id
stringlengths 6
6
| review
stringlengths 13
22.9k
| sentiment
int64 0
1
|
|---|---|---|
401153
|
En vond fortellerstund for voksne
«Historie om et ekteskap» kan bli en moderne klassiker.
Likevel er det synd at teaterversjonen er en lesestund snarere enn et stykke god dramatikk.
«Kan du fortelle om oss?»
Det er den første setningen i Geir Gulliksens roman Historie om et ekteskap, og den første replikken i Anders T. Andersens dramatisering på Brageteatret.
Noen få minutter senere blir det klart for både lesere og publikummere at Timmy ikke vil fortelle om oppløsningen av ekteskapet.
Dermed gjør
Jon det selv, og han forteller slik han tror hun ville gjort det.
Det er både et modig, sårbart og frekt litterært prosjekt.
Men Brageteatret tar ikke dette premisset til scenen.
Isteden deles fortellerstemmen på tre:
Timmy (Petronella Barker), Jon (Jonas Sjöqvist) og en ren forteller (Silje Storstein).
Men hvem er Timmy?
Er hun seg selv, eller er hun fortalt gjennom Jon?
Det får vi aldri vite, for Brageteatrets forestilling er mer en opplesning med innlevelse enn en selvstendig dramatisering.
Bilder til besvær
Skuespillerne klamrer seg til mikrofonene, selv om de også er utstyrt med mygger.
Midtveis i forestillingen nærmer de seg hverandre.
Timmy holder rundt
Jon mens de snakker seg gjennom romanens elskovsscener.
Det ser litt klønete ut, som at de skal synge en duett på en konsertscene, men aldri har møtt hverandre før.
Likevel skal vi tro på at de fortsatt er et ektepar, i samme oksygenlomme av kjærlighet.
I Brageteatrets versjon er det få sceniske bilder, men mange fotografier.
På to skjermer vises Per Manings bilder og videoer.
Det er flotte fotografier, som kunne fungert godt som et apropos til Gulliksens bok i en utstilling.
Og det er nettopp det som er problemet.
Det er som at vi er på en utstilling som noen leser tekst foran.
Når Timmy løper i skogen, ser vi mørke markastier og lysninger i det fjerne.
De forteller at ekteparet har en sønn, og voila, et portrett av liten gutt åpenbarer seg.
Andre ganger er ikke bildene bare irriterende understrekende, men også forstyrrende.
Skuespillere som filmes vandrende i marka med dyre kåper, mens de på scenen forsøker å danne bilder av jogging eller skiturer.
Eller at det som skal være et villaliv, plutselig blir erstattet med en bygård.
Bildespillet er altså en upålitelig medspiller.
En svært god forteller
Men i noen øyeblikk spiller bilder og tekst sammen, og da er forestillingen på sitt vakreste.
En stein er et gjennomgangsbilde, men steinen endrer seg – i likhet med ekteskapet.
Steinen holdes fast av en hånd.
Den rugger.
Den er hel, den er skadet.
Sammen med musiker Tuva Livsdatter Syvertsens arrangementer av låter som «Love will tear us apart», danner de abstrakte bildene en nerve til fortellerstunden.
Men misforstå ikke, også teksten har nerve.
Gulliksens svært gode språk glir godt over scenekanten, og Silje Storstein gjør en imponerende jobb som forteller.
Storstein sier hver setning som om den kommer til henne for aller første gang.
Vi tror på at hun opplever karakterene sammen med oss, og at hun går inn i en dialog med ekteparet nærmest for å redde dem.
Utydelige hovedpersoner
Timmy og Jon er mer utydelige.
De er hverken individer eller fortrolige.
De er mer som representanter for parter i et brudd.
Kanskje er det mikrofonene som hemmer spillet.
Eller kanskje er det et villet grep fra regissørens side.
De skal være alle – og ingen.
Men i de siste scenene kastes mikrofonene vekk.
Barker og Sjöqvist står ansikt til ansikt, kroppene hyperventilerer, og jeg blir berørt.
Men da er ekteskapet allerede over.
| 0
|
401154
|
Stor tolkningskunst av Ane Brun
Gjennom andres sanger har Ane Brun kommet opp med et av sine mest personlige album.
De fleste artister har mer enn nok med egen musikk, og godt er det, fordi ved å tolke andres musikk blir resultatet ofte en blek kopi.
I Ane Bruns tilfelle blir det noe helt annet, hun klarer å trekke ut essensen, gi tolkningen sin egen vri, og få frem nye vinkler og dybder i en sang.
Sangene forvandles og fremstår ofte som om de var hennes egne.
Dermed får du det beste fra to verdener.
Sanger du kanskje kjenner eller aldri har hørt før fremført av denne fantastiske sangeren.
Dernest har du muligheten til å oppdage nye sanger og artister der hun blir en kjærkommen veiviser med sitt unike øre for ordene og melodiens nyanserikdom.
Varsomt og delikat
Ane Brun har en egen evne til å gi hver enkelt sang hun tolker nye delikate arrangementer, slik at de fremstår som noe helt nytt.
Hun sier selv at Leave me breathless, bestående av 14 coverlåter, er hennes mest personlige album.
Etter å ha levd med platen over lang tid, er det lett å skjønne hva hun mener.
Det er først og fremst en vakker hyllest til kjærligheten, lidenskapen og romantikken, men også noe mye mer.
Som med mye av det som trigger hennes artistiske virke startet det hele med en forelskelse, og hun begynte å spille sanger for ham, overveldet av følelser som hun var.
Romansen tok slutt, men prosjektet ble videreført.
Hun vet hva kjærligheten kan koste, men også hvilke gleder den besitter.
Denne erfaringen tar hun med seg, kler det hele i varsom melankoli og tilsammen forteller disse sangene en historie vi alle kan relatere til.
En sang kan si mer enn tusen ord og Ane Brun har funnet de ordene som teller.
Deler sin glede
Romantikken er kledd i mange farger.
Det er også hennes valg av låter, noen opplagte, mens andre er overraskende.
I sistnevnte kategori kommer Foreigners «I want to know what love is».
Hennes enkle tapning forvandler den totalt og avdekker sangens kjerne av hjertesorg og smerte.
Mens Bob Dylans «Make you feel my love» er et mer opplagt valg.
Her elegant og følsomt tolket.
Det samme kan sies om Nick Caves «Into my arms».
Etter Tom Pettys nylige bortgang er det med stort vemod man nyter hennes myke og smertefulle tolkning av «No reason to cry».
Noen ganger stripper hun sangene ned til beinet, mens andre ganger går hun for et fyldigere lydbilde.
Det er hennes utsøkte evne til å finne mening og følelser i låtmaterialet som igjen bestemmer hvilket stemningsbilde hun velger.
Joni Mitchell, Radiohead, Sade, Mariah Carey og Lucinda Williams er noen av de andre hun har valgt å ta med.
Ane Brun har sin egen, helt personlige grunn til hvorfor hun har valgt akkurat disse sangene.
Vi som lytter trenger egentlig ingen begrunnelse, fordi hver enkelt sang oppfyller sin berettigelse.
Når hun først skulle lage et slikt album, gjør hun det med redelighet og all sin artistiske tyngde.
| 1
|
401156
|
Sigrid Moldestad:Musikk for både hjerte og hjerne
Med sin særegne stemme og evne til å sprenge musikalske grenser er Sigrid Moldestad en gave til musikken.
Nå er det på tide at hun blir allemannseie.
Allsidige Sigrid Moldestad fra Breim i Gloppen er en folkemusiker som etter hvert er vanskelig å sette i bås, der hun veksler mellom ulike uttrykk.
Nå feirer hun tiårs jubileum som artist med soloalbumet Vere her.
Hun beveger seg nærmest sømløst mellom flere sjangre, men har alltid folkemusikken der som rettesnor.
Impulsene fra tradisjonsmusikken er der også denne gang, men musikalsk vil hun mer, og beveger seg i et landskap nærmere den detaljrike rocken og det vi definerer som visepop.
Fra varsom nærhet til fandenivoldsk kraft
Ofte opplever folkemusikere som utfordrer egen sjanger seg litt hjemløse, selv om valget har et snev av nødvendighet.
Kjernepublikumet møter det nye med forvirring, mens de utenfor miljøet får ikke helt taket på hva artisten står for.
Det er et paradoks, fordi disse musikerne er noen av de mest spennende artistene vi har i dag.
Sigrid Moldestad har selv uttrykt at den nye platen er en befrielse, og at hun denne gangen har lagt «plikten» om å føre folkemusikktradisjonen videre litt til side og latt sangene få det uttrykket som kjentes naturlig.
Hun har en distinkt fortellerstemme og går rett inn i vår tid, minner oss på at frihet ikke er noe vi bør ta for gitt.
Hun liker ikke det som skjer og hvilken retning samfunnet er på vei.
Disse tankene tonesetter hun med fargesterke farger og bred variasjon, fra varsom nærhet til fandenivoldsk kraft.
En kvinne midt i livet
Livet byr ikke på lette løsninger, ei heller på absolutter.
Det er derimot mange ting i livet som gir mening og glede.
De gode stundene, som å høre på stillheten, la undringen få spillerom og hegne om kjærligheten til sine nærmeste.
Hun er en kvinne midt i livet.
Hun reflekterer over fortiden, var det bedre før og hva med fremtidsuroens pessimisme.
Og når hun synger til datteren i «Eg vil være her» kommer hun oss så nær.
Hun vil så gjerne være med på reisen, ta seg av henne når hun blir gammel.
Men slik er selvsagt ikke livet.
Gjennom disse flotte sangene blottstiller hun livet, gir ord til lengselen og sier noe om savn, frustrasjon og kjærlighetens ulike gleder.
Hun gir oss en flott hyllest til byen Bergen, og regnets velkomne dråper.
«Kjære regn» er en sang til å bli glad av.
Et annet varsomt øyeblikk er «Høyrer på stilla» hvor hun ligger og hører på livet.
Hun ser det nære og enkle i det store.
Musikken formelig glefser og knurrer
Det er lov å drømme seg bort i det fine ved livet, men det er også mye å slåss for.
Hun hever stemmen i «Ikkje kom og sei».
Her kommer feministen i henne frem.
Ikke tro at vi holder kjeft.
Vi krever vår rett og lar oss ikke pille på nesen.
Dette er en låt som sparker fra seg og viser hennes rocka side.
Musikken formelig glefser og knurrer.
Hun hever også en advarende pekefinger i «Kanskje kjem det ein dag».
En sang om vår blindhet for hva som skjer, og kanskje vi en dag må ut å kjempe for det vi setter så stor pris på.
Her har hun valgt et annet lydbilde, hvor sangen vokser mot deg med flott koring, og hvor hun virkelig synger ut mot mørke menn som styrer.
Temaet er til å bli redd av.
Artisten Sigrid Moldestad er i stadig utvikling, både musikalsk og lyrisk.
Hun har utviklet seg til en viktig stemme, en som ser og klarer å sette ord på hva som rører seg i vår samtid.
Hun gir av seg selv uten å bli privat.
Hun har kommet opp med en gripende vakker trøstevise i «Ordlaus ven».
Tenk å ha en ordløs venn som vil forstå – det å ha en venn når det butter.
Formidler med både hjerte og hjerne
Sigrid Moldestad er stjernen på albumet, hennes markante, sterke og flotte stemme gjør dette til noe helt spesielt.
Hun er både myk og kraftfull på en gang, og fra det øyeblikket hun åpner munnen vet man at det er henne.
Det er også hun som er låtskriveren.
Hun formidler med hjertet, mens intellektet også blir stimulert.
Selv spiller hun fele og hardingfele.
Bandet bidrar også til å gjøre dette til et storartet album.
Hun har gitt dem tillit og sammen har de jobbet frem et lydbilde som favner vidt, skaper nødvendig uro der det er påkrevet og ekstra kraft der det trengs.
Men det er i detaljrikdommen, i følsomheten for hverandres bidrag og skiftene i temperatur musikken finner sin livgivende puls.
Og da blir det uvesentlig hvilken sjanger vi skal plassere den i.
Sammen har de skapt et album om å være her, være til stede i livet.
Det hele startet i 2007 med folkemusikkforestillingen Taus og Spellemannprisen i folkemusikk-klassen.
Siden kom Sandkorn (2010), Himlen har sove bort mørket (2012) og Brevet til kjærleiken (2014) og et samlealbum.
Alle på hvert sitt vis musikalske høydepunkter.
Nå er det på tide folk får opp ørene for hvilken artistisk juvel denne damen er.
| 1
|
401158
|
Mindhunter:Er dette høstens beste TV-serie?
Hva bobler inni hodet til amerikanske seriemordere?
David Fincher er på sitt mest stilsikre i den fengslende Netflix-serien Mindhunter.
«How do we get ahead of crazy if we don't know how crazy thinks?», sier den kjederøykende FBI-veteranen Bill Tench oppgitt til en av sine sjefer.
Tench’ unge partner Holden Ford vil fordype seg i seriemorderhjerner, Tench støtter ham, og på veien skaper de det som kan bli høstens beste serie.
David Finchers (Seven, Fight Club, Zodiac) nye serie Mindhunter tar oss tilbake til sent 70-tall og et FBI hvor drapsmenn utelukkende skulle arresteres og bures inne.
Eller aller helst stekes i den elektriske stolen, de skulle hvert fall ikke forstås.
Drepte ti, hadde sex med død mor
Holden Ford er altså den naive, men ambisiøse agenten som vil forandre på dette.
Han vil slå av en prat med Charles Manson for å finne ut hva som gjorde ham til et manipulerende monster, en idé hans kolleger synes er like provoserende som den er meningsløs.
Bortsett fra Bill Tench, en litt karrièretrøtt byråveteran som driver FBIs Behavioral Science Unit.
Etter et fengselsbesøk får FBI-duoen en åpenbaring om at Kemper og hans likemenn må forstås for å kunne skjønne hvem som står bak de grusomste mordene USA opplever.
Setter seg ved siden av Hannibal Lecter
Ed Kemper hvem, sier du?
Han drepte ti unge kvinner, før han tok livet av sin mor og skjendet det avskårede hodet hennes.
Alt dette skjedde etter han hadde sittet inne på – og snakket seg ut av – psykiatrisk avdeling for å ha drept sin egen bestemor.
Vi snakker altså om et rablende gal fyr, men som Holden Ford forstår: han er også intelligent, sympatisk og artikulert, og en gullgruve for å «get ahead of crazy».
Komiker Cameron Britton gjør sin gjennombruddsrolle som Ed Kemper.
Britton spiller den store, bamseaktige Kemper til fingerspissene slik han er portrettert i FBI-agent John Douglas’ bok Mindhunter:
Inside The FBIs Elite Serial Crime Unit, som serien bygger på.
Han serverer monologer som setter seg rett ved siden av Hannibal Lecters mest frysningsfremkallende øyeblikk i The Silence of The Lambs.
Scenene mellom Britton og den i overkant blåøyde Ford (spilt av Jonathan Groff, Jesse fra Glee!) er hva alt annet i Mindhunter graviterer mot.
Det er god fremdrift når Ford irriterer FBI-kolleger eller hans potrøykende hippiekjæreste understreker hvilken nerd han er, men mest vil vi bare tilbake til rommet hvor Ford og Kemper prater.
Det er der Ford oppdager kartet over de skjulte stiene i Kempers kuperte mentale terreng.
David Fincher på sitt mest stilsikre
Mindhunter er skrevet av Joe Penhall og Jennifer Ashley, men har David Finchers signatur på hver eneste side.
Tidskoloritten er noenlunde neddempet, bildeutsnittene rene og delikate og kontorscenene strålende for den komiske ventilen en slik serie trenger.
Faktisk kan de minne litt om de beste CIA-kontorscenene i Charlie Wilson’s War, hvor Philip Seymour Hoffman sto for mental gjørmebryting og fysisk dørknusing med byråkratiske sjefer.
Det er uansett David Fincher på sitt mest stilsikre.
Det er selvsagt vanskelig å dømme Mindhunter basert på de to episodene vi fikk se på forhånd, men anslaget og kvaliteten er engasjerende som da Clarice Sterling satte seg ned med Hannibal Lecter.
Oscar-grossisten The Silence of the Lambs er basert på samme historie og mange av de samme menneskene, men Mindhunters tettere forhold til det historiske materialet gjør at den skiller seg ut, får eget liv og blir like fengslende.
| 1
|
401159
|
King Krule:Den alternative musikkscenens stjerneskudd
Med en særegen fusion av punk, rock, jazz, dub og sin mørke stemme er King Krule definitivt noe for seg selv.
I musikkens verden er det ofte et poeng å se forbi snodige artistnavn eller glossy pressebilder og notere seg hvilket plateselskap som står bak en utgivelse.
Som med engelske King Krule, født Archy Ivan Marshall i London for drøye 23 år siden.
Han gis ut på det ledende alternative plateselskapet XL Recordings, kjent for det meste av det gode som kommer fra Storbritannia akkurat nå: The xx, Arca, Sampha, Radiohead og megasuksessen Adele, for å nevne noen.
Sjefen for XL, Richard Russell, vil ifølge en artikkel i The New Yorker bare ha artister som er «salgbare med en kompromissløs visjon».
Den nye kongen av den bakgatemørke sjangermiksen av punk, rock, jazz, dub og litt ambient – altså King Krule – lever definitivt opp til denne visjonen på sitt andre album The Ooz.
Flekser mellom sjangere
Albumet er en drøy time variert og helt klart utfordrende musikk.
Det ville sannsynligvis blitt strammet inn, kuttet ned eller forkastet hos et av bransjens tre majorselskap Sony, Warner og Universal, men holdes sammen til en fungerende helhet av King Krules mildt sagt særegne stemmeprakt.
Han synger som en slags tilbakelent croonerbror av avdøde Joe Strummer fra The Clash, eventuelt samfunnsrefseren Billy Bragg, og varierer fra hviskende mumling til skrikende energi med den største letthet.
Musikalsk flekser han like enkelt og uproblematisk mellom sjangrene fra ytterpunktene punk og jazz.
King Krule markerte seg for alvor første gang med utgivelsen 6 Feet Beneath the Moon som 19-åring i 2013.
Et sterkt singer/songwriter-album fullt av mørke historier fra den kjipe britiske hverdagen, i hans ord også kjent som «A Lizard State» som er «Bathed in Grey», stort sett dempet fremført med kun gitar eller et elektrisk piano.
En sterkt utvidet palett
Fire år senere er den musikalske paletten solid utvidet, men ikke i den retningen man kanskje kunne tro.
Etter albumdebuten ble King Krule en stjerne i den alternative undergrunnen, spesielt i USA, og folk som Frank Ocean og Kanye West ville gjerne jobbe med ham som både låtskriver og produsent.
Men Krule sa umiddelbart nei til Kanye, og dro hjem til sitt tåkefylte og dystre London.
Der har han jobbet i to-tre år med de 19 låtene som er samlet på The Ooz.
–
Jeg føler at jeg var for ung, og at jeg stupte for fort inn i det å skape meg en karrière ute.
Det høres ut som en klisjé, men jeg mistet litt av det jeg kom fra, sier King Krule i et intervju med NY Times.
Tydelig jazzinspirert musikk
Resultatet er flere mørke historier om livet på kanten av det britiske samfunnet, fra en fyr som har sine utfordringer med å finne seg til rette.
Det er en grunn til at første tekstlinje er «I seem to sink lower, gazing in the rays of the solar», får vi tro.
Rastløsheten i kroppen gjør ham til en urolig «Half man half shark», for å låne en låttittel, og i «Slush Puppy» synges desperasjonen direkte ut:
«Nothing’s working with me, I’m this worthless you see».
Det er likevel musikken som er det mest fascinerende på The Ooz.
Krule kunne sikkert blitt fristet til eller brukt sin Kanye West-infiserte stjernestatus til å gå mer «pop», men tar i stedet kvantesprang i motsatt retning.
Han tilhører en generasjon av unge musikere som er vokst opp med at alt er lov, rent sjangermessig, og utnytter det.
Tydelig inspirert av et møte med en spansk saksofonist ved navn Ignacio Salvadores lar han musikken gjerne flyte ut i dystre, atmosfæriske instrumentalpartier og ren jazz.
Brått avbrutt av korte, gitardrevne punklåter eller et par ordentlige croonerballader, uten at det på noe tidspunkt føles unaturlig.
–
Det handler om å skape et univers for seg selv, sier King Krule oppklarende om den musikalske sjangerblandingen i intervjuet med NY Times.
Selger ut konserter
Summen er et album som gjennom 67 minutter aldri har hastverk og krever sin lytter, en plate som for min del har brukt to-tre uker på å virkelig trenge inn.
Gleden ligger i at det ikke slipper taket igjen, selv om albumet er litt daft i siste fjerdedel.
Trekker man linjene tilbake til The New Yorker-artikkelen med King Krules sjef Richard Russell fra XL, er det akkurat slik albumet skal virke.
For på en vegg i plateselskapets lokaler i fasjonable Notting Hill i London står blant annet følgende «bruksanvisning» om lytting slått opp med store bokstaver:
«Take it home.
Get rid of all distractions, (even her or him).
Turn off your cell phone.
Turn off everything that rings or beeps or rattles or whistles.
Make yourself comfortable.
Play your CD.
LISTEN all the way through.
Think about what you got.»
Når dette virkelig fungerer, får man lyst til å høre et album om og om igjen.
Som med The Ooz.
En snikende triumf som nå forsterker denne 23-åringens status som den alternative musikkscenens superstjerne.
Bekreftelsen er at King Krule nå selger ut store konsertsaler både i USA og Europa.
Norge er dessverre ikke på denne turnélisten, merkelig nok.
| 1
|
401160
|
«Natta pappa henta oss:»God historie om en mors svik
Animert dokumentar om vanskelig og sårt tema.
–
Jeg elsker deg, Steffan.
Steffan greier ikke å svare.
Moren sier alltid at hun elsker ham og broren Robert, men gjør hun egentlig det?
Elsker hun ikke alkohol og festing mer?
Natta pappa henta oss er regissør Steffan Strandbergs oppgjør med barndommen.
Det handler om tap av uskyldighet og forholdet til en alkoholisert mor.
Filmen veksler sømløst mellom arkivfoto for å skape tidskoloritt, gamle Super 8-opptak, animasjonssekvenser og betraktninger gjort i dag.
De vonde minnene – de små øyeblikkene som huskes fra sommeren 1980 – fortelles som tegnefilm.
Scenen hvor de to brødrene samler flasker og ser moren sin full i parken er hjerteskjærende også som tegnefilm.
Guttene går bort til henne, og hun later som om hun ikke kjenner dem.
Det er sterke minner om en mors svik.
Fortellerteknikken er effektiv, men ikke original.
Skrekkelige barndomsminner
En av de første gangene animasjon ble brukt i en dokumentar var så tidlig som i 1918 i The Sinking of the Lusitania (Regi: Winsor McCay).
Senere lagde filmskaper Paul Fierlinger mange filmer hvor han blandet intervjusekvenser og animerte illustrasjoner.
I And Then I'll Stop ... Does Any of This Sound Familiar?
(1990) bruker han fortellerteknikken i en historie om narkotikamisbruk.
Strandbergs film plasserer seg fint inn i Fierlingers-tradisjon om å formidle vanskelige temaer med animerte streker.
Tegnefilm egner seg godt til å formidle de skrekkelige barndomsminnene Steffan og broren har.
Idet huset invaderes av fulle voksne som fester dager i strekk, låner de animerte sekvensene grep fra skrekkfilmens univers.
De voksne blir grusomme monstre.
Når voksne skifter personlighet i fylla, blir verden et skremmende sted for et lite barn.
Gode analyser
Natta pappa henta oss er ingen sentimental film.
Den formidler gode tanker rundt det som skjedde, og hvordan den totale ansvarsfraskrivelsen fra en omsorgsperson påvirker barn.
Steffan tilbrakte store deler av sitt voksne liv med å hate sin mor.
Det er kanskje helt naturlig, men det er også vondt.
Steffans historie er ikke unik, men den er viktig.
Faren ble guttenes redning.
I en tid da det omtrent var uhørt at en far fikk foreldreretten, gikk saken helt til Høyesterett.
Historien er nær, vond og godt formidlet.
De fine animerte sekvensene bringer liv til fjerne barndomsøyeblikk og gjør dem levende for oss i dag.
Det er et godt cinematisk grep som drar publikum inn i historien.
| 1
|
401161
|
«Bye Bye Germany»:Tyskerne ler av krigen
En tysk film som med humor skildrer jødiske overlevende etter Holocaust må sies å være et gjennombrudd.
Tyskerne har begynt å le av krigen og det arrangeres seminarer i Norge om tysk humor på film og TV.
Derfor overrasker det ikke at en tysk filmskaper nå forsøker å se på jødiske overlevende fra Holocaust med et humoristisk blikk.
Amerikansk-jødiske komikere som Larry David har for lengst brøytet ny grunn med overskridende humor innen denne spesielle sjangeren (sjekk ut hans Survivor-sketsj på YouTube).
Den tysk-jødiske regissøren Sam Garbarski har tidligere berørt Holocaust indirekte i mer alvorlige dramaer, og er ingen utpreget humorist.
Befriende rollegalleri
Med utgangspunkt i manusforfatter Michel Bergmanns bok om sin egen families tilværelse i Tyskland, veksler han forsiktig mellom drama og komedie i skildringen av jødiske menn som forsøker å overleve som dørselgere i Frankfurt etter krigen.
Hovedpersonen David Bermann (Moritz Bleibtreu) er en sjarmerende opportunist med hjertet på rett sted som alltid finner en måte å lokke de krigsherjede tyskerne til å åpne lommeboken.
Ja, han er en sleip selger, og det er nettopp det som er befriende med skildringen av det jødiske rollegalleriet i filmen: de er ikke hellige kuer, men mennesker av kjøtt og blod som forsøker å overleve.
Og de går ikke av veien for å bruke Holocaust om det får et salg i havn.
Jødisk galgenhumor
Dette dristige grepet hadde naturligvis ikke gått, om ikke det lå et alvor bak.
Den nære familien til de fleste av mennene ble utryddet i gasskamrene, og de slites mellom skyldfølelse, desperasjon og drømmen om Amerika.
Derfor blir humoren innad i gruppen så viktig, og de kan le av sin ”hevn”.
Men etter hvert blir det ikke så gøy for dem heller lenger, å spille på karikaturer av jøder, og filmskaperne forlater mye av humoren til fordel for tradisjonelt drama i siste delen.
Filmen får dermed en verdig avslutning, men det er som om noe av gnisten forsvinner, som om det genuint jødiske ved filmen (les: galgenhumor) hviskes litt ut.
Kostymene skinner for sterkt
For selv om Garbarski har med seg filmskuespillere i europeisk toppklasse, så makter han ikke som regissør å kvitte seg med gjenskinnet fra et polert kostymedrama.
Det er noen ganger vanskelig å la seg bevege når studiosettingen er så tydelig – fra Davids dresser til de renvaskede veteranbilene.
Det er ikke direkte forstyrrende, men nok til å skape avstand til de traumene mennene bærer på.
Det gjør denne filmen litt for gemütlich for min smak.
| 0
|
401163
|
Restaurantanmeldelse:Tipp, topp, Topphem
Snasne småretter og super service i storstuen på Solli Plass.
Det er noe med måten de smiler på.
Måten de småløper over gulvene på.
De mange servitørene på Topphem ser ut som de er på verdens morsomste fest, alle sammen.
Energien deres dirrer i de høyloftede lokalene på hjørnet av Solli Plass.
–
Jeg er sikker på at de tar mentale highfives hver gang de passerer hverandre på vei fra kjøkkenet, smiler Willie da en av dem svinger bortom vårt bord med mer vann.
Svenska gårdshem
Noen uker er gått siden Simon Weinberg, kjøkkensjef på den lille gourmetrestauranten Bokbacka i Skovveien, åpnet sin folkelige filial i noen kvartaler nærmere sentrum, i lokalene der Amerigo har holdt til de siste par årene.
Bokbacka er oppkalt etter Weinbergs skånske barndomshjem, og Topphem skal være navnet på nabogården.
Begge steder legger vekt på kortreist og økologisk mat, men Topphem er røffere, billigere og mer avslappet.
Her går det an å komme bare for en øl i baren, eller en rett eller tre fra menyen.
Menyen får plass på en enkelt A4-side og er bygget opp av kalde og varme småretter samt to store deleretter, én kjøtt og én fisk.
Som så ofte på moderne, nordiske restauranter er rettene bare angitt med råvareoppramsing:
«Persillerot & traktkantarell», «Krabbe – pastinakk, karse».
Til gjengjeld er råvarens opprinnelse ofte angitt på detaljnivå, med navnet på gården den er dyrket.
Det står også foreslått at man spiser tre retter eller flere.
For eksempel femretteren kalt skrovmål, noe som ifølge svenska akademiens nettordbok betyr stort måltid.
Denne kvelden består den av en kald og tre varme retter fra menyen i tillegg til én av dessertene.
Men vi er så fristet av fiskeretten for to at vi dropper hele femretteren.
Britiske bobler
–
Det kommer an på hvor sulten du er, svarer servitøren da Willie spør hvor mange retter han bør bestille.
Hun smiler varmt da hun sier det, men er like fullt irriterende.
At det skal være så vanskelig å gi et konkret råd?
Eller er det vi som er for konvensjonelle?
Vi ender opp med å bestille to småretter hver til forrett.
Og brød.
På Topphem tar de betalt for brød, noe som er litt lettere å forstå da en kurv med et helt, nybakt og varmt surdeigsbrød og en skål med smør blir satt på bordet.
Heller ikke vinen vil hun gi et klart råd for, det er vanskelig å finne én vin som passer like godt til alle rettene våre.
Vi blir enige om å velge vin til maten glass for glass.
Men først et glass britiske bobler!
Vi skåler i frisk musserende der vi sitter i en konjakkfarget skinnsofa i en fin og buet bås hevet over den gemene hop som er plassert på pinnestoler langs vindusveggen ut mot Cort Adelers gate.
Nei da.
Sånn er det ikke.
Men det er gøy å ha oversikt i det store, fine lokalet.
Nærmest oss er det små vindusbord og stoler i mørkt tre, mens det lenger inn i lokalet er satt større marmorbord med skinnsofaer.
På samme måte som det sjakkmønstrede flisgulvet ser alt gammelt og velbrukt ut under lekre, svarte lamper i industristil.
Servitørene er litt ulikt kledd, men de fleste har gylne forklær over hvite skjorter og mørke jeans.
Baren ved inngangen er innredet med gamle stilmøbler som kunne vært hentet fra stuen i virkelighetens Topphem i Skåne, og alt i alt er atmosfæren litt eklektisk hyggelig.
Lykketreff av smaker
Eklektisk er kanskje også en riktig beskrivelse på min første rett, en stor hvit tallerken fylt med biter av brent kål, syltet pære, fritert løk og røkt ål.
Med en dressing laget av kyllinglever.
Oi, for en kombinasjon.
Jeg blir alltid fnisete lykkelig av overraskende og modige sammensetninger.
Denne lille retten er et lykketreff av smaker og konsistenser som opphøyer hverandre og virker sammen.
Jeg greier ikke å slutte å smile.
–
Og dette er bare godt, sukker Willie over sin krabberøre servert med nepe og surdeigskjeks.
–
Det rareste med denne retten er at den serveres i en plastskål.
Min neste rett får meg nesten til å klappe i hendene.
En halv bakt persillerot akkompagnert av persillepuré, fritert persille, frisk bladpersille og knallgrønn persilleolje.
I tillegg en raus skje med traktkantarell blandet med svart hvitløk.
Igjen er smak og konsistens en fest, nærmest en symfoni av ulike varianter over et tema.
Kantarellrøren gir dybde, men jeg hadde faktisk greid meg fint med én råvare i denne retten.
Willies entrecôte av lam, med rettisch, sennepssaus og purreaske blir ordinær i forhold.
Men den også er vel tilberedt.
Og Rhône-vinen servitøren har valgt passer perfekt.
Stadig er det nye servitører som kommer innom bordet, noen for å fylle opp med vann, andre med vin.
Og nå kommer nok en svensk utgave med deleretten, et stort fat med en kvart piggvar på, servert med skinn og ben.
–
Ni ränsar den själv, smiler han og forsvinner.
Det går lekende lett, og tilbake ligger det lekreste fiskekjøtt, aldeles perfekt tilberedt.
Tilbehøret er en grillet purre og revet, tørket makrell, som heldigvis høres mye verre ut enn det er.
Det gir salt og tekstur til den milde fisken.
Den revne pepperroten som også følger med, kan derimot fort ta luven av flyndren.
Vi dropper den.
Smått til slutt
Nytelsen fortsetter med dessertene, epleis til meg, ost til Willie.
Han ser langt etter brødkurven servitøren har tatt med seg fra bordet, selv om den ikke var tom.
–
To små ostebiter og litt fritert grønnkål, det er nesten litt kjipt, sier han.
Og selv så fornøyd jeg er med mitt måltid, må jeg medgi at jeg neppe hadde vært mett av fire retter – hadde vi ikke spedd på med brød.
For her er en smårett en smårett.
Men det lar seg heldigvis bøte på, bare bestill en til.
Frogners nye storstue er som skapt for lange kvelder og mange matopplevelser.
Miljø: 5
Meny: 5
Mat: 5
Service: 5
Verdi for pengene:
4
24 av 30 poeng
Nydelig restaurantlokale
Godt utvalg vin på glass
Sjarmerende og kunnskapsrike servitører
| 1
|
401164
|
Restaurantanmeldelse:Latterlig dårlig mat
Den nye restauranten Pincho Nation har valgt sirkus som interiørtema.
Dessverre er det maten som er til å le av.
– App-basert restaurant.
Den første i sitt slag i Norge, sier spisefølget idet vi går inn dørene til Pincho Nation.
Kjeden har allerede åpnet rundt 40 restauranter i Sverige siden de startet opp i 2012, og nylig åpnet de dørene like ved Jernbanetorget.
–
Dere skal få oppleve eksotiske dyr!
Hos Pincho Nation må du laste ned en app på telefonen din.
Deretter bestiller du mat, drikke og betaler ved hjelp av appen.
– Velkommen til oss!
To servitører står i inngangspartiet til restauranten og deler ut popcorn fra en popcorntralle.
Vi blir vist til bordet i et ekstremt fargerikt spisested.
Temaet på interiøret er sirkus, og her er det mye plysj, et forgylt løvehode på veggen, en rosa apekatt i vinduet og mange ulike fugler.
–
Det kunne vært rommet til en 8-åring, mener spisefølget, som likevel synes at de skal ha pluss i margen for en gjennomført stil.
– Bli med inn i manesjen med en utrolig kjedelig meny!
– Hallo!
Har dere lastet ned appen?
Servitøren bekler rollen som den rene sirkusdirektør og forklarer hvor enkelt alt er på dette spisestedet.
Vi blar oss gjennom appen med fine bilder av mat og drikke.
Dessverre er det ikke så mange av rettene som frister.
Menyen byr på små utgaver av kjente retter – kyllingvinger, ribs, kyllingspyd, fish’n’chips og en god del vegetarretter.
– Menyen minner mye om TGI Friday’s, Egon og Hard Rock Cafe.
Jeg tipper at det er barn, ungdommer og familier de er ute etter, mener spisefølget.
Etter noen få minutter får vi første melding på telefonen om at vi kan hente drikken.
Her må man nemlig hente både mat og drikke selv.
–
Er vennen din over 25 år? spør damen bak baren idet jeg tar imot den iskalde pilsen.
– La oss by dere på verdens minste scampi!
Etter ti minutter kommer en ny melding på telefonen.
Spisefølget tuslet bort til kjøkkenet der en treplanke står med fire ulike småretter.
Disse setter vi oppå et stygt stativ på bordet.
– Rettene koster ikke mye, mellom 45 og 59 kroner, men er utrolig små.
Tre mikroskopiske scampi burde vært mer spretne, og vi kjenner ikke noe til hverken hvitløk eller chili.
Selv aiolien til er det lite futt i.
– Kjære publikum:
Gjør klar for kreps i oppløsning!
Det er verre med skalldyrpastaen.
Det er noe smak i den kremete sausen, men pastaen er overkokt, og krepsen og rekene er helt slappe.
De går nesten i oppløsning når vi pirker borti dem.
–
Hva har de gjort med cevichen?
Spisefølget fisker opp nok en laksebit med de bitte små gaflene vi har fått utdelt.
Noen limesmak er ikke å spore i retten, som totalt mangler syre.
Den er heller ikke noe spicy, men smaker kun av kjedelige laksebiter.
– Mine damer og herrer:
Mat uten smak
Den siste sjømatretten er kveldens beste rett.
Fish’n’chipsen kommer i en liten kurv, der spesielt søtpotetchipsen er sprø og god.
De tynne fiskebitene kunne vært saftigere, men fisken er langtfra like grøtete som det vi har fått på andre spisesteder i Oslo.
– Tartarsausen smaker lite, mener spisefølget.
Nettopp dette er Pincho Nations store problem.
Maten smaker nesten ingenting.
Her skal det være barne/ungdomsvennlig, det skal gå raskt og ha ting på menyen alle liker, men maten er dørgende kjedelig!
Og verre skal det bli.
– Utrolig, men sant!
Papp med hardt kjøtt!
Buffalowingsene mangler smak, er ikke saftige nok og har selskap av den samme tannløse aiolien.
Det samme gjelder spareribsen.
Det smaker overraskende lite og er altfor tørt.
Den vannaktige blandingen av smakløs kål og gulrot som skal forestille coleslaw, er fæl.
Flere av rettene vi spiser denne kvelden har også med noen salatblader, men de er meget slappe.
–
Nå må vi vel ha nådd bunnen?
Spisefølget legger bort den grusomme kebabrullen.
I menyen står det kebab av indrefilet, men det vi har hentet på kjøkkenet er tørt og hardt kjøtt og dvask salat som er rullet inn i en pappbit.
– Stillhet i teltet:
Nå kommer den grusomme chiligryten!
Chilibearnaise uten chili er tilbehøret til en bitte liten tynn plankestek.
Kjøttet er nokså tørt og uten krydder.
Kun duchessepotetene – moste poteter med egg og fløte, som ser ut som kaker - er spiselige.
–
Denne er det jo smak i!
Chiligryten har faktisk noe sting, men den søtlige gryten med langtidskokt svinekjøtt smaker forferdelig.
En emmen grøt med to seige nachochips.
–
Dere får oppleve både miniburgere og minipizza!
Miniburgeren byr faktisk på en positiv opplevelse i all elendigheten.
Ja, brødet er tørt, osten ikke smeltet, men selve kjøttet har beholdt noe av saftigheten og kommer med god, karamellisert løk.
– Dumplings bør du spise alle andre steder i byen, sier spisefølget.
Det er veldig lite fyll med svinekjøtt inni, som smaker lite.
Minipizzaen er også tørr, med seige biter oksekjøtt, syltet løk og mer av den milde chilibearnaisen.
–
Det siste nummeret i kveld er auberginens hevn
–
Det er lettvint å bestille da, sier spisefølget, som fortsatt prøver å være optimistisk denne kvelden.
Den positive innstillingen forsvinner med tørre panerte kyllingbiter, en grusom risotto med sopp, og noen aldeles redselsfulle biter med aubergine, størknet i en kvalmende valnøttsaus – det ekleste vi har spist på evigheter.
–
Det er trist å si dette, men jeg er redd for at Pincho Nation faller i smak hos mange barn og ungdommer.
Popcorn på vei inn, sirkustema, bestille på telefonen selv og så si navnet sitt på kjøkkenet, er noe mange unge vil synes er veldig artig.
Da spiller det ingen rolle at maten er elendig.
Vi har ikke spist dårligere mat siden Tusenfryd.
–
Vi kunne like gjerne gått på klovnefilmen IT på kino – da hadde vi blitt like skremt!
Bedre steder i nærheten:
| 0
|
401165
|
Nashornet:Mer som en trailer enn et skuespill
Ensemblet rekker ikke å utvikle sine rolleskikkelser utover det revymessige og publikum skjønner ikke når det er slutt.
Eugene Ionesco regnes, sammen med Samuel Becket, som absurdismens mestere.
I vår tid, hvor det absurde er blitt mainstream virkelighet, virkeligheten er et realityshow, og det sitter neshorn i diverse president- og statssjefstoler, er det forståelig med en viss omskriving av gamle teaterstykker, men ikke til det meningsløse.
Neshornet er opprinnelig i tre akter og fire bilder.
På Det Norske Teatret har Ingrid Weme Nilsen skåret det ned til én akt i fire bilder.
Det hele varer i en time og fire minutter, og av det går omtrent fem minutter med på sceneskift.
Her er riktignok bygget på med Orwell-sitater og utsagn av kommentarfelt-varianten om snegler.
Europa i dag virker farlig nær Europa i 1930-årene, men hva er igjen av Ionescos univers?
Anti-teater
Eugene Ionesco var født i Romania, men levde det meste av sitt liv i Frankrike, der han hadde sitt gjennombrudd som dramatiker med flere enaktere som Den skallede sangerinne og Privattimen.
Ionesco kalte stilen anti-teater.
Han var glødende antifascist og antikommunist – han hadde opplevd begge deler på nært hold – og med Neshornet (1959–60) ville han si noe om flokkmentalitet, og om hvor utsatt og sårbar humanisme og demokrati er, stilt overfor diktaturet.
Han benyttet vill humor og absurde situasjoner, som neshorn i gatene, som våpen.
Neshornet er et av hans få helaftens stykker og det advarer direkte mot all fascisme.
Neshornene dukker plutselig opp en dag, en og en, og skremmer først vettet av folk med støy og støv.
Så blir folket, en etter en, en del av neshornflokken som legger alt øde rundt seg – filosofi, kunst, menneskelighet.
Støyen blir gradvis til forførende musikk i folkets ører, og til slutt er det bare ett menneske igjen, alkoholikeren Bérenger.
Bakrus og logikk
Her er det lite som er morsomt, annet enn Per Schaannings fenomenale bakrus som Bérenger, den er av det slaget man får hodepine bare av å se på, og hans utvikling fra forfyllet kontorist til desperat frihetsforkjemper er rørende.
Den viljestyrken alle etterlyser i ham på grunn av fylla, kommer frem når hans menneskelighet står på spill.
Det absurde kommer best frem i kvartetten som snakker forbi hverandre i første del, men forbisnakket om hverdags- og selvfølgeligheter er ikke tilstrekkelig unyttet i en så realistisk oppsetning som denne.
Geir Kvarmes logiker, han som fornøyd reduserer hele tilværelsen til semantikk, tar grep som hører hjemme i Ionesco.
Daisy (Julie Moe Sandø) er en «Kumbaya»-romantiker, med dårlig tregreps gitarspill og «Blowing in the Wind» – et hint til diverse fredsbevegelser.
Svein Roger Karlsen er utmerket som Bérengers krakilske venn Jean, og hans transformasjon til neshorn er helt troverdig.
Men stykket er så kort, nærmest en trailer, at ensemblet ikke rekker å utvikle sine rolleskikkelser utover det revymessige, og publikum skjønner ikke når det er slutt.
Hvorfor ingen googler om det er ett eller to horn på afrikanske og asiatiske neshorn er ubegripelig, når mobiletelefonen, ukjent på Ionescos tid, ellers er gjennomgående i bruk.
| 0
|
401166
|
«Snømannen:»Naturen stjeler for mye av oppmerksomheten
Som utstillingsvindu for norsk reiseliv er «Snømannen» kanskje god reklame.
Som film er den langt unna hva vi burde forvente.
Den svenske regissøren Tomas Alfredson er mest kjent for den genierklærte filmversjonen av La den rette komme inn.
Derfor vil denne tafatte filmatiseringen av Jo Nesbøs krimthriller Snømannen bli oppfattet av mange som en gedigen skuffelse.
Den er ikke nødvendigvis den katastrofen enkelte kritikere vil ha den til.
Problemet er at Alfredson ikke helt makter å gjenskape spenningen eller ser ut til å bry seg om de kulturelle nyansene fra Nesbøs roman.
Spørsmålet er hva vi sitter igjen med da.
Michael Fassbender er ikke noe dårlig valg for hovedrollen.
Han har spilt macho einstøinger som sliter med å kommunisere følelser en rekke ganger før, og har en kjølig karisma som burde kle den langsomme opptiningen som Harry Hole gjennomgår.
Men det er som om Nesbøs blikk på ham har forsvunnet når vi i åpningsscenen møter ham i Frognerparken i november, like etter at den første snøen har falt.
Det er isteden Vigelands statuer som ser taust på at han vakler hjemover om morgenen etter enda en fyllekule.
Alfredson har forelsket seg i Vigeland, og har til og med satt av plass til broren, Emanuel.
Men hva med Harry?
Uten Nesbøs kvaliteter
Som i boken våkner seriemorderen til liv når det er nok snø til å lage en snømann nær åstedet.
Det er stort sett gifte kvinner med barn som blir tatt av dage, men også et par menn som kommer for nærme morderen.
De blir alle funnet med avkappede kroppsdeler som ofte ender opp som spektakulær pynt på snømannen.
Harry mottar selv et brev fra morderen som gjør sine planer indirekte til kjenne, og denne dynamikken fra boken, der Harry halser etter morderen som alltid ligger et hestehode foran, følges frem til slutten.
Men bortsett fra denne ytre handlingen, er det ikke mye igjen av Nesbøs kvaliteter som makeløs krimforteller.
Alfredson og manusforfatterne holder seg riktig nok til disse rammene, men den morbide humoren og de berikende samfunnskommentarene er borte.
Bevisstheten om det norske, som var tydelig i boken, er her redusert til flotte bilder av kjente landemerker og noen scener (som ikke var i boken) der Oslo lanseres som arena for de olympiske vinterlekene.
Naturen tar over
Jeg ble i starten litt svimmel av å se så nære omgivelser bli befolket av engelskspråklige skuespillere i alle rollene, men det er kanskje en vanesak.
Gode filmer får deg som regel til å akseptere slike kulturelle overskridelser.
Hovedproblemet her er at den flotte norske naturen stjeler for mye av oppmerksomheten.
I filmens beste øyeblikk bidrar den til å blåse et bedragersk vinterslør rundt handlingen og understøtter dermed tematikken som berører fortidens hemmeligheter og nedfryste følelser.
Men like ofte tar naturen helt over og skaper avstand til Harry, morderen og resten av rollegalleriet.
Den forminsker dem.
Det er krevende å få det psykologiske og det fysiske landskapet til å smelte sammen på film.
I Insomnia fikk regissør Erik Skjoldbjærg midnattssolen til å spille på lag med Stellan Skarsgårds stigende paranoia, og både filmelskerne og reiselivsnæringen kunne applaudere.
Her er ikke engang disse forstyrrede trekkene ved Harry Holes psykologi tatt med, selv om de er levende beskrevet i boken.
Resultatet er en Harry Hole som virker mer rasjonell, men langt mindre interessant.
| 0
|
401167
|
«Cries for Syria:» 111 marerittaktige minutter
Denne filmen inneholder bilder som krever mye av seeren.
En gang iblant kommer det filmer som er viktigere enn andre.
Cries for Syria er en slik film.
Den er ikke et balansert og kjølig essay om bakgrunner og årsaker, men er, som tittelen mer enn antyder, et desperat rop om hjelp.
