id
stringlengths 6
6
| review
stringlengths 13
22.9k
| sentiment
int64 0
1
|
|---|---|---|
306417
|
Line vil fikse kroppen.Men holder det å kle av den?
Plasserer ikke skammen der den hører hjemme.
Line Elvsåshagen (27) skammer seg.
Over kroppen sin, som hun kvier seg for å vise fram i bikini på sommerstranda, men også over følelsene som gjør at hun tenker slik.
For det er jo «helt nørd» å tenke sånn.
I
NRKs nye dokuserie «Line fikser kroppen» skal hun lære seg å fikse kroppen sin, som i lære seg å fikse at den er slik den er.
Det er en fin tanke, og vil sikkert gå rett hjem hos mange av 17-åringene i målgruppa.
Men er det nok?
«Line fikser kroppen» er den tredje ungdomsdokumentaren fra NRK jeg anmelder i år, og de danner et litt urovekkende mønster.
«Line…», «Jævla homo» og «Innafor» er ikke bare fortellerteknisk like, med selvutleverende programledere, kjendisgjester og mange av de samme kulissene.
Løsningen deres er også er den samme.
De vil fjerne skammen, men risikerer å omplassere den i stedet.
Å eie kroppen
Kroppshysteriet er et reelt problem, det viser flere undersøkelser som refereres til underveis:
Halvparten av alle norske jenter synes de er for tjukke, ifølge WHO.
Hvorfor det er slik, sier programmet lite om.
Her handler det ikke om photoshopping og små klesstørrelser, nå skal vi jobbe med oss selv.
«Jeg skal eie denne kroppen!» sier programlederen.
For å eie den, må hun visst kle av den:
Hun arrangerer trusedag på jobben, stiller til sexy photoshoot, og går på premierefest i bh og åpen jakke, selv om hun hater at de store puppene er så synlige.
Stylisten forteller at hun også pleide å være misfornøyd.
Det løste seg da hun skjønte at «det var ikke kroppen min som var feil, det var hodet mitt».
Her er det jeg får lyst til å si:
Kjære dere, det er ikke noe i veien med hodene deres heller.
Hvorfor ta på dere ansvaret for et problem dere ikke har skylda for?
Hvorfor kan dere ikke heller ta et oppgjør med mekanismene som får dere til å føle slik?
Teite komplekser
«Line fikser kroppen» er best når hun viser hvorfor vi bør være fornøyde.
Når hun stiller kvinner i ulike fasonger opp ved siden av hverandre, og peker på pupper og lår i vidt forskjellige størrelser.
Men innimellom kjefter hun på seg selv.
Ethvert kompleks er «skikkelig teit».
Det ligner tonen i «Jævla homo», der programleder Gisle Agledahl skammet seg over å synes at det var vanskelig å være åpent homofil.
Begge programmene bruker smågærne eksperimenter i forsøk på å få ungdom til å bli mer glade i seg selv.
Men ingen av dem går i dybden for å forklare hva som gjør dem misfornøyde, vise fram samfunnsstrukturene som ligger bak.
Da plasserer de heller ikke skammen der den hører hjemme.
| 0
|
306418
|
Blodig alvor fra svenskenes elektropop-dronning
Trollbindende Karin Dreijer.
ALBUM:
The Knife-sanger Karin Dreijer tok de fleste på sengen da hun ut av det blå droppet et nytt Fever Ray-album før helgen.
Den konfronterende artisten har ikke blitt mildere med årene.
Man trenger bare ta et kjapt blikk på omslaget til «Plunge» for å lande på den konklusjonen.
Hun stirrer tomt på deg med blodskutte, røde øyne, mens bekker av blod renner nedover fjeset.
Bildet er såpass ubehagelig at du ikke klarer å se lenge på det uten å føle en slags uro.
Samtidig er det noe nært og trollbindende ved det som gjør at man vender tilbake til det.
Kontrast
Det samme sies om musikken hennes også.
Dreijer gir aldri ved dørene, du må til stadighet ta et skritt tilbake og reflektere over det du hørte for å komme under huden på den.
Tekster og musikk står ofte i skarp kontrast til hverandre, noe som i sin tur skaper turbulens og uro.
Musikalsk sett er «Plunge» på flere måter en slags gylden middelvei mellom de siste The Knife-platene og den nå åtte år gamle Fever Ray-forgjengeren.
Blant de harde og noen ganger ugjennomtrengelige sangene finner man dansbare rytmer og signaturelementer bare Karin Dreijer kan varte opp med.
«Wanna Sip», «An Itch» og singelen «To the Moon and Back» er begge smart synth-pop med finesse og sjel som umiddelbart suger deg inn.
Det handler om relasjoner i alle former.
Om autoriteter og medmennesker.
Om apati.
«This Country makes it hard to fuck» er mantraet i den disharmonisk og lummert anlagte «This Country».
Ladede stemninger
«Plunge» på sin side et atmosfærisk instrumentalavbrekk som avstedkommer som en slags missing link mellom Brian Eno og Kraftwerk.
Og er det noe Karin Dreijer er en ener på, så er det å lage låter som tar deg steder og vekker reaksjoner.
«Plunge» er intet unntak.
| 1
|
306420
|
En roman som ånder, drikker og lukter Vestlandet, full av treffsikker regionssatire
Erlend O. Nødtvedt har skrevet om det ville Vestlandet.
«Du lever i det der hele tiden, helt omsluttet, alt fuktig og kliss klass, et evig, grått, vått mørke.
Og så våkner du av at det er stille, at lyden av vann er borte og rommet fylt av et blendende lys.
Er jeg død?
Er det slik det er å være død?
Nei, det er slik det er å oppleve en dag med oppholdsvær.»
Regnet trenger inn over alt i Erlend Nødtvedts debutroman.
Naturlig nok, siden det er en roman som ånder, drikker og lukter Vestlandet fra første til siste side.
Det ville vestland
De to hovedpersonene, forfatteren Erlend og kunstneren Yngve, har satt ut på en heseblesende roadtrip mellom og over fjorder og fjell.
Alt for å få hodet til opprøreren Anders Lysne hjem til Lærdal.
Lysne nektet å kjempe i den dansk-norske hær og ble halshugget for det i 1803.
Det er et noe absurd plot.
Men det er godt boka har et slik mål, for på veien er svingene så krappe og været så vilt at det kunne vært lett å falle av.
I stedet klarer Nødtvedt å holde oss inne i den røykfylte Toyota Camryen, ved hjelp av et drivende, rytmisk språk og satire som av og til når opp til fjellovergangshøyder.
Det ørkesløse østland
I sladrespeilet truer den grufulle Austmannen, en fryktinngytende embetsmann av verste sort som snakker med den «mest heslige østlandsdialekt»:
«vi skal vedbli å nedlegge hvert eneste lokalsykehus, hver eneste ferge, alle bygder skal erstattes med kjøpesentre, og vi skal drepe nynorsken […]»
Den som har opplevd en av Erlend Nødtvedts diktopplesninger, vet hvor god han er på å kombinere gammelt språk med nytt, og tekst med rytme.
Dette kommer også tydelig fram i «Vestlandet», boka er umiskjennelig nødtvedtsk.
Samtidig er den gjennomsyret av en sterk satirisk humor, som klarer å transformere de traurige regionsdebattene i Norge til noe essensielt og viktig.
Regionssatire
Romanen har likhetstrekk med Morten Øens «Tellemarck» fra 2015.
Begge er satiriske og burleske regionseventyr.
Men Nødtvedt er hakket mer treffsikker.
I møte med ruvende vestlandsskikkelser, som blant andre Olav H. Hauge og Jon Fosse, klarer han å ære dem, og harselere med dem, på en gang.
Ingen blir spart her, selv ikke naturen.
Det tar litt tid å komme inn i «Vestlandet».
Setningene er lange og språket fullt av dialektuttrykk.
Å oversette denne må være en oversetters drøm og mareritt på en gang.
For en så til de grader østlandsk person som meg selv, er «Vestlandet» også eksotisk lesning.
Det er det ikke ofte man opplever i norske bøker.
Og mens våre vestnorske landsmenn baler med været, kan vi på andre siden nyte Vestlandet slik det er best: mellom to stive permer.
| 1
|
306422
|
En underholdende sorgroman om å vende hjem til en døende kjæreste
Assosiasjonsrik, snurrig og sorgfull.
Døra til bygården i Theresesgate smeller igjen bak hovedpersonen i Ole Robert Sundes «Penelope er syk».
Han begir seg oppover mot Adamstuen og sushisjappa i ensom majestet, som en observerende, assosierende og stadig avbrutt reisende.
I leiligheten hjemme ligger kjæresten gjennom et helt liv.
Også hun er på en slags reise, den ensomste av dem alle:
Penelope er syk og døende av kreft.
Fortvilet flanør
Romanen er inspirert av James Joyces modernistiske mastodont, «Ulysses», som igjen er inspirert av Homers «Odysseen».
Slik Joyces Leopold flanerer i Dublins gater og utfører prosaiske gjøremål i løpet av ett (langtekkelig) døgn, driver også Sundes mann gatelangs i byen mens et ras av tanker, digresjoner og sansninger – lukten av brent kakao, smaken av en regndråpe, lyden av musikk fra et vindu - strømmer gjennom ham.
Han «gransker alt som er oversett og tenker på det ingen andre gidder tenke på».
Av og til bryter konas stemme igjennom med kritiske bemerkninger, men stort sett flyter tankene usensurert om folka han ser, enten det er Oslo-forfatteren, presten eller skipsrederen.
Ettersom turen nærmere seg slutten, blir Penelope mer nærværende.
Den fortvilte flanøren tenker på kreftens redsler og egen tilkortkommenhet:
«Selv med all sin lidelse, ikke et ord, hun klager aldri, jeg klager hele tiden.»
Romodysse
Kastene i gåerens bevissthet gjør romanen underholdende.
Et helt livs lesning uttrykkes i refleksjonene hans, og den vilt assosiative stilen medfører fornøyelige koblinger.
En buldrende blåtrikk leder til en digresjon om blåhvalen, en melon til tanker om amerikansk fotball, og synet av en maur til refleksjoner om Thomas Aquinas.
Lyden av et helikopter gir dikterhjernen næring til en hel historie.
I dette minner han om den navnløse i «Sult», som trår det samme strøkets gater mens han fantaserer frem historier på den minste impuls.
Også den navnløse beveger seg på klassisk modernistisk vis i rom – blant byens steder og i egen bevissthet.
Han er filterløs og grublende, som vår mann:
«min syke kone sier at jeg ikke har filter, der har du meg, for mye etterkjenning, føler for mye og grubler for mye».
Utsettelse
Homers Odyssevs bruker ti år på seilasen hjem til kona Penelope.
Også hjemkomsten til Sundes gatetraver drøyer, fordi stadig nye heftelser (selv kykloper) dukker opp.
Disse utsettelsene er en del av strukturen i begge bøker.
Utsettelsene er også et tematisk og billedlig moment hos Sunde:
Distraksjonene underveis setter den rå virkeligheten på vent for fortelleren, og i overført betydning blir turen et bilde på livet, som en lang eller kortere utsettelse av det uunngåelige.
Sunde blir gjerne omtalt som en smal forfatter med en krevende stil.
Ser man bort fra de første sidene i «Penelope er syk», der alle kommaene sliter på nervene, oppleves årets roman som tilgjengelig og nær.
Tross en sorgfull undertone er boka underholdende med sitt mylder av referanser og digresjoner, og det er lett å føle seg hjemme i Sundes intellektualiserende, men følsomme univers.
| 1
|
306423
|
Ingrid Ovedie Volden har skrevet en ungdomsroman som skiller seg ut
Lekende lett og stilsikker.
«Den følelsesmessige påkjenningen ved tapet av et menneske man er glad i, kan i enkelte tilfeller være så kraftig at hjertet endrer seg.
Hjertemuskelen blir svakere, og hjertet kan i verste fall slutte å slå.»
Dette er definisjonen på den sjeldne hjertesykdommen «Broken Heart Syndrome».
Det er antagelig det faren til Oliver er rammet av.
Han faller sammen i butikken og blir sendt med blålys til sykehuset.
Dette etter å ha sittet i pysjen sin og grått en uke.
Helt siden moren til Oliver flyttet fra de to, fordi hun forelsket seg i en annen.
På sykehuset får Oliver øye på den nye jenta i klassen.
Hun rare med fødselsmerket på kinnet, som ikke har sagt ett ord siden hun begynte.
Hun ser opp og stirrer på ham med de vakreste lyseblå øynene han noensinne har sett.
Hun spør «Har du også valgt hjertet?».
Hjerte og smerte
Ingrid Ovedie Volden er utdannet statsviter og har i flere år vært musikkanmelder i Klassekampen og Morgenbladet.
Hun debuterte i fjor med den velskrevne barneboka «Alt som teller».
Den utmerket seg med en gjennomført original billedbruk som liksom bar fortellingen.
Det gjør også denne.
Her er det hjertet og øynene.
For klassen har fått i oppdrag å velge seg ut et organ å skrive om.
Aline har valgt hjertet.
Oliver velger øyet, og ser hele tiden for seg Alines blikk.
Men Aline er den minst kule i klassen, også fordi hun har dette fødselsmerke på kinnet.
Han holder forholdet deres hemmelig.
Det fører til forviklinger og hjertesorg, både for Aline og Oliver.
Humor og sødme
I seg selv er dette en klassisk ungdomsroman om kjærlighet, skilsmisse, savn og misforståelser.
Volden lar perspektivet veksle mellom Aline og Oliver, også det en velkjent teknikk.
Men Volden skiller seg ut.
Hun skriver lekende lett, med en blanding av humor og sødme.
Og hun bruker så gjennomført stilsikre bilder.
Som at Alines mor er døv, men elsker musikk.
Eller at hjertelydbølgene ligner lydbølgene som fremkalles på maskinen til Alines far når han produserer musikk:
«Men her er det ingen melodi.
Bare ka-dunk, ka-dunk, ka-dunk, som en dyp bass.»
| 1
|
306424
|
Når psykopatene er skolejenter
Splatterkomedie med en god idé og en halvkokt gjennomføring
FILM:
De løper og løper og skriker og skriker.
Attraktive tenåringsjenter med crop tops er den mennesketypen det går med flest av i skrekkfilmbransjen.
Splatterkomedien «Tragedy Girls» tilbyr en tvist:
De sårbare jentene, de som foreldre og kjærester bekymrer seg for, er ikke potensielle ofre, de er selve psykopatene, som ikke har noe høyere ønske enn å lære av etablerte seriemordere hvordan de kan gå i deres fotspor.
Sadie (Brianna Hildebrand) og Mychaela (Alexandra Shipp) går deretter inn for å ta medelever av dagen så blodig som overhodet mulig, samtidig som de slenger meldinger til hverandre som enten er spydig-ironiske eller popkulturelt refererende, og frustreres over at den drapsorientere Instagram-kontoen deres, Tragedy Girls, ikke får nok likere.
Dette er nedslakting som sosiale medier-strategi.
Som en tegnefilm
Selve drapene er nesten tegnefilmaktig parodiske, og som sådan er «Tragedy Girls» aldri særlig skummel, selv om den vitterlig er bestialsk nok.
Problemet er snarere at det er snakk om en sjangerblanding som nærmest innbyr til overspill - og det er noe alle de tilstedeværende energisk kaster seg ut i.
Det blir mye skuling og øyehimling i lengden.
Jack Quaid, sønn av Meg Ryan og Dennis Quaid, gjør imidlertid sitt beste i rollen som ekstremt rakrygget amatørdetektiv som dessverre er forelsket i feil jente.
Dog er det litt for tydelig at det er en stund siden Quaid selv var i high school-alder.
Ubekvem miks
Dessuten er det ikke alltid det å hoppe fra blodpøl til latterbrøl fungerer, særlig ikke når «Tragedy Girls» faktisk går lenger enn en del andre sjangerfilmer i å vise sørgende familie og venner.
Dette gjør det til en litt blandet og ubekvem opplevelse når det som gråtes over, skal fnises over i neste sekund.
Dette trekker ned i en film som ellers har sine kvikke og vittige øyeblikk, og som er presis i i alle fall én iakttagelse fra tenåringslivet:
Det verste en jente kan beskyldes for, er ikke å ha tatt livet av uskyldige på grufullt vis, men for å ha vært falsk i møte med bestevenninnen.
| 0
|
306425
|
Dagboken til en gal mann
Mesterlig balansegang mellom lykke og tragedie.
Få sjangre beskriver mannlig følsomhet bedre enn R&B-en;, som på sitt beste balanserer hårfint vakkert mellom kjepphøy selvsikkerhet og sårbar selvransakelse.
Etter å lenge ha vært uglesett, opplever stilarten nå en ny vår på det norske popmarkedet – i stor grad takket være suksessen Unge Ferrari har opplevd siden gjennombruddet i begynnelsen av 2015.
Allerede påvirket av den amerikanske rapscenens stadig mer emosjonelle uttrykk, følger landets yngre garde rap/R&B-artister; Nora Collective-sangerens ledelse, men har enn så lenge igjen å nå opp til Ferraris unike kombinasjon av melodiforståelse, vokal, et levd liv, og ikke minst kunnskap om sjangerens mest sexy krinker og kroker.
Alt sammen ettertrykkelig showcaset på EPen «Romeo må dø», hvor hovedpersonen blant annet anerkjenner arven fra de originale R&B-thug;’ene i Jodeci gjennom snasen gjenbruk av klassikeren «My Heart Belongs To U» («Jodeci 969»).
Bare én av mange detaljer som gjør skiva til en gavepakke for lyttere flasket opp på 90- og tidlig 00-talls R&B.;
Ferraris største styrke viser seg likevel i evnen til nevnte balansegang, enten vi serveres hyllester til kjærligheten («Født på en øy», «Minner fra en tid») eller velkjente beskrivelser av kompliserte forhold («Venstre» – med utsøkt gjestevokal fra danske Medina) og ubesvarte følelser («Nummer en»).
«Hva er det han har som ikke jeg har», spør Ferrari over Filip Kolsettes (Loveless) deilige produksjon på sistnevnte.
Et sårt anthem for alle som siktet og bommet – på en befriende åpenhjertig utgivelse som nok en gang demonstrerer de særegne kvalitetene til Norges viktigste R&B-stemme.;
| 1
|
306426
|
Pludrete, intim, humoristisk og herlig
Jonas Alaska er en av våre fineste låtskrivere.
ALBUM:
Åmli-karen Jonas Alaska har ikke ligget på ryggen med et halmstrå i munnen de siste årene.
Siden han sjekket ut fra LIPA-instituttet til Paul McCartney i 2011 har han laget fire plater, vært med på å skrive og produser for andre, der i blant det ferske albumet til Billie Van.
Van, Alaska og makker, Mikhael Paskalev har også startet sitt eget plateselskap sammen, Braveheart Records.
Alaska er med andre ord en kar som liker å ha kontroll og friheten til å gjøre det han selv vil, når han vil.
Å gjøre ting i sitt eget tempo og spille inn de sangene han føler for når det passer lynnet, har tydeligvis hatt en positiv effekt.
Det går i alle fall an å tro at det er noe av grunnen til at «Fear Is A Demon» er såpass gemyttlig i anslaget på tross av sin noen ganger melankolske natur.
Norsk Dylan
Etter debuten «Jonas Alaska» ble han av mange utpekt som et slags norsk svar på Bob Dylan.
Den bevrende og smålåtne stemmen er fortsatt like forkommen i positiv forstand.
Alaska er ikke den som drar på.
Han er foroverlent og tett på mikrofonen.
Det er den forsiktige tilnærmingen og den skjøre fremtoningen som gir han nerve.
Noen ganger sentimental, men aldri navlebeskuende og sturete.
Han synger om de små tingene i livet, noen av de vanskelige, men det er også rom for galgenhumor og selvironi.
«I’m running out of places to go, I’m running out of faces to show who I really am / I lost my self some years ago, he’s gone he stayed back there though I’m still feeling him», synger Alaska på platas fineste spor, «Kissed Me in the Backseat».
Perfekt retro
Koloritten hans er fortsatt godt forankret i 60- og 70-tallets produksjons- og arrangementsidealer.
Trommene er tørre som sand, instrumentene har rikelig med armslag, synthene durer - lytter du i headset så blir det nesten som om man kan hoppe fra instrument til instrument.
Det kler den lette folkpopen til Alaska perfekt.
Dylan og The Beatles er stadig viktige ledestjerner, men denne gangen er det sangerens David Bowie-fascinasjon som er mest åpenbar.
Tydeligst er den i «Diamond and Shadow», hvor han som et ærbødig nikk låner et par strofer fra Bowie/Mott the Hoople-klassikeren «All the Young Dudes».
Kortfortellinger
Sangene er som små kortfortellinger med forskjellig temperatur og dramatisk innhold.
«Shark» er stillfaren, pludrete og bittersøt i all sin intime gitarklimprende enkelhet:
«I can't trust a guy who's just alive in the dark, I think I'll have to sink this rafter deep with the shark».
«Back to School» tar skjeen i den andre hånden og viser at også Jonas Alaska kan slå seg på brystkassen.
Den er brysk, funky og sjeldent opptempo til han å være.
Sangene speiler på mange måter bredden i låtskriving til Alaska.
Han liker seg både i kjelleren og der oppe med det mer prangende instrumenterte.
«Fear Is A Demon» er et stykke inspirert og tidløs pop som passer for de fleste anledninger, kanskje aller best for tiden vi går inn.
La høstløvet falle ned.
| 1
|
306427
|
Oppsiktsvekkende norsk albumdebut
Kristian Torgalsen kjedet seg - og lagde plate.
ALBUM:
Av og til dukker det opp talenter som får alle krefter til å ønske å slå seg sammen for å gjøre ham enda bedre.
Det er noe sånt som må ha skjedd med Kristian Torgalsen (28), som i dag albumdebuterer med «Infinity On My Mind».
Skadd
Kristian var skateren og snøbrettkjøreren som ble skadd og døyvet kjedsomheten med å lage låter.
Og for noen låter!
Det er mulig Torgalsen har vært ekstra heldig, men heldigvis er talent vanskelig å skjule.
Det er alltids noen som har ører for sånt, og her begynte den berømte snøballen å rulle.
Gode krefter
Det neste som skjer er at gode krefter som evner å foredle talent ser og hører det samme.
I ryggen har Torgalsen et a-lag av musikere med lang fartstid i elitedivisjonen, i tillegg til ham sjøl en kjerne med Amund Maarud, David Wallumrød, Nikolai Hængsle Eilertsen, Olaf Olsen, Martin Windstad, Martin Horntveth pluss en rekke gjester.
På den suverene P1-listede singelen «No One Told You» og en låt til bidrar også Macedonian Radio Symphonic Orchestra.
Produsent Martin Horntveth har samlet trådene, og resultatet er en overraskende moden utgivelse - med tanke på Torgalsens manglende fartstid som artist.
Det er mykt og smakfullt, med mange fine detaljer - fra Wallumrøds gjennomtrengende orgeltoner til Morten Qvenilds synthesizere og Real Ones' gospelinspirerte koring.
«Gammelmodig»
Men det hadde ikke blitt så bra om ikke Torgalsen hadde hatt det gode låtmaterialet også, med gode og velfunderte tekster, og en stemme som kan smelte snø.
Det er nesten noe «gammelmodig» over musikken, men på en god måte.
Det er ikke nødvendigvis veldig originalt, heller, det er bare så skikkelig ordentlig gjort.
Softrock
Sjangermessig beveger Torgalsen seg i et landskap der pop møter softrock med California-slang, med en touch av taffeljazz («Time Will Come»).
Mest dreier det seg om amerikansk-inspirert singer/songwriter-materiale, med et lite nikk i retning Beach Boys og ringrever som James Taylor.
Kristian Torgalsen trengte verken «The Voice» eller «Idol» for å bli oppdaget.
Kanskje nettopp derfor tror jeg han vil vare lenge.
Spiller på Parkteatret i Oslo 8. november.
| 1
|
306429
|
Erika Fatlands drøm ble til en to tusen mil lang reise
En norsk Marco Polo.
Erika Fatland er ikke bare en god forfatter med sans for journalistiske poenger.
Hun er målrettet og uredd, og hun synes å ha en ustoppelig arbeidskapasitet.
Seks bøker er det blitt til nå, den siste, «Grensen», lanseres i dag.
«Sovjetistan» som utkom i 2014, er hittil solgt til mer enn ti land.
Arbeidet med «Grensen» tok tre år og 259 reisedager.
Innimellom slagene skrev 34-åringen barneboka «Vinterkrigen» som utkom tidligere i år.
Man kan bli svett av mindre.
Vandret på et kart
«Grensen» ble til som et resultat av en drøm, forteller Fatland i bokas innledningskapittel.
I drømmen vandret hun på et stort kart, gjennom landene som grenset til Russland, og dette syntes hun var så spennende at hun måtte oppleve det i virkeligheten.
Fjorten land og tre russisk-støttede utbryterrepublikker har hun besøkt, fra Kim Jung-ils Nord-Korea til Erna Solbergs Norge og Sylvi Listhaugs grensebarriere på Storskog i Finnmark.
Smak litt på denne reiseruta:
Nord-Korea, Kina, Mongolia, Kasakhstan, Aserbajdsjan, Georgia, Ukraina, Hviterussland, Litauen, Polen, Latvia, Estland, Finland og Norge, samt Nordøstpassasjen.
Tjue tusen kilometer
Russlands grense mot omverdenen utgjør ikke mindre enn 60932 kilometer.
Som en moderne Marco Polo har Fatland reist over tjue tusen kilometer gjennom en halv verden, for å se hvordan det står til i russernes bakgård, med tog, bil, buss, fly, båt og kajakk – og til hest.
Hun har måttet lure hjernevaskede oppassere i Nord-Korea og holde sin forfattergjerning skjult en rekke steder.
Hun har vært i krigssonen i den ukrainske utbryterrepublikken Donetsk og i den radioaktive sonen i Tsjernobyl.
Hun har frosset halvt i hjel i Mongolia og dratt på padletur i Pasvikelva – uten å ha padlet før.
Men ikke minst har hun møtt mennesker, haugevis av innbyggere som gjør så godt de kan i de mange nabolandene til Russland.
Hun treffer politiske dissidenter, akademikere, politikere, flyktninger, Holocaust-overlevende, kommunister, fascister, ultranasjonalister, en gammel latvisk SS-soldat, og ikke minst – vanlige mennesker.
Møtene med reineieren Aragalan Tsagaach i Mongolia, med den fremdeles svensktalende Maria i Gammalsvenskby i Ukraina og med Hviterusslands ekspresident Stanislav Sjusjkevitsj, mannen som arrangerte hytteturen som førte til oppløsningen av Sovjetunionen, er journalistiske høydare.
Intervjuet med jødiske Maja som overlevde massedrapene – blant annet med gass – i Minsk i Hviterussland, er dyster, men viktig formidling.
Spennende historier
Fatland har gjort grundig research og kommer derfor også til steder man ellers ikke hører så mye om.
Og hun forteller spennende historier i historien, som den om danske Vitus Bering, som var den første europeer som fant den østlige sjøveien til Amerika, og som ansatt av den russiske tsar ledet et forskerprosjekt som omregnet til dagens valuta kostet 34 milliarder euro.
Dessverre døde han av utmattelse før han nådde målstreken.
Erika Fatland er utdannet sosialantropolog, men i boka har hun også geografens, historikerens, og zoologens årvåkne blikk.
Hun er god på skildringer, både av natur, mennesker og dyr.
Beskrivelsen av en gruppe aper i bur som brukes til eksperimentell forskning i Sukhumi i den georgiske utbryterrepublikken Abkhasia, er sterk og sitter lenge igjen i minnet.
Mye krydder
I boka øser forfatteren av sin kunnskap, og hun har sans for gode detaljer.
Derfor er det også mange anekdoter og mye krydder i boka.
Hvem ville ha brukt en hel side for å beskrive de 358 norske grensestolpene på grensa mot Russland?
Fatland gjør det med hell.
Overalt hvor Fatland er får vi et historisk innblikk.
Det fungerer bra i begynnelsen, men etter hvert blir det så mange temaer og så mange detaljer og faktaopplysninger at til og med en historiker begynner å falle av.
Da er det kanskje grunn til å spørre seg om ikke denne mastodonten av en bok på 601 sider kanskje kunne ha trengt en deskmedarbeider fra en av hovedstadens herværende tabloidaviser, med sans for å kappe.
Det er for eksempel ikke nødvendig å fortelle livshistorien til den finske feltmarskalken og presidenten Carl Gustaf Mannerheim, selv om han spilte en ledende rolle i krigene mot nabolandet Sovjetunionen.
«Grensen» er som et kinderegg, en reiseskildring, en historiebok og en biografi om mennesker vi vanligvis ikke hører noe særlig om, men som kommer oss nærmere gjennom Fatlands mange måneder lange odyssé.
Boka er også ajourført helt opp til i sommer, og det er bra.
Grenser som flyttes
Hvor har vi så ordet grense fra?
Fatland forteller at det kommer fra det urslaviske «gran», som betyr skarp kant eller ende.
Det finns et annet ord som forfatteren oversetter til norsk med «grensing», og det er et territorium som stadig flyttes på, meter for meter i ly av mørket.
Området det er snakk om her er Sør-Ossetia, utbryterrepublikken fra Georgia, som støttes av russerne.
Georgieren Dato Vanisjvili oppdaget en morgen da han våknet at han befant seg i et nytt land, Sør-Ossetia.
Nå må han snike seg over grensa til sitt gamle fedreland en gang i måneden for å hente pensjonen sin.
Og forfatteren må intervjue ham gjennom et piggtrådgjerde.
Det finns grenser for alt, unntatt for Fatland.
| 1
|
306430
|
Erik Bye har fått en strålende biografi, som ikke legger skjul på folkeheltens svakheter
Asbjørn Bakkes bok er spennende og velskrevet.
I januar 2000 var Erik Bye invitert til å synge i kirken i Vanse på Lista.
I forkant ba menighetsrådet om å få vite hva han skulle framføre.
Det hadde aldri skjedd før.
Etter en gjennomgang, fikk Bye beskjed om at de ikke kunne godkjenne «Anna Lovinda», Alf Prøysens barnevise om «Tre astronauter» og sju andre sanger.
Agderbiskopen Olav Skjevesland støttet meninghetsrådet og uttalte at «upassende sanger må ikke fremføres i Guds hus».
En gammel havørn
Dette passet på sin side sangeren dårlig.
«Var det noe som fikk ham til a steile, så var det dogmer og absolutter fra mennesker som hevdet a ha alle svar i lomma og ikke lenger hadde spørsmal å stille,» skriver Asbjørn Bakke i sin velskrevne og personlige biografi «Erik Bye».
Sangeren uttalte til Farsund avis:
«Jeg går ikke inn i en kirke uønsket, det er i hvert fall sikkert».
Han sa at ingen kunne få ham til «å kvitre som en kanarifugl»:
«Jeg er en gammel havørn, og det akter jeg å forbli.»
Han gikk inn i forhandlinger med menighetsrådet, som etter et ekstraordinært møte lot Erik Bye få synge de sangene han ville.
Sagnomsust nordmann
Dette er en blant mengden av anekdoter og episoder Bakke gjengir i fortellingen om en av de mest sagnomsuste nordmennene i nyere tid, mannen som ble kalt «høvding» og «folkekonge».
Den understreker Bye som en «systemkritisk individualist» i norsk samfunnsliv, høyt hevet over smålighet og sneversyn.
«All autoritet skal eksistere under tvil,» lød hans motto.
Bakke har gjort en kjempejobb med å gå igjennom tilgjengelige muntlige og skriftlige kilder og sydd stoffet sammen til en frodig og underholdende fortelling om et enestående menneske.
Bye var rett mann til rett tid.
Mobboffer
Biografen starter boka med begravelsen i 2005, der alt som kunne krype og gå av kjente nordmenn var til stede, fra kong Harald og nedover.
Deretter går han tradisjonelt til verks og følger sitt objekt fra fødsel til død.
Bye ble født i New York i 1926 og vokste opp i USA og Tyskland, før familien vendte hjem i 1932.
Hans far var den kjente sangeren Erik Ole Bye, som drev pensjonat på Nordstrand.
Vi får høre om Bye som skolegutt og mobboffer, motstandsarbeider under krigen, før han vendte tilbake til USA der han i noen rastløse år skulle studere, men utviklet en dyp mistro til akademia.
I stedet dyrket han journalistikk, spilte hovedrollen i «Peer Gynt» og var skipper på en mudderpram i Hudson-elva .
I en periode krysset han USA som en beatfigur «on the road», mens han levde som landstryker og loffer.
Thor Heyerdahl
Faren var til tider i tvil om sin sønns veivalg.
Da han hørte at Thor Heyerdahl samlet mannskap til en flåteferd på Stillehavet, skrev han i et brev:
«Gi pokker i studiene, reis til New York for å finne denne Heyerdahl.
Kanskje du kan bli med over Stillehavet i stedet.»
Allerede i tenåra møtte Bye sin kone Tove, som han var gift med i 51 år og fikk fire barn med.
Etter å ha vendt tilbake til Norge, fikk han jobb i BBC og bodde noen år i London.
Fra 1957 var han på plass i NRK og tok lytterne med storm som en blanding av «mikrofonsjarmør» og dristig eventyrer.
Menneskekjenner
Han jobbet med fire, fem, seks faste programmer på en gang, mens han presenterte alle slags folk; uteliggere, poeter, skuespillere, visesangere, sjøfolk og ikke minst kvinnen og mannen i gata.
Hans begavelse var «å løfte fram mennesker uansett hvor de bodde og gjøre dem til stjerner i eget liv».
Om noen skulle ha vært i tvil; denne boka bekrefter til fulle at Erik Byes viktigste egenskap var hans formidable evne til å få alle slags mennesker til å åpne seg og fortelle om seg selv.
Han brukte sin innlevelse, sjarm, fantasi, erfaring og sosiale harme til å lage radio- og seinere TV-programmer som ingen andre.
Bakke minner også om hvor mye motstand Bye møtte.
Han var ikke alltid populær når han brøt med folks forventninger om hva som er underholdning og i stedet minnet om at livet er fullt av alvor.
Erik Bye brakte den store verden inn i det norske folkehjemmet.
Han rapporterte fra Hong Kong og Biafra, fra New Mexico og Nepal.
Han framkalte menneskelig varme og talte med stor kraft krigsseilernes og asylsøkernes sak, han var alltid på de svakes og utstøttes side.
Alkoholens svøpe
Noen svært små skjønnhetsfeil kan man spore.
For eksempel når metaforen «vår herres klinkekule» brukes to ganger på én side, eller når Byes kiste er «omkranset av praktfulle kranser».
Enkelte steder understreker biografen det som blir fortalt med en setning eller to for mye.
Faktafeil er vanskelig å spore, men Kjell Aukrust debuterte med «Simen» i 1958 (etter at den først sto på trykk i Dagbladet), ikke med «Folk og fe» i 1960.
Men dette er bagateller.
Det vi får vite minst om, er Byes familieliv.
Men Bakke går ikke utenom det vanskelige temaet alkohol.
Med stor åpenhet skildrer han episoder som er både ubehagelige og uverdige.
Han skriver at Bye tidvis var «deprimert», preget av «ensomhet» og «indre uro».
Han trengte åpenbart også et vern mot sin egen berømmelse, og «fornuften var ikke alltid Eriks beste venn».
Disse historiene bidrar til å vise at Erik Bye var et menneske av kjøtt og blod.
At han i all sin storhet også hadde svakheter, skulle bare mangle.
Dette er tross alt ingen kritisk biografi.
Hvem i huleste er interessert i en kritisk biografi om Erik Bye?
| 1
|
306431
|
«Karsten og Petra lager teater»:Kun for de minste
«Karsten og Petra lager teater» er en vennlig film med mye overspill og uforklarlig mye latter.
FILM:
Det var ingen grunn til å forvente noe annet, men etter «Karsten og Petra lager teater» må det slås fast at de betydelige svakhetene som har preget barnefilmserien fra begynnelsen av, fremdeles er tungt til stede.
Fremdeles er det snakk om å smøre minimalt med handling utover altfor lang spilletid.
Fremdeles er det snakk om uforklarlige mange scener der barn og voksne ler og ler av ingenting, og der ikke minst voksenrollene er så paddeflatt smørblide at de kunne glidd relativt greit inn i en skrekkfilm.
Snilt univers
Faktisk er det vel bare ett, skjørt identifiseringspunkt for andre seere enn de aller minste.
Det er besteforeldrene til Petra, spilt av Ivar Nørve og Sigrun Enge, som er de eneste som får lov å mumle noen form for skepsis til punktene i den faste prosedyren.
Ellers er dette en serie der foreldre må anse kinobesøket som ren oppofrelse.
Det er ingenting er for dem.
Når det er sagt, er «Karsten og Petra lager teater» en av de minst svake filmene i serien.
Det varme visuelle uttrykket vitner om et produksjonsbudsjett som enten er større eller bedre anvendt enn i andre avsnitt, barna i Karsten og Petras barnehage får bli selvstendige personer, og historien har en større indre sammenheng.
Karsten, Petra og barnehagen er først på besøk på dukketeater, før de skal lage sin egen teaterforestilling, og naturligvis blir det litt - bittelitt - knuff knyttet til hvem som skal gjøre hva på scenen.
De voksne må finne kompromisser og løsninger.
Det er fremdeles snakk om et veldig vennlig univers, der alle voksne er der for å hjelpe til og ingen mener noe vondt.
Overspill
Samtidig er det umulig ikke å tenke at så mye av dette kunne vært laget med større omhu, uten at det hadde virket fremmedgjørende på det svært unge kjernepublikummet.
Det gjelder både de banale sangnumrene og det villede overspillet til foreldre og barnehageansatte.
Treeren er med andre ord et litt snilt terningkast til en snill film.
Iblant kan holdningen få lov å telle med.
| 0
|
306432
|
«Thor: Ragnarok»:Kanskje den morsomste av filmene
Gudene ofrer verdigheten for å gi oss overdådig komedie.
FILM:
Gudene i «Thor: Ragnarok» er så mangt, men spesielt guddommelige er de strengt tatt ikke.
Tordenguden Thor (Chris Hemsworth), lurendreieren Loke (Tom Hiddleston) og de andre tilbringer dagene og nettene som leder frem mot verdens potensielle dommedag med å være småkjeklete, jålete og forfengelige, i replikkvekslinger fulle av innforståtte syrligheter og henrykte ordspill.
For det aller meste fungerer det strøkent.
«Thor: Ragnarok» ligner i det ytre alle andre megalomane superheltfilmer som har blåst bruttonasjonalproduktet til et lite mellomeuropeisk land på spesialeffekter.
Men i sin sjel er filmen en overdådig komedie, som skrider til verket med et lekent overskudd og et selvhøytidelighetsnivå på minus tolv.
Hyringen av den newzealandske regissøren Taika Waititi viser seg å være en betimelig blodoverføring i en sjanger som med stadig kortere mellomrom pumper ut overpriset dusinvare.
Praktfull Goldblum
Adoptivbrødrene Thor og Loke har vært i tottene på hverandre i et par filmer allerede.
Denne gangen er deres felles nemesis halvsøsteren Hel.
Hun kommer tilbake etter at gudekongen Odin forsvinner og spilles smart av Cate Blanchett som en slags snurt gother med to kilo øyenskygge og et eklektisk arsenal av kniver og spyd til rådighet.
Mens
Hel konsoliderer makten i Åsgard, slynges guttene til en annen og underlig planet.
Der er det en påfuglaktig despot, spilt av en praktfull Jeff Goldblum, som arrangerer gigantiske gladiatorkamper, der en bekjent fra en tidligere film stikker innom og hilser på på sitt sedvanlig knusende vis.
Likevel er det en annen, steinmannen Korg, med regissør Waititis egen stemme, som kanskje kan bli den største publikumskjæledeggen, med sin lakonisk-tilforlatelige tilnærming til larmen og vreden som omgir ham.
Alvor vs. moro
Alle som prøver å gripe roret på en digital fullrigger av en superheltfilm, må utføre en balansegang.
For det første på historien, eventyret, tas alvorlig og fortelles med alvor og begeistring, for de store fanskarenes skyld.
For det andre må man ha et skråblikk på hva det er man faktisk driver med:
Menn (og noen ganske få kvinner) som trekker noe såpass upraktisk som trikot og kappe for å hindre verden i å ødelegges.
Ta det for seriøst og du har en vingestekket kalkun som blir mer beklemmende å se på jo hardere den prøver (kremt, «Man of Steel», kremt).
Tar du det for lite seriøst, og det skinner gjennom at selv filmskaperne innerst inne synes dette er litt teit og ikke ser at også superheltbonanzaer handler om noe, blir det beklemmende på en annen måte.
Det må sies at «Thor: Ragnarok» beveger seg veldig langt i den siste retningen.
Verken Waititi eller manusforfatterne hans tar like godt vare på de store konfrontasjonsøyeblikkene som de passer på tullet og fjaset som fyller alle glipene mellom dem.
Slik sett kommer filmen til kort sammenlignet med for eksempel «Guardians of the Galaxy Vol.
2», som hadde en kjerne av oppriktig tematisering av far-sønn-utfordringer under de eksploderende planetskorpene.
Til gjengjeld lykkes ukens romeventyr bedre enn de nesten alle forgjengere med å skru popcornfaktoren opp til elleve og ikke nekte seg noe hva angår skamløs underholdning.
Alle involverte ser ut til å ha det storveies.
Det er en følelse som er bemerkelsesverdig smittsom.
Disse gudene fremstår ikke akkurat som allmektige, men jeg inviterer dem gjerne på vorspiel.
| 1
|
306433
|
Ikke halvparten så smart som den tror den er
«Happy Death Day» er en leken og humoristisk grøsser som aldri tar seg bryet med å forløse sitt eget potensial.
FILM:
Med et premiss som best kan beskrives som «Hva om «Edge of Tomorrow» var en nymotens lavbudsjettsgrøsser?» er Christopher B. Landons «Happy Death Day» en leken film.
Og tatt i betraktning den amerikanske slasherfilmens rigide regelverk, er det unektelig stort potensial i denne historien om collegestudenten Theresa (Jessica Rothe) som opplever sin egen brutale død om og om og om igjen.
Promiskuøs Den Theresa vi møter i starten av filmen er prototypen på den sorten unge kvinner som vanligvis bøter med livet tidlig i andreakten i tradisjonelle amerikanske slashere:
Hun er pen, promiskuøs, snobbete og usympatisk, og hun frekventerer den typen collegefester som utøver en uimotståelig tiltrekningskraft på maskerte knivmordere.
Og ved å fange hovedpersonen i en mystisk tidsloop som gir henne muligheten til avverge drapet på seg selv, åpner Landon for å kommentere sjangerens skrevne og uskrevne regler.
«Happy Death Day» er produsert av Blumhouse Productions, som i løpet av de siste ni årene har etablert seg som lavbudsjettsfilmens svar på Marvel Studios.
