_# w''irtC.lif',l l-h Det ikipndi inlnnltit iÆm wsi! www.jobbklar_. Alle prosjektets deltakere har fått individuell oppfølging. For en stor del har de selv definert omfang og type bistand. For noen få har det vært tilstrekkelig med en enkelt samtale. For eksempel konkrete råd i forhold til bestemte jobber, utforming av søknad og cv eller hvordan en bør forberede seg til et jobbintervju. Andre, og langt de fleste, har hatt behov for en mer omfattende bistand i overgangen til arbeidslivet. Målet har hele veien vært å finne egnede arbeidsoppgaver og aktuelle arbeidsgivere ut i fra de interesser og evner den enkelte måtte ha. Mange i målgruppen har negative opplevelser som gjør at de sliter med dårlig selvtillit. Fokuset blir snarere på hvilke hindringer som ligger i veien for en yrkeskarriere, enn hva slags kompetanse en faktisk har. kompetanse og en større forståelse av hvilke krav som stilles på arbeidsmarkedet. Hva slags jobber kan jeg søke på? Har jeg annen kompetanse enn den rent utdanningsfaglige? For mange har det vært vanskelig å se for seg konkrete jobber de kan søke på etter endt utdanning. De er usikre på egen kompetanse, eller har et altfor snevert bilde av hvilke jobber som kan være relevante. Noen få har nok også hatt et urealistisk bilde av hva slags jobber det er rimelig å forvente at de kan få. I den forstand at de færreste får drømmejobben med en gang. Å være en god jobbsøker betyr blant annet å være rimelig trygg på egen kompetanse, skrive gode jobbsøknader å ha evne til og presentere seg selv på en overbevisende måte på jobbintervju. Det kan være utfordrende å fylle disse kravene, særlig dersom en aldri har vært i jobb. De som ikke allerede hadde gjennomført kurs i jobbsøking eller intervjuteknikk ble oppfordret til å melde seg på kurs. Prosjektdeltakerne som ikke lenger var studenter ved NTNU eller HiST og dermed ikke hadde tilgang på disse kursene, fikk individuell veiledning. Enkelte av prosjektets deltakere har opplevd jobbsøkeprosessen som frustrerende. Hvordan takler man stadige avslag på jobbsøknader? Det kan fort bli slik at en ser eventuelle avslag som et resultat av at man har et tilretteleggingsbehov. Dette kan også være tilfelle, men samtidig opplever de fleste å få avslag på jobbsøker. Dersom årsaken til avslaget handler om fordommer er det kanskje ikke en bedrift en ønsker å jobbe i likevel. For noen har det vært nødvendig med tilrettelegging. Det har mer vært snakk om tilrettelegging i forhold til type arbeidsoppgaver og arbeidstid, enn dyre hjelpemidler og ombygging av arbeidsplassen. Der det har vært behov for mer omfattende tilrettelegging har arbeidet skjedd i tett kontakt med NAV/ kommune. Det har også omfattet veiledning og råd til arbeidsgiver om ulike støtteordninger til arbeidsgivere. Å kontakte en potensiell arbeidsgiver kan være en barriere. Det er ikke uvanlig å kvie seg for å ringe på en ledig stilling og for noen oppleves dette som en nesten umulig oppgave. Det er viktig å være grundig forberedt før man ringer, ha god kjennskap til bedriften og sin egen kompetanse. I de fleste tilfellene der det har vært aktuelt med praksisplass tok prosjektet kontakt med bedriftene for å undersøke muligheten for arbeidspraksis. Det har også vært naturlig å delta på de første møtene med bedriften dersom prosjektdeltakeren har ønsket det. Flere av deltakerne var såpass usikre på sin egen arbeidsevne at de ønsket å starte i arbeidspraksis. Praksisplass kan være en glimrende måte å tilnærme seg arbeidslivet på. En får en avklaring i forhold til egen arbeidsevne og en mykere start på yrkeskarrieren. I tillegg får en verdifull jobberfaring og muligheten til å dokumentere dette. Det betyr mye at en har jobberfaring på CV-en og en god referanse kan være utslagsgivende for om man senere får jobb eller ikke. Der hvor det er mulighet for varig arbeid kan det være et alternativ å tilby bedriften lønnstilskudd i en opplærings-eller avklaringsfase. Lønnstilskudd er ment å skulle motivere arbeidsgivere til å ansette arbeidssøkere på vanlige lønns-og arbeidsbetingelser. NAV kan gi bedriften tilskudd i en begrenset periode. I dette prosjektet har lønnstilskudd vært et godt alternativ for noen av deltakerne. Blant annet har to av deltakerne fått lønnstilskudd i sin bedrift etter først å ha vært der i arbeidspraksis. I begge tilfeller er det gode muligheter for at vedkommende får fast jobb på ordinære vilkår når lønnstilskuddsperioden er over. Mange av deltakerne har tatt utdanning med støtte fra NAV. Det gjelder både yrkesrettet attføring og uføretrygd. For andre var det naturlig at de meldte seg som arbeidssøkere hos NAV etter at de tok kontakt med prosjektet, blant annet for å få tilgang på ulike stønader og støtteordninger. Der det var ønsket fra prosjektdeltakeren, deltok prosjektet på møter med NAV eller andre aktører innenfor hjelpeapparatet. Behovet for veiledning og tilrettelegging har i dette prosjektet variert fra person til person. For noen få har det vært tilstrekkelig med en enkelt samtale, for eksempel konkrete råd i forhold til bestemte jobber, utforming av søknad og cv eller hvordan en bør forberede seg til et jobbintervju. Det har vært viktig å gi rom både for disse studentene og for de som ønsker og har behov for, en mer omfattende bistand i overgangen til arbeidslivet. Som nevnt tidligere er mange usikre på hva slags jobb de kan få ut i fra de helsemessige begrensninger de har. Hvor mye skal en ta med om begrensinger og tilretteleggingsbehov i en jobbsøknad og hva kan en forvente at en potensiell arbeidsgiver vil spørre om? Det er også mye usikkerhet rundt eventuell tilrettelegging, hva en har krav på og hvor en kan få hjelp. Mange av deltakerne i prosjektet hadde liten eller ingen arbeidserfaring og manglet derfor nettverk på arbeidsmarkedet. Det kan være ulike årsaker til dette. Noen har hatt nok med organisering av egen hverdag og studier, mens andre sliter med sosial angst og vegrer seg for å ta kontakt med potensielle arbeidsgivere. Det er lett å oppleve jobbsøkeprosessen som en barriere når en mangler erfaring med å skrive jobbsøknader. Kanskje har en heller ikke har et avklart forhold til egen kompetanse, eller hvilke jobber en kunne tenke seg å søke på. Aetat publiserte i 2005 rapporten" Undersøkelse om rekruttering av arbeidskraft" ( Rapport nr. 1/ 2005). Rapporten fastslår at bedriftene foretrekker å rekruttere arbeidskraft fra eget nettverk og at andelen utlyste stillinger ikke utgjør mer enn om lag 40 prosent av alle stillinger som besettes. I sluttrapporten til prosjektet" Ban Vejen" 8 står det beskrevet hvordan mange unge med funksjonsnedsettelser har et nettverk som kun består av andre med funksjonsnedsettelser. Mange av disse vil også oppleve vansker med å komme seg inn på arbeidsmarkedet og nettverket vil derfor mangle både kunnskap om, og kontakt med, arbeidsmarkedet. Manglende jobberfaring under studiene gir et dårligere utgangspunkt når studiene er over. En har gjerne mindre kunnskap om arbeidsmarkedet, overvurderer eller undervurderer egne begrensninger og mangler erfaring med det å være i et arbeidsmiljø og ha kolleger. Muligheten for å få prøvd seg i en sommerjobb eller praksisperiode i løpet av studietiden er derfor ekstra viktig for unge med funksjonsnedsettelser. Det er gjerne gjennom sommerjobbene vi først kommer inn i arbeidslivet og lærer hvordan det fungerer. Praksisen fra en sommerjobb kan være utrolig viktig når man etter endt utdanning skal ut i arbeidslivet på permanent basis. Flere av deltakerne fikk verdifull jobberfaring, større selvtillit og en bevisstgjøring med hensyn til egen kompetanse, ved å jobbe i sommermånedene. "Nå er jeg ferdig med sommerjobb hos XX. Tusen takk for hjelpen! :) Jeg trivdes veldig godt, det var veldig lærerikt. Jeg var neppe den beste kandidaten til akkurat den jobben - det var helt nytt for meg. De sa allikevel at de kanskje vil ha bruk for meg etter hvert. (…) Uansett, er jeg veldig glad for å ha fått mulighet til litt relevant jobberfaring." Har man et stort nettverk får man økt informasjon om arbeidslivet, tips om ledige jobber og verdifull informasjon som man kan bruke i en jobbsøknad. I tillegg til å få tips om muligheter betyr det mye at noen kan gi en anbefaling til en potensiell arbeidsgiver. I karriereøyemed er et godt nettverk utrolig viktig. Det var flere av prosjektets deltakere som på bakgrunn av egne og andres opplevelser hadde en negativ holdning til arbeidsmarkedet." Jeg kan søke på jobben, men det er sikkert ikke noe poeng". Et avslag ble da bekreftelsen på at en ikke var noe verdt som arbeidstaker. 8 " Ban Vejen for ditt fremtidige job" er et dansk prosjekt gjennomført av De Samvirkende Invalideorganisationers Ungdom, med midler fra Arbejdsmarkedsstyrelsen i perioden 2005-2007. Formålet har vært å utvikle et kurskonsept som kan brukes for å hjelpe mennesker med funksjonsnedsettelser inn på arbeidsmarkedet. å oppleve nye avslag og følelse av nederlag. Etter en lengre periode som arbeidsledig er det lett å miste troen på at den kompetansen en har tilegnet seg er verdifull, og som en følge av dette begynne å slite med dårligere selvtillit. En av deltakerne ga uttrykk for frustrasjon og resignasjon etter å ha søkt på flere jobber over en lengre periode: "Nei, jeg hørte ikke noe vedrørende de jobbene jeg søkte på. Er vel heller ikke spesielt optimistisk med hensyn på at jeg skal få meg en "vanlig jobb", selv om media til stadig har overskrifter som: "Nå er det jobb å få", "Studiet med jobbgaranti", "Næringslivet skriker etter ingeniører", "Tidenes beste arbeidsmarked", "Trenger flere med realfag" osv, osv." En forventning om å bli møtt med fordommer kan i neste omgang skape barrierer hos arbeidssøkeren. Har man en oppfatning om at arbeidsgivere generelt er negative til å ansette personer med tilretteleggingsbehov, er det lett å sette et eventuelt jobbavslag i sammenheng med personlige begrensninger. En gjennomgang og bevisstgjøring rundt den enkeltes kompetanse blir derfor en viktig del av karriererådgivningen. De aller fleste har tilegnet seg nyttige ferdigheter i tillegg til de rent faglige. For mange med funksjonsnedsettelser kreves det en betydelig viljestyrke og utholdenhet å gjennomføre høyere utdanning. De får utviklet sine logistiske ferdigheter da det ofte er mange praktiske ting å holde orden på. Planlegging er alfa og omega for å få dagene til å gå i hop. Det i seg selv gir verdifull kompetanse. Dersom en har en funksjonsassistent eller personlig assistent har en også erfaring med å være arbeidsgiver. Et tema som ofte ble diskutert i samtaler med deltakerne var om og eventuelt hva, en skulle ha med om sin funksjonsnedsettelse i en jobbsøknad. Mange var usikre på om de ville nevne dette fordi de fryktet det ville føre til at søknaden automatisk ble sortert ut. Det er vanskelig å gi bastante råd med hensyn til dette. Det danske prosjektet" Ban Vejen" konkluderer imidlertid med at det alltid bør anbefales at en nevner en funksjonsnedsettelse i søknaden fordi det vil være uheldig å overraske arbeidsgiveren på et jobbintervju. Det er overveiende sannsynlig at fokus da flyttes vekk fra personen og over på funksjonsnedsettelsen. Prosjektet anbefaler at man i søknaden nevner at man har en funksjonsnedsettelse og samtidig viser at man har en klar formening om hva dette vil innebære med tanke på eventuell tilrettelegging. funksjonsnedsettelsen betydning i jobben og å kjenne til hva som finnes av hjelpemidler og kompensasjonsordninger. Mange arbeidsgivere kan ha en oppfatning av at det å ansette en person med tilretteleggingsbehov vil by på praktiske problemer, høye kostnader, mer sykefravær og kanskje en mindre effektiv arbeidskraft. En fokuserer mer på funksjonsnedsettelsen og hva dette kan innebære i praksis, enn på arbeidssøkeren og den kompetanse vedkommende har. Hovedinntrykket er likevel at mange arbeidsgivere er positive med tanke på praksisplass, selv om det har vist seg tyngre å få til en praksisplass der hvor det er behov for en mer omfattende tilrettelegging på arbeidsplassen. Det er viktig med forutsigbarhet og klare avtaler vedrørende oppfølging og tilrettelegging. At man i en startfase også har avtaler som gir lave eller ingen lønnsutgifter kan være et avgjørende suksesskriterie. Det er nødvendig å bruke tid på å opprette gode relasjoner til arbeidsgiverne. Det er mye usikkerhet forbundet med å ta inn personer med tilretteleggingsbehov, og eventuelle betenkeligheter ligger gjerne i frykt for økte kostnader og ressursbruk. Arbeidsgivere generelt vet lite om tilretteleggingstilskudd og hjelpemidler. Muligheten for" prøvetid", gjerne i form av en arbeidspraksisperiode, kan være avgjørende for om en arbeidsgiver vil ta inn en søker med tilretteleggingsbehov. Arbeidsgiverne har også vært tydelige på at de vil ha relevante arbeidsoppgaver å tilby før de tar inn en person i arbeidspraksis. Det generelle inntrykket er at arbeidsgivere flest føler stort ansvar for å legge til rette på arbeidsplassen når de først bestemmer seg for å tilby en praksisplass. En av hovedutfordringene har likevel vært å få arbeidspraksisplassen til å ende opp i en fast tilknytning til arbeidslivet. I prosjektperioden har vært naturlig å ta kontakt med bedriftene etter hvert som de ulike kandidatene har meldt seg. I samarbeid med arbeidssøkeren har vi funnet frem til relevante arbeidsplasser og tatt kontakt gjennom ordinære eller åpne søknader, eller over telefon. Der hvor det dreier seg om ordinært utlyste stillinger har arbeidssøker selv tatt kontakt. Det har for øvrig vært ønskelig at arbeidssøkeren selv skal styre prosessen med å finne relevante arbeidsplasser og ta kontakt med aktuelle arbeidsgivere. Behovet for oppfølging varierer selvsagt fra arbeidsforhold til arbeidsforhold. Der det er snakk om stor grad av teknisk tilrettelegging vil det i oppstarten være behov for forholdsvis tett oppfølging på arbeidsplassen. Det ser også ut til å være nødvendig med hyppige samtaler i startfasen og klare oppfølgingsavtaler dersom arbeidstakeren sliter med problemer av psykisk art. For prosjektet har det derfor vært viktig å samarbeide med NAV for å få til en god tilretteleggingsprosess, både for arbeidstaker og arbeidsgiver. For flere av deltakerne har en samordning av bistanden vært nødvendig for å få til et vellykket resultat. Blant annet har alle i arbeidspraksis mottatt ytelser fra NAV. TNS Gallup gjennomførte på oppdrag fra Studentsamskipnaden Trondheim en helse-og trivselsundersøkelse blant studenter i perioden fra 23. mai til 22. august 2007. Hensikten var å kartlegge studentenes trivsels-og psykososiale situasjon. Undersøkelsen avdekket at hver femte student har mulige angstlidelser, mens hver 20. student har mulige depresjonslidelser. Dette er interessante tall når vi ser at om lag halvparten av prosjektets brukere har tatt kontakt på bakgrunn av psykiske problemer. "Med min funksjonshemming så blir det verre å få jobb desto mer utdanning man har. Jeg kunne nok blitt en knakende god tømmerhugger eller snekker, men NAV vil nok ikke støtte noe omskolering av meg." ( Prosjektdeltaker med angstproblematikk) en liten gruppe med alvorlige/ langvarige psykiatriske tilfeller. I gruppen med psykiske lidelser er det mange som har unngått deltids-eller sommerjobber gjennom studietiden. Overgangen til jobb blir ekstra vanskelig når en ikke har erfaringer fra arbeidsliv eller nettverk på arbeidsmarkedet. En jobbintervjusituasjon kan oppleves som en stor barriere. "Jeg føler meg veldig på defensiven når jeg må redegjøre for at jeg har vært arbeidsledig ett år, og at jeg har sosial fobi. Skepsisen til meg som arbeidstaker vil formelig lyse opp i ansiktet til arbeidsgiver når han får vite noe sånt." For mange i denne gruppen kan direkte oppstart i et ordinært arbeidsforhold etter studiene, bli for tøft. En mykere overgang fra student til ordinær arbeidstaker gir større rom for personlig oppfølging og tilrettelegging. I Nasjonal strategiplan for arbeid og psykisk helse – 2007 – 2012, står det: "Erfaringer fra kartleggingsarbeidet i Vilje Viser Vei9 viser at personer med psykiske lidelser oftere enn andre har behov for kartleggings-og avklaringsperioder av lengre varighet, tett oppfølging med kontinuitet og målrettet bruk av arbeidsrettede tiltak for integrering i ordinært arbeidsliv." Prosjektet har erfaringer med at personer med psykiske problemer ofte trenger mer tid og tettere oppfølging enn mange andre i overgangen til jobb. Et flertall av dem har sett det som avgjørende at de får mulighet til å prøve ut arbeidsevnen i et praksisforhold, før de går ut på det ordinære arbeidsmarkedet. Etter lang, men nødvendig tid på rehabilitering skulle jeg ut i attføring. Det skulle vise seg å ta tid. Fra jeg søkte attføring og til jeg var ute i arbeidspraksis tok det ca tre år. At ting tar tid har jeg forståelse for, men motivasjonen, og troen på å komme seg ut i arbeid igjen, står i fare for å smuldre opp etter hvert som tiden går. Min opplevelse var at ingen egentlig tok grep om situasjonen, og jeg opplevde flere bytter av saksbehandler underveis. Jeg kunne vært mer pågående selv, men det var også bekvemt for meg at tiden gikk. På den måten fikk jeg en utsettelse på noe som jeg også gruet meg til. For ikke å gjøre ting verre enn de er var jeg også i denne perioden et halvt år på tiltak, samt at jeg hadde kontakt med etatens arbeidsrådgivning. Min sykdomshistorie og mine behov for tilrettelegging, så ut til å gjøre saken vanskelig. I tillegg hadde jeg både utdanning og yrkespraksis, noe som tydeligvis ikke gjorde jobben enklere. Det virket som om det var manglende kunnskap om hvor de kunne skaffe meg arbeidspraksis. Jeg hadde noen forslag selv. Dette ble prøvd, men uten konkret resultat. Ut over det var det få ideer og lite forslag, noe som forundret meg. Det kan ikke være slik at en selv skal sitte på løsningen for at ting skal skje i kontakt med NAV. Jeg forstår at det er en fordel å være så konkret som mulig når det skal skaffes arbeidspraksis, men det kan ikke være en forutsetning. Min erfaring tilsier at NAV kan bli bedre både på å håndtere personer med høy utdanning og personer med psykiske problemer. Det positive var at jeg ikke ble presset inn i noe jeg ikke ønsket, det ville vært mye verre. Da hadde ikke dette blitt skrevet. Endelig i arbeidspraksis. Her har jeg vært vel et år. Jeg har erfart at jeg klarer å møte opp. Arbeidsevnen er ikke fullt utprøvd, til det har det vært for få oppgaver. Samtidig har det vært bra å ikke ha mye ansvar i denne fasen. Jeg er fortsatt mye anspent, noe som reduserer og forringer kontakten med kolleger. For mange med psykiske problemer, betyr det å bli inkludert alt. Også denne arbeidsplassen trenger økt bevissthet rundt dette. I arbeidet med inkludering er lederforankring viktig, noe min arbeidspraksis har manglet. B er nyutdannet sivilingeniør, er isolert og sliter med sosial angst. I jobbannonsene som er relevante vektlegges det ofte at de ønsker kandidater som har gode kommunikasjon og samarbeidsevner. Dette har blant annet medført at han har trukket seg fra jobbintervju og latt være å sende søknader på jobber som kunne være relevante. Etter ni måneder som arbeidssøker var han nær ved å gi opp og flytte hjem til foreldrene. I dag feirer jeg 9 måneders-jubileum som arbeidsledig. Å være langtidsledig er psykisk tyngre enn de fleste yrker. I følge en fersk undersøkelse foretatt av Karrieresenteret ved Universitetet i Oslo, så svarer 62 % av arbeidsgiverne at trynefaktoren teller mer enn utdanning og erfaring. Det er jo ikke akkurat godt nytt for alle som sliter i sosiale situasjoner. På de intervjuene han hadde vært på ble det fokusert på at han ikke var spesielt pratsom og høyrøstet. Det at han hadde vært uten jobb lenge var også et tema. Dette gjorde intervjusituasjonen vanskelig for B, fordi han ikke likte å snakke om sin sosiale angst. B prøvde til slutt en ny strategi der han før intervjuet ga beskjed om at han hadde sosial angst. I tillegg ga han beskjed om at intervjuerne kunne kontakte psykologen hans slik at de kunne få en uttalelse fra en fagperson hvis de lurte på noe. B fikk jobben og har nå vært ansatt i halvannet år. Han oppsummerer perioden som arbeidstaker slik: Jeg sitter ganske isolert på kontoret mitt og jobber ganske for meg selv, noe som er vanlig i den type jobb jeg har. Det er forskjellig hvor flinke overordnede er til å legge til rette arbeidet. En sier at det er helt greit at jeg ikke presenterer arbeidet mitt på internasjonale konferanser, mens en annen presser på for at jeg nettopp skal gjøre det. Etter nyttår blir jeg overført til en ny avdeling og får nye arbeidsoppgaver. Arbeidet der vil foregå i åpent kontorlandskap og i samarbeid med andre. Jeg krysser fingrene for at overgangen vil forløpe uten problemer. Har det å være i jobb endret noe for deg? Det var en psykososial belastning å være langtidsledig, spesielt når media til stadighet fortalte om hvor enkelt det var å få jobb. Uten sosialt nettverk var det ikke så mye å finne på om dagene heller. Nå trenger jeg ikke å sitte hjemme hele dagene å tenke på hvor übrukelig jeg er, og jeg trenger heller ikke være redd for at folk spør hva jeg jobber med. Mitt poeng er at NAV er mer en hemsko enn en støttespiller for mennesker med funksjonshemming som vil tenke nytt. Jeg har egentlig angret mange ganger, angret på at jeg ikke tok studielån og dermed sto friere i mine valg. Møtet med NAV har hatt en mer negativ innvirkning på selvbildet og psyken enn det jeg har tort å innrømme tidligere. Det har vært et enormt psykisk press og jeg har følt meg mindreverdig som person. Som funksjonshemmet har en ikke en reell valgmulighet i NAV. Alle burde hatt en rådgiver i NAV som har kunnskap om hva det vil si å være et menneske med funksjonshemming i høyere utdanning. Ikke en som sier hva du skal gjøre, men som tar seg tid til å høre på hva du ønsker å gjøre. De må kommunisere annerledes. Det er ingen andre studenter som møter slike holdninger, unntatt gjennom strenge foreldre. For personer med funksjonshemming er det tøft nok å komme seg gjennom videregående. Og, når du først velger universitetsstudier er du som regel ganske bevisst på hva du ønsker å gjøre. Fordi det koster så enormt mye tid og krefter å gjennomføre studiene. Jeg har hatt mange våkenetter. Og, har vært redd for å stille krav i redsel for å miste stønaden. Hadde jeg fulgt NAV-modellen hadde jeg ikke vært der jeg er i dag. Det er valgene NAV sa nei til som til syvende og sist vil gi meg jobb. Hadde jeg fulgt NAV ville jeg antakelig jobbet på et kontor med enkelt kontorarbeid, ikke noe utfordrende. Ikke noe du trenger universitetsutdanning for å gjøre. NAV har brukt masse energi på å fortelle meg at mine ønsker og valg er feil. Jeg er en drømmer, urealistisk og uten bakkekontakt. Det beste med NAV? Pengene. Men, jeg har også hatt gode opplevelser med personlige saksbehandlere. Har møtt opp med blomster jeg, som takk for hjelpen. Men, de er jo styrt av regelverket. Denne bedriften tok inn en av prosjektdeltakerne i arbeidspraksis. Det var deltakeren selv som ønsket å starte i praksis. Vedkommende hadde en invalidiserende sosial angst og tvilte selv på at han noen gang ville fungere i et arbeidsforhold som en likeverdig arbeidstaker. Etter en lengre periode ble det bestemt at han skulle få ordinær lønn og bedriften lønnstilskudd fra NAV. Han er lovet fast jobb i bedriften når perioden med lønnstilskudd er over. Hvordan fungerer arbeidsforholdet i dag, rent faglig? Arbeidsforholdet fungerer meget godt faglig. F har bygd seg opp faglig ved å være villig til å stadig ta på seg arbeidsoppgaver med økende grad av kompleksitet. I tillegg har han i samarbeid med bedriften fått sitt avsluttende vitnemål fra NTNU. Hva synes bedriften? Bedriften er meget fornøyd, og ser at det stadig er positiv fremgang i måten arbeidsoppgaver blir løst på. Hva tror du arbeidstakeren ( F) synes? Vi tror F opplever situasjonen som svært positiv i forhold til faglig mestring og at det skjer innefor rammer som gir nødvendig support knyttet til faglige spørsmål. Hvordan fungerer det sosialt? Internt i bedriften fungerer F meget godt, selv om vi ser at det fortsatt ligger noen begrensninger i forhold til ekstern aktivitet i forhold til f. eks kunder. Bortsett fra det er det ingen forskjell på F og andre arbeidstakere i bedriften og han får heller ingen forskjellsbehandling. Har noe endret seg siden oppstarten? Utviklingen har vært stor i positiv retning siden F startet hos oss. Har bedriften hatt en bevisst strategi med hensyn til å inkludere vedkommende? Vi har valgt å ikke behandle F annerledes enn andre i bedriften og vi tror dette har vært den beste strategien i forhold til inkludering sosialt. F er en av oss. Hvordan har kommunikasjonen utviklet seg mellom arbeidstakeren og de øvrige ansatte i denne perioden? Vi ser at måten det kommuniseres på har forandret gradvis mot å bli en naturlig kommunikasjon som går begge veier. Dialogen har vært i stadig utvikling til glede både for F og øvrige ansatte. Hva har vært de største utfordringene? I starten? I starten var det først og fremst knyttet til at F nødig spurte om han var i tvil om en arbeidsoppgave. Underveis forsikret vi han om at vi var svært fornøyd med måten han løste sine oppgaver på, men vi ble ikke« trodd ». Det ble vi nødt til å ta opp helt konkret. Fortsatt utfordringer? I dag er utfordringen å vedlikeholde det som er oppnådd og fortsette en god utvikling. Har utfordringene vært større eller mindre enn tenkt? Vanskelig å svare på, vi var vel ikke klar over hvordan F hadde det før vi ble kjent med han. Hvilke forestillinger hadde dere på forhånd? Ingen, men trodde kanskje ikke det var mulig å komme dit vi er i dag. Hvor viktig er forhåndsinformasjon og støtte underveis? ( Fra NAV, eller andre støttespillere vedkommende måtte ha) Viktig at vi kan vite mest mulig på forhånd slik at vi kan tilpasse arbeidssituasjonen mest mulig faglig og sosialt. Hva tror du er hovedårsaken til at det har gått bra? Vi er en åpen bedrift med stor takhøyde og vi ser positivt på nye muligheter. I tillegg er det lov å gjøre feil, ja det er faktisk en forutsetning å tillate at det feiles for å lykkes. Ville dere prøvd igjen? Ja. Vi har fått en faglig dyktig, hyggelig og lojal medarbeider. Hvilke råd vil du gi andre bedrifter som får forespørsel om å ta inn personer med funksjonsnedsettelser? Vi tror det er viktig å behandle alle likt og unngå forskjellsbehandling. I tillegg til å se på vedkommende som en ressurs som vil tilføre bedriften mye på sikt. Kjønnsfordelingen blant deltakerne har vært jevn, med femten kvinner og seksten menn. Som nevnt i kapittel 4, har et stort flertall av prosjektets deltakere oppgitt psykiske problemer som årsak til at de sliter i overgangen mellom studier og jobb. Dette er den eneste gruppen som klart skiller seg ut med hensyn til antall. Tabell 1 Antall deltakere fordelt etter funksjonsnedsettelse: Når det gjelder behovet for oppfølging og veiledning er det gruppen med psykiske problemer som har krevd mest tid og ressurser. Noen har fulgt prosjektet gjennom mange måneder og da gjerne med samtaler 3 – 4 ganger i måneden. Som nevnt tidligere, er det også i denne gruppen vi finner flest uten noen form for jobberfaring. Mange har derfor følt behov for tett dialog og oppfølging både med hensyn til å skrive konkrete jobbsøknader og i forhold til å ta kontakt med aktuelle arbeidsgivere. For flere av dem har jobbsøkerkurs eller kurs i intervjuteknikk vært uaktuelt, da deltakelse i større grupper oppleves som en belastning. Mangelen på arbeidserfaring og usikkerhet i forhold til egen arbeidsevne gjør at det i denne gruppen har vært mange med ønske om å starte opp i arbeidspraksis. Tabell 2 viser rekrutteringskanaler. Det er NTNU Studentservice som har rekruttert flest deltakere inn i prosjektet. Antallet rekruttert via NAV er lavt. Med tanke på det store antall personer på yrkesrettet attføring som er studenter ved NTNU eller HiST, er det ingen tvil om at flere kunne vært rekruttert via NAV arbeid. Tabell 2 Rekrutteringskanaler: Som vi ser av tabellen under har 28 av prosjektets 31 deltakerne studert ved NTNU. Det er vanskelig å gi ha noen bastant formening om årsaken til den lave rekrutteringen fra HiST. Det er imidlertid en kjensgjerning at man på profesjonsstudiene har praksisperioder som gir verdifull jobberfaring og nettverk på arbeidsmarkedet. Det kan hende dette er med å gi disse studentene en lettere overgang fra studier til jobb. Tabell 3 Faglig bakgrunn: I løpet av prosjektperioden har 22 av deltakerne vært i jobb eller praksis. Fjorten av disse har hatt lønnet arbeid i løpet av perioden. Til sammen elleve personer er i jobb høsten 2008. Tre er i arbeidspraksis. Seks har valgt å fortsette med studier etter en periode med jobb eller praksis. For fem av deltakerne måtte vi gi opp målsettingen om å komme i jobb eller arbeidspraksis. Av disse er tre studenter høsten 2008 og en er i tiltak gjennom NAV. 7.1 Har prosjektet nådd sine mål? Ut i fra de hovedmålsettinger som var beskrevet i prosjektbeskrivelsen, må prosjektet sies å ha nådd sine mål, selv om man i ettertid kan se at noen av målsettingene kanskje var i overkant ambisiøse. For 22 personer, tilsvarende 71 % av prosjektdeltakere, er målet om arbeid eller arbeidspraksis nådd. Det må sies å være et godt resultat da det heller ikke var slik at alle deltakerne ønsket jobb eller arbeidspraksis på det tidspunkt de tok kontakt. Noen ønsket for eksempel ytterligere bistand etter inneværende studieår. Et stort antall av deltakerne har altså vært i jobb eller i arbeidspraksis i løpet av prosjektperioden. Alle har fått bedre kunnskap om arbeidsmarkedet, hvordan skrive en god jobbsøknad og cv og hva en kan forvente på et jobbintervju. En bedre forståelse av arbeidsmarkedet og en større trygghet i jobbsøkerprosessen gir større selvtillit som jobbsøker. Når det gjelder deltakerne som har vært i arbeid, har noen fått varig arbeid mens andre har fått uvurderlig praksis og en erfaring de kan dokumentere. Gjennom de erfaringene prosjektet har gitt, har studie-og karriereveiledere ved NTNU og HiST fått bedre kjennskap til prosjektets målgruppe og en større forståelse av hvilke faktorer som begrenser mulighetene i overgangen fra studier til jobb og hvilke faktorer som kan gjøre overgangen lettere. Selv om prosjektet har gitt den enkelte deltaker utbytte, er det betimelig å spørre om det er behov for denne typen tilbud ved utdanningsinstitusjonene. For eksempel var antallet studenter med fysiske funksjonsnedsettelser som tok kontakt med prosjektet, noe mindre enn forventet. Samtidig var det kanskje heller ikke forventet at gruppen med psykiske problemer skulle bli såpass dominerende. Prosjektet har med andre ord nådd målgruppen, men antakelig med en annen fordeling med hensyn til type funksjonsnedsettelse enn man i utgangspunktet hadde sett for seg. Det kan se ut som om det er et udekket behov for veiledning i overgangen til jobb, spesielt for gruppen med psykiske lidelser. Dette er også personer som ofte kvier seg for å søke hjelp. stigmatisering, selv om dette har endret seg noe de senere årene. Kanskje er det også spesielt vanskelig å håndtere denne type problematikk i universitets-og høgskolemiljø fordi kravene til faglig og sosial kompetanse er så høye. Prosjektet" Studier med støtte" kan bli en viktig bidragsyter i forhold til å nå disse studentene på et tidligere tidspunkt. Dessverre startet prosjektet såpass sent at en kobling mellom SMS og dette prosjektet ikke ble mulig. En slik kobling kunne gitt et mer helhetlig tilbud for gruppen med psykiske lidelser. Det har vist seg tyngre å rekruttere personer inn i prosjektet enn forutsatt. Særlig i første del av prosjektperioden ble det lagt stor vekt på informasjon ut til aktuelle samarbeidspartnere og tilgrensende tjenester." Drahjelpen" fra NAV og utdanningsinstitusjonenene har vært mindre enn forventet. Spesielt med tanke på det store antallet studenter på yrkesrettet attføring burde rekrutteringen via NAV vært større. Det har vært en styrke for prosjektet å kunne presentere et veiledningstilbud på lik linje med andre studenttilbud ved NTNU og HiST. En tett kontakt med rådgivningstjenesten ved begge utdanningsinstitusjonene har vært avgjørende for å få en bedre forståelse for prosjektets målgruppe. En lokalisering på Lucas og senere Gløshaugen har gitt prosjektet god kjennskap til tilgrensende tjenester i SiT, NTNU og HiST og god oversikt over aktuelle kurs som tilbys, som jobbsøkerkurs, kurs i intervjuteknikk, kurs i stressmestring og ta-ordet-kurs. At prosjektet har fungert som et veiledningstilbud ved NTNU og HIST med arbeidsgiveransvar hos NTNU, har nok gjort terskelen for å ta kontakt lavere. Det er ikke til å komme i fra at enkelte av prosjektets deltakere opplevde kontakten med NAV som vanskelig. Samtidig ville antakelig prosjektet vært mer synlig for saksbehandlerne i NAV, dersom prosjektansvarlig hadde vært NAV Sør-Trøndelag. På slutten av prosjektperioden har prosjektet knyttet seg tett opp mot Karrieretjenesten ved NTNUIO. Vi har blant annet utgitt en felles brosjyre. Karrieretjenesten er den naturlige arvtakeren til dette prosjektet. Det er likevel vanskelig å se for seg at Karrieretjenesten skal ha mulighet til å følge den gruppen studenter som krever tettest og mest systematisk oppfølging, uten at det tilføres flere ressurser. Karrieretjenesten ved NTNU består i dag av to årsverk, hvor den ene stillingen er fordelt halvt om halvt på toppidrett og ordinær karriereveiledning. Karrieretjenesten ved HiST er i dag ½ årsverk, men erfaringene fra prosjektet tilsier at behovet ikke har vært like stort her. Dette kan imidlertid endre seg når SMS-prosjektet kommer godt i gang. 10 Det har tidligere ikke vært egen karrieretjeneste ved HiST. Fra høsten 2008 har høgskolen ansatt en person som fungerer både som karriererådgiver og som rådgiver for studenter med funksjonsnedsettelser. Prosjekt som" Studier med støtte" vil være en naturlig samarbeidspartner da vi har erfart at gruppen med psykiske lidelser er stor. Utdanningsinstitusjonene bør ha fokus på at denne gruppen ikke bare trenger støtte i selve studietiden, men også at overgangen til jobb kan være spesielt krevende. Undersøkelser viser at det er to grupper som står spesielt svakt når det gjelder arbeidsdeltakelse. Det er personer med muskel-og skjelettlidelser og personer med psykiske lidelser. Det bør fokuseres på å nå studenter tidligere i studieforløpet, ikke minst for å betone viktigheten av å tilegne seg jobberfaring gjennom sommerjobber eller praksisperioder. Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon påpeker at det er mye som tyder på at innsatsen for en vellykket overgang fra studier til arbeid starter for sent. Når innsatsen i dag starter først når studenten har avsluttet studiene, er dette for sent i forhold til å hindre at studenter slutter underveis i studiene. eventuell fremtidig arbeidsplass opprettes før utdanningen er avsluttet, kan hindringer som mange nyutdannede funksjonshemmede møter på i dag lukes helt bort. For eksempel kan et tettere samarbeid med Ideportalenll kan gi en mulig kobling mot arbeidsgivere med tanke på sommerjobber eller praksisoppgaver tidligere i studieforløpet. 11 Ideportalen. no - er et ideelt nasjonalt nettsted hvor virksomheter kan legge inn prosjektideer og oppgaver de ønsker utført av studenter. Det kan være konkrete prosjekter som studenter kan bruke som studentoppgave i sin bachelor-eller masterutdanning, og/ eller praksis gjennom faglig relevante deltids-og sommerjobber. Fra 1.1.2009 trer" Lov om forbud mot diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne" ( diskriminerings-og tilgjengelighetsloven) i kraft. Loven forbyr diskriminering av personer med nedsatt funksjonsevne og skal gjelde på alle samfunnsområder, også i arbeidslivet. Professor Bjørn Hvinden ved NOVAI2 trekker i en kronikk i magasinet Velferd frem kravet om rapporterings-og aktivitetsplikt som fra 1.1.09 vil inngå i den nye diskriminerings-og tilgjengelighetsloven. Plikten innebærer at offentlige myndigheter og private arbeidsgivere med mer enn femti ansatte, skal jobbe aktivt og målrettet for å legge til rette for flere personer med nedsatt funksjonsevne i arbeidslivet. I følge Hvinden har andre land som har praktisert rapporterings-og aktivitetsplikt gode erfaringer med dette, fordi plikten har virket bevisstgjørende. Et brudd på plikten til å tilrettelegge være å anse som diskriminering. funksjonsnedsettelser gjenstår å se. Mange mener loven er mangelfull. påpekes det at små bedrifter kan fritas for plikten til universell utforming dersom den har manglende økonomi. Forhåpentligvis vil den nye diskriminerings-og tilgjengelighetsloven bidra til nødvendige holdningsendringer slik at flere med funksjonsnedsettelser får mulighet til å delta i arbeidslivet. 12 Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring.
|
altaposten_null_null_20110604_43_126_1_MODSMD_ARTICLE38
|
newspaper_ocr
| 2,011
|
no
|
0.716
|
SIER NEI: Sametinget skal neste uke ta stilling til avtalen om fiskerett. NSR sier nei. grunnleggende vesentlig mangel som dette. Hva med fremtidige rettsproses ser? Ved å indirekte akseptere at staten kan gi oss rettighetene vi alltid har hatt, aksepterer man også at disse rettighetene kan tas fra oss når det er nødvendig. Denne fiskeriavtalen som er fremforhandlet innebærer etter mitt syn at vi fortsatt skal betrak tes som gjester i eget hjem, vår fis kerett er en «ny rettighet» som etableres som en almisse - ikke som f ølge av vår lange og übrutte historiske rett til fiske i egne områder. konge-tiden var forbi tar grunn leggende feil. Statens fiskeripoli tikk etablerer nye værkonger hver dag som går, mens folket fortsatt skal stå på land med lua i handa. Sametinget må derfor avvise for slaget til avtale som nå føreligger inntil en bedre avtale kan legges frem for Sametinget. Saken behandles i Sametinget torsdag 9. juni etter kl. 13.30 og kan følges av interesserte via streaming på Sametingets nettsider.
|
maalfrid_9231b78e4b43b0bae00ee9bf8f205907fd49cd44_108
|
maalfrid_ssb
| 2,021
|
nn
|
0.246
|
Avgått. fellesst . . "3 5 789 6 328 2 418 17 205 7 97 2 39 5 27 7 896 '433' fellesstasjon . . ' 26 479 14818 '
|
maalfrid_e8f67c70ee6043102f26c8bd12dd612e5b15e791_68
|
maalfrid_patentstyret
| 2,021
|
no
|
0.834
|
gjenfinning av informasjon, sider og andre kilder tilgjengelig på globale datanettverk og andre kommunikasjonsnettverk, for andre. Klasse:38 Elektronisk overføring av streamed og nedlastbare multimediafiler og filmer via datamaskiner og andre kommunikasjonsnettverk; tilbud av on-line chatte-rom, oppslagstavler og fellesfora for oversendelse av beskjeder mellom databrukere innen underholdning og opplæring; kommunikasjonstjenester; telekommunikasjonstjenester; tilbud av tilgang til GPS navigasjons tjenester; web casting tjenester; elektronisk overføring av dataprogram via Internet og andre data og elektroniske kommunikasjonsnettverk; tilbud av tilgang til elektroniske kommunikasjonsnettverk for overføring eller mottak av dataprogram og søkeprogramvare; tilbud av tilgang til elektroniske kommunikasjonsnettverk, for overføring eller mottak av lyd, vidoer eller multimediainnhold; tilbud av on-line kommunikasjonstjenester, kommunikasjon via globale datanettverk eller Internet; elektronisk post, sending av beskjeder og mottakstjenester; kringkastingstjenester; tilbud av tilgang til websider; overføring og distribusjon av data eller audio-visuelle bilder via globale datanettverk eller Internet; levering av digital musikk via telekommunikasjon; tilbud av tilgang til digital musikk websider via Internet; framskaffing av web-sider, via globale datanettverk, for å muliggjøre for brukere å programmere lyd, video, tekst og annet multimediainnhold, inkludert musikk, konserter, videoer, radio, fjernsyn, nyheter, sport, spill, kulturelle arrangement, og underholdningsrelaterte programmer Klasse:41 Underholdningstjenester, nemlig framskaffing av online dataspill tjenester tilbudt via lokale eller globale kommunikasjonsnettverk, inkludert Internet, intranet, extranet, fjernsyn, mobil kommunikasjon, telefon og satellitt nettverk; informasjon i forbindelse med musikk underholdning, utdanning, interaktiv underholdning og utdannelse, tilbudt on-line fra lokale eller globale kommunikasjonsnettverk, inkludert internet, intranet, extranet, fjernsyn, mobil kommunikasjon, telefon og satellitt nettverk; on-line elektronisk publisering (kun lesbar) framskaffingstjenester relatert til digitale video, audio og multimedia underholdning publiseringstjenester; musikkbibliotektjenester. Klasse:42 Vertserver for hjemmesider som tilbyr digitalt innhold; teknisk support tjenester, nemlig problemløsing i form av diagnostisering og reparering av brukerprogramvare problemer for mobiltelefoner, personlige datamaskiner, bærbare datamaskiner, fjernsyn og MP3- spillere; design, utvikling, vedlikehold og forvaltning av brukerprogramvare for mobiltelefoner, personlige datamaskiner, bærbare datamaskiner, fjernsynsapparater og MP3 spillere; vedlikehold, reparasjon og oppdatering av dataprogram, datamaskin operativsystem programvare, datamaskin systemprogramvare; framskaffing av informasjon vedrørende datamaskin programvare via Internet og andre datamaskin og elektroniske kommunikasjonsnettverk; framskaffelse av konsultasjonstjenester og teknisk problemløsing for datamaskin programvare og for håndholdte mobile digitale elektroniske anordninger og annen forbrukerelektronikk; datamaskinutstyr og programvare konsultasjonstjenester; multimedia og audio-visuelle konsultasjonstjenester; dataprogrammering; support og konsultasjonstjenester for utvikling av datasystemer og databaser; informasjon relatert til datautstyr eller programvare tilbudt on-line fra et globalt nettverk eller Internet; tillaging og vedlikehold av web-sider; design og utvikling av web-sider for multimediamateriale; vertserver for hjemmesider for andre; informasjon, rådgivning og konsultasjonstjenesetr relatert til alle forannnevnte tjenester. (450) 2011.02.28 (111) (151) 2011.02.23 (300) Ingen (210) 201008681 (220) 2010.08.24 (180) 2020.08.24 (546) (730) Hongta Tobacco (Group) Co Ltd, No. 118 Hongta Avenue, Hongta District YUXI, YUNNAN, CN (740) Acapo AS, Postboks 1880 Nordnes, 5817 BERGEN, NO (511) Klasse:34 Sigaretter; tobakk; sigarer; sigarettfiltre; fyrstikker; sigarettpapir. (450) 2011.02.28 (111) (151) 2011.02.23 (300) Ingen (210) 201009620 (220) 2010.09.15 (180) 2020.09.15 (541) (730) Frederikke Gasmann-Brott, Postboks 3 Holmenkollen, 0712 OSLO, NO (740) Siri Margrethe Gasmann-Brott, Postboks 3 Holmenkollen, 0712 OSLO, NO (511) Klasse:35 Salg av eiendom; salg av bygg. Klasse:36 Utleie av fast eiendom. Klasse:37 Vedlikehold av eiendom; vedlikehold av bygg. (450) 2011.02.
|
maalfrid_c5e2efb4ce4a362cd47b8fef0cd7dd43ab67d1b6_6
|
maalfrid_nve
| 2,021
|
no
|
0.284
|
13.5.3 Økonomiske og administrative konsekvenser ...................64 13.6 Gebyr til beredskapsmyndigheten ...............................................64 13.6.1 Bakgrunn ..........................................................................64 13.6.2 Forslag til endring .............................................................64 13.6.3 Økonomiske og administrative konsekvenser ...................
|
maalfrid_e8f435a4d06291a954c66f016ff9b2f0d139f956_23
|
maalfrid_uio
| 2,021
|
en
|
0.311
|
Effects on: Fatigue severity (CIS) (T0-T6; p=0.03) HR-QoL (SF-36) (T0-T6; p=0,05)
|
maalfrid_e815e73fd465a6ffdfbbf80378efa536baf89059_33
|
maalfrid_havarikommisjonen
| 2,021
|
no
|
0.895
|
I 2018 omkom 23 personer i fritidsbåtulykker. Tre personer fikk alvorlige skader. Totalt var 44 personer involvert i 22 fritidsbåtulykker der en eller flere omkom. Dette var færre enn tidligere år. Forskjellen i tallene kan skyldes noe unøyaktigheter i tidligere år om en hendelse blir ansett som en fritidsbåtulykke eller ikke. Halvparten av de omkomne i 2018 druknet etter at båten hadde kantret eller etter at de hadde falt over bord. I de fleste tilfeller tok det lang tid, mer enn 45 minutter, før andre var klar over at de var i nød. Nedkjøling har sannsynligvis bidratt til at de omkom. Med medisinsk behandling er det mulighet for å gjenopplive nedkjølte personer, men det forutsetter at de har hatt frie luftveier under nedkjølingen. Umiddelbar varsling om nød og posisjon, i kombinasjon med bruk av riktig tilpasset redningsvest og påkledning som forsinker nedkjøling, kan bidra til at personer overlever etter å ha falt i sjøen. Disse type ulykkene førte også oftest til omkomne de ti foregående årene. Hver fjerde forulykkede i 2018 var utenlandsk turist som hadde leid båt. Ved å sammenligne resultatene fra denne kartleggingen med tidligere undersøkelse og tilsynsrapport av DSB stiller SHT spørsmål om utleie av fritidsbåt i tilstrekkelig grad gjøres på en forsvarlig måte som ivaretar sikkerheten til leietakerne. Over de ti foregående årene var andelen forulykkede utlendinger noe lavere enn i 2018. Grunnstøtinger og kollisjoner får mye oppmerksomhet, men kan skygge for at 80 % av de forulykkede i 2018 omkom under andre forhold. Hver femte forulykkede i 2018 omkom etter at båten gikk på grunn eller kolliderte. Ulykkene kjennetegnes ved tre faktorer; høy fart, moderat til tydelig ruspåvirkning, og tussmørke. For å kunne iverksette målrettede tiltak mener SHT det er nødvendig med mer kunnskap om hvorfor folk fører båt når de er moderat til tydelig ruspåvirket. Over de ti foregående årene viser resultatene at grunnstøtinger, kollisjoner og kontaktskader oppstår hyppig, men kun en mindre andel av disse medførte død. De forulykkede i disse ulykkene var hovedsakelig yngre enn for andre typer ulykker. Hver femte forulykkede i 2018 omkom etter at personen falt i sjøen mellom fortøyd båt og flytebrygge. De fleste personene hadde tydelig ruspåvirkning som kan ha bidratt til at de falt i sjøen, begrenset mulighet til å varsle om situasjonen og begrenset mulighet til å redde seg selv. De brukte hovedsakelig ikke flytemiddel. Usikkerhetene i datamateriale fra de foregående årene gjør at de ikke kan brukes til å beskrive en trend for denne type ulykke. Kartleggingen har avdekket at det er mulig for Sjøfartsdirektoratet å forbedre grunnlaget for årlig statistikkføring av fritidsbåtulykker med omkomne. Dette forutsetter forbedring av metoden, at omkomne blir obdusert, mer detaljert informasjon må innhentes, slik som fra hovedredningssentralene og politiet, samt at mer ressurser brukes på analysearbeid. Dette vil gjøre at statistikken bedre får frem at forskjellige typer ulykker har forskjellige problemstillinger. Kartleggingen har også avdekket at det er mulig å ta i bruk og kombinere flere kilder for en mer helhetlig oversikt over hvor mange fritidsbåtulykker og alvorlige hendelser det er i Norge hvert år. Dette kan brukes til å sammenligne trender over år og bidra til mer målrettede tiltak for å styrke sjøsikkerheten. Det er ikke avgitt sikkerhetstilråding i forbindelse med dette kartleggingsarbeidet.
|
maalfrid_f487051a576762867b549fae26704a9f72863317_7
|
maalfrid_ntnu
| 2,021
|
en
|
0.735
|
(1) Landøy A, Repanovici A, Gastinger A. The more they tried it the less they liked it: Norwegian and Romanian student's response to electronic course material. Commun Comput Info Sci 2015;552:455- 463. (2) Kortelainen T. Reading format preferences of finnish university students. Commun Comput Info Sci 2015;552:446-454. (3) Mizrachi D. Undergraduates' Academic Reading Format Preferences and Behaviors. J Acad Librariansh 2015;41(3):301-311. (4) Mangen A, Walgermo BR, Brønnick K. Reading linear texts on paper versus computer screen: Effects on reading comprehension. Int J Educ Res 2013;58:61-68. (5) Myrberg C, Wiberg N. Screen vs. paper: what is the difference for reading and learning?. Insights. 2015 Jul 1;28(2):49.
|
maalfrid_f583de329c3acabdb0879fac6b5925bfddab6265_3
|
maalfrid_regjeringen
| 2,021
|
no
|
0.705
|
Hva er masseforvaltning? • – Pukk: fast fjell – Grus og sand: naturgrus og sand • – Gravemasser – Byggavfall • – Nyttiggjøring • – Vesentlig terrenginngrep – Mellomlager – Behandlingsanlegg – Bakkeplanering – Terrengregulering (utfylling)
|
maalfrid_a3f13859b9e4ec5e352e70c85278b0562232656e_121
|
maalfrid_forskningsradet
| 2,021
|
no
|
0.805
|
Budsjettet for Strategi utgjør 59,2 mill. kroner i 2002. Hvor mye midler som vil bli avsatt fra Forskningsfondet til administrasjon av dette er ennå ikke avgjort av hovedstyret. Dette utgjorde i 2001 4 mill. kroner og beløpet kommer i tillegg til Strategis budsjett i tabell 4.7.1. Ser en bort fra slike avsetninger og budsjettekniske endringer medfører dette et budsjett forholdsvis likt 2001-budsjettet. Midler til internasjonale stipend er imidlertid redusert, mens midler til FoU-aktiviteter og sekretariater har gått opp. Tabell 4.7.1: Inntekter. Fordeling etter finansieringskilde, spesifisert på kapittel og post eller program/satsing. Revidert budsjett 2001, budsjett 2002. 1 000 kroner og prosentvis endring. Rev.bud. Budsjett Endring 2001 2002 2001-2002 Kap. 285 , post 52 Norges forskningsråd 37 265 41 346 11,0 % 1) Kap. 286 , post 50 Fondet for forskning og nyskapning 4 000 -100,0 % Kap. 920 , post 50.4.5 Norges forskningsråd, Teknologirådet 6 100 6 100 0,0 % Kap. 920 , post 50.3.3 Norges forskningsråd, Kunnskapsgrunnlaget 2 875 2 875 0,0 % Kap. 1023 , post 50 Tilskudd Norges forskningsråd 800 800 0,0 % Kap. 1137 , post 50 Tilskudd Norges forskningsråd 550 550 0,0 % Kap. 1410 , post 51 Forskningsprogrammer mv. 300 300 0,0 % Sum generelle midler 51 890 51 971 0,2 % UD Kap. 154 , post 73 Kulturtiltak i utviklingsland (IS) 1 214 1 500 23,6 % 10 280 5 700 -44,6 % Fra Forskningsrådets disposisjonsfond 63 384 59 171 -6,6 % Diverse inntekter 2) 1) Det er ennå ikke avgjort hvor mye som skal avsettes fra Forskningsfondet til administrasjon i 2002. 2) Fom 2002 inntektsføres diverse inntekter på det budsjettåret midlene er tildel for. Tallene for 2001 og 2002 er derfor ikke sammenlignbare. Av diverse inntekter i 2001 gjelder 3,050 mill. kroner budsjettåret 2002. Realiteten er at budsjettet er redusert med ca. 2,5 mill. kroner fra 2001 til 2002 og skyldes stipendprogrammetmed Øst-Europa Av områdets ordinære budsjett, ekskl. avkastningen fra Forskningsfondet, vil departementenes finansiering utgjøre rundt 88 % i 2002, mens diverse inntekter utgjør rundt 12 %. Diverse inntekter omfatter 7,2 mill. kroner fra Universitetet i Bergen, Nordisk ministerråd og UD. St.prp. nr. 1 (2001-2002) fra KUF angir følgende resultatmål for Strategi i år 2002: Bevilgningene til strategiske fellesfunksjoner og informasjon skal være minst 50 mill. kroner i 2002. Basisbev. til NIFU skal videreføres i 2002. Departementet vil i samråd med Forskningsrådet og andre vurdere hvordan evalueringa av NIFU og STEP skal følges opp. Det er lagt inn en liten økning til de forskningsetiske komitéene. Forskningsrådet skal sikre god utnytting av norsk deltaking i de ulike internasjonale samarbeidsprogrammene og –organisasjonene. Europabarometerbev. skal føres videre på samme nivå som i 2001. Det bilaterale forskningssamarbeidet skal styrkes, og 1 mill. kroner øremerkes til faglige seminar og nettverksbygging. Som ledd i arbeidet likestilling i forskningen skal Forskningsrådet bedre statistikken om kjønnsfordelingen av forskningsbevilgningene. Forskningsrådet skal arbeide videre med å utvikle formidlingstiltak rettet mot allmennheten, og videreutvikle gode elektroniske informasjonstilbud.
|
maalfrid_14e0a465a7adaf121860ee1935c57dafb6924a26_45
|
maalfrid_hiof
| 2,021
|
no
|
0.889
|
Basis - helt forkurs 43 30 800 1 324 000 - realfag 37 15 400 570 000 3 892 000 I henhold til vedtak i styret i sak 40/17 ble redusert til kr 1 000 000. I påfølgende år skal beløpet kun korrigeres med lønns- og prisstigning. Bevilgning i 2020 blir . I budsjettsammenheng behandles(tidligere PULS)som en egen enhet og gis en øremerket ramme. Seksjon for læring og pedagogisk utvikling er en sentral enhet særlig når det gjelder satsingen på Læringsstøttesenter, men også når det gjelder øvrig utvikling av utdanningskvaliteten. I 2019 ble enhetens budsjettramme derfor styrket for å kunne styrke bemanningen. I 2019 har det vært et eget prosjekt knyttet til å etablere Læringsstøttesenteret og det har vært avsatt strategiske midler til dette. Fra 2020 skal dette inngå i ordinær drift. For å gi rom for driftskostnader og utstyrssupplement foreslås det derfor at enheten får utvidet budsjettrammen. Det vil også ved årsskiftet gjenstå midler fra 2019 som kan dekke noe av behovet i 2020. Det foreslås en økning i tildeling fra kr 4 500 000 til . I tillegg vil det være mulig å dekke eventuelle uforutsette utgifter til driften av Læringsstøttesenteret ved bruk av udisponerte midler fra tidligere søker for 2020 om et tilskudd på til sammen kr 1 625 000 inkludert StudentRådgivningen. Tilskuddet i 2019 var på kr 1 583 000. Søknaden i 2020 innebærer dermed en økning på 2,6 % og omfatter følgende: Drift av spisesteder 298 000 290 000 -8 000 Oppgradering av datautstyr 40 000 40 000 0 StudentRådgivningen 1 245 000 1 295 000 50 000 TOTALT 1 583 000 1 625 000 42 000 Inkludert i søknaden knyttet til StudentRådgivningen er det en videreføring av 30 % stilling som spesialpedagogisk rådgiver der kostnaden i sin helhet bæres av høgskolen. Studentsamskipnaden har også søkt om kr 5 500 000 til oppgradering og utvidelse av kjøkkenet i Fredrikstad som beskrevet nedenfor.
|
maalfrid_32d384da7e8a2c49524a28ff6a149e6773e70cac_1
|
maalfrid_ntnu
| 2,021
|
de
|
0.995
|
Kandidaten besvarer oppgavene 1 og 2, og oppgave 3 eller 4 QUIZ: 1.Erläutern Sie kurz (maximal zwei Sätze), aus welchem Zusammenhang die folgenden Textauszüge stammen (Titel des Textes, Name des Autors, literaturgeschichtliche oder thematische Einordnung des Textes). a)"Ich schreibe über geschichtliche Fakten, um den Staat, in dem ich zehn Jahre lebte, besser zu verstehen. Diese Fakten verknüpfe ich mit meinen eigenen Erfahrungen […]." b)"das dümmste ist seit stunden läuft DAS gras / in meinem neuen kleid HERUM und ich /sitze auf der betonbank […]" c)"Es kann natürlich zu einer kleinen Paus kommen. Der Krieg kann sich verschnaufen müssen, ja er kann sogar sozusagen verunglücken". d) "Aber manche Wörter ließen sich nicht übersetzen. Nachtruhe zum Beispiel." 2.Jean Améry betont in dem Vorwort zu seinem Essayband Jenseits von Schuld und Sühne, dass er sich an die Deutschen wendet, "die in ihrer überwältigenden Mehrheit sich nicht oder nicht mehr betroffen fühlen von den zugleich finstersten und kennzeichnendsten Taten des Dritten Reiches". Welche juristische Auseinandersetzung mit dem Dritten Reich findet zur selben Zeit statt, als Améry den ersten Essay seines Bandes schreibt? --- # HAUPTTEIL: ENTWEDER: 3.Interpretieren Sie einen der beigelegten Texte mit Fokus darauf, wie Kindheit dargestellt wird. ODER 4.Vergleichen Sie zwei der beigelegten Texte im Hinblick darauf, wie Krieg und Kriegserfahrungen thematisiert werden.
|
maalfrid_7d21a761c2979fdfd03e4d258b2aac46287346f8_2
|
maalfrid_uib
| 2,021
|
no
|
0.978
|
Fadderuken involverer flere og flere personer. I 2012 var mellom 800 og 1000 personer engasjert i fadderuken ved MatNat. Med så mange personer involvert kreves mye organisering og logistikk. Til nå har dette skjedd muntlig, via sms og skriftlig på papir, men det er behov for å gjøre denne informasjonen lettere tilgjengelig. I vårt INF219prosjekt ønsker vi å løse dette problemet ved å gjøre informasjonen tilgjengelig elektronisk. Idéen er å utvikle et system som har som hensikt å gjøre informasjon lett tilgjengelig for alle involverte i fadderuken ved MatNat. Måten vi tenker å gjøre dette på, er ved å utvikle en mobilapplikasjon som inneholder relevant informasjon om fadderuken og dens begivenheter, og presenterer dataene på en brukervennlig måte. Formålet med applikasjonen er å gjøre organiseringen av fadderuken enklere. Ved bruk av Fadderukeappen vil fadderne på en enklere måte kunne formidle informasjon til studentene. Studentene vil ha tilgang til oppdatert informasjon i applikasjonen, noe som vil gjøre det lettere å holde oversikten over hva man skal delta på, samt lettere å oppdatere seg på eventuelle endringer som kan ha skjedd. Dagens løsning er avhengig av at studentene holder orden på alt av informasjon de får utdelt på papir, og erfaring og observasjoner under tidligere fadderuker tilsier at ikke alle studentene klarer dette. I tillegg oppstår det lett problemer dersom det skulle skje endringer i programmet, da det er vanskelig å gjøre alle studentene oppmerksomme på disse i løpet av kort tid. Målet er å innføre Fadderukeappen slik at disse problemene forsvinner. Fadderukeappen vil gjøre at flere får med seg det som foregår, og dette vil resultere i høyere oppmøte på både obligatoriske arrangementer og arrangementer i regi av Fadderstyret. Vi ønsker først og fremst å utvikle appen for Android OS fordi det er enkelt å komme i gang med Android SDK, og fordi dette er noe vi begge har sterke ønsker om å lære. I andre omgang ønsker vi også å se på iOS, da dette er et operativsystem som også er veldig utbredt hos målgruppen for appen.
|
wikipedia_download_nno_Barentshavet_957
|
wikipedia_download_nno
| 2,021
|
nn
|
0.63
|
'''Barentshavet''' er ein del av Nordishavet. Det er eit havområde mellom Noreg og Russland nord for polarsirkelen som er kalla opp etter den nederlandske oppdagaren Willem Barents. I vest møter Barentshavet Norskehavet, medan det grensar mot Franz Josefs land og Novaja Semlja i aust. Svalbard ligg mot nordvest. På grunn av Golfstraumen held den sørlege delen av Barentshavet seg isfri året rundt. Dei svært nordlege hamnene i Murmansk og Vardø nyt godt av det. Golfstraumen fører òg til eit rikt biologisk liv, frå planteplankton og kril til torsk, sel, kval og sjøfugl. Noreg og Russland er framleis ikkje blitt einige om territorialgrensene i Barentshavet, og derfor finst det eit område i havet som blir kalla Gråsona. Dette området er regulert gjennom Gråsoneavtalen. Havområdet Smottholet ligg utanfor både den norske og den russiske økonomiske sonen. Det vert førebudd mykje petroleumsverksemd i området. På russisk side vert utbygging av Shtokmanfeltet førebudd. Barentsregionen er ei nemning på landområda kring Barentshavet. '''Norsk sektor''' Det er bora 81 leitebrønnar i Barentshavet og Tromsøflaket per februar 2009. Det vart i 2008 gjort funn i seks av åtte leitebrønnar, og nærare 60 oljeselskap har søkt konsesjon for oljeboring i den 20.konsesjonsrunda. Det er til saman i Barentshavet og Tromsøflaket konstatert 11,2 millionar Sm3 olje og 6,8 milliardar m3 gass i felt som det kan vere aktuelt å byggje ut. Det vil seie om lag 5% av rassursane i Nordsjøen. '''Miljørisiko''' Frå miljøvernorganisasjonar og miljøvernsmyndigheiter har det vore uttrykt stor motstand og skepsis til oljeverksemd i Barentshavet. Dei meiner at sjølv ordinære driftsutslepp kan skade den sårbare økologiske balansen, og at eit uhell kan vere katastrofalt under dei rådande temperatur- og vêrforholda. Miljøvernorganisasjonane har krevja at det vert skipa petroliumsfrie område i Barentshavet og det nordlege Norskehavet. 7.april 2006 la den norske regjeringa fram ein forvaltningsplan for Barentshavet. Noreg erklærte suverenitet og har drive havoppsyn sidan 1977.
|
maalfrid_6f61334c8d570fd5132182a8af15dd3be4b22093_920
|
maalfrid_fylkesmannen
| 2,021
|
no
|
0.851
|
Vedlegg I – Tiltaksark: Petroleum – P02 Reduksjon av utslipp av metan og NMVOC fra kaldventilering offshore Prioriteringer og konkurranse med andre prosjekter, begrensninger knyttet til hvor mange prosjekter som kan gjennomføres hvert år på en offshoreinnretning og at tiltak må gjennomføres under driftsstans, kan være mulige årsaker til at tiltak som framstår som privatøkonomisk lønnsomme med den kalkulasjonsrenten vi har benyttet (15 %), ikke blir utløst i dag. En annen årsak kan være at beslutning om eventuelle tiltak baseres på CO2-avgiftens størrelse, dagens klimapolitikk og forventninger om framtidig klimapolitikk. I våre beregninger framstår flere enkelttiltak som privatøkonomisk lønnsomme med dagens nivå på CO2-avgiften. Årsaken til at disse tiltakene likevel ikke er gjennomført, kan være at beregningene i vår analyse ikke fanger opp alle kostnadene, for eksempel kostnader knyttet til midlertidig driftsstans, HMS-risiko eller personell. Det kan også være barrierer utover prissatte kostnader som spiller inn på aktørenes tilpasning, og det er derfor ikke gitt at avgiften vil utløse disse tiltakene. En annen årsak kan være at dagens avgiftsnivå kun har virket siden 2017 og at gjennomføring av tiltak krever lang planlegging for å kunne utløses, og at tiltak må gjennomføres under driftsstans. Våre analyser indikerer svært varierende kostnader ved å gjennomføre tiltakene. Ca. 35 prosent av reduksjonspotensialet kommer fra enkelttiltak som framstår som privatøkonomisk og samfunnsøkonomisk lønnsomme allerede i dag. Av tiltakene som ikke er privatøkonomisk lønnsomme i dag, og som har en tiltakskostnad under 1 500 kr, vil en avgift i størrelsesorden 70 kr per Sm (tilsvarende 4 300 kr per tonn CO2-ekvivalenter) gjøre disse tiltakene lønnsomme gitt forutsetningene i analysen. Dette utgjør ca. 50 prosent av det totale reduksjonspotensialet. Tilsvarende måtte avgiften vært i størrelsesorden 800 kr per Sm (tilsvarende 50 000 kr per tonn CO2-ekvivalenter) for at alle tiltakene som er utredet skulle framstått som lønnsomme for aktørene. En økning av metanavgiften vil kunne utløse flere kaldventileringstiltak. Reduksjonspotensialet som er identifisert for offshore, kan utløses ved å innskjerpe gjeldende utslippsgrenser for metan og NMVOC i tillatelser i medhold av forurensningsloven dersom tiltakene er sikkerhetsmessig, teknisk og økonomisk gjennomførbare når det tas hensyn til gjenværende levetid for felt/innretninger. Innskjerping av utslippsgrenser kan være aktuelt i tilfeller der lønnsomme tiltak ikke utløses. Ved en innskjerping av utslippsgrenser gis operatørene rimelig tid og mulighet til å innrette seg etter nye utslippsgrenser for bl.a. å kunne tilpasse tiltaksgjennomføring til planlagte revisjonsstanser. Miljødirektoratet kan fastsette utslippsgrenser som er strengere enn BAT for å oppfylle nasjonale mål og internasjonale forpliktelser, eller dersom det foreligger andre særlige grunner for dette ut fra en helhetlig vurdering av fordeler og ulemper ved tiltaket. I tillatelser i medhold av forurensningsloven er det stilt krav om etablering av system for energiledelse, jamfør HMS- forskriftene (aktivitetsforskriften § 61a). Kravet innebærer at operatørene skal ha en kontinuerlig, systematisk og målrettet vurdering av tiltak som kan iverksettes for å oppnå en mest mulig energieffektiv produksjon og drift. Innføring av krav om klimaledelse etter samme prinsipp som energiledelse kan, i kombinasjon med andre virkemidler som CO2-avgift, bidra til økt oppmerksomhet og bevisstgjøring om egne utslipp og tiltaksmuligheter, og at privatøkonomiske lønnsomme tiltak blir utløst. Norsk standard for energiledelse (NS ISO 50 001:2018) vil være et egnet verktøy for å etablere handlingsplaner og mål for reduksjon av metan og NMVOC fra kaldventilering på den enkelte innretning. For å sikre at krav om klimaledelse følges opp, kan det stilles krav om årlig rapportering til forurensningsmyndigheten om hvilke klimatiltak som er gjennomført, hvilke utslippsreduksjoner som er oppnådd, samt hvilke tiltak som er besluttet. Årlig rapportering til Miljødirektoratet om gjennomførte energieffektiviseringstiltak og oppnådde CO2-reduksjoner, er etablert for felt i drift på norsk sokkel i dag.
|
altaposten_null_null_20121119_44_270_1_MODSMD_ARTICLE49
|
newspaper_ocr
| 2,012
|
no
|
0.849
|
- Mange eldre synes det vi finner på er skikkelig gøy. Det virker som at aktivitetene blir godt tatt imot. Seiv synes vi det er fint å kun ne gjøre dette, å glede andre, sier de «gule englene». Før arrangementet neste uke krysser jentene fingrene for at opp møtet blir godt: - Vi håper så mange som mulig kommer, sier de. (Foto: Tom Skoglund) Feiret mørketida Event-koordinator Vangie Gaski hadde suksess da hun arrangerte maskeradeball i Alta nylig. 46 deltakere storkoste seg med en anner ledes fest. - Det er litt annerledes, men morsommere for små og store, mener Vangie etter festen som ble holdt i lokalene til Alta Havn i Bukta. En gruppe fra Hammerfest framførte dansenummer, i tillegg til at Altas dyktige magedanser Ingunn Lyngstad dukket opp. Det ble også sang. - Så vidt vi vet, finnes det ikke tradisjoner i Norge for Masquerade Ball, annet enn Oslo operaball. Vi syntes at det er fin måte å feire mørketiden. Med fargerike kostymer og masker samt god musikk og dans byr på et godt samhold, sier Vangie. (Foto: Privat)
|
digistorting_1964-65_part1_vol-a_part5
|
parliament
| 2,021
|
no
|
0.743
|
en av ektefeller. Utvalget avgå sin innstilling i 1954. I spørsmålet om særskilt ligning uttalte utvalget : «Som nevnt foran antar utvalget at hvis man overhodet kan tale om noe grunnleggende prinsipp ved skatteutskrivingen, så må det være at skattene skal utskrives etter skattyterens økonomiske bæreevne. Ved bedømmelsen av hver ektefelles økonomiske bæreevne, er det etter utvalgets mening uriktig bare å se på den inntekt hver av dem oppebærer og se helt bort fra de rettigheter og dermed følgende forpliktelser av økonomisk innhold som oppstår ved giftermålsavtalen. Den som tjener kr. 2 000 seiv, men hvis ektefelle tjener kr. en del av ektefellens inntekt, og omvendt er den som har en inntekt på kr. 20 000 forpliktet til å avgi en del av sin inntekt til ektefellen som bare tjener kr. 2 000. Dette forhold må nødvendigvis påvirke begge ektefellers skatteevne. Utvalget er kommet til at det er uråd å etablere en ordning for skattlegging av ektefeller som i alle tilfelle vil virke helt rettferdig og rimelig så uensartet som de økonomiske forhold er. Det tekniske system for skattlegging av ektefeller som best tjener prinsippet om at skatter skal utskrives etter skattyterens økonomiske bæreevne er etter utvalgets mening at ektefeller skal skattlegges under ett for begges samlede formue og inntekt.» Når Finansdepartementet likevel foreslo en ordning med en viss adgang til særskilt ligning av ektefeller, var begrunnelsen de urimeligheter som fellesligningen førte med seg, særlig i de tilfelle hvor ektefellen hadde høy inntekt. Departementet pekte på at når hustruen har utdannelse eller særlige kvalifikasjoner som betinger høy inntekt, kan skatten ved felles ligning sluke en vesentlig del av denne inntekten. De da gjeldende skatteregler ville således kunne være en medvirkende årsak til at kvinner hvis utdannelse hadde kostet både den enkelte og samfunnet store beløp, ikke søkte ut i ervervslivet. Departementet fremholdt i denne sammenheng at i en del yrker som krever lang utdannelse, var tilgangen på fullt kvalifiserte utøvere ikke tilstrekkelig til å kunne dekke behovet. Det ble i lovforarbeidene uttrykkelig påpekt at det bare er de relativt høye inntekter som vil ha noen fordel av særskilt ligning, og at ligningsmåten etter Finansdepartementets oppfatning var en awikelse fra den prinsipielt riktige. Det er ganske klart at ordningen har ført med seg en meget betydelig lettelse i beskatningen for de ektepar som begge er i arbeid, og som har inntekter av en slik størrelse at de kommer opp i progressiv beskatning av noen betydning. Eksemplevis kan nevnes at hvor hustruen har kr. 5 000 i arbeidsinntekt (etter minstefradrag) må mannen, i tilfelle ektefellene ikke har hjemmeværende barn, minst ha kr. 17 100 i inntekt for at særskilt ligning vil lønne seg. Har ektefellene ett barn under 14 år, vil mannens inntekt måtte utgjøre kr. 24 500. Med 2 barn under 14 år, vil mannens inntekt måtte utgjøre kr. 33 900 før særskilt ligning vil lønne seg. (Eksemplene gjelder skattepliktige i Oslo for inntektsåret 1964.) Tabell Vl —2 gir en oversikt over hva særskilt ligning medfører i skattereduksjon i klasse 2 og 5 på en del inntektstrinn og for ulike kombinasjoner av inntekt. Tabell VI —2. Skattereduksjon ved særskilt ligning. Beregningene omfatter statsskatt og skatteutjamningsavgift 196 Jf. a. Ektefeller uten barn (kl. 2) !) Ved beregninger av skattene ved felles ligning er det forutsatt maksimalt hustrufradrag. Som det vil ses, varierer skattelettelsen sterkt for ektefeller med like stor samlet inntekt, avhengig av hvorledes inntekten er fordelt mellom dem. I det oppstilte eksempel for samlet inntekt kr. 50 000 varierer skattereduksjonen således mellom kr. 2 183 og kr. 4 530 (kl. 5). Et annet karakteristisk trekk er at skattereduksjonen øker kraftig med stigende inntekt. Ved samlet inntekt kr. 50 000 er skattereduksjonen maksimalt kr. 4 530, mens den ved inntekt kr. 70 000 maksimalt er kr. 9 375 (kl. 5). Endelig peker man på at skattereduksjonen avtar med økende forsørgelsesbyrde. Når den samlede inntekt er kr. 60 000 blir skattereduksjonen maksimalt kr. 8 418 i klasse 2 og kr. 7 275 i klasse 5. Hvorvidt ordningen med særskilt ligning har hatt den tilsiktede virkning når det gjelder å trekke yrkeskvinner ut i arbeidslivet, har man lite materiale til å bedømme. Det er imidlertid på det rene at ordningen med hustrufradrag og fellesligning for det overveiende antall ektepar fører til en gunstigere skatteordning enn særskilt ligning. Forklaringen på dette ligger i at de fleste forsørgere har en inntekt som ligger i nærheten av gjennomsnittet samtidig som hustruens inntekt i de overveiende antall tilfelle er forholdsvis lav. Det har vært atskillig uenighet om berettigelsen av adgangen til særskilt ligning av ektefeller, en adgang som er enestående i Norden. Spørsmålet har gjentatte ganger vært drøftet og utredet i Sverige uten at man der har funnet grunn til en slik omlegging. av reglene. Utvalget skulle nemnder ta hensyn til mulighetene for innføring av «skatt ved kilden». Utvalgets betenkning ble lagt frem i januar 1963. Det ble i utvalget ikke oppnådd enighet eller flertall for en bestemt løsning av problemene ved ektefellebeskatningen idet utvalget delte seg i tre mindretall. a. Et mindretall ville i prinsippet beholde sambeskatningen, men ville dempe progresjonsvirkningene med et forhøyet hustrufradrag. b. Et annet mindretall gikk inn for særskilt ligning. c. Det tredje mindretall uttalte at det var enig i at de uheldige virkninger av de nåværende regler burde avbøtes, og mente at dette bare kunne skje ved å velge en av de ordninger som var foreslått av de øvrige mindretall. Dette mindretall fant ikke seiv å kunne foreta et slikt valg idet man henviste til at valget måtte bero på alminnelige verdinormer og politiske vurderinger. Kritikken her i landet mot ordningen har til dels hatt nokså forskjellig utgangspunkt og begrunnelse, og en del av kritikken kan nok sies å være lite relevant i forhold til begrunnelsen for ordningen, nemlig ønsket om å stimulere gifte kvinner til å gå ut i arbeidslivet. Det har vært sterkt kritisert at ordningen innebærer en urimelig skjevhet i familiebeskatningen til ugunst for de familier hvor inntekten er opptjent på én hand. Videre innvendes det at ordningen ikke er omfattende nok siden den ikke gjelder for ektefeller som arbeider i felles bedrift, noe som forekommer hyppig, bl. a. i jordbruksfamilier. Dessuten er det kritisert at skatten ved særskilt ligning varierer for sterkt på samme inntektsnivå. For så vidt begrunnelsen for ordningen er å gi kompensasjon for økte utgifter når begge ektefeller arbeider utenfor hjemmet, er det tydelig at den virker skjevt. Utgiftsøkingen påvirkes neppe særlig av det innbyrdes forhold mellom ektefellenes arbeidsinntekter. Økingen vil i første rekke avhenge av om det er små barn i familien, og den tid begge ektefeller er borte fra hjemmet. Som det fremgår av tabellene ovenfor, oppnår ektefeller uten barn, dvs. de ektefeller som presumptivt påføres minst ekstrautgifter ved at begge arbeider utenfor hjemmet, den største skattelettelsen ved særskilt ligning. Ordningen byr dessuten på en rekke ligningstekniske problemer, og har i det hele virket kompliserende på ligningsarbeidet og arbeidet med avregning av forskuddene. Man har bl. a. mattet utarbeide særskilte tabeller m. v. til bruk under forskuddsutskrivningen og ligningsbehandlingen. Alt i alt synes imidlertid ordningen nå å være så vidt innarbeidet at den teknisk sett fungerer noenlunde tilfredsstillende. De fleste tilfelle av særskilt ligning forekommer i barnløse ekteskap slik at hver av ektefellene lignes i skatteklasse 1. Kombinasjonen klasse 1 for den særskilt lignede og klasse 2 for den annen ektefelle er også hyppig forekommende. Til sammen utgjorde disse to kombinasjoner ca. 85 pst. av det samlede antall ektepar med særskilt ligning. En progresjonsskala hvor progresjonen er avdempet noe for skatteklasse 2 og høyere klasser vil følgelig ha en viss utjevnende virkning mellom de ektepar som drar fordel av særskilt ligning og de hvor inntektene lignes på én hand. Utvalget kommer tilbake til spørsmålet om en slik utforming av progresjonen i kap. IX. Som nevnt i kap. I har o.r.sakfører, fru Anna Louise Beer, deltatt i to av utvalgets møter under drøftelsen av ektefellebeskatningen. Hun har avgitt en uttalelse som følger innstillingen som vedlegg nr. 3. D. Virker de gjeldende regler om ligning av ektefeller urimelig og bør de endres? Det er ikke adgang til særskilt ligning når begge ektefellers inntekt skriver seg fra den enes eller begge ektefellers bedrift. I slike tilfelle skal inntekten i sin helhet regnes å være vunnet av den ektefelle som må anses som den virkelige utøver av virksomheten, seiv om også den annen ektefelle har arbeidet i bedriften. Hvis de to ektefellers innsats anses likeverdig, skal inntekten regnes å være vunnet av mannen. familieaksjeselskap og styrehonorar i slikt selskap kan gi grunnlag for særskilt ligning, men kun i den utstrekning lønnen eller honoraret står i et rimelig forhold til det arbeid som utføres. Også adgangen til «hustrufradrag» er stengt når hustruens arbeidsinntekt skriver seg fra mannens eller ektefellenes felles bedrift, eller hvis hennes inntekt erverves ved arbeid i hjemmet. Begrensningene i adgangen til særskilt ligning og hustrufradrag bryter med det hovedprinsipp i beskatningen at faktisk likeartede forhold skattemessig skal behandles likt. En rekke ektefeller som deltar i yrkeslivet, får verken særskilt ligning eller oppnår hustrufradrag fordi arbeidet foregår i ektefellens eller deres felles bedrift. Ofte, eksempelvis i mange jordbruksfamilier, vil den manglende adgang til å kreve særskilt ligning være uten reell betydning fordi ektefellenes samlede inntekt ikke er så høy at den rammes av de progressive satser. I disse tilfelle ville hustrufradraget ha vært av større verdi for skattyteren. I en del tilfelle vil imidlertid begrensningen i adgangen til særskilt ligning kunne slå sterkt ut, fortrinnsvis i handelsvirksomhet, handverk, mindre fabrikkvirksomhet og i de frie yrker, når hustruen yter et reelt og vesentlig bidrag til resultatet av virksomheten. I og med at det i slike forhold heller ikke innrømmes hustrufradrag, er det forståelig at de gjeldende regler på dette felt av mange føles som en urettferdighet, og at skattytere gjennom formelle arrangementer — som overgang til aksjeselskap m. v. — søker å oppnå disse lettelser i skattene. I slike forhold kan det være vanskelig å føre kontroll med at kravet om særskilt ligning er reelt begrunnet i hustruens innsats i bedriften. Som følge av disse forhold må en regne med at skattelettelser etter disse regler dels oppnås uten å være begrunnet i de faktiske forhold, mens reglene i andre tilfelle ikke kommer dem til nytte som virkelig yter full arbeidsinnsats utenfor hjemmet. I sin innstilling om ektefellebeskatningen av 1954 tok utvalget også opp til drøftelse hvorvidt en overgang til særskilt ligning av ektefeller i tilfelle måtte få konsekvenser for de hjemmeværende hustruers skattemessige stilling. Om dette sier utvalget: hvor begge er såkalt selververvende — men beholder uretten for alle de andre ektefeller. Finner man at særskilt ligning vil være det rette system for skattlegging av ektefeller, mener utvalget at man må finne en utvei til å gjennomføre systemet også for den hjemmeværende husmor.» Videre ble anført at det i diskusjonen omkring «Samskatten» har vært fremholdt at en hjemmeværende husmor har en særdeles gunstig skattemessig stilling fordi verdien av hennes arbeid med det alminnelige husstell er fritatt for skatt, slik at noen endring for hennes vedkommende ikke skulle være påkrevet. En videreføring av dette synspunkt gikk ut på at verdien av husmorens arbeid i hjemmet burde tas opp til skattlegging på hennes hand uten frådrag i mannens inntekt. Den ordning at man ved beskatningen overfører en del av mannens inntekt på hustruens hand slik at de skattlegges hver for seg ved særskilt ligning, er bl. a. gjennomført i USA og Vest-Tyskland. såkalte todelingssystem som i korthet går ut på at ektefellenes samlede inntekt blir slått sammen og deretter delt i to før skatteutregningen. Skatten beregnes så til det dobbelte av hva den ville utgjøre for en ugift skattyter som har halvparten av ektefellenes samlede inntekt. Seiv om bare én av ektefellene har inntekt, kan de kreve å bli lignet etter dette system. Utvalget har i det foregående mattet innskrenke seg til å trekke frem enkelte momenter som etter utvalgets oppfatning viser at de gjeldende regler i flere henseender virker skjevt og urettferdig. Skal det foretas forandringer i disse bestemmelser, forutsetter dette etter utvalgets oppfatning inngående overveielser, som dette utvalg ikke har kunnet foreta. Hva spesielt to-delingssystemet angår viser man til Finansdepartementets uttalelse i St.- prp. nr. 1 for 1959 s. 11, og til bemerkningene i Lønnsskatteutvalgets innstilling s. 41. A. Alminnelige betraktninger, evneprinsippet, utjevningstanken. I det følgende er det fortrinnsvis den progressive inntektsbeskatning utvalget har for øyet. Vårt skattesystem er når det gjelder de direkte skatter, tradisjonelt basert på evneprinsippet: skattene skal fordeles på skattyterne etter den økonomiske bæreevne, fortrinnsvis utmålt etter inntektens størrelse og gradert etter forsørgelsesbyrden. I prinsippet fastsettes den skattebærende inntekt etter et enhetlig inntektsbegrep, og forsørgelsesbyrden avgjøres i første rekke etter antall forsørgede personer, dog slik at også særlig tyngende omstendigheter (alder, uførhet, sykdom) i noen grad er medbestemmende. Det er vanlig å se ordningen med progressive skatter som et utslag av evneprinsippet. Synspunktet er at med stigende inntekter øker den økonomiske bæreevne relativt sterkere enn inntekten. Det anses derfor rimelig og rettferdig at en skattyter med høye inntekter avstår en større prosentvis andel av sin inntekt i skatt enn inntektstakere med lavere inntekter. til uttrykk i vesentlig større overføring av midler fra de private til det offentlige. Dette har medført en øking av skattleggingen totalt sett og også i statsskatten på inntekt. Samtidig har myndighetene etter annen verdenskrig lagt vekt på at den samlede skattlegging av personer skal virke til en utjevning av leveforholdene mellom de mer velstående og mindre velstående lag i befolkningen. Flere ledd i norsk skattlegging har i senere år virket til å fremme dette mål — eksempelvis prissubsidier, barnetrygd, kommunal inntektsskatt og særavgiftene. Det er likevel i første rekke gjennom den personlige inntektsskatt til staten at myndighetene har søkt å fremme en utjevning av inntektene. Det må anses på det rene at den progressive statsskatt yter et vesentlig bidrag til realiseringen av en slik målsetting. Ved at de høyere inntekter blir til dels meget sterkt beskåret får man ikke tilnærmelsesvis den forskjell i disponible inntekter for skattyterne som man ville ha hatt om skattene var proporsjonale. Gjennomsnittsinntekten ved kommuneligningen var ifølge skattestatistikken for 1961 ca. kr. ca. 1,2 millioner som hadde under kr. 18 000 i antatt inntekt. Særlig for personer i disse inntektsgrupper er det naturlig å se en viss utjevning av de høyere inntekter gjennom en progressiv skattlegging som et rimelig virkemiddel i den økonomiske politikk. Det har vært et fremherskende trekk i synspunktene omkring formålet med den totale skattleggingen etter krigen at man har lagt vekt på de konjunkturregulerende virkninger. I denne sammenheng har det vært pekt på at en progressiv skatt på inntekt kan ha en viss automatisk konjunkturregulerende effekt (jevnført med proporsjonal skatt), når skatten betales samtidig med inntektservervelsen. Statens inntekter i form av progressiv skatt vil eksempelvis i en oppgangskonjunktur stige sterkere enn skattyternes inntekter og sterkere enn statens normale driftsutgifter, slik at det blir utløst en bremsende virkning på den private etterspørsel. Av oversikten i avsnitt B nedenfor går det frem at den direkte inntektsskatt til staten på personlige skattytere for 1964 kan anslås til ca. 1 400 mill. kroner, hvorav ca. 465 mill. kroner er beregnet å skrive seg fra progresjonen (skatt over 10 pst.). Seiv om dette beløpet neppe kan sies å være utslagsgivende sett i forhold til statens samlede inntekter i form av skatter og avgifter, ca. 8 000 mill. kroner, er det likevel av en slik størrelsesorden at man etter utvalgets oppfatning ved vurderingen av den progressive skatt også må ta i betraktning dens finansielle side. Det må være riktig å si at begrunnelsen for en progressiv inntektsskatt til staten nå er mer omfattende enn tidligere da den vesentlig tok sitt utgangspunkt i evneprinsippet. Denne omstendighet — sammen med det forhold at langt flere skattytere rammes av en skjerpet progresjon — har ført til at diskusjonen om den progressive skatt og den motivering som den nå hviler på, er blitt meget intens. Evneprinsippet ble tidligere bl. a. søkt begrunnet med at den samlede økonomiske velferd i samfunnet ville bli størst om alle med samme forsørgelsesbyrde hadde samme disponible inntekt etter at skatten var betalt. Skulle man oppnå dette, måtte det skje en inndragning av all inntekt over en viss størrelse. Dette ville innebære at man så helt bort fra betydningsfulle faktiske forskjeller i folks behov og levevilkår, og dessuten var villig til å akseptere det urimelige i at en økt innsats ikke skulle gi økt utbytte. virksomhet kom til å stagnere, og at en slik beskatningsform i det hele ville ha store samfunnsmessige skadevirkninger. Prinsippet om skattlegging etter evne vil — oppfattet på denne måten — ikke bare ut fra rettferdshensyn, men også ut fra rent nyttebetonte overveielser måtte modifiseres gjennom en aweining mot en rekke andre ulike hensyn og behov av individuell og samfunnsmessig art. Det generelle siktepunkt må være å istandbringe en rimelig og rettferdig fordeling av de økonomiske offer samfunnet pålegger, og samtidig sørge for at arbeidsinnsats og initiativ beholder den nødvendige stimulans i form av en rimelig andel av det utbytte innsatsen kaster av seg. De aller fleste vil akseptere at en slik målsetting forutsetter en progressiv beskatning, men utover dette vil det være liten veiledning å finne i ålment aksepterte synsmåter og objektive kriterier. Vurderingene og aweiningene må få et klart preg av personlig skjønn når man kommer inn på forholdet mellom de forskjellige skattytergrupper og fordelingen av skattebelastningen mellom dem. Meningsforskjeller vil gjøre seg gjeldende både i spørsmålet om hvor sterk progressiviteten bør være — altså hvorledes den bør fastlegges på inntektstrinn og satser — og hvorledes den bør tilpasses forsørgelsesbyrde og andre forhold som kan påvirke skatteevnen. Standpunktene til disse spørsmål vil naturlig ta farge av den enkeltes samfunnsmessige grunnsyn. Noen vil skyve de fellesøkonomiske og almene hensyn i forgrunnen, mens andre vil legge hovedvekten på hensynet til det enkelte individs rettigheter og utfoldelsesmuligheter. Dessuten er det ikke til å unngå at de fleste, bevisst eller übevisst, lar sin oppfatning influere av i hvilken grad han seiv er eller venter å bli rammet av progresjonen. Mange, og kanskje flesteparten, av de skattytere som betaler progressive skatter, hevder at progresjonen i skatten er for sterk, og noen av dem vil trolig gi uttrykk for at det overhodet ikke bør være progressive skatter på inntekt. For disse skattytere vil lett rimelighets og rettferdsbetraktningene naturlig gå i favør av en svakere progressiv skattlegging. På den annen side vil det store flertall av skattytere med inntekter som ligger omkring eller under middelnivået, trolig i overveiende grad se det som rimelig at de som har inntekter over det normale, og særlig vesentlig over det normale, bør være gjenstand for en sterk progressiv skattlegging. burde beskattes sterkere enn vanlig inntekt. Man peker i denne forbindelse på at skattytere som har inntekter utover det gjennomsnittlige, og som således blir gjenstand for progressiv beskatning, neppe som en alminnelig regel kan antas å erverve sine inntekter uten en slik innsats. For lønnstakernes vedkommende er lønningene i de overveiende antall tilfelle vurdert på grunnlag av de krav som settes til arbeidets art, utdannelse, ansvar, initiativ, übehag osv. I atskillig grad blir dessuten slike lønninger fastsatt ved gruppevise forhandlinger. Når det gjelder næringsdrivende, herunder disponenter i familieselskaper med høyere inntekter, vil forholdene delvis kunne stille seg noe annerledes, men også når det gjelder disse grupper, antas det etter forholdene her i landet i alminnelighet å være vanskelig å opprettholde en høy inntekt gjennom lengre tid uten en aktiv personlig innsats. Imidlertid ville det være praktisk sett ugjennomførlig å foreta en forsvarlig gradering av skattleggingen etter styrken av den innsats som ligger bak inntekten. Dertil kommer at de inntekter som kan sies å være ervervet uten nevneverdig innsats spiller en så uvesentlig rolle for den samlede skattlegging at seiv en sterkt skjerpet beskatning av dem ikke ville kunne yte noe nevneverdig bidrag til reduksjonen av skatten på arbeidsinntekt og inntekt av annen aktiv innsats. For øvrig går skattereglene i en viss grad i retning av at gevinster og forskjellige andre inntekter av mer tilfeldig art er gjort skattefrie eller er gjenstand for lempeligere beskatning. Som kjent er også formuesøking ved arv og gave fritatt for inntektsbeskatning. Det er etter utvalgets syn ikke mulig å finne frem til ålment aksepterte og objektive konstaterbare rettferdskriterier som kan føre til en «riktig» skattegradering. Av kravet om rettferdighet i skattleggingen kan man imidlertid utlede at det også på dette felt skal herske likhet for loven. Dette innebærer at skattyterne har krav på at skattene skrives ut etter lovlig vedtatte regler som gjelder generelt, at like forhold blir behandlet likt, og at det til samme skatteevne knyttes den samme skattebyrde. I avsnitt C nedenfor vil utvalget se nærmere på i hvilken grad våre skatteregler kan sies å realisere rettferdstanken uttrykt på denne måten. B. Tallmessig oversikt over den progressive inntektsskatt til staten. 1. Statens inntekt av progresjonen. I 1952 og 1961 innbrakte progresjonen — skatt utover 10 pst. mill. løpende kroner. For 1964 er den personlige inntektsskatt til staten anslått til 1 400 mill. kroner, hvorav progresjonen antas å utgjøre ca. 465 mill. kroner. I tabell VII —1 har man beregnet statens skattetap under forutsetning av at den maksimale progresjonssats settes til henholdsvis 10, 15, 20, 25, 30, 35 og 45 pst. Av tabellen vil det fremgå at en begrensning av progresjonssatsen til f. eks. 30 pst. vil redusere statens inntekter med 125 mill. kroner. Hvis alle som betaler statsskatt, ble skattlagt etter en fast (proporsjonal) skatteprosent på mellom 12,5 og 13 pst., ville den totale skatt blitt den samme som etter de nåværende satser. Beregningene refererer seg til skatteanslaget for 1964. 2. An tall skattytere som betaler inntektsskatt til staten. I tabell VII—2 er skattyterne som betaler inntektsskatt til staten fordelt etter skatteklasse og sett i relasjon til det totale antall skattytere i vedkommende klasse. Av tabellen fremgår det at i 1952 betalte 41,1 pst. av de personlige skattytere inntektsskatt til staten, mens det tilsvarende antall for 1961 utgjorde 62,3 pst. For 1964 antas det at godt og vel to tredjedeler av de personlige skattytere vil bli ilignet inntektsskatt til staten. Den store forskyvning skyldes inntektsstigningen i perioden. 3. Skattyterne fordelt etter marginal skatteprosent for statsskatt. I tabell VTI —3 er skattyterne fordelt etter marginal skatteprosent til staten. Som det fremgår av tabellen har det funnet sted en forskyvning oppover på progresjonsskalaen. Nedgangen på 15 pst.-trinnet i 1964 skyldes endringene i progresjonstrinnene i 1963. Fremdeles er det imidlertid bare en liten del av det samlede skattyterantall som rammes av progresjonen. I 1952 og 1961 kom således henholdsvis 12,2 og 16,7 pst. av det samlede antall skattytere opp i en marginal skattesats til staten på 15 pst. eller mer, mens henholdsvis 2,5 og 3,3 pst. nådde opp i en marginalsats på 25 pst. eller mer. I tabell VII —4 er skattyterne fordelt etter skatteklasse og marginal skatteprosent til staten. Tabellen viser at det i klasse 1 bare er 2,0 pst. av skattyterne som når opp i en marginal skatteprosent til staten på 20 pst. eller mer, mens de tilsvarende tall for skatteklasse 3 og 4 er henholdsvis 11,8 og 23,3 pst. og for klasse 5 hele 48,9 pst. Tabell VII —5 viser de personlige skattyterne fordelt etter inntektstrinn og skatteklasse. 4. Hvilke yrkesgrupper rammes av progresjonen ? For å få en oversikt over hvilke yrkesgrupper som rammes av progresjonen, har utvalget bearbeidet skattestatistikken for et representativt utvalg av personlige skattytere med inntekt på kr. 22 100 og høyere i Asker, Bergen, Bærum, Drammen, Elverum, Fana, Lørenskog, Oppegård, Oslo, Ski, Stavanger, Trondheim og Tønsberg. Tallmaterialet er ikke representativt for hele landet, men dette er det eneste materiale man har å holde seg til. Resultatet av undersøkelsen er gjengitt i tabell VII —6. Hvis man kunne anvende resultatet av undersøkelsen i landsmålestokk på ligningen for 1961 da 243 389 personlige skattytere nådde opp i en marginal skatteprosent til staten på 15 pst. eller mer, blir resultatet som følger: Pst. Antatt Selvstendige 17,4 42 350 Disponenter 6,1 14 847 Ledende og overordnede funksjonærar 47,0 114 392 Formenn og fagarbeidere .. 13,6 33 101 Underordnede arbeidere og funksjonærer 12,5 30 424 Diverse og uoppgitt 3,4 8 275 100,0 243 389 En del av de skattyterne som er medtatt under disponenter, burde egentlig i denne forbindelse vært medtatt i statistikken som selvstendige. Dette gjelder i første rekke disponenter i familieaksjeselskaper. Tabell VII—I. Statens skattetap hvis den maksimale progresjonssatsen endres (prognose for 196 Jf). !) Angir an tall skattytere som ville bli berørt av en endring i den skattesatsen som er angitt i kol. 1. 2 ) Angir det inntektsbeløp som ville bli berørt av en endring i den skattesatsen som er angitt i kol. 1. Tabell VII—2. Skattytere som betaler inntektsskatt til staten fordelt etter skatteklasse i prosent av samlet antall skattytere i klassen. Tabell VII —3. Skattytere som betaler inntektsskatt til staten fordelt etter marginal skatteprosent for statsskatt. !) Inntektsfordelingen er beregnet av Statistisk sentralbyrå. Tabell VII —4. Skattytere som betaler inntektsskatt til staten fordelt etter skatteklasse og marginal skatteprosent for statsskatt i 1961 . i) Skattestatistikken behandler klasse 6og høyere under ett og fullstendig fordeling etter marginal skatteprosent kan derfor ikke foretas. I klasse 6 starter statsskatten med 15 pst., i klasse 7 med 20 pst. og i klasse 8 med 25 pst. Tabell VII —S. Personlige skattytere ved stats- og kommuneskattleggingen etter inntektstrinn og skatte klasse for inntektsåret 1961. Tabell VII—6. Skattytere fordelt på inntekt og yrke. C. Svakheter og unntaksbestemmelser ved gjennomføringen av evneprinsippet. Med utgangspunkt i at skattebelastningen skal være avpasset etter den enkeltes økonomiske bæreevne, kan det hevdes at svikt i fastleggingen av den økonomiske bæreevne hos de ulike grupper av skattytere svekker begrunnelsen for en sterkt progressiv beskatning. Vesentlige avvik hos større eller mindre grupper av skattytere når det gjelder forutsetningen om likhet i beskatningen, reduserer effekten av den utjevning progresjonen innebærer. Seiv om det kan være delte meninger om hvilke praktiske konsekvenser man bør trekke av en svikt i mulighetene for å fastslå den virkelige skatteevne, vil det for en saklig vurdering av progresjonsspørsmålet være behov for en oversikt over de forhold som her gjør seg gjeldende. Vanskelighetene ligger dels på det teoretiske plan, dels er de av rent praktisk art. Til den første gruppen hører spørsmålet om å finne et objektivt uttrykk for skatteevnen. Det gjelder både å fastlegge hvilke faktorer som bør telle med og hvilken innbyrdes vekt de bør tillegges. Det praktiske problemet er å få avdekket hos den enkelte skattyter de faktorer som etter loven skal anses relevante for hans skatteevne, slik at de faktisk kan bli tatt i betraktning. For inntektsbeskatningen er utgangspunktet at skatteevnen knytter seg til inntekten. Inntektsbegrepet er imidlertid ikke entydig. Noen av de viktigste spørsmål som reiser seg ved forsøk på en definisjon, kan oppsummeres slik: 1) Hvilke typer av økonomiske fordeler bør regnes med ved fastsettelse av bruttoinntekten ? 2) Hvilke økonomiske offer bør komme til frådrag ved beregning av nettoinntekten ? 