id
stringlengths 6
6
| review
stringlengths 13
22.9k
| sentiment
int64 0
1
|
|---|---|---|
400051
|
«Insurgent:»To timer på å åpne en boks.
Seriøst?
Dørgende kjedelig transportetappe.
Faren med en filmserie er at du i del en bruker tid på å bygge opp en verden og karakterer.
Det tar tid.
Så kommer del to hvor du fortsetter å utvikle historien du vil fortelle.
Del tre er den store finalen.
Ofte blir den midtre del kun en transportetappe mot det endelige målet.
Insurgent viser dette problemet i dørgende kjedelig klartekst.
Insurgent er del to avDivergent-serien basert på bøkene til Veronica Roth.
Handlingen er satt i en dystopisk fremtid hvor det ikke overraskende har gått ad undas med hele menneskeheten.
De som er igjen lever livene sine bak en høy mur hvor de er inndelt i fraksjoner etter lynne:
De uselviske, de fredsommelige, de sannferdige, de fryktløse og de lærde.
I forrige film oppdaget vår heltinne Tris (Shailene Woodley) at hun er en divergent – en som har talenter i alle fraksjonene.
Første film slutter med at hun og kjæresten, Four (Theo James), rømmer i et tog.
Fisler bort i ingenting
Hvis du tror du får vite hva som skjuler seg bak muren i denne filmen, tro om igjen.
Dette kapitlet tar for seg
Tris nagende samvittighet over alle som er drept på hennes vei mot friheten.
Problemet er at Tris ikke er en dyp nok karakter til at du bryr deg så hardt om samvittigheten hennes.
Det bygges også opp til en slags borgerkrigslignende tilstand mellom de fraksjonsløse, ledet av Evelyn (Naomi Watts), og de lærdes leder, Jeanine (Kate Winslet), i spissen.
Alt fisles bort i ingenting.
Har de måttet spare på budsjettet siden det ikke er en eneste stor krigsscene i hele filmen?
I fare for å høres usympatisk ut, men film er et visuelt medium.
En borgerkrig blir mer spennende av å vise den enn av å snakke om den.
Filmens hovedrolle spilles av en mystisk boks som Jeanine desperat forsøker å åpne.
Nå er dette riktig nok ikke hvilken som helst boks.
Det er en melding fra samfunnets forfedre, som bare kan åpnes ved hjelp av en med talenter i alle fraksjoner.
Bli aldri spennende
I løpet av de to timene filmen varer, skjer det nesten ingenting.
Tris sliter med mareritt, Four trøster henne, og så blir det etter hvert litt slåssing.
Hvorfor skal jeg bry meg om hvem som lever og dør i dette samfunnet?
Filmen greier ikke å bygge opp en eneste scene som inneholder et lite tilsnitt av intensitet og nerve.
Det hjelper heller ikke at det som finnes av actionscener utspiller seg i en virtuell virkelighet.
Det fører til at du dessverre aldri får følelsen av at noen risikerer noe som helst.
Det er ingen som helst fare, og når du ikke har noe å vinne eller tape blir det heller aldri spennende.
Det eneste positive med filmen er kjemien mellom Shailene Woodley og Theo James.
De kler hverandre og spiller bra sammen.
Forholdet dem imellom er det mest risikofylte i hele filmen.
Ellers er Insurgent en kjedelig reise som ikke engang greier å skape spesielt mye nysgjerrighet om hva som egentlig skjuler seg bak muren.
Denne historien kunne vært fortalt på 10 minutter.
Treg, uinteressant og kjedelig, med et par flotte actionscenene som, selv om de foregår i en virtuell virkelighet, er flott laget og redder deg fra å sovne fra hele suppen.
| 0
|
400055
|
«Askepott:»Selv en middelaldrende kyniker måtte snufse
For dem som har sett «Frost» førti ganger og sårt trenger påfyll av nytt drømmestøv med rojalt tilsnitt, kommer nå en vesentlig bedre film.
I utgangspunktet ville jeg ha sagt at Disneys live action remake av deres egen femogseksti år gamle perle, er et tegn på stillstand og dermed dårlig nytt, både for Disney, Hollywood og alle oss andre.
Men når ting fungerer slik de gjør i denne filmen, er det for dumt å være surmaget.
Noen anmeldere vil nok måtte kjempe med seg selv, tipper jeg, fordi det i mange anmelderhoder finnes et tak for hvor god en glatt familiefilm som bekrefter og sementerer kjønnsroller og konvensjoner kan være.
På den andre siden har eventyr alltid tilhørt Disneys kjernevirksomhet, de har gang på gang hentet historier fra europeisk folkeeventyrtradisjon, og det er slikt sett ikke noe sjokkerende eller overraskende at de gjør det igjen.
Unngår kliss
Det som i utgangspunktet er provoserende er at de bruker en fortelling de allerede har brukt.
Men ringreven Kenneth Branagh gjør vei i vellinga og unngår kliss og dårlig smak.
Det er antagelig tett inntil umulig å filmatisere en velbrukt klassiker for et ekstremt bredt publikum mer smakfullt og rent enn han gjør her.
Historien er den gode gamle og den er som vanlig full av kraft.
I bunn og grunn er Askepott en variant av Den stygge andungen (eller omvendt):
Livet er urettferdig og fullt av prøvelser – helt til man blir sett for den man virkelig er og finner sin plass.
Cate Blanchett er en genistrek
Filmen er som ventet visuelt lekker, men den er fremfor alt godt rollebesatt.
Det mest iøynefallende er at Cate Blanchett spiller stemoren.
Det er en ørliten genistrek.
Hun er elegant, lekker og giftig på måter som lenge får lov til å være litt subtile, noe denne sjangeren sjeldent er bortskjemt med.
Og etter hvert blir hun heldigvis også eksplisitt ond.
Blanchett gjør med øyne og munn det andre trenger hele kroppen og fem replikker for å avstedkomme.
Askepott spilles av Lily James (kjent fra Downton Abbey ).
Hun er pen som et postkort og fragil som et rispapir, men samtidig utholdende og full av tro på at det gjelder å gjøre godt uansett hvor urimelig motstand man møter – en tett på perfekt personifisering av Askepott-karakteren.
Stesøstrene (Holliday Grainger, Sophie McShera) er ondsinnede, styggpene og morsomme.
Helena Bonham Carter som den gode feen bringer inn dynamisk komikk og magi.
Prinsen spilles dessverre litt blast av Richard Madden ( Game of Thrones ), men det er ikke så farlig, for han dukker opp såpass sent at man allerede er solgt.
Stellan Skarsgård gjør et litt likegyldig inntrykk som storhertug.
Virtuost fortalt
Fortellerstemmen som kommer og går, fungerer som en krykke og minner meg på at filmen først og fremst er for yngre prinsessedyrkere.
Men selv om moralen dypest sett er problematisk, (så lenge du er yndigst i landet, vil det før eller senere komme en prins og redde deg), er filmen virtuost nok fortalt til at til og med en middelaldrende kyniker som meg må svelge og snufse litt.
Forfilmen er et søtt og forseggjort gjensyn med favorittene fra Frost , hvor Anna har bursdag og Elsa er forkjølet.
Les anmeldelsen av Frost :
| 1
|
400059
|
«Kingsman»:James Bond på speed
Actionkomedie full av overskudd og fargerik galskap.
Hvem er din favoritt James Bond?
Jeg gjetter at svaret til regissør Matthew Vaughn er Roger Moore, som spilte 007 med glimt i øyet, var alltid ulastelig antrukket i en gentlemans fremste våpen; skreddersydd dress.
Kingsman:
The secret service er en ren kjærlighetserklæring til spiongenrens gullalder.
Til en tid hvor en lighter egentlig er en granat og en uskyldig penn skjuler dødelig gift.
Filmen er en putrende gryte av popkulturelle referanser, og en hyllest til det uhøytidelige.
Den er et deilig avbrekk fra den blodig alvorlige atmosfæren i de nye James Bond-filmene.
Filmen er basert på en tegneserie av Mark Millar og Dave Gibbons, og har beholdt mye av tegneseriens overskudd og fargerike galskap.
Arbeiderklassegutten Eggsy (Taron Egerton) reddes ut av en knipe av den elegante og mystiske Harry Hart (Colin Firth).
Den unge gutten kastes inn i en verden av skurker, helter og britiske snobber – hvem som er hvem er ikke alltid like lett å avsløre.
Inn fra sidelinjen kommer den lespende billionæren Valentine (Samuel L. Jackson) med en skummel plan.
En helt trenger som kjent en god nemesis.
Spiongenren er langt fra død
Spiongenren levde godt på det klare fiendebildet under den kalde krigen.
Skillet mellom helt og skurk i Kingsman er definitivt mer komplekst.
Den største skurken er menneskeheten.
Klimakrisen, ressursmangel og overbefolkning gjør at mange av oss føler avmakt.
Denne avmaktsfølelsen har Vaughn inkorporert i sin gale skurk.
Politikerne er maktesløse marionetter for den griske pengemakten, og vi beveger oss i raskt tempo mot avgrunnen.
Løsningen på problemet er kanskje mer elegant i både Dan Browns Inferno og Gert Nygårdshaugs Chimera, men Vaughns variant er hysterisk morsom og tragisk på samme tid.
For under all den spontane og sprø humoren lurer det litt alvor.
Stor komedie
Filmen er også en oppvisning i subtil skuespillerkunst i et univers preget av overdrivelser og galskap.
Colin Firth har gått fra romantisk helt i Stolthet og fordom til stammende konge i Kongens tale .
Når han i en alder av 54 år debuterer som slåsskjempe, gjør han også det med stil og eleganse.
Samuel L. Jacksons skurk er en oppvisning i komikk.
Han spiller på alle klisjeene Bond-skurkene har gjort til sine varemerker og gjør sin helt egen vri på dem.
Laget toppes med vår egen Bjørn Floberg som den korrupte, svenske statsministeren.
Først og fremst er Kingsman strålende underholdning og en smart lek med klisjeer.
Actionscenene er helt hinsides, originale og elleville.
Elsker du avanserte dippedupper, action, spenning og tull med stil, kom deg på kino.
| 1
|
400060
|
«Å vende tilbake»:Spinkel debut med viktig anliggende
Mer av en grovskisse enn et virkelig drama
Å vende tilbake er en film som vekker sympati ganske enkelt fordi den har et viktig og sårt anliggende.
Spillefilmdebutanten Henrik Martin Dahlsbakken (25) skildrer to brødre som opplever at faren returnerer fra krigstjeneste i Afghanistan som en traumatisert mann.
Ikke lenge etter hjemkomsten forsvinner han til fjells.
Guttene har mistanke om at noe forferdelig kan skje, og starter sin egen leteaksjon.
Dahlsbakkens eget manus bygger på hans barndomsopplevelser – nok et element som gjør tilskueren vennlig innstilt.
Endimensjonale karakterer
Å vende tilbake har flotte naturbilder ettersom opptakene er gjort på Super 35mm i Cinemascope.
I streng forstand har den likevel ikke det formatet man forventer av en spillefilm med kinodistribusjon.
Det skyldes ikke nødvendigvis lavt budsjett og en dugnadspreget innspilling.
Heller ikke den begrensede mengden film som fotografen Oskar Dahlsbakken har hatt til disposisjon.
Problemet er snarere at grovskissen aldri blir et riktig drama.
Karakterene er endimensjonale og replikkvekslingen karikert.
Det gjelder særlig for foreldreparet, spilt av Ingar Helge Gimle og Lia Boysen.
Moren er overfladisk tegnet som en passivisert figur, mens faren knapt får være med i en eneste scene uten å dirre.
Allerede første kveld sitter han og pusser på geværet.
Løfter seg til slutt
Da er det bedre spillerom for Åsmund Høeg (18) og Fredrik Grøndahl (15) i rollene som brødreparet Oscar og Fredrik.
Høeg gjorde en glimrende debut i Sønner av Norge, og til og med innenfor spinkle rammer makter han å gi et skikkelig løft til siste del av Å vende tilbake .
I likhet med Charlotte Blom, som tidligere i år spillefilmdebuterte med Staying Alive , har Henrik Dahlsbakken laget gode kortfilmer.
Mannen fra isødet var finalist i Manhattan Short Film Festival i 2012 og ble vist i 26 land.
Men på samme måte som Blom mister Dahlsbakken spenst og oppfinnsomhet i overgangen fra kort til langt format.
| 0
|
400061
|
«Drone»:Å drepe barn med joystick
Avslørende norsk dokumentar løfter dronedebatten til nytt nivå.
Det er ikke lenge siden det føltes viktig å diskutere om voldelige dataspill kunne inspirere til voldelige handlinger i virkeligheten.
Vil datanerden forlate gutterommet og fyre løs på levende mennesker?
Problemstillingen virker merkelig gammeldags når du ser dokumentarfilmen Drone .
For her er hele dette spranget fra skjerm til virkelighet oppløst.
Filmen skildrer hvordan unge, amerikanske spillentusiaster ganske enkelt blir omdannet til soldater foran skjermen.
I regi av CIA kan de – risikofritt og fra en bunker i USA – bruke sine ferdigheter til å "eliminere" antatte terrorister på den andre siden av kloden.
Journalistiske avsløringer
Tonje Hessen Schei (43) har bodd og arbeidet i USA i mer enn ti år.
Drone er hennes tredje film, og bærer preg av et inngående kjennskap til amerikansk politikk og etterretning.
Blant annet avslører hun et hemmelig samarbeid mellom det amerikanske luftforsvaret og droneskvadronen hos CIA.
Hennes overordnede mål er å reise menneskerettslige spørsmål ved bruken av droner utenfor erklærte krigsområder.
Og filmen har definitivt de kvalitetene som skal til for å vekke ettertanke og debatt.
Derfor blir den også distribuert i høyt tempo for tiden, blant annet har The Guardian laget en 10-minutters versjon som skal ha nådd ut til 100 millioner avislesere.
Den er solgt for kinovisning til 20 land.
Personlig nerve
Drone beveger seg smidig mellom USA og Pakistan, historiefortelling og ekspertintervjuer.
I den dronerammede Wiziristan-provinsen i Pakistan møter vi familier som er sterkt preget av angrepene, menneskerettighetsadvokater og en fotojournalist som dokumenterer lemlestede og drepte sivilister.
Les også:
Nettopp det nære forholdet mellom spillmiljøet, militæret og CIA er en sentral tråd i denne veven.
Schei følger den tidligere datanerden og dronepiloten Brandon Bryant i hans forsøk på å reise en offentlig debatt om legitimiteten av hva han selv har vært med på.
Dette er en karakter som gir filmen personlig nerve.
Han har selv vært med på å drepe mer enn 1600 mennesker, og i en helt spesiell scene blir den ellers så verbale mannen helt stille.
Bryant makter ikke å kommentere sin egen rapport om at han antageligvis har drept barn med joysticken.
Veteraner i en ny tid
Her er Schei ved kjernen av ikke bare droneangrepets problem, men selve soldaterfaringens utfordringer:
Faren for å ramme uskyldige – og særlig barn.
Filmens moderne dronepiloter skal vise seg å ha et reaksjonsmønster som ligner klassiske veteraner, slik det skildres i eksempelvis den premièreklare norske spillefilmen Å vende tilbake (se egen anmeldelse).
Les også:
Hvorvidt risikoen for feil er større med droner enn ved tropper på bakken, er forøvrig en problemstilling jeg savner i Drone .
President Obama siteres på at droneangrep gir lave sivile tap, et utsagn som mistenkeliggjøres, men ikke tilbakevises med relevante tall.
Filmen klarer uansett å løfte debatten om fremtidens krigføring til et nytt nivå.
Det gjør Drone til et viktig innlegg om så vel menneskerettigheter som militær etikk.
| 1
|
400062
|
«Sils Maria:»Binoche og Stewart i praktslag
Juliette Binoche løfter denne ”backstage-historien” om en skuespillers midtlivskrise til uante høyder, godt hjulpet av Kristen Stewart i sin kanskje beste rolle.
For noen år siden fulgte jeg en filminnspilling der Juliette Binoche hadde hovedrollen.
Omtrent samtidig spilte hun inn denne filmen, om hvordan livet og kunsten kan gripe inn i hverandre på gåtefulle måter.
Jeg kunne derfor ikke la være å sidestille mine minner fra Binoche foran og bak kamera, med de bildene regissør Olivier Assayas her gir oss.
Og jeg har sjelden sett en film som på en mer overbevisende måte skildrer hva det vil si å være skuespiller, hva det innebærer å tilnærme seg en rolle og spille den.
Men Sils Maria handler om mer enn bare det.
Film i filmen
Visstnok var det Binoche som utfordret Assayas til å skrive rollen for henne etter at hun spilte i hans mer konvensjonelle kammerspill Summer Hours (også vist på norske kinoer).
Men Assayas har vært her før:
I hans gjennombruddsfilm Irma Vep plasserte han Hongkong-stjernen Maggie Cheung i en tilsvarende sammenheng som skuespiller i en ”film i filmen”.
Denne gangen er det Binoche sin ”star persona” som utforskes.
Vi møter henne som Maria Enders, en respektert teater— og filmskuespillerinne som både har spilt i europeisk film og amerikanske blockbustere.
Hun har forlengst rundet 40, men har bare begynt å ta innover seg alderstyranniet innen film og teaterverdenen.
Når hun får tilbud om å spille i et teaterstykke som er en oppfølger til hennes gjennombruddsfilm fra 20 år tidligere, blir hun først støtt av at hun ikke får spille den samme, unge kvinnen.
Duell mellom to temperamenter
Stykket skildrer et destruktivt forhold mellom to kvinner, der den eldre er besatt av den manipulerende yngre.
Gradvis begynner denne fiksjonen å ligne på det forholdet Maria har til sin assistent, Val (Kristen Stewart).
Hun er Marias sparringspartner og altmuligkvinne.
Maria øver seg på rollen ved å la Val innta rollen som den yngre kvinnen, og etter hvert er vi ikke lenger sikre på hvilken av fortellingene de medvirker i – filmen eller teaterstykket.
Dette samspillet svinger det virkelig av, med sterke kontraster og nyanser i rikt monn.
Maria/Binoche er den europeiske, lidenskapelige divaen, mens Val/Stewart er en ”cool” og rasjonell amerikaner.
Duellen mellom dem utarter seg, fra et sammenstøt mellom to temperamenter, til blant annet kraftfulle diskusjoner om Hollywood versus såkalt ”seriøs film”.
Assayas har bakgrunn som filmkritiker, men han er ingen snobb og lar Stewart få legge frem gode argumenter for verdien av en god blockbuster.
Dyp forståelse
I det siste har vi sett flere filmer som forsøker å si noe om filmens tilstand og betydning.
David Cronenberg ga oss en demonisk fremstilling av Hollywood i Maps to the stars , mens et mer nyansert, om enn karikert bilde tegnes i Oscarnominerte Birdman .
Assayas gir oss en mer fordypende forståelse av en middelaldrende skuespillers utfordringer og dilemmaer, også på det kunstneriske plan.
Sist gang jeg så en skuespillerinne svinge seg rundt i alpene må ha vært i Sound of Music .
Her får de samme høydedragene en mystisk og poetisk dimensjon når det naturfenomenet som filmer henter sin tittel fra, en spesiell tåkeformasjon, inntreffer mot slutten.
Da er det ennå natt og Stewart har forlengst forlatt fjellene.
Jeg tolket det som en endelig bekreftelse på at hun har forlattTwilight-sonen.
| 1
|
400064
|
«Svampebob Firkant-filmen:Svamp på land:»
Sukkersjokk med hyperaktiv svamp
Svampebob har forspist seg på rosa sukkerspinn.
Flyvende delfiner, en skummel burgerpirat, syngende måker og en hysterisk svamp er noen av de fargerike ingrediensene i denne barnefilmen.
Svampebob Firkant-filmen:
Svamp på land er full av absurde og surrealistiske innslag som kan gjøre de fleste matt.
Svampebob er basert på en populære Nickelodeon-serie, kjent for sine vitser, metahumor og freidige ordspill.
Friskt og morsomt i korte tv-snutter, men i langfilmformat blir resultatet anmassende.
Spesielt når historien er mildt sagt tynn, bare pyntet med søt glasur.
Nede på Bikinibunnen steker Svampebob krabbeburgere, mens Herr Krabbe teller penger, og Plankton prøver å stjele den superhemmelige oppskriften.
Alt er normalt og rimelig hysterisk helt til Piraten Burgerskjegg (Antonio Banderas) rapper oppskriften rett foran øynene på den glade gjengen.
Man kan jo begynne å lure på hva slags narkotikum krabbeburgeren egentlig består av, siden mangelen på denne svært vanedannende retten fører til apokalypse og totalt kaos.
Tullete sukkerspinn
Historien henger på et vis sammen, men den er ikke hovedpoenget.
Det er den nesten anarkistiske formen med vitser, som henger løst sammen og fortelles i et heseblesende tempo full av fargerike animasjoner, som gjør at barn kommer til å elske den.
Det er en viss fare for at foreldrene blir helt utslitt.
Selv om ikke alle ordspillene faller like naturlig på norsk – ja, noen faller så pladask at det er til å rødme av – har noe av metahumoren en viss underholdningsverdi også for voksne.
Bobla, den flyvende delfinen som vokter tid og rom, er en klar hyllest til Douglas Adams Haikerens guide til galaksen .
Turen inn i hjernen til Svampebob er rosa, blomstrete og ganske fornøyelig.
Plutselig skjønner du hvor hans ukuelige optimisme og hysteriske humor kommer fra.
Filmen fungerer nok for barn og de som allerede er fans av fenomenet.
For resten er resultatet masete og repeterende.
De norske stemmene er teatralske og ganske slitsomme.
Svampebob Firkant-filmen:
Svamp på land fremstår som en hyperaktiv unge som har forspist seg på rosa sukkerspinn.
| 0
|
400067
|
«Fifty Shades of Grey»:50 nyanser av søppel
Boken var ille.
Filmen er mye verre.
Det mest interessante med fenomenet Fifty Shades of Grey er at når hundre millioner kvinner (og enkelte menn) på tvers av generasjoner og nasjoner for en gangs skyld bestemmer seg for å kjøpe samme bok, så er det en idéfattig, språklig skral kopi av eventyret om Skjønnheten og udyret , skrevet som en hemningsløs kitchfest hvor klisjéene står tettere enn trær i en plantet juletreskog.
Det er vanskelig å tolke det som annet enn et endetidstegn.
Filmen er svart hav, både emosjonelt og psykologisk
Men der boken tross alt er skrevet av et menneske som kjenner sine virkemidler og har et slags glimt i øyet, er filmen svart hav, både emosjonelt og psykologisk.
Filmen kommer med andre ord garantert til å bli årets mest sette dårlige film.
Anastasia Steele tilhører en kvinnetype som er utdøende i Skandinavia, men som lever i beste velgående i andre deler av verden, ikke minst i USA.
Jeg snakker om den uerfarne kvinnen fra legeromanene, som blir fjetret av den flotte legen som kan så mye og har så mange penger.
Hun blir forfjamset, men også fascinert når det viser seg at han er mest opptatt av kroppen hennes, og hun syns det er litt spennende når han setter av tid til å lære henne opp.
Apropos, for å vise hvilken jord filmen faller i:
Akkurat nå går en ganske utrolig Valentinesdag-tv-reklame i USA.
En teddybjørnprodusent fra Vermont pøser i to minutter på med argumenter for hvorfor det er smart å gi en halvannen meter høy teddybjørn til kona/kjæresten i stedet for blomster eller sjokolade.
Kvinnene i denne reklamen blir henrykte for bamsen, mens en mannsstemme forteller at den kan holde henne med selskap når du er borte, og at kvinnen vil bli så glad at du (blunk, blunk) garantert vil få den belønningen du fortjener.
Nok et endetidstegn.
Utrydningstruet kvinnetype
Kvinnetypen denne filmen forsøker så hardt å holde i live, er utrydningstruet i vår del av verden, og kvinnegruppa Ottar har på sett og vis rett i at det å fortsette å portrettere henne, er kontraproduktivt i forhold til det likestilte samfunnet vi tror vi er på vei mot.
Men Ottar tar feil angående den dominerende sexen.
Folk holder på som de vil og har alltid gjort det.
Det er ingen grunn til å rynke på nesen av at praksisen skildres på film, kun av at den skildres så talentløst.
Anastasia
Steele kan hele tiden stoppe det som skjer, men gjør det ikke, fordi hun er, påstås det, så uendelig fascinert av Christian Grey.
Her har E.L. James virkelig boltret seg i klisjéskapet.
Grey er filmens største krenkelse.
Han er blant de dummeste mannsportrettene søppellitteraturen, og nå også mainstreamfilmen, har frembragt.
Han var ene og alene grunnen til at jeg ikke orket å lese mer enn syttito prosent av boken da den kom.
Nå har jeg lest hele og er fortsatt like forundret.
Les anmeldelsen av boken:
Den rike, unge mannen som påstår at hans suksess skyldes en dyp menneskelig forståelse, som er så plaget fordi hans mor var en prostituert narkoman som døde da han var fire og som derfor ikke kan ha noen annen menneskelig nærhet enn sex med masse hjelpemidler og uten følelser.
Når han omsider føler noe, er det fordi han møter et barn (Ana) som ennå ikke har truffet noen hun har hatt lyst til å ligge med.
Det er til å kaste opp av.
Når han sitter og spiller Bach og Chopin på sitt Fazioli-flygel og Ana kommenterer at musikken er så trist — Kan det bli grunnere?
Når Grey står ved sitt Grey-merkede helikopter og venter på Ana for å ta henne med til sin Grey-skyskraper – kan det bli dummere?
Når Ana er bastet og bundet, den sakrale musikken fyller salen og Grey finner frem påfuglfjæren – kan det bli ynkeligere?
Når han låser opp døren til lekerommet med gullknullenøkkelen sin – kan det bli mer patetisk?
Filmen er ufrivillig komisk så mange steder at det gjør vondt å tenke på at millioner skal se den.
Dette er en rett på dvd-film hvis eneste kvalitet glimtvis består i at Dakota Johnson har skuespillerkvaliteter som av og til minner om Natalie Portmans, et indre liv bak øynene, noe intelligent og håpefullt, eventuelt til og med poetisk.
Veldig dårlig film
Anas tanker, som er helt avgjørende for at vi kan holde henne ut i boken, er borte i filmen.
Det betyr at hennes bearbeiding av møtene med Grey, hennes små reaksjoner og impulser er helt usynlige.
Dette gjør henne dum og fortellingen til noe nær en katastrofe.
For øvrig ser så godt som alle biroller ut som modeller og de verste dialogpartiene fra boken er løftet rett inn i filmen.
Grey, når han føler effekten av Anas kjærlighet:
What are you doing to me?
Ana, gråtkvalt:
I´ve fallen in love with you.
Grey:
No, Ana, you can´t love me.
Omtrent her begynner det forresten å regne i Seattle.
Fifty Shades of Grey er en veldig dårlig film.
Hvis jeg får behov for å se en film om rar sex, ser jeg gjerne Bunuels Belle du jour hundreogfemti ganger før jeg ser denne en gang til.
Dette mener andre:
| 0
|
400069
|
«The Interview:»Tidvis morsom kompiskomedie
Typisk rumpehumor fra humorduo.
The Interview er en ganske ordinær kompiskomedie, helt i tråd med det Seth Rogen og gjengen hans har drevet med de siste ti årene.
Den består av de sedvanlige vagina/rumpe/penis/homo-vitsene, ofte med sleivete og svakt misogynistisk slagside, som Rogen kompenserer for ved å by på sitt kvapsete ytre, som en slags mannlig Lena Dunham.
Det er ikke umorsomt.
Tidvis er det til og med festlig, spesielt når Kim Jung Un (Randall Park) fraterniserer med James Francos karakter og motvillig avslører at han elsker Kate Perrys låt Firework og at han dessuten hadde et vanskelig forhold til sin far.
Ikke skarp nok
Men filmen er aldri så skarp at man mistenker bakmennene for å ha hatt noe politisk anliggende.
Både Seth Rogan og medspiller James Franco utstråler genuin fryd over å leke seg med smakløse barnsligheter, og det har neppe falt dem inn at Nord-Korea ville reagere offentlig.
Overraskelsen må derfor ha vært stor da talspersoner for den nordkoreanske regjeringen allerede i juni, etter å ha sett traileren, kalte opphavsmennene for «gangster moviemakers» og filmen for en terroristhandling.
Etter den betraktelig skarpere og herlig smakløse satire-dukkefilmen Team America World Police (2004), hvor Kim Jung Il fremstilles som en alien-kakerlakk forkledd som en tulling i gigantiske kommunistbriller, satt Nord-Korea klokelig nok musestille.
Så hvorfor i all verden bry seg nå?
Kim Jong
Un er muligens en mer oppfarende type enn sin far.
Og som vanlig lar de som mangler øvelse i ytringsfrihet seg hisse opp av helt feil ting.
Det aner nok Kim Jung
Un at den dagen alt er lov, er han ferdig.
På den måten utgjør The Interview en liten, men nødvendig, og tross alt ganske morsom, spiker i kisten.
Les også Erlend Loes kommentar:
| 0
|
400070
|
«Birdman:»Fabelaktig komedie
Alejandro González Iñárritu får fallert filmstjerne til å fly i Oscar-favoritt.
Fallerte filmstjerner er et elsket motiv i Hollywood.
Birdman skriver seg inn i en stolt tradisjon med høydepunkter som Sunset Boulevard (1950) og The Artist .
Det er bare fire år siden The Artist vant de gjeveste Oscar-prisene, og det skulle ikke forundre meg om Akademiets medlemmer lar seg imponere – og bevege – av dramakomedien Birdman .
Den er nominert til hele ni priser, og burde ha gode sjanser i kategorier som beste regi og beste nyskrevne manus.
Hvis da ikke den enestående Boyhood gjør rent bord.
Fra seriehelt til teatermann
I mange av filmstjernedramaene, også The Artist , er det overgangen fra stumfilm til talefilm som utløser krisen.
Den mexicanske regissøren og manusforfatteren Alejandro González Iñárritu flytter krisen til vår egen tid.
Birdman er hans første komedie, og skiller seg markant fra det bekmørke dramaet Biutiful og den internasjonale flettverkshistorien Babel .
Birdman har imidlertid et fjernt slektskap med 21 gram , for begge filmene rommer fantasier om sjelens vekt.
Indre demoner
Birdman handler om en skuespiller som er berømt for rollen som superhelten Birdman.
Riggan Thomas bestemmer seg for å takke nei til fjerde film i serien, for heller å bli seriøs teatermann.
Nå skal han ha regien på en ekte amerikansk klassiker – What We Talk About When We Talk About Love av Raymond Carver – og dessuten spille hovedrollen selv.
Men dagene frem mot premièren skal vise seg å bli et sammenhengende stevnemøte med hans indre demoner.
Komisk kaos
Den fremste av disse demonene er faktisk Birdman.
Ja, når denne filmen er så morsom, sprø og smart, er det hovedsakelig fordi den tilårskomne skuespilleren viser seg å ha internalisert superhelten han en gang spilte.
Riggan Thomas har rett og slett overtatt karaktertrekk fra rollefiguren og derfor blitt lettere schizofren.
González Iñárritu introduserer dette komiske motivet umiddelbart:
I åpningsscenen sitter Riggan og mediterer rundt én meter over gulvet.
Han svever i løse luften.
Litt senere skrur han på dataskjermen med en befalende gest, uten å røre skjermen.
Han har magiske egenskaper, skjønner vi.
Eller er det bare en fantasi?
Hans indre fuglemann er en slags djevelsk lokkemann – eller underbevissthet – som med dyp, dragende røst minner Riggan på hans tidligere meritter og vil han skal vende tilbake til Birdman-konseptet.
At Riggan spilles av Michael Keaton, som i sin tid ble berømt for rollen som Batman , gjør ikke denne psykologiske studien mindre pikant.
Keaton har også stemmen til den indre fuglemannen i Riggan.
All that Jazz
Men Birdman er ikke et one-man-show.
Hele filmen er holdt i et forrykende tempo.
Emma Stone, Naomi Watts og Edward Norton gjør glimrende biroller i teaterkulissene.
Der er det naturligvis kaos, konflikter og premièrenerver, akkompagnert av en trommeslager som i enkelte scener opptrer som gatemusikant og i andre scener har flyttet inn på et bakrom i teateret.
Et meget stilig grep.
Klaustrofobisk i korridorene
Det er den mexicanske trommeslageren Antonio Sanchez som har komponert musikken.
Denne nordamerikanske produksjonen har i det hele tatt en sterkt søramerikansk profil, for i tillegg til regissør og komponist er filmfotografen Emmanuel Lubezki mexicaner.
Han gjør lange tagninger og skaper en klaustrofobisk atmosfære i de trange korridorene på det gamle teaterhuset (fascinerende nok var den svevende Gravity Lubezkis forrige jobb).
Denne gjengen leker med konvensjonene i en erkeamerikansk sjanger, fyller den med surrealisme og heftige rytmer.
Det er praktfullt, imponerende – og bevegende.
| 1
|
400071
|
«Sauen Shaun:»Det smarte får
Sauen Shaun takler overgangen fra tv-serie til langfilm elegant.
Særlig de aller minste får mye å glede seg over.
Det er snart 20 år siden sauen Shaun debuterte i Aardman Animations første kortfilm om Wallace og Gromit.
Men det er først nå han dukker opp i en helaftens kinofilm, etter flere år som stor suksess i TV-serieformat.
Intet gleder meg mer enn å kunne fastslå at Shaun, sammen med filmskaperne Mark Burton og Richard Starzak, har tålt denne forvandlingen aldeles utmerket.
Det er ingen enkel sak å forvandle ti minutters enkeltepisoder til en over 80 minutters langfilm.
Det krever en større historiebue som binder de karakteristiske gagsene fra TV-serien sammen.
I serien fant Shaun, det smarte får i flokken, på stadig nye ting for å bryte den daglige monotonien på Mossy Bottom-gården.
Denne gangen utløser hans påfunn en halsløs tur inn til storbyen London der store deler av handlingen utspiller seg.
Alt det Shaun holder kjært, saueflokken, de andre dyrene, ja, selv den dumme fårehunden Blitzer og husbonden, blir satt ut av spill og bare hans kløkt kan redde dem tilbake til gården.
Varm og lun
Et avgjørende og kanskje dristig valg av filmskaperne er å unngå dialog, og isteden la både dyrene og menneskene gestikulere og kommunisere med lyder.
Det åpner denne filmen for de aller minste, men det er samtidig så sofistikert utført at det blir en styrke ved filmen.
På den måten kommer figurenes fysiske fremtoning, selve animasjonsstreken, sterkere frem – og det er nettopp der Aardman-studioets kvaliteter og egenart ligger.
De store animasjonsfilmene skal i dag helst appellere til hele familien, og gjør det gjerne med ekstra bonusscener for de voksne som går over hodet på barna.
Her er det fint lite av det, bortsett fra et satirisk innslag om trendy frisyrer (gjett hva slags klipp de er inspirert av?).
Det er enkelheten og sjarmen som gjør denne filmen unik, den har en varm og lun tone som er uimotståelig.
Og den har flere fantastiske stunts enn noen actiondrevet blockbuster.
| 1
|
400073
|
«Big Hero 6:»Imponerende Disney-show
Vellykket fusjon mellom Disneys og Marvels verdener.
Big Hero 6 er Disneys fireogfemtiende helaftens spillefilm.
Det går lenger mellom de riktig gode filmene nå enn før, men det håper Disney at vi ikke oppdager, siden vi sjekker mobilen etthundreogfemti ganger i døgnet og glemmer informasjonen fra gang til gang.
Dessuten kompenserer de for det ved å høyne produksjonstakten.
Forrige storfilm, Frozen , har på tross av gjennomsnittlig kvalitet blitt en absurd pengemaskin for selskapet, men de største inntektene har ydmykende nok, kommet fra salg av prinsessekjoler.