Et par av Blumhouse-produksjonene – først og fremst Jordan Peeles «Get Out» og Levan Gabriadzes «Unfriended» – tilhører tiårets beste grøssere, men hovedsakelig består studioets portefølje av uinspirerte, uambisiøse og utmattende kjedekollisjoner av tynnslitte jump scares.
Monogam Landons film byr på nok billig moro til at den plasserer seg et par hakk over Blumhouse-gjennomsnittet, men den er langt mer konservativ enn den gir seg ut for å være – og ikke halvparten så smart som den tror den er.
Snarere enn å gå subversivt til verks med slasherfilmens pietistiske seksualmoral, forsterker den disse nevrosene når den posisjonerer monogame parforhold som unge kvinners beste forsvar mot å bli myrdet av maskerte psykopater.
Gitt de siste ukenes nyheter fra Hollywood virker dét som et besynderlig budskap.
| 0
|
306435
|
Liksom-tøffe Fredrik Græsvik presterer sånn passe i bok om Kongo-saken
Vi menn på tur i Kongo.
To spørsmål melder seg umiddelbart under lesningen av journalist og forfatter Fredrik Græsviks bok om Kongo-saken.
Beretter han noe nytt?
Og kildene, er de troverdige?
Forfatteren, som har dekket saken for TV 2 helt siden 2009, svarer selv noe unnvikende på det siste, viktige spørsmålet, når han i et avsluttende kapittel skriver at kildene har fortalt ulike versjoner til forskjellige tider.
Hvor mye som er nytt ukjent stoff for den vanlige leser, som Græsvik henvender seg til, er vanskeligere å vurdere.
Personlig fant jeg ingen torpedo under arken.
Mange ingredienser
Vi sitter altså igjen med reporteren Fredrik Græsviks forsøk på å gi en samlet og leseverdig framstilling av den sensasjonelle Kongo-saken.
Historien har jo så mange ingredienser:
To eventyrere på tur i mørkets hjerte, et drap under uklare omstendigheter, farseaktige rettssaker med krav om milliarderstatning, dødsdommer, sinnssykdom, selvmord – og så til slutt en James Bond-liknende redningsaksjon for å få Joshua French i live hjem til Norge.
Historien er så vilt spennende, dramatisk og tragisk, at bare en dårlig forfatter kan lage en dårlig bok av dette.
Græsvik presterer sånn passe.
Slendrian og slomsing
Verst er det liksom-tøffe, slomsete språket.
Her har det gått fort i svingene:
Gutta er på tur, og jordveien som er hovedruten inn til millionbyen Kisangani blir til en elv av leire.
Da slenger Græsvik på en ekstra setning om at «Det var fysisk krevende å føre motorsykkelen».
Det er mye sånn slendrian, som at kong Leopolds slavedrift kostet «uhorvelig» mange mennesker livet, at Kongos løsrivelse fra Belgia var et av den kalde krigens «tøffeste» slag.
Og ikke vet jeg om en rettssak kan vekke «høy interesse», eller om det er belegg for at «Tjostolv Moland var så gal som en mann kan bli».
Kunne ikke Kagge ha spart kollega Græsvik for dette?
Da ville det være lettere å bære over med klisjeer som at hovedstaden Kinshasa er «byen ved floden» og at Stanley er «legendarisk».
Så var det den viktige troverdigheten.
Græsvik skriver at «dette er boken om to unge norske menns tragiske eventyrreise gjennom et av Afrikas farligste områder, slik den har blitt meg fortalt av et stort antall kilder.
Alle scener, replikkvekslingerog tanker har jeg enten selv vært vitne til, eller fått gjenfortalt av disse kildene».
Sakprosa
I rollen som sakprosaforfatter er det et problem at Græsvik i lange perioder skriver som om han er en tredje, allvitende mann sammen med Tjostov Moland og Joshua French.
Et eksempel er omtalen av de berømmelige settene med ID-kort fra Forsvaret som i en rettsomgang førte til spionasjedom og krav om et norsk oljefond i erstatning.
I boka fastslår Græsvik ganske enkelt at kortene ikke var tatt med «av noen spesiell grunn ut over at de pleide å ha dem med seg på reiser».
Hvordan kan Græsvik vite det når kildene, som han selv skriver et annet sted, har fortalt forskjellige versjoner?
I hodet på presidenten
Andre ganger kan det virke som om Græsvik vet hva sin foregår inne i hodet på Kongos diktatoriske president, som når Kabila tar fram et fotografi fra øverste skuff i skrivebordet og betrakter en glisende Tjostolv Moland, som tørker opp blodet fra den drepte sjåføren Abedi Kasongo.
Dette er i beste fall uklart talt og uklart tenkt.
I alle fall mangler det her og mange andre steder et navn eller en konkret henvisning.
Fredrik Græsvik har med sin bok levert en gjennomgang av det som populært ble kalt Kongo-saken, beregnet på et bredt publikum.
Mye er oversiktlig og greit framstilt, og mye er spennende lesning, så klart.
Hvor mye som er nytt, er vanskelig for en vanlig interessert leser å avgjøre, slik Græsvik har valgt å fortelle denne historien – som er noe av det nærmeste vi kan komme merkelappen utrolig.
| 0
|
306436
|
«Stranger Things» gir deg det meste du kan ønske deg i år
Verdens koseligste grøsserserie.
Netflix' «Stranger Things» vant mange seerhjerter i fjor, med sin særegne blanding av gjennomført 80-tallsromantikk og ublu flørt med tiårets grøsserfilmer.
Andre sesong, som er tilgjengelig på fredag, følger suksessoppskriften.
Og det er ingen grunn til å skygge banen.
Den har kanskje noen av årets ekleste slimmonstre på rollelista, og en gjeng med unger som slåss på liv og død mot verdens undergang.
Men det som gjør denne serien til en innertier, er ikke at den er så skummel.
Men at den er så usannsynlig koselig!
Vennskapet mellom 13-åringene Will, Mike, Dustin og Lucas er noe helt eget i moderne serieflora.
Andresesongen, som har premiere på fredag, pøser på med ømme øyeblikk, også mellom voksne og barn.
Og mellom barna og et par nye barn.
Dette er tross alt tiåret for både stort hår og store følelser.
Halloween
Det er Halloween 1984, og selv om alle byens gresskar plutselig råtner over natta, er gatene i Hawkins fylt av unger utkledd som monstre, lykkelig uvitende om det virkelige uhyret som lurer like i nærheten.
Men stakkars Will Byers vet.
«The boy who came back to life», kaller lokalavisa ham - «Stranger Things»’ egen Harry Potter (det er ikke bare 80-tallsfilmer vi leker med denne sesongen).
Denne gangen lærer Will og de andre at det er flere måter å forsvinne på.
Det er vanskelig å fortelle mye om handlingen uten å røpe for mange tvister.
Men både Joyce Byers, politisjef Hopper, Nancy, Steve og Jonathan får sitt å stri med denne gangen også.
Og Eleven, så klart, du trodde vel ikke vi hadde sagt farvel til henne for godt?
Sean Astin er for øvrig herlig som Joyce’s trauste nye kjæreste, mens Sadie Sink og Dacre Montgomery piffer opp rollegalleriet som søskenparet Billy og Max.
Førstnevnte har seriens hittil beste hockeysveis, mens «MadMax» er rå både på skateboard og spillmaskiner.
Utvider universet
Første episode tar oss innom hele følelsesspekteret: sjokk, spenning, sorg, latter og varme.
Den starter rett på sak og akselerer raskt.
Premissene – om småbyen som trues av invasjon fra underverdenen, forårsaket av en suspekt statlig forskningsstasjon - ble lagt i forrige sesong, så her er det bare å fortsette der vi slapp.
Ikke dermed sagt at serien bare går i opptråkkede spor.
Som enhver god andresesong skal, tar den historien et hakk videre, og utvider både universet og forståelsen av flere av karakterene.
Mennesker som monstre.
Karakterutvikling er det også, selv om den er litt forutsigbar hos enkelte.
Det er også hovedinnvendingen.
Denne serien spiller så mye på kjente historier at en del tvister er i overkant lette å forutse:
Selvsagt må de gjøre den feilen der.
Selvsagt kommer dette til å gå galt.
Nå som vi vet hva greia er, blir det aldri like isnende skummelt som i første sesong, enda så mørkt det ser ut etter hvert.
Grinescene
Men det er greit.
Jeg tror «Stranger Things» nytes aller best hvis du bare gir deg hen.
Både til horrormysteriet og 80-tallsromantiseringen - en kilde til mye ømhjertet humor og varm nostalgi.
Da får du det meste du kan ønske deg i år, inkludert «justice for Barb» (på en måte), oppskriften på Steves spektakulære hår, og en skoleballscene der min favoritt av året, Dustin (Gaten Matarazzo), fikk meg til å begynne å grine.
Slim og grøss til tross, Hawkins, Indiana er en by jeg mer enn gjerne reiser tilbake til.
| 1
|
306437
|
Knut Nærums nye roman er en mørk psykologisk thriller i Hitchcock-stil
Skakkjørt nostalgiker pønsker på å drepe kona med gift.
Knut Nærum har siden han debuterte med boka «Vi går for regnskogen» i 1991 utgitt minst 13 andre tegneserier, pluss bortimot 30 større eller mindre bøker, alt fra dikt til parodier på norsk litteraturhistorie.
I tillegg har han skrevet teaterstykker, revytekster, Donald Duck-fortellinger og avisspalter i store mengder.
Mens han egentlig jobbet fast for det populære TV-programmet «Nytt på nytt» inntil for halvannet år siden.
Parodier
Nærum har skrevet oppdiktede historier før, men først og fremst satiriske pastisjer bygd på Henrik Ibsen, Bernhard Borge, Dan Brown og Jo Nesbø.
Han har også lagd parodier på en lang rekke andre norske forfattere i bøkene «Å», «Ø» og «Æ», dessuten en krimkomedie kalt «Voodoo på Vestkanten».
Han mangler med andre ord ikke skriveerfaring.
Ryktene har fortalt at høstens bok er et forsøk på å skrive en seriøs, skjønnlitterær fortelling.
Omslagsdesignen styrker dette inntrykket, dette kunne godt vært en sakprosa-rapport om oljeboring i Lofoten eller kraftledninger i Hardanger.
Men det er altså en roman.
Løgn og mord
Ikke uventet er boka morsom, men med alvorlige under- og overtoner.
Denne boka er ikke en satire over en litterær sjanger, men en mørk fortelling som på forskjellig vis skildrer samtida.
Den er også spennende, en thriller i stil med Patricia Highsmith eller hennes store beundrer i nyere amerikansk krim, Peter Swanson.
Som hos disse to står upålitelighet, løgn og onde hensikter i sentrum.
Vi møter et tilårskomment ektepar, Fredrik og Nancy Irgens, som bor på beste østkant, i Valdresgata Borettslag, midtveis mellom Grünerløkka og Torshov.
Boka er stort sett fortalt fra Fredrik Irgens’ synsvinkel, med innslag av klagebrev fra ham til styret i borettslaget og utdrag av dagboka til Nancy Irgens, som ektemannen finner på hennes PC.
Irgens har problemer med vannlatingen, som det heter, og oppsøker lege.
Etter flere besøk og diverse prøver, får han slått fast at det dreier seg om kreft i prostata med spredning til sjelettet.
Han skal altså dø.
Men allerede fra første legebesøk får han en fiks idé.
Han blir han fylt av tanken på at hans død er verst for kona.
Derfor må hun dø.
For at hun skal slippe å bli enke, planlegger han å ta livet av henne allerede før han selv trekker sitt siste sukk.
Brysom nabo
Ekteskapet fungerer på et vis, men er preget av slitasje og gjentakelser.
På en måte kan det minne om de to som blir innelukket i leiligheten sin i Helene Uris roman «Hålke».
Gjennom uforutsette hendelser trenger gamle konflikter opp til overflaten og blir utløst i desperate gjerninger.
Kammerspillet til Nærum rommer også en nabo i etasjen over, som gjennom veggristende musikkspilling og ville fester går Irgens-paret på nervene.
Det er ham Fredrik Irgens brev til styret dreier seg om.
Etter hvert får han en aktiv rolle i dramaet.
I biroller finner vi Fredrik Irgens eneste venn Arvid, katten Aasmund, parets datter Birgitte og barnebarnet Tuva.
Med Fredrik Irgens har Knut Nærum på et vis skrivet om en mann som ingen trenger, som Frode Grytten kalte det i sin novellesamling fra i fjor.
Han slår hånden av sin eneste venn fordi han er lei av repeterende tomprat.
Han jobber med en slags avhandling om den kontroversielle, norske dikteren og anarkisten Arne Dybfest, et arbeid ingen venter på, knapt han selv.
«Brødrene Karamazov»
Kreften tar han med fatning:
«Han var ikke besatt av å leve.
Han hadde levd lenger enn sin far og mer enn dobbelt så lenge som sin mor.
Han kom ikke til å dra på jordomseiling.
Ingen territorier gjensto å ta i besittelse.
Det var russerne.
Han hadde håpet å komme igjennom Brødrene Karamazov.»
Han irriterer seg over samtida og lager lister over «ting som hadde forsvunnet i hans levetid».
Irgens reflekterer:
«Man fødes inn i en liten verden, tenkte han.
Så utvider den seg i noen år, til man når et punkt hvor den begynner å snevre seg inn igjen.
Jo lenger to mennesker lever sammen, jo lengre blir listen over alt man skal miste før man mister hverandre.»
Studie i forfall
Nærums bok er både en velkonstruert thriller i Hitchcock-stil og en studie i et mentalt forfall hos et menneske som har stivnet i sin forestilling om fortida.
Hans nostalgi antar sykelige proporsjoner.
Han er i tillegg fiksert på sin egen betydning, til de grader at han mener det er riktig å ta livet av kona framfor at hun skal leve uten ham.
Derav tittelen «Barmhjertighet».
Fredrik Irgens mister sin frihet når han begynner å dyrke løgnen, både overfor seg selv og omgivelsene.
Til sjuende og sist handler det om å få et fremmed forhold både til livet og døden:
«Noen ganger tenkte han på døden som noe utenfor seg selv.
Da så den ut som en høy mann i døråpningen.
Når han tenkte på døden som noe han bar i seg, lignet den en svart, råtnende frukt.»
Altså en mental forråtnelsesprosess, som denne boka handler om og advarer mot.
| 1
|
306438
|
Barnebok stiller store spørsmål:Hvor langt vil vi gå for å passe inn i et bestemt fellesskap?
Ømhjertet bildebok fra Alice Lima de Faria.
Flapps er en uvanlig lodden og entusiastisk flaggermus.
Hun har én venn, Mark, som er en mark.
Da Mark inviteres til bursdagfest hos fuglene (man kan jo bare tenke seg deres skumle hensikter med marken), stilles vennskapet på prøve.
Festen er nemlig bare for dem som sover om natten.
Trasig nok for nattevåkeren Flapps.
I et svakt øyeblikk stjeler Flapps Marks invitasjon.
Hun tvinger seg dagvåken og går selv på festen - med den sovende Mark innpakket som gave.
Menneskelig
Alice Lima de Faria er en norsk-svensk illustratør, og har blant annet illustrert Erlend Loes «Rumpemelk fra Afrika».
Hun debuterte som forfatter med «Det var ikke jeg, sa Robin Hund» i 2015 – en kunstnerisk fulltreffer om en motvindsdag i Robin Hunds liv.
Også i årets bok er helten et dyr.
Som i de tradisjonelle eventyrene er de Farias dyr menneskelige, med lyter og svakheter.
De uttrykker følelser alle kjenner igjen, som selvrettferdighet, misunnelse, higen etter fellesskap, erfaringen av utenforskap når sosiale spilleregler ikke følges.
Og rasjonalisering.
Som der en molefonken flaggermus tenker:
«Fuglene kan ha det så godt, og leke de dumme lekene sine for seg selv, tenker Flapps.
Så morsomme var de ikke heller, akkurat».
Ikke innafor
På ømhjertet vis skriver og tegner de Faria frem sårbare figurer som tar litt uheldige valg.
Flapps svikter vennen for å henge med fugle-gjengen, som de Faria har tegnet rosa, kanskje for å peke på en spesiell gruppes strenge sosiale kodeks og konsensus?
Flapps selv er stor og mørk, tegnet med sort blyant/kull som er dratt litt utover på papiret.
Dermed får Flapps en aura av noe om ikke møkkete, så litt uelegant og upassende.
Hun er absolutt ikke innafor for de fjonge rosa.
Og jo hardere hun prøver, desto verre blir det.
Viljen til å blende inn er stor hos Flapps, men evnen så mye mindre.
Det fremkaller en medfølende og gjenkjennende latter hos liten og stor leser.
Stille humor
«Fuglefesten» er ikke så overlegent god som debutboka, der illustrasjonene i større grad utvidet verbalfortellingen, som var økonomisk inntil det perfeksjonerte.
Men begge bøkene har det sympatiske blikket, de lekne illustrasjonene, og den stille humoren.
Tematikken er viktig.
Hvor langt er vi villige til å gå for å passe inn i et bestemt fellesskap?
Erkjennelsens skarpe smerte rammer også Flapps, som tenker:
«Hvordan kunne jeg gi bort min eneste venn?»
Med litt store ord er «Fuglefesten» etikk og eksistensialisme for minsten, festlig formidlet i ord og bilder.
| 1
|
306439
|
Tungt og massivt fra Thåström
Snaut to timer med intens rock noir var akkurat passe i kveld.
KONSERT:
Mandag Nick Cave & The Bad Seeds, i kveld Thåström.
Samme uke, samme sted, samme intensitet, kanskje til og med delvis samme publikum.
Svensk Cave
Sven Joachim «Pimme» Eriksson Thåström (60) er kanskje det nærmeste du kommer Cave (60) i Skandinavia, og han har sitt eget «Bad Seeds» i ryggen - en massiv lydvegg som heldigvis også senker guarden av og til.
I motsetning til den konstant blytunge (og kortere) konserten på Øyafestivalen for to år siden, hadde han i kveld funnet fram til den perfekte dymanikken, der han vekslet velregissert mellom tungt og lett.
Perler som «Kort biografi med litet testamente» og «Brev til 10:e våningen» blir nydelige pusterom og hvileskjær for ørene.
Massivt
Men
- Thåström og hans armé på fem smeller i gang det hele med noe som kan minne om artilleriskyts, «Bluesen i Malmö», som også innleder årets album «Centralmassivet».
Og massivt er det.
Etter en noe mer dempet «Beväpna dig med vingar», messer Thåström «Jag är en idiot» - den eneste Imperiet-låten som har fått plass i årets turné.
Men du er så langt unna den merkelappen det er mulig å komme, Thåström.
MIndre teatralsk
Nesten i mørke, inntyllet i røyk, virrer han fram og tilbake på scenen.
Men faktene, de spastiske bevegelsene, er færre.
Han er mindre teatralsk enn vi har sett ham før og derfor kanskje mindre visuell, men det betyr i stedet hundre prosent fokus på musikken.
Han sier ikke stort, og når han snakker kommer det like gjerne et «værsågod» til oss som et «takk» fra ham.
Pulserende
Med «Old Point Bar», en av mange låter fra årets album, øker intensiteten ytterligere.
Pulserende og suggererende - og utrolig tight - vogger musikken fram og tilbake.
Iscenesettelsen er enkel.
Lyset skaper stemning, men bare unntaksvis brukes bakveggen til levende bilder.
Maskintungt
«Old Point Bar» baner vei for maskintunge «Nere på Maskinisten» og en gjenganger på konsertene de siste åra, «Ingen sjunger blues som Jeffrey Lee Pierce» fra mesterverket «Skebokvarnsv.
209» (2005).
(Har du forresten lurt på hvem denne Jeffrey er?
Han startet punkbandet The Gun Club i 1979 og døde 38 år gammel i 1996).
Fra det 12 år gamle albumet kommer også «Stjärna som är din», en nydelig låt som avslutter det ordinære settet.
Et kort takk, og Thåström labber ut.
Men - det er mer krutt i den Berlin-bosatte 60-åringen, og et langt ekstrasett toppes med snart 30 år gamle «Alla vill till himlen».
Selvfølgelig vil vi det, i hvert fall hvis det er håp om å få mer av dette.
Karl Johan
Helt til slutt kommer også den ferske kjærlighetserklæringen «Aldrig av med varandra», som nevner både 17. mai og Karl Johan i samme låt - et dempet høydepunkt fra et ellers mørkt album som faktisk gjør seg enda bedre i liveversjon.
Er det rart vi elsker Thåström?
| 1
|
306441
|
Stein Torleif Bjellas bokdebut virker grunnleggende uambisiøs
Tar seg i å savne musikken.
Stein Torleif Bjella er en bejublet trubadur med underfundige tekster, innbefattet gullkorn som «psykisk kan du vera sjøl».
Når han nå har gitt seg i kast med dikt i bokform, er det uten rim og uten verseform eller tydelig rytme.
Det fungerer bare sånn passe.
Man tar seg i å savne musikken, og de fastere formene den gjerne fører med seg.
Knekkprosa
Diktene i Jordsjukantologien er utpreget «knekkprosa», det vil si alminnelig prosa, som er satt opp på boksiden som dikt, altså med ujevn høyremarg (derav navnet knekkprosa: prosaen er «knekt» ved slutten av hver verselinje).
I knekkprosa blir selve ordvalget og ordsammenstillingen altavgjørende.
De færreste av disse diktene klarer å bringe nok meningstyngde til at valget av så fri form virker tilstrekkelig motivert.
Det dreier seg selvsagt om livet på bygda.
Flere personer kommer til orde, de refereres gjerne til ved navn, og i slutten av boka finnes det to sider med presentasjon av de viktigste karakterene.
Grunnleggende i Stein Torleif Bjellas dikt er fortellingen:
Det gjør at diktene framstår særdeles tradisjonelle, og rett og slett en smule trauste.
En svært sjelden gang kommer noe som kan kalles et poetisk bilde:
«Einsemda kom / som storauren oppover bekken.
/ I mørkeret.»
Uambisiøs
Jeg tar meg i å gripe etter de verselinjene der betydningen ikke er helt åpenbar eller selvforklarende.
Her blir jeg interessert:
«Du veit sjølv når du er fri.
/ Det er forskjell på lidenskap og samanbrot.»
I dette tilfellet blir leseren liksom invitert til å fundere videre på ordene.
Sammenstillingen av de to setningene fungerer.
Men det er altfor få slike innslag i denne boka.
Grunnleggende overrasket over denne diktutgivelsen er jeg ikke.
Den er omtrent som man kan forvente når en sanglyriker forsøker seg på dikt i skriftlig form.
De to formene er grunnleggende forskjellige, og det er ikke gitt at en god sangtekstforfatter framstår som en god poet i bokform.
Framfor alt slår denne boka meg som grunnleggende uambisiøs.
Og en viss ambisjon kreves for at dikt i bokform skal fungere godt.
| 0
|
306443
|
Historieundervisning på sitt mest medrivende, opprivende og akutt relevante.Må sees
«The Vietnam War» er en dokumentarisk bragd.
Vietnamkrigen har satt seg i den kollektive sjela vår.
Da den umiskjennelige rotorflappingen fra amerikanske Huey-helikoptre høres over en sort skjerm, er det en lyd som alene trigger en nærmest pavlovsk forventning, opptrent via talløse filmer og annen populærkultur: en forventning om at PBS' (USAs offentlige kringkaster) ti episoder om «The Vietnam War» skal fortelle historien om den første krigen USA tapte, da amerikanerne for første gang skjønte at de ikke kunne stole på sine myndigheter, og resten av verden forsto at selv frihetens land var villig til å gå over lik for å få det slik de ville.
En krig der skillet mellom de gode og de onde ble grumset til.
Og dessuten, i følge Ricky Gervais, krigen med det beste soundtracket.
En filmatisk bragd
Ken Burns' og Lynn Novicks monumentale dokumentarserie gir oss dette – til og med et lydspor som inneholder alt fra Bob Dylan til The Beatles – men også mye, mye mer.
Dette er en filmatisk bragd, der 30 millioner dollar og ti års arbeid har resultert i en utfyllende, på grensen til utmattende, beretning om et av moderne histories mørkere kapitler.
Hver stein skal snus, de store linjene flettes inn i de små, personlige fortellingene, og samtlige involverte får passet sitt grundig påskrevet.
(NB: selv titimers-versjonen NRK viser er en forkortet variant.
Har du mulighet og tilbøyelighet anbefales den komplette attentimers-utgaven.)
Uløselig floke
Den forenklede beretningen vi husker fra skolen, med konflikten som stedfortredende oppgjør mellom den kalde krigens to supermakter, en konsekvens av dominoteoriens frykt for at om én stat i området falt for «den røde fare» ville flere følge etter, suppleres, kompliseres og gjøres mer kompleks.
Etter at helikoptrene har fløyet forbi spoles historien tilbake.
60-åras clusterfuck er som alt annet en historisk følgefeil, og for å forstå den er vi her nødt til å starte omlag hundre år tidligere.
Vi må ta turen fra franske koloniherrers undertrykkende og diskriminerende åk (til tross for at den franske revolusjonen bare lå enda et par generasjoner bakover i tid hadde liberté, égalité og fraternité tydeligvis ikke rekkevidde helt til Sørøst-Asia) og en lang og blodig frigjøringskamp, via japansk okkupasjon under andre verdenskrig og postkolonialt demokratisk kaos og påfølgende borgerkrig, ispedd vestlig arroganse som følge av seieren over aksemaktene og våpenhvilen i Korea.
Ho Chi Minhs kommunistiske opprørere, som, i et historisk ekko av Taliban, fikk utstyr og opplæring av CIA-forgjengeren OSS under den japanske okkupasjonen, blir plutselig vestens fiender etter den kinesiske revolusjon, og i lys av Sovjets nye atommakt, Cuba-krisen og indre uroligheter er det umulig for USA å holde seg unna uten å tape ansikt og makt.
Å kalle dette en uløselig floke er tidenes underdrivelse.
Det lille landet nederst i Asia ble plutselig hele verdens hengemyr, og jo mer man sprellet for å komme seg ut av det, jo dypere sank man.
USA undervurderer fiendens geriljataktikker på det groveste, og overvurderer sin egen goodwill hos befolkningen, både den vietnamesiske og den amerikanske, ikke minst når teppebombingen og bruken av kjemiske våpen som den fryktede agent orange starter.
For ikke å snakke om My Lai-massakren i 1968.
Det er en hårfin linje mellom å være frigjører og okkupasjonsmakt.
Menneskeskjebner
De lange linjene forankres hele tiden av øyenvitneskildringer og gruvekkende arkivopptak fra begge sider av konflikten.
Vi får aldri glemme at brikkene i det storpolitiske sjakkspillet består av menneskeskjebner.
Det er hjerteskjærende å høre godt voksne ekssoldater gråtkvalt fortelle at de fortsatt må sove med nattlyset på etter traumene fra jungelen, og samtidig at fienden deres, Vietcong-soldatene vi husker som ansiktsløse horder fra krigsfilmer, nå omsider får stå frem som individer som også kjempet for sin egen og fedrelandets frihet.
De filmretoriske virkemidlene er lavmælte.
Serien er nådeløs i sin dom, uten å være polemisk.
Den trenger ikke det, beretningen taler for seg selv.
Som fjorårets like fabelaktige O. J. Simpson-dokumentar «Made in America», som kontekstualiserte drapsfesjåen via rasemotsetningene i USA på nittitallet, gjør serieskaperne også her historien smertelig relevant ved å vise et USA på sitt mest splittede, med myndigheter som er rasende på pressen for at de ikke spiller på lag, og en paranoid, frykthissende og inhuman krigføringsstrategi, selvsagt forsterket av Vietcongs evne til å gå i ett med sivilbefolkningen, som synes å skape ti nye hydrahoder hos fienden for hvert man hogger av.
En mikstur av vikarierende motiver, selvrettferdig maktarroganse og manglende gangsyn som skaper, for å vri på daværende forsvarssminister Robert McNamaras ord: a momentum of its own that cannot be stopped.
Det mest skremmende her er ikke at alt dette har skjedd, men at det skjer om og om igjen.
For i likhet med idioter, har historien en tendens til å gjenta seg selv.
Dette er historieundervisning på sitt mest medrivende, opprivende og akutt relevante.
Må sees.
| 1
|
306444
|
Kan man lage Holocaust-feelgood?
Ideen er god, men «Bye Bye Germany» lykkes ikke helt.
FILM:
Se, der har du en sjangerkombinasjon som ikke har vært forsøkt så ofte:
Holocaust-filmen som møter svindlerkomedien, som kommer ferdig utstyrt med en lystig «vi samler gjengen»-montasje blant en gruppe jødiske menn som har overlevd konsentrasjonsleirene og prøver å klare seg i Tyskland i den første tiden etter krigen.
I sentrum står den driftige kleshandleren David Bermann (Moritz Bleibtreu).
Han er full av virketrang, men mangler arbeidstillatelse, og overtaler en gruppe venner til å slå seg sammen med ham i en høyst betenkelig geskjeft, der mild svindel av tyskerne som forfulgte dem inngår.
Man aner en fryd over å ta innersvingen på de selverklærte overmenneskene ved å bruke nettopp stereotypien de spredte.
Kan være hevnere
Ideen har åpenbare fallgruver, men er i og for seg god.
Så mange krigsfilmer viser, naturlig nok, frem jødene som ofre, her kan de være handlekraftige hevnere og sjarmerende sjarlataner.
Nettopp sjarmerende sjarlatan-rollen har også vært noe Moritz Bleibtreu har hatt anledning til å spesialisere gjennom karrieren, og han balanserer fint i hovedrollen.
Men vekslingen mellom komedie og drama kan også bli vel krapp.
Øyeblikkene av savn, tungsinn og tilbakeblikk på barbariet lugger, og både de og feelgoodøyeblikkene virker iblant litt ubetenksomt kastet inn i miksen.
Plutselig frieri under festen!
Plutselig flørt under forhøret!
Og så videre.
Og jo flere lugg, jo mindre tror man som tilskuer på historien.
Et særdeles glossy ytre og insisterende gullglinsende belysning gir også en følelse av fantasikrig mer enn virkelig krig, og av tv-produksjon mer enn skikkelig spillefilm.
De som er igjen
Så er det øyeblikk der blandingen av komedie og tragedie fungerer fint.
Det gjelder særlig stundene der det kommer frem at dette jo ikke er noen kameratgjeng i noen alminnelig forstand av ordet.
Mennene har søkt seg sammen fordi de er de eneste som er igjen av sine egne familier, og fordi de er desperate etter å komme seg ut av Tyskland.
Det er interessant utgangspunkt for en film, som kunne vært bedre ivaretatt.
| 0
|
306447
|
Det går an å ha to tanker i hodet samtidig
Daniel Kvammen med ambisiøst albumtospann.
ALBUM:
Det skal ikke stå på produktivitenten for Geilos store sønn, Daniel Kvammen.
Det er ikke mer enn ni måneder siden han slapp «Vektlaus», hvis låter preget av gryende glede, håp og kjærlighet i tur og orden har varmet ører og hjerte på radio.
«Maktlaus» ble spilt inn i samme tidsrom men er etter sigende hakket mer alvorstynget enn den oppstemte forgjengeren.
Det handler om en hverdag preget av et anspent politisk klima.
Om avmakt.
Men også om lys i mørket.
Det høres kanskje dystert ut, men med Daniel Kvammen ved roret, kan det aldri bli bekmørkt.
Melodiene hans triller fortsatt av tunga som små lykkepiller som gjør nettopp hverdagen litt lysere.
«Maktlaus» viser bare en annen emosjonell side enn den sangeren har hatt for vane å ta utgangspunkt i.
«Smålige vibrasjonar» er seig, nesten dronete med sine durende synther og underliggende gitarstøy.
Fargeleggingen er mørkere, men den fiffige bruken av perkusjon gir den oppdrift som drar den mot lyset.
«Handelsreisende i angst» er opptempo, skakk i melodiføringen og finurlig besk i ordvalget:
«Å eg veit meg ein plass eit sted der eg er fri for tvil og støy / å det er så olmt å det er så tomt / dans i transe mot siste skanse».
Aller best er han på vemodstunge «Så godt at det gjer vondt».
Sangen hviler mykt over en småjazza akkordrekke, raust arrangert med stryk og tangenter.
Kvammen har dog ikke tid til bli værende for lenge i det melankolske leiet, «Ultraliv» sparker opp støvet på dansegulvet med freidig synthbass og et hektende funk-driv.
Lars Vaular-duetten «Som om himmelen revna» er en velskrudd urbanballade som veksler mellom å være vektløs og bombastisk.
Det kan jo ikke gå galt når to av landets beste penner slår seg sammen.
«Maktlaus» viser at det går an å være ambisiøs innenfor et fag hvor folk gjerne sliter med å holde fokus over tid.
Det gjelder bare å være smart.
| 1
|
306451
|
Daniel Mendelsohn skriver briljant om sin siste, episke reise med faren
Og avslører hemmeligheter som får ham til å rødme av skam.
Historien er enkel.
Forfatterens far, Jay Mendelsohn, melder seg på sønnens universitetskurs om «Odysseen».
Homers epos handler som kjent om Kong Odysseus ti år lange reise fra Troja til hjemmet på øya Ithaka, der sønnen og hustruen Penelope venter i uvisse.
Gjennom et halvår deltar 81-åringen sammen med en gruppe tenåringer i ukentlige seminarer.
Etterpå reiser far og sønn på cruise i Middelhavet, «i Odysseens spor».
Noen måneder etter hjemkomsten får Jay slag og dør.
Men allerede den første setningen i Knut Ofstads solide oversettelse antyder at boka er mer enn et cruise i litteraturhistorie:
«En januarkveld for noen år siden, like før vårsemesteret da jeg skulle avholde et seminar om «Odysseen» for bachelorstudenter, ble jeg, av årsaker jeg den gang trodde jeg forstod, spurt av min far, en pensjonert realfagsforsker som dengang var enogåtti, om han kunne få delta på kurset, noe jeg sa ja til.»
Episke temaer
Mendelsohn skriver at han «trodde at han forstod» farens motiver - og åpner for at historien vil ta uventete vendinger, akkurat slik greske familietragedier er basert på peripeteia, at skjebnen vender seg, og anagnorisis, gjenkjennelse – at man vinner avgjørende innsikt.
Skjebnen vender seg når Jay snubler kort tid etter hjemkomsten fra Middelhavet.
«En Odyssé» arbeider seg i baut og vendinger fram mot en avsløring av Jays hemmeligheter, som får Daniel til å «rødme av skam» – i akutt anagnorisis.
Temaene i Daniel Mendelsohns blanding av biografi og litterært essay er episke.
Det handler om forholdet mellom generasjoner, om (om)veier til erkjennelse og selverkjennelse og om litteraturens og fortellingers funksjon i livene våre.
Tross Jays bortgang, er denne mendelsohniaden ingen tragedie, men en lovsang til litteraturen, til «Odysseen» og til dens mangslungne helt.
Et par slu jævler
Odysseus blir introdusert som polytropos, et adjektiv som betyr «med mange vendinger».
Han skifter utseende, lyver og bedrar, men er likevel sin kyske hustru Penelopes like:
Homofrosyne, likesinnethet, karakteriserer Homers ideelle ektepar.
Både mann og kone har evnen til å vri seg ut av de mest umulige situasjoner:
Et par slu jævler.
«Jeg kan bare ikke forstå hvorfor han anses som en så stor helt», utbryter Jay.
Med matematikerens sans for konsistens og presisjon, fordømmer han Odysseus’ løgner og sidesprang.
Faren synes gudene er for hjelpsomme; det er jo ikke slik at Athene ustanselig kommer for å redde deg ut av knipa i virkeligheten!
Gjennom sine diskusjoner om eposet formulerer far og sønn forskjellige syn på hva det vil si å være far, ektemann, sønn og menneske.
Bokas påstand er at forholdet mellom en distansert far og hans verdensvante sønn kan være stoff for et epos.
Det kan det selvsagt.
James Joyce’s «Ulysses» utspiller seg en hverdag i Dublin og handler blant annet om å gå på do.
Forskjellen mellom det trivielle og det episke handler mindre om valg av tema enn om en grunnleggende følelse av at noe står på spill.
Bokas form er kunstferdig.
Innenfor den korte rammehistorien følger vi «Odysseen»s 24 bøker fra proem, innledning, til avslutningen, der Athene stanser feiden mellom Odysseus og slektningene til frierne han har massakrert.
En gang må våpnene tie og livet gå videre:
«Odysseen» er tross alt en komedie, med en lykkelig slutt, og intet dystert ragnarok, slik som «Iliaden» – eller Daniel Mendelsohns storverk «Forsvunnet» fra 2006, om sin families skjebne i Holocaust.
Avsløring
Beretningen går bakover, til Jays yngre dager og Daniels minner fra oppveksten, og framover til rett før utgivelsen av denne boka, der Daniel (akkurat som Telemakhos, Odysseus’ sønn) intervjuer farens gamle venner.
Sirkelkomposisjonen speiler «Odysseen»s kompliserte struktur, og avslører gradvis at farens historie om seg selv er mindre konsistent enn sønnen trodde.
Perspektiv og kunnskap avgjør hvordan man bedømmer en handling, som for eksempel å studere «Odysseen» med sin sønn som lærer.
På tross av konfliktene som antydes, er Mendelsohn forsiktig med å gå inn i smertefulle deler av familiehistorien.
Av den grunn kan boka oppleves litt anemisk og kontrollert, trass sin velskrevne briljans (eller på grunn av den).
Det som virkelig hever boka, er Mendelsohns kjærlighet til den klassiske arven han har viet sitt liv til.
«Odysseen» får liv i hendene hans: helter, gudinner og antikkens akademikere manes fram i skarp detalj.
Eposet fremstår ikke som et klenodie, men som et nyttig redskap for å undersøke seg selv.
| 1
|
306454
|
Nick Cave traff farlig nær blink i Oslo Spektrum
Vekkelsespredikant og sjelesørger.
KONSERT:
Nick Cave har bestandig vært opptatt av de store, eksistensielle spørsmålene.
Liv, død, religion.
Som artist spenner han opp buen mellom ekstase og apokalypse.
Med konserten i Oslo Spektrum traff han farlig nær blink.
Bakteppet er dystert.
Midt i arbeidet med Nick Caves forrige album falt sønnen hans på 15 i døden fra en klippe.
Tragedien farget både musikken på «Skeleton Tree» og lytterens opplevelse av den.
Skisseaktige melodier som noen ganger murrer, andre ganger bringer lindring.
Tekstene dykker ned i mørket, men dveler også ved det vakre.
Låtene på dette 16. albumet utgjør et tyngdepunkt i Oslo Spektrum, uten at de tar overhånd.
I et intervju nylig sa Cave at han ville at konsertene skulle være oppløftende og inspirerende, ikke det motsatte.
Starter rolig
Det starter rolig med «Anthroscene».
«With my voice I am calling you» synger Cave varsomt.
En forsiktig klagesang der hovedpersonen berører publikums hender, noe som gjentar seg flere ganger utover kvelden.
De innledende låtene fra «Skeleton Tree» har selv med sitt neddempede uttrykk tyngde og substans.
De holder igjen, gir en følelse av stille-før-stormen.
Også lyssettingen er dempet, i blålilla toner.
Men så eksploderer det i rødt og «Higgs Bosom Blues» fra «Push the Sky Away».
Det er endelig tid for å bla tilbake til et par tidlige favoritter.
«From Here to Eternity» blir et kvernende monster, før «Tupelo» løfter det videre.
Publikums armer vaier som tentakler mot Cave, der han vandrer hvileløst langs scenekanten.
The Bad Seeds spiller høyt nå, skarptromma smeller som rifleskudd.
Tar det ned
«Jubilee Street» tar det ned, uten at Caves rastløse autoritet slakker grepet.
Med et brutalt taktomslag viser bandet hvilket dreiemoment de har.
Så får Cave tid til å hente seg inn igjen med «Ship Song».
En trygg havn, selv om den kanskje kunne vært tatt enda lenger inn i smult farvann.
«You can sing with this if you like», sier Cave før han drar i gang «Into My Arms» etterfulgt av enda to låter fra fjorårsalbumet.
Foran et fullstatt Spektrum får de en mer forsonende tone enn på plate.
«I need you» blir en meditativ, dvelende bønn fremført fra barkrakken.
Braker løs
Så braker det løs igjen med «Red Right Hand».
Cave er leken nå, slenger kommentarer til publikum mens han virrer rundt hengslete og energisk.
«The Mercy Seat» får en dypere klangbunn enn jeg har hørt før.
Cave har nettopp rundet 60, han har opplevd smerte, tap og triumf.
Selv om han alltid har vært sjef på scenen, er det som om livserfaringen gir ham en annen form for autoritet.
«Distant Sky» blir en renselse, rørende og nær, før «Skeleton Tree» er der som en siste forsonende hymne.
«Thank you, good night Oslo».
Så langt har dramaturgien vært perfekt.
Uten radikale nytolkninger har Cave og bandet spisset låtene og bygd opp settet på mesterlig vis.
Som første ekstranummer gjør «Weeping Song» susen.
Cave vandrer ut til en liten scene blant publikum, former dem som en pulserende organisme.
Et tilfeldig rosa skjerf må til for å tørke svetten.
«I love you»
«Stagger Lee» viser igjen bandets voldsomme dynamikk.
Hele publikum er invitert med opp på scenen, eller i hvert fall så mange som det er plass til.
Cave river av seg raseri, desperasjon og humor.
En jente blir dratt fram for å konfronteres med «The devils pitchfork», før Cave ironiserer over de mange iPhonene som lyser mot ham.
«I love you» ropes det fra langt bak i salen.
«I love you too, obviously», repliserer hovedpersonen.
Avsluttende «Push the sky away» er som et vekkelsesmøte.
Etter knappe to og en halv time ender det i mild melankoli.«Some people say it’s just rock and roll.
Oh but it gets you right down to your soul».
Utvilsomt.
| 1
|
306455
|
Vondt, viktig og strålende om to muslimske gutters tenåringsliv
Kanskje høstens viktigste bok.
I mange år har kritikere og forlag etterlyst mer litteratur fra «det nye Norge».
De siste åra har det også kommet mange nye stemmer.
Men likevel er Zeshan Shakars debutroman «Tante Ulrikkes vei» noe helt spesielt.
Fortellerduett
Historien fortelles av to likestilte jeg-personer: Mohammed, som vil kalles Mo, og Jamal.
De bor i samme vei og deltar i en levekårsundersøkelse om unge i Groruddalen.
Mo er skoleflink og svarer med lange, velskrevne e-mailer.
Jamal spiller inn sine svar på minidisc, i et språk fylt av slang og oppstykket syntaks:
«Du veit hvordan det er her på Stovner.
Pakkiser, negere, degoser, chippere, , arabere, lankere, alt mulig.
Liksom, vi alle er svartinger på en hvit land, skjønner du?»
Vi begynner å følge de to guttene i 2001 og ender i 2006.
