id
stringlengths 6
6
| review
stringlengths 13
22.9k
| sentiment
int64 0
1
|
|---|---|---|
600435
|
En stor, stum fornøyelse!
Lydfilmen hadde sitt inntog med "The Jazz Singer" i 1929.
En del stumfilmstjerner falt fra, da.
Noen nektet å være med på nyvinningen.
Andre oppdaget at de store og til dels manierte uttrykkene ikke holdt mål lengre, og/eller at stemmene deres falt helt gjennom.
Dét er denne filmens kjerne.
Vel:
I året 2011 ville en i utgangspunktet ha sverget på at en stumfilm bare ville nå en engere krets av cineaster.
Men se:
"The Artist" hadde stor suksess under filmfestivalen i Cannes, nå er den nominert til ti Oscar-priser.
Og i all overflødighet:
Oscar-festen går av stabelen førstkommende søndag.
Det er skapt andre stumfilmer i moderne tid, også:
Mel Brooks gjorde det nærmest som en fleip i "Silent Movie" i 1976, finske Aki Kaurismaki mente det vel mer alvorlig med sin "Juha" i 1999.
Selv om dette er en kjærlig pastisj over en stumfilms handlingsstruktur, teknikk, stil og rytme, der det trykkes både på komediens og det sentimentale melodramaets taster, er figurer og sujett hentet fra lydfilmen, først og fremst gjenkjenner en store handlingsbiter fra "A Star Is Born" (1954) og "Singing in the Rain" (1952).
Hovedskuespilleren Jean Dujardin er en legering av Douglas Fairbanks og Gene Kelly:
Handlekraftig, samtidig meget ledig og sjarmerende og med et evig smil, så hvitt som solskinn på snø.
Hele hans stil, hans formidling av følelser og vitalitet, er erkeamerikansk, det finnes ingen spor av det franske her.
Han spiller den store stumfilmstjernen som går under da lydfilmen gjør sitt inntog.
Franske Bérénice Bejo forener stilsikkert og kontrollert flere divaer, blant annet Marlene Dietrich, flere av hennes replikker er hentet fra gamle filmklassikere.
Hun tolker kvinnen som gjør en meget bratt karriere i lydfilmens pionérdager.
Men tross seiere og nederlag, tross følelsen av å være innom både Himmel og Helvete, elsker de to hverandre på avstand.
Inntil...
I tillegg til de to franske skuespillerne, har filmen flere amerikanere og briter på rollelisten, først og fremst John Goodman som grov, kynisk studiosjef.
Australske James Cromwell tolker delikat en ytterst empatisk og lojal privatsjåfør.
Ludovic Bource har skapt en særdeles tidsmessig og kontant stemningsmusikk.
"The Artist" er å se på som en triumf i sin hyllest til stumfilmen, samtidig er den en stor, dyp fornøyelse i seg selv, faktisk en utvidet sanseopplevelse.
Meget spennende skal det bli å se hva den får av priser under søndagens Oscar-utdeling, den fortjener flere av de ti nominasjonene den har fått.
| 1
|
600437
|
Høyst spesielt tema, langsom form
2Nisser har vi opplevd i norske filmer tidligere.
Troll, også.
Huldra har vi vel sett skimt eller skyggen av.
Men aldri i en thriller/thrillergrøsser, som her.
La det være sagt med en gang:
Dette er sært.
Det er et høyst spesielt tema og det har en langsom form.
I detalj slik:
Den norske eventyrmyten om huldra (vakker kvinne med lang hale) er filmens grunntone, den skal være filmens motor.
Men filmskaperen Alaksander Nordaas gjør det ikke lett for oss.
For:
Et drøyt stykke på vei vet vi ikke om dette er komedie, ren grøsser, psykologisk grøsser, thriller eller fantasy.
Vi lander etter hvert på en form for plattform, der vi, under tvil, definerer den som en thrillergrøsser med betydelige fantasytrekk i.
Vel.
To såkalte åstedsvaskere finner i et gammelt hus der en mann har dødd, en skjult inngang til en kjeller.
Der, under vannet i badekaret, oppdager de en ung kvinne.
Hun er naken som et egg og oppfører seg ikke hverdagslig, for å si det rundt.
De finner mengder med gammel hermetikk og de finner en lydtape.
Tapen inneholder stemmen til en svenske.
De forstår, med en form for langsom svinnende virkelighetsfølelse, at denne svensken har holdt kvinnen fanget i kjelleren siden hun var barn, at hun tilhører en verden ved siden av eller under vår egen og at svensken har...ja, se selv.
Svensken har også noe oppbevart i et gammelt kjøleskap...
Men se så:
Ute i skogen smetter det rundt skapninger som ser ut som mannshøye, vannrette salamandere.
De vil ikke mennesker vel, tydeligvis.
Dette er regissert med en langsom rytme, iblant avbrutt av heftige bevegelseseksplosjoner.
Iblant oppstår det pauser, de er ment å være ladede situasjoner, men de holdes for lenge eller de gjentas, slik at de blir tømt for innhold.
Og iblant er både filmens uttrykk og de rent menneskelige uttrykk for dvelende.
Og dét at den ene av de to åstedsvaskerne har en femårig datter og den andre har kreft i et begynnende stadium, føles like utenpåklistret som en reklameplakat under en Nobelutdeling.
Det postuleres en slags konklusjon:
"Noen skapninger lever ikke engang mot strømmen.
De lever helt utenfor den, Dypt, dypt inne i villmarka".
Det er vel opp til den enkelte å tolke det utsagnet...
"Trolljegeren" fra i fjor valgte actioneventyret som form og lyktes med det, den lyktes stort.
Denne utprøvingen av myten om huldra, stempler vi ikke som mislykket, men dens lukkede, langsomme form lykkes langt mindre enn "Trolljegeren".
Idiotisk å sette de to filmene opp mot hverandre, vil sikkert noen innvende.
Kanskje, men begge våger jo å tematisere norske eventyrmyter.
| 0
|
600438
|
Datehysteri og agentaction
To unge menn (Tom Hardy og Chris Pine), meget håndfaste og kjappe, er ansatt som agenter i CIA.
I privatlivet går de for å være reiselivsleder og kaptein på en cruisebåt.
Ikke bare er de nære kolleger, der er gode venner.
Så går det ikke bedre enn at de forelsker seg i samme dama (Reese Witherspoon).
Og begge sier:
"Må den beste mann vinne!"
Så er da filmen om den krigen som nå er oppstått.
Og den krigen, som også er filmens handling og vesen, er glatt som ei tønne med ål, larmende som ei togulykke og breddfull lav konstruerte vittigheter.
Og med et tempo på nivå med innspurten i et Formel 1-løp.
| 0
|
600439
|
Dunkelt bekjentskap
En skarp, bemerkelsesverdig film så dagens lys i 2007.
Filmen het "Juno" og manuset var skrevet av den Oscar-vinnende Diablo Cody (det er et psevdonym, hun har skrevet flere andre filmmanus, pluss tv-serier).
"Judo"-manuset var originalt, skarpt, klokt, det beskrev en pur ung kvinne i konflikt med sine egne følelser, med samfunnet, i opposisjon til krav, til tilpassningsevne, til forventning.
Diablo Codys manus i pakt med Jason Reitmans nette og kloke regihånd og – ånd, pluss Ellen Pages dypt forstående tolkning av unge Juno, var enestående.
Her har manusforfatteren Diablo Cody og regissøren Jason Reitman igjen slått sammen sine kunstneriske visjoner.
Med et, dessverre, svakt, forvirrende og forvirret resultat.
Filmens bærende kraft er den i det ytre suksessrike forfatteren Mavis Gary (Charlize Theron).
Hun forlot i sin tid småbyen og dro til Storbyen.
Hun har en viss suksess bak seg som ghostwriter av en populær tenåringsserie.
Ved filmens åpning er hun på vei ned ad bakke, karrieremessig.
Hun drikker for mye, hun lukker seg inne, hun holder ikke avtaler.
Og hun er skilt.
Da hun får en faks om at hennes eks-kjæreste fra småbyen har giftet seg og nettopp blitt far, hjemme i deres felles småby, drar hun tilbake til røttene.
Og da, min venn, er det at både henne som person og filmen i seg selv, slår sprekker.
Vi makter ikke å tro på hennes mentale tilstand, hennes mentale blindhet.
Det er ikke blitt gitt noen signaler om det på forhånd, vi tror ikke på hennes underlige tro, valg, bevegelser.
Hun blir en påstand.
En stor en.
For å gi leseren en pekepinn:
Hun tror, blant annet, helt plutselig, at hun og eks-kjæresten er ment for hverandre og at hun skal vinne ham tilbake og at absolutt alt skal bli strålende.
Det er Diablo Codys manus som er altfor løst, for lite sammenbindende, det mangler både dybde og frempek.
Og da nytter det svært lite at Jason Reitmans regi er smidig og at Charlize Theron presser sitt talent nesten over grensen for hva manuset tåler.
Men en ting beviser denne filmen:
Enhver god regissør må ha et godt manus i bunn for virkelig å lykkes.
| 0
|
600441
|
Prisen for velstanden
Forhåndsomtalen har gitt inntrykk av at "Pionér" skulle være et oppgjør med den norske statens behandling av nordsjødykkerne.
Det stemmer bare et stykke på vei.
Dykkernes innsats under ekstreme forhold og skadene de pådro seg som en følge av den, fungerer først og fremst som setting for en klassisk konspirasjonsthriller.
Dette er en film "inspirert av virkelige hendelser", ikke en film "basert på en sann historie".
Brødrene Petter (en Aksel Hennie med nytrente magemuskler, en helt drøy 70-tallsbart og jaget blikk) og Knut (Jørgen Langhelle) er dykkere som går ned på flere hundre meters dyp for å legge oljeledninger langs Norskerenna.
Både norske og amerikanske krefter er involvert.
Ære, makt og store penger står på spill.
Etter at Knut blir drept i en ulykke , sitter Petter igjen med en følelse av at noen ikke forteller hele sannheten om hva som skjedde.
Og når han begynner å snuse i saken, blir stemningen snart truende.
Hvem som er skurkene i denne historien , er egentlig aldri noe å lure på.
Regissør Erik Skjoldbjærg ("Insomnia", "Nokas") skaper i stedet spenning ved å gjøre "Pionér" til en nesten fysisk filmopplevelse.
Spesielt undervannssekvensene er intense.
Suggererende vakre bilder akkompagneres av kompleks lyddesign – metalliske klanger, tung pusting – og Airs minimalistiske elektronika.
Det er så man kjenner mørket og kulden på kroppen, saltsmaken i munnen og trykket mot tinningene.
Om scenene under vann føles klaustrofobiske , er det paranoiaen som rår når handlingen forflytter seg til land.
Skjoldbjærg går dokumentarisk til verks, er tett på handlingen og holder kameraet i konstant bevegelse.
Det er en form som krever sitt av seeren – det er lett å få et snev av dykkersyke der man sitter – men den er også effektiv og engasjerende.
Man hiver etter pusten i takt med Hennie.
"Pionér" er en vellaget spenningsfilm og en levende skildring av en viktig periode i norsk historie.
At den samtidig sier noe om hvilken pris enkeltpersoner har betalt for velstanden vi alle i dag nyter godt av, skulle nesten bare mangle.
| 1
|
600442
|
Sex, show og skandaler
Michael Douglas gjør sitt livs rolle som den eksentriske og homofile artisten Liberace.
Han er skremmende lik, viser en enorm bredde som skuespiller og blåser nytt liv i en av de mest fargerike entertainerne gjennom tidene.
Og selv etter filmer som "Brokeback Mountain", var sexscenene i "Mitt liv med Liberace" så sterk kost at filmen aldri ble satt opp på kino i USA.
Kinodistributørene angrer på det nå i ettertid.
Over 3,5 million seere så filmen da den hadde premiere på tv-kanalen HBO i mai, utenlandssalget går så det suser og filmen er nominert til hele 15 Emmy-priser.
Den ble også valgt ut til hovedkonkurransen under filmfestivalen i Cannes tidligere i år.
Filmen er basert på selvbiografien til Scott Thorson , "Behind the Candelabra", og forteller om hans forhold til den mye eldre sangeren og pianisten.
Både boken og filmen er mye omdiskutert og man kan jo ikke vite om det som fremstilles er i nærheten av sannheten, selv om Thorson hevder å ha bestått to løgndetektortester.
Uansett er filmen interessant , underholdende og ekstremt godt laget under stødig ledelse av regissør Steven Soderberg ("Erin Brokovich").
Liberace døde av AIDS i 1987, men innrømmet aldri at han hadde sykdommen eller at han var homoseksuell.
I tillegg til hovedpersonene er det også et par biroller som gjør seg bemerket, Rob Lowe, spesielt.
Han spiller rollen som den plastiske kirurgen Dr. Jack Startz, som blant annet utførte så omfattende operasjoner på Liberace at han ikke kunne lukke øynene.
Han opererte også Thorson for å få ham til å likne mer på Liberace, slik at folk ville tro at han var hans sønn og ikke hans elsker.
Den ene skitne, tabubelagte og hårreisende godbiten følger den andre i denne overraskende filmperlen.
Må sees.
| 1
|
600443
|
Skole for livet
Seks år gamle Bram har hodet fullt av ideer og ben som aldri står stille.
Han er kunnskapsrik og nysjerrig, han samler på kule ord og smarte oppfinnelser.
Skolen burde vært det perfekte stedet for en som han.
I stedet blir alt bare krøll.
Bram følger ikke med i timene, sitter aldri i ro og finner på mye tull.
Foreldrene hans fortviler, lærer Fisk blir irritert og Bram blir lei seg.
Brams fortellerstemme hjelper oss å forstå hvorfor ting blir som de blir.
«Jeg kan ikke slå av hodet mitt,» sier han.
Samtidig viser små animasjonssnutter hvordan verden ser ut gjennom hans øyne – fargerik og festlig, et sted med uendelige muligheter.
Denne fine, lille familiefilmen er nederlandsk , men Bram kunne like gjerne ha vært norsk.
For barna vil han være en morsom, Emil i Lønneberget-aktig figur.
De voksne vil kjenne igjen gutten som mener godt, men som likevel blir klassens bråkmaker.
Ting ordner seg selvsagt til slutt , og alle lærer verdifulle ting om hverandre og seg selv.
Men inntil da er det – enten man er i skolepliktig alder eller ikke – lov å le høyt når Bram drar ned buksene på den tørrpinnen av en lærer.
| 1
|
600444
|
Slutt på smurfemagien
Hank Azaria briljerer igjen i rollen som superskurken Gargamel, men foruten Azaria er det langt mellom høydepunktene i "Smurfene 2".
Oppfølgeren mangler både spenningen, dramaturgien og ikke minst humoren den første filmen hadde.
Og med unntak av et par scener med litt futt i, er det liten vits å se den i 3D.
Den onde trollmannen Gargamel , har blitt verdensstjerne siden sist.
Han opptrer med magishowet sitt i Paris, men skal han fortsette å fortrylle publikum med sine triks trenger han mer av den magiske og verdifulle smurfeessensen.
Han kidnapper Smurfeline for å få henne til å avsløre den hemmelige formelen, men Gammelsmurf, Klønesmurf, Sinnasmurf og Jålesmurf gir seg ikke uten kamp, og de får god hjelp av menneskevennene Patrick (Neil Patrick Harris) og Grace (Jayma Mays) .
Filmen føles kunstig og konstruert , og smurfemagien som ble skapt blant skyskraperne i New York i eneren, har forsvunnet ett eller annet sted på veien til Paris.
Det hjelper ikke å være i lysenes by når det ikke er nok strøm.
| 0
|
600445
|
Skuffende superhelter
Mens "Kick-Ass" var et overraskende stykke deilig popkunst , er dessverre oppfølgeren "Kick-Ass 2" forutsigbar og kjedelig, med unntak av noen få, korte lysglimt.
Kick-Ass (Aaron Taylor-Johnson) har lagt superheltdrakten på hyllen og sitter stort sett i sofaen og ser på tv.
Her får han se at han har inspirert mange andre "vanlige" folk til å kle seg ut som superhelter og ta til gatene for å bekjempe kriminalitet.
Superhelten i ham roper etter hvert for høyt , og etter intensiv trening hos Hit Girl (Cloë Grace Moretz), som har finpusset sine morderiske talenter ytterligere siden den første filmen, er han i full sving igjen.
Anmeldelsen fortsetter under bildet
Hit Girl bruker all sin tid på å være superhelt og vet lite om å være tenåringsjente, og kjemper kriminalitet mens hun egentlig skal være på skolen.
Da dette oppdages av hennes verge, tvinges hun til å gi opp sitt hardt sparkende alter ego.
I alle fall for en stund.
I mellomtiden blir Kick-Ass en del av amatørsuperheltgruppen Justice Forever , som ledes av Colonel Stars and Stripes (Jim Carrey).
Carreys rollefigur er for øvrig ett av de få lysglimtene , men rammene rundt fungerer så dårlig at han aldri helt kommer til sin rett.
Og det er filmens hovedproblem.
Hver for seg er det mange kule elementer, som Hit Girls (Cloë Grace Moretz) actionfylte slåsscener, men filmen mangler flyt og balanse mellom det bisarre og det morsomme, det ekstremt voldelige og det plutselig veldig alvorlige.
Denne balansekunsten, som ble utført med glans i eneren med Matthew Vaughn i regissørstolen, blir bare rot under Jeff Wadlows ledelse.
Altså, noen store øyeblikk av Jim Carrey , et par kule slåsscener, en eller to morsomme sekvenser, men totalt sett en skuffende oppfølger.
| 0
|
600446
|
Engler, demoner og tenåringer
"Skyggejegerne:
Demonenes by" har antakelig det meste fantasifulle tenåringsjenter kan ønske seg av en film: spenning, mystikk, romantikk og Jamie Campbell Bower.
Også har den selvsagt en tapper og vakker heltinne man kan identifisere seg med.
Gjennom en serie dramatiske hendelser oppdager unge Clary at hun er noe mer enn et vanlig menneske – hun er halvt skyggejeger.
Skyggejegerne er, som hun også snart finner ut, noen fotogene, goth-aktige vesener som beskytter menneskeheten mot demoner.
Og i denne kampen har Clary en viktig rolle å spille.
Anmeldelsen fortsetter under bildet
At det er Norges mann i Hollywood, Harald Zwart, som har fått jobben med å filmatisere de millionselgende "Skyggejegerne"-bøkene, gjør ikke resultatet verken mer eller mindre interessant.
Zwart er mer av en dyktig håndverker enn han er en regissør med særpreg, og leverer akkurat det han skal – et strømlinjeformet actioneventyr som kanskje kan fylle noe av tomrommet "Harry Potter"— og "Twilight"-seriene har etterlatt seg.
Millioner av fantasifulle tenåringsjenter gleder seg sikkert allerede til film nummer to.
Resten av oss kan trygt fortsette livene våre som før.
| 0
|
600447
|
Livet, lissom
Hva man synes om "Frances Ha" vil muligens avhenge av hva man synes om filmens hovedperson.
Hun kan oppfattes som velmenende eller selvsentrert, søt eller umoden, sjarmerende eller irriterende – alt etter som.
Frances spilles av Greta Gerwig , som også har skrevet manuset sammen med regissør Noah Baumbach ("The Squid and the Whale", "Margot at the Wedding").
Langt på vei er det Gerwigs fortjeneste at "Frances Ha" oppleves som noe mer enn bare enda en muntermelankolsk "indie"-komedie om en ung voksen som må lære å ta ansvar for eget liv.
Kjernen i filmen er forholdet mellom Frances og bestevenninnen Sophie.
"Som et lesbisk par som har sluttet å ha sex", deler de alt – hemmeligheter, fremtidsvyer og seng.
Lykken er en felles sigarett i vinduskarmen.
Anmeldelsen fortsetter under bildet
Problemet er at Frances er 27 år gammel , og at alle unntatt henne er i ferd med å bli voksne.
Når Sophie, som har en ordentlig jobb og en ordentlig kjæreste, flytter ut fra leiligheten deres, begynner ting å bli vanskelige for Frances.
Ikke bare mangler hun et sted å bo, men fremtiden i dansekompaniet ser ikke lys ut – hun er ikke noe særlig til danser – og hun roter til alle relasjoner med dumme valg og hvite løgner.
Med sin New York-setting , bohemromantikk, anekdotiske form og svart/hvitt-estetikk, beveger "Frances Ha" seg farlig nær mange av den amerikanske lavbudsjettfilmens mest utslitte klisjeer.
Men så har den altså også Greta Gerwig.
Hun løfter og bærer filmen.
Hun tilfører den humor, poesi og sjel.
Hennes åpne ansikt får oss til å føle med den morsomme, håpløse og spill levende jentekvinnen Frances, der hun vimser seg gjennom tilværelsen.
Det er en skuespillerprestasjon ganske utenom det vanlige vi ser der oppe på lerrettet.
En stjerne er født.
| 1
|
600450
|
Rotløs ungdom
Niko Fischer har en skikkelig dårlig dag.
Den vrange psykologen nekter å gi ham sertifikatet tilbake.
Minibanken sluker bankkortet hans.
Faren skrur av pengekranen.
På denne dagen blir selv det å skaffe seg en helt vanlig kopp kaffe til en uoverkommelig oppgave.
Niko er ikke dum.
Men han er en tenksom, plaget ung mann.
Han sliter med å forstå om det er ham selv eller verden det er noe galt med.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Det er en hipp liten film debutanten Jan Ole Gerster har laget – kjølig på overflaten, men med et godt hjerte bankende like under.
Den kjærlige fremstillingen av Berlin i svart-hvitt, bruken av cool jazzmusikk og den lakoniske humoren, fører tankene til Woody Allens "Manhatten" og de første filmene til Jim Jarmusch.
Strukturen – én dag, ett liv, fra den ene morgenen til den neste – deler den med Joachim Triers "Oslo, 31. august".
Blant mye annet er "Oh Boy" også en ny fjær i hatten for det kristiansandsbaserte distribusjonsselskapet Fidalgo.
Å overbevise oss om at tysk film kan være både morsom og varm, er et kunststykke man ikke skal kimse av.
| 1
|
600451
|
Mørkt om kjærlighet
"Jeg er din" er skuespilleren, filmskaperen og sangeren Iram Haqs første spillefilm , men hun har allerede fått både anerkjennelse og priser for sine to kortfilmer "Trofast" og "Skylappjenta".
Haq er en uredd filmskaper som ikke skyr unna vanskelige temaer som for eksempel den tokulturelle problematikken.
I "Jeg er din" er hovedpersonen Mina (Amrita Acharia, "Game of Thrones"), norsk-pakistansk og kastes ut av familien fordi hun bringer skam over dem ved hennes væremåte og livsvalg.
Hun er alenemor til Felix (6), og hennes desperate trang til å bli sett og elsket fører ofte til irrasjonelle og gale valg, og hun bruker sex som en måte å føle nærhet og kjærlighet på.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Hun blir hodestups forelsket i svenske Jesper (Ola Rapace, "Skyfall"), og setter sønnen både til side og i fare for å klamre seg fast til en egoist som egentlig ikke bryr seg om henne.
Hun lyver til alt og alle om hvordan hun egentlig har det, og om hvordan det går med hennes karriere som skuespiller.
Hennes eks har derimot alt på stell.
