id
stringlengths 6
6
| review
stringlengths 13
22.9k
| sentiment
int64 0
1
|
|---|---|---|
400520
|
Verdens fineste julefortellinger
Når man ser hvor omfangsrike noen av de andre norske juleheftene er blitt, virker denne samlingen av tekster litt mer skrinn.
At man dessuten har Selma Lagerlöf-novellen "Den hellige natten", som også står i Hellig Jul, gjør at denne utgivelsen ikke føles like viktig som de andre utgivelsene.
Hyggelig, men fort lest og glemt.
| 0
|
400521
|
Kapteinens jul
Dirks var opphavsmannen til Knoll og Tott, men mistet navnet til serien da han la opp en periode.
Som følge av en rettssak fikk han tilbake retten til å tegne figurene, men måtte skifte navn på serien.
I årets utgave av Kapteinens jul må nok Dirks se seg slått av «arvtageren» Harold Knerr, som står bak Knoll og Tott (se over), selv om det er mange festlige innfall og situasjoner også her.
| 0
|
400522
|
Nissen
Ingrid Elf gjør en hederlig jobb med å illustrere diktet, men enkelte sekvenser blir litt for julekort-aktige til at det helt fungerer for meg.
| 0
|
400523
|
Donald Duck & Co, julehefte 2016
Denne samlingen byr på noen historier som ikke har vært trykket i Norge.
Dessverre er det varierende kvalitet på dem, det er strengt tatt bare «Gratis gran» med Dolly som er noe å henge i juletreet.
| 0
|
400524
|
Hårek
Hårek den hardbalne er gradvis blitt mykere i kantene, noe denne samlingen striper fra 1984 vitner om.
Poengene er stort sett de samme gamle, og det beste jeg kan si om denne utgivelsen er at enkelte replikker gjør seg bra på nynorsk.
| 0
|
400525
|
Pusur
Kattematvraket Pusur har tidvis vært begredelig lesning, men årets utgave er bedre enn fryktet, med flere julestriper.
Likevel er det for mange likegyldigheter i dette heftet til at smaker lasagne av årets utgivelse.
| 0
|
400526
|
Blondie
Alt er ved det samme i Blondie-universet:
Dagobert spiser, sover, får skjenn av sjefen og er generelt distré.
Bortsett fra åpningsstripen er det null jul i dette heftet, som neppe kommer til på skuffe ihuga Blondie-fans.
| 0
|
400527
|
Billy
Billy må se seg slått av Stomperud når det gjelder tittelen «Verdens eldste menig».
Men i motsetning til Stomperud er det blitt lenger og lenger mellom poengene i stripene.
Denne samlingen er fra 1995, og på tross av enkelte finurligheter er dette et hefte helt på det jevne.
| 0
|
400528
|
Donald Duck - god, gammel årgang
Alt var ikke bedre før, noe denne samlingen Donald-sider fra årene 1949 til 1951 vitner om.
Hissigproppen havner stadig i uføret, men fortellingene er sjelden noe mer banal situasjonskomikk.
Den svakeste Donald-utgivelsen i år.
| 0
|
400529
|
Snøfte Smith
Hillbillyen Snøfte Smith er på mange vis en amerikansk utgave av enkelte figurer i Jens von Bustenskiold.
Vi snakker om en tørst, spilleglad, arbeidssky eksistens med ei sladrekjerring til kone, en lurvete bikkje og rampete unger.
Dessverre har det ikke skjedd mye nytt siden serien så dagens lys, og også årets utgave går stort sett på tomgang.
| 0
|
400530
|
Asterix & Obelix - o sport med din glede
Resultatet fremstår som rotete, og de beste jeg kan si om denne fadesen er at man får lyst til å ta frem originalhistoriene.
Og prøve å glemme denne utgivelsen.
| 0
|
400565
|
Bjølsen Valsemølle:Et ufortjent glemt band
De kritiserer Israel, menn som skyter ulv og hyller marit Bjørgen.
Bjølsen Valsemølle er bandet som burde nådd toppen, men som uheldigvis ble glemt i en skuff, ifølge vår anmelder.
Bjølsen Valsemølle er i utgangspunktet et tradisjonelt rockeband og på sitt vis – kanskje et av Oslos viktigste band.
De tilhører en prisverdig tradisjon der samfunnsengasjement og politisk stillingtagen er en selvfølge.
Samtidig har de et blikk for hva som rører seg i byen både i nåtid og fortid.
Bandet har aldri glemt hvor de kommer fra og er tro mot sitt opphav.
Disse har Aftenposten kåret til årets juleplater:
Stayerevne
Bandet oppsto i et husokkupasjonsmiljø på Sagene/Bjølsen på 70-tallet.
Slikt setter spor.
Solidaritetstanken sitter i ryggmargen.
Det gjør også optimismen og fremtidshåpet.
Stayerevnen til låtskriver og frontmann, Trond Ingebretsen og Bjølsen Valsemølle er både imponerende og i
nteressant.
Ikke nok med at de har holdt det gående i nærmere førti år, de klarer også fortsatt å ta pulsen på samtiden, hedre historien og fargelegge sitt uttrykk med kledelig avvæpnende nostalgi.
Selv om de musikalsk tilhører en annen tid, og kan virke umoderne i noen sine ører, er dette et revitalisert og potent band som fortjener større oppmerksomhet.
Vi har anmeldt Bruce Springsteens nyeste samleplate:
Mer enn et lokalband
Bjølsen Valsemølle er et band som burde vært omtalt på lik linje med Sambandet og Hellbillies, men som har – av ulike grunner – forblitt et lokalband fra Oslo.
Til tross for opptil flere strålende plater de siste årene har lite endret seg.
I dagens urolige tider trenger vi folk og musikk som får oss til å tenke.
Trond Ingebretsens sanger kan virke provoserende på noen, men burde heller mane til ettertanke og refleksjon der han tar opp brennbare saker.
Han gir av egen erfaring og spenner opp et speil vi kan se oss selv i.
Det er ingenting som er vanskeligere enn å skrive politiske sanger som også skal fungere utover budskapets tematikk.
Det er her Bjølsen Valsemølle viser sitt mesterlige grep på denne sjangeren.
Har du hørt plata som hyller Raga Rockers?
Vi har anmeldt den også:
Dagsaktuelle temaer
Få, om noen, skriver slike sanger i landet i dag.
Trond Ingebretsen er en god historieforteller som har hjertet med seg i fortellingene.
Om de er illsinte politiske betraktninger eller en liten nostalgisk minnestund forblir man ikke uberørt.
Han er spesielt god på de ulike tidsbildene han setter sangene i.
Det gjør godt i disse tider.
Disse sangene er ikke skrevet i et vakuum, men er blitt til i frustrasjon over hvordan vi har stelt oss.
Den mest kontroversielle og brennbare sangen er nok «Israel, det räcker nu», hvor han har fått med seg Michael Wiehe som duettpartner.
Sangen taler for seg selv.
Han synger om norsk våpenproduksjon og eksport i den bitende kommentaren «En vanlig mann».
«Menn i mørket» er tilegnet Osvald-sabotørene, mens «Ekte mannfolk skyter ikke ulv» tar for seg ulovlig ulvejakt.
Dette er Maria Menas nyeste plate:
Minneperler
En av de fineste øyeblikkene er Ingebretsens ode til Tjuvholmen.
Her har han fått med seg Jon Arne Corell, en av frontfigurene i den politiske visebevegelsen på 70-tallet.
Et nydelig lite tidsbilde på byutviklingens merkelige gang.
En annen godbit er «Erik, Jim Morrison og jeg» om et musikalsk møte som viser hva som setter seg i minnet.
Den mest rørende sangen er tittelmelodien, som er en sterkt personlig sang skrevet til barnebarnet.
En sang som griper direkte inn i dagens mest aktuelle konflikt.
En sang om samhold, tilhørighet og raushet.
Som en kommentar til «Tider skal komme» kan man se Wyoming.
En hyllest til Marit Bjørgen er det også blitt plass til.
Fikk du med deg podcasten «Serial»?
Vi har anmeldt sesong to:
Finstemt band
Bjølsen Valsemølle er en finstemt gruppe som gir vitalt liv til låtskriverens mer eller mindre illsinte tekster.
Dette er et rockeband tuftet på visens premisser.
Det kan høres litt gammelmodig i disse tider, men som Henning Kvitnes og Trond Granlund treffer de en jordnær nerve som gjør godt.
Denne gruppen står fjellstøtt på egne premisser.
Se Aftenposten Kultur baksnakke kulturlivet i nytt program:
Trenger du TV-tips?
Her er ti serier du bør få med deg i høst:
| 1
|
400566
|
Gjenhør med Springsteens store gjennombrudd
I dag er Bruce Springsteen en av de virkelig store, en artist med et bredt nedslagsfelt blant folk flest.
En av rockens superstjerner.
I 1980 var han kun en av mange lovende artister med potensial.
Dette til tross for at han markerte seg sterkt med albumet Born to run i 1975.
Veien videre ble imidlertid mer trøblete.
Et jubileum verdig
Da dobbeltalbumet The River, hans femte plate, kom ut var det to og et halvt år siden hans forrige album, Darkness On The Edge of Town .
Denne gang jobbet han med å utvide sitt artistiske perspektiv og lykkes godt på vei.
Platen ble den gang godt mottatt blant kritikerne.
Samtidig var dette en tid da de mer samfunnsbevisste artistene ble stadig mer toneangivende for et større publikum.
Dette profitterte også Springsteen på.
Les også:
Albumet ble hans store gjennombrudd, og med ett var han blitt allemannseie.
Det Born to run var for menigheten, ble The River for folk flest.
Gjenhøret med disse sangene satt inn i en større sammenheng er en fin påminnelse om hvorfor han er blitt en av vår tids største artister.
Massiv pakke
Det er 35 år siden The River endret statusen for Bruce Springsteen.
Det er på ingen måte hans beste plate, men det er uvesentlig i denne sammenheng.
Springsteen gikk rett inn i sin samtid, tok stilling og beskrev hverdagsmenneskets streben og gleder, fremtidsfrykt og håp.
Og når man først skulle hylle dette albumet, gjøres det massivt og med grundig flid.
Dette er et flott tidsbilde av artisten i studio, som konsertartist og ikke minst et vellykket fokus på hans mange fine sanger og potente musikk.
Les også:
Under tittelen The Ties That Bind får vi hele oversikten.
Boksen består av det opprinnelige dobbeltalbumet, en plate som ble spilt inn og aldri gitt ut, en gedigen bok med over 200 bilder, to dvd-er – en timelang dokumentarfilm, og et konsertopptak fra Arizona State University i Tempe, Arizona – og til sist en CD med Outtakes, 22 låter som ble til overs.
Man kan trygt si Bruce Springsteen var i flytsonen.
Utfordrer og klargjør
Etter to påfølgende mesterverk ville han heve listen ytterligere, resultatet ble et album som favner bredere enn noe han hadde gjort før.
Han er innom nær sagt hele spekteret av menneskelige følelser.
Sanger som "Hungry Heart", "Out in the Street", "Sherry Darling", "Independence Day", "The River", "Stolen Cars" og "Point Blank" står seg alle fortsatt.
Sett i ettertid er det han gjør her starten på en skrivestil som han har fortsatt å foredle på mesterlig vis.
Dermed fremstår The River som hans kanskje viktigste album.
Her utfordrer Springsteen seg selv både som artist, låtskriver og musiker.
Samtidig klargjør han hva han står for.
Han er en mann av folket, en som aldri glemmer hvor han kommer fra.
Noe som reflekteres i tematikken han går inn i.
Ingen tilfeldighet
Det er alltid interessant å få innblikk i hvorfor et album ble slik det ble, og hvis man tar for seg alle de sangene som ble til overs, skjønner man kanskje litt mer av dynamikken de jobbet med.
Her er noen sanger som definitivt kunne vært med på albumet, samtidig er det sanger som man skjønner ikke passer inn.
Der ligger selvsagt hemmeligheten – de må passe inn i helheten.
Når det er sagt, står albumet med de etterlatte sangene trygt på egne ben.
Det handler like mye om motsetninger som det handler om overdrivelser og kreativt mangfold.
Han ville fange følelsen fra konsertene, og denne boksen er blitt en tredimensjonal konsert i seg selv.
Se Aftenpostens Kultur:
| 1
|
400569
|
Nordstoga & Sundli:Stemmer i juleharmoni
Juleplaten til Aasmund Nordstoga og Gunnhild Sundli viser hvilken appell folkemusikken besitter.
Denne juleplaten vil leve og glede hele året – så flott og sterk er den
Skal du først sette sammen en duo, er konstellasjonen Aasmund Nordstoga og Gunnhild Sundli et suverent valg.
Kontrastene stemmene imellom er spennende i seg selv, og deres artistiske temperament er et annet element som taler til deres fordel.
Les anmeldelsen av KORK:
Begge har røtter i folkemusikken, han også med et bein i visetradisjonen og hun med erfaring fra rock.
Sammen med et knippe av folkemusikkens fremste musikere har de funnet et fellesskap i tradisjonsmusikken som besitter både nerve og storhet.
Tradisjonstro
Dette er en juleplate med utgangspunkt i konserten Sæle Jolekveld .
Dette er tredje året på rad de drar ut på juleturné, og dermed er denne juleplaten en kjærkommen tilvekst til innspilt julemusikk med folkemusikalsk tilsnitt.
Musikerne setter rammene med sitt flotte samspill slik at sangerne kan skinne, og det gjør de til gagns.
Stem på din julefavoritt:
Folkemusikk kan være vel så rytmisk spennende som rock når bassisten Gjermund Silseth og trommeslager Helge Norbakken setter takten.
Samspillet mellom Daniel Sandèn-Warg på fele og andre strengeinstrumenter og Åsmund Reistad på gitar og mandola er en fryd for øret.
Sammen gir disse fire musikerne det perfekte bakteppet for to sangere som spiller ut hele sitt flotte register.
Sanglige kontraster
Duoen har ikke laget en juleplate som først og fremst dyrker julestemningens hyggefaktor, men foredler sangen, melodien og tekstens felles storhet.
De har nok vokal kraft til å flytte en sang inn i nye rom.
Når Gunnhild Sundli slipper sin krystallklare stemme ut i rommet er alle sanser umiddelbart i høygir.
Les anmeldelsen:
De varter opp med flere høydepunkt hver for seg, som Aasmunds fantastiske sang på "Her er det ny" og Gunnhilds like magiske, intense og skjøre tolkning av "Mitt hjerte alltid vanker".
Tror aldri den er vakrere fremført.
Her overgår musikerne nærmest seg selv, fra den pulserende bassen til gitarens klimprende rytmikk og felas ledemotiv.
Og i sentrum en sanger av guds nåde.
Folkemusikkens ypperste
Aasmund gjør et tilsvarende inntrykk med sangen "Her er det ny".
Og igjen skaper musikerne magi.
For en klang han besitter i stemmen.
Når de så deler samme sang oppstår noe udefinerbart, det er som om de to stemmene er som skapt for hverandre.
Dette høres kanskje sært ut, men dette er en av de få juleplatene som faktisk kan ha appell langt utover julehøytiden.
Så flott er både samspillet og sangen.
Alle involverte har klart kunststykket å tilføre selv velkjente julesanger helt nye fargetoner.
Sammen fremstår de som fantastiske ambassadører for det beste i folkemusikken.
| 1
|
400570
|
En strålende ransthriller fra virkeligheten
Fra Balkan-krigen oppsto ransbanden The Pink Panthers.
The Last Panthers er den grimme serien om deres historie.
Et effektivt ran i Marseille gir utbytte på diamanter verdt 15 millioner euro, men de planlagte kjøperne melder pass da en liten jente blir drept i en kaotisk flukt.
Slik starter The Last Panthers som en tilsynelatende rettfrem krimserie om ran og mafia, før en bredt anlagt historie brettes ut over det europeiske kartet.
Som i en god spionfilm tas vi med til mahognitunge kontorer i London, mørke bakgater i Beograd og møkkete jorder i Ungarn, hvor vår tids mest spektakulære ransmiljø kjemper mot politi, mafia og forsikringsselskap.
Alle er villig til å gå til ekstreme virkemidler for å få kontroll på diamantene, og serieskaper Jack Thorne har tegnet opp et imponerende galleri av hovedpersoner.
Kald som en kråkebolle
Samantha
Mortonspiller forsikringsagenten Naomi som en kråkebolle på havets bunn:kald og piggete og et sprekt alternativ på menyen.
Hun skal finne diamantene og få dem tilbake til deres rettmessige eier, en jobb hun tilsynelatende er blant de beste i Europa til å gjøre.
Grepet med å etablere Naomi som en slags motstander til den ivrige fransk-algeriske politimannen Khalil (Tahar Rahim, kjent fra den franske gangsterklassikeren Profeten ) driver serien elegant fremover.
Sliter med mentale demoner
Mellom dem står Goran Bogdan som raneren Milan, en mutt serber med fortid i den paramilitære gruppen Arkans tigre.
Alle tre sliter med mentale demoner og høyst virkelige djevler som prøver å stoppe dem, og hver gang vi tror vi forstår historien dukker det opp nye problemer fra sidelinjen.
Med unntak av de overtydelige og litt unødvendige tilbakeblikkene i karakterenes fortid, er The Last Panthers en riktig strålende miks av ransthriller, politisk drama og kald virkelighet.
Les vår anmeldelse av den nyeste filmen til Angelina Jolie og Brad Pitt:
Klassisk ranshistorie
Handlingen er nemlig hentet fra virkeligheten,om den løst sammensatte tyverigjengen The Pink Panthers.
Banden består av 200–220 folk fra Balkan som har gjort hundrevis av spektakulære juvelran over hele kloden.
Mange av dem lærteseg kriminelt håndverk via smugling etter FN-sanksjonene mot gamle Jugoslavia, og de har ofte solid militær bakgrunn.
Vi snakker altså klassisk ranshistorie, men med Balkan-krigen som et mørkt politisk bakteppe.
Les vår anmeldelse av Steven Spielbergs nyeste film:
Mister fort sympatien
Miljøet og karakterene er som skapt for seriefortelling, og den realistiske tonen settes i de første scenene.
Diamantranet presenteres i en miks av CCTV og Jason Bourne-aktige actionscener, og blir et hardtslående anslag av grim realisme og vellaget TV-thriller.
Eventuell sympati for ranerne som moderne Robin Hood-karakterer vaskes kjapt bort av det tragiske dødsfallet.
Fra Breaking Bad til The Last Panthers
Den svenske regissøren Johan Renck – også kjent som popartisten Stakka Bo fra 90-tallet, og en artig detalj er at hans "Here We Go Again" dukker opp i episode 3 – har tidligere gjort gode episoder av storserier som Breaking Bad og The Walking Dead .
I fjor leverte han en fin, svensk gangsterfortelling med Ettor och nollor , og med The Last Panthers etablerer han seg som en europeisk krimregissør i toppklasse.
Anmeldelsen er basert på de tre første episodene.
Se Aftenposten Kultur baksnakke kulturlivet i nytt program:
Trenger du TV-tips?
Her er ti serier du bør få med deg i høst:
| 1
|
400571
|
Verdig og vakker juleplate
Taterfamilien
Akselsen innbyr igjen til musikalsk julefeiring som fanger essensen i hva julen handler om.
For taterfamilien
Akselsen betyr julen noe helt spesielt utover det folk flest kanskje legger i vår tids julefeiring.
Deres perspektiv bærer i seg like porsjoner sårbarhet, glede og takknemlighet.
De har klart kunststykket det er å fornye begrepet juleplate.
Tre år etter forrige plate ønsker de oss igjen inn i sitt musikalske juleunivers.
Les om årets
Ny suksess
I 2012 ga de ut Blå juleglede , som var årets flotteste juleplate.
Det var en plate som skilte seg ut, tuftet på familiens egne erfaringer som den var, og det å tilhøre en forfulgt folkegruppe.
Å følge opp en suksess som den tre år gamle platen er en utfordring, men familien byr igjen på seg selv i et repertoar som klarer å ivareta både alvor og hygge, tradisjon og overraskelse.
Med Velkommen hjem har de gitt oss nok et flott supplement til julemusikken.
Før var familiens julefeiring ofte forbundet med usikkerhet.
I dag handler det om stolthet, om trygghet, julehygge og et fellesskap i gudstroen.
Lurer du på hva du skal gi i julegave i år?
Hva med den nyeste plata til Adele?
Fire sterke stemmer
Familien vet å skape den gode julefølelsen samtidig som de gir rom for refleksjon rundt vår feiring av julehøytiden gjennom melodiutvalget.
For dem er kjærlighetsbudskapet selve essensen i alt de formidler.
Hva er da mer naturlig enn å åpne med «Fred på jord» av den svenske artisten Sofia Karlsson.
De gir oss en nærmest sakral versjon der vi får oppleve fire sterke stemmer i harmonisk samspill.
Bak ligger kirkeorgelet for å understreke det høytidsstemte.
Det er fire sangere med hver sin egenartede personlighet vi hører.
Elias følger opp med Guren Hagens vakre «Se henimot stallen» etter en folketone fra Sunnmøre.
En sang om håp, forsoning og tilhørighet.
En liten kuriositet som «Julekveld på Hawaii» med gledelig hawaii-gitar som rocker mykt gir et annet perspektiv.
Dette er en sang om ensomhetsfølelse og hjemlengsel.
Tenker du på å dra på teater i julen?
Vi har anmeldt juleoppsetningen på Chat Noir:
Sentralt er julebudskapet
Som den første, er også dette albumet formet som en slags reise der julens ulike sider belyses.
Sentralt står selvsagt julebudskapet formidlet med mild pågåenhet.
Derfor oppleves ikke albumet som påtrengende forkynnelse, men heller som en fin påminnelse om hva julen egentlig handler om.
Når Kristine synger Alf Prøysen og Thoralf Borgs «Romjulsdrøm» med varm tilstedeværelse er det som å komme hjem.
Det må være en av våre kjæreste julesanger, og denne versjonen står ikke tilbake for noen.
Som en finstemt kontrast til denne nostalgiske julesangen synger Stig med overbevisning Amund Engers «Himmel på jord», en sang om omsorg for enkeltmennesket.
Les vår anmeldelse av den nyeste filmen til Angelina Jolie og Brad Pitt:
Jordnær hygge
Familien bodde i mange år i Sverige, noe som gjenspeiler seg i at enkelte av sangene synges på velklingende svensk.
Velkommen hjem ville ikke vært like vellykket uten musikerne Freddy Holm, som også er produsent, Terje Støldal, Eivind Kløverød, Baard Slagsvold og Terje Norums varsomt lyttende musisering der de veksler mellom det høystemte og lekne, det jordnære og folkekjære.
Flere av sangene har sitt opphav i folketonen og salmens verden.
Gjennom flotte arrangementer og dyktige musikere har de klart å gi selv velkjente sanger et litt annet uttrykk som reflekterer deres bakgrunn som et vandrende folk.
Guren Hagen har gitt tittelmelodien norsk tekst, og i Veronicas nydelige stemme er dette blitt en sang som sier mye om hva det hele handler om for en familie som har kommet opp med to av det siste tiårs flotteste juleplater.
Det er en liten bedrift.
Familiens musikalske uttrykk er i utgangspunktet basert på visesangens tufter.
De har imidlertid tilført elementer fra nær og fjern, som noen lekne jazztoner, elementer av rock 'n' roll og tradisjonsmusikken, bedehus— og salmesangen, og noen popmusikalske virkemidler.
Derfor er dette så tiltalende og vellykket.
Se Aftenposten Kultur baksnakke kulturlivet i nytt program:
Trenger du TV-tips?
Her er ti serier du bør få med deg i høst:
| 1
|
400572
|
Ola Bremnes:Gjenhør med en visens mester
Ola Bremnes ønsker oss i hus, der innbyr han til nærhet, og et knippe strålende nye viser.
Musikk kan gi oss både trøst og håp, og i en urolig verden kan det ligge mye glede i en god vise.
Og en av de fremste i faget er Ola Bremnes.
Han har blikk for det nære, og det er i det gjenkjennelige vi kan gi tankene vinger.
Molo er noe av det fineste denne mannen har kommet opp med.
Hvert ord, hver tone og hver fortelling har en mening utover dens stemningsleie.
Etter 35 år som plateartist, har han kanskje aldri sunget flottere enn nå.
Det sier sitt.
Dette er låtene du ikke bør gå glipp av denne uken:
Kystfolkets trubadur
Ola Bremnes (60) har så å si i hele sin karrière sunget om, beskrevet og hyllet det nordnorske.
Trubaduren, forfatteren, visesmeden og musikeren fra Kvæfjord har gitt oss mang en flott vise om kystfolkets liv og strabaser, gleder og sorger, og deres ydmyke kjærlighet til storhavet der ute.
På sitt lune vis har han i ord og tone satt folket i nord, og Troms spesielt på kartet slik at selv oss søringer kan la oss begeistre.
Han er storebror til artistene Kari og Lars Bremnes.
Nå er han ute med nytt soloalbum, hans 13. plate totalt.
Glad i musikk?
Få med deg anmeldelsen av Adeles nyeste plate her:
Mer som binder enn skiller
Ola Bremnes viser i praksis gjennom sine sanger at det lokale kan ha betydning for det globale.
Vi mennesker er ikke så forskjellig som vi tror, omgivelsene og kulturen kan være ulike, men vi har mye mer til felles enn det ytre kan tyde på.
Dermed blir Bremnes nordnorske perspektiv en spore til så vel ettertanke som refleksjon.
Det er mer som binder oss sammen enn som skiller oss ad uansett ståsted.
Albumtittelen Molo blir i så henseende et flott bilde på hva det hele dreier seg om – å finne en trygg havn, søke beskyttelse og å ha noe å gjemme seg bak.
Som han synger i sangen «Verden flyt og verden gynge over din forstand».
Musikken har noe av storhavet i seg, samtidig som moloen blir symbolet på det trygge ytterpunktet før mørket der ute siger på.
Les Erlend Loes anmeldelse av den nye filmen Søstre:
Fellesskap og utferdstrang
Motsatsen til moloens trygghet er frihetstrangen og fellesskapstanken i «To svarte skarva».
En nydelig sang om hvilken gave det er å finne sammen.
Her har musikken en ettertenksom tone, der du kan fornemme følelsen av å sveve utover horisonten.
Disse flotte visene handler om fellesskap, om forgjengelighet, kjærlighet, gjensynsglede og velkomst.
Han balanserer undring og tvil, usikkerhet og nøktern fornuft med et åpent sinn.
Ting er ikke alltid det du tror, noen ganger er selv det kjente ugjenkjennelig.
Dette dilemmaet legemliggjør han på fortreffelig vis i den varsomt vakre «Bror».
Her kan du lese anmeldelsen av den delvis norskproduserte filmen «Every thing will be fine»:
Nordnorsk melankoli
Vi kommer heller ikke unna den nordnorske melankolien, men i hans hånd er stemningen aldri forbundet med noen form for ensomhetsfølelse.
Den er heller litt som den magiske, blå timen rett før mørket omslutter oss.
«Vinternatt», en melodi av Ragnhild Furubotten har en egen storhet over seg i all sin tidløse enkelhet.
En annen sang som fester seg umiddelbart er «St. Nicholas» med sitt distinkte strengespill.
Mens den uhøytidelige «Kommer a sæ sjøl» napper godt i foten.
Høydepunktene er mange, det samme er samspillet og de flotte arrangementene.
Se Aftenposten Kultur baksnakke kulturlivet i nytt program:
Trenger du TV-tips?
Her er ti serier du bør få med deg i høst:
| 1
|
400573
|
Dette er en plate kun ment for fansen
One Direction har laget en plate full av halvhjertede forsøk som later til å være med kun for å fylle opp albumplass.
Jada, det populære boybandet er tilbake igjen, med sitt femte album på like mange år.
Jeg skrøt nylig av Hanne Kolstøfor å ha gjort det samme, men i dette tilfellet skyldes det forventninger om inntjeningspotensial fremfor en uvanlig grad av kreativitet.
Disse gutta pumper ut en ny runde med kjærlighetssanger før fansens hyl har rukket å dø ut, og er nøye med å dokumentere det i sosiale medier.
Slik holder de seg relevante, og treffer tilhengerne på hjemmebane.
Dette er forøvrig første utgivelse uten Zayn Malik, uten at man nødvendigvis merker den helt store forskjellen.
Dette er de hippeste låtene du ikke bør gå glipp av denne uken:
Første låt er lovende
Åpningssporet «Hey angel» virker lovende ved første ørekast.
En stilig intro, et catchy gitarriff, og en hakket mer eksperimentell produksjon enn man er vant til fra den unge kvartetten.
De later til å ha hentet inspirasjon fra britpopen, kanskje spesielt Verve's «Bittersweet symphony», noe
som ikke er dumt hvis de vil treffe et bredere publikum.
1D smører kanskje litt for tykt på, og teksten virker som den ble kastet på i siste sekund, men dette er absolutt ikke en dårlig låt.
Glad i popmusikk?
Få med deg anmeldelsen av Adeles nyeste plate her:
Som helhet klapper det sammen
Kalaset fortsetter med singelen «Drag me down», som er en repetitiv affære.
Vokalmelodier gjentas og gjentas, uten å være spesielt interessante.
Produksjonen er god, og låten har absolutt noen fengende partier, men som helhet klapper den sammen.
Også refrenget føles flatt og livløst.
Dette går igjen i flere av låtene her.
1D har absolutt en evne til å lage gode pophooks og allsangvennlige linjer, men for hver interessante melodi er det flere halvhjertede forsøk som later til å være med kun for å fylle opp albumplass.
Les Erlend Loes anmeldelse av den nye filmen Søstre:
Grenser mot det flaue
Tekstene blir ofte overtydelige, og grenser mot det flaue.
Klisjéer i seg selv er ikke alltid galt, men her blir det til tider vel mye av det gode.
Låter som «If I could fly» har høy putefaktor, og lar naturlig nok hvert medlem få synge et vers i tilfelle jeg skulle tro at en av dem faktisk ikke vil gi opp alt for meg.
Poenget er vel at vi skal se hvor ærlige og ekte disse guttene er, men det virker heller mot sin hensikt at følelsene fremstår som påtatte.
Men vokalharmoniene er fine, da.
Les anmeldelsen av konserten One Direction spilte i Oslo i sommer:
Fra rolig sviske til rocka affære
Alt er selvfølgelig ikke dårlig.
«Infinity» utvikler seg fra en rolig sviske, til en mer rocka affære med store gitarakkorder, og en drivende synthlinje som gir ekstra krutt i avslutningen.
Kult.
«Never enough» blander inn spor av doo-wop og overdreven åttitallssynth i guttenes glatte lydbilde, og virker leken som om de virkelig hadde det gøy da de spilte den inn.
Og avsluttende «History» er en tilbakelent gladlåt det er vanskelig ikke å nikke med til.
Vi har også anmeldt One Directions heteste konkurrent, Justin Biebers nyeste plate :
Ikke ment for kritisk lytting
One Direction har planlagt å ta en pause neste år, for å fokusere på solokarrièrer og lade batteriene.
Kanskje de også vil vokse som band, og gå i nye retninger med musikken sin.
Eller kanskje ikke – når alt kommer til alt, er ikke dette musikk ment for veldig kritisk lytting.
Musikken er bare en del av pakken, ment for å skape stemning og treffe unge fans rett i følelsesregisteret.
Og selv om dette hverken er originalt eller spesielt spennende, tror jeg det har sin funksjon.
Se Aftenposten Kultur baksnakke kulturlivet i nytt program:
Trenger du TV-tips?
Her er ti serier du bør få med deg i høst:
| 0
|
400574
|
Adele har det fortsatt
Etter en liten pause, er en av verdens sterkeste popstemmer tilbake.
Adeles nye album bygger videre på hennes kjente stil, uten å vike for langt fra suksessformelen.
Så er altså superstjernen Adele tilbake.
Etter fire år tilbrakt mer eller mindre ute av rampelyset, brukt til å stifte familie og leve et mer normalt liv, er hun tilbake på alles lepper.
Videoen til førstesingelen «Hello» fra hennes nye album har allerede blitt sett over 400 millioner ganger på de tre ukene den har vært ute på YouTube.
Det sier sitt om posisjonen tjuesyvåringen har.
Igjen er altså albumtittelen et tall, en alder som peker på et spesifikt punkt i livet.
Relativt selvbiografisk med andre ord; tekstmaterialet her later til å reflektere hva sangerinnen selv har opplevd på de fire årene.
Men la oss se bort fra personfokuset som mediene har dekket side opp og ned andre steder, og snakke om musikken Adele har laget.
Dette er låtene du ikke bør gå glipp av denne uken:
Lyder fremdeles storslått
25 åpner med nevnte «Hello».
Den lyder fremdeles storslått, med stemningsfullt pianospill og innslag av bombastiske trommer (delvis spilt av
sangerinnen selv).
Dette er tilbake til sounden man identifiserer Adele med, som hun stadig foredler og gradvis bygger videre på.
Stemmen hennes klinger fremdeles vakkert, hun har stålkontroll på vibrato og fraseringer, og har ingen problemer med å fylle ut det sparsommelige, åpne lydbildet.
Les også anmeldelsen av den delvis norskproduserte filmen «Every thing will be fine»:
Leker også med nye ideer
Neste låt ut, «Send my love (to your new lover)» er hakket mer intrikat.
Den åpner med rytmisk kassegitar, som forløses i et svært fengende refreng hvor en liten trommebeat og harmonisk koring utvider den soniske paletten.
Låten bryter passelig med suksessformelen, og viser en vilje til å leke med nye ideer.
Definitivt et av høydepunktene på albumet.
Les vår anmeldelse av Ola Bremnes nyeste album:
Går aldri på tomgang
Adele opererer hovedsakelig med piano— og kassegitardrevet balladeri på 25 , slik hun har gjort tidligere.
Produksjonen er krydret med innslag av elektriske gitarer, strykere og moderne synther, men den lett gjenkjennelige stemmen får alltid stå i udelt fokus, som seg hør og bør.
Det er kanskje ikke så utfordrende rent musikalsk, men det lyder uten tvil godt, og det er ikke som om hun går på tomgang.
På den annen side hadde det ikke skadet om popstjernen utvidet horisontene i noe større grad.
Men da ville også fallhøyden blitt større.
Justin Bieber ber om tilgivelse og høster høye terningkast av vår anmelder:
Lager kinoformat av låten
Noen spor treffer bedre enn andre.
«Water under the bridge» blander inn småfunky gitarlinjer og flere rytmiske elementer i musikken, med utgangspunkt i det noe nedstrippede lydbildet som er Adeles fremgangsmåte.
Den grasiøse sounden blir ivaretatt, og fremstår som mer utfordrende.
Men det sporet som stikker seg mest ut her, er «River Lea».
Her kliver ingen ringere enn Danger Mouse opp i produsentstolen, og legger noe av sitt særpreg inn i musikken, uten at det konkurrerer med Adeles egen stil.
Nesten som en kinoformatversjon av sounden hennes – lydbildet blir mer variert og sammensatt, med catchy gospelfakter og noe tyngre synther.
Selv om låten skiller seg ut fra mengden, ødelegger den ikke flyten i albumet.
Les Erlend Loes anmeldelse av den nye filmen Søstre:
Ikke sytete følelsesporno
Det føles fremdeles rart å skulle kalle dette et comeback etter kun et par år uten ny musikk, men slik har det vel blitt i listepopverden.
Dette er heller en god fortsettelse på arbeidet hun har gjort tidligere.
Det er mye melankoli på denne platen, men også en følelse av triumf.
Dette er ikke sytete følelsesporno, men lyden av en person som møter problemer ansikt til ansikt.
Innslagene av variasjon hindrer materialet fra å bli for repetitivt, og selv om ikke alle låtene her er av samme kvalitet, er det ingen spor som er direkte dårlige Adele virker for trygg til å gjøre slike feiltrinn.
I verste fall safer hun for mye.
Resultatet er uansett godt gjennomført, og treffer blink oftere enn det bommer.
Se Aftenposten Kultur baksnakke kulturlivet i nytt program:
Trenger du TV-tips?
Her er ti serier du bør få med deg i høst:
| 1
|
400575
|
Lars Vaular avslutter årets triologi med stil
666-trilogien var et vågalt prosjekt, men Lars Vaular har klart å skape noe ikke er gjort i norsk rap før.
Det er alltid risky business når en artist begir seg ut på en trilogi.
En svak lenke i kjeden, og hele prosjektet vil fremstå som en ufullstendig helhet.
Når Lars Vaular i tillegg slipper hele sin 666-trilogi i løpet av ett år, er fallhøyden stor.
Men, som mange nok har forventet, drar bergensrapperen prosjektet trygt i land.
Les anmeldelse av de to første platene i trilogien:
Perfekt for rytmisk nikking
Denne tredje EP-en åpner med «For ung til å dø», som starter med et klipp fra en flysikkerhetsvideo, før det går over i myke rytmer med en rolig synth som vaker rundt.
Bassen tar naturlig nok mest plass, perfekt for rytmisk nikking.
Teksten er, som tittelen antyder, eksistensiell, men på et hverdagslig nivå.
Store spørsmål pakket inn i reelle situasjoner.
Vaulars språk er som vanlig kledelig stilisert, med innslag av mytologisert hiphopkultur og internetthumor.
Men det mest sentrale er rapperens eget liv og observasjonene han gjør rundt det.
Denne platen bør du kanskje styre unna:
Sneakers og hjemmebrygget IPA-øl
Deretter kommer singelen «Stripar», som er det mest fengende sporet i denne samlingen.
Prosessert kassegitar blandes inn i lydbildet, mens intrikate rytmer skaper bevegelse.
Denne gangen rapper Vaular humoristisk om karrièren sin, og til en viss grad om filosofien han har rundt musikk.
Opptaket inneholder sidekommentarer og latter fra folk i studioet, noe som bidrar til en mer intim og «real» stemning.
Refrenget om folk som samler på sneakers og brygger sin egen IPA er tidsriktig, passe skarpt, og treffer godt.
Les flere ferske plateanmeldelser:
Legger seg pent i bakgrunnen
Som tidligere i trilogien, inneholder 666 Mening avslappet musikk, men med en energisk utførelse.
En sound badet i nittitallssoul og funky basslinjer – dette er en undersjanger av hiphop som raskt kan risikere å lyde for glatt og nedslipt, men Vaular og hans kumpaner behersker formen godt nok til å holde på lytterens interesse.
Musikken har også den fordelen at den legger seg pent i bakgrunnen, og lar Vaulars linjer stå i sentrum.
Ikke minst er arrangementene fylt med små variasjoner, slik at det aldri blir for repetitivt.
Her er ukens TV-anmeldelse:
Halvparten av dine problemer er medieskapt
Låten «Dessverre» risikerer å bli nok en radiohit for Vaular.
En enkel låt, hvor han skyter ut rim som et lyrisk maskingevær.
Leken han gjør med ord som 'kontroll' er morsom og passe smart, med et snev av underliggende ironi, mens refrenget har en underfundig ærlighet.
Linjer som «halvparten av dine problemer er medieskapt som sjakkfeber» treffer en nerve i samfunnet, og har samtidig en høy underholdningsverdi.
Trenger du flere TV-tips?
Begynner som kvasispirituell new age-låt
Sistesporet, «Det røyner på», begynner småkleint, som en slags melodramatisk, kvasispirituell new age-låt.
Det henter seg heldigvis fort inn, og linjen «Det føles godt å ha kontroll/Det føles bedre å kontrollere» som blir gjentatt som et mantra, er autotunet til en melodi som stikker seg ut.
Ikke minst virker teksten ærlig, til og med sårbar, noe som går igjen i mesteparten av materialet her.
Justin Biebers nye album:
Har en helt egen stemme
Lars Vaular har utarbeidet en særegen stemme.
666-trilogien er sterkt personlig, og allikevel allmenngyldig, med en enhetlig sound som ikke minner om noe annet som tidligere er gjort i norsk rap.
Prosjektet sementerer Vaulars posisjon, og kan trygt sies å være vellykket fullført.
Se Aftenposten Kultur baksnakke kulturlivet i nytt program:
Trenger du TV-tips?
Her er ti serier du bør få med deg i høst:
| 1
|
400578
|
Total skivebom fra Ellie Goulding
Artisten leverer et album strippet for alt som heter kvalitet og platen bør glemmes like raskt som den ble produsert.
Selv om 50 shades of Greys monsterhit «Love me like you do» har rett i underkant av 390 millioner lytt på Spotify, er albumet som omkranser den knapt nok verdt ett.
For dette er traurig dansepop uten sjel, og med ikke-eksisterende substans.
Platen er verdt 7 minutter av din tid og 4 og et halvt av dem har vi hørt altfor mange ganger før med «Love me like you do».
Hør heller på denne platen:
Når fallhøyden er stor
Platen skaper undring og spenning under introduksjonen med «Intro», men energien og forventningen svinner raskt hen.
Fra «Aftertaste» til «Scream it out» (henholdsvis første til siste spor), med unntak av deler av «On my mind», som er helt grei og «Love me like you do», skuffer platen jevnt over hele linjen.
Det virket så lovende med introduksjonslåten «Intro».
Folkemusikk fra dypet inne i henne et sted utgjorde en nydelig inngangsportal til det som ble et platt og kjedelig album.
Les flere ferske plateanmeldelser:
Blottet for spilleglede og solid musikkhåndverk
Jeg lurer på hvorfor i alle dager Ellie Goulding har presset inn intet mindre enn 16 låter, alle mer eller mindre identiske.
inn i et albumformat.
Det hele virker krampaktig.
Platen føles hurtig og tankeløst nedskriblet uten noen helst form for spilleglede eller interesse for godt musikkhåndverk.
Stikkord er det verste fra Melodi Grand Prix og samleplater for dansegulvmusikk.
Her er ukens TV-anmeldelse:
Dette er den mest positive setningen som kan skrives om albumet
«Keep on dancin`» og «Lost and found» er de to verste eksemplene.
To klassiske pophitskisser hvis eneste mål og mening er å fylle opp plass.
«On my mind» derimot fungerer helt greit, eller den virker veldig god i forhold til de femten andre utkårede.
Låten fenger noe og redder sammen med «Love me like you do» platen fra total fadese.
Dette er den mest positive setningen som kan skrives om albumet.
Trenger du flere TV-tips?
Har vært heldig to ganger
Jeg vil strekke det så langt som å skrive at Ellie Goulding er en artist som har vært heldig to ganger i dansepopformatet, først med «Burn» fra Halcyon Days og nå sist med «Love me like you do», men generelt ikke har noe å levere på den fronten.
I dette vet jeg at det er mange som er uenig, det får heller være.
Delirium er ikke noen unnskyldning
Når det kommer til det lyriske er det heller ikke noen gullkorn å plukke med seg videre.
Tittelen, Delirium føles som en hastig nedskriblet post-it lapp festet til albumcoveret.
Det å være forvirret og ha en nedsatt evne til logisk tenkning, som definisjonen lyder hos Store Norske Leksikon tillater at det ikke trenger å være en klar rød tråd gjennom albumet.
På denne måten er det fritt frem for en endeløs strøm av hjerte-smerte problematikk hvor låtene konkurrerer i å være mest banale.
«Something in the way you move» vinner muligens med strofen «To night I`m going to lose it all, playing with fire, I was the first to fall»
Syv skandaleopptredner på norsk jord:
Oppgjørets time må komme snart
Helhetsinntrykket av platen fremmer særlig én tanke.
Det må komme et oppgjør med mye musikk som spilles på dansegulvet.
Likevel er det sikkert at disse låtene kommer til å bli landeplager i det ganske land, så skygg banen eller unngå å hør etter.
Se Aftenposten Kultur baksnakke kulturlivet i nytt program:
Trenger du TV-tips?
