id
stringlengths 6
6
| review
stringlengths 13
22.9k
| sentiment
int64 0
1
|
|---|---|---|
600210
|
Moderne mesterverk
**Aldersgrense:
11 år **
Riggan Thomson (Michael Keaton) prøver å blåse nytt liv i karrieren ved å satse alt på et ambisiøst Broadway-stykke.
Han er kjent for sine superhelt-filmer «Birdman 1, 2 og 3», men sa nei til en fjerde film og karrieren har stort sett vært død siden.
Han ønsker at stykket skal legitimere ham som en ordentlig kunstner.
Livet bak sceneteppet er imidlertid ikke bare champagne og langstilkede roser.
Han sliter med å holde sine motspillere i sjakk, og i tillegg må han forsøke å ta vare på sin unge datter som har slitt med narkotikaproblemer.
Men det er hans indre demoner som plager ham mest.
Inni hodet sitt hører han hele tiden stemmen til den gamle rollefiguren sin, Birdman.
Dette formidles i filmen gjennom at de to har lange samtaler med hverandre hvor stemmen i hodet faktisk er synlig for oss i fullt superhelt-kostyme.
Surrealistisk, men svært virkningsfullt.
Et annet virkemiddel regissør Alejandro González Iñárritu har brukt, er de flytende overgangene.
Med få unntak virker det som nesten hele filmen er spilt inn i en eneste lang tagning.
Scenene flyter i hverandre, mens ulike karakterer gjør sin entré eller sorti.
Filmene fortjener alle ni Oscar-nominasjoner og sine to Golden Globe-priser.
Et moderne mesterverk.
| 1
|
600211
|
Nyheter uten nåde
Aldersgrense:
15 år
Lou Bloom (Jake Gyllenhaal) er en frempå fyr.
Noen ville sikkert kalt ham en opportunist, andre en sosiopat.
Selv ser han antakelig på seg selv som en klassisk amerikansk «self-made man».
Mest treffende ville det likevel være å kalle ham for en vampyr.
Fyren er et tomt skall av et menneske, et som lever på andres elendighet.
I Lous LA er det alltid natt.
Der kjører han rundt med politiradio og kamera på leting etter ulykker, slagsmål og ran han kan filme.
Jo blodigere opptak han kan skaffe, jo mer betaler TV-selskapene ham.
Som den beste kunden hans, produsenten Nina (Rene Russo), sier:
«Det perfekte offeret ville være en hvit, velstående kvinne som løper skrikende nedover gaten med halsen skåret over».
At media er troende til å gå over lik for å få de beste bildene, er selvsagt ikke all verden til innsikt.
Godt hjulpet av en skremmende, magnetisk tilstedeværende Gyllenhaal — fyren blunker tilsynelatende aldri - og den lekreste nattfilmingen på denne siden av Michael Manns «Collateral», fungerer «Nightcrawler» likevel både som et adrenalinrush og en tankevekker av en film.
Og etter hvert som Lous og Ninas kynisme når stadig nye dybder, tar man seg selv i å le en hul, litt vond latter.
| 1
|
600212
|
De store spørsmålene
Aldersgrense:
15 år
Åpningsscenen i «Calvary» er like enkel som den er effektiv.
En prest sitter i skriftestolen.
Mannen på den andre siden av gitteret forteller at han som barn ble misbrukt av en annen prest.
Denne presten døde uten å ha blitt stilt til rette for det han hadde gjort.
Nå har mannen til hensikt å drepe presten i skriftestolen.
Presten skal ikke dø fordi han er ond , men fordi han er god.
Dét skal være mannens hevn over kirken.
Han gir presten en uke til å forsone seg med sin skjebne.
Om anslaget har noe Hitchcock-aktig over seg, er filmens setting pur Agatha Christie.
Det lille kirkesognet Fader James (Brendan Gleeson) leder der ute på irskekysten, er fullt av eksentriske — og mistenkelige - typer.
Og ingen kjenner de dunkle driftene som ulmer under overflaten bedre enn presten.
«Calvary» er ikke noe så enkelt som et oppgjør med den katolske kirken.
Den er en filosofisk drøfting - om tro og tvil, synd og tilgivelse - en som både lar deg le og grøsse underveis.
Og om enkelte av bifigurene fremstår vel karikerte, er det uansett Gleesons feilbarlige, men grunnleggende anstendige Fader James man vil huske.
Om et menneske skulle ha skuldre brede nok til å bære alles synder, måtte det være ham.
| 1
|
600213
|
Et helt vanlig helteepos
Aldersgrense ikke oppgitt
Det er lett å forstå hvorfor Angelina Jolie v algte akkurat historien til Louie Zamperini som utgangspunkt for sin regidebut.
Hans biografi er så stinn av heltemot, integritet og ukuelig livsvilje i møte med ufattelige prøvelser, at det nærmest må ha vært umulig å lese den som annet enn et fiks ferdig filmmanus.
Zamperini var den italienske immigrantsønnen som ble både olympisk langdistanseløper og amerikansk krigshelt.
Under Andre verdenskrig styrtet bombeflyet hans i Stillehavet, hvor han overlevde på en flåte i utrolige 47 dager før japanerne tok ham til fange.
De neste årene ble han holdt som krigsfange under umenneskelige forhold.
Zamperinis historie er kort sagt unik.
Men etter å ha vært gjennom Hollywood-kvernen, fremstår den likevel som en katalog over scener vi har sett i andre krigsfilmer og helteepos.
At «Unbroken» er godt spilt og effektfullt fotografert, er til liten hjelp når den ikke har en eneste ny vri eller ny innsikt å by på.
Og når den etter 137 lange minutter avsluttes med den uunngåelige, forsøksvis «inspirerende» fotomontasjen av virkelighetens Louie Zamperini, er det vanskelig å ikke tenke at en slik mann hadde fortjent en adskillig mer spennende film.
| 0
|
600214
|
Blodig latterkule
New Zealand 2014
Aldersgrense:
15 år
”What We
Do in the Shadows” er en såkalt mockumentary, en fiktiv dokumentar som tv-serien ”The Office”.
Men i stedet for kontorromanser og dårlig personalpolitikk, viser denne filmen innsiden av et vampyrkollektiv.
Og for å si det rett ut, jeg har ikke ledd så mye av en film på lenge.
Vladislav, Viago, Deacon og Petyr er fire vampyrer med varierende alder (fra 8000 år til rundt 184 år) og oppfatninger, men konfliktene er stort sett trivielle som at Deacon etter fem år ennå ikke har tatt seg av den blodige oppvasken.
Vi får servert alle stereotypene og mytene fra alle vampyrhistorier gjennom tidene, og det er tydelige referanser til filmer som ”Nosferatu” (1922) og ”Bram Stoker’s Dracula” (1992).
Filmen er vinneren av årets publikumspris under Midnight Madness på TIFF, Toronto International Filmfestival.
Den har også vunnet priser ved flere andre festivaler som Sitges Filmfestival og Warsawa Filmfestival.
Mye av grunnen til at den treffer så godt er hvordan skuespillerne virkelig går inn i rollene med hud, hår og hoggtenner, og den er både velskrevet og velregissert.
Det er akkurat passe tørt, passe teit og veldig morsomt.
| 1
|
600217
|
Thriller uten nerve
Aldersgrense:
15 år
Regissør Michael Mann har en rekke store filmer bak seg, filmer med nerve og som suger deg inn — ”Blackhat” er ikke en av dem.
Filmen handler i grove trekk om en cyberkriminell som får et kjernekraftverk i Kina til å eksplodere, og som hacker seg inn på Wall Street-børsen ved hjelp av et lite tastetrykk på PC-en.
Han har helt klart flere skumle tastetrykk i fremtidsplanene, så USA og Kina må samarbeide.
Og de klarer seg heller ikke uten hjelpen fra den straffedømte hackeren Nick Hathaway (Chris Hemsworth).
Klarer han å fange cyberskurken, får han sin frihet.
Jakten leder dem til et cybernettverk som opererer gjennom Chicago, Los Angeles, Hong Kong og Jakarta.
På papiret ser det hele ganske bra ut , men i virkeligheten er det en rotete smørje som ikke engasjerer - bare forvirrer.
Og på samme tid som det brukes for mange faguttrykk som gjør det vanskelig å henge med i handlingen, fremstår det amatørmessig og lite troverdig.
Til tider minner filmen faktisk om ”Tron” fra 1982, noe som ikke funker i 2015.
Chris Hemsworth er også lite troverdig i rollen som superhacker.
Ikke for å spre fordommer, men hvor mange datagenier ser ut som olympiske guder?
Skivebom for Michael Mann på alle plan, styr unna.
| 0
|
600218
|
Istället för krim:Förvirring
Aldersgrense ikke oppgitt.
Stockholm, høsten 1978 .
Forfatterspiren Klas Östergren flytter inn i den store, gamle leiligheten til sin nye venn Henry Morgan.
Henry er eksentriker og levemann, en sånn fyr som har historier å fortelle og hemmeligheter å skjule.
Snart har han trukket Klas inn i en verden av festing og jazz og forsmådd kjærlighet og lyssky millionærer og skattejakt og alt mulig annet eksentriske levemenn kan tenkes å være innblandet i.
«Gentlemen» er filmversjonen av en TV-serie i fire deler, som igjen er basert på en roman av — nettopp!
- Klas Östergren.
Og selv om filmen er to og en halv time lang, føles den alt for kort til å fortelle en historie som foregår på tre- fire tidsplan, er innom et utall lokasjoner og involverer enda flere aktører.
Undertegnede kunne store deler av tiden ikke engang skjønne hva det sentrale mysteriet gikk ut på.
Når det er sagt:
Rent estetisk er «Gentlemen» pur nytelse.
Regissør Mikael Marcimain («Call Girl«) har gjenskapt alt fra 70-tallets bruneste buler til 60-tallets steineste hippiefestivaler med en nesten overveldende kjærlighetsfull detaljrikdom.
Dette er en film man får lyst til å flytte inn i.
Desto mer synd er det at den fungerer såpass dårlig som, vel, film.
| 0
|
600220
|
Prisen for sporten
Sjanger:
Drama
Nasjonalitet:
USA 2014
Regi:
Bennett Miller
Skuespillere:
Channing Tatum, Steve Carell, Mark Ruffalo,Sienna Miller, Anthony Michael Hall
Aldersgrense:
15 år
Egnethet:
Ungdom/Voksen
«Foxcatcher» er noe såpass sjeldent som en sportsfilm man ikke ser for sportens skyld.
Selv om denne sanne historien — som du for all del bør vente med å google til du har sett filmen - utspiller seg på og rundt brytematten, handler den til syvende og sist om pengers fordervende makt.
Søkkrike John du Pont (Steve Carell) har ambisjoner om å lede sitt eget bryterteam til topps i 1988-OL i Seoul.
For å komme dit, betaler han 1984-vinneren Mark Schultz (Channing Tatum), og etter hvert også dennes mer nølende storebor David (Mark Ruffalo), for å bo og trene på den enorme eiendommen sin.
Men jo lenger inn i du Ponts verden brødrene blir trukket, jo mindre sannsynlig virker det at prosjektet skal ende i sportslig triumf.
Bennett Millers («Moneyball», «Capote») regi er så tilbakeholden at det langt på vei er opp til skuespillerne å bære filmen.
Og både Tatum og Ruffalo leverer solide prestasjoner.
Men det er Carell - inntil nå kjent som godmodig idiot i komedier av typen «Anchorman» - som virkelig fascinerer.
Hans du Pont er en studie i forstyrret, forknytt ensomhet.
At det er ufattelig rikdom som har gjort ham umulig å elske, gjør ham bare til en desto mer hjerteskjærende skikkelse.
| 1
|
600222
|
En liten bjørn i byen
Sjanger:
Familiefilm
Nasjonalitet:
Frankrike/Storbritannia/Canada 2014
Regi:
Paul King
Skuespillere:
Sally Hawkins, Colin Firth, Julie Walters, Jim Broadbent, Nicole Kidman, Hugh Bonneville, Tim Downie, Samuel Joslin, Madeleine Harris
Norske stemmer:
Benjamin Helstad, Line Verndal, Sarah MacDonald Berge, Kristin Liaaen, Helge Winther Larsen, Unn Vibeke Hol
Manus: Paul King
Aldersgrense: 7 år
Egnethet:
Familie
Etter at hjemmet hans i «det mørkeste Peru» er blitt ødelagt av jordskjelv, reiser den lille, snakkende bjørnen Paddington til London.
Onkelen og tanten hans har fortalt ham at de er snille mot immigranter der.
Og jammen har han ikke snart fått tak over hodet hos familien Brun.
Men så dukker — grøss! - taksidermisten Millicent (spilt av Nicole Kidman som en foruroligende krysning av Cruella de Vil og Bertine Zetlitz) opp.
Hun er fast bestemt på at Paddington skal - dobbeltgrøss! - stoppes ut og bli en del av utstillingen på Naturhistorisk museum.
Vi voksne husker selvsagt bjørnen med den røde hatten, den blå duffelfrakken og den umettelige lysten på marmelade fra 70-tallets Barne-TV.
Med denne filmversjonen - hvor han sømløst er blitt dataanimert inn i den virkelige verden - vil Paddington få en plass også i minnene til nye generasjoner.
Selv om Kidman er aldri så skummel, er den gjennomgående tonen både varm og vittig.
De små vil kjenne seg igjen i Paddington og hans forsøk på å passe inn.
Foreldrene deres vil more seg over de fiffige referansene til voksentematikk.
Og alle vil le av hvordan vår snille, men klønete venn klarer å skape en forsikringsmessig katastrofe av å gå på badet.
| 1
|
600223
|
Terningkast 3 til treeren
Action
USA 2015
Regi:
Olivier Megaton
Skuespillere:
Liam Neeson, Famke Janssen, Maggie Grace,Forest Whitaker
Manus: Luc Besson, Robert Mark Kamen
Stakkars Bryan Mills.
Aldri er det fred å få.
I den effektive — og ikke så lite brutale - «Taken» (2008) måtte eks-agenten befri datteren Kim fra menneskehandlere.
I den langt tammere oppfølgeren (2012) var det Kim som reddet faren og moren.
Nå, i «Taken 3», klarer noen slemminger å få det til å se ut som om Mills har drept sin fraskilte kone.
Lik en annen Harrison Ford - tenk «Jaget» (1993) - må han renvaske seg og få has på skurkene samtidig som han er på flukt.
Etter alle disse årene som amerikansk actionstjerne, har irske Liam Neeson fremdeles sin tiltalende «hvermansen»-utstråling i behold.
Men, som vi ettertrykkelig har lært, bak de snille øynene skjuler det seg en meget farlig mann.
Forest Whitaker, her i rollen som politietterforsker, har noe av den samme kvaliteten.
Et par ordentlige skuespillere er likevel ikke nok til å redde «Taken 3» fra å fremstå som B-vare.
Vi kan leve med at plottet er usannsynlig, at skurkene er vandrende klisjeer og at forsøkene på sentimentalitet føles utenpåklistrede.
Men at spenningen aldri blir virkelig intens, er et stort problem.
Og at actionscenene langt på vei ødelegges av hakkete, umusikalsk klipping, er bare utilgivelig.
«It all ends here,» står det på filmplakaten.
La oss håpe at det er et løfte - både for Bryan Mills' og vår skyld.
| 0
|
600225
|
Et stort kunstnerportrett
Storbritannia2014
Drama/biografi
Regi:
Mike Leigh
Manus:Mike Leigh
Skuespillere:Timothy Spall, Roger Ashton-Griffiths, Julian Seager, Dorothy Atkinson, MarionBailey
Aldersgrense:7 år
Egnethet:
Voksen
Den eksentriske britiske kunstmaleren J. M. W. Turner (Timothy Spall), levde i England fra 1775-1851.
Han var aktet og anerkjent store deler av sitt liv, men måtte også tåle litt motgang mot slutten.
I dag er han en av de mest populære av alle britiske kunstnere.
Filmen, skrevet og regissert av prisbelønte og syv ganger Oscar-nominerte Mike Leigh, er en virkelig hyllest til kunstneren og hans verk.
Scenene er som tatt rett ut av maleriene og lyset brukes like kjærlig som Turner selv gjorde.
Filmen får også virkelig frem det groteske i det vakre, og det vakre i det groteske som beskriver Turner både som mann og som kunstner.
Turners mor hadde en mental lidelse og døde da han var ganske ung.
Dette preget ham hele hans liv, og han giftet seg aldri.
Han hadde et nært forhold til sin far, og gikk inn i en dyp depresjon da han døde.
Filmen er noe lang med sine 150 minutter, men Turners verden er så fascinerende at det er verdt det.
Filmen bringer ny innsikt til et komplisert kunstnersinn, og Timothy Spall er fantastisk.
Han vant prisen for beste hovedrolle under Cannes-festivalen i 2014 for prestasjonen, og det er virkelig imponerende at han maler selv i filmen.
To år gikk han i lære hos Tim Wright.
Verdt en titt.
| 1
|
600226
|
Norsk debut i USA
Drama/thriller
USA 2014
Regi:
Morten Tyldum
Manus: Graham Moore, basert på boken «Alan Tirung:
The Enigma» av Andrew Hodges
Skuespillere:
Benedict Cumberbatch, Keira Knightley, Mark Strong, Charles Dance, Matthew Goode
Aldersgrense:
11 år
Egnethet:
Ungdom/voksen
«Hodejegerne»-regissør Morten Tyldums USA-debut er vellaget, spennende og har den perfekte stemningen for formidlingen av en av verdens best holdte hemmeligheter.
Filmen er basert på boken «Alan Turing:
The Enigma» av Andrew Hodges.
En vinterdag i 1952 tok britiske myndigheter seg inn i hjemmet til matematikeren, krypteringseksperten og krigshelten Alan Turing (Benedict Cumberbatch) for å etterforske et innbrudd.
Turing forsøker kjapt å bli kvitt dem, og sier at ingenting har blitt stjålet.
Den ene politimannen føler det ligger mer bak og etterforsker videre.
Helt uvitende om at Turing er mannen bak en enorm bragd under andre verdenskrig.
I stedet arresterer de ham for homofili.
Filmskaperen Morten Tyldum ble hentet fra Norge for å regissere «The Imitation Game» etter suksess og internasjonal oppmerksomhet med «Hodejegerne», og det ville overraske hvis han ikke får flere oppdrag etter denne prestasjonen.
Benedict Cumberbatch («Sherlock», «The Fifth Estate«) er også helt perfekt i rollen som det eksentriske matematiske geniet, som dessverre ikke fikk sin oppreisning og anerkjennelse før 50 år etter sin død.
Han tok sitt eget liv bare 41 år gammel etter å ha blitt tvunget til kjemisk kastrering for å «kurere» hans homofili.
| 1
|
600227
|
Festlig familiefilm
Animasjon/komedie
USA 2014
Regi:
Simon J. Smith
Manus: Eric Darnell, Tom McGrath
Skuespillere:
Benedict Cumberbatch, Ben Stiller, Jada Pinkett Smith, Jon Malkovich, Chris Rock
Norske stemmer:
Anders Hatlo, Duc Mai The, Hauk Heyerdahl, Mads Ousdal, Jon Øigarden
Aldersgrense: 7 år
Egnethet:
Familie
Pingvinene er fremdeles like hardtslående, oppfinnsomme og underholdende som vi er vant til fra «Madagaskar»-filmene og tv-serien.
Fiffige og kjappe kommentarer, karatespark, judokast og halsbrekkende stunts — det er ikke en ting de fire pingvinene ikke mestrer.
Skipper, Kowalski, Rico og Menig er driftige på egenhånd, men i filmen slår de seg sammen med en annen elitegruppe kalt Nordavinden, for å stoppe skurken Dr. Oktavius Blekk.
Han hater nemlig pingviner og verden generelt, og vil bruke sin onde oppfinnelse til å gjøre alle søte pingviner om til monstre.
Oppdraget tar dem til Antarktis, Venezia, ørkenen, Shanghai, New York og Kentucky.
Til tider blir det litt mye på en gang, og i stedet for å trekkes inn i historien blir en litt sliten av å hoppe fra den ene actionsekvensen til den andre.
De hadde ikke trengt å putte alt i en og samme film, men den gode humoren redder heldigvis helhetsinntrykket.
Flere av scenene er hysterisk morsomme og vil garantert trimme lattermuskelen hos både store og små .
Alt i alt er dette en underholdende og festlig familiefilm, og det er garantert ikke siste gangen vi får se de fire agentpingvinene på det store lerretet.
| 1
|
600230
|
Stolthet og fordom
Komedie/Drama
Storbritannia 2014
Regi:
Matthew Warchus
Skuespillere:
Bill Nighy, Dominic West, Paddy Considine, Andrew Scott, Imelda Staunton, George MacKay, Joseph Gilgun, Ben Schnetzer, Chris Overton, Faye Marsay, Freddie Fox, Jessica Gunning, Joshua Hill, Lisa Palfrey, Liz White, Monica Dolan, Menna Trussler
Manus: Stephen Beresford
Musikk:
Christopher Nightingale
Aldersgrense: 7 år
Egnethet:
Ungdom/voksen
En «feelgood»-film om homoaktivisme og gruvearbeiderstreiker i det tidlige 80-tallets deprimerende England, kan kanskje høres ut som en umulighet.
Men er det noe engelskmennene er flinke til, er det å lage varme, morsomme filmer med klassebevissthet.
Tenk bare på «I blanke messingen» (1997) eller «Billy Elliot» (2000).
«Pride» er en ny slik.
I 1984 sto mange britiske småsamfunn i fare for å bli rasert av Margaret Thatchers brutale økonomiske politikk og regelrette krig mot fagforeningene.
Og mens streikene raste som verst, bestemte en gruppe London-homser seg — og dette er ikke oppdiktet - for å vise sin solidaritet med Wales' hardt prøvede gruvearbeidere.
By møtte land, fordommer møtte fordommer og flere møtte seg selv i døren.
Rollelisten domineres av kjente ansikter.
Og spesielt Bill Nighy («Love Actually«) og Dominic West («The Wire«) - i rollene som henholdsvis aldrende gruvearbeider og flamboyant homse - er de rene nytelser å se.
Men dette er en film med mange gleder å by på, alle betydelige.
Den er troverdig som tidsbilde, fornøyelig som komedie og gripende som drama.
Dessuten er den noe så sjeldent som en genuint inspirerende budskapsfilm.
Denne vil du få lyst til å se igjen.
| 1
|
600231
|
Mor og barn og livet
Drama
Canada 2014
Regi og manus:
Xavier Dolan
Skuespillere:
Anne Dorval, Suzanne Clement, Antoine Olivier Pilon, Patrick Huard, Alexandre Goyette, Michele Lituac, Viviane Pacal, Nathalie Hamel-Roy
Musikk:
Noia
Aldersgrense:
15 år
Egnethet:
Ungdom/voksen
Når institusjonen han bor på ikke lenger vil ha ham, tar Diane med seg sønnen Steve hjem.
Steve er 15, har ADHD og får noen ganger voldsomme raseriutbrudd.
Diane er i 40-årene, litt harry og strengt tatt ikke veldig mye mer moden enn guttungen.