Ny fantastisk kjæreste, fint hus, god jobb, og er en trygg og kjærlig far.
Det gjør Mina enda mer deprimert og får henne til å tenke at Felix kanskje har det bedre uten henne.
Filmen er usminket og følelsene er rå og ekte.
Dette er ingen "feel good" kjærlighetsfilm hvor alt ordner seg til slutt, men et portrett av en trist virkelighet som mange vil kunne kjenne seg igjen i.
Sterk og gripende, mørk og hjemsøkende – fortalt av en spennende filmskaper med uendelig potensiale.
| 1
|
600453
|
Dårlig Harry Potter-kopi
Fans av Percy Jackson-bøkene raste mot den første filmatiseringen "Percy Jackson: Lyntyven", og de svinger nok ikke på hurrastaven for "Percy Jackson: Monsterhavet" heller.
Nok en dårlig Harry Potter-kopi, og et overfladisk utdrag av bøkene.
Filmen handler om Percy og vennene hans , Grover og Annabeth.
De er halvguder som stammer fra de olympiske gudene.
Den eneste plassen de er helt trygge, er i halvblodsleiren – trodde de.
For å redde leiren og resten av verden fra total ødeleggelse, må de legge ut på et farefullt oppdrag over det grusomme monsterhavet.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
De bestselgende bøkene er skrevet av Rick Riordan , og hovedpersonen er basert på hans egen sønn, som i likhet med Percy Jackson, også sliter med dysleksi.
I bøkene blir man ordentlig kjent med Percy og de andre karakterene, og historien drives fremover av følelser.
Filmene drives imidlertid av action og spesialeffekter, og resultatet blir platt og intetsigende.
Anmeldelsen er basert på 2D-versjonen.
Dialogen er til tider direkte vond å høre på , og hovedrolleinnehaverne har mindre utstråling enn ei hagelampe drevet av solcelleenergi.
I forhold til andre fargerike og følelsesladete filmer i samme sjanger, ("Harry Potter", "Twilight"), blir det hele grått, trist og lite severdig.
| 0
|
600455
|
Skuffende fra stjernelag
"The Lone Ranger" er på en måte akkurat det en forventer seg, og på en annen måte, ikke det en forventer seg i det hele tatt.
Bak filmen står det samme stjernelaget som ga oss "Pirates of the Carribbean"-filmene, Jerry Bruckheimer,Walt Disney, Johnny Depp og Gore Verbinski.
Men til en Disney-produksjon å være, er den veldig mørk, dyster og enkelte ganger til og med grotesk.
Og ikke på den gode måten som i "Pirates of the Carribbean".
Anmeldelsen fortsetter under bildet
"The Lone Ranger" bygger på tv-serien med samme navn som var en stor hit i USA på 50— og 60-tallet, og som på mange måter har vært et symbol på amerikansk kultur.
Dagens versjon hopper usammenhengende mellom actionscener, humoristiske sekvenser, grove voldsscener, det overnaturlige og det makabre.
Som for eksempel da en av filmens helter får hjertet sitt kuttet ut mens han tar sine siste åndedrag, og så tar skurken like godt og spiser det etterpå.
Jeg undrer hvem filmen egentlig er myntet på.
Det er i alle fall ikke for barn.
Mye av forventningene rundt filmen er selvfølgelig Johnny Depps rolletolkning, og her har jeg også blandede meninger.
Av og til treffer han spikeren på hodet, mens andre ganger er det som om han prøver å treffe spikeren med bind for øynene.
Rolletolkningen blir også for likhans rolle som Jack Sparrow i "Pirates of the Carribbean"-filmene.
Noe bra serveres i løpet av de 150 minuttene filmen varer.
Actionscenene for eksempel.
Den siste varer i rundt 20 minutter og er koreografert som en russisk ballett – utsøkt.
Scenen veier nesten opp for alt det andre som ikke fungerer, og den bidrar også til at helhetsinntrykket løftes et lite hakk.
| 0
|
600456
|
Hjelp, vi har fått nok!
Det er ikke mulig å gjenfortelle handlingen i "Scary Movie 5", for den finnes ikke.
Som resten av serien er femmeren et skranglete Frankenstein-monster lappet sammen av parodier på ordentlige filmer.
Blant mye annet er det denne gangen mulig å kjenne igjen "Mama", "Paranormal Activity", "Rise of the Planet of the Apes" og "Black Swan".
Underveis dukker Lindsay Lohan og Charlie Sheen opp for å gjøre vitser på sine egne dårlige rykter.
Vi lærer også at Snoop Dog liker å røyke tjall og at Mike Tyson er en avdanket bokser.
Parodier bør helst være preget av overskudd og innsikt for å fungere.
"Scary Movie 5" har ingen av delene.
Her er 1000 "vitser", men alle er like dumme og plumpe.
Verst er det likevel at "humoren" er så forutsigbar – hvis noen sier noe, vet du at de kommer til å motsi seg selv i neste setning.
Helt seriøst:
Livet er for kort til å bruke tid på denne søpla.
Hvis du har lyst til å se en skikkelig tøysefilm – og det har man jo i blant – bør du heller ta et gjensyn med "Top Secret", "Mannen med den nakne pistol" eller "Hjelp, vi flyr!".
Eller kanskje du like godt skulle ta deg en tur ut?
Det er tross alt sommer og greier.
| 0
|
600458
|
Tenåringstjuver i høye hæler
I løpet av elleve måneder i 2008 og 2009, klarte fem ungdommer i Hollywood Hills å stjele fra utvalgte kjendisers hus for rundt tre millioner dollar.
Ifølge dem selv, stjal de kun fra kjendiser de beundret stilen til.
Sånt blir det selvfølgelig film av.
Orlando Bloom, Paris Hilton, reality-stjerne Audrina Patridge , Megan Fox, Rachel Bilson, Britney Spears og Lindsey Lohan var blant kjendisene som fikk uønsket besøk av tenåringstjuvene.
"The Bling Ring" er basert på Vanity Fair-artikkelen "The Suspects Wore Louboutins" (2010) av Nancy Jo Sales, og forteller historien gjennom ungdommenes øyne.
Anmeldelsen fortsetter under bildet
Flere av de involverte har i etterkant blant annet fått egne reality-serier og en viss heltestatus blant sine likesinnede.
Regissør Sofia Coppola ("The Virgin Suicides", "Marie Antoinette", "Lost in Translation") har derfor valgt å ikke bruke deres egentlige navn for å ikke bidra til øke denne statusen.
Ved et enkelt internettsøk er dette imidlertid lett å finne ut av.
Filmen er likevel viktig og romantiserer ikke historien, selv om den er nydelig filmet i ekte Coppola-stil hvor kunst og film går hånd i hånd.
Hendelsen forteller mye om skyggesidene i vår tids samfunn, og konsekvensene av kjendisfokuseringen, materialismen, rare sammensmeltende livsfilosofier, overforbruk av psykiatriske legemidler og et urealistisk virkelighetssyn.
Coppola gjør ikke narr av ungdommene , men viser deres besettelse av penger, kjendiser og berømmelse på en måte som gjør det vanskelig å overse.
Og skuespillerne er selvfølgelig med på å gi historien den rette følelsen og troverdigheten.
Emma Watson klatrer ut av Harry Potters verden for godt med denne prestasjonen, og Katie Chang, som spiller bandelederen, er garantert et ansikt vi får se igjen.
Må sees.
| 1
|
600459
|
Mer muskler enn hjerte
Med epos som "Transformers" og "Bad Boys" har Michael Bay for lengst etablert seg som en av verdens minst subtile regissører.
At han denne gangen behandler en sann – og dypt tragisk – historie med fintfølenheten til en mannevond elefant, er sånn sett bare som forventet.
"Pain & Gain" er likevel ikke uten underholdningsverdi.
Mark Wahlberg, Dwayne Johnson og Anthony Mackie spiller tre idioter av noen bodybuildere som kidnapper en halvkriminell riking for å stjele pengene hans.
Målet er å oppfylle den amerikanske drømmen om et liv med store hus, fete biler og damer med silikonpupper.
Anmeldelsen fortsetter under bildet
En god stund flyter filmen på skarpe replikker og Bays energiske visuelle stil.
I denne verdenen er alle enten kjøtthuer, drittsekker eller begge deler, og det er unektelig ganske festlig å se dem utfolde seg.
"Pain & Gain" blir likevel problematisk når kidnappingen utarter til tortur og drap.
Michael Bay later dessverre ikke til å se noen forskjell på oppdiktet tullball og virkelig vold som har rammet virkelige mennesker.
Hos ham er tonen alltid den samme: kjekkasaktig, kvikk og grunn.
| 0
|
600461
|
Intergalaktisk sjøldigging
Will Smith har selv skrevet historien (ikke manus), Smiths og konas selskap har produsert filmen og Smith og sønnen Jaden spiller hovedrollene.
Familieprosjekter kan sikkert fungere bra, men ikke i dette tilfellet.
"After Earth" fremstår som et dårlig forsøk på å fremme sønnens karriere, skjult bak en klisjéfylt historie om heltemot og forholdet mellom far og sønn, pakket inn i en mengde halvbra spesialeffekter og en liten bit klimapolitikk.
Filmen handler om tenåringen Kitai Raige (Jaden Smith) og hans legendariske far og soldat, Cypher (Will Smith).
På vei til en treningsleir på en annen planet, krasjlander romskipet på Jorden 1000 år etter at nesten hele menneskeheten ble utslettet fordi de ødela planeten.
Cypher blir kritisk skadet i krasjlandingen, og Kitai må derfor ut på en farefull ferd for å få signalisert etter hjelp.
Med andre ord:
I to timer sitter Will Smith og lager grimaser for å vise hvor vondt han har det, mens sønnen løper rundt i skogen og flykter fra ulike monstre.
Med M. Night Shyamalan i regissørstolen ("The Village"), har filmen også elementer av det bisarre og scener som grenser mot skrekkfilmsjangeren.
En merkelig miks.
Når 90 prosent av filmen i tillegg er dørgende kjedelig og nesten smertefull å se på, er det like greit å styre unna.
Hvis ikke du liker å se Hollywood-stjerner som digger seg selv fra galakse til galakse, da.
| 0
|
600462
|
Kikkeren i oss
Den franske filmskaperen François Ozon ("8 kvinner", "Swimming Pool") har det med å pirke der det gjør litegrann vondt.
Filmene hans er gjerne lekne og lette i formen, men under overflaten bobler noe mørkt og foruroligende.
Denne gangen gjør han oss til kikkere.
Germain er en lettere oppgitt fransklærer, for lengst lei av å rette meningsløse stiler fra uengasjerte elever.
Så dukker 16 år gamle Claude opp.
Claudes stiler handler om familien til klassekameraten Rapha.
Under påskudd av å hjelpe Rapha med matteleksene, har Claude gjort seg til venns med både moren og faren hans.
Og jo dypere inn i kjernefamilien han trenger, jo mer utleverende og interessante blir stilene hans.
Claude blir Germains spion inn i livet til en "helt vanlig middelklassefamilie".
Anmeldelsen fortsetter under bildet
I Claude ser dessuten Germain et litterært talent han selv skulle ønske han hadde, og hans engasjement i skrivingen går etter hvert langt ut over det normale.
Germain sier at historien trenger mer konflikt, så skaper Claude mer konflikt.
Fiksjonen begynner å påvirke virkeligheten som påvirker fiksjonen.
Snart er det ikke lenger mulig – verken for Germain eller oss – å vite hva som er sant og hva Claude har funnet på.
Regissør Ozon sjonglerer de stadig flere lagene i historien på et vis som gjør at det aldri blir forvirrende.
Snarere klarer han å gjøre oss seere til en del av Claude og Germains skamløse kikkervirksomhet.
Vi vil også se hva som ligger gjemt i skuffene og i medisinskapet.
Vi vil også se om Claude virkelig kan forføre Raphas mor.
Og etterpå føler vi oss litt skitne.
Det bør sies at satiren over klasseskillene nok er mer relevant i Frankrike enn her.
Det er vanskelig å tenke seg at en norsk lektor ville bli like fascinert av den "helt vanlige middelklassen" som den forsøksvis intellektuelle Germaine blir i filmen.
Her på berget er vi vel omtrent like vanlige, alle mann.
Likevel er "I de beste hjem" en uvanlig engasjerende film.
Den er effektiv både som svart komedie, thriller og en sofistikert lek med ideer.
Også krever den altså at vi stiller noen smått ubehagelige spørsmål om oss selv.
| 1
|
600463
|
En episk skuffelse
"Epic – Skogens hemmelige rike" beskrives kanskje best som en "Avatar" for hele familien.
Den har den samme glansede overflaten og den har det samme budskapet om at vi må ta vare på naturen.
Dessverre er "Epic" også minst like forutsigbar som "Avatar".
Tenåringsjenta M.K. kommer på besøk til sin far, en eksentrisk forsker som bor langt til skogs og er overbevist om at et avansert samfunn av bittesmå alvemennesker også finnes der ute.
Dette viser seg selvsagt å stemme, og snart er M.K. virvlet inn i en – joda! – episk kamp mellom de snille løvmennene og de slemme booganerne.
Løvmennene er en slags mini-økokrigere som flyr tre-i-mellom på minifuglene sine.
De snakker også mye om hvordan alt henger sammen med alt og at ingen står alene her i verden.
Booganerne, derimot, bor i en grå, død del av skogen, og vil ikke annet enn å ødelegge alt som er grønt og levende og fint.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Regissør Chris Wedge og flere av de andre involverte står også bak den ekstremt populære "Istid"-serien, og rent visuelt er dette, som man kunne forvente, lekre saker.
Spesielt naturen er flott fremstilt – i sylskarpe, hyperdetaljerte og fargesterke tablåer.
"Epic" skal også ha for ikke å være like manisk masete som mange andre moderne animasjonsfilmer.
Men det ville være synd å si at filmen holder "Istid"-nivå.
Der "Istid", i hvert fall i de første par filmene, hadde både sjarm, humor og varme, oppleves "Epic" mest av alt som uoriginal.
Karakterene er lite annet enn varianter av karakterer vi har sett før.
Humoren virker mer konstruert enn inspirert.
Handlingen er så oppskriftsmessig at man skal ha sett fint lite film for å bli overrasket over noe av det som skjer.
"Epic – Skogens hemmelige rike" kommer med en invitasjon til å leve oss inn i sin fantastiske eventyrverden.
Men når vi først er der inne, har den skuffende lite å by på.
Gilde farger og et oppbyggelig budskap er ikke nok.
Vi er faktisk så kravstore at vi forventer litegrann magi også.
Anmeldelsen er basert på 2D-versjonen med norske stemmer.
| 0
|
600465
|
Hult om hyttetur
På papiret virker den nye norske sommerfilmen som en herlig gavepakke bestående av originalt manus, unge spillefilmdebutanter, skjærgård, vennskap, øl og moro.
Bak det skinnende fine gavepapiret, er det imidlertid svært lite som glitrer.
Filmen handler om fire barndomsvenner.
Mikkel (Sindre Horseby) studerer medisin i utlandet, Jo (Øyvind Vogt) går på Blindern, Stoffern (Benjamin Helstad) har begynt å slå seg opp som eiendomsmegler og Lasse (Simen Aurstad Gjernes) jobber i barnehage.
Hvert år drar de fire barndomsvennene på hyttetur.
På hver sin måte er de imidlertid alle egentlig ferdig med hytteturen, og kanskje også hverandre.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Kompisene er svært umodne emosjonelt , og sosial intelligens er fremmedord.
Dette gjør at karakterene blir nettopp det – karakterer, i stedet for personer man kan identifisere seg med og få sympati for.
Det er antydninger til flere lag hos hovedpersonene, men lagene skrelles aldri av og derfor blir vi heller aldri ordentlig kjent med dem.
Skuespillerne gjør sitt beste, og til tider er prestasjonene ganske fornøyelige, men det holder ikke.
Ifølge filmomtalen er "Å begrave en hund" en tøysete alvorsprat om vennskap, tradisjoner og hytteturer, om hvordan gutter prater sammen, og ikke minst; hvordan det er å vokse opp, og fra barndomskompiser.
Tøysete er en riktig beskrivelse, men ellers leverer filmen ikke varene.
Historien mangler driv , den tar ikke tak i deg, og som komedie er den rett og slett ikke morsom nok.
Historien vimser rundt uten mål og mening, som en slapp makrell som har mistet stimen.
Slutten er også lite tilfredstillende, og en sitter igjen med ett spørsmål:
Hva var egentlig poenget?
| 0
|
600467
|
Bakrusen som aldri tar slutt
Den første "The Hangover"-filmen føltes forfriskende da den kom i 2009.
Historien om utdrikningslaget hvor absolutt alt gikk katastrofalt galt, var akkurat passe rølpete og uforutsigbar.
"The Hangover Part II" var, slik oppfølgere ofte er, den samme filmen én gang til – bare litt mindre morsom og adskillig mer forutsigbar.
At serien tar en ny retning med "The Hangover Part III", virker sånn sett ikke bare naturlig, men også helt nødvendig.
At filmen har en såpass mørk, for ikke å si foruroligende, undertone, kommer likevel som en overraskelse.
Denne gangen samles ikke "The Wolfpack" – kjekkasen Phil (Bradley Cooper), streitingen Stu (Ed Helms) og gærningen Alan (Zach Galifianakis) – til bryllup eller utdrikningslag, men for å følge Alan til en institusjon.
Alan, som i de første filmene var en komisk ubehjelpelig guttemann, har nå utviklet seg til et alvorlig psykiatrisk tilfelle som trenger profesjonell hjelp.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Samtidig er den spinnville gangsteren Mr. Chow (Ken Jeong) på frifot igjen, og det går selvsagt ikke lang tid før alle sammen er involvert i en historie om kidnappinger, stjålne gullbarrer og skumle mafiatyper.
Ubehaget er der allerede i filmens første minutter.
En sjiraff får hodet kappet av, og filmskaperne forventer tydeligvis at dette i seg selv er nok til at vi skal le.
Senere blir en hane kvalt med pute og hunder dopet ned og brukket nakken på.
Ingenting av dette er morsomt, det er ikke engang motivert i historien – det er bare simpel, nedrig dyremishandling.
At menneskene i filmen ikke behandles det spor bedre, sier seg muligens selv.
Selvsagt er det også mye harmløst , småfestlig tullball i "The Hangover Part III".
Men selv om gjennomgangsreplikken fremdeles er "What the fuck?!" og Alan fremdeles kan overrumple med sin unike verdensanskuelse, kommer latteren for ofte med en ekkel bismak.
På sitt verste oppleves filmen som noe mer enn bare politisk ukorrekt.
Den blir noe komedier ikke tåler å være, nemlig ondsinnet.
| 0
|
600469
|
Nærkampakrobatikk, bilballetter og luftige stunts
Det skaper vel ingen stor bukt i filmhistoriens lange elv, dette sjette kapitlet i soga om "Fast & Furious".
Som i de forrige i serien lener den seg opptil en kriminalhistorie.
Her må gjengen fra de fem andre filmene inngå et samarbeid med folk som tidligere har jaktet dem.
Målet er å knekke en gangsterboss som har kidnappet Doms (Vin Diesel) dame.
Alle trodde hun var død.
Så serveres vi, i en smart, med-tunga-rett-i-munnen regi, en Bulder & Brak-actionfilm der menyen står på nærkampakrobatikk, bilballetter, kjappe skuddvekslinger, bilballetter, luftige stunt som ikke tar smålige hensyn til tyngekraften, bilballetter, meget lakoniske replikker, bilballetter, meget effektive likvideringer, pluss små scener som skal vise at gjengen kan føle omsorg og ha varme følelser.
Det tror vi like mye på som vi tror at traktorer kan snakke.
En del mennesker vil heller drikke blekk enn å se denne filmen eller de fem forutgående.
For andre er dette som å spise selve Livsgrøten.
Ellers hadde det vel ikke blitt produsert hele seks stykker av "slagsen"?
Og i filmens aller siste minutt dukker en meget kjent, engelsk actionskuespiller opp og vi forstår at han kommer til å være Skurken i nr. sju.
| 0
|
600471
|
Intensitet som en glødeovn
Denne fransk/estlandske/belgiske produksjonen er stille som ei bakevje.
Men, guh, ikke la deg lure.
Visstnok er den om stille eksistenser, med stille bevegelser og stille tale, men filmen har et sitrende nærvær og en intensitet som en glødeovn.
Utmyntet slik:
En kvinne, Anne (Laine Mägi), i en liten by i Estland, får en frossen vinterdag et tilbud fra et vikarbyrå:
Kan hun tenke seg en jobb med å være en slags hjemmehjelp for en estlandsk kvinne som har bodd mange år i Paris?
Anne blir tilbudt jobben fordi hun har hatt vikarjobber på et eldrehjem og fordi hun i ungdommen lærte seg fransk.
Hun har ingenting å tape:
Hun er skilt på tolvte året, hun har voksne barn, hennes mor har nettopp dødd.
Sterkt oppfordret av datteren, takker hun ja til stillingen.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Det å møte Paris åpner nye kamre i henne.
Men den kvinnen hun skal pleie, viser seg å være svært så oppegående.
Men hun er lunete, hun har prøvd å begå selvmord og hun har, skal det etter hvert vise seg, en... skal vi si frimodig bakgrunn.
I betydningen at hun er og alltid har vært mentalt rank og frittalende, hun har hatt elskere mens hun var gift, det sies hun har ødelagt et par ekteskap.
Det hun lider av, dypest sett, er følelsen av ikke å være elsket lenger.
Større motsetninger enn de to skal en lete lenge etter, med sterk lykt.
Så:
Det kammerspillet som utspiller seg mellom de to, er sterkt og sært fengslende.
Spillet av styrke og svakhet, av behjelpelighet og avhengighet, av trøst, medynk og varme, er skildret i meget rolige og poengterte bilder, inngnidd med en fin temperatur og en sympatisk klokskap.
Og med en musikk som først og fremst utvider og utdyper stemningene.
Denne estlandsk/franske primadonnaen spilles av legenden Jeanne Moreau, kanskje mest kjent fra regissøren Truffauts filmer.
Hun leverer et meget disiplinert og nyansevárt spill og hun har et ansikt som synes å være modellert av stjernestøv, der erfaringens linjer har risset seg inn på flotteste vis.
Men Laine Mägi tangerer henne med sin stillferdige varme og sin sympatiske styrke.
Som et musikkstykke for cello og piano, begavet spilt!
| 1
|
600475
|
Å spille klaver med boksehansker...
Det måtte jo komme en amerikansk actionfilm om emnet:
Et angrep på Det hvite hus i USA.
(Det skjedde forresten i første halvdel av 1800-tallet, da var britene fienden.)
Denne gang er det en paramilitær gruppe fra Nord-Korea.
Nord-Korea tar avstand fra angrepet (så har man sikret seg der...).
Presidenten tas som gissel, ingen vet tilsynelatende hvor presidentens sønn befinner seg, en mengde mennesker blir drept med kaldt blod.
Morgan Freeman settes inn som president.
Det er jo det eneste riktige.
Riktignok spiller han her den øverste i senatet, men likevel:
Morgan Freeman spiller Morgan Freeman uansett, og noe mer solid amerikansk finnes ikke.