Spennende og elegant
Big Hero 6 er en bedre fortalt og mer vedkommende film, i hvert fall for de fleste som er over alderen hvor prinsessepsykosen dominerer.
Den har klassiske ensom i verden/tap av noen man er glad i/sint på alt/løse problemer med venner -elementer som den langt på vei utnytter godt og uten å falle i særlig mange plagsomme klisjé-feller.
De første tre fjerdedelene av filmen er imponerende.
Det er morsomt, spennende og elegant samtidig som 3D-animasjonen er storslagen, med store panoramaer over San Fransokoyo, lange kjøringer gjennom by og arkitektur, kombinert med sjarmerende karakteriseringer av hovedpersonene, som det dessuten går an å leve seg emosjonelt inn i.
I tillegg er det alltid fint med en hovedperson som er supersmart, men mangler retning i livet sitt.
Hiro Hamada er fjorten, men ser klokelig nok langt yngre ut.
Han er en rufsete og litt mistilpass Manga-utseende ungdom.
Foreldrene er naturligvis døde, slik de skal være i gode oppvekstfilmer:
«Mamma og pappa er borte.
De døde da jeg var tre hvis du husker det», som han sier til broren Tadashi i en av relativt få umusikalske replikker.
Tadashi forsøker å få Hiro interessert i å starte på den tekniske utdannelsen han selv går på, noe som får skjebnesvangre konsekvenser.
Mange twister
Oppbygningen av historien, presentasjonen av brødrene, tanten de bor hos, Hiros nedstemte smarthet, samt kontakten med robotvennen Baymax og de fire hjelperne på den tekniske skolen er gjort med kjærlighet og finesse.
Problemet oppstår, som det ofte gjør i formel-filmer, når logikken som nødvendigvis ligger i formelen må følges opp og avsluttes.
Det kan gjøres originalt, med mange tvister og uten at man et sekund mister det emosjonelle fokuset, som for eksempel i Toy Story 3 , eller det kan gjøres mer plankekjøringsaktig, som her, hvor forholdet til antagonistene og deres motiver behandles som om ingen egentlig bryr seg.
Likevel er Hiro og Baymax og ikke minst vennskapet deres tiltrekkende gjennom hele filmen.
Baymax fremstår som en kosete og mer verbal versjon av Wall- E , og får, som Wall- E , enkelt plass på listen over de fineste robotvennene på film noensinne.
Og fusjonen mellom Disneys sentimentalitet, Marvels noe hardere tegneserieutgangspunkt og den vagt japanske manga-looken, gjør Big Hero 6 til en original Disney-film.
Den norske versjoneringen er forseggjort og ikke til hinder for en god opplevelse.
| 1
|
400074
|
«Nightcrawler:»Dypdykk i medienes nyhetsjag og publikums blodtørst
«Nightcrawler» handler om klikktall, blodtåke - og deg.
Ambulansen er på plass, politisirenene hviner, kaos hersker, og døden lurer.
Tett på; en mann med et filmkamera på jakt etter det perfekte bilde av dødens estetikk.
Møt Louis Bloom (Jake Gyllenhaal), en mann som har falt utenfor den amerikanske drømmen, og er på desperat jakt etter en jobb.
En natt mens han kjører rundt i et øde Los Angeles, stopper han opp ved en bilulykke mens et kameracrew filmer det hele.
Han ser en karrièremulighet, skaffer seg et kamera og tar opp jakten.
Nightcrawler er en film med mange lag.
Den retter et skarpt blikk mot mediebransjen, men også mot oss som publikum.
En psykopats reise
Det stadige jaget om å være først ute med de største nyhetene er noe alle i mediebransjen kjenner.
Bloom oppdager raskt at han har talent.
Han går etter de mest groteske bildene og blottstiller ofrenes dødskamp i beste sendetid.
Han går tett, nært og blodig.
Som han selv så fint sier det i filmen:
«Hvis du ser meg, har du din verste dag».
Men hvor langt kan man gå i jakten etter den største overskriften?
Hva skjer i det øyeblikket du selv igangsetter hendelsesløpet som resulterer i blodbad?
Blooms sult etter den største nyheten går bortenfor enhver moral og etiske presseregler.
Hans kynisme og totale mangel på empati er et fascinerende portrett av et hult menneske.
Ofrene for drap og vold er kun billetten til penger og suksess.
Jake Gyllenhaal skildrer ham med en skremmende blanding av nysgjerrighet og uskyld, mens psykopaten lurer under overflaten og til slutt klorer seg opp.
Gyllenhaal leverer en intens og dyster karakterskildring, som tar deg med på en ubehagelig reise gjennom desperasjon og galskap i et urbant undergrunnslandskap, hvor vold og fordervelse lurer på hvert hjørne.
Konfronterer vår voyeurisme
Men Nightcrawler stopper ikke der.
Den leverer også en krass kritikk av publikum – vi som sitter trygt hjemme i stuen vår og ser.
Her går regissør Dan Gilroy i David Cronenbergs fotspor.
I likhet med den kontroversielle Crash (1996) handler det om vår voyeurisme.
For gir ikke mediene oss bare det vi vil ha?
Det er tross alt vi som skrur på TV-en eller klikker oss inn på de mest groteske nyhetene og de mest grafiske bildene.
Å bli konfrontert med vår egen pirrende nysgjerrighet og avstumpede følelser i møte med andres tragedie er ubehagelig.
Filmen er besnærende i sin rå kynisme, men den etterlater en bismak.
Er det bare den stadig mer kyniske og konkurranseutsatte nyhetssjefen, glimrende spilt av Rene Russo, som har skyld i medienes grafsing i vold?
Har ikke vi som publikum også et ansvar for å si stopp?
Det er et samspill mellom de to.
Det er lett å si at Nightcrawler skildrer en amerikansk medievirkelighet, og at vi her i Norge har etikken i ryggraden.
Filmen er et godt innlegg i en debatt mediene aldri må glemme.
Den tegner et brutalt bilde av hva som skjer når seertall og klikk blir viktigere enn menneskelighet og empati.
| 1
|
400075
|
«Unbroken:»Glatt om krigshelt med ni liv
Manglende nerve er et større problem enn faktafeil i Angelina Jolies andre film.
I en tid da faktasjekkere står klar med rødpennen, er det neppe noe sjakktrekk å åpne en spillefilm med tekstplakaten "En sann historie".
Unbroken mangler til og med vanlige forbehold av typen "basert på" eller "inspirert av".
Så er da også historien om den amerikanske idrettsmannen og krigshelten Louis Zamperini (1917–2014) blitt korrigert på flere punkt, noen av dem temmelig bagatellmessige.
Eksempelvis skal det ha vært forbudt for fangene å snakke sammen i japanske konsentrasjonsleirer, men det skjer i filmen.
Studio-atmosfære
Uansett ligger det største problemet et annet sted .
For Unbroken får aldri skikkelig nerve eller glød.
Den har et glatt preg av "filminnspilling" og spesialeffekter, ja, selv de mest dramatiske scener føles mer konstruert enn livaktige.
Filmen åpner eksempelvis med et flyangrep som går riktig galt.
Zamperini og hans gruppe blir beskutt av japanske flystyrker, som treffer både mannskap og motorer.
Men ikke et øyeblikk blir man svimmel eller nervøs i kinosetet.
Hele scenen har en påfallende studio-atmosfære som ingen av skuespillerne makter å bryte igjennom.
Profesjonelt er ikke nok
Unbroken er den andre spillefilmen av Angelina Jolie, og nok en gang er det en krigshistorie hun vil fortelle ( In The Land of Blood and Honey handlet om Bosnia).
Zamperinis dramatiske liv er definitivt verdt en film.
Etter flyhavariet i 1943 overlevde han 47 døgn i en livbåt i Stillehavet, før han ble pukket opp av japansk marine og plassert i konsentrasjonsleir med særdeles brutalt vakthold.
Coen-brødrene er med
Gode krefter bidrar i alle ledd, uten å sette noe personlig stempel på resultatet.
Manuset er skrevet av Joel og Ethan Coen, William Goldenberg har klippet filmen og Alexandre Desplat komponert musikken.
(De to sistnevnte er nominert til Oscar for tilsvarende arbeid på The Imitation Game .)
Den engelske skuespilleren Jack O'Connell gjør en profesjonell, men blek rolle som Zamperini.
Han var nylig å se på kino i den intense, irske thrilleren '71 .
Også der spiller han en ung soldat som havner bak fiendens linjer.
I Unbroken blir O'Connell passiv og monoton i uttrykket.
Så må det sies at hans oppgave langt på vei er å utholde ekstreme situasjoner.
Stadig vekk må han også repetere klisjéfylte replikker som "If I can take it, I can make it".
Hårfarging hører med til skuespillerens hverdag, men den ellers rødhårede O'Connell ser unektelig kunstig ut med ravnsvart manke.
Her kunne avvik fra "virkeligheten" være på sin plass, selv om ivrige faktasjekkere ville få nok et moment å ta tak i.
| 0
|
400077
|
«Blackhat:»Aktuelt tema i kaotisk film
Michael Mann roter det til.
Følelsen av maktesløshet er noe mange kjenner på i møte med teknologi.
Sony Pictures fikk erfare hackernes vrede da de tok seg inn i konfidensielle e-poster.
Hvorvidt Angelina Jolie er en bortskjemt drittunge eller ei, påvirker ikke verden utenfor drømmefabrikken.
I Michael Manns Blackhat fører hackerangrep til at en atomreaktor eksploderer i Kina.
Det er blodig alvor.
Kina og USA slår seg sammen i kampen, og henter den kriminelle hackeren Hathaway (Chris Hemsworth) fra fengsel.
Jakten på bakmennene er i gang.
For hva skjer den dagen hackerne bestemmer seg for å skape kaos på børsene og kaste verden ut i økonomisk kaos?
Er de idealister som stjeler fra de rike, eller er motivene deres penger og grådighet?
Er de helter, eller er de skurker?
Hva slags mennesker er det som kan trykke på en knapp og forårsake død?
Filmens svar er nedslående, men kanskje realistisk.
Lite troverdig
Michael Mann er en stilsikker regissør.
Fra Heat (1995) og Public Enemies (2009) har han skapt filmer med særpreg og koloritt.
Det gjør han også her.
Men scenen fra Hong Kongs bakgater er klisjéfylt, og mer et frieri fra Hollywood til det asiatiske markedet.
Filmen er også forbausende retro og gir assosiasjoner til 70-tallets sydende thrillere som sakte bygger seg opp for så å eksplodere.
Mann prøver å få det til å syde, men roter det til.
Det er synd.
Ideen er både spennende og høyaktuell, men veien til svaret kaotisk fortalt.
Vår helts metoder er ikke spesielt imponerende.
Hvis en avdanket kriminell er alt myndighetene har å stille opp med, er vi fortapt hvis virkelighetens hackere setter inn nådestøtet.
Når både skurker og helter fremstår som lite troverdig, har filmen et grunnleggende problem.
Motivene på begge sider blir grøtete og like kaotiske som historien selv.
På tross av mye rot, greier filmen likevel å dra deg inn og holde på interessen.
Mer på grunn av et fascinerende og skremmende tema, enn en godt fortalt historie.
| 0
|
400078
|
«Leviatan» er et mektig skjebnedrama
Dristig kritikk av russisk maktspill
Man kan si mye om det amerikanske prissirkuset, men akkurat nå gir det vind i seilene til flere viktige kvalitetsfilmer som ellers ville forblitt godt bevarte hemmeligheter utenfor opprinnelseslandet.
Russiske Leviatan vant nylig Golden Globe for beste fremmedspråklige film, og er nominert til Oscar i samme kategori.
Det er et mektig drama om en vanlig mann som havner i klammeri med myndighetene.
Byens ordfører vil konfiskere hans eiendom og bygge kjøpesenter der.
Bibelske prøvelser
Fra å leve et fredelig liv med kone og barn, blir Nikolaj (Alexey Serebryakov) tvunget inn i en nedadgående spiral der prøvelsene antar gammeltestamentlige dimensjoner.
Ja, filmen har mange paralleller til Jobs bok (der Leviatan er navnet på et ondt sjøuhyre).
Men nå er det ikke Gud som påfører den lille mannen lidelsene, snarere en uhellig treenighet av ordfører, biskop og domstol.
Filmtittelen står også i forlengelsen av det berømte hovedverket (1651) til filosofen Thomas Hobbes, der Leviatan er betegnelsen på en eneveldig stat.
Tyr til spriten
Det er en prototypisk, russisk korrupsjonshistorie.
I tillegg fletter Andrey Zvyagintsev inn et samlivsdrama av klassisk merke.
Nikolaj har en gammel venn som er advokat, og denne Dmitriy (Vladimir Vdovichenkov) ankommer provinsbyen fra Moskva med dokumentmappe og et godt øye til Nikolajs kone Lilya (Elena Lyadova).
Innimellom blir man sittende og lure på om det virkelig kan være nødvendig å repetere de mest klisjépregede forestillinger om russiske menn og myndighetspersoner.
Nikolaj og vennene tyr til spriten ved hver minste anledning, og ordføreren er en ondskapsfull drukkenbolt.
Store bilder
Men Andrey Zvyagintsev ønsker å snakke i store ord og bilder, noe som understrekes av et eventyrlig foto.
Handlingen er lagt til et dramatisk kystlandskap i Murmansk, der havet slår mot klippene og strendene er fulle av gamle skipsvrak og hvalskjeletter.
Mikhail Krichman har fotoet på alle de fire spillefilmene til Zvyagintsev (samt Frøken Julie av Liv Ullmann).
Sammen har Kirchman og Zvyagintsev utviklet det vi kan kalle en storslagen hverdagsrealisme.
Som i Elena (2011) er det Phillip Glass som har komponert den manende filmmusikken.
Ortodoks dobbeltmoral
Hvor samfunnskritisk kan en russisk filmskaper være uten å få problemer med sensuren?
Leviatan er støttet av kulturdepartementet, men ministeren skal ha uttrykt misnøye med den.
Ortodokse aktivister har kalt den "ondskapsfull".
Filmen hadde verdenspremière i Cannes i fjor, men kommer på kino i hjemlandet først i februar i år.
Zvyagintsev tester åpenbart grensene når han lar et portrett av Putin henge over pulten til den korrupte ordføreren.
Hvorvidt den internasjonale suksessen vil styrke eller svekke hans posisjon i hjemlandet, gjenstår å se.
Nå vil i hvert fall en hel filmverden følge hans videre karrière med argusøyne.
| 1
|
400080
|
«Timbuktu:»Hva skjer når et samfunn settes under sharia-lov?
Sjokkerende aktuell og formfullendt skildring av et muslimsk lokalsamfunn som invaderes av jidahister
Å fremheve en film som viktig, handler ofte om at den speiler en aktuell tendens i samfunnet.
Denne mauretansk-franske filmen er også viktig på denne måten, når den skildrer hvordan jidahister for en stund raserte deler av Mali i 2012.
Men den har en annen kvalitet som hever den over de fleste filmer om denne blodige krigen som militsen Boko Haram nylig presset mot en ny, grusom avgrunn i Nigeria.
Regissør Sissako har en behersket, nyanserik formbevissthet som kler dette universet perfekt.
Til tross for den grenseoverskridende galskapen han skildrer, gir han oss nok pusterom og avstand til å reflektere over dimensjonene ved overgrepene.
Det er altså ikke blodsutgytelsene som er det mest sjokkerende her.
Absurde forbud
Det er en stund siden Sissakos forrige film, Bamako (2006), som berørte postkoloniale forhold.
Mye har skjedd på de årene, og denne gangen er det helt nye krefter utenfra som truer.
Sissako baserer historien på det som skjedde da nordafrikanske jidahister inntok områder nær byen Timbuktu og satte dem under Sharia-lov.
I filmen ser vi mange av de absurde forbudene som innføres: en kvinnelig fiskeselger blir påbudt å dekke til hendene og bena med strømper i 50 varmegrader, når musikk høres i natten utløser det en hysterisk jakt på synderne.
Her er det nok av materiale for en ny Life of Brian eller Charlie Hebdo , men Sissako søker ikke karikaturen.
Isteden får han effektivt fram villfarelsene de unge jidahistene turer fram med, og som lokalbefolkningen, muslimer de også, betrakter med forferdelse og forundring.
Jidahistene holder Koranen framfor seg, men har knapt lest den.
De er høye på seg selv, på den makten de får med våpen i hånd og framstår som skrøpelige i all sin menneskelige dårskap.
De er guttunger med maskingevær som iblant glemmer jihad for å snakke om Messi og Zidane, for så i neste øyeblikk tvinge seg på en lokal jente de har forelsket seg i.
Vakkert midt i tagedien
En av jidahistene oppsøker en tuaregkvinne i ørkenen når ektemannen hennes er borte.
Denne tuaregfamilien er det nærmeste vi kommer noen hovedpersoner i filmen, og kvinnens sterke, sensuelle framtoning pirrer og skremmer jidahisten.
Tuaregenes perspektiv gjør Sissako i stand til å spenne lerretet bredere og høyere, mellom jord og himmel, og filmens vakreste scene, som får dypt tragiske dimensjoner, utspiller seg der.
Om det finnes en Gud i Sissakos film, er det han som ser det på avstand, et blikk filmskaperen ofte lar oss dele, som for å dvele ved et grunnleggende paradoks, om hvordan naturens fantastiske storhet kan avføde en så innskrenket menneskelig tilværelse.
Men også nærbildene til Sissako fascinerer, godt hjulpet Sofiane En Fani, den følsomme fotografen som gjorde Blå er den varmeste fargen til en så besettende opplevelse.
Her viser hun at hun også mestrer store panoramaer, men stilen er behersket, nesten tilbakeholden.
Den samme moderasjonen viser hun og Sissako i de mest dramatiske nære og halvnære bildene.
Volden skjer like ofte utenfor kamera, eller avløses av gåtefulle bilder som forsterker det uvirkelige.
Når byens guttunger får forbud mot å spille fotball, velger de å fortsette uten ball, kanskje som en protest mot meningsløsheten, men det er også en vakker scene som viser at livet går videre i sin ufullstendighet.
Denne filmen har ingen budskap, den er ikke ment som noe debattinnlegg, Sissako er en for begavet og kompleks visuell kunstner til det.
Men om du likevel leter etter en film som viser hvor dårlig jidahismen harmonerer med en pragmatisk, hverdagslig praktisering av islam, er Timbuktu en betimelig påminner om det.
Men det er altså bare én av mange kvaliteter ved denne elegante, formfullendte filmen.
| 1
|
400081
|
«Paddington» er et kostelig bjørneeventyr
Fornøyelig opplevelse for både barn og voksne.
Det er sjelden jeg ler så tårene triller, men Paddingtons overgang fra bøker til filmstjerne er en svært sjarmerende opplevelse.
Historien om bjørnen som strander i London fra det mørkeste Peru, er basert på de populære barnebøkene til Michael Bond.
Fortapt på togstasjonen, skjønner han at storbyen ikke er for pyser.
Til slutt får han tak over hodet av den lettere dysfunksjonelle familien Brun.
God humor for både barn og voksne
Filmen er en oppvisning i varm og rørende humor, som elegant forfører både barn og voksne.
Paddington greier kunsten å snakke to språk.
Den er full av deilig og burlesk slapstick som barn elsker, men som aldri blir masete eller slitsom.
Scenen da vår lille helt gjør seg kjent med baderommets mysterier, er førsteklasses komikk.
Videre er den full av hentydninger og undertoner myntet på voksne.
Scenen hvor den fæle naboen (Peter Capaldi) møter filmens skurk, den onde utstopperen Millicent (Nicole Kidman) til toner av Lionel Ritchies Hello, er ubetalelig.
Og da den strenge herr Brun, glimrende spilt av Hugh Bonneville, må kle seg ut som vaskedame og blir sjekket opp av en slesk sikkerhetsvakt, er storartet humor for foreldregenerasjonen.
Flott animasjon
Den mest fantastiske skuespilleren i filmen er likevel Paddington selv.
Animasjonen av bjørnen er både livaktig og uttrykksfull og glir naturlig inn blant filmens ekte skuespillere.
Regissør Paul King har et godt øye for detaljer.
Scenen på stasjonen, hvor bjørnen står ensom og forlatt under det lysende skiltet for tapt bagasje, og endres til Funnet i det familien Brun kommer, er magisk.
Filmen er full av små, elegante øyeblikk som varmer en filmelskers hjerte.
Som voksen synes jeg dubbing er en uting.
Noen detaljer i dialogen går nok tapt i oversettelsen.
Det er også snålt å høre Kidman og Bonneville, som vi kjenner fra Downton Abbey , plapre i vei på norsk.
Men det er gjort en god jobb, og de norske stemmende fungerer forbausende bra.
Selv om noen scener kan bli litt skumle for de aller minste, er Paddington en av de beste barnefilmene jeg har sett.
Den har god moral, men fri fra klamme klisjeer.
Den byr på underfundig, sjarmerende og morsom underholdning for alle generasjoner.
| 1
|
400082
|
«Staying Alive»:Innhentet av konvensjoner
Regissør Charlotte Blom mister særpreget i overgang fra kortfilm til langfilm
Charlotte Blom har laget tre snåle kortfilmer, hvorav Kokos (2006) er vist på en lang rekke filmfestivaler.
Når hun nå debuterer med langfilm, er det nedslående å registrere hvordan hennes særheter fordufter.
Er langfilmen virkelig et så konvensjonelt format at det ikke kunne være plass til slike ablegøyer og absurde innfall som hun dyrket i kortfilmene?
I den grad Blom forsøker, blir det i hvert fall bleke varianter av gammel moro.
Eksempelvis har både Kokos og En søndag i Schweigaards gate partier der karakterene bryter ut i sang eller dans, for deretter å vende uberørt tilbake til den hverdagslige praten eller krangelen.
Det er surrealistiske brudd som avslører så vel hemmelige fantasier som voksenpersoners hang til ungdomstidens slagere.
Johnny Logan som seg selv
Blom tar med seg dette elementet inn i Staying Alive , men nå får det en helt ordinær form.
Hovedkarakteren Marianne elsker å synge og danse til "Hold Me Now" av Johnny Logan.
Det gjør hun først i en morsom åpningsscene og deretter på konsert med Logan (som spiller seg selv).
Et søtt trekk, men ingenting som tilfører karakteren – eller formen – spenning.
Da er det større mot i scenen der Marianne støvsuger skyer ved å holde støvsugerhodet mot vinduet.
Det er et visuelt poeng som også får fotografen Karl Erik Brøndbo til å leke litt.
Marianne er ikke like grenseløs og morsom som Kaja i Sykt lykkelig , men Agnes Kittelsen gir dem klare fellesstrekk.
De er skjønne optimister som må hamle opp med håpløse mannfolk.
I Staying Alive avslører Marianne sin svikefulle ektemann Håkon (Anders Baasmo Christiansen) i en tidlig scene.
Både Kittelsen og Baasmo Christiansen er profesjonelle nok til å gjøre gode roller uten å ha altfor mye å spille på.
Hurtigtempo i samlivsbrudd
Som manusforfatter driver Blom gjøn våre dagers forventede hurtigtempo i samlivssaker.
Ikke lenge etter at Håkon har flyttet ut, mener han eksempelvis det er tid for at ungene skal treffe den nye kjæresten.
Her har Blom fine parodiske poeng.
Marianne er også omgitt av karakterer som på overfladisk vis mener hun bør "komme seg videre".
Linn Skåber spiller en galgenhumoristisk venninne med kvikke replikker.
Historien krever imidlertid en motoffensiv fra Marianne, men Charlotte Blom klarer ikke å skape en overraskende forløsning innenfor den konvensjonelle langfilmrammen.
| 0
|
400083
|
«Foxcatcher»:En symfoni av ensomhet
Fantastisk skuespill i intens og nært portrett av to brytere og deres forstyrrede støttespiller.
Bennet Miller har så langt bare laget nær perfekte filmer.
Han debuterte med The Cruise , en poetisk svart-hvitt dokumentarfilm om en eksentrisk buss-guide i New York.
Så kom Capote (2005) og Moneyball (2011), begge basert på historier fra virkeligheten, hvor først Philip Seymour Hoffman og deretter Brad Pitt gjorde noen av sine beste hovedroller, ble Oscar-nominert og så videre.
Miller er dønn solid som regissør.
Han er tenksom, grundig, sakte.
De fleste lager mindre gode ting innimellom.
Miller holder fanen høyt.
Gresk drama
Foxcatcher ligger i samme kvalitetsgate som de andre filmene.
Den innledes med den sedvanlige Based on a true story-plakaten, som gjør at man, i hvert fall jeg, retter meg opp i stolen og kjenner et sett av forventninger som stiller høyere krav enn hvis det dreier seg om fiktive påfunn som hvem som helst kan skru sammen.
Historien er ren som et gresk drama.
Den foregår i brytermiljø i USA i siste halvdel av 1980-tallet.
Channing Tatum gjør sin beste rolle så langt i karrièren.
Han spiller Mark Schultz, gullmedaljør fra OL som lever uten sponsorer eller midler mens han trener mot neste mesterskap.
Storebroren Dave Schultz, også gullmedaljevinner, spilles, like overbevisende, av Mark Ruffalo.
Disse to, skjønner vi, har vokst opp uten foreldre og Dave har tatt vare på Mark hele veien.
Å se dem trene sammen er en dans av undertrykt smerte.
Miller klarer å fange tyngden og klumpetheten og parre den med letthet, grasiøsitet og eleganse.
Ingen av brødrene har ordet i sin makt, men Dave lever i det minste et normalt liv, med kone og unger.
Mark er i drift.
Har bare brytingen.
En av Amerikas rikeste menn, John du Pont tar kontakt.
Han er glad i bryting og amerikanske seierherrer og vil finansiere brødrenes videre satsing.
Mark er i starten for rotfestet med familien sin, men Dave bryter opp og flytter til du Ponts voldsomme eiendom.
Hardt prøvede sinn
Steve Carell gjør, i likhet med Tatum og Ruffalo sitt livs rolle.
Du Pont er en skadeskutt, frendeløs, uhorvelig rik mann med et fascinerende komplekst følelsesliv, kontinuerlig kuet av sin gamle mor (Vanessa Redgrave) som syns bryting er vulgært.
Det er langt mellom så troverdige filmportretter av ensomme mennesker med hardt prøvede sinn.
Mer om Steve Carell:
Du Ponts rikdom skjermer ham fra å havne i for tett kontakt med virkelighetens sosiale mekanismer, så vrangforestillingene hans får lov til å utvikle seg i faretruende retning.
Filmens nav er spillet mellom brødrene og du Pont.
Bryting, brorskap, lojalitet.
Hvem er venn med hvem og mentor for hvem.
Tempoet er dempet, scenene får ta tid, brytingen blir en indre tilstand av desperasjon.
Det er svært elegant gjort.
Visuelt er filmen behersket, lekker og godt gjennomtenkt.
Nærbilder av Carells utrolige, papiraktige og dypt forstyrrede ansikt, avløses av store tablåer av eiendommen eller av treningsrom, som igjen går over i Tatums kuede sinne i en klumpete kropp.
Høyst sannsynlig blant årets beste filmer.
| 1
|
400085
|
«Whiplash»:Hvilke trommescener!
Og hvilken musikk!
Ung trommeslager drives til vanvidd av demonisk lærer i original og heftig musikkfilm.
Det ligner ikke akkurat på norsk musikkpedagogikk når professor Fletcher skal tyne det beste ut av studentene sine.
Ikke på amerikansk eller asiatisk musikkpedagogikk heller, for den saks skyld.
For Whiplash skildrer en lærer så nidkjær og demonisk at studentene risikerer å ende opp som nervevrak.
Professoren spilles av Jonathan Kimble Simmons, som i en alder av 60 år opplever sitt definitive gjennombrudd som karakterskuespiller.
Han har tidligere vært å se i Spider-Man og Juno, men det var altså en småskalafilm av den hittil ukjente regissøren Damien Chazelle (29) som måtte til for at en hel filmverden skulle få øynene opp for Simmons.
Ville trommescener
Whiplash er et høyst uvanlig skoledrama.
På dette musikkonservatoriet flørtes det knapt i krokene.
Eller rettere sagt:
Hovedkarakteren er en stillferdig type som observerer de andre ungdommene på distanse.
Faktisk føles det ofte som om kameralinsen er festet til hans eget subjektive blikk, for Andrew (Miles Teller) legger merke til små detaljer på både kropper og instrumenter.
Selv uttrykker han seg helst gjennom trommene.
Og hvilke trommescener!
Og hvilken musikk!
Handlingen følger innstuderingen av "Whiplash" (Hank Levy), og filmen er full av både jazzperler og jazzhistorie.
Vår unge helt øver til det blør fra hendene og sammenbruddet er nær.
Er det en slik desperasjon og dedikasjon som må til for å bli en stor musiker?
Whiplash har likhetstrekk med The Black Swan i skildringen av en usunn prestasjonskultur som faktisk gir kunstneriske resultater.
Men like mye skildrer den en hårfin grense mellom ren ondskap og ærekjærhet hos en lederskikkelse.
I dette tilfellet har karakteren trekk av både psykopaten og sadisten.
Ja, Fletcher er så ekstrem at han til slutt ligner et monster i elevens eget hode.
Slik blir Whiplash også en psykologisk thriller som får deg til å følge hvert trommeslag med oppsperret blikk.
| 1
|
400087
|
«Taken 3»:Klisjéfylt popcornfilm
Eldre, barske gubber er best.
Fortsatt kan du stole på at actionhelter som Liam Neeson (62) hamler opp med gangstere og terrorister.
Liam, vi stoler på deg en siste gang.
De gamle actionheltene er best.
Yngre karer er nok både sprekere og mer muskuløse, men skulle jeg valgt en til å stå ved min side i en farlig situasjon, kan Liam Neeson godt få jobben.
På tross av sine 62 år, tviler jeg ikke på at han kan hamle opp med både gangstere og terrorister.
Han er værbitt, solid og til å stole på.
En av grunnene til at Taken -karakteren Bryan Mills fremstår som robust, likendes og troverdig er at han er en mann med mye å tape.
Det ga den første filmen, hvor datteren hans (Maggie Grace) ble kidnappet, en solid spenningsnerve.
Det var en solid actionfilm, for du vet han ikke gir seg før han har svaret.
I toeren ble han selv kidnappet og det ble det dårlig underholdning av.
I treeren er han heldigvis tilbake i handlingens sentrum i det som dessverre ikke er mer enn en standard actionfilm.
En dag kommer Mills hjem og finner en av sine kjære drept i sengen sin.
Det er ingen god start på dagen, selv for tøffe helter.
Gode dager for gamle helter
Fra Danny Glovers karakter i Dødelig våpen via John McClane i Die Hard -filmene til Mills i Taken er familien med på å gi disse heltene ekstra trygghet og pondus – selv etter at de burde ha pensjonert seg.
Det er kanskje derfor Liam Neeson har fått revitalisert sin karrière som senior-actionhelt.
I en mer og mer ustabil verden, hvor det ikke er lett å vite hvem som er skurk eller helt, er det fint å vite at vi i alle fall kan stole på eldre, barske herrer.
Det er nok også en av grunnene til at vi får en femte Rambo-film og at Schwarzeneggers dukker opp i Terminator Genisys til sommeren.
I en verden med et stadig mer uoversiktlig fiendebilde og skumle terrortrusler, er det ikke rart at vi på kino velger den trygge eskapismen med helter vi vet ordner opp.
For i Taken 3 er det få overraskelser.
Når Mills blir mistenkt for drapet, legger han på rømmen for å ordne opp selv.
Det som følger er ganske dårlig dialog, heseblesende biljakter, slåsskamper, forfølgelser og halsbrekkende action.
Det er hverken originalt, nervepirrende eller spenstig.
Vil du ha lettvint popcornunderholdning, er denne helt grei.
Men det er fint å avslutte filmserien her.
Nå fortjener Bryan Mills fredelige dager på golfbanen.
| 0
|
400088
|
«Seventh Son:»Dude!
Hvor er tryllestaven min?
Nyttårskalkunen er her.
Karakterskuespillere må også tenke på lommeboken iblant.
Penger må være eneste grunnen til at Julianne Moore og Jeff Bridges takket ja til å være med i dette rotet av en film.
Seventh Son er løst basert på de populære barnebøkene til den britiske forfatteren Joseph Delaney.
Handlingen er satt til en verden der magi og ondskap går hånd i hånd.
Master Gregory (Bridges) er en såkalt Spook, hvis jobb er å hanskes med onde makter – spesielt hekser.
Læreguttene hans har det vært mange av, men hans nye hjelper er den syvende sønn av den syvende sønn (Ben Barnes).
Thomas har selvsagt spesielle evner og sammen må de overvinne den sterkeste heksen av dem alle, Mor Malkin (Moore).
Fantasyfortellinger følger ofte en mal det går 13 på dusinet av.
Våre helter får en oppgave, drar av gårde og må overvinne den slemme overmakten.
Ursula K. Le Guin og J.R.R. Tolkien satte standarden for mye av fantasylitteraturen som er skrevet siden.
Det er helt tydelig at Hollywoods filmstudioer er på desperat søken etter nye, innbringende inntektskilder som skal fylle tomrommet etter Harry Potter, Ringenes Herre og Hobbiten .
Svaret er ikke denne filmen.
Nonchalanse fungerer ikke
Det største problemet med dette eventyret er egentlig historien, som er standard, kjedelig og uoriginal.
Utførelsen er slett, rollebesetningen en total miss.
Jeff Bridge er en god skuespiller, men han er ingen Gandalf.
Han sjarmerte verden som The Dude i Coen-brødrenes Den store Lebowski ( 1998), og det er en rolle som er blitt hengende ved ham siden.
Han spiller magikeren med den samme nonchalante stilen og det ser ut som han trives best full, på tavernaen.
Han kommer med noen sleivete kommentarer som vi kan trekke på smilebåndet av, men det bryter med den magiske verden filmen prøver å bygge opp.
Jeg forventet hele tiden at han skulle rope:
Dude, gi meg tryllestaven!
Julianne Moore ser derimot ut til å ha hatt det veldig morsomt og overspiller med stil i sin rolle som drageheksen.
Hun er en fabelaktig skuespiller og utstråler her ondskap og hat.
Og så er hun veldig flott som drage.
Men etter en rekke scener hvor mennesker transformeres til drager, leoparder og andre farlige dyr, har vi sett det.
Kitsch
Det virker som om den russiske regissøren Sergey Bodrov, som slo gjennom med den prisbelønte Fjellenes fange (1996), har mistet fotfeste.
Deler av filmen har flotte naturscener, men spesialeffektene er langt unna Ringenes Herre -nivå.
Noen scener ser heller ut som noe Uwe Boll kunne prestert – og det er ikke et kompliment.
Ujevne skuespillerprestasjoner gjør at resultatet blir mer kitsch enn elegant.
Seventh Son tilfører ikke genren noe nytt.
Resultatet er en helt standard eventyrfilm som kjeder mer enn den underholder.
| 0
|
400089
|
«Mamma:»Der satt den!
Kruttsterkt familiedrama om ADHD.
Vant juryens pris i Cannes.
Mamma er ikke bare et nådeløst familiedrama, filmen er også det endelige gjennombruddet for den talentfulle regissøren Xavier Dolan.
Mange vil nok mene at den canadiske 25-åringen har gjort store ting allerede.
Og sant nok har han laget fire sensuelle og besnærende filmer før.
Men i Mamma unngår han staffasjen.
I stedet for å dvele ved unge eksentrikere, går han rett inn i et akutt samfunnsproblem.
ADHD på sykehus?
Handlingen er lagt til en fiktiv — men nær - fremtid, der canadiske myndigheter har vedtatt en lov som gir foreldre adgang til å sende "problembarn" på sykehus.
Diane (Anne Dorval) har en sønn som kvalifiserer for tvangsinnleggelse, men hun stritter imot.