Her er ti serier du bør få med deg i høst:
| 0
|
400579
|
Ingebjørg Bratland er mye mer enn bare en flott stemme
Med «Månesinn» viser Ingebjørg Bratland at hun er trygg i egne sanger
Nå står Ingebjørg Bratland artistisk trygt på egne ben og bør stole fullt og helt på eget låtskrivertalent.
Selv om produsentene Espen Lind og Geir Hvitsten har vært, i følge henne selv – viktig i prosessen mot ferdige låter.
Nå er det ikke bare det vokale som skinner.
Nå glitrer også sangenes egenart i lysende arrangementer slik at stemmen får bre seg ut i all sin prakt.
Svar til alle skeptikerne
Forventningene ble i overkant oppskrudd etter suksessen med albumet Heimifrå , en duoplate i samspill med sambygdingen Odd Nordstoga.
Med et var hun en sanger alle ville ha en bit av.
Det tar tid å finne sin artistiske stemme selv om du er en gudbenådet sanger.
Hennes første soloalbum
Berre meg var en fin plate.
Det var allikevel som om melodiene ikke helt klarte å fange ordenes søken og undring, hun var liksom ikke helt der ennå.
Derfor er Månesinn et flott svar til oss som var litt skeptiske sist.
Her kommer alle hennes kvaliteter til sin rett, samtidig som hun letter på sløret om hva som er hennes tekstunivers.
Hun har skrevet ni av ti sanger selv, unntaket er en, av mesteren selv – Bob Dylan.
Her viser hun sin gode smak.
Vokst som utøver
Man etterlyser ofte at en artist må utfordre seg selv mer, men i Ingebjørg Bratlands tilfelle ligger utfordringen i helhetstenkningen.
Nå er hun en artist det er moro å følge, ganske enkelt fordi hun har noe å si oss.
Og det gjør hun gjennom lysende, varierte sanger som «Stjernene», «Stål», mer om den senere, «Ein liten song», «Oslonatta» og «Markus».
Les flere ferske plateanmeldelser:
Vokalt spenner hun også buen noe strammere, og gir oss et større vokalt spenn uten å rokke ved hennes naturlige måte å synge på.
Et av hennes fortrinn er bakgrunnen fra tradisjonsmusikken, det gir henne et ekstra vokalt trinn i forhold til andre sangere innen popmusikken.
«Eimen av parfyme» er en sang hvor denne dobbeltheten kommer fint fram.
Den synges nærmest som en salme, men er en flott popmelodi.
Du verden hvor hun har vokst som utøver.
Egne ord gir trygghet
Albumets sanger er mildt dynket i en undringens melankoli tuftet på et positivt livssyn.
Som hun sier selv:
«Jeg liker meg alene jeg, men jeg liker ikke å føle meg alene».
Det gir en egen trygghet å synge egne ord, men Dylans «To make you feel my love» i hennes munn, i norsk oversettelse, da som «Fordi eg elskar deg» er et nydelig, varsomt mesterstykke.
Trenger du flere TV-tips?
Merk deg den lille, virkningsfulle knekken på stemmen.
Her kommer ordene tett inn på deg.
Her er intet overspill, kun følsom nærhet.
Hun er en dyktig tolker av andres sanger.
Denne gang har hun også fått et lydbilde som passer som hånd i hanske der hun beveger seg i et poplandskap som lener seg mildt mot såvel visen som tradisjonsarven og velvalgte countrytakter.
Et av de mest spennende låtene er «Stål» med tekstlinjen:
«Alt som varmer, alt som riv, alt som brenne i mitt liv..».
Effektiv bruk av strykere, et knitrende bakteppe, et ensomt piano og hennes inderlige sang setter en stemning av tap basert på bitter erfaring.
En kjærlighetssang som definerer essensen av hva hun vil formidle og dele med oss.
M ånesinn viser en artist som balanserer sitt talent på beste vis.
Se Aftenposten Kultur baksnakke kulturlivet i nytt program:
Trenger du TV-tips?
Her er ti serier du bør få med deg i høst:
| 1
|
400580
|
André Bratten tar oss inn i norsk elektronikas nye gullalder
André Bratten har igjen satt seg ned foran synthen.
Resultatet er et album utenom det vanlige, som krysser grenser innen elektronisk musikk.
Unge herr Bratten, en fyr i slutten av tyveårene, har de siste årene gjort seg bemerket som en del av space disco-miljøet i Oslo, hvor størrelser som Todd Terje og Lindstrøm regjerer.
I 2013 leverte han debuten Be a man you ant , som føyde seg fint inn i sjangeren, komplett med svevende synther og lekre arrangementer.
Et godt album, fylt av den humoren og nostalgien man forventer fra Oslodiscoen.
Men under overflaten lå en vilje til å bryte formen.
Og denne gangen kommer den eksperimentelle musikeren i ham virkelig til sin rett.
Fylt av mørke toner og enkle beats
Vi befinner oss i et melankolsk, minimalistisk lydunivers.
Ved siden av modulærsynthen, er det også flere innslag av piano, og naturligvis en glitchy trommemaskin.
Etter en suggererende intro kommer «Quiet earth», som lever opp til sitt navn – en enkel drone går gjennom sangen, kompet av lette trommeslag.
Soniske elementer glir inn og ut, og skaper et stemningsfullt, nærmest kosmisk produkt.
Dette er Brattens bearbeidede uttrykk, fylt av mørke toner, enkle beats, og luftig detaljarbeid som utvider lydbildet.
Mer ambient enn disco, med innslag av støymusikk og moderne klassisk.
Les flere ferske plateanmeldelser:
En låt for aktiv lytting
Neste låt ut, «Philistine», har mer energi på lager.
Rytmene er raskere, og fler dissonante elementer introduseres.
Låten leker med en slags åttitallsestetikk, men inneholder også spor av dubstepens grove basstoner.
Den bygger seg stadig opp, fylt til randen av elektroniske noter som glir inn og ut av harmoni.
Til slutt faller den fra hverandre, og lar noen av enkeltelementene henge litt i luften før de forsvinner.
Absolutt en dansbar og catchy komposisjon, men også en låt som premierer aktiv lytting.
Her er ukens TV-anmeldelse:
Parallell til samtlige elektronikagenier
Musikken her kan minne om den tidlige elektroniske musikken fra krautrockband som Tangerine Dream og Cluster, men i en moderne innpakning.
Man kan også trekke en parallell til samtidige elektronikagenier som KK Null, men Bratten har samtidig en egen stemme.
Han dekonstruerer sjangeren – plukker fra hverandre melodier og rytmer, og setter dem sammen igjen.
Resultatet er både fengende og oppslukende.
Denne platen bør du kanskje styre unna:
Susanne Sundfør passer perfekt
Susanne Sundfør gjester på godbiten «Cascade of events», en mørk, melankolsk låt, drevet av tunge bassfrekvenser.
Sundførs vokal passer perfekt mot det industrielle bakteppet.
Veldig stilig.
Et annet høydepunkt er «Space between left right», hvor komplekse rytmer og vakre synthlinjer flyter gjennom forskjellige stiler og stemninger.
En ettertenksom komposisjon i konstant utvikling.
Ikke minst har vi «Bivouac».
Den starter med dissonans, pipelyder og organisert kaos, før den etter drøye tre minutter går over i jazzy pianoakkorder og myke melodilinjer.
Støyelementene forsvinner ikke, men brukes sparsommelig som garnityr.
Avmålte strykere gjør en god del av låtens sjarm.
Siste spor ut, «Math ilium ion», består av et ensomt piano som rolig slipper ut vakre melodier.
Mot slutten blir de fanget opp av overdimensjonert romklang, før de sakte driver ut av lydbildet.
En passende avslutning på reisen dette albumet tar deg med på.
Trenger du flere TV-tips?
Står sterkest som en helhet
Gode lyder massivt, tross det i og for seg enkle utgangspunktet.
Dette er i underkant av en time med nennsomt organisert lyd, som absolutt fungerer best å høre i sin helhet – materialet glir godt fra spor til spor, og står sterkere som helhet.
Dette er åpenbart ikke musikk for alle, men for dem som er smålei av flat elektronisk musikk med hovedfokus på repetisjon og dansbarhet, er dette manna fra himmelen.
Bratten har full kontroll på det han driver med, og tør å bevege seg utenfor komfortsoner.
Han har skapt et album utenom det vanlige.
Se Aftenposten Kultur baksnakke kulturlivet i nytt program:
Trenger du TV-tips?
Her er ti serier du bør få med deg i høst:
| 1
|
400581
|
Popens nye trendsetter
Hanne Kolstø er i ferd med å bli en viktig aktør for å definere dette tiåret for norsk populærmusikk.
På sitt femte soloalbum fortsetter Hanne Kolstø sin utforskning av mørke, åpne, lekkert danderte lydlandskap.
Med et album i året, har hun vært med på å forme norsk populærmusikk.
Kolstø er ikke redd for å bevege seg utenfor sjangerrammene, noe som vises i de sirlige arrangementene.
Hun har total kontroll over sitt artistiske uttrykk, og har sammen med produsent Øyvind Røsrud Gundersen skapt et relativt unikt univers.
Her er flere rykende ferske plateanmeldelser:
Vokalen er i sentrum
While
we still have light åpner med låten «Bordermind, dominert av tunge rytmer, dunkle synther og en finurlig basslinje.
Kolstøs vokal er naturlig nok plassert i sentrum, hvor hun får vist frem et bredt spekter og noen virkelig treffende fraseringer.
Rytmene får stå i fokus, og driver musikken fremover; en slags blanding av lekne jazztrommer og harde, industrielle toner.
Lydbildet åpner seg mer opp på tittelkuttet, hvor piano og strykere skaper et stykke organisk drømmepop.
Strykerne er arrangert av samtidskomponist Eivind Buene, og bidrar med sårere, mer iørefallende toner enn hva man er vant med fra typiske popstrykere.
Her er ukas TV-anmeldelse:
Synger om nærhet, håp og frykt
Også tekstmaterialet her er godt gjennomført.
Store metaforer, uten at det glir over i det grandiose.
Tematikk rundt tunge følelser, tvil, og hvordan slutten på noe kan bli starten på noe nytt (det er forhåpentligvis ikke snakk om en slutt på musikerkarrieren).
På den fengende «I hate you don't leave me», som også er albumets første singel, tar Kolstø opp de motstridende følelsene man kan støte på i et forhold, blandet med naturbilder og pene vokalharmonier, mens den vakre, nedstrippede «This town» tilsynelatende handler om nærhet, håp og frykt.
Temaene hører sammen, og slik sett utgjør skiven en interessant lyrisk enhet, dedikert til en bestemt del av følelsesspekteret.
Les om da et annet stort popidol kom til Oslo:
Les anmeldelsen av forrige ukes korte Bieber-konsert her:
Gir ekstra dimensjoner
«Only one» er det mest rocka av sporene her, og plukker opp de distinkte rytmene fra åpningssporet, blandet med akustiske gitarer og mer avmålte strykere.
Refrenget roer låten ned, og gir slipp på trommene til fordel for fokus på henholdsvis gitar og piano – et slående brudd med det drivende uttrykket i versene, uten at det føles for brått.
«Mysterious» går for en streitere poprocksound, med visse likheter til nylig oppbrutte Team Me. Store korvokaler og pulserende synth gir en ekstra dimensjon til låten, mens gitar og piano veksler mellom tilbakelent riffing og medrivende energiutløsning.
Her er ukas kuleste låter:
Flørter med 80-tallet
Men best er kanskje den ærlige «I like you».
Her blandes åttitallsnostalgiske keyboardakkorder inn i miksen, satt sammen med stakkato gitar og en noe neddempet rytmeseksjon.
Kolstøs vokalprestasjon bygger seg sakte opp, fra det helt lavmælte til et fullere spekter.
Musikken endrer seg i takt med vokalen og inneholder den en god del variasjon, trass den (i denne sammenhengen) enkle strukturen.
Et godt stykke arbeid, som sakte får utfolde seg.
Vi har også anmeldt Fjorden Baby!:
Fargerik pop som skiller seg ut
Dette er et dynamisk album.
Det flyter godt fra spor til spor, med en god blanding av energiske og ettertenksomme øyeblikk.
Selv om stemninger repeteres, virker det aldri som om Kolstø gjentar seg selv.
Isteden viser hun andre nyanser av et avgrenset lydbilde, hvor detaljene hele tiden holder på oppmerksomheten.
Det er blitt et følsomt, nærmest eterisk album, fylt av gode melodier og fengende rytmer.
En lytteropplevelse som stikker seg ut i en stadig mer ensfarget popverden, samtidig som den spiller på flere av hovedstrømmens hippe virkemidler.
Slik sett er dette en skive med bred appell, som forhåpentligvis vil få mye oppmerksomhet i tiden fremover.
Det fortjener den.
Se Aftenposten Kultur baksnakke kulturlivet i nytt program:
Trenger du TV-tips?
Her er ti serier du bør få med deg i høst:
| 1
|
400582
|
En pustepause mellom popsuksessene
Nico & Vinz har snekret sammen en helt ok EP.
Men det er heller ikke noe mer, og det er jo litt skuffende.
Den norske duoen har fått mye oppmerksomhet i både inn— og utland de siste par årene.
Nico & Vinz, som tidligere gikk under navnet Envy, har beveget seg fra sjangerlek med basis i hiphop til et uttrykk som ligger nærmere moderne r'n'b og soul.
Ikke bare er det slik man tjener penger i dagens musikkindustri, men de er angivelig flinke til dette også.
Det går rykter om at et nytt album skal ta verden med storm neste år.
I påvente av dette, har de nå sluppet en aldri så liten EP.
Liker du norsk hiphop?
Da vil du kanskje like den nye plata til Karpe Diem:
Tekstene er fulle av klisjeer
Åpneren «Lay a little closer» starter med piano og klapping, før beatsene setter inn.
En enkel og komfortabel sound, hvor myke vokaler flyter rundt.
I lengden blir den kanskje noe monoton, men som lett dansemusikk ute i klubbverden kan den sikkert gjøre en god jobb.
Neste låt ut, «Our love» øker tempoet.
Lydbildet er fremdeles kledelig minimalistisk, men inneholder flere detaljer og en større grad av variasjon.
Refrenget er messende, men unngår å bli for repetitivt.
Teksten er i og for seg full av klisjéer, men i denne sammenhengen fungerer det, og låten kan antagelig bringe frem noe allsang på kommende konserter.
Norsk pop utfordres av en ny trendsetter:
Behagelig, men ensformig lytteropplevelse
Dette er en tilbakelent utgivelse.
Musikken er i det store og hele lavmælt, dominert av akustiske gitarer og lette synthlyder.
De dansbare elementene er tonet ned til fordel for et mer åpent lydbilde, hvor parets pene vokaler kommer frem.
Alt pakket inn i en god produksjon hvor alle de musikalske elementene kommer til sin rett.
Med andre ord en behagelig, om enn noe ensformig, lytteropplevelse.
Mangelen på variasjon blir uansett ikke graverende i løpet av kvarteret seansen varer.
Her er ukas kuleste låter:
Refrenget klistrer seg til hjernen
Tredjesporet «Not for nothing» åpner svært så poetisk med å spørre om hvorfor roser trenger vann og hvorfor natten trenger måneskinn.
Hint: svaret ligger i låttittelen.
Vokalene kompes av en stilig gitar som bytter mellom småjazzete akkorder og raske melodilinjer.
En helt nedstrippet låt, som skaper en følelse av nærhet, som om du skulle sittet i studioet.
Den følges av «Praying to a god», som er den beste av de fem låtene her.
En fengende popsak som bygger seg opp.
Den virker mer gjennomarbeidet, med et mer utviklet arrangement.
Ikke minst klistrer refrenget seg på hjernen.
Her er flere rykende ferske plateanmeldelser:
Bra, men ikke bra nok
Til sist kommer «That's how you know», den nye singelen som allerede har fire millioner lytt på YouTube.
Igjen er kompet sentrert rundt en enkel kassegitar, og igjen består nitti prosent av refrenget av gjentagelser av låttittelen.
Ingenting galt i det, og det er absolutt en fengende låt, med en tidvis morsom tekst.
Men det mangler noe ekstra.
Her er ukas TV-anmeldelse:
Den egentlige meningen med utgivelsen
Alt i alt er dette en utgivelse preget av pausemodus, som er snekret sammen for å holde fansen varm.
Musikken er ikke dårlig, men føles til tider noe intetsigende.
På den annen side er det absolutt catchy elementer her.
Materialet som helhet er noe klisjéfylt, og det er langt fra det mest givende de har gjort.
Men det er nok gode hooks her til å holde fansen fornøyd frem til neste skive, og det er vel også den egentlige meningen med utgivelsen.
Se Aftenposten Kultur baksnakke kulturlivet i nytt program:
Trenger du TV-tips?
Her er ti serier du bør få med deg i høst:
| 0
|
400584
|
Bror Forsgren:Pop for viderekomne
Han vil lage et mesterverk og er nær ved å lykkes.
Men ambisjonene opvergår såvidt resultatet
Når Bror Forsgren, eller Marcus som han heter, debuterer som soloartist, gjør han det med ettertrykkelighet, og han spiller med åpne kort.
Det jeg prøver å si, er at han hverken legger skjul på egne forbilder, eller fornekter seg å legge tykt på.
Forsgrens navn er knyttet til Lionheart Brothers og Jaga Jazzist, en tilknytning som trigger nysgjerrigheten.
34-åringen fra Klæbu har sagt at Narcissus er et forsøk på å lage «mesterverket».
Buen er med andre ord spent høyt.
Når tittelen i tillegg mer enn antyder at albumet er selvsentrert, gjør det noe med forventningene.
Jeg blir både velvillig og skeptisk.
Uansett beundrer jeg den måten han gjør seg selv sårbar på.
Les flere rykende ferske plateanmeldelser:
Popmusikkens mest oppblåste figurer
I møte med åpningssporet «Waiting for that holy music» blir jeg sittende og lure på hva han vil med den pompøse innpakningen.
Anslaget bærer i seg et drama og et velde som ikke står tilbake for noe av hva popmusikkens mest oppblåste figurer har omgitt seg med.
Jeg hører en melodi som ikke fester seg umiddelbart, og jeg finner raffinerte detaljer som forteller om møysommelig arbeid.
Slikt har jeg opplevd før, og vi vet at favorittplatene ikke nødvendigvis grep oss ved første gjennomspilling.
Her er ukas TV-anmeldelse:
Får storslagen hjelp fra nord
Det er selveste Trondheimsolistene som hjelper Forsgren med de strøkne arrangementene.
Symfonisk er en merkelapp å anvende.
Selv har han beskrevet musikken som orkestrert psykedelisk pop.
«In a time when God was one» slenger ut stilplukk fra The Beatles, 10cc og Scritti Politti og fortsetter på det massive sporet han åpenbart ønsker å etablere.
Dette lykkes han da også godt med.
Jeg bruker ikke lang tid på å finne meg til rette.
Den høye faglige dyktigheten gjennomsyrer stoffet, og han klarer til og med å få lekenheten inn i det strengt arrangerte.
Når vi kommer til «Still in the wind» forstår jeg hvorfor Scott Walker er nevnt som et forbilde.
Forsgrens stemme er imidlertid ikke i nærheten av Walkers og kan dermed virke litt puslete i overdådige omgivelser.
Jeg faller litt av.
Trenger du flere TV-tips?
Her er en enda en serie som er verdt din dyrebare TV-tid:
Hvem har sagt at pop må virke oppløftende?
Han synger om tro og samliv, men det er ikke tekstene som får oppmerksomheten min i dette sonisk storslåtte rommet.
«Tired of the sun» er albumets lengste spor, på over 11 minutter.
Introduksjonen er mørk til pop å være, med vemodstunge melodilinjer og dystre flater.
Når temaet er livstrøtthet, er det helt på sin plass.
Hvem har sagt at pop må virke oppløftende?
De akustiske gitarene er så rislende bløte at man lurer på om det virkelig er det man hører.
Den første gjennomlyttingen av hele albumet er krevende.
Det er mye å ta inn, og Bror Forsgrens ideer fremtrer med en viss ensformighet.
De neste avspillingene åpner imidlertid opp og gir tilgang til langt mer, enten det er fengende sprettent eller gyngende alvorlig.
Her er ukas kuleste nye låter:
Etter tredje runde skjer det noe
Ja, etter tredje runde har jeg tatt bolig i rausheten og mestrer Forsgrens språk, men jeg vil aldri gi Narcissus betegnelsen mesterverk.
Mesterverk har gjerne noe mer av nødvendighet over seg, et imperativ som løfter opplevelsen.
Ambisjonen om å heve pop mot kunst, kan være fin, men den er også hemningsløst krevende.
Jeg lever godt med Bror Forsgrens Narcissus, dens selvnytende prakt, overraskende øyeblikk og smidige vesen.
Se Aftenposten Kultur baksnakke kulturlivet i nytt program:
Trenger du TV-tips?
Her er ti serier du bør få med deg i høst:
| 1
|
400586
|
Shining:Smidig svartjazzseanse
Tungt, energisk og utfordrende.
Femmannsorkesteret Shining jobber med ideer, og viser at de kan pusse ned røffe kanter uten å miste seg selv.
En ellevill rytmeseksjon går til frontalangrep på ørene dine, omgitt av tunge gitarakkorder og en ljomende saksofon.
Vi er tilbake i Shinings unike «blackjazz»-univers, og selv om det er lett å kjenne seg igjen, er det tydelig at bandet har jobbet videre med den eklektiske blandingen av svartmetall og jazz de er blitt ambassadører for.
Åpneren «Admittance» bygger seg voldsomt opp, og klarer i løpet av et kort minutt å dra all konsentrasjon mot musikken som pumpes ut av høyttalerne (eller hodetelefonene, hvis du trenger en kraftig oppvekker på offentlig transport i høstmørket).
Interessert i tips til ny, fet musikk?
Tøyler galskapen
Ledet an av låtskriver og multiinstrumentalist Jørgen Munkebys eksperimentelle holdning til komposisjon, leverer bandet nok et sterkt album.
De har finslipt sounden de har introdusert de siste årene, hvor lekkert designede lydkulisser blandes med medrivende improvisering.
Noe av den mest iørefallende eksperimenteringen fra f.eks. 2010s Blackjazz er borte , men Shining skaper fremdeles en langt over gjennomsnittet interessant lytteropplevelse, selv om de har tøylet inn noe av galskapen.
De later til å ha funnet et uttrykk de trives med; et svært potent konsentrat av alle veiene de har vært innom på sin soniske søken.
OnklP og De Fjerne Selktningene er tilbake.
Les vår anmeldelse her:
Elektroniske skrik
«The last stand» begynner i ørkenrockland à la Kyuss før andre halvdel tar låten inn i vill industrirock med klare hentydninger mot Nine Inch Nails post-milleniale uttrykk.
Passende nok er skiven mikset og mastret av Sean Beavan og Tom Baker, som tidligere har jobbet med bla.
NIN.
Uansett, en flott låt som krones av en karakteristisk skjev saksonfonsolo.
Neste ut, «Burn it all», er mer smygende, basert rundt dronete elektroniske skrik i herlig Merzbow-stil, med avmålt gitarbruk før låten eksploderer ved refrenget, med fokus på en energisk vokalprestasjon fra Munkeby.
Slåss mot hverandre
Aggressive «Last day» er et av høydepunktene her.
Den varierer hvilke elementer som er fremhevet i lydbildet til enhver tid, noe som skaper tydelige forandringer i den relativt enkle oppbygningen.
Den drives av tranceaktige synthakkorder og metalliske riff som til tider går over i det dissonante, og har noen virkelig imponerende partier hvor instrumentene nærmest slåss mot hverandre.
Gasspedalen i bånn
International blackjazz society opererer i et perfeksjonert lydbilde, hvor alle detaljer kommer til sin rett.
Store riff fra gitarist Håkon Sagen driver låtene fremover, med gasspedalen trykket gjennom gulvet.
Prominent saksofon og en god porsjon rytmisk magi er de mest åpenbare jazztendensene her, men også låtstrukturene bærer preg av å gå utenfor allfarvei.
Resultatet, som kjører på fra låt til låt uten dødpunkt, drar til tider tankene mot de eminente sjangerblanderne King Crimson (som tidligere har covret).
Trenger du et ferskt og godt serietips?
Bygger og river
Et par hus bygges (og rives) mot albumets slutt.
«House of warship» setter intensiv tromming fra Tobias Andersen i sentrum, mens en energifylt saksonfonsolo og løs riffing skaper illusjonen av en jazzklubb ved helvetes porter.
«House of control» leker med mykere elementer hentet fra popmusikken, med en mer melodisk vokal som virkelig viser det dynamiske spennet Munkeby har inne fra ville skrik til såre klynk.
Finalen bruker strykere til å skape episke dimensjoner, før låten roer seg helt ned for et siste, stemningsfullt refreng.
Lager smart musikk
Shining pusher færre grenser denne gangen, men har allikevel dratt musikken sin videre.
De tør å intellektualisere musikken sin, noe som trengs i en tid hvor persondyrking og talentkonkurranser får all oppmerksomhet.
Ikke på grunn av elitisme, men fordi de har stålkontroll på håndverket sitt.
Se Aftenposten Kultur baksnakke kulturlivet i nytt program:
Trenger du TV-tips?
Her er ti serier du bør få med deg i høst:
| 1
|
400588
|
Sondre Justad:Sprudler av overskudd
Snakk om å innfri, Sondre Justad er allerede popstjerne.
Endelig er den her, debutalbumet til lofotværingen Sondre Justad (24) – hvert nytt tilsig av låter fra denne unggutten har skrudd forventningene opp hakk for hakk.
"Nu har du mæ", "Det e over", "Riv i Hjertet" og "Tilbake" er sanger, alle sugd fra eget bryst, som har plassert ham i vår bevissthet.
Størst oppmerksomhet fikk han imidlertid for "Bli hos mæ", en nordnorsk vri på Sam Smiths "Stay with me", som han spilte inn for NRK P3.
Det var de som lagte hvilken sang han skulle spille.
En lykkelig tilfeldighet.
Dermed fikk folk opp ørene for hans egne sanger.
Interessert i tips til ny, fet musikk?
Sprudlende talent
Nå foreligger Riv i hjertet med ti utsøkte sanger som alle på hvert sitt vis bekrefter at vi har med en svært talentfull artist, låtskriver og sanger som krever din oppmerksomhet.
Og det er oppriktig velfortjent.
Dette er fengende og gledesspredende norsk popmusikk som bobler av energi ispedd et kledelig strøk av melankoli.
Sondre Justad møter livet med en stor porsjon undring og livsglede.
Han klarer å omsette denne undringen, leker seg med tvilen og spiller gjemsel med svarene.
Alt levert med nordnorsk sjarm.
Dermed holder han en hvis avstand samtidig som han slipper deg tett innpå seg.
Eller som han synger selv, ordene henger i luften et øyeblikk før de treffer deg.
Her kan du lese flere ferske plateanmeldelser:
Storslått og nært
Vi er velbeslått med melankolske landsmenn med gitar.
Vi er også blitt ganske så bortskjemte med flotte kvinnelige norske popartister.
Når det gjelder mannlige popmusikkstemmer, er det lenger mellom de med sterk egenidentitet.
Han har klart å meisle ut et eget lite musikalsk lekerom der han tryller frem sanger som virkelig river i hjertet.
Han er en mann med et følsomt piano, smektende orkestrale strenger og rytmisk driv.
Musikalsk gir han oss en fengslende pakke bestående av indiepop i storslått innpakning, både leken og freidig utadvendt, men når han roer det ned er det den nordnorske visesmeden som taler.
Så besynger han kjærligheten beundringsverdig enkelt og personlig, men allikevel med stor originalitet.
OnklP og De Fjerne Selktningene er tilbake.
Les vår anmeldelse her:
Sveisen stemmeprakt
Han er i besittelse av en tiltalende, svært fleksibel stemme som kan innby til den skjøreste, og mest følsomme nærhet, for i det neste øyeblikk å dra deg inn i hoppende glad og utadvendt allsang.
Han har mye av den samme musikalske sjarmen, energien og naturlige underholdningskraften som Håkan Hellström.
Og som svensken, faller hver sang lett i øret og med et refreng som sitter der det skal.
Det er i detaljene magien ligger, og der har Thomas Eriksen og den svenske produsenten Per Eklund funnet et lydbilde som underbygger melodienes fengende kvaliteter.
Det er som om musikerne kjæler med sangeren og driver ham frem, Her er ikke et dødpunkt, kun ti sanger som fenger stort.
Nå har han oss
Som han synger i den ultrafengende, virkningsfullt klappende "Nu har du mæ"— det er ingen tvil – nu har du mæ.
Om vi har ham er kanskje litt mer usikkert, men at han har oss er det liten tvil om etter denne debuten.
Se Aftenposten Kultur baksnakke kulturlivet i nytt program:
Trenger du TV-tips?
Her er ti serier du bør få med deg i høst:
| 1
|
400589
|
OnklP & De Fjerne Slektningene:Slekta vokser seg større
Norges farligste boyband er tilbake, med et enda mer gjennomarbeidet uttrykk.
OnklP og Slektas tredje album på to år åpner med orkestrale toner, som etterhvert blandes med tyngre, elektroniske rocktakter.
«Intro» bruker minimal instrumentering til å danne en storslått innpakning for OnklPs metatekst en «fortelling om fortellinger».
Dette er en ny vri på sounden til den stadig mer populære rapperen og hans rocka kumpaner.
Det lyder større, og utvider til en viss grad følelsesspekteret prosjektet har operert under.
En slags videreføring av inderligheten fra hiten «Styggen på ryggen».
Dette skrev vår anmelder om forrige plate
Vender blikket bakover
Andresporet «Ran» går mer tilbake til bandets tidligere raprock, men inneholder fremdeles nye, mer finpussede elementer.
Lydbildet er mer detaljrikt, uten at det går på bekostning av den øyeblikkelige energiutløsningen bandet har hatt suksess med.
«B-Film» åpner som en standard Oslo Ess-punklåt, før den klapper sammen, og restartes som en fengende skalåt med et ekstatisk, allsangvennlig refreng.
Sjangerriktig orgel og frisk gitarlyd bidrar til den gjennomførte stemningen.
Les intervju med OnklP i Aftenposten:
Herlig småsløv og røff
Slekta III har en rikere produksjon enn forgjengerne.
Den dekker et større musikalsk spekter, og tester dynamikken i det nå utarbeidede uttrykket.
Dette er på ingen måte veldig original musikk, men de fjerne slektningene har en god evne til å ta standardtemaer fra punk og rock, og bearbeide dem til catchy baktepper for OnklPs stadig mer poetiske betraktninger.
Tekstmaterialet her er mer variert, og spiller i mindre grad på et badboy image.
Rapperens særegne livssyn er fremdeles til stede, men virker hakket mer ettertenksomt.
Og stemmen hans er fremdeles herlig småsløv og røff – et klart midtpunkt selv med det høye nivået på musikken som omgir den.
Er du på jakt etter mer bra musikk:
Tar et oppgjør med kjærligheten
«Berlin» er albumets obligatoriske ballade, komplett med piano, kassegitar og innslag av strykere.
Temaet er ung kjærlighet, som utvikles til en sår historie om statusjag og problemene med et jetsettliv.
En av de sterkeste tekstene OnklP har levert.
«Oslo chicks» tar et oppgjør med rapperens kjærlighetsliv, en kompromissløs beskrivelse av gamle flammer og egne feiltrinn.
En låt med klart hitpotensial, hvor den røffere punken byttes ut med melankolsk alternativrock, hvor imponerende trommespill står i sentrum.
Avsluttende «Ender bra» er tung og triumferende.
En inspirerende, basstung låt, som tar et slags oppgjør med den tidligere nevnte «styggen», og lar albumets tematikk ende med håp for fremtiden.
Trenger du serie-tips?
Ingen ny «Styggen på ryggen»
Det er kanskje ingen ny hit av kaliberet til «Styggen på ryggen» i denne samlingen, men det gjennomgående nivået er blitt høyere.
Der de to første skivene hadde fengende singler blandet med noe fyllmateriale, fungerer Slektas tredje utgivelse langt bedre som en dynamisk helhet.
Musikken henter fra et bredere spektrum, mens den rå kjernen er godt ivaretatt.
Sett under ett er dette med andre ord det sterkeste materialet gjengen har utgitt; like lett å like, men mer slitesterkt.
Se Aftenposten Kultur baksnakke kulturlivet i nytt program:
| 1
|
400590
|
Essensen av Motorpsycho
Veteranene er trippelaktuelle med bok, utstilling og samlealbum.
15 låter skal definere bandets lange musikalske reise og resultatet er en historietime verdt å få med seg.
I forbindelse med jubileumsutstillingen på Rockeim og boken hvor 15 norske artister og kulturpersonligheter tar for seg 15 låter fra det myteomspunne bandet, følger også et samlealbum kokkelert sammen av Falck Forlag og Motorpsycho.
Hovedinntrykket av samlealbumet er at adjektiver som magisk og mystisk fremdeles er sentrale etter et kvart århundre i rockebransjen.
Bandet uttalte i et intervju med VG tidligere i år at de lenge har jobbet med å sette sammen et album som kan nå ut til ungdommen.
Platen har passende nok blitt titulert, Supersonic Scientitsts: A young persons guide to Motorpsycho .
En musikalsk historietime
Om de har lykkes i sitt prosjekt er vanskelig å si, for som bandet selv påpeker, har ingen fan samme favorittlåter.
Albumet åpnes med «Nothing to say» fra deres ikoniske plate, Demon Box.
Låten føles som en naturlig begynnelse i historietimen om deres bidrag til norsk rock.
Valget føles også riktig med tanke på rekruttering av nye Psychonauts.
Vet du ikke hva Psychonauts er?
Les om dem her:
Galskapen de er kjent for
Den virkelige innvielsen i Motorpsychos univers innledes dog i låt nummer to, og 15 år senere, med «Lucid little moments» fra platen med samme navn.
Gjennom 21 minutter får stormannsgalskapen de er kjent for virkelig boltre seg.
Kanskje er ikke den lange låten den heldigste fremgangsmåten å bruke for å nå ut til nye lyttere, men hvem vet.
Les også om forskerne som mener musikksmak kan gi innblikk i hvordan du tenker:
Illustrerer ytterkantene
En av de store publikumsfavorittene, i hvert fall ifølge P3, «Vortex Surfer» fra Trust
Us som ble spilt 24 timer i strekk fra nyttårsaften og inn i 2001, er plassert som nummer tre.
Låten er ikke atypisk Motorpsycho ettersom bandet er godt bevandret i de fleste sjangre, men den står ut fra deres repertoar med klokkespillintro og relativt enkle melodilinje.
Låten fungerer godt til å illustrere ytterkantene av deres univers og er derfor et fint tilskudd til samleplaten.
Bruser ikke med fjærene
Bandet har limt sammen fragmenter fra tidlig nittitall og frem til i dag, noe som ikke kan ha vært en enkel oppgave.
Det virker kanskje lett å bruse med fjærene i søken etter nye tilhengere når det ikke mangler på sterkt materiale å velge fra.
Men å danne et bilde av Motorpsycho gjennom tre tiår og samtidig skape en helhetlig albumfølelse er en kunst.
Interessert i å oppdatere deg på det nyeste innen musikk?
Ømme jazzakkorder
Denne kunsten besitter trønderne og det er virkelig imponerende å lytte til at 25 år blir kokt ned til 15 låter.
Blant de utkårede får gledelig «Starhammer» fra Heavy metal fruit bre seg ut.
Kombinasjonen av ømme jazzakkorder og tungrock-riff utføres med en tidløs eleganse.
Med Kapstads upåklagelige rytmeseksjoner attpåtil, står låten i en klasse for seg selv i Motorpsychos repertoar.
Les vår anmeldelse av Albumet Heavy metal fruit her:
Biter seg selv i halen
Mot slutten har bandet også tatt et veloverveid valg.
Ved å bruke «The golden core» fra Timothy's Monster og «Toys» fra The Ninth Fragment som avslutningsspor får man en følelse av at platen biter seg selv i halen, noe som gir platen et enda mer helhetlig preg.
Litt mer tungrock som «On a plate» fra Behind the sun hadde vært ønskelig, men det blir mer en smakssak.
Les anmeldelsen av Timothy's Monster her:
Uansett er én ting sikkert, bandet viser med Supersonic Scientists at de er uten sidestykke i norsk eksperimentell rock, som om vi ikke visste det allerede.
Utstillingen Supersonic Scientists åpner på Rockheim fredag 16. oktober.
Trenger du flere TV-tips?
Her er 10 TV-serier du bør få med deg:
Se også Aftenpostens kulturredaksjon baksnakke kulturlivet i nytt program:
| 1
|
400591
|
Vamp: et rått og lekent hamskifte
Vamp er som et nyfødt band.
Musikalsk dristigere og viltrere i formen, men også gjenkjennelig.
Vamp er folkets band.
Et band som trekker fulle hus hvor enn de spiller.
Plater selger de også mer av enn de fleste.
Suksess burde være lett å bære, og Haugesundsbandet Vamp har opplevd mer av det enn de fleste.
Og det hele toppet seg med albumet Lille fuggel (2012), og det etter innpå 24 år med oppturer.
En gedigen salgssuksess med over 200 000 solgte plater.
Merkevaren Vamp var blitt en musikalsk vinnerformel.
Det var allikevel som om Øyvind Staveland og Vamp nådde et slags metningspunkt etter en slik velkommen anerkjennelse fra sitt publikum.
Les intervju med bandet:
Nytt band
Så kom meldinger om at flere mangeårige bandmedlemmer hadde forlatt gruppen.
Inn kommer bandets originale, den hjemvendte vokalisten Jan Ingvar Toft, gitarfenomenet Bjørn Berge og bassisten Kjetil Dalland i tillegg til far og sønn, Øyvind og Odin Staveland.
Nye Vamp er en sterk enhet som sprenger seg ut av det trygge og velprøvde og utfordrer med virtuost mesterskap.
Sammen trekker de veksler på hverandres spisskompetanse uten å miste Vamps sjel, eller skal vi si kjerne.
Det musikalske spennet er viltrere samtidig som kontrastene i uttrykket varieres sterkere.
Les Torstein Hvattums kommentar:
Snertent hamskifte
Albumtittelen er latin og betyr befolkning, og som folk flest er forskjellig, er Populas en fornøyelig forundringspakke av stemninger, viltre påfunn, sarte øyeblikk og lekne absurditeter.
Bandet er ganske enkelt råere, dristigere og uhemmet teatralske enn vi kjenner dem.
Samtidig er det tekstlige som vanlig vel ivaretatt; her ved Paal-Helge Haugen, Lars Saabye Christensen, Ingvar Hovland og Helge Torvund.
Vi blir kjent med en særdeles fargerik samling karakter, der hver representerer et eget musikalsk ståsted.
Dristigheten har betalt seg.
Vamp er som et nyfødt band, og her fremstår denne variasjonen som et av albumets sterkeste sider.
Se også Aftenpostens kulturredaksjon baksnakke kulturlivet i nytt program:
Med to vokalister, med hvert sitt distinkte særpreg kan bandet spenne ut et større lerret av følelser, og spille ut både sin teatralske sjarm, nedtonede inderlighet og alvor, melankoli og lekne spillopper.
Samtidig har Stavelands fele fått en vitamininnsprøytning og formidabel motkraft å bryne seg på gjennom Berges vitale gitarkraft.
Odin Staveland er både produsent med teft for nytenkning, tekstforfatter og musikalsk kryddermester i ett.
Bjørn Berges inntog i Vamp kan i utgangspunktet høres rart ut, men lytt til samspillet i glansnummeret "Du" og bli overbevist om at han passer som hånd i hanske i denne settingen.
Samspillet, den vokale duellen og den rå stemningen er vitalt gull.
Les flere aktuelle plateanmeldelser:
Muntert alvor
Vamp leker med musikalske settinger og begivenheter, men under den tidvis muntre overflaten er det et dypt alvor som kommer tydelig frem i blant annet åpningssangen "Passasjerane".
En viktig sang inspirert av dagens flyktningstrøm og hvor inntektene av sangen går direkte til Flyktninghjelpen.
Vamp har staket ut en inspirert ny musikalsk vei uten at de har mistet av syne bandets identitet.
Når albumet avsluttes med perlen "Bror" settes et finstemt punktum for et strålende nytt Vamp.
Trenger du flere TV-tips?
Her er 10 TV-serier du bør få med deg:
| 1
|
400593
|
Dråpe:Finslipt popdrøm
De norske indieyndlingene er tilbake med en egen vri på tradisjonsrik alternativrock.
Siden debut-EP-en fra 2011 har Dråpe bygget seg opp en god fanbase.
Ikke rart, da bandets drømmepop er tidsriktig nok til å være hipp for kidsa, og samtidig nostalgisk nok til å appellere til aldrende shoegazere.
Nå er kvintettens andre fullengder her; et produkt som antagelig vil trekke enda flere fans, med en bedre produksjon, og et mer poppede uttrykk.
Jeg er vanligvis ikke så begeistret når band mister de skarpere, mer støyete kantene sine, men for Dråpe later det til å funke.
Mer moderne produksjon
Åpningen «Relax» lover godt.
Halvannet minutt med pitchshiftede gitarer og lydmagi – en intro som gir en smakebit på sounden bandet prøver seg på denne gangen.
Her er det spor av gammel psykedelia og alternativrock, pakket inn i en åpen, mer moderne produksjon.
Den følges av «Replica», som drar tankene til spenstig 60-tallspop, med et vell av detaljer.
Fjerdesporet «Round and round» perfeksjonerer drømmepopen Dråpe har fått oppmerksomhet for, med sløve synther, lys vokal og dynamisk trommespill.
Det lyder kanskje noe mykere, men energien er der fortsatt.
TV-helgen er reddet:
Flørter med 90-tallsrock
Bandet har dyrket frem en enda mer karakteristisk sound siden sist.
Det kommer mye musikk som flørter med (eller kopierer) nittitallets gitarrock for tiden, og det er lett å forsvinne i mengden.
Men Dråpe stikker seg ut med den utforskende synthbruken, de lett gjenkjennelige vokalene, og ikke minst den sterke rytmeseksjonen, som holder interessante groover gående under de svevende arrangementene.
«My friend the scientist» er et godt eksempel, hvor gitaren følger den naivistiske vokalen, mens bass og trommer styrer skuta fremover.
Et av de mer energiske sporene i samlingen.
Å kalle musikken original er kanskje å overdrive, men Dråpe gjør i det minste sin egen vri på gamle konvensjoner.
Derfor bør du sjekke ut den nye sesongen med Homeland:
Avslutter sterkt
«There is a house» markerer skivens midtpunkt, og er dobbelt så lang som brorparten av de andre låtene her.
En komposisjon som er innom flere uttrykk; svevende indiepop, eksperimentell lydkunst, og housetendenser.
Spesielt andre halvdel viser Dråpe på sitt beste, hvor en enkel akkordsekvens gjentas i bakgrunnen mens det ekspansive lydbildet hele tiden utvikler seg.
Organisk, og veldig godt gjennomført.
Også albumets avslutning er sterk.
«Still raining» starter rocka, før den sløves ned til harpeaktig gitar og klangfulle vokalharmonier.
På jakt etter ny musikk?
Her er ukens beste låter:
Frister til gjenhør
Den glir over i «Relapse», platens siste spor.
En midtempo låt med hint av både Beatles og My Bloody Valentine.
Den har en relativt enkel konstruksjon, drevet av streit kassegitar med synthdetaljer som garnityr.
Ikke minst har låten en stilig gitarsolo, badet i romklang og fuzz, som får æren av å avslutte ballet.
Relax/Relapse flyter godt som helhet.