Men se:
En agent (kjekkasenes kjekkas, Gerard Butler) tar seg inn i Det ovale rom i Det hvite hus.
Han er en rensnekret cowboy.
Og, da, min venn, da begynner den virkelige rå biff action'en...
Det spilles på alle felter på alle tangentene her.
Men hør:
Det spilles med boksehansker.
La oss si det slik:
Sett i sammenlikning med "Die Hard"-filmene er dette som finere fransk filmkunst å regne...
| 0
|
600476
|
Sterkt og nakent om barnesoldat
Dette er en canadisk produksjon , men filmen utspilles i sin helhet i Afrika, med afrikanske skuespillere.
Historien er lagt til et fingert sentralafrikansk land.
Den forteller om en ung kvinne – et barn – som bortføres fra sin landsby for å brukes som soldat av opprørstyrker.
Det sies klart at opprørstyrkene i dette landet går inn i fredelige landsbyer, plukker ut de barn og ungdom de mener passer til krigstjeneste, resten likvideres.
Barnet Komona er tolv da hun bortføres, hun er fjorten da hun kan vende, gravid, tilbake til en foreløpig fred.
Det er en grusom film.
Ikke grusom i sin fortellerevne eller teknikk, på ingen måte, men hva den forteller er grusomt.
Du har det grusomme i krigshandlingene generelt, men du har også – og det kjennes frykteligere – de psykiske overgrepene dette barnet gjennomgår.
Undertegnede velger ikke å gå i detaljer her.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Samtidig tegnes landets kulturelle bakgrunn:
Overtroen, samholdet, familiemønstrene, de sterke tradisjonene og brutaliteten, en brutalitet som synes innvevd i selve samfunnsstrukturen.
Regigrepene er nære, direkte, tett på, en form som passer stoffet.
Faktisk føler en at denne formen er det eneste riktige her.
Hovedrollen tolkes av Rachel Mwanza, hun synes å gi sin skikkelse alt hun besitter av hjerteblod, innvoller og nervetråder.
Så ble hun da også belønnet med prisen for beste kvinnelige hovedrolle under filmfestivalen i Berlin i fjor.
Et gripende, interessant og vektig filmverk.
| 1
|
600478
|
Smart, effektiv, fascinerende
Dette er en fremtidsaction, lagt til året 2077.
Historien baserer seg faktisk på en graphic novel kreert av regissøren selv, Joseph Kosinski.
Han laget "TRON:
Legacy" i 2010, han skal skape en oppfølger til den i 2014.
"Oblivion" er innspilt i digital 4K-oppløsning, med locations blant annet på Island.
Og så sier fremtidssoga:
Jorden har vært utsatt for svært lang verdenskrig, den er blitt angrepet av en fiende kalt Scavs.
I løpet av denne krigen er Jordens måne blir tilintetgjort og selve Jorden er delvis ødelagt og avfolket.
Restene av Jordens mennesker er i ferd med å forflytte seg til Titan, en av Saturns måner.
Jack Harper (Tom Cruise) er en av de aller siste dronereparatørene, han holder til på en svevende patruljestasjon mange tusen meter over bakken, i team med en kvinne.
Hele hans tilværelse snus på hodet da han redder en kvinne fra et styrtet romskip i et øde strøk av Jorden.
Situasjonen tilspisses, nye, menneskelige krefter viser seg, nye spørsmål må stilles og nye fysiske grep må tas.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Grunnhistorien er actiondrevet.
Og actiondramatikken eksploderes effektivt ut i velbalanserte og velbygde doser.
Men det som både løfter og gir denne filmen ekstra dimensjoner, er dens brede og sterke visuelle muskler.
I så måte er filmen laget med store, elegante linjer og smarte detaljer.
Både actiontilsvergere og de som gjerne vil ha nougat for øyet, blir tilfredsstillet her.
Undertegnede vil påstå at selv om du hater alt som heter science fiction, både i litteratur og på film, vil du bli sugd inn og forført av det ekstravagante universet som Jospeh Kosinski har kreert her.
Tom Cruise?
Han er smart og effektiv, han også, som en litt mer følsom utgave av sin "Mission Impossible"— helt.
| 1
|
600479
|
Naken, hederlig og meget god
Den islandske regissøren/manusforfatteren Baltasar Kormákur er mest kjent for den islandske filmen "101 Reykjavik" og for å ha laget Hollywood-filmen "Contraband" med Mark Wahlberg.
"Dypet" ble påbegynt i 2010, så fikk han Hollywood-tilbudet, la filmen på vent og fullførte den i fjor.
Den baserer seg faktisk på reelle hendelser, og er dedikert til de islandske fiskerne.
Den forteller om en islandsk fiskeskøyte som gikk ned like hurtig som det tar å vaske bilen.
Mannskapet dør umiddelbart eller i løpet av kort tid, men én ung mann overlever:
Han svømmer i iskaldt vann i seks timer, berger seg i land og går barbeint over et vulkansk landskap inntil han når folk.
Han kommer i aviser og tv, han blir en slags nasjonalhelt.
For vitenskapen er han en gåte, han blir til og med sendt til nitide undersøkelser i London.
De kommer ikke til noen konklusjon, utover å si at "Fyren må jo ha selfett!"
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Det er en bevegelig og bevegende film.
Utmyntet slik:
Aldri er filmen i nærheten av noen heltedyrkelse.
Alt – replikker, dialoger, miljøtegning og det rent billedmessige – er gjennomført med ram realisme.
De lange scenene fra sjøen, hvor et lite menneske kjemper mot elementene, blir fortalt med en streng realisme, likevel med en vid bevegelighet.
Og som berørt:
Ingenting fargelegges, ingenting glorifiseres.
Den samme seige, effektive realismen går igjen hos hovedskuespilleren Ólafur Darri Ólafsson – og samtlige andre.
Det gjenstår bare å si følgende:
Det er slike filmer som gjør at en fortsatt tror på filmmediet som kunstart på linje med romanen, novellen og musikken.
Se den!
| 1
|
600480
|
Ømt og bittersøtt minne
Sett i henhold til tittelen kan en kanskje forledes til å tro at denne filmen er en form for politisk manifest eller agitasjon.
Jada, mye sees på bakgrunn av det berømte studentopprøret i Paris i sommeren 1968.
Mye tankegods serveres fra de dagene, og mange flammer fra den sommeren blusser i de personene filmen kretser om.
Men, nei, filmen er ikke et manifest, heller ingen agitasjon.
Den er et minne, basert på regissør/manusforfatter Olivier Assayas egne erfaringer.
Og som minne betraktet er filmen personlig, men Assayas styrer unna det private, det blir en allmenngyldig betraktning over en ungdomsfølelse mange kan kjenne seg igjen i.
Nemlig i splittelsen mellom å være tro mot det kollektive, her omfavnelsen av radikale, politiske ideer/handlinger og det å ta vare på seg selv, sine egne evner og ambisjoner.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Selv om handlingsstrukturen er lagt til 1971/72 ser regissør/manusforfatter Assayas alt med nåtidige briller.
Og det er her tonen og atmosfæren av både ømhet og bittersøthet kommer inn.
Alt filtreres på en måte gjennom dé elementene.
Men varsomt, å ja, varsomt.
Samtidig, av den simple grunn at de menneskene han tegner befant seg i ettervirkningene av lavastrømmen som oppåsto etter sommeren 1968 i Paris, viser han berettigelsen av studentenes krav og deres frustrasjon over "tingenes tilstand".
Men både direkte og indirekte viser han også den indre arroganse og enøydhet som fantes i deres erklæringer, i deres program, i deres slagord.
Alt, altså, sett gjennom hans intellekt og følelser, over 40 år senere.
Rent regimessig innehar dette både váre stemninger, hektisk action og temperaturhøye meningsutvekslinger.
Olivier Assayas tar omhyggelig vare på alt, sammen med et håndplukket lag unge skuespillere.
Fasit:
Skarpt, ømt og bittersøtt.
| 1
|
600481
|
Vittig vri
Nok en zombiefilm.
En forklaring: Zombier er levende døde.
De vakler rundt, ofte er de truende, med utseende som om de er blitt dypt traumatisert av et fysisk sjokk og samtidig blitt delvis svidd i en storbrann.
Nå er det bare dette:
Vår zombie her (Nicholas Hoult) er en anelse annerledes.
Han kaller seg selv R, det er alt han kan huske av sitt eget fornavn.
Han kan utstøte visse ord, nær det forståelige, han har en ironisk humor og, skal det vise seg, han har evnen til å forelske seg i et menneske.
Hun som treffer hans romantiske og fysiske instinkter heter Julie.
Hun er med i et jaktlag av helt vanlige mennesker, de leter etter mulige forsyninger etter Den store katastrofen.
Zombier oppstår alltid etter en stor katastrofe eller en omfattende krig.
Så går det ikke bedre enn at det oppstår en romanse.
Med alle de pussige, bisarre, vittige, skjeløyde og livsfarlige situasjoner som kan oppsto i en slik unektelig spesiell setting.
En av de beste episodene er da Julie står på en balkong omkring midnatt og R dukker opp nedenunder.
Shakespeare kan brukes til mangt...
Mye flotte tablåer, rent regimessig, og situasjonsbevisste skuespillere.
Likevel:
En treer.
Det hele blir bare en pussig vri.
| 0
|
600483
|
Nå er de her igjen!
Fra tid til annen dukker det opp filmer som forteller om at interplanetariske vesener har landet på Jorden, vår klode.
Den type filmer er sterkt varierte i både form, tone og stemning.
Fra bredt anlagt og kulørte spenningsdramaer, via små thrilleraktige produksjoner til det mer rørende og/eller sentimentale, som for eksempel "E.T.".
Her har vi noe som ligger nær opptil den tradisjonelle grøsseren.
Et meget amerikansk hus i en meget amerikansk forstad med en meget amerikansk kjernefamilie, opplever at huset deres blir hjemsøkt av krefter hinsides deres forståelse.
Først en litt urovekkende mystikk, så vokser det til en kullsvart, dypt skremmende trussel.
Inntil...
Ja, det får du se selv.Underveis i handlingen sier en sakkyndig på området:
"En del mennesker er redde for en invasjon fra Rommet.
Saken er at den har foregått i årevis.
Vesenene utenfra velger som regel en i en gruppe, gjerne en familie, ofte et barn.
Deretter bruker de en form for fryktstrategi for å kidnappe den utvalgte."
Denne grøsser/thrilleren bringer intet nytt.
Verken til påstandene om at vi forlengst er blitt invaderte, bortsett fra kanskje å inngi angst i ubefestede sjeler.
Den bringer heller ikke noe nytt til det omfanget og nivået av regi, manus, skuespillkunst som allerede finnes i filmverdenen.
| 0
|
600485
|
Damen i skapet
Underlig, denne grøsseren.
Ikke underlig på grunn av grøssereffektene eller den håpløse historien, men underlig fordi Jessica Chastain – her nesten totalt forandret – spiller den kvinnelige hovedrollen som en høyst jordnær rockemusiker.
Hun har vært med i flere glimrende kvalitetsfilmer de siste par årene, tidligere i år var hun nominert il Oscar for beste kvinnelige hovedrolle.
Og:
Den fine danske skuespilleren Nikolaj Coster-Waldau spiller hennes mann.
Det dreier seg, i bunn, om en kvinne som for hundre og femti år siden rømte fra et asyl.
Nå huserer hun i ei hytte hvor to småjenter søker ly etter at faren er blitt drept ved en utforkjøring.
Faren var på flukt fra drap, sammen med sine døtre.
Mer drastisk kan det neppe bli.
Jentene blir funnet lang tid etter.
Da er de så sterkt traumatisert at de er mer dyr enn mennesker.
Onkelen (det er her danske Nikolaj Coster-Waldau kommer inn) og hans kone (Jessica Chastain, altså) blir nærmest tvunget til å være verge for disse barna.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Men nissen har flyttet med på lasset:
Den hundre og femti år gamle kvinnen fra asylet har tatt seg med fra hytta til jentenes nåværende bolig.
Og hun lager et helvetes leven!
Hun bor i et garderobeskap.
Da hun først viser seg for de voksne – jentungene kjenner henne godt – ser hun ut som en svevende, sotsvart og halvfortært blekksprut.
Da hun går til angrep materialiserer hun seg som noe i nærheten av et langt kosteskaft med knokkelhender og et hode som ser ut som en dårlig utgave av Munchs "Skrik".
Vuggesangen hun synger høres ut som hvesing tilsatt polske trailerbremser.
Men:
Grøssereffektene er dyktig og rytmisk utført.
Dét skal filmen ha, selv om den ikke skal særlig mye annet.
| 0
|
600486
|
Intens psykologisk spenning om skipskapring
Før undertegnede sier noe som helst, vil han slå fast:
Dette er ingen actionfilm.
Vel, denne danske spillefilmen dreier seg om lasteskipet Rozen som bare noen dager før det når sitt mål, havnen i Mumbai, og blir kapret av somaliske pirater.
Rederiet innkaller en engelsk kapringsekspert:
Sammen med rederiets øverste mann, iverksetter han forhandlinger på dårlig telefonlinje, pluss faks.
I tillegg har rederiet møter med de danske pårørende.
Den danske kokken Mikkel (Pilou Asbaek) føres inn som et slags konsentrat av besetningen.
Mannskapets reaksjoner, frykt, holdninger og generelle utvikling sees gjennom ham.
De pårørendes reaksjoner sees gjennom hans kone (Linda Laursen).
Rederiets frustrasjoner, handlinger, frykt og handlingslammelse, oppleves gjennom rederiets sjef (Søren Malling).
Det er en intens film.
Intens blant annet fordi den bestreber seg nettopp på ikke å være en actionfilm.
Den bestreber seg på autentisitet og psykologisk troverdighet.
I så måte er filmen spilt inn på location i Mogadishu, båten og dens utenlandske mannskap er tidligere blitt kapret, de somaliske piratene spilles av somaliske flyktninger.
Både regi og manusarbeid er realistisk, nært og stramt, samtidig som den besitter bevegelighet.
Noe som skaper uro.
Uro blant mannskapet.
Uro i rederiet.
Uro blant de pårørende.
Og:
En tikkende uro under telefonsamtalene, en uro nær kvalmegrensen.
Samtidig forsøker filmen, på en redelig måte, å vise de underliggende psykologiske kreftene som borer og herjer i de impliserte:
Uvissheten som utvikler seg til angst og til traumer.
Det følgende er ingen negativitet, mer en ønskeytring:
For en gangs skyld skulle en faktisk ha ønsket at filmen var et par hakk lengre.
Dette for å vise nærmere hva som skjer om bord.
Det vises, jada, absolutt, men en skulle faktisk ha ønsket et dypere dykk både i det forholdet som oppstår mellom kaprerne og mannskap, og de traumene som begynner å gro frem hos mannskapet.
Skuespillerne er ytterst formbevisste.
De avviker aldri fra det nære, det realistiske og tidvis desperate.
Glimrende.
Helt glimrende.
| 1
|
600492
|
Reis mot lyset!
Vi befinner oss i en tidlig fase av Menneskehetens historie.
Familien Croods, mistenkelig lik en moderne amerikansk kjernefamilie, bor i en hule.
Faren, Grug, mener at alt nytt er farlig, eller en skam eller i verste fall bør unngås.
Tenåringsdatteren Ipp er en sunn opprører.
Hun ser ikke vitsen i å bo i en hule hele tiden.
Hun vil ut, hun vil noe annet, hun vil treffe andre mennesker.
Og se så om hun ikke møter en tenåringsgutt.
Han kan til og med gjøre opp ild, noe pappa Grug aldri har hørt om.
En klokskap summeres opp mot slutten av denne animasjonsfilmen:
"Dra mot lyset.
Ikke gjem dere.
Våg å bryte opp!"
Dette postulatet er absolutt verdt å legge seg på sinnet.
Men før en kommer så langt, skal en gjennom mange scener av larm og leven, gny og gru, flukt og slåsskamper, slåsskamper og flukt.
Pluss nifse vesener og spektakulære landskap.
Det hele tegnet i beste Walt Disney-stil, som alle filmer fra DreamWorks Animation.
De norske stemmene er fyndige, med den helt rette saften og kuløren, der det er klart og gledelig å nevne Atle Antonsen som pappa Grug.
En vil tro, med hele ens indre maskineri, at mange av de helt unge klasser vil ta til seg dette som en ekstra fridag.
Anmeldelsen er skrevet på grunnlag av 2D-versjonen.
Filmen finnes også i 3D-utgave.
| 0
|
600494
|
Blodpudding á la Arnold
Arnold Schwarzenegger lovet i en av sine actionklassikere:
"I'll be back".
Vel , han holder hva han engang lovet.
Etter å ha innehatt stillingen som guvernør i California og vært gjennom en stygg skilsmisse fra sin Kennedy-kone foran hele verden, er han tilbake i filmverdenen igjen.
Og dét i samme løypa som før:
Actionfilmen.
Han spiller en figur som Clint Eastwood nærmest har tatt patent på:
Den gamle, slitne mannen som mener at alt var bedre før og at han kan best.
Så opprinner dagen da han må bevise at han stadig kan og at han kan sine ting meget godt.
Arnold spiller en aldrende sheriff i en fluelort av en by et steds i Texas.
En dag kommer han i krysslinjen mellom en mexicansk narkobaron på rømmen og FBI.
Og sheriffen går til aksjon.
Hardbalen aksjon.
Som thriller er dette flatt og tradisjonelt.
Selve actionutførelsen er utført med behendig kjapphet og sekundpresise forbikjøringer, kollisjoner, eksplosjoner og helt alminnelige drap.
Noen vil helt sikkert se på faktumet som en bonus, men filmen er blodig.
Brutal, voldelig og blodig.
Og her finnes ingen under— eller overtoner, ingen sideordnede agendaer, alt er hva du ser og du får det rett i fleisen: Boowh – kræsj!!
Og Arnold?
Han spiller som ei kneipkake med menneskelige egenskaper.
| 0
|
600496
|
Sterkt, nakent drama
Dette er en norsk film , ja, men den forteller om iranske kurdere og språket er kurdisk.
Den beveger seg fra en landsby i Irak, til Istanbul i Tyrkia, derfra til Hellas, videre til Berlin, Tyskland.
Siste stoppested er et sted på Østlandet i kongeriket Norge.
Alt er lagt til våre dager.
Grunntemaet er kurdiske æresbegreper.
Og kjærlighet.
Hva som skjer når mennesker handler i opposisjon til disse æresbegrepene.
Og hva når æresbegrepene møter en motstander som heter Kjærlighet?
Undertegnede ser lite grunn til å detaljskildre hva som skjer, utover å si at en ung gutt fra en kurdisk landsby i Irak drar ut for å drepe sin rømte søster.
Han vil drepe henne fordi hun har brakt skam og vanry over familien.
Dette fordi hun har rømt landsbyen sammen med mannen hun elsker.
Hennes familie vil hun skal gifte seg med en annen mann.
Hvilket egentlig betyr:
To familier skal forenes.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Vel.
Det finnes drama og det finnes drama.
Her er dramaet dypest sett en tragedie.
I betydningen at bunntonen er nådeløs.
Mye endres, men ingen vinner.
Ingen.
"Før snøen faller" er sterk og naken.
Her finnes ingen fiksheter, ingen lettevinte løsninger, ingen smart garnityr.
Filmens struktur kan nesten sees som en krig, med sine troppebevegelser, sine oppstillinger, sitt slag.
Og noen dør.
Men ingen vinner.
Regien har ingen store armbevegelser , ingen brå vendinger, ingen larm og ikke noe høyt tempo.
Likevel er det en intens film, en film som hele tiden er i bevegelse og gir uro og refleksjoner.
Norske Kjell Ola Dahl har vært delaktig i manuset her.
Dahl er vel mest kjent som kriminalforfatter.
"Før snøen faller" var åpningsfilmen under årets filmfestival i Tromsø.
Nå sendes den rundt i landet.
Bokstavelig talt, den sendes fra kino til kino.
| 1
|
600499
|
Billedpoetisk om håpløs kjærlighet
"Victoria" utkom i 1898.
Romanen har siden vært en av Knut Hamsuns mest populære, den verdsettes som en av de fineste kjærlighetsskildringer i norsk litteratur.
Norske filmskapere har først og fremst filmatisert Knut Hamsun gjennom verker der Hamsun viser seg fra en frodig og/eller humørfylt side, nok å nevne "Landstrykere" og "Telegrafisten" (etter den lille romanen "Sværmere").
Romaner som tegner portretter av begavede og nevrotiske unge menn, har nordmenn ikke våget seg på.
"Victoria" ble første gang filmet av tyske kunstnere i 1935, innspillingen foregikk i Bergen og på Vestlandet.
I 1967 fulgte en tysk/svensk produksjon hvor "Victoria" var manusgrunnlaget, regissør var svenske Bo Widerberg.
I 1988 kom en latvisk filmatisering av "Victoria".
Nå har endelig produsenten John M. Jacobsen (han har bak seg produksjoner som "Veiviseren", "Max Manus" og "Trolljegeren") fått sjøsatt sin gamle drøm om å lage film av "Victoria".
Han har ventet i femten år på at regissøren Torun Lian skulle si ja.
Torun Lian har, foruten teater— og tv-oppgaver, regissert spillefilmene "Bare skyer beveger stjernene" og "Ikke naken".
"Victoria" har lag og kraft i seg til å kunne bli flere type filmer.
Den kunne faktisk lages som et kostymedrama i stil med "Downton Abbey".
Den kunne ha blitt en håndfast og sentimental film, noe i retning av en amerikansk såpeopera.
Torun Lian har valgt en vár og meget fin, lyrisk tilnærming til stoffet.
Og det varsomme og det billedpoetiske føles riktig, det føles meget riktig.
Knut Hamsun uttalte selv om "Victoria":
"Intet annet enn litt lyrikk".
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Torun Lian tar seg faktisk få friheter i forhold til Knut Hamsuns tekst.
Både struktur, replikker/dialoger og selve tonen, er umiskjennelig og ekte hamsunsk.
Og i sine lyriske bilder og billedrekker, forøvrig skapt i fornemt samarbeid med fotograf Harald Paalgaard, får hun fram de dype lengslene, det hudløse, stemningene så fine som spindelsvev.
Billedmessig minner det om Edvard Munch, i filmens åpning ser en også malerier av Munch.
Men undertegnede våger å mene at det også er tråder til billedkunst av den berusende og meget heftige formen.
Musikken er skapt av fire personer, Jan Bang, Erik Honoré, Gaute Storaas og Arve Henriksen.
To av dem, Jan Bang og Erik Honoré, er anerkjente og kjente kristiansandere.
Deres musikk føles meget riktig.
I betydningen av at den kler både historien og den lyriske tonen slik en fugl i flukt følger en luftstrøm – det er praktfullt utført!
De to unge , Victoria, datteren til godseieren/forretningsmannen og møllerens sønn, Johannes, som blir forfatter, og deres altoppslukende, men umulige kjærlighet, blir spilt av Iben Akerlie (24) og Jakob Oftebro (26).
Iben Akerlie er utdannet spesialpedagog.
Som barn gikk hun på Minken Fossheims teaterskole, hun har tidligere hatt roller i to filmer.
Jakob Oftebro er utdannet skuespiller og var med i både "Max Manus" og "Kon-Tiki".