Det grufulle i konflikten er så intenst at vi som lever våre beskyttede norske liv, naturlig nok har en tendens til å blokkere de stadige nyhetene om hendelser så vanvittige at man enten må gjøre noe aktivt for å hjelpe – eller ganske enkelt fortsette å late som ingenting.
Det siste er naturligvis det mest bekvemme.
Assad-regimet behandles med harelabb
Filmens svakeste side er forklaringen på hvorfor ting er blitt som de er blitt.
Den forteller naturlig nok om Assad-regimet, både det nåværende og det forrige.
Men det foregår med harelabb, og de internasjonale bindingene og mekanismene som tillater Bashar al-Assad å opprettholde makten, forblir dunkle og man føler seg ikke klokere etterpå.
Filmens styrke ligger til gjengjeld på annet hold.
Den tar i bruk opptak fra et utall kilder.
Den er filmet av sivile privatpersoner, av soldater fra de ulike opprørsfraksjonene, av mediene, av regjeringssoldater og er således et konglomerat av vinkler, stemmer og blikk.
Resultatet er 111 marerittaktige minutter.
Vanskelig ikke å snu seg vekk
Til tider er filmen rett og slett heslig.
Det er vanskelig ikke å snu seg vekk.
Alt det vi har lest i aviser og sett på tv, og deretter fortrengt fordi det krysser grensene for hva de fleste av oss orker å ta inn, kommer massivt tilbake.
Og denne gangen slipper vi ikke unna.
Rundt ett hundre og åtti ganger har Assads styrker brukt kjemiske våpen mot egen befolkning.
Først Saringass, og deretter, når det internasjonale samfunnet minnet ham på at han hadde signert avtaler som forbød den slags, gikk han over til å bruke kloringass.
Den gassen var ikke nevnt i disse avtalene, men som ikke desto mindre dreper barn og voksne på groteske måter.
Burde vi gjøre mer?
Det er tønnebomber mot boligstrøk hvor folk er Assad-kritiske.
Det er missiler mot skoler hvor jenter i småskolen har tegnet sine inntrykk av krigen.
Det er systematisk bombing av sykehus.
Det er dødelig tortur, som pågår i uker, på elleve og tolvåringer som ikke har gjort annet enn å skrive «Du er nestemann, doktor,» på skoleveggen, som referanse til at den arabiske våren var kommet for øyelegen Assad.
Men ungene tok feil.
Assad var ikke nestemann.
Og våren var starten på en tilsynelatende evig vinter.
Vi hører stemmer fra mennesker som nesten ikke våger å håpe at volden skal ta slutt.
Regissør Afineefsky har komponert et erkeeksempel på en effektiv propagandafilm – i det godes tjeneste, får man håpe.
Han avslutter med et underliggende spørsmål til resten av verden:
Hva har vi gjort for å hjelpe den syriske befolkningen?
Burde vi gjøre mer?
| 1
|
401168
|
Lorde i konsert:Ypperlig pop med mening
En treakters kveld med Lorde som lett viste hvorfor hun er stor stjerne.
Det er en krystallklar popmusikalsk logikk i at Lorde spilte Kate Bushs hit «Running up that hill» før hun gikk på scenen i Oslo onsdag kveld.
Ikke fordi hun har måttet klatre noen særlig tunge motbakker for å komme dit hun er i dag, men fordi både innstilling og uttrykk har mye til felles.
Det er noe med Lordes inderlighet, ekthet, musikalske kvaliteter - og estetiske uttrykk - som minner om Kate Bush fra hennes gjennombruddstid.
Også live, skulle det vise seg.
«The future of music»
Snart 21 år gamle Lorde, født Ella Marija Lani Yelich-O´Connor i New Zealand, er en av popmusikkens største sensasjoner de siste årene.
Etter å ha blitt oppdaget via en skoleforestilling som 12-åring, fikk sangeren platekontrakt med verdens største plateselskap Universal i 2009.
Bråvoksen viste det seg fort at hun kunne mer, og hun startet kjapt med å skrive egne låter.
Fire år senere, i oktober 2013, gikk den da 16 år gamle Lordes debutsingle «Royals» til topps på de amerikanske hitlistene.
Den unge, rå stemmen som rommet så mye følelser fulgte opp med flere gode låter på debutalbumet Pure Heroine samme år, ble kalt «the future of music» av nå avdøde David Bowie, men så ble det stille.
Lenge.
Før man egentlig rakk å tenke «one-hit-wonder», dukket oppfølgeralbumet Melodrama opp på forsommeren 2017.
Fullt av kreativt interessant og moderne pop som fungerte både for kresne poplyttere og på hitlistene, var det et langt musikalsk steg fremover.
En unik artist kommet for å bli, skrev vi her i Aftenposten.
Hadde folk i sin hule hånd
Låtene fra Melodrama, fortellingene om et ung menneskes plutselige møte med gode og onde folk og seg selv i nattelivets drama av fest, moro, dop og bakrus, var naturlig nok kjernen da Lorde for første gang holdt konsert i Norge.
Det gikk rett ut på fest med «Homemade dynamite», en naturlig cover av Disclosures «Magnets» og gamlehiten «Tennis court».
Lorde energiske hoppende rundt kledd i svart, foran tre musikere som ble borte i mørket og to dansere som understreket gleden.
Det var moro, men allerede i låt seks nådde festen det neste stadiet.
«What will we do when we're sober?»
Ingen grunn til å tenke mye på det, egentlig, for Lorde hadde folket i sin hule hånd videre.
Også gjennom det noe tammere og hvitkledde midtpartiet, som riktignok inneholdt en sterk versjon av rolige «Liability».
Ord med mening
I tredje akt (noen som nevnte Kate Bush her?) kom Lorde tilbake på scenen kledd i rødt, og festen tok av igjen.
Hennes bandtrio spilte seg computertro og endelig ordentlig kraftfullt gjennom hitrekken «Supercut», «Royals», «Perfect places», «Team» og «Green light».
Låter som på ypperlig vis blander listefengende pop og store refreng med ord med mening.
Ord om tomheten i den rene hedonismen hun tydeligvis har smakt på i sin stjernestatus, og om å tro på seg selv og finne den personen man kan være et team med i en verden som ikke alltid bare er enkel.
Lorde virker jaggu eldre enn sine snart 21 år, gitt.
Neste gang hun kommer til Norge blir det i en langt større arena enn intime Sentrum Scene.
Lorde spiller også under UKA i Trondheim torsdag kveld.
| 1
|
401169
|
Nick Cave i Spektrum:Rufsete perfeksjon
Nick Cave drar Oslo Spektrum med inn i sitt vakre mørke.
Det er ikke alle artister forunt å eldes med verdighet.
Ofte prøver de å holde fast ved ungdommen, eller gå i retninger som kanskje heller skulle vært uutforsket.
Nick Cave får det til.
Fra tidlig støypunk, via gjørmete dekonstruksjoner av blues, til dagens mer lavmælte, ettertenksomme musikk – han har klart å fornye seg uten å miste essensen av seg selv.
Han fylte nylig 60, uten at det ser ut til å sette noen stopper for karrieren – det er en artist i toppform som møter Oslo Spektrum i kveld.
Det summer i den fullsatte salen, før «Three Seasons in Wyoming» fra Cave og makker Warren Ellis' ferskeste soundtracksamarbeid begynner å spille over høyttalerne.
All oppmerksomhet retter seg mot scenen, og bandet kommer omsider ut.
De åpner kontant med en enda mer nedstrippet versjon av «Anthrocene» fra fjorårets fantastiske Skeleton Tree.
Hovedsaklig Ellis' piano og Caves stemme, noe som om mulig gjør låta enda mer intens.
Et åpningsnummer som virkelig drar deg inn.
«Jesus alone» og «Magneto» følger, mer lik albumversjonene, før det virkelig løsner med en forrykende versjon av «Higgs Boson blues».
Den spilles løst og ledig, men med en enorm intensitet, spesielt fra Cave selv, som er inne i rollen som gal predikant.
Han henger utover tilskuerne, og roper i ansiktene deres.
Nydelig.
Konsertens fokus er på nyere materiale - bandet spiller hele syv av de åtte sporene fra det ferske albumet.
Vi får selvfølgelig høre noen gamle slagere også, men Cave og co. er ikke avhengige av dem for å holde på publikumets oppmerksomhet.
Når det er sagt, er fremdeles «From her to eternity» en knallåt, og lyder like brutalt krast som da den kom; en flott energiutblåsning i et allerede sterkt sett.
Også «Mercy seat» holder seg godt, og gir bandet rom til å dra på.
Selv om Cave har blitt noe roligere med årene, er det fremdeles nok av syrlige bitt og eksplosive partier i musikken, noe andre halvdel av «Jubilee street» virkelig viser.
Også de «pene» låtene har mørke undertoner, som eminente «I need you» - et klart høydepunkt for min del.
Selve sceneshowet er minimalt.
To skjermer viser det som skjer på scenen i svarthvitt, mens et bakteppe brukes til stemningsskapende lyseffekter og noen enkle videosnutter.
Her er det heller bandets glitrende samspill som står i sentrum.
De bøyer og bender på låtene der det trengs, og gir Cave fritt spillerom til å leke med tilskuerne.
Publikumskontakten er på topp, uten lange taler eller floskler.
Når han sliter litt med teksten på «Red right hand», slenger han heller på noen rim om mobilbruken på første rad.
På «The weeping song» rusler han ut i folkehavet og får dem til å samle seg rundt ham som en slags sjarmerende avgud.
Stilig.
Konsertens hoveddel avsluttes med «Distant sky» og «Skeleton tree», som også er de siste låtene på albumet.
Men det er selvfølgelig ikke over.
Før publikum kan forlate salen, får vi noen flotte ekstranummer.
Etter nevnte «The weeping song», lar Cave tilskuerne innta scenen for fremføringen av hans nihilistiske tolkning av bluesklassikeren «Stagger Lee».
Den fyrer som vanlig på alle plugger, mens publikummerne danser rundt ham.
«Push the sky away» får æren av å avslutte kvelden, på et passende tilbakelent vis, fremdeles med tilskuerne rundt seg.
Han danser med dem, klemmer dem, og gir samtidig en stemningsfull avslutning på konserten.
Drøye to timer uten dødpunkt.
Nick Cave eldes ikke bare med verdighet.
Han eldes med stil.
| 1
|
401170
|
TV-anmeldelse:Truls à la Hellstrøm smaker fantastisk
Gi Eyvind Hellstrøm en makker han ikke kan la være å le av.
La dem reise rundt på jakt etter verdens beste mat.
Voilà, der har du oppskriften på god TV.
Ni år er gått siden hele Norges mesterkokk og kjeftesmelle Eyvind Hellstrøm meldte overgang fra Bagatelle til TV3.
Der har han knust restaurantdrømmer og vært hobbypsykolog for mennesker som spiser smågodt til middag.
Forhåpentligvis har han også lært nordmenn noe om hvor lett det egentlig er å spise raskt, sunt, billig og godt hver dag.
Innimellom er det blitt i overkant mange TV-sendte julemiddager, kjendisbesøk og kokkekonkurranser.
Nå trenger Hellstrøm noe skikkelig å gjøre igjen.
Det har han fått med sin TV 2-debut.
Truls à la Hellstrøm er lærerikt, inspirerende, morsomt, og i det hele tatt svært godt gjennomført.
Funker godt sammen
Okay, så har undertegnede i lang tid slukt nesten alt Hellstrøm er blitt bedt om å koke i hop på TV.
Jeg elsker å se ham lage mat, og jeg elsker å se ham skjelle ut folk.
I Truls a là
Hellstrøm er det faktisk lite av begge deler.
Til gjengjeld er det svært mye annet.
Endel av æren skal selvfølgelig makker Truls Svendsen ha.
Parringen av de to programlederne er en liten genistrek.
Svendsen, kjent fra blant annet Senkveld og for en ellevill fyllekule på den røde løperen under en James Bond-première i 2008, er den folkelige moromannen.
Hellstrøm er den verdensvante snobben.
De er bevisste sine roller, men alltid åpne for en utfordring.
Verden rundt
Programmets utgangspunkt er at Truls skal lære å lage mat.
Til det trenger han Hellstrøm som guide.
I hver episode besøker de en ny by.
Der lærer de om den lokale maten, treffer kokker, slaktere, bønder og trøffelgriser, før de planlegger et måltid som Truls skal tilberede og servere til lokalbefolkningen.
I den første av totalt åtte episoder går turen til Tokyo.
I beste An Idiot Abroad-stil fniser de fælt av lokale skikker, men det tar ikke lang tid før Hellstrøm får et stykke Kobe-biff i hendene og igjen blir svært alvorlig.
Truls på sin side, greier nesten utelukkende å holde seg alvorlig når han spiser noe som er skikkelig digg.
Selv ikke når han får huden full av en morsk, fransk kokk på et restaurantkjøkken i Paris, lar han seg affisere nevneverdig.
I det hele tatt er det mye god stemning i Truls à la Hellstrøm.
Ikke engang sistnevnte kan jo la være å le når han gjentatte ganger blir parodiert av kompisen.
Lokker frem det beste i Hellstrøm
Det meste foregår i Hellstrøms regi, men i hver episode får Truls velge én aktivitet.
Dermed ender de to på karaokebar i Tokyo, på surfeyoga i Barcelona og hos spåkone i Paris.
Disse sidesporene lokker frem det kanskje beste i TV-karakteren Hellstrøm:
Å se den verdensvante kokken i ubekvemme situasjoner er nesten helt på høyden med å se ham bak grytene.
Med 45 minutter lange episoder (uten reklamepauser) rekker Truls og Hellstrøm overraskende mye, uten at det noen gang går for fort i svingene.
Møter med mennesker, lange reiser, måltider, kjøkkenundervisning og utenomfaglige påfunn er fint balansert.
Sammen med Truls Svendsen har Eyvind Hellstrøm nådd et foreløpig høydepunkt i TV-karrièren.
Det er bare å si Bon appétit!
Anmeldelsen er basert på de tre første episodene.
| 1
|
401171
|
Et gripende stykke teater om skilsmissebarn
Oslos nye oppsøkende barneteater har laget en nydelig forestilling om å være 14 år og delt mellom mamma og pappa.
Rettferdighetseksperimentet.
Det kaller stykkets to skilsmissebarn hverdagen de selv er en del av.
Halvparten av tiden bor de hos mor og halvparten hos far.
Nøklene dingler rundt halsen, mens bagen de drar fra hjem til hjem gir belastningsskader på både sjel og rygg.
Tigerstadsteatrets siste forestilling
To Hjem tar kompromissløst barnas parti.
Men den er også forbausende åpen for publikums egne tanker, slik god teaterkunst skal være.
Nøkkelbarnas opprør
Stykket tar opp om det virkelig er barnets beste å være i delt omsorg.
Er det som er rettferdig for foreldrene nødvendigvis ideelt for barnet?
For stykkets to 14-åringer blir dette rettferdighetseksperimentet først og fremst veldig slitsomt.
Det er to sett med regler.
«Eller ingen regler,» som gutten i forestillingen sier.
Ungdommene løser det med å ikke følge foreldrenes timeplan, men isteden gå opp sin egen sti.
Bo litt hos kameraten, sove hos pappa når du skal være hos mamma, eller bare stikke til skogs for å få fred.
Det ligger et slags håp i det.
For på andre siden av det følelsesmessige kaoset venter en større verden.
Ingen happy ending
«Det dere ser nå.
Ja, det er begynnelsen på slutten.
Det er to voksne i ett hjem.
Eller mer to hjem i ett hjem.»
Slik presenterer den 14 år gamle jenta (spilt av Andrea Vik) sin familie i oppløsning til publikum.
Hjemmet rives fra hverandre også rent fysisk.
Elias Kahns elegante aluminiumsstillas går fra å være villa til å bli trange leiligheter, luftige takterrasser og klamme rom for mor og far.
Det er i dette vaklende stillaset at jenta må være støttekontakt for faren sin, som bukker under i sorg.
Samtidig ser hun at moren vakler mellom ny forelskelse og gammel skyldfølelse.
Hun skjønner straks at her er det ingen «happy ending».
Jenta er alene i livet, akkurat som at mor og far er alene i hver sin følelsesboble.
Det er en svært eksistensiell erkjennelse, som Tigerstadsteatret modig løfter frem til sitt unge publikum.
Helter fra en annen generasjon
Forestillingen veksler mellom å være i et tankeunivers og å ha rene sosialrealistiske scener.
Den er absurd, dokumentarisk og gjenkjennelig på samme tid.
Regissør og dramatiker Toril Solvang veksler sømløst mellom nivåene til forestillingen.
Stykkets 14-åring danser ut følelsene sine til Julian Skars musikk i en abstrakt scene, før vi får vite at hun øver på sin egen performancelek.
«Jeg vil bli performanceartist, så jeg kan ta kunstnerisk hevn på alle,» sier hun – i en av stykkets beste voksenvitser.
Kameraten hennes (varsomt spilt av Henrik Hoff Vaagen) vil helst bli David Bowie når han blir stor, og drar opptil to Bowie-imitasjoner i løpet av stykket.
«Hvem er David Bowie?» hvisket tenåringsjenta foran meg, før hun fikk en liten popkulturell innføring fra venninnen på bakerste rad.
Kunsten å være sær
Man kan selvsagt innvende at de færreste av dagens 14-åringer har et forhold til Bowie og/ eller performancekunst.
Cezinando eller Kygo ville kanskje vært mer tidsriktige forbilder, men dette er en forestilling som tør å være sær.
Det er nettopp det som gjør den bra.
Selv om To Hjem er basert på intervjuer med virkelige skilsmissebarn, så er ikke karakterene et «minste felles multiplum».
Det er derfor vi kjenner oss igjen, fordi de er like særegne som oss.
Kameraten til jenta har ikke kontakt med storebroren sin, fordi han vokste opp med pappa og ble fotballproff.
Moren gnåler stadig om hvordan hun hadde det som skilsmissebarn på Frysja.
Helsesøsteren ser på seg selv som det største offeret, fordi hun var barn «da skilsmisse var tabu».
Mens Andrea Viks tenåringsjente er som en liten misforstått kunstner med altfor tung ryggsekk.
Klovnete, såret, sinna og en anelse sær.
De to skoleklassene jeg så forestillingen sammen med, satt som fjetret.
Reiser til ungdomsskolene med trailer
Fredag og lørdag denne uken spilles forestillingen på Sentralen i Oslo.
Deretter skal Tigerstadsteatret ut på turné til ungdomsskoleklasser rundt i hele kommunen.
Det nystartede barneteateret har laget en egen «teatertrailer» som skal kjøres dit ungdom faktisk befinner seg.
Statistisk sett vil mange av publikum ha skilte foreldre selv.
Bare i fjor fikk nesten 25.000 norske barn delt bosted, ifølge teaterprogrammet.
To Hjem vil neppe løse foreldrenes samlivsproblematikk og den har ingen pedagogiske verktøy for barna deres.
Men forestillingen har en kraft som er større enn som så:
Den er teater på sitt beste.
Forestillingen er anmeldt på grunnlag av generalprøven
| 1
|
401172
|
Nils Bech i Operaen:Utfordrende vakkert
Nils Bech befester sin posisjon som en norsk artist uten sidestykke, med et nytenkende sceneshow i Operaen.
Det ble en annerledes kveld i Operaen.
Nils Bech er en av de mest spennende artistene i norsk musikkliv, og etter en hjerteskjærende fremførelse av «O helga natt» på den suksessfulle ungdomsserien Skam, har allmennheten endelig fått øynene opp for ham.
Et eksempel på at mer eksperimentell musikk også kan slå an blant folk flest, bare de blir eksponert for den.
At han nå fyller Operaen like før jul, bekrefter dette.
God plass til det teatralske
Scenen er mørk når Bechs vokal ensomt manifesterer seg.
Første låt ut er «Tie me up», og det eneste vi ser på scenen er en lyktestolpe og konturene av en strykekvartett.
Saksofonist Bendik Giske er det første vi får se tydelig, når han stiller seg under lyktestolpen for å spille en solo.
Artig.
Lydbildet er enkelt, bestående av klaver, strykere og saksofon – det er med andre ord god plass for Nils Bech til å utfolde seg.
Ekspansiv musikk
Og det gjør han.
Han smyger seg ut i lyset, mens han gjør stiliserte dansebevegelser.
Nydelige «A sudden sickness» blir et høydepunkt fra denne delen av settet, med sitt ettertenksomme tempo og såre vokal.
At musikken er strippet ned til grunnelementene betyr ikke at dette er minimalistisk; potteplanter blir heist ned fra taket, scenen spaltes og heves til en slags trapp, og Bech danser rundt med en handlevogn viss innhold er en mannekeng og en klokke.
Det teatralske får god plass, noe som passer i settingen.
Bech og co. utnytter virkelig operascenen.
Mot slutten av første akt tar tempoet seg opp, og det blir et mer moderne lydbilde med synth og elektroniske trommer.
Den ender i full vigør med «Contemporary dancing», hvor regnbuelys slår over scenen, og dansere stormer frem med upåklagelig koreografi.
Og igjen får vi en saksofonsolo, denne gangen av det hyperenergiske slaget.
Bech strever nesten med å holde masken – det er åpenbart at han koser seg.
Bech har fått et stadig mer sammensatt, nærsymfonisk lydbilde, som gjør seg godt innenfor operaveggene.
Musikken beveger seg utenfor de vanlige sjangergrensene – den er ekspansiv, uredd for å leke med konvensjoner, og strekker seg fra storslåtte, mangefasetterte arrangementer, til nakne vokalpartier.
Det hele føles sårt og nært.
Bechs klokkeklare stemme spiller en stor rolle i dette – det ligger mye følelser i hver strofe, godt båret frem av den nærmest operatiske vokalen.
Han bommer på en og annen tone, men det gjør ikke så mye.
Ærlig kjærlighetsdrama
Andre akt bruker en roterende scene for å simulere flere rom i et hus.
Konserten blir til et moderne teater, hvor Bech spiller ut tekstene sine.
Et ærlig kjærlighetsdrama, hvor låter som «That girl» får en ny dimensjon.
«Jealousy» blir fremført som en tolkende dans, hvor Bech og en danser får frem tekstens essens gjennom bevegelse.
Slikt er det ikke ofte man får se på en popkonsert.
Det fungerer svært bra.
Hovedpersonen er omgitt av dyktige folk, men bærer allikevel mye av scenen på egen hånd i dette formatet.
Bergtar operapublikumet
Når teppet har falt og publikum har trampeklappet, får vi selvfølgelig høre «O helga natt».
Like nydelig som alltid, og med ekstra sjarm når Bech bommer på den høyeste tonen.
Publikum applauderer, og han prøver igjen, med mer hell.
Og helt til sist får vi en smakebit av en ny låt, skrevet til kjæresten og den avdøde mormoren.
Her synger han alene, uten akkompagnement, og bergtar operapublikumet.
Ikke et øye er tørt.
Nils Bech har laget en interessant forestilling, som griper fatt i tilskuerne.
Det passer ham godt – nye sider av musikken får komme frem, og han får utfolde seg uten grenser.
Slikt trenger vi mer av i norsk pop.
| 1
|
401174
|
Leken kvasibiografi om Pablo Neruda
Pablo Larrain leker seg med den biografiske sjangeren i dette sprudlende portrettet av Pablo Nerudas motsetningsfulle liv.
Det er umulig for oss nordmenn å fatte betydningen poeten Pablo Neruda har hatt for chilenernes nyere historie.
Filmskaper Pablo Larrain, som selv er chilener og født etter Nerudas død, har heldigvis ikke noe høytidelig forhold til nasjonalikonet.
Ikke siden Todd Haynes portrett av Bob Dylan i I’m not there har jeg sett en like oppfinnsom og rebelsk kvasibiografi på film.
Larrain styrer elegant unna den sentimentale tilnærmingen i Il Postino, der Nerudas mer sødmefylte poesi bidro til å vinne en kvinnes hjerte.
Denne gangen handler det ikke så mye om hans poesi, men om epoken etter Annen verdenskrig da poeter kunne erobre verden med sine ord og stilte seg i ideologienes tjeneste.
Og ingen var like verdenskjent og motsetningsfull som Neruda, spilt av Luis Gnecco.
En champagnesosialist?
Vi møter ham første gangen i 1948 da han som senatsmedlem for det chilenske kommunistpartiet blir utsatt for politisk forfølgelse, og bestemmer seg for å rømme landet.
Det er kald krig og det chilenske oligarkiet, som har styrt landet siden dets opprinnelse, føler seg truet av Nerudas parti.
I en morsom scene ser vi ledelsen av kommunistpartiet oppsøke Neruda under en av hans mange fester, for å fortelle at han må gå under jorden.
Men poeten virker ikke lysten på det, og ser ut til å ha det som plommen i egget der han er.
Han er, som filmens forteller, politietterforskeren Oscar (Gael García Bernal) så foraktfullt omtaler ham, en ”champagnesosialist”.
En brikke i Nerudas spill?
Det betyr ikke at Larrain tar lett på Nerudas politiske engasjement.
Han tar oss med til fangeleirene for politiske opposisjonelle, drevet av en ung kaptein ved navn Augusto Pinochet som senere skulle ta makten ved et statskupp.
Men ved å bruke mannen som vil arrestere Neruda som filmens forteller, skaper Larrain ikke bare en spennende jakt, men sår også tvil om hvem som forteller denne historien.
Oscar er både fascinert og frastøtt av den sanselige poeten, og føler seg etter hvert som en brikke i Nerudas spill.
Og det geniale ved filmen er hvordan også vi begynner å lure på om ikke den nidkjære kommunistjegeren bare er noe Neruda selv har funnet på.
Med Grieg i solnedgangen
Gnecco og Bernal møter hverandre aldri i fysisk forstand, og representerer ulike ideologier med sine respektive fremtoninger.
Gnecco spiller Neruda som en uansvarlig levemann og dårlig kommunist, med hentesveis og hengemage, mens Bernal er den veltrente og monomane fascisten med nystrøkne skjorter.
Mercedes Morán gjør også minneverdig inntrykk som Nerudas hustru, Delia, som betrakter ektemannen med både ømhet og humor.
Men den virkelige magneten i denne filmen er regissør Larrain.
Her bruker han hele paletten vi kjenner fra så vidt forskjellige filmer som No, Klubben og Jackie, til å spenne ut et bredt lerret som rommer både episke og poetiske elementer, med den chilenske naturen majestetisk å bakgrunnen.
Han har også funnet sentral plass til «Mor Åses Død» av Edvard Grieg, kanskje fordi Neruda i sin kompleksitet kan minne om Peer Gynt, kanskje fordi den chilenske topografien er så like den norske.
Melodien rammer kledelig inn mannen og nasjonen med den sørgeranden som senere skulle omslutte begge.
| 1
|
401175
|
Dirty John:Hvem er denne karen?
Er John Meehan romantisk beiler eller psykopat med mafiaforbindelser?
Dirty John gir deg det mørke svaret når Aftenposten anbefaler krimpodkaster for vinteren.
I villniset av podkaster som vokser i hagen til Itunes, Acast og de andre tilbyderne, er det ikke alltid enkelt å finne de flotteste blomstene mellom alt det irriterende ugresset.
Mer enn noe sted gjelder dette i true crime-sjangeren, hvor suksessen til Serial, S-Town, Purk eller skurk og Uløst har økt interessen for kriminalsaker, men også inspirert en stor produksjon av uinteressante og ofte spekulative krimfortellinger.
Se lenken under for fire andre anbefalinger:
Sjokkerende fra Los Angeles Times
Det var rett og slett et lite kvalitetstomrom å fylle etter S-Town i mars leverte vårens dypeste podkastportrett.
For en måneds tid siden kom Los Angeles Times på banen med en gjennomarbeidet, sjokkerende historie.
Ikke bare er Dirty John briljant fortalt og dramatisert, den seks episoder lange podkastserien dypper journalistfingrene ned i et tema som er like viktig som det er ubehagelig.
Fra fire skilsmisser til hodestups forelsket
Historien starter med 59 år gamle Debra, suksessrik gründer og forretningskvinne.
Hun driver sitt eget interiørfirma, bor i Newport Beach – et rikt område ivrige serieseere husker fra for eksempel solskinnsserien The O.C. – og har et godt forhold til sine døtre og resten av familien.
Debra lever et riktig så vellykket liv.
Bortsett fra på kjærlighetsfronten, etter fire skilsmisser har hun mistet troen på at alderdommen skal tilbringes i noens kjærlige selskap.
Derfor blir hun overlykkelig når John Meehan kommer inn i livet hennes.
Han er sympatisk, veltrent, morsom og overøser henne med komplimenter, og Debra forelsker seg hodestups.
Døtrene blir derimot fort skeptiske til denne i overkant joviale fyren som entrer morens liv, og forholdet skaper en giftig konflikt i familien.
Minner om Vanity Fairs krimhistorier fra bemidlede familier
Hvem er John Meeham, og hva har han gjort for å erobre hjertet til en godt voksen, smart og suksessrik forretningskvinne?
Dirty John leter i bakgrunnen hans, dykker dypt ned i Debra familiehistorie, og forteller historien om forholdet oversiktlig og grundig.
Det er sobert, men fengslende vevd sammen, og minner om Vanity Fair-stjernen Dominic Dunnes fortellinger om krimdrama i USAs mer bemidlede familier.
«Nå MÅ jeg se The Walking Dead»
Intervjuene er gode og inkluderende, kildene hentes fra forskjellige perioder i Meehans liv, og informasjonen om saken, John Meehan og Debras familie porsjoneres delikat ut til du sitter igjen med det perfekte podkast-måltid.
Til slutt får du en også en overraskelse som gjør at man umiddelbart tenker den underlige tanken:
«Nå MÅ jeg se noen episoder av The Walking Dead».
For mot slutten treffer serien like sterkt som S-Town gjorde med sin overraskende vending i andre episode tidligere i år, og løfter historien fra skremmende til sjokkerende.
Dirty John lager thrillerunderholdning av virkeligheten, men glemmer aldri hva dette handler om: en mann som på mest brutale, mentale vis kontrollerer en kvinne.
Når mishandling i nære relasjoner ikke tar form av fysisk vold er det for mange vanskeligere å komme seg ut av situasjonen, og Dirty John understreker hvor vanskelig det er for pårørende å bevise hva som foregår.
Som Lisa Aronson Fontes, forfatter av Invisible Chains:
Overcoming Coercive Control in Your Intimate Relationship sa til Los Angeles Times i en oppfølgingssak om temaet:
«Når noen (som opplever mental mishandling) ikke opplever fysisk vold, føler de kanskje at det er de selv som er problemet.
Mange kvinner sier «jeg skulle ønske han bare slo meg, for da hadde jeg hatt en konkret grunn til å forlate ham.»
Den mest skremmende true crime-fortellingen
Sitater er fra en av flere oppfølgingssaker Los Angeles Times har gjort, samtidig som de har skrevet ut samtlige episoder som fyldige feature-saker.
Så om serien ikke er grensesprengende, er Dirty John hvert fall et bunnsolid og moderne medieprodukt anno 2017: en viktig historie, smart fortalt på flere plattformer, og fulgt opp som det beste debattprogram.
Dirty John er den best fortalte og mest skremmende true crime-fortellingen du hører i år.
| 1
|
401176
|
«God’s own country» våger der «Brokeback Mountain» feiget ut
Overbevisende britisk debut.
Den britiske regidebutanten Francis Lee ber om sammenligningen når han velger en historie om to homofile gårdsarbeidere som overnatter i Yorkshire-heiene for å passe en saueflokk.
Han har selv lagt inn flere referanser til Brokeback Mountain, men filmen greier seg fint uten.
For mye har skjedd siden sekstitallscowboyene omfavnet hverandre mellom buskapen i den Oscarprisede filmen.
Hovedpersonen i Gods own country, Johnny (Josh O´Connor), er riktignok ulykkelig.
Men det er ikke det faktum at han liker menn som gjør ham fortvilet.
Han sliter med å finne sin plass i familien og på gården, og opplever at hverken faren eller bestemoren verdsetter ham.
Etter farens hjerneslag har gården begynt å forfalle, og Johnny føler seg maktesløs.
Han blir provosert da faren leier inn den rumenske landarbeideren Gheorghe (Alec Secareanu), men det skal forandre livet hans.
Det tar bare tid før han innser at den ettertenksomme rumeneren, som kan bidra til å få gården på rett kjøl, kan være hans livs kjærlighet.
Guds eget land
Filmen handler om kjærlighet mellom menn, men også om tilhørighet og kjærlighet til jorden.
Noen ganger er det umulig å skille lidenskapen fra buskapen.
Når Johnny og Gheorghe går i klinsj første gangen, er det voldelig og de ruller rundt i sauemøkka.
Sexscenene i Brokeback Mountain var forsiktige.
Lees sexscener er mer eksplisitte og voldsomme, de går rett på sak og er i starten blottet for romantikk.
Men noe skjer med de to mennene hver gang de er ute sammen i de endeløse og vakre Yorkshire-heiene, det er som om naturen selv griper inn.
Johnny har over lang tid blitt ufølsom overfor omgivelsene han har vokst opp i, men sammen med Gheorghe ser han de med nye øyne.
Det er en praktfull scene der sistnevnte stormløper opp mot en høyde, og Johnny følger etter, usikker på hva foregår.
Men så skjønner han det da de når opp til toppen, og kan se utover hele vest-Yorkshire:
Dette er i sannhet Guds eget land.
Robust og øm
Men alt er ikke idyll, veldig lite er det, egentlig.
Når Johnnys far får et nytt slag øker presset for at han skal foreta seg noe med gården, og han håndterer situasjonen dårlig.
Regissør Lee insistering på autentisitet og usentimental naturalisme gjør at de romantiske øyeblikkene forsvinner like fort som de dukker opp der vi minst venter det.
Det er gjennom filmfotograf Joshua Richards ømme nærbilder at filmen henter mye av sin empati med rollefigurene og gir oss pusterom.
Han bruker ikke forskjønnende filtre, det er krystallklare bilder som gjenspeiler de robuste omgivelsene og går nært nok til å fange opp skuespillernes lavmælte spill.
Vi kan forstå hvorfor Johnny trenger Gheorghe, men det er vanskeligere å få øye på hva rumeneren ser i den ignorante jyplingen.
Jeg greier ikke å bestemme meg for om det er en svakhet ved filmen.
For det går an å se det på en annen måte:
Kanskje er det nok for Gheorghe at noen trenger ham.
Han viser stor ømhet for de små lammene, så hvorfor skulle hans medfølelse stanse der?
| 1
|
401177
|
«Justice League:»Flash og WonderWoman redder kinokvelden
Zack Snyder skuffer.
Maset rundt DCs og Marvels filmer er blitt en vane.
Forventninger bygges opp over måneder, servile intervjuer dukker opp på Youtube, ryktene florerer.
Så kommer første trailer, andre trailer, tredje.
Vi som skal anmelde må undertegne embargoer og på tro og ære love ikke å røpe noe som helst før et angitt tidspunkt.
Enormt mye styr.
For hva?
Jo, for at sytti år gamle superhelter skal kunne settes sammen i stadig nye kombinasjoner og nok en gang redde jorden og hverandre i siste liten samtidig som de avleverer forsøksvis lakoniske kommentarer.
–
Jeg forventer kvalitet
Jeg er hverken motstander av superhelter eller filmer om dem, men de er ikke lenger spennende nok i seg selv til at jeg ydmykt venter med luen i hånden.
Som med all annen film forventer jeg kvalitet utenom det vanlige.
Og ikke bare når det gjelder spesialeffekter.
La meg være litt systematisk og tydelig:
Regissør Zack Snyder:
Han har bare laget én virkelig god film.
Den heter 300.
Jeg har sett den mange ganger og mener den er blant de beste filmatiseringene av en tegneserie noensinne.
Den er visuelt innovativ, intens, godt spilt, medrivende, heftig og elegant.
Watchmen er heller ikke dårlig, men jeg orker bare å se den en sjelden gang.
De andre filmene hans interesserer meg lite eller ingenting.
Ben Affleck som Batman:
Funker ikke for meg.
Ikke fordi jeg har så intenst forhold til Batman, men fordi Affleck er for grunn.
Han har mørk stemme og er litt småmorsom.
Det er i grunnen det.
Jeremy Irons som butleren, derimot, er snacks.
Ezra Miller som The Flash:
Fornøyelig.
Et par ganger ordentlig morsom.
Redder filmen fra å være direkte kjedelig.
Gal Gadot som WonderWoman:
Finfin.
Hun balanserer.
Hard, myk, smart, rask, uforutsigbar.
Bærer filmen sammen med Miller.
Jason Momoa som Aquaman:
Dustete.
Men klarer likevel å ro i land filmens eneste ordentlig gode scene, mye på grunn av smart manus.
Ray Fischer som Victor Stone:
Interesserer meg midt i ryggen, eller enda litt lenger ned.
Henry Cavill som Supermann:
Niks.
Ciarán Hinds som Steppenwolf:
Ultradum og uinteressant.
Plotet: Komisk svakt.
Tre kuber kombineres for å lage modersteinen.
Hvis det skjer, får Steppenwolf viljen sin og verden går til helvete.
Dette må forhindres.
Det visuelle:
Spektakulært, men ingenting vi ikke har sett bedre før.
Konklusjon:
Man skal virkelige elske DC-universet for å føle alt det Snyder drømmer om at vi skal føle.
En håndfull vellykkede dialoglinjer og sedvanlig intens action gjør likevel at det går an å se den uten å gråte av frustrasjon.
| 0
|
401178
|
Restaurantanmeldelse:Førsteklasses i annen etage
Maten skinner opp trappen på Continental, men det er ting å rette på.
– TAG Heuer?
Skikkelig digg.
Er det Formula 1 Calibre 16?
– Jepp.
Din er også fet.
Er det Breitling Galactic?
Nabobordet på restaurant Annen Etage er godt i siget, og bretter opp skjorteermer og briefer med de siste modellene av både Petek Philippe og Raymond Weil.
Det er som å være med i boken American Psycho, hvor man skryter av hvem som har de peneste visittkortene.
Restaurant Annen Etage Eik
Adresse:
Stortingsgata 24. Tlf.
21547970.
eikannenetage.no
Hva vi spiste:
Dagens 5-retter med kveite, torsk, sellerirot, and og tindvedsorbet.
Hva det koster: 3 retter koster 395 kr, 4 retter 495 kr, 5 retter 595 kr.
De har to ulike vinpakker i ulike prisklasse fra 375–495 kr og 545–695 kr.
Har en egen julemeny med både lutefisk, hummer, rakørret, ost og multekrem.
Hvem passer det for: Par, små og store vennegjenger.
Vegetarretter:
Kun en rett i menyen med saltbakt sellerirot.
Rullestolvennlig:
Nei.
Lydnivå:
Høy stemning og mange vennegjenger rundt 30–50 år dominerer lokalet.
Passe rocka bakgrunnsmusikk.
Innsidetips:
Sjekk ut baren før du kommer til restauranten.
Et hyggelig sted for en drink.
Miljø: 5
Meny: 4
Mat: 5
Service: 4
Verdi for pengene:
5
23 av 30 poeng
Stemningsfullt lokale
Mange deilige retter
Hyggelige servitører
Sexy
Annen Etage er fortsatt et av de kuleste og mest sexy lokalene i byen, med mørkt interiør, farger i sort, gull og rødt og en dempet belysning.
Det er høyt under taket i det store lokalet, som er smart inndelt i små og store bord i ulike soner.
–
Her har jeg lyst til å sitte lenge!
Vi tar femretteren begge to, sier spisefølget.
Annen Etage har samme konsept som søsterrestaurantene Eik og Fjord, hvor man kan velge mellom 3 til 5 retter, samt vinpakker i to ulike prisklasser til.
Menyen i gullpapir har fine beskrivelser av rettene, og har i tillegg gjort et grep flere spisesteder må herme etter:
Vinpakken står beskrevet, noe som burde være en selvfølge overalt.
Smørbegravelse
– Fin start, skryter spisefølget.
Vi har fått snacks før menyen starter, puffet svinesvor med tom yum-majones, samt skånsk landbrød med brunet smør.
–
Jeg skal begraves i brunet smør, opplyser spisefølget, som graver dypt i smørskålen mens fettet renner nedover haken.
Kort etter ankommer første rett, ceviche på kveite.
Hvite fiskebiter bader i en smaksrik, gul curry med smak av kokos, toppet med korianderfrø, hvitløk og basilikum- og limeblader.
Det er friskt og godt, ikke for syrlig, passe søtt og med et herlig bitt fra små klatter sitrongressgelé.
Vinen til, fra den dyreste vinpakken, er Gobelsburger Grüner Veltliner 2016, en frisk og enkel vin fra Kamptal i Østerrike, som hverken ødelegger eller fremhever maten.
Se torsken, en fin og feit og norsk en
– Åh!
Dette er utrolig godt.
Spisefølget er godt i gang med andre rett, et perfekt stykke dampet torsk.
Fisken bader i en liten dam av smørsaus med masse skalldyrsmak.
Ved siden av den fint krydrede torsken finnes en fløyelsmyk jordskokkpuré med klar nøttesmak og rå skiver jordskokk, mens det ligger masse nydelig, sprø jordskokkchips oppå fisken.
Retten inneholder også en pepperrotgelé vi ikke kjenner mye til, men smakene passer ellers godt sammen.
Bunnfrossen vin
–
De må skjerpe seg med vinpakken!
Spisefølget tar en ny slurk av hvitvinen, en Nathalie & Gilles Fèvre Chablis 1er Cru Fourchaume.
Burgundervinen er i utgangspunktet en fyldig og deilig vin, men servitørene har satt alle vinene i isbøtter i lang tid, og vinen er iskald.
Servitøren kan heller ikke mye om vinene og sier bare korte stikkord:
Chablis fra Frankrike, Grüner Veltliner fra Østerrike.
Ønsker man å matche matnivået, må man klare å lire av seg noe mer om vinpakken til 695 kroner.
Stygg utenpå – vakker inni
–
Dette er en av mine favorittgrønnsaker, sier spisefølget.
Tredje rett er en vegetarrett bestående av flere varianter sellerirot.
Den knudrete grønnsaken ser nå lekker ut med knasende sprøtt og hvitt fruktkjøtt, sødmefulle, saltbakte biter, samt en aubergine- og kondensert melkepuré.
Sellerirot er veldig aromatisk, og kjøkkenet har i tillegg med velduftende revet trøffel og biter av hasselnøtter, som passer utmerket til.
Kjøkkenet er flinke til å kombinere det søte, salte og syrlige.
Albert Bichot Vieilles Vignes de Pinot Noir 2015 er en enkel burgunder som fungerer greit til selleriroten.
En god weissburgunder hadde også funket fint her.
Ur hvor det går
Servitøren heller i vann og forteller om rettene, men klarer ikke å heve totalopplevelsen.
Det er foreløpig få gjester i restaurantlokalet, så her kunne man budt mer på seg selv.
Heldigvis har vi nabobordet med klokkene, som nå har glidd over til antall.
Vi skjønner kjapt av vi bør ha tre ulike jobbklokker, to til representasjon, to fritidsklokker og noen ulike varianter til fest.
Gjentakelser
Fjerde rett er også god, men dagens dårligste så langt.
–
De blir veldig gjentagende med rotgrønnsaker i ulike varianter.
Nå får vi pastinakkpuré, den tredje pureen på rad, sier spisefølget.
Her er også pastinakkchips, og kjøkkenet har godt av å variere mer i fremtiden.
Anden er stekt litt for lenge og er ikke så sprø som den burde på toppen.
Grillet spinat passer godt til, men rødvinssausen blir for tam og kjedelig.
Loirevinen Clau de Nell Cuvée Violette 2013 passer derimot meget godt til anden.
Søt og god avslutning
– Eik Annen Etage er fortsatt et bra valg i Oslos restaurantjungel, og passer best å besøke når det er mørkt ute.
Da kommer interiøret til sin rett.
Desserten er, i tillegg til cevichen, kveldens mest sammensatte rett.
Tindvedsorbet ligger på toppen av hvit sjokoladekrem, med gresskarkjerner og et grønt dekke av timianpulver.
Det er søtt, syrlig, crunchy og kremet, og en verdig avslutning på et godt måltid til 2600 kroner.
– Solid og godt håndverk, men større variasjon og bedre vinpakke til neste gang, oppsummerer spisefølget.
| 1
|
401179
|
«Juleblod:»Drepende kjedelig julemassakre
«Juleblod» er en rølpet skrekkomedie som er ment for dem som kan le av tiss, spy og voldtektsforsøk.
«Jeg skjønner ikke hvordan Nissen velger ut ofrene sine», sier den tafatte politietterforskeren mot slutten av «Juleblod».
For første gang sier hovedpersonen (Sondre Krogtoft Larsen) noe virkelig interessant.
Han setter nemlig ord på en av de mange svakhetene i denne lavbudsjettfilmen.
Juleblod er rotete fortalt og har ingen psykologisk dybde.
Alle karakterene er sjarmløse pappfigurer som man ikke bryr seg om, hverken før eller etter at de slaktes ned.
Du får se mange kroppsvæsker i denne filmen; både spy, tarmer og tiss.
Men en manusvasker burde vært koblet på prosjektet før blodbadet ble satt i gang.
Mørke bilder
Juleblod har mange av de samme svakhetene som regissør Reinert Kiils forrige kinofilm, Huset (2016):
Dårlig lyssetting og mer staffasje og lydeffekter enn innhold.
Rammefortellingen er for så vidt fiffig pønsket ut – og ikke helt ulik plottet i Snømannen (2017):
En lystmorder, kalt Nissen, dreper barn og andre uskyldige ofre på bestialsk vis hver julaften.
Derfor må en ensom ulv av en etterforsker (Krogtoft Larsen) jobbe mot klokken for å hindre at det samme skjer i år igjen.
Uspennende
Politietterforskningen tar mye plass i filmen og understreker at Juleblod delvis prøver å være en thriller.
Men handlingen blir aldri et foruroligende spenningsdrama som publikum kan engasjere seg i.
Når nesten hele filmen er over, er det, som etterforskeren påpeker, fremdeles umulig å forstå hvorfor Nissen er blitt massemorder og hvordan han velger ut ofrene sine.
Sjangergrøt
Mandelen i denne grøssergrøten er en scene med Frank Kjosås.
Han spiller en psykiater som har forsøkt å behandle Nissen (Jørgen Langhelle).
Siden Kjosås er en dyktig skuespiller, klarer han å balansere den småabsurde stemningen som kreves i en film som prøver å blande sjangrene grøsser, komedie, skrekkfilm og thriller.
Dessverre er ikke resten av scenene like godt kokt sammen.
Gammeldags humor
Til avisen iTromsø har regissør Kiil fortalt at manuset til Juleblod var ferdig allerede i 2006, men at det tok elleve år før han kunne lage filmen, spesielt fordi det var vanskelig å få den finansiert.
Det virker på mange måter som om tiden har løpt fra prosjektet.
Humoren er for eksempel av typen folkelig buskis- og lytehumor à la Mot i Brøstet (1993) og Lange Flate Ballær (2006).
Blant annet dukker det opp to brødre på en fest med kåte jenter i Honningsvåg.
Mennene har et utseende og en oppførsel som minner om karikerte bygdetullinger fra en middelmådig lokalrevy.
En av brødrene prøver å begå en soveromsvoldtekt mot en av jentene.
Overgrepet avverges av den blodtørstige monsternissen som, forvirrende nok, plutselig blir helten.
Dødskjedelig
Juleblod er en nitrist norsk nissetrashfilm med kjendiser som Truls Svendsen i små, forglemmelige biroller.