Noe strømlinjeformet, men det er nok av eksperimentelle krumspring til å holde lytteopplevelsen aktiv.
Den er passe lang for denne typen musikk (en drøy halvtime), og har nok godt materiale til at det blir fristende å trykke play igjen så snart den er ferdigspilt.
Trenger du flere TV-tips?
Her er 10 TV-serier du ikke bør få med deg:
Se Aftenposten Kultur baksnakke kulturlivet i nytt program:
| 1
|
400594
|
«Håkon Kornstad:»Samstemt tenor
Vakrere har aldri den klassiske operaarie blitt forent med jazzen.
Saksofonisten og sangeren Håkon Kornstad har funnet en egenartet indre musikalsk stemme.
Samstemt får en ny betydning når Håkon Kornstad serverer oss et klassisk repertoar bestående av operaarier og napolitanske sanger spilt av Kornstad Ensemble.
Dette er musikk slik du aldri har hørt den spilt før; Massenet, Strauss, Monteverdi, Bizet, Gluck, Rimsky Korsakov og Tosti.
Sammen har de funnet frem til essensen i uttrykket, foredlet den – og forent respekt og lekenhet i et vitalt grenseland mellom jazzens friere form og den klassiske musikkens strammere struktur.
Egenartet klangbilde
Dette er musikalsk brobygging, både godt tenkt og nyskapende fremført.
Du verden hvor flott det klinger i sine varsomme, vakre og besettende melodiøse arrangementer.
Klangbildet er fascinerende annerledes, spennende og besnærende virkningsfullt og enkelt.
Klassisk musikk spilt på trøorgel og kontrabass, perkusjon, harpsikord og cembalo ledet an av en tenorsaksofon er ikke dagligdags kost.
Legg til at saksofonisten synger på italiensk, fransk og tysk, med en inderlig, betagende og varm tenor.
Her triumferer musikken gjennom lyttende musikeres finstemte gehør.
Alt passer i hop
Håkon Kornstad er fra før en veletablert jazzmusiker, komponist og tenorsaksofonist.
Hans særegne, varme tone i instrumentet kombinert med en velutviklet sans for det melodiøse har begeistret et stadig voksende publikum.
Nå er han på god vei til også å etablere seg som en dypt personlig vokalist.
I en alder av 32 år, finner han ut at han vil bli operasanger.
Det viser seg at han har gått rundt og båret på en unik tenorstemme.
Med albumet Tenor Battle forener han to vidt forskjellige musikalske uttrykksformer som om de alltid har passet i hop.
Det er ikke mange forunt å kunne kombinere så ulike musikalske uttrykk, og til de grader lykkes med det – som det Håkon Kornstad gjør på sin nye plate.
Hans prosjekt er en musikalsk berikelse for så vel dem som svermer for det klassiske som dem som liker når musikere strekker seg mot det ukjente.
Det er noe magisk, nærmest tidløst og samtidig nyskapende og utfordrende i måten de turnerer disse sangene på.
| 1
|
400597
|
Janet Jackson:Popens overflødighetshorn
Etter syv års pause gjør Janet Jacksons et ujevnt comeback.
Albumet har et par fulltreffere, men de gode sporene blir dessverre begravd blant middelmådigheter.
Etter å ha trukket seg vekk fra familiens grep rundt midten av åttitallet, fikk Janet Jackson en svært suksessfull solokarrière, fylt av platinasalg, rekorddyre musikkvideoer og prisdryss.
For nyere musikkgenerasjoner er hun kanskje mest kjent for den gangen Justin Timberlake blottet brystet hennes under en opptreden i Super Bowl 2004.
Angivelig en av de mest googlede mediahendelsene noensinne.
Nå er hun uansett aktuell med sitt ellevte album; hennes første på syv år (det lengste oppholdet hun har hatt mellom utgivelser).
Et par fulltreffere
Et album av opp— og nedturer.
Og et par fulltreffere.
Andresporet «Burn it up» utføres med friske bidrag fra rapikonet Missy Elliot.
Enkel dance, med et komprimert bassriff og en spretten beat.
Det fenger, uten å være spesielt originalt.
«The great forever» sentres rundt et tungt elektrisk piano, som legger en enkel groove under en god vokalprestasjon.
Burde vært kuttet ned
Unbreakable er utgitt på hennes eget, nyetablerte plateselskap, Rhythm Nation Records.
Singlene har allerede gjort det godt på hitlistene, og har fått mye oppmerksomhet i sosiale medier.
Albumet er produsert av Jackson selv sammen med produsentteamet Jimmy Jam og Terry Lewis, som tidligere har jobbet på flere av Jacksons mest hyllede utgivelser.
Det er altså god grunn til å håpe på en triumferende tilbakekomst fra en av pophistoriens store navn.
Men det er et langt album – sytten spor spredt utover en drøy time.
Materialet kunne med fordel vært kuttet noe ned.
Det blir rett og slett for mye fyllstoff.
Les ukens TV-anmeldelse:
Følsomme vokalprestasjoner
Det er for all del lyspunkter her.
Et av dem er den avmålte pianoballaden «After you fall».
Et nedstrippet pianoarrangement, med innslag av stemningsskapende strykere og en aldri så liten gitarsolo, legger grunnlaget for Jacksons følsomme, dynamiske vokalprestasjon.
Den følges av «Broken hearts», som bygger videre på en lignende idé, men med mer energi, og et mer utfoldet arrangement.
Jackson har alltid hatt et noe avgrenset vokalspekter, men gjør allikevel mest mulig ut av stemmen sin, ofte med hell.
Satser på minimalistisk soul
Med unntak av et par mer energifylte, R'n'B-inspirerte låter, sentrer Unbreakable hovedsakelig rundt mer minimalistiske soullåter.
Smakfulle lydbilder med en varierende grad av detaljrikdom.
«No sleep» er en småsvett, myk sak som kunne glidd rett inn som b-side til noe av arbeidet Jackson gjorde på nittitallet.
Rapinnslaget fra J. Cole bringer inn noe variasjon, men som helhet er det en lettglemt låt som spiller mer på nostalgi enn noe annet.
«Black eagle» er nok en nedstrippet ballade, ledet an av rytmisk knipsing og enkle synthdetaljer.
Jackson virker kanskje mest hjemme i denne typen sound, men det blir ikke spesielt minneverdig av den grunn.
Les flere ferske plateanmeldelser:
Ikke ulikt Janelle Monae
«Dream maker euphoria» er et av de mer interessante innslagene i samlingen.
Drømmeaktig, ikke ulikt noe Janelle Monae kunne kommet opp med.
Dessverre blir låten redusert til et relativt kort mellomspill.
Neste spor, «2 be loved», er en god, leken poplåt med noen stilige vokalmelodier og et glidende, småeksentrisk komp, som hadde fremstått enda sterkere om ikke deler av skiven var fylt opp med utvannede versjoner av den samme ideen.
Albumet avslutter med kraftsalven «Gonna be all right», som skrur opp tempoet, og er betraktelig mer funky enn det foregående.
Det er medrivende, og svært fengende.
Janet Jackson er helt klart i stand til å hente inspirasjoner fra et bredt musikalsk landskap inn i musikken sin, og gjøre dem til sine egne.
Men denne gangen blir resultatet for halvveis, og de gode sporene blir begravd blant middelmådigheter.
Trenger du TV-tips?
Her er 10 serier verdt å sjekke ut:
| 0
|
400661
|
Han er en fryd å høre på
Lars Vaular har annonsert flere utgivelser i år.
Den første lover veldig godt
I tillegg til ubestridte ferdigheter både som låtskriver og rapper, har Lars Vaular kommersiell appell.
Hans navn og ansikt har etter hvert blitt lett gjenkjennelig i norsk popkultur, men det er de uhåndgripelige egenskapene ved Lars Vaular som gjør han unik i norsk rap.
Selv om han ikke selger mest, og selv om enkelte rappere kan holde tritt vers for vers, er jeg ikke i tvil om at Lars er den største i norsk rap.
Halvannet år etter 1001 Hjem, hvor tekstforfatteren Vaular sto i sentrum klarer han nå uanstrengt å være rapperen Vaular.
Platen lider ikke av en trang til å ”ta det tilbake”, dette er ikke Lars som på død og liv skal fortelle oss at han er rå til å rappe, han bare er det.
Autoriteten skinner gjennom, hardt som på åpningssporet ”Ung heit gateflamme”, eller mer tilbakelent som på ”Nordisk design” og ”Bodyslammin”.
Det er uansett for mange minneverdige linjer og vers til at noen kan nevnes – når Lars til de grader koser seg som han gjør på dette albumet må alt oppleves.
Alle produksjonene er ikke like interessante, og selv om et par låter kommer nær, mangler platen den helt store låten.
Men Lars er en fryd å høre på hele veien, og hvis hans senere utgivelser holder denne standarden, blir 2015 Vaulars år.
Les flere anmeldelser:
| 1
|
400662
|
Pink Floyd:Bare soundet er igjen
Tyve år gammelt restmateriale er modernisert til et nytt album fra Pink Floyd.
Et album uten egentlige låter, og fylt med lyden av legender.
Man skal være iherdig fan av Pink Floyd for å påstå at verden trenger et nytt album fra gruppen, et av tidenes største og viktigste, og som ikke har gitt ut ny musikk siden det relativt tafatte albumet The division bell i 1994.
Faktum er at det finnes svært mange slike fans, for The endless river er blant annet tidenes mest forhåndsbestilte plate hos nettbutikken Amazon.
Nå er det nye albumet her, tyve år siden sist, og hordene av fans får det slik de vil.
53 minutter med klassisk «floydiansk» musikk, hovedsakelig instrumentalt, der kun avsluttende «Louder than words» har sunget vokal.
Det hele er gjennomgående atmosfærisk, det bygges lydlandskaper av monumentale synther, melankolske gitarpartier, saktegående trommer og et par-tre drivende rockelåter for nostalgiens skyld — og ingen sjanser tas.
Tidvis fascinerende og drepende kjedelig på samme tid, med andre ord.
Rester av materiale
Man kunne vel ikke vente annet.
Eller forresten, man kunne strengt tatt frykte at dette avsluttende kapittelet i historien om Pink Floyd ble langt svakere enn det faktisk er.
Utgangspunktet er sikkert kjent for de fleste.
Det grunnleggende materialet er restene fra innspillingene av The division bell tilbake i 1993.
Tyve timer med bits and pieces som ble liggende, og aldri hentet frem igjen.
Da keyboardist Richard Wright døde i 2008, begynte likevel tanken om å bruke materialet å surre hos gitarist David Gilmour og trommeslager Nick Mason.
Roger «The wall» Waters er fortsatt ikke blant sine gamle kamphaner, så klart, han forlot bandet i 1985.
Svinner mot det evige
Bitene er flikket på og modernisert, noe gammelt er spilt inn på nytt, og noe helt ferskt er skapt sammen med produsentene Phil Manzanera, Youth og Andy Jackson.
Et år er brukt, og en god del effektivt etterarbeid er opplagt lagt i miksen.
Sluttsummen er treffende lik fotoet som er valgt som omslag på CD-boksen - her snakker vi om et album som selv i vår strømmetid vil selge fysisk:
En fyr med blafrende hvit skjorte som seiler mot horisonten i en pram over tett skylag.
Ahh, soundtracket til dette livet som uunngåelig svinner sakte, men sikkert mot det evige.
En hyllest til Wright
Med tanke på at The endless river lanseres som en hyllest til avdøde Richard Wright, er det forståelig at det ambiente uttrykket duver småsløvt.
For det meste kurant, selv om noen gjentagende muzak-partier er til å få fullstendig krupp av.
Men dette er sofamusikk, og første arbeidstittel på albumet skal ha vært The big spliff .
Personlig var jeg 99 prosent sikker på at bandets 15. studioalbum på 47 år skulle bli et eneste langt gjesp.
Det er litt bedre enn som så, selv om The endless river aldri vil bli noe man henter frem for å definere Pink Floyd.
Les også:
Les også:
| 0
|
400663
|
Poesi i ord og tone
Øystein Sevåg og Benedicte Torget har med dette særs vakre albumet gitt oss en personlig veiviser inn i Karin Boyes poesi.
Det er noe vidunderlig vakkert, spenningsfullt og tilfredsstillende å oppleve en så vellykket forening av poesi og musikk som musikerne Benedicte Torget og Øystein Sevåg har fått til med albumet Karin Boye sånger .
Duoen har brukt fire år på å nå inn til kjernen av diktene til en av Sveriges største poeter.
Fortsatt like relevant
Noen poeter treffer en nerve hos oss utenfor både tid og rom.
Poeten Karin Boye (1900–1941) regnes i dag som en av grannelandets viktigste dikterstemmer.
En myteomspunnet poet som aldri har mistet sin menneskelige relevans.
Hennes dikt favner vidt i både uttrykk, søken og innhold, intensitet, eksistensiell undring og klokskap.
Boye ble bare 41 år og var både omstridt og verdsatt i sin samtid.
Hun var kjærlighetsdikteren, kvinnen som kunne sette ord på smerten, fange menneskets mest sårbare øyeblikk, vise livets ubotelige nyanserikdom og gjennom ordenes fantastiske rikdom gi et gløtt av håp.
Varsom følsomhet
Torget og Sevåg har med følsomhet gått inn hvert dikts univers og gitt hver enkelt et eget musikalsk rom der tonene ledsager ordene slik at noe nytt stemningsfullt oppstår.
Det er som å gå på oppdagelsesferd i noe som er både velkjent og fremmed.
Benedicte Torgets vakre, distinkte stemme betoner hvert ord krystallklart og følsomt, mens musikkens melodiske skjønnhet gir ordene forsterket betydning.
Musikken formidles i ulike konstellasjoner av Øystein Sevågs renskårne pianotoner, en strykekvartett og Macedonian Radio Symphonic Orchestra.
Nyanserikdom
Her er elementer av så vel pop som av jazz og barokk.
Sangene veksler fra det lavmælte og inderlige til det storslagne og lekende.
Musikken oppleves aldri som kulisse for ordene, men heller som en vel integrert del av helheten.
Et godt eksempel er sårbarheten som uttrykkes i «Allt, allt jag ägde» ved Benedictes virkningsfulle sang opp mot orkesteret dirrende og drivende skjønnhet.
Når de tar for seg et av Boyes mest kjente dikt, «Javisst gör det ont» er det som om du føler smerten.
Det er som om musikken følger ordene og ordene bader seg i musikken der begge deler taler for seg.
Duoen tyr aldri til lettvinte dramaturgiske grep, men lar musikk og ord finne hverandre på et mest naturlig vis.
Hver tone rettferdiggjøres.
Hvert ord betones med varsom innlevelse.
Kjærlighetsmøte
De har tatt for seg 13 dikt fordelt på to CD-er der hver del utgjør en egen bølge av følelser.
Man får lyst til å oppsøke resten av forfatterskapet etter dette.
Da har de lykkes med sitt prosjekt, samtidig lever melodiene godt i samspill med Boyes mektige ord.
Her finnes dirrende rytmikk, varsom enkelhet og store besnærende klangflater.
Dette er et kjærlighetsmøte mellom tre kunstnere hvor hver især beriker den andre.
Les også:
Les også:
| 1
|
400666
|
Snoop Dogg aka Snoop Lion er fortsatt en ganske kul bikkje
Heldigvis er kveldens Snoop-konsert mer hip hop enn den er EDM og slakk reggae, skriver Aftenpostens anmelder.
Det er allerede gått to år siden Snoop Dogg fortalte verden at han hadde gått gjennom en spirituell oppvåkning, og at han som en følge av denne skulle endre navn til Snoop Lion.
Han skulle konsentrere seg om å lage reggae, og det nokså trivelige albumet Reincarnated , som kom ut for et år siden, er det foreløpig siste vi har hørt fra Snoop.
Variert publikum
Også før han «oppdaget» Snoop Lion hadde Snoop en variert karrière bak seg.
Fra starten som en beinhard og karismatisk Los Angeles-rapper helt i sentrum av gangsta rap, via hans mer tilbakelente utrykk som en «pimp», til samarbeid med artister som Robyn og Katy Perry.
Det er ikke lett å si hva man vil få på en Snoop-konsert.
Dette forklarer vel også de store variasjonene i publikum.
Blidgjør gamle forelskelser
Snoop Lion får æren av å starte det hele med «Here comes the king».
Det viser seg at dette også er siste gang Snoop Lion er på scenen.
Like laidback som han etter hvert er blitt kjent for å være kommer han ut på scenen i bøttehatt og det som ser ut som usedvanlig behagelige joggebukser.
Men allerede på neste låt blir vi påminnet hvordan Snoop var da han slo gjennom, idet «Tha shiznit» dundrer ut av høyttalerne.
En kompromissløs klassiker fra gjennombruddsalbumet Doggystyle.
Snoop fortsetter å blidgjøre de som forelsket seg i Snoop som en L.A-rapper med 2013-låten «So fly».
Snoop har vært flink, men det er backkatalogen hans som er kveldens store vinner
Men veien er visst kort fra Long Beach til Frankrike, for «Wet» produsert av EDM-giganten David Guetta følger så.
Pliktløp på én time
Halvveis i konserten er Snoop tilbake i L.A, med klassikere som Dres «The next episode», «Ain’t nuttin but a g-thang» og «Gin & Juice».
Disse låtene fremstår fortsatt som hans beste låter, og sannelig er ikke Kurupt med på moroa.
Mens dette pågår er vi vitner til noen av verdens råeste hip hop-låter fremført av en fokusert Snoop.
Men før han kom seg hit har fått vist fram mye forskjellig.
«Signs» representerer den tilbakelente Snoop, mens «Wiggle» og ikke minst Katy Perry-hiten «California gurls» (som bare for å vise hvor mye han har endret seg etterfølger «Pump pump») viser Snoop på sitt mest poppete.
Snoop er proff, og ganske sjarmerende, men på tross av dette fremstår ikke konserten som mer enn et pliktløp på én time.
Selv om han av uforklarlige grunner har spilt Joan Jett og House of Pain denne kvelden, avslutter han med perlene «Drop it’s like it’s hot», «What’s my name» og «Young, wild and free».
Ser man det sammen med nevnte klassikere har det alt i alt vært en underholdende kveld.
Snoop har vært flink, men det er backkatalogen hans som er kveldens store vinner.
| 0
|
400667
|
En perle av en konsert
Grungeveteranene Pearl Jam leverte en magisk konsertopplevelse på Telenor Arena.
Pearl Jam har lagt ut på europeisk sommerturné og Norge er syvende land i rekken.
Etter bandets tiende utgivelse og over tjue år som grungerockere av verdensklasse, var spenningen høy og forventingene store.
Skyhøye forventninger
Her er det mange ivrige sjeler.
De klapper, plystrer og roper mellom hver rockelåt som skyller over dem.
Kankje kommer de ut nå?
Hva med nå?!
Pearl Jam med sine mer enn lojale fans blir et vakkert skue.
På scenen kommer de, mottatt med en jubel som kan stanse kriger og instifte ekteskap.
De åpner rolig med «Pendulum» til allsang og fortsetter med «Hard to imagine».
En slik kraft har Pearl Jam når de glitrer der, et steinkast unna, at Luke Skywalker ville vært misunnelig.
Perfekt oppbygning
Så smeller det til med «Last kiss» etterfulgt av «Mind your manners»
Mange band benytter seg av en dynamisk oppbygning, men måten det musikalske bildet blir utbrodert på av Pearl Jam skriker musikkforståelse av rang.
Nå tar vokalist og gitarist Eddie Vedder like så godt en piruett inn i nytt spektakulært univers.
Grungerocken de forbindes med og elskes for, blir en eksplosjon på scenen.
«In hiding» introduserer en mer klassisk rocka del av konserten.
«Lightning bolt», tittellåta på det nyeste albumet, tas like godt imot som de eldre låtene.
Publikum på tribunen tar beina fatt og løper ned mot scenen.
Samspillet; band-tilskuer, er intet mindre enn trollbindene.
Et personlig møte
Bandets tilstedeværelse under de første tre kvarterene var upåklagelig, men under «My father´s son» viser Eddie Vedder at han også kan videreformidle sterke emosjoner.
Det treffer og berører.
Dette er et personlig møte og det ønsker Pearl Jam å understreke.
De er ute blant publikum og publikum synger store deler av refrengene alene.
De profilerte musikerene spiller fra adrenalinpumpende hjerter til hver og én av oss.
Full allsang
Så kommer «Even flow».
En, om ikke dén, mest avspilte Pearl Jam låten.
Gigantkoret, Telenor Arena, skuffer ikke.
Til tider konkurrerer nærmest et band, som mer enn sikkert sprenger norske desibelgrenser, med folkehavet.
Videre holdes nivået på topp.
Bandet lyser av sann spillglede, influert av en øl eller to.
Men litt snøvling mer enn tolereres av følelsesladde ansikter opplyst av blå og rosafargde lysstråler.
En tydelig preget Eddie Vedder setter også av tid til å snakke om Roskilde-hendelsen.
Natten til første juli 2000, da ni mennesker mistet livet.
«We can get through the worst of tragedies, if we face the reality and work together».
Publikum hedrer ofrene ved en kraftig applaus.
Magisk opplevelse
En akustisk og nedpå del, hvor «Footsteps» ble et av høydepunktene, løftes til kraftig Grunge.
«Why go» blir stående igjen som en bauta.
Pearl Jam på Telenor Arena, ble en magisk opplevelse.
Frontfigur, Eddie Vedder imponerer med sin enorme tilstedeværesle.
Om han mumler fram «Anyone got some marijuana?», taler alvorsord eller synger svingende på en gigantisk lyspære.
| 1
|
400810
|
Tyskland 83 byr på kald krig, sterkt spiondrama og litt ufrivillig komikk
Stasi, NATO og en østtysk familie.
Tyskland 83 tar oss med til den iskalde krigen, men denne gangen med et nytt blikk på historien.
Mens vi sitter her oppe med vår mørke nordic noir-boble, med groteske ritualdrap og mutte, gamle etterforskere, skjer det store serieting også i andre deler av Europa.
Franskmennene er i gang med sesong to av den mystiske Les Revenants , italienerne har laget mafia— og korrupsjonsseriene Gomorrah og 1992 , og tyskerne ga verden melankolsk og opprivende tv-drama med Krigens unge hjerter .
Tysk tv-bransje fortsetter den fine trenden, og nå er det forholdet mellomØst-Tyskland og Vest-Tyskland som skal under lupen.
Denne helgen har NRK endelig premiere på Tyskland 83, som er spesiell på mange måter.
Ikke bare er det første gang en tysk serie har premiere i USA før den vises i hjemlandet, ifølge Der Spiegel er det også første gang Stasi tv-skildres fra et østtysk ståsted.
Her er flere aktuelle spenningsserier:
Walkman og humor
Handlingen starter der Ronald Reagan holder sin Evil Empire -tale.
Vi treffer en ung østtysk offiser som sendes vest for å spionere hos en NATO-general og hans stab.
Etter hvert som Martin leverer info østover, viser det seg at ikke alle i kommuniststaten er interessert i at hans rapporter skal nå helt til topps i Sovjet.
Hvilke interesser er det egentlig som dyrkes, hvem kan Martin stole på, hvordan forholder han seg til det nye, hemmelige regime?
Og ikke minst: hvordan forholder han seg til NATO-generalens viltre, vestlige datter?
Trenger du flere TV-tips?
Kløner og roter det til
I motsetning til skrekkhistoriene vi kjenner om Stasi-regimet, fremstår spionen Martin og hans overordnede og familie nyansert og fargerikt.Han kløner, roter det til, og prøver sitt beste, samtidig som han gjør en tung innsats for DDR óg får sansen for vestlig sjokolade og hamburger.
Scenen da han oppdager konseptet walkman er alene verdt de første episodene, mens de mer alvorlige thrillerscenene minner om filmer som Baader Meinhof.
Tidskoloritten er dempet og delikat, og vi får aldri insisterende tidsmarkører som skal rope at vi er på 80-tallet.
Her er ukens beste låter:
Den kalde krigen på frysepunktet
Utover den naive og ufrivillige komikkeni øst møter vest, går Tyskland 83 langt for å vise hvor like og samtidig så forskjellige de to samfunnene var da den kalde krigen var på frysepunktet.
De delte frykten for atomkrig, men vurderte konsept som "frihet" og "demokrati" på vidt forskjellige måter.
I lyset av den østtyske frykten for sitt eget brutale regime, fremstår de unge tyskernes hat mot NATO og tysk-amerikansk samarbeid i ettertid som noe pompøs, og i Tyskland 83 sys de forskjellige ståstedenesammen til et interessant innblikk itiden da den kalde krigen var frossen som eiswein-druer.
Les hvilke juleplater Aftenposten anbefaler i år:
Internasjonal politikk møter familiedrama
I hjertet av serien er uansett spionhistorien,som gjør Tyskland 83 til en slags retroversjon av Homeland , eller tysk speiling av det gnistrende dramaet The Americans .
Internasjonal politikk møter familiedrama med vondt og spennende utfall, og Tyskland 83 spinner elegant den ene NATO-øvelsen etter den andre (legg merke til at alle episodene er oppkalt etter ekte NATO-øvelser, fiffig detalj) rundt en østtysk ufrivillig spion som plutselig får verdens skjebne i sine hender.
Det høres kanskje voldsomt og svært ut, men Tyskland 83 imponerer stort med hvordan historien kretser rundt den uheldige ungdommen Martin.
Se Aftenposten Kultur baksnakke kulturlivet i nytt program:
Trenger du TV-tips?
Her er ti serier du bør få med deg i høst:
| 1
|
400811
|
The Bastard Executioner:Det er bare å slakte denne bøddelserien
Magica fra Tryll, Ed Sheeran og tvillingsex.
The Bastard Executioner er en håpløs TV-serie.
På papiret skulle denne serien om en walisisk bøddel på 1300-tallet være en rimelig sikker suksess.
Serieskaper Kurt Sutter gikk skole som manusforfatter og skuespiller i den feirede politiserien The Shield , før han realiserte syv suksessrike sesonger av motorsykkelserien Sons of Anarchy .
Voldelige alfamenn og kvinnelige matriarker
Suttons kjennetegn er voldelige alfamenn med egne moralkodekser, og kvinnelige matriarkfigurer som prøver å styre disse egenrådige herrene.
Så også i The Bastard Executioner .
Ridderen Wilkin Brattle forsøker å leve et anonymt landsbyliv med vakker, gravid kone, men må ut og hjelpe noe lokale bønder.
Da han kommer tilbake er kona drept og sprettet opp av Baron Erik Ventris, landsbyen brent til grunnen, og Wilkin sverger naturlig nok en grusom hevn.
Muligheten kommer da han via en trollkvinne får anledning til å gi seg ut for å være en omreisende bøddel.
Han får innpass på Ventris-slottet, hvor han spionerer og konspirerer for å kartlegge hvilke soldater som var med og raidet landsbyen.
Se heller denne TV-serien:
Småkonger og hoffnarrer
Hiv en god dose Magica fra Tryll-inspirert heksekunst i gryten, rør rundt med noen hallusinerende glimt fra TVNorges gamle onsdagsfilm.
Dryss med Ed Sheeran i en rar birolle, og fyll til randen med brutal vold, mykpornografisk tvillingsex og et lydspor fullt av fuzzgitarer og Eurovision-ballader, så har du serveringsklar The Bastard Executioner .
Plottet og karakterer er det ikke så nøye med, alt du trenger å vite er at det er noen småkonger og hoffnarrer som prøver å tuske til seg makt mens de lar andre gå i døden for dem.
Slik prøver The Bastard Executioner på håpløst vis å skape Kurt Sutton-versjon av Game of Thrones , hvor maktkamp og hensynsløs vold går side om side med kåtskap og perversjoner.
Den malplasserte musikken skal muligens få oss til å si at "det er en serie fra 1300-tallet, men det er ikke gammel historie, det er moderne drama", men det eneste som oppnås er at man synes synd på skuespillerne som heltemodig prøver å gjøre en innsats mellom all ulyden.
Hør ukas mest omtalte album:
Publikum sier "meh'"
Galleriet av relativt ukjente skuespillere er det eneste forsonende trekket ved denne seige, uinteressante kolossen av en TV-serie.
Amerikansk TV— og filmbransje har gode tradisjoner for å hente australske skuespillere, og Lee Jones i hovedrollen markerer seg så godt han kan.
Du ser nok mer til ham i andre sammenhenger i kommende år.
Heldigvis slipper du å se mer av denne bøddelserien, for i skrivende stund tikker det inn en melding om at serien er kansellert etter en sesong.
"Publikum har talt, og uheldigvis er tilbakemeldingen "meh".
Jeg vil ikke skrive noe som ingen faen meg ser på", sier Sutton i kanselleringsbrevet.
Avtale, sier vi.
Her er låtene du bør få med deg denne uken:
Hva med Samson Isberg?
Når man ser tilbake i tid, er det fort gjort å tenke på de gode tingene som ble produsert.
70-tallets rock lyser av Led Zeppelin, Stooges og Black Sabbath, mens man glemmer alt røret som også ble trykket på vinyl.
Når man en gang skal se tilbake på TV-året 2015, kommer vi sikkert til å huske godbiter som The Jinx, Bloodline og sesong 2 av Fargo .
Forhåpentligvis har vi da fortrengt The Bastard Executioner .
Når det er sagt, drømmer jeg fremdeles om den perfekte bøddelserie.
Jeg skulle ønske forfattere av historiske romaner eller TV-skribenter her hjemme hadde tatt for seg Samson Isberg, vestlandsbøddelen som gjorde for den siste offentlige henrettelsen i Christiania, foran 5000 tilskuere i 1863.
Der har du TV-serie!
Se Aftenposten Kultur baksnakke kulturlivet i nytt program:
Trenger du TV-tips?
Her er ti serier du bør få med deg i høst:
| 0
|
400814
|
Rotfestet TV-underholdning
Ingen grunn til uro, Oddgeir Bruaset.
Din arvtager står heller ikke i veien for hovedpersonene.
Knapt et TV-program de siste tyve årene har vært rotfestet norsk og dypt folkelig forankret som Der ingen skulle tru at nokon kunne bu.
Det må i så fall være evighetsmaskinen Norge Rundt.
Oddgeir Bruaset styrte med bestemt hånd og en mild, behagelig stemme programserien gjennom tolv år.
Dokumentaren om arbeidssomme menneskers trassige liv i Utkant-Norge, samlet ved flere anledninger over en million TV-seere.
Sogndølen Arve Uglum er mannen som etter Bruasets avskjed i fjor, fortsetter ferden inn i brattlendte bygder og trange fjorder.
I den første episoden møter vi familien Ryland Søilen.
De fem bor på Tangeneset, ytterst i havgapet i Solund kommune.
Familien flyttet til den veiløse gården for fire år siden.
En plass som hadde vært fraflyttet i nesten 50 år.
I beste Der ingen skulle tru-ånd trekkes vi inn i en familie som dyrker stillheten og livet uten påtrengende naboer.
Det er lett å falle for fristelsen til å romantisere tilværelsen når TV-kameraene blir nærgående.
Men de første episodene med Arve Uglum som programleder, tyder på at evnen til å balansere er intakt i prosjektteamet.
Den dramatiske vendingen i første episode utløses av kraftige dynamittdrønn mellom fjellskrentene.
Bilveien til Tangeneset er snart ferdig.
Livet skal for alltid forandres for Pål Ryland, Trude Søilen og de tre døtrene Sunniva (14), Ingeborg (10) og Oda (10).
Alle aktiviteter de før måtte ut i båt for å nå, er plutselig bare en liten biltur unna.
Alle de seks episodene i årets sesong er spilt inn på steder uten bilvei.
Etter møtet med familien i Solund går ferden til Gamvik i Hammerfest, Austli i Vinje, Bliksvær i Bodø, Sørfonn i Fitjar og Frønningen i Lærdal.
I et avskjedsintervju i fjor høst uttalte Oddgeir Bruaset at han ikke har sans for programledere som tar for mye plass.
Selv lot han konsekvent en lavmælt stemme tale.
Som supplement til utkantfolkets beretninger.
— Han må finne en balanse mellom det gjenkjennelige og det å stå på egne bein, fremholdt veteranen da han fikk vite at Uglum skulle overta stafettpinnen.
Arve Uglum er tydelig bevisst på at programseriens suksess er tuftet på programlederens stil.
Starten virker lovende.
Med sin karakteristiske sognedialekt, og med fotograf Torje Bjellaas som garantist for vakre naturopplevelser, fører han programsuksessen videre.
Dit ingen skulle tru at nokon kunne bu.
Se Aftenposten Kultur baksnakke kulturlivet i nytt program:
Trenger du TV-tips?
Her er ti serier du bør få med deg i høst:
| 1
|
400815
|
Homeland rykker stadig nærmere vår egen dørterskel
Spiondramaet Homeland har senket tempoet, men skaper likevel sitrende spenning ved å nærme seg virkelighetens verdenskonflikter.
NB!
Ikke les videre hvis du ikke har sett Homeland sesong 4!
Ved første øyekast kan det virke som starten av Homeland sesong 5 til forveksling er en annen TV-serie med Claire Danes i hovedrollen.
Men ikke trykk på pauseknappen.
Selv om den tilsynelatende lykkelige og harmoniske Carrie Mathieson på ingen måte ligner den nevrotiske og kompromissløse CIA-agenten vi er blitt kjent med gjennom fire sesonger, er det faktisk riktig serie.
Sykkelturer og barnebursdager
Siden sist har Carrie forlatt CIA og det livsfarlige spionlivet, til fordel for en trygg jobb som sikkerhetssjef i en privat stiftelse i Berlin.
I løpet av de to årene som har gått, har hun bygget seg et nytt liv sammen med sin datter og nye kjæreste.
Her bedriver hun såkalte vanlige hverdagsaktiviteter, som å sykle datteren til skolen, spise middag med typen, og arrangere barnebursdager.
Dette mente vår anmelder om forrige sesong:
Innhentet av fortiden
Som vi har sett i så mange spiondramaer før, er det ofte vanskelig å legge livet som agent bak seg.
Det tar derfor ikke lang tid før Carrie blir rykket ut av hverdagsidyllen og innhentet av fortiden.
Det begynner så smått idet sjefen hennes planlegger en tur til en flyktningleir i Libanon, og Carrie blir nødt til å ta kontakt med sine gamle fiender i Hizbollah.
Nettet snører seg ytterligere sammen da to hackere snubler over hemmelige CIA-dokumenter som avslører at Tyskland og USA samarbeider om ulovlig overvåking.
Carrie blir dratt ufrivillig inn i dette dramaet også.
Flere aktuelle TV-serier om krig, storpolitikk og spionasje:
Derfor bør du fortsatt følge Saga Norén:
Krig i kulissene
Homeland har gjort det til sin merkevare å ta for seg temaer som føles tidsriktige og relevante.
Krigen mot terror er fortsatt den overordnede tematikken, men der forrige sesong handlet om dronekrigføring og jakt på profilerte terrorister i Midtøsten, handler denne sesongen så langt om internasjonal storpolitikk, overvåking, hacking og lekkasjer av statshemmeligheter.
Handlingen er tydelig inspirert av både Edward Snowden og Wikileaks, og mye kan tyde på at likheten med virkeligheten ikke stopper der.
Denne bør du også sjekke ut:
Hentet fra avisoverskriftene
På en TV-konferanse tidligere i høst fortalte nemlig sjefen for Showtime, TV-selskapet som lager Homeland, at den nye sesongen i enda større grad vil føles som den er hentet fra virkelighetens avisoverskrifter.
Han kunne avsløre at historien denne gang også skal innom Vladimir Putin, Ukrania, Syria, Charlie Hebdo og IS.
Med mindre skjermtid for actionscener kan det virke som om tempoet i serien er noe senket.
Mer realisme og relevans gjør likevel at både temperaturen og spenningen holdes oppe.
At serien rykker stadig nærmere vår egen dørterskel, gjør den ikke mindre skummel for oss europeere.
Har ikke bloddopet serien
Flere nye ansikter dukker opp i femte sesong.
De tilfører friskt blod til det mellommenneskelige dramaet.
Men de gamle relasjonene til kollega Quinn og tidligere sjef Saul er fortsatt bærebjelkene.
Carrie og Saul er ikke lenger på talefot, og et anstrengt møte i første episode tyder ikke på noen rask løsning.
Peter Quinn har siden sist vært i Syria og blitt om mulig enda mer desillusjonert og fremmedgjort.
Det legges fortsatt opp til at det er kjemi mellom ham og Carrie, men heldigvis har ikke manusforfatterne falt for fristelsen å bloddope serien med nok en heftig romanse.
Forholdet mellom Brody og Carrie var riktignok utgangspunktet for hele serien, men ble etter hvert også dens største svakhet.
Ved i større grad å fokusere på det rendyrkede spiondramaet fremover, legger Homeland best mulig til rette for å bli en serie med lang varighet.
Trenger du flere TV-tips?
Her er 10 TV-serier du ikke bør få med deg:
| 1
|
400823
|
Grace and Frankie:Kjærlighet i viagraens tid
Sex, romantikk og forbudte følelser i 70-årsalderen er et forfriskende utgangspunkt for en TV-serie.
Men dessverre vekkes ikke de store følelsene.
Da Grace Hanson og (Jane Fonda) og Frankie Bergstein (Lily Tomlin) blir invitert ut på middag av sine respektive ektemenn Robert Hanson (Martin Sheen) og Sol Bergstein (Sam Waterson) håper de to kvinnene at ektefellene skal annonsere at de går av med pensjon.
Isteden kommer de begge ut av skapet og proklamerer sin kjærlighet for hverandre.
Det skal vise seg at Robert og Sol ikke bare har vært kolleger i en årrekke, men også elskere.
Og nå klarer de ikke lenger å skjule sin kjærlighet for hverandre.
Så de vil skilles.
En stor hjertesorg
Hverken Grace eller Frankie hadde anelse om at ektemennene deres egentlig var homofile.
Etter at det første sjokket har lagt seg prøver de selvfølgelig å finne ut av hvordan dette kan ha foregått rett under nesen på dem i så mange år.
Den strenge og kjølige Grace prøver sitt beste å fortrenge det hele, mens den varme og langt mer tolerante Frankie prøver å bearbeide nyheten med forståelse.
Men begge kvinnene skjønner fort at dette er et svik og en sorg de ingen av dem kan unnslippe.
Flere pensjonister skiller seg
Å bryte opp en etablert tilværelse når man er i midten av 70 årene er fortsatt ganske fjernt fra den vanlige, lune Hollywoodhumoren.
Men i et samfunn hvor stadig bedre helse kombineres med økt selvrealisering er det mye som kan tyde på at samlivsbrudd blant pensjonister vil bli en økende trend.
Utgangspunktet for dramakomedien Grace and
Frankie har sånn sett et langt friskere og aktuelt utgangspunkt enn mange andre serier i samme sjanger.
Burde fått mer frihet
At rollefigurene Grace og Frankie, er så forskjellig som natt og dag, er nok ment som humoristisk grep fra manusforfatternes side.
Frankie er frikete kunstner, mens Grace har en fortid i skjønnhetsindustrien.
Men disse kontrastene blir ofte mer klisjéfylte enn morsomme.
Serien har sikret seg et stjernelag av skuespillere, som evner å skape humor ut av de små øyeblikkene, så manusforfatterne ville trolig fått langt større uttelling hvis de hadde gitt rollefigurene litt mer spillerom.
Fremstår ganske lunken
En annen svakhet med serien er at kjærlighetsforholdet mellom Robert og Sol aldri helt klarer å overbevise.
Disse to mennene som har forlatt sine gamle liv, for å leve et nytt liv som homofilt par i full åpenhet, har ikke tatt et enkelt valg.
De er begge fortsatt glad i sine koner, og det er tydelig at det plager dem å bryte opp kjernefamilien.
Den glødende kjærligheten som overvinner alt klarer derfor ikke helt å få opp temperaturen på serien, som isteden fremstår ganske lunken.
Noen hjerteskjærende øyeblikk
Grace and
Frankie har likevel sine øyeblikk, og noen av dem er faktisk ganske hjerteskjærende.
Som når Frankie innser at hun ikke klarer å sove alene, og spør mannen som akkurat har dumpet henne etter 40 års samliv om han likevel kan holde rundt henne en siste natt.
Eller når Grace prøver å finne sin nye identitet ved å vende tilbake til sin karrière som vellykket forretningskvinne, men innser at datteren hennes som har overtatt firmaet mener at hun ikke lenger kan bidra med noe relevant.
Serien handler altså like mye om å finne seg selv, som å finne hverandre.
Og skal vi tro hovedrolleinnehaverne i Grace and Frankie er begge deler like tøft.
| 0
|
400824
|
Wayward Pines: en dose uforløst spenning
Wayward Pines byr på en spektakulær historie, men mestrer ikke overgangen fra bokform til TV-skjerm.
Tenk deg å våkne opp på det lokale sykehuset i en liten småby, uten at du egentlig husker hvordan du havnet der.
Mobiltelefonen og lommeboken din er borte, og alle forsøk på å få kontakt med omverden via telefon mislykkes.
Når du forsøker å forlate byen med bil fører veien deg bare tilbake.
Innbyggerne er vennlige og hjelpsomme, men du får likevel den krypende følelsen av at den idylliske småbyen egentlig er et fengsel.
Styres med usynlig jernhånd
Dette skjer spesialagent Ethan Bruke (Matt Dillon) under et oppdrag hvor han skal finne to savnede agenter, deriblant sin partner Kate Hewson (Carla Gugino), som han også har hatt en affære med.
Når han våkner opp i Wayward Pines finner han riktignok begge to, men ikke i den tilstand han hadde forventet.
Med unntak av den lokale bartenderen Beverly (Juliette Lewis) er det ingen som vil fortelle ham hva som skjer.
Byens styres med en kombinasjon av frykt og en usynlig jernhånd, og her er det tre regler som gjelder: ikke forlat byen, ikke snakk om fortiden, og alltid ta hustelefonen når den ringer.
Brudd på disse reglene kan få dødelig utfall.
Før blekket var tørt
At noen skulle lage en TV-serie av Blake Crouchs suksessfulle romantriologi, Wayward Pines , lå i kortene helt siden første bok kom ut i 2011.
TV-bransjen har i mange år støvsugd bokmarkedet for spenning— og fantasyserier som kan egne seg på skjermen, og når det kommer en bokserie som både er spennende og overraskende underveis, og i tillegg har en tilfredsstillende avslutning, er det ikke rart at blekket knapt rakk å tørke i førsteutgaven før rettighetene var kjøpt.
Inspirert av Twin Peaks
Referansene til serieklassikeren Twin Peaks er åpenbare, noe hverken forfatter Blake Crouch og regissør av første episode M. Night Shyamalan har lagt skjul på.
Men serien har også mange likheter med nyere serier som Lost, i tillegg til filmer som The Truman Show og Pleasantville.
Blandingen av idyllisk småbyliv, drivende spenning, grøssende mysterier og spektakulære hemmeligheter gjør at Wayward Pines burde ha alle ingredienser for å holde lenket til sofaen.
Likevel er det noe som har gått galt i overgangen fra bokform til TV-skjerm.
Mangler spenning underveis
Det er mulig at vissheten om at serien faktisk gir seerne alle svar til slutt, i motsetning til for eksempel Lost , gjør at man har glemt å legge nok arbeid i det mellommenneskelige dramaet underveis.
Det er dessuten påtagelig hvor få skuespillere det er i de fleste av scenene, noe som gjør det mer til et kammerspill, enn et eget serieunivers.
Selv om Matt Dillon gjør en god innsats er ikke hans rolle nok til å bære hele serien.
Og med unntak av Melissa Leo, som spiller en skummel sykepleier, er det få rollefigurer som får hårene til å reise seg.