De spiller med og mot hverandre så varsomt, klokt og balansert at en uvilkårlig tenker på et musikkspill for piano og fiolin.
Til Iben Akerlie vil en si:
Glem spesialpedagogikken og konsentrer deg om kunsten!
Det eneste innvendingen en har er ikke tung, men den kan bokføres:
Det er mange scener mellom bohemene som Johannes omgår etter at han er blitt forfatter.
Flere av dem føles unødvendige.
De bryter verken formen eller stilen, men de føles unødvendige.
Forøvrig, dette:
Elsker du Knut Hamsun, skal du se "Victoria".
Elsker du fornem filmkunst, skal du se "Victoria".
| 1
|
600500
|
Det klassiske melodrama
Leo Tolstojs svært berømte roman er filmatisert flere ganger.
Denne helt ferske utgaven er totalt britisk, ved regispakene står Joe Wright.
Han er kanskje mest anerkjent og berømt for "Stolthet og fordom" og "Om forlatelse", begge med Keira Knightley i hovedrollen.
Tolstojs roman åpner i 1874.
Da var det russiske riket veldig.
Og det hadde et aristokrati, et virkelig aristokrati.
Og som det engelske aristokratiet, hadde det sine ubrytelige lover og regler, og sine skjulte og halvskjulte mønstre og kodekser.
Anna Karenina (Keira Knightley) er fra aristokratiet i St. Petersburg.
Hun lever der, hun ånder der, hun er en blomst der, gift med en høytstående embetsmann (Jude Law), de har en sønn sammen.
En dag møter hun en offiser (Aaron Taylor-Johnson) fra de samme sirkler som de selv tilhører.
De to forelsker seg fatalt.
Noe som skal få vide følger og følgers følger...
Melodramaet om Anna Karenina og hennes elsker, har alle den moderne tv-series grep og klisjeer.
Men i bunn dreier både roman og film seg om en kvinnes fall.
Hun mister anseelse, posisjoner og privilegier.
Krakelerer hun selv?
I Joe Wrights både myndige og detaljmettede regikunst synliggjøres to elementer:
Det at regissøren tydeligvis anser våre liv for å være ett eneste stort skuespill, der vi alle er tildelt roller.
Og en rolle har fått utdelt sine replikker, husker du.
Og den som lager helt om på replikkene, den skaper store forviklinger, kanskje kaos, kanskje tilintetgjørelse.
I tillegg viser Joe Wright oss historien om Anna Karenina som en historie om erotisk besettelse.
I slike tilfeller som i "Anna Karenina" snakkes det om kjærlighet.
Men kjærlighet er et flerdelt og mangetydig begrep.
Du kan nære en dyp kjærlighet til din ektefelle, din samboer.
Du kan føle kjærlighet til din bestemor.
Du kan ha en fast kjærlighet til en venn eller venninne.
Til dine barn.
Til din hund.
Til et bestemt landskap.
Til musikk, kunst.
Å vise deres forhold som en erotisk besettelse, føles riktig.
En annen ting:
Er en slik film som dette, blitt en anakronisme?
Er den gått ut på dato?
Interesser den bare gjennom sin visning av etikette og tidsbilder?
Eller er dens appell like nærværende, like allmenngyldig som i tidligere tider?
| 1
|
600502
|
Intelligent, interessant - og for lang
I visse kretser oppfattes dette dramaet å handle om begynnelsen til scientologikirken.
Selvfølgelig kan en trekke ut tråder fra scientologikirken her, men undertegnede føler sterkest for å karakterisere dette som en dramatisk studie i et herre/disippel-forhold, der Herren, eller The Master, om du vil, er en mystiker.
Hans såkalte budskap baserer seg på å fylle ut den generelle troen, tvilen og søken vi alle i mer eller mindre grad bærer i oss, med svadafylte floskler, med tomheter pakket inn i psevdofilosofisk retorikk, med mystikk forkledd som en trosretning.
Du gjenfinner disse mønstrene i alle avskygginger av kulter, i alle varianter av sekter, i religiøse og litterære strømninger hvor en aldri ser en ordentlig substans, ikke et enhetlig mål, mening og retning.
Kulten er, dypest sett, skapt for å forføre andre mennesker, for å tilegne seg makt i mange retninger, på mange lag.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Philip Seymour Hoffman ( Oscar for "Capote") er The Master, skaperen, kratfeltet og selve magnetismen i kulten som benevner seg som The Cause – Saken.
Som alle slike personligheter er han begavet, karismatisk, tvetydig, med psykopatiske trekk.
Joaquin Phoenix
("I Walk the Line") er læregutten, marinesoldaten Freddie, som etter 2. verdenskrig, i 1950, kommer i et dypt forhold til The Master og kulten hans.
Han er impulsiv, ofte på den negative måten, umoden, på leting etter noe han ikke vet hva er.
Han er den perfekte leirklumpen som The Master kan forme.
Begge skuespillerne gir formsikre og detaljbevisste tolkninger av hver sin figur.
Det er en intelligent og interessant film.
Både en psykologisk studie, en sosial dissekering, og en slags "Arkitekttegning av en bløffmakers vei mot toppen".
Men:
Filmen er for lang.
I sin omhyggelige tegning av Freddie oppstår det stadige gjentakelser og det er scener som kunne ha vært fortalt med pregnans, som i stedet strekkes ut til smertegrensen.
I Paul Thomas Andersons regikunst er det alltid en kjerne av ro.
Form, stil og rytme smelter sammen til en fast skulptur.
Men her er det iblant som om selve det filmatiske rommet føles for trangt.
En savner en dimensjon eller to, dimensjoner som for eksempel Paul Thomas Andersons "There Will Be Blood" fra 2007 innehadde i fullt monn.
Men som berørt :
Intelligent, interessant, flersidig, tross sin unødige lengde (to timer og 24 minutter).
| 1
|
600503
|
Snilt og søtt
Historien om barna Petra og Karsten som møtes i barnehagen, er snill og søt.
Historien om barna Petra og Karsten som møtes i barnehagen, er snill og søt.
Det blir iblant nesten for søtt og snilt.
La oss snakke billedlig her:
Skygger over det sollyse gresset forekommer nesten ikke.
Det finnes fnugglette streif av berøring:
Som Karstens angst for å gå i barnehagen.
En angst som riktignok forsvinner i løpet av en halv dag.
Pluss det faktum at Petras far er død, og en replikk om at "Alle bør ha en bestevenn".
Dette er temaer som imidlertid ikke følges opp.
Da blir filmen ofte kun illustrasjoner av det snille og det søte.
Men for all del:
En tror at filmen vil treffe de små, de som Wergeland kalte "en alen lange".
Og både filmen og Tor Åge Bringsværds bøker er jo først og fremst og sterkest myntet på dem, blant annet gjennom det å gi tøyfigurer bevegelser og stemmer.
| 0
|
600504
|
Den store bukken Bruce stanger igjen
Denne actionfilmen har preg av å være en krampe.
I betydningen av at en del krefter, helst grupper med dollartegnet i øyene, har ment at det er på høy tid å lage et nytt nummer i "Die Hard"-serien.
Dette er den femte i rekken, den første kom i 1988.
Hva gjør man så?
Jo, man legger handlingen til Moskva.
Og hva gjør man med den 58-årige Bruce Willis, gjennomgangshelten i alle "Die hard"-filmene, pluss en rekke andre som har viklet seg ut av "Die Hard"-strukturen.
Jo, man finner opp en sønn og en datter.
Datteren er bare en søt bisetning, men sønnen er tilsynelatende gått helt til bunns i samfunnet og seg selv:
Han sitter arrestert i Moskva, han er med all tydelighet blitt en yrkesforbryter.
Vår mann, John McClane, bestemmer seg for å dra til Moskva for å se på sakene.
Og, om mulig, forsøke å komme hjem med John McClane jr.
Han kalles bare Jack.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Ingenting viser seg å stemme i Moskva.
Ikke er Jack den John tror han er.
Han er faktisk noe helt annet.
Og i Moskva trekkes far og sønn, hurtigere enn gåsa skiter, inn i et muskuløst komplott på høyt nivå, et komplott der folk skytes, bygninger eksploderes, folk skytes, mennesker leker høk over høk, folk skytes, biler jager hverandre og biler jager hverandre enda mer.
Har jeg nevnt at folk skytes?
Det hele er en svimlende stabel med action, det som finnes av handlingsstruktur er like brukbart som et ødelagt gebiss.
Den store bukken Bruce stanger effektivt igjen, jada, med blod fra fleinskallen, istykkerrevet skjorte og et halvautomatisk gevær så svært som en moped i armhulen.
Jada, alle de ikoniske trekkene og tegnene er til stede, men man kan ikke fri seg fra følelsen av at Bruce Willis prøver å spille Bruce Willis fra hans velmaktsdager, men ikke lykkes helt.
Tross all larm og leven , skyting og eksplosjoner, brutal lekelyst og svære armbevegelser, blir dette en form for James Bond på billigsalg.
| 0
|
600505
|
Meget interessant fra Chile i 1988
Etter internasjonalt press gikk Chiles diktator Augusto Pinochet med på å avholde en folkeavstemning, femten år etter hans grufulle kupp i 1973.
Det ble besluttet at både Pinochets styre og opposisjonen skulle få bidra med 15 minutter hver på nasjonalt tv i dagene før valget.
Filmen fokuserer på en ung, suksessrik reklamemann.
Han skal lage tv-innslag for Nei-siden.
Der og da skapes det grunnleggende spørsmål, spørsmål som faktisk blir en drivende kraft i filmen.
Ett av de mest sentrale spørsmålene lyder:
Kan en selge et politisk budskap som en vare?
Kan en dyp og hellig overbevisning formidles som en Cola-reklame?
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Samtidig som filmen reiser disse spørsmålene, tar også regissør/manusforfatter pulsen på samfunnet i denne mer og mer tilspissede, nervestramme og mentalt høytempererte tiden.
Til dét bruker han en type tv-kamera som var meget vanlig på 1980-tallet.
Derved føles linjene mellom dokumentarfilm og fiktiv, nåtidig film meget smidig.
Disse grepene, pluss et nærværende, skarpt manus og ledige skuespillere, gjør denne filmen til et meget interessant verk om et historisk vendepunkt i Chiles nære historie.
Filmen er nominert til Oscar-pris for beste utenlandske film.
| 1
|
600506
|
Strukturer i bin Laden-jakten
Som alle forstår , er dette en film som bygger på reelle fakta:
Amerikanernes jakt på terroristen Osama Bin Laden.
En jakt som strakte seg over ti år og to amerikanske presidentperioder.
Ikke bare var CIA involvert, det var en sak som faktisk opptok en hel verden:
Hvor er Osama Bin laden?
Er han død?
Hvis han lever, hvorfor klarer ingen å oppspore og likvidere ham?
Denne jakten er gitt form av en fiksjonsthriller, selv om enhver publikummer vet at mye her er naken sannhet.
Fokus er fra nær det første minutt av filmen – den varer i 2 timer og 37 minutter – på en fersk CIA-agent kalt Maya.
Den åpner med torturering av fanger som har hatt nær tilknytning til Al Qaida og 11. september-angrepet i New York 2001.
Deretter, bit for bit, med nye spor, frustrasjoner, blindspor, nitid etterforskning, likvideringer, eksplosjoner og til sist det store gjennombruddet:
Funnet av huset hvor Osama bin Laden bodde sammen med sine medhjelpere, sine kvinner og sine barn.
Huset lå i en forstad i Pakistan.
Et team fra US Navy Seal angrep huset og likviderte Osama bin Laden.
Og verden har vel ikke jublet så mye over et dødsfall som da den fikk høre nyheten.
Det er jo verdt en liten refleksjon, akkurat dét.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Som berørt , filmen er bygd opp som en spenningsthriller.
Hele tiden er det en vibrerende spenning i bunn, oppå den åpnes, halvlukkes og lukkes selve handlingen.
For så å åpnes igjen.
Ikke saken i seg selv, den er åpen hele tiden, men selve handlingen.
Den er avhengig av nye spor, nye opplysninger, nye lys for å stige og for å utvide seg.
Og bemerk:
Filmen er ingen polert, glitrende Hollywood-gjengivelse av denne 10-årsoperasjonen, den føles ram og realistisk, iblant er den fysisk vond å se på.
Selv om en vet hvordan det hele endte, er dette meget spennende.
Både pulserende, fysisk spennende, med også dét å se og høre Maya og hennes team i henhold til løgn og sannhet, til lys og skygge.
Interessant er det å oppleve karakteren Maya fra første gang hun næropplever en tortur og føler seg uvel, via hennes utvikling som CIA-agent, en utvikling der hun kanskje mister litt av sin medmenneskelighet og får et lite element av det fanatiske over seg, til operasjonen er vellykket og hun åpner seg og griner.
Men hun griner bare for seg selv.
Og der og da, i de siste bilder, er hun nær ved å bli en moderne utgave av den heltemodige cowboy som rir ensom inn i solnedgangen.
Den siste etappen fungerer overdådig godt på filmlerretet, men den svekker filmens helhet.
Enkelte scener i begynnelsen er som lærekapitler i tortur, i så måte applauderer vi 15-årsgrensen.
Jessica Chastains ("The Help", "Lawless" m.fl.) tolkning av Maya viser både hennes utvikling og generelle kraft med disiplinerte midler.
Hun er velfortjent nominert til Oscar for rollen.
Filmen er også Oscar-nominert for Beste film, Beste manus, Beste lyd og Beste klipping.
Filmens regissør.
Kathryn Bigelow, mottok Oscar-pris for få år siden for krigsfilmen "The Hurt Locker".
| 1
|
600507
|
Følsomt emne, kraftfullt drama
"Jakten" er et nakent og meget besk drama om hva som kan skje når et par løgnsetninger fra et såret og forvirret barn blir tatt for sannhet.
I detalj slik:
Den førtiårige Lukas (Mads Mikkelsen) har en vond skilsmisse bak seg.
Skolen han har vært lærer på, er blitt nedlagt.
Midlertidig får han en jobb i den lille, danske byens barnehage.
Han har en form for munter omsorg for alle barna.
Han ser dem, i åndelig betydning.
En jente blir spesielt inntatt i ham, all den tid hennes egne foreldre iblant overser henne, de "glemmer" henne.
Hun gir ham gaver, en gang kysser hun ham direkte på munnen.
Dette kan høres ekstremt ut, men slik regissør/manusforfatter Vinterbergs fremstiller det, føles og kjennes det helt troverdig.
Lukas irettesetter henne.
I sin sårethet og forvirring sier hun til barnhagens leder at Lukas er dum og ekkel og at han har vist henne "Tissen sin".
Den, sier hun, sto rett ut i luften som en kjepp.
Dette er imidlertid noe hun har sett i magasiner hennes eldre bror er i besittelse av.
Hun blir trodd.
"Vi må tro på barn.
Barn lyver ikke om slikt", lyder omkvedet.
Dermed sprer giften seg i det lille provinssamfunnet.
En parentes her:
En tror like gjerne slike tilstander kunne ha skjedd i større byer, men i et lite provinssamfunn er ting så mye, mye tydeligere.
"Jakten" er et nakent og intelligent drama.
Et drama om skyld/uskyld, om ren ondskap, om blind flokkmentalitet og om sår som aldri vil leges ordentlig.
Men samtidig også en film om å forsøke å tilgi, om nåde.
En film som hugger i en med sin gru og som gir lange, vide tanker.
Thomas Vinterberg ga oss en rystende opplevelse med sin film "Festen".
"Jakten" er annerledes i sitt tema, men den ploger like dypt i oss.
Hans regikunst er meget fattet, nesten streng, han viser oss, så er det opp til oss å føle og fornemme.
Mads Mikkelsen viser til fulle hvilken suveren skuespiller han er — formbevisst, disiplinert, med nyanser som den fineste siselering.
Han ble belønnet med Beste mannlige skuespiller under Cannes-festivalen i fjor.
| 1
|
600509
|
Slåsskamper, effektlarm og sjangerstuing
Norske Tommy Wirkola har bak seg to drabelige filmer:
"Kill Buljo" og "Død snø".
Den ene en hengiven Tarantino-flørt, den andre atskillig mer vellykket, zombie-leken "Død snø".
I denne tysk/amerikanske produksjonen har han fått mye mer penger å leke med, pluss tilgang til mye mer avansert leketøy.
Resultatet vil sikkert fryde et sjangerbevisst ungdomspublikum, men hvordan en nå enn vrir og vender på det:
Det er en tynn film.
At den er hinsides all logikk, spiller liten rolle.
Mange filmer er dét, likevel kan de være meget stilbevisste, tiltrekkende, på et høyt nivå og av et rommelig format.
Vel.
Det dreier seg om eventyrets Hans og Grete.
I voksen alder er de blitt heksejegere, utstyrt med moderne våpen og med utseende og klær som tilhører de en moderne storbygjeng.
Landskapet de opererer i er en skrudd blanding av middelalder og et ubestemmelig Walt Disney-eventyr, riktignok i realfilm-utgave.
Handlingsstrukturen er syltynn , det dreier seg mer om en lang og drabelige stabel effekter, pluss lån og stjeling fra gotiske eventyr, westernfilmer, Hongkong-action, actionkomedier, samuraifilmer m.m. Whoong!
Svisjh!
Krææk!
Jada, det hele er kjap t og velturnert og velturnert og kjapt, men det blir aldri virkelig oppfinnsomt, aldri virkelig spennende, aldri virkelig morsomt og aldri, aldri originalt.
Filmen vises både i 3D — og i 2D-utgave.
| 0
|
600510
|
Sympatisk
Vi er først i Istanbul , uten at det lukter Istanbul.
En ung kvinne fra Finland (det heter vel neppe finnesse?) møter en ung nordmann.
Søt musikk oppstår på den søte måten mellom meget sympatiske mennesker.
Det ender som en avbrutt setning, fordi nordmannen dagen etter reiser hjem til Oslo.
En tid etter flytter den finske kvinnen til Oslo for å jobbe.
Hun er utdannet danser og arbeider som koreograf.
En dag tror hun at hun ser nordmannen fra Istanbul igjen.
Det viser seg å være feil, det er bare en som ligner.
De blir likevel kjent, etter hvert kjent i bibelsk forstand, også.
Så flytter de til Helsinki.
Der oppdager begge at forholdet er et misgrep.
Så, av alt, møter hun en kveld på bar sammen med kolleger, Mannen fra Istanbul igjen.
Store smil.
Begge sjauer litt for å finne den andre igjen, ingen av dem tenker på å gi hverandre deres respektive telefonnumre.
Men de møtes.
Store smil og varsom elskov i bløtt motlys.
Slutt.
Med all respekt å melde :
Dette engasjerer ikke.
Tross meget sympatiske mennesker.
Eller kanskje nettopp derfor?
Og tross en stillferdig eleganse i både regi og fotografering.
Og tross ledige skuespillere, de gjør hva de makter i henhold til manuset.
Og rent formelt i så måte:
Vi får altfor lite å vite om mannen den finske jenta flytter til Helsinki sammen med. han blir en vag påstand.
Hun, kvinnen, er langt dyktigere utbygd, hun har kjøtt og blod og nervetråder.
Vi vil likevel ikke karakterisere dette som kjedelig.
Vi lander på en litt svevende og fargeløs karakteristikk:
Sympatisk.
| 0
|
600511
|
Polio, poesi og seksualitet
Dette baserer seg på livet og poesien til den nå avdøde amerikanske poeten og journalisten Mark O'Brien (John Hawkes).
Mark O'Brian fikk polio som gutt, i voksen alder ligger han i en jernlunge.
Han har et pusteapparat lett tilgjengelig.
Han skriver ved hjelp av en lang, mekanisk blyant som han beveger via munnen.
I så måte er han tilknyttet journalistisk til en avis, i tillegg skriver han poesi.
God poesi.
Hver dag blir han for noen få timer tatt ut i friluft av en pleier, han ligger da i en spesialseng.
Men.
Det er alltid et "men".
Mark vil, i en alder av 38 år, debutere seksuelt.
Han har evnen til å få ereksjon og hans hjerte lengter etter en smule søt musikk, for nå å snakke litt høytidelig.
Det skal man en gang i mellom.
Og se, han blir tilbudt en seksualterapeut (Helen Hunt).
Noen vil si at hun ikke er annet enn en prostituert.
Men, vel, bildet er mer subtilt enn som så.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
"The Sessions" er en usedvanlig nær, finstemt og lydhør film.
Tross det bevisst knugende, svært mye foregår innen fire trange vegger eller med nærbilder av en liggende Mark O'Brian i jernlunge, føles filmen slett ikke dyster eller depressiv.
Mark O'Brians humor, klokskap og ærlighet, gjør den til en film som stritter av håp.
Med en annen skuespiller enn John Hawkes, kunne denne filmen lett ha blitt flere grader spinklere, nesten blitt en annen film.
Han formidler O'Brians følelser, humor og klokskap med glassklar balanse, hans nyanser er fine som ringer i et sommervann.
Også Helen Hunt formidler seksualterapeuten innenfra og ut, ikke, som mange amerikanske skuespillere, utenfra og inn.
John Hawkes mottok Oscar for to år siden for sin birolle i dramaet "Winter's Bone".
For denne filmen ble han nominert til Golden Globe for beste hovedrolle.
Helen Hunt er nominert til Oscar for beste birolle.
Setter du pris på filmer som "Amour", vil du avgjort applaudere denne.
| 1
|
600512
|
Ujevnt drama
Stikkord her er flystyrt, dødsfall, rettshøringer, alkoholisme.
En har sett mange liknende filmer før.
Noen mer actionpregede, andre trykker tyngre på alkoholismedelen.
Noen dramapregede på den rene, klare måten, andre atskillig mer sentimentale.
Dette dramaet føles for ujevnt og for langt.
Det dreier seg om en pilot ved navn Whip (Denzel Washington), skilt, med en femtenårig sønn.
Han har et alkoholproblem.
Såpass fremtredende at han drikker kvelden før han skal føre et fly, han sover ikke natten før avgang, han tar til og med en stripe kokain før avgang.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Flyet kjører inn i en liten storm , Piloten Whip klarer på en mirakuløs måte å manøvrere gjennom stormen og lande på et jorde.
Seks mennesker dør, 96 blir reddet.
Whip blir en helt.
I første omgang.
Langsomt siver spørsmålene inn:
Hvorfor var det klare spor av alkohol i blodet hans?
Hvem hadde drukket de tre miniflaskene med vodka fra kabinen?
Samtidig viser undersøkelser at flyet var mangelfullt ettersett, teknisk.
Handlingsstrukturen i "Flight" er mildt talt ujevn.
Lange sekvenser om en rusavhengig kvinne føles like underlig som en to meter lang 17. mai-sløyfe.
Hva har hun å gjøre i dette dramaet?
(Hun spiles for øvrig meget sikkert av britiske Kelly Reilly) Karakteren Whip er tegnet haltende, en greier ikke helt å tro på han, selv om Denzel Washington fyller alle sine scener med kompetent rutine.
Gode, gamle John Goodman har en klovnerolle som "mirakeldoktor" som ved to anledninger får Whip til å fremstå som edru og glassklar.
Goodman ser like slitt ut som et gammelt pornoblad, men han tolker sin figur med vitaliteten til en trettenåring på sommerleir.
Sum:
"Flight" har sine klare, flotte stunder, absolutt, men den blir for ujevn til virkelig å fengsle.