Hun vil i det lengste forsøke å ha tenåringen Steve (Antoine-Olivier Pilon) boende hjemme.
Men hvor mye kan et menneske — og en alenemor - tåle, spør Xavier Dolan.
Mamma er filmet i et kvadratisk format som får den til å se ganske trang ut.
Men i lykkelige scener eser formatet ut til vanlig størrelse.
Selve denne vekslingen skaper en sterk kontrast mellom klaustrofobi og normalitet i den lille familien.
Og nettopp de lykkelige scenene er helt nødvendige i denne eksplosive filmen, for når det skjærer seg mellom mor og sønn, er det virkelig hjerteskjærende og dramatisk.
Filmen har også et støynivå som skal gi publikum en følelse av hvordan hverdagen arter seg i et slikt hjem.
Steve kan spille musikk på to ulike anlegg samtidig, i tillegg til at han er høylytt og utagerende.
Kruttsterke karakterer
Gutten har en ADHD-diagnose, og savner sin avdøde far.
Heller ikke moren presenteres som noe A4-menneske.
Diane er et temperamentsfullt råskinn som det stadig koker over for i konflikter med sønnen.
En tredje karakter entrer scenen via kjøkkenveien.
Den sykmeldte nabokvinnen og lektoren Kylia (Suzanne Clemant) opplever en slags renessanse i den lille, dysfunksjonelle familien.
Hun blir guttens privatlærer og morens støttespiller, ja, en slags skadeskutt samaritaner.
Sammen er Pilon, Dorval og Clemant krutt - både som karakterer og skuespillere.
I Norge har Olaug Nilssen skildret livet med et autistisk barn i teaterforestillingen Stort og stygt .
Utbredelsen av ADHD-diagnosen er omfattet av stor kunstnerisk interesse.
Men sjelden kommer man i kinosalen så tett innpå et slikt familieliv som i Mamma .
| 1
|
400090
|
«Girlhood:»Solidarisk girl power
Dette kunne fort blitt enda en dyster rapport fra den konfliktfylte, franske forstaden.
Isteden blir det en vakker fortelling om vennskap mellom unge kvinner.
Det er 20 år siden Hatet tok pulsen på den franske forstaden og forutså den sosiale tikkende bomben som skulle gå av i de såkalte banlieus utenfor Paris.
Den nye, franske filmen Girlhood viser at ikke mye nødvendigvis har endret seg, bortsett fra én ting: denne filmen ville neppe blitt laget for 20 år siden.
Ikke bare fordi jenters sosiale status blant minoritetsungdom den gangen ble neglisjert, men også fordi denne filmen er annerledes på så mange måter fra de indignerte samtidskommentarene som preget de første banlieu-filmene.
Sterk samhørighet
Åpningssekvensen er typisk for filmens egenart og uforutsigbare dynamikk mellom konflikt og livsbejaende flukt:
Vi havner midt i en fysisk nærkamp, mellom spillere i en amerikansk fotballkamp, og ser snart at det er unge franske minoritetskvinner som spiller.
De har på krigsmaling og uttrykker adrenalin og entusiasme.
Men når kampen er over, venter hverdagen praktisk talt rundt neste hjørne: vi ser hver og en av dem lunte av gårde til sin blokk i den gigantiske, monotone forstadsbebyggelsen, og vi ser at de faller til taushet når de passerer forbi en klynge med jevnaldrende gutter.
Som de andre jentene sloss Mariene på flere fronter – mot skolesystemet og det franske samfunnet, på ene siden, og mot en patriarkalsk, satt kultur på hjemmebane.
Når denne kampen overmanner henne, søker hun tilflukt hos en jentegjeng som ledes av den karismatiske Lady.
De er alle drop outs i 16-årsalderen som fordriver tiden med nasking på kjøpesentre og å provosere medpassasjerer på T-banen.
De er like selvopptatte som andre tenåringer, men det er en sterk samhørighet mellom dem.
Varm grunntone
Sisters Are Doin' It for Themselves , sang Aretha Franklin en gang, og det er hva jentene gjør her, men til strofene av Riannahs Diamond .
I en sentral scene ser vi dem sjekke inn sammen på et hotellrom for å pynte seg, og vi forventer kanskje at de skal gjøre seg klare for å gå ut på byen.
Men isteden blir de værende for å underholde hverandre , i en strålende spilt scene som forsegler Marianes plass i fellesskapet, nærmest som et ritual.
Det er en varm grunntone i filmen som understøttes av fotograf Crystel Fourniers enkle utsnitt og myke lys.
Hudfarge på film nevnes stort sett bare når vi berører mangelen på mørk hud på det hvite lerretet, men jeg synes det er verdt å fremheve hvordan Fournier får kvinnenes hudfarge til å gløde sjeldent vakkert.
Det er annerledes å lyssette mørke skuespillere, men det er sjelden noen utforsker den visuelle kraften i det.
På øverste hylle
Det er en av mange kvaliteter som gjør denne filmen annerledes.
Det andre er det befriende fraværet av etniske musikk-klisjeer.
Akkurat som jentene omdefinerer seg selv, velger Sciamma et lydbilde av elektroniske klanger som harmonerer med filmens åpne utforskning av hva det vil si å være fransk-afrikaner.
Som i Vannliljer og Tomboy gir Sciamma oss et originalt blikk på en marginalisert ungdomsgruppe.
Men denne gangen går hun enda noen skritt videre, både filmatisk og politisk, med en film som plasserer henne på den europeiske filmkunstens øverste hylle.
| 1
|
400092
|
«Min leilighet i Paris» blir aldri morsom eller trist
Moraldrama som feiger ut
Den amerikanske dramatikeren Israel Horovitz har skrevet mer enn femti skuespill.
I en alder av 75 år debuterer han som langfilmregissør med Min leilighet i Paris.
Hans eget manushar sterke kvaliteter og ibsenske dimensjoner, men Horovitz feiger ut der Ibsen ville dradd til.
Skader på neste ledd
En middelaldrende amerikaner ankommer Paris for å selge en gammel leilighet han har arvet av sin far.
Det er en fantastisk eiendom som gir hele filmen en besnærende parisisk atmosfære.
I fransk ånd har leiligheten også en ganske spesiell gjenboer på 92 år, pluss hennes datter i 50-årene.
Disse tre blir karakterer i et kammerspill som på klassisk vis avdekker gamle forbindelseslinjer i hvert fall amerikaneren er helt uforberedt på.
Maggie Smith er glimrende i rollen som den liberale oldingen med et dobbeltliv på samvittigheten.
Madammen forsvarer seg med henvisning til innarbeidede franske tradisjoner som etter sigende fungerer helt utmerket fordi man kan regne med diskresjon fra alle parter.
Men Horovitz interesserer seg primært for neste ledd.
Han vil undersøke hvordan foreldres utroskap former og deformerer barn som blir vitne til fortvilelsen hos den sviktede parten.
Glatte over med litt romantikk
Det er et modig og ubehagelig anliggende.
Likevel går det galt på flere måter.
Kevin Klein er malplassert i rollen som den forbitrede taperen fra USA; han overspiller både som ulykkesfugl, alkoholiker og kyniker.
Den vanligvis så fabelaktige Kristin Scott Thomas gjør heller ingen god rolle.
Samspillet dem i mellom er knirkete og kunstig.
Men problemet stikker dypere, og har kanskje sammenheng med det den svenske regissøren Roy Andersson kaller "vår tids redsel for alvor".
For Horovitz mildner moralen med komikk, selv der krise ville gitt et fyndigere resultat.
Han introduserer romantiske følelser der ingen erotikk ligger i luften.
Min leilighet i Paris vakler mellom komedie og tragedie.
Derfor blir den aldri skikkelig morsom eller trist.
| 0
|
400093
|
«Pride» er et fantastisk stykke virkelighet
Feelgod-film om utrolig fraternisering mellom homofile/lesbiske og gruvearbeidere.
Pride forteller en historie fra Thatchers England som virker for fantastisk til å være sann – helt til man mot slutten forstår at den faktisk er det.
Vi befinner oss i England i 1984, hvor den lengste gruvestreiken i manns minne pågår.
Regjeringen hadde varslet nedleggelsen av tyve gruver, men en langtidsplan lurte i kulissene og truet med å stenge så mange som sytti.
Folk var i harnisk, men Thatcher holdt seg, som vi vet, jernhard, og streiken varte i nesten et helt år.
Med dette som bakgrunn brettes en deilig usannsynlig historie ut.
Et lite, London-basert miljø av lesbiske og homofile aktivister bestemmer seg for å samle inn penger til støtte for de streikende gruvearbeiderne.
De ringer rundt til gruvearbeidernes ulike administrasjoner, men skjønner hurtig at de ses på som en belastning snarere enn som velkommen hjelp.
Derfor ringer de i stedet direkte til et antall gruvelandsbyer og får, nærmest på grunn av misforståelse, kontakt med det walisiske lokalsamfunnet Onllwyn.
1980-tallsnostalgi
Dermed er rammen satt for en feelgood-komedie med alvorlige undertoner hvor LHBT-rettigheter går hånd i hånd med fagforenings-, anti-Thatcher— og generell 1980-tallsnostalgi.
Regissør Matthew Warchus bringer frem den tidlige 80-tallsfølelsen med kløktig bruk av musikk, klær, språk og utstyr.
Det gjør for eksempel godt å se en god gammeldags telefonkatalog, det gjør godt å høre Bronski Beat og The Smiths og det gjør godt å se den ubekymrede røykingen, frisyrene og interiørene som var praktiske mer enn hippe.
Eminent birolle
Historien befolkes av fine skuespillere, både på homo- og gruvesiden, men bruken av Bill Nighy i en birolle som sekretær for gruvearbeiderne er eminent.
Nighy er svært ofte god, men her når han en slags topp i tilbakeholdt frykt kombinert med fascinasjon for det merkelige besøket fra London.
Imelda Staunton er også fin, som alltid, og Paddy Considine gjør en sympatisk figur som leder for Onllwyn-arbeiderne.
Dominic West (McNulty i The Wire ) har fått rollen som det eldste medlemmet av homo-gjengen, basert på Jonathan Blake som er den engelskmannen som hittil har overlevd lengst som HIV-smittet.
Dessuten gjør Ben Schnetzer en fin rolle som frontfigur for aktivistene, og reparerer dermed det dårlige førsteinntrykket fra den traurige Boktyven (2013).
Pride klarer å være det som alle prøver på, men få klarer, nemlig å være både morsom og rørende.
Katsjing!
| 1
|
400094
|
«The Imitation Game» er profesjonell og staselig
Morten Tyldum følger spillereglene.
Med flott resultat.
The Imitation Game er laget i en sjanger som sjelden gir meg store opplevelser.
Men på sine egne premisser er det en profesjonell og staselig film.
Og i likhet med andre sjangerfilmer man saktens kan ha et distansert forhold til, som splatter og fantasy, må også denne sjangerfilmen vurderes på egne premisser.
Så hva slags sjanger er det snakk om?
The Imitation Game er en konvensjonell biografifilm.
Den portretterer et eksepsjonelt menneske som gjør en historisk forskjell.
Det dreier det seg om den engelske matematikeren Alan Turing (1912-1954), som i 1942 oppfant en datamaskin som kunne tolke kryptert informasjon fra Tyskland.
Ifølge Winston Churchill var dette det viktigste enkeltbidraget til de alliertes seier over nazistene.
Amerikanske spilleregler
Materialet var lenge hemmeligstemplet, men i England er det allerede laget flere bøker og filmer om Turing.
I 1980 skrev Ian McEwan et skuespill basert på hans liv.
Tittel var The Imitation Game .
Manuset til den amerikanske storsatsingen bygger imidlertid på en biografi av Andrew Hodges.
Når Turing nå skal ut i populærkulturen, skjer det etter alle den amerikanske filmkunstens regler.
Filmen har førsteklasses skuespillere, en velsmurt historisk setting og emosjonell appell.
At Morten Tyldum i det hele tatt er kommet i posisjon til å regissere en film med det — i norsk sammenheng - svimlende budsjettet på 340 millioner kroner, skyldes naturligvis suksessen med Hodejegerne .
Dramatikk i nerdete miljø
Han viser seg tilliten verdig.
Der andre norske regissører er blitt vingeklippet i USA, virker det som om Tyldum både forstår og liker de amerikanske premissene.
Han har sikkert grep om personinstruksjon, og tegner spenningskurven med utsøkt presisjon.
Midt i et nerdete og vitenskapelig miljø skaper han en dramatikk som rører og imponerer.
Filmen åpner med en scene fra 1951, der Turing er tatt inn til avhør på en politistasjon mistenkt for "usømmelig adferd" (homoseksualitet).
I denne settingen begynner han å fortelle om det hemmeligstemplede arbeidet under krigen.
Handlingen beveger seg smidig mellom disse to tidslinjene og henter dessuten opp episoder fra Alans barndom.
Klipperen William Goldenberg, som vant Oscar for Argo , gjør nennsom bruk av dramatisk arkivmateriale fra krigen.
Moderne diagnose
Benedict Cumberbatch spiller Turing som en asosial, hyperintelligent type som hans egen mor kaller en skrue.
Cumberbatch gjør en strålende rolle, men er i overkant preget av våre dagers diagnosekultur i tolkningen av den historiske personen.
Så kan man diskuterer hvor mye historisk korrekthet betyr for en film som dette.
Ikke uventet har historikere kritisert framstillingen.
Blant annet skal filmen ha et mye høyere konfliktnivå i staben til Turing enn hva som visstnok var tilfelle.
Det er et velkjent grep (jevnfør Kon-Tiki) som jeg mener man må regne med fra filmer i denne spillefilmsjangeren.
Som drama fungerer det utmerket når kollegene vekselvis avskyr og beundrer sjefen.
Konfliktene åpner også for en sentral posisjon for Keira Knightley i et ellers mannsdominert persongalleri.
Knightley spiller kodeknekkeren Joan Clarke (også hun en historisk person), en karakter som skaper samhold i det konfliktridde korpset.
Unormale genier
Da er det mer diskutabelt at The Imitation Game repeterer gamle klisjeer om det store, ustabile geniet.
Eksempelvis har Knightley en sentimental avslutningsmonolog om verdens behov for unormale mennesker.
Komponisten Alexandre Desplat holder stort sett sin sti ren, men blir søtladen i denne sekvensen.
Oscar?
Boyhood er min store favoritt når det amerikanske filmåret 2014 skal oppsummeres og premieres.
Men dersom The Imitiation Game kan plukke med seg et par statuetter fra Golden Globe og Oscar, så vil det være en milepæl ikke bare for Morten Tyldum, men hele det norske filmmiljøet.
Tvi tvi.
| 1
|
400095
|
«Madagaskarpingvinene» er ordentlig morsomt
Dustete historie, men filmen er skikkelig morsom, mener vår anmelder.
DreamWorks gjenbruker godt etablerte pingviner, men har gode nok ideer til at det holder.
Etter seksten år og tredve helaftens animasjonsfilmer fra DreamWorks, kan man trygt oppsummere at det selskapet ikke er spesielt interessert i det emosjonelle eller sentimentale.
Til gjengjeld setter de inn kreftene på påfunn og ablegøyer fra sekund til sekund.
Dermed står de i en slags direkte motsetning til Pixar/Disney, hvor helheten mer eller mindre alltid har en emosjonell overbygning og hvor man fornemmer at lette humorpåfunn skrotes hvis de ikke samtidig forteller historien.
Oscar for beste helaftens animasjonsfilm på 2000-tallet viser for øvrig at stillingen er 2–6 i Pixar/Disneys favør.
Det betyr ikke at DreamWorks filmer ikke er morsomme.
Men de varierer.
Og de bygger ikke helt sjeldent på spinn off-ideer av tidligere suksesser.
Dermed kan pingvinene som først dukket opp som bifigurer i Madagaskar (2005), få både tv-serie og nå også egen film.
Sjelden ledd mer av en trailer
Normalt ville jeg ha grudd meg til en film bestående av slik skamløs melking, men da jeg så traileren til Madagaskarpingvinene for et par måneder siden, begynte jeg å tenke annerledes.
I vår trebarnshusholdning er det sjelden en trailer blir mer sitert og ledd av enn denne.
Gang på gang har syvåringen gjenfortalt scener med stor fryd, og spesielt den hvor Skipper skal få viktig info av ulven og saboterer øyeblikket ved å tygge ostepop.
Faren med morsomme trailere er jo at luringene bak produksjonen kan ha kastet alt det morsomme inn i dem for å lokke oss inn i salen.
Derfor satt jeg klar med penn og papir for å notere hvor ofte jeg og min unge assistent lo under pressevisningen.
Jeg kan røpe at det var mer enn nok til at jeg glemte å notere.
Solid norsk versjon
Historien er naturligvis dustete, men Skipper, Kowalski, Rico og Menig leverer, og det gjør fortellermåten også.
Styrken til pingvinene har alltid vært at de så smarte i referanse og talemåte at de vipper over mot voksenhumor.
Det er beholdt.
Men det er samtidig mer enn nok barnslige visuelle og verbale absurditeter og overskridelser.
Originaliteten er ikke stor, og sluttscenen ligner på ganske mye annet, men underveis er det jammen meg morsomt.
Og det er ingen enkel ting å få til.
Den norske versjoneringen er prikkfri, og femåringer kan etter mitt skjønn godt se filmen selv om den har 7-årsgrense.
| 1
|
400097
|
«Exodus: Gods and Kings» er flotte effekter i langdrygt epos
Dårlig karakterdrama reddes så vidt av spesialeffektene.
Ridley Scotts tolkning av sagaen om Moses kommer til å underholde mange og sikkert opprøre de som ønsker en film tro til Bibelens tekst.
Historien starter ved hoffet i Memfis, Egypt hvor to menn vokser opp som brødre.
Ramses (Joe Edgerton) skal bli farao og er oppdratt til å se på seg selv som guds manifestasjon.
Moses (Christian Bale) er generalen og realisten som ser ned på Egypternes hang til ritualer, guder og profetier.
Moses er mannen som leder det hebraiske folket ut av slaveriet, det handler om landeplagene og de 10 bud.
Det er historien om en mann som er villig til å ofre alt for sitt folk og sin ene gud.
Trosspørsmålet er filmens største svakhet.
Lite troverdig karakterendring
Det er i overgangen fra å være en fornuftig og jordnær fyr til å bli mannen som går over lik for sin gud at filmen ikke greier å overbevise.
Christian Bale er en solid skuespiller, men makter ikke å fremstille Moses som noe annen enn en todimensjonal person som hverken inngir tillit eller troverdighet.
Det er ingen pasjon eller tilstedeværelse i Bales tolkning.
Skitt i ansiktet og langt skjegg overbeviser ingen.
Ridley Scotts løsning er at Moses får et realt kakk i hodet på Horebfjellet.
Det er kanskje en like god forklaring som noen annen på hvorfor han ser brennende busker og gud som viser seg for ham som et engleaktig barn (Isaac Andrews).
Gud som et hevngjerrig barn
Å fremstille gud som et uskyldig barn, er en fortellerteknikk som gir dramatisk effekt.
Ramses nekter selvsagt å gi slipp på slavene sine, og gud oppfører seg som et obsternasig barn som synes at krigsteknikken til Moses er altfor pinglete.
Kontrasten mellom det engleaktige og den hevngjerrige guden som slipper løs endeløse landeplager er effektiv, men det er også en svakhet.
Det er ikke med på å gjøre Moses endring fra rasjonell general til fanatisk troende mer sannsynlig.
Hans veivalg blir heller mer uforståelig, for ikke skjønner jeg at noen blindt følger slik brutalitet.
«Hva slags fanatikere er det som tilber en slik gud,» roper Ramses i en scene.
Jeg spør meg om det samme, men agnostikeren Ridley Scott gir meg ikke noe godt svar.
Ramses fremstår i all sin fortvilelse, sinne og håpløse arroganse som en mer komplett karakter enn Moses.
Joe Edgerton spiller ham med innlevelse og menneskelighet, men er det meningen at vi skal heie på skurken?
Landeplagene er verdt kinobilletten
Som episk karakterdrama kommer Exodus: Gods and Kings til kort.
Som et visuelt maleri er filmen storslått.
Fra dystopisk fremtid i Alien og Blade Runner til Romerrikets gladiatorkamper har Ridley Scott bevist at han er en regissør som makter å skape filmmagi.
Det er hans visuelle stil som redder Exodus fra den komplette katastrofen.
Storslåtte scener fra slavebyen Pithom og ikke minst faraoens vakre palasser viser imponerende bruk av dataanimasjon, så får arkeologene heller akke seg over Hollywoods manglende respekt for korrekte detaljer.
Filmatiseringen av landeplagene som rammer Egypt er kanskje alene verdt kinobilletten.
Fra fiskene som dør i Nilen og farger elven rød — for øvrig en liten hyllest til en scene i Haisommer - via froskenes og fluenes invasjon til dyrenes massedød, dødelige gresshoppeangrep og hagl store som snøballer, sitter man bergtatt.
Det er storslått, imponerende og underholdende.
Dessverre skaper ikke et hav av spesialeffekter en god film.
Det underholder et stykke på vei, men 2,5 timer er drøyt.
Et godt drama trenger sårt karakterer vi kan tro på.
I Scotts tolkning endte jeg opp med å synes mer synd på Ramses enn å føle sympati for Moses’ kamp.
| 0
|
400098
|
«Hobbiten – Femhærerslaget»:Et verdig punktum
Langt på vei en fryd, mener vår anmelder.
Med Hobbiten – Femhærerslaget , bringer Peter Jackson et voldsomt epos til ende og gjør det med samme visuelle og fortellermessige selvfølgelighet og intensitet som vanlig.
Det at Jackson har levd med Tolkiens karakterer i sytten år og hverken har mistet forstanden eller blitt hakket i biter av den ortodokse delen av Tolkien-fansen, er ingen liten bragd.
Denne filmen, som de andre fem, vil bli elsket av mange og hatet av noen, men den vil bli stående, selv om utgangspunktet for filmatiseringene fortsatt vil bli diskutert.
Tolkiens sønn snur seg vekk
Oxford-professoren i angelsaksiske språk skrev altså fra slutten av 1930-tallet en håndfull eventyr som først førti år senere ble løftet opp som en del av motkulturen, for derfra å bli allemannseie.
I 1969, før den globale suksessen var et faktum, solgte Tolkien noen av filmrettighetene for det som i dag fremstår som en slikk og ingenting – han ønsket å sikre familien sin økonomisk, med det resultat at Peter Jackson har fått viljen sin med atskillige sider av de mest berømte fantasy-bøkene som noensinne er skrevet, muligens med unntak av Bibelen.
Tolkiens sønn, Christopher, sa i et intervju med Le Monde i forkant av første Hobbiten-film:
«De fjernet innmaten i bøkene og gjorde dem til actionfilmer for ungdom mellom 15 og 25…
Gapet mellom skjønnheten og alvoret i bøkene, og det historiene nå har blitt til, overvelder meg.
Kommersialiseringen har redusert verkets estetiske og filosofiske sider til ingenting.
Det er bare en ting jeg kan gjøre:
Å snu meg vekk.»
Har han rett?
Ja.
Men han tar også feil.
Og antagelig sitter han for tett på opphavsmannen til å se at det å filmatisere bøkene slik de er skrevet, lett ville ha blitt sakte-tv som få produsenter hadde orket å finansiere og få andre enn de mest innbitte Tolkien-leserne ville ha dyrket.
Støpt i Jacksons form
Peter Jackson har støpt det hele i sin form, han har lagt til og trukket fra, skrevet inn nye karakterer og historielinjer, skapt et fantastisk og unikt filmunivers som til og med unger ned i 8-10-årsalderen forholder seg til, siterer, elsker og ser gang på gang.
Så kan de heller oppdage kompleksiteten i bøkene når de vokser til.
Hobbiten – Femhærerslaget følger, på godt og vondt, samme mal som de andre filmene:
Korte dialoger som omtrent uten unntak avsluttes med et rop om fare.
Vi skal hele tiden videre.
Og filmen begynner, ikke overraskende, nøyaktig der forrige film sluttet.
Smaug er på vingene og Langsjøby ligger tynt an.
Deretter følger, som hvem som helst kunne gjette seg til, et lappeteppe av intriger, hærer under oppbygning, allianser, kampforberedelser.
Det er mange historielinjer å drifte i oppbygningen mot selve slaget.
Kanskje litt for mange.
Men ingen kan utelates uten at det blir en dødssynd.
Dette vet Jackson bedre enn alle.
Dragesyke
Alt dette fortelles over ganske få sider i boken.
Så det nerdepodcast-praterne har sittet og diskutert de siste månedene er hvorvidt Bilbo skal ha en rolle i slaget og hva den i så fall skal bestå av.
På hvilken måte kommer Bilbo, som i boken slås bevisstløs tidlig i kampen, til å gjøre noe avgjørende?
Noe annet vil naturligvis være skuffende og svakt.
Og kommer Jackson til å bruke sin egenoppdiktede kjærlighetshistorie mellom alven Tauriel og dvergen Kili som emosjonell brekkstang for å få oss til å engasjere oss følelsesmessig i krigsscenene?
Uten å ta bort et gram av gleden fra alle tusener som skal se filmen, kan jeg bekrefte at dette løses på en tilfredsstillende måte.
Mye av konfliktstoffet sirkler rundt dvergekongen Thorins (sønn av Thrain, sønn av Thror, som vi blir minnet på for hundrede gang) galskap i møte med Smaugs umåtelige skatt.
Han lider av det som i filmen kalles Dragesyke, som for øvrig mange andre også lider av for tiden, altså et totalt bortfall av gangsyn i all sin havesyke.
Han er villig til å ofre mye blod for å få tak i dyrdesteinen som skal brukes til å heve dvergene tilbake til de høyder av kraft og autoritet de en gang hadde.
Selve slaget er som Jackson-slag flest, men i kampens hete velger han etter hvert klokelig å fokusere på små minikamper.
Og her ligger filmens absolutte høydepunkt:
Duellene mellom de vi liker best og de vi liker minst.
Her klarer Jackson å skape en sekvens som i intensitet og oppfinnsomhet nærmer seg flukten fra alvene i forrige film, som ble fortalt på en gudebenådet heftig måte.
Ikke intens nok
Noe jeg grudde meg til var slutten.
For slutten på Atter en konge (2003) holdt på i en evighet.
Denne gangen går det litt bedre.
Det andre som fungerer bare passe godt er at det er litt for mange av de jeg ser på lerretet (Bards barn og den øvrige befolkningen i Langsjøby, dvergehæren, orkehæren, alvehæren, tusse-leiesoldatene, Nekromanserens døde riddere) som sjelden blir noe mer enn skikkelser som farer forbi.
Påminnelsen om hva Smaug sa til Bilbo i forrige film hadde jeg også klart meg godt uten.
Dessuten er Thorins galskap akkurat litt for Gollum-aktig og stort fortalt, den egoistiske og feige Alfrids skikkelse er for lite subtil og det er for få humoristiske mellomspill.
Bilbo er jeg heller ikke intenst nok knyttet til.
Men dette er generelle innvendinger som gjelder alle filmene, og jeg konstaterer at jeg koser meg på tross av dette.
Filmen er med andre ord langt på vei en fryd og et verdig punktum.
Fra nå av står spenningen om hva Tolkien-familien vil gjøre med Silmarillion-rettighetene når Christopher Tolkien en gang ikke lenger bestemmer.
Jackson har gått langt i å antyde at han står klar.
| 1
|
400099
|
«Vintersøvn» gir deg en patriarks maskefall
Nå er den her endelig, Gullpalmevinneren som er like fordypende som en tv-serie og visuelt storslått som en ekte kinofilm.
Men er den virkelig et mesterverk?
Den tyrkiske filmskaperen Nuri Bilge Ceylan tilhører en utdøende rase europeiske filmkunstnere som utforsker de store spørsmålene i livet – og som tar den tiden han mener det krever.
Han tar ofte utgangspunkt i de privilegertes perspektiv, gjerne som her: en kunstnerisk anlagt hotelldirektør hvis pretensjoner han plukker fra hverandre.
Konflikt på to fronter
Til å begynne med framstår Aydin (Haluk Bilginer) som en sjenerøs patriark i det klassedelte småsamfunnet i Anatolia.
Etter en karriere som teaterskuespiller i Istanbul har han vendt tilbake med sin yngre hustru Nihal (Melisa Sozen) for å drive familiehotellet.
Aydin lever et kultivert, tilbaketrukket liv og har planer om å fullføre en bok om tyrkisk teater.
Men han er en forfengelig mann som til tross alle uttalte, noble intensjoner og filosofiske betraktninger – eller kanskje på grunn av dem – gjør livet uutholdelig for de rundt ham.
Måten Ceylan trekker hovedpersonen Aydin inn i en konflikt på to fronter, er mesterlig utført:
På ene siden angripes han av hustruen og sin søster for sin fordekte arroganse, på andre siden ulmer det i den fattige lokalbefolkningen som er avhengig av ham som utleier og arbeidsgiver.
Filmens interiør— og eksteriørscener speiler hverandre effektivt, der det på hjemmefronten blir stadig mer klaustrofobisk og de vakre landskapene på utsiden ikke bare byr på lokale konfrontasjoner, men gir både Aydin og oss etterlengtet pusterom.
Dialogen driver handlingen
For det er dialogen som driver denne handlingen framover, paradoksalt nok i en film av en filmkunstner som er mest kjent for det som skjer mellom replikkene, i bildene.
Ordduellene mellom Aydin, søsteren og Nihal er så omfattende, subtile og giftige at det koselige hotellet endrer natur.
Det er strålende godt skrevet dialogkunst, et sted mellom Scener fra et ekteskap og Hvem er redd for Virgina Woolf , men også utmattende, filmet på en nesten monoton enkel måte i halvmørke rom.
En sentral dialogscene mellom Aydin og Nihal er på nesten en halvtime, og da er det ekstremt vanskelig å holde på oppmerksomheten.
Det oppleves i blant som filmet teater, og enkelte ganger er betydningen av det som sies vanskelig å fange opp (Ceylan nevner dramatikeren Tsjekhov som inspirasjon i rulleteksten).
Hold ut!
Men stort sett er dette en mektig og positivt krevende filmopplevelse.
Haluk Bilginer er perfekt som den aldrende, selvopptatte patriarken og har nok tyngde og ikke minst sjarme til å holde oss fanget.
Ceylan råder her over et imponerende skuespillerensemble, der selv de minste rollene effektivt virker inn på oss.
En sentral sidehandling starter med at en lokal guttunge kaster stein på bilen til Aydin.
Måten denne rollefiguren og hans familie veves inn i historien på, er stor fortellerkunst og avdekker viktige sider ved hovedpersonen.
Ceylan har her laget noen av de mest overbevisende bildene på klassesamfunnets absurditeter og nyanser.
Vintersøvn kan virke som en fryktinngytende arthousefilm med sin søvndyssende tittel og lengde.
Men for den tålmodige bærer dette maratonløpet uante frukter, ikke minst siste timen, som ikke er vanlig å oppleve i kinomørket, og som kanskje bare tv-serieformatet kan gi oss.
Så hold ut!
| 1
|
400259
|
«The Pearl Button:»Flotte naturbilder, men hva er budskapet?
Av og til skjønner jeg ikke hvorfor filmer får priser.
Havet slår mot land, isberg raser ut i havet og bekker sildrer.
Vann er forutsetningen for alt liv.
Regissør Patricio Guzmans starter filmen med filosofiske betraktninger rundt havets betagende fascinasjonskraft.
På veien drar han inn både urbefolkningen og militærkuppet mot president Salvador Allende.
Sammenhengen var kanskje innlysende inne i regissørens eget hode, men han makter ikke å formidle det videre.
Stor guide:
The Pearl Button fikk pris for beste manus og den økumeniske prisen i Berlin.
Sistnevnte kan jeg skjønne, da et av temaene omhandler urbefolkningens endelikt i Chile.
Men den første prisen er et mysterium.
Betraktningene er enkle og består av overfladisk filosofi om naturens mystikk.
Filmens største svakhet er at den drar inn for mange elementer og ikke makter å binde dem sammen.
Tre elementer som ikke henger sammen
Filmen har tre hovedelementer:
Vannets historie, urbefolkningen og militærdiktatur.
Hvordan vannet har formet planeten og menneskene hadde vel vært verdt en film i seg selv.
Havet og dets enorme naturkrefter både skremmer og fascinerer.
Det gir livsgrunnlag, men i et uforsiktig øyeblikk stjeler det livet fra oss.
Chile er et langstrakt land med en lang kystlinje mot Stillehavet.
Naturbildene er spektakulære, og filmen åpner med imponerende flyfoto som viser oss hele den lange kysten.
Videre begynner Guzman å fortelle historien om Patagonias urinnvånere.
De besto av en rekke klaner som padlet rundt i sine kanoer og levde i pakt med vannet og naturen.
Han maler frem den tragiske historien om ankomsten av den hvite mann.
Inntoget av kvegfarmere og katolske misjonærer førte til urbefolkningens ødeleggelse og utryddelse.
Denne historien er dessverre ikke unik.
Historien om Chiles urbefolkning er kanskje ukjent for oss her til lands og fortjener å bli fortalt.
Prosjektet faller sammen
Hadde Guzman holdt seg til disse to elementene, hadde The Pearl Button kunne bli en fascinerende historie om naturen mot kulturen og sivilisasjoners fremmarsj og ødeleggelse på sin vei.
Men regissøren har mer på hjertet, og her faller prosjektet hans sammen.
Linken mellom vann, urbefolkningen og militærdiktaturet blir for svak.
Chile har en blodig historie.
Mye av det som skjedde under diktaturet må fortsatt graves i og formidles, men alt må ikke fortelles på en gang.
Guzmans forsøk på å binde naturen, fortiden og nåtiden sammen blir for anstrengt.
| 0
|
400261
|
«En mann ved navn Ove» finner ikke tonen
Vakler mellom galgenhumor og hjertevarme.
En mann forsøker å henge seg.
Men hei, der ringer det på døren.
Senere vil han skyte seg, men blir avbrutt igjen.
Den svenske komedien
En mann som heter Ove handler om en 59 år gammel grinebiter som kun har ett ønske her i livet:
Å gjenforenes med sin elskede "fru".
Manuset av Hannes Holm bygger på bestselgeren av Fredrik Backman (en bok som har solgt i 155.000 eksemplarer bare i Norge).
Holm har også regien, og Rolf Lassgård spiller hovedrollen.
Her finner du ut hva du skal se på kino i julen:
Suicidal grinebiter
Å portrettere en suicidal grinebiter er i utgangspunktet en god idé.
Særlig når han er svensk.
For her er nabofolkets ordenssans tatt til et latterlig høyt nivå.
Ove er nabolagets sheriff, den som sjekker at ingen sykler står feilparkert og bortviser bilførere som våger seg inn i boligfeltet.
Rolf Lassgård – mest kjent i rollen som Kurt Wallander – nyter åpenbart å gestalte en slik brysk petimetertype.
Men gradvis blir det en ganske så schizofren oppgave.
Ove skal nemlig avsløre seg som et – på bunnen – godt menneske.
På overtydelig vis blir han faktisk diagnostisert med for stort hjerte.
I dødsøyeblikket
Hvordan få alt dette til å henge sammen?
Et stort persongalleri av fine naboer blir satt i sving for å lokke frem Oves gode kvaliteter.
Underveis blir også hans livshistorie fortalt i en serie retrospektive sekvenser.
Disse sekvensene har ofte en makaber plassering – de liksom utspiller seg for Oves indre øye mens han venter på at selvmordsforsøkene skal lykkes (eksempelvis kan han sitte i en bil som gradvis fylles med eksos).
Her finner du ut hva du skal se på kino i julen:
Det er ikke rått nok til å bli morsomt, og derfor blir det ganske kleint.
I hvert fall har Hannes Holm problemer med å finne riktig toneleie for dette selvmordsmotivet.