3) Hvilken enhet bør man regne med som inntektserverver (den enkelte person, husstanden, ektefellene for seg og barna for seg)? 4) Over hvor langt tidsrom bør inntektservervelsen kumuleres (uken, måneden, året, flere år) ? Det er alminnelig akseptert at inntekten (slik den vanligvis defineres) ikke alene er tilstrekkelig som mål for skatteevnen. Personer med lik inntekt må til dels erkjennes å ha forskjellig skatteevne på grunn av andre forhold, f. eks. forsørgelsesbyrde, svekket helse m. v. at forsørgelsesbyrden bør tas i betraktning ved målingen av skatteevnen, men det er ikke mulig ut fra objektive kriterier å fastsette hvilken vekt den bør tillegges. Utvalget har nedenfor søkt å gi en oversikt over de ulikheter som fortrinnsvis kan gjøre seg gjeldende når man i praksis skal søke å fastlegge skatteevnen etter likhetsprinsippet. 1. Den skattepliktige inntekt — bruttoinntekt en. a. Unntak fra skatteplikt etter reglene i skatteloven. Det alminnelige inntektsbegrep i skattelovens §42 (36), første ledd, er meget omf attende: «Til inntekt henregnes — med de i det følgende fastsatte unntagelser og begrensninger — rente av formue, livrente, føderåd og pensjon, enhver fordel, som er vunnet ved eiendom, kapital, arbeide eller virksomhet, hva enten det oppebårne er innvunnet gjennom et lengre tidsrom eller er ervervet leilighetsvis eller ved en enkelt anledning, og hva enten det måtte bestå i underhold, klær, husly, brenne, belysning og desslike, eller i annet, som er anvendt til egen eller familiens nytte eller behagelighet eller til utvidelse av næring eller drift eller til formuesforøkelse.» Dels på grunn av lovens definisjon og dels som følge av positive bestemmelser blir imidlertid forskjellige arter av økonomiske fordeler ikke regnet som skattepliktig inntekt til tross for at de må sies å påvirke skatteevnen, til dels i betydelig grad. Det gjelder i det vesentlige: 1. Arv og gåver, de fleste stipendier, kunstner og æreslønn, hedersgaver o. 1. 2. Forskjellige sosiale ytelser som barnetrygd, forsørgertrygd, arbeidsløshetstrygd, syketrygd m. v. 3. Lotteri- og tippegevinster samt gevinster på premieobligasjoner. 4. Kapitalgevinster utenfor næring ved salg av verdipapirer og bebygget fast eiendom (etter 10 års eiertid), gevinster ved salg av gjenstander som kunst, antikviteter o. 1. som har vært nyttet som privat innbo for skattyteren, samt inntekt ved hobbyvirksomhet. 5. Skattytere i enkelte yrker eller næringer er fritatt for å svare skatt av visse former for inntekt. Således er sjøfolk fritatt for skatt av verdien av fri kost og losji ombord, og fiskere for felles kosthold ombord. Bureisere er fritatt for skatt av (formue i og) inntekt av bruket i de første fem år. overflatedyrking av jord regnes ikke som inntekt, og heller ikke bidrag hertil fra Staten eller selskap med offentlig støtte. De skattefrie inntekter representerer en uensartet gruppe. Det er vanskelig å finne noe felles trekk ved dem som klart peker mot at de ikke skal telle med ved fastsettingen av en persons skatteevne. Begrunnelsen for å holde dem utenfor varierer og er neppe overalt like sterk. Det pekes i denne forbindelse på at spørsmålet om skatteplikt for kapitalgevinster er tatt opp til ny vurdering. Man kan si at det i de fleste tilfelle er et gjennomgående trekk ved de skattefrie inntekter at de faller spredt og tilfeldig, og at de ikke ville spille noen stor rolle som skattegrunnlag totalt sett. Ofte ville det også være vanskelig å kontrollere at de blir oppgitt til beskatning. Men i disse henseender skiller de seg ikke nevneverdig ut fra en god del andre inntektsarter som henregnes til den skattepliktige inntekt. Når man skal vurdere den enkelte personlige skattyters økonomiske bæreevne, kan det også være verdt å peke på at utbyttet av aksjer i norske selskaper ikke skattlegges på aksjonærenes hand ved kommuneligningen. Personlige skattytere som oppebærer slike aksjeutbytter, får på den måte isolert sett en lettelse i beskatningen som stiller dem gunstigere enn andre som ikke har aksjeutbytter, men ellers samme inntekt til disposisjon. Dette kan på den annen side ses i sammenheng med at selskapene ikke får frådrag for utbetalte utbytter ved kommuneligningen (og som hovedregel heller ikke ved statsskatteligningen). b. Inntekter som helt eller delvis fastsettes ved skjønn. I en lang rekke tilfelle er størrelsen av den skattemessige inntekt helt eller delvis avhengig av skjønnsmessige vurderinger. Det gjelder både i de tilfelle hvor inntekten delvis består av naturalier, f. eks. uttak til privathusholdning i jordbruk og fiske, privat husvær, fri kost og losji og atskillige verdiansettelser i forretningsregnskaper, f. eks. ansettelsen av varebeholdninger, utestående fordringer osv. Det dreier seg her til dels om vurderinger som kan ha betydelig innflytelse på ligningsansettelsene. Seiv om ligningsmyndighetene ikke er bundet av skattyternes skjønn, vil man i praksis i atskillig grad være avhengig av skattyternes egne oppgåver og vurderinger, fortrinnsvis i forbindelse med regnskapsoppgjør. For naturalinntekter som kost, losji etc. takseringsregler. I sin alminnelighet må en ellers regne med at de skattepliktige er forsiktige i sine vurderinger, og at en slik tendens vanligvis gjør seg sterkt gjeldende ide tilfelle hvor skjønnet og vurderingene er vanskelig å kontrollere. I betraktning av de meget betydelige praktiske problemer man står overfor når det gjelder å gjennomføre en effektiv kontroll i mange av disse tilfelle, vil resultatet ofte bli at ligningsmyndighetene godtar skattyternes skjønnsmessige ansettelser og oppgåver. Det må derfor være realistisk å regne med at inntektsansettelser som i stor utstrekning er basert på vurderinger, ofte vil ligge lavere enn de virkelige inntekter, og at denne gruppe av skattytere derved vil ha en fordel fremfor dem som bare har kontantinntekter. Spesielt når en tenker på inntekter som er gjenstand for progressiv beskatning, er det ikke tvilsomt at de vurderingsposter som inngår som et ledd i et regnskapsoppgjør, kan utnyttes — og ofte faktisk blir utnyttet ■ — i atskillig utstrekning til inntektsutjevning fra år til år. I denne sammenheng kan det også være grunn til å nevne de muligheter som regnskapspraksis gir for forskyvninger av inntekten. Oppfatningen om hva som er riktig tidspunkt for bokføringen av regnskapsmessige inntekter og utgifter er ikke fast. Skattyterne kan uten at ligningsmyndighetene har kjennskap til det, endre sin praksis fra år til år både med sikte på en utjevning av årsresultatene og for å skyve en reserve foran seg. c. Skattepliktige inntekter som ulovlig unndras fra skattlegging. Det synes vanskelig å ha noen sikker mening om størrelsen av de inntektsbeløp som i strid med loven unndras fra beskatning. Det er foretatt forskjellige beregninger for å komme frem til en viss mening om størrelsen, men utvalget finner for sitt vedkommende at disse beregninger er lagt opp slik at de har liten verdi. Skattedirektøren har imidlertid latt utarbeide forholdsvis aktuelle oppgåver over inntekter som har vært gjenstand for etterligning og etterberegning av omsetningsavgift og likeledes oppgåver over tillegg som er gjort ved ligningsbehandlingen, tillegg som dels skyldes korreksjoner av inntekts- og fradragsposter, og dels inntekter som skattyterne har holdt utenfor sine selvangivelser. Utvalget finner ikke grunn til i denne sammenheng å komme nærmere inn på størrelsen av skatteunndragelsen, men antar det er forsvarlig å slå fast at den er av betydelig omfang. unndra seg inntektsbeskatning forekommer i like stor grad i de forskjellige skattytergrupper, er det neppe grunn til å tvile på at mulighetene for å holde inntekter utenfor skattlegging står i sammenheng med myndighetenes muligheter for å føre en effektiv kontroll med skattyternes oppgåver. Hvis man regner med at kontrolltiltakene virker mer effektivt overfor rene lønnsinntekter og andre inntekter som er gjenstand fra tilsvarende kontroll, må det også være riktig å gå ut fra at skattytere som i stor utstrekning lignes etter egenoppgaver, hvor kontrollmulighetene i praksis er mer begrenset, har større muligheter for å holde inntekter utenfor beskatningen. Det samme gjelder arbeidstakere som på grunn av sin stilling vis å vis oppdragsgiver eller sitt yrke kan øve innflytelse på hvilke fordeler som oppgis til beskatning for dem. d. Frådrag i bruttoinntekten. Også når det gjelder de utgifter som kommer til frådrag ved ansettelsen av den skattepliktige inntekt, ligger det i selve skattesystemet muligheter for skjevheter som kan føre til at nettoinntekten ikke blir et homogent uttrykk for skatteevnen. Skattelovene fastslår som hovedprinsipp at det fra bruttoinntekten kan trekkes, foruten renter «alle utgifter, der skjønnes å være pådratt til inntektens ervervelse, sikrelse og vedlikeholdelse». Deretter angir loven en rekke konkrete fradragsposter som i det vesentlige dekkes av hoveddefinisjonen, men som også innebærer ganske betydningsfulle utvidelser av frådragsretten utover det som skulle følge av hovedregelen. Reglene om frådrag for premie til livsforsikring kan f. eks. vanskelig ses som utslag av utgiftssynspunktet. Det er her tale om kapitalopplegg av übeskattet inntekt, som favoriserer skattytere med noe høyere inntekt. Praktiseringen av fradragsreglene fører med seg vansker både av faktisk og rettslig art. Når det dreier seg om næringsvirksomhet av en viss størrelse, vil det til dels være vanskelig for ligningsmyndighetene å føre kontroll med om utgiftene har karakteren av forretningsutgifter eller er av mer eller mindre privat karakter. I mindre forhold kan det dreie seg om beskjedne utgifter som husleie, lys, telefon osv., som gjelder både forretning og bolig, eller om utgifter av blandet karakter som f. eks. bilutgifter, reiser, representasjon og privat selskapelighet som i sin helhet føres som næringsutgifter. utstyr osv. vil kunne kamufleres som utgifter i næringen. For skattytere som ikke driver næringsvirksomhet av denne art, og da fortrinnsvis mindre næringsdrivende og lønnstakere, vil det bare i beskjeden målestokk kunne bli anledning til frådrag utover det loven gir klar hjemmel for. Næringsdrivende som i sin virksomhet gjør bruk av avskrivbare driftsmidler, vil til dels ha fordel av at avskrivningsfradragene i nominelle kroner ofte ligger i overkant av den virkelige verdiforringelse. 81. a. gjelder det for store grupper av faste eiendommer at den nominelle verdi, og dermed omsetningsverdien, er stigende samtidig som det innrømmes frådrag for verdiforringelse. I praksis ser man ofte at driftsmidler avhendes med gevinst i forhold til de bokførte verdier, og i tilfelle hvor driftsmidlene overføres ved arv eller gave, vil etter gjeldende regler en overavskrivning innebære at inntekt unngår beskatning. En arving eller gavemottaker kan nemlig foreta avskrivninger på grunnlag av driftsmidlenes verdi ved overdragelsen istedenfor deres nedskrevne verdi. Ved en del særlover og særbestemmelser er det åpnet adgang til å kreve inntektsfradrag for avsetning til ulike investeringsfond, samt til på visse vilkår å kreve at gevinster ved avhendelse av driftsmidler ikke blir medregnet i inntekten (betinget skattefritaking). Denne adgangen er enten formelt forbeholdt næringsdrivende eller vil i praksis ha liten interesse for andre enn disse. Slike betingede lettelser innebærer reelle fordeler ved at de gjør det lettere å anskaffe realkapital ved hjelp av übeskattet inntekt. 2. Andre forhold som påvirker skatteevnen. a. Reduksjon i skattebelastningen for forsørgelsesbyrde og nedsatt ervervsevne m. v. Det har gjennom alle år vært og er fortsatt et hovedtrekk i vår skatteordning at skattyterne skal sikres en viss minsteinntekt som er fritatt for skatt. Videre gjennomføres det en gradering av beskatningen etter forsørgelsesbyrden. I årene etter krigen har målsettingen i atskillig grad vært å øke de helt fritatte beløp og samtidig innrømme større frådrag for forsørgelsen for å lette skattetrykket på de lavere inntekter hos skattytere i de høyere skatteklasser. Ordningen med klassefradrag for forsørgelsesbyrden (ved statsskatteligningen frådrag i skatten) er sterkere utbygget, mer differensiert og spiller en større rolle for størrelsen av skattene på de midlere og lavere inntekter her i landet enn i våre naboland. I Sverige er det f. eks. forsørgelsesbyrde og én for skattepliktige med forsørgelsesbyrde. Noe tilsvarende gjelder i Danmark. For fullstendighets skyld bør det dog nevnes at det i begge disse land tilstas barnetrygd fra og med første barn. Etter vår ordning er fastsettelsen av klassefradragene først og fremst basert på antallet forsørgede, hvilket for så vidt har en klar praktisk fordel og betyr en viss garanti mot vilkårlighet. Det er imidlertid innlysende at ordningen innebærer en meget grov inndeling, som ofte vil slå ut i at reduksjonen i skattebelastningen for to personer som har samme antall forsørgede, står i misforhold til den faktiske forskjell i utgiftene ved forsørgelsen. Eksempelvis gir forsørgelsen av et 2 års barn samme skattereduksjon som forsørgelsen av en skoleungdom på 17 år. Denne skjevhet skjerpes ved at barnetrygden faller bort når barnet fyller 16 år. Til belysning av dette kan tas to familier. Den ene (A) har tre skolebarn i alderen 14, 15 og 17 år, den andre (B) tre barn i alderen 2, 4 og 6 år. For begge familier blir skattefrådraget (klasse 5) ved statsskatteligningen (1964) kr. 2 2 5 0. Ser man barnetrygden som et tillegg til skattefrådraget, får familie B et frådrag på k r. 315 0. Dette betyr at familie A kan tjene i alt k r. 2 2 3 9 9 uten å bli ilagt statsskatt, mens familie B kan ha en inntekt på kr. 27799 før det blir noen netto statsskatt å betale. Reglene om klassefradrag tillater heller ikke at det blir tatt hensyn til variasjoner i størrelsen av enkelte mer spesifikke utgifter som ofte henger sammen med forsørgelsesplikten — bortsett fra utgifter i forbindelse med sykdom. Som eksempel kan nevnes de sterkt tyngende merutgifter mange foreldre må påta seg til reise, opphold m. v. for å gi sine barn en utdannelse som andre får uten slike utgifter. Ulikhetene på dette spesielle område utdypes ved at utkantkommunene, hvor utdannelsesmulighetene som regel er små, ofte har de ugunstigste reduksjonstabeller og høyeste skattører. Avstanden mellom den lettelse klassefradraget gir, og den byrden forsørgelsesplikten medfører, kan i slike tilfelle bli meget stor. Også det forhold at klasseansettelsen knytter seg til forholdene på et bestemt tidspunkt, innebærer en skjematisering som kan føre til skattemessige skjevheter. b. Ekstra klassefradrag på grunn av uførhet, alder og sykdomsutgifter. han krav på 2 ekstra klassefradrag. Det samme gjelder når en skattyter eller ektefellen har fylt 70 år. Er skattyteren — eller en som han forsorger — erklært ufør uten å oppebære uføretrygd, har han krav på ett ekstra klassefradrag. Formålet med disse bestemmelser er dels å sikre at skattytere som bare oppebærer sosiale trygder eller inntekter som er like lave, ikke blir ilagt skatt. I dette ligger for så vidt en erkjennelse av at nedregrensen for skattlegging etter de vanlige regler ligger lavere enn det som kan anses som sosialt forsvarlig. Dels tar reglene sikte på å gi en kompensasjon for de mer übestemte ekstrautgifter som ofte følger med høy alder og nedsatt ervervsevne. Seiv om disse regler i stor utstrekning realiserer en etter vanlig oppfatning ønskelig lettelse i beskatningen for grupper som er vanskeligstillet, er det også klart at lettelsen vil komme personer til gode som ut fra skatteevnesynspunktet ikke har noe særlig berettiget krav på lettelse. Eksempelvis forekommer det i en viss utstrekning at personer over 70 år har full ervervsevne og betydelige inntekter. Deres økonomiske bæreevne uttrykt gjennom inntektsansettelsen og ordinære frådrag for forsørgelsesbyrde kan være like stor som for en person med samme inntekt, men som ikke har særfordelen ved 2 ekstra klassefradrag på grunn av alder. Også ekstra klassefradrag på grunn av sykdomsutgifter kan gi en differensiering i beskatningen som til dels ikke stemmer med de faktiske forhold. Ved Oslo ligningskontor er det utarbeidet en statistikk over i hvilken utstrekning det ved ligningen for 1962 ble innrømmet ekstra klassefradrag. Etter denne statistikk ble det i alt innrømmet 96 423 ekstra klassefradrag som fordelte seg på 49 421 personer. Av de ekstra klassefradrag ble 69 876 innrømmet på grunn av alder — over 70 år. Disse fordelte seg på 34 978 personer. På grunn av uførhet og sykdomsutgifter ble det innrømmet 26 547 ekstra klassefradrag fordelt på 14 443 personer. Det samlede antall personlige effektive skattytere utgjorde ved kommuneligningen i Oslo for 1962 257 083. c. Skatteregler som demper progresjonen. De tidligere regler i skatteloven om tre års gjennomsnittsberegning av inntekten omfattet jordbruk, delvis fiske og fiskeomsetning samt næringsvirksomhet som ved lov var pålagt regnskapsplikt. Gjennomsnittsligningen førte med seg en utjevning av årsresultatene som bl. a. kunne ha til følge en lettelse i progresjonen. Da reglene om gjennomsnittsligning for de nevnte næringer ble opphevet i 1952, ble det åpnet adgang til fremføring av underskudd og likeledes en viss adgang til tilbakeføring av underskudd. Denne adgang gjelder for alle arter av næringsvirksomhet (bortsett fra skogbruk) og fremføringsperioden er 10 år, tilbakeføringsperioden 2 år. Den tidligere ordning med prosentligning av inntekt av skogbruk ga stort sett som resultat jevne inntektsansettelser fra år til år. Da prosentligningen fra og med 1954 ble avløst av direkte ligning, ble det samtidig innført gjennomsnittsligning for inntekt av skogsdrift. Gjennomsnittsperioden er etter hovedregelen 5 år, men en skogeier kan dog kreve seg gjennomsnittslignet når han har drevet skogen i minst 2 år. Har eieren ervervet skogen ved arv eller ved kjøp fra foreldre eller barn, kan gjennomsnittsligning som hovedregel ikke foretas før han har drevet skogen i minst 8 år med mindre han seiv på et tidlig tidspunkt krever seg gjennomsnittslignet. Som en delvis erstatning for reglene om gjennomsnittsligning er det fra og med 1952 —53 i Stortingets årlige statsskattevedtak tatt inn et avsnitt om utjevning av inntekter ved beregningen av statsskatten (§ 8 i skattevedtaket for 1964). Regelen tar sikte på å dempe virkningen av progresjonen når inntekten det siste år overstiger gjennomsnittet av de 2 foregående års inntekt med mer enn %. I forbindelse med Stortingets skattevedtak for 1959 —60 ble det bestemt at utjevningsreglene skulle komme til anvendelse etter ligningskontorenes egne tiltak, altså uten at det var nødvendig for de skattepliktige å kreve omberegning. Så vidt utvalget kjenner til, foreligger det ikke noen samlet oversikt over hva nedsettelsen i statsskatt etter denne regel representerer, men det kan nevnes at den i Oslo for inntektsåret 1961 omfattet ca. 4 700 personer med en samlet nedsettelse av statsskatten på omkring 2,7 mill. kroner. Til illustrasjon av hvorledes reglene virker gjengis 3 eksempler. Eksempel I. Antatt inntekt 1962 kr. 77 400 » » 1961 » 51400 » » 1960 » 100 Statsskatt 1962 før omberegning (kl. 1) kr. 23 270 Statsskatt 1962 etter omberegning » 16 500 Skattereduksjon kr. Eksempel 11. Antatt inntekt 1962 kr. 55 700 » » 1961 » 25100 » » 1960 » 15 000 Statsskatt 1962 før omberegning (kl. 3) kr. 12 065 Statsskatt 1962 etter omberegning » 7 735 Skattereduksjon kr. 4 330 Eksempel 111. Antatt inntekt 1960 kr. 94 300 » » 1959 » 56 200 » » 1958 » 43 800 Statsskatt 1960 før omberegning (kl. 3) kr. 31 865 Statsskatt 1960 etter omberegning » 29 435 Skattereduksjon kr. 2 430 Utvalget vil senere i innstillingen (kap. IX) komme tilbake til utjevningsregelen i statsskattevedtakets § 8 og herunder ta opp til vurdering spørsmålet om regelen bør oppheves. I den sammenheng det her gjelder, peker man på at ordningen innebærer at en ikke übetydelig del av de skattytere som betaler progressiv skatt, får en lettelse som resten av skattyterne ikke oppnår. Sett ut fra skatteevnen i det enkelte år, blir det således en ulikhet i skattebelastningen. Av andre bestemmelser som virker dempende på progresjonen, skal kort nevnes: Etter en bestemmelse i de alminnelige skattelover kan opphavsmann til åndsverk, hvis inntekt i det sist forløpne år utgjør minst kr. 10 000 og i vesentlig grad overstiger inntekten i de to forutgående år, kreve å få den samlede inntekt for disse tre år fordelt med like store beløp på hvert av årene. Etter en særlov av 1951 skal bonus som ved åremåls tilsetting i forsvaret blir utbetalt i én sum ved tjenestens slutt, ved inntektsligningen fordeles på de enkelte år i tjenestetiden. Regelen gjelder seiv om skattyteren straks tiltrer en ny åremåls tjeneste. Etter § 10 i det gjeldende statsskattevedtak kan skattyter hvis samlede skatt til stat og kommune av formue og inntekt på noe trinn av den antatte inntekt ved statsskatteligningen overstiger 80 pst. av inntekten, kreve at statsskatten på inntekt blir nedsatt, eller i tilfelle frafalt, i den utstrekning den overstiger nevnte grense. Er frafallelse av inntektsskatten ikke tilstrekkelig til å bringe skatten ned til nevnte grense, kan også inntil halvparten av formuesskatten til staten kreves frafalt. Gevinst ved avhendelse, herunder ekspropriasjon, av fast eiendom er normalt skattepliktig inntekt. Ved særskilt lov av 3. juli 1953 ble det åpnet adgang for skattyteren til å kreve at gevinst som oppstår ved at fast eiendom blir ekspropriert, enten blir gjort til gjenstand for betinget skattefritaking eller blir beskattet til staten etter en «flat» sats, som hele tiden har vært 15 pst. Ved endring av de alminnelige skattelover i 1957 ble det åpnet adgang til å kreve betinget skattefritagelse for gevinst ved frivillig avhendelse av driftsmiddel i næring, herunder tomter og annen fast eiendom. Endelig kan nevnes at etter de særlige skatteregler for Nord-Norge blir gevinst ved salg av tomt i Nord-Norge beskattet etter en «flat» sats på 10 pst. til staten og 10 pst. til kommunen, med mindre skattyteren krever at inntekten skal regnes med ved den ordinære ligning. For sjømannsskatten gjelder i prinsippet samme skattefrådrag og samme progresjonsskala som for statsskatt i land, men toppsatsen til sjøs er 32 pst. mot 55 pst. i land. Toppsatsen på 32 pst. gjelder for alle inntekter over kr. 4 000 pr. måned, dvs. kr. 48 000 på årsbasis hvis hyren dreier i 12 måneder. På tilsvarende inntektsnivå i land er marginalskatten til staten 45 pst. En inntekt om bord på kr. 3 500 pr. måned, dvs. kr. 42 000 for et fullt år, gir en marginalskatt på 25 pst., mens den på tilsvarende inntekt i land er 35 pst. d. Skattlegging av inntekt på én eller flere personer. Under et progressivt skattesystem kan det få virkning for størrelsen av den skatt som skal svares av en inntekt om inntekten blir skattlagt under ett på én hand eller fordelt på flere hender. Om en som utgangspunkt sier at hovedregelen hos oss er at hver enkelt person blir skattlagt for den inntekt han seiv erverver, må en ta betydelige reservasjoner: 1. Ektefeller som lever sammen, skal etter hovedregelen lignes under ett for begges samlede formue og inntekt. Men hvis begge ektefellene har inntekt ved næringsvirksomhet (som ikke drives i fellesskap) eller ved arbeid (herunder gratiale, tantieme, provisjon, pensjon, livrenter o. 1.), kan den av dem som har den laveste inntekt av denne art, bli lignet særskilt for denne inntekten. fellesskap, slik at det ble ansett naturlig å bedømme deres økonomiske bæreevne under ett. Den adgang til særskilt ligning av ektefeller som ble innført fra og med inntektsåret 1960, har ført med seg at progresjonen i beskatningen er blitt til dels sterkt dempet for ektefeller som begge har inntekter over en viss størrelse. Det kan lages mange eksempler til å illustrere dette, jfr. bl. a. stortingsmann Willochs eksempel under stortingsdebatten om forskuddsvedtaket for 1964: «Jeg vil gjerne nevne som et eksempel på et urimelig forhold at et barnløst yrkesektepar som tjener 19 000 kroner hver, det vil si til sammen 38 000, betaler praktisk talt samme skatt som en familieforsørger med kone og tre barn, som har samme inntekt. Jeg vil her også minne om at Akademikersambandet peker på, at en mann med inntekt 70 000 kroner må ha 10 barn for å komme ned i samme skatt som et barnløst yrkesektepar med samme samlede inntekt.» I ekspedisjonssjef Kvislis bok: «Innføring i skatteretten» er på s. 26 som eksempel nevnt: «To ektefeller som bor i Oslo og som ikke har noen å f orsørge, har inntekter på henholdsvis kr. 45 000 og kr. 30 000. De forutsettes å kunne kreve særskilt ligning. Mannen får da en skatt på kr. 15 814, hustruen kr. 8 280. Dette blir kr. 24 094 på samlet inntekt kr. 75 000. En mann med kone og tre mindreårige barn når opp i samme skatt ved en inntekt på kr. 62 200, altså kr. 12 800 mindre enn det de enslige ektefeller oppebærer.» Det vises i denne forbindelse til tabeller inntatt i kap. VI, s. 48 —49, som mer systematisk illustrerer forholdet. Utvalget finner ikke grunn til i denne sammenheng å drøfte vekten av de betraktninger som var avgjørende for at Stortinget vedtok reglene om særskilt ligning av ektefeller, men mener at det er på sin plass å konstatere at hvis man bygger på evneprinsippet, er det her innført en særbegunstigelse for ektefeller som begge er i slikt arbeid at de etter reglene oppnår særskilt ligning. Ved vurderingen av denne særbegunstigelsen må man også ta hensyn til at det ofte påløper ekstrautgifter i familier hvor hustruen har arbeid utenfor hjemmet, utgifter som normalt øker med anfallet mindreårige hjemmeværende barn, og som det ikke kan kreves noe frådrag for ved særskilt ligning. Likevel mener utvalget at det er på det rene at adgangen til særskilt ligning i mange tilfelle innebærer en langt kraftigere reduksjon i den progressive beskatning enn ekstrautgiftene skulle tilsi, særlig for barnløse ektepar. 2. Hjemmeværende barn under 16 år som forsørges av sine foreldre, blir normalt lignet sammen med dem. Dette innebærer at inntekt eller formue som barnet har, blir lagt til foreldrenes formue og inntekt og skattlagt under ett. Er barnets egen inntekt så stor at det i hvert fall teoretisk kan leve av den, kan barnet kreve å bli lignet særskilt for sine midler seiv om det bor sammen med foreldrene og faktisk blir underholdt av dem. Denne regel gjelder übetinget for barn som er over 16 år. Hjemmeværende barn under 16 år kan ikke kreve særskilt ligning hvis inntekten er lønn i foreldrenes bedrift eller skriver seg fra formue som er overført fra foreldrene. De betraktninger som ovenfor er kommet til uttrykk vedrørende ektefeller, kan til en viss grad gjøre seg gjeldende for familier hvor hjemmeværende voksne barn med egen arbeidsinntekt deltar i familiens felleshusholdning. Det er imidlertid den forskjell at det økonomiske fellesskap i slike tilfelle ikke er lovbundet, og dertil kommer at det neppe normalt dreier seg om et fullt økonomisk fellesskap. Som regel begrenser fellesskapet i økonomi seg for voksne barns vedkommende til at de yter et bestemt bidrag til husholdningen, husleie m. v., mens de ellers disponerer sin inntekt selvstendig. Dertil kommer at slikt fellesskap i det overveiende antall tilfelle er av begrenset varighet, oftest noen få år. Til illustrasjon av hvorledes en delt beskatning av familiemedlemmer kan slå ut, nevnes et annet eksempel fra Kvislis bok «Innføring i skatteretten» s. 25: «I en Oslofamilie som består av mann, kone, en sønn på 22 år og en datter på 20, har begge barna arbeid, men bor hjemme. Faren tjener kr. 22 000, sønnen kr. 13 000 og datteren kr. 10 000. Faren vil få en skatt på kr. 4 596 for 1963, sønnen kr. 2 838 og datteren kr. 2 028. Dette blir i alt kr. 9 462. I en annen familie av samme størrelse og med barn på samme alder, er det faren som har hele inntekten på kr. 45 000, idet begge barna studerer. Skatten blir da kr. 13 660. Det er kr. 4198, eller 44,4 pst. mer enn på den første familien. 3. Resymé. En har foran pekt på noen av de vansker en står overfor når det gjelder å finne et pålitelig grunnlag for avpassing av skattleggingen etter skattyternes økonomiske evne. Det må anses på det rene at den skattepliktige inntekt slik den fremkommer ved ligningen, i en del tilfelle gir et uriktig og upålitelig bilde av skattyternes virkelige inntektsforhold. Videre er det pekt på at det ikke alltid er mulig å ta hensyn til de mange forskjellige forhold utenom inntekten som kan på virke skatteevnen. Fremstillingen er ikke ment å skulle gi noen uttømmende belysning av problemene. Den antas imidlertid å være tilstrekkelig til å vise at en i flere henseender står svakt overfor den oppgave å gjennomføre en skattlegging som tilfredsstiller de rettferds- og likhetsprinsipper skattleggingen prinsipielt bygger på. Enkelte uheldige utslag kan muligens elimineres gjennom endring i skattereglene eller andre tiltak, men en må fortsatt regne med svikt og skjevheter. Utvalget mener at de forhold og særregler som er nevnt foran, innebærer brudd på likhetsprinsippet, og at dette aksentueres ved den progressive beskatning. Jo sterkere progressiviteten er, desto mer vil slike brudd med likhetsprinsippet bli utdypet. Seiv om de forhold som man har trukket frem ovenfor, slår ut i skjevheter når det gjelder gjennomføringen av likhetskravet, er det enighet i utvalget om at hovedeffekten av en progressiv beskatning i det store og hele er i samsvar med evneprinsippet, og at den realiserer en utjevning av den disponible inntekt skattyterne imellom. Det synes forsvarlig å regne med at den antatte inntekt og skatteklassen til sammen i langt de fleste tilfelle gir et brukbart uttrykk for skatteevnen. Dertil kommer at det er vanskelig å tenke seg et annet system til erstatning som på samme måte kan realisere formålet med den progressive beskatning. Utvalget mener derfor at tross sine svakheter er systemet med progressiv inntektsskatt forsvarlig, men svakhetene i systemet tilsier -— som allerede nevnt —at det vises moderasjon når det gjelder tyngden i progressiviteten. A. Omtale av argumenter som særlig har vært brukt i debatten om progresjonsproblemet. I debatten om progresjonsproblemet har enkelte organisasjoner gitt sin oppfatning til kjenne i skrifter som har vært offentliggjort. Det henvises særlig til Norges Akademikersambands skrift «Bidrag til belysning av skatteprogresjonen» som gjengir en utvalgsinnstilling av 1. juni 1963. Videre vises til særtrykk av «Sakførerbladet» av oktober 1961 om «Skatteprogresjonen» samt til Norges Industriforbunds skrift «Industriforbundets program for skattepolitikken» som gjengir Forbundets innstilling av 10. mai 1961 til Finansdepartementet og Stortingets Finanskomité. Industriforbundet har også ved en rekke andre anledninger tatt opp progresjonsproblemet, senest i et brev av 1. mars 1963 til Finansdepartementet som er offentlig tilgjengelig. len felleshenvendelse til Regjeringen av 19. september 1959 fremkom Norges Akademikersamband, Norges Handelsstands Forbund, Norges Håndverkerforbund og Norges Industriforbund med en uttalelse om progresjonsproblemet. Henvendelsen er senere offentliggjort. Norges Handelsstands Forbund har også i en rekke andre uttalelser gitt uttrykk for sitt syn på progresjonsspørsmålet, bl. a. i brev av 8. juli 1960 til Finansdepartementet og i brev av 19. mai 1961 til Stortingets Finans- og tollkomité, som begge ble offentliggjort. Det samme gjelder Norske Handverks- og Industribedrifters Forbund som bl. a. har uttalt seg om spørsmålet i brev av 23. oktober 1961 til Stortingets Finans- og tollkomité. Hva angår de argumenter som har vært anført, nevnes at det i Akademikersambandets innstilling særlig har vært fremhevet følgende: Det konstateres at progresjonen er hardere i Norge enn i en rekke andre land, og at denne særstilling blir mer markert jo høyere opp i inntekt man kommer. Dernest behandles de hovedmål som skattepolitikken offisielt forfølger: Å finansiere det fentliges utgifter, å tjene som virkemiddel i konjunkturreguleringen, å regulere forholdet mellom investeringer og forbruk og å bidra til utjevning av inntektene. I tilslutning hertil drøftes spørsmålet om i hvilken grad den progressive inntektsskatt kan sies å bidra til å fremme disse formål. 400 mill. kroner eller bare vel 5 pst. av de samlede statsinntekter. Når det gjelder konjunkturreguleringen, fremheves at en halvering av statens progresjonsinntekter bare ville øke den samlede etterspørsel med omtrent 0,35 pst. Heller ikke vil seiv en vesentlig lempning av progresjonen merkbart påvirke forholdet mellom investeringer og forbruk. Når det endelig gjelder inntektsutjevningen understrekes at denne i dag først og fremst varetas av andre mekanismer, så som trygder, prisregulering og subsidier. I 1962 ble således ca. 5 milliarder kroner overført til den private sektor i form av subsidier, trygder m. v. En halvering av progresjonsinntekten ville neppe merkbart påvirke de beløp som står til rådighet for sosiale formål. På dette punkt konkluderes det med at progresjonens intektsutjevnende virkning bare består i «at de høyere inntekter blir beklippet, uten at dette påvirker de ikke progresjonsbeskattedes økonomiske forhold.» På grunnlag av skattestatistikken for 1960, folketellingen i 1960 og medlemsstatistikken pr. 1/7—1961 for trygdekassene søkes det påvist hvilke yrkesgrupper som rammes av progresjonen. Beregningene bygger på en rekke skjønnsmessige vurderinger, men «hovedinntrykket blir at flertallet av de progresjonsbeskattede er lønnsmottakere og næringsdrivende med rene arbeidsinntekter». Deretter behandles likhetsgrunnsetningen i beskatningen på bakgrunn av den sterkt progressive inntektsskatt. Det pekes på en rekke skjevheter og usikkerhetsmomenter som hefter ved fastsettelsen av den skattepliktige inntekt, og som blir sterkt aksentuert gjennom progresjonen. To forhold hevdes å gjøre seg særlig gjeldende for akademikere: Den ene er de høye utdannelsesomkostninger som kreves i alle akademiske yrker, og som ikke kan utgiftsføres eller avskrives. Det annet forhold som angis å sette akademikerne i en ugunstig særstilling, er den lange utdannelsestid i de akademiske yrker. Dette fører til at akademikernes «livsinntekt» blir sammentrengt over et færre antall år enn f. eks. for håndverkere og arbeidere, og derfor rammes av høyere skattesatser. Endelig nevnes en del av de mer generelle innvendinger som kan gjøres mot progresjonen: lønnspolitikk i det offentlige og i næringslivet, at den medfører kapitalfortæring i personlige bedrifter, at den betyr en belastning for landet i den internasjonale konkurranse om kvalifisert arbeidskraft, og at den fører til at det blir foretatt objektivt sett ulønnsomme investeringer. I den diskusjon som Den norske Sakførerforening arrangerte i oktober 1961 ble det — i tillegg til de forhold som også Akademikersambandet har pekt på — bl. a. fremhevet at progresjonen motvirker de formål som en gradert inntektsfastsettelse tar sikte på å fremme, at bedriftene tvinges til å motvirke progresjonen ved lønnsfastsettelsen foi* de høyere funksjonærer, og at den derfor fra bedriftens synspunkt virker som en avgift på kvalifisert arbeidskraft. Videre ble det anført at progresjonen i særlig grad rammer en tallmessig liten gruppe av høyt kvalifiserte mennesker. Det ble også hevdet at en lavere progresjon ville medføre en øking av skattefundamentene fordi tendensen til å erstatte kontantinntekt med andre økonomiske fordeler for de høyere funksjonærer ville avta, at den høye progresjon betyr en betydelig belastning på skattemoralen hos dem som rammes av den, og at den bidrar til å undergrave lovlydigheten og lojaliteten overfor samfunnet. Norges lindustriforbund har bl. a. understreket følgende punkter: 1. Skatteprogresjonen i Norge er kommet helt i utakt med progresjonsreglene i andre land og er langt hardere, spesielt når det gjelder inntekter over kr. 30 000. 2. Særlig uheldig og urettferdig virker den bratte progresjonsskala og spesielt det forholdet at toppsatsen, 55 pst., allerede nås ved en inntekt på kr. 70 000. Tillagt kommunalskatt og kommunal tilleggsskatt får man derved en marginalbeskatning på 75 pst. allerede ved en inntekt på kr. 70 000. Dette er et helt særegent trekk ved den norske progresjonsskala. 3. Den norske progresjonsskala må anses for å være uheldig for industrien. Industriell virksomhet drives i stor utstrekning ved personlig eide bedrifter. Opp imot 50 pst. av landets industribedrifter (bedrifter som beskjeftiger over 5 mann) er således personlig eiet. Disse blir utsatt for en sterkt progressiv beskatning, som i alminnelighet er betraktelig hardere enn tilfelle ville være hvis virksomheten hadde vært drevet i andre former. Den enkleste og raskeste måte hvorpå man kan få eliminert misforholdet, er å modifisere progresjonsskalaen. 4. kvalifisert arbeidskraft på internasjonal basis. For tiden studerer det ca. 3 000 norske studenter i utlandet ved nærmere 160 læresteder i Europa og USA. De grupper som særlig interesserer industrien, er ingeniørstudentené og handelshøyskolestudentene. Andre og større land med betydeligere industri og mer spesifiserte forskningssentra kan ofte by større og interessantere oppgåver og bedre lønnsvilkår enn norsk industri. Det forhold at vi er handicapped når det gjelder arbeidsvilkår og lønn, skulle tilsi at vi da burde være ekstra varsomme med å tildele oss seiv det tilleggs-handicap som en sterkt progressiv beskatning betyr. Vi er ikke bare interesserte i å beholde våre egne tekniske og merkantile spesialister, men også i å trekke til oss utenlandsk kvalifisert arbeidskraft. Det norsk industri særlig trenger, er fagfolk som kan ta ledelse og ansvar. Da gjelder det at vi ikke innretter oss slik at disse folk vender oss ryggen, slik som det kan dokumenteres har hendt ved en rekke anledninger på grunn av skatteprogresjonen. 5. Den sterke progressive personbeskatning til staten vil i tiden fremover virke særlig uheldig for industrien fordi det med økende automasjon og teknisk utvikling stadig vil trenges forholdsvis flere funksjonærer og arbeidere med høye faglige kvalifikasjoner. 6. For industriens vedkommende understrekes hvordan den høye progressive personbeskatning motvirker en økt arbeidsinnsats, særlig hvor det gjelder næringsdrivende som overveier å omlegge eller utvide virksomhet. I den foran nevnte fellesuttalelse fra Akademikersambandet og de tre næringsorganisasjoner fremheves resultatene av internasjonale skattesammenligninger. Argumentene faller også ellers stort sett sammen med dem som er gjengitt foran. Fra Norges Handelsstands Forbunds og Norges Handverks- og Industribedrifters Forbunds side har det bl. a. vært fremhevet at de fleste næringsdrivende innen handel og handverk er personlige skattepliktige, og at progresjonsspørsmålet for disse yrkesgrupper derfor er særlig betydningsfullt. bedriftsbeskatning. På grunn av progresjonen er bedriftenes selvfinansieringsevne meget svak. Norges Handelsstands Forbund har spesielt påpekt behovet for rasjonalisering av varehandelen og for utbygging av virksomhetene. Mulighetene for finansiering ved opptagelse av lån er begrenset, og derfor må selvfinansieringsevnen styrkes. Norske Handverks- og Industribedrifters Forbund understreket at de mindre handverks og industribedrifters finansieringsevne er meget svak, og at behovet for lettelse av progresjonen her er påtrengende. B. Utvalgets vurderinger. 1. Økonomiske virkninger av progresjonen. a. Virkninger på tilbud av arbeid og på arbeidsinnsatsen. Skattleggingens virkninger på kort sikt for tilbudet av arbeid — i den utstrekning dette bestemmes av økonomiske motiver — er inngående behandlet i sosialøkonomisk teori. Det alminnelige synspunkt her er at i den utstrekning økonomiske overveielser er avgjørende vil en person være villig til å øke arbeidsinnsatsen til det punkt hvor nytten av inntektsøkingen er lik oppofringen. Nytten av inntektsøkingen er avhengig av tre faktorer: Arbeidets grenseinntekt, personens inntekt i forhold til hans utgiftsbehov og beskatningen av inntekten. Jo større den totale inntekt er, jo mindre er nytten av en ytterligere inntektsøking. Man vurderer en inntektsøking fra kr. 10 000 til kr. 11 000 høyere enn f. eks. en inntektsøking fra kr. 40 000 til kr. 41 000. Beskatningen får således en dobbelt virkning. På den ene siden øker den pengenes grensenytte ved å redusere den totale inntekt, og på den andre siden reduserer den nytten av en inntektsøking ved å legge beslag på en del av denne. Av dette skulle man da kunne trekke den alminnelige slutning at for den enkelte inntektstaker vil en kombinasjon av lav eller moderat gjennomsnittsskatt og høy marginalskatt gi mindre oppfordring til høyt arbeidstilbud enn om det samme skattebeløp ble utlignet etter en proporsjonal sats. Skal f. eks. en skatt på kr. 10 000 utlignes på en inntekt på kr. 40 000, er det således større sannsynlighet for en negativ virkning på arbeidsinnsatsen hvis skatten utlignes med 50 prosent på den inntekt som overstiger kr. 20 000 enn om skatten ble utlignet med 25 prosent av hele inntekten. arbeidsinnsats. En senkning av marginalskatten skulle under slike omstendigheter ha en gunstig virkning på tilbudet av arbeid fra den enkelte arbeidstaker. Under forutsetning av at man skal innkreve det samme totale skattebeløp i form av inntektsskatt på personer, kan man ikke redusere marginalskatten på alle inntektstrinn. Reduserer man marginalskatten på de høyere inntektstrinn, vil man under den nevnte forutsetning nødvendigvis måtte heve marginalskatten på de lavere. Den stimulans man vil kunne oppnå gjennom en senkning av marginalskatten på de høyere inntektstrinn, ville således i større eller mindre utstrekning kunne motvirkes av minsket arbeidsincitament for arbeidstakere med lavere inntekt. Hva totalresultatet av en slik omfordeling av skattene ville kunne resultere i med hensyn til arbeidsinnsatsen, vil det ikke være mulig å si noe bestemt om. Ønsker man å stimulere arbeidstilbudet fra inntektstakerne innen et begrenset inntektsområde skulle man kunne oppnå dette ved å redusere marginalskatten på dette bestemte område, idet virkningen på gjennomsnittsskatten av en slik endring vil være forholdsvis liten. Utvalget finner ikke grunn til å utdype disse teoretiske betraktninger ytterligere, men viser til følgende uttalelse av den svenske professor Welinder hentet fra et P.M. som han har avgitt til den svenske «Almånna skatteberedningen»: «En deduktiv analys består i huvudsak av common-sense-resonemang, grundade på den enkla psykologi, som brukar låggas till grunn for nationalekonomisk konsumtionsteori. Givetvis kan man ej på dette sått komma till några kvantitativt preciserade resultat, utan man kan blott peka på vad som år tånkbart och sannolikt. Man kan likvål med deras hjålp renodla vissa frågestållningar samt påpeka tankefel. Den populåra uppfattningen rorande beskattningens verkningar år ofta ensidig genom att man tar en synpunkt, som man år tiltalad av, och betraktar den som generellt tillåmplig. Att detta leder till at man lått overskattar den håmmande effekten å arbetsviljan, år uppenbart.» I Skattemeldingen er det gjort rede for visse empiriske undersøkelser om skattleggingens virkninger på arbeidsmengden, samtidig som det pekes på vanskelighetene med å finne metoder som innebærer at virkningene av skattleggingen kan isoleres fra virkningene av andre faktorer. Ifølge Skattemeldingen synes disse undersøkelser å peke i retning av at skattleggingen, derunder høye progressive skatter, ikke har nevneverdig virkning på den samlede arbeidsinnsats. også til at professor Break i en utredning som han avgå til den amerikanske kongresskomité Committee on Ways and Means i 1959 og hvor han bl. a. refererer de samme undersøkelser som er omtalt i Skattemeldingen, innledningsvis uttaler som en av sine hovedkonklusjoner følgende: «(2) While the available evidence of this sort is not so complete as one would wish, it does indicate, with impressive consistency, that even rather high income tax rates have very little net influence on taxpayer work incentives. At the same time there are suggestions that either very high marginal tax rates (70 per cent and above, for example) or sudden increases in marginal rates at lower levels can have significant disincentive effects.» (Seiv om de tilgjengelige opplysninger av denne art er mindre uttømmende enn man kunne ønske, viser de med påtagelig konsekvens at seiv ganske høye inntektsskattesatser har svært liten netto innflytelse på skattebetalernes arbeidsstimulanse. Samtidig er det ting som tyder på at svært høye marginalskattsatser (f. eks. 70 pst. eller mer), eller plutselige økinger i marginalsatsene på lavere trinn, kan ha merkbare virkninger i arbeidshemmende retning.) De undersøkelser det her er tale om, gjelder ikke norske forhold. Det kan også ellers reises spørsmål om verdien av slike undersøkelser. I den anledning refereres en annen uttalelse av professor Welinder fra det nevnte P.M.: «Att fråga ett antall personer, hur de skulle handla i ett annat beskattningslåge, har ej mycket mening, då de ej garna kunna med såkerhet bedomma sitt handlande i en tånkt situation. I den mån de overhuvudtaget soka ge objektivt riktig svar, tanka de efter hur de sannolikt borde handla och fora då resonemang av samme slag, som den frågande sjålv kan fora. Ej heller kan en statistisk undersokning av hur åndringar i skattetrycket påverkat utbudet av arbetskraft ge något beståmt besked, då dessa åndringar inntråffar samtidigt som en rad andra faktorer åndrats och verkningarna i regel ej kunna sårskiljas.» Så langt utvalget har kunnet bringe på det rene er det ikke offentliggjort nyere stort anlagte undersøkelser om virkningen av beskatningen på arbeidsvilje og arbeidsinnsats enn de som er omtalt i skattemeldingen. Utvalget er imidlertid kjent med at det i nær fremtid vil foreligge fullstendig referat av de «Senate Hearings» som har vært holdt i forbindelse med de nylig gjennomførte skattelettelser i USA, og en omfattende utredning fra «Allmånna Skatteberedningen» i Sverige bl. a. om personbeskatningen. dette materiale, da det må antas å bidra til å belyse det foreliggende problem ut fra amerikanske og svenske erfaringer og forhold. Det tilgjengelige materiale viser at sammenhengen mellom inntektsbeskatningen og arbeidsinnsatsen har vært blant de momenter som man har lagt vekt på ved den nylig foretatte skattereform i USA. Det samme gjelder skattereformene av 1954 og 1958 i Forbundsrepublikken Tyskland. Hovedformålet med de amerikanske skattereformer har dog vært å senke skattenivået generelt, bl. a. ut fra konjunkturpolitiske hensyn. Slik utvalget ser det, vil på kort sikt bare en relativt beskjeden del av den samlede arbeidskraft kunne påvirkes av beskatningen. De fleste lønnstakere utfører arbeidet ien fast arbeidstid, og den enkelte har små muligheter for seiv å påvirke arbeidstidens lengde ut over det som følger av avtaler, arbeidstidsbestemmelser og eventuelt pålagt overtidsarbeid. Når man ser bort fra akkordarbeid hvor arbeidsintensiteten får mer direkte innvirkning på det økonomiske resultat, har utvalget liten tro på at arbeidsintensiteten ellers kan påvirkes særlig av skattemessig forhold, i hvert fall når det gjelder arbeidet i den ordinære arbeidstid. Slik arbeidsforholdene ligger an for det store flertall av arbeidstakere holder utvalget det for usannsynlig at beskatningen, og herunder også høy progressiv beskatning, i synderlig grad kan virke hemmenmende på arbeidsinnsatsen for disse grupper. Forholdene kan trolig ligge noe annerledes an når det gjelder personer i selvstendig erverv. Seiv om de fleste av disse for en stor del vil være bundet av bestemmelser og praksis om åpningstider osv., er det grunn til å anta at ikke få vil ha anledning til å variere arbeidstiden og dermed arbeidsinnsatsen, bl. a. ut fra skattemessige overveielser. Således antas arbeidstiden å være relativt elastisk for mange selvstendige i liberale erverv som leger, tannleger, sakførere m. v. Det samme gjelder lønnstakere med tilsvarende muligheter for å ta på seg ekstraarbeid og særoppdrag. For mange yrkesutøvere spiller imidlertid motiver som pliktfølelse, prestisje, interesse for arbeidet osv. en vesentlig rolle for arbeidsinnsatsen ved siden av de rent økonomiske hensyn. For bedriftseiere vil ofte noenlunde tilsvarende motiver gjøre seg gjeldende. Virksomheten skal ekspandere, den skal være effektiv, og dette fordrer ofte i seg seiv en betydelig innsats. Utvalget antar likevel at progresjonen i visse situasjoner virker hemmende på innsatsviljen. påta seg byrdefullt ekstraarbeid som ikke kaster spesielt meget av seg, og hvor de motiver som er nevnt foran ikke gjør seg gjeldende. Som regel vil det dreie seg om høyt kvalifiserte spesialister hvis innsats på vedkommende område ofte kan være av stor betydning. For ungdommens valg mellom arbeide og utdannelse spiller sannsynligvis beskatningen liten rolle. Ungdommen reflekterer neppe over hvor stor merskatt de vil måtte betale en gang i fremtiden på grunn av at de skaffer seg en høyere utdannelse. Personlige ambisjoner og interesser samt foreldrenes sosiale stilling og påtrykk er trolig av større betydning for valget mellom arbeid og utdannelse. På den annen side kan man ikke se bort fra at skattene kan være en medvirkende årsak til at høyt kvalifisert arbeidskraft, særlig ungdom som har fått sin utdannelse i utlandet, tar arbeid der. Men også i disse tilfellene er det nok slik at arbeidsforholdene m. v. og inntekten før skatt er utslagsgivende. Det er ofte også vanskelig å bevege folk til å skifte arbeidsplass når de samtidig må oppgi sin tidligere bopel, særlig ved flytting fra sentrale strøk til distriktene. Dersom marginalskatten er høy, blir i tilfelle den økonomiske motivering svekket. Det er neppe tvilsomt at næringslivet ute i distriktene merker ulempene ved at høyere kvalifisert arbeidskraft er lite mobil. Det er imidlertid etter utvalgets oppfatning andre forhold som i denne sammenheng er av større betydning, bl. a. at en flytting ut fra de store bysentra vil kunne medføre et nettotap f. eks. for personer med barn som går på høyere skoler eller som studerer. I samme forbindelse kan det også nevnes at ulikhet i beskatningen fra land til land kan være en faktor i den internasjonale konkurranse om høyt kvalifisert arbeidskraft. Ved ligningen for inntektsåret 1961 var det i alt 243 389 eller ca. 16,7 pst. av det samlede antall skattytere som betalte progressiv statsskatt. Av disse betalte igjen ca. 85 000 eller 5,8 pst. av det samlede antall skattytere en marginal statsskatt på 20 pst. eller mer. For 1964 er det beregnet at ca. 151 000 skattytere vil komme opp i en marginal statsskatt på 20 pst. eller mer. Ser man disse tallene på bakgrunn av de momenter som utvalget foran har trukket frem til belysning av beskatningens virkning fra arbeidsinnsatsen og tilbudet av arbeid, synes det vanskelig å komme til noen annen slutning enn at totalresultatet av en lempning i skatteprogresjonen må bli beskjedent på dette område sett på kort sikt. b. Virkning på sparingen. Beskatningen kan påvirke sparingen gjennom spareviljen og spareevnen. Spareviljen kan svekkes ved at avkastningen av sparingen reduseres ved skattlegging. Spareevnen kan minskes ved at skatten reduserer den inntekt som står til disposisjon for forbruk og sparing. En alminnelig skattereduksjon skulle således kunne stimulere spareviljen og øke spareevnen og dermed også den personlige sparing. Foretas imidlertid skattesenkningen uten at statens og kommunens utgifter reduseres, vil skattereduksjonen resultere i en tilsvarende reduksjon av den offentlige sparing. Bare i de tilfelle at skattyternes sparing øker mer enn den samlede skattereduksjon, vil skattesenkningen medføre en øking i den samlede sparingen i samfunnet. Motivene for å spare er svært ulike. Man sparer for å trygge sin alderdom, for å ha en reserve i tilfelle sykdom eller arbeidsløshet, for å anskaffe seg eget hus eller andre dyrere forbruksvarer osv. Da beskatningens virkning på spareviljen i stor utstrekning må antas å være avhengig av sparemotivet, er det svært vanskelig å si noe mer bestemt om beskatningens virkning på dette punkt. Størst virkning må beskatningen antas å ha i de tilfelle hvor sparingen er motivert med å skaffe seg en kapitalinntekt. Gjelder det derimot sparing til f. eks eget hus, er det lite sannsynlig at beskatningen spiller noen særlig rolle for spareviljen. I den senere tid har pengeverdiforringelsen ofte resultert i en negativ avkastning av sparingen. Særlig gjelder dette om man ser på nettoavkastningen — altså etter frådrag for skatt —, men også bruttoavkastningen har til sine tider vært negativ. Dette gjelder f. eks. banksparing. Pengeverdiforringelsen har altså ikke bare redusert avkastningen, men også kjøpekraften av det oppsparte beløp uten at dette synes å ha redusert sparingen i vesentlig grad. Da en reduksjon av pengeverdien som resulterer i en negativ avkastning i og for seg burde ha en langt mer negativ virkning på spareviljen enn beskatningen, ligger det nær å slutte at beskatningens negative virkning på spareviljen neppe er særlig stor. Det forhold at det ikke kan påvises noen sammenheng mellom sparing og realrentens høyde, synes også å styrke antagelsen om at inntektsbeskatningen spiller liten rolle for spareviljen. å gjøre den mindre progressiv, vil påvirke den totale personlige sparing. Sammenligner man en proporsjonal og en progressiv inntektsskatt som begge gir de samme totale skatteinntekter, vil det proporsjonale systemet gi den høyeste gjennomsnittsskatt på lavere inntektstrinn, mens det vil gi en lavere gjennomsnittsskatt for de høyere inntektstrinn. På de midlere inntektstrinn vil gjennomsnittsskatten bli om lag den samme under begge system. Da sparingen av den siste del av inntekten i prosent av disponibel inntekt vanligvis antas å øke med stigende inntekt, skulle en proporsjonal skattlegging gi en høyere gjennomsnittlig sparerate enn under et progressivt system, og dermed også en høyere samlet sparing. En reduksjon av skatten for de høyere inntektstrinn skulle således føre til en viss øking i den private sparing. Hvis den samlede private og offentlige sparing i så fall skulle opprettholdes i samme omfang, ville man måtte kompensere det offentliges skattetap ved å heve skattene på de lavere inntekter eller ved øking av de indirekte skatter. Effekten på sparingen av en skatteutjevning mellom midlere og høyere inntektstrinn synes ifølge en svensk undersøkelse å være betydelig mer usikker. Etter utvalgets vurdering vil valget mellom ulike skattealternativer ha liten betydning for den personlige sparing hvis statens og kommunens inntekter i form av direkte skatter på personer skal holdes uendret, og man ikke vil foreta en meget radikal endring av skattefordelingen. Marginalskatten, særlig i sammenheng med senking av pengeverdien, kan ha betydelig innvirkning på privates sparemåte. F. eks. må det antas at tendensen til å plassere sparemidlene i fast eiendom som er særlig sterk i perioder med synkende pengeverdi, vil bli ytterligere stimulert når vedkommende har høy beskatning og han således kan overveite en vesentlig del av renter på opptatte lån til det offentlige. Kombinasjonen av høy beskatning og forventningene om synkende pengeverdi kan således medvirke til å øke og påskynde privates realinvesteringer, f. eks. i egne boliger. c. Virkning på lønnsfastsettelser. En regner med at det i alminnelighet ikke er noen påviselig sammenheng mellom skatt og lønn for det store antall lønnstakere. at lønninger og honorarer fastsettes delvis under hensyntagen til hva som blir igjen etter skatt. I private bedrifter og organisasjoner gjør utvilsomt skattebetraktninger seg i noen grad gjeldende ved fastsettelse av godtgjørelser og honorarer for bierverv og tilfeldige ytelser uten at det egentlig erkjennes eller lar seg påvise statistisk. Utvalget er også kjent med eksempler fra den offentlige sektor der det er tatt hensyn til progresjonen ved fastsettelse av lønnen i høyere stillinger. En mer utbredt uheldig virkning av progresjonsbeskatningen er det at høyere funksjonærer som delvis erstatning for lønn får andre fordeler, som f. eks. helt eller delvis fritt hus, representasjonsgodtgjørelse, fri bil eller bilgodtgjørelse eller andre skattemessig sett gunstige former for vederlag. Gjennom slike foreteelser som her nevnt kan man si at skatteprogresjonen har en tendens til å motvirke sitt eget formål. d. Virkninger på selvstendige næringsdrivendes disposisjoner. I mandatet heter det at det ville være ønskelig om utvalget kunne ta opp til vurdering de virkninger skattleggingen har for de næringsdrivendes disposisjoner, bl. a. prisfastsettingen. Dette problemkompleks er meget omfattende. Skattenes betydning for prisfastsetting vil både på kort og lang sikt stille seg høyst forskjellig ved ulike markedsformer. En eventuell utredning på dette punkt måtte ha blitt meget omfattende seiv om man bare tok opp problemets rent prinsipielle sider. Hertil kommer at utvalget neppe ville ha maktet å skaffe seg noen fullstendig oversikt over hvordan forholdene stiller seg rent praktisk for norsk næringsliv. På lengre sikt er skattenes betydning for prisfastsettingen bl. a. avhengig av skattleggingens virkning på produktivitet og effektivitet. Skattleggingens innflytelse på omfanget av investeringene og for investeringenes sammensetning blir her av interesse. Men også disse spørsmål ville kreve en meget omfattende utredning og her ville det ha vært vanskelig å si noe vesentlig om hvordan forholdene stiller seg i praksis. Utvalget har på bakgrunn av den korte tidsfrist og på bakgrunn av hvor omfattende problemet er, sett seg nødsaget til å la være å gå inn på skattleggingens betydning for bedriftenes disposisjoner. e. Virkning på tomteomsetningen. Gevinst ved salg av tomt er etter skatteloven alltid skattepliktig inntekt. Med mindre noen av de unntaksregler som er nevnt i foregående kapittel kommer til anvendelse, blir gevinsten å skattlegge sammen med skattyterens ordinære inntekt med den følge at gevinsten normalt blir sterkere rammet av skatteprogresjonen enn den ordinære inntekt. I 1958 oppnevnte Regjeringen en komité til å utrede forskjellige spørsmål vedrørende prisutviklingen for tomter. I sin innstilling avgitt i juni 1962 kom komiteen også inn på spørsmålet om virkningen av beskatningen på omsetning av tomter, og uttaler bl. a. herom: «Komiteen antar at gevinstbeskatningen ved tomtesalg under de rådende forhold har påtakelige virkninger på tomtemarkedet. Det er sannsynlig at disse virkninger er vesentlig sterkere nå enn i tiden frem til den annen verdenskrig. Dette skyldes både at progresjonen i inntektsskatten til staten er blitt sterkere og at det i de siste 20 år har funnet sted en alminnelig prisstigning, først som følge av krigen og senere i tilknytning til den alminnelige ekspansjon og velstandsutvikling. Komiteen anser det på det rene at gevinstbeskatning for tiden i høy grad er egnet til å redusere omsetningshyppigheten for tomter på det private marked. ■ Det må antas at gevinstbeskatningen på etterspørselssiden særlig vil virke begrensende for kjøp i spekulasjons- og kortsiktige plasseringsøyemed, mens den begrensende virkning på utbudssiden må antas å være den samme hva enten tomten ligger i et aktuelt byggeområde eller ikke, og hva enten kjøperen vil bygge eller bare ha plassert sin kapital. Begrensningen av utbudet vil særlig være knyttet til grunn som eies av personer med høye inntekter og til grunn som er økt sterkt i verdi på den aktuelle eiers hand hva enten det skyldes lang eiertid eller sterk ekspansjon i vedkommende område. På utbudssiden vil skatteprogresjonen også kunne virke slik at utparsellering av større, sammenhengende, byggemodne arealer trekkes ut over mange år. Fra et tomtepolitisk synspunkt er slike konsekvenser særlig uheldige. De kan dog i noen utstrekning unngås ved at salgssummen for større arealer som utparselleres under ett, deles i råter over flere år.» Komiteen drøftet en rekke forskjellige alternativer til modifikasjon av gevinstbeskatningen. Ingen av disse alternativer fikk übetinget tilslutning fra noe flertall i komiteen, men delvis på subsidiært grunnlag gikk 6 av komiteens 7 medlemmer inn for et forslag om at gevinstbeskatning ved alle tomtesalg burde gjennomføres etter de samme regler som etter loven av 3. beskatning hvis salgssummen nyttes til anskaffelse av annen fast eiendom, eller til å kreve den skattlagt etter en «flat» (proporsjonal) skattesats. Tomtekomitéens innstilling er for tiden under behandling i vedkommende departement, og utvalget finner under disse omstendigheter ikke grunn til å komme nærmere inn på spørsmålet. 2. Skattyternes innstilling til beskatningen. En virkning av den sterke progressive beskatning her i landet er at den åpenbart føles og oppfattes som en urettferdighet og skaper misnøye hos mange av dem som betaler progressiv skatt. Den offentlige diskusjon omkring progresjonen og beskatningen i sin alminnelighet er ofte preget av denne innstillingen. Det hevdes at en så sterk beskjæring av inntekten som den progressive skatt ofte innebærer, representerer en særbehandling av denne gruppe som man i normale tider ikke ser tilsvarende eksempler på i andre forhold. Det fremholdes også at det er særlig grunn til bitterhet blant de skattytere hvis yrkesetikk eller situasjon for øvrig tvinger dem til å yte en arbeidsinnsats langt utover det vanlige. De kan videre vise til andre land hvor det ikke er vanlig med en så sterk progressiv beskatning på de inntekter det her dreier seg om. På den annen side er det sannsynlig at en opphevelse eller vesentlig reduksjon av progresjonen vil oppfattes som en urimelighet av mange skattytere hvis inntekter ligger under gjennomsnittet. De høye skattesatser har særlig i de senere år bidratt til å gjøre den offentlige debatt om skatteprogresjonen tilspisset. Utvalget anser dette i seg seiv for å være uheldig. Under en samfunnsmessig synsvinkel er det lite ønskelig at store grupper føler seg sterkt urettferdig behandlet og gir så kraftig uttrykk for det i den offentlige debatt. En lemping av progresjonen vil formentlig bidra til at større kretser enn i dag vil akseptere den progressive beskatning, seiv om man må være forberedt på at det uansett skattetrykk alltid vil være mange som klager over skattene. 3. Virkningene for forskuddsordningen ved en mulig lønnsskattordning. Utvalget er også bedt om å «vurdere hvilke virkninger endringer i progresjonsskalaen for inntektsskatt til staten kan få for den nåværende forskuddsordning og for en mulig lønnsskattordning». I vedlegg 4 har utvalget gitt en utredning om disse spørsmål hvor konklusjonene er: a. Den nåværende forskuddsordning. Utvalget mener at man har tilstrekkelig materiale og praktisk erfaring til å kunne konstatere at progresjonen i inntektsskatten til staten er et av de momenter som i dag gjør det vanskelig å oppnå samsvar mellom trekk og skatt etter ligning. Dette gjelder særlig for skattytere med prosentkort, men også for skattytere med tabellkort. Enhver lemping av progresjonen antas å gi mulighet for bedring av avregningsresultatene. Hvilken bedring det er grunn til å regne med, vil avhenge av hvorledes dempningen av progresjonen gjennomføres, hvor omfattende utflatingen blir og hvilke inntektsgrupper de tar sikte på. Den enkleste forskuddsordning får man naturligvis med en proporsjonal skatt. Når man imidlertid bygger på systemet med progressiv inntektsskatt, vil det teknisk sett være ønskelig med en forholdsvis høy grense for første progresjonstrinn, ikke for sterk stigning fra trinn til trinn, og så store progresjonsintervaller at rammen for den enkelte lønnstakers marginalskatt ikke blir for snever. Hva spesielt angår grensen for første progresjonstrinn, vil det bety atskillig om dette blir satt så høyt at de fleste lønnstakere ikke får annen progresjon enn den som følger av klassefradragenes varierende relative vekt. Man peker i denne forbindelse på den begrunnelse som ble nyttet da første progresjonstrinn fra 1. januar 1957 ble hevet til kr. 15 000, og siterer fra St. prp. nr. 1 for 1956, s. 4: «I utkastet til forskottsvedtak § 1 II bokstav b, som svarer til § 1 IX, bokstav b, i det ordinære statsskattvedtak for 1956 —57, er første progresjonstrinn foreslått hevet fra kr. 12 000 til kr. 15 000. Videre er de to neste trinn, som nå er henholdsvis kr. 8 000 og kr. 10 000, begge satt ned til kr. 7 500. Den foreslåtte heving av første progresjonstrinn er sterkt ønskelig ut fra behovet for en proporsjonal skattlegging av lønnsinntekt opp til en viss høyde under forskottsordningen. Det kunne i og for seg være ønskelig å sette første trinn høyere, men av budsjettmessige grunner finner man ikke å kunne foreslå dette.» I den utstrekning man gjennom progresjonsdempning kan oppnå et bedret samsvar mellom forskudd og skatt etter ligning, letter man også innfordrings- og ligningsmyndighetenes samt arbeidsgivernes arbeidsbyrde. Lempinger i progresjonen vil også kunne forenkle arbeidet med forskuddsfastsettelsen, særlig hvis man derved kan utvide tabellkortenes anvendelsesområde. b. En lønnsskattordning. til staten, i den utstrekning man tar sikte på å heve første progresjonstrinn, vil være i samsvar med Lønnsskattutvalgets intensjoner. Også en videregående lemping med moderat øking av skattesatsene fra progresjonstrinn til progresjonstrinn, og en utflating av progresjonen gjennom øking av progresjonsintervallene, synes å falle i tråd med det Lønnsskattutvalget anser som ønskelig ut fra hensynet til gjennomføringen av en lønnsskattordning. På side 50 i utvalgets innstilling er bl. a. anført: « Basert på inntektsforholdene i dag har utvalget festet seg ved kr. 30 000 som grense for den proporsjonale skatt. Hvis man opprettholder den nåværende laveste sats, innebærer dette at statsskatten vil utgjøre 10 pst. av antatt inntekt inntil kr. 30 000. Skulle de nærmest følgende skattesatser opprettholdes uforandret, ville inntekter mellom kr. 30 000 og kr. 35 000 bli belagt med 25 pst. statsskatt, dvs. en stigning i skatten på 15 pst. når inntekten overstiger kr. 30 000. Man antar at skattesatsene på dette trinn ikke bør økes med mer enn 5 pst., slik at det vil bli nødvendig å justere også dette og de nærmest følgende trinn. Dette faller i tråd med den någjeldende øking i skattesatsene for de første progresjonstrinn, og det vil i atskillig grad øke mulighetene for samsvar mellom trekk og riktig skatt. Utvalget vil i denne forbindelse også peke på at den nåværende progresjonsskala har forholdsvis små intervaller. Mellom kr. 22 000 og kr. 30 000 er intervallet bare kr. 4 000 og mellom kr. 30 000 og kr. 45 000 er hvert trinn på kr. 5 000. Dette gjør det mer vanskelig å få samsvar mellom forskuddstrekk og riktig skatt. Trekk i biinntekter vil for lønnstakere med inntekter over grensen for proporsjonal skatt måtte foretas med vurdert prosent (marginalprosent). Denne trekkprosent må fastsettes forut for inntektsåret med den usikkerhet som da knytter seg til vurderingen av inntektenes størrelse. Ut fra dette hensyn vil det åpenbart være en fordel om progresjonsintervallene blir så store at man ikke lett risikerer at marginalinntekten blir beskattet etter en annen sats enn forutsatt. Med større intervaller i progresjonsskalaen vil således mulighetene for at trekket skal svare til riktig skatt øke. Utvalget vil derfor se det som en teknisk fordel om progresjonstrinnene i statsskatten ikke blir mindre enn kr. 10 000. Første trinn over den proporsjonale sats bør helst være enda større. forskuddsordning, gjøre den mer egnet til å gi samsvar mellom trekk og skatt etter ligning. forskuddsordning vi nå har og søker å omforme og tilpasse den slik at trekket vil svare til riktig skatt. A. Kort oppsummering av konkhisjoner i foregående kapitler. 1. Mandatet — kapittel li 1 ' Utvalget er oppnevnt ved kgl. res. av 4. oktober 1963 til «å utrede spørsmålet om virkningen av progresjonen i beskatningen». Utvalget forstår mandatet derhen at oppgaven i første rekke går ut på å søke belyst og vurdere virkningene av progresjonen i den direkte inntektsskatt til staten på personlige skattytere. Samtidig må det etter mandatet også bli et vesentlig punkt å gjøre rede for den nåværende skattebelastning på ulike inntektstrinn og i sammenheng hermed søke å vurdere forsvarligheten av skattebelastningen på de lavere inntektstrinn. I tillegg kommer de forskjellige spørsmål og synspunkter som er blitt fremholdt særlig da Stortinget drøftet Finanskomiteens innstilling om skattevedtaket for forskuddsskattytere for 1964. I mandatet er det gitt uttrykk for at utvalgets innstilling bør «foreligge så tidlig at den kan være til hjelp ved fastsettelsen av forskuddsskatten for 1965». Utvalget har således hatt en meget knapp tidsfrist, og det har ikke vært mulig å gjennomføre en inngående drøftelse og vurdering av de mange problemer mandatet reiser. Utvalget har i forståelse med Finansdepartementet konsentrert seg om de sentrale punkter i mandatet og har utredet dem i den utstrekning tidsfristen har gjort det mulig. Det er presisert i mandatet at hvis utvalgets utredning skal kunne gi noen veiledning for de politiske myndigheter, må utvalget ta som forutsetning for sine forslag at «omfanget av netto-overføringene fra bedriftene og den yrkesaktive del av befolkningen må opprettholdes i det vesentlige uforandret». bruttonasjonalproduktet må opprettholdes «i det vesentlige uforandret». Utvalget er blitt stående ved bare å fremme forslag til omlegginger når det gjelder den direkte statsskatt på inntekt for personlige skattytere. 2. Utviklingen i skattleggingen — kapittel 11. I avsnitt B er det gitt en oversikt over utviklingen i den samlede direkte skattlegging av inntekt for personlige skattytere fra 1952 og frem til i dag. I oversikten er bl. a. trygdepremier og barnetrygd (negativ skatt) regnet med; 1952 er valgt som utgangsår for oversikten fordi en større omlegging av inntektsskatten til staten fant sted i dette året. De tallmessige resultater av undersøkelsen er i hovedtrekkene gjengitt i tabellene ll —ls — ll —2o foran, mer detaljerte opplysninger er gitt i vedlegg 1. Konklusjonen er gjengitt på s. 21 hvor det bl.a. er pekt på følgende: For skattytere med uendret realinntekt har skattene steget etter omleggingen i 1952 og frem til i dag, men stigningen har vært forholdsvis moderat. Stigningen har særlig foregått i de 3 —4 siste årene etter at skattelettelsene i 1959 hadde brakt skattene ned til omkring 1952-nivået. De fleste skattytere vil ha et annet inntrykk av utviklingen i skattenivået fra 1952 til 1964, fordi deres inntekter har steget vesentlig sterkere enn prisene. På de fleste inntektsnivåer vil skattytere med inntekter som har utviklet seg parallelt med industriarbeiderlønningene, i dag ha en gjennomsnittsskatt som ligger fra 5 til 10 prosentenheter høyere enn i 1952. For marginalskattenes vedkommende er stigningen på de fleste inntektsnivåer enda mer markert. Graderingen av skattleggingen etter forsørgelsesbyrde er blitt mer utpreget i løpet av perioden. Skattenivået har steget relativt mest for enslige med forholdsvis lave inntekter. utviklingen i formuesskattleggingen i de senere år. Det er også gitt opplysninger om formuesskattleggingen i en del andre land. Når det gjelder Norge kan det påvises en vesentlig stigning i antall skattytere med formue innen samtlige formuestrinn fra 1952 og frem til i dag. Dette forhold gjenspeiler til dels en kraftig nedgang i pengeverdien, men også en reell formuesøking. Skattesatsene er ikke endret i perioden. 3. Andre land — kapittel DI. I kapittel 111 er skattleggingen i 7 vesteuropeiske land sammenlignet. Oversikten er utarbeidet ved Skatteforskningskontoret. De landene som er med er: Danmark, Frankrike, Nederland, Norge, Storbritannia, Sverige og Vest-Tyskland. Oversikten omfatter bare skatter som blir utlignet på grunnlag av nettoinntekten. Den omfatter eksempelvis trygdeavgifter når disse inngår i inntektsskattesystemet, men ikke trygdepremier som betales av arbeidere eller arbeidsgivere eller andre skatter som blir utskrevet på grunnlag av lønnsutbetalingene i bedriftene. De tallmessige resultatene av undersøkelsen fremgår av tabellene lII—I — lII—6, s. 31 —34. De land som er med i undersøkelsen kan grovt deles i to grupper etter nivået for inntektsskatter i prosent av inntekten. I en gruppe med relativt høye inntektsskatter kan man plassere de nordiske land og Nederland. I en gruppe med relativt lave inntektsskatter kan man plassere Frankrike, Vest-Tyskland og Storbritannia. Forskjellen i skatt stiger stort sett med inntektene og forsørgelsesbyrden, slik at ektefeller med 2 barn i Frankrike, Vest-Tyskland og Storbritannia som har 100 000 kr. i inntekt, betaler under halvparten av det en norsk familie med samme inntekt må betale. Sammenligner en de nordiske land og Nederland innbyrdes, vil konklusjonene være avhengig av hvilken inntekt og forsørgelsesbyrde man ser på. For inntekter over ca. 50 000 kr. er skattene i Norge høyest uansett inntekt og forsørgelsesbyrde, og forskjellen blir større jo høyere man kommer oppover i inntektsskalaen. For lavere og midlere inntekter ligger gjennomsnittsskattene i Sverige stort sett høyere enn i Norge. Det samme gjelder til dels Danmark, når skattyterne har forsørgelsesbyrde. Det er et særtrekk ved det norske system at de høyeste skattesatser setter inn på et langt lavere inntektsnivå enn i de andre land. Marginalskattene og gjennomsnittsskattene gir et noe forskjellig bilde; skattene etter inntekt og forsørgelsesbyrde. Ser en bort fra det spesielle system i Storbritannia, er Norge det eneste land hvor skattene blir utlignet etter en felles progresjonstabell uansett forsørgelsesbyrde. Dette har ført til at marginalskattene i Norge ligger særlig høyt sammenlignet med andre land for skattytere med forsørgelsesbyrde. 4. Pris- og inntektsutviklingen — kapittel IV. Kapittel IV i innstillingen omhandler inntektsutviklingen fra 1952 og opp til i dag. Hensikten var å undersøke om det ad denne vei har skjedd en utjevning av leveforholdene her i landet i de senere år — eller om det motsatte har vært tilfellet. Det foreliggende statistiske materiale er mangelfullt og vanskeliggjør sikre konklusjoner. Materialet skulle imidlertid gjøre det berettiget å trekke den konklusjon at det totalt sett i hvert fall ikke er noen jevnere fordeling av inntektene før skatt i Norge i 1963 enn i 1952. 5. Lavere inntekter — kapittel V. Et av hovedpunktene i mandatet for utvalget er å vurdere om trygdeavgiftene og inntektsskattene til sammen gir en urimelig hard belastning for skattytere med lave inntekter. Det føreligger lite statistikk på dette område. Utvalget har vært henvist til delvis å bygge på en mindre inntektsundersøkelse Statistisk sentralbyrå foretok for 1958 samt en svensk undersøkelse. Utvalget er kommet til disse konklusjoner: (a) Den overveiende del av skattyterne i klasse 1 med lave inntekter er yngre mennesker som nettopp er trådt inn i arbeidslivet, eller som bare har arbeidet en del av året p. g. a. skolegang, studier eller militærtjeneste. Mange av disse bor hos sine foreldre, får støtte hjemmefra eller tar opp studielån. (b) En del av skatty terne med lave inntekter er særskilt lignede hustruer eller andre voksne personer som bor i et hushold med en noenlunde bra samlet husholdsinntekt. (c) Ikke få skattytere med lave inntekter har fordelen av naturalinntekter som til dels vurderes lavt ved ligningen. (d) Mange av skatty terne med lave inntekter har vært syke eller arbeidsløse en del av året og da fått støtte gjennom sykeeller arbeidsløshetstrygden som ikke gir utslag i deres ligningsmessige inntekt. (e) gir noen god orientering om leveforholdene til de ulike inntektstakere. (f) Det må likevel være på det rene at en ikke übetydelig gruppe gjenstår, der levestandarden må være betenkelig lav. En ikke liten del av disse personer er eldre som har sviktende ervervsevne, men som ennå ikke får alderstrygd. Det kan også gjelde personer som er bosatt i vanskeligstilte utkantkommuner og andre kommuner hvor bl. a. de sosiale ytelser er lave. Den foretatte analyse har vist at skatteproblemet stiller seg forskjellig for de ulike grupper av skattytere med lave inntekter. I de tilfelle hvor skatten må sies å være særlig tyngende eller urimelig, er det meget begrenset hva man kan oppnå gjennom lempninger i statsskatten. De urimeligheter som kan sies å foreligge, reiser derfor spørsmålet om det bør foretas lettelser i kommuneskatten og trygdepremien. I og med at dette område ligger utenfor utvalgets mandat, har man mattet innskrenke seg til å trekke frem problemet. Man peker dog på at generelle reformer som virkelig skulle bety noe for dem som har det hardeste skattetrykk i denne gruppe, automatisk ville medføre tilsvarende lettelser for et stort antall skattytere med lave ligningsansettelser som ikke kan sies å ha det samme behov. For å fullstendiggjøre bildet finner utvalget grunn til å tilføye at når det på grunn av forholdene «virker særlig übillig eller uforholdsmessig trykkende å fastholde hele skatten», kan dette avbøtes gjennom den adgang de kommunale myndigheter har til å nedsette eller ettergi kommune- og statsskatt, jfr. skattebetalingslovens § 41. Denne adgang blir i atskillig utstrekning nyttet i praksis. Det føreligger også visse veiledende retningslinjer om hvilke grupper skattytere som bør hjelpes ad denne vei. Imidlertid er det neppe tvilsomt at praksis på dette område varierer ikke så lite fra kommune til kommune. Spørsmålet er derfor om det ikke bør overveies en ordning med generelle og bindende regler for avgjørelse av slike saker. 6. Progresjonsspørsmålene ved skattlegging av familier — kapittel VI. Ved omleggingen av beregningsmåten for statsskatten i 1952 forlot man den tidligere ordning med klassefradrag i inntekten og gikk over til den nå gjeldende ordning med frådrag i skatten. ordningen. Finanskomiteen uttalte at den så ordningen som en stor vinning. På denne bakgrunn finner utvalget det unødvendig å drøfte dette spørsmålet på ny. Seiv om utvalget ser innvendinger mot den gjeldende ordning, mener det likevel at ordningen gir et forsvarlig utgangspunkt for en rimelig gradering av skattleggingen etter forsørgelsesbyrden. Ved behandlingen av statsskattevedtaket for 1964, ble det i Stortinget reist spørsmål om progresjonen rammer de høyere skatteklasser hardere enn de lavere. I denne sammenheng peker utvalget på at den nåværende utforming av klassefradragene og progresjonsskalaen medfører at statsskatten ikke setter inn med samme marginalprosent i alle skatteklasser. De nedre inntektsintervaller med samme marginalprosent (10-, 15-, 20-, 25 pst.-trinnene) har heller ikke tilnærmelsesvis samme bredde for alle klasser. En følge av vårt system er at den relative forskjellen i statsskatt mellom skatteklassene blir liten for høyere inntekter. Som et alternativ til den någjeldende ordning med skatteklasser har den tanke vært lansert at graderingen i skattleggingen etter forsørgelsesbyrde burde gjennomføres ved at progresjonsskalaen ble basert på inntekt pr. forbruksenhet. Utvalget peker på at en forbruksenhetsskala ikke kan fastlegges på et objektivt grunnlag, og man ville ikke ha noen garanti for at skattegraderingen mellom forskjellige familietyper ble rimeligere eller rettferdigere enn den er etter den nåværende ordning. I 1948 ble det oppnevnt et utvalg til å utrede spørsmålet om særskilt ligning og andre spørsmål i forbindelse med ligning av ektefellen Utvalget avgå sin innstilling i 1954. Det ga her uttrykk for den oppfatning at ektefeller bør skattlegges under ett for begges samlede formue og inntekt. Når departementet likevel foreslo adgang til særskilt ligning for ektefeller, ble det begrunnet med de urimeligheter som fellesligningen førte med seg, først og fremst i de tilfelle hvor ektefellen hadde høy inntekt. Det ble pekt på at når hustruen har utdannelse eller særlige kvalifikasjoner som betinger høy inntekt, kan skatten ved felles ligning sluke en vesentlig del av denne inntekten. Det ble under lovforarbeidene fremholdt at en ordning med særskilt ligning etter Finansdepartementets oppfatning var en awikelse fra den prinsipielt riktige. Dette utvalg finner det ikke aktuelt å foreslå at ordningen med særskilt ligning oppheves. skjevhet som denne ligningsmåte hevdes å representere. Tabell VI —2, s. 48, viser at skattebesparelsen til dels er betydelig, men at den varierer sterkt med ektefellenes samlede inntekt og etter fordelingen av inntekten mellom dem. Det har vært sterkt kritisert at ordningen med særskilt ligning innebærer en urimelighet i familiebeskatningen i disfavør av de familier hvor inntekten er opptjent på én hand. Det har vært pekt på at ligningen av ektefeller i Vest-Tyskland og USA skjer etter det såkalte to-delingsprinsipp — også om bare én av ektefellene har inntekt. Utvalget ser ikke tilstrekkelig grunn til å ta opp spørsmålet om en slik ordning bør gjennomføres her i landet. Det har videre vært kritisert at ordningen med særskilt ligning ikke er omfattende nok, siden den ikke gjelder for ektefeller som arbeider i felles bedrift. Til tross for at denne begrensningen i adgangen til særskilt ligning kan sies å bryte med likhetsprinsippet, er den ansett nødvendig av kontrollmessige grunner. Utvalget har i det foregående mattet innskrenke seg til å trekke frem enkelte momenter som etter utvalgets oppfatning viser at de gjeldende regler i flere henseender virker skjevt og urettferdig. Skal det foretas forandringer i disse bestemmelser, forutsetter dette etter utvalgets oppfatning inngående overveielser, som dette utvalg ikke har kunnet foreta. 7. Den progressive beskatning — kapittel VII. a. Alminnelige betraktning er, evneprinsippet, utjevningssynspunktet. Vårt skattesystem er tradisjonelt basert på evneprinsippet når det gjelder de direkte skatter på inntekt. Skattene skal fordeles på skattyterne etter den økonomiske bæreevne utmålt ved inntektens størrelse og forsørgelsesbyrden. Det har vært vanlig å se ordningen med progressive skatter som et utslag av evneprinsippet. Synspunktet er at med stigende inntekter øker den økonomiske bæreevne relativt sterkere enn inntekten. Den sterke øking i det offentliges oppgåver etter annen verdenskrig har slått ut i vesentlig større overføring av midler fra private til det offentlige. Dette har gitt seg utslag i en øking av skattleggingen totalt sett, herunder også i statsskatten på inntekt. Samtidig har myndighetene etter annen verdenskrig lagt vekt på at den samlede skattlegging av personer skal virke til en utjevning av leveforholdene mellom de mer velstående og mindre velstående lag i befolkningen. rekke gjennom den personlige inntektsskatt til staten at myndighetene har søkt å fremme denne utjevning. Dette har gitt seg utslag i relativt sterkere beskatning av de høyere inntekter, altså skjerpet progresjon. b. Tallmessig oversikt. For 1964 antas den progressive del av statsskatten å innbringe om lag 465 mill. kroner. Den samlede inntektsskatt til staten på personer er anslått til 1 400 mill. kroner. Tabell VII —4, s. 55, viser hvordan de skattytere som betaler inntektsskatt til staten, er fordelt etter skatteklasser og marginalsatser. Tabell VII —1, s. 54, hvor viser mange skattytere som ville bli berørt av endringer i de respektive progresjonstrinn, og hva statens skattetap ville bli ved nærmere angitte begrensninger i marginalsatsene. En undersøkelse for inntektsåret 1962 som omfatter kommunene Asker, Bergen, Bærum, Drammen, Elverum, Fana, Lørenskog, Oppegård, Oslo, Ski, Stavanger, Trondheim og Tønsberg viser at 17,4 pst. av skattyterne med marginal statsskatt på over 10 pst. var selvstendige næringsdrivende, 6,1 pst. var disponenter (en del av disse eier i realiteten aksjeselskap) mens 73,1 pst. var lønnstakere, se tabell VII —6, s. 56. c. Svakheter og unntaksbestemmelser. Etter utvalgets oppfatning må det være forsvarlig å gå ut fra at fastsettelsen av inntektsbegrepet for skatteutskrivingen i betydelig grad er forenet med usikkerhetsmomenter. I en lang rekke tilfelle er størrelsen av den skattemessige inntekt påvirket av skjønnsmessige vurderinger. Det må være realistisk å regne med at inntektsansettelser som i stor utstrekning er basert på slike vurderinger, ofte vil ligge lavere enn de virkelige inntekter og at dermed denne gruppe av skattytere vil ha en fordel fremfor dem hvis inntekt består bare i kontanter. Utvalget finner ikke grunn til å gi noe anslag for størrelsen av skattesvikten, men antar det er forsvarlig å slå fast at det foregår en skatteunndragelse av betydelig omfang. Det må være riktig å gå ut fra at skattytere som i stor utstrekning lignes etter egenoppgaver hvor kontrollmulighetene i praksis er begrenset, har de største muligheter for å holde inntekter utenom beskatningen. Det må med andre ord kunne slås fast at noen helt enhetlig inntektsbeskatning ikke lar seg gjennomføre i praksis, og at det kan være, og ofte er, betydelig forskjell mellom skatteevne hos skattepliktige som har samme inntektsansettelser. ikke er mulig ved fastsettelsen av skatteklassen å ta hensyn til de mange forskjellige forhold utenom inntekten som påvirker skatteevnen. Bruddet med likhetsprinsippet blir mer utdypet jo sterkere progresjonen er. Men tross skjevhetene må hovedeffekten av en progressiv beskatning i det store og hele antas å være i samsvar med evneprinsippet. 8. Virkninger av progresjonen — kapittel VIII. a. Økonomiske virkninger. Utvalget antar at den samlede arbeidsinnsats på kort sikt bare i liten grad påvirkes av beskatningen. Arbeidstiden har de fleste lønnstakere små muligheter for seiv å bestemme, men for de lønnstakere som har adgang til å påta seg ekstraarbeid kan forholdet stille seg annerledes. Det samme gjelder de selvstendige næringsdrivende, som seiv kan fastsette sin arbeidsinnsats. For mange av de yrkesutøvere som seiv kan regulere sin arbeidsinnsats kan ikke-økonomiske motiver som prestisje, interesse for arbeidet osv. spille betydelig rolle for arbeidsinnsatsen. I den utstrekning økonomiske motiver er avgjørende for tilbudet av arbeid, kan man rent generelt si at beskatningen får to motsatte virkninger. Skattleggingen virker til å ø k e arbeidsinnsatsen ved at man må arbeide mer for å oppnå en gitt levestandard ved høye gjennomsnittsskatter. Skattleggingen virker til å redusere arbeidsinnsatsen ved at man ved høy marginalskatt får mindre igjen for den siste times innsats. I den utstrekning inntektsbeskatningen påvirker tilbudet av arbeid, er det etter utvalgets mening vanskelig å si noe bestemt om hvordan en utflating av progresjonen vil påvirke det totale tilbud av arbeid. Utvalget antar dog for sin del at en utflating av progresjonen ville føre til økt tilbud av arbeid fra en del av de skattyterne med meget høye inntekter som i dag bestemmer sin arbeidsinnsats ut fra økonomiske motiver. Denne gruppen må tallmessig sett være meget liten, men den inneholder trolig en del meget høyt kvalifiserte spesialister. En høy skatt på den ekstrainntekt husmoren kan bringe inn i felleshusholdet, vil kunne avholde en del gifte kvinner fra å ta arbeid utenfor hjemmet. For ungdommens valg mellom yrke og utdannelse spiller sannsynligvis skattene liten rolle. Ulikhet i beskatningen fra land til land kan være en faktor i den internasjonale konkurranse om høyt kvalifisert arbeidskraft. honorarer til høyt lønnede funksjonærer i en del tilfelle fastsettes under hensyntagen til hva som blir igjen etter at skatt er trukket fra. En mer utbredt virkning av progresjonen er at høyere funksjonærer av skattemessige grunner får andre fordeler som delvis erstatning for lønn. Dette gjelder slike fordeler som fritt hus, representasjonsgodtgjørelse, bilhold m. v. Beskatningen kan påvirke den private sparingen gjennom spareviljen og spareevnen. Reduseres skattene for en bestemt inntektsgruppe vil denne gruppes sparing øke, fordi spareevnen er økt. Hvordan det går med den samlede sparing i samfunnet i dette tilfellet, er bl. a. avhengig av hva som skjer med den offentlige sparing. Skattleggingens virkning på spareviljen er det vanskeligere å si noe bestemt om. Det forhold at det ikke kan påvises noen sammenheng mellom sparing og realrentens høyde, synes å styrke en antagelse om at inntektsbeskatningen spiller liten rolle for spareviljen. Hvis statens og kommunenes skatteinntekter skal holdes uendret, og man ikke vil foreta en radikal endring av skattefordelingen, vil, etter utvalgets vurdering, valget mellom ulike skattealternativer ha liten betydning for den personlige sparing. Progresjonens betydning for utbudet av tomter henger sammen med gevinstbeskatningen. Tomtekomitéens innstilling er for tiden under behandling i vedkommende departementer, og utvalget finner under disse omstendigheter ikke grunn til å komme nærmere inn på spørsmålet. b. Virkninger på holdningen til skattleggingen. En virkning av den høye progressive beskatning her i landet er at den åpenbart føles og oppfattes som en urettferdighet og skaper misnøye hos mange av dem som betaler progressiv skatt. Den offentlige diskusjon omkring progresjonen og beskatningen i sin alminnelighet er ofte preget av denne innstillingen. På den annen side er det sannsynlig at en opphevelse eller vesentlig reduksjon av progresjonen vil oppfattes som en urimelighet av mange skattytere hvis inntekter ligger under gjennomsnittet. c. Virkninger på forskuddsordningen og en eventuell lønnsskattordning. forskuddsordning gjør det vanskelig å oppnå samsvar mellom forskuddstrekk og skatt etter ligning. Hvis den forskuddsordning vi nå har, skal avløses av en lønnsskattordning som skissert i Lønnsskattutvalgets innstilling, vil spørsmålet om progresjonen i inntektsskatten, og hvorledes den bygges opp, få større betydning enn under det nåværende system. Endringer i den gjeldende progresjonsskala med sikte på å heve første progresjonstrinn, vil være i samsvar med Lønnsskattutvalgets intensjoner. Også en videregående lemping med moderat øking av skattesatsene fra progresjonstrinn til progresjonstrinn, og en utflating av progresjonen gjennom øking av progresjonsintervallene, faller i tråd med det Lønnsskattutvalget av tekniske grunner anser som ønskelig. Uten å gå nærmere inn på detaljene i Lønnsskattutvalgets innstilling, kan man slå fast at de endringer i progresjonen som Lønnsskattutvalget anser ønskelig for gjennomføringen av en lønnsskattordning, også er hensiksmessig som et middel for å bedre den nåværende forskuddsordning for lønnstakere. B. Forutsetninger og begrunnelse for utvalgets prinsipale forslag. 