Dessuten er den klart for lang – to timer og 18 minutter.
| 0
|
600514
|
Tilfredsstillende filmversjon
Musikalen "Les Miserables" bygger på den franske forfatteren Victor Hugos roman "Les Miserables" – "De elendige".
Romanen/musikalen forteller om straff-fangen Jean Valjean i Frankrike på 1800-tallet.
Han har sittet i fengsel i 19 år da han løslates på prøve.
Han opplever en barmhjertighetsgjerning, noe som får ham til å endre holdning til livet, til sine medmennesker:
Han lærer å vise nåde.
Han vender ikke tilbake til fengslet, men arbeider seg opp til fabrikkeier og borgermester.
Romanen og musikalen følger ham gjennom flere år, blant annet adopterer han Cosette, datter til en døende prostituert.
Samtidig settes fokus på middelklassestudentene Marius og Enjolras og studentopprøret i Paris på 1800-tallet.
Bak, som en nemesis, ruger fangevokteren Javert, en mann som tilsynelatende må være operert for medmenneskelighet.
Da musikalen hadde premiere på Barbican Centre i London i 1985, ble den utsatt for kritikerslakt.
Siden er den blitt sett av over 60 millioner mennesker, fordelt på 42 land og 21 språk.
I løpet av de siste seks årene er den blitt satt opp fem steder i Norge.
Den spilles på 28. året i London, bare slått av Agatha Christies "Musefellen".
Romanen er filmatisert flere ganger, blant annet av danske Bille August i en co-produksjon i 1998.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
I denne filmversjonen av musikalen er det gjort visse endringer sett i forhold til den opprinnelige musikalversjonen.
Noen få sanger er kortet ned, noen linjer er forandret, noen scener er fortettet eller faktisk tilbakeført til romanens egentlige scenarioer.
Men helheten er strålende og tilfredsstillende intakt.
Og:
Dette er ikke en filmet musikal.
Den står stødig som filmverk, slik:
Vi får se tablåer som ikke kunne ha blitt bygget på en teaterscene.
Vi opplever utendørsscener som et teater aldri kunne ha formidlet.
Vi får både en bevegelighet, en utvidelse og en fortetning, blant annet i nærbilder av de syngende, noe som skaper en helt annerledes nærhet, iblant intimitet, som en teaterversjon aldri ville kunne formidlet.
En bør også ha for øye at de agerende her er skuespillere som synger, ikke sangere.
Dermed er det lov å anføre at noen av stemmene er mer uttrykksfulle enn de er store.
Men som typer er flere av skuespillere meget faste, i all sin fattige elendighet eller muskuløse edelhet eller autoritære nådeløshet.
Først og fremst og sterkest australienerne Hugh Jackman som Jean Valjean og Russell Crowe som Javert.
Sum:
Meget tilfredsstillende!
| 1
|
600516
|
Spektakulært westernshow
Filmkunsten , kunst i det hele tatt, skal ikke unngå eller omgå vold.
Men vold fortalt isolert og dvelende kan meget lett gli over i kategorien voldspornografi.
I "Django Unchained" gjør ikke volden dét – volden er vevd organisk sammen med historien, en drastisk, brutal historie om slaveri og overgrep mot fargede mennesker i 1858, to år før Den amerikanske borgerkrigen brøt ut.
Selve manuset i "Django Unchained" er åpent, håndfast, rett-i-ansiktet:
Django (figuren har bedøvende lite med Django i den italienske western fra 1966 å gjøre) er en slave som kjøpes fri av den tyskfødte dusørjegeren Dr. King Schultz.
Schultz er på sporet av de tre Brittle-brødrene og kun Django vet hvordan de ser ut.
Etter at denne verden er befridd for Brittle-brødrene, går Django og Schultz i kompaniskap.
Django forteller den andre om sin kone.
Hun holdes som slave på plantasjen til Calvie Candie (Leonardo DiCaprio).
Plantasjen ligger i Mississippi.
De to legger en plan.
Dermed settes action'en virkelig på skinner.
Som tilfellet var med Tarantinos forrige film, krigsdramaet "Inglorious Basterds", skal du ikke ta westernfilmen "Django Unchained" alvorlig.
Filmen er dybdeløs.
Det finnes ikke noe underliggende mønster i den, ingen indre kanaler som bærer i seg et mål, en mening og en retning utover det å underholde.
Hele filmen er å se på som en stor sirkusforestilling.
Og i en sirkusforestilling ser man ikke etter en dypere, mangesidig mening, en ser etter kvaliteten og mangfoldet, det briljante, i selve det å underholde.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Her er underholdningen begavet, oppfinnsom og av et meget personlig merke, som i alle Tarantinos filmer.
Og videre:
Filmen er som berørt kun overflate.
Til gjengjeld er den overflaten sterkt glitrende, iblant helt spektakulær.
Filmen er en elegant oppvisning av pastisjer og av en entusiastisk kjærlighetserklæring til pop-kulturen.
Her til en ekte amerikansk gren av den:
Westernfilmen.
Riktignok med størst og hengivent trykk på dens fetter:
Den italiensk produserte westernfilmen, kalt spaghetti-western.
Og typisk for Tarantino er det at han tar avsett i en av spaghetti-genrens klassikere, "Django", og at deler av filmens musikkfølge er komponert av Ennio Morricone, regissør Sergio Leones hoffkomponist.
En gjenkjenner for eksempel tittelmelodien fra "Death Ride A Horse" fra 1967.
Alle skuespillerne er meget bevisst og lekelystent med på denne drabelige, drastiske og blodige pastisjen.
Vi noterer oss først og fremst Jamie Foxx som Django og tyske Christopher Waltz (Oscar-belønnet for sin rolle i Tarantino-filmen "Inglorious Basterds") som dusørjegeren Dr. Schultz.
I en minirolle ses italienske Franco Nero, han tolket Django i 1966-utgaven.
Pluss Tarantino selv i en rutinert birolle.
Det er en tåpelighet å gi denne filmen 18-års grense og stempelet "Egnethet: Voksen".
En har sett langt styggere, blodigere og mer utpenslet vold i filmer med 15-års grense.
Og det er direkte feil å informere om at publikummet kun er "Voksen", ikke "Ungdom/voksen".
| 1
|
600517
|
Prisverdige kvinner, prisverdig film
Denne dokumentaren er fra Uttar Pradesh i India pr. i dag.
Kvinner har reist seg mot undertrykkelse og urettferdighet der.
Og mot nedarvede holdninger, holdninger som avspeiler et middelaldersk syn på kvinner og kvinners betydning.
De er intelligente kvinner.
Og de er modige kvinner.
Foruten å kjempe mot, kjemper de også for:
Å gi kvinner selvbevissthet, og for å få vekk det faktum at iblant er kvinner ofte kvinners verste fiende.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Rent konkret følger vi den karismatiske Sampat Pal som har dannet Gulabi Gang (Den Rosa gjengen).
De er "uniformkledd" i rosa sarier og utstyrt med matchende stokker.
Det startet med en håndfull kvinner, i dag har bevegelsen vokst til over 150.000.
De står opp og slåss mot voldelige ektemenn, mot korrupte politimenn, politikere og dommere.
Og i så måte snakker vi ikke om helgebråk i heimen, vi snakker for eksempel om ektemenn som dreper og brenner sine koner og slipper unna med det.
En ærlig, dønn usentimental, opplysende og meget sterk filmdokumentasjon.
Og rystende aktuell, tenk bare på de siste ukers nyheter om gruppevoldtektene på busser i India.
| 1
|
600519
|
Vakkert, tross umulige odds
Tematisk er årets film fra den franske regissøren Jacques Audiard i et totalt annet landskap enn hans "Profeten" fra få år siden; den filmen tok for seg indre maktstrukturer i et fransk fengsel.
Denne filmen skrur seg omkring et meget umake par med nær alle odds i mot seg.
Han, Ali, er alenefar, sønnen er fem år, de to er nyinnflyttet hos hans søster.
Han knokler seg fram i et skyggeland mellom det lovlydige og det ulovlige.
Noe som skal få store konsekvenser for ham i siste halvpart av filmen.
Han har talent for boksing.
Da han i en periode er utkaster på en nattklubb, hjelper han Stéphanie ut av et slagsmål.
Hun er nærmest hans kontrapunkt:
Vakker, kontrollert, selvbevisst.
Hun opptrer med sjøløver i et stort badeanlegg.
En dag går showet galt.
Fryktelig galt.
Hun ender opp med å få begge bena amputert ved knærne.
Da ringer hun Ali.
De to sirkler seg sakte inn på hverandre.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Utgangspunktet her er som et musikkstykke for harpe og krutt.
Men grunnet det enkle faktum at det er både hjertevarme i bunn og åpenhet ved konflikter, utvikler dette bisarre forholdet seg.
Utvikler seg i betydningen av at det vokser og det vokser med rankhet, tross vold, tross ville kollisjoner, tross tåpelig oppførsel fra hans side.
Som "Profeten" er "Rust og bein" en kunstnerisk ærgjerrig film.
Manuset er ytterst stramt, av og til er det like ved å fortelle oss for lite, likevel holder det vi får vite akkurat nok til å gi filmen frampek, mening og retning, altså dynamikk.
Og manusets forhold til den "musikalske" regien, er fornemt, i ordets beste betydning.
Kort fortalt, min venn:
Dette er filmkunst, men en filmkunst som er nærværende uten å bli overfølsom, som er kresen uten å henfalle til fikse manerer, som er vakker, men ikke vakker på den eteriske måten, det er en vakkerhet som oppstår gjennom hovedpersonenes gjerninger og hva de sier til hverandre.
Glimrende skuespillerprestasjoner over hele linjen.
Ali gestaltes av Matthias Schoenaerts, han gir en både muskuløs og vár tolkning.
Og Marion Cotillard er formsikker og klok i sine nyanser, mange av oss husker henne for Edith Piaf-tolkningen for noen år siden.
"Rust og bein" er nominert til Golden Globe for beste utenlandske film (i konkurranse med norske "Kon-Tiki").
| 1
|
600527
|
Visuelt storslått
USA 2012
Regi:
Ang Lee
Manus:
David Magee, etter boken fra 2002 ved samme navn av Yann Martel
Skuespillere: Rafe Spall, Irrfan Khan, Tabu, Suraj Sharma, Adil Hussain
Sensur:
11 år
Egnethet: ungdom/voksen
Da romanen som denne Ang Lee-filmen bygger direkte på utkom i 2002, ble den tildelt den prestisjetunge Booker-prisen.
Det er lenge siden den kom i norsk oversettelse, men i forbindelse med filmpremieren er den nyutgitt.
Den USA-boende Ang
Lee er en meget allsidig filmregissør.
Han har gitt oss høytstående og vidt forskjellige verk, både i filmspråk, stil og tone.
Nok der å nevne filmer som "Snikende tiger, skjult drage", "Fornuft og følelser", "Brokeback Mountain" og "Ride with the Devil".
Vi kutter garnityret og forteller helt enkelt at filmens kjerne i "Historien om Pi" er om et skipsforlis i Stillehavet.
Et lasteskip bærer med seg en rekke dyr fra en zoologisk have i India, dyrene skal til Canada.
Underveis kommer skipet ut for en veritabel storm.
Den eneste overlevende er en 16-årig indisk gutt.
Det var hans far som var på vei med dyrene, han hadde solgt sin zoo og ville etablere et nytt liv for seg og familien i Canada.
Gutten havner i en livbåt sammen med en ape, en hyene, en sebra og en fullvoksen, bengalsk tiger.
Etter hvert blir det bare gutten og tigeren igjen.
Langsom begynner et meget sært forhold å spire mellom dem.
Nok så om "hva som skjer".
Men om filmen og filmens vesen skal vi absolutt si noe:
"Historien om Pi" er en storslått visuell opplevelse.
Den er på linje med å se et nordlys.
Med vidtfavnende liner og majestetiske "armbevegelser".
Vakker og truende på samme tid.
Som gammelmodige malerier fra Det gamle testamentet og en form for opphøyet action i kombinasjon.
De menneskelige forholdene som rammer inn denne historien, er fylt med hverdagslige klokskaper og pussige dialoger.
Skuespillerne er habile, men de er ikke dem som innehar hovedrollen her.
Det er de mektige, visuelle musklene.
Kort jublet:
Julens største filmopplevelse!
PS.
Oscar bør gå til tigeren.
| 1
|
600529
|
Størst av alt er kjærligheten
Frankrike/Østerrike 2012
Regi og manus:
Michael Haneke
Skuespillere: Jean-Louis Trintignant, Emmanuelle Riva, Isabelle Huppert, William Shimell, Rita Blanco, Laurent Capelluto
Sensur:
11 år
Egnethet:
Voksen
Undertegnede serverer dere dommen først:
Et ømt kammerspill av dypt inntagende karakter, med en stille myndighet i regien og med, i ordets beste betydning, fornemme skuespillere:
Franske Jean-Louis Trintignant og Emmanuelle Riva.
Denne filmen har egentlig mye imot seg:
Det handler om sykdom.
Den utspiller seg stort sett innendørs, i en fransk leilighet.
Hovedpersonene er over 80 år gamle.
Vel.
Det er østerrikske Michael Haneke (f. 1942) som har skrevet manus og som innehar regien.
Haneke har skapt noen av de mest interessante filmer i Europa siden han debuterte i 1992 med "Bennys video", etter en del år med filmer produsert for tv.
Siden er det kommet filmer som "Det hvite båndet", "Funny Games", "Pianolærerinnen".
Han er en hammer av kjølig intellekt.
Hans manus er ytterst poengterte, sine tema tar han ofte lenger enn mange andre, dermed flytter han grenser.
I sine bilder har han, tilsynelatende, et krypdyrs temperatur.
Bildene og bilderekkene, hele hans regikunst, er ofte tett på, nesten klaustrofobisk.
Og ofte er hans emner hverdagslige, men under det hverdagslige åpenbarer det seg en annen verden, en verden som kan være langt farligere og dystrere enn det åpenbare.
Eller som her:
En øm verden viser seg gjennom en meget hverdagslig manns handlinger.
En verden som heter kjærlighet.
Det dreier seg om et ektepar over de åtti.
Faktisk er skuespilleren Jean-Louis Trintignant (kanskje mest kjent for "En mann og en kvinne" fra 1966) 82 år og Emmanuelle Riva ("Hiroshima, min elskede" fra 1959) 85 år.
Hun blir syk og tappes gradvis for personlighet.
Han lover på et tidlig stadium i sykdommen ikke å sende henne på sykehus eller sykehjem.
Han beholder henne hjemme.
Tre dager i uka ser en sykepleier til henne, jevnlig er en lege innom.
Resten tar han seg av:
Det daglige stell.
Bleieskift.
Mating.
Forsøk på kontakt, blant annet gjennom å fortelle historier fra sin egen barndom og ungdom.
Selvfølgelig er Hanekes nitid realistiske manus grunnmuren her, men sjelden har en film blitt gitt mer karakter, farge og atmosfære gjennom to skuespillernes talent enn i "Amour".
Riva viser med skarpe detaljer et menneskes svekking og oppløsning.
Trintignant tolker mannens ømhet, omsorg og stundevise uforsonlighet med familien og omverdenen, med nyanser så fine som ringer i et sommervann.
Sum, helt enkelt:
En film om ekte kjærlighet, sett gjennom en sykdoms utvikling.
Anbefales varmt på alle vis!
| 1
|
600530
|
Sær, men interessant
Denne tyskproduserte thrilleren begir seg tidvis over i science fiction:
En kunstner (danske Mads Mikkelsen) har suksess med sine arbeider, men sliter tungt på hjemmebane.
Kort og enkelt fordi han er en ansvarsløs drittsekk.
På grunn av hans sidesprang med kvinnen i nabohuset, kommer hans lille datter ut for en ulykke og dør.
Fem år senere finner vi ham forsoffen, selvmedlidende og angerfull.
Han er nær ved å begå selvmord, da han oppdager en dør i enden av en smal tunnel.
Den døren fører ham fem år tilbake i tid, like før de fatale hendelsene.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Dette er sært.
En del publikummere vil nok ha vanskelig med å svelge denne thrillerhistorien.
Men godtar du illusjonen om en tidsreise via en morken dør i ditt eget nabolag, en tilstand hvor du blant annet slåss med deg selv, kan du finne en interessant thriller, en thriller med sine underfundige vrier og finurlige trekk.
Greier du ikke å svelge selve bunnhistorien, vil du bare oppleve en tåpelig skjeløydhet.
Mads Mikkelsen makter gjennom sitt talent, sin forståelse for denne kunstnerens egenart og filmens tema, å holde temperaturen og interessen på et fint bluss.
Vel, Anthony Hopkins eller Daniel Craig kunne ha matchet Mikkelsen, men med en annen skuespiller i hovedrollen, ville filmen lett ha sunket som en stein i havet.
Og:
En klarer ikke å se verken noe symbolsk eller metafysisk ved dette verket, kun et lettkjøpt science fiction-grep.
| 0
|
600531
|
Overtydelig og forutsigbar
De siste tjuefem år og vel så det, har den over åtti år gamle Clint Eastwood kun medvirket i sine egne filmer.
I denne, som på norsk har fått tittelen "Tilbake i spill", er han "bare" en av produsentene.
Han spiller en skikkelse han har gestaltet tidligere:
En sta mann, som synes allting var mye bedre før.
Som har en gretten omgangstone, som vet all ting best selv, som nekter å akseptere alderdomstegn på sin egen kropp og psyke.
Og som overhodet ikke vil ha noen hjelp utenfra.
Men:
Med den ikke ubetydelige forskjellen at i denne filmen er typen dradd ut i karikaturen.
Og det har tydeligvis ikke vært meningen.
Clint Eastwood tolker Gus Nobel , en talentspeider innen baseball.
Han har tre måneder igjen av sin kontrakt.
Flere i klubbens ledelse vil ha ham vekk, de mener at han er en dinosaur.
Da han skal reise til North Carolina for å sjekke ut en mulig kommende stjerne og få ham til å signere for hans klubb, sender en gammel venn Nobels egen datter opp til ham for både å støtte ham og sjekke hans tilstand.
Noe som betyr full krig.
I første omgang...
Vel.
Manusmessig er dette overtydelig skrevet, samtidig som det ofte føles magert.
I tillegg har filmen sine stunder med sentimentalitet.
Ikke i nærheten av gråtegrensen, neida, men det finnes en sentimentalitet innebygget i manuset som føles tykk som gammel fløte på stivnet grøt.
Regimessig har filmen en form for anonym slagkraft.
Men med et såpass nerveslapt manus, henfaller både Clint Eastwood og hans medaktører iblant til overspilling.
Et venstrehåndsarbeid fra Clint Eastwoods side?
Snarere en time-out, spør du meg.
| 0
|
600532
|
Lydhør og overrumplende
Mange forbinder animasjonsfilm med "Barnefilm"/"Familiefilm".
Denne japanske animasjonen signert Goro Miyazaki, sønn av den legendariske animasjonskunstneren Hayao Miyazaki, er innrettet mot et ungdommelig publikum, den kan også med stor og fruktbar virkning oppleves av voksne.
Filmen utspiller seg i 1963 , i en liten havneby.
Det er året før Japan skal avholde De Olympiske Leker i Tokyo.
En overrumplende romanse mellom to tenåringer er filmens akse.
Ut fra denne aksen utfolder det seg en vifte av tema:
Samfunnsskildring.
Elskverdig ironi over studentfenomener.
Arketyper innen studentmiljøet.
Landsbyliv.
Lengsel på ulike plan.
Troen på Håpet.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Dette formidles på en sirlig , balansert og meget uttrykksfull måte.
Scener fra landsbylivet, for eksempel, føles helt stofflig.
Rytmen er nøye avstemt.
Og den frimodige, muntre og vesterlandske musikken er en befriende overrumpling.
Ikke frykt verken det faktum at det er en animasjonsfilm og/eller at den er fra Japan, filmen er en dyp glede å oppleve!
| 1
|
600536
|
Hevn og frelse i selsom innpakning
På overflaten er dette et voldsdrama .
Og ikke en dusinvare i så måte.
Vi snakker her om en grim, selsom og meget voldelig film.
Vi møter den 30-årige, fullstendig ensomme lånehaien Lee Kang-do .
Hans metoder for å gjennomføre inndrivelse av gjeld er så ekstremt voldelige at en utmerket godt forstår dem som tar fullstendig avstand fra filmen og nærmest nekter å se ned i eller bak den.
Så :
En dag dukker en kvinne opp.
Hun påstår at hun er hans mor.
Lånehaien har aldri sett sin mor.
Og noe nytt fødes sakte i ham.
Går en bare ørlite under overflaten av dette verket , synker ned og inn i filmen, vil en fort se at bak grimheten, usselheten og den ekstreme volden, åpenbarer det seg en helt annen film.
Slik en kan lese en tragedie ut av Hemingways tilsynelatende enkle hverdagssetninger.
For, nemlig :
Bak volden, bak de selsomme hendelsene, ligger det en film som diskuterer og advarer, slik denne anmelder ser det.
Det er en film om nådeløshet og hat som egentlig taler til oss om nåde og frelse.
"Pietá" betyr nåde, forresten.
Det hele kan nok oppfattes , dypest sett, som en kritikk av kapitalismens regler og strukturer, som en advarsel om tomheten i jakten etter penger og ytre suksess.
Men dette dramaet kan også sees som en tragedie en lengsel etter å oppnå en form for frelse, om til sist å bli sett på med nåde av de mennesker som betyr mest for deg.
Rent regimessig er det et verk som er nært , finurlig, tett på som svette, der form og stil er vevd tett sammen med filmens substans.
Skuespillerne har nyanser like fine som lyden av en spiss negl mot tynt glass.
En del mennesker husker sikkert Kim Ki-duks poetiske "Vår, sommer, høst, vinter...og vår igjen" .
Denne filmen, hans attende i rekken, er totalt annerledes.
Den vil kanskje provosere, den vil muligens vekke avsky.
Undertegnede sier kun:
Se den og ta deg god tid til å fordøye den.
PS.
"Pietá" har mottatt flere meget høythengende priser.
| 1
|
600537
|
Fremragende filmhåndverk - en Oscarkandidat
"Operasjon Argo" er en dramathriller som henter sitt stoff fra en autentisk hendelse som utspant seg i Teheran.
I 1979 toppet den iranske revolusjonen seg .
Militante grupperinger stormet den amerikanske ambassaden, og 52 mennesker med amerikansk pass ble holdt igjen som gisler.
Imidlertid, seks av ambassadens egne folk, alle amerikanere, greide i kaoset å komme seg ut en sideinngang.
De søkte tilflukt i hjemmet til den canadiske ambassadøren.
Men:
Ettersom tiden tikket, ble det mer og mer klart at de iranske opprørerne ville forstå at seks amerikanere, fast tilknyttet ambassaden, var forsvunnet.
Både utenriksdepartementet og CIA forsto at grunnen allerede hadde begynt å brenne under de seks.
I USA begynte mennesker å røre på seg .
Planer fødtes, planer ble forkastet.
Alle forsto at det kun var spørsmål om tid før de seks ville bli funnet og drept.
En CIA-ansatt ved navn Tony Mendez, med et utseende som en folkrocker (Ben Affleck), kom opp med en vanvittig plan:
Han kunne utgi seg for å være en filmprodusent som ville innspille en science fiction-film i Iran, og dermed smugle de seks ut.