Tempoet på historien er riktignok høyt nok til at mange av skrekkelige avsløringene kommer allerede halvveis i første sesong, men det er likevel ikke nok til å veie om for den manglende følelsen av ubehag underveis.
| 0
|
400826
|
Jordskott:En strategisk thrillerkanin
Jordskott trykker på alle de nordiske krimknappene, men ender opp som et kalkulerende manusseminar.
Den ambisiøse politikvinnen Eva Thörnblad får livet revet opp med roten da hennes lille datter forsvinner, og når vi møter henne syv år senere er hun tilbake i hjembygden Silverhöjd for å begrave sin far.
I den Västmanlandske bygda møtes hun med skepsis og skeive blikk, og da en liten gutt forsvinner mistenker Eva at det er samme kidnappere som er på ferde som da hennes lille Josefine forsvant.
Nordiske krimklisjeer
Jordskott raser rundt deg som en strategisk anlagt thrillerkanin, mens manuset prøver å trykke på hver eneste nordic noir-knapp du har fått implementert gjennom Broen, Forbrytelsen, Mammon, og alle de andre suksesseriene.
Det finnes knapt et virkemiddel eller klisjé fra nordisk krim de seneste årene som ikke dukker opp i løpet av seriens første episoder.
Den onde forretningsmannen
Kvinnelig politibetjent med personlige problemer, jovial skråstrek famlende politimann som mener godt, men kludrer det til, rare bygdefolk som på sitt stille vis raser mot de fancy byfolkene, og prikken over i-en: den onde, lokale forretningsmannen som er villig til å gjøre alt for å sikre seg en god forretningsavtale.
Hører du?
Han er villig til å gjøre hva som helst, der han sitter med kaldt blikk bak sitt dyre styrelederbord.
Er tidvis skummel
Jordskott er tidvis ganske skummel, spesielt er scenen for den forsvunne bamsen dukker opp velregissert og lekker, men replikker og liksomtilfeldige hendelser (den mystiske, romaktige kvinnen med handlevognen er det mest tvungne øyeblikket i et manus så langt i 2015) virker mer som ideer på et introduksjonsseminar i hvordan-skrive-nordisk-krim enn en sammenhengende historie.
Inspirert av tusser og troll
Det mest interessante med Jordskott er hvordan den orienterer seg mot lett nordisk mystisisme à la Trolljegeren, hvor naturen er en egen kraft og noe som gror kan ta form av eget liv.
Der tar serien egen retning ut av mylderet av karikaturer og konstruerte overraskelser.
Eva-karakteren er tillagt en rekke fordypende egenskaper, øm og nysgjerrig og arrogant og sint, men ender opp med å bli et innsalg av en karakter og ikke et menneske du har lyst å bruke noen dyrebare TV-timer med.
Mange konkurrerer om serietiden
For med stadig mer konkurranse om tittetiden vår fra strålende serier (Bloodline, Better Call Saul, Justified og The Americans har alle levert sterke sesonger i 2015), trenger nordisk TV å ta neste steg.
Norske Frikjent var to-tre steg i riktig retning med sitt dempede og menneskelige småbydrama, Jordskott er bare gratis argumentasjon til de som klager over at det blir laget for mange krimserier.
| 0
|
400827
|
Maktskifte i Game of Thrones skaper ny spenning
Game of Thrones krydrer maktspillet med nye farer og nye fiender i det som ser ut til å bli den beste sesongen så langt.
NB!
Ikke les videre hvis du ikke har sett Game of Thrones sesong 4.
Der forrige sesong lenge virket å bli et hvileskjær i Game of Thrones' historie, sørget en forrykende sesongavslutning for å skru til spenningen på flere fronter, og dermed sørge for at alt ligger til rette for store endringer i maktspillet i sesong 5.
Makt står for fall
Forholdene i Kings Landing, hovedstaden i Westeros, er mer ustabile enn på lenge.
Etter at både kong Joffrey Baratheon og hans bestefar Tywin Lannister ble drept i forrige sesong har den nykronede kong Tommen Baratheon tatt over jerntronen, men han har hverken ressurser eller autoritet til å holde kongeriket samlet.
Bedre blir det ikke at hans mor, Cersei Lannister, blir stadig mer skjøvet ut på sidelinjen og hans smarte onkel Tyrion Lannister er på flukt for drapet på sin far.
For utenfor slottets murer kryper fiendene stadig nærmere.
En ny generasjon
Det er mye som kan tyde på at maktskifte er det store stikkordet for denne sesongen.
Ikke bare introduserer serieskaperne en rekke nye utfordrere til den etablerte makten, men de har også lagt til rette for et generasjonsskifte.
Nye krefter og nye ideer er i ferd med å konkurrere ut de gamle.Tydeligst blir det i forholdet mellom dronningmoren Cersei og den nykronede dronningen Margaery Tyrell.
Kammerspillet dem imellom er for øvrig et ypperlig eksempel at Game of Thrones også kan by på førsteklasses karakterdrama, ikke bare bloddyppende spenning.
Tøffe moralske valg
I sesong 5 fortsetter Game of Thrones sin imponerende sjonglering mellom alle rollefigurene og deres historiene.
Det virker som manusforfatterne har finslipt utvalget, slik at stadig færre scener ender opp med å bli halvkvedede viser.
Med et tredvetalls sentrale rollefigurer kan selvfølgelig ikke alle få tildelt like mye plass.
I denne sesongen virker det som mye vil handle om Daenerys Targaryen, John Snow og Arya Stark.
Moralsk sett er det disse rollefigurene som serien knytter størst håp til.
I løpet av denne sesongen vil de alle tre måtte ta tøffe moralske valg som vil vise hva de egentlig er laget av, og som til syvende og sist er de rette kandidatene for å redde Westeros.
Flere sterke kvinneroller
Serien har tidligere fått mye kritikk for å bruke nakne kvinnekropper som et spekulativt lokkemiddel for å skaffe flere seere.
Det er fortsatt like mye sex og nakenhet i serien som før, men det kan virke som serieskaperne har forsøkt å skape mer mangfold blant de kvinnelige rollefigurene ved å caste flere kvinnelige krigere.
Faktisk går tv-serien mye lenger enn forfatter George R.R.
Martin når det gjelder å utvikle tøffe og selvstendige kvinneroller, både når det gjelder nye tilskudd til rollelisten og de rollefigurene som allerede er der.
Fortsatt blodig alvor
Sesong 5 er basert på den fjerde og femte boken i Game of Thrones -serien, A feast for drows og A dance with dragons .
Så langt har tv-serien i stor grad vært trofast mot Martins bøker, men i denne sesongen er det annonsert at de vil skille veier.
Trolig er dette for å optimalisere historiefortellingen for tv-formatet, samt i større grad ha muligheten til å dyrke de rollefigurene som seerne elsker mest.
Men på et felt kan det virke som både bøkene og TV-serien fortsatt er helt på linje, og det er når det kommer til bruk av vold.
Blod vil fortsatt renne, hoder vil fortsatt rulle, og ingen er trygge før rulleteksten er over.
| 1
|
400828
|
Første smak av voksenlivet
I Girls sesong 4 har dessertgenerasjonen endelig begynt å ta oppvasken
Med skarpe observasjoner, mye hjerte og en god dose ironi, har Lena Dunham gitt et ansikt den moderne 20-åringens evige trang etter å realisere seg selv.
De fire venninnene Hannah, Marnie, Shosanna og Jessa, har gjennom tre sesonger av Girls både gledet, underholdt og irritert oss.
I forrige sesong var det kanskje i overkant mye av det siste.
Det er grenser for hvor mange navlebeskuende i-landsproblemer fire selvopptatte, rappkjeftede jenter fra Brooklyn kan skrive av på sjarmkvoten.
Endelig noe å skåle for
Men akkurat når man er i ferd med å avskrive hele persongalleriet i Girls som en gjeng med bortskjemte drittunger, tar de dessertskjeen i en annen hånd.
Da vi møter Hannah i begynnelsen av sesong 4 har hun kommet inn på en forfatterskole i Iowa, Ohio.
Første episode starter med at Hannah og foreldrene er på restaurant for å feire at hun har kommet inn på det prestisjetunge studiet.
Noe som er et morsomt nikk til seriens aller første episode, hvor foreldrene tar henne med på restaurant, for å fortelle at de ikke lenger vil finansiere tilværelsen hennes, og at hun derfor må få seg en jobb.
Viser flere nye sider
Jessa, som har vært en vandrende katastrofe fra første stund, har endelig tatt noen grep, og begynt å gå på møter i Anonyme Alkoholikere.
Shoshanna, som så langt har vært en forholdsvis endimensjonal rollefigur, viser nå flere nye sider – ikke minst har hun begynt å ta ansvar for sine handlinger.
Marnie, som avsluttet forrige sesong med å drømme om både en sangkarrière og en mann som egentlig er opptatt, har så smått begynt å ta inn over seg livets realiteter.
Replikkene sitter fortsatt løst
Men det ville blitt en kjedelig sesong hvis alt herfra og ut skulle gå på skinner for venninnegjengen i Girls .
Selv om de tilsynelatende gjør et ordentlig forsøk på å vokse opp, sitter de selvsentrerte replikkene fortsatt løst.
Som da Hannahs venn Elijah forklarer sin nye, brennende interesse for fotografering:
©|€I got so good taking selfies that I didn't feel the challenge anymore.
So I turned the camera around.
It was a real epiphany for me".
Les flere aktuelle anmeldelser her:
Mindre latter, mer drama
Men kjappe kommentarer, kombinert med naive livsanskuelser, er ikke alene lenger nok til å drive serien fremover.
Derimot er det i øyeblikkene fylt med skuffelser, svik, illojalitet og fortvilelse, at seriens største kvaliteter nå ligger.
Det kan virke som Hannah går en tøff sesong i møte, og i stor grad står igjen med oppvasken alene etter at de andre har forlatt bordet.
Men kommer det en mer moden Hannah ut på andre siden av sesongen er det ikke umulig at hun kan være verdt å følge inn i 30-årene også.
| 1
|
400829
|
Kverneriet:Oslo har fått en ny burgerhimmel
Majorstuen har fått et nytt, godt vannhull med nydelig håndmat.
— Var det ikke her Dolly Dimples lå? spør spisevennen.
— På 80-tallet var det et hipt utested her.
Nå ser det ut til at man satser mer nøkternt, sier Bordvenninnen.
Vi sitter ved de store vinduene som vender ut mot Majorstukrysset.
Går man opp en bratt vindeltrapp kan man ha utsyn over hele lokalet, men denne ettermiddagen frister det mer med et lett vinddrag utenfra.
— Dette er en ypperlig plassering:
Sentralt på Majorstuen, et steinkast fra Colosseum kino.
Her kan man fylle magen før eller etter Norwegian Wood, mener spisevennen og ber om en pale ale.
Min pils er engelsk, Carling, så de prøver å unngå de vanligste typene.
Drikkekartet kan også by på mye forskjellig, fra tradisjonelle drinker til ukjente nyskapninger.
Hete vinger
— Her kan jeg bli en god stund, sier spisevennen.
— Skal vi begynne med å dele noen kyllingvinger og pommes frites?
De har en variant med trøffel og persille.
Vår vennlige servitør tar opp bestillingen og kommer også med burgeranbefalinger.
Dermed prøver jeg meg på månedens burger, som kommer med italiensk ost og pære, mens spisevennen, som gjerne vil ha noe med sting, ender på Mexican Jorge , en av kokkens spesialiteter.Bordvenninnen har blinket seg ut den som heter Umami .
— Den er kalt opp etter det man kaller den femte smak i det asiatiske kjøkken, forteller hun.
Fortrøffelige potetstrimler
— De følger trendene ser jeg, sier spisevennen idet kyllingvingene og pommes fritesen kommer på bordet.
— Tidsriktige skåler og kurver, slik de fleste stedene serverer maten.
- Samme det, bare maten smaker, sier jeg og tar en glovarm kyllingvinge.
Smaken er søt, med et spisst chilisting.
— Det er litt mer futt i disse enn de vi fikk på Døgnvill Tjuvholmen her forleden, sier Bordvenninnen.
— Men ikke like bra som Lucky Bird sine, mener spisevennen.
Trøffel-pommes fritesen er blant de beste vi har fått her i byen:
Sprø overflate, fin knekk når vi biter i dem, og trøffelsmaken løfter hele smaksopplevelsen til et nytt nivå.
Vi bestemmer oss for å be om enda en porsjon til burgerne.
Snart har vi fått påfyll i glassene, kurver med glinsende burgere i papir og enda en omgang pommes, nå også med aioli og chilimajonesdipp.
Burgerhimmel
Min månedens burger klarer å kombinere de ulike elementene til et delikat, pikant smaksbilde.
Bordvenninnen skryter av Umami-burgeren, som kommer med shitakesopp, syltet løk, parmesanchips, bakt tomat og en snev chilimajones.
— Svært vellykket, er dommen, selv om vi synes det burgerbrødet er litt mer anonymt enn vi har fått andre steder, som Munchies, Burger Joint og Døgnvill .
Det samme sier spisevennen om sin mexicanske burger, som kommer med guacamole, pico de gallo-saus og smeltet ost.
Spisevennen til gjerne teste en drink, mens Bordvenninnen og jeg heller vil dele en dessert.
Vi blir anbefalt sjokoladedrøm, en kompakt etterrett som metter så godt at vi må ha en kaffe for å komme til hektene.Det koster, men det smaker.
Utelivet på Majorstuen har fått et bra tilskudd.
| 1
|
400830
|
Fett nok på Smalhans
Smalhans vinner på et fantastisk lokale og god, hjemmelaget mat.
Hver uke besøker vi tre restauranter i ulike prisklasser.
Søk i restaurantbasen og se de sist anmeldte restaurantene her
— Herlig!
Her senker man skuldrene, sier spisefølget.
Vi har fått vindusplass i restauranten på St. Hanshaugen, og tar inn den gode restaurantstemningen.
Her er mange par, vennegjenger, familier og en del barn, som koser seg i det uformelle og hyggelige spisestedet.
Menyen byr på få valgmuligheter, men endres daglig ut fra hvilke råvarer de har.
Enkleste variant er Smalhans, med fire-fem serveringer, mens sultne kan bestille Krøsus, som byr på rundt åtte retter.
I tillegg serverer Smalhans lunsj og dagens husmannskost mellom kl. 16 og 18.
Grillet nanbrød
— Nam!
Noe av det beste med Smalhans er at man får enkelte overraskende retter, mat man aldri ville tenkt på å lage selv hjemme.
Etter en god skinkeplanke med hjemmelaget skinke, svinepølse, en saftig akevittpølse, sylteagurk, og en rømmeblanding med fenalår, får vi servert breiflabbkrem.
Den røkte blandingen er nydelig, med kapers, fennikel og et sprøtt innslag av grillet nanbrød.
I tillegg får vi et fat med kimchi – fermenterte grønnsaker, med tykk og salt bacon som er appelsinglasert.
Det er friskt, syrlig og salt, og med noen knasende biter med frisk stangselleri.Noe av poenget hos Smalhans er at man kan dele retter sammen, og husmannskost-tapas slår tydeligvis an.
Lokalet er stappfullt denne kvelden.
Tid for musling
— Jeg husker vi dampet knivskjell på hytta.
Litt for lenge.
Det var som å spise viskelær, sier spisefølget.
Neste rett inneholder den karakteristiske muslingen, men her er det grillet, og det er saftig, selv om det ikke smaker så mye.
Knivskjellet er blandet med fløyelsmyk brissel og større biter med jordskokk, med sin milde nøttesmak.
En meget fint sammensatt rett med masse syltet løk.
Servitøren kommer med gode vinanbefalinger til de ulike rettene, men gjør ellers ikke så mye utav seg.
— Da får dere vannudler og svin fra Valdres, opplyser servitøren.
Vi har valgt både Smalhans— og en Krøsusmeny, og det ser ut til å være et sjakktrekk.
Det er veldig mye mat til begge to.
Vannudlene er gode, men retten skjemmes av å være altfor salt.
Det er godt med masse vårløk, et skarpt sting fra chilien, og for å gi retten sprø tekstur ligger det masse peanøtter på toppen.Den andre retten er meget vellykket.
Ulike biter svin er soyaglasert, med masse brokkoli, og sprø biter av salat på toppen.
Smalhans minner litt om Pjoltergeist, eller omvendt, der begge har en del asiatiske vrier på menyen.
Her er det ikke Mummitrollservice, men koselig servise lik din bestemor hadde, som understreker nabolagsfølelsen.
Muggen og god
— Mange har klaget over støynivået på Smalhans, men det har stort sett vært større grupper.
To sammen er det en fryd å sitte i restauranten, som kom inn i Michelin-guiden i år.
Vi er allerede stappmette når servitøren kommer med ost til oss, men hjemmelaget knekkebrød, søt marmelade og to godt modne stykker Kraftkar-ost, tar vi vel imot.
En mild, og nesten flytende Brillat Savarin har en bitter undertone, og den kremede hvitskimmelosten er utrolig god på smak.
Blå Hitra er ikke like kjent som Kraftkar, men denne blåmuggosten er også nydelig.
En sterk og syrlig ostebit tar plass på knekkebrødet, og blir slukt i et jafs.
Deretter får magesekken et pusterom, før desserten avslutter måltidet.
Dette er dessverre måltidets svakeste servering.
En tørrstekt svele imponerer ikke, selv med is, tykk sjokoladekrem og appelsinsaus over.
— En del enkle retter og ordinær service, men Smalhans er fortsatt et bra valg i Restaurant-Oslo.
Det er som en søndagsmiddag med familien.
Godt, ujålete og hyggelig.
| 1
|
400831
|
Katedralen pub& spiseri:Bortgjemt burgermester
Katedralen har hamburgeren med det lille ekstra.
Men først må du finne stedet.
Hver uke besøker vi tre restauranter i ulike prisklasser.
Søk i restaurantbasen og se de sist anmeldte restaurantene her.
- Skal vi spise her?
Dagobert og Bordvenninnen har sneket seg inn i Katedralen i Parkevien 13 — bortgjemt i et smug noen hundre meter fra Høgskolen i Oslo.
"Katta" har etablert seg som en nabolagspub med brunt interiør og mye sport på TV.
Når vi kommer er flere av bordene reserverte.
- De har quiz her også, så det er sikkert til senere i kveld.
Men vi får lov å sette oss hvor vi vil, og snart ser vi på den kortfattede menyen.
- Det var flere retter på menyen sist vi var her, men det er lenge siden, sier Bordvenninnen.
På en tavle står det også hva som er dagens rett, men vi velger Dagens fisk (torsk) og Bautaburgeren, som skal være en av Katedralens signaturretter.
Kirkemøbler og øl
Ølutvalget er bredt, med ulike typer på fat og flaske, både norske og utenlandske mikrobryggerier.
Bartenderen/servitøren forteller også at Katedralen har et samarbeid med Schouskjelleren, slik at man presenterer utvalgte øl på fat.
Jeg velger en Samuel Adams Boston Lager, mens Bordvenninnen bestiller et glass hvitvin, en krisp Riesling.
Selv om TV-skjermene tar mye av oppmerksomheten, er det mye annet å feste blikket på her:
Interiøret er kirkemøbler i mørkt tre, med en prekestol i enden av lokalet.Store kandelabre, kors og andre gjenstander pynter opp, og en høy benk befinner seg borte i en krok ved inngangen til toalettene, slik at sportsinteresserte skal kunne se over hodene på spisegjestene lenger inne i lokalet.
Det er noen andre som også bestiller mat, men ellers virker det å være stamgjester som er innom etter jobb.
Hjemmelagede godsaker
- Førsteinntrykket var at det er ganske trangt her, men når vi først har fått satt oss ned, er det riktig hjemmekoselig her, selv om vi må vente på maten.
«Den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves», heter et ordtak.
Når maten omsider kommer på bordet, er det hevet over tvil at kjøkkenet har brukt tiden godt:
Torsken kommer med kapers og bacon, og flaker seg helt perfekt.
- Kombinasjonen er enkel, men gjort med finesse.
Dette er en ekte gastropub:
Matlagningen er på et meget høyt nivå.
Selv om TV-sporten er forstyrrende for meg, må dette være et perfekt sted for fotball— og sportsidioter.
Min Bautaburger er noe for seg selv:
En hamburger toppet av cheddarost og en tykk skive bacon.
Under dette ligger et lag strimlet, langstekt svinekjøtt vendt i chili-aioli, syltet løk og agurk.
Selve hamburgeren er laget av grovkvernet, saftig kjøtt.
Verdt pengene
- De har ikke tatt noen snarveier her.
Dette er en av de beste hamburgerne jeg har fått på pub.
Alt er gjort med omhu:
Til og med agurkskivene er syrnet på kjøkkenet.
— Skal jeg finne noe å sette fingeren på, må det være at baconet tilfører retten litt mer salt enn den trenger, men det er jo mulig å unngå ved at man bestiller uten neste gang.
Hit kunne jeg tenke meg å dra for å se fotball med venner, og samtidig spise og drikke godt.
- Prisnivået er noe høyt for et slikt sted, mener Bordvenninnen.
- Men maten er verd pengene.
Vi har spist dårligere og betalt mye mer andre steder.
| 1
|
400833
|
Sea Sushi - et velsmakende alternativ
I Brugata har Sea sushi nesten ubemerket smøget seg inn mellom de brune bulene, kebabsjappene og butikkene som tilbyr alt fra glorete juggel til grønnsaker.
Hver uke besøker vi tre restauranter i ulike prisklasser.
Søk i restaurantbasen og se de sist anmeldte restaurantene her.
Lokalet som Sea Sushi har flyttet inn i, huset tidligere en klesbutikk.
Nå er hyllene med gensere og bukser byttet ut med trebord, kjøkken, kjøledisk og en bar.
Da vi kommer på besøk, er stedet halvfullt.
Flere venter på take away, andre sitter med en kopp kaffe, mens noen spiser sushi og thaimat.
Les også:
Selv om interiøret er ganske enkelt, er stolene behagelige, og selv om vi sitter såpass trangt at Bordvenninnen og jeg er nødt til å flytte oss slik at folk kommer forbi bak oss, er det en avslappet atmosfære her.
Bilder med sjømotiver pryder veggene, den ene veggen domineres av et stort bilde med en klippe, båter og turkis hav.
Godt tegn
— Se bak deg.
Nå kom det inn noen asiater.
Det er alltid et godt tegn når folk skal ha mat fra hjemlandet på en restaurant, sier Bordvenninnen.
Menyen kan by på alt fra sushi, maki og sashimi, til et bredt utvalg thairetter – både suppe, nudler, vegetar-, fiske— og kjøttretter.
De fleste gjestene har bestilt thaimat fremfor sushi, og vi er sultne på noe mer mettende enn rå fisk denne dagen.
Dermed begynner vi måltidet med å dele en porsjon vårruller før hovedrettene vi har bestemt oss for, kylling i rød karri og svineribbe.
- Jeg vil se om vi kan lage juleribben på en annerledes måte, smiler Bordvenninnen.
Vårrullene har kommet til bordet.
De er glovarme, knasende sprø og fylt med strimlet kylling og gulrøtter, kinakål og nudler.
Ved siden av får vi en liten skål med søt chilisaus – og en liten salat.
— Vårrullen er bra, men salaten virker å være til kun som staffasje, sier Bordvenninnen og dypper enden av vårrullen i chilisausen.
Rask service
Flere kommer inn for å hente mat, så det virker som om Sea sushi har klart å få fotfeste i nabolaget.
En årsak er trolig den raske servicen, for vi behøver ikke vente lenge før hovedrettene kommer.
–
Hvis du syntes vårrullene var varme, skal du prøve denne, sier jeg til Bordvenninnen.
Les også:
Her må jeg blåse på skjeen for å unngå å bli skåldet i munnen.
Kyllingen, som kommer i en bolle fylt med friske, spretne thaigrønnsaker, rød karrisaus og kokosmelk, er fint skåret, og sausen har det ekstra varme stinget som skal til.
Bordvenninnen er også fornøyd med sin svineribbe, men stusser over at vi kun har fått soyasaus, salt og pepper på bordet.
– Andre asiatiske restauranter har ofte flere sauser og tilbehør.
Tenk om jeg ville ha maten enda sterkere?
Stikk-innom-sted
Men hun er ellers fornøyd med det møre svinet, som kommer med brokkoli, grønne bønner, løk og basilikum.
Chilismaken er mer diskret enn min kylling, men ellers er retten velkomponert.
Hverken Bordvenninnen eller jeg har lyst på dessert, så vi ber om regningen.
–
Dette gikk fort, var ikke dyrt, og selv om lokalet var en smule trangt, er dette et bra stikk-innom-sted når man har ærend i byen og bare vil ha noe raskt og enkelt.
Delkarakterer:
(Forenklet totalkarakter: 5) OSLOBYS TOTALKARAKTER:
23
*Osloby har nå innført en ny totalkarakter på matanmeldelsene, hvor vi legger sammen de ulike delkarakterene.
Vi kaller den «Oslobys totalkarakter».
Dette gjør vi for å bedre vise skillet mellom alle restaurantene med samme forenklede totalkarakter, og man kan oppnå maks 30 poeng.
Tidligere gikk både delkarakterer og totalkarakter kun fra 1 til 6.
| 1
|
400834
|
Taco Republica:En ekte smak av Mexico
Hver uke besøker vi tre restauranter i ulike prisklasser.
Søk i restaurantbasen og se de sist anmeldte restaurantene her.
Vi er midtveis i måltidet, og Bordvenninnen er imponert over det vi hittil har fått:
Guacamole med sprø, friterte tortillaer, også kalt totopos.
Carnitas:
Svinekjøtt med tortillaer, eller pulled pork som det også kalles andre steder i byen, men få kan matche dette når det gjelder smak og saftighet.
Ceviche er rå fisk i en marinade av lime, tomat, løk og koriander.
— Litt lite fisk, mener Bordvenninnen mens hun fisker opp det siste fra skålen og legger på den varme tortillaen.
Spart på innredningen
Snart kommer neste omgang småretter til bordet i det rustikke lokalet som ligner på en skolekantine eller ungdomsklubb med sine respatexbord og enkle stoler og en eplegrønn vegg der det er malt tegneserieaktige figurer.
— Det har kommet en del steder den siste tiden som satser på det enkle, både når det gjelder mat og innredning, sier Bordvenninnen og nipper til melkeglasset med vin.
- Vinkartet har bare to typer hvitvin og rødvin.
Men vil man ha øl og sprit, finnes det nok av valgmuligheter.
Koriander, chili og salsa
Nå har vi fått stekt kylling med den allestedsnærværende korianderen og limen, tydeligvis standardkrydder i det mexicanske kjøkkenet.
De små kyllingbitene er møre, men har likevel skikkelig bitt.
Ved siden av har vi fått barbacoa, ovnsbakt lam.
I likhet med svinekjøttet har det fått ligge lenge på lav varme og godgjøre seg.
Kjøttstrimlene er rike på smak av krydderiet, og har fått et behagelig chilisting.
Til rettene har vi fått små skåler med rød og grønn salsa pluss pico de gallo, en frisk salat av finkuttet tomat, løk og chili.
Disse gir smårettene et fint smaksløft, og blir fort borte i likhet med maten.
Før vi prøver oss på begge dessertene, karamellpudding og limekake, har vi bestilt lengua, stekt oksetunge i skiver, og setas al ajillo, østerssopp med chili og hvitløk.
Begge rettene bekrefter inntrykket av gode råvarer tilberedt med omhu fra bunnen av – i menyen forteller de om det norske opphavet til kjøttet og hvilke råvarer de har importert fra Mexico for få best mulig resultat.
Kvalitetssikret
For å få bekreftet om maten de serverer er autentisk, har vi også bedt en testpatrulje med meksikansk bakgrunn besøke stedet og rapportere hva de mener.
Dommen var enstemmig:
De kunne ikke huske å ha fått bedre mat utenfor Mexico.
Til og med størrelsen på tortillaen var som i hjemlandet.
Dette anser vi som et kvalitetstegn, og lar denne anbefalingen ligge til grunn for å gi karakter 5 til maten.
Prisnivået er derimot langt over hva man burde forvente, selv om dette er ypperlig smaksmessig.
Smått, godt, dyrt
— Dette er fantastisk, men porsjonene er ganske små, slik at man ender opp med å betale mye for et enkelt måltid, sier Bordvenninnen.
Man kan velge mellom å ta én tortilla med kjøtt for rundt 50-lappen eller betale over 300 kroner for 250 gram lam-, gris- eller kylling med tortillaer og salsaer inkludert.
Hvis du vil ha flere tortillaer, kan det bestilles separat.
Dermed blir det fort en 500-lapp for et måltid.
Men det er godt og du blir mett.
- Vi må være tidlig ute neste gang, så vi slipper køen.
Jeg har hørt om folk som har ventet i baren i to timer, sier Bordvenninnen.
— Selv om det er nok å velge mellom på drikkekartet.
| 1
|
400835
|
Restaurantanmeldelsen:Nydelig i Nydalen
Oslobys lesere har kåret dette til byens beste gastropub.
Det er lett å være enig i dommen, selv om enkelte retter har stive priser.
Hver uke besøker vi tre restauranter i ulike prisklasser.
Søk i restaurantbasen og se de sist anmeldte restaurantene her.
Spiseriet har flyttet inn der Bølgen&Moi prøvde seg — og feilet.
Nå kan BI-studentene og bedriftene ta en ettermiddagspils og spise godt.
Da Osloby kåret Oslos beste spisesteder i 2013, stakk Nydalen bryggeri og spiseri av med seieren i kategorien gastropub.
Uteplassen ser ut til å være utvidet, men det er lenge siden vi har vært her, så hukommelsen kan spille oss et puss.
Inne har det skjedd ting:
Rommet er stort og høyt under taket, men man har laget en mesanin der det er mulig å nyte utsikten fra oven.
Langs den lange, L-formede bardisken står tappekranene på rekke og rad med en mengde kjente og ukjente ølsorter.
Ølmenyen er et eget kart, og byr på øl alle varianter, størrelser og styrkegrad fra norske og utenlandske bryggerier, både store og små.
Hjemmebrygg
Vi bestiller et glass hvitvin og en halvliter husets eget brygg fra fat, en amerikansk pale ale, frisk på smak.
Selve bryggeriet ligger i rommet ved siden av, så vi kan snakke om kortreist.
Flere av råvarene er også lokale:
Slakter Strøm-Larsen er blant samarbeidspartnerne.
Menyen byr på klassiske europeiske retter som tartar av kalv, løksuppe, fish’n’chips, bacalao, dampede blåskjell, entrecôte, hamburgere, lammeskank og kyllinglår, pluss deleretter for dem som bare vil ha noe lett ved siden av ølet.
Man er tydeligvis stolte av hva man kan tilby, og både spise— og ølkartet har beskrivelser av utvalget og filosofien bak konseptet.
Sitater om mat og øl er også en artig vri.
Ekte pubmat
Vi begynner med å dele en skagenrøre med toast.
Jeg vurderte hjemmelaget pølse med sennep, som kan deles, men også spises alene, men prisen på 110 kroner virket avskrekkende, i likhet med to typer skinke for en hundrelapp.
Derfor satser jeg heller på bangers and mash, ekte pubkost.
Bordvenninnen lar seg også friste til å gjøre dette til et pubmåltid og bestiller fish’n’chips.
Skagenrøren er ikke særlig stor, men meget delikat på smak med fine reker vendt i majones og dill og fin, sprø toast.
Til fish’n’chipsen vil bordvenninnen fortsette med vin, så hun går for et glass sancerre ved siden.
Jeg spør servitøren hva han foreslår til pølse med potetstappe, og ender på Proper Job IPA, en engelsk pale ale med mer humlesmak enn den amerikanske.
Nam nam
— For en lekker presentasjon!
Et kremmerhus med pommes frites satt i en «rist» for å la frityrfettet renne av er en veldig god idé.
Tartarsausen er mild, men ikke smakløs, ertepureen er fin, men likevel med en passe fast konsistens.
Og fisken har fått en sprø utside, men er fin i fast inni. mmm ...
Pølse og potetstappe hjemme blir litt stusslig etter dette:
En tykk, kremet mos med hvitløk, en pølse som er passe grov og rik på smak.
Men toppen er den mørke sjyen basert på øl og løk, som er god nok grunn til et snarlig gjenbesøk.
— Det er hyggelig at man tør etablere seg i et område utenfor sentrum.
Det ser ut som om de kan lykkes, med tanke på alle gjestene.
— Når stedet også er stemt frem som byens beste gastropub, burde kundegrunnlaget være sikret en tid fremover.
— Ja, hit kan vi gjerne komme tilbake.
| 1
|
400837
|
Mr.Bay
- Åååå, dette er så nydelig!
Mr.
Bay på Tjuvholmen har etablert seg som en av Oslos aller beste asiatiske restauranter.
— Åååå, dette er så nydelig!
Spisefølget prøver å spise sakte, men det er veldig, veldig vanskelig.
Utenfor er det mørkt og kaldt, men inn hos Mr. Bay varmer både hyggelig service og deilige smaker.
Den thailandske og vietnamesiske restauranter har eksistert på Tjuvholmen siden 2009, og vi har fått en fin vindusplass i det røde, svarte og stilrene spisestedet.
Menyen er variert og omfattende, med flere fristende selskapsmenyer.
Noe av tanken hos Mr. Bay er at man skal få oppleve essensen av det asiatiske kjøkkenet ved å spise mange forskjellige småretter, og vi har derfor valgt Chef's sharing meny 1 til 629 kroner pr. person, med en vinpakke til for 519 kroner.
Lever leverer
— Til første rett får dere ett par viner.
Smak på dem og se om dere er fornøyd, sier servitøren.
Hun har helt i en søtlig og god gewürtzraminer, samt et glass sauternes til den første godbiten.
På det store fatet foran oss ligger små fristelser på rekke og rad.
Vi starter med en klassiker hos Mr. Bay, en perfekt modnet avocadobit med lun gåselever og XO-saus til.
Det smaker vidunderlig.
Sauternes og gåselever er som alltid en perfekt match – søt vin til den kraftige leveren.
Deretter dypper vi en vakkert innbundet pakke i en søtlig chilisaus.
Presangen inneholder saftig scampi med sprø filodeig rundt, og smaken er nydelig.
Ved siden av scampikakene ligger indrefilet av okse.
De rosastekte godbitene er møre og saftige og serveres med sprø asparges, løk og spirer.
I tillegg har de en saftig bit kylling som dyppes i en meget skarp og god chilisaus.
Vellykkede og varierte smaker.
And now
— Deilig sashimi, men dette er også måltidets kjedeligste rett, mener spisefølget.
Siste del av første servering er tre ulike fiskeslag, tynt skåret og pent dandert.
Yellowtail, tunfisk og laks dyppes i en god og hjemmelaget ponzosaus, men vi skulle ønske de kunne byttet ut denne retten med en thailandsk eller vietnamesisk spesialitet.
Det hadde vært mer spennende.
Sashimi kan vi spise på Alex sushi noen få meter unna.
Servicen er det ingen grunn til å klage på.
To unge, proffe servitører er hele tiden på plass for å fylle på mer vann, har en grundig presentasjon av maten, og spør jevnlig om vi liker maten.
Før neste servering kommer de med glovarme tallerkener, samt presenterer anden før den blir delt opp, som man gjør på skikkelige restauranter.
**- Snadder!
Dette er helt på høyde med
når det gjelder smaker, sier spisefølget.
**
Vi tar først ut glovarme og syltynne pannekaker.
Hos noen restauranter kan de være litt småseige, men her er de myke, nesten svevende, og blir fylt med det klassiske tilbehøret av vårløk, agurk, gulrøtter, samt paprika, som vi ikke synes passer så godt inn her.
Hoi sin-sausen er fyldig og deilige, og her har de også en skål med chilipaste for dem som ønsker litt mer krutt i retten.
Andekjøttet er meget saftig, varmt og velsmakende og skinnet knasende sprøtt.
Sjokolade + chili = nam
— Det var mye mat, sier spisefølget.
— Det sa min grandtante også, før hun stupte med hodet ned i femte rett på Le Canard for en del år siden.
- Men vi klarer dessert?
Heller ikke her skuffer Mr. Bay.
En sjokoladefondant har i seg bra mengder med chili, og den skarpe, søte sjokoladesmaken er fint parret med søt kokossorbet og masse friske bær.
Det ser lekkert ut, og smaker meget bra.
— Mr. Bay klarer seg godt i den sterke konkurransen på Tjuvholmen og klarer å skille seg ut med gode smaker og egne spesialiteter.
Vi kommer snart tilbake hit.
| 1
|
400894
|
Restaurantanmeldelsen:Ristorante Ferro, godt nytt på Vulkan
Ferro er kanskje ikke en Ferrari blant italienske restauranter, men det holder i massevis.
Det bugner på Vulkan:
Hamburgere.
Asiatisk gatemat.
Spansk tapas.
Norsk sjømat.
Si et matkonsept, og det finnes der.
Men frem til nå, ingen italienske (annet enn en pizzabar inne i Mathallen).
Så selv om det vanskelig kan kalles å fylle et hull å åpne en restaurant på et område der serveringsstedene ligger tettere enn prikker i salami, byr Ristorante Ferro absolutt på noe nytt.
– Skal vi?
Jeg ser Willies bedende cocker spaniel-blikk, men rister på hodet.
Vi skal ikke ha Bistecca alla Fiorentina: et mørt, saftig og smaksrikt stykke helgrillet oksekjøtt.
Riktig tilberedt er den italienske grillklassikeren helt fantastisk, men man må være to for å bestille, og jeg har mer lyst på fisk.
Menyen på Ferro er ganske liten og erkeitaliensk.
Klassiske forretter som Vitello Tonnato, et utvalg risotto, pasta og pizza.
Tre hovedretter, deriblant den nevnte T-bensstek fra Firenze.
Så dermed velger vi hver vår av de andre, helgrillet dorade til meg og Saltimbocca til Willie.
Smuglytt på kokkene
Fire år er gått siden vi sist besøkte restauranten i kjelleren på Scandic-hotellet i Maridalsveien.
Det var før Mathallen åpnet, og det yrende livet som nå er på Vulkan, var bare en drøm i det fjerne.
Det bar opplevelsen preg av, uteområdet var en byggeplass, inne var det folketomt og dystert, til tross for alle restaurantens fargerike møbler.
Restaurant V overlevde ikke, men Ferro, som åpnet i oktober, har helt andre livsutsikter.
Nå flommer det av potensielle gjester rett utenfor døren.
Inne er det også blitt livligere, ikke minst fordi kjøkkenet nå er trukket inn i restauranten, med bare en smal passasje mellom kokker i arbeid og gjestene på den andre siden av kjøkkenbenken.
Jeg blir sittende og smuglytte på brokker av en samtale mellom kokk og lærling, noe med hva slags sopp kokken foretrekker.
Det er morsomt og veldig langt fra mytene om det strenge hierarkiet på restaurantkjøkkenet.
Her virker det avslappet og jovialt.
Servicen er også hyggelig, de norske, kvinnelige servitørene er kjappe og blide.
De er akkurat passelig påpasselige, vannglasset er stort sett fylt, mat og drikke kommer i deilig tempo.
Først nybakt focaccia, dernest en stor skål med Insalata Caprese.
På Ferro består tomatsalaten fra Capri av datterinitomater, basilikum og burrataost, mozzarellaens luksuriøse lillebror, så fersk at den er helt kremet.
–
Jeg syns nesten den er litt i overkant fet og myk, sier jeg.
– Det er som å spise seterrømme med skje, i hvert fall i konsistens.
Men Willie er bare opptatt av sin tallerken med pasta Vongole, spaghetti med små muslinger.
Pastaen kunne vært kokt et minutt til, men ellers er forretten som en italiensk sommerdag i sjøbris, frisk, salt og syrlig, med deilige smaker av hvitløk, persille og sitron.
Middelhavet på tallerkenen, Sicilia i glasset
Det er knapt halvfullt i det store lokalet som går over flere plan, men med stilig innredning der fargeskalaen spenner fra lys beige til kastanjebrunt i skinn og tekstiler, og med nye lamper som sildrer mykt lys over italienske fliser og mørke hyller, virker det likevel intimt.
Hovedrettene kommer på rustikke fat, til meg en vakker helgrillet fisk fylt med persille og paprika, servert med fennikelsalat og små ovnsbakte poteter.
I en skål ligger en skje dypgrønn gremolata, der persillen, sitronen og hvitløken er så finhakket at det hele har konsistens som en puré.
Gode råvarer, tilberedt med kunnskap og kjærlighet.
Det kan knapt bli bedre.
Potetene får ligge urørt, det er en så solid porsjon at jeg må velge bort noe for å orke alt det ferske, kritthvite fiskekjøttet.
Også Willies tallerken er raus og velfylt, med to store stykker kalvebiff surret i spekeskinke og salvie.
–
Det er første gang jeg har fått så tykke fileter i Saltimbocca, sier han.
– Vanligvis er det banket flatbiff.
Men kjøttet er mørt og saftig, han klager ikke.
Vi skåler i vin fra Sicilia, han i husets røde, en fyldig Nero d’Avola, jeg i en hvit Grillo.
Begge anbefalt av servitøren, begge lykketreff til hovedrettene våre.
Ekstraservice til kaffen
Etter et så solid måltid har vi ikke plass til annen avslutning enn en enkel espresso.
Også her er Ferro den rause vert, på skålen ligger en hjemmelaget biscotti, akkurat passe stor for den som har lyst på litt søtt, men ikke orker dessert.
Den får vi prøve neste gang.
For vi kommer tilbake.
Én dag skal vi prøve Ferros Bistecca alla Fiorentina.
Hyggelig service
Rause porsjoner
Vellaget mat
| 1
|
400898
|
Restaurantanmeldelsen:Tam thai på Torshov
Eventyret i kjelleren på Soria Moria er ikke like spennende med nye eiere.
Få ukens restaurantanmeldelser fra Osloby og de beste tipsene fra mat-Oslo rett i mailboksen din.
Meld deg på vårt ukentlige nyhetsbrev her!
–
Var det ikke parasoller og hvite duker her tidligere?
Willie ser skeptisk på de små, slitte, litt vaklevorne utemøblene som er plassert på fortauet utenfor thairestauranten Som Tam på Torshov.
–
Det er for kaldt ute, uansett, sier jeg og drar ham med meg inn.
Rommet er omtrent som før, en senket førsteetasje der det er litt lavt under taket, med skiferheller på gulvet, hvite duker, mørke stoler og enkel dekor.
Men gardinene er fjernet siden sist, så hele rommet virker lysere og lettere.
En hverdagslig sensommerkveld er nesten halvparten av de rundt 50 stolene opptatt, og stadig kommer folk innom for take away.
Ekstrapoeng for drive-in
–
De trenger ikke engang komme innom, se der! peker jeg bort på en av servitørene som akkurat nå har løpt ut med en fylt bærepose og en liten betalingsterminal til en bil som er stanset midt i gaten.
– Der får han jammen et ekstrapoeng for service!
Kanskje er det drive in-servicen som gjør at restaurantservicen virker litt treg.
Menyen er liten til thairestaurant å være, fem forretter og 13 hovedretter, så vi bestemmer oss ganske kjapt.
Men ingen kommer for å ta opp bestilling før vi ber om det.
Men da han kommer, er servitøren vennligheten selv.
– Hvor sterk vil dere ha maten?
Medium?
Det er nok da vi gjør feil.
Vi fester oss ikke ved at han faktisk sier norsk medium.
Nye eiere, blandede reaksjoner
Da vi sist anmeldte Som Tam, spiste vi ute under parasollene, og jeg kan ennå huske den fantastiske biffsalaten.
Møre skiver indrefilet og crispy grønnsaker.
Siden den gang, nærmere bestemt ved siste årsskifte, fikk Som Tam nye eiere.