1. Generell bakgrunn for utvalgets prinsipale forslag. a. Utvalgets syn på sin oppgave. Utvalget har, som nevnt foran, forstått mandatet slik at det er vurderingen av skatteprogresjonen som er den sentrale oppgave. Dette, sammen med den meget knappe tid som man har hatt til rådighet, har ført med seg at utvalgets forslag er begrenset til statsskatt på inntekt for personlige skattytere. En omfattende vurdering av hele systemet for personbeskatningen ville nødvendigvis ha krevd atskillig lenger tid. Det samme gjelder en grundig vurdering av skattleggingen for så vidt angår de lavere inntektsgrupper. Disse inntektsgrupper kan bare i meget begrenset omfang hjelpes gjennom reduksjon i inntektsskatten til staten, idet de i liten utstrekning plikter å svare statsskatt, iallfall hvis de har forsørgelsesbyrde. Mer vidtgående reformer for disse gruppers vedkommende vil derfor først og fremst kunne gjennomføres ved lettelser i kommunebeskatningen og endringer i trygdepremiene, et problemkompleks som utvalget mener ligger utenfor dets mandat. sammensetning. I denne sammenheng vil utvalget peke på at de forbedringer som er foreslått gjennomført i reduksjonstabellene ved kommunebeskatningen fra og med 1965 må tas i betraktning ved vurdering av utvalgets forslag. Disse forbedringer skaper sammen med utvalgets forslag en noe bedre avbalansert helhetsvirkning. Dette har også Finansdepartementet berørt i utformingen av mandatet, der det bl. a. heter: «Fra og med 1965 vil det etter de retningslinjer som er trukket opp i forbindelse med skattemeldingen, bli foretatt en ny forbedring av reduksjonstabellene, og ved samtidig å revidere satsene for statsskatten vil man kunne få en rimelig aweining av skattelettelsene mellom de forskjellige inntektsnivå.» Utvalget har videre sett det slik at man innenfor det avgrensede område som tas opp til drøftelse og vurdering, må holde forslaget innenfor grenser som kan virke realistiske i den aktuelle situasjon. Utvalgets innstilling er enstemmig. Dette er dog ikke å oppfatte derhen at det innen utvalget hersker enighet om den prinsipielle begrunnelse for progresjonen eller om i hvilken grad beskatningen bør være progressiv. Det er blant utvalgets medlemmer betydelig meningsforskjell på disse områder, og enkelte medlemmer er uenige i berettigelsen av å nytte progresjon i beskatningen som et middel til inntektsutjevning. Imidlertid er det en kjensgjerning at vi her i landet nå gjennom en lang årrekke har hatt en høy progressiv beskatning. Dette forhold, sammen med den økonomiske ramme som mandatet trekker opp for de forslag utvalget kan legge fram, har medført at utvalget har foretrukket å samle seg om et forslag som kan være praktisk gjennomførlig i de nærmeste år. b. Den økonomiske ramme. Man har tolket mandatet dithen at utvalgets forslag må baseres på at statens samlede inntekter, regnet i prosent av bruttonasjonalproduktet, blir i det vesentlige uendret ide kommende år. Tabellen IX —l nedenfor gir prognosetall — utarbeidet av Skatteforskningskontoret — over hva statsskatten på inntekt for personlige skattytere vil bli i årene fremover. Beregningene forutsetter at alle inntekter stiger proporsjonalt med 7 pst. pr. år. Dette tilsvarer om lag den gjennomsnittlige årlige stigning i de samlede inntekter i de siste 5 år. Første linje i tabellen viser de skatteinntekter staten får om 1964- reglene opprettholdes i årene fremover. proporsjonalt med samlet antatt inntekt fra 1964. Tredje linje i tabellen — som viser differansen mellom de to første linjer — gir uttrykk for den økonomiske ramme som utvalget i det vesentlige må holde sine forslag innenfor. Man har da sett bort fra at antatt inntekt ikke utvikler seg helt parallelt med bruttonasjonalproduktet. Denne feilkilden antas å være übetydelig. Dessuten har man sett bort fra at statens inntekter fra andre kilder ikke utvikler seg nøyaktig i takt med bruttonasjonalproduktet. Opplysninger utvalget har innhentet, tyder på at de samlede avgifter stiger litt sterkere enn bruttonasjonalproduktet, slik at de tall som fremgår av tabell IX —l nok er noe i underkant av den økonomiske ramme utvalget har å holde seg til. Tabell IX —1. Prognose for statens inntekter av inntektsskatt på personlige skattytere. (Forutsetning 7 pst. inntektsvekst pr. år.) Mill. kr. !) Antatt inntekt ifølge statisskatteligningen for dem som har statsskatt, antatt inntekt ifølge kommuneskatteligningen for de øvrige skattytere. c. Behovet for revisjon av progresjonen. Utvalget har i kapittel VII drøftet berettigelsen av den progressive inntektsskatt, redegjort for dens finansielle betydning m. v. og pekt på de svakheter og skjevheter som etter den gjeldende skatteordning knytter seg til gjennomføringen av den progressive beskatning. Som det går frem av resymeet til slutt i kapitlet, s. 63, er det dog i utvalget «enighet om at hovedeffekten av en progressiv beskatning i det store og hele er i samsvar med evneprinsippet, og at den realiserer en utjevning av den disponible inntekt skattyterne imellom. Det synes forsvarlig å regne med at den antatte inntekt og skatteklassen til sammen i langt de fleste tilfelle gir et brukbart uttrykk for skatteevnen. Dertil kommer at det er vanskelig å tenke seg et annet system til erstatning som på samme måte kan realisere formålet med den progressive beskatning. Utvalget mener derfor at tross sine svakheter er systemet med progressiv inntektsskatt forsvarlig, men svakhetene i systemet tilsier — som allerede nevnt — at det vises moderasjon når det gjelder tyngden i progressiviteten». Etter de vurderinger av virkningene av progresjonen på de ulike områder som utvalget har gjort rede for i kapittel VIII, kan det neppe herske tvil om at den progressive inntektsskatt har sider som må betegnes som lite ønskelige eller uheldige. Utvalget tenker da særlig på det forhold at de høye progressive satser i stor utstrekning også rammer inntekter som erverves ved en betydelig arbeidsinnsats, oppofreise av fritid m. v., og at den sterke progresjonen av mange av skattyterne i disse grupper oppfattes som en urettferdighet og skaper en bitterhet mot skattene og den offentlige finanspolitikk. Det forhold at noen av inntektstakerne i ikke übetydelig omfang har muligheter for å unndra seg tilsvarende sterk skattebelastning, vil lett skjerpe denne følelse av urettferdighet. Utvalget mener at disse momenter tilsier en demping av progresjonen. Utvalget legger også noen vekt på enkelte av de andre virkninger av progresjonen som er behandlet i kapittel VIII. Dette gjelder bl. a. den virkning progresjonen kan ha for innsatsviljen hos visse grupper av skattytere med særlig høye inntekter, seiv om det ikke kan antas at en lemping i progresjonen vil ha påviselig virkning for det totale arbeidstilbud i samfunnet. Dertil kommer at progresjonen i inntektsskatten ligger meget høyt her i landet når vi sammenligner oss med andre vest-européiske land. Sammenlignet med Danmark gjelder dette alle inntektstrinn og skatteklasser. I Sverige har progresjonen hittil ligget noe høyere på de lavere inntektstrinn. Imidlertid ble det, som tidligere nevnt, sommeren 1960 nedsatt en mannsterk og representativ komité (Allmånna skatteberådningen) som bl. a. har til oppgave å foreta en omfattende vurdering av det svenske skattesystem, herunder en avveining mellom direkte og indirekte skatter og en vurdering av progresjonen. En sammenligning med forholdene i Sverige antas under disse omstendigheter å ville ha vesentlig større interesse når innstillingen og forslagene f ra «Almånna skatteberådningen» føreligger, antakelig i mai—juni d. å. Det forhold som etter utvalgets syn særlig tilsier en revisjon av den progressive inntektsskatt, er at prisutviklingen i de siste 12 år har ført med seg en påtakelig skjerping av progresjonen. Man viser i denne sammenheng til mandatet hvor det heter: av den reelle inntekt, skal føre til en vesentlig og ikke tilsiktet forskyvning av skattenes fordeling på de enkelte inntektsgrupper. Hvis skattleggingen i det vesentlige hadde vært basert på proporsjonale skattesatser, ville det her ikke oppstått noe problem. Problemet ville også ha vært av mer begrenset omfang hvis forskyvningen i pris- og inntektsnivået hadde vært relativt små. Dette er imidlertid langt fra tilfelle i vårt land. Det nominelle inntektsnivå har steget så vidt sterkt som med ca. 7 pst. pr. år gjennom en årrekke. Det har derfor etter hvert skjedd en reell endring i beskatningen som ikke fremtrer som et tilsiktet resultat av skattevedtakene. Den skjerping av progresjonen som automatisk finner sted i en periode med relativt sterkt stigende inntekter, kan bli meget betydelig, hvis ikke frådrag og skattesatser justeres. Skjerpingen i beskatningen kan føres tilbake til to årsaker, nominell inntektsøking i tilknytning til prisstigningen, og stigende levestandard gjennom reell inntektsøking. Dertil kommer det forhold at skatteutskrivingen for de personlige skattytere ved overgangen til skatt av årets inntekt i 1957 ble skjøvet frem gjennomsittlig iy 2 år, hvilket isolert sett på grunn av den nominelle inntektsstigning har medført en øking i skattebelastningen, jfr. s. 19—20. Når det gjelder utviklingen i skattleggingen på gitte realinntekter, altså inntekter som bare stiger i takt med prisstigningen, har utvalget foran påvist at det i årene 1952 —1958 fant sted en skjerping. I 1959 ble skattereglene lagt om slik at den direkte skattlegging på konstante realinntekter kom ned til omkring nivået i 1952 igjen. I de etterfølgende år frem til i dag har prisstigningen igjen ført til en økt skattebelastning, og samtidig har progresjonen i statsskatteklassene reelt sett blitt mer sammentrengt. På de fleste realinntektsnivå ligger de samlede direkte skatter i dag fra 2 —5 prosentenheter høyere i forhold til inntekten enn i 1952. Tabell IX —7, s. 84, viser at statsskatten på konstante realinntekter i dag ligger høyere, og til dels vesentlig høyere, enn i 1952 for alle skatteklasser når inntekten i 1963-kroner utgjør 40 000 kroner eller mer. Det fremgår også at progresjonen er blitt brattere for de høyere inntekters vedkommende, mens bildet er mer sammensatt for midlere og lavere inntekter. Dette forhold er særskilt for statsskattens vedkommende belyst ved tabeller og kommentaren på s. 21—22. prisstigning som har funnet sted i de senere år en revisjon av progresjonen. I tillegg til dette kommer så virkningene av den stigende realinntekt. Tabell II —17 — II — 19, s. 18—19, illustrerer virkningene av dette. Så vel gjennomsnittsskatt som marginalskatt har for de fleste skattytere i de siste 12 år steget sterkere enn tilfelle ville ha vært om inntektene bare hadde steget parallelt med prisstigningen. Det forhold at realinntektene er steget, har derfor medvirket til at de fleste skattytere blir møtt av stadig høyere gjennomsnittsskatt og marginalskatt. Som vist i kapittel 11, s. 29, vil skattytere med inntekter som har utviklet seg parallelt med industriarbeiderlønningene i dag ha en gjennomsnittsskatt som ligger fra s—lo prosentenheter høyere enn i 1952. Marginalskatten har på de fleste inntektsnivå steget enda kraftigere enn gjennomsnittsskatten. Mens ca. 12,6 pst. av skattyterne i 1952 hadde en marginalskatt på 30 pst. eller mer, vil trolig ca. 17,8 pst. av skattyterne ha så høy marginalskatt i 1964, se tabell 11—19, s. 19. Skattytere som i 1952 hadde en marginalskatt på 30 —40 pst., møter i dag i stor utstrekning en marginalskatt på 60 —70 pst. Denne utvikling kan neppe antas å være tilsiktet, og kan iallfall ikke ses å ha vært forutsatt i premissene for de tidligere skattevedtak. En alminnelig og vesentlig oppgang i realinntektene nødvendiggjor at progresjonen i skattleggingen vurderes på nytt, med mindre man på forhand som uttrykk for en bevisst politikk er innstilt på å akseptere den gradvise skjerping av beskatningen som finner sted når stigende levestandard kombineres med sterk skatteprogresjon. Går man til det ekstreme tilfelle og tenker seg at skattleggingen opprettholdes uendret over lange tidsrom, mens realinntektene stadig stiger, vil sluttresultatet uvegerlig bli at majoriteten av skattytere får høyeste marginalskatt etter skattevedtaket, noe som i virkeligheten innebærer en radikal endring i beskatningssystemet uten at de årlige skattevedtak endres. Utvalgets prinsipale forslag fører til at statsskatten av gitte realinntekter stort sett vil ligge omkring det nivå som man hadde etter omleggingen i 1952. Som følge av den stigende levestandard innebærer dette at de fleste skattytere, trass i de føreslåtte skattelettelser, fortsatt vil få både høyere marginalskatt og høyere gjennomsnittsskatt enn de hadde i 1952. Hvis man skulle gå videre i retning av å dempe inntektsskatten til staten, uten å sprenge den økonomiske ramme som er trukket opp i mandatet, vil det bare være mulig ved en omlegging til mer indirekte beskatning. 2. Statsskattens gradering etter skatteklasse. prosentvise belastning av de samlede direkte skatter i 1964. Tabell IX —2. Inntekter som gir samme prosentvise belastning i 196 Jf av de samlede direkte skatter (inkluderer trygdepremier; barnetrygd er trukket f ra). Tabellen viser etter utvalgets mening at graderingen etter skatteklasse ikke er tilstrekkelig ved høye skatteprosenter, mens den samme skjevhet ikke gjør seg gjeldende ved lave skatteprosenter. Utvalget mener at dette forhold bunner i at systemet med én progresjonstabell for alle klasser er for lite smidig. Det vanlige i andre land er å ha flere slike tabeller. Utvalget vil foreslå at det innføres særskilte progresjonstabeller for skatteklassene I—s og dessuten én tabell for alle høyere klasser. Progresjonstabellene er i forslaget utformet slik at de skjevheter utvalget mener å se i tabell IX —2 vil bli vesentlig redusert. I denne forbindelse vil man peke på at å gjeninnføre den tidligere ordning med klassefradrag i inntekten, kombinert med bare én progresjonstabell, ville medført endringer i samme retning som utvalgets forslag. Ved en slik ordning ville utslagene etter utvalgets oppfatning lett bli overdrevne. De differensierte progresjonstabellene utvalget foreslår, fører til at statsskatten effektivt setter inn med 10 prosent i de fleste klasser. Dette anser utvalget som en gunstig side ved forslaget, jfr. bemerkningene på s. 74. Forsatt vil det imidlertid være slik at progresjonsskalaen blir mer sammentrengt for høye enn for lave skatteklasser. En konsekvens av de differensierte progresjonstabeller utvalget foreslår, vil dessuten være at den skjevhet som særskilt ligning medfører, vil bli dempet i noen — om enn ikke i særlig sterk — grad. Tabellene i vedlegg 5 viser hvorledes skattebesparelsen ved særskilt ligning stiller seg etter utvalgets forslag. De differensierte progresjonstabeller gjør det lettere å gradere skattleggingen både etter inntektens høyde og skatteklassen. skulle systemet ikke føre med seg nevneverdig komplikasjoner. Utvalgets forslag om klassefradragene i statsskatten, må ses i sammenheng med forslaget om graderte progresjonstabeller. For enkelte grupper av skattytere med lave inntekter i klasse 1 og 2 mener utvalget at skattebelastningen totalt sett er betenkelig høy. (Om utvalgets vurdering av skattleggingen på lavere inntekter generelt, se kapittel V.) Utvalget mener også at den nedre grensen for statsskatt i klasse 1 og klasse 2 ligger lavt, nemlig henholdsvis ved 4 600 kroner og ved 9 100 kroner. Fradragsbeløpene er derfor foreslått hevet mest for de laveste skatteklasser. 3. Toppsatsen i progresjonsskalaen. Skattevedtakets § 8 og § 10. Den gjeldende toppsats for samlet marginal skatt i Norge — om lag 78 prosent —er relativt høy i internasjonal sammenligning. Det er dessuten ingen andre land i Vest-Europa der toppsatsen kommer til anvendelse på et tilnærmelsesvis så lavt inntektstrinn som i Norge. Utvalget har overveiet om høyeste skattesats for inntektsskatten til staten burde reduseres til 50 pst. mot nå 55 pst. Man er imidlertid blitt stående ved den løsning å foreslå toppsatsen opprettholdt, men slik at den først setter inn på et så høyt inntektsnivå at den bare sjelden vil ramme rene arbeidsinntekter. I tilknytning til overveielsene vedrørende toppsatsen har utvalget kommet til at begrensningsregelen i § 10 i statsskattevedtaket bør endres. I dag går regelen ut på at summen av inntekts- og formuesskatter ikke på noe trinn skal utgjøre mer enn 80 pst. av inntekten. Utvalget foreslår at grensen settes ved 75 pst. bli at 75 pst. i praksis også vil bli den maksimale marginalskatt i inntektsbeskatningen. Ifølge oppgave som utvalget har innhentet hos skattedirektøren, utgjorde nedsettelsen etter § 10 i skattevedtaket ca. 14 mill. kroner for 1960. Skattedirektøren har samtidig opplyst at nedsettelsen for de samme skattytere ville økt med ca. 3 mill. kroner dersom grensen hadde vært satt til 75 pst. istedenfor 80 pst. og skattesatsene hadde vært uforandret. Den gjeldende regel i statsskattevedtakets § 8 som på nærmere vilkår gir skattyteren krav på omregning av statsskatten under hensyntagen til de to foregående års inntekt, mener utvalget bør falle bort. Man viser til fremstillingen på s. 61. De talleksemplene som er gjengitt på samme sted, illustrerer hvordan regelen virker. Utvalgets oppfatning er at regelen i § 8 virker til å øke skjevhetene i den progressive beskatning. Den gir dessuten ligningskontorene et betydelig merarbeid. C. Utvalgets prinsipale forslag og tallmessig belysning av forslaget. 1. Utvalgets prinsipale forslag. Utvalget foreslår endringer i statsskatten på inntekt for personlige skattytere som skal gjennomføres i 3 etapper: Etappe 1. For inntektsåret 1965 innføres progresjonstabeller som er gradert etter skatteklasse, og som har en noe avdempet progresjon sammenlignet med den gjeldende tabell. Utvalgets forslag til progresjonstabeller for 1965 er gjengitt i tabell IX —3. 1964. Adgangen til å kreve utjevning av inntekten etter skattevedtakets § 8 foreslås opphevet. Etappe 2. For 1966 foreslår utvalget at man nytter den samme progresjonstabell som foreslått for 1965. Fradragene i statsskatten foreslås satt til: Klasse 0 100 kroner » 1 550 » » 2 1100 > » 3 1400 » » 4 1800 » » 5 2 300 » » 6 2 900 » » 7 3 650 » » 8 4 500 » Etappe 3. For 1967 foreslår utvalget en ytterligere demping i progresjonen. De foreslåtte progresjonstabeller er gjengitt i tabell IX —4. De klassefradrag som f orutsettes innført fra 1966, foreslås også nyttet for 1967. Fra dette år av foreslår utvalget at 80 pst.-grensen i statsskattevedtakets § 10 nedsettes til 75 pst. Årsaken til at utvalget går inn for en etappevis gjennomføring av sitt prinsipale forslag, ligger i den økonomiske ramme som utvalget er pålagt å holde seg innenfor. Utvalget ville sett det som ønskelig om det hadde vært mulig, også å heve klassefradragene og å dempe progresjonen ytterligere allerede i første omgang. Rekkefølgen mellom etappene er valgt ut fra den prioritet som utvalget — på bakgrunn av mandatet — har tillagt de ulike sider av sitt forslag. Tabell IX —3. Forslag til progresjonstabell for inntektsskatt til stat for inntektsårene 1965 og 1966. Tabell IX —4. Forslag til progresjonstabell for inntektsskatt til stat for inntektsåret 1967. 2. Finansielle virkninger av utvalgets forslag. Tabell IX —5 gir prognosetall for statens fremtidige skatteinntekter av skatt på inntekt for personlige skattytere. Tallene i tabellenes to første linjer er hentet fra tabell IX —l. I tabellens tredje linje har Skatteforskningskontoret ut fra samme forutsetninger beregnet skatteinntektene etter utvalgets forslag til progresjonstabeller og skattefrådrag. Tabell IX —5. Prognose over statens skatteinntekter av inntektsskatt på personlige skattytere 1964—1967. Mill. kr. (Forutsetning: 7 pst. årlig vekst i inntektene.) 1 ) Antatt inntekt ifølge kommuneskatteligningen for dem som ikke har statsskatt, ifølge statsskatteligningen for de øvrige skattytere. Som det fremgår vil statens inntekter hvis 1964-reglene beholdes, øke med 250 mill. kroner i 1965, 541 millioner kroner i 1966 og 882 mill. kroner i 1967. Utvalgets forslag vil føre til at statens inntekter ved personbeskatningen blir lavere enn om man hadde opprettholdt 1964-reglene. Forskjellen er anslått til 220 mill. kroner i 1965. Dette tall stiger til 400 mill. kroner i 1966 og til 568 mill. kroner i 1967. Slik utvalget oppfatter mandatet — nemlig at skatteinntektene skal utvikle seg noenlunde proporsjonalt med bruttonasjonalproduktet i de kommende år — er det imidlertid mer nærliggende å sammenligne skatteinntektene etter utvalgets forslag med skatteinntektene ifølge annen linje i tabellen. Man får da følgende «skattetap» etter utvalgets forslag: 82 mill. kroner i 1965, 87 mill. kroner i 1966 og 41 mill. kroner i 1967. I prognosen ovenfor er det ikke tatt hensyn til virkningen av den nå gjeldende 80-pst.- grense, skatteøkingen ved opphevelsen av skattevedtakets § 8 og skattetapet ved en mulig endring av 80-pst.-grensen i § 10 til en 75- pst.-grense. Som tidligere nevnt antar utvalget at nettovirkningene av de endringer som her er nevnt vil gi noen øking av skatteinntektene. Ved siden av disse forhold må man ta med i betraktningen at de indirekte skatter trolig vil stige noe sterkere enn bruttonasjonalproduktet i årene som kommer. Utvalget mener derfor at dets prinsipale forslag er i tråd med den økonomiske ramme som er satt i mandatet. Ved en eventuell gjennomføring av utvalgets forslag vil det foran hver ny etappe falle naturlig å spørre hvor store de samlede skattelettelser ved den nye etappe vil bli i relasjon til de regler som da gjelder. Sett på denne måten vil lettelsen bli: 219 mill. kroner i 1965, 127 mill. kroner i 1966 og 98 mill. kroner i 1967. Beregningene forutsetter at inntektene til alle skattytere vil stige proporsjonalt i perioden 1961—1967. 3. Virkningene på statsskatten for skattyterne. Det kan være av interesse å se hvordan de foreslåtte skattelettelser fordeler seg på skatyterne, både etter forsørgelsesbyrde og etter inntektstrinn. Tabell IX —6 gir et visst bilde av dette. Beregningene er basert på den forutsetningen at skattyternes inntekter stiger proporsjonalt i perioden 1961 —1967. flere barn. Det er særlig differensieringen av progresjonsskalaene som fører til dette re~ sultat. Forslaget om økte skattefrådrag tilgodeser derimot skatteklassene 1 og 2 forholdsvis mest. Tabellen gir også en grov indikasjon på skattelettelsenes fordeling på ulike inntektsgrupper. Noe over % av skattelettelsene faller på inntekter opp til kr. 25 000, en lignende andel på inntekter fra kr. 25 000 — kr. 50 000, mens resten, eller ca. Ve, faller på inntekter over kr. 50 000. *) Skattelettelsene ved hver ny etappe er beregnet ut fra de regler som etter forslaget gjelder umiddelbart før etappen gjennom føres. 2 ) Inntekter for 1961. De tilsvarende inntektsgrenser for 1964 blir —30 587, 30 588 — 61174, 61 175 og over. Tabell IX —7 sammenligner skattleggingen i årene 1952 og 1964 med utvalgets forslag for 1965 —67. Den viser hva statsskatten vil bli i 1963-kroner og hva den marginale statsskatt vil bli i prosent på enkelte konstante realinntekter. Tabellen bygger på den forutsetning at prisene vil stige med 4 pst. pr. år i årene 1963—1967. Av tabellen går det videre frem at realskatten for 1965 i klasse 4 etter utvalgets forslag vil ligge kr. 25 over realskatten i 1952 ved en realinntekt på kr. 20 000. (Alle kronebeløp er her og i det følgende uttrykt i verdien for 1963.) Ved høyere realinntekter ligger realskatten i 1965 en del under realskatten i 1952. Man får eksempelvis en differanse på kr. 685 ved en inntekt på kr. 30 000. meget høye inntekter er forholdet igjen snudd. Ved en realinntekt på kr. 100 000 ligger realskatten i 1965 kr. 197 over realskatten i 1952. Differensieringen i skattleggingen etter skatteklasse er etter forslaget sterkere i 1965 enn den var i 1952. Den marginale statsskatt vil bli lavere etter forslaget i 1965 enn den var i 1952 for de fleste realinntekter opp til kr. 30 000. For meget høye realinntekter — dog ikke for realinntekter som er så høye at de hele tiden er blitt rammet av toppsatsen — vil marginalskatten i 1965 etter forslaget stort sett ligge over marginalskatten i 1952, men noe lavere sammenlignet med 1964. klassene I—s.1 —5. For øvrig skjer ingen forskyvninger fra 1965 til 1966. I 1967 — etappe 3 — vil etter forslaget statsskatten for klasse 4 reelt sett fortsatt ligge svært nær statsskatten på samme realinntekt i 1952. Sammenlignet med 1952 blir således realskatten i 1967 for klasse 4 kr. 59 høyere enn en realinntekt på kr. 20 000; kr. 671 lavere ved en realinntekt på kr. 30 000; og kr. 498 lavere ved en realinntekt på kr. 100 000. Sammenligner man derimot med 1964, får man for høyere inntekter sterkere utslag. For de nevnte inntekter (kr. 20 000, kr. 30 000 og kr. 100 000) blir endringene henholdsvis: kr. 197 høyere, kr. 606 lavere og kr. 4 870 lavere. Differensieringen mellom progresjonstabellen etter klasse er ifølge forslaget sterkere i 1967 enn i 1965. Den marginale statsskatt vil etter forslagene for de fleste realinntektsnivå under kr. 30 000 ligge lavere i 1967 enn i 1952. For realinntektsnivå som berøres av de marginale toppsatser, vil marginalskatten også kunne ligge lavere i 1967 enn i 1952. For mellomliggende inntekter — kr. 30 000 —kr. 60 000 — vil derimot marginalskatten for 1967 stort sett ligge over de som gjaldt for 1952. Også forslagene for 1967 innebærer nedsettelser av marginalskatten hvis man sammenligner med marginalskattene på de tilsvarende realinntektsnivå for 1964. I alle de sammenligninger som her er gjort, har man gått ut fra den skatt som ble utlignet på inntekter opptjent i 1952. Som tidligere påpekt får man på den måten ikke frem at overgangen til ordningen med skatt av årets inntekt i 1957 isolert sett virket som en skatteforhøyelse på grunn av de stigende inntekter. Vil man korrigere skjønsmessig for dette forhold, bør skattebeløpene for 1952 i tabell IX —7 reduseres noe — for midlere og høyere inntekter med om lag 10 pst. Hvis man foretar en sammenligning på dette grunnlag, vil resultatet bli at skattleggingen etter utvalgets forslag blir noe strengere i forhold til 1952 enn hva som er kommet til uttrykk ovenfor. Tabell IX —8 viser en del gjennomsnittlige skatteprosenter og marginale skatteprosenter for 1952, 1964 og 1965 —1967. I denne tabellen har man tatt for seg visse inntekter i 1963 og forutsatt at de har utviklet seg og vil utvikle seg i takt med industriarbeiderlønningene. Man har videre forutsatt at industriarbeiderlønningene nominelt vil stige med 7 pst. pr. år i årene 1963—1967. Tanken bak denne tabellen er at de fleste skattyteres inntekter stort sett vil utvikle seg i takt med industriarbeiderlønningene. Tabellen skulle således illustrere utviklingen i de gjennomsnittsskatter og marginalskatter som de ulike grupper skattytere faktisk kan komme til å få i årene fremover om utvalgets forslag blir fulgt. I forhold til 1952 vil de fleste skattytere etter forslagene få større gjennomsnittlig statsskatt i 1965 —1967 enn i 1952. Sammenligner man med 1964, blir bildet mer uensartet. Bortsett fra skattytere i de høyere skatteklasser — og med meget høye inntekter (som får lavere gjennomsnittsskatt) — kan man med noen omtrentlighet og under de nevnte forutsetninger si at de fleste skattytere får noenlunde uendret gjennomsnittsskatt fra 1964 til 1967. I vedlegg 6 er det tatt inn tabeller som mer detaljert viser hvilke endringer utvalgets forslag innebærer i statsskattene. Tabell IX— 7 (forts.) i) Det er forutsatt at prisene vil stige med 4 pst. pr. år f ra 1963. Tabell IX— B. Utlignet statsskatt i prosent av inntekten og marginal statsskatt for inntekter som stiger i takt med lønnsinntekter (7 prosent stigning pr. år 1963 — 1967). D. Subsidiære forslag. 1. Hvis statens samlede inntekter skal endres. En rekke forhold virker inn på størrelsen av de inntekter staten trenger i de kommende år, bl. a. statens utgifter til varer og tjenester, subsidier, overføringer til statsbankene og konjunkturutviklingen som — med gitt utgiftsside — kan nødvendiggjore både høyere og lavere skatter, alt etter hvilken retning utviklingen tar. Utvalgets mandat går ikke inn på disse spørsmål, men fastslår at det offentliges inntekter «må opprettholdes i det vesentlige uforandret». Utvalget har derfor ment at det ikke har hatt foranledning til å ta stilling til disse spørsmål som er av mer budsjettpolitisk karakter. Hvis det i den nærmeste tid fremover skulle foreligge større muligheter for lempninger i beskatningen enn hva utvalgets prinsipale forslag innebærer, bør det ytterligere overveies en dempning av progresjonen. Men først og fremst må man i så fall gjennomføre tiltak for å lette forholdene for skattytere med lave inntekter. Når det gjelder statsskatten bør det i så fall bli aktuelt å heve skattefradragene, særlig i klasse 1 og 2, for derved å få hevet den nedre grense for skattlegging. Seiv om progresjonen etter en eventuell gjennomføring av utvalgets forslag fortsatt må betegnes som meget sterk, mener utvalget at man ut fra et sosialt synspunkt må gå inn for forslag med mer differensierte virkninger totalt sett hvis mulighetene for ytterligere lettelser foreligger. utvalgets oppfatning ta forholdet mellom den direkte og indirekte beskatning opp til ny vurdering. Utvalget har foran pekt på at disse spørsmål for tiden er gjenstand for en inngående vurdering i Sverige. 2. Et forslag uten differensierte satser. Seiv om utvalget mener at et system med progresjonsskalaer differensiert etter skatteklassen byr på vesentlige fordeler, kan spørsmålet om en slik differensiering i noen grad ses isolert fra de problemer som spesielt knytter seg til progresjonen. Utvalget vil derfor subsidiært antyde et forslag som ikke bygger på differensierte skalaer. Det har vist seg at om de progresjonstabeller som ovenfor er foreslått for klasse 3, nyttes for alle klasser, vil statens inntekter bli om lag som etter det prinsipale forslaget. Hvis man skulle bli stående ved dette alternativ, mener utvalget at de foreslåtte klassefradrag bør endres, slik at fradragsøkingen fordeles over alle klasser. Utvalget mener dessuten at man iså fall burde innføre spesielle bestemmelser for i noen grad å dempe ulikhetene ved særskilt ligning. En måte å gjøre dette på, ville være å innføre en egen progresjonstabell for begge ektefeller i de tilfelle hvor en av dem har særskilt ligning. 3. Hensynet til en lønnsskattordning. Utvalget har ved sitt prinsipale forslag ikke kunnet legge vesentlig vekt på de endringer i progresjonen som er ønskelig for gjennomføringen av en lønnsskattordning etter Lønnsskattutvalgets innstilling. med å konstatere at forslaget ikke vil motvirke forberedelsen av en slik ordning. En progresjonsskala etter Lønnsskattutvalgets antydninger kunne tenkes utformet om lag slik: Av inntektenes første kr. 30 000 10 pst. Av kr. 30 001—kr. 40 000 » 10 000 15 » » 40 001— » 50 000 » 10 000 20 » » 50 001— » 55 000 » 5 000 25 » » 55 001— » 60 000 » 5 000 30 » » 60 001— » 65 000 » 5 000 35 » » 65 001— » 70 000 » 5 000 40 » » 70 001— 75 000 » 5 000 45 » » 75 001— » 80 000 » 5 000 50 » Av overskytende inntekt 55 » Skatteforskningskontoret har opplyst at denne tabellen kombinert med 1964-fradragene medfører et skattetap (sammenlignet med en ordning der statsskattinntektene utvikler seg proporsjonalt med antatt inntekt for 1964) på 170 mill. kroner i 1965. Dette utvalg vil anse det som en fordel om denne progresjonstabell eventuelt ble modifisert slik at den ble gradert etter skatteklasse. Skattefradragene burde dessuten økes om tabellen skulle gjennomføres. Begge disse tiltak kan føre til ytterligere nedgang i skatteinntektene. Avsluttende merknader. De skattelettelser utvalget foreslår representerer isolert sett betydelige beløp. Det har imidlertid vært et vesentlig poeng for utvalget at beløpene ikke må vurderes isolert, men ses i sammenheng med den utvikling som har funnet sted og den utvikling man trolig må regne med å ville stå overfor hvis skattesatsene og frådrag ikke endres. De lettelser som utvalget foreslår for 3- årsperioden 1965 —1967 er stort sett nødvendige for å hindre en skjerping av beskatningen. En gjennomføring av utvalgets forslag vil ikke være til hinder for at statens inntekter stiger i takt med stigningen i nasjonalinntekten. Seiv med en gjennomføring av utvalgets forslag vil man her i landet fortsatt ha en sterk progresjon i skattleggingen, og det store flertall av skattytere vil fortsatt ha større samlet skatt enn etter omleggingen i 1952. Oslo, den 13. april 1964. K. Torgersen Arne Solbraa Kjell Holler Odvar Thorsen Knut S. Selmer Th. Nilsen Arne Øien Rolf E. Bj. Tabell A 1. Utliknet skatt i prosent av konstante realinntekter. Tabell A 2. Utliknet skatt i alt (J), statsskatt (S) og trygdepremie og avgift (T) i prosent av konstante realinntekter. Tabell A 3. Tabell A 4. Prosentvis stigning i skatt pr. prosent stigning i inntekten. Tabell A 5. Samlet utliknet skatt i prosent av konstante realinntekter etter beste og dårligste reduksjonstabell. Tabell B 1. Inntekter som ligger til grunn for beregningene i tabell B 2. og B 3. x ) Beste reduksjonstabell B. Utliknet skatt i prosent av inntekten når inntektene har steget i takt med gjennomsnitts inntekten for industriarbeidere. Tabell B 2. Marginalskatten når inntektene har steget i takt med gjennomsnittsinntekten for industriarbeidere. Tabell B 4. !) Prognosetall. Tabell C 1. Betalt skatt i prosent av konstante realinntekter. I. Statsskatt beregnet etter skattevedtaket for 196 Jf. 11. Statsskatt beregnet etter någjeldende progresjonsskala, men med klassefradrag i inntekten istedenfor frådrag i skatten. Klassefradragene er satt lik den skattefrie inntekt etter någjeldende regler. Brev av 27. februar 1964 fira overrettssakfører Anna Louise Beer til Progresjonsutvalget. Som tilkalt sakkyndig når det gjelder ektefellebeskatningen, fikk jeg anledning til å være til stede på utvalgets møter den 31. januar og 17. februar 1964. Der ble blant annet drøftet om utvalget burde foreslå innført en egen progresjonsskala for særskilt lignede ektefeller, eventuelt bare som et alternativ til differensierte skattetabeller. Så vidt jeg forsto, hadde utvalget vært inne på dette tidligere idet det jo var utarbeidet et notat av 27. november 1963 om ektefellebeskatningen som inneholdt et utkast til særtabell for de ektefeller som blir lignet særskilt for sine arbeidsinntekter. På de to møter ga jeg muntlig uttrykk for noen av de innvendinger som etter mitt syn kan gjøres mot enhver form for særbeskatning av to ektefeller som begge har skattepliktige inntekter, og de innvendinger som i særdeleshet kan gjøres mot å innføre denne særbeskatning i form av en progresjonsskala for den særskilt lignede ektefelle som vil være strengere enn for alle andre skattytere. Jeg vil her forsøke å gi en kort oversikt for mitt syn på disse spørsmål. Jeg forstår det slik at foranledningen til at utvalget har overveiet å søke skjerpet progresjonen for særskilt lignede ektefeller, er at det både i Stortinget og ellers har vært trukket sammenligninger mellom den skattebyrde som ektefeller har når hele inntekten opptjenes på én hand og den skattebyrde som noen yrkesektepar samlet får når ektefellene lignes hver for seg. Mitt inntrykk er imidlertid at de fleste som har pekt på denne forskjellen i skattebyrde, har gjort det fordi de mener at ektemannen med hustru hjemme er for hardt rammet av progresjonen, — de har ikke ment å angripe den nåværende beskatning av yrkesektepar som for lite progressiv. Å skjerpe progresjonen for de relativt få ektefeller som lignes særskilt vil bety en så forsvinnende liten merinntekt for staten at det på ingen måte kan bidra til å dempe progresjonen for andre ektefeller. Følgelig burde det heller ikke være aktuelt for utvalget — som vel i første rekke har til oppgave å fremme forslag om dempet progresjon — i denne spesielle relasjon å gå inn for det motsatte. Man kan jo sammenligne situasjonen — litt drastisk — med en mann som holder på å drukne og roper på hjelp. muligheter, vil de neppe kaste ny mann uti det opprørte hav utelukkende for at de to kan dø sammen i forvissningen om at «felles skjebne er felles trøst». En særskilt progresjon for yrkesektepar hvorav den ene lignes særskilt, vil ikke kunne gjennomføres uten lovendring idet skattelovene nå fastslår at ektefellene skal lignes i en av de nå eksisterende skatteklasser. (Den særskilt lignede skal lignes i kl. 1, jfr. landsskattel. § 75, 2. ledd og byskattel. § 68, 2. ledd.) En lovendring som rokker ved dette, vil gi prinsippet om særskilt ligning slik det ble ordnet ved loven av 1959, et helt nytt innhold. Jeg ville anse det som meget uheldig om progresjonsutvalget, som arbeider under tidsnød og som ser beskatning av yrkesektepar som et lite og antagelig mindre vesentlig ledd i problemene omkring progresjonen, skulle fremme forslag om en slik lovendring. Beskatningen av yrkesektepar er et vanskelig og meget eksplosivt problem innen ektefellebeskatningen. Den adgang til særskilt ligning som nærmest tvang seg frem i 1959 representerer bare en delvis løsning av dette problem. Man kan blant annet peke på at gifte kvinner som har barn og som lignes særskilt, som kjent ikke får noen skattelettelser for merutgiftene til hushjelp etc. som er en direkte følge av deres yrkesarbeid utenfor hjemmet. Under skattedebatten i Stortinget i juni 1963, som førte til at utvalget ble oppnevnt, ble det også pekt på dette som en mangel ved den nåværende beskatning av yrkesektepar. Man kan derfor etter min mening ikke foreslå enkelte isolerte vesentlige endringer i lovreglene på dette området uten å ta hele ektefellebeskatningen opp til fornyet drøftelse i alle relasjoner. Men dette vil antagelig kreve et så stort og omhyggelig forarbeid at det neppe er en oppgave for progresjonsutvalget. De innvendinger som man så spesielt kan gjøre mot enhver form for særbeskatning av gifte personers inntekter, vil vel stort sett være kjent stoff for utvalget. Likevel vil jeg kort resymere enkelte synspunkter: Ekteskap og familie er selve grunnfundamentet i vår samfunnsoppbygging. Det hører derfor med til statens primære oppgåver å verne og beskytte ekteskapet som institusjon, jfr. Menneskerettighetserklæringens art. 16 pkt. beskyttelse». Dette vil positivt si at staten plikter å legge forholdene til rette for ekteskap og familie, og negativt at staten må unngå alle tiltak som vil skade eller svekke ekteskapet som sosial gruppe. Av dette følger igjen at myndighetene til en viss grad kan begunstige gifte personer skattemessig, f. eks. ved klasseinndeling, men myndighetene kan ikke være berettiget til å pålegge familiegruppen — in casu ektefellene eller hustruen — særlige skattebyrder utelukkende på grunn av den ekteskapelige status. Dette kan jo høres noe høyttravende ut og synspunktene har kanskje under tidligere utredninger om ektefellebeskatningen kommet noe i bakgrunnen her i landet. Imidlertid er dette etter min mening helt sentralt for de retningslinjer som bør legges til grunn i ektefellebeskatningen. Synspunktene er fremhevet i en dom som den vesttyske forfatningsdomstol avsa i 1957 der et ektepar som var samskattet, oppnådde å få underkjent ligningen fordi domstolen kom til at lovbestemmelsen om samskatt var forfatningsstridig i den utstrekning den førte til at ektefellene fikk høyere skatt enn om de var lignet hver for seg. Hvis nemlig to personer får høyere samlet skatt når de er gift med hverandre enn de ville fått under ellers like arbeids- og levevilkår som ugifte, kan man ikke komme forbi at det foreligger en særskatt på ekteskapet. Dette kan i det lange løp vise seg meget skadelig. I en tid da folk flest har mindre moralske og sosiale betenkeligheter mot å leve sammen uten vigselsattest og hvor man har fått større forståelse for de økonomiske realiteter som lønn og skatt betyr, må man regne med at flere og flere innretter seg etter hva som lønner seg økonomisk. Det er intet holdbart argument for en særskatt på ekteskapet at ektefeller flest lever i felleshusholdning og av den grunn har noe lavere husholdningsutgifter enn de ville hatt som enslige. Etter den undersøkelse som ble gjort av det utvalg som i 1954 ga innstilling om ektefellebeskatningen, lever antagelig ca. 85 pst. av alle enslige skattytere også i en eller annen form for felleshusholdning, og nyter godt av omtrent de samme angivelige besparelser. Rent bortsett fra at besparelser i privatlivet overhodet ikke burde ha skattemessig relevans for ektefeller når det ikke har det for andre individer, kan man stille et spørsmålstegn ved om disse angivelige besparelser egentlig er så store at de bør få noen betydning for skatteevnen. påregnelige besparelser, kunne ikke gi et klart svar på dette. (Innstillingen s. 84.) 1954-utvalget kom til at det økonomiske fellesskap mellom to ektefeller skattemessig kunne betegnes som en økonomisk enhet. For det første er en slik betegnelse på ektefellenes felleskap ikke særlig i samsvar med lovreglene i lov om ektefellers formuesforhold idet ektefellene etter loven i fremtredende grad har en adskilt økonomi, — bortsett fra felleshusholdningen. Dernest er faren at man lett suggereres til uten videre å beskatte ektefellene som en enhet uten hensyn til at dette kan føre til at de får høyere skatt enn de ville fått samlet som ugifte, og uten at man kan peke konkret på hvilke forhold det da er man tillegger skatteskjerpende betydning. Når den særskilte ligning av yrkesektepar trekkes frem i sammenligninger, er det som regel for å belyse beskatningen av ektepar med hustruen hjemme. I virkeligheten kan det være mer realistisk å sammenligne yrkesekteparets skattebyrde med den skattebyrde som de samme personer ville fått uten vigselsattest. Det er jo på mange mater større likhetspunkter mellom den arbeidsbyrde og de økonomiske livsvilkår som yrkesektepar og to enslige lever under enn det er mellom yrkesekteparet og andre ektepar. Ved sammenligninger mellom yrkesektepar og andre ektepar gjøres det nemlig som regel den feil at man uten videre ser bort fra den verdifulle innsats i hjemmet som hjemmehusmoren kan gjøre skattefritt når hun ikke har annet yrkesarbeid. Utgiftene til å erstatte dette arbeide (iallfall delvis, helt kan det ikke erstattes!) utgjør for mange yrkesektepar langt mer enn fordelen ved særskilt ligning. Ved sammenligningen glemmer man også oftest å trekke inn at yrkesekteparet har dobbelt så store utgifter til de sosiale trygder som andre ektepar der hustruen er trygdet som familiemedlem. Likevel få ikke yrkesekteparene større ytelser fra trygdene enn andre ektepar (sykepenger må jo sies å bli dekket av arbeidsgiverens trygdeandel i de tilfelle begge ektefeller har rett til sykepenger). Det har vært hevdet at adgangen til særskilt ligning ikke har vært noen familievennlig reform idet det er særlig de bamløse ektepar som benytter seg av adgangen til særskilt ligning og som har den største skattemessige fordel av denne ligningsmåte. hensikten var å komme frem til en rimeligere beskatning av den gifte kvinnes yrkesinntekt slik at ikke samskatten på toppen av mannens inntekt skulle føre til at det ikke lønnet seg for henne å arbeide utenfor hjemmet. Dernest burde enhver med litt omtanke kunne forstå at enhver statistikk over yrkesektepar nødvendigvis må vise at de gifte kvinner som arbeider utenfor hjemmet, i overveiende grad vil være slike som ikke har barn. Når dertil kommer at de gifte kvinner med barn etter reglene om særskilt ligning i dag ikke får noen skattemessig kompensasjon for utgifter til hushjelp o. 1. — som for de fleste er en absolutt forutsetning for at de kan være borte fra barna hele dagen, kan man ikke vente at særlig mange av disse kvinner ser seg råd til å gå ut i arbeidslivet utenfor hjemmet. Hvis man nå skjerper progresjonen for særskilt lignede ektefeller, vil man gjøre det enda vanskeligere for disse kvinner å velge arbeidsfelt utenfor hjemmet. Den reform som bl. a. trenges når det gjelder den særskilte ligning, er derfor ikke skjerpet progresjon, men rett for yrkesekteparet som har barn, til hustrufradrag for merutgiftene i hjemmet. Det kan også være grunn til å peke spesielt på enda et moment som taler for at man ikke går inn for en skjerpet beskatning av yrkesektepar, — nemlig det faktum at ekteskapet får stadig mindre betydning som garantert livsvarig forsørgelsesordning for den gifte kvinne. I de nyere pensjonslover ser man en klar tendens til å begrense enkepensjonsrettighetene til de enker som forsorger barn eller er over en viss alder, -— som regel 55 år. Det er i skrivende stund intet offentliggjort om hvilke rettigheter de gifte kvinner vil få i folkepensjon qua gifte kvinner, men det skulle ikke forbause meg om disse rettigheter vil bli meget begrenset, særlig hvis ekteskapet har vært barnløst. Ved separasjoner og skilsmisser er det også en klar tendens til å forutsette at kvinnene seiv må tjene til livets opphold helt eller delvis, bidrag til hennes underhold ytes som regel bare i særlige tilfelle. Sett på denne bakgrunn burde man være meget varsom med å etablere en særbeskatning som enten direkte eller indirekte virker hemmende på den gifte kvinnes lyst og interesse for et yrkesarbeid som kan sikre henne økonomisk på lang sikt, blant annet med rett til egen pensjon, som jo blir større jo lengre opptjeningstiden er. Til slutt vil jeg så bare peke på noen av de innvendinger som spesielt kan gjøres mot en særlig progresjonsskala for den særskilt lignede ektefelle, slik det an ty des i notatet av 27. november 1963. En særskala for den særskilt lignede ektefelle vil bare ramme den e n e av de to samlevende ektefeller, og sagar den av ektefellene som har den laveste inntekten. En slik ulike beskatning vil være i strid med alle vanlige begreper om rettferdig skattlegging, og hva verre er, alle som rammes av den, vil få den ulike skattebyrde demonstrert på kloss hold, i forhold til sin egen ektefelle! Skatten vil som regel også virke direkte som en straffeskatt på den gifte kvinnes yrkesinnsats idet det jo som oftest er hun som har den laveste inntekten, og følgelig alene må bære hele den merskatt som den særlige progresjonsskala fører til. Det er videre ingen adgang til å få fordelt ansvaret for skatten mellom ektefellene når disse lignes særskilt. Disse forhold belyses best ved et konkret eksempel: Ektemannen har en inntekt på kr. 40 000 — og får da i kl. 1 (1. etappe i utvalgets forslag) en statsskatt på kr. 5 300. Hvis hans hustrus arbeidsinntekt skal beskattes etter særtabellen, vil hun på en inntekt på kr. 25 000 få en statsskatt på kr. 5 350, altså praktisk talt det samme som mannen får på en inntekt som er kr. 15 000 høyere! Skulle hun tjene like meget som sin mann, altså kr. 40 000, vil hun etter særtabellen få en statsskatt på kr. 10 950, mens mannen altså slipper med en statsskatt på kr. 5 350 på like stor inntekt. Mens mannen får en marginalskatt på 35 pst., etter en inntekt på kr. 41 000, får hustruen fra inntekt kr. 20 000 en marginalskatt på 32 pst. og ved inntekt på kr. 40 000 er hennes marginalskatt 50 pst. Med andre ord hustruen vil på alle inntektstrinn i disse tilfelle få en sterkere progresjon enn noen nå beskattes etter. Det kan neppe være tvilsomt at en skatteordning som kan føre til så forskjellig og urimelig fordeling av skattebyrden mellom to personer som er gift med hverandre, vil møte en storm av protester, og etter min mening med rette. Faktisk vil man ved en slik beskatning igjen innføre samskatten — idet progresjonen i den ene ektefelles inntekt blir avhengig av hvilken inntekt den annen av ektefellene har hatt, men bare på en langt mindre tiltalende måte enn tidligere, idet bare den ene ektefelle, og den økonomisk svakeste av dem, også utad blir ansvarlig for merskatten som vigselsattesten medfører. Det skulle ellers forhåpentlig fremgå av dette innlegg at jeg bestemt må fraråde progresjonsutvalget å fremme noe forslag om skjerpet beskatning (progresjon) av yrkesektefellers inntekter. Vennlig hilsen Anna Louise Beer (sign.) Virkningene for forskuddsordningen og en mulig lønnsskattordning. 1. Den nå værende forskuddsordning. Når man skal vurdere hvilke virkninger den progressive inntektsskatt har for den nåværende forskuddsordning, har man lite eksakt materiale å bygge på. For så vidt gjelder den forskuddsordning vi nå har, ligger det i forskuddsfastsettelsen og gjennomføringen av trekket så mange sammensatte forhold at det er vanskelig å isolere progresjonens virkning på det endelige resultat av trekket sammenlignet med skatten etter ligningen. Den statistiske bearbeidelse av avregningsresultatene og den erfaring som er høstet i praksis, gir imidlertid visse holdepunkter. Med hensyn til en eventuell lønnsskattordning har man ikke annet å bygge på enn det opplegg som er skissert i lønnsskattutvalgets innstilling av 13. oktober 1963. For å forenkle fremstillingen går man i det følgende ikke inn på forskuddsformen f o r - skuddsskatt — f orskudd på skatt av formue og annen inntekt enn lønnsinntekt. lallfall for de store grupper næringsdrivende og andre som har forskuddsskatt som eneste eller hovedsakelige forskuddsform, gir ikke en progressiv inntektsskatt spesielle forskuddstekniske virkninger og problemer. Den gjeldende forskuddsordning for skatt av lønnsinntekter o. lign. er basert på t o hovedformer for trekk: a) Trekk etter tabell i hovedinntekt kombinert med prosenttrekk i tilleggsgodtgjørelser/biinntekter (tabellkort) og b) trekk etter prosent i all lønnsinntekt (prosentkort). Det tas sikte på å få gjennomført et trekk som svarer til skatten av skattyterens antatte inntekt i vedkommende år, dvs. av brutto inntekt redusert med utgiftsfradrag. Tabellkortet og den dertil hørende trekktabell viser hvilket skattebeløp som skal trekkes av en bestemt lønnsutbetaling for en bestemt lønnsperiode (måned, 14 dager, uke og dag). Trekktabellene er bygget opp slik at trekket for den enkelte lønnsperiode skal tilsvare en forholdsmessig del av skatten på årsinntekten under forutsetning av at lønnsutbetalingene for vedkommende skattyter er like stor i alle lønnsperioder i året. Ved beregningen av trekkbeløpene er det tatt hensyn til klasse- og minstefradrag samt den fastsatte trekkfritakelse i ferien og desember måned. For en skattyter som ikke har andre frådrag enn minstefradraget og hvis lønnsinntekt fordeler seg jevnt på lønnsperiodene, skulle trekk etter tabell gi «riktig» skatt. I et slikt «idealtilfelle» er det ut fra hensynet til trekkberegning og samsvar mellom trekket og skatten etter ligningen uten særlig betydning om skattene er proporsjonale, svakt eller sterkt progressive. Dette bilde endrer seg imidlertid fort når en skattyter med tabellkort har ujevne inntekter i de forskjellige lønnsperioder (f. eks. varierende akkord- og overtidsgodtgjørelse), når han blir uten inntekt i større eller mindre deler av året, eller når han i løpet av året går over fra lavere til høyere lønnet stilling og omvendt. I slike tilfelle vil tabelltrekket gi avvik i forhold til skatten etter ligningen, og disse avvik vil ha en økende tendens jo mer progressiv skatten er. Av hensyn til avgjørelsen av om en skattyter skal ha tabellkort, er det i og for seg ikke nødvendig med noen forhåndsvurdering av størrelsen av hans inntekt. Da imidlertid tabellkortet også angir den trekkprosent som skal nyttes på slike tilleggsytelser hvis trekket ikke kan avleses etter tabellen og på inntekter hos biarbeidsgivere, må ligningskontoret likevel anslå størrelsen av den inntekt som kan ventes å bli gjenstand for tabelltrekk for å komme frem til den marginale trekkprosent for tilleggsytelser og biinntekter. Svikter dette anslag med den følge at slike tilleggsgodtgjørelser og biinntekter blir liggende i et annet progresjonsintervall enn det forutsatte, vil prosenttrekket i utbetalingene enten bli for lavt eller for høyt. Prosentk ortene — prosenttrekk i hele lønnsinntekten ■— er den trekkform som nyttes ide tilfelle hvor skattyteren har mer kompliserte og sammensatte inntektsforhold, f. eks. hvor det foreligger frådrag av betydning utover minstefradraget, ujevn beskjeftigelse og ujevne inntekter, avlønning i form av lott eller part (fiske og fangst), sambeskattede ektefeller som begge har lønnsinntekt m. v. Ved bruk av prosentkort søker man dessuten, i noen utstrekning, også å få trukket inn skatt som faller på formue og annen inntekt enn lønnsinntekt. utgiftsfradrag. Ved sambeskattede ektefeller blir det gjerne tale om både et anslag over samlet inntekt og fordelingen av denne på hver av ektefellene. Skal man gjennom trekket også dekke skatt på annen inntekt enn lønnsinntekt, må ligningskontoret gjøre seg opp en mening om både de trekkpliktige og de ikke trekkpliktige inntekter. Hvis disse anslag svikter, vil den fastsatte trekkprosent, all den stund skatten er progressiv, nødvendigvis måtte gi et trekk som avviker fra skatt etter ligning. Her er nemlig forholdet, i motsetning til det som gjelder for trekkprosenten på tabellkortet, at den feilberegnede prosent virker på h e 1 e den trekkpliktige inntekt. Og jo sterkere gjennomsnittsskatten stiger med stigende inntekt, desto større vil awikene bli både absolutt og relativt. Det ligger i forskjellen mellom de to trekkformer at det i alminnelighet er vanskeligere å oppnå samsvar mellom forskudd og utlignet skatt for skattytere med prosentkort enn for skattytere hvor det kan nyttes tabellkort. Dette forhold gjenspeiler seg da også i de statistiske oppgåver skattedirektøren har utarbeidet over avregningsresultatene for årene 1957—1961. En gruppestatistikk for 1961 for 26 utvalgte kommuner viser at mens gjennomsnittlig restskatt og tilgodebeløp for skattytere med tabellkort utgjorde kr. 229 og kr. 230, var de tilsvarende tall for skattytere med prosentkort henholdsvis kr. 333 og 290. Videre viser oppgaven at av skattytere med tabellkort og prosentkort fikk henholdsvis 27,2 og 32,5 pst. restskatt. Seiv om gjeldende utskrivningsregler anviser tabelltrekket som den primære trekkform, blir det likevel forholdsvis mange skattytere som må få prosentkort. Holder man seg til de skattytere som ikke har annet forskudd enn trekk, har i de siste år gjennomsnittlig ca. 60 pst. hatt tabellkort og ca. 40 pst. prosentkort. Den dårlige «treffsikkerhet» for prosentkortene sammenlignet med tabellkortene og den omstendighet at heller ikke «treffsikkerheten» for tabellkortene har vært så god som ønskelig kunne være, representerer en administrativ og arbeidsmessig belastning med særlige problemer knyttet til restskattene. Noen detaljert analyse som viser hvilke forhold som har ført til at det blir så vidt mange differanser mellom trekk og skatt som overstiger toleransegrensene (restskatt kr. 50 — tilgodebeløp kr. 10) foreligger ikke. vanskelig å få fastsatt og gjennomført forskuddet slik at det gir riktig skatt. For inntektsåret 1959 ble det gjennomført lempninger i progresjonen i inntektsskatten til staten. Første progresjonstrinn med 10 pst. skatt ble hevet fra kr. 15 000 til kr. 18 000 og stigningen i skatten fra trinn til trinn opp til 45 pst. ble begrenset til 5 pst. m. v. Gruppestatistikken for de 26 kommuner (jfr. ovenfor) viser at mens de gjennomsnittlige restskatter for 1958 for skattytere med tabellkort og prosentkort var henholdsvis kr. 175 og kr. 314, var de tilsvarende tall for 1959 henholdsvis kr. 169 og kr. 297. Tilgodebeløpene, som for 1958 utgjorde gjennomsnittlig kr. 166 for skattytere med tabellkort og kr. 222 for skattytere med prosentkort, var for 1959 steget til henholdsvis kr. 190 og kr. 286. For 1958 fikk 30,2 pst. av skattyterne med tabellkort og 44,2 pst. av skattyterne med prosentkort restskatt. De tilsvarende prosenttall for 1959 er henholdsvis 25,8 og 29,3. Dette bedrede avregningsresultat for 1959 sett i forhold til 1958, skyldes sikkert en rekke faktorer. Det synes imidlertid ikke überettiget å regne med at bedringen i noen grad kan føres tilbake til de nevnte lettelser i progresjonen. Utvalget mener at man har tilstrekkelig materiale og praktisk erfaring til å kunne konstatere at progresjonen i inntektsskatten til staten er et av de momenter som i dag gjør det vanskelig å oppnå samsvar mellom trekk og skatt etter ligning. Dette gjelder særlig for skattytere med prosentkort, men også for skattytere med tabellkort. Enhver lemping av progresjonen antas å gi mulighet for bedring i avregningsresultatene. Hvilken bedring det er grunn til å regne med, vil avhenge av hvorledes dempningen av progresjonen gjennomføres, hvor omfattende utflatingen blir og hvilke inntektsgrupper de tar sikte på. Den enkleste forskuddsordning får man naturligvis med en proporsjonal skatt. Når man imidlertid bygger på systemet med progressiv inntektsskatt, vil det teknisk sett være ønskelig med en forholdsvis høy grense for første progresjonstrinn, ikke for sterk stigning fra trinn til trinn, og så store progresjonsintervaller at rammen for den enkelte lønnstakers marginalskatt ikke blir for snever. Hva spesielt angår grensen for første progresjonstrinn, vil det bety atskillig om dette blir satt så høyt at de fleste lønnstakere ikke får annen progresjon enn den som følger av klassefradragenes varierende relative vekt. Man peker i denne forbindelse på den begrunnelse som ble nyttet da første progresjonstrinn fra 1. ble hevet til kr. 15 000, og siterer fra St.prp. nr. 1 for 1956, s. 4: «I utkastet til forskattsvedtok § 1 II bokstav b, som svarer til § 1 IX, bokstav b, i det ordinære statsskattvedtak for 1956 —1957, er første progresjonstrinn foreslått hevet fra kr. 12 000 til kr. 15 000. Videre er de to neste trinn, som nå er henholdsvis kr. 8 000 og kr. 10 000, begge satt ned til kr. 7 500. Den foreslåtte heving av første progresjonstrinn er sterkt ønskelig ut fra behovet for proporsjonal skattlegging av lønnsinntekt opp til en viss høyde under forskottsordningen. Det kunne i og for seg være ønskelig å sette første trinn høyere, men av budsjettmessige grunner finner man ikke å kunne foreslå dette.» I den utstrekning man gjennom progresjonsdempning kan oppnå et bedret samsvar mellom forskudd og skatt etter ligning, letter man også innfordrings- og ligningsmyndighetenes samt arbeidgivernes arbeidsbyrde. Lempinger i progresjonen vil også kunne forenkle arbeidet med forskuddsfastsettelsen, særlig hvis man derved kan utvide tabellkortenes anvendelsesområde. 2. Lønnsskattordningen. Hvis vi skal gå over til en lønnsskattordning som i sine hovedtrekk følger det opplegg som er skissert i Lønnsskattutvalgets innstilling, vil spørsmålet om progresjonen i inntektsskatten og hvorledes den bygges opp, få større betydning enn under det nåværende system med obligatorisk etterfølgende ligning og avregning. Det en lønnsskattordning tar sikte på, er jo først og fremst å oppnå at den forskuddstrukne skatt (innenfor rimelige toleransegrenser) skal bli den riktige og endelige. Lønnsskattutvalget bygger på tabelltrekket som den prinsipale og nesten unntaksfrie form for trekk hos hovedarbeidsgiver, utbygget med en regel om prosenttrekk med marginalprosent i større tilleggsutbetalinger i hovedstilling og biinntekter. For å oppnå at et tabelltrekk kan gi riktig skatt også i de tilfelle hvor et tabellkort etter den nåværende forskuddsordning ikke er anvendelig, har utvalget foreslått en rekke endringer og omlegginger. ikke utnyttede frådrag, ordningen med trekkfritakelse i ferien oppheves m. v. Med disse endringer og omlegginger mener Lønnsskattutvalget forholdene kan bli lagt slik til rette at tabelltrekket er egnet til å gi riktig skatt av lønnsinntekt i hovedstilling, og at man også kan få trukket inn riktig skatt på større tilleggsgodtgjørelser og inntekter hos biarbeidsgivere ved bruk av marginalprosenter. Utvalget bygger da på den bestemte forutsetning at den nåværende progresjon i inntektsskatten blir endret. Man må ha en inntektsskatt som er proporsjonal fra det punkt den setter inn og opp til en grense som ligger i overkant av vanlige lønnsinntekter — etter forholdene i dag antydningsvis kr. 30 000. Den proporsjonale skatt forutsettes å svare til summen av statsskatten på laveste progresjonstrinn, den kommunale skattøre og særskatten til utviklingshjelp. Det synes nokså klart at endringer i den nåværende progresjonsskala for inntektsskatt til staten, i den utstrekning man tar sikte på å heve første progresjonstrinn, vil være i samsvar med Lønnsskattutvalgets intensjoner. Også en videregående lemping med moderat øking av skattesatsene fra progresjonstrinn til progresjonstrinn, og en utflating av progresjonen gjennom øking av progresjonsintervallene, synes å falle i tråd med det Lønnsskattutvalget anser som ønskelig ut fra hensynet til gjennomføring av en lønnsskattordning. På side 50 i utvalgets innstilling er bl. a. anf ørt: «Basert på inntektsforholdene i dag har utvalget festet seg ved kr. 30 000 som grense for den proporsjonale skatt. Hvis man opprettholder den nåværende laveste sats, innebærer dette at statsskatten vil utgjøre 10 pst. av antatt inntekt inntil kr. 30 000. Skulle de nærmest følgende skattesatser opprettholdes uforandret, ville inntekter mellom kr. 30 000 og kr. 35 000 bli belagt med 25 pst. statsskatt, dvs. en stigning i skatten på 15 pst. når inntekten overstiger kr. 30 000. Man antar at skattesatsen på dette trinn ikke bør økes med mer enn 5 pst., slik at det vil bli nødvendig å justere også dette og de nærmest følgende trinn. Dette faller i tråd med den någjeldende øking i skattesatsen for de første progresjonstrinn, og det vil i atskillig grad øke mulighetene for samsvar mellom trekk og riktig skatt. Utvalget vil i denne forbindelse også peke på at den nåværende progresjonsskala har forholdsvis små intervaller. Mellom kr. 22 000 og kr. 30 000 er intervallet bare kr. 4 000 og mellom kr. 30 000 og kr. 45 000 er hvert trinn på kr. 5 000. Dette gjør det mer vanskelig å få samsvar mellom forskuddstrekk og riktig skatt. måtte foretas med vurdert prosent (marginalprosent). Denne trekkprosent må fastsettes forut for inntektsåret med den usikkerhet som da knytter seg til vurderingen av inntektenes størrelse. Ut fra dette hensyn vil det åpenbart være en fordel om progresjonsintervallene blir så store at man ikke lett risikerer at marginalinntekten blir beskattet etter en annen sats enn forutsatt. Med større intervaller i progresjonsskalaen vil således mulighetene for at trekket skal svare til riktig skatt øke. Utvalget vil derfor se det som en teknisk fordel om progresjonstrinnene i statsskatten ikke blir mindre enn kr. 10 000. Første trinn over den proporsjonale sats bør helst være enda større. Uten å gå nærmere inn på detaljene i utvalgets innstilling, kan man trygt slå fast at de endringer i progresjonen i inntektsskatten som Lønnsskattutvalget anser ønskelig for å få gjennomført en hensiktsmessig og praktikabel lønnsskattordning, også er ønskelig som et middel for å bedre den nåværende forskuddsordning, gjøre den mer egnet til å gi samsvar mellom trekk og skatt etter ligning. Dette er ikke annet enn en logisk følge av at Lønnsskattutvalget bygger på den forskuddsordning vi nå har og søker å omforme og tilpasse den slik at trekket vil svare til riktig skatt. Skattebesparelse ved særskilt ligning. Kl. 2. Skattebesparelsen refererer seg til statsskatt og skatteutjamningsavgift. Det er regnet med maksimalt hustru frådrag. Kl. 4. Det er regnet med maksimalt hustru f r adr ag. Statsskatt i løpende kroner etter utvalgets forslag. UTTALELSER om innstilling avgitt 13. OSLO 1964 TRYKT HOS S. INNHOLD Side 1. Brev av 18. juni 1964 fra Riksrevisjonen 3 2. Brev av 29. juni 1964 fra Landsorganisasjonen i Norge 3 3. Brev av 29. juni 1964 fra Norges Industriforbund .... 4 4. Brev av 29. juni 1964 fra Norsk Arbeidsgiverforening 12 5. Brev av 30. juni 1964 fra Norske Handverks- og Industribedrifters Forbund 13 6. Brev av 1. juli 1964 fra Ligningsutvalget 14 7. Brev av 3. juli 1964 fra Norges Skogeierforbund 17 3. Brev av 7. juli 1964 fra Norsk Skattebetalerforening . . 19 9. Brev av 8. juli 1964 fra Skogbruksforeningen av 1950 23 10. Brev av 18. juli 1964 fra Norges Akademikersamband 23 11. Brev av 18. juli 1964 fra Norges Rederforbund 25 12. Brev av 3. 1. Brev av 18. juni 1964 fra Riksrevisjonen. I forbindelse med gjennomgåelsen av nevnte innstilling har man funnet å burde peke på at den skattebelastning som tilsiktes med de i innstillingen foreslåtte progresjonstabeller, (jfr. side 81 og 82,) også kan oppnås ved å gjennomføre en forenkling av de samme tabeller og de vedtaksbestemmelser som disse forutsettes å skulle bygge på. Hvis man f. eks. tar det tilfelle at skattesatsene for innteksårene 1965 og 1966 skulle bli fastsatt slik: Av inntekt 0 — 25 000 10 pst. » » 25 100— 35 000 20 pst. Av inntekt 35 100 — 45 000 30 pst. * 45 100 — 70 000 40 pst. » » 70 100 — 100 000 50 pst. Av det overskytende beløp 55 pst. og med tilsvarende bestemmelse som foreslått av utvalget om stigende progresjonsgrenser, så skulle statsskattene etter utvalgets forslag og det her nevnte alternativ bli: (Ved beregningene er anvendt skattefrådrag som foreslått for inntektsåret 1966, jfr. innstillingens s. 81.) Beregnet statsskatt. For større inntekter blir skattedifferansene som ved inntekt 75 000. Innstillingen, side 81, er det foreslått at grensen i statsskattvedtakets § 10 settes til 75 pst. fra inntektsåret 1967. Man antar da at de fleste skattytere som når opp i progresjonssatsen 55 pst. vil ha krav på nedsettelse etter nevnte paragraf, og at netto skatteinntekt av de siste 5 pst. av toppsatsen vil bli liten. Man viser forøvrig til det som er uttalt vedkommende statsskattvedtakets § 10 i Riksrevisjonens ekspedisjon av 28. mars 1962 til Finansdepartementet som svar på det ærede departements brev av 15. mars 1962 (jnr. F.D.284/62T). 2. Brev av 29. Etter å ha vurdert utvalgets innstilling og dets ulike forslag, kan vi i prinsippet gi vår tilslutning til at første progresjonstrinn heves og at man får en utjevning i progresjonssatsene. Imidlertid finner vi ikke å kunne ta standpunkt til hvor langt man i den foreliggende situasjon bør gå. Når det gjelder utvalgets forslag om å heve klassefradragene i statsskatten for 1966, er vi enige i dette. Vi ser det slik at det også vil komme de lavere og midlere inntektsklasser til gode. Vi kan også gi vår tilslutning til det prinsipp at progresjonstrinnene tilpasses familiens størrelse . I samband med ovenstående vil vi presisere at det relative skattetap som blir resultatet av en lempning i progresjonen ikke må føre til at man gjennom andre skatteformer søker dette tap dekket, slik at de lavere og midlere inntektsklasser som ikke dekkes av de foreliggende forslag, får en økt skattebelastning. Vi er ellers klar over at vi i Norge må akseptere en høy beskatning dersom stat og kommuner skal kunne gjennomføre de mange oppgåver som må løses i de kommende år. Det må imidlertid ikke hindre oss fra til enhver tid å bruke de former for skattlegging" som er mest sosialt rettferdige. 3. Brev av 29. De spørsmål som knyttter seg til den progressive personbeskatning til staten, er av betydelig interesse for industrien. Ca 50 pst. av landets industribedrifter som beskjef tiger over 5 mann, drives således som personlig eide bedrifter. Skatteprogresjonen spiller dessuten en viktig rolle når det gjelder industriens muligheter for å skaffe seg høyt kvalifisert, teknisk og merkantil arbeidskraft. Skatteprogresjonsutvalget har fått sitt mandat sterkt begrenset, idet dets forslag skulle baseres på at statens samlede inntekter, i prosent av brutto nasjonalproduktet, i det vesentlige skulle være uendret i de kommende år (Utvalgets side 77, annen spalte). På grunn av sakens store viktighet, har vi imidlertid funnet det riktig å behandle progresjonsproblemet også ut over denne ramme. Under 1 nedenfor vil vi generelt behandle skatteprogresjonen som beskatingsform. Dernest vil vi under 2 kommentere Progresjonsutvalgets prinsipale forslag slik det fremtrer fra og med 1967. Under 3 vil vi skissere opp hvorledes vi mener den progressive personbeskatning til staten bør legges an på lengre sikt. Derefter vil vi under 4 komme litt inn på hvorledes et eventuelt skattetap for staten bør kompenseres. Under 5 vil vi endelig gi et kort resymé, I. Generelle betraktninger om skatteprogresjonen. 1. Mens alminnelig personlig inntektsskatt til staten for alvor ble innført i 1892, altså for over 70 år siden, ble progresjonen først innført som et ordinært ledd i vår skattelovgivning i 1921. Den progressive personbeskatning er derfor ikke stort mer enn 40 år gammel i Norge. 2. Denne skatteform begrunnes først og fremst med at skatten bør avpasses etter skatteevnen. Det alminnelige synspunkt har vært at den økonomiske bæreevne med stigende inntekter øker relativt sterkere enn inntekten. inntekter (jfr. innstillingens side 51, første spalte). Forutsetningen for en rettferdig gjennomføring av en beskatning, basert på dette evneprinsipp, er at den inntekt skattyderne faktisk opptjener, også virkelig kommer frem til beskatning, samt at skattelovens regler for ansettelse av skattbar inntekt er rettferdige og at utligningen av skatten foregår på et rettferdig og rimelig grunnlag. Begge disse forutsetninger har imidlertid vist seg å svikte i betenkelig grad. Utvalget bekrefter således i sin innstilling (side 58, annen spalte) at det må være forsvarlig å slå fast at skatteunndragelsen er av betydelig omfang. Ønsket om å unndra seg inntektsbeskatning forekommer i like sterk grad innen de forskjellige skattydergrupper, men mulighetene kan være temmelig forskjellige. Utvalget understreker videre (side 53, første spalte) at seiv om man ikke kan komme frem til noen helt rettferdig beskatning, må ihvertfall rettferdskravet innebære at det også på dette felt skal herske likhet for loven. Skattyderen har krav på at skattene skrives ut etter regler som gjelder generelt, og at like forhold blir behandlet likt. Den videre fremstilling i innstillingen viser imidlertid at man også på dette punkt er kommet adskillig til kort. Det viser seg at andre hensyn enn rettferdshensyn i mange tilfelle har spilt en avgjørende rolle ved utforming en av skattelovgivningen. Dette fremgår forøvrig særlig tydelig at innstillingens side 47—51, hvor adgangen til særskilt ligning av ektefeller blir behandlet. Av tabellen, side 48, fremgår at hvis i et ekteskap uten barn mannen tjener kr. 70.000 og hustruen 0, blir statsskatten kr. 2 0 12 2. Det samme vil være tilfelle hvis både mann og hustru har arbeidsinntekt, men hustruen f. eks. arbeider i mannens bedrift. Hvis derimot mann og hustru arbeider i hver sin bedrift og mannen tjener kr. 35 000, hustruen kr. 35 000 og de lignes særskilt, blir den samlede statsskatt kun kr. 9 60 4, altså under halvparten av hva den første familie må ut med, skjønt de to familiers samlede skattbare inntekt er nøyaktig den samme. Urettferdigheten i den skjeve beskatning man her står overfor, illustreres kanskje aller best ved at reglene faktisk fører til at ektefeller uten barn, altså de ektefeller som presumptivt påføres minst ekstrautgifter ved at begge arbeider utenfor hjemmet, får større skattelettelser enn ektefeller med barn (jfr. Utvalgets side 50, første spalte). I denne forbindelse skal det også nevnes at en i for seg helt rettferdig regel som bestemmelsen om klassefradrag på grunn av forsørgelsesbyrde, i de enkelte tilfelle kan virke vidt forskjellig. Man får f. eks. samme klassefradrag enten man har store eller små barn. Dette vil i mange tilfelle virke urettferdig overfor de familier som har store barn, fordi disse medfører langt større utgifter, mens de store barn i en rekke andre tilfelle kanskje yder effektiv hjelp i hjemmet eller på gården, og derfor alt i alt ikke representerer noen særlig øket omkostning (se Utvalgets side 60). Utvalget gir følgende resymé av sin fremstilling vedrørende rettferdigheten i beskatningen (se side 63, 2. spalte): «Fremstillingen er ikke ment å skulle gi noen uttømmende belysning av problemene. Den antas imidlertid å være tilstrekkelig til å vise at en i flere henseender står svakt overfor den oppgave å gjennomføre en skattelegging som tilfredsstiller de rettferds- og likhetsprinsipper skattleggingen prinsipielt bygger på.» Det viser seg således at seiv om man godtar at evneprinsippet må lede til en progressiv beskatning, vil en gjennomføring av prinsippet i praksis måtte foregå efter såvidt grove og unyanserte kriterier, at gjennom - føringen vil lede til betydelig vilkårlighet og urettferdighet. Enkelte uheldige utslag kan man rette på ved å forandre skattereglene, men man støter her på den vanskelighet at hensynet til rettferdighet alltid vil krysses av andre hensyn, som f. eks. stimulering av arbeidsinnsats, ønsket om å påvirke retningen av investeringene etc. Man må derfor alltid regne med svikt og skjevheter. Skjevhetene vil øke med styrken i progresjonen. Derfor bør man ha en moderat progresjon. 3. Skatteprogresjonen har, særlig i de senere år, også vært begrunnet med at den på en heldig måte kan virke som en utjevning mellom de mer velstående og mindre velstående lag i folket. (Innst. side 51, 2. spalte.) Ved vurderingen av dette moment bør man være oppmerksom på at det i våre dager — i langt høyere grad enn før krigen — skjer en utjevning også på andre mater enn gjennom den progressive personbeskatning. kombinert med subsidier, som bevisst tilstreber progressivitet, ved utskrivning av trygdepermiene slik at de i virkeligheten er en form for progressiv beskatning, og ved andre subsidier basert på behovsprøving, f. eks. billige lån til boligbygg, rimelige lån til utdannelse m. v. Det fremgår således av Stortingsmelding nr. 54 for 1960 —61 at de samlede skatter og trygdepremier i 1960 beløp seg til ca. 10 milliarder kroner. Herav ble ca. 40 pst, eller rundt 4 milliarder kroner samme år igjen overført til private. Det enkelte utjevningstiltak kan således ikke vurderes isolert, men som et ledd i hele ut j evningsprosessen. Seiv om Utvalget ikke tør trekke sikre konklusjoner når det gjelder utjevningen av inntektsnivået før skatt i tiden f ra 1952 til 1963, tror vi det må være forsvarlig å hevde at det også på dette punkt har funnet sted en betydelig utjevning, sett på litt lengre sikt. Arbeiderbladet kommenterte nylig den sist offentliggjorte skattestatistikk således (28. mai 1964): «Norge er kanskje det land i verden, hvor den økonomiske utjevningspolitikken har gått lengst.» «Den ene prosent av skattyderne som i 1938 hadde de største inntektene, hadde samtidig 11,5 pst. av de samlede antatte inntektene. For inntektsåret 1961 var topp-prosentens andel av inntektene halvert.» Ved vurderingen av hvorvidt man bør til— strebe en utjevning gjennom skatteprogresjonen, bør man også være oppmerksom på at progresjonen ikke er noen betydelig økonomisk faktor for staten. For 1964 regner man at progresjonen vil innbringe tilsammen ca. 465 mill. kroner. Statens samlede inntekter i form av skatter og avgifter anslås til ca. 8000 mill. kroner. Skatteprogresjonen innbringer således kun litt over 5 pst. av de samlede skatter og avgifter til staten. Derfor kan det nok ved progresjonen finne sted en utjevning i den forstand at de temmelig få med relativt høyere inntekter som rammes av den, får sin levestandard betraktelig nedsatt. Derimot vil progresjonen ikke i særlig sterk grad lede til at de temmelig mange som i dag rammes av progresjonen, får sin levestandard vesentlig hevet. Det tør vel være et spørsmål om en utjevning av denne karakter bør tillegges noen særlig vekt. 4. I innstillingen (side 78, annen spalte) uttaler Utvalget: «Etter de vurderinger av virkningene av progresjonen på de ulike områder som Utvalget har gjorlt rede for i kapitel VIII, kan det neppe herske tvil om at den progressive inntektsskatt har sider som må betegnes som lite ønskelige eller uheldige. da særlig på det forhold at de høye progressive satser i stor utstrekning også rammer inntekter som erverves ved en betydelig arbeidsinnsats, oppofrelse av fritid m. v., og at den sterke progresjonen av mange av skattyterne i disse grupper oppfattes som en urettferdighet og skaper en bitterhet mot skattene og den offentlige finanspolitikk. Vi vil gjerne understreke riktigheten av det som her er anført. Idag er således forholdet at en skattyder, så snart han tjener over kr. 35 000, får en marginal beskatning på over 50 pst. Så snart han nærmer seg 80.000 kr. i inntekt (kl. 1), får han endog over 50 pst. i samlede skatter. Det synes helt klart at alle som blir rammet av en slik beskatning, uansett sin samfunnsmessige innstilling, vil føle at myndighetene her har gått for langt når det gjelder å legge byrder på ham. Denne følelse blir særlig sterk hvis midlene inntjenes ved en ekstra arbeidsinnsats, og særlig hvis det under utøvelse av næringsvirksomhet er tatt en ekstra risiko. Denne uheldige konflikt mellom skattevedtakenes innhold og den enkelte skattyders følelse av hva som er rimelig og rettferdig, kan kun fjernes ved en lempning av progressjonen. 5. Gjennomføringen av en progressiv personbeskatning på en rimelig og rettferdig måte, møter særlige vanskeligheter på grunn av pris- og lønnsutviklingen. Prisutviklingen i de siste 12 år i Norge har således ført med seg en påtagelig skjerpning av progresjonen, skjønt satsene i denne tid dels har stått urørt, dels er blitt übetydelig nedsatt. Hadde man f. eks. bygget skattleggingen på proporsjonale skattesatser, hadde det her ikke oppstått noe problem. Problemet ville også ha vært av begrenset omfang, hvis forskyvningene i pris- og inntektsnivået hadde vært relativt små. Dette er imidlertid langt fra tilfelle i vårt land. Det nominelle inntektsnivå har steget såvidt sterkt som med ca. 7 pst. pr. år gjennom en årrekke. Det har derfor efter hvert skjedd en reell endring i beskatningen, som ikke fremtrer som et tilsiktet resultat av skattevedtektene. Den skjerpning av progresjonen som automatisk finner sted i en periode med relativt sterkt stigende inntekter, kan bli meget betydelig, hvis ikke frådrag og skattesatser stadig justeres (jfr. innstillingens side 79, første spalte.) Det viser seg erfaringsmessig at det her aldri vil kunne ydes full rettferdighet, fordi justeringen av frådrag og skattesatser regelmessig kommer for sent, hvis den da i det hele finner sted. Jo sterkere progresjon, jo større skjevheter og skadevirkninger får man. senere år, vil komme til å fortsette. Også dette forhold taler sterkt for en lempelig progresjon. 6. Med den nugjeldende skatteprogresjon, og også efter en gjennomføring av Utvalgets prinsipale forslag, vil det bestå en ulikhet i skattebyrdene mellom personlig eide bedrifter og aksjeselskaper. Ved noe høyere inntekter blir de personlige eide bedrifter rammet hardere enn aksjeselskapene. Man har lagt adskillig vekt på å få fjernet denne ulikhet. Således er som kjent en offentlig komité nedsatt for å utrede hvorledes man best skal fremme en større likhet i beskatningen av disse to kategorier skattydere. Det synes imidlertid som om man under det nuværende progresjonssystem ikke vil kunne komme frem til noen brukbar ordning uten gjennom tiltak som vil virke urimelig tungvinte og kompliserte. Den enkleste måte hvorpå man kan gjennomføre større likhet, er å dempe progresjonen. 7. Utvalget konkluderer sine betraktninger om skatteprogresjonen således: (Side 63, annen spalte og side 78, første spalte.) «Utvalget mener derfor at tross sine svakheter er systemet med progressiv inntektsskatt forsvarlig, men svakheten i systemet tilsier at det vises moderasjon når det gjelder tyngden i progressiviteten.» Efter vår oppfatning er de svakheter som er såvidt store at det burde settes meget inn på å klarlegge om ikke en beskatning avpasset etter skatteevnen, bedre kan oppnås ved andre midler enn ved den meget sterke progressivitet vi kjenner i Norge idag. Det burde undersøkes om ikke dette mål kan nås på en lempeligere, rettferdigere og enklere måte gjennom den indirekte beskatning, f. eks. gjennom et system med en alminnelig omsetningsavgift, subsidier og rimelige særavgifter internasjonalt sett. Vi henviser i den forbindelse til innstillingen side 78, annen spalte og side 86, annen spalte, hvorav det fremgår at det i Sverige sommeren 1960 ble nedsatt en mannsterk og representativ komité (Allmånna skatteberådningen), som bl. a. hadde til oppgave å foreta en avveining mellom direkte og indirekte skatter i forbindelse med en vudering av progresjonen. Denne komité, hvis innstilling ble avgitt 10. juni d. å., fortjener utvilsomt et nøye studium også her i landet. Da imidlertid disse spørsmål ikke har inngått under det norske utvalgs mandat, vil vi her ikke gå nærmere inn på dette spørsmål, men innskrenke oss til å peke på problemet. Vi tror at en lignende utredning i Norge ville ha stor verdi. 11. Utvalgets prinsipale forslag. 1. Generelle bemerkninger. Vi vil innskrenke oss til å kommentere det prinsipale forslag Utvalget har lagt frem og vil knytte våre bemerkninger til den endelige ordning etter forslaget, altså den som skal gjelde fra og med 1967. I den forbindelse vil vi kun nevne til overveielse om det ikke ville være mulig å forkorte overgangsperioden, slik at den endelige ordning f. eks. kunne gjennomføres fra og med 1966. Den konklusjon Utvalget er kommet frem til når det gjelder den progressive personbeskatning, hvor moderasjon sterkt anbefales, har ikke i noen særlig grad satt preg på det konkrete forslag som er lagt frem. Utvalget har ikke gått lenger enn til å foreslå gjennomføring av en ordning som fører til at statsskatten av gitte realinntekter stort sett vil ligge omkring det nivå som man hadde etter omleggingen i 1952. Som følge av den stigende levestandard, innebærer dette at de fleste skattydere på tross av de foreslåtte skattelettelser, fortsatt vil få både høyere marginalskatt og høyere gjennomsnittsskatt enn de hadde i 1952 (jfr. innstillingen side 79, annen spalte). Grunnen hertil synes å være den økonomiske ramme som i mandatet er trukket opp for de forslag Utvalget kan fremme. Utvalget har tolket mandatet dithen at dets forslag må baseres på at statens samlede inntekter, regnet i prosent av brutto nasjonalproduktet, blir i det vesentlige uendret i de kommende år (side 77, annen spalte). Det synes som om Utvalget gjerne har villet forslå større lempninger, men har følt seg bundet av den økonomiske ramme. Utvalget anfører således at hvis man skulle gå videre i retning av å avdempe inntektsskatten til staten uten å sprenge den økonomiske ramme som er trukket opp i mandatet, vil det bare være mulig ved en omlegging til mer indirekte beskatning. Vi vil nedenfor kommentere forslaget under forutsetning av at Regjering og Storting i store trekk finner å måtte holde på den snevre ramme som er gitt. Under 111 nedenfor vil vi dernest skissere opp hvilke ytterligere forandringer som bør gjøres i tilfelle Regjering og Storting finner å kunne gå utover denne ramme, hvilket efter vår mening må kunne skje straks, og nødvendigvis må finne sted på noe lengre sikt. I denne forbindelse gjør vi oppmerksom på at da Stortingets Finanskomité i sin tid anmodet om at Utvalget skulle oppnevnes, knyttet komiteen ingen betingelser vedrørende den økonomiske ramme til sin anmodning. 2. Progresjonstabellen og skattefradragstabellen. a: Utvalget har valgt å beholde den nuværende blanding av proporsjonal og progresiv beskatning. I kl. 1 har man således en proporsjonal beskatning opp til en inntekt på kr. 26.000, i kl. 6 opp til en inntekt av kr. 40.000. Derefter får man en meget bratt progresjonskurve opp til kr. 45.000 i kl. 1 og kr. 70.000 i kl. 6. Dernest får man en noe flatere kurve opp til kr. 80.000 i alle klasser. Derefter har man ett progressjonstrinn med en økning av satsen på 5 pst. helt opp til kr. 150.000, altså en meget svak progressivitet. For inntekter over kr. 150.000 får man igjen proporsjonal beskatning. Det virker umiddelbart eiendommelig at de argumenter som man mener er sterke nok til å rettferdiggjøre en voldsomt progressiv beskatning på visse inntektstrinn, ikke synes å ha noen vekt, hverken når det gjelder lavere inntekter, eller når det gjelder høye inntekter. Det forhold at man inntar en såvidt vaklende holdning når det gjelder synet på progresjonens berettigelse på de forskjellige inntekstrinn, er egnet til å svekke troen på at de prinsipielle betraktninger som har ledet til progressiv beskatning er rasjonelt begrunnet. Etter vår oppfatning må et slikt system lide av såvidt sterke mangler at det må betraktes som helt midlertidig og legges helt anderledes opp etter 1967. Dette vil vi komme nærmere tilbake til unnder 111 nedenfor. b: De skattereduksjoner som foreslås, varierer meget sterkt med skatteklassen. En skattyder i k 1. 1 med kr. 4 0. 0 0 0 i inntekt, vil fra og med 1967 få en skattereduksjon på kr. 8 5 0,0 0 sammenlignet med idag. En skattyder i k 1. 6 med samme inntekt, vil få en reduksjon på kr. 23 5 0,- —. En skattyder i k 1. 1 med kr. 6 0.0 00 i inntekt, vil få en reduksjon på kr. 2 3 5 0, —, mens en skattyder i kl. 6 med samme inntekt vil få en reduksjon på kr. 6 3 5 0, —. Hvis inntekten er k r. 800 00, vil reduksjonen i kl. 1 bli på kr. 36 0 0, — og i kl. 6påkr. 81 0 o,—. Etter det Utvalget har uttalt om den gjennomsnittlige skattereduksjon, må man kunne regne med at de lavere skatteklasser når det gjelder midlere og noe høyere inntekter, ikke er bragt tilbake til 1952-nivået. De får vel knapt nok kompensasjon for økningen i de nominelle lønninger på grunn av den alminnelige prisstigningen frem til 1967 og blir således reelt ikke bedre stillet enn de er idag. grunn av forskjell i forsørgelsesbyrde etc. Vi antar at det først og fremst er den snevre økonomiske ramme som er trukket opp for komiteens mandat som har hindret et forslag av denne art, men håper at Regjeringen og Stortinget vil finne at dette er et så vesentlig rettferdskrav at de nødvendige justeringer kan finne sted under den videre saksbehandling. c: Utvalgets forslag endrer systemet i progresjonstabellen. Mens man nu har én tabell for alle klasser, foreslås forskjellige tabeller innen de forskjellige skatteklasser. Samtidig foreslår man beholdt tabellen for frådrag i skatten avpasset efter de forskjellige klasser. Det er vel et spørsmål om det kan være nødvendig å ha begge deler. Ordningen blir derved mer tungvint, og oversikten blir vanskeliggjort, idet de to tabeller nødvendigvis må sees i sammenheng, hvis man skal få det riktige bilde. Av de land som er trukket inn til sammenligning i utvalgets innstilling, er det visstnok bare Storbritannia som, i likhet med Norge, idag har én progresjonstabell for alle klasser. Av de andre land har imidlertid f. eks. Sverige bare to tabeller, og det synes som om de øvrige land i alminnelighet ikke både har en prgresjonstabell avpasset etter klasser og en skattefradragstabell avpasset på samme måte. I denne forbindelse er det av interesse å konstatere at forslaget til progresjonstabell ikke foretar noen differansiering for klasser over kl. 6. Her mener man åpenbart at den tilstrekkelige differansiering kan oppnås gjennom skattefradragstabellen. Hvis man i progresjonstabellen f. eks. innførte et første «trinn» som anga når plikten til å betale statsskatt inntrådte i de forskjellige klasser, synes det som om man kunne sløyfe skattefradragstabellen og dermed oppnå en teknisk forenkling. Vi vil understreke at seiv om man nøyer seg med å avpasse enten progresjonstabell eller fradragstabell etter klasse, vil man kunne ta like sterke hensyn til forsørgelsesbyrden som Utvalget har gjort. Hvor sterkt hensyn det er rimelig å ta på dette område, finner Industriforbundet at det ligger utenfor dets naturlige område å ta standpunkt til. 3. Statsskattevedtakets § 8. Denne regel gir skattyderen på nærmere vilkår krav på omregning av statsskatten under hensyntagen til de to foregående årsinntekt. Utvalget foreslår denne regel opphevet. Under de nuværende forhold må vi fraråde dette. svingende inntekter, et rimelig vern mot den gjeldende meget bratte progresjonsskala. Utvalget beholder i sitt forslag denne meget bratte skala og foreslår også meget høye satser både totalt og marginalt. Så lenge man har en slik sterk progresjon, mener vi at § 8 bør beholdes. 4. Statsskattevedtakets § 10. Vi er enig i den foreslåtte reduksjon av maksimalsatsen i statsskattevedtakets § 10. Regelen går ut på at summen av inntekts- og formuesskatter ikke på noe trinn skal utgjøre mer enn 80 pst. av inntekten. Utvalget foreslår at grensen settes ned til 75 pst. En konsekvens av denne endring vil bli at 75 pst. i praksis også vil bli den maksimale marginalskatt i inntektsbeskatningen. Industriforbundet har tidligere flere ganger foreslått en slik nedsettelse. Vi har imidlertid samtidig understreket at dette bare bør være det første skritt. Den nedsettelse som nu foreslås, bør derfor senere følges opp av ytterligere reduksjoner. 75 pst. er stadig en for høy marginal, seiv for meget høye inntekter. I denne forbindelse vil vi minne om at bestemmelsene i § 10 er utformet slik at de hindrer en del skattydere i å få effektivt frådrag. Om de endringer som her bør gjøres, henviser vi til vårt brev til det ærede departement av 18. november 1963. 111. Skissering av en progresjonsordning på lengre sikt. 1. I vår henvendelse til det ærede departement av 27. februar 1963 vedrørende den progressive personbeskatning til staten, understreket vi at det for tiden finner sted en stadig hardere kamp om kvalifisert arbeidskraft på internasjonal basis. Dette gjelder særlig folk med teknisk utdannelse, men det gjelder også folk med høyere handelsutdannelse. Vi understreket videre at det er et beklagelig faktum at andre og større land med betydeligere industri og bedre utbygde forskningssentra, ofte kan by større og interessantere oppgåver og bedre lønnsvilkår enn vi kan gjøre her hjemme. Det forhold at vi er handicapped når det gjelder arbeidsvilkår og lønn, skulle tilsi at vi da burde være ekstra varsomme med å tildele oss seiv det tilleggshandicap som en sterkt progressiv beskatning betyr. Forholdene burde heller tilsi at vi søkte å gjennomføre en lempelig ere progressivitet enn det som er vanlig i utlandet. De opplysninger som er lagt frem av Utvalget (se særlig tabell 111/ l. side 31 og tabell 111/3 side 33) tydelighet riktigheten av at vi i Norge beskatter den høyt kvalifiserte arbeidskraft det er særlig viktig å beholde, langt sterkere enn andre land. For ektefeller med 2 barn er inntektsskatten i prosent av nettoinntekten i 7 vest-europeiske land følgende: Inntekt Inntekt kr. 60 000 kr. 80 000 Danmark 33,9 pst. 37,6 pst. Frankrike 15,0 » 18,3 » Nederland 29,8 » 35,8 » Storbritannia 21,2 » 23,4 » Sverige 33,5 » 38,5 » Vest-Tyskland 20,2 » 23,5 » Norge 39,2 » 47,3 » Marginalskattene stiller seg på følgende måte: Inntekt Inntekt kr. 60 000 kr. 80 000 Danmark 48,7 pst. 48,7 pst. Frankrike 28,0 » 28,0 » Nederland 51,7 » 55,8 » Storbritannia 30,1 » 30,1 » Sverige 51,8 » 56,0 » Vest-Tyskland 31,7 » 34,4 » Norge 66,3 » 77,3 » Utvalget understroker i sin innstilling at forskjellen blir større og større jo høyere man kommer oppover i inntektsskalaen. Det er således her ingen tvil om at man står overfor en betydelig skjevhet internasjonalt sett. Etter vår oppfatning er dette en skjevhet som er meget farlig for utviklingen av vår industri. Særlig vil dette gjelde det store antall personlig eide bedrifter, som foruten vanskelighetene med å skaffe kvalifisert arbeidskraft, også direkte får føle den fulle tyngde av den voldsomme og urimelige progressivitet når det gjelder beskatningen av deres egen inntekt. Denne betydelige skjevhet internasjonalt sett blir særlig betenkelig under de store markedsdannelser. Bedriftene blir tappet for egenkapital, og risikoen ved utvidelser og nyinvesteringer blir helt urimelig stor sammenlignet med det nettoutbytte efter frådrag av skatt som kan oppnås hvis prosjektet gjennomføres på en heldig måte. Således blir for de personlig eide bedrifter både evnen og viljen til å utvikle sin næringsvirksomhet alvorlig rammet. Vi vil nedenfor ytterligere hitsette en tabell, 111/4, tatt fra Utvalgets innstilling side 33, idet denne tabell særlig sterkt understreker skjevhetene: Det er beklagelig at Utvalgets forslag ikkc hjelper stort i internasjonal sammenheng. Vi har idag i Norge en marginal på 50 pst ved inntekter over kr. 35 000. Etter Utvalgets forslag vil denne marginalbeskatning inntreffe ved inntekt over kr. 46.000 i kl. 4 og ved inntekt over kr. 38.000 i kl. 1. Vi ligger altså stadig meget ugunstig an. Toppsatsen i Norge skulle bli 75 pst. hvis endringsforslaget i § 10 i Statsskattevedtaket blir vedtatt. Dette er en temmelig uvesentlig endring. De høye skattesatser vil i Norge stadig komme til anvendelse på et for tidlig trinn i inntektsskalaen. Idag inntreffer maksimalbelastningen allerede ved kr. 77.000 i kl. 4. Etter forslaget skal dette heves til kr. 150.000. Dette tall gir dog et galt bilde, fordi man har en marginal på ca. 72 pst. allerede ved inntekter over kr. 80.000. Det er riktigere å benytte dette tall som sammenligningsgrunnlag med forholdene i andre land, også fordi 72 pst. er litt mer i overensstemmelse med den vanlige toppsats i utlandet. En sammenligning viser følgende: Satsen på 7 0 pst. i Norge vil efter Utvalgets forslag ramme alle inntekter over kr. 8 0. 0 0 0. Toppsatsen i Frankrike på 52 pst. rammer inntekter på over kr. 3 5 1.000, eller et inntektsnivå som er ca. 4 x /z gang så høyt som det norske. For Nederland er forholdet at toppsatsen, 70, 5 pst. rammer inntekter over kr. 2 9 8. 0 00, eller nesten 4 ganger så høyt som i Norge. Toppsatsen, 8 8, 8 pst. i Storbritannia, rammer inntekter over kr. 3 7 9.000, et nivå som er ca. 4, 7 ganger så høyt som i Norge. I Sverige rammer toppsatsen, 7 0,4 pst. inntekter over kr. 2 5 2 0 0 0, et tall som ligger ca. 3 ganger så høyt som det norske. I Ve s t-T ys k 1 a n d rammer toppsatsen, 5 3 pst., inntekter over kr. 3 96.0 0 0, et nivå som ligger temmelig nøyaktig 5 g ang e r så høyt som det norske. Disse tall viser at Norge helt har gått sine egne veier når det gjelder beskatning av høyere inntekter og at Utvalgets forslag her bringer liten hjelp. På den annen side er det god samstemmighet mellom de øvrige land på dette område. Det er ikke minst av den grunn vi anser Utvalgets forslag for kun å være et lite skritt i riktig retning. Fremtidens progresjonstabell må se helt anderledes ut. 2. I sitt brev av 27. februar 1963 til Finansdepartementet antydet Industriforbundet hvorledes en fremtidig progresjonstabell burde se ut. Det antydede forslag kan stilles opp således: Under kr. 30 000 5 pst. 30 000 — 60 000 10 » 60 000 — 90 000 15 » 90 000 — 120 000 20 » 120 000 — 150 000 25 » 150 000 — 180 000 30 » 180 000 — 210 000 35 » 210 000 — 240 000 40 » 240 000 — 270 000 45 » Over kr. 270 000 50 » Vi tilføyet at man dessuten burde ha den korreksjon at hvis en skattyder i s a m 1 e d e inntektsskatter kommer opp i mer enn 50 pst. av den skattbare inntekt, bør skatten nedsettes slik at ingen skattyder betaler mer i samlede inntektsskatter enn 50 pst. av skattbar inntekt. Vi understreket at vi ikke ville gå i detalj i vår skisse. Således tok vi ikke noe standpunkt til hvorvidt tabellen burde graderes efter skatteklasser eller hvor store de skattefri frådrag burde være. Som man vil se, har vi lagt vekt på å komme frem til lange progresjonsintervaller med små prosentvise tillegg for hvert interval og en jevnt stigende progresjonsskala opp til inntekter som må ansees meget høye efter norske forhold. Det er av interesse å konstatere at vår skisse passer godt inn i bildet når man sammenligner med utlandet. Vår toppsats ville i tilfelle bli 70 pst., som rammer inntekter over kr. 270.000. Også da ville man dog i Norge nå frem til toppsatsen på et noe lavere inntektstrinn enn det som er vanlig i utlandet. Selve toppsatsen ville også ligge i overkant. Nedenfor vil vi dessuten undersøke hvorledes vår antydede progresjonstabell vil virke internasjonalt sett på inntektstrinnene 40 00 0, 60 000 og 80 000 kroner. uforholdsmessig meget mer tyngende enn den til— svarende beskatning i andre land.) I n n t ek t n. k r. 4 0. 0 0 0 i k 1. 4. Vår antydede tabell ville her gi en beskatning på ca. 2 3 p s t. av skattbar inntekt. Etter tabell 111/ l, Utvalgets innstilling side 31, er belastningen for tilsvarende inntekt idag i Danmark 27,1 pst. » Frankrike 11,5 » » Nederland 21,2 » » Storbritannia 16,7 » » Sverige 26,1 » » Vest-Tyskland 15,5 » Inntekt n. kr. 6 0 000 i kl. 4. Vår antydede tabell ville gi en beskatning på ca. 2 5 p s t. Man har idag i Danmark 33,9 pst. » Frankrike 15,0 » » Nederland 29,8 » » Storbritannia 21,2 » » Sverige 33,5 » » Vest-Tyskland 20,2 » Inntekt n. kr. 8 0. 