Forslaget ble godtatt, ut fra en svevende fastslåing om at det var "den beste av alle de dårlige ideene".
Ben Affleck er også filmens regissør , hans tredje i så måte.
Og måten han regibehandler Chris Terrios' ærlige og dristige manus, er fremragende.
Han gir oss håndfast underholdning, hvor flotte one-liners er parret med stor fornemmelse for spenning.
Smidig, sitrende thrillerspenning.
Denne kombinasjonen formidler han i presise, nøye utmålte doser — det er effektivt og ypperlig utført!
Ben Affleck tolker sin CIA-skikkelse med stoisk balanse .
I ledende biroller sees Alan Arkin og John Goodman, de er begge like drevne som gamle sirkusartister.
Denne operasjonen ble hemmeligholdt fram til 1997 , da den ble frigjort av president Clinton.
Igjen :
Fremargende filmhåndverk på mange vis - en film som kommer til å bli nominert til flere Oscar-priser, sann mine ord!
| 1
|
600538
|
Som ildere i hønsehuset
En 32-åring (Michael Youn), hvis venninne er høygravid, får stadig sparken som kokk.
Han får sparken fordi han er altfor kresen, han vil tilberede kulinariske raffinementer der folk egentlig kun vil ha pommes frites.
Så en dag, via en guddommelig tilfeldighet, møter han den parisiske mesterkokken Alexandre Lagarde (Jean Reno, mest kjent for sine beintøffe roller), en matkunstner som både viktige forretningsforbindelser og matanmeldere har begynt å mene er forhenværende.
Han er desperat på utkikk etter en assistent som kan hjelpe ham med hans neste vår-meny.
Dette er like forutsigelig som en julebasar .
Det forhinder likevel ikke at innen det forutsigelige finnes det krydrede doser ironi, matglede, en lett, sommeraktig tone, kvikk regi og formbevisste skuespillere.
Men først og fremt og sist oppfører alle de franske skuespillerne seg som ildere i hønsegården.
Noen vil finne det masete, for å si det rundt, andre vil se på det som sjarmerende.
Sistnevnte gruppe vil høyst sannsynlig også finne filmen i seg selv sjarmerende.
| 0
|
600541
|
Eventyrlig jul
FAMILIEFILM
Norge 2015
Regi:
Thale Persen Manus:
Harald RosenløwEeg
Skuespillere:
Stella Irene Stenman, Vetle Qvenild Werring, EmmaStorvik, Bjarte Tjøstheim, Kyrre Hellum, Maria Brandshaug, ToneMostraum, Nils Jørgen Kaalstad, Herborg Kråkevik
Aldersgrense: 6 år
«Julekongen — Full rustning» tar opp tråden der adventskalenderen slapp den på NRK Super for tre år siden.
Igjen åpnes porten mellom vår verden og den eventyrlige Ridderdalen, igjen står julefeiringen på begge sider i fare og igjen er det opp til søsknene Mira og Kevin å ordne opp i sakene.
Små og store kinogjengere kan med andre ord igjen se frem til en masse forviklinger og skumlerier ispedd litt romantikk og mye humor.
Regissør Thale Persen og manusforfatter Harald Rosenløw Eeg har lykkes i å lage en eventyrfilm som føles like deler klassisk og moderne.
Tonen er satirisk når den beskriver vår tids familieliv, og trolsk når den tar oss med til Ridderdalens skoger.
Den har flotte digitale effekter og mektig gammeldags orkestermusikk.
Også er den altså morsom.
De små kommer til å fryde seg over fyren som koker trusene sine, de store over ridderne som leser den vovede publikasjonen «Jomfruer i nød».
Og alle kommer til å le av Bjarte Tjøstheim i rollene som spak revisor og slesk politimann.
Rik som den er på både stemning og fortellermessig overskudd - og med så mange kostelige opptrinn man får lyst til å se om igjen - er «Julekongen - Full rustning» noe nær en perfekt julefilm.
| 1
|
600544
|
Fremmed i et fremmed land
DRAMA
Frankrike 2015
Regi:
Jacques Audiard
Manus: Jacques Audiard, Noe Debre, Thomas Bidegain
Skuespillere:
Antonythasan Jesuthasan, Kalieaswari Srinivasan, Claudine Vinasithamby, Vincent Rottiers, Marc Zinga
Musikk:
Nicolas Jaar
Aldersgrense:
15 år
Flyktningekrisen som finner sted i Europa akkurat nå, har gjort «Dheepan» enda mer aktuell enn den var på vårparten da den vant Gullpalmen i Cannes.
Tre tamiler — en mann, en kvinne og et barn - kommer til en av Paris' forslummede, lovløse forsteder.
For å unnslippe borgerkrigen på Sri Lanka har de gitt seg ut for å være en familie, men i virkeligheten er de like fremmede for hverandre som for sitt nye hjemland.
Alt føles usikkert, utrygt, frustrerende.
Regissør Jacques Audiard («Profeten«) bruker litt musikk og noen av overgangene har et drømmeaktig skjær, men «Dheepan» er en film som ikke oppleves så mye spilt og regissert som levd ut og dokumentert.
Riktig nok får den et drag av bombastisk spenningsfilm når tittelkarakteren - som blir spilt av en virkelig eks-tamiltiger - mot slutten omsider er blitt presset for langt.
Men inntil da er den forstemmende troverdig.
Dessuten har den poesi.
I en spesielt øm scene ser vi Dheepan sitte dypt konsentrert over arbeidsbenken sin.
Når vi så får vist hva han har laget - en liten dør av gullfolie til et bilde av sin virkelige, for lengst døde familie - blir det opplagt at dette handler om noe langt mer enn bare praktisk flyktningepolitikk.
| 1
|
600545
|
Fascinerende mislykket
MUSIKKFILM
USA 2015
Regi:
Jon M. Chu Manus:
Ryan Landels
Skuespillere: AubreyPeeples, Juliette Lewis, Molly Ringwald, Ryan Guzman, StefanieScott, Hayley Kiyoko, Nicholas Braun, Isabella Kai Rice, AuroraPerrineau, Samantha Newark, Britta Phillips, Nathan Moore, BarnabyCarpenter
Musikk:
Nathan Lanier
Aldersgrense:
Tillatt for alle
Delvis jordnært tenåringsdrama, delvis klisjéfylt popstjernefantasi og delvis sentimental science fiction-historie:
«Jem and the Holograms» må være årets merkeligste og mest ujevne film.
Så lenge den bare handler om foreldreløse Jerrica og de tre søstrene hennes, er den helt OK.
Hovedrolleinnehaver Aubrey Peeples er flink til å balansere hjerte med hjerne og styrke med sårbarhet.
Regissør Jon M. Chus («Justin Bieber:
Never Say Never«) bruk av smarttelefoner, sosiale medier og Google Earth (!) er ofte fiffig.
Men når Jerrica blir til Internett-fenomenet
Jem og reiser til L.A. for å få platekontrakt, mister Chu grep om både tone, form og fokus.
Sangnummerne er kleine og kjærlighetshistorien puslete.
Konfliktene føles konstruerte og løsningene av dem lettvinte.
Og, liksom bare for å gi filmen en touch av det absurde, drasser Jerrica rundt på en robot faren laget til henne før han døde.
Den går av seg selv, sier «Bip-bip « og skjuler noe som skal vise seg å være en svært banal hemmelighet.
Tanken bak «Jem and the Holograms» er prisverdig nok: å lage noe litt fresht for jenter som ikke er blitt tenåringer ennå.
Men den ferdige filmen er et nesten fascinerende mislykket blandingsprodukt.
| 0
|
600546
|
Bond skuffer ikke
Action/thriller
USA/Storbritannia 2015
Regi:
Sam Mendes Manus:
Ian Fleming, John Logan, Neal Purvis, Robert Wade
Skuespillere:
Daniel Craig, Monica Bellucci, Léa Seydoux, ChristophWaltz, Ralph Fiennes, Ben Whishaw
Aldersgrense:
Ikke oppgitt
Hver gang det kommer en ny James Bond-film, er det litt som julekvelden.
Og denne gangen var det ekstra fine gaver under treet.
Den 24. filmen i rekken av offisielle Bond-filmer og den fjerde filmen med Daniel Craig som agent 007, byr på alt du ønsker deg og litt til.
Og har du kjennskap til de andre filmene er det ekstra gøy.
Av de fire siste filmene, er det uten tvil denne som har mest av den gamle magiske godfølelsen og det er flere referanser til tidligere filmer.
Ikke minst er det masse deilig, tørr humor.
I tillegg får vi vite enda mer om Bonds oppvekst og bakgrunn, og hvordan hans skjebne alltid har vært knyttet opp til den hemmelige organisasjonen Spectre, og organisasjonens leder Blofeld (Christoph Waltz).
Karakteren Blofeld er for øvrig den som er spilt av flere skuespillere enn James Bond, og har en tendens til å dukke opp igjen, og igjen (og han har selvfølgelig alltid med seg sin hvite perserkatt).
Regissør Sam Mendes har så langt ikke levert en dårlig film etter min mening (”American Beauty”, ”Skyfall”, ”Jarhead”), og det ryktes at han skal regissere den neste Bond-filmen også.
Daniel Craig har allerede signert kontrakten.
Om Blofeld dukker opp igjen vites ikke, men uansett blir det nok som julekvelden atter en gang.
| 1
|
600547
|
Vakker animasjonsfilm
Regi:
Tomm Moore
Manus: Will Collins
Skuespillere:
David Rawle, Brendan Gleeson, Fionnula Flanagan, Lisa Hannigan
Norske stemmere:
Anders Baasmo Christiansen, Lise Fjeldstad, Trond Viggo Torgersen, Ane Brun, Henrik Folke-Olsen Hellum
Ben bor sammen med mor og far midt ute i havgapet i et fyrtårn.
Moren er gravid og han gleder seg til å bli verdens beste storebror, og de bruker ventetiden godt ved at moren forteller ham sagnet om selkiene, skapninger som er halvt sel og halvt menneske.
Dessverre dør moren under fødselen, og i stedet for å elske sin nye lillesøster Saoirse, legger han all skylden på henne og bruker hver anledning han har til å være slem med henne.
Saoirse kan av en uforklarlig grunn ikke snakke, og hun sniker seg hele tiden inn på rommet hans for å låne ting han har fått av moren.
Men en dag begynner de merkeligste ting å skje , og før de vet ordet av det befinner de to seg på et eventyr med alver, magi og skumle ugler.
Saoirse er nemlig den siste selkien, og bare hun kan redde alvefolket fra ugleheksa.
Filmen vant ECFA-prisen under årets Barnefilmfestival i Kristiansand, og ble også nominert til Oscar
Selv om det er en barnefilm er det en del mørke og triste scener , så jeg anbefaler ikke å ta med de minste barna.
Dette er en unik film hvor barna blir introdusert til irske folkeeventyr, magi og vakker musikk og animasjon, samtidig som det fortelles en sterk historie om sorg, savn og kjærlighet.
Historien kryper rett inn i hjertet og blir der.
| 1
|
600548
|
Mer morbid monstermoro
Regi:
Genndy Tartakovsky
Manus: Dan Hageman, Kevin Hageman, Genndy Tartakovsky, Robert Smigel
Skuespillere:
Adam Sandler, Andy Samberg, Selena Gomez, Kevin James, Fran Drescher, Steve Buscemi, Molly Shannon, David Spade, Keegan-Michael Key, Mel Brooks
Norske stemmer:
Christoffer Staib, Selma Joner, Scott Maurstad, Oskar Fjeldstad-Bergheim, Anders Baasmo Christiansen, Admiral P, Anders Hatlo, Torbjørn Harr
Musikk:
Mark Mothersbaugh
Noen år etter bruduljene i den første filmen, er vi tilbake på monsterhotellet som blir drevet av selveste grev Dracula.
Han er blitt bestefar siden sist, og nå er spørsmålet om det lille nurket av et barnebarn — som har en vampyr til mor og en backpacker fra California til far - er monster eller menneske.
Det er med andre ord duket for en ny leksjon i det å godta andre som de er.
Selv om de i sine skildringer av voksen- barn-forhold har en del til felles med «Grusomme meg» (2010), er «Hotell Transylvania»-filmene verken smarte eller varme nok til å kunne måle seg med en moderne klassiker av det formatet.
Heller ikke miksen av voksne referanser og barnlig humor treffer like klokkerent.
Denne gangen er dessuten produktplasseringen så påfallende - våre venner monsterne sjekker mobilen minst like ofte som en gjennomsnittlig tenåring - at hele filmen får et unødig billig preg.
Men, OK, monstergalleriet er fremdeles fargerikt og en del av de utallige påfunnene deres er unektelig festlige.
Små kinogjengere som klarer å henge med i det høye tempoet - og ikke blir for skremt av de mest morbide karakterene - kommer neppe til å kjede seg.
Anmeldelsen er basert på 2D-versjonen med norske stemmer.
| 0
|
600549
|
Mor og barn og busemannen
Regi og manus:
Jennifer Kent
Skuespillere:
Essie Davis, Noah Wiseman, Daniel Henshall, Hayley McElhinney, Barbara West, Ben Winspear
Amelies mann ble drept i en ulykke da han skulle kjøre henne til fødestuen.
Seks år senere lever Amelie alene med sønnen Sam, fremdeles plaget av det som skjedde den dagen.
Tilværelsen gjøres ikke enklere av at Sam er blitt det man en gang ville ha kalt et problembarn.
Han har fæle fantasier om barnebokfiguren Mister Babadook, han skaper stadig farlige situasjoner for seg selv og andre.
Men virkelig ille blir det først når også Amelie begynner å se det Sam ser.
Zombier, vampyrer og sadistiske seriemordere kan være gufne, for all del.
Men — som vi husker fra for eksempel «Ondskapens hotell» (1980) - lite treffer oss hardere enn å se en familie gå løs på seg selv.
Og «The Babadook», som til å begynne med kan se ut som bare enda en monsterfilm, skal vise seg å være minst like vond som den er skremmende.
Den australske regidebutanten Jennifer Kent får mye ut av skrekkfilmens mest utbrukte motiver - snikende skygger, mystiske skritt over gulvet, busemannen som kanskje gjemmer seg i skapet - men det virkelige ubehaget maner hun frem fra menneskene selv.
Hennes omgang med temaer som depresjon, psykose og forholdet mellom mor og barn, er helt nådeløs.
Denne blir det vanskelig å riste av seg.
| 1
|
600551
|
Språklig overdose
Drama/komedie
USA 2015
Regi:
Noah Baumbach
Manus: Noah Baumbach, Greta Gerwig
Skuespillere:
Greta Gerwig, Lola Kirke, Matthew Shear, Jasmine Cephas-Jones, Heather Lind
Aldersgrense:
Ikke oppgitt
Dramakomedien ”Frances Ha” er et av de store høydepunktene i karrierene til regissør Noah Baumbach og skuespiller Greta Gerwig.
Kjæresteparet er tilbake med et nytt filmsamarbeid.
Men denne gangen prøver de litt for hardt.
Det starter bra med Tracy (Lola Kirke) som har startet på college i New York og desperat ønsker å få innpass i skolens litterære klubb.
Hun føler seg som et utskudd og sliter med å få nye venner.
Moren anbefaler henne å ringe Brooke (Greta Gerwig), hennes mye eldre, fremtidige stesøster som bor i byen.
Brooke er selvlært innen alle mulige områder, og hun er ikke bare energisk, men direkte manisk.
Tracy øyner en utømmelig inspirasjonskilde til sine noveller.
Og selv om hun tviler på at Brooke klarer å gjennomføre halvparten av målene sine, oppmuntrer hun henne for å se hvordan det hele utspiller seg.
I stedet for at de mellommenneskelige relasjonene, og Brookes åpenlyse diagnose, utforskes, utvikler filmen seg til en slags forviklingskomedie.
Flere andre uinteressante karakterer introduseres i plottet, og filmen mister mye av sjarmen.
Det er utvilsomt mye talent i alle ledd, men som sagt prøver de litt for hardt.
Dialogen går i superfart, og kommentarene hagler både hit og dit, og finner ikke alltid riktig sted å lande.
| 0
|
600553
|
Mot (para)normalt
GRØSSER
USA 2015
Regi:
Gregory Plotkin
Manus: Jason Pagan, Andrew Deutschman, Adam Robitel, Gavin Heffernan
Skuespillere: Chris J. Murray, Brit Shaw, Ivy George, Dan Gill, Chloe Csengery, Jessica Tyler Brown
Aldersgrense:
15 år
Den kanskje viktigste grunnen til at «Paranormal Activity» (2007) fungerte så godt som den gjorde, var illusjonen av at filmen viste faktiske overnaturlige hendelser.
Den hadde tilsynelatende verken manus eller regissør, men var klippet sammen av overvåkingsvideoene til en hjemsøkt familie.
Opptakene var i lange strekk helt begivenhetsløse.
Men når noe skummelt først skjedde, var effekten desto større.
Nå er vi kommet til oppfølger nummer 5, og originalfilmens rammer er for lengst blitt sprengt.
«Paranormal Activity: The Ghost Dimension» har ikke bare høyere tempo og mer bruk av håndholdte kameraer, men benytter seg også av 3D-effekter og tydelig dataanimasjon.
Historien — om en annen familie i et annet hus, men med forbindelseslinjer tilbake til de andre filmene - tar dessuten opp i seg elementer av mer konvensjonelle skrekkfilmer som «Poltergeist» og «Exorsisten».
«Paranormal Activity: The Ghost Dimension» er ikke uten sine uhyggelige sekvenser.
Men det som en gang var et nokså originalt konsept, er med tiden blitt kraftig utvannet.
Og etter én og en halv times sjøsyk kameraføring sett gjennom 3D-briller, hadde i hvert fall denne anmelderen behov for å legge seg nedpå litt.
| 0
|
600555
|
Blodrød kjærlighet
Regi:
Guillermo del Toro
Manus:
Guillermo del Toro, Matthew Robins, Lucinda Coxon
Skuespillere:
Tom Hiddleston, Jessica Chastain, Mia Wasikowska, Charlie Hunnam, Burn Gorman, Jim Beaver, Javier Botet, Kimberly-Sue Murray, Emily Coutts, Martin Julien, Gillian Ferrier
Musikk:
Fernando Velázquez
Aldersgrense:
15 år
Guillermo del Toro har i senere år brukt det meste av tiden sin på spetakkelfilmer av typen «Hellboy» og «Pacific Rim».
Men nå — nærmere 10 år etter fantasyklassikeren «Pans labyrint» - er regissøren endelig tilbake der han later til å føle seg mest hjemme: i det overnaturlige, gotiske melodramaet.
Utallige «found footage»-grøssere har gjort oss vant til at slike filmer skal se billige ut.
Det gjør ikke «Crimson Peak».
Med sine staselige kostymer og barokke kulisser - samt en fargepalett som understreker at dette ikke har noe med realisme å gjøre - er filmen tvert i mot storslått inntil det febrile, overdådig inntil det kitschy.
Og fortellingen står ikke tilbake for innpakningen:
Amerikansk overklassepike (Mia Wasikowska) faller for pengelens britisk aristokrat (Tom Hiddleston), følger ham og søsteren (Jessica Chastain) hjem til deres ruin av en herregård.
At gården er bygget på en grunn av blodrød leire og bokstavelig talt blør rød guffe, er ikke nok til å avskrekke henne.
Til det er kjærligheten for sterk.
Surpomper vil sikkert mene at det blir for mye av det gode.
Men alle som er villige til å gi seg fantasien og de store følelsene i vold, har en ordentlig filmopplevelse i vente.
Roy Søbstad
| 1
|
600556
|
Filmkunst fra førersetet
Regi:
Jafar Panahi
Manus: Jafar Panahi
Skuespillere:
Jafar Panahi
For tredje gang har Jafar Panahi laget filmkunst om kunstneres vilkår i Iran.
Ikke bare har han klart å lage en film som stort sett foregår inni en taxi, men med engasjement, varme og glimt i øyet forteller han mesterlig om Irans politikk, mennesker og kultur uten å virke verken bitter eller sutrete.
De første filmene i trilogien «This Is Not a Film» og «Closed Curtain» ble laget mens han satt i husarrest.
Denne gangen har han litt mer bevegelsesfrihet, men ikke mye.
Filmskaper Panahi spiller seg selv , og later som han er taxisjåfør mens han i all hemmelighet filmer passasjerene gjennom et lite kamera på dashbordet, og tråler gatene på jakt etter gode historier.
Filmen er en blanding av fakta og fiksjon, og det er både skuespillere og vanlige folk som er med.
I filmen kjører han, i tillegg til ymse karakterer , også rundt på niesen sin som ivrig filmer alt hun ser.
Hennes interesse for filmens uttrykksform viser optimisme for at det i fremtiden vil komme flere filmskapere fra Iran som vil kjempe for ytringsfriheten.
Den utsmuglete filmen vant både Gullbjørnen og kritikerprisen under årets filmfestival i Berlin.
| 1
|
600558
|
Kleint om kjærlighet
Drama/komedie
Norge 2015
Regi:
Jan Vardøen
Manus:
Jan Vardøen
Skuespillere:
Ingeborg Sundrehagen Raustøl, Helge Jordal, Bjørn Sundquist, Hilde Louise Asbjørnsen, Sverre Anker Ousdal, Hege Schøyen
Aldersgrense:
12 år
Hva skal man si om Jan Vardøens nye film?
Bildene av Oslo er vakre, hovedpersonen Ingeborg Sundrehagen Raustøl likeså.
Hege Schøyen er også et lite lyspunkt, men resten er ganske så ulekkert.
Jan Vardøen har både skrevet manus, regissert og produsert filmen, så det forklarer hvorfor den i det hele tatt er blitt laget.
Men ikke hvorfor den settes opp på kino?
Filmen handler om Ingvild som jobber som stage manager på Nathionaltheatret.
En kveld ser hun Jeppe (Helge Jordal) i salen, en svært kjent, men aldrende skuespiller som ikke har jobbet like mye den siste tiden.
Han er overstadig beruset og roper skjellsord mot scenen.
Senere treffer hun ham igjen på en bar, og hun følger ham hjem siden han ikke kan stå på beina.
Hun sovner på sofaen hans, og da hun våkner neste dag er han plutselig helt forandret.
Han er superkokk, kan sine drinker, og oppfører seg som en god gammeldags gentleman (muligens noe selvbiografisk dette?)
Så, helt ute av det blå, vil plutselig denne unge, vakre kvinnen ha sex med ham.
Han er ikke sikker, men lar seg liksom overtale.
Dette leder til den kleineste sex-scenen jeg har sett på lenge.
Så viser det seg at han egentlig er faren hennes.
Når hun i tillegg blir gravid, kanskje med hans barn, er farsen komplett.
| 0
|
600561
|
Psykologisk jentedrama
Drama
Frankrike 2014
Regi:
Mélanie Laurent
Manus: Julien Lambroschini
Skuespillere:
Lou de Laâge, Josephine Japy, Roxane Duran, Isabelle Carré, Rasha Bukvic, Carole Franck, Claire Keim
Aldersgrense:
12 år
Filmen «Pust» er en nervepirrende og troverdig fortelling om de psykologiske spillene som kan foregå blant jenter i tenårene.