Dermed får vi oppleve 9/11, krigen mot terror og karikaturstriden gjennom de to unge muslimenes øyne.
Mens Mo fortviler over hvordan omverdenen ser ham, og aldri føler at han blir «norsk nok», reagerer Jamal med sinne.
De to guttene har også helt ulik hjemmesituasjon.
Mos foreldre støtter og pusher ham alt de kan, Jamals far har stukket av, mora er deprimert, og lillebroren tisser på seg stadig.
Genuine karakterer
Bokas vilje til å ta tak i så mange heftig diskuterte samfunnsspørsmål kunne fort gjort den til en uutholdelig øvelse i politisk korrekthet, men Shakar har heldigvis et mye større fortellertalent enn som så.
Allerede fra første side dras vi inn i disse ungdommenes liv og skjebne.
De er hele, troverdige karakterer, de virker aldri innkvoterte.
Når unge Jamal forsøker å hjelpe familien, er det fortvilende lesning, og når Mo nervøst tropper opp på universitetet for første gang, svetter vi med ham:
«Den blå gensern var blytung og hadde mørkeblå̊ flekker under armene.
Jeg fant skygge under et tre og fyrte på en røyk.
Magen som hadde vridd litt på seg allerede på T-banen, løsna helt.»
Intens lesning
Prosaen i «Tante Ulrikkes vei» er ikke veldig poetisk eller bilderik, men det hadde heller ikke passet til guttenes personligheter.
Jamals utpregede slang kan være vanskelig i starten, men etter hvert gir det teksten en helt egen rytme.
At Shakar, som debutant, også klarer å holde på intensiteten gjennom hele 430 sider, er imponerende.
Sjelden har man fått et så ekte og rått, men også trist innblikk i en verden mange ikke kjenner, og kanskje til og med frykter.
«Tante Ulrikkes vei» har derfor blitt en bok som åpner øynene og gjør leseren klokere, men samtidig er det også en utsøkt vakker og vemodig fortelling om det å bli voksen, uansett bakgrunn.
| 1
|
306456
|
Noen snakker om den kristne kulturarven.Trøndelag Teater gjør den.
Kulturarv i praksis
TEATER:
Det ligger en uskyld, men også et alvor, over Trøndelag Teaters «Søndagsskolen».
Begge ord kan vi sette ordet «barnlig» foran, og det er ikke nedlatende ment.
Det barnaktige gjelder både når barneskuespillere og voksenskuespillere har oppmerksomheten.
Det gir oppsetningen en kvalitet av oppriktighet, og dessuten mange av lekens kvaliteter.
Todeling
Barneskuespillerne har fått stor plass i Tyra Tønnessens bibelske dannelsesprosjekt.
Gud er et barn.
Filip Flaten-Hoff, heter han, når han ikke er Gud, og han er elleve år.
Jesus er en tenåringsjente.
Astrid Oline Rinnan Green, heter hun, og hun er tretten.
Seks barneskuespillere har til dels store roller i forestillingen, med lange og ofte vanskelige tekstpartier.
De spiller side om side med de voksne skuespillerne (fire i tallet, skjønt fem står på rollelista
- Nils Johnson går inn når Henriette Marø går ut), og med de tre musikerne, som også i deler av forestillingen går inn i taleroller.
Dette valget bidrar til en liksom-amatørisme som understøtter tittelen - «Søndagsskolen» - og det er også med på å understreke dannelsesbiten av prosjektet.
Store ord og høytidsstemte budskap lyder fremmede i barnemunner, kunstige, slik de i den sekulariserte tid vi lever i også er blitt både fremmede og kan oppleves kunstige for oss voksne.
Dermed blir gamle historier på mange måter nye igjen.
I «Søndagsskolen» settes det som gjerne kalles «den kristne kulturarven» på dagsorden.
Vi minnes om hva den går ut på.
Oppsetningen er formidling av religionskunnskap, og samtidig en formidling av egne tanker om tendenser i bibelfortellingene.
Tønnessens egenvinkling ligger i hva hun trekker ut av det bibelske.
Skillelinjen mellom første akt (det gamle testamente) og andre (det nye) er den velkjente - den mellom den harde Gud og den milde.
Han som preker straff, og han som preker tilgivelse.
Hendelsene kommer tett, i begge akter, men denne grunninndelingen gjør at det ikke er så farlig om de innimellom får preg av oppramsing.
Det understreker bare budskapet.
Slik det skrevet står
I motsetning til den bibeldramatisering Det Norske Teatret satte opp for drøyt fire år siden, følger Trøndelag Teaters oppsetning boka.
All tekst, bortsett fra en kort, forklarende innledning, er hentet enten fra Bibelen eller fra kjente salmer, og brukt slik den skrevet står.
Tønnessen har ikke skrevet om.
Hun har i stedet vinket gjennom å velge ut og å kutte ned, gjennom å fordele og å rollelegge teksten, i tett koreografisk samspill med Tor Ivar Hagen.
Stikkord «frosk» blir omtrent like morsomt her som i «The Book of Mormon» - men på helt annet vis.
Vårherre er altså en pode, men det er ikke alltid en velsignelse at han finner oss igjen.
Han er uberegnelig, uforutsigbar, striks, streng og hevngjerrig.
Han former regler for leken som menneskene ikke forstår noe av, og han straffer dem - det vil altså si oss, menneskeheten - hardt når vi ikke følger dem.
For vi følger dem ikke, mennesker som vi er.
Menneskets konsentrasjon er så upålitelig.
Vi glemmer.
Vi roter.
Vi blir opptatt av noe annet.
Vi tar ham ikke på alvor.
Vi gjør opprør.
Og Gud er et barn, med barnets alvor og barnets behov for å bli tatt på alvor.
Død, pest, pine, tap og landeplager?
Han øser det over oss.
Han er konsekvent, og han er inkonsekvent, han trenger å være den som bestemmer reglene, han er hissig, han har et tvers igjennom usentimentalt forhold til lidelse, og mennesket er hans leketøy, utskiftbart.
Stadig går vi i stykker, men der dukker alltid opp nye av oss.
Slem er han dog ikke.
Han har et tett forhold til Jesus, som med inderlig generøsitet ofrer seg selv.
Det er en god idé, mener Gud, som var den som kom opp med ideen.
Gud sa også «Bli lys», og lysdesigner Øyvind Wangensteen tente lys.
Generelt går det i en varmere fargeskala i det nye testamentet enn i det gamle, med Johannes Åpenbaring som et unntak.
Et naturlig valg.
Wangensteens lysdesign fokuserer blikket, skyggelegger, fargelegger og stemningslegger Leiko Fuseyas både monumentale og renlinjede scenografi, som er skulpturelt utformet og som går i en ørkenområde-palett av kalkfarger, blått og jord.
| 1
|
306458
|
Skarp i blikket, rund i tonen
Treffende tendenskomikk
SHOW:
Der er raushet i Johan Goldens komikk.
En tilgivende grunnholdning.
Han ser menneskets dårskap, og han aksepterer den.
Han utleverer den også, naturligvis, skarpt og vittig.
Samlet og splittet
«Halve Norges Golden» handler både om det som samler oss, og om det som splitter oss.
Det handler om avvik og normaler.
Om gruppen - små og store samfunn - og om individet i gruppen.
Om måten vi alle både er en av mange, og bare en.
Unik og allmenn.
Outsider og innenfor.
Ett utgangspunkt - kanskje åpenbart ut fra tittelen - er krenkelseskultur, satt opp mot mobbekultur.
Johan Golden opptrer som sannsiger på tvers av leire.
Alt når ikke alle.
Han aksepterer det også, tilsynelatende, i alle fall - han stresser det ikke om vitser ikke når hele publikum.
I «Halve Norges - - » er jo selve aksepten for splittelsen et samlende element.
Stø kurs
Formen er tradisjonell stand up, særdeles velgjort, godt strukturert, og med jevnlige høydepunkter.
Dialogen med publikum - en toleransetest - er dialog med publikum som gruppe.
Den som vil, kan rope ut sitt svar.
Ingen må, ingen plukkes ut, ingen får standardspørsmålene-fra-scenen.
Om ingen svarer, er det greit det også.
I dette, som i resten av showet, opptrer han samlet.
Stødig, rolig, kontrollert.
Med det får selv små variasjoner i tonen stor virkning.
Mye av stoffet er samfunnsrelatert sosialt, analyser av et nå.
Ofte blir dette nå-et kontrastert mot anekdoter fra en annen tid, en barndom på 1980-tallet.
Han håndterer begge deler med den samme observerende klarheten, der påstander om tendenser kobles sammen med de klokt valgte beskrivende detaljene som gjør det levende gjenkjennelig uten å gjøre det forutsigbart.
Han har til og med et forslag til hvordan en kan løse klimakrisen.
| 1
|
306459
|
Utfører selvsabotasje med svenske pop-oppskrifter
Nesten 20 år inn i sin blomstrende karriere klarer P!nk fortsatt ikke å naile albumformatet.
Da 19 år gamle Alecia Beth Moore skrev under med smått legendariske LaFace Records i 1999, var det som et åpenbart forsøk på å nå det store (les: hvite) publikummet med datidens allerede populære R&B.;
Debutsingelen «There You Go» og dens medfølgende musikkvideo framstod som en segregert versjon av Destiny’s Child og TLC – ferdigpreppet for det amerikanske suburbia – og genererte også gode salgstall da albumet «Can’t Take Me Home» ble sluppet senere samme år.
Likevel var det enda lite som tilsa at P!nk skulle ende opp som en av verdens mest fremgangsrike – og ikke minst langtlevende popstjerner.
Allerede på oppfølgeren «M!ssundaztood» kom derimot tegnene på nettopp dette.
Med hjelp fra Dallas Austin og Linda Perry (4 Non Blondes) løsrev sangeren seg fra imaget L.A. Reid og Babyface først hadde skreddersydd for henne, og la det første grunnlaget for sin suksessfulle poprock-karriere.
Når hun nå vender tilbake etter en fem år lang albumpause med løfter om en mer moden plate, er det iøyefallende hvordan mye av den bredbeinte fuzzen fra «Funhouse» og «The Truth About Love» har veket for gitarklimprende EDM-flørting («What About Us», «Where We Go») og et svensksmidd popsound man heller forbinder med navn som Katy Perry og Lady Gaga («Beautiful Trauma», «Secrets»).
Kollega og kompis Eminem dukker opp som skivas eneste gjest, men gjør heller ikke denne gangen noen spesielt minneverdig figur på «Because I Got High»-tvillingen «Revenge».
Isteden kommer skivas bedre bidrag gjennom mer sårbare øyeblikk som «But We Lost It» og ikke minst «Barbies» – hvor P!nk gir oss en altfor kort smakebit av hvor bra vokalen hennes faktisk fungerer i et americana-landskap – mens både sjelfulle «Better Life» og gospelkor-assisterte «I Am Here» byr på en energi man med hell kunne ha utforsket utover større deler av albumet.
Når det musikalske roret nok en gang overlates til innleide produsenter som jobber på 5-10 utgivelser hvert eneste år, skal det derimot mye til for å oppnå det personlige uttrykket P!nk åpenbart var ute etter.
| 0
|
306460
|
Frida Ånnevik er en velsignet tekstforfatter, men melodiene svikter
Går på tomgang på sitt fjerde album.
ALBUM:
Debutskiva til Frida Ånnevik, «Synlige hjerteslag» (2010), er en liten juvel.
I likhet med oktoberkulda, blåser den liv i en slags lun melankoli som er like mye verdt å leve for som sommertidas gledesrus.
Albumets vakreste låter – «By», «Du» og «Hjertet hans» – minner meg særlig om Hem, det nydeligste amerikanske folkorkesteret fra denne siden av tusenårsskiftet.
Det er jo synd å si det, men den nå 33 år gamle hamarsingen har til gode å gi ut et like flott album.
Fra og med oppfølgeren «Ville ord» (2013) har hun tatt en viss vending bort fra debutens underspilte – og nettopp derfor storslåtte – americana, mot noe mer alminnelig.
Synthesizere og andre tidsriktige vink til 80-tallet har blitt en del av lydbildet, og musikken har fått en merkbar glans.
Kall det gjerne P1-pop.
Heldigvis for den norske befolkningen, er Ånnevik en velsignet tekstforfatter (for ikke å si sanger og låtskriver).
Hun har nemlig blikk for betydningsfulle mikroskopiske detaljer, som hvordan en sommerfugls vingeslag kan sette hele kosmos i bevegelse.
Derfor var også fjorårets fine «Her bor» verdt å låne ørene sine.
«Flyge fra» – som ble spilt inn samtidig med «Her bor» – er jeg imidlertid mer i tvil om.
Brorparten av melodiene er uengasjerende og kjennes halvfordøyde, som om de ikke helt aner hvor de skal.
Som en følge av det, blir det mindre interessant hva hun synger.
Dette er særlig gjeldende for «Gutt», «Lilith», «Skamgang» og avsluttende «Glansbilde».
Men kanskje er det poenget?
I motsetning til den hjemmekjære forgjengeren, tematiserer «Flyge fra» ambivalensen ved det å ville flykte – fra hjemstedet sitt, fra nåtiden, fra seg selv.
Med unntak av det solide indiepop-alibiet «Sommer’n med bil», er skivas sterkeste låt den mest folk-pregede og nedstrippede:
«Basert på en sann historie», en kjærlig tilsvar på all forakten som finnes for de som skiller seg ut fra mengden.
Den viser at Ånnevik, tross å ha gått seg litt vill, fortsatt har hjertet på rett sted.
| 0
|
306462
|
Smørblid og medgjørlig 47-åring
Beck lever godt med å være pop-konge.
ALBUM:
Han har tatt seg relativt god tid mellom de siste platene, Beck Hansen.
Det er snart fire år siden Grammy-vinnende «Morning Phase», og før der igjen var det nesten seks år siden «Modern Guilt».
Kanskje ikke så mye å henge seg opp i, all den tid Beck har for vane å levere solide saker.
Poenget er snarere at det kan nesten virke som om han trenger en omstart og et nytt tankesett før han kan starte en ny albumsyklus.
Bort med det som har vært og frem med blanke ark.
Mer medgjørlig
Prosjektene hans - det kan være fristende å kalle platene hans for nettopp det - er sjelden sydd over samme lest.
Katalogen hans er full av forskjellige veivalg og innfall.
Han kan være krass, men også myk, noen ganger småsær, andre ganger solfylt og utadvendt.
Folk, punk, indie - i enkelte tilfeller alt på en gang.
I denne runden er han om mulig mer medgjørlig og iørefallende enn noen gang.
Det er lett å tenke at det har noe å gjøre med at han har samarbeidet med stjerneprodusenten og tidligere makker, Greg Kurstin, som blant andre har navn som Kendrick Lamar, Adele og Lana Del Rey på kundelisten.
Men nå er det nå en gang sånn at Beck er Beck og selv om «Colors» er et finfint pop-album som umiddelbart grer deg medhårs, har Los Angeles-sangeren selvsagt mer enn formelpreget radio-pop i ermet.
Særheten i detaljene
Åpningslåta «Colors» er slentrende og funky pop med tidsriktig 80-tallskoloritt - akkurat passe Prince, og den kommer faktisk helskinnet unna med å ha et panfløytetema på orkesterplass.
Vinnerformelen her er Becks evne til å være seg selv lik samtidig som han våger å være skamløst poppa.
Særhetene ligger i detaljene - en overgang her, et finurlig melodisk brekk der, og ikke minst i den nennsomme instrumenteringen.
Beck er estetiker på sin hals.
At han er lett tilgjengelig betyr ikke at han har kassert gitaren helt.
Platas morsomste låt, «I'm So Free» viser at riffhånden hans fremdeles er ytterst velfungerende, der han mesker seg i vintage Blur- og Nirvana-akkordrekker, komplett med håndklapp og smektende koringer.
«No Distraction» og den, eh, fargesprakende førstesinglen, «Dreams» har åpenbart ambisjoner om å få folk ut på dansegulvet og har de beste forutsetninger for å lykkes.
Begge lener seg tungt mot den dansbare delen av indierocken som har regjert de siste årene.
Han har ikke glemt de gamle rap-kunstene heller.
«Wow» er en finurlig, tilbakelent sak hvor Becks eksperimentelle sider kommer mest til sin rett.
Låten skaper et fint pustehull i rekken av duvende bassganger og opptempo trommegroover.
Det er ikke alle forunt å være såpass eventyrlysten og uredd i en alder av 47 år.
Men det er kanskje sånn det blir når du går på din egen klokke og ikke orker å bale så forferdelig mye med andre ting enn å tilfredsstille din egen musikalske drøm.
Det lever både Beck og fansen hans veldig fint med.
| 1
|
306465
|
«De skamløse jentene» taler patriarkatet og æreskodeksene midt imot
Til krig mot tabuene.
I vinter mottok Amina Bile, Sofia Nesrine Srour og Nancy Herz Fritt Ords honnørpris, nå er boka deres «Skamløs» her.
Den viser at det var en ytterst fortjent pris.
Da feministantologien «Fittstim» utkom, var jeg sytten år.
Jeg husker fortsatt hvordan jeg kjøpte den på en Narvesen-kiosk og slukte store deler av den på bussen hjem.
Boka satte ord på opplevelser og følelser jeg hadde hatt, men aldri hadde klart å tenke skikkelig igjennom.
Nå gjør «de skamløse jentene» noe av det samme, de taler patriarkatet og æreskodeksene midt imot, uten å fordømme folk.
Og selv om det er unge muslimske kvinner som er bokas hovedmålgruppe, er denne relevant for alle som vil forstå problemene og jobbe for et bedre flerkulturelt samfunn.
Muntlig bok
Hovedteksten i «Skamløs» består av en samtale mellom Amina, Sofia og Nancy.
Der diskuterer de sosial kontroll, overgrep, hijab, svømmeundervisning og andre temaer som er problematiske for unge muslimer.
Denne samtalen blir supplert av andre (anonyme) personers enkelthistorier og deres egne erfaringer.
De har lagt seg på en veldig muntlig stil, inkludert «liksom», «ikke sant», «typ», og så videre.
Det er forståelig at de vil ha med slangordene for å treffe ungdommen, men det er noe helt annet å lese enn å høre.
De kunne godt ha dempet dette virkemiddelet noe.
I de passasjene de tre forfatterne skriver selv, er det mye svært bra språk og refleksjoner.
Som når Amina Bile beskriver sine egne følelser rundt skam og forøket på å løsrive seg fra det:
«Jeg har kanskje knust «glasshuset» som jenter som oss blir plassert i, men jeg plukker fortsatt opp glassbitene og pirker i meg selv med dem.»
Nei, å frigjøre seg fra nedarvede normer og hersketeknikker er ikke lett, og det er en prosess.
Dette er også noe mange i majoritetsbefolkningen i Norge kan identifisere seg med.
For å si det på «Skamløs»-språk:
The struggle is real.
Brennaktuelt
At «Skamløs» blir lansert på samme tid som Iram Haqs «Hva vil folk si?» og Zeshan Shakars roman «Tante Ulrikkes vei», viser at vi nå har fått en rekke sterke minoritets-stemmer som tør å ta opp problemer i muslimske miljøer.
Samtidig viser det også at integreringen går riktig vei.
Norge hadde ikke i nærheten av så mange gode og viktige muslimske kunstnere og samfunnsdebutanter for bare ti år siden.
Selv om «Skamløs» tar opp en rekke nedslående skikker og synspunkt, er det derfor også en bok som gir håp.
Boka gir unge muslimske kvinner en verktøykasse og et begrepsapparat, samtidig demoniserer den ikke muslimske menn, islam eller storsamfunnet.
Snarere bevisstgjør den alle som vil lese den, og det er det svært mange som bør gjøre.
| 1
|
306467
|
Maja Lundes nye roman er godt nytt, både for klimasaken og litteraturen
«Blå» kan seile like langt som «Bienes historie».
Kanskje til Hollywood?
Maja Lunde brakdebuterte som voksenbokforfatter med «Bienes historie» (2015), en storslått roman om menneskenes forhold til hverandre og til naturen.
Den høstet kritikerjubel og bokhandlerpris, og ble en bestselger både i inn- og utland.
Endelig er oppfølgeren her, og den gjør prosjektet hennes enda tydeligere.
Det er godt nytt, både for klimasaken og for litteraturen.
«Blå» er ingen direkte oppfølger, vi møter ingen av de samme menneskene.
Men den er bok nummer to i det som skal bli en kvartett av klimaromaner, og er nært beslektet med «Bienes historie», både i tematikk og oppbygning.
Bare at denne gangen er det ikke bier vi zoomer inn på, men vann.
Norsk aktivist
Også denne gangen hopper vi mellom tre tidsplan – fortid, nåtid og framtid.
Men de er nærere hverandre, både i tid og rom.
Det gjør romanen tettere og sammenhengen mellom historiene klarere, og jeg røper neppe for mye når jeg sier at de flyter inn i hverandre etter hvert.
Egentlig består boka av bare to parallelle fortellinger, én lagt til nåtida og én til år 2041.
Den tredje historien, den fra fortida, pusles sammen av nåtidskarakterens minner fra ungdomsåra.
Hun heter Signe, og er en tidligere 70-tallsaktivist, nå 67 år gammel eremitt.
Hun er oppvokst i en fiktiv, men gjenkjennelig vestlandsbygd, en av mange som har blitt rike på vassdragsutbygging.
Da elva og fossene blir lagt i rør, splitter de Signes familie:
Faren, biolog og innflytter fra Oslo, går i spissen for en nasjonal protestaksjon, mens mora, den lokale hotelleieren, blir storaksjonær i kraftverket.
Det politiske blir personlig, både for Signe og faren.
Slik er det også i nåtidsfortellingen, der hun styrer seilbåten «Blå» mot hjemlige trakter, for å ta et oppgjør med gamlekjæresten og hans nye, naturfiendtlige isbreprosjekt.
Bilde på klimaendringer
«Vann er aldri bare vann (…)
Vann speiler verden», tenker Signe et sted.
Slik kan også hennes historie forstås.
Alt blir et bilde på noe i denne romanen.
For eksempel:
Signes hjemkommune vinner på kraftutbyggingen, mens bøndene og det lokale dyrelivet i nabokommunen Eidesdalen taper.
Måten mange norske kommuner har tjent seg rike på heldig plasserte elver og fossefall, speiler måten vi nordmenn har tjent oss rike på oljeutvinning.
Også her er taperne noen andre, for konsekvensene – klimaendringene – vil ramme folk sørover på kloden mye hardere.
Det er noen av disse menneskene vi møter i bokas framtidsfortelling.
Her handler det om en ung franskmann og den lille datteren hans, som har blitt klimaflyktninger i et skremmende knusktørt Sør-Europa.
De ønsker seg nordover, til «vannlandene», men grensene er stengt.
Dessuten må de vente på resten av sin lille familie, som kom bort fra dem underveis til flyktningleiren.
Historien om pappaen David og lille Lou er den klart mest spennende i boka, full av uhyggelige scener der du frykter hva som kommer.
Jeg tok meg selv i å sniklese nederst på siden flere ganger.
Signes historie bruker lenger tid på å komme i gang, den glir framover i samme takt som den gamle seilbåten hennes.
Men språket fungerer best i hennes partier.
Hun er velstudert og velartikulert, assosierer mye, i lange setninger avbrutt av hyppige kommaer, som lager behagelige pauser, men lar deg ikke stoppe helt opp, bølger videre.
Davids stemme får jeg ikke helt taket på.
Han er yngre og mer folkelig, skoleavhopper, far i ung alder.
Han bruker korte setninger og a-endinger, men bortsett fra det er stemmen så lik Signes, så reflektert og veltalende, at enhver umoden handling virker som et karakterbrudd.
Mer hollywoodsk
Etter hvert blir det klart at også denne boka, som «Bienes historie», handler om vanskelige forhold mellom foreldre og barn.
Men også om forhold voksne imellom, alle menneskers behov for nærhet og fellesskap, hva et godt liv er.
Og om barn som strever med å bli sett fordi de voksne har nok med å finne ut av alt dette.
Det kommer best fram i to sexscener, der historielinjene speiler hverandre.
Det er mulig å lese også denne delen av boka allegorisk:
Vi, dagens verdensborgere, har nok med våre daglige utfordringer og konflikter, og glemmer framtidige generasjoner.
«Blå» er en bok som vokser i deg etter hvert, den er rik på lag og undertekst.
Men den er også mer melodramatisk, mer hollywoodsk enn «Bienes historie», særlig mot slutten.
Det gjør det kommersielle potensialet enda større.
Og det er en lysere bok, selv om den spår en dyster framtid for kloden.
En framtid som kan få alt engasjement for klima og miljø til å føles som små dråper i havet.
Men som Signe får høre, da hun slår fast at alle kampene hennes har vært forgjeves:
«Du vet ikke hvordan verden ville vært hvis du lot være.»
| 1
|
306468
|
Boka «Drapene i Baneheia» klarer ikke å bevise påstanden om Norges største justismord
Skildrer grusomheter så detaljert at det er grunn til å spørre hva hensikten er.
Dokumentarkrim er krevende, men Bjørn Olav Jahr har tidligere vist at han mestrer sjangeren.
Nå er han ute med «Drapene i Baneheia».
Den er langt mer problematisk.
Kraftige påstander
Drapene i Baneheia 19. mai 2000 rystet hele Norge.
To jenter på badetur forsvant og ble funnet drept og misbrukt.
Noen måneder senere ble to menn arrestert og siktet.
Jan Helge Andersen fikk rollen som den passive som diltet etter den aktive pådriveren Viggo Kristiansen.
Først i byretten og senere i lagmannsretten ble Kristiansen dømt til 21 år, mens Andersen fikk straffen skjerpet fra 17 til 19 år.
Senere har advokat Sigurd Klomsæt forsøkt å få saken gjenopptatt fordi Kristiansen skal være uskyldig dømt.
Nå er det Jahr sin tur til å vise at Kristiansen er «et offer for Norges største justismord», og Andersen drepte de to jentene alene.
Boka har fått bred medieomtale den siste uka på grunn av forfatterens oppsiktsvekkende påstander.
Og i et avsluttende kapittel beskriver Jahr i detalj hvordan han forestiller seg at Andersen begikk ugjerningene.
Det er sterkt.
Men er skildringen godt nok begrunnet?
Merkelig komposisjon
Allerede i de innledende kapitlene presenterer Jahr grunnlaget for sine påstander.
Særlig legger han vekt på at politiet i Kristiansand la Andersens tilståelse og forklaring til grunn for siktelsen, og at politiet fikk ham til å peke ut Kristiansen som mannen bak drapene.
De var på desperat jakt etter en morder.
Jahr peker også på svakheter i forklaringen og manglende tekniske bevis mot Kristiansen.
I tillegg til at en DNA-analyse på langt nær skal være så sikker som politiet hevdet, spiller Kristiansens bruk av mobiltelefon i tiden da drapene ble utført, en sentral rolle.
For meg er det vanskelig å vurdere de juridiske sidene ved innvendingene.
At de presenteres allerede i åpningen, har nok ført til blest om lanseringen, men litterært fører det til at historien er fortalt allerede før den kommer i gang.
Først flere kapitler ut i boka begynner Jahr å rekonstruere alle de involvertes bevegelser den fatale maidagen.
Han gjenforteller Andersens og Kristiansens forhistorier.
Om deres vanskeligheter på skolen.
Om deres bisarre seksuelle atferd.
Trakassering, kikking og overgrep.
Sørlandets skyggesider
Slik han i «Hvem drepte Birgitte Tengs?» ga et ganske annet bilde av Vestlandet enn det vi får i «Norge Rundt», er det nå Sørlandets skyggesider som kommer for en dag.
At Andersen og Kristiansens oppførsel ble bagatellisert som guttestreker, virker i dag ganske ubegripelig.
Og et resultat av alle de historiene Jahr forteller, er at man ikke sitter igjen med følelsen av å ha lest en bok om justismord.
Snarere øker det sannsynligheten for at deres gjentatte forgripelser til slutt skulle få en langt mer alvorlig utgang.
Dette tar Jahr i liten grad opp til kritisk vurdering.
Nærmere bestemt er det som om det finnes to tråder i boka.
Den ene tråden består av forfatterens innledende påstander om justismord og hans begrunnelse – som med jevne mellomrom tas opp underveis.
Den andre tråden handler om det nære vennskapet mellom Andersen og Kristiansen, deres seksuelle eskapader og voldsfantasier.
Litterært sett svekker sistnevnte påstandene om justismord.
Etisk betenkelig
Det er som om Jahrs tese om at Kristiansen er uskyldig dømt, ikke greier å bære historien.
Tesen ville gjort seg bedre i et mindre format.
I en avis- eller magasinreportasje, snarere enn i bokform.
Enkelte av kapitlene i «Drapene i Baneheia» er også ytterst vanskelige å lese.
Jahr skildrer grusomheter så detaljert at det er grunn til å spørre hva hensikten er.
Ikke bare gjentar disse skildringene de mer medisinske beskrivelsene av drapene innledningsvis.
Jeg kan heller ikke se at de bygger opp om det påståtte justismordet.
Tvert i mot virker de som rene referater, uten at forfatteren har tatt et litterært grep om dem.
Til tross for bokas alvorlige tema, etterlater den et inntrykk av hastverksarbeid.
Teksten skjemmes av språklig slurv.
Det heter for eksempel ikke «Redaktørens anmerkning», men «forfatterens».
Utgir man en bok om det man hevder er et justismord, bør man utstyre den med et register og en litteraturliste.
Når «Drapene i Baneheia» i tillegg mangler innholdsfortegnelse, blir det usedvanlig vanskelig å orientere seg i den, for leseren som kritisk vil undersøke og ta stilling til forfatterens påstander.
| 0
|
306469
|
Terroristen som poet og såret dyr
Et dikt før udåden
TEATER:
Herostratos var den unge mannen som tente på ett av verdens sju underverker, Artemistempelet i Efesos.
Han gjorde det for å bli berømt.
Som straff, bestemte grekerne, skulle han aldri snakkes om.
Slik gikk det naturligvis ikke.
Han ble beryktet, han ble husket, og han ble opphavet til uttrykket «herostratisk berømmelse», å vinne et navn gjennom en ugjerning.
Frikoblet forhistorie
Er dagens terrorister, massedrapsmenn og andre som begår forskrekkelige forbrytelser, moderne versjoner av Herostratos?
Gjør de det de gjør for å hevde seg?
Disse spørsmålene, eller spørsmål som ligner dem, danner et utgangspunkt for «Herostratos» på Det Norske Teatret.
Dette vet vi fordi teatrets informasjonsmateriales og en før-forestilling-samtale med kunstnerne bak forteller oss det (begge deler om enn i litt andre ord).
Resultatet - både teaterforestillingen og teksten som ligger til grunn for teaterforestillingen, Janne-Camilla Lysters «Herostratos» - er frikoblet fra udåden i seg selv.
I stedet gir de spor til forhistorier, en tid der forbryteren løser seg fra, eller støtes ut av, eller, kanskje mer presist, aldri opplever å være en del av et fellesskap.
Både forestilling og tekst er poetisk uttrykt, musikalsk og metaforisk, og ofte abstrahert.
Lyster har kalt sin tekst for et «scenepartitur», et begrep som kombinerer det visuelle og det lydlige.
Hun har bakgrunn fra dans og koreografi, og det ligger mye koreografisk-metaforisk tenkning i Øyvind Osmo Eriksens fysiske teaterregi også.
Oddgeir Thune, som spiller den simultant skjøre og aggressive hovedpersonen, han som ser menneskelig samspill som uforståelige ritualer og som ikke klarer å se andre mennesker som individer, tegnes som utilpass og uten evne til tilpasning.
Dels med tics, dels mekanisk, dels dyrisk - noe er det hele tiden som ikke stemmer.
Når han søker kontakt, blir han for voldsom, for brå, ubehagelig.
Når han trekker seg vekk, blir han usynlig.
Sett gjennom ham er det de andre som oppfører seg merkelig, usynkronisert.
Ett unntak er der:
Kyrre Hellums rollefigur, som langt på vei møter ham på hans premisser.
Hvem er han?
Et familiemedlem, en kamerat som går så langt tilbake at han ikke stiller spørsmål, en indre stemme?
Vi vet ikke, men vi ser at han ikke er nok.
Kanskje er han heller ikke reell, men et ønske, slik Sara Khoramis kvinnefigur i deler av handlingen er et ønske - en kontrast til de deler der hun er en avvisning.
Musikk og metaforer
Store partier av forestillingen er ordløse, i stedet lydlagt med stemningslyder, miljølyder eller emosjonelt beskrivende musikk, dette både hver for seg og i ulike blandinger.
Ofte kombineres harmoni og disharmoni, og overgangene mellom tale og musikk er glidende.
Disse kombinasjonene fører til et uttrykk som på en og samme tid lyder kjent og fremmedgjort.
I de språklige metaforene tilhører døden naturen.
Noen av uttrykkene som brukes er knyttet opp mot naturkreftene, tåke, regn og nattemørke, andre mot dyrelivets brutalitet og instinkter, eller plantelivets forgjengelighet.
Andre av metaforene angår åpenbart livet som menneske:
De knyttes til musikk, klær, byrom, og de uttrykker trangen til å bli sett, forstått, husket, å føle samhold, satt opp mot følelsen av å være levende død og assosiasjonene til å bli begravet.
I denne følelsen av å stå på utsiden, i fremmedgjøringen og begjæret etter å hevde seg, ligger koblingen til Herostratos, og til dagens Herostratos-er - enten de bærer navnet Breivik eller Paddock.
Hvor dyptgående og fastgrodd denne følelsen må være, blir fremhevet av det aggressive i teaterforestillingens fysiske formspråk, som slik styrker koblingen til tittel og erklært tematikk, uten å gi enkle svar på spørsmål om årsak og konsekvens.
| 1
|
306470
|
Fengende musikk kan ikke redde dette intetsigende 80-tallsoppgulpet
Musikalnumrene er de eneste lyspunktene i den dypt uengasjerende «My Little Pony Filmen».
FILM:
80-tallet har nå vært tilbake så mange ganger at alle generasjoner har sin egen versjon av dette forgjettede tiåret.
«My Little Pony Filmen» er basert på den populære tv-serien «My Little Pony: Friendship is Magic», og serverer oss et 80-tall som ser ut som det er rekonstruert en gang tidlig på 00-tallet, i kjølvannet av populære animasjonsserier som «Powerpuff Girls» og «Sailor Moon».
Klisjéfylt «My Little Pony Filmen» er et bisart nostalgiprodukt laget for et publikum som aldri ønsker å gi slipp på figurene og historiene de knyttet seg til som unge, og som derfor krever at disse faksimilene av barndommen oppdateres i takt med at de blir eldre.
At den i tillegg appellerer til barn er en ren bonus; alt fra musikkvalgene (filmen åpner med en cover av The Go-Go’s’ «We Got the Beat») til de visuelle referansene (klassisk Disney, «Nausicaä» og «Neon Genesis Evangelion») vitner om at dette er myntet på mennesker godt over myndighetsalder.
Historien starter med at den onde Stormkongen og hans hensynsløse adjutant Tempest (en enhjørning som har knekt hornet og gått over til den mørke siden – tolk etter eget behov) angriper ponnienes hjemland Equestria, og kidnapper tre av prinsessene.
Dermed er det opp til unge prinsesse Twilight Sparkle og vennene hennes å redde dem, og sikre at den årlige vennskapsfestivalen skal kunne avholdes som planlagt.
Fengende Den påfølgende redningsaksjonen er en dypt uengasjerende reise gjennom eventyr-troper som er så tynnslitte at det er vanskelig å forhindre tankene i å gli av sted til andre ting.
Kun når regissør Jayson Thiessen klemmer til med et musikalnummer er det mulig å føle noen form for engasjement, men det er som kjent ikke nødvendig å gå på kino for å høre musikk.
Med sin enkle, karikerte strek og flate farger ser animasjonene mest ut som en matboks eller et annet spin-off-produkt som har blitt vekket til live.
Og dét er vel omtrent så god en oppsummering av dette prosjektet som man kan håpe på å komme fram til.
| 0
|
306473
|
Hardrock, pop og rap - seks nye norske plater å sjekke ut
Tips fra Dagbladets musikkredaksjon.
ALBUM:
Det enkleste er absolutt det beste når Thulsa Doom gjør albumcomeback med - la oss bare si det med en gang - glitrende «A Keen Eye for the Obvious».
Det handler om å drikke livets vann, spille enkle, klassiske hardrock-riff med svai og groove, og ha det så moro som man kan i prosessen.
Førstesingelen «Lady Nina» oppsummerer det meste på forbilledlig vis.
«Let’s go drinking», synges det, avløst av en akkordrekke som må kunne kalles en Thin Lizzy-homage.
LÅT:
Det er litt av en gjeng Sivert Høyem menger seg med i det nye, internasjonale bandet Paradise, som også består av Rob McVey (gitar) fra bandet til Marianne Faithfull og Tom McRae, Simone Butler (bass) fra Primal Scream og Rob Ellis (trommer), produsent og musiker for PJ Harvey.
Første smakebit på en EP som kommer om en måned, «Goodbye 21st Century», er 3 minutter og 14 sekunder rå, intens rock’n’roll med flerrende gitar og lett gjenkjennelig og iørefallende Høyem-vokal.
Bråslutter på 1-2-3 uten et eneste hvileskjær.
Puh!
LÅT:
Til tross for den åpenbare ironien i at rampelys-glade Atle Pettersen gir ut en låt med tittelen «Usynlig», finnes det definitivt verre lydbilder for 28-åringen å operere i enn norskspråklig R&B.;
Passende mye cheesy romantikk og klinelåt-potensiale gjør morsmålsdebuten til et kreativt steg opp fra hans tidligere utroverdige poser rock, og er ikke minst en atskillig bedre look for Atle enn rollen som Ivar Dyrhaug-arvtaker i «Beat for beat».
ALBUM:
Hjertesmerte fra Nord.
Sondre Pettersen og hans medmusikanter i Drøm har laget et konseptalbum om sangerens seks år lange forhold.
Det har resultert i et stykke tindrende polar-pop preget av hvilepuls og rolige bevegelser.
Pettersen synger på klingende tromsødialekt, noe som bidrar til å gi sangene særpreg og et slør av noe eksotisk.
«Drømmen om oss» er synthpop som ikke gjør skam på Tromsø som vertskommune, men krever også en genuin interesse.
ALBUM:
«Ti sørgesanger for det moderne samfunn».
Slik beskriver Sandra Kolstad sin fjerde fullengder, et album fylt med lune synther som har langt mer til felles med våren enn høsten.
Sånn sett antyder multikunstnerens elektroniske pop at det er lys i enden av tunnelen.
Samtidig er Kolstad i viltreste laget:
Det skal godt gjøres å lytte gjennom «San Silva» uten å måtte ta seg en liten pust i bakken.
ALBUM:
Det har vært et produktivt år for bergensrapperen Linni, som etter utgivelsene av «Maksimum» og «Neste Planet» med «Medium» fullfører triologien han sparket i gang på tampen av 2016.
Som vanlig både kald og varm, dyster og leken, med en velkommen retur fra Myra, og det som må være en av raphistoriens mest underholdende metaforer på det alltid like kompliserte forholdet mellom han- og hunkjønn.
| 0
|
306474
|
Fullstendig nedsnødd
På enten manus- eller klippenivå, eller begge deler, har det skjedd en noe nær total kollaps i «Snømannen».
FILM:
Kongeriket Norge kan, kanskje som den eneste involverte, lene seg tilbake med et tilfreds smil etter «Snømannen».
Her er fjell, her er fjorder, her er ishockeykamp med Holmenkollen i bakgrunnen, her er Vigelandsparken under åpningsvignettene, her er telefoner med Grieg som ringetone, her kan man ikke vise frem et frimerke uten at det har bilde av Kon-Tiki.
Med så mye norskhet i trengsel:
Var det nå så vanskelig å finne noe så enkelt som et greip å henge den forbanna historien på?
Det er trist og skuffende, men først og fremst bare merkelig.
Jo Nesbøs roman har alt som trengs for å lage en trykkende thriller i snødrevet.
Regissør Tomas Alfredson står bak ypperlige melakolia-thrillere som «La den rette komme inn» og «Tinker Tailor Soldier Spy».
Hovedrollehaver Michael Fassbender gjør sexy-herjet som få andre.
Det er nesten fascinerende at det er mulig å få så struttende råvarer til å bli velling.
Norsk og ubegripelig
Ta åpningsscenen, som har denne særegne kombinasjonen av norskhet og ubegripelighet.
En gutt og moren sitter ved kjøkkenbordet.
En bisterstygg mann hører gutten i norgeshistorie.
Hver gang han svarer feil, lapper mannen til moren.
Gutt løper ut for å bygge snømann og inn for å se mor ha sex med bisterstygg mann.
Mor truer bisterstygg mann, som viser seg å være guttens far, før han drar sin kos, hvorpå mor trygler ham om å komme tilbake.
Mor kjører etter bisterstygg mann med sønn i passasjersetet, men bestemmer seg plutselig for å begå et malerisk selvmord i stedet.
Ved omtrent hvert tyvende sekund i denne sekvensen er det nærliggende å stille spørsmålet «hvorfor», for så slukøret å erkjenne at det tilsynelatende ikke finnes noe årsak og virkning her annet enn at noen må ha tenkt at vold pluss sex pluss snømann pluss død er lik traume.
Uttrykksfull snømann
Det fortsetter.
Kollegaer nekter å snakke sammen om de mest åpenbare ting.
Fortrolige samtaler har ingen indre logikk eller noe som ligner på et menneskelig reaksjonsmønster.
Snømannen er klart den mest ekspressive av skuespillerne, kanskje fordi han slipper den lite takknemlige oppgaven det er å finne ut hva som egentlig skjer her.
De geniale og ufortrødne politietterforskerne jobber med å finne snømannseriemorderen omtrent sånn:
«Det snødde da (offer nummer to) forsvant også» — «Jeg tror det er snø som er mønsteret hans!».
En fremmed sniker seg inn i Harrys leilighet under dekke av å være utsendingen fra gifttilsynet, og det får absolutt ingen konsekvenser for handlingen.
Det gjøres et fryktelig stort nummer av en fascinerende gjenstand på størrelse med en fordums kassettspiller, siste skrik innen politi-high-tec og tema for et opprømt kurs på politihuset, som kan ta, vent på det, opptak av både lyd og bilde samtidig, og som også ender opp med å ha en funksjon som er tilnærmet null.
Ingen politifolk vet eller er interessert i å vite om det er praktisk mulig å ta livet av seg med hagle.
Ingen ringer Harry og spør om hvor han er når han glemmer avtalen med eks-stesønnen Oleg, selv om han pusler med telefonen ustanselig.
Legg til at alle utro kvinner ser vellystig på elskeren sin på offentlige fotografier i bransjeblader og at alle mistenkte er påpasselige med å ha fotobevis på stueveggen for akkurat dét de prøver å skjule («Jeg har ikke vært i Bergen»
— «Men her er det jo bilde av (kjent landemerke) på veggen!»