0 0 0 i kl. 4. Etter vårt antydede forslag ville dette gi en beskatning på ca. 2 8 ps t. For de andre land er idag prosentsatsene følgende: i Danmark 37,6 pst. » Frankrike 18,3 » » Nederland 35,8 » » Storbritannia 23,4 » » Sverige 38,5 » » Vest-Tyskland 23,5 » Hva spesielt angår Sverige, vil en sammenligning med forholdene der antas å ha vesentlig større interesse, når man har fått studert innstillingen fra «Allmånna skatteberådningen», jfr. også Utvalgets innstilling side 78, annen spalte, hvor nettopp dette forhold understrekes. Etter en nylig mottatt oversikt over hovedpunktene i den svenske innstilling, utarbeidet av Sveriges Industriforbund, synes det som om en gjennomføring av forslagene i innstillingen vil innebære følgende framtidige beskatning i Sverige: Inntekt n. kr. 40 000 — skatt ca. 12,5 pst. » » » 60 000 — » » 19,5 » » » » 80 000 — » » 27,0 » Innstillingen foreslår således betydelige nedsettelser, og de tall som er nevnt her ligger under de tall som fremkommer på basis av vårt ovenfor antydede forslag for Norges vedkommende. Hvis det svanske forslag gjennomførs, vil man i Sverige også gjennomgående få en lavere progressiv inntektsbeskatning enn land som Nederland og Storbritannia, delvis også enn Vest-Tyskland. Norge ville med en skatteprogresjon efter de linjer vi har antydet, innta en rimelig posisjon i det vest-europeiske skattebilde, idet vi ville komme omtrent midt på listen. Det er dit man må tilstrebe å nå hen. 3. Et progresjonssystem etter de linjer vi har antydet under punkt 2 ovenfor, vil ha stor betydning ved gjennomf øringen av den nuværende forskuddsordning. Således sier Utvalget i sin innstilling, side 71, første spalte: «Når man imidlertid bygger på systemet med progressiv inntektsskatt, vil det teknisk sett være ønskelig med en forholdsvis høy grense for første progresjonstrinn, ikke for sterk stigning fra trinn til trinn, og så store progresjonsintervaller at rammen for den enkelte lønnstakers marginalskatt ikke blir for snever.» Ennu større betydning vil det imidlertid få å ha en ordning som den antydede ved en eventuell gjennomføring av en 1 ø n n s s k a tt e o r d n i n g. Herom sier utvalget (side 71, første og annen spalte): «Det synes nokså klart at endringer i den nåværende progresjonsskala for inntektsskatt til staten, i den utstrekning man tar sikte på å heve første progresjonstrinn, vil være i samsvar med Lønnsskatteutvalgets intensjoner. Også en videregående lempning med moderat økning av skattesatsene fra progresjonstrinn til progresjonstrinn, og eri utflating av progresjonen gjennom øking av progresjonsintervallene, synes å falle i tråd med det Lønnsskatteutvalget anser som ønskelig ut fra hensynet til gjennomføringen av en lønnsskatteordning.» 4. Hvis man kunne gå inn for et system etter linjer som antydet ovenfor, ville det også være mulig å forenkle vår skatt e 1 ov g i v n i n g på en del punkter, hvor reglene idag dels er direkte urettferdige, dels tungvinte og innviklede. Vi sikter her bl. a. til ektefellebeskatningen, hvor det som påvist under I ovenfor, idag hersker stor urettferdighet når man sammenligner ektefeller som arbeider i hver sin bedrift med ektefeller som arbeider i fellesbedrift, eller hvor hustruen er hj emme værende. Man har også stor urettferdighet når det gjelder barnløse ektepar, hvor begge er ute i arbeidslivet, sammenlignet med ektepar med barn i samme situasjon. antas å medføre i husholdningen, og avpasset slik at frådraget stiger med forsørgelsesbyrden. Fikk man et system som antydet, ville vi også gi vår tilslutning til en opphevelse av den nu gjeldende utjevningsbestemmelse i statsskattevedtakets § 8. Da kunne man også sløyfe 1. ski. § 53, siste ledd om beskatning av opphavsmann til åndsverk. Man kunne også i høyere grad basere seg på generelle standardfradrag og standardtillegg når det gjelder ansettelse av skattbar inntekt. IV. Kompensasjon for skattetapet. Vi er oppmerksom på at en gjennomføring av en ordning som antydet ovenfor vil medføre skattetap. Omfanget av dette skattetap skal man imidlertid ikke overvurdere. Det er således, som tidligere nevnt, anslått for 1964 at staten vil ta inn ca. 465 mill. kroner gjennom progresjonen (skatt over 10 pst.) Bortsett fra laveste trinn, bygger vårt antydede forslag på satser som gjennomgående er adskillig høyere enn det nuværende første progresjonstrinn på 10 pst. Seiv om man gikk så langt som til å ta vekk all progresjon, ville man imidlertid kun berøve staten litt over 5 pst. av dens samlede inntekter i form av skatter og avgifter. Det er derfor tvilsomt : jm det vil oppstå noe særlig behov for skattekompensasjon ved innføring av et progresjonssystem som vi har antydet. Skulle man imidlertid finne at dette er påkrevet, tror vi dette lempeligst kunne skje gjennom indirekte beskatning. I vår innstilling av 10. mai 1961 til Finansdepartementet og Stortingets Finanskomité i anledning St. meld. nr. 54 for 1960 —61 erklærte vi oss enig i den tendens som i den senere tid har gjort seg gjeldende i retning av at en stadig forholdsvis større del av de samlede skatteinntekter bør innkreves gjennom inndirekte beskatning. Hva særavgiftene angår, bør disse ikke pålegges med mindre det i hvert enkelt tilfelle foreligger særlige hensyn som er så sterke, at hensynet til nøytraliteten overfor forbrukerne bør vike. Ved anvendelse av særavgifter må det også såvidt mulig unngås at de produkter vedkommende vare særlig konkurrerer med, får et betydelig konkurransemessig forsprang. Det må også legges vekt på at ikke avgiften i vesentlig grad svekker den norske produksjons muligheter for å møte konkurransen fra utlandet både på hjemmemarkedet og på eksportmarkedene. man f. eks. gikk over til det franske merverdiskattesystem. Vi skal forøvrig ikke ved denne anledning gå i detalj når det gjelder disse problemer, idet vi som nemnt under I ovenfor, vil anbefale at man underkaster de problemer som knytter seg til den progressive personbeskatning på lengre sikt, sett i sammenheng med hele vårt skattesystem, et videre nøye studium. Vi vil kun henvise til at vår oppfatning på dette punkt synes å falle sammen med Progresjonsutvalgets syn. Således uttaler Utvalget (side 86, første og annen spalte): «Skulle staten på den annen side ha behov for større stigninger i sine inntekter i årene som kommer enn hva utvalget har basert seg på, bør de bestemmende myndigheter etter utvalgets oppfatning ta forholdet mellom den direkte og den indirekte beskatning opp til ny vurdering. Utvalget har foran pekt på at disse spørsmål for tiden er gjenstand for en inngående vurdering i Sverige.» V. Resymé. 1. Utvalgets innstilling trekker frem en rekke argumenter, som samlet vekker alvorlig tvil om hvorvidt den progressive inntektsbeskatning til staten er den beste form for beskatning utmålt etter skatteevnen. 2. Disse argumenter er under enhver omstendighet av en slik vekt at de med stor styrke understreker nødvendigheten av å ha en moderat skatteprogresjon. 3. Det materiale utvalget har lagt frem, viser også en rekke andre svakheter ved den progressive personbeskatning, særlig med den nuværende pris- og lønnsutvikling. 4. progresjonen tilbake til nivået i 1952, men gjennomfører ikke dette for alle inntekstrinn og skatteklasser, antagelig av finansielle grunner. Det ville være rimelig om dette hadde skjedd generelt, og at man i tillegg hadde gjort ekstra innrømmelser for skattydere med stor forsørgelsesbyrde etc. 5. Utvalgets forslag fra og med 1967 er kun et lite, forsiktig skritt i riktig retning og må derfor kun representere en helt midlertidig løsning. Seiv etter en gjennomføring av forslaget, vil man stå overfor en overbelastning av progresjonen som virkemiddel i den økonomiske politikk, idet Norge stadig vil gå sine egne veier internasjonalt sett med en uhørt tyngende beskatning for midlere og høyere innteker. 6. Skal man få noenlunde overensstemmelse mellom den progressive personbeskatning i Norge og utlandet, må den fremtidge progresjonsskala innrettes slik at den får adskillig større intervaller enn idag, med en liten prosentøkning for hvert interval, og slik at den beskriver en jevn progresjonskurve frem til meget høye inntekter, etter norske forhold, hvor toppsatsen aldri må gå over 50 pst. Samlede inntektsskatter må dessuten aldri overstige 50 pst. av skattbar inntekt. 7. Det skattetap som vil oppstå ved gjennomføringen av en progresjon etter disse linjer, vil være av übetydelig omfang, sett i forhold til statens samlede inntekter av skatter og avgifter. Hvis det allikevel skulle finnes nødvendig å skaffe kompensasjon, måtte dette i tilfelle skje ved en øket indirekte beskatning, kombinert med bruk av subsidier som ledd i omsetningsavgiften. 4. Brev av 29. Vi viser til Departementets brev av 21. mai angående innstillingen fra Skatteprogresjonsutvalget, og skal gjøre noen generelle bemerkninger til forslaget, idet vi finner det naturlig å overlate den mere detaljerte behandling til Norges Industriforbund og de øvrige næringsorganisasjoner. Skatteprogresjonsutvalget har påvist hvordan det stigende inntektsnivå leder til en stadig sterkere progresjon i beskatningen når skattesatsene står uforandret. Følgen er at høyt kvalifisert arbeidskraft og stor arbeidsinnsats etterhvert blir helt urimelig beskattet, og at progresjonen rammer stadig flere av de midlere inntekter. Det gjør seg sikkert gjeldende mange misforståelser m.h.t. hvordan den progressive beskatning rammer. bidrar til å klarlegge dette spørsmål nærmere. Spesielt vil vi fremheve at 75—80 pst. av de skatteytere som rammes av progresjonen er lønnsmottagere. Omtrent halvparten av alle som rammes av progresjonen, er ledende og overordnede funksjonærer, og vel fjerdeparten er formenn, fagarbeidere og underordnede arbeidere og funksjonærer. Vi er enig med utvalget i at det som alminnelig regel ligger en særlig verdifull innsats bak de høyere inntekter, både når det gjelder lønnsmottagere og selvstendige. Vi kan derfor ikke se noen rimelighet i å opprettholde en progresjon i de høyere inntektsklasser som nærmer seg konfiskasjon. Etter vår vurdering leder den sterke progresjon til meget uheldige resultater på flere mater. grunnlag for å trekke bestemte konklusjoner når det gjelder virkningene på arbeidsinnsatsen og tilbudet av arbeidskraft. Det kan være vanskelig å bedømme rekkevidden av disse virkninger, men at arbeidsviljen blir svekket er det vel ingen tvil om. Seiv om det skulle være relativt få mennesker som arbeider mindre p.g.a. progresjonen, gir dette grunn til bekymring fordi det dreier seg om de best kvalifiserte, hvis innsats er særlig verdifull for samfunnet. Utvalget har videre påvist at Norge ligger på topp internasjonalt sett når det gjelder progresjonen. Dette innebærer en alvorlig fare for at vi kan miste vår beste arbeidskraft. Det foreligger statistikk over nordmenn i Sverige, hvor det var 11 600 norske i arbeid pr. 1. oktober 1963. Vi tar vel neppe feil i at det var mange høyt kvalifiserte folk blant dem, og at beskatningen kan ha vært medvirkende årsak til at de har tatt arbeid i Sverige. Med det stramme arbeidsmarked vi har i Norge betyr hver emigrant et tap for landet. Til oversjøiske land utvandrer I—2ooo personer hvert år. Skatteprogresjonsutvalget har også pekt på at progresjonen stimulerer lønns- og inntektskravene. Vi tror dette er en riktig antagelse, og slutter oss til utvalgets dom: «Gjennom slike foreteelser som her er nevnt kan man si at skatteprogresjonen har en tendens til å motvirke sitt eget formål.» Når det gjelder de konkrete forslag som utvalget har lagt frem, finner vi som nevnt innledningsvis ikke grunn til å gå i detalj. Vi vil bare peke på to ting: Generelt ville det vært en fordel om utvalget ikke hadde vært bundet av en så streng statsfinansiell ramme. Etter vår oppfatning går nemlig ikke utvalgets forslag langt nok i retning av å lempe på progresjonen. En viktig side ved utvalgets forslag er at det nåværende system gir en relativt beskjeden gradering etter forsørgelsesbyrde i de høyere inntektsklasser. På dette punkt er vi helt enig i at utvalgets forslag til forskjellige progresjonsskalaer for de forskjellige skatteklasser vil gi et rimeligere resultat. 5. Brev av 30. Forbundet vil uttrykke sin anerkjennelse for den innstilling som er levert og for den eksemplariske raskhet som komiteen har arbeidet med. Den har imidlertid mattet arbeide innen rammen av et pålegg om at de samlade skatter ikke skulle minskes. Det har derfor ikke vært mulig for komiteen å fremlegge et forslag som virkelig retter de fundamentale skjevheter og svakheter som skattesystemet i Norge er beheftet med og fortsatt vil lide under seiv om utvalgets forslag fullt ut tas tilfølge. Progresjonsutvalget ble nedsatt på initiativ av Stortingets Finanskomité. Komiteen var særlig interessert i å få undersøkt «om progresjonen tilfredsstiller det alminnelige anerkjente rettferdskrav om at skatteligningen skal bygge på evneprinsippet og at skatteytere med samme skatteevne skal skattlegges likt». Utvalgets innstilling viser at det var all grunn for Finanskomiteen til å be om en slik undersøkelse. For innstillingen blottlegger at vår beskatning bryter med evne- og likhetsprinsippet på en rekke punkter. Eksempelvis finner utvalget å måtte konkludere sin gjennomgåelse av noe så sentralt som beskatning av ektefeller med at de gjeldende regler på dette område «i flere henseender virker skjevt og urettferdig». gjennomføringen av evneprinsippet» sier utvalget bl. a. at seiv om dets fremstilling ikke er ment å skulle gi noen uttømmende belysning om problemene, antas den dog «å være tilstrekkelig til å vise at en i flere henseender står svakt overfor den oppgave å gjennomføre en skattlegging som tilfredsstiller de rettferdsog likhetsprinsipper skattlegningen prinsipielt bygger på». Utvalget har liten tro på at en vil kunne rette noe nevneverdig på disse uheldige forhold og anfører for så vidt at «enkelte uheldige utslag kan muligens elimineres gjennom endring i skattereglene eller andre tiltak, men en må fortsatt regne med svikt og skjevheter». Utvalget redegjør ikke for hvorfor man fortsatt må regne med svikt og skjevheter og det er beklagelig fordi vi her er ved et meget viktig årsaksforhold i denne forbindelse. Legaliserte skjevheter i beskatningen og sterk beskatning hører sammen som siamesiske tvillinger. Det dreier seg her om et komplisert årsaksforhold som det ville føre for langt å utdype i denne henvendelse. samtidig som også vår progresjon er langt sterkere. Utvalget konkluderer ikke med at vårt system med progressiv beskatning er direkte forkastelig, men kan ikke gi det noen bedre attest enn at systemet «tross sine svakheter — er forsvarlig». Også fortsetter utvalget — og det er all grunn til å merke seg: «Svakhetene i systemet tilsier — — at det vises moderasjon når det gjelder tyngden i progessiviteten». Sammenholder en dette forbehold med det übestridelige faktum at det ikke er vist noen moderasjon for så vidt — progressiviteten i beskatningen er jo langt sterkere i vårt land enn i noe annet land, — kan konklusjonen nødvendigvis bare bli at det er all grunn til å rette søkelyset mot progresjonen. Et annet forhold taler i samme retning. Progresjonen etterhånden blir rettet mer og mer mot de midlere inntektsgrupper og dermed mot middelstanden. den begrunnelse som dette flertall gir for progresjonen. Også dette er et forhold som i høy grad trenger nærmere undersøkelse og vurdering. I vårt naboland Sverige ble det i 1960 nedsatt et utvalg som fikk i oppdrag å ta for seg hele det svenske skattesystem. I sin innstilling som nylig ble offentliggjort, går utvalget inn for en begrensning i progresjonen og en omfordeling av skattebelastningen i retning av mer indirekte beskatning. Det er ikke bare i Sverige at man således går inn for å dempe på progresjonen. Det samme finner man i andre land. Man har tydeligvis kommet til veis ende når det gjelder progresjonen i beskatningen og utviklingen går i retning av å overføre skattebelastningen til indirekte beskatning. Det er all grunn til at også vi tar opp hele vårt skatte- og avgiftssystem til fordomsfri og nøktern vurdering. Vi vil anbefale at det gjøres ved en alsidig sammensatt komite hvor såvel Stortinget som de forskjellige samfunnsgrupper er representert. 6. Brev av 1. Man nytter i det følgende betegnelsen «utvalget» for Skatteprogresjonsutvalget og betegnelsen «innstillingen» for utvalgets innstilling. I. På grunn av den ramme som var angitt i mandatet og den korte frist som var satt for avgivelse av innstillingen, har utvalget vært henvist til å konsentrere seg om de sentrale punkter i mandatet og har ikke hatt anledning til å gå inn på alle de momenter som det kunne hatt interesse å få trukket inn til belysning av progresjonsskattens virkninger m. v., jfr. utvalgets generelle bemerkninger herom side 7 første spalte og spesielle bemerkninger i innstillingen, eksempelvis side 69 siste avsnitt i tilknytning til problemene i forbindelse med skattleggingens betydning for bedriftenes disposisjoner. Ligningsutvalget synes det er beklagelig at de begrensninger som mandatet og den knappe tidsfrist har nødvendiggjort, har hindret en mer utførlig utredning av en rekke vesentlige problemer, således også en vurdering av hvorledes progresjonen i formues skatt spiller inn, en nærmere inngåelse på mulighetene for å løse problemet vedr. skattleggingen på de lavere inntektstrinn og det nevnte spørsmål om skattleggingens betydning for bedriftenes disposisjoner. 11. Ved behandlingen av en rekke av de spørsmål som drøftes i innstillingen gir erfaringer fra ligningsarbeidet særlige forutsetninger for vurdering. Men også vurdering ut fra andre synspunkter og forutsetninger — politiske, økonomiske, sosiale, statisktiske m.v. —, har selvsagt stor relevans. Ligningsutvalget vil begrense sine merknader til det bygningstekniske og fortrinnsvis (under IV) knytte dem til de forslag som utvalget har fremlagt, mens man (under III) ganske kort går inn på enkelte avsnitt i utvalgets fremstilling. 111. Generelt vil Ligningsutvalget ut fra medlemmenes erfaring i ligningsarbeidet uttale at det i det vesentlige er enig i utvalgets fremstilling og vurderinger, men med følgende forbehold: Som allerede nevnt savner man en vurdering av hvorledes progresjonen i formuesskatten spiller inn, jfr. § 10 i statsskattevedtaket, hvor formuesskatten (og skatteutjamningsavgiften) er trukket inn ved spørsmålet om nedsettelse av statsskatt på inntekt. realisasjon av fritidsarbeid på eget boligby gg (innenfor 10-års-fristen), forskjellige former for skattefrie ulempeerstatninger m. v., utbetalinger som tildels utgjør store beløp og påvirker skatteevnen. Når det gjelder virkningen av den høye og progresive beskatning, er det, ikke minst fra et ligningsteknisk synspunkt, særskilt grunn til å peke på de mange former for arrangementer og manipulasjoner med sikte på oppdeling av inntekten på flere personer (familiemedlemmer, egne aksjeselskaper) eller over flere år (langsiktig forfall av salgsvederlag), herunder også utskytelse og utjevning av beskatningen ved varierende varelageransettelser og debitoravskrivning, vilkårlige tidspunkter for inntektsføring av honorarer m.v. Arbeidet med å avdekke og ta standpunkt til slike arrangementer og manipulasjoner er tidskrevende og hører ofte til de vanskeligste oppgåver ligningsmyndighetene står overfor. Det er beklagelig at utvalget p.g.a. problemets vanskelighetsgrad og den korte tidsfrist ikke har funnet anledning til å gå nærmere inn på disse forhold. Utvalget har funnet at spørsmålet om det bør foretas lettelser i kommuneskatten og trygdepremien på de lavere inntektstrinn p.g.a. de urimeligheter som kan sies å foreligge, ligger utenfor utvalgets mandat. Det har derfor begrenset seg til å trekke frem problemet og til å antyde lempinger gjennom «søknadsbehandling» etter skattebetalingslovens § 41 og en ordning med generelle og bindende regler for avgjørelser av slike saker (side 44). Ligningsutvalget finner grunn til å understreke forskjellen i skatteevne i de forskjellige kategorier av lave inntekter. En ungdom som går over fra utdannelse til lønnsstilling eller annen inntektsbringende virksomhet på relativt høyt inntektsnivå i slutten av inntektsåret, vil, fordi det er inntekten i hele året som danner skattegrunnlaget, få en lav inntektsansettelse. Det er først og fremst skattytere med konstant lav inntekt, og her særlig de med kontantinntekt og som ikke lever i felleshusholdning med andre, hvor en lav inntektsansettelse gir uttrykk for til— svarende liten skatteevne. Det er bl. a. dette forhold som gjør det vanskelig å løse problemet med den relativt harde beskatning av de lavere inntekter gjennom generelle regler. Som nevnt av utvalget (side 43) vil behovet for lettelser i s t a t sskatten for de lavere inntekter til en viss grad imøtekommes gjennom den heving av skattefradragene som utvalget foreslår. arbeide eller i virksomhet med relativt god avkastning i slutten av inntektsåret. Det samme gjelder de økede skattefrie frådrag og de forhøyede lavgrenser ved skattlegging til kommunen som er innført ved lov av 19. juni 1964. Tross disse endringer vil det utvilsomt være behov for å avhjelpe den urimelighet som hyppig vil foreligge særlig når det gjelder konstante lave kontantinntekter for personer som bor utenfor felleshusholdning, eksempelvis enslige kvinner uten ervervsmuligheter i aldersgruppen 60—70 år. Ligningsutvalget ser seg ikke i stand til å anvise annen utvei enn den som utvalget antyder i kap. V siste avsnitt (side 44). Det vil imidlertid seiv med bindende regler for avgjørelsen av slike saker antagelig bli en tungvint måte å avhjelpe übilligheten på, særlig hvis den behandlingsmåte som er anvist i skattebetalingslovens § 42 fremdeles skal opprettholdes: oversen - delsen av disse saker fra ligningskontoret til vedkommende utvalg, med innstilling fra dette til formannskapet, som så treffer avgjørelsen. Videre er å merke at trygdepremien vel ikke vil kunne ettergis eller nedsettes ad denne vei. I kap. VI A behandler utvalget spørsmålet om frådrag for forsørgelse bør gis som frådrag i inntekten eller som frådrag i den beregnede skatt og blir stående ved at det tross de innvendinger som kan reises mot den siden 1953 gjeldende ordning (frådrag i skatten), ikke er grunn til å bryte med dette system. Ligningsutvalget vil om dette spørsmål bare bemerke at det ut fra ligningteknis k e hensyn er likegyldig om man ved graderingen etter klasser gir frådrag i inntekten eller i skatten. Vurderingen av hvilken ordning som ut fra andre hensyn er å foretrekke finner man ikke grunn til å gå inn på. IV. 1. For å hitføre en sterkere differensiering etter forsørgelsesbyrden foreslår utvalet innført flere (6) progresjonstabeller. Dette betegner en teknisk komplikasjon. Denne blir riktignok i høy grad redusert ved de maskintekniske hjelpemidler som man nå råder over. Men uansett den på løpne og stadig påløpende tekniske utvikling er det ønskelig at prinsippene i skattevedtakene søkes gjort så enkle som mulig, jfr. det som anføres nedenfor i tilslutning til punkt 1, 2 og 3 i dette avsnitt. 2. Det som er sagt under 1 gjelder til en viss grad også forslaget om å øke antallet av progresjonstrinn fra 8 til 10. 3. Innsnevring av progresjonsintervallene på de lavere trinn fra 5.000 til 4.000 vil ha den uheldige følge at treffsikkerheten ved forskuddsutskrivningen blir redusert når inntektene ligger omkring vedkommende trinn. Særlig ut fra hensynet til best mulig samsvar mellom forskuddstrekk og endelig skatt vil det være ønskelig med utvidelse, ikke innsnevring, av progresjonsintervallene. Man viser forsåvidt til hva utvalget seiv anfører side 71 første avsnitt om ønskeligheten av «så store progresjonsintervaller at rammen for den enkelte lønnstakers marginalskatt ikke blir for snever». I tilknytning til punkt 1, 2 og 3 vil man peke på annen uheldig følge av den sterkere differensiering nemlig at den vil gjøre det vanskeligere for skattyterne å kalkulere hva en inntektsøkning medfører i øket skatt og at servicen ved ligningskontorerene blir tilsvarende mer krevende. For publikum er det lettere å oppfatte den ordning vi har i dag, og både for publikum og ligningskontorenes funksjonærer er det under dette enklere system lettere å beregne skatteutslagene ved forutsatte endringer i inntekten. I praksis vil dette problem dog langt på vei kunne løses ved utarbeidelse av beregningstabeller. De anførte betenkeligheter representerer derfor ikke noe stort problem. Men tidsfaktoren er her av stor betydning: beregningstabellene for det følgende inntektsår må være sendt ut til ligningskontorene i løpet av oktober, helst først i måneden. 4. Subsidiært antyder utvalget (side 86) en ordning som forøvrig ikke bygger på differensierte progresjonsskalaer, men med egen progresjonstabell for ektefeller med særskilt ligning. Sammenligner man en slik ordning med den nåværende, vil den ut fra ligningstekniske hensyn betegne et tilbakeskritt. Men teknisk er en slik meget begrenset differensiering å foretrekke for den vidtdrevne differensiering som utvalgets prinsipale forslag innebærer. 5. Heving av første progresjonstrinn er ligningsteknisk en forbedring, særlig hva angår treffsikkerheten ved forskuddsutskrivningen og eventuell lønnsskatt. Som nevnt under avsnitt IX i Ligningsutvalgets uttalelse av 19. mai d. å. vedr. Innstilling fra Lønnsskattutvalget vil det ut fra disse hensyn være ønskelig at grensen for den proporsjonale skatt settes så høyt som mulig. 6. Ligningsutvalget gir sin tilslutning til forslaget (side 81) statsskattvedtakets § 8 faller bort. De ligningstekniske hensyn veier her tungt. Side 61 er opplyst at nedsettelsene i henhold til denne bestemmelse i Oslo for inntektsåret 1961 omfattet ca. 4.700 skattytere. I tilslutning hertil kan opplyses at for inntektsåret 1962 ble der i Fana foretatt kontroll for noe over 2.000 skattytere etter lister fra hullkortsentralen med sikte på omregning etter statsskattevedtakets § 8. Av disse fikk 341 omregning. 7. Nedsettelsen av grensen etter statskattvedtakets § 10 fra 80 til 75 pst. vil påføre ligningskontorene en del merarbeide. Det er særlig alle tilfellene med særskilt skatteberegning p. g. a. skatteavtalene som er tidkrevende. 8. Det bør ikke bortsees fra at man ved publisering av en nyordning som betyr en suksessiv lempning av beskatningen over en 3 årsperiode vil stå overfor et problem som, riktignok i vesentlig mindre målestokk, er det samme som forelå ved overgangen til skatt av årets inntekt: Faren for overføring av inntekt til de senere år hvor beskatningen blir lempeligere. Problemet er dog i denne sammenheng ikke så omfattende at det synes å være grunn til særbestemmelser med sikte på hindre sådan overføring. Slike bestemmelser vil i tilfelle virke kompliserende. Det vil antagelig også bli meget vanskelig og arbeidskrevende å handtere dem. 9. Endelig finner man grunn til i denne sammenheng å vise til den antydning man har fremsatt (side 13 —14) i sin uttalelse av 19. mai d. å. vedr. Innstilling fra Lønnsskattutvalget om begrensning av anfallet av klasser til to, klasse 2 for (sambeskattede) ektefeller og klasse 1 for alle andre. Det kunne muligens være grunn til å overveie om det lot seg gjøre i det vesentlige å oppnå det som tilsiktes ved utvalgets forslag om øket differensiering på en måte som er teknisk mer tilfredsstillende, ved å bygge på forutsetningen om bare to klasser som nevnt og bare to sett progresjonstabeller, en for klasse 1 og en for klasse 2, og med forutsetning om sterkt utvidet barnetrygd, som da kommer skattefritt på toppen av inntekten, jfr. ordningen i Sverige. En vesentlig vanskelighet ligger dog i at den av utvalget forutsatte differensiering da antagelig blir for liten. barnetrygd, bli mange tilfelle av forsørgelse av barn og andre personer som hverken betinger barnetrygd eller klasse. Det vises for så vidt til det som er sagt i siste del av annet avsnitt på side 14 i den nevnte utalelse av Ligningsutvalget. Ligningsutvalgets formann og nestformann, Schreiner og Torgersen henholdsvis medlem av og formann i Skatteprogresjonsutvalget, har ikke deltatt i Ligningsutvalgets behandling av denne sak. 7. Brev av 3. Det statistiske materialet som er gjengitt i innstillingen, illustrerer meget klart den vesentlige økning i skattebelastning som -er foregått i løpet av de senere år. Skatteøkningen omfatter både den gjennomsnittlige skattlegging og marginalskatten. Det fremgår av innstillingen at skattesatsene og progresjonsintervallene ikke har vært justert i takt med stigningen i realinntekt og i prisnivået. Dette forhold har ført til en sterkere skatteøkning enn forutsatt i statsskattevedtakene. Skatteprogresjonsutvalget har i sin innstilling pekt på en rekke forhold som må tas i betraktning ved vurdering av den direkte inntektsskatt til Staten. Vi må imidlertid beklage at utvalget bare periferisk har drøftet virkningen av skattenivået og skattesatsene på næringslivets disposisjoner, og i det vesentlige begrenset seg til å vurdere inntektsskatten ut fra vikningen overfor lønnsmottakere. Utvalget konkluderer kapittel 7 i sin innstilling med å uttale: « — —tross sine svakheter er systemet med progressiv inntektsskatt forsvarlig, men svakhetene i systemet tilsier — som allerede nevnt — at det vises moderasjon når det gjelder tyngden i progressiviteten». Norges Skogeierforbund vil understreke utvalgets uttalelse om moderasjon i progressiviteten. I tillegg til de momenter som er drøftet av utvalget, vil vi fremholde at ved de høye skattesatser som en nå er kommet opp i, er det grunn til å frykte for at beskatningen påvirker næringslivets disposisjoner på en måte som samfunnsøkonomisk ikke alltid er heldig. I flere skatteteoretiske utredninger fra de senere år er det påvist hvordan høye skattesatser i sammenheng med ulike avskrivingsregler kan påvirke investeringene og andre disposisjoner i næringslivet, på en måte som ikke er i samsvar med reelle økonomiske produktivitetshensyn. Utvalget nevner sammenhengen mellom beskatning og investering uten å utrede spørsmålet nærmere. Vi vil nevne at denne virkning av høye skattesatser, også kan ha en viss innvirkning på disposisjonene i skogbruket. skogbrukstellingen i 1957, er ca. 73 pst. av det produktive skogareal eid av enkeltpersoner. Fastsettelsen av skattesatsene for personlige skatteytere er derfor av meget stor betydning for skogbruket. Med de nåværende høye skattesatser og den bratte progresjon er det sannsynlig at skogeierne avvirker mindre enn de ville gjøre ved lavere skattesatser og svakere progresjon. Når en tenker på den betydning avvirkningen har for råstofforsyningen til vår treforedlingsindustri og dermed for vår betalingsbalanse, betyr dette en sterk oppfordring til å foreta en lettelse i beskatningen. På bakgrunn av de sterke betenkeligheter som knytter seg til den nåværende progresjonsskala, betegner progresjonsutvalgets forslag til nye skattetabeller en beskjeden revisjon som stort sett bare bringer skattesatsene tilbake til hva de var i 1952. Progresjonsutvalget peker i sin konklusjon på at «seiv med en gjennomføring av utvalgets forslag, vil man her i landet fortsatt ha en sterk progresjon i skattleggingen». Vi vil anbefale utvalgets forslag, men mener det er sterke grunner for at Finansdepartementet søker å gå noe lenger enn utvalget. Det vil kanskje bli hevdet at utvalgets forslag går så langt som den økonomiske ramme gjør det mulig. I denne sammenheng må en imidlertid ikke se bort fra at en lettelse av den nåværende beskatning vil kunne påvirke de selvstendige næringsdrivendes diposisjoner på en slik måte at deres ressurser blir bedre utnyttet, og dermed gir grunnlag for en sterkere vekst i nasjonalproduktet. Vi vil spesielt peke på ønskeligheten av å få noe større progresjonsintervaller, idet tabellen etter utvalgets forslag fremdeles haien meget sterk stigning etter første progresjonstrinn. For å unngå den nærmest automatiske stigning i beskatning som vi har hatt de senere år, vil vi sterkt anbefale at Finansdepartementet hvert år i statsskatteproposisjonen klargjør hvilke endringer utviklingen i realinntekter og prisnivå vil betinge for skattesatser og progresjonstrinn. Skatteprogresjonsutvalget har i sin innstilling også drøftet progresjonsspørsmålene ved skattlegging av familier. Norges Skogeierforbund slutter seg helt ut til utvalgets oppfatning på dette punkt (side 51) «at de gjeldende regler i flere henseender virker skjeve og urettferdige». Vi anser de nåværende regler om adgang til særskilt ligning av ektefeller, eventuelt adgang til hustrufradrag, for å være diskriminerende overfor ektefeller som arbeider i felles bedrift, og som ikke er omfattet av disse særregler. Det store flertall av våre medlemmer er bønder med kombinert jordbruk og skogbruk og hvor hustruen i meget stor utstrekning må delta i arbeidet på gården, særlig med husdyrstell. Med hensyn til den faktiske situasjon på dette område viser vi til de opplysninger som er gitt i jordbrukstellingen 1959 og til det materialet som foreligger i driftsgranskingene fra Norges Landbruksøkonomiske Institutt. De nåværende regler for beskatning av ektefeller er et avvik fra det hovedkrav til beskatningen som også er understreket av utvalget, nemlig at like forhold skal behandles likt. Selvom de betydelige skattelettelser som ektefeller med særskilt ligning oppnår sammenlignet med ektefeller med felles beskatning, blir noe redusert ved utvalgets forslag til nye skattetabeller, er forskjellen i beskatning fremdeles så betydelig at vi må anmode Finansdepartementet om snarest å få gjennomført en lettelse i beskatningen av ektefeller som arbeider i felles bedrift. I den anledning tillater vi oss å vise til uttalelse fra Riksskattestyret, gjengitt i Ot. prp. 87 for 1947 hvor det bl.a. heter: «Det er etter Riksskattestyrets oppfatning ikke forsvarlig ut fra kontrollmessige hensyn, å nekte de hustruer som arbeider i mannens eller felles bedrift den samme rett til frådrag som måtte bli tilstått andre selververvende kvinner». Skatteprogresjonsutvalget gir i sin innstilling en beskrivelse av utviklingen av formuesskatten i perioden 1938—61. Utvalget konkluderer med at både forandringer i skatttesatsene og i pengeverdien har ført til en skjerpelse av formuesbeskatningen i denne periode. Skattesatsene har vært konstante siden 1952, og i denne periode er det nedgangen i pengeverdien som har skjerpet formuesbeskatningen. I forbindelse med arbeidet med vurdering av vår beskatning, vil Norges Skogeierforbund understreke nødvendigheten av at også formuesskatten tas opp til utredning. Vi viser til tidligere uttalelser om dette spørsmål, f. eks. vårt brev til Finansdepartementet av 19. mai 1961. den avkastning kapitalen gir. Slik som formuesbeskatningen er utformet i dag, rammer den spesielt hardt den kapital som gir lav rentabilitet. Vi vil peke på at forrentningen av nedlagt kapital i landbruket stort sett er meget lav. I følge driftsgranskingene fra Norges Landbruksøkonomisk Institutt er forrentningen i nedlagt kapital i jordbruket i gjennomsnitt for årene 1945—58 ca. 1 pst. Ved investering i skogen, f. eks. i skogkultur, blir en avkastning på 3 til 4 pst. betraktet som en god avkastning. På grunnlag av disse avkastningsforhold virker formuesskatten særlig tyngende for disse næringer. Særlig for skogbruket vil vi også fremheve at med det lange produksjonsomløp, er næringen meget kapitalkrevende, og formuesskatten får derfor en relativt større økonomisk betydning. Det er etter vår oppfatning viktig å se formuesskatten og inntektsskatten i sammenheng, idet de begge må bæres av den avkastning som den løpende produksjon gir. Et eksempel vil illustrere dette forhold: En skattyter i skatteklasse 3 har en samlet arbeids- og kapitalinntekt på kr. 17.000 og en antatt formue på kr. 125 000. Vi setter kapitalinntekten til kr. 3 750, som svarer til 3 pst. av formuen. Av denne kapitalinntekten vil skattyteren betale kr. 1055 i formuesskatt og kr. 1050 i inntektsskatt når vi forutsetter at kapitalinntekten er toppinntekten (marginalinntekten). Den kommunale skatteprosent er satt til 18 pst, slik at skattyteren betaler 28 pst. av toppinntekten i inntektsskatt. Samlet utgjør inntekts- og formuesskatten kr. 2105 eller 56,1 pst. av kapitalinntekten på kr. 3750. Gjelder denne avkastningen på 3 pst. en bestemt investering, f. eks. en maskin, så kan vi tenke oss at den kapitalavkastningen blir rammet av toppsatsene (marginalsatsene) både for inntekts- og formuesskatt. I vårt eksempel vil nå den samlede skatt utgjøre 74,6 pst. av avkastningen. Dette viser at skattebelastningen for personlig næringsdrivende blir vesentlig sterkere enn inntektsskatten alene gir inntrykk av, og dette inntreff er på et relativt beskjendt inntekts og formuesnivå. Og effekten blir sterkere med høyere skattesatser og/eller lavere avkastning. Den nåværende formuesskatt sett i sammenheng med inntektsskatten, virker i mange tilfelle så sterkt at den må sies å være i strid med evneprinsippet. Det virker heller ikke rettferdig at inntekter som er basert på produktiv utnyttelse av formuesgjenstander som fast eiendom, gjennom beskatningen skal beskjæres langt sterkere enn tilsvarende arbeidsinntekter som ofte må betraktes som like varige og sikre. skatt på formue og inntekt særlig tyngende på større eiendommer med stor produksjon. Vi vil derfor anbefale utvalgets forslag om å redusere den masimale inntekts- og formuesskatt fra 80 til 75 pst av inntekten. imidlertid bare bidra til å lette problemet for forholdsvis få skattytere og vi vil henstille til Finansdepartementet at formueskattens plass i skatteordningen blir vurdert nærmere, eventuelt i et eget utvalg. 8. Brev av 7. Norsk Skattebetalerforening nedsatte et utvalg bestående av o.r. sakfører Dagfinn Huseby, o.r. sakfører Håkon Løchen og o.r. sakfører Evald Rygh til å gjennomgå Progresjonsutvalgets innstilling. På grunnlag av dette utvalgs arbeid vil foreningen avgi følgende uttalelse: I. Innledning. Progresjonsutvalget ble opprettet etter initiativ fra Stortingets Finanskomite som ønsket undersøkt om skatteprogresjonen tilfredsstiller de alminnelige rettferdskrav. Ved det mandat Fiansdepartementet ga utvalget, ble undersøkelsesområdet betraktelig utvidet, idet departementet ba utvalget se på progresjonens mulige virkninger i en lang rekke relasjoner. Finansdepartementet trakk samtidig opp en meget snever ramme for de forslag utvalget kunne komme med ved å fastslå at omfanget av netto-overføringene fra bedriftene og den yrkesaktive del av befolkningen må opprettholdes i det vesentlige uforandret i forhold til stillingen idag. Ved at Finansdepartementet dertil såtte en etter forholdene overmåte kort frist for utvalget, ble utvalgets muligheter for å komme med radikale forslag ytterligere forringet, idet den tid som sto til disposisjon for utarbeidelse av innstillingen neppe tillot utvalget å vurdere hvorvidt det vil være hensiktsmessig å forskyve beskatingen over til større indirekte skatter. Så meget er midlertid blitt klart ved utvalgets innstilling at progresjonen er beheftet md alvorlige ulemper. Etter vår mening er derfor tiden nu inne til å oppnevne en komite som bl. a. må få som mandat å undersøke om vårt nuværende beskatningssystem er hensiktsmessig, eller om det bør omlegges, f. eks. i retning av sterkere indirekte beskatning. opprettholde en slik progresjon, uten å ha undersøkt til bunns hvilke virkninger den har. De avgjørende myndigheter må ha krav på det nødvendige materiale til avveining av ulempene ved en sterk progressivitet. Det bør herunder også søkes bragt på det rene om lavere skattesatser virkelig også betyr lavere skatteinntekter. Foretatte undersøkelser i andre land (bl. a. U.S.A.) synes å tyde på at senkning av skattesatsene ikke behøver å slå ut i lavere inntekter for det offentlige, ja, at det til og med kan øke det offentliges inntekter. Endelig vil vi få understreke Stortingets ønske om en undersøkelse av om skatteprogresjonen tilfredsstiller de alminnelige rettferdskrav. Det har Progresjonsutvalget ikke rukket. 11. Generelt om innstilling en. Vi bemerker innledningsvis at innen den ramme som ble trukket opp for utvalget, har det levert en meget klar og instruktiv innstilling. Av innstillingen fremgår det at progresjonen i Norge er kraftigere enn i noen av de land utvalget har trukket sammenligninger med. Som utvalget påviser, når man i Norge toppsatsene på et langt lavere inntektsnivå enn i andre land. Videre fremgår det av innstillingen at progresjonen i sin helhet antas å innbringe staten ca. kr. 465 millioner for 1964. Dette viser at progresjonsinntekten er av relativt liten betydning for statens finanser, og at vesentlige lempninger må kunne foretas, særlig dersom de fordeles over noen år, slik som foreslått av utvalget. Det fremgår videre at ca. 75 pst. av de skattytere som betaler statsskatt etter progressive satser er funksjonærer eller arbeidere, mens bare 17,4 pst. er selvstendige næringsdrivende. Utvalget har også funnet at progresjonen på en rekke områder har skadevirkninger. antas å virke hemmende på innsatsviljen, og at dette f ormentlig of test gjelder personer som er nøyt kvalifiserte spesialister, hvis innsats på vedkommende område kan være av stor betydning for samfunnet. Videre antar utvalget at progresjonen har en uheldig virkning på arbeidskraftens mobilitet, og at den hemmer vårt lands konkurranseevne når det gjelder å trekke til seg spesialister som det er internasjonal konkurranse om. Vi viser i den forbindelse til den aktive politikk som Regjeringen ønsker å føre med sikte på å tilføre vårt land «knowhow» fra andre industrialiserte land, idet vi som et lite land i stor utstrekning må være henvist til å trassere på forskning og utvikling i andre land. Vi peker også på det utvalget har anført om at progresjonen antas å ha uheldige virkninger ved lønnsfastsettelser, den virker uheldig inn på tilbudet av tomter, og har medført en forbitring av skattedebatten som neppe noen er tjent med. Vi vil i denne forbindelse beklage at utvalget ikke har hatt tid til å utrede virkningene av progresjonen på forretningsmessige disposisjoner. Vi forstår godt at dette område er så stort at utvalget ikke kan ha maktet å gå inn på det. Imidlertid er det etter vår mening på dette området at man kan finne særlig mange uheldige utslag av progresjonen. Meget tyder på at progresjonen, sett i sammenheng med skattebestemmelsene forøvrig, har ført til forvridninger når det gjelder næringslivets investeringer. Samtidig har de høye skattesatser stimulert selskapsdannelser og «ordninger» som, bortsett fra de skattemessige virkninger, er lite hensiktsmessige, som driftsformer. Vi mener at det er av overmåte stor betydning å få disse forhold utredet, og finner at dette bør søkes gjort snarest. Videre vil vi bemerke at vi finner utvalgets bemerkninger om progresjonens virkninger når det gjelder inntektsutjevningen noe ufullstendige. Det fremgår klart av det tallmateriale som er fremlagt at det beløp skatteprogresjonen innbringer ikke har noen som helst betydning for levestandarden til de ikke progresjonsbeskattede. På bakgrunn av de store inntektsoverføringer som foregår ved hjelp av trygdesystemet og subsidiene, er det klart at progresjonen ingen betydning har som finansieringskilde når det gjelder disse overføringene. Den «neste utjevningsvirkning progresjonen har er at de høyere inntekter beklippes. Om dette har utvalget bl. a. gjenstand for en sterk progressiv beskattlegging. Det er mulig at utvalget har rett i denne antagelse, men det synes å være grunn til å få undersøkt om det virkelig forholder seg så. Især må det være av betydning å få undersøkt hvilke argumenter som ligger til grunn for en slik oppfatning. Etter vår erfaring har svært få av de som ikke seiv rammes av skatteprogresjonen noen klar forestilling om hvor sterk progresjonen er i Norge. Videre synes mange, som også utvalget er oppmerksom på, å forveksle høye inntekter med arbeidsfrie inntekter. Det synes å være høyst påkrevet å få utredet hvorvidt den oppslutning om progresjonen som utvalget antar at det foreligger blant de ikke progresjonsbeskattede, skyldes uriktige forestillingar på no en av disse punkter. Det er en klar samfunnsinteresse at skattesystemet bygger på rasjonelle betraktninger og vurderinger. Sluttelig i dette avsnitt vil vi fremheve det utvalget har uttalt på side 75—76 i innstillingen. Det heter her at det må kunne slås fast at noen helt enhetlig intektsbeskatning ikke lar seg gjennomføre i praksis, og at det ofte er betydelig forskjell mellom skatteevnen hos skattepliktige som har samme inntektsansettelser ved ligningen. Dette brudd med likhetsprinsippet blir mer utdypet jo sterkere progresjonen er. Det er også vår erfaring at de høye skattesatser skaper et sterkt press på ligningsmyndighetene når det gjelder fortolkningen av skattelovene og på Finansdepartementet og Stortinget med tanke på lovendringer. Ved at de høye skattesatser fremhever de skjevheter i inntektsansettelsen som man i praksis ikke kan komme bort fra, bidrar de høye satsene til å skape mistillit til hele skattesystemet. 111. Belastningen på de små inntekter. Vi vil også understreke at problemet med en eventuell for hard beskatning av de små inntekter ikke kan løses ved endringer i statsbeskatningen (s. 44). Dette synes i særlig grad å være et kommunalskatteproblem. Vi tiltrer absolutt utvalgets antydning om generelle bindende regler for kommunenes innrømmelse av skattelettelser av billighetsgrunner. Problemet har ingen reell tilknytning til de problemer progresjonen skaper. IV. Familiebeskatningen. Et særlig område er familiebeskatningen. Vi synes utvalget kapitulerer litt for lett overfor de vanskeligheter det betyr å finne en riktig faktor for person nr. 2, nr. 3 o.s.v. som forbruksenhet. Det er riktig at det ikke eksakt kan sies hvor meget den enkelte person i tillegg i familien betyr for familiens skatteevne. Men når man må erkjenne at det betyr en redusert skatteevne at familien øker, kan man ikke skyve dette problem fra seg, om man virkelig vil oppnå en beskatning overensstemmende med skatteevnen. En til— nærmet løsning er dog bedre enn ingen løsning. At en løsning kan forsøkes i praksis, vises både av det system man benytter i U.S.A. og Vest-Tyskland med en adgang til likedeling av ektefellers inntekt for beskatning, og det system man benytter i Frankrike hvor beskatningen virkelig skjer i forhold til antall forbruksenheter. Utvalget tar da også i sitt konkrete forslag problemet opp i den form at det foreslås særskilte progresjonsskalaer for de forskjellige skatteklasser. Vedlagte tabell vil imidlertid vise at fremdeles vil beskatningen pr. forbruksenhet bli svært ujevn, selvom beskatningen viser seg familievennlig i adskillig større grad enn tidligere. Det eneste system som her gir full rettferdighet, uten å by på det problem som det kompleks mange synes å ha overfor høyere inntekter utgjør, er en løsning med dividering av inntekten med antall forbruksenheter, og påny multiplikasjon av skattebeløpet med samme faktor. Seiv om man velger såvidt ugunstige faktorer som 0,8 for familiens annen person og 0,5 for hver av de følgende, vil resultatet vise en lempeligere beskatning av de større familier.Vanskeligheten med om man skal velge faktoren 0,5, 0,6, 0,7, 0,8, eller høyere for forsørgede barn, bør ikke hindre en løsning etter disse linjer. V. Forholdet til en lønnsskatteordning. Spesielt med henblikk på muligheten av en lønnsskatteordning, mener vi det er uheldig at progresjonsintervallene foreslås redusert fra kr. 5.000, — til kr. 4.000, —. Jo kortere avstand det er mellem progresjonstrinene, jo flere tilfeller vil inntektsforandringer i løpet av inntektsåret gjøre at også den allerede trukne skatt blir uriktig. Det i-iktige synes derfor heller å forlenge progresjonstrinnene. VI. Avslutning. Som nevnt tidligere, mener vi at utvalget, innen den ramme som Finansdepartements mandat og den tid som har stått til rådighet har trakket opp, har levert en meget god innstilling. Vi hilser komiteens forslag om skattelettelser med glede. Vi peker imidlertid på at komiteens forslag til skattelettelser i realiteten ikke bringer oss annet sted hen enn til å gjenopprette stillingen fra 1952. Seiv etter at utvalgets forslag er gjennomført vil Norge ha en progressiv beskatning som er langt hardere og konsentrert på et meget kortere inntektsintervall enn i andre land som det er naturlig for oss å sammenligne oss med. De mange ulemper som følger med progresjonen blir ikke fjernet ved at utvalgets forslag gjennomføres, man bare tar bort den urimelighet at beskatningen automatisk er blitt skjerpet på grunn av reduksjonen av kronens kjøpekraft. Innstillingen viser etter vår mening klart at det er behov for å nedsette en ny komite. Denne må få til oppgave å utrede de forhold som progresjonsutvalget ikke fikk tid til å undersøke, vi tenker da særlig på progresjonens virkninger på forretningsmessige disposisjoner. Videre bør den nye komite undersøke om det virkelig er så at storparten av skattyterne slutter opp om den nuværende sterke progresjon, og om en slik eventuell innstilling er rasjonelt begrunnet. Komiteens hovedoppgave må imidlertid bli å vurdere hele skattesystemet for å se om skattebyrden idag blir fordelt etter rettferdige og hensiktsmessige prinsipper. Utvalget bør sammensettes bl. a. med sikte på å utrede mulighetene for å gå over til et system med større vekt på inndirekte beskatningsformer. Allerede det system vi idag har for indirekte beskatning synes i stor utstrekning å virke som en progressiv beskatning av dem som har relativt rommeligere inntekter, idet en rekke varer som inngår i forbruket er ekstra avgiftsbelagt. På den annen side vil subsidiene, som stort sett bare ytes til nødvendihetsvarer medføre at de barnerike familier, til tross for den generelle omsetningsavgift, likevel får en lettelse i den direkte beskatning. Det bør overveies om det overhodet er tilstrekkelig grunn til å opprettholde en progressiv beskatning av inntekter som skriver seg fra direkte personlig arbeide, enten det dreier seg om lønnsmottakere i privat eller offentlig tjeneste eller personer i liberale erhverv, seiv når inntektsnivået ligger relativt høyt. TABELL over beskatning til staten av korresponderende inntekt i de forskjellige skatteklasser etter Progresjonsutvalgets forslag. Enslig — 1. person nr. 2 — 0,8 hver oversky tende person — 0,5. Barnetrygden kan forandre billedet. Jeg har imidlertid ikke kunnet regne med den, idet det er så mange variasjonsmuligheter utenom klasse 1. Enslig forsørger, ektepar med barn over og under 16 år osv. Familiens sammensetning i det enkelte tilfelle er helt avgjørende. Den ene kombinasjon kan derfor være lite riktig som den annen. Her har jeg regnet med det tilfelle hvor familien ikke har mer enn 1 barn under 16 år og derfor ikke tilkommer barnetrygd. 9. Brev av 8. Innledningsvis vil vi fremholde nødvendigheten av at progresjonen i våre skatteregler tas opp til en fordomsfri vurdering. I lys av den stigningen vi har hatt både i pris- og inntektsnivå, er det nødvendig å foreta en tilpassing av skattesatsene. Det fremgår da også av det materialet som skatteprogresjonsutvalget har gjengitt at økningen i skattebelastningen har vært betydelig i de senere år. Skogbruksforeningen av 1950 vil understreke det utvalget fremholder om nødvendigheten av å vise moderasjon i progressiviteten. De høye progresjonssatser som en rekke skattytere i dag rammes av, innebærer en fare for at de ikke diponerer på en måte som er i overensstemmelse med samfunnsinteressene. I skogbruket kan dette få konsekvenser både for avvirkningens størrelse og investeringene. I denne sammenheng vil vi gjøre oppmerksom på at det er mangel på råstoff til treforedlingsindustrien og at en svikt i avvirkningen har betydelige samfunnsøkonomiske konsekvenser. Uten at det blir foretatt en viss reduksjon i progressiviteten må man gå ut fra at stadig flere skogeiere vil legge vekt på virkningene av beskatningen når de vurderer sin avvirkningspolitikk. De forslag som skatteprogresjonsutvalget har fremsatt i sin innstilling, er etter vår oppfatning beskjedne og vil bare bidra til å rette på en del av de skjevheter som er oppstått på grunn av lønns- og prisutviklingen siden skattesatsene sist ble revidert. vanskelig å si. Etter vår oppfatning er det helt nødvendig til enhver tid i det minste å revidere skattesatsene og progresjonsintervallene i takt med pris- og inntektsutviklingen. Vi tillater oss å anbefale at progresjonen i inntektsbeskatningen blir redusert sterkere og i et hurtigere tempo enn skatteprogresjonsutvalget har foreslått. Med tilfredshet har vi notert at utvalget i sin innstilling på sidene 80 og 81 har foreslått toppsatsen i progresjonsskalaen redusert fra 80 til 75 pst. Skogbruksforeningen av 1950 vil anbefale at toppsatsen reduseres ytterligere til i første omgang f. eks. 70 pst. Det skattetap som dette vil føre til for staten, har vi grunn til å anta er meget beskjedent. For de skogeiere som rammes av toppsatsen i progresjonsskalaen, vil en nedsettelse til 70 pst. ha stor betydning og vil bl. a. muliggjøre påkrevde investeringer i den omstillingsperiode skogbruket nå er inne i. Skatteprogresjonsutvalget har i sin innstilling ikke kommet inn på progresjonen i formuesbeskatningen. Vi kan bare beklage det og vil generelt fremholde at skogkapitalen normalt gir relativt beskjeden avkastning sammenlignet med kapital i andre næringer. Eksempelvis vil vi nevne at betydelige skogarealer etter den siste tids lønns- og prisutvikling, ikke lenger er drivbare på et økonomisk forsvarlig grunnlag uten betydelige investeringer. Vi vil derfor anbefale overfor Finansdepartementet at formuesbeskatningen blir gjenstand for nærmere vurdering og at det der blir tatt hensyn til den lave avkastning som man har på skogskapital. 10. Brev av 18. I Norges Akademikersamband er av den oppfatning at Progresjonkomiteens innstilling har sin største betydning deri at den har løsrevet skatteprogresjonsprobleme t fra den mere demagogiske, politiske debatt med rot i 1930-årenes økonomiske og sosiale forhold. Utvalgets objektive analyse av det innsamlede materiale og dets enstemmige premisser har kastet lys over mange sider av problemet og har vist at progresjonen idag i første rekke rammer ren arbeidsinntekt på en urettferdig og urimelig måte som følge av svikt og skjevheter i skattesystemet. Det er beklagelig at Progresjonskomiteen på grunn av sitt begrensede mandat var avskåret fra å fremkomme med forslag til reformer som kunne rette på de påpekte forhold. På grunn av begrensningen av mandatet var det klart at mulige forslag alene ville kunne være en nødsforanstaltning for å søke å hindre at progresjonsforholdene ble vesentlig forverret i sammenligning med 1952. Vi finner derfor liten grunn til å uttale oss om det foreliggende forslag til lettelser i progresjonen, idet det foreliggende forslag sikkert er det best mulige som kan oppnås innen rammen av mandatet. med en slik løsning. Stortinget er etter vår oppfatning nødt til å ta de nødvendige skritt til endring av den nuværende harde progresjon som komiteens objektive analyse og enstemmige premisser måtte tilsi. II Progresjonskomiteens analyse og utredning har vist at Akademikersambandet har hatt rett i de hovedsynspunkter som er anført i «Bidrag til belysning av skatteprogresjonen». Det er således nu på det rene at 1) Progresjonen i første rekke rammer ren arbeidsinntekt, og 2) progresjonen virker urettferdig og urimelig på grunn av svikt og skjevheter i skattesystemet. Vi vil forsåvidt punkt 1) angår henvise til at innstillingen på side 56 og 75 redegjør for en undersøkelse som viser at 73,1 pst. med marginal statsskatt over 10 pst. var lønnst a g e r e. De selvstendig næringsdrivende på 17,4 pst. vil utvilsomt også omfatte mange frie yrkesutøvere som leger, tannleger, sakførere, arkitekter m. fl. som også har ren arbeidsinntekt. Det er således etter dette helt klart at alle undersøkelser viser at progresjonen idag i første rekke rammer ren arbeidsinntekt, og at det er f unksjonærer og andre fagfolk som rammes hardest. Stortinget må derfor nu ta standpunkt til om det vil opprettholde vår nuværende bratte progresjon for ren arbeidsinntekt, samtidig som det investerer milliarder på utdannelsessektoren. Når det gjelder den progressive urettferdighet og urimelighet, fremheves det bl. a. i innstillingen på side 63 følgende: «Fremstillingen er ikke ment å skulle gi noe uttømmende belysning av problemene. Den antas imidlertid å være tilstrekkelig til å vise at en i flere henseender står svakt overfor den oppgave å gjenomføre en skattlegging som tilfredsstiller de rettferds- og likhetsprinsipper skattleggingen prinsipielt bygger på. Enkelte uheldige utslag kan muligens elimineres gjennom endring i skattereglene eller andre tiltak, men en må fortsatt regne med svikt og skjevheter.*) Utvalget mener at de forhold og særregler som er nevnt foran, innebærer brudd på likhetsprinsippet, og at dette aksentueres ved den progressive beskatning. Jo sterkere progressiviteten er, desto mer vil slike brudd med likhetsprinsippet bli utdypet.» Etter vår oppfatning vil det være umulig med utgangspunkt i skattelovene fra 1911 og den nuværende sterke progresjon å nå frem til et skattesystem som ikke er beheftet med adskillige skjevheter og svikt på forskjellige området. *) Fremhevelse er foretatt av oss. et stadig press fra forskjellige økonomiske grupper i samfunnet for å oppnå endringer, hvorved man kontinuerlig skaper nye ulikheter. og skjevheter. Akademikersambandet er kanskje en av de organisasjoner som representerer den største gruppe som er blitt skadelidende som følge av det nuværende skattesystem. Akademikerne vil på grunn av sin sammentrengte livsinntekt og det nuværende nødvendige overtids- og ekstraarbeid for mange yrkesutøvere (leger, tannleger, lektorer m. fl.) rammes særlig hardt av progresjonen. Innstillingen har klarlagt at denne gruppe ikke alene har grunn til å f ø 1 e seg sterkt urettferdig behandlet, men har objektivt grunnlag for med full styrke å hevde at de er blitt offer for et skattesystem med så stor svikt og skjevhet at de med full rett kan tale om progressiv urettferdighet og progressiv urimelighet. Norges Akademikersamband er derfor av den oppfatning at alene hensynet til landets 30.000 akademikere og tusener av studenter skulle tilsi at Stortinget nu måtte ta klart standpunkt til om den progressive urettferdighet og urimelighet overfor denne gruppe skal opprettholdes i årene fremover. All den stund man idag vet at skattleggingen i første rekke rammer ren arbeidsinntekt, hvor foreldedc skattelover uunngåelig medfører svikt og skjevheter, finner vi det rimelig at de som rammes får klar beskjed om et slikt system virkelig fortsatt skal bibeholdes eller om man nu vil søke over til nye skatteformer. 111 Vi vil i den forbindelse få understreke at tiden etter vår oppfatning nu er inne til f) søke over til nye skatteformer som bedre kan tilpasses vårt nuværende samfunns sosiale og økonomiske struktur. I denne forbindelse finner vi det riktig å peke på den omlegging mot indirekte skatter som idag finner sted i Europa, hvor både Vest-Tyskland, Frankrike og Storbritannia arbeider med disse skatteproblemer. Også vårt naboland Sverige har latt utrede spørsmålet om et nytt skattesystem, jfr. Almånna Skatteberedningens utredning «Nytt skattesystem», Stockholm 1964. Det er grunn til å tro at vi også i Norge bør søke å nå frem til et langt enklere skattesystem som foruten å skaffe Staten de nødvendige midler, samtidig kan tjene til i noen utstrekning å påvirke konjunkturene. arbeidsinnsats ikke ble hemmet gjennom ugunstige skatteregler. Forsåvidt det siste spørsmål angår, finner vi grunn til å understreke at vi nu er inne i en tidsepoke hvor folk i stadig større utstrekning foretrekker å ta ut levestandardsøkninger i mere fritid gjennom bestemmelser om kortere arbeidstid, lengere ferie m.v. Den økende levestandard med bil, TV, reiser, landsted m.v. tjener også til å gjøre fritiden stadig mere lokkende for alle arbeidstagere. Man bør ikke i tillegg hertil opprettholde et skattesystem som motvirker arbeidstagernes lyst og interesse for overtids og ekstraarbeid. Vi tror at dette er særlig ugunstig under forhold med mangel på arbeidskraft, hvor det er om å gjøre å utnytte folk med faglig utdannelse forholdsvis sterkt for derigjennom å oppnå en høyere sosial service og bedre avkastning av kapitalinvesteringer. Forholdene bør legges slik til rette at utdannelsessamfunnets mange funksjonærer og fagfolk har en foranledning til å yte best mulig innsats. kapitalinvesteringer forminskes samtidig som den sosiale service — bl. a. på helsesektoren — etterhvert reduseres. Vi vil til slutt i denne forbindelse henlede oppmerksomheten på de senere undersøkelser som har vist i hvor stor utstrekning nasjonalproduktet er avhengig av den menneskelige faktor. Det er ikke uten grunn at andre nasjoner — og nu også Norge — i stadig større grad investerer i utdannelsen. Vi vil derfor henstille til Stortinget snarest mulig å gå inn for et nytt skattesystem som er mer i samsvar med de sosiale og økonomiske forhold vi har idag enn hva våre nuværende skattelover av 1911 er. IV Stortinget kan etter vår oppfatning ikke opprettholde foreldede skattelover som har urettferdige og urimelige virkninger for en stor del av de norske skattytere. Vi er derfor av den oppfatning at Stortinget som et første skritt bør innføre en progresjonsskala som er mere i samsvar med de premisser og konklusjoner som Innstillingen har. Spørsmålet om omleggingen til et nytt skattesystem bør tas opp samtidig. 11. Brev av 18. I. Innledning. Vi har med stor interesse studert Utvalgets innstilling. Skjønt vi ikke i alle henseende er enig i Utvalgets vurderinger, vil vi gjerne uttale vår anerkjennelse for det utredningsarbeid som er foretatt i løpet av kort tid, ikke minst sammenligningen mellom norsk og utenlandsk utforming av skatteskalaene, og dokumentasjonen av den utilsiktede og «automatiske» skjerpelse av beskatningen som pris- og inntektsutviklingen har medført. Utvalgets forslag til nye skatteskalaer betegner utvilsomme fremskritt i relasjon til de nuværende. Progresjonens begynnelsespunkt (overgangen fra 10 pst. til 15 pst. statsskatt) er forskjøvet oppad, og dessto sterkere jo større skattyternes forsørgelsesbyrde er. Forslagene innebærer at man ikke på noe trinn lar satsene stige med mer enn 5 pst., der er foretatt en viss liten utflatning av de høyeste trinn i skalaen, og man foreslår at «begrensningsregelen» blir en 75 pst. regel mot nu 80 pst. Dette er alt sammen skritt i riktig retning, men de går ikke langt nok. progresonsskalaer er deres bratthet. Over inntektsintervallet 22.000 kr. til 45.100 kr. er der i statsskatten 2 intervaller a 4.000 kr. og 3 a 5000 kr. alle med en økning på 5 pst. i statsskatten, samt 1 sprang på 10 pst. Hertil kommer sprang på 3 pst. -f- (ofte) 1 pst. i skatteutjamningsavgift tilsammen en økning i marginalskatten fra 27 pst. til 65 a 66 pst. over et intervall på bare 23.100 kr. Ingen andre land har en endog tilnærmelsesvis slik bratthet i progresjonen. Seiv med en «halvering av prgresjonen», f. eks. ved å redusere høyden av sprangene i skatteskalaen til det halve, ville Norge ikke få noen moderat beskatning, men bare komme på linje med de øvrige «høyskattland» som Sverige, Danmark og Nederland. Når Utvalget likevel i sine forslag lar progresjonen være like bratt som i dag, og bare flytter på bratthetens begynnelsespunkt, skyldes dette utvilsomt det meget begrensede spillerum Utvalget fikk for reformer, begrensninger som lå i selve mandatet og Utvalgets fortolkning av dette. om det skulle lede til at den direkte inntektsskatt til staten skulle utbringe mindre enn 6,27 pst. av antatt personlig inntekt. Utvalget gir bare en kort omtale av den norske formuesbeskatning. Dette kan være naturlig nok, i relasjon til mandatet. Men hvis man vil vurdere progressiviteten i den norske personbeskating og dens virkninger, må man se formues- og inntektsskattene i sammenheng. Vi skal i det følgende gjøre dette. Det er ikke minst nødvendig om man vil vurdere beskatningens konsekvenser for sparingens størrelse og sammensetning, samt vurdere de dynamiske effekter av en skattereform. 11. Samgripning av inntekts- og foT~muesbeskatning. For å belyse «samgripningen» av formuesog inntektsbeskatningen, har vi utarbeidet et par tabeller. I Tabell 1 er formuesskattene på hvert trinn omregnet i inntektsskattøre, ved avkastning a) 3 pst. rente (f. eks. bankinnskudd, 6 mnd.'s oppsigelse.) b) 5 pst. rente (f. eks. statsobligasjoner), c) 8 pst. avkastning (uoppnåelig for vanlig sparer, — tallene er tatt med for å illustere beskatningen av egenkapital med langt over gjennomsnittlig avkastning i personlig bedrift), d) 3 pst. utbytte av kursverdi ved plassering i aksjer. e) ditto, 4 pst. Under a), b) og c) er regnet formuesskatt både til stat og kommune, under d) og e) bare til stat. Tabell 1 Formuesskatter uttrykt som inntektsskattøre; skatteklasse 2 eller høyere. Tabell 2 Samlede marginalskatter for sparemidlers avkastning. Det er regnet at skattyteren har spart et beløp som kommer i tillegg til de i tabellen angivne formuer, og som plassert på den indikerte måte, øker hans inntekt med 100 kr. utover de i tabellen angitte inntekter. Skattene er summen av «de marginale formues - skatters inntektsskattøre — ekvivalens», jfr. Tabell 1 og den marginale inntektsskatt. (Skatteklasse 2.) (D.4-satsene k a n bli i n n t i 1 4,4 pst. lavere p.g.a. begrensningsreglene.) Kommentarer til Tabell 2. Det er forutsatt at skattyteren er i skatteklasse 2, kommunalt skattøre 17 pst. Forutsetningen om skatteklasse har bare betydning m.h.t. grensen for inntreden av skatteplikt samt for trinnene i skatteutjamningsavgiften, samt for de skattefri frådrag ved formuesligningen. Begrensningsregelen i statsskattevedtaket (80 pst.-regelen) vil ikke være til noen hjelp for skattyterne under A, B eller C. Begrensningsregelen vil heller ikke virke inn for Dl, 2 og 3. For D 4 kan den bevirke at de anførte marginalskatter vil bli redusert, dog med høyst 4,4 inntektsskattøre, nemlig hvor intet av formuen består av aksjer, og m.a.o. hele formuen og inntekten også kommer med ved kommunalbeskatningen. Som det vil sees, vil en personlig skattyter, om hans inn nt ekt og formue overhodet er stor nok til å betinge inntekts- og formuesskkatt til stat ogkommune, måtte betale 48,7 pst. av en sparings avkastning i skatt om sparemidlene er plassert på 6 mnd.s oppsigelse i bank. Seiv med plassering til 5 pst. rente vil skatten ta 40 pst. av avkastningen. For skattyter med inntekt 30.000 kr. og formue såvidt over minstegrensen for skatteplikt til staten, vil skattene ta 66,7 pst. av avkastningen om nye sparemidler plasseres i bank eller på annen måte til 3 pst. rente. Er formuen 225 000 kr. vil hele avkastningen på nysparte midler gå i skatt. Plasseres en sådan formue i aksjer med 3 pst. utbytte på kursverdien, eller i obligasjoner eller på annen måte til 5 pst., vil skattyteren få beholde 1 pst. på sparingen som disponibel avkastning. Skattytere med inntekt kr. 45 000 og formue såvidt over minnstegrensen, vil kunne få 2 pst. disponibel inntekt av sin sparing om den kan plasseres til 8 pst. De andre nevnte plasseringsformer vil gi en disponibel avkastning på 1,4 pst. a 1,9 pst. (aksjer), 1 pst. (obligasjoner) eller 0,4 pst. (bankinnskudd). — Med større formue i utgangsstilling forsvinner praktisk talt den disponible margin; ja sparingen kan lede til at sfkattene øker med mer enn sparingens avkastning. En skattyter med 70 000 kr. i inntekt vil praktisk talt ikke kunne øke sin disponible inntekt ved sparing. Er hans formue i utgangsstillingen så lav som kr. 25.000 vil dog plassering i 3—4 prosents aksjer gi 1,1 pst. a 1,5 pst .disponibel avkastning, en eventuell investering med 8 pst. ham beholde 1,3 pst, obligasjoner 0,5 pst. — Marginen svinner dog raskt inn om vi går over til å betrakte slike skattytere med større formue. — Ved formue 225.000 kr. vil sparing i mange tilfelle lede til direkte reduksjon i skattyterens disponible inntekt, og ved formue 525.000 kr. vil den praktisk talt alltid gjøre det, seiv ved bruk av «begrensningsregelen». Slik begrensningsregelen er utformet, vil ganske visst ingen skattytere hvis inntekt overstiger ca. 2 pst. av formuen, måtte betale over 80 pst. av sin totale inntekt i skatt. Men det er langtfra slik at alle sparere vil få beholde 20 pst. av sin sparings avkastning. For mange vil sparing lede til at skatten øker med mer enn avkastningen, hva enten de kommer inn under begrensningsregelen, eller ei. Seiv de som har størst nytte av begrensningsregelen, vil aldri få beholde så meget som 20 pst. av sin nye sparings avkastning. 111. Beskatningens innvirkning på sparingen. Den her behandlede samgripning av formues og inntektsskattene tør illustrere at for skattytere med skattbar formue er skatteprogresjonen enda brattere og marginalskattene langt høyere enn man får inntrykk av om man fester oppmerksomheten på inntektsskattene alene. Gjennom denne samgripning av formuesog inntektsskatter er skapt en situasjon hvor aktuelle og potensielle personlige sparere med stor rett resonnerer som så, at «sparing ikke lønner seg», jfr. tabellene 1 og 2 foran. De tabellene viser det marginale, d.v.s. skatten på en spart formuestilvekst og dennes avkastning. Man kan også vise omtrent hvor stor skatten er i forhold tildensamledeformuesavkastning hos eiere av skattbar formue ved statsskattelign i nge n. Av «Skattestatistikk, inntektsåret 1961», Tabell 11, kan det beregnes at den skattbare formue (stat) pr. 1. jauar 1962 andro til litt over 13 milliarder kr. (formuer ut over 15 000 kr. i kl. 1, 25 000 kr. i kl. 2og høyere), og at denne gj ennomsnittlig ble belastet med 1,07 pst. i formuesskatt. Videre kan beregnes at der i disse formuer inngikk aksjer for ca. 4.300 mill. kr., samt hvordan aksjemassen var fordelt på formuestrinn. Her a v kan beregnes at aksjene inngikk i formuer for hvilke formuesskatten til stat alene var 0,97 pst. Den skattbare formue (stat) som også var skattepliktig til kommuene, utgjorde følgelig ca. 8,7 milliarder kr. På denne utgjorde formuesskattene gjennomsnittlig 1,13 pst. formue ved statsskatteligning var 1. januar 1962 omtrent det samme (ca. en kvart million) som antallet inntektsskattytere som for 1964 betaler progressiv skatt (marginal statsskatt minst 15 pst., jfr. Utvalgets Tabell VII — 1). Den del av disses inntekt som ble rammet av progresjonen, altså inntektene utover kr. 22.000 — ble belastet med 48 pst. skatt. Hvis man regner a) at de to skattytergrupper i alt vesentlig består av de samme personer — og for en skatteberegning kan dette neppe lede til vesentlige feil, og b) at avkastningen på den skattbare formue (statsskatteligning) inngår som et integrerende ledd i den progresjonsrammede inntekt (altså ikke slik at man ser på formuesavkastningen som marginal inntekt, men dog betrakter klassefradrag, skattefrådrag og statsskatt 10 pst. som i sin helhet gjeldende arbeidsinntekten), d a kan man finne følgende gjennomsnittlige beskatning av avkastningen avdeformuesbeløpsombeskattes både til stat og kommune: Tabell 3. Beskatning av avkastningen av annen formue enn aksjer. Skattbar formue ved statsskatteligning, tilhørende personer som betaler progressiv innteksskatt. Det vil sees at de første 2,17 pst. av denne formuesmasses avkastning i sin helhet går til dekning av skatter, og at disse dessuten tar 48 pst. av den overskytende del av avkastningen. Nu er det et beklagelig faktum at der ikke foreligger statistikk over formuers sammensetning og avkastning. Der er imidlertid tilgjengelig nokså mange data som kan gi grunnlag for et skjønn. Vi skal ikke her ta opp plassen med en gjennomgåelse av det materiale vi har basert vårt skjønn på. Om Det Kgl. Departement så skulle ønske, sender vi gjerne et notat om saken. nevne resultatet: Det er sannsynlig at den totale nettoavkastning som den totale «a ntatte formue» gir eller «tilregn es», ligger lavere enn 3 pst. p. a. (Uttrykket «til— regnes» henspiller på ligningen bl. a. av eneboliger og hytter). Man kan kanskje si at de deler av den antatte formue som er skattbar både ved kommunal- og statsskatteligning har en noe høyere avkastning enn gjennomsnittet, men det er lite plausibelt å anta at seiv denne gir en gjennomsnittlig avkastning over 4 pst. p.a. Man ledes m.a.o. til den konklusjon at formues og inntektsskattene g j e n n o ms n i 111 i g tar minst 75 pst. av avkastningen på den formue som er skattbar både ved stats- og kommunalskatteligningen, og at den høyst kan gi en disponibel avkastning på 1 pst. Aksjene inngår som nevnt i skattbare formuer (stat) for hvilke formuesskatten til staten alene er 1 pst (0,97 pst.). Gir aksjene 3 pst. avkastning på kursverdien, tar m.a.o. formuesskattene 33 pst. av utbyttene; gir de 4 pst. svarer formuesskatten til 25 pst. av utbyttene. Materialet tillater ikke beregning av statskatten på aksjeutbytter som inngår i progresjonsrammet inntekt, men anslår man den løselig til 40 pst., vil 65 pst. respektive 73 pst. av aksjeutbyttene gå med til skatter. Dette må også være en indikasjon på de faktiske forhold. — For det «utvalg av noterte papirer på Oslo Børs» som Forretningsbankenes Konjunkturinstitutt baserer sine beregninger på, var avkastningen 1961 i forhold til kurser januar 1962 3,3 pst. Utbyttene for årene 1959—63 har, i relasjon til gjennomsnittskursene for januar måned 1960 —64, vært 3,5 pst., 3,1 pst., 3,3 pst., 4,2 pst., og 3,6 pst. Man kan da anta at aksjonærene gjennomsnittlig får beholde en avkastning på ca. 1 pst. av sin slik plasserte formue. Hvis den statsskattepliktige formue skulle gi sine eiere «så meget som» 1 pst. disponibel avkastning, må aksjeutbyttene ligge på ca. 3,4 pst., avkastningen på annen formue på litt over 4 pst., i alt ca. 500 mill. kr., hvorav ca. 370 mill. kr. til skatt. De ovennevnte tall går på hele den statsskattepliktige formue, med avkastningen betraktet som inkorporert i den progresjonsrammede inntekt, m.a.o. nærmest g j e n o msnittstall. På en ny sparings avkastning vil man måtte regne med de marginale satser både for formues- og inntektsskatter, og komme til en enda høyere skattebelastning, ofte over 100 pst. lysten til å spare i former som blir gjenstand for full beskatning. M.h.t. størrelsen av den private sparing (altså inkl. selskapssparing) som likevel foregår, gir «Nasjonalregnskap 1949 —1962» opplysninger. For 1958—62 viser Tabell 17 en gjennomsnittlig «privat kapitaltilvekst (sparing)» på 2 3 10 mill. kr. pr. år. Man kan også ved hjelp av offisiell statistikk beregne viktige komponenter i denne sparings sammensetning, nemlig a) sparing via livsforsikringsselskaper og pensjonsfond; b) «boligsparing» (nettorealinvestering i boliger, minus økning i boligmassens gjeld til offentlige og private finansinstitutter, etc.). For å få investeringstallene og gjeldstallene til å korrespondere, må man dog ta forretingsbygg med i gruppen, men dette endrer neppe resultatet i vesentlig grad; c) fondsopplegg i aksjeselskaper. Denne er lik selskapenes skattbare inntekter 1958— 62 minus skatter for 1957—61, og minus utbytter til personer, det offentlige og utlandet. De to siste komponenter er: d) «Skattekreditt», og e) «Øvrig personlig sparing». Det statistiske materiale muliggjør beregning av (d) pluss (e). Kjenner man så «skattekreditten», vil man få tallet for «øvrig personlig sparing». Byrået foretok i forbindelse med Skattemeldingen en beregning av «skattekreditten» for 1958, og kom til at der for bedrifter, utenom jordbruk, skogbruk, fiske og boliger, skulle være avskrevet 700 a 850 mill. kr. utover det løpende kapitalslit. Der er senere påvist betydelige feil i denne beregning, noe vi har pekt på i flere brev til myndighetene, sist og utførligst i brev av 9. januar i år til Handelsdepartementet. Vi skal ikke her gå i detalj, hverken m.h.t. beregningen eller avskrivnings og avsetningsreglene, men bare henvise til brevet av 9. januar, hvorav Det Kgl. Departement er blitt tilstillet gjenparter. Når vi her i det hele tatt nevner spørsmålet, er det fordi man til Tabell 4 og hele det følgende resonnement må ha med «skattekreditt» som en post. Vi har derfor satt den inn, for 1958—62, med de 4—500 mill. kr. som man ville komme til om de kjente feil i Byråets/Skattemeldingens tall for 1958 ble rettet. Vi tar intet ansvar for tallets riktighet. Dette tall og tallet for «øvrig personlig sparing» må leses og oppfattes i sammenheng: H v i s nemlig «skattekreditten» utgjorde 500 mill. kr. pr. år, d a følger det av den offisielle statistikk at «øvrig personlig sparing» var 681 mill. kr. pr. år. Enhver korreksjon i tallet for «skattekreditt» innebærer en like stor motsatt korreksjon i «øvrig personlig sparing». Dermed kan man få ferdig en tabell over den private sparings komponenter, Tabell 4: Tabell 4. Den private sparings former. Gjennomsnitt pr. år i perioden 1958 — 62. Mill. kr. a) Sparing i livsselskaper, private pensjonsfond og pensjonskasser inkl. FTP 514 b) «Boligsparing», inkl. sparing i forretningsbygg til utleie 433 c) Fondsopplegg i aksjeselskaper 182 d) Hv i s «skattekreditt» (utenom jordbruk, skogbruk og fiske) 400—500 e) d a, «øvrig personlig sparing» 781—681 Sum 2 310 Disse forskjellige spareformer er påvirket av beskatningen i høyst forskjellig grad, og de har også høyst forskjellige kvalitative karaktertrekk, m.h.t. investeringsretning og investeringsmåte. a) Sparingen i og via livsselskaper og pensjonsfond, etc., er skattemessig sterkt begunstiget. Et karakteristisk trekk ved disse sparemidler er at de praktisk talt i sin helhet går veien om utlån eller obligasjon e r før de blir i realverdier. b) «Boligsparing» er for mange en nødvendighet i forbindelse med å skaffe seg bolig, og pågår for øvrig i betydelig grad «automatisk» gjennom nedbetaling på gjeld. Boligbehovet og avdragsbetingelsene på boliglån må antas å påvirke størrelsen av denne sparing i langt sterkere grad enn personbeskatningen. c) Fondsopplegget i aksjeselskaper følger av inntektsforholdene, selskapsbeskatningen og utbyttepolitikken, og er praktisk talt uavhengig av den personlige beskatning. d) M.h.t. de ovennevnte «skattekreditter» påtår vi oss intet ansvar for tallets nøyaktighet. — Denne form for sparing er i første rekke betinget av avskrivnings- og avsetningsreglene, den faller på såvel aksjelskaper som personlig eide bedrifter. sparing søkes dog utvilsomt utnyttet i høyere grad dessto høyere bedriftsbeskatningen er. — Denne sparing anvendes utvilsomt — i likhet med aksjeselskapenes fondsopplegg — hovedsakelig til investering i bestående bedrifter. e) Vi står tilbake med saldoposten, «øvrig personlig sparing». Denne består av en rekke komponenter. Storparten av denne «øvrige personlige sparing» er utvilsomt i overordentlig sterk grad påvirket av progresjonen i inntektsog formuesskattene, men der er ett unntak i) Sparing i form av nydyrking av jord samt kulturarbeider i skog. Utgifter til nydyrking av jord og til skogkulturarbeider er fradragsberettiget ved ligningen. Hvor store disse poster er, er ikke kjent. Statistisk Sentralbyrå angir i «Nasjonalregnskap 1949 —62», Tabell 6, bruttoinvesteringene i «grunnforbedringer i jordog skogbruk» til gjennomsnittlig 127 mill. kr. pr. år. Nettotallet er nødvendigvis lavere, og dessuten faller en del av det på skog eiet av det offentlige. H v i s der i jordbruk, skogbruk og fiske opparbeides noen «skattekreditt», hører også denne til de deler av den «øvrige personlige sparing» som ikke kan regnes å stå i noen intim sammenheng med progressiviteten i personbeskatningen. Denne del av den «øvrige personlige sparing» skjer nødvendigvis bare i bestående bedrifter. De deler av den personlige sparing hvis størrelse i særlig grad påvirkes av den personlige formues- og inntektsbeskatning er nedennevnte e) ii) og iii). e) ii) Bedriftseieres sparing, ekskl. eventuell skattekreditt og ekskl. sparing i form av nydyrking av jord- eller skogkulturarbeider. Denne sparing er en pendant til fondsopplegget i aksjeselskaper. I likhet med denne vil den, m.h.t. investeringsretning, meget ofte bli knyttet til den bestående bedrift. Storparten av «bedriftseiersparingen» må nødvendigvis bestå av de beskjedne beløp eierne av de mange små bedrifter kan makte å spare. I forhold til bedriftsformuen monner det lite hva eiere av mellomstore bedrifter kan spare, og enn mer übetydelig blir den sparing som eiere av større bedrifter kan makte. Som eksempel på en eier av en «mellomstor bedrift» kan vi se på en skattyter med formue 300 000 (f. eks. i sin helhet plasert i bedriften) inntekt 56 000 kr. — Han har, etter skatt, den samme disponible inntekt som en skattyter med formue null, inntekt 45 000. Vil han i øke sin formue, dvs. bedriftens egenkapital med 1 pst., kan han til forbruk ikke disponere mer enn en «ikke-sparer» med inntekt 38 600 kr. For en bedriftseier med formue 1 millin kr., inntekt 76.000 kr. er spareevnen ikke bare relativt, men absolutt mindre enn hos de ovennevnte personer. Hans disponible inntekt er den samme som hos en formuesløs lønnstaker med inntekt 34.100 kr. Hele inntektsforskjellen: 41 900 kr. vil nemlig medgå til skatt på inntekt i vedkommende intervall samt til formuesskatt. Hensyn er tatt til «begrensningsregelen». Hvis han ville spare nok til å øke bedriftsformuen, om bare med 0,5 pst. måtte han ikke bruke mer enn hva der er mulig for en «ikke-sparer», formue 0, inntekt 25.500 kr. Tallene 76.000 kr. og 1 million kr. er valgt med hensikt. Forholdet er nemlig at skattytere med formue over 500 000 pr. 1. januar 1962 hadde inntekter som tilsvarte 7,6 pst. av formuene, som innen gruppen gjennomsnittlig var litt over 1 mill. kr. For skattytere i denne kategori er det med andre ord praktisk talt umulig å spare til utvikling av sine bedrifter. Regner vi at de personlige bedriftseieres sparing investeres i deres bedrifter, står vi tilbake med: e) iii) andre personers sparing i andre former enn boligsparing og sparing via livsselskaper etc. Dette er den sparing som: netto kan tilføres bestående akskjeselskaper gjennom nytegning av aksjekapital, netto kan tilføres næringslivet ved aksjetegning i n y e selskaper, netto kan gi grunnlag for start av n y e personlige bedrifter. Den tar alle slike former, mens noe av den formentlig spares i penger og via banker etc. utlånes til investeringer som foretas av andre. Den samlede nytegning av aksjekapital i gamle og nye selskaper, ekskl. statsforetak, utgjorde i 1958—62 gjennomsnittlig 203 mill. kr. pr. år. En betydelig del av dette ble nok tegnet av gamle aksjselskap eller i forbindelse med overgang av gamle bedrifter fra personlig form til aksjeselskap. Men man kan vel anta at over halvparten betød ny kapitaltilførsel fra «privatpersoner» til aksjeselskaper. Denne kapitaltilførsel har for øvrig vist en gledelig vekst i løpet av s—årsperioden.s—årsperioden. Fra 139 mill. kr. i 1958 øket emisjonen av aksjer i private selskap til 312 mill. kr. i 1962, og videre til 335 mill. kr. i 1963. Den samlede «private kapitaltilvekst (sparing) gjennomsnittlig 2 310 mill. kr. pr. år. Den tilsvarte 9,1 pst. av den samlede private inntekt, som gjennomsnittelig var 25 387 mill. kr. pr. år. Av denne sparing skjer en meget betydelig del skattefritt, så som det meste av sparingen via livsselskaper og pensjonsfond, og hele «skattekreditten» og sparingen i form av nydyrking og skogkulturarbeider. Tilsammen utgjør disse poster (Tabell 4, a) d) og e) i)) kanskje 1 a 1.1 milliard kroner, altså bortimot halvparten av den samlede private sparing. Fondsopplegg i aksjeselskaper svarer for 8 pst. av den private sparing, men her er det selskapsskattene, ikke personskattene, som virker inn på sparingens størrelse. Bare ca. 40 —45 pst. av den samlede private sparing skjer ut av personlig, beskattet inntekt. En stor del herav — 18—19 pst. av den samled private sparing — er «boligsparing» (inkl. sparing i forretningsbygg), og springer i første rekke ut av boligbehovet, kravene til egenkapital i boliger og avdragsbetingelser for boliglån. Langt på vei er det en «tvungen» sparing. Den helt frivillige sparing av beskattet personlig inntekt er bare de gjenstående 6—700 mill. kr., postene e) ii) og iii). Denne sparing utgjør bare ca. 2,5 pst. av den totale private inntekt. At denne sparing i det hele tatt finner sted, er likevel bevis for en betydelig sparevilje, for den skjer på tross av en overmåte hard beskatning, og på tross av at sparing ofte direkte straffes ved skatter høyere enn dens avkastning. Den demonstrasjon av sparevilje som tallene gir uttrykk for, gir også grunnlag for å tro at denne sparing ville øke meget sterkt om beskatningen ble moderert slik at spareevnen ble større, og om skattereformen tok sikte på å gjøre sparingen rimelig lønnsom for sparerne seiv. IV. Den private investering og dens finansiering. Det vil føre for langt her å gjennomgå den private investering i sin helhet og alle dens finansieringskilder. Den vedlagte tabell, som i det vesentlige er basert på de nyeste nasjonalregnskapstall for 1958 —62, tør være av interesse for et studium av spørsmålet. Vi skal her bare henvise til den vedlagte tabell og se på finansieringen av investeringen i private bedrifter (all privat nettorealinvestering, ekskl. boliger og forretningsbygg, men inkl. jordbruk, skogbruk, fiske, etc). Tabell 5. Finansieringen av investering er i private bedrifter. Gj.snitt pr. år 1958—62 Mill. kroner 1. Nettorealinvesteringer i private bedrifter (2 + 3 + 4 + 5) 2 408 2. Bedriftssparing ved fondsopplegg i a/s, Tab. 4 c) 182 3. «Skattekreditt», utenom jordbruk, skogbruk, fiske, jfr. Tab. 4 d) 4—500 4. «Øvrig personlig sparing», jfr. Tab. 4 e) 781—681 5. Økning av norske bedrifters og personers nettogjeld på annet enn boliger (og forretningsbygg) 1 045 Det er altså en meget stor del av bedriftenes nettorealinvesteringer som finansieres ved netto-opplåning. Vi kan her få peilet inn størrelsen av netto-opplåningen. Den utgjør m e r e n n de 44 pst., som er siste post i Tabell 5. (Størrelsen av dette beløp er for øvrig omtrent likt med Norges netto-opplåning i utlandet). Fondsopplegg i a/s dekker knapt nok 8 pst., mens den høyst usikre post skattekreditt kanskje dekker 15 —20 pst., sum omkring en fjerdedel av investeringene. Den totale bedriftssparing omfatter dog litt mer. Justeringsfaktoren er posten «øvrig personlig sparing» som: dels består av en viss skattefri sparing i jordbruk og skogbruk, dels inneholder «fondsopplegg i personlige bedrifter», begge deler altså tilskudd til ovennevnte bedriftssparing, dels omfatter privatpersoners sparing som blir omgjort til egenkapital i næringslivet gjennom nytegning av aks jer, eller blir satt inn som egenkapital i nye personlige bedrifter, mens resten av den via lån bidrar til investeringenes finansiering. Det synes imidlertid som om iallfall 55 — 60 pst. av nettoinvesteringene i private bedrifter må være blitt finansiert ved nettoopplåning. V. Virkningen av en lettelse i skatteprogresjonen. Vi går så tilbake til hovedtemaet, den progressive skatt på personlige inntekter og formuer. For inntekter på inntil 20.000 kr. beskatning, hverken om vi ser på skatteklasse 1 eller skatteklasse 4 (jfr. Utvalgets Tabell 111 — 1). I sistnevnte klasse er den uten barnetrygd klart lavere enn i Sverige og Danmark, og for barnetrygd-familier på linje med disse land (Tabell 111 — 2). Men for inntekter over 20.000 kr. skiller beskatningen i Norge seg fullstendig ut, noe som skyldes den eksepsjonelt bratte progresjonsskala, jfr. Utvalgets Tabell III —3. Om man «halverte progresjonen», f. eks. beholdt trinnene samme steds som nu, med 2,5 pst. sprang hvor det nu er 5 pst osv., ville marginalskattene for skatteklasse 4 i Norge i området 30—100.000 kr. fremdeles være blant de aller høy este; slik nedsettelse ville bety at vi ble «et høyskattland blant flere» (d.v.s. sammen med Sverige, Danmark og Nederland) i stedet for nu å stå i en særstilling. Også m.h.t. formuesbeskatning skiller Norge seg fullstendig ut. Om man halverte alle satser i den norske skatteskala for personlig formuesskatt til staten, ville formuesbeskatningen i Norge fremdeles ligge så høyt at den generelt måtte karakteriseres som verdens høyeste. På denne bakgrunn fortoner det seg som et meget moderat reformprogram å gå inn for «halvering av progresjonen» i inntektsskattene til staten og en halvering i formuesskattene til staten. Det er også omtrent det minste som må til for å sikre at ingen sparing skal bli straffet med høyere skatt en sparingens avkastning. — En «halvering av progresjonen» ville lede til at høyeste marginalskatt ble ca. 55 pst., mens en halvering av formuesskattene til staten ville lede til at høyeste sats for formuesskatt ble 1,275 pst. For skattytere rammet av slike maksimalsatser ville en sparings avkastning akkurat dekke skatten om avkastningen var 2,8 pst. p.a. Hvis avkastningen var høyere, kan skatten beregnes som «kapitalskatt 2,8 pst. pluss 55 pst. av oversky tende avkastning». Statisk bedømt er det klart at en slik reform ville bety mindre inntekt for staten (233 + 52 mill. kr. = 285 mill. kr. om gjort gjeldende for 1964), og tilsvarende større disponibel inntekt for skattyterne. I samme grad som man antar at en del av dette ville gå til forbruk, ville staten få inntekter i form av omsetningsavgift og særavgifter, hvorved «skattetapet» ville bli mindre. Statisk bedømt ville den offentlige sparing synke med netto skattetapet, den private øke med lettelse i direkte skatt minus forbruk. Men man står her overfor en reform av en slik natur at det vil være høyst uriktig bare å anlegge en statisk betraktning. bemerket er det bare ved en slik at man i det hele tatt kan regne med en statlig «sparetilbøylighet» på 100 pst. av de angjeldende beløp. I praksis tør det offentlige forbruk ha en minst like sterk funksjonell sammenheng med inntekten som det private. Det viktigste forhold som gjør en statisk betraktning uriktig, er imidlertid at en slik reform vil skape et helt nytt økonomisk klima, m. h. t. sparevilje, innsatsvilje og skaperevne. I Tabell 2 er vist hvordan sparing i dag ofte blir straffet med skatteøkninger større enn sparingens avkastning. Reformen ville i praksis fjerne straffeskatten; nesten all sparing ville iallfall gi spareren en viss fordel. I kapitel 111 side 8, er vist at skattbar formue ved statskatteligning neppe gjennomsnittlig gir 1 pst. avkastning som disponibel inntekt, mens antagelig over 75 pst. av avkastningen går i skatter. Reformen ville henimot fordoble formuens disponible avkastning. Den ville fremdeles være meget lav, men endringen ville være så stor at man ville få en helt annen spareevne og sparevilje enn i dag. På denne bakgrunn kan man vente at ikke bare ville en stor del av selve skattelettelsen bli spart, men at den ville gi et incitament til øket sparing også fra den øvrige disponible inntekt. VI. Kvalitative sider ved sparingen. Vi har i kapitel 111 gjennomgått komponentene i den private sparing, og spesielt trukket frem én post, jfr. Tabell 4 e) «ø v r i g personlig sparing», og derunder igjen især dens komponenter i i) og i i i), som tilsammen kanskje utgjør 6 — 700 mill. kr. Dette er den eneste virkelig frivillige sparing av skattepliktig personlig inntekt. Den tilsvarer bare ca. 25 pst. av den samlede private sparing, og bare ca. 2,5 pst. av den samlede private inntekt. Uansett den nøyaktige størrelse på denne post, knytter der seg overordentlig stor interesse tilden. Dette skyldes ikke bare at det nettopp er denne post som blir sterkest influert av personbeskatningens innflytelse på spareviljen og spareevnen. Det skyldes fremfor alt at denne sparing har en ganske særegen betydning for hele dynamikken i No r ges økonomiske utvikling. A. nesten hele den offentlige «finanssparing» medgår til dekning bare av nettorealinvesteringen i boliger (inkl. forretningsbygg). B. «Skattekreditt», nydyrking og skogkulturarbeider er sparing som nødvendigvis skjer i bestående bedrifter. Det er en helt bunden realsparing. C. Fondsopplegg i aksjeselskaper kan i og for seg benyttes til investering på nye feiter, men brukes i praksis i overveiende grad til videre utbygging av bestående bedrifter. B og C er hovedkilden for bedriftssparingen, men dekker tilsammen neppe tredjeparten av nettorealinvesteringene i norske bedrifter. Bedriftene finansierer derfor en meget stor del av sine investeringer med lån, et forhold som — om det fortsetter — vil gjøre dem stadig mer sårbare overfor konjunktursvikt og strukturendringer på produksjonsog markedssiden. Før eller senere må også forgjeldelsen lede til vesentlig innskrenkning i investeringstempoet. — Av disse grunner eidet et påtrengende behov for at hele bedriftsbeskatningen blir tatt opp til ny vurdering. Vi skal imidlertid her bare behandle de sider av den som er knyttet til personbeskatningen. D. Den «øvrige personlige sparing», ekskl. nydyrking og skogkulturarbeider etc. består dels av sparing foretatt av eiere av personlige bedrifter. Det meste av den må, under dagens skatteforhold, nødvendigvis skje hos eierne av de mange små bedrifter. — Det meste av den må også antas å bli investert i vekommende skattyters egen bedrift; de finansieringsbehov som «de nærmeste krav» representerer, gjør at denne sparekapital neppe er mer mobil enn aksjeselskapenes fondsopplegg. Den kan gjerne karakteriseres som «fondsopplegg i personlige bedrifter». Ellers består den «øvrige personlige sparing» av all den sparing «privatpersoner» måtte forta i tillegg til «boligsparingen» og sparing via livsforsikring etc. Det er disse midler, inkl. «fondsopplegget i personlige bedrifter» som er kilden for de sparemidler som: a) skal gjøre det mulig for små personlige bedrifter å bli større, b) c) gjør det mulig for «nye menn» å starte nye personlige bedrifter ved egne midler og/eller ved hjelp fra slekt og venner, d) gjør det mulig å starte nye aksjeselskaper, og dermed bl. a. gi «nye menn» en sjanse til å moblisere risikovillig kapital fra en større krets enn ved start av personlig bedrift. Ikke hele den «øvrige personlige sparing» blir faktisk investert på disse mater. Noe av den avleirer seg som økning av «privatpersoners» bankinnskudd og kommer i så fall til nytte «bare» som lånekapital. Men også disse midler k a n jo på de nevnte mater bli omplassert i «egenkapital». Det gjelder m.a.o. under revisjonen av den direkte beskatning b å d e å muliggjøre økning av denne sparekilde, o g ved ulike midler å kanalisere denne sparing slik at den øker de særlig viktige investeringsformer som er anført under a) til d). Noe er i sistnevnte henseende gjort ved lov av 21. juni 1963. Tross den nevnte lovendring har vi et sterkt inntrykk av at man i vide kretser undervurderer den betydning det har for et lands økonomiske utvikling at det — bl. a. av «nye menn» — stadig startes nye bedrifter, og at en del av de små klarer å vokse frem og bli store. På samme måte tror vi at de kvalitative sider ved «den øvrige private sparing» er blitt sterkt undervurdert. I enkle «makroøkonomiske modeller» og resonnementer er det ikke plass for slike distinksjoner. De er likevel viktige. Erfaringene fra skipsfarten i mellomkrigstiden kan tjene som eksempel. Pr. 1. jauar 1940 tilhørte omkring halvparten av den norske handelsflåte skipsaksjeselskaper som var blitt startet etter 1920, især av nye rederier. Det vil si at praktisk talt hele veksten i Norges flåte i mellomkrigstiden kan tilskrives nystartede selskaper og rederier. — Også av de eldre var det selvsagt mange som hadde vokset, men denne vekst var totalt ikke vesentlig større enn at den motsvarte andre eldre rederiers tilbakegang, evtl. totale opphør. VII. Beskatning en, innsatsviljen og skaperevnen. Utvalgets behandling av progresjonens virkning på innsatsviljen (side 66—68, sp. 1) kan vi i alt vesentlig slutte oss til. M.h.t. motivene for at «høyt kvalifisert arbeidskraft, særlig ungdom som har fått sin utdannelse i utlandet, tar arbeid der», sier imidlertid Utvalget: (men) også i disse tilfellene er det nok slik at arbeidsforholdene m.v. og inntekten før skatt er utslagsgivende». Den av oss understrekede del av dette lyder merkelig. Det er nok så at mange av de nevnte personer, ved å ta arbeid i utlandet, får høyere inntekt allerede før skatt enn de ville fått i Norge. Men de inntektsbetingede motiver for valg av arbeidssted må dog i alt vesentlig ha sammenheng med den oppnåelige inntekt etter skatt. Det tør være ytterst få personer, som ved valg mellom to ellers like attraktive stillinger, ville ta den som ga høyest inntekt før skatt, hvis den ga den laveste inntekt etter skatt. For øvrig vil vi som nevnt gi vår tilslutning til Utvalgets vurderinger av progresjonens virkning på arbeidsinnsatsen, valg av arbeidssted og mobilitet. Det fremgår at en lettelse i progresjonen vil ha gavnlige dynamiske virkninger på landets økonomi. Utvalget kommer imidlertid i sine vurderinger bare meget kort inn på bedrifseierne og de potensielt «nye menn». I denne relasjon betyr progresjonen at det seiv for de mest initiativrike er vanskelig å spare den nødvendige kapital for å komme i gang, og å utvide virksomheten om det nu lykkes å komme i gang. Her er det tale om en stekking av skapertrang og skaperevne, hvis nasjonaløkonomiske virkninger langt overstiger virkningene på vedkommende persons rent kvantitative arbeidsinnsats. Man har altså her en dynamisk faktor som kommer i tillegg til dem Utvalget fortrinnsvis behandler, men hvis betydning vi har illustrert i det foregående kapitel. Sett i sammenheng, føler vi oss overbevist om at disse dynamiske faktorer meget raskt vil langt mer enn kompensere det «skattetap» som staten ville få ved en moderasjon i progresjonen. Det offentlige tar jo over 40 pst. av all privat inntekt i skatter og trygdepremier, og må ventes å få enda mer av den inntektsstigning reformen vil utløse. Den vekst i produksjon og sparing som de dynamiske faktorer vil skape, vil enda raskere overstige den forbruksøkning skattelettelsen, rent statisk bedømt, kan ventes å medføre. VII. Avsluttende bemerkninger. Utvalget har foreslått nye skatteskalaer som innebærer at progresjonen vil sette inn adskillig høyere oppe på inntektsstigen enn i dag, og at «progresjonens begynnelsespunkt» settes høyere jo større skattyternes forsørgelsesbyrde er.Vi er enig i at dette bør inngå som viktige ledd i en reform av den direkte statsbeskatning av personer. Utvalget har, innenfor den ramme mandatet såtte, imidlertid bare i meget liten grad funnet plass for en utflatning av progresjonen; flytte på de punkter, hvorifra brattheten begynner. Vi vil tillate oss å foreslå at progresjonen bare gjøres halvt så bratt som i følge Utvalgets forslag. Det kunne skje ved at alle intervaller holdes uforandret som i Utvalgets forslag, men at sprangene i skattesatsen settes til 2,5 pst., i stedet for 5 pst. Vi ville dog heller foreslå at man beholder sprang i skattesatsene a 5 pst.; da vil intervallene til gjengjeld kunne gjøres mer enn dobbelt så lange. Lange trinn i progresjonsskalene er også overensstemmende med Lønnsskatteutvalgets innstilling. Så lenge beskatningen av aksjeselskaper er på samme høyde som i dag, vil det være grunn til å la det inntektsintervall være særlig bredt, som blir gjenstand for 30 pst. personlig statsskatt. Dette ville medvirke til å løse mange av de problemer som knytter seg til beskatningen av personlige bedrifter kontra aksjeselskap. Det samme gjelder 35 pst.