Charlie (Josephine Japy) klarer seg greit på skolen, og får gode karakterer.
På hjemmebane er det litt tristere, med en utro far og en deprimert mor.
Så begynner Sarah (Lou de Laâge) i klassen.
Hun er som et frisk pust i en ganske grå og monoton hverdag, og Charlie synes det er fantastisk at Sarah velger henne som venn.
De to henger snart sammen som erteris, men det ganske tydelig at det skjuler seg noe mørkt under Sarahs smilende ytre.
Filmen starter som et såkalt oppvekstdrama, men etter hvert er det mer som en psykologisk thriller.
Og slik er hverdagen for veldig mange barn og unge, og ofte har foreldrene ingen anelse om hva som foregår.
At det å gå på skolen, er som å entre en blodig krigssone uten noen form for beskyttelse.
Skuespillerne er strålende og formidler skremmende godt hvor manipulerende og ondskapsfulle jenter kan være, og hva det å bli ydmyket og mobbet gjør med et ungt og sårbart sinn.
Selv om temaet på mange måter er velkjent, fortelles historien uten klisjeer og med alle karakterenes ulike nyanser slik at en forstår hvorfor de gjør som de gjør.
Svært vellaget i alle ledd.
| 1
|
600562
|
Mislykket oppfølger
Action
USA 2015
Regi:
Camille Delamarre
Manus: Adam Cooper, Bill Collage, Luc Besson
Skuespillere: EdSkrein, Ray Stevenson, Loan Chabol, Gabriella Wright, TatianaPajkovic
Aldersgrense:
15 år
«The Transporter Refueled» er den fjerde i rekken som handler om den tidligere elitesoldaten Frank Martin, som har gjort sine ferdigheter om til et levebrød.
De tre første filmene hadde Jason Statham i hovedrollen, men nå har Ed Skrein tatt over stafettpinnen.
Eller rettere sagt, han har gjort et forsøk på å ta over, men det kan best beskrives som et noe fomlende og ganske mislykket forsøk.
Plottet er ikke særlig interessant det heller.
En gruppe russiske menneskehandlere lever livet på den franske rivieraen, og har tjent en formue på prostitusjon og andre illegale aktiviteter.
Anna (Loan Chabol) som har jobbet som prostituert siden hun var 12 år, har fått med seg tre av de andre prostituerte og vil knuse den russiske organisasjonen og stikke av med pengene.
De tvinger Frank til å hjelpe dem ved å kidnappe faren hans (Ray Stevenson).
Skuespillerne leverer halvhjertede og amatørmessige prestasjoner, og det blir veldig tydelig hvor mye Jason Statham har betydd for de tidligere filmene.
Uten hans karisma og kampsportferdigheter, gjenstår bare klisjeene, flosklene og en gjeng med amatører med dårlige, engelske aksenter.
Både heltene og skurkene er endimensjonale, og det hele blir derfor svært kjedelig.
| 0
|
600563
|
Et mørkere eventyr
Eventyr
USA 2015
Regi:
Joe Wright
Manus: Jason Fuchs, basert påJ.
M. Barries karakterer
Skuespillere: Hugh Jackman, Rooney Mara,Amanda Seyfried, Garrett Hedlund, Nonso Anozie, Levi Miller, KathyBruke, Adeel Akhtar
Aldersgrense: 9 år
Skal du like denne filmen må du legge fra deg det du vet om Peter Pan fra før av.
Dette er ikke den uskyldige og barnevennlige versjonen med harmløse rampestreker.
Nei, her snakker vi om et mye mørkere eventyr.
Fra lille Peters grusomme tid på barnehjemmet til han blir kidnappet av skumle pirater og tvunget til barnearbeid i gruvene, er det stort sett bare grusomme ting som skjer med ham.
Historien finner sted før Kaptein Krok blir slem.
Skurken i denne versjonen er Kaptein Svartskjegg (Hugh Jackman), som nesten har utryddet alle feene i Aldriland og tvinger voksne og barn til å jobbe i gruvene for å finne klumper med fe-støv som han inhalerer gjennom en maske for å holde seg ung.
Peter Pan og hans allierte Kaptein Krok, klarer å rømme og slår seg sammen med opprørerne for å prøve å stoppe Svartskjegg og beskytte de gjenlevende feene.
Filmen er ikke for de minste, men vil garantert underholde de litt større barna.
Den er actionfylt fra start til slutt, og er fylt av fargerike karakterer og kostymer inspirert av ulike etniske folkedrakter.
Filmen er en sprø og annerledes tolkning av den klassiske historien vi kjenner så godt, og du vil enten elske eller hate den.
| 1
|
600629
|
Hemmeligheter og løgner (og mord)
Regi:
Erik Van Looy
Skuespillere:
Wentworth Miller, James Marsden, Karl Urban, Matthias Schoenaerts, Eric Stonestreet
Manus: Bart De Pauw, Wesley Strick
Aldersgrense:
15 år
Fem velstående kompiser deler en hemmelighet : leiligheten hvor de gjør slikt konene deres ikke må få vite om.
Alt går som smurt inntil den dagen en blondine blir funnet drept der inne.
Døren er låst og ingen andre enn de fem har nøkkel.
Morderen må med andre ord være en av dem.
Det meste av underholdningsverdien i en thriller som denne, ligger selvsagt i at plottet hele tiden prøver å lure oss.
Hvor mange forsøksvis smarte «twister» man orker i løpet av snaue to timer, blir antakelig en individuell sak.
«The Loft» har likevel så mange at den vil tøye de flestes grenser :
Scene etter scene forteller oss at det vi så i de foregående scenene, egentlig var noe helt annet enn det vi trodde vi så.
Enkelte av oss får migrene av sånt.
Det virkelige problemet med «The Loft» — den amerikanske «remaken» av en belgisk publikumssuksess - er likevel at den oppleves så kald.
Å skulle mobilisere sympati for en gjeng én-prosentere som kan holde seg med hemmelige luksusleiligheter på Manhatten, er i utgangspunktet vanskelig nok.
Men disse er altså noen horebukker - og kanskje til og med mordere - i tillegg.
Liksom for å gni det inn, ser også fire av de fem ut som Calvin Klein-modeller.
| 0
|
600632
|
Kunstig og forutsigbar
Aldersgrense: 7 år
Regi:
George Tillman Jr.
Manus: Craig Bolotin, basert på boken med samme navn av Nicholas Sparks
Skuespillere:
Britt Robertson, Oona Chaplin, Scott Eastwood, Melissa Benoist, Alan Alda, Jack Huston
”The Longest Ride” er basert på Nicholas Sparks’ bok med samme navn, og minner svært mye om en annen Sparks bok — ”The Notebook”.
Også den filmatisert med litt større suksess enn dette.
Kanskje blir historieoppbyggingen for lik, så en ikke kan unngå å sammenlikne, og da kommer dessverre denne filmen til kort.
Igjen er det to kjærlighetshistorier som er flettet sammen , en ung og en gammel.
Det unge nyforelskete paret Sophia (Britt Robertson) og Luke (Scott Eastwood) er på vei hjem fra en date og ser at noen har kjørt utfor.
Dette viser seg å være den eldre mannen Ira (Alan Alda).
De redder ham ut av den brennende bilen og får ham på sykehus.
Sophia begynner å besøke ham, og han forteller historien om Ruth (Oona Chaplin), sin store kjærlighet gjennom 55 år som nå er død.
”The Notebook” hadde Ryan Gosling og Rachel McAdams som hadde så het kjemi at det dugget på øyeeplet, og James Garner og Gena Rowlands som var til å spise opp.
”The Longest Ride” har riktignok sønnen til Clint Eastwood i rollen som cowboyen Luke, men det blir aldri det helt store fyrverkeriet selv om de prøver hardt, litt for hardt.
Kjemien er dessverre som et flatt batteri.
Scenene fremstår også som konstruerte og kunstige, og handlingen er svært forutsigbar.
| 0
|
600633
|
Vakker, varm og morsom
Regi:
Theodore Melfi
Manus:
Theodore Melfi
Skuespillere:
Bill Murray, Melissa McCarthy, Naomi Watts, Chris O’Dowd, Jaeden Lieberher
Aldersgrense: 7 år
Bill Murray er fantastisk som alltid , og denne filmen er virkelig skreddersydd for ham.
I rollen som den desillusjonerte og deprimerte Vincent, klarer han å virke både elskelig og frastøtende på samme tid, og alltid med en undertone av humor.
Murray er ikke den eneste som er lett å like i denne filmen heller.
Melissa McCarthy spiller en noe lavmælt rolle til en forandring som den nyseparerte moren Maggie, som gjør alt hun kan for å få endene til å møtes.
Hennes sønn Oliver (Jaden Lieberher), er fantastisk med sin optimisme, pågangsmot og sin evne til å se det gode i alle uansett hvor godt gjemt det er.
Oliver og Vincent blir de mest usannsynlige bestevennene, men vennskapet redder dem begge på hver sin måte.
Gjennom Oliver blir alle andre også minnet på at det alltid er mer med et menneske enn det som er synlig på utsiden.
Regissør, manusforfatter og produsent, Theodore Melfi, kommer plutselig tilbake på radaren med denne herlige filmen.
Han har ikke laget spillefilm siden 1999 (”Winding Roads”), men kommer nå også snart med filmen ”Going in Style”, som han også har skrevet og co-regisserer sammen med Zach Braff.
Til slutt må jeg nevne kronen på verket i vakre og varme ”St. Vincent”, avslutningsscenen.
Den beste jeg har sett på lenge, og må bare oppleves.
Spesielt hvis du liker Bob Dylan.
| 1
|
600635
|
Ansikt til ansikt
DOKUMENTAR
Norge 2014
Regi:
August B. Hanssen
Medvirkende:
Ida Storm
Aldersgrense:
14 år
Det er ikke lett å se inn i øynene til noen som har det vondt.
Men «Idas dagbok» tvinger oss til å gjøre akkurat dét.
Filmen er satt sammen av opptak tittelens Ida har gjort av seg selv gjennom flere år.
Ida — en ung, blond kvinne med et blikk som ikke viker - lider av «emosjonell, ustabil personlighetsforstyrrelse».
Når hun er glad, kan hun gråte av lykke.
Når hun er trist, finnes det ingen bunn.
Noen ganger skader hun seg selv.
Opptakene har Ida gjort for sin egen del.
Det var aldri meningen at noen andre skulle se dem.
Vi får Ida som snakker til seg selv, Ida som ruser seg, Ida som råkjører med bil, Ida som ser Satan i speilet og Ida med oppkuttet håndledd.
Vi får ingen kunstige intervjusituasjoner, ingen dramatiseringer, ingen utenforstående innspill og knapt noen kontekst.
Subjektiv som den er , gir «Idas dagbok» neppe noe allmenngyldig inntrykk av hvordan det er å ha en psykisk lidelse i Norge i dag.
Det er likevel ikke ofte man får et mer levende inntrykk av mennesket bak diagnosen.
Og helt til sist - takket være et fullstendig overrumplende, nærmest magisk avslutningsbilde - etterlater filmen oss med noe kanskje enda mer verdifullt: følelsen av at det finnes håp, tross alt.
| 1
|
600636
|
I drømmeland
EVENTYR/ANIMASJON
Japan 2001
Originaltittel:
Sen to Chihiro no kamikakushi/Spirited away
Regi og manus: Hayao Miyazaki
Norske stemmer: Eira Elise Øverås, Kari Simonsen, Malin Pettersen, Mikael Aksnes-Pehrson, Even Stormoen, Erlend Klarholm Nilsen, Lars Sundsbø, Emilie Christensen, Kim Fangen, Johannes Joner, Ella Skarra, Paul-Ottar Haga
Musikk:
Joe Hisaishi
Aldersgrense: 7 år
Svært få filmer tåler å bli sett om igjen like mange ganger som «Chihiro og heksene» (2001).
Den er faktisk så overdådig at man umulig kan få med seg alt første gang.
Nå kan du oppleve den japanske mesteranimatøren Hayao Miyazakis definitive verk på stort lerret med nyinnspilt norsk tale.
«Chihiro og heksene» arter seg mest av alt som en feberdrøm.
Vår spede, lille hovedperson blir ved en tilfeldighet fanget i en parallelverden til vår egen, en hvor ånder, guder og magi er høyst reelle størrelser.
Flere av sekvensene som følger er simpelthen uforglemmelige: badehuset med alle sine underlige gjester, fyrbøteren med seks armer og en hær av sotgnomer, slemme Yubaba og kjempebabyen hennes, spøkelsestogturen over havet.
Denne verdenen — som delvis er basert på japansk folklore og delvis later til å komme rett fra Miyazakis egen underbevissthet - blir gitt liv gjennom animasjon som ikke står tilbake for klassisk Disney.
Og ulikt noe fra et vestlig filmstudio, tør «Chihiro og heksene» å være minst like burlesk som den er søt.
100 prosent uforutsigbar er den også.
Skulle du gå glipp av dette moderne mesterverket under Barnefilmfestivalen, får du sjansen igjen på ordinær kino fra 8. mai.
| 1
|
600735
|
Det var som Fanden …
Regi:
Drew Dowdle, John Eric Dowdle
Manus: Brian Nelson, M. Night Shyamalan
Skuespillere: Joshua Pearce, Kimberly Ables Jindra, Chris Messina, Aaron Berg, Jay Hunter
Sensur:
15 år
Regissøren/manusforfatteren M. Night Shyamalan (blant annet «Den sjette sansen») har skrevet en serie grøsserhistorier.
Dette er den første i serien, som er blitt døpt «The Night Cronicles».
Skal en i det hele tatt ta til seg denne historien, må en legge alle rasjonelle holdninger og logiske tankerekker vekk.
Helt vekk.
For i denne grøsserhistorien påstår M. Night Shymalan at Djevelen finnes.
Han påstår også at han vandrer omkring i blant oss i ulike menneskeforkledninger.
Således går han, Djevelen, altså, inn i en heis i et stort kontorbygg i Philadelphia.
I høyst alminnelig menneskedrakt.
Han er ute etter en spesiell sjel blant den lille gruppen som befolker akkurat denne heisen.
Filmen er regissert med kjapp, klaustrofobisk nerve.
En kan tro på den angsten og panikken som bryter ut hos både de innesperrede og byggets betjening da heisen uforklarlig stopper mellom to etasjer.
En kan også forstå tvilen hos en oppdukkende politietterforsker.
Men så er det med den djevelskapen, da...
| 0
|
600736
|
Løgn og sannhet om Irak-krigen
Regi:
Doug Liman
Manus:
Jez Butterworth, John Butterworth
Musikk:
John Powell
Skuespillere:
Naomi Watts, Sean Penn, Ty Burrell, Bruce McGill, Brooke Smith, David Denman, Sam Shepard
Sensur:
11 år
Dette baserer seg på en sann historie, i filmens siste minutter ser vi en tv-tale holdt av filmens kvinnelige hovedrolle, Valerie Plame (Naomi Watts).
Utgangspunktet som følger:
Valerie Plame var en CIA-agent, kun hennes ektemann Joe Wilson (Sean Penn) og hennes foreldre visste at hun arbeidet der.
For sine venner oppga hun en helt annen jobb.
Før USA invaderte Irak på begynnelsen av 2000-tallet, hyret CIA Plames ektemann til et enkelt oppdrag i Niger i Afrika, han hadde tidligere vært ambassadør der og hadde en mengde kontakter.
Målet var at han derfra skulle spore eventuelle indikasjoner på at Saddam Hussein arbeidet med å utvikle masseødeleggelsesvåpen.
Han fant ingen beviser på dette.
Da krigen var et faktum, gikk Joe Wilson offentlig ut og beskyldte Bush-administrasjonen for å fare med løgn.
Noe som medførte at Valerie Plames identitet som CIA-agent ble avslørt og hun mistet jobben.
Ja, verre:
Både hun og mannen ble lagt for hat i USA, både offentlig og privat.
Senere har jo deres beveggrunner for å handle som de gjorde, blitt bevist å være sannheten og Bush-administrasjonen er blitt avslørt i å ha tilrettelagt sannheten i pakt med en rettferdiggjørelse av en Irak-invasjon.
Det er et tradisjonelt drama innen en meget amerikansk sjanger, dette:
Den ene mot de mange.
Den ene rettferdige mot den store Løgnen.
Men innen de rammene fungerer filmen helt utmerket.
Den har en stikkende nerve og en tikkende puls, iblant er det faktisk mer actiondrama enn drama, Doug Liman («Swingers», «Mr. & Mrs. Smith») besitter visuell smidighet og en kontant myndighet i sitt regihåndverk, og manusforfatterne Jez og John Butterworth er kløktige og våkne og sitter inne med full oversikt over hele bildet.
Naomi Watts og Sean Penn tolker dette tøffe, humane og intelligente ekteparet meget formbevisst.
Andre store roller synes nøye plukket med hensyn til karakterens utseende og væremåte.
Ekteparet Plame/Wilson lever i dag i Santa Fe, langt fra CIAs verden.
| 1
|
600737
|
Omhyggelig og ømt barneportrett
Regi og manus:
Semih Kaplanoglu
Skuespillere:
Bora Altas, Erdal
Besikcioglu, Tülin Özen
Sensur:
Tillatt for alle
For noen vil helt sikkert denne filmen være på linje med å sitte og se maling tørke.
Den utspilles i Svartehavsregionen av Tyrkia, en region med et levesett, en kultur og en religion kraftig annerledes enn vår.
Filmen fokuserer på en seks år gammel gutt.
Men som du husker:
Menneskenes hjerter er alltid de samme, overalt, til alle tider.
Hvis du gir deg selv tid og åpner noen kamre i deg, kan denne filmen gi en fin opplevelse.
Denne gutten, Yusuf, er sky og hemmet.
På skolen stammer han, sammen med sin far snakker han åpent og utvunget.
Moren når ikke inn til ham på samme måte som faren.
Han holder seg inne i friminuttene, han ser de andre leke fra klasserommets vindu.
Hans far drar til et annet område for å samle honning, et livsviktig arbeid.
Der blir han borte.
Yusuf søker etter ham på egen hånd.
Denne filmen har et uttrykk og en fortellerstruktur av stor ro.
Men det er en ro som besittere dybde og avgir ringvirkninger av dybde, ingen treghetsfølelse.
Symbolikken er nær og fattbar, og skuespillerne tolker sine skikkelser helt uten glamour eller tendenser til soloutspill.
Igjen:
Åpner du deg og gir deg selv tid, er «Honning» et filmverk som vil kretse lenge i deg.
På den gode måten, som en melodi du ikke får ut av hodet, av sinnet.
Regissør og manusforfatter Semih Kaplanoglu er kanskje mest kjent for filmene «Süt» (2008) og «Angel's Fall» (2005).
| 1
|
600738
|
Både barnlig og livsklok
Regi:
Maria Lindberg, etter Tove Janssons bok
Inntalt med norske stemmer
Sensur:
Tillatt for alle
I denne produksjonen (i farger, 1 time, 17 minutter lang) er regissøren Maria
Lindberg og produsenten Tom Carpelan, de hadde de samme funksjonene i den forrige Mummi-filmen:
«Mummitrollets farlige midtsommer» (2008).
Det er også laget en kortfilm i sort/hvitt av denne boken i 1978.
Åpningsmelodien er skrevet/blir fremført av islandske Bjørk.
Det unike ved Tove Janssons (1914 – 2001) bøker om Mummitrollet er at de kombinerer det naive og enkle med livsklokskap.
De er skrevet og tegnet for et barnepublikum, men dypest sett er de livskloke, og man trenger ingen veiledning eller lupe for å forstå at de egentlig er om oss, ikke om eventyrfigurer i et «Ikke-land».
Det animerte, selve strekene og bevegelsene, er enkle, meget enkle, med et poengtert trykk.
Som utropstegn eller spørsmålstegn eller trafikkskilt.
Her dreier historien seg om at en meteor nærmer seg Jorden, en trussel om tilintetgjørelse svever bokstavelig talt over hodene på personene i Mummidalen.
Mummitrollet og vennene hans drar ut med en elveflåte for å komme til et observatorium i De ensomme fjellene.
De som holder til der, kan fortelle dem det de vil vite om kometen.
Reisen er dramatisk på en pussig/koselig måte.
Men hele veien får Tove Jansson fortalt noe om oss mennesker, vår angst, vårt behov for trygghet, vårt behov for å vite, våre relasjoner.
I all denne naive dramatikken serveres det klokskaper som «Vanskelighetene begynner når menneskene vil eie ting» og «Å bli for glad i ting du eier, gjør livet vanskeligere og ufriere».
Pluss «Jo mindre du er, jo større er vanskelighetene du møter».
Og:
«Du skal vokte deg for mennesker som har hodet i skyene».
De norske stemmen har snert og egenart, Alexander Rybak er et av navnene.
| 1
|
600739
|
Blodig biff fra Rodrigues
Regi:
Robert Rodrigues, Ethan Maniquis
Manus: Robert Rodrigues, Alvaro Rodrigues
Skuespillere:
Danny Trejo, Robert De Niro, Jessica Alba, Steven Seagal, Michelle Rodrigues, Jeff Fahey, Don Johnson, Lindsay Lohan
Sensur:
18 år
Danny Trejo er regissør/manusforfatter
Robert Rodrigues' 24 år eldre fetter.
Hans eneste skuespillerutdannelse er elleve år i San Quentin-fengselet i California.
Han har gjort seg bemerket ved flere markante biroller, blant annet har han vært med Robert De Niro tidligere, i ransfilmen «Heat», Nokas-bandens favorittfilm.
Nå har fetter Robert gitt ham hovedrollen i «Machete».
Historien er en dusinvare om narkobaroner, illegal innvandring Mexico/USA, hevn, drap og blod.
I motsetning til sin sjelefrende/kamerat Quentin Tarantino, hvis filmer ved siden av å være voldelige, også besitter humor, sjangerspill og ironisk lekelyst, har Robert Rodrigues mindre humor, filmene er atskillig mer bastante, selv om typetegning, replikker og stemninger til en viss grad kan fengsle og fenge.
I denne filmen strekkes
volden langt ut, så langt at
filmen i Norge har fått 18-års grense, noe som i dag er sjelden.
Det skytes med våpen så digre som mopeder, det virvles effektivt med machetekniver – derav tittelen – det slås med knyttnever, det eksploderes og ingen er til å stole på og alle sier tøffe ting til hverandre og firkløveret den ensomme ulven Machete (Danny Trejo) er oppe mot, er så tøffe at de nesten ikke kan gå.
Firkløveret spilles av Robert De Niro, Steven Seagal, Don Johnson og Jeff Fahey.
Og Danny Trejo ser ut som en utkaster ved en tredjeklasses nattklubb i Mexico, men ett skal han ha:
Han fascinerer som skuespiller, jada.
| 0
|
600740
|
Håp, hevn og lengsel hjem
Regi:
Bent Hamer etter Levi Henriksens novellesamling
«Bare mjuke pakker under juletreet»
Skuespillere:
Trond Fausa Aurvåg, Fridtjof Såheim, Reidar Sørensen, Ingunn Beate Øyen, Nina Andresen Borud, Tomas Norström
Sensur:
11 år
I denne filmen har ikke Bent Hamer (blant annet «Eggs og «Salmer fra kjøkkenet») hentet sitt stoff fra egen sjel.