Det er vanskelig å vurdere hvorvidt det har vært bra eller ikke ved hjelp av brukerkommentarene på Tripadvisor og andre nettsteder.
Noen er rasende, andre syns det er like fint som før.
Derfor velger jeg biffsalat også denne gangen.
Willie tar kylling i grønn curry.
Men først er det suppe og vårruller.
Mens vi venter, overhører jeg en av gjestene spørre etter en spesiell rett.
–
Det har vi ikke på menyen, men vi kan gjerne lage det, svarer servitøren.
Der ble det to servicepoeng til ham!
De store, nylagde vårrullene er Skåret i to deler og serveres med en enkel, syrlig agurksalat og chilisaus.
De er stappet med sprø grønnsaker, kylling og glassnudler.
Helt på høyde med de beste, mener Willie.
Men Tom Yum-suppen har nydelig tilberedte kamskjell og scampi, men er ellers litt skuffende, lunken og tam som den er.
Det er den mildeste thaisuppen jeg noen gang har fått.
Uten stinget fra chilien, blir den søte og milde suppen nesten litt kvalmende.
Uten balanse
Det blir enda mer tydelig i hovedretten min.
Balansen mellom de fire smakene blir helt feil, det søte og sure blir altfor dominerende i en ellers vellaget og velkomponert biffsalat.
Da hjelper det lite at grønnsakene er ferske og friske og indrefileten mør og rosastekt.
Heller ikke Willies grønne curry sitter helt.
Det blir for mye kokosmelk og for lite sting.
Og retten blir ikke mer tiltalende av at saus og kjøtt har samme farge: lys beige.
–
Vi skulle helt klart tatt sterk, sukker han.
Det er lett å være enig i det.
Men på den annen side, kokkene bør jo kunne balansere de fire smakene som dominerer thai-kjøkkenet, sur, søt, salt og sterk.
Når de tar mindre chili, må de også redusere sukker og syre.
Ellers blir det helt feil.
Sånn som det fremstår nå, er Som Tam en hverdagskafé kledd i gourmetklær.
Stramt antrukkede servitører, hvite duker og sjarmerende service forsvarer ikke priser som ligger 20–30 prosent over byens andre thaisjapper.
Ikke når maten, til tross for gode råvarer, er så variabel.
Gjennom vinduet kan vi se restaurantskiltet bakfra.
maT moS.
Det er så lite som skal til.
Får Som Tams nye eiere litt mer grep om krydderblandingene og trekker litt fra på prisene, kan vi putte inn bokstaven n.
Da blir det igjen mat for mons i kjelleren på eventyrslottet.
Andre gode asiatiske
Asian Box
Dim Sum by Taste of China
Lille Saigon 1
Taste of China
Hai kafé
| 0
|
400900
|
Restaurantanmeldelsen:Buldrende god mat på Bass
Nykommeren Bass på Grünerløkka er noe så sjeldent som en konseptfri restaurant.
Og det er en kompliment.
–
Hva slags restaurant er dette egentlig?
Gastropub?
Mikrobryggeri?
Gjennom vinduene har vi sett at hjørnelokalene som tidligere har huset et par asiatiske take away-restauranter, ikke er til å kjenne igjen.
Veggene er strippet ned til betongen, baren er bygget i kryssfiner, innredningen er rå og enkel.
Møblene moderne, stilrene, svarte.
Navnet Bass Oslo gir heller ingen signaler.
På Facebook-siden deres står det bare «alle liker mat».
– Mat, altså, sier Willie.
Hva folkene bak Bass enn gjør, gjør de det med suksess.
Kveld etter kveld er det stappfullt av gjester.
Også langs baren, der folk uten bordbestilling kan få akkurat samme servering som ved bordene.
Eller bare ta seg et glass, hvis det er det man vil.
Men det bør ingen nøye seg med, selv om vinkartet er velfylt, og bartenderen tilsynelatende er en djevel til å blande drinker.
For maten, altså.
Maken har vi ikke fått.
Ikke til de prisene.
Ikke på et så røft sted.
Humor og ironi
Den høye, mørke servitøren virker litt skremmende i begynnelsen, nesten litt morsk.
Han minner om en jeg ikke helt greier å plassere.
Menyen viser seg å være av den populære typen deleretter, først fem servitøren karakteriserer som snacks, dernest syv små hovedretter.
Han anbefaler en to-tre-fire til hver for et fullt måltid.
Så vi hopper over snacksen og tar alle syv.
Den høye, mørke snapper med seg menyen før vi får studert vinlisten og sier bare at han skal finne en hvitvin som passer til hele syverrekken.
Den tyske Sylvaneren han kommer tilbake med er også en fulltreffer før maten kommer, mens vi sitter og ser på folk og interiør og prøver å finne en bås å plassere Bass i.
Det er ikke mye hjelp å hente i veggpynten.
Willie tipper at hver og en av dem som jobber der har fått lov til å henge opp noe de selv liker, dermed er den ene fondveggen pyntet med et utrolig kitscy oljemaleri av hav i solnedgang, mens det i andre enden henger et verdifullt kunstfotografi av en Basset-hvalp signert Per Maning.
Og øverst ved døren henger et stort portrett av Jerry Seinfeld og overvåker det hele.
Easy going gourmet
Og der kommer høy og mørk med de to første rettene, limemarinert kveite med avokadokrem og bakte neper med den italienske ansjos-sausen bagna cauda.
I begge retter løftes de nydelige råvarene frem, i hvertfall hvis man som oss er litt forsiktig med ansjossausen.
–
Dette er superenkelt og supergodt, sier Willie, og tusker til seg en bakt nepe til, enda han har spist mer enn sin del allerede.
Akkurat det der er litt irriterende med deleretter, tenker jeg.
Og det er som om høy og mørk hører meg, for neste rett får vi servert på hver vår tallerken:
Et nydelig stykke pannestekt makrell, med en dekonstruert agurksalat, dillolje og sennepsfrø.
Smak av sørlandssommer i hver munnfull.
Silvaneren passer utmerket til.
Flasken blir oppbevart i kjøleren bak disken, og servitøren passer ubedt på at glassene våre aldri er tomme.
Men han driver ikke med småprat.
Da det drøyer litt vel lenge mellom rettene, tør jeg ikke klage.
Jeg har kommet på hvem han minner meg om: the Soup-Nazi i Seinfeld.
Men hvorfor skulle vi klage?
Stemningen på Bass er så uformell og easy going at man like gjerne, som damene på bordet bak oss, kan bli sittende og drikke drinker utover kvelden.
Og servicen er også strålende hele veien.
Vi holder oss til hvitvinen, også til neste rett, knivkuttet biff tartar med cæsarsalat og -dressing.
Også her er smakskombinasjonene fantastiske, men for oss hadde bitene med rått kjøtt hatt godt av en ekstra omgang med kniven, så de ikke ga fullt så mye tyggemotstand.
Geitost og kål
Vi vet det jo ikke, men nå nærmer vi oss måltidets absolutte høydepunkt, en drøm av en vegetarrett, en kombinasjon så kreativ og gøyal at man nesten må le:
En florlett chèvre-krem servert med biter av smørstekt nykål og ristede pekannøtter i honning!
– Neste gang skal jeg komme hit alene, sier Willie.
– Sette meg i baren, bestille et glass av denne vinen og denne retten.
Det er alt.
Helt perfekt.
Men i kveld fortsetter det.
Med skiver av gravet and, reddik og syltet fennikkel.
Også aldeles nydelig.
Og avslutningen da.
Ribbe servert med rabarbra.
Selvfølgelig en herlig kombinasjon av fett, søtt og syrlig.
Vi dropper traktekaffen og tar heller et glass vin til dessertene, lakrisparfait med kirsebær og hvit sjokolade og limeterte med marengs.
Begge er utmerkede, fantastiske smaker og nydelig kjøkkenhusflid.
Det er ikke til å tro at den dyreste bare koster 50 kroner.
Den øvre delen av Løkka har ventet lenge på et skikkelig gourmetsted etter at Sult la ned i 2010.
Med Bass er ventingen verdt det.
Maken til spisested finnes ikke i hele byen.
| 1
|
400901
|
Restaurantanmeldelsen:Modesty mener Olivia på Aker brygge fortjener terningkast 5
Det verste man kan si om Olivia Aker Brygge, er at hun kunne vært hvor som helst i verden.
– Å, det er lett å harselere over Olivia.
Kjederestaurant.
Standardmeny.
Turistfelle.
Superglatt.
Dyrt, sier Willie.
Han sitter i en sofa med ryggen mot veggen og skuer utover køen som kramper seg sammen i sommervinden som feier iskaldt over strandpromenaden på Aker Brygge.
– Joda.
Men det ville jo vært løgn, sier jeg.
– Mmm, sier han motvillig.
Kosmopolittisk
Det går knapt an å få en mer sentral plassering på brygga enn Olivias.
Inne i de gamle verkstedhallene er det gedigen takhøyde og to etasjer med moderne og stilig innredet restaurant, der de fleste bordene er organisert i langbordformasjon - her er utvilsomt mange firmaer og grupper blant standardgjestene - ute er det en stor servering langs Stranden med utsikt mot Akershus og havnebassenget.
Selv en regnfylt forsommerhverdagskveld er det kø for bord, enda alle innendørs allerede er bortbestilt, og det ute er så kaldt at de røde varmelampene har like stor effekt som trafikklys.
Det er bare å pakke seg inn i et av de mange store pleddene og håpe på at plassen er i le for isvinden.
Turist i egen by
–
Det er jo morsomt å føle seg litt som turist i egen by, forsøker jeg å blidgjøre Willie som skuler ut på Nesoddfergen.
Rundt oss summer det i minst fem forskjellige språk, kinesisk og et indisk inkludert.
Våre nabobord er besatt med shortskledde latviere, shoppingposenedlessede trønderjenter og en bursdagsfeirende storfamilie fra Finland.
Og der kommer den danske (!) servitøren.
Blid, vennlig og utrolig kjapp i kaoset.
Han henter en liten øl til oss på null tid.
Ovnsbakt og pannestekt fra grillen?
Det er jo litt komisk at av de tre hovedrettene fra grillen, er én ovnsbakt og én pannestekt.
Endelig ler Willie da han studerer den omfangsrike og klassisk italienske menyen.
Her er hele 13 forretter, alle barnefødt i Italia.
Det er 18 pizzaer og 10 ulike pastaretter.
Bare blant suppene har det sneket seg inn en liten norsking, en kremet blåskjellsuppe.
–
Da tar jeg den grillede entrecôten, smiler jeg.
Willie velger den pannestekte kyllingen, men først vil vi dele en italiensk forrett - antipasto all’Italiana.
Tre servitører innom bordet
Det er en annen servitør, kanskje selv italiensk, som like blid tar imot den bestillingen.
Ikke lenge etter er han tilbake med et fint fat med skinke, salami, artiskokk, oliven, pesto, mozzarella, tomat og foccacia.
Alt smaker aldeles utmerket.
Pestoen er blant de beste, med distinkt smak av parmesan og pinjekjerner.
Det italienske brødet har sprø skorpe, salamien er smaksrik, skinken myk og mild.
Den danske servitøren har kommet med en halvliter husets vin og en flaske iskaldt vann, og i øyekroken ser jeg en annen servitør - hun er norsk - passe på at vi har nok brød.
All inclusive på italiensk
Vi må vente akkurat så lenge at vi ser på klokken før hovedrettene kommer.
Men 20 minutter er innenfor, så lenge vi har brød og vin.
Willies kylling er en fin blanding av klassikere som Saltimbocca og Osso Bucco:
Mørt og saftig kyllingbryst svøpt inn i spekeskinke med masse gremolata (en blanding av finhakket hvitløk, persille og sitronskall) til.
En italiensk all inclusive, som Willie kaller det.
Den eneste skuffelsen er den grillede sitronen, som ikke har fått ligge lenge nok på grillen til å utvikle en god søtsmak.
Perfekt grillet entrecôte
Min entrecôte er også en innertier.
Kjøttet er saftig, bra krydret og perfekt grillet.
Her er det en bakt tomat som ikke lever opp til standarden, resten er utsøkt.
Skjønt jeg syns det er litt i overkant både å servere urtesmør og rødvinssaus, men hver sin smak.
I tillegg har vi bestilt aspargesrisotto og ovnsstekte poteter, slik menyen anbefaler.
Vi hadde kanskje greid oss med én av delene, men begge var vel tilberedt.
Jordbær med eddik
– Åhh, norske jordbær!
Jeg går for bærdesserten, selv om det står at de er balsamicomarinert.
Er det italiensk, så er det.
Willie tar sorbetto.
Han vant.
Min dessert ville nok vært fantastisk med importerte maibær, men midt på sommeren er det bærsmak jeg vil ha, ikke søt italiensk eddik.
Ikke en turistfelle
Men uansett.
Maten er deilig tilberedt.
Råvarene nydelige.
Servicen super.
Menyen fin.
Prisene er lave til Aker Brygge å være.
Sannheten er at Olivia, i all sin to etasjers glatte, kjøpesenteritalienske velde midt i hjertet av Turist-Oslo, ikke har latt seg friste til å loppe turistene for mest mulig penger med minst mulig innsats, slik mange sentrumsrestauranter lett kan mistenkes for å gjøre.
Olivia trenger ikke å bekymre seg for tomme lokaler når turistene har reist hjem.
Vi kommer tilbake.
| 1
|
400903
|
Restaurantanmeldelsen:– Hvorfor har jeg aldri vært her oppe før?
På BAR Vulkan er øl, vin og drinker i sentrum.
Men maten er også vel verd å spise.
–
Hvor er alle sammen?
Jeg så et større selskap gå inn hit for litt siden, men her inne er det jo ingen, sier spisevennen, som benytte anledningen til å handle inn litt småtterier i Mathallen før vi skal møtes til middag.
– Velkommen!
Heisen opp til takterrassen er opp trappen i helt i enden, sier en vennlig servitør og peker innover i lokalet.
Ute er det en strålende solskinnsdag, en av de få denne sommeren, så vi vil gjerne nyte godværet så lenge det varer.
Idet vi kommer ut av heisen blir vi møtt av enda en blid servitør som viser oss til et bord.
–
Det var lurt at vi kom såpass tidlig, ellers hadde vi neppe fått pass her oppe, sier Bordvenninnen.
– Vad vill ni dricka?
Goda drinkar eller vin? spør enda en svensk servitør, som setter frem en flaske vann og lave glass.
Stort utvalg av drinker
Rundt oss sitter folk med fargeglade drinker, og spisevennen kikker på den kombinerte menyen og vinlisten som er lagt på bordet.
– Pornstar Martini.
Dill with it.
Penthouse Jack, leser han.
–
Jeg tror jeg tar en øl isteden.
De har blant annet Brooklyn på flaske.
Jeg nøyer meg med en vanlig halvliter mens Bordvenninnen tar et glass Riesling.
Mat på deling
BAR-kjeden, som innbefatter en avdeling i Stavanger og på Tjuvholmen ved siden av Vulkan, har spesialisert seg på deleretter, eller social eating som de kaller det.
– Den første BAR-restauranten i Oslo lå i Bygdøy allé, men den er borte.
Menyen der var helt annerledes enn denne.
Jeg mener at de holdt på med tapas, men disse rettene ser betydelig mer spennende ut, sier Bordvenninnen.
– Selv om det har gått inflasjon i å dele opp menyen i kategorier som «Grønt», «Fisk», «Kjøtt» og «Søtt», mener spisevennen.
–
Dette er ikke det verste eksempelet jeg har sett.
Noen steder har de kalt det «Hav og sjø», «Skog og fjell» og «Åker og eng», sier jeg.
–
Det skal vel gi inntrykk av noe ekte og nært, men det kan fort tippe over i parodien, sier spisevennen, som har fått lyst på Fish ’n’ no chips.
Åtte retter til 445 kroner
Bordvenninnen og jeg er blitt interessert i åtteretters delemenyen «All in social», som koster 445 per person og serveres i fire omganger.
–
Det låter som et svært bra tilbud, sier hun.
–
Vi spør hvilke retter de serverer før vi går all in, er du enig?
Hyggelig service
– Først får ni asparges og storfe, så hummer og laks.
Tredje servering er papaya, gris og potet og til slutt jordbær.
Det er veldigt gott alltsamman, sier servitøren.
Spisevennen vil ha fish uten chips, og ber også om grillet oksemørbrad.
–
Så kan jeg smake litt på deres? spør han.
Vi blir anbefalt å fortsette med Rieslingen til maten, siden den vil passe til både fisk- og grønnsaksrettene, så vi bestiller like godt en flaske.
Flott utsikt
– Hvorfor har jeg aldri vært her oppe før, sier spisevennen og ser rundt seg.
– Utsikten er flott med mye sol, og baren og musikken sørger for partystemning.
Kanskje jeg burde bestilt en Pornstar likevel.
–
Dette er virkelig et fint sted.
Bedre enn uteserveringen ved Dansens Hus hvis du vil kose deg i solen, sier Bordvenninnen, som tok et glass vin der nede for noen uker siden.
–
Du kunne bestille mat fra andre steder og sitte der, bare du kjøpte drikken av dem, sier hun.
Mat med sting
–
Jeg lurer på når maten kommer, sier spisevennen.
–
Vi må ha sittet i minst 20 minutter?
Knapt har han sagt det, så kommer servitøren med første servering:
Løvtynne rekechips, en skål asparges med tynne agurkstrimler, hakkede mandler og et langt fat med grillet tartar overstrødd med rogn og en rømmedressing.
– God appetitt!
Jeg kommer med din fisk om et øyeblikk, sier servitøren til spisevennen.
Aspargesen har fått en strøk majones med et sting av sennep som piffer opp smaken, men det er kjøttet som høster størst bifall av de to rettene.
–
Denne kunne dere bestilt dobbelt porsjon av, sier spisevennen.
–
Denne er utrolig god, særlig hvordan rognen og det møre kjøttet passer sammen.
Vil dere smake av min fisk?
Den ser også veldig lekker ut.
To fine ryggstykker bakt torsk har fått følge av syltet løk og en karriremulade som setter prikken over i-en på retten.
–
En flott start med gode smakskombinasjoner, sier Bordvenninnen.
Hummertacos?
Nå går serveringen som på skinner:
Det tar mye kortere tid før neste omgang kommer.
Nå får vi hummertacos i et sprøtt, porøst «skjell».
Skalldyret er overstrødd med små mangobiter og toppet med et strøk chilimajones.
Laksen og papayasalaten er også kommet på bordet.
– Laksesashimien er ganske standard med ponzusaus og tangsalat, men papayasalaten er det sting i.
Her trengs det mer vin, sier Bordvenninnen og bestiller enda en flaske av servitøren, som har kommet med oksemørbraden til spisevennen.
Bra menytilbud
–
Jeg tar bare noen smakebiter av dere, sier spisevennen, som er ferdig med sin okse.
Vi har fått potetsalat og pulled pork med tacolefse, syltet rødkål og en spiss poblanosaus.
–
Jeg syntes i utgangspunktet at porsjonene virket litt små, men potetsalaten og pulled porken sørger for at vi blir mette, sier Bordvenninnen.
– Vær så god, bare forsyn deg! sier hun til spisevennen.
Potetene er toppet med ramsløksmajones og små potetchips, mens svinekjøttet har en søtlig tone.
– Helt greit måltid, med noen høydepunkter, er dommen.
Etter at jordbærene er spist, spisevennen har fått en drink og regningen er betalt, er vi overrasket av hvor forholdsvis lav sluttsummen er blitt.
– Åtteretteren til ca. 450 kroner er et kupp.
Så får det være at man risikerer å bli sittende til langt utpå kvelden med en god drink eller flere.
| 1
|
400904
|
Restaurantanmeldelsen:- Nå må restaurantene slutte med trefjøler som tallerken
Stormkjøkkenet har senket ambisjonene.
– Burgere her også?
Vi har fått plass på uteserveringen til Stormkjøkkenet på Christiania Torg, hvor de reklamerer på skilt utenfor med burgere og EM i fotball.
Stormkjøkkenet har latt seg inspirere av det å være på tur, og er en meget morsom og innholdsrik restaurant med mange artige detaljer.
Menyen er endret siden vårt forrige besøk.
Nå er det ikke lengre trestokker med små glass fylt med små retter, men mye burgere og turistvennlige retter som det satses på.
Ingen flaks med laks
– Fin uteplass, selv om de mister solen mye tidligere enn naboen Celsius mat & vinhus, sier spisefølget.
De kunne godt ha hatt flere blomster og gjort det koseligere, og har man en stor uteplass er det smart å holde den ren med jevne mellomrom.
Det er ikke lekkert med mye salat og pommes frites i brosteinen.
–
Da er det mat, opplyser servitøren og forsvinner.
Heller ikke her sier man noe om maten eller husker hvem som har bestilt hva.
Her er det viktigste å få servert flest mulig i kjappest mulig tempo.
–
Ikke særlig vellykket forrett, klager spisefølget.
Den lettrøkte laksen går nesten i oppløsning og blir alt for salt, der den bader i soyasaus.
Strimlene med stangselleri er gode og den sprø rischipsen både ser og smaker godt, men totalt sett er dette en mislykket rett.
Tåpelige asjetter
–
Denne er mye bedre.
Confitert andelår byr på saftige biter and, men det hele blir litt ulekkert der det bader i en buljong.
De syltede agurkbitene har også druknet i buljongen, men byr likevel på et friskt innslag i retten.
Løkkremen er også god og passer godt til andelåret.
Vi heller i vin og vann selv denne kvelden, men servitørene er hyggelige de gangene de er innom bordet.
Kort tid etter at de har ryddet av forrettene, kommer de med hovedrettene.
–
Nå må restaurantene slutte med trefjøler og upraktiske ting å spise av, sier spisefølget.
En salat ligger i bunn med entrecôten oppå, som gjør det vanskelig å skjære i kjøttet.
Etterhvert ligger halve innholdet under kjøttet strødd utover bordet, og kjøttet burde vært både mørere og mer smak av.
Salaten er sommerlig og god, spesielt de gule tomatene, ogdet samme gjelder bearnaisesausen som kommer i en egen skål.
Sterk burger
Dessverre er både pommes fritesen til både entrecôten og burgeren for slapp, men selve burgeren er kveldens høydepunkt.
De hadde burger på menyen tidligere, men nå er utvalget blitt større med fire ulike varianter.
Vi har valgt en okseburger som er meget stor, saftig og med masse smak.
Brødet er også saftig, luftig og deilig.
Her er også salat, syltet agurk og syltet chili, pent smeltet cheddarost og en god mengde heftig sriracha-majones, som garantert innbringer en del flere ølbestillinger.
Rundt oss går det kun i burgere, og det spørs om ikke Stormkjøkkenet burde rendyrke burgerkonseptet på kveldstid.
Vi avslutter måltidet med en sementtung sjokoladeganache med karamellisert hvit sjokolade, saltkaramell og en frisk og syrlig solbærsorbet.
En heftig og tung dessert som kunne deles på fire personer.
– Gode burgere, men ellers ikke noe spesielt å skryte av, sier spisefølget.
Lokalet og beliggenheten er mye bedre enn maten.
Om to år heter de kanskje Christiania Burger?
| 0
|
400905
|
Restaurantanmeldelsen:– De dårligste burgerne på Aker brygge
Burgerhouse er en avlegger fra Big Horn Steakhouse på Aker Brygge, men byr på de dårligste burgerne i området.
– Sukkerbombe, sier spisefølget og setter fra seg milkshaken.
Vi sitter på den to måneder unge restauranten Burgerhouse, en del av Big Horn Steakhouse, som har krympet lokalet.
–
Det er mange som har kastet seg på burgerbølgen de siste årene, og her ute er konkurransen knallhard, mener spisefølget og sikter til både Døgnvill burger, Burger Joint og Beach Club, i tillegg til burgere hos både TGI Friday’s og Jacob Aall Brasserie.
Klassisk burgermeny
Menyen minner om de fleste andre burgersteder.
Her skal man ha en med blåmuggost, en BBQ, en med bacon, en italiensk variant, en med karamellisert løk, og menyen overrasker på ingen måte.
Lokalet er enkelt og uformelt og vi okkuperer en av «båsene» hvor bestikk og ketchup og sennep allerede står klart på bordet.
Av milkshakene til 69 kroner er det kun den med vanilje som er drikkelig.
Jordbærvarianten er altfor søt og blir stående resten av måltidet.
Servitøren er kjapp med bestillinger, og etter 15 minutter ankommer burgerne våre.
Den er slapp!
– Big Horn Steakhouse må gjerne hive seg på burgertrenden, men da må man gjøre håndverket skikkelig, sier spisefølget.
Vi har bestilt både trøffel og parmesan fries og søtpotetfries, men disse holder ikke mål.
Blaute, bleke og myke pommes fritter hører ikke hjemme på en burgerrestaurant.
Disse er milevis unna de til Bun's Burger eller Kverneriet.
Burgerne når heller ikke lengre enn til knærne til de sterkeste konkurrentene.
Den italienske varianten, Parmesanissimo, er saftig, men smaker kun av ost og brent kjøtt.
Under ostelokket, som er fint smeltet, ligger noe salt bacon, og under det anonyme kjøttet er det både salat og tomat.
Brent burger til 169 kroner
– Også denne er brent, forteller spisefølget om sin Juicy bacon.
Burgerne er brukbare i størrelse og greit priset til 169 kroner.
Nå kommer selvsagt pommes fritten i tillegg til 59 og 49 kroner, og da blir prisen nesten 230 og 220 kroner.
Det er for mye for denne middels kvaliteten.
Den karamelliserte baconen er grei, men picklesen oppå blir for søt.
Godt brød står bak de økologiske burgerbrødene, som er både luftige og gode på smak.
Vi tester ut flere av pommes frittene for å se om noen av dem er litt sprø, men til ingen nytte.
Det står også en skål med aioli til frittene, som er tynn som suppe.
En annen irriterende ting er at musikken ikke er synkronisert.
De spiller en sang hos Big Horn og en annen låt i Burgerhouse.
Det gjør at vi hører på to ulike sanger samtidig, en tålmodighetsprøve over tid.
Burgerhouse er tydelig inspirert av både Kverneriet og Bun's Burger, men klarer ikke å levere den samme kvaliteten.
Det er bra at Big Horn prøver seg på noe annet, men nå er burgerne på nivå med resten av Steakhouset, og det er for dårlig.
| 0
|
400907
|
Restaurantanmeldelsen:God panoramamat på Ekebergrestauranten
Ekebergrestauranten serverer fortsatt bra mat uten at du blir ruinert av den grunn.
– Fin utsikt, men det hadde vært hyggelig om servitørene hadde vasket seg.
Vi har fått vindusbord i lekre Ekebergrestauranten og titter utover Oslofjorden og den vakre byen vår som vokser og vokser.
Ulikt mange andre restauranter satser spisestedet på hvite duker og er meget populært til større selskaper som konfirmasjon og bryllup.
Vi får straks tilbud om drikke av den hyggelige servitøren, men vask vestene dere litt oftere - flere går rundt med flekkete klær som ikke står i stil med resten av den hvite perlen til Oslo-arkitekt Lars Backer.
Lang nytelsesstang
Ekebergrestauranten serverer mat både ute og i 1. etasje hvor vi sitter, samt «fine dining» i 2. etasje.
Menyen byr på både dagens rett og flere spennende valg i a la carte menyen.
–
Det er deilig med hvit asparges, skryter spisefølget.
Den ene forretten er to gratinerte asparges med smeltet Holtefjellost på toppen.
Den velduftende og salte smaken fra osten blander seg med litt bitterhet og sødme fra den hvite delikatessen.
Aspargesen har også selskap av noen tynne skiver reddik, karse, syltet løk og den langtidsmodnede fjellskinken fra Suldal.
Den andre forretten, kalvecarpaccio, er en klassiker, og her er det tynnskårede kjøttet heldigvis langt fra kjøleskapkaldt, med rikelig av både parmesan, pinjekjerner og en god estragonmajones.
–
Jeg liker også de friterte kapersene til, som den store restaurantaktøren Fursetgruppen serverer på flere av restaurantene sine, sier spisefølget.
Gjør vinlisten forståelig!
Servicen er stort sett bra denne kvelden, men fint om man driller servitørene mer i mat- og vinkombinasjoner, eventuelt skriver inn tre forskjellige vin- ølforslag i ulike priser under hver rett i menyen.
–
De fleste restaurantene med litt fyldig vinliste i Norge burde gjøre noen smarte grep med vinlisten, for å gjøre det mer forståelig for gjestene.
En lang rekke navn under Burgund sier lite for de fleste, bortsett fra prisen.
Gjør man det mer brukervennlig, kan man sikkert selge litt dyrere viner også, mener spisefølget.
Hovedrettene er meget gode.
Klippfisken er passe salt, og alt for mange spisesteder vanner ut fisken for lenge.
Det grillede saftige fiskestykket serveres med brandade, oliven, noen små søte tomater, og en sjy med markant smak av safran.
– Meget god og saftig entrecõte, bra krydret og en tykk, syrlig og velsmakende bearnasie til.
Her serverer spisestedet grillede grønne asparges til, løkpuré og noen grillede sølvløk.
Alle smakene trer godt frem og porsjonen er raus og mettende.
Say cheese
– Ost blir aldri feil!
Vi avslutter måltidet med en ostetallerken hver, aprikoskompott, nøtter og akasiehonning.
Ekebergrestauranten kjører på med franske oster denne kvelden, og både Brie Moulins, Morbier og Roquefort innfrir.
–
En 3-retter til 470 kroner, variert meny med nydelig utsikt og bra service.
Ekebergrestauranten har det meste uten at det blir for dyrt.
| 1
|
400916
|
Arakataka:Gullmat til spottpris
Billig-gourmeten Arakataka har pusset opp lokalet og prisene.
Men det er ennå mulig å bli mett for en anstendig penge.
Få ukens restaurantanmeldelser fra Osloby og de beste tipsene fra mat-Oslo rett i mailboksen din.
Meld deg på vårt ukentlige nyhetsbrev her!
— Jeg synes ikke jeg kan se de store endringene, mener spisevennen, som har spist på Arakataka gjennom en årrekke siden starten i 2001, og anser seg som en ekspert på kjøkkenet, som har budt på gourmetmat til folkelige priser.
- Gullmat til spottpris.
Her er det mye bra.
De kan kunsten å sette sammen retter her.
— Jeg begynner å tro at du er forutinntatt.
Du ville antagelig gitt toppkarakter uten å ha spist så mye som en bit, erter Bordvenninnen.
— Nei, nei, bedyrer han, og griper etter det lune, mørke brødet som er satt på bordet med pisket rørossmør.
–
Dette fikk jeg også forrige gang.
Dere må smake på det.
Brødet er virkelig smakfullt, og slår an tonen for resten av måltidet.
Bordvenninnen og jeg har bestemt oss for å ta dagens fireretter, som denne gang består av ørret, uer, and og plomme.
Ingen dikkedarer
På Arakataka nøyer de seg med å fortelle hvilke råvarer de bruker, og heller overraske med presentasjon og tilbehør.
Spisevennen har regnet seg til at hvis han spiser fem retter eller mer, kommer hver rett på 119 kroner.
— Jeg begynner med østers.
Er det noen andre som vil være med på det?
Deretter bestiller han kalvecarpaccio, spaghetti med løyrom, pepperkrabbe, gydapotet og svin.
Vi antar han har sultet seg de tre siste dager, for dette kan han ellers umulig få i seg?
Det viser seg etter hvert at man har avstemt porsjonene, og siden både Bordvenninnen og jeg må bortom med gaflene, så blir alt spist.
Vi skjønner hvorfor kjøkkenet fremdeles høster lovord, for denne kvelden skal vi ut på en matreise med flere spennende stoppesteder.
Ørreten er dekket av store, flotte kvaster krondill, knasende smuler, salat og tynne skiver syltet agurk.
Sammensetningen er oppkvikkende, der syren balanseres av fedmen i fisken.
Kalvecarpaccioen er også en flott start, med rå reker og fennikel som kontrast til det smørmyke kalvekjøttet.
Så kommer et nøste kremet pasta ispedd urter og toppet med en raus skje løyrom.
Konsistensen på spaghettien, kombinert med salt— og urtesmaken gjør opptil flere av byens italienske til skamme.
Vi har fått vår uer, der fiskekjøttet flaker seg perfekt.
Kantareller, grønnkål og en mild sjy runder av retten på lekkert vis.
Saft suse
— Dette kan bli klissete, advarer vår hyggelige og kunnskapsrike servitør idet pepperkrabben kommer på bordet.
Krabbeklør dekket av en hoisin/szechuanpepperblanding med en snev av honning betyr at her må man bruke hendene for å få full utbytte.
En limebåt og et grillet stykke brød sikrer at alt kommer med.
Hittil har vi fått hvitt i glasset, Les Hautes Auxey-Duresses fra Côte de Beaune, som har stått fint til rettene.
Snart er kjøttet på bordet, og vi har byttet til en Brunello de Montalcini, Baricci.
Sangiovese-druen bør stå til både and og lam, mener servitøren, og vinen skuffer ikke, med en tydelig frukt som bryner seg godt mot anden.
— Den er utrolig saftig, sier Bordvenninnen etter første bit.
Med en blanding av rotfrukter og selleri, og en sødmefull sjy er dette nok en innertier, selv om spisevennen insisterer på at hans gydapoteter, som kommer med rognkjeksrogn og strimler av ramsløk er de beste potetene han har spist.
Så er det svinet som står for tur, med de tynneste, møreste skivene vi har sett på lenge.
Tilbehøret er enkelt: maiskorn og grønt, og en tynn saus som avslutning.
Greit prisnivå
Avslutningen, plomme, jordskokk og kaffe, er en søt avrunding på et måltid der vi stadig har latt oss overraske og begeistre.
— Prisnivået er blitt justert opp, men det er lite å utsette på kvaliteten, sier Bordvenninnen.
— Jeg er også glad for at vi heller delte to flasker vin fremfor å velge vinpakken.
Jeg innbiller meg at vi har spart noen kroner på det også.
Og du har vel spart inn en hel rett så mye som du spiste.
- Mett og god, slik jeg alltid blir her.
Skal vi prøve en avec fra trallen der borte?
De har mye godsaker der.
| 1
|
400917
|
Sjakk Matt Vika:Et trist parti
Hvis Sjakk Matt hadde vært like oppfinnsomme med maten som med navnet på rettene, hadde mye vært gjort.
Café Sjakk Matt åpnet i 1983, og var en av byens første Caféer med C.
Her serverte de unorske kaffevarianter som cappuccino, latte og espresso.
I de senere år er Oslo blitt et kaffemekka, så Sjakk Matt— menyen har utvidet og kan tilby mat med texmex, gresk og kontinentalt preg.
Fingermat som jalapenopepper, kyllingvinger, fritert scampi og brød og aioli befinner seg under vignetten "Rokade", men ellers er utvalget tradisjonelt og uspennende.Det kan forklare at de fleste andre gjestene, med noen unntak, holder seg til kaffe, øl eller et glass vin.
Men de tar ekstra betalt for bl.a. soyamelk, krem og sirup til kaffen og teen.
Få ukens restaurantanmeldelser fra Osloby og de beste tipsene fra mat-Oslo rett i mailboksen din.
Meld deg på vårt ukentlige nyhetsbrev her!
Knusktørr kylling
Bordvenninnen er blitt forsinket, så jeg har begynt med kyllingvinger, som kommer med en liten skål tzatziki.
- Du har ikke gått glipp av mye, sier jeg.
— Vingene er tørre både utenpå og inni, og skinnet boblete.
Det virker som om vingene har vært lenge i ovnen.
Bordvenninnen avslår å smake, og velger fish'n'chips.
Jeg har bestemt meg for Chess-burger, og vi bestiller idet servitøren kommer for å hente det tomme fatet med kyllingbein.Ventetiden til hovedrettene kommer, benytter vi på å se rundt oss i lokalet.
Sjakkrutemønster i gulvet, veggsofaer, sjakk— og brettspill ved baren gir stedet et lunt, men litt sterilt preg.
Noen gjester ser ut til å ha problemer med å få kontakt med betjeningen, men vår servitør står og speider ved bardisken, så vi er godt ivaretatt.
Burgerkatastrofe
Snart har vi også fått maten og tilbehør ved siden: Ketchup i porsjonsposer, sennep, og diverse sauser.
De får jeg bruk for.
— Jeg skal ikke klage på størrelsen på porsjonen, sier Bordvenninnen og ser på mengden pommes frites som ligger under fisken.
- Men salaten er tørr og kjedelig, og aiolien har snerk.
Jeg smaker på fisken.
Frityren er i salteste laget, men fiskekjøttet er saftig.
Pommes fritesen er helt på det jevne og minner om halvfabrikata.
Burgeren er triste saker:
Hamburgerbrødet er toppet med en tynn agurkskive og cherrytomat på en pinne.
Baconskiven er svartsvidd og knapt spiselig, osten er klebrig, sylteagurken kommer fra glass og selve burgeren er kompakt og litt trevlete.
Men potetbåtene er myke og glir ned med masse ketchup på.
Godt avslutningstrekk
Vi må ha en dessert for å svelge skuffelsen.
Men denne kvelden er de utsolgt for det meste, bortsett fra brownie.
Den er til gjengjeld myk, lun og har en konsistens nærmere sjokoladekake.
— Dette reddet måltidet fra tap til remis, mener Bordvenninnen.
- Selv om kakestykket var rimelig, kan ikke prisnivået forsvares ut fra kvaliteten på maten ellers.
Det virker som om kjøkkenet går på autopilot.
Det kreves noen sjakktrekk for å hevde seg i konkurransen.
| 0
|
400918
|
Mister India:Indisk med en vri
Mister India kom som et frisk curry-pust i nye lokaler for to år siden.
Holder de ennå mål?
— Her var det mange, tror du det finnes et ledig bord til oss?
Bordvenninnen ser bekymret innover i restauranten i Dronningens gate.
Alle vindusbordene er fulle, sofaene langs veggene også.
Hovmesteren finner likevel plass til oss lenger inne.
Her har vi utsikt mot kjøkkenet, der det er hektisk aktivitet.
— Menyen er fremdeles blant byens mer spennende, i likhet med nykommeren Indi Spice har de sørget for å ha uvante kombinasjoner på spisekartet.
- Men her har de gått enda lenger enn de fleste andre indiske i byen, blant annet med fokus på kortreiste og økologiske råvarer, sier bordvenninnen og peker i menyen:
Laks fra Romsdalsfjorden, gårdsand og landkylling fra lokale produsenter, rein fra Røros, kongereker fra bærekraftig produksjon, fasanbryst og dåhjort.
Ved siden av noen crossoverretter ligger likevel hovedtyngden på det sør- og nordindiske kjøkken.
Gatemat
— Ikke for å klage, men jeg synes disse poppadomene er litt slappe, selv om dressingene til er svært bra, med tydelig egenart når det gjelder smak.
Vinkartet har mye å by på fra de fleste kanter av verden, og kan by på mange interessante land og produsenter.
Det er mye som frister – nesten for mye, mener Bordvenninnen – men vi bestemmer oss for å begynne med suppe og kroketter, i menyen omtalt som nordindisk gatemat.
I høstkvelden kan lokalet ved første øyekast fremstå som ganske mørkt, men etter som øynene blir vant med det duse lyset, kommer de varme fargene mer frem og bildene på veggene bidrar til å skape en lun stemning.
Forrettene lever opp til forventningene:
Suppen er kremet, med en klar grønnfarge av erter og koriander.
Den består også av kokosmelk og toppes av frityrstekt sopp og blomkål.
Krokettene består av grønnsaker tilsmakt urter og garam masala.
Ved siden av får vi servert fint krydrede kikerter og tamarind-chutney.
— Dette var bedre, sier Bordvenninnen og tar en flik av den siste kroketten, dypper den i myntedressingen som også kommer med forretten.
- Jeg er spent på om min mixed grill er like bra.
Spretne kongereker
Presentasjonen er i hvert fall elegant:
Stykker av fisk, kylling, lam og kongereker har følge av mango— og mintchutney.
Til dette får hun en dyprød masala-saus, ris, raita og hvitløksnan.
Brødet er mykt men har en fin overflate og tyggemotstand.
- Her har de fått det til:
Fisken flaker seg perfekt, kongerekene har fin sprett, kyllingen er mør, det samme er lammet.
Chutneyene gir ekstra smak til retten uten å dominere, og risen er hverken klebrig eller tørr.
Mitt lam er kommer i en i karrisaus med løk og tomat der smaken av garam masala er tydelig til stede.
På topp har man strødd noen pikante kryddere som piffer opp rettene ytterligere.
Vi har holdt oss unna de sterkeste variantene, men kjenner likevel en tydelig snert.
Yoghurtfromasj
Jeg har holdt meg til indisk øl, mens bordvenninnen har fått vintips til maten av vår hyggelige servitør.
Det ble en Chablis som sto godt til mixed grillen på tross av de ulike råvarene og den krydrede sausen.Til dessert, fromasj basert på økologisk yoghurt fra Røros meieri med litchi, vanilje og frukt, velger Bordvenninnen myntete.
Jeg har bestemt meg for en "fusion"-dessert, brownie med hvit sjokolade og en smak av stjerneanis med yoghurtis ved siden.
Bordvenninnens yoghurtfromasj både ser ut og smaker nydelig, mens min brownie har en fin skorpe og litt flytende kjerne.
— Nå er jeg stappmett, og får ikke ned en bit til.
Vil du prøve litt av min, spør jeg Bordvenninnen, men hun nøyer seg med å drikke en siste slurk av mynteteen.
Dermed betaler vi og finner frem jakkene.
Det er fremdeles mange folk i lokalet, og idet vi går ut døren, står tre nye gjester som vil inn.
— Prisnivået har ikke økt nevneverdig på to år, men ligger fremdeles over gjennomsnittet blant byens indiske restauranter.
Men kvaliteten på maten og servicen forsvarer regningen.
Mister India er fremdeles i det aller øverste sjiktet av Oslos indiske restauranter.
| 1
|
400924
|
OHG-revyen 2017:Det flyter greit under overflaten
Handelsgymrevyen sparker i gang årets revysesong med «Under overflaten», men revyen dykker akkurat ikke dypt nok.
Handelsgymrevyen legger mye stolthet i å være skolerevyen i Oslo med tidligst premieredato, denne gangen kun tre dager etter nyttår.
Årets revy, «Under overflaten», er tidvis skarp og morsom – men tema kunne vært utnyttet bedre.
Kanskje man kan spørre seg om ikke OHG kunne vært bedre tjent med en uke ekstra øving for å lage en enda bedre revy?
«Under overflaten» tar deg med til havet og fiskenes verden, hvor tingenes tilstand ikke er helt i orden.
Her handler det om global oppvarming, plast og søppel i havet, q-tips som skylles ned i dass, fordommer og fremmedfrykt.
«Livet er ikke topp på bånn», som det synges i revyens åpningsnummer.
Havtematikken er godt gjennomført i revyen, med en klar rød tråd som følger revyens to akter.
Båtflyktninger og maneter
«Under overflaten» er på sitt beste når de tør å tøye strikken akkurat passe langt, hvor de klarer balansekunsten å være helt på kanten i aktuelle politiske problemstillinger, som i sketsjen «Båtflyktningene».
«Spør meg om smugling», står det på ryggen til båtsmuglerne som kun er opptatt av penger.
De synger om Listhaug, flyktningkrise og hvordan det er «god business å la verden gå rett vest».
Revyens beste innslag er «Vi er maneter», et flott visuelt nummer om glassmaneter.
Vi får også en god rap om den aseksuelle og farlige brennmaneten, rappet av Dis Berg Våga.
Hun leverer også flere andre gode roller gjennom revyen – som piratmammaen og den utålelige cruisepassasjereren som irriterer alle.