Resultatet er en gjespende kjedelig julemassakre.
Hvis noen inviterer deg med på den, kan du bare svare:
Over mitt lik.
| 0
|
401180
|
TV-serien Dark:Tyskerne tryner på Netflix
Er det nordisk noir eller Stranger Things-scifi?
Den første tyske Netflix-serien tryner.
En øm popballade bærer oss forsiktig gjennom introtitlene.
Vi treffer industrimagnater i designerhus så kalde og upersonlige at norske interiørmagasin hviner av glede.
Unge gutter forsvinner, politimannen er utro, skrekkfilmmusikken sniker seg inn i øret, og det regner.
Dette kan da ikke være noe annet enn ny sesong av Broen?
Nei da, Dark er noe mye skumlere og mer fryktinngytende: tyskerne har laget en tidsreisethriller pakket inn som nordisk krim.
Spiondrama og vellykket flamboyant krim
Dark er første tyske forsøk under banneret Netflix Original Series, og timingen er egentlig meget god.
Tysk seriebransje har fått et internasjonalt oppsving med serier som krigsgravingen Krigens unge hjarte (Unsere mütter, Unsere Väter) og spiondramaet Deutschland 83, selv om sistnevnte ble sablet ned av sinte hjemlige tyske anmeldere.
Samtidig filmes Berlin Station i den tyske hovedstaden, og Tom Tykwer har lykkes kunstnerisk med sin flamboyante Weimar-krim Babylon Berlin, som kommer på NRK i 2018.
Ond industrimagnat med atomkraftverk
Ved første øyekast skiller Dark seg smart fra disse seriene.
Vi er i den fiktive tyske småbyen Winden, hvor tett skog og hard industri tar all plass rundt menneskene som bor der.
Winden har opplevd noen mystiske forsvinninger, og gutten som kom til rette igjen blir sett på som et utskudd av resten av skolen.
Hva skjedde da han var borte, og hvorfor kom han tilbake?
Vet han selv at han muligens har reist i tid?
Det er lettere å se rart på utskudd enn å stille spørsmål, noe vi har lært ettertrykkelig fra Stranger Things de seneste årene.
Når flere ungdommer forsvinner ved en hule i skogen, våkner derimot landsbyens harme til liv.
Det kreves svar fra lokalt politi, som igjen konfronterer den onde industrimagnaten som nekter myndighetene å lete inn på atomkraftverket hans.
Parodisk hyllest til Jussi Adler Olsens voldsporno
Det filmes skummelt i skogen, musikken annonserer hver bidige scene som ravende skremmende, og når vi ikke tror det kan bli mer overtydelig, dukker en av de forsvunne guttene opp i et spesialdesignet fangerom.
Her utsettes han uironisk for alt som finnes av 80-tallskultur.
Walk-Man!
Tysk pop!
Rosa tapet!
Noen vil si at å bli stengt inne med Peter’s Pop Show er til å leve med, men i Dark bygges det opp som en parodisk hyllest til voldspornoen Jussi Adler–Olsen har servert siden han begynte å stenge kvinner inn i lufttette oksygentanker.
Der franske Les Revenants med subtilitet og spennende figurer gjorde en fransk landsby til det naturlige møtepunktet for overnaturlige hendelser og mystiske zombier, tenker ikke Dark en eneste original tanke.
Skuespillet er oppblåst slik tyske dramaskuespillere ofte gjør det, og handlingen er så forutsigbar at man kan peke på et klassebilde og som på en tippekupong klokke inn hvilke elever som skal forsvinne.
Uten en eneste halvgardering.
Det mest interessante med Dark er når serien forsøker å gå bak småbyfasadene i et lite tysk samfunn med høye skuldre og atomkraftverk, men også den ingrediensen forsvinner i gryteretten av mørk krim, utydelig scifi, overtydelig musikk og uengasjerende handling.
| 0
|
401182
|
Rykket ned til tross for hat-trick:- Spiller ingen rolle
Mostafa Abdellaoue og AaFK bidro til en underholdende og spennende fotballkveld.
Men 4-3-seieren over Strømsgodset holdt ikke.
Neste år spiller AaFK i OBOS-ligaen.
Aldri har Mostafa Abdellaoue vært mer skuffet og lei seg etter å ha scoret tre mål, og heller ikke etter å ha vunnet en fotballkamp.
For 4-3-seieren over Strømsgodset holdt ikke.
Neste sesong spiller AaFK i OBOS-ligaen.
−
Dette er kanskje den mest spesielle kampen jeg noen gang har vært med å spille.
Det var frem og tilbake, angrep etter angrep og flust med sjanser.
Men jeg synes vi vinner fortjent, og strengt tatt gjør vi en god nok jobb til å stå igjen med mer enn vi gjør, sier Mostafa Abdellaoue.
Han var en sterk bidragsyter til den store spenningen gjennom kampen, der tabellsituasjonen endret seg fem ganger for Sogndal og AaFK i kampen om å få mulighet til å spille kvalifisering om fornyet eliteseriekontrakt.
− Veldig tungt
Men seier og tre scoringer – der de to siste kom to minutter før slutt og to minutter på overtid – var ikke nok.
− Akkurat nå er det tungt.
Veldig tungt.
Vi har rykket ned, og da spiller verken mål eller seier så stor rolle, sa en tydelig preget Abdellaoue etter kampen.
Seieren holdt ikke, ettersom Sogndal slo Vålerenga 5-2 i sin kamp.
Det betyr at Sogndal står med samme poengsum, men bedre målforskjell enn AaFK.
At Vålerenga slapp inn fem mål er ikke noe som AaFKs toppscorer ønsker å bruke så mye tid til å tenke på.
−
Det var en viktig kamp i dag, men det var ikke i dag at vi satte oss selv i denne situasjonen.
Vi har hatt en bra avslutning på sesongen, med seier over Rosenborg og Strømsgodset.
Men den lange perioden uten å vinne kamper er det som først oss dit vi er i dag, påpeker han.
− Orker ikke å tenke på fremtiden nå
Mostafa Abdellaoue har scoret 16 mål for AaFK i nedrykksesongen.
16 av de 38 målene som AaFk har scoret.
Han er på utgående kontrakt, og spekulasjonene og praten om hvor han skal spille fotball neste år har gått gjennom hele sesongen.
− Akkurat nå synes jeg først og fremst at det er tungt og trist.
Hva som skjer med meg videre orker jeg ikke å tenke på i det hele tatt.
Det tar jeg om ei uke eller to.
Da skal vi se på de tilbudene som er der, og vurdere dem, sier han.
| 0
|
401183
|
Fra glemselens skygge, trer popstjernen Trond Granlund igjen inn på scenen
Nok en viktig brikke i norsk pops historie er igjen fysisk tilgjengelig.
Når Trond Granlund synger låten «Driftin’» fra 1983, på albumet med samme navn, og duopartneren Marius Müllers stemme og gitar kommer inn i lydbildet, viser det denne boksens berettigelse.
Det er mange slike øyeblikk.
Små musikalske perler, sanger som har vært fraværende for nye lyttere, og som igjen er tilgjengelig.
Granlund var lokalhelten som ble popstjerne, og siden en av våre mest jordnære og respekterte roots-artister.
Men akkurat nå:
I denne boksen med blanda drops er godbitene ekstra gode å sutte på.
Lunken hovedperson
Trond Granlund var, slik jeg har forstått, litt lunken til hele prosjektet, men har snudd og er nå entusiastisk med på notene.
Det er faktisk hans tilhengere og fans som har finansiert det hele gjennom fenomenet crowdfunding.
Det forteller litt om mannens popularitet.
Etter å ha hørt gjennom disse platene, nikket gjenkjennende til noe, latt meg overraske, tenkt «denne så jeg ikke komme» og ristet litt på hodet over noe annet–sitter jeg igjen med et lite smil om leppene.
Dette var gøy, hukommelsen og mine fordommer fikk en knekk.
Vi har en tendens til å nedvurdere fortidens norske popmusikk.
Den var liksom ikke på høyden med utlandet.
Hva så?
Alt henger sammen med alt, og uten folk som Trond Granlund, som elsker det de driver med, ville kanskje ikke norsk populærmusikk vært der den er i dag.
Og vår mann ville heller ikke kunnet glede seg over denne boksen, hvis han ikke hadde hatt musikk svært mange setter pris på.
Endelig frem i lyset igjen
Heldigvis var det ikke meningen at popstjerneperioden av Trond Granlunds karrière skulle forbli i glemmeboken.
Takket være en ihuga fan og en som får ting til å skje; John Richard Stenberg og Christer Falck, ble resultatet en lekker og velfortjent boks.
Dette er blitt en flott feiring av en av norsk rock og pops hedersmenn.
Og la det være klart med en gang, her er mye mange kan glede seg over.
Også for dem som dette er ukjent materiale for.
Høydepunktet ble albumet Pleasant surprise, og hiten «Girl 16».
Spellemannpris, og ei plate som i sin tid solgte over 50 000.
Sett og hørt med dagens øyne og ører, kan man si at arven etter Arne Bendiksen fortsatt var der, men gradvis frigjorde artistene seg og tok sin rettmessige plass i konkurranse med utenlandske storheter.
Det var i denne perioden låtskriveren Trond Granlund fant sin plass.
Noe sanger som forannevnte «Girl 16» (1981), «Say we’re not apart» (1978), «Give me time» (1980), «Elouis» (1980), og «Coney Island» (1982) er et eksempel på, og noen av de med størst suksess.
Det er selvsagt stor forskjell på artisten av i dag, som synger på østkantdialekt, og hans unge utgave, som sang smektende ballader på engelsk.
Derfor er dette blitt en herlig liten svir og fest, med stikkord som gruppen Lava, produsent George Keller, filmmusikk, en ung Rolf Løvland, Melodi Grand Prix, Marius Müller, Norsktoppen, Ti i skuddet og Europatoppen - alt sammen en del av den unge popstjernens verden.
Hvorfor skal vi bry oss?
Det er lett å stille seg spørsmålet, hvorfor kommer det nå en boks med tolv album med popstjernen Trond Granlund fra perioden 1973–1986?
Er det noe å trekke frem, nå som norsk musikk er blitt en internasjonal suksesshistorie?
Akkurat derfor.
Granlund kan være stolt av sin musikalske fortid.
Her er selvsagt noen pinligheter, noen flaue øyeblikk, men slik er det med de fleste artister.
Når man oppsummerer denne samlingen, trer et fantastisk tidsbilde av en epoke i norsk pop frem, av en artist, låtskriver, sanger og musiker som har tatt for seg av mulighetene musikken gir.
Dette var en brytningstid, den musikalske scenen, spesielt internasjonalt, var i stadig endring.
Punken kom, Elvis døde, og navn som Steely Dan, Elton John, Bob Marley og David Bowie ga oss fire ulike musikalske veivalg.
De tre førstes innflytelse kan spores i ulik grad.
Granlund har selv sagt, jeg gjorde som jeg fikk beskjed om.
Ikke som en nikkedukke, men han grep behendig de mulighetene som kom.
Som vokalist, med sin hese, distinkte stemme, har han tilegnet seg, gjennom erfaring, en forståelse for hvordan en sang skal trakteres og formidles.
Og disse platene viser hvilken fin sanger han var allerede tidlig i karrièren.
Lang karrière
Trond Granlund har en mer enn 50 år lang karrière, og er i dag mest kjent for sin rootsorienterte musikk.
I dag synger denne kritikerroste artisten stort sett bare på norsk, men han har en fortid som popstjerne.
Da sang han både på engelsk og norsk.
Vi kan dele opp hans mangfoldige karrière i rock’n’roll, pop, rock, country, visesang og arbeidersanger.
Han er en av de gode sliterne i norsk populærmusikk, og har solgt godt over en halv million plater i landet siden han debuterte med coverlåter på albumet Rock i 1973.
Første gang han sto på en scene var i 1964, tretten år gammel.
Storebroren var pådriveren, og Elvis var forbildet.
Siden er det blitt flere konserter enn det er verdt å telle, 24 soloalbum, 2 samleplater, liveplater, en rekke bøker og et hundretalls låter.
Nær sagt alt du måtte lure på, er behørig oppsummert i en gjennomarbeidet og bildelagt booklet som medfølger boksen.
Krølltoppen er kanskje blitt grå i håret, men musikken har stått seg forbausende godt, selv om noe var produkt av sin tid, og fremstår mer kuriøst og tidstypisk enn direkte lytteverdig.
Likevel er det viktig å se også den siden.
Noe var rett og slett bare gråstein.
Da gjenstår bare å anbefale å dykke ned i dette musikalske universet.
Det blir garantert både en hyggestund, en musikalsk historieleksjon og en lærerik øvelse om å beholde et åpent sinn i møte med all musikk.
Til slutt vil jeg bare si at jeg er vokst opp med denne artisten på øret.
Det har vært en sann glede.
| 1
|
401185
|
Morrissey har mistet all lyrisk genialitet
Meloditeften er i behold, men banaliteten i tekstene forstyrrer for mye.
Introen til førstesporet er muligens Morrisseys beste imitasjon av et elefanthyl.
En kan se ham for seg, i et mørkt rom, hamre ut tekster på tastaturet – evig bitter over å være den eneste som forstår sammenhengene i verden.
Han er merkbart eldre og bitrere, denne tidligere hestehalebæreren fra Manchester, han som aldri var kul nok i Joy Division- eller i Manchester-guttenes øyne.
En titt på det anti-monarkiske fotoet som pryder britens første studioalbum på tre, år og det er tydelig at han er i harnisk.
Øks ned monarkiet, rett og slett.
Han lar kjøtteterne være i fred denne gangen, men det er nok å ta av.
Sint, hvit middelaldrende mann
Morrissey har fremdeles samme meloditeft, og førstesporet «My love I´d do anything» har et klassisk The Smiths-driv.
Men lyrikken er så lite meningsbærende at Morrissey mest fremstår som en sint, hvit middelaldrende mann som forbanner mainstream medier.
Vi har hørt en del av dem snakke mye om fake news det siste året.
Low in High School er gitt ut på Morrisseys egne label Etienne Records, underlagt BMG.
En kan spekulere i om større plateselskap er nølende til den kontroversielle artisten.
Her husker vi kanskje best den provoserende uttalelsen etter det største terrorangrepet på norsk jord:
Dyredrap i matproduksjon var verre enn massakren på Utøya.
Politivold, Brexit og soldatenes manglende ansvarsfølelse
Humoren er gjennomgående fraværende.
En kan sette pris på pianoballaden «In your lap» for alle dens melodiøse kvaliteter, men en pretensiøs forsøksvis analyse av den arabiske våren, en vinter «that prevails», gjør den straks slitsom.
«The girl from Tel Aviv» har muntre tangorytmer som kunne stammet fra Midtøsten, en slags referanse til bossanova-låten «The girl from Ipanema», men med et kontrastfylt mørkt innhold om oljehungrige land og krigsforbrytelser.
Krig er et tema igjen i «All the young people», som bruker samme rytme og budskap som John Lennons «Give peace a chance».
Ellers er han også innom temaer som politivold, Brexit, soldaters ansvar – eller mangelen på ansvarsfølelse – i krig.
Og ikke minst staten Israels rett til eksistens.
Det blir dog nærmest komisk når Morrissey velger seg en svulstig ballade for låten «Israel».
Melodisk sterkt, men uten lyrisk genialitet
Melodisk vokser faktisk låtene for hver gjennomlytting.
Det er mørke melodier og overstyrte fuzzy elektriske gitarer.
Morrissey har hentet inn produsent Joe Chiccarelli, som blant annet har jobbet med Frank Zappa og The Strokes, og som setter et lydbilde som passer godt.
Det viker aldri langt fra Smiths-æraen.
Men selv om melodiene tidvis er der, er den geniale lyrikken, sarkasmen og dekadensen borte til fordel for bittert grums.
I en av låtene oppfordrer han til å skru av nyhetssendingen for å fordøye frykten som oppstår.
Low in High School har omtrent samme effekt.
| 0
|
401189
|
Vepsen på Centralteatret:Gysende godt om mobbing
Et mobbeoffer oppsøker hun som ødela livet hennes, 15 år etter ungdomsskolen.
Det gir gysende godt skrekkteater.
Det hele starter med en kvinne som vandrer gjennom salen.
Hun går opp på scenen, tar på seg en gravid mage og ser mistenksomt ut mot publikum.
Dette er Cathrine (Ingvild Holthe Bygdnes), en kjederøykende gravid kvinne på noen-og-tredve.
Hun skal møte Hanna (Ine Marie Willmann), for første gang siden ungdomsskolen.
Hanna er høyere utdannet og ser på seg selv som en det har gått godt med i livet.
Men Hanna har en voksende klump i magen.
Det er ingen svulst, alle røntgenbilder har friskmeldt henne.
Det er en klump av gamle minner.
Ting har skjedd på ungdomsskolens nedslitte toalett, som Hanna aldri kan glemme.
Men nå, 15 år etter, vil hun ikke bare konfrontere sin gamle klassevenninne.
Hanna har også et jobbtilbud med seg i designervesken.
Et jobbtilbud som kan bli dødelig for flere.
Skummelt godt teater
Dette er premisset for Morgan Lloyd Malcolms sosialrealistiske stykke Vepsen, som gikk på Trafalgar Studios i London for to år siden.
Londonversjonen var svært annerledes enn den vi ser i Oslo.
Sosialrealismen og klassekritikken er dempet.
Regissørene Espen Klouman Høiner og Maren Bjørseth (førstnevnte tok over da sistnevnte fikk barn) har isteden laget et univers utenfor virkeligheten.
Lysekronen i salen blinker, det sildrer i glass, lysene over veggmaleriene går av og på som i en skrekkfilm.
På bakscenen skimter vi kleshengere med gotiske kostymer.
Her får stykkets iboende sosialrealisme bryne seg på teaterets utkledningslek.
Olav Myrtvedts teaterrom er altså en karakter i seg selv, som forandrer seg etter hvert som dramaet går mot stadig nye klimaks.
De visuelle skiftene gir stykket flere nivåer, og gjør et ganske tradisjonelt West End-drama til en ekte gysare.
Centralteatret har aldri vært så skummelt som nå.
Sympatien skifter gjennom stykket
Hanna oppdager straks det alle som har vært på klassegjenforening vet så altfor godt.
Rollene endrer seg ikke.
Cathrine er kanskje kjederøykende, blakk, i et ulykkelig ekteskap og i en enda verre jobb.
Men hun er stolt.
Hennes enkle livsfilosofi «verden er et vondt sted» vil alltid mose Hannas klamrende krav om sympati.
For Hanna er den hun alltid har vært.
Velstelt, men bitter.
Smart, men trengende.
I Morgan Lloyd Malcolms originaltekst skifter sympatien flere ganger.
På ibsensk vis rulles det opp hva som skjedde den gangen og hva de vil gjøre mot hverandre nå.
Hanna forteller om skrekkelige ting hun er utsatt for av mobberen, men Cathrines familiehistorie er da like skrekkelig.
Frikjenner det henne for det hun har gjort mot Hanna?
Avsky, makt og mobbing
Jeg synes Klouman Høiner/Bjørseths versjon er smartere enn originalteksten.
De har tatt vekk ett par sympatiskifter, og isteden tegnet glassklare karakterer.
Ingvild Holthe Bygdnes eier scenen fra første øyeblikk.
Hun er sterk nok til å håndtere de fleste situasjoner, kanskje nettopp fordi hun hverken har empati for seg selv eller sitt ufødte barn.
Å være bitter i 90 minutter er derimot et krevende maraton, men Ine Marie Wilmann får vitnesbyrdene fra den-gang-da til å leve.
Kanskje fordi hun er en av Norges beste monologskuespillere.
Likevel ligger min sympati paradoksalt nok hos mobberen Cathrine gjennom hele forestillingen.
Er det fordi jeg, som så mange andre, føler avsky mot bitterhet og tiltrekning mot makt?
Jeg tror dette er et av stykkets grunntemaer.
Når skuespillerne i siste scene kler seg opp i gotiske kostymer, nærmest som Bloody Mary og Elisabeth den første, viser de at makt og avsky er to tidløse størrelser.
Samtidig beviser de at Vepsen er en av høstens aller beste forestillinger.
| 1
|
401190
|
Restaurantanmeldelse:Sjekk ut denne nykommeren!
Brasserie Ouest byr på utrolig deilig mat og god stemning.
Dette er definitivt en av årets aller beste nye restauranter.
–
Det er så deilig! sier spisefølget.
–
Hva da?
Vi har ikke fått mat ennå.
– Nye tilskudd på restaurantfronten vel!
I år må være det beste året noensinne, med utrolig mange spennende nyetableringer.
Galt, Omakase, À L'aise, Fyr Bistronomi, Topphem, Sørenga Sjømat, The Pink Elephant, Genki, Park 29 og nå Brasserie Ouest i Elisenbergveien på Frogner.
–
En særdeles vellykket ansiktsløftning, mener spisefølget.
Vi har fått tildelt et bord i Elisenbergveien 19, som tidligere har huset Gimle restaurant og Art Of Sushi.
Nå er det blitt brasseriestil inne i det avlange spisestedet, med blågrå vegger, røde sofaer og en lun og god stemning.
Lokalet er stappfullt, og det skal bli spennende å se om nyetableringen går ut over Feinschmecker og BA 53 som ligger få meter unna.
Forelsk deg i Burgund
Menyen byr på mange fristelser, og vi starter med friterte froskelår, mens vi leser gjennom vinlisten.
På veggen henger kart over området Burgund, og også vinlisten er full av herligheter fra det fantastiske området.
Vi lander på en flaske Olivier Leflaive Puligny-Montrachet, en frisk og fyldig herlighet som varer en evighet i munnen.
–
Jeg var innom polet rett ved restauranten og så at de hadde flere flasker av den vinen inne.
Den er dyr, koster nesten 500 kroner på polet, men Brasserie Ouest har bare doblet prisen og selger den til 995 kroner.
Det er en god deal, sier spisefølget.
Har du arvet en formue eller har en gigantisk representasjonskonto, kan du kjøpe deg en flaske Chateau De Latour 1. Cru 1990 til 11995 kroner.
De har også noen flasker Montrachet Grand Cru til 15500 og 17500 kroner.
Og nå, Kermit!
– Utrolig godt!
Spisefølget tar nok en bit av froskelåret som er knasende sprøtt og glovarmt.
Det å få til så saftig kjøtt, samtidig som de er så ekstremt sprø, er ingen lett jobb, men de kan det hos Brasserie Ouest.
Dressingen til er også meget god, og smaker masse av både hvitløk, persille og noe kapers.
Den blir litt borte i frityren, men vi har fått noen skiver surdeigsbrød til, hvor den syrlige remuladen kommer til sin rett.
Beste salaten – ever
Servicen er litt slapp i starten.
Vi sitter lenge og glor i menyen, og Brasserie Ouest må passe seg for å ikke gå i popularitetsfellen.
Vi får nemlig beskjed om at vi har bordet i to timer, men dette er et sted hvor man har lyst til å sitte lenge.
–
Dette er kanskje den beste salaten jeg har spist noensinne, skryter spisefølget.
Etter Kermitsnacks får vi forretter på bordet, og husets salat innfrir alle forventninger.
I midten ligger et lunt stykke rennende chèvre, omringet av knasende sprø salat, masse bacon og biter av hasselnøtter.
Det er syrlig, friskt, salt og søtlig, og kokkene er flinke til å balansere ingrediensene, slik at alle smakene trer fint frem.
145 kroner for den saftige salaten er kveldens beste kjøp!
Ute etter god og rimelig mat?
Sjekk ut disse stedene!
Cucumber
Den andre forretten er også bra.
Kjøkkenet skal ha skryt for at maten er rykende varm, godt hjulpet av varme asjetter.
I en fin suppeskål ligger nydelige biter ravioli, fylt med agurkkraft og sennep.
Agurksmaken trer fint frem, men sennepen er mer anonym i den milde, balanserte retten.
Raviolien bader i en frisk og syrlig saus laget på champagne.
I tillegg er det agurkbiter, for å gi retten et knasende innslag i all den myke teksturen, samt dillkvaster og litt rogn.
Terningkast 7
–
For en utrolig herlig stemning det er her, sier spisefølget.
Det er ikke så mange brasserier i Oslo, men veldig mange av dem byr på den samme uformelle atmosfæren og høy kvalitet på maten, som Le Benjamin, Brasserie Hansken, Chez Colin og Brasserie France.
Hovedrettene kommer kjapt på bordet.
Vi har valgt oss svinekjaker og grillet indrefilet og blir ikke skuffet.
– Terningkast syv på pommes frites!
Om den er dobbel eller trippelfritert à la Hester Blumenthal vites ikke, men det blir nesten slåssing om de ultrasprø og deilige salte potetpinnene servert med en nydelig bearnaise med estragon over.
Pommes friten er følge til den grillede indrefileten, som er utrolig smakfull, mør og godt krydret.
Rødvinssausen er kraftfull på smak, og for å gi retten noe sødme, har de med søt, grillet tomat og brokkolini.
Det er en blanding av brokkoli og en asiatisk grønnsak kalt Gai Lanen, som er søt og sprø på smak.
Et glass Francs Magnus 2014 fra Bordeaux passer godt til, med silkemyke tanniner og en deilig duft av bær og plommer.
En på kjaken
– Nydelig!
Spisefølget er begeistret for svinekjakene som er fulle av smak og noe av det beste vi vet på dette dyret.
Grisekjøttet er fast, men likevel mørt, og velter seg i en binge av byggrisotto, syltet løk, salat og ramsløk.
Risottoen er fantastisk, full av god kraft og perfekt varmebehandlet.
Også her er kjøkkenet flinke til å la alle smakene tre fint frem, og blandingen er magisk god.
Safransorbet
De to tilmålte timene er passert, men de kunnskapsrike servitørene har ikke mast på oss om at vi har dårlig tid.
Vi får sogar en pause før desserten ankommer, en Almond Financier, en klassisk, populær fransk mandelkake.
Den består av sukker, smør, mandler og eggehviter og bakes på høy varme.
Her blir den servert pære, safransorbet, krem og pistasjnøtter.
Safranen passer utrolig godt til den søte desserten, med fløyelsmyk krem og knasende biter pistasjnøtter.
– Brasserie Ouest er på høyde med de aller beste brasseriene i Oslo.
Om ikke det aller beste akkurat nå.
Hit skal vi tilbake – snart! avslutter spisefølget.
| 1
|
401191
|
Kygo gjør fortsatt det han kan:Tjene penger og lage middels poplåter
Nå handler det aller mest om merkevaren Kygo.
Noen artister klarer å gjøre hitlåter til et håndverk, og kan tilsynelatende levere suksesser med øynene lukket.
Én av dem kommer fra Bergen, kaller seg Kygo og var blant artistene som tjente aller mest i Norge i fjor.
Derfor står det også «Hele Norges Kygo» når det annonseres at han skal fylle Telenor Arena i februar.
Suksessen, og millionene som følger med den, kommer nesten alltid hånd i hånd med dårlige anmeldelser.
Derfor er det litt lett og forutsigbart å kritisere selve musikken.
Det kommenterte han også selv da han slapp tittelsporet som singel tidligere i år.
Da lagde han sin egen «VG-anmeldelse» og ga seg selv terningkast 2.
Da svarte VG selv med å faktisk skryte opp låten, og det er fortjent.
«Kids in Love» er noe så sjeldent som en litt annerledes låt fra Kygo.
The Who’s klassiske pianoriff fra «Baba O’ Reilly» seiler gjennom låten og bidrar til å gjøre tittelsporet til det absolutt sterkeste sporet på et gjennomsnittlig album.
Får jobben gjort
Kids in Love, som samler sammen en del singler som allerede er ute og føyer til en rekke nye låter.
Helt kort oppsummert er resultatet helt midt på treet hele veien, med noen unntak begge veier.
Kygo er som automatkaffe fra bensinstasjon.
Det får jobben gjort og er aldri provoserende dårlig, men det er heller ikke den store musikalske opplevelsen.
Sannsynligvis er det heller ikke et mål at Kids in Love revolusjonere musikkverdenen.
Kygo er blitt klubbmusikkens prins nettopp fordi han på mange måter gjorde akkurat det for knappe to år siden.
Det er strengt å kreve at han skal gjøre det igjen.
Da lager han det han kan best musikalsk – uprovoserende poplåter som kan skape sommerstemning et stykke uti november og fylle radiotiden.
Med posisjonen han har i dag kan 26-åringen egentlig lene seg tilbake og bare kverne ut de middelmådige låtene han har bygget navnet sitt rundt, samtidig som pengene ruller inn fra sponsorer og salg av klær og hodetelefoner.
Merkevaren Kygo
Det er likevel for enkelt å konkludere med at Kygo er blitt lat.
Bare det å samle sammen den imponerende listen med gjesteartister må ha vært en prosess, der Ellie Goulding, Selena Gomez, John Newman og OneRepublic er navnene som skiller seg ut.
Størrelsen på disse navnene er med på å forsterke følelsen av at dette handler mer om å styrke merkevaren Kygo fremfor å utvikle musikeren.
Nå handler ikke livet til Kyrre Gørvell-Dahll, som han egentlig heter, bare om musikken, men om hodetelefonene, klesmerket, festivalen, dokumentaren – og sikkert mange flere produkter det går an å feste navnet «Kygo» på.
Derfor kan det også være litt urettferdig å vurdere Kids in Love som et helt album, når det egentlig er en oppsamling av låter som fungerer som små reklameplakater.
Det er kjedelig å være en forutsigbar anmelder som sier Kygo leverer middelmådig musikk.
Men det er like kjedelig at Kygo selv leverer like pregløs musikk som han pleier å gjøre.
| 0
|
401193
|
Her er AaFKs forsvarsfirer
Daniel Gretarsson er friskmeldt, og spiller frå start som midtstopper hos AaFK.
Med seg i forsvaret har han Adam Örn Arnarson, Vebjørn Hoff og Jørgen Hatlehol.
Kaj Ramsteijn og Oddbjørn Lie ute med karantene, og Mikkel Kirkeskov er skadet.
Det betyr at AaFK og trener Fredriksen må klare seg uten tre av sine stoppere til dagens uhyre viktige kamp – hjemmemøtet med Strømsgodset.
I tillegg var Daniel Gretarsson usikker helt frem til kampdag.
Men heldigvis for AaFK er han nå meldt spilleklar.
Ei ukes undring og spekulering om hva AaFK-trener Trond Fredriksen ville foreta seg er derfor over.
Løsningen er at Vebjørn Hoff blir trukket tilbake til en særdeles uvant midtstopperposisjon.
De andre spiller på vante plasser.
Mikkel Kirkeskov er for øvrig på benken i dagens oppgjør.
Han er rapportert å ikke være 100 prosent klar.
Tidens viktigste for AaFK
Det er vel ingen som ikke har fått med seg hva som står på spill for AaFK.
Det er rett og slett være eller ikke være for videre spill i den øverste divisjonen.
Kampen er omtalt som en av de aller viktigste AaFK har spilt gjennom historien.
Utfallet bestemmer rett og slet om det blir direkte nedrykk, eller om de klarer å få ei livline gjennom to kvalifiseringskamper mot Ranheim.
Status er at AaFK, før dagens oppgjør, ligger på plassen som gir kvalifisering.
Bak dem på tabellen, men med samme antall poeng og samme målforskjell, ligger Sogndal.
Det er kun ett mål mer scoret som skiller lagene.
Det betyr at AaFK kan rykke ned selv med seier, men at de også kan erobre kvalifiseringsplassen med tap.
AaFK har med andre or d ikke skjebnen i egne hender; de er også avhengige av det som skjer i Sogndal.
Jevnere kan det ikke bli.
Og om begge lagene skulle ende på samme poengsum.
Med samme målforskjell og med likt antall scorede mål, er det Sogndal som berger plassen.
Det gjør de da gjennom innbyrdes oppgjør.
Åtte strake seiere for Godset
AaFKs motstander har bronse innen rekkevidde.
Men ikke nok med det.
De kommer også til Ålesund med bagasjen fullstappet av selvtillit, og imponerende åtte seiere på rad!
I Sogndal er Vålerenga på besøk.
De har strengt tatt ikke noe å spille for, men utfallet av dagens kamp kan være avgjørende for om de endre på 6. plass eller 10. plass.
Fra hovedstaden meldes det, spesielt fra ålesunderne i gruppa, at de har alle intensjoner om å gjøre det de kan for å beholde 6. plassen.
Og dermed gi ei hjelpende hånd til AaFK.
Men AaFK må altså gjøre et solid stykke arbeid selv.
Alt er dukket for en thrillerkveld av de sjeldne!
Lagene
AaFKs STARTELLEVER (4-4-2):
Andreas Lie - Adam Arnarson - Vebjørn Hoff, Daniel Leo Gretarsson, Jørgen Hatlehol
- Edwin Gyasi, Fredrik Carlsen, Bjørn Helge Riise, Sondre Brunstad Fet - Mustafa Abdellaoue, Athanasios Papazoglou.
Innbyttere:
Urke, Kirkeskov, Berisha, Thrandarson, Marlinho, Waagan, Barstad
STRØMSGODSETS STARTELLEVER (4-4-1-1):
Espen Bugge Pettersen
- Lars Vilsvik, Jakob Glesnes, Marius Høibråten, Jonathan Parr - Tokmac Nguen, Henning Hauger, Francisco Júnior, Eirik Ulland Andersen
- Bassel Jradi - Marcus Pedersen.
Innbyttere: Heigre, Hamoud, Engblom, Tokstad, Sivodedov, Agouda, Hoven
| 0
|
401194
|
Total krig i Napoli:Gomorrah sesong 3 anmeldt av Asbjørn Slettemark
Mafiabossen er død, og sønnen skal overta.
Det renner blod i gatene i Gomorrah.
Det skjer saker på den italienske seriefronten om dagen.
Jeg venter fremdeles spent på om noen norske aktører plukker opp krimsuksessen The Bastards of Pizzofalcone.
Seriene 1992 og 1993 viste hvor vellaget intrikat politikk kan bli på skjermen, og The Young Pope var et merkverdig og fascinerende Vatikanet-drama fra Paolo Sorrentino.
Størst forventninger skaper likevel tredje sesong av Gomorrah, mafiaserien basert på spillefilmen ved samme navn, som igjen bygget på Roberto Savianos dokumentarbok om den napolitanske mafiaen.
Blodet renner lunkent på asfalten
Det begynner der vi forlot Napoli i sesong 2.
Blodet fra mafiaboss Don Pietro Savastanos hode renner fremdeles lunkent nedover asfalten på gravplassen hvor han ble skutt.
Familien, inkludert sønnen Genny, holdes i mørket av farens nærmeste fiksere.
Gjerningsmann og Gennys tidligere bestevenn Ciro er klokelig nok på flukt, og fotfolket kjører lett forvirret rundt i gatene på sine mopeder.
I andre sesong seilte fiendskapet mellom Ciro, Savastano-klanen og de andre ambisiøse familiene ned en voldelig spiral som fikk klassisk amerikansk mafiafilm til å fremstå som velkledde glorifiseringer.
Dette kastet nok en del seere av vognen – drap på barn gjør ofte det, men ga også serien et nødvendig ubehagelighetsslør som skilte Gomorrah fra glorete mafiafortellinger.
Det lenket også serien tettere opp mot virkeligheten som for eksempel beskrives i Per Kristian Aales glimrende reportasjebok
De modige.
Det blir ikke mindre ubehagelig når noen av hovedpersonene i sesong 3 drar over grensen til Albania for å drive menneskehandel, en forretningsmodell som er vanskelig å pusse fasaden på.
Har stålkontroll
Som i sesong 2 fortelles Gomorrah mest kronologisk gjennom forskjellige rollefigurer, mens enkelte episoder tar seeren med på tur ut i ukjent land.
Dette bidrar til å gjøre historien langt mer uforutsigbar enn for eksempel den litt skuffende Suburra, Netflix’ første forsøk på å få en plass rundt det italienske seriebordet.
Gomorrah har stålkontroll på sine hovedpersoner og deres vei fremover og nedover i mørket, og skrur konfliktene så tett til at det knaker i overprisede Diesel-jakker, finpolerte strippestenger og 300-euros voksstøpte herrefrisyrer.
Lydbildet er melankolsk, elektroinspirert italiensk pop, og de forfalne sosialboligene Vele di Scampia er fremdeles den beste kulissen en europeisk serie har sett på 2010-tallet.
Scenene der Don Pietros lik kjøres sakte forbi boligblokkene på en overdådig utsmykket bil blir så kontrastfulle og ikoniske at de skriver seg rett inn i den italienske seriekanonen.
Et av de mest interessante dramaene
Gomorrah raser av gårde, full av selvdestruksjon og selvtillit.
Sesongens største utfordring er å kompensere for savnet av den overskyggende skikkelsen Don Pietro.
Spesielt i forholdet til den bortskjemte, men etter hvert rutinerte sønnen Genny.
Sesong 3 mangler dette psykologiske far-sønn-aspektet, og det erstattes i første omgang ikke av den nye generasjon mafiahipstere.
Med velfriserte skjegg, tynne brilleinnfatninger og pensleikede Emil Meek-frisyrer fremstår de mer som en Jan Vardøen-armé av mikrobryggere og osteluktere der de forsøker å finne sin plass i hierarkiet.
Likevel blir Gomorrah et av de mest interessante dramaene man kan følge fra strømmetjenestene i dag.
De nye alliansene er overraskende, og Ciro og Genny er åpenbart klare for å ta neste steg i livene sine.
Steg tvunget frem av deres handlinger i de første sesongene.
Det kan bare bety én ting: det blir total krig i Napoli i vinter.
Anmeldelsen er basert på de tre første episodene av sesong 3
| 1
|
401196
|
Matanmeldelse:Gå gjerne hit for pizza og vin, men la det bli med det
Er det pizzaprisen som er viktigst, er Mangiamo et greit valg på Løkka.
Syv gode år.
Det har italienske Mangiamo fått på Løkka.
Syv år med samme fantasiløse interiør, med omtrent samme standardmeny og med samme slappe flamme på gasspeisen.
Og siden det gode besøket tilsynelatende også er det samme, skulle det ikke forundre om Mangiamo holder fortet i hjørnelokalene i Thorvald Meyers gate i syv år til.
Eller er det nå de syv dårlige kommer?
Ting kan tyde på det.
Mangiamo a poco prezzo!
–
Det er to grunner til å gå på Mangiamo, sier Willie:
– Rimelig pizza – og alltid ledig bord.
Selv har han kapret ett av de beste, nær vinduet med utsikt mot peisen.
En blond servitør har vært bortom med meny og vann, og nå sitter han og kikker vekselvis på den spede flammen i mursteinspeisen og på løkkafolket som flanerer forbi denne tidlige høstkvelden.
Mangiamo betyr «la oss spise» og byr gjester på en klassisk, velfylt italiensk meny.
Her er det ingen overraskelser, kanskje bortsett fra tilbudet om banansplit til dessert, ellers er det antipasti, pasta og pizza.
Noen få hovedretter.
Tiramisu.
Alt er velkjent og trygt.
Lokalene er fortsatt like kjedelige som en frokostsal på et 80-tallshotell, til og med med brungrå filt på gulvene.
Men det er jo rent og pent.
Og antageligvis av skikkelig kvalitet:
De høyryggede stolene er helt OK å sitte på og ser like fine ut som for syv år siden.
Med salat til salaten
Vårt håp om at maten er av samme bestandige kvalitet som interiøret, skal kjapt få seg en smekk.
Min forrett, insalata caprese, er knapt mulig å ødelegge helt, men Willie blir dypt skuffet over sine blåskjell i en «mustig tomatsaus», som det står i menyen.
Capresen består av en liten ball med buffalomozarella og en tomat skåret i skiver lagt i taksteinsmønster overstrødd av fersk basilikum.
Ved siden av ligger en haug salat med oliven, paprika og den hersens søte balsamicosirupen som av en ufattelig grunn er fast tilbehør på altfor mange restaurantkjøkken.
Men altså, salat til salaten?
Helt uforståelig.
Osten og tomaten er gode, ikke for kalde og passe tykke.
Resten får ligge.
Blåskjellene serveres med to hardt stekte brødskiver med hvitløkssmør.
Brødet er nesten helt svart og smaker nokså svidd og bittert.
Skjellene er fete og fine, men tomatsausen er kraftig og søt og dominerer smaken fullstendig.
Rosa flamingoer i baren
– Vinen er god, forsøker jeg å glatte over den dårlige stemningen.
Mangiamo har et fint vinkart med lange beskrivelser på hver enkelt av vinene.
Alle er naturlig nok italienske, mange av dem finnes på glass.
Vi har valgt pinot grigio til forretten, helt uten hjelp fra en hyggelig, men litt tafatt servitør.
Stadig kommer det inn nye gjester, jentegjenger, familier og forelskede par.
Og enda oftere er det sykkelbud som mens de venter på take away henger i baren som en absurd installasjon rosa flamingoer.
Det er tydelig at pizzaen fortsatt greier seg i nærområdet, der blant andre Villa Paradiso, Tranen og Samson ypper seg i kvartalskonkurransen.
Og det kan man forstå, tenker jeg når jeg får min glovarme pizza salsiccia. Sprø, tynn bunn, fint krydret tomatsaus, stekte cherrytomater, rødløk og italiensk pølse overstrødd med frisk rucola – det eneste som kunne vært bedre, er bunnen.
Den blir for bløt og vassen i midten.
Rett fra fryseren til frityren
Når jeg ser bort på Willie, skjønner jeg at jeg likevel har vunnet – med god margin.
Han har bestilt Mangiamos nest dyreste rett, grillet lammekarré til 229 kroner.
Det er i utgangspunktet ingen upris, men med denne kvaliteten er det et ran.
På tallerkenen ligger det brunt kjøtt i brun saus, toppet med et halvcentimeter tykt, grått og salt kjøttstykke.
Ifølge menyen er det ristet parmaskinke.
Det er det definitivt ikke.
– Kanskje kokt sideflesk? spør Willie.
Lammet under er mørt nok og pent nok.
Men det smaker ingen ting!
Og kladden de kaller chèvre- og urtekrem, har svært lite smak å tilføre.
Og med skålen med pommes frites er bunnmålet nådd.
Dette er ferdigvare, frossen potetmasse fra pose, varmet i frityren.
–
Så kjipe varianter trodde jeg faktisk ikke ble servert på restaurant lenger, sier Willie og brekker en bit med fingrene.
Innenfor den gylne, sprø skorpen tyter halvstiv, gråhvit potetgrøt frem.
Eggerøre med pyntefrukt
2–0 til meg altså.
Men det kunne jo ikke vare.
Når vi kommer til desserten, skjønner jeg at det er min tur.
Mangiamo serverer en crème brûlée som er så søt at det iser i tennene – og så hardt stekt at vaniljekremen har samme konsistens som eggerøre.
Det er totalt mislykket.
Og hallo!
Det hjelper ikke å pynte liket med smakløs stjernefrukt og Physalis.
Send dem tilbake til 80-tallet der de kom fra.
Hos Mangiamo får de to følge tiramisuen også.
Det beste med dem er at du kan legge dem til side.
Det går ikke med sjokoladesausen som er dandert under og rundt det store stykket dessertkake.
Men uansett er den helt super, saftig, kremete og smaksrik.
Og stor nok for to ...
Dermed er det kanskje tre grunner til å velge Mangiamo blant Løkkas mange restauranter, god plass, billig pizza og deilig tiramisu.
Men så skarp som konkurransen er her i området, spørs det om det holder i syv nye år.
Bra utvalg pizza
Halve porsjoner
Sentral beliggenhet
| 0
|
401197
|
Anmeldelse av Narvestad på ferie:Hasjkaker, homoshow og helvetes forgård
Ti år etter Borettslaget drar Roy Narvestad på ferie.
Burde han holdt seg hjemme?
Det kan slå alle veier når man tar suksessfigurer ut av sine naturlige habitat.
Tenk bare på psykiateren Frasier Crane, som ble en humorklassiker da han dro fra Boston-baren Cheers til sin egen praksis og TV-serie i Seattle?
Samtidig har de færreste sterke minner knyttet til The Tortellis, den kortvarige serien rollefiguren Carla Tortelli fra samme bar fikk tildelt.
Snart ti år etter han var det morsomste bekjentskapet i Robert Stoltenbergs NRK-suksess Borettslaget, er det Roy Narvestads tur.
Den pertentlige vaktmesteren i Tertitten Borettslag bedreviret seg inn i norske TV-hjerter gjennom gjenkjennelig regelrytteri, så det føles egentlig naturlig å sende ham ut i verden for å teste grensene hans.
Eller som det heller blir: teste verdens tålegrenser for Roy Narvestad.
Narvestad spiser hasjkaker i helvetes forgård
Ideen om at Narvestad bestiller rom via Airbnb er god, slik sklir han rett inn i folks hjem uten mer forklaring.
Med skjegg, skinnvest og hestehale turer han av gårde til København, Kenya, Berlin og Tokyo, og kulturkræsj, misforståelser og solid norsk ferierus slåss om oppmerksomheten.
Vaktmesteren har ikke vært lenge i København før han valser inn i fristaden Christiania, og det tar heller ikke lange tiden før en sjokoladekake med hasj forsvinner inn i gapet hans.
Narvestad fniser og peker og finner sin indre hippie, men scenene fra fristaden er egentlig morsommere før hodet hans forsvinner inn i latter og gumling.
Narvestad omtaler Christiania som et anarkistisk sted uten regler, en «helvetes forgård» for en vaktmester avhengig av nettopp regelverk.
Et øyeblikk håper man på noen krasse konflikter med Københavns frieste, men et par minutter senere er skepsisen forduftet som røykskyen fra en gammel vannpipe.
Gintonic-marinert norsk vaktmester på safari
København-episoden fylles opp med kjedelige og forutsigbare besøk til Den lille havfrue og Tivoli, og det virker som Narvestad knapt nok har fått utdelt et ferdig manus.
Episoden er heldigvis den svakeste av de tre første, og det blir betraktelig bedre når sjiraffene i Kenya får besøk av en gintonic-marinert norsk vaktmester.
Roy Narvestad med nyflettet hår i et safaritelt i Kenya er et nydelig skue, og når han fyllesyk irriterer vettet av sine internasjonale medturister er han i sitt passivaggressive ess.
Narvestad er bedre som lagspiller
Berlin-episoden har også sine høydepunkter når Narvestad får rom hos et par som tar ham med på show i homostrøket i Schöneberg.
Narvestad er grenseløst enerverende som norsk besserwisser, men også fin som rørt bursdagsbarn blant drag queens i den tyske hovedstaden.
Episoden blir et foreløpig høydepunkt i serien, men klarer ikke annullere inntrykket av at Narvestad tar ferie er en litt hastig planlagt oppfølger til en av NRKs største humorsuksesser.
Handlingen er ikke engasjerende nok til at vaktmesteren kan bære hele episoder alene, Stoltenbergs motspillere er så lite engasjerte at de av og til bare mumler seg bort fra ham, og for ofte er den bærende ideen å slippe Narvestad løs og bare håpe at det skal skje noe.
Komediegull oppstår ikke av seg selv, og Narvestad tar ferie viser at det ikke er nok bare at hele Norges favorittvaktmester er på tur alene.
Han var bedre som lagspiller hjemme i Borettslaget.
| 0
|
401200
|
«Ekspedisjon Knerten»:Varm og nostalgisk familiefilm
Sjarmerende og morsomt Knerten-eventyr.