Det samme gjelder selve innholdet i Oves livshistorie.
Mannens elskede fru skildres som et så vitalt og fantastisk menneske at man ikke riktig skjønner hvordan Ove har klart å opparbeide en så lummer karakter med henne ved sin side.
Nei, her måtte man enten våge å stå ved galgenhumoren eller rendyrke den sorgmuntre stilen.
Nå ender filmen opp med et så stort hjerte at den morsomme grinebiteren mister gløden.
| 0
|
400262
|
«Macbeth:»Marerittversjonen av «Game of Thrones»
Intens og blodig.
Helvete er mørkt og Macbeth likeså
Møkkete krigere stormer mot hverandre med sverdet høyt hevet.
Sverdeggen kutter gjennom kjøtt og blodet renner fra åpne sår.
Regissør Justin Kurzel har laget et kraftig, mørkt og visuelt mektig epos basert på Macbeth , som er et av William Shakespeares blodigste og mørkeste teaterstykker.
Selv Game of Thrones blir barnemat sammenlignet med Shakespeare.
Her finner du ut hva du skal se på kino i julen:
Stykket er en studie i ondskap og galskap.
Det handler om grådighet, higen etter makt og mennesker som bokstavelig talt går over lik for å oppnå det.
Temaene har fascinert filmskapere tidligere.
Roman Polanskis versjon fra 1971 og Orson Welles' fra 1948 regnes som de beste.
De får nå solid konkurranse.
Galskapen lurer under overflaten
Kurzel har valgt å gi Macbeth (Michael Fassbender) og Lady Macbeth (Marion Cotillard) en bakgrunnshistorie.
Savnet og tomrommet etter et dødt barn er ikke en unnskyldning eller forklaring på blodbadet som følger, men det gir dem et menneskelig ansikt.
Shakespeare selv psykologiserte ikke sine karakterer til døde.
Han brukte ikke tid på å forklare hvorfor de handler som de gjør, men han var opptatt av veien dit og ikke minst fallet.
I Kurzels versjon starter det med en ærlig mann hvis higen etter makt overrasker også ham selv.
Kurzel har vært tro mot sitt opphav, og Shakespeares språk er beholdt.
Det kunne lett blitt teatralsk, men han unngår det, og dialogen glir lett og elegant.
Her finner du ut hva du skal se på kino i julen:
Fassbender spiller Macbeth med nerve og intensitet og bryter den fjerde veggen ved å snakke direkte til kamera mens galskapen lurer rett under overflaten.
Cotillards Lady Macbeth er filmens svakeste punkt, da hun fremstår som for snill og dermed ikke helt troverdig i sine intrigemakerier.
Vakker, men grusom vold
Filmens styrke ligger i det visuelle språket.
Kurzel har valgt en nærmest skittenrealistisk stil.
Blod, gjørme, død og fordervelse står i sterk kontrast til det vakre, skotske landskapet.
Selv de overnaturlige elementene fremstilles som realistiske ånder, og marerittene er til å ta og føle på.
Fotograf Adam Arkapaws bilder er full av motsigelser.
De er brutale og detaljerte, men samtidig stiliserte.
Volden er blodig, samtidig er bildene både vakre og heroiske.
Naturen, innhegnet i tykk tåke, danner en sterk kontrast mot blodet som spruter og menneskenaturens iboende grusomheter.
Det er effektive motsetninger som gir historien en sterk, emosjonell tyngde.
Sluttscenen er både rørende, spektakulær og blodrød.
Macbeth er et voldsomt visuelt epos med en historie som fortsetter å fascinere.
| 1
|
400263
|
«Min andre mor:»Smart brasiliansk Oscarkandidat
Vitalt og morsomt drama om sosialt og biologisk moderskap
Hun forlater sitt eget barn for å ta seg av andres barn.
Er det et svik?
Eller bare en nødvendig prioritering for en kvinne av arbeiderklassen i fattigere land enn Norge?
Det brasilianske dramaet Min andre mor gir ikke noe klart svar, snarere undersøker den ulike former for moderskap og oppsplitting.
Men det er langt ifra en tragedie.
Manusforfatter og regissør Anna Muylaert tegner et vitalt persongalleri der så vel mor som datter er sterke, konfronterende karakterer.
Her finner du ut hva du skal se på kino i julen:
Slik får filmen nerve og komikk.
Til å være et sosialrealistisk drama er den også særdeles stilig.
Flere slående scener er filmet i Sao Paolos ikoniske 1960-tallsbygninger (som Edificio Copan og FAU).
Handlingen utspiller seg i en fantastisk villa der forholdet mellom terrasser og korridorer, kjøkken og oppholdsrom blir markører for det sosiale hierarkiet blant herskap og tjenere.
Den gode hushjelpen
I tretten år har Val (Regina Casé) vært hushjelp og dagmamma hos en rik familie i Sao Paolo.
Første halvdel av filmen handler om hennes liv.
Hun er høyt verdsatt av de tre familiemedlemmene, ja, tenåringssønnen i huset trekker mot henne, ikke sin egen mor, når han vil ha kos eller trøst.
Å være hans "andre mor" er en trøst også for Val, som har etterlatt datteren Jessica hos faren lenger nord i landet.
Men helt uventet melder hun sin ankomst.
Jessica vil flytte til Sao Paolo for å studere arkitektur.
Hennes inntreden i familien blir filmens vendepunkt.
Jessica virvler opp konflikter knyttet til klasse, generasjoner og morskjærlighet.
Hun blir den fremmede som får inngrodde vaner til å virke underlige – og undertrykkende.
Her finner du ut hva du skal se på kino i julen:
Jordnær mot smart
Regina Casé og Camila Márdila er fabelaktige i rollene som mor og datter.
Val er jordnær, tradisjonell og "kjenner sin plass".
Jessica er smart, selvbevisst og uten spesiell respekt for rikfolk.
Men like under overflaten av denne konflikten finnes det en sjakt full av dypereliggende følelser.
Anne Muylaert vil ikke åpne den med dramatiske fakter.
Når de omsider kommer, er replikkvekslingene om moderskap og svik ganske så overraskende.
Det gjør Min andre mor til et forfriskende og annerledes familiedrama.
| 1
|
400264
|
«In the heart of the sea:»Spennende tur, blass film
Likegyldig film om dramatisk hvalfangst i 1820.
Moby Dick av Herman Melville er en fantastisk roman.
I det ytre handler den om en kaptein og et mannskap som leter etter den hvite spermhvalen som for lenge siden dro av gårde med kapteinens ene ben.
Under denne tilsynelatende enkle overflaten er romanen et overflødighetshorn av digresjoner, påfunn og gode fortellergrep.
Her finner du ut hva du skal se på kino i julen:
Historien baserte Melville på hvalbåten Essex´ skjebne i Stillehavet i 1820 da skipet befant seg 360 mil vest for Sør-Amerika og ble rent i senk av en gigantisk, hvit hval.
Mannskapet døde deretter suksessivt i livbåtene i de følgende ukene.
Bare en håndfull av dem kom til slutt hjem til Nantucket.
I utgangspunktet høres dette unektelig ut som filmstoff.
Tradisjonell historie
Derfor er det underlig å se at erfarne Ron Howard har klart å lage en lite oppsiktsvekkende film av det.
Howard har laget solide filmer som Apollo 13, Ransom og ikke minst A Beautiful Mind , men er altså også i stand til å lage noe så blast som dette.
Filmen er tradisjonelt fortalt, med en rammehistorie hvor Herman Melville (Ben Wishaw) oppsøker den siste overlevende fra Essex og vil høre hans historie om hva som egentlig skjedde den gangen for lenge siden.
Deretter klippes det til Nantucket, forberedelser til reise, konflikt mellom hvem som skal være kaptein og førstestyrmann, og så til havs.
Lykkes bare delvis
Chris Hemnsworth, som spiller førstestyrmann Chase, er en jeg vil være i stand til å bry om meg hvis en regissør legger opp til det.
Her legges det egentlig ikke opp til stort annet enn at action-sekvensene skal være heftige å se på i 3D, og selv det lykkes bare delvis.
Her finner du ut hva du skal se på kino i julen:
Det beste jeg kan si er at det er en film jeg ville kunne ta med tiåringen min på og så kunne vi synes at hvalene er store og fine, for det er de.
Alternativt kan det være en film for en familie som virkelig har fått nok av hverandre i løpet av juledagene og trenger å komme seg ut og roe ned med noe som er litt spennende, men mest tamt.
| 0
|
400265
|
«Det helt nye testamente:»Gud bor i Brussel
Et visuelt og innfallsmessig overflødighetshorn.
Belgias lekne Jaco Van Dormael fascinerer og underholder.
Det er sikkert urettferdig, men jeg opplever at Belgia fortsatt sliter med et litt brokete rykte.
Politisk rot, landet henger i perioder knapt nok sammen, rapporter om en del sølete lavstatus-kriminalitet – for ikke å snakke om alt det uheldige Kong Leopold foretok seg i den såkalte Fristaten Kongo.
Alt dette trekker ned.
Her finner du ut hva du skal se på kino i julen:
Forhåpentligvis finnes det mye som trekker opp som jeg ikke har oversikt over, men av det lille jeg får med meg her i nord, syns jeg at enkelte av de belgiske filmene retter opp en god del av det haltende inntrykket.
Underfundig og skrudd
Jaco Van Dormael leverer for eksempel stadig underfundige, skrudde filmer.
Det helt nye testamente kan sies å være i slekt med filmene til Jean-Pierre Jeunet og Marc Caro, for eksempel klassikeren Delicatessen , og den vil også, fornemmer jeg, bo i samme gate som Den fabelaktige Amélie fra Montmartre , selv om Van Dormaels film er mer kaotisk og mindre romantisk.
Being John Malkovich er også en film å ha bakhodet når man skal forsøke å se for seg hva dette er for noe.
Filmen er noe av et overflødighetshorn, både visuelt og innfallsmessig.
Van Dormael forteller oss fra starten at det meste er lov og at vi kan vente oss litt av hvert.
Teknikken med naiv-søt fortellerstemme som guider oss gjennom liv og skjebner er ikke spesielt duggfrisk, men her er den fornøyelig.
Stemmen tilhører
Ea, en jente i tiårsalderen, som er Jesus´ søster og altså – Guds mindre kjente datter.
Uforutsigbar og idérik
Gud, rølpete spilt av Benoît Poelvoorde, bor med den vesle familien sin i en sliten leilighet i Brussel.
Boligen er isolert fra resten av verden, så de tre som bor der, Gud, Ea og hennes mor, går hverandre på nervene.
Poelvoorde var praktfull i eksamensfilmen han og kompisene laget i 1992, Man Bites Dog , som ble en kulthit, og han er fortsatt en stødig skuespiller som klarer å tilføre en viss finesse til Gud-rollen som ellers lett kunne ha blitt plump.
Ea setter en stopper for farens sadistiske lek med menneskene og stikker av, hun vandrer rundt og leter etter disipler – som så får sine liv kraftig påvirket av henne.
Her finner du ut hva du skal se på kino i julen:
Det mest tiltrekkende ved Van Dormael er uforutsigbarheten og idérikdommen.
Han kvier seg ikke for å innføre pussigheter for pussighetenes skyld (Cathrine Deneuve forelsker seg i en gorilla), men han kan også være poetisk og la en stærflokk lage formasjoner fordi det er vakkert å se på.
Det å behandle Gud og familien hans på denne måten er hverken drøyt eller provoserende lenger, men det er likevel befriende å se det.
Filmen blir en søt, leken og morsom feiring av at hundrevis av år med motstand mot religionenes undertrykkende element har båret frukter.
| 1
|
400266
|
«45 år:» Charlotte Rampling i sitt livs rolle
Vi vet ikke alltid hva som foregår, men Charlotte Rampling og Tom Courtenay sørger for at vi aldri glemmer det.
Vi er blitt så komfortable med å betrakte eldre mennesker på film som enten vise og søte besteforeldre, eller gretne einstøinger, at det kommer som et sjokk hver gang de skildres som motsetningsfylte gåter som ikke nødvendigvis har lært mye av et langt liv.
Michael Hanekes L’Amour var en sånn film, og i Andrew Haighs 45 år møter vi også to garvede skuespillere som leverer noen formidable prestasjoner.
Her finner du ut hva du skal se på kino i julen:
Charlotte Rampling og Tom Courtenay er begge noen av sin generasjons fremste teater— og filmskuespillere, og jeg har aldri sett dem bedre.
Det sier ikke så lite, med tanke på deres omfattende og priste filmografi.
Blåser opp til storm
I filmens første minutter ser vi Kate (Rampling) gå tur med hunden i et flatt, øde landskap, før hun vender tilbake til det gamle huset hun deler med ektemannen Geoff (Courtenay).
Ingen spektakulær start, akkurat, men innenfor blåser det opp til en storm som skal sette ekteskapet på hodet.
Geoff har fått et brev fra Sveits som forteller at hans ungdoms store kjærlighet, Katya, er lokalisert i en bresprekk i alpene.
Hun var med Geoff på tur til Sveits for 50 år siden da ulykken skjedde, og nå ligger hun der, nedfryst og perfekt bevart slik Geoff husker henne.
Brevet bringer dem ut av fatning, men på ulike måter:
Geoff går inn i en sjokkartet tilstand, som om den traumatiske opplevelsen nettopp har skjedd.
Kate blir på sin side satt ut av hans reaksjon, og opplever at han forsvinner fra henne.
Og det like før de skal feire sine 45 år som ektepar.
Må granske nyansene
Bare det tallet indikerer at noe ikke er helt forskriftsmessig.
Men slik er universet regissør Haigh har skrudd sammen, godt hjulpet av David Constatine som skrev novellen filmen er basert på.
Vi får ikke servert dramaet direkte på et fat, fiks ferdig forklart, men må granske nyansene i relasjonen mellom Kate og Geoff, og ikke minst: lytte.
For det meste av handlingen skjer i et hus som avgir flere effektfulle lyder enn noen øredøvende skrekkfilm.
Her finner du ut hva du skal se på kino i julen:
Gjennom deler av filmen hører vi det blåse fra loftet, og en natt oppdager Kate at Goeff har søkt tilflukt der oppe.
Litt senere får hun ferten av at han planlegger å reise til Sveits, kanskje for å se på den døde kroppen til Katya.
”Hun ligger der uforandret i isen, mens jeg ser sånn ut” er hans reaksjon, som om han skammer seg over sin aldring overfor sin ungdoms kjærlighet.
Blåser liv i fortidens spøkelser
Rampling var en av syttitallets store sexsymboler i britisk film, og ble ofte kledd naken.
Men etter hvert som hun ble eldre har ansiktet kommet tydeligere frem.
Denne filmen er en kjærlighetserklæring til en vår tids mest uttrykksfulle ansikter på film, og Haigh har spesialskrevet rollen for Rampling.
Hun er i hver eneste scene.
Få kan med samme nyanserikdom veksle mellom det medfølende og observante, det nærsynte og selvopptatte.
Courteneys rolle er ikke noe mindre krevende, han er ment å fortolke en innadvendt tilstand der hukommelsen innhenter ham, og samtidig kunne måle seg med Ramplings dominerende skikkelse.
Sammen blåser de liv i fortidens spøkelser, og stiller det evige spørsmålet om hvor godt vi kjenner den vi elsker.
| 1
|
400268
|
«Star Wars: The Force Awakens:» er en forrykende film nummer syv
Les vår anmeldelse - uten spoilere - av den nye Star Wars-filmen.
Fenomenet er tilbake dit det hører hjemme.
La meg bare plumpe ut med det først som sist:
J.J. Abrams har laget en forrykende film nummer syv.
Han tar Star Wars tilbake dit det hører hjemme.
The Force Awakens snakker med og ligner på de tre originale filmene og gjør godt igjen det som ble ødelagt av den mer syntetiske andre trilogien.
Minefelt
Men siden Star Wars-fansen omgir seg med et minefelt av følelser og meninger, må jeg posisjonere meg mer nøyaktig før jeg fortsetter.
Hver gang en Star Wars-film nærmer seg kappes kommentatorer og anmeldere om å forstå fenomenet og ta det på alvor.
Siden historier om kampen mellom det onde og det gode kan brukes til å skrive om hva som helst, er det nettopp det som gjøres.
Star Wars brukes til å eksemplifisere politikk, historie og filosofi, og alt mulig annet.
Fansen er som vanlig delt i synet på George Lucas og den første kontra den siste trilogien og vil man overleve i sosiale medier, gjelder det å holde tungen rett i munnen.
Det kan med andre ord virke komplisert, men er det i virkeligheten ikke.
For meg har Star Wars-filmene, som filmer flest, vekslende kvalitet, men jeg elsker storheten i fortellingen og syns at fenomenet i seg selv er dypt fascinerende.
Før lanseringen av den første filmen i 1977 trodde George Lucas han hadde laget en barnefilm som ikke kom til å gå bra.
Han hadde rett når det gjaldt barnefilm, men bommet når det gjaldt nedslagsfeltet.
At Star Wars først og fremst er barnefilmer er jeg overbevist om etter å ha sett egne og andres barn omgås filmene i årevis, men det er naturligvis barnefilmer med dybde, i enda kanskje større grad enn Ringenes Herre/Hobbiten-filmene er det, eller for den saks skyld Harry Potter.
Star Wars er mer mangfoldig, inneholder mer vold og flere karakterer og universer (bokstavelig talt) og ikke minst er det mer storslagent både emosjonelt og visuelt.
Barn vokser opp med disse historiene og oppdager stadig nye lag og kan dermed fortsette å elske dem også etter at hjernen modnes.
Fansen rekrutteres fra de er i barnehagealder.
Jeg kjenner unger som har kunnet de sentrale Star Wars-navnene lenge før de har snakket rent og naturligvis lenge før de har fått lov til å se filmene.
Handlingen er allerede folklore.
Sentral informasjon overføres fra eldre barn.
Effekten er den samme som følelsen man får første gang man kommer til New York.
Man har aldri vært der før, men kjenner likevel alt.
Dyrket dem ikke
Jeg så den originale trilogien som ungdom, likte filmene godt, men dyrket dem ikke.
For meg var de flotte, men ikke viktige nok til å bygge en kirke rundt.
Det jeg derimot likte og fortsatt liker godt er den originale trilogiens skuespillere, karakterer og produksjonsdesign.
Jeg liker det komplekse i å møte seg selv/sitt opphav i døren, og jeg liker følelsen av det slitte universet, maskinparken, måten Jawa-handelsmennene går på, måten Lukes landspeeder gynger på når han setter seg inn, humaniseringen av C3P0 og R2D2, Darth Vaders samurai-aktige hjelm, dukke-Yodas suverene visdom og ikke minst det faktum at han, i motsetning til Gud (som aldri beviser noe utenom sin egen ikke-eksistens) viser oss hvilke krefter han besitter og ikke bare har det i kjeften.
Samtidig er det ting i filmene som nesten er lattervekkende.
Hvorfor bygge enda en dødsstjerne, for eksempel, med enda lettere tilgang til den sentrale, eksplosive kjernen enn den første hadde?
Da Lucas tok opp tråden på 90-tallet var jeg umiddelbart skeptisk, og jeg syns trilogi to lider av akutt mangel på sjarm.
Visuelt sett er den for striglet og inneholder for mye prat og likegyldig skuespill.
Selv om historien og de ulike miljøene, farkostene og deler av karaktergalleriet fortsatt fascinerer, forblir trilogi nummer to en merkelig blanding av småplump familiekomedie (Jar-Jar Binks, skrekk og gru), sakte-tv fra et kommunestyremøte i en nedleggingstruet kommune iblandet, det skal Lucas tross alt ha, forrykende sekvenser med stjernekrig.
Computergenererte Yoda er såpass usjarmerende at jeg gir blaffen i hvor sterk kraften hans er og jeg syns det er merkelig at George Lucas som sci-fi-nerd fra barnsben av klarer å leve med svakheter på viktige områder som skuespill, tempo, humor og overlesset digital design.
Dessuten ser jeg, i den siste trilogien, hele tiden irriterende legomodeller jeg har brukt de siste ti årene til å plukke opp deler av fra gulvet.
Gåsehud
Omtrent her befant jeg meg, med andre ord, før gikk inn for å se film syv.
Allerede traileren er lovende og ga meg etter noen gangers gjennomsyn gåsehud der hvor Han Solo sier:
«It´s true, all of it».
Bare det at Harrison Ford, Carrie Fisher og Mark Hamill er med bringer med seg en visshet om at ting nå er på rett spor igjen.
Det har gått tredve år.
Universet har beveget seg videre, men kampen er den samme.
Og alderen er den beste sminken.
Det er direkte rørende å se de tre kumpanene igjen og koste på seg å tenke at de aldrende ansiktene er herjet av den brutale virkeligheten der ute blant stjernene.
Men naturligvis er det ungdommen som driver historien.
John Boyega, Daisy Ridley og ikke minst Adam Driver har de største rollene, og alle tre fungerer godt.
Jeg var nervøs med hensyn til Adam Driver, for han har til nå klart å sementere skuespillet sitt i en ganske annen sjanger enn dette, men han klarer likevel å tilføre den mørke siden nyanser og uforutsigbarhet.
Ridley spiller Rey, en ung kvinne som lever fra hånd til munn på ørkenplaneten Jakku.
Hun er foreløpig den mest gåtefulle av de nye karakterene, og en vi bombesikkert vil få vite mer om etter hvert.
Boyega tilfører en annen type, nesten gatesmart, energi og leverer flere fine, små humorglimt som føles naturlige, slik de også var i de første tre filmene.
Dynamikken mellom Han Solo og Chewbacca er nøyaktig som før og til og med The Millenium Falcon har overlevd tiårene som har gått.
Andy Serkis spiller den onde sjefen, som ungene kaller slike karakterer, og fremstår mer som en ond Yoda enn som for eksempel Grev Dooku.
Menneskelig
Historien gidder jeg ikke engang å komme inn på, for jo mindre man vet, jo mer glede vil man ha av filmen.
Selvfølgelig, hadde jeg nær sagt, fortsetter familiekonfliktene, men det sentrale er at J.J. Abrams og hans hundrevis av medskapere har gått tilbake til å filme mennesker og modeller av farkoster og utstyr, fremfor å lage mer av det computergenererte faenskapet som dominerte mange figurer og de store panoramaene i trilogi nummer to.
Selvfølgelig er det massive mengder spesialeffekter også her, men de brukes mer tilbakeholdent og stort sett er vi er tilbake i det taktile, slitte universet hvor det går an å føle at ting har overflate, struktur, vekt og masse.
Et godt eksempel er Lupita Nyong´os gestaltning av en vagt Yoda-lignende kvinne som heter Maz Kanata.
Hun har et ansikt som helt tydelig er en maske, på samme måte som gamle-Yoda var en dukke, men jeg godtar og liker henne umiddelbart langt bedre enn jeg likte noen av de ikke-menneskelige bifigurene i trilogi nummer to.
R2D2 har også fått en moderne slektning, BB-8, som er mye med.
Den låner trekk fra Pixars Wall-e og er en sjarmør for de yngre seerne, som R2D2 alltid har vært, men den bærer også på en hemmelighet.
Vil ha mer!
J.J. Abrams tilfører dessuten en type multi-konfrontasjonsscener som minner om Tarantinos måte å fortelle på.
Det svinger bra.
Vi i de nordiske landene får av en eller annen grunn se filmen halvannet døgn før resten av verden, og jeg gleder meg til å følge med på nerde-nettstedene i dagene som kommer og se hvordan hard core-fansen tar til seg Abrams fortellerstil.
Det morsomste blogginnlegget jeg fant under oppkjøringen mot denne filmen er skrevet av en programmerer som heter Rod Hilton.
Han argumenterer for at den rette rekkefølgen å vise de første seks filmene i til en som ikke har sett dem før, er IV, V, II, III og VI.
Da avsløres blant annet ikke Lukes slektskap med Vader for tidlig, mener han.
Og når det gjelder episode I, sier han at den er så elendig at man bare skal gi blaffen i den.
Hilton testet denne rekkefølgen på en kjenning som ikke hadde sett filmene før.
Etterpå stilte han henne dette kontrollspørsmålet.
«Syns du Jar-Jar var irriterende?»
Hun svarte «Hvem er Jar-Jar?»
Hilton skriver:
«Oppdrag utført.»
For å parafrasere sangen The Lightning Seeds laget da det ble klart at EM skulle avholdes i England i 1996: 30 years of hurt never stopped me dreaming.
Star Wars´s coming home.
Jeg vil ha mer.
| 1
|
400270
|
«Truth:»Tittelen holder ikke hva den lover
Journalister er av størst interesse når de har en god sak.
Det har de ikke her.
Vi er blitt vant til at journalistfilmer forteller om smart gravearbeid og spektakulære avsløringer.
Alle presidentens menn (1976) er en bauta i sjangeren.
Der spiller Robert Redford den legendariske, amerikanske journalisten Bob Woodward, som avslørte Watergate-skandalen.
Avsløringene førte til at daværende president Richard Nixon måtte gå av.
Robert Redford er nå tilbake som journalist i Truth .
Denne gangen spiller han Dan Rather, en av de virkelige veteranene i amerikansk TV-journalistikk.
Rather ble i 2005 presset til å trekke seg som programleder for nyhetsmagasinet 60 Minutes .
Han gikk senere til søksmål mot kanalen CBS, men nådde ikke frem.
Sannheten, omsider?
Den pretensiøse tittelen gir inntrykk av at vi endelig skal få vite sannheten om hva som skjedde da Rather mistet jobben.
Og fremfor alt:
Ved å kalle filmen Truth , skaper man et inntrykk av at Rather og kollegene hadde rett da de hevdet at daværende president George Bush på 1970-tallet fikk hjelp til å unngå militærtjeneste i Vietnam.
Journalistene bygget på dokumenter som kunne tyde på det, men de klarte ikke å få dem verifisert.
Heller ikke Truth klarer det.
Etter to timer i kinosalen er man like langt hva angår sakens journalistiske kjerne.
Dermed bryter Truth med den sterkeste konvensjonen i journalistfilmer.
Gravearbeidet var ikke spesielt smart, det var ikke hold i den spektakulære avsløringen.
Menneskelig drama
Hva sitter vi igjen med da?
Truth må forsøke å bli et menneskelig drama om spillet i kulissene.
Det er av en viss interesse, i hvert fall for journalister.
For det er sterke mekanismer som trer i kraft når amerikanske journalister er på glattisen.
Et stykke på vei klarer manusforfatter og regissør James Vanderbilt å skape drama av den nervøsiteten som brer seg blant journalister, kilder, redaktører og medieeiere idet en risikopreget sak truer med å rakne.
Dette er langt fra nok, og det virker som om Vanderbilt skjønner det selv.
I hvert fall er filmen preget av anstrengte forsøk på å vekke følelser.
Overgangen fra TV-teamets suksess til katastrofe tegnes med bred pensel.
Først ser vi dem følge sin egen sending med stigende stolthet.
Samtidig filmes den jevne TV-seer i sakte film; landet rundt er man liksom vitne til en historisk begivenhet.
På samme kunstige måte forsøker filmen å piske opp stemningen med sentimental musikk.
Energisk Cate Blanchett
Det blir Cate Blanchett som må redde det som reddes kan i Truth .
Blanchett spiller Mary Mapes, produsenten som i tillegg til Dan Rather fikk sparken etter den kontroversielle reportasjen.
Langt på vei er Truth hennes versjon av affæren, for manuset bygger på en bok hun skrev i 2006.
Blanchett er energisk, uredd og dominerende i rollen som Mary.
Hun er mesterlig når det røyner på for den hardt prøvede produsenten.
Den smidige vekslingen mellom pågangsmot og nervøsitet skaper assosiasjoner til hennes rolle i Blue Jasmin av Woody Allen.
Med den vesentlige forskjellen at innholdet i Truth ikke er verdt innsatsen.
| 0
|
400271
|
«Life in a fishbowl:»Mørkt skjebnespill med finanskrisen som bakteppe
Sterkt og godt karakterdrama fra island.
I 2008 rammet finanskrisen Island hardt, og de 320.000 innbyggerne fikk merke bankkollapset.
Den optimistiske holdningen ble tatt av hybris og nedturen ble brutal.
Den økonomiske krisen er langt ifra hovedelementet i regissør Baldvin Zoponíassons skjebnetunge drama, som var Islands Oscar-kandidat i år.
Den danner dog et dramatisk bakteppe.
For hva betyr vel våre små og store tragedier i det store spillet som får verdenshjulet til å surre rundt?
Kanskje er vi bare små gullfisker som svømmer rundt og bekymrer oss for vårt eget liv og bankkonto.
Hemmeligheter og dobbeltliv
Life in a fishbowl fortelles i beste Robert Altman-stil hvor tre menneskeskjebner etter hvert knyttes sammen.
Fortellingen hopper også frem og tilbake i tid og krever et våkent publikum.
Historien er lagt til tiden før krisen slår til, og de tre hovedpersonene har alle sine hemmeligheter og dobbeltliv.
Eik er en ung alenemamma som jobber i barnehagen om dagen og prostituerer seg om natten for å få endene til å møtes.
Likevel stiger kredittkortgjelden.
Forfatteren Móri drikker seg dritings hver dag for å glemme en gammel tragedie, mens den unge finansmannen Sölvi dras inn i bransjens stadig økende fart rett mot stupet.
Sterkt drama
Zoponíassons har tegnet solide karakterer det er lett å bry seg om.
De er sympatiske og menneskelige med feil og svakheter vi alle har.
På hver sin måte viser de menneskenaturens grådighet og forfall.
Historiene til de tre flettes elegant sammen, samtidig som dramaet de befinner seg i blir mørkere og mer dystert.
Finanskrisen truer som en skygge av sløsing, ekstravaganse og stadig økende kredittgrenser.
Noen scener er litt vel melodramatiske, men bildene er nedtonet og naturalistiske.
Høsten i Reykjavik virker kald og ugjestmild.
Det passer historien godt, og karakterene får tid til å utvikle seg.
Resultatet er et sterkt, rørende, og til tider tragisk og melankolsk drama.
| 1
|
400274
|
«By the sea:»Dørgende kjedelig Pitt og Jolie
Pretensiøs på grensen til det parodiske.
En mann og en kvinne tar inn på hotell og skuler olmt på hverandre i filmens to timer.
To veldig lange timer.
At Roland (Brad Pitt) og Vanessa (Angelina Jolie) har ekteskapstrøbbel, skjønner vi raskt.
Hvorfor de ikke bare går fra hverandre er filmens eneste gåte.
Intensitet og dybde er totalt fraværende i karaktertegningene.
Resultatet er en dørgende kjedelig film om ekteskapets viderverdigheter.
En dag oppdager Vanessa et hull i veggen som gjør at hun kan titte på det unge og nygifte naboparet.
Det burde vært grobunn for drama.
Dessverre er karakterene for livsfjerne, klisjéfylte og uten troverdighet til at du bryr deg.
Det som utspiller seg er en langtekkelig lidelseshistorie om to overfladiske kunstnersjeler.
Filmen er skrevet og regissert av Angelina Jolie, og inspirasjonen har hun hentet fra fransk 60-tallsfilm.
Du hører Truffaut, Lelouch og Godard rope i bakgrunnen, men det hjelper ikke.
Jolie er kun opptatt av det ytre.
Noen scener er rene moteshowet.
Hun glemmer at skal du ha et intenst drama, må du ha et mørke som utfordrer alt det vakre.
Så vakkert at det blir uinteressant
Pitt og Jolie er så vakre, så vakre.
Alt er så vakkert; havet, landsbyen, hotellet.
Her ligger også problemet.
Historien makter ikke å formidle en eneste følelse av hverken sorg eller desperasjon.
Som publikum kjeder du deg så intenst at du bare ønsker at begge to skal hoppe i havet, slik at du slipper deres miserable selskap.
Det er ikke tvil om at Jolie har et godt øye for både billedutsnitt, vinklinger og fargekombinasjoner.
Nærstudier av lidende ansikter full av rennende mascara og liksom-rynker blir ikke automatisk godt drama.
Det som følger er endeløse scener hvor Jolie vandrer hvileløst rundt i flagrende gevanter langs stranden.
Pitt på sin side drikker seg dritings på den lokale baren og snakker triviell livsvisdom med bartenderen (Niels Arestrup), som for øvrig er en av filmens bedre tegnede karakterer.
Jolie har høye ambisjoner som hun ikke er i nærheten av å greie å formidle.
Resultatet er et pretensiøst drama på grensen til det parodiske – men dessverre helt blottet for humor.
| 0
|
400276
|
«Bridge of spies:»Tom Hanks er Spielbergs beste våpen
Steven Spielberg vet nøyaktig hvordan han skal bruke Tom Hanks for å tine opp en kald verden på randen av krig.
Jeg er fryktelig svak for spionfilmer fra den kalde krigen.
Her får vi et gjensyn med broen over alle broer i spionverdenen, Glienicke-broen i Berlin, der en rekke legendariske spionutvekslinger fant sted.
Det var der den russiske spionsjefen Karla overga seg i siste delen av John le Carrés Smileys People, og det er der Steven Spielberg gjenskaper den kalde krigens mest kjente spionutveksling.
En titt bak kulissene
I likhet med Le Carré lar Spielberg knapt en dråpe blod gå tapt, i hvert fall ikke som vi kan se.
Tom Hanks spiller den amerikanske advokaten James Donovan som får i oppgave å forhandle frem en avtale om å bytte den sovjetrussiske spionen Rudolf Abel med Gary Powers.
Sistnevnte var piloten som ble skutt ned i U2-flyet på spiontokt over Sovjetunionen.
Filmen er løselig basert på Donovans bok, men Spielberg og manusforfatterne, selveste Coenbrødrene, kan med god samvittighet ta seg dikteriske friheter.
Få vet nøyaktig hva som skjedde i kulissene da dramaet utspilte mellom 1957 og 1962, og Spielberg utnytter dette godt.
Amerikanerne og russerne hadde sine agendaer, det samme hadde østtyskerne.
Og så viser det seg at Donovan har en egen agenda av mer moralsk natur som kolliderer med den kalde krigens fastfryste fronter.
Tom Hanks er Spielbergs beste våpen
Før dette hadde Donovan blitt Amerikas mest upopulære mann ved å ta jobben som Abels forsvarer.
Tanken var å vise russerne at man hadde et rettferdig rettssystem i USA, men det viser seg snart at det finnes grenser.
Donovan gjør den ”feilen” at han tar rettssystemet på alvor; han mener spionen Abel har opptrådt ryddig i en ellers hårete situasjon med kald krig der begge parter spionerer på hverandre.
Spielberg er best når han skildrer Annen verdenskrig, og, viser det seg, den kalde krigen.
Dette er et univers han forstår seg på, den gangen alliansene og frontene var tydelige.
Hans fremste våpen er Tom Hanks som effektivt bryter vei mellom de fastfryste linjene.
Hanks begavelse er at han får selv de mest oppstyltede replikker ned på jorden, alltid i henhold til en indre integritet og menneskelighet.
Vi er på hans side.
Problemet er at Spielberg noen ganger overspiller dette kortet.
Det skjer når han lar musikken til Thomas Newman få pushe våre følelser vel hardt, og vi enkelt kan gjette hva som holder på å skje (særlig mot slutten er dette merkbart).
Integritet og menneskelighet
Men ellers er dette en av hans mest beherskede, nyanserte filmer.
Den passer fint inn i hans historiske filmfrise der han utforsker historiske øyeblikk til også å holde et speil opp for samtiden.
Donovans rakryggede kamp for sentrale rettsprinsipper har fått mange til å trekke paralleller til behandlingen av fangene på Guantánamo, og den kalde krigens frykt-retorikk kan vi også kjenne igjen i dag.
Spielberg trekker heldigvis ikke de parallellene selv, men de er der for den som vil se.
Som vanlig har Spielberg uovertruffen kontroll over virkemidlene, og åpningssekvensen er mesterlig.