Manetdansen er nydelig koreografert, morsom og kreativ.
Her demonstrerer OHG-revyen at man ikke trenger mange mennesker eller mye utstyr på scenen for å skape utrolig bra sceneshow.
Tenk om flere sketsjer hadde holdt dette toppnivået!
Bandet leverer
Bandet leverer en solid prestasjon, og det er et fint touch at revyen er gjennomført med havtema også på musikken mellom innslagene, som for eksempel musikk fra Haisommer og Titanic.
Jeg savner likevel den klassiske bandsoloen mellom aktene, og skulle gjerne sett at de flinke bandmedlemmene fikk litt større plass.
Kommer ikke helt i mål
Avslutningen på «Under overflaten» er dessverre noe mangelfull, og revyen kommer ikke helt i mål med å samle trådende.
Her har man i stedet valgt en noe lettvint løsning med et sangnummer om den tidligere barnestjernen Blekkulf, miljøforkjemperen som forgjeves prøvde seg på et comeback.
I «Under overflaten» hadde det vært rom for større politisk brodd, og de kunne turt å dra den spennende tematikken enda litt lenger.
OHG-revyens største utfordring er like fullt at det er ujevnt trøkk underveis.
Til tider er det enormt mye liv på scenen, mens man skulle ønske at det ble gitt enda litt mer andre steder.
Fjorårets forrykende show er byttet ut med et enklere og mer nedstrippet konsept, som tidvis fungerer veldig godt.
Mye føles dessverre litt halvveis.
Samtidig skal det sies at OHG på sitt dårligste fortsatt er en god revy – men etter år med solide revyer på rekke og rad var denne dessverre noe skuffende, og man savner de virkelig gode musikalske høydepunktene.
| 1
|
400925
|
Munchrevyen 2017:En absurd kamp mot rampelyset
Er det mulig å være anonym i et samfunn som belønner dem som roper mest og høyest?
Den modige Munchrevyen leker med lys, lyd og etiske grenser.
Slikt blir det kvalitetsunderholdning av.
Dagens samfunn er en konstant kamp om å være i rampelyset, ifølge elevene ved Edvard Munch VGS.
Gjennom 26 sketsjer og danser setter de spotlighten på problemstillinger fra hverdagen hvor det på ulike måter kjempes om å være den som er mest sentral og får oppmerksomhet og anerkjennelse.
Det være seg i lege-/pasientsituasjon på sykehuset, gjennom drømmen om å bli kjendisblogger, det å finne sitt spesielle talent og i en nabofeide som skaper assosiasjoner til Ole Ivars’ campingplassutfordringer.
Munchrevyen er rett på sak og bånn gass.
Munchrevyen slo både OHG-revyen og Blindernrevyen.
Se hva de fikk her:
Bandet briljerer
Det er ikke langt mellom høydepunktene i Spotfight.
Det er trøkk fra første replikk, og danserne gir alt i hver eneste bevegelse.
Bandet/orkesteret bidrar til nydelig flyt med overganger som er en fryd for øret og som gjør det umulig å sitte i ro.
At et par av musikerne også våger seg til mikrofonen for Ylvis’ «Kjempeform» er intet mindre enn helt rått, og det samme kan sies om korets egne tolkninger av låter.
Playback eksisterer ikke i Munch-land – her produseres hver en tone av elevene selv.
Det er flere sangnumre som gjør at tungen krøller seg bare av å høre på, som en psykiske lidelser-versjon av Animaniacs’ «Nations of the World».
Et annet høydepunkt er når de tar for seg problematikken rundt navn – hvor Thomas Narvestad som vittig prest argumenterer iherdig mot foreldrenes navneforslag på dåpsbarnet.
Felles for mange av innslagene er en tydelig punchline som neppe er akkurat det du ventet deg.
Etiske grenser viskes ut
I noen sketsjer tråkker de også utenfor grensene for hva som er «lov» – trodde vi.
Når Jesper Fosdahl i rollen som tenåringsgutt blir fortalt av foreldrene hva som er «annerledes» ved ham, og hele ut av skapet-seansen ender med at faren selv tar den innleide homofile gigoloen med ut på livet, vrir salen seg i hysterisk latter.
Det er vel ikke sånn man er homo i 2017?
Fengselsfuglen som sitter inne for å ha drept en skoleklasse med machete, men som ikke vil spise noe annet enn vegetar dagen før hun skal gasses til døde, balanserer også på grensen, men det er liksom greit.
I det hele tatt blir homofile (menn) viet oppmerksomhet i flere innslag i Munchrevyen 2017.
Også det å bli kjendis tas opp ved flere anledninger, og Munchrevyen vet å harselere med dem som er svake, annerledes og/eller ansatt som utskudd i samfunnet – riktignok på en intelligent måte.
Sterke individuelle prestasjoner
Vokalprestasjonene er absolutt på det jevne, og danserne briljerer med enorm energi og rytme.
«Spotfight» er modig og frempå, men kunne hatt enda mer brodd på aktuelle temaer og bredere variasjon i situasjonene som tas opp.
Munchrevyen har et sterkt ensemble av dansere, musikere og skuespillere.
Blant skuespillerne som utmerker seg kan vi nevne Mathea Victoria Bjelke Enge og Jesper Fosdahl.
Deres iherdige og overbevisende innlevelse i ulike roller viser sterke artister som er trygge på den store scenen Edderkoppen Teater jo er.
Magnus Tangen viser også en svært sterk prestasjon, særlig i rollen som selvopptatt showdance-blogger (om det ikke er et ord, så ble det det nå).
De mange høydepunktene, sterke skuespillerprestasjonene og den gjennomgående profesjonaliteten gjør at Munchrevyen 2017 klatrer helt til topps.
Når spotlighten slukker føles det unektelig litt rart å komme tilbake ut i den kjølige Oslo-luften.
Er det her den virkelige spotfighten herjer?
| 1
|
400927
|
Fossrevyen 2017:Holder det ekte og uperfekt
«Kan man være seg selv for mye», spør Fossrevyen.
Absolutt, men det er ikke et problem for Fossrevyen.
«Vi ligger et sted midt imellom – vi er ekte», sier Fossrevyen.
Men det stemmer ikke helt, for med «På ekte» viser Fossrevyen igjen at de er i toppsjiktet blant Oslos skolerevyer.
Her er det mye som sitter, og årets revy er nesten helt perfekt uperfekt i all sin «ekthet».
Dessverre savner jeg de store musikalske høydepunktene.
«På ekte» er ikke noen «Paradise Hotel-moralpreken om å være deg sjæl 110 prosent», men en revy om at det er lov være seg selv.
Det er imidlertid også lov til å pynte litt på sannheten.
Metaskuespill
Mellom de enkelte sketsjene får vi se korte snutter med skuespillerne før de hopper opp på scenen, hvor de viser seg frem på «ekte» og forteller noe tilsynelatende ekte om livet som en ekte person, ikke som skuespiller.
Denne metakonstruksjonen fungerer som en rød tråd gjennom stykket, hvor man blir kjent med skuespillerne.
For hva er egentlig ekte, og hva er skuespill?
Dette grepet funger tidvis veldig godt, men føles noen ganger litt for repeterende.
Kapper og selvironi
«VM i å være ekte» følger oss også gjennom revyens to akter, hvor de kårer 5.–1. plass i «ekthet», som for eksempel selfies på do.
Disse korte innslagene er morsomme, og fungerer fint for å binde revyen sammen.
Aktualitetssangen «Se hva vi kan!» er blant revyens beste, hvor sangerne fletter inn alt hva de kan om aktuelle politiske temaer og debatter.
Her får man Trump, stortingsvalg, elbiler, Listhaug, Johaug, klima og mye mer servert på ett og samme fat.
Den absurde sketsjen «Ekte fashion» med kappen som moteplagg, som for evig er i skyggen av Uggs, Birkenstocks og Canada Goose-jakker, er også morsom.
Det er i tillegg gøy at Fossrevyen harselerer med de andre revyene, samtidig som de gjør narr av seg selv.
Etter pausen bes publikum om å ta frem 3D-brillene som finnes under setene (de er der – på ekte!) for å kunne se ouverturen i 3D.
Det er selvfølgelig bare tull – «alt som er ekte er jo i 3D.
Dette er Fossrevyen, ikke Avatar liksom».
God bandprestasjon
Det er gjennomgående god energi og godt trykk gjennom hele revyen, og bandet leverer en solid prestasjon.
«På ekte» er en god revy og en soleklar femmer, men vi skulle gjerne sett litt mer originalitet, og flere virkelige høydepunkter for å nå helt til topps.
Det er enkelte revyer hvor det er én sketsj elle én skuespiller man husker i lang tid etterpå.
Fossrevyen 2017 er ikke nødvendigvis den typen revy, men heller en klassisk godt gjennomført revy.
På ekte.
| 1
|
400933
|
Nye Nytt på nytt:Mer gull i Gullrekka!
Er det mulig å erstatte Jon Almaas som programleder i Nytt på nytt?
Overraskende nok:
Absolutt.
Jon Almaas sa en gang at han gikk med store bukser de to første årene som programleder i Nytt på nytt for å skjule den ukontrollerte skjelvingen i knærne.
Det skjønner jeg godt.
Fredagskvelden på NRK1 kan nok være morsom, men den er ingen spøk.
Nervepirrende utskiftning
17 år, en haug med priser og seertall som nå og da bikker halvannen million.
Juvelen i gullrekka.
Da programlederen som unnfanget programmet ble kåret til Norges mest sexy mann og har ledet programmet siden, meldte overgang til konkurrenten, vil jeg tro det ble solgt mange vide bukser i Marienlyst-traktene.
Men så er det ingen hvem som helst NRK har trukket opp av hatten for å overta heller.
Ironisk nok, egentlig.
Da Jon Almaas i sin tid ble spurt om å lede Nytt på nytt, var han nettopp det.
Hvem som helst, altså.
En forholdsvis erfaren produsent, riktignok, men med minimal erfaring foran kamera.
Bård Tufte Johansen er på sin side en av Norges mest rutinerte programledere.
Da Almaas debuterte som programleder for Nytt på nytt i 1999, var det allerede fire år siden Tufte Johansen fikk sitt store gjennombrudd med programserien Lille Lørdag, der han sammen med Harald Eia definerte humoren for en hel generasjon nordmenn.
OK, en halv, da.
Nesten som før
Det er også programlederen som er den største endringen i programmet.
Det er fortsatt nyhetsfokus, fortsatt klipp fra ukens høydepunkter, fortsatt rebusoppgaven, fortsatt Pernille Sørensen og Johan Golden og «hvem skal ut?».
Samme vignett, samme studio.
Og Torbjørn Røe Isaksen og Kristin Halvorsen som gjester enda en gang, som for å understreke at alle kan senke skuldrene, alt er nesten som før.
Og det er det jo.
Nesten.
Det ville vært en dårlig idé å erstatte Jon Almaas med en Jon Almaas-kopi.
Bård Tufte Johansen gjør denne rollen til sin egen.
Og han gjør det på en imponerende måte.
En av hans kvaliteter som komiker - og programleder - er evnen til å lytte, analysere, følge opp og svare.
Er det et manus, og det er det nok, oppleves det ikke som det.
Det er naturlig, kjapt, smart - og veldig morsomt.
Og etter min mening enda morsommere enn før.
Så Bård Tufte Johansen, Pernille Sørensen, Johan Golden, Thor Gjermund Eriksen og alle dere andre som har gruet dere til denne dagen:
Senk skuldrene, rett ryggen, inn med magen - og på med de trangeste buksene dere har!
| 1
|
400935
|
Nostalgi, presisjon og småsnakk
Dag Frøland ville ha likt å stå på Chat Noirs scene igjen i form av Herborg Kråkevik.
Gjennom et dusin sangnumre fra Sondheim til Händel, musikkbrokker fra Hakkebakkeskogen til Matador-temaet, monologer med stort sett egne tekster, og med bidrag fra blant andre regissøren Teodor Janson, fyller Herborg Kråkevik Chat Noirs tradisjonsrike scene med sine egne tradisjoner.
De omfatter omtrent alt som kan gjøres på en scene, fra sang og dans, parodier og salmer, småsnakk med masse r-er, selvutlevering, samfunnsengasjement og elegant skridende gange nedover divatrapp.
Den rommer på sin side rekvisitter som en Dag Frøland-aktig pels, sølvflosshatt og Karl Gerhard-stokk.
Chat Noir-nostalgi
Dag Frøland og hans tekster er egentlig bare et påskudd for å gjøre Chat Noir-entré, for her er det Herborg for nesten alle penga.
«Nesten» betyr den innledende Chat Noir-nostalgiske delen, med Herborg som Bokken Lasson, som Lalla Carlsen, som Victor Bernau.
Av samtidens artister sveiper Herborg innom Eidsvåg som nå er kommet til Det Norske Teatret i jakten på Jesus, hun gjør et vennlig lite drapsforsøk på Sissel Kyrkjebø og er ekteskapelig krigskorrespondent på sitt eget kjøkken som Ingvild Bryn i Urix.
Rap-duetten mellom Kari Bremnes og Jon Fosse er antagelig noe av det morsomste og mest presise vi får se i år.
Frøland-respekt
Og så er det Frøland, da.
Han ville ha likt denne «einkvinnesrevyen», særlig Herborgs versjon av «Tenn dine levende lys for Europa».
Da han selv sang den i 1981 virket den pompøs.
I dag har teksten fått den advarende kraft han la i den, og Herborg synger med det i tankene og med respekt for opphavspersonen.
På østlandsk, i hans tradisjon.
Ellers er det mye vestlandsk her.
I Danmark, hvor Herborg bor nå, er det ikke et menneske som forstår hva en jondøling sier.
Det lager hun en morsom (og pratsom) tekst av, men det vanskelige lydbildet i første del av showet, gjorde nok noe uforståelig for en del nordmenn også.
Det rammet særlig Sondheim-introduksjonen, der all tekst forsvant i ekko og rumling.
Samspill
Noe av stoffet er overtydelig og forutsigelig («Hele verden er en stor familie, unntatt ....»), og noe er for langt.
Som helhet er det, som alltid med Herborg, gjennomarbeidet, gjennomtenkt, gjennomsyret av musikalitet.
Hennes kammerensemble er med- og samspillere på alle måter, og Tove Kragsets fine arrangementer fyller også på undertekst.
Teodor Jansons regihånd er medskapende hele veien - ikke minst i alle politikerparodiene, der Sylvi Listhaugs Bestemor skogmus og Erna som Bamsefar er i en klasse for seg
| 1
|
400937
|
Kammerspill for sinnets strenger
Teaterstykket «Overføring» er basert på intervjuer med 13 pensjonerte psykoterapeuter om hvordan jobben påvirket dem.
Gå og se! mener vår anmelder.
Gripende øyeblikk er det mange av her, men Toralv Maurstad i siste scene, som en liten språkløs og aggressiv fireåring i sandkassen – en som terapeuten Gerd (Grethe Ryen) får hull på gjennom tålmodig lek – fester seg spesielt.
Han er fire år i ansikt og bevegelser.
Når ordene kommer, er de fra en fireåring, nesten usagte.
Terapeuten har tolket leken med et livs erfaring og menneskekjærlighet.
Nå er hun blitt pensjonist.
Hva skal hun gjøre med det?
Med seg?
Hva skal Thorfinn (Kai Remlov) gjøre, som nærmest er gått i symbiose med pasientene, også seksuelt, den empatiske og tilsynelatende trygge Oddvar (Erik Hivju), den greie Åse (Wenche Medbøe) som elsker mennesker, eller karriereterapeuten (Britt Langlie) som ikke orker å arbeide med folk uten en viss personlig kontroll på diverse inntak.
Pensjonerte terapeuter
Regissør og manusforfatter Tyra Tønnessen har tatt et forskningsprosjekt om hvordan den første generasjonen norske psykoterapeuter ser tilbake på sine liv, sitt arbeid og sine erfaringer, og har skapt innsiktsfullt og dramatisk teater av det.
Prosjektets opphavsperson er psykolog og førsteamanuensis ved UiO, Marit Råbu.
Hun intervjuet 13 pensjonerte psykoterapeuter om hva yrkesvalget medførte for dem (og deres familier).
Tønnessen har på godt vis omarbeidet stoffet og skapt seks fiktive personer som gjennom kronologiske fortellinger gradvis skreller av seg selv og sitt forhold til pasientene.
Og til sine familier, som ofte blir en parentes i intense arbeidsliv.
Som hos mange skuespillere.
Hemmelige tårer
Vi møter dem som unge, ivrige pionerer, som mer eller mindre tilfeldig kom seg inn i yrket.
De gir noen innblikk i sin egen barndom og hvordan den har formet dem.
Så følger vi dem fremover i karrieren, gjennom suksess og nederlag, og finner dem tilslutt som lekende barn i sandhaugen.
Musikkunderlaget er velvalgt, tidsriktig og diskret: barnesanger, litt lengselsfull Piazzolla og Jan Johansson.
Scenografien er like enkel som den er genial.
Den består av seks stoler og noen leker, i bakgrunnen henger seks istapper som drypper stille.
Det kan være hemmelige tårer fra mennesker som hele livet har tvunget seg til å observere, lytte.
Seks mennesker som innhentes av alder og oppløsning, men som har satt pasienten først.
De er helt forskjellige, men har et fellesskap i etterkrigstiden psykologi-gjennombrudd og arven etter Freud – det flettes inn navn som Harald Schjelderup, Ola Raknes, Nic Waal – og alle er spesielt opptatt av traumer hos barn.
Til slutt sørger de over dagens industrielle behandlingsform, spesielt av eldre, som sitter neddopet på institusjon og venter på døden.
Ta vare på skuespillerne!
Skuespillerne, i alder 67 til 90, bruker nok også sider av egen barndom, alderdom og pensjonisttilværelse.
For en rikdom de representerer i teaterkunnskap, erfaring, teknikk!
Teatersjefer:
Ta vare på dem!
Som terapeuter viser de stor innsikt i låste barnesinn, som skuespillere utfordrer de fortsatt seg selv.
Ingen, i noe publikum, vil være uten egne referanser til et eller annet element her.
Overføringen – og motoverføringen – foregår altså på flere nivåer, psykolog- og skuespillerfaglig, rent personlig og medmenneskelig.
Og ingenting fremstilles skjematisk.
Utviklingen skjer nesten umerkelig, og med den største finfølelse.
Gå å se!
| 1
|
400940
|
Restaurantanmeldelsen:Kjedelig mat hos Café Christiania
Du husker landhandlerieffektene på Café Christiania bedre enn maten.
– Vil du ha hjelp? spør spisefølget.
Servitøren sliter fælt med å åpne vinflasken og har tydeligvis aldri gjort det før.
Etter noen halsbrekkende stunt som den rene nysirkusartist, får hun til slutt hjelp av en annen servitør.
Christiania Café er en innholdsrik restaurant i Frimurerlosjens ærverdige bygning sentralt plassert ved Stortinget.
Spisestedet er spesielt hyggelig i det første runde rommet du kommer inn i, med sofaer langs siden og store vinduer mot gaten.
Vi blir plassert lengre inne i restauranten, hvor det ikke er like koselig.
Meny til etterfølgelse
–
Her har mange restauranter mye å lære, sier spisefølget.
Menyen hos Café Christiania byr på klassiske retter hvor de fleste vil finne noe de liker.
Det fine er at de har vin- eller ølanbefalinger til alle rettene.
Ølutvalget i menyen er også imponerende, og til alle forrettene er det kun øl som anbefales.
Mens vi venter på de første rettene titter vi rundt oss på både dukkehoder, gamle skilt og annen krimskrams.
Spisestedet ønsker å gjenskape et levende sted i byen med utgangspunkt i vår kultur tilbake til første halvdel av forrige århundre.
Det er gjennomført og har mange morsomme detaljer.
Tungekyss
– Gode torsketunger, skryter spisefølget.
Forrettene er havnet på bordet uten noen form for presentasjon, og spisestedet kan med fordel ha varme asjetter til maten for at den skal holde tempen.
De panerte tungene burde vært varmere, men har spennende tilbehør i form av rømme og lemoncurd.
Sitronkrem brukes mye til desserter, men funker bra til de salte tungene, selv om det blir en vel syrlig dominans i smaksbildet.
En frisk Nøgne Ø Saison passer utmerket til.
– Grei, men også i overkant syrlig.
Den andre forretten består av laksetartar med en kule karsesorbet med en pikant og nesten pepprete smak som fungerer fint til fisken.
Her er også sprø krutonger, men kokken har vært vel raus med sitronen, som også her dominerer for mye.
Det er tydelig at servitøren er fersk, for hun aner ikke hva som er på asjettene eller hva de har på menyen.
Men hun er hyggelig og skjenker jevnlig i glassene våre.
Etterlysning:
Varm mat ønskes
– Greit hjort, sier spisefølget, men synes det smaker vel lite av fileten på tallerkenen.
Hjorten er rosa og nokså saftig, men smaker overraskende lite.
Fatet er igjen kaldt, og kjøttet mister fort den lille varmen den har.
Potetkaken til er laget i forveien, men man må klare å varme den nok opp til gjestene.
Den er nesten kald i midten, men ellers god på smak.
Den tamme rødvinssausen har snerk på seg etter ventingen, men jordskokkene er gode, grønnkålen grei og det er deilig med det smaksrike og litt sure tindvedsyltetøyet til.
Steinharde oster
–
Denne er heldigvis bedre, sier spisefølget, og tar en ny bit av kveiten.
Det store fiskestykket er saftig og godt, med god ertepuré og deilig stekt sopp.
Peppersausen til gjør lite ut av seg, og også her byr man på den samme lunkne potetkaken.
Retten er i overkant salt, men man blir mett og god av den store porsjonen.
Café Christiania byr på mange desserter, og etter en lengre pause bestemmer vi oss for å spise husets utvalgte oster.
– Pass på tennene, advarer spisefølget.
Én ting er at de ikke forteller hvilke oster man har satt på bordet, men verre er det at ostene er steinharde.
De må ha ligget i et meget kaldt kjøleskap, og smaker dermed lite.
Vi har fått en tam Morbier, en mursteinshard, kjedelig chèvre, men en brukbar ramsløkost fra Myrdal Gård i Tysnes.
Hjemmelekse til Café Christiania til neste besøk:
Maten må være varm, ostene skal ikke være som isblokker og legg litt mer ære i servitøryrket – man må kunne noe!
Christiania Café
Adresse:
Nedre Vollgate 19.
Tlf.
22010510.
cafechristiania.no
Hva vi spiste:
Torsketunger og laksetartar til forrett.
Hjort og kveite til hovedrett og oster til dessert.
Hva det koster:
Forretter 115–165 kr. Hovedretter 165–305 kr. Dessert 65–135 kr.
Hvem passer det for:
Ypperlig for små og store grupper.
Spennende sted for barn.
Her kan man sitte lenge.
Vegetarretter:
En hovedrett - sitronrisotto med kimchi og sitrussalat.
Rullestolvennlig:
Nei, trapp opp til restauranten.
Lydnivå:
God stemning, men innestemme holder lenge for å bli hørt.
Miljø:
4
Meny: 4
Mat: 3
Service: 2
Verdi for pengene:
4
17 av 30 poeng
Sentral beliggenhet
Gode drikkeforslag til maten
Stemningsfullt lokale
Bedre valg i nærheten:
Grand Café.
Oppusset og mye bedre mat.
Sjekk ut vinkjelleren.
Dinner.
Kinesisk klassiker med smakfulle retter.
Yaya’s.
Morsom og rimelig thailandsk spisested.
New Delhi.
Hyggelig indisk restaurant.
Brasserie France.
Knall atmosfære i fransk stayer i Oslo.
| 0
|
400942
|
Rørende portrett fra Serial-redaksjonen
Folkene bak Serial topper podcast-listene med sørstatsfortellingen S-Town.
Årsaken er John McLemore, som ringer og sier han vet om et mord politiet ikke vil etterforske.
Når Brian Read åpner podcast-serien S-Town med historien om et påstått drap i Alabama, justerer ørene seg automatisk til true crime-modus.
Disse syv episodene kommer da også fra samme redaksjon som sensasjonen Serial, Sarah Koenigs vanedannende graving i en Baltimore-drapssak, så det står formelig krimdokumentar stemplet over hele frontruten når første episode ankommer.
Hva gjør en mann i Alabama-skogen med antikke klokker og en labyrint i hagen?
Journalist Brian Reed blir kontaktet av John McLemore, en eksentrisk herremann fra Bibb County, Alabama.
Eller Shit-town, Alabama, som McLemore kaller hjemstedet sitt.
Den eksentriske gårdseieren er lei av naboene og den destruktive sørstatsmentaliteten, og forteller Reed at begeret er fullt.
Han har nemlig hørt at en lokal rikmannssønn ikke bare har drept en mann, men sprader rundt og skryter av det.
Etter utallige telefonsamtaler med McLemore drar Reed til Bibb for å undersøke, og inne i den tette Alabama-skogen finner Reed en gård med evinnelige blomsteroppsatser, et dusin hunder, hundrevis av antikke klokker, en labyrint så stor at den er tydelig på Googlemaps, og en gjestfri, jazzende John McLemore som aldri slutter å snakke.
Arveoppgjør, skattejakt, rasisme og litt klimadebatt
McLemore konspirerer, sjarmerer og sladrer, og etter hvert setter de to ut på jakt etter den påståtte drapsmannen.
Her tror du sikkert fremdeles at S-Town er en krimpodcast, så da er det bare å lene seg tilbake og ta imot overraskelse på overraskelse.
I løpet av syv episoder – alle ble lagt ut samtidig – inneholder S-Town drapsetterforskning, arveoppgjør, skattejakt, feltstudie blant tatovører, solide doser Ku Klux Klan-inspirert rasisme, konspiranoia, klimadebatt og noen monologer som får Alan Aldas karakter i Horace & Pete til å fremstå som gladgutt med tro på menneskeheten.
Mest av alt er likevel S-Town et rørende og spennende portrett av John McLemore, det mest kompliserte og fascinerende mennesket som har snakket i øretelefonene mine.
Med fitnessguruen Richard Simmons friskt i minne fra podcasten «Missing Richard Simmons» friskt i minne er det en aldri så liten prestasjon i seg selv.
En sving som tatt ut fra Gone Girl
Genistreken fortellingsteknisk er nettopp det at S-Town presenteres som en true crime-historie, og bereder dermed grunnen for at overraskelsene som kommer får voldsom effekt.
Fortellingen peker lenge stødig rett fremover mot at en drapssak skal løses, men plutselig kommer en sving verdig et kapittel midtveis i Gone Girl.
Slutten på en av de første episodene tvinger deg til å slutte med alt du holder på med, bare for å måpe i et minutts tid før du undrende trykker play for neste episode.
Går seg vill, men finner veien tilbake
S-Town mister noe momentum noen steder i episode 3, 4 og 5, når det største sjokket har lagt seg og Read graver dypere i kretsen rundt McLemore.
Da lider S-Town av samme syndromet som podcaster som Someone Knows Something og Crimetown, hvor fortellerne har gode utgangspunkt og spennende historier, men går seg vill i mindre interessante detaljer som er mest interessante for de som jobber med podcasten.
Når plottet – om man kan kalle det det – slankes mot slutten, er S-Town dog tilbake for å oppfylle kvalitetslovnadene som ble levert i de første episodene.
Gode intervjuer, sterke historier og – igjen – noe saftige overraskelser tegner et mangefasettert bilde av en dypt fascinerende mann.
Det er vanskelig å si for mye uten å avsløre handlingen, annet enn at du bør glede deg til å bli kjent med John McLemore.
| 1
|
400943
|
Restaurantanmeldelsen:Ny stjernerestaurant i Oslo
Har du savnet Bagatelle eller Oro?
Ta turen til À L’aise.
– Endelig åpner det et spisested med en annen stil, sier spisefølget.
De siste restaurantene som har åpnet i byen, har ofte vært uformelle, røffe steder med rør i taket, trebord uten duker og mye glass, stål og tre.
Inne hos À L’aise er stemningen alt annet enn uformell.
Trill inn champagnen!
– Lokalet minner litt om Feinschmecker.
Det er lunt og innbydende med runde bord, damaskduker, tepper, fine blomster og vakre lysestaker og lamper.
Platene i taket gir litt kontorfølelse, og stedet er hverken like vakkert som Statholdergaarden eller har utsikten til Maaemo.
–
Ja, hva med et glass fra champagnetrallen, spør sommelieren.
Trallen skal visstnok være den eneste i sitt slag i Norge, og her kan du velge alt fra Diebolt-Vallois til både Bollinger, Krug og superårgangen 2006 fra Dom Perignon.
Her kan pengene fly raskt!
Lekre presentasjoner
Menyen hos À L’aise består av en åtte retters smaksmeny til 1500 kroner som vi velger, en vinpakke til samme pris, samt en del av de samme rettene i en egen à la carte-meny.
– Meget lekre presentasjoner.
Vi gumler i oss små førforretter med alt fra ostepuff med gruyere, løkkrem på butterdeig og valnøtter med foie gras.
À L’aise har valgt å servere alle rettene på ulike hvite tallerkener slik at maten virkelig kommer til sin rett.
Vi får også posjert vaktelegg med røkt laks og spinat - en spennende og smaksrik variant av egg Benedict.
Hei på skrei
–
Da får dere kveldens første rett, opplyser servitøren og plasserer en vakker skål foran oss.
Oppi ligger biter av skrei, hjerteskjell, kalde biter agurk, små, sprø brødbiter og en syrlig vinaigrette.
Det smaker friskt, salt og syrlig, og vi kjenner godt smaken av både fisk og skjell.
Den flinke vinkelneren har holdt et lite foredrag om hvitvinen til, Stift Goetweig Grüner Veltliner 2015 fra Kremstal i Østerrike, som med sine herlige sitrustoner, friskhet og gode lengde er en god match til maten.
Veskestol
– Navnet på restauranten betyr komfortabel, og det er lett å skjønne hvorfor.
Her skal man slappe av og nyte maten i rolige omgivelser.
Vesken til spisefølget er plassert på en puff ved siden av bordet, nytt bestikk blir lagt på bordet av servitører med hvite hansker og bordet børstes jevnlig for smuler.
Noen vil kanskje synes det blir vel stivt, men det er stilen her.
Krepselag
–
Da har dere fått sjøkreps fra Frøya, forteller kjøkkensjefen og heller lagret bringebæreddik over.
Ulrik Jepsen kommer fra jobben som kjøkkensjef på Engø Gård og har tidligere arbeidet på bl.a.
Søllerød Kro og Kokkeriet.
Den saftige krepsen har fin sødme og smakskonsentrasjon, som blir forsterket av sødmefulle rødbeter og bringbær.
– Nydelig vinfølge.
Denne blander seg elegant med de andre smakene.
Vi har fått historien om Bruno Paillard, som solgte Jaguaren sin for å starte champagnehus og på kort tid, siden 1985, lager knallbra vin.
Rosé Première Cuvée Brut lukter av røde bær, både kirsebær, jordbær og rips og en en frisk lekkerbisken.
På tide med litt Périgord-trøfler
Deretter kommer flere herligheter på løpende bånd.
Et nydelig kamskjell med hasselnøtter, nøttekrem og pata-negra skinke, med sorte flak av Périgord-trøfler supplert av hvit burgunder - Deux Montille Saint-Romain Le Jarron 2011.
–
Et godt grep som hever totalopplevlesen, mener spisefølget om servitørene som heller kraft over rettene ved bordet mens de forteller i detalj om rettene.
Paleo, Kontrast, Statholdergaarden - mange restauranter gjør dette med suksess.
Edle dråper
Under et stort blad svartkål skjuler det seg skatter skate og glasert svin, som vi blander med en utrolig velsmakende «sauce aromatique».
Det smaker syrlig av eplejuice og nøttetoner fra kålen, og er en meget godt sammensatt rett der det salte, søte og syrlige balanseres perfekt.
Til denne har vi fått en ny eksklusiv champagne - Krug brut Vivacité Solaire 2003 - et tøft år for champagneprodusenter med mye frost og høye temeperaturer.
Det smaker meget friskt og komplekst og lukter av både solbær, bjørnebær og aprikos.
Løk til å gråte av
Den femte retten byr på god ravioli fylt med villsvin, men her stjeler den velduftende soppconsomméen vel mye av smaksbildet.
En rimelig Anne Sophie Dubois Fleurie l’Alchimiste 2014 funker greit til, men løfter ikke retten.
– Herlig sprøtt, sier spisefølget om kalven.
Det møre og saftige kjøttet er pakket inn i sprø deig og serveres med mild og søt Roscoffløk toppet med en nydelig morkelsaus.
Ulike teksturer og meget godt sammensatt rett supplert av en ny burgunder, en fløyelsmyk Michèle & Patrice Rion 2008 fra Nuit-St.-Georges, duftende av skogbunn.
Kastanje + jordskokk = sant
Servicen har vært meget bra, men det er ingen grunn til å børste bordet for smuler hele tiden.
Komfortabelt betyr også å la gjestene sitte i fred.
– Dessertene er meget vakre.
Først ut er en nydelig skål hvor tynne skiver av sødmefull kastanje ligner på mønsteret i fatet.
Nøttesmaken passer perfekt sammen med bitene av jordskokk som ligger i bunnen.
Her er også en god kule melkeis og et nydelig sølvarmbånd av sukker.
Den friske Kracher Scheurebe Trocken beerenauslese No 3 passer bra til.
À L’aise har vært flinke til å variere både land og vinstiler denne kvelden.
Oremus Tokaji Late Harvest 2014 er også god, men her stjeler desserten showet.
Gul fest
– Ufattelig god mangodessert!
Solen når ikke inn i lokalet til restauranten, men denne gule oasen varmer langt inni sjelen.
Her er mangois, biter av mango med hvit sjokolade og mangomousse rullet i sprø kakesmuler.
Det setter et verdig punktum for en særdeles flott matopplevelse.
–
En ny stjernerestaurant er født i Oslo.
Det er dyrt og godt og blir vel mest brukt av representasjonskontoer og et og annet jubilerende par.
Jeg tipper de har Michelinstjerne allerede neste år, sier spisefølget.
À L’aise
Adresse:
Essendropsgate 6. Tlf.
21055700.
alaise.no
Hva vi spiste:
8-retter smaksmeny med vinpakke til.
Hva det koster: 1495 for både vinpakke og smaksmeny.
Har også a la carte med forretter til 275–295 kr. Hovedretter til 395 kr og dessert til 245–260 kr.
Hvem det passer for:
Par og mindre grupper.
Har et eget chambre separée.
Vegetarretter:
Nei.
Rullestolvennlig:
Ja
Innsidetips:
Et flott sted å feire de store anledningene.
Smaksmenyen er et must!
Lydnivå:
Behagelig bakgrunnsmusikk på samtalenivå.
Miljø: 5
Meny: 6
Mat: 6
Service: 6
Verdi for pengene:
5
28 av 30 poeng
Vakkert lokale
Nydelig retter
Meget flink sommelier
Andre luksusrestauranter i Oslo:
| 1
|
400944
|
«Aquarius»:Sonia Braga i sin livs rolle
Endelig har Sonia Braga fått den rollen hun er som skapt for.
Denne filmen så jeg ikke komme.
Riktignok markerte regissøren Kleber Mendonca Filho seg for et par år siden med en spennende debutfilm, Neighboring Sounds, en uvanlig, nesten eksperimentell skildring av et boligkvarter i den brasilianske byen Recife.
Men jeg hadde ikke forventet at han skulle forene krefter med Sonia Braga, en skuespiller som slo igjennom internasjonalt med Edderkoppkvinnens kyss i 1985 og siden nesten er blitt glemt (vel, de av oss som var hormonelle tenåringsgutter i den perioden har vel egentlig aldri glemt henne).
Som en journalist utbrøt under filmens pressekonferanse i Cannes i fjor: hvor har du vært?
For dette er utvilsomt en av årets store hovedroller i en kinofilm, og den vil bli stående, det kan du ta mitt ord på.
Kamp mot boligspekulanter
Som vi sist så i den brasilianske filmen Neon Bull har det enorme landet gjennomgått en voldsom transformasjon de siste 15 årene som følge av økonomisk vekst.
Det er denne moderniseringens bakside Mendonca Filho tar utgangspunkt i når han skildrer en enslig kvinnes kamp mot boligbyggere i Recife, samme byen som var rammen for debutfilmen.
Clara er en pensjonert musikk-kritiker som holder stand i den falmede leiegården Aquarius, selv om alle ber henne ta imot det «sjenerøse» tilbudet fra de som vil rive gården.
Ja, selv barna hennes, som har vokst opp der, er bekymret for at prinsippene skal ta livet av henne.
Men vi har allerede sett hvor sterkt knyttet Clara er til leiligheten og området.
Ja, hele hennes væremåte stritter av en eiekjærhet til stedet der hun vokste opp, og minnene er mange.
Nepotisme og korrupsjon
Selv om Clara tar oss med tilbake i tid, ikke minst gjennom musikken, er hun sterkt og sanselig tilstede i nåtiden.
Om hun liker deg, lyser det opp tilværelsen.
Om hun misliker deg, er du ille ute.
Hun er både en gammel stabeis og et lite barn, som datteren formulerer det, og Clara protesterer ikke.
Hun insisterer på sin uavhengighet i et samfunn der nepotismen og korrupsjonen florerer.
Om hun ikke er fornøyd med sex-partnerne det lokale pensjonisttreffet kan by på, så henter hun inn yngre menn.
Men bak den stolte og kompromissløse fasaden, finnes også en skjørhet, og Braga lar det gradvis sive fram.
Regissør Mendonca veksler mellom nærbilder og totaler som viser hennes plass i nærområdet.
Hun er i dynamisk samspill med omgivelsene, men det er også en dissonans, som kan ses i de nye høyhusene som truer i bakgrunnen.
Men den formalismen som gjorde hans debutfilm spesiell, må her vike plass for et mer tradisjonelt drama der Braga tar fullstendig over.
Bragas fortellende ansikt
I Brasil er filmen blitt et symbol på motstanden mot høyrekreftene som skjøv president Dilma Rousseff ut ved noe som liknet et kupp.
Men filmen lar seg ikke så enkelt plassere i en politisk kontekst.
Den ukontrollerte markedsliberalismen er bare et bakteppe for en større fortelling om hvordan et bosted kan forme vår identitet.
Alle gjenstandene i leiligheten til Clara bærer på en historie, og minnene kan utløses brått og flyktig.
Hennes egen historie berører mye av det moderne Brasils historie, som omfatter rasisme, korrupsjon og krasse klasseskiller, men også oppløftende klassereiser og livsglede.
Regissør Mendonca lar Bragas vakre, aldrende ansikt være avleser for årene som er gått og valgene som er tatt.
Det holder lenge.
| 1
|
400945
|
Anmeldelse av 4DX på Ringen:Ta deg en dusj på kino
Ikke ta med deg popcorn når du ser film i 4DX!
Kinobilletten blir dyrere skal du se en film i det nye 4DX-systemet, men det er definitivt verdt prisen.
Dette er en opplevelse du vanligvis må reise langt for å oppleve.
Nå har du den her i Oslo, som den første kinoen i Norden.
4DX er et nytt kinosystem som skal gi deg en filmopplevelse hvor du tar i bruk alle sanser.
I kinosalen er det montert bevegelige seter, during, vannsprutere, lysblink, vifter og røyk, duft- og vindmaskiner.
Konseptet er myntet på barn, ungdom og unge voksne.
Filmen de viser under åpningshelgen er action- og eventyrfilmen Kong:
Skull Island.
Etterpå skal også Power Rangers, Ghost in the Shell, animasjonsfilmen Boss Baby, bilfilmen Fast & Furious 8, Baywatch, den nye Pirates of the Carribean og del to av Guardians of the Galaxy vises i denne salen.
Hoppet høyt i ren skrekk
Etter å ha sett Kong:
Skull Island er konklusjonen at skal systemet fungere optimalt, må det være en actionfylt film.
Handlingen bør ikke være for kompleks.
Effektene blir forsterket og intensivert og kan skygge litt for handlingen.
Denne kinoopplevelsen er nesten som å ta en attraksjon i en fornøyelsespark som varer i to timer.
Intenst, utrolig morsomt, men ikke for deg som lett blir sjøsyk.
Nå skal vi ikke avsløre for mye av handlingen i Kong, men i filmens start blir du med på en actionfylt helikoptertur som ender i et brutalt møte med skjulte naturkrefter på øya.
Først begynner setene å riste, før de beveger seg både bakover, sidelengs og vipper fremover.
Du må faktisk holde deg fast.
I vårt stille sinn tenkte vi at oi, dette var voldsomt og priset oss lykkelig over at vi ikke hadde stappet i oss mye kvalmende søtsaker på forhånd.
I en scene hvor noen fuglelignende øgler svisjer over hodet ditt, får du plutselig et vindpust i nakken.
Her hoppet vi høyt av ren skrekk.
Når det skytes på lerretet, føler du kulene fyke rett forbi ørene dine, og når blodet spruter, blir du våt.
Effektive pust i nakken
4DX er en intens opplevelse.
Effektene er med på å forsterke det som skjer på lerretet.
I starten er det litt forstyrrende, men så blir du vant til det.
Først blir du litt satt ut, og det tar tid til å bli vant til de konstante sanseinntrykkene du bombarderes med.
Det var godt å få en pust i bakken under filmens rolige sekvenser.
Pausene trengs.
Noen av effektene fungerte bedre og var mer effektiv enn andre under filmen.
De som var mest effektive under Kong:
Disse effektene fikk vi minst uttelling for:
Dropp popcornet!
Er det verdt prisen?
Ja, absolutt.
Skal du se Kong:
Skull Island koster en billett fra 175 kroner.
Prisen på en vanlig kinobillett for en voksen på kveldstid ligger på rundt 130 kroner.
Til tross for stiv pris gir det en ekstra opplevelse på akkurat denne typen action- og eventyrfilm.
Morsomt, underholdende og en opplevelse du kommer til å snakke om lenge.
Men:
Dropp utgiftene til popcorn og smågodt.
Faren er stor for at popcornet blir vått og havner på gulvet!
| 1
|
400946
|
Restaurantanmeldelsen:Snart er det St. Patrick’s Day, og The Dubliner byr opp til fest
Du orker ikke danse Riverdance etter en middag på The Dubliner, men godt er det!
– Hurra for St. Patrick Day, skåler spisefølget.
– Nasjonaldagen i Irland er først 17. mars, men fint med en tjuvstart.
Vi sitter på The Dubliner med hver vår mørke Guinness og leser gjennom menyen.
Puben har eksistert helt siden Lillehammer-OL, ble meget populær i løpet av kort tid og har utvidet to ganger - både i 1996 og 2005.
Pulled pork nachos
–
Jeg har lyst på en del retter fra snacksmenyen, sier spisefølget.
Vi lar oss friste av både chicken wings, glaced ribs og cheesy pulled pork nachos.
The Dubliner har levende musikk flere kvelder i uken, men denne kvelden er det kun lyden av feststemte vennelag og slafsing av skrubbsultne gjester.
Heite saker
– Puh!
Dette var ekstremt sterke saker, sier spisefølget.
Ved siden av kyllingvingene er det to skåler med aioli og Dubliner hot saus, som må gi et utrolig mersalg av øl i baren.
Dette er kruttsterke saker, så de saftige og gode kyllingvingene får kun en kort flyvetur innom skålen før de ender sin ferd i det store sluket.
Tannarbeid
Ribsene er det eneste som skuffer denne kvelden.
Tennene og kjaken må virkelig jobbe for å rive kjøttet av de BBQ-glaserte ribsene, som burde hatt flere timer i ovnen.
Det er synd, for røyksmaken er virkelig god og tilbehøret det samme som til kyllingen.
–
Dette var veldig godt, skrytet spisefølget.