— «Ok, da, jeg pleide å jobbe der!»), og man får i det minste inntrykk av at de kognitive evnene til de som etterforsker og de som etterforskes er på noenlunde samme nivå.
Harrys ekskjæreste Rakel (Charlotte Gainsbourg) har som sin absolutt eneste egenskap at hun går med bare knær midtvinters.
Fint fedreland
Etter hvert gjør det mer og mer vondt med det der «hvorfor»-spørsmålet, men det må jo stilles likevel.
Her er et tenativt forsøk på svar:
På enten manus- eller klippenivå, eller begge deler, har det skjedd en noe nær fullstendig kollaps.
Kanskje har det med å gjøre at noen på studionivå plutselig fant ut at Jo Nesbøs plott og persongalleri var for omfattende, og ga ordre om å finne frem kjøttøksa.
Kanskje er det derfor ingen av scenene kan romme annet eller mer enn hule faktafragmenter og tomme blikk, alternativt betydelige mengder blod.
Enhver som måtte ha kommet på tanken å bevare et snev av bokens humor har øyensynlig fått husarrest til de kom på bedre tanker.
Men fedrelandet forblir storslagent og uaffisert gjennom det hele.
Alfredsons bilder av by og bygd, av Oslo og Bergen og noe veldig grandiost noe som prøver å gi seg ut for å være Telemark, er fabelaktig vakre, med majestetiske linjer, tunge av disig stemning.
Hadde det visst hva slags ubehjelpelig skoleteater som var i ferd med å utspille seg under grankronene, ville Dovre falt på flekken.
| 0
|
306478
|
Drømmende islendinger utkonkurrerer fredagstacoen
Flott høymesse.
KONSERT:
«Fantastisk» er et adjektiv som misbrukes i selv de edleste sammenhenger, men i tilfellet Sigur Rós er det på sin plass.
Dette er nemlig musikk som på sitt beste føles overjordisk og uvirkelig, som om den har minimalt med vår platte verden å gjøre.
Kanskje er det derfor islendingene tiltrekker seg så mange (ulike) mennesker?
Selv om de ofte rører ved det sentimentale, er tross alt Sigur Rós et temmelig eksperimentelt poporkester; jeg har vanskelig for å forestille meg et tilsvarende indienavn à la Animal Collective lage kø utenfor Oslo Spektrum en fredag ettermiddag.
Faktisk ser trioen nærmest uvirkelige ut idet de stiger inn på scenen, kun silhuetter som trer frem fra den dunkle tåken.
Sånn fremstår også musikken innledningsvis, som dveler i de mest ambiente avkrokene av katalogen deres («Ekki múkk»).
Der og da bærer konserten løfter om å bli en like mystisk erfaring som jeg har turt å håpe på.
Litt etter litt kjenner jeg imidlertid interessen dabbe av.
Lyset på scenen blir sterkere, og musikken voldsommere.
Folk er forskjellige:
Selv foretrekker jeg når Sigur Rós er messende fremfor dramatiske.
Særlig idet crescendoet til det ene kuttet (tilgi meg! låtene deres er ikke så lette å skille fra hverandre) synkroniseres med en animert fjellbestigning, kjennes estetikken til islendingene vel åpenbar.
Ved pause – jepp, i gammel konserthus-tradisjon er konserten delt opp i to – er jeg altså rett og slett litt skuffet.
Heldigvis er andre halvdel vesentlig sterkere.
Etter elektronikaflørten «Óveður», kliner de til med en glimrende tapning av en sine beste låter:
«Ny Batterí» (enda flere spor fra strålende «Ágætis Byrjun» (1999) hadde riktignok ikke skadet).
Desto mektigere er påfølgende «Vaka», hvor det kjennes ut som himmelen skal ramle i hodet på forsamlingen.
Jeg kan i hvert fall skrive under på å bli våt i øynene av Jónsi Birgissons ekstatiske hvining.
Å faktisk forstå islandsk er nødt til å ødelegge mye ved det å lytte til Sigur Rós – i likhet med fabelaktige Cocteau Twins, er halve opplevelsen å kun få føle hva som blir sunget.
Etter den illevarslende postrocken «Kveikur», når konserten sin like fengslende som heseblesende ende i form av «Popplagið».
Publikum – meg inkludert – er sultne på mer, men bandet vender kun tilbake for å takke for seg.
Ingen oppvarmingsband, tissepause midtveis uti, og null ekstranummer:
Sigur Rós ønsker å transcendere det alminnelige konsertformatet.
Det får de sannelig også til.
| 1
|
306479
|
Mesterlig om flyktningkrisa
Med stor autoritet skriver Lars Petter Sveen om en av vår tids mest brennende spørsmål.
Tilfeldigvis skulle jeg lese Lars Petter Sveens nye roman «Fem stjerner» samtidig som yngstemann oppdaget brettspillet «Den forsvunne diamant».
I en ukes tid har jeg lest og spilt om hverandre, og vekslet mellom to svært ulike bilder av Afrika.
Brettspillet gir et forskjønnet bilde av det kolonialiserte Afrika.
Det er inspirert av britenes funn av verdens største diamant i 1905, som fortsatt pryder det britiske kongehusets kronjuveler.
Men også kolonimaktenes utbytting og grusomheter i andre områder er til stede.
I form av navn som Slavekysten, Gullkysten og Elfenbenskysten.
I det hele tatt gir spillet med sine røvere og diamanter inntrykk av et kontinent som er rikt, men farefullt for europeiske eventyrere.
Sveens roman er derimot en ambisiøs fortelling om fem somaliske tenåringer drevet på flukt til Europa.
Ved å skildre hvordan to gutter og tre jenter tar seg fra kysten av Sør-Somalia til Sudan og videre gjennom Sahara til Libya, gir romanen et ganske annet og langt mer brutalt bilde av dagens Afrika.
Romanen skildrer helt konkret forholdene i det borgerkrigsherjede Somalia og de lovløse tilstandene i Sudan og Libya.
Jeg røper ikke slutten ved å nevne at romanen ender i det ubarmhjertige Middelhavet.
«Fem stjerner» er første bok i en serie om Aisha, Said, Aaliyah, Isir og Khadar.
I åpningen av romanen møter vi dem om bord i en overfylt båt utenfor kysten av Libya.
Allerede de første setningene hogger tak i leseren med sine konkrete skildringer og presise metaforer.
«Det har begynt å blåse opp.
Ei bølgje slår over ripa.
Aisha høyrer noko som dunkar i båten.
‘Høyrde du det’, spør ho, ‘det er eitt eller anna som bankar.’
Aaliyah svarer ikkje.
‘Kanskje havet er levande’, seier Aisha, ‘kanskje det prøver å bære oss fram.’»
Deretter tar Sveen oss tilbake til landsbyen hvor Aisha og Said vokste opp.
Med søsken og venner, fedre som fisket og mødre som holdt styr på hjemmet.
Selv gikk de på skolen.
Mens Said drømte om å bli fotballspiller i Italia, irriterte Aisha seg over at hun måtte passe småsøsknene sine.
Slik var livet inntil soldater fra den islamistiske terrorgruppa Al-Shabaad angrep skolen og bortførte elevene.
Aisha blir en av konene til en grusom kommandant, som i tillegg til å brennmerke henne, gjør henne gravid.
Den storvokste Said blir barnesoldat og utsettes for de verste prøvelser.
Da de greier å rømme kommer de seg til en flyktningleiren Dalo Ado i Etiopia, hvor de møter de tre andre tenåringene.
Ved å slå seg sammen i en gjeng, blir de sterkere.
Og ved å prostituere seg, arbeide, rane og lyve greier de å komme seg helt til Tripoli.
Hele tiden er de forfulgt av farer, fiender og motgang, og underveis vokser også vennskap, kjærlighet og rivalisering dem imellom.
«Fem stjerner» er ikke bare en uhyre aktuell bok, men også spennende som en thriller.
Sveen er født i 1981 og ble tildelt Tarjei Vesaas’ debutantpris for «Køyre frå Fræna» i 2008.
Sitt store gjennombrudd fikk han med romanen «Guds barn» for tre år siden, og med årets bok befester han sin posisjon som en av våre fremste forfattere.
Jeg tror ikke jeg har lest en mer intens, brutal og vakker roman om Afrika på norsk siden jeg leste Axels Jensens «Ikaros».
Og mens Jensen på tidstypisk vis skildrer en ung nordmanns reiser i Nord-Afrika, har Sveen altså satt seg fore å skildre de fem somaliernes flukt fra deres perspektiv.
Ved bruk av vår tids litterære teknikker og fagkunnskap kaster han om på perspektivet, og ser Afrika innenfra og Europa utenfra.
Det gjør han med stor autoritet.
I etterordet takker han en rekke fagfolk for å ha lest manuset.
Og ved i hvert kapittel å flytte fortellerperspektivet mellom de fem hovedpersonene, fylles historien ut med overraskende detaljer.
Skjulte aspekter ved karakterene kommer for en dag og flere betydningslag i historien avdekkes.
Ved å trekke inn somaliske eventyr og myter blir dette en fascinerende og rik tekst.
Til sammen gir den et overveldende inntrykk av hvor kompleks og uforutsigbar verden kan være for mennesker på flukt.
Den eneste jeg vet som har skrevet noe liknende, er den franske nobelprisvinneren J.M.G. Le Clezio.
Også hans store roman «Ørkenen» handler om mennesker drevet på flukt – og verken flyktningene i hans roman eller de fem tenåringene i Sveens, er lykkejegere på jakt etter gull og edelstener.
«Fem stjerner» er en mesterlig roman, og med den har Sveen skrevet seg rett inn i et av vår tids mest brennende spørsmål.
Som kommer til å engasjere lesere uansett politisk ståsted.
| 1
|
306480
|
Oasis-vokalisten slenger med leppa.Bare synd soloskiva hans er totalt tannløs
Rock 'n' roll fiskeboll.
ALBUM:
Søskenkjærlighet er ikke som andre typer kjærlighet: byggesteinene er ikke gjensidig respekt, men gjensidig misunnelse.
I et intervju våren 1994 nikket Liam Gallagher mot storebror Noel og erklærte, med typisk stormannsgalskap:
«That’s why we’ll be the best band in the world – because I fuckin’ hate that twat there».
Hadde det ikke vært for at han forvekslet «best» med «størst» – men absolutt bra – ville spådommen vært helt presis.
Både albumdebuten «Definitely Maybe» (1994) og den vemodige oppfølgeren «(What’s the Story) Morning Glory» (1996) er popkulturelle bautaer; sistnevnte perfeksjonen av Oasis’ mektige arbeiderklasserock.
Jager fortsatt rusen
Gallagher-brødrene har imidlertid ikke klart å reise seg etter de – med hodene fulle av kokain og hybris – forsøkte å fly enda nærmere sola med sagnomsust overproduserte «Be Here Now» (1997).
I 2009 fikk de omsider nok av å bade i middelmådigheten sammen, og gikk hver til sitt.
Etter Oasis’ oppløsning har de fortsatt å jage etter gullalderen, det være seg med storebrors High Flying Birds eller lillebrors Beady Eye.
Liam uten låtskriveren Noel; Noel uten sangeren Liam.
Fryktelig dølle «As You Were» – som er Liam Gallaghers faktiske solodebut – er med andre ord ikke all verdens å bli klok på.
Pop-produsentene Greg Kurstin og Dan Grech-Marguerat bidrar i stor grad til at «As You Were» er blankpolert, og tidvis i flørt med smakløs folkrock («Wall of Glass», «When I’m In Need»).
Tannløst kjekkaseri
Selv om albumbeste «For What It’s Worth» er en blåkopi av enhver Oasis-ballade, vinner den på å framheve Liams eviggrønne røst.
«Underneath my skin there’s a fire within/still burning», messer 45-åringen.
Nå ja.
Freidigheten hans er et gjennomgangstema på skiva (linja «Yes, I know, I’ve been bold/I didn’t do what I was told» («Bold») later til å være skrevet av en rampete tolvåring), men speiles overhodet ikke i musikken.
Det er særlig dette misforholdet mellom Liams proklamerte kjekkaseri og lydbildets totale tannløshet som gjør skiva dårlig framfor dypt middelmådig.
«As you were» betyr noe à la «glem alt jeg nettopp sa».
I likhet med broderens «Chasing Yesterday» (2015) – som inneholder den flotte romrockeren «The Right Thing», en låt langt mer interessant enn noe man finner her – er det en passende albumtittel.
«As You Were» er nemlig glemt før du vet ordet av det.
| 0
|
306481
|
Provokasjon for provokasjonens del
Marilyn Manson gir ut ny plate.
ALBUM:
For noen dager siden gikk det virkelig skeis for Marilyn Manson under en konsert i New York.
Den uregjerlige artisten fant det for godt å begynne å klatre i en sceneinstallasjon som ikke var bygget for den slags akrobatikk og Manson endte i dørken med herligheten over seg.
Resultatet ble ni avlyste konserter og ordrer fra legen om holde seg i ro hjemme.
Det er på mange måter noe symbolsk over hendelsen.
I sin desperasjon etter å opprettholde fasaden som degenerert rockerebell gjør Manson nesten hva som helst for å fremstå som eksentrisk og ukontrollerbar, men men det slår til syvende og sist tilbake på han selv.
På mange måter virker det som om han jager myten han har forsøkt å skape om seg selv.
Problemet er bare at den har mistet fascinasjonskraften.
Provokasjon for provokasjonens del er en temmelig hul syssel.
Spesielt når musikken du lager kjennes ganske medtatt og fantasiløs etter over 20 år i bakerovnen.
Da hjelper det ikke hvor mange ganger man vræler «Guns», «Fuck», «Money», «Christ» og alt det der.
Marilyn Mansons desperate forsøk på å være seg selv nok blir en repetitiv og forutsigbar øvelse.
De uler i sirener på «Revelation #12», vokalen er oppskriftsmessig vrengmarinert og gitaristen harver stort sett over de samme tre grepene som har utgjort grunnstammen i de fleste av Mansons låter.
Alt er dog ikke bare sorgen, for det var tross alt en velfungerende oppskrift en gang i tiden, og de gangene låtene er gode nok til å stå på egne bein, fungerer de som en fin mimrefest.
«WE KNOW WHERE YOU FUCKING LIVE» er Manson på sitt industrielt beste, mens «Kill4Me» er en bluesa morderballade med et stort og velfungerende refreng.
Av og til kan nøkkelen være å ikke prøve for hardt.
| 0
|
306482
|
En leksjon i hvordan coverlåter kan løftes flere hakk
Vellykket vri fra Ane Brun.
ALBUM:
Nylig avdøde Tom Pettys «No Reason To Cry» får en helt spesiell mening når Ane Brun nå gir den ut som en av 14 coverlåter på sitt nye album.
Selvfølgelig skal vi grine litt.
Hun leverer en nydelig tolkning som helt utiltenkt også blir en hyllest til en stor artist.
Sjelden bedre
Coverlåter kan bli forutsigbare og ganske uinteressante om de ligger for tett opp til originalen, og det er sjelden de blir bedre.
Ane Brun tar likevel sjansen, og på «Leave Me Breathless» tolker hun 14 mer eller mindre kjente låter som på en eller annen måte betyr noe for henne.
Og - hun gjør det så elegant at mange av dem framstår som helt andre sanger!
Og - i noen tilfeller - også bedre.
Foreigner
Det beste eksempelet er dette:
Sett på Foreigners lettere irriterende powerballade «I Want To Know What Love Is», og skru så over til Ane Bruns nedstrippede og mer jordnære versjon.
Låten blir aldri den samme igjen.
Vakkert!
«Always On My Mind» er udødeliggjort av både Willie Nelson og Elvis Presley, likevel klarer Ane Brun å gjøre stor kunst av låten med et enkelt arrangement med gitar og strykere.
En annen «Hero»
Det samme gjelder «Unchained Melody», en silkemyk og vakker versjon av en sang fra repertoaret til den amerikanske countryduoen The Righteous Brothers - framført som om den skulle vært skrevet til henne.
Og - har du sett for deg at Ane Brun skulle tolke Mariah Carey?
Vel, «Hero» blir heller aldri den samme, her er glam og svulstig sang byttet ut med feeling av et helt annet slag.
Bob Dylan
Låtvalget sier selvfølgelig mye om Ane Brun, sjøl om hun også har noen overraskende valg.
Her er Maria McKee (albumtittelen er hentet fra ei tekstlinje i «Show Me Heaven»), Nick Cave («Into My Arms»), Radiohead («How To Disappear Completely»), Shakespear's Sister («Stay»), Sade («By Your Side») og Lucinda Williams («Right In TIme»).
Tre høydepunkter:
Bob Dylans «Girl From The North Country» (krydret med pedal steel - kanskje til ære for Dylans gamle duettpartner på denne låten fra '69-albumet «Nashville Skyline», Johnny Cash) og «Make You Feel My Love» (som også er tolket av Ingebjørg Bratland og en «haug» andre) og Joni Mitchells «Big Yellow Taxi».
Sistnevnte er spilt inn i stua hennes, med Brun på vokal og som et helt kor - aleine.
Dette er sanger som nærmest trygler om å bli tolket av en artist med en markant, egen stemme.
Det har Ane Brun.
Inn på lista!
Det dukker av og til opp lister med de beste coverlåtene.
Jeff Buckleys tolkning av Leonard Cohens «Hallelujah» står langt oppe på de fleste.
Det er låter her som bør inn på den lista.
| 1
|
306483
|
«Byens spor» tegner til å bli nok en romansyklus av beste Saabye-merke
Det er ingen som kan skildre Oslo i så sødmefylt vakre ordelag som Lars Saabye Christensen.
Nå er han tilbake på gamle «Halvbroren»-trakter.
BOK:
Det er spesielt ett område han stadig vender tilbake, nemlig Fagerborg, og morens barndomshjem i en leilighet i Kirkeveien 127.
Leiligheten har gjennom årene huset mange av forfatterens romanskikkelser, blant annet familien i «Halvbroren».
Nå lar han en ny familie flytte inn.
Der er Ewald og Maj Kristoffersen, og deres fem år gamle sønn Jesper.
Komisk alvor
I likhet med Roy Jacobsen, har også Saabye Christensen tatt for seg fredsårene i høstens roman.
Året er 1947.
Den lettsindige melankolikeren Ewald Kristoffersen er teknisk tegner for reklamefirmaet Dek-Rek.
Han tar alltid en tur innom Bristol før han skal hjem.
Da gruer han seg.
Sønnen Jesper er vanskelig; søvnløs, nervøs, vrien og taus.
Maj fortviler over Ewalds drikking og sønnens nykker.
Hun finner mening og trøst som kassererske for Fagerborg avdeling i Oslo Røde Kors.
Det møysommelige arbeid kvinnene gjennom årene har nedlagt i Røde Kors, danner ryggraden i denne første boka i Saabye Christensens tredje romansyklus.
Ideen skal han ha fått etter morens død, og fant protokollene for Røde Kors avdeling på Fagerborg fra 1947 til 1967.
Utdrag fra disse er gjengitt i kursiv gjennom hele boka.
Det er ganske fantastisk stoff; sirlige og komisk alvorstunge nedtegnelser, formulert med en rørende omsorg for de små ting:
«En dukke som skal loddes ut ved Røde Kors’ basar i september var innkjøpt, og arbeidet med søm av utstyr til samme er påbegynt.
Fru Larsen kunne i samme forbindelse fortelle at en vekkerklokke kjøpt og tenkt utloddet på basaren ble funnet ikke å være i orden.»
Melankolsk nostalgi
Det er mye nostalgi i denne boka.
Den gang det å få egen hustelefon var en begivenhet, og en sommerferie kunne bestå av en utflukt til Sognsvann.
Men ferien var i det minste felles:
«Det var fellesferie.
Smak litt på ordet.
Det kjennes godt.
Det meste er felles i disse etterkrigstider før velstanden blir for stor og alle skal finne seg selv og ikke andre».
Nostalgien er likevel ikke forløyet, og mange av skikkelsene her – alle løselig knyttet til Kirkeveien 147 – har de foruroligende og irrasjonelle bristene som kjennetegner god litteratur.
Som den Nagel - aktige medisinstudenten Bjørn Stranger.
Han redder et barn fra døden, og morer seg etterpå med å rappe brev i folks postkasser som han med en kynisk menneskeforakt kaster.
Jesper selv er en typisk Saabye Christensen-skikkelse; ensom og annerledes, sannferdig og løgnaktig, overfølsom og kald.
Og svært musikalsk viser det seg, når han starter i pianoundervisning hos en begavet, men forsoffen italiensk pianist.
I et portrett formulert med den poetiske melankoli som kjennetegner Saabye Christensen på sitt aller beste:
«Når de kommer ut i skolegården igjen, skjer det som er uunngåelig, som skjer i alle skolegårder når første skoledag er slutt:
Med magnetisk kraft trekkes noen til hverandre, og vennskap innledes som også skal vare livet ut, mens andre støtes fra, støtes ut, til en like stor ensomhet».
| 1
|
306484
|
På Raufoss produserer man bomber og granater, kuler og krutt.Slikt snakker man nødig om
På jakt etter det skjulte.
Dag Hoel har skrevet en viktig bok om fortielse på mange nivåer, om fredsnasjonen Norge.
Den halv-statlige bedriften Nammo er storeksportør av spesielt kraftig ammunisjon som benyttes i en rekke land.
Nammo er forlengelsen av Raufoss ammunisjonsfabrikk og ligger på Toten i Oppland.
Her ble en av Norges mest vellykkede industribedrifter strategisk plassert i forkant av 1905, bak høye gjerder og etterhvert inne i fjellets hulrom.
På Raufoss produserer man bomber og granater, kuler og krutt.
Slikt snakker man nødig om.
Flammende verden
Virksomheten er altså hyllet inn i fortielse, og gjennom tidene har ammunisjonsproduksjonen ofte blitt vernet av hensyn til arbeidsplassene.
Det har ikke alltid vært mulig å eksportere det dødelige materiellet fritt, og salget har gått opp og ned.
I trange tider har folks jobbsikkerhet blitt det viktigste argumentet for å opprettholde produksjonen – slik vi har sett i mange tunge bransjer: olje, aluminium, jernverk osv.
Fagforeningen på Raufoss er en nesten unison kraft i Fellesforbundet, tidligere Jern og Metall, og hele tettstedet Raufoss har sin identitet og sitt livsgrunnlag dypt forankret i ammunisjon.
Bedriften ble grunnlagt for å forsyne norske styrker i tilfelle svenskene ikke ville gi fra seg landet til nordmenn selv.
Gjennom årene har den vokst til en betydelig eksportør av avanserte våpensystemer.
Materiell fra Raufoss benyttes i skarpe stridigheter rundt omkring i vår flammende verden.
Ved hjelp av snedig håndtering av eksportregelverket for krigsmateriell, klarer bedriften å nærme seg det alle våpenhandlere drømmer om:
Å selge til flere parter i én og samme konflikt.
Det er slikt det blir penger av.
Best mulig materiell til flest mulig stridende, slik at etterspørselen opprettholdes og krigen kan fortsette.
Mørke sider
Filmmann og sakprosaist Dag Hoel er en aktivist med et vidt spekter av interesser.
Han kommer fra Raufoss og har reist mye rundt i verden.
I årets utgivelse dykker han ned i mørke sider ved sitt eget hjemsted for å analysere den allmenne fortielsen og hente fram de brutale realitetene Raufoss-tilværelsen er knyttet til.
Dette gjør han på flere nivåer: intervjuer med aktører, referater fra politiske debatter, vidstrakte refleksjoner rundt krigsindustri generelt og tilbakeblikk til sin egen ungdom.
Han er selv oppvokst oppi lia ovenfor industrianlegget, og far og bestefar jobbet – naturligvis – på «fabbrikken».
Bestefar var bedriftens sjåfør.
Hoels egen pappa jobbet i produksjonen, men snakket aldri om hva han gjorde i jobben.
Forfatteren fletter det saklige stoffet sammen med beskrivelsene av en tur oppover langs Veltmannåa, en liten elv som munner ut i Hunnselva på Raufoss.
Denne turen blir et noe overtydelig litterært virkemiddel, men den gir ham sjanse til å sortere og plassere en del minner – noen små, noen større.
Sentralt i hele framstillingen ligger det skjulte minnet om kameraten som ble drept i en trafikkulykke, og den årelange fortielsen dette førte til.
Tausheten rundt kameratens død knyttes klokelig sammen med den store fortielsen om realitetene i krigsindustrien, og fortielse generelt.
Hoel gransker menneskets driv mot å fortie vanskelige emner, en granskning som gir god frukt når han klatrer helt opp til stortingsnivå.
Ingen ønsker å se for seg hvordan det ser ut der patronene fra Raufoss treffer sine mål.
Man later som ingenting.
De ansvarlige blir stille.
Folk på jobb
Denne sammenflettingen på flere nivåer og tilknytningspunktene til forfatterens egen barndom og familiehistorie er vellykket og gjør boka til noe mer enn en sakprosaisk brannfakkel.
Til tider blir anekdotene i overkant pratsomme og banale, og den stadige insisteringen på kontrasten mellom fortielse, taushet og krigens realiteter, er unødvendig.
Når dette poenget danner hele grunnmuren til boka, er det ikke nødvendig å gjenta det nær sagt på hver side.
Samtidig er det litt enkle, dialektale og hverdagslige en styrke i framstillingen.
Scenene med pulverkaffe på direktørens kontor, intervjuet med oppfinneren bak superprosjektilene, og skildringen av ledelsens motvilje mot å vise fram arkivene (som til overmål er delvis kastet!) gir dybde til paradoksene.
Aktørene blir mennesker som deg og meg og Hoel, og galskapen får ansikter.
Ja, det er helt vanlige folk som skrur sammen granatene.
Folk på jobb.
Sterk er også den historiske framstillingen av den sømløse produksjonen for tyskerne under krigen.
Vi får høre om eksport av våpen til Bolivia og Cuba, og naturligvis om alt det materiellet som akkurat nå produseres og skipes ut så det kan legges til på de mange bålene som brenner i Midt-Østen.
Alt dette for å verne noen hundre arbeidsplasser i en «fredsnasjon».
Paradoksene rundt ideen om Norge som fredsnasjon, er heldigvis blitt tema for flere gode framstillinger de senere årene.
Fredsprisen er blitt problematisert og flere av de mindre vellykkede fredsmeklingene er dissekert.
De fredsbevarende operasjonene med norske soldater i Afghanistan er endelig blitt gransket, og den norske eksporten av utrangert militærutstyr til krigsherrer langt borte, er belyst i prisbelønte reportasjer her i Dagbladet.
Kristoffer Egebergs utgivelse før sommeren, «Fredsnasjonen Norge», er en dyster koloss der norsk uforstand og dilettantiske famling i utlandet får flombelysning.
Hvordan skal vi forstå disse himmelropende paradoksene?
Hvorfor maser de ansvarlige politikerne så ofte og så gjerne om dette med fred samtidig med at de fortier Norges rolle som krigsprofitør på et meget høyt nivå?
Dag Hoels bok gir nøkler til å nærme seg fortielsens anatomi, og man får bare håpe at også politikere vil ta seg bryet med å sette seg inn i hva de driver med.
| 1
|
306485
|
Peter Frankopan omskriver historien i ny bok, allerede en global bestselger
Med nytt liv midt i verden.
Med sine omfattende kunnskaper og sin overlegne evne til å skrive godt og underholdende har den ambisiøse Oxford-akademikeren Peter Frankopan klart å gjøre sin nye versjon av verdenshistorien til en internasjonal bestselger.
Vugge og veikryss
Hypotesen er at «brua mellom øst og vest», regionen som strekker seg fra Middelhavets østkyst via Svartehavet til Himalaya, er sivilisasjonens vugge og veikryss.
Det er innlysende at et selvsentrert Europa altfor lenge har plassert sin egen lille verden midt på kartet.
Men flagellanten Frankopan går til ytterkanten, og pisker på:
Den islamske erobringen rundt Middelhavet på 600-tallet var en mønstergyldig «ekspansjon», leser vi.
Bokas folk, altså jøder og kristne, ble møtt med «barmhjertighet», skriver Frankopan.
Beviselig feil
Denne framstillingen er mangelfull og delvis uriktig.
Forfatteren ignorerer det faktum at Muhammed beordret drap på 800 menn i den jødiske stammen Banu Qurayzah i 627.
Frankopan begår dermed en unnlatelsessynd i en tid hvor vi tutes ørene fulle med at profeten, fred være med ham, var et ufeilbarlig menneske og et eksempel til etterfølgelse.
Det blir etter hvert et mønster:
Når de islamske erobringen og plyndringen av Vest-Europa stanset opp ved Poitiers bare 30 mil fra Paris i 732, var det ikke fordi invasjonshæren ble slått av Karl Martell, han med hammeren, men fordi muslimene fant mer rikdom og belønning andre steder.
Frankopan skriver ikke hvor, men tenker kanskje på India der stormogulen «etablerte seg».
Britenes erobring av India er derimot helt korrekt omtalt som imperialisme.
Ved veis ende
Frankopan avrunder sin lange reise langs silkeveiene med et helt grunnleggende og berettiget spørsmål om ikke Europas og Vestens tidsalder står ved veis ende.
Vi kunne derfor ha ønsket oss en enda bredere omtale av den nye silkeveien, den gigantiske transportåra av jernbaneskinner og bredbånd det moderne Kina er i gang med å konstruere.
Ellers er det, stort sett, bare å slippe løs adjektivene og istemme forlagets vaskeseddel:
Fantastisk, fascinerende, stimulerende, spennende, avhengighetsskapende.
| 1
|
306486
|
Bok for den nasjonale snøkanon
«Noriaki» er helt oppe på siden av Thorvald Steens «Vekten av snøkrystaller» som utkom i vår.
Hopp er bevegelsespoesi, skriver forlaget i omtalen av Endre Rusets forrige bok om Noriaki, en boksingel i 2014.
Siden den gang har han publisert flere dikt om den japanske hopperen Noriaki Kasai på sitt eget olympaistadion.no, et nettsted som har revitalisert sportsdiktet i norsk prosa.
De fleste dikt skrives om antiheltene, om livets evige toere og de som tryna.
Noriaki er ikke der, selv om han er en toppidrettsolding.
I mars i år ga Noriaki Kasai et intervju til Aftenposten der han fortalte at han satser på å bli olympisk mester i Pyeongchang i 2018.
Helt ute av lufta er det ikke tatt:
Noriaki ble verdensmester i skiflyging i 1992, har OL-sølv og bronse i laghopp og 241,5 meter i Vikersund.
I sommer ble han 45 år.
Ikke haiku
Japansk haiku er det heldigvis ikke, men det er Ruset-haiku.
Han følger oppskriften på tre linjer, men bryter med regelen fem stavelser, sju stavelser, fem stavelser.
Endre Ruset har fått navnet hans (tre stavelser:
Nor-i-aki) inn i absolutt alle snuttene, i noen både tre og fire ganger.
I de stramme tekstblokkene er det et hav av referanser.
Kanskje jeg dikter inn for mange, men når han nevner svarttrosten, leser jeg det som en hyllest til Jan Erik Vold, som har dominert idrettsdiktningen, og hans nydelig gjendikting av Wallace Stevens.
Nikk til Hauge
Ellers er det nikk til titler av Olav H. Hauge og Hemingway, drinker, Karoline Bjørnson og alle slags fugler.
Her det Hovland og Schubert – og ordspill («Kulm-kast») og mere til.
Likevel framstår det som rent diktet, en langsom flyt med alle forfattermuskler spent under dressen.
Vi kan savne dramaturgiske grep som stilbrudd og fall som en del av heltefortellingen.
Dikteren drar ham nær både seg og oss ved å utelukkende bruke fornavn.
Avstand blir vanskeligere, men det blir inderlig og beundrende.
Samtidig er det befriende at det diktes i presens (etter haikuregelverket) og ikke er tilbakeskuende sportsvers med treski, stilhopp og hele nasjonen ved termosen, serru.
Fornyelse
«Noriaki» er en fornyelse.
«Noriaki» er helt oppe på siden av Thorvald Steens «Vekten av snøkrystaller» i vår ellers skrinne skihopplitteratur.
Det er plass til flere i den snøkanonen.
«Noriaki» har et modernistisk oppsett uten at det blir påklistret:
Selvsagt er teksten på venstresiden presentert i bakkens linjer med en speilvending på høyre side, men om du løfter boka bort fra ansiktet og ser begge sidene samlet, ser du en V.
Det åpner opp for flere måter å lese på.
Lekre detaljer
Fra øverst på siden og ned – eller fra midten av siden og ut mot kanten?
Kan man lese-sakse?
Hvordan henger nå et skihopp sammen, om det ikke er en ekspanderende ekstase av all erfaring, risiko og gode nederlag som finnes i et liv?
Boka har lekre detaljer i en Flamme-utgivelse som er gjennomarbeidet, helt fra bruk fra røde prikker, snøkrystaller mellom diktene og omslagsfargene:
Snøhvit rygg og ellers hoppdressgul ellers.
Kolofonen bakerst i boka er også en liten godbit signert designer Aslak Gurholt i Yokoland.
| 1
|
306487
|
Tiden vil vise om «Blade Runner 2049» er en moderne klassiker
Denis Villeneuves videreføring av Ridley Scotts klassiske sci-fi-univers er en visuell fryd og en smart innfallsvinkel til mytologien fra den opprinnelige filmen.
FILM:
Det åpenbare problemet med de siste tiårenes oppfølgere og nyinnspillinger av nyskapende sjangerfilmklassikere er at de aller, aller fleste av dem hopper bukk over det som gjør originalene så uforglemmelige – nemlig nyskapingen.
Dette gjelder også Denis Villeneuves oppfølger til Ridley Scotts «Blade Runner» fra 1982, men den fransk-kanadiske regissøren makter likevel å gjøre en hel del interessante ting innenfor rammene av den opprinnelige filmens univers.
Mirakel Filmens hovedperson er politibetjent KD6-3.7 (Ryan Gosling), en replikant som jakter ulovlige replikanter, og som etter en rutinemessig «pensjonering» av en ulovlig androide kommer på sporet av et mirakel:
Ting tyder nemlig på at en replikantkvinne for 28 år siden lykkes i å sette et levende vesen til verden, hvilket er like umulig som det er farlig for verdensordenen.
Og som om ikke dét var nok, viser det seg etter hvert at mysteriet har forbindelser til betjent Ks egen fortid.
«Blade Runner 2049» er en langt mer direkte oppfølger enn mange hadde trodd, men står også støtt på egne bein som fortelling.
I likhet med David Lynch i «Twin Peaks:
The Return» gjør Villeneuve god bruk av tiden som har gått siden forrige kapittel i sagaen, og i likhet med Lynch går han direkte inn og rekontekstualiserer scener fra originalen.
Fansen vil utvilsomt finne mye å glede seg over, diskutere og mislike, men spørsmålet er hvorvidt filmen bringer tilstrekkelig med egne mysterier og tvetydigheter til torgs til å forbli et diskusjonsemne over år og desennier.
Manipulasjon Visuelt og lydmessig er «Blade Runner 2049» en fryd, og filmen er verdt en tur på kino bare på grunn av bildene og musikken alene.
Villeneuves videreutvikling av Scotts estetiske univers er både storslått og elegant, og i en tid der blockbustere langt på vei er ensbetydende med heseblesende eksplosjonsorgier, er det svært gledelig å se en sci-fi-film i denne prisklassen bevege seg såpass rolig og avmålt som dette.
Der «Blade Runner» var gjennomsyret av en gnagende eksistensialistisk angst som på mange måter var en naturlig videreføring av film noir-sjangerens verdensbilde, vrir «2049» spørsmålet om ekte og uekte mennesker til å handle om klassestrukturer og rasisme.
Mer enn noe annet er den imidlertid en film om hukommelse som basis for erkjennelse, hvilket er en ypperlig innfallsvinkel til en film som er viden kjent som et av filmhistoriens kjæreste minner – et minne som har blitt manipulert en rekke ganger i form av stadig nye versjoner av den opprinnelige filmen.
Spørsmål Med sine kompakte bilder, finurlige detaljer og spilletid på snaue tre timer, er «Blade Runner 2049» en film som umidelbart inviterer til flere gjennomsyn.
Tiden vil vise om den er en moderne klassiker eller om den i likhet med Villeneuves forrige sci-fi-epos «Arrival» vil gli diskré ut av hukommelsen så fort man har fått fordøyet den.
| 1
|
306488
|
Det måtte en rapper til for å heve standarden på norsk pop
Cezinando sementerer sitt monumentale stilskifte på «Noen ganger og andre».
Rappere som bryter ut av sjangerens ofte kortsiktige rammer, har på kort tid gått fra å være unntaket til å bli selve regelen.
Ofte heller en smart karriere-move enn et skudd i foten.
For en fyr som begynte karrieren med låttitler av typen «Destilert Ignoranse» og en solid kanalisering av Østlandsrap-tradisjonalistene og mentorene Jaa9 & OnklP, er utviklingen på sin side monumental.
Der sistnevnte Oppland-rapstjerne plasserte én suksessfull fot i rockens verden, men samtidig beholdt den andre i skrøne-hiphopen, innebærer Cezinandos andre karrierebølge på sin side en helomvending fra rapkatalogen han toppet med fjorårets «Barn av Europa».
Et minialbum som blant annet sikret ham Spellemanns gjeve Tekstforfatter-pris, og bygget videre på modningsprosessen han allerede hadde teaset via Årets Urørt-vinneren «€PA».
Likevel var det med de skjøre åpningslinjene «Det er ingenting som fenger....lenger» at det virkelig markante skillet kom i mars 2017.
«Håper du har plass» ble ikke bare et norsk emo-anthem, men viste desuten at det lå en helt ny type artist latent i Oslogutten – for alvor bekreftet noen måneder senere i den gåsehudfremkallende popmagien til «Vi er perfekt men verden er ikke det».
Godt etablert av nevnte singler, slår crossover-artisten Cezinando ikke overraskende ut i full blomst på «Noen ganger og andre».
Tidsriktig hyperpersonlig og sjelsøkende ærlig i sin søken etter uskylden som forsvant («Jeg hakke vært meg selv, jeg vet ikke hvor det ble av meg...om du løper på Christoffer, si at jeg sa hei»).
På mange måter føles skiva som det første reelle resultatet av Karpe Diem-skolen, oppgradert med en type privat oppriktighet vi endelig ser spor av i Chirags avrundede gjestevers på sistelåta «Er dette alt»
(«Jeg kanke tro jeg er redd for å bo med en hvit mæbe / Og jeg har ikke sagt det til mamma, men jeg sier det her»).
I mellomtiden beveger «Noen ganger og andre» seg mesterlig fra sensitivt til pompøst i et dynamisk lydbilde skapt sammen med Rytmeklubben (Ole Torjus Hofvind), mens hovedpersonen fanger oss med et tekstunivers preget av oppveksthistorier om tenåringsstreker og avlivede hunder, identitet og kjærlighet, problematiske familieforhold og mannlig sårbarhet.
Cezinandos store styrke viser seg i nettopp denne bredden, enten han synger alene med pianoet («Tommelen på vekta»), assisteres av majestetiske synth-strings og smatrende hi-hats («Stillhet som skriker til deg» og «...Selv du»), eller går full R. Kelly på oss i allerede nevnte «Vi er perfekt men verden er ikke det».
En slik type inspirerende grenseløshet – både musikalsk og personlig – levner liten tvil om at den norske popstallen har fått en ny standard å måle seg etter.
| 1
|
306489
|
- En begivenhet i norsk film
Iram
Haq stiller store spørsmål i skarp film om usosial kontroll.
FILM:
Tvingende tradisjoner tilsynelatende hugget i stein må rammes usedvanlig hardt, med smale, skarpe hakk.
2017 har hittil skapt tre ulikt skulpturerte kraftskildringer av unge kvinners frigjøringer fra ytre og indre religiøst og sosialt trykk:
Andems sobre «Skam», Triers sitrende «Thelma», og nå Haqs skremmende «Hva vil folk si», en film som brenner i bukhulen, og må kunne betegnes som en begivenhet i norsk film.
Usosial kontroll
Regissør og manusforfatter Haq tar sjumilsteg fra kortfilmer som «Skylappjenta» (2009) og debutlangfilmen «Jeg er din» (2013), også om det syltynne handlingsrommet i bindestreken mellom to kulturer.
«Hva vil folk si» er kunstnerisk forløst, med stramt grep om virkemidlene.
Privat og personlig tvinnes politisk, i en sjeldent viktig film, om det som ofte kalles sosial kontroll, men som omfatter mye mer.
Kontrollen kan være fysisk, psykologisk, sosiologisk, kulturell, kjønnet, økonomisk og historisk.
Den kan også være internalisert, slik at finslipt selvkontroll og -disiplin til sist usynliggjør trådene som trekker.
Spørsmålet «Hva vil folk si?» er for karakterene i denne fortellingen stilt så mange ganger at selve spørsmålstegnet er filt vekk.
Tittelens resignerte formulering
«Hva vil folk si» blir slik et retorisk halvspørsmål stilt seg selv.
Og i møtene med modale motstandsverb handler det ikke om hva Nisha (Maria Mozhdah) eller faren (Adil Hussain) virkelig vil eller kan, men hva de bør eller må.
Men ved å innrette seg utelukkende etter blikket utenfra mister man seg selv.
Passet påtent
Mozhdah er mektig imponerende i hovedrollen, tydelig og troverdig skrevet og instruert av Haq.
Makten og æren bæres brutalt, men tiltagende bedrøvet av Hussain i rollen som faren, tegnet så nyansert som han fortjener.
Med nødvendige melodramatiske manipulasjoner strammes realismen, og plottpunkter brukes poetisk.
De fysiske omgivelsene blir brønner for psykologisk fordypning, og fortellingen løftes opp av karaktertegningen.
Det særlig intense midtpartiet lar gåsehuden murre gjennom flere sekvenser.
Til sist trillet tårene hos denne kritikeren.
Filmen åpner med at faren slukker lysene og drar for gardinene, mens datteren løper hjemover i nattemørket.
Hun smetter inn vinduet og under dyna før han åpner døra for å sjekke.
Men snikfornorskingen avsløres da en gutt senere ferskes på rommet, og med en tung arm over skulderen bortføres Nisha av far og bror til Pakistan, der ukjent familie har større hus- enn hjerterom, og hun får passet sitt påtent.
En scene her er blant norsk films mest revnende, og minner om åpningen av Alexandr Dovzhenkos mesterverk Arsenal (1928), der en politimann nonsjalant berører en maktesløs kvinnes bryst.
Seg være ære
Kontroll av døtre og søstre har preget alle kulturer, også den norske.
Språket beskriver stadig den største delen av noe som brorparten.
Og tilbake i hjemlandet venter ingen forsoning for Nisha i det gjenopptatte æreslivet, med små datter- og søsterparter.
Men andre kan agere mot moraldansens trinn som viser eller mister ansikt.