Det er nok mange voksne som har vokst opp med høytlesing fra Anne-Cath.
Vestlys bøker.
Jeg er en av dem som har gode minner fra både Ole Aleksander, Mormor-bøkene og historiene om Knerten.
Da er det utrolig koselig å se at regissør Andreas J. Riiser har ivaretatt universet og atmosfæren så godt.
Ekspedisjon
Knerten er blitt et ektefølt, varmt og hjertegodt eventyr som både store og små kan kose seg med i kinomørket.
I Riisers versjon av Knerten er ikke Lillebrors far fraværende pendler.
Nå er det moren som jobber, og far som styrer hjemme.
Det er laget tre Knerten-filmer tidligere, men nå er alle skuespillerne byttet ut, og vi starter på nytt.
Fornøyelig
Lillebror (Filip Mathias Eide), storebror Filip (Sjur Vatne Brean), mor (Renate Reinsve) og far (Anders Borchgrevink) flytter til en liten vestlandsbygd.
Da de kjører over den snøkledde Hardangervidda, ser Lillebror for seg heroiske ekspedisjoner i beste Roald Amundsen-stil.
Typisk nok øsregner det der de skal bo, og snøen ses kun på bratte fjelltopper et sted i det fjerne.
Lillebror blir ordentlig deppa da planene om snøfylte ekspedisjoner ser ut til å gå i vasken.
Riiser har smettet inn små animasjonsklipp i svart/hvitt etter inspirasjon fra Amundsens ekspedisjonsfilmer.
Her er Lillbror og Knerten de store arktiske heltene.
Disse klippene er rett og slett fornøyelige.
Faktisk er det mange sekvenser i filmen som er genuint og oppriktig morsomme – som også de voksne kan humre godt av.
Fra sekvensen der Filip møter nabojenta og faller pladask, via en far som plasserer Knerten i skammekroken på toppen av bokhyllen, til Lillebrors rømningssekvens ned fra andre etasje ved hjelp av juleglitter.
Som det sies i filmen: det blir aldri nok glitter, og her er det virkelig sant.
God dialog
Filmens virkelige styrke er den gode dialogen, som flyter naturlig og virker uanstrengt og morsom.
Skuespillerinstruksjonen er også solid.
Filip Mathias Eide som Lillebror er et naturtalent, og det samme kan sies om den nyforelskede Sjur Vatne Brean.
Anders Borchgrevink som den til tider oppgitte faren er også veldig morsom.
Aksel Hennie har overtatt etter Åsleik Engmark som stemmen til Knerten, og det er et godt valg.
Det er vanskelig ikke å bli sjarmert av Ekspedisjon Knerten.
Du kan alltid kritisere filmen for at miljøet som skildres er vel idyllisk og nostalgisk, men det må være lov.
Spesielt når filmen er spilt inn i Norge, og snøen faktisk er ekte.
Det ser du, og det gir filmen en ekstra grad av autentisitet.
Ekspedisjon
Knerten er laget med hjertet.
Den er en sjarmerende, underholdende og morsom film som hele familien kan kose seg med.
| 1
|
401201
|
Restaurantanmeldelse:Inderen på Nordpolen varmer
Jewel of India har funnet formen på Nordpolen.
–
Har vi vært her før, spør Spisevennen idet vi kommer inn døren.
– Jeg husker bare den norske restauranten Victor, men nå er det altså blitt indisk her også.
Nye Taj Mahal lenger nede i Vogts gate var lenge det eneste alternativet i området, men for to år siden startet Frogner-suksessen Jewel of India en avdeling på Sandaker.
Bordvenninnen og jeg var ganske fornøyde da vi var her rett etter åpning, og nå er det på tide med et gjenbesøk for å se hvordan de klarer seg i dag.
– Servicen er i hvert fall på topp, mener Bordvenninnen, som er blitt ført til bordet av en svært hyggelig servitør.
Ganske snart har vi også fått poppadoms med en mild salat og mintdressing.
Spisevennen vil ha Cobra-øl, så vi deler en stor flaske mens Bordvenninnen får en frisk Riesling.
Menyen byr både på klassiske indiske retter og husets spesialiteter.
Vi begynner med fritert løk, kyllingvinger og små biter marinert lam, og lar oss overtale til å prøve noen av kjøkkenets spesialretter:
Kylling Methi og «chefs’ special» Masala lam.
Spisevennen er fast bestemt på seekh kebab.
–
Jeg har spist det på de fleste steder her i byen, og vet hvordan det skal smake, mener han.
Lovende forsmak
Det tar ikke lang tid før forrettene er på plass.
Den friterte løken har en god overflate og et fint kryddersting mens kyllingvingene har ligget i yoghurt og fått et stenk av både sitron og ingefær.
Men det er de små lammebitene som det blir mest rift om:
Her setter både kanel og kardemomme smak på de møre kjøttbitene.
– Den kunne vi bestilt to av, mener Spisevennen, som ber om nok en flaske Cobra idet servitøren kommer for å hente de tomme tallerkenene og fatene.
Bordvenninnen ber om et glass av husets rødvin til sin kyllingrett, og straks etter har vi fått vår drikke.
–
De er påpasselige, sier hun.
Bæ bæ lille nam
Så er det klart for hovedrettene.
Spisevennen har bedt om vanlig nan til sin seekh kebab, som kommer med en middels sterk saus.
Bordvenninnen er blitt anbefalt å ta sin rett medium pluss mens jeg har bedt om Madras styrke.
Ved siden av har vi bestilt hvitløksnan og raita.
–
Denne smaker akkurat som den skal, sier Spisevennen om seekh kebaben, som har et behagelig kryddersting.
Bordvenninnens møre kylling har fått en omgang krydder som gir det milde kyllingkjøttet en varm tone, mens mitt lam har kraft og styrke uten at smakene forsvinner i chilien.
– Tre velbalanserte retter, er vår dom.
Nydelig avslutning
– Smakte maten?
Vil dere ha en pause før dessert?
Kaffe?
Chai?
Våre servitører har hatt full kontroll gjennom hele måltidet.
Til dessert anbefaler de hjemmelaget mangois tilsmakt kardemomme, noe som frister Bordvenninnen og Spisevennen.
Jeg er egentlig ganske mett, men blir overtalt til å prøve den indiske gulrotkaken, som går utenpå et par av dem jeg har smakt andre steder i byen.
Krydderstinget er tydeligere i denne varianten, og snart er dessertene spist opp.
Regningen er ikke så verst:
Rundt 2000 for tre retter til tre personer inkludert et par flasker øl og glass vin.
– Neste gang jeg skal på Torshovteatret, drar jeg hit, sier Spisevennen.
Sulten?
Prøv noen av disse stedene:
Andre indiske utenfor sentrum
Tandoori Hut:
God pakistansk mat på Sagene
The Indus:
Godt, men bortgjemt på Grünerløkka
Village Tandoori:
Bra mat og service på Frogner
Diamond Indian Cuisine:
Godt opp en trapp på Majorstuen
Gandhi:
Godt ned en trapp ved Majorstukrysset
Albertine:
Godt i en bakgate ved St. Hanshaugen
Bombay Cuisine:
Godt ved Ringen kino
| 1
|
401202
|
Matanmeldelsen:Hjemme-hos-opplevelse med fyrig italiener
Campo de’ Fiori er et godt tilskudd til Oslos restaurantverden med sin avslappede stil og gode mat.
– Velkommen!
Kom, sett dere ned!
Skal det være et glass vin?
Vi har masse godt!
Øl?
Vær så god, her er menyen!
Jeg kommer straks tilbake!
Vår entusiastiske vert farer som en virvelvind videre rundt i lokalet, for nå kommer nye gjester som får en like overstrømmende velkomst.
Ikke lenge etter får Bordvenninnen og jeg hvert vårt glass hvitvin, mens Spisevennen har fått en halvliter italiensk øl.
–
Det var ikke så livlig da stedet het Pinerolo Cantina, sier han.
Menyen består av seks forretter, blant annet et antipasti-fat for to eller flere personer.
De tilbyr også pastaretter der man dessuten har nylaget gnocchi hver torsdag, pasta med fisk fredager og risotto lørdager.
Ti typer pizza laget på Roma-maner, syv hovedretter og seks desserter.
–
Her er det mye som frister, sier Bordvenninnen og Spisevennen i kor.
De bestemmer seg for å prøve forettsfatet med spekemat og ost, mens jeg er spent på å prøve den grillede auberginen «etter mamma Isas oppskrift».
Til hovedrett vil jeg prøve pizza de Roma, og lander på Er Burino, som består av mozzarella, toskansk pølse, friarelli-brokkoli fra Napoli og chili.
Bordvenninnen vil ha pasta og lander på linguine med skalldyr, mens Spisevennen vil ha kjøtt.
Etter litt frem og tilbake med vår servitør, bestemmer han seg for lammekarré.
–
Vil dere jeg skal finne vin som passer til?
Vi kan finne en flaske eller bare på glass, vi har masse godt!
Vi er overlater gjerne valget til vår entusiastiske vert, som kommer med en flaske toskansk rødvin.
–
Hvis du heller vil, kan jeg finne frem et glass hvitvin til linguinen, men denne er meget god, sier han til Bordvenninnen.
Italia rundt på et fat
Vinen er fyldig, med et mykt anslag og en snev av steinfrukt og passer utmerket til forrettsfatet.
Her blir vi presentert for en «Giro d’Italia» av ulike typer tynnskåret kjøttpålegg, oster fra den milde til de fyrige og med en raust dandert salat i midten.
–
Dette var ikke småtterier, sier Bordvenninnen halvveis inn i forretten, og Spisevennen nikker anerkjennende.
– Valuta for pengene, mener han mens han prøver å tigge en gaffel av den grillede auberginen, som er tilsatt en mild tomatsaus, mozzarella og parmesan.
–
Denne er saftig og god! sier han begeistret.
Lam og pasta med sting
Fatene er tømt, og vi nyter vinen.
Men det tar ikke lang tid før hovedrettene er på vei.
To servitører kommer med dampende tallerkener og rykende fat.
Linguinen er nesten skjult av skalldyr, skjell og cherrytomater.
–
Dette er som å være tilbake i Roma, sier hun etter den andre munnfullen.
– Hvitløk og chili gir det ekstra stinget.
En herlig rett som minner om varme dager i Trastevere i Roma.
– Navnet på dette stedet er hentet fra markedsplassen og blomstertorget i Roma, sier Spisevennen, som også er full av lovord om lammekarreen:
–
Den er tydeligvis marinert før den ble tilberedt i grillen, for denne er mør og deilig.
Linsene har akkurat rett tyggemotstand, sjyen har en god fylde og de ovnsbakte potetene er myke og fine.
Det kan ikke bli bedre, mener han.
Gullpizza
Jeg har fått smake av pastaen og lammet, men selv om begge rettene er meget bra, er det umulig å overgå min pizza, der den toskanske pølsen står som et utropstegn i smaksbildet sammen med den løvtynne, sprø bunnen.
–
Dette er blant de beste pizzaene jeg har fått i Oslo i det siste, sier Spisevennen, som gjerne besøker pizzarestauranter som Tranen, Villa Paradiso, Hell’s Kitchen og Teatro.
Jeg liker spesielt godt bunnen og pølsen, sier han.
Sist jeg ble servert friarelli, var på Roald & Umberto i Gamlebyen.
Brokkoli-varianten har en særegen, krydret smak som passer både alene og på pizza som her.
God stemning
Nå må vi ha en liten pause før vi ser på dessertkartet, så vi drikker opp resten av flasken og la blikket gli rundt oss.
–
Det virker som om det er mange italienere her, sier Spisevennen.
På ett bord sitter vår vennlige vert og snakker med tre som prøvesmaker ulike viner, og en familie med barn får masse oppmerksomhet av den andre servitøren.
Et større selskap blir plassert ved et langbord i midten av lokalet, og får straks en varm velkomst.
Vi er ennå mette, men ender med å bestille iskrem og ostekake.
Isen virker hjemmelaget, og ostekaken er frisk og mindre mettende enn vi hadde forstilt oss.
Regningen kommer på et par tusen tilsammen, men vi har fått mye mat for pengene.
–
For ikke å snakke om servicen, sier Bordvenninnen.
– Campo de’
Fiori er et godt tilskudd for dem som bor her i området.
Uformelt
Hyggelig service
God mat
Andre gode italienske
Trattoria Popolare:
Rustikk og elegant nederst på Grünerløkka
Ruffino:
Lekkert ved Slottet
Baltazar:
Vinbar i Kirkeristen med bra mat
Skur 33:
Delikat på kaikanten ved Akershus festning
Vineria Ventidue:
Vinbar med god mat på Frogner
Ferro:
God mat i røft lokale ved Mathallen
| 1
|
401203
|
Hoff tilbake på AaFK-laget mot Sarpsborg 08
Ellers stiller Trond Fredriksen med samme mannskap som slo Rosenborg i forrige serierunde.
AaFK fikk en etterlengtet opptur med sin første seier på 13 kamper med seieren i forrige kamp.
Nå venter en ny tøff utfordring, bortekamp mot Sarpsborg 08, som kjemper om medaljer i serien.
Hoff inn AaFK leverte en god kamp mot Rosenborg, og trener Trond Fredriksen har hatt få grunner til å endre på laget til dagens kamp.
Men en endring har Fredriksen foretatt, Vebjørn Hoff kommer inn sentralt på midtbanen for Daniel Gretarsson.
Sarpsborg best hjemme
De 10 siste årene har Sarpsborg 08 og AaFK møttes 12 ganger i serie og cup-sammenheng.
AaFK står med fire seire og Sarpsborg 08 står med fem.
Tre kamper har endt med poengdeling.
Hjemme i Sarpsborg har imidlertid Sarpsborg 08 hatt et meget godt tak på AaFK, og har vunnet fire av fem kamper.
Sarpsborg 08 er sikkert veldig revansjesugne etter at de overraskende tapte for bunnlaget Viking i forrige kamp.
«Særpingene» må trolig vinne for å beholde medaljeplasseringen sin (3. plass).
AaFK bør også ha poeng for å holde unna for Sogndal og unngå direkte nedrykk til OBOS-ligaen.
Det bør borge for en meget spennende kamp i Sarpsborg.
Dagens lagoppstillinger:
Sarpsborg 08 (4-4-2):
Anders Kristiansen - Joachim Thomassen, Joackim Jørgensen, Sigurd Rosted, Amin Soleiman Askar - Nicolai Søberg Poulsen, Ole Jørgen Halvorsen, Matti Lund Nielsen, Kristoffer Zachariassen - Krepin Diatta, Patrick Mortensen
Benk:
Cupic, Lindberg, Heieren Hansen, Heintz, Stensæter Hovda, Østli, Ødegård Tveita
AaFK (4-4-2):
Andreas Lie - Adam Örn Arnarson, Kaj Ramsteijn, Oddbjørn Lie, Mikkel Kirkeskov
- Edwin Gyasi, Bjørn Helge Riise, Vebjørn Hoff, Sondre Fet - Anthanasios Papazoglou, Mustafa Abdellaoue
Benk:
Urke, Hatlehol, Berisha, Marlinho, Thrandarson, Carlsen
| 0
|
401204
|
No.4 med en knallsterk nummer to
No.
4 lager smart, sofistikert og fengende visepop av ypperste merke.
Det er ingen tvil om at det lages mye god, ung og moderne visepop i Norge for tiden.
Hør på NRK
P1 noen timer i bilen en søndags ettermiddag, og artistene dukker opp en etter en.
Personlig synes jeg likevel at mye kan bli vel likt, og lytter aktivt etter de unike i floraen.
Det er der Oslo-trioen No. 4 dukker opp.
Tekstlig skriver de hverdagslinjer som har evnen til å overraske, små treffere om livet, kjærligheten, familien og byen de kommer fra.
Likevel er det musikalsk trioen for alvor skiller seg ut.
Basisen er viser og lett popmusikk, ja, men det hele utføres med smittende kreativitet.
Visepop av ypperste merke
Hva nå er andre album ut fra No. 4, og treffer minst like godt som debuten Henda i været fra 2016.
Den gangen var trioen Emilie Christensen, Ingeborg Marie Mohn og Julia Witek allerede erfarne sammen, de møttes på musikklinjen ved Foss videregående i Oslo, og hadde to år tidligere fått et lite gjennombrudd med reklamelåten «Lite og stort» for Widerøe.
Siden sist har trioen også bidratt med vokal på «Halvveis rundt jorden» for deLillos, den beste låten derfra på årevis.
Det kommer altså ikke som noen overraskelse at Hva nå byr på norskspråklig visepop av ypperste merke, selv om trioen selv uttrykte tvil om egne låtskriverferdigheter i et intervju på NRK sist søndag.
Ingen fare, for det smarte og sofistikerte grepet om ord, melodiføring, harmonier og arrangement er akkurat det samme som man har hørt og likt før.
Rik popmusikk
Musikalsk varierer No. 4 også på dette albumet mellom helt nedpå viser og mer oppstemt popmusikk.
Begge deler treffer, men sistnevnte aller best.
For eksempel i andrelåten «Alexander B», den mest dansbare visen i norsk musikk på lenge, lenge.
«Det her kan ikke være sunt, første gang på diskotek og jeg er svimmel, selv om det går sakte rundt» synger førstevokalist Emilie Christensen, og vi skjønner at dette handler om mer enn dans.
Under drives melodien først frem av et spinkelt piano, som med bredere instrumentering og harmonier vokser til storslagen pop i refrenget, før det hele avsluttes med en aldeles nydelig saksofonsolo.
Låten er ikke alene, men albumets beste eksempel på No. 4s evner til å skrive og spille rik popmusikk.
De kan sin visepophistorie
I motsatt ende står en sterk ballade som «Det finnes bare vi» (også brukt i TV 2-serien Søsken), og den like lystige som melankolske «Oslo forteller».
En låt som viser at No. 4 kan sin visepophistorie, samtidig som de søker etter å gjøre ting litt annerledes.
«Jeg finner roen der, alle andre er, der det finnes flere mennesker enn det finnes trær.
Lyden av trafikk, er lyden av musikk, jeg hører hjemme her» synger Emilie Christensen, og treffer enhver osloborger rett hjem.
Så hva nå?
No. 4 har laget et andrealbum som fortjener å nå lyttere langt utenfor hovedstadens grenser.
No.
4 spiller på Sentrum Scene i Oslo 8. desember.
| 1
|
401206
|
Erlend Ropstad er på god vei å spille seg inn i toppen av norsk rock
Et album som gir motstand, skaper harmoni, gjør vondt og viser nyanserikdommen i hans musikk.
Godordene har fulgt Erlend Ropstad lenge, samtidig har han vokst, både som artist og låtskriver for hver ny utgivelse.
Hans særegne fortellerstil, og nydelige, ofte tvetydige sanger kombinert med smått skakke, sterkt melodiøse melodier er blitt hans varemerke.
Denne gangen har han kommet opp med sin fineste samling sanger.
Det sier ikke lite.
Som små noveller
Sørlendingen Erlend Ropstad er en artist som lager sanger som fremstår som små noveller.
Kanskje mer enn som så, følsomheten og intensiteten, som livet selv oppleves ulikt og kan tolkes forskjellig ut fra hvilket ståsted du befinner deg.
Hva som er virkelig og hva er påfunnet blir uvesentlig.
Dramaturgien i sangene har sin egen logikk, ingenting er opplagt, derfor blir man heller ikke ferdig med dem.
De lever i bevisstheten, og du må stadig tilbake.
Høre en gang til.
Var det sånn eller har jeg misforstått?
Minner blandes i et nostalgisk skjær der han som en utsøkt balansekunstner gir og tar, uten at vi helt vet hvor han leder oss.
Han sier det kanskje best selv i sangen «Sang til de rotløse» og tekstlinjene:
«Alle mine sanger er fra
En fars anger
og all min gråt er gjenklanger
Av det vi aldri ble
Men jeg kan høre det.»
Det er ikke mange som lager slike sanger, og dermed blir hver sang fra Ropstad så velkommen.
Fri for store fakter, men med nærhet
I en verden der vi oversvømmes av musikk blir søken etter originalitet og egenart en stadig vanskeligere øvelse.
Alt henger sammen, og alle kommer fra et sted, en tid og bærer på ulike påvirkninger.
I Erlend Ropstads tilfelle er det to artister som kan stå som en slags ledetråd om hvilket landskap hans musikk kommer fra:
Joakim Thåström og Neil Young.
Det finnes selvsagt flere, men det er disse to som er mest åpenbare.
Når det er sagt, klarer han å frigjøre seg, sprenge rammene og skape sitt eget rom.
Hans angst blir vår, uroen kan vi dele, usikkerheten, sorgen og kjærligheten blir en felles opplevelse.
Befriende nok tror han på kjærligheten, men hva den gjør med oss av godt og ondt er også noe vi må ta med, og kan vokse på.
Fri for store fakter, men med nærhet, intensitet og strålende sanger inviterer han oss inn sin verden der det personlige blir noe vi alle kan kjenne oss igjen i.
Gjør det meste selv
Erlend Ropstad gjør det meste selv, all tekst og musikk, samtidig spiller han en rekke ulike instrumenter og står selv for produksjonen.
Og så synger han så hjertet blør.
Vokalen kommer oss så nær.
Litt hjelp har han fått av Per Jørgen Tobro, Gunnar Sæter og Erlend Viken.
Sistnevnte har med sin fele gitt et lite krydder til sangene «Svalene» og «Sang til de rotløse».
Det er vanskelig å trekke frem en enkelt låt, fordi de alle har det lille ekstra som gjør dem spesielle; den bergtagende rockelåten «Baby er du våken», den visepregede «Ta med meg», mektige «Det store blå», den bitende og krasse
«Vi henter dem om natten» og ettertenksomme, neddempede «Svalene».
Dette er sanger du ønsker å leve med, og et album som vil ligge nært toppen av enhver spilleliste.
| 1
|
401208
|
Meg og kammeraten min er kammeraten vi alle ønsker oss – små som store
Ethvert hjem bør slippe disse folkene over dørstokken og la seg begeistre.
Denne duoen er uimotståelig, der de kombinerer popteft, leken humor og reflektert alvor med sin musikalitet, inkluderende væremåte og avvæpnende sjarm.
Etter tre flotte album klarer de kunststykket å overraske.
Her er ingen lette snarveier, kun kvalitet i alle ledd.
De gjør oss alle til barn igjen, og det er noe å tenke på i disse tider.
Slipp barnet i oss fri og bli med på leken.
Storslått innpakning
Endelig er de tilbake, Meg og kammeraten min – med nye sanger, mer moro og i et enda større format enn noensinne.
Stikkord:
KORK, stort jentekor og noen vel utvalgte hjelpere.
Meg er fortsatt Martin Hagfors, mens kameraten er Erik Johannesen, fra bl.a. Jaga Jazzist og Trondheim Jazzorkester.
Snydelig er arrangert for orkester, og dermed får disse lekne, underfundige og spretne sangene en overdådig innpakning som ikke er hverdagskost for barneplater.
Vel, det blir kanskje litt misvisende, selv om det er riktig å sette merkelappen barneplate på dette overskuddsfenomenet.
Dette er musikk for alle, små som store, som liker å dele en god sang, la seg forføre, nynne med, danse litt og synge i lag.
Det krever litt ekstra når man pakker ting inn slik, men det er det som gjør at dette fungerer så bra – sangene og melodiene tåler dette formatet.
Det er ganske enkelt – snydelig.
Tar barn på alvor
Som i litteraturen, så også i musikken krever det noe ekstra å skrive eller komponere musikk for barn slik at de tar det til seg.
Når man lykkes, som denne duoen gjør, kan alle på tvers av aldersgrenser dele den samme gleden.
Knutsen & Ludvigsen klarte det, og nå er Meg og kammeraten min på vei til å gjøre det for en ny generasjon.
Når de gir ensomheten en egen sang, går de rett i kjernen på hva mange barn, og selvsagt også oss voksne kan kjenne på og forholde seg til.
Kjenn på denne:
«Du er ensom/Du er en som jeg liker godt/Du kan være en som ser meg nå».
Så enkelt og vakkert.
Det er så mange flotte små øyeblikksbilder i denne forundringspakken av ei plate.
Det er også tilsvarende mange flotte musikalske godbiter, som tromboneavrundingen på «Tabbe #9», eller når de hyller hele ensemblet i «Bølger».
Orkesteret er som en eventyrverden av klanger, og akkurat her viser duoen og alle involverte hvorfor dette er blitt så utrolig vellykket.
Alt er gjennomtenkt og skapt for at det skal låte best mulig, samtidig som overraskelsene står i kø.
Anbefaler et eksemplar i alle hjem for gledens skyld.
| 1
|
401209
|
«Suburbicon:»Mørk forstadssatire
Til tross for noen strålende øyeblikk med Matt Damon i hovedrollen sitter ikke George Clooney helt stødig i registolen.
Med George Clooney i registolen, Coenbrødrene med manus og Matt Damon og Julianne Moore i sentrale roller, kan det bli vanskelig å tøyle forventningene.
Og Suburbicon starter svært lovende: vi blir introdusert for en forstadssatire anno 1959 der den glaserte idyllen ikke står noe tilbake for den David Lynch presenterte oss for i Blue Velvet.
Gjennom et postbud møter vi forstadens hvite middelklasse i et bomiljø som Clooney rammer inn som et bedragersk salgsprospekt for Den amerikanske drømmen.
I likhet med Lynch forvandler Clooney historien til en marerittversjon av drømmen, men han er ikke like sjenerøs i karakterskildringene.
Forstadsdrømmen rakner
Vi har vel aldri sett Matt Damon så usympatisk og patetisk som her.
Han skylder mafiaen penger etter noen mislykkede investeringer, og blir oppsøkt av lånehaier.
De skal bare hente det de vil ha og så gå sin vei, sier han til sønnen Nicky.
Men noe går galt og Nickys mamma, spilt av Julianne Moore, blir drept.
Etter dette deler vi Nickys skeptiske holdning til det meste som foregår rundt ham.
Ikke minst det faktum at morens tvillingsøster, også spilt av Moore, flytter inn og blir farens nye partner.
Og da en utspekulert etterforsker fra forsikringsselskapet, spilt av en opplagt Oscar Isaac, dukker opp, begynner hele forstadstilværelsen å gå opp i limingen.
Uklare roller
Dette krimplotet er vel og bra, og skuespillerne gjør en utmerket innsats.
Damon spiller her en tragikomisk middelklasse-streber som minner om Jerry Lundegaard i Coenbrødrenes Fargo, og som vil utløse noen mørke gapskratt.
Men parallelt har Clooney og Coenbrødrene bakt inn en handling om en svart familie som flytter inn i nabolaget.
Det utløser opptøyer, slik vi har sett i arkivopptak fra sørstatene på 1950-tallet, men deres rolle i filmen er uklar.
Vi får ikke vite noe særlig om dem, de forblir kun «svarte» og vi betrakter mobbingen av dem på avstand.
De inngår ikke i resten av handlingen, så hvorfor er de med?
Kanskje fordi Clooney vil minne oss om at rasismen var normalen på den tiden.
Men det virker løsrevet fra konteksten, og forsterker paradoksalt inntrykket det hvite nabolaget har av dem – som noe fremmed som ikke ”hører hjemme” der.
| 0
|
401210
|
Grenseland leverer alt: penger, makt, lojalitet |Anmeldt av Asbjørn Slettemark
«Grenseland» og Tobias Santelmann får deg til å glemme at du ser på nordisk noir.
«Hvorfor skal norske krimserier alltid være så mystiske,» spurte en bekjent nylig.
«Hvorfor skal de alltid blande inn religion og overtro?»
Han sukket over Mammons røring med Kain og Abel-motivet, og innrømmet som så mange andre at øyenlokkene ble tunge da Monster hallusinerte baklengs inn i tåkeheimen.
50 Cent hadde nikket respektfullt
Grenseland gir en umiddelbar massasje til dette behovet for ryddig motiv.
I TV 2s nye krimserie er motivene så enkle at 50 Cent hadde nikket respektfullt: penger, makt og lojalitet.
Tobias Santelmann spiller den kompromissløse, drevne politimannen Nikolai, som sørger for at en Eirik Jensen-aktig politistjerne blir arrestert for korrupsjon.
Etter arrestasjonen fører presset på ledelsen til at Nikolai blir sendt på noen ufrivillige feriedager.
Etter et ømt kyss med sin semi-hemmelige, mannlige kjæreste, drar han mot svenskegrensen og besøker bror Lars og onkelbarn.
En død kropp dingler fra et tre
Så langt er alt noenlunde som forventet, og før du har rukket å si nordisk noir høyt tre ganger, dingler selvsagt en død kropp fra et tre.
Selvmord?
Ser slik ut, sier de lokale politifolkene.
Tjaaaaa, sier Nikolai, og snart er Kripos på plass med hvite åstedsdrakter og hovedstadsblikk.
Innledningsvis trykker Grenseland litt for tydelig på etableringsknappene, og det er forståelig om man føler seg som flue på veggen hos Akademi for nordiske krimmanusforfattere.
Men så går det seg til.
I løpet av de første episodene spisses intrigene på superbt vis.
Familiemedlemmer snur seg skeivt og ser brått annerledes ut.
Ellen Dorritt Pedersens Kripos-etterforsker Anniken nekter å la Nikolai kjøre sitt eget løp, og Nikolais nedlatende, jeger-maskuline far kunne skremt alle Madonnas dansere inn i nærmeste skap.
Dumme avgjørelser etter stengetid
Grenseland blir medrivende fordi serien maler overraskende, uforutsigbare rollefigurer over det strengt dreide plottet.
Samtidig har serien en kjapp rytme som drives fremover av godt timede introduksjoner av nye figurer.
Selv om det er en drøy historie som fortelles, sitter man med følelsen av at de fleste kunne gjort noen av dumhetene som rører det til for Nikolai, Lars og de andre.
For hvor langt er man ikke villig til å gå for å holde familiemedlemmer ute av fengsel?
Lokalpolitikere har da vist seg troende til å ta noen brutale kamper på bakværelset for å albue seg til maktposisjoner?
Og at man tar dumme avgjørelser etter stengetid på den lokale puben, er da vitterlig noe norske lokalaviser lever godt på.
Forskjellen er at det i Grenseland får drøyere konsekvenser enn en artig, viralvennlig notis, og selvsagt: at det blir meget god seriespenning av de skjebnesvangre avgjørelsene.
Tobias Santelmann: fra episodestjeler til stjerne
Nevnes må også Ellen Dorrit Petersen, som følger opp sin undervurderte rolle i Aber Bergen med strålende Kripos-tolkning, og Benjamin Helstad som Nikolais tørste, ynkelige bror Lars.
Stjernen er uansett Tobias Santelmann, som etter episodestjelende birolleinnsats i Frikjent, Marcella og The Last Kingdom nå elegant bærer en hel serie på skuldrene gjennom familiefeider, mørke myrskoger og korrupte politikontor.
Det er nesten så man glemmer at man for noen episoder siden sa «nordisk noir» høyt tre ganger til skjermen.
Anmeldelsen er basert på de fire første episodene.
| 1
|
401211
|
Restaurantanmeldelse:Middels prima
Prima Fila er en sentralt plassert italiensk restaurant i Oslo, men maten er ikke noe å skryte av.
–
Ikke rart det er mye turister her, sier spisefølget.
Vi har labbet forbi troll, nisser og strikkegensere i flere souvenirbutikker, og fått oss en fin plass ved vinduet på Prima Fila, få meter unna Oslo rådhus.
Her er det både japanere, tyskere og amerikanere, i tillegg til noen par og venninnegjenger.
Prima Fila
Adresse: Fridtjof Nansens Plass 5. Tlf.
22420104.
primafila.no
Hva vi spiste:
Gratinert avokado og bruschetta al pomodora til forrett.
Kyllingbryst fylt med parmaskinke, hjortefilet og tagliatelle med skalldyr til hovedrett.
Pannekaker med mascarponeost til dessert.
Hva det koster:
Forretter 89–149 kr. Hovedretter:
Pasta:
159–189 kr. Dessert 85–135 kr.
Hvem passer det for: Par, vennegjenger og barnefamilier.
Vegetarretter:
Bruscetta al pomodoro og grønn salat.
Rullestolvennlig:
Nei.
Toalett i kjelleren.
Lydnivå:
Behagelig.
Her trenger du ikke heve stemmen.
Innsidetips:
Det går kjapt med maten, så her rekker du en kjapp middag før teater eller kino.
Miljø: 3
Meny: 4
Mat: 3
Service: 4
Verdi for pengene:
3
17 av 30 poeng
Lunt og hyggelig lokale
Variert meny
Trivelige servitører
Tamme smaker
Vi sitter og blomstrer uten tilbud om vått eller tørt en god stund, før en trivelig italiener deler ut menyer.
Vi er tre stykker ute denne kvelden, og starter med å dele to forretter, en kald og en varm.
– Klassisk, men denne har jeg smakt mye bedre andre steder, sier spisefølget.
Den kalde forretten, bruschetta al pomodoro, kommer på få minutter, og består av ristet hvitløksbrød med løk, tomater og basilikum.
Retten koster kun 89 kroner, men er veldig liten.
Smaken er også tam.
Vi kjenner lite til hvitløken og tomatene burde smakt mer.
Say cheeze!
–
Denne er mye bedre!
Den varme forretten er god.
Biter av perfekt modnet avokado bader i en hvitvinssaus sammen med bitte små reker og kamskjell, ikke noe ferskt her, champignon, hvitløk og masse smeltet ost over.
Det smaker mest av den gratinerte ost, men retten er god, litt salttung, og gir mye mat for pengene.
Den trivelige servitøren byr på seg selv, men må gjerne fortelle om maten vi får.
Det er også fint om man venter i to minutter med å bære ut hovedrettene.
Nå får vi veldig samlebåndfølelese, for det er stas om middagen varer lengre enn 20 minutter.
Hjort må bort
– Prima
Fila er et hyggelig og lyst sted om du sitter ved vinduet, men lengre inne er det litt mer kantinepreg og flere dårlige plasser.
Hovedrettene byr på varierende kvalitet.
Mest skuffende er hjortefileten.
To kjøttbiter er alt for tørrstekte, og hverken soppkremen, den tamme viltsausen, potetene eller de strimlede grønnsakene innfrir.
En stor skål med tyttebærsyltetøy frisker opp den salte porsjonen, men kan ikke redde hjorten.
–
De har en variert meny med mange retter, men bør kanskje kutte ut enkelte.
Greit at man er et turiststed og skal tekkes mange, men 299 kroner for denne hjorteretten bør man snarest kutte bort, mener spisefølget.
Stort, men for tørt
Kyllingbrystet er bedre, men heller ikke en vellykket rett.
Det er fylt med litt parmaskinke, mozzarella og soltørkede tomater, men det hjelper ikke det litt for tørre brystet.
Grønnsakene til er de samme som til hjorten, men de er for myke og kjedelige og løfter på ingen måte retten.
Totalopplevelsen blir også her for salt.
Når man i tillegg har en smaksløs kyllingfondsaus, føler man at 269 kroner er å ribbe gjestene, selv om brystet er stort og porsjonen mettende.
God pasta
– Vinen er i det minste deilig.
Vinkartet på Prima
Fila er ikke stort, men vi har valgt en meget god Nittardi Chianti Classico Riserva 2012.
Vinen fra Toscana er full av den deilige druen Sangiovese, dufter av kirsebær, er frisk og fyldig og har en herlig, lang ettersmak.
Pastaretten er kveldens vinner.
Tagliatelle alla scoglio består av båndspaghetti med skalldyr i en tomat- og hvitvinssaus.
Det står at retten skal inneholde hvitløk og chilipepper, og her holder restauranten det den lover.
Retten sparker skikkelig ifra og pastaen er perfekt kokt.
– Hadde man hatt ferske skalldyr hadde denne retten vært virkelig god.
Dessverre er det mye frossenvare fra den italienske restauranten, og det er de samme mikroskopiske kamskjellene og rekene fra den gratinerte forretten, som følger med her.
I tillegg er det noen greie blåskjell og små krepsehaler, som går litt i oppløsning.
Tullefrukt
Det er en stor restaurant, med mange turister som skal fôres kjapt, men det bærer også maten preg av.
Sjokoladefondanten burde vært saftigere og kommer med en kjedelig kule vaniljeis og tullete frukt.
En eplebit, en melonbit med skall og en appelsinbit med skall piffer opp fargene på asjetten, men har ingenting der å gjøre.
Noen jordbær i biter eller blåbær hadde vært et mye bedre valg.
– Prima
Fila fungere greit hvis du vil ha maten raskt før en kino eller teater i byen, men dette er ikke stedet for en skikkelig italiensk aften.
Da går du heller på Trattoria Popolare, Baltazar eller Ruffino.
| 0
|
401213
|
«The Killing of a Sacred Deer:»Forbrytelse og straff
Kongen av ekstreme ideer er tilbake.
Etter pressevisningen av denne filmen kom en kvinne forbi mens jeg sto i toalett-kø på Filmens hus.
Skjønte du slutten? spurte hun.
Jeg svarte noe i retning av skjønte og skjønte, og gikk inn på toalettet som akkurat da ble ledig.
Men det var et godt spørsmål.
Og The Killing of a Sacred
Deer er riktig film å stille det etter.
For hvor går grensen mellom det som skal forstås og det som bare skal tas inn av systemet vårt og sveve rundt der inne?
Og skjønner egentlig filmskaperne selv alltid hva slags effekt de oppnår gjennom valgene sine?
Kidman byr på seg selv
Dette er en film som beveger seg i det tiltrekkende landskapet mellom realisme og overnaturlighet.
I likhet med Joachim Triers Thelma, for eksempel, eller Tomas Alfredsons La den rette komme inn.
Alt fremstilles og spilles strengt realistisk, kjølig og direkte, og føyer seg på den måten inn i rekken av Giorgos Lanthimos tidligere filmer.
Sammen med sin faste manuspartner Efthymis Filipou, fortsetter han her sin kavalkade av forstyrrende, underlige og godt spilte filmer.
Lanthimos nøt umiddelbar stjernestatus etter Dogtooth i 2009.
Og etter The Lobster (2015) har han oppnådd et kunstnerisk nivå som antagelig gjør at de aller beste vil jobbe med ham hvis de blir spurt.
Og det blir de.
Som i The Lobster har Colin Farrell hovedrollen.
Han spiller hjertekirurgen Steven som har lagt alkoholproblemer bak seg og lever i et stabilt familieliv med Anna (Nicole Kidman) og deres to barn Bob og Kim.
Kidman byr på seg selv og skaper en karakter som er gåtefull og grenseløs.
Uforutsigbar
Det Lanthimos er så god på, er å skape uro med tilsynelatende små hjelpemidler samtidig som han egentlig befinner seg i et komplekst bibelsk etikklandskap.
Måten Steven og Anna snakker og oppfører seg på skaper en frakoblethet som undergraver følelser og normale reaksjonsmønstre.
Resultatet er en type uforutsigbarhet som er mangelvare i dagens kinotilbud.
Hele familien har allerede i utgangspunktet vagt svekkede sjelsevner.
Og så smeller det.
I form av tenåringen Martin, spilt av Barry Keoghan som er filmens klart beste skuespiller.
Rett og slett et funn.
I Dunkirk spiller han unggutten som blir skadet i hodet på trebåten.
Martin har mistet faren sin og har en høne og plukke med Steven.
Men måten det gjøres på er høyst original.
Og Keoghan er i stand til å levere en rolle som er skjør, rar og dypt aggressiv på samme tid.
Kompromissløs
Ideen er nokså ekstrem.
Men det har Lanthimos’ tidligere ideer også vært.
Men der The Lobster til dels var morsom, opererer Lanthimos her i et intenst mørke.
Dette understrekes av lydbildet som til dels er vanvittig påfallende og temmelig forstyrrende.
Det består av intense lyder som ikke umiddelbart ligner på noe gjenkjennbart.
Så kan det plutselig være kraftige korpartier.
Samtidig er bildene som oftest lyse og trygge.
Resultatet er urovekkende kompromissløst og skaper en tilbakeholdt, grøsserlignende stemning som føles skarp og moderne.
Men skjønte jeg egentlig slutten?
Hvem vet.
Kanskje kommer den etter hvert.
Eller aldri.
Uansett er filmen bra.
| 1
|
401215
|
«Hjemsøkt» er en elegant og uhyggelig grøsser
Atmosfærisk, neddempet og stemningsfull grøsser.
Hjemsøkt byr ikke på en revolusjonerende ny innfallsvinkel til grøssersjangerens mange brukte og misbrukte sjangergrep.
Skumle skygger og en mystisk kjeller er velbrukte bilder i skrekkfilmen.
Kanskje er de det nettopp fordi de effektivt skremmer oss.
Åstedet for Carl Christian Raabes grøsser er så klassisk som du får det:
Et gammelt herskapshus i et snødekt, norsk vinterlandskap.
Da faren dør drar Cathrine (Synnøve Macody Lund) tilbake for å rydde og selge huset.
Det knirker i dører og gulv, skyggene strekker seg skummelt over gamle møbler, det knitrer i peisen og døren til kjelleren lar seg ikke åpne.
Macody Lund er fantastisk
Etter en natt i huset hadde nok denne anmelderen tatt inn på hotell!
Catherine derimot setter i gang med rydding og vasking.
Imens skjer det merkelige ting, og et møte med et mystisk barn (Ebba Steenstrup) setter i gang tanker.
Hva husker Catherine fra sin egen barndom?
Og hva skjedde med morens søster som forsvant?
Manuset er skrevet av Maja Lunde, som slo gjennom med Bienes historie.
Filmens største styrke er at historien har mer å by på enn bare et ønske om å skremme.
Hjemsøkt er også en fortelling om galskap, forsvinninger og det kompliserte forholdet mellom mor og barn.
Det er et yndet tema i skrekkfilmen fra Psycho (1960) via Rosemary’s Baby (1968) til den australske Babadook (2014).
Cathrine har stengt av følelsene sine.
Synnøve Macody Lund er fantastisk og gjør en strålende jobb med å komme under overflaten på henne.
Du blir interessert i å vite hva som har gjort henne til den hun er.
Ofte blir skrekkfilmhelter endimensjonale.
Det er ikke Macody Lund.
Snikende uhygge
En god grøsser er antydningens kunst.
Hemmeligheten er ikke å pøse på med for mye, men hvordan du skal porsjonere ut og bygge opp skrekken.
I Hjemsøkt er atmosfæren viktig, og Raabe faller ikke i fellen med å ødelegge den med for mye blod og gørr.
De få som brukes blir dermed mer effektive.
Hjemsøkt er en elegant film med mye godt håndverk i bunnen.
Godt skuespill, en engasjerende historie og ikke minst kameravinkler som får deg til å lure på hva du egentlig så i hjørnet.
Selve huset er en flott kulisse og er nesten som en hovedperson i seg selv.
Filmen er neddempet og stemningsfull.
Kanskje er den for stilfull til at den blir så skummel som den burde vært.
Helt mot slutten blir den også overtydelig og hamrer inn poenget.
Det er unødvendig, men Hjemsøkt har nok scener for deg som setter pris på snikende uhygge.
| 1
|
401216
|
«City of Ghosts: Raqqa» gir deg sterke bilder fra Syria
Et sterkt møte med syriske aktivister og deres vitnesbyrd fra spøkelsesbyen Raqqa.
Det er få krigskonflikter i nyere tid som har utløst så mange dokumentarer som den i Syria.
Bortsett fra Oscarvinneren
De hvite hjelmene har altfor mange av disse filmene blitt vist for en liten krets på filmfestivaler.
Derfor er det godt å se at City of Ghosts:
Raqqa ikke bare får festival- og kinopremière, men også bred distribusjon gjennom strømmetjenesten Amazon.
Men det er ikke en inngang til større forståelse for hvorfor Syria gikk i oppløsning regissøren Matthew Heineman gir oss.
Det kan vi få gjennom andre filmer, som den snart premièreklare norske dokumentaren Aleppos Fall.
Her får vi møte den legendariske gjengen som under terrorregimet til den såkalte Islamske staten i Raqqa leverte avgjørende vitnesbyrd om de groteske overgrepene som pågikk i den historisk viktige byen.
Noen vil kjenne dem som prisvinnere av International Press Freedom Award for 2015, og filmen starter der – da en av hovedpersonene, Aziz, henter prisen under en glamorøs seremoni.
En amerikansk pressefotograf ber ham om å smile, for han har jo vunnet en pris.
Det er da filmskaperne tar oss med tilbake til Raqqa, for å vise hvor absurd det er å forvente at han skal smile.
Ikke for sarte sjeler
Aziz, Mohamad og Hamoud var ingen åpenbare kandidater til å utgjøre spydspissen i opprøret mot president Assads regime, og senere mot IS.
De ble revet ut av sin slumrende tilstand i den syriske middelklassen gjennom den arabiske våren i 2011, og befant seg plutselig ute i gatene for å protestere.
I møte med Assads terrormetoder begynte de å filme overgrepene, og snart var de en viktig nyhetskanal på sosiale medier.
Men det var først da IS okkuperte Raqqa at arbeidet til gruppen ble kjent over hele verden, gjennom kampanjen Raqqa Is Being Slaughtered Silently (RBSS).
Det er mange av disse opptakene Heineman, som aldri har satt sin fot i Syria, støtter seg på.
Og de er ikke for sarte sjeler:
Her får vi en grundig innføring i metodene IS brukte for å etablere sitt skrekkregime, fra halshugging til hjernevasking av små barn.
Mange RBSS-medlemmer ofret livet for å spre disse bildene ut av den isolerte byen, og snart må hele ledelsen av gruppen rømme.
For mange groteske bilder?
Det er i eksil at vi kommer tettest på disse tapre mennene som alle har mistet mange av sine kjære i frihetskampen.
Kameramannen Hamoud har en spesielt hjerteskjærende besettelse:
Han kan ikke la være å se på opptakene der faren og broren henrettes av IS, gang på gang, men han mener det gjør ham resolutt nok til å fortsette arbeidet.
Bildene av de groteske overgrepene er nødvendige, men man kan spørre seg om ikke hyppigheten gjør de mindre virkningsfulle.
Jeg savner mer av konteksten og hva slags fritt Syria de kjemper for.
Styrken ved filmen er det emosjonelle nærværet til aktivistene og innblikket vi får i propagandakrigen IS har ført.
De må forlate Raqqa og sine familier, for så å bli vitne til at byen bombes i stykker.
Når de ankommer Tyskland blir de møtt med ukvemsord fra nynazister, og føler seg heller ikke trygge der.
Derfor er dette en vond film – om noen ildsjeler som søker grunnleggende menneskerettigheter, men som ser ut til å tape kampen om et nytt og fritt Syria.
| 1
|
401218
|
Alias Grace anmeldt:Får deg til å gruble så det knaker
Er hun uskyldig husholderske eller kalkulerende drapskvinne?
Alias Grace får deg til å gruble så det knaker.
Da den britiske forfatteren Kazuro Ishiguro vant Nobelprisen i litteratur i høst, serverte han sporenstreks en unnskyldning til en kollega.
«Jeg må unnskylde til Margaret Atwood for at det ikke er hun som får denne prisen.
Jeg trodde oppriktig hun kom til å vinne den veldig snart», sa en ydmyk prisvinner.
Selv om Nobel-akademiet foreløpig har unngått den canadiske 78-åringen, har gledelig nok seriebransjen fått øynene opp for forfatterskapet hennes.