Den store overraskelsen av de tre første rettene er nachosen med pulled pork.
Kjøttet er saftig og velsmakende med smeltet ost og salte nachos.
Den sødemefulle salsaen og syrlige og friske guacamolen løfter smaksopplevelsen.
The big bang
Vi koser oss mellom glassmalerier og gamle kirkebenker og har jevn trafikk forbi bordet av folk som vil ut å røyke i den populære bakgården.
St.
Patrick’s Day feires til ære for helgenen St. Patrick og den dagen folk kler seg opp i grønne klær.
Spisefølget blir grønn av misunnelse når bangers & mash havnet på bordet foran meg, men grønnfargen avtar når irish stew også ankommer.
Guinnessaus
– Svinaktig gode pølser!
De tre store svinepølsene smaker nydelig og blandes med rødkål og en sødmefull Guinnessaus.
I tilegg er det en stor klatt luftig potetmos og grov sennep.
Porsjonen er enorm og veldig mettende.
Den andre hovedretten er også herlig.
Irish stew inneholder møre, saftige lammebiter blandet med gulrot, løk, purre, potet og sellerirot.
Sausen er godt krydret med en del pepper og det dukker også opp ett og annet laurbærblad i gryten.
Det ristede brødet ved siden av er fint å dyppe i den smakfulle sausen.
–
Nå klarer jeg ikke få ned en eneste bit til, stønner spisefølget.
Vi betaler 1200 kroner for tre øl hver og store mengder deilig mat.
Det er en god deal i Oslo.
God Paddie’s Day!
The Dubliner
Adresse:
Rådhusgata 28. Tlf.
22337005.
dubliner.no
Hva vi spiste: Nachos, kyllingklubber, ribs som snacks.
Irish stew og bangers & mash til hovedrett.
Hva det koster:
Snacks 32–149 kr. Burgere 148–218 kr. Hovedretter 168–228 kr. Dessert 84–104 kr.
Hvem passer det for:
Små og store venngjenger.
Her blir man sittende lenge.
Vegetarretter: Nachos, oliven, brød og aioli som snacks samt en egen veggieburger.
Rullestolvennlig:
Nei
Innsidetips:
Røyksugen?
Her har du muligheten.
Klassisk og god mat
Hyggelige bartendere
Stemningsfullt lokale
Miljø:
4
Mat: 5
Meny: 4
Service: 5
Verdi for pengene:
5
23 av 30 poeng
Andre gode spisesteder i nærheten:
| 1
|
400947
|
Restaurantanmeldelsen:Nomads er en meget god asiatisk nykommer
Maten er bra, men du husker best det lekre lokalet til Nomads.
Det begynner dårlig.
Elendig, faktisk!
– Dere må bytte plass!
Vi har satt oss godt til rette i en lekker sofa med fin utsikt til både den åpne baren og kjøkkenet til Nomads på Solli plass og prater om den vellykkede oppussingen av Fauna som lå her tidligere.
–
Det er noen andre som skal ha sofaen, forklarer servitøren og henviser oss til et bord ved baren - omtrent som å bytte fra eget kontor til åpent landskap.
Flere av de andre sofaene står tomme når vi forlater lokalet noen timer senere, og slik kan man ikke behandle gjestene.
Gode cocktailer
– Tøft gjort å åpne en asiatisk restaurant få meter unna Alex sushi og en rekke andre gode spisesteder, mener spisefølget.
Vi har startet kvelden med to av husets cocktailer - en fruktig og frisk Geisha Martini med pasjonsfrukt og bringebær, samt en syrlig Lost In Garden med både ingefær, koriander, vodka, sake og lime.
– Konseptet her er en 5-retter meny, samt at dere kan piffe den opp med gåselever, kaviar eller wagyukjøtt, opplyser servitøren.
Vi går for den vanlige 5-retteren og får kort tid etter lune edamamebønner med havsalt, butterdeigsstenger og masabimajones med skikkelig sting i.
Himmelsk abbortartar
Det kan bli litt dulting i ryggen fra folk som skal passere mellom bordene og baren, men ellers er lokalet praktfullt.
Lune farger, lekre sofaer, stilig bar og nydelig toalett
- Nomads minner om en blanding av Annen Etage Eik og Sawan.
Sistnevnte har da også samme eiere som Nomads.
– Serveringene står i stil med lokalet, skryter spisefølget når første rett lander på bordet.
På et sort, lekkert fat ligger kjøkkensjefens utvalg av sashimi.
Råvarene er meget bra og smakene rene og gode.
Best er yellowtail, laks og havabbor, men også kamskjell og ishavsrøyen med mango og asparges smaker bra.
Hummeren med en bit mango på toppen er det minst smak i.
– Denne er fantastisk, mener spisefølget.
I en liten treeske fylt med is, står to små glasskåler med to treskjeer oppi.
De inneholder tartar av abbor med lakserogn, mirin, noe sitrus og smaker himmelsk.
Her viser kjøkkenet virkelig klasse.
Udon og shitake
Vinkartet er meget bra og vi går for en Diel Goldloch Riesling GG 2011 fra Nahe i Tyskland, en fyldig og frisk vin som passer meget godt til de første rettene.
–
Da har dere fått litt suppe med udon, biff og sopp, forklarer servitøren.
Kjøttet er så vidt stekt og lyser rødt og forførende mot oss.
Oppi skålen ligger også strimler av grønnsaker, shitakesopp og tykke udonnudler.
Den smaksrike suppen er småpiffig og smaker intenst av soppen.
Det er mykt, sprøtt og velsmakende og den retten vi husker best sammen med tartaren denne kvelden.
Krabber inn i munnen
–
Nok en lekker presentasjon, sier spisefølget i det makiene ankommer bordet.
Vi startet med et salatblad toppet med knasende sprø og god softshellkrabbe og ris.
Laksebitene har fått en omgang med brenneren på kjøkkenet og smaker intenst og godt.
Ved siden av står to biter med laksetartar og mango på toppen - friskt og sødmefullt.
De er, sammen med spicy yellowtail og agurk samt hummertartar med rogn, også gode, men det føles litt gjentagende med samme råvarer som sashimien.
Love me tenderloin
Etter en kjip start på måltidet har servitøren god kontroll på måltidet, men blir litt stresset når nye gjester kommer inn i lokalet.
Når han da skal fortelle om maten på bordet, spruter ordene ut i ekspressfart så det er vanskelig å forstå hva han sier.
– Meget god dumpling, mener spisefølget og tar nok et jafs av den store biten fylt med indrefilet og stekt foie gras.
Kjøttet er meget mørt og saftig og vi dypper den store biten i en sødmefull black bean sause som oser av trøffel.
Gåseleveren kjenner vi ikke mye til, men retten er god på smak med et sprøtt hvitløksflak på toppen.
Bring meg bær
– Mørt og saftig lammekjøtt!
Den siste retten før dessert byr på et stort stykke røkt lammecarré som smaker av både timian og masse hvitløk.
Kjøttet burde ha vært varmere og det hadde vært godt med noen grønnsaker til.
Desserten er enkel og god og inneholder hjemmelaget bringebærsorbet - en frisk og passe søt avslutning på måltidet.
– Nomads byr på godt håndverk, gode råvarer, mange deilige smaker og er definitivt et sted man har lyst til å vende tilbake til.
Helst i sofaen!
Nomads
Adresse: Solligata 2. Tlf.
40009060. nomads.no
Hva vi spiste:
Nomads byr på en dagens 5-retter som du kan pimpe opp med ekstra luksusråvarer.
Hva det koster: 650 kroner per person.
Hvem passer det for:
Par og mindre vennegjenger.
Har også en chambre separée.
Vegetarretter:
Nei, ingen, bortsett fra edamamebønnene i starten.
Rullestolvennlig:
Nei, trapp ned til toalettet i kjelleren.
Lydnivå:
Behagelig musikk spilles på samtalevolum.
Innsidetips:
Kom en halvtime tidligere og ta en av de gode drinkene i baren.
Miljø: 5
Meny: 5
Mat: 5
Service: 4
Verdi for pengene:
4
23 av 30 poeng
Nydelig lokale
Vakre presentasjoner
Meget gode drinker
Andre gode restauranter i nærheten:
| 1
|
400948
|
Traurige tider i Pulverskogen
Fantastiske dukker og dyktige figurteaterspillere redder så vidt Pulverheksa og vennene hennes fra å bli et eneste stort gjesp.
Pulverheksa og vennene hennes er en forestilling som er fantasifull i form, men daff som solvarm brus i innhold.
Det skjer nemlig bemerkelsesverdig lite i Pulverskogen.
Pulverheksa (sjarmerende, men flatt spilt av Maj Britt Andersen) er elsket av alle og sørger for skogens stabilitet med hjelp av tryllegryten.
Men trøbbel lurer i det fjerne.
Krokodillen vil rømme skogen fordi han har sett store fotspor.
Tyven har sluttet å stjele, noe som gjør politimannen arbeidsløs.
Konsekvensen av alt dette er at Drømmeprinsen får en stadig mindre gjesteliste til ballet sitt.
Og derfor...taramtaram...avbestiller han cateringen og avblåser ballet.
Pulverheksa må rydde opp!
Og hvordan gjør hun det?
Ikke ved å trylle hvert fall.
Den store, sorte gryta kan ikke brukes til stort annet enn å produsere en ballkjole og et bollefat.
I tillegg får vi lite tryllestøv for billettpengene.
Det viser seg straks, at Riksteatret har sendt eventyrfaunaens kjipeste heks på veien.
Magi takket være dukkespillere
Pulverheksa og vennene hennes har sine magiske øyeblikk, men det er takket være dukketeaterspillerne.
Dukkemaker Grete Larssen har laget noen fantastiske figurer som har mye mer karakter enn teksten.
Krokodillen av plastikk gir assosiasjoner til strand og Syden.
Suppegjøken er en strekkbar hånddukke, mens den syklende tyven finnes i minst fire varianter.
Liker du dukketeater, er dette en nytelse.
Det samme er figurteaterspillet.
Janne Starup
Bønæs fyller hele skogen med dialekter og stemmer, mens Jørn Morstad er en herlig typete krokodilleflyktning.
Dukkespillerne fortjener sitt publikum, og dem vil det nok være mange av.
Ingunn Aamodts bøker om Pulverheksa (denne forestillingen er basert på fire av dem) er blitt klassikere for barn og begge de foregående Pulverheksaforestillingene ble store suksesser.
Holder ikke mål
Likevel synes jeg ikke at Pulverheksa og vennene hennes holder mål.
Forestillingen har egentlig ingenting å fortelle.
”Kom – nå må du bli med inn i Pulverskogen!
Der skjer det alltid noe moro.
Der er det så mange rare typer(....)
Og alt det de finner på, da, og sier og tenker og gjør.” skriver teatersjef Tom Remlov i programmet.
Han har ikke ordene sine i behold.
Hva er det dyrene finner på?
Hva er morsomt i denne skogen?
Ja, hvorfor vil du egentlig ha oss med inn?
Les anmeldelsen av Pulverheksa og julenissen fra 2009:
Pulver uten futt
Enkel og tvilsom moral
Mye av teksten består av dyr som sier ting som:
”Vi elsker deg Pulverheksa!”, uten at det egentlig forklares hvorfor Pulverheksa er så elskverdig.
Problemene i skogen løser seg mest selv.
Det store trollet blir ufarliggjort før han rekker å komme frem på scenen.
Tyv og politi blir venner over et bollefat.
Drømmeprinsen finner seg selv, uten at det blir forklart hvordan han var før eller hvem han er blitt nå.
Pulverheksa og vennene hennes er rett og slett dårlig dramatikk.
Figurene, som kunne vært en lek med eventyrets prinser og troll, blir isteden en iscenesatt pekebok.
I tillegg har stykket en moral som er så enkel at den blir tvilsom:
Alt bør være som det alltid har vært.
Tyv er tyv, og aldri vil han endres.
Krokodille vil aldri komme seg til Afrika, han hører til her blant vennene sine.
Alle har sin plass, og der vil de alltid være.
Dagen etter premieren satt barnehagebarna bemerkelsesverdig stille.
Ingen av dem skrek, vred seg eller snakket.
Men det var heller ingen som lo.
Les flere teateranmeldelser her:
Jakob og Neikob er blitt likegyldig teater
Bukkene Bruse i Badeland er litt for skummelt for de minste
Kollaps i kulissene er en oppsving av energi
| 0
|
400949
|
Det siste i måltider
Vitenskap og høyteknologi har inntatt kjøkkenet mitt.
Men gjør det meg til en bedre kokk?
«Selv ikke verdens beste kokker kombinerer ingredienser på dette nivået.»
Det er mye fluff i teknologiverdenen, men dette tar kaka, tenkte jeg.
Jeg var på teknologikonferansen South by Southwest i Texas, og kvakksalveren med den franske aksenten på scenen var den belgiske bioingeniøren Berhard Lahousse.
Det vil si, jeg trodde han var en kvakksalver.
Etter å ha hørt på ham en stund, måtte jeg erkjenne at han var en svært overbevisende kvakksalver, og da jeg gikk derfra, var jeg overbevist om at han slett ikke var kvakksalver, men et geni.
Redningsmannen er oppstanden
Gitt at det virker, har Lahousse lagd det jeg har ønsket meg i hele mitt voksne liv.
En snarvei, litt sånn gutten med gullbuksene-style.
En app som gjør meg så smart og dyktig på kjøkkenet at mine 12 gjester smatter og stønner over påskelammet som om det skulle være deres siste måltid og vasker føttene mine før de går.
Den teknologiske utviklingen går raskt på kjøkkenet.
Kombinasjonen sensorer, kunstig intelligens og medisinsk forskning kan ikke bare forutsi hva du vil like å spise, men også hva du trenger å spise.
Lahousses høyteknologiske tilnærming til kokekunsten er nettstedet Foodpairing.
Der har han i løpet av de siste ti årene dyttet tusener av ingredienser inn i maskiner som analyserer dem på partikkelnivå, noe som gjør det mulig å lagre avanserte aromaprofiler for hver ingrediens i en diger database, slik at du kan gå vitenskapelig til verks når du skal finne ut hva som passer til, tja, påskelammet, for å plukke en lavthengende frukt.
Fisk, brød, vin
Det å finne frem til ingredienser som passer sammen er ingen nyhet, for å uttrykke det forsiktig.
Men hittil har det vært en øvelse som bygger på erfaring.
Du må lage mat.
Gjerne det samme mange, mange ganger.
Prøve ulike kombinasjoner.
Lese oppskrifter.
Se TV-programmer med Jamie Oliver som snakker med altfor stor tunge om en «wicked combo».
Matlaging har – inntil nå – vært en kunst mer enn en vitenskap.
Et kart over smaker som beviselig funker sammen er åpenbart en god idé – dersom det fungerer.
Det finnes en gratisversjon av Foodpairing.
Den er OK til å sjekke ut hvordan tjenesten virker, men heller ikke mer.
Det store arkivet må du betale for.
Kjøkkensjefversjonen koster omtrent 3500 kroner i året, jeg gikk for semiproffversjonen til 1000.
Og ettersom jeg i min åpenbaring så levende hadde sett for meg det siste måltidet, begynte jeg med lam.
Slik virker Foodpairing
I nedtrekksmenyene kan jeg velge blant ingredienser i ulike kategorier.
Jeg vil gjerne ha en grønnsak til lammet.
Men hvilken?
Poteter, som vanlig?
Nei.
Flaskegresskar, sier Foodpairing.
Greit.
Og så må jeg ha noe som knaser litt.
Ristede hasselnøtter, sier Foodpairing.
OK.
Noe annet som passer særlig godt?
Lakris, sier Foodpairing.
Hæ?
Lakris?
Ja vel, jeg stoler på deg.
Og så jordbær, sier Foodpairing.
Og chevre.
Og ruccola.
Drikke?
Sider.
Gode Jesus.
Dette er i alle fall kombinasjoner jeg ikke ville sugd av eget bryst, om man kan si det slik.
Det Foodpairing ikke sier noe om, er hvordan du skal tilberede maten.
Tjenesten forklarer prinsippene, men sier ingenting om hvorvidt måltidet du setter sammen er godt balansert med hensyn til grunnsmakene (salt, søtt, surt, bittert og umami), tekstur og så videre.
Den sier heller ingenting om hvorvidt måltidet er bra for deg.
Du får med andre ord utdelt legoklossene, men ingen tegninger eller bruksanvisning som sier noe om hvordan du skal sette dem sammen.
Kjenner du de grunnleggende prinsippene, kan du selvsagt velge ingredienser som ikke bare deler aromapartikler, men som til sammen utgjør et balansert måltid.
Foodpairing er nok derfor mest for matinteresserte som liker å bruke tid både på å planlegge og tilberede måltidene.
Par i hjerter
Det første jeg fant ut, var at ruccola, chevre og jordbær utgjør en helt utmerket salat (du kan lage en egen kombinasjon av bare disse ingrediensene i Foodpairing for å sjekke), og sannsynligvis enda mer utmerket med en dressing av fløte og chevre.
Det neste jeg fant ut, var at flaskegresskar kan skrelles, deles og stekes i stekeovnen, og at et anselig antall mennesker over hele kloden ser ut til å elske det.
Tusen fluer kan ikke ta feil og så videre, vi satser på den.
Da står jeg igjen med lam, eller nærmere bestemt ferske lammekoteletter, som slakteren hadde liggende i disken, i tillegg til lakris og ristede hasselnøtter.
Hva nå?
Løsningen ble å forberede et slags strøssel, slik ungdommer med papirhatter ruller softisen i gjennom sommerhalvåret, men med en blanding av ristede hasselnøtter, lakrispulver og salt i stedet for sjokoladepulver eller krokan.
For å få det til å feste seg til kjøttet kastet jeg en god skje honning i pannen da lammekotelettene begynte å nærme seg slutten av steketiden.
Da blir de gode og klissete, og tar til seg masse strøssel etter å ha hvilt et par minutter.
Slik smaker det
De to store plussene ved Foodpairing er 1) At jeg tvinges ut av det vante sporet og velger ingredienser jeg aldri ellers ville tenkt på.
2) at det blir en helhet i retten selv om kombinasjonen av ingredienser tilsynelatende er blitt til i tung, tung rus.
I mitt tilfelle ble salaten vidunderlig.
Gresskarskivene likeså.
Det gode lammekjøttet synes jeg imidlertid ble litt overkjørt av ristede nøtter og lakris, som begge er ganske heftige smaker.
I andre runde justerte jeg ned mengden og brukte blandingen mer som et krydder, med varsom hånd.
Da ble det perfekt.
Retten kunne nok vært bedre balansert, men det var både spennende og inspirerende å kjenne hvordan smakene var både like og ulike, utfylte hverandre.
Så Lahousse har sine ord i behold.
Teknologien gjør det mulig å kombinere smaker på nivå med verdens beste kokker, de som har hatt mulighet til å prøve, feile, justere og prøve igjen gjennom en lang karriere.
Foodpairing gjør meg ikke til verdens beste kokk – men nå kan jeg ikke lenger skylde på kombinasjonen av ingredienser.
| 1
|
400950
|
Hotelltragedie i verdensklasse
Lars Noréns familiedrama er blitt tre timer med kvalmende, rystende og psykologisk utmattende teater.
Men først og fremst er Kaos er nabo til Gud en stor kunstnerisk seier for Nationaltheatret.
Det tar ikke lang tid før vi skjønner at dette er en forestilling utenom det vanlige.
Publikum blir møtt av et hvitt lerrett som er trukket over hele scenerommet.
På lerrettet er to skjermer.
Det er på disse skjermene, via videooverføring, at forestillingen foregår.
Bak lerrettet utspiller det hele seg i realtid.
Vi ser skyggene av skuespillerne.
Hører når de løper over scenegulvet.
Kan gløtte inn på det tvilsomme toalettet i Hotell Du Nord, gjennom en glipe i lerrettet.
Videooverføringen gjør at vi kommer tettere på karakterene.
Her zoomes det inn på både brystflass og innrøyka hender.
Samtidig skaper filmen en nødvendig avstand mellom skuespillere og publikum.
Det som skjer på scenen er mellom karakterene, og vi har ingenting med det å gjøre, men vi får likevel med oss hver minste skitne detalj.
Regigrepet tar det realistiske dramaet inn i vår tid.
Les anmeldelse av Machiavellis Fyrsten:
Hvordan luke vekk menneskeverdet
Og Mona Levins anmeldelse av Shakespeares Som du vil:
En hemningsløst publikumsflørting
90-talls sitcom
Kaos er nabo til Gud er stykke nummer to i Lars Noréns hotelltriologi, basert på hans egen oppvekst på et hotell i Skåne.
Da regissør Kjersti Horn satt opp den første, Natten er dagens mor, på teatrets hovedscene med det samme ensemblet for to år siden, ble det en stor kunstnerisk suksess.
Likevel er Kaos er nabo til Gud blitt en bedre forestilling.
Den går tettere på karakterene, skuespillerne er mer samspilte, historien er strammere fortalt og forestillingen holder seg til ett tydelig regigrep:
Videoen på lerretet.
Estetikken i filmen sender assosiasjonen til 90-tallets komiserier og såpeoperaer.
Det skaper enda et lag i forestillingen.
Den blir som et minne, en rekonstruksjon over noe som har vært.
Fascinasjonen over dette grepet, blir med deg lenge etter at forestillingen er over.
Les anmeldelsen av Natten er dagens mor her:
Hvor mye distanse tåler den hensynsløse realismen til Norén?
Grusomt gode rolletolkninger
Karakterene har forskjellige navn i de tre stykkene, men det er egentlig de samme personene:
Faren Ernst som har drukket familien til helvete, og som forsvares med hud og hår av en Terje Strømdahl i toppform.
Moren Helena som kommer hjem kreftsyk, med en slags vag idé om å samle familien.
Ellen Horn spiller henne med like deler følsomhet som kynisme.
Det er en grusomt god rolletolkning, som likevel holder publikums følelser på avstand.
Hva er det med moren som gjør at vi ikke liker henne?
Svaret er kanskje hos eldstesønnen Frank, den eneste som tar et visst ansvar for andre enn seg selv
Glenn André Kaada spiller ham med en stødighet, og et underliggende mørke.
Rundt familien kretser også hotellets siste gjest, Rex.
Et norgesmesterskap i forsoffenhet signert Frøydis Armand.
Og til slutt Noréns alterego, den følsomme psykiatriske pasienten Ricky (Emil Johnsen), i ferd med å sprenges av både hat og kjærlighet.
Alle har et håp om at det kommer en slags morgendag.
Men alle vet også at morgendagen aldri kommer, for i denne familien er det for mye som har gått i knas.
Hva er det egentlig som har skjedd?
Kjersti Horn gir ingen flere svar enn Norén, men lar stykket romme mer tvil, slik at vi i publikum kan tolke videre selv.
Les essay om det politiske teatret:
Kunsten å plage sitt publikum
Og anmeldelsen av en annen 6'er-forestilling:
Stein Torleif Bjella er vår tids Prøysen
En livsforandrende opplevelse
Sven Haraldssons hotellkulisse er skittent ned til hver eneste 90-tallsdetalj.
Lavalampen, det overfylte rullingsaskebegeret, det usannsynlig skitne toalettet, bambusbordet og skinnsofaen.
Videoen avslører detaljene, men ikke virkeligheten.
Den ser vi først når lerrettet rives ned i siste scene – og kulissene blir blottlagt.
De er bare ruiner av seg selv.
Små og stakkarslige, som et gjensyn med et barndomshjem eller en skole.
Kaos er nabo til Gud er blitt en rystende og gjennomgripende forestilling.
For noen vil den være en livsforandrende opplevelse.
| 1
|
400955
|
Her er Fredriksens 11 utvalgte til kampen mot Vålerenga
AaFK-sjefen gir fornyet tillit til spillerne som startet kampen mot Molde.
Aalesund må klare seg uten skadeplagede Bjørn Helge Riise og Aron Thrandarsson i dagens kamp mot Vålerenga.
Men det har de vist at de klarer før – senest i forrige serierunder da Molde ble beseiret på bortebane.
AaFK stiller derfor med samme startellever som de gjorde i Molde.
Kort vei opp – og ned
AaFK har levert en serie av gode resultater, og har ikke tapt på sine fem siste kamper.
I denne rekken er tre av de vanskeligste bortebanene i eliteserien:
Marienlyst (uavgjort), Lerkendal (uavgjort) og Molde stadion (seier).
I tillegg har de slått Lillestrøm og Tromsø på hjemmebane.
Rekken har brakt laget fra bunnstrid etter to kamper, til en 8. plass på tabellen etter sju serierunder.
Åpningen av årets eliteserie har gitt en svært jevn tabell.
For AaFKs del betyr det at det faktisk kun er to poeng opp til 2. plass.
Samtidig er det bare seks poeng ned til nest sisteplass, som er direkte nedrykksplass.
Avstanden til dagens motstander, Vålerenga, er fire poeng.
Hovedstadslaget har hatt en svært tung start på årets sesong, og står til nå med to seire, én uavgjort og fire tap.
Det gir 12. plass på tabellen før denne runden.
Moa tilbake for VIF
Vålerenga har Mohammed Abdellaoue, broren til AaFKs toppscorer, tilbake i troppen til dagens kamp.
Han har bare spilt i to av årets kamper for Vålerenga, og i motsetning til broren (som har fem scoringer til nå) har ikke Moa scoret i årets sessnog.
Likevel - det kan hjelpe godt på for et lag som har slitt med å få uttelling til nå i årets sesong å ha han tilbake.
Selv om han starter på benken i dagens oppgjør.
Muhamed Keita (benken) og Ivan Näsberg er også tilbake for gjestene, men de må klare seg uten er uten Samuel Kari Fridjonsson, Daniel Fredheim Holm og Felix Horn Myhre
Lagene
AAFK (4-4-2):
Andreas Lie - Adam Örn Arnarson, Kaj Ramsteijn, Daniel Leo Gretarsson, Mikkel Kirkeskov – Edwin Gyasi, Fredrik Carlsen, Vebjørn Hoff, Sondre Fet - Lars Veldwijk, Mostafa Abdellaoue.
Benken:
Heigre, Lie, Marlinho, Solnørdal, Hatlehol, Berisha.
Benken:
Heigre, Lie, Berisha, Marlinho, Waagan, Solnørdal, Hatlehol
VÅLERENGA IF (4-3-3):
Marcus Sandberg – Robert Lundström, Jonatan Tollås Nation, Enar Jääger, Ivan Näsberg – Christian Grindheim, Magnus Lekven, Abdisalam Ibrahim - Chidera Ejuke, Bård Finne, Ghayas Zahid
Benken:
Falch, Stengel,Berntsen, Keita, Nakkim, Abdellaoue, Kjelsrud Johansen.
| 0
|
400959
|
Arve Henriksen:Poeten med trompeten
Det låter både vakkert, vondt og har en tidløs, dypt menneskelig kvalitet.
Han er ikke redd for følsomheten.
Arve Henriksen spiller med en inderlighet som får meg til å lure på hva han vil fortelle.
På Towards Language er han tilbake med gamle kjente.
Sammen forvalter de en tradisjon trompetist Jon Hassell skapte og som Brian Eno og David Sylvian har tungt eierskap i.
Jan Bang, Eivind Aarset, Erik Honoré og Arve Henriksen er blitt anførere for en elektroakustisk kammermusikk som ønsker seg videre.
Dette er Arve Henriksens niende album.
På flere av dem har han spilt med Bang og Honoré, og den måten de tre kommuniserer på, speiler varigheten i samarbeidet.
Selv om trompeten spiller hovedrollen, er det ensemblets uttrykk som setter seg i opplevelsen.
Fremstår med troverdighet
Gitarist Eivind Aarset er både strålende akkompagnatør og en særegen stemme.
Han får lyden til å duve og ta tak, uten at gitaren noen gang går seg bort i det konvensjonelle.
Det er Aarset som introduserer åpningssporet «Patient Zero».
Det er som om han vinker forsiktig til Terje Rypdal før Henriksen smyger seg inn og starter fortellingen.
Det er skjørt og blått og treffer deg som en anklage, men de vakre linjene letner på vemodet.
Trompeten bærer på et alvor som snakker til deg.
Der andre utøvere kan gå seg vill i føleriet, klarer Arve Henriksen å fremstå med troverdighet.
Elastisk og skarpt
Når Bang og Honoré kommer på banen med sampling, programmering og synther fortsetter albumet i samme fargeleie, men den seige grooven i «Groundswell» peker mot nye steder.
Dette er dansemusikk for dovendyr, en helt ny og eksotisk sjanger for byjungelen.
Det elektroniske teppet bølger, og lyden sveller.
Det låter elastisk, sensitivt og skarpt.
Arve Henriksen har gjort mye strålende musikk gjennom årene, men han har også snublet i sin uredde utprøving.
Trompetisten har selv beskrevet hvordan han har strevd og gradvis kommet frem til egenart, funnet sitt eget språk.
Henriksen har fremhevet samarbeidspartnerne sine, og på Towards Language kan vi høre hva han snakker om.
Med tidløs kvalitet
Jeg liker fremdriften og strukturen i albumet.
Det starter med en åpenhet som inviterer inn, men etter hvert bys vi på en motstand som gjør opplevelsene rikere.
«Transitory» er ikke et spor du vil bli gående og nynne på.
Det bærer dramatikk og fortvilelse i seg, og musikken bygger på et tema fra den spanske komponisten Manuel de Falla.
«Realign» er også et stykke som vender innover.
Et elektroakustisk speilkabinett med trompet.
Når Arve Henriksen synger, slik han gjør i tittelsporet, kan man føle seg hensatt til stammekultur, ritualer og tilbedelse.
Både trompetspillet og sangen har noe tidløst ved seg.
Det låter nærmest eksistensialistisk når det er på sitt beste.
På det siste sporet, «Paridae», synger Anna Maria Friman fra Trio Mediaeval.
Sangen bygger på gamle nordiske tradisjoner som knytter an til Henriksens familierøtter i Nord-Norge.
Den faller naturlig inn i den vakre melankolien.
Jeg tror jeg forstår hva Arve Henriksen vil fortelle, men det lar seg kun formidle med trompet, sang og gode hjelpere.
| 1
|
400964
|
Semb Berge:− Tar denne kampen på min kappe
Etter å ha scoret selvmål, laget straffespark og fått rødt kort tok Fredrik Semb Berge på seg skylden for at Odd tapte hele 1-5 for Aalesund.
AALESUND
- ODD 5–1
−
Det ble stygt til slutt, og det kommer av at vi må spille 55 minutter med ti mann.
Mot et så godt lag som AaFK sier det seg selv at det blir tøft.
Jeg kan ikke si annet en at jeg må ta resultatet av denne kampen på min kappe, sier Fredrik Semb Berge.
Odd-stopperen fikk bare spille 25 minutter av kampen mot AaFK.
Men han rakk å være involvert i mye på de minuttene han var på banen.
På 1-0 til vertene, etter scoring av Lars Veldwijk, kastet han seg frem for å blokkere et innlegg, rett foran bena på Mostafa Abdellaoue.
Ballen havnet i eget mål.
Drøye 10 minutter senere var Odd-stopperen litt for aktiv med handa, i det Veldwijk var på veg igjennom.
Resultatet var straffe til AaFK og rødt kort til Semb Berge.
Styrte fra start
Med 0-3 og ti mann så det i realiteten håpløst ut for Odd.
Likevel klarte de å redusere til 1-3 før pause, etter at Rafik Zekhnini lurte seg inn bak AaFK forsvaret, rundet Andreas Lie og satte ballen i det åpne målet.
Det skal likevel sies; 1-3 til pause ga ikke et riktig bilde av førsteomgangen.
Odd var klart best fra start, og skapte flere store sjanser i åpningsminuttene.
−
Vi spilte bra, fikk dem under kjempepress fra start og burde ledet med 2-0.
Så vet vi at de har tre veldig gode spillere på topp, og vi slapp dem litt for lett til.
Selv på 0-2 hadde vi trykket på dem, men så kom straffen og utvisningen.
. ., forteller Semb Berge.
Som ikke har så velig mye formening om det som skjedde videre.
− Kommer tilbake
I løpet av de 25 minuttene han spilte fikk han møte kampens gigant, tremålsscorere Lars Veldvwijk, og hans fysikk i flere dueller.
−
En stor og sterk duellspiller, som også er god og slepen med bena.
Han hadde overtaket på meg i dag.
Men bare vent til neste gang, smiler Semb Berge.
Men om det blir noen neste duell med Veldwijk er ikke sikkert.
For ingen vet hvor nederlenderen spiller etter at utlånsavtalen hans med AaFK går ut etter vårsesongen.
| 0
|
400965
|
Susanne Sundfør viser at norsk pop er nok (for festivalsommeren)
Norges popdronning fikk vist frem spennet i sitt materiale, og kronet første dag av Norwegian Wood.
Etter at festivalen ifjor ble arrangert i amputert format over kun én dag på Sukkerbiten, er Norwegian Wood i år tilbake på hjemmebane i Frognerbadet, med en full line-up bestående av kun norske artister.
Imponerende start med Jaga Jazzist
Passende for tjuefemårsjubileet til den populære festivalen – vi har nok av gode artister å ta av på hjemmebane.
Ingen ringere enn Susanne Sundfør står for kveldens avslutning, etter en imponerende forestilling av Jaga Jazzist som satte stemningen for småmørk synthlek.
Skyet vær la ingen demper
Været har skyet noe til etter en svært lovende start for festivalens første dag, men det er fremdeles lyst, og det er et blidt, avslappet publikum som sitter samlet i bakken foran scenen.
Noen har sågar begynt å reise seg, klare for å ta ut oppspart energi.
Det er ikke direkte fullpakket, men greit oppmøte på en torsdag kveld.
Elektroniske og suggerende
Sundfør inntar elegant scenen, og blir møtt av applaus – publikum begynner å våkne til live.
Hun går rett på sak, og åpner med vakre «Walls» fra debutalbumet.
En avslappet start, med et lite kor som bidrar til den duse stemningen.
Lyden i det naturlige amfiet er i det hele tatt god, med fin definisjon mellom enkeltinstrumentene.
Sundfør og kompani følger opp med «Dear John» i det samme bedagelige uttrykket, før koristene går av, og «White foxes» setter igang.
Vi er nå inne i det elektroniske og suggerende som Sundfør har perfeksjonert over sine siste plater, med bass som får det til å riste i bakken.
Dette får også publikumet til å bevege mer på seg.
Elektronisk pop som er lett å like
Spellemannprisvinneren har holdt på i over ti år, og later ikke til å ha gått tom for krutt.
Den dynamiske stemmen ljomer utover hele Frognerbadet, og sannsynligvis også ut i større deler av Oslo.
For de uinnvidde:
Hun lager elektronisk pop som tidvis flørter med moderne klassisk og mer eksperimentelle uttrykk.
Lett å like, med andre ord.
Hun er for tiden aktuell med den nye singelen «Undercover», som kom uten forvarsel forrige uke, sammen med lovnad om et nytt album allerede i august.
Låten følger hennes tradisjon for velarrangert, kontemplativ pop, denne gangen i en nedstrippet innpakning.
Vi får også en annen smakebit fra det nye materialet, som kan tyde på at det blir en mer neddempet affære, med fokus på sangerinnen og pianoet hennes.
Drivende hit-låter
Drivende «Accellerate» blir et klart høydepunkt denne kvelden.
Sundfør danser rundt til den stødige rytmen, som gnager seg inn i øregangene til alle i en mils omkrets.
Energisk, og svært tøft.
Den går pent over i lekre «Fade away», i en ekstra funky innpakning for anledningen.
Slikt blir det liv av.
Nydelige «Memorial» blir nok et høydepunkt.
Den lette og drømmende låten har mye emosjonell tyngde i fremføringen, og publikum later til å være bergtatt.
Balansegangen mellom sjelfulle ballader og røffere energiutblåsninger fungerer i det hele tatt utmerket.
En av landets største artister
«The brothel» gir en siste dose med treffende, hypermelankolsk stemning, før «Delirious» stemmer i.
For en låt.
«Slowly» får gleden av å avslutte ballet for denne gang.
Susanne Sundfør viser hvorfor hun er en av landets største artister, og hvorfor hun er valgt blant headlinerne i Norwegians Wood helnorske satsning.
Det er en kraftfull opplevelse.
| 1
|
400968
|
Fredriksen om Veldwijk:− Helt rå!
−
Han er rett og slett bare helt rå når han spiller som han gjorde i dag, sier AaFK-trenere om sin tremålsscorer, etter at AaFK hadde slått Odd hele 5-1.
AALESUND
- ODD 5–1
− Nivået til Lars (Veldwijk) i dag er ekstremt.
Feilvendt, rettvendt, med ball, uten ball, duellspill; han er rett og slett helt rå.
Spesielt det andre målet hans er det ekstrem klasse over.
Han vender opp på midten, setter fart og scorer etter å ha løpt hele banehalvdelen med ball i bena og en forsvarer i hælene.
Det er ikke lett å ta igjen en på 196 centimeter når han først setter fart, sier Trond Fredriksen.
Scoret og skaffet straffe
Og høyvokste Lars Veldwijk var virkelig gigantisk i kampen mot Odd.
Ikke bare scoret han tre mål.
Han skaffet også AaFK straffesparket som Mostafa Abdellaoue ga de oransje 2-0 på – der Odd-stopper Fredrik Semb Berge fikk rødt kort i samme situasjon.
Nederlenderen hadde i tillegg et par store sjanser utenom scoringene.
Til tross for at han fikk spilt ut det meste av registeret sitt, er han ikke sikker på om det er hans beste kamp i AaFK-trøya.
Til det setter han litt større krav til seg selv.
−
Jeg scorer tre og skaffer oss straffespark.
Men jeg føler at jeg mistet ballen litt for ofte til at jeg vil karakterisere det som min beste kamp.
Men jeg er veldig fornøyd med hvordan jeg spilte, laget spilte og med resultatet i denne kampen, sier Veldwijk.
Effektive
Odd var faktisk det klart beste laget fra start, og skapte flere store sjanser i innledningen.
AaFK var på sin side særdeles effektive, og scoret på sine to første sjanser.
Først ved Veldwijk, etter strålende forarbeid av landsmann Edwin Gyasi.
Så på selvmål av Semb Berge, som altså laget straffe og ble utvist litt senere.
Etter utvisningen styrte AaFK stort sett hele showet, og vant særdeles fortjent.
Og ineffektiviteten fra kampen mot Kristiansund, og i vårsesongen generelt, så ikke ut til å prege laget.
−
Det er galskap, egentlig; kontrastene mellom kampen mot Kristiansund og i dag.
Forrige helg spilte vi bra, og skapte en haug med sjanser – uten å klare å score.
I dag scoret vi på det som kom i første omgang, uten at spillet satt.
Men etter at de ble ti mann fikk vil spillet vårt til å sitte, sier nederlenderen.
Vet ikke noe om fremtiden
Det store samtaleemnet i Ålesund om dagen er om Lars Veldwijk blir å finne i AaFK-drakta til høstsesongen.
Han er, som del fleste vet, bare på utlån.
Hovedpersonen selv kan ikke si noe om hvor fotballfremtiden hans vil være.
−
Jeg vet rett og slett ikke.
Jeg har tre år igjen av kontrakten min i Belgia.
Jeg snakker med andre klubber, og jeg snakker med AaFK.
Det er alt jeg vet, og alt jeg kan si per nå, forklarer han.
Men understreker at han trives godt i sunnmørshovedstaden.
−
Jeg har trenere jeg har stor respekt for, spillere som jeg trives veldig godt med, og en by der jeg trives godt.
Så vi får se hva som skjer videre.
AaFK-trener Fredriksen vil naturlig nok at den storvokste spissen blir i Ålesund.
−
Det er det vi håper på, og det vi jobber for.
Så jeg vil oppfordre alle sunnmøringer som treffer han om å si til han at han må bli her, når de møter på han, smiler treneren.
| 0
|
400969
|
Du trenger ikke være bevandret i folkemusikkens verden for å sette pris på Erlend Apneseths musikk
Så enkelt og samtidig vakkert og gripende kan folkemusikk gjøres.
Erlend Apneseth forsyner seg av impulser fra hele verden.
Det blir det – i samspill med strålende musikere – spennende, fascinerende og frydefull musikk av.
Sommeren er i anmarsj, og for mange er de mange musikkfestivalene årets store begivenhet på musikkfronten.
Én som har markert seg og vokst til en internasjonal storhet, er Førde Internasjonale Folkemusikkfestival.
De har klart å forene tradisjon, musikalsk vidsyn, og forbrødring på tvers av alle tenkelige skillelinjer.
Et annet element er åpenheten de fremviser i møtet med det ukjente og særegne ved ulike kulturelle uttrykk.
Det er i denne sammenheng Erlend Apneseths betagende bestillingsverk Nattsongar til fjorårets festival treffer så perfekt.
Han viser med lekent alvor, oppfinnsomhet, musikalsk glede og vitalitet hvor mangfoldig og samtidig beslektet musikk fra den store verden kan være.
Fritt for båstenkning
Hardingfelespilleren, folkemusikeren og komponisten Erlend Apneseth (27) fra Jølster i Sogn har på kort tid, tross sin unge alder, markert seg som en søkende musiker som evner å utfordre og begeistre.
All musikk kommer fra et sted, den oppstår ikke i et vakuum.
Den blir levende i møte med andre og skapes gjennom ulike impulser.
For opphavsmannen er dette kjernen i bestillingsverket, og du verden hvor dyktig det er sammenvevd.
Varsomt lokker og innbyr han oss til å ta del i hans opplevelse av hvilket fellesskap musikk skaper folk imellom.
La det være sagt med en gang, du trenger ikke være bevandret i folkemusikkens verden for å sette pris på det som fremføres her.
Gi musikken ditt øre og du vil bli revet med.
Et stjernelag av musikere
Det er ikke gitt å forene så ulike uttrykk som folkemusikk, jazz, samtidsmusikk og begrepet verdensmusikk slik at ingen av delene fremstår som kun krydder i miksen og mister sin egenart.
Det er her disse unge lyttende og åpne musikerne – Hans Hulbækmo, Stein Urheim, Erik Rydvall og Ole Morten Vågan – viser sitt mesterskap.
Musikk kan være, sagt litt enkelt, ulike stemninger satt i system.
Verket spenner fra det meditative og slåtteaktige via rytmisk spenst og jazzinspirerte dragninger til fremmedartede toner av klanglig skjønnhet.
Her utvikles små melodiøse temaer til fullvoksne sanger uten ord, men allikevel med massevis av visuell kraft.
Spesielt kan man fremheve de to østeninspirerte melodiene «Oasia» og «Nattsong».
Her vris og vendes det tradisjonelle til noe nærmest magisk.
Så enkelt og samtidig vakkert og gripende kan det gjøres.
| 1
|
400971
|
Restaurantanmeldelsen:Spis asiatisk mat her!
Genki restaurant serverer gode japanske munnfuller.
– Nok en ny asiatisk restaurant.
Oslo flommer over av nye asiatiske spisesteder, sier spisefølget.
Genki har åpnet dørene ved siden av Omakase by Alex Cabiao og over Xích Lô i Vikaterrassen.
Få meter unna ligger både Restaurant Dinner, Mahayana, Tabibito, Der Peppern Gror, Benares, Golden Mountain og Marrakech.
Konkurransen er knallhard og vi er spente på hva Genki kan tilføre Restaurant-Oslo.
Kaiseki med en tvist
– Artig med Vikaterrassen.
Før oppussingen var det noen få, anonyme spisesteder her, men nå flommer det jo over av restauranter.
Perfekt før en kino i Vika og få meter unna Nationaltheatret T-banestasjon.