Til sist i nærbilde må i hvert fall den ansvarlige far vise sitt.
| 1
|
306490
|
Hvor er det blitt av den spekulative sjarlatanen Dan Brown?
Dan Brown er tilbake med den femte Langdon-romanen.
Men, denne er blitt daff og forutsigbar.
BOK:
Hvordan oppsto livet på jorden?
Når og på hvilken måte vil det engang ta slutt?
Disse ubeskjedne spørsmålene lover Dan Brown oss svar på i sin femte Langdon-roman.
Resultatet er et spektakulært plott som smuldrer opp i noe som ville gjort seg bedre i et populærvitenskapelig tidsskrift.
Lovende
Det åpner så lovende.
Den geniale fremtidsforskeren og spillteoretikeren Edmond Kirsch har innkalt tre framtredende representanter for henholdsvis jødedommen, kristendommen og islam.
Han vil avsløre noe som vil ryste enhver trosretning, og sette både Kopernikus og Darwin i skyggen.
Hemmeligheten viser seg å være så farlig at kort tid etter blir tre av de fire drept.
Hemmeligheten
Vi spoler en uke fram i tid.
Vår gamle bekjent, den elegante tweedkledde ikonografiprofessor Robert Langdon går inn i det strengt bevoktede Guggenheimmuseet i Bilbao.
Han er invitert av sin tidligere student Edmond Kirsch, som har lovet å komme med en revolusjonerende avsløring, Kirsch blir skutt idet han skal avdekke hemmeligheten.
Langdon forstår at også han er i fare.
Fakta
Sammen med den smellvakre direktøren for Guggenheim, som også er forlovet med den spanske kronprinsen, flykter han.
Dette ved hjelp av datamaskinen Winston.
De to setter seg fore å finne Kirsch sin hemmelighet ved hjelp av koder og gåter datageniet etterlot seg.
Det bringer dem til Gaudis berømte basilika;
La Sagrada Família i Barcelona.
Brown har alltid vært en forfatter som har bakt inn fakta, halvfakta og spekulasjoner i plottene sine.
Men i tidligere bøker har han krydret plottet med visuelle actionscener, hemmelige ganger, selsomme gåter og de skumleste typer.
Blottet for liv
«Opprinnelse» derimot, er etter hvert nærmest blottet for liv.
Riktignok er det en elegant åpning i Guggenheim, og en skurkaktig admiral med et mystisk emblem tatovert inn i hånden.
Men ellers består denne boka hovedsakelig av fakta om arkitektur, moderne kunst og religion.
Avslutningen består i hovedsak av en lang utgreiing om kvantefysikk.
Interessant nok, men nærmest blottet for spenning.
Brown har i tillegg slengt på en helt malplassert avslørende hemmelighet i den spanske kongefamilie.
| 0
|
306492
|
Vanskelig å ikke havne på yatzy-kjøret igjen
Store P returnerer fra sin magiske studioverden med drømmende lydlandskap, sjarmerende selvdyrking, griseprat og episk R&B.
Når samtlige av hovedstadens største aviser triller terningkast 6 for debuten din, innebærer det som regel en storsatsing for å smi videre mens jernet er varmt.
For Store P var det på mange måter motsatt.
Etter den unisone spaltehyllesten bar det rett tilbake til Fyllingsdalen, hvor han – med unntak av turnering og sin velfortjente Spellemann – stort sett holdt seg unna det nasjonale medierampelyset som hadde blitt rigget opp for ham.
Over tre og et halvt år senere har lampene blitt omdirigert mot andre debutanter og stjerneskudd, men forventningene til rapperens oppfølger, «Rommet» har likevel fått stadig vekst takket være flere svært lovende singler.
For ikke å glemme en særdeles overbevisende live-opptreden under årets by:Larm.
Til tross for skivas noe seige åpning og avslutning (hvis vi ser bort fra bonussporet med Mats Dawg, Cezinando og unggutten Macho Mayne), suger hovedpersonen lytteren raskt inn i sin kompromissløse verden med stemningsskapende studioassistanse fra Marty Brown, Sexysnake og Sigurd Lauritzen.
En både underholdende og behagelig reise mellom deilig politisk ukorrekt A-Laget-griseprat («Nais Body»), det etterlengtede Unge Ferrari-samarbeidet som endelig dukket opp («Kombo») , og ikke minst uvanlig sjarmerende selvdyrking på «Meg meg meg» («Har en fire kilos svinestek i ovnen til meg selv»).
På sitt beste kombinerer han Robert Miles-aktige trancelandskaper med hylgråtende gitarsoloer ala «Funky Ride» («Vi esje herfra»), og leverer nostalgiske R&B-lydbilder; som like godt kunne ha dukket opp på det ikoniske «Above The Rim»-soundtrack («Rommet»).
Når «Ao» og «Dypt» dessuten sexer det hele opp med Kenny G-referanser, Blackstreet-kanalisering og gåsehud-akkorder for dagevis, er det vanskelig å ikke havne på yatzy-kjøret igjen.
I en norsk rapscene som har blitt stadig mer R&B-preget;, er ikke Store P lenger det unikumet han var for bare noen få år siden.
Likevel har pionerens melodiske landskap igjen å bli trumfet av sine yngre kolleger, noe som nok en gang bevises med dimensjonshoppet inn i «Rommet».
| 1
|
306494
|
Miley Cyrus går fra syrerock til countrypop på sitt nye album – det funker sånn passe
Forglemmelig.
ALBUM:
Vil Miley Cyrus noensinne vokse opp?
Selv om 24-åringens sjette album flørter med gammelmodig countrypop – ja, selv om Dolly Parton (71) har den eneste gjesteopptredenen her – er tittelen slående nok «Younger Now».
Kanskje er det et forsøk på å finne tilbake til uskylden.
Siden likandes «Bangerz» (2013) har hun nemlig eksistert i et slags pervertert Peter Pan-univers, hvor kosebamser lever side om side med gigantiske peniser.
Men uansett hvor gæli det har gått, har Mileys hedonistiske galskap alltid hatt et eller annet merkelig opprørsk ved seg.
Anklagene om hennes ignoranse – det være seg overfor kompleksitetene ved afroamerikansk kultur eller Robin Thickes avslappede forhold til voldtekt – er åpenbart et poeng.
Men hva annet kan man forvente av en søkkrik Disney-barnestjerne?
Hvis det er noe sykt ved henne, er det kun fordi vi lever i et sykt samfunn.
Som anmeldelsen så langt antyder, er det ofte gøyere å diskutere fenomenet Miley Cyrus enn musikken hennes.
I motsetning til det like tøylesløse som meningsløse Flaming Lips-samarbeidet «Miley Cyrus & Her Dead Petz» finnes det i hvert fall låter på «Younger Now».
Skivas største problem er imidlertid at melodiene er jevnt over gørrkjedelige.
Det kan skyldes at Cyrus nå har tatt full styring på låtskrivingen, med Oren Yoel som eneste produsent (i motsetning «Bangerz»’ endeløse rekke med skapere).
Riktignok byr denne minimalismen på ett fint øyeblikk:
Balladen «Inspired» er blant det mest smakfulle hun har satt til livs, en slags lettvekterversjon av Kacey Musgraves’ nydelige country.
Dessverre stopper det der.
Popalibiene «Malibu», «Thinkin’» og «Love Someone» er kurante, men ute av stand til å måle seg med «Party in the USA» eller «My Darlin’».
Den hjernedøde låvedansen «Bad Mood» er på sin side dømt til å få deg i dårlig humør.
Verken mer eller mindre:
«Younger Now» er glemt idet den er over.
| 0
|
306495
|
Tore Renberg avslutter «Teksas-trilogien» med et brak
Midnattsmesse med motorsag.
Siste bind i den forrykende «Teksas-trilogien» om spinnville Hillevågsgjengen ender med drønn og brak og horror før julefreden endelig senker seg over Stavanger, «verdens rikeste by i verdens rikeste land».
Eller gjør den endelig det, julefreden?
Vi lesere kan uansett puste lettet ut sammen med forfatter Tore Renberg, etter et litterært maratonløp gjennom 1600 boksider.
Det begynte med «Vi sees i morgen», fortsatte med «Angrep fra alle kanter», og fader ut, det må vi si, med «Skada gods».
Og hva har vi ikke vært vitne til underveis?
For å svare med forfatterens egne ord:
Eksplisitt språkbruk, fornedring av mannen, objektivisering av kvinnekroppen – kort sagt et vitnesbyrd fra vår barokke endetid datert desember 2012.
Ouverture og fanfare
Første bind var en fanfare til femmere og seksere på terningen.
Vi ble med inn i Hillevåggjengens indre liv, til skakk-kjørte, varme, eksistenser som den overvektige og dysfunksjonelle bedrifts- og bandeleder Jani, mannen med blåbærøyne og hang til filosofi, kristen humanisme og horrorfilm, politimannen Pogo, lesbefrisøren Kate, den gravide søsteren Cecilie, solgt av storebror Jani og misbrukt i alle åpninger siden 13-årsalderen, samt kjæresten Rudi, en lang og slåpen mann med ditto pikk og AD/HD.
Senere ikke å forglemme den barmfagre bruden Beverly, bandelederens tilkommende.
Flere forestillinger
Men i denne trilogien er det mer, mye mer å hente:
Dvelende, innsiktsfulle fortelleringer om forsømte barn, søt tenåringsforelskelse, spilleavhengige familiefedre, pillespisende og forfyllede mødre og en moderne, mild og naiv SV-prest – i det hele tatt et litterært arsenal av skjebner og situasjoner som samlet sett skal symbolisere Stavanger og det nye Norge, som nå, i oljealderens toppår oppunder jul året 2012, er en «konstant ejakulasjon».
Derfor er språket i disse romanene tidvis en kakofoni av texas-stavangersk, framført til tonene heavy metal og en sjelden gang, som her, jentebandet Bananarama:
«Det pep fra lomma og forstyrret meditasjonen hans.
Jan Inge tok fram mobilen.
En nokså lang melding fra Cecilie:
Heia skjønnas, bare en liden hilsen fra Bryne.
LOVE IT her ude!
Lære massevis av Kate og får trøst.
Savne deg broremann, pass på dg sjøl og hug&kisses; vettu.
Altså eg tenke en masse på papsen i USA av alle ting!
Me sko besøkt den gamle tosken!
PS Eg e så posetive at det renne av meg.
Går bra med beibiene forresten.
Di spratle rondt hihi.
Håbe du koze deg i skjørtene te Beverli hi hi.»
Psykologisk innsikt
Men trilogien inneholder også lange partier med, velklingende, flytende prosa – som når Renberg viser sin sikre psykologiske innsikt; og han lykkes, synes jeg, særlig godt i å forstå tandre ungdomssinn.
Da blir resultatet usedvanlig bra, som i trilogiens andre del, der den følsomme, harde og vakre Daniel drømmer om kjærligheten:
«Sandra brant i ham, dag ut og dag inn, natt etter natt.
Hvis noen nærmet seg det han bar på, så stengte han av.
(…) kun ett menneske hadde servert ham det han hvisket til seg selv om og kalte godhet, og det var Sandra Vikadal (…) hun bar et sølvkors i halsgropen og hun hadde tre fregner på nesen og hun var et av de sjeldne menneskene som bar det gode, og hun fantes ikke lenger.»
I siste bind er det mindre av denne varheten.
Den språklige oppfinnsomheten er redusert.
Overraskelsene er færre.
Tusenkunstneren Tore Renberg – musiker, romanforfatter, dramatiker, essayist – pøser til gjengjeld på med et språk og en stil som etterhvert ligger milevis unna minimalismen, enn si realisme á la Balzac.
Surrealisme
I «Skada gods» har Renberg gått over til surrealismen, og det gjelder både form og innhold, som da en variant av Göring dukker opp i de norske skoger iført tyrolermundur og hagle, hvis jeg ikke husker feil, for på dette siste stadium i romanen går det inflasjon i skytevåpen.
Ja, jeg har forfatter Renberg mistenkt for ville kvitte seg med sine personer på letteste måte.
Det enkleste er pistol, slik har det vært, siden Tramteatrets tid.
En ytterligere svakhet er at Renbergs samfunnssatire nå forsvinner i ufrivillig buskis og farse.
Men så tar forfatteren seg inn og serverer velregissert sentimental familielykke, som når hele halve Hillevågsgjengen, like salige som de fattige i ånden, vandrer hjem fra midnattsmesse i Stavanger domkirke.
Hjem til jul, ja.
Men hva slags jul?
Djises!
Fuc Lord!
Idet vi skal til å undervurdere Tore Renberg enda en gang i denne boken, henter forfatteren en siste joker fram fra ermet – Ho ho hooooo!
| 1
|
306496
|
Ingen slår Jens Lapidus i å skildre svensk dummedum de luxe
Samtidsmesse for ikke-troende.
Et ungt vennepar flytter inn i en ny leilighet i Stockholm.
Roksana og Z lever et liv mellom studier og ville fester.
Topp tilværelse, selv om Roksana må lyve og trikse litt for å leve opp til kravene fra sine iranske foreldre.
Det går greit.
Roksana er smart, og kjapp i smella.
Men hva skjer når de to ungdommene kommer over et par kilo ketamin i et skjult rom i den nye kåken?
Og hvor smart er Roksana egentlig når hun sammen med Z begynner å selge av superdopet for å skaffe seg kjappe ståler og kred hos byens partyelite?
Snart sitter de to i ei temmelig klam knipe.
For eierne av Ketaminen er selvsagt ikke særlig opptatt av myke løsninger og mellommenneskelig forståelse.
Teddy og Emilie
Det er strengt tatt ikke eks-gangsteren Teddy heller, selv om han har bestemt seg for å kjøre nesten helt streit.
Men er det mulig?
Når det kommer til stykket?
Og hva med nevøen hans, Nikola?
Som også kjemper med skyggene fra fortida, men som snart har skaffet seg en helt ny start som elektriker?
Snart, altså.
Gjenstår bare noen uker av læretida…
Men det er klart:
Når noen knerter bestekompisen din, nytter det ikke å stå med hue i sikringsboksen.
Da må det handles.
Da er det tid for hevn, og dypdykk i den svenske undergrunnen.
Ganske snart vokser de to sakene sammen, og Roksana og Nikola glir inn i hverandres liv.
«Top Dogg» er bok nummer tre med stjerneadvokaten Emilie og eks-gangsteren Teddy i hovedrollene.
I «VIP-rommet» og «Sthlm Delete» har vi tidligere møtt dette ulike paret i en nådeløs jakt på bakmennene i en skrudd sex-liga.
Parallelt løper et knippe saker med økonomiske krumspring, samt jevnlige øvelser i brutal gangstervold.
I «Top Dogg» eksploderer alt dette i en slags sort samtidsmesse for ikke-troende.
Jens Lapidus er fremdeles best i klassen når det gjelder å skildre sorgen og sinnet til folk som ingen lenger trodde hadde noe å tape.
Men langsomt men sikkert tar han nå også plass på en annen trone innen nordisk krim:
Ingen kan lenger hamle opp med Lapidus når det gjelder å skildre svensk dummedum de luxe.
Når enfold og merkefeber virkelig spinner om kapp med aksjekurser, kokain og snublesex, går det unna så spruten står.
Enkelte av dialogene i denne boka egner seg for ondsinnet høylesing i nødutganger og bomberom.
Den egentlige intelligensiaen i dette universet går rundt i joggebukse og hettegenser og pønsker ut faenskap på serbisk-svensk.
Ærlig gangsterlogikk
Endimensjonalt og karikert om broderfolket, altså?
Ja, litt.
Eller ganske mye.
Alt etter som hvordan man har det og tar det.
Jens Lapidus' store styrke som spenningsforfatter er uansett skildringen av de nesten usynlige marginene som går mellom hyklerisk lovlydighet og en hensynsløs ærlig gangsterlogikk.
Var det noen som snakket om «svenske tilstander»?
Nei.
Ikke jeg i alle fall.
| 1
|
306498
|
Barneboka om porno kan redusere skam og usikkerhet
Barn ser det de er modne for, mener anmelderen.
Det er en gave å ha en så lydhør og nyfiken poet som Gro Dahle i barnelitteraturen.
Sammen med illustratørektefelle Svein Nyhus har hun skapt klassikere som «Sinna Mann», «Roy» og «Håret til mamma».
«Akvarium» fra 2014 er et høydepunkt.
Boka er en vakker, allegorisk fortelling om omsorgssvikt.
I «Sesam Sesam», illustrert av Kaia Dahle Nyhus, tematiseres barns møte med nettporno.
Hovedpersonen
Al synes det er greit å dele nesten alt med storebror Kas.
Det er fint å dele rom, «fint å høre Kas sove.
Fint å ligge i mørket og høre broren puste.
Fint å høre det summe og nynne i bygningen».
Det er ikke fint å dele PC.
Al blir så «utålmodig at det knitrer i nakken».
Men endelig, etter at broren og kompisene er ferdige, er det Als tur.
Synet som møter ham på skjermen er «gigantiske pupper.
Romper.
Rumpehull.
Kjempesvære, kjempelange, kjempestive tisser».
Al vil vekk, men fingeren klikker seg videre «helt av seg selv».
Invasjon
Illustratør Nyhus har en krevende oppgave.
Al føler seg invadert - av det som foregår på skjermen, av Kas’ venner, av moren som oppdager ham.
Rommet rundt ham blir «tett og trangt».
En viktig oppgave for illustratøren er å unngå å invadere leseren.
Grenser bør skubbes, ikke trampes ned.
Blir uttrykket for voldsomt kan leseren lukke seg for innholdet.
Nyhus balanserer klokt og stødig.
Fordi teksten er såpass uttalt, holder hun litt igjen.
Hun lar intensiteten i bildefortellingen følge en kurve:
Den begynner i det blågrå, dempede.
Så øker det ekspressive trykket, med sterke farger i de mest følelsesladde og skamfulle partiene, før fortellingen avsluttes i det kjølige og rolige, når rommet rundt
Al er luftig og stort igjen.
Barn ser det de er modne for.
Her vil nok bildene virke sterkere på skolebarn enn på barnehagebarn.
Kun ett av bildene er røft.
Det viser en kvinne som kniper øynene igjen, som i smerte.
Den smerte vil barn gjenkjenne.
Nettporno
Dahle skriver rytmisk, sensitivt, godt.
Hun trekker en parallell til eventyret om Ali Baba og de førti røverne fra «Tusen og én natt».
Sesam Sesam er ordene brødrene Kasim og Ali bruker for å få opp dørene til røvernes hule.
Også dørene som åpnes for Kas og Al fører til gull.
Men nettet har også mørkere hulrom.
Her er de voksne avgjørende, og moren til Al løser situasjonen godt.
Hun øker ikke guttenes skamfølelser, men forklarer porno som «skuespill for voksne».
Denne leseren hadde nok likevel uttrykt seg i mer kritiske ordlag.
Pedagogisk
Vi trenger bøker om dilemmaer som barna møter.
At barnebøker har et tydelig pedagogisk formål, som å forklare porno, er ikke et problem.
Forutsetningen er at det kunstneriske nivået er høyt.
Det er det hos Dahle, som tidligere har skrevet om skilsmisse, incest, vold, depresjon.
Denne gangen takker hun et incestsenter for å ha gjort henne «oppmerksom på hvor utbredt porno er blant barn og unge».
Og «Sesam Sesam» kan redusere skam og usikkerhet, og åpne for samtaler om porno.
Samtidig er de aller beste bøkene mindre drevet av én intensjon.
De er videre.
Et forsiktig ønske for neste bok er derfor; mindre opplysning og forklaring, mer fantasi og forunderlighet.
For minsten trenger også den fabulerende Dahle i sin verden.
| 1
|
306500
|
Det er bare å sette sjøbein når Åge Sten Nilsen legger ut på klisjéseilas
Åge Sten Nilsen har plugget ut.
ALBUM:
Åge Sten Nilsen har enn så lenge klippet over ledningen til den elektriske gitaren, tatt med seg akustiske instrumenter og stukket til havs.
Hele Norges «Glam» ble etter sigende så inspirert av en konsertrunde han hadde med musikal-artisten Dan Reed at han fant ut at han ville strippe ned.
Dog, den som skulle komme i den villfarelsen å tro at dette er Nilsen alene med et piano og en gitar må tro om igjen.
Stillfaren blir nok Åge Sten Nilsen aldri.
«Smooth Sea (Don't Make Good Sailors)» skjeler både i retning folk, country og musikal-tradisjonen.
Felles for det fleste låtene er at alle er mer eller mindre like dramatiske.
Det er bare å sette sjøbein og holde på hatten.
Her skal det skal føles og ralles til skuta er i havn.
Skjønt, helt i havn kommer skuta til Åge Sten Nilsen ikke denne gangen.
Musikalsk spriker det i alle himmelretning uten at man helt får øye på hvor han har lagt kursen.
Ingen kan ta fra Nilsen stemmeprakten og lungene, men måten han benytter seg av verktøyene her er ikke like tiltalende.
Det er aldri godt å vite om han vil være Smokie, Andrew Lloyd Webber, The Rainmakers eller Meat Loaf.
Men det største problemet er at låtene fremstår som klisjétunge og platte.
Å gasse seg i klisjeer kan jo på sett og vis være underholdende om man gjør det på en spenstig måte, men det meste Nilsen foretar seg her føles formelpreget og skjematisk, som om alle låtene var skrevet med tanke på en potensiell MGP-deltakelse.
Duetten «Mediterranean Sky» med sine klimprende pianoakkorder og svulmende strykere er ett av mange eksempler.
I «Wildcard» gir han seg countryen i vold, men det lyrsike blir så banalt at det nesteen høres ut som en parodi:
«How does it feel to need a wild card when he needs his guitar more than the queen of hearts».
Det savnes en rød tråd som kunne ha demmet opp for den uunngåelige kabaretfølelsen.
| 0
|
306502
|
Lothepus-biografien er gøy en stund
Hvorfor har ikke norske forlag høyere ambisjoner for kjendisbøkene sine?
Lothepus er artistnavnet og varemerket til vår nye TV-kjendis.
Egentlig heter han Leif Einar Lothe og fikk sitt gjennombrudd med seieren i årets «Kjendisfarmen» på TV2.
Nå foreligger hans selvbiografi.
I likhet med ølet og kondomene han selger under sitt varemerke, har også den fått tittelen «Lothepus».
En moderne Askeladd
Det må være en av de mest heseblesende bøkene jeg har lest.
Den skildrer en strøm av dramatiske anekdoter fra han ble født Hordaland i 1969 til dagens kjendisstatus i Hardanger.
De kommer i et bankende kjør og er for så vidt både komiske og tragiske.
Han kappkjører med politiet, drikker seg full for å gi hjernen fri, smugler sprit og tobakk fra Shetland og er ved en anledning nær ved å omkomme i en arbeidsulykke.
Men den eneste historien som virkelig gjør inntrykk, handler om hans lillebror som døde etter en traktorulykke da han var en ung gutt.
Det er NRK-journalist og Bergens Tidende-spaltist Finn Tokvam som har ført historien i pennen, og den tegner et bilde av Lothepus som en moderne Askeladd.
Han slet på skolen og ble mobbet, men takket være sitt pågangsmot og nysgjerrighet fant han sin vei i livet.
Som ung gutt ble han interessert i gravemaskiner og er nå entreprenør med eget firma.
Etter en konkurs han ikke forteller detaljer om, går det nå godt.
Takket være den kvinnelige sjefen, understreker han flere ganger.
For å komme kritikerne av hans tradisjonelle kvinnesyn i møte.
Vi får også vite litt om hans kjærlighetsliv.
Etter et lengre samboerskap som endte med barn og brudd, fikk han til slutt både prinsessen og halve kongeriket.
Han bor nå sammen med Randi og hennes og sine barn.
Og ikke bare vant han «Kjendis farmen», men sesongen satte også seerrekord.
Mot slutten av boka nevner han at det nok var hans sans for samarbeid som var nøkkelen til suksessen.
Et spin-off-produkt
Boka presenteres som et resultat av Tokvams mange samtaler med Lothepus for å finne ut «kven han er».
Visst finnes det nytt stoff her, for den som lurer på om han er «eit ekte mannfolk?
Ein dinosaur med forkvakla kvinnesyn?
Ein snill og hjelpsam mann?»
Foruten rekken med selvbiografiske anekdoter, er boka også utstyrt med private fotografier for å besvare spørsmålene.
Jeg er likevel usikker på om Lothepus er så gåtefull som forlaget vil ha det til.
Jeg synes jeg fikk tak på ham ganske raskt, og vil heller kalle boka et spin-off-produkt av hans tv-opptredener.
Til seere av «Kjendisfarmen» forteller han litt om hva som skjedde mens kameraene var skrudd av under innspillingen.
Mye av boka består av hendelser som allerede er skildret i hans første TV-serie, «Fjorden Cowboys», som ble vist på TV2 Zebra for noen år siden.
Også de aller fleste fotografiene, er hentet derfra.
I fjor kritiserte nynorskforkjemper og sakprosaforfatter Ottar Grepstad kjendisbøker for unge lesere.
Grepstads spørsmål kan med god grunn også rettes forlaget bak «Lothepus»:
Utgir Samlaget den bare fordi de håper de skal tjene penger?
Hvilken verdi har den?
Om forlaget virkelig vil nå nye lesere, kunne det ha spandert litt mer arbeid på den rikt illustrerte boka.
Slik at ikke Lothepus omtaler seg selv i tredje-person i billedtekstene når resten av boka er skrevet i første-person.
En slik inkonsekvens har jeg bare sett i bøker utgitt på amatørforlag.
I dette tilfellet fører det til at billedtekstene blir ufrivillig høytidelige, nesten royale.
Trøtt av anekdoter
«Lothepus» når ikke opp blant mine favoritter innen sjangeren.
Den spiller på for få strenger.
Og kan for eksempel ikke sammenliknes med «Jeg skal fortelle deg min hemmelighet» av Peter Stordalen.
Han hadde en historie å fortelle om forretningsliv og grundervirksomhet.
Å nevne en bok som «Jeg er Zlatan», er på grensen til en fornærmelse.
Hvorfor har ikke norske forlag høyere ambisjoner for sine kjendisbøker?
«Dette er ein sjølvbiografi utan dei kjedelege delane», heter det for eksempel i forlagets omtale, og setter fingeren på bokas svakhet.
Den har ingen historie å fortelle, bare anekdoter.
Og de er stort sett smidd over samme lest.
Lothepus begir seg ut i verden.
Ting kommer ut av kontroll, og han blir ferska for å ha beveget seg på kanten av loven.
Før det hele rundes av med et «pytt, pytt.
Det der var ikke så lurt».
For så å fortsette i samme spor i påfølgende kapittel.
Etter å ha lest boka sitter jeg igjen med følelse av ha vært på guttetur med en fyr som i timevis forteller om sine spillopper.
Det er gøy en stund, men etter hvert blir mangelen på variasjon, refleksjon og interesse for andre ting enn egne viderverdigheter, rett og slett trøttende.
| 0
|
306503
|
Ikke bruk tid på dette mageplasket av et comeback
For å vri litt på Shania Twain sjøl:
«It Don't Impress Me Much».
ALBUM:
Om «Now» hadde vært en oppfølger til «Up!» (2002), kunne jeg kanskje skjønt det.
Men i 2017 virker lyden av Shania Twain (52) bare håpløst utdatert.
«Now» er ei smørje av pop med noen doser EDM, reggae og popcountry.
Garth Brooks
Andrealbumet «The Woman In Me» (1995) ble Twains gjennombrudd, og etter det skulle (nesten) alle kvinnelige countryartister låte som Shania.
Sammen med Garth Brooks, noen år tidligere, har Twain mye av skylda for at countrymusikken ble forandret - og mange mener også ødelagt.
Hun tilsatte etter hvert både store doser pop og til og med heavyrock, inspirert av produsentektemannen og låtskriveren Robert John «Mutt» Lange (AC/DC / Def Leppard).
Det var svært lite country igjen.
Første på 15 år
«Now» er bare kanadierens femte album, og det første på 15 år - spilt inn blant annet i Sveits, USA og Storbritannia.
Og vi kommer ikke utenom litt trivia:
Hun har solgt nærmere 80 millioner album på verdensbasis.
Hennes tredje, «Come On Over» fra 1997, solgte aleine over 40 millioner eksemplarer og er tidenes bestselgende album med en kvinnelig artist - og dessuten tidenes bestselgende countryalbum.
Dagbladet møtte Twain da hun i 1998 sang under Nobelkonserten i Oslo.
Skilt og sjuk
Hun har hatt litt å bale med.
Ektemannen var utro med hennes beste venninne, og Twain endte opp med å gifte seg med eksen til venninna.
Hun har dessuten slitt med stemmeproblemer (dysfoni) og borreliose.
Når hun nå synger «Life's About To Get Good», så er det ikke noe som er mer gledelig enn det.
Fengende er den også.
Men alt dette har nok bidratt til at det har tatt lang tid å komme tilbake.
Burde hun latt være?
Lite interessant
Mye tyder på det.
For hva har hun brukt tida til?
Det er ikke noe som helst oppsiktsvekkende med dette comebacket.
Tvert imot er det oppsiktsvekkende lite interessant - med tanke på hva hun har fått til tidligere.
20 år gamle «That Don't Impress Me Much» spilles tross alt fortsatt på radioen - og den er plutselig ganske kul på en god dag.
Lite å melde
Det er ingen låter på «Now» som er i nærheten, sjøl om hun skal ha honnør for noen personlige tekster.
Twain har produsert sjøl, med fire forskjellige coprodusenter.
Hun har også skrevet alle låtene sjøl, og savnet av eksmannen som låtskriverpartner blir åpenbart.
De skrev samtlige låter sammen fra album nummer to.
Her har hun lite eller ingen ting å melde.
Som i de aller første tekstlinjene på albumet:
«Summer's here / bring it on / another year / another beer / another song comes on the radio».
Nådeløst ærlig
Eneste lyspunkt på «Now» er, ironisk nok, den kule, gyngende, latinoinspirerte «Light Of My Life», med fine harmonier og «håndspilte» instrumenter.
Hurra for den!
«Poor Me» og «I'm Allright» er dessuten nådeløst ærlige oppgjør med eksen.
Pluss for god tekst, men jeg skulle ønske at den musikalske innpakningen var annerledes.
Garth Brooks har også hatt store problemer med å følge opp suksessen, ihvertfall utenfor USA.
Det er åpenbart ei tid for alt - og den er ikke «now»!
| 0
|
306504
|
Man føler man ser på noe som ikke var ment for menneskeøyne, et innblikk i en skjult verden
«Planet Earth 2» er så imponerende at det nesten er klysete, og så vakkert at ord ikke strekker til.
Ti år etter at de revolusjonerte naturdokumentaren, er supermenneskene bak «Planet Earth» tilbake med oppfølgeren, om mulig minst like spektakulær.
Sesong 2 gikk på BBC i fjor høst, og hadde omsider norsk premiere tidligere i september.
Den er tilgjengelig på nett-tv, men vær obs på at første episode fjernes allerede tirsdag 3. oktober.
Et tiår med teknologisk nyvinning har gjort at fotografene har kommet enda tettere på de skjøre biotopene (forhåpentlig uten å gjøre skade), fått enda skarpere bilder av enda mer sjeldne syn.
Hvert eneste sekund er spekket til randen med uforglemmelige bilder.
Umulige bilder
Nyklekkede iguanaer må springe over et Normandie av en strandstrekning, jaget av smarte, lynraske slanger hentet fra våre verste mareritt.
En hunnsnøleopard risikerer sitt liv for å beskytte datteren mot to konkurrerende hanner.
En bitteliten, gjennomsiktig frosk karatesparker vekk angrepshelikoptre av noen monsterveps som har fått ferten i eggene hennes.
Å fange slike bilder skal ikke være mulig, man kan ikke helt tro det man sitter og ser på.
Dette er så imponerende at det nesten er klysete, og så vakkert at ord ikke strekker til.
Resultatet er at man føler man ser på noe som ikke var ment for menneskeøyne, et innblikk i en skjult verden som både er hinsides vår egen og rett foran nesa på oss, fjernt fra våre liv, men også uløselig knyttet til dem.
Makro og mikro
Med et allseende blikk fra et tilsynelatende usynlig kamera svever «Planeten vår» over og gjennom kloden, og hopper nennsomt fra monumentale makrotablåer av fjellkjeder, ørkenlandskap og jungler, via dyr som spiser og blir spist, og ned til et mikrokosmos der insekter og småkryp går gjennom nøyaktig den samme kampen for tilværelsen.
Og så tilbake til de store landskapene igjen.
Alt henger sammen, sjelden har den lille, store, blå klinkekulen vår framstått så mye som én enkeltorganisme som her.
De mange dyrehistoriene kan ha lik oppbygning (selv om innpakningen selvsagt er ulik), men det er også poenget: alles historie er unik, men de er også alle den samme historien, en kamp om knappe ressurser, om å være prisgitt sine instinkter, å hegne om sitt hardt ervervede territorium, beskytte sine små og hjelpeløse mot både andre artsfrender, rovdyr, og de nådeløse naturkreftene.
Snarere enn å antropomorfisere dyrene og si at de er akkurat som oss, er det mer nærliggende å si at – ribbet ned til de grunnleggende bestanddeler – er det vår tilværelse som ikke er så ulik deres.
Det verste og beste
Man blir også smertelig påminnet at kloden er under daglige angrep fra oss selv.
Den skjøre balansen i økosystemene tippes stadig, både med overlegg, som når regnskogen rives ned, eller ved uforsiktighet, som når maur som har haiket på handelsskip plutselig befinner seg på en øy uten naturlige fiender, og får ekspandere fritt i ukontrollerte superkolonier, som selvfølgelig går ut over de som allerede bodde der.
Selv liten tue kan velte stort lass.
«Planeten vår» trenger ikke moralisere, bare vise oss tingenes tilstand.
Kontrasten med den triumferende teknologien og lidenskapen som ligger bak serien får tydelig fram både det verste og det beste menneskeheten har å by på.
Det er til å miste pusten av.
Se planeten vår før det er for sent.
| 1
|
306506
|
Den norske storfilmen skuffer:Dovregubbens hall føles som lobbyen på Hotel Cæsar
Og iblant er «Askeladden - I Dovregubbens hall» direkte pinlig
FILM:
Det er ikke alltid mangel på erfaring er et minus.
Folkeeventyrenes Espen Askeladd er ingenting om ikke en glad amatør, men med dette glimtet i øyet som får vilt fremmede prinsesser til å bli myke i blikket og ikke minst et betydelig talent for å improvisere.
Men den nye filmen om ham, «Askeladden - I Dovregubbens hall», fremstår dessverre også som amatørers verk, og uten sjarmen eller teften som kunne holdt det flytende.
Prosjektet er en pussig saus av forskjellige figurer og situasjoner fra Asbjørnsen og Moes innsamlede eventyr, men virker laget med en beklemt motvilje mot nettopp det eventyrlige.
For her er det forunderlige, høytidelige og besvergende som preger eventyrene erstattet med et platt og anspent modernisert tv-språk som virker malplassert i en slik historie.
Dårlig selvfølelse
Prinsessen Kristin (Eili Harboe), som visstnok blir nødt til å gifte seg med Dovregubben hvis hun ikke finner en annen ektemann før bursdagen sin, roper «Du forstår jo ingen ting!» til kongefaren og slamrer med dørene.
Espen Askeladd (Vebjørn Enger), som blir betatt av Kristin etter et klisjékranglete første møte, forklarer gjerne brødrene hvorfor enhjørninger ikke finnes - «Det ville vært helt absurd».
Ikke lenge etter får han en selvfølelseskrise og må forsikres av storebroren om at han egentlig er unik.
Både komedien og de emosjonelle klimaksene med skjelvende underlepper gir en flau bismak.
Floskler i manus
Rivalen hans om prinsessens gunst, prins Fredrik (Allan Hyde), som insisterer hardt på å være både ond, forfengelig og dansk, lirer i fullt alvor av seg replikken:
«Du er enten den modigste eller den dummeste jeg har møtt».
Det er så en får lyst til å skru tiden tilbake og trygle de som var på manusmøtet om å tenke seg om i tredve sekunder til for å se om de kunne finne bare litt hvassere formuleringer.
At urfortellingene i den norske kulturarven forvaltes så dovent og fantasiløst, er bare til å bli lei seg av.
For ordens skyld:
Det er, så klart, ikke nødvendigvis bedre å bevare et gammelmodig spårk, enn å modernisere det.
De fleste filmatiseringer av eldre tekster må finne et balansepunkt, og det kan være gode argumenter for å velge både en oppdatering eller en mer konservativ måte.
Men i dette tilfellet blir det ingenting igjen av det stemningsfulle og uforutsigbare som er det som gjør at eventyr virker så fantastiske i første omgang - og det skjer uten at det skapes noen ny verden som det er spennende å være i.
Snarere er det snakk om et anonymt og overopplyst ingenmannsland.
«Dovregubbens Hall» minner mer om lobbyen på «Hotel Cæsar» enn noe som finnes i folkediktningen.
Den som, som denne anmelder, går til denne filmen med et lite håp om å bli fortryllet, må belage seg på å vente en god stund til.
Stakkars de overvektige
I det hele tatt er det vanskelig å finne en replikk her, eller for den saks skyld en skikkelse eller et regigrep, som ikke er en floskel.
Håndverket er iblant helt forunderlig dårlig.
Når Kristin rir over en bro og hesten hennes skubber Askeladden over kanten, ser det kun ut som om Askeladden hopper selv, og at hesten først kommer inn i klippen.
I den grelle lyssettingen er alle fargene skrudd opp til syntetisk reklamefilmnivåer, og sminken til hekser, huldre og nøkker ser ut som om den er kladdet på.
Legg til at mellomstebror Pål (Elias Holmen Sørensen, som ikke skal lastes for noe her) er en vedvarende påminnelse om at det hadde vært helt greit om vi kunne komme oss forbi det punktet der overvektige folk på film blir fremstilt som besatte matvrak som risikerer livet for et stykke grillet gås.
Har det for godt
Det mest formildende ved Askeladden - i Dovregubbens Hall er Vebjørn Enger, som går inn i tittelrollen med et slags troskyldig pågangsmot.
Også Eili Harboe, som også kan sees i den framifrå «Thelma», har en fin, umiddelbar utstråling, men overspiller litt i de stereotype «trompete tenåring»-scenene.
Her er også noen helt habile actionpartier.
For 53 millioner kroner, som er filmens budsjett, er ikke det store gevinsten.
Kanskje kan Askeladden - i Dovregubbens hall gjøre nytte som en pirkete påminnelse om at nordmenn, post-Asbjørnsen og Moe, har det litt for greit, at pengesekken er for stor og åpner seg for enkelt.
Med tanke på hva den opprinnelige Espen Askeladd klarte å få ut av en død skjæreunge og en utgått skosåle, tør jeg ikke tenke på hva han kunne fått til med de ressursene som er kastet bort her.
| 0
|
306507
|
Anna Rasmussens selvbiografi ligner en tenåringsdagbok, uten betroelsene
Monoton livshistorie fra mammaen til Michelle.
Hun er Norges mest leste blogger, bare 21 år gammel, og allerede trebarnsmor.
Etter at hun ble gravid første gang som 14-åring, har titusenvis av nordmenn fulgt Anna Rasmussen via Mammatilmichelle.blogg.no.
Det er ikke vanskelig å forstå hva som har hektet dem.
Foruten det eksotiske ved purung mor-tilværelsen, har livet hennes vært en såpeopera verdig, med stadig nytt å fortelle:
Nye hus, nye graviditeter med nye menn, forlovelse, kjendisfester og dramatiske hendelser.
Når dramatikken mangler, trekker hun lesere med titler som «Jeg har kjøpt stoff for første gang!» (om oppussing), og andre tvetydigheter.
Nå er hun ute med selvbiografi, skrevet i samarbeid med VG-journalist Maiken Svendsen.
Her skal hun lette på sløret og fortelle den «usminkede historien» om livet sitt.
Når hun skriver om depresjoner, ensomhet og vanskelige følelser, og hvordan hun ofte har skjult dem på bloggen, er det et nyttig korrektiv til det glamorøse bildet man kan få av kjendislivet.
Det er sårt å lese hvordan drømmen om den perfekte kjernefamilien har fulgt henne gjennom hele livet, og farget mange av valgene hun har tatt.
Hun forteller hvordan en kaotisk oppvekst, med foreldre i to ulike land, la grunnlaget for det vel så kaotiske tenåringslivet – hun begynte å drikke, røyke og ha sex som 12-åring.
Uredigert
Likevel blir det noe fryktelig banalt over det hele.
Som når hun forsvarer den voldsomme eksponeringen av barna i sosiale medier med at pengene hun tjener på det gir dem et godt liv.
Eller når hun skriver at hun la ut bilde av seg selv i undertøyet fire dager etter fødsel, «slik som flere andre bloggere gjorde», og legger til at det var «viktig for meg å vise hvor jeg sto i den debatten».
Hvilken debatt?
Hvor sto hun?
Hvorfor var det viktig?
«Naken» er en merkelig bok:
En monoton oppsummering av Rasmussens unge liv, uten litterære grep som kan gjøre det spennende eller utvide horisonten.
Fortellingen virker uredigert, ofte henger ikke den første setningen helt sammen med den neste, og tidsangivelser kommer på tilfeldige steder.
Språket er naivt, upresist og ofte selvmotsigende, som når hun forteller hva hun vil skrive om i framtida:
«Det kan være ting som både plager og provoserer meg, men også meningene mine».
Holder igjen
Fortellerstilen får boka til å ligne en tenåringsdagbok, men det er en dagbok der forfatteren holder igjen av frykt for snokete søsken eller foreldre.
Rasmussen forteller mer detaljert enn på bloggen, men nakent og utilslørt er dette ikke.
Ofte får vi vite hva hun føler om ulike hendelser, men lite om hva som egentlig skjedde – enten det gjelder vanskelige episoder fra barndommen, konflikter med en av barnefedrene - eller en traumatisk voldtekt.
Ethvert forsøk på refleksjon stopper raskt opp, hun går sjelden i dybden.
Alt handler om henne og den lille familien hennes.
Makten og ansvaret hun har som Norges største blogger er ikke et tema.
Det er kanskje ikke mer å forvente når en 21-åring skal skrive selvbiografi, selv om 21-åringen styrer en millionbedrift.
Men vi må kunne forvente litt mer av et av Norges største forlag.
Hvorfor har ikke redaktøren ytt mer motstand?
Eller medforfatteren?
Det kan virke som biografien følger bloggerens filosofi:
Så lenge det selger, er det bra.
Men god litteratur er det ikke.
| 0
|
306509
|
The Killers har gått tom for ideer
Underskuddspreget comeback.
ALBUM:
Det har gått fem lange år siden Brandon Flowers og Las Vegas-kompisene i The Killers sist ga ut plate, måtelig vellykkede «Battle Born».
Den gangen handlet det om pumpende stadionrock som uten blygsel trakk veksler på alt fra U2 til Bruce Springsteen.