Å si at de to får en turbulent hverdag sammen, er ikke å ta for hardt i.
Det første man legger merke til er at «Mamma» ikke fyller mer enn drøyt halve kinolerretet.
Filmen har et tilnærmet firkantet bildeformat, et som får det til å se ut som om Diane og Steve lever innestengt i en boks.
Men når de først har en lykkelig stund, åpner bildet seg opp til deilig, befriende widescreen.
Det gir et deilig kick å se.
Den unge fransk-canadiske regissøren Xavier Dolan («Tom at the Farm», 2013) benytter seg fritt av ulike filmatiske grep — høy musikk, slow motion, håndholdt kamera - for å få frem de reaksjonene han er ute etter.
Kombinert med fremragende skuespill, gjør dette «Mamma» til en sjeldent intens filmopplevelse.
Undertegnede vet ikke stort om hvordan det er å leve med et utagerende ADHD-barn, men tror på at det kan være omtrent slik Dolan beskriver det: morsomt, skremmende og hjerteskjærende om hverandre.
«Mamma» er en film som gjør inntrykk.
| 1
|
600232
|
Sine egne håpløse sjefer
Komedie
USA 2014
Regi:
Sean Anders
Skuespillere: Jason Sudeikis, Jason Bateman, Charlie Day, Jennifer Aniston, Chris Pine, Christoph Waltz, Kevin Spacey, Jamie Foxx
Manus: John Francis Daley, Jonathan M. Goldstein
Musikk:
Christopher Lennertz
Aldersgrense:
11 år
Egnethet:
Ungdom/Voksen
Etter å ha kvittet seg med sjefene sine i den forrige filmen, har dustemiklene Dale (Charlie Day), Kurt (Jason Sudeikis) og Nick (Jason Bateman) — sistnevnte marginalt mindre dustemiklete enn de to andre - nå startet for seg selv.
De er blitt sine egne håpløse sjefer.
Men forretningslivet er tøft, og på rekordtid har gjengen satt seg en halv million dollar i gjeld.
Og igjen ser de kun én vei ut av knipen: kriminalitet.
Det finnes tilløp til satire i begynnelsen av «Horrible Bosses 2» - «Den amerikanske drømmen blir produsert i Kina nå,» som en upålitelig businesstype sier - men dessverre tar den ikke mål av seg til å bli noe mer enn en tøvete og nokså vulgær kriminalkomedie.
Sløser bort store mengder stjernekraft, gjør den også.
Både Kevin Spacey, Christoph Waltz og Jamie Foxx
- Oscar-vinnere alle som én - dukker opp i roller som føles alt for små for dem.
Til oppfølger å være, er dette likevel ikke helt galt.
Det er fremdeles festlig å se Jennifer Aniston som seksuelt aggressiv tannlege.
Og når Sudeikis, Day og Bateman får overgå hverandre i ulogiske resonnementer og dårlige ideer, er det morsomt nok til at man for en stakket stund glemmer filmens mer anstrengte partier.
| 0
|
600233
|
Fucking Paris
Drama
Frankrike 2014
Regi og manus:
Céline Sciamma
Skuespillere:
Karidja Toure, Assa Sylla, Lindsay Karamoh, Marietou Toure, Idrissa Diabate, Simina Soumare, Cyril Mendy, Djibril Gueye
Aldersgrense:
11 år
Egnethet:
Ungdom/Voksen
16 år gamle Marieme lever i en av Paris' nedslitte, grå forsteder.
Hun har en skummel storebror, to småsøstre hun føler stor omsorg for og en mor som alltid må jobbe for å få det hele til å gå rundt.
Når Marieme ikke kommer inn på videregående, begynner hun å henge med en småkriminell jentegjeng.
Snart ser vi henne forvandle seg fra forsagt fjortis til tøff byvanker.
Filmens problemstillinger er allmenngyldige.
Det handler om å vokse opp og finne sin vei i livet.
Men her er alt satt på spissen:
For Marieme — spilt med utsøkt følsomhet og troverdighet av ukjente Karidja Toure - står valget mellom giftemål og vaskejobb eller prostitusjon og dopdealing.
Ingen av transformasjonene hun går gjennom kan fjerne det sørgmodige uttrykket i øynene hennes.
«Girlhood» er en alvorlig film, men dyster blir den likevel aldri.
Den minner vel så mye om «Fucking Åmål» som om «La Haine».
Noen sekvenser - som når gjengen danser til Rihanna - nærmest syder av pur, magisk ungdom.
Andre er intime, ettertenksomme og svært bevegende.
Og ingenting føles noen gang skrevet eller spilt.
Det er som om et kamera bare er blitt droppet ned blant noen ekte, spill levende mennesker og lar oss oppleve alt de opplever.
| 1
|
600236
|
I danske ville vesten
Western
Danmark 2014
Regi:
Kristian Levring
Skuespillere:
Mads Mikkelsen, Eva Green, Mikael Persbrandt, Lars Mikkelsen, Jeffrey Dean Morgan, Eric Cantona, Jonathan Pryce, Douglas Henshall, Michael Raymond-James, Nanna Oland Fabricius, Toke Lars Bjarke
Manus: Anders Thomas Jensen, Kristian Levring
Musikk:
Kasper Winding
Aldersgrense:
15 år
Egnethet:
Ungdom/Voksen
Selv om westernfilmen er en udiskutabelt amerikansk sjanger, ble noen av dens største klassikere laget av italienere som filmet i Spania.
Herved er det også bevist at en dansk western produsert i Sør-Afrika kan fungere.
Nybyggeren Jon (Mads Mikkelsen) tar i mot sin kone og sønn på jernbanestasjonen et eller annet gudsforlatt sted ute på prærien.
De har ikke sett hverandre på syv år.
Rundt regnet fem minutter senere har alt gått fryktelig galt, og Jon — sammen med sin bror Peter (Mikael Persbrandt) - er kastet ut i en brutal konflikt med den lokale eiendomsbaronen.
Ingenting ved «The Salvation» kan kalles originalt, men det har da åpenbart heller ikke vært meningen.
Mikkelsen spiller en variant av 60-tallets tause, innbitte Clint Eastwood.
De stiliserte voldsepisodene fører tankene til Sergio Leone og Sam Peckinpahs filmer fra samme periode.
Det maleriske fotoarbeidet - høy himmel, åpne landskap, små mennesker - påkaller John Ford.
Og akkurat som i Fords filmer kan man kjenne igjen skurken på den svarte hatten.
Det skulle selvsagt tatt seg ut om regissør Kristian Levring var på nivå med de gamle mesterne.
Som sjangerøvelse betraktet er «The Salvation» likevel noe nær klokkeren.
| 1
|
600238
|
Alt annet enn dejlig i Danmark
Krim/Thriller
Danmark 2014
Originaltittel:
Fasandræberne
Regi:
Mikkel Nørgaard
Skuespillere:
Nikolaj Lie Kaas, Fares Fares, David Dencik, Søren Pilmark, Pilou Asbæk, Danica Curcic, Johanne Louise Schmidt
Manus: Nikolaj Arcel og Rasmus Heisterberg, basert på Jussi Adler-Olsens roman
Aldersgrense:
15 år
Egnethet:
Ungdom/Voksen
Ett år etter «Kvinnen i buret» kommer her den andre filmatiseringen av Jussi Adler-Olsens bøker om København-politiets avdeling for henlagte saker.
Denne gangen tar Carl Mørck (Nikolaj Lie Kaas) og Assad (Fares Fares) opp igjen to drap som fant sted ved en eksklusiv kostskole for 20 år siden.
Snart har de rotet seg bort i de øverste, mest dekadente sjiktene av dansk overklasse.
I disse miljøene har man eksotiske dyrehager i kjelleren på godset, bruker sommerhus i Provence som jaktpremie og kan leve ut enhver sadistisk tilbøyelighet uten fare for å bli forstyrret.
«Fasandreperne» er en krim uten noe egentlig mysterium.
Vi får tidlig vite hvem forbryterne er.
Spenningen ligger snarere i hvor mye elendighet filmen skal utsette oss for før saken blir oppklart.
Og den smører tykt på, selv til en «nordisk noir» å være.
Mishandling, voldtekt og drap — alt utført som ren sport - er bare begynnelsen.
Og stemningen blir ikke lystigere av et gløtt ned i samfunnets bunnsjikt.
Der går det i heroin, prostitusjon og mummifiserte fostre.
Dette er en vellaget film, for all del.
Men alt man sitter igjen med etter å ha sett den, er en følelse av håpløshet.
Det må være lov å lure på hva vitsen er.
| 0
|
600239
|
Her er årets julekalkun
Familiefilm
England/USA 2013
Regi:
John Stephenson
Skuespillere:
Hans Matheson, Samantha Barks, Sylvester McCoy, Lesley Manville, James Cosmo, Susan Boyle
Aldersgrense: 7 år
Egnethet:
Ungdom/Voksen
Når en ung prest kommer til den lille engelske landsbyen Gladbury like før jul i 1890, får han høre en legende.
Den forteller at byen hvert 25. år får besøk av en engel.
Engelen berører et av lysene til den lokale lysestøperen, og den som får dette lyset vil oppleve et mirakel på julaften.
Og mirakler er det flere av Gladburys mange elskelige eksentrikere som kunne trenge.
Her finnes både giftesyke peppermøer, gravide tenåringsjenter og stumme, foreldreløse guttunger.
Presten selv sliter med troen.
Selvsagt skal en julefabel få lov til å smøre tykt på — se bare på udødelige «It's a Wonderful Life» (1946) - men engler og mirakler og gjestespill fra Susan Boyle er i seg selv ingen garanti for magi.
Og «The Christmas Candle» har flere seriøse problemer.
Ikke bare er selve historien søkt, men den blir også krøkkete fortalt.
Så snart et realt, tårevått klimaks synes å være innen rekkevidde, har den det med å snuble i alle sine plot-tråder, karakterer og metaforer.
Og den kristne underteksten - filmen er blitt til med konservativ amerikansk støtte - sier ikke noe dypere enn at det er fint og viktig med tro og håp og sånn.
Denne skillingsvisen av en film vil for mye og prøver for hardt.
| 0
|
600240
|
Intens og nervepirrende
Krigsfilm/thriller
Storbritannia 2014
Regi:
Yann Demange
Manus: Gregory Burke
Skuespillere: Jack O’Connell, Sean Harris, Richard Dormer, Paul Anderson
Aldersgrense:
15 år
Egnethet:
Ungdom/voksen
Unge, idealistiske soldater får et brutalt første møte med Nord-Irland.
Hatet og volden — ingen av dem er forberedt på hva som venter på dem.
At det faktisk er krig, og at det kan være vanskelig å skille mellom venn og fiende.
Gary Hook (Jack O’Connell) er en nyutdannet britisk soldat, som på sitt første oppdrag blir sendt til Belfast i 1971.
Før han får blunket står han blødende og forlatt bak fiendens linjer.
Det blir en natt han aldri glemmer.
En natt hvor han desperat forsøker å overleve, og det eneste han kan stole på er magefølelsen.
«’71» er en fabelaktig regidebut av Yann Demange, som har tatt spranget fra tv-serier til spillefilm, og hovedrolleinnehaver O’Connell spiller karakteren med både troverdighet og desperasjon.
Filmen er intens, nervepirrende og til tider opprørende.
Den vaklende kameraføringen, hvor vi på en måte skal snuble gjennom filmen som soldaten gjør, er derimot totalt unødvendig og mot sin hensikt.
Historien og bildene er mer enn sterke nok uten effekter og gimmicks.
Heldigvis er det ikke slik gjennom hele filmen, og helhetsopplevelsen er god.
Filmen viser den rå og komplekse virkeligheten rundt konfliktene i Nord-Irland, og får tydelig frem at i krig er det ingen vinnere, bare tapere.
| 1
|
600241
|
Magisk samspill
Drama
USA 2014
Regi:
David Dobkin
Manus:
Bill Dubuque
Skuespillere: Robert Downey Jr., Robert Duvall, Leighton Meester, Vera Farmiga, Vincent D’Onofrio, Billy Bob Thornton
Musikk:
Thomas Newman
Aldersgrense: 7 år
Egnethet:
Voksen
Robert Downey Jr. viser igjen at han har mange nyanser som skuespiller, og at han kan mer enn å leke superhelt.
Regissør David Dobkin («Wedding Crashers») viser også at han kan mer enn å lage ville komedier.
Når den suksessfulle advokaten (Downey Jr.) returnerer til sin hjemby for å delta i sin mors begravelse, får han vite at hans far (Duvall), dommeren med stor D i byen, sliter med mer enn bare sorg.
Mens han er der blir faren anklaget for drap, og selv om far og sønn nesten ikke har vært på talefot på mange år, tar han saken.
Filmen byr først og fremst på fantastisk skuespill av samtlige medvirkende.
Samtidig er det en sterk og godt fortalt historie med mange lag, som blir mer og mer gripende etter hvert som lagene skrelles av.
Det er sterkt, det er vondt, det er drama og det er spenning.
Historien er like uforutsigbar som livet, og den får fram kompleksiteten og sårbarheten i menneskelige forhold.
Alt stemmer.
Foto, manus, skuespill, klipping, regi og musikk.
Filmen minner om noe du har sett før, men likevel ikke.
Kameraet er tett på, og bruken av naturlig lys gir filmen det rette utseende som passer perfekt til stemningen.
I tillegg er kjemien og samspillet mellom Downey Jr. og hans motspiller Robert Duvall helt magisk.
| 1
|
600242
|
Engasjerende godbit
Drama
Tyrkia/Frankrike/Tyskalnd 2014
Regi:
Nuri Bilge Ceylan
Manus: Ebru Ceylan, Nuri Bilge Ceylan
Skuespillere:
Haluk Bilginer, Melisa Sözen, Demet Akbag, Ayberk Pekcan, Serhat Kilic
Aldersgrense: 7 år
Egnethet:
Voksen
Først må jeg si at tre timer og seksten minutter er altfor langt.
Likevel er «Vintersøvn» en engasjerende og rørende film, som klarer å ta et lite mellommenneskelig familiedrama plassert i et goldt landskap i Tyrkia, og løfte det til noe universelt.
Aydin (Haluk Bilginer) har arvet et hotell og diverse eiendommer av sin far, og er svært velstående.
Han bryr seg lite med driften og vil helst sitte på kontoret med sine bøker og jobbe med spalten han skriver for den lokale avisen «Steppens stemme».
Han var skuespiller i 25 år og ser på seg selv som kultivert og virker ofte belærende på dem han har rundt seg.
Som for eksempel hans mye yngre kone Nihal (Melisa Sözen) og hans nyskilte søster Necla (Demet Akbag).
Nuri Bilge Ceylan er Tyrkias mest internasjonalt anerkjente regissør, og «Vintersøvn» stakk av med Gullpalmen i Cannes i år.
Nesten ingen hever stemmene i filmen, men ordene biter likevel som skarpe tenner og drar blod fra de medvirkende.
Regissøren lar dramatiske scener henge uavklarte i lufta, og det kan gå lang tid før de avsluttes.
Noen av svarene må publikum fylle inn selv, og det krever både engasjement og konsentrasjon.
Filmen er ikke lett fordøyelig.
Du må faktisk tygge før du svelger — men smaken er det ingenting å utsette på.
| 1
|
600243
|
Japanimagisk!
Animasjon/Eventyr
Japan 2013
Originaltittel:
Kaguya-hime no Monogatari
Regi:
Isao Takahata
Skuespillere:
Aki Asakura, Kengo Kora, Takeo Chii, Nobuko Miyamoto
Musikk:
Joe Hisaishi
Aldersgrense: 7 år
Egnethet:
Familie
«Fortellingen om prinsesse Kaguya» kan være noe av det siste vi får se fra legendariske Studio Ghibli.
Etter at deres mest kjente filmskaper, Hayao Miyazaki («Chihiro og heksene», 2001, «Vinden stiger», 2013) nylig pensjonerte seg, har det japanske animasjonsstudioet lagt all produksjon på is.
Det er selvsagt trist, men de gir seg i det minste mens de ennå er på topp.
Det er nemlig en usedvanlig betagende film 79 år gamle Isao Takahata («Ildfluenes grav», 1988) har laget.
Takahata er på mange måter en mer følsom forteller enn den ofte burleske Miyazaki.
Og uttrykket hans — håndtegnet og håndkolorert med myke blyantstreker og duse akvareller - føles like tidløst som eventyret han har valgt å gjenfortelle:
En enkel bonde finner et bittelite jentebarn inne i et bambusskudd.
Hun vokser opp til å bli en vakker og omsvermet prinsesse.
Men selvsagt er hun akslet for helt andre og mye større ting enn noen kan forestille seg.
Med sine to timer og 17 minutter vil «Fortellingen om prinsesse Kaguya» sikkert tøye tålmodigheten til en del.
Men alle som vet å sette pris på klassisk animasjon, japansk kultur og god, gammeldags eventyrfortelling, vil fryde seg over denne kunstopplevelsen av en film.
| 1
|
600245
|
Fremdeles på topp
Action/drama/thriller
USA 2014
Regi:
Francis Lawrence
Manus: Danny Strong, basert på romanen med samme navn av Suzanne Collins
Skuespillere:
Jennifer Lawrence, Josh Hutcherson, Liam Hemsworth, Woody Harrelson, Elisabeth Banks, Julianne Moore, Philip Seymour Hoffman, Stanley Tucci, Donald Sutherland
Aldersgrense:
11 år, frarådes barn under 11 år
Egnethet:
Ungdom/voksen
Alt som var i den første, og som manglet i den andre, er på plass i «The Hunger Games: Mockingjay part 1» og mer til.
Det er spenning, driv, romantikk, humor, action, et fabelaktig soundtrack med blant andre Lorde, og fantastiske skuespillere.
Jennifer Lawrence synger også helt nydelig i filmen.
«The Hanging Tree» (melodi av The Lumineers), en fengslende låt som setter seg på hjernen.
Katniss Everdeen (Jennifer Lawrence) våkner på et sykehus i District 13.
Hun er forvirret og sliter med mareritt, etter at hun i forrige film «Catching Fire» ga de årlige lekene det endelige dødsstøtet.
Dessverre ble ikke alle hennes venner reddet.
Peeta (Josh Hutcherson) er fremdeles i President Snows (Donald Sutherland) klør, og den onde diktatoren bruker ham som et våpen mot Katniss.
Opprøret er i gang rundt i de fleste distriktene, men uten Katniss i spissen tør de kanskje ikke å stå kampen ut.
Med den tredje filmen, basert på den siste boken i Suzanne Collins trilogi, viser filmskaperne at de fortsatt sitter øverst på tronen over dystopiske filmer.
Den østerriske regissøren, Francis Lawrence, viser også at han nå, etter en litt fomlende start i forrige film, har knekket «The Hunger Games»-koden.
Dette lover godt for den neste og siste filmen i serien som slippes til neste år.
| 1
|
600249
|
Mannen, myten, musikken
Dokumentar/musikkfilm
Regi:
Iain Forsyth, Jane Pollard
Manus: Nick Cave, Iain Forsyth, jane Pollard
Medvirkende:
Nick Cave, Warren Ellis, Kylie Minogue, Ray Winstone, Darian Leader, Blixa Bargeld,
Storbritannia 2014
Aldersgrense: 7 år
Egnethet:
Ungdom/voksen
For Nick Cave-fans er filmen en gave, for andre er det en utrolig interessant og annerledes musikkfilm/dokumentar.
Den gir et unikt innblikk i Caves teatralske og skapende selv, men det er tydelig at innblikket er nøye regissert og redigert.
Det er heller ikke alltid like lett å vite hva som er sant og hva som er fiksjon.
Men sånn er Nick Cave.
Grenselandet mellom sannhet og fantasi er det som fascinerer ham, og som han formidler i alt han gjør — og det funker.
Som albumet «Push the Sky Away», som filmen viser skapelsen av, flytter Cave også grenser med denne filmen.
Den er nemlig noe mer enn en dokumentar, mer enn en musikkfilm.
Oppbyggingen er som en fiksjonsfilm med dramaturgiske virkemidler, manus, nøye planlagt kameraføring, scenografi og streng regi.
Dette er ikke Caves første filmmanus, («The Proposition», «Lawless«) og her viser han hvordan han tenker filmatisk også i musikken.
Han snakker om bekymringer og temaer som vi alle kan kjenne oss igjen i, men selv om han kanskje ser seg selv som et vanlig menneske, får en likevel følelsen av at han har evnen til å bryte universets lover.
Som han selv skriver i sine dagbøker om været:
«I can control the weather with my mood, I just can’t control my moods».
Nyt.
| 1
|
600253
|
Nervepirrende fra verdensrommet
Regi:
Christopher Nolan
Manus: Jonathan Nolan
Skuespillere:
Matthew McConaughey, Jessica Chastain, Anne Hathaway, Michael Caine, Casey Affleck
Action/sci-fi
USA/Storbritannia 2014
Aldersgrense:
11 år
Egnethet:
Ungdom/voksen
Christopher Nolan («Inception», «Memento») og broren Jonathan, er tilbake med en ny spektakulær film som holder deg på tå hev, og hvor overraskelsene ligger rundt hvert et hjørne.
Vi har ødelagt jorda.
Den eneste sjansen for å hindre menneskeheten i å dø ut, er å reise gjennom et ormehull til et annet solsystem for å finne andre planeter som kan opprettholde liv.
Filmen starter som en ganske vanlig, rett frem, heltehistorie, men utvikler seg til å bli en innfløkt fortelling om løgner, bedrag og overraskende vendinger i et kappløp gjennom tid og rom.
Og kappløpet foregår på jorden og i verdensrommet samtidig, men likevel med tiår imellom — forvirret?
Ja, det er ikke alltid like lett å henge med i svingene, eller forstå alle faguttrykk og fysikk-teorier.
Underholdningsverdien er likevel stor.
Filmen er godt laget, selv om fantasien av og til løper litt løpsk, er det utvilsomt originalt og kreativt.
Det lønner seg å ikke analysere det for mye, men heller tro på at alt er mulig.
Det veksles mellom dramatisk musikk, og fullstendig stillhet, noe som er svært virkningsfullt.
Filmen har et lite minus, den er for lang med sine to timer og 48 minutter, men den er likevel verdt det.
| 1
|
600256
|
Fantasifull familiefilm
Regi:
Anthony Stacchi, Graham Annable
Manus: Adam Pava, Irena Brignull, Alan Snow, basert på boken ”Here be Monsters” av Alan Snow
Skuespillere:
Isaac Hempstead Wright, Simon Pegg, Ben Kingsley, Elle Fanning, Toni Collett
Norske stemmer:
Helge Jordal, Johannes Joner, Espen Sandvik, Agnes Fasting
Animasjon/familiefilm/barnefilm/eventyr
USA 2014
Aldersgrense: 7 år, frarådes barn under 7 år
Egnethet:
Familie
Akkurat passe skummel, masse action og mer enn nok humor.
«Bokstrollene» appellerer til både store og små, men ikke de aller minste — det er nemlig ganske skummelt til tider.
Egg har vokst opp blant snille, men forhatte bokstroll som lever under byen Ostebro.