Tidligere i år briljerte Elizabeth Moss i dystopiske The Handmaid’s Tale, i desember er det premiere på animasjonsserien Wandering Wenda, og nå ligger Alias Grace med alle sine seks episoder på Netflix.
Det er bare å kaste seg over fjernkontrollen.
Mens The Handmaid’s
Tale var en ubehagelig nåtidsaktuell fremtidsfortelling om kvinneundertrykkelse i et kristent diktatur, går Alias Grace tilbake nesten 200 år i tid, og baserer seg på den sanne historien om mordersken Grace Marks.
Doktor Simon Jordan – et av de fiktive innslagene – skal evaluere den berømte fangen Grace, en husholderske dømt for medvirkning til drap på godseieren Thomas Kinnear og hans elskerinne Nancy Montgomery.
En gjeng velbemidlede støttespillere håper doktorens rapport skal få henne ut av fengsel, og han engasjerer seg sterkt for å få Grace til å huske hva som skjedde da Kinnear og Montgomery ble drept.
Sannhet eller oppspinn?
Gjennom doktorens forsøk på å forstå Graces vei fra voldelig barndom til fengsel, blir Alias Grace omtrent like deler dyptpløyende portrett og finurlig mysterium.
Drepte hun sjefen og elskerinnen, eller var det gårdsguttens sleipe konspirasjon?
Doktor Jordans intervjuer graver stadig dypere, men hans eget engasjement i saken og Grace gjør det bare vanskeligere å se hva som er sant, og hva som er oppspinn.
Når skillelinjene mellom harde fakta og skapte minner viskes ut gjør det da også Grace Marks til en stadig mer fascinerende hovedperson, og Alias Grace til et medrivende krimdrama.
Kalkulerende som Keyser Söze, intervjuer som i Mindhunter
Alias Grace er – nær selvsagt, siden den baseres på Atwoods litterære forelegg – en sylskarp historie om kvinnesyn, men det sier også mye om Atwoods kvaliteter som plotskapende forfatter at man kan dra paralleller til moderne spenningshistorier.
Doktorens intervjuer med Grace Marks minner om årets Mindhunter, hvor FBI-agenter intervjuer seriemordere for å forstå hva som gjorde dem til drapsmenn, mens boringen i vridd hukommelse sender tankene til alt som gjorde første sesong av The Affair til en suksess.
Når Grace Marks sitter i stolen og prater tilsynelatende åpent og fritt om sin brutale oppvekst og vei til fengsel, er det nesten så man ser for seg Kevin Spacey som Verbal Kint (altså Keyser Söze) i De mistenkte, den mest forvirrende, upålitelige og kalkulerende fortelleren av dem alle.
Måten regissør Mary Harron på finurlig vis bruker objekter som et halstørkle som ble drapsredskap og teppet Grace hekler på under intervjuene, er da også så smart og lekkert filmet at det er verdig den beste thriller.
Når Grace Marks, prisvinnende godt spilt av Sarah Gadon, til slutt setter blikket i kameraet, kommer da også den samme følelsen som da Spacey i De mistenkte ristet av seg haltingen og forsvant inn i folkemengden etter politiforhør.
Hva er sant av alt vi har hørt og sett de siste seks episodene?
Hvem drepte Thomas Kinnear?
Hvem er Grace Marks?
Alias Grace får deg til å gruble så det knaker.
| 1
|
401219
|
«Wind River» er en bunnsolid, moderne westernfilm
Ondt blod i scootersporet
«Flaksen bor ikke her», sier Cory Lambert (Jeremy Renner) når han skal beskrive hjemstedet sitt.
Han lever rett utenfor indianerreservatet Wind River i USA, et sted fylt med snø og stillhet.
Lamberts ekskone tilhører den nordamerikanske urbefolkningen.
Hennes slekt ble en gang i tiden tvangsbosatt i denne karrige ødemarken.
Lamberts jobb er å jakte på rovdyr som har drept sauer og kyr.
Da han en dag finner en død ungjente i snøen, blir han involvert i etterforskningen av det mistenkelige dødsfallet.
Den ledes av en ung FBI-agent (Elizabeth Olsen).
Et mesterverk i snø
Wind River er ikke nyskapende i formen.
Filmen løftes av flotte panoreringer av et snødekt fjellandskap, fartsfylt snøscooterkjøring, eksplosive actionscener, sitatvennlige replikker som avleveres med glimt i øyet og særdeles godt skuespill.
Som i en klassisk westernfilm står kampen her mellom de gode og de onde.
Taylor Sheridan har både skrevet og regissert filmen.
47-åringen har de siste årene utmerket seg som manusforfatter av narkothrilleren Sicario (2015) og samtidswesternen Hell or High Water (2016).
Sheridan ble Oscar-nominert for manuset til sistnevnte.
Han bør også ha gode sjanser til å bli Oscar-nominert for Wind River, som han allerede har vunnet en regipris for i Cannes.
Ville vesten lever
I virkeligheten er Wind River navnet på et av USAs største indianerreservater, og samfunnskritikken ligger hele tiden og ulmer under filmens snødekte overflate.
Reservatet beskrives som et sted der innbyggerne har lavere rettssikkerhet enn ellers i USA.
I tillegg driver et selskap oljeutvinning her.
På borefeltet gjelder egne lover for ferdsel og våpenbruk.
Konflikten mellom urbefolkningen, oljeansatte og storsamfunnet eksploderer i det som må være en av filmårets beste og mest politisk poengterte scener.
Det er som om ville vesten fremdeles lever.
Furet, værbitt
Nick Cave bidrar til lydsporet med dyster rock, slik han også gjorde i Hell or High Water.
Som en kuriositet kan det nevnes at debutsingelen til Nick Cave and the Bad Seeds var en coverversjon av «In the Ghetto», som starter med den ikoniske setningen «As the snow flies».
I filmen skildres Wind River som et forblåst sted der «foreldre aldri kan blunke».
Mister de synet av barna sine et eneste øyeblikk, kan de være borte for alltid.
Wind River er en særdeles vellykket, moderne westernfilm – der hester er byttet ut med snøscootere, og cowboyene og indianerne sammen kjemper for å beskytte sine barn mot nådeløse menn.
| 1
|
401220
|
«Sicilian Ghost Story:»Kjærlighet i mafiaens tid
Lekker true crime-historie som elegant leker med flere sjangere.
Jeg liker ofte å vite så lite som mulig om filmene jeg ser, men når det gjelder Sicilian Ghost Story, falt jeg så å si for eget grep.
Det kommer nemlig en informasjon på slutten som er vesentlig for forståelsen av filmen, og jeg antar at de fleste vil ha fått det med seg før de går inn i kinosalen.
I motsatt fall bidrar jeg her og nå til at flere vil være informert:
Filmen er basert på en sann historie.
Og det utgjør en stor forskjell om man vet det eller ikke.
Jeg visste det altså ikke, og selv om jeg liker lange, dvelende filmer, opplevde jeg på visse steder denne som for lang og for dvelende, noe jeg neppe ville ha gjort hvis omfanget av tragedien hadde vært klart for meg på forhånd.
I retrospekt, med informasjonen innabords, nyleser jeg med andre ord filmen og legger inn puslespillbiter som på grunn av min stahet, ikke var tilgjengelig for meg før.
Fascinerende sjangerblanding
I 1993 ble tretten år gamle Giuseppe de Matteo kidnappet av mafiaen på Cicilia i et forsøk på å presse faren hans til å holde munn med det han visste om mafiaens forbrytelser.
De Matteo ble flyttet fra skjulested til skjulested i nesten to år, før han til slutt ble tatt av dage på heslig vis.
Tre tidligere mafialedere sitter i dag inne på livstid blant annet for dette drapet.
Av dette har Fabio Grassadonia og Antonio Piazza laget en fascinerende sjangerblanding.
Øm og var tenåringskjærlighet blandes med mafiathriller som igjen blandes med et metafysisk og/eller drømmeaktig plan.
Over dette er filmen en politisk kommentar om hvordan et samfunn næret på århundrer av mafialogikk lærer seg ikke å se, høre eller intervenere.
Filmens hovedperson, Luna (Julia Jedlikowska), er dens største styrke.
Jedlikowskas uttrykk som skuespiller har paralleller til vår egen Eili Harboe, som for tiden kan ses i Joachim Triers Thelma.
Med stor ro og sikkerhet spiller hun en 13-åring som, ifølge en forstokket mor, elsker feil person og som er villig til å trosse både familie og et sementert lokalsamfunn.
Moren er for øvrig overbevisende spilt av Sabine Timoteo.
Sugende langsom thriller
Historien kunne ha vært fortalt ganske rett frem, men den fortelles i stedet snirklete og med gotiskinspirerte scener med dystert vann, mørke, ugle, røyskatt og sommerfugler.
Det er stilig, men samtidig noe fremmedgjørende.
Effekten er litt som når ordet i hviskeleken endrer seg til noe helt annet.
Det er fascinerende uten nødvendigvis å være meningsfylt.
Uansett griper historien tak.
Guiseppes tunge skjebne og Lunas betingelsesløse kjærlighet blant nådeløse menn er blitt en intens kjærlighetshistorie, en sugende langsom thriller og forhåpentlig nok en spiker i kisten på en mafiakultur som vi kan håpe dør ut i de kommende generasjonene.
| 1
|
401221
|
«Jupiters måne:»En flyktning med superkrefter
Han er innvandringsmotstandernes mareritt – en flyktning som kan fly over grensene.
Vi er blitt så vant til å se på flyktninger som en masse av skjebner at vi ikke lenger ser dem som individer.
Jeg vet ikke om det var utgangspunktet til den ungarske regissøren Kornél Mundruczó for å lage denne filmen, for jeg er fortsatt usikker på hva slags film jeg har sett.
Men det var det første som slo meg da jeg så filmens ”helt”, den syriske flyktningen Aryan (Zsombor Jéger), lette fra bakken i starten av filmen.
En flyktning med superkrefter – hvem vet hvor det vil føre oss!
Det viser seg at Mundruczó anvender Aryan først og fremst for å fortelle noe om oss selv – om vår frykt for det ukjente som er på vei over Middelhavet.
Vi rekker aldri å bli kjent med den syriske gutten, men betrakter ham fra den egentlige hovedpersonens perspektiv, den korrupte legen Stern (Merab Ninidze).
Han ser gull i Aryans overnaturlige evner og forsøker å ta ham under sine beskyttende vinger – for å kunne tilby ham som en slags mirakeldoktor for velstående, syke mennesker.
Dystopisk satire
Mundruczó fremmer en nesten dystopisk visjon av et samfunn som går av skaftet i møte med flyktningbølgen.
Det er som om Aryan bare er en katalysator for mørkere krefter som hele tiden har ligget der og murret.
Dette er et etterlengtet perspektiv som Mundruczó skal ha honnør for å ville utforske.
Problemet er bare at han gaper over for mye.
Det starter som en eksistensiell thriller om overlevelse, men forvandler seg snart til en overnaturlig fabel med sterke innslag av samfunnssatire.
Her møter vi få mennesker med empatiske evner.
De synes altfor opptatt av sine egne problemer til å kunne fatte hva som foregår rundt dem og lar seg lett manipulere av myndighetene (et lite spark til den autoritære regjeringen i Ungarn, skulle jeg tro).
Det finnes ingen karakterer vi kan støtte oss på, som kan tilføre infernoet en menneskelighet, og jeg måtte etter hvert motvillig akseptere filmskapernes insistering på at alt dette skjer vilkårlig.
Selv terroraksjonen mot slutten av filmen ser vi på avstand, idet Aryan svever over handlingen, og det er ikke godt å si om vi skal se ned på det hele som ren menneskelig dårskap.
Briljant og mangelfull
Hvem er Aryan?
En frelser som blir martyr?
Eller kun et medium som skal gi oss selvinnsikt?
Mundruczó og manusforfatter Kasta Weber gir ingen klare svar, og bombarderer oss med så mange sjangre, filmsjablonger og temaer at jeg sluttet å telle.
På et tidspunkt trodde jeg at jeg befant meg i en hardkokt film noir.
Jeg søkte derfor tilflukt i de sekvensene der Mundruczó og fotograf Marcell Rév viser sitt kaliber som billedskapere.
Åpningssekvensen der Aryan stormløper over grensen mellom Serbia og Ungarn, er mesterlig gjennomført med håndholdt kamera, og isolert sett noe av det beste jeg har sett på kino denne høsten.
Rév fortsetter å briljere med kamera gjennom hele filmen, med kompliserte panoreringer og kjøringer som skal betone hvordan Aryan trosser tyngdekraften.
Men summen av disse enkelte briljante partiene gir ikke den totalopplevelsen vi bør kunne forvente av en begavet filmskaper som Mundruczó.
| 0
|
401222
|
«Lovløst land:»Blek thriller i kald snø
Finsk-norsk western imponerer ikke.
Snøen glitrer hard og hvit.
Fire menn med gevær kommer inn i bildet.
To av dem kaster en sekk på bakken og avslører en død ulv.
Dette er åpningsscenen i den finsk-norske samproduksjonen Lovløst land, som er filmet i Norge.
Da skjønner du raskt at dette skal handle om hardbarka menn i et enda barskere miljø.
Det hele blir overtydelig banket inn da Jaakko (Antti Holma), som har sonet for drapet på sin stefar, kommer inn på den lokale baren og samtlige stirrer taust på ham.
Der slutter heldigvis den overdrevne klisjébruken, og filmen går over i å bli en ikke helt vellykket fabel om fraværende fedre og fortapte sønner.
Lynsjestemning
Filmen frontes som en arktisk western.
Selv om hesten er byttet ut med snøscooter er det ikke mye her som er hentet fra westernfilmen – rent bortsett fra at alle løper rundt med enten hagle eller pistol.
Lasse (Ville Virtanen) har vært politi, men blir oppsagt på grunn av innstramninger.
Da er det milevis til nærmeste politistasjon, og territoriet er i praksis lovløst.
Da Jaakko og gjengen dreper en mann, blir det lynsjestemning.
Inn fra sidelinjen kommer en moderne dusørjeger ikledd cowboyhatt.
Gunnar (Jørgen Langhelle) er ikke interessert i penger, men kun i jakten og drapet.
Her faller filmen sammen og blir lite troverdig.
Hva slags motiver har han rent bortsett fra blodtørst?
Det hintes om en bakenforliggende historie mellom ham og Lasse, men det får vi aldri vite noe om.
Uten de personlige relasjonene forblir han bare et forstyrrende element i det som kunne blitt en fin historie om to sønner som aldri er blitt kjent med sin far.
Han blir ikke det symbolet på ondskap som det nok er meningen at han skal være.
Rotete historie
Teknisk sett er filmen meget god.
Den er nydelig filmet.
Med hjelp av Tuomo Hutris bilder fremstår det arktiske landskapet som øde, nakent og goldt.
Det er regissør Jussi Hiltunen som roter det til for seg selv.
Hverken historien eller karakterene er godt formidlet.
Motivene for raseriet, hevntankene og aggresjonen ligger og ulmer, men hva som egentlig styrer dem, blir du aldri klok på.
Resultatet er en historie som ikke makter å engasjere.
Nerven og spenningskurven mangler, for du kommer aldri nær nok karakterene slik at du bryr deg.
Det på tross av solid spill av spesielt Ville Virtanen, som noen kanskje kjenner fra Netflix-serien Sorjonen.
Lovløst land vil så gjerne være en intens thriller, men den mangler både spenningen og intensiteten som skal til for å vekke følelser.
| 0
|
401225
|
«Mord på Orientekspressen:»Et dumdristig forsøk
Til tross for at den er tilgjengelig i gnistrende 70 mm er den nye versjonen en blek kopi av originalen.
Det er lett å glemme hvor stor Agatha Christie var og er.
Det anslås at bøkene hennes er solgt i et antall på mellom 2 og 4 milliarder.
Det er samme estimat som for Shakespeare.
På tredje plass kommer Barbara Cartland med et sted mellom 500 millioner og en milliard solgte bøker.
Til sammenligning tror man J.K.
Rowling har solgt rundt 450 millioner og vår egen Jo Nesbø i overkant av 30 millioner.
Christie er med andre ord fullstendig suveren.
I sin tid var hun djevelsk på plott, samtidig som det lett avslepne, koloniale aristokratspråket hadde, og fortsetter å ha, tiltrekningskraft.
Det britiske imperiet og dets mildt nedlatende holdninger til resten av verden, lurer i bøkene hennes.
Karakterene i Mord på orientekspressen har vært i Bagdad, Kirkuk, Aleppo – områder som i dag brenner, delvis på grunn av den koloniale fortiden.
Alt dette var en gang Storbritannias, og Agatha Christies, tumleplass.
Når toget stoppes av snøen, gjelder det å få løst mordgåten før det brutale og utvilsomt udugelige Balkan-politiet ankommer.
Dumdristig forsøk
Sidney Lumets storslagne filmatisering fra 1974, med en perlerekke av skuespillere anført av Albert Finney, blir nødvendigvis sammenligningsgrunnlaget når Kenneth Branagh nå forsøker å gjenta bedriften.
Hvorfor tør han?
Antagelig fordi fristelsen ved å samle en stor gjeng skuespillere og selv inneha hovedrollen blir for stor.
Får han det til?
Det korte svaret er nei.
Denne versjonen av historien mangler kort og godt den tilbakeholdte elegansen som gjennomsyret originalen.
Judi Dench som Natalia Dragomiroff har et totalt malplassert glimt i øyet første gang vi ser henne.
Johnny Depp er for stor.
Penélope Cruz klarer slett ikke å matche Ingrid Bergmans angstbiterske bragd.
Albert Finneys Poirot hadde en slags følsom type Aspergers, mens Branagh blir påstått eksentrisk og flink uten å være rar.
Det oppleves som han hører mer hjemme i Spielbergs Tintin-film enn her.
I det hele tatt er John Guilgood, Anthony Perkins, Sean Connery, Vanessa Redgrave, Michael York og ikke minst Albert Finney fra 1974-versjonen så vanskelig å tangere at det oppleves som dumdristig å forsøke.
Den eneste som i noen scener kommer i nærheten, er Michelle Pfeiffer, som nå har rollen til Lauren Bacall.
Selvhevdende og usjarmerende
Magien uteblir, og det meste koker bort i staffasje.
Men enda mer påfallende enn mangelen på glitrende skuespill er Branaghs forsøk på å skape dynamikk.
Her er slåssing og løping.
Og toget i seg selv er tydeligvis ikke nok.
Det anes et ønske om å bryte opp monotonien gjennom å filme fra såkalt spennende vinkler (ovenfra), og ikke minst gjennom å være mye utenfor toget.
Faktisk burde tittelen ha vært:
Mord på orientekspressen og omegn.
Den innestengte stemningen på toget er jo hele poenget, både i Christies roman og i filmen fra 1974.
Branaghs Poirot er dessuten selvhevdende og usjarmerende.
Allerede på plakaten er barten teatralt og trollmannsaktig stor, og røper dermed at vi her har å gjøre med svakere hjerner enn Christies og Lumets.
Det dummeste er likevel forsøket på å blande inn en kjærlighetshistorie i Poirots fortid.
Den perfekte krimgåten som ligger i boken og i originalfilmen, forkludres av nyskapte bevis og indisier, og resultatet er langt mindre rent.
Etikken rundt det å drepe en morder gjenstår likevel.
Og naturligvis er både tog og landskaper spektakulære.
Når man kjenner originalene, blir denne filmen alt i alt som å ha telefonsex i stedet for ordentlig sex.
Ikke at jeg noensinne har hatt telefonsex.
| 0
|
401230
|
«Rom 213» er en snill grøsser
En grøsser som nesten er forfriskende ved sin mangel på horroreffekter.
Horrorfilmer for barn og ungdom er blitt så mørke og bevisste sin egen sjanger at det skal mye til for å gjøre inntrykk på dagens 12-åringer.
Derfor er denne svenske grøsseren nesten forfriskende med sin mangel på skumle hensikter, og insistering på at også et spøkelse kan være snilt på bunnen.
Hvorfor filmen har fått 12-årsgrense er en gåte; jeg tviler på at noen 10-åringer vil bli skremt av noe som helst i denne filmen.
I sin debutfilm bruker Emelie Lindblom en slitt ramme for historien da vi blir med tre 12-årige jenter på feriekoloni på et øde sted i de svenske skoger.
Elvira (Wilma Lundgren), Meja (Ella Fogelström) og Bea (Elena Hobsepyan) blir plassert sammen i det hjemsøkte rommet 213 som ingen lenger bruker.
Det utløser ”krefter” i rommet som oppsøker dem om nettene, og skaper splid mellom jentene.
Enkelt univers
I starten antydes det at noe i Elviras bakgrunn kan være forhekset, som en ring hun arvet fra bestemoren.
Men dette er bare en av mange teasere som skal holde på interessen vår, og etter hvert blir det litt for mange slike antydninger og for lite konkret vi kan forholde oss til.
Jentenes fantasi løper selvsagt fort løpsk når mørket senker seg, men det virker noen ganger for tilfeldig hvordan dette grøsseruniverset er skrudd sammen.
Lindblom er nesten kategorisk i sin motvilje overfor å sette jentenes gryende hormonelle tilstand og nysgjerrighet overfor gutter i ledtog med de mørke fantasiene.
Dermed blir handlingen blottet for den kompleksiteten vi vet preger 12-årige jenters virkelighet, og som kunne ha satt det hele mer på spissen.
Antiklimaks
Det er likevel gode skuespillerprestasjoner Lindblom får ut av sitt unge ensemble.
Lundgren i hovedrollen er litt anonym i starten, men kommer sterkere, og enkelheten i spillet og relasjonene kler filmens mangel på tradisjonelle horroreffekter.
Det er nok av scener som viser at disse jentene kan vi få se mer av i fremtiden.
Bortsett fra et litt skummelt lydbilde, som noen ganger blir altfor tydelig og kommer for tidlig i scenene (som for å advare istedenfor å overrumple oss), er det ingen saftige grøssersjokk vi får oppleve.
Og for noen av de minste er det sikkert helt greit.
Jeg satt og ventet på at spøkelseshistorien skulle utløse noe mer i disse 12-åringene som står på terskelen til tenårene, og at avsløringen av mysteriet ville bli et vendepunkt.
Men så får vi servert kinohøstens kanskje største antiklimaks.
| 0
|
401232
|
Nytt album fra Marcus & Martinus:Synger bedre og bedre, men mangler hitlåtene
Norges største popduo er klar med sitt tredje album.
Men kvaliteten på låtene holder ikke følge med Marcus & Martinus´ imponerende stemmer.
Du legger listen høyt når karrièredrømmen er å fylle Madison Square Garden i New York og å bli mer populær enn Justin Bieber.
Det gjorde 15-åringene Marcus & Martinus i et intervju med VG i mars i år.
Det er lett å elske innstillingen, problemet er at slike uttalelser må følges opp med hits.
Store internasjonale hits som dominerer listene hos Youtube og Spotify, og der har tvillingene slitt med å levere varene.
Mellom én og drøye ti millioner Spotify-streams av hver av de seks låtene som er sluppet gjennom 2017 holder ikke på veien mot drømmen, men tallene har sin forklaring:
Guttenes stemmer blir bedre og bedre, men låtene de synger er ikke smarte, originale og fengende nok.
En fascinerende historie
Tvillingenes historie er uansett fascinerende lesning.
For der barnestjerner kommer og barnestjerner går, ofte veldig raskt, har Marcus & Martinus fra Trofors i Nordland klart å kare seg fast over tid.
De dukket opp så tidlig som i 2012, da de som tiåringer vant Melodi Grand Prix jr., og fikk sin første monsterhit med supre «Elektrisk» sommeren 2015.
Derfra har pilene kun pekt oppover, med en foreløpig topp i sommer.
Da holdt duoen en på alle måter imponerende konsert foran 35.000 fans og foreldre på Voldsløkka i Oslo.
Det var den publikumsmessig største konserten med en norsk artist på årevis, større enn a-ha på Ullevaal stadion i 2002, og et tydelig bevis på guttenes stilling i norsk popmusikk.
For året startet med at de to fikk den ypperste hederen Årets Spellemann 2016 under prisutdelingen i januar, og siden har populariteten fulgt to spor.
I Norge har den holdt jevnt stand, mens den i Norden og nedover i Europa bare har økt.
Nå såpass at duoen i februar og mars neste år kan legge ut på en egen europaturné i store konserthaller.
Tiden som barnestjerner er for lengst forbi, i alle fall musikalsk.
Nå må Marcus & Martinus forvente å bli omtalt og vurdert på lik linje med andre i popmusikkens gigantiske verden.
Mangler noe originalt
Der er vi inne på hovedgrunnen til at duoens tredje album aldri blir mer enn middels spennende og interessant.
Verden flommer over av likelydende popmusikk, og man må hoste opp noe originalt for å skille seg ut.
Akkurat slik nykommer Sigrid gjorde med sin BBC-roste hitlåt «Don´t kill my vibe» tidligere i år, og Astrid S definitivt har klart med sin «Hurts so good», for å trekke frem et par naturlige, norske sammenligninger.
Satt opp mot disse er det vanskelig å spore originaliteten på Moments, selv om albumet har sine, ehh, øyeblikk.
Tekstmessig handler alt her om ungdommelig forelskelse, fra «First kiss» via «Dance with you», «Next to you» og «Make you believe in love» til «Never».
Vil aldri la deg gå, altså.
Naturlige tema for gutter på 15 år dette, og det er ikke der manglene ligger.
Det er i det alt for trygge brygget av pop.
Nok for konsertfansen
Om det er ballader, midtempolåter eller melodier med mer energiske rytmer spiller ikke så stor rolle, for det meste her lyder av «hørt før».
Definitivt ikke dårlig, for erfarne låtskrivere og produsenter fra Norge, Sverige og USA er med på laget, men sjeldent mer.
Helt krise er det for øvrig kun i den liksom «artige» låten «Guitar».
Ett godt unntak er den Red One-produserte åpningslåten «Make you believe in love», som et fengende sted mellom pop og EDM treffer ordentlig.
Her får guttene også vist frem sine stadig bedre stemmer.
Det samme skjer i «Never», der guttene sammen med jamaicanske OMI leverer frisk sommerpop.
Noen øyeblikk er det altså, og sikkert nok til at konsertfansen fortsatt vil komme, hyle og danse med dem.
Fortjent nok, selv om det fortsatt virker langt igjen til Madison Square Garden.
Moments slippes fredag 17. november.
| 0
|
401233
|
Glasmagasinet
Det finnes kun ett spisested i det nyåpnede Glasmagasinet.
Glasmagasinets spiseri 3 Etage
Stedet:
Stort, lyst og åpent spisested med mørke stoler og trebord i ulike høyder.
Fin utsikt mot Stortorvet.
Menyen:
Byr på både smørbrød, dagens rett og en à la carte-meny med fiskesuppe, karbonadesmørbrød, clubsandwich, burger, chili con carne, lasagne og salater.
Maten:
Vi prøver en Kristianiaburger, som er en stor skuffelse.
Brødet er brent og tørt, burgeren er stekt for lenge og mangler saftighet, cheddarosten er så vidt smeltet.
De hjemmelagde potetbåtene går i oppløsning.
Det står at burgeren kommer med bacon og løkmarmelade, men det har de glemt.
Litt tomater og løk ligger ved siden av, men selve burgeren kommer helt uten grønnsaker.
Den koster 179 kr.
Dagens rett med karbonadekake er derimot en saftig og god opplevelse til 155 kr.
Den er fylt med chili og koriander og har med god couscous og tzatziki.
Til karbonadekaken får vi tilbud om å forsyne oss fra den brukbare salatbaren, men brødet der har ligget lenge og er tørt og dårlig.
+ Stort og lyst lokale, mange sitteplasser.
Variert meny.
– Dyrt, dårlig burger.
Konklusjon:
Her er du sikret plass i julerushet, men maten er for variabel.
| 0
|
401238
|
«Star Wars: The Last Jedi:»Kraften holder stand
Star Wars er fortsatt den viktigste av alle uviktige filmserier.
Fjorårets Rogue One var en sommerflørt og var som flørter flest deilig og nødvendig.
Spesielt hvis man lever alene eller i et trøblete forhold og mangler bekreftelse.
Rogue One var som å være på sykkeltur og komme til en campingplass, sent på kvelds, og se at det pågår en fest.
Kanskje hadde man egentlig tenkt å sette opp teltet og ta kvelden, men pokker heller, festen ser morsom ut og det fins mat, drikke og forførende musikk.
Man blir med, treffer kanskje en jente, eller gutt, for all del, og begynner å danse.
Kvelden er mild og fin, noen fyller stadig på glasset og det ene fører til det andre.
Plutselig er hemningene borte og alt kan skje – og skjer.
Neste morgen våkner man av soloppgangen med et smil rundt munnen og forsøker å huske hva som kan ha skjedd.
The Last Jedi er annerledes.
Nå er det tilbake til hverdagen, med langsiktige forpliktelser hvor ting får konsekvenser både for en selv og for universet.
Her er det ingen lettvint flørting, men forpliktende relasjoner som handler om liv og død.
Følelsen av å ha ferie og gå på tivoli med en du nettopp har møtt er dermed ikke like sterk som i fjor, men til gjengjeld gir The Last Jedi den gode vissheten av å være i et fast forhold med noen som elsker deg, eller i hvert fall gjør sitt aller beste.
Det mest slående med de tre siste Star Wars-episodene, inkludert The Last Jedi, er hvordan det har endret filmene å bli laget av regissører som har kjent til Star Wars-universet så lenge de kan huske.
De har vokst opp med denne dyptloddende rom-operaen og har den under huden i større grad, eller i hvert fall på en sterkere måte, enn til og med skaperen selv.
Etter de tre, unnskyld uttrykket, søplete prequel-filmene fra Lucas´ hånd, måtte han så å si settes under administrasjon, av fansen selv.
Gamlefar begynte å surre og ungdommen tok over.
Det er i bunn og grunn vakkert.
Nå er følelsene i større grad tilbake.
Filmen er tilbakeholdt og sober, og tematikk eller handling snakkes ikke lenger i hjel.
Jeg tilhører dem som fikk gåsehud av slutten på The Force Awakens for to år siden.
Det samme skjedde da jeg nylig så den om igjen, på tv, og det som foregår i kropp og sinn for at noe slikt skal være mulig, er vanskelig å forklare.
På den ene siden er det flere tiår med en Star Wars-nostalgi som slippes fri - Luke har blitt gammel, jeg har blitt eldre, nye krefter tar over, universet kan kanskje likevel reddes - og på den andre er det en slags gi-seg-over-til-det-irrasjonelle-effekt som noen ganger oppstår på når filmatiske fortellerelementer over tid har filt ned motstanden og går opp i en høyere enhet.
Derfor er forventningsnivået høyt når jeg går inn for å se The Last Jedi.
Her skal de jammen ikke få slippe unna med noe tøys.
Fortellermessig følger filmen tradisjonen.
Den foregår hovedsakelig på tre parallelle plan.
Det ene omhandler naturlig nok Rey og Luke, det andre rebellenes kamp, ledet av Leia, for å unnslippe the First Order som så å si har dem kontinuerlig på kornet, og det tredje omhandler Finn og den nye rebellen Rose (Kelly Marie Tran) som må løse en oppgave av presserende viktighet.
Det tar en stund før tonen faller på plass, og det fins nye elementer som balanserer mellom det irriterende og det uskyldige, men jeg er likevel med fra første stund.
De viktigste årsakene til det heter Mark Hamill, Carrie Fisher, Adam Driver og Daisy Ridley.
De to første er det sterkt å oppleve av sentimentale årsaker.
Det å se Hamill snakke og agere, forløser to års lengsel.
Det å se Fisher er intenst simpelt hen fordi hun en gang var den uoppnåelige prinsessen som nå har blitt gammel og til og med død, men samtidig levende igjen.
De to siste blir kraftfulle fordi regissør Johnson har skrevet manuset som en dialog, eller dans, mellom dem, og dermed også mellom de gode og de onde kreftene, i universet og i oss alle.
I stedet for å handle om teknikk og hvilke mekanismer som ødelegger hvilke våpen, fokuserer filmen på den omtrent bibelske grunntematikken.
Det fungerer som bare pokker.
Adam Driver som Kylo Ren er et nesten gåsehud-smart valg.
Drivers hundretalls scener i Girls og et antall filmer fra de siste årene, bringer et spekter av farger inn i Kylo Ren.
Draget rundt munnen og i øynene minner om en usikker niårings idet han sendes inn til rektor for første gang.
Ambivalensen dette skaper er hele nøkkelen til at sagaen kan fortsette uten å bli kjedelig.
Noe av det samme fins i Rey.
Hennes rene uskyld kombineres med evner som er farlige for hennes fiender, men muligens også for henne selv.
Dermed er uforutsigbarheten sikret og vi kan bli med på den sedvanlige kampen mellom frihetselskende rebeller og ensporede fascister uten å miste målet av syne.
Filmen tar fart og bringer med seg episke scener som både er hypnotisk vakkert filmet og som tangerer noe av magien fra de tidlige filmene.
Det er lett å tro at denne filmen kan bli et høydepunkt i den nye trilogien (som altså ikke inkluderer fjorårets Rogue One).
Det spesielle med Star Wars er tross alt at serien er en vedvarende kjærlighetshistorie, som startet i 1977 og pågår for fullt nå 40 år senere.
Den har ikke vært bra hele tiden, og nettopp dette er en viktig forutsetning for at den har blitt bra nå.
Det var såpass smertefullt for blodfans å se filmene rundt årtusenskiftet at de nå har kommet til unnsetning og reddet Star Wars fra seg selv.
Med tanke på hvilke voldsomme kommersielle krefter som ligger i bunnen her, er dette godt gjort.
Filmen har dessuten glimt i øyet på de rette stedene, samt Laura Dern og Benicio del Toro i engangsroller.
Det meste ligger til rette for kinofest.
| 1
|
401239
|
«En fantastisk kvinne:»Banebrytende om transkjønnet diva
Det er Daniela Vega i hovedrollen som bærer denne mye omtalte filmen på sine skuldre.
Det kan være fristende å tilskrive transfobien i denne chilenske filmen en typisk latinamerikansk machismo.
Men Sebastián Lelios film handler om noe større enn bare lokale fordommer, og angår oss på et mer fundamentalt plan.
Den skildrer et enkeltindivids kamp for sin verdighet, for grunnleggende rettigheter, og det er Daniela Vegas enestående rolleprestasjon som har gjort filmen til en av årets mest omtalte festivalfilmer.
Noe av årsaken er det faktum at Vega selv er transkjønnet.
En skuespiller med en annen legning kunne selvsagt ha levert en god rolletolkning.
Men jeg tror ikke vedkommende kunne fremstilt hovedpersonen Marinas balansegang mellom sårbarhet og stolthet like overbevisende.
Må ligge lavt
Marina er teknisk sett fortsatt en mann, og ønsker seg en operasjon, men den er foreløpig satt på vent.
Hun har innledet et forhold til den 20 år eldre Orlando, og de planlegger en reise sammen.
Men så rammer katastrofen som endrer alt.
Orlando dør av et hjerneslag, og Marina må forklare hva som har skjedd overfor sykehus, politi og kjærestens familie.
Her oppdager hun hva mange marginaliserte ofte opplever:
Så lenge de ligger lavt i terrenget, blir de tolerert.
Men om de gjør krav på grunnleggende rettigheter, når de trenger dem, er det en annen sak.
Fryktløs diva
Marina blir mistenkeliggjort fordi hun hadde sex med Orlando kvelden før han døde og fordi han fikk blåmerker i fallet.
Det som følger er systematisk trakassering; med silkehansker i offentlig regi, men brutalt når Orlandos sønn forfølger henne.
Disse ydmykelsene kunne fort blitt utmattende å være vitne til, om ikke Marina møtte dem med en grunnleggende verdighet – og noen ganger som en fryktløs diva.
Marina har mange likhetstrekk med Pedro Almodovars heltinner.
De er marginalisert og utnyttet, men kan reise seg rakrygget og gjerne med en slående positur.
Dette er også en historie om en kvinne som befinner seg i et helt avgjørende øyeblikk i livet, og Lelio understøtter det med subtile virkemidler.
Opphøyd kvinneskikkelse
Særlig bruken av speil og skygger i Santiagos gater og smug forsterker følelsen av at Marinas identitet er splintret, men holder på å settes sammen på nytt.
Målet hennes om å bli profesjonell sangerinne er kanskje filmens minst overbevisende bihandling, men den er ikke avgjørende.
Marina er på vei mot noe, vi vet ikke helt hva, men ingen kan holde henne nede – det er hennes triumf.
Lelio låner stiltrekk fra klassisk film noir, særlig i måten sjangeren opphøyer lidende kvinner (les: Joan Crawford), men Vegas rolletolkning er for jordnær til at det bare ender i camp gimmick.
Marina er ekte tvers igjennom.
| 1
|
401241
|
«Paddington 2» er sykt koselig
Sympatisk, morsomt og elegant.
Del to er både fornøyelig og imponerende.
Langt fra alle populære barnebøker blir vellykkede filmer, men Paddington-filmene, både den første for tre år siden, og nå denne toeren, er perler.
De er så forseggjorte, fargeglade, visuelt oppfinnsomme og lekre at de i enkelte sekvenser ser ut som om de kunne vært laget av formsikre mestere som Wes Anderson eller Michel Gondry.
Skumle planer
I den første filmen var Nicole Kidman skurken som ville stoppe ut Paddington og ha ham på naturhistorisk museum.
I denne er det Hugh Grant som har skumle planer.
Han når ikke helt opp til Kidmans nivå, men bidrar på sedvanlig Hugh Grant-vis til mye fin tørrvittighet og punktert korrekthet.
Ellers er skuespillergalleriet langt på vei det samme som sist.
Best er Sally Hawkins som spiller mammaen i Brown-familien.
Hun har en unik evne til å bringe solskinn og uforutsigbarhet inn i alt hun er med i, (for øvrig er hun snart aktuell i Guillermo del Toros The Shape of Water, som ut fra traileren virker herlig).
Pappaen spilles av Hugh Bonneville som godt kler midtlivskrisen han havner i da en sjefsjobb i forsikringsselskapet ikke går til ham, men til en ungdom.
Kardemomme by i stort format
Det er en velfungerende familie som portretteres.
Og ikke minst et velfungerende London.
Det er mulig å argumentere for at filmene først og fremst er påkostede og veldig finurlige London-reklamer.
Mennesker av alle farger lever sammen i fordragelighet og hjelper hverandre uten tanke på egennytte.
Til og med forbrytere er egentlig snille.
Dette er Kardemomme by i større format, men ikke mindre koselig.
De eneste som trekker ned er i grunnen gatens surpomp spilt av Peter Capaldi, og naturligvis Hugh Grants forsofne skuespiller-karakter som er besatt av tanken på å skinne i kjente roller igjen etter å ha ydmyket seg med å leve av å spille i hundematreklamer.
Store estetiske høyder
Paddington er som før klosset og dønn sjarmerende, og fortellerstilen er kontinuerlig overskuddspreget med et vell av ideer og innfall som med stor sans for akkuratesse er spredt utover alle scener.
Noen scener leker med den gamle utbrettsbok-stilen og når virkelig store estetiske høyder.
En fengsels-sekvens vrir på forslitte klisjeer og blir også et høydepunkt.
Det ligger en vag eim av antikvert imperialisme og lurer et sted i grunnvollene til Paddington-ideen – den søte og heldige bjørnen som reddes ut av det mørkeste Peru og får lov til å lære seg sivilisasjonens gleder – men man skal nesten være ondsinnet for å velge å fremheve det i en kort omtale som dette, så det skal jeg forsøke å unngå.
Paddingtons skaper Michael Bond døde i sommer, 91 år gammel, etter å ha gitt ut bøker om denne bjørnen i 59 år.
Få ting kan hedre hans minne bedre enn en så godt som perfekt film.
| 1
|
401242
|
Le Bureau sesong 3: fransk spionsensasjon |Anmeldt av Asbjørn Slettemark
En fransk agent er fanget i dypeste IS-territorium.
Spionserien Le Bureau får deg til å glemme Homeland.
Dypt inne i et vaklende IS-okkupert territorium sitter en franskmann fanget.
Han påstår han er læreren Paul Lefebvre, enten han snakker med andre fanger eller den russiske IS-soldaten som avlegger traumatiserende besøk på den varme, skitne cellen.
Paul Lefebvre er egentlig Guillaume Debailly, kjent i den franske etterretningstjenesten DGSE under kodenavnet Malotru.
Overlevelsessjansene blir mindre minutt for minutt
Gjennom to sesonger av Le Bureau har vi fulgt ham som agent i Damaskus, hjemkalt spion i Paris og nå altså som verdifull, sannsynligvis dødsdømt IS-fange.
Hans hjemlige tjeneste benytter seg av alt som finnes av bakkanaler og kontakter, de vet at for hvert minutt som går av denne tredje sesongen av Le Bureau blir overlevelsessjansene hans stadig mindre.
Som seer følger vi både Pauls desperate kamp for å overleve og ikke falle for IS’ psykologiske triks, samtidig som vi blir med inn i de pregløse kontorlandskapene til DSGE-avdelingen Le Bureau des Legends, hvor den snart pensjonerte Henri Duflot styrer en liten gruppe sylskarpe agenter og analytikere.
Minner om kultserien The Sandbaggers
Dette gir serien en ganske så perfekt balanse mellom svett og tett rømningsdrama ute i IS-land og computertastende nerderi med GPS-overvåking og kodeknekking som 9-4-jobb.
Kontorscenene minner ikke så rent lite om den glemte kultserien The Sandbaggers, hvor Ray Marsden leder en gjeng etterretningsbyråkrater som styrer Englands kontraspionasje, mens de dampende ørkenscenene sender tankene til Hatufim, også kjent som den israelske originalen Homeland ble basert på.
Dramaversjonen av utenriksnyhetene
Referansene til tross, Le Bureau står bredbeint og støtt som en ny seriestormakt.
Etter tre sesonger er det så man rent glemmer at Homeland en gang var det mest spennende man kunne se på TV.
Mathieu Kassovitz er glimrende som Paul Lefebvre/ Guillaume Debailly, og omgir seg med solide skuespillere som spiller både tydelig drama og subtil kontorthriller.
Seriens store stjerne er likevel det tett nøstede plottet.
Alle mulige moderne seriekrav til fremdrift og rollefigurutvikling møtes, samtidig som historien blir så nær og aktuell at det fremstår som dramatisering av siste års utenriksnyheter.
Jeg hadde ikke blitt overrasket om Al Jazeeras egen Bilal Abdul Kareem hadde dukket opp i bakgrunnen mens snikskytterkulene fyker rundt.
Uoversiktelig og kaotisk
Allianseglade krigsherrer, konspirerende mellomledere, politikere som skitner til hendene, desperate IS-frilansere og tause kurderkrigere – sammen lager de Irak og Syria til det uoversiktlige og kaotiske området Raqqa og omegn var frem til IS-bastionen falt nå i oktober.
Le Bureau er da også delvis basert på fransk etterretnings egne historier, og skal etter sigende ha fått tommelen opp fra DGSE for sin fremstilling av byråkrati, krig og spionasje.
Frankrike har levert spennende innhold til det internasjonale seriemarkedet de seneste årene, med det stemningsfulle spøkelsesdramaet Les Revenants som en av flere minneverdige fortellinger.
Når NRK nå omsider får etterretningsserien Le Bureau ut på nettspilleren sin, er det ikke noen tvil: franskmennene lager per dags dato det mest gripende, spennende spiondramet du kan se.
Ikke gå glipp av dette.
| 1
|
401243
|
Progressive Ola Kvernberg i stort format og stor form
Ola Kvernberg og hans mektige band gir oss en kraftpakke av et album.
Mens musikkåret 2017 toner ut, og for et år det har vært for norsk musikk, kommer Ola Kvernberg med Steamdome.
Et album som blåser deg ut av godstolen.
Musikken er en fysisk opplevelse, samtidig som dens stadig skiftende kaskader av rytmikk, stemninger, intrikate avsporinger, lekne musikalske referanser og driv gjør dette til en mektig lytteropplevelse.
Et formidabelt band
Ola Kvernberg fortsetter sin imponerende musikalske reise der ingenting skal være uprøvd.
Han er den nytenkende felespilleren som falt for swingjazzen, sprengte rammene for sitt instrument og så seg aldri tilbake.
Han dukker opp i de underligste sammenhenger, samler kunnskap og utnytter sin brede erfaring til å skape nye musikalske møteplasser.
Denne gangen har han samlet et formidabelt, stort band bestående av tre mektige trommeslagere; Erik Nylander, Hans Hulbækmo og Børge Fjordheim, samt bassist Nikolai Hængsle, gitarist Øyvind Blomstrøm og Daniel Buner Formo på orgel.
Selv spiller Kvernberg en rekke ulike instrumenter.
Sammen skaper de et bilderikt univers, til tider heseblesende, intenst og viltvoksende, men også med pustepauser av mer dvelende art.
Den musikalske iderikdommen er grenseløs.
Dynamisk spennvidde
Norsk musikk har aldri hatt en sterkere posisjon enn i dag.
Det er slik at man må klype seg i armen, og på et vis kan Ola Kvernberg være et perfekt symbol på det kreative mangfoldet vi kan glede oss over på tvers av ulike sjangre.
I hans musikk smelter ulike impulser sammen i et nærmest filmatisk tablå der progrock møter spaghettiwestern, spacerock og funk.
Samtidig merkes jazzelementets lekne vidsyn der som en intuitiv rettesnor.
En Steam Dome er kuppelen over ventilen på et damplokomotiv.
Det er ikke bare å pese på for å øke farten.
Her trengs en dreven kapellmester som kan nyansere virkemidlene, og der er Kvernberg en dynamisk mester.
Det er ikke alltid lett å kontrollere dampens kraft, og slik fremstår også musikken.
Fremadstormende, brutal og rendyrket perkussiv i det ytre.
Det blir allikevel aldri ustrukturert eller overlesset.
Det som om musikerne hele tiden gir og tar der solopartiene glir inn og ut av lydbildet.
Som lytter er man hele tiden på tå hev.
Rastløst kreativ og fremadrettet
Det er en dynamisk helhet albumet gjennom, men selve juvelen er «Black Lemon», som med sin pulserende groove, mektige oppbygging og forløsning borrer seg inn i bevisstheten.
Steamdome er som skapt for konsertscene, noe også de få konsertene bandet har hatt gir bud om.
Det er imidlertid ingen motsetning her mellom å lytte til albumet og se dem live.
Tror begge deler kan gi like mye glede.
Ola Kvernbergs Steamdome spiller i nye Røverstaden 31. januar neste år.
| 1
|
401244
|
Sannhetens øyeblikk med Honningbarna
Punkrockerne tar et skritt videre med et rop om revolusjon.
Tjue minutter.
Det er alt Honningbarna trenger for å formidle en mildt sagt medrivende aggresjon, en ektefølt oppgitthet mot det moderne samfunnet.
Kvintetten fra Søgne har hatt en stødig karriere, hvor produksjonen av politisk ladet punkrock har vært jevn, men de har aldri hørtes bedre ut enn nå.
På deres femte album er det et mer raffinert (dog fremdeles enormt energisk) Honningbarna vi hører.
Synger ut om den moderne verden
Fra første sekund er det tydelig at dette blir en livlig affære.