The Killers har aldri vært redd for å bruke store bokstaver.
På godt og vondt.
Siden den gang har det vært trøbbel i byen som aldri sover.
Flowers har etter sigende slitt med skrivesperre, to av bandmedlemmene har funne ut at de ikke vil turnere mer.
Legg til problemer på hjemmebane og en murrende frykt for å feile, så har du noe av det som har dannet grunnlaget for «Wonderful Wonderful».
Strengere
The Killers-plate nummer fem fremstår i det store og det hele som et noe vaklende prosjekt.
Det er åpenbart at gjengen har et ønske om å være mindre rufsete og noe strengere enn sist.
Om discoflørtende «Day and Age» var et motsvar til arbeidreklasserocken på «Sam’s Town», kan man si at «Wonderful Wonderful» er en slags motsats til «Battle Born».
Tittelkuttet og åpningslåten bærer bud om at turen går i retning Simple Minds og det vekselvis glatte og bombastiske 80-tallet igjen.
Ikke ukjent farvann for The Killers, men retrofaktoren har om mulig ikke vært så finslipt før.
Det larmer i gulvtammen, gitarene krenger på typisk The Edge vis og bassen gynger som den skal før den store forløsningen skal komme og stadionlysene slås på.
De lykkes nesten.
«The Man» er et uimotståelig og insisterende funk-anthem som scorer sine poeng på sin skamløse klisjémesking og et velrundet hjerneklisterrefreng.
Det låter i det minste som om de er inspirert og har det gøy i prosessen.
Tom for ideer
Men så begynner sakte men sikkert lufta å sive ut av ballongen.
«Rut» er sjarmløst og selvmedlidende balladeri som ikke tar deg noen steder.
Den største utfordring er at det skorter både på nerve og minneverdige melodier.
Den omstendelig produksjonen fremstår mer som staffasje for å dekke over det åpenbare - mankoet på gode ideer.
Dessverre er det for mye av den type problematikk her.
Platen er fylt opp med sanger om tilkortkommenheter.
«Tyson vs Douglas» er basert på den legendariske kampen mellom den den gang ubeseirede boksegiganten, Mike Tyson, og underdogen, Buster Douglas, som med oddsene 42 -1, slo knockout på Tyson i tiende runde.
Statusfallet illustrerer den angsten Flowers selv har for å bli avkledd.
The Killers er langt mer underholdende lytting når de slår seg på brystkassa og blåser av at de er litt for plumpe i det ene øyeblikket, eller for breial i det neste.
Det er den livsbejaende og freidige arrogansen deres som har dyttet dem opp og frem.
Spesielt når den kombineres med Flowers morsomplatte tekster og et par uimotståelige refreng.
Opp på hesten
«Wonderful Wonderful» er for ofte livstrøtt og unnskyldende:
«Have all the songs been written / Have all your needs been met / Have all these years been worth it, or am I the great regrett?», synger Flowers symbolsk.
Her må noen få opp haken om man skal komme seg opp på hesten igjen før verden raser i fra.
| 0
|
306510
|
Du kommer neppe til å lese en mer samfunnsaktuell ungdomsbok enn dette i år
Angie Thomas' «The Hate U Give» er til å bli rasende av.
Det skal godt gjøres å finne en mer samfunnsaktuell ungdomsbok enn Angie Thomas’ «The Hate U Give» i år.
Debutromanen er inspirert av Black Lives Matter-bevegelsen, og kan leses som et kamprop til støtte for den.
Når hovedpersonen Starr Carter ser barndomsvennen bli skutt av en politimann i starten av boka, er det et brutalt ekko av den virkelige hendelsen som satte i gang Black Lives Matter i 2012:
Drapet på 17 år gamle Trayvon Martin i Florida.
Den norske utgaven er pepret med superlativer fra amerikanske anmeldere og forfatterkolleger.
John Green kaller boka en moderne klassiker.
Det er nok å ta litt i – rent litterært er dette en ganske streit fortalt ungdomsroman, med tradisjonell kronologisk struktur, spenning som bygger seg opp mot et klimaks, og en pratsom henvendelsesform som til forveksling ligner Greens egne hovedpersoner.
Identitetskrise
Den er riktignok pepret med slang og gatespråk, som gir en viss egenart, men det er tematikken som gjør boka interessant.
Den handler om ei jente i en form for identitetskrise:
Hun bor i et belastet område, men foreldrene er såpass bemidlede at de har sendt henne og søsknene på en «hvit» privatskole.
Starr føler seg ikke hjemme noe sted, og har tilegnet seg to ulike identiteter.
Hun vil bare passe inn.
Men når hun blir kronvitnet i en sak som trigger en nasjonal protestaksjon og setter det svarte miljøet opp mot det hvite, blir det vanskelig å fortsette med dobbeltrollen.
Og kanskje finnes det ting det er verdt å være synlig for?
Boka er full av setninger og betraktninger som skriker etter å bli streket under.
Som når Starr forteller at foreldrene tok to samtaler med henne da hun var liten:
Én om blomster og bier, og én om hva du gjør når du blir stoppet av politiet.
Også er det avsnittet der et ungt gjengmedlem forteller hvorfor han begynte å deale, og et annet, der en venninne forklarer hva hverdagsrasisme er:
«Vi lar folk si ting, og så sier de det så ofte at det blir greit for dem og normalt for oss.».
Eller der Starr forteller at hudfargen gjør henne til en av de kule på skolen:
«Det er tøft å være svart helt til det blir for tøft å være svart, liksom».
Tupac-tittel
Trolig har det vært utfordrende for oversetter Vibeke Saugestad å omgjøre gateslangen til troverdig norsk.
Mange ord er klokelig beholdt, som «bitch» og «baby», men litt for ofte skinner originalteksten igjennom, og det er sjelden til fordel for oversettelsen.
Heldigvis har ingen rørt tittelen.
Den spiller på Tupac-uttrykket «Thug Life», et akronym for «The Hate U Give Little Infants Fucks Everyone».
I en sentral scene i boka forklarer Starrs pappa at uttrykket ikke bare omhandler små barn, men måten samfunnet behandler menneskene nederst på rangstigen.
Ulikhet og urettferdighet betyr trøbbel for alle.
Boka bærer preg av et sterkt ønske om å utdanne leserne, forklare dem hvorfor situasjonen er så fastlåst.
«Den andre siden» er representert ved Starrs hvite kjæreste, en onkel som er politimann og en skeptisk skolevenninne, som alle bidrar til å skape et større bilde.
Boka oppleves ikke ensidig, heldigvis.
Det er også en fordel i denne sammenhengen at den er så konkret.
Budskapet pakkes ikke inn i allegorier.
Når Starr omdannes til gryende aktivist, følger vi henne, uten å føle oss manipulert.
Historien hennes er til å bli rasende av, den er engasjerende og opplysende, slik all god litteratur er.
| 1
|
306511
|
«Vildanden» treffer det ene målet etter det andre
Finkalibrert blinkskudd
TEATER:
Livet er komedie.
Livet er tragedie.
Tidvis har livet også, om en liker det eller ikke, innslag av farse.
Slik er det også i «Vildanden», et finkalibrert blinkskudd av en forestilling.
Dramaets mange former for feilslått kommunikasjon kommuniseres trygt, med begrunnet tiltro til at tilskueren, om ikke rollefigurene, evner å oppfatte både sagt og usagt, komisk og tragisk.
En Hedvig å huske
Tekstredigeringen tydeliggjør og effektiviserer.
Teatersjef Kristian Seltun har selv gjort dramaturgjobben, og hans og regissør Runar Hodnes ideer kommuniserer åpenbart godt.
Det samme må sies om idéutvekslingen mellom regissør og skuespillere.
Dette er spissformulert teater, dette er sammensatt teater, og dette er sammenhengende teater.
Handlingsgangen er rask, men verken stresset eller overfladisk.
Skuespillernes presisjon - i kroppsspråk, i samspill, i tekstframførelse - gir reell spenning til dramaets kjappe vendinger.
Kathrine Thorborg Johansen (som avløses av debutant Maria Austgulen et stykke uti oktober) er en Hedvig som fortjener å huskes: Spontan, men samtidig strategisk.
Hun kombinerer barnets fysiske lekenhet med tenåringens ettertenksomme forsøk på å finne ut av sammenhengene de voksne ikke vil forklare henne.
Den fysiske direktheten gir Hedvig et preg av noe robust.
Følsomheten under er klarere for den som sitter i salen enn for de rollefigurer som omgir henne på scenen.
Tre ser henne klarere enn resten:
Gamle Ekdal, forsoffen, men ikke fullt ut knekket.
Trond-Ove Skrødal gir ham varme og humor.
Nabo Relling, en høyrøstet demonstrativ showmann i Christian Ruud Kallums skikkelse.
Og mest av alt; mor Gina, her med flere og mer subtile nyanser enn undertegnede kan si å ha sett i rollen før.
Sidekommentar
Stine Feviks stille spill - en kontinuerlig uuttalt sidekommentar gjennom bruken av blikk, ansikt, hender, skuldre - gir Gina Ekdal en verdighet mange «Vildanden»-oppsetninger nekter henne.
Hennes forutanelser, hennes engstelse, hennes vilje til å tilrettelegge og til å glatte over, hennes forståelse av ektemannens nykker og svingninger, hennes tiltro til at Hedvig klarer seg bedre enn det Hjalmar gjør - kort sagt, hennes plass i dramaet, hennes valg og hennes blindsoner - synliggjøres subtilt og sikkert.
Som Hjalmar er Andreas Stoltenberg Granerud en selvdramatiserende diva med humørsvingninger han selv oppfatter som dype, men som for publikum er like grunne som mannen selv.
Granerud spiller ham som om han ikke aner hvor latterlig figuren er - og i dette tilsynelatende alvoret ligger naturligvis også den store komedien.
Dette, for øvrig, er helt i tråd med Ibsens egne ideer for stykket.
Karl-Vidar Lendes Gregers Werle framstår fra start som en nervøs og overspent mann:
Forvillet, eller, som det også sies i en av «Vildanden»s andeallusjoner, forkvaklet.
Men ondsinnet er han ikke, snarere naiv, fordummet av den sterke troen han har på premisser han selv har lagt.
Samspillet mellom ham og en imøtekommende, behersket Trond Peter Stamsø Munch som far Håkon Werle lar tilskueren undre seg:
Er grossereren egentlig så beregnende som vi kan tro?
Eller forsøker han bare å gjøre sitt beste?
Slik er Trøndelag Teaters «Vildanden»:
Åpen nok, og tydelig nok.
Også den som kjenner skuespillet godt kan få noe å grunne på.
Skogssymbolikken er ivaretatt i Serge von Arx' scenografi, som med sine mange og smale vertikale linjer er anstrengende for øyet.
Også det er en effekt som er relevant i sammenhengen.
| 1
|
306513
|
Satyricons mest overskuddspregede utgivelse på lang tid er likevel et enormt ordinært metal-album
Holder seg fortsatt til den grå middelveien.
ALBUM:
Det sies gjerne at Satyricon har to ansikter.
Der det ene er blekt, skarpt og nærmest middelaldersk, er det andre mer imøtekommende, som om et lag med foundation har blitt smurt over liksminken.
Etter «Nemesis Divina» (1996) gjennomgikk bandet en populistisk vending bort fra black metal og mot mer konvensjonell heavy metal, gjerne omtalt som «black ‘n’ roll».
At Satyricons forrige studioalbum – deres selvtitulerte sammensurium fra 2013 – inneholder et halvhjertet samarbeid med Sivert Høyem («Phoenix»), sier sitt om institusjonaliseringen bandet har gjennomgått.
«Deep Calleth Upon Deep» er duoens niende fullengder, og selges inn som et aldri så lite paradigmeskifte:
«Dette er en ny begynnelse, et nytt kapittel.
Spillets regler har blitt forandret,» erklærer presseskrivet.
Selv om «Deep Calleth Upon Deep» kan hevdes å være Satyricons mest overskuddspregede utgivelse på lang tid, er det likevel et enormt ordinært metal-album.
Det er knapt noe her som gir en lyst til å velte kontorpulten – i motsetning til riffene på årsferske «Nightmare Logic» av Power Trip – og heller ingenting som får det til å kaldt nedover ryggen på en, slik den mest gudsforlatte sortmetallen er i stand til.
Når det er sagt, illustrerer seige «To Your Brethren in the Dark» at sjangeren ofte er mest interessant når man sakker ned fremfor å gasse på, mens den krakilske saksofonen som innleder «Dissonant» er et inspirert påfunn.
Langt mindre smakfull er imidlertid den operatiske koringen til Håkon Kornstad, som kun understreker den platte dramatikken ved tittelkuttet og «The Ghost of Rome».
Som mesteparten av Satyricons musikk, faller dermed også «Deep Calleth Upon Deep» mellom to stoler: verken brutalt eller urovekkende nok til å gjøre skikkelig inntrykk.
| 0
|
306515
|
Begge vil være den nye Jojo Moyes, og de har skrevet om samme, arvelige sykdom
Disse to underholdningsromanene er kraftig overpromotert.
Forlagsbransjen er tøff, og kampen om leserne beinhard.
Da er det ikke unaturlig at forlagene prøver å hale mest mulig ut av bestselgerne.
Nylig kom den pinlig svake Stieg Larsson-fortsettelsen til David Lagerkrantz.
Nå lanseres to romaner som overbyr hverandre i å være den nye Jojo Moyes.
De er nesten parodisk like i tematikken, og så tamme i stilen at de framstår som skrevet på en fabrikk.
Catherine Isaacs «Her, nå, alltid» kommer på det norske Moyes-forlaget Bastion.
De lanserer boka som intet mindre enn en «verdenssensasjon», der «verdenslanseringen» skjer i Norge.
Forventningene er med andre ord skyhøye da jeg åpner fortellingen om alenemoren Jess og hennes elleve år gamle sønn William.
De er på vei til et herregårdshotell i Dordogne, for å tilbringe ferien med guttens far, Adam.
Han stakk av da William ble født, og har vært en fraværende far, alltid for travel og stadig omgitt av nye kvinner.
Underveis i fortellingen får vi tilbakeblikk til Jess’ og Adams kjærlighetshistorie.
Den avdekker misforståelser som gjør at Jess må tenke nytt om hva som egentlig skjedde mellom de to.
Paddeflat
I motsetning til Jojo Moyes, som i det minste har vidd, er denne boka paddeflat både i stil og tematikk.
Isaac skriver kjedelig og omstendelig, og storyen er uten liv og spenst.
Det underliggende drivet skal være en hemmelighet Jess bærer på.
Den er forbundet med morens sykdom, og skal liksom avsløres mot slutten av boka.
Da er det ikke et sjakktrekk at Isaac allerede i forordet takker Huntingtons sykdomsforening, og vi med engang forstår at det dreier seg om at moren har den grusomme arvelige sykdommen Huntington.
Mye av boka handler om Jess’ frykt for at sykdommen slår ut hos henne, og dermed også hos sønnen.
Parodisk like
Det blir nærmest en parodi, da det viser seg at en annen Jojo Moyes-etterlikning lanseres parallelt, med nøyaktig samme tematikk.
Elizabeth Enfields «Ivy & Abe» handler om kjærlighetsforholdet mellom Ivy og Abe, der også Ivy tynges av at moren har Huntington, og at hun og barna muligens kan ha arvet genet.
Selve oppbygningen er derimot original.
Boka åpner i London i 2026, der den sytti år gamle enka Ivy helt tilfeldig møter igjen sin barndomsvenn Abe.
De faller for hverandre, og grubler over hvorfor de ikke traff hverandre tidligere, når kjærligheten mellom dem er så sterk.
Denne tanken har Enfield forfulgt i en kjærlighetshistorie som går bakover i tid, med mulige versjoner av hvordan kjærligheten dem kunne utspilt seg.
De møtes eksempelvis som elskere i 2000, som nyforelskede i 1983, som barndomsvenner i 1965.
De novellistiske versjonene er ikke søtsuppeaktige lykkehistorier, men heller ikke Enfield har det en kaller levende penn, eller et snev av humor.
Hun skriver seg riktignok varmere, men som helhet står boka på ingen måte i forhold til den voldsomme satsingen.
«Ivy & Abe» er allerede nå bestemt å være Penguins hovedtittel i 2018.
Godt hjulpet av en rekke bokbloggere som overgår hverandre i anbefalinger av denne helt middels underholdningsromanen.
| 0
|
306516
|
«Sesong Fire» er en plate til å bli litt klokere av, kanskje til og med et bedre menneske
Ingen er som Tønes.
ALBUM:
Han har lovet at det blir mer alvor denne gangen, skråblikkmesteren Frank Tønnesen fra Sokndal, lengst nede i spissen av Rogaland fylke.
Men det er plass til litt morsomme ting også, har han lovet:
- Den mest humoristiske visa handler om noen som skal rive ei løe.
Den er litt tragikomisk, sa han til NRK i vinter i forbindelse med utgivelsen av det han omtalte som vente-EP-en, «Ikkje mogna».
En ting er sikkert, det er få som formidler hverdag på en så gjenkjennelig, lun og fin måte som Tønes.
Det er noe i kombinasjonen vesen, måten han ordlegger seg på og og de litt forsiktige fraseringene som gjør at historiene han forteller kryper rett inn i hjerte og sjel.
Det handler om de små tingene, men gjerne i kontekst av noe større.
Som trivialitetene ved å gå på en smell ved kjøp av hus, eller det menneskelige aspektet ved å kvitte seg med noe som har betydd noe for deg gjennom et langt liv.
Om folk som sklir fra hverandre, noe som kan resultere i noe så konkret som å ikke få sett ferdig sesong fire av «The Wire».
Åpningslåten «Signala» – om den berømmelig låverivningen - er om mulig noe av det mest rocka Tønes har gjort så langt, med god ekspertisehjelp fra Emil Nikolaisen og Anne Lise Frøkedal.
Han holder seg ellers for det meste trygt plantet i vise/folk-tradisjonen.
Det er er der han skinner som finest.
Utover hans faste følgesvenn, gitaren, spekker han sjelden låtene med noe mer ekstravagant enn en tamburin, litt bass, en lap steel, eller noe annet enkelt til å holde takten eller farge i kantene med.
I midten er det Tønes selv som regjerer.
Det trengs ikke mer, og det bør vel strengt tatt ikke være så mye mer heller.
Fortellingene hans fortjener den boltreplassen de kan få, enten det handler om punkterte fester - «Maxitaxi», eller å finne tilbake til noe som forsvunnet i livets tjas og mas - «Holda henna».
«Sesong Fire» er en plate til å bli litt klokere av, kanskje til og med et litt bedre menneske.
Er ikke det noe, så vet ikke jeg.
| 1
|
306518
|
Forrykende ny thriller fra Tom Egeland
Går løs på det siste av alle mysterier.
«Lasaruseffekten» er bok nummer sju i Tom Egelands fascinerende serie om arkeologen Bjørn Beltø, en helt som har navn etter to av pseudonymene til forfatterens oldefar, folkelivsskildreren Jon Flatabø.
Beltø er en såkalt albino.
Det vil si at han mangler visse pigmenter i hår, hud og øyne.
Dette gir ham en særegen framtoning og bidrar til å gjøre Beltø til en slags outsider i tilværelsen.
Takket være sine meritter er han en kjent figur internasjonalt.
Han har gjort funn som er de fleste arkeologers våte drøm.
Men Egeland gjør ham også interessant ved å la ham være en selvgransker.
«Pennen skraper mot papiret.
Stille vever jeg mitt spindelvev av minner,» som det står i den første boka, «Sirkelens ende» (2001).
Et lykketreff
Den boka ble et lykketreff for Egeland.
To år seinere kom Dan Brown med «Da Vinci-koden», som ble en verdenssuksess.
Da det ble kjent at noenlunde den samme intrigen allerede var brukt av Egeland i «Sirkelens ende», eksploderte interessen for nordmannen på det internasjonale markedet.
I 2007 utga han sin andre bok om Beltø, «Paktens voktere», og deretter har det gått slag i slag.
Med den nye romanen har han skrevet 3538 sider om Beltø.
Egeland er vår ledende forfatter innen det som ofte kalles kodekrim, der mysteriene er knyttet til oppdagelsen av hittil ukjente historiske skrifter eller nye, sensasjonelle funn og tolkningen av dem.
Arven etter Eco
Umberto Eco fornyet denne sjangeren med sin klassiker «Rosens navn» (1980).
Alle som har forsøkt noe lignende, står i gjeld til ham.
Men ikke alle har innsett hvor krevende slike prosjekter er, hvor mye kunnskap som er nødvendig for å gjøre fortellingene troverdige.
Men det har altså Egeland.
Han imponerer ikke bare med oppbygningen av spenning i Beltø-bøkene, som man kunne kalle teologiske thrillere.
Han går stadig dypere inn i stoffet.
Hans kunnskap om historiske funn, religiøse retninger og spekulative teorier er etter hvert imponerende stor.
Han kan sjonglere så fritt med dem at det ikke hemmer framdriften i fortellingen.
Å kontrollere disse kunnskapene er umulig for en vanlig leser.
«Det meste er diktet opp.
Men overraskende mye er faktisk sant,» skriver Egeland som innledning til et 35 sider langt «minileksikon» til slutt i «Lasaruseffekten».
Denne sekvensen forteller noe om hvor grundig forfatteren går til verks.
Farlige funn
Oppbygningen av bøkene følger et visst mønster.
Beltø kommer på sporet av historiske hemmeligheter som gjerne er kamuflert i mystiske skrifter.
Disse kan være gjemt i skrin eller kister, eller i gravkamre, grotter, pyramider og så videre.
Poenget er at de opplysningene som avdekkes, er brennbare.
Noen vil for all del hindre at visse fakta ser dagens lys, og dermed er vi i gang.
Slik sett er et gjennomgående tema kampen mot autoriteter og deres frykt for sannheten.
Beltø har vært på sporet av Jesu grav, Babels tårn, den sjette Mosebok og den trettende disippel.
Bak den nye boka ruver et enda større mysterium:
«Hva skjer med oss når vi dør?» lyder første setning.
Beltø sukker:
«Jeg synes livet er vanskelig nok som det er.
Døden gjør det ikke noe enklere.»
Vi starter i Juvdal, der Beltø har hytte.
Første sekvens følger spenningsromanens mønster ved å la Beltø fortelle om oppdagelser han helt nylig har gjort, samtidig som mystiske skikkelser sniker seg innpå ham i mørket utenfor hytta.
«De dødes bok»
Noen vil ha Beltø til å ta et oppdrag som i utgangspunktet er umulig:
Å finne et babylonsk-egyptisk verk fra oldtida som kalles «De dødes bok», et skrift som ifølge ryktene ikke bare avslører hva som skjer etter at menneskene dør, men også utreder forholdet mellom kropp og sjel.
Kan sjelen avgrenses fysisk?
I så fall vil det få konsekvenser som lar seg utnytte religiøst, politisk, filosofisk og ikke minst kommersielt.
Med dette utgangspunktet har Egeland skrevet en roman som både tilfredsstiller den historisk interesserte leser, den litterære feinschmeckeren og krimelskeren som søker spenning til siste slutt.
Kloden rundt
I hva man må kunne kalle en forrykende thriller, beveger Beltø seg fra Juvdal til London, Torino, Roma, Garmisch Partenkirchen før han krysser Atlanterhavet og jages fra New York til Philadelphia, Chicago, Toronto og tilbake til Juvdal.
Boka har også en kvinnelig helt, Annabelle Craft, som Beltø er mer en gjennomsnittlig interessert i.
Inn i historien veves alt fra Dødehavsrullene til nazi-tyverier av bokskatter under andre verdenskrig, uten at leseren faller av lasset.
Vi følger Beltø både gjennom hans personlige dødsangst og den nysgjerrigheten som alltid driver ham, fram mot omkvedet som avslutter boka og kaster et lys over hovedtemaet:
«Slutten på noe er begynnelsen på noe helt annet.
Jeg har alltid likt den tanken.»
Etter å ha lest denne boka, kan vi bare tilføye:
Enhver som lever, vil før eller seinere finne ut hva.
| 1
|
306519
|
Vil både være kul rapper, tøff rocker og sexy popstjerne
42 år gamle Fergie fremstår som en artist uten noe klart mål på andrealbumet «Double Dutchess».
Det kan være vanskelig å huske, men på et tidspunkt var The Black Eyed Peas faktisk en ganske så ok rapgruppe, med gledesprederen «Joints & Jam» som et tidlig karrierehøydepunkt allerede i 1998.
Fem år senere hadde Los Angeles-MCene forlatt sitt conscious – men langt fra innbringende hiphop-landskap til fordel for et mer poppa lydbilde.
I midten av forvandlingen stod den brautende stemmen til Hacienda Heights-sangerinnen Stacy Ann Ferguson, bedre kjent som Fergie.
En etter hvert stadig mer dominant del av BEP, som til slutt ble konsumert av sin egen skamløse jakt på generiske hits.
Penger har det derimot blitt mye av, noe Fergie gjorde klart allerede i fjor sommer med morskap-hyllende «M.I.L.F. $».
Vi må derimot helt tilbake til 2014 for å finne «Double Dutchess» sin første singel, «L.A. Love (La La)».
Ikke bare et bevis på kampen om å få gitt ut dette albumet, men også Fergies musikalske problemer.
Med DJ Mustard på beaten og et gjestevers fra gangsterrapperen YG, var den et mildt sagt upassende påfunn fra en hvit mangemillionær som pushet 40, og den første smakebiten på en skive hvor Fergie regelrett famler i blinde etter et relevant artistisk uttrykk.
Sparket i gang av mer rap i alle mulige varianter, før et pop/R&B-midtparti; avløses av elementet hun føles mest naturlig i – powerballaden «Save It Til Morning».
Men Fergie vil selvfølgelig rekke mer før albumet er over, noe som ender i mageplasket «Enchante (Carine)», svært forglemmelig discopop («Tension»), utilgivelig reggae («Love Is Blind») og nevnte Compton-appropriering.
I en alder av 42 burde man som artist for lengst ha funnet sin musikalske sti, men på «Double Dutchess» fremstår Fergie mer bortkommen og kreativt desorientert enn noensinne.
| 0
|
306520
|
Populistiske bevegelser må forstås, ikke fordømmes
Simen Ekern er kommet et godt stykke på vei i sin nye bok.
Populistiske vinder feier over Europa (og USA).
Hva de kommer av, er gjenstand for bitter debatt.
Hva de kjennetegnes av likeså.
Etter valgene i Frankrike og Nederland synes den europeiske populismen å ha kulminert.
Hva som skjer i Tyskland søndag, vil vise om denne trenden fortsetter.
En bok om ytre høyre får særlig verdi gjennom forfatterens besøk i de konkrete landskap der høyrepopulistene ferdes og møtes.
Populister må studeres fordomsløst.
Bare slik kan deres motstandere ha håp om å komme på hold av de underliggende frustrasjonene som driver slike bevegelser.
Demonisering er den letteste utveien, årsaksanalyser veien.
Og ikke minst: de som studerer slike bevegelser må vise kunnskap om de historisk betingede forskjellene.
Carl I. Hagen har aldri vært anti-semitt, som hans slektninger i Front National i Frankrike.
Victor Orbán i Budapest bærer religionen mindre synlig enn hans søskenbarn i Warzawa.
Sannfinnene i Finland er antakelig mer kvinnefiendtlige og modernitetsskeptiske enn slektningene i sør og vest.
Hvorfor?
Populismen filtreres gjennom nasjonale kulturer.
Det hele folket
Har den en kjerne?
Ja, at «folket» betraktes som en enhet og deres reflekser som dypere og mer ekte enn hva det representative demokratiet slipper fram.
Derav forakten for alle typer «eliter».
På denne måten svekkes også respekten for demokratiske sile-mekanismer mot umiddelbar direkte folkelig innflytelse: minoritetsrespekt, opplyst politisk opinionsdannelse, politiske friheter, hele settet av demokratiske prosedyrer i lovgivningsarbeidet.
Globaliseringens omkostninger har slått ulikt inn i forskjellige land med tap av arbeidsplasser, innvandringsmotstand, nasjonal identitetsdebatt og skepsis til rettsliggjøringen av politikken som følge.
Rettsliggjøringen her hjemme har unndratt store samfunnsområder politisk-demokratisk kontroll.
Dertil kommer at den folkefunderte styringskjeden fra stemmeurnen til kabinettet er svekket – slik Maktutredningen viste.
Sentrumskepsis
Stortingsvalget viste at også vi i Norge merker disse vindene.
Arbeiderpartiets tap må antakelig, i alle fall delvis, føres tilbake til det Øyvind Østerud har kalt den stilltiende alliansen mellom sentrum-høyre og sentrum-venstre, med sentralisering uten folkelig forankring som nøkkelord.
Og, den som studerer populismen uten et kritisk blikk på EU, dyrker sitt blinde øye.
Når den tidligere marxist-leninisten og sjef for EU-kommisjonen, José Manuel Barroso, glir sømløst over i en jobb som banksjef i Goldman Sachs, er det en valgplakat for Brexit.
Det er i dette landskapet Europa-journalisten Simen Ekern melder seg på.
Bokas styrke ligger særlig i hans egen-observasjoner.
Han er innsiktsfull og kunnskapsfundert.
Et sentralt punkt er disse partienes streben etter respektabilitet – «av-djevelifiseringen» av Le Pen og i Italia MSI og senere AN, klare ny-fascistiske partier.
Her er Ekern på hjemmebane, ytterst lesverdig.
Renhetsstreben
Nå gjelder ikke rasismen og jødehatet lenger.
Det gir ikke stemmer.
Nå gjelder nasjonal «renhet» og «alle» kulturers likeberettigelse, men ikke bland dem.
Når identitær-bevegelsen forsøker å stoppe flyktninger i Middelhavet, er det resultatet av en lang bevegelse innad i fransk ny-fascisme (Nouvelle Droite) der slike renhetsfotestillinger er dyrket til det ekstreme.
Gammelt tankegods i ny kledning.
Ekerns framstilling av far Le Pens frapperende evne til å si de mest utspekulerte ting og få det til å framstå som koselig common sense – dette er språk og ideologianalyse på høyt nivå.
J.-M. Le Pen ligner Steve Bannon når han sier de mest utspekulerte ting - og så etter forutsigbar kritikk trekker seg ørlite tilbake.
Men vel forvisset om at han har flyttet grensene for det sigbare, slik han ønsket, nedover.
På denne måten normaliserer de begge det ekstreme.
Sylvi Listhaug bruker ikke sjelden samme teknikk.
Høyre-venstre
Gitt Ekerns Europa-kunnskap kunne denne leseren ha ønsket seg en lengre drøftelse av høyre-venstreskillet i all populisme.
Høyrepopulismen opererer oftere med konspirasjons- og syndebukkforestillinger og er mer ekskluderende (folket definert mer i etniske termer).
Venstre er mer kosmopolitisk orientert og mer internasjonalt enn høyre - og klarere rasjonalitetsforankret.
Høyre synes å tiltrekke seg mer lavere utdannede enn venstre (det er klart tilfelle i USA, jamfør Bernie Sanders).
Kanskje ligger et fellestrekk her: all populisme er konservativ, i betydningen motstand mot endringer, kulturelt, teknologisk, livstilsmessig, mot den moderne verdens jag, informasjonsoverflod, konsumpress og sekularisering.
Den som ønsker seg en inngang til slike problemer, finner en god guide i Simen Ekerns på pulsen-bok.
| 1
|
306521
|
Boka om Vigdis Hjorth kan spenne bein på enhver journalistisk jakt på objektiv sannhet
Forfatterintervjuet på sitt beste.
Har vi henne nå?
Spørsmålet har vært stilt om forfatteren Vigdis Hjorth (f. 1959) flere ganger i et forfatterskap som spenner over mer enn 30 år, 18 bøker – og diverse pirrende, skandaløse medieoppslag.
Det siste handler som kjent om romanen som kom i fjor, «Arv og miljø», med påfølgende debatt om virkelighetslitteratur og etikk.
Vel, det nest siste.
For i etterkant kom søsteren Helga Hjorths roman «Fri vilje», en såkalt «hevnroman» som angivelig imøtegår virkelighetsbeskrivelsen i Vigdis Hjorths roman.
Forvirret?
Ikke etter litteraturkritiker Kaja Schjervens analyserende intervjubok «Vigdis, del for del».
Her føres det en reflektert og kunnskapsrik debatt om grensene mellom fiksjon og virkelighet; om forfatterens balansegang mellom erfaring og diktning.
Den er til å bli klok av; egnet til å spenne bein under enhver journalistisk jakt på objektiv sannhet.
En bevisjakt på virkeligheten via eposter og begravelsesprogrammer faller flatt og banalt til jorda når man leser Hjorths refleksjoner.
Hun siterer Liv Køltzows syn:
«En bok kan begynne i noe som er selvbiografisk, og så blir det en roman.»
Grepet i Mollerins litterære Hjorth-portrett er fiffig.
Bokas tittel «Vigdis, del for del» er inspirert av Woody Allens film «Deconstructing Harry» (1997), som het «Harry, bit for bit» på norsk.
Den handler om en nevrotisk og kåt forfatter som erter på seg omgivelsene fordi han lager romanpersoner av dem.
Boka er spekket med litterære referanser.
Den som har levd i villfarelsen om at Vigdis Hjorth først og fremst er en gøyal tøysejente med et utagerende forhold til menn og hvitvin – det er hun også – kan bli slått av hvor belest hun er.
Filosofer som Søren Kierkegaard og Ludwig Wittgenstein, forfattere som Roland Barthes, Thomas Bernhard og Albert Camus er ikke gjenstand for noen lettkjøpt «namedropping» her; de inngår alle i Hjorths litterære palett og refleksjonsgalleri.
Rytmen i boka gjør den tilgjengelig også for lesere uten litteraturteoretisk bakgrunn.
Gode analyser av linjene og de tilbakevendende temaene i de forskjellige romanene avbrytes av mer personlige anekdoter.
Vigdis i rus, terapi og skrivefaser, Vigdis’ kreative fremmedspråk (spissborger = spiss-citizen), Vigdis i brytekamper, side om side med dype refleksjoner om den kvinnelige forfatterrollen, motviljen mot lettkjøpt «godhet», forfattere og politikk.
Min personlige innvending mot boka er at den vier for mye plass til striden rundt Peter Handkes Ibsen-pris.
Der er det mye festtaler og lite logikk i resonnementene, bortsett fra erkjennelsen av omkostningene ved å skrive god litteratur – å skrelle vekk oppdragelse.
Mollerins bok leverer forfatterintervjuet på sitt beste, av samme høye kvalitet som Alf van der Hagens samtaler med Kjell Askildsen, Dag Solstad og Henning Hagerup.
| 1
|
306523
|
Oser av skyldfølelse for kolonitiden
«Victoria and Abdul» søler bort en fantastisk historie fra virkeligheten.
FILM:
Så slepphendt skal man ikke kunne være.
Til grunn for «Victoria and Abdul» ligger en fantastisk og sann historie:
Om den indiske tjeneren Abdul Karim som kom inn i dronning Victorias husholdning, fant en tone med den gamle, stabbende monarken, og steg i gradene til å bli hennes fortrolige sekretær.
Denne fortroligheten var en rød silkeklut for alle andre som ønsket å bli lyttet til av dronningen, og etter at hun døde, ble Karim usentimentalt skipet tilbake til India.
Storøyd dådyr
Men dette eggende utgangspunktet kan også brukes til mye, og den drevne regissøren Stephen Frears velger å bruke det til et stykke platt feelgood, som får sitt drivstoff fra en lammende skyldfølelse for kolonitiden.
Det siste kommer til uttrykk ved at hele det britiske etablissementet er skildret som sammensnurpede rasistiske karikaturer, som med jevne mellomrom får strenge irettesettelser av dronningen (Judi Dench).
Selv har hun naturligvis upåklagelige, antirasistiske 2017-holdninger.
Til tross for den stadige insisteringen på at Abdul (Ali Faizal) er et menneske som alle andre, gir ikke Frears ham noen personlighet, men framstiller ham som et slags storøyd dådyr, som holder fiolinakkompagnerte små foredrag om indisk visdom mens dronningen lytter henført.
Dypt reaksjonær
Det er et manusproblem, men Faizal tilfører ikke noen flere lag enn det papirtynne han har fått utdelt.
Slik blir «Victoria and Abdul» både anspent progressiv og dypt reaksjonær.
Monarkistisk propaganda har gjennom historien titt og ofte hatt i sin kjerne at majesteten elsker folket og vil dem det beste, og at det er korrupte rådgivere som har skylda når noe går galt.
Filmen framstiller Victoria som en kjærlig monark som dessverre bare ikke er klar over hvor hardt hæren hennes har fart fram overfor inderne.
Når Abdul bringer kone og svigermor, begge i burka, til hoffet, og fleiper med at han ikke kan vite hvem som er hvem, bruker regissøren det som en søt liten vits.
Det hører med at dronning Victoria, som i andre sammenhenger var dypt konservativ, faktisk var svært begeistret for India, og reagerte negativt på at indere ble avfeid på grunn av hudfargen.
Og selvfølgelig har ikke britene vondt av å kjenne litt på at framferden deres overfor «juvelen i kronen» var riktig så fryktelig.
Men det gjør det på ingen måte nødvendig, eller ønskelig, å lage en paddeflat pompøsitet av en film der mennesker er slemme eller snille, intrigante rasister eller åpne humanister som alltid finner de rette irettesettelsene.
En skikkelse som nesten klarer å rette opp dette inntrykket er Abduls følgesvenn Mohammed, spilt av den karismatiske komedieskuespilleren Adeel Akthar.
Mohammed glemmer aldri at han representerer et undertrykket folk, og har en flott scene der han spisst bemerker overfor de sjalu hoffolkene at Abdul uroer dem slik fordi han spiller deres eget spill bedre enn dem.
Han beskriver Abdul som en ærgjerrig taktiker, noe som så vidt underbygges i andre scener, der en aner Abduls fryd over å ha hevet seg over de maktesløse rivalene, eller enser taktikkeriet under flørten med dronningen.
Men for det aller meste blir det med antydningen, og den lille ripa i feelgoodglansen blir fort pusset over.
Sterk Dench
Også Judi Dench er sterk.
Dench spilte også dronning Victoria for tjue år siden, i «Hennes Majestet fru Brown», en liknende og bedre film.
Hennes Victoria sklir unna karikaturmonsteret som sluker de andre, og framstår som høyst menneskelig: bitter og lengtende, stri og sårbar.
«Victoria og Abdul» er henne ikke verdig.
| 0
|
306524
|
En halvannen time lang leketøysreklame som publikum betaler for å se
Det nye Lego-filmen er et ironisk far/sønn-drama med hovedrolleinnehavere som bokstavelig talt kan kjøpes i butikken.
FILM:
Bak Lego-filmenes hyperaktive kollasj av populærkulturelle klisjeer, «guilty pleasure»-pop og frenetisk bevegelse, finner vi en kjerne av trøblete far/sønn-relasjoner, og en gjentatt understrekning av at ingenting er viktigere for et barn enn foreldrenes kjærlighet og tilstedeværelse.
Dette klinger naturligvis en smule ironisk med tanke på at budskapet kommer fra en filmserie som består av halvannen time lange leketøysreklamer som publikum betaler for å se, men så har da heller aldri logikk stått spesielt sentralt i dette universet.
Ungt publikum «Lego® Ninjago Filmen» er laget for et yngre publikum enn «Lego®Filmen» og «Lego® Batman Filmen», og etter en live action-rammesekvens hvor Jackie Chan spiller bruktbutikkinnehaver, gyver den løs på tematikken uten forvirrende metaforer eller omveier.
Handlingen er lagt til øystaten Ninjago, hvor den velstående og teknologisk avanserte hovedstaden – som også heter Ninjago – er under konstant trussel fra terroristen Lord Garmadon.
Det eneste som står mellom innbyggerne og total, ugjenkallelig ødeleggelse er seks fryktløse ninjakrigere i futuristiske robotdrakter.
Problemet er bare at en av disse – den grønne ninjaen Lloyd – også er Garmadons sønn, hvilket byr på store problemer både av privat og profesjonell karakter.
Eller sagt på en annen måte:
«Lego® Ninjago Filmen» er dramaet fra den første «Star Wars»-trilogien spilt ut som relasjonskomedie og pakket inn i en «Power Rangers»-møter-«Gundam»-«Macross»-og-«Evangelion»-estetikk.
Overrumplingstaktikk
Som de foregående Lego-filmene bygger «Ninjago» på premisset om å overrumple publikum med sterke farger, hyppige skift i tone, og en endeløs rekke av referanser.
Målet er å dekke over det faktum at disse filmene dypest sett ikke handler om noe mer enn å minne publikum på ting de har likt før – deriblant menneskelige følelser.
Det er naturligvis dyktig gjort, men når man har besøkt det filmatiske Lego-universet både en og to ganger tidligere, er det ikke lenger like lett å la seg begeistre av energien, entusiasmen og den allestedsnærværende ironien.
| 0
|
306526
|
Får en til å lengte tilbake til analsexvitsene og den psykopatiske volden
«The Golden Circle» er en skuffende konvensjonell og tilbakeholden oppfølger til «Kingsman: The Secret Service».
FILM:
Tre år og utallige forglemmelige blockbustere senere, er det lett å tenke tilbake på Matthew Vaughns gutteromsfantasi «Kingsman: The Secret Service» som et friskt pust.
Historien om unge Eggsys korte vei fra simpel ungdomsforbryter til hemmelig agent og internasjonal playboy var smakløs, selvtilfreds og ultravoldelig, men dens klamme eim av mannlig tenåringsaggresjon ga den også særpreg og et eksplosivt momentum.
Hevn
I oppfølgeren er imidlertid disse skarpe kantene slipt vekk, og resultatet er en langdryg actionkomedie som får en til å lengte tilbake til enerens analsexvitser og psykopatiske voldsbruk.
Eggsy (Taron Egerton) lever nå i et lykkelig parforhold med sin svenske prinsesse Tilde, men idyllen slår raskt sprekker når narkobaronessen Poppy Adams (Julianne Moore) utsletter Kingsman-organisasjonen i et overraskelsesangrep.
Dermed faller det på Eggsy og Merlin (Mark Strong) å hevne sine falne brødre, og stoppe den onde Poppy og hennes utspekulerte plan om å legalisere narkotika.
Og med hjelp fra den amerikanske søsterorganisasjonen Statesman (Channing Tatum, Halle Berry, Jeff Bridges og Pablo Pascal) tar de opp kampen mot forbrytersyndikatet The Golden Circle.
Selvkannibalisering
Der «The Secret Service» var en pubertal James Bond-fortelling for Harry Potter-generasjonen, utspiller «The Golden Circle» seg i det samme udefinerbare terrenget mellom parodi og selvkannibaliserende metabevissthet som Marvels senere superheltfilmer.