Genki tar utgangspunkt i den tradisjonelle Kaiseki settingen – en tradisjonell flerretters middag, og kjører sin multiretters versjon hvor det hovedsakelig er norske og japanske råvarer.
Deleretter skal være
Det nye spisestedet har mange småretter og en egen makimeny.
De har både ukens 3-retter, samt en 14-retters meny til 825 kroner.
Vi synes det blir i voldsomste laget denne kvelden og plukker heller en del småretter.
De har en del nye og fristende retter på menyen, men også mange kjente gjengangere.
Her er maki med laks og kongekrabbe og noen varianter med ceviche.
Genki har mange vin på glass, men vi starter med et par Kirin på tapp for å slukke tørsten.
Tempura sjøkreps
– Nydelig presentasjon, skryter spisefølget.
Makirullene har ankommet bordet og det ser meget fristende ut.
Tunfisktartaren er toppen med masse rogn og har både reddik, avokado, gressløk og noen spirer til selskap.
Tunfisksmaken trer fint frem i retten, og bitene gir et salt og friskt smaksbilde med ulike teksturer.
Bitene med sjøkreps lignet et egg, der den gule chilimajonesen ligger oppå risen.
Sjøkrepshalene er lune og har et fint, tynt, sprøtt frityrlag utenpå, men den fine sødmefulle smaken av sjøkreps drukner litt i chilien.
Nå smaker det mest spicy ris med noe fritert.
Havets konge
–
Jeg liker denne makirullen best, mener spisefølget og tar en ny jafs av kongekrabben.
Den saftige, sødmefulle og herlige skalldyrsmaken av kongekrabben kommer fint frem i bitene, som er rullet i rogn og pyntet med spirer og bonitoflak, tørkede fiskeflak.
Her lykkes kjøkkenet godt.
Lokalet til Genki minner mye om mange andre asiatiske restauranter – litt røft og minimalistisk, med mange mørke toner, stilige lamper, murvegg og stoler og bord i ulike høyder.
De fem smakene
–
Da er jeg klar med neste rett, opplyser servitøren, som gjør en fin jobb denne kvelden.
Vi får både anbefalinger og detaljerte opplysninger om maten.
På fatet ligger både friterte asparges og kveite.
De sprø bitene blander vi med både tang, knasende sprø og sødmefull rødkål, samt en småsøt puré av blomkål og majones.
Den hvite fisken burde ha vært saltet mer i forkant, men ellers er retten en fin blanding av både umami, salt, søtt og syrlig, samt en småbitter smak fra både kålen og aspargesene.
Ålmajones
– Denne er nydelig.
Min favoritt så langt, sier spisefølget.
Foran oss ligger fredagstacoen klar – en lefse med sprøtt, fritert kyllingskinn, grønnkål, syltet rødløk, ålmajones og noen chiliflak.
Kjøkkenet er flinke til å variere råvarene, bruke ulike teksturer og sette sammen gode smaker, uten at noen blir for dominerende.
Vi avslutter måltidet med svinekjøtt som har kost seg i sous-vide maskinen før det er blitt grillet.
Kjøttet er saftig, men grillsmaken meget dominerende i smaksbildet som er supplert med biter av søte rødbeter, frisk grønn salat og tynne skiver daicon – en mild japansk reddik.
Selvskryt
Genki leverer bra håndverk og mange gode smaker, men «la oss ta deg med på en smaksopplevelse du neppe har opplevd tidligere», som det står i menyen, er å strekke strikken vel langt.
–
Det blir spennende å se om Genki klarer seg i Oslo, hvor det allerede er tett i tett med asiatiske spisesteder.
Vil du ha bra sushi, drar du på Alex.
Vil du ha bra thai, stikker du på Plah.
Dinner leverer topp kinesisk mat, og ønsker man å velge mellom flere asiatiske menyer på samme sted, er Tabibito eller Mahayana greie valg.
Genki blir litt diffus, småretter og noe sushi, og må kjempe tappert for å overleve.
Det håper vi de klarer.
Genki
Adresse: Ruseløkkveien 3. Tlf.
45695022. genki.no
Hva vi spiste:
Ulike japanske småretter, inkludert noen makivarianter.
Hva det koster:
Smårettene koster mellom 55–165 kr. Makirullene 125–195 kr. Ukens 3-retter koster 395 kr 14-retter Genkimeny koster 825 kr.
Hvem passer det for:
Par og små grupper.
Vegetarretter:
Noen få småretter og en makivariant med asparges, avokado og syltet sopp.
Rullestolvennlig:
Ja.
Lydnivå:
Musikk spilles på samtalevolum.
Innsidetips:
Sjekk ut dagens 3-retter til 395 kr.
Det er et bra valg før teater eller kino.
Flinke servitører
3-retteren fint priset
Mange gode retter
Miljø:
4
Meny: 4
Mat: 5
Service: 5
Verdi for pengene:
5
23 av 30 poeng
Andre gode asiatiske spisesteder i nærheten:
| 1
|
400972
|
«Glory:»En god gjerning forblir sjelden ustraffet
En liten filmperle fra Bulgaria.
Filmens originale tittel er Slava, som er betegnelsen på en klassisk russisk klokke kalt Glory på engelsk.
Klokker står sentralt i denne bulgarske fabelen over økonomiske ulikheter og forskjellen mellom by og land.
Glory er en kafkaesk historie om en stammende jernbanevokter og hans møte med statlige institusjoner og PR-bransjen.
Tzanko Petrov (Stefan Denolyubov) vandrer langs jernbaneskinnene og fester løse skruer.
En dag snubler han over en haug med penger.
Som den ærlige sjelen han er, ringer han politiet.
PR-sjefen Julia Staykova ( Margita Gosheva) ser sitt snitt til å skape en menneskelig heltehistorie.
Det som følger er noe helt annet.
Stram regi
Regissørduoen Kristina Grozeva og Petar Valchanov forteller historien som utfolder seg med stram regi.
Her er det ingen overflødige scener.
Filmen har god spenning, driv og ikke minst en underliggende frustrasjon som gjennomsyrer hver scene.
Stilen holdes i en nedtonet realisme uten filmatisk fiksfakseri, men med rytmisk klipping og godt skuespill.
Stefan Denolyubov spiller mannen som blir en brikke i et uhederlig politisk spill med en stilletiende desperasjon.
Men alle har et bristepunkt.
Glory er til syvende og sist en film om menneskeverd, eller mangelen på sådan, i det moderne samfunnet.
Alt som skjer i filmen kunne lett vært unngått, dersom folk hadde behandlet de av oss som ikke er like vellykket som mennesker, ikke som avskum.
Grozeva og Valchanov skildrer et kaldt samfunn.
Et karrieresamfunn hvor folk er så opptatt av sin egen karriere og fasade, at det å tråkke på de som står under deg på rangstigen er helt normalt. Ærlighet er overvurdert i et korrupt samfunn.
På grensen til umenneskelig
Som en kontrast til Petrovs stakkarslige skikkelse, står PR-sjefen Staykova.
En iskald karrrierekvinne som er gift med det som må være tidenes mest tålmodige og snille ektemann.
Hun sjonglerer telefoner og PR-kampanjer mellom fertilitetsbehandling hun ikke virker interessert i.
Hun fremstår ekstremt usympatisk.
Det fungerer for å skape konflikten, men problemet er at hun fremstår som karikert, på grensen til umenneskelig.
Uansett er Glory en fabulering over dagens Bulgaria med økende sosiale og økonomiske forskjeller.
De store institusjonenes manglende respekt for enkeltindividet kan nok også tolkes som Brussel og EUs overmakt.
Glory er en liten filmperle som er vel verdt å se.
| 1
|
400973
|
«In between:»Sterkt portrett av palestinsk subkultur
Unge kvinner som løsriver seg fra en paternalistisk kultur, er ikke noe nytt.
Men om du er lesbisk palestiner i Israel, blir det spesielt utfordrende.
Unge palestinske kvinner i Israel må manøvrere seg gjennom et komplisert landskap:
Ikke bare må de forholde seg til det palestinske moralpolitiet og familiens krav, de mistenkeliggjøres og usynliggjøres av det israelske storsamfunnet.
Og om du i tillegg er lesbisk, vel, misery accomplished, som Stephen Colbert ville sagt det.
Men ingen av kvinnene i den subkulturen vi her møter, henger med hodet.
Snarere tvert imot:
De lever i øyeblikket og nyter av alle de godene som det liberale Tel Aviv kan by på.
Men også denne frihavnen har sine begrensninger.
Når lesbiske Salma (Sana Jammelieh) roper på arabisk til sin kollega i restauranten der hun jobber, får hun streng beskjed av sin homofile sjef om å ikke snakke arabisk – det skremmer nemlig kundene.
Dette er ett av mange slående paradokser i en sjeldent moden spillefilmdebut av den palestinsk-israelske manusforfatteren og regissøren Maysaloun Hamoud.
Robust humor
Ved å beherske begge språk manøvrerer Salma, Layla (Mouna Hawa) og Nour (Shaden Kanboura) på begge sider av den store skillelinjen i Israel.
Salma er lesbisk, men det er Layla som er den mest kompromissløse:
Hun er praktiserende advokat om dagen og en gedigen festløvinne om natten.
Mens Salma og særlig Nouri frykter for hva familien mener, bryter Layla de båndene som lenker henne fast.
Sammen utgjør de et bofellesskap i en gentrifisert bydel i Tel Aviv, der hipstere, homser og arabere lever side om side.
Disse kvinnene ville sannsynligvis ikke ha funnet sammen i det palestinske samfunnet.
Salma er kristen, Nouri muslim og Layla hedonist.
Men omstendighetene tvinger dem sammen, og det de finner – det Hamoud gir dem av replikker og dramatiske situasjoner å spille ut – er gull.
Å leke med etniske, religiøse og kjønnspolitiske stereotyper er en krevende disiplin, men regissør Hamoud kjenner dette universet ut og inn, hun har selv erfart det (flere av filmens scener utspiller seg i en kjent undergrunnsbar i Jaffa, der hun selv var stamgjest).
Sammen med skuespillerne i de tre hovedrollene blåser hun liv i dette skjøre fellesskapet som vokser seg sterkere gjennom konfliktene.
Med en robust humor og tonnevis av sigaretter (det røykes her mer enn jeg har sett i noen amerikansk film noir) løftes denne filmen opp fra de politiske og religiøse barrièrene og blir et nærværende drama som angår oss på et menneskelig plan.
Nyansert om religion
Hawa har fått mye oppmerksomhet for sin rolle som den utagerende Layla, og hennes utstråling er av den glamorøse sorten.
Hun er slående fra alle kameravinkler, men makter å utfylle sin skjønnhet med en inntagende skjørhet under den tøffe fasaden.
Noe av det mest interessante ved filmen er hvordan den troende muslimen Nouri, som tilsynelatende sitter fast i familieklisteret, utnytter det vesle rommet hun har til rådighet for å finne seg selv.
Regissør Hamoud, som vokste opp med kommunistiske foreldre, og skuespiller Kanboura gir oss en nyansert og overbevisende skildring av Nouris personlige forhandling med sin gud om hva som er riktig for henne.
Hun flykter fra moralpolitiet, men ikke fra Gud eller egen familie.
Det er altså ingen konflikter som løses i denne filmen, og det faktum at den presenteres som israelsk-fransk, sier en del om den palestinske identitetens utfordringer.
Sammen med Maha Hajs Personal Affairs viser regissør Hamoud med filmen at det å være palestiner – og ikke minst: palestinsk filmskaper – også er en størrelse som stadig utvider seg.
| 1
|
400975
|
Game of Thrones sesong 7: Krigen nærmer seg
Ed Sheeran synger, Daenerys Targaryen kommer hjem, og folket forbereder seg på krig.
Game of Thrones plasserer brikkene på brettet i sin nest siste sesong.
En av årsakene til at Game of Thrones er blitt en massiv suksess langt utenfor sitt opprinnelige fantasy-publikum, er seriens evne til å lage smart, fengende underholdning av sleip politikk og knallharde familiefeider.
Vi befinner oss i fantasiriket Westeros og omegn, men hovedpersonene konspirerer, driver renkespill og planlegger som i en hvilken som helst episode av West Wing eller 80-talls såpeopera.
Et smart Falcon Crest med lobbyister og drager?
Gjerne!
Nå som Game of Thrones nærmer seg slutten og vi er i gang med sesong 7, nærmer det seg det endelige oppgjøret: resultatet av sviket, snikmordene og de episke familiefeidene, med en forfrossen hær av døde, nihilistiske krigere som kommer stadig nærmere.
Det brygger opp til Krig med stor K i Westeros.
Forgiftet vin og leirbålserenade
Det betyr at brikkene skal plasseres på brettet, og som vanlig med sesongåpning blir vi med på rundreise til de viktigste aktørene:
Arya Stark dreper alle mennene til Walder Frey etter å ha lurt dem til å drikke forgiftet vin.
Jon Snow er både mer bekymret og bestemt enn noensinne der han planlegger forsvaret av Muren i nord.
Lord Baelish sniker rundt Sansa Stark.
De dødes hær går sakte og mange mot Muren.
Sam sorterer bøker og tømmer toaletter i biblioteket i Oldtown.
Sandor Clegane forutser
De dødes hærs fremmarsj når han stirrer i flammene.
Piratkongen Euron Greyjoy smisker med Cersei Lannister og gjør narr av broren Jamie.
Ed Sheeran sitter rundt bålet i skogen og synger sin siste single.
Vent, hva?
Jo, riktig.
Game of Thrones har hatt gjesteopptredener fra musikere tidligere, med både Coldplay og Mastodon som statister, men Ed Sheerans leirbålserenade er et nytt nivå av kjendiseri for serien.
Det tilfører ikke Game of Thrones mer enn et øyeblikks lett komikk, noe det neppe blir mye av i de neste seks episodene som utgjør sesongen.
Når Game of Thrones er så bra at Tyrion Lannister er stille
Ed Sheerans lille trudelutt blir da også fort glemt når Daenerys Targaryen omsider gjør sin entré i episodens siste scene.
Sammen med Tyrion Lannister ankommer hun Dragonstone, stedet hun ble født mens en brutal storm herjet den svarte sjøen som omgir slottet.
Scenen er så nydelig filmet som bare Game of Thrones kan gjør det, og til og med den vanligvis så rappkjeftede Tyrion Lannister holder klokelig munn mens Daenerys går gjennom port etter port frem til hun når tronerommet.
Denne første episoden Game of Thrones’ syvende sesong er stødig laget og ryddig presentert, og oppnår effektivt det den skal: minne oss om hvem som er hovedpersonene, gi karakterene motivasjon, og forberede seeren på krig, ødeleggelse og den ultimate kampen om jerntronen for de syv rikene.
Etter den lett sjokkerende åpningen hvor Arya Stark på Mission:
Impossible-vis gestalter Waldon Frey for å drepe alle mennene hans, føles det helt riktig at sesongen begynner uten noen store slag eller gigantiske scener.
Blodbadet som var avslutningen på sesong 6, med den legendariske episoden «The Battle of the Bastards» som høydepunkt, sitter fremdeles friskt i minnet, og er nok også et frempek til hva som skal skje i denne og den neste, avsluttende sesongen av Game of Thrones.
Daenerys Targaryen oppsummerer perfekt hele episoden med tre ord mens hun ser ut over det støvdekkede kartbordet i The Chamber of the Painted Table, hvor hele Westeroos ligger på et bord som et tredimensjonalt kart:
«shall we begin?».
Ja, la oss gjøre det.
| 1
|
400978
|
«Souvenir:»Et lett sommerblaff av et drama
Tregt drama reddes av Isabelle Huppert
Teppet faller.
Scenen ligger i mørket.
Applausen stilner.
Grand Prix-showet er over.
Tilbake står en vinner.
Regissør Bavo Defurnes drama tar utgangspunkt i den oppdiktede artisten Laura (Isabelle Huppert), som representerte Frankrike med sangen «Souvenir».
Hun måtte se seg slått av ABBA.
Etter at spotlighten er skrudd av, hva skjer da?
Historien om en falmet og glemt stjerne kunne vært spennende, men dessverre makter ikke Defurne å lage et fengslende nok drama ut av det.
Lettbent drama
I stedet er Souvenir et lettbent og sommerlig film som reddes i havn av den fabelaktige Isabelle Huppert.
I fjorårets Elle, Verhoevens utfordrende thriller, og i Dagen i morgen møter vi en skuespiller som evner å formidle de minste nyanser uten å si et ord.
I denne filmen har hun ikke like mange intense følelser å spille på, og hun er ikke tidenes største sangerinne.
Selv om fremføringene av sangene er noe stiv, er det Huppert som gjør filmen severdig.
Mange år etter tapet i Melodi Grand Prix møter vi Liliane/Laura igjen.
Hun tilbringer dagene med rutinemessig å dekorere posteier ved en patéfabrikk.
Etter jobb drukner hun sorgene i whisky.
En dag starter Jean (Kevin Azais) på jobben.
Han er ung, blond, og han kjenner henne igjen.
De to innleder et forsiktig vennskap.
Lite troverdig kjærlighetshistorie
Det som ikke sitter helt som det skal i filmen, er den gryende romansen mellom Lilian og Jean.
Forhold mellom en eldre kvinne og en yngre mann er skildret med bedre innsikt og klokskap i så forskjellige filmer som The Graduate (1967) og Harold & Maude (1971).
Souvenirs problem ligger i personkjemien.
Da jeg så filmen, hadde jeg ikke det minste problem med å se hva den yngre mannen finner tiltrekkende med Liliane-karakteren.
Huppert spiller henne slik at du aner brustne drømmer og undertrykte følelser under den tilbaketrukne overflaten.
Det jeg har større problemer med å forstå, er hva Liliane ser i Jean-karakteren.
Gjennom hele filmen forblir Jean kun en ung og umoden fyr uten dybde og karakter.
Kanskje er det hans unge kropp og store muskler som er utslagsgivende?
Tiltrekningen forblir i alle fall et mysterium.
Huppert og Kevin Azais har også forbløffende lite kjemi seg imellom.
Det gjør at filmens kjærlighetshistorie fremstår som lite troverdig.
Souvenir er et lett sommerblaff av et drama, som kunne vært mye bedre med mer dyptfølte karakterskildringer.
| 0
|
400979
|
«Ballerina:»Søtt sukkerspinn om store drømmer
Til tross for klisjéfylte rollemønstre er dette en søt film om å følge drømmene sine.
Ballerina-yrket er knyttet til beinhard disiplin, oppofrelse, kroppskontroll og trening.
Det er også forbundet med ynde, grasiøsitet og femininitet.
Vi kritiserer ofte Disney for å være tro mot et tradisjonelt kjønnsrollemønster med sin idealisering av prinsessedrømmer og kvinnelig sjarm.
Selv om Ballerina er fransk/canadisk går den i akkurat samme fellen.
God moral
Felicie og Victor vokser opp på et barnehjem.
Hun drømmer om å danse, og han fabler om å bli oppfinner.
Sammen rømmer til glamorøse Paris.
Starten er rene Oliver Twist, og det som følger kan best beskrives som en blanding mellom Askepott og Billy Elliot.
Selv om filmen til tider blir vel klisjéfylt, skurken ser for eksempel ut som en parodi på Cruella DeVille, er det ikke tvil om at moralen er oppbyggelig.
Trener du nok går det deg godt her i livet.
Spørsmålet er om ikke filmen hadde vært hakket bedre om drømmene deres hadde blitt snudd på hodet?
Det hadde vært morsomt om en jente drømte om å bli oppfinner i fin-de-siècles Paris.
Filmen burde våge å leke med kjønnsrollemønstrene i stedet for å bygge opp rundt de mer tradisjonsbundne.
Vår heltinne er riktignok både tøff og frekk, men i løpet av filmen piskes hun inn i rekkene på tå hev, og mister sin frittalende sjarm et sted på veien.
Siden dette er en film som er myntet på unge jenter, er det synd.
På tross av noen innvendinger er Ballerina godt animert med fine detaljer og dansescenene er spenstige.
Likevel fremstår filmen som litt gammelmodig.
Persongalleriet fremstår mer som stereotypier enn ekte mennesker.
På mange måter er filmen harmløs underholdning, men den har en bismak.
| 0
|
400980
|
«Dunkirk» er Nolans mesterstykke
Christopher Nolan skaper stor filmkunst av kaoset under den britiske evakueringen fra Dunkirk i 1940.
Denne mye omtalte krigsfilmen av Christopher Nolan er ikke det fyrverkeriet mange hadde håpet på og noen av oss hadde fryktet.
Nolan har vært en utmattende regissør å følge, i filmer som Inception og Interstellar.
Begavelsen er grensesprengende, men det er også behovet for å bli sett, for å rope: se på meg, se hvor fint togsett jeg har!
(for å parafrasere et annet kjent vidunderbarn, Orson Welles).
Dunkirk er alt annet enn det overflødighetshornet av ideer og visuelle krumspring som hans tidligere filmer har vært, og jeg er enig med dem som mener at dette er hans beste film.
I skildringen av kaoset og tilfeldighetene som preget britenes evakuering av sine soldater fra Dunkirk i 1940, bringer han krigsfilmen nærmere en nyansert humanisme sjangeren altfor sjelden er i befatning med.
Logistisk mareritt
Det britiske havariet i Dunkirk er perfekt utgangspunkt for en annerledes krigsfilm som likevel har rom for nervepirrende dramatikk.
Det var våren 1940 at 400 000 britiske soldater helt overraskende ble omringet av den tyske hæren mot kysten av Frankrike, før det vi i dag kjenner som Andre verdenskrig for alvor startet, og en ”mirakuløs” evakuering fant sted.
Nolan bryter kaoset som oppsto ved Dunkirk ned til tre tidslinjer: soldatene på stranden av Dunkirk, pilotene som kom dem til unnsetning fra luften og de sivile som kom over fra britisk side med småbåter.
Filmen starter med soldaten Tommy (Fionn Whitehead) som søker tilflukt fra tyske fremstøt på stranden, og forsøker desperat å komme om bord på en destroyer som tar med sårede tilbake til britisk jord.
Nolan får frem det logistiske marerittet med enkle virkemidler, og viser hvordan soldatene hver for seg forsøker å overleve bomberegnet fra tyske jagerfly.
Kraftfull dramaturgi
Når de britiske jagerflyene nærmer seg Dunkirk, anført av Tom Hardy som ledende pilot, fremstilles det som om alt skjer samtidig.
Men det er her Nolan viser sin kløkt som filmforteller: de tre ulike handlingsløpene foregår til forskjellig tid, men ved å manipulere tiden, ved å strekke og tøye den, slik bare en briljant filmskaper kan det, blir vi sugd inn av dramaturgiens sentrifugalkraft og et helstøpt univers stiger frem av krigens inferno.
Her har krigen en egen metallisk, pumpende lyd som hele tiden ligger å bakgrunnen, og ikke siden There will be blood har en mainstreamfilm blitt drevet frem av et så potent og dominerende lydbilde.
Nolan, som har skrevet manus, er svært sparsommelig med dialogen, og det er nesten bare Mark Rylance i rollen som småbåteier som er tildelt replikker som uttrykker noe mer enn ren overlevelse.
Mest oppsiktsvekkende er fraværet av tyske soldater – vi ser så vidt konturene av dem i starten, før de fordufter og blir spøkelser som bringer død og ødeleggelse fra luften.
Omsluttende format
Dette rene britiske perspektivet kunne i andre hender endt i navlebeskuende, Brexit-nasjonalistisk nostalgi.
Men Nolans anliggende er å skyve selve krigens årsaker og strategiske hensyn i bakgrunnen, til fordel for hver enkelt soldats nærsynte desperasjon.
Det åpner for vår innlevelse og mindre av den typen eksepsjonell heroisme som skaper avstand.
Her er også tapperhet, men først og fremst solidaritet og menneskelighet.
Og dermed også feighet og kynisme av den mer forståelige sorten.
Som på Interstellar får Nolan uvurderlig hjelp fra den svenske fotografen Hoyte van Hoytema som skjøt filmen i IMAX- og 65 mm-format.
Det bidrar til et mer omsluttende univers som vi ikke vil få fullt utbytte av før filmen projiseres på 70mm på Cinemateket i august.
Men bevares, denne ordinære kinoversjonen nyter også godt av det utvidende formatet, jeg opplevde den ikke nødvendigvis som et kompromiss.
”We shall fight on the beaches …”
Filmens største ukjente helt er likevel klipperen Lee Smith som sammen med Nolan tøyer vår forestillingsevne med makeløse montasjer som får oss til å reflektere over filmmediets uttrykkspotensial.
Om ikke årets Oscar for beste klipp går til Smith, gir jeg opp Oscarfesjået en gang for alle.
Nolans ensemble med skuespillere består av noen få kjente ansikter, men mange relativt ukjente skuespillere helt i startgropen.
Symptomatisk for Nolans kompromissløse troskap mot filmens kunstneriske integritet, er det faktum at den største stjernen, Tom Hardy, gjemmer seg bak en pilotmaske helt frem til slutten (som han gjorde i Nolans The Dark Knight).
Derfor er det ikke mer enn rett og rimelig at filmens mest svulstige formuleringer, slik de ble ytret av Winston Churchill, leses opp av en ukjent soldat, uten innlevelse eller retorisk betoning, for å sette en parentes rundt statsmannen ”som vant krigen”.
| 1
|
400983
|
Restaurantanmeldelsen:Pizzakræsj på Ladegården
Ladegården har tilbudt en av byens beste pizzaer i en årrekke.
Men ikke denne kvelden.
– Servicen har tatt seg opp, men det går fremdeles i rykk og napp, sier Spisevennen, som har tatt turen bort til utebaren for å hente drikke og menyer.
Han har sittet her en stund før vi kommer, og er nettopp ferdig med en halvliter.
En skål med oliven og spicy pølse er halvspist, så når servitøren kommer forbi, ber vi om focaccia og aioli for å stagge sulten.
Turen fra sentrum via Barcode til den grønne oasen i Gamlebyen har bl.a. gått gjennom Follobanens anleggsområde med tungtrafikk, biler, busser, syklister og fotgjengere om hverandre, så vi trenger noe for å komme til hektene.
Nye koster
Sist vi anmeldte Ladegården, var i 2014.
Nå har det kommet nye drivere, og Spisevennen har både vært her og hentet take away når han har vært i området.
– Min favoritt er pikante, med spicy salami, sier han.
Bordvenninnen vil ha hvit pizza, og tar en med gorgonzola og sopp, mens jeg velger biff.
Mens vi nipper til glassene våre og dypper varm focaccia i den luftige aiolien, ser vi ut over den vakre hagen.
Lyden fra anleggsarbeidene er nesten borte nå på ettermiddagen, og trafikksuset ellers er behagelig lavt.
–
På tross av de slitte utemøblene er dette en liten oase i Gamlebyen, sier Bordvenninnen.
Tung og klissete pizzabunn
– Spicy?
Hvit sopp?
Biff?
Servitøren kommer med maten, men forsvinner før vi får bestilt mer å drikke.
Spisevennen reiser seg for å gå til baren, der har et par stilt seg i kø, men ingen servitør er å se.
Vi får kontakt da en av servitørene legger ut på ny runde.
Bordvenninnen spør om hvilken rødvin de vil anbefale.
–
Vi har husets.
Den er grei, er svaret vi får.
Når han kommer tilbake, har han glemt øl til Spisevennen.
–
Det går over stokk og stein i dag, sier Bordvenninnen.
Vi lurer på om pizzaene har stått ute på kjøkkenet eller om de er blitt understekt, for bunnen er tung og klissete, og toppingen flyter oppå.
– Slik var den ikke sist gang jeg var her, sier Spisevennen skuffet.
Det verste er likevel toppingene:
Bare den spicy salamien får godkjent.
Ellers er rødløken hard, biffen seig og osteblandingen med gorgonzolaen smaker nesten ingenting.
–
Det skal ikke være mulig å bomme så totalt på tilberedningen av noe så enkelt som pizza, sier Bordvenninnen.
Dårlig dag?
– Ladegården hadde en av byens beste pizzaer, men nå har de sakket akterut.
En årsak kan være at ovnen rett og slett ikke var varm nok, sier Spisevennen, som mener at da han var innom for å hente mat tidligere i år, fikk han en pizza av et helt annet kaliber og kvalitet.
–
Vi må ha vært uheldige med dagen, konkluderer han.
På nettsidene står det at de har fått ny pizzaovn.
Kanskje den må kjøres inn?
– Alt lå til rette for et godt måltid, sier Bordvenninnen.
– Sol, varme, ikke altfor mange folk.
Så faller det på ukonsentrert servering og slapp pizza.
Vi får håpe på bedring ved neste anledning.
Solrikt
Fint grøntområde
Take away
Andre steder i nærheten
Bar Brutus:
Røff norsk gourmet
Ekebergrestauranten:
Elegant mat og flott utsikt
Roald & Umberto:
Rustikk italiensk
Olympen:
Husmannskost med gourmetvri
La Villa:
Tyrkisk og pizza
Oscars pizza:
Tyrkisk og pizza
MG 10:
Gastropub
Asylet:
Solid husmannskost
| 0
|
400984
|
Restaurantanmeldelsen:Villa Paradiso forfører fremdeles Frogner
Det er to og et halvt år siden Villa Paradiso åpnet filial på Frogner.
Hvordan har det gått siden da?
–
Her var det fullt.
Har vi bestilt bord?
Spisevennen ser rundt seg rett innenfor døren til Villa Paradiso, der det står flere og venter.
Heldigvis har Bordvenninnen sørget for bordreservasjon.
–
Jeg har møtt venninner fra nabolaget her for en kaffe eller et glass vin her, og de kunne fortelle at dette stedet er svært populært uansett hvilken tid på døgnet man besøker det, sier hun.
–
Ikke nok med det – gründer Jan Vardøen, som står bak Villa Paradiso både her og på Olaf Ryes plass, har også begynt å pusse opp gamle Frogner kino, og har sikret seg et hjørnelokale i Bygdøy allé, så snart er han utelivskonge ikke bare på Grünerløkka, men også på Vestkanten, sier Spisevennen.
Høy stemning – og lyd
Lokalet, som tidligere huset en kjøkkenutstyrsbutikk, er delt i flere deler.
Lenger inne er det stappfullt av vennegjenger som tydeligvis har sommerferietreff, og oppe på mezzaninnen sitter folk tett i tett.
Vi har fått plass i en liten krok like ved vinduet.
–
Her gjelder det å ikke bestille for store retter, mener Spisevennen.
– Da risikerer vi at fatene ikke får plass på bordet.
Det er så vidt Bordvenninnen og jeg hører ham:
Lydnivået er så høyt at vi må trykke oss sammen ved bordet for å kunne føre en samtale uten å bruke utestemme.
Nok å spise
Spisekartet byr på mange klassiske italienske retter, blant annet pizza som bakes i steinovn.
– Pizzaen fra Villa Paradiso på Grünerløkka er blant mine favoritter, så det vil jeg ha, sier Spisevennen.
– De har også carpaccio til forrett, så da vet jeg hva jeg vil ha.
Skal vi sjekke vinlisten?
Bordvenninnen og jeg bestemmer oss for å dele et brett med ulike antipasti, og deretter vil jeg ha entrecôte.
Bordvenninnen vil gjerne ha noe annet enn kjøtt, og bestemmer seg for gnocchi med gorgonzolasaus.
Carpaccioen består av breasola med rikelig med parmesan og balsamico på toppen.
–
Jeg blir mett allerede før hovedretten.
Dere får hjelpe meg, sier Spisevennen.
Service på topp
Vårt brett med diverse italiensk spekemat og skinke, ost, focaccia, aioli, salat og søtt er også god valuta for pengene.
Spisevennen har i samråd med vår svært oppmerksomme og vennlige servitør funnet frem en flaske norditaliensk rødvin, Luisa, som har en fin balanse mellom syre og fruktdrevet sødme.
– Stram og fin, men likevel bløt og behagelig, skryter Spisevennen.
Lydnivået er heldigvis avtagende, det ser ut til at de mest høyrøstede selskapene er på vei ut, men nye gjester står tålmodig i kø for bord.
Fett nok på fatene
–
Er dere klare for hovedrettene? spør servitøren, som har mer enn nok å gjøre denne kvelden.
Etter litt venting er det vår tur å få maten.
Mitt stykke entrecôte er ikke noe for småspiste: 230 gram rosastekt kjøtt toppet med gremolatasaus og cherrytomater, store, ovnsstekte potetbåter krydret med rosmarin og en raust anrettet salat ved siden.
Biffen er deilig mør med en smørmyk fettrand som setter smak på retten.
Bordvenninnens gnocchi har følge av en rik gorgonzolasaus som setter en spiss på de små potetkulene.
–
Dette er et godt alternativ når du er lei pasta og pizza på italiensk restaurant, mener hun.
Spisevennen har også bare godt å si om sin pizza, der gorgonzola, italiensk bacon og fersk mozzarella skjuler seg under et lite tårn rucola overstrødd med pinjekjerner.
– Sprø bunn, rykende varm, fin skorpe.
Som å være i Napoli, mener han.
En oppkvikker til slutt
–
Nå er jeg stappmett.
Det er ikke mulig å få ned én bit til.
Hva med et glass grappa for å fordøye maten? spør Spisevennen.
Jeg er også blitt god og mett, men prøver en dessertvariant med limoncello og prosecco.
Bordvenninnen har lyst på en oppkvikker etter maten, så hun tar en dobbel espresso ved siden av tiramisuen.
Jeg tigger en skje av den fyldige desserten, som er betydelig mer mettende enn den ser ut til i den lille keramikkskålen.
–
Det er ikke billig, selv om de holder seg litt under prisnivået på vestkanten, mener hun etter at vi har betalt regningen.
–
Men vi får mye mat, innskyter Spisevennen.
–
Det er lett å skjønne at mange kommer hit:
Villa Paradiso er et sted for alle fra åtte til åtti.
Så du de to eldre damene som har sittet i hjørnet hele kvelden?
Pent lokale
Oppmerksom service
Flere gode retter
Andre gode bydelsrestauranter
Kolonialen:
Bistrostemning på Bislett
Kverneriet:
Burgermesteren på Majorstuen
Publiko:
Godt norsk ved Bogstadveien
Smia:
Ujålete gourmet på Østkanten
Bar Brutus:
Norsk gourmet på Grønland
Hvaskjer:
Gastrobar på Torshov
Kampen Bistro:
Ujålete gourmet på Kampen
| 1
|
400985
|
Lana Del Rey:Sensommeren har et lydspor
Øyaklare Lana Del Rey fra New York maner frem de sterke følelsene i uutholdelig vakker romantisk melankoli.
Et rødt fløyelskledd Lynch-univers, røyk som siver ut fra tynne sigarer holdt av lange silkehansker, gammel dekadent Hollywood-romantikk – Lana Del Reys musikk maler fremdeles frem de samme bildene.
Men hun smiler denne gangen.
På coveret til Lust for Life er hun avbildet i solen, med blomster i håret.
Tittelen på hennes hittil lengste album er som en slags antitese til debutalbumet Born to Die.
Hva har skjedd på veien?
En politisk oppvåkning, kanskje.
Forsiktig optimisme
Gjennom 16 låter rekker hun innom refleksjoner om nåtidens USA og livet i en tid med Trump.
I «God Bless America – And All The Beautiful Women In It» forteller hun en personlig historie, med den sedvanlige drømmende og slepende vokalen, men med beskjeden «stand proud and strong» – en forsiktig optimisme tidvis avbrutt av synth som fungerer som pistolskudd.
«Is it the end of America?» spør hun hviskende i «When The World Was At War We Kept Dancing», men svarer selv:
«If we hold on to hope, we’ll have a happy ending».
Men Lana Del Rey lider fremdeles av kjærlighetssorg, er drevet av lyst og har den samme ambivalensen til de mørke understrømningene i seg.
Det drivende førstesporet «Love» minner om hun innehar en av de mer drømmefremkallende stemmene som finnes.
I det dampende tittelsporet finner den sin perfekte match i The Weeknds svevende falsettvokal.
Sammen med den saktegående melankolske «13 Beaches» kunne låtene utgjort soundtracket til en indieungdomsfilm der romantisk kjærlighet oppleves for første gang og gjør alle følelser uutholdelig sterkere.
Hiphoplåt kunne med fordel vært kuttet
Samarbeidet med A$AP Rocky og Playboi Carti i «Summer Bummer» fungerer dårligere, og hiphoplåten kunne med fordel vært kuttet, mens den mer luftige «Groupie Love» med melodiske synthlinjer og ekko av hennes egen vokalharmoni er igjen nydelig.
Foruten The Weeknd-samarbeidet kan låten «Beautiful People Beautiful Problems» med Fleetwood Mac-veteran Stevie Nicks trekkes frem som enda et vakkert vokalhøydepunkt som integreres naturlig i lydbildet og som løfter Reys egen vokal i duett.
Hun viker et øyeblikk fra eget sound i «Tomorrow never came» der hun synger med Sean Ono Lennon til Beatles-gitar – og låten blir hengende igjen lenge.
Lana Del Rey er fremdeles pop noirs fremste stemme.
Hun gjør tvetydighetens kunst uimotståelig vakker, enten med overdådige arrangementer eller med vokalen naken der den blir et instrument i seg selv.
Oppskriften og estetikken er den samme – grensende til det filmatiske og hele tiden sterkt melodisk.
Sensommeren har fått en bittersøtt og romantisk lydspor.
| 1
|
400990
|
«Kedi» er filmen alle katteelskere må se
En kjærlighetserklæring til Istanbuls gatekatter.
«Mennesker som ikke elsker dyr, kan ikke elske mennesker.
Det vet jeg,» sier en av personene vi møter i denne tyrkiske dokumentaren.
Kedi er mer enn et portrett av Istanbuls mange gatekatter.
Det er også en skildring av en by, av menneskene som tar seg av byens firbente og hvordan vår interaksjon med dyr påvirker oss.
Søker du på «cute cats» på google får du opp over 20 millioner treff.
At de viljesterke vesenene fascinerer oss, at vi elsker å ha dem rundt oss, er hevet over enhver tvil.
Regissør Ceyda Torun har laget en usedvanlig stemningsfull og vakker film om en gammel by hvor kattene har vært en del av gatebildet i tusenvis av år.
Hun viser hvordan kattene påvirker livene til menneskene de velger å gi sin kjærlighet.
Katter og livsglede
Kedi er ikke en dyp dokumentar om komplisert politikk eller vanskelige tema.
Den er et lite bilde av livet ispedd filosofiske tanker rundt vårt forhold til katten, og hvorfor vi stadig lar oss forføre av den.
Filmen kunne selvsagt valgt å tematisere behovet for sterilisering, men det hører hjemme i en helt annen film enn denne.
I løpet av filmen møter du katter med forskjellige personligheter.
Nabolagets psykopat, den store musejegeren, små kattunger som har mistet moren sin og utro katter som koser med deg en dag og snur ryggen til og går til naboen dagen etter.
Typiske katter, altså.
Torun har også laget en film om livsglede.
Hun forteller også historien til mennesker som har et helt spesielt bånd til byens katter.
Damene som driver et kattehjem sier at dyrene helbreder mentale sår.
«Hvis det er et liv etter døden, håper jeg at jeg treffer igjen min første katt og ikke min bestemor,» sier en av dem.
Kedi maler et poetisk bilde over vårt forhold til dyr.
Kanskje sier katten mer om oss enn vi liker å innrømme, og muligens gjør de oss litt mer ydmyke i møte med verden.
Menneskene du møter i filmen, er heller ikke katteeksperter.
De er bare katteelskere som deg og meg, eller de er mennesker som er blitt adoptert av en av de firbente.
«Hun bare dukket opp en dag, men hvis hun ikke kommer vil vi savne henne,» sier en mann.
Du kan ikke tvinge en vill katt til å gi deg hengivenhet.
Den velger deg, og det er kanskje et av elementene som gjør katten så fascinerende.
Fra kattens synsvinkel
Mange av scenene er filmet fra kattens synsvinkel.
Fotografene Alp Korfali og Charlie Wuppermann har tatt med seg kamera ned på gateplan, opp på tak, ned av trær og på musejakt under bakkeplan.
I mange sekvenser er det eneste du ser av menneskene beina deres.
Kedi har noen fabelaktig filmede sekvenser, og du kommer tett på kattenes liv.
Kamera følger kattene på nært hold gjennom travle gater via vinduskarmer og restaurantbesøk.
«Alle pengene i tipsboksen går til kattene,» sier en av kokkene.
Torun har heldigvis ikke laget en film bestående kun av søte dyr.
Det er også et blikk på Istanbuls utvikling gjennom kattens øyne.
Den moderne storbyen eser ut, og tvinger kattene bort fra det tradisjonelle bybildet.
I likhet med byen er også kattenes tilværelse i endring.
Men Kedi er ingen trist film.
Det er en ode til livet, kjærligheten og til det gode i mennesket.
Filmen gir et magisk innblikk i kattens univers, om vårt forhold til katten og sist men ikke minst den egenrådige kattens forhold til oss.
Er du glad i dyr, må du se denne filmen.
| 1
|
400992
|
«Må jette:»Realistisk og humoristisk om svenske tilstander
En alvorlig historie som fortelles med humor og sjarm.
Hvem er guttene som tenner på biler i svenske forsteder?
Guttene som slåss og stjeler?
Denne filmen gir deg et titt bak fasaden.
Regissør Ivica Zubak kunne valgt å lage et helteportrett av en ung manns vei ut, men heldigvis er Må jette et balansert portrett av både det belastede miljøet og personene som lever sine liv der.
Må jette betyr noe slikt som må stikke, men det er ikke enkelt å rømme fra sin egen historie, miljø og bakgrunn.
Det får Metin, glimrende spilt av Can Demirtas, raskt erfare.
Kulturkollisjon
Metin er småkongen på haugen.
Han får 10000 for å tenne på en bil, han panter falske Rolexer importert fra Kina og han gir gjerne noen juling hvis de har brutt æreskodeksen.
Han er en kriminell ramp, men han har ikke glemt hva hans avdøde far sa:
Skal du få fred i sjelen må du plante et tre, skrive en bok og få unger.
På gutterommet skriver Metin ned tanker om livet sitt, om det tyrkiske miljøet, om ære, om kompisene og om drømmene sine.
Etter en mislykket skuespilleraudition, en av filmens morsomste scener, havner dagboknotatene hans i hendene på Stockholms kulturelite.
Da begynner alt å rakne for Metin.
For
Må jette er ikke bare en fortelling om en kriminell oppvekst.
Komikken oppstår når svenske tilstander møter forlagsbransjen med sine velstående hjem, champagne og kanapeer.
Balanserte portretter
Den homofile Puma (Jörgen Thorsson) blir redaktør for den uslepne diamanten fra Jordbro.
Metin og Puma speiler to motsatte sider av det svenske samfunnet.
Her hadde det også vært lett å gjøre Puma-karakteren outrert, men Zubak unngår fellen.
I stedet tegner han en person som er oppriktig nysgjerrig, men som har et naivt forhold til den delen av virkeligheten.
Regissør kunne også lett ha valgt å tegne et mye mer karikert bilde av den rike middelklassen, men skildringene er nyansert.
Dermed unngår han klisjeer og får på en elegant og morsom måte frem store kulturforskjeller i et klassedelt Sverige.
Selv om Må jette er et underholdende og fengende drama, er det også en skarp satire over et Sverige som ikke liker å snakke om ghettoisering, økende sosiale forskjeller og innvandrerungdom som faller utenfor.
Kunne historien vært fra Oslo?
Ja.
Filmen er aktuell og vel verdt å se hvis du vil ta en titt bak nyhetsoverskriftene.
Filmen er godt spilt, dialogen sitter og den idealiserer ikke det kriminelle miljøet.
Må jette viser at vi ikke kan ignorere de økende sosiale forskjellene i samfunnet.
| 1
|
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.