Nesten uten musikk og lydeffekter blir vi introdusert for spionen Abel i Brooklyns gater og parker på midten av 1950-tallet.
Den detaljerte gjengivelsen av epokens yrende gateliv må ha kostet flesk, og den er en fryd å se på.
Den introduserer oss også for Mark Rylance unike skuespillertalent som frem til nå stort sett er benyttet innen teateret.
Han er utstyrt med få replikker, til tross for at han er så sentral, men han får mye ut av lite, som når han snurper igjen munnen.
Visstnok oppnådde Abel ingenting som spion i USA, men det nevnes ikke i filmen.
Spielberg lar ham forbli en gåte for at Hanks kan stjele showet.
Den mislykkede spion tilhører en annen film.
| 1
|
400277
|
«The Program:»Lykkes med å få frem sykkelsportens selvbedrag
Men Ben Foster sliter med å gjenskape Lance Armstrongs karisma.
Stephen Frears har helt siden 80-tallet vært en slags garantist for en vital britisk filmrealisme vi nordmenn liker.
De siste årene har han vist voksende interesse for levd liv, gjennom såkalte biopics, med The Queen som et høydepunkt.
Men i denne dramatiseringen av Lance Armstrongs liv som idrettshistoriens største juksemaker, kommer han litt til kort.
Hovedårsaken er at Ben Foster ikke kan matche den komplekse utstrålingen virkelighetens Armstrong var kjent for, og som gjorde at en hel idrettsverden velvillig lukket øynene for hva som så altfor lenge var innlysende.
Makter ikke å forføre
De som har sett Alex Gibneys effektive avkledning av idrettsikonet i dokumentaren The Armstrong Lie vil forstå hva jeg mener.
Armstrong kunne skru av og på sjarmen på måter som både var avvæpnende og skremmende, og hans fremste skjold mot kritikk, sin egen kamp mot kreften, ble utnyttet med bunnløs kynisme.
Ben Foster kan spille kynisk i denne filmen, ingen tvil om det, men smilet er for iskaldt og stivt til å forføre på et rent menneskelig plan.
Likevel har The Program mange kvaliteter.
Det Frears lykkes best med er å vise hvordan sykkelsporten gikk inn en kollektiv psykose der selv erfarne journalister nektet å tro at mannen som vant hele syv Tour de France-titler kunne dope seg.
Chris O’Down (som i likhet med Foster er mest kjent for sine komiske roller) spiller journalisten som går mot strømmen, basert på Sunday Times-reporter David Walsh.
Ikke for lang, men for kort!
Jeg vet ikke om han var så dønn hederlig og snill som det kommer frem her, men gjennom ham ser vi hvordan vi alle, på sett og vis, var implisert i løgnen som ble bygd rundt Armstrong.
Vi ville simpelthen ikke tro det, og Frears avslutter sterkt med Leonard Cohens kølsvarte hymne Everybody knows (that the deal is rotten…).
Som regel klager vi anmeldere over filmer som er for lange, men denne gangen opplevde jeg å bli avspist med for lite.
Det kan virke som filmen er kraftig nedklippet, jeg sitter i hvert fall med følelsen av at noe mangler i overgangen mellom Armstrongs debut til hans internasjonale gjennombrudd, mellom Davids innledningsvise begeistring for Armstrong til vendepunktet der han blir veldig kritisk.
Det skjer brått over natten, uten den nødvendige vekslingen mellom tvil og tro.
Frears har alltid vært en korthugget realist, men dette blir litt for snaut.
| 0
|
400278
|
«Søstre» er en av årets beste filmer
Vår anmelder satt fjetret i to timer.
Det å få lov til å bli glad i noen man aldri før har sett, som snakker et fremmed språk, beveger seg i ukjente omgivelser og har uvante og merkelige tradisjoner er på mange måter grunnfjellet i hva filmopplevelse handler om.
Allerede på vei ut av kinosalen gledet jeg meg til å se filmen igjen.
Det skjer ikke altfor ofte.
Ikke engang med gode filmer.
Nær perfekt film
Fortelleringrediensene er kanskje ikke riktig utporsjonert, skuespillerne er kanskje for striglet eller spiller med for store gester, musikken er muligens for insisterende, det som skal være morsomt er kanskje ørlite plumpt.
Det er så mye som kan forstyrre.
Men japanske Søstre er nær en perfekt film.
Langsom, vakker og øm
Den er forsiktig, langsom, vakker, øm og den våger å la handlingen flyte av gårde og bare vite, uten å gjøre noen nummer av det, at det er mer enn nok.
Mye av dramatikken ligger i fortiden, noe som ellers er fy-fy og gir smekk på fingrene i den stadig mer ensrettede og kommersielle kinofilmkulturen vi beleires av.
Desto deiligere er det da å se en trygg filmkunstner som Hirokazu Koreeda fnyse av konvensjonene og gjøre akkurat som han vil.
Han åpner for eksempel filmen med en av de fire hovedpersonene, men ikke den mest sentrale, i en situasjon vi aldri møter henne i igjen.Det er tiltrekkende smålåtent og en slags parallell til å bli fortalt en historie av et barn som ikke er blitt indoktrinert til å fortelle det første og mest viktige først og det siste og mindre viktige sist.
På den måten kommer vi inn i historiens to timer lange og behagelig stilleflytende elv hvor først tre søstre, og deretter enda en, bor sammen i familiens nedslitte, gamle hus i en småby ved kysten.
Stråler som Ingrid Bergman
Familie er stikkordet.
Søstrene har de siste årene bodd for seg selv.
Far forlot både dem og moren til fordel for en annen kvinne.
Moren flyttet langt vekk.
Nå har far gått ut av tiden og en halvsøster de andre tre aldri har hørt om dukker opp.
Men hvilken halvsøster.
Hun spilles av 17 år gamle Suzu Hirose, som i tillegg til å være pen (det er uansett alle nå for tiden) har en helt uhørt tilstedeværelse på lerretet.
Hun stråler som unge Ingrid Bergman eller James Dean.
Hun eier motspillerne sine på en måte bare ganske få skuespillere gjør.
Satt fjetret i to timer
Jeg satt sant å si fjetret i to timer.
De eldre søstrene er også fantastiske, men Hirose feier likevel gulvet med dem.
Huset er søstrenes ankerfeste og de tre eldste lever i et slags limbo hvor de nøler med å forlate det å komme seg videre i livet.
Plommetreet som blomstrer og får plommer som sakte blir til saft og vin markerer tiden.
Lillesøsteren bærer i seg kjærligheten fra faren de andre har savnet.
Små historier om menn og om naboer krydrer hovedhistorien som alt i alt blir til et utsøkt tablå om savn, kjærlighet og samhold.
Enkelte øyeblikk kan med den japanske spillestilen virke teatrale, men utover det finnes ingenting å anmerke.
Dette er rett og slett en av årets beste filmer.
| 1
|
400279
|
«Every thing will be fine:»Stillestående fra Wim Wenders
Gode motiver nøytraliseres av en tilbakeholdt stil i delvis norskprodusert drama.
Den tyske regilegenden Wim Wenders sa ganske enkelt ja til å samarbeide da nordmannen Bjørn Olaf Johannessen sendte ham manuset Every Thing Will Be Fine .
Man skjønner hvorfor.
Johannessen går rett inn i alle bilføreres store skrekk:
Å drepe et barn.
Deretter følger han de berørte partene gjennom 12 år for å skildre hvordan sorgen preger dem fra fase til fase.
Les anmeldelsen av Salt of the Earth :
Det er eksistensielt og ambisiøst.
Likevel er det noe som ikke stemmer i Every Thing Will Be Fine .
Filmen sleper seg av gårde med en sorgtung last den ikke får omsatt i dramatikk eller nærvær.
Den blir stående på halvdistanse i formidlingen av så vel tragedien som etterspillet.
Ørkesløse replikker
Noe av problemet skyldes blekt skuespill.
James Franco er innelukket på grensen til det selvutslettende i rollen som den uheldige bilføreren Tomas Eldon.
Karakteren virker inspirert av den svenske forfatteren Stig Dagerman, som i en kjent novelle om bilulykker skriver at «den som har drept et barn kjører langsomt hjem i stillhet».
Tomas' lukkethet demonstreres gang på gang, ikke minst i ørkesløse replikkvekslinger med samboeren Sara (Rachel McAdams).
Først etter 45 minutter aner vi konturene av en vital konflikt.
Da har Tomas suksess som forfatter.
Samtidig får han behov for å oppsøke ulykkesstedet og den etterlatte moren.
Scenen der han møter Kate (Charlotte Gainsbourg) dirrer av uro fordi både hun, Tomas og tilskueren skjønner at hans litterære gjennombrudd har nøye sammenheng med tragedien.
Dødsulykken har skapt en kunstner.
Det er et motiv med sprengkraft.
I fortsettelsen blir det likevel holdt tilbake.
3D-pionéren
Wim Wenders har de siste årene gjort fabelaktige eksperimenter med 3D-formatet.
I Pina dokumenterer han arbeidet til den tyske koreografen Pina Bausch.
Det føles som om dråpene vil lande på ditt eget hode i kinosalen når lerretet fylles av dansere som kaster seg rundt i fallende vann.
Nå tar han 3D til spillefilmen.
Ja, Every Thing Will Be Fine skal være det første dramaet som er filmet i dette formatet.
Igjen får naturelementene et løft, særlig de rurale vinterlandskapene i Canada, der filmen er spilt inn.
Men 3D-teknikken legger en demper på dramaet.
Karakterene fremstår stilisert og passivisert i det utvidede rommet.
I seg selv er det en fascinerende effekt, men den bidrar sterkt til det distanserte uttrykket.
Til tross for fine enkeltscener blir det for mye stillstand i Every Thing Will Be Fine .
| 0
|
400281
|
I «Black Mass» er Johnny Depp bedre enn på lenge
Mye godt skuespill i film om Bostons mafiasjef.
Black Mass er nok en historie fra det mørke Amerika hvor korrupsjon og skumle bånd mellom mafia, politiske myndigheter, politi og FBI blomstrer og avdekkes.
Dette er en narrativ cocktail som ikke går av moten.
Bakgrunnsstoffet er simpelthen for saftig og brutalt til at det er mulig å la det ligge.
Scorsese er fortsatt den beste skildreren av mye av dette stoffet, men i hans fotspor har tonnevis av andre fulgt etter.
Her ser du filmen:
Black Mass fremstår som en variant av Mafiabrødre , men uten lettheten, lekenheten, det nesten etnologiske blikket for folkelivsskildring og glimtet i øyet.
Til gjengjeld er den mørk og skittenstilig og full av fint skuespill og gruoppvekkende detaljer fra den såkalte virkeligheten.
Ubehagelig filmpsykopat
Det er for eksempel lenge siden Johnny Depp har gjort noe som nærmer seg å være like vesentlig som dette på et lerret.
Han gestalter James Joseph «Whitey» Bulger, en skurk som lenge styrte den irske mafiaen i Boston, men som ble informant for FBI og derfor fikk herje uforstyrret i et par tiår.
Depps Bulger er en av de mest ubehagelige filmpsykopatene på lenge, langt mer ubehagelig enn for eksempel trivelige Christoph Waltz´ Oberhauser i James Bond-filmen Spectre .
Bulger er uforutsigbar, hatefull, egoistisk til det ekstreme, kald, bunnløst ensom og irsk nasjonalist.
Depp får til dette med et minimum av fakter.
Frisyren, brillene, klærne, de brune 70-tallsinteriørene og antagelig en regissør som vet hva han er ute etter, skreller Depp av faktene han har lagt seg til på den kommersielle ytterkanten han lenge har frekventert.
Den skitne FBI-mannen Connolly spilles avslepent av Joel Edgerton.
Kevin Bacon dukker opp i et friskt gjensyn, Rory Cochrane er innesluttet og farlig, Peter Sarsgaard er en vandrende bombe av en mann.
Benedict Cumberbatch virker litt malplassert med sin britiskhet som ikke så lett kan skjules, men er ellers fin.
Kvinnegruppen Ottar kan sitte stille
De få kvinnene som er med skal først og fremst ydmykes og eller drepes – det skal for så vidt mennene også, så Kvinnegruppen Ottar kan sitte stille.
Det å basere en fortelling på virkelige hendelser kan på samme tid være en døråpner og en stor begrensning.
Jeg skulle gjerne ha kommet tettere på Bulgers indre landskap, men det ville sannsynligvis ha innebåret diktning.
Det er uansett godt å vite at USAs dustete straffeutmålingssystem har bestemt at han må han dø i fengsel.
Så må han sitte et liv til i fengsel.
Og deretter ytterligere fem år.
Bulger er rett og slett ute av dansen.
Her ser du filmen:
| 1
|
400282
|
«Dheepan»:Solid gullpalmevinner
«Dheepan» undersøker hvem flyktningene er og hva de har med oss å gjøre.
Googler man Jaques Audiard, er en av de første opplysningene som dukker opp at han er sønn av Michel Audiard, som ved ytterligere googling viser seg å ha skrevet manus til og eller hatt regi på godt over hundre spillefilmer.
Sammenlignet med den dyktige faren var Jaques med andre ord omtrent dømt til å bli en fiasko.
Dermed er det på en måte ekstra imponerende at også han har laget en rekke filmer, og ikke minst at de tre siste, er blant det beste som har kommet fra Frankrike det siste tiåret.
Her ser du filmen:
Både Profeten (2009) og Rust and Bones (2012) kan gjenses uten slitasje.
De er veldig ulike, men begge er stilsikre, sterke, vedkommende, nære og preges av bunnsolid skuespill og tette og usentimentale karakterskildringer.
En mann som mister alt
Med Dheepan plukker Audiard opp det direkte samfunnskommenterende elementet som også ligger under skildringen av fengselshierarkiet og den kriminelle underklassen i Profeten .
Srilankiske Sivadhasan (Anthonytasan Jesuthasan) har vært på tamiltigrenes side mot regjeringshæren, mistet alt og lever farlig i hjemlandet.
I en kaotisk leir for overlevende finner han en ukjent kvinne og et barn, og sammen overtar de navn og papirer til en familie som ikke lenger eksisterer.
Det er nøkkelen til å få komme inn i Frankrike.
Sivadhasan blir til Dheepan, og resten av filmen følger det nye livet som portner og vaktmester i et belastet drabantbyområde nordøst for Paris.
Kjemper mot indre demoner
Audiards blikk rettes mot de små og store ydmykelsene som må utholdes når man kommer som flyktning til et nytt land.
Dheepan og pro-forma-familien hans har ikke språket, ikke de sosiale kodene, ikke det minste tegn til status og ingen aner eller bryr seg om hva de har vært gjennom.
De nikker når noe forklares fordi hvis de ikke forstår at står de i fare for å miste jobben og den slitne leiligheten som følger med.
Den lokale narkotikatrafikken dominerer blokkområdet.
Dheepan er ressurssterk, han rydder og reparerer samtidig som han kjemper med indre demoner og manøvrerer vaktmesterutstyret sitt rundt de unge idiotene med pistoler og balltre, som på sine måter også er ofre for mekanismer som holder dem nede.
Det globale bildet
Audiard forteller elegant om familien som ikke er en familie, men som fulle av sår på hver sin kant, forsøker å bli det.
Han forteller om hva arbeidsløshet gjør med den oppvoksende generasjonen og om hva flyktninger kan ha i bagasjen.
Som i Profeten er fortellerformen naken, vi følger skuespillerne rundt, tette bilder, dokumentarisk, før det mot slutten brytes og glir over i en slags Hongkong-inspirert voldsorgie hvor realisme og konsekvenser begynner å flyte.
Filmen klarer å favne både den tette familiedynamikken og det større europeiske og globale bildet.
Den kombinerer godt skuespill med god samfunnskommentar, noe langt fra alle er i stand til.
Også Kalieaswari Srinivasan og Claudine Vinasithamby som spiller henholdsvis Dheepans påståtte kone og ni år gamle datter, gjør sterke prestasjoner.
| 1
|
400283
|
«Hevn»:Langdrygt hevndrama
Mangler driv og spenning
Handlingen i Hevn er løst inspirert av Dukken i taket av Ingvar Ambjørnsen.
Spillefilmdebutant Kjersti G. Steinsbø har beholdt hevnmotivet og den underliggende mørke stemningen.
En kvinne (Siren Jørgensen) ankommer et flott, gammelt hotell i en dyp dal ved en naturskjønn vestlandsfjord.
Stedet er selve drømmen om idyll, fred, ro og vakker natur.
Andrea som hun kaller seg, infiltrerer den intetanende hotellfamilien Morten (Frode Winther) og Nina (Maria Bock).
Alt er selvsagt ikke idyll, og den dype dalen blir et symbol på mørke og dystre hemmeligheter.
Her ser du filmen:
Kjersti G. Steinsbø har laget en veldig vakker film med et rikt spill med lys og skygger i det gamle kråkeslottet.
Den norske naturen er en fin kulisse, og bildene til fotograf Anna Myking er både atmosfæriske og stemningsfulle.
Dessverre blir det for mye stemning og for lite driv.
Forutsigbart og kjedelig
Hevns største problem er at den ikke greier å gjøre hverken plottet eller karakterene interessant nok.
Du aner konturene av intrigen lenge før sporene danderes ut.
Det hadde vært greit dersom karakterene hadde vært interessante, men filmen pirker bare så vidt under overflaten i hevnens psykologi.
Som tilskuer forblir du på utsiden, og du er ganske likegyldig til hovedpersonens hevnprosjekt.
Prosjektet er hverken troverdig eller engasjerende nok.
Dermed blir dessverre veien mot målet både forutsigbart og en smule langdrygt.
Skuespillerne gjør greie innsatser.
Siren Jørgensen har et uttrykksfullt ansikt, men du kommer aldri bak fasaden på kvinnen som søker hevn.
Anders Baasmo Christiansen som den joviale bartenderen Bimbo og Maria Bock som den forsmådde konen, gjør gode prestasjoner.
Hevn er en film som lykkes på en del punkt.
Den byr på solid håndverk, flotte bilder og stemningsfull musikk.
Mundal Hotel i Fjærland danner en mystisk kulisse rundt det som burde vært et drama med intensitet og nerve.
På de to siste punktene feiler den dessverre.
Hevn mangler driv, og greier ikke å engasjere og holde på oppmerksomheten.
| 0
|
400284
|
«Elser»:Mannen som nesten drepte Hitler
Regissøren som ga oss Untergang dramatiserer med vekslende hell Georg Elsers forsøk på å drepe Hitler.
Det er alltid en utfordring å gjenfortelle et drama der utgangen er godt kjent.
Da velger man gjerne en fortellermåte som kan belyse andre sider ved historien, som kan åpne for et filmatisk univers som lever sitt eget liv.
Jeg skulle ønske den tyske regissøren Oliver Hirschbiegel hadde våget mer i sin velmente skildring av Georg Elsers forsøk på å drepe Hitler i 1938.
Her mangler det ikke strålende skuespillere og førsteklasses filmhåndverk.
Men iblant er det noe forenklet og skjematisk ved hele tanken bak og gjennomføringen av filmen.
Det er som om Hirschbiegel ønsker å gi et altfor klart svar på hvem Elser var, som om et menneskes livsløp kan forklares ut ifra én avgjørende handling.
Ruller opp forhistorien
Elsers skjebne er en av få tyske heltehistorier fra Annen verdenskrig som første gangen fant veien til filmen med Klaus Maria Brandauers Seven Minutes i 1989.
Også Hirschbiegel er opptatt av tidsmarginene som ikke var på Elsers side, på grunn av en endring i Hitlers reiseplaner.
Den tyske føreren unngikk attentatet under et nazimøte i München som drepte åtte andre deltagere, deriblant en serveringsdame.
Hitler nektet å tro på at bare én mann kunne stå bak terroren, og de fleste scenene fra fangenskapet handler om bestrebelsene med å knytte ham til kommunistene, ofte gjennom tortur.
Hirschbiegel ruller opp forhistorien som ledet frem til Elsers beslutning om å begå terrorhandlingen.
Elser var en nevenyttig og musikalsk levemann som hadde draget på damene og brydde seg sånn passe om politikk.
Han tilhørte venstresiden, men mest gjennom medlemskap i fagforeninger.
Han avviste lenge de voldelige tendensene hos kamerater i kommunistpartiet, helt til han selv snudde i spørsmålet.
En utenforstående til sitt eget liv
Årsaken til omvendelsen forklares troverdig nok gjennom det voksende trykket fra naziregimet som Elser og hans omgangskrets opplevde.
Men hvordan en fredelig og samvittighetsfull mann som Elser – som fortsatt hadde beholdt noe av barnetroen – forholdt seg til det faktum at han også drepte uskyldige, berøres nesten ikke.
Den innledende passiviteten han inntok overfor Hitler blir overraskende fort avløst av et voldsomt hat, men det harmonerer ikke helt med hans personlighet.
Elser beskrives som en outsider i årene frem til krigen, men han fremstår også som en utenforstående til sitt eget liv.
Han var en kompleks mann som forlot flere kvinner han hadde barn med, og kanskje fant han en misjon, noe større enn seg selv, i planene om å drepe Hitler.
Det er i hvert fall den offisielle versjonen som her viderebringes, og som Hirschbiegel lykkes bare delvis med å forløse.
| 0
|
400285
|
«Pan:»Makkverk blottet for magi
Vår anmelder fikk stjernestøv i vrangstrupen da hun så den nye eventyrfilmen «Pan».
Animatørene og 3D-effektmakerne er de eneste som fortjener ros.
De gir oss i alle fall et par morsomme sekvenser underveis.
Ellers er Pan et makkverk fra start til slutt.
Sjekk våre anbefalinger fra Film fra Sør:
Regissør Joe Wright har tatt for seg forhistorien til J.M. Barries kjente barnebok Peter Pan .
Det er med andre ord historien om hvordan Peter ble Pan.
Det er i og for seg ingen dårlig idé, men gjennomføringen er elendig.
Britiske Wright har tidligere laget Stolthet og fordom (2005) og Om forlatelse (2007).
Hvordan han har greid å lage en film så blottet fra alt som heter sjarm, er nesten uforståelig.
Snakk om å selge sjelen sin til pengekreftene i Hollywood.
Handlingen starter i London og Peter (Levi Miller) bor på et hjem for foreldreløse gutter.
For å gjøre en lang historie kort – det burde de gjort i filmen også – blir han en natt kidnappet av Svartskjegg (Hugh Jackman), den fryktelige piratkongen, og vips, så er vi i Aldriland.
Her holder Svartskjegg barna fanget i en gruve på jakt etter det forjettede fe-støvet som holder ham evig ung.
På grensen til rasisme
Peter greier å rømme sammen med den sjarmerende Hook (Garret Hedlund).
Det som følger er en heseblesende jakt gjennom fortryllede skoger, der han møter havfruer og ikke minst et vilt stammesamfunn.
Her tar regissøren i bruk de aller verste karikerte vestlige fremstillinger av et stammesamfunn.
Det er en blanding mellom de fargerike festscenene i Trollmannen fra Oz og en dose Darkmoon Faire fra dataspillet World of Warcraft.
Bildene er som hentet ut fra de mest fordomsfulle fremstillingene fra filmens tidlige historie.
Hvite skuespillere, malt med masse farger i ansiktet og ikledd bastskjørt, dansende til intense trommehvirvler, er på grensen til ren rasisme.
Hva i all vide verden har de tenkt?
Resultatet er alt annet enn sjarmerende.
Ufrivillig komisk
Som om ikke det var nok, er stilen til Svartskjeggs pirater hentet fra steampunkens verden, et så til de grader stilkræsj at resultatet blir ufrivillig komisk.
Steampunk er en stilart hentet fra en type science fiction inspirert av dampmaskiner, luftballonger og annen teknikk fra 1800-tallet satt i et futuristisk lys.
Tenk piratversjonen av Jules Verne, så tar du poenget.
Pan er et godt eksempel på hvordan det er mulig å ødelegge det som på papiret sikkert var et fint eventyr.
Filmen er nedlesset i et gigantisk effektmakeri totalt blottet for magi, humor og sjarm.
Ikke engang skuespillere som Hugh Jackman, som er omtrent ugjenkjennelig under sminken, makter å hale dette i land.
Han har også den dubiøse æren av å være frontsanger på det som må være tidenes mest malplasserte musikknummer til toner av Nirvanas Smells like teen spirit .
Nykommeren Levi Miller, som spiller Peter Pan, overbeviser heller ikke i rollen.
Han mangler både innlevelse og troverdighet.
Det er bare en ting å si om Pan ; styr unna.
| 0
|
400287
|
«Taxi Teheran:»Sensurens stygge ansikt
Den iranske regissøren Jafar Panahi har ikke lov til å lage film.
Nå er hans ferske film, «Taxi Teheran», åpningsfilm på Film fra Sør
I en vakker gate i storbyen Teheran kjører en gul drosje.
På veien blir den praiet av en ung mann, og litt senere setter en kvinne seg inn.
De to havner raskt i en hissig debatt om dødsstraff.
Ved rattet sitter regissør Jafar Panahi, en av Irans mange sensurerte kunstnere.
Les Kjetil Lismoens kommentar fra Berlin:
Taxi Teheran ble belønnet med Gullbjørnen i Berlin tidligere i år.
Prisen ble mottatt av regissørens niese, Hana Saeidi, som også dukker opp i filmen.
Panahi selv ble arrestert i 2010.
Han har hverken lov til å reise ut av landet eller å lage film.
Likevel har han trosset alle regler og laget tre filmer siden arrestasjonen.
I sin begrunnelse skrev juryen, ledet av Darren Aronofsky, at istedenfor å gi opp, istedenfor å fylles med sinne og frustrasjon, har Jafar Panahi laget en kjærlighetserklæring til filmen.
Mot og kjærlighet
Taxi Teheran er mye mer enn en det.
Den gir det et originalt og satirisk blikk fra gateplan om hvordan det er å leve i et samfunn hvor du blir overvåket og sensurert.
Fra sin posisjon bak rattet blir Panahi vitne til en rekke skjebner som setter seg inn i drosjen.
Stor guide til Film fra Sør:
Tonen i filmen veksler mellom lett komedie og blodig alvor.
I starten kan man bli lurt til å tro at det er en slags dokumentar, men alt er altså iscenesatt.
Panahis budskap kommer sakte snikende opp til overflaten i det filmens tone roes ned midtveis og blir mer sår.
Strenge regler
Filmens vendepunkt kommer da han kjører for å plukke opp sin niese på skolen.
Hun er midt i et filmprosjekt, men har av læreren fått en liste over hva som skal til for å lage en distribusjonsbar film.
Innholdet må være positivt, ikke handle om deprimerende ting som politikk og økonomi, folk må se riktig ut og ha på seg korrekte klær.
Ja, det gir ikke mye spillerom for kreativitet.
Kanskje, som en scene i filmen viser, er den eneste virkeligheten du får lov til å gjengi en enkel scene av en nydelig rose?
Panahis diskusjon med niesen og en menneskerettsadvokat viser – kun via dialog – hvor skremmende, og ikke minst umenneskelig, det er å hele tiden måtte tenke på hva du sier og gjør.
Panahi har i tidligere prisbelønnede filmer som Sirkelen (2000) og Offside (2006) satt søkelys på kvinners kår og deres manglende rettigheter under hijaben.
Det er også kvinnene som leverer det sterkeste budskapet i hans siste film.Regissøren har selv uttalt at det eneste han vil, er å lage film – om han så må gjøre det i skjul.
Alt er filmet i hemmelighet med få ressurser og i et klaustrofobisk rom uten kunstig lyssetting.
Han har likevel skapt et mektig portrett av dagliglivet i et land de færreste av oss kjenner.
Uten å snakke direkte om politikk og den frie kunstens magre kår er den en meget kraftig kritikk av regimet.
Filmen er underfundig, interessant, elegant løst, hjerteskjærende sår og dypt menneskelig.
Jeg anbefaler at du tar en tur i drosjen til Jafar Panahi.
| 1
|
400398
|
«'71» er ni liv i Belfast
Forrykende thriller fra vanligvis så alvorstynget område.
Belfast 1971:
Britiske tropper rykker inn i splittede nabolag i den nordirske hovedstaden, men hva vet de egentlig om situasjonen i bakgatene?
Fint lite, hevder spillefilmen '71 , og plasserer en fersk og uinformert engelsk soldat i sentrum for begivenhetene.
Gary Hook (Jack O'Connell) er på sitt aller første oppdrag når troppen hans blir angrepet av illsinte borgere på grensen mellom et protestantisk og katolsk område.
I kampens hete havner han bak fiendens linje.
Thriller i politisk minefelt
"The Troubles" er skildret i en lang rad av alvorsfylte filmer.
Kanskje har lokale filmskapere vært for tett på til å lage åpenbar underholdningsfilm av den blodige historien.
Franskmannen Yann Demange har lang erfaring med TV-serier, og gjør her en forrykende debut som langfilmregissør.
Han henter inspirasjon fra realistiske filmer og dokumentarisk materiale, men primært er '71 en kraftfull thriller med klassiske gjengkonflikter.
Manuset av Gregory Burke og Demange gjør den politiske kampen til et nervepirrende kaos av trusler, kriminalitet og fraksjonering.
Både gjengene og britisk militære leter etter Gary Hook, for en engelsk soldat er et verdifullt objekt uansett leir.
Med håndholdt kamera filmes hans ni liv-aktige flukt gjennom skitne bakgater og trange smug.
Jack O'Connell er strålende i hovedrollen, og gir Gary en perfekt balanse mellom uskyld og overlevelsesinstinkt.
Slike fluktscener er fulle av heftig action og spenning.
Belfast er allerede herjet av konflikten, så '71 har lite av en velpleid retrostil, snarere er dette 70-tallet preget av fattigdom, hærverk og veisperringer.
Den uskyldige sivilisten
Det er nesten ingen kvinnelige karakterer i dette mylderet av syltynne, demoniske og usunne menn med skinnskjegg, men Charlie Murphy spiller en ung kvinne som får hele konflikten i fanget.
Hun og hennes heltemodige far blir stående som eksempler på hvordan uskyldige sivilister rammes av konflikten.
Om den først og fremst vil underholde, så har '71 også en sosial dimensjon.
Og nettopp fordi den er så fengslende, vekker filmen interesse for virkeligheten bak røverhistorien.
| 1
|
400399
|
«The Judge» er et overlesset "mestermøte"
Presser inn stadig nye sidespor i mangel på et godt plott
Sønnen er en sleip advokat, faren en rettskaffen dommer.
Sønnen har ikke vært hjemme på mange år idet moren plutselig faller død om i hagen.
Nå synes han nesten han må ta turen til den lille barndomsbyen.
Dermed er det duket for oppgjør mellom junior og senior.
The Judge har Robert Duvall og Robert Downey Jr. i hovedrollene, og det virker som om regissør David Dobkin satser på at de vil gjøre susen.
Bare slipp ringrevene løs på hverandre, liksom.
Aggressivt samspill
Et stykke på vei er det da også fint driv i det aggressive samspillet.
Årsakene til fiendskapet er ikke åpenbare, noe som holder spenningen oppe den første halvtimen.
Gamle filmopptak fra lykkeligere familiesammenkomster skaper en fin kontrast til samtidens misère.
Men gradvis mister The Judge spensten og kjører seg fast i et forutsigbart mønster.
Det blir visst ikke en ordentlig amerikansk underholdningsfilm om ikke konfliktene får sitt motsvar i sentimentale klisjeer.
Litt bittersøt romantikk med gamle flammer må også med når en bortkommen sønn vender hjem.
I tillegg rommer The Judge et eget rettssalsdrama, med de klassiske ingrediensene fra sjangeren.
For da den gamle mannen kjører ned en syklist og mistenkes for mord, insisterer sønnen på å forsvare ham – tross alt.
Konflikten mellom dem flyttes over på nok en arena.
Den ærverdige Robert Duvall gjør hva han kan for å holde på stilen, men i mangelen på ett godt plott er The Judge overlesset med sidespor.
Den blir aldri riktig tragisk, morsom eller følsom, bare en saus av alt dette.
Og frekt nok henter man musikk fra Bon Iver for å akkompagnere dette slappe kaoset.
Objection, Your Honor!
| 0
|
400400
|
Magisk eventyr fra japansk animasjonsmester
«Fortellingen om prinsesse Kaguya» er et tegnet mesterverk.
Teskjekjerringa spretter ut av en lysende bambusstamme i den nye animasjonsfilmen fra Studio Ghibli.
Den bitte lille piken er riktig nok liten, men sammenligningen med vår egen teskjekjerring stopper ved størrelsen.
Det er den gamle bonden Okina som finner den lille jenta dypt inne i bambusskogen og tar henne med hjem til kona.
De bestemmer seg for å oppdra henne som sin egen datter.
Bonden ønsker å gi datteren et liv i sus og dus som en ekte prinsesse, og drømmen går i oppfyllelse.
Men blir en liten pike lykkelig av gull og edelstener?
Fortellingen om prinsesse Kaguya er basert på et japansk eventyr kalt Historien om bambuskutteren fra 900-tallet.
Selv om Japan er langt unna, er det lett å kjenne igjen mange trekk fra våre egne eventyr.
Samtidig tar eventyret helt andre vendinger enn det vi er vant til fra vår egen fortellerkultur.
Det er kjent og fremmed på samme tid.
Moralen er på plass, men den blir aldri sentimental eller belærende.
Impresjonisme
Regissør Isao Takahata var med og grunnla Studio Ghibli sammen med Hayao Miyazaki, som er et mer kjent navn for de fleste.
Miyazakis film Vinden stiger gikk på kino tidligere i høst.
Takahata har ikke laget film på 14 år, og mange trodde han hadde pensjonert seg.
Hans mest kjente film er Grave of the Fireflies (1988), en sterk og rørende animasjonsfilm med handlingen satt til den annen verdenskrig.
Takahata og Miyazaki er to av mesterne i Japan filmindustri, men stilmessig er de veldig forskjellige.
Miyazaki er kjent for sin naturalistiske stil, som for mange er kjennemerket på Ghiblis filmer.
Takahata vanskeligere å sette i bås.
Hans filmer er varierte, og Kaguya nærmer seg impresjonismen.
Tegningene av naturen fremstilles som en ren sanseopplevelse — direkte og subjektive.
Forheksende vakker
Fortellingen om prinsesse Kaguya er en vakker fabel over hva som virkelig betyr noe her i livet.
Historien er både rørende og fascinerende.
Men det som skiller filmen fra alt annet jeg har sett av tegnefilm de siste årene, er stilen.
Filmen er svimlende vakker.
Hvert eneste bilde har Takahata tegnet og håndmalt.
Det er et maleri av levende bilder.
Bildene bretter seg ut som et organisk vannmaleri i pasteller og mørke kontraster.
Strekene er enkle og minimalistiske, samtidig som de skjuler en enorm detaljrikdom i hvert bilde.
Strekene hans er nesten barnlige i sin renhet og enkelhet, samtidig som de er utrolig komplekse.
Kun en liten strek utgjør forskjellen på gråt og smil.
Det er visuell poesi som bergtar og forhekser.
Filmen er over to timer lang og kan nok virke drøy på de aller yngste.
Men tar du deg tid, blir du belønnet med et tidløst, melankolsk og magisk eventyr.
| 1
|
400402
|
Visuell poesi fra Roy Andersson
Kunstferdig og egenartet, men Roy Andersson får det brede publikum til å le.
Det er et ruvende verk i nordisk film som nå er fullført.
Fjorten år har det tatt Roy Andersson å lage trilogien om – ja, menneskenes liv.
Mindre kan det ikke sies.
Sammenlagt er filmene en overveldende serie tablåer som viser hvert sitt utsnitt av tilværelsen.
Det er komiske, triste, bisarre eller absurde scener som alle søker å gi en fornemmelse for våre grunnvilkår.
Vampyrtenner i kofferten
Sanger fra andre etasje satte den høyeste standard for prosjektet, og er et av 2000-tallets største mesterverk i filmkunsten.