Trommer og bass drønner ut av høyttalerne, mens gitarene snirkler seg rundt i høyt tempo.
Som lytter blir man grepet og dratt inn i bandets univers, hvor det er alt eller ingenting som gjelder.
At det hele er pakket inn i en dynamisk produksjon som lar de skarpe kantene være en viktig del av lydbildet, hjelper.
Det er et enormt driv i musikken, noe som også reflekteres i Edvard Valbergs ropende vokal.
Bandet har mye på hjertet.
Politikk har igjen blåst nytt liv i bandets punkflamme.
Dette er musikk drevet av brennende engasjement, og en god del raseri.
Et mediebilde fylt av misinformasjon, splittende statsledere, absurde uttalelser og generell utrygghet gir vann på mølla til Honningbarna.
På den rå singelen «Sant» utfordrer de hvordan sannhet, synsing og fabrikat ofte lever side om side i den konstante informasjonsflyten, og vanskelighetene dette byr på.
Dette er med andre ord svært relevant tematikk, som bygger opp under albumets presserende uttrykk.
Mer enn bare sinne
Det er ikke bare sinne som driver musikken her.
Bandet tar også et skritt videre rent musikalsk.
Kjemien i et sterkt samspilt band gror mye av kjøttet på skivens metaforiske ben, og her serveres det kontant riffing som beveger seg utover de tre godkjente punkakkordene.
Honningbarnas upåklagelige popteft kommer frem i spretne refreng og melodiske krumspring som holder på lytteren.
Dette høres godt på den mer avslappede (relativt sett) «Penthouse perfekt», gjestet av Sløtface-vokalist Haley Shea, hvor allsangfaktoren virkelig kicker inn, uten at intensiteten forsvinner.
Voldelig lyd er et sterkt slipp på tampen av året, og viser en klar utvikling for Honningbarna.
De forkynner sitt syn med fråde rundt munnen, samtidig som de har en upåklagelig kontroll på det musikalske.
De åtte låtene gir effektive fremvisninger av bandets oppdaterte sound, før det hele ender med litt god, gammeldags sonisk destruksjon i form av (den voldelige?) lydkollasjen «\
/0|_|)3|_1G |_Y|)».
Et spark til passive tilskuere, og et rop om at noe må skje.
Dette er en ny karrieretopp.
| 1
|
401246
|
Broen 4: – Plottet har større hull enn en sveitserost |Anmeldt av Asbjørn Slettemark
Steining av damer, foreldreløse tenåringsranere og giftsprøyter i unge jenter.
Det er ikke rart Saga Norén må til psykolog.
Broen-bingo kunne blitt et riktig så artig nyttårsspill.
Iskaldt drap i et funkishus?
B! Saga forteller åpent om sexlivet sitt?
I! Kvinne nedgravd til halsen steines i hjel av taus mann med maske?
N!
Aktivistgruppe med raddisagenda terroriserer København?
G! Rik, sleip skurk får mobilfilm av datter som injiseres med gift?
BINGO!
Det blir et enkelt spill å runde, for det er ikke mye som er overraskende eller overrumplende med fjerde runde i Broen-serien.
Beholdningen er etter hvert blitt en godt prøvd miks av brutale ritualdrap, psykopater i fjonge skandihus, krypterte videosnutter og lekre, sveipende bybilder fra fugleperspektiv.
Fortellingen som en gang bød på det friskeste premisset i den nordiske serieverdenen, er nå åpenbart klar for pensjon.
Direktør for Utlendingsdirektoratet steines i hjel
Men la oss ta det fra starten:
Saga Norén sitter i fengsel og er dømt for å ha drept moren, mens den nye partneren Henrik Sabroe fremdeles ser spøkelsene av sine forsvunne døtre i tide og utide.
Henrik har dog sluttet med narkotika, så han er fint i stand til å etterforske drapet på direktøren for det danske Utlendingsdirektoratet, Margrethe Thormod.
Gjett hvor hun ble steinet i hjel, da?
Under broen mellom Malmö og København, selvsagt.
Åpent kontorlandskap uten faste pulter?
Hjelp!
Som vanlig tar Broen tak i en het politisk potet – denne gangen utsending av utviste asylsøkere – og spinner et formularisk thrillervev rundt.
Et sektaktig kollektiv tar imot mor og sønn på rømmen fra en voldelig far og ektemann, to foreldreløse tenåringsjenter lurer folk på gaten for penger, pass og telefoner, og de danske politikontorene har fått åpent kontorlandskap uten faste pulter.
Samtidig ligger datteren til en gangster på sykehus, og gladklovnen som plager henne, er tvillingbroren til en journalist som jakter på de mystiske venstreterroristene Red October.
Det er neimen ikke rart Saga bryter sammen og går til psykolog for å rydde opp på loftet.
En kreativ orgie i vold og plaging
Som thriller er Broen 4 en kreativ orgie i vold og plaging – ofte av kvinner, men også forutsigbart og med plotthull større enn da sveitserosten dro på nachspiel med en hullemaskin.
Kan en politimann bare ta med seg to arrestanter hjem på overnatting uten videre?
Kan en stresset mann i forhør kjenne igjen en generisk Iphone som sin egen der den ligger uten noen kjennemerker i en ziplock-pose?
Selvsagt ikke, og gjennom disse øyeblikkene av desperate fremdriftsmetoder virker det for ofte som om Broen-skaperne ikke tar seeren helt på alvor.
Kan vi håpe på en serie om Unge Saga?
I sin avsluttende sesong er det likevel noen virkelige fine og rørende øyeblikk for trofaste fans, spesielt sekvensene der Saga og Henrik hver for seg og sammen forsøker å nøste i sine traumatiske bakgrunner.
Vi får også noen morsomme, oppklarende dialoger, som da Saga omsider forteller hvor hun har fått Porschen sin fra.
Sofia Helin og Thure Lindhardt er da også dyptpløyende gode som Saga og Henrik, i motsetning til noen irriterende overspilte biroller som formelig prøver å rope og hulkegråte seg teatralsk gjennom kameralinsen og inn i stuen din.
En spin-off-dramaserie om Unge Saga, inspirert av Young Indiana Jones og lignende, kunne kanskje vært noe nå som sagaen om Saga går mot slutten?
Anmeldelsen er basert på de fire første av sesongens åtte episoder.
| 0
|
401248
|
QTY:En liten perle av New York-rock
På sitt debutalbum viser QTY at de kan «rock city»-håndverket til fingerspissene.
Det fine med desember og mengden av oppsummerende årsbestelister, er tipsene om artistene man har misset.
Ikke minst i sjangeren rock, som jo sliter hardt i oppmerksomhetskampen mot all hiphop og moderne R&B.
Brått husker man det personlige albumet How The West Was Won av The Only Ones-legenden Peter Perrett, som sensasjonelt havnet topp ti i Dagsavisens felleskåring.
Og comebacket fra shoegazebandet Slowdive, det fine andrealbumet fra Big Thief eller de gode punkrockerne Priests, som alle tre havnet høyt opp på listen hos Pitchfork.
En ny rockeperle
Nå på tampen av året, etter at alles lister var trykt, dukket det opp en liten, ekstra rockeperle fra byen med de fleste beste:
New York.
Byen som er «rock city», med artister fra The Velvet Underground via Television, Ramones, Patti Smith og The Strokes til LCD Soundsystem.
For å nevne noen svært få.
De nye som oser av New York er duoen QTY.
Omtalt av det engelske musikkmagasinet NME som «straight-up indie bliss», og med debutalbumet QTY rullende er det lett å kjenne på den samme lykkefølelsen.
Tre opplagte referanser er Lou Reed, The Strokes og Suede.
Det siste er selvfølgelig ikke fra New York, men dets gitarist Bernard Butler er produsent for QTY-debuten, og det høres.
Sjekk bare låten «Word for this», med sitt Suede-aktige gitarspill og vokalbruk.
Låter med fete riff
Tydelig inspirert av glamrock, og på tjuvjakt blant rockeriff som mange har skapt før dem, treffer QTY en ekte rockenerve.
Duoen Dan Lardner and Alex Niemetz møtte hverandre i New Yorks gater som 17-åringer, spiller begge gitar og synger om liv, vennskap og undringen om hvordan man skal finne veien opp og frem i storbyen.
«It's a half-hour into this day, already I like my chances.
A word for this, is inexperience» synger Lardner, og stiller flere spørsmål enn han gir svar.
Musikalsk smeller det til allerede i den fantastiske åpningslåten «Rodeo», med et så fett riff at den lett kunne vært en single fra The Strokes´ klassiske debutalbum Is This It.
En rockelåt av sorten man ikke trodde det var mulig å skape flere av, men så skjer det likevel.
Kan «rock city»-håndverket
Den energisk fengende og riffbaserte fortsetter i «Dress/Undress», før ting roes ned i nydelige «Michael».
Der, og i låter som «Living things» og «Notify me», bygger musikken mer på eminent, dobbelt gitarspill enn drivende riff.
Når man på toppen kan legge på en vokal som minner om like deler Lou Reed, Tom Verlaine og Julian Casablancas, er det ikke mye å klage på.
Direkte nyskapende er de ikke, det har vel de fleste forstått nå.
Men QTY kan New York Rock City-håndverket til fingerspissene, og briljerer på gitarene gjennom et album som føyer seg fint inn i rekken av sterke debuter fra denne byen.
Så, inntil engelske Shame slipper sitt debutalbum 12. januar neste år, lar vi QTY holde gitarrocken levende.
| 1
|
401250
|
N.E.R.D er tilbake, men ikke helt i hitform
Hitmaker Pharrell Williams prøver, men mange fikse ideer blir ikke alltid til gode låter.
Lenge før Pharrell Williams (44) skrev låten og sang i den omstridte nakenvideoen til «Blurred lines» med Robin Thicke i 2013 - og ikke minst gjorde hele verden «Happy» med sin gigantiske hitlåt i 2014 - var han grunnlegger og den sentrale delen av produsentduoen The Neptunes og bandet N.E.R.D.
Sistnevnte en trio med Williams, Chad Hugo og Shay Haley som skapte en uforskammet fengende miks av pop, funkrock og moderne R&B.
Låten «She wants to move» er helt ypperlig, og sendte N.E.R.D til topps verden over i 2004.
Samme år spilte de også en vilt fet konsert på Quartfestivalen.
I et rytmisk jag
Men der Pharrell Williams holdt stand som superstjerne på egen hånd forsvant N.E.R.D fra radaren, til tross for nye låter og album både i 2008 og 2010.
Til nå, der bandet som aldri egentlig døde er vekket til live igjen.
Skjønt band og band, femtealbumet No_One Ever Really Dies oppleves mest som et solofremstøt fra Williams, som ifølge wikipedia er kreditert som eneste låtskriver av de opprinnelige tre på samtlige elleve låter.
Allerede fra første single og åpningslåt «Lemon» forstår man at dette albumet er noe annet enn den tamme forgjengeren Nothing.
Med Rihanna som gjest dundrer «Lemon» rett ut i dagens moderne popverden fylt med langt mer hektiske bassrytmer enn melodi, og N.E.R.D får oss til å føle at dette funker - igjen.
Treffer ikke planken hver gang
Det rytmiske jaget fortsetter i første halvdel, via friske «Deep Down Body Thurst» og frenestiske «1000», og mye her handler mer om å føle noe i kroppen enn å tenke dype linjer.
Ikke noe galt i å jage etter hits som fyller dansegulv og spillelister i Spotify, så klart, men Pharrell Williams og gjengen treffer likevel planken for sjelden.
Etter hvert endres form og stemning, når andre typer låter fra Williams´ katalog hentes frem.
Det politiske er i «Don´t don´t do it» med Kendrick Lamar som gjest, en låt som med tydelig sinne kommenterer hvordan svarte blir behandlet av politiet i USA.
Den mykere siden vises i lange og herlig snodige «Lightning, Fire, Magic, Prayer», mens det store mageplasket kommer helt til slutt i reggae-forsøket «Lifting You» med Ed Sheeran.
Dét var en dårlig idé, gitt.
En og annen godlåt her, altså, men med for få av disse på plass vil No_One Ever Really Dies neppe gjøre N.E.R.D. veldig store igjen.
Men hør for all del den hemningsløse «bangeren» «Secret Life of Tigers» som nest siste låt ut.
Det er Pharrell på sitt kreativt beste.
| 0
|
401252
|
Adjø Montebello:En herlig gave til Karpe-fansen
Et stort kunstnerisk løft avsluttes med en film som oser av overskudd.
Fet, rørende og hysterisk på samme tid.
Hiphoperne i Karpe Diems Heisann Montebello-prosjekt startet med syv låter og syv videoer, men har utviklet seg til et sjeldent stort og ambisiøst kunstprosjekt.
Det toppet seg med tre konserter i Oslo Spektrum i april, og avsluttes nå med filmen Adjø Montebello.
Solgt inn som en blanding av dokumentar-, fiksjon- og konsertfilm, men skal man være ærlig treffer filmen kun på de to siste definisjonene.
Ikke at det ikke holder, for all del, for Adjø Montebello er blitt en fest av en oppsummering av hele prosjektet.
Thea Hvistendahls filmen er like deler fet, rørende og hysterisk «lættis», der mye av det innholdsmessige alvoret og samfunnskritiske i prosjektets tidvis kontroversielle tekster holdes nede til fordel for feiringen av en unik suksess.
Lurt.
Brudd på landets «nøytralitetsplikt»
Fiksjonsdelen av filmen starter med at Chirag Rashmikant Patel og Magdi Omar Ytreeide Abdelmaguid (begge 33 år) er kastet i fengsel, tiltalt for å ha brutt Norges «grunnlovsfestede nøytralitetsplikt».
«Apen» og «Kjeften» har som vi vet et «Attitudeproblem» og sier ting som vårt politisk korrekte samfunn vanskelig kan tolerere.
I fiksjonen er det statsminister Erna Solberg som står bak.
Økokrim settes på saken for å hindre at de gjør seg rike på holdningene sine, og Chirag og Magdi dømmes til døden.
Men de får naturligvis et siste ønske, og det blir å holde tre konserter i Oslo Spektrum.
Derfra og filmen ut fortelles en leken historie om hvordan herrene fra nærmest umulige kår og en utfordrende, personlig bakgrunn har jobbet seg opp til posisjonen som samfunnets «farlige» talsmenn som Karpe Diem, kombinert med ekstremt fete opptak fra konsertene i Spektrum.
En historie fortalt med litt alvor, men mest av alt med overskudd, kreativitet og humor.
Hvem lager et eget dataspill kun for en film, liksom?
Karpe får som fortjent til slutt
De rene konsertopptakene vil naturligvis glede alle de 27.000 som var til stede i Spektrum i april, mange vil også se seg selv synge med, men også andre som ikke var der vil kunne frydes.
Fiksjonen med «purkepolitiet» som passer på artister og hysjer mot publikum virket kanskje litt påtatt den gang da, men får sin naturlige forklaring her.
Karpe var jo der kun «på prøve».
Det samme gjør manager-figuren Nils, som sitter på tribunen.
Det er kun låtene fra selve Heisann Montebello som blir vist i konsertdelen av filmen, men det holder i massevis.
Det var tross alt der millionene ble spyttet inn i produksjonen.
I tillegg inneholder filmen tre-fire snutter med nyskrevet musikk med harde beats, uten at disse låtene imponerer spesielt.
Med ett unntak, men akkurat det skal vi la ligge.
For hvordan filmen, og dermed hele Karpe Diems Heisann Montebello-prosjekt ender, skal vi ikke avsløre her.
Men for å si det enkelt:
Chirag og Magdi får som fortjent.
| 1
|
401254
|
«Battle of the sexes:»Billie Jean vant kampen, men krigen pågår fortsatt
Morsomt om en av tidenes viktigste tenniskamper.
Året er 1973.
Kampen for kvinners rettigheter er godt i gang.
Billie Jean King får likevel bare en åttendedel av pengepremiene til de mannlige tennisspillerne.
Hvis du nå sukker og lurer på om dette er en sportsfilm, så er det i høyeste grad det, men den er så mye mer.
Battle of the sexes handler like mye om kampen for likestilling, lik lønn og retten til å elske den du elsker uansett kjønn.
Det handler om atleter som brøt ut av den mannsdominerte tennisindustrien i USA, og som banet vei for dagens barrièrebrytere fra de norske fotballjentene til Cecilia Brækhus.
Viktigere enn en tenniskamp
Selv om handlingen i filmen skjedde for 44 år siden, er det skremmende å se hvor lite holdningene har endret seg.
Hvilke sitater tror du er fra filmen, og hvilke er fra verdens mektigste mann?
Det slår deg mens du sitter og ser Battle of the sexes hvordan noen av kommentarene ytret av blant andre Bobby Riggs kunne vært tatt rett ut av munnen på den amerikanske presidenten i 2017.
Og for å svare på spørsmålet; de to øverste sitatene er fra filmen.
Det gjør filmen både deprimerende og skremmende.
#metoo-kampanjen har avslørt at historien filmen forteller fortsatt er relevant.
Humoristisk og fengslende
På 70-tallet var King, spilt av Emma Stone, i verdenstoppen i tennisverdenen.
Hun var også en tydelig feminist.
Bobby Riggs (Steve Carell) er avdanket toppspiller med et gamblingproblem da han får ideen til å utfordre de kvinnelige spillerne til en match.
Pengepotten var stor.
Prestisjen større.
Battle of the sexes er et humoristisk og fengslende portrett av mannssjåvinismen som preget tennismiljøet i USA.
Både Stone og Carell er nydelige i rollene sine, tidskoloritten god, og spenningen opp mot kampen skildres med bravur i det som er et intenst og fengslende drama.
Selv om filmen er vittig og historien medrivende, gjør #metoo at filmen får en mørkere undertone.
Den harde feministen mot den klovnete mannssjåvinisten kunne lett blitt en klisjé.
Dessverre så vi i kampen mellom Hillary Clinton og Donald Trump at klisjeen ble virkelig nok en gang.
Billie Jean King vant en symbolsk kamp i 73, men det er langt igjen til match point for kvinners rettigheter på verdensbasis.
| 1
|
401255
|
Nytt album fra Eminem - god bare når han er sint på Trump
78 minutter Eminem er alt for mye, spesielt når så mye bare kopierer tidligere grep.
Men det politiske sinnet sitter.
45-åringen Marshall Bruce Mathers III aka Slim Shady aka Eminem er udiskutabelt en av musikkhistoriens største artister.
Et par hundre millioner solgte og ti album på toppen av Billboard 200-listen fra det store gjennombruddet med The Slim Shady LP i 1999 og frem til i dag sier sitt.
Når hiphoperen nå slipper sitt niende soloalbum, koker det i sosial medier.
Som vanlig er det umiddelbart mest kjeft å få, for kontroversielle Eminem skaper alltid sterke og polariserte meninger.
Det er på en måte ikke mulig å bare like Eminem litt, man må enten hate eller elske ham.
Nesten 78 minutter lange Revival gir vann på mølla til begge leire.
Følger kjente musikalske mønstre
Haterne har litt rett når de sier at all nyskapende kreativitet er borte, og at Eminem kun tråkker i egne mønstre her.
Det alt for lange albumet fylles opp av låter som på sitt beste har tunge hiphoprytmer og mannens karakteristisk raske og bitende sinte rapstil, sjekk for eksempel ut «Chloraseptic» eller «Untouchable».
Og som på sitt verste velter seg i den for lengst utslitte formelen samplede gitarriff og rap-rock.
Sexistiske «Heat» er bare pinlig, og det er opplagt at det mangler nei-mennesker rundt Eminem når han og produsent Rick Rubin slipper gjennom nok en låt som bygger på riffet fra Joan Jetts coverlåt «I love rock ´n´roll».
Med gjester som Ed Sheeran, Pink, Beyoncé, Skylar Grey, Khelani og Alicia Keys er også dette albumet en ny runde med låter som bygges opp rundt store, melodiske refreng.
Dette grepet som Eminem patenterte sammen med Dido på sin enorme hitlåt «Stan» i 2000, og som er gjentatt gang etter gang siden.
Her funker det godt som en kontrast med nevnte Keys i illsinte «Like home», men for mange av de andre låtene får ikke det tenkte løftet.
Det er sikkert morsomt og kommersiellt smart å få på plass et samarbeid med nåtidens største popmann Ed Sheeran, for eksempel, men «River» blir ikke en ny «Stan» av den grunn.
Så langt i fra.
Det kan kanskje innvendes at det er urettferdig å alltid forvente noe nyskapende fra en artist, men likevel går det en grense for hvor mange ganger man kan kopiere sin egen formel før det blir påfallende.
Og uinteressant.
Fortsetter anti-Trump-kjøret
Revival åpner med et par-tre kutt der Eminem halvt skrytende, halvt ydmykt igjen rapper om sin posisjon som verdens største og beste, selv om han strengt tatt ikke er noen av delene nå i 2017.
Men, som både tittelen «vekkelse» og albumets coverbilde av ham sittende bekymret over det amerikanske flagget viser, så har Eminem tidvis andre ting å fortelle her.
Coveret kan minne om Sly & The Familiy Stones There´s a riot going on fra 1971, og understreker at han som mange andre ikke er fornøyd med dagens USA og president Donald Trump.
Han er direkte sint, faktisk, og langer ut mot Trump i «Like home»:
«Didn't wanna piss your base off, did ya?
Can't denounce the klan, 'cause they play golf with ya.
You stay on Twitter, way to get your hate off, Nazi» rapper han, og refererer til Trumps kommentarer etter at en kvinne ble drept i opptøyer i Charlottesville tidligere i år.
Men det stopper ikke der, og Eminems anti-Trump-kjør, som startet med enkeltlåten «Campaign speech» i fjor høst og fortsatte med en mye omtalt «freestyle» av forakt mot presidenten nå i høst, er av det mildt sagt direkte slaget:
«I guess it pays to feed off of chaos, so basically, you ate of Hitler.
But you ain't ruining our country, punk, you won't take our pride from us, you won't define us».
Donald Trump er nok ikke Eminems største fan fra før, men forholdet blir neppe triveligere etter dette.
Flau over å være hvit
Viktigere enn jaget mot Donald Trump, er kanskje stedene der Eminem rapper om måten det amerikanske politi og samfunn behandler svarte.
Temaet dukker opp i flere låter, og mest i singlen «Untouchable».
«Black boy, black boy, we ain't gonna lie to you.
Black boy, black boy, we don't like the sight of you» starter Eminem, før han seks gode minutter senere har vært gjennom politidrap, rasisme, republikanske holdninger, Black Lives Matter og generelle strukturer i det amerikanske samfunnet som minner om raseskillene på 60-tallet.
Koklusjonen?
«I admit, there have been times where it's been embarrassin' to be a...white boy, white boy».
Dette er disse utoverkikkende og politiske låtene som fungerer best på Revival, men om Eminem fortsatt har kunstnerisk makt til å starte en «vekkelse» i sitt hjemland, er vel usikkert.
Det er andre tider nå enn da han sjokkerte alt og alle rundt år 2000, eller rappet forbannet om «White America» i 2002.
Sier unnskyld til Kim
78 minutter med Eminem er fryktelig mye, spesielt når så mange av de 19 låtene som sagt tråkker i oppbrukte musikalske spor.
De obligatoriske låtene der han beklager seg til moren og sin nå voksne datter Hailie er også med, men på den personlige siden byr Revival likevel på en liten, men sikkert viktig overraskelse:
I «Bad husband» sier han her (på en måte) unnskyld til sin tidligere kone Kim, som han tross alt har kranglet med, truet og vært i rettslige oppgjør med i åresvis.
Når det er mulig, kan det kanskje bli fred i verden også?
| 0
|
401256
|
Musikkanmeldelse:Bedre har Large Unit aldri vært
Dette bandet kan stå som bilde på tilstanden i norsk jazz, med sin bredde i musikalske uttrykk og generell åpenhet.
De bruker ikke særlig lang tid på å fortelle hvem de er.
Akkurat den evnen har Large Unit til felles med et helt kompani av norske jazzmusikere for tiden.
Enten de står på scenen eller utgir musikk, blir de lagt merke til langt ut over landets grenser.
Etter å ha utvidet størrelsen på bandet i anledning fjorårets albumutgivelse Ana, er Large Unit nede i 13 medlemmer igjen.
Anført av trommeslager Paal Nilssen-Love stiller de seg i en europeisk storbandtradisjon der frie uttrykk og konsise arrangementer leder hverandre frem.
Nilssen-Love har skrevet alt
De første sekvensene i det lange åpningssporet «Fluku» lar kortfattede, melodibårne utblåsninger møte bevegelig støy fra elektronikk og gitar.
Paal Nilssen-Love, som har skrevet all musikken, er åpenbart inne i en fase der han tar nye og friske grep.
Enten han driver fram tubaist Per Åke Holmlander og lar trombonist Mats Äleklint leke seg på underlaget, eller han lar altsaksofonist Julie Kjær tømme hornet over stakkato rytme, så har musikken preg av nødvendighet.
Den er tatt opp live på Victoria, Nasjonal Jazzscene våren 2016 og er gjennomført levende.
Med på å prege året
Bandet har to trommeslagere og to bassister.
Perkusjonist Andreas Wildhagen og bassistene Jon Rune Strøm og Christian Meaas Svendsen spiller med tyngde og overbevisning.
De er alle viktige brikker i norsk samtidsjazz og har vært med på å prege året.
De er medlemmer i Momentum, Jonas Cambien Trio og Universal Indians, alle utgitt på det portugisiske og særdeles viktige selskapet Clean Feed.
Som utviklere i musikkollektivet Nakama Records har de også gitt det norske jazzåret nye farger.
I Large Unit skifter de posisjoner, former og lar seg forme.
De gir bandet en fleksibilitet som preger lytteopplevelsen.
To andre Large Unit-medlemmer som har vært med på å heve den hjemlige jazzens kvalitet og internasjonale renommé i 2017, er saksofonist Kristoffer Berre Alberts og klarinettist og saksofonist Klaus Ellerhusen Holm.
Deres utgivelser, med trommeslager Steve Noble og bandet Ballrogg, er virkelig verdt å nevne.
På Fluku er de med på å løfte det kollektive og sette personlige spor de gangene lyset rettes mot dem.
Økland, Myhr og Roligheten
Når Large Unit avrunder dette året med et koldtbord av et album, faller det seg naturlig å trekke frem flere utgivelser og artister som har preget 2017.
Den tendensen som går igjen, handler om bredde i musikalske uttrykk og generell åpenhet.
Felespiller Nils Økland med band klarte enda en gang å kapre øverste plass på min årsbesteliste, og jeg bryr meg antakelig like lite som musikerne om å plassere musikken sjangermessig.
For det er der vi er nå, i et åpent felt som syder av kreativitet.
Gitaristen Kim Myhr ga ut albumet You/me og demonstrerte fremdrift av betydning.
I likhet med Large Unit stiller han seg i en tradisjon, utvider nedslagsfeltet og skaper utmerket musikk.
En gitar trenger som kjent ikke lenger å være gitar, og det gleder.
André Roligheten er også en musiker som har svingt seg frem i år.
Med bandet Roligheten, der bassisten for øvrig heter Jon Rune Strøm, lyktes saksofonisten å gjøre varig inntrykk.
2017 har vært et kvalitetsår, og Fluku kaster glans over avslutningen.
| 1
|
401257
|
«Bright:»Ikke helt vellykket sjangerhybrid
Netflix satser på film, men de må lage bedre filmer enn dette skal de kaste seg inn i konkurransen.
Hva får du hvis du blander Ringenes Herre og Boyz n the Hood, tilsetter en liten dose Blade og litt LA Confidential?
Jo, da sitter du igjen med Bright, en film som bringer sjangerblanding til nye høyder.
I bok- og spillform er urban fantasy en velutviklet undersjanger hvor det stjeles og blandes fritt fra både science fiction, fantasy og skrekk.
Denne blandingen har ikke vært så vanlig – eller vellykket – på film.
The Crow (1994), Underworld (2003) og Hellboy (2004) er noen unntak.
Mørke bilder
Med et budsjett på 90 millioner dollar ryktes det at Bright er en av de dyreste i Netflixs filmproduksjonshistorie så langt.
Du får en anelse om at filmen er påkostet, men i noen sekvenser med gatekamper er bildene så mørke og dystre at det er vanskelig å se hva som er hva.
Selv i en desembermørk stue ønsket jeg meg stort lerret i en mørk kinosal.
Jeg trenger nok ny TV med bedre fargekontraster!
Forfatter Max Landis skal ha kudos for at han har skrevet et originalt manus.
Han har skapt et eget univers hvor menneskene lever side om side med alver, orker, dverger og andre vesener som tilhører den fantastiske litteraturen.
Helt likestilte er de ikke.
På toppen sitter alvene og har kontroll på det meste.
Å se snobbete alver med fancy handleposer og dyre biler er nesten verdt hele filmen.
Nederst på rangstigen er orkene, som støttet feil side i en konflikt for flere tusen år siden.
Det får de fortsatt lide for, og menneskene er midt imellom.
Genuint morsom
Som ledd i en bedre integreringspolitikk får politimannen Ward (Smith) en ork som partner.
Jakoby (Joel Edgerton) er dermed ikke populær blant hverken mennesker eller orker.
På et rutineoppdrag snubler de over en tryllestav som alle vil ha tak i.
Mye av dialogen, referansene og samspillet mellom Ward og Jakobi er faktisk genuint morsomt.
Det er sært, men universet føles i alle fall friskt og annerledes.
Orkene er filmens underklasse, og det er ikke vanskelig å se det som en kritikk av det amerikanske politiets rasisme og brutalitet.
Handlingen utspiller seg på gateplan i Los Angeles.
Kampsekvensene er som brutale og rå gjengoppgjør, hele politikorpset er korrupt, og duoen stoler ikke engang på hverandre.
Kaotisk historie
Problemet er et historien er rimelig kaotisk, og regissør David Ayer greier ikke å skape en god og klargjørende tråd.
Et annet element som gjør at historien mister piff underveis, er filmens skurk.
Noomi Rapaces mørke alv er ordentlig «badass» i starten, men mot slutten fisler hun ut.
Det gjør også det som skulle vært et dramatisk klimaks.
Netflix’ forsøk på å lage en stor og påkostet actionfilm er ikke helt vellykket, men de skal ha for å ha skapt et forfriskende, nytt univers.
Bright er til tider veldig morsom og unngår dermed Uwe Boll-tendenser, men den surrete fortellingen ødelegger.
| 0
|
401258
|
Restaurantanmeldelse:Elendig service og overpriset mat
26 North restaurant & Social Club ble en trasig spiseopplevelse.
– 20 minutter uten tilbud om et glass vann eller noe annet å drikke.
Hva holder servitørene på med, spør spisefølget.
Det er lett å svare på.
Alle servitørene hos 26 North står nemlig og skravler og ler sammen i baren.
26 North ligger rett ved svingdørene i lobbyen til Radisson Blue på Holbergs Plass.
Den har en bue med sofaer for å skjerme restaurantgjestene mot alle som går forbi, men det funker dårlig.
–
Hvis du ikke tenner på busser, er det ikke spesielt hyggelig å se flybussen stoppe utenfor vinduene hele tiden.
Det kommer flere store grupper ruslende forbi restauranten.
De skravler om alt fra været til hvor mange dager svigermor må overnatte i julen.
Det kommer kald trekk fra svingdøren, og ennå er det ikke blitt skikkelig kaldt ute.
Vaffel og rømmegrøt
Den ene servitøren har endelig funnet ut at det kan være hyggelig å dele ut menyer til gjestene, og spør sogar om vi vil ha noe å drikke.
–
Jeg synes menyen er fristende, skryter spisefølget mens vi deler hver vår pils.
Restauranten har en nordisk profil, og her er alt fra elgslidere og ørret til rømmegrøt og vafler med norsk spekeskinke og brunost.
Haukeliekspressen
Lokalet er uformelt med tre- og marmorbord og en stor L-formet bar.
Denne kvelden er det få gjester, kun noen enslige menn med hodet dypt begravd i PC-en.
–
Da er det mat, sier servitøren og lurer på hvem som skal ha hva, før kan kjapt forsvinner bak baren igjen.
– Jøss!
Det var en diger forrett.
På fatet ligger tre elgslidere dekket av geitost.
Burgerne er fint stekt og smaker godt, men den hvite geitosten fra Haukeli stjeler det som er av smak.
Man burde hatt mye mindre av den og heller doblet mengden honningglasert løk, som også blir overkjørt av «Haukeliekspressen».
Det gode, grillede brødet og den syltede soppen er plusset her, men totalinntrykket er at retten blir for tørr.
Klin kokos
Mannen ved siden av oss er lei av å jobbe og har gått over til Netflix og advokatserien Suits.
Vi får med oss en het scene på soverommet mens vi gumler i oss den andre forretten.
–
Jeg kjenner smaken av krabbe i den første biten, men så tar frityren overhånd, sier spisefølget.
Vårrullene med krabbe er sprø og varme, og det passer godt med den gode, sursøte tomatsausen til.
Tilbehøret med strimlet gulrot og biter av kokos er ingen innertier.
Spesielt de store kokosbitene dominerer totalt.
Kokos kan funke fint til krabbe, men ikke på denne måten.
Rydde?
Nå?
Servitøren kan ingenting om maten eller vinen når vi stiller noen spørsmål, og synes fortsatt det er mest stas bak baren med de andre servitørene.
Fint å se at de har det så gøy på jobb, men det er også hyggelig om man henter ut tomme asjetter og en sjelden gang er i nærheten av bordet vårt.
Mikroskopisk svor
– Fint stekt og smakfull kveite, skryter spisefølget.
Den pannestekte fisken er fint krydret, saftig og en opptur etter forrettene.
Tilbehøret holder dessverre ikke samme mål.
Fennikelen er god, men tre store biter blir for ensidig.
Her kunne man variert mer med grønnsakene.
De såkalte sprøstekte bitene med svinesvor er så ørsmå at effekten av crunch, svin og salt blir tilnærmet borte.
Det er likevel ikke det verste.
Trøffelfries uten trøffel
– Kanskje vi kan låne en av advokatene fra Suits til å saksøke kokken, undrer spisefølget.
Han snakker om friesen med parmesan og trøffel.
Oslo flommer over av gode spisesteder med knallbra fries, men hos 26 North holder de ikke hva de lover i menyen.
Trøffelen er nemlig borte og erstattet av et lass med majones.
Man må gjerne ha majones ved siden av, men trøffelfries er ikke dette.
De er også langtfra like sprø og gode som hos Brasserie Ouest eller Pinerolo Americano.
Priser seg ut
– Fint stekt og krydret entrecôte, sier spisefølget, som likevel har fått det mørere og bedre hos både Stock, Trancher og St. Lars.
Kjøttet er supplert av sødmefulle tomater og beter i ulike farger, samt en skål med faste og gode, bakte poteter.
I en kasserolle kommer en saus laget på kraften fra kjøttet.
Den er fyldig og smakfull, men i overkant salt.
Porsjonen er stor, men prisen hinsides.
Selve retten koster 395 kr, et godt stykke over de fleste andre steder i byen, og du må bestille poteter i tillegg.
Da lander hovedretten på 450 kr, det samme som en 4-retter hos Tekehtopa.
Seig gelé
Sitronterten med marengs er syrlig og god, men det såkalte sjokoladetårnet er en skuffelse.
– Sjokoladebunnen er tørr, og toppen med sjokoladegelé seig og umulig å få skjeen gjennom.
Til 155 kroner er dette altfor dårlig, sier spisefølget.
Dårlig plassert lokale, tafatte servitører, dyr og middelmådig mat – 26 North har masse å rette på!
| 0
|
401259
|
Restaurantanmeldelse:Hjelp!
Hvor er Hellstrøm?
Jambo restaurant har av uforklarlige årsaker overlevd i 26 år.
– Lever de fortsatt?
Spisefølget titter opp mot skiltet til Jambo restaurant, hengende over trollbutikken og Moods of Norway på Karl Johans gate.
Jambo restaurant er et kinesisk spisested som åpnet dørene allerede i 1991.
Det er det mest imponerende denne kvelden.
–
Hvor mange retter tror du de har? 100? 200?
Spisefølget åpner spent menyen.
Vi har fått et bord på den kinesiske restauranten i 2. etasje, hvor tiden har stått stille siden åpningen for 26 år siden.
Her er det mange kinesiske effekter, rosa duker, plastblomster og både vegger av tre, stein og en med mosaikk.
De vinner ingen interiørpris, men stiller sterkt på flest antall retter.
De har stort sett alle de samme rettene med and, kylling, svin og okse og masse fritert.
Du får blant annet biff med løk, biff med brokkoli, biff med svartbønner og hvitløk, biff med bambusskudd, biff med ananas og hvitløk, og – selvsagt – biff chop suey.
–
Ja, hva skal dere ha?
Servitøren står ved bordet fem sekunder etter at han delt ut menyer.
Her er man vant til at ting skal gå fort, men det tar sin tid å lese om alle rettene.
Frityr, frityr og frityr
–
Dette er virkelig et gufs fra fortiden, sier spisefølget.
På et avlangt fat ligger litt salat, en kvart tomat og litt mais, samt noen friterte biter sjømat.
Det smaker frityr med et grøtete innhold.
Innbakt kamskjell har vi ikke spist før, men det kunne vært hva som helst.
Alt smaker frityr, kamskjellet går i oppløsning og de tre scampiene er torturert i høy varme over lang tid.
– Maten er varm, bitene sprø, men det eneste du kjenner smaken på er den søtlige chilisausen ved siden av, mener spisefølget.
125 kroner for denne retten er skandaløst.
Vårruller på vinteren
Det samme gjelder de to vårrullene med litt kål og kjøttdeig.
Det smaker ingenting av innholdet, kun frityr og smak fra chilisausen.
Nå er ikke 70 kroner dyrt for to vårruller, men de har så utrolig mange gode vårruller til samme pris andre steder i byen, blant annet Taste of China og Lille Saigon Nr. 1.
- Var det bra?
Jeg sa det var godt, skryter servitøren.
Mye folk
– Overraskende mange folk her denne ettermiddagen.
Mange tar tydeligvis et kjapt måltid her, og flere både ankommer og forsvinner mens vi spiser.
Vi har startet med en pils hos Jambo, men servitøren har anbefalt en rødvin til hovedrettene.
Vinkartet er rimelig lesning sammenlignet med de fleste andre spisesteder i byen, men ikke tro at restauranten ganger prisene noe mindre.
Vi drikker en flaske Passolo 2016 til kun 380 kroner, men den enkle vinen er ganget med nesten 3,5 av polpris.
Hvor er smaken?
–
Dette var sørgelig saker, sier spisefølget.
Det strimlede svinekjøttet har en rar, kvalmende smak, men smaker ellers ingenting.
Sausen smaker heller ingen verdens ting, bortsett fra litt sting fra chilien.
De har valgt enkle grønnsaker man ikke kan feile med, selv om gulrotbitene er hakket for harde.
Løk og paprika skal det godt gjøres å ødelegge.
Risen til er klumpete og lunken.
Eplekakegrøt
Den andre hovedretten har bedre kjøtt, men heller ikke her det noe smak i retten.
Sausen er vandig og tam, uten krydder, kjøttet smaker ingenting, men også her er grønnsakene greie.
–
Dere må ta eplekake til dessert, den er veldig god, sier vår blide servitør.
Det er så langt unna sannheten det er mulig å komme.
Eplekaken er nesten som grøt:
En bløt, ekkel kake, oversprøytet av krem på boks og en steinhard kule vaniljeis av billigste sort.
For å gi retten noe farge, har de lagt på to overmodne blå druer og en stor persillekvast!
–
Ikke er det bra mat, ikke er det rimelig sammenlignet med andre asiatiske restauranter, det er ikke spesielt trivelig her, men det er sentralt og maten kommer kjapt.
Da er tydeligvis mange gjester fornøyd, siden de har overlevd så lenge, sier spisefølget på vei ut.
Vi har ingen planer om å komme tilbake.
Jambo, dette er jumbo!
| 0
|
401260
|
Matanmeldelsen:Vive La Blanche
12 år etter åpning holder Brasserie Blanche fremdeles formen, ikke minst takket være et solid kjøkken og svært hyggelig service.
–
Vi burde bestilt bord, for her var det mange folk, sier Bordvenninnen.
Bordene ved den sprakende peisen er opptatt, og langs veggene sitter både større og mindre selskap.
Men vi får plass mot det enorme vinskapet som fyller den borteste veggen, og snart har vi fått hvert vårt glass Sancerre og menyer.
–
Hva er rettene i rødt? spør Bordvenninnen.
–
Det er de som er faste på menyen, forklarer vår hyggelige og kunnskapsrike servitør, som har anbefalt en flaske Mercurey til maten.
Vi begynner med tartar og snegler før vi går videre til sjøtunge Meunière og entrecôte.
–
Jeg kan åpne den med en gang og ha den over i en karaffel så den får luftet seg.
Da kommer smaken enda bedre frem, sier servitøren.
Brasserie Blanche ligger strategisk til rett ved krysset der Josefines gate og Bogstadveien møtes, og er den eneste franske i området.
Rundt hjørnet har Campo di’Fiori nettopp åpnet, men brasseriet har vært her siden 2005.
Sneglene er glovarme, og er for uvanlighetens skyld toppet med litt champignon.
Vi har fått brød ved siden for å få med mest mulig av sjyen.
– Snegler kan være ekle og gummiaktige, men her er de perfekt tilberedt, sier Bordvenninnen.
– Du kjenner også urtekrydderet i det smeltede smøret.
Tartaren er blant de bedre vi har fått i byen:
Kjøttet er mykt som smør, mens dijonsennep og revet pepperrot på toppen gir retten et spisst sting.
Norsk fisk med fransk finesse
–
Vi er blant de få stedene som serverer norsk sjøtunge, forteller servitøren og setter tallerkenen med fisk overstrødd av mandler foran bordvenninnen.
Ved siden av får hun en mild og myk potetpuré og en knasende sprø, frisk salat med en lett syrlig sting av vinaigrette.
–
Denne er nesten bedre enn den vi fikk på Le Benjamin, sier hun.
Min entrecôte er et mørt og delikat stykke, der fettmarmoreringen, søte cherrytomater og spretne haricots verts står godt til kjøttet.
Den litt flytende bearnaisen tar bort noe av saltsmaken, kjøkkenet kunne vært litt mindre raus med den.
Det er på sin plass å nevne Mercureyen, som har passet som hånd i hanske til både for- og hovedrettene, både syre, sødme og ikke minst den lange ettersmaken.
Fagkunnskap
Vi er blitt tatt meget godt vare på under hele måltidet, dessertene inkludert.
Jeg har fått fem små gode og veltempererte ostebiter – Brie de Meaux, Morbier, Chaumes, Chèvre og Avignon – mens Bordvenninnen har fått eple-tartin.
Hun kan ikke fullrose etterretten, som består av tynne, lunede epleskiver lagt lagvis og toppet med iskrem.
–
Jeg ser at de har lærlingeordning her, sier hun.
– Da er de i godt selskap:
Statholdergaarden og Cru med flere har også det samme.
Kunnskap er viktig i denne bransjen, ikke bare hva angår kokkefaget, men også servitørfaget.
God service kan redde et middels måltid.
Her er det tydelig at servitørene kan sine saker, sier hun.
Ujålete vestkant
–
De franske restaurantene i Oslo holder jevnt over et høyt nivå, men Brasserie Blanche har en ujålete sjarm som gjør at restauranten oppleves som litt mindre stiv enn gourmet-templene Feinschmecker og À’L’aise som også befinner seg på denne siden av byen, sier Bordvenninnen.
– Prismessig har dette stedet mer til felles med Le Benjamin, Brasserie Ouest og Chez Colin, og fungerer derfor bra som et «lavterskeltilbud», selv om maten og vinen holder høy klasse, sier jeg.
Andre gode franske
À’L’aise:
Gourmetmat ved Colosseum
Feinschmecker:
Fransk med klasse på Frogner
Le Benjamin:
Hverdagsgourmet på Grünerløkka
Brasserie Ouest:
Hverdagsgourmet på Frogner
Brasserie France:
En duft av Paris ved Egertorget
Chez Colin:
Hverdagsgourmet på Fredensborg
| 1
|
401261
|
Teateranmeldelse:Rått, ømt og krevende teater om voldtekt
Valdens historie på Det Norske Teatret krever mye av sitt publikum, men gir enda mer tilbake.
Mennesker som ikke blir trodd snakker i sirkler.
De gjenforteller og fortolker hver detalj, til historien er blitt til et monster av formbar plastelina.
Slik sett føles det høyst naturlig å gjøre Éduoard Louis’ roman Voldens historie til en teatral sirkeltrening på Det Norske Teatret.
Skuespillerne (Preben Hodneland og Emil Johnsen) vandrer rundt på et gulv dekket av plast.
De griser seg til med jord, gjørme, blod og vann.
Kveles av plasten.
Søker nåde i hverandres fang.
Gjenforteller den samme natten, igjen og igjen.
Det er blitt en rasende, vond og øm forestilling som skildrer språklig og kroppslig avmakt, samtidig som den spiller ut en helt konkret historie fra virkeligheten.
En politisk voldtekt
Det er julaften natt i Paris, og den unge forfatteren Éduoard Louis er på vei hjem fra julefeiring med venner.
På Place de la Republique møter han Reda, en andregenerasjons innvandrer som i likhet med ham selv kommer fra samfunnets mørkeste avkrok.
Men Reda kan ikke se likheten mellom de to, han ser bare en homofil gutt i litt for fine klær.
Nærmest på innfall tar forfatteren med seg Reda hjem.
Det ender med voldtekt, drapsforsøk og et havarert verdensbilde.
For leseren blir det straks tydelig at Louis vil noe mer enn å fortelle om en voldtekt.
Han vil tegne det store politiske bildet.
Fortelle at samfunnets vold avler fysiske voldtekter.
Vise at voldens fremste kjennetegn er at den ikke skjer i et vakuum.
Utmattende og poetisk
Romanen veksler mellom synsvinkler, og i sceneversjonen kaster de to skuespillerne rollene og replikkene til hverandre.
De er stemmene i hverandres hode, de er storesøsteren, de er politiet og noen steder er de alle karakterene på en gang.
I starten er det fascinerende, midtveis er det utmattende, men etterhvert glir det sammen i en slags poetisk helhet.
Louis’ politiske intensjon har fått bittesmå sceniske utspring.
En flaske med blod helles inn i rumpa til Preben Hodneland.
I første scene et litt maniert grep, men etterhvert tenker man at dette blodet i trusa, som renner langs låret, størkner og sitter fast på buksa, forteller hele historien på en billedlig måte.
Det er grep som dette som skiller Valdens historie fra rent fortellerteater.
Skjønt, stykket fungerer godt som litterær gjenfortelling også.
Hodneland og Johnsen har begge en fantastisk forståelse av teksten.
Hodneland bruker sin sjeldne råhet, som gjør sårbarheten desto mer gripende.
Johnsen må være en av de eneste i Norge som kan revne på scenen med troverdig oslo-nynorsk.
De spiller mesterlig godt sammen, selv om de strengt tatt spiller to sider av samme monolog.
Musikken forteller historien om volden
Kjersti Horn har ofte med seg Erik Hedin på lyddesign og Sven Haraldsson som scenograf.
Det er nær sagt alltid en suksess, men her har trioen overgått seg selv.
Hedins variasjoner av Arthur Kay Pienes jazztoner forteller voldens historie gjennom musikk.