Det betyr at publikum er ment å ta det klønete maskuline føleriet filmen er bygget opp rundt på fullt alvor samtidig som de ler inneforstått av scenene der Elton John demonstrerer sine kung fu-kunnskaper (det er en sånn film).
Denne andre «Kingsman»-filmen er med andre ord en skuffende konvensjonell affære, og selv om Vaughn fortsatt vet hvordan man setter sammen en musikkvideoinspirert actionsekvens, er det ingenting her som kan måle seg med scenen i eneren der Colin Firth massakrerer en kirke full av troende amerikanere.
| 0
|
306527
|
John le Carré viser hvem som er sjef i spionroman-bransjen
Avrunder forfatterskapet med ny, suveren fortelling.
De siste åra har John le Carré, som fyller 86 år om noen dager, vært framme i lyset både gjennom Adam Sismans «John Le Carré: The Biography» (2015) og sin egen selvbiografiske «The Pigeon Tunnel» (2016).
Mange har nok tenkt at disse tilbakeblikkene satte en strek for en strålende, 45 år lang forfatterkarriere.
Men nei, i likhet med mange av sine hovedpersoner er David Cornwell, som han heter, en overraskelsens mann.
Med «Spionenes arv», samtidig ute på engelsk og norsk, ønsker han velkommen tilbake til det mørke og kalde universet han skildret i debutromanen «Telefon til avdøde» (1961) og mesterverket «Spionen som kom inn fra kulden» (1963).
Innkalt på teppet
Romanen kunne like gjerne hatt den tittelen Knut Hamsun brukte da han utga sin siste roman, «Ringen sluttet» (1936).
Med denne boka nøster Le Carré opp løse tråder og skjulte hendelser fra sitt eget forfatterskap.
Handlingen utløses når Peter Guillam, i sin tid George Smileys trofaste medarbeider, får et brev der han blir bedt om å forlate sitt hjem i Bretagne og komme til London og møte opp i MI6s nye hovedkvarter.
Der får han vite at barna til de to som døde ved Berlin-muren i «Spionen som kom inn fra kulden», Alec Leamas’ sønn og Elizabeth Golds datter, vurderer å gå til sak mot etterretningstjenesten og mot Peter Guillam.
Velkjente navn
«Tjenesten» og visse enkeltpersoner vil bli stilt til ansvar for foreldrenes død og avkrevd et betydelig beløp som oppreisning.
Guillam blir bedt om å fortelle alt han husker om en operasjon kalt «Vindfall».
Den viser seg å være sterkt knyttet til de tragediene som videre utspilte seg.
Sammen med folk som jobber for «Tjenesten», som den kalles, går så Guillam igjennom det som fins av skriftlige rapporter fra det aktuelle tidsrommet.
I historien som rulles opp, dukker en rekke velkjente navn for John Le Carrés lesere opp; George Smiley, Bill Haydon, Hans-Dieter Mundt, Fiedler, Percy Alleline, Toby Esterhase, foruten Alec Leamas og Liz Gold.
Dessuten noen nye som tilhører bokas hovedintrige, blant andre en kvinne som står sterkt i Guillams minne.
Hun har i sin tid bidratt til å skape en klassisk konflikt mellom nådeløs plikt og sterk lidenskap hos ham selv.
Le Carrés fortellerkunst er som alltid fylt av eleganse, en forførende, prosapoetisk og aforistisk stil – et språk som er til å nyte, setning for setning.
Denne romanen handler om den fortrengte menneskelighet som Guillam blir tvunget til å konfrontere seg selv med og som sakte bringes ut av sjelens og følelsenes fryselager.
Europas mørke
Historien rulles opp dels via rapporter fra fortida, dels gjennom samtaler, dels gjennom Guillams kommentarer, som det er lesernes privilegium å få ta del i.
Spenningen øker, det ene opptrinnet tar det andre, mens eksentriske menneskertyper dukker opp i kulissene.
Til slutt finner Guillam også sin gamle sjef, George Smiley, og boka ender med at de to gamle vennene gransker sine motiver.
«Hvis jeg var hjerteløs, var jeg hjerteløs for Europa.
Hvis jeg hadde et uoppnåelig ideal, så var det å føre Europa ut av mørket og inn i en ny opplyst tidsalder,» sier Smiley.
«Jeg har det ennå.»
| 1
|
306528
|
Arundhati Roy imponerer og briljerer, i sin første roman på 20 år
Storslått om et splittet India.
I 20 år har den litterære verden ventet på en ny roman av Arundhati Roy, som med debutboken «Guden for små ting» ble en av Indias mest feirede forfattere, oversatt til 40 språk.
Den gang skrev hun om forbudt kjærlighet i en liten landsby i Kerala på 1960-tallet.
Så ble hun aktivist, debattant og demonstrant på venstresida.
Gribbene på gravlunden
Nå, i den nye romanen, er temaet det moderne mor India, og metaforen er gribbene på gravlunden:
«Når flaggermusene drar, kommer kråkene hjem.
Ikke all larmen fra hjemkomsten fyller stillheten som ble igjen etter spurvene som er blitt borte, og de gamle bengalgribbene, de dødes oppsynsmenn i over hundre millioner år, som er utslettet.
(…) Ikke mange la merke til at de snille gamle fuglene døde.
Det var så mye annet å se frem til.»
Når gribbene dør, disse fuglene som lever av de døde, er vi da vitne til slutten på en tragedie?
Eller er det som forfatteren vil ha oss til å tro – så mye annet å se fram til?
I «Ministeriet for den høyeste lykke» er hovedrollen tildelt Arjum, en hirja, en hermafroditt eller transperson, født som mann og omskapt til kvinne – en sterk og symbolfylt påminnelse om det dualistiske India splittet mellom makt og avmakt, hindunasjonalisme og islamisme.
Den lange reisen
I et kaos av kaste, kjønn og religion tar forfatteren Arundhati Roy oss med på en kakofonisk reise fram og tilbake i tid – en reise som begynner og ender på gravlunden, en edens hage som ikke er paradis.
Her ser Arjum tilbake på sitt bevegede liv – fra den dagen hun var femten og gikk, som det står i boken, bort fra det stedet familien hadde bodd i hundrevis av år, gjennom en dør og inn i et annet univers.
Som kvinne kan hun endelig iføre seg fjærlette paljettprydede plagg, ankelkjeder i sølv og dinglende øredobber.
Sexsirenen sminker øynene med kajal og gir seg selv en sensuell, blankrød og buet munn.
Og hun blir med årene den mest berømte hirjaen i Delhi.
Et vendepunkt i romanen er reisen til krigens Kashmir, og kjærligheten til Tilo, forfatterens alter ego, og lille foreldreløse Zinab.
Forførende språk
Språket i «Ministeriet for den høyeste lykke» er et kapittel for seg, særdeles vel ivaretatt av oversetteren Kirsti Vogt.
Setningene smyger og svinger seg forførende fra side til side, avbrutt av effektive, brutale ordspill:
«Og vennen min, vi bruker ikke ord som nigger lenger.
Det er et stygt ord.
Vi sier neger.»
Forfatteren med det suggererende, billedrike og noen ganger blomstrende språket sporer noen ganger av.
Poetisk prosa klinger dårlig i en utmalende scene der en muslimsk mann utfører pinefull, rituell slakting i bakr-id.
Men sett under ett er Arundhati Roys fortellerteknikk overbevisende og imponerende – selv om opptrinnene og menneskemylderet noen ganger er så sammenvevd at man mister tråden.
| 1
|
306531
|
Når klassisk musikk overgår alt
Festaften med Norsk Komponistforening på Ultima-festivalen
Oslo-Filharmonien, Christian Eggen og Lars Erik ter Jung, dirigent, Elise Båtnes. fiolin, Ellen Ugelvik, klaver, Juniororkesteret fra Barratt Due Musikkinstitutt Kunstnerisk leder:
Soon-Mi Chung Barratt-Due
Sentralen, Oslo
Den klassiske musikken er inne i en brytningstid.
Er det viktigst å framføre gårsdagens mesterverk, eller er det plass for nålevende komponister?
Personer som i mange år satt i musikklivets nøkkelposisjoner og bestemte hva som er verdt å fremføre, er ikke blant oss lenger.
Vi er derfor inne i en tid hvor den klassiske musikken må defineres på nytt.
100 års-jubileet til Norsk Komponistforening bidrar sterkt til å vise vår historiske arv, men samtidig se på alt som er komponert med nye og friske øyne.
Teknologi, konsumering og distribusjon av musikk er i våre dager radikalt endret, og utøvere og lyttere er mye mer «cross-over» i sin musikksmak enn før.
Led Zeppelin og Bruce Springsteen er for mange like relevante som Mozart og Brahms.
Komponistforeningen skal ikke bare dyrke gamle bravader, men må se framover og vise at de er en viktig kulturell stemme i Norge.
Den utfordringen tror jeg de er klar over.
Ultima-festivalen hadde på arrangementet i Sentralen fredag kveld samlet noen av de beste norske utøverne med Oslo-Filharmonien som basis.
Konsertens første del hentet fram verk fra komponistforeningens tidligere epoker.
Mange husker Maj Sønstevold (1917-1996) som komponist for film, teater og radio-hørespill, ofte i samarbeid med sin mann Gunnar.
Hun har også laget verk av høy kvalitet for andre besetninger.
«Festovertyre» er tonal sprudlende og konsis med et dirrende forløp, men ikke enkel å spille.
Det er hørbart at komponisten mestrer mange sjangre, og hun briljerer med varme strykerklanger og lekne blåsere som spenstige kontraster.
Maj Sønstevold er en av flere kvinnelige komponister som bør spilles mer.
Fordi det er virkelig god musikk.
Arvid Kleven (1899-1929) var solofløytist i Filharmonisk Selskaps Orkester (senere Oslo-Filharmonien), men døde bare 30 år gammel.
Komposisjonene hans er påvirket av impresjonisme og andre nye strømninger fra 1920-årenes Europa.
Dette var ikke uproblematisk i Norge dengang, og Kleven opplevde kritikerslakt.
Tonediktet «Lotusland» er skrevet under et opphold i Paris i 1922, og er faktisk en fascinerende komposisjon.
Muligens noe naiv til tider og litt langtekkelig slutt, men likefullt med en musikalsk kraft som sprenger på og gjør inntrykk.
Fiolinkonserten til Fartein Valen (1887–1952) er en søyle i vår musikalske kulturarv.
Verket ble urframført i 1947 av Ernst Glaser i Oslo, og året etter ble fiolinkonserten en sensasjon på den internasjonale festivalen for samtidsmusikk i Amsterdam.
Siden har fiolinister som Camilla Wicks, Yehudi Menuhin og Arve Tellefsen fremført verket mange ganger.
Fartein Valen er en banebrytende komponist som nå verdsettes mer og mer, også internasjonalt.
Elise Båtnes tolket solistpartiet med stort klanglig spekter og strålende legatospill.
Dette fanget musikkens sorgtunge emosjoner (konserten er skrevet til minne om en nær slektning av komponisten som døde bare 16 år gammel).
Oslo-Filharmonien ledet av Christian Eggen leverte et formidabelt akkompagnement der særlig blåserne imponerte med eminent spill.
Bach-koralen «Jesus er mitt håp og trøst» åpenbarer seg helt mot slutten, og vi forstår at Valen er en komponist av virkelig stort format.
Jan Erik Mikalsen er en av våre mest spennende unge komponister som briljerer med sterk uttrykkskraft og spenstig instrumentering for både ensembler og orkestre.
Hans nye klaverkonsert «Just for you» skuffet ikke.
Opplevelsen som lytter minner om en heftig veksling mellom svære vulkanutbrudd og varme Sørlandssomre.
Du vet aldri hva som kommer, og nettopp Mikalsens musikalske dramaturgi er fremragende.
Eneste ankepunkt er at med så mye action hele tiden, kan lengselen etter helt enkle strukturer gjøre seg gjeldende.
Ellen Ugelvik håndterte solistpartiet med stor klanglig og musikalsk teft, mens Lars Erik ter Jung dirigerte med innlevelse og presisjon.
Juniororkesteret fra Barratt Due Musikkinstitutt består av noen av landets beste unge strykere og bidro med hele tre uroppførelser.
Nils Henrik Asheims «In short» var breddfull av rytmisk snert og kraft, mens Henrik Hellstenius sitt verk «Up and away» på virkningsfullt vis skapte bilder av fart og energi.
Peder Barratt-Due er ikke gamle karen, men viser betydelige anlegg som komponist.
Verket «A new Train of Thought» er konsist og poengtert, og komponisten lager en musikalsk fortelling som føles personlig opplevd og ikke konstruert eller kopiert.
Peder Barratt-Due har en stor naturlighet i hvordan musikkens fraser og budskap legges ut.
Dette er en komponist med substans, og med ytterligere modning og erfaring ser jeg frem til fortsettelsen.
Sentralen fungerer bra som konsertsted med akseptabel akustikk og publikum tett innpå musikerne på podiet.
Slikt skaper inspirasjon.
Dette var et virkelig meningsfullt konsept som høstet stort bifall fra publikum.
Norske komponister duger.
| 1
|
306535
|
Et godt argument for en øvre aldersgrense i rapmusikk
Wyclef Jeans nye album er akkurat det man forventer fra en rapper på 47 år.
I mylderet av rappere som burde ha lagt mikrofonen på hylla for flere år siden, stiller den gamle Fugees-sjefen Wyclef Jean rimelig høyt.
Ute av stand til å samle sin gamle trio, har hiphop-veteranens karriere vært en nedadgående kurve siden solodebuten, «The Carnival» i 1997.
Varsellampene blinker av den grunn rødt når han nå markerer sistnevnte 20-årsjubileum med «Carnival III: The Fall and Rise of a Refugee».
En tittel som åpenbart kunne ha stokket om på et par ord.
Med alle ingredienser man kan forvente fra en artist på sin siste etappe, framstår albumet som et sjeldent utdatert prosjekt.
Ufordelaktig preget av unge, håpefulle gjesteartister du aldri kommer til å høre fra igjen, desperate forsøk på å holde tritt med tiden, et karrieremessig feilsteg av Emili Sandé, samt flaue punchlines man bare kan forvente fra en 47-åring («I’m too legit to quit, even when they pull the hammer»).
Det interessante er hvordan man klarer å skape et så tamt produkt med såpass mye talent på plass i studio.
Svaret ligger i den helhetlige mangelen på kreativ kontroll, som resulterer i et repertoar med alt fra raplåter som hadde vært avleggs allerede i 2010 («Slums») til kjipe forsøk på å gjenskape verdensmusikk-magi («Fela Kuti», «Trapicabana»), en pop-singel som frontkolliderer med resten av materialet («What Happened To Love»), og den obligatoriske «nå skal vi lage en nostalgisk låt om å respektere hiphop-kulturen»-låta («Thank God for the Culture»).
Jeg skal ikke komme her og si at hiphop nødvendigvis har en øvre aldersgrense, men med «Carnival III: The Fall and Rise of a Refugee» gjør Wyclef Jean i alle fall sitt beste for å legge inn et grundig argument for akkurat det.
| 0
|
306538
|
Det er forståelig om du vil boikotte landets mest populære artist akkurat nå
Men du går i så fall glipp av en sjeldent fascinerende utgivelse fra rappens mest forstyrrede sjel.
ANMELDELSE:
Tre uker etter utgivelsen i august, er XXXTentacions debutalbum ikke bare umulig å overse med sine 14 uventede dager på toppen av den norske albumlista, men også grunnet forrige helgs dramatiske eskalering i forkant av 19-åringens kommende rettssak.
Florida-artistens mildt sagt forstyrrede forhold til sin gravide ekskjæreste er allerede veldokumentert, og har ligget som en mørk sky over karrieren siden X først ble siktet for grov vold mot den samme jenta i fjor høst.
Mens mange har valgt å avfeie ham totalt, viser salgstallene derimot at fansen ikke har umiddelbare planer om å snu ryggen til sin suicidale helt.
Med et album som «17» er lojaliteten heller ikke vanskelig å forstå – til tross for detaljerte vitneutsagn som beskriver rapperen som en «skremmende, kontrollerende og syk person».
Parallelt med at både depresjon og selvmordsraten øker blant amerikanske ungdommer, er den renneløkke-besatte XXXTentacion en stemme som gir resonans.
Denne utgivelsen mer enn noensinne.
Selv om unggutten lenge har vært en annerledes rapartist med hang for både heavy metal, indierock og R&B;, tar han denne gangen et mer komplett steg ut i sitt alternative lydbilde på de 22 minuttene som utgjør «17».
Langt unna soundet på gjennombruddssingelen «Look At Me!», hvis video denne uken førte til enda mer fordømmelse ved å vise XXXTentacion som lynsjer en ung, hvit gutt.
«17» består på sin side av alt fra sjelfull, nedtonet rap på minnesporet «Jocelyn Flores» og «Carry On», til plaget alternativ rock («Depression & Obsession», «Save Me», «Orlando») og drømmende trap-beats med autotune-tung klagesang («Fuck Love» m/ Trippie Redd ).
Et grep som på sitt beste gjør hans skissepregede låter til noe av det mest interessante jeg har hørt på lang tid.
Dels takket være en uredd og udiskutabel musikalitet, dels den omfattende samplingen av guddommelige Shiloh Dynasty, og dels det kreative utløpet i et vakum av desperat personavhengighet som får meg til å tenke tilbake på Bjørn Eidsvågs avrundende og gåsehudframkallende linjer på Vaular-låta «Leah»:
«Dette er ikke kjærlighet, det er besettelse / Vi styrer rett mot egen henrettelse».
Sliter du med å skille kunsten fra personen, gjør du kanskje best i å boikotte «17», men går i så fall glipp av en sjeldent sår og fascinerende utgivelse - som garantert (og dessverre?) vil oppnå kultstatus selv om XXXTentacion blir funnet skyldig og idømt en lengre fengselsstraff neste måned.
| 1
|
306540
|
Svingslagene hagler i Hillary Clintons nye bok, og hun treffer med mange av dem
Selvkritikk er ikke enkelt, men Clinton konfronterer det vondeste spørsmålet:
Hvorfor liker de meg ikke?
Noen måtte ha bragt falske anklager mot Hillary Rodham Clinton, for en dag ble hun ikke valgt til USAs 45. president.
Folket som hadde elsket henne som utenriksminister, ønsket henne ikke som president.
Ekkoet av ørefiken hun mottok 8. november i fjor, lyder fremdeles i ørene på oss som fulgte valget.
«Hva skjedde» (What Happened) er navnet på Clintons bok om det Kafka-lignende nederlaget for den kanskje mest upopulære president-kandidaten i USAs historie, han hvis navn ikke skal nevnes i denne artikkelen.
Store følelser
Amerikanske politikeres selvbiografier dirrer sjelden av ekte og voldsomme følelser.
Denne boka er et unntak.
Den forsmådde kandidaten taler sin sak med lik blanding av desperasjon og oppriktighet, og vekker i USA de samme sterke (og ofte negative) reaksjonene som hun gjorde under valgkampen i fjor.
Republikanerne ber henne rulle inn geipen, slutte å skylde på andre og ikke «spille kvinne-kortet» (det vil si å peke på kvinneforakt og kjønnsdiskriminering, to udiskutable faktorer i presidentvalget i 2016).
Mange demokrater ser ut til å ønske at hun hadde fulgt legens råd om å spise Xanax, i stedet for å skrive en bok som både er hevntokt og kampskrift.
«There is no joy in Mudville/Mighty Casey has struck out»
(Det er ingen glede i Gjørmestad/Casey har bomma) er avslutningen på et av USAs mest kjente tøysedikt, som handler om en tapt baseball-kamp, et følsomt emne.
USA handler om suksess, ikke om tap.
At amerikanerne sliter med å snakke om nederlag, preger også Clinton, som sporer av med å snakke om yoga, selvhjelp og «radikal empati».
Men nederlag er kanskje også et bra utgangspunkt for en bok.
Clinton er sint, konkret og stiller seg selv til skue.
Det er skjærende, pinlig – og heroisk.
Skyldfordeling
«Hva skjedde» kunne like godt hete «Hvem har skylda».
Clinton peprer løs på både opplagte og mindre opplagte motstandere.
Tidligere FBI-sjef James Comey får skylda for å ha ødelagt for Clinton da han varslet om at e-postene hennes skulle undersøkes på ny en uke før valget.
Media får skylda for å overfokusere på personstrid og e-poster (igjen), mens valgsystemet har skylda for at kandidaten med færrest stemmer vant.
Mer problematisk er angrepene på Bernie Sanders, som ifølge henne ikke en gang er en demokrat.
Det er vanskelig å se at hans valgkamp mot henne i striden om å bli demokratenes kandidat var over grensen, slik hun skriver.
Her er det interessant å sammenlikne boka med Bill Clintons «Mitt Liv».
Mens ektemannen
Bill beskriver sine fiender med humor og respekt, er tonen hos Hillary hardere og sårere.
Når hun kritiserer Obama for ikke å ha rykket ut mot det russiske forsøket på å påvirke valget, burde hun se forsiktigheten hans i forlengelsen av den såkalte reset-politikken overfor Kreml som hun selv sto bak som utenriksminister.
Forsøket på å være grei med Putin, slik at han skulle oppføre seg bedre, gjorde at amerikanerne ble forsiktige med å kritisere Russland.
Uten at det bedret forholdet.
Hjerteskjærende og viktig
Selvkritikk er ikke enkelt, men Clinton konfronterer det vondeste spørsmålet:
Hvorfor liker de meg ikke?
En stor del av velgerne stemte mot henne, ikke for motstanderen.
Svaret ligger kanskje i det hun selv skriver:
Min sinnsro er min rustning.
Evnen til aldri å uttrykke sine følelser i utide, kan oppleves kalkulerende, uærlig.
Dessuten er det et statistisk faktum at flinke kvinner ikke blir likt – selv om de jobber hardt for å bli det.
Vi vil gjerne ha Hermine som utenriksminister, men Harry Potter blir president.
Boka er viktig fordi den overbevisende skildrer det vestlige demokratiets utfordringer i dag: diskriminering, sjåvinisme, fryktpolitikk, medienes prioriteringer, fake news, utdaterte valgsystemer, pengemakt og russiske troll.
Og så er den hjerteskjærende.
Skildringen av hvordan det liberale sinn kommer til kort mot krefter det verken helt forstår eller klarer å anerkjenne, er noe flere enn Hillary Clinton har opplevd og vil oppleve igjen.
| 1
|
306542
|
Carl Frode Tiller trekker leseren baklengs inn i apokalypsen
Sterk roman fra trøndernes største dikter siden Olav Duun.
Her er en formulering i Carl Frode Tillers nye roman «Begynnelser»:
«Ja, når kvar dag er dommedag, blir dommedag kvardag.»
Utsagnet peker både på menneskehetens dramatiske miljøsituasjon i vår tid og på hovedpersonen Terjes gradvise vei inn i sitt eget, indre mørke.
Det fins mange måter å skildre et liv på.
Paul Auster eksperimenterer i sin nye roman «4 3 2 1» med den tradisjonelle bildungsromanen ved å la sin hovedperson gå igjennom fire mulige oppvekster.
I den nordisk råd-nominerte «Oneiron» av finske Laura Nystedt får vi en serie kvinneskjebner fra et etter døden-perspektiv.
«Begynnelser» er en roman der et menneskeliv skildres baklengs fra en endestasjon; en sykehusseng der hovedpersonen ligger etter en front mot front-kollisjon.
Et kunstgrep
Verken eksperimenter med utviklingsromanen eller livet skildret fra dødens perspektiv, er noe egentlig nytt.
Det dreier seg om kunstgrep og konstruksjon, måter å variere den vanlige fødsel-til-død-prosessen vi stort sett opplever livet som.
Naturlig nok blir Søren Kierkegaards berømte sitat hentet fram i markedsføringen av Tillers nye roman:
«Livet kan bare forstås baklengs, men det må leves forlengs».
Tillers bok er ikke noe spesielt dristig eksperiment, på linje med for eksempel Francis Scott Fitzgeralds fortelling om Benjamin Button, som blir født eldgammel og blir yngre og yngre inntil han dør.
Tiller sjonglerer heller ikke vilt med tidsplan, til forvirring for leserne.
Her rykkes vi jevnt og trutt bakover i tid gjennom yrkeskarriere, ekteskap og ungdom inntil boka ender med Terje som tenåring.
Historien blir kort og godt fortalt baklengs, slik den også blir det i den teaterversjonen av «Begynnelser» som romanen er bygd på.
Men Terje-skikkelsen er utviklet.
Her er han ekspert på utryddingstruede dyre- og plantearter i den trønderske naturen, et felt Tiller har tilegnet seg store kunnskaper om, noe som også går fram av en liste over kilder.
Døden på motorveien
En annen forskjell fra dramaet, er selvsagt at vi møter den strålende prosaforfatteren Tiller, den elegante setningsbyggeren og den økonomiske stilisten, som gjennom sitt musikalske språk og sine intense scener mennesker imellom får situasjoner, møter og refleksjoner til å dirre.
Siden Terje blir skadd allerede i andre kapittel, tillater jeg meg å sitere hva som skjer når han velger å tre ut av livet, mens han er ute på motorveien:
«Eg stira stivt ut frontruta.
Eg kjente at eg lengta etter eit samanbrot, men eg visste at det var for mykje å håpe på, det låg ikkje for meg å bryte saman.
Etter ei stund la eg merke til at eg hadde glømt å feste setebeltet.
Eg skulle til å feste det, men da eg såg vogntoget som kom over bakketoppen eit par hundre meter lenger framme, lét eg det vere.
Eg venta litt til, og så svinga eg over i motgåande kjørefelt.
Dei gongane eg hadde fantasert om å gjere det slutt, hadde eg sett for meg ei høgtidleg, nærmast rituell handling som involverte avskjedsbrev, dress og ein stad som betydde mykje for meg, og det siste eg tenkte før panikken plutseleg kom veltande og eg prøvde å svinge unna, var at eg burde ha gjort litt meir ut av det.»
Valg og muligheter
Kapitlene bærer titler som forteller hvilke tidshopp som gjøres, med overskrifter som alle er formulert slik:
«Ein månad før det igjen», eller «To år før det igjen».
Tidsspennene veksler fra en dag til fjorten år i slengen.
Hvert kapittel er en slags novelle, en mulig «begynnelse», alltid fra Terjes jeg-perspektiv, med situasjoner som kanskje kunne endte annerledes, som innebærer valg og muligheter, men som også bringer utviklingen skjebnetungt framover.
Familiens oppløsning
Spenningen blir like stor eller kanskje større enn den ville vært om han hadde startet i den andre enden.
Det er jo faktisk mulig å lese boka baklengs, og dermed få en forlengs fortelling, men da ville man gå glipp av Tillers finurlige oppbygning.
Som i sine tidligere romaner får Tiller såkalt vanlige menneskers liv til å bli sviende interessante.
Terjes oppvekst er preget av en sviktende familie.
Også hans eget ekteskap knaker i sammenføyningene.
Under denne skildringen av kjernefamiliens oppløsning buldrer trusselen mot menneskeheten, med andre ord hver enkelt av oss.
Terjes innsikt er at man ikke kan isolere kampen for å redde et insekt fra viljen til å redde jordas befolkning:
«Først når vi erkjenner at naturen har eigenverdi, og at vi ikkje har rett til å utrydde andre artar – heller ikkje dei som ikkje liknar på oss, eller som vi trur vi ikkje har bruk for», kan vi forhindre den forventede katastrofen og «redde oss sjølve».
Den første våren
Romanen er vakker, tragisk og tankevekkende.
Psykologisk sett er den sylskarp og nådeløs.
Men den er samtidig varm og poetisk, for eksempel her, i en «baklengs» visjon som understreker bokas økoperspektiv:
«Eg drømte at eg fall gjennom alle årstidene som hadde vore, og at eg ikkje landa før eg var framme ved den aller første våren på kloden.
Det var goldt og audt, ingen tre å sjå, ingen blomster heller, ikkje gras eingong.
Men tynne fingrar av sollys trekte plutseleg sneller og kråkeføter og psilofyttar opp av jorda, sakte og forsiktig, omtrent slik fuglane trekker mark opp av bakken, og snart var bakken grøn.
Enn at eg får oppleve dette, tenkte eg der eg gjekk omkring heilt aleine, enn at eg får sjå den aller første våren på kloden.»
| 1
|
306543
|
Ravneringene-forfatteren er tilbake, med en mørk, morsom og vågal barnebok
Ville du levd i en boble?
Men sin første bok etter fantasysuksessen «Ravneringene», er Siri Pettersen klar for å sjarmere yngre lesere.
Barneboka «Bobla» er morsom, smart - og litt drøy.
Kine (11) er slave av tilværelsen.
Det synes hun i alle fall selv, ettersom hun er tvunget til å drikke lettmelk, til å ha på vinterjakke, og ha svømming.
Hun ønsker seg bort fra alt, og én dag snubler hun over løsningen:
En magisk glasskule, stor nok til at hun kan gå inn i den, men ugjennomtrengelig for alle andre.
Endelig er hun fri!
Eller er hun egentlig fanget?
Kula gjør Kines verden til en boble, både bokstavelig og metaforisk.
Den får ikke fram det beste i henne.
Men etter hvert blir hun tvunget til å gå i seg selv.
Hvor lenge kan hun skylde på andre for at Møllby er en møkkaby?
Fandenivoldsk
Vi pleier å ta unger på alvor når de klager over ting som mobbing og prestasjonspress, slik Kine blant annet gjør.
Sånn sett er moralen i boka både vågal og tradisjonell:
Se bjelken i ditt eget øye først, før du maser om at du er urettferdig behandlet.
Tematisk slekter boka på Iben Akerlies «Lars er lol».
Begge trykker på følelser vi ikke liker å vedkjenne oss, men som vi har godt av å ta et oppgjør med innimellom:
Selvopptatthet, grådighet, selvmedlidenhet.
Og begge bruker humor til å løse opp alvoret.
Hos Pettersen er den fandenivoldsk og frydefullt drøy, litt som hos Roald Dahl.
Noen av bifigurene er rene comic reliefs, som den lille gutten som stadig dukker opp og kommenterer galskapen, til en mamma som konsekvent svarer med et fraværende «Ja, har du sett».
Horror
Språket virker troverdig for en 11-åring, uten å være påtatt ungdommelig.
Kine liker å snakke i overdrivelser:
Vekkerklokka er «et torturinstrument», svømmetimen er «verdens undergang».
Ting er «seriøst pinlig» og «episk dårlig».
Men «Bobla» har også flere subtile sci fi- og horror-referanser.
Kaffeselgeren som kaller Kine for Wednesday («Addams Family»).
Bynavnet som nikker til tegneserien «Moth City».
Og etter hvert blir det nesten Stephen King-takter over spenningsplottet.
«Bobla» kan bli vel tydelig i partier, med mange karikerte bifigurer og et budskap som er alt annet enn subtilt.
Men mangelen på selvhøytidelighet og korrekthet bidrar til at den føles som noe eget i barnebokåret 2017.
| 1
|
306545
|
Uregjerlig og briljant
Motorpsycho har startet et nytt kapitell.
ALBUM:
Det er ingen overdrivelse å si at Bent Sæther og Hans Magnus Ryan har gjort norsk rock til det bedre de siste 28 årene.
Først og fremst gjennom sitt virke i Motorpsycho, men også gjennom sine tallrike sideprosjekter.
Nå er det derimot Motorpsycho det handler om igjen.
«The Tower» er bandets første med nykommer Tomas Järmyr bak trommesettet.
Han har store sko å fylle, men det later til at han har tatt utfordringen på strak arm.
Det spruter godt av spillet hans.
Første del av dette albumet er viet grandios progrock, hvor «Bartok of the Universe» avstedkommer som en av de mest monumentale i denne runden.
Samtidig som Motorpsycho har klare ledetråder - det er mye King Crimson, Jethro Tull, Yes og Camel her, er det umulig å høre dem for noe annet enn Motorspycho.
Så sterk er den akkumulerte signaturen de har opparbeidet seg gjennom tre tiår, hvor de har råket borti alt fra punk og indie, til vestkyst, shoegaze og prog.
Mesteparten kommer til overflaten i en eller annen form i løpet av dette dobbeltalbumet, som i stor grad virker å være en ganske intuitiv affære.
Låtene utvikler seg i den retningen det faller seg naturlig og bandet følger på.
Singelen «A.S.F.E.» kverner stort sett over den samme akkorden til den har gjort sitt, et fiffig og effektfult grep.
«A Pacific Sonata» på sin side bruker et godt kvarter på å bygge seg opp fra svale vestkyst-akkorder til jammete progmaraton.
Og der har du Motorpsycho, uregjerlig og briljant.
| 1
|
306546
|
Det finnes et monster i denne fortellingen, men det er et monster det også finnes mange av utenfor kinosalen
Et mer forvridd og fascinerende selvportrett enn Darren Aronofskys surrealistiske og ubestemmelige «Mother!» skal du lete lenge etter.
FILM:
Etter en sommer der de fleste blockbusterne har gjort det langt dårligere hos både kritikere og publikum enn forventet, seiler skrekkfilmen opp som en mulig redning for et Hollywood som nå virkelig begynner å ane at superheltsjangeren kan ha sett sine beste dager.
Andy Muschiettis «IT» hadde en historisk god åpningshelg i hjemlandet, og med «Mother!» leverer Darren Aronofsky en fandenivoldsk liten fabel forkledd som et drama av bibelske proporsjoner.
Dersom det står mellom en fjerde Spider-Man-reboot og mer av dette, er valget innlysende.
Symbolisme Handlingen i «Mother!» kretser rundt en poet (Javier Bardem) og hans unge kone (Jennifer Lawrence) som bor i et vakkert gammelt hus langt ute på landet.
Huset har lenge vært i poetens familie, men ble alvorlig skadet i en brann, og det er kun takket være hans driftige kone at det har gjenvunnet sin fordums prakt.
Mens han tilbringer hver dag i arbeidsværelset der han desperat forsøker å slå hull på skrivesperren, renoverer hun metodisk det ene rommet etter det andre, med et utsøkt øye for håndverk og detaljer.
En dag dukker det opp en mann (Ed Harris) som hevder å ha blitt fortalt at paret har et rom til leie, og på tross av konas innvendinger inviterer forfatteren ham til å bli der noen dager.
Mannen synes å snuble over den ene intimgrensa etter den andre, men når hans kone (Michelle Pfeiffer, i full Grace Zabriskie-modus) kort tid etter dukker opp for å slutte seg til ham, synes invasjonen av parets privatliv å være både overlagt og strategisk.
Og det viser seg raskt at dette bare er starten på problemene for den unge husfruen.
Svart humor
Om fraværet av personnavn virker forvirrende, speiler det den altomfattende usikkerheten som gjennomsyrer Aronofskys nye epos.
«Mother!» er en historie om trylledrikker, forheksede hus og magiske krystaller, men det tar lang tid før man forstår hva slags film man har med å gjøre.
Kamera ligger hele veien tett på Lawrence, og de kornete bildene følger blikket hennes der det bykser nervøst rundt i det store, åpne huset som blir åsted for det ene gammeltestamentlige opptrinnet etter det andre.
Denne følelsen av å langsomt miste kontrollen gir opphav til en sitrende uro hos publikum, men de brå kamerabevegelsene og de overrumplende klippene tilfører også «Mother!» en humoristisk sans som holder Aronofskys mest pompøse tilbøyeligheter i sjakk.
Etter hvert skyller det imidlertid en flodbølge av voldelige metaforer inn over lerretet, og det blir åpenbart at dette handler om noe mer enn en kvinne som mister grepet om virkeligheten.
Satire «Mother!» er dypest sett en satire over myten om det store mannlige geniet, sett gjennom øynene til kvinnene som må ta konsekvensene av deres monomane skapertrang og umettelige appetitt på anerkjennelse og beundring.
Det er med andre ord vanskelig å ikke tolke filmen som et forvridd selvportrett, og de hyppige bibelreferansene som en ironisk kommentar til Arronofskys egen filmografi.
Vel så viktig som eventuelle selvbiografiske koblinger er dog skildringen av disse ambisjonene om selvrealisering som egoistiske, hensynsløse og altoverskyggende, som trass i den spektakulære innpakning framstår som både troverdig og presis.
Det finnes et monster i denne fortellingen, men det er et monster det også finnes mange av utenfor kinosalen.
| 1
|
306547
|
Tori Amos' nye album inviterer til lite annet enn mildt ubehag
Platt og pretensiøst.
ALBUM:
Når alt kommer til alt, er den verste kunsten den som er platt og pretensiøs på samme tid.
Si hva du vil om den hjernedøde planetplagen «Despacito», men den innbiller seg i hvert fall ikke å stikke dypere enn den faktisk gjør.
I mine ører er det eneste mysteriet ved musikken til Tori Amos storheten som mange mener å høre i den.
Det er for lettvint å mene at det handler om identifikasjon: Amos’ tekster dreier seg i overveiende grad om hvordan det er å være kvinne i en patriarkalsk verden, men som Madonna synger på en av sine aller beste låter, skulle jeg veldig gjerne visst «What It Feels Like For A Girl».
«Native Invader» er den amerikanske låtskriverens 15. studioalbum, og et av hennes mest naturfikserte.
En reise gjennom Appalachia-fjellkjeden i hjemlandet – hvor hennes morfar, som er cherokee-indianer, stammer fra – utgjør albumets utgangspunkt.
Det at Amos’ stemme har en del til felles med Kate Bushs, forsterker fornemmelsen av at «Native Invader» er en fjern slektning av fabelaktige «50 Words for Snow» (2011).
Men der Bushs seneste mesterverk får meg til å føle meg ett med evigheten, inviterer Amos’ enormt mye grunnere utgivelse til lite annet enn mildt ubehag.
Andre følelser – vemod, glede, ambivalensen som all interessant musikk utforsker – er fullstendig fraværende.
Og hvorfor låter «Native Invader» så datert?
«Wings» byr på en blek versjon av postrave-produksjonene som stod så sterkt ved tusenårsskiftet, mens «Broken Arrow» velter seg i et usexy funkriff med samme forgangne forbruksdato.
Progrock-pastisjen «Cloud Riders» er like lite appetittvekkende.
For ikke å nevne den direkte frastøtende balladen «Bang», som forsøker å sette ord på voldskulturen som er USAs fundament.
Riktignok finnes det én helt kurant låt på albumet.
«Wildwood» benytter seg også av progrockens soniske arsenal, men styrer i stor grad unna de påtatte eksentrismene som vanligvis gjør Amos så utmattende å lytte til.
Som tømmer på vei ned et elveløp, flyter den ganske så grasiøst.
Det holder dessverre ikke.
Livet er altfor kort til å kaste det bort på utgivelser som dette, som verken eier humør, smak eller reell substans.
| 0
|
306548
|
I dobbel forstand er «Double Feature» en sone for refleksjon:Den er viet tanken, og den er viet speilvirkninger
Refleksjonsrom.
TEATER:
Anders Paulin og Bojana Cvejić lar ord og betraktninger fra Friedrich Hölderlin og China Miéville speile seg i hverandre.
Gjennom utvalg, sortering og sammensetning speiles også Cvejić og Paulins egne ideer om det å være seg selv og det å se seg selv, og om umuligheten av å se seg selv utenfra, i ordene fra de andre to:
En 1800-tallsdikter og en samtidsforfatter, som hver på sitt vis formidler tvil om hvor unikt enkeltmennesket er.
Tankemøter
Gjennom de tekstlige gjentakelsene - passasjer uttales flere ganger av ulike skuespillere underveis, noen ganger nærmest umiddelbart, andre ganger etter at framføring av annen tekst har kommet imellom - påpekes det at tankene om selvet ikke er unike tanker, de er delt av flere, og det å tenke dem kan i seg selv være en måte å delta i parallelle virkeligheter.
Andre har tenkt det samme og vil tenke det samme.
«Double Feature» er et litterært tekst- og tankemøte som krever konsentrasjon både fra skuespiller og publikumslyttere, det er ikke handlingsteater, med en historie eller et plott.
Skuespillerne har ikke roller i den forstand ordet oftest oppfattes, deres oppgave er å være framføringskanaler for ordene.
Innledningsvis sitter de blant publikum, og de framfører tekst i toner som i lesning.
Etter hvert posisjonerer de seg i rommet, men ikke på måter som trekker oppmerksomhet mot personlige særpreg.
Trolig kunne de like gjerne vært tre, fire eller sju som fem, for det er ikke slik at noen av dem representerer et noe i kontrast mot de andres noe annet.
De fungerer samtidig som en og som mange, og om det er et mønster i hvem som uttaler hva, var ikke undertegnede i stand til å oppfatte det gjennom en gangs opplevelse av forestillingen.
Teksten, for ikke å si tekstene, har den sentrale plassen.
Den viktigste birollen spiller lyset.
Lys og rom
I Nationaltheatrets informasjonsmateriale er lysdesigner Daniel Andersson kreditert for «lys og rom».
Det oppleves som en riktig kronologi, og dessuten som en mer korrekt betegnelse enn «scenografi»:
Rommet, en hvitmalt boks plassert innenfor Malersalens sedvanlige svarte vegger, er underordnet lyset.
Det kommer tidvis ovenfra, tidvis gjennom hull i veggen, og det brytes, i prisme- og speilvirkninger, ved hjelp av glass og speil.
Naturlige assosiasjoner kan være mørkerommets framkallingsprosess, optikerens undersøkelsesmaskineri, astronomens granskning av universet eller fysikktimens undervisning om prismer.
Men lysvirkningene er også symbolsk koblet sammen med «Double Feature»s grunnidé:
Den speilende identitetsundersøkelsen.
| 1
|
306552
|
Dette er en av årets aller fineste bildebøker
Forfriskende ABC.
Mari Kanstad Johnsen har valgt et lurt åsted for handlingen i bildeboka «ABC»:
Blokka.
For hva er mer spennende enn en boligblokk?
(«Nokså mye», er feil svar).
En blokk er en smeltedigel av folk og historier, av hemmeligheter gjemt bak en lukket dør.
Hos Kanstad Johnsen er i tillegg folka, i den grad de er folk i det hele tatt, av såpass ymse slag at lille Anna skal være sjeleglad hun har en mormor ved hånden.
De to er på vei hjem fra barnehagen da en gullring deiser ned i hodet på Anna.
Duoen skjønner at den må ha falt ut fra blokka og går inn for å jakte på eieren.
De legger ut på en bokstavtour og ringer på alle dørene fra A til Å:
Mon tro hva som venter bak neste dør?
Fornyer
Det finnes mange abc-bøker; Kari Grossmanns er en klassiker, og Olav H. Hauges er en favoritt.
Et flertall av bøkene har oppsett som dikt, mange anvender rim, og ikke minst bokstavrim.
Noe bokstavrim finnes også Kanstad Johnsens bok, men her er teksten en fortelling.
Dette bruddet med sjangerforventningene er befriende.
I den grad formler brukes, er det eventyrets gjentakelsesmønster.
Men heller ikke her er boka forutsigbar.
Duoen banker på dør etter dør, men vi vet aldri hva som venter - jungel eller osteparty.