Du levende blekner litt i sammenligning.
Den er ikke like overskuddspreget.
En due satt på en gren og funderte over tilværelsen plasserer seg mellom disse to, kvalitetsmessig:
Den har mange nydelige lykketreff – uten å være like helstøpt som Sanger fra andre etasje .
Du vet du ser en film av Roy Andersson når to gustne gubber med pløsete kropper bærer rundt på små kofferter med vampyrtenner og masker.
Jonathan og Sam tilbyr underholdningsartikler til «kalas» og firmafester.
I den grad
En due har en rød tråd, så er det disse tragikomiske handelsmennene.
De dukker opp i flere ulike tablåer, og gjør alltid like mislykkede forsøk på å selge sine håpløse varer.
Rett fra gaten
Hele Anderssons univers er befolket med slike skakkjørte, rare kropper og karakterer.
Hvor får han dem fra, tenker man.
Ofte er de hentet rett fra gaten.
Det ligger et omfattende castingarbeid bak hver eneste Andersson-film.
Han vil ha amatørskuespillere som ikke er vant til å te seg foran kamera, og som derfor kan gi et det han mener er et mer autentisk inntrykk.
I
En due er 70 prosent av skuespillerne amatører, og faktisk skaper det en uprofesjonell og menneskelig atmosfære.
Ikke fordi de er impulsive eller frie i formen.
Nei, her er hver minste replikk fremført med en slags formalisert og komisk patos.
Men ikke med den sedvanlige flinkheten til profesjonelle.
Manuell perfeksjon
Hele rammeverket er imidlertid preget av en sjelden og fascinerende form for manuell perfeksjon.
Hvert eneste tablå er bygget opp fra bunnen av, for det meste i Anderssons eget studio i Stockholm.
Scenografien er uhyre utstudert og bildene nøye komponert.
Den gråsprengte tidskoloritten gir assosiasjoner til 1960-tallet.
Skjønt, En due har flere historiske epoker.
To lengre scener handler om den myteomspunne svenskekongen Karl den tolvte (1682-1718).
Eller rettere sagt:
Andersson lar kongen trave rett inn i en semi-moderne restaurantsetting.
Det er for så vidt et effektivt stilbrudd, men både dette og et par andre historiske tablåer virker utenpåklistret.
Filmens svakeste tablå er lagt til en (visstnok legendarisk) kafé i Göteborg anno 1943, der en halt servitrise gir bort gratis drinker for et kyss.
Det er et malplassert musikalnummer med amatørmessig skuespill som aldri blir noe annet enn nettopp det.
Heller ikke en surrealistisk scene lagt til kolonitiden (og spilt inn på Fornebu) skaper den tilsiktede overraskelseseffekten.
Det virker som et søkt, samfunnskritisk poeng at et gigantisk orgel – beundret av festkledde mennesker fra overklassen – er drevet av gassen fra brente slaver.
Glimt av ren glede
Å se en Andersson-film kan sammenlignes med å lese en diktsamling.
Helheten er som regel ujevn, men finnes det lykketreff, er det disse du etterpå vil legge vekten på og kjære ved.
I
En due gjelder det særlig tre innledningsscener presentert under vignetten "møter med døden".
Dette er tablåer fulle av egenartede replikkvekslinger, lun tristesse og visuell poesi.
I en kostelig scene faller en mann død om like etter å ha betalt for en øl og et rekesmørbrød.
Servitørens største bekymring gjelder de etterlatte varene på disken.
"Hva gjør vi med dette, nå da?"
Menneskelivet er hos Andersson fullt av slike kontraster mellom det ytterste alvor og de minste praktikaliteter.
Filmer uten en historiefortelling havner ofte på kunstmuseum, ikke kino.
Roy Andersson har skapt en egenartet og kunstferdig form som likevel får det brede publikum til å le.
| 1
|
400405
|
Til sengs med Nick Cave
En dokumentar om en rockestjerne er vanligvis for fansen.
Men dette fascinerende kvasi-portrettet tar sjangeren noen steg videre.
Hvem er Nick Cave?
Noen kjenner ham som rockestjerne på en liten scene.
Eller som Cave selv sier det her:
Jeg når best ut til de på fremste rad.
Han er også kjent som forfatter, blant annet av filmsuksessen The Preposition , og for sitt samarbeid med Kylie Minogue som for en kort stund løftet ham ut av kultstatusen.
Alt dette inngår i et portrett som er laget med hovedpersonens velsignelse, og som han er med på å fortelle, ofte på intime måter.
Vi møter ham i den britiske badebyen Brighton, der denne mørkets fyrste har slått seg ned med familie og band.
Åpningsscenen illustrerer godt hvordan han har jobbet med filmskaperne Iain Forsyth og Jane Pollard: vi våkner praktisk talt opp sammen med Cave og hans kone i sengen, og blir umiddelbart introdusert for hans mektige, mørke poesi.
Samtidig er vi her langt unna noen ”hjemme hos”-reportasje:
Det er stemmen, den voldsomme poesien og hans betraktninger om livet som står sentralt, selv om det gis inntrykk av at vi kommer under huden på ham.
Caves selvutleverende humor
Det er ikke privatpersonen eller familiemannen Cave vi møter, men kunstneren.
En hver som lager dokumentar om en rockestjerne vet godt at rockumentar-satiren This is Spinal Tap alltid vil ruve i bakgrunnen.
Dette er Cave åpenbart klar over der han i mørke dresser elegant spaserer over fallgruvene med en avvæpnende, selvutleverende humor.
Han vet hvor nærme parodien han ofte balanserer som mytisk rockeikon med sin svulstige, apokalyptiske poesi og teatrale sceneopptreden.
Det er sjelden rockumentarer makter å si noe meningsfullt om rockestjerners forhold til fansen.
Her forteller Cave om det psykodramaet som ofte utspiller seg mellom ham og fansen under en konsert, konkretisert gjennom noen strålende liveopptak.
For Cave handler det ikke om å innta en rolle som han uten videre kan tre ut av; hans kunstneriske virke er det som definerer ham som person og hans verste frykt er at han skal miste hukommelsen og måtte oppgi karrieren.
Denne bekjennelsen kommer under en samtale med en terapeut – som i virkeligheten er en skuespiller.
Alle dokumentarfilmer er iscenesatt, i den forstand at filmskaperne instruerer de foran kamera.
Her er iscenesettelsene ment å skape et fiksjonsunivers som leker med våre forventninger og gir Cave avstand nok til å kunne snakke om de problematiske sidene ved sitt liv.
Om 80-tallet som han knapt nok husker på grunn av heroinmisbruk, om forholdet til faren som framstår som en distansert, men interessant skikkelse.
Det er eneste gangen Cave virker emosjonelt beveget og filmskaperne klipper vekk akkurat idet han tar til tårene (men tar han virkelig til tårene, eller er det også iscenesatt?)
Filmen er en gave til fansen
Det mest bisarre innslaget er noe som kalles Arkivet – der alle biografiske fakta om Cave er samlet av seriøse arkivarer med hvite hansker.
Det kommer ikke fram om et sånt arkiv faktisk finnes, sannsynligvis inngår det i Cave og filmskapernes lek med den biografiske sjangerens konvensjoner og klisjeer, samtidig som det er en reell inngang til hans oppvekst.
For fansen er denne filmen en gave, ikke minst fordi de selv spiller en meningsfull rolle i den.
En rekke av Caves samarbeidspartnere dukker opp i filmen, ikke minst gitaristene Warren Ellis og Blixa Bageld som begge har vært instrumentelle for Caves musikalske uttrykk.
Men filmen er også åpen for de uinnvidde, du finner lite av den inneforståttheten som ellers preger rockumentarer.
Cave løftes fram som en vesentlig kunstner, men filmskaperne overlater til oss å avgjøre hvor stor han er, hva som er hans betydning.
Her er det ingen rockekritikere som slipper til for å definere hans rolle i den store sammenhengen.
Om alt dette skjer gjennom dokumentar, fiksjonsfilm eller rockumentar, forblir et uavklart spørsmål.
Forhåpentligvis vil du, som jeg, ganske raskt slutte å lure på det og gi etter for filmens forførende innblikk i Caves særegne verden, selv om også det spørsmålet – hvem det er som forteller – forblir ubesvart.
Men så lenge vi får være med som meddiktere og medsammensvorne i denne sjangerkonspirasjonen, er ikke det avgjørende.
| 1
|
400406
|
«Utburd - myten våkner» er ikke skummel nok
Svake grøss i nydelig natur.
Skogen er urørt og vill, den kan skjule mye.
Vakker og harmløs i lyset, men skummel når mørket senker seg.
I Norge har vi mye skog, så det er egentlig rart at ikke flere grøssere benytter seg av dens mystikk.
Utburd — myten våkner inviterer deg med inn bak trærne, med et formspråk som er mer inspirert av De dødes tjern (1958) enn blodige Fritt vilt (2006).
Utburd er en masteroppgave laget ved NTNU, og filmskaperne leker med skrekkfilmens kjente og slitte klisjeer.
Fem venner drar på tur til hytta uten strøm og innlagt vann.
Vi vet alle hva vi kan forvente oss og begynner å gjette hvem som dør først.
Blir det den makelig anlagte kunstneren?
Det psykologiske tilfellet?
Heldigvis går ikke filmen i de kjente fellene, men forteller en annen historie enn den vi forventer.
Grøssende norske myter
Ved å dra inn myten om utburd, som er et slags gjenferd etter et barn som ble satt ut i skogen for å dø, beveger filmen seg bort fra den rene skrekkfilmen og inn i grøsserens stemningsfulle univers.
Problemet er at det blir vel mye stemning og litt for få grøss.
Nærbilder av greiner på trær og øyne som stirrer lengselsfullt ut i naturen er vel og bra, men det går på bekostning av historiens fremdrift og nerve.
En annen svakhet med filmen er at du ikke blir godt nok kjent med karakterene.
De forblir flate og uinteressante.
Som filmskaper har du tapt når publikum ikke bryr seg så hardt om karakterene lever eller dør.
Dialogen er haltende og stiv, noe som skjemmer det endelige produktet.
Skogen selv spiller hovedrollen, men trær er ikke så spennende i lengden.
Antydningens kunst
Regissør Astrid Thorvaldsen makter å få til noen scener som virkelig kan få det til å gå kaldt nedover ryggen på lettskremte sjeler.
Mytiske figurer som det bare hintes til i utkanten av bildet, er både skumle og mystiske så lenge du ikke vet hva de er.
I det avsløringen kommer, mistenker jeg at også manusforfatter Jonas Langset Hustad har lest Stephen King.
Tvisten er som snytt ut av nesen på skrekkforfatteren, men det er ikke noe galt å la seg inspirere av de beste.
Som debutfilm har den potensial, men den innfrir ikke med kalde nok grøss.
| 0
|
400413
|
«The Quiet Ones» er klisjéfylt og kjedelig
Klisjéfylt og kjedelig skrekkfilm.
«Show, not tell» er ikke det eneste filmatiske prinsippet denne skrekkfilmen synder mot.
En gal professor samler to unge studenter og en nervøs kameramann rundt seg for å gjøre eksperimenter på en mentalt ustabil person.
Han vil bevise at det ikke finnes overnaturlige krefter, at spøkelser og demoner er noe vi mennesker utløser ved vår negative tankekraft.
Åstedet er et gammelt og isolert hus som knirker og knaker i sømmene.
Scenen er med andre ord satt for skrekk, bare synd det overhodet ikke fungerer.
I stedet får du en langdryg fortelling hvor alle skrekkfilmens klisjeer tas i bruk uten å få deg til å hoppe i setet en eneste gang.
Det prates og forklares om hjerneaktivitet, elektromagnetisk puls, ektoplasma og gudene vet hva, og det eneste jeg tenkte var; vær så snill slutt og prat.
Skrem meg.
Vis meg det!
Banalt og dumt
Alt burde ligge til rette for en ekte spøkelseshistorie, men du tror ikke på noe av det.
Uansett om du tror på det overnaturlige eller ikke, må filmen på et eller annet vis greie å overbevise deg om det umulige.
Dessverre blir dette bare for dumt.
Karakterene er banale, oppfører seg som idioter, filmen finnes ikke skummel, og historien holder ikke mål, uansett hvor virkelige hendelser den liksom skal være inspirert av.
På toppen av det hele er mye filmet med håndholdt kamera, en trend som har ridd skrekkfilmen som en mare siden The Blair Witch Project (1999).
Når skal filmskaperne forstå at det ikke blir mer skummelt dersom kamera vaier av sted som en fyllik, bildet er kornete og ute av fokus?
Det eneste som skjer, er at du ikke ser noe som helst.
Det er ikke skremmende, bare fryktelig irriterende.
Så kjære skrekkfilmskaper:
Gi meg ekte skrekk i stedet for dette meningsløse våset.
| 0
|
400415
|
Treg smørje om fri vilje i «Divergent»
Når det endelig skjer noe i «Divergent», er filmen snart slutt.
I Harry Potters univers blir elevene delt inn i skolehus av en magisk hatt.
I Divergent blir alle mennesker delt inn i fraksjoner etter lynne:
De uselviske, de fredsommelige, de sannferdige, de fryktløse og de lærde.
Vi blir enklere å kontrollere på denne måten, er mantra i denne dystopiske filmen.
Vår heltinne er Tris (Shailene Woodley), hvis prøveresultater er uklare.
Hun kan passe inn i flere forskjellige fraksjoner, og det kan ikke lederne ha noe av.
Hun ender opp med å velge de fryktløse, som ikke fremstår som særlig modige, men mer som en gjeng rampete punkere.
Fri vilje og den menneskelige natur er et yndet tema i science fiction.
Skal du først stjele, bør du i alle fall ha respekt nok til å lage en god film.
Dessverre er Divergent en sidrumpet og langdryg affære.
Det er synd, for anslaget er godt.
Skildringer av et samfunn delt inn i kaster, er spennende.
Men idet Tris tar sitt valg, går historien i stå.
Altfor lang
Filmen varer i 2 timer og 20 minutter, og det er minst 45 minutter for lenge.
Historiens midtparti varer og varer, men det skjer ingenting!
Vi får se endeløse scener med slåssing, skyting, trening og mentale øvelser som former vår hovedpersons psyke.
Historiens fremdrift og handling stopper opp.
Personutvikling er vel og bra, men en klar, narrativ struktur er viktigere.
Å se på folk trene i timevis, er faktisk ganske kjedelig.
Når det lille som er av plot blir avslørt, tar filmen seg betraktelig opp, men da er det plutselig slutt.
Det er synd at en film med et godt anslag faller sammen.
Det er ikke skuespillernes feil, de gjør det beste ut av sine stereotype karakterer.
Kate Winslet leverer en iskald tolkning av den manipulerende lederen.
Woodley er god, men litt anonym, mens Theo James er solid, og ikke minst sexy, som den mystiske treneren.
Han kommer nok til å få mang en tenåringsjentes hjerte til å banke litt raskere.
Filmen føles også som et kynisk markedsprodukt laget for å tjene penger.
Fansen får nok det de kommer for, men regissør Neil Burger kunne laget en film som fanget utenfor den harde kjerne.
Det har han ikke greid.
| 0
|
400417
|
Polanski uten egenart
Populært teaterstykke blir masete og statisk i Roman Polanskis filmversjon.
Ukens filmanmeldelser:
Oslo kino eksperimenterer for tiden med direkteoverføringer av både operaforestillinger og omvisning i engelske museer.
Kanskje ville dette være en god måte å oppleve teaterstykket Blodig alvor av den franske dramatikeren Yasmina Reza.
Da ville i hvert fall forventningene peiles inn mot en teaterforestilling, med tilhørende begrensninger i tid og rom.
Stykket er spilt med stor suksess i Paris, England og New York.
Nationaltheatret hadde det på programmet våren 2010.
Monotont
Som film er Blodig alvor mindre vellykket nettopp fordi Roman Polanski avstår fra filmmediets plastiske egenskaper.
To ektepar møtes i en stue og traver inn og ut av dørene til kjøkken og bad.
De sier farvel flere ganger, men ender alltid opp i den samme stuen.
Bare første og siste scene gir en kjærkommen variasjon.
Da ser vi en ungeflokk som slåss og leker i en typisk amerikansk bypark.
Handlingen er lagt til New York.
Men innspillingen foregikk i Paris på grunn av den gamle arrestordren på Polanski i USA.
I samarbeid med Yasmina Reza har han omarbeidet teaterstykket til filmmanus.
"Sivilisert"
De to ekteparene møtes for å ha en sivilisert dialog om en slåsskamp deres sønner har vært i.
Men allerede fra første scene skjønner vi at anklagene vaker like under overflaten.
Hele den innledende samtalen om kunst, Afrika, dialog og forsoning er egentlig bare et skalkeskjul for frustrasjoner og maktkamp.
Vi skjønner raskt at katastrofen kommer, spørsmålet er hvor stygg den vil bli.
Artikkelen fortsetter under anmeldelsen
Teatralt
Skuespillet er teatralt, men på feil måte.
Det blir store fakter og masete aggresjon.
Særlig Jodie Foster mangler følelse for den komikken som ligger i konfliktene.
Christoph Waltz spiller en ignorant advokat som til stadighet snakker høylytt i mobilen.
I 2012 virker dette som en forslitt karikatur, og først når Alan Cowan blir fratatt leketøyet, klarer Waltz å gjøre ham til en interessant karakter.
Kate Winslet er god som både kjølig betrakter og infam desperado.
Det finnes utvilsomt en samfunnskritisk tendens i Blodig alvor.
I denne amerikanske konteksten er det den liberale venstresiden som får gjennomgå.
Yasmina Reza vil ned til noe basalt og brutalt, noe som ikke lar seg overstyre av politisk korrekte besvergelser.
Samtalen mellom to ektepar er definitivt et godt sted å begynne.
Men Blodig alvor blir slapp og konvensjonell sammenlignet med eksempelvis Scener fra et ekteskap av Ingmar Bergman.
Der kan middagsselskaper utarte til den mest subtile ondskap, helt uten ralling eller oppkast.
I Blodig alvor, derimot, må karakterene i tur og orden avlevere følgende pedagogiske replikk:
"Dette er den verste dagen i mitt liv."
| 0
|
400418
|
Edruelig katastrofefilm
Steven Soderberghs Contagion er like fryktinngytende effektiv som den pandemien den skildrer.
Ukens nye filmer:
The Thing:
På eventyr med Tintin:
Det første vi hører i Contagion , før vi ser et eneste bilde, er lyden av hosting.
Deretter klippes det til et halvnært bilde av en kraftig forkjølet Gwyneth Paltrow på en flyplass, og underteksten:
«Dag 2».
Hvor ble det av Dag 1?
Vel, den skjebnesvangre første dagen får vi vite mer om senere, men la meg bare fastslå at det geniale, og helt forferdelige, ved denne åpningen først treffer deg med full styrke etter en stund.
Før hun forlater flyplassen berører Paltrow en rekke gjenstander, og det er disse berøringene Contagion handler om.
Det er den første katastrofefilmen som uten overdrivelser virkelig pirker borti vår sårbarhet i en stadig mer sammenfiltret verdensøkonomi.
Den viser hvordan det sivile samfunnet bryter sammen når en pandemi griper om seg gjennom en rekke fatale forbindelser, og gjenspeiler president Roosevelts utsagn om at vi har intet å frykte bortsett fra frykten selv.
Stjernespekket
Steven Soderbergh har her trommet sammen en imponerende armada av stjerneskuespillere som villig lar seg redusere til mindre figurer i regissørens orkestrering av en større fortelling om Pandemien (hvilken annen regissør kan finne på å avlive både Paltrow og Kate Winslet i samme film?).
Anmeldelsen fortsetter under bildet.
Det nærmeste vi kommer sentrale rollefigurer er Matt Damon, som Paltrows ektemann, og Laurence Fishburn som ansvarlig for helsemyndighetene.
Og så har vi Jude Law som konspirasjonsfiksert blogger og den fremste eksponenten for den «frykt-epidemien» Soderbergh åpenbart mener er en større fare enn noen pandemi.
Han har for sikkerhets skyld utstyrt Law med dårlige tenner, som om han frykter at skuespillerens sjarm skal ta overhånd, men det er kanskje filmens eneste utslag av overdrivelse:
Law trenger ikke ekstra støttehjul for å spille rollen tilstrekkelig usympatisk.
Traffic
Soderbergh har lenge vekslet mellom smale, eksperimentelle filmer som The Girlfriend Experiment og mer kommersielle mainstreamprosjekter, som Oceans-filmene.
Contagion befinner seg et sted mellom disse ytterpunktene, og minner mest av alt om Traffic , som også knyttet ulike menneskeskjebner sammen i en kompleks struktur.
Soderbergh (som også er kameramann) lar handlingen skride fram med ubønnhørlig fart og sylskarp presisjon, det dveles aldri og vi rekker akkurat å få med oss de markørene han ønsker vi skal legge merke til:
Som dørhåndtakene rollefigurene berører, sjetongene i kasinoet som skifter hender – kort sagt, alt som potensielt kan overføre smitten.
Panikk
Ved å tone ned den ytre dramatikken blir filmen mer skremmende enn noen annen katastrofefilm.
Det er som å våkne opp til et mareritt der dagliglivets gjenkjennelige rutiner avdekker katastrofen i det små.
I en scene ser vi Damons datter i filmen lage engler i snøen sammen med kjæresten, og idet de skal kysse får faren revet dem vekk fra hverandre.
Panikken griper inn i dagliglivet og det som gjør livet meningsfullt – sosial interaksjon – blir det man lærer å frykte mest av alt.
Contagion er altså ingen vanlig katastrofefilm, og bryter med sjangeren ved en nesten klinisk fortellermåte, noen ganger nesten for klinisk.
Vi får sjelden anledning til emosjonell identifikasjon, stilen er mer distanserende for å få oss til å se samfunnsmekanismene som virker inn.
Filmen er både en edruelig påminnelse om at rasjonalitet er det eneste vi kan møte katastrofer med, selv når det virker håpløst, og at grå og pregløse byråkrater, som for tiden er så utskjelte i USA, har en uvurderlig rolle å spille.
| 1
|
400436
|
Vallerrevyen 2017:Mesterlig politisk satire
Høydepunktene kommer på løpende bånd i «À la mode».
Valler-elevene har mestret å skape gull ut av all elendigheten som preget 2016.
Nivået på skolerevyene i Oslo og Akershus er skyhøyt, men Vallerrevyen greier å løfte det til nye høyder.
«À la mode» er bunnsolid og original underholdning fra første til siste sekund.
Her møter vi redaksjonen bak magasinet «À la mode», som forsøker å redde magasinet med utgave nummer 1000.
Mediekrisen har også rammet bladet, og her prøver redaksjonen ut flere tabloide løsninger for å redde skuten.
Det fungerer veldig godt som en fin rød tråd.
Det er samtidig fint at man ikke følger denne slavisk, men bruker den heller som en overordnet ramme for en langt større fortelling om politisk og økonomisk krise i dagens samfunn.
Her skinner det igjennom at elevene har lagt ned mye arbeid i tekstene.
Sammen med flere sang- og skuepillertalenter skaper det en solid revy.
Olje og politikk
Latteren sitter løst i salen hele veien gjennom.
For selv om det er tunge politiske temaer som tas opp, er det samtidig lett og morsom underholdning.
Her er man innom alt fra undervisning og fraværsgrenser, oljearbeidernes kår i Stavanger, Putin og Trump i en komisk moderne dans, til dårlig fotball og forsvarspolitikk i en morsom kombo.
Spesielt revyens første akt er utrolig god, her er det ikke ett kjedelig øyeblikk.
Avslutningsnummeret under første akt hvor Sylvi Listhaug, Anders Anundsen og Per Sandberg desperat skal innfri valgløftene med å «få dem ut», altså innvandrerne, blant annet ved å fange Krekar med håv, er kjempemorsomt.
Pengeprediakant og sjansespill
Det er tatt mange sjanser i «À la mode», og revyen balanserer hele tiden på grensen til hva som er innafor, som for eksempel i innslaget om mannegruppen Ottars podcast hvor dobbeltmoral i samfunnet tas opp.
De greier likevel alltid å balansere på riktig side, og risikofulle tema gir god underholdning.
Johannes Gjessing i rollen som «Pengepredikanten» er en av revyens høydepunkter.
Her møter vi Einar Gelius som grisk predikant som tar penger for frelse og helbredelse – «God doesn’t do refunds».
Det spilles selvfølgelig på Brennpunkts innslag «Pengepredikanten» om TV-presten Jan Kåre Hanvold, og sluttresultatet er hysterisk.
Her får Gjessing med absolutt hele salen i latterkrampe under hans tolkning av Gelius.
Faktene, mimikken, dansingen, dialogen – dette er utrolig morsomt!
Årets beste innslag?
Jeg vil herved nominere Trump-sangen «The South Will Rise» til årets beste innslag.
Kan noen vennligst legge denne sangen ut og få den til å gå viralt?
Låvedansen med linedance og cowboyen som synger om sin helt Trump er blant de alle beste Trump-pariodiene jeg har sett og det absolutt beste jeg har sett så langt denne revysesongen.
Dette er den typen innslag man kommer til å huske i lang tid, og kommer til å sette standarden for Trump-satire fremover.
Her synger cowboyen, spilt av Gjessing igjen, inderlig om hvite privilegier, segregering, innvandrere, Trump og Pence og nostalgi til 50-tallets USA.
Til og med lydopptak av Trumps innsettelsestale er flettet inn her, og «locker room talk» er selvfølgelig ikke glemt.
«Fuck me Donald like you fuck Islam, rock me Donald like you rock Iraq, oooooh no abortion», synger Gjessing.
Dette er rett og slett i en helt annen liga enn de fleste andre Trump-satirer.
Wilhelm og Noora
Skam er selvfølgelig heller ikke glemt i Vallerrevyen, og «À la mode» serverer en av de morsomste Skam-sketsjene sett på revyscenene hittil.
Her har de tatt
Et dukkehjem-tematikken fra sesong 2 ett hakk videre og plasserer Noora og William inn i rollene som Nora og Helmer (her selvfølgelig som Wilhelm) med Ibsensk språkdrakt og tilhørende kostymer.
Når dialogen likevel handler om dagens utfordringer, blir resultatet veldig morsomt.
«Ikke tro på alt du leser på Jodel, Noora», sier Wilhelm etter at Noora spør om han har «hooka».
Høyt nivå
Johannes Gjessing er et stort talent og bærer mye av revyen.
Han leverer gjennomgående solide rollerprestasjoner, god sang og ikke minst rap.
Man kan spørre seg om revyen hadde vært den samme uten ham, og kanskje hviler den til tider litt for mye på hans talent?
Til tross for at enkelte innslag ikke sitter like godt som andre, er «À la mode» en bunnsolid revy.
Når du tenker de har mistet tråden helt plukker de den raskt opp på nye og uventede måter.
Det er rett og slett et imponerende høyt nivå levert fra Valler-elevene.
De har rett og slett greid det igjen.
| 1
|
400438
|
Stein Torleif Bjella er vår tids Prøysen!Dette er en forestilling som stopper livet ditt i 90 minutter.
Prøysen er død.
Lenge leve Bjella.
Musikkteatret basert på hans tekster gjør livets forsinkelser litt mindre ensomme.
Han er reisende i 6-ere og portrettintervjuer, nominert til Spellemannsprisen for alle fire album og kan stikke av med hele tre spellemenn om to uker.
Men å lage musikkteater av Stein Torleif Bjella er et modig grep.
Verselinjene krever konsentrasjon og tekstene har ofte samme avsender:
En forbigått mann fra indre Buskerud.
Melodiene har riktignok anstrøk av både fado, country, blues og spirituals – ja, egentlig alle sjangre som synges fra hjertet.
Likevel kan man lett tenke seg at 23 Bjella-låter på rad blir monotont på teater.
Det blir det aldri på Det Norske Teatret.
Kan nokon gripe inn er en forestilling som stopper livet ditt i 90 minutter.
Når det hele er over, går du ut i kveldsmørket litt mindre alene.
Kanskje kommer livet
Regissør Lasse Kolsrud har lagt Bjellas tekster i munnen på seks forsofne karakterer.
De venter alle på Ål stasjon, på et tog som bare kanskje kommer.
Kaffemaskinen er like herjet som passasjerene, toalettet bør åpnes med albuen og godstogene raser forbi Hallingskarvet.
(Scenografien til Siri Langdalen er verdt 6’eren i seg selv.)
Vi skjønner straks at dette ikke bare er en stasjon, det er også et av livets indre stoppesteder.
De forsinkede togene er en allegori på livet som aldri egentlig kommer.
Seks forsofne hallingdøler
Den gravide jenta (Kjersti Dalseide) venter på en sporvogn til begjær - med barnefaren Stanley ombord.
Sorgfrid (Hildegun Riise) er på vei vekk fra både seg selv og ektemannen (Hallvard Holmen).
Kunstneren (Joachim Rafaelsen) lengter ut av bygda og inn i poesien, og Pusling (Hans Rønningen) trenger selskap for ikke å bli en «innegubbe».
Til slutt har vi Optimisten (Pål Christian Eggen), hvis «fyrsteelskar»-karriere er kraftig på hell.
Teater- og visekunst på mesterlig nivå
Skuespillerne mister ikke ett ord av Bjellas tekster, og de gjør hver en melodilinje til sin egen.
De fem musikerne, med Svenn Erik Kristoffersen i spissen, har laget arrangementer som utvider Bjellas univers.
De rocker, jazzer og blueser opp viselandskapet, gjør det mer spennende og teatralt.
«Det bur så mykje i meg, hadde du visst det hadde du alder banka på,» synger Hildegun Riise i Søt Harmoni, mens Kristoffersen spiller en rolig vals på trekkspill.
Hun står mot en av de rustne lyktene, og løfter beinet sitt prøvende frem.
Vil hun teste ut livet på nytt – eller bare gi opp?
Her går poesien til Bjella, spillet til Riise og Kristoffersens arrangement opp i en høyere enhet.
Det blir til teaterkunst.
I Kan nokon gripe inn er det mange slike øyeblikk.
Vår nye Prøysen
Det hele må være en berusende følelse for Bjellas trofaste fans.
For alle andre vil forestillingen være en åpenbaring.
Når toget endelig kommer frem til Ål stasjon, er det to ting som står klart for alle innegubber og fyrstelskare:
Stein Torleif Bjella er vår tids Prøysen.
Og Lasse Kolsrud er en hedersmann som løfter ham frem.
| 1
|
400439
|
Boksuksessen «Jakob og Neikob» er blitt likegyldig teater.Hva gikk galt?
Jakob og Neikob har erobret verden i bokform.
Men på Det Norske Teater blir de to typene til et blekt, lite «tja».
Barnebokforfatter Kari Stai har gjort braksuksess med dette enkle konseptet:
Jakob sier alltid ja, Neikob sier alltid nei.
Begge har vanskeligheter med å justere seg.
For når det kommer tyver, krokodiller og lampeselgere, bør selv den største optimist si «nei».
Og når kompisen din kommer med glutenfrie boller, lønner det seg å være et ja-menneske.
Voksne blir imponert over den språklige lekenheten og den moralske dybden.
Barn lar seg more fra India til Alta.
Det har ført til en rekke oversettelser, en bragepris, en animasjonsfilm og nå teateroppsetning nummer to i rekken.
Nei-mann er glad, og ja-mann er sur
Hva har skjedd på veien fra boksuksess til scene?
To kraftige motsetninger er jo som skapt for teatret.
Når man attpåtil caster en av teater-Norges morsomste typetegnere, Geir Kvarme, som Neikob, får man lyst til å rope et rungende «ja!» før lyset slukkes i salen.
Men regissør Paul Ottar Haga har tatt andre valg med stoffet.
Jakob og Neikob på Det Norske Teatret er ikke en forestilling med typer og situasjonskomikk.
Det er vanskelig å forstå at Jakob (Svein Roger Karlsen) er positiv i det hele tatt.
Her er han en nokså engstelig type og heller ikke spesielt glad.
Neikob er derimot en solstråle, og han klarer seg forøvrig godt uten Jakob.
Vennskapet berører oss aldri.
Hvor er moroa?
Det er mulig at dette er et regigrep for å gi typene en mer psykologisk sybde.
I så fall har Paul Ottar Haga gått vekk fra Kari Stais suksessformel:
Det enkle.
Og dermed humoren som ligger i det tydelige premisset Ja-mann vs. nei-mann.
På Det Norske Teatret er verken Jakob, Neikob eller tyven spesielt morsomme.
De spiller på lavgir, og regien byr ikke på overskudd, sprell eller noe original inkludering av barna.
I en scene sier Neikob «nei» til bolle fordi han har bolleallergi, som han deretter kaller glutenallergi, for til slutt å oversette til cøliaki.
«Hva er det?» spurte en liten jente i salen.
Ingen på scenen tok seg bryet med å svare.
Rapport fra en Jakob i salen
Men før du tenker «nei» om hele oppsetningen, bør du høre litt på hva en Jakob ville tenkt om han satt i salen.
Han ville lagt merke til at barna koste seg.
I starten var de helt med, satt på enden av stolene og jublet i takt med karakterene.
Når skuespillerne sluttet å inkludere dem (dessverre, spør du meg), satt de konsentrert og fulgte med på forestillingen.
Det visuelle universet til Kari Stai er også godt ivaretatt.
Scenebildet består av et teater-i-teatret, der Jakob og Neikobs hus og biler blir klistret på sceneteppet.
I forestillingens fineste scene går teppet opp og blir til krokodillens mage.
Vakkert, elegant og effektfullt.
Her beviser Det Norske Teatret at barneteater bør spilles oftere på små scener.
Bare så synd det meste som skjer denne kvelden er tja, nja og skuldertrekk, sier min indre Neikob.
| 0
|
400440
|
Barnet:Kjærlighetsevne og enkel tro
Jon Fosses Barnet:
Alt det som sies stumt mens det snakkes om noe annet.
«Ja det viktigste går det liksom ikkje an å seie noko om»
En kvinne og en mann møtes i et busskur og kommer i snakk.
En annen mann, en flaskesamler, vaker rundt dem.
Ensomheten, stakkarsligheten, står nærmest skrevet på dem alle tre.
Kvinnen er så gjennomgripende alene at hun til og med har tatt med flaskemannen hjem en gang eller to.
Nå utestenges han.
Det fellesskapet som oppstår mellom de to – Agnes (Hanne Skille Reitan) og Fredrik (Hermann Sabado) – bestyrkes og besegles når de på en innskytelse går inn i en kirke og opplever et øyeblikks nåde.
Tro, håp og kjærlighet vokser forsiktig frem, men grunnvollene rister hver gang flaskemannen Arvid (Duc Mai-The) dukker opp – og det gjør han hele tiden.
Agnes og Fredrik flytter sammen, hun blir gravid, men mister barnet.
Flaskemannen dukker opp på sykehuset også, men trolig for siste gang.
De to unge går videre sammen.
Barnet, som ikke får leve, blir det samlende element i deres felles liv.
Det som ikke sies
Så enkelt kan Jon Fosses Barnet gjenfortelles, men det sier ingenting om hva som faktisk skjer på scenen.
Der snakkes det om været, om blomstervaser, men den uuttalte smerten og den modnende sorgen overdøver banalitetene.
Sårheten ligger utenpå – i Agnes’ kantete avvisning av berøring fra den velmenende og irriterende moren (Ågot Sendstad), i Fredriks rygg når han bekjemper tårene, i Arvids tause inngripen i de unges liv, i den like ensomme sykepleieren (Andrea Bræin Hovig) som forsøker å hjelpe.
Hun hjelper kanskje seg selv en liten stund.
Publikums medvirkning – i den forstand at alle antagelig dikter videre inne i hodet – er også et element.
I sykehusscenen, der banalitetene svever som en tåke rundt dem, ligger Nils Øklands blodig enkle elektroniske strengetoner under som ren tekst.