Han vet ikke at han egentlig er en gutt, før han kler seg ut som en for å redde sin aller beste venn fra fangenskap.
Bokstrollene blir fanget en etter en av den skumle herr Grafse, som er en krysning mellom Fagin i «Oliver Twist» og Zidler i «Moulin Rouge».
Innbyggerne i Ostebro tror bokstrollene er onde og farlige, og at de spiser små barn til middag.
Ingen skjønner at det virkelige monsteret er Herr Grafse.
«Bokstrollene» har alt en god familiefilm skal ha, og finner sted i det mest frydefulle og fantasifulle universet som har eksistert på veldig lenge.
Universet er skapt av Alan Snow som har skrevet boken «Here be Monsters», men filmskaperne har virkelig brakt karakterene til live på en imponerende måte.
Dette er animasjonskunst på sitt aller beste.
Filmen er også nydelig akkompagnert av Dario Marianelli, og har den fineste rulletekstsangen «Little Boxes» av Loch Lomond med tekst av selveste Eric Idle (Monty Python).
Filmen anbefales altså på det sterkeste - en ren fornøyelse.
| 1
|
600257
|
Rosie + Alex = sant
Regi:
Christian Ditter
Skuespillere:
Lily Collins, Sam Claflin, Christian Cooke, Tamsin Egerton, Jaime Winstone, Art Parkinson, Suki Waterhouse, Nick Lee
Manus:
Juliette Towhidi
Musikk:
Ralf Wengenmayr
Komedie/Romantikk
Storbritannia/USA 2014
Aldersgrense:
Tillatt for alle
Egnethet:
Ungdom/Voksen
Rosie og Alex er ment for hverandre.
Alle vennene deres kan se det, vi i kinosalen kan se det, hele kosmos kan se det.
De eneste som ikke skjønner noe, er Rosie og Alex selv.
De to har vokst opp sammen i Dublin, og som tenåringer er de bare så klare for å ta steget fra venner til kjærester.
Men etter en teit og pinlig episode, drar Alex til Boston for å studere mens Rosie blir gående hjemme som alenemamma.
Nå er det ikke akkurat uvanlig at romantiske komedier er forutsigbare.
Men i dette tilfellet er det så man får lyst til å rope mot lerretet:
«Men så si det, da!
Ikke ligg med noen andre, ikke gift dere med noen andre — bare si at dere elsker hverandre og få det overstått!».
Men «Love, Rosie» har en lang omvei den skal gå før den kommer så langt.
Og underveis har den et helt hav av klisjeer den skal ta opp i seg.
Du kjenner hver eneste karakter - den sarkastiske venninnen med de eksentriske frisyrene og den forståelsesfulle, allvitende faren inkludert - og soundtracket er som en eneste lang supermix av «Nattønsket»-favoritter.
Det som redder filmen fra å bli fullstendig uutholdelig, er noen sekvenser med god komedie - pluss at Lily Collins og Sam Claflin er veldig søte i hovedrollene.
| 0
|
600312
|
Mann mot hval
Action/eventyr
USA 2015
Regi:
Ron Howard
Manus:
Amanda Silver, Charles Leavitt, Rick Jaffa.
Basert påNathaniel Philbricks bestselger «In the Heart of the Sea: TheTragedy of the Whaleship Essex»
Skuespillere: Chris Hemsworth, BenWhishaw, Cillian Murphy, Brendan Gleeson, Jordi Molla, BenjaminWalker, Tom Holland, Charlotte Riley
Aldersgrense:
12 år
I 1820 reiste hvalfangerskipet Essex fra sin trygge havn i Nantucket, Massachusetts, for å aldri ankre opp igjen.
En enorm, hvit spermhval braste inn i skuta flere ganger og sank den, og den hvalen var inspirasjonen til Herman Melvilles episke roman «Moby Dick».
Oscar-vinner Ron Howard («A Beautiful Mind») har regien og filmen er basert på Nathaniel Philbricks bestselger «In the Heart of the Sea: The Tragedy of the Whaleship Essex».
Boken handler om den dramatiske og «sanne» historien til hvalfangerskuta Essex, og mannskapet som måtte gjøre ubeskrivelige ting for å overleve i små båter uten mat på det ubarmhjertige Sør-Stillehavet, med en monsterhval luskende nedi dypet.
Filmen har et par flotte scener, men det er likevel noe som mangler for å nå helt til topps.
Karakterene blir for stereotypiske og filmen er til tider veldig langtrukken.
Jeg har kun lest utdrag av boken, men de utdragene er mer dramatiske og fengslende enn de mest actionfylte scenene i filmen.
Hvalen føles aldri særlig truende, selv om den knuser skipet, og mannskapets lidelser virker tilgjort.
Det er noe med castingen også som skurrer.
Chris Hemsworth blir for helteaktig, og filmen mangler et ordentlig klimaks mellom mann og hval.
| 0
|
600313
|
Magiske «Macbeth»
Drama
Frankrike/Storbritannia 2015
Regi:
Justin Kurzel
Manus: Jacob Koskoff, Michael Lesslie, Todd Louiso
Musikk:
JedKurzel
Skuespillere:
Michael Fassbender, Marion Cotillard, DavidThewlis, Elizabeth Debicki, Jack Reynor, Sean Harris, PaddyConsidine, David Hayman
Aldersgrense:
15 år
«Macbeth» (1606) er et av Shakespeares korteste og mest populære skuespill, og er like relevant og kraftfullt i dag.
Etter et slag mellom Skottland og Norge/Irland som førte til skotsk seier, møter Macbeth (Michael Fassbender) og hans venn Banquo (Paddy Considine) tre hekser som forteller dem tre spådommer.
En av dem er at Macbeth skal bli konge.
Etter at to av tre spådommer går i oppfyllelse, begynner tanken om å bli konge å leke i Macbeths tanker.
Men det er først når han forteller om spådommene til sin kone, Lady Macbeth (Marion Cotillard), at lekende tanker blir til en farlig plan.
Hun er maktsyk og manipulerende og vil at Macbeth skal ta skjebnen i egne hender, og drepe kongen for å overta tronen.
Ingen nåde.
Ingen spart.
Kvinner, barn, eller venner — alle som står i veien må dø.
Men dette får selvfølgelig konsekvenser.
Michael Fassbender er strålende som Macbeth, og det visuelle uttrykket i filmen er helt utrolig.
Den Emmy-vinnende filmfotografen Adam Arkapaw («True Detective»), har skapt bilder jeg skulle ønske jeg kunne henge på veggen.
Kampscenene er som en mørk ballet, og sammen med Jed Kurzels musikk, som smyger rundt ørene som tåka rundt myra, er filmopplevelsen intet mindre enn magisk.
Blodig og poetisk på samme tid.
| 1
|
600314
|
Floskelorgier og stereotypier
Action
USA 2015
Regi:
Ericson Core
Manus:
Kurt Wimmer
Skuespillere:
Teresa Palmer, Ray Winstone, Édgar Ramírez, Luke Bracey, Tobias Santelmann, Delroy Lindo, Bojesse Christopher, Matias Varela
Aldersgrense:
12 år
«Point Break» er en film med Keanu Reeves og Patrick Swayze av Kathryn Bigalow («The Hurt Locker») fra 1991.
Nå har filmfotograf Ericson Core satt seg i regissørstolen og laget en ny versjon av filmen med manus av Kurt Wimmer («Salt»).
Remakes er sjeldent bedre enn originalene, og «Point Break» anno 2015 er intet unntak.
I 90-tallsversjonen infiltrerer en FBI-agent en gjeng med surfere som er mistenkt for en rekke bankran.
I den nye versjonen er de ekstremsportsutøvere og økokrigere som vil redde verden, men som lar seg sponse av en riking, fester på yachten hans som forurenser mer enn verdens kuer til sammen, og reiser med fly rundt halve verden og freser rundt på støyende motocross-sykler.
Anmeldelsen baserer seg på 2D-versjonen, men ingen 3D-effekter kan dekke over dårlig regi, en hovedrolleinnehaver blottet for karisma, og en rekke dialoger som minner mer om floskelorgier.
Filmen leverer endimensjonale karakterer, og de blir stereotypiske og kjedelige, og som seer bryr jeg meg ikke om de lever, dør, eller blir fanget.
Filmen byr på et par kule actionscener, men både plottet og karakterene er lite troverdige og filmen oppleves som en parodi.
På toppen av alt er spesialeffektene dårlige.
| 0
|
600316
|
Den andre kvinnen
DRAMA
Storbritannia 2015
Originaltittel:
45 Years
Regi ogmanus:
Andrew Haigh
Skuespillere:
Charlotte Rampling, TomCourtenay, Geraldine James, Dolly Wells, David Sibley, SamAlexander, Richard Cunningham, Rufus Wright, Hannah Chalmers,Camille Ucan
Aldersgremse:
Tillatt for alle
Til å ha en så enkel handling, rommer «45 år» veldig mye.
Det aldrende ekteparet Kate (Charlotte Rampling) og Geoff (Tom Courtenay) holder på å forberede feiringen av sin 45. bryllupsdag, når de helt uventet får beskjed om at liket av hans første kjæreste er blitt funnet.
Hun, som forsvant i en ulykke 50 år tidligere, har ligget nedfrosset i en isbre hele denne tiden.
Nyheten synes å vekke glemte følelser i Geoff, noe som igjen får Kate til å stille spørsmål ved hele forholdet deres.
Dette er veteranene Rampling og Courtenays film.
De to — som begge har ansikter alle kan kjenne igjen uten nødvendigvis å kunne sette navn på dem - spiller det helt alminnelige paret med utsøkt følsomhet og absolutt troverdighet.
Alt regissør Andrew Haigh unnlater å forklare, får de frem nærmest med antydninger: en utveksling av blikk, en rykning med munnen, et bortvendt ansikt.
Krisen Kate og Geoff går gjennom er kanskje av det stillferdige slaget, men vi er aldri i tvil om hvor dypt de rystes av den.
Det er ikke ofte folk i pensjonsalderen har bærende roller på kino.
Enda sjeldnere er det at de får opptre som noe annet enn karikaturer.
Voksne publikummere bør med andre ord kjenne sin besøkelsestid.
| 1
|
600318
|
En grinebiter å bli glad i
DRAMA/KOMEDIE
Sverige 2015
Originaltittel:
En man som heter Ove
Regi og manus:
Hannes Holm
Skuespillere: RolfLassgård, Bahar Pars
Aldersgrense:
12 år
Ove er noe av en skandinavisk arketype.
Han er den selvoppnevnte ordensmannen som patruljerer nabolaget på jakt etter bortslengte sneiper og feilparkerte sykler.
Han er borgeren som skriver sinte leserbrev til avisen, prinsipprytteren som ikke har noen venner igjen, gubben som aldri, aldri, aldri kommer til å gi seg på noe som helst.
Men Ove er også en mann som bærer på noe vondt.
Hadde det ikke vært for alle «idiotene» som stadig slumper til å stoppe ham, ville han ha klart å ta livet av seg for lenge siden.
Selv vi som ikke har lest Fredrik Backmans bestselger, forstår at Ove skal vise seg å ha flere sider enn de han først får vist frem.
Måten «En mann ved navn Ove» porsjonerer historien hans ut på, er likevel så kløktig at filmen unngår å bli forutsigbar.
Balanserer fint mellom komedie og melodrama gjør den også.
Og i en til det ugjenkjennelige sminket Rolf Lassgård («Wallander«), har den en hovedperson som kan utstråle bryskhet i det ene øyeblikket og ømhet i det neste.
Snart skal vi komme til å bry oss veldig om vrange, gamle Ove.
«En mann ved navn Ove» kan fort bli en sånn film også de som vanligvis ikke går på kino — den grinete naboen, for eksempel - vil ønske å få med seg.
| 1
|
600319
|
En ganske alminnelig suksesshistorie
BIOGRAFI/DRAMA
USA 2015
Regi:
David O. Russell
Manus: Annie Mumolo, David O. Russell
Skuespillere:
Jennifer Lawrence, Bradley Cooper, Robert De Niro, Isabella Rossellini, Dascha Polanco
Aldersgrense: 6 år
«Joy» forteller den mest amerikanske av alle standardhistoriene.
Du vet, den som sier at hvis du bare følger drømmene dine og aldri gir opp, samme hvor dumme og slemme alle rundt deg er, så vil alt gå bra til slutt.
At «Joy» er laget av David O. Russell («Silver Linings Playbook», «American Hustle«), gir i utgangspunktet forhåpninger om at den skal ha noe mer vektig å by på enn som så.
Det har den dessverre ikke.
Russells spesialitet er energiske filmer om ukonvensjonelle mennesker.
Denne gangen handler det om Joy Mangano, småbarnsmoren som fant opp den evigvarende supermoppen (joda!) og gjorde det stort på TV-shop.
Og det klarte hun selv om alle rundt henne var — du gjettet riktig - dumme og slemme.
Hovedrolleinnehaver Jennifer Lawrence har, som alltid, sterk tilstedeværelse.
Her er hun dessuten omgitt av størrelser som Robert De Niro, Bradley Cooper og Isabella Rossellini.
Men til tross for at regissør Russell bruker alle de vanlige triksene sine - flashbacks, drømmesekvenser, massevis av popmusikk - og prøver tilføre selv de mest hverdagslige scener et eller annet uventet, så sitter vi ikke igjen med annet enn en sukkersøt, tvers gjennom forutsigbar klisjé av en suksesshistorie.
| 0
|
600320
|
Herskap og tjenere
DRAMA
Brasil 2015
Originaltittel:
Que Horas Ela Volta
Regi og manus:
Anna Muylaert
Skuespillere:
Regina Casé, Michel Joelsas, Camila Márdila, m.fl.
Musikk:
Fabio Trummer, Vitor Araújo
Tillatt for alle
Val er en voksen og sterk kvinne med personlighet, men hun har lært seg å ta til takke med lite.
I over 10 år har hun vært hushjelp for en velstående familie i São Paulo.
Sin egen datter har hun ikke sett på hele denne tiden.
Først når Jéssica, som den unge damen heter, kommer til henne for å ta opptaksprøver til universitetet, skal det gå opp for Val at hun kanskje gir avkall på for mye, at hun kanskje blir tatt for gitt, at hun egentlig fortjener et eget liv.
Hjertet i denne ofte morsomme, noen ganger vemodige filmen, tilhører hovedrolleinnehaver Regina Casé.
Hun er stor stjerne i Brasil, men fremstår — i hvert fall for en nordmann som aldri har besøkt verken denne kanten av verden eller disse samfunnslagene - tvers gjennom troverdig som raus, jordnær, alltid arbeidende livstidshushjelp.
Man vil virkelig at det skal gå henne godt.
Bildekomposisjonene er gjennomtenkte og talende.
Tempoet er avstemt uten å oppleves tregt.
Plottet er mye mer finurlig enn vi først blir forledet til å tro.
Om ikke «Min andre mor» kommer til å forandre hvordan du ser på forholdet mellom fattig og rik, skal du likevel være en temmelig kald fisk for ikke å bli engasjert i denne humane lille historien.
| 1
|
600329
|
Om oppveksten på Cuba
Drama
Frankrike 2014
Tillatt for alle
Regi:
Laurent Cantet
Manus:
Laurent Cantet, Leonardo Padura
Skuespillere:
Isabel Santos, Jorge Perugorría, Fernando Hechevarría, NéstorJiménez, Pedro Julio Díaz Ferrán
Fem gamle venner møtes igjen på en takterrasse i Havanna.
I starten er alt solskinn, smil og gjensynsglede, men etter hvert avdekkes gamle sår og bitre minner.
De snakker spesielt mye om den såkalte «spesielle periode», den dype krisen på 90-tallet i kjølvannet av Sovjetunionens sammenbrudd.
En av gjengen, Amadeo, reiste fra Cuba.
Reiste fra vennene, og fra konen sin Angela som døde av kreft mens han levde i Spania.
Dette har Tania, deres felles venninne som var ved Angelas side helt til hun døde, vondt for å svelge.
Filmen er regissert av Laurent Cantet som hadde stor suksess med Gullpalme-vinneren «Klassen» (2008).
Han har også hatt suksess med andre fransktalende filmer.
Dessverre blir denne fremstillingen både stiv og overdramatisert.
Gjennom samtalene deres om opplevelser og oppvekst får vi et godt innblikk i hvordan det vanskelige livet har vært på Fidel Castros Cuba, men dialogen fremstår dessverre som både kunstig og konstruert, og det blir rett og slett for tamt.
Ideen og historien er god, men formidlingen og gjennomføringen er mangelfull.
Kanskje hadde det blitt bedre med en cubansk regissør som virkelig forstår både språket, kulturen, historien og menneskene.
| 0
|
600331
|
Lite på tallerkenen
Regi:
John Wells
Manus:
Steven Knight
Skuespillere:
Bradley Cooper, Lily James, Alicia Vikander, Sienna Miller, Uma Thurman, Emma Thompson, Daniel Brühl, Matthew Rhys, Omar Sy
Aldersgrense: 6 år
Stjernekokken Adam Jones (Bradley Cooper) hadde alt, restaurant i Paris og to Michelin-stjerner.
Men han taklet suksessen dårlig og rotet det bort ved å drikke, sniffe, slikke og injisere alt han kom over av ulovlige midler.
Nå har han vært edru i litt over to år, og er i London på jakt etter en ny sjanse hos gamle venner og kollegaer, som kanskje ikke er like glade for å se ham.
Men ingenting er viktigere enn å få den tredje Michelin-stjernen.
Hadde dette vært en komedie, hadde den kanskje funket bedre.
Som drama oppleves den derimot både som overkokt og altfor lite krydret.
I stedet presenteres en klisjékokk som brøler på alt og alle, kaster tallerkener vegg imellom, og altfor mange nærbilder av pretensiøse og overdanderte matretter.
Skuespillerprestasjonene er også ganske uinspirerte.
Med det stjernelaget, Bradley Cooper, Sienna Miller, Uma Thurman, Lily James og Emma Thompson, forventer en mer på tallerkenen enn det som blir servert her.
Hvis en sammenlikner med matfilmer som «Chef» av og med Jon Favreau hvor lidenskapen for maten og stedene som presenteres er som et inderlig kjærlighetsforhold, og luktene og smakene formelig kommer gjennom lerretet, er dette en ganske smakløs opplevelse.
| 0
|
600333
|
Å leve med det
Regi: Wim Wenders
Manus:
Bjørn Olaf Johannessen
Skuespillere:
James Franco, Charlotte Gainsbourg, Marie-Josée Croze, Rachel McAdams
Musikk:
Alexandre Desplat
Forfatteren Tomas (James Franco) opplever det som ikke skal skje:
Han kjører på og dreper et lite barn.
Og i årene som følger, setter tragedien sitt preg på livet hans.
Først må han forholde seg til guttens sorgtyngede mor (Charlotte Gainsbourg), senere til den sinte, plagede broren.
På samme tid blir Tomas endelig forløst fra skrivesperren han har slitt med.
«Every Thing Will Be Fine» er skrevet av norske Bjørn Olaf Johannessen («Kampen for tilværelsen«) og regissert av den tyske veteranen Wim Wenders («Paris, Texas», «Lidenskapens vinger«).
Ingen av dem skal beskyldes for å gi ved dørene.
Handlingen gjør flere brå hopp og lar det være opp til seeren å fylle inn tomrommene.
Tempoet er utstudert langsomt og fotografiet nesten fremmedgjørende vakkert.
Og Wenders' bruk av 3D er ulik alle andre sin:
Dybden i bildene holder oss liksom på avstand i stedet for å dra oss inn.
Dette er det blitt en ujevn film av.
I sekvenser er «Every Thing Will Be Fine» noe nær den sobre, humane skildringen av sorg og konsekvenser den tar mål av seg til å være.
Men like ofte — ikke minst når James Franco finner seg enda et vindu å stirre tenksomt ut av - oppleves den bare stillestående og selvhøytidelig.
| 0
|
600334
|
Tour de Løgn
Regi:
Stephen Frears
Manus: John Hodge
Skuespillere:
Lee Pace, Ben Foster, Chris O'Dowd, Dustin Hoffman
Aldersgrense: 9 år
«The Program» er en vellaget film med ett stort problem:
Selv den minst sportsinteresserte døgenikt kjenner allerede historien om sykkelstjernen Lance Armstrong.
Og har du — som undertegnede døgenikt gjorde kvelden før pressevisningen - sett dokumentaren «The Armstrong Lie» (2013), er det ingenting i «The Program» som vil overraske deg.
Hvis bare regissør Stephen Frears («The Queen», «Philomena«) hadde klart å trenge bak masken til verdens mest berømte juksemaker, hadde filmen kanskje fått betydelig egenverdi allikevel.
Men selv om den forklarer hvordan Armstrong kunne vinne Tour de France syv ganger med kroppen full av dop, får vi knapt noen større innsikt i hvem han var eller hva det var som drev ham.
Å stadig vise til et ekstremt konkurranseinstinkt er bare ikke nok.
Frears er en effektiv forteller - det store persongalleriet, de lange tidsspennene og de kompliserte konfliktlinjene turneres med eleganse, rittene gjennom de franske alper er til tider gispende vakre - og Ben Foster («3:10 to Yuma», «30 Days of Night«) spiller Lance Armstrong med en velbalansert miks av sjarm og arroganse.
Men vi blir altså sittende igjen og føle oss akkurat like kloke.
| 0
|
600335
|
Langt hjemmefra
Regi og manus:
Frode Fimland
Medvirkende:
Magnar Kleiva, Oddny Kleiva
Musikk:
Jens Kristian M. Rimau
Aldersgrense:
Tillatt for alle
«Søsken til evig tid» (2013) var en nesten forunderlig gripende film .
Det var noe med portrettet av søsknene Oddny (72) og Magnar (75) — om livet deres på fjellgården i Sogn og Fjordane, om arbeidssomheten, nøysomheten og den totale mangelen på jåleri - som traff en nerve selv blant de mest urbane av oss.
Det var likevel ikke en film som skrek etter en oppfølger.
I «Søsken til evig tid:
Amerikareisa» møter vi, som tittelen antyder, Oddny og Magnar i rollen som turister.
Slektninger i Minnesota har invitert dem på besøk, og for første gang skaffer de to tvekrokete gamlingene seg pass, kjøper seg billetter og setter seg på et fly.
Og i statene blir de tatt med på sightseeing, får oppleve amerikansk gjestfrihet og kan konstatere at, joda, alt er virkelig større der borte.
Og så skjer det i grunnen ikke så veldig mye mer.
Det blir en fin tur, verken mer eller mindre.
Å følge så fine, tvers gjennom oppriktige mennesker som Oddny og Magnar vil aldri føles verdiløst.
Og film nummer 2 er selvsagt ikke uten sine øyeblikk.