Noen beboere lukker faktisk ikke opp i det hele tatt, som gjengen bak Q-døra.
De hvisker gjennom brevsprekken:
«Hysj!
Vi har quiz-kveld her».
Fortellingen byr på læring for barn i ulik alder.
Innenfor hver dør kan barnet lete seg frem til ting på den gjeldende bokstav.
Noen finner agurk i illustrasjonen til A, de eldre finner astronaut og de voksne finner Alvar Aalto-vase.
Letingen i bildene ansporer til samtale og utvidelse av ordforrådet.
Men også barnets visuelle sans og oppmerksomhet stimuleres med disse illustrasjoner som spenner fra enkle blyant/kullstift-tegninger på hvit bakgrunn, til fargerike akvareller.
Vekslingen mellom de renskårne illustrasjonene i trappeoppgangen, og de fargemaksimalistiske innafordøra-møtene, gir god dynamikk til fortellingen.
Mot slutten av boka økes farten i bildefortellingen.
Det skyldes neppe svak disposisjon, men heller en annerkjennelse av barnet:
Tempoøkningen passer godt til en liten sjel som er utålmodig spent på slutten.
Klar signatur
Kanstad Johnsen har en klar signatur som illustratør og har skapt flere bildebøker av høy kvalitet, som «Barbie-Nils», «Livredd i Syden» og «Vivaldi».
Sistnevnte med tekst av Helge Torvund.
Denne gangen virker det som hun sender en takk til Inger & Lasse Sandbergs barnebokklassiker om Lille Anna og Lange Thomas.
Også i «ABC» finnes en lille Anna, en gigant med stripete bukser og et spøkelse som likner Sandbergs.
Med Anna og fjonge mormor Kanstad Johnsen skapt to elskelige skikkelser.
Best er det likevel at hun aldri glemmer den lille leseren, som kan identifisere seg med Anna enten hun vrir seg i utålmodighet eller jakter i åndeløs spenning.
«ABC» er tradisjon og fornyelse, læring og spas, og kan trygt kåres til en av årets fineste bildebøker.
| 1
|
306554
|
Kan norske maoisters valfart til Albania sammenlignes med dagens fremmedkrigere?
Rune Ottosen har skrevet bok om 70-tallets politiske pilegrimer i Albania.
I 1968 besøkte den amerikanske historikeren og diplomaten George F. Kennan Blindern.
Mellom Frederikke og Sophus Bugges hus traff han på en student og spurte vennlig hvilket samfunn norske studenter så opp til for tiden.
«Albania», kom det snurt.
Kennan fant ikke ord.
Vi finner heller ikke ord.
Denne følelsen av avmakt stilt overfor en slik himmelropende trosbekjennelse, vokser også i leseren av Rune Ottosens blanding av reiseskildring, selvoppgjør og ideologianalyse.
Vi vet ikke om det er latteren eller gråten som skal ta oss.
Ottosen, tidligere redaktør av magasinet Røde Fane, synes selv å være usikker.
Unge, relativt godt utdannede mennesker – omkring tre tusen – gir seg en totalitær ideologi i vold og reiser til sitt personlige utopia, et primitivt stalinistisk agrardiktatur.
At de må skifte bukser og klippe håret ved inngangen til dette puritanske anstendighetsriket, irriterer noen, men ødelegger ikke kadrenes tro.
Ingenting gjorde det.
Da.
Drømmen om det perfekte
Det første spørsmålet som Ottosen kunne viet mer plass til, er hvorfor ml-erne mente det Norge de forlot, var så ille.
Ottosen skriver vagt om at noe av grunnen ligger i en illusjonsløshet med Norge.
Han ser seg tilbake og skriver litt om at Norge var et «skinndemokrati».
Var ml-bevegelsen så en streben etter et mer direkte demokrati?
Et ønske om et Annerledesland som skulle vokse seg fram i skyggen av deres partidiktatur?
Hvorfor trodde de et diktatur kunne råde bot med Norges bedrøvelige tilstand?
Demokratiet ble åpenbart ansett som kapitalismens håndlanger.
Ottosen er selv klar på at han tok uendelig lett på demokratiets kjerneverdier, ytrings-og organisasjonsfrihet, rettssikkerhet og prosedyrer for maktskifter, valg.
Og beklager det.
Vi tror ham.
Men han burde gått kraftigere inn i en egenanalyse på dette punkt.
Han kommer fra et levende sosialdemokratisk miljø, med en far som satt i Nacht und Nebel-leir under nazistene, og Rune sjokkeres når han oppdager at faren absurd nok overvåkes som en sikkerhetsrisiko.
Det rasjonelle valg burde vært å gå inn i demokratisk politikk, SV for eksempel, for å endre en slik uhyggelig praksis, som vi vet at Ap drev (for) lenge med.
Men AKP?
Denne primitive krets av troende som ikke skjønte hvilket farlig tankestoff de blandet seg i.
Og underkastet seg ledere med åpenbart autoritære tendenser.
At mangelen på rettssikkerhet og liberalitet her hjemme skulle lede til kaderpartiet, det er for denne leseren fremdeles et paradoks.
Demokratiforakt
Denne vendingen bekrefter det vi alt vet: forakten for demokratisk politikk har lange tradisjoner hos venstreintellektuelle.
Men at Ottosen, fra et så bevisst politisk miljø, visste så lite om demokratisk kultur, er nokså nifst.
Det sier også mye om datidens høyere skole.
Norge da Ottosen var ung var et samfunn uten økonomisk krise, med en optimisme på vegne av ungdommen vi ikke ser i dag (få problemer med å få jobb, for eksempel).
Venstresida hadde nettopp vunnet EEC-avstemningen, kapitalismen var nokså strengt regulert; ingen norske jagerfly i Libya.
Likhetssamfunn før jappetiden.
Hva var så foraktfullt her?
Samme spørsmål kan gå til dagens fremmedkrigere på vei til jihadismens Shangri-La.
Men her dreier det seg om tapere i ulike former.
Det var ikke ml-erne, desto mer paradoksalt.
Og de ble ikke voldsfantaster.
Ottosen kunne ha viet plass til refleksjoner om likheter og ulikheter mellom ml-psykologien og fremmedkrigerne til IS.
Begge drev «de/oss»- mentaliteten tett.
Begge stod for ekstrem kontroll med livene til tilhengerne, ned til bosted og ekteskapspartnere - og deres tankeliv; begge presset universet sammen til enkle handlingsforskrifter ut fra en betongaktig historiefilosofi; begge hadde utopiske drømmer av metafysisk karakter som ga historien og egne liv mening.
Men igjen: ml-erne ble ikke terrorister.
Og vi ser selvfølgelig ingen tegn til identitetspolitikk av religiøst merke.
Ikke psykologisering
Ottosen viker tilbake for sosial-psykologiske betraktninger omkring sitt eget og ml-eres engasjementet.
Her slipper han et tema som kunne gitt ham mye.
Han kunne formidlet viktige innsikter om autoritære personlighetstyper, underkastelsesbehov, spørsmålsløse ja-samfunn, indre kontrollmekanismer og renhetslengsler.
Nå kommer disse innsikter indirekte.
I stedet samler han seg om politiske forklaringer: harme over urettferdighet hjemme og internasjonalt, temmelig velbegrunnet USA-skepsis.
Men igjen, at dette skulle føre dem til underkastelse under Mao og Pol Pot, to av historiens verste massemordere, er og blir en gåte.
Dagens Rune Ottosen er klar:
Han tok for lett på frihetspørsmålene og politikkens menneskerettslige forankring.
Han oppsøker tidligere politiske fanger og folk han traff på 1970-tallet, og er voksen nok til å be om unnskyldning for å ha skjønnmalt diktaturet (når ser vi Pål Steigan gjøre det samme i Kina og Kambodsja?)
Fangene aksepterer hans unnskyldning, men føyer til at de helst så den komme fra regjeringen og Enver Hoxhas etterkommere.
Rune Ottosen har skrevet en gjennomarbeidet og interessant beretning om en fase i eget liv og i Norges politiske historie, som åpner for sentrale spørsmål om årsakene til politiske drømmeforestilinger og vilje til selvoppgjør.
Mange av Rune Ottosens gamle partifeller har mye å lære her.
| 1
|
306555
|
«Ballerina» er treffsikker og gripende
Vellykket verdenspremiere på opera om autisme.
Musikk:
Synne Skouen, Libretto:
Oda Radoor, basert på Arne Skouens skuespill
Regi:
Hilde Andersen
Dramaturgisk konsulent:
Jonas Forssell, Scenografi og kostymer:
Bård Lie Thorbjørnsen, Ensemble fra Operaorkesteret, musikalsk innstudering:
Bjarne Sakshaug.
Hva skjer når en legendarisk filmregissør og forfatter skriver om egne opplevelser om et vanskelig tema?
Det å ha et autistisk barn som er sårbart og krevende å nå inn til.
Arne Skouen laget «Ballerina» for teater i 1976, et stykke som også er spilt i mange land siden.
Teksten er bunn ærlig fordi autisme handler mye om at kommunikasjon mellom mennesker stopper opp, men tar andre veier og retninger.
Det er utfordrende å lære seg dette, fordi vanlig samtale ofte er nytteløst.
En av Norges mest spennende komponister i dag
- Synne Skouen - har mer enn 40 år etter teaterpremieren laget en splitter ny opera av «Ballerina».
Det er en fare for at slik bearbeidelse av sin fars tekster med erfaringer fra egen familie kan bli for nært og privat.
Derfor har Oda Radoor (libretto) og Jonas Forssell (dramatisk konsulent) vært nødvendige og kompetente medspillere for å finne en scenisk setting som fungerer og er troverdig.
Urpremieren fredag kveld ble en markant og emosjonell opplevelse.
Malin (Silje Marie Aker Johnsen) er autistisk og har et komplekst forhold til sin mor Edith (Hege Høisæter) som tidligere har vært en feiret ballerina.
Disiplin og kontroll var morens resept for å lykkes som kunstner på scenen, men dette fungerer dårlig når hun skal hjelpe datteren med å mestre livet sitt.
Innleggelse på institusjon går galt, og forholdet til faren Birger (Håvard Stensvold) og broren Audun (Dagfinn Andersen) er vanskelig.
Ingen i familien klarer å skape reell og velfungerende kontakt med hverandre.
Hanne (Tone Kummervold) og Rutta (Vigdis Unsgård) er virkningsfulle i andre roller.
Det er hørbart og følbart at sangerne utgjør et sterkt scenisk kollegium.
Høisæter viser stor spennvidde i mimikk, sanglige og sceniske valører, mens Aker Johnsen er en autistisk person vi tror på, også med musikalsk gode ressurser.
Eneste innvending er at visualiserte tvangstanker og scenisk repeterende bevegelser - som autister har - likevel kan dempes noen steder.
Regissør Hilde Andersen lar forestillingen folde seg ut på egne premisser, det vil si at handlingen og forløpet ikke fylles med stressende og unødvendige effekter (operaregissører fristes av og til av nettopp det).
Når tekst og musikk i "Ballerina" gis nok tid og rom, blir det tredje elementet – det visuelle – en verdifull ressurs som skaper både supplementer og kontraster.
Det blir åpenbart at naturen med sin mystikk og skjønnhet er et vesentlig verktøy for å nå inn til autistiske Malin.
Musikken til Synne Skouen er en avgjørende bestanddel i «Ballerina».
Ti musikere uten dirigent utgjør orkesteret (fire blåsere, fire strykere, slagverk og klaver) som skaper en scenisk og kammermusikalsk bunnsolid opplevelse.
Synne Skouen starter dramaet med lydfragmenter som etterhvert går over i samspill med mange farger.
Mot slutten blir orkesterklangen igjen demontert, og komponisten viser mellom disse ytterpunktene en svært elegant og effektiv instrumentering.
Bruk av naturtoner (forskjellige skalaer) gir et autentisk preg med kobling mot nettopp naturen som omgir oss.
Særlig vellykket er sekvensene der Malin åpner sin indre verden og endelig klarer å kommunisere uten frykt.
Det gjør hun med skog og mark som omgir henne, scenisk bra visualisert der også musikerne blir en viktig bestanddel.
Et eksempel på at opera kan være en svært treffsikker og gripende kunstform.
Det å kjenne på emosjonene i «Ballerina» gjør noe med oss som tilhørere.
I et mikroperspektiv (familien) er konfliktene fremstilt realistisk.
Det gjør tidvis vondt å se på, fordi tematikken eksisterer i virkeligheten og formidlingen fra aktørene er bunn ærlig.
Samtidig har «Ballerina» så stor sprengkraft og gjenkjennelse at opplevelsen også dreier seg om noe mer.
Autistiske Malin blir også et symbol på en verden der mennesker som ikke makter å forstå hverandre, opplever ensomhet og tragiske utfall.
Mennesker må lære av sine feil, selv om det er vanskelig.
| 1
|
306556
|
Folkets sang består av mange stemmer.På Folketeatret høres de alle
Den mektige mangfoldighet
MUSIKAL:
Det er begrenset hvor sterkt personlig særpreg en kunstner - regissør, musikalsk arrangør, skuespiller eller sanger - kan gi «Les Misérables».
Skal en få tillatelse til å vise musikalen, må en først godta opphavsmennenes føringer.
Tanken er at opplevelsen skal være mer eller mindre den samme hver gang en ser musikalen.
Scenekvelder-teamet på Folketeatret har klart å møte disse gjenkjennelighetskravene, og samtidig sette sin egen signatur.
En i massen
Grunnlaget ligger i forståelsen for at mennesker i mengde reagerer som enkeltmennesker selv når de reagerer som masse.
Folkets sang er flerstemt, og selv i alt vi deler, er der noe som skiller oss.
Per-Olav Sørensen formidler dette i sin rikholdige regi, der de mange personene alle framstår med individuelle preg.
Bakgrunnsbilder er aldri bare bakgrunn, også de er fylt med handling, mangfoldig mangesidige bylivsskildringer.
Dette gir oppsetningen en visuell rikdom.
Situasjonene blir komplekse og forståelsen for de ulike personene utvides.
Atle Halstensen formidler den samme mangfoldighetsvissheten i sin bevisste bruk av orkesteret, i valgene om når instrumentene skal framstå som enkeltstemmer, når de skal ytre seg i dialog eller diskusjon, når de skal bygge hverandre opp, når de skal utfordre hverandre, og når de skal danne store, unisone fellesskap.
Dette gir lydbildet variasjon, og samtidig blir uttrykket ofte mer intimt enn det en er vant til å høre «Les Misérables» i.
Det gjør at en kommer skikkelsene nærmere gjennom sangen.
Ideelt valg
André Søfteland er den ideelle Jean Valjean.
Han utstråler fysisk styrke, og kan bruke kreftene på å synliggjøre Jean Valjeans kamp for barmhjertighet, i og utenfor seg selv.
Han viser ham som en mann som må kjempe for å holde på sin egen mentale overbevisning, men som finner mot i ømhet for andre mennesker.
Motspilleren, Hans Marius Hoff Mittet, viser Javert som en forpint sjel, en mann med idealer det ikke er mulig - ikke for ham selv, ikke for noen andre - å leve etter.
Kollegene i biroller gjør jevnt over utmerkede innsatser, de også.
| 1
|
306558
|
Lil Uzi Vert har funnet Billboard-formen uten å gå på akkord med seg selv
Med «Luv Is Rage 2» beviser Lil Uzi Vert at han er atskillig mer enn bare en rapper som irriterer boombap-fans.
Til tross for å være den nye skyteskiven til hiphopens nostalgiske gutteklubb, har den såkalte mumlerappen vist seg å være imponerende immun mot kritikk.
Kidsa elsker den frigjorte moroa, og de som ikke deler synet kan enkelt avfeies som «for gamle».
Så enkelt er det selvfølgelig ikke, men Lil Uzi Vert viser derimot at subsjangeren på ingen måte er så talentløs som puritanerne vil ha det til.
Etter et par år på radaren kapret Philadelphia-rapperen denne uken førsteplassen på Billboards albumliste med debuten «Luv Is Rage 2».
En bragd som forøvrig ikke burde overraske noen.
Åpnet i samme psykedeliske landskap vi kjenner fra kolleger som Lil Yachty, byr skiva derimot på en atskillig større bredde, og showcaser samtidig en artist som ikke bare håndterer, men også imponerer på det meste han får kastet i hendene - det være seg rørende hjertesorg («The Way Life Goes»), auto-tune betont trap («Pretty Mami») og uformell studiolek med Pharrell William på koselige «Neon Guts».
Spor som «How to Talk», The Weeknd-gjestede «UnFazed», og wine-klare Malfunction» bidrar dessuten sterkt til skivas varierte lydbilde, uten å noen sinne gå på akkord med autentisiteten fra den definerende singelen «XO Tour Llif3».
| 1
|
306559
|
Er skremmende ærlig og selvutleverende i skildringen av en mors liv med et autistisk barn
Olaug Nilssen:
Fanget i en trang diagnose.
I vårt spesialiserte samfunn skal alle puttes i trange båser med forsøksvis presise merkelapper, også kalt diagnoser.
«Kva skjedde med god, gammeldags maur i beina og makk i ræva?» spør Olaug Nilssen i anslaget til sin nye roman «Tung tids tale».
Tittelen er hentet fra Halldis Moren Vesaas krigsdikt, og den ytre rammen rundt Nilssen roman er krigersk nok.
Men solidaritet og varme gjennomstrømmer romanen, som i diktet.
Boka er tilegnet Daniel, som er du-personen i teksten.
Av og til omtales han som Daniel, av og til som «du».
De to er ikke alltid identiske, selv om de er det, men skillet beskriver et før og nå, en slags skjevutvikling.
Det handler om jeg-personens barn, som gradvis skal få diagnosen autisme.
Dilemma
Olaug Nilssen har i intervjuer fortalt om sin egen sønns diagnose og om dilemmaet omkring å skrive om sine erfaringer med å være mor til et krevende barn.
Hun har behov for å beskytte barnets integritet, hans personvern, og å forholde seg til behandlingsapparatets juridiske taushetsplikt.
Hun kunne ha skrevet en illsint reportasjebok om sine konfrontasjoner med et firkantet helsevesen.
Men hun har valgt annerledes.
Tatt sjansen og skrevet så personlig, risikabelt og sårbart at det dirrer av autentisitet.
Hun utleverer, men først og fremst seg selv, på en måte som enhver forelder kan kjenne igjen fliker av.
Det er mye mystikk knyttet til autisme.
For legpersoner kan diagnosen virke flytende.
Personlige erfaringer som overskrider betegnelsen bekjennelseslitteratur finnes i Halfdan W. Freihows brevbok «Kjære Gabriel» (2004) og i Lars Amund Vaages roman «Syngja» (2012).
Begge disse utgivelsene har litterære kvaliteter som tilsynelatende visker ut skillet mellom fiksjon og virkelighet.
Men der Vaages roman er fylt av poesi, er Olaug Nilssens mer preget av raseri.
Raseriet
Det er et forståelig raseri.
Det er innimellom nakent og rått, som når hun må beskrive en usminket virkelighet:
«…eg lar det velte ut som ei høg, hakkete sirene, UTAGERING SJØLVSKADING AVFØRING alltid upassande bresteferdig, alltid uartikulert TIMEVIS MED LYDAR NATT SOM DAG.»
Det er «du» som ter seg slik, ni år gammel og overmoden for en diagnose, ifølge Forvaltningen.
Men forfatteren kvier seg, for hun har både videoklipp og sterke minner om det lysende barnet Daniel.
To år gammel sang han Mikkel Rev prikkfritt, kunne navnet på alle slektningene og snakket grammatikalsk korrekt.
Han hørte forskjell på forskjellige dialekter og spurte om engelske ord på saker og ting.
Eksistensielt
Stilt overfor en kategorisering som «psykisk utviklingshemmet» er det forståelig at mor vrenger seg.
For henne blir det å overskride en grense som er eksistensiell.
For Forvaltningen er det et spørsmål om en byråkratisk katalogisering som utløser økonomiske tiltak.
For at foreldrene skal ha rett til avlastning og barnet rett til adekvat terapi, krever Forvaltningen klare diagnoser.
Det er iskaldt.
Det er hjerterått.
Olaug Nilssens styrke i denne romanen er at hun oppleves som dønn ærlig.
Her er ingen forsøk på å kjøpe seg sympati hos leseren.
Hun legger aldri fingrene imellom når hun skildrer sin egen svakhet i forhold til hjelpeapparatet.
Hun forstår at de mener hun nærer urealistiske drømmer.
Hun nekter å gi slipp på dem.
Hun står på krava, samtidig som hun får dårlig samvittighet for at hun er blant de ressurssterke som er i stand til å formulere krav.
Her legges all dobbelthet, all tro og tvil helt åpent.
Det er en ærlighet og en direkthet som er til å imponeres over.
Stå i det
Hun leter til og med etter symptomer på autisme hos seg selv.
Når hun for eksempel blir stående helt stille, uten å klare å få bilen over i riktig kjørefelt, midt på Puddefjordsbroen.
Eller må tenke nøye gjennom prosedyren før hun skreller en appelsin, for ikke å bli stående og bite i skallet, akkurat som sønnen.
Av angst for å tillate seg å gå til fysisk angrep på barnet, oppsøker hun psykolog.
Der får hun beskjed om å «stå i det».
Som i andre deler av Olaug Nilssens forfatterskap (særlig i fornøyelige «Få meg på, for faen» fra 2005) finner man også her humoren.
Her er det glimt av komikk i tragedien, tørrvittigheter i møtet med omverdenens reaksjoner på et annerledes barn, som her med en fleipete sjåfør:
«Eg ler ikkje, og møter heller ikkje blikket hans, det er ikkje demonstrativt, det er berre rasjonering av kapasitet.»
Selvsagt er dette blitt det knyttneveslaget av en roman det måtte bli.
Men «Tung tids tale» er alt annet enn en politisk pamflett.
Olaug Nilssens inderlighet, det presise språket og refleksjonene rundt det å være et individ, noe helt for seg selv, er dypt medrivende.
| 1
|
306564
|
Dette er åpenbart en plate som er skrevet med et ønske om å si noe viktig om noe viktig
Susanne Sundfør med sin mest intime plate til dags dato.
ALBUM:
Susanne Sundførs har kommet til sin femte studioplate.
På mange måter kan man si at hun har kommet «hjem» igjen nå.
Skjønt det er mye livsvisdom som er plukket opp på ferden siden debuten fra ti år tilbake.
Etter å ha perfeksjonert synth-pop-retningen hun har tatt siden «The Brothel» med dansbare «Ten Love Songs», har hun nå kvittet seg med de fleste elektroniske elementene.
Tilbake står sangene nakne og sårbare, i de fleste tilfeller kun støttet av en gitar, et piano, en fløyte, en saksofon, ispedd samples og monologer for å plassere dem inn i den brutale virkeligheten, som er det gjennomgående temaet her.
Bakteppet for albumet er på den ene siden en indre reise gjennom en personlig krise.
Men også reiser til miljøtruede steder i land som Nord-Korea, Kina, Nepal, Guatemala og Island.
Det handler om en verden som går av hengslene, men også om håp.
Sangene er sjelden lineære, noe som underbygger de dramatiske aspektene.
Det høres kanskje pompøst ut, men det er for nært og godt skildret til at det føles oppblåst.
«Mantra» begynner forsiktig med en akustisk gitar og Susanne syngende så tett på at det føles som hun hvisker deg i øret.
Sangen ender i et kort lap steel-crescendo før den toner ut i kirkeklokker.
Åpningslåten på «Music For People in Trouble» bærer bud om at vi skal langt bort fra de innbydende danserytmene som løftet forgjengeren opp og frem.
Men hvorfor gjøre det samme to ganger?
Tendensen fra den smellvakre og klassiskorienterte førstesingelen «Undercover» er toneangivende for hele plata.
«Reincarnation» stiller de store spørsmålene og kikker i retning folk-pop med sine Gram Parsons-aktige fraseringer og progresjoner.
Det er få som kan skildre vonde følelser og avmakt på en så brutal og intim måte som Susanne Sundfør, «The Sound of War» viser i så måte en mester i sving.
Det begynner uskyldsrent med lyden av sildrende bekkevann, før låten krenger seg inn i ubehagelige landskaper hvor ambiente lydkollager etter hvert tar over for de vakre og medgjørlige vokallinjene.
Kontrastene er effektfulle.
Dette er ikke en plate som nødvendigvis gir ved dørene.
I alle fall ikke fra et singel-perspektiv.
Det er mer et helhetlig verk hvor summen av alle låtene og stemningene utgjør den totale opplevelsen.
Det er noe som er en sjeldnere og sjeldnere forekomst i dagens låt-orienterte musikkunivers.
For Susanne Sundfør synes det irrelevant, og heldigvis for det.
Dette er åpenbart en plate som er skrevet med både et terapeutisk forsett og ønsket om å si noe viktig om noe viktig.
Ikke bare lykkes hun med det, hun har også laget sin på mange måter mest intime og vakreste plate i prosessen.
| 1
|
306565
|
Den nye Millennium-boka er nok en overhypet nedtur fra David Lagercrantz
God på portretter, men en rotekopp som krimforfatter.
Vi er på sikkerhetsavdelingen til kvinnefengslet Flodberga, som huser Sveriges verste kvinnelige forbrytere.
Der har Lisbeth Salander havnet.
Hun soner en to måneders dom for selvtekt, etter å ha skjult den autistiske sønnen til professor Frans Balder for politiet – noe vi husker fra Lagercrantz første Milleniumsbok «Det som ikke dreper oss» (2015).
I fengslet sitter også unge og vakre Faria Kazi fra Bangladesh, dømt for drapet på sin bror.
Og endelig morderen og psykopaten Benito, som egentlig heter Beatrice.
Hun har valgt seg Faria som sitt mobbeoffer.
Ikke uventet bestemmer Lisbeth seg for å gjøre noe med det.
Kvinnelige skurker
Det er kvinnene som er de verste skurkene i David Lagercrantz andre Milleniums-bok.
Her har han ikke akkurat spart på kruttet.
Ved siden av psykopaten Benito, introduseres ganske tidlig den iskalde psykoanalytikeren Rakel Greitz, engang ansatt på det hemmelige instituttet «Registeret for studier av genetikk og miljø».
Greitz har et fødselsmerke formet som en drage på halsen.
Det er identisk med en kvinne fra Lisbeth Salanders barndom; et uklart minne – eller egentlig mareritt - som forfølger henne.
Det er med andre ord to parallelle plott i denne boka.
Det ene involverer muslimsk terrorisme, kvinneundertrykking og æresdrap.
Det andre er forbundet med et tidligere rasehygiensk institutt, som bedrev hensynsløse psykologiske studier på barn.
Til tross for at Salander er sentral i begge plottene, skyves hun etter hvert i bakgrunnen.
Det samme skjer for så vidt med Mikael Blomkvist, som ennå jobber i Millenium.
I stedet har Lagercrantz laget et konglomerat av ulike typer, som introduseres på løpende bånd.
Mest sentral er Leo Manninger, doktor i økonomi, hyperfølsom, hyperintelligent og ekstremt musikalsk.
Sliter med å samle seg
Ved siden av at han skriver lett og greit, ligger Lagercrantz styrke i de mange psykologiske portrettene.
Dette i motsetning til Larsson.
Som krimforfatter, derimot, er Lagercrantz en rotekopp.
Han sliter med å samle seg, både om sentrale skikkelser, et sentralt plott, samt det å bake inn tematikken i handlingen, noe som også var svakheten i den forrige boka.
I tillegg bruker han mye tid på temaer som ikke har forbindelse med plottet, blant annet hacking av finansmarkedet, nettløgner, og så videre.
Den største svakheten er likevel at vi tidlig forstår sammenhengen i hovedplottet.
Ikke er det videre originalt, etter hvert blir det også helt usannsynlig og skuffende banalt.
Det tar seg riktignok opp på slutten, men det kan ikke redde denne boka fra å være nok være en overhypet nedtur fra Lagercrantz.
| 0
|
306566
|
Bremnes på «elektronikakjøret»
Tilbake etter fem års platepause.
ALBUM:
Kari Bremnes (60) er først og sist seg sjøl lik på sitt første album på fem år.
Og - det ville være dumt å rokke ved det som er blitt hennes kjennemerke:
Den fortryllende stemmen, det intense, nærmest hypnotiske tonefølget og drivet, de nære tekstene om livet eller Nord-Norge.
Elektronika
Den eneste forskjellen på Bremnes nå og i «gamle dager» er vel strengt tatt flørtingen med elektronika på de siste platene.
Jeg innbiller meg at produsent Bengt E. Hanssen, nå som sist, er pådriver - også siden det er han som er mannen bak tangenter og programmering.
Det betyr mindre plass til for eksempel gitarene til Børge Petersen Øverleir og Hallgrim Bratberg.
Det er en vanskelig balansegang.
Det er helt ok å modernisere lydbildet, men om man forelsker seg for mye i et spesielt sound kan det fort bli for mye av det.
Autoritet
Her balanseres det på en knivsegg.
Jeg dras i to retninger.
Blir det for mye?
Burde det vært mer variasjon i uttrykket?
Eller er «hemmeligheten» at hun og produsent Hanssen drar lydbildet fra sist enda lengre og rendyrker dette uttrykket?
Anslaget er det samme i mange av låtene, men så er det dette med Bremnes sjøl og den autoriteten hun har i instrumentet sitt, stemmen - melankolsk, mystisk og sensuell.
Det forrige albumet, strålende «Og så kom resten av livet», var mer produsert og melodisk og fikk fram flere sider ved Bremnes - også visesangeren, den sofistikerte popstjerna og til og med en liten smak av country.
Dessuten varierer hun stemmebruken mer bevisst der.
Ut i krigen
«Det vi har» er tyngre og mørkere og trenger litt mer tid.
Tekstene har ikke den sarkastiske undertonen fra noen av låtene på den forrige.
Men personlig og nær er hun fortsatt.
Særlig én låt står fram.
«Det e min sønn», skrevet sammen med broren Lars, handler om en mors frykt når den eneste sønnen hun har skal ut i felt - fordi «de trenger soldater for å få fred».
«Gud, æ ber om at de veit ka de gjør.
De e de som er profesjonell / hjertet mitt e amatør», synger hun så bedende at du tror hundre prosent på henne.
Dette er Bremnes på sitt aller beste.
Stakkato
Andre høydepunkter er «Glem ikkje», en sang til hennes kreftsyke palestinske kollega Rim Banna («Rim sin stemme») og «Det einaste vi ville», sistnevnte også fordi den er mer organisk enn de mer elektronika-pregete låtene.
Det Bremnes har er ofte mer enn godt nok, sjøl om det er annerledes enn sist.
Det er befriende at man i en alder av 60, på album nummer 17 (!) , også våger å kjøre ei linje fullt ut.
Det kan en artist som har en så sterk signatur gjøre.
| 1
|
306569
|
Intenst sjarmerende animasjonsfilm for voksne
«Only Yesterday» er en animert perle fra Studio Ghiblis andre store mester Isao Takahata.
FILM:
At Isao Takahata har blitt dømt til et liv i skyggen av sin Studio Ghibli-kollega Hayao Miyazaki, viser først og fremst hvor rik den japanske tegnefilmtradisjonen er.
Det tjener liten hensikt å sette de to mesterne opp mot hverandre, men i og med at Miyazaki er Japans mest berømte nålevende filmskaper og Takahata fortsatt i stor grad er et navn for kjennere, er det alltid fristende å påpeke at sistnevntes filmer rommer en emosjonell kompleksitet førstnevnte sjelden er i nærheten av.
Bittersøt
Man finner få bedre eksempler på Takahatas finstemte sensibilitet enn «Only Yesterday», som opprinnelig hadde premiere i 1991, og som denne måneden vises på samtlige av landets cinemateker.
27 år gamle Taeko Okajima arbeider på et kontor i Tokyo, og tilbringer ferien med å hjelpe til på gården til bekjente av familien.
Oppholdet vekker gamle minner til live – nærmere bestemt episoder fra da Taeko var ti år gammel – og etter hvert oppheves skillet mellom disse og skildringen av hennes reise ut på landsbygda.
«Only Yesterday» er en kontemplativ film om hvordan tid beveger seg gjennom mennesker, og om hvordan følelser forandres og foredles etter hvert som årene går.
Taekos bittersøte refleksjoner over uforløste forelskelser, tapte muligheter og små og store øyeblikk som nekter å slippe taket, er skildret med tiltalende letthet og utsøkt presisjon, og gjennomsyres av en lavmælt humanisme som sender tankene til Takahatas landsmann Hirokazu Koreeda.
Vakker Som i mesterverket «Ildfluens grav» bygger Takahata langsomt og metodisk opp mot en emosjonell forløsning, og når en av filmhistoriens vakreste rulletekstsekvenser omsider dukker opp på lerretet er det vanskelig å si nøyaktig hvorfor man gråter.
Det eneste man kan si for sikkert er at man nettopp har hatt nærkontakt med en filmskaper som har viet sin karriere til å vise at animasjonsfilm kan være akkurat like poetisk og gripende som filmer med mennesker av kjøtt og blod foran kamera.
| 1
|
306571
|
Får deg til å le av revnede underliv og grine av onani
Viafrees nye dramaserie «Melk» er en positiv overraskelse.
Problemet med den nye dramakomedien til Julia Schacht og Ragnhild Myntevik er at den er så vanskelig å beskrive uten at den høres ut som en forviklingskomedie av mest forutsigbare sort:
To unge alenemødre forsøker å løse livets små og store nye utfordringer i fellesskap, etter at babyene deres blir forbyttet på fødestua.
Men «Melk» kan være høstens store overraskelse.
For blant revne-humor og pumpetrøbbel, dårlig timet vannavgang og flau babysang, finner du en serie med både hjerte og hjerne.
Godt spilt
Schacht og Myntevik har både hatt ideen, vært med på å skrive manus, og spiller selv hovedrollene som Matilde og Ingri.
Den ene er enke og nevrotisk perfeksjonist, den andre fant ut at hun var gravid etter å ha dumpa kjæresten, og jobber som sykkelbud mens hun sover på sofaen hos en kamerat.
At noe annet enn fødestua kunne bragt dem sammen, er vanskelig å forestille seg.
Men der finner de hverandre altså, blant lykkelige foreldrepar og ansatte som tror det er likestilling når de utnevner pappaene til lagkapteiner under plenum-knipeøvelsene.
Selve babybyttet høres kanskje ikke så sannsynlig ut, men det beste med «Melk» er hvor ekte alt føles.
Flere gode skuespillere, både i hoved- og biroller, må få mye av æren for det.
Scenene er både såre og morsomme om hverandre, og dialogene klarer seg fint uten det utstuderte oneliner-jaget som preger så mange andre serier.
Skjønt, noen onelinere er det her også.
Hege Schøyen leverer mange av dem i første episode, i rollen som litt for avslappet jordmorveteran, med egen form for humor.
Som når hun undersøker det revnede underlivet til en av mødrene:
«Her var det mange nye utfordringer, ja.
Det er det som er så fint med dette yrket, alltid noe nytt.»
«Skam»-parallell
Noen utfordringer er større enn andre.
Scenen der Ingri (Myntevik) forsøker å onanere mens hun ser på bildet av den avdøde mannen sin, fordi helsesøster har sagt at orgasme kan få i gang melkeproduksjonen, er noe av det tristeste jeg har sett.
Og hvordan skal Matilde (Schacht) fortelle eksen, som nettopp har fått barn med sin nye kjæreste, at han har blitt tobarnspappa?
Blandingen av humor, sårhet og varme finner vi i mange nye dramakomedier, som «Divorce» og «Better Things».
Her hjemme kommer vi ikke utenom «Skam».
Tittelen, samt de korte nett-episodene (som skal klippes til halvtimeslange episoder når serien får premiere på TV3), tyder på at produsentene også har tenkt i de baner.
De har til og med «stjålet» den gærne helsesøsteren (Astrid Elise Arefjord) fra NRK-serien.
Likevel er nok ikke dette noen «Skam» for småbarnsforeldrene.
Til det er fokuset for snevert.
Men den bør treffe godt blant alle som har bittelitt kjenneskap til den smått absurde perioden vi kaller barseltida.
| 1
|
306572
|
Helstøpt fra sjangerakrobat Bendik Brænne
Ny stil fra Country-Spellemannen.
ALBUM:
Bendik Brænne (30) er saksofonisten som «plutselig», eller ihvertfall overraskende for mange, begynte å synge og gi ut egen musikk for fire år siden.
Nå seiler han opp som en av våre mest spennende nye artister.
Tittelbevisst
Sans for fiffige titler har han også; Etter «How To Fake It In America» (2013) og «Do You Know Who I Think I Am» (2014), følger «The Last Great Country Swindle».
Kanskje er det en liten variasjon over - eller lek - med tittelen på dokumentarfilmen «The Great Rock 'n' Roll Swindle» (om Sex Pistols) fra 1980?
Vel, om han «svindler» noen her, må det være de som forventet mer country/americana.
Sjøl om det ble en Country-Spellemann for debuten og en nominasjon for den mer opptempo oppfølgeren, har han ikke noe ønske om å finne seg til rette eller stivne i en sjanger.
Daniel Romano
Brænne har spilt saksofon med Amund Maarud, surfrockbandet Los Plantronics og skabandet No Torso, og nå er det pay back time.
Lars Erik Larsen og Kjetil Johan Jacobsen fra Los Plantronics er med her - i tillegg får han hjelp av solide folk som Maarud (gitar), David Wallumrød (orgel/piano), Martin Windstad (perkusjon), Mari Persen (stryk) og kanadiske Daniel Romano - som korer og spiller trommer, gitarer og synth ved siden av å coprodusere sammen med Larsen og hovedprodusent Brænne.
Sjøl bidrar han med egen, behagelig stemme - for øvrig ikke så ulik Jonas Alaska.
I en særstilling blant bidragsyterne står Wallumrød.
Heldig er de som får lov til å jobbe med denne mannen - og det begynner å bli mange etter hvert.
Utvikling
Stilmessig kan Brænne minne om Romano, som også har gjennomgått en utvikling fra country til et mer soulaktig retrosound.
Det markeres ganske så ettertrykkelig med valget av åpningslåt her, Del Shannon og Max Crooks' klassiske «Runaway» fra 1961 - med mariarchitrompeter og strykere og generelt høy sjarmfaktor.
Tilbakelent vellyd
Lekne arrangementer som dette kunne gjerne fått mer plass på albumet, men til gjengjeld er det mye annen og mer tilbakelent vellyd her.
Blant låtene som må trekkes fram er «I'll Be Gone Tomorrow», «I Got (Everything But You)» , «Sunshower» (med bare Brænne på vokal og Wallumrød på piano) og ikke minst kreative «Worries Me», med en fiffig orgelintro fra Wallumrød.
Her deler Brænne sine «bekymringer», blant annet at han er redd for å «miste det» etter at han la vekk saksofonen.
Det er bare ett av mange gode tekstbidrag.
Med unntak av åpningen er låtene, som vanlig, signert Brænne og broren Mattis Brænne Wigestrand - utvilsomt et særdeles godt team.
Brænne & Co. legger 21. september ut på en lang turné med start på Rockefeller i Oslo (strømløst).
| 1
|
306573
|
På tide at denne magiske, finske fantasyserien ble oversatt til norsk
Maria Turtschaninoff skriver feministisk fantasy i beste forstand.
Akkurat idet «Game of Thrones» avslutter sesongen på tv, lander Maria Turtschaninoffs serie om det røde klosteret i norske bokhandler.
Det kan være tidenes timing.
Bøkene hennes er riktignok utgitt for ungdom, som nordisk fantasy oftest er.
Og Turtschaninoff skriver mer inderlig enn George RR Martin, her er lite humor og mye alvor.
Men for øvrig deler de mange av de samme kvalitetene, og magien som hekter leserne.
«Maresi», den første boka i en planlagt trilogi, ble nominert til Nordisk Råds litteraturpris for barn og ungdom i 2015, og er oversatt til 19 språk så langt.
Det var på tide at denne finske fantasygodbiten kom til Norge.
Kvinnesamfunn
Boka er Maresis fortelling, som hun er satt til å skrive kort tid etter at noe dramatisk har skjedd på øya der hun bor.
Menos er en klosterøy, der ingen menn har adgang.
Den er et sted der jenter kan komme for å få en utdannelse, men også bli værende dersom de vil, og får et åndelig kall.
Vi forstår også raskt at den fungerer som asyl for mange av dem.
For kvinner lever farlig i landene som omkranser øya.
«Jeg har blitt lært at en kvinne er ingenting uten en mann», sier Jai, en av jentene som søker tilflukt på Menos.
Hun er overrasket over at kvinnene er så selvberget på øya.
Den første delen av boka gjør oss kjent med det harmoniske og nokså primitive klostersamfunnet, det sankes, kokes og vaskes.
Beskrivelsene er sanselige, men konkrete, med mye lukt, smak og naturbeskrivelser, og de gjør Menos til en verden du har lyst til å være i.
Slik for eksempel «Harry Potter»-bøkene romantiserte britiske kostskoler, i positiv forstand.
Lykken på øya får dryppene utenfra, historiene om mishandling og nød, til å virke desto sterkere.
For under den milde tonen i boka ulmer et mørke, et raseri som får oss til å tenke på kvinneundertrykking i den virkelige verden.
Boka minner slik sett om bøker som Margaret Atwoods «The Handmaid’s Tale».
Men der Atwood viser hvordan religiøs makt blir brukt til å undertrykke andre, er religionen de undertryktes våpen hos Turtschaninoff.
Kvinnenes våpen.
«Maresi» er såkalt «low fantasy», og de overnaturlige elementene få og perifere.
De dukker opp i forbindelse med klosterets hellige treenighet, gudinnen med tre ansikter: Jomfruen, Moderen, og Heksen.
Gjennom henne blir kvinnekjønnet til noe magisk og mektig, en gjemt urkraft i en patriarkalsk verden.
Religionskritikk
Her er flere bibelassosiasjoner – «det røde klosteret» bringer tankene til «Det røde teltet», Anita Diamants roman om kvinner i det gamle testamentet.
Tallet sju er også sentralt – det var sju «urmødre» som grunnla klosteret.
Slik henter Turtschaninoff elementer fra mer patriarkalske verdensreligioner, og plasserer den i en kvinne- og naturorientert trosretning.
Kanskje ligger det en subtil religionskritikk her.
Noen scener er riktignok vanskelige å svelge, særlig fra et feministisk perspektiv.
En spesielt grufull hendelse får oppsiktsvekkende lite etterspill.
Oversettelsen er dessuten litt oppstyltet og ordrik til tider, som her:
«Det var ingen andre enn ham som fikk være i besittelse av kunnskap».
Sammen med det ofte arkaiske språket, som for så vidt passer til settingen, kan det bli tungt å lese.
Men boka er en skikkelig sidevender, og Turtschaninoff har skapt et univers som kan bygges ut i alle himmelretninger.
Og som er svært fristende å vende tilbake til.
| 1
|
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.