-intervallet, som prinsipalt bør være skatteskalaens høyeste; det vil med den nuværende kommunalbeskatning og skatteutjamningsavgift lede til en høyeste marginalskatt på inntekt på 56 a 59 pst. Fra Skatteprogresjonsutvalgets medlem byråsjef Arne Øien, Statistisk Sentralbyrå, har vi fått opplyst at Utvalgets forslag (Tabellene IX-3 og IX-4, basert på samme inntektsprognose som IX-5) innebærer at pro gressiviteten i systemet vil utbringe 360 mill. kr. for 1965 og 455 mill. kr. for 1967 (d.v.s. bruken av statsskattesatser over 10 pst.) Utvalget foreslår at begrensningsregelen i skattevedtakets § 10 blir gjort til en 75 pst.- regel mot nu en 80 pst.-regel. Forslaget betegner utvilsomt et fremskritt, men er helt utilstrekkelig til å sikre at sparing ikke leder til større økning i skatter enn i formuesavkastning, jfr. Tabell 2 og s. 4/5. Utvalget foreslår opphevelse av skattevedtakets § 8. Begrunnelsen er meget kortfattet, og forekommer oss å være utilstrekkelig. For at inntekter som opptjenes ujevnt ikke skal beskattes vesenlig sterkere enn relativt jevne inntekter, synes bestemmelsen nødvendig, såvel ved de nugjeldende som de av Utvalget foreslåtte progresjonsskalaer. En opphevelse bør iallfall ikke finne sted, medmindre progresjonen i det minste utflates såpass som vi har foreslått. Vi vil imidlertid samtidig få lov å fremheve at reformbehovet m.h.t. personbeskatning ikke innskrenker seg til alene å gjelde inntektsskatten. Det er også nødvendig å foreta en radikal reduksjon i formuesbeskatningen. Et første og foreløbig skritt bør være en halvering av satsene for den personlige statsskatt til staten, en skatt som de siste par år har utbragt ca. 105 mill. kr. pr. år. En reduksjon av inntektsskattene alene, vil stimulere både innsatsviljen og spareevnen. Skal man også få stimulert spareviljen og utløst den latente skapertrang som i dag blir stekket, må imidlertid formuesskattene reduseres slik at sparing blir lønnsom, og ikke som nu tildels direkte straff et, jfr. Tabellene 1 og 2. Et neste skritt må være å ta opp formuesbeskatningen til ny og grundig vurdering, eventuelt av en ny komité, og helst med mandat til å se hele den direkte beskatning både av personer og bedrifter i sammenheng. Vi vil i den forbindelse henvise til våre tidligere henvendelser om formuesbeskatningen, senest i ovennevnte brev av 9. januar i år, notatets bilag 3, hvor vi bl. a. gjør rede for de store skjevheter der er i selve utligningsgrunnlaget for denne skatt, samt viser dens særlige tyngde under dårlige inntektsforhold, da den ofte virker direkte kapitalfortærende. Men allerede i dag skulle skadevirkningene av den nuværende formuesbeskatning være så vel klarlagt at man ikke behøver å utsette det første skritt — halvering også av denne progresjon — i påvente av nye utredninger og vurderinger. Den private sparings- og netto-investerings sammensetning, 1958 — 62. Gj.snitt pr. år 1958—62 Mill. kroner 1. Privat nettorealinvestering 3 771 2. » kapitaltilvekst (sparing) 2 310 3. Økning i den private nettogjeld til utlandet og til det offentlige, også lik (13 + 14) 1461 4. Sparing i livsselskaper etc. 514 5. Økning i personers og bedrifters nettogjeld til utlandet, det offentlige og livsselskaper etc, (3 -f- 4) også lik (4-f 13 + 14) 1 975 6. Nettorealinvestering i boliger og forretningsbygg 1 363 7. Gjeldsøkning på samme 930 8. Nettorealinvestering i private bedrifter (I—6) 2 408 9. Økning av privat nettogjeld på annet enn boliger (5 —7) 1 045 10. Privat sparing, ekskl. boligsparing og sparing via livsselskap, etc. (B—9) = (11 -f 12) 1 363 11. Spesifikk bedriftssparing (postene c) og d) i Tabell 4) d.v.s. fondsopplegg i aksjeselskaper pluss «skattekreditt» 582—682 12. «Øvrig personlig sparing», Tabell 4, post e), (10— 11) 781—681 13. Nettoøkning, offentlig fordrings formue 481 14. 12. Brev av 3. Vi viser til Deres oversendelse den 21. mai d. å. av Skatteprogresjonsutvalgets innstilling og hvor De anmoder om Norges Bondelags eventuelle merknader til innstillingen. Til den foreliggende innstilling vil Norges Bondelag få uttale følgende: Ser en på den skattemessige utvikling fra 1952, da det ble foretatt en omlegging av skattesystemet, og frem til i dag, så har det funnet sted en betydelig skjerpelse av beskatningen. På denne bakgrunn er det i Progresjonsutvalgets innstilling og også i det såkalte Lønnsskatteutvalgets innstilling foreslått lempninger i den personlige beskatningen som stort sett vil føre til at statsskatten av realinntektene kommer til å ligge omkring det nivået som man hadde først i 1950-årene. Ut fra de byrder som skattene nå representerer for de enkelte skattytere og private næringsdrivende, er tiden utvilsomt inne til generelt å redusere skattetrykket. Norges Bondelag vil derfor i prinsippet si seg enig i det forslaget til etappevise lettelser i statsskatten på inntekt som utvalget foreslår. Spørsmålet er bare om de lempninger som utvalget foreslår er store nok. På den annen side må vi si oss skuffet over at ikke utvalget har tatt opp til drøftelse og behandling andre sider av skattelov og regler som direkte virker inn på skattetrykket, vi tenker da i særlig grad på de gjeldende regler for ektefelleligning og reglene for formuesbeskatning uavhengig av den inntekt som formuen kaster av seg. ektefellebeskatningen har utvalget nøyet seg med å påpeke at de gjeldende regler på dette området virker skjevt og urettferdig, men har — da disse spørsmålene etter utvalgets oppfatning krever mere inngående overveielse — latt problemene i denne forbindelse ligge. Progresjonsutvalget og likedan Lønnsskatteutvalgets innstilling bygger således videre på en ordning med hustrufradrag, anledning til særskilt ligning og sjabloninntektsfradrag med de begrensninger som gjelder etter lovgivningen i dag og hvoretter det ikke innrømmes hustrufradrag eller særskilt ligning for arbeidsinntekt som skriver seg fra mannens eller ektefellenes felles bedrift eller minstefradrag for lønn som skriver seg fra en som lignes under ett med den skattepliktige eller fra den ene eller begge ektefellers bedrift. Etter Norges Bondelags mening hadde det vært naturlig at problemene i forbindelse med ektefelleligningen var blitt tatt opp til drøftelse og avveining innen utvalget, og dette spesielt da det påpekes at reglene i flere henseender virker skjevt og urettferdig. Begrensningene i adgangen til særskilt ligning og hustrufradrag bryter etter vår mening avgjort med det hovedprinsipp i beskatningen at faktisk likeartede forhold skattemessig skal behandles likt. Vi tillater oss i denne forbindelse å påpeke at de aller fleste bondekvinner i vårt land er opptatt med gards- og fjøsarbeid. Deres arbeid er like samfunnsmessig nyttig og like nødvendig for å skaffe et levelig utkomme for seg og sine som arbeidet til de hustruer som etter reglene oppnår skattebegunstigelser. Foreliggende jordbruksstatistikk viser at 3/4 — eller ca. 100 000 av bondekvinnene i vårt land deltar i fjøs- og utearbeidet på bruket. På svært mange småbruk hvor mannen store deler av året er opptatt med arbeid utenfor hjemmet, må hustruen ta de tyngste tåkene med gardsarbeidet. — Det har vært hevdet at det av kontrollmessige grunner ikke kan gis rett til hustrufradrag eller særskilt ligning for dem som arbeider i mannens eller felles bedrift. I den anledning vil en tillate seg å vise til uttalelse fra Riksskattestyret gjengitt i Ot. prp. nr. 87 for 1947, hvor det bl. a. heter: «Det er etter Riksskattestyrets oppfatning ikke forsvarlig ut fra kontrollmessige hensyn å nekte de hustruer som arbeider i mannens eller felles bedrift den samme rett til frådrag som måtte bli tilstått andre selververvende kvinner». ligning og sjablonfradrag forbeholdt bestemte skatteytergrupper, mens betydelige yrkesgrupper av kontrollmessige grunner holdes utenfor ordningen. Vi finner gjeldende regler på dette området å være sterkt diskriminerende og stridende mot vanlige rettferdighetsprinsipper. Er det ikke mulig å finne fram til regler som kan skape likhet mellom de forskjellige grupper av arbeidende hustruer, bør de gjeldende regler på dette området bringes til opphør. Et annet forhold som vi hadde ventet at Skatteprogresjonsutvalget hadde funnet grunn til å ta opp til analyse og vurdering, er spørsmålene omkring formuesbeskatningen og dennes sammenheng med den inntekt som formuen kaster av seg. — Når det gjelder formuen som skattegrunnlag, har det vært en alminnelig oppfatning at formuesskatten må sees i sammenheng med — og i virkeligheten skal tjene som et tillegg til skatten på inntekten. Begrunnelsen i sin tid for at formue etter lovgivningen ble godkjent som alminnelig skattegrunnlag var at inntekt som framtrer som utbytte av formue kan tåle en noe strengere beskatning enn annen inntekt. Ut fra den betraktning at formuesskatten skulle stå i rimelig forhold til den avkastning som formuen gir, synes det på det rene at jordbruksnæringen står i en særdeles uheldig særstilling sammenlignet med andre skattyter - grupper. Således viser driftsgranskningene fra det offentlige organ Landbruksøkonomisk Institutt at i gjennomsnitt ligger forrentningen av den nedlagte kapital i næringen rundt ca. 1 pst., eller vesentlig lavere enn for investeringer i næringslivet for øvrig og for personlige skattytere som plasserer sine midler f. eks. i bankinnskudd og obligasjoner. Spesielt sett hen til den senere tids generelle oppskrivning av formuesverdiene i jordbruket tar den samlede inntekts- og formuesskatt en uforholdsmessig stor andel av inntekten i jordbruket. Politisk er det et alminnelig godtatt prinsipp at skattene skal utlignes og betales etter økonomisk evne. Norges Bondelag er av den mening at de någjeldende regler for utligning av formuesskatt er i strid med dette evneprinsippet og at de bryter med vanlige rettferdighetsprinsipper. Norges Bondelag må derfor be om at reglene for ansettelse av ligningsmessig formue samt skattesatsene på formue blir tatt opp til ny vurdering. Etter vår bestemte mening tilsier all rimelighet at de lettelser som er foreslått i Progresjonsutvalgets innstilling for den personlige inntektsbeskatning også må omfatte formuesskatten, idet også denne skatten på grunn av stigningen i pris- og ansettelsesnivået har blitt betydelig hardere i det siste 10-året. jordbruket med de spesielle problemene i forbindelse med den lave formuesavkastningen virker denne skjerpelse i beskatningen meget hardt. Ut fra evneprinsippet mener vi det er et rettferdighetskrav når Norges Bondelag hevder at formue i jordbruket må bli å verdsette ut fra andre prinsipper enn det som nå er lovens regel, nemlig aktivenes salgsverdi. Forskjellige forhold fra den senere tid viser etter vår mening at det er behov for en drøfting og revisjon av de gjeldende regler for ansettelse av formue i jordbruket. Norges Bondelag tillater seg å foreslå at disse spørsmålene snarest blir tatt opp til vurdering i et allsidig sammensatt offentlig utvalg. Departementet tillater seg med dette å komme med framlegg om tollavgifter fra 1. januar 1965. Det europeiske frihandelsforbund (EFTA). Ifølge § 2 i tolltariffens innledende bestemmelser slik denne lyder fra 31. desember 1963 skal innførselstollen for varer som er berettiget til områdetollbehandling (EFTA-varer) beregnes med 40 pst. av gjeldende tollsats. Ifølge den nye timeplan for tollavviklingen som ble vedtatt av EFTA's råd den 10. mai 1963, har EFTA-landene forpliktet seg til å foreta en ytterligere tollreduksjon på 10 pst. fra 31. desember 1964. Tollen for EFTAvarer vil dermed utgjøre 30 pst. av gjeldende tollsats. I St. prp. nr. 21 for 1964—65 har departementet tatt opp forslag om endring av tolltariffens innledende bestemmelser for å gjennomføre denne tollreduksjon. Departementet har i nærværende proposisjon tatt opp forslag om reduksjon av tollen for busser som er berettiget til områdetollbehandling (EFTA). Bakgrunnen for dette er den forpliktelse som Norge har ifølge EFTAkonvensjonens artikkel 6 til fra 1. januar 1965 å avvikle gjenværende beskyttelseselementer i fiskaltollsatsene. Generelle merknader om tariffspørsmålene. Det er i alt behandlet 28 1 ) søknader om tariffendring i denne proposisjon, herav angår 1 søknad tariffens innledende bestemmelser § 10, om laste- og fyravgiften. I ett tilfelle er det søkt om tollforhøyelse, mens de øvrige gjelder tollnedsettelse. x ) Søknadene med uttalelser følger som utrykte vedlegg. endring i tolltariffens innledende bestemmelser § 5 om beskadigede tollpliktige varer og i bestemmelsene under § 10 om laste- og fyravgiften. Det er også foreslått gjennomført endel tekniske endringer av tariffen. En nevner ellers at de tollendringer, vesentlig av teknisk art, som Stortinget vedtok den 7. juni 1963 på grunnlag av St. prp. nr. 124 for 1962—63, vil bli satt i kraft fra 1. januar 1965. Tariffendringene skyldes endringer i Brusselnomenklaturen og tilsvarende endringer vil fra samme tidspunkt bli satt i verk i de øvrige land som er tilsluttet konvensjonen om Brusselnomenklaturen. Tolltariffens innledende bestemmelser. § 5. Beskadigede tollpliktige varer, for så vidt det enten ved tolloppsynets skjønn eller på annen måte godtgjøres at de under reisen, d. e. etteråt de er innlastet, og før de er ilandbrakt, er blitt i den grad beskadiget at verdien er forringet med en fjerdepart eller mer, fortolles såfremt de selges ved auksjon, med 20 pst. av auksjonsbeløpet, dersom de selges ufortollet, og med 11 pst., dersom de selges fortollet. I begge tilfelle legges til auksjonsbeløpet salær og andre omkostninger, som kjøperen plikter å betale utenfor auksjonsbudet. Av følgende varer blir dog innførselstollen å beregne med disse prosenten Av tobakksblad, kar otter og tobakksstilker : i fortollet stand 38 pst. i ufortollet stand 60 pst. Übearbeidd tobakk under tolltariffens pos. 24.01 ble tollfri fra 1. januar 1960 (jfr. St. prp. nr. 34 for 1959—60). heller ikke aktuelt med noen tollberegning for übearbeidd tobakk som er beskadiget. Det er blitt oversett at vedkommende avsnitt i § 5 skulle fjernes og departementet foreslår at det gjøres nå. § 10. Laste- og fyravgift betales ved sjøverts innførsel av varer fra og sjøverts utførsel av varer til utlandet etter følgende bestemmelser: b. Avgiften utgjør: For trelast beregnes avgiften med kr. 0,50 pr. m 3 ved innførsel og med kr. 0,30 pr. m 3 ved utførsel. Såfremt kubikkmålet ikke kan oppgis, kan avgiften beregnes etter vekt med samme satser pr. tonn som fastsatt for «andre varer». For øvrig er avgiften: Ved innførsel av: malmer, ertser, grovt salt, steinkull, sinders, koks og rå jordolje kr. 0,35 pr. tonn andre varer kr. 0,50 pr. tonn c. Følgende varer er fritatt for avgift på de nærmere betingelser som måtte bli oppstilt av Tolldepartementet: 2. Reisegods og biler som tilhører medfølgende passasjerer. Avgiften av trelast skal beregnes av lastens kubikkinnhold i fast mål. For å utelukke tvil om dette vil departementet foreslå en tilføyelse slik at bestemmelsen blir lydende slik: b. Avgiften utgjør: For trelast beregnes avgiften med kr. 0,50 pr. m 3 ved innførsel og med kr. 0,30 pr. m 3 ved utførsel. Avgiften beregnes av lastens kubikkinnhold i fast mål. Såfremt kubikkmålet ikke kan oppgis osv som før. Fred. Olsen & Co., Oslo, søker i brev av 4. juni 1964 om fritakelse for, alternativt nedsettelse av, laste- og fyravgiften ved innførsel av løs sand. Søknaden begrunnes med bl. a. at sand er en billig vare, som ikke tåler store fraktutgifter. Rederiet mener det derfor ville være rimelig om laste- og fyravgiften ved innførsel av sand ble opphevet i sin helhet, alternativt betydelig redusert. Avgiften er av betydning for rederiet, da det som ruterederi fraktmessig konkurrerer hardt om skipningene til og fra Norge med den billigere drevet utenlandske småtonnasje. Rederiet peker på at det før 1. juli 1958 ikke ble krevd opp laste -og fyravgift for sand. Industridepartementet anbefaler i brev av 15. juni 1964 at laste- og fyravgiften ved innførsel av løs sand reduseres og anser det rimelig at varen blir stilt i klasse med malmer, ertser, grovt salt m. v., hvor avgiften er kr. 0,35 pr. tonn. Handelsdepartementet Skipsfartsavdelingen, meddeler i brev av 22. juni 1964 at saken har vært forelagt Norges Rederforbund. Rederforbundet peker på at sand er en tung og langt mindre verdifull vare enn de øvrige varer som er nevnt i den lavere avgiftsgruppe i tolltariffen. Dette betinger en minimal frakt. Da sand tidligere var fritatt for avgiften, finner Rederforbundet det rimelig at sand stilles i en særklasse og som tidligere blir fritatt for laste- og fyravgift ved innførsel. Alternativt bør avgiften reduseres betydelig. Handelsdepartementet slutter seg til det standpunkt Norges Rederforbund har tatt. Departementet skal bemerke at lasteog fyravgiften, tolltariffens innledende bestemmelser § 10, er en skipsavgift som påhviler fartøyer som frakter varer til eller fra utlandet. Bestemmelsene for avgiften og dens oppkreving ble med sikte på å oppnå enklere og mer tidsmessige regler revidert og endret fra 1. juli 1958. (St. prp. nr. 1 for 1958, Om tollavgifter, side 5 —9). Før denne tid var sand fritatt for laste- og fyravgift. For sjøverts innførte varer svares avgiften pr. beregnet vekttonn med kr. 0,35 for malmer, ertser, grovt salt, steinkull, sinders, koks og rå jordolje og med kr. 0,50 for andre varer, herunder sand. Seiv om avgiften vil kunne variere en del i forhold til varenes verdi, er avgiftene (henholdsvis kr. 0,35 og kr. 0,50 pr. tonn) så lave at departementet ikke finner tilstrekkelig grunn for å spesifisere satsene ytterligere. Revisjonen av bestemmelsene i 1958 ble foretatt for å forenkle bestemmelsene, og departementet mener derfor at søknaden fra Fred. Olsen & Co. bare bør imøtekommes innen rammen av den nåværende spesifikasjon. Det finner derfor å ville foreslå at laste- og fyravgiften ved innførsel av sand settes i samme gruppe som for malmer og ertser m. v., nemlig kr. 0,35 pr. tonn. I henhold til ovenstående foreslår departementet følgende endring av § 10 i tolltariffens innledende bestemmelser: § 10. b. Avgiften utgjør: St. prp. nr. 1. 1964—65 Om tollavgifter. For øvrig er avgiften: Ved innførsel av: malmer, ertser, grovt salt, steinkull, sinders, koks, rå jordolje og sand kr. 0,35 pr. tonn andre varer kr. 0,50 pr. tonn Bestemmelsen under § 10, c, 2, kom inn i tolltariffen for budsjettåret 1958 —59 for å lette og påskynde ekspedisjonen såvel av hensyn til passasjerene som til tollvesenet. Fritakelsen var ment å omfatte bare personbiler, men slik som bestemmelsen er formulert har det hersket tvil om hvorvidt alle biler, også lastebiler i godstrafikk, er fritatt for avgiften. Departementet finner det rimelig at lastebiler med last skal svare avgift av den samlede vekt av bil og last og vil derfor foreslå at bestemmelsen gis følgende ordlyd: c. — 2. Reisegods og personbiler (også med tilhengere) som tilhører medfølgende passasjerer, samt busser i persontrafikk. Tekniske endringer. Departementet vil nedenfor foreslå visse endringer i tarifftekstene i enkelte posisjoner og bestemmelser (noter). Det er her vesentlig tale om å få tekster som på grunnlag av den erfaring som er vunnet siden Brusselnomenklaturen ble tatt i bruk, bedre svarer til originalteksten i denne nomenklatur. I noen tilfelle gjelder endringene Stortingets vedtak av 7. juni 1963 (jfr. St. prp. nr. 124 for 1962 —63). De tekstlige endringer som foreslås nedenfor er satt i kursiv. Ifølge rundskriv fra Kirke- og undervisningsdepartementet er det bestemt at den kjemiske betegnelse for kullstoff skal være karbon. Departementet foreslår at denne endring gjennomføres i tolltariffen uten å ta med de berørte posisjoner i denne proposisjons utkast til vedtak. 05.08 Bein og hornkjegler, avfettet, syrebehandlet eller befridd for gelatin, übearbeidd eller enkelt bearbeidd, men ikke tilskåret; mel og avfall av bein og hornkjegler. 05.09 Horn, gevirer, hover, klover, negler, klør og nebb, übearbeidd eller enkelt bearbeidd, men ikke tilskåret, samt mel og avfall derav; hvalbarder og liknende, übearbeidd eller enkelt bearbeidd, men ikke tilskåret, samt bardefrynser og annet avfall derav. 05.10 Elfenbein, übearbeidd eller enkelt bearbeidd, men ikke tilskåret; mel og avfall av elfenbein. 05.11 Skilpaddeskall, übearbeidd eller enkelt bearbeidd, men ikke tilskåret; «klør» og avfall av skilpaddeskall. 05.12 Koraller og liknende, übearbeidd eller enkelt bearbeidd; skall av bløtdyr, übearbeidd eller enkelt bearbeidd, men ikke tilskåret; mel og avfall av skall av bløtdyr: 22.01 Vann, mineralvann og karbonisert vann; is og snø: A. mineralvann og karbonisert vann ... 22.02 Limonade; mineralvann og karbonisert vann tilsatt smaksstoffer samt andre alkoholfrie drikkevarer, unntatt fruktog grønnsaksafter som hører under posisjon 20.07. Endring av St. prp. nr. 124 for 1962— 63: 25.32 Naturlig strontiumkarbonat (strontianitt), også brent, unntatt strontiumoksyd; mineralske stoff er ikke nevnt eller innbefattet annet sted; brudd av keramiske materialer. Endring av St. prp. nr. 124 for 1962— 63: Kap. 27, note 1. a. isolerte kjemisk definerte organiske forbindelser, unntatt kjemisk ren metan som hører under posisjon 27.11; Kap. 28, note 3. e. kunstig grafitt (posisjon 38.01); brannslokningsmidler i form av ladninger til brannslokningsapparater, brannslokningsgranater og -bomber (posisjon 38.17), blekkfjernemidler i pakninger for detaljsalg (posisjon 38.19»; kunstig fremstilte krystaller (unntatt optiske elementer) av magnesiumoksyd eller av alkalieller jordalkalimetallenes halogenider, som veier minst 2,5 gram pr. stk. (posisjon 38.19); Kap. 29, note 2. f. fargestoffer av vegetabilsk eller animalsk opprinnelse (posisjon 32.04), syntetiske organiske fargestoffer (herunder pigmenter), syntetisk organiske produkter til bruk som luminoforer og substantive optiske bleikemidler samt naturlig indigo (posisjon 32.05), oppløselige fargestoffer i form eller pakninger for detaljsalg (posisjon 32.09); Kap. 29, note 2. h. 1&64-65 St. prp. nr. 1. Om tollavgifter. brannslokningsgranater og -bomber (posisjon 38.17); blekkfjernemidler i pakninger for detaljsalg (posisjon 38.19); 30.02 Immunsera, mikrobielle vaksiner, toksiner, mikrobekulturer (herunder fermenter, men unntatt gjær) og liknende produkter. Kap. 32, note 1. a. Isolerte kjemiske grunnstoffer og isolerte kjemisk definerte forbindelser (unntatt varer som hører under posisjonene 32.04 eller 32.05, uorganiske produkter til bruk som luminoforer (posisjon 32.07) og oppløselige fargestoffer i form eller pakninger for detaljsalg og som hører under posisjon 32.09); 32.09 Lakker; vanntynnet maling; vannpigmentfarger for lær; annen maling og lakkmaling; pigmenter tykkrevne i linolje, mineralterpentin, terpentin, lakk eller i andre stoffer anvendelige til maling; pregefolier («stamping foils»); oppløselige fargestoffer i form eller pakninger for detaljsalg: B. oppløselige fargestoffer i form eller pakninger for detaljsalg Kap. 33, note 2. Posisjon 33.06 omfatter bl. a. produkter, også üblandede (unntatt de som hører under posisjon 33.05), egnet til bruk som parfymer, kosmetikk og toalettpreparater når de foreligger i pakninger for detaljsalg. Endring fra St. prp. nr. 124 for 1962—63: Gjeldende tarabestemmelser og kredittopplag er ved en inkurie ikke tatt med i departementets forslag til redaksjon av posisjon 34.03. Departementet foreslår: 34.03 Tilberedte smøremidler samt preparater til olje- eller fettbehandling av tekstilmaterialer, lær eller andre materialer, unntatt produkter som inneholder 70 vektprosent eller mer jordolje eller oljer utvunnet av bituminøse mineraler: A. fremstilt av eller på basis av oljer eller fett pr. kg kr. 0,16 B. andre 30 pst. Tara for A: Fat eller andre fustasjer 18 pst., blikkemballasje 8 pst. Kredittopplag for A: 5 000 kg. Kap. 37, note 2. b. Üblandede kjemiske, stoffer egnet til fotografisk bruk, i porsjoner eller i pakninger for detaljsalg ferdig til bruk. Kap. 38, note 1. a. 1. Kunstig grafitt (posisjon 38.01); 38.11 Desinfeksjonsmidler, insekt-, sopp- og ugrasdrepende midler, antigromidler, rottegift og liknende produkter som foreligger i form eller pakninger for detaljsalg eller som preparater eller artikler (f. eks. svovelimpregnerte band, veker og lys samt fluepapir). 38.17 Preparater og ladninger for brannslokningsapparater; brannslokningsgranater og brannslokningsbomber. Nedennevnte note 2. c. og e. samt posisjonene 40.01 og 40.06 er endring fra St. prp. nr. 124 for 1962—63: Kap. 40, note 2. c. vevnader (unntatt varer som hører under posisjon 40.10) som er impregnert, belagt eller laminert med gummi når: Note 2. e. fiberduk, impregnert eller belagt med gummi eller med gummi som bindemiddel, uansett vekten pr. kvadratmeter, samt varer derav; Note 2. f. tekstilstoff som består av parallellane garn sammenklebet med gummi, uansett vekten pr. kvadratmeter, samt varer derav. Note 7. Posisjon 40.10 omfatter drivreimer og transportband av tekstilstoff, impregnert, belagt, overtrukket eller laminert med gummi eller fremstilt av tekstilgarn eller -snor, impregnert eller belagt med gummi. 40.01 Naturlig gummilatex, også tilsatt syntetisk gummilatex; forvulkanisert naturlig gummilatex; naturgummi (kautsjuk), balata, guttaperka og liknende naturlige gummier. 40.06 Uvulkanisert naturlig eller syntetisk gummi, herunder gummilatex, i annen form eller tilstand (f. eks. stenger, rør og profiler, oppløsninger og dispersjoner); varer av uvulkanisert naturlig eller syntetisk gummi (f. eks. impregnert eller belagt tekstilaarn; ringer og skiver): A. oppløsninger; tetningsmidler for hermetikkbokser; impregnert eller belagt tekstilaarn. 40.07 Tråd og snor av vulkanisert gummi, også overtrukket med tekstilmateriale; tekstilgarn, impregnert eller overtrukket med vulkanisert gummi: A. impregnert eller overtrukket tekstilgarn; gummitråd og -snor, overtrukket med tekstilmateriale. 41.09 Klipp og annet avfall av lær, pergament eller kunstlær, ikke anvendelig til fremstilling av lærvarer; støv, pulver og mel av lær. 44.04 Trelast, grovt tilhogd eller tilskåret på to eller fire sider, men ikke videre bearbeidd. 44.10 Emner av tre, grovt tildannet eller avrundet (men ikke dreid, bøyd eller bearbeidd på annen måte), anvendelig til fremstilling av spaserstokker, paraplyer, sveper, golfkøller, verktøyskaft og liknende. 44.13 Trelast (herunder usammensatte blokker, lister og staver til parkettgolv), høvlet, pløyd, falset eller forsynt med fas, staff, karniss eller liknende: 44.27 Golvlamper, bordlamper og annet belysningsutstyr av tre; møbelgjenstander av tre, som ikke hører under kapittel 94; skrin, esker, serveringsbrett, fruktskåler, dekorasjonsgjenstander og liknende varer av tre; kasser, etuier og liknende, av tre, for spisebestikk, instrumenter etc.; gjenstander av tre til personlig bruk eller pynt beregnet til å bæres i lomme, handveske eller på person; deler av tre til forannevnte gjenstander. Kap. 45, note 2. Naturlig kork, grovt tilskåret i firkantede stykker eller befridd for ytterbark, hører under posisjon 45.02 og ikke under posisjon 45.01. 45.02 Naturlig kork i form av blokker, plater, skiver eller strimler (herunder terninger og firkantede stykker til fremstilling av flaskepropper og liknende): Kap. 46, note 3. Med «plater (herunder matter og liknende) bundet av parallellagte flettematerialer» under posisjon 46.02 forstås flettematerialer lagt side om side og bundet sammen til plater, også med bindemateriale av spunne tekstilfibrer. 46.02 Plater (herunder matter og liknende) bundet av parallellagte flettematerialer eller vevd; flaskehylser av strå: 48.07 — B. annet: 1. bestrøket eller impregnert med bitumen, asfalt eller tjære. Avsnitt XI. Note 1. h. vevnader, filt og fiberduk, som er impregnert, belagt, overtrukket eller laminert med gummi, samt varer av slike materialer, som hører under kapittel 40; Kap. 58, note 1. Dette kapittel omfatter ikke tekstilstoff som er impregnert eller belagt, elastikkstoff, elastikkpossement, drivreimer og transportband og andre varer som hører under kapittel 59. Dog hører broderier på ethvert tekstilmateriale under posisjon 58.10. Note 2. Posisjonene 58.01 og 58.02 omfatter foruten golvtepper etc. også varer av liknende beskaffenhet seiv om de er bestemt til annen bruk. GoZutepper av filt hører imidlertid under kapittel 59. Note 5. Med «broderier» under posisjon 58.10 og ellers i tariffen forstås bl. a. broderier med metall- eller glasstråd på synlig bunn av tekstilstoff samt applikasjonsarbeider fremstilt ved påsying av paljetter, perler eller pyntemotiver av tekstilstoff eller annet materiale. Proposisjonen omfatter ikke håndbroderte tapisserier (posisjon 58.03). 58.01 Golvtepper og golvteppestoffer, knyttede (ferdige eller som metervare). 58.02 Andre golvtepper, golvteppestoffer og matter samt tepper av typene «Kelim», «Schumacks», «Karamanie» og liknende (ferdige eller som metervare) : 58.03 Håndvevde tapisserier av typene Gobeliner, Flandern, Aubusson, Beauvais og liknende samt håndbroderte tapisserier (f. eks. «petit point» og korsstingsbroderier): 58.06 Vevde etiketter, merker og liknende, ikke broderte, som metervare, band eller tilstår et: 1964-65 St. prp. nr. 1. Om tollavgifter. 58.07 Chenillegarn; omspunnet garn (unntatt garn som hører under posisjon 52.01 og omspunnet garn av tagl); fletninger og possementmakerarbeid som metervare; dusker, pomponger og liknende: 58.08 Tyll og andre nettstoffer (unntatt vevde eller trikoterte stoff er), umønstrede: 58.09 Tyll og andre nettstoffer (unntatt vevde eller trikoterte stoff er), mønstrede; blonder og kniplinger, hand- eller maskinfremstilte, som metervare, band eller motiver: 58.10 Broderier, som metervare, band eller motiver: A. broderier, som metervare eller band, av bredde høyst 25 cm; motiver. Kap. 59. Vatt og filt; hyssing, snører, liner og tau; spesielle tekstilstoffer; tekstilstoffer med impregnering eller belegg; tekstilvarer egnet til bruk i industrien. Note 1. Med «tekstilstoff» forstås i dette kapittel bare slike tekstilstoffer som omhandlet i kapitlene 50 —57 og i posisjonene 58.04 og 58.05 fletninger og possementmakerarbeid i metervare som hører under posisjon 58.07, tyll og andre nettstoffer som hører under posisjonene 58.08 og 58,09, blonder og kniplinger som hører under posisjon 58.09 samt trikotasje som hører under posisjon 60.01. Note 2. Posisjonene 59.08 og 59.12 omfatter ikke tekstilstoff hvor impregnering eller belegg ikke er synlig eller er synlig bare som en forandring av fargen. Endring av St. prp. nr. 124 for 1962—63: Note 3. Med «gummiert tekstilstoff» under posisjon 59.11 forstås: a. tekstilstoff, impregnert, belagt, overtrukket eller laminert med gummi: b. tekstilstoff som består av parallelZagrte tekstilgarn sammenklebet med gummi, uansett vekten pr. kvadratmeter; Note 4. Posisjon 59.16 omfatter ikke: b. drivreimer og transportband av tekstilstoff som er impregnert, belagt, overtrukket eller laminert med gummi, eller som er fremstilt av tekstilgarn eller -snor som er impregnert eller belagt med gummi (posisjon 40.10). Note 5. Under posisjon 59.17 og ikke under noen annen posisjon i avsnitt XI blir å føre: a. følgende tekstilprodukter (unntatt de som har karakter av varer som hører under posisjonene 59.14 —59.16): 1. tekstilstoff, filt og vevnad foret med filt, som er belagt, overtrukket eller laminert med gummi, lær eller annet materiale, av en beskaffenhet som vanligvis brukes til fremstilling av kardebeslag samt liknende varer av en beskaffenhet som vanligvis nyttes til annen teknisk bruk; 2. 3. presseduk av tekstilfibrer eller menneskehår, av en beskaffenhet som vanligvis nyttes i oljepresser eller til liknende teknisk bruk; 4. tekstilvevnader, også filtede, med eller uten impregnering eller belegg, av en beskaffenhet som vanligvis nyttes i papirmaskiner eller til annen teknisk bruk, rørformede eller endeløse med enkel eller dobbel varp og/eller veft, eller flatvevde med dobbel varp og/eller veft; 5. tekstilstoff forsterket med metall, av en beskaffenhet som vanligvis nyttes til teknisk bruk; 6. tekstilstoff fremstilt av garn som hører under posisjon 52.01, av en beskaffenhet som vanligvis nyttes i papirmaskiner eller til annen teknisk bruk; 7. snorer, fletninger og liknende tekstilvarer, med eller uten impregnering eller belegg eller forsterket med metall, av en beskaffenhet som vanligvis nyttes til teknisk bruk som paknings- eller smøremateriale; b. varer av tekstilmateriale (unntatt de som hører under posisjonene 59.14 —59.16) av en beskaffenhet som vanligvis nyttes til teknisk bruk (f. eks. pakninger, polérskiver og andre deler til maskiner eller apparater). 59.02 B. annen filt: 1. med impregnering eller belegg. 59.03 Fiberduk og varer derav, også med impregnering eller belegg. 59.07 Tekstilstoff, belagt med gummilim eller stivelsesholdige stoffer, av en beskaffenhet som nyttes til fremstilling av bokpermer, etuier og liknende; kalkerlerret; preparert malerlerret; «rullebook» og liknende vevnader til fremstilling av hatter: 59.08 Tekstilstoff, impregnert eller belagt med cellulosederivater eller andre plastmaterialer: 59.09 Tekstilstoff, impregnert eller belagt med olje eller preparater på basis av forrende olje. 59.12 Tekstilstoff, impregnert eller belagt på annen måte; teaterkulisser, atelierbaktepper og liknende, av malt tekstilstoff: 59.15 Slanger og liknende varer av tekstilmateriale, også med foring, armering eller tilbehør av annet materiale. 59.17 Tekstilstoff og tekstilvarer, av en beskaffenhet som vanligvis nyttes til teknisk bruk. Kap. 60, note 5. b. «gummiert trikotasje» — trikotasje som er impregnert, belagt eller overtrukket med gummi eller fremstilt av tekstilgarn som er belagt eller impregnert med gummi. 60.01 Trikotasje som metervare, unntatt elastikktrikotasje og gummiert trikotasje : 60.02 Hansker, vanter og votter av trikotasje, unntatt elastikktrikotasje og gummiert trikotasje: 60.03 Strømper, sokker, ankelsokker, strømpebeskyttere og liknende, av trikotasje, unntatt elastikktrikotasje og gummiert trikotasje: 60.04 Undertøy av trikotasje, unntatt elastikktrikotasje og gummiert trikotasje: 60.05 Yttertøy og andre varer av trikotasje, unntatt elastikktrikotasje og gummiert trikotasje: 60.06 Elastikktrikotasje og gummiert trikotasje, som metervare eller ferdige varer (nemnder knebeskyttere og strømper): Kap. 61, note 1. Dette kapittel omfatter de i posisjonene nevnte ferdige varer av ethvert tekstilstoff (nemnder av filt, fiberduk, fletninger og possementmakerarbeid som hører under posisjon 58.07, tyll og andre nettstoffer, blonder og kniplinger) eller av stoff av metalltråd. Kapitlet omfatter ikke trikotasje, unntatt varer som hører under posisjon 61.09. Note 5. Posisjonene i dette kapittel omfatter også uferdige eller ikke-komplette varer og tilskåret tekstilstoff til fremstilling av varer som er nevnt i posisjonene, herunder tilskåret trikotasje til fremstilling av varer som hører under posisjon 61.09. 61.01 C. med hovedstoff inneholdende silke eller endeløse syntetiske eller kunstige tekstilfibrer. D. annet: 1. med impregnering eller belegg av olje, ferniss, gummi, plast eller liknende. 61.02 B. med hovedstoff inneholdende silke eller endeløse syntetiske eller kunstige tekstilfibrer. C. annet: 1. med impregnering eller belegg av olje, ferniss, gummi, plast eller liknende. 61.08 Krager, forstykker, jaboter, mansjetter, kapper, bærestykker og liknende utstyr til dame- og pikeklær: Kap. 62, note 1. Dette kapittel omfatter de i posisjonene nevnte ferdige varer av ethvert tekstilstoff (unntatt av filt og fiberduk) eller av fletninger og possementmakerarbeid som hører under posisjon 58.07. Kapitlet omfatter ikke trikotasje. 65.07 Svettereimer, for, trekk, underformer, hattestell (herunder fjærstell til klapphatter), lueskygger og hakereimer, til hodeplagg: Kap. 66, note 2. Posisjon 66.03 omfatter ikke deler, utstyr eller tilbehør av tekstilmateriale, heller ikke trekk, dusker, stropper, futteraler eller liknende, uansett materiale. Slike varer, innført sammen med, men ikke påsatt varer som hører under posisjonene 66.01 eller 66.02, tarifferes etter sin beskaffenhet. Kap. 67, note 1. a. presseduk av menneskehår (posisjon 59.17); Note 1. b. blomstermotiver av blonder, broderier eller andre tekstilstoffer (avsnitt XI) ; Kap. 68, note 1. b. papir og papp med belegg eller impregnering, som hører under posisjon 48.07 (f. eks. papir og papp som er belagt med pulverisert glimmer, grafitt, bitumen eller asfalt); Note 1. c. tekstilstoff med belegg eller impregnering, som hører under kapittel 59 (f. eks. tekstilstoff som er belagt med pulverisert glimmer, bitumen eller asfalt); Note 1. g. elektriske isolatorer (posisjon 85.25) og isolasjonsdetaljer som hører under posisjon 85.26. 68.05 Bryne- og polersteiner for hand, av naturlig stein, av agglomererte naturlige eller kunstige slipestoffer eller av keramisk materiale. Kap. 69, note 2. b. (2 c. i. h. t. St. prp. nr. 124 for 1962—63). elektriske isolatorer (posisjon 85.25) og isolasjonsdetaljer som hører under posisjon 85.26; 69.06 Rør, renner og rørdeler (fittings). 69.11 Bordservise, kjøkkenutstyr og andre husholdningsartikler samt toalettartikler, av porselen: 69.12 Bordservise, kjøkkenutstyr og andre husholdning sartikler samt toalettartikler, av annet keramisk materiale: Kap. 70, note 1. c. elektriske isolatorer (pos. 85.25) og isolasjonsdetaljer som hører under pos. 85.26; Note 1. d. optisk glass bearbeidd til optisk bruk, injeksjonssprøyter, kunstige øyne, termometre, barometre, hydrometre og andre varer som hører under kapittel 90; Kap. 73, note 1. e. Karbonrikt stål (posisjon 73.15): stål som inneholder minst 0,6 vektprosent karbon, og hvor innholdet av fosfor eller svovel utgjør mindre enn 0,04 vektprosent eller hvor innholdet av fosfor og svovel tilsammen utgjør mindre enn 0,07 vektprosent. 73.14 Tråd av jern eller stål, også med overdrag, men ulen elektrisk isolasjon: 73.25 Kabler, tau, liner, flettede band, stropper og liknende varer av jern- eller ståltråd, uten elektrisk isolasjon: 73.26 Piggtråd av jern eller stål; vridd flat tråd eller band, med eller uten pigger samt løst snodd dobbelt tråd til bruk som gjerdetråd, av jern eller stål: 73.39 Stålull; gryteskrubber, skure- og pussehansker og liknende av jern eller stål. 74.10 Kabler, tau, liner, flettede band og liknende varer av koppertråd, uten elektrisk isolasjon. Kap. 75, note 2. Posisjon 75.04 omfatter også rør, huie stenger og rørdeler (fittings) som er polert, forsynt med overdrag, tilformet eller bearbeidd på annen måte, f. eks. bøyd, spiralformet, gjenget, boret, innsnevret, konisk eller forsynt med ribber. Kap. 76, note 2. Posisjonene 76.06 og 76.07 omfatter også rør, huie stenger og rørdeler (fittings) som er polert, forsynt med overdrag, tilformet eller bearbeidd på annen måte, f. eks. bøyd, spiralformet, gjenget, boret, innsnevret, konisk eller forsynt med ribber. 76.12 Kabler, tau, liner, flettede band og liknende varer av aluminiumstråd, uten elektrisk isolasjon. Kap. 78, note 2. Posisjon 78.05 omfatter også rør, huie stenger og rørdeler (fittings) forsynt med overdrag, tilformet eller bearbeidd på annen måte, f. eks. bøyd, spiralformet, gjenget, boret, innsnevret, konisk eller forsynt med ribber. Kap. 79, note 2. Posisjon 79.04 omfatter også rør huie stenger og rørdeler (fittings) som er polert, forsynt med overdrag, tilformet eller bearbeidd på annen måte, f. eks. bøyd, spiralformet, gjenget, boret, innsnevret, konisk eller forsynt med ribber. Kap. 80, note 2. Posisjon 80.05 omfatter også rør, huie stenger og rørdeler (fittings) som er polert, forsynt med overdrag, tilformet eller bearbeidd på annen måte, f. eks. bøyd, spiralformet, gjenget, boret, innsnevret, konisk eller forsynt med ribber. Kap. 82, note 1. Bortsett fra blåselamper, feltesser, slipeskiver og slipesteiner montert på stativ, manikyr og pedikyrsett og varer som hører under posisjonene 82.07 og 82.15, omfatter dette kapittel bare varer som er utstyrt med knivblad, egg, arbeidsflate eller annen arbeidende del av: 82.04 Håndverktøy og håndredskaper som ikke hører under andre posisjoner i dette kapittel; blåselamper og ambolter; skrustikker, skrutvinger og liknende, unntatt tilbehør og deler til verktøymaskiner ; feltesser; slipeskiver og slipesteiner montert på stativ, for håndeller fotkraftj monterte glasskjærediamanter. 82.08 Kaffekverner, kjøttkverner, saftpresser og andre mekaniske redskaper av vekt ikke over 10 kg som brukes i husholdningen ved tilberedning, servering og liknende av mat og drikkevarer. 33.01 A. 1. av jern eller stål B. deler: 1. av jern eller stål 83.02 A. 1. 83.07 — A. B. andre: 1. av jern eller stål Endret fra St. prp. nr. 124 for 1962— 63: 84.07 Hydrauliske kraftmaskiner (herunder vannhjul og vannturbiner). 84.11 Luftpumper, vakuumpumper samt lufteller gasskompressorer (herunder motor og turbopumper og -kompressorer samt fristempelgeneratorer for gassturbiner); vifter, blasere og liknende: C. deler av jern eller stål til vifter, blasere og liknende 84.12 Luftkondisjoneringsapparater sammenbygd til en enhet som består av en motordrevet vifte og elementer for endring av luftens temperatur og fuktighet. 84.19 Maskiner for rensing og tørking av flasker eller andre beholdere; maskiner for fylling, lukking, forsegling, kapsling eller etikettering av flasker, bokser, sekker eller andre beholdere; andre pakkemaskiner; maskiner for karbonisering av drikkevarer; oppvaskmaskiner: 84.40 Maskiner og apparater for vasking, rensing, tørking, bleiking, farging, appretering eller annen etterbehandling av garn, tekstilstoff eller ferdige tekstilvarer (herunder vaskeri- og renserimaskiner); folde-, opprulle- og skjæremaskiner for tekstilstoff; maskiner til pålegging av masse på tekstil eller annet underlag ved fremstilling av linoleum eller annet golvbelegg; maskiner av typer som brukes ved trykking på tekstil, lær, tapeter, innpakningspapir, linoleum eller andre materialer, samt graverte og etsede plater og valser dertil: 84.63 Drivaksler, veivaksler, lagerbokser, glidelagre, tannhjul og utvekslinger (herunder friksjonshjul, gir og andre regulerbare utvekslinger), svinghjul, reimskiver, tauskiver, blokker og koplinger (herunder akselkoplinger): A. lagerbokser og blokker. Kap. 85, note 3. Posisjon 85.06 omfatter bare følgende elektromekaniske maskiner og apparater av typer vanlige til husholdningsbruk: a. støvsugere, golvbonemaskiner, male- og blandemaskiner for matvarer, saftpresser og vifter, uten hensyn til vekten; 85.11 Elektriske industri- og laboratorieovner, herunder apparater for behandling av materialer ved induktiv eller dielektrisk oppvarming; maskiner og apparater for elektrisk sveising, hardlodding eller skjæring: 85.15 Sendere og mottakere for radiotelegrafi og radiotelefoni; sendere og mottakere for kringkasting og fjernsyn, også kombinert med apparater for opptak og gjengivelse av lyd; f jernsynskameraer; apparater for radionavigasjon og radiofjernstyring; radarapparater: A. mottakere for kringkasting og fjernsyn, også kombinert med apparater for opptak og gjengivelse av lyd. 85.23 Tråd, kabel (herunder koaksialkabel), stenger, band og liknende, med elektrisk isolasjon (herunder lakkert eller anodisert), også med forbindelsesdeler: 86.10 Stasjonært materiell for jernbaner eller sporveier; mekanisk utstyr, ikke elektrisk drevet, for signalisering, sikring, kontroll og manøvrering, for alle slags kommunikasjonsmidler; deler dertil: A. sporveksler, sporkryss og andre sammensatte skinner 87.03 Servicebiler, brannbiler, feiébiler, stigebiler, sprøytebiler, kranbiler, verkstedbiler, lyskasterbiler, røntgenbiler og andre motorkjøretøyer utstyrt for spesielle formål (unntatt motorkjøretøyer under posisjon 87.02). 87.04 Understell med motor, for motorkjøretøyer under posisjonene 87.01, 87.02 og 87.03: Endring fra St. prp. nr. 124 for 1962—63: Avsnitt XVIII. Overskrift. Instrumenter og apparater til optisk, fotografisk, kinematografisk, medisinsk og kirurgisk bruk; presisjonsinstrumenter og -apparater; ur; musikkinstrumenter; apparater for opptak og gjengivelse av lyd; apparater for magnetisk opptak og gjengivelse av bilder og lyd for fjernsyn; deler dertil. 90.20 Apparater basert på bruk av røntgenstråler eller utstråling fra radioaktive stoff er (herunder røntgenfotografiapparater og -terapiapparater); røntgengeneratorer, røntgenrør, røntgenskjermer, røntgenhøyspenningsgeneratorer; røntgenkontrollpulter og tavler; bord, stoler og liknende til bruk ved røntgenundersøkelse eller behandling : 90.21 Instrumenter, apparater og modeller til demonstrasjons/ormåZ (f. eks. ved undervisning eller utstilling), ikke anvendelige til annet bruk. Endring fra St. prp. nr. 124 for 1962—63: Kapittel 92. Overskrift. Musikkinstrumenter; apparater for opptak og gjengivelse av lyd; apparater for magnetisk opptak og gjengivelse av bilder og lyd for fjernsyn; deler og tilbehør til slike instrumenter og apparater. Kap. 92, note 2. Ikke-komplette eller uferdige instrumenter eller apparater tarifferes som tilsvarende komplette eller ferdige, forutsatt at de i det vesentlige har karakter av komplette eller ferdige varer. Endring fra St. prp. nr. 124 for 1962—63: 92.11 Grammofoner, dikter apparater og andre apparater for opptak og gjengivelse av lyd, herunder plate- og båndspillere med eller uten lydhode; apparater for magnetisk opptak og gjengivelse av bilder og lyd for fjernsyn: B. apparater for magnetisk opptak og gjengivelse av bilder og lyd for fjernsyn. Anm.: Tolldepartementet kan samtykke i at visse typer diktérapparater kan innføres mot en toll av kr. 1,50 pr. kg. 93.06 Deler til våpen, herunder grovt tilsagde geværkolber og emner til løp, men unntatt deler til våpen som hører under posisjon 93.01: Kap. 97, note 1. e. sportsklær og karnevalskostymer av tekstil, som hører under kapittel 60 eller 61; Note 1. g. sportsfottøy (unntatt støvler med påsittende skøyter), leggbeskyttere og liknende, som hører under kapittel 64 samt hodeplagg til sportsbruk som hører under kapittel 65; Tariffendringer. 11.05 Pulver, flokker og korn av poteter ... pr. kg kr. 0,80 Aktieselskapet Norsk Medicina 1 Union, Bergen, søker i brev av 27. august 1963 om toll-lettelse for potetmospulver, enten tollfrihet, tollfri innførsel i tidsrommet 1. januar—30. juni for inntil 100 tonn eller tollnedsettelse til kr. 0,20 pr. kg. Firmaet anfører bl. a. at tollen for rå poteter er kr. 0,04 pr. kg og da det går ca. 4 —5 kg rå poteter til fremstilling av dehydrert potetmospulver, skulle det tilsi en tollsats på maksimalt kr. 0,20 pr. kg. Firmaet er ikke kjent med at det er norsk produksjon av potetmospulver. Industridepartementet tilrår i brev av 21. september 1963 at den nåværende tollsats kr. 0,80 pr. kg opprettholdes inntil videre. Produksjon av potetmospulver ble for 2 år siden tatt opp ved Romedal Brænderi av et innenlandsk firma. Dessuten foreligger planer om slik produksjon ved A/S Holmen Brænderi. Etter foreliggende opplysninger regnes det med atskillig tid før den innenlandske produksjon blir lønnsom. Den nåværende toll må anses som oppfostringstoll. Produksjonen ligger godt tilrette for steder med gode dyrkningsmuligheter for passende potetslag, men som har mindre muligheter for reising av industri basert på lokale råstoffer. Landbruksdepartementet peker i brev av 7. oktober 1963 på at potetmospulver kommer inn under importbestemmelsene i jordbruksavtalen. Departementet er videre kjent med at potetindustrien har tatt opp produksjon med sikte på å fremstille 500 tonn potetmospulver det første år med adgang til fordobling hvis behovet tilsier det. Landbruksdepartementet finner å måtte frarå toll-lettelse. Norges Industriforbund har forelagt søknaden for diverse medlemsbedrifter og oversender i brev av 3. februar 1964 en uttalelse fra A/S Margarincentralen. produksjonsanlegg for potetmosflakes/pulver har hatt et prøve- og opparbeidelsessalg igang siden 1962. Salget i 1964 ventes å utgjøre det minimumskvantum som er nødvendig for et produksjonsanlegg, som nå er ferdig etter planen og starter i disse dager. Fabrikken er et resultat av en samarbeidsavtale mellom firmaet og via Potetmelfabrikkenes Salgskontor — A/S Holmen Brænderi, Gjøvik. Det er investert betydelige beløp for å oppnå et moderne anlegg, og det vil være en dårlig støtte for norsk produksjon om det blir innrømmet tollfrihet eller tollnedsettelse. Norges Handelsstands Forbund meddeler i brev av 2. januar 1964 at Norges Colonialgrossisters Forbund i sin uttalelse har anbefalt tollfrihet og at Importog Export-Agenters Forening har funnet å kunne anbefale den subsidiære søknad om tollnedsettelse fra kr. 0,80 til kr. 0,20 pr. kg. Departementet skal bemerke at det i dag er en betydelig norsk produksjon av potetmospulver, og en finner derfor ikke å kunne imøtekomme søknaden om tollreduksjon for denne vare. 20.01 Grønnsaker og frukter, tilberedt eller konservert i eddik eller eddiksyre, med eller uten tilsetning av sukker, salt, krydderier eller sennep: A. grønnsaker: 3. andre: a. i lufttett lukte kar m.n.i. pr. kg kr. I,^o b. i annen emballasje pr. kg kr. 0,20 Jensen & Co. og P. M. Jensen A/S, Oslo, søker i brev av 29. mai 1964 om at pickles importert i lufttett lukte kar, toll kr. 1,40 pr. kg, får samme tollsats som pickles innført i annen pakning, toll kr. 0,20 pr. kg. Det opplyses at pickles som nedlegges uten konserveringsmiddel, men bare er pasteurisert, må være pakket i lufttette kar i motsetning til pickles som er gjort holdbar med et konserveringsmiddel. Den helsemessig riktigste nedlegging er således belagt med den høyere toll. Industridepartementet kan ikke tilrå at søknaden blir imøtekommet og viser i brev av 21. juli 1964 til sin vurdering i et medfølgende notat. Det opplyses bl. a. kar, leveres i forbrukerpakninger og tollen må sees som beskyttelse for konservesindustrien og agurkdyrkerne. Pickles pakket i annen emballasje, gjerne tilsatt kjemisk konserveringsmiddel, er først og fremst et halvfabrikat for konservesindustrien. Importen er i alminnelighet liten, idet konservesindustrien normalt dekker sitt behov av råstoffer innenlands. Fra forbrukersiden kan det neppe anføres sterke grunner for tollnedsettelse, da markedet stort sett er dekket av innenlandsk produserte pickles av tilfredsstillende kvalitet. Landbruksdepartementet meddeler i brev av 21. juli 1964 at det etter sterk henstilling fra Handelsdepartementet har funnet å kunne gå med på en meget liberal importlisensiering av konserverte pickles. Ved vurderingen av spørsmålet ble det bl. a. lagt vekt på den nåværende tollsats kr. 1,40 pr. kg. Dersom tollen skulle bli redusert, faller en vesentlig forutsetning for den liberale importregulering bort. Landbruksdepartementet må derfor frarå tollnedsettelse. Departementet for familie- og forbrukersaker tilrår i brev av 20. juli 1964 at søknaden innvilges. Norges Industriforbund oversender med brev av 14. juli 1964 uttalelser fra bedrifter. Nora Fabrikker A/S slutter seg til en uttalelse avgitt av Konservesfabrikkenes Landsforening (se nedenfor). A/S Tønsberg Bryggeri mener at saken må sees i sammenheng med import av friske agurker hvor tollsatsen er kr. 0,80 pr. kg og kan ikke støtte noen nedsettelse av tollsatsen. Grimstad Konservesfabrik opplyser at firmaet i mange år har pakket pasteuriserte pickles og uten tilsetning av konserveringsmiddel. Picklesproduksjonen ved bedriften er betydelig og representerer et viktig ledd i samarbeidet mellom landbruks- og konservesinteresser. Til produksjonen anvendes, foruten store og små agurker, også betydelige mengder blomkål som tas av topproduksjonen i sesongen. Markedet kan uten vanskelighet dekkes av norskproduserte pickles. Tollnedsettelse vil føre til at denne produksjon må opphøre, en produksjon som kan foregå i en stille tid og derfor er utfyllende med hensyn til beskjeftigelse. Konservesfabrikkenes Landsforening har sendt sin uttalelse direkte og opplyser at de norske fabrikker fullt ut kan dekke etterspørselen av pickles. Det er således helt unødvendig med import, hvorfor styret henstiller å avslå søknaden. Norges Handelsstands Forbund anbefaler i brev av 7. august 1964 at søknaden imøtekommes. Søknaden er forelagt for Import- og Export-Agenters Forening, Norges Kolonial- og Landhandelforbund og Norges Colonialgrossisters Forbund som samtlige gir sin tilslutning til søknaden. De to sist nevnte organisasjoner peker spesielt på det urimelige i at den helsemessig riktigst konserverte vare er belagt med den høyeste toll. Departementet skal bemerke at det i dag er en betydelig norsk produksjon av pickles i lufttett lukte kar (konserverte pickles) og at tollsatsen på kr. 1,40 pr. kg er nødvendig for å gi denne produksjon en rimelig beskyttelse. Departementet finner derfor ikke å kunne anbefale at søknaden om tollnedsettelse for denne vare blir imøtekommet. 39.02 Polymerisasjons- og kopolymerisasjonsprodukter (f. eks. polyetylen, polytetrahdloetylen, polyisobutylen, polystyren, polyvinylklorid, polyvinylecetat, polyvinylkloracetat og andre polyvinylderivater, polyakryl- og polymetakrylderivater, kumaronindenharpikser): E. ellers 30 pst. 39.07 Varer fremstilt av produkter som hører under posisjonene 39.01 — 39.06: B. kunstige tarmer 8 pst. 66.03 Deler, utstyr og tilbehør til varer, som hører under posisjonene 66.01 og 66.02: A. handtak og monterte paraply- og parasollstell pr. kg kr. 3,00 S. J. Benn e 11 er, Oslo, søker i brev av 25. november 1963 om tollfrihet for nylonstoff, som på begge sider er overtrukket med plast. Det søkes også om tollfrihet for monterte parasollstell. Stoffene innføres fra U. S. A. og anvendes i firmaets produksjon av hageparasoller. Søkerfirmaet hevder at det ikke er noe rimelig forhold mellom tollen på disse «råvarer» og tollen på komplette hageparasoller. Tollen for hageparasoller med 75 cm spilelengde eller mer i plast-nylon er kr. 12,00 pr. stk. og med EFTA reduksjon kr. 4,80 pr. stk., mens firmaet for de innførte materialer må betale kr. 10,80 i toll. Det er sterk og økt konkurranse i bransjen, særlig fra EFTA-land. Industridepartementet oversender med brev av 31. saken. Ifølge dette lages det tilsvarende stoffer i Norge. Stoffer av denne art som er tilfredsstillende for formålet produseres også i andre land innenfor EFTA. Monterte parasollstell har i den senere tid forsøksvis vært produsert her i landet. Notatet konkluderer med at søknaden ikke kan anbefales imøtekommet. Norges Industriforbund oversender med brev av 7. februar 1964 uttalelser fra forskjellige interesserte bransjer og bedrifter. De Norske Tekstilfabrikkers Hovedforening, Oslo, opplyser at det er norsk produksjon av nylonstoff bestemt for plastbelegging. En eventuell tollfrihet for plastbelagt nylonstoff vil få konsekvenser for denne produksjon. Av samlet import under varenr. 3902.792 i tolltariffen kommer ca. 50 pst. fra EFTA området, hvor den effektive toll nå bare er 8 pst. Hovedforeningen frarår under de foreliggende omstendigheter at søknaden imøtekommes. A/S Vestlandske Gummivarefabrikk, Stavanger, opplyser at den har arbeidet meget med varer i denne produktgruppe. Bedriften anser det meget sannsynlig at den vil ta til med produksjon av slikt stoff til hageparasoller. Fagertun Fabrikker A/S, Drammen, protesterer mot at plastbelagt nylonstoff blir tollfritt. Bedriften har betydelig produksjon av nylonstoff belagt med plast av noe tyngre typer, men arbeider nå med å få i gang produksjon også av lettere typer særlig egnet til hageparasoller. Helly J. Hansen A/S, Moss, uttaler at det ikke har noe bestemt imot tollfrihet for metervarer til dette spesielle formålet, såfremt en slik dispensasjon ikke blir misbrukt, idet det her i landet produseres meget store kvanta varer som innehar tollbeskyttelse under varenr. 3902.792 og pos. 59.08 B. A/S Kolbjørn Knutsen & Co., Oslo, støtter søknaden om tollfrihet. Mekaniske Verksteders Landsforening meddeler at søknaden ikke foranlediger noen uttalelse fra foreningens side. Norges Handelsstands Forbund anbefaler i brev av 5. februar 1964 søknaden imøtekommet, forutsatt at tollfriheten også gjøres gjeldende for annet bruk av stoffene enn til produksjon av hageparasoller. Departementet vil på grunnlag av de opplysninger som foreligger om produksjon m. v., ikke foreslå noen endring i tollen for de varer søknaden omfatter. omhandlet er 30 pst. av verdien og tillates for tiden innført mot nedsatt toll på 20 pst. av verdien. Brød r. Sunde A/S, Spjelkavik, søker i brev av 6. mars og 14. mai 1964 på ny om tollbeskyttelse på 5 pst. for skumpolystyren. Da firmaet bygde opp polystyrenanlegget, var prisen på varen fra Tyskland kr. 7,00 pr. kg, som etterhvert ble regulert ned til kr. 4,50 pr. kg. Etter søkerens mening var hensikten med prisfallet å utkonkurrere den norske produksjonen. For øvrig er det sterk konkurranse fra U. S. A. Firmaet mener likevel å kunne være med i konkurransen og har opprettet lisensfabrikker i bl. a. Østerrike, Sveits, Holland og Belgia. Da Tyskland og Sverige har 5 pst. tollbeskyttelse, finner søkeren det urimelig at firmaets produkt ikke innrømmes den samme tollbeskyttelse som konkurrentene. Det er hovedsakelig Tyskland og U. S. A. firmaet søker tollbeskyttelse mot. Kvaliteten av firmaets produkt hevdes å være fullt på høyde med det tyske og andre utenlandske kvaliteter, og kapasiteten er stor nok til å dekke det innenlandske behov. Kapasiteten kan utvides, men firmaet ønsker først å få spørsmålet om tollbeskyttelse avklart. Industridepartementet viser i brev av 10. juni 1964 til den uttalelse som ble avgitt ved forrige gangs behandling, og finner heller ikke denne gang å kunne støtte søknaden. I et medfølgende notat vises til de tidligere innvendinger mot tollbeskyttelse for varen, både på prismessig og kvalitetsmessig grunnlag, fra firmaer og bedrifter som benytter denne vare. Industridepartementet peker på at det er vanskelig å se betydningen av å søke å bremse importen fra Tyskland når EFTA-land fortsatt kan levere uten tollbelastning. Norges Industriforbund oversender med brev av 14. juli 1964 uttalelser fra Elektrokemisk A/S, Oslo, (gjennom Norsk Plastforening) og Nordenfjeldske Destillasjonsverk A/S, Trondheim. Elektrokemisk A/S fremholder at det er landets største forbruker av skumbar polystyren, som benyttes til fremstilling av skumpolystyrenplater til isolasjonstekniske formål. Da råstoffomkostningene utgjør ca. 80 pst. av isolasjonsplatenes produksjonsomkostninger, er råstoffprisen avgjørende for platenes markedspris. En beskyttelsestoll for norsk produsert råstoff vil bevirke en høyere råstoffpris enn det kan oppnås ved fri konkurranse mellom råstoffleverandørene. Firmaet protesterer sterkt mot importtoll på råstoffet. A/S hevder at innføring av beskyttelsestoll for skum-polystyren vil føre til at forbrukerprisen stiger og videre at stillingen for de forbrukere som benytter annet råstoff enn norsk produsert vil kunne bli meget vanskelig. Firmaet har foretatt en større utvidelse av produksjonsanlegget for ekspandert polystyren, men norsk produsert uekspandert råstoff er ikke anvendbar i maskineriet, som er laget for tysk råvare. Uttalelsen går sterkt imot søknaden. Norges Handelsstands Forbund opplyser i brev av 18. august 1964 at søknaden er forelagt to tilsluttede organisasjoner. Møbelhandlernes Landsforbund finner ikke grunn til å avgi uttalelse. Import- og Export-Agenters Forening har på grunnlag av innhentede opplysninger fra foreningens Kjemikalie og plastgruppe gått inn for at skumpolystyren bør kunne importeres tollfritt. Forbundet frarår på grunnlag av foranstående søknaden imøtekommet. Norsk Plastforening, Oslo, oversender med brev av 19. juni 1964 en uttalelse fra Arplast A/S, Oslo. Firmaet korrigerer de opplysninger som søkeren har oppgitt vedrørende de svenske priser, og anfører at markedsprisen for ekspanderbar polystyren ikke har utviklet seg annerledes i Norge enn i det øvrige Europa. Det er derfor ingen grunn til å tro at de nåværende priser skyldes søkerens konkurranse. Departementet skal bemerke at en liknende søknad fra Brødr. Sunde A/S ble behandlet i St. prp. nr. 1 for 1962 —63, Om tollavgifter, s. 11—13. Den ble ikke imøtekommet. Den tariffbestemte toll for varen er 30 pst. av verdien, men den tillates å gå inn tollfritt i henhold til tariffens anmerkning om tollfrihet eller tollnedsettelse for råvarer og tekniske hjelpestoffer. De foreliggende uttalelser går sterk mot søknaden. Departementet vil også peke på at det er tolltekniske vansker forbundet med å skille mellom skumpolystyren og vanlig polystyren. Departementet finner heller ikke denne gang å kunne foreslå noen tollbeskyttelse for skum-polystyren. Firma Jens C Hagen, Oslo, søker i brev av 18. juni 1964 på vegne av L. Sandaas Ltd. A/S, om omtariffering og omregning av tollen for kunstige tarmer, som firmaet mener rettelig skulle vært fortollet etter 8 pst. av verdien under posisjon 39.07 B. Nalophan-tarmer og er ifølge foreliggende fakturaer levert i lengder på 20 eller 500 m. Departementet skal bemerke at varen er riktig tariffert under posisjon 39.02 E. Tollsatsen for kunstige tarmer under posisjon 39.07 ble satt ned fra 30 til 8 pst. av verdien fra 1. desember 1959, jfr. St. prp. nr. 17 for 1959—60, Om tollavgifter, side 16. Tollnedsettelsen ble iverksatt for å fjerne misforholdet mellom tollen for sømløse tarmer, som ifølge sin beskaffenhet hørte under posisjonene 39.03 —04 med tollsats 8 pst., og andre kunstige tarmer, f. eks. videre bearbeidede, under pos. 39.07. Kunstige tarmer av beskaffenhet som Nalophan-tarmer hører imidlertid under pos. 39.02 E, hvor tollsatsen er 30 pst. av verdien. Departementet har funnet forholdet lite rimelig og har innrømmet midlertidig tollnedsettelse til 8 pst. med virkning fra 1. april 1964. Vedrørende eventuell norsk produksjon på området vises til St. prp. nr. 1 for 1963—64, Om tollavgifter, side 7—B, hvor bl. a. tollen for kunstige tarmer ble behandlet. Av uttalelsen fra Industridepartementet fremgår at så vidt vites er det for tiden ingen norsk produksjon av kunstige tarmer, og at en ikke er kjent med at det føreligger planer om slik produksjon. Landbruksdepartementet har i brev av 17. september gitt uttrykk for at det ikke har noe imot at tollen for kunstige tarmer under posisjon 39.02 blir nedsatt til 8 pst. Departementet finner det derfor riktig at det opprettes en ny post for tarmer også under pos. 39.02 og foreslår endringen slik: E. tarmer 8 pst. F. ellers 30 pst. Jf 0.14 Andre varer av vulkanisert bløtgummi: B. ellers 20 pst. T. Michelsen & Co., Oslo, søker i brev av 6. mai 1964 om tollfrihet for membraner (diafragmaer) av vulkanisert bløtgummi til bruk i diafragmapumper. På grunn av strenge krav til kvalitet med hensyn til å tåle trykk og varme, er firmaet avhengig av import fra U. S. A. Diafragmapumper og deler med visse unntak er tollfrie i henhold til Maskinanmerkningen, og da membraner er kostbare finner søkerf irmaet en tollbelastning på 20 pst. urimelig og fordyrende. Industridepartementet uttaler i brev av 18. tollfrie pumper. Det anbefaler derfor at merabraner av vulkanisert bløtgummi til bruk i diafragmapumper blir tollfrie, såfremt dette ikke vil by på spesielle tekniske vansker for tollkontrollen. Norges Industriforbund oversender med brev av 18. juni 1964 innkomne uttalelser. A/S Den norske Remfabrik, Oslo, uttaler at bedriften har regulær produksjon av slike varer og ser ingen grunn til at dette produkt skal få noen særbehandling. A/S Mjøndalen Gummivarefabrik, Mjøndalen, opplyser at det ikke vil være aktuelt for bedriften å ta opp produksjon av slike spesielle membraner. Bedriften har ikke noe imot at det tilstas tollfrihet for varene, men hevder at det ikke bør gis generell tollfrihet, men etter søknad i hvert enkelt tilfelle. Norges Handelsstands Forbund meddeler i brev av 1. juli 1964 at søknaden er forelagt for Import- og Export- Agenters Forening, Oslo, Maskingrossisternes Forening, Oslo, og Norges Jernvarehandleres Forbund, Oslo. Samtlige anbefaler søknaden imøtekommet. Departementet skal bemerke at membraner av vulkanisert bløtgummi til pumper hører under tolltariffens posisjon 40.14 8., hvor tollen er 20 pst. av verdien. Det er norsk produksjon av nevnte varer og også produksjon innen EFTA-området for øvrig. Departementet finner derfor ikke tilstrekkelig grunnlag til å foreslå noen endring av tollsatsen. 48.05 Bølgepapir og bølgepapp (også påklistret plant papir eller papp) samt kreppet, plissert, mønsterpreget eller perforert papir og papp i ruller, plater eller ark: B. kreppet silkepapir . pr. kg kr. 0,26 D. ellers pr. kg kr. 0,32 De Norske Papirfabrik an t e r s Felleskontor, Oslo, søker i brev av 11. april 1964 om endring i den statistiske spesifikasjon under tolltariffens posisjon 48.05, når det gjelder kreppet silkepapir og annet kreppet sulfittpapir. Kreppet silkepapir hører under posisjon 48.05 B. (varenr. 4805.301) og annet kreppet sulfittpapir under posisjon 48.05 D. (varenr. 4805.309). Tollen er henholdsvis kr. 0,26 og kr. 0,32 pr. kg. Søknaden begrunnes med bl. a. at den statistiske betegnelse er uklar, og at det ikke er mulig å trekke klare grenser mellom kreppet silkepapir og annet kreppet sulfittpapir. I de år kreppet silkepapir har vært spesifisert i tolltariffen har importen vært übetydelig. og forårsaker vansker for papirindustrien. Felleskontoret foreslår derfor at betegnelsen kreppet silkepapir utgår av den statistiske spesifikasjon og at alt kreppet sulfitpapir samles under en posisjon med en toll på kr. 0,26 pr. kg, da tollsatsen på kr. 0,26 pr. kg for kreppet silkepapir er bundet i GATT og ikke kan forhøyes. I realiteten søkes det derfor om nedsettelse av tollen til kr. 0,26 pr. kg for annet kreppet sulfittpapir. Søkeren er i prinsippet imot å redusere norske tollsatser mens tollforhandlinger pågår, men finner allikevel i dette tilfelle å måtte anmode om nevnte endring av hensyn til den betydning en riktig statistikk har for papirindustrien. Det foreslås at den statistiske spesifikasjon under posisjonen for disse varers vedkommende blir slik: — kreppet sulfittpapir, übleikt, — kreppet sulfittpapir, bleikt. Departementet har forelagt saken for Industridepartementet og Norges Industriforbund. I uttalelser av henholdsvis 2. septemper og 15. april 1964 blir søknaden anbefalt. Det er übetydelig import av kreppet silkepapir. Tollsatsen på kr. 0,26 pr. kg er bundet i GATT. Under henvisning til foranstående og den avgjørende betydning det legges på riktig statistikk for papirindustrien anbefaler departementet at kreppet sulfittpapir under pos. 48.05 samles i en underposisjon med tollsats på kr. 0,26 pr. kg. I realiteten vil det si at tollen for annet kreppet sulfittpapir blir satt ned fra kr. 0,32 til kr. 0,26 pr. kg. Den foreslåtte endring vil ha som følge at betegnelsen «kreppet silkepapir» under pos. 48.15 A. bør endres til «kreppet sulfittpapir». Tollsatsen blir som før. Posisjonene 48.05 og 48.15 foreslås redigert slik: 48.05 B. kreppet sulfittpapir pr. kg kr. 0,26 48.15 — A. skrivepapir, mangfoldiggjørelsespapir, tegnepapir, trekkpapir, filtrerpapir og kreppet sulfittpapir pr. kg kr. 0,26 48.16 Esker, sekker, poser og annen emballasje av papir eller papp: C. ellers m.n.i. pr. kg kr. 2,80 Trygve Andersen A/S, Oslo, søker i brev av 21. november 1963 om tollfrihet for 1 liters pappkartonger for melk (Satonapakninger). i noen tollnedsettelse, jfr. St. prp. nr. 1 for 1962—63, Om tollavgifter. Firmaet hevder at det ikke er noen fabrikk innenlands som fremstiller slike kartonger. Det finnes to bedrifter som leverer 1 liters melkekartonger, men disse er av en slik type at de helt eller delvis blir laget i de maskiner som samtidig tapper melken i kartongene. De maskiner det her dreier seg om er meget kostbare både i innkjøp og drift og kan vanskelig anskaffes av de mindre meierier. Emballasjen som skal brukes til den maskin Trygve Andersen A/S forhandler, lages ikke innenlands som 1 liters pakninger, men den tilbys fra Finland til en pris av 11,5 øre pr. stk. som er regnet for å være meget lav. Ved søknaden er det lagt ved diverse uttalelser som en kort refererer: Øystre Slidre Ysteri gjør i brev av 18. oktober 1963 oppmerksom på hvilken stor betydning det har for de mindre meierier i fjellbygdene å kunne skaffe seg et billig tappingsanlegg og billig emballasje. Det opplyses at tollen på kartongene utgjør ca. 50 pst. av verdien. Seiv om tollsatsen fortsatt vil avtrappes under EFTA, mener meieriet at en ikke kan vente så lenge på tollfrihet som til EFTA-avtrappingen er gjennomført. A/L Alvdal Meieri beklager i brev av 24. oktober 1963 at det ikke ble innrømmet tollfrihet da saken ble behandlet forrige gang. De muligheter som foreligger for å skaffe emballasje innenlands, er ikke tilfredsstillende. De små og mellomstore meierier må ha et billigere tappeanlegg enn de andre som er på markedet, og dette nødvendiggjor import av ferdig emballasje. Meieriene innen disse størrelsesgrupper omsetter minst Vs av konsummelkforbruket her i landet. Nord-Norges Melkesentral støtter i brev av 22. februar 1963 søknaden om tollfrihet og hevder at pappemballasje er meget aktuelt for omsetningen av melk i Nord-Norge. Industridepartementet viser i brev av 21. januar 1964 til sin uttalelse ved forrige gangs behandling av saken og finner heller ikke nå å kunne anbefale noen nedsettelse eller tollfrihet for pappemballasje for melk. Landbruksdepartementet peker i brev av 13. juli 1964 på at det nå er i handelen også en annen mindre maskin til fylling av melk på ferdige kartonger, og at disse kartonger er tenkt produsert her i landet. Departementet for familie- og forbrukersaker uttaler i brev av 17. tollfrihet på emballasje ikke føre til lavere priser til forbruker for melk i pappemballasje. Departementet finner ikke tilstrekkelig grunn til å anbefale søknaden innvilget. Norges Industriforbund har i brev av 7. og 17. februar 1964 oversendt en del uttalelser. Meieriindustriens Emballasjeinstitutt A/S pekte på at det er av interesse å få et billigere fyllingsanlegg for de'mindre meierier. Norske Eskefabrikkers Landsforening viser til sin uttalelse fra 1962. Landsforeningen nevner at det ikke bare er spørsmål om hvor billig en kan gjøre emballasjen, men en må også ta i betraktning at det er de totale fyllingskostnader som er avgjørende for forbrukeren. Foreningen mener det ikke føreligger slike økonomiske fordeler ved import av pappemballasje som skulle begrunne en reduksjon av tollen. Hallan & Co. A/S, Oslo, mener at flere fabrikker her i landet bør kunne lage kartongene, dersom kvantum blir stort nok. Fra høyesterettsadvokatene R. Skjerve Nielsen og Willy Mohn foreligger det to uttalelser på vegne av A/S Norsk Tetra Pak, Oslo. Bedriften leier ut de såkalte Tetra-maskiner til meieriene og leverer pappemballasjen som er produsert på lisens av norsk papir. Satonapakningene som det søkes om tollfrihet for er en direkte konkurrent til Tetra-pakningene. Tetramaskinen er omstillbar og kan teknisk sett brukes av seiv de minste meierier. Imidlertid har firmaet nå markedsført en billigere type som kalles Tetra-Pak Junior. Øystre Slidre Ysteri skriver i brev av 4. august 1964 at det har prøvd denne maskinen, men allikevel ser seg nødt til å opprettholde sin støtte for søknaden om tollfrihet for Satona-emballasjen. A/S Norsk Tetra-Pak, Oslo, har i et brev av 19. august d. å. lagt ved en fortegnelse over de maskiner firmaet har i drift pr. august i år. Samtidig presiseres det at dersom Satonakartongene blir tollfri må det også innføres tollfrihet for slik emballasje som Tetramaskinene bruker. A/S Elopak Ltd., Oslo, har i brev av 27. august 1964 opplyst at firmaet har en lisensavtale med patentinnehaverne av Pure-Paksystemet. Firmaet, som for øvrig er et rent norsk foretagende, produserer for henimot 30 mill. kroner i året hvorav ca. % går til eksport. Som følge av den økte omsetning har firmaet glart å holde samme pris, 6,75 øre pr. stk. for 1 liters kartonger siden produksjonen begynte i 1958. (Det gjøres oppmerksom på at bretting, liming og voksing av kartongen foregår i tappemaskinen.) skal gjøres tollfri, vil det være mange produsenter i Europa som vil kunne dra fordel av dette, og konkurransen på hjemmemarkedet vil bli meget hard. Firmaet er i meget sterk grad avhengig av det norske marked, ikke bare omsetningsmessig, men også prestisjemessig fordi det har erfart at på eksportmarkedene legges det stor vekt på hvilken stilling vedkommende firma har i sitt eget hjemmemarked og den anseelse det der nyter. Det gjøres også oppmerksom på hvilke vanskeligheter firmaet har møtt i andre land under sitt eksportarbeide. Det konkluderes med at en uthuling av de nåværende tollbestemmelser vil få uheldige konsekvenser. Norges Handelsstands Forbund anbefaler i brev av 21. januar 1964 at søknaden imøtekommes. Norske Melkeprodusenters Landsforbund, Oslo, anfører i brev av 16. mars 1964 at ca. 70 meierier har så vidt lite melkesalg i pappemballasje at de ikke kan anskaffe de store tappemaskiner. For disse vil den billige maskin, som er beregnet på Satona-kartongen være best egnet. Landsforbundet anbefaler at søknaden imøtekommes. Departementet skal bemerke: Som det fremgår av de foran nevnte uttalelser og søknader, er de ulike typer tappemaskiner avhengig av sin spesielle emballasje. Den maskin som søkerfirmaet Trygve Andersen A/S selger, Hamba-maskinen, må ha emballasje av typen Satona. Satona-kartongene lages i Finland. Egnede kartonger av norsk produksjon kan ikke brukes, da disse blir for dyre, særlig for melk. «Hamba» er en ren tappemaskin som ikke bearbeider emballasjen mer enn at den lukkes etter tappingen. Maskinen kan skaffes i ulike størrelser, slik at den også er egnet for de mindre meierier. A/S Norsk Tetra Pak leier ut maskiner og leverer emballasje. I disse maskiner blir imidlertid emballasjen bearbeidet. Basis for emballasjen er norsk kartong som bearbeides av Polycoat A/S, Moss, hvor det er beskjeftiget ca. 30—35 mann. Til Tetra Pak Junior brukes det ferdiglagde kartonger som bare lukkes i maskinen. A/S Norsk Tetra Pak får til denne maskinen bearbeidet kartong i ruller fra Polycoat A/S og fremstiller seiv den ferdige emballasje. A/S Elopak Ltd. lager emballasje for Pure- Pak-maskinene og er vår største produsent. % av produksjonen går til eksport og det er opparbeidet betydelige markeder i de fleste europeiske land. mener at dersom det blir tollfrihet for Satonapakningen, må dette resultere i at de får tollfrihet for sin emballasje, eller kartonger, papp og andre råstoffer som de ellers har behov for i sin emballasje-produksjon. Det vil si at en eventuell tollfrihet vil få følger også for andre av tariffens posisjoner enn 48.16 C. Mulighetene for ved innenlands produksjon å dekke det norske forbruk av slik emballasje synes å være gode. Den omstendighet at det ikke kan skaffes billig nok emballasje til en bestemt maskin, bør etter departementets oppfatning ikke få folger for den øvrige norske produksjon av slik pappemballasje og for papirfabrikkene som leverer kartong. EFTA-tollen for 1 liters Satona-pakning vil etter 1. januar 1965 være ca. 3,4 øre pr. stk. eller ca. 29 pst. av verdien. Ved vurderingen av denne saken må en også ta i betraktning at tollen innen EFTA vil være avviklet innen 1. januar 1967. Departementet finner derfor alle forhold tatt i betraktning ikke å kunne anbefale at søknaden blir imøtekommet. 48.21 Andre varer av papirmasse, papir, papp eller cellulosevatt: A. lampeskjermer; eggemballasje av papirmasse 30 pst. D. ellers m.n.i. pr. kg kr. 2,80 Firmaene Scan-Pack Gathe & Co. og Servex A/S, begge Oslo, har i brev av 13. august, 17. oktober og 2. desember 1963 søkt om tollfrihet, eventuelt nedsettelse av tollen til 30 pst. av verdien, for «Foodtainers», brett fremstilt av bleikt cellulose (trefiber), som brukes til pakking av varer så som kjøtt, frukt og bær etc. Varen hører under tolltariff ens posisjon 48.21 D., hvor tollen av varen med nærmeste innpakning er kr. 2,80 pr. kg. Søknadene har sammenheng med en henvendelse til departementet fra den tyske produsent Omni-Pac GMBH Verpackungsmittel, Hamburg, av 7. oktober 1963. Henvendelsen går ut på å oppnå tollettelser for denne varen. Den begrunnes med at så vidt firmaet kjenner til produseres det ikke slike varer i Norge, og at behovet her i landet er stadig økende. Produsenten understreker dessuten at det anvendes betydelige mengder norsk produsert übleikt sulfitt-cellulose i produksjonen, og er innstilt på å konsentrere seg om økt forbruk av norsk råvare i fremtiden. produsenten fra Norsk Træmassekompani A//S og Anth. B. Nilsen & Co., begge Oslo, som er leverandører av råvaren. Industridepartementet henviser i brev av 28. september 1963 og 21. januar 1964 til tidligere avgitt uttalelse i samme spørsmål. Det gjentar standpunktet om at en ikke bør gå inn for å fjerne eller nedsette tollen for enkelte posisjoner i tolltariffen, mens det foregår forhandlinger om generelle tollnedsettelser uten at det samtidig ytes kompensasjon overfor norske eksportvarer. Det opplyses videre at det er meningen at norsk produksjon av slike varer vil bli satt i gang i nærmeste fremtid. Norges Industriforbund oversender med brev av 30. september 1963 uttalelser fra interesserte parter. Norske Eskefabrikkers Landsforening, Oslo, uttaler at slik emballasje i presset tremasse neppe har noen fortrinn fremfor emballasje fremstilt av papp eller kartong. Behovet kan dekkes av norsk produsert vare fremstilt av norske råstoffer, og søknaden tilrås ikke imøtekommet. A/S Viul Tresliperi, Viul pr. Hønefoss, opplyser i brev av 17. september 1963 at det i bedriften innstalleres maskiner for tilvirkning av nevnte artikler. Foruten å dekke det innenlandske behov, baseres produksjonen på en betydelig eksport. I tilleggsbrev av 12. august 1964 opplyser Industriforbundet at produksjonen av emballasje i presset tremasse for kjøtt, frukt og bær etc. ble satt i gang av Keyes Fibre Co. i A/S Viul Tresliperia lokaler medio februar 1964. Det fremgår videre av brevet at behovet for slik emballasje det her er tale om i dag kan dekkes av norskprodusert vare. Norges Handelsstands Forbund meddeler i brev av 2. januar 1964 at søknadene er forelagt for berørte tilsluttede organisasjoner. Papirgrossistenes Landsforening, Oslo, uttaler at den er kjent med at det i nær fremtid vil bli satt i gang innenlandsk produksjon av tilsvarende varer ved A/S Viul Tresliperi og finner ikke å kunne anbefale søknadene. Import- og Export-Agenters Forening, Oslo, støtter søknadene. Departementet skal bemerke: En søknad om tollettelser for «Foodtainers» er tidligere behandlet av Stortinget, jfr. St. prp. nr. 1 for 1961 —62, Om tollavgifter, side 22. Søknaden ble ikke imøtekommet. tollteknisk sett å skille varen fra annen liknende emballasje. Departementet finner derfor ikke å kunne anbefale at søknadene blir imøtekommet. Eduard Fett & Co., Oslo, ved tollkonsulent Arnold Andreassen, søker i brev av 3. oktober 1963 om at tollen for en type takpapp, kalt «ventilasjonstakpapp» blir satt ned til den tollsats som gjelder for vanlig takpapp, kr. 0,04 pr. kg (nr. 48.07 B. 1.). Varen består av impregnert takpapp, hvor det i regelmessig avstand er istøpt små betongklosser av 10 mm's høyde som takpappen hviler på, og derved dannes et luftskikt. Varen er relativt tung og vekttollen kr. 2,80 pr. kg med nærmeste innpakning utgjør ca. 240 pst. av verdien. Industridepartementet erklærer seg i brev av 18. desember 1963 enig i at den beregnede toll blir åpenbart urimelig, varens art tatt i betraktning, og anbefaler at det blir sett på mulighetene for en rimeligere fortolling. Norges Industriforbund har forelagt søknaden for flere bedrifter og meddeler i brev av 18. desember 1963 at Nordenfjeldske Destillasjonsverk A/S, A/S Trondhjems Papir- & Papfabrik og A/S Fjeldhammer Brug har uttalt seg til fordel for nedsettelse av tollen til kr. 0,04 pr. kg. A/S Fjeldhammer Brug opplyser samtidig at fabrikken produserer en liknende ventilasjonstakpapp. Norges Handelsstands Forbund anbefaler i brev av 5. november 1963 at søknaden innvilges. Departementet skal bemerke at den beskrevne type ventilasjonstakpapp etter nomenklaturens bestemmelser må føres under sekkeposisjonen 48.21 i tolltariffen. Tollsatsen herunder er kr. 2,80 pr. kg med nærmeste innpakning og virker urimelig for takpapp. Departementet finner det imidlertid ikke hensiktsmessig å opprette en ny tariffpost for denne spesielle type takpapp, men vil foreslå at varen i henhold til kongelig resolusjon av 20. juni 1945 tillates inntil videre å gå inn mot den toll, kr. 0,04 pr. kg, som gjelder for vanlig takpapp. Jf9.1l Fotografier; trykte hilder og andre trykksaker: C. annet 15 pst. Collett & Larsen, Oslo, har gjennom Import- og Export-Agenters Forening tatt opp spørsmålet om tollfrihet for visse trykksaker på fremmed språk. Søknaden er fremmet gjennom Norges Handelsstands Forbund ved brev av 1. februar 1964. Firmaet anfører bl. a. at en rekke utenlandske bedrifter fremstiller trykksaker som foruten å virke som reklame for firmaene også inneholder verdifulle tekniske opplysninger som ikke finnes i annen litteratur. Da trykningsomkostningene er for høye til at prospektene kan fremstilles innenlands for det begrensede norske marked, blir trykksakene distribuert på fremmed språk. Norges Handelsstands Forbund har forelagt søknaden for berørte bransjeorganisasjoner som har gitt den sin tilslutning. Forbundet støtter for sin del søknaden og tilføyer at etter det opplyste er det tollfrihet for slike brosjyrer i Danmark og Sverige. Industridepartementet anbefaler i brev av 16. april 1964 at søknaden avslås og viser til en vedlagt tabell over importen i vedkommende varegruppe. Etter tabellen er importen økt til omtrent det tredobbelte i tiden 1959—63. I 1963 utgjorde importen fra EFTA-land nesten 70 pst. i verdi av totalimporten og i vekt mer enn 75 pst. Den grafiske industri bør i den nåværende omstillingsperiode ennå en tid gis mest mulig tollbeskyttelse. Det må antas at de brosjyrer det søkes om tollfrihet for, omfatter bare en mindre del av den nevnte varegruppe, og at det neppe vil være av så stor økonomisk betydning for importørene om tollen opprettholdes. Norges Industriforbund oversender ved brev av 21. april 1964 uttalelser fra en rekke medlemsbedrifter. Søknaden blir støttet av Hallan & Co. A/S, Oslo, A/S Vokspapirfabrikken og Harald Ly eke & Co., Drammen. Brødrene Moltzau, Oslo, kan ikke anbefale generell tollfrihet, da firmet har erfaring for at det er meget vanskelig å skjelne mellom tollpliktige og tollfrie trykksaker av denne kategori. Emil Moestue A/S, Oslo, anser det ikke mulig å finne kriterier for teknisk verdifullt stoff og reklamestoff. I realiteten vil derfor alle reklametrykksaker på fremmed språk bli tollfrie. Dette kan medføre en utvikling som kan få store konsekvenser. Firmaet advarer derfor innstendig mot å imøtekomme søknaden. brev av 10. april 1964 en uttalelse fra Den norske Boktrykkerforening. Det heter bl. a. at importen av trykksaker har økt ganske vesentlig i de senere år og at forholdet mellom import og eksport er meget ugunstig for den norske grafiske bransje. Tollettelser fryktes å bidra til en fortsatt skjev utvikling. Det pekes likeledes på vanskeligheten ved å skille mellom trykksaker som representerer tekniske informasjoner og de som er mer reklamepreget. Forbundet slutter seg til uttalelsen og tilføyer at trykkarbeider på fremmed språk er en spesialitet som enkelte mindre norske trykkeribedrifter søker å opparbeide, og at det derfor for tiden er særlig grunn til å opprettholde tollen. Departementet skal bemerke at ved overgangen til Brysselnomenklaturen fra 1. januar 1959 ble det under posisjon 49.11 fastsatt verditoll på reklamemateriell på 24 pst., og på de øvrige trykksaker 15 pst. a. v. For å unngå de vurderingsproblemer en hadde i forbindelse med avgjørelse av om en trykksak skulle anses som reklamemateriell eller andre trykksaker, ble forskjellen i tollsatsene opphevet ved at tollen for reklamemateriell ble satt ned til 15 pst. a. v. fra 1. juli 1959, jfr. St. prp. nr. 1 for 1959, kap. 2011, Om tollavgifter. Av tolltekniske grunner vil det ikke være mulig å etablere tollfrihet for reklametrykksaker som foruten å være reklame for utenlandske firmaer inneholder tekniske opplysninger i større eller mindre grad. En tollfrihet måtte i tilfelle omfatte alle reklametrykksaker trykt på fremmed språk. Slik tollfrihet vil være til skade for norske trykkeribedrifter. En vesentlig del av importen av slike trykksaker kommer i dag fra EFTA-land. Departementet finner ikke å kunne anbefale at søknaden imøtekommes. 51.0 k Vevnader av endeløse syntetiske eller kunstige tekstil fibrer, herunder vevnader av monofilamenter eller strimler under posisjon 51.01 eller 51.02 25 pst. dog minst pr. kg kr. 10,00 55.09 Andre vevnader av bomull: A. inneholdende endeløse syntetiske eller kunstige tekstilfibrer ...25 pst. dog minst pr. kg kr. 10,00 56.07 Vevnader av korte syntetiske eller kunstige tekstilfibrer (eller av avfall av syntetiske eller kunstige tekstilfibrer) : B. andre vevnader: 2. annet: b. ellers 18 pst. A/S Den Norske Remfabrikk, Kolbotn, søker i brev av 3. september 1963 og 9. juni 1964 om tollfrihet for duk av endeløse syntetiske/kunstige tekstilfibrer, av bomull inneholdende endeløse syntetiske/kunstige tekstilfibrer og av korte syntetiske/kunstige tekstilfibrer. Bedriften benytter duken til fremstilling av transportband. Duken produseres ikke i Norge. Tollsatsene utgjør over 10 pst. av hele transportbåndets verdi. På grunn av kvalitetskrav m. v. er bedriften henvist til å gjøre sine kjøp av duk av endeløse syntetiske/kunstige tekstilfibrer og av korte syntetiske/kunstige tekstilfibrer i Tyskland, mens Storbritannia leverer duk av bomull/ nylon. Tendensen er imidlertid at det nå anvendes mer og mer duk av endeløse og korte syntetiske/kunstige tekstilfibrer til fremstillingen av transportband. Bedriften er derfor på grunn av strenge kvalitetskrav helt avhengig av import fra land utenfor EFTA-området. Bedriften har senest etter at søknaden er sendt inn, vært i kontakt med norske veverier om leveranse, men norsk duk kan verken pris- eller kvalitetsmessig tilfredstille de krav som settes. Remfabrikken eksporterer i dag ca. 70 pst. av transportbåndproduksjonen, og det alt vesentlige av eksporten går til EFTAland. Firmaet får ved eksport tilbakebetalt den toll som er betalt for importert duk. Såfremt drawbackordningen i fremtiden faller bort for eksport til EFTA-land, vil firmaets økonomi og konkurranseevne svekkes, og grunnlaget for eksporten blir borte. Når det gjelder import av ferdige transportband, posisjon 40.10 8., er tollen 20 pst. av verdien, og ved import fra EFTA-land for tiden 8 pst. Dette forhold medvirker til at norske produsenter av transportband har vansker med å konkurrere på det norske marked med importen av ferdige transportband, særlig fra EFTA-land. Grunnen er at tollen for den lang- og kortfibrede duken bedriften benytter er uendret på henholdsvis 25 og 18 pst. (ikke EFTA-vare) og utgjør som nevnt over 10 pst. av bandets verdi. Andre EFTA-land har ikke på langt nær så høy toll for slik duk og kan derfor bedre konkurrere på sitt hjemmemarked med import fra f. eks. Norge. Industridepartementet oversender med brev av 28. august 1964 en tilleggsuttalelse fra bedriften og finner å kunne tilrå midlertidig tollettelse for omhandlede duktyper som firmaet importerer fra Tyskland. Norges Industriforbund oversender med brev av 10. februar 1964 uttalelser fra forskjellige interesserte bransjer og bedrifter. De Norske Tekstilfabrikkers Hovedforening, Oslo, opplyser at en norsk bedrift har tatt opp prøveproduksjon av slik duk. Forutsetningen for at norsk produksjon skal kunne konkurrere med de store utenlandske dukprodusenter, er at den nåværende tollbeskyttelse blir opprettholdt. Hovedforeningen frarår søknaden imøtekommet. A/S Akerselvens Maskinverksted, Oslo, anbefaler søknaden imøtekommet. Aktieselskapet Viking Remfabrik, Oslo, uttaler at den er enig i de synspunkter som søkerfirmaet fremfører, og tollfrihet for de nevnte duktyper vil bedre de norske fabrikkers utgangsposisjon overfor utenlandsk konkurranse. Søknaden anbefales imøtekommet. Norges Handelsstands Forbund meddeler i brev av 10. januar 1964 at søknaden er forelagt to tilsluttede organisasjoner. Import- og Export-Agenters Forening, Oslo, uttaler at den norske tekstilindustrien ikke fremstiller duk av disse typer og anbefaler søknaden imøtekommet. Maskingrossisternes Forening, Oslo, støtter likeledes søknaden og meddeler at de foretatte undersøkelser bekrefter at den fremstilling som er gitt i søknaden er riktig, og at det ikke foreligger noen norsk produksjon av disse vevnader. Departementet skal bemerke: De duktyper søknaden omfatter er vevnader av endeløse syntetiske/kunstige tekstilfibrer, posisjon 51.04, vevnader av bomull inneholdende endeløse syntetiske/kunstige tekstilfibrer, posisjon 55.09 A. og vevnader av korte syntetiske/kunstige tekstilfibrer, posisjon 56.07 B. 2. b. Tollen for posisjon 51.04 og 55.09 A. er 25 pst. av verdien, dog minst kr. 10,00 pr. kg. Det er vekttollsatsen på kr. 10,00 pr. kg som kommer til anvendelse i foreliggende tilfeller, men firmaet er tidligere i henhold til kongelig resolusjon av 20. juni 1945 gitt tillatelse til å innføre duken etter verditollsatsen på 25 pst. Tollen for posisjon 56.07 B. 2. b. er 18 pst. av verdien. Det synes å være klart at bedriften i dag ikke kan få nevnte typer av duk av norsk produksjon. Som firmaet opplyser leverer Storbritannia duk av bomull inneholdende syntetiske/kunstige fibrer. Alle som har uttalt seg støtter søknaden, unntatt De Norske Tekstilfabrikkers Hovedforening. syntetiske/kunstige tekstilfibrer under posisjon 51.04 og av korte/syntetiske tekstilfibrer under posisjon 56.07 B. 2. b. til fremstilling av transportband. Disse varer kan ikke spesifiseres som egne poster i tariffen. Departementet foreslår derfor at tollfriheten gjennomføres på administrativ basis i henhold til kongelig resolusjon av 20. juni 1945. 