Men mens «Søsken til evig tid» fungerte som en påminnelse om et Norge vi andre for lengst har lagt bak oss, blir «Amerikareisa» aldri mer enn et koselig reisebrev.
| 0
|
600337
|
Fengslende og interessant
Drama
Portugal 2014
Regi:
Ramin Bahrani
Manus: Amir Naderi, Ramin Bahrani
Skuespillere: Andrew Garfield, Michael Shannon, Laura Dern, Tim Guinee, Noah Lomax, Clancy Brown, J.D. Evermore
Aldersgrense:
12 år
Dennis Nash (Andrew Garfield) gjør alt han kan for å redde huset han har vokst opp i, og nå bor i sammen med sin mor og sin sønn.
Men det er økonomisk krise i solfylte Orlando, lite jobber å få som håndverker og han klarer det ikke.
Den som banker på døra for å kaste den lille familien ut, er den skruppelløse eiendomsmegleren Rick Carver (Michael Shannon), som har omstilt seg fra å putte folk inn i nye hus, til å dra dem ut av husene sine med makt for så å tjene penger på det.
Med seg på laget har han både politi, dommere og banken, så folk har ikke en sjanse.
Carver ser potensialet i Nash og tilbyr ham jobb.
I ren desperasjon takker Nash ja.
Alt for å få tak over hodet til familien sin igjen, og det tar ikke lang tid før han er den som banker på med utkastelsesordren i hånden.
Hva er vi egentlig kapable til å gjøre hvis vi bare er under nok press?
Den amerikanske , prisvinnende og kritikerroste regissøren, manusforfatteren og produsenten Ramin Bahrani, leverer nok en gang en sterk og fengslende film.
Det beste med filmen er de ulike nyansene karakterene presenteres i.
Her er ingenting svart-hvitt, og til og med djevelen selv har grunner til at han gjør det han gjør.
Det gjør historien og personene mer troverdige og man engasjerer seg i deres skjebner.
| 1
|
600341
|
Rikt fasettert om teateroppsetning i fengsel
Brødrene Taviani , Paolo og Vittorio, henholdsvis født i 1931 og 1929, har tidligere gitt oss mesterverk som "Padre Padrone", "Natten i San Lorenzo", "Kaos" og "Good Morning, Babylon".
I år vant de høyeste pris under Berlinfestivalen med denne filmen, "Cæsar må dø!"
Filmen er en sømløs sammensmelting av dokumentar og drama.
Den tar utgangspunkt i en fengselsoppsetning av Shakespeares "Julius Cæsar", iscenesatt av den italienske skuespilleren Fabio Cavelli.
Disse teateroppsetningene ved Rebibbia-fengslet i Roma, et fengsel med maksimum sikkerhet, har pågått gjennom flere år.
Oppsetningene foregår i en sal like ved fengslet, etter forestillingene føres skuespillerne under streng bevoktning tilbake til sine celler.
De er alle dømt for alvorlige forbrytelser, med straffer fra åtte år til livsvarig.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Rent dokumentarisk viser filmen prøver på cellene, i luftganger, i små fellesrom, innrammet i begynnelse og slutt av selve oppsetningen med publikum i salen, derpå tilbakeføring til cellene.
Men.
Et stort "men" her:
Gjennom brødrene Tavianis ånd og hånd utvides det dokumentariske til noe nesten sublimt.
Det blir et drama om den enkeltes opplevelse av Shakespeares tekst, den enkeltes forståelse av dette dramaet.
Mange opplever at Shakespeare gir uttrykk for deres egen hverdag, deres egne konflikter, deres egne tanker og følelser.
Har du fordommer om fengselsinnsatte som en ensartet gruppe uten et rikt og bevegelig følelsesliv og med beskjeden intellektuell kapasitet, bør du se denne filmen.
Da vil dine fordommer helt enkelt smadres!
Samtidig viser også filmen hvordan det å utvikle noe sammen, det å løfte i flokk, gjør noe med ens holdning både til seg selv og til andre mennesker.
En rikt fasettert film:
Bevegelig og bevegende, aldri lunken, iblant utfordrende, hele tiden stimulerende.
Som en hyllest til både Shakespeare og til god kunst i allmennhet, sier en av de innsatte etter premierekvelden:
"Siden jeg lærte kunsten å kjenne, har denne cellen blitt et fengsel".
Se den , den vil ikke etterlate deg likegyldig.
| 1
|
600344
|
Sakte dødsdans
En film som tar for seg korrupsjon hos politi og politikere, samtidig om en mann som søker å glemme sin fortid.
Det skal vise seg at fortiden ikke har glemt ham.
Dagens Thailand er preget av korrupsjon , forteller filmen oss.
"Headshot" baserer seg på en roman som er skrevet for lang tid siden.
Imidlertid:
Temaet korrupsjon synes å være eviggyldig.
Gjennom sitt nitide og ukorrupte arbeid , presses en ung politimann, Tul, av en høytstående politiker.
Han dømmes for en forbrytelse han aldri har begått.
Senere får han et tilbud det er svært vanskelig å si nei til:
Han kan få slippe fri fra fengsel mot å arbeide som leiemorder for en gren av underverdenen.
Denne delen av underverden har satt seg som mål å likvidere dem som har rikdom, intelligens og makt nok til å stille seg utenfor loven, samtidig som de balanserer innenfor den.
Altså:
De som omslutter loven, samtidig som de lever utenfor den.
Omtrent som eggeskallets forhold til plommen.
En dag skytes Tul mens han er på oppdrag.
Da han våkner etter tre måneder i koma, ser han ting opp-ned.
Han angrer sitt tidligere liv som leiemorder og trekker seg ut.
Resultat:
Jegeren blir selv jaktet på.
Det er en fascinerende film .
Film-noir effektene er brukt med stilren hånd.
Rytmen er sakte, med plutselig eksplosjoner av handling.
Det regner uavlatelig, scenografien er forlatte bygninger, havnelagre, landveier om natta, ødslige skogområder.
Handlingen stykkes ut i skuddvekslinger, brå død, også innslag av tortur.
Selv om denne filmen er fransk/thailandsk og i farger, føler en seg ikke sjelden hensatt til gamle thrillere i sort-hvitt med Robert Mitchum.
I bunn, vevd inn i det politiske aspektet om korrupsjon på flere plan, handler vel dette om å godta konsekvensene av ens handlinger, hvor grusomme og blodige de nå enn har vært.
Kanskje lyder filmens budskap slik, hvis det finnes et budskap:
Din egen karma vil uunngåelig kreve sine represalier.
Lyder det vel dunkelt og høyspent?
Mulig det, men en vil påstå at det ligger som et bunntema.
Filmen er valgt til Thailands bidrag til Oscar-utdelingen 2013, akkurat slik den franske "De urørlige" er.
| 1
|
600345
|
Lun og sympatisk komedie
Denne filmen inngir den samme følelsen som den første vårdag etter en streng vinter, gjør.
Dette fordi den formidler varme, mildhet, omtanke og munterhet, florert rundt et alvorlig tema:
En handikappets hverdag.
Den som utløser dynamikken er imidlertid ikke den handikappede, men han som ansettes for å være hans pleier.
I detalj slik:
Mangemillionæren Philippe (Francois Cluzet) er lammet fra nakken og ned etter paragliderulykke.
Han bor i meget luksuriøse omgivelser i Paris og har rommelig råd til sykepleier, sekretær og assistent.
Det siste vil si et forstående menneske med praktisk sans og et øye på hver finger.
I filmens åpning skal ny assistent plukkes ut.
Valget faller på den fargede Driss (Omar Sy).
En fyr som nettopp har sluppet ut etter å ha sonet en dom på seks måneder for ran.
Et munnrett, håndfast, lystig og pragmatisk menneske.
Han er egentlig kun ute etter å få en underskrift som viser Trygdekontoret at han er aktivt arbeidssøkende.
Men Philippe ser noe i ham som de fleste andre ikke makter å se.
Og deres sjef/assistent-forhold akselererer hurtig til et vennskap.
De to utvikler positive og iblant nye sider ved seg selv.
Det oppstår en stimulans som slår begge veier.
Dette er utmyntet i kvikke , iblant barduse scener, hele tiden inngnidd med en balansert hjertevarme og en form for barsk sympati.
Begge skuespillere – både i utseende og vesen er de så forskjellige som et silketørkle og en boksehanske – gir rollene gemytt, farge og stigende troverdighet.
Denne dramakomedien , med understrekning på komedie, er ingen stor og bred film.
Det er i høy grad en feel-good film.
Men den besitter likevel et fynd og en slagkraft som gjør at den lever langt utover sin umiddelbare muntre mildhet.
Filmen er sett av over 20 millioner franskmenn (!) og er blitt valgt til Frankrikes Oscar-kandidat.
| 1
|
600349
|
Varm og velbygget dokumentar
Denne dokumentarfilmen dreier seg ikke om å like trekkspillmusikk eller ikke.
Den dreier seg heller ikke om hva slags holdning en har til Lindesnes trekkspillklubb, og den dreier seg absolutt ikke om en mener det var helt på sin plass eller en meget dårlig beslutning å la trekkspillklubben få slippe til i Operaen i Bjørvika, Oslo i fjor.
Dét dokumentarfilmen forsøker å gjøre , er å fange inn og viderebringe fenomenet Lindesnes trekkspillklubb.
Konserten trekkspillklubben hadde i Operaen, er både kulminasjonen og selve motorikken i filmen.
Rundt dette navet bygges det ut med miljøskildringer og karakterstudier, noe som til sammen skal gi oss et portrett av fenomenet.
Det hele begynte med en forespørsel , for godt over tjue år siden, om å underholde på en lokal festival.
Siden har trekkspillklubbes ry og popularitet vokst til skyhøye proporsjoner:
Henimot 1700 opptredener i hele Skandinavia.
Pluss flere gjestinger i USA, i New York, i Washington, i Minot.
Og altså, som juvelen i kroen:
To utsolgte konserter i Operaen i Oslo.
Det tok tolv år for klubben å få grønt lys for de to konsertene i Operahuset.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Regissør/manusforfatter Frode Vestad gir oss nære intervjuer med flere av medlemmene, der deres holdninger til musikk, kultur, vennskap, hverdag og identitet belyses.
Han gir innsyn og inngløtt i begravelser, i øvinger, i scener fra arbeidslivet.
Han gir oss ren slapstick-komikk og han gir scener der landskap kobles sammen med trekkspillmusikk.
Dette gjennomfører Vestad med presisjon , lydhørhet på flere plan og en slags varm nøkternhet.
Summen av dette er at vi sitter igjen med en forståelse av det mentale klimaet, det kulturelle jordsmonnet, som gir denne helt spesielle og svært folkelige ånden som Lindesnes trekkspillklubb er så kraftig gjennomsyret av.
I tillegg kan en ikke la være å bli forbauset over hvor mange musikalske talenter og markante personligheter det finnes på et tettsted som Vigeland, halvannen mil vest for Mandal.
Ingen nevnt, ingen glemt.
Sum:
En våken dokumentasjon av hva Lindesnes trekkspillklubb har oppstått av, hva den er og betyr, og hvordan klubben er blitt til hva den er blitt.
Og en har en fast mistanke om den vil bli her lenge.
| 1
|
600351
|
Hyggelig og drabelig
Tre generasjoner lesere er fortrolige med tegneseriene om Asterix, Obelix og de øvrige, tapre gallere som holder stand mot Cæsar og hans romere på grunn av en magisk trylledrikk som gir dem gigantiske krefter.
Asterix og hans verden så dagens lys i et tegneseriehefte i 1959 i Belgia og Frankrike.
Da forfatteren René Goscinny døde i 1977, begynte tegneren Albert Uderzo å lage tekstene selv.
Mange mener at serien aldri ble den samme etter Goscinnys død.
Det er de første sju, åtte album som regnes som klassikerne.
Det er da også de første heftene franskmennene nå har laget filmer av, dette er den fjerde i serien.
Den første kom i 1999, den andre i 2002, den tredje i 2008.
Det er også laget flere animasjonsfilmer basert på Asterix-hefter.
Denne filmen bygger både på "Asterix hos britene" og "Asterix og vikingene".
Det er horder av nordmenn med her.
De ønsker å kjenne Frykten, for de vet ikke hva det er...
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Den på alle måter store Gerard Depardieu spiller Obelix, han som falt i trylledrikkgryta da han var liten.
Som tittelen mer enn antyder, Asterix og Obelix havner i England denne gang.
Og det oppstår romanser, det stilles skarpt på kultur— og typeforskjeller mellom franskmenn og briter, og det utspilles slagsmål mellom Asterix/Obelix og romerne.
Og med digital hjelp blir de kampene hujende og drabelige, alle vil i så måte gå tilfredse fra filmen.
Og se om ikke franske Catherine Deneuve spiller den engelske dronningen med avmålt mine og glør under asken, slik hun alltid gjør.
Filmen ødelegges nesten av de norske stemmene.
De er like synkrone som om når en halt tigger forfølger en turist.
Og stemmene høres ofte ut som parodier på skuespillere fra Nationalteatret.
Filmen er både i 3D-utgave og i realfilmversjon.
Denne anmeldelsen er basert på realfilmversjonen.
| 0
|
600352
|
Fantasivekkende, tankevekkende og urovekkende
Bathtub – Badekaret – er et meget lite , karrig kystsamfunn i staten Louisiana, avskåret fra det meste.
Seks år gamle Hushpuppy lever sammen med sin far, et menneske som ofte har ei halv flaske til frokost, middag og kveldsmat.
Og bare dét.
Han lyser opp, men er flakkende.
Omtrent som et stearinlys i vind.
Deres liv og deres forhold , deres krefter og deres vilje, ikke minst deres vilje til håp og tro, settes på enorme prøver da katastrofen i form av en storm setter inn.
Den samme stormen, orkanen, kall det hva du vil, som for noen år siden satte deler av New Orleans under vann.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
"Beast of the Southern Wild" er et høyst originalt filmverk, og dét av en spillefilmdebutant, Benh Zeitlin.
Filmen likner bare på seg selv, egentlig.
Visuelt og symbolsk er den et lite fyrverkeri, verbalt tikkes det jevnlig ut vidd og visdom, både fra voksne og fra den seksårige jenta Hushpuppy.
Hun spilles av Quvenzhane Wallis, både med barnlig alvor, voksen handlekraft og smertescener.
Og smertescener er uten alder og kjønn, vet du.
Det er en bemerkelsesverdig innsats.
Tro meg:
Hun kommer til å bli Oscar-nominert for sin innsats!
Dypest sett er det vel lov å mene at filmen dreier seg om livsglede, livsmot og håp – en frodig film om selve Livsbekreftelsen.
Fantasivekkende, tankevekkende og urovekkende , det siste på en stimulerende måte.
Men den er til tider noe krevende, husk endelig det.
| 1
|
600354
|
Balansert om Olof Palme
Denne gjennomgangen av Olof Palmes liv og karriere er bygd opp gjennom en rekke stillfotos, private filmstubber og en mengde nyhetsklipp fra både svensk og utenlandsk tv.
Pluss intervjuer med en rekke mennesker, som hans enke, hans tre sønner, venner, kolleger.
Og kort fortalt:
Det er dyktig journalistikk.
Filmen er balansert.
Det er ingen slagside i den, verken i den ene eller andre eller tredje politiske retningen.
Heller ikke blir den for privat, for sladderaktig eller for akademisk.
Mange vet helt sikkert mye om Olof Palme.
Han var rikmannssønnen som ble demokratisk sosialist etter en flere måneders reise gjennom USA da han var 21 år.
Han ble statsminister Tage Erlanders høyre hånd som 26-åring.
Han var Sveriges statsminister i to perioder.
Han ble et verdensnavn gjennom sin karisma og sine meget klare og ofte kontroversielle meninger og handlinger.
Han var elsket og han var hatet.
Og ikke minst ble han et verdensnavn fordi han ble myrdet på åpen gate i Stockholm en vinterkveld i 1986.
Drapet er fremdeles uløst og er blitt et slags nasjonaltraume i Sverige.
Et par, tre ting i filmen setter seg fast på ens indre tavle:
Hans jubelmottagelse på Cuba da han var statsminister, og en uttalelse fra en gammel venn:
"Olof var i sin sjel rikmannssønnen fra Stockholm, jeg tror faktisk han hadde vært et lykkeligere menneske om han hadde vært lederen for et borgerlig parti."
Og:
"Han hadde et romantisk syn på kroppsarbeideren, fordi han selv aldri hadde drevet noen form for kroppsarbeid".
Meget severdig og absolutt ikke kjedelig!
| 1
|
600355
|
Hederlig drama
Utgangspunktet i denne filmen er en norsk/tysk kvinne, Katrine (Juliane Köhler ) som lever et godt familieliv ved Bergen.
Hennes bakgrunn er både dramatisk og spesiell:
Hun ble født i Trondheim under 2. verdenskrig.
Moren (Liv Ullmann) var norsk, faren tysk soldat, mot slutten av krigen ble han sendt til Østfroten, der han ble drept.
Katrine ble som spedbarn sendt til Tyskland i regi av nazistenes "Lebensborn-program", iverksatt av Goebbels for "å fornye det tyske blodet".
Moren gikk med på adopsjon fordi hennes foreldre aldri ville snakke med henne igjen, hvis hun beholdt barnet i Norge.
Barnet vokser opp i Øst-Tyskland.
Som 25-åring kommer hun til Norge, blir gjenforent med sin mor, får jobb som sekretær innen Sjøforsvaret.
Hun gifter seg og får en datter.
Ved filmens begynnelse har datteren også fått en datter.
Ved murens fall i 1989 , begynner en snøball å rulle.
Det reises spørsmål om de såkalte "Lebensborn"-barna skal få erstatning.
Katrine blir brått konfrontert med sin fortid.
Og så høres de første , spede tonene av et drama.
Et drama som kanskje er om løgn og fortielser av helt fatal karakter.
Og igjen får vi en besk påminnelse om at alle dine handlinger, alt hva du sier og ikke sier, før eller siden får konsekvenser for deg, i positiv eller negativ betydning.
Du må alltid til sist svare for eller motta lønn for dine gjerninger og for hva du har sagt.
Stopp opp og tenk over det, min venn...
Dette dramaet , som først og fremst og sterkest er et familiedrama, har iblant thrillerens preg.
Både thrillerlinjene og de dramatiske konfrontasjonene er manusmessig meislet ut i solid, hederlig og ujålete form.
Lag bygges på lag mens skall rives av skall, inntil vi står igjen med Sannheten.
Og Sannheten skal etter sigende være ren og virke rensende, men iblant kan den også fortone seg som et meget stygt sår.
Regimessig er "To liv" nøktern , fast, den besitter en slags smidig trausthet.
Liv Ullmann er briljant, det er hun alltid.
Hennes stumme uttrykk, hennes skiftninger, hennes måte å stille spørsmål på, gjør hennes morsskikkelse til et dirr av nærvær, av uro, av minner.
Presist det samme kan en anføre om tyske Juliane Köhler, hun tangerer Liv Ullmanns spill.
Det fabuleres fritt omkring de forskjellige emner her, men selve kjernen baserer seg på fakta og faktiske hendelser.
En film som interesserer og fengsler, en film som en tar med seg hjem, på den gode måten.
| 1
|
600356
|
Med tragisk undertone
Denne filmens plattform og overordnede mål er å vise europeiske kvinner som ferierer i Kenya og mer enn villig lar seg "oppvarte" av unge, kenyanske menn.
I filmens begynnelse kan den forveksles med både komedie og satire.
For:
Da de europeiske kvinnene rundt de femti år blir beleiret av suvenirselgende unge menn – og da snakker vi om å begi seg ut i minefelt av innsmigrende innpåslitenhet – antennes ens komiske instinkter.
Og da turistguidenes glatte motorikk settes i høygir, reiser ens satiriske værhår seg.
Men se så:
En annen musikk overtar.
Scener dreies og da punkteres både ens komedie— og satiresans seg.
Vi ser en verden der utbytting, utnyttelse og maskespill regjerer.
En monoton og kynisk verden.
En verdens som dypest sett er tragisk og som bare gjør en trist.
Filmens tone og uttrykk kan forlede en til å tro at det her foreligger en billig, sjuskete og sjofel film.
Det gjør det absolutt ikke.
På sitt iblant meget nærgående vis, viser den ulike sider av arroganse i vid forstand, av former for imperialisme, av kulturforskjeller, samtidig av naivitet.
Men kanskje først og fremt av løgn.
Private løgner, forretningsmessige løgner, sosiale løgner, kulturelle løgner.
Men :
Filmen tar ikke parti.
De dårlige kortene gis til begge parter, både de unge, kenyanske menn og de middelaldrende kvinnene.
Regimessig er den uoppfinnsom , kameraet settes ett sted eller det følger kloss i ryggen på de agerende.
Men denne presentasjonen kler faktisk stoffet.
Skuespillerne er fremragende, de spiller som om det er satt et skjult kamera og en skjult mikrofon i et værelse, i en bar, på et en strand.
En film som brer seg som ringer i et vann og som skaper ettertanker.
Av det triste slaget.
La oss si det slik:
Du får ikke en løftende tro på det Mennesket etter å ha sett denne filmen.
Filmen må ha fått 18-års grense på grunn sine iblant nærgående seksuelle beskrivelser.
| 1
|
600357
|
Overdose
Dette baserer seg på en roman av forfatteren Don Winslow (bl.a. de fremragende thrillerne "I hundenes vold" og "Frankie Machines vinter", begge oversatt til norsk).
Romanen forteller om to marihuanadyrkere i California, Ben og Chon, meget dyktig fremstilt av Aaron Johnson og Taylor Kitsch.
De deler alt: dyrking, lagring, distribuering og salg.
Og de deler kvinne, helt åpnet.
Hun elsker dem begge, sjalusi synes ikke å herske, det hele blir fremstilt i en atmosfære av amoralsk, sexet harmoni.
Men hvor lenge var Adam i Paradiset?
Deres business går så strykende, at et meksikansk narkotikakartell kommer med et tilbud kartellet tror de to ikke kan si nei til.
I stedet gjør de nettopp dét, på den arrogante måten.
Resultat:
Deres felles kjæreste (Blake Lively) kidnappes og de får det sedvanlige ultimatum:
Gå med våre krav, ellers vil hun dø langsomt og på en veldig stygg måte.
Dermed:
Vold avler vold, vold korrumperer, vold viser seg å kunne skaffe store resultater, men samtidig forminsker og uthuler vold mennesker.
Men det problemet, den konflikten, diskuteres aldri i filmen, en kan kun lese det ut av handlingen, uten at det blir et eget og gjennomgripende poeng.
Her sluttføres det hele i en form for "happy ending", men alt filtreres gjennom blod og vold.
Og nettopp dét er den store og grunnleggende innvendig en har mot denne thrilleren.
(Den kalles fra markedsføringens side for både drama, krim og thriller, men filmen er jo en thriller).
Den er rytmisk og vellaget, iblant over i det elegante, med stundevis bruk av Oliver Stones ("Platoon", m.m.) typiske effekter – noen kaller dem dårlige manerer – som plutselige sort/hvitt-bilder, animerte innskudd, forsert rytme.
Men selve den filmatiske teksturen er forstemmende:
Mål, mening og retning er voldelig.
Og ikke bare rent fysisk vold, i form av nedslaktninger, tortur og blodsprøyt, men den er gjennominfisert av en voldelig holdning, en voldelig tone.
Alt gjennomføres, løses, ved hjelp av vold.