De går rett i sjelen.
Dramatikken, og for all del humoren som det er rikelig av, ligger i alt som ikke sies – og det usagte høres like sterkt og tydelig som det sakte.
Sterkere, faktisk.
Anne-Karen Hyttens følsomme regi er så lavmælt at det av og til er vanskelig å oppfatte hva som blir sagt.
Det er synd.
På sykehuset blir også Fosses gjentagelser noe påtrengende.
Milja Salovaaras scenografi består av et par benker og en del silkestoff, det illuderer alt fra busskur til kirkerom til fattigslig leilighet til sykehus.
Det avsluttende stigende lyset gir håp.
Hverdagsfortelling
Om dette høres som et stort drama, så er det det motsatte.
Riktignok hadde Jon Fosse Ibsens Brand med seg (eller mot seg) i arbeidet da han skrev Barnet på bestilling til Ibsenfestivalen på National i 1996, men dette er en minimalistisk hverdagsfortelling om ikke spesielt ressurssterke mennesker – usette, uhørte i den travle hverdagen der alle har nok med seg og sitt.
Vi får ikke vite hvem de er eller hva de gjør, bare at de forsøker å leve et «meg og deg», komme seg ut av det som sliter, hva det nå enn måtte være.
Skuespillernes mesterskap vises i hvordan alt dette usagte kommer til overflaten, hvordan det innadvendte blir synlig.
Hanne Skille Reitan er fascinerende i sin skildring av den nevrotiske Agnes.
I scenen med moren synes hele hennes bakgrunn og oppvekst å vokse ut av noen få, stutte replikker.
Hermann Sabados gutteaktige ansikt er hjerteskjærende når han vil skjule sitt indre opprør.
Han blir en mann i løpet av natten på sykehuset.
Kjærlighetsevnen og troen bærer dem videre.
Inntil videre.
| 1
|
400442
|
Snilerevyen 2017:Glem tilbake til fremtiden, vi skal mye lenger frem
Snilerevyen ved Lillestrøm VGS gjør et tappert forsøk på å ligge «Foran fremtiden».
Er du forberedt på hva som helst?
For eksempel på å dø i morgen, bli rammet av pest eller komme deg unna et bankran?
Det er vanskelig.
Både det å være forberedt på alt og det å bygge en revy som utelukkende spinner rundt dette tema fremtiden.
Trodde jeg.
18-åring med dødsdom
Snilerevyen gjør det genialt og enkelt.
I åpningsnummeret får vi stifte bekjentskap med Herman, spilt av Magnus Stokkeland.
Han må akseptere at livet går mot slutten i en alder av 18 år.
Han har uhelbredelig kreft og ikke lenge igjen å leve.
Men er Herman egentlig klar for å dø?
Det finner vi ut gjennom en rekke sketsjer og problemstillinger, hvor han på finurlig vis dukker opp selv om sketsjen tar utgangspunkt i og sentrerer rundt noe helt annet.
Vi er med ham på gravøl (for ham selv, hvor familiens mørkeste hemmeligheter kommer frem), til Istanbul (hvor han får med seg en souvenirskjorte som senere blir fatal i møte med Odins Soldater) og i banken for å ta ut livsforsikring (selv om denne sketsjen egentlig handler om stigmatisering av innvandrere).
Gi meg mer
Snilerevyen er full av røde tråder, mange som får henge og dingle ganske lenge før de snappes opp på minst tenkelige måter.
Ingenting er halvgjort eller forsømt, men tvert imot gjennomarbeidet og planlagt ned til hver minste detalj.
Noen av sketsjene er lange – unødvendig lange – og publikum får servert både én og to punchlines før sketsjen avsluttes med enda en.
Det virker nesten som om Snilerevyen har så mange punchlines at de ikke har tid og/eller sketsjer nok til å bruke dem alle.
Litt merkelig – og egentlig litt synd, for totalinntrykket er at Snilerevyen 2017 er utsolgt for en grunn.
Man rekker ikke kjede seg de to timene revyen varer, og man rekker heller ikke bli lei av skuespillerne.
Ida Oldeide
Hay er helt prima i alle sine roller, enten hun er gangster, gammel dame, prisvinnende skuespiller eller – best av alt – Sylvi Listhaug.
Tekstforfatterne i Snilerevyen synes å ha polert hvert et ord i både sketsjer og sangnumre, og det får en til å glemme noen av skuespillernes manglende vokalprestasjoner.
Her er det ingen nødrim eller meningsløse setninger, men meningsbærende, samfunnsorienterte utsagn på rekke og rad.
Og ikke nok med det – revyens to sangere, som står oppe på amfiet sammen med bandet, synger flere ganger sammendrag av siste sketsj til tonene av kjente låter.
Genialt, og veldig bærende, sammen med et gjennomarbeidet grafisk arbeid som bakteppe.
Tunga rett i munnen
Høydepunktet i «Foran fremtiden» er sketsjen «Båt for båt» - hvor politikere og flyktninger kjemper mot hverandre i en Beat for beat-inspirert sangkonkurranse.
Her går ordspill, fakter, politikk og dialekt hånd i hånd (som når Ida Oldeide Hay i Sylvi Listhaugs skikkelse synger Kardemommeby – på sunnmørsdialekt – og når hun avslutter med en ordparade som får publikum til å gispe etter pusten bare av å høre på).
Humoren er allmenn, vriene og kombinasjonene mellom teaterstykke og revy er finurlige, og temaene som tas opp er originalt presentert på en måte som skiller seg fra mange andre revyer.
Dette holder til en sterk femmer.
Det som imildertid hindrer Snilerevyen 2017 fra å nå helt til topps er de langdryge sketsjene, fraværende dansenumre og vokalprestasjoner som ikke er mer enn på det jevne.
«Foran fremtiden» kulminerer med en absurd dødsdans hvor en hysterisk morsom Philip Helgar som «Linda – Sinsens sjette sans» har spasmer i kista mens de andre sirkulerer rundt.
Til og med Herman.
| 1
|
400447
|
Mona Levin:Toppkarakter til show uten dødpunkter!
Bjarte Hjelmeland trives best i lånte fjær, men bak banker hans eget varme hjerte.
Fra Bjarte Hjelmeland stuper inn gjennom John-Kristian Alsakers vegg av gummibånd til avslutningen, der han åler seg inn som Gabrielle, er det så vidt man får trukket pusten.
Selv klarer han seg åpenbart uten å puste i det hele tatt.
Med sin stålkondisjon, suverene tekstbehandling og universelle musikalitet er det ingen grenser for hvem Bjarte kan parodiere eller gjenskape av levende modeller bare med stemmen.
Han er Ivar Medaas og Jan Eggum, George Michael og Elton John, Stein Winge og Ingrid Espelid Hovig.
Med en vaskehatt blir han tysk bobilturist, med briller blir han trøndersk Steinerskolelærer, med sjal og veske, lånt fra publikum, kan han spille en hvilken som helst kvinne, i en hvilken som helst alder, på en hvilken som helst dialekt, og kaste seg fra den ene til den andre på et kvart sekund.
Variasjon
Overgangene er så umerkelige at han allerede er langt inne i neste figur eller situasjon før man oppdager det.
Og akkurat når det truer med å bikke over i det hesblesende, slår Bjarte helt om og henter frem et par stillferdige skikkelser som er bare hjerte.
Bergensoriginalen Otto, bøyd over en gammel sykkel, og den unge mannen i rullestol – han som synes synd på alle som synes synd på ham – er begge så varmt sett.
Alle – de faktiske og de oppdiktede personene hans – er klart definerte, og ikke minst er de oppdiktede gjenkjennelige.
Bjarte kan skape et helt menneske gjennom en gangart eller en hodevridning, og han glidelåser mellom seg selv og seg selv som skuespiller, åpner villig for egne tanker og erfaringer, men er aldri privat.
Dynamikk
De mange Vestlands-personlighetene som har preget norske etermedier og revyscener står sterkt i showet.
Ekstremt bunadspoliti og enda en av de vidunderlige gamle damene som står på bar bakke og må bruke Breaking Bad-oppfinnsomhet for å overleve, er toppnumre.
Tekstene til begge, samt den nord-koreanske barne-tv-tanten, er av Pernille Sørensen.
Som Hjelmelands spill skrur de seg i besnærende dynamikk fra det stillferdig til det vanvittige, uten å miste troverdighet.
Cårejånnis kostymer og masker er som alltid akkurat så mye over the top at de får sitt eget liv.
Chat Noir kler dette showet svært godt.
Samarbeid og kjemi
Om enkelte innslag kunne vært en tanke kortere (dansebandforkjærligheten), kunne det flunkende nye, «The Donald», gjerne vært lenger.
Tanken på at denne personen (tekst Kjetil Kooyman), formet med stort overblikk og et hav av presist ulekre detaljer, kan være president i Amerika om en ukes tid, er æhh, overraskende.
Hege Schøyens musikalske regi – en overbevisende debut – og veteranen Hilde Sol Erdals koreografi er medskapende, men tar aldri over.
Bjartes multikunst er selvsagt basis, resten er nydelig samarbeid og kjemi.
Det gjelder ikke minst mellom Bjarte og hans faste musikere, Tove Kragset og Bjarte Aasmul.
| 1
|
400448
|
Vår dyrebare frihet er en illusjon
Forkledd som pubquiz er «Fridomens vegar» interaktivt, underholdende og foruroligende teater om testsamfunnets mange skyggesider.
Teater:
Fridomens vegar, Det Norske Teatret, Scene 2
Med: Ane Dahl Torp, Marie Blokhus, Joachim Rafaelsen, Bjørn Sundquist
Manus, audiovisuelt konsept, regi og musikk:
Tore Vagn Lid
Scenografi og video:
Kyrre Bjørkås
Animasjon: Kristian Pedersen
Musiker:
Thomas Valeur
Tre moderatorer – to helt like kvinner og en mann, alle likt kledd – deler publikum inn i lag.
Vi sitter på krakker i forskjellige høyder, omgitt av fire storskjermer.
Bar er det også.
Lagene velger seg navn, og quizen er kjapt i gang.
Til å begynne med er spørsmålene greie, de handler om populærmusikk, og vi glemmer nesten at vi er i teatret.
Gradvis strammes skruen, mens musikken får en litt ubekvemt rask puls.
Den pirker ubehagelig i hjernen.
Spørsmålene i seg selv er ikke ubehagelige, men sannhetene de skjuler graver seg gradvis inn i en fortid, som er samtid, som er fremtid.
De går fra det universelle til det dypt personlige.
Avstikkere
I denne forestillingen er ingen lineær handling, men en snirklete sti som beveger seg fra det universelle, tilsynelatende ufarlige, gjennom en urskog av spørsmål til det dypt og eksistensielt personlige.
Underveis tas det avstikkere inn i skuespillerteknikk – Dahl Torp og Blokhus demonstrerer elegant og narcissistisk hvor mange måter man kan si en setning på når man er drillet til det – eller vi får råd om hvordan te seg på jobbintervju.
Man skal være seg selv, men for all del ikke si eller gjøre noe utenfor boksen.
Medarbeidersamtaler skaper forvirring og usikkerhet.
Da har de oss!
Vi vil ha jobben, ikke sant, men kjenner ikke premissene for samtalen.
Rafaelsen viser uroen i situasjonen fortreffelig.
To barn er på ende- og nytteløs leting etter forskerne bak Pisa-testene.
De stritter mot all kontrollen, mot den skolen som dreper fantasi og oppfinnsomhet, lekeglede og lærevilje.
Når de lager papirfly av testen, føles det et øyeblikk som en befrielse.
Genteknologi
På storskjermene ser vi en allvitende Bjørn Sundquist – han ligner vismannen i Karate Kid – som kommenterer med varm og sorgfull stemme, men også viser hvordan naturen kan gå sin gang.
For hvilke valg har vi egentlig i all friheten, spør Vagn Lid gjennom et stigende alvor.
Han stiller ustillelige spørsmål via en mygg som ikke er slått av.
Han tar for seg moral og etikk i det små og det store, om hvordan det som er bra for noen er dårlig for noen andre, om sosial nød for eksempel er knyttet til intelligens?
Født sånn eller blitt sånn?
Var det kanskje bedre om en del mennesker ikke ble født i det hele tatt?
Dette har vi en del erfaring med.
Eutanasi.
Sterilisering.
Gass.
Ble verden bedre av redselsfulle vedtak i parlament rundt omkring i Europa og verden i den sammenheng?
Hva med arvelige sykdommer?
Skal de kartlegges og unngås gjennom DNA-testing?
Skal bærere av diagnoser aborteres like godt først som sist?
Moralske problemstillinger
Spørsmålene Vagn Lid stiller, både i teksten og etter hvert i quizen, kryper inn under huden på publikum og skaper flere spørsmål – lenge etter at vi forlater teatret.
Mens quizen bryter inn som moro-versjonen av en deus ex machina, er det hva Vagn Lid lar svarene avdekke vi tar med oss videre.
Han setter moralske spørsmål under debatt i en underholdende form for vår tid.
Ibsen gjorde det i sin tid.
Han revolusjonerte som kjent teatret og sjokkerte borgerskapet.
Vi lar oss ikke så lett sjokkere i dag, men en viss grad av hjernerystelse utsetter Vagn Lid oss for.
Det skal han ha takk for, og teatret skal ha takk for å slippe så uvanlig teater til.
For det er jo teater.
Ikke sant?
Svaralternativene er A, B, C eller D.
| 1
|
400473
|
«Kollaps i kulissene» er en oppvisning i teatermusikalitet og energi
Det begynner dårlig, og så blir alt verre gjennom to akter.
Når alt som kan går galt, kan det knapt gjøres bedre enn her.
«Jeg tar den,» sier gartneren – og så ringer telefonen.
Amatørskuespillerne i Skorpen Dramatiske Selskap oppfyller alle selvpålagte krav til the show must go on i The Play that goes Wrong, denne engelske farsens originaltittel.
Der profesjonelle skuespillere ville gått hjem, gir disse aldri opp.
Brann, en ustadig heis, dører som nekter å la seg lukke eller åpne unntatt når de ikke skal – ingenting setter disse entusiastiske amatørene ut av spill.
Heller ikke manglende stikkord eller rekvisitter, lydkulisser som kommer inn for tidlig, ikke i det hele tatt eller er feil.
Som et tema fra Jul i Blåfjell i stedet for de dramatiske innledningsakkordene i Beethovens 5.
Med dødsforakt kjemper de seg gjennom en dårlig krimgåte mens alt ramler sammen rundt dem – etter hvert med den slags resignasjon de fleste vil føle ved verdens undergang.
Kim Haugens regi er en oppvisning i teatermusikalitet og energi.
Presisjonskomikk
Kim Haugens regi er en oppvisning i teatermusikalitet og energi.
Dette er presisjonskomikk på høyt nivå, balansekunst egentlig.
Eller ekstremsport.
Det skal gode skuespillere til å spille så dårlig, og her briljerer de etter tur, med en gnistrende god Bartek Kaminski i spissen som politiinspektør med bart og støvfrakk, og Jan Martin Johnsen som både stilig familieforræder og mosegrodd gartner.
Når teppet går opp – for tidlig, selvfølgelig – er teknikerne fremdeles på scenen, anført av scenemester Hege Schøyen.
Hennes innsats som peishylle med lysestaker overgås bare av hennes inntreden i rollen som Florence, når den egentlige Florence (en akrobatisk Camilla Frey som ustanselig kastes inn og ut av et vindu og har replikkføring som i 1950-årenes radioteater) er blitt slått ut av den før nevnte døren.
Din tølper!
Knut Nærums oversettelse tilhører, som stykket, 1920-årene og byr på atskillig verbal komikk.
Epokeriktige ord og uttrykk kommer til sin rett, som «din tølper!»
Handlingen, et mord på Haversham-godset, blir gradvis helt uvesentlig.
I den tekst-rike andreakten (som ikke er helt på høyde med den første, men tar høyde for hva som kan skje med en andre etasje) er det ikke lenger noen som hører etter hva som sies – alt ligger i situasjonene.
Tore Sæthers scenografi er mildt sagt medspillende, og sceneteknikerne får velfortjent applaus.
Til og med programmet er morsomt!
| 1
|
400474
|
Mona Levin:Tvangstanker mellom Drammen, Grønland og Tøyen
Eksistensiell angst for at livet bare er en lammende repetisjon av tause tanker og tomt prat.
Fredrik Høyer er forfatter, slampoet og performanceartist.
Han har katastrofefantasi og en hang til konspirasjonsteorier.
De samme tankene sirkler rundt i ham og kommer ut i en angstfylt og desperat strøm om klimaforandring og antibiotikaresistens, Tottenhams tap på hjemmebane, og kjærligheten som et tapsprosjekt.
Høyer slites i kampen mellom alminnelig høflighet og åpen irritasjon, sier aldri det han egentlig tenker.
Han oppfører seg anstendig, men er full av oppdemmet aggresjon mot omverdenen.
For hvordan skal man egentlig takle den samme ubehagelige kunden uten å miste jobben, gjentagende møter med krevende romfolk, være antimaterialist uten fordommer mot vestkanten?
Hvordan leve når alt bare er gjentagelser?
Evig bekymring
Eksistensiell angst, formet i en kombinasjon av dikt, litt rap, hiphop-undertoner, imploderende raseri, eksplosive utbrudd, selvironi og undergangstematikk, er en slags beskrivelse av Grønlandsûtraen.
Den ble utgitt som bok og LP-plate i fjor under litteraturkonseptet Ferdigsnakka, er nullet av Kulturrådet, men har fått et eget og personlig liv som teater i Mattis Herman Nyquists hender.
Dette er hans regidebut, og den er i alle ledd overbevisende.
Grunnlaget er selvfølgelig tonen i Høyers verk, men Nyquist har tilført teaterdimensjonen – dynamikk, variasjon, veksling mellom energi og flatt batteri, humor og dødelig alvor, virkningen av pauser.
Enkelte sekvenser ligger på bånd.
Vi hører Høyers tanker der han står som stakkarslig type i allværsjakke og brune sko, et alminnelig fortvilet menneske, sosialt usikker, en som avskyr tomprat, men snakker om været for å skape kontakt.
Medskapende musikk
Gaute Tønders gjennomgående og diskrete elektroniske musikk er i symbiose med teksten: nervøs, repetitiv, pulserende, vi hører blodtrykket stige i utbruddene.
De minimalistiske figurene i åpningen gjentas til slutt.
Sirkelen er sluttet – enda en gang.
Wangensteens lys har samme funksjon, og det er i sammensmeltningen av alle disse elementene at teksten blir teater.
Mange av tekstsekvensene er fulle av selvironisk innsikt og åpen humor, og morsomst er beskrivelsen av meditasjonskurset i India – enda en skuffelse som attpå til gir ham vondt i ryggen.
Det bråker i hodet og skrur seg til i denne taperens grå tilværelse, og nesten umerkelig forstummer latteren.
Alvoret siger inn.
Kampen står mellom dødsdrift og selvoppholdelsesdrift.
Sûtra – sanskrit for strøm eller tråd – kan referere til buddhistiske tekster som kan være et «hjelpemiddel mot raseriets og aggresjonens gift».
| 1
|
400476
|
Anmeldelse:Med Trump på teater
Donald Trump lurer i bakgrunnen på Alan Lucien Øyens andre forsøk på å fange den amerikanske folkesjelen.
De kunne naturligvis ikke vite at det var det som skulle skje, koreograf-regissør Alan Lucien Øyen og hans kompani Winter Guests.
Men da Donald Trump vant det amerikanske presidentvalget, var det det ultimate dramatiske høydepunktet i en valgkamp som lignet mer på regissert reality-TV enn på ekte politikk.
Det gjør dette til et passende tidspunkt å lage kunst om Amerika på.
Men det gjør det også bortimot umulig å gjøre det mer fengslende enn virkeligheten har vært de siste månedene.
America Episode 2:
Psychopatriot er Øyens oppfølger til den kritikerroste Episode 1: Visions of love fra 2009.
Også denne gangen tok han med seg hele kompaniet til USA, og gjennom et månedslangt opphold ved Robert Wilsons eksperimentelle teatersenter i the Hamptons utenfor New York samlet de historier fra mennesker de møtte.
Resultatet er et tre timer langt, meget tekst-tungt teaterstykke som handler om identitet, personlig narrativ, sannhet og usannhet i det såkalte «post-sannhetssamfunnet».
Gikk i pausen
Øyen er kjent for både lange stykker, sammenblanding av virkelighet og fiksjon, og til dels ekstrem bruk av tekst.
Ved å bruke samtaler med ekte mennesker som base for mye av teksten, såkalt verbatim-teater, blir stykket både ordrikt og realistisk.
I Psychopatriot legger han dessuten til en fortellerstemme på toppen av det hele, hvor skuespillerne veksler mellom å lese lange, utbroderte strekk som beskriver hva som skjer på scenen.
Det er et kreativt grep, som understreker det konseptuelle, nemlig historiefortellingen.
Men det gjør også Psychopatriot svært krevende å følge.
Fortellerstemme og scenebilde henger ikke alltid sammen, og det er vanskelig å vite hvilken del av historien man skal følge med på.
Små fortellinger, anekdoter, tanker og mindre handlingsforløp – for ikke å snakke om mengden ord – er dessuten så mange at det er slitsomt som publikummer å lete etter hvor meningen ligger.
På den ene siden kan det være en villet effekt:
Amerika er en kakofoni av stemmer og historier.
Å tro at man kan finne den ene sanne er ikke mulig.
På den annen side føler man seg ganske oversett som publikummer.
Det er så mange navn, så mange fortellinger og løse ideer som lanseres at store deler av første akt blir rett ut kjedelig.
Jeg hadde sympati for den betydelige andelen publikum som forsvant i pausen.
Fiksjon eller virkelighet?
Annen akt har heldigvis et helt annet tempo.
Karakterer vi så vidt har klart å skille fra hverandre i første akt blir tydeligere, og noen får til og med en historie som engasjerer her og der.
En veldig fin videosekvens bryter opp den enkle scenografien, og her kommer mer av konseptet til syne: en av skuespillerne snakker til kamera, han reflekterer over sin egen rolle i stykket, tilsynelatende som seg selv.
«Er dette en del av manus?
Hvem vet!» sier han til kameraet.
En forklarende sluttscene der skuespillerne diskuterer hvilken del av historien som er fiksjon, hvilken som er virkelighet og i hvor stor grad man dramatiserer sitt eget liv, gir en slags aha-opplevelse – det er et fint grep.
Men det føles samtidig litt platt.
Trengs det egentlig så mye tekst, så mye konsept, så lang forestilling for å vise dette, som vi allerede har følt gjennom et år med absurd amerikansk valgkamp?
Hva hvis Hillary hadde vunnet?
Jeg tror noe av problemet er den nærmest perfekte dramatikken som har utspilt seg i den amerikanske virkeligheten det siste året.
Hadde Hillary Clinton vunnet valget, hadde kanskje denne teknisk kreative og godhjertede meditasjonen over Amerika virket mer naturlig.
Men Trump har avdekket nye sider av USA, og jeg kan ikke unngå å føle at Psychopatriot blir stående litt stiv på utsiden.
Vanligvis er det få som kan blande fiksjon og virkelighet, sannhet og løgn, personlighet og karakter som Alan Lucien Øyen.
Men denne gangen tror jeg kanskje han ble slått av amerikanerne selv.
Forestillingen spilles til og med 20. november.
| 0
|
400477
|
Mona Levin:«Sven Nordin har autoritet, personlighet, humor og suveren timing»
En mann ved navn Ove er morsomt, alvorlig og litt tårevått.
Den amerikanske satireforfatteren Dorothy Parker skrev åtte berømte linjer om hvor problematisk og ubehagelig det er å ta livet av seg.
Så vanskelig er gass, henging, kaste seg foran tog, piller, pistol, at man like godt kan leve.
Diktet «You might as well live» kunne godt være basis for
En mann ved navn Ove.
Han prøver intenst å dø, men hver gang han er på nippet til å lykkes, trenger hverdagens små og store hendelser seg på – gravide kvinner, barn, katter, sykler, kommunens helsetjeneste, og ikke minst biler.
Han får, eller tar uvillig på seg, ansvaret for andre, hjelper der det trengs, vennskap og fellesskap oppstår, og han kan like godt leve.
Han er ikke så overflødig som tidens harde arbeidsliv vil gjøre ham til.
Fortellende tilbakeblikk
Ove er en selvbestaltet oppsynsmann i borettslaget, krakilsk og rasende for det aller meste, men etter hvert som hans liv utfolder seg i fortellende tilbakeblikk, kombinert med den presserende samtiden, viser han seg å ha et stort og knust hjerte.
Under det rasende og kantete ytre ligger en innkapslet regnbuesjel, en som blomstret gjennom ekteskapet, men som ble grå da konen døde.
Regler, forordninger og rutiner er de skjøre håndtakene han nå klamrer seg til i hverdagen.
Bok, film, teater
«En mann ved navn Ove» er suksessromanen som ble film som ble en teatermonolog.
Det er en svær tekst på over halvannen time der Sven Nordin, i tillegg til å skape et helt menneske av Ove fra ungdommen av, også gir liv og bakgrunn til rekken av naboer og andre rundt ham.
Alt er i balanse:
Han gjør det med stemme, dialekter, sosiolekter, små, men heldekkende bevegelser, ganglag og gester.
Aldri overdrevet, aldri en overstyring, aldri for galleriet.
Nordin har autoritet, personlighet, humor, suveren timing.
Han skreller bitvis av sin Ove, stadig nye og uventede sider dukker opp.
Mens han går til grunne i sin egen innadvendte sorg, klarer han ikke la være å bry seg om andre, uansett hvor oppgitt han er over det.
Regissøren Bjarni Thorsson har samarbeidet med Nordin i både Hulemannen og Pappa.
Kjemien dem imellom er like sterk som før, og de deler åpenbart viljen til å underdrive, men være tydelige.
Slik er også det svært diskrete, såre musikkfølget av Frank Hall.
Totalresultatet er morsomt, alvorlig og litt tårevått.
| 1
|
400479
|
Strømgren-anmeldelse:Friskt, nytt og morsomt!
Jo Strømgren går tilbake til røttene i sin nye danseteaterforestilling «Viruset».
Premieren på Jo Strømgrens siste forestilling, «Viruset» fant sted i Praha for fjorten dager siden.
Den har nå landet i Norge og hadde første møte med et norsk publikum på Den Norske Opera & Ballett tirsdag kveld.
Stor eksportartikkel
Jo Strømgren Kompani må være en av de største eksportvarene vi har innen det norske kulturfeltet.
Det er bare ikke så mange som vet om det.
Kompaniet ble stiftet i 1998, og sjefen selv har produsert langt over hundre forestillinger.
De har turnert i over seksti land og har hele tiden flere forestillinger ute på veien samtidig, nærmest jorden rundt.
Akkurat nå er de ute med fire forskjellige verk.
Mange sjangre
Koreografen Strømgren har stadig vekk forbauset sine tilhengere med hvor mange sjangre han er i stand til å håndtere.
Han har vært innom det meste fra figurteater, taleteater, opera, film, nyskrevet drama og koreografiske verk som er nærmere den klassiske balletten enn hva hans danseteaterforestillinger er.
«Viruset» er danseteater i den formen som kompaniet ble kjent for, nemlig med kaudervelsk tale.
Det har passert nesten ti år siden han skapte noe i denne stilen, slik at en trygt kan si han er tilbake til sine røtter.
Det var med disse kammerforestillingene han ble kjent i Norge og utenlands.
I forestillingen «Viruset» er det kaudervelske språket bygget over portugisisk og islandsk.
Kompaniet selv formidler at for dem som har vokst opp med Chewbacca fra Star Wars-universet vil det være lettfattelig i det minste assosiativt.
Det er faktisk sant, det er til å forstå.
I en bunker
Det hele starter med et enormt smell, og to menn med langt hår, kanskje tvillinger, sitter på krakker og fører hodet rundt i raskt tempo i store sirkler.
De har overkropper med store muskler, og det kan virke som de er glade i å bruke dem.
På scenen befinner det seg en maskin som blinker og gir fra seg røyk og lyder som ingen kan kontrollere.
Den sprer mengder av farlig virus, og de mangler en diskett for å få kontroll over maskinen.
Den kan de få ved å hente inn en androide.
Det viser seg at også de kan ha menneskelige egenskaper.
Intens tilstedeværelse
Det er Vânia Doutel Vaz som entrer ned som androiden.
Hun er en nydelig danser som beveger seg mykt med styrke i dansescenene, og hun har en sterk scenepersonlighet med intens tilstedeværelse.
Hun tar seg av den portugisiske delen av språket.
Ivar Örn Sverrison spiller en litt forvirret og fortvilet sjef i bunkersen, han gjør hva han kan for å få maskinen til å slutte og spy ut det livsfarlige viruset.
Sammen med muskelguttene, Mikkel Are Olsenlund og Dag Rune Sjølie, gjør de noen flotte samdansesekvenser.
Tre i en
De beveger seg som en kropp, men smyger seg rundt, over og under hverandre, men forblir en helhet.
De tre får Vaz visuelt til å flyte i rommet.
Hun er i en slags form for koma hvor de flytter henne mellom seg uten at hun berører gulvet, en helt nydelig sekvens.
Kampen mot maskinen intensiveres, og det er liten grunn til å avsløre hvordan det ender.
Selv om oppbygningen og rammene til «Viruset» er i velkjent Strømgren-stil, klarer han å overraske, og det føles friskt og nytt, og med mye humor.
| 1
|
400480
|
Teateranmeldelse:Et utstillingsvindu for skuespillerkunst
Inkognito er både en spennende intellektuell øvelse og et utstillingsvindu for skuespillerkunst.
Av Nick Payne
Det Norske Teatret, Scene 3
Med Ola G. Furuseth, Ellen Birgitte Winther, Morten Svartveit, Kaia Varjord
Regi:
Peer Perez Øian
Oversettelse:
Gunstein Bakke
Spenner fra universets uendelighet til de enkelte gåtefulle sinn, der alt har kortsluttet.
Hva kan hjernen fortelle om menneskenes personlighet?
Kunne Einsteins hjerne oppvise «bedre» nevroner og synapser enn andres?
Eller er en hjerne bare en hjerne?
Det er spørsmålet som ligger bak mange andre spørsmål i Inkognito, briten Nick Paynes fascinerende, oppslukende, og noe overlessete skuespill.
Det får en særdeles inspirert fremførelse i Peer Perez Øians rene og staffasjeløse regi, og Gunstein Bakkes drivende oversettelse.
Tid og rom oppheves
Dette er også teater som får tilskueren til å føle seg intelligent, på samme måte som Michael Frayns Copenhagen gjorde, der flere tenkte scenarier om møtet i 1941 mellom Niels Bohr og Werner von Heisenberg utspilte seg.
I begge stykkene oppheves tid og rom, handlingen er dels fiktiv, dels faktisk.
I Inkognito følger vi tre hovedhistorier; to av dem foregår fra 1950-tallet og frem til i dag, henholdsvis i USA og Storbritannia, den tredje i Storbritannia i dag.
Bakgrunnen er den faktiske og bisarre historien om hva som skjedde med Albert Einsteins hjerne da han døde i 1955.
Den ble stjålet av patologen Thomas Harvey som obduserte ham, og Harvey oppbevarte hjernen i formalin i 40 år.
Besittelsen av Einsteins hjerne ble hans livsinnhold og hans livsløgn.
Mange bi-historier
De fire skuespillerne beveger seg koreografisk presist og strømlinjet mellom sine mange roller og epoker – som nerveleger, pasienter, kvinner i et problematisk lesbisk forhold, en advokat, en journalist, en testamentforvalter, Einsteins etterkommere.
Nå og da blir det for mange personer og bi-historier å forholde seg til.
Det gjelder særlig de kvinnelige.
De har mindre å spille på og virker mindre differensierte fra Paynes hånd, men Winthers nevrokirurg og Varjords unge hustru er i utvikling hele veien, som i en krimgåte.
Og det snekrer seg til en forbindelse mellom to av rollene etter utallige konstellasjoner underveis.
Total minnesvikt
Ola G. Furuseth sjonglerer dyktig mellom leger og pasienter, og ikke minst som Richard, mannen som dreper konen på deres 30-års bryllupsdag.
Som hjernetyven Harvey avdekker han et stort spekter av tanker og følelser, og spiller gammel med fine midler.
Dypt gripende er Morten Svartveits Henry, epilepsipasienten som alt går i stå for når konen dør.
Med et mylder av fine, små detaljer, gjennomgår han femti års aldring fra det øyeblikket hjernen hans kobler ut og nekter å koble på igjen.
Han lyver ikke, men når hjerte og sjel blir knust, sletter hjernen hans alt inntil det siste øyeblikket før ulykkeshendelsen.
Resten av livet lever han innelåst i dette siste minnet, og spiller ut samme scene i det uendelige, alt mens nevrolog etter nevrolog uten hell forsker på ham.
Om man skal legge noe annet enn dramatisk virkemiddel i at han tilslutt får hull på minnenes melodi, er usikkert.
En nøkkelreplikk er Einsteins egen:
«Fantasi er viktigere enn kunnskap.»
Og han var ikke noe hjertevarmt menneske, lærer vi.
| 1
|
400481
|
Stilig Abba-show på ny scene
Ja, vi gjør vel det fremdeles, elsker Abba altså.
Dette er en nostalgitripp i fresh tapning.
Abba-låtene er slitesterke over enhver fatteevne.
Driven og de fengende melodiene og rytmene går hjem hver gang.
Det tar litt tid før dette showet finner formen.
Innledningen er ganske treig, med mellomstikk som er påskudd mer enn organisk fortelling, men når omgangene først tar seg opp, omtrent som ved radiooverføring av skøyteløp i gamle dager (« …og rundetiden er 40, 38, 37 – og utrolige 36!») da går det bare én vei, fremover og oppover.
Om et par dager er det kanskje 26, hvis det er rundetidene nå.
Enkelte av mellomstikkene er overdrevent seriøse, med artistenes egne mer eller mindre relevante minner og politiske holdninger innbakt.
Men bandet har energi og trøkk hele tiden, og den sanglige presisjonen - i Hans Einar Apellands nytenkte arrangementer - er upåklagelig.
Farmor holder koken
På oppløpssiden kommer de to beste innslagene, Espen Grjotheims «Pity the Child» fra Chess og Jannike Kruses hjerteskjærende arie «Winner takes it all».
Før det har vi hørt Inger Lise Rypdals lavmælte «I have a Dream», og «Fernando» som meksikansk revolusjonsduett mellom Rypdal og Rita Eriksen.
Kvinnene er henholdsvis mor til småbarn og tenåringsbarn, eller som Inger Lise Rypdal farmor til tre.
Og farmor holder koken!
Hun er fremdeles publikumsfavoritten.
Alle er kledd i Cårejånnis lekre kostymer (som i sannhetens navn ikke er like kledelige på alle), og de beveger seg godt (men ikke helt like uanstrengt) i Osuldsens vandrende koreografi.
32 sanger er valgt ut
Til sammen har regissør Osuldsen valgt ut 32 sanger blant de største hit-ene.
Noen er satt sammen til en slags spillescene, som en virkningsfull nattklubbscene a la Kit Kat Klub i Cabaret, med Grjotheim som Konferansieren.
Og en rocka sekvens med blant andre «Rock me», «Voulez vous» og «On and on and on».
Gjenkjennelseseffekten er påtagelig.
En teknisk maktdemonstrasjon
For et par år siden forsvant tre scener i Oslo, akkompagnert av adskillig tristesse.
I løpet av dette året er det dobbelte kommet til, med seks visningssteder bare i Sentralen.
Det ombyggede Nynorskens Hus i det gamle Bondeungdomslagets lokaler, har allerede vært i gang en stund, og er nå en fin arena for kammermusikk.
Sist i rekken er altså Edderkoppen Scene, Justers gamle revyteater i helt ny versjon, beregnet på show og kabareter.