59.03 Fiberduk og varer derav, også med impregnering eller overdrag ... 20 pst. Firma C. Heitmann-Jacobsen, Oslo, som representerer fabrikanten av det originale vest-tyske innleggsstoff «Vlieseline», søker i brev av 23. juli og 3. august 1963 om nedsettelse av tollen til et nivå som svarer til den danske eller svenske tollsats, henholdsvis 7 og 11 pst. Det anføres at siden firmaets tidligere søknad ble avslått ved stortingsbehandlingen i 1961, er det ikke igangsatt innenlandsk produksjon av fiberduk, og at i Sverige er tollsatsen bare 11 pst. til tross for at det nå er 3 fabrikker der som produserer en liknende vare. Industridepartementet f remholder i brev av 31. januar 1964 at varen konkurrerer med vevde varetyper som produseres innenlands og at det innen EFTA-området må finnes tilfredsstillende varer til samme formål. Søknaden anbefales ikke imøtekommet. Norges Industriforbund oversender i brev av 8. januar 1964 uttalelse fra De norske Tekstilfabrikkers Hovedforening. Foreningen opplyser at de planer om norsk produksjon av fiberduk som det i sin tid ble arbeidet med, foreløpig er skrinlagt, men gjør oppmerksom på at Vlieseline og annen fiberduk konkurrerer med norsk produserte vevde innleggsstoffer såsom vattolin og hårduk. Som søkeren seiv opplyser har 3 svenske fabrikker tatt opp produksjon av fiberduk, dessuten er det en betydelig produksjon i Storbritannia. Det er således ikke problemer med å få kjøpt varen innenfor EFTA-området. Etter foreningens mening vil det være lite rimelig å imøtekomme søknaden om nedsettelse av tollen for Vlieseline som importeres fra et land utenfor EFTA-området. Norges Handelsstands Forbund anbefaler i brev av 3. februar 1964 at søknaden blir imøtekommet. Departementet skal bemerke at en liknende søknad fra firmaet ble forelagt Stortinget i 1961 og ikke imøtekommet, jfr. St. prp. nr. 1 for 1961 —62, Om tollavgifter, side 25—26. Departementet vil peke på at det produseres fiberduk til samme formål som «Vlieseline» innenfor EFTA-området og at det er norsk produksjon av vevede innleggsstoffer som konkurrerer med «Vlieseline». Departementet finner derfor ikke å kunne anbefale at søknaden imøtekommes. 65.03 Hatter og andre hodeplagg av filt, fremstilt av de under posisjon 65.01 hørende hatteemner, også garnerte: A. med utstyr av blomster eller fjær ... 28 pst. B. med pyntebesetning av tøy som helt eller delvis består av silke eller endeløse kunstige eller syntetiske tekstilfibrer 22 pst. C. med besetning av pelsverk, også kunstig 18 pst. D. ellers 15 pst. Per Allan Agenturer, Oslo, som er agent for en rekke filthattefabrikker innen Det europeiske økonomiske fellesskap, søker om å få tollen for filthatter, pos. 65.03 D, redusert fra 15 pst. av verdien til kr. 0,80 pr. stk. Det hevdes at den nåværende tollsats er uten betydning, idet det kan innføres hatter fra EFTA-land til en toll av kr. 0,80 -f- 60 pst. pr. stk. Å bibeholde 15 pst. overfor import fra andre land virker sterkt fordyrende og diskriminerende. Flere av de agenter som representerer hattefabrikker i EEC-land er blitt sterkt rammet av diskrimineringen. Videre foreslår Per Allan at underposisjonene 65.03 A og B blir slått sammen med D til en underposisjon. Han foreslår også at underposisjonene 65.04 slås sammen. Norges Motehandler-Forbund, firma Gjertsen & Backe, Damehattgrossistenes Forening, firma B. & S. Berger og firma Olaf Engelhardtsen har alle søknader med samme argumentasjon. Industridepartementet har i brev av 10. april 1964 vedlagt et notat hvorav det fremgår at søknaden ikke bør anbefales. Norges Industriforbund har i brev av 28. april og 10. juni 1964 oversendt uttalelser fra en rekke interesserte firmaer. Nordisk Hattefabrik A/S, Fjøsanger pr. Bergen, viser til tidligere redegjørelser i forbindelse med at tollsatsen ble hevet fra kr. 0,80 pr. stk. til 15 pst. Det nevnes videre at fra et europeisk land utenom EFTA er det nå satt i gang en stor eksportoffensiv på Norge hvor det satses betydelige beløp for å komme inn på markedet. tollsats er derfor av aller største betydning for den norske produksjon. Confektionsfabrikanternes Landsforbund peker på sine anstrengelser for å opparbeide en eksport særlig til EEC-landene. Det finner det derfor lite naturlig at Norge skulle redusere tollsatsene til fordel for disse land uten å få motytelser. Firmaet Th. C. Holm & Søn A/S, Oslo, deler imidlertid fullt ut firmaet Per Allan Agenturers syn på saken og går inn for tollnedsettelse. Firmaet er likeledes enig i de forenklinger av tariffen som er foreslått av firmaet Per Allan. Norges Handelsstands Forbund anbefaler i brev av 22. mai 1964 at søknaden imøtekommes. Angående de forenklinger i tolltariffen som er foreslått bes det om at myndighetene vurderer dette. Departementet skal bemerke: Tollsatsen for filthatter under posisjon 65.03 D var tidligere bundet under Generalavtalen om tolltariffer og handel til kr. 0,80 pr. stk. Etter gjentagne henvendelser fra norske produsenter ble tollsatsen etter forutgående forhandlinger i GATT løst og forhøyet til 15 pst. med virkning fra 1. januar 1962 (jfr. St. prp. nr. 28 for 1961—62 og Innst. S. nr. 68). Tollforhøyelsen kunne ikke gjøres gjeldende overfor EFTA-land. Tollsatsen på 15 pst. for nevnte filthatter må sies å være rimelig. I fellestariffen for Det europeiske økonomiske fellesskap (EEC) er også tollen for disse hatter 15 pst. Departementet finner ikke å kunne foreslå noen nedsettelse av tollsatsen for hatter under posisjon 65.03 D. Av hensyn til norske produksjonsinteresser finner departementet heller ikke å kunne foreslå slike forenklinger i tariffen som er foreslått av firma Per Allan Agenturer. 68.07 Slaggull, steinull og liknende mineralsk ull; ekspandert vermikulitt, leire og liknende ekspanderte mineralske materialer; varme- eller lydisolerende blandinger av mineralske materialer og varer derav, unntatt slike som hører under posisjon 68.12, 68.13 eller kapittel 69: A. steinull, slaggull og liknende mineralsk ull samt varer derav 30 pst. A/S Rockwool, Oslo, søker i brev av 17. april 1964 om tollfrihet eventuelt nedsettelse av tollen til 8 pst. for varer av steinull og liknende mineralsk ull, så som harde plater, lamellplater, rørskåler m. v. Søknaden begrunnes med bl. a. Rockwoolgruppen er blitt liggende etter i utviklingen, idet det ikke har vært tilgjengelig plass for montering av maskineri og utstyr for fremstilling av avanserte produkter som nevnt. Firmaet er derfor avhengig av import fra Danmark og Sverige. Produktene er forholdsvis dyre, og tollsatsen gjør at utsalgsprisen blir svært høy. Det blir pekt på at tilsvarende varer av glassull, posisjon 70.20 A., har en vesentlig mindre toll på 8 pst. Industridepartementet uttaler i brev av 15. juni 1964 at sammenlignet med tollen for glassull og varer derav, er tollen for steinull og steinullprodukter høy. Det anbefaler at disse produkter får samme tollsats. Av hensyn til fremtidige tollforhandlinger i GATT bør tollnedsettelsen gjøres administrativt. Norges Industriforbund oversender med brev av 3. og 27. juni 1964 uttalelser fra forskjellige interesserte bedrifter og bransjer. Elektrokemisk A/S Steinullfabrikken, Oslo, støtter søknaden. Glavaprodukter A/S, Oslo støtter søknaden under forutsetning av at det samtidig tilstas tollfrihet for tilsvarende produkter under posisjon 70.20 A. A/S Hunton Bruk, Gjøvik, uttaler at bedriften produserer og er fullt leveringsdyktig når det gjelder plater med norsk produsert steinull som råstoff og mener det er uriktig med tollnedsettelse for disse og liknende varer. Norges Handelsstands Forbund anbefaler i brev av 25. juni 1964 søknaden imøtekommet. Søknaden er forelagt for Bygningsartikkelgrossistenes Landsforbund og Import- og Export-Agenters Forening, som begge støtter søknaden. Departementet skal bemerke: Tollen for varer av steinull og glassull avtrappes etter de alminnelige regler innen EFTA. Den lille suppleringsimport som firmaet A/S Rockwool foretar kommer vesentlig fra Sverige og Danmark. For import fra disse land er tollen for tiden 12 pst. Den store ulikhet som en har i tollsatsene, på henholdsvis 30 pst. for steinullvarer og 8 pst. for glassullvarer er derfor ikke reell og vil bli ytterligere utjevnet ettersom tollavtrappingen innen EFTA fortsetter. Departementet finner derfor ikke at det foreligger tilstrekkelig grunn for å foreta noen endringer i tollsatsene. 70.16 Blokker, fliser, heller og andre varer av presset eller støpt glass, til bygningsbruk; skumglass eller celleglass i blokker, plater og liknende pr. kg kr. Aktieselskabet Fjeldhammer Bru g, Oslo, søker i brev av 12. juni 1964 om tollfrihet for skumglass i plater, «Foamglass», som firmaet innfører fra U. S. A. Søknaden begrunnes med bl. a. at varen ikke fremstilles her i landet og så vidt vites heller ikke i andre EFTA-land. Det anføres videre at varen er tollfri i Danmark og Sverige. «Foamglass» er spesielt godt egnet til krevende isoleringer og står i en særstilling hva angår visse meget viktige tekniske egenskaper bl. a. når det gjelder diffusjonstetthet, høy trykkfasthet og ikke brennbarhet. Såfremt det innrømmes tollfrihet, vil varen kunne tilbys firmaets videreforhandlere til redusert pris. Den någjeldende utsalgspris gir firmaet en meget beskjeden bruttoavanse, men prisen blir likevel nesten 60 pst. høyere enn for markedets nest dyreste isolasjonsmateriale. Industridepartementet meddeler i brev av 1. juli 1964 at varen ikke produseres her i landet. Fra forskningshold opplyses imidlertid at det arbeides med å utvikle et tilsvarende produkt. Da tollsatsen for varen ikke er høyere enn at den tilsvarer knapt 7 pst. av cif-prisen, foreslår Industridepartementet at søknaden blir avslått. Norges Industriforbund oversender i brev av 24. juli og 11. august 1964 diverse uttalelser. Elektrokemisk A/S og A/S Selsbakk Fabrikker har underrettet forbundet om at de ikke har noe å bemerke til søknaden. A/S Denofa og Lilleborg Fabriker, Oslo, som produserer isolasjonsmaterialet «Denofaterm» til samme bruk, kommenterer i sin uttalelse de tekniske opplysninger som er anført i søknaden, og mener at i de fleste konstruksjoner vil et av de norskproduserte isolasjonsmaterialer like godt kunne brukes. Glavaprodukter A/S, Oslo, har ikke noe å innvende mot at det innrømmes tollfrihet for varen, under forutsetning av at det kan regnes med tollettelser for bl. a. harde plater av glassfiber. Slike glassfiberprodukter benyttes for en stor del i konkurranse med skumglass. Norges Handelsstands Forbund meddeler i brev av 1. juli 1964 at saken er forelagt Bygningsartikkelgrossistenes Landsforbund og Import- og Export-Agenters Forening, begge Oslo. Organisasjonene anbefaler tollfrihet for varen under henvisning til at den er tollfri i våre naboland og at den ikke fremstilles her i landet. Anbefalingen støttes av forbundet. Departementet skal bemerke: skumglass som det her søkes om tollfrihet for, men varen konkurrerer med norskprodusert isolasjonsmateriale som har samme anvendelse. Tollbelastningen for skumglasset, beregnet til ca. 7 pst., er relativt lav. Departementet finner ikke å kunne anbefale søknaden imøtekommet. 70.17 Glassvarer til laboratoriebruk eller til hygienisk eller farmasøytisk bruk, også graderte eller kalibrerte; ampuller av glass: A. kolber, retorter og ampuller fri B. ellers pr. kg kr. 1,60 Lorentz E. Gjersøe A/S, Oslo, søker i brev av 5. juni 1964 om tollfrihet, eventuelt nedsettelse av tollen til kr. 0,24 pr. kg, for objektglass til bruk i forbindelse med mikroskoper etc. Varen, som hører under tariffens posisjon 70.17 B. med en toll på kr. 1,60 pr. kg, innføres fra Vest-Tyskland og er hovedsakelig bestemt for landets sykehus, universiteter og forskningslaboratorier til mikroskopiske preparater. Tollsatsen på kr. 1,60 pr. kg utgjør ca. 32 pst. av varens verdi, og søkerfrimaet finner tollsatsen urimelig, særlig i betraktning av at det her ikke er tale om beskyttelsestoll. Industridepartementet oversender med brev av 30. juni 1964 et notat om saken. Det er ikke norsk produksjon av varen og så vidt det har kjennskap til er det heller ikke planer om noen fremtidig innenlandsk produksjon. Tollen på objektglass var før overgangen til Brussel-nomenklaturen 1. januar 1959 kr. 0,24 pr. kg som tilsvarte ca. 5 pst. av verdien. Det antydes at objektglass på samme måte som kolber, retorter og ampuller burde kunne innføres tollfritt, men gjennomføring av en toll på kr. 0,24 pr. kg skulle heller ikke bli noen belastning for forbrukerne. Norges Industriforbund meddeler i brev av 14. juli 1964 at saken har vært forelagt A/S Christiania Glasmagasin, Oslo. Firmaet opplyser at det trekker vindusglass på Drammen Glassverk i tykkelse 2 mm samt 3 mm og tykkere. Dertil har det en spesiell kvalitet som kalles billedglass i tykkelse 1,6 —1,8 mm. Det anføres videre at det for tiden skjer så vidt meget av teknisk utvikling i plateglassindustrien, at firmaet på det nåværende tidspunkt anmoder om varsomhet, når det gjelder innrømmelse av tollettelser. Firmaet vurderer for tiden spørsmålet om betydelige nyinvesteringer og ber om at tollsatsene for denne varesektor blir uendret inntil videre. 1964—65 Sl. prp. nr. 1. Om tollavgifter. Norges Handelsstands Forbund meddeler i brev av 1. juli 1964 at saken er forelagt for Import- og Export-Agenters Forening, Oslo, som anbefaler søknaden imøtekommet. Forbundet slutter seg til foreningens anbefaling. Departementet skal bemerke at objektglass før overgangen til Brussel-nomenklaturen 1. januar 1959 ble ført under tariffens lnr. 273, «Glass 3. c. 2.», med en tollsats på kr. 0,24 pr. kg. Varen hører nå under tolltariffens posisjon 70.17 8., hvor tollen er kr. 1,60 pr. kg. Økingen av tollen ved overgangen til Brusselnomenklaturen har ikke vært tilsiktet. Samme forhold gjelder imidlertid også dekkglass, som sammen med objektglass anvendes i forbindelse med bruk av mikroskoper etc. Det er ikke innenlandsk produksjon, og departementet finner i likhet med Industridepartementet at det er rimelig grunn for å tilstå tollettelser. Det vil være lite ønskelig å etablere en særskilt tariffpost på kr. 0,24 pr. kg for så spesielle varesorter som det her er tale om. Departementet finner derfor å ville foreslå tollfrihet for objekt- og dekkglass og at tariffposten A., som omfatter de tollfrie varer under posisjonen, blir endret slik at den også omfatter de nevnte objekt- og dekkglass. Tariffen blir i tilfelle å endre slik: 70.17 A. kolber, retorter, ampuller, objektog dekkglass fri B. ellers pr. kg kr. 1,60 71.07 Gull, herunder platinert gull, übearbeidd eller som halvfabrikater: B. annet: 1. bladgull; pulverisert gull; stenger, plater, folier, band og tråd, glatte fri 3. ellers 15 pst. dog minst m.n.i. pr. kg kr. 600,00 71.09 Platina og andre platinametaller, übearbeidd eller som halvfabrikater: B. annet: 1. pulverisert platina og andre platinametaller; stenger, plater, folier, band og tråd, glatte ... fri 2. ellers 15 pst. C. Tennant Sons & Co. søker i brev av 10. mars 1964 om tollfrihet for glatte rør av gull og platina. Firmaet innfører bl. a. rør av sølv, gull og platina til norske gullsmedfabrikanter og til teknisk bruk. Søkerfirmaet finner det urimelig at det skal betale så vidt høy toll for glatte rør av gull og platina, mens rør i samme utførelse av sølv er tollfrie under posisjon 71.05 B. 1 i tolltariffen. Industridepartementet meddeler i brev av 15. april 1964 at det ikke er norsk produksjon av glatte rør av gull og platina, og at det ikke har kjennskap til planer om slik norsk produksjon. Det opplyses at gullsmedenes forbruk av disse varer er übetydelig, og at platinarør vesentlig går til atomforskningen på Kjeller og til Radiumhospitalet for kreftforskning. Den årlige import av varene anslås til å være mindre enn 10 kg. Norges Industriforbund oversender med brev av 18. juni 1964 en uttalelse som er kommet inn fra A. Holthe-Sølv-Plettvarefabrikk, Arendal. Firmaet finner det naturlig at arbeidsmaterialer som slike rør bør være tollfrie. Norges Handelsstands Forbund anbefaler i brev av 22. mai 1964 at søknaden blir imøtekommet. Norske Handverks- og Industribedrifters Forbund meddeler i brev av 30. april 1964 at det ikke har noe å bemerke til søknaden. Departementet skal bemerke: Av de innkomne uttalelser går det frem at det ikke er norsk produksjon av glatte rør av gull og platina. Det vesentligste av importen anvendes i forskningen. Departementet finner derfor å ville foreslå tollfrihet som for tilsvarende rør av sølv. Tolltariffen må i tilfelle endres slik: 71.07 B. annet: 1. bladgull; pulverisert gull; stenger, plater, folier, band, tråd og rør, glatte fri 71.09 B. annet: 1. pulverisert platina og andre platinametaller; folier, band, tråd og rør, glatte fri 73.32 Bolter og muttere (med eller uten gjenger), skruer, skruekroker, øyeskruer og liknende, av jern eller stål; nagler (unntatt rør- og splittnagler), kiler, splittpinner, underlagsskiver og sprengskiver av jern eller stål: C. ellers 8 pst. Firma K. N. Schløsser Møller, Trondheim, søker i brev av 9. desember 1963 på ny om tollnedsettelse for skruer og muttere som firmaet importerer fra Vest-Tyskland og anvender til løpeverk for beltegående maskiner. Det hevdes at nevnte skruer og muttere ikke fremstilles i Norge, idet det forutsettes 110 —120 kg bruddfasthet, mens de norske fabrikker i dag neppe går over 80 —90 kg bruddfasthet. Søkeren har av A/S Trondhjems Nagle- & Spigerfabrik fått opplyst at det på søknadstidspunktet ikke er og heller ikke er planlagt innenlandsk produksjon. Industridepartementet viser i brev av 20. desember 1963 til sin uttalelse ved forrige gangs behandling, hvor det ble pekt på hensynet til den innenlandske produksjon og vanskeligheten med tollmessig å skille ut spesialskruer. Departementet kan fortsatt ikke anbefale tollnedsettelse. Norges Industriforbund oversender i brev av 8. januar 1964 to uttalelser som er kommet inn til Mekaniske Verksteders Landsforening. Fonas Fabrikker A/S, Oslo, bemerker at det er en misforståelse av søkeren å hevde at de norske fabrikker ikke leverer skruer og muttere i høyere kvaliteter enn 80 —90 kg's bruddfasthet. Som følge av de økte krav til kvalitet har fabrikken etter den utbygging som har funnet sted nå mulighet for å levere skruer og muttere også i høyere styrkeklasser, og søknaden bør derfor avslås. A/S Trondhjems Nagle- & Spigerfabrik opplyser at skruer og muttere til nevnte formål nå fremstilles av Fonas Fabrikker A/S og at den henvendelsen søkeren refererer til ligger vel ett år tilbake i tiden. Norges Handelsstands Forbund anbefaler i brev av 18. februar 1964 at søknaden imøtekommes. skruer og muttere til nevnte formål, jfr. St. prp. nr. 1 for 1961—62, Om tollavgifter. I det foreliggende tilfelle er det uttalt at liknende skruer lages innenlands. Den gjeldende tollsats 8 pst. a. v. er lav sammenliknet med tollsatsene i andre vest-europeiske land, og tollsatsen blir avviklet etter EFTA-bestemmelsene. Departementet finner dessuten på ny å måtte gjøre oppmerksom på at en vil stå overfor tolltekniske problemer ved å skille ut skruer og muttere til spesielle formål og kan ikke anbefale noen endring av tollsatsen. 76.03 Plater og band av aluminium: A. bølgeplater fri B. ellers 6 pst. Anm.: Varer som hører under pos. 76.03 B og som er berettiget til områdetollbehandling (EFTA), er tollfrie. A/S Teknoglass, Moss, søker i brev av 21. januar 1964 om tollfrihet for aluminiumplater av en spesiallegering som opplyses å brukes til fremstilling av glassemaljerte aluminiumplater for fasader og skoletavler. Søknaden begrunnes med at det er av avgjørende betydning for å oppnå et stabilt og kvalitetssikkert emaljeringsresultat at det benyttes aluminium i en spesiallegering som må fylle særskilte krav. Det opplyses at platene ikke fremstilles innenlands, og da det ikke er lykkes å få tilfredsstillende kvalitet og brukbare dimensjoner i EFTA-land, innføres platene fra USA. Skoletavler eksporteres bl. a. til Sverige og Finland. Industridepartementet meddeler i brev av 13. februar 1964 at den nevnte spesielle aluminiumlegering for tiden ikke er gjenstand for innenlandsk produksjon, hvorfor det anbefales at firmaet inntil videre på søknad får refundert tollen på aluminiumplater fra USA. Norges Industriforbund oversender ved brev av 10. februar 1964 innkomne uttalelser. 11-O-Van Aluminiumvarefabrik A/S, Moss, støtter søknaden og ser gjerne at dispensasjon også blir gitt til de bedrifter som i dag produserer aluminium kjøkkentøy, og utvidet til også å omfatte aluminiumplater i vanlig handelskvalitet. Jonas Øglænd, Sandnes, uttaler at firmaet tidligere har uttalt seg mot tollpålegget og anbefaler søknaden. A/S Nordisk Aluminiumindustri, Oslo, har intet i mot at det inntil videre tilstas tollfrihet for den nevnte platelegering, så lenge bedriften ikke er istand til å tilby den kvalitet søkeren har behov for. Norges Handelsstands Forbund vil ikke gå imot søknaden, men gir i brev av 18. februar 1964 uttrykk for en viss betenkelighet ved at det eventuelt blir en administrativ særordning for en spesiell undergruppe under nevnte tollposisjon. Forbundet er prinsipielt av den oppfatning at all import av samme og beslektede varer under en posisjon, bør gis likeverdig tollmessig behandling, uansett hvilke land utenfor EFTA varen kommer fra. Det bør overveies å gjeninnføre tollfrihet for hele posisjonen. Departementet skal bemerke at søknader om tollbeskyttelse for plater og band av aluminium ble behandlet av Stortinget i 1958 og 1962 men ikke imøtekommet. Etter fornyet søknad i 1963 fra A/S Nordisk Aluminiumindustri om tollbeskyttelse på 12,5 pst., fant departementet av hensyn til produksjonsinteressene innenfor andre deler av industrien, bare å kunne anbefale en begrenset tollbeskyttelse på 6 pst. Denne tollsats ble innført fra 1. januar 1964, jfr. St. prp. nr. 1 for 1963—64, Om tollavgifter, side 19 —21. I nærværende tilfelle søkes det tollfrihet for plater av en spesiell legering innført fra USA. Departementet vil peke på det meget betenkelige i å innrømme tollfrihet for aluminiumplater av spesielle legeringer som ikke fremstilles innenlands. Slik innrømmelse vil kunne danne presedens for liknende søknader om tollfrihet for legeringer som bare avviker en del fra de legeringsformer som inngår i den innenlandske tilvirkers produksjonsprogram. Derved uthules tollbeskyttelsen som dessuten gjelder bare overfor land utenfor EFTA-området. Ellers bemerkes at søkeren inntil videre vil kunne innrømmes drawback for de aluminiumplater som inngår i ferdigvaren ved eksport til EFTA-området. Departementet finner derfor ikke å kunne foreslå noen endring i tollen for plater av aluminium. Standard Telefon og Kabelfabrik A/S, Oslo, søker i brev av 9. mai 1964 om tollfri innførsel av aluminiumbånd i lengder på 1 200 —1 300 m eller derover. Det opplyses at band i slike lengder anvendes av bedriften til fremstilling av plastisolert rørtrådledning og at det innenlands ikke fremstilles større lengder enn 300 m. Industridepartementet meddeler i brev av 27. mai 1964 at det er kjent med at en innenlandsk bedrift arbeider med utvidelse av sitt valseområde som også vil omfatte produksjon av nevnte band. derfor bare anbefales inntil den norske produsent er leveringsdyktig. Norges Industriforbund oversender i brev av 3. juni 1964 en uttalelse fra A/S Nordisk Aluminiumindustri, Oslo, som beklager å måtte frarå tollnedsettelse. Bedriften har installert et nytt kvartovalseverk som er kommet i drift og vil om meget kort tid være i stand til å levere det materiale som søkeren ønsker. Bedriften kan for øvrig ikke forstå nødvendigheten av tollfrihet, idet tollen ikke gjelder overfor EFTA-land og en er kjent med at det innenfor EFTA-området er mange verk som kan levere band i tilfredsstillende kvalitet og lengde. Søkeren er således ikke henvist til innenlandsk leverandør. Bedriften finner det rimelig at den får beholde den lille tollbeskyttelse som 6 pst. utgjør mot import fra land utenfor EFTA. Norges Handelsstands Forbund har forelagt søknaden for to bransjeorganisasjoner som har avgitt uttalelse overfor forbundet. I brev av 10. juni 1964 meddeles at Import- og Export-Agenters Forening har anbefalt søknaden. Norges Jernvarehandleres Forbund har forelagt søknaden for sitt tollutvalg, hvorav 2 medlemmer mener at spørsmålet har liten interesse for bransjen, men anbefaler at søknaden blir innvilget. Det 3. medlem av tollutvalget kan ikke anbefale søknaden. Departementet skal bemerke at den fra 1. januar 1964 gjeldende toll på 6 pst. for aluminiumbånd gjelder bare for import fra land utenfor EFTA-området. Etter de foreliggende opplysninger er det produksjon av nevnte band innenfor EFTA-området og norsk produksjon er under utvikling. Tollsatsen på 6 pst. ble iverksatt fra 1. januar 1964 for å gi denne produksjon en rimelig beskyttelse overfor import fra tredjeland. Departementet finner ikke å kunne anbefale at søknaden imøtekommes. 85.19 Elektriske apparater til å slutte, bryte, sikre eller forbinde elektriske strømkretser (f. eks. brytere, releer, sikringer, lynavledere, spenning sdempere, stikkontakter, lampeholdere, forbindelsesklemmer og koplingsbokser); motstander, faste eller variable (herunder potensiometre), unntatt hetelegemer; automatiske spenningsregulatorer av motstands-, induksjons- eller vibrasjonstypen samt motordrevne; bryterog kontrolltavler (unntatt sentralbord) : E. ellers 20 pst. A/S Elektrokontakt, Oslo, søker i brev av 2. juni 1964 om tollfrihet, eventuelt nedsettelse av tollen for «sølvkontakter», som består av kopper påvalset tynt sølvlag og som firmaet innfører fra Tyskland og benytter i produksjonen av installasjonsbrytere. Firmaet finner det urimelig at det skal betale så vidt høy toll som 20 pst. for en vare som ikke fremstilles her i landet. Industridepartementet meddeler i brev av 24. juni 1964 at de «sølvkontakter» det søkes om tollfrihet for ikke er gjenstand for innenlandsk produksjon. Det anses lite sannsynlig at produksjon vil bli satt i gang, på grunn av det beskjedne hjemmemarked. Når det gjelder installasjonsbrytere, er konkurransen fra utlandet, spesielt fra land utenfor EFTA-området, meget stor og seiv beskjedne reduksjoner i produksjonsomkostningene vil være av betydning for de norske produsenter. Det anbefales at tollen for «sølvkontakter» enten sløyfes eller nedsettes. Norges Industriforbund opplyser i brev av 11. og 25. august 1964 at søknaden er forelagt Mekaniske Verksteders Landsforening, Oslo. Foreningen oversender en uttalelse fra Wessel & Co. A/S, Oslo, som anbefaler søknaden imøtekommet. Da firmaet fremstiller «sølvkontakter» til eget bruk, mener det at betingelsen for tollfrihet i tilfelle også må gjelde for sølvtråd, som anvendes i produksjonen. Norges Handelsstands Forbund meddeler i brev av 29. juni 1964 at søknaden er forelagt Import- og Export-Agenters Forening, El-Grossistforeningen (Norske elektro-grossister og agenter), Norges Elektrohandlerforbund. Samtlige gir sin tilslutning til søknaden. Anbefalingen støttes også av Forbundet. Norske Handverks- og Industribedrifters Forbund opplyser i brev av 1. september 1964 at det etter å ha forelagt søknaden for Norges Gullsmedforbund, Oslo, ikke har noen innvendinger mot at tollen faller bort. Det tas imidlertid forbehold i tilfelle det blir aktuelt med norsk produksjon i fremtiden. Søknaden er gjennom Gullsmedforbundet forelagt bl. a. firma K. A. Rasmussen, Hamar, som uttaler at det fremstiller fintsølvkontakter, platinakontakter etc, men ikke denne spesielle varen som består av kopper påvalset tynt sølvskikt. Etterspørselen etter slike kontakter er beskjeden, og firmaet har derfor ikke funnet det regningssvarende å anskaffe det nødvendige tilleggsutstyr for denne produksjonen. Departementet skal bemerke: Tollen for «sølvkontakter» avtrappes på vanlig måte innen EFTA. Den er for tiden 8 pst. Søkerfirmaet har underhånden opplyst at kontakter som tilfredsstiller kravene prismessig og kvalitetsmessig ikke kan skaffes innen EFTA, derfor må det kjøpes fra Tyskland. Det samme er underhånden opplyst av et annet firma som sporadisk har bruk for slike kontakter. Varen kan ikke spesifiseres i tolltariffen. Søknaden kan derfor bare imøtekommes ved å bruke kongelig resolusjon av 20. juni 1945. Departementet er i prinsippet for at det gis tollettelser for norske bedrifter i de tilfeller hvor en ikke har innenlandsk produksjon av vedkommende halvfabrikater, men finner i dette tilfelle, hvor tollbeløpet utgjør en meget liten del av ferdigproduktets verdi, ikke å ville foreslå ekstraordinære tiltak for å imøtekomme søknaden. 85.20 Elektriske glødelamper og lysstofflamper (herunder lamper og rør for infrarøde og ultrafiolette stråler); buelamper, lynlyslamper med elektrisk tenning: B. ellers pr. kg kr. Osram-Fabrikken, Drammen, søker i brev av 24. mars 1964 om tollfrihet for sokler til lysrør. Firmaet peker på at sokler til glødelamper tillates innført tollfritt. Det opplyses at fabrikken er eneste produsent i landet av lysrør, og forbruket av sokler til disse er betydelig. Det er sterk konkurranse fra utlandet, og det er meget vesentlig å kunne holde lavest mulig priser på lysrør. Industridepartementet uttaler i brev av 8. april 1964 at Osram-Fabrikken er landets eneste produsent av lysrør. Det opplyses at sokler til lysrør ikke er gjenstand for innenlandsk produksjon, og det er lite sannsynlig at produksjon vil bli satt i gang her i landet. Industridepartementet mener at den innenlandske lysrørproduksjon bør støttes ved å tilstå tollfrihet for sokler. Norges Industriforbund meddeler i brev av 28. april og 4. mai 1964 at søknaden er forelagt forskjellige interesserte bedrifter og bransjer. Internasjonal Farvefabrik A/S, Nesttun, støtter søknaden. Dessuten har Norsk A/S Philips og Luma Fabrikker A/S samt Mekaniske Verksteders Landsforening uttalt at de ikke har noen innvendinger mot tollfrihet for sokler til lysrør. Norges Handelsstands Forbund anbefaler i brev av 22. mai 1964 at søknaden blir imøtekommet. Departementet skal bemerke: Sokler til glødelamper har fra 1957 vært innvilget tollfrihet i henhold til kongelig resolusjon, mens sokler til lysrør har en toll på kr. 4,50 pr. kg. Av de innkomne uttalelser går det frem at det ikke er noen innenlandsk produksjon og samtlige anbefaler søknaden imøtekommet. Departementet finner derfor å ville foreslå at sokler for lysrør blir tollfrie, men finner det mest hensiktsmessig at dette gjøres ved bruk av kongelig resolusjon av 20. juni 1945 på samme måte som for sokler til glødelamper. Det vil være uheldig å opprette en ny underposisjon i tariffen for en så spesiell vare. 85.25 Isolatorer, uansett materiale: A. av keramisk materiale: 1. for høyspent strøm pr. kg kr. 1,20 2. for lavspent strøm pr. kg kr. 0,80 B. av glass pr. kg kr. 0,80 Anm.: Tolldepartementet kan nedsette tollen til kr. 0,12 pr. kg for varer som hører under posisjonene 85.25 A og B og 85.26 A og B og som ikke er gjenstand for innenlandsk tilvirkning. A/S Elektrisk Bureau, Oslo, søker i brev av 19. juni 1964 om nedsettelse av tollen for høyspenningsisolatorer av porselen, kr. 1,20 pr. kg, til samme nivå som for glassisolatorer, kr. 0,80 pr. kg, og at det innføres verditoll i stedet for vekttoll. I søknaden anføres bl. a. at importprisen er noenlunde lik for porselen- og glassisolatorer, men at den store forskjell i tollsatsene diskriminerer utsalgsprisen på porselensisolatorer. Teknisk sett kan disse isolatorgrupper sidestilles og har samme anvendelsesområde. En oppdeling av tollsatsen skulle således ikke ha noen hensikt, tatt i betraktning at landets eneste produsent av isolatorer fremstiller og selger både glass- og porselensisolatorer. Industridepartementet frarår i brev av 3. juli 1964 at søknaden imøtekommes. Ifølge en statistisk oversikt over importen for 1963, har den norske produsent sterk konkurranse, særlig fra Japan som prismessig ligger langt lavere enn de øvrige konkurrenter. Men den gjennomsnittlige kilopris for porselensisolatorer fra alle land (ekskl. Japan) fra kr. 5,33 i 1961 til kr. 6,98 i 1963, har prisen på japanske isolatorer gått ned fra kr. 3,24 til kr. 297 pr. kg. Slik som konkurransen har utviklet seg på det innenlandske marked anses det ikke for riktig nå å redusere tollsatsen. Overgang fra vekttoll til verditoll frarås likeledes. Norges Industriforbund oversender i brev av 14. juli 1964 uttalelse fra Norsk Teknisk Porselenfabrikk, Fredrikstad. Bedriften anfører at den for å bedre konkurranseevnen har inngått avtale med det franske firma Sediver om montasje og salg av herdede hengeisolatorer. For å imøtekomme de store krav til kraftutbygging, utbygges nå produksjonskapasiteten til også å omfatte større typer isolatorer, såsom mantelporselen og brytersøyler med høye fasthetstall. En nedsettelse av tollsatsen for høyspenningsisolatorer av keramisk materiale vil ikke bare svekke bedriftens konkurranseevne når det gjelder hengeisolatorer av glass, men også de øvrige typer av høyspenningsisolatorer, inklusiv mantelporselen og brytersøyler. Det er investert betydelige beløp i utstyr for produksjon av det nevnte storporselen. Av hensyn til konsekvensene henstiller bedriften innstendig om ikke å imøtekomme søknaden. I brev av 11. august 1964 oversendes uttalelse fra firmaet Sønnico A/S, som fullt ut støtter søknaden fra A/S Elektrisk Bureau. Norges Handelsstands Forbund meddeler i brev av 20. juni 1964 at søknaden er forelagt Import- og Export-Agenters Forening og Norske elektrogrossister og -agenter, Oslo, som begge gir sin tilslutning til søknaden. Forbundet slutter seg til denne. Når det gjelder spørsmålet om innføring av verditoll, finner Import- og Export-Agenters Forening intet grunnlag for å anbefale dette. Departementet skal bemerke at firmaet tidligere har søkt om tollnedsettelse for høyspenningsisolatorer av porselen, jfr. St. prp. nr. 1 for 1962 —63, Om tollavgifter, side 28 og 29. Søknaden ble ikke imøtekommet. Tollstasen kr. 1,20 pr. kg for høyspenningsisolatorer av keramisk materiale utgjør i prosent av importverdien for årene 1961 —62 —63 henholdsvis 26,9, 25,8 og 21,4. Den største import av disse varer kommer fra Japan. Unntas importen fra Japan, vil insidensen for de samme år være henholdsvis 22,5, 17,4 og 17,2. Departementet uttalte ved forrige gangs behandling at det ikke ville foreslå noen reduksjon av tollsatsen på bakgrunn av den utvikling som finner sted ved den norske bedrift. fremdeles gjeldende og departementet foreslår ingen endring av tollsatsen. I henhold til anmerkningen under posisjon 85.25 kan departementet nedsette tollen til kr. 0,12 pr. kg for isolatorer som ikke er gjenstand for innenlandsk tilvirkning. 87.02 Motorkjøretøyer for transport av personer eller gods (herunder sportsbiler): A. personbiler og busser 30 pst. B. ellers 20 pst. Anm.: Tolldepartementet fastsetter de nærmere vilkår for at biler kan føres under 87.02 B. Ifølge bestemmelsene under EFTA-konvensjonens artikkel 6, har medlemsstatene etter forutgående notifikasjon adgang til å opprettholde fiskaltollsatser, forutsatt at dette ikke fører til beskyttelse av innenlandsk produksjon. Etter at de tidligere gjeldende tollsatser for vin og brennevin ble opphevet med virkning fra 1. januar 1963, jfr. St. prp. nr. 1 for 1962 —63, side 2, omfatter de norske fiskaltollsatser for EFTA i dag biler (posisjon 87.02 og 87.03), bilmotorer (ex 84.06), understell med motor for biler (ex 87.04) og karosserier til biler for persontransport, unntatt busskarosserier (ex 87.05). Det er ingen innenlandsk produksjon av biler og ovennevnte bildeler i Norge. Det er imidlertid industriell produksjon av busskarosserier som monteres på innførte bussunderstell. Foruten at særskilt innførte busskarosserier er tollbelagt, er denne produksjonsvirksomhet beskyttet ved den forskjell i toll som oppkreves ved innførsel av ferdigmonterte busser under posisjon 87.02 og tollen på de bussunderstell som innføres under posisjon 87.04 for påbygging av karosserier her i landet. Tollen for ferdigmonterte busser er 30 pst. av verdien. Tollen for understell med motor til busser er 20 pst. av verdien. Ifølge EFTA-konvensjonens bestemmelser skal denne beskyttelse avvikles enten gradvis i takt med den alminnelige tollavtrapping for EFTA-varer eller beskyttelsen kan beholdes inntil 1. januar 1965 og må da avvikles i sin helhet. Ved notifiseringen av de norske fiskaltollsatser i 1960 valgte en den sistnevnte fremgangsmåte. Departementet vil foreslå at avviklingen av beskyttelseselementet i forbindelse med busstollen blir gjennomført på den måte at det ved innførsel av EFTA-busser under posisjon 87.02 fra 1. januar 1965 blir beregnet toll bare av verdien av vedkommende vogns understell og motor og med den tollsats som gjelder for slikt understell og motor under posisjon 87.04 C. 2., nemlig 20 pst. av verdien. derfor tatt inn en egen anmerkning under posisjon 87.02 om denne tollberegning for busser berettiget til områdetollbehandling. I brev fra Larvik Karosseri A/S av 25. august 1964 på vegne av Karosseriverkstedenes Landsforening gis det uttrykk for sterk motstand mot at tollen på ferdigmonterte busser blir redusert, men det pekes samtidig på at en her står overfor en forpliktelse som folger av EFTAkonvensjonens bestemmelser. Firmaet peker for øvrig på problemene i forbindelse med fortolling av busser begrenset til verdien av chassiet. Det hevdes at det er stor mulighet for at importørene ved import av busser vil deklarere for lave verdier for chassiet og dette vil være til skade for norsk karosseriproduksjon. Departementet vil se nærmere på disse forhold. Industridepartementet har i brev av 17. september 1964 gitt uttrykk for at en er innforstått med at justeringen av tollen for EFTA-busser fra 1. januar 1965 gjennomføres på den måte at oppkrevingen av toll skjer med 20 pst., begrenset til verdien av motor og understell. Posisjon 87.02 foreslås endret slik: 87.02 Anm. 1. Busser som hører under 87.02 A. og som er berettiget til områdetollbehandling (EFTA), kan gå inn mot en toll av 20 pst. av verdien av vedkommende vogns understell med motor. Anm. 2. Tolldepartementet fastsetter de nærmere vilkår for at biler kan føres under 87.02 B. Anmerkning inntatt etter posisjon 87.11. Fortollingsverdien av biler, understell til disse og motorsykler som innføres i brukt stand, fastsettes lik fortollingsverdien på fortollingstidspunktet av tilsvarende nye kjøretøyer (av ny modell). De nærmere regler herom gis av Tolldepartementet, som kan bestemme at det skal gjøres frådrag i fortollingsverdien for verdiforringelse. Tolldepartementet fastsetter enn videre nærmere vilkår for at et motorkjøretøy skal anses som brukt. I St. prp. nr. 1 for 1961—62, kap. 2511 og 2553, side 36—38, redegjorde departementet for fortolkningen og praktiseringen av anmerkningen om fortolling av brukte motorkjøretøyer. Herunder ble det redegjort for de frådrag for bruk som gjøres i tollverdien. Fra 15. februar 1962 ble disse bruksfradrag satt ned slik: Endringene i bruksfradragene som førte til en øking av toll- og avgiftsgrunnlaget, ble gjennomført for å skape større likhet i tollog avgiftsbelastningen for innførte bruktbiler sammenlignet med toll og avgifter på nye importerte biler som omsettes etter å være brukt her i landet. Også etter denne endring av bruksfradragene i 1962 er det kommet flere henvendelser fra Fellesutvalget for automobilgrossister og forhandlere, hvor utvalget gjentar tidligere besværinger over toll- og avgiftsberegningen for bruktbilene, se senest Budsjett-innst. S. nr. 151 for 1963—64 og St.forh. for 1963, side 1390 —91, hvor finansministeren ga en foreløpig orientering om departementets stilling til Fellesutvalgets henvendelse. Ved brev av 29. januar 1964 besvarte departementet henvendelsen slik: «Departementet finner ikke å kunne gjøre noen endring i de gjeldende regler om fortolling av brukte biler. Når fellesutvalget utlegger departementets standpunkt i denne sak slik at de oppgåver som er lagt fram med utvalgets brev av 18. oktober 1962, trekkes i tvil, vil en gjerne ha presisert: særlige fortollingsordning som har vært gjeldende siden. Disse priser er bare ett av de momenter som departementet har hatt for øye ved fastsettelse av fradragssatsene for verdiforringelse. Det prinsipale vil være hvorvidt fradragssatsene gir et rimelig uttrykk for verdiforringelsen i forhold til nye biler, og hvorvidt toll- og avgiftsbelastningen dermed står i rimelig forhold til toll- og avgiftsbelastningen på nye biler. Et system basert på importprisene — eller gjeldende tilbudspriser i utlandet slik som fellesutvalget bygger på — ville i sin konsekvens føre til at brukte biler i mange tilfelle skulle betale me r i toll og avgifter enn nye biler, jfr. opplysningen i fellesutvalgets brev om at brukte biler for en vesentlig del betales med et høyere valutabeløp enn fabrikknye biler. Dette forhold viser også at prisene i utlandet på brukte biler ikke kan bli annet enn et bimoment ved etableringen av fortollingsreglene i henhold til bruktbilanmerkningen i tolltariffen. Til slutt vil en gjøre merksam på at de nåværende regler gir utslag begge veier, sett i relasjon til importprisene, idet særlig eldre brukte biler far en forholdsvis høy tollverdi. Spørsmålet om å innføre registreringsavgift på innførte bruktbiler, vil bli tatt opp til særskilt behandling.» Bruktbilimporten på grunnlag av foretatte innregistreringer, stiller seg i de siste måneder slik sammenlignet med tilsvarende måneder for 1963: 1964 1963 Antall Pst. av total Antall Pst. av total juni 833 ca. 9,9% 653 ca. Seiv om importen av bruktbiler i sommermånedene i år prosentvis har ligget noe høyere enn tilsvarende måneder i fjor, er det ikke noen særlig øking som helhet. Årsgjennomsnittet hittil ligger ikke vesentlig høyere enn tilsvarende periode i fjor. Departementet er for øvrig av den mening at en forskyving i importen av bruktbiler ikke uten videre skal medføre endringer i bruksfradragene. 91.06 Tidsstrømbrytere med urverk eller synkronmotor 20 pst. Aanonsen Fabrikker, Oslo, søker i brev av 7. desember 1963 om tollfrihet for kontaktur (tidsstrømbrytere) avriming, som bedriften innfører fra U. S. A. og anvender i produksjonen av kjøle- og frysedisker. Søkerfirmaet hevder at tilsvarende kontaktur ikke fremstilles i Norge og så vidt det kjenner til heller ikke innenfor EFTA-området. Under de nåværende markedsforhold med sterk priskonkurranse på komplett kjøle- og fryseutstyr, finner firmaet det urimelig at det skal betale 20 pst. toll for slike kontaktur, da tollen for komplette kjøleog frysedisker er 15 pst. av verdien, og ved import fra bedriftens største konkurrenter, som er innen EFTA-området, 7,5 pst. Industridepartementet meddeler i brev av 8. til at det er norsk produksjon av slike kontaktur, eller at det er planer om å sette i gang slik produksjon i Norge. Etter at kjøleog frysedisker ble frilistet 1. januar 1963 har de norske produsenter meldt om betydelig økt konkurranse og stigende import, spesielt av svenske kjøle- og frysedisker. Industridepartementet anbefaler derfor at de typer kontaktur som norske produsenter benytter i sine kjøle- og frysedisker m. v. blir innrømmet tollfrihet, eller eventuelt at hele posisjon 91.06 gjøres tollfri. Norges Industriforbund oversender med brev av 16. april 1964 en uttalelse fra N. Jacobsens Elektriske Verksted A/S, Oslo, gjennom Mekaniske Verksteders Landsforening. Verkstedet fremstiller ikke apparater eller utstyr av den art det her er tale om og kjenner ikke til annen innenlands produksjon. Tollfrihet for kontaktur til slik bruk har derfor ikke noen betydning for verkstedet. Norges Handelsstands Forbund anbefaler i brev av 7. februar 1964 at søknaden blir imøtekommet. Forbundet har forelagt saken for bl. a. Norges Kolonial- og Landhandelforbund, som har uttalt at urene er av betydning for en mest mulig rasjonell drift og at det er ønskelig at kjøpmennenes investeringer i kjøle- og frysedisker med slike ur ikke blir høyere enn nødvendig. Departementet skal bemerke at de kontaktur (tidsstrømbrytere) det søkes om tollfrihet for hører under tolltariffens posisjon 91.06. Tollen er 20 pst. av verdien. Kjøleog frysedisker og annet komplett kjøle- og fryseutstyr hører hovedsakelig under tolltariffens posisjon 84.15 8., hvor tollen er 15 pst. av verdien. Tollen ved import fra EFTA-land er nå 7,5 pst. De norske produsenter av kjøle- og fryseutstyr er utsatt for en meget hard konkurranse. Det er fra 1. januar 1964 i henhold til kongelig resolusjon av 20. juni 1945 gitt adgang til tollfri import av kontaktur etter søknad fra de enkelte firmaer. Det er ikke norsk produksjon av slike tidsstrømbrytere som er en viktig detalj i fremstillingen av kjøle- og fryseutstyr. Samtlige innkomne uttalelser anbefaler tollfrihet. Posisjon 91.06 i tolltariffen omfatter også tidsstrømbrytere som anvendes til andre formål enn det søknaden gjelder og som heller ikke produseres innenlands. Departementet vil derfor foreslå tollfrihet for posisjon 91.06. Tolltariffen må i tilfelle endres slik: 91. 97.06 Apparater og utstyr for gymnastikk, sport og utendørsspill: B. tennis- og badmintonrackets, golfkøller samt materiell for bueskyting pr. kg kr. 2,00 D. ellers 15 pst. Norges Fri-Idrettsforbund, Oslo, søker i brev av 28. mai 1964 om tollfrihet eller tollnedsettelse for friidrettsmateriell som spyd, diskos og glassfiberstaver. Materiellet som må innføres fra utlandet er for en dels vedkommende særlig kostbart og tollsatsen 15 pst. betyr derfor en vesentlig fordyrelse. Forbundet mener at det ville være rimelig om dette materiell fikk en liknende begunstigelse som sportsartikler oppført med tollsats kr. 2,00 pr. kg, eller som de tollfrie kapproingsbåter m. v. Industridepartementet meddeler i brev av 26. juni 1964 at det for tiden ikke er norsk produksjon av disse sportartikler og at det ikke foreligger opplysninger om planer for slik produksjon. Industrielt har varene liten interesse. Norges Industriforbund har forelagt søknaden for Lærvare- og Sportsartikkelfabrikantenes Landsforening og andre medlemsbedrifter. Ved brev av 12. august 1964 meddeles at søknaden ikke har foranlediget noen uttalelse. Norges Handelsstands Forbund underretter i brev av 18. august 1964 om at Import- og Export-Agenters Forening og Norges Sportshandleres Forbund har gitt søknaden sin tilslutning. Forbundet anbefaler for sin del søknaden under henvisning til at det er lavere toll på andre sportsartikler og at det gjelder varer som ikke produseres innenlands. Departementet skal bemerke at da det ikke foreligger beskyttelsesmessige hensyn for det nevnte friidrettsmateriell synes det rimelig å redusere tollsatsen. Departementet vil foreslå at spyd, diskos og stav tollmessig blir stillet i klasse med de sportsartikler som har tollsatsen kr. 2 pr. kg under posisjonen 97.06 B. Tariffposten foreslås redigert slik: B. tennis- og badmintonrackets, golfkøller, materiell for bueskyting, spyd, diskos, staver til stavsprang pr. kg kr. 98.05 Blyanter (unntatt mekaniske), blyantstifter, grifler, tegnekull, 'pastell-, skrive- og tegnekritt; skredder- og biljardkritt: A. blyanter 25 pst. Anm.: For varer som hører under pos. 98.05 A. og som er berettiget til områdetollbehandling (EFTA) er basistollsatsen for avtrappingen 13 pst. av verdien. Norges Handelsstands Forbund anmoder i brev av 14. februar 1964 om at spørsmålet om tollforhøyelsen for blyanter, fra 13 til 25 pst. blir tatt opp til fornyet behandling. Forbundet med tilsluttede organisasjoner frarådet den økte tollbeskyttelse for blyanter som etter Stortingets behandling ble iverksatt fra 1. januar 1964. Forbundet anfører bl. a. at tollforhøyelsen synes basert på sviktende forutsetninger og at den har fått en utilsiktet virkning ved at den rammer en rekke spesialblyanter som ikke produseres her i landet. Spesialblyanter ligger i en høyere prisklasse og er opp til 4 —5 ganger så dyre som vanlige blyanter. Det anføres videre at Industridepartementet i sin uttalelse har vist til den sterke utenlandske konkurranse, spesielt fra Vest-Tyskland, men etter hva forbundet har fått opplyst, er det konkurransen fra Storbritannia som er utslagsgivende når det gjelder de norsk-fremstilte blyantkvaliteter. Forbundet anmoder om, innen saken på ny kan fremmes for Stortinget, at blyanter som ikke fremstilles her i landet, blir tillått å gå inn mot lavere toll. Industridepartementet meddeler i brev av 22. mai 1964 at saken er vurdert på ny men har kommet til at den gjeldende tollsats 25 pst. bør bibeholdes. Med den svake posisjon den norske blyantproduksjon har synes det rimelig at beskyttelsen ligger på dette nivå. Norges Industriforbund oversender i brev av 14. juli 1964 uttalelse fra Oslo Blyantfabrikk A/S. Firmaet fremholder at de norske blyantfabrikker til sammen produserer blyanter i alle prisklasser og stort sett alle de merker og kvaliteter det er behov for. Til forbundets uttalelse om at arkitekter og ingeniører forlanger kvalitetsblyanter i 20 hårdhetsgrader, opplyser firmaet at det kan fremstille 20 hårdhetsgrader, men fremstiller for tiden 11. gått over til å bruke blyantstifter, som kan skaffes i alle hårdhetsgrader og anvendes i holdere. Gjeninnførsel av den tidligere vekttollsats kr. 3,00 pr. kg som var gjeldende før 1959, vil etter firmaets mening gi en så übetydelig tollbeskyttelse for de dyrere blyanter at konkurranseevnen vil bli sterkt svekket. I et brev av 7. august 1964 uttaler Den Norske Blyantfabrikk A/S bl. a. at de spesialblyanter som ikke er gjenstand for norsk produksjon er av en så vidt eksklusiv karakter at avsetningsmulighetene på et snevert norsk marked er for begrenset til å gjøre produksjonen lønnsom for en innenlandsk bedrift. Dette er imidlertid en meget liten del av det omsatte blyantkvantum. Det produseres også her i landet i stor utstrekning blyanter i de høyere prisslag og det er all mulig grunn til å frykte at en tollbegunstigelse av de importerte blyanter vil være til skade for de norskproduserte. Firmaet ber om at de någjeldende tollsatser opprettholdes. Departementet skal bemerke at forhøyelsen av tollsatsen for blyanter fra 13 til 25 pst. ble gjennomført fra 1. januar 1964, jfr. St. prp. nr. 1 for 1963—64, Om tollavgifter, side 24 og 25. Forhøyelsen tok sikte på å gjenopprette den tollbeskyttelse for norsk blyantproduksjon som var tilstede før overgangen til Brysselnomenklaturen fra 1. januar 1959. Departementet har ikke funnet å kunne imøtekomme søknaden om midlertidig tolllettelse for blyanter som ikke produseres her i landet. Ifølge den offisielle statistikk ble det i 1963 innført 61 tonn blyanter, herav utgjorde importen fra Vest-Tyskland ca. 45 pst. til en gjennomsnittspris av kr. 28,45 pr. kg. Importen fra Storbritannia utgjorde ca. 14 pst., gjennomsnittspris kr. 24,48 pr. kg. Av det importerte kvantum kom 17 tonn fra EFTA-land og 44 tonn fra andre land, gjennomsnittspris henholdsvis kr. 26,66 og kr. 22,68 pr. kg. Departementet antar at en vesentlig del av importen omfatter blyanter som i kvalitet og særlig i pris konkurrerer direkte med den norske produksjon. Departementet finner etter fornyet vurdering ikke tilstrekkelig grunnlag til å foreslå endring av tollbeskyttelsen for blyanter. Finansdepartementet tilrår : Stortinget blir innbudt til å gjøre vedtak om tollavgifter fra 1. januar 1965 i samsvar med et fremlagt utkast. til vedtak om tollavgifter fra 1. januar 1965. I. De bestemmelser om tollavgifter som gjelder den 31. desember 1964 skal fremdeles være gjeldende fra 1. januar 1965 med følgende endringer: Tolltariffens innledende bestemmelser. § 5. Følgende avsnitt utgår: Av tobakksblad, karotter og tobaksstilker: i fortollet stand 38 pst. i ufortollet stand 60 pst. § 10. Laste- og fyravgift betales ved sjøverts innførsel av varer fra og sjøverts utførsel av varer til utlandet etter følgende bestemmelser: b. Avgiften utgjør: For trelast beregnes avgiften med kr. 0,50 pr. m 3 ved innførsel og med kr. 0,30 pr. m 3 ved utførsel. Avgiften beregnes av lastens kubikkinnhold i fast mål. Såfremt kubikkmålet ikke kan oppgis, kan avgiften beregnes etter vekt med samme satser pr. tonn som fastsatt for «andre varer». For øvrig er avgiften: Ved innførsel av: malmer, ertser, grovt salt, steinkull, sinders, koks, rå jordolje og sand kr. 0,35 pr. tonn andre varer kr. 0,50 pr. tonn c. Følgende varer er fritatt for avgift på de nærmere betingelser som måtte bli oppstilt av Tolldepartementet: 2. Reisegods og personbiler (også med tilhengere) som tilhører medfølgende passasjerer, samt busser i persontrafikk. Tariff for innf ørselstollen og for tara. 05.08 Bein og hornkjegler, avfettet, syrebehandlet eller befridd for gelatin, übearbeidd eller enkelt bearbeidd, men ikke tilskåret; mel og avfall av bein og hornkjegler. 05.09 Horn, gevirer, hover, klover, negler, klør og nebb, übearbeidd eller enkelt bearbeidd, men ikke tilskåret, samt mel og avfall derav; ikke tilskåret, samt bardefrynser og annet avfall derav. 05.10 Elfenbein, übearbeidd eller enkelt bearbeidd, men ikke tilskåret; mel og avfall av elfenbein. 05.11 Skilpaddeskall, übearbeidd eller enkelt bearbeidd, men ikke tilskåret; «klør» og avfall av skilpaddeskall. 05.12 Koraller og liknende, übearbeidd eller enkelt bearbeidd; skall av bløtdyr, übearbeidd eller enkelt bearbeidd, men ikke tilskåret; mel og avfall av skall av bløtdyr: 22.01 Vann, mineralvann og karbonisert vann; is og snø: A. mineralvann og karbonisert vann. 22.02 Limonade; mineralvann og karbonisert vann tilsatt smaksstoffer samt andre alkoholfrie drikkevarer, unntatt fruktog grønnsaksafter som hører under posisjon 20.07. 25.32 Naturlig strontiumkarbonat (strontianitt), også brent, unntatt strontiumoksyd; mineralske stoff er ikke nevnt eller innbefattet annet sted; brudd av keramiske materialer. Kap. 27, note 1. a. isolerte kjemisk definerte organiske forbindelser, unntatt kjemisk ren metan som hører under posisjon 27.11; Kap. 28, note 3. e. kunstig grafitt (posisjon 38.01); brannslokningsmidler i form av ladninger til brannslokningsapparater, brannslokningsgranater og -bomber (posisjon 38.17); blekkf jernemidler i pakninger for detaljsalg (posisjon 38.19); kunstig fremstilte krystaller (unntatt optiske elementer) av magnesiumoksyd eller av alkalieller jordalkalimetallenes halogenider, som veier minst 2,5 gram pr, stk. (posisjon 38.19); Kap. 29, note 2. f. fargestoffer av vegetabilsk eller animalsk opprinnelse (posisjon 32.04), syntetiske organiske fargestoffer (herunder pigmenter) bleikemidler samt naturlig indigo (posisjon 32.05), oppløselige fargestoffer i form eller pakninger for detaljsalg (posisjon 32.09); Kap. 29, note 2. h. brannslokningsmidler i form av ladninger til brannslokningsapparater, brannslokningsgranater og -bomber (posisjon 38.17); blekkfjernemidler i pakninger for detaljsalg (posisjon 38.19); 30.02 Immunsera, mikrobielle vaksiner, toksiner, mikrobekulturer (herunder fermenter, men unntatt gjær) og liknende produkter. Kap. 32, note 1. a. Isolerte kjemiske grunnstoffer og isolerte kjemisk definerte forbindelser (unntatt varer som hører under posisjonene 32.04 eller 32.05, uorganiske produkter til bruk som luminoforer (posisjon 32.07) og oppløselige fargestoffer i form eller pakninger for detaljsalg og som hører under posisjon 32.09); 32.09 Lakker; vanntynnet maling; vannpigmentfarger for lær; annen maling og lakkmaling; pigmenter tykkrevne i linolje, mineralterpentin, terpentin, lakk eller i andre stoffer anvendelige til maling; pregefolier («stamping foils»); oppløselige fargestoffer i form eller pakninger for detaljsalg: B. oppløselige fargestoffer i form eller pakninger for detaljsalg Kap. 33, note 2. Posisjonen 33.06 omfatter bl. a. produkter, også üblandede (unntatt de som hører under posisjon 33.05), egnet til bruk som parfymer, kosmetikk og toalettpreparater når de føreligger i pakninger for detaljsalg. 34.03 Tilberedte smøremidler samt preparater til olje- eller fettbehandling av tekstilmaterialer, lær eller andre materialer, unntatt produkter som inneholder 70 vektprosent eller mer jordolje eller oljer utvunnet av bituminøse mineraler: A. fremstilt av eller på basis av oljer eller fett pr. kg kr. 0,16 B. andre 30 pst. Tara for A: Fat eller andre fustasjer 18 pst., blikkemballasje 8 pst. Kredittopplag for A: 5 000 kg. Kap. 37, note 2. b. Üblandede kjemiske stoffer egnet til fotografisk bruk, i porsjoner eller i pakninger for detaljsalg ferdig til bruk. Kap. 38, note 1. a. 1. Kunstig grafitt (posisjon 38.01); 38.11 Desinfeksjonsmidler, insekt-, sopp- og ugrasdrepende midler, antigromidler, rottegift og liknende produkter som foreligger i form eller pakninger for detaljsalg eller som preparater eller artikler (f. eks. svovelimpregnerte band, veker og lys samt fluepapir). 38.17 Preparater og ladninger for brannslokningsapparater ; brannslokningsgranater og brannslokningsbomber. 39.02 E. tarmer 8 pst. F. ellers 30 pst. Kap. 40, note 2. c. vevnader (unntatt varer som hører under posisjon 40.10) som er impregnert, belagt eller laminert med gummi når: Note 2. e. fiberduk, impregnert eller belagt med gummi eller med gummi som bindemiddel, uansett vekten pr. kvadratmeter, samt varer derav; Note 2. f. tekstilstoff som består av parallellagte garn sammenklebet med gummi, uansett vekten pr. kvadratmeter, samt varer derav. Note 7. Posisjon 40.10 omfatter drivreimer og transportband av tekstilstoff, impregnert, belagt, overtrukket eller laminert med gummi eller fremstilt av tekstilgarn eller -snor, impregnert eller belagt med gummi. 40.01 Naturlig gummilatex, også tilsatt syntetisk gummilatex; forvulkanisert naturlig gummilatex; naturgummi (kautsjuk), balata, guttaperka og liknende naturlige gummier. 40.06 Uvulkanisert naturlig eller syntetisk gummi, herunder gummilatex, i annen form eller tilstand (f. eks. stenger, rør og profiler, oppløsninger og dispersjoner); varer av uvulkanisert naturlig eller syntetisk gummi (f. eks. impregnert eller belagt tekstilgarn; ringer og skiver): A. oppløsninger; tetningsmidler for hermetikkbokser; impregnert eller belagt tekstilgarn. 40.07 Tråd og snor av vulkanisert gummi, også overtrukket med tekstilmateriale; tekstilgarn, impregnert eller overtrukket med vulkanisert gummi: A. impregnert eller overtrukket tekstilgarn; gummitråd og -snor, overtrukket med tekstilmateriale: 41.09 Klipp og annet avfall av lær, pergament eller kunstlær, ikke anvendelig til fremstilling av lærvarer; støv, pulver og mel av lær. 44.04 Trelast, grovt tilhogd eller tilskåret på to eller fire sider, men ikke videre bearbeidd. 44.10 Emner av tre, grovt tildannet eller avrundet (men ikke dreid, bøyd eller bearbeidd på annen måte), anvendelig til fremstilling av spaserstokker, paraplyer, sveper, golfkøller, verktøyskaft og liknende. 44.13 Trelast (herunder usammensatte blokker, lister og staver til parkettgolv), høvlet, pløyd, falset eller forsynt med fas, staff, karniss eller liknende: 44.27 Golvlamper, bordlamper og annet belysningsutstyr av tre; møbelgjenstander av tre, som ikke hører under kapittel 94; skrin, esker, serveringsbrett, fruktskåler, dekorasjonsgjenstander og liknende varer av tre; kasser, etuier og liknende, av tre, for spisebestikk, instrumenter etc.; gjenstander av tre til personlig bruk eller pynt beregnet til å bæres i lomme, handveske eller på person; deler av tre til forannevnte gjenstander. Kap. 45, note 2. Naturlig kork, grovt tilskåret i firkantede stykker eller befridd for ytterbark, hører under posisjon 45.02 og ikke under posisjon 45.01. 45.02 Naturlig kork i form av blokker, plater, skiver eller strimler (herunder terninger og firkantede stykker til fremstilling av flaskepropper og liknende): Kap. 46, note 3. Med «plater (herunder matter og liknende) bundet av parallellagte flettematerialer» under posisjon 46.02 forstås flettematerialer lagt side om side og bundet sammen til plater, også med bindemateriale av spunne tekstilfibrer. 46.02 Plater (herunder matter og liknende) bundet av parallellagte flettematerialer eller vevd; flaskehylser av strå: 48.05 B. kreppet sulfittpapir pr. kg kr. 0,26 48.07 B. annet: 1. bestrøket eller impregnert med bitumen, asfalt eller tjære. 48.15 — — A. skrivepapir, mangfoldiggjørelsespapir, tegnepapir, trekkpapir, filtrerpapir og kreppet sulfittpapir pr. kg kr. 0,26 Avsnitt XI. Note 1. h. vevnader, filt og fiberduk, som er impregnert, belagt, overtrukket eller laminert med gummi, samt varer av slike materialer, som hører under kapittel 40; Kap. 58, note 1. Dette kapittel omfatter ikke tekstilstoff som er impregnert eller belagt, elastikkstoff, elastikkpossement, drivreimer og transportband og andre varer som hører under kapittel 59. Dog hører broderier på ethvert tekstilmateriale under posisjon 58.10. Note 2. Posisjonene 58.01 og 58.02 omfatter foruten golvtepper etc. også varer av liknende beskaffenhet seiv om de er bestemt til annen bruk. Golvtepper av filt hører imidlertid under kapittel 59. Note 5. Med «broderier» under posisjon 58.10 og ellers i tariffen forstås bl. a. broderier med metall- eller glasstråd på synlig bunn av tekstilstoff samt applikasjonsarbeider fremstilt ved påsying av paljetter, perler eller pyntemotiver av tekstilstoff eller annet materiale. Posisjonen omfatter ikke håndbroderte tapisserier (posisjon 58.03). 58.01 Golvtepper og golvteppestoffer, knyttede (ferdige eller som metervare). 58.02 Andre golvtepper, golvteppestoffer og matter samt tepper av typene «Kelim», «Schumacks», «Karamanie» og liknende (ferdige eller som metervare): 58.03 Håndvevde tapisserier av typene Gobeliner, Flandern, Aubusson, Beauvais og liknende samt håndbroderte tapisserier (f. eks. «petit point» og korsstingsbroderier): 58.06 Vevde etiketter, merker og liknende, ikke broderte, som metervare, band eller tilskåret: 58.07 Chenillegarn; omspunnet garn (unntatt garn som hører under posisjon 52.01 og omspunnet garn av tagl) ; fletninger og possementmakerarbeid som metervare; dusker, pomponger og liknende : 58.08 Tyll og andre nettstoffer (unntatt vevde eller trikoterte stoffer), umønstrede: 58.09 Tyll og andre nettstoffer (unntatt vevde eller trikoterte stoffer), mønstr ede; blonder og kniplinger, hand- eller maskinfremstilte, som metervare, band eller motiver: 58.10 Broderier, som metervare, band eller motiver: A. broderier, som metervare eller band, av bredde høyst 25 cm; motiver. Kap. 59. Vatt og filt; hyssing, snører, liner og tau; spesielle tekstilstof f er; tekstilstoffer med impregnering eller belegg; tekstilvarer egnet til bruk i industrien. Note 1. Med «tekstilstoff» forstås i dette kapittel bare slike tekstilstoffer som omhandlet i kapitlene 50 —57 og i posisjonene 58.04 og 58.05, fletninger og possementmakerarbeid i metervare som hører under posisjon 58.07, tyll og andre nettstoffer som hører under posisjonene 58.08 og 58.09, blonder og kniplinger som hører under posisjon 58.09 samt trikotasje som hører under posisjon 60.01. Note 2. Posisjonene 59.08 og 59.12 omfatter ikke tekstilstoff hvor impregnering eller belegg ikke er synlig eller er synlig bare som en forandring av fargen. Note 3. Med «gummiert tekstilstoff» under posisjon 59.11 forstås: a. tekstilstoff, impregnert, belagt, overtrukket eller laminert med gummi: b. tekstilstoff som består av parallellagte tekstilgarn sammenklebet med gummi, uansett vekten pr. kvadratmeter; Note 4. Posisjon 59.16 omfatter ikke: b. drivreimer og transportband av tekstilstoff som er impregnert, belagt, overtrukket eller laminert med gummi, eller som er fremstilt av tekstilgarn eller -snor som er impregnert eller belagt med gummi (posisjon 40.10). Note 5. Under posisjon 59.17 og ikke under noen annen posisjon i avsnitt XI blir å føre: a. følgende tekstilprodukter (unntatt de som har karakter av varer som hører under posisjonene 59.14—59.16): 1. tekstilstoff, filt og vevnad foret med filt, som er belagt, overtrukket eller laminert med gummi, lær eller annet materiale, av en beskaffenhet som vanligvis brukes til fremstilling av kardebeslag samt liknende varer av en beskaffenhet som vanligvis nyttes til annen teknisk bruk; 2. 3. presseduk av tekstilfibrer eller menneskehår, av en beskaffenhet som vanligvis nyttes i oljepresser eller til liknende teknisk bruk; 4. tekstilvevnader, også filtede, med eller uten impregnering eller belegg, av en beskaffenhet som vanligvis nyttes i papirmaskiner eller til annen teknisk bruk, rørformede eller endeløse med enkel eller dobbel varp og/eller veft, eller flatvevde med dobbel varp og/eller veft; 5. tekstilstoff forsterket med metall, av en beskaffenhet som vanligvis nyttes til teknisk bruk; 6. tekstilstoff fremstilt av garn som hører under posisjon 52.01, av en beskaffenhet som vanligvis nyttes i papirmaskiner eller til annen teknisk bruk; 7. til teknisk bruk som paknings- eller smøremateriale; b. varer av tekstilmateriale (unntatt de som hører under posisjonene 59.14 —59.16) av en beskaffenhet som vanligvis nyttes til teknisk bruk (f. eks. pakninger, polérskiver og andre deler til maskiner eller apparater). 59.02 B. annen filt: 1. med impregnering eller belegg. 59.03 Fiberduk og varer derav, også med impregnering eller belegg. 59.07 Tekstilstoff, belagt med gummilim eller stivelsesholdige stoffer, av en beskaffenhet som nyttes til fremstilling av bokpermer, etuier og liknende; kalkerlerret; preparert malerlerret; «rullebook» og liknende vevnader til fremstilling av hatter: 59.08 Tekstilstoff, impregnert eller belagt med cellulosederivater eller andre plastmaterialer: 59.09 Tekstilstoff, impregnert eller belagt med olje eller preparater på basis av forrende olje. 59.12 Tekstilstoff, impregnert eller belagt på annen måte; teaterkulisser, atelierbaktepper og liknende, av malt tekstilstoff: 59.15 Slanger og liknende varer av tekstilmateriale, også med foring, armering eller tilbehør av annet materiale. 59.17 Tekstilstoff og tekstilvarer, av en beskaffenhet som vanligvis nyttes til teknisk bruk. Kap. 60, note 5. b. «gummiert trikotasje» — trikotasje som er impregnert, belagt eller overtrukket med gummi eller fremstilt av tekstilgarn som er belagt eller impregnert med gummi. 60.01 Trikotasje som metervare, unntatt elastikktrikotasje og gummiert trikotasje : 60.02 Hansker, vanter og votter av trikotasje, unntatt elastikktrikotasje og gummiert trikotasje: 60.03 Strømper, sokker, ankelsokker, strømpebeskyttere og liknende, av trikotasje, unntatt elastikktrikotasje og gummiert trikotasje: 60.04 Undertøy av trikotasje, unntatt elastikktrikotasje og gummiert trikotasje: 60.05 Yttertøy og andre varer av trikotasje, unntatt elastikktrikotasje og gummiert trikotasje: 60.06 Elastikktrikotasje og gummiert trikotasje, som metervare eller ferdige varer (herunder knebeskyttere og strømper): Kap. 61, note 1. Dette kapittel omfatter de i posisjonene nevnte ferdige varer av ethvert tekstilstoff (herunder av filt, fiberduk, fletninger og possementmakerarbeid som hører under posisjon 58.07, tyll og andre nettstoffer, blonder og kniplinger) eller av stoff av metalltråd. Kapitlet omfatter ikke trikotasje, unntatt varer som hører under posisjon 61.09. Note 5. Posisjonene i dette kapittel omfatter også uferdige eller ikke-komplette varer og tilskåret tekstilstoff til fremstilling av varer som er nevnt i posisjonene, herunder tilskåret trikotasje til fremstilling av varer som hører under posisjon 61.09. 61.01 — C. med hovedstoff inneholdende silke eller endeløse syntetiske eller kunstige tekstilfibrer. D. annet: 1. med impregnering eller belegg av olje, ferniss, gummi, plast eller liknende. 61.02 B. med hovedstoff inneholdende silke eller endeløse syntetiske eller kunstige tekstilfibrer. C. annet: 1. med impregnering eller belegg av olje, ferniss, gummi, plast eller liknende. 61.08 Krager, forstykker, jaboter, mansjetter, kapper, bærestykker og liknende utstyr til dame- og pikeklær: Kap. 62, note 1. Dette kapittel omfatter de i posisjonene nevnte ferdige varer av ethvert tekstilstoff (unntatt av filt og fiberduk) eller av fletninger og possementmakerarbeid som hører under posisjon 58.07. Kapitlet omfatter ikke trikotasje. 65.07 Svettereimer, for, trekk, underformer, hattestell (herunder f jærstell til klapphatter), lueskygger og hakereimer, til hodeplagg: Kap. 66, note 2. Posisjon 66.03 omfatter ikke deler, utstyr eller tilbehør av tekstilmateriale, heller ikke trekk, dusker, stropper, futteraler eller liknende, uansett materiale. Slike varer, innført sammen med,"men ikke påsatt varer som hører under posisjonene 66.01 eller 66.02, tarifferes etter sin beskaffenhet. Kap. 67, note 1. a. presseduk av menneskehår (posisjon 59.17); Note 1. b. blomstermotiver av blonder, broderier eller andre tekstilstoff er (avsnitt XI) ; Kap. 68, note 1. b. papir og papp med belegg eller impregnering, som hører under posisjon 48.07 (f. eks. papir og papp som er belagt med pulverisert glimmer, grafitt, bitumen eller asfalt); Note 1. c. tekstilstoff med belegg eller impregnering, som hører under kapittel 59 (f. eks. tekstilstoff som er belagt med pulverisert glimmer, bitumen eller asfalt); Note 1. g. elektriske isolatorer (posisjon 85.25) og isolasjonsdetaljer som hører under posisjon 85.26. 68.05 Bryne- og polersteiner for hand, av naturlig stein, av agglomererte naturlige eller kunstige slipestoffer eller av keramisk materiale. Kap. 69, note 2. c. elektriske isolatorer (posisjon 85.25) og isolasjonsdetaljer som hører under posisjon 85.26; 69.06 Rør, renner og rørdeler (fittings). 69.11 Bordservise, kjøkkenutstyr og andre husholdningsartikler samt toalettartikler, av porselen: 69.12 Bordservise, kjøkkenutstyr og andre husholdningsartikler samt toalettartikler, av annet keramisk materiale: Kap. 70, note 1. c. elektriske isolatorer (posisjon 85.25) og isolasjonsdetaljer som hører under posisjon 85.26; Note 1. d. optisk glass bearbeidd til optisk bruk, injeksjonssprøyter, kunstige øyne, termometre, barometre, hydrometre og andre varer som hører under kapittel 90; 70.17 A. kolber, retorter, ampuller, objektog dekkglass fri B. ellers pr. kg kr. 1,60 71.07 B. annet: 1. bladgull; pulverisert gull; stenger, plater, folier, band, tråd og rør, glatte fri 71.09 B. annet: 1. pulverisert platina og andre platinametaller; stenger, plater, folier, band, tråd og rør, glatte fri Kap. 73, note 1. e. Karbonrikt stål (posisjon 73.15): stål som inneholder minst 0,6 vektprosent karbon, og hvor innholdet av fosfor eller svovel utgjør mindre enn 0,04 vektprosent eller hvor innholdet av fosfor og svovel tilsammen utgjør mindre enn 0,07 vektprosent. 73.14 Tråd av jern eller stål, også med overdrag, men uten elektrisk isolasjon: 73.25 Kabler, tau, liner, flettede band, stropper og liknende varer av jern- eller ståltråd, uten elektrisk isolasjon: 73.26 Piggtråd av jern eller stål; vridd flat tråd eller band, med eller uten pigger samt løst snodd dobbelt tråd til bruk som gjerdetråd, av jern eller stål: 73.39 Stålull; gryteskrubber, skure- og pussehansker og liknende av jern eller stål. 74. liknende varer av koppertråd, uten elektrisk isolasjon. Kap. 75, note 2. Posisjon 75.04 omfatter også rør, huie stenger og rørdeler (fittings) som er polert, forsynt med overdrag, tilformet eller bearbeidd på annen måte, f. eks. bøyd, spiralformet, gjenget, boret, innsnevret, konisk eller forsynt med ribber. Kap. 76, note 2. Posisjonene 76.06 og 76.07 omfatter også rør, huie stenger og rørdeler (fittings) som er polert, forsynt med overdrag, tilformet eller bearbeidd på annen måte, f. eks. bøyd, spiralformet, gjenget, boret, innsnevret, konisk eller forsynt med ribber. 76.12 Kabler, tau, liner, flettede band og liknende varer av aluminiumstråd, uten elektrisk isolasjon. Kap. 78, note 2. Posisjon 78.05 omfatter også rør, huie stenger og rørdeler (fittings) som er polert, forsynt med overdrag, tilformet eller bearbeidd på annen måte, f. eks. bøyd, spiralformet, gjenget, boret, innsnevret, konisk eller forsynt med ribber. Kap. 79, note 2. Posisjon 79.04 omfatter også rør huie stenger og rørdeler (fittings) som er polert, forsynt med overdrag, tilformet eller bearbeidd på annen måte, f. eks. bøyd, spiralformet, gjenget, boret, innsnevret, konisk eller forsynt med ribber. Kap. 80, note 2. Posisjon 80.05 omfatter også rør, huie stenger og rørdeler (fittings) som er polert, forsynt med overdrag, tilformet eller bearbeidd på annen måte, f. eks. bøyd, spiralformet, gjenget, boret, innsnevret, konisk eller forsynt med ribber. Kap. 82, note 1. Bortsett fra blåselamper, feltesser, slipeskiver og slipesteiner montert på stativ, manikyr og pedikyrsett og varer som hører under posisjonene 82.07 og 82.15, omfatter dette kapittel bare varer som er utstyrt med knivblad, egg, arbeidsflate eller annen arbeidende del av: 82.04 Håndverktøy og håndredskaper som ikke hører under andre posisjoner i dette kapittel; blåselamper og ambolter; skrustikker, skrutvinger og liknende, unntatt tilbehør og deler til verktøymaskiner ; feltesser; slipeskiver og slipesteiner montert på stativ, for håndeller fotkraft; monterte glasskjærediamanter. 82.08 Kaffekverner, kjøttkverner, saftpresser og andre mekaniske redskaper av vekt ikke over 10 kg som brukes i husholdningen ved tilberedning, servering og liknende, av mat og drikkevarer. 83.01 A. låser og hengelåser samt bøyler og rammer med lås; nøkler, også uferdige: 1. av jern eller stål B. deler: 1. av jern eller stål 83.02 A. hengsler i lengder av minst 1 meter («pianohengsler»): 1. av jern eller stål 83.07 — B. andre: 1. av jern eller stål 84.07 Hydrauliske kraftmaskiner (herunder vannhjul og vannturbiner). 84.11 Luftpumper, vakuumpumper samt lufteller gasskompressorer (herunder motor og turbopumper og -kompressorer samt fristempelgeneratorer for gassturbiner); vifter, blasere og liknende: C. deler av jern eller stål til vifter, blasere og liknende 84.12 Luftkondisjoneringsapparater sammenbygd til en enhet som består av en motordrevet vifte og elementer for endring av luftens temperatur og fuktighet. 84.19 Maskiner for rensing og tørking av flasker eller andre beholdere; maskiner for fylling, lukking, forsegling, kapsling eller etikettering av flasker, bokser, sekker eller andre beholdere; andre pakkemaskiner; karbonisering av drikkevarer; oppvaskmaskiner: 84.40 Maskiner og apparater for vasking, rensing, tørking, bleiking, farging, appretering eller annen etterbehandling av garn, tekstilstoff eller ferdige tekstilvarer (herunder vaskeri- og renserimaskiner); folde-, opprulle- og skjæremaskiner for tekstilstoff; maskiner til pålegging av masse på tekstil eller annet underlag ved fremstilling av linoleum eller annet golvbelegg; maskiner av typer som brukes ved trykking på tekstil, lær, tapeter, innpakningspapir, linoleum eller andre materialer, samt graverte og etsede plater og valser dertil: 84.63 Drivaksler, veivaksler, lagerbokser, glidelagre, tannhjul og utvekslinger (herunder friksjonshjul, gir og andre regulerbare utvekslinger), svinghjul, reimskiver, tauskiver, blokker og koplinger (herunder akselkoplinger): A. lagerbokser og blokker. Kap. 85, note 3. Posisjon 85.06 omfatter bare følgende elektromekaniske maskiner og apparater av typer vanlige til husholdningsbruk: a. støvsugere, golvbonemaskiner, male- og blandemaskiner for matvarer, saftpresser og vifter, uten hensyn til vekten; 85.11 Elektriske industri -og laboratorieovner, herunder apparater for behandling av materialer ved induktiv eller dielektrisk oppvarming; maskiner og apparater for elektrisk sveising, hardlodding eller skjæring: 85.15 Sendere og mottakere for radiotelegrafi og radiotelefoni; sendere og mottakere for kringkasting og fjernsyn, også kombinert med apparater for opptak og gjengivelse av lyd; fjernsynskameraer; apparater for radionavigasjon og radiofjernstyring; radarapparater: A. mottakere for kringkasting og fjernsyn, også kombinert med apparater for opptak og gjengivelse av lyd. 85.23 Tråd, kabel (herunder koaksialkabel), stenger, band og liknende, med elektrisk isolasjon (herunder lakkert eller anodisert), også med forbindelsesdeler: 86.10 Stasjonært materiell for jernbaner eller sporveier; mekanisk utstyr, ikke elektrisk drevet, for signalisering, sikring, kontroll og manøvrering, for alle slags kommunikasjonsmidler; deler dertil: A. sporveksler, sporkryss og andre sammensatte skinner 87.02 Anm. 1. Busser som hører ui 3r 87.02 A og som er berettiget til områdetollbehandling (EFTA), kan gå inn mot en toll av 20 pst. av verdien av vedkommende vogns understell med motor. Anm. 2. Tolldepartementet fastsetter de nærmere vilkår for at biler kan føres under 87.02 B. 87.03 Servicebiler, brannbiler, feiebiler, stigebiler, sprøytebiler, kranbiler, verkstedbiler, lyskasterbiler, røntgenbiler og andre motorkjøretøyer utstyrt for spesielle formål (unntatt motorkjøretøyer under posisjon 87.02). 87.04 Understell med motor, for motorkjøretøyer under posisjonene 87.01, 87.02 og 87.03: Avsnitt XVIII. Instrumenter og apparater til optisk, fotografisk, kinematografisk, medisinsk og kirurgisk bruk; måle-, kontroll- og presisjonsinstmmenter og -apparater; ur; musikkinstrum citer; apparater for opptak og gjengivelse v lyd; apparater for magnetisk opptak og gj igivelse av bilder og lyd for fjernsyn; deler dertil. 90.20 Apparater basert på bruk av røntgenstråler eller utstråling fra radioaktive sto ff er (nemnder røntgenfotografiapparater og -terapiapparater); røntgengeneratorer, røntgenrør, røntgenskjermer, røntgenhøyspenningsgeneratorer; røntgenkontrollpulter og tavler; bord, stoler og liknende til bruk ved røntgenundersøkelse eller behandling: 90.21 Instrumenter, apparater og modeller til demonstrasjonsformål (f. eks. ved undervisning eller utstilling), ikke anvendelige til annet bruk. 91.06 Tidsstrømbrytere med urverk eller synkronmotor fri Kapittel 92. Musikkinstrumenter; apparater for opptak og gjengivelse av lyd; apparater for magnetisk opptak og gjengivelse av bilder og lyd for fjernsyn; deler og tilbehør til slike instrumenter og apparater. Note 2. Ikke-komplette eller uferdige instrumenter eller apparater tarifferes som tilsvarende komplette eller ferdige, forutsatt at de i det vesentlige har karakter av komplette eller ferdige varer. 92.11 Grammofoner, diktérapparater og andre apparater for opptak og gjengivelse av lyd, herunder plate- og båndspillere med eller uten lydhode; apparater for magnetisk opptak og gjengivelse av bilder og lyd for fjernsyn: B. apparater for magnetisk opptak og gjengivelse av bilder og lyd for fjernsyn. Anm.: Tolldepartementet kan samtykke i at visse typer diktérapparater kan innføres mot en toll av kr. 1,50 pr. kg. 93. Avgift til statskassen av apotekenes omsetning fra 1. januar 1965. Stortinget gjorde den 5. desember 1963 vedtak om den avgift apotekene skal betale av omsetningen i 1964 i henhold til § 8 i lov av 4. august 1909 om drift av apotek (St. prp. nr. 1 for 1963 —64, budsjett-innst. S. nr. 79 a). Avgiften innbetales forskottsvis i løpet av 1964 med avregning etter årets utløp. Grunnlaget for beregningen av forskottsavgiften var omsetningen i året 1963. Avgiften er beregnet etter følgende satser: Avgiften av denne omsetning var anslått til og bevilget med 4,8 mill. kroner. Etter at omsetningsoppgavene for 1963 var kommet inn i januar-februar 1964, ble avgiften beregnet til vel 4,8 mill. kroner. Avgift av apotekenes omsetning i 1965 blir å ilegge etter den nye lov av 21. juni 1963 om drift av apotek m. v. § 38, som er i overensstemmelse med de tidligere bestemmelser. Den nye lov ble satt i kraft fra 1. januar 1964. Det er foreslått bevilget 5 mill. kroner for 1965. I tillegg til forskottsavgiften for dette år kommer til inntekt restavgift for 1964 etter avregning mellom forskottsavgift og endelig avgift når omsetningsoppgaver for 1964 føreligger. Apotekavgiften inntektsføres under kap. 2577. Av den foreslåtte inntekt av apotekavgiften i 1965 kr. 5 000 000 er foreslått dekket følgende utgifter under: Kap. » 781 Spesialitetskontrollen (netto) 61 000 » 783 Tilskott til apotek 500 000 » 784 Tilskott til legemidler ... 870 000 » 785 Andre utgifter 91000 4 832 100 Restbeløpet 167 900 er foreslått avsatt til Apotekavgiftsfondet under kap. 787. Apotekavgiftsfondets formue var pr. 1. januar 1964 kr. 59 582 827,19, heri medregnet Norsk Medisinaldepots grunnfond på 10 mill. kroner og lånet til depotet på 17,5 mill. kroner. Av apotekavgiften ble i 1963 avsatt til Apotekavgiftsfondet kr. 2 360 500,34. Sosialdepartementet tilrår: Stortinget blir innbudt til å gjøre vedtak om avgift til statskassen av apotekenes omsetning fra 1. januar 1965 i samsvar med et framlagt utkast. Utkast til vedtak om avgift til statskassen av apotekenes omsetning fra 1. januar 1965. Av omsetningen ved apotekene i 1965 skal svares avgift etter disse regler: § I- Av de første kr. § 2. Som avgiftspliktig omsetning ved apotek reknes alle beløp som er kommet inn ved salg av varer, enten disse bare kan selges fra apotek eller ikke, men etter disse frådrag: 1. Beløp som er kommet inn for varer som er solgt til andre apotek. 2. Beløp som er kommet inn ved salg av en del særlig kostbare legemidler som apotekene selger med redusert fortjeneste. Departementet bestemmer hvilke legemidler dette gjelder. 3. Vanlig omsetningsskatt. 4. Omsetningsavgift til statskassen på brennevin og vin. 5. Den særlige avgift på kosmetiske toalettmidler. Omsetningen ved filialapotek reknes ikke med i hovedapotekets omsetning. Særskilt avgift ilegges etter § 1. Omsetning ved medisinutsalg reknes med i apotekets omsetning. Departementet kan samtykke i at omsetningen ved store medisinutsalg som har egne lokaler og egen betjening ikke reknes med i apotekets omsetning. slike medisinutsalg ilegges etter § 1. Den avgiftspliktige omsetning avrundes nedover til nærmeste hundre kroner. § 3. Departementet kan gi særskilte bestemmelser om beregning av avgiften for sykehusapotek. For apotek som har godkjente anlegg for framstilling av infusjonsvæsker til sykehus, kan departementet bestemme at denne omsetning på nærmere vilkår skal fritas for apotekavgift. § 4. Departementet kan etter søknad helt eller delvis ettergi avgiften, hvis regnskapet viser at apotekdriften ikke har gitt innehaveren et rimelig utkomme. § 5. Avgiftsbeløp på mindre enn kr. 50 blir ikke å oppkreve. § 6. Avgiften innbetales forskottsvis på grunnlag av omsetningen i 1964. Avregning skjer etter utløpet av 1965. St. prp. nr. 1. 1964—65 Avgift til statskassen av apotekenes omsetning fra 1. januar 1965. Rekneskapen og årsmeldinga frå A/S Vaksdal Mølle for året 1963 har vore lagt fram for Stortinget som særskilt sak. I budsjettframlegget for dette året var aksjeutbyttet ført opp med 6 pst. av aksjekapitalen med kr. 180 000, men årsmøtet gjorde vedtak om at det skulle delast ut 5 pst. med kr. 150 000. For året 1964 er det ført opp kr. 180 000. Ein fører opp den same summen for 1965. Landbruksdepartementet tilrår I proposisjonen om statsbudsjett for 1965 vert ført opp under kap. 2651 Aksjar i A/S Vaksdal Mølle den summen som er nemnd i eit framlagt utkast. Utkast til vedtak om statsbudsjett for 1965 under kap. 2651. Aksjar i A/S Vaksdal Mølle .... kr. Industridepartementet. Kap. 2661—2674. Utbytte på aksjer i selskaper som hører under Industridepartementets fagområde. Industridepartementet tillater seg med dette å legge fram forslag om hva som bør føres opp på statsbudsjettet for 1965 som inntekter av statens aksjer i selskaper som hører under Industridepartementets fagområde. Kap. 2661. Aksjer i Norsk Hydro. 1963 Regnskap 10 224 662 1964 Bevilget 10 224 600 1965 Foreslått 13 750 000 På statsbudsjettet for 1964 ble det under kap. 962 bevilget kr. 56 mill. til aksjetegning i forbindelse med utvidelse av selskapets aksjekapital. Den nye aksjetegning er gjennomført. Departementet regner med 9 pst. utbytte på den forhøyede aksjekapital, og fører opp kr. 13 750 000. Kap. 2662. Aksjer i Osram-Fabrikken A/S. 1963 Regnskap 37 500 1964 Bevilget 37 500 1965 Foreslått 37 500 Det er regnet med 10 pst. utbytte Kap. 2663. Aksjer i A/S Årdal og Sunndal Verk. 1963 Regnskap 0 1964 Bevilget 5 750 000 1965 Foreslått 5 750 000 Det er regnet med 5 pst. utbytte. Kap. 2664. Aksjer i Fosdalens Bergverks- Aktieselskab. 1963 Regnskap 0 1964 Bevilget 0 1965 Foreslått 0 Arbeidet med opptaking av ny gruve pågår fremdeles. Før dette arbeid er avsluttet og gruven kommet over i normal drift regner departementet foreløpig ikke med at det blir aktuelt å føre opp noe utbytte på aksjene. Kap. 2665. Aksjer i A/S Stordø Kisgruber. 1963 Regnskap 0 1964 Bevilget 0 1965 Foreslått 0 Kismarkedet er fortsatt vanskelig. Departementet regner derfor heller ikke for 1965 med utbytte på aksjene. Kap. 2666. Aksjer i National Industri A/S. 1963 Regnskap 62 400 1964 Bevilget 62 400 1965 Foreslått 62 400 Det er regnet med 6 pst. utbytte. Kap. 2667. Aksjer i A/S Elektro-Union. 1963 Regnskap 48 000 1964 Bevilget 48 000 1965 Foreslått 48 000 Det er regnet med 6 pst. utbytte som tidligere. Kap. 2668. Aksjer i A/S NERA. 1963 Regnskap 0 1964 Bevilget 0 1965 Foreslått 0 Departementet regner ikke med aksjeutbytte i 1965. Kap. 2669. Aksjer i EGA. 1963 Regnskap 48 000 1964 Bevilget 0 1965 Foreslått 48 000 Det er regnet med 6 pst. utbytte. Kap. 2670. Aksjer i Norsk Akkumulator Co. A/S. 1963 Regnskap 0 1964 Bevilget 0 1965 Foreslått 0 Departementet regner ikke med aksjeutbytte i 1965. Kap. 2671. Aksjer i Persil-fabrikken A/S. 1963 Regnskap 16 500 1964 Bevilget 16 500 1965 Foreslått 16 500 Departementet regner med 10 pst. utbytte som tidligere. Kap. 2672. Aksjer i A/S Union. Departementet har regnet med 10 pst. utbytte i 1965 og fører opp kr. 298 000. Kap. 2673. Aksjer i A/S Sydvaranger. 1963 Regnskap 1123 824 1964 Bevilget 1123 800 1965 Foreslått 1123 800 Departementet regner med 8 pst. utbytte og fører opp kr. 1123 800 som tidligere. Kap. 2674. Aksjer i A/S Olivin. 1963 Regnskap 0 1964 Bevilget 50 000 1965 Foreslått 50 000 På statsbudsjettet for 1964 ble det under kap. 966 bevilget kr. 3 mill. til forhøyelse av aksjekapitalen i selskapet i forbindelse med nye utbyggingsplaner. For 1965 fører departementet opp kr. 50 000 i utbytte som for foregående år. Industridepartementet tilrår : I proposisjonen om statsbudsjettet for 1965 blir ført opp de summer som er nevnt i et framlagt utkast vedrørende kapitlene 2661—2674, kr. 21184 200. Utkast til vedtak om bevilgninger på statsbudsjettet for 1965 under kapitlene 2661—2674. Kap. 2661. Aksjer i Norsk Hydro 13 750 000 » 2662. » » Osram-Fabrikken A/S 37 500 » 2663. » » A/S Årdal og Sunndal Verk A/S 5 750 000 » 2664. » » Fosdalens Bergverks-Aktieselskab 0 » 2665. » » A/S Stordø Kisgruber 0 » 2666. » » National Industri A/S 62 400 » 2667. » » A/S Elektro-Union 48 000 » 2668. » » A/S NERA 0 » 2669. » » A/S EGA 48 000 » 2670. » » Norsk Akkumulator Co. A/S . . 0 » 2671. » » Persil-fabrikken A/S 16 500 » 2672. » » A/S Union 298 000 » 2673. » » A/S Sydvaranger 1123 800 » 2674. St. prp. nr. 1. 1964—65 Utbytte på aksjer i selskaper som hører under Industridepartementets fagområde. I. Administrasjonen av Svalbard. II. Formues- og inntektsskatt. III. Utførselsavgift. Tilråding fra Industridepartementet av 30. oktober 1964, godkjent ved kongelig resolusjon samme dag. Departementet legger herved fram: 1. Redegjørelse for planer om ny sentral administrasjonsordning for Svalbardsaker og opprettelse av et Svalbardråd. 2. Forslag om bevilgning av inntekter og utgifter på Svalbardbudsjettet for 1965 og forslag til skatte- og avgiftsvedtak for samme termin. Forslag til ny administrasjonsordning for Svalbardsaker» I Innst. S. nr. 299 for 1962—63 om Kings Bay Kull Comp. A/S uttalte kommunalkomiteen og skog-, vassdrags- og industrikomiteen på s. 8 at spørsmålet om opprettelse av et eget Svalbardkontor som kunne virke som et samarbeids- og koordineringsorgan for de forskjellige interesser som er knyttet til Svalbard, snarest burde tas opp og utredes. Industridepartementet skal gi følgende redegjørelse om administrasjonsspørsmålet: Fra 1925 til 1. juli 1936 var den sentrale administrasjonsordning for Svalbardsaker slik at departementene behandlet og avgjorde sakene, og således hadde ledelsen og ansvaret, hver på sitt fagområde. Budsjettforslag ble utarbeidet av hvert fagdepartement Forslagene ble sendt Finansdepartementet, som — etter at saken hadde vært drøftet i Regjeringen — samarbeidet forslagene og salderte det samlede budsjett. Ved kongelig resolusjon av 20. mai 1936 ble administrasjonen av Svalbard fra 1. juli s.å. lagt under det daværende Handelsdepartement (nå Industridepartementet) Finansdepartementet som lå til grunn for St. prp. nr. 1 for 1936 om budsjettet for administrasjonen av Svalbard for budsjetterminen 1. juli 1936 til 30. juni 1937. Etter den nyordning som er antydet i foredraget skal samtlige Svalbardsaker legges under ett departement, som skal ha ledelsen og ansvaret. Vedkommende fagdepartementer skal bare være rådgivende, hvert på sitt område. Fra dette prinsipp er det senere gjort ett unntak: ved kongelig resolusjon av 20. mars 1953 ble det bestemt at sysselmannen fra 1. juli s.å. administrativt skal høre under Justisdepartementet. Ordningen fra 1936 om at alle Svalbardsaker skal høre under Industridepartementet, er ikke fullt ut blitt gjennomført i praksis. Enkelte departementer har fortsatt realitetsbehandlet og avgjort saker som faglig faller innen deres arbeidsområde. Det har i de siste år vært tatt opp til vurdering om den nåværende administrasjonsordning for Svalbard er tilfredsstillende og hvilke endringer som eventuelt bør foretas. Industridepartementet oppnevnte den 6. februer 1962 følgende som medlemmer av et utvalg til å utrede bl.a. dette spørsmål: Ekspedisjonssjef Egil M. Hammel, Industridepartementet, formann. Daværende ekspedisjonssjef i Justisdepartementet, nå lagmann, Gustav Sverdrup- Thygeson. Underdirektør Knut Hedemann, Utenriksdepartementet. Daværende konsulent, nå byråsjef i Finansdepartementet, Kjell Mathisen. Vedlegg: Innstilling nr. 2 fra koordineringsutvalget for Svalbardsaker. Som utvalgets sekretær ble oppnevnt daværende konsulent, nå byråsjef i Industridepartementet, Thorgrim Haga. Utvalget avgå innstilling om administrasjonsordningen den 28. oktober 1963. Utvalget delte seg i 2 fraksjoner. Formannen og byråsjef Mathisen mente at samtlige Svalbardsaker i prinsippet fortsatt bør høre under Industridepartementet. Når særlig sakkyndighet eller andre grunner krever det, må imidlertid andre departementer eller institusjoner i nødvendig utstrekning delta i saksbehandlingen. Fraksjonen mente videre at det kunne være nyttig å opprette et kontaktutvalg med embetsmenn fra de mest impliserte departementer. Den annen fraksjon mente at behandlingen av Svalbardsaker for framtiden burde foregå i de forskjellige departementer etter deres fagområde. De enkelte fagdepartementer burde imidlertid ikke uten videre avgjøre sine saker uten at det var sikret en samordning. Til dette burde opprettes et spesielt utvalg som alle Svalbardsaker av betydning skulle forelegges for. Den 21. november 1963 ble det av Industridepartementet oppnevnt et nytt utvalg, Koordineringsutvalget for Svalbardsaker, som fikk i oppdrag bl. a. å gjennomgå det forrige utvalgs innstilling og gi uttalelse om den fremtidige administrasjonsordning for Svalbard. Utvalget ble sammensatt slik: 1. Fungerende ekspedisjonssjef i Industridepartementet, Eilif Andersen, formann. 2. Ekspedisjonssjef i Utenriksdepartementet, Jens Evensen. 