Og når en film har for mye av et element, blir en film, et kunstverk i det hele tatt, for enstonig og enøyd.
Billedlig talt:
En blir utsatt for en overdose vold gjennom "Savages".
| 0
|
600359
|
Glimrende svensk krimthriller
Dette er filmatiseringen av den svenske kriminalsuksessen "Hypnotisøren" av Lars Kepler fra 2009.
Kepler er psevdonym for ekteparet Alexander og Alexandra Coelho Ahndoril.
Romanen er en hybrid av thriller, krim og gyser.
Filmen må betegnes som en spenningsthriller, riktignok med sine klare avtrykk av den tradisjonelle kriminalromanen, pluss et moderne strøk av grøsseren.
Den utspilles i og omkring Stockholm like før jul.
En høyst alminnelig familie like utenfor byen likvideres, det hele ser ut som en henrettelse.
Familiens 15-årige sønn overlever så vidt, han svever en tid mellom liv og død.
Kriminaletterforsker Joona Linna (Tobias Zilliacus) får et tips om forskeren Erik Bark (Mikael Persbrandt), en omstridt person.
Bark kan hypnose, men har lovet seg selv ikke mer å drive med dét.
Han er etterforsker Linnas halmstrå i å få kontakt med det vitnet som kan hjelpe ham videre, kanskje gi ham den avgjørende opplysningen, nemlig den 15-årige sønnen.
Erik Bark innvigler i å prøve hypnose på sønnen.
En hjelp som skal få katastrofale følger, men disse følgene utvider saken og er en sakte hjelp til å finne sannheten bak alt sammen.
Filmen er, som romanen, en glimrende kriminalthriller.
Krimhistorien er ytterliggående og du må godta det ytterliggående.
Hvis ikke, kan du la være å lese romanen og å oppleve filmen.
Historien er stramt og logisk komponert.
Legeringen av manus, musikk, regigrep og skuespillernes innsats er nærmest musikalsk.
Drama, spenning, ladede pauser, bit for bit-oppklaring glir smidig i hverandre, alt henger i hop, og lag og skiftninger er som et urolig spill av farger, lys og skygger, til det hele får sin fysiske avslutning i et kraftig dirr av spenning.
Samtidig lar manusforfatter og regissør personene ha et privatliv, med sitt stress og sine konflikter.
Regissør Lasse Hallström (blant annet "Mitt liv som hund", "Siderhusreglene", Chocolate") har med seg Mikael Persbrandt (tv-serien "Beck", pluss mye annet) og sin egen kone Lena Olin.
Olin spiller Persbrandts kone.
Å se dem i samspill er som å lytte til et musikkstykke for piano og fiolin — de spiller opp mot hverandre, de glir unna, de forenes.
Det er fornem skuespillkunst!
Sum:
Høy klasse over hele linjen, dette er indrefilet for thrillerelskere.
Vi forstår blankt hvorfor Sverige har nominert denne filmen til neste års Oscar.
| 1
|
600360
|
Det vakre i det grimme
La oss for en gangs skyld begynne med sluttsummen:
Denne filmen er en fornem, kunstnerisk illustrasjon til det å se og finne det vakre i det grimme.
Men, vel, vi skal gå mer detaljert til verks:
Irina har flyktet fra krig i hjemlandet, hun lider av dype traumer, slik sett.
Hun overlever som gateprostituert i Berlin.
Først leier hun et hotellværelse, senere får hun en egen blokkleilighet.
Tegningen av henne og hennes tilværelse er dagnært og besk realistisk.
Vi tror på henne, både rent psykologisk og som et portrett av en krigsflyktning i dagens Europa.
Så møter hun Kalle.
En ung mann med hund, som bor på gaten og tigger småpenger av forbipasserende.
Kalle er og blir en påstand fra Doris Dörries side, men han fungerer nennsomt i historien om Irina.
I en historie om hvordan to meget forhutlede personer finner hverandre og hvordan deres forhold vokser og blir vakkert.
Det vokser og blir vakkert fordi Irina tror og våger å fortsette å tro, og hun artikulerer sin tro overfor Kalle.
Da en kunde dør hos den stadig prostituerte Irina, misforstår Kalle og deres verden går av hengslene.
De to og deres forhold stuper tilsynelatende mot katastrofe og fortapelse.
Det er en film som meget lett kunne ha blitt både sentimental og søt.
Det gjør den ikke.
Doris Dörrie makter å lage dette med balanse, hun beholder den harde hverdagsrealismen og det grimme, samtidig som hun poder inn varme, ja, ømhet i det hele.
En ømhet som faktisk blir filmens bunntone og det overordnede mål.
Regimessig er filmen gatenær og tett på.
Alba Rohrwacher gir Irina med formbevissthet og skarpe detaljer, vi tror på henne i situasjoner og vi tror på henne som helhet.
Vinzenz Kiefer har sterk utstråling og en litt vag, flørtpreget sjarm, noe Kalle absolutt skal ha.
Han fungerer som nøkkelhull, Irina er nøkkelen som åpner ham og dermed opplever de sammen, på alle vis, nye rom.
Kort og fyndig:
Meget, meget severdig.
| 1
|
600361
|
Søt historie, stivt fortalt
En historie om jenter og gutter omkring de seksten, pluss/minus et år.
En film om forelskelser, knuste drømmer, svik, vennskap.
Det hele utspiller seg i ei lita bygd i dagens Norge.
De fleste av ungdommene er fastboende, en av dem er på ferie der.
Det er en søt historie.
En gjennomført søt historie.
Dessverre er den også gjennomført på en stiv måte.
Noe som bevirker at en ikke får opp det helt store engasjementet for dette sujettet, hvor sympatisk og velmenende filmen enn er.
Men, for all del, målgruppen lar seg kanskje engasjere.
La oss håpe det.
| 0
|
600362
|
Forkrampet oppfølger
"Taken" var en thriller du til en viss grad kunne gå inn i, all den tid actionelementene var tilkoblet reelle, nakne følelser:
En fars kamp for sin kidnappede datter.
Denne oppfølgeren har alle svake oppfølgeres kjennetegn:
Den prøver å videreføre den første filmens karakterer.
Det lykkes den ikke i, personene blir håpløst statiske.
Selve historien blir et forkrampet forsøk på å spinne gull på den første filmens story.
I all overflødighet:
Den blir en papirflat overflateskisse.
Hva gjenstår da:
Jo, å lage en actionfilm i stedet for en engasjert thriller.
Og det bilforfølges, det bilforfølges mer og det bilforfølges nok én gang.
Og alle forfølgelsene er kjappe og veldreide, men de er like rutinemessige som en erfaren bakers steking av kneippbrød.
Og det skytes mye og det skytes mye flere ganger.
I tillegg slåss det på bare nevene.
Liam Neeson er sammenbitt og ytterst kompetent som far og eksmann og FBI-agent, Famke Janssen er like pen som solnedgangen i Skagen, Maggie Grace som datteren skal være engstelig og hun har strøket til lappen to ganger, likevel kjører hun bil som en dreven stuntman.
Ja, og det hele foregår under en ferie i Istanbul, Tyrkia.
Det skilte paret er der sammen med den tidligere kidnappede datter.
Og se så om en viss person som snakker engelsk med aksent så tykk som gammel risgrøt, vil ha hevn over sin døde sønn.
Liam Neesons figur drepte denne sønnen i forbindelse med sin egen datters kidnapping.
Så har vi det gående, da...
| 0
|
600363
|
Vakkert
Dette er en dokumentasjon om forholdet mellom den norske skuespilleren/regissøren Liv Ullmann og den svenske regissøren/forfatteren Ingmar Bergman.
Et forhold som begynte på syttitallet, da Liv Ullmann var 25 år og Bergman 46.
Deres vennskap varte til Bergman døde for få år siden, Liv Ullmann er fremdeles i høy grad aktiv.
En slik film kunne ha blitt nesten hva som helst:
En sentimental løgn, som visse amerikanske biografifilmer.
En kan si mye godt og positivt om feminismen, men det kunne ha blitt en film med et ekstremt feministisk fortegn, i negativ betydning.
Det kunne ha blitt en film med en akademisk tilnærming, noe som hadde vært altfor begrensende.
Det kunne ha blitt altfor idyllisk, det kunne ha hatt hatske under— eller overtoner.
Takk, stor takk, til regissør Akolkar og manusforfatter Ragnhild Lund, og stor, stor takk til Liv Ullmann selv.
Hun får komme til ordet med sine intelligente kommentarer, sine refleksjoner med erfaringens patina over seg.
Kort og meget godt med sitt Jeg, et Jeg full av klokskap, tilgivelse og nåde.
Ingen grunn til her å redegjøre for deres samliv, et samliv som rommet både fem års rent samboerskap, noe som resulterte i datteren Linn, i faglig samarbeid, Liv Ullmann spilte i flere av Bergmanns filmer, pluss at hun på senere tidspunkt regisserte flere av hans manus, og i et usedvanlig slitesterkt vennskap.
Og det vennskapet de to utviklet, både faglig og personlig, etter at det intense og til dels turbulente samboerskapet opphørte, gir filmen dobbel karakter, tyngde og styrke.
For dét vennskapet var unikt.
Liv Ullmann oppsummerer det slik:
"Jeg sluttet å være forelsket i og avhengig av en mann.
I stedet lærte jeg å føle den dypeste respekt og varme for et menneske".
Kanskje har det vært et klokt trekk å la en utenlandsk regissør ta hånd om dette stoffet.
Han er i stand til å se det hele utenfra, han kan føle større frihet, samtidig som han kan ivareta pieteten og respekten for de to, deres samboerskap og senere vennskap.
Sum:
En vakker, behersket og balansert film om et forhold som ikke kan karakteriseres med annet enn ett ord:
Vakkert.
| 1
|
600364
|
Norsk western ti år etter Svartedauden
Denne filmen er like troverdig som påstanden om at det bor en tysk koloni på baksiden av månen.
Men, vel, velger du å godta alle logiske brister (det finnes ikke så veldig mange, bare ett tonn, sånn cirka) og tar denne fortellingen til deg, finner du faktisk en norsk western.
En western av actionformat, med handling hentet fra ti år etter Svartedaudens slutt i Norge.
Svartedauden:
En pest som utryddet halve Norges befolking på 1300-tallet.
Den kom med skip til Bergen fra Europa.
Filmen har mange av actionwesterns elementer:
En familie på vandring etter bedre forhold (i westernfilmer nybyggere på vei vest), de angripes av en lovløs bande (akkurat som i westerns).
En ung jente overlever, tas til fange, rømmer og kommer fryktelig tilbake for å søke hevn (som i westernfilmer som "True Grit", "Hannie Coulder", m.fl.).
Og det hele skjer i norsk natur, som i westernfilmer, der naturen ofte er et eget element i handlingen.
Og det at et menneske, her en kvinne i knopp, trer i voldelig karakter etter å ha opplevd traumatiske ting, er et tema som er like allmenngyldig som kjærlighet.
Det er blitt brukt i mange andre former enn westernfilmer, og temaet kommer til å bli brukt så lenge mennesker vil lytte til eller se en fortelling.
Her er fortellingens beinbygging spinkel og dens kropp tynn.
Likevel fungerer dette.
Det fungerer fordi dens actionscener er bygd opp og forløst med effektivitet.
Til dels en malerisk effektivitet.
Men hør:
Det er likevel en helt tradisjonell actionkompetenthet.
Den eneste skikkelsen som ikke er endimensjonal, er Ingrid Bolsø Berdals figur Dagmar.
Hun spiller en bydende, beinhard bandeleder og hun gjør det maksimale ut av sin rolle.
Sum:
Mager norsk western fra tiden umiddelbart etter Svartedauden i Norge.
Fungerer gjennom sine actionscener av helt tradisjonell karakter.
| 0
|
600365
|
Sterk, ren og nyansert fra Øst-Tyskland 1980
En film med tema fra den kalde krigens Tyskland:
En kvinnelig lege i Øst-Tyskland, Barbara, søker i 1980 om utreisetillatelse.
Som straff for dette grepet, sendes hun fra Berlin til en fluelort i provinsen.
Hun prøver, uviss på sin egen situasjon, uviss på sine kolleger, uviss på andre mennesker omkring seg, å orientere seg i sine nye hverdager.
Hun holder en skjult forbindelse med sin Berlin-kjæreste, samtidig som hun overvåkes.
Med jevne mellom ransakes den lille leiligheten hennes, hun selv må gjennomgå ydmykende kroppsundersøkelser, som de mest nitide tollinspeksjoner.
Disse ytre bevegelser fremstilles kjølig, uhysterisk, nærmest med klinisk ro.
Men under de innsnevrede, paranoide forholdene skjer det en langsom dreining i henne, en form for reise.
En reise mot en ny tilnærming til mennesker, både pasienter og kolleger.
En reise mot varme og solidaritet med de små eksistenser.
Så må hun ta et valg, et valg med store konsekvenser både for seg selv og andre...
La oss se nærmere på karakteren Barbara:
Først fortoner hun seg kjølig, nesten elegant, med en ironisk og distansert væremåte.
Og husk nå:
Mennesker lar seg skremme av stivhet.
Så, sakte, mens denne oppvåkningen og nye vektleggingen av syn og følelser oppstår, blir hun deltakende, varmere, tryggere på seg selv og mer medmenneske.
Samtidig åpner også menneskene rundt henne seg og forvandles fra endimensjonale drittsekker til mennesker med følelser og nervetråder.
Dette er regissert med renhet, med en nesten streng billedbruk, og med en like ren og avklaret symbolbruk.
Alt sees gjennom Barbara, hun er aksen det hele dreier seg rundt.
Hun tolkes med meget fine virkemidler av Nina Hoss, ansiktet hennes føles like levende som stille vann som kruses av vinder.
Et drama fra den personlige sfære, men faktisk også en politisk film.
For, nemlig;
En politisk film er dypest sett en film som forteller hva som skjer med enkeltskjebner gjennom en konkret politisk situasjon, gjerne en situasjon som er vedvarende.
Politisk film behøver absolutt ikke bare være en agitasjonsfilm der et budskap skjæres ut i digre pappbokstaver.
Allerede nå, i slutten av september, våger jeg påstanden:
En av årets beste filmer.
PS:
Christian Petzold har flere filmer bak seg, alle med Nina Hoss som bærende rolleinnehaver.
Dette er hans første film som har fått norsk distributør.
| 1
|
600367
|
Like morsom som ei bilulykke
Kanskje skyldes det en karakterbrist eller et manglende ledd hos undertegnede, men en greier ikke å finne denne komedien om et utdrikningsslag hos en jentegjeng som har kjent hverandre fra tidlig ungdom, som en morsom film.
Filmens omdreiningspunkt er at en av dem skal inngå ekteskap, de andre skal holde utdrikningsslag.
Det hele blir en seig omgang med krangel, ståk, larm, leven og direkte hysteri, like morsom som en bilulykke.
Og aldri har en sett en verre ansamling egosentriske, falske drittsekker samlet på et brett.
Og sjelden har en opplevd en slik stabel med seksualisert dialog på et slikt lavmål presentert som vittigheter.
Likevel skal det blankt vedgås at filmen har en kvikk, kontrollert regi og samtlige skuespillere leverer innsatser som gjør det bitchy troverdig.
Derfor en treer på terningkastet.
| 0
|
600368
|
Maniert fremtidsvold
Når det blir for mye av noe, blir det monotont.
Det gjelder både kynisme og idyll.
Her dreier det seg kort og enkelt og dypt forstemmende om vold.
Og nå snakker vi om vold for voldens egen skyld: Underholdningsvold.
Og her, min venn, blir det ikke utmyntet i små doser, eller vises indirekte, her er volden filmens vesen og overordende mål, selve dens maskineri.
Vi er i et sted, rent tidsmessig, i fremtiden.
Kriminaliteten herjer i storbyene, vi befinner oss i en form for urbant barbari.
Det er opprettet et slags terrorpoliti, kalt Dommerne.
De er alltid beredt til aksjon.
I en stor bydel regjerer en kvinne ved navn Ma Ma.
Og kort fortalt:
Da Dommerne rykker inn i hennes territorium på grunn av flere drap, erklærer hun kompromissløs krig.
Deretter: Maskinmessig, massiv, makaber, maltrakterende, monoton megavold.
Karl Urban er hele tiden iført en diger hjelm, han viser kun en gretten munn der han utspytter replikker som om han tygger stål.
Lena Headey som bandelederen Ma Ma husker vi best fra Hans Petter Molands film "Aberdeen".
Det kan skyldes både det ene og det andre og litt til, men iblant fortoner 3D-effektene seg svakt i ubalanse.
| 0
|
600369
|
Hverdagsdrama med indre jordskjelv
i det ytre er dette en meget hverdagslig film om en gutt, rundt de 12, og hans atskillig større søster.
De bor i et lite industristrøk i det fransktalende Sveits.
De er meget små eksistenser, som lever i skyggelandet mellom lovlydighet og kriminalitet.
De har ingen foreldre og bor i en liten blokkleilighet.
Søsteren virker ute av stand til å ta virkelig hånd om sin lillebror.
Han på sin side er i skisesongen meget aktivt og kløktig opptatt med å stjele fra rike skiturister som holder til "Der oppe".
De to bor "Der nede".
En heis er forbindelseslinjen mellom dal og fjell.
Det poenget utmales både rent reelt og symbolsk:
Fattig – rik.
Passivitet – aktivitet.
Apati – glede.
Rus – livsutfoldelse.
Og forholdet mellom bror og søster.
I dette tette og nært fortalte dramaet skildres denne forhutlede tilværelsen til de to.
Men under denne usle, dag-til-dag-tilværelsen skjer det en langsom forandring, gjennom indre jordskjelv, forårsaket av Sannheten.
Det er alltid sannheten som skaper de store forandringene, ikke løgn, bløff, unnvikelser og tildekkinger.
Hva Sannheten er og hva den innebærer, røpes ikke her.
Men vi røper svært gjerne at dette er et originalt verk, med stor vilje til ærlighet, helt uten jålete manerer og frieri til publikum.
En film, tross sin avdempethet, en vil huske lenge.
Regissør Ursula Meier (hun har både fransk og sveitisk statsborgerskap) har tidligere laget "Home" i 2008, en film som har høstet mange godord.
"Min søster" har allerede vunnet høyhengende priser.
| 1
|
600373
|
Glimrende gangsterdrama
Dette gangstereposet utspiller seg i USAs forbudstid, i Franklin Country i staten Virginia.
Franklin ble den gang kalt "Det våteste fylket i verden".
Tittelen var ikke myntet på regnværsdager, men på all det ulovlige brennevinet som ble brent og distribuert derfra.
Hendelsene er i sin bunnform autentiske.
De er forfattet i romanform av Mark Bondurant, han stammer i rett linje fra filmens tre hovedpersoner, som også er filmens dynamikk:
Brødrene Bondurant.
De er tre:
Den kløktige lederfiguren Forrest, den impulsive slåss— og brennevinsglade Howard, og lillebroren Jack.
Jack er tilsynelatende den vekeste av dem, men gjennom filmdramaets grovkalibrede hendelser, trer han i karakter, for å si det litt høytidelig.
De tre er entreprenører, produsenter og selgere av hjemmebrent.
På en ikke ubetydelig måte.
Deres virksomhet er vevd inn i det lille samfunnets maskineri på et vis som utenforstående nesten ikke forstår:
Fra det gamle ekteparet som kjøper et par flasker, til sheriffens folk som vil ha sin del av profitten.
Alt endrer seg den dagen utenforliggende krefter, både legale og illegale, blander seg høylydt og voldelig inn.
Da, billedlig talt, bygges det hurtig et bål som det like hurtig settes ild til.
Og ut av de flammene utspinner det seg ulike deler ærgjerrighet, hevn, ære, begjær, identitet, alt omgitt av blod og lyden av T-Forder, Studebakere, små lastebiler og store maskinpistoler.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Det er en tøff film.
Men den er ikke tøff for tøffhetens egen skyld.
Det skildrer et meget tøft miljø i en tøff tidsepoke i USAs historie.
Billedmessig har den en ru maleriskhet, rytmen er kontant, fortellerstrukturen er rolig, men det skal aldri, aldri leses som treg.
Hvert bilde, hver bevegelse, hver replikk har mål, mening og retning.
Og manusforfatter Nick Cave (verdenskjent for sin musikk, men han er også forfatter og maler) kan kunsten å gi scenene er liten ekstra omdreining.Nick Cave står også for den stil— og epokesikre musikken:
Blues, skjebnetunge feler og banjomusikk.
Og intet i verden kan lyde så vemodsfylt som banjomusikk og intet i verden kan lyde så djervt lystig som banjomusikk.
Samtlige skuespillere yter sin ting med formbevisst kompetanse, men to av dem uthever seg litt ekstra med sitt betvingende nærvær og sine fine detaljer:
Tom Hardy ("The Dark Knight Rises") som storebror Forrest Bondurant og Jessica Chastain ("The Tree of Life") som hans kjæreste.
Vi våger et bilde til slutt:
Som om Shakespeare møter Snøfte Smith.
PS: "Lawless" ble vist i hovedkonkurransen under årets Cannes-festival.
| 1
|
600375
|
Maskuline identiteter og grenseoverskridelser
"90 minutter" er et drama der kjernen er tre maskuline identiteter som går over en grense.
En fatal grense.
Før de bryter den grensen, opplever alle tre, på hver sin måte, med hvert sitt temperament og hvert sitt reaksjonsmønster, en følelse av avmakt, av å ha mistet sin identitet og derved også selve livsgrepet.
Eller om du vil:
De har en grunnleggende følelse av å gå i oppløsning.
Det er først og fremst psykologiske portretter som gestaltes i "90 minutter", men det psykologiske er jo aldri frikoblet fra samfunnet omkring en, da blir jo dramaet en form for eskapisme, samme hvor besk det enn er.
Her og nå føler en lite for å brette ut "Hva som skjer" med de tre, hvilke forhold og tilstander de er i.
Men en ting vil en klart stadfeste:
En har vanskeligst for å ta til seg, sette seg inn i, Aksel Hennies karakter.
Han blir for undertegnede en påstand, riktignok en meget virkningsfull påstand.
Både utgangspunkt, handle— og væremåte til Bjørn Flobergs og Mads Ousdals skikkelser kan en, opp til en viss grad, forstå.
Aksel Hennies er en person som fra de første bilder er ekstremt voldelig, i de to andre tilfellene ender deres oppførsel i vold.
Vold er kulminasjonen, vold er, etter deres mening, den endelige løsningen.
Ved Aksel Hennies karakter, avføder hans vold gjennomføring av vold fra andre.
(anmeldelsen fortsetter under bildet)
Det er en meget sterk film.
Sterk på den beske, vonde måten.
Og absolutt en voldelig film.
Men volden er ikke skapt for voldens egen skyld, det er ingen glamourvold en opplever.
Å vise voldelige scener i en slik film, er nødvendig for å illustrere karakterenes handlinger og å bygge dynamikken i hele dramaet.
Regigrepene er kløktige og balanserte, nær— og totalbilder er presist utmyntet.