Den kverner i sirkler, og sliter med å komme ut i rene melodilinjer.
Når den først gjør det, er det både forløsende og truende.
Det samme kan man si om Haraldssons scenografi.
Ved første øyekast et klassisk regiteatersett.
Men etterhvert vokser det sammen med spill og musikk til noe unikt.
Valdens historie vil være vond å se for noen.
Langdryg og tung for andre.
Men jeg tør å påstå:
En mektig teateropplevelse for de fleste.
| 1
|
401263
|
The Crown sesong 2: vakrere, mørkere, bedre |anmeldt av Asbjørn Slettemark
Andre sesong av historien om Dronning Elizabeth og det britiske kongehuset er vakrere, mørkere og enda bedre enn første runde.
Det ble ikke laget så mye bedre enn åpningssesongen av The Crown, Netflix’ ambisiøse serie om det britiske kongehuset, i 2016.
Serien sparket friskt fra som både underholdende drama og interessant historieklasse, samtidig som Peter Morgans gylne tastatur glødet av britisk overklassehumor.
Desember 2017s beste nyhet så langt?
Den etterlengtede sesong 2 er både vakrere, mørkere og enda bedre.
Der første sesong lyste på Elizabeths kronglete sti fra tronarving til fullblods dronning, med en fjellstø John Lithgow som hennes støttespiller Winston Churchill, sitter Elizabeth nå trygt på tronen i siste halvdel av 50-tallet.
Mens England ruller sakte inn i en moderne tid kongehuset ikke er helt forberedt på, buldrer det tungt i Elizabeths ekteskap med den viltre ektemannen Philip.
Scener fra et skrantende ekteskap
Serieskaper Peter Morgan åpner sesongen in medias res, og kaster oss rett inn i et rom hvor luften mellom Elizabeth og Philip – nydelig spilt av Claire Foy og Matt Smith – er tykk som eggelikør.
«Hva skal til?», spør dronningen en innbitt, slukøret Philip.
Hva skal til for at de skal holde ekteskapet noenlunde på stell seg mellom, for skilsmisse – og dette er begge skjønt enige om – er uaktuelt.
Derfra spoler Morgan bak i tid, og The Crown bruker to episoder på å fortelle oss hva som har tøyd ekteskapet til bristepunktet.
Det hele fortelles elegant og lekende lett, samtidig som hver eneste lille setning borrer dypere ned i disse fascinerende, historiske menneskene.
Det er ikke alltid pent – og tidvis fryktelig lite flatterende, men skrantende ekteskap som holdes sammen fordi nasjonens fremtid står på spill er nok sjelden vakre innvortes.
Hver episode spilles ut som en film, med sin egen hovedperson og historie.
John F. Kennedy og Jackie på statsbesøk får én time, Profumoaffæren en annen, prinsesse Margarets ekteskap med fotografen Antony Armstrong-Jones blir til et kapittel, og Prins Charles traumatiske opphold på tyskinspirert internatskole i Skottland tar oss med dypt ned i Philips egen oppvekst blant nazister, greske eks-konger og flyulykker.
Best av alt fungerer uansett episoden som tangerer den briljante Winston Churchill-fortellingen fra sesong 1 (episode 9, om du vil tilbake og se dette lille mesterverket), fortellingen om når Edward VIII tar seg hjem fra Frankrike for å få fotfeste i gamlelandet.
Hemmelige nazidokumenter og mer av Lady Mountbatten
Eks-kongens patetiske forsøk på å snakke seg tilbake til engelsk sosietet rives nitid opp i løpet av en times hopping mellom hemmelige nazidokumenter og kammerarbeid på slottet, og det thrillerinspirerte crescendoet nås i en brutal sitdown mellom dronningen og den selvopptatte eksilanten.
Episoden løftes ekstra av at en av favorittene fra første sesong, den nå pensjonerte hoffarbeideren Tommy Lascelles, dukker opp for å rydde i gamle sysaker.
Hans birolle her overgås kun av de få sekundene Lady Mountbatten valser ned en trapp og slenger rundt seg med de frekkeste velformuleringer.
Mer av henne i sesong 3, takk!
–
Det er ikke plass til menneskelighet
Man blir nok behagelig salongberuset om man har plingfest med julegløgg for hver lille historiske frihet Peter Morgan har tatt seg, men denne lett improvisatoriske dansen med historiske hendelser er det som gjør The Crown til en fortelling man ikke klarer se bort fra.
«Det er ikke plass til feil.
Det er ikke plass til skandaler.
Det er ikke plass til menneskelighet», sier Philip iskaldt når han uten dikkedarer må sparke sin nærmeste ansatte og venn.
Det kan godt være hans motto i medarbeidersamtaler, men det det er også det som gjør The Crown så bra, at den tegner et bilde av et kongehus og en nasjon full av feil, skandaler og menneskelighet.
| 1
|
401264
|
Matanmeldelsen:Fjord er i en klasse for seg
Det er ikke mange steder du får like god og spennende sjømat som på Fjord.
–
Det er som å komme inn i en annen verden, sier Bordvenninnen etter at vi har hengt fra oss jakkene og blitt ført til bordet.
Ved siden av oss sitter to japanske turister med ordboken klar, og i hjørnet sitter en gruppe forretningsfolk som tydeligvis avslutter dagen med en eksklusiv arbeidsmiddag.
I løpet av sekunder er servitøren på plass med menyer og spør hva vi ønsker å drikke.
På anbefaling tar vi hvert vårt glass Greywacke Sauvignon Blanc fra New Zealand, som har en flott fylde og fruktighet.
Snart har også Spisevennen kommet.
–
Det er vanskelig å komme seg hit med alt veiarbeidet i området, klager han.
–
Man har virkelig fått mye ut av lokalet.
Da Café Amsterdam lå her, var det lysere og lettere.
Nå har man klart å skape et dempet og eksklusivt inntrykk, og stedet vil passe bra hvis man skal møtes til en ekstra elegant date, mener Spisevennen.
–
Han har rett:
Levende lys og blått i ulike sjatteringer skaper en helt egen stemning, sier Bordvenninnen.
Vi har fått menyene, og leser spent hva vi kan vente oss.
Hvis du liker à la carte, er ikke Fjord stedet for deg.
Her opererer man med ukens seksretters meny, der du velger fra tre til seks retter.
Ved siden av et rikholdig og spennende vinkart har man satt sammen vinmenyer til maten innen to prisklasser.
Vi lar oss friste til å ta den dyreste, og angrer ikke.
Nydelige kombinasjoner
Etter en appetittvekker bestående av en krabberøre på kjeks med en nydelig sjøsmak kommer den første retten:
Ørret-tataki der fisken har fått en rask oppvarming og serveres sammen med miso og tangbuljong.
Et anstrøk pepperrot og tynne reddikskiver spisser smaken.
–
Flere steder lager retter med asiatiske smakselementer, men det er sjelden det fungerer like godt som her, sier Bordvenninnen.
Neste rett fungerer også meget godt:
Stekt uer med pastinakk og en kremet, luftig saus.
To små klatter eggekrem og sprø pastinakkremser topper retten.
Deretter får vi en brandade på røkt kolje med jordskokk og en forsiktig touch av trøffel.
–
Tenk hva man kan få ut av det besteforeldrene våre kalte hverdagsmat, sier Spisevennen og drar med seg siste rest av brandade med gaffelen.
Vinfølget hittil har vært hvitt, med en innsmigrende Chablis fra La Chablisienne og en elegant Meursault fra Domaine Michelot med elementer av smør og nøtter.
Samtlige har stått perfekt til rettene.
–
Jeg angrer ikke på at vi tok på spanderbuksene, sier Spisevennen.
En rett i særklasse
Før neste rett og vin kommer servitøren med et lite glass syrlig bærslush for å rense ganen.
–
Nå skal dere få en god italiener, sier han og skjenker i en Barbera d’Asti fra produsenten Luca Roagna.
Dette er en myk, rund vin med masse bær og en delikat friskhet.
–
Denne ville jeg tatt til lam, mener Spisevennen.
Nå kommer en sjeldenhet på norske bord:
Håbrann.
–
Det er ulovlig å fiske håbrann, men denne havnet i et garn så vi fikk tilbud om å kjøpe den, sier servitøren.
Bordvenninnen har spist hai på Island ved flere anledninger, så nå er hun spent på hvordan den norske haifisken kommer til å smake.
–
Denne retten burde få karakter 7, sier Spisevennen begeistret etter to biter.
Kjøttet har et snev av sitrus mens konsistensen kan minne om en mellomting av svin og kylling.
Tynne, knasende grønnsaksflak, en mild, kremet potetpuré og en fyldig rødvinssaus topper smaksopplevelsen.
–
Dette er noe helt annet enn jeg noensinne har fått, sier en imponert Bordvenninne, som også berømmer vinfølget.
For en avslutning
Det nærmer seg dessert, og vi får først fire modne norske oster som har tradisjonelt følge av en portvin.
–
Her har ostene fått utvikle seg, sier Spisevennen anerkjennende.
Den siste desserten slår likevel knockout selv på osten:
En kanelparfait med sitronkrem og et glass Beerenausläse fra Lenz Moser setter prikken på et utropstegn av et måltid.
– Skal det være en avec, spør servitøren og kommer med en tralle fylt av likører og ulike typer grappa, konjakk og andre godsaker.
–
Det skader vel ikke med en grappa, sier Spisevennen.
– Regningen kommer uansett til å være høy, så hvorfor ikke, sier Bordvenninnen.
– Fjord er i toppklasse.
Ikke bare når det gjelder sjømat, men også blant byens gourmetrestauranter.
Mat i toppklasse
Bra vinmenyer
Flott service
Andre gode sjømatrestauranter
Mares:
Nydelig fiskerestaurant på Frogner
Tjuvholmen Sjømagasin:
Fisk og skalldyr på Tjuvholmen
Skur 33:
Sjømat på italiensk rett under Akershus festning
Fiskeriet:
Enkel servering i fiskebutikken på Youngstorget
Sørenga sjømat:
Ny fiskerestaurant på Sørenga
| 1
|
401266
|
«Ferdinand:»Unødvendig nyfilmatisering
Historien om oksen Ferdinand er kjempesøt, men en ny versjon er ikke nødvendig.
Historien om oksen Ferdinand som elsker å lukte på blomster er en historie de flest av oss kjenner fra Walt Disneys nydelige kortfilm fra 1938.
Hver jul setter mange av oss seg ned julaften for å se på juleshowet From all of us to all of you hvor den 7 minutter lange filmen er et fast innslag.
Det er en vakker tegnet og fortalt film.
At noen til slutt falt for fristelsen å lage en ny versjon er ikke overraskende, men Carlos Saldanhas film er overflødig.
Det blir urettferdig overfor den dataanimerte 2017-varianten av Ferdinand å sammenligne de to.
Det er likevel vanskelig å unngå, selv om den nye filmen har sine gode sider full av spillopper og fargerik galskap.
Irriterende hester
I likhet med mange av dagens barnefilmer produsert i Hollywood, fortelles historien med full fres og få pauser.
Filmen introduserer en rekke nye karakterer.
De søteste er pinnsvinene, mens de arrogante hestene er ordentlig fæle.
Hvorfor noen mente det var en god idé å dubbe dem med en dialekt som er en blanding av tysk og bergensk må gudene vite.
Hvis målet var å få dem enda mer irriterende, fungerer det fint.
Som seg hør og bør i moderne barnefilmer må det også være plass til minst ett dansenummer.
Det er helt unødvendig.
Det er først mot slutten av filmen, som varer i 1 time og 46 minutter, at historien finner frem en liten dose følelser.
I scenene hvor Ferdinand er tilbake på stedet som trener okser til tyrefekterarenaen, er både gode og hjertevarme.
Spesielt det øyeblikket hvor han skjønner at kampen er rigget og oksen aldri har en sjanse.
Sånn sett er filmen et fint innlegg i debatten mot tyrefekting.
Nå er ikke Ferdinand helt uten humor og sjarm.
Barn uten forhold til den gamle filmen vil nok finne mye å le av.
Spesielt er scenen hvor den store oksen forviller seg inn i en porselensbutikk, ustyrtelig morsom.
| 0
|
401269
|
Nytt album:Janove holder koken
Artisten viser nok en gang vilje til å gå nye veier, med hell.
I fjor gjorde Janove Ottesen stor suksess med Artisten & Marlene, hans første soloutgivelse etter oppløsningen av Kaizers Orchestra.
Et vidvinklet konseptalbum i kjent stil fra den idérike frontfiguren.
Nå er han allerede klar med album nummer to, en mer avmålt affære på åtte spor, omtrent halvparten så lang som forgjengeren.
Her fortsetter han å prøve nye ting, uten å miste kontakt med sin egen stemme.
Blander inn nye ingredienser
Det begynner relativt rolig med «Engel», som veksler mellom slentrende vers og hardtslående refreng.
En god start med et spenn som introduserer flere av skivens gjennomgangstemaer, som drivende rytmer og fleksible vokalprestasjoner.
Hengtmann bygger på samme sound som forrige album, men i en setting hvor hver låt er mer frittstående, noe som gir musikken en viss lekenhet.
Den treffer mer umiddelbart, og låtene står fint på egne bein.
Janove har åpenbart hatt det gøy med denne utgivelsen.
Som vanlig er han selvsikker, lite redd for å spille på sjarm og teste ut stemmen.
Albumet har en jevn balanse av uttrykk, fra storslåtte ballader til frekke rockere.
Som sist er det tydelige referanser til R & B og hiphop i musikken, samtidig som man også kan kjenne igjen røttene fra Kaizers.
Janove befester sine egne særtrekk for fullt, men er villig til å blande nye ingredienser inn i miksen.
Her gjør han eksempelvis duetter med både Ane Brun og OnklP, som begge pusher ham i nye retninger uten at han mister fokuset på sitt eget prosjekt.
Variert materiale
Dette er en konsentrert affære, alle sangene har noe eget å by på.
«Klappjakt» er en snedig rocker med fett orgel og rytmiske krumspring.
«Pyramidene» smyger seg rundt i et dypt lydbilde, hvor drømmende, psykedeliske lydmalerier kombineres med folkemusikkflørting.
«Øyeblikksfanger» er en atmosfærisk, minimalistisk synthlåt hvor stilige gitarsprell kutter gjennom de svevende tonene.
Janove låner fra flere sjangere og blander dem inn i sitt eget uttrykk, med et særpreg som gir albumet en god helhetsfølelse.
Selv om ikke alle låtene er like sterke, er det ikke noe overflødig materiale her.
Janove Ottesen er i løpet av karrièren blitt en av de mest gjenkjennelige stemmene i norsk musikkliv.
Uredd og idiosynkratisk, men samtidig med bred appell.
Her viser han nye sider av seg selv, sider som passer godt med hans etablerte karrière.
Hengtmann byr ikke nødvendigvis på låter man umiddelbart får på hjernen, men heller slitesterk musikk man får lyst til å høre igjen.
Hvis solokarrièren fortsetter slik, kommer vi ikke til å bli kvitt ham på en god stund.
| 1
|
401270
|
«Call me by your name:»Overbevisende om uvanlig kjærlighet
Denne Oscar-favoritten er så sensuell at det iblant renner over.
Men Timothée Chalamet i hovedrollen er et funn.
Jeg har sett nok romanser på film med kultiverte mennesker i praktfulle italienske villaer som bakteppe, til å innta en skeptisk holdning til Luca Guadagninos nye film.
Ikke bare er rollefigurene vakre, de er så åpne, tolerante og gode at det nesten ikke finnes friksjon.
Hvor skal konflikten ligge?
Mine bange anelser var ubegrunnede.
Guadagnino har kanskje forkjærlighet for velstående, vakre mennesker, men anvender dem kun som en inngang til å utforske større og mer allmenngyldige temaer.
Denne gangen har han basert romansen på en fortelling av André Aciman og forflyttet handlingen til sine egne hjemtrakter Crema i Nord-Italia.
Året er 1983, og 17-åringen Elio (Timothée Chalamet) ser for seg en døsig sommer sammen med foreldrene og en venninne han ennå ikke har bestemt seg for om er hans kjæreste.
Hver sommer inviterer faren, som er professor i gresk-romersk kultur, en av studentene hjem til seg for å jobbe med utgravinger i nærheten.
Men denne gangen er det noe ved gjesten som Elio ikke finner ut av, og som gjør ham nysgjerrig.
Oliver (Armie Hammer) er en høflig og kjekk 26-åring fra Amerika som først ikke ser ut til å bry seg om Elios interesse.
Gradvis gir han etter for tilnærmelsene, og en klassisk oppveksthistorie om «den første forelskelsen» får utspille seg.
Strålende samspill
Vi følger historien gjennom Elios perspektiv.
Hans rastløshet og vekslende humør styrer kamerabevegelsene gjennom daglige utflukter og varme sommerkvelder, og det blir vanskelig å skille hans temperament fra de frodige omgivelsene.
Guadagnino og filmfotograf Sayombhu
Mukdeeprom innhyller villaen og hagen i et mykt lys, der selv den minste gjenstand eller frukt familien omgir seg med virker innbydende.
Det kunne fort blitt for mye av det gode, om ikke Chalamet og Hammer i de sentrale rollene var så overbevisende.
Som om ikke naturen i seg selv tilfører historien en sterk nok sensuell innramming, så har Guadagnino og manusforfatter James Ivory (du vet, han med A Room with i view) utstyrt Elios pappa med en forkjærlighet for «utfordrende» gresk-romerske statuer.
Men den erotiske spenningen statuene er ment å bidra med, er egentlig overflødig, for så godt er nemlig samspillet mellom Chalamet og Hammer.
Varsom og troverdig
Det har medført visse utfordringer i disse #Metoo-tider å skildre et forhold mellom en gutt på 17 og en mann på 24.
Men Guadagninos fremstilling, godt hjulpet av de to skuespillerne, er så varsom og troverdig at de fleste ikke vil oppfatte den som grenseoverskridende.
Vi opplever ofte at sexscener mellom menn på film er harde og ufølsomme, at de kun handler om sex.
Her er de romantiske og derfor også enklere å leve seg inn i.
Det hadde selvsagt blitt en helt annen historie om en av dem var kvinne, dette er tross alt en tidsepoke da mange homofile menn holdt seg i skapet.
Men Chalamet og Hammer løfter dem frem som enkeltindivider.
Derfor tror jeg heller ikke filmen vil bli oppfattet som noen typisk «coming of age» homsefilm, slik vi har sett så mange av.
Michael Stuhlbarg har fått mye skryt for sin rolle som Elios åpne og liberale pappa, og det fortjener han.
Men hans store klimaks, da han trøster sønnen med å fortelle ham at det han har hatt sammen med Oliver er noe han misunner sønnen, er for godt til å være sant.
Det er en vakker og nobelt tenkt tale som gjør seg best på papiret.
| 1
|
401271
|
Snilerevyen 2018:Energisk misforståelseshumor
Produktet står ikke helt til innsatsen Lillestrøm-elevene har lagt ned i årets revy.
Misforståelser er en nærmest utømmelig kilde til humor, og dermed også et godt utgangspunkt for en skolerevy.
Men misforståelsesvitsene i Vent, hva? blir for enkle.
«Heng ham ikke vent til jeg kommer»
Det starter tradisjonelt, med scenearbeideren som har misforstått premièredatoen og tror det er generalprøve.
Gitaristen i bandet har misforstått hvilken rolle han søkte på, men får være skuespiller likevel.
En av de første sketsjene er også basert på den velkjente misforståelsen om hvor kommaet skal være i meldingen «heng ham ikke vent til jeg kommer».
Noe som får fatale konsekvenser for han som er for sen til et viktig møte.
Selv om det er nokså absurd, får innslaget pluss for den aktuelle referansen i at han må henge seg litt bortgjemt, «de vil jo ikke at masse youtubere skal komme strømmende».
Platte misforståelser
En skjebnesvanger misforståelse rammer også Sylvi Listhaug, som skal vise hvor bratt en bakke var, men ender i fengsel for nazihilsen.
Andre misforståelser er bare platte, som damen som ringer Peppes Pizza i stedet for brannvesenet, eller skuespilleren (Magnus Stokkeland) som går på manusmøte i elefantstringtruse fordi han trodde det var «anusmøte».
Og er ikke det samme elefanttruse som i fjorårets revy?
Stokkeland skal likevel ha ros for at han byr på seg selv, blant annet i rollen som Torbjørn Røe Isaksen som synger om å bli kul igjen etter at fraværsgrensen gjorde ham upopulær blant de unge.
Den gjennomgående historien i Vent, hva? dreier seg egentlig om Albert, en gutt med en enorm hjerne som stadig vokser.
Han leter etter faren sin, ikke overraskende på grunn av en misforståelse.
Fortellingen er ganske usammenhengende, og revyen gjør selv et poeng av at de ikke helt vet hvordan den skal avsluttes.
Unge instruktører
Vent, hva? viser tidvis at de evner å leke med formatet, selv om det at manusforfatterne dukker opp på scenen også kan tolkes som mangel på bedre løsninger.
Humoren er ofte basert på enkle poenger, ordspill og rekvisitter som rare hatter og glitrende tights.
Det er tydelig at en del sketsjer ikke slår like godt an blant de voksne i salen som hos de yngste.
Det som redder Snilerevyen er likevel en stor porsjon energi og kreativitet.
Da er det også unødvendig at sketsjen med de to MGP jr.-rapperne med altfor grove tekster henter ideen fra Bård Tufte Johansen og Harald Eias versjon av «To små karer».
Bandet gjør en hederlig innsats og involveres i forestillingen på flere måter.
Selv om revyen har et svært varierende og løst sammenknyttet innhold, er den tro mot konseptet og blir sjelden kjedelig.
I motsetning til mange andre skolerevyer har Snilerevyen ingen innleide aktører.
Instruktørene er forståelig nok opptatt av å påpeke hvor unge og uerfarne de er, og at elevene gjør alt selv.
I fjor holdt det nesten til toppkarakter.
Men alle revyene må tåle å måles opp mot de beste.
Og det tåler dessverre Snilerevyen 2018 ikke.
| 0
|
401272
|
Young Dreams:Et av Norges beste band er tilbake
Drømmerne er fremdeles unge, og sommeren varer evig.
Gebrokken bergensengelsk i falsett, lett pophop-inspirert beat, så et lydbilde som bader i klang.
Alt er drømmende og skal høyt, høyt opp til himmelen, så langt en kan stige.
«Cells» er første låt ut på Waves 2 You, annetalbumet i Matias Tellez popprosjekt Young Dreams.
Sommerlige «Wildwind» følger – sukkersøt pop over svingete beats fra trommemaskin, herlig koring, tørre trommer og fin synth.
Meloditeften er intakt, enten låtene bygges opp av halvveis programmerte rytmer, lag av synthtepper, trommemaskiner eller gitarsoloer.
Videre kommer ytterligere ti låter som konsekvent stenger vintermørket ute.
I kontrast til Bergen
Dette er som om The Flaming Lips manglet en troverdig 80-tallsbakgrunn fra punken og i stedet lagde musikk med The Beach Boys og indierockbandet Granddaddy på en fiskebrygge på Vestlandet.
Et av de desidert beste poporkestrene i Norge er tilbake.
Og bra er det.
De unge mennene fra denne evigvåte, mørke fjellbyen har igjen laget et album som står i deilig kontrast til omgivelsene deres.
Det er noe spesielt med disse bergensartistene.
Sentral artist og produsent
Han var ikke engang fylt 18 år da han spilte på Øyafestivalen, Matias Tellez, og da hadde han allerede år bak seg som erfaren musiker og vokalist.
Etter årene som soloartist startet han Young Dreams sammen med lillebroren Pablo, vokalist Rune Vandaskog og Njål Paulsberg.
Tellez med band fikk spellemannpris for albumdebuten Between Places i 2013.
Så ble det stille rundt Young Dreams.
Tellez fokuserte på produsentjobbing og har satt sitt preg på en rekke album fra diverse bergensartister, som Sondre Lerche og Hjerteslag, for å nevne et par av de største.
Sommeralbumet i januar
Det er intet mindre enn gledelig at han ga rom for Young Dreams igjen.
Tolv spor med barnlig undring, optimistiske drømmer, alt det som svinner litt og litt med årene, og noe av det man aldri slutter å lure på.
Som med det meste av drømmepop kommer tekstmaterialet i annen rekke, det er ikke her styrken ligger – selv om det naivistiske kan føles forløsende.
Og ja, så er heller ikke «Gun of light» det beste forsøket på disco, og bandet kunne vært tjent med å holde litt igjen på synthene og trommemaskinen i «Le Futur Qui Passe».
Men som helhet har de igjen klart det.
Det er kanskje for tidlig å utrope sommeralbumet i januar, men Waves 2 You kan i alle fall få deg gjennom vinteren.
Jeg kommer til å lytte til det igjen og igjen.
| 1
|
401274
|
Anmeldelse:Else Kåss Furuseth er tilbake.
Det er bare å gratulere.
Å gå videre i livet er ikke å glemme alt som har vært.
Å gå videre er viljen til å leve med alt som har vært.
Gratulerer fortsetter der Kondolerer sluttet, og Kondolerer var Else Kåss Furuseths smertefullt humoristiske egenterapi som overlevelsesmekanisme etter morens og brorens selvmord.
Hun innser omsider at å gå i terapi ikke er pinglete, og oppsøker psykolog.
På denne veien tar hun sjenerøst og selvhjelpende sitt publikum med seg.
Først utkjemper hun en duell med seg selv for å våge, deretter for å fortsette, uke etter uke, måned etter måned, år etter år.
Inkluderer hver og en i publikum
Alle har sitt, og hemmeligheten bak Elses måte å fremstille sin personlige skjebne på, er at den kommer til å inkludere hver og en i salen.
Ikke mange har opplevd traumer og utfordringer som hennes, og enda færre makter å overkomme dem gjennom rå og sår humor, og en selvironisk innsikt som utløser alt fra humreøyeblikk til lattereksplosjoner.
Noen ganger er publikums latter full av gråt.
Andre ganger kommer den ikke i det hele tatt.
Det er gjerne i de øyeblikkene hvor det skjer noe innadvendt i Elses blikk.
20 julenisser med hver sin betydning
Arvid Ones regi kan virke umerkelig, men den er avgjørende god.
Den handler om kommunikasjon gjennom pauser og dynamikk, gjennom å ta den tiden som trengs og å bygge nesten til hysteri når det trengs.
Den tempoveksler mellom det hudløst vonde og rasende observasjoner rundt en fleecejakke og en brioche.
Eller forskjellen mellom Grefsen og Kjelsås – slike tanker som kommer i begravelser.
Regien handler også om plasseringen av rundt 20 julenisser i forskjellige størrelser rundt omkring på scenen, og den tiden det tar.
Usikkerhet rundt kropp og seksualitet
Nissene har en konkret betydning, men de representerer uunngåelig også alt som følger med på lasset.
Alle smertefulle menneskelige opplevelser av skyld, skam, feighet, ensomhet, usikkerhet, overdrevet tilpasningsdyktighet, følelser av tilkortkomming rundt kropp og seksualitet.
Alt dette åpner Else for og deler, gjennom Ones’ nennsomme og dypt forståelsesfulle regi og sin egen absurd komiske vridning på absolutt alt.
Det er en stor tekst, som når den får den siste biten av selvfølgelighet, blir enda større.
Lærer seg å si nei
En av nissene omformes til psykolog, og samtalene mellom ham og Else er stor timing-kunst.
Kunst som terapi?
Terapi som kunst?
So what.
Det berører og beveger, det er gjenkjennelig.
Og at den psykologen har valgt riktig yrke, er det neppe tvil om.
Underveis lærer
Else seg å si nei, at ensomhet er å ta ansvar for seg selv, og å miste tålmodigheten med de tynne vakre som har prestasjonsangst for å gå på den røde løperen.
SÅ LA VÆRE DA! brøler hun i et av forestillingens lykkeligste øyeblikk.
I serieuniversene venter man alltid ivrig på en sesong til.
Her også.
Med en tilnærmet happy end.
| 1
|
401275
|
Nytt album:«Det beste fra Pål Waaktaar Savoy på evigheter»
Et album som krever litt, men som byr på mye god og tidløs popmusikk.
I skyggen av mye annet, ikke minst a-has liveplate for MTV Unplugged, slapp Pål Waaktaar Savoy en fortreffelig poplåt i fjor høst, uten å få særlig kreditt for det.
Ved første lytt virket Savoys comeback etter 11 hvileår tam, men så begynte «Night Watch» å vokse og skinne.
Akkurat slik de beste poplåtene kan.
Låten er klassisk Waaktaar, drøyt fire minutter musikk med en oppbygging som byr på flere delpartier enn bare vers-refreng.
I fjorårets biografi Tårer fra en stein forteller hans kone og partner i Savoy, Lauren, at Waaktaar ofte gjør låtene mer komplisert enn strengt tatt nødvendig.
Selv mener han at det må gjøres sånn, og at den som lytter gjennom fortjener å få en belønning til slutt.
Slik er «Night Watch».
Flere låter av ypperste popsnekkerkunst
Etter en programmert åpning med keys og trommemaskin, ruller låten i gang med spisst gitarspill og -lyd.
I verset ligger vokalen lavt, før den sammen med gitaren får et løft i et ordentlig fengende refreng.
I siste tredjedel går låten over i et skurrende elektroparti, før gitaren og refrenget glir inn igjen.
«Just let it goooooo» synger Waaktaar bedre enn han noen gang har gjort, men det er jo ikke mulig.
Man må bare lytte, igjen og igjen.
Nå åpner denne perlen av en poplåt det sjette studioalbumet fra Savoy, See the Beauty in Your Drab Hometown, og er heldigvis ikke alene av ypperlig kvalitet.
Påfølgende «A Month of Sundays» og «Falls Park» samt «January Thaw» og «Sunlit Byways» er alle popsnekkerkunst av godt merke.
Den typen låter man selvfølgelig vet at a-has fremste låtskriver gjennom snart fire tiår kan skrive, men som det ikke alltid har vært like lett å høre på de siste albumene.
Det er noe med at Savoy er hans popmusikalske lekegrind.
Der er han alene, uten innblanding fra Morten, Magne og alle andre faktorer som skaper lyden av a-ha.
En vilje til å gjøre hva man lyster
«Here comes the good cry, long overdue, will I feel better, will I feel new» synger Waaktaar i nevnte «A Month of Sundays», en mørk, synthdrevet låt som minner om sent 80-tall.
Et signal om at vi fortsatt er i landskapet for melankolsk undring over liv og kjærlighet, gjerne på nattetid.
Det er i det hele noe mer lekent og tidløst over hele See the Beauty in Your Drab Hometown.
En (a-ha?)-innestengt vilje til å gjøre akkurat hva man lyster, musikalsk.
Dermed får man en harmonisk toppballade som «Falls Park» rett før gitartunge og veldig Savoy-aktige «Manmade Lake», etterfulgt av Laurens nesten tøysete, men tekstmessig alvorlige «Bump!».
Og så videre.
Beste album på evigheter
Enkelte låter er i overkant tunge og tamme, som «We’re the Same Way».
Albumets andre toppnotering er uansett «January Thaw», som nylig ble sluppet som single, igjen uten at særlig mange brydde seg.
Ufortjent, for dette er en nydelig midtempolåt med akustisk gitar, synther og et sterkt vokalmessig samspill mellom Pål og Lauren.
En låt som virker enkel, men som har mer i seg og setter seg fast.
Hørt det før, fra Pål Waaktaar Savoy?
I sum er See the Beauty in Your Drab Hometown et album som krever tid.
Litt som å se skjønnheten i egen by, altså, men det beste fra denne kanten på evigheter.
| 1
|
401276
|
Et såret First Aid Kit imponerer igjen
Tryggheten på egne låter og harmonier gjør Ruins til et sterkt album.
Søstrene Klara og Johanna Söderberg i duoen First Aid Kit er en gjennomført rik suksesshistorie.
De ble oppdaget via en cover av Fleet Foxes’ «Tiger Mountain Peasant Song» for snart ti år siden og tok verden og spesielt Amerika med sin hitlåt «Emmylou» i 2012.
Nå er de fremme ved sitt fjerde album, og deres neste konsertbesøk i Norge er i store Oslo Spektrum i mars.
Oppskriften bak suksessen er like enkel som den er god:
Lag sang på sang i det erkeamerikanske folkpop-segmentet med fokus på myk melodiføring, akustiske gitarer og det lekre samspillet i søstrenes stemmer og harmonier.
Nye Ruins følger i den samme musikalske tradisjonen som duoens tre foregående album, selv om den Portland-bosatte produsenten Tucker Martine er ny mann på laget.
Det er ikke ett sekunds tvil om at det er First Aid Kit vi hører, og det er ikke ment som kritikk.
Tidvis mer fyldig countryrock
Det man likevel kan høre her og der, for eksempel i åpningen «Rebel heart», høydepunktet «Distant star» eller avslutningen «Nothing has to be true», er at nevnte Martine tidligere har jobbet med bandet The Decemberists, som lener seg mer mot fyldigere countryrock enn ren folkpop.
Andre steder, som i albumets ferskeste single «Postcards», er musikken i et rent og velkjent countryballade-land.
Mens den første singlen «It’s a shame» med sitt jublende arrangement ikke hadde gjort seg bort i popselskapet hos Haim.
Musikere som R.E.M.s Peter Buck, Wilcos Glenn Kotche og Midlakes McKenzie Smith er med i backingbandet her, men de gjør ikke mer ut av seg enn å strø musikalsk stjerneglans og erfaren stødighet over de ti låtene.
For det er aldri tvil om hvem som står i sentrum for det hele.
Ingen får stå i veien for søstrene Söderberg og deres harmonier, og igjen:
Det er ikke kritikk.
Sterkt preget av et brudd
Tekstmessig er det likevel en endring til noe mørkere.
Forårsaket av to søstre som ifølge et intervju med NTB ble utslitt på grensen til sammenbrudd på turnéveien etter forrige album Stay Gold i 2014, og ikke minst at hovedforfatter Klara brøt med kjæresten i forkant av låtskriving og innspilling.
Da blir det fort reale countrypoplinjer som dette, hentet fra nevnte «Postcards»:
«We were looking to mend it but
we tore it apart, and I went and broke my own goddamn heart.
See life’s not what you make it baby, send me a postcard when you get to where you're going».
Ikke nødvendigvis original og høyverdig poesi, det kan innvendes, men Ruins er full av såre tekstlinjer som kler denne ofte så kjærlighetsutsatte musikksjangeren godt.
Tro på egne ferdigheter
Ikke alle de ti låtene på Ruins sitter like godt, og første halvdel er overlegent best.
Likevel er det en gjennomgående trygghet og tro på egne låtskriverferdigheter – og vokalharmonier – som gjør at dette albumet imponerer mer enn den vel polerte forgjengeren Stay Gold.
Ta bare den korte låten «To live a life» midtveis.
Nokså tam og flat med bare stemme og akustisk gitar i to minutter, før søstrene kliner til sammen i siste vers.
Man blir rett og slett rørt, og det er alltid et godt tegn.
First Aid Kit spiller i Oslo Spektrum 13. mars.
| 1
|
401277
|
Teateranmeldelse av Grease:Showbiz på boks
Nyoppsetningen av Grease er like rebelsk som et all-inclusive cruiseskipsshow.
Grease har aldri vært historien om gutt møter jente.
Det er tvert imot en rebelsk og ironisk musikal om 50-tallets ungdomsopprør, sett med hippiegenerasjonens øyne.
Musikalen hadde premiere i et kjellerlokale i Chicago i 1971, var grov i målet og handlet om ekte arbeiderklasseungdom.
I originalen hadde brorparten av karakterene polske etternavn.
Budskapet er det samme
Musikalen nådde Broadway, navn og språk ble pusset på – men både budskapet og ironien fikk bestå.
Grease handler fortsatt om Sandys reise fra å være ren og pen pike, til å kaste seg inn i ungdomsopprøret og leve ut sin egen seksualitet.
47 år senere skal tenåringspiken fortsatt være ren.
Tenåringsgutten skal fortsatt erobre.
Derfor er det synd at produsentene Taran og Starworks hopper bukk over alt av mening, ødelegger alt av komikk og isteden setter opp en middels karaokekveld av det slaget du finner på cruiseskip verden over.
Fra opprør til New Age
Estetikken er faktisk slående lik cruiseversjonen av Grease.
LED-skjermer viser Takis’ scenografi, der palmer og røde skoleflagg blafrer på drømmeaktig avstand.
Dette er ikke en røykfylt diner eller en sliten skole i Illinois anno 1959.
Det er et generisk skjermsparerbilde av Los Angeles.
Like stygg som den er misforstått.
La oss fortsette med begynnelsen.
Åpningssangen ”Grease” går slik på originalspråket:
”There ain’t no danger we can go too far.
We start believin’ now that we can be who we are, grease is the word.”
Det oser energi og opprør av den linjen.
Her er Chateau Neuf 2018:
”d'er ingen fare – du kan få det til, ja bare drøm deg bort og til det livet du vil.
Grease er et liv.”
Grease har gått fra opprør til positiv psykologi
Sandvik
Moe er sjarmerende – men faller gjennom
Rollelisten til Grease er fylt av talent.
Dessverre kommer de ikke til sin rett i Tom Sterris regi.
Tarjei Sandvik Moe, som har fått den utakknemlige rollen som trekkplaster og instagramposør, har masse scenetekke i sitt sangnummer «Magiske toner».
Men både stemmen og den komiske timingen faller gjennom.
Kanskje ikke så rart.
Sandvik
Moe er 18 år og gjør sin første musikalrolle.
Men i Grease 2018 gjør også de mest erfarne dårlige roller.
Vi bryr oss aldri om hverken Sandy (Charlotte Brænna) eller Danny (Bjørnar Reime).
Øivind Blunck dukker opp som Vince Fontaine, og satser på at noen gamle Fridtjof-referanser skal holde helt til lønningsseddelen.
Det er ett par øyeblikk det funker, men Blunck/Sterri har tatt lett på karakteren.
Fontaine er jo en #metoo-mann på tokt.
Hvorfor har de ikke gjort skarpere komikk ut av dette?
Rizzo som mobber
Rizzo (Mari Haugen Smistad) er i originalen den som bærer musikalens kraft og budskap.
Hun har alltid vært min personlige favorittkarakter, siden jeg ble forelsket i musikalen som 14-åring.
Men på Chateau
Neuf er det gjort et interessant grep.
Hun er aldri leder av gjengen, hun er bare en som hakker på Sandy.
I denne versjonen er ikke Rizzo en frisk stemme, hun er en sår mobber.
Referansene til Sandra
Dee, dydsmønsteret av en barnestjerne som endte som alkoholiker, er for øvrig byttet ut med Frøken Pripp.
Slik kommuniserer den kanskje lettere til nye generasjoner.
(Skjønt, jeg har fortsatt til gode å høre en tenåring bruke ord som frøken eller pripp.)
Men den undervurderer også publikums evne til å gå inn i et univers, google selv eller spørre bestemor.
Det er synd.
... men det er også en svingende fest
Er det noe som funker i Grease 2018?
Ja, det er det.
Kveldens største positive overraskelse er Anette Waaler som Marty.
Hun har alt det musikalen ellers mangler.
Perfekt komisk timing, en fantastisk stemme og hun skaper en troverdig karakter.
Hennes låt:
Freddy, min skatt, står som et høydepunkt.
Også Espen Bråten Kristoffersen, i den lille birollen Roger, får sitt sangnummer til å svinge.
Ellers er både jente- og guttegjeng anspent overspillende.
Dessuten er både lyd og diksjon i sangnumrene så dårlige at man ikke får med seg halvparten.
Heldigvis er de mange på scenen.
Jeg synes koreograf Tomas Adrian Glans utnytter masseopptrinnene godt, og «Born To Hand Jive» svinger det virkelig av.
Det samme med «Det er deg jeg vil ha».
Hele salen vil danse med.
Ingen mennesker er en maskin
Denne musikalen kunne vært mye mer enn det.
I ett øyeblikk står Hilde Lyrån alene på scenen som Mrs. Lynch.
Hun tar en kjapp, mislykket poledance, mens saksofonist Frøydis Grorud spiller en kort solo.
Tenk om dette lille musikalske overskuddet, dette glimtet av råhet, kunne smittet over på resten av musikalen?
Det er lov å drømme.
Eller ”start believing now, that we can be who we are.”
For ingen mennesker er en karaokemaskin.
| 0
|
401278
|
Restaurantanmeldelsen:Norske fristelser i Bygdøy allé
Lokalet er røft og enkelt, men her får du gull i munn basert på norske råvarer.
– Gamle hotell Norum, der Carsten Byhring pleide i stikke innom for en kopp kaffe, har gjennomgått en del siden den gang.
Senere åpnet Sonja Lee restaurant Magma her, og til og med Egon har prøvd seg, sier Bordvenninnen.
Men det ble ikke skikkelig sving på sakene her før gulkokk Kari Innerå kom inn.
Hun startet Cru for ti år siden, og var siden med på oppstarten av Fru K på Tjuvholmen.
BA53 har et litt røffere preg enn både Bagatelle, der Innerå jobbet da hun slo igjennom som 25-åring med NM-gull, restaurant Cru og Fru K.
Lokalet er lyst, minimalistisk møblert med store vinduer og bilder på veggene som gir et luftig inntrykk.
En halvåpen kjøkkenløsning gjør at man kan følge med når kokkene jobber og monterer de små kulinariske kunstverkene vi skal få i løpet av kvelden.
Pirrer appetitten
Restauranten er cirka en fjerdedels full da vi ankommer, mens det sitter flere i baren som etter hvert skal komme inn for å spise.
Vår svært hyggelige og oppmerksomme servitør anbefaler en champagne fra Marc Hebrart som aperitiff.
Vi bestemmer oss for å prøve et utvalg retter, og får varme rundstykker med pisket rømme før den første appetittvekkeren kommer:
Makrellkrem med puffede gryn og dillolje.
Deretter får vi en fritert kule med torsk og potet på persilleemulsjon.
–
De måtte servere den på en stein, sier jeg.
Trenden med stein og treplater har ikke avtatt, men heldigvis er maten av et slikt kaliber at vi kan se over med det.
Fiskelykke fra havet
Nå kommer en Grüner Veltliner fra Nikolaihof, som skal vise seg å være en fulltreffer til tynnskåret kamskjell fra Frøya med sellerikrem og svart trøffel og ørretsashimi.
En kraftig szechuan/soyasaus og syltet ingefær gir retten såpass mye kraft at ørreten forsvinner litt.
Det gjør derimot ikke stjerneanisen og fennikelen i skalldyrsuppen, som også er smaksatt med tomatolje.
Dette er en spenstig kombinasjon der sjøsmaken likevel kommer tydelig frem.
Nå blir det rødvin til maten:
Bordvenninnen har bestilt torsk mens jeg har valgt tartar.
Fisken har følge av jordskokk potetpure, bacon, syltet kantarell, sprø grønnsaker og kål, og en Pinot Noir fra New Zealand passer utmerket.
Jeg har fått tartar med eggekrem, majones, syltet løk og pepperrot, som heldigvis ikke slår for mye igjennom smaksbildet.
Smaken av sommer
Så følger et morsomt hvileskjær, rømmegrøt med fenalår.
– Mindre tung enn jeg er vant med fra slaktsbesøk og andre restauranter.
Den røde saften til fremkaller barndomsminner fra hytta til besteforeldrene, sier Bordvenninnen begeistret.
Kalv, kylling, hjort
Det er på tide med kjøttrettene, der vi deler på et par for ikke å bli for stappmette:
Kalvebrissel tempura, nepe og puffet mais overstrødd med maishår og en delikat trøffelsjy, kyllinglår fra Hardanger med sitronkrem og estragonsaus.
– Kalvebrissel kan bli tungt og trått, men denne har et luftig preg, sier Bordvenninnen, som også skryter av det knasende krispe skinnet og det saftige, lyse kjøttet.
Til dette har vi fått en lett og innsmigrende Barbera d’Alba.
Den avsluttende hovedretten, hjortemørbrad med små rosenkål, kokte solbær og semulegryn og en smaksrik soppsaus, er nok en innertier.
Frisk avslutning
Tre til fem småretter hadde vært nok, men vi bestemte oss for å ta så mye vi klarte å spise, og angrer ikke.
–
Nå har vi plass til dessert, sier Bordvenninnen.
Hun bestiller fire må munnfuller konfekt:
Multemakron, tyttebærkrem, sjokolade og nougat, mens jeg har tatt Valhrona-sjokoladekrem med is, nøtter.
Toppen av smak utgjøres av frysetørrede bringebær.
–
Jeg har lest et sted at Innerå dyrker egne grønnsaker i en kolonihage og sanker bærene selv, sier Bordvenninnen.
BA 53 og Kari Innerå tar kortreiste norske råvarer og tilbereder dem med inspirasjon fra hele verden.
Slikt smaker det gull av.
| 1
|
401279
|
Matanmeldelsen:Mye mat, men ...
Viet Nam House hadde to fordeler:
Store porsjoner og rimelig mat.
Nå er det bare store porsjoner igjen.
–
Dette var for mye til og med for meg.
Jeg må gi opp, sier Spisevennen og legger bestikket på tallerkenen.
Han har spist nesten alle de innbakte kyllingbitene og de wokede grønnsakene, men nå er det stopp.
–
Jeg skulle ikke spist den ene vårrullen, klager han.
Bordvenninnen har bestilt den kjente vietnamesiske pho-suppen mens jeg har bedt om stekte nudler med biff, men vi har tatt ferske og friterte vårruller først.
De ferske vårrullene er best:
Store, fylt med kongereker, svin, vermicelli og mynte med en rund og lekker hoisinsaus ved siden.
Det er en av dem Spisevennen fikk smake, mens han lot de friterte være.
–
Det gjør du rett i, sier Bordvenninnen.
– Disse var midt på treet, og jeg synes også at de ferske vårrullene på Lille Saigon 1 litt opp i gaten er bedre.
Velkommen til Lille Asia
Viet Nam House har ligget mellom to av byens beste asiatiske spisesteder, Hai café og Lille Saigon 1, men nå som
Hai har lukket dørene og ser etter nye lokaler burde veien ligge åpen for flere gjester her.
–
Jeg tror noen går hit rett og slett på grunn av interiøret, sier Spisevennen.
– Det finnes ikke maken noe sted i Oslo - kanskje i Norge.
–
Du må ikke glemme Thai Orchid, som også lot innmaten fra den forrige eieren - en gresk restaurant - stå igjen, sier Bordvenninnen.
–
Det fascinerende her er at stedet ligner en dryppsteinsgrotte, men for å gi et inntrykk av Vietnam har man lagt til gjenstander og bilder fra hjemlandet.
Meny med kjente variasjoner
Menyen består for det meste av supper, sjømat, nudel-, og risretter der man kan velge mellom biff, svin, kylling og skalldyr.
–
Jeg synes prisnivået er blitt høyere siden sist vi var her, sier Bordvenninnen.
– Da kostet en pho-suppe under hundrelappen, nå er den og forrettene blitt 30 kroner dyrere.
–
Men det er mer enn nok mat, sier jeg og stikker spisepinnene i haugen med nudler, wokede grønnsaker og tynne skiver oksekjøtt.
–
Du får fremdeles en stor porsjon suppe for 128 kroner, sier hun og plukker opp en bønnespire fra tallerkenen ved siden av før hun slipper den i suppen.