3. Ekspedisjonssjef i Justisdepartementet, Erling Sandene. Som sekretær ble oppnevnt førstesekretær i Industridepartementet, Leif Sæther. Utvalget ga 11. april 1964 innstilling om administrasjonsordningen. Innstillingen er tatt inn som bilag til denne proposisjon. Det vil fremgå at utvalget i prinsippet går inn for en ordning basert på at hvert enkelt departement skal behandle og avgjøre de saker som etter vanlige regler hører under dets fagområde. Utvalget er klar.over at det vil være behov for et koordineringsorgan i den sentrale administrasjon og foreslår opprettet et Svalbardråd med sekretariat i Justisdepartementet. Utvalget kommer i et eget avsnitt med en del bemerkninger om en ordning basert på at alle Svalbardsaker blir samlet i ett Svalbardkontor i ett departement. Utvalget finner ikke å kunne gå inn for en slik ordning. Departementet viser for øvrig til innstillingen. Koordineringsutvalgets innstilling om administrasjonsordningen har vært forelagt for samtlige departementer. Ingen av departementene har hatt noe å innvende mot utvalgets forslag om at hvert departement skal behandle og avgjøre de saker som faller inn under dets fagområde, eller mot forslaget om opprettelse av et Svalbardråd og dettes kompetanse. Heller ikke er det innvendt noe mot at Justisdepartementet gis en slik stilling som utvalget har gått inn for. Industridepartementet er i det alt vesentlige enig i Koordineringsutvalgets forslag til sentral administrasjonsordning for Svalbardsaker. Departementet mener således at det bør etableres et Svalbardråd med følgende oppgåver : 1. Rådet skal være et koordinerende og konsultativt organ for statsadministrasjonens Svalbardsaker. Det skal gjennom et sekretariat til enhver tid holdes underrettet om de forskjellige departementers og statsinstitusjoners standpunkt til og avgjørelse av saker av almen interesse som gjelder administrasjonen på Svalbard. 2. Saker som gjelder betydelige verdier eller interesser og saker som har politiske — særlig utenrikspolitiske — sider, skal av vedkommende fagdepartement forelegges for rådet før avgjørelse tas. Det samme gjelder viktige saker som volder begrunnet tvil med hensyn til faktiske forhold, rettsspørsmål eller andre vurderinger som må foretas. Rådets uttalelse i disse saker er rådgivende. Vedkommende fagdepartement treffer den endelige avgjørelse i hver enkelt sak, og dets sjef har det konstitusjonelle ansvar for avgjørelsen. Dersom et fagdepartement vil avgjøre en sak i strid med rådets uttalelse, må saken av fagdepartementet først forelegges til drøftelse i Regjeringen. Det må da redegjøres for rådets standpunkt i saken. 3. Rådet skal få seg forelagt budsjettet for Svalbard før dette legges fram for Finansdepartementet. 4. I den utstrekning det seiv finner det påkrevet eller ønskelig, skal rådet kunne ta initiativ overfor de enkelte departementer og seiv ta nye saker opp til behandling. Det skal videre kunne gi forslag til generelle retningslinjer for fremtidig norsk virksomhet på Svalbard. I tilknytning til pkt. St. prp. nr. 1. 1964—65 Svalbardbudsjettet 1965. sak at det ikke er tid til å behandle den i rådet, vil vedkommende departement — eventuelt etter at saken har vært drøftet i Regjeringen — måtte treffe avgjørelsen uten at noen uttalelse fra rådet foreligger. Departementet vil videre peke på at av hensyn til Regjeringens behandling vil det selvsagt vanligvis være av betydning at rådets uttalelse i saken foreligger. Allikevel bør det ikke — seiv i saker hvor det i og for seg ville være tid til behandling i rådet — gjelde som en absolutt regel at saken skal ha vært behandlet i rådet før den forelegges Regjeringen. I rådet bør Finansdepartementet, Industridepartementet, Justisdepartementet, Kommunaldepartementet, Utenriksdepartementet og Norsk Polarinstitutt være fast representert. Justisministeren bør være formann i rådet og departementsrepresentantene for øvrig bør være embetsmenn på høyt plan. Alle bør ha personlige varamenn. Rådet bør kunne tilkalle embets- og tjenestemenn i departementer og andre statsinstitusjoner når behandlingen av enkelte saker gjør dette nødvendig eller ønskelig. Videre bør representanter for bedriftslivet eller organisasjoner kunne inviteres til å være til stede når sakenes karakter gir grunn til det. Det skal i denne forbindelse nevnes at stortingsmann Helge Jakobsen under trontaledebatten den 20. oktober 1964, henstilte at de nærings- og arbeidsorganisasjoner som har tilknytning til Svalbard blir representert i rådet. Industridepartementet er enig med Koordineringsutvalget i at sekretariatet for Svalbardrådet bør ligge i Justisdepartementet. Departementene og andre statsinstitusjoner må holde sekretariatet løpende underrettet om alle saker vedkommende Svalbard som ikke er av ren ekspedisjonsmessig karakter. Dette er påkrevet for at sekretariatet kan utarbeide de oversikter som — til alminnelig orientering for Svalbardrådets medlemmer — skal refereres i rådsmøtene. Sekretariatet bør forestå det praktiske arbeid i forbindelse med rådet og dets virksomhet. Det skal således forberede og innkalle til rådets møter. Det skal videre gi rådet løpende oversikter over alle viktige meldinger det får om sentraladministrasjonens avgjørelser i Svalbardsaker. Medlemmene av rådet skal så vidt mulig på forhand skriftlig orienteres om de saker som skal behandles på kommende møte. Koordineringsutvalget behandlet i sin innstiling også enkelte spørsmål av betydning for den lokale administrasjon. forutsettes tatt opp til nærmere vurdering av Svalbardrådet. Utvalgets forslag om omorganisering av bergmesterembedet er tatt opp til behandling. Kommunaldepartementet har foreslått opprettet to nye stillinger, en spesialinspektør for bergverk og en distriktsingeniør i Arbeidstilsynets 9. distrikt. Finansdepartementet har samtykket i at stillingene kan besettes ved engasjement fra 1. juli 1964. Hensikten med nyordningen er bl. a. at bergmesteren skal fritas for sin funksjon som distriktsinspektør for Arbeidstilsynet. Etter dette regner Industridepartementet med at det for fremtiden ikke vil være påkrevet for bergmesteren å oppholde seg på Svalbard om vinteren. Dette vil gjelde allerede for vinteren 1964 —65. Forslag til budsjett for Svalbard for 1965. Før man går inn på de enkelte inntekts- og utgiftsposter, skal det gis en kort redegjørelse for de budsjettmessige vanskeligheter man har stått overfor ved utarbeidelse av budsjettforslaget for terminen 1965. På depositokonto 84 540, Administrasjonen av Svalbard, innesto det pr. 31. desember 1963 ca. kr. 916 000. Dette beløpet representerer det gjenværende av oppsamlede overskudd på tidligere års budsjetter. Nevnte konto kalles vanligvis «Svalbardfondet». For terminen 1964 er det budsjettert med et underskudd på Svalbardbudsjettet på kr. 329 200. Dette beløp er forutsatt dekket av fondet. Dersom regnskapet for terminen blir noenlunde som budsjettert, skulle det pr. 1. januar 1965 gjenstå ca. kr. 586 000 på fondet. I de innkomne budsjettforslag for 1965 utgjør de mer eller mindre bundne utgifter ca. 1,7 mill. kroner, mens inntektsanslaget viser noe over 1,3 mill. kroner. Det er da regnet med uforandrede skatte- og avgiftssatser. Hvis underskuddet ca. kr. 400 000, helt ut må dekkes av fondet, vil dette reduseres til ca. kr. 186 000. I tillegg til de ovenfor nevnte utgifter er det innkommet vel begrunnede forslag til andre bevilgninger. Telegrafstyret har foreslått kr. 300 000 til bygging av en tomannsbolig i Longyearbyen og kr. 300 000 til modernisering av telefonsambandet mellom Svalbard og Norge. Bergmesteren har foreslått i alt kr. 108 000 til påkostninger m.v. på bergmesterboligen. Videre foreligger verket «Svalbards nyere historie» trykningsklart. Utgiftene til trykking kan beløpe seg til rundt kr. 200 000. Departementet har overveiet mulighetene for å styrke budsjettets inntektsside. 1964—65 St. prp. lir. 1. Svalbardbudsjettet 1965. Departementet er kommet til at man bør gå til en betydelig forhøyelse av årsavgiften for utmål, jfr. kap. 3, Sportler og gebyrer. Det vil gi en beregnet merinntekt på kr. 160 000. Departementet har derimot ikke funnet å burde foreslå andre skatte- og avgiftsforhøyelser. Spørsmålet om finansieringen av Svalbardsbudsjettets utgifter bør etter departementets syn først drøftes av Svalbardrådet. Departementet finner som forholdene ligger an ikke å burde ta opp de foran nevnte forslag som vil føre til økninger av budsjettets utgiftsside. Departementet antar at Svalbardrådet bør få anledning til å drøfte og foreta en prioritering av bevilgningsforslag som foreligger. Sammenliknet med terminen 1964 viser det budsjettforslag som fremlegges en inntektsøkning på kr. 211 200. Merinntektene skyldes i det vesentlige den nevnte forhøyelse av årsavgiften for utmål. På utgiftssiden er det en økning på kr. 94 600. Dette skyldes i alt vesentlig lønnsøkninger. Forslaget viser et underskudd på kr. 212 600 som forutsettes dekket ved overføring fra fondet. Fondet vil da i tilfelle utgjøre ca. kr. 373 000 pr. 1. januar 1966. Følgende tall viser totalregnskap 1963, bevilgning 1964 og forslag 1965. (For inntekters vedkommende eksklusive overførsel av overskudd fra tidligere år): 1963 1964 1965 Inntekt 1 403 757 1 262 900 1 474 100 Utgift 2 463 406 1 592 100 1 686 700 Om de enkelte inntektsposter bemerkes: Kap. 1. Utførselsavgift. I 1963 kom det inn kr. 400 580 mot budsjettert kr. 430 000. Inntektssvikten skyldes sterkt redusert skiping fra Ny Ålesund på grunn av gruveulykken høsten 1962. Til gjengjeld ble det skipet noe mer enn antatt fra Store Norskes anlegg i Longyearbyen. For 1964 er det ført opp kr. 465 000. Det vil i 1964 bli skipet noe mindre kull fra Longyearbyen enn i 1963. Men til gjengjeld vil prisen ligge litt høyere — ca. 80 kr. pr. tonn fob. Fra russerne regner man med tilsvarende skipning som i 1963. I alt fører man opp kr. 466 000 for terminen 1965. (Skipningssesongen 1964.) Kap. 2. Skatter m.v. I 1963 gikk det inn kr. 930 970 mot budsjettert kr. 1000 000. ha vært betalt i 1962. Det har derfor i 1963 vært en ganske betydelig skattesvikt, som skyldes nedleggelsen av driften i Kings Bay. For 1964 er det ført opp kr. 750 000. For 1965 føres opp kr. 800 000. Kap. 3. Sportler og gebyrer. I 1963 gikk det inn kr. 57 685 mot budsjettert kr. 35 000. For 1964 er det ført opp kr. 40 000. Det er i dag 403 avgiftspliktige utmål på Svalbard. Etter Bergverksordningens § 17 plikter utmålshaveren å erlegge en årlig avgift av inntil kr. 500 pr. utmål. Ved kongelig resolusjon av 12. oktober 1934 ble den fastsatt til kr. 100 pr. utmål. Senere har avgiften vært uendret. Som nevnt under bemerkningene foran om budsjettets stilling er departementet kommet til at avgiften bør forhøyes og vil fremme forslag til kongelig resolusjon hvoretter denne settes opp til det lovbestemte maksimum, nemlig kr. 500 pr. utmål. Overensstemmende med dette føres opp for 1965 kr. 200 000. Kap. 4. Bøter og inndragninger. I 1963 gikk det inn kr. 3 592 mot budsjettert kr. 1 000. For 1964 er det ført opp kr. 1 000. For 1965 føres opp kr. 1.000. Kap. 6. Tilsyn med elektriske anlegg. Kapitlet korresponderer med utgiftskapitel 25. I 1963 gikk det inn kr. 2 988 mot budsjettert kr. 3 300. For 1964 er det ført opp kr. 3 400. For 1965 føres opp kr. 3 600. Kap. 7. Renter. I 1963 kom det inn kr. 1132 mot budsjettert kr. 100. For 1964 er ført opp kr. 500. For 1965 føres opp kr. 500. Kap. 9. Tilfeldige inntekter i alminnelighet. I 1963 kom det inn kr. 6 808 mot budsjettert kr. 3 000. Av det beløp som kom inn i 1963 er kr. 3 000 ulempeerstatning fra Store Norske i anledning taubanen over sysselmannsgården. Resten er tilbakeføring av übrukt del av bevilgningen til sognepresten for 1962. For 1964 er det ført opp kr. 3 000. For 1965 føres opp kr. 3 000. Om de enkelte utgiftsposter bemerkes: Kap. 21. Tilskudd til kulturelle formål. I 1963 ble det brukt kr. 177 881 mot bevilget kr. 160 000. Overskridelsen skyldes at sognepresten ble syk høsten 1963, og at man måtte sende en vikar til Svalbard og lønne ham under sogneprestens sykdom. Videre har departementet samtykket i en overskridelse på inntil kr. 10 000 til ekstraordinær reparasjon av en kloakkledning. For 1964 er det bevilget kr. 155 000. For 1965 føres opp kr. 25 000 som bidrag til driften av skolen i Longyearbyen. Som tilskudd til skoleboksamlingen føres opp kr. 2 000. Til velferdsarbeidet på Svalbard føres opp et bidrag på kr. 40 000. Etter det fordelingsgrunnlaget som man følger her, jfr. St. prp. nr. 1 (1961—62), Svalbardbudsjettet 1962, faller kr. 26 500 på Longyearbyen og kr. 13 500 på de russiske gruvesamfunn. Til drift av kirken føres opp kr. 100 000. For 1964 var det tilsvarende tall kr. 90 000. Stigningen skyldes lønnsøkning for sognepresten og det forhold at man av Arbeidstilsynet er blitt pålagt å bygge en ny ildfast kullbinge i kirken. Utgiftene til dette er beregnet til kr. 6 000. I alt fører man opp under dette kapittel kr. 167 000 for 1965. Kap. 22. Sysselmannen. I 1963 ble det under kap. 22 brukt i alt kr. 608 615 mot bevilget kr. 623 700. For 1964 er det bevilget kr. 626 600. For 1965 foreslås, overensstemmende med forslag fra Justisdepartementet, bevilget kr. 642 300. Post 1. Lønninger. Sysselmannen lønnes i lønnsklasse 23 og oppebærer for tiden et Svalbardtillegg med kr. 4 040 og uniformsgodtgjørelse med kr. 600 pr. år. Til fullmektigen føres opp lønn i lønnsklasse 17 og Svalbardtillegg med kr. 336,67, vaktholdsgodtgjørelse med kr. 115,50, polititillegg med kr. 79,75, alt pr. måned i 7y 2 måneder, samt uniformsgodtgjørelse med kr. 600. Til betjenten føres opp lønn i lønnsklasse 13, Svalbardtillegg med kr. 4 040, uniformsgodtgjørelse med kr. 600, og polititillegg med kr. 957 pr. år. En regner med at tjenestemennene ved sysselmannsstillingen fortsatt skal være undergitt lønnsregulativets bestemmelser. For 1963 ble det bevilget kr. 91 700, mens det gikk med kr. 96 878. For 1964 er det bevilget kr. 93 600. For 1965 fører en opp: Lønn til sysselmannen kr. 45140 » » fullmektigen » 22 350 » » betjenten » 29 200 Uniformsgodtgjørelser » 1100 Trygdepremier » 3 000 kr. 100 790 avrundet til kr. 100 800. Post 2. Kontorutgifter. For 1963 var det bevilget kr. 7 500, mens det gikk med kr. 12 453. For 1964 er det bevilget kr. 9 000. For 1965 fører en opp kr. 9 000. Post 3. Representasjonsutgifter. Det ytes fast godtgjørelse med kr. 3 000 pr. år. Med departementets samtykke refunderes ytterligere kr. 2 000, dersom det legitimeres at de faktiske utgifter har vært større enn den ordinære representasjonsgodtgjørelse. For 1963 var det bevilget kr. 5 000, mens det gikk med kr. 3 750. For 1964 er det bevilget kr. 5 000. For 1965 føres det opp kr. 5 000. Post 4. Reiseutgifter. Tjenestemennene ved sysselmannskontoret tilstas reise- og flytningsgodtgjørelse for seg og sin familie. Det tilstas også dekning av reiseutgifter til tjenestemennene når de tilbringer sin ferie i Norge. For 1963 var det bevilget kr. 12 000, mens det gikk med kr. 14 658. For 1964 er det bevilget kr. 12 000. For 1965 fører en opp kr. 13 000. Post 5. Bidrag til hundespann. For 1963 var det bevilget kr. 2 000, som gikk med i sin helhet. For 1964 er det bevilget kr. 2 000. For 1965 fører en opp kr. 2 000. Post 6. Sysselmannsgården. For 1963 var det bevilget kr. 33 000, mens det gikk med kr. 29 316. For 1964 er det bevilget kr. 33 000. Det er ennå ikke tatt noen endelig avgjørelse i spørsmålet om ny sysselmannsbolig, jfr. det som er anført i St. prp. nr. 1 for 1961—62. For 1965 fører en opp: a) Lys, brensel, vedlikehold og utstyr etter departementets nærmere bestemmelse kr. 30 000 b) Ekstraordinære tiltak for å redusere ulempene ved taubanedriften » 3 000 kr. 1964—65 St. prp. nr. 1. Svalbardbudsjettet 1965. Post 7. Boliger og arrest. A. Betjentbolig med arrest. For 1963 var det bevilget kr. 3 500. Det ble brukt kr. 7 502. Overskridelsen skyldes at boligen nå blir benyttet som helårsbolig for betjenten, mens den tidligere sto übenyttet i vinterhalvåret. Driftsutgiftene er derved blitt noe større. Utstyret i boligen må i 1965 suppleres noe. Dessuten må det foretas utbedring av kloakk - avløpet. Dette utbedringsarbeid er beregnet å koste ca. kr. 3 000. For 1964 er det bevilget kr. 8 500. For 1965 fører en opp kr. 13 000. B. Fullmektigleiligheten. For 1963 var det bevilget kr. 7 500 til lys, brensel og vedlikehold av leiligheten, mens det gikk med kr. 4 186. Leiligheten har tidligere vært benyttet av fullmektigen i sommerhalvåret og av betjenten i vinterhalvåret. Som nevnt under punkt A brukes betjentboligen nå hele året. Telegrafverket har disponert fullmektigleiligheten siste vinter og en regner med samme ordning kommende vinter. Fullmektigleiligheten er i dårlig forfatning. Oppussing er påkrevet og er anslått å ville beløpe seg til ca. kr. 7 000. For 1964 er det bevilget kr. 4 500. For 1965 fører en opp kr. 11 500. Tilsammen under post 7 kr. 24 500. Post 8. Tilfeldige utgifter. For 1963 var det bevilget kr. 3 000, mens det gikk med kr. 1 632. For 1964 er det bevilget kr. 3 000. For 1965 fører en opp kr. 3 000. Post 9. Drift av tjenestefartøyet. En regner med at M/S «Nordsyssel» også i 1965 vil være i sysselmannens tjeneste i 9 måneder. Som for de foregående budsjettår regnes det med driftsutgifter bare for dette tidsrom. Dersom fartøyet blir leid bort i 3 måneder i 1965, vil driftsutgiftene i dette tidsrom bli dekket av leieinntektene. For terminen 1963 var det bevilget kr. 429 500, mens det gikk med kr. 410 500. For 1964 er det bevilget kr. 448 000. En regner med i 1965 å måtte skifte ut fartøyets peileapparat. Utgiftene hertil er anslått til kr. 12 000. Det er regnet med noen stigning i lønninger. Etter forslag fra Redningsselskapet fører en opp for 1965: Administrasjonsutgifter, lønninger, trygdepremier og reiseutgifter ved mønstring kr. Assuranse kr. 44 000 Nytt peileapparat » 12 000 Vedlikehold og fornyelser » 80 000 Los- og havneutgifter » 1 000 Rekvisita » 18 000 Diverse utgifter, herunder til porto, telefon, telegram og andre uforutsette utgifter » 11 000 kr. 444 000 Post 10. Drift av tjenestebil. For 1963 ble det som ny post bevilget kr. 23 000, hvorav til anskaffelse av bil (Volkswagen Kleinbuss) og garasje kr. 20 000, og til drift av bilen kr. 3 000. Det gikk med tilsammen kr. 19 883. Til drift av tjenestebilen er for 1964 bevilget kr. 3 000. For 1965 fører en opp kr. 3 000. Post 11. Vedlikehold av statens hytter. For 1963 ble som ny post bevilget kr. 5 000 til vedlikehold av statens hytter på Svalbard, mens det gikk med kr. 5 859. For 1964 er det bevilget kr. 5 000. For 1965 fører en opp kr. 5 000. Tilsammen under kap. 22 kr. 642 300. Kap. 23. Rettspleie. (Byfogden i Tromsø.) I 1963 ble det ikke brukt noe. Det var bevilget kr. 1 025. For 1964 er det bevilget kr. 1 000. Fra 1962 er byfogden i Tromsø tillagt bistilling som dommer på Svalbard og Jan Mayen uten særskilt godtgjørelse. For 1965 føres derfor ikke opp noe beløp. Kap. 25. Tilsyn med elektriske anlegg. Dette kapittel korresponderer med inntektskapittel 6, Tilsyn med elektriske anlegg. I 1963 ble det brukt kr. 3 310, mot bevilget kr. 3 300. For 1964 er det bevilget kr. 3 400. For 1965 føres opp kr. 3 600. Kap. 26. Bergmesteren. I 1963 ble det brukt kr. 77 267 mot bevilget kr. 69 200. Post 1. Lønninger. A. Bergmesteren: I 1963 ble det brukt kr. 37 544 mot bevilget kr. 39 200. For 1964 er det bevilget kr. 39 200. Fra og med kommende vinter tas det sikte på en ordning hvoretter bergmesteren ikke skal ha ansvaret for arbeidstilsynet på Svalbard. blir da ikke nødvendig for bergmesteren å oppholde seg på Svalbard om vinteren. Arbeidstilsynet har fått opprettet to nye stillinger, en spesialinspektør for bergverk og en distriktsingeniør i 9. distrikt. Det er meningen at den siste stillingen skal dekke tilsynsplikten på Svalbard. Lønn til bergmesteren, inklusive Svalbardtillegg for y 2 år, beregnes til kr. 44 800. Overensstemmende med dette føres opp for 1965 kr. 44 800. B. Arbeidshjelp: I 1963 ble det brukt kr. 3 167 mot bevilget kr. 7 000. For 1964 er det bevilget kr. 7 000. Av dette beløp er det forutsetningen at den assisterende bergmester skal ha dekket sitt Svalbardtillegg, kr. 4 040. For 1965 føres opp kr. 3 000. Post 2. Kontorutgifter. I 1963 ble det brukt kr. 8 959 mot bevilget kr. 4 000. Bergmesteren har begrunnet overskridelsen med at et abonnement på «Argus» ble vesentlig dyrere enn forutsatt. Disse utgiftene beløp seg til ialt kr. 3 250. Abonnementet er nå oppsagt, og bergmesteren har inngått en avtale med sysselmannen om at utgiftene betales i fellesskap. Videre gikk det med vesentlig mer enn beregnet til telefon- og telegramutgifter, i alt kr. 4 280. For 1964 er det ført opp kr. 4 000. For 1965 føres opp kr. 5 000. Post 3. Reiseutgifter. I 1963 ble det brukt kr. 14 686 mot bevilget kr. 6 000. Overskridelsen skyldes at bergmesteren i 1963 hadde en rekke uforutsette reiser i forbindelse med det sakkyndige utvalg som ble nedsatt for å vurdere de sikkerhetsmessige forhold ved gruvene i Ny-Ålesund. Videre fikk man høsten 1963 en ekstra bergmesterassistent, som lønnes av Arbeidstilsynet, mens hans flytningsomkostninger m.v. er belastet Svalbardbudsjettet. For 1964 er det bevilget kr. 10 000. Bergmesteren har plikt til å påse at Bergverksordningens regler om søking, merking i terrenget, anmeldelse og kontroll med fremlagte prøver blir fulgt. Han skal videre foreta befaringer i forbindelse med utmålsforretningene og føre kontroll med at arbeidsplikten blir overholdt. Skal bergmesteren kunne fylle disse oppgåvene tilfredsstillende, må han ha moderne transportmidler, det vil si helikopter, til sin disposisjon. Polarinstitutt disponerer på Svalbard. Til dette formål regnes med å gå kr. 25 000. Til ordinære reiseutgifter regnes å gå med kr. 10 000. I alt føres opp under post 3 kr. 35 000. Post 4. Bergmesterboligen. I 1963 gikk det med kr. 11 701 mot bevilget kr. 12 000. For 1964 er det bevilget kr. 12 000. Det er forutsetningen at arbeidsinspektøren skal benytte bergmesterboligen vinteren 1964/ 65 og at utgiftene til lys, varme, vann m.v. dekkes av denne post. For 1965 føres opp kr. 12 000. Post 5. Representasjonsutgifter. I 1963 gikk det med kr. 1 207 mot bevilget kr. 1000. For 1964 er det ført opp kr. 1 000. For 1965 føres opp kr. 1 000. I alt føres opp under dette kapittel kr. 100 800 for 1965. Kap. 27. Postverket. Regnskapet for 1963 viser et underskudd på kr. 25 144 mot bevilget kr. 38 200. Mindreutgiftene skyldes lavere driftsutgifter og litt høyere frimerkesalg enn beregnet. For 1964 er det budsjettert med et underskudd på kr. 34 300. Poststyret foreslår følgende budsjett for 1965: Utgifter: A. Longyearbyen. Lønn m.v. til poståpneren .... kr. 42 500 Pensjonsinnskudd inkl. bedriftstilskudd » 3 700 Kontorutgifter » 6 500 B. Ny Ålesund. Godtgjørelse til brevhusstyrer . » 1 000 C. Postf ø r s e 1 » 10 000 Utgifter i alt kr. 64 300 Inntekter: Salg av frimerker » 35 000 Underskudd kr. 29 300 Overensstemmende med poststyrets forslag føres opp for 1965 kr. 29 300. Kap. 28. Telegrafverket. I 1963 ble det brukt kr. 359 291. Det var bevilget kr. 361 000 og overført fra forrige termin kr. 37 699. For 1964 er det bevilget kr. 342 000. Post 1. Svalbard Radio. A. Drif t e n. Utgifter. I 1963 ble det brukt kr. 235 885 mot bevilget kr. 257 000. Besparelsen skyldes i det vesentlige noe lavere personalutgifter enn antatt. For 1964 er det bevilget kr. 260 000. I 1965 vil det gå med noe mer på grunn av lønnsreguleringen. Det føres opp kr. 279 000, hvorav kr. 198 000 til personalutgifter og kr. 81 000 til andre utgifter. Inntekter. I 1963 kom det inn kr. 136 200 mot budsjettert kr. 106 000. Merinntektene skyldes at belegget i Longyearbyen ble noe større enn antatt. For 1964 er det ført opp kr. 140 000. For 1965 føres opp kr. 145 000. Vedlikehold av hus. I 1963 ble det brukt kr. 9 500 mot bevilget kr. 6 000. Overskridelsen skyldes en reparasjon av en skadet utendørs vannledning. For 1964 er det bevilget kr. 8 000. For 1965 føres opp kr. 8 000. B. Kapitalutgifter. I 1963 ble det brukt kr. 39 209. Det var bevilget kr. 25 000, og overført fra 1962 kr. 3 880. Videre hadde Finansdepartementet den 3. oktober 1963 samtykket i en overskridelse på kr. 10 000 mot at den disponible bevilgning under dette kapittel post 3 B ble inndradd. Tilsammen disponibelt i 1963 kr. 38 880. For 1964 er det bevilget kr. 25 000 overførbart. For 1965 føres ikke opp noe. Telegrafstyret har i dag 4 mann i fast arbeide ved Svalbard Radio. Disse disponerer 1 bestyrerleilighet, samt 2 provisoriske leiligheter i telegrafbygget. Fjerdemann har i de siste år disponert leiligheten til sysselmannsfullmektigen i vinterhalvåret. Telegrafstyret fremholder sterkt at dersom det ikke kan stilles tilfredsstillende familieboliger til disposisjon, vil det være nærmest umulig å skaffe tilstrekkelig kvalifiserte folk. Etter et overslag som Statens bygge- og eiendomsdirektorat lot utarbeide for Telegrafstyret i 1962, ville omkostningene ved å bygge en tomannsbolig beløpe seg til kr. 275 000. Telegrafstyret regner med at det nå vil koste kr. 300 000. Departementet er klar over at dette er et vel fundert krav, men så lenge det ikke foreligger noen definitiv avgjørelse med hensyn til den fremtidige virksomhet i Longyearbyen, finner departementet ikke å burde føre opp noen bevilgning til dette byggeformål. tas opp igjen til særskilt behandling så snart forholdene omkring den fremtidige virksomhet i Longyearbyen er bedre avklaret. Post 2. Isfjord Radio. A. D rift e n. Utgifter. I 1963 ble det brukt kr. 306 000 mot bevilget kr. 282 000. Merutgiftene skyldes at det mot formodning ble hel utskiftning av belegget, slik at reiseutgiftene ble uforholdsmessig store. Dessuten ble det arktiske tillegget forhøyet med kr. 500 pr. mann. For 1964 er det bevilget kr. 303 000. I 1965 vil utgiftene bli noe høyere på grunn av lønnsreguleringene. Det føres opp kr. 344 000 for 1965, hvorav kr. 308 000 til personalutgifter og kr. 36 000 til andre utgifter. Inntekter. I 1963 var inntektene kr. 113 312 mot bevilget kr. 124 000. For 1964 er det ført opp kr. 120 000. For 1965 føres opp kr. 123 000 hvorav kr. 100 000 er refusjon fra Luftfartsdirektoratet for radiosikringstjenesten for fly. Vedlikehold av hus. I 1963 gikk det med kr. 1 546 mot bevilget kr. 6 000. For 1964 er det ført opp kr. 6 000. For 1965 føres opp kr. 6 000. B. Kapitalutgifter. I 1963 ble det brukt kr. 10 547. Det var bevilget kr. 10 000 og overført fra 1962 kr. 22 776. For 1964 er det ikke bevilget noe. For 1965 føres opp kr. 15 000 overførbart. Post 3. Ny Ålesund Radio. A. D r if t en. Utgifter. I 1963 ble det brukt kr. 25 000 som bevilget. For 1964 er det bevilget kr. 25 000. For 1965 føres ikke opp noe, idet den stasjonerte vaktstyrken på 4 mann har basert seg på telefonsamband med Longyearbyen. Apparater er gratis utlånt av Telegrafverket. Inntekter. I 1963 gikk det inn kr. 19 200 mot budsjettert kr. 25 000. For 1964 er det budsjettert med kr. 25 000. Her må man regne med en betydelig inntektssvikt. For 1965 føres ikke opp noe beløp. B. Kapitalutgifter. I 1963 ble det brukt kr. 323. Det var bevilget kr. 5 000 og overført kr. 11 040. For 1964 er det ikke bevilget noe. For 1965 føres det ikke opp noe. I alt føres opp under dette kapittel kr. 384 000. Kap. 29. Refusjon til Norsk Polarinstitutt. I 1963 ble det refundert kr. 1175 000 mot bevilget kr. 1100 000. Overskridelsen skyldes f ølgende: Under statsbudsjettets kap. 950, Norsk Polarinstitutt, post 20, Ekspedisjoner til Svalbard og Jan Mayen, var det for 1963 bevilget kr. 190 000, hvorav kr. 30 000 var beregnet til leie av et helikopter fra Luftforsvaret. Det viste seg imidlertid at Luftforsvaret ikke kunne stille helikopter til disposisjon og instituttet tok opp spørsmålet om leie av et privat helikopter. Leien ville beløpe seg til kr. 150 000, dvs. en merutgift på kr. 120 000. Ved kgl. res. av 26. april 1963 ble det samtykket i at kap. 950, post 20, Ekspedisjoner til Svalbard og Jan Mayen, overskrides med inntil kr. 120 000 mot at det innspares kr. 10 000 på post 70, Stipend, under samme kapittel, og at refusjonen under Svalbardbudsjettets kap. 29 forhøyes fra kr. 1100 000 til kr. 1175 000. For 1964 er det bevilget kr. 300 000. For 1965 føres opp kr. 300 000. Kap. 30. Skatteligning og oppebørsel. Post 1. Ligningsrådet. A. Godtgjørelse og kontorutgifter. I 1963 ble det brukt kr. 7 563 mot bevilget kr. 6 200. Overskridelsen skyldes at godtgjørelsen til medlemmene i september 1963 ble forhøyet med virkning fra 1. januar 1962. For 1964 er det bevilget kr. 6 200. For 1965 føres opp kr. 7 000. B. Reiseutgifter. I 1963 ble det ikke brukt noe. Det var bevilget kr. 3 000. For 1964 er det bevilget kr. 3 000. For 1965 føres opp kr. 3 000. Post 2. Regnskapsføreren. I 1963 ble det brukt kr. 3 287, mot bevilget kr. 2 800. Overskridelsen skyldes at Regnskapsførerens godtgjørelse i september 1963 ble forhøyet med virkning fra 1. januar 1962. For 1964 er det ført opp kr. 2 800. For 1965 føres opp kr. 3 100. I alt føres opp under dette kapittel kr. 13 100. Kap. 31. Fyr og radiofyr. I 1963 ble det brukt kr. 15 141 mot bevilget kr. 40 000. Besparelsen skyldes i første rekke en feilpostering, idet fartøyleie kr. 14 500 ble postert på statsbudsjettets kap. 950, post 20.3. Videre fikk Norsk Polarinstitutt et meget gunstig tilbud på levering av nye radiofyr. For 1964 er det bevilget kr. 25 000. For 1965 føres opp kr. 27 000. Kap. 32. Tilfeldige utgifter i alminnelighet. I 1963 ble det brukt kr. 6 116 mot bevilget kr. 15 000. Av det anvendte beløp er kr. 2 500 bidrag til trykning av et vitenskapelig verk om fuglelivet på Svalbard. Kr. 1 026 er anvendt til dekning av en ekstra reise for bergmester Welde for å klargjøre bergmesterboligen. Resten av utgiftene er medgått til trykning og utgivelse av to brosjyrer om skattereglene på Svalbard. For 1964 er det bevilget kr. 15 000. For 1965 føres opp kr. 15 000. Kap. 34. Norsk Polarinstitutt. Svalbards nyere historie. I 1963 ble det brukt kr. 225. Det var bevilget kr. 25 000. Grunnen til besparelsen er at trykningen av verket ikke ble påbegynt i 1963, slik som forutsatt. For 1964 er det ikke bevilget noe. Manuskriptet er nå trykningsklart, men som nevnt foran under de alminnelige bemerkninger om budsjettet, finner departementet av budsjettmessige grunner ikke å kunne føre opp noen bevilgning til trykning i 1965. Kap. 35. Brannforsikringspremie. I 1963 ble det brukt kr. 4 564, mot bevilget kr. 4 600. For 1964 er det ført opp kr. 4 600. For 1965 føres opp kr. 4 600. Industridepartementet tilrår: Stortinget blir innbudt til å gjøre vedtak om: I. Bevilgning av inntekter kr. 1 686 700 og utgifter kr. 1 686 700 for administrasjonen av Svalbard for budsjetterminen 1965 i samsvar med et framlagt utkast I. 11. Formues- og inntektsskatt til Svalbard for samme termin i samsvar med et framlagt utkast 11. 111. Avgift av kull som utføres fra Svalbard for samme termin i samsvar med et framlagt utkast 111. I. Utkast til vedtak om bevilgning av inntekter og utgifter for administrasjonen av Svalbard for budsjetterminen 1965. Inntekter: Kap. 1. Utførselsavgift 466 000 » 2. Skatter m.v 800 000 » 3. Sportler og gebyrer 200 000 » 4. Bøter og inndragninger 1000 » 6. Tilsyn med elektriske anlegg 3 600 » 7. Renter 500 » 9. Tilfeldige inntekter i alminnelighet 3 000 » 10. Overførsel av overskudd fra tidligere år 212 600 1 686 700 Utgifter: Kap. 21. Tilskudd til kulturelle formål 167 000 » 22. Sysselmannen. 1. Lønninger 100 800 2. Kontorutgifter 9 000 3. Representasjonsutgifter 5 000 4. Reiseutgifter 13 000 5. Bidrag til hundespann 2 000 6. Sysselmannsgården 33 000 7. Boliger og arrest a) Betjentbolig med arrest 13 000 b) Fullmektigleiligheten 11 500 24 500 8. Tilfeldige utgifter 3 000 9. Drift av tjenestefartøyet 444 000 10. Drift av tjenestebil 3 000 11. Vedlikehold av statens hytter 5 000 642 300 » 25. Tilsyn med elektriske anlegg 3 600 » 26. Bergmesteren. 1. Lønninger: a) Bergmesteren 44 800 b) Arbeidshjelp 3 000 47 800 2. Kontorutgifter 5 000 3. Reiseutgifter 35 000 4. Bergmesterboligen 12 000 5. Representasjonsutgifter 1 000 100 800 » 27. Postverket. Utgifter: Lønn og kontorutgifter 64 300 Inntekter: Kap. 28. Telegrafverket. 1. Svalbard Radio. A. Driften. Utgifter 279 000 Inntekter 145 000 Underskudd 134 000 Vedlikehold av hus 8 000 B. Kapitalutgifter, kan overføres 0 142 000 2. Isfjord Radio. A. Driften. Utgifter 344 000 Inntekter 123 000 Underskudd 221000 Vedlikehold av hus 6 000 B. Kapitalutgifter, kan overføres 15 000 242 000 Utgifter ved Telegrafverket 384 000 » 29. Refusjon til Norsk Polarinstitutt 300 000 » 30. Skatteligning og oppebørsel. 1. Ligningsrådet: a) Godtgjørelse og kontorutgifter 7 000 b) Reiseutgifter 3 000 10 000 2. Regnskapsføreren 3100 13100 » 31. Fyr og radiofyr 27 000 » 32. Tilfeldige utgifter i alminnelighet 15 000 » 35. 11. Utkast til vedtak om formues- og inntektsskatt til Svalbard for budsjetterminen 1965. § I- For budsjetterminen 1965 svares skatt til Svalbard etter følgende regler: I. Av personer og selskaper som skal svare skatt til Svalbard etter ligning (lov om skatt til Svalbard på formue og inntekt av 15. juli 1925 kap. 1): a) Formuesskatt med 2 av hvert kr. 1 000. b) Inntektsskatt med 10 pst. 11. Av enhver som skal svare skatt til Svalbard med en prosentvis ansatt del av arbeidsinntekten (lov om skatt til Svalbard på formue og inntekt av 15. juli 1925 kap. 2): inntektsskatt med 4 pst. av den skattbare del av arbeidsinntekten, jfr. § 5. § 2. Tvist om en skattyter skal svare skatt i Norge eller Svalbard avgjøres av vedkommende regjeringsdepartement. § 3. Formuer under kr. 5 000 er skattefri. Formuen rundes av nedover til det nærmeste tall som kan deles med 1 000. § 4. Inntekter under kr. 3 000 er skattefri for så vidt angår skattytere som er nevnt i § 1, avsnitt I. For disse skattytere rundes inntekten av nedover til det nærmeste tall som kan deles med 100. Skatt som blir avgjort ved lønnsfradrag, jfr. nærmeste hele kroner, når avregningen skjer månedlig. § 5. For personlige skattepliktige følges reglene om klasseinndeling og klasseansettelse i skattelovene av 18. august 1911, for landet § 75, for byene § 68, så langt disse reglene passer. For personer som svarer skatt etter ligning legges tallet på forsørgede den 1. januar 1965 til grunn for klasseansettelsen. For personer som skattlegges ved lønnsfradrag (vedtakets § 1, II), legges tallet på forsørgede den 1. november 1964 til grunn. Av inntekten er skattefri: i 1. klasse kr. 3 000 -2. » » 4 000 - 3. » » 5 000 -4. » » 6 000 -5. » » 7 000 -6. » » 8 000 -7. » » 9 000 -8. » » 10 000 For personer som ilegges skatt etter § 1, 11, beregnes det skattefrie beløp i forhold til den tid av året hvori arbeidsforholdet varer. § 6. Adgangen til å få skattefritt frådrag beregnet etter høyere klasse enn klasse 1, er betinget av at vedkommende skattyter legitimerer sin forsørgelsesbyrde. § 7. For øvrig blir skatten å utligne etter lov av 15. juli 1925. 111. Utkast til vedtak om avgift av kull som utføres fra Svalbard for budsjetterminen 1965. For budsjetterminen 1965 skal der svares avgift til statskassen av kull, som utføres fra Svalbard, etter en sats av 1 pst. Innstilling nr. 2 fra koordineringsutvalget for Svalbardsaker. I. Innledning. Punkt 2 i utvalgets mandat lyder slik: «Utvalget skal gå igjennom Hammelutvalgets innstilling og gi uttalelse om den fremtidige administrasjonsordning for Svalbard.» Hammel-utvalget hadde følgende sammensetning: 1) Ekspedisjonssjef i Industridepartementet, E. M. Hammel (formann). 2) Ekspedisjonssjef i Justisdepartementet, nå lagmann G. Sverdrup-Thygeson. 3) Underdirektør i Utenriksdepartementet, Knut Hedemann. 4) Konsulent, nå byråsjef i Finansdepartementet, Kjell Mathisen. Hammel-utvalget avgå sin innstilling om administrasjonsordningen den 28. oktober 1963. Innstillingen konsentrerer seg om 2 hovedpunkter, nemlig lokaladministrasjonen og sentraladministrasjonen. For hvert av disse punkter gir utvalget først en oversikt over någjeldende ordning. Deretter kommer det med sine bemerkninger og forslag til endringer. Innstillingen var enstemmig om lokaladministrasjonen, mens det var dissens om hvorledes sentraladministrasjonen bør ordnes. I sin behandling av lokaladministrasjonen har Hammel-utvalget konsentrert seg om sysselmannsstillingen. Nærværende utvalg vil gå noe lenger. Også bergmesterstillingen er meget viktig for administrasjonen av Svalbard. Vurderingen av denne stillingen henger nøye sammen med spørsmålet om bergmesterens status som sikkerhetsinspektør for Arbeidstilsynet, og dette spørsmål er for tiden under utredning i Kommunaldepartementet. Med sikte på den mulighet at det blir aktuelt å ansette ny bergmester finner utvalget det riktig å legge fram en del synspunkter også på dette området. 11. Någjeldende ordning. Lokaladministrasjonen. Man har på Svalbard i dag følgende statstjenestemenn: Sysselmann, bergmester, sokneprest og telegraf og postpersonell. Disse tjenestemenn har hver sine avgrensede arbeidsfelter. Det foregår liten eller ingen koordinering av de enkelte saker. Sentraladministrasjonen. fagdepartementer. Budsjettet ble satt opp i Finansdepartementet etter forslag fra fagdepartementene. Ved kongelig resolusjon av 20. mai 1936 ble det vedtatt en fullstendig omlegging. Alle Svalbardsakene skulle legges til det daværende Handelsdepartement (nå Industridepartementet), og dette departementet fikk også som oppgave å sette opp budsjettet. Ved kgl. resolusjon av 20. mars 1953 ble det gjort et unntak, idet sysselmannen og hans kontor ble overført til Justisdepartementet. Etter de to resolusjoner skulle således alle Svalbardsaker med unntakelse av saker vedrørende sysselmannen og hans kontor behandles og avgjøres av Industridepartementet. Slik har man imidlertid ikke forholdt i praksis, idet realitetsbehandlingen for enkelte fagområder har foregått i fagdepartementene. Dette gjelder bl. a. saker vedrørende arbeidstilsyn, helse og sosialvesen, administrasjon av telegraf og postvesenet, spørsmål om militærpersoners og utlendingers adgang til Svalbard, flyplass-spørsmålet, spørsmålet om sivil flypolitikk og visse utenrikspolitiske saker. Grensene for denne avvikende praksis er noe uklare, slik at det i visse tilfelle kan ha vært tvil om saken skal avgjøres av Industridepartementet, eller av vedkommende fagdepartement. 111. Kort sammenfatning av Hammel-utvalgets innstilling. Lokaladministrasjonen. Hammelutvalget har ment at det i dagens situasjon er behov for en sentral tjenestemyndighet på Svalbard som har oversikt over samtlige problemer, og som kan ta del i koordineringen. For å oppnå dette har utvalget foreslått at sysselmannen skal trekkes sterkere inn i administrasjonen av Svalbard, således bør det gis regler om plikt for de andre tjenestemenn på stedet til å orientere sysselmannen om alle saker av interesse. Det var videre enighet innen utvalget om at sysselmannen bør delta i behandlingen av hele Svalbardbudsjettet. Sentraladministrasjonen. Her har Hammel-utvalget delt seg i 2 fraksjoner. Formannen og byråsjef Mathisen har gått inn for en samling av administrasjonen i Industridepartementet så langt dette er praktisk. Bare sysselmannsstillingen og enkelte andre saker bør ligge under fagdepartementene. problemene i sammenheng. Fraksjonen har vært klar over at Industridepartementet ikke vil kunne ha tilstrekkelig sakkyndighet på alle områder. Den anbefaler derfor at fagdepartementene i noen utstrekning trekkes inn i saksbehandlingen, men Industridepartementet bør seiv kunne avgjøre i hvilken utstrekning dette skal skje. Fraksjonen har videre tilrådet opprettelsen av et kontaktutvalg med embetsmenn fra Industridepartementet og Utenriksdepartementet, muligens også Finansdepartementet og Justisdepartementet. Med en sterkere lokal konsentrasjon av Svalbardsakene hos sysselmannen, og med et kontaktutvalg som nevnt, har fraksjonen antatt at Industridepartementet vil bli bedre i stand enn hittil til å forestå administrasjonen av Svalbard. Forutsetningen må imidlertid være en sterkere prioritering av Svalbardsakene i Industridepartementet enn hittil. Utvalgets to øvrige medlemmer, lagmann Sverdrup-Thygeson og underdirektør Hedemann har ikke kunnet slutte seg til dette. Det mener at utviklingen har vist at det ikke lar seg gjøre å samle Svalbards administrasjon i ett departement. Denne ordningen har skapt uklarhet i ansvarsforholdene, og den har også skapt en situasjon uten den indirekte kontroll som følger av at kryssende interesser ivaretas av ulike faglige institusjoner. Denne fraksjon antar derfor at de vanlige administrasjonsgrener må få anledning til å arbeide direkte og under vanlig ansvar også med sine Svalbardsaker. Fraksjonen er klar over at problemene må sees i sammenheng, men mener at dette kan oppnås ved å opprette et eget Svalbardutvalg som får forelagt alle viktige saker. Hedemann antar at dette utvalget bør bestå av ledende embetsmenn fra de mest interesserte departementer, mens Sverdrup- Thygeson går inn for at samordningen av Svalbardsakene foregår på regjeringsplan. IV. Nærværcnde utvalgs forslag til nyordning. Når nærværende utvalg (senere benevnt utvalget) i det følgende legger fram sitt forslag til nyordning, vil det bare i begrenset utstrekning gå inn på enkelthetene i Hammel-utvalgets forslag. Lokaladministrasjonen. a) Sysselmannen og hans kontor. problemer, og som tar del i koordineringen. Sysselmannen peker seg her ut. Likeledes finner utvalget at sysselmannen i større grad bør ta del i behandlingen av Svalbardbudsjettet. Dette kan praktisk skje på den måten at alle budsjettforslag passerer gjennom sysselmannen før de sendes fra Svalbard til fagdepartementene. Denne økte virksomhet vil trolig kreve en styrkelse av sysselmannskontoret. Utvalget vil i denne forbindelse peke på at det ikke kan være heldig at sysselmannen i en travel tid om sommeren er på ferie i Norge på fastlandet, mens embetet bestyres av en fullmektig som bare er ansatt for sommersesongen, og som bare har vært på Svalbard en kortere tid før sysselmannen tar sin ferie. Utvalget har villet peke på dette problem, som sikkert vil melde seg med øket styrke med den tiltagende aktivitet på Svalbard. Det er imidlertid klar over at spørsmålet om en omlegging av ferietiden reiser visse praktiske problemer. Man går ut fra at spørsmålet blir nærmere overveiet. Utvalget antar at det alvorlig bør overveies å gjøre om stillingen som fullmektig til en helårsstilling på åremål (i likhet med sysselmannsstillingen). Det bør i tilfelle sørges for at de to tjenestemenn ikke tiltrer og slutter i tjenesten samtidig. Når en nytilsatt tiltrer, bør den annen ha minst ett års tjeneste på Svalbard bak seg. Utvalget vil peke på at det kan være lite hensiktsmessig at sysselmannen, fordi tilsettingstiden er tre år med adgang til ett års forlengelse, vil komme til å slutte så snart han virkelig har fått satt seg inn i forholdene på øygruppen. På den annen side mener utvalget at man av flere grunner ikke må gjøre perioden for lang, bl. a. ville dette kunne medføre at velkvalifiserte søkere ikke ville melde seg. En forlengelse av perioden fra 3 til 4 år, med anledning til ett års forlengelse, antas dog ikke å ville ha uheldige følger. Utvalget anbefaler en slik forlengelse. Det er i dag ikke mulig for sysselmannen å føre noen effektiv kontroll med den stadig tiltagende utenlandske virksomhet på Svalbard om sommeren. Dette er klart uheldig. Seiv om Svalbardtraktaten hjemler traktatmaktenes borgere utstrakte rettigheter, er Svalbard like fullt norsk område. Det bør etter utvalgets mening føres en politikk som viser dette. Et ledd i en slik politikk vil være en effektiv kontroll med den utenlandske aktivitet. Dette må trolig kunne gjennomføres ved at det til sysselmannskontoret blir knyttet en eller flere inspektører (med politimyndighet) i sommerhalvåret. Disse må utstyres med moderne kommunikasjonsmidler, slik at de kan utføre sine plikter tilfredsstillende. b) Bergmesteren. Bergmesteren sorterer administrativt under Industridepartementet, men er samtidig Arbeidstilsynets distriktsarbeidsinspektør. Granskningskommisjonen for eksplosjonsulykken på Svalbard (Tønseth-kommisjonen) var i sin innstilling inne på den dobbelte funksjon bergmesteren har. Innstillingen ble fremlagt som særskilt vedlegg nr. 1 til St.meld. nr. 86 (1962 —63). Om eksplosjonsulykken på Svalbard. Kommisjonen pekte (s. 29) på visse uheldige forhold som ordningen kunne tenkes å føre med seg. I St.meld. nr. 86 (1962—63) kommer Kommunaldepartementet inn på de spørsmål som kommisjonen har reist. Det heter i meldingen (s. 23): «Tønseth-kommisjonen har pekt på at det er uheldig med den dobbeltstilling bergmesteren på Svalbard har, idet han som Arbeidstilsynets representant sorterer under Direktoratet for arbeidstilsynet, som igjen hører under Kommunal- og arbeidsdepartementet, mens han som bergmester sorterer under Industridepartementet. Det er her særlig trukket frem at bergmesteren i sistnevnte egenskap sorterer under departementsråden i Industridepartementet som har vært styreformann i Kings Bay Kull Comp. A/S. Dette forhold er nå brakt til opphør. Men uansett dette, må det vel ventes at Industridepartementet også i fremtiden vil ha økonomiske interesser i virksomheter som bergmesteren har befatning med. Kommunal og arbeidsdepartementet er enig med Arbeidstilsynet i at det bør skje en omordning her. I Innst. S. nr. 298 (1962—63) f ra Kommunalkomiteen og Skog-, vassdrags- og industrikomiteen om eksplosjonsulykken på Svalbard slutter både flertallet (s. 17) og mindretallet (s. 32) seg til tanken om en omorganisering. Bergmesteren på Svalbard fungerer som arbeidsinspektør etter § 59 i lov om arbeidervern for Svalbard av 21. desember 1962. Den samme ordning gjelder for bergmestrene i Norge for øvrig, dog uten at dette er direkte uttalt i Arbeidervernloven. Instruks for bergmestrene som tilsynsmyndighet er fastsatt ved kgl. resolusjon av 3. november 1917. Spørsmålet om dette er en heldig ordning er i sin alminnelighet tatt opp til vurdering av Kommunaldepartementet. Uansett hvilket resultat man måtte komme til for øvrig, mener utvalget at det i alle fall for Svalbards vedkommende bør foretas en omorganisering. Utvalget vil i denne forbindelse ikke komme nærmere inn på hvorledes arbeidstilsynet bør organiseres. Når det gjelder selve bergmesterarbeidet, vil utvalget peke på betydningen av at det blir ført en aktiv politikk. med fremlagte prøver o.s.v. blir fulgt. Han må delta aktivt i utmålsforretningen, og føre kontroll med at arbeidsplikten blir overholdt. Forholdene må legges slik til rette at dette blir mulig for bergmesteren. En viktig forutsetning vil det være at bergmesteren oppholder seg på Svalbard i hele sommersesongen og får moderne kommunikasjonsmidler stilt til sin disposisjon. Hvis bergmesteren fritas for sin funksjon som distriktsarbeidsinspektør for Arbeidstilsynet ,er det, etter utvalgets mening, tvilsomt om han er nødt til å oppholde seg på Svalbard om vinteren. Konsekvensene av en slik ny situasjon må tas opp til vurdering av Industridepartementet. Sentraladministrasjonen. Hammel-utvalget gir følgende oversikt over de saker som administrasjonen har befatning med: 1. sysselmannens arbeidsområde (øvrighetsfunksjoner og opprettholdelse av lov og orden), 2. bergmesterens arbeidsområde (håndhevelse av bergverks- og arbeidervernlovgivningen), 3. administrasjon av statens traktateiendommer og statsgrunn, 4. post og telegraf, fyrvesen, luftfart, 5. land- og sjøkartlegging og geologiske undersøkelser, 6. forskning og vitenskapelig arbeid, 7. kirke og skolevesen, 8. helsestell og velferdsarbeid, 9. fredning av dyr og planter, 10. budsjett, regnskapsførsel, ligningsråd og skattelovgivning, 11. utenrikspolitiske spørsmål vedr. Svalbard. I tillegg til denne oppstilling nevner utvalget at det foreligger aktuelle planer om turisttrafikk til Svalbard og om fiskerianlegg i Ny-Ålesund. Utvalget vil nedenfor under alternativ I komme med sitt syn på hvorledes administrasjonen for Svalbard bør ordnes. Etter anmodning underhånden vil utvalget under alternativ II komme med en del bemerkninger om en ordning basert på at alle Svalbardsaker blir samlet i ett Svalbardkontor i ett departement. Alternativ I. Den oversikt som er inntatt ovenfor viser at Svalbardsakene utgjør en liten homogen saksmasse. Det finnes i dag intet departement som representerer fagkunnskap på en overveiende del av de nevnte områder. klar over at det er påkrevet å styrke effektiviteten av sentraladministrasjonens behandling av Svalbardsaker. En slik styrkelse bør imidlertid skje på annen måte enn gjennom sentralisering av behandlingen av alle saker i ett departement. Det er utvalgets oppfatning at man i prinsippet bør bygge administrasjonsordningen på at hvert enkelt departement skal behandle og avgjøre de saker som etter vanlige regler hører under vedkommende departements fagområde. Følges dette opplegg vil ansvaret for handlinger og unnlatelser hvile der hvor det hører hjemme. Man vil unngå at ansvar belastes et departement som saklig sett ikke er rette vedkommende. Utvalget ser ikke bort fra at det, for å unngå en unødig sterk oppspaltning eller av andre grunner, kan være ønskelig å gjøre visse unntak i det prinsipielle opplegg. Før man treffer bestemmelse om slike unntak, bør saken drøftes med de interesserte departementer. Utvalget har i den tid det har hatt til disposisjon, ikke hatt mulighet for å vurdere om noen unntak bør komme på tale. Et spørsmål for seg er under hvilket departement administrasjonen av Norsk Polarinstitutt skal ligge. Instituttets arbeidsområde spenner over et vidt felt som saklig hører under forskjellige departementer. Det er utvalgets oppfatning at det vil være den mest naturlige ordning at Instituttet fortsatt sorterer under Industridepartementet. Utvalget er klar over de spesielle forhold som gjør seg gjeldende ved behandlingen av Svalbardsakene. Ofte vil forskjellige interesser, som saklig ivaretas av forskjellige departementer, måtte tas med i vurderingene. Det vil være nødvendig at man ved behandlingen av den enkelte sak har helheten for øyet. Hvis det opplegg som utvalget tilrår blir fulgt, vil det etter utvalgets oppfatning være nødvendig å etablere et Svalbardråd som koordineringsorgan. Utvalget vil utdype sitt forslag til administrasjonsordning for Svalbardsakene slik: 1) Med den begrensning som følger av pkt. 2) behandles og avgjøres Svalbardsakene av det fagdepartement som de hører under etter den alminnelige arbeidsfordeling i sentraladministrasjonen. Saker som gjelder Svalbardbudsjettet, den løpende regnskapsførsel vedkommende Svalbardbudsjettet og ligningsrådet samt saker som ikke har klar tilknytning til noe annet departement, behandles av Justisdepartementet. 2) For å sikre administrasjonen oversikt over hele problemkomplekset opprettes et Svalbardråd. på høyest mulig embetsmannsplan, dog ikke regjeringsmedlemmer. Man vil foreslå at følgende departementer og institusjoner blir representert: Finansdepartementet, Industridepartementet, Justisdepartementet, Utenriksdepartementet og dessuten Statsministerens kontor ved den ekspedisjonssjef som forestår de juridisk-administrative saker og forberedelsen av regjeringskonferansene, samt Norsk Polarinstitutt ved direktøren. Man bør legge vekt på at rådets medlemstall begrenses mest mulig. Etter rådets bestemmelse bør embets- og tjenestemenn i departementer og statsinstitusjoner for øvrig tilkalles når vedkommende sak gir oppfordring til det. Rådet bør ha faste møtedager. 3) Svalbardrådet må ha et sekretariat. Dette skal legge opp sakene for rådet, sørge for referat fra møtene og påse at arbeidet føres videre med saker som har vært behandlet i rådet samt stå for det praktiske arbeid i forbindelse med rådet og dets virksomhet. Utvalget finner det nødvendig og naturlig at sekretariatet legges til et kontor i et departement. Det kontor som sekretariatet ligger til kan gjennom sitt departement ta opp saker i rådet og med vedkommende fagdepartement. Med hensyn til plasseringen av sekretariatet, mener utvalget at det vil være heldig å finne fram til et departement som utad fremtrer som og faktisk er nøytralt når det gjelder de egentlige fagsaker på Svalbard, samtidig som det på annen måte er engasjert i Svalbardspørsmål. Etter utvalgets mening peker Justisdepartementet seg da ut. 4) Arbeidsfordelingen og arbeidsordningen mellom fagdepartementene, rådet og sekretariatet bør etter utvalgets mening legges opp etter følgende retningslinjer: Utgangspunktet er at alle saker skal behandles av fagdepartementene på vanlig måte. Vedkommende fagdepartement bør uten videre kunne avgjøre de saker som ikke volder begrunnet tvil med hensyn til de faktiske forhold og rettsspørsmål som saken gjelder og den vurdering som ytterligere må foretas. Unntak bør dog gjelde for saker som gjelder betydelige verdier eller interesser og for saker som har politiske, særlig utenrikspolitiske sider. Seiv om en sak etter disse retningslinjer ikke behøver å forelegges for rådet før fagdepartementet treffer sin avgjørelse, bør avgjørelsen meddeles sekretariatet, med mindre saken er av rent ekspedisjonsmessig karakter. som refereres i rådets møter. På den måten vil rådet bli holdt løpende underrettet om sentraladministrasjonens forskjellige avgjørelse vedkommende Svalbard. Dette vil gi rådet et bredt grunnlag for de tilrådinger det seiv skal gi. Når en sak etter disse retningslinjer skal forelegges for rådet, lager fagdepartementet en innstilling som sendes til sekretariatet til foreleggelse for rådet. Rådets oppgave bør være konsultativ. Fagdepartementet bør likevel ikke kunne avgjøre noen sak i strid med rådets uttalelse uten at saken først har vært forelagt for regjeringen. Dette bør gjøres av fagdepartementet. I det notat som settes opp til regjeringens medlemmer, bør rådets standpunkt komme klart til uttrykk. Utvalget vil også peke på at rådets sekretariat ikke som sådant bør ha noen avgjørelsesmyndighet. Derimot vil det av sekretariatet måtte foretas et skjønnsmessig utvalg av de meldinger som sekretariatet får fra fagdepartementene, når rådet skal gis de løpende oversikter over sentraladministrasjonens avgjørelser i Svalbardsaker. Alternativ 11. Dette alternativ svarer i prinsippet til den ordning som ble etablert ved kongelig resolusjon av 20. mai 1936. Ordningen gjelder fremdeles med det unntak som ble gjort ved kongelig resolusjon av 20. mars 1953. Faktisk er imidlertid ordningen, som nevnt foran, for ikke uvesentlige punkters vedkommende blitt endret gjennom den praksis som er fulgt. Oslo, den 11. april 1964. noe departement som har nødvendig fagkunnskap på en overveiende del av det vide område som Svalbardsakene spenner over. Dette gjelder også for Justisdepartementet, som etter det utvalget har fått forståelsen av, har vært påtenkt til å overta behandlingen av og ansvaret for alle Svalbardsaker. Det ville selvfølgelig være mulig å utbygge Justisdepartementet med det fagkyndige personale som trengs for at det skal bli i stand til å vurdere og behandle eksempelvis utenrikspolitiske spørsmål, saken om turisttrafikk, fiskeri, bergverksdrift og annen næringsvirksomhet, arbeidstilsynsspørsmål, samferdselsspørsmål, saker angående skolevesen og helsestell. En slik utbygging ville imidlertid etter utvalgets oppfatning sprenge rammen for et vanlig kontor og antagelig også for et departement. Et Svalbarddirektorat ville være den naturlige løsning hvis man valgte denne vei. Hvis man ikke ønsker å gå til en slik utbygging av Justisdepartementet som antydet ovenfor, blir alternativet at departementet måtte bygge en vesentlig del av sine avgjørelser på tilrådinger og uttalelser fra andre departementer og institusjoner. Justisdepartementets sjef ville da få et konstitusjonelt ansvar for alle avgjørelser vedkommende Svalbard, seiv om han og hans departement på vesentlige punkter måtte bygge på uttalelser og tilrådinger fra fagdepartementet. Velger man likevel å samle alle Svalbardsaker i ett kontor i Justisdepartementet, vil utvalget anbefale at det opprettes et konsultativt Svalbardråd til å bistå Justisdepartementet. Rådet vil kunne organiseres etter de retningslinjer som er skissert under alternativ I. St. prp. nr. 1. Tillegg nr. 1. (1964—65) Om Norsk kulturfond. Tilråding fra Kirke- og undervisningsdepartementet av 16. oktober 1964, godkjent ved kongelig resolusjon samme dag. Den tekniske og sosiale utvikling i vår tid fører med seg gjennomgripende endringer av hele vår livsform. Denne utvikling er universell, men den gjør seg i dag kanskje sterkere gjeldende i Norge enn i de fleste vesteuropeiske land. Det skyldes delvis at vi kom seint med i denne utviklingsprosessen, ennå langt inne i dette århundre var landet lite industrialisert. I et land med en spredt befolkning vil også virkningene av strukturendringene bli større enn i de folkerike. Vi kan videre slå fast at den økonomiske vekst har vært sterk etter at den først kom i gang, og at de sosiale virkninger av veksten er blitt større gjennom den utjamningspolitikk som har vært fulgt. Fra et kulturelt synspunkt har denne utviklingen mange gledelige sider. Helt nye kulturmedia er kommet til, med film, radio og fjernsyn som de mest epokegjørende. Kunstarter som tidligere ikke hadde kunnet slå rot i vår karrige jord, som opera og ballett, har fått feste, og kunst som tidligere bare var en liten priviligert gruppes eie, er økonomisk nå kommet innen rekkevidde for mange. Lønnstakere i alle yrker får etter hvert mer fritid og dette skaper forutsetninger for å kunne få del i kulturgodene. De som er mest bekymret over vår kulturelle situasjon, har lett for å overse disse positive trekk. Ofte er også svartsynet betinget av et altfor konservativt og statisk syn på kulturformene. En sterk kulturell bevissthet og aktivitet vil nettopp gi seg utslag i en søking etter nye former, og det er ikke noe uventet at de nye former kan stille de eldre i skyggen. pessimistisk tolking. Heller ikke må en slik tilbakegang betraktes som tegn på at vedkommende kulturaktivitet har tapt livets rett. Det er nok av eksempler på at konkurransen fra det nye blir en utfordring som får en tradisjonell kulturaktivitet til å fornye seg og igjen komme på bølgelengde med tiden. Litteraturen er vel den smidigste her, men både fra teatret og fra filmen kan vi hente eksempler på at kriser kan føre til kunstnerisk og teknisk fornyelse. Når disse reservasjoner overfor kulturpessimismen er gjort, er det imidlertid all grunn til å understreke at den økonomiske og sosiale utvikling vi er inne i, skaper store kulturelle problemer. Kultur er etter sin natur nyskaping og trives ikke uten nye påvirkninger, men den forutsetter likevel en høg grad av sammenheng og tradisjon; med andre ord harmonisk vekst. I en tid med radikale omlegginger, folkeflytting og voksende påvirkning utenfra er det ikke til å unngå at mange trader blir revet over og at uerstattelig kulturelt arvegods kan gå tapt. De mange som flytter fra land til by, mister i stor utstrekning kontakt med bygdekulturen, iallfall gjør deres barn det. Men det går ikke like lett åfå kontakt med det tradisjonelle kulturliv i byene. Dette føles ofte fremmed og møter i alle tilfelle sterk konkurranse fra de nye massemedia for underholdning og kultur. De kulturinstitusjoner som er avhengig av publikumtilslutningen, kommer i en vanskelig stilling, som forsterkes ved den utgiftsstigning de har vært utsatt for. Verken symfoniorkestrene, teatrene, operaen eller museene kan i dag drives uten offentlig støtte. Også rent konkret truer vår tids omveltninger kulturtradisjonene. gjennom hundrer eller endog tusener av år, og som ikke kan forsvinne uten at noe av vår nasjonale identitet går tapt. I tillegg til disse problemer, som er temmelig universelle, har vi i vårt land en rekke aktuelle vansker som henger sammen med landets utstrekning og at folk bor så spredt. Mange kulturinstitusjoner, f. eks. symfoniorkestre eller teatre, er i andre land basert på større «nedslagsdistrikter» enn vi har, iallfall utenfor hovedstaden. Det mest slående eksempel gir likevel litteraturen. Vårt språksamfunn er så lite at seiv en i og for seg übetydelig nedgang i lesing av litteratur får farlige følger for forfatterne. Virkningene blir enda større når det samtidig, under den internasjonalisering av kulturlivet som kjennetegner vår tid, foregår en svingning f ra lesingen av norsk litteratur til lesing av utenlandske forfattere, i originalspråket eller i oversettelse. Staten, sammen med de kommunale og fylkeskommunale myndigheter, har et hovedansvar når det gjelder å verne om norsk kulturtradisjon og skape gode arbeidsvilkår for nasjonale og lokale kulturinstitusjoner og kulturliv i sin alminnelighet. Statsbudsjettets kulturkapitler er vitnesbyrd om de behov som er til stede og om spennvidden i den virksomhet som blir støttet. Men etter hvert som vi får oversikt over omfanget og rekkevidden av den utviklingsprosess vi står oppe i og over de mange oppgåver som må løses, blir det klart at vår innsats på disse feiter i dag ikke står i forhold til behovene og kravene. Det trengs større midler enn vi i dag rår over til dette kulturarbeidet. Hvor viktig det enn i seg seiv er med vern av kulturtradisjoner og støtte av kulturliv og kulturinstitusjoner, full mening får slike tiltak først når de kombineres med aktivt arbeid for å gjøre kulturgodene tilgjengelige for så mange som mulig og i hele landet. Det kulturelle demokrati er ikke den minst viktige siden av den utvidelse av begrepet demokrati som er karakteristisk for vår politiske tenkning i dag. Men foruten dette ideelle siktemål, har et arbeid for en demokratisering av kulturlivet også en avgjørende praktisk betydning. Kulturaktivitet, særlig skapende eller tolkende kunstnerisk virksomhet, kan ikke foregå i et tomrom. Kunsten forutsetter et publikum, og de fleste kunstnere er materielt avhengig av at dette publikum er tilstrekkelig interessert og tilstrekkelig stort til at det kan by kunstneren skikkelig betaling for hans ytelser. tiltak som stipend, produksjonsstøtte og subsidier. Men det er ikke noe mål å gjøre kunstneren uavhengig av publikum og publikums vurdering. Tvert om kan mange av våre støttetiltak i prinsippet betraktes som midlertidige, idet de ville kunne unnværes eller iallfall reduseres hvis de støttede institusjoner fikk sine publikumsinntekter økt. Arbeidet for kulturelt demokrati har to sider. Den ene omfatter tiltak som tar sikte på å gjøre kulturgodene lettere tilgjengelige for alle uavhengig av hvor vi bor. Den annen består av bestrebelsene for å øke sansen for kvalitet og dermed for verdifull kunst. Siden så mye kulturaktivitet er avhengig av et tilstrekkelig stort nedslagsdistrikt, er det i vårt land stor geografisk ulikhet mellom landsdelene når det gjelder adgang til å nyte godt av kulturinstitusjonenes virksomhet. De nye massemedia hjelper et godt stykke på vei, men de kan ikke erstatte levende kontakt. Derfor har vi i de seinere år bygd ut slike riksinstitusjoner som Riksteatret, Riksgalleriet og Norsk Bygdekino. Arbeidet har båret rike frukter, men det må bygges videre ut både på de feiter som alt er representert og på nye områder, særlig gjelder det musikken. Statens støtte, f. eks. til teatrene og symfoniorkestrene, virker også til å redusere billettprisene og dermed til å gjøre det lettere å gå i teatret og på konserter. Slike reduksjoner kan i dag også være aktuelle for å gjøre vedkommende institusjon konkurransedyktig overfor alternative og kanskje mindre verdifulle former for fritidsbeskjeftigelse. Både de permanente kulturinstitusjonene og de ambulerende er sterkt avhengige av gode og hensiktsmessige lokaler. Tradisjonelt er det en lokal sak å reise hus for slike virksomheter, bortsett fra de få rene statsinstitusjonen Men den lokale evne, den offentlige og den private, til å finansiere de kostbare bygg det her er tale om, er begrenset. I de seinere år har det, av tippemidler og over statsbudsjettet, vært gitt støtte til samfunnshus, som i bygdene stort sett er de eneste som kan ta imot de ambulerende virksomheter. Med begrensede midler er det her nådd store resultater, idet statsstøtten har utløst langt større lokale bidrag og dugnadsytelser. Det er nødvendig å fortsette og intensivere samfunnshusbyggingen dersom rikskulturinstitusjonene skal nå fram til alle. Men ellers er det nå tydelig at flere av de permanente kulturinstitusjonene hemmes sterkt i sin virksomhet på grunn av utilfredsstillende husforhold. Det gjelder både i hovedstaden og mange steder ellers i landet. St. prp. nr. 1. Tillegg nr. 1. 1964—65 Om Norsk kulturfond. kan reises. Det bør bli mulig for staten, i større utstrekning enn nå, å yte bidrag til slike bygg, men her som ved samfunnshusene, vil det bortsett fra rene statsinstitusjoner ikke være aktuelt med fullfinansiering. Statsstøtte vil, når det gjelder slike kulturbygg, kunne utløse større kapitaler enn støtten representerer, i form av oppsamlede byggefond, lokale bevilgninger og private gåver. Arbeidet for å øke og utbre interessen for kulturgodene må i første rekke drives av skolen, kringkastingen og opplysningsorganisasjonene. Det er grunn til å vente seg mye av den utvidelse av skoletiden som vi nå gjennomfører og den styrking av de estetiske fag som er en del av skolereformene. Radioens betydning på dette område kan ikke vurderes høyt nok, særlig når det gjelder musikken. Utbyggingen av fjernsynet vil gi tilsvarende arbeidsmuligheter også for teater, opera og ballett. Men skolens opplæring må føres videre, og kringkastingens og andre institusjoners virksomhet underbygges av organisasjoner som driver aktivt opplysningsarbeid om kunst og verving av publikum. En må i denne forbindelse være oppmerksom på at det publikum hvis sans for kvalitet en bevisst kulturpolitikk tar sikte på å vekke, er under et stadig bombardement fra en internasjonal underholdningsindustri med profitt som viktigste mål og målestokk. Skal opplysningsarbeidet ha noen sjanse, må det settes i stand til å gjøre bruk av de samme moderne hjelpemidler som konkurrentene bruker. Det kan bare skje dersom staten engasjerer seg enda sterkere med støtte til det folkelige opplysningsarbeid og muliggjør bruk av moderne metoder i kulturinstitusjonenes publikumsarbeid. Både det prekære behov for å verne og bevare våre tradisjonelle kulturverdier og det likeså berettigede ønske om å sikre en demokratisk videreutvikling av vårt kulturliv, tilsier etter departementets oppfatning en betydelig styrking av statens innsats på dette område. Med de krav som for tiden stilles til statsbudsjettet, ikke minst for de formåls vedkommende som sorterer under Kirke- og undervisningsdepartementet, er det vanskelig å finne dekning innenfor inntektsrammen. Regjeringen har imidlertid, som det framgår av St.prp. nr. 1 for 1964 —65, foreslått at ulikheten mellom bøker og periodiske publikasjoner, utenom dagspressen, nå oppheves når det gjelder omsetningsavgiften. I dag er forholdet som kjent at det betales vanlig omsetningsavgift på bøker, men ikke på periodiske publikasjoner. 15 millioner kroner. En slik økning av inntektene vil muliggjøre en betydelig styrking av statens innsats for kulturlivet, og den gir grunnlag for finansiering av det kulturfond som foreslås opprettet i denne proposisjon. Tiltak til fremme av norsk litteratur. I de seinere år er det kommet flere forslag til støtte for norsk skjønnlitteratur. I september 1957 la Den Norske Forfatterforening fram en rekke forslag, blant annet om særskilt støtte til verdifull norsk skjønnlitteratur i tilfelle der boksalget har gitt urimelig lite utbytte, om en utvidelse og styrking av stipendordningen, om arbeid for norsk litteratur i utlandet, og om statstilskott til et norsk lyrikktidsskrift. Den nye stipendordningen for kunstnere som ble vedtatt fra og med 1963, har gitt flere og større stipend også for forfattere. Av disposisjonsmidler gir departementet også mindre tilskott til verdifull norsk skjønnlitteratur som har gitt forfatteren lite utbytte. Den norske Forleggerforenings formann, forlagsbokhandler Henrik Groth, har flere ganger slått til lyd for å støtte utgivelse av norsk skjønnlitteratur gjennom bevilgninger på statsbudsjettet og da i form av støtte til dikterne og trykningsbidrag til forlagene. Overbibliotekar ved Universitetsbiblioteket i Oslo, Harald L. Tveterås, foreslo i 1962 (Samtiden nr. 1) en ordning med forfattere knyttet til universiteter og høgskoler, med plikt til å virke innenfor disse institusjoner — og også innenfor folkehøgskoler, gymnas, folkeakademier o. 1. Stipendiatene skulle virke som impulsgivere for et litterært miljø ved institusjonene, men tilsettelsen ville først og fremst være å betrakte som en annen form for arbeidsstipend, samtidig som forfatterne ville knyttes til et miljø. Den norske Forleggerforening har nå med støtte blant annet fra Den Norske Forfatterforening foreslått at omsetningsavgiften ikke skal omfatte bøker. Den norske Forleggerforening, med seinere tilslutning av Norsk Forleggersamband, har den 8. juni 1964 sendt Storting og Regjering et brev der det sterkt hevdes at avgif ten på boksalget er en viktig grunn til de høge bokpriser og den synkende bokomsetning, og dermed til norsk litteraturs vanskelige stilling. Den norske Forleggerforening sier i sitt brev at i løpet av de siste 10 år er volumet av den norske bokomsetningen sunket betydelig. Forleggerforeningen opplyser at en undersøkelse viser at reduksjonen er ca. 20 pst. 1964—«5 St. prp. nr. 1. Tillegg nr. 1. Om Norsk kulturfond. Skilles skjønnlitteraturen ut som egen gruppe, er nedgangen større. Departementet mener at noen av de forslagene som er omtalt her, er inne på vesentlige momenter, men ingen av dem kan — sett isolert — løse problemene for norsk litteratur i dag. Etter opplysninger som departementet har innhentet, omsettes her i landet hvert år bøker for 120—150 millioner kroner i siste omsetningsledd. Salget av norske skjønnlitterære bøker, barnebøker medregnet, overstiger neppe 8 millioner kroner. 11963 ble 86 skjønnlitterære bøker av norske forfattere utgitt første gang. Disse fordelte seg slik: Gruppe a: Romaner og noveller 51 Gruppe b: Skuespill 5 Gruppe c: Diktsamlinger 30 86 Videre kom det ut: Gruppe d: Barnebøker 63 63 Gruppe e: Western og pocketkriminal 30 30 179 I tabellvedlegget (s. 10.) er det gitt en oversikt over norske skjønnlitterære verk utgitt på norske forlag i årene 1950 —63. Nedgangen i bokomsetningens volum avspeiler seg i bokhandelen. I 1951 utgjorde bøkenes andel av totalomsetningen i bokhandelen 43 prosent. I 1958 var bøkenes del av omsetningen sunket til 34 prosent, og utviklingen i denne retning har fortsatt. Dette betyr at bokhandlerne av økonomiske grunner i stor utstrekning er gått over til å seige andre varer enn bøker. I 13-års perioden 1951 —63 kom det i alt ut ca. 1 200 nye norske bøker i gruppe a —c. Disse bøker var skrevet av til sammen 568 forfattere. 9 forfattere skrev fra 14 til 10 bøker, 143 forfattere skrev tre bøker eller mer, og i alt 252 skrev to bøker eller mer. Ser vi bort fra de 316 forfattere som iallfall foreløpig har gitt seg etter en bok, har de øvrige 252 gjennomsnittlig skrevet 3—4 bøker i perioden. I gruppe e, Western og pocketkriminal, skrev en enkelt forfatter i de siste 12 år ca. 135 — etthundretrettifem — bøker. Det årlige salg av hvert års norske skjønnlitterære bøker utgjør som nevnt neppe mer enn 8 millioner kroner, dvs. 5—7 pst. av den totale årsomsetning av bøker i Norge. Bokhandlerforening har Norges handelshøgskole ved høgskolelektor Ansgar Pedersen satt i gang en markedsundersøkelse som gjelder bokomsetningen i Norge. Undersøkelsen, som bare omfatter medlemmer av foreningen, ventes å være fullført på nyåret i 1965. Investeringene i norsk skjønnlitteratur er ikke en dominerende faktor i forlagenes samlede økonomiske virksomhet, og fra et forretningsmessig synspunkt er utgivelse av norsk skjønnlitteratur i mange tilfelle en belastning. Når det gjelder forfatterne, er imidlertid den økonomiske belastning meget stor. Regner man med 90 forfattere, 2 års arbeid på hver bok og utgifter på omkring 20 000 kroner årlig, investerer forfatterne i de 90 bøker over 3,5 millioner kroner. Forfatterhonorarene fra forlagene ligger ventelig ikke over 10 pst. av dette beløpet. Et forfatterhonorar ligger sjelden over 5 000 kroner pr. bok og de fleste forfattere får vesentlig mindre. Forfatterne er således som regel helt avhengige av annen inntekt. Det vil fremgå av denne redegjørelse at opphevelse av omsetningsavgift på bøker neppe vil bety noe avgjørende for norsk skjønnlitteratur. Av det innsparte skattebeløp på 12—15 millioner kroner, vil bare en liten brøkdel komme norsk litteratur til gode. Tendensen på bokmarkedet de seinere år gjør det mer naturlig å tenke seg at det først og fremst ble oversettelseslitteratur og store internasjonale samleverk, som ville nyte godt av prisreduksjonene og dermed bli enda farligere konkurrenter for den norske skjønnlitteraturen enn de er i dag. Departementet er oppmerksom på at økt forleggerfortjeneste på resten av bokmassen kan bli brukt til å dekke tapet ved annen produksjon, slik at de verdifulle bøker, og ikke minst norsk skjønnlitteratur, indirekte kan få noe mer enn sin del av den totale besparelse. Seiv om dette usikre moment blir tatt med i beregningen, står det imidlertid fast at virkningen for norsk litteratur av en avgiftsopphevelse ville bli meget begrenset. Departementet mener at opprettholdelse av kvalitet og omfang av en norsk originallitteratur er en av de viktigste forutsetninger for at norsk kultur skal kunne overleve. Forholdene hos oss er særlig vanskelige. Vårt språksamfunn er lite og kløyvd, og altfor mange leser bare litteratur i den ene av våre to litterære målformer. Det betyr at vi ikke kan nytte ut masseproduksjonen til å lage billige bøker i samme utstrekning som mange andre land, og det betyr at den enkelte forfatters inntekter av bøkene blir små. det lett for mange å søke til verdenslitteraturen. Disse alvorlige handikap for norsk litteratur i dag kan ikke kompenseres ved støtte av bokproduksjon i sin alminnelighet. De må møtes med positive tiltak som direkte kommer norsk litteratur til gode. De bevilgninger som staten nå gir til litterære formål, går vesentlig til arbeidsstipend, reisestipend og kunstnerlønn. Stipendordningen har stor betydning, og med tilstrekkelig bevilgninger kan vi sikre en kjerne av norske forfattere arbeidsro. Men vi kan ikke på den måten medvirke til å få deres bøker spredt og lest og dermed sette dem i stand til å gjøre den gjerning forfatteren har villet med dem. En litteratur som vesentlig når kritikere og forfatterkolleger, vil snart miste sin livskraft og stivne i teoretisk konstruksjon og manér. Det er på den ene siden nødvendig å skaffe levelige forhold og tilfredsstillende arbeidsvilkår for forfatterne, og på den annen side å medvirke til at bøkene når fram til publikum. Ikke bare ny norsk skjønnlitteratur må nå fram, også eldre norsk skjønnlitteratur bør alltid være tilgjengelig for publikum, under enhver omstendighet i bibliotekene. I tillegg til utbygging av stipendordningen mener departementet at det må settes inn midler med sikte på å fremme utbredelse av bøkene. Det vil være naturlig at det kulturrådet som foreslås opprettet i denne proposisjonen, må se det som en av sine viktigste oppgåver å finne fram til den beste måte å gjøre dette på. Men departementet vil alt nå peke på enkelte tiltak som kan være av betydning i denne sammenheng. Samlet mener departementet en må være forberedt på å satse om lag 5 millioner kroner årlig på tiltak til fremme av norsk litteratur. Hvert års nye skjønnlitteratur søkes nå presentert for publikum, ved organisert innsats fra forlag og bokhandel, gjennom anmeldervirksomhet i aviser, tidsskrifter, radio og fjernsyn, gjennom utlån fra offentlige bibliotek og gjennom studiegrupper og lesesirkler. Forlag og bokhandel gjør en betydelig innsats, og norske bøker averteres trolig i større grad enn salgsresultatene skulle tilsi. De fleste norske bokhandlere får ett eksemplar i kommisjon av hver ny bok, og kjøper i tillegg eksemplar uten returrett. Bokhandlerne gir jevnt over norske bøker god plassering i sin bokhandel. Aviser og tidsskrifter gjør også norske bøker kjent. Departementet mener det må være en sentral oppgave for bibliotekene å gjøre den norske litteratur tilgjengelig for publikum. regel om at den norske skjønnlitteraturen skulle tilstilles folkebibliotekene, ville både ha betydning for publikumskontakten og for norsk bokproduksjon. Staten kan ikke her som når det gjelder riksbibliotekene pålegge en avleveringsplikt, det måtte derfor skje ved en ordning med innkjøp til bibliotekene. Ved hvert år å kjøpe inn ett presentasjonseksemplar av all norsk skjønnlitteratur, unntatt kategoriene Western og pocket-kriminal, og stille dem til disposisjon for hvert av folkebibliotekene, kunne staten yte et viktig bidrag til støtte for norsk litteratur. Forlagene bør økonomisk kunne få utgivelse av norske bøker til å balansere, ellers vil de tape interessen for denne grein av forlagsarbeidet. Ved at staten som hovedregel kjøper ett presentasjonseksemplar av all norsk skjønnlitteratur til alle norske folkebibliotek, vil forlagene få en økt trygghet, noe som høyst sannsynlig vil være en stimulans for deres aktivitet når det gjelder norsk litteratur. Disse innkjøp må ikke begrense bibliotekenes muligheter for vanlige innkjøp for de kommunale og statlige tilskott. Departementet legger også stor vekt på at eldre norsk skjønnlitteratur er tilgjengelig for publikum. Tidligere har det i stor utstrekning vært mulig å få kjøpt norsk litteratur i forholdsvis lang tid etter utgivelsesåret, men her skjer det nå radikale endringer. I 1963 var om lag 1 700 norske titler å få kjøpt. Ifølge samme katalog for 1964 var over 400 av disse f orsvunnet fra omsetningen. Dette mener departementet gir uttrykk for en meget alvorlig utvikling som ikke har vært viet tilstrekkelig oppmerksomhet. Inntil 1962 hadde norske bokhandlere anledning til å ha i kommisjon nær sagt enhver norsk bok som forlaget fremdeles hadde på lager. Ansvarsbevisste forlag har i alle år satt sin ære i å ha flest mulig av sine norske forfattere tilgjengelige. Dette kostet en god del for forlagene, både av bunden kapital og lagerhold. Bokhandlerne på sin side stillet hylleplass til disposisjon for varer som hadde lav omsetningshastighet. Etter nye kjøpevilkår, fastlagt i avtale mellom Bokhandlerforeningen og Forleggerforeningen i 1962, er dette endret slik at bokhandlerne nå bare har returrett på ett eksemplar av hver ny tittel innen de fire første kalenderår etter utgivelsen. Da de fleste skjønnlitterære bøker kommer ut om høsten, vil perioden med returrett for denne gruppe i praksis være under Sy 2 år. Dette forhold gjør at salg av bøker — eldre enn tre til fire år — reduseres ytterligere; 1964—65 St. prp. nr. 1. Tillegg nr. 1. Om Norsk kulturfond. på sesongvise realisasjonsutsalg. Bøkene forsvinner således fra omsetningen etter få år. I et lite kultursamfunn som vårt vil det være en meget liten del av den litterære arv som blir trykt opp i løpet av fire år. Delte går både ut over det vanlige publikum som vil kjøpe en bok som ikke er gitt ut i de siste årene, (som f. eks. vil kjøpe en bok av Ronald Fangen, Claes Gill, Rudolf Nilsen eller Sigurd Evensmo), og over bibliotek som av en eller annen grunn må ha erstatningseksemplar. Ved opprettelse av nye bibliotek kan forholdet bli enda vanskeligere. Antikvariatene vil ikke kunne dekke det behov som denne situasjonen har skapt. Midler fra et kulturfond bør derfor kunne brukes til å sikre et visst reserveopplag av norske skjønnlitterære bøker. Dette vil ha betydning, ikke minst for innkjøpsbehov for nye bibliotek, for litteraturundervisning og for studieringer. For vår klassiske litteratur trengs ytterligere tiltak. Det må være et mål at nordmenn for en rimelig pris skal kunne kjøpe sentrale verk fra vår litteratur gjennom tidene. Offentlige tilskott til utgivelse av norsk klassisk litteratur vil i denne sammenheng ha stor betydning. Slike bøker bør leveres til bokhandlerne i kommisjon. De fleste bokhandlere vil utvilsomt hilse et slikt tiltak med glede og gi bøkejie en god plassering. Da bøker av denne art vil ha sein omløpshastighet, må en ta sikte på en langsiktig investering. Sett på bakgrunn av årets dramatiske nedgang i mulighetene for å kunne skaffe seg eldre norsk skjønnlitteratur, haster det med tiltak på dette området. En særlig forpliktelse påhviler vårt samfunn når det gjelder nynorsk litteratur, og det er her nødvendig med særskilte støttetiltak. For den nynorske litteraturs vedkommende vil det være naturlig å sette inn midler som kan gjøre det mulig for Det Norske Samlaget å øke utgivervirksomheten. Når det gjelder litteratur på samisk språk, må i stor utstrekning all utgivelse finansieres av det offentlige, fordi språkgruppen er så liten. Den foreslåtte utvidelse av omsetningsavgiften vil føre til at konkurransen mellom periodiske publikasjoner og bøker blir mere på like vilkår. Etter forslaget i avgiftsproposisjonen skal det ikke betales omsetningsavgift på tidsskriftlitteraturen, bortsett fra det som omsettes i løssalg, og som representerer en meget liten del. Det må imidlertid på samme måte som hittil kunne gis direkte støtte til tidsskrift av faglig, vitenskapelig og kunstnerisk art. Det bør også kunne gis tilskott til periodiske publikasjoner som inneholder original norsk skjønnlitteratur og som således medvirker til at norsk diktning når et større publikum. Ved siden av tiltak for å stimulere utbredelsen av norsk litteratur i Norge, bør det legges vekt på å gjøre den kjent i utlandet. De fleste kulturland legger i dag betydelig arbeid på tiltak for å fremme sin litteratur i andre land. Det utarbeides prøveoversettelser med resymeer for utenlandske forleggere, det sendes bibliografiske opplysninger til presse, radioog fjernsynsstasjoner og det arrangeres bokutstillinger. Arbeidet med denne siden av saken kan naturlig være en av oppgåvene for et norsk litteraturinstitutt. Ved siden av de tiltak som her er nevnt for støtte av norsk litteratur, må også andre stimuleringstiltak overveies. Blant slike tiltak som kan komme på tale er støtte til essaylitteratur. Støtte til oppføring av ny norsk dramatikk er av de tiltak departementet mener kan få stor betydning. Det må her kunne spilles over et stort register, og det kan bli nødvendig å søke nye veger. Norske forfattere burde også i større utstrekning kunne medvirke i skolenes arbeid med å skjerpe sansen for god diktning. Midler burde være disponible slik at en skole som ønsker å la en forfatter presentere egne verker for elevene, kunne få anledning til det. Departementet mener at dette kunne bli et meget verdifullt ledd i skolenes undervisning. Når det gjelder kvaliteten i ny norsk litteratur, kan forfatterens arbeidsvilkår være utslagsgivende. Inntektene av boksalg og arbeidsstipend kan her være avgjørende for arbeidsro og konsentrasjon. Et dårlig resultat kan imidlertid også skyldes manglende faglige forutsetninger. Vi har i dag studiemuligheter for bildende kunstnere, skuespillere og sangere. Men når det gjelder pennens folk, er det bare for journalister det arbeides med planmessig undervisning. Forholdene bør i så måte legges til rette også når det gjelder litteraturens folk. Språkstudium, i første rekke av morsmålet, kan være en forutsetning for at en forfatter kan gi fullgyldig uttrykk for det han har på hjertet. Det er meget begrenset hva forlagene her kan utrette, men et litteraturinstitutt burde kunne gi verdifulle studiemuligheter. Norsk litteraturinstitutt. En del av de tiltak til fremme av norsk litteratur som er nevnt ovenfor, vil kunne settes i verk direkte av departementet eller gjennom institusjoner og råd som alt finnes. F. eks. nynorsk og samisk språk fortsatt kunne administreres av departementet som også tidligere har disponert bevilgningene til disse formål. Stipendordningen vil kunne administreres på samme måte som kunstnerstipendene ellers. For løsning av andre oppgåver synes det imidlertid å være mest hensiktsmessig å søke opprettet et frittstående institutt. Det gjelder blant annet arbeidet for utgivelse av klassisk norsk litteratur, opplysningsarbeid om norsk litteratur, studiemuligheter for forfattere og samarbeid med skoler og organisasjoner om forfatterbesøk. Heller ikke når det gjelder arbeidet for norsk litteratur i utlandet har man i dag et hensiktsmessig organ. Utenriksdepartementets kontor for kulturelt samkvem med utlandet er ikké utbygget for denne oppgaven og heller ikke Kirke- og undervisningsdepartementet har muligheter for å ta seg av den. Por arbeidet for fremme av norsk litteratur hjemme og i utlandet, mener departementet derfor at det bør overveies å opprette et norsk litteraturinstitutt. Dette bør vurderes nærmere av det kulturråd som foreslås opprettet, etter at spørsmålet er drøftet med universitetene, forleggere, bokhandlere og forfattere. Kulturbygg. Kulturarbeidet er i stor grad avhengig av gode og hensiktsmessige lokaler. I tiden etter krigen er det særlig satset på utbygging av samfunnshus, først og fremst i bygdene. Samfunnshusene er til dels bygget i kombinasjon med nye skoler. Reising av samfunnshus har hatt stor betydning også for Riksteatret, Norsk Bygdekino og Riksgalleriet, slik at de har kunnet nå fram med sin virksomhet. Etter krigen er det gitt statstilskott til mer enn 260 samfunnshus, enten over statsbudsjettet eller av tippemidler. Med begrensede midler er det her nådd betydelige resultater, idet statsstøtten har vært med å utløse store lokale bidrag og en aktiv dugnadsinnsats. Det må nå bygges for flere av våre toppinstitusjoner på kulturområdet. Det er således nødvendig å få bygget ved flere av teatrene. Det gjelder Trøndelag Teater, Den Nationale Scene, Rogaland Teater og Det Norske Teatret. Videre må det nå finnes en løsning på konserthusspørsmålene, i første rekke i Oslo og Bergen. Det er nødvendig å bygge for Nasjonalgalleriet og andre større billedgallerier. Kunstakademiet må også få nye lokaler. Ved flere av de større museene må det reises ildfaste bygninger eller bygges mer moderne lokaler. Både i Trondheim og Bergen foreligger det planer for utbygging av Kunstindustrimuseene. på kulturbygg som det er av stor betydning å få reist så snart vi kan makte det. Ved hjelp av noe statsmidler til slike kulturbygg, vil de i mange tilfelle kunne finansieres. Den lokale innsats vil være avgjørende ved de fleste slike bygg, og de statsmidler som settes inn vil derfor kunne få betydelig virkning. Det vil være naturlig at det her settes av midler for å kunne møte disse behovene etter hvert som planene blir ferdige og byggetiltakene kan tilpasses byggerammen i vedkommende distrikt. Det vil være naturlig å sette av eller bruke omkring 5 millioner til kulturbygg i en årrekke framover. Vern av kulturminner. Arbeidet med å verne om fortidsminner og om fredede bygninger har gjort framskritt i seinere år, men det gjenstår meget store oppgåver å løse. Det gjelder for det første å sikre bygninger som av kulturhistoriske grunner er blitt fredet og der det er nødvendig med offentlige tilskott. Det er nå om lag 1500 fredede bygninger, og en del av disse tar skade. Til enkelte større kulturvernoppgaver som bevaring av Bryggen i Bergen, restaurering av Erkebispegården i Trondheim, fullføring av arbeidene ved Utstein kloster og terrengarbeidene ved Akershus, kan det bli aktuelt å disponere midler av overskottet fra salget av Minnemynten 1814 —1964. Disse midlene vil imidlertid på langt nær strekke til når det gjelder hele det arbeidet som her må utføres. I tillegg til de midler som må settes inn over budsjettet, vil det være riktig å kunne disponere midler fra kulturfondet. Kulturarbeid i distriktene. En av de følger den grisgrendte busetnad i Norge har, er at enkelte kulturgoder ikke når fram til alle distrikter eller faller urimeig kostbare. Å bidra til å oppheve den ulikheten som her er til stede, må være et viktig mål for vår kulturpolitikk. Utbygging av skole, bibliotek og samfunnshus kan medvirke til å skape kultursenter i bygdene. Ambulerende tiltak som Riksteatret, Riksgalleriet og Norsk Bygdekino gjør en betydelig innsats for å bringe god kunst fram over alt. En tilsvarende innsats når det gjelder konsertlivet — derunder en ordning med rikskonsertvirksomhet — vil ha stor verdi. Tiltak som kan komme særskilt bygdene til gode, bør vies stor oppmerksomhet både når det gjelder kunst og kulturvern. Større enkelttiltak for distriktene vil også være en av de oppgåver Norsk kulturfond skal kunne bidra til å løse. Musikk. Av kulturfondets midler forutsettes gitt støtte til norsk musikkliv, bl. a. til fremme av norsk skapende tonekunst ved utgivelse av norsk musikk. Trykking av noter er meget kostbart og markedet så begrenset at behovet for støtte er sterkt. Det samme gjelder innspilling og lydfesting av seriøs norsk musikk på plate eller band. Kulturfondet vil også åpne adgang til på annen måte å fremme sang- og musikklivet ved hjelp til orkesterselskap, bidrag til gjennomføring av konsertturnéer. Hus og lokaler for utøvelse og fremføring av musikk må inngå som et vesentlig ledd i de kulturbygg som fondet vil medvirke til å reise og finansiere. Innkjøp av kunst. De vanlige innkjøp til de offentlige kunstgalleriene skjer nå ved årlige bevilgninger til vedkommende institusjon. De midler det er blitt plass for i budsjettet, har gitt galleriene økte muligheter. Men våre gallerier og museer har ikke vært i stand til å kunne sikre seg større innkjøp når det har budt seg særlig gunstige anledninger. Det har vist seg at museer i andre land, ved hjelp av midler til disposisjon for engangskjøp, har kunnet sikre seg meget verdifulle samlinger. Departementet legger stor vekt på en aktiv innkjøpspolitikk ved gallerier og samlinger, og mener at kulturfondet her vil åpne nye muligheter. Produksjon av opplysningsfilm. På filmens område har det vist seg vanskelig å få bygget opp en så god stamme av undervisnings og opplysningsfilm som det er behov for i moderne pedagogikk ved skoler og universitet og i organisasjonenes opplysningsarbeid. Det vil i flere år framover være av stor betydning å kunne satse kraftig på dette område. Det vil også kunne bety en bedre utnytting av de store investeringer og driftsutgifter som ellers settes inn i undervisning og studier. Det vil videre muliggjøre en systematisk planlegging av slik filmproduksjon. Norsk kulturfond. Departementet mener det vil være hensiktsmessig å opprette et eget fond for de spesielle oppgåver som er nevnt ovenfor og for andre tiltak som kan bli aktuelle når det gjelder å stimulere vårt kulturliv. Oppgåvene vil til dels være av den art at et fond ville bli særlig effektivt. disponeres på det tidspunkt som er aktuelt. Ved å tilføre fondet årlig en sum som svarer til den utvidede omsetningsavgift på periodiske publikasjoner, vil fondet kunne bli meget slagkraftig. Det vil være naturlig at fondets midler forvaltes av Finansdepartementet og disponeres ved kongelig resolusjon etter tilråding fra Kirke- og undervisningsdepartementet i samsvar med regler fastsatt av Stortinget. Til hjelp for Kirke- og undervisningsdepartementet i dette arbeidet bør det opprettes et råd, Norsk kulturråd, oppnevnt av Kongen. Rådet bør ikke være for stort, men departementet mener at det vanskelig kan bestå av mindre enn 7 medlemmer om det samlet skal kunne representere den nødvendige innsikt i de mangeartede problemer det her gjelder. Departementet foreslår at fondets navn blir Norsk kulturfond. Fondets midler bør brukes til støtte av tiltak som tar sikte på å verne vår norske kulturarv, bygge ut våre kulturinstitusjoner, gi muligheter for høyverdig kunstnerisk virksomhet og øke kjennskapet til og forståelsen av kunst og kulturelle verdier. Fondet skal ha en særlig forpliktelse til å fremme og støtte tiltak til beste for norsk skjønnlitteratur, derunder også støtte til periodiske publikasjoner som arbeider for å fremme norsk originallitteratur. Fondet skal kunne støtte norske tidsskrifter av faglig, vitenskapelig og kunstnerisk art. Fondet skal legge særlig vekt på større engangstiltak, f. eks. byggetiltak for kulturinstitusjoner, større innkjøp til gallerier og samlinger, aktivt vern av kulturminner og fremme av kulturlivet i distriktene. Fondet skal også kunne finansiere produksjon av undervisningsfilm og opplysningsfilm. Disse retningslinjene for Norsk kulturfond tar først og fremst sikte på arbeidsområder der det etter departementets oppfatning er særlig behov for økt innsats. I en spesiell stilling står litteraturen på grunn av den krise utgivelse og omsetning av norsk skjønnlitteratur synes å være inne i. Mange av de tiltak som er nevnt i denne proposisjonen eller som vil kunne komme på tale under det videre arbeid, er helt nye, men for enkeltes vedkommende er det også tidligere bevilget offentlige midler over statsbudsjettet. Det er forutsetningen at midlene fra Norsk kulturfond skal komme i tillegg til bevilgningene på statsbudsjettet. Men dersom Norsk kulturfond skal få en naturlig ramme for sin virksomhet, vil det være riktig å gjennomføre en hensiktsmessig fordeling av oppgåver mellom Fondet og statsbudsjettet. og de midler som disponeres gjennom forskningsrådene. Det kan bli nødvendig å føre over til Fondet visse formål som i dag har plass på statsbudsjettet, mens det på andre områder gis rom for full innsats i budsjettet. Når disponering av midlene fra Fondet skjer ved kongelig resolusjon, vil man her få en behandlingsmåte tilsvarende den som gjelder for fordeling av tippemidler til forskning og idrett. Departementet vil hvert år ved stortingssesjonens åpning legge fram en melding til Stortinget om kulturfondets arbeid. I denne meldingen vil det også, på grunnlag av en innstilling fra Norsk kulturråd, bli gjort rede for hvordan neste års midler i hovedtrekkene tenkes anvendt. Bruk av fondsmidlene. omsetningsavgiften til også å omfatte periodiske publikasjoner, vil fondet kunne tilføres anslagsvis 10 millioner kroner i 1965, dvs. omsetningsavgift for 8 måneder, og seinere på årsbasis anslagsvis 15 millioner kroner. En del av de tiltak som er nevnt i denne proposisjonen vil måtte bygges opp over en noe lengre periode, slik at man den første tiden må regne med at fondet vil legge opp kapital. Bruken av midler til de enkelte kulturfremmende tiltak bør ikke endelig fastlegges før Norsk kulturråd har kunnet gi sin tilråding i samsvar med de retningslinjer som Stortinget fastsetter. Kirke- og undervisningsdepartementet tilrår: At Deres Majestet godkjenner og skriver under et framlagt utkast til proposisjon til Stortinget om Norsk kulturfond. Vi OLAV, Norges Konge, gjør vitterlig: Stortinget blir innbudt til å gjøre følgende vedtak: I. Det opprettes et fond — Norsk kulturfond — til fremme av kunst og kulturvern. n. Norsk kulturfonds midler bevilges årlig av Stortinget. m. Norsk kulturfonds midler forvaltes av Finansdepartementet og disponeres ved kongelig resolusjon etter tilråding fra Kirke- og undervisningsdepartementet og i samsvar med nærmere regler fastsatt av Stortinget. IV. Det opprettes et råd — Norsk kulturråd — med 7 medlemmer, oppnevnt av Kongen, som rådgivende organ for Kirke- og undervisningsdepartementet i saker som vedrører Norsk kulturfond. V. Kirke- og undervisningsdepartementet skal hvert år gi melding til Stortinget om Norsk kulturfonds virksomhet. VI. På statsbudsjettet for budsjetterminen 1965 bevilges under kap. 379, Norsk kulturfond, post 50, tilskott, kr. 10 000 000. Tilråding fra Kirke- og undervisningsdepartementet ligger ved i avtrykk. Gitt på Oslo slott 16. oktober 1964. Under Vår hand og rikets segl OLAV (L.S.) Tabellmaterialet er utarbeidet av cand. jur. Tom Arbo Høeg ved Universitetsbiblioteket i Oslo. Antall norske førsteutgåver i tida 1950 —63: romaner og noveller, dikt og skuespill, samt førsteoppføringer av hørespill i Radioteatret 1952 —63. Tab. 1. Skjønnlitterær forlagsvirksomhet i 1963, norsk og oversatt. Tab. 2. Middeltall for årlig utgivning av norske forfattere i årene 1951 — 63. Anm.: 1 = førsteutgåve. 