Manuset er velkomponert, bortsett fra at en, som nevnt, føler Aksel Hennies karakter er og blir en torso.
Et stykke underveis føler en også at visse scener er skrevet for lange, ved filmens slutt nikker en til seg selv og sier:
"Alt måtte med.
Ja, alt måtte med for å fullbyrde helheten".
Skuespillerne leverer dyktige tolkninger, det er som om de tre mannlige hovedpersonene har en murrende musikk i seg, en musikk som stiger til den eksploderer.
Eva Sørhaug har med "90 minutter" skapt en markant og sterk film, en film som nesten gjør fysisk vondt å oppleve, en film som hjemsøker en i lang tid etter.
Men er det ikke nettopp det et godt kunstverk skal?
| 1
|
600376
|
Skarpt og ærlig om komplekse følelser
Dette er et norsk filmverk kjemisk renset for effekter av noe slag.
Fri for jåleri, både rent filmisk og i manuset.
Og uten manerer.
Det er et drama som faktisk ærlig og åpent våger å illustrere følelser.
Følelser som kan oppstå i hverdagen, følelser som for noen er bagateller, for andre er spørsmål om store, personlige skillelinjer.
Komplekse følelser, som kan gå på det å såre noen uten å ville det, skade noen mentalt uten å mene det, ydmyke noen uten å tro at en gjør det.
I filmen kan, dypest sett, begreper settes opp mot hverandre og skape konflikter, holdningsendringer, medmenneskelige temperaturforskyvninger.
Begrepene heter lojalitet satt opp mot integritet, trygghet satt opp mot frihet.
Dette utmyntes i historier om en sykepleier som skal være rådgiver for en student, en oversetter som blir bedt om å oversette en roman hun ikke kan stå inne for, og en historie om arv.
Manuset til Dag Johan Haugerud er bevegelig, nært, ytterst poengtert, iblant ironisk, da er det som om dialogene kretser rundt temaet som haier og skaper en egen, klaustrofobisk stemning.
Det nære og tette er påtakelig i Haugeruds regigrep.
Han er ikke redd for å la kamera stå stille, og han er aldri redd for Det menneskelige ansikt.
Han makter å la regien legge seg tett opp til manuset, det er hele tiden og veien nær korrespondanse mellom manus og regi.
Selvfølgelig betyr også skuespillere mye i en slik film som dette.
Makter de å viderebringe Haugeruds ord?
Er de troverdige?
Det er de i høy grad.
Alle besitter både fintklingende nyanser og et talende kroppsspråk.
Så er det da flere av Norges mest fornemme skuespillerkrefter Haugerud har fått med seg på laget.
Det er først og fremst en film om kvinner.
Det betyr absolutt ikke at den ikke kan sees av menn.
De følelser og tanker den tenner har ingenting med spesifikke kjønn å gjøre, de er allmennmenneskelige.
Filmen vant Viaplays nordiske filmpris under filmfestivalen i Haugesund.
Høyst fortjent!
Merk dere navnet:
Dag Johan Haugerud.
| 1
|
600379
|
Historisk fengslende, slående portretter
Det autentiske dramaet mellom den tyske livlegen Johann Struensee, den engelskfødte dronningen av Danmark, Caroline Mathilde, og kong Christian VII i 1770-årenes Danmark, er som avfødt av et moderne forfatterteam på en tv-stasjon.
Den verdenskjente, svenske forfatteren Per Olov Enquist skrev en roman over temaet for noen år tilbake, "Livlegens besøk".
Caroline Mathilde ble hentet fra England for å ekte Christian VII.
De fikk sønnen Fredrik, men deres samliv var turbulent eller fraværende.
Christian VII erklærte så at han dro ut på en lengre Europatur.
Underveis på denne reisen ble den tyske provinslegen Johann Struensee tilkoblet som kongens livlege.
Tilbake i Danmark fulgte Struensee med.
Han brakte også med seg radikale ideer, ideer hentet fra opplysningstidens store forfattere, som Rousseau og Voltaire.
Struensee var begavet , karismatisk og slu.
Både rent menneskelig slu, men også slu som politiker.
Han ble nærmest forgudet av den infantile og ustabile Christian VII, hvis oppførsel ble mer og mer selsom.
Men atskillig farligere og dramatisk var hva som utviklet seg på hoffet mellom Struensee og dronningen.
De innledet et pasjonert forhold, de fikk et barn, en pike, som i begynnelsen ble trodd å være Christians.
Det er vel hevet over enhver tvil at de to virkelig elsket hverandre, akkurat dét var ikke noe spill fra Struensees side.
Men egentlig dreide maktbalansen i kongeriket Danmark seg i løpet av disse få årene i retning av Struensee.
Denne tyskfødte provinslegen overtok den reelle makten i Danmark.
Han innførte en rekke nye lover, lover forut for sin tid.
Han oppløste gamle hevdvunne sannheter og rigide bestemmelser med fortid i middelalderen.
Hvordan det hele endte , kan du lese i historiebøkene eller du kan løpe ned på Fønix.
De historiske linjene i manuset er korrekte, så langt undertegnede er i stand til å se.
Men dét som gir det store løftet i/ved denne filmen, er at den makter å sammenføye det intime med det store, politiske spillet.
Eller om du vil: det lokale tar livtak med det internasjonale – og klarer seg.
Det klarer seg helt glitrende.
Og akkurat dét kjennetegner virkelig god kunst, se på Goya eller van Goghs malerier, for eksempel.
Regien i seg selv er glassklar og myndig, samtidig med et meget våkent og poengtert øye for detaljer.
Trioen Mads Mikkelsen (Struensee), Alicia Vikander (dronning Caroline Mathilde) og Mikkel Boe Fløsgaard (Christian VII) tolker sine rollefigurer med stor utstråling, sikker form— og stilbevissthet og skuespillermessig fornemme uttrykk.
Se "En kongelig affære" for dens generelle dramatikk, se den for dens historiske autentisitet, se den for de begavede skuespillerne eller se den for dens regimalerier.
Med fare for å bli nominert til Blødmeprisen 2012:
Heilt konge!
| 1
|
600380
|
Nakent og sterkt om illegal innvandring
En film om en drøm og et håp.
Utmyntet i en skildring av en meget strabasiøs reise fra Mali og Niger til Marokko, derfra de fjorten kilometerne over åpent hav som ligger mellom Nord-Afrika og Spania.
Derav filmens tittel.
Filmen konsentrerer seg om to brødre og en ung kvinne.
De har som mål Europa, ut fra divergerende ønsker og håp, deres bakgrunn for å reise er også forskjellig.
For kvinnens del er det mer en flukt enn en reise.
Filmens motor er selve reisen og dens overordnede mål:
Vil de klare det?
Det er en film som føles naken, besk og sterk.
Og regissøren får, i samarbeid med en meget dyktig fotograf, frem følelsen av litenhet, at mennesker er som insekter i et enormt landskap, underlagt krefter de overhodet ikke har herredømmet over.
Iblant blir bildene vel prospektkortaktige og musikken et hakk for idyllisk, sett i forhold til de fysiske strabasene, sulten, frykten de gjennomgår.
Men som samlet sum er dette nakent, ærlig og sterkt, både som en illustrasjon over menneskets ukuelighet og håp, og som en kommentar til den illegale innvadringen som stadig pågår fra Marokko til Spania.
| 1
|
600382
|
Sobert drama om drøm, identitet og kjønn
Dette amerikanskproduserte filmdramaet baserer seg på en liten roman av den irske forfatteren George Moore.
Roman ble, for rommelig lenge siden, dramatisert og oppført på Broadway.
Der har nettopp Glenn Close spilt Albert Nobbs i flere perioder, helt fra 1982.
I femten år har hun arbeidet for å lage en filmversjon av dramaet.
I tillegg til hovedrollen medvirker hun både som produsent og manusforfatter.
Handlingen utspilles i Dublin, Irland, omkring skiftet 1800/1900.
En periode, for å si det enkelt, hvor kvinner ikke akkurat ble oppmuntret til å skape sine egne karrierer.
Albert Nobbs er kelner ved et av Dublins finere hoteller.
En litt sky, formell mann, med et noe sirlig og forfinet utseende.
Han lever enslig, i et rom på toppen av selve hotelbygningen.
Men hør:
Albert Nobbs er egentlig en kvinne.
Hun har forkledd seg som mann for å få arbeid.
Hvordan hun er kommet til å bli Albert Nobbs, avsløres senere i filmen.
Albert Nobbs har en drøm i seg, en drøm om å etablere sin egen, lille tobakksbutikk, med rom ovenpå.
Hun sparer nesten hver penny hun tjener — og hun får mye tips.
Pengene gjemmer hun under gulvplankene.
Så:
Ved et av disse selsomme treffene som ikke bare skjer i litteraturen eller i filmens verden, de kan også skje i virkeligheten, møter hun en husmaler, han skal utføre diverse malerarbeid i hotellet.
En djerv, utadvendt person.
Ved et uhell forstår han at Albert er kvinne.
Redd som en spurv trygler hun ham om ikke å si noe til noen.
i stedet tar han av seg skjorten og viser henne fullmodne bryster.
Han er en Hun.
Og ikke nok med det:
Han er gift med en kvinne.
Hele verden tror de er mann og kvinne, de er kvinne/kvinne.
Denne nye viten utvider Albert.
Han/hennes drøm blir fastere og den får en ny dimensjon.
Og et drama, som har i seg både lyse, sære og mollstemte toner, stiger opp og folder seg ut.
Et drama der grunnpilarene er løgn, drøm, håp, identitet og kjønn.
Kanskje kan en si at det er et drama om å forsøke å snu sitt eget liv uten å inneha den nødvendige dynamikk for å lykkes.
Kanskje.
"Albert Nobbs" er et usedvanlig finstemt drama.
En sitter med en stor følelse av å bivåne et drama med britisk tone, rytme og bevegelser, ikke en amerikansk produksjon.
Selve dramaets struktur er så nett utført at du får den samme følelse som når du hører de spede, skiftende lyder fra en "uro".
Presis det samme kan en anføre om spillet til amerikanske Glenn Close.
Hun har bak seg en rekke filmer, blant annet "Åndenes hus" og "Fatalt begjær".
Hun er nominert til Oscar hele seks ganger, også for denne rollen.
Hun er omgitt av en stab av meget formbevisste, britiske skuespillere, skuespillere som forstår at de er med i et samspill, ingen utidige soloutspill her.
Verdt å understreke:
Historien om Albert Nobbs bygger på autentiske historier om kvinner i den tids Dublin som levde deres liv som Albert Nobbs og som ekteparet som er beskrevet over.
Sum:
En film som beveger en, på den rene og ujålete måten.
Som å høre et musikkstykke for ét instrument, en cello.
| 1
|
600384
|
Feminin helt i actionanimasjon
Dette nyeste tilskuddet til Disney Pixar-familien har alle klassiske ingredienser et djervt eventyr bør inneholde:
Ei prinsesse, ei heks, magi, fargerike typer, drabelige slåsskamper, truende tilstander, direkte fare, forsoning i de siste bilder.
Denne gang innerammet av skotsk høyland, både barskt, en anelse selsomt og samtidig pastoralt.
Men her er en betydelig endring, en annerledeshet:
Helten er nemlig ei jente.
En trend vi har registrert i realfilmer det siste halvannet året, der å nevne "True Grit", "Winters Bone", "Haywire", "The Hunger Games".
Nå er trenden også kommet til familieanimasjonen.
Prinsessen er ei opprørsk ei, hun motsier seg å bli behandlet som et emne til ekteskap.
Hun har egenskaper og "dyder" en — med den tids øyne - oppfatter som mannlige.
Hun kan skyte med pil og bue bedre enn noen mann.
Hun kan ri.
Hun besitter eventyrlyst.
Utilsiktet skaper hun kaos og livsfarlig raseri, da hun i sin impulsivitet henvender seg til en bisarr heks og søker om hjelp til å forandre sin mors holdning til henne og til morens oppfattelse av ekteskapet som fullbyrdingen av selve Livet.
Dette er det blitt en drabelig og hujende actionanimasjon av, tilsatt passende doser av både drilsk og djerv humor.
Og med den rette myke og humane utglatting til sist.
Det hele utført med en behagelig og balansert bruk av 3D-effekter og med norske stemmer som er både form- og stilsikre, blant dem Hege Schøyen.
Og hun, husker du, skuffer aldri.
| 1
|
600385
|
Nennsomt portrett, glimrende action
**Norge 2012
Regi:
** Joachim Rønning og Espen Sandberg
Manus:
Petter Skavlan
Sensur: 7 år
En regner med at historien om norske Thor Heyerdahl og hans Kon-Tiki ferd fra Peru til Polynesia i 1947, er så allment kjent at vi her ikke detaljskildrer den.
Filmen er nær dokumentarfilmen, likevel er den klart et kunstverk.
"Nittifem prosent av filmen er historisk korrekt, resten er diktning", sier filmens manusforfatter Petter Skavlan.
De som mener at et filmverk bør være helt historisk korrekt, er veldig opptatt av detaljene.
Her har både manusforfatter Skavlan og regissørene Rønning og Sandberg vært mer opptatt av selve kjernen, dynamikken, i det hele:
Hvem var Thor Heyerdahl?
Og hva drev ham?
Og i så måte gis det et nennsomt portrett av Thor Heyerdahl.
Og uten dét, ville vi ha stått igjen med et drama som kun er actiondrevet.
Heyerdahl-portrettet er ingen garnityr, det viser en mann som ofrer kjærligheten og familien på ambisjonens alter.
Med dagens øyne kan en slik innstilling, en slik holdning, kanskje beskrives som "En svakhet" eller "En karakterbrist".
Hvordan en nå enn belegger disse karaktertrekkene ved Thor Heyerdahl, var de selve kraften i hans liv.
Det sies et sted i første del av filmen:
"Thor Heyerdahl er en pompøs, selvopptatt mann, men en stor leder",
Samtidig viser filmen med all tydelighet Heyerdahls skepsis ovenfor autoriteter.
Han godtok ikke hevdvunne "sannheter".
Han var hele tiden og veien i opprør mot autoritetene, deres tanker, deres holdninger.
Og kanskje dét mer enn noe annet skapte ambisjonene i ham og derved dynamikken i hans liv.
Dette får Pål Sverre Hagen frem, gjennom skarpe detaljer og stor formbevissthet.
I tilegg har han en stor fysisk likhet.
Stemmen, derimot, er forskjellig fra Heyerdahls lyse, flatpressede stemme.
Hagens stemme er dypere, mørkere, med en helt annen resonans.
Men Heyerdahls stive engelske uttale har han fått med!
Agnes Kittelsen som hans første kone Liv, tolker henne med en form for bunden varme og bunden entusiasme, noe som føles riktig.
De øvrige skuespillerne er både fra manusforfatter og regissørenes side skapt som virkningsfulle, tydelige typer.
Selve dramaet til sjøs, er glimrende utført.
Det ladede er meget godt tatt vare på:
Det fysisk uvisse, det fysisk truende, det fysisk anelsesfylte.
Og de eksplosjonsartede og/eller heftige actionscenene har et Hollywood-design.
I deres smidige effektivitet, i deres effektfulle kraft, i deres presise rytme, i både lyd og bilde, tenker vi mer på Spielberg enn vi tenker "Norsk film".
I visse scener underveis over Stillehavet, lar regissørene kameraet bevege seg opp over skyene, opp blant stjernene, vi ser det hele utenfra.
Det er et meget dristig grep, men de lykkes med det.
Denne produksjonen er den dyreste i norsk filmhistorie, en virkelig stor og vågsom satsing.
Resultatet er blitt en meget severdig film.
En filmatisk skulptur av et filmdrama, som samtidig er en gobelin av historie:
Ren historie, vitenskapshistorie og kulturhistorie.
Kanskje dristig å si, men undertegnede tror faktisk denne filmen, på sikt, vil festne seg i norsk — og internasjonal bevissthet som "Et norsk nasjonalepos".
Gå og se den!
| 1
|
600388
|
Spektakulært og muskuløst drama
Figuren Batman ble skapt av tegneserietegneren Bob Kane i 1939.
En rekke filmer er gjennom årene laget omkring Batman-ikonet.
Christopher Nolans trilogi har vært en stor suksess.
Den består av "Batman Begins" (2005), "The Dark Knight" (2008) og nå altså "The Dark Knight Rises".
La oss slegge det fast:
Nolan har lykkes med denne siste delen av trilogien.
Den fungerer både i kraft av sin egen historie, samtidig som Nolan makter å samle alle trådene og innfri alle forventninger.
En skulle kanskje tro at Batman-fansen ville skrike i sønderrevet protest av slutten.
Det tror undertegnede ikke vil skje.
Christopher Nolan utfører det hele med tungen rett i munnen, glimt i øyet og med bravur.
Filmen skrur seg omkring to høyaktuelle tema:
Terrorfrykt og økonomisk krise.
Våre to kollektive fryktfantasier.
Det er gått åtte år siden den offentlige anklager Harvey Dent døde.
Batman (Christopher Bale) tok skylden for hans død, slik at byen Gotham kunne bevare bildet av helten Dent.
Siden har Gotham vært fri for organisert kriminalitet.
Batman, alias rikmannen Bruce Wayne, har trukket seg tilbake og blitt en frustrert mann som lar livet flyte mellom fingeren som sand.
Til stor fortvilelse for hans butler Alfred (Michael Caine).
Ifølge Alfred sitter Wayne bare og venter på at noe riktig ondt skal skje.
Og se:
Dét gjør det også.
Ondskapen selv, i form av Bane (Tom Hardy), fysisk diger som en bøffel, med et shakespearsk tonefall og en selsom maske som fordreier hans stemme.
En fiffig detalj i så måte:
Batmans maske dekker overansiktet, Banes maske dekker underansiktet.
Bane og hans tropper går til aksjon i en stor, feiende bevegelse:
Han angriper og besetter Børsen, han etterlater Batman fallitt og han truer med Gothams utslettelse, i form av en bombe.
Batman må reise seg fra frustrasjonens aske og bli ny, skinnende og handlingseffektiv.
Det er blitt en storslått film, visuelt sett.
Storslåtte bilder og bilderekker, larm og leven, gru, bulder og brak, en form for brutalitetens bildesymfoni.
Og bemerk:
Dette er ingen fargemettet, lekelysten og familievennlig Superheltfilm i 3D-utgave.
Regissør Nolan setter gammeldagse bilder i høysetet, store deler av filmen er opptatt med Imaxkameraer og mange av Gothamscenene er gjort i Chicagos gater og på Manhattan.
Det er ofte en virkelighet som faktisk likner virkeligheten.
Og hans Batman-univers er dystopisk, mørkt apokalyptisk.
Gotham likner faktisk på Ridley Scotts by i "Blade Runner".
I all denne påtrengende, visuelle flottheten, biter vi også merke i flere replikker:
Som:
"Det kreves investeringer for å opprettholde balansen i verden".
Vi har nevnt en nykommer, skuespilleren Tom Hardy som terroristen Bane.
Vi tar med en annen nykommer i Batman-universet:
Anne Hathaway som Catwoman/Selina Kyle.
Actionsmidighet koblet med Audrey Hepburns eleganse.
Igjen:
Et spektakulært actiondrama som fullt ut tilfredsstiller oss.
Men det er en stor, stor fordel å ha sett de to forutgående filmene.
| 1
|
600389
|
Smart underholdning, påklistret moral
Jada, en innrømmer at i yngre år skapte strip tease utført av kvinner en betydelig ...oppdrift i en.
I dag blir en nærmest pinlig berørt av å se et strip tease-nummer.
Akk, tiden..
Pinlig er det på alle vis å se mannlige strippere.
En rekke kvinner, vi sier slett ikke alle kvinner, oppnår tydeligvis gjennom det å bivåne strippenummere med menn en stor, hylende hysterisk fryd.
Spesielt kvinner i flokk, som for eksempel utdrikningslag.
Denne filmen er sentrert omkring mannlige strippere.
Og kort meldt:
Den har sin klare underholdningsverdi gjennom sin kjappe, konsise og rytmiske skildring av miljøet og typene i garderoben, i selve bakteppet for strippeklubber.
Et kynisk, litt lurvete miljø, fullt av muligheter for rus, billige fornøyelser og billige løsninger.
Vi befinner oss i Tampa, Florida.
Matthew McConaughey er innehaveren og sjefen for et team mannlige strippere.
I sine filmer tar McConaughey alltid av seg skjorta.
Her viser han mer, atskillig mer.
Forøvrig oppfører han seg overbevisende som en selvnytende klapperslange med menneskelige egenskaper.
Hovedpersonen er MIke (Channing Tatum).
Han er truppens stjerne, med artistnavnet "Magic Mike".
Han ber med seg en 19-åring (Alex Pettyfer), kalt The Kid, til å medvirke i truppen.
De er kolleger som taktekkere på dagtid.
The Kid synker hurtig til bunn, moralsk, uten at vi føler den minste medlidenhet med ham.
Mike innser, langt ute i filmen, at strippeverdenen er hul og stygg, et jag etter vind, en tilværelse som spiser deg opp.
Da er det altfor sent, da er vi lenge blitt underholdt og bedt om å tro at denne verdenen er liflig, lys og lystig.
Strukturen er altfor løs, iblant føles det som om filmen parkerer seg selv, og både MIke og The Kid er mangelfulle som karakterer, vi makter ikke å ta dem til oss.
Som drama blir det hele lett og svevende og litt uformlig, også den spirende kjærlighetshistorien mellom Mike og The Kids søster.
Men igjen:
Første halvdelen av dette produktet er smart, vital underholdning.
Mike spilles av Channing Tatum, og Tatum er som alltid formsikker, med fine detaljer.
Rent regimessig – og koreografisk! – er filmen kjapp, dreven, med kjølig oppfinnsomhet.
En bagatell i Steven Soderberghs karriereliste, han har jo blant mye annet en film som "Traffic" på sin cv.
| 0
|
600390
|
Kjærtegn av vellyd
Denne sammensmeltingen av dokumentar— og konsertfilm fra Risør kammermusikkfestival ble tatt opp sommeren 2011.
Det rent dokumentariske er små, fine stemningsskisser fra byen Risør, pluss rolige, ryddige og poengterte intervjuer med markante personer i festivalledelsen og deltakende kunstnere.
Deriblant Leif Ove Andsnes, som uttaler seg klokt og innsiktsfullt om komponistene Mozart og Schønberg.
Det øvrige er konsertopptak fra Risørs barokkirke fra 1600-tallet.
Lyden er glimrende.
Undertegnede har aldri vært på Risør kammermusikkfestival, men lyden føles like nær, ren og klangfull som om en var i kirken.
Regien har en smidig ro, helt uten forsøk på smarte vinkler eller fikse rytmer.
Det spilles verker av Händel, Mozart, Schönberg, Schubert, Richard Strauss.
Medvirkende er blant annet Leif Ove Andsnes, Henning Kraggerud, Lars Andreas Tomter, Johannes Weissner, Isabelle Faust.
Hvordan de ulike verker nedfeller og avleirer seg i den enkelte, avhenger selvfølgelig av ens musikalske ståsted, ens mottakerapparat, ens kunnskap og ens dagsform.