En rett av tre traff blink
Det er mye mat i de stekte nudlene, men de er i salteste laget så jeg bruker chili for å få mer sting.
Spisevennen er mellomfornøyd med sin kylling:
–
De er for tørre etter min smak, og den sursøte sausen virker som om den er laget på halvfabrikata, sier han.
–
Det er ikke min nudelsuppe, sier Bordvenninnen.
– Kraftig, med vårløk og koriander som smakstilsetning.
Denne retten alene er god nok grunn til å gå hit.
Rask service, og det var det
Servicen er upersonlig og forretningsmessig - nesten brysk - men med så mange gjester som det er her i dag, er det kanskje noe man må regne med.
Etter at Hai cafe lukket dørene har området bak Sentrum Scene mistet et spisested der man får god mat til en rimelig penge.
Nå som Viet Nam House har skrudd opp prisene på de fleste rettene sine, sakker de akterut i konkurransen.
–
Men de har fremdeles ett fortrinn:
Store porsjoner, sier Bordvenninnen.
Andre billige asiatiske
Far East:
Raskt og hyggelig service
Thai Orchid:
Meget god mat med sting
Lille Saigon 1:
En av byens beste vietnamesiske
Beijing Palace:
God Dim Sum i Pilestedet
Tasty Thai:
Billig og godt ved Bislett
| 0
|
401280
|
Nils Frahm:Et komplett albumverk som lever opp til sin tittel
En fin miks av klassisk musikk, piano og elektronika fra den tyske stjernen.
Man vet aldri helt hva som venter når man åpner opp et nytt album fra den moderne tyske pianisten, komponisten og produsenten Nils Frahm (35).
Hans historie viser at det enten kan bli atmosfærisk ambient, klassisk pianospill, eksperimentelle lydcollager eller rytmisk smidig elektronika.
Eller som her på 74 minutter lange All Melody.
En fin miks av alt.
Frahms første soloalbum på tre år er en plate som har grodd sakte frem samtidig som han har bygget opp sitt eget omfattende studiorom i komplekset Funkhaus i Berlin.
Et album helt annerledes enn gjennombruddet Felt (2011) og den rene pianoplaten Solo (2015), og mer i slektskap med eksperimentelle Spaces (2013).
Bare mildere og bedre.
Stor detaljrikdom i musikken
All Melody nytes garantert best på et dyrt musikkanlegg, eventuelt i gode hodetelefoner, og på realt høyt volum.
Det er først da nyansene og detaljrikdommen i musikken kommer ordentlig frem.
Det som ligger i, under og bak de fine melodiene som i utgangspunktet er kjernen i albumets 12 spor.
Alle instrumentene, og bruken av studiorommet som en ekstra lagspiller.
Albumet åpner med lyden av en person som løper over studiogulvet, før strykere, et ordløst kor og orgel mykt smyger den filmatiske musikken i gang.
Fire minutter ut tar synthene over lydbildet i «Sunson», og bygger opp en sakte dans av rytmer.
Det hele blir en slags retroaktig og gyngende elektronika for den som ikke lenger orker å gå ut på klubb, og fenger skikkelig.
Retrofølelsen fortsetter i mer ambiente «A place», der koret er tilbake med fengslende effekt.
Deretter er det åpent og rent pianospill i «My friend the forest» og jazzaktig trompet og enda mer kor i «Human range», før de elektroniske rytmene kommer tilbake for fullt i albumets nesten ti minutter lange og helt sentrale tittelspor.
Her er tonen for All Melody for lengst satt.
Dette er et komplett verk som ikke har en klar sjangermessig retning, men som likevel fremstår som en fascinerende musikalsk helhet.
Nærmest som en «best of» av Nils Frahm, egentlig.
En naturlig sjangermiks
Det er lett å forstå hvorfor Nils Frahm er blitt en stigende stjerne innen både det klassiske miljøet og hos folk som ellers sverger til elektronika, for hans sjangermiks oppleves utelukkende naturlig.
Kun i «Kaleidoscope» og «Harm hymn» mot slutten faller denne lytter ut av flyten.
Det kan innvendes at Frahms musikk her bare er «vakker», og ikke spesielt «original» og «krevende», slik mange ønsker at ting i disse sjangrene alltid skal være.
Det blir en avsporing i møtet med All Melody, som aldri utgir seg for å være nyskapende, men fokuserer på det grunnleggende melodiaspektet.
Og når ble egentlig vakkert noe som trekker ned?
Det er ikke tilfeldig at Nils Frahms konsert på Sentrum Scene i Oslo 14. februar for lengst er utsolgt.
| 1
|
401281
|
Black Mirror sesong 4: – En serie verden trenger |Anmeldt av Asbjørn Slettemark
Black Mirror forteller oss om fremtiden vi skal leve i.
Det er ikke alltid pent, men det finnes håp.
Det er ikke mange serier man trygt kan si at verden trenger, men prosjektet Black Mirror bør sees av alle som skrur på en TV, laptop eller mobil i ny og ne.
Ikke nødvendigvis fordi alle episodene er briljante historier eller stor kunst, men fordi den – skru på det lysende skiltet med klisjévarsel – forteller oss noe viktig om oss selv og fremtiden vi skal leve i.
For nye seere består Black Mirror av frittstående episoder som handler om menneskers bruk av teknologi.
Man kan altså begynne rett på sesong 4, men da går man glipp av en av 2000-tallets beste enkeltepisoder, hvor den britiske statsministeren blir tvunget til å ha sex med en gris.
Hva skjer når sjefen din lager en ond versjon av Star Trek?
Der forrige sesong varierte i kvalitet, er sesong 4 jevnere og totalt sett et hakk bedre.
Det begynner forrykende med «U.
S. S Callister».
Teknologisjefen i et firma som lager virtuell virkelighet, har skapt sin egen onde versjon av et Star Trek-aktig univers, hvor han fanger folk han ikke liker.
Jesse Plemons, kjent fra Breaking Bad og Fargo, er glimrende som pompøs Star Fleet-kaptein og mutt teknologinerd.
Og selv om episoden er nesten 80 minutter, flyr den elegant av gårde som et romskip gjennom rommet.
Det samme gjelder «Hang The DJ», hvor et forelsket par møter utfordringer når The System – en blanding av Tinder og Siri – forteller dem hvor lenge de kommer til å være sammen.
Joe Cole og Georgina Campbell er hjertevarmende gode som det famlende paret, og mellom den spisse kritikken av å bruke big data som Kirsten Giftekniv, byr episoden på både overraskelser, morsomme situasjoner og en god dose livsglede.
To episoder svikter litt
Livsglede er det ikke mye av i «Arkangel» eller «Crocodile», som må sies å være de to episodene som svikter litt.
Førstnevnte er regissert av vanligvis stødige Jodie Foster, og selv om premisset med en nervøs mor som installerer en Find My iDaughter-funksjon i datteren er skremmende og spennende, blir historien flat og forutsigbar.
Firmaet som installerer databrikker i barn, er muligens ikke de beste menneskene, men til og med de kunne forutsett at det blir utfordringer når ungene blir tenåringer?
«Crocodile» har også et spennende premiss, hvor en minneleser skaper problemer for et vitne til en ulykke.
Et drap hun selv har begått, blir eksponert for forsikringsagenten som intervjuer henne, og forklaringsjobben blir blodig.
Filmingen på Island gir spektakulære bilder, men vi får aldri nok sympati for hovedpersonen Mia til at episoden fungerer som planlagt.
I motsetning til «Shut Up and Dance» fra sesong 3, som snudde rundt på sympatien og klasket seeren i ansiktet med flathånd i episodens siste sekunder.
Mennesker kan være snille
Sesong 4 mangler riktignok et slikt øyeblikk, hvor forventninger og sympatier fremkaller åndenød av sjokk, men Black Mirror er blitt stødigere på historiefortelling.
Overtydeligheten som tidligere preget enkeltepisoder, er borte.
Teknologikritikken flyter bedre sammen med de menneskelige dramaene som utspiller seg.
I tillegg får vi en av de kjappeste og mest spennende episodene serien har bydd på, der 30 Days of Night-regissør David Slade loser oss gjennom sin sort-hvitt post-apokalyptiske verden i «Metalhead».
Black Mirror har knapt vært så spennende som da en robothund jager Bella ut av et varehus og gjennom et øde landskap.
Episoden er 41 minutter pur intensitet og lekker som en dyr musikkvideo, og selv om avslutningspoenget er enkelt, representerer det den nye overraskelsen som har vokst frem i Black Mirror-universet – at mennesker kan gjøre snille ting for hverandre.
| 1
|
401282
|
Nissenrevyen 2018:Ikke stopp, vær så snill
Endelig en revy som tør å krenke og som evner å lage god humor ut av det.
Hverken skuespillerne eller instruktørene i årets Nissenrevy, Snill, er redde for å harselere med politisk ukorrekte tema.
Kritikken er klar:
Vi er blitt for snille i dagens samfunn, så redde for å tråkke folk på tærne at det går ut over folks ve og vel.
Resultatet er en komisk revy som utfordrer publikum og treffer tidsånden.
Som når «Synnøve» mister jobb og hjem etter å ha postet en blondinevits på Instagram.
Hendelsen ender i NRKs nyhetssending under navnet «Synnøve-saken», hvor humoreksperter skal uttale seg om vitsen var morsom eller ikke.
Sylvi Listhaug bruker anledningen til å vise frem sin dobbeltmoral.
Nissenrevyen 2018 evner å servere en saftig kommentar til samfunnets hårsårhet, men på en måte Bård Tufte Johansen aldri klarte i «Krenk 2015».
Skuer utover egen navle
Muslimer, dverger, kulturell appropriasjon og tvekjønnede får gjennomgå, og overdrivelse er et mye brukt virkemiddel.
Det er mye energi, originalitet og diskrete referanser til blant annet Giske-saken, Jul i Blodfjell og selvfølgelig Skam, men uten at det blir tema for sketsjene.
De er poengterte og har gode avslutninger.
Karakterene har ofte overraskende vendepunkter i sketsjene, som når den utrolig irriterende tinderdaten, som ytrer krenkelser hele tiden og avslutter hver setning med at han «bare tulla», viser seg å ha sosial angst.
Det er provoserende, gjenkjennbart og uanstrengt artig hele veien.
Man glemmer til og med at man sitter klaustrofobisk tett med sidemannen i et varmt og svært intimt lokale.
For endelig kommer en skolerevy som ikke har unges indre liv som tema, men som skuer utover og tar utviklingen av et lettkrenket samfunn under humorlupen.
Her kommer humor som samfunnskritisk sjanger til sin rett.
Knallsterke skuespillere
Skuespillerne har trøkk og trygghet på scenen.
Muligens fordi de har tre svært erfarne tekstforfattere i ryggen og et knallsterkt, men innleid band med seg på scenen.
Skuespillerne har selv vært med å skrive flere av sketsjene og kan dem ut til fingerspissene.
Å gjøre feil på scenen blir uten anstrengelse gjort om til en morsom og improvisert del av sketsjen – noe drevne revyskuespillere ikke alltid evner.
Imponerende improvisasjon
Det er ikke noe skuespillerne ikke kan.
De fleste synger godt og klarer til og med flere ganger å improvisere på scenen.
Her skal spesielt Alfred Ekker Strande trekkes frem, som på oppfordring fra en publikummer parodierer fotballkommentator i TV 2, Øyvind Alsaker, for å «gjøre noe snilt» for oss som ser på.
Det er vanskelig å dra frem noe Nissenrevyen kunne gjort bedre.
Kanskje kunne skuespillerne øvd mer på dansekoreografien eller revysjefene turt å satse på egne medelever som musikere i bandet.
Uansett føler jeg meg slett ikke snill når jeg gir revyen toppkarakter.
Det er faktisk fortjent.
| 1
|
401283
|
Munchrevyen 2018:La det krenkes!
Det er vanskelig å kalle høydepunktene i «Revylusjon» noe annet enn spektakulære.
Edvard Munch videregående er blant de mest ambisiøse i skolerevysesongen og vant til gode karakterer.
I år presenterer de Revylusjon, en kommentar til krenkesamfunnet, og hårsåre nordmenn får kjørt seg.
For det meste treffer både satire og vitser blink.
Gjør de ikke det, reddes sketsjer av strålende skuespill, engasjement og et fantastisk band.
Tåler Broadway-sammenligningen
Skal det trekkes for noe i Revylusjon, er det en forsiktig start med vitser som ikke alltid sitter.
En sketsj om «Den narkomane skolesekken» – et skuespilleremseble satt sammen av narkomane som tøyser med Shakespeare – kunne hatt et skarpere manus.
En sketsj om nordmenns forhold til dugnad får heller ikke publikum til å falle ut av stolen i latter.
Men alle tegn til svakhet blir feid til side av den storslagne avslutningen av første akt.
En tenåringsdatter, Iben Dalen, klager på at hun ikke får Iphone X.
Faren, spilt av Jesper Fosdahl, svarer med et ellevilt musikalnummer – en versjon av Neil Patrick Harris’ utrolige åpningsnummer fra Tony-utdelingen i 2013:
Det er modig, og Munch-revyen tåler sammenligningen.
Det blir virkelig minneverdig.
Premisset for sketsjen er spesielt godt tenkt:
Faren sier at han ikke har råd til en Iphone X og leier inn et storband og en liten hær av dansere for å understreke poenget sitt.
Dalen poengterer absurditeten og viser at Munchrevyen tør leke med formatet.
Krenk meg her og krenk meg der
Det er et mer enn fantastisk band, strålende dansere og helproft skuespill som løfter Munchrevyen til topps.
Produksjonen er stram, holder seg til konseptet og har flere karakterer og sketsjer som går igjen.
Helt i starten ser vi en arbeidsplass der «Tore» alltid krenker kollegene for den minste ting.
Her plantes vitser og karakterer som kommer tilbake og utvikler seg gjennom kvelden, et av Munchrevyens modigste grep.
Simon Mørland i papegøyekostyme ser alvorlig på publikum og kommenterer at noe ikke er «papegøyalt».
Først møtes vitsen av forsiktig latter i salen, men det gir uttelling langt senere i forestillingen.
Det er vanskelig å ikke bli imponert.
I annen akt leker de enda mer med sketsjformatet og publikums forventninger.
Bandet trekkes med i handlingen når en mann har spilt bort huset, kona, barna – og bandet – i poker.
Og hvordan i alle dager rekker disse revyene å bake inn Trond Giske-referanser på så kort tid?
Forestilling i særklasse
Konklusjonen er klar.
Til tross for noen svake øyeblikk helt i starten – svakheter som også kan skyldes et publikum som trenger noe oppvarming – er det alltid noe å glede seg over i Revylusjon.
To timer flyr unna på Edderkoppen og avsluttes med velfortjent trampeklapp.
Dette er en forestilling i særklasse fra Edvard Munch Videregående skole.
| 1
|
401285
|
Matanmeldelsen:Kolonihagen blomstrer ennå
Både kjøkkenet og servitørene på Kolonihagen kan sine saker.
Vårt måltid bød på mange høydepunkter.
–
Det er hyggelig at stamgjestene føler seg hjemme her, men de trenger ikke rope til hverandre, sier Spisevennen, som har passert to bord der høyrøstede, middelaldrende menn sitter med hver sin vin og diskuterer hva de skal gjøre til helgen.
Bordvenninnen og jeg sitter i hjørnet ved siden av et fransk par som prøver å tolke menyen ved hjelp av en tålmodig servitør.
Menyen består av 11 retter mellom 95 og 155 kroner der man blir anbefalt tre til fem retter pr. person.
Dagens femretter til 550 kroner virker derfor som et bedre valg, men hvis man har appetitt er «full pakke» til tusenlappen det beste alternativet.
– Kjøkkenet sørger for at dere får passe porsjoner, lover servitøren, som skal vise seg å ha god oversikt og kunnskap gjennom hele måltidet.
Smør med tang
De pratsomme mennene ved det ene bordet har betalt og hilser høylytt til sine venner på vei ut.
På nabobordet har det franske paret fått hver sin lompe mens vi sitter med rykende varmt brød med pisket Rørossmør.
Men hva er det vi smaker ved siden?
–
En tangsort kalt purpurhinde, forteller Bordvenninnen.
Snart har også vi fått en nystekt lompe med røkt fisk, syltet løk, dill og ost på.
–
Det er en Steinfjording-ost fra Lofoten, sier servitøren.
Rå biff og øl
Neste rett ut er tartar, som kommer med knasende sprøstekt løk og raust med pepperrot.
Bordvenninnen må kvele et nys etter første bit, og skyver bort litt av roten.
Spisevennen er begeistret og synes at det er på tide med en ny øl.
Han blir anbefalt en saison fra Eiker, et norsk mikrobryggeri, som er smaksrikt og varer over flere retter.
Ikke bare kål
Både servitøren og kjøkkenet legger sin stolthet i lokale råvarer, og med rette.
De viderefører arven fra Jarle Bae og hans Oslo Spiseforretning, og senere Michelin-grossist Maaemo med stil:
Her får vi vite om opphavet til råvarer til samtlige retter gjennom hele måltidet, blant annet hvor de har fått kjøtt, fisk, grønnsaker og ost fra.
Neste rett er spisskål overstrødd av Store Velten-ost fra produsenten Rueslåtten ved Geilo.
Så følger bakt jordskokk med et sting chili fra Korsvold, fritert potet med løyrom og rømme og deretter brosme med tynne flat tørrfisk, flesk og pepperrot.
– Fisken er himmelsk, og her har de vært mer forsiktige med pepperroten, sier Bordvenninnen.
Lammenam rett i hånden
Til de første rettene har vi drukket Gamlitzer, en østerriksk Sauvignon Blanc, men nå som det skal bli kjøtt, bytter servitøren til rødvin:
En burgunder fra Benjamin Leroux.
Den passer til tacoen, som er laget på villsaulam, også denne med nystekt «tortilla».
Strimlede grønnsaker gir retten et godt bitt.
–
Dette kan minne om gatemat eller noe man kunne fått på mat- eller musikkfestivaler, sier Spisevennen.
– Lett å lage, men samtidig med finesse.
Ost på ost på ost
Ifølge menyen er brosmen og villsautacoen «hovedrettene», og nå nærmer vi oss slutten.
Paret ved siden har spist sitt utvalg retter, har betalt og gått.
Nye gjester kommer stadig, og nå er det klart for dessertene.
Først ut er en kreasjon laget på tre typer ost, der den ene utgjør bunnen/flatbrødet og de to andre er raspet og strødd over.
Resultatet er en overraskende luftig og spenstig kombinasjon.
– Langt unna de tunge ostetallerkenene vi har fått enkelte steder, sier Spisevennen.
Søtt, friskt, mettende
Nest siste rett er enda luftigere:
Solbær med kremost og en granité på engsyre, som renser opp i ganen til den gedigne avslutningen:
Munk, en slags smultringtype fylt med plomme og med striper av brunet smør.
–
Den kan minne om en slags Berlinerbolle, sier Bordvenninnen.
– Men når den kommer nylaget til bordet, er dette noe helt annet, og mye mer spennende.
Spisevennen er imponert og mett.
–
Jeg klarer ikke en bit til.
Både kokkekunsten og servicen har vært på høyt nivå.
Prismessig er Kolonihagen over middels.
Noen av ølsortene er ganske dyre, men de har et langt mer behagelig vinkart der glassene ligger på 110–140 og ingen helflasker over 800 kroner.
Ut fra kvalitet og hva vi har betalt for «vinpakken», er vi likevel godt fornøyd.
–
Hit kan jeg ta med besøkende utenbys fra før eller etter Frognerparken, mener Spisevennen.
Andre gode nordiske
Kontrast:
Michelin-mat på Vulkan
Arakataka:
Billiggourmet ved Rockefeller og Torggata
Grefsenkollen:
Mat og utsikt på høyt nivå
Vaaghals:
Gourmet i Barcode
Smalhans:
Hverdagsgourmet med deleretter på St. Hanshaugen
Kampen Bistro:
Hverdagsgourmet med rimelige trerettere på Kampen
| 1
|
401286
|
Blindernrevyen 2018:Du verden, for et band
«Hva i all verden?» er tidvis både aktuell og ganske morsom, men det er likevel musikerne som gjør best inntrykk i årets Blindern-revy.
Gikk verden av hengslene i 2017?
Hvordan skal vi forholde oss til Trump, atomtrusler og nazister som marsjerer i gatene «bare et steinkast fra Kardemomme by»?
Var det bedre før?
Med bilder fra nyhetsåret på skjermen i bakgrunnen er dette spørsmålene som stilles i revyens åpningsmonolog.
Den blir imidlertid raskt avbrutt, blant annet av en journalist som er ute etter sensasjonelle overskrifter, en gjeng basketballspillere – «vi er jo tross alt i en gymsal» – og en gorilla som vandrer gjennom kaoset.
Stemningen er satt for en samfunnsaktuell og leken revy-opplevelse på Blindern videregående skole.
«Wocketman» og bedriftsmøte i IS
Dessverre innfrir ikke fortsettelsen helt.
Enkelte av sketsjene tuller riktignok med aktuelle temaer, som HMS-tiltak i IS og regjeringsforhandlinger.
Rebecca Bull i rollen som Apple-sjef tar lansering av ny Iphone-modell på kornet.
Det samme gjelder «Sykehus Pluss», der paret på fødestuen må vente gjennom reklamepausene fordi de valgte gratisversjonen fremfor premiumabonnementet.
Donald Trump og Kim Jong-un må med, og i rollene som de to forvokste babyene som krangler til tonene av «Rocketman», finner vi Rakel Hilleren og Synne Holst Hansen.
Det står ikke på ideene, men poengene kunne vært dratt enda litt lengre.
Til tross for alt det rare som har skjedd i verden, dukker hverken nazistene, Jensen-saken eller fidget-spinnerne fra introen opp i forestillingen.
Flere sketsjer faller langt utenfor temaet og er verken spesielt originale eller aktuelle.
For eksempel Oslo-guiden som snakker «norwenglish» og vil ta med turistene til «the big thing» og «the major living room».
Det siste stoppet på «the øst-cunt» slo riktignok an blant publikum.
Bandet best
Det som utmerker seg mest med Blindern-revyen, er, i år som i fjor, de musikalske prestasjonene.
Husorkesteret, ledet av kapellmester Konstantin Ellingsberg Helmer, får stor plass mellom sketsjene og briljerer i et eget instrumentalnummer.
Det er derfor påfallende at revyen ikke benytter musikerne mer gjennom forestillingen, og ikke bare mellom sketsjene.
Det samspilte bandet står også i kontrast til skuespillernes fellesnumre, hvor både sang og dans kunne vært hakket mer koordinert.
Skuespillerne viser imidlertid stor entusiasme og spilleglede på scenen.
«Hva i all verden?» er en blanding av aktuelle temaer og gamle oppskrifter, iblandet noen absurde øyeblikk, som da en avokado skildrer livet sitt på vei over scenen.
Revyen skal ha for at de henter opp igjen poenger og personer fra tidligere i forestillingen, for eksempel når en rekke av karakterene møtes i fakkeltog mot pyromane på slutten.
Blindernrevyen 2018 har stort potensial, men for varierende nivå.
Få danse- og sangnumre og ikke alltid like gjennomførte ideer gjør at den havner midt på treet.
| 0
|
401288
|
Teateranmeldelse:Et nydelig stykke trolldom fra Oz
Riksteatrets versjon av «Trollmannen frå Oz» er en aldri så liten genistrek.
«Jeg klarte ikke å tenke på noe annet enn det som var inni der», sa mitt fem år gamle teaterfølge.
Godtesuget var glemt.
Det som skjedde i Oz, trumfet alt annet.
Denne anmelder hadde det på helt samme måte.
Regissør Alan Lucien Øyen, scenograf Leiko Fuseyo, kostymedesigner Stine Sjøgren og lysdesigner Martin Flack har med små tekniske effekter laget et helt unikt univers med svært mange lag.
Men i motsetning til de fleste barneforestillinger:
Her er det ikke forskjell på barne- og voksenreferanser.
Denne filosofiske reisen til
Oz snakker til absolutt alle generasjoner med samme språk.
Magi med små midler
Trollmannen frå Oz starter i Kansas, på farmen til Dorothy, Tante Em og Onkel Henry.
På Riksteatret foregår alle Kansas-scenene på en halv meter lang forscene.
Aldri har jeg sett så mye magi på så liten plass.
På sceneteppet projiseres en himmel som knitrer og spraker i dårlig oppløsning, før den plutselig mørkner og går over i andre stemningsleier.
Det er som å være midt i Hollywood-filmen fra 1939.
Forførende, men også truende.
Gjennom hele stykket får lys- og videodesigner Flack oss inn i stadig nye stemninger.
Ansikter blir plutselig skyggelagt.
En tornado av bare teaterrøyk er langt mer skremmende enn de flyvende syklene jeg husker fra tidligere produksjoner.
Trollmannen frå Oz er to timer med slik teatermagi.
Drømmen som ble et mareritt
Hollywood-filmen med Judy Garland ble selve inkarnasjonen av den amerikanske drømmen.
Over regnbuen er et annet liv, et sted der ute er Oz – og både hjerte, mot og utdannelse kan skaffes hvis man er sin egen trollmann.
Regissør og koreograf Alan Lucien Øyen har gransket den amerikanske drømmen i mange år allerede, gjennom sin Amerika-trilogi på Dansens Hus.
I den siste Amerika-forestillingen, SuperAmateur, lar han Trollmannen fra Oz spille seg ut i dagens USA, mens han kryssklipper inn en monolog med den pillemisbrukende Judy Garland.
Det var en av fjorårets største teateropplevelser.
Også Riksteatrets Trollmannen frå Oz berører ideen om Amerika.
Løven, blikkboksmannen og fugleskremselet har amerikanske selskapsnavn limt på kostymene.
Slitt, som fra et opphørssalg.
Den gode heksen er kostymert som en stumfilmprinsesse.
Den onde heksen er lady-in-red, en vulgær og fascinerende Caroline Glomnes.
Dette er drømmen om Amerika, før den ble et mareritt.
Galant løve, yndig ungjente
Men først og fremst er det en fantastisk fargerik musikal.
Fire musikere er plassert på scenen, som et stumfilmorkester med stadig skiftende hatter.
Mari Lerberg Fossum spiller Dorothy med en voldsom energi.
Hun er handlekraftig og naiv på samme tid.
En drapskvinne, ja visst, men også en yndig småpike fra Kansas.
Dessuten synger hun nydelig.
Alan Lucien Øyen har bakgrunn som koreograf.
Det merkes.
Hele veien til
Oz er som en dans der hver karakter har sine helt egne bevegelser.
Ensemblet er i toppform, og det er kjipt å nevne bare noen.
Likevel:
Thomas Jørstad Pettersens galante, men patetiske, løve er både gripende og morsom fra første scene.
Det samme kan egentlig sies om forestillingen som helhet.
Mer åpen for undring
Alan Lucien Øyen følger Broadway-musikalens historielinje.
Men likevel gjør noen nesten umerkelige endringer denne musikalen mer åpen for undring.
Professor Marvel (Stig-Werner Moe), som Dorothy møter da hun rømmer hjemmefra, er helt den samme personen som Trollmannen fra Oz.
Mens han i den virkelige verden er magisk, badet i dunkelt lys, er han i eventyrverdenen
Oz latterlig hverdagslig.
Slik jo alle skuespillere er backstage når garderobens lys er på.
Dette gjorde svært stort inntrykk på min medbrakte femåring.
«Visste trollmannen hele tiden at Dorothy ville rømme hjemmefra», spurte han da forestillingen var over.
Det kunne vi ikke svare på.
Og nettopp dette er teaterets magi.
| 1
|
401289
|
Fossrevyen 2018:Nesten kulest i klassen
Fossrevyen leverer varene.
«Hvorfor er det så lett å bomme og så vanskelig å treffe?» spør Foss-elevene i revyen med det enkle, men likevel så vanskelige konseptet:
Hva er egentlig kult?
Og Fossrevyen treffer stort sett blink.
Akkompagnert av et stort danseensemble, kor og revyband med strykerrekke og det hele, får skuespillerne boltre seg i det instruktørene kaller «100% dustehumor».
Ikke for flinke
At Foss videregående skole, med sin kjente musikk-, dans- og dramalinje leverer sceneunderholdning av høy klasse, er ingen stor overraskelse.
Da er det ekstra gøy at revyen tør å være litt dustete, og ikke tar seg selv blodseriøst.
Mange av sketsjene har absurde elementer, som den sårbare ballonggutten med saks og jobbkandidaten med den usynlige hunden.
Vi får tro at det også er litt selvironi i sangnummeret om at det er «verdens viktigste konkurranse» å bli årets revy.
Satire og fjas
Høydepunktene er mange og varierte.
Fra den barokke duellen mellom komponistene Monteverdi og Georg Friedrich, til Birkelunden-sangen som fremføres på musikkpaviljongen av tilfeldig utvalgte Grünerløkka-hipstere hver søndag.
I Matrix-sketsjen er den utvalgte ikke særlig kul når hun utnytter at resten av verden har frosset til å prompe en irriterende venninne i ansiktet.
Vi møter også Dårlig Hjort (broren til Helga og Vigdis) som har store problemer med lavkulturelle referanser.
Revyskuespillernes prestasjoner løfter mange av sketsjene, og selv om det er vanskelig å trekke frem bare noen, bør både Kasper Hellstrøm Nordahl og Mathea Stensæth Josefsen nevnes.
En god blanding av satire og tøys får vi også i Spellemannpris-utdelingen der prisen for årets kvinnelige artist går til en krykke, som selvfølgelig blir veldig «krykkelig».
Sketsjen støttes deretter opp av videogratulasjoner til krykken fra kjente fjes (flere av dem tidligere Foss-elever) som Jannike Kruse, Kevin Vågenes og Oral Bee.
Kanskje litt teit, men det er vanskelig ikke å le.
Les også:
Ikke så kult med tiss og bæsj
Det er likevel i musikknumrene at Fossrevyen virkelig skinner.
Med et imponerende antall dansere på scenen og proft band i ryggen blir det selvsagt trøkk.
Birøkter Barapaps versjon av «Scatman» er et eksempel.
Og i motsetning til hva «verdens kuleste person» mener, er dansen rundt «kilden til kulhet» alt annet enn klein.
Ingen er perfekte, heller ikke Det er kult.
Særlig kunne flere av sketsjene hatt enda litt mer treffende avslutninger.
Revyen sprenger ingen grenser, og det er vel også neppe første gang de tre kineserne på Højbro plass dukker opp på en revyscene.
Noen ganger blir humoren litt for dustete.
At den nyinnflyttede russeren i kollektivet serverer «bæsj med flass» som ligner kokosboller og at noen på Birkelunden har tisset i kaffen til en av sangerne er ikke så festlig.
Likevel går tiden overraskende fort gjennom Fossrevyens to akter.
Og det er nok et bevis på avslutningssangen har helt rett:
«ingen kan si at det ikke var bra».
| 1
|
401290
|
«Savnet» er en drepende fabel om dagens Russland
«Savnet» ble Oscar-nominert i kategorien beste ikke-engelskspråklige film.
I sentrum av handlingen står et bortkommet barn.
Sist Andrej Zvyagintsev fikk oss til å gå på kino, var i 2014 med Leviathan, en elegant bibelsk tragedie om liv og død og korrupsjon i Murmansk-regionen.
Den fikk massiv internasjonal oppmerksomhet, vant priser rundt omkring og gjorde nok temmelig vondt for russiske myndigheter.
Som resultat mistet Zvjagintsev statsstøtten til neste film.
Om det finnes noen direkte sammenheng mellom uteblitt støtte og krassheten i Savnet, er vanskelig å si, men filmen er uansett blitt et desperat trist portrett av dagens Russland.
Den skildrer en iskald skilsmisse i et fascinerende dysfunksjonelt middelklassepar, Zhenya og Boris, hvor den tolv år gamle sønnen, Aleksej, overhører en krangel og forstår at ingen av dem vil ha ham med seg inn i sine nye forhold.
Utopien som forsvant
Metaforbruken er glassklar.
Russland er en skilsmissefamilie.
Varmen og samholdet som en gang fantes, er borte, og ingenting tyder på at noe annet enn tomhet er i vente.
Russerne sitter i dag fast i et system hvor den nye staten sammen med den ortodokse kirken har overtatt troen som ble til overs fra utopien som forsvant.
Tidligere KGB-ansatte Putin lot seg for få dager siden filme da han feiret Jesu dåp ved å skride ned i et korsformet hull i isen på Seliger-sjøen i Tver-distriktet.
Samtidig rives i landet i stykker innenfra, og noen ganske få opposisjonspolitikere får aller nådigst lov til å drive valgkamp slik at det skal se ut som om det kommende valget fortsatt er åpent.
Savnet foregår i 2012, og krigen mellom Russland og Ukraina dukker stadig vekk opp via bilradio og tv og minner oss om hva dette egentlig handler om.
Både Boris (Alexej Rozin) og Zhenya (Marjana Spivak) er selvopptatt hinsides fornuft.
Boris frykter at han kan komme til å miste jobben fordi sjefen hans er ortodoks og ikke tolerer skilsmisse.
Zhenya føler hun har krav på å være lykkelig.
Sent i filmen løper hun på en tredemølle ikledd landslagsdrakt.
Tristere bilde skal det godt gjøres å finne.
Nostalgi hjelper ikke
I en fabel som dette blir skuespillerne lett produkter av tematikken snarere enn ordentlige personer.
Likevel leverer de anstendige tolkninger som løfter fortellingen ut av den nokså trange ideen.
Mest fascinerende er kanskje Zhenyas totalt uforsonlige mor.
Hun forsøkte å advare, sier hun, men ingen hørte på henne.
Lekre leiligheter, biler, strøkne salonger og restauranter kontrasteres konstant med bilder som kunne vært hentet fra en fotobok om Tsjernobyl.
Noe viktig er borte.
Og lite tyder på at det noensinne kommer tilbake.
Det er ikke engang noen vits i å være nostalgisk.
| 1
|
401291
|
Nytt år – ny runde fet rock fra The Dogs
Ingen formsvikt fra de sinteste bikkjene i norsk rock.
Musikkåret 2018 starter slik det skal, og slik det har gjort de fire foregående årene, med et nytt album fra garasjerockerne i The Dogs.
Ledet av Kristopher Schau som tekstforfatter og stort sett høyenergisk in-your-face vokalist, er dette ti nye rockelåter som gjør det de skal:
Røsker til.
«Mannens virkelighetsbeskrivelse er som alltid mørk, dystopisk og delvis melankolsk, og den funker», skrev vi om innholdet på fjorårets album Death by Drowning.
Og som musikken fra bandet selv, er det liten grunn til å prøve å finne på så mye nytt å si eller skrive i år.
Dårlige greier, alt sammen
I stedet kan man forklare tekstinnholdet med følgende gjennomgang fra The Dogs’ egen facebookside, der de ti låtene én etter én beskrives med, skal vi si, enkle ord:
«Shitty choices, shitty childhood, shitty religion, death, shitty life, shitty childhood, shitty future, shitty results, despair, shitty people, shitty life, death».
Ja, det kan høres nærmest parodisk ut.
Men så er disse ti låtene så fordømt gjennomført godt laget og effektivt spilt at man blir fanget i det drivende rockeuniverset likevel.
Som før handler åtte av ti låter om full fart fremover i et energisk og stødig driv, toppet av overstyrte gitarer, hylende orgel og raspende vokal.
Alt et passe variert sted mellom punkrock og Turboneger-aktige riff.
Schau og kompani stuper ut i åpningen «We were made out of loss», og gir seg ikke før en drøy halvtime senere med «Lie to me».
Underveis har man likevel fått to «ballader», om man kan kalle dem det, i «Primitive etchings» og «Her last song».
Pusterom som viser at menn med mørke tanker også kan dyrke melankolien.
Fire minutter perfekt rock
Likevel er det de sinteste og mest fortvilte låtene som er best, også denne gangen.
På forrige album var det «Oslo», «hyllesten» til sene og røffe netter i hovedstaden.
Denne gangen er det nevnte «We were made out of loss» og «Lie to me», den siste om en fortapt sjel som ikke orker å høre sannheten om seg selv.
Og ikke minst «Hindsight», som til tross for en lett usikker fortellerstemme er kollektivet The Dogs på sitt aller beste.
Trommisen slår litt hardere, bassen er litt tyngre, orgelet fyldigere, mens gitarist Mads Martinsen briljerer gjennom både riff og solo.
Boom.
Akkurat her, i de fire minuttene denne låten varer, er det lett å beholde troen på den tidløse gitar- og garasjerocken.
| 1
|
401292
|
Vallerrevyen 2018:«Noen Hjemme» er en real hjemmeseier
Vallerrevyen 2018 er ikke bare smart, frekk og veldig, veldig morsom.
Den er også et heidundrende show.
Når du sklir nedover bakkene fra Valler videregående etter endt forestilling, har du fått absolutt alt du kan ønske seg i en revy.
Helt nye påfunn, absurde innslag og anerkjennende nikk til fire tiår med humor- og musikalhistorie.
Og som ikke det var nok:
Bandet på scenen teller 11 mann, hvorav seks blåsere.
I år er anmeldelsene strengere:
Aftenpostens nye skolerevyanmelder varsler strengere krav
Et drivende godt åpningsnummer
Noen hjemme har to røde tråder:
Én på form og én på innhold.
Hjemme-metaforen er forbeholdt formen.
En dør på hjul og en knallrød sofa brukes som bærende rekvisitter forestillingen gjennom.
Åpningsnummeret «Hjemme» er et skoleeksempel på god musikalkoreografi.
Ni skuespillere sendes inn og ut av dører, sofaer, tango-opptrinn, vanne-plante-positurer og vekslende solistnummer, uten at det virker rotete ett eneste sekund.
Her er de andre revyene som har fått terningkast seks:
Steinerskoleklassen fra helvete
Men så, i fjerde nummer kommer Vallerrevyens egentlige misjon frem:
De vil drive harselas med den politiske korrektheten som herjer vårt land.
Jo da, dette er kanskje tema for samtlige revyer i år, men Vallerrevyen 2018 gjør det med en helt egen teft og noen helt nye tvister.
I «Fra fremtidens generasjon til nåtidens samfunn» er seks svartkledte ungdommer på Ungdommens Kulturmønstring (UKM).
Gjennom overdrevet dans-i-trikot og voldsomme språklige bilder, er de steinerskoleklassen fra helvete.
«Jorden er ute av sin komfortsone.
Den er inne i en komfyrsone», sier en gravalvorlig UKM-deltager, og faller død om på gulvet.
Det er en sketsj som blir morsom fordi den er fremført med stort alvor og høy koreografisk presisjon.
Sketsjen nikker til tidligere Valler-elev Harald Eia, men Vallerrevyen hyller ikke bare sine egne.
Nummeret «2084» er en omskrevet versjon av KLMs «Motstandskamp mot røykeloven» fra midten av 90-tallet.
Jihadister, taco – og elghumor
Vallerrevyen er spekket med showstoppere.
Madeleine Kiær gjør en fantastisk bergenskrapperimitasjon i «Eg Ve Te Bergen».
Pernille Frostad er en herlig jordnær jihadist-videoblogger i «Please Subscribe».
Mens nummeret «Færra Te Mexico», om familien som vil misjonere fredagstacoen til Mexico, er et oppkomme av musikalitet og timing.
Morsomt og mesterlig
Vallerrevyen har også to andre store fordeler.
Sistnevnte består av skolens egne elever, og er det storbandet du drømte om som barn, men aldri egentlig har hørt.
På Vallerrevyen har de nye arrangementer på alt fra Stephen Sondheims musikal Company til Hjemme Alene-temaet.
En fryd!
I alt 450 av skolens 530 elever står bak årets Vallerrevy, og det synes at dette er et fellesprosjekt.
Her gir skuespillerne hverandre rom, og det er ingen stjerner som har tatt over showet hverken foran eller bak scenen.
Det er en kvalitet i seg selv.
Kjære Vallerelever, sov litt ekstra lenge i dag.
Revyen deres er både morsom og mesterlig.
| 1
|
401293
|
Glitrende debutalbum fra Shame
De fem unge herrene fra Sør-London starter perfekt – og avslutter like lovende.
«This is how it starts».
Første tekstlinje i «The Lick», og de første ordene vokalist Charlie Steen sang på en klubbkonsert jeg så under Europavoxfestivalen i Frankrike i sommer.
Så kom en herlig britisk slow-burner med seige, fine riff.
Fra scenen oste Steen av den elegante arrogansen bare briter kan få til.
Det var en spesiell time.
De fem purunge guttene fra London ga oss den beste musikalske live-opplevelsen det året.
En bandasjert fot hindret heller ikke Steen i nærmest transcendert å levere en konsert som om det var hans siste noensinne.
Et par låter inn var kvintetten dryppende av svette, Steen i bar overkropp og med penetrerende blikk, og etter hvert får han haik på skuldrene til en fan.
Imponerer på plate
Bandet startet sammen allerede som skolegutter, og vokste musikalsk på scenen i Sør-London.
Nå har de knapt rundet 20 år, og har gjennom et par år turnert verden rundt og opparbeidet seg ryktet som et av de mest spennende livebandene der ute.
På Øya i sommer klarte de også å dra inn den mest uinteresserte publikummer på høylys dag.
Imponerer rockerne like mye på plate?
Kort svar:
Ja.
Debutalbumet Songs of Praise gir deg knapt tid til å puste.
Det er ikke et minutt dødtid.
Det starter nesten perfekt med amerikansk post-hardcore i åpningssporet «Dust on trial».
Gitarriffet kunne vært hentet fra katalogen til den legendariske gitaristen til Drive Like Jehu og Hot Snakes.
Gitarriff som ber om å bli spilt live
Ikke minst anes det her et par nikk til de britiske geniene i The Wire.
I neste låt ut, «Concrete», viser Shame at de også kan synge som dem.
I tillegg til band som Fugazi og Sonic Youth virker bandet å ha hentet musikalsk inspirasjon fra den noe moraliserende straightedge-bevegelsen.
Men det utelukker de fort med låten «One Rizla».
Den tidsriktige klangen er erstattet med intens nærhet i «Tasteless», med et gitarriff som igjen ber om bli spilt live.
Om det er tekstlinjer gjennomsyret av politisk bevissthet:
«In a time of such injustice how can you not want to be heard?», eller det mer lettbent humoristiske:
«I like you better when you´re not around», leverer Steen frasene med uanstrengt autoritet.
Spyttet ut som viktige sannheter.
En sjelden glede
«Lampoon» er opptempo ungdommelig punk av det friskeste slaget, og i den drivende og reflekterende «Angie» viser de unge artistene en mer følsom side – kanskje et hint om hvor de er på vei videre.
Songs of praise er et glitrende debutalbum fra fem unge artister som ikke vil eller trenger å ta snarveier, og som evner å lage riktig bra musikk uten jåleri.
Det er en sjelden glede å oppdage.
| 1
|
401294
|
Matanmeldelsen:Hva har skjedd, Olivia?
Olivia på Tjuvholmen var den beste i «søskenflokken», men nå er hun blitt en i mengden.
Tjuvholmen vinterstid er en kald opplevelse, særlig når snoen kryper inn under jakken.
Men dit vi skal, er det lunt og godt.
Olivias avdeling her har gitt oss mange gode opplevelser både sommer og vinter, så vi har visse forhåpninger, men det begynner ikke bra:
Det er mange gjester her og bordet vi omsider blir tildelt er rett ved døren Det betyr at vi stadig blir utsatt for den sure trekk når andre besøkende skal ut for å ta en røyk.
Alle restaurantene i Olivia-systemer har tema fra ulike italienske byer:
Originalen på Aker brygge er dekorert med bilder fra Napoli, mens denne avdelingen på Tjuvholmen har Venezia som tema.
–
Nå har de også utvidet til Trondheim og Bergen, forteller Spisevennen, som ofte er på reisefot.
– Men jeg synes ikke at de har klart å skille seg ut fra andre kjeder i de byene, sier han.
Denne kvelden ser det ut til at de andre gjestene enten er folk som skal spise før de skal videre på byen, og turister som velger det sikre foran det usikre og går på steder de kjenner.
Trøtt start
Det kan virke som om også kjøkkenet er blitt mindre spennende enn sist.
Menyen ser likedan ut som sist vi besøkte dette stedet, men ingen av forrettene imponerer.
Bordvenninnen er ganske godt fornøyd med sin caprese, der gule og røde cherrytomater, bøffelmozarella, basilikum og krutonger deler plass på tallerkenen.
En hvit balsamicodressing tar luven av mozzarellaen, men ellers er retten en frisk start.
Spisevennen og jeg har bestilt henholdsvis vitello tonnato og carpaccio, som begge kommer kjøleskapskalde til bordet.
– Tunfisksausen er en skuffelse, sier han og bemerker at ingen klarer å lage den like god som de gjør på Baltazar i Kirkeristen.
Friterte kapers tilfører heller ikke forretten noe særlig.
Min carpaccio er heller ikke mye å skryte av.
–
Det kan bare bli bedre til hovedrettene, sier Spisevennen.
Kald carbonara
Spisevennen har bedt om pizza med carpaccio, mens Bordvenninnen har bestilt kyllinglår med sopp og spinat.
Jeg har lyst på pasta og har tatt spagetti carbonara.
Den er en gedigen nedtur:
Pastaen er al dente, men hovedinntrykket av retten er en klebrig masse som trolig har måttet vente på kjøkkenet før den er brakt ut.
Pizzaen er understekt og blek og klarer ikke å skille seg ut fra de man får på andre pizzarestauranter i Oslo.
– Nesten tvert imot, mener Spisevennen, som hadde ventet seg mer av retten.
Den eneste som har grunn til å smile, er Bordvenninnen.
Hennes kylling har sprøtt skinn.
Sopp, oliven, spinat, kapers og risottoen med skogsopp, som er bestilt ved siden, får også godkjent.
–
Men det blir dyrt når man må legge til retter for å få et fullt måltid, sier hun.
Kjølig avslutning
Vi er likevel sultne nok til å be om dessert.
Spisevennen har fått lyst til å prøve nutella-pizza, mens Bordvenninnen og jeg tar to klassiske etterretter:
Pannacotta og tiramisú.
–
Dette var klissete greier, sier han, mens han gumler lunet hasselnøttpålegg toppet med mandler.
Bordvenninnens pannacotta er middels, en passe liten porsjon med bringe- og bjørnebærsaus, mens min tiramisú kommer rett fra kjøleskapet i et drikkeglass.
Dermed er den såpass kald at smaksnyansene ikke kommer frem.
–
Jeg hadde forventet meg et bedre måltid ut fra tidligere besøk, men dette var en midt på treet-opplevelse, sier Bordvenninnen.
Spisevennen er enig.
–
Ikke er det billig, og maten er ikke på samme nivå.
Er det fordi Olivia er blitt en restaurantkjede og at man dermed strømlinjeformer samtlige steder?
Jeg håper at de har bedret seg til neste besøk, ellers må jeg finne et annet sted her ute.
Andre italienske
Trattoria Popolare:
Rustikk nederst på Grünerløkka
Ruffino:
Utsøkt ved Slottet
Baltazar:
Vinbar med god mat i Kirkeristen
Skur 33:
Nydelig mat ved Akershus festning
Vineria Ventidue:
Vinbar med bra mat på Frogner
Tekehtopa:
Uformell italiener på St. Olavs plass
| 0
|
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.