2 = oootrykk. 3 = samlede el. utvalgte verker av én forfatter. 4 = antologier og gjendiktning av andre lands lyrikk. Tab. 3. Norsk skjønnlitterær utgivning i årene 1863, 1913 og 1938. Anm.: 1 = førsteutgåve. 2 = opptrykk. Tab. 4- Sammerilikning av den nasjonale skjønnlitterære produksjon ide nordiske land i 1963. Tallene for de forskjellige land er ikke helt sammenlignbare p. g. a. variasjon i bibliograf eringsprinsippene. De danske tall er hen tet fra tidsskriftet Det Danske Bogmarked, nr. 11, 1964; de svenske tall er fra tidsskriftet Svensk Bokhandel, nr. 10, 1964. Tab. 5. St. prp. nr. 1. Tillegg nr. 2. (1964-65) Om endring av budsjettforslaget for 1965 under kap. 23, Kgl. og parlamentariske kommisjoner m. m. Tilråding jra Finans- og tolldepartementet av 23. oktober 1964, godkjent ved kongelig resolusjon samme dag. Ved kongelig resolusjon av 1. oktober 1964 er det etter tilråding fra Lønns- og prisdepartementet bestemt: «A Med forbehold om Stortingets senere godkjennelse gjøres følgende endringer i Komitéregulativene med virkning fra 1. oktober 1964: Arbeidsgodtgjørelsen for medlemmer av kongelige og departementale komitéer forhøyes fra kr. 60, — til kr. 75, — pr. møte. Komitémedlemmenes godtgjørelse for arbeid utenfor møtene forhøyes fra kr. 15, — til kr. 20, —■ pr. time og maksimalbegrensningen pr. dag fra kr. 60, — til kr. 80, —. Timegodtgjørelsen for komitésekretærer heves fra kr. 14, — til kr. 20, — og maksimalbegrensningen pr. dag økes fra kr. 56,' — til kr. 80,- —. Den månedlige maksimalbegrensning økes fra kr. 350, — til kr. 500, —. Den månedlige godtgjørelse for komitésekretærer økes fra kr. 350,' —■ til kr. 500, — og den forhøyede godtgjørelse fra kr. 450,— til kr. 600,—. B Det gis samtykke til å overskride bevilgningen for 1964 under kap. 23, post 20, Kgl. og parlamentariske kommisjoner, med inntil kr. 150 000,—.» Avtrykk av resolusjonen følger som utrykt vedlegg. Finansdepartementet regner med at forhøyelsene vil medføre en utgiftsøkning på anslagsvis kr. 650 000 pr. år under kap. 23, Kgl. og parlamentariske kommisjoner m. m. Til dekning av merutgiftene finner en det nødvendig å foreslå at rådighetsbeløpet for 1965 under kap. 23, post 20, Kgl. og parlamentariske kommisjoner, forhøyes med kr. 650 000 til kr. 1 500 000. I samsvar hermed forhøyes forslaget til bevilgning under post 20 til kr. 2 580 000. Samlet forslag under kap. 23, Kgl. og parlamentariske kommisjoner m. m., blir kr. 5 261 200. Finansdepartementet tilrår: At Der es Majestet godkjenner og skriver under et framlagt utkast til proposisjon til Stortinget om endring av proposisjonen om statsbudsjett for 1965, kap. 23, Kgl. og parlamentariske kommisjoner m. m. gjør vitterlig: Stortinget blir innbudt til å gjøre følgende vedtak: På statsbudsjettet for 1965 blir bevilget under følgende kapittel: Kap. 23, Kgl. og parlamentariske kommisjoner m. m., post 20, kr. 2 580 000 mot tidligere foreslått kr. 1 930 000. Tilråding fra Finans- og tolldepartementet ligger ved i avtrykk. Gitt på Oslo slott 23. oktober 1964. Under Vår hand og rikets segl OLAV (L.S.) St. prp. nr. 1. Tillegg nr. 3. (1964—65) Om endring av proposisjon om statsbudsjett for 1965 under kap. 637, Krigspensjonering for militære. Tilråding fra Sosialdepartementet av 23. oktober 196 J/. godkjent ved kongelig resolusjon samme dag. (Foredratt av statsråd Olav Gjærevoll.) I samtidig framsatt Odelstingsproposisjon er foreslått en øking av ytelsene etter lovene om krigspensjoneringen for militære og for sivilpersoner. Hvis ytelsene økes som foreslått av departementet, vil de samlede utgifter til krigspensjoneringen for militære oke med om lag 4,0 mill. kroner beregnet på årsbasis. Departementet har foreslått at fornøyelsen av ytelsene gjennomføres med virkning fra 1. oktober 1964. Det vil således bli en merutgift til krigspensjoneringen for militære på 1,0 mill. kroner i 1964. Etter lov om krigspensjonering for militære, § 19, dekkes utgiftene av staten. Utgiftene til krigspensjoneringen for militære føres opp under kap. 637 på statsbudsjettet. I samsvar med foranstående har departementet i samtidig framsatt stortingsproposisjon fremmet forslag om en tilleggsbevilgning på 1,0 mill. krigspensjoneringen for militære under nevnte budsjettkapittel. I departementets budsjettproposisjon for ter. rninen 1965 (St. prp. nr. 1 for 1964—65, Kap. 637) er foreslått en bevilgning på kr. 10 100 000. Dette beløp er basert på någjeldende ytelser i krigspensjoneringen for militære. I samsvar med det som er anført ovenfor foreslår departementet at det bevilges kr. 14 100 000 under kap. 637. post 50, Tilskott, eller kr. 4 000 000 mer enn tidligere foreslått. Sosialdepartementet tilrår ; At Deres Majestet godkjenner og skriver under et framlagt utkast til proposisjon til Stortinget om endring av proposisjon om statsbudsjett for 1965 under kap. 637, Krigspensjonering for militære. gjør vitterlig: Stortinget blir innbudt til å gjøre følgende vedtak: På statsbudsjettet for 1965 blir bevilget under følgende kapittel: Kap. 637, Krigspensjonering for militære post 50, Tilskott kr. 14 100 000 mot tidligere foreslått kr. 10 100 000. Tilråding fra Sosialdepartementet ligger ved i avtrykk. Gitt på Oslo slott 23. oktober 1964. Under Vår hand og rikets segl OLAV (L. S.) St. prp. nr. 1. Tillegg nr. 4. (1964—65) Om endring av proposisjonen om statsbudsjett for 1965 under kap. 652, Pensjonsordningen for statens arbeidere og kap. 3652, Pensjonsordningen for statens arbeidere, Pensjonsavgift. Tilråding fra Sosialdepartementet av 30. oktober 196 Jf, godkjent ved kongelig resolusjon samme dag. (Foredratt av statsråd Olav Gjærevoll.) Sosialdepartementet har i en samtidig framlagt stortingsproposisjon (St. prp. nr. 27 1964 —65) foreslått en forhøyelse av pensjonene i Pensjonsordningen for statens arbeiddere med virkning fra henholdsvis 1. mai 1964 og 1. april 1965. De forhøyede pensjoner forutsettes å komme til utbetaling først i 1965. Merutgiftene ved de foreslåtte pensjonsforhøyelser er beregnet å ville utgjøre ca. 12,25 mill. kroner for tiden 1. mai 1964 til 31. desember 1965. Økt avgift og tilleggsavgift som følge av høyere innskottsgrunnlag er beregnet å ville utgjøre ca. 5 mill. kroner for året eller ca. 8,3 mill. kroner for perioden 1. mai 1964 til 31. desember 1965. bevilgningen for 1965 under kap. 652, Pensjonsordningen for statens arbeidere, post 50, Tilskott, forhøyes med kr. 12 250 000 fra kr. 52 000 000 til kr. 64 250 000 og at den foreslåtte bevilgning under kap. 3652, Pensjonsordningen for statens arbeidere, Pensjonsavgift, forhøyes med kr. 5 000 000 fra kr. 46 000 000 til kr. 51 000 000. Sosialdepartementet tilrår : At Deres Majestet godkjenner og skriver under et framlagt utkast til proposisjon til Stortinget om endring av proposisjonen om statsbudsjett for 1965 under kap. 652 og kap. 3652. gjør vitterlig: Stortinget blir innbudt til å gjøre følgende vedtak: På statsbudsjettet for 1965 blir bevilget under følgende kapitler: Kap. 652. Pensjonsordningen for statens arbeidere, post 50. Tilskott kr. 64 250 000 mot tidligere foreslått kr. 52 000 000. Kap. 3652. Pensjonsordningen for statens arbeidere, Pensjonsavgift kr. 51 000 000 mot tidligere foreslått kr. 46 000 000. Tilråding fra Sosialdepartementet ligger ved i avtrykk. Gitt på Oslo slott 30. oktober 1964. Under Vår hand og rikets segl OLAV (L. S.) Landbruksdepartementet. Kap. 1145. St. prp. nr. 1. Tillegg nr. 5. (1964—65) Om bevilgninger over statsbudsjettet for 1965 og bevilgninger av kraftforavgiftsmidler til ymse tiltak i samband med det dårlige avlingsåret 1964. Tilråding fra Landbruksdepartementet av 5. november godkjent ved kongelig resolusjon samme dag. (Foredratt av statsråd Leif Granli.) På grunn av unormale vær og vekstforhold har avlingsutbyttet for enkelte vekster og i enkelte distrikter blitt meget dårlig i 1964. Det begynte ganske lovende. Våren kom relativt tidlig og ut over forsommeren var avlingsutsiktene gode. Det såtte imidlertid inn med kjølig og forholdsvis fuktig vær som etter hvert reduserte avlingsutsiktene. Innhøstningsforholdene har også vært mindre gode. Særlig har dette gått ut over Vestlandet og enkelte andre distrikter. I fjellbygdene ble det tidlig frost som ødela potetavlingene og til dels også kornet. Dette siste gjelder særlig Dovre og Lesja hvor frosten kom meget tidlig. På Vestlandet, først og fremst i fylkene Sogn og Fjordane og i Hordaland, men og i noen utstrekning i de nærmeste områder i Møre og Romsdal og i Rogaland, har det gått sterkt ut over samtlige vekster. Høyavlingene er relativt bra i mengde, men kvaliteten er på grunn av de usedvanlige dårlige innhøstningsforhold meget slett og når knapt nok opp i en forverdi som svarer til halm. Korn dyrkes det lite av i dette område. For andre vekster av noen betydning er det ingen som når opp i normal avling. Etter Landbruksdirektørens melding om årsvekstens stilling ved utgangen av oktober er potetavlingene i Rogaland oppgitt til 65 pst. av et middelsår, Hordaland 25 pst., 41 pst. i Sogn og Fjordane, 35 pst. i Møre og Romsdal, 60 pst. i Sør-Trøndelag, 55 pst. i Nord-Trøndelag og 63 pst. i Nordland. Rotvekstene har også gitt liten avling i de samme områder. Fruktavlingene er også blitt meget små over Vestlandet med dårlig utvikling. For landet som helhet er kornavlingene anslått til 94 pst. av et middelsår, men kvaliteten er til dels betydelig nedsatt og med høgt vanninnhold. Potetavlingene er anslått til 70 pst., rotfruktene til 81 pst. mens høy ligger omkring et middelsår i mengde. Kvaliteten er derimot som tidligere nevnt meget dårlig over Vestlandet. Det er på det rene at jordbrukerne over Vestlandet, i flere fjellbygder i Møre og Romsdal og delvis i Trøndelag og Nordland fylke vil lide et betydelig tap som. for den enkelte bruker kan nærme seg katastrofe som følge av dårlige for- og potetavlinger. En må også regne med tap som følge av kvalitetsmessig mindre gode avlinger over praktisk talt hele landet. Allerede på et tidlig tidspunkt fikk departementet henvendelser om hjelp fra Vestlandet, bl. a. Hordaland landbruksselskap, som fryktet stor nedslakting av mjølkeku og ungdyr, dersom det ikke ble gitt anledning til å kjøpe betydelige mengder billig kraftfor. Norges Bondelag og Norsk Bonde- og Småbrukarlag har også fått henvendelser om det samme, og har henvendt seg til departementet om støtte på en rekke områder. I møte i departementet 22. oktober og 3. november i år er spørsmålet drøftet med de to organisasjoner. En er der blitt enige om følgende tiltak: Ekstratildeling av rabattkraftfor. 1. kvalitet i hele Hordaland og Sogn og Fjordane fylker samt den nordlige del av Rogaland fylke og den sørlige del av Møre og Romsdal fylke. For å hindre nedslaktning er en blitt enige om å tildele ekstra kvanta rabattkraftfor i inneforingssesongen 1964-65. 2. Følgende fylker/herreder medtas under en slik ordning: Hele Hordaland fylke, hele Sogn og Fjordane fylke, herredene Sauda, Suldal, Vindafjord, Tysvær, Haugesund, Utsira, Karmøy, Bokn, Kvitsøy, Rennesøy og Finnøy i Rogaland fylke. Herredene Vanylven, Sande, Volda, Herøy, Hareid, Ulstein, Ørsta, Sykkylven, Stranda og Norddal i Møre og Romsdal fylke. 3. Det tilståes følgende ekstra rabattkraftforkvantum pr. dyr uansett bruksstørrelse sammenlagt for tildelingsperiodene 1. august 1964 til 31. juli 1965. Mjølkekyr: 350 kg uansett ytelse. Avlsokser tilhørende feavlslag: 300 kg. Okser ellers over 2 år: 200 kg. Ungdyr og kalver: 75 kg. Avlssauer: 10 kg. Geiter: 30 kg. Hester, griser og fjørfe: 0 kg. 4. Dyretallet pr. 1. august 1964 forutsettes lagt til grunn for tildelingen, unntatt for sau, der dyretallet pr. 1. februar 1965 nyttes. Anvisningene må påføres gyldighetsfrist 31. juli 1965. Antallet av dyr i de distrikter som er nevnt under punkt 2 antas å være: Kyr som har hatt kalv ca. 110,000, okser, ungdyr og kalver ca. 100.000, sauer over 1 år ca. 295.000, geiter over 1 år ca. 25.000. Tallene er hentet fra tellingen pr. 20. juni 1964 for Hordalands og Sogn og Fjordanes vedkommende. For herredene i Rogaland og Møre og Romsdal er tellingen pr. 20. juni 1959 lagt til grunn, men tallene er justert til 1964-nivå på grunnlag av endringene i fylkestallene fra 1959 til 1964. Med en rabatt på 25 øre pr. kg vil det samlede rabattbeløp i forbindelse med ekstratildelingen utgjøre ca. kr. 12,7 millioner. Utgiftene foreslåes dekket av kraftforavgiftsmidler. Da det nøyaktige rabattkvantum ikke kan fastslåes på forhand bør bevilgningen betraktes som en overslagsbevilgning. Utskriving av rabattkort for storfe og geit forutsettes satt i gang straks. Statsgaranti for driftslån. En antar at det også nå blir nødvendig å stille statsgaranti for lån til kjøp av driftsmidler for dem som ikke kan skaffe seg lån uten sådan garanti. Tidligere er det stilt tilsvarende garanti i 1955, 1958 og 1962 (Se St.prp. nr. 48 for 1962-63). Ordningen bør på samme måte som i 1962 omfatte hele landet. Garantiordningen bør også gjennomføres etter samme system som er nyttet ved tidligere anledninger: 1. Garanti skal bare gis når vedkommende jordbruker ikke kan skaffe seg kapital på annen måte (d.v.s. uten statsgaranti). 2. Garantien skal bare omfatte lån som blir gitt av forretningsbanker, sparebanker og driftskredittlag. 3. Garantien skal bare omfatte lån til kjøp av driftsmidler (såvarer — nemnder settepoteter og grønnsakplanter — beise- og sprøytemidler, silovæsker, kaustisk soda, lut, kraftfor og kunstgjødsel) som er nødvendig for produksjonssesongen 1965. 4. Sikkerheten for lånene ved siden av statsgarantien bør i tilfelle ordnes på samme måte som ved tidligere anledninger, nemlig ved hel eller devis transport i krav på kornoppgjør i Statens kornforretning på korn og potettrygd eller på meieri-, slakte-, frukt-, ull- og eggoppgjør med beløp som gjennom 2 år antas tilstrekkelig til innfrielse av lånet. Det tas i tilfelle kontakt med bankforeningene om en ordning slik at det blir foretatt rimelige trekk over hele avdragsperioden. 5. Staten trer ikke inn som selvskyldnerkausjonist. Långiverne må søke dekning hos skyldneren på ordinær måte først. 6. Det forutsettes avdragsfrihet de første 6 måneder. Siste avdragstermin må ikke forfalle senere enn 1. juli 1967. Mulige krav mot staten om oppgjør i henhold til garantien må være innkommet innen 1. juli 1968. Det tap som påføres staten p.g.a. garantien kan føres opp som bevilgning på et senere budsjett. Det bemerkes at tåpene på tidligere statsgarantier har vært meget små. Garantisummen foreslås satt til 15 millioner kroner. Dette er det dobbelte av det beløp som det ble gitt garanti for etter avlingssvikten i 1962. Utlånsrammen for Driftskredittkassen forhøyes med det beløp som Driftskredittkassen låner ut p.g.a. avlingssvikten. Midlene til dette økede utlån til driftsmidler skaffes hvis nødvendig til veie ved rentebærende lån i Kraftfårfondet. St. prp. nr. 1. Tillegg nr. 5. 1964-S5 Ora bevilgninger over statsbudsjettet for 1965 og bevilgninger av kraftforavgiftsmidler til ymse tiltak i samband med det dårlige avlingsåret 1964. Hvis det blir nødvendig å ta opp spørsmålet om en utvidet utlånskvote for forretningsbanker og sparebanker på grunn av øket kredittbehov til anskaffelse av driftsmidler i jordbruket på grunn av avlingssvikten, må dette tas opp med Finansdepartementet. Kontantstøtte i anledning feilslått potethøst. For å hjelpe jordbrakerne i de områder som har fått særlig små potetavlinger foreslåes gitt en kontant støtte på kr. 80, — pr. dekar i følgende områder: De samme fylker/herreder som er nevnt under avsnittet om kraftforrabatt. Dessuten de øvrige herreder i Møre og Romsdal fylke (slik at hele fylket kommer inn under ordningen), samt herredene Kvikne, Os, Tolga, Tynset, Folldal, Alvdal, Rendalen, Stor-Elvdal, Engerdal og Trysil i Hedmark fylke, herredene Lesja, Dovre, Skjåk, Lom, Vågå, Sel, Nord-Fron, Vang, Vestre Slidre, Øystre Slidre, Nord-Aurdal og Etnedal i Oppland fylke, herredene Røros, Ålen, Oppdal, Hemne, Snillfjord, Hitra, Frøya, Ørland, Agdenes, Rissa, Bjugn, Åfjord, Roan og Osen i Sør-Trøndelag fylke, herredene Leksvik, Mosvik, Verran, Namdalseid, Flatangen, Namsos, Overhalla, Fosnes, Nærøy, Vikna, Leka, Høylandet, Namsskogan og Røyrvik i Nord-Trøndelag fylke og hele Nordland fylke. Også i andre distrikter enn de her nevnte kan det være enkeltbruk og mindre områder som har like dårlig avling, men partene er enige om at det ikke er mulig å få med alle avskygninger av avlingssvikt. Minsteareal som det bør utbetales støtte til settes til 0,5 dekar. Potetarealet i de distrikter som er nevnt foran utgjør i alt ca. 135 000 dekar. Tallene er dels hentet fra feilingen pr. 20. juni 1964 (hele fylker) og dels fra feilingen pr. 20. juni 1959, men justert til 1964-nivå på grunnlag av endringene i fylkestallene fra 1959 til 1964 for de enkelte herreder. Ved en skjønnsmessig beregning er en kommet til at det gjennomsnittlige avlingstap for poteter i de distrikter, som er nevnt, i forhold til distrikter som har fått 70 pst. eller mer av middelårs potetavling, kan settes til ca. 400 kg pr. dekar. Totalbeløpet blir da 10,8 millioner kroner. Utgiftene hertil foreslåes bevilget over statsbudsjettet under kap. 1145, ny post 81. Arealtilskott til poteter, overslagsbevilgning. Da arealet ikke kan fastslåes helt eksakt, foreslåes bevilgningen oppført som overslagsbevilgning. 18,7 millioner kroner til potettrygd. Med det dårlige avlingsar en har i år kan en gå ut fra at det blir kokt og nedlagt i silo små mengder poteter. Hvor mye som kan innspares på denne posten er det imidlertid vanskelig å ha noen begrunnet mening om på det nåværende tidspunkt. Men som en rettesnor har en imidlertid det forhold at etter potethøsten 1962 da avlingene var anslått til 77 pst. av et middelsår mot 70 pst. nå, og dertil mindre areal, ble det utbetalt i potettrygd kr. 9.991.283. Da var imidlertid også med arealtrygd for poteter med ca. 2,5 millioner kroner. Nå er som kjent arealtrygden i henhold til jordbruksavtalen gått ut, slik at innsparingen kan antas å bli tilsvarende større. En antar derfor at bevilgningen under kap. 1145, post 70. Potettrygd, overslagsbevilgning kan settes ned med 11,2 millioner kroner. Kontantstøtte i anledning av feilslått kornhøst. Som nevnt tidligere frøs kornet på Dovre og i Lesja meget tidlig og med den følge at det ikke ble modent korn i det hele tatt. En finner det rimelig at det også gis en viss kontantstøtte til korndyrkerne i de to nevnte herreder. Også andre steder kan det ha hendt at enkelte brukere har fått sin kornavling ødelagt eller sterkt redusert som følge av frost tidlig på sommeren, men en finner ikke å kunne ta disse med i den f oreslåtte ordning. Kornarealet var i 1959 i de to nevnte herreder 7500 dekar. Det foreslåes ytet samme støtte som for poteter, nemlig kr. 80 pr. dekar. Utgiftene blir da anslagsvis kr. 600 000. Beløpet foreslåes oppført på statsbudsjettet for 1965 under kap. 1145, ny post 82. Arealtilskott til korn, overslagsbevilgning. Da det kan ha skjedd endringer i arealet siden 1959 foreslåes bevilgningen oppført som overslagsbevilgning. Støtte til fruktdyrkerne i Hordaland og Sogn og Fjordane. Avlingstallene viser at det blir meget små fruktavlinger, særlig gjelder dette epler, pærer og plommer. Det synes derfor rimelig at fruktdyrkere som har betydelig avlingssvikt, gis støtte i en eller annen form. Fruktdyrkerne er for øvrig medtatt i den garantiordning for lån til kjøp av driftsmidler som er foreslått gjennomført. I henhold hertil foreslår departementet at det på statsbudsjettet for 1965 føres opp kr. 500 000 under kap. 1145, ny post 83. Tilskott til fruktdyrkere på Vestlandet. 1964—65 St. prp. nr. 1. Tillegg nr. 5. Om bevilgninger over statsbudsjettet for 1965 og bevilgninger av kraftf6ravgiftsmidler til ymse tiltak i samband med det dårlige avlingsåret 1964. departementet etter samråd med Norges Bondelag og Norsk Bonde- og Småbrukarlag. Endring av prisgrunnlaget for korn som Statens Kornforretning kjøper av 1964 års avl. En stor del av kornavlingene i år har nedsatt kvalitet og høgt vanninnhold. I likhet med hva som er gjort tidligere vil departementet samtykke i at Statens Kornforretning øker forkornprisen med 2 øre pr. til 6 pst. Dette vil ikke medføre noen endring i Kornforretningens budsjett. Landbruksdepartementet tilrår : At Deres Majestet godkjenner og skriver under et framlagt utkast til proposisjon til Stortinget om bevilgninger over statsbudsjettet for budsjettåret 1965 og om bevilgninger av kraftforavgiftsmidler til ymse tiltak i samband med det dårlige avlingsåret 1964. gjør vitterlig: Stortinget blir innbudt til å gjøre følgende vedtak: I. På statsbudsjettet for budsjettåret 1965 foretas følgende endringer: Kap. 1145 post 70. Potettrygd, overslag sbevilgning nedsettes fra 18.700.000 til kr. 7.500.000 eller med kr. 11.200.000 » » ny post 81. Arealtilskott til poteter, overslag sbevilgning bevilges » 10.800.000 » » ny post 82. Arealtilskott til korn, overslag sbevilgning bevilges » 600.000 » » ny post 83. Tilskott til fruktdyrkere på Vestlandet bevilges .... » 500.000 11. Stortinget samtykker i at det av kraftforavgiftsmidler blir brukt kr. 12.700.000 til ekstra kraftforrabatt i samsvar med Landbruksdepartementets tilråding av 5. november 1964. Beløpet blir å betrakte som overslagsbevilgning. in. Stortinget samtykker i at Landbruksdepartementet på de vilkår som er angitt i departementets tilråding av 5. november 1964 stiller garanti for inntil kr. 15 000 000 for lån til innkjøp av driftsmidler som forretningsbanker, sparebanker og driftskredittlag yter inntil 1. juli 1965 til jordbrukere og fruktdyrkere som på grunn av unormale værforhold i 1964 har lidt vesentlige avlingstap. Tilråding fra Landbruksdepartementet ligger ved i avtrykk. Gitt på Oslo slott 5. november 1964. Under vår hand og rikets segl OLAV (L.S.) St. prp. nr. 1. Tillegg nr. 5. 1964—65 Om bevilgninger over statsbudsjettet for 1965 og bevilgninger av kraftforavgiftsmidler til ymse tiltak i samband med det dårlige avlingsåret 1964. St. prp. nr. 1. Tillegg nr. 6. (1964-65) Om tilskottsordning for teater. Tilråding frå Kyrkje- og undervisningsdepartementet av 5. november 1964, godkjend ved kongeleg resolusjon same dag. I St. prp. nr. 1 for 1965, kap. 354, post 70 —74, Dei faste teatra, har departementet sagt at det vil vere tilrådeleg å byggje vidare på den ordninga som er vedteken for 1962—64 med visse justeringar, og at departementet vil kome attende til dette spørsmålet i eit eige dokument til Stortinget. Den ordninga som gjeld nå for offentlege tilskott til dei faste teatra vart vedteken som ei prøveordning for 3-årsperioden 1962 —64. Med sikte på vurdering av ordninga har departementet bede om fråsegn frå teatra, De norske teatres forening og Statens Teaterråd. Kopi av fråsegnene følgjer som uprenta vedlegg. Som grunnlag for vurderinga har departementet elles hatt årsmeldingar og rekneskap for 1962 og 1963, halvårsrekneskap for 1. halvår 1964 og budsjett for 1964 og 1965. Dei økonomiske resultat av drifta 1962 og 1963 og for fyrste halvår 1964, går fram av vedlagte tabell. Fråsegnene gir alle uttrykk for at ordninga i store drag har vore god og har tent formålet. De norske teatres forening meiner at ein vanskeleg kan tenkje seg å gå frå prinsippa i ordninga utan at det ville føre med seg alvorlege kunstnarlege og økonomiske konsekvensar for teatra. Foreninga er difor samrådd om å tilrå så sterkt som mogleg at retningslinene i dei reglane som gjeld no blir lagt til grunn i neste perioden dg, men meiner at visse justeringar er naudsynte. Foreninga minner om at føresetnaden må vere at ordninga blir godteken av stat, fylke og kommunar. Statens Teaterråd seier og at det må vere klare avtaler om dette. Til punkt 1 i ordninga: Tilskott som svarar til 50 pst. av dei faktiske driftsutgiftene: De norske teatres forening viser til fråsegnene frå teatra, særleg fråsegna frå Det Norske Teatret. Alle teatra peikar på at utgiftene aukar, og bed om at prosentsatsen for løyvinga blir auka til meir enn 50 pst. I ny fråsegn av 20. oktober 1964 (uprenta vedlegg) seier foreninga: «De norske teatres forening vil så sterkt som mulig igjen presisere at en forsvarlig økonomisk drift ved teatrene vil være betinget av en gradvis heving av den andel av de samlede driftsutgifter som det offentlige forutsettes å dekke. Foreningen henstiller igjen inntrengende at basisbevilgningen 50 pst. økes, i hvert fall til 55 pst. Seiv en basisbevilgning på 55 pst. vil ikke komme til å bli tilstrekkelig for alle teatrene i 1965, sett på bakgrunn av de store økninger i lønninger og priser som allerede har funnet sted.» Rogaland Teater seier i si fråsegn at staten burde gi 60 pst. og vedkommande kommunar og fylket 40 pst. til saman av tilskottet etter punkt 1. Statens Teaterråd tilrår anten å auke tilskottsprosenten ut over 50 pst., eller å godkjenne ein større utgiftsauke frå eitt år til neste enn 15 pst. Punkt 1 i tilskottsordninga fastset at det er ei grense for utgiftsauken frå eitt år til neste på 15 pst. I Budsjett-inst. S nr. 23 for 1961—62, heiter det: «Tilskudd fra stat og kommune gis i forhold til teatrenes faktiske driftsutgifter, med 50 pst. av disse. for utgiftsøkingen fra ett år til neste på 15 pst. For 1962 settes denne øvre grense til 15 pst. øking fra utgiftene i 1961. Det Norske Teatret har hevda at ein må tolke dette slik at tilskottet blir rekna på grunnlag av dei faktiske utgiftene føregåande år + 15 pst., uavhengig av kva utgiftene var i 1961, altså slik at ved utrekninga av tilskott for 1963 reknar ein dei faktiske utgiftene i 1962 -4- 15 pst. Teatret peikar på at utgiftene for Det Norske Teatret i 1961 var uvanleg låge, mellom anna med omsyn til lønnene for skodespelarane, og at det ville vere urettvist å binde utrekninga av tilskotta for 1963 og 1964 til utgiftene i 1961. De norske teatres forening tilrår at ein går ut frå utgiftene i 1961 med ein godkjend auke på 15 pst. kvart år. Men foreninga bed om at ein gjer justering for Det Norske Teatret på bakgrunn av dei tilhøva teatret har peika på, slik at teatret kjem over på eit rimeleg utgiftsgrunnlag. Departementet har tolka vedtaket slik at tilskottsutrekninga for dei 3 åra prøveordninga gjeld, skulle gjerast ut frå 1961-års utgifter, med ei godkjend øvre grense på 15 pst. for kvart av desse 3 åra, altså for 1962: 1961 + 15 pst. For 1963: Dei faktiske utgiftene i 1962 (men maks. 1961 -f- 15 pst.) -]- 15 pst. For 1964: Dei faktiske utgiftene i 1963, avgrensa som ovanfor til ((1961 + 15 pst.) + 15 pst.) + 15 pst. Dersom ein skulle godkjenne tolkinga frå Det Norske Teatret, ville dette føre med seg at eit teater fritt kunne auke utgiftene i 3-årsperioden, og få dekt 50 pst. av det auka grunnlaget frå dei 2 siste åra. For Det Norske Teatret har departementet drøfta spørsmålet med Oslo kommune. I 1961 hadde teatret eit overskott på ca. 85 000. Rekneskapen for 1962, godkjend av Riksrevisjonen viser eit overskott på ca. 72 000, til saman kr. 160 000. Underskottet for 1963 er ca. 186 000. Teatret har pr. 15. oktober lagt fram ein prognose for 1964, med eit udekt underskott på kr. 695 000, etter at bonus kr. 600 000 er tatt til inntekt. Utgiftene for 1964 er sett til kr. 4 904 000 dvs. kr. 904 000 over budsjettet. Dei faktiske driftsutgiftene 1963 var kr. 4 468 000, og teatret peikar på at auken frå 1963 til 1964 såleis berre er om lag 10 pst. Departementet meiner at i 3-årsperioden 1962 —64, bør ein ikkje gjere framlegg om særordningar for noko teater når det gjeld punkt 1, men halde seg til maksimumsgrensene ((1961 + 15 pst.) + 15 pst.) + 15 pst. departementet at ein bør ta utgangspunkt i dei faktiske driftsutgiftene for 1964 når ein skal rekne basistilskott for 1965 etter utgifter på 4,9 mill. kroner i 1964, jfr. prognosen, og ikkje etter kr. 3 988 811, som ville ha vore grunnlaget etter regelen ((1961 + 15 pst.) + 15 pst.) + 15 pst., dvs. ca. kr. 400 000 meir i offentleg tilskott for 1965 etter punkt 1. Departementet vil, på grunnlag av dei budsjetta som teatra har sendt inn, tilrå at ein for 1965 fastset den øvre grensa for utgiftsauken til 10 pst. (altså godkjende utgifter 1964 + 10 pst.). Departementet meiner ein bør halde på denne grensa i den perioden ordninga no skal gjelde for, slik at ein for 1966 godkjenner ein ny auke på 10 pst. (godkjende utgifter (1964 + 10 pst.) + 10 pst.) og for 1967 atter ein ny auke på 10 pst. (godkjende utgifter ((1964 + 10 pst.) + 10 pst.) + 10 pst. Dersom det viser seg å vere nødvendig å endre denne prosentsatsen i perioden, får ein ta opp framlegg om dette i samband med budsjettet. Elles meiner departementet at basis for tilskott etter punkt 1 framleis bør vere 50 pst. (stat og lokale tilskott til saman). Punkt 2. Vedtaket om 30 pst. tilskott av eventuell svikt i besøk opp til 60 pst. eller 70 pst. besøk, har berre vore aktuelt for Den Nationale Scene og Rogaland Teater eitt år (jfr. tabellen). Departementet meiner likevel at ein bør halde på dette punktet i ordninga. Punkt 3. Bonus for besøksprosent over 45 pst. a. Plasstalet ved teatra. Besøksprosenten blir rekna etter 310 årlege framsyningar (unntak for Rogaland Teater), og talet på salbare plassar i teatret, dvs. ein har drege frå dei plassane som teatret må gi vederlagsfritt til politi, brannvesen og presse. Bonus har i perioden vore kr. 20 000 for kvar prosent over 45 pst. for Nationaltheatret og Det Norske teatret, kr. 15 000 for Den Nationale Scene og kr. 8 000 for Trøndelag Teater og Rogaland Teater. Departementet har i perioden rekna med det plasstalet som var opplyst i tilrådinga frå Teaterkomiteen av 1960: Nationaltheatret 1 065 plassar, Det Norske Teatret 722, Den Nationale Scene 538, Trøndelag Teater 395, Rogaland Teater 422. Frå desse tala har vi drege dei friplassane som kvar dag går til presse, brannvesen og politi. St. prp. nr. 1. Tillegg nr. 6. 1964—65 Om tilskottsordning for teater. nytt lysanlegg og til Amfiscenen. Den store salongen har no ikkje meir enn 925 plassar. Det Norske Teatret har og endra noko i salongen og har fått nye stolar frå Oslo kommune. Dette teatret har no 685 plassar. Den Nationale Scene arbeider med planar om ombygging, talet på plassar vil etter ombygginga ikkje bli det same som no, teatret reknar med ein auke på om lag 30 pst. De norske teatres forening viser til fråsegnene frå teatra og tilrår at det faktiske talet på plassar blir lagt til grunn. Departementet har drøfta dette spørsmålet med Oslo kommune, og vi er samde om at det etter 1. januar 1965 bør vere det faktiske plasstalet som blir lagt til grunn ved utrekninga, altså for Nationaltheatret 925 plassar og for Det Norske Teatret 685 plassar. Som grunnlag for utrekninga av bonus meiner vi det bør fastsetjast eit nettota 1, der friplassar til politi, brannstell og presse er dregne ifrå. Departementet gjer framlegg om at dette for Nationaltheatret blir 910, for Det Norske Teatret 670, for Den Nationale Scene 530, for Trøndelag Teater 385 og for Rogaland Teater 410 plassar. For Den Nationale Scene bør da og det faktiske talet gjelde når ombygginga er ferdig. b. Tal på framsyningar: Departementet meiner at ein framleis bør gi bonus ved besøksprosent over 45 pst. for alle teatra, og at besøksprosenten blir rekna ut etter same framsyningstalet som før, 310 framsyningar. Denne skipnaden har stimulert teatra til å gi fleire framsyningar. For Rogaland Teater vil det framleis vere rimeleg å gjere unntak frå denne regelen. Av årsmeldingane går det fram at dette teatret har hatt færre framsyningar enn 310, jamnvel om ein reknar med alle gjestespela frå andre teater eller opera, barneteatret sine framsyningar og turnear. I 1962: i alt 300 frårekna pliktturneane og i 1963: 300. Det ville då bli ein lågare besøksprosent enn den faktiske, om ein skulle krevje bonus på grunnlag av 310 framsyningar ved dette teatret. Då unntaket for Rogaland Teater vart fastsett, slik at ein der ikkje skulle krevje 310 framsyningar som grunnlag, men den faktiske besøksprosenten, hadde ein gjennomsnittsbesøket for perioden 1956 —57 til 1959—60 å byggje på. Denne var i dei 4 åra 57,5, 55,6, 60 og 57,4 pst. det fram at besøksprosenten på dei eigne framsyningane på teatret var i 1962: 46,6 pst. og i 1963: 51 pst. I 1963 dro 56 framsyningar (av i alt 188) med My fair lady med gjennomsnittsbesøk 99,5, prosenttalet kraftig opp. Utan denne framsyninga hadde gjennomnittsbesøket vore ca. 31 pst. Halvårsoversynet første halvåret 1964 viser og ein svært låg faktisk besøksprosent ved dei eigne framsyningane. Teatret ber om at ein som framsyningstal berre reknar kveldsframsyning a n e, altså ikkje barneteatret, men at ein reknar alle billettar både ved kveldsframsyningar, barneteater og turneframsyningar bortsett frå pliktturneane. Departementet har rekna bonustilskottet til Rogaland Teater slik: Vi har rekna med alle framsyningane på scena i Stavanger: eigne framsyningar, gjestespel og barneteater. (I 1962 var det 260 framsyningar, i 1963: 249.) Vi har så rekna alle billettane selde ved teatret i Stavanger, og lagt til alle billettane ved turneframsyningane (bortsett frå «15 pliktframsyningar») utan å rekne framsyningstalet på turneane med. Vi kjem då opp i ein besøksprosent på ca. 61 pst. for 1962 og for 1963: 59,86 pst. For komande periode gjer vi framlegg om å nytte eit grunnlag på 250 framsyningar på scena i Stavanger med høve til å rekne med alle billettar selde på turne, bortsett frå pliktturneane. Ordninga blir då meir parallell med den som gjeld for dei andre teatra. Storleiken av bonus: Alle teatra peikar på at utgiftene i 3-årsperioden har auka sterkt, og meiner at anten må ein auke tilskottsgrunnlaget til over 50 pst. i punkt 1, eller auke bonussatsen. Styret for Nationaltheatret nemner at ein del av det budsjetterte underskottet for 1965 kunne bli dekt om ein la på billettprisane, men at ein slik prisauke bør gjennomførast for teatra under eitt, og i samråd med tilskottsgjevarane. Departementet har drøfta dette spørsmålet med De norske teatres forening. De norske teatres forening opplyser med brev av 26. oktober 1964 (uprenta vedlegg) at styret har drøfta denne saka, men at dei samrøystes vil rå i frå å leggje på billettprisane, då dette venteleg vil føre til nedgang i publikumsbesøket. Departementet meiner det er rimeleg å sjå billettprisane i samanhang med den allmenne lønns- og prisutviklinga slik at ikkje heile utgiftsauken fell på det offentlege. 1964—65 St. prp. nr. 1. Tillegg nr. 6. Om tilskottsordning for teater. vil det vere naudsynt å styrke tilskottsskipnaden for Nationaltheatret og Det Norske Teatret. Departementet vil derfor rå til at bonussatsen for desse to teatra blir sett opp frå kr. 20 000 pr. besøksprosent over 45 til kr. 25 000. For Den Nationale Scene og Trøndelag Teater ser tilskottsskipnaden ut til å verke tilfredsstillande. Trøndelag Teater har gjort framlegg om å auke bonus til kr. 11 000 pr. pst., men i brev frå Trondheim kommune av 14. oktober 1964 til departementet, rår kommunen frå framlegg som vil leggje større utgifter på dei lokale tilskottsytarane. Liknande grunnar gjeld for Rogaland Teater. Departementet gjer derfor framlegg om at bonussatsen for Trøndelag Teater og Rogaland Teater blir kr. 8 000 for kvar besøksprosent over 45 pst. som før. (For Rogaland Teater viser vi elles til det som er sagt ovanfor om utgangspunktet i eit fast framsyningstal på 250 når besøksprosenten skal reknast ut.) Departementet meiner at ordninga har vist seg å vere tenleg. Skipnaden har gitt teatra tryggare arbeidsvilkår og har stimulert til kunstnarleg innsats og til aktivt arbeid for å nå fram til nytt publikum. Med dei justeringane som er nemnde i denne proposisjonen meiner derfor departementet at ordninga bør gjerast gjeldande for ein ny 3-års periode 1965 —67. Dei justeringane det er gjort framlegg om, vil føre med seg budsjettmessige konsekvensar for Nationaltheatret og Det Norske Teatret. Når plasstalet blir mindre og bonussatsen aukar, vil bonustilskottet bli større. Nationaltheatret reknar departementet med eit bonustilskott i 1965 på om lag kr. 800 000, dvs. på staten kr. 400 000. Av dette er om lag halvparten følgje av justeringane. Som basistilskott etter punkt 1 reknar ein med kr. 1 525 000, altså til saman kr. 1 925 000. I proposisjonen for 1965 er gjort framlegg om kr. 1 712 500. For Det Norske Teatret reknar departementet med eit tilskott etter punkt 1 på kr. 1 350 000 etter det nye tilskottsgrunnlaget: Faktiske utgifter i 1964 pluss 10 pst., dvs. ein auke på kr. 200 000. Departementet reknar med eit bonustilskott etter justert ordning på om lag 1 mill. kroner, dvs. kr. 500 000 på staten. Av dette er om lag 150 000 auke på grunn av justeringane. Til saman blir statstilskottet til Det Norske Teatret då kr. 1 850 000. I budsjettproposisjonen er ført opp kr. 1 150 000. Departementet hadde i framlegget for Det Norske Teatret berre ført opp tilskott etter punkt 1, og ikkje rekna med bonus. Dette er grunnen til at løyvingsframlegget må aukast for dette teatret, meir enn justeringane tilseier. Samla auke på kapitlet skulle etter dette bli kr. 912 500. Kyrkje- og undervisningsdepartementet tilrår: at Dykkar Majestet godkjenner og skriv under eit framlagt utkast til proposisjon til Stortinget om tilskottsordning for teatra for 3- årsperioden 1965 —1967, og om auke av løyvinga på statsbudsjettet for 1965, under kap. 354, Tilskott til teaterformål. gjer kunnig: Stortinget blir innbede til å gjere desse vedtak: I Tilskottsordning for teatra for treårsperioden 1965—67 blir fastsett i samsvar med eit framlagt utkast. II Løyvinga på statsbudsjettet for 1965 under kap. 354, Tilskott til teaterformål, blir sett opp med kr. 912 500 frå kr. 7 565 700 til kr. 8 478 200. Tilråding frå Kyrkje- og undervisningsdepartementet ligg ved i avtrykk. Gitt på Oslo slott 5. november 1964. Under Vår hand og riksseglet OLAV (L. S.) til vedtak om tilskottsordning for teatra for treårsperioden 1965-67. I. Tilskott frå stat og kommune skal reknast på grunnlag av dei faktiske driftsutgiftene for teatret, med 50 pst. av desse. Det skal setjast ei øvre grense for utgiftsauke frå eitt år til neste. For 1965 må dei samla utgiftene som gir tilskottsgrunnlaget ikkje aukast med meir enn 10 pst. frå faktiske utgifter 1964. For 1966 blir sett den same øvre grensa, dvs. 10 pst. over godkjende faktiske utgifter for 1965, og for 1967 10 pst. over godkjende utgifter for 1966. 11. Stat og kommune gir tilsegn om tilleggstilskott som ein reknar på denne måten: For Nationaltheatret og Det Norske Teatret tilskott som svarar til 30 pst. av svikt i billettinntektene opp til 60 pst. fullt hus. For Den Nationale Scene, Trøndelag Teater og Rogaland Teater: Tilleggstilskott som svarar til 30 pst. svikt i billettinntektene opp til 70 pst. fullt hus. Tilleggstilskottet skal ikkje reknast for besøksprosent under 40 pst. 111. Stat og kommune gir tilleggstilskott som blir rekna med kr. 25 000 for National- I theatret og Det Norske Teatret, kr. 15 000 for Den Nationale Scene, og kr. 8 000 for Trøndelag Teater og Rogaland Teater for kvar prosent besøket er over 45 pst. Besøket reknar ein ut på grunnlag av 310 framsyningar, for Rogaland Teater 250 framsyningar, og av desse plasstala: Nationaltheatret 910, Det Norske Teatret 670, Den Nationale Scene 530, Trøndelag Teater 385 og Rogaland Teater 410. Alle turneframsyningar kan reknast med, bortsett frå pliktturneane. IV. Eventuelt driftsoverskott skal leggjast til reservefond for kvart teater. Dette reservefondet kan teatret berre nytte med samtykke frå Kyrkje- og undervisningsdepartementet. V. Tilskottet frå staten har som føresetnad at det blir gitt minst tilsvarande lokale tilskott. Finans- og tolldepartementet. Kap. 1619. St. prp. nr. 1. Tillegg nr. 7. (1964—65) Om endring av budsjettforslaget for 1965 under kap. 1619, andre utgifter til skatteinnkreving, post 28, Innkrevingsutgifter m. m. Tilråding fra Finans- og tolldepartementet av> 5. november 196 Jf, godkjent ved kongelig resolusjon samme dag. (Foredratt av statsråd Andreas Cappelen.) I St. prp. nr. 1 er under kap. 1619, post 28, Innkrevingsutgifter m. m., foreslått bevilget kr. 500 000 for 1965. Dette beløp omfatter bl. a. portoutgifter ved innbetaling samt utgifter ved trykking av skjema C for innbetaling av omsetningsavgift. I tilknytning til spørsmålet om godtgjørelse til de næringsdrivende for arbeidet med orasetningsavgiften, har departementet i St. prp. nr. 1 for 1964 —65 om skatter og avgifter til statskassen angående spørsmålet om portofrihet for omsetningsoppgavene, uttalt følgende: «Når det gjelder de direkte kontantutlegg til porto, har departementet tidligere gått med på å innrømme portofrihet for innsending av kontrollmeldinger og ved betaling av omsetningsavgiften over postgiro. Departementet arbeider for tiden med spørsmålet om å utvide portofriheten til også å omfatte innsending: av de terminvise omsetningsoppgaver, og en regner med at dette vil kunne gjennomføres om ikke lang tid.» Oppgaveskjemaene A og B — de terminvise omsetningsoppgaver — ca. 830 000 i 1963, sendes til vedkommende skattefogd. På grunnlag av drøftinger som er ført mellom Poststyret og Direktøren for skattevesenet har Poststyret i brev av 27. juli 1964 lagt fram et forslag til den tekniske gjennomføring av ordningen. De fleste forsendelser inneholder oppgaveskjemaer uten vedlegg slik at portoen blir minstetakst for vanlig brev. Portoutgiftene kan etter de foreliggende oppgåver anslagsvis settes til kr. 450 000 pr. år, og utgiftene til trykking av konvolutter anslagsvis til kr. 35 000 for 1 år, eller til sammen kr. 485 000 for 1965. Departementet vil foreslå at ordningen med portofri innsending av oppgaveskjemaeene settes i verk fra 1. januar 1965 og at utgiftene for 1965 føres opp under kap. 1619, post 28, med kr. 485 000. I samsvar hermed vil departementet foreslå at bevilgningen på statsbudsjettet for 1965 under kap. 1619, Andre utgifter til skatteinnkreving, post 28, Innkrevingsutgifter m. m., forhøyes med kr. 485 000 fra kr. 500 000 til kr. 985 000. Finansdepartementet tilrår : At Deres Majestet godkjenner og skriver under et framlagt utkast til proposisjon til Stortinget om endring av proposisjonen om statsbudsjett for 1965, kap. 1619, Andre utgifter til skatteinnkreving, post 28, Innkrevingsutgifter m. m. Vi OLAV, Norges Konge, gjør vitterlig: Stortinget blir innbudt til å gjøre følgende vedtak: På statsbudsjettet for 1965 blir bevilget under følgende kapittel: Kap. 1619, Andre utgifter til skatteinnkreving, post 28, Innkrevingsutgifter m. m., kr. 985 000 mot tidligere foreslått kr. 500 000. Tilråding fra Finans- og tolldepartementet ligger ved i avtrykk. Gitt på Oslo slott 5. november 1964. Under Vår hand og rikets segl OLAV (L. S.) St. prp. nr. 1. Tillegg nr. 7. 1964—65 Om endring av budsjettforslaget for 1965 under kap. 1619, Andre utgifter til skatteinnkreving, post 28, Innkrevingsutgifter m. m. St. prp. nr. 1. Tillegg nr. 8. (1964-65) Forhøyelse av bevilgningen for 1965 under kap. 22, Regjeringskontorene. Opprettelse av embete som departementsråd i Kommunal- og arbeidsdepartementet. Tilråding fra Finans- og tolldepartementet av 13. november 1964, godkjent ved Kronprinsregentens resolusjon samme dag. (Foredratt av statsråd Andreas Cappelen.) Kommunal- og arbeidsdepartementet har i brev av 10. november 1964 tatt opp forslag om opprettelse av et embete som departementsråd i departementet. I brevet fremholder Kommunaldepartementet bl. a.: «Etter drøftinger i regjeringskonferanse vil en be Finansdepartementet legge fram forslag for Stortinget om bevilgning til en stilling som departementsråd i dette departement. Kommunal- og arbeidsdepartementet har etter hvert fått et omfattende sakområde og står overfor store og vanskelige arbeidsoppgåver. En vil særlig nevne planlegging av distriktsutbyggingen, reguleringstiltak etter bygningslovgivningen og påtrengende oppgåver i samband med fritidsproblemene, friluftslivet og naturvernet. Departementet er under utbygging med disse tiltak for øye og rekner med at også boligreisingen og boligfinansieringen i tida framover vil kreve økt innsats fra departementets side. Det er særlig viktig å få aktivisert fylker og kommuner i deres arbeid med regulerings- og boligsakene. Utgiftsfordelingen mellom stat, fylker og kommuner og andre spørsmål som er av betydning for kommunenes økonomiske problemer må vies stadig større oppmerksomhet. Kommunaldepartementet har i dag i alt 147 stillinger og engasjementer. Dette tall vil etter budsjettframlegget for 1965 øke til 162. Arbeidet er f. t. fordelt på følgende 5 avdelinger: Arbeidsavdelingen Boligdirektoratet Den alminnelige avdeling Kommunalavdelingen Distriktsplanavdelingen. Departementet har hatt statssekretær fra 1. januar d. å. Siden 1. januar 1957 har en byråsjef i departementet vært tilsatt som sekretær for Statsråden. Han har fra 1. januar 1959 hatt lønn som svarer til lønnsklasse 3 i sjefsregulativet. Sakmengden i departementet har generelt økt sterkt i det siste. Omsynet til dette og de betydelige nye oppgåver departementet står overfor, tilsier en styrking av den administrative toppledelse.» Finansdepartementet slutter seg til forslaget om opprettelse av et embete som departementsråd i Kommunal- og arbeidsdepartementet. Til dekning av merutgiftene vil en foreslå at bevilgningen under kap. 22, Regjeringskontorene, post 1, Lønninger, forhøyes med kr. 53 800 til kr. 54 412 700. Finans- og tolldepartementet tilrår: At Deres Majestet godkjenner og skriver under et framlagt utkast til proposisjon til Stortinget om forhøyelse av bevilgningen på statsbudsjettet for 1965 under kap. 22, Regjeringskontorene, post 1, Lønninger. gjør vitterlig: Stortinget blir innbudt til å gjøre følgende vedtak: Bevilgningen på statsbudsjettet for 1965 under kap. 22, Regjeringskontorene, post 1, Lønninger, forhøyes med kr. 53 800, fra kr. 54 358 900 til kr. 54 412 700. Tilråding fra Finans- og tolldepartementet ligger ved i avtrykk. Gitt på Oslo slott 13. november 1964. Under rikets segl Under Hans Majestet Kongens fråvær HARALD (L. S.) St. prp. nr. 1. Tillegg nr. 8. 1964—65 Forhøyelse av bevilgningen for 1965 under kap. 22. Regjeringskontorene. Fiskeridepartementet. Kap. 1070. St. prp. nr. 1. Tillegg nr. 9. (1964-65) Statsgaranti for avsetning av sild saltet i 1965, av mel og olje av sild m. v. produsert i 1965, og i forbindelse med føring av islandssild for levering til fryseindustrien og sildemelindustrien i 1965. Bevilgning til dekning av garantiansvar. Tilråding fra Fiskeridepartementet av 20. november 1964, godkjent ved Kronprinsregentens resolusjon samme dag. (Foredratt av statsråd Magnus Andersen.) Gjennom en årrekke har Stortinget gitt Fiskeridepartementet fullmakt til å stille statsgaranti for avsetningen av saltet vintersild. Fra høsten 1963 har fullmakten vært utvidet til å gjelde all saltet sild. Videre har departementet hatt årlige fullmakter fra Stortinget til å stille statsgaranti for avsetningen av sildemel og -olje m. v. Siden industrisildfisket ved Island tok til for alvor har Stortinget sluttelig gitt departementet fullmakt til å garantere for føring av islandssild til industrien. I avtalen av 3. juni 1964 mellom Fiskeridepartementet og Norges Fiskarlag om støttetiltak for fiskenæringen i tiden 1. juni 1964 til 31. mai 1966, lyder § 9: «Pris og avsetningsgarantier. Statsgarantien for sildolje og sildemel og likeledes pris- og avsetningsgarantien for saltet sild til visse markeder og statsgarantien i forbindelse med hjemføring av islandssild til Norge skal foreslås forny et for 1965 og 1966.» Det vises også til avtalens avsnitt 111. Avtalen er forelagt Stortinget som vedlegg 4 til Stortingsproposisjon nr. 143 for 1963 — 64. Proposisjonen ble behandlet av Stortinget i møte den 18. juni 1964, jfr. Innst. S. nr. 309. Departementet antar at en kan oppnå en viss forenkling av statsforvaltningens og Stortingets behandling av de 3 nevnte garantiordninger ved å fremme de nødvendige forslag i en felles proposisjon, mot hittil 3 særskilte proposisjoner. Om de enkelte garantiordninger bemerkes: 1. Saltet sild. Den 27. januar 1964 gjorde Stortinget dette vedtak: «Stortinget samtykker i at staten ved Fiskeridepartementet gir avsetningsgaranti for sild saltet i 1964. Garantien kan gis for de sorter og kvaliteter av saltsild og for det kvantum og til de priser som blir fastsatt av departementet. Fiskeridepartementet fastsetter forøvrig de nærmere regler for garantien, for gjennomføring av ordningen og for nødvendig kontroll.» Det ble for 1964 inngått kontrakt om salg av 110 000 tønner saltet vintersild til Sovjetsamveldet, og det ble stilt garanti for salting av inntil 125 000 hl. (dette svarer ikke til kontraktskvantumet, men på det tidspunkt da garantikvantumet ble fastsatt, var det allerede på det rene at kontraktskvantumet ikke ville bli nådd). Under garantien ble saltet 15 806 hl storsild og 24 388 hl vårsild, tilsammen 40 194 hl. Der er levert 20 106 tønner til Sovjet-Samveldet, og 2—3 000 tønner til røkning. Der er 7 —B 000 hl. usolgt, som eksportutvalget regner med å få avsatt i løpet av høsten. Når garantisaltningen viste et så slett resultat, skyldtes det i første rekke at silden i år gjennomgående var ujevn og småfallen, noe som i særlig grad vanskeliggjorde salting. Vinter silden i Vestfjord-distriktet var ikke av en slik kvalitet at den egnet seg for salting. Det vises for øvrig til interpellasjonsdebatt den 13. mai 1964. krav om andre saltegarantier enn for vintersild. Departementet regner med at det også til neste år vil bli et betydelig innsig av vintersild, men at en må regne med liknende vanskeligheter som i år når det gjelder sildens størrelse og brukbarhet for annen anvendelse enn oppmaling. Det er likevel grunn til å håpe på at situasjonen i denne henseende kan bli noe bedre enn under årets vintersildfiske. Departementet anser det for å være en sak av største betydning at den sild som er egnet til det går til såkalt bedre anvendelse så langt markedsutsiktene gjør det forsvarlig. Fiskeriadministrasjonen har derfor innledet forhandlinger med næringens organisasjoner med henblikk på å få lagt forholdene best mulig til rette for dette. Departementet går ut fra at det også i 1965 vil bli grunnlag for å stille statsgaranti for avsetning av saltet vintersild. Om det også blir grunnlag for å stille garanti for annen saltsild, er det i dag ikke mulig å si, men departementet vil foreslå at det som i år også åpnes adgang til dette. Det er forutsetningen at garanti bare skal gis for skarpsaltet sild av de slag og kvaliteteter som departementet fastsetter, og beregnet for eksport til de sentraliserte markedene. En vil ta sikte på å avgrense garantikvanta til det det er rimelig å regne med å få solgt. Garantiprisene vil bli fastsatt i et nærmere avgjort forhold til den markedsprisen som en regner med å kunne få, og således at næringen seiv må bære en del av risikoen. Før de endelige garantibestemmelsene blir fastsatt, vil de bli nærmere drøftet med de interesserte partene. Så lenge garantien bare ble stilt for saltet vintersild regnet departementet risikoen for så vidt liten at der ikke på forhand ble søkt bevilgning til dekning av eventuelt garantiansvar. I henhold til den garanti for avsetning av nordsjøsild som ble stilt høsten 1963 ble der bare saltet 478 tønner. Sovjet-Samveldet ønsket ikke å overta et så lite kvantum og det lyktes heller ikke å få solgt det på denne måte. Garantien ble derfor effektiv og ved kgl. resolusjon av 26. juni 1964 ble det i medhold av bevilgningsreglementets § 11 stilt inntil kr. 41 600 til rådighet for Fiskeridepartementet til dekning av garantiansvaret. Ut fra denne erfaring antar departementet at der bør bevilges et beløp til dekning av eventuelt garantiansvar. Fastsettelsen av beløpet må nødvendigvis bli svært vilkårlig, og departementet foreslår bevilget kr. 200 000. eventuelt garantiansvar i forbindelse med føring av islandssild slås sammen til en post. 2. Sildemel og -olje. Stortinget gjorde 27. januar 1964 dette vedtak: «Stortinget samtykker i at Staten ved Fiskeridepartementet stiller garanti for avsetning av mel og olje produsert i 1964 av råstoff som omsettes i førstehånd av et sildesalgslag. Garantien kan stilles for inntil de av Prisdirektoratet til enhver tid fastsatte priser og etter de regler som Prisdirektoratet til enhver tid fastsetter. Fiskeridepartementet kan bestemme at garantien begrenses til en del av de av Prisdirektoratet fastsetter priser og kan på hensiktsmessig måte gjennomføre de kvantitative begrensninger som finnes nødvendig. Fiskeridepartementet fastsetter for øvrig de nærmere regler for garantiordningen og for den nødvendige kontroll. Den avsetningsgaranti som Fiskeridepartementet får fullmakt til å stille, blir bare effektiv i den utstrekning beløpene ikke utredes av Prisreguleringsfondet for sild». I henhold til vedtaket har Fiskeridepartementet gjennomført garantiordning for avsetning av mel og olje av sild og lodde m.v. produsert i 1964. Produksjonen antas i 1964 å bli henimot 160 000 tonn mel og ca. 70 000 tonn olje. Hele produksjonen hittil er solgt til tilfredsstillende priser. Under støtteforhandlingene gjorde Fiskeridepartementets forhandlingsutvalg oppmerksom på at departementet har forbeholdt seg å sette som vilkår for tilskudd og garanti i sildefiskeriene at den nåværende ordning ved fastsettelse av avregningsprisene for sildolje og sildemel opprettholdes, og likeledes den nåværende forhandlingsordning mellom sildesalgslagene og sildemelindustrien. Fiskeridepartementet vil i henhold til dette fremme forslag om avsetningsgaranti for mel og olje produsert i 1965 av sild, lodde og annet råstoff som omsettes i førstehånd av et sildesalgslag. Det er nødvendig for industrien å finansiere en produksjon hvis samlede verdi under et fiske som i år vil utgjøre mellom 230 og 250 mill. kroner regnet etter verdensmarkedets nåværende priser. Det er således først og fremst hensynet til finansieringen av produksjonen som gjør garantiordningen nødvendig. Det må produseres med henblikk på en betydelig eksport, i hvert fall hva melet angår. En antar at det vil finnes avsetning for produksjonen av mel og olje. Prisnivået synes for tiden fast. St. prp. nr. 1. Tillegg nr. 9. 1964—65 Statsgaranti for avsetning av sild saltet i 1965, av mel og olje av sild m. v. produsert i 1965, og i forbindelse med føring av islandssild for levering til fryseindustrien og sildemelindustrien i 1965. til enhver tid fastsetter. Departementet vil også anmode om bemyndigelse til å bcgrense garantien til bestemte kvanta eller til å unnta fra garantien varer produsert etter et bestemt tidspunkt. Avsetningsgarantien foreslås gitt en helt generell form med sikte på å sikre avsetningen av alt mel og all olje produsert i 1965 av råstoff som omsettes i førstehånd av et sildesalgslag under forutsetning av at varen fremtrer som valig markedsvare og godkjennes som sådan. Den endelige utforming av garantivilkårene vil først finne sted etter drøftelser med de interesserte i næringen. Fiskeridepartementet vil foreslå at garantien for avsetning av mel og olje gis en slik form at den bare blir effektiv for beløp som ikke kan dekkes av Prisreguleringsfondet for sild. Da en må kunne regne med at de midler som er avsatt fra fondet vil være tilstrekkelige, finner en det ikke nødvendig å foreslå noen bevilgning på statsbudsjettet til dekning av eventuelt tap på den garanti som er foreslått. 3. Føring av islandssild. Den 15. mai 1964 gjorde Stortinget dette vedtak: «I. Stortinget samtykker i at staten ved Fiskeridepartementet i forbindelse med føring av islandssild for levering til fryseindustrien og til sildemjøl- og sildoljeindustrien i sesongen 1964 gir en garanti for en befraktet føringstonnasje med inntil kr. 7 pr. hl lastekapasitet. Garantien er begrenset til kr. 1 750 000, hvorav kan disponeres i forbindelse med føring for levering til fryseindustrien inntil kr. 250 000. Fiskeridepartementet gis fullmakt til å fastsette de nærmere vilkår for garantistillelse og bestemmelser for gjennomføring av garantiordningen. 11. Til dekning av statens ansvar for garantien nevnt under I blir det på budsjettet for 1964 bevilget under statsbudsjettet kap. 1070: Tilskott til fiskeriformål, ny post 82, Garanti for islandssild. Overslagsbevilgning, kr. 300 000.» Garantiordningen administreres etter Fiskeridepartementets bestemmelser av Islandssildfiskernes Forenings Salgsstyres kontor. Fiskeridepartementets bestemmelser av 21. mars 1964 og instruks for Islandssildfiskernes Forenings Salgsstyres kontor av samme dag vil bli oversendt vedkommende stortingskomité som utrykte vedlegg til proposisjonen. Fiskeridepartementet mener det vil være riktig at staten også i 1965 medvirker til et utvidet fiske etter islandssild ved at det stilles statsgaranti ved føring. det av betydning at fabrikkene får tilført mest mulig råstoff. For sesongen 1964 er fisket etter islandssild nylig avsluttet. Det vil imidlertid ta en viss tid før Islandssildfiskernes Forenings Salgsstyres kontor kan fremlegge en endelig rapport over avviklingen av garantiordningen for inneværende år. Etter foreløpige opplysninger Fiskeridepartementet har mottatt er det i alt fisket ca. 1 mill. hl. Av dette kvantum er 68 448 hl fraktet med føringsbåt. Resten er hjemført av fiskebåtene. Av det samlede kvantum er 930 756 hl levert til fabrikk for fremstilling av olje og mel. På topp har det vært i virksomhet 13 føringsbåter med en samlet føringstonnasje på ca. 78 000 hl. Det er meddelt at statens garantiansvar vil bli effektivt og at ansvaret etter foreløpig anslag vil dreie seg om ca. kr. 200 000. På bakgrunn av avtalen av 3. juni 1964 mellom Fiskeridepartementet og Norges Fiskarlag mener departementet at det vil være riktig å bygge garantiordningen på samme system som gjelder for 1964. Fraktegarantien bør settes til kr. 7 pr. hl lastekapasitet og begrenses oppad til kr. 1 750 000 og slik at begrensningen gjelder for inntil kr. 1 500 000 for føring til sildemel- og sildeoljeindustrien og inntil kr. 250 000 for føring til fryserier. Fiskeridepartementet bør gis fullmakt til å fastsette nærmere vilkår for garantistillelse og bestemmelser for gjennomføring av garantiordningen. Departementet kan ikke nå antyde i hvilken utstrekning en garanti vil bli effektiv. Seiv om fisket totalt sett blir godt, vil det i en viss utstrekning måtte påregnes utbetalinger under garantien. Fiskeridepartementet finner derfor å burde foreslå bevilget kr. 300 000 som en overslagsbevilgning til dekning av garantiansvaret, og at denne bevilgning slås sammen med den tilsvarende bevilgning for saltsildgarantien til en post. Saken har vært forelagt for Finansdepartementet som intet har å bemerke. Fiskeridepartementet tilrår: At Deres Majestet godkjenner og skriver under et fremlagt utkast til proposisjon til Stortinget om statsgaranti for avsetning av sild saltet i 1965, av mel og olje produsert i 1965 av råstoff som i førstehåndsomsetningen er underlagt et sildesalgslag, og i forbindelse med føring av islandssild for levering til industrien i sesongen 1965, samt bevilgning til dekning av garantiansvar på statsbudsjettet for 1965. 1964—65 St. prp. nr. 1. Tillegg nr. 9. Statsgaranti for avsetning av sild saltet i 1965, av mel og olje av sild m. v. produsert i 1965, og i forbindelse med føring av islandssild for levering til fryseindustrien og sildemelindustrien i 1965. gjør vitte r li g: Stortinget blir innbudt til å gjøre følgende vedtak: I. Stortinget samtykker i at staten ved Fiskeridepartementet gir avsetningsgaranti for sild saltet i 1965. Garantien kan gis for de sorter og kvaliteter av saltsild og for det kvantum og til de priser som blir fastsatt av departementet. Fiskeridepartementet fastsetter for øvrig de nærmere regler for garantien, for gjennomføring av ordningen og for nødvendig kontroll. 11. Stortinget samtykker i at Staten ved Fiskeridepartementet stiller garanti for avsetning av mel og olje produsert i 1965 av råstoff som omsettes i førstehånd av et sildesalgslag. Garantien kan stilles for inntil de av Prisdirektoratet til enhver tid fastsatte priser og etter de regler som Prisdirektoratet til enhver tid fastsetter. Fiskeridepartementet kan bestemme at garantien begrenses til en del av de av Prisdirektoratet fastsatte priser og kan på hensiktsmessig måte gjennomføre de kvantitative begrensninger som finnes nødvendig. Fiskeridepartementet fastsetter for øvrig de nærmere regler for garantiordningen og for den nødvendige kontroll. Den avsetningsgaranti som Fiskeridepartementet får fullmakt til å stille, blir bare effektiv i den utstrekning beløpene ikke utredes av Prisrcguleringsfondet for sild. 111. Stortinget samtykker i at staten ved Fiskeridepartementet i forbindelse med føring av islandssild for levering til fryseindustrien og til sildemel- og sildeoljeindustrien i sesongen 1965 gir en garanti for en befraktet føringstonnasje med inntil kr. 7 pr. hl. lastekapasitet. Garantien er begrenset til kr. 1 750 000, hvorav kan disponeres i forbindelse med føring for levering til fryseindustrien inntil kr. 250 000. Fiskeridepartementet gis fullmakt til å fastsette de nærmere vilkår for garantistillelse og bestemmelser for gjennomføring av garantiordningen. IV. Til dekning av statens ansvar for garantiene under I og 111 blir det på statsbudsjettet for 1965 bevilget under kap. 1070: Tilskott til fiskeriformål, ny post 83, Garanti for saltsild og islandssild, overslagsbevilgning kr. 500 000. Tilråding fra Fiskeridepartementet ligger ved i avtrykk. Gitt på Oslo slott 20. november 1964. Under rikets segl Under Hans Majestet Kongens fråvær HARALD (L. S.) St. prp. nr. 1. Tillegg nr. 10. (1964-65) Om tilleggsbevilgning for 1965 under kap. 1633, Oppføring av kontorbygg og boliger, post 90, Leieboerinnskott. Statens bygge- og eiendomsdirektorat har fra A/S Økernkrysset forretningsbygg mottatt tilbud om leie av lokaler til statsinstitusjoner i selskapets nybygg i Økernkrysset. Tilbudet omfatter Teie av 4 etasjer i en prosjektert høyblokk med tilsammen 2 800 m'-' brutto gulvflate og 1 025 m 2 brutto gulvflate i 1. og 2. etasje og underetasjene i en av de prosjekterte sideblokkene. Leiearealet på 2 800 m 2 brutto i høyblokken forutsettes disponert av Statens lånekasse for studerende ungdom. Det øvrige leieareal på 1 025 nr brutto vil bli tildelt Oslo politikammer for bydelstasjonen i øst. Selskapets byggeprosjekt omfatter i alt 4 blokker i 2 etasjer og 1 høyblokk i 18 etasjer. Bebygget grunnflate utgjør 10 300 m" brutto. Selskapet har betinget seg at staten skal betale et 5 pst. rentebærende leieboerinnskott etter kr. 240 pr. brutto m 2 i høyblokken og fra kr. 360 til kr. 160 i sideblokken, avhengig av etasjene. Det samlede leieboerinnskott fra staten er beregnet til kr. 967 700. Leien er beregnet til kr. 85 pr. nr brutto i høyblokken. beregnet en leie på kr. 110 pr. m 2 brutto for 1. etasje og kr. 90 pr. m 2 brutto for 2. etasje. For leiearealet i 1. og 2. underetasje i sideblokken er leien beregnet til henholdsvis kr. 95 og kr. 50 pr. nr brutto. Statens bygge- og eiendomsdirektorat regner med at innredningsutgiftene vil beløpe seg til ca. 1 mill. kroner. Det er forutsatt at staten skal betale 1/3 av leieboerinnskottet, ca. kr. 325 000, kontant pr. 2. januar 1965. En regner med at det på statsbudsjettet for 1966 må fremmes forslag for Stortinget om bevilgning til dekning av den resterende del av leieboerinnskottet og til dekning av innredningsutgiftene. Finansdepartementet tilrår : At Deres Majestet godkjenner og skriver under et fremlagt utkast til proposisjon til Stortinget om forhøyelse av bevilgningen på statsbudsjettet for 1965 under kap. 1633, Oppføring av kontorbygg og boliger, post 90, Leieboerinnskott. gjør vitterlig: Stortinget blir innbudt til å gjøre følgende vedtak: På statsbudsjettet for 1965 forhøyes bevilgningen under kap. 1633, Oppføring av kontorbygg og boliger, post 90, Leieboerinnskott, med kr. 325 000, fra kr. 1 000 000 til kr. 1 325 000. Tilråding fra Finans- og tolldepartementet ligger ved i avtrykk. Gitt på Oslo slott 27. november 1964. Under Vår hand og rikets segl OLAV _ — (L< a) St. prp. nr. 1. Tillegg nr. 11. (1964—65) Saldering av statsbudsjettet 1965. I. Etter at St. prp. nr. 1 1964—65 ble lagt fram, er det i tilleggsproposisjoner foreslått økte utgifter med tilsammen kr. 40 163 800. Beløpet omfatter ikke St. prp. nr. 1, Tillegg nr. 6, idet komiteen har utsatt behandlingen av denne proposisjon, jfr. Budsjett-innst. S. nr. 226. Det er foreslått en utgiftsreduksjon med kr. 11 200 000. Netto merutgifter blir kr. 28 963 800 (se tabellene 1 og 2). Inntektene er foreslått økt med kr. 5 000 000 (se tabell 3). Forskjellige innstillinger og vedtak av Stortinget (i den utstrekning dokumenter om dette foreligger) fører til at utgiftene øker med ytterligere kr. 5 521 700 (se tabell 4). Hvor det er dissens i innstillingene og stortingsvedtak ikke er fattet, har en på samme måte som i tidligere år lagt til grunn flertallsinnstillingen, slik denne går fram av utkastet. Dette er gjort av praktiske grunner for å gi en samlet oversikt over hva vedtakene og flertallsinnstillingene vil føre til. Det samme gjelder inntektene. Nedsettelse av utgifter utgjør kr. 1 612 600 (se tabell 5) og netto utgiftsøking blir kr. 3 909 100. Inntektene øker med kr. 1 610 200 (se tabell 6). Samlede merutgifter blir etter dette kr. 32 872 900 og samlede merinntekter kr. 6 610 200. 11. Finansdepartementet finner å kunne foreslå følgende forhøyelse av inntektsanslagene for 1965 (se tabell 7): Kap. Mill. kr. 2521, Alminnelig omsetningsavgift ... 50,0 50,0 Forhøyelsen av inntektsanslaget for omsetningsavgiften omfatter 10 mill. kroner som følge av bortfallet av avgiftsfritaket for visse tidsskrifter og andre periodiske publikasjoner. Finansdepartementets anslag for inntektene av den ordinære skatt til staten for formue og inntekt utarbeides på grunnlag av beregninger utført i Statistisk sentralbyrå. I september måned iår anslo Byrået inntektene i 1965 for staten til 2 063 mill. kroner. Byrået pekte imidlertid på forhold som kunne tale for at anslaget var i høy este laget. Finansdepartementet førte derfor inntektene opp med 2 000 mill. kroner i «Den gule bok». Statistisk sentralbyrå har i ny uttalelse av 27. november d. å. anslått inntektene av den ordinære inntekts- og formuesskatt for staten til 2 078 mill. kroner i 1965. Dette er 15 mill. kroner mer enn i september-anslaget. Det knytter seg samme forbehold til dette anslag som til det tidligere. Finansdepartementet har opprettholdt sitt opprinnelige anslag på 2 000 mill. kroner idet en ikke har funnet tilstrekkelig grunn til å endre anslaget som følge av de nye beregninger Byrået har utført. Det må nødvendigvis knytta seg usikkerhet til disse anslag og en viser i den forbindelse til at inntekten av den ordinære skatt på formue og inntekt er foreslått redusert med 45 mill. kroner for 1964 i forhold til anslaget i S 111 B for dette år, jfr. St. prp. nr. 44 for 1964—65. Kap. 4909, Tilfeldige inntekter, foreslås satt ned med kr. 610 200 fra kr. 7 786 200 til kr. 7 176 000. I budsjettframlegget er kap. 4941, Avdrag på utestående fordringer, post 1, Alminnelige fordringer, ført opp med kr. 22 683 000. Det var da regnet med innfrielse av et lån på 10 mill. kroner til A/S Låneinstituttet for skipsbyggeriene. Etter Stortingets vedtak av 25. februar 1963 er imidlertid tilbakebetalingen av lånet utsatt i 5 år. Kap. 4941 foreslås derfor satt ned med 10 mill. kroner. 111. I Regjeringens budsjettframlegg for 1965 er under kap. 2309, ført opp kr. 268 335 800 til tilfeldige utgifter. Departementet vil foreslå at beløpet i forbindelse med salderingen økes med kr. 23 452 100 til kr. 291 787 900. IV. Med de endringer i utgifter og inntekter som det er gjort rede for i det foregående viser det salderte budsjett kroner 0 i overskott før lånetransaksjoner og bruk av kontant beholdning og lånemidler på ca. 1 378 mill. kroner. overveie de finanspolitiske tiltak som måtte være nødvendige og eventuelt fremme forslag for Stortinget om endringer i statsbudsjettet 1965. Regjeringen vil imidlertid allerede nå be Stortinget om fullmakt til å fastsette igangsettingspunkter for bygg med bevilgning på statsbudsjettet for 1965 som ennå ikke er kommet igang, med sikte på å oppnå en begrensning i statens byggevirksomhet dette år. Finansdepartementet tilråder : At Deres Majestet godkjenner og skriver under et framlagt utkast til proposisjon til Stortinget om saldering av statsbudsjettet 1965. gjør vitterlig: Stortinget blir innbudt til å gjøre vedtak om saldering av statsbudsjettet 1965 i samsvar med et framlagt utkast. Tilråding fra Finans- og tolldepartementet ligger ved i avtrykk. Gitt på Oslo slott 8. desember 1964. Under Vår hand og rikets segl OLAV (L. S.) Utkast til vedtak om saldering av statsbudsjettet 1965. I. I statsbudsjettet 1965 gjøres disse endringene: Utgifter: Kap. 2309, Tilfeldige utgifter, settes opp med kr. 23 452100 fra kr. 268 335 800 til kr. 291 787 900. Inntekter: Kap. 2521, Alminnelig omsetningsavgift, settes opp med kr. 50 000 000 fra kr. 3 750 000 000 til kr. 3 800 000 000. Kap. 4909, Tilfeldige inntekter, settes opp med kr. 610 200 fra kr. 7 786 200 til kr. 7 176 000. Kap. 4941, Avdrag på utestående fordringer post 1, Alminnelige fordringer, settes ned med kr. 10 000 000 fra kr. 22 683 000 til kr. 12 683 000. Kap. 4999, Statslånemidler, settes opp med kr. 10 325 000 fra kr. 1366 200 000 til kr. 1 376 525 000. 11. Stortinget gir Regjeringen fullmakt til å fastsette igangsettingstidspunkter for nye bygg, med sikte på å oppnå en begrensning av statens byggevirksomhet i 1965. St. prp. nr. 1. Tillegg nr. 11. 1964—65 Saldering av statsbudsjettet 1965. Statsbudsjettet 1965. Tabell 1. Øking av utgifter, foreslått etter budsjettframlegget 5. oktober 1964. Tillegg Kap. Post Formål Kr. nr. Regjeringen m. m. 8 22 Regjeringskontorene 1 Lønninger 53 800 2 23 Kongelige og parlamentariske kommisjoner m. m. 20 Kongelige og parlamentariske kommisjoner m. m 650 000 703 800 Kirke- og undervisningsdepartementet. 1 379 Norsk kulturfond 50 Tilskott 10 000 000 10 000 000 Sosialdepartementet. 3 637 Krigspensjonering for militære 50 Tilskott 4 000 000 4 652 Pensjonsordningen for statens arbeidere 50 Tilskott 12 250 000 16 250 000 Fiskeridepartementet. 9 1070 Tilskott til fiskeriformål 83 Garanti for saltsild og islandssild 500 000 Landbruksdepartementet. 5 1145 Tilskott til produksjonsfremmende tiltak (jfr. kap. 4145) 81 Arealtilskott til poteter, overlagsbevilgning 10 800 000 82 Arealtilskott til korn, overslagsbevilgning 600 000 83 Tilskott til fruktdyrkere på Vestlandet 500 000 11 900 000 Finans- og tolldepartementet. 7 1619 Andre utgifter til skatteinnkreving 28 Innkrevingsutgifter m. 1964—65 St. prp. nr. 1. Tillegg nr. 11. Saldering av statsbudsjettet 1965. Tabell 2. Nedsettelse av utgifter, foreslått etter budsjettframlegget 5. oktober 1964. Tillegg Kap. Post Formål Kr. nr. Landbruksdepartementet. 5 1145 Tilskott til produksjonsfremmende tiltak (jfr. kap. 4145) 70 Potettrygd, overslagsbevilgning 11200 000 Sum nedsettelser av utgifter 11 200 000 Tabell 3. Øking av inntekter, foreslått etter budsjettframlegget 5. oktober 1964. Tillegg Kap. Post Formål Kr. nr. 4 3652 Pensjonsordningen for statens arbeidere, Pensjonsavgift 5 000 000 Sum inntektsøking 5 000 000 Tabell 4. Øking av utgifter under Stortingets budsjettbehandling. Budsjett- Kap. Post Formål Kr. innst.S. nr. Storting og Riksrevisjon. la 41 Stortinget 3 Lønninger 37 500 27 Den norske interparlametariske gruppe 10 000 142 70 Tilskott til Nobelkomiteen 48 700 96 200 Utenriksdepartementet. 52 122 Den internasjonale arbeidsorganisasjon (ILO) 70 Tilskott 86 200 Kirke- og undervisningsdepartementet. 78 222 Kirker: 28 Driftstilskott til Nidaros Domkirke 16 700 82 234 Statens skoleinternater 46 Lebesby, lærerboliger, kan overføres 33 000 20,187 306 Andre formål som gjelder yrkesopplæring 73 Tilskott til arbeidsstuer for barn 150 000 188 320 Universitetet i Bergen 1 Lønninger 25 000 174 365 Folke- og skoleboksamlinger og andre bibliotekformål 61 Andre tilskott til folkeboksamlinger og sentralbibliotek 9 000 170 371 Tilskott til museer og samlinger 74 De Sandvigske Samlinger 23 300 257 000 Kommunal- og arbeidsdepartementet. 126 550 Distriktsarkitekter: Budsjett- Kap. Post Formål Kr. innst.S. nr. Sosialdepartementet. 179 610 Statens edruskapsråd: 70 Til fordeling til avholdsorganisasjonene 21 300 145 630 Rikstrygdeverket: 50 Lønninger 319 000 134 670 Det offentlige legevesen: 1 Lønninger 18 800 149 710 Rikshospitalet: 1 Lønninger 73 000 150 712 Tilskott til Interessentskapet Haukeland sykehus: 60 Driftsutgifter 30 500 67 730 Statens psykiatriske institusjoner for barn og ungdom 1 Lønninger 46 200 151 742 Byggearbeider ved statens psykiatriske institusjoner, kan overføres 39 Barnepsykiatriske avdeling 200 000 193 749 Kontroll og tilsyn med åndsvake: 70 Støtte til Samordningsrådet for åndsvakesaken i Norge 10 000 48 770 Sophies Minde 30 Ominnredningsarbeider, kan overføres 84 000 802 800 Departementet for handel og skipsfart. 118 829 Deltaking i internasjonale organisasjoner: 70 Tilskott 42100 Departementet for industri og handverk: 195 908 Deltakelse i EUROCHEMIC 70 Tilskott til driftsutgifter 33 000 71,153 930 Det industrielle rettsvern: 1 Lønninger 56 000 124 943 Norges geologiske undersøkelse 1 Lønninger 40 700 129 700 Fiskeridepartementet. 106 1020 Fyrdirektoratet: 1 Lønninger 4 000 106 1021 Distriktstjenesten for Fyr- og merkevesenet: 1 Lønninger 34 000 15 Vedlikehold 127 900 30 Nyanlegg, kan overføres 29 800 31 Moderniseringer, kan overføres 48 700 130 1031 Lostjenesten: Budsjett- Kap. Post Formål Kr. innst.S. nr. Landbruksdepartementet. 203 1140 Tilskott til organisasjoner: 70 Selskapet for Norges Vel 50 000 199 1172 Private landbruks- og hagebruksskoler: 70 Tilskott, overslagsbevilgning 350 000 200 1194 Jordbruksveier: 70 Tilskott til bygging, kan overføres 1 000 000 210 1260 Skogreising, skogkultur, skogsveger m. m. 73 Skogsveger, kan overføres 750 000 75 Tilskott til Det Norske Skogselskap 20 000 77 1278 Veterinærinstituttet: 1 Lønninger 30 000 2 200 000 Samferdselsdepartementet. 51 1327 Deltakelse i internasjonale organisasjoner: 70 Tilskott 8 300 Sum utgiftsøkning 5 521 700 Tabell 5. Nedsettelse av utgifter under Stortingets budsjettbehandling. Budsjett- Kap. Post Formål Kr. innst.S. nr. Kirke- og undervisningsdepartementet. 82 234 Statens skoleinternater: 47 Seida, lærerboliger, kan overføres 50 000 48 Lebesby, undervisningsavdeling, kan overføres 33 000 20,187 306 Andre formål som gjelder yrkesopplæring: 8 Forberedelseskurs for opptak til avd. A, ved Statens lærerskole i husstell, Stabekk 60 000 174 365 Folke- og skoleboksamlinger og andre bibliotekfromål: 60 Ordinært tilskott til folkeboksamlinger og sentralbibliotek, overslagsbevilgning 9 000 170 370 Statsmuseer: 1 Lønninger 23 300 175 300 Sosialdepartementet. 179 619 Edruskapsfondet: 50 Avsetning 21300 150 702 Epidemilegen for Vestlandet: 1 Lønninger 57 000 29 Andre driftsutgifter 5 000 151 742 Byggearbeider ved statens psykiatrsiske institusjoner, kan overføres : 34 Veg-, vann- og kloakkanlegg, Sogn 200 000 48 770 Sophies Minde: Budsjett- Kap. Post Formål Kr. innst.S. nr. Landbruksdepartementet. 199 1150 Norges Landbrukshøgskole: 42 Auditorium maximum, kan overføres 50 000 200 1191 Jordyrking, kan overføres: 71 Tilskott til fulldyrking 1 000 000 125 1265 Frakttilskott for ved av lauvtre: 70 Tilskott 20 000 1 070 000 Sum utgiftsnedsettelser 1 612 600 Tabell 6. Øking og nedsettelse av inntekter under Stortingets budsjettbehandling. Budsjett- Kap. Post Formål Kr. innst.S. nr. Renter og aksjeutbytte. 206 2605 Renter av statskassens kontantbeholdning og andre fordringer: 5 Innbetaling fra Norges Bank 1 000 000 Andre inntekter. 126 3510 Statens attføringsinstitutter, kurpenger m .m 125 000 3630 Rikstrygdeverket, refusjoner 319 000 134 3670 Det offentlige legevesen: 3 Andre refusjoner 20 000 67 3730 Statens psykiatriske institusjoner for barn og ungdom: 1 Kurpenger 46 200 4363 Bilkontrollen, gebyrer m. Tabell 7. Oversikt over større skat ter og avgifter. Tabell 8. Totale endringer i forhold til St.prp. nr. 1. (1964—65) 1. Inntekter (ekskl. avdrag på utestaende fordringer m. v.) 10 388 316 000 2. Driftsutgifter 4 353 821 200 3. Nybygg, anlegg m. v 1 749 513 700 4. Overføringer til andre 4 284 981100 5. Utgifter (ekskl. utlån, avdrag på statsgjeld m. v.) (2 +3+4) 10 388 316 000 6. for budsjelt-terminen 1965. Lånetransaksjoner: 7. Utlån til statsbankene m. v 841 000 000 8. Andre utlån, gjeldsavdrag m. v 554 009 000 9. Utlån gjeldsavdrag m. v. i alt (7+B) 1 395 009 000 10. Avdrag på utestående fordringer 16 684 000 11. Utlån m. v. netto (9-rlO) 1 378 325 000 12.
|
wikipedia_download_nbo_Griffith-observatoriet_261127
|
wikipedia_download_nbo
| 2,021
|
no
|
0.908
|
Griffith-observatoriet i 2006. '''Griffith-observatoriet''' er et observatorium i Los Angeles i California i USA. Det ligger nord for Hollywood og sentrum av byen, og er en populært turistattraksjon med utsikt over store deler av byen med omgivelser. Griffith-observatoriet åpnet i 1935, og har blant annet et planetarium, vitenskapsutstillinger og en omliggende park med skulpturer og monumenter. Anlegget ble renovert i perioden 2002 til 2006, og fikk beholde sitt opprinnelige art deco-eksteriør.
|
maalfrid_16717fd270a65b8f6501f50ab860675b2ea29b9f_1
|
maalfrid_fylkesmannen
| 2,021
|
no
|
0.323
|
1. Innledning ...................................................................................................... 3 2. Om tilsynet med Hedmark fylkeskommune – Hamar katedralskole ........................... 3 2.1 Fylkesmannen fører tilsyn med offentlige skoler ................................................ 3 2.2 Tema for tilsynet........................................................................................... 3 2.3 Om gjennomføringen av tilsynet ..................................................................... 4 3. Generelle saksbehandlingsregler for enkeltvedtak .................................................. 4 3.1 Rettslige krav ............................................................................................... 4 3.2 Fylkesmannens undersøkelser ........................................................................ 5 3.3 Fylkesmannens vurderinger og konklusjon ....................................................... 6 4. Enkeltvedtak om punktskriftopplæring .................................................................. 7 4.1 Rettslige krav ............................................................................................... 7 4.2 Fylkesmannens undersøkelser ........................................................................ 7 4.3 Fylkesmannens vurderinger og konklusjon ....................................................... 8 5. Fylkesmannens avslutning .................................................................................. 8 Vedlegg: Dokumentasjonsgrunnlaget .......................................................................
|
maalfrid_b31c64b8766400213b2a16baee7287e24c2837be_4
|
maalfrid_ntnu
| 2,021
|
no
|
0.34
|
BFIN4012 Interest Income Securities MF, SOL, ØS 7,5 HØST BFIN5012 Risikostyring og empirisk finans MF, SOL, ØS 7,5 HØST BMRK4021 Forbrukerforståelse FI, SOL, ØS 7,5 HØST BMRR4010 Virksomhetsstyring, prosesser og IKT Ingen 7,5 HØST BMRR4015 Avansert data- og transaksjonsanalyse Ingen 7,5 HØST BOKO4030 Verdsettelse og lønnsomhetsanalyse MF, SOL 7,5 HØST BOKO5020 Ny offentlig styring FI, MF, SOL 7,5 HØST BSOL4005 Organisasjonsteoretiske perspektiver FI, MF, ØS 7,5 HØST IF400 Finansielle instrumenter MF, SOL, ØS 7,5 HØST MET410 Kvalitative forskningsmetoder Ingen 7,5 HØST MET430 Matematikk II Ingen 7,5 HØST MET500 Multivariate analyser og strukturmodellering (SEM) Ingen 7,5 HØST MF425 Merkevareledelse FI, SOL, ØS 7,5 HØST SOL415 Strategisk ledelse FI, ØS 7,5 HØST TDT4252 Virksomhetsarkitektur og innovasjon Ingen 7,5 HØST TMF410 Industriell markedsføring FI, SOL, ØS 7,5 HØST TSOL415 Human Resource Management FI, MF, ØS 7,5 HØST TSOL425 Teamledelse og teknologi FI, MF, ØS 7,5 HØST TSOL550 Negotiations FI, MF, ØS 7,5 HØST ØS410 Strategisk økonomistyring FI, MF, SOL 7,5 HØST IMT4113 Introduction to cyber and information technology Ingen 7,5 NETT(H/V) IMT4115 Introduction to information security management Ingen 7,5 NETT(H/V) IMT4127 Security management metrics Ingen 7,5 NETT(H/V)
|
maalfrid_a8d0659350468da9d5f398c326bd1ed2150ca1f3_111
|
maalfrid_ssb
| 2,021
|
da
|
0.711
|
Udgifternes Art. 1879-80. 188o-81. 1881-82. VI. Ina'redepartenzentet. Civilforvaltningen Landbrugets og Husdyravlens Fremme ') Udskiftningsvoesenet Fiskerierne Den geologiske Undersogelse Atlanterhavsexpeditionen Tilskud til Veifondet Veivaesenet Iøvrigt Kanal- og Elvedragsvæsenet Jernbanevaesenet Industrielle Formaal justervaesenet Statistiske Centralbureau, Folketælling Andre Udgifter, Tilfaeldige Udgifter (Hovedpost XI) Tils. Hovedpost VI VII. Fin a ntsdepartementet. Hovedkasserne, Fogder og Lensmænd Toldvaesenet Brændevins- og Maltkontrollen Udgifter ved Kongsberg Sølvværk Skovvaesenet Forskjellige Statseiendomme Pensioner, Gratialer og Vartpenge Afdrag Statsgjælden Renter og Omkostninger Andre Udgifter Tilfældige Udgifter (Hovedpost XI) 2) Kroner.Kroner.Kroner. 53270 46 991 76 822 Tils. Hovedpost VII 10 125 803 9 441 661 9 599 303 1) Iberegnet Tilskud til Selskabet for Norges Vel. 2) Derunder nogle smaa Belob, der er begjært anviste af Revisionsdepartementet.
|
maalfrid_a54f119f67cc64174742a71fb0e8e9d769cce9cb_65
|
maalfrid_regjeringen
| 2,021
|
no
|
0.791
|
Kapittel 3 Etter inntekts- oppgjørene 2000 1) Foreløpige tall Kilde: Statistisk sentralbyrå Tabell 3.6 viser at det var 5 627 ledere med oppgitt lønn i 1998 i bedrifter med 25 ansatte og over. Antall ledere i statistikken blir redusert til 4 158 (jfr. tabell 3.7) når en går fra alle til identiske, dvs ledere som var med både i 1997 og 1998. Avhengig av hvilke bedriftsstørrelser en ser på, var lønnsveksten for identiske ledere i bedrifter med over 25 ansatte om lag 6–8 prosent i 1996, om lag 5 -10 prosent i 1997 og om lag 10 til knapt 17 prosent i 1998. Lederne i bedriftene med over 250 ansatte har også for identiske ledere hatt den sterkeste lønnsutviklingen fra 1995 til 1998. 1) Foreløpige tall Kilde: Statistisk sentralbyrå Utvalget har i dette avsnittet sett på lønnsnivå og lønnsutvikling etter to lønnsbegreper: – Det første omfatter dvs. lønn og honorarer m.m for arbeid som ikke er utført som ledd i selvstendig næringsvirksomhet (kode 111) og som ikke er opptjent som ledd i selvstendig næringsvirksomhet (kode 112), jfr. boks 3.4. Antall ansatte Antall ledere med oppgitt lønn i 1998 Antall ledere i alt i 1998 Gj. Antall ansatte Antall ledere med både i 1997 og 1998 Gj.sn.
|
maalfrid_9e3ccccbbc1c43374dede443b763681b3f9832ea_10
|
maalfrid_nve
| 2,021
|
no
|
0.925
|
I tabell 2 er de største årsflommene presentert for målestasjonen 27.25 Gjedlakleiv i Bjerkreimselv nedstrøms samløpet mellom elvegrenen fra Ørsdalsvatn og elvegrenen fra Svelavatn, og ved 27.31 Storrsheivatn i Skjevelandsåni som løper inn i Svelavatnet. Ved Storrsheivatn finnes kun observerte data for femårsperioden 1997-2001. Serien er forlenget vha. regresjon mot andre målestasjoner i nærheten (nærmere beskrevet i kapittel 3.1). De største flommene ved 27.15 Austrumdal i Hofreistæånis nedbørfelt er også presentert, men observasjonsperioden er kun fra 1980-2002. Det er flere målestasjoner for vannstand/vannføring i Svelavatnets nedbørfelt. I Skjevelandsåni, den vestligste av de to hovedgrenene, finnes én stasjon 27.31 Storrsheivatn som ligger i den vestligste av de to elvegrenene, ca 1,5 km oppstrøms tilløpet til Skjevelandsåni. Ved denne målestasjonen er det kun foretatt målinger de siste fem åra. I Hofreistæånis nedbørfelt finnes tre stasjoner. Disse er lokalisert et stykke opp i det svært forgrenede dreneringsnettet, og oppstrøms flere større eller mindre sjøer som vannet passerer på veien ned til Svelavatnet. Det er dermed vanskelig å avgjøre om disse er representative for vannføringen i tilløpet til Svelavatnet. Stasjonen 27.15 Austrumdal ved utløpet av Austrumdalsvatnet er benyttet i de videre analysene. I Svelabekken og i Svelavatnets lokalfelt finnes ingen målestasjoner for vannføring. Med bakgrunn i et noe tynt og usikkert datagrunnlag i Svelavatnets nedbørfelt er det derfor også benyttet data fra målestasjoner i Bjerkreimselv nedstrøms Svelavatnet (27.25 Gjedlakleiv) og i andre nærliggende vassdrag (kapittel 3.2). Målestasjonenes beliggenhet er vist i figur 1. Feltarealene er fastlagt ved en ny beregning av Seksjon for geoinformasjon ved Vannressursavdelingen, og kan avvike noe fra det som er oppgitt i NVEs hydrologiske database (HydraII). 27.31 Storrsheivatn ligger i Storrsheiåna, den vestligste av de to elvegrenene i Skjevelandsånis nedbørfelt som drenerer til Svelavatnet. Stasjonen ble opprettet i 1996 med hensikt å beregne tilsiget til et lite kraftverk som har inntak ca. 500 m nedenfor utløpet av Storrsheivatn, og som er planlagt utvidet. Inntil en eventuell utbygging, antas det nåværende kraftverket ikke å ha noen innvirkning på tilsiget til Svelavatnet. Nedbørfeltets areal er 51,4 km. Feltet er uregulert. Observasjonsserien på til sammen fem år antas å ha god datakvalitet på stor vannføring (L. G. Ruud, NVE pers. med.), men serien er for kort til å kunne foreta flomfrekvensanalyse. Dataserien er derfor forlenget vha. regresjonsanalyse mot andre stasjoner i nærheten, 27.24 Helleland, 28.7 Haugland, 27.15 Austrumdal og 27.9 Stølsvatn og 27.3 Hetland. Regresjonsanalysen gav følgende estimat for vannføringen ved Storrsheivatn: Q27.31 = -0,19896 + 0,06317 · Q27.24 + 0,20747 · Q28.7 +0,18104 · Q27.26 (r = 0,88) 27.15 Austrumdal var minst korrelert med Storrsheivatn og gav ikke noe forbedret resultat i regresjonsanalysen. Observasjonsserien ved 27.9 Stølsvatn består av nedskalerte data fra Haugland og var helt korrelert med Haugland. Stølsvatn ble derfor utelatt fra analysen.
|
wikipedia_download_nbo_Paraguay under VM i friidrett 2019_494176
|
wikipedia_download_nbo
| 2,021
|
no
|
0.787
|
'''Paraguay''' deltok under VM i friidrett 2019 (utendørs) fra 27. september til 6. oktober 2019 i Doha i Qatar.
|
maalfrid_266cbe4df0067c25ae6dd13920a6465733ce1d8d_30
|
maalfrid_regjeringen
| 2,021
|
no
|
0.868
|
De regionale helseforetakene er i eget brev særskilt bedt om å sørge for at det ikke skjer en ytterligere reduksjon i antall sykehjemsplasser, før det er foretatt en samlet gjennomgang av situasjonen som varslet ovenfor. Fordelingen av økonomiske ressurser mellom kommuner og foretak over Opptrappingsplanen må skje ut fra en samlet vurdering av de oppgaver som skal løses. En vellykket omstrukturering forutsetter at kommunene er faglig og økonomisk i stand til å yte de tjenester brukerne har behov for i kommunal regi. Gode kommunale tjenester vil både kunne bidra til å forebygge innleggelser og sikre tilfredsstillende oppfølging etter utskrivning, og dermed kunne bidra til redusert press på landets døgnavdelinger. Samtidig er det stilt klare forventinger til at RHFene skal ta i bruk nye DPS etter hvert som de ferdigstilles, og det er varslet økte forventinger til etablering av ambulante team fra spesialisthelsetjenesten. Helse- og omsorgsdepartementet vil vurdere om dette samlet sett bør medføre endret fordeling av gjenstående opptrappingsmidler mellom kommuner og foretak. Stortinget vil bli forelagt en nærmere vurdering av dette spørsmålet i statsbudsjettet for 2006. Sosial- og helsedirektoratets justerte vurdering av personellbehov vil bli vurdert i denne sammenheng. Partene vil vise til omforente uttalelser fra regjeringen og KS om behovet for å prioritere kommunesektoren i resten av planperioden, jf. referat fra 2. konsultasjonsmøte i år. Som ledd i Regjeringens fattigdomssatsing foreslår Regjeringen å styrke tilskuddet til kommunenes arbeid med rusmiddelmisbrukere i 2005 med 70 mill. kroner på kap. 761.21. Formålet med bevilgningen er å styrke sosialtjenestens samhandling med spesialisthelsetjenesten og med andre instanser, som skole og a-etat, for å bygge helhetlige tiltakskjeder og oppnå bedre rehabilitering. Sosialtjenesten i kommunene har bl.a. et omfattende ansvar for å følge opp rusmiddelmisbrukere før og etter institusjonsopphold. Kommunen og spesialisthelsetjenesten må samarbeide bedre om opplegg ved utskriving og bruke individuell plan som et aktivt verktøy. Som del av satsingen vil Regjeringen øremerke 10 mill. kroner til samarbeidsprosjekter mellom kommunen og frivillige organisasjoner. Frivillig sektor kan gjøre en verdifull innsats for å gi personer med rusmiddelproblemer et rusfritt nettverk og tilby meningsfulle sosiale aktiviteter. Regjeringen foreslår at 5 mill. kroner av bevilgningen skal øremerkes delfinansiering av forsøk med sprøyterom. Samarbeidet mellom Regjeringen og KS om utvikling av bedre ledelse og høyere kvalitet gjennom satsingen "Flink med folk" er styrket med 1,2 mill. kroner i 2005, til 9,2 mill. kroner. Prosjektperioden er utvidet til 1. juli 2006.
|
maalfrid_f50edd03f7944712b457dd5f11536b22d19f368c_117
|
maalfrid_uio
| 2,021
|
en
|
0.961
|
108 Anne Elizabeth Stie co-decision dossiers have been closed after first reading (i.e. 115 dossiers) whereas 49.6% (i.e. 200 dossiers) were closed at second reading and 21.4% (i.e. 86 dossiers) were finalised at third reading (see Hayes-Renshaw and Wallace, 2006: 213). For the current parliamentary period (2004-2009) the pattern of reaching agreement after the first reading has increased significantly: Of the 122 dossiers adopted in 2005, 74% was completed at first reading. In 2008, a total number of 217 dossiers were adopted of which 65% was adopted after the first reading (see table 2, see also Settembri, 2007: 30). The emphasis on first reading also means that there is hardly any dossier that goes all the way through the third reading which is consequently almost abolished. It is first and foremost the Council that has been eager to close agreements in the first reading and seeks to avoid conciliation as much as possible and to '(...)reach agreement as swiftly as possible whenever possible(...)' (Hayes-Renshaw and Wallace, 2006: 212). This 'commitment' to reaching agreement at first reading is also followed up in the aforementioned Joint Declaration from 1999 and revised in 2007 between the Commission, the EP and the Council on the workings of the co-decision procedure. The aim of this chapter has been to provide some background information on the rules and practices of co-decision-making ranging from a historical synopsis of major developments from Maastricht until today, a presentation of the legal bases and the functioning of the procedure (both the formal (three readings) and informal (trialogues) aspects), a comparison of the legislative procedure in the first pillar and finally a more quantitative summary of the efficiency and effectiveness of the co-decision procedure. Altogether this provides a foundation for the evaluation starting with the first criterion of democratic deliberative meeting places in the next chapter. 57 In two cases (0.5%) no agreement was reached and the procedures failed (ibid). Under Maastricht there were totally 165 completed co-decision dossiers. 58 See also EP (2007b: 9). 59 Cf. European Parliament, Council, Commission (1999, 2007).
|
smaalenenessocialdemokrat_null_null_19400206_35_31_1_MODSMD_ARTICLE16
|
newspaper_ocr
| 1,940
|
no
|
0.756
|
Vinterens kulde rekord. Meteorolqgiske Institutt opp lyser at Oslo i natt hadde vinte rens største minimumstempera tur, minus 23 grader. Men Rør os hadde i natt minus 38 grader.
|
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.