En helt privat artikulering:
Gjennom Leif Ove Andsnes' verbale introduksjon og etterfølgende tolkning, ble ens syn på og følelse for Schønberg utvidet med minst to dimensjoner.
En føler seg absolutt ikke hemmet og "redd" for Schønberg lenger!
En stående applaus til det Kristiansand-baserte distribusjonsbyrået Fidalgo for å våge dette "distribusjonsstuntet".
Fidalgo nyter stor respekt og anerkjennelse for å ta inn smale, iblant krevende filmer.
I skrivende stund går det rørende, morsomme og dypt medmenneskelige tyske dramaet "Trekvart Måne" på Kristiansand kino, i distribusjon av nettopp Fidalgo.
Og nå, altså:
En dokumentar/konsertfilm fra Risør kammermusikkfestival.
Vi sluttfører slik:
Kjærtegn av vellyd!
| 1
|
600391
|
Mørkere, men mer eggende
Historien om Spiderman er gjenfortalt mange ganger.
Les anmeldelsen av den foreløpig siste filmen her.
I år er det 50 år siden Spider-Man ble født.
Fødselen skjedde i 1962, i nummer 15 av Marvel-tegneserien Amazing Fantasy.
Der kunne en se hvordan den sjenerte high school-eleven Peter Parker ble bitt av en bestrålet edderkopp og i løpet av kort tid utviklet helt ekstreme krefter og dugelighet.
Han lærte å bruke dem godt og rettferdig, men denne lærdommen kostet, både av erfaringer og forsakelser.
Først etter å ha gjennomgått denne — tør vi kalle det en metamorfose? - følte han seg rede til å bære den rødblå masken du nå til og med kan se i norske leketøysforretninger.
Historien er gjenfortalt mange ganger, men den originale versjonen ble skrevet av Stan Lee og tegnet av Steve Ditko.
De lever i beste velgående; Ditko er i dag 84, Lee blir 90.
Lee er med i denne filmen i en artig minirolle som skolebibliotekar.
Sam Raimis Spider-Man trilogi (2002-2007) var spesiell.
Dé filmene ble laget i lyse, til dels strålende farger, de hadde humor i bunnplaten og de benyttet seg meget flittig og energisk av digitale effekter som var nye ved årtusenskiftet og fikk publikum til å se ut som om de satt med grus i munnen.
Det er visse endringer i denne filmen sett i forhold til trilogien.
Mary Jane er skrevet ut av historien, Peters forelskelse gjelder Gwen Stacy, datteren til politikapteinen (Denis Leary) som leder Spider-Man-etterforskningen.
Emma Gold tolker Gwen med sval, presis dyktighet.
Hovedskurken er kollegaen til Spider-Man/Peter Parkers avdøde far.
Peter kommer ufrivillig til å hjelpe ham med å utvikle en form for serum som forvandler ham til øgle (!).
Denne øgla begir seg ut i New York-natta...
Eks-kollegaen til faren, pluss øgla, spilles på den ene siden med kløktig ro av briten Rhys Ifans, på den andre siden er han overbevisende monstrøs som øglehode.
Filmen i sin helhet er mørkere, mer dyster enn Sam Raimis trilogi, samtidig utvider dé elementene filmen og skaper en stilfull tiltrekning.
De nattlige New York-scenene har stor, selsom prakt, og de mange actioneffektene er i sin 3D-effekt prangende og energiske, med et stort, visuelt sug.
Det er en velbygget, velturnert, vellykket actionthriller.
Likevel vil en anføre et minus:
Filmen er et hakk for lang, nesten to timer og tjue minutter.
Hvert årti har sin tone og sine farger.
"The Amazin Spider-Man" rammer 2010-erne like godt og sterkt som Raimis trilogi rammet 2000-erne.
Toby Maguire var den rette hovedpersonen for 00-erne, Andrew Garfield har en form for sjenert kvalitet parret med en stum eksplosjon av handling, ikke ulikt hva Anthony Perkins besatt i Hitchcocks "Psycho".
Det kommer en oppfølger, selvfølgelig, premieren på den er foreløpig satt til våren 2014.
| 1
|
600392
|
Stemningsfull, spennende og klokt for barn
Det hele er stemningsfullt, med en nett innebygd spenningsstruktur og forstørrede uttrykk, slik det skal være i en animasjonsfilm innrettet mot barn, skriver vår anmelder.
Denne filmens regissør har tidligere blant mye annet arbeidet som animatør på flere Walt Disney-produksjoner, der å nevne "Ringeren i Notre dame" og "Tarzan".
Han er også tidligere Oscar-nominert.
"Eventyrhuset" ble produsert i Frankrike i 2009.
Filmen forteller om den sjuårige Daniel.
Han og søsteren hadde et varmt og spesielt forhold til deres bestemor.
Hun leste eventyr for dem fra gamle, tykke bøker.
Da hun dør, viser det seg at hun har testamentert sitt mer eller mindre hemmelige bibliotek til Daniel.
Da han trer inn i dette biblioteket i det gamle, mugne huset, oppstår det ren magi:
Alle bøkene er nemlig førsteutgaver og personene i dem trer ut av sidene og snakker til Daniel.
De er der alle: Alice, hun fra "Alice i Eventyrland", Pinoccio, Tannfeen, Kaptein Krok, Peter Pan, figurene i Jungelboken", mange flere.
Men så:
Om ikke Daniel leser høyt en inskripsjon øverst på veggen i bestemorens bibliotek innen et visst tidspunkt, vil alle figurene blekne og forsvinne.
Eventyrfigurene tror Daniel er deres redningsmann.
Men Daniel har store vanskeligheter med å lese.
Og bøkene er allerede solgt til svinsk, slesk og svindelaktig antikvitetshandler.
Dramatikken tetner til...
Det tegnede — personer, situasjoner, rytme, fargelegging - er presist og smidig utført, mange scener ligger i uttrykk og rytme tett opp til roligere partier i Walt Disneys animerte langfilmer.
Det hele er stemningsfullt, med en nett innebygd spenningsstruktur og forstørrede uttrykk, slik det skal være i en animasjonsfilm innrettet mot barn.
Og med moderne, dagnære dialog/replikker.
Eneste minus her er noen av de norske stemmene.
Når en animasjonsfilm skal utstyres med norske stemmer, hender det ikke sjelden at det norske produksjonsapparatet henter inn eldre, hederskronede skuespillere fra Nasjonalteatret.
All respekt og applaus til deres skuespillkunst, men det er ikke alltid at deres form, stil og tone passer i en moderne animasjonsfilm.
Undertegnede har i tidligere anmeldelser uttalt at unge komikere eller revyskuespillere ofte passer langt, langt bedre til å bekle stemmer i fikse, moderne animasjonsfilmer.
Så også her.
| 1
|
600393
|
Rå biff
Denne actionthrilleren kan i begynnelsen, gjennom sin form og stil, forlede en til å tro at en har med en elevert thriller å gjøre, at her finnes det en viss eksklusivitet, både på den billedmessige siden og på manussiden.
Men, ens forhåpninger faller til jorden som hengte menn etter en kort stund:
Filmen har desidert tyngst trykk på "Action", til fordel for "Thriller".
Og en skal erfare at stoffet filmen er laget av, er en billig og reprodusert type.
Den utspilles i New York, med alt hva det betyr av storbypuls, og det dreier seg om en ærlig purk kontra bred korrupsjon.
Og det dreier seg om gangstergrupperinger, hvis medlemmer må ha blitt skutt opp fra Helvete, ikke født av kvinner.
De kniver og pistolerer seg så du tror du er vitne til eksplosjoner i glassfabrikker og midt i det hele skyter og slåss briten Jason Statham seg effektivt som et lokomotiv, likevel med pauser til å presse ut av seg tørrvittige replikker.
Og se så om han ikke et stykke på vei har med seg en 11-årig asiatisk pike.
Hun er en stor tallbegavelse og alle vil ha tak i henne.
Det er smart, det er energisk, det er effektivt og det er kynisk, på alle vis meget kynisk.
| 0
|
600396
|
Mildt surrealistisk sjarm
Filmskaperen Wes Anderson (født i Texas i 1969) er en leken kunstner.
I betydningen at han ofte i selve utgangspunket har utvidet fantasien mot det lett bisarre, det mildt surrealistiske.
Det faktum at han i 2009 filmatiserte Roald Dahls barnebok "Mikkel Rev" føles direkte naturgitt, når en kjenner hans kunstneriske grep og hva en kan definere som "De Wes Andersonske universer".
De universer han skaper omslutter virkeligheten, samtidig er de utenfor den.
Omtrent slik eggeskallet hvelver seg omkring plommen.
Nok der å nevne titler som "The Darjeeling Limited", "The Life Aquatic with Steve Zissou", "The Royal Tenenbaums".
Her lar han utgangspunket være en speiderleir på en øy like utenfor kysten av en liten by i New England, sommeren 1965.
Vi har en fortellerstemme og vi ser et kart.
Og det som oppdages en vakker morgen, er at en av speiderne, den 12-årige Sam, er forsvunnet.
Det skal senere vise seg at han er foreldreløs og har bodd hos flere fosterforeldre.
Det man tar meget lett på i begynnelsen, vokser til en alvorlig sak:
Eldstejenta hos en nærliggende familie, Suzy, på samme alder som Sam, er også forsvunnet.
Og man forstår:
De to (Jared Gilman og Kara Hayward) har rømt sammen.
Et storstilt apparat kobles inn, hvori den lokale sheriff (Bruce Willis), speiderlederen (Edward Norton), jentas far (Bill Murray), jentas mor (Frances McDormand), pluss en representant for Barnevernet (Tilda Swinton).
Og se så: en storm brygger opp.
Det meste i det lille samfunnet snus opp ned.
(anmeldelsen fortsetter under bildet)
Wes Andersons regi er finurlig.
Tilsynelatende er han meget saklig, men grunnen han beveger seg på flyter av ironi, av løpske ut— og innfall, slik at Wes Anderson skaper den samme effekten som komikergeniet Buster Keaton i sin tid gjorde:
Både dramatiske og komiske situasjoner ble hos Keaton utført med uttrykksløst ansikt.
Slik er det også i billedlige hos Anderson.
Og desto mer effekt.
Her lar vi oss fange inn og fascinere av denne høyst originale, sjarmerende, surrealistiske og samtidig pussig hverdagsnære historien.
Wes Anderson er - igjen! - seg selv, og takk for det!
| 1
|
600398
|
Visuelt storslått, fengslende actiondrama
Mye er storslått i Ridley Scotts siste film, "Prometheus".
Også manuset tenker i høye baner og har store armbevegelser:
Det er lagt til 2089, flyttes deretter til 2094.
En gruppe forskere mener å ha funnet bevis på at de vesener som skapte oss, vi mennesker på Jorden, befinner seg på en planet under en annen sol.
Og forskere mener de vet hvilken planet.
Det utrustes et romskip.
Ett, eneste menneske står bak ekspedisjonen, han leter etter Udødeligheten.
Deler av denne gruppa fryses ned, de vekkes da romskipet lander på denne planeten.
De går "i land".
Hva som skjer av voldsomheter, uhyrligheter, selsomme tildragesler, groteske situasjoner og, faktisk, morsomme replikker, skal ikke røpes her.
Men røpes skal at dette science fiction-dramaet er fengslende.
Det besitter verken den episke eller filosofiske dimensjonen som Stanley Kubricks "2001 — en romodyssé" hadde, men som en form for opphøyet action fungerer det med stor og gispende smidighet.
Filmen har elementer av westerndramaet, katastrofefilmen og Det gamle testamentet i seg, tilsatt en utvidet og luftig fantasi og nær alt hva det kan avstedkomme av effekter.
Og der å anføre: 3D-dimensjonen er velbalansert og finurlig, uten å føles overdynget eller full av affektert krampe, som noen filmer tilskrudd 3D-teknikk kan ha.
(anmeldelsen fortsetter under bildet)
Storyen har elementer i seg som har tråder til Ridley Scotts "Alien".
En merker Ridley Scotts myndige klo i mange situasjoner, den visuelle komposisjonen er faktisk enda mer prangende spektakulær enn i "Alien", selvfølgelig har dette noe med 3D-teknikken å gjøre.
Innbakt i manuset finnes det interessante klokskaper, som "De som skaper deg, kan ikke alltid redde deg".
Eller:
"Vil du skape noe, må du iblant ødelegge noe".
Skuespillerne er både forbevisste og formstilige.
Svenske Noomi Rapace legger noen tommer til både talent og fremtidig berømmelse som handlekraftig forsker.
Har du sans for actiondrama innen science fiction, bør du absolutt se dette.
Og har du bare den minste sans for regissør Ridley Scott (det var han som i 1982 også skapte den banebrytende "Blade Runner") MÅ du se dette!
Ridley Scott er blitt 74 år nå.
I all overflødighet:
Han er ikke blitt rusten.
| 1
|
600399
|
Dette er bare for ungdom!
Det hele utspilles i og hele tiden med tråder til en amerikansk high school i Chicago.
Det dreier seg om forelskelser og sex og derav forviklinger, fortvilelser, forvirringer og løgn.
Pluss ungdommenes forhold til uvitende, arrogante, forvirrede, hysteriske og redde foreldre.
Her først og fremt fokusert om Lola (Miley Cyrus) og hennes mor, spilt av Demi Moore.
Hvem som gjør og sier hva eller ikke gjør og sier hva, lar vi ligge her.
Men en vil klart understreke at en del ungdommer, kanskje mange, vil tilslutte seg til markedsføringstekstens jubel her:
"En frisk komedie fra moderne tid".
For en som er et stykke unna tenårene, synes komedielinjene i "LOL" å være på linje med en vannlekkasje på kjøkkenet.
Substansen i den generelle dramatikken er på høyde med regigrepene:
Søtt og anonymt.
Og det er lov til mer enn å antyde at Miley Cyrus (med stor og vid berømmelse i USA gjennom blant annet "Hanna Montana"-filmene) har et begrenset skuespillertalent.
| 0
|
600402
|
Besk realisme og varm komedie
I det ytre handler dette om Divko Buntic.
Han vender en dag hjem til landsbyen i Bosnia-Hercegovina i 1991.
Han er gift, har aldri sett sin sønn, han har vært i en form for landflyktighet i Tyskland de siste tjue årene.
Han kommer tilbake i Mercedes, med en ny og ung kvinne han akter å gifte seg med, masse penger i lommeboka, pluss en katt i bur.
Og:
Han har inngått avtaler med den nye borgermesteren.
Borgermesteren kaster Divkos kone og sønn på dør.
De havner først i fengsel noen dager, deretter tvangssendes de til en kondemnert kommunal bolig.
Så, få dager etter, avfyres borgerkrigens første skudd og naboer gjennom generasjoner er plutselig fiender.
Divkos oppførsel, hans kone og sønns reaksjoner, hele landsbyens reaksjoner, avspeiler strømningene i samfunnet, de avspeiler tingenes tilstand og denne tilstandens frykt, uvisshet, tro og tvil.
Filmen forteller noe om bakgrunnen til de kommende reaksjonsmønstre og de iboende samfunnsstrukturer.
Samtidig som spirene og fødselen til den vanvittige og grufulle borgerkrigen i det tidligere Jugoslavia vises realistisk og besk, anskueliggjøres dette også i komediens form.
I enkle, varme komedielinjer understrekes og utheves det hva denne krigen gjorde med enkeltmenneskene, med landsbysamfunnet og med storsamfunnet.
Styrken i filmen ligger ikke i de enkle, poengterte bildene og bilderekkene.
Styrken, selve filmens fundament, ligger i skarpheten og forståelsen, sinnet og sympatien i manuset, et manus som er skrevet av regissør Danis Tanovis i samarbeid med Ivica Dikic.
En dypt interessant og fengslende film, som faktisk makter å kombinere det sjarmerende og det varme med en tydeliggjøring av hvorfor og hvordan denne krigen startet.
Men, for all del, en sier ikke at denne filmen gir oss de store sannhetene og den store analysen, men den gjør oss nordmenn, innbiller jeg meg, litt klokere.
| 1
|
600403
|
Uengasjerende om gift par
For all del:
Denne filmen er søt, nett og pen.
Den forteller om et ungt, pent, friskt par som har vært gift i en kort periode da ulykken inntreffer:
De blir påkjørt av en mye større bil.
Han komme fra det hele uten en skramme, hun går inn i koma.
Da hun våkner opp kjenner hun ikke igjen sin egen ektemann.
Så er det da hele om "Veien tilbake".
Regien er som selve historien:
Nett og pen.
Og skuespillerne er pene og de agerer med friskhet og...ja, penhet.
Sikkert som blasfemi å høre for mange, men undertegnede finner filmen ikke bare uengasjerende, men i perioder direkte pinlig.
Filmen er faktisk basert på autentiske hendelser.
| 0
|
600404
|
Grov, men effektiv satire
Det er Sacha Baron Cohen (manus, produsent, hovedrolle) og Larry Charles (regissør) som står bak denne filmen, de samme to sto bak komediene "Borat" og "Brüno".
De sies å ha funnet den første inspirasjonen i Saddam Husseins roman "Zabibah and the King".
Om noen får i tanker Charlie Chaplins "The Dictator" når de hører om denne filmen, vit da at Chaplins genistrek besatte vidd, understrømmer, elegant ironi samtidig som den var barokt og ellevilt morsom.
Sacha Barom Cohen og Larry Charles film er i sin form, stil og temperatur en rå biff satt opp mot Chaplins "Diktatoren".
Det forhindrer imidlertid ikke at det er en hylende morsom film.
Viddet er erstattet med grove vitser og vulgariteter og den indirekte ironien har måttet vike for grovmorsomheter i stil med klovner i sirkus.
Chaplins regimessige spissfindigheter er skjøvet til side for regigrep som ofte føles som hestespark midt i ansiktet.
Det er rablende crazy og hensynsløst vilt, det er politisk ukorrekthet hinsides all god smak, men det er fresende effektivt gjort.
En publikummer skal være hermetisk lukket og nedfryst hvis han ikke morer seg over denne grovkomedien.
Og et viktig poeng:
Sacha Baron Cohen lager ikke bare grov flabb og spott over kjente, moderne diktatorer, han sparker også med harde støvler til amerikansk dobbeltmoral, amerikanske manipulasjoner og amerikanske løgner.
En advarsel, likevel:
Har du sett "Borat" og hater den, ligg da langt unna "The Dictator"!
| 1
|
600406
|
Emosjonelt portrett
La det være banket fast:
Dette er en emosjonell film.
Filmen synliggjør detaljert Aung San Suu Kyis følelelsliv, fra hun er tre år (hun er født i 1945) til 2011.
Filmen har ingen ettertekst med de siste oppdateringer om henne:
At hun nå er i ferd med å tre inn i Myanmars (tidligere Burma) parlament og at hun i juni er ventet til Oslo.
I anledning Oslo-besøket er det blitt kunngjort at det kommer til å bli avholdt en "halv" Nobelseremoni for henne.
Hun ble født inn i politikk på høyeste hold:
Hennes far førte Burma til selvstendighet.
Senere skulle hun som barn oppleve at faren ble drept av en form for dødsskvadron.
Som voksen reiste hun til England, hvor hun traff en Oxford-professor.
De giftet seg og fikk to gutter.
Hun ble en professorhustru.
Da hennes mor får slag, reiser hun tilbake til Burma.
Der får hun på nært hold se virkningene av det daværende militærdiktaturet.
Og hun møter representanter for et såret folk, et folk som krever demokratiske reformer.
Hennes politiske bevissthet tennes og folder seg hurtig ut i bred fylde.
Hun aksepterer å være et ikon for Burmas folk til det vil oppnå selvbestemmelsesrett.
Resten av historien har vi fått inn gjennom aviser, radionyheter og tv-reportasjer.
De aller fleste vet om hennes langvarige husarrest, tildelingen av Nobels fredpris, opp til de ferskeste nyheter om henne.
(anmeldelsen fortsetter under bildet)
Men:
Samtidig som de politiske linjene strekes tydelig opp, makter filmen også å gi oss et portrett av henne og hennes familie.
Og slik sett tegnes det et ømt bilde av hennes engelske ektemann (han døde av kreft for få år siden), hennes to sønner og hennes dype kjærlighet og hengivenhet til dem.
Dermed utvides filmen til faktisk også å være en kjærlighetsfilm.
I så måte er det å stadfeste:
Aung San Suu Kyis følelsesliv, hele hennes moraloppfatning og personlige mot, var nært, nesten intimt, knyttet til landet Burma og Burmas vilje til demokrati, det finnes nesten ikke skillelinjer mellom det personlige i hennes liv og kjærligheten til landet.
Franske Luc Besson (blant mye annet "Det store blå") forteller dette med smidig flyt.
Det voldelige berøres, men dveles ikke med.
Det er en sterkt emosjonell film, men den føles ikke dithen at den er sentimental på bekostning av sannheten.
Michelle Yeoh ("Memoirs of a Geisha") har en frapperende fysisk likhet med Aung San Suu Kyi: den vevre skikkelsen, preget av blid styrke.
Heldigvis er Michelle Yeoh en bevisst og formsikker skuespiller, med glassklare nyanser.
Sum:
Et meget fengslende og høyst, høyst aktuelt portrett.
| 1
|
600407
|
Varm, sjenerøs, rørende
Denne fransk/tyske filmen (kun tysk i produksjonen), signert Stéphane Robelin, defineres som et drama.
Undertegnede våger å kalle den en dramakomedie.
For selv om den har dramatiske linjer både i bunnen og i situasjoner, er den samtidig både overstrålet og underbelyst av milde, sjenerøse humortoner.
La oss ta utgangspunktet:
Fem eldre, franske mennesker, omkring 75 år alle sammen, beslutter seg for å flytte samme.
De er to par og en enkemann.
De flytter sammen i det ene parets store bolig.
De har ingen regler, her finnes ingen vaskelister, ingen krav om å gjøre det ene eller det andre, fellesskapet består i middagene og i vindrikkingen.
De fem har sine individuelle problemer:
Begynnende demens.
Hjertetrøbbel.
Den ene kvinnen har fått en kreftdiagnose, men sier ingenting om det.
Sønnen til enkemannen er en pest og en plage.
De føler de ser for lite til sine barnebarn.
Lyder det kjent?
(anmeldelsen fortsetter under bildet)
Dette er varmt og klokt fortalt, med en rolig rytme, iblant er selve fortellermetoden indirekte.
Regissør Stéphane Robelin vet at en ikke behøver å skjære alt ut i grov papp.
Men det varme og kloke tillater seg også å være humoristisk.
La meg si det slik:
Det er jevnlig det erfarne, rolige smilet en i så måte ser, det er ikke den store gapskratten en opplever.
Hva det egentlig handler om:
Krangel, flørt, vennskap, samhold.
Og om å eldes med verdighet.
Dypest sett er det en film om å utvise respekt og romslighet ovenfor ens venner, til tross for åpenbare feil, svakheter, sterke forfallstendenser og stundevis eksentrisk oppførsel.
Alle skuespillerne tolker sine skikkelser med dyp forståelse og med noe jeg tror kan karakteriseres som mot.