Interiøret her er rent og stilig.
Galleriet er fjernet og har gitt plass for et skrånende amfi som gir gode siktlinjer overalt.
Setene er kledd i varmrødt stoff.
John-Kristian Alsakers scenografi er stilren og effektiv med elastiske bånd som aktørene smyger seg tvers igjennom, videografikken og lyset er elegant, og lyddesignet utmerket.
State of the art-teknologi gir alle muligheter for god lyd- og lysdesign, og åpningsshowet blir dermed en liten teknisk maktdemonstrasjon.
| 1
|
400483
|
Mona Levin:Flåklypa som teater er påkostet, seig, ganske humørløs og usjarmerende.
Men verst:
Den er dørgende kjedelig.
Scenografien og delvis musikken er formildende omstendigheter.
Flåklypa er en del av norsk kulturarv, kjent fra bøker, film, TV, til og med som ballett i den gamle Operaen.
Nå er dette så tempofylte, oppfinnsomme, lunt humoristiske, plastiske og sjarmerende universet endt som seigt teater, jordbundet, nærmest bardunert ned i et karikert langsomt bygde-Norge der ingen klisje er unngått.
Hvordan er det mulig?
Mangler liv, karakter og handling
Det er mulig når alt får hvile i skikkelsenes gjenkjennelighet, uten at de fylles med liv, karakter eller handling utover det som kan skrives på baksiden av et frimerke.
Det er mulig når manus, regi og spillestil veksler mellom Olsen-banden og Sopranos, mellom musikal og buskis, når målgruppen ikke er klart nok definert slik at forsøkene på humor ender mellom hele møblementet, og det i lange perioder ikke skjer noe som helst.
Dessuten fremstår en sentral rolle så godt som uforståelig.
Melkespannkasting
På spillesiden finnes et par hederlige unntak:
Simon Andersens bygde-postbud samt enkefru Engelschön-Glad fra Oslo 3, Robert Skjærstads tennerskjærende Mysil Bergsprekken, og Frank Ole Sætrangs beskjedne Ludvig.
Scenografien er vellykket, ikke minst videografikken – men den kunne vært bedre utnyttet.
Kostymene er som de skal være, tett opp til Aukrusts originaler.
Morsomme pastisjer
Reodor Felgens oppfinnelser er dandert fiffig utover, men benyttes ikke i særlig grad.
Marius Podolskis musikk rommer mange morsomme pastisjer på wieneroperette, C&W, og en herlig Tango Revansj, men i andre akt dominerer en «Avanti Popolo»-aktig kampsang som avgjort ikke hører hjemme i Flåklypa.
Ludvigs godnattsang er derimot et lite blinkskudd.
Hva det handler om?
Historieløst
By og bygd kjemper om eierskap til et meieri, og vinner er det laget som kan kaste melkespann lengst.
Reodor Felgen har oppfunnet et nytt melkespann.
Det blir stjålet.
Tyveriet blir avslørt.
Fru Engelschön-Glad gjenfinner sin ungdoms ost.
End of story.
Men stopp en hal – det er jo en story, det.
Hvor ble den av?
| 0
|
400484
|
Odd-Magnus «Odda» Williamson i glitrende pornodebut
Både hjertevondt og hylende morsomt om en liten gutt og hans pornosamling.
La det være sagt, å holde publikum i sin hule hånd i en time og tyve minutter med en monolog om din fars pornosamling?
Du gjør ikke det uten å ha store baller og hårete ambisjoner.
Til å begynne med virker også som om Odd-Magnus «Odda» Williamson har tatt på seg litt for store sko.
Men så blir han varm i trøya!
En pornostjerne er født
Min pappas porno er et stykke som i norsk adaptasjon er blitt en fabelaktig fin forestilling om noe opprivende og vanskelig.
Det å bli forlatt som barn.
Dette opprinnelige off broadway-stykkets amerikanske tittel er The Accidental Pervert og er skrevet av og spilt av Andrew Goffman.
Som 11-åring ble han forlatt av faren som flyttet sammen med en kvinne, uten å ta farvel med ham.
Det eneste som sto igjen av relevans for en gutt var en boks med 38 pornofilmer.
Vil være som pornolegenden Ron Jeremy
Jada, det blir en del sexprat rundt denne boksen, men som forfatteren selv har forklart, stykket handler i bunn og grunn om relasjoner.
I den norske versjonen er handlingen lagt til en kjernefamilie på Ammerud på 80-tallet.
Tilpasningene fungerer, for her var det flust av unger som fant pornofilmer gjemt vekk i boder og under senger.
Goffmans boks er først og fremst et utgangspunkt for refleksjoner.
Opp fra denne hentes det opp en fortelling om et liv der sviket har formet en liten gutt.
Her er hormoner som raser, ensomhet som gjør vondt, kjærlighet som en forventning om flere svik.
Når en ung gutt tenker at han ønsker å være som den lite tiltalende pornolegenden Ron Jeremy, skjønner man at det er et under om han noen gang får seg dame.
Roter tematisk rundt i Knausgårds bakgård
For i takt med guttens alder, kommer erkjennelsen av at pornofilmene ikke nødvendigvis byr på noe dyp lærdom om livet.
Og kassen med filmene som Williamson kretser rundt i løpet av stykke har først og fremst en betydning som flukt fra virkeligheten.
Noe også kanskje faren bedrev i et vanskelig ekteskap.
«Hva får fedre til å forlate familiene sine?» spør Williamson.
Og roter i Knausgårds bakgård der et sentralt motiv er:
Hva kan en fars avvisning gjøre med et menneskes identitet?
Parallellen blir nesten komisk når Williamson i neste øyeblikk gjengir nybakte fedres indre raseri når de er ute og triller barnevogn.
Så skjelvende vonde scener at det knyter seg i magen
Fra før av vet vi at Williamson har mye å gi både som seriøs skuespiller og komiker.
I et stykke som Min pappas porno avkreves det at han også at han klarer å holde på kontakten han direkte oppretter med publikum.
Det klarer han .
Etter en litt styltete start, spiller han seg varm og leverer treffende parodier, nydelige bilder fra et samliv og på et tidspunkt en så skjelvende vond scene som får det til å knyte seg i magen.
Min pappas porno i norsk innpakning sjonglerer den utrolig krevende kombinasjonen av befriende latter og vemodige tårer.
Man må bare applaudere hvor godt regien til Jostein Kirkeby-Garstad har utnyttet Williamsons talent.
Attpåtil er scenografien nydelig, der bilder av nakne kvinner fint glir over i nostalgiske barndomsbilder og gir et bakteppe som løfter manuset i all sin prakt.
Forestillingen er på norgesturné høsten 2016 og vinteren 2017.
Fra mars 2017 spilles den på Edderkoppen Scene i Oslo.
Min pappas porno:
Av Andrew Goffman
Regi:
Jostein Kirkeby-Garstad
Med:
Odd-Magnus Williamson
Produksjonsdesigner:
Joakim Foldøy
| 1
|
400485
|
MONA LEVIN ANMELDER:«Sørgmodig og verdig» fra Benny Borg
«Diktet han sitt eget liv, eller levde han sitt eget dikt?» spør Benny Borg i sin nydelige Evert Taube-forestilling i Teaterkjeller’n.
Av og med Benny Borg
Alle kjenner sin Taube, og alle tror de kan nynne med.
Her er det ikke så enkelt, for her handler det om alt annet enn grei allsangversjon.
Dobbeltbetydninger florerer i Borgs forståelse av det enkelte ord, små rytmiske grep i melodiene endrer stemningen på et øyeblikk og forteller dessuten mye om svensk visetradisjon.
Benny Borgs eget diskrete gitarakkompagnement tøyer harmoniske grenser slik at de solsvidde tekstene nå og da får en undertone av mollstemt panikk.
Her kan du se et utdrag fra forestillingen i Teaterkjeller’n:
Først synkeferdig sørgmodig, deretter resignert verdig
Benny Borg har skapt en organisk-biografisk fortelling av Evert Taubes liv, sanger og diktning, og han har gjort Taube helt til sin.
Her er hverken særlig ekko av Evert selv, Sven Bertil eller noen av alle de andre som synger Taube.
Vi hører ikke Lill Lindfors når Borg med dypt vemod synger «Så skimrande var aldrig havet», og vi ser ikke noen sette sjøbein i «Så lenge skutan kan gå».
Den rammer inn forestillingen som varer nær to timer, først synkeferdig sørgmodig, og til slutt resignert verdig.
__Teaterstykket
Vrede stiller spørsmål ved foreldrenes rolle når de oppdager barnet hater muslimer.
Men vår anmelder lot seg ikke overbevise.
Her kan du lese hvorfor:
Tropisk fuktighet kan ikke ha gjort det enkelt for Benny Borg
Bortsett fra at sommertemperaturen utenfor ble tropisk på premieren, er Teaterkjeller’n et ideelt lokale for små forestillinger som dette.
Det var neppe lett å holde orden på stemmebånd og gitarstrenger i slik fuktighet, men til gjengjeld fikk Benny Borg demonstrere sin ganske suverene teknikk.
Han overkom problemene og presterte dessuten noen av de mest lavmælte og dype Taube-tolkningene man kan forestille seg.
Han behersker pianissimo i hele registeret – og det uten at en stavelse går tapt.
Liker du å lese Mona Levins anmeldelser?
Her kan du lese hva hun synes om teaterstykket Songfuglen som baserer seg på Jan Roar Leikvolls kjente roman:
En rørende «Byssan Lull» til datteren Taube aldri fikk se
Noenlunde kronologisk følger Borg sin Taube fra fødsel til død, selvsagt også gjennom hans diverse alter ego: Eduardo i Argentina, Fritiof Andersson både her og der, den eldre Rönnerdahl med blomsterkrans om hodet på Sjösala.
Her er Carmencita og flickor i Havana, svenske Eva og andre kvinner, skildret i rå fattigdom eller med blond frihet, men aldri uten nostalgi og vemod gjennom Borgs tekstforståelse.
Ekteskap, barn, og ikke minst lille Ellinors rørende «Pappa, kom hem» får sin rettmessige plass.
Et av de sterkeste innslagene er «Byssan lull»:
Borg lar den være for den datteren Taube uvitende ble far til, men aldri fikk se.
Moren, Skagens rose, ville ikke ha noe med ham å gjøre.
Vår anmelder lot seg begeistre av Borkman på Nationaltheatret.
Her kan du lese hvorfor:
Kleinkunst og fint formet fortellerteater
Taubes indre konflikter – mellom trubaduren han ble berømt som og den kunstneren, maleren, dikteren han så seg selv som – går som en rød tråd gjennom kvelden, i likhet med de evigvarende økonomiske bekymringene.
Slik tar Borg oss med inn i Taubes hverdag, på evig kollisjonskurs med fantasilivet.
Men så lenge skuta kan gå …...
Slikt blir det kleinkunst og fint formet fortellerteater av.
Våre teateranmeldere har hatt hektiske premiereuker.
Her er noen av anmeldelsene du bør få med deg:
| 1
|
400486
|
Anmeldelse:Når Tinder blir teater
Arne Lygre er en av de få dramatikerne som skriver om vår tids flyktige kjærlighet.
La deg være er litterært og nært på samme tid.
La deg være
Av Arne Lygre
Regi:
Johannes Holmen Dahl
Med: Tone Mostraum, Andrine Sæther, Glenn André Kaada, Hanne Skille Reitan og Olav Waastad.
Det er ikke så mange som vet det, men Arne Lygre er blitt en av våre største dramatiske eksportartikler.
I sommer gikk Så Stillhet i New York.
I Frankrike er han allerede husvarm, mens på Stockholms Stadsteater ble urpremieren av Ingenting av meg en stor suksess i 2014.
Det var derfor en internasjonal teaterbegivenhet da La deg være hadde premiere på fredag, verket Arne Lygre har jobbet med etter to år som husdramatiker på Nationaltheatret.
La deg være er en slags stafett der rollene avløser hverandre
Når vi kommer inn på Amfiscenen, ser vi en bølge bygget av finerplater.
Hadde det vært en annen type forestilling, hadde man kanskje tenkt på en skaterampe, men her er assosiasjonen nettopp bølgen.
Vannet.
Holmen.
Den bølgete senga.
Det er her La deg være foregår.
Stykket har fem karakterer:
Menneske, venn, fiende, fremmed og bekjent.
Rollene har sin faste skuespiller, men de er forskjellige mennesker.
«Venn» er for eksempel tre forskjellige personer, som alle er venn av noen og alle er spilt av Andrine Sæther.
Den siste vennen i stykket får blomster av en bekjent, og plutselig følger vi den bekjente – og deretter den bekjentes bekjent videre inn i fortellingen.
La deg være er altså en slags stafett, der rollene berører og avløser hverandre.
En bekymringsmelding fra en «one night stand»
Karakterene er av forskjellig legning, alder og kjønn, men de har til felles at de er sammen høyst midlertidig.
De rekker ut en hånd med håp om at noe kan forbli, men innrømmer at det snart kan ta slutt.
Og slutt blir det, alltid.
Hos Lygre er vi alle kun vikarer i hverandres liv.
Men er ikke dette nettopp en diagnose på vår tid?
Vi tindrer, taster og blir med hverandre hjem – alltid med vissheten om at vi kan stikke av morgenen etterpå.
Samtidig sitter vi i toromsleilighetene våre og håper på noe bedre.
Som den dypt ensomme «fremmed» (Hanne Skille Reitan) sier når ambulansepersonalet bryter seg inn i leiligheten, etter en bekymringsmelding fra en «one night stand»:
”Jeg ser døren blir slått inn.
Eller jeg tenker:
Nå skjer det kanskje.
Nå skjer det, tenker jeg”.
Det er få som skildrer 2010-tallets ensomhet så treffende som Arne Lygre.
Anmeldelse:
Hva om barnet ditt hater muslimer og alt de står for?
Les den ferske anmeldelsen av Vrede:
Plutselig nærmer skuespillerne seg hverandre
Det er en slags uskreven regel at en urpremiere er dramatikerens kveld, og ikke tiden for de store krumspringene fra regissøren.
Det er særlig tydelig i denne oppsetningen.
Johannes Holmen Dahl, som nylig gikk ut av regilinjen på Kunsthøgskolen, har allerede blitt bejublet i Sverige og Trondheim.
Men La deg være tar han på med varsomme hender.
Noen ganger har det nesten form som en slags dramatisk lesning, der skuespillerne står eller sitter mens de deklamerer sine replikker.
Men plutselig nærmer skuespillerne seg hverandre.
En skjorte som rives opp.
En svak berøring som illuderer en kamp på liv og død i vannet.
En fremmed som holdes fast i en helsetrøye, så hun ikke skal ta livet sitt.
Det er fint gjort.
Hun er en selvmedlidende døende mann
Det er særlig en skuespiller som mestrer denne formen, og det er Andrine Sæther.
Hennes forbigåtte ”venn” veksler mellom det bitre og det såre.
Det trengende og det avvisende.
I første scenen er hun en mindre pen venninne, som skyver alle unna med sin kjærlighetslengsel.
I andre scene er hun en bitter kamerat – mens i sin siste akt er hun en selvmedlidende døende mann med en brutal fortid.
I likhet med de andre skuespillerne, gjør hun ikke noe nummer av om hun spiller en mann eller kvinne.
Karakteren ”venn” er den samme.
Men det er bitte små nyanser i Andrine Sæthers spill.
En liten innadvendthet, en litt for utsprungen sårhet.
Hun lager en salgs bro mellom de tre ”vennene”, som også er der i Arne Lygres tekst.
En lengsel etter å være nær noen, selv om man dypest sett er alene.
Aftenpostens anmeldere har hatt travle dager.
Her er et knippe anmeldelser du bør få med deg om du er teaterinteressert:
| 1
|
400487
|
Anmeldelse:Hva om barnet ditt hater muslimer og alt de står for?
Foreldrenes verden raser da sønnen blir tatt for å ha tagget ned en moské.
Vrede er teamtisk spennende, men svikter i sin formidling av hatet.
Av Joanna Murray-Smith
Oslo Nye, Centralteatret
Regi:
Anders T. Andersen
Med:
Birgitte Victoria Svendsen, Johannes Joner, Marte Germaine Christensen, m.fl.
Hovepersonen i Vrede er en sint, hvit 16-åringen som har tagget ned en moské.
Raseriet som rammer Vredes egentlige «hovedperson», familien, truer dem mot stupet.
Tross et brennhett tema lar ikke denne anmelder seg rive med.
Se traileren til Vrede her:
Selve personifiseringen av et svik mot foreldrene
Da sønnen Joe Harper (Jonas Strand Gravli) blir tatt for å ha tagget ned en moské, forvandels han over natten til selve personifiseringen av et ideologisk svik mot foreldrenes liberale idealer.
Deres verden raser sammen, og vi virvles vi inn i et intenst og ordrikt drama plassert i stuen til et velstående akademikerpar.
Her bor den bejublede hjerneforskeren Alice Harper (Birgitte Victoria Svendsen) og hennes mindre suksessrike forfattermann, Patrick Harper (Johannes Joner).
Med Eames-stoler og Verner Panton-lamper, samt kledelig rot i bokhyllene, har scenografen skapt et megetsigende bilde av et tilbakelent, kreativt og privilegert hjem.
Gammel og ny vrede møtes i et privilegert hjem
Det er både gammel og ny vrede som skal ramme dette hjemmet i et nærmest ibsensk kappløp mellom de ulike variantene av sannheter som bir fortalt.
Foreldrene har levd i troen på at de har gitt en oppdragelse i humanistisk ånd, en oppdragelse som skulle skape et rettskaffent og godt menneske.
Men hva om mennesket - barnet - kommer til en annen konklusjon?
Som at han forakter muslimer og det de står for og ikke går med på at han skal lastes for sitt «hvite privilegium»?
Hvor står du som mor eller far når du må saumfare ditt eget liv for å finne ut hvordan i all verden du klarte å oppdra et barn som har latt seg radikalisere?
Flere har laget politisk teater denne høsten.
Om Festning Europa skrev vår anmelder :
«Det kunne blitt brennbart teater, om bare publikum hadde fått tenke selv»:
Det finnes flere høydepunkter i stykket og samspillet er godt
Det kjennes i magen når den rasende moren konkluderer med at han har skrudd av noe i seg selv, mens han svarer «kanskje jeg har skrudd av deg».
Og det finnes noen høydepunkter, ofte når Svendsen som Alice Harper får lov til å ta over scenen og i monologs form blottlegger sin fortvilelse.
Også samspillet med Joner flyter godt, og de gjør mye for å løfte materialet.
Men så var det materialet.
Teateranmelder Mona Levin mente Martyrer var lettvint, men svært velspilt.
Les anmeldelsen her.
I et land som Norge, der en ung, hvit og sint manns vrede ennå preger oss, og debatten om radikalisering har pågått i alle mulige fora, kjenner jeg på en tretthet og savn etter et nytt perspektiv.
Stykket stiller vanskelige spørsmål om radikalisering, hatets opprinnelse, klasseforskjeller og hvordan religion har erstattet de store ideologiene mennesker har gått i døden for.
Dette er temaer aviser og sosiale medier flyter over av, men som i det siste har begynt å dukke opp på de større teaterscenene, blant annet med teaterstykkene Klassen vår og Martyrer.
Prisverdig at regissøren vil ta våre samfunnsdebatter til scenen
Regissør Anders T. Andersen hadde regien også for Martyrer, der kristendommen og Bibelen var innfallsporten til radikalsering.
Det er med andre ord en prisverdig, kunstnerisk strøm Andersen er i, der han vil bringe vår tids viktigste debatter opp på scenen.
Men politisk kunst kan være vrien og balansegangen må være perfekt for at man ikke skal føle seg dratt inn i NRKs Debatten.
Tematikken beveger meg ikke slik jeg hadde forventet
Det er nettopp her jeg sliter litt med Vrede.
Tross alle de viktige spørsmålene som stilles i australske Joanna Murray-Smiths stykke - blant annet om vi egentlig noensinne kan ha adgang til andre menneskers indre liv - så beveges jeg ikke slik jeg hadde forventet.
Dette er tematikk jeg virkelig er engasjert i, men hovedpersonenes vrede kobler seg aldri på mitt eget sinn(e), hovedpersonens store hemmelighet føles for voldsom og jeg identifiserer meg bare i korte øyeblikk med ekteparets desperasjon.
Når den sinte 16-åringen roper «Jeg tagget ned en moské, you niggabitch!» til en journalist, faller undertegnede rett og slet for fristelsen til å le.
Det føles ikke ekte, men som en provokasjon som jeg ikke kan ta innover meg.
Et krevende manus i en ganske krevende form
Regivalgene kan også diskuteres.
Dramaet foregår i en familie, og alle karakterene er stort sett alltid tilstede på scenen - selv når de egentlig ikke er en del av handlingen.
For denne anmelder oppstår det dermed et fravær av intimitet.
Organisk flyter situasjoner over i hverandre, og det blir rett og slett en krevende form der manuset allerede forlanger mye av sitt publikum.
Attpåtil dukker skuespillerne opp fra første rad, som journalister og viserektorer.
De har så voldsomt mye på hjertet at hjernen begynner å leke med titler som «intenst og tettpakket».
Det viktigste er likevel at min følelse av å kjenne på noen av karakterenes vrede og selvbedrag, forblir på et velvillig nivå.
Den burde ha engasjert mye mer.
Aftenpostens anmeldere har hektiske dager.
Her kan du lese noen av våre siste anmeldelser:
| 0
|
400488
|
Mona Levin:«Linn Skåbers grenseløse fortvilelse river i hjerterøttene.»
Virginia Woolf er en nedstigning til helvete.
Et sted der det utkjempes rituelle, verbale gladiatorkamper med rammende intelligens.
Når dette klassiske ekteskapsdramaet fra 1962 fortsatt slår ut i blomst (omtrent som en kjøttetende plante) på verdens teaterscener, er det fordi alle kan kjenne seg igjen i noe og de fleste kan tenke at «fullt så ille er det iallfall ikke hos oss».
Albee vil si noe om umuligheten av å leve sammen uten den ibsenske livsløgnen som overlevelsesmekanisme, og om hvor underholdende andres elendighet kan være.
Han vil også skildre avstanden mellom det som i det ytre er et perfekt (amerikansk) ekteskap, og hva som foregår bak fasaden.
Her er det knapt fasade igjen, murbrokker deiser ned og ekteskapet eksisterer i en ruin av den kjærligheten som kan ha vært.
Arr rives av så blodet spruter, sår rives opp så betent puss renner fritt.
Scenografien, en lang nedadgående trapp, understreker nedstigningen til helvete.
En lang og alkoholmarinert natts ferd mot dag
Dramaet utspilles som en lang og alkoholmarinert natts ferd mot dag, i et universitetsmiljø der det middelaldrende ekteparet Martha og George utkjemper sine rituelle, morderiske gladiatorkamper med rammende intelligens.
Men hva er løgn og hva er sannhet?
Referansen til Virginia Woolf, i kombinasjon med sangen i Disneys
De tre små griser, og til Tennesse Williams’
En sporvogn til Begjær, plasserer dem i en intellektuell sammenheng, men de to går også fysisk til angrep på hverandre.
Martha og George, som snart bare har sitt gjensidige hat felles, har invitert et ungt par på nachspiel etter en mottagelse hos rektor – Marthas far.
Hun forguder ham, andre hykler beundring.
Noe incestuøst ligger under.
George har hverken oppfylt Marthas eller farens forventninger, yrkes- eller ekteskapsmessig, noe han uten stans minnes om.
Et ektepar med finslipte våpen og et ondsinnet rollespill
Den unge biologen og hans kone har sine ekteskapelige demoner å stri med, men er der først og fremst som publikum.
Vertskapets uendelige og uendelig ondsinnede rollespill er avhengig av et publikum.
De har finslipt sine våpen.
Ord og handlinger drypper av gift, og selv etter årelang trening, makter de å trenge gjennom den gjensidige rustningen av forakt og hat og såre der det smerter mest – og det smitter over på de unge.
Men et sted går en grense.
Rollespillet har sine regler, og denne natten blir de brutt.
Resultatet er full krig.
Når den er over har trolig også det unge paret gått med i dragsuget.
Om restene av Marthas og Georges samliv overlever, kan diskuteres.
Linn Skåbers grenseløse fortvilelse river i hjerterøttene
De fire skuespillerne, Linn Skåber, Sven Nordin, Ingvild H.
Bygdnes og Eldar Skar har fått drømmerollene, og utgjør en samspilt kvartett.
Så strømlinjet og sømløst flyter stemmene mellom dem – replikker, situasjoner, pauseringer, aggresjon, tilkjempet ro – at det tidvis virker tillært.
Mens de på stigende fyll bygger og bygger mot sine respektive Pyrrhoss-seire, er ikke alltid humoren morsom nok, tragedien dyp nok.
Mot slutten bånner det – der er fortvilelsen så grenseløs, spesielt hos Linn Skåber, at det river i hjerterøttene.
Sven Nordin spiller sin ensomhet med sordin, men han er en trykkoker – eksplosjonen må komme.
Det unge paret kommer også pent fra det.
Vi ser hvem de er når Albee løfter steinen og ekle kryp kommer frem.
Alle har sine hemmeligheter og klatrer i dem oppover karrierestigen.
Alle lyver og bedrar.
Kim Bjarke har skapt en ren og klassisk, kanskje litt for polert forestilling, men de som nå skal se dette ekteskapsdramaet for første gang, er misunnelsesverdige.
Aftenpostens anmeldere har hektiske dager.
Her er et knippe anmeldelser du kan lese for å oppdatere deg på de siste dagers største premierer:
| 1
|
400489
|
Bjørn Eidsvåg begeistrer i «Etterlyst: Jesus»
Etterlyst:
Jesus er en hybrid av religionsforedrag, biografisk konsert, evangelietolkning og revy.
Og det funker som teater.
Forunderlig!
Bjørn Eidsvågs jakt på Jesus er en jakt på troverdighet i troen.
Han tviler seg frem og han gir ikke opp sin Jesus.
Selv er han en krysning av folketaler og demagog, men han holder seg klokt innafor gjennom sin egen intelligens og sunne fornuft.
Han stiller resonerende spørsmål som en god rabbiner, og han tar ikke skriften bokstavelig.
Fundamentalister av alle slag tar skriften bokstavelig, og da må ordet og kjærligheten vike.
Det vil ikke presten, dikteren og singer/songwriteren Bjørn Eidsvåg være med på.
Han prediker kjærlighetens evangelium, og det gjør han med sine sanger, sine dikt og sine ord for vår tid.
I sitt oppgjør med bokstavtroen, kommer Eidsvåg gjennom sine alternative tolkninger til ny erkjennelse.
Han velger kunnskap, innsikt og sunn fornuft.
Han fjerner helveteskrekk og arvesynd, velger livet her og nå fremfor i det hinsidige.
Hans overbevisning har antagelig omvendelsens kraft.
Sikkert farlig i enkeltes øyne.
Hans avsluttende tros- eller håpsbekjennelse er en ydmyk bønn om hjelp til å leve som et menneske blant mennesker, uavhengig av etnisitet, religion, farge, sosial klasse.
Fra bedehus til rock
Første halvdel av denne forunderlige teaterkvelden – nennsomt, nesten usynlig iscenesatt av teatersjefen Erik Ulfsby – følger Eidsvågs liv fra bedehus-barndom med flanellograf i Sauda, gjennom musikalsk og seksuell oppvåkning, og frem til studier ved Menighetsfakultetet i Oslo.
Underveis har han sett for seg mange Jesus’er – den trygge, den strenge, den som ser alt, som sier forvirrende ting, og som alltid har langt hår – det som i Sauda fører lukt i helvete.
Og han har aldri kunnet følge Kirkens syn på kvinner (det står for eksempel ingenting i evangeliene om at Maria var jomfru), homofili, teater og musikk: langsom musikk=Jesus, rytmisk musikk=Satan.
«Vær nøktern»
På Menighetsfakultetet lærer Eidsvåg gresk (og rock), og forstår at «vær edru» kan bety «vær nøktern».
Med dette opphøret av totalavhold, slutter egentlig det biografiske i forestillingen.
Derfra og ut tar evangeliene over, og Svein Tindberg går igjen drevent inn i sin Markus.
Gjennom hele kvelden skaper Tindberg små ikoniske revyskikkelser av fedre, salvelsesfulle pastorer, bedehuskvinner, helvetespredikanter, Leonard Cohen, og vaktmesteren i kjelleren på Fakultetet.
Han utleverer humoren, men overdriver aldri og henger ingen ut.
Dessuten er han rekvisitør, og anretter den superenkle scenografien etter behov: et laken er en alterduk er Cæsars toga.
Musikken
Eidsvågs mange sanger snor seg gjennom hele forestillingen.
De er like i oppbyggingen, men tekstene skaper variasjon, og formidlingen er fremragende.
De fire samkjørte musikerne i bandet hans fyller nesten halve scenen med sine instrumenter, men de tar aldri for mye plass, overdøver aldri lyrikken.
Slagverket er både understrekende og umåtelig diskret, ømt i Jerusalem-sangen.
Lyset er et svært viktig element.
Det bidrar til det teatrale og kamuflerer en del av forelesningstyngden.
I sangene får det en medspillende virkning, og projeksjonene på de fem frittstående panelene som fyller bakscenen har både opplysende og humoristisk innhold.
| 1
|
400490
|
Flåklypa
Slemme nisser, småkjeltringer, en slesk investor fra hovedstaden og iltre bønder er på jakt etter Solan Gundersen.
Årets Flåklypa er smekkfullt av action, et herlig figurgalleri og ikke minst julestemning.
Manusforfatter Isachsen og tegner Cappezone har nok en gang laget et hefte som både speiler samtiden og har holdbarhetsdato i lang tid fremover.
Dette er et av årets høydepunkter på juleheftefronten.
| 1
|
400491
|
Pondus
Pondus er det mestselgende juleheftet her til lands, og det er lett å skjønne.
Øverli slår til med et panghefte der vi får en spesialskrevet historie, julenøtter og kryssord, med mye mer.
Her spares det ikke på julekonfekten, og resultatet er blitt en utgivelse som syder av overskudd.
En vinner.
I år igjen.
| 1
|
400492
|
Lunch
Børge Lund tar kontorhumor et hakk lenger enn kultserien The Office, og i årets julehefte sklitakler han like godt selveste juleevangeliet.
Heftet vever videre på juletråden med glimt i øyet, og vi sitter humrende igjen.
Lunsj er i ferd med å feste grepet som juletradisjon.
| 1
|
400493
|
Juleroser
Juleroser kom som en komet inn på juleheftehimmelen i fjor, og ble det tredje best selgende heftet etter Pondus og 91 Stomperud.
I år tar Herborg Kråkevik og hennes utvalgte skribenter, illustratører og kunstnere opp tråden fra i fjor.
De leverer et helstøpt magasin fylt til randen av tankevekkende tekster og lekre bilder.
Noen innslag blir i overkant høystemt etter min smak, men som helhet er dette en utgivelse som kommer til å by på lesestoff gjennom hele julen, godt inn på nyåret – og helt sikkert med suksess i år igjen.
| 1
|
400494
|
Julefortellinger
Enda et «julemagasin» som virker inspirert av Juleroser-suksessen, men Audun Vinger og Harald Fougner overrasker med å ha satt sammen et magasin med flere overraskende stemmer.
Her forteller bl.a. Lars Lillo-Stenberg og Chirag Patel om sine julefeiringer.
Vi får en innblikk i hele Norges matmor Ingrid Espelid Hovigs julefeiring, og en fyndig kortversjon av juleheftenes historie.
Bredden i tematikken og korttekstene er også imponerende.
Også dette en utgivelse som varer langt ut i det nye året.
| 1
|
400495
|
Donald - norske historier
Den dynamiske duoen Nærum/Midthun er blitt leverandør av Donald-klassikere til det kongelige norske folk, og årets hefte holder sedvanlig høy standard.
Hovedhistorien – Godtegnomene – kom til gjennom en konkurranse, og er skapt av 15-åringen Anne Marie G. Storhaug fra Gjerøy i Nordland.
Det vil vi kalle en imponerende debut.
| 1
|
400496
|
Radio Gaga - under julebordet
Hvordan svi av ti millioner på julebord?
Brita i har svaret!
I sann Radio Gaga-stil tar ting fort av.
Men julestemningen innfinner seg i den avsluttende historien, som utspiller seg på radioen på julaften med selveste Julenissen i studio.
Dette er blitt et helstøpt julehefte, selv om det er noen reprisestriper innimellom.
| 1
|
400497
|
Kollektivet
Torbjørn Lien skjemmer oss bort med et drivende godt hefte med alle nødvendige juleingredienser:
Her renner det på med nissemagi, drama, kampen mellom det gode og det onde – og en happy ending.
Dette er avslutningen på fjorårets historie, og honnør til Lien som har laget en prolog for dem som ikke husker så langt tilbake.
| 1
|
400498
|
Tegnehanne presenterer:Pizzajul
Aftenpostens Tegnehanne debutere som julehefteskaper, og klarer oppgaven med glans.
Hun byr på skråblikk på julen med sjarm og innlevelse – og en god dose selvironi.
Dette er ikke et hefte for alle og enhver, men for dem som tar julefeiringen med en klype salt.
De vil ha glede av denne utgivelsen.
| 1
|
400499
|
Stomperud på eventyr i Fremmedlegionen
Nordberg og Taraldsen klarer å følge opp suksessen med enda en fartsfylt historie om Stomperuds og 87s forferde.
Denne gang havner de i fremmedlegionen og elleville eventyr med enn snev av 1001 natt.
Pluss for gode skildringer av Christiania på 1870-tallet og et persongalleri som veves inn og ut av fortid og nåtid, med både kjente og kjære figurer og nye, spennende bekjentskaper.
| 1
|
400500
|
Carl Barks' jul
Carl Barks er blitt kjent som en av tidenes beste Donald-tegnere, og årets bukett av historier er bevismateriale godt nok.
Hovedhistorien «Skrue blir spandabel» er et eksempel på hvordan Barks spinner en ellevill historietråd til en lekkerbisken av et eventyr basert på julevisen «The 12 days of Christmas».
De tre andre historiene er også bra, men når ikke opp på samme nivå.
| 1
|
400501
|
Fiinbeck og Fia
George MacManus' geniale strek er blant hemmelighetene bak Fiinbeck og Fias suksess.
I årets utgave hagler det med gode poenger, lekre detaljer og fortellerglede.
Dette heftet kan du lese om og om igjen og finne nye detaljer å forlyste deg med.
| 1
|
400516
|
Nemi
Årets Nemi-hefte er stort sett opprykk av gamle striper og helsider, og selv om man har puttet inn litt julestemning her og der og byr på et nydelig illustrert André Bjerke-dikt, når denne utgivelsen ikke opp mot tidligere års hefter.
| 0
|
400517
|
Smørbukk
Smørbukk har gjennomgått en fornyelse de siste årene, men selv om det er vinterstemning, er årets historie svakere enn foregående år.
Den siste historien, et opptrykk fra 1966, fanger tidsånden med beatmusikk og fremkaller humring.
| 0
|
400518
|
Jul der ingen skulle tru at nokon kunne bu
NRK-profilen Oddgeir Bruaset har presentert usedvanlige historier fra vårt langstrakt land, og gjør det han kan best:
Å fortelle historier fra bortgjemte avkroker i annerledeslandet.
Historiene er greie, men de mangler det storslagne vi er vant med fra TV-skjermen på tross av variert billedmateriale.
| 0
|
400519
|
Jens von Bustenskiold
Svenskene har Åsa-Nisse mens vi har Jens von Bustensiold, Plassbakk-Kallen, Myrenggubben og Bernt Skomaker med flere.
Her får vi som vanlig spinnville fortellinger om einstøinger og raringer der som ingen skulle tru at nokon kunne bu, men det er fint lite julestemning i dette heftet.
| 0
|
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.