Men basert seg på novellesamlingen «Bare mjuke pakker under juletreet» av den kloke, poetiske og ofte mollstemte Levi Henrisken, som skriver fra det fiktive Skogli, som egentlig er Granli i nærheten av Kongs-vinger.
Julaften er den røde tråden, selve brennpunktet.
Omkring denne kvelden, som i sin dypeste mening er en feiring av Jesu fødsel og tanken om fred og forsoning, påtreffer vi flere par og enkeltpersoner.
Episodene har ingenting med hverandre å gjøre, bortsett fra at alt sees i henhold til julaften og at de utspilles i bygdesamfunnet Skogli, et stillferdig, frostknirkende, snøfylt sted, hvorover nordlyset majestetisk bretter ut sitt bevegelige, gulgrønne teppe.
Det er ingen idyllisk jul Hamer/Henriksen ruller sakte ut for oss:
Den separerte mannen som nektes å se sine egne barn og derfor går drastisk til verks.
Han får kanskje en form for hevn…
Et ungt flyktningpar, der kvinnen skal føde, tvinger bygdas lege til å bistå fødselen, dét på selve julaften.
Kvinnen med sterke forhåpninger til sin hemmelige kjæreste, men på selve julekvelden reiser han til kone og barn.
Men hun får sin søte hevn og får derigjennom hevet sin selvfølelse og kan, føler vi, gå videre.
Dette er et utplukk av de skjebner som skildres, skjebner som viser tragedien i den hverdagslige, knallsort humor i en dyp fortvilelse, humor i det mollstemte, og håp og forsoning i sorgen og frustrasjonen.
Liv og død og alt i mellom.
Men se:
Også rene, medmenneskelige handlinger.
Bent Hamer må være en flink personinstruktør, for alle skuespillerne tolker sine skikkelser med måtehold.
Men bemerk:
Et virkningsfullt måtehold, slik vi kjenner det fra «Salmer fra kjøkkenet».
Og siden vi snakker om skuespillere:
Levi Henriksen selv spiller en forurettet vekter.
La oss si det slik:
Henriksen har for lengst funnet sine kunstformer – forfatterskap og musikk.
For undertegnede behøver han ikke gå videre innen skuespillkunsten…
Hamer formidler gjennom sin regikunst klare bilder og billedrekker av et frossent, stille desember-Norge.
Og han makter, både rytmisk og i selve substansen, å formidle Levi Henriksens litterære univers, samtidig som filmen umiskjennelig har Bent Hamers fingeravtrykk.
Eller kanskje vi skal si:
Bent Hamers kunstneriske dna.
Eneste minus:
Stemmene, især et par av de kvinnelige skuespillerne, lyder iblant utydelige.
| 1
|
600741
|
Energisk tog-action
Regi:
Tony Scott
Manus:
Mark Bomback
Musikk:
Harry Gregson-Williams
Skuespillere:
Denzel Washington, Chris Pine, Rosario Dawson, Elisabeth Mathis
Sensur:
11 år
Vi har opplevd det på film tidligere, i «Runaway Train» fra 1985, med Jon Voight og Eric Roberts:
Et løpsk godstog med livsfarlig last, en katastrofe ser ikke ut å kunne unngås.
Men «Runaway Train» handlet om rømte straff-fanger, og utspilte seg i Russland, dette foregår i våre dagers Pennsylvania, USA, og de involverte er alminnelige lokførere og funksjonærer.
Det finnes noen følelsesmessige aspekter mellom den ene lokføreren og hans døtre og den andre og kona hans, det føles like selsomt unødvendig som en sminkebag i et jaktlag.
Men, vel, i Hollywood mener en jo at en slik tilleggsdimensjon er nødvendig for å skape både balanse og mer penger.
For energien, rytmen og fremdriften er stor, ja, direkte muskuløs i denne filmen, det er i selve actionbevegelsene filmens kraft og tiltrekning ligger.
Og regissør Tony Scott (han er mannen bak filmer som «Metro 123 kapret», «Domino» og «Man on Fire») viser – igjen – at han durkdrevent og sekundpresist beher-sker både den visuelle og rent fortellermessige dynamikken.
Han har brukt Denzel Washington («American Gangster») tidligere, og både han og den langt yngre Chris Pine («Star Trek») spiller med kløkt, hvilket vil si med beherskede virke-midler, men rikelig nok til at vi tror på både det besluttsomme og det nølende i dem.
Denzel Washington er nesten ukjennelig i denne rollen:
Han er fullstendig raket på hodet.
Likevel umiskjennelig Denzel Washington når actionfortellingen begynner å utvikle seg.
| 1
|
600742
|
Flatt actionmas
Regi:
Adam McKey
Manus: Adam McKey, Chris Henchy
Skuespillere: Will Ferrell, Mark Wahlberg, Eva Mendes, Michael Keaton
Sensur:
11 år
Dette er en hån mot oss som setter pris på en velturnert komedie og en dreven actionfilm.
Det finnes riktignok noen rappkjeftede, vitale øyeblikk helt i begynnelsen, da Samuel L. Jackson («Pulp Fiction» m.m.) er med.
Men han omgjøres til en blodflekk på fortauet etter ti minutter.
Terningkast 2 gis for Jackson.
Resten er flatt, uoppfinnsomt, repeterende og irriterende, både i personkarakteristikk og i replikker/dialoger.
Det er en knippe dyktige skuespillere med, men det de har å spille på kan få plass under et frimerke, derfor blir deres prestasjoner som å beskue vertikale fiskepuddinger med en viss taleevne.
Omdreiningspunktet i actionscenene er ofte, svært ofte, bilkollisjoner.
Å oppleve dem er like stimulerende som å se maling tørke.
Og se så om vi ikke i en liten birolle skal belemres med hun som er verdensberømt for å være en forbruker: Paris Hilton.
| 0
|
600743
|
Meget vellykket trollspøk
Regi og manus:
André Øvredal
Skuespillere:
Otto Jespersen, Hans Morten Hansen, Tomas Alf Larsen, Johanna Mørck, Knut Nærum, Robert Stoltenberg
Sensur:
11 år
Det sies i fortekstene at denne filmen er satt sammen av taper fra 2008 som produksjonsselskapet Filmkameratene har fått i hende.
Eksperter har gjennomgått tapene og gått god for ektheten.
Sies det.
Det er med andre lagt i kakkelovnen for en liksomdokumentar.
En dokumentar om tre studenter fra medielinja ved høyskolen i Volda.
De har fått en skoleoppgave om å lage en film om en lokal personlighet.
De fokuserer på en folkesky type, kalle Hans (en barsk/lakonisk Otto Jespersen), som med jevne mellomrom kommer til lokalsamfunnet.
Omkring ham svever den runde betegnelsen «Krypskytter».
Og dét av bjørn!
Etter først å ha møtt en bister mur av lukkethet, åpner han seg for dem.
Og ved alle guders svimle overraskelse viser det seg at han er en trolljeger.
Statlig ansatt.
Det finnes nemlig i Norge en Trollforvaltning, skal de tre studentene få høre.
Staten Norge har i mange, mange år hatt en dekkoperasjon som går ut på å holde alle troll innen sine revirer.
De som av en eller annen grunn kommer utenfor dem, må elimineres.
Denne dekkoperasjonen, der hele det norske folket bevisst føres bak lyset, får de siste måneders korrupsjonsanklager og bevisplanting til å fortone seg som barnehageleker.
Trolljegeren
Hans vil nå at dette skal opp i lyset, han er kort og godt lei av all hemmelighetskremmeriet.
Han vil også at jobben skal anerkjennes mye mer enn den er blitt til del.
Denne anmelder konkluderer her og nå:
Dette er en særdeles original idé og måten den blir presentert på er laget med en finurlig blanding av bevisst amatørklossethet, kontant ironi, treffsikre person – og miljøskisser, drabelig action, hvori troverdige effekter og modellering.
Vi snakker om at Asbjørnsen og Moe, samt Th.
Kittelsen og Ivo Caprino formmessig møter grøsseren «The Blair Witch Project» fra 1999.
Men filmen er ingen grøsser, den lever og den overlever gjennom sin klare evne til å være morsom på en dønn alvorlig måte.
Og det morsomme er hujende drabelig og like fengslende som et sirkusnummer du aldri har sett før – aldri.
Men igjen:
Form – og stilmessig har filmen hentet mye ild fra lavkostnadsfilmen «The Blair Witch Project».
Sum:
Filmen er morsom, virkelig morsom, og drastisk original, på den positive måten.
Av sted på kino, medborgere!
| 1
|
600744
|
Kvinneportretter og politikk i poetisk språk
Regi:
Shirin Neshat
Manus: Shirin Neshat, Shoja Azari etter Shahrnush Parsipurs roman
Skuespillere:
Pegah Ferydoni, Arita Shahrzad, Shabnam Tolouei, Orsi Tóth
Musikk:
Ryuichi Sakamoto
Sensur:
15 år
Denne filmen er produsert i Europa, i en co-produksjon mellom Østerrike, Frankrike og Tyskland.
Men den er faktisk debutfilmen til den iranske samtidskunstneren Shirin Neshat.
Hun har utstillinger i gallerier og kunstmuseer verden over, men lever i eksil i både Europa og USA.
Kunsten hennes fokuserer ofte på kvinneskjebner.
Hennes film baserer seg på en roman av den kvinnelige, iranske forfatteren Shahrnush Parsipurs roman med samme tittel som filmtittelen.
Filmen utspiller seg sommeren 1953.
Det var en avgjørende tid i Iran: den demokratisk valgte statsministeren Mohammad Mossadegh ble styrtet av et statskupp ledet av USA og støttet av Storbritannia.
Sjahen Mohammad Reza Pahlavi som hadde flyktet fra landet, ble gjeninnsatt.
Mot denne meget urolige bakgrunnen tegnes fire kvinneportretter.
Samtidig som disse fire kvinneskjebnene sakte utvikler seg og knyttes sammen, blir også politiske linjer beskrevet, forholdet mann/kvinne, både på det personlige – og rent samfunnsmessig plan, belyses, og det religiøse og kulturelle klimaet skisseres poengtert.
Formen er klar, balansert, nesten streng, samtidig er både bilder og billedrekker ren poesi.
Jordfargede, mollstemte, avklarede bilder.
Og en tenker:
Iblant må en ty til poesien, den sanne poesien, for virkelig å anskueliggjøre situasjoner, kontrapunkt og symboler.
Skuespillerne glir sømløst inn i denne billedpoesien.
En film som høyner ens bevissthet om både mennesker generelt og om en konkret politisk/kulturell situasjon.
Glimrende, sier denne anmelder.
Glimrende sa også juryen under fjorårets filmfestival i Venezia, der fikk Shirin Neshat den høyeste utmerkelsen for sitt regiarbeid.
| 1
|
600745
|
Dødfødt idé, masete gjennomført
Regi og manus:
Thomas Cappelen Malling
Skuespillere:
Mads Ousdal, Jon Øigarden, Linn Stokke, Amund Maarud, Dean Erik Andersen
Sensur:
11 år
Før visning av denne norske komedien, trodde en faktisk at en hadde med en skarpskodd satire å gjøre, med finurlige over – og undertoner, med intelligente spark i retning Norges politiske landskap og klima i 1970-årene, den gang Arne Treholt ble arrestert og senere idømt en meget lang straff for spionasje til fordel for en fremmed makt.
For, nemlig:
Et bredt pr-maskineri har lenge vært frempå og skapt store forventninger.
Men se så:
Vi blir budt noe helt annet.
Vi blir budt en forkrampet og forarmet historie om at kommandør Arne Treholt egentlig var leder for en norsk gruppe av sanne patrioter, modellert etter mønster av den japanske krigskulten som kalles Ninja.
De holdt til på en øy i Oslofjorden, sier filmen, og tilhørte egentlig en CIA-finansiert nettverk hvis hovedoppgave er å skape frykt for kommunistisk terror.
Dette kan se morsomt ut på papiret.
Slik regissør/manusforfatter Cappelen Malling har behandlet sitt stoff, blir det et mas.
Et tomt mas.
Form – og stilmessig er det en stuing av forsert rytme og gjentakelser i en blanding av kornete dokumentaropptak, action og satirekomikk.
Det fenger overhodet ikke.
For:
En komedie, hvor crazy/vill/anarkistisk den nå enn måtte være, må og skal ha en bunn av mål, mening og retning.
De momentene er svært vanskelige å få øye på i «Kommandør Treholt & Ninjatroppen».
Det er synd.
Ekstra synd er det når vi gjennom et godt pr-apparat trodde på dette.
| 0
|
600746
|
James Bond som hund
Regi:
Brad Peyton
Manus: Ron J. Friedman, Steve Bencich, John Regua/Glenn Ficarra
Musikk:
Christopher Lennertz
Inntalt med norske stemmer
Sensur: 7 år
Dette er en ingen animasjonsfilm, men en realfilm der en benytter virkelige hunder og katter, men lar dem snakke og resonnere modent med menneskestemmer, i originalutgaven med stemmene til blant andre Nick Nolte og Roger Moore.
Hele opplegget, både struktur, typer og effekter, er skamløst hentet fra James Bond-universet.
Sikkert til stor glede for mange.
Det dreier seg om en katt av hunnkjønn som føler seg sveket på de fleste områder en kan bli sveket på, og det finnes ikke noe giftigere enn mennesker…
unnskyld, katter, som føler seg dypt sveket.
Og den trusselen hun etter hvert skal vise seg å være for hele verdensfreden, lar en meget sjelden allianse se dagens lys:
Forbrødringen, eller fordyringen, mellom hunder og katter.
Formen er kjapp, for å si det mildt, og stilen er oppjaget, for å si det enda mildere.
Det er tjo og hei og fire kvister deler seg og bang og knurr og glefs og…
ja, du forstår?
De norske stemmene er svært variable, fra det absolutt smidige til stiv ombæring av tekster.
| 0
|
600747
|
Grotesk action på fremmed planet
Regi:
Nimród Antal
Manus: Alex Litvak, Michael Finch, Jim Thomas/John Thomas
Musikk:
John Debney
Skuespillere:
Adrien Brody, Alice Braga, Topher Grace, Danny Trejo, Laurence Fishburne
Sensur:
15 år
«Predator»-karakterene har et langt løp i moderne filmhistorie, den første «Predator»-filmen kom i 1987, den har en legendarisk status, Californias guvernør Arnold Schwarzenegger var i høy grad med i den.
Karakterene i den filmen ble kreert av Jim Thomas/John Thomas, de er også oppført som karaktergivere her, selv om manuset som sådan er kreditert andre forfattere.
I 1990 kom «Predator 2».
Andre fjerne og nærliggende produksjoner har siden sett dagens lys:
«Alien vs. Predator» (2004) og titler som «Sexual Predator» (2001) og «Predator Island» (2005).
Utgangspunktet i denne filmen:
En gruppe elitesoldater fra vidt forskjellige steder på jorda, pluss en lege, har opplevd et sterkt lysglimt, deretter et langt fall.
Og se så om de ikke befinner seg på en fremmed planet.
Der skal de oppdage at de er selve byttet i en jakt.
De som jakter dem er av drøy størrelse.
De ser ut som opprettstående krokodiller, om en utvider fantasien en smule, de er delvis kledt i rustning, noen av dem har støt-tenner.
Primitive kan de se ut, men de kan operere data og de avlese den andre parten via varmesøkende teknologi.
Så utspinner det seg en blodpudding, en bokstavelig talt dødsalvorlig katt og mus-lek.
Men selv om vi befinner oss på en fremmed planet og selv om våpnene er ultramoderne, er mange «verktøy» innen jakten av gammel opprinnelse, som dyrefeller og nett.
Og selv om effektene er utført med teknisk briljans og regigrepene har stor effektivitet, er dette en primitiv film og en forsøpling av 1987-utgaven, den med Arnold Schwarzenegger.
Den hadde tross alt finesse og originalitet.
Det serveres et utsagn som en tror høyner filmens flate replikkføringer, inntil det går opp for en at det er hentet fra Hemingway.
| 0
|
600748
|
Klaustrofobisk spenning
Spania 2010, med engelsk tale
Regi:
Rodrigo Cotés
Manus: Chris Sparling
Musikk:
Victor Reyes
Skuespiller: Ryan Reynolds
Sensur:
15 år
Det er brukt i filmer og i litteraturen før, vårt ultimate skrekkscenario:
Å bli levende begravet.
Her våkner en mann og finner ut at han ligger i en stor trekasse, bundet, med knebel for munnen.
Han blir kvitt knebelen og han oppdager at han har en lighter i lommen og en mobiltelefon ved føttene.
Bit for bit forstår vi at noen har lagt ham der.
Og dét med klar hensikt.
Filmen har et grep: det innføres for en stund nok et element i kassen.
Fra filmskapernes side er det sikkert ment som en tilspissing av den nagende, tikkende og klaustrofobiske spenningen.
For undertegnede blir det en unødvendighet, faktisk en billiggjøring av filmen som thrillerdrama.
For:
Det er absolutt nok at filmer handler om en mann som er innestengt i ei trang trekasse, og hvis eneste kontakt med omverdenen er en mobiltelefon.
En velger ikke å si noe mer om hvem, hva, hvorfor, hvorledes her, det vil ødelegge store deler av selve nerven i opplevelsen av filmen.
En nøyer seg med å si at manuset er utarbeidet med lumsk kløkt, bortsett fra det nevnte elementet.
Det samme er regien, bortsett fra ved et par anledninger da perspektivet blir utvidet og dermed skaper en forstyrrende ulogikk.
En våger uttrykket:
Briljant klaustrofobi!
| 1
|
600749
|
Blod, pupper og forhistorisk fisk
Regi:
Alexander Aja
Manus:
Peter Goldfinger, Josh Stolberg
Skuespillere: Jessica Szohr, Steven R McQueen, Elisabeth Shue, Ving Rhames, Richard Dreyfuss, Christopher Lloyd
Sensur:
15 år
I småbyen Lake Victoria avholdes det såkalte Spring Break.
En vulgær folkebevegelse der absolutt alle prinsipper legges flatt sammen med klærne:
Sol, bading, horder av bikini (av)kledte eller toppløse jenter, øl, konkurranser, hvining og brøl.
Det hele skal vrenge seg rundt og bli et blodig, skrikende kaos.
Hvorfor?
Fordi det skal vise seg at i innsjøen ved denne småbyen finnes det en hemmelig innsjø, inngangen til den åpnes på grunn av et lite jordskjelv.
Og der inne finnes det en art piranha-fisk som egentlig døde ut for to millioner år siden.
De er like sultne og blodtørstige som haier, de har et større turnertalent enn haier, og de er stygge som gamle beksømstøvler.
Der filmen skal være morsom, blir den bare vulgær.
Der den skal være grotesk, blir den ofte komisk, på den dumme måten.
Og spenningen flater hurtig ut til det tennerskjærende slitsomme.
| 0
|
600750
|
På vei ut
The Hold Steady
Heaven is whenever.
(Rough Trade/Playground)
Dette kan være farvel og ut for The Hold Steady når vi snakker om et av 2000-tallets mest spennende band.
Dette er amerikanernes femte album, og forgjengeren og det to år gamle ”Stay positive” var litt av en godbit.
Etter det har pianist og tangentmann Franz Nicolai sluttet, og med han har også en viktig dimensjon i bandets uttrykk forsvunnet.
Craig Finn synger fortsatt poetiske og litterære tekster som kan virke forlokkende i seg selv, slik som på den flotte og rolige ”We can get together”, men musikalsk og melodimessig er det dessverre langt mellom høydepunktene i The Hold Steady sin blanding av garasjerock og tidlig Springsteen denne gangen.
| 0
|
600751
|
Tøffest i Bergen
Ghostclocks.
(Fysisk Format)
De har holdt på i to år, gitt ut noen singler, gjort seg bemerket på Urørt på P3 og vakt oppsikt under Bylarm.
Nå er endelig Blood Command klar for enda større oppgaver.
Det vil de få med dette knalltøffe debutalbumet.
Kjernen i bandet er en trio med Yngve Andersen (gitar), Sigrid Haukaas (trommer) og Silje Tombre (vokal).
De har hentet inn noen flere for å spille inn ”Ghostclocks”, og de har også en utvidet besetning når de gjør konserter.
Her er ti låter som totalt tikker inn på 36 minutter.
Ikke et sekund er kjedelig.
Energien er overveldende, og det formelig gnistrer av guts og formidlingslyst hele veien.
Hør bare de herlige låtene ”Alarm all assassins!” og ”Party all the way to the hospital”.
Blood Command sin i utgangspunktet hardcorerock har mye fengende pop og glamrock i seg som bør skaffe dem et stort publikum.
”Ghostclocks” her et driv og et trykk som det er umulig å fornekte.
| 1
|
600752
|
Nærhet
Regi:
Pedro Gonzáles-Rubio
Spansk/italiensk tale – norsk tekst
Anbefales fra 9 år
Dette er en film som gjennom hverdagslige hendelser, hverdagslige bevegelser, hverdagslig tale, åpenbarer et landskap, både et mentalt og geografisk landskap:
Det ytre landskapet er et av verdens største korallrev utenfor Mexico.
Det indre landskapet handler om nærhet – nærhet mellom fedre og sønner, i linjen bestefar/sønn/sønnesønn.
Nærheten til mangfoldigheten i naturen.
Nærheten til fiske/det å være til sjøs.
Regimessig er filmen meget bevegelig, tett-på, konkret, med skuespillere som oppfører seg som om et skjult kamera og skjulte båndopptakere er plassert ved og omkring dem.
Det som fortelles er da Natan, fem, seks år, blir med sin far og bestefar på fiske og dykking ved dette korallrevet.
De er av mayaindiansk slekt og lever av å fiske.
Natans italienske mor har for lengst flyttet til Italia med sønnen, hun er forgiftet av et helt annet liv.
En må til en forfatter for å gi «Alamar» den beste mulig sammenligning:
Til Ernest Hemingways noveller.
Som i dem synliggjøres en verden og en holdning gjennom enkle, konkrete grep og – dialoger.
| 1
|
600753
|
Bevegende og bevegelig
Regi og manus:
Ounie Lecomte
Koreansk tale – engelsk tekst
Anbefales fra 13 år
I denne barnefestivalfilmen befinner vi oss i Sør-Korea i 1975.
Niårige Jin-Hee tror hun skal på tur med sin far.
Hun lever med han og sin stemor like ved Seoul.
Det skal vise seg at faren plasserer henne på et barnehjem, drevet av nonner, for godt.
Hun gjennomgår perioder av bevisst stumhet.
Hun kaster maten hun blir tilbudt.
Hun gjemmer seg.
Hun klatrer opp i stolper og nekter å komme ned.
Så, sakte, åpner hun seg og nærmer seg de andre jentene på hjemmet.
Og som når en grålysning demrer, endres hennes holdning til omgivelsene, til det å lære og samarbeide, til seg selv.
Alt – farger, bevegelser, symbolikk – er avdempet, nakent og helt fritt for sentimentalitet.
Skuespillerne er fullstendig fri for manerer og unødige fakter.
Et usedvanlig sterkt filmverk, til tross for sin stille form, eller faktisk kanskje på grunn av den.
Bevegende og bevegelig.
Filmen er basert på regissøren/manusforfatterens egen historie.
| 1
|
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.