Filmen gir bevegelige og bevegende gjensyn med skuespillere en ikke har sett i filmer på årevis, blant annet Jane Fonda (74 år), Geraldine Chaplin (67 år) og den franske komikeren Pierre Richard (77 år).
Sluttscenen er et lite vidunder, både totalt hverdagslig og samtidig et symbol på alderdommens vesen.
| 1
|
600408
|
Lettpotet, smekker kattehistorie
Denne franske animasjonsfilmen har en drivende spenningshistorie som kjerne:
Katten Dino lever et dobbeltliv i Paris.
Hver natt sniker den seg ut og går i kompaniskap med en innbruddstyv.
Denne tyven, Nico, beveger seg som en sirkusartist på hustakene og tar seg inn i leiligheter gjennom vinduer.
Men se:
Katten eies av jenta Zoe.
Hun er datter av en kvinnelig politisjef.
For ett år siden ble hennes mann, Zoes far, drept av en gangsterboss ved navn Victor Costa.
Innbruddstyven Nico faller i sterk unåde hos Costa, denne unåden får store innvirkninger, både for Zoe, katten og hennes mor, politisjefen.
Meget spennende, med tilspissede dramatiske opptrinn, tydelige typer og et budskap i bunn om å bry seg og ta vare på hverandre.
(anmeldelsen fortsetter under bildet)
Selve animasjonen er utført med stor, artistisk finesse, lokalkoloritten i bildene og den stemningen de fremmaner, pluss jazzmusikken, gjør faktisk at filmen kan ha appell til mennesker som forlengst er over både den første, andre og tredje barneperioden.
De norske stemmene føles ujevne:
Fra det meget ledige og stemningsskapende, til de stive ombæringer av ord.
Denne animasjonsfilmen vakte stor jubel under Barnefilmfestivalen i Kristiansand i fjor.
Nå er den utstyrt med både undertekst og norske stemmer og har ordinær kinopremiere over hele landet.
| 1
|
600409
|
Varm og sjarmerende
"Laksefiske i Jemen" bygger på en prisbelønnet og bestselgende roman av Paul Torday.
Romanen/filmen forteller om den britiske fiskerieksperten Dr. Alfred Jones (Ewan McGregor, han sees også i "Haywire", som går på Fønix nå), med skotsk aksent så tykk som stivnet risengryngrøt.
Han lever et meget regulert liv.
Utad vellykket, innad er han en gjærende deig av frustrasjon.
En dag blir han bedt om å ta en samtale med den britiske sekretæren (Emily Blunt) til en høytstående og styrtrik sjeik i Jemen (Amr Waked).
Hun overbringer ham en visjon fra sjeiken:
Hva med å sette ut laks i en elv i Jemen og dermed få en solid bestand og deretter få laksefiskere interessert i Jemen?
Vår mann Dr. Jones ser på det hele som ren galskap.
Riktignok harmløs galskap, men galskap.
Han gir ironisk uttrykk for det.
Men se:
Statsministerens talskvinne napper tak i saken:
Den kan avlede samfunnets fokusering på visse mislykkede operasjoner i Afghanistan og Jemen er jo også Midtøsten, ikke sant?
Dermed er saken satt på skinner.
Og den utvikler seg, men ikke helt i den retningen sentrale hoder ville ha trodd...
Denne historien er original, i ordets beste og mest opprinnelige betydning, nemlig særegen og avstikkende.
Og innbygd i historien finnes det også en spirende romanse mellom Dr. Jones og sjeiksekretæren Harriet, hennes kjæreste er savnet under en militær operasjon i Midt-Østen.
(anmeldelsen fortsetter under bildet)
Og hør:
Historien er også bekledd med et jevnt dryss av ironiske replikker, tydelige typer og små, små stikk ned i hverdagsfrustrasjoner, i storpolitikk, i religion.
Dette er et drama av den sympatiske sorten, men komedieaspektet er varmt og sjarmerende til stede, absolutt.
Historien lever i kraft av seg selv, men dens tiltrekning økes gjennom Lasse Hallströms smidige, iblant finurlige, regi og meget formsikre skuespillere.
Ewan McGregor takler både det klossete, det ironiske og det ømme.
Emily Blunt er en sort rose, intet mindre, gudskjelov er hun en slepen skuepiller, også.
Og Kristin Scott-Thomas overspiller med fyndig bravour!
Varm, herlig, sjarmerende, men herved antydes det også at filmen nok vil falle mer i smak hos de modnere klasser enn hos tenåringer.
| 1
|
600412
|
"Titanic" i 3D
Denne filmen om forliset av skipet Titanic ble lansert i 1997.
Den mottok en rekke Oscar-priser og skapte superstjerner av to av skuespillerne, engelske Kate Winslet og amerikanske Leonardo DiCaprio.
Den er blitt sett av et svimlende antall mennesker kloden over.
Førstkommende søndag er det 100-år siden Titanic sank.
I den anledning har produksjonsselskapet Lightstorm Ent./20th Century-Fox skapt filmen om til 3D-versjon og sendt denne versjonen ut på verdensmarkedet.
Iblant oppstår det små uklarheter i 3D-overføringen, men som samlet sum er den nye dimensjonen i balanse.
Filmen er på 3 timer og 16 minutter.
| 1
|
600413
|
Mager Veum
Filmen baserer seg på Gunnar Staalesens nest siste bok, "Kalde hjerter".
Trond Espen Seim, som har hovedrollen i alle filmene om privatetterforsker Varg veum i Bergen, har denne gangen også overtatt regispakene.
I tillegg har han skrevet filmmanuset i samarbeid med Geir Moum Olsen.
Et par av filmene i Varg Veum-serien baserer seg kun på figurene skapt av Gunnar Staalesen, her bygger manuset på Gunnar Staalesens nest siste roman, "Kalde hjerter".
Seksuelt overgrep
Det er en stygg og vond Bergenshistorie Gunnar Staalesen folder ut for oss.
En historie der bakteppet er historien om tre barn som i sin tid ble tatt hånd om av Barnevernet.
De kom under verge av flere familier, i en av familiene ble den ene jenta seksuelt utsatt for overgrep i lengre tid.
Nå, i midten av tjueårene er hun blitt prostituert.
Eldstesøsteren (Ingrid Olava) har, i borgelig forstand, klart seg bra.
Minstebroren sitter i fengsel.
Så, som en følge av barndommens opplevelser, utspilles det et kriminaldrama hvori drap og flere typer vold.
Yrkesforbryter
Biter av Bergens bakside tegnes, en person (Kim Sørensen) med spaltet personlighet og en karakter hvor en blir nødt til å utvide begrepet "Usympatisk" for helt å fyldiggjøre beskrivelsen av ham, er en yrkesforbryter under dekke av å være vaskerieier.
Han er bredt til stede i filmen.
Det hele begynner da eldstesøsteren kontakter Varg Veum for å hyre ham til å oppspore lillesøsteren hennes.
Kort fortalt:
Manusforfatterne Geir Moum Olsen og Trond Espen Seim har presset denne historien så hardt sammen at bokens kjøtt, farger og vitaminer nesten totalt er forsvunnet.
Tilbake står en rudimentær skisse en kan oppleve i annen hver episode i tv-serier innen krimsjangeren, det seg være fra Skandinavia, England eller USA.
(anmeldelsen fortsetter under bildet)
Det dufter ikke lenger Bergen av verken Veum eller historiene.
Og i den anledning er følgende å opplyse:
Nær alle de involverte i denne filmen, som absolutt foregår i Bergen, snakker østlandsk.
Oslo eller Vestfold-østlandsk.
Bortsett fra den ovennevnte skurken:
Han snakker nordnorsk.
En dårlig far
I Staalesens romaner er Varg Veum skilt, med en sønn han er en dårlig far for.
Ofte er han også ensom.
I filmene er han samboer med Karin (Lene Nystrøm).
I denne filmen nedkommer hun med en gutt helt mot slutten.
Lene Nystrøm spiller henne som en vakkert dekorert istapp.
Det som fungerer med vitalitet og friske farger, er forholdet og replikkvekslingen mellom Veum og førstebetjent Hamre (Bjørn Floberg).
Her, i det som etter planen er den siste filmen om Varg Veum, føles plot'et magert og strukturen meget skjematisk.
Seims regi er kjapp og kontant, men helt uten personlighet.
Den største og mest positive overraskelsen er sangeren Ingrid Olava som filmens storesøster.
Hun leverer et formbevisst spill, med tvil, frykt og váre anelser.
Så hør, fremtidige produsenter:
Bruk henne mer!
| 0
|
600414
|
Drabelig og iblant ufrivillig komisk
Det er ingen hverdagshistorier som utspilles (les: utkriges) i denne siste filmen i serien "Wrath of the Titans".
Vi snakker om guder og halvguder, svik og trofasthet, hevn og tilgivelse, men mest av alt og over og under det hele:
Kriger så drabelige som fantasien kan tøyes til.
Og når fantasien tilkobles 3D-teknikk, kan kriger utfolde seg svært spektakulært, tilsatt mye larm og leven.
Det spektakulære kan iblant også bli ufrivillig komisk, kanskje helst i scener hvor uhyrer og udyr møter guder og halvguder til kamp.
Det er en drabelig og drastisk fysisk film, med svære armbevegelser og drabelig tale, når det inn i mellom tales, men kapasiteter som Lian Neeson (som selveste Zevs) og Bill Nighy som en gud lenger ned i hierarkiet, makter faktisk å lage skimt av karakterer.
La oss avrunde slik:
Fansen blir tilgodesett, på alle vis.
| 0
|
600415
|
Snøhvit - nok en gang
Til tross for en kjærlighetshistorie, mellom Prinsen og snøhvit, selvfølgelig, og en viss, larmende munterhet fra de sju dvergenes side, er det noe kjølig over denne filmen.
Noe kjølig og konstruert.
Selveste Julia Roberts spiller dronningen, Snøhvits stemor.
Hun blir bare ironisk og bitchy, aldri isnende grusom, slik hun er det i Walt Disneys helaftens tegnefilm fra femtitallet.
Og Snøhvit (Lily Collins) har ikke den rene stråleglansen, både sporty og vakker, som i tegnefilmen.
I denne utgaven er hun søt og kvikk, som en flink håndballspiller.
Tyngdepunket er noe forflyttet her, det dreier seg i første omgang mest om dronningen, senere hen om hvordan det kom til at Snøhvit havnet hos dvergene.
Kvikt regissert, især actionscenene, men det hele når aldri utover stemplet "God gatekjøkkenmat".
Som du vel forlengst har forstått:
Undertegnede foretrekker tegnefilmen fra femtitallet.
| 0
|
600418
|
Energisk og temperaturhøy om fransk politihverdag
"Polisse" er laget av den franske multikunstneren Maïwenn.
Hun deltar også på rollelisten.
Det er en film om et lite belyst område innen film:
Politiets barneavsnitt.
En film om den gruppen innen en politistasjon, her i Paris, som tauer inn de fysiske barnemishandlerne, som arresterer mindreårige lommetyver, som prøver å få de helt unge til å respektere den seksuelle lavalder, og som forhører både de små ofrene og foreldre/nære slektninger i forbindelse med mistanker om seksuell misbruk.
Sjokkartede opplevelser
Det er en film, som i kraft av sitt emne, tidvis gjør sviende vondt å se, som inngir blaff av sjokkartet opplevelser.
Men det rare er at filmen ikke føles knugende og/eller depressiv.
Det skyldes at filmens fresende energi, dens meget høye temperatur og den tidevise helt groteske humoren, faktisk inngir optimisme og tro.
Tro på at det nytter, tro på at vennskap og kjærlighet betyr noe, til tross for alt det destruktive, det direkte råe og kyniske som gruppen daglig opplever/utsettes for.
(anmeldelsen fortsetter under bildet)
Tanketennende
Kameraet er tett på, det gir hele tiden en "Her og nå!"-følelse, og skuespillerne opptrer som om de er autentiske mennesker i rom og i biler med skjulte mikrofoner og — kamera.
Filmens energi og temperatur blir faktisk også filmens form, stil og tone.
Dypt og bredt fengslende og tanketennende.
PS.
Originaltittelen er "Polisse".
Den norske tilleggstittelen "reddende engler" er tåpelig og misvisende.
| 1
|
600420
|
Glatt thriller
Iblant betyr "amerikanisering" dessverre at en film er blitt fortynnet og glattet ut, gjort strømlinjeformet.
Det har skjedd her.
I denne amerikansk/engelske produksjonen har man tatt en islandsk film fra 2009, kalt "Reykjavik-Rotterdam", og omstøpt den til amerikanske forhold, med amerikanske skuespillere.
I stedet for Reykjavik og Rotterdam, blir vi her presentert for New Orleans og Panama.
Handlingen dreier seg om smugling, desperate kriminelle, korrupte forretningsfolk.
En tidligere storsmugler prøver hver dag å holde seg på den smale vei, fordi hans liv nå består av kone, to små sønner og et lite firma han knokler med og i hver dag.
Så begår hans svoger en stor tabbe og han befinner seg midt i begivenhetens blodige sentrum igjen.
Denne amerikaniserte utgaven er glatt der den islandske har miljøkoloritt, der den islandske har en barsk tone en kan tror på, har denne utgaven standardisert tøffhet vi har opplevd ni tusen ganger, pluss at de tydelige og fargesterke islandske typene er erstattet med klisjéfigurer så like som pakker med flatbrød.
Det hele kan minne om hva "Det beste" ("Reader Digest") gjør i sine "reviderte" utgaver av kjente og populære romaner, til tross for at en har benyttet seg av en islandsk regissør, Baltasar Kormákur (("101 Reykjavik").
| 0
|
600422
|
Sterkt om siste akt
En historie om livets siste akt, dette, fra Island i våre dager.
Om et aldrende ektepar, der mannen (Theodor Juliusson) i forholdet nylig er blitt pensjonist.
Kona (Margrét Helga Jóhannesdóttir) har en jobb hun går daglig til.
De har to barn og ett barnebarn, en gutt.
De bor i et pent, lite hus de eier selv.
Opprinnelig kommer de fra Vestmannaøyene, de måtte forlate dem etter vulkanutbruddet der i 1973.
Men de har forlengst funnet seg til rette i Reykjavik.
Han er tilsynelatende mutt, utad virker det som om han ikke bryr seg om verken kone, barn eller barnebarn.
Han gir til kjenne, rutinemessig, følelser på julaften.
Bit for bit viser så regissør/manusforfatter at dette innesluttede, nærmest avstengte mennesket, er full av følelser, lengsler, behov, avhengighet og sårbarhet.
Det sees blant annet da kona blir utsatt for slag.
Da tar han henne hjem, mater henne, skifter bleier på henne, gir henne sprøyter.
Inntil en dag...
Det er en sterk film.
En film med substans som besitter både hjerne og hjerte, fortalt i en korthugget, konsis form, en slags filmatisk utgave av en urban sagastil, med et enkelt, men klokt musikkfølge.
Skuespillerne, spesielt der å utheve de to eldre, leverer et fornemt spill, det er som å oppleve et musikkstykke for piano og fiolin.
En meget avdempet film, likevel med sine indre jordskjelv.
En film med rolig puls, samtidig bevegelig og bevegende, med sin stille symbolikk og med sin avspeiling av et moderne Island gjennom denne lille, svært alminnelige familien.Dette er Rúnar Rúnarssons første spillefilm.
Hans første kortfilm ble i 2005 nominert til Oscar.
Hans to neste kortfilmer hadde begge premiere i Cannes.
"Ildfjell" hadde premiere under Cannes-festivalen i fjor.
| 1
|
600425
|
Tomt, vulgært bråk
Manus :
Matt Drake, Michael Bacall
Skuespillere :
Thomas Mann, Jonathan Daniel Brown, Oliver Cooper, Dax Flame
Sensur:
15 år
Egnethet:
Ungdom/voksen
Dette er en såkalt "Partykomedie", produsert av Todd Phillips, mannen bak blant annet de to meget populære "Hangover"-filmene.
I all enkelhet er både plattformen og det overliggende mål og mening å vise hvordan en gebursdagsfeiring av små dimensjoner utarter seg til et party av uhyrlig volum og et sirkusaktig anarki av alkohol, sex og helt alminnelig, grov løssluppenhet.
Til det hele ender i...
For tenåringer som tilhører den mannlige delen av verdens befolkning, vil dette produktet helt sikkert oppfattes som kraftig moro, både visuelt og verbalt.
For en språkforsker vil nok utbyttet føles magert, all den tid vokabularet til de medvirkende utelukkende spiller opp omkring "knulle", "pupper", "hot", "runke" og "taper".
Den norske kinofilmsensuren har gitt den 15-års grense, fordi filmen "kan virke forstyrrende på 11-åringer på grunn av sin gjennomgående seksualiserte dialog og grenseoverskridende handlinger".
Greit nok, dét, men når en samtidig ser hva sensurinstansen slipper gjennom av voldsfilmer, er ens syn på instansen fremdeles preget av en viss hoderysting.
PS.
Skuespilleren som innehar hovedrollen heter Thomas Mann.
Det må på ingen måte parallellføres med den tyske forfatteren.
| 0
|
600426
|
Abrupt, pompøst og uengasjerende
Manus : Madonna, Alek Keshishian
Sensur:
11 år
Selveste Madonna prøver her, i en britisk produksjon, å blåse liv i den gamle romansen mellom King Edward den 8. av Storbritannia og den to ganger skilte amerikaneren Wallis Simpson.
Forholdet mellom den fikk Edward til å abdisere i 1936, kort tid etter giftet de seg.
Men England — Kongehuset, statsministeren etc.
- tilga dem aldri, de levde resten av deres i utlandet som en slags hyperberømte snyltere på kontinentet.
Edward døde i 1972, Wallis Simpson i 1986, begge ligger begravd ved Windsor Castle i England.
Madonna prøver å etablere en parallell-historie gjennom en ung kvinne ved navn Wallis.
Hun lever i en ulykkelig ekteskap med en psykiater.
Den historien er ytterst uinteressant i seg selv.
Som parallell-historie fra våre dager - eller er det en form for kongruens Madonna tilstreber? - er det søkt, affektert og iblant på grensen til det latterlige.
Regimessig har filmen en gjennomført abrupt form, stilen er ofte pompøs, med et tordenvær av pompøs musikk.
Madonna søker tydeligvis å få oss til å kjenne stor medfølelse med Wallis.
Det får hun ikke til.
Sluttsummen blir, neida jeg har ikke tenkt å si dritkjedelig, man er da godt oppdradd, jeg sier uengasjerende.
Men Andrea Riseborough likner på Wallis Simpson, det skal filmen ha.
| 0
|
600428
|
Billig ufyselighet om djevelutdrivelse
Skaperne av "Paranormal Activity" er ute med en ny thriller/grøsser.
En ung, amerikansk kvinne med italiensk bakgrunn forsøker å finne ut av bakgrunnen for trippeldrapet hennes egen mor utførte for over tjue år tilbake.
Denne udåden utførte hun mens hun selv gjennomgikk en exorsisme — djevelutdrivelse.
Av en eller annen dunkel årsak er hun overført til et asyl i Roma.
Der møter hun to unge prester som tar henne med på uautoriserte exorsismer.
Dette er en billig film.
Billig i betydningen av at man her lager slapp og ufyselig underholdning av et emne omkring religiøst hysteri og mentale sykdommer, og billig i betydningen av at man bruker håndholdt kamera og dét på en måte som føles som en spott mot en publikummer.
Ikke er det thriller, ikke er det grøsser, absolutt ikke er det komedie, det hele er en billig og slapp tanke satt ut i livet på en sjuskete måte.
| 0
|
600429
|
Meget effektiv thriller
Den svenske etterretningsagenten Carl Gustav Gilbert Hamilton trådte i spektakulær kraft allerede i den første romanen om han, "Coq Rouge" (1986), ført i pennen av den omstridte journalisten og forfatteren Jan Guillou.
Siden har han opptrådt i hele tolv romaner.
Jan Guillou har i intervjuer beskrevet hvordan han helt bevisst skapte Hamilton som en provokasjon:
Han tegnet han med en rekke egenskaper som det meste av svensk kulturelite tok avstand fra, samtidig var han og hans bevegelser på flere felt en fysisk kopi av James Bond-figuren.
Med årene ble vel Hamilton-skikkelsen mer kompleks.
Han synes å spre død og ødeleggelse i sine personlige forhold, og han må alltid sette hensynet til nasjonen over sine egne hensyn.
Til gjengjeld er hans posisjon så høyt oppe i det nasjonale hierarkiet at han nærmest er utenfor all mistanke, noe denne filmen viser.
Jan Guillous plot tar alltid utgangspunkt i aktuelle hendelser.
Romanen "I nasjonens interesse" (1988) tok utgangspunkt i rykter om russiske u-båter i den svenske skjærgården.
I filmen er handlingen skrudd frem:
Hamilton sendes til Afghanistan, hvor svenske våpen forsvinner og dukker opp i Somalia.
Hamilton møter sin likemann i en amerikansk elitesoldat (Jason Flemyng), som forstetter krigen nærmest på egenhånd.
CIA oppfører seg ikke pent og hjemme i Sverige er Hamiltons gamle sjef blitt erstattet av en kald embedsmannstype.
Og se så om ikke Sveriges statsminister (Pernilla August) legger press på fabrikanten som har solgt våpen.
I det hele tatt, det er mange baller i luften og flere av dem er sprengfarlige.
Danske Kathrine Windfeld har regissert dette med meget effektiv hånd.
Ballene sjonglerer hun med kjapp thrillereleganse.
I de korte øyeblikkene av mykhet, er hun overbevisende øm.
Og i sluttstundene er hun stakkåndet, slik en velsmurt actionthriller skal være.
Det har jo vært en kongsrekke av svenske skuespillere som gjennom filmer og tv-serier har gitt kropp til Hamilton:
Stellan Skarsgård, Peter Haber, Stefan Sauk, Peter Stormare.
Personlig utroper en Mikael Persbrandt til den ultimate Hamilton.
De isblå øyene, hele den kjølige, lukkede og handlingseffektive typen, samtidig som en aner både kulden og varmen i ham, gestalter Persbrandt på en helt briljant måte.
Han er virkelig Hamilton.
Etter planen skal han spille i to Hamilton-filmer til, i 2012 og 2013.
| 1
|
600430
|
Sterkt om dysfunksjonell familie
"Kompani Orheim" skrur seg omkring tenåringen Jarle Orheim.
Senere skal han ta morens navn, Klepp, det er under dét navnet vi har møtt ham i to tidligere filmer basert på Tore Renbergs romaner.
"Kompani Orheim" dreier seg, dypest sett, om å orientere seg, finne et balansepunkt og vokse til et selvstendig individ i en dysfunksjonell familie.
Det dysfunksjonelle oppstår ved farens umodenhet, hans manglende evne til å takle både seg selv og en familiehverdag.
Han søker trøst i alkohol og i heltedyrking av krigens Kompani Linge og sabotørgjengen ved Vemork i Rjukan.
Når faren har sine alkoholiske stunder, blir moren spottet og slått.
Hun tier og unnskylder sin mann, lenge...
Jarle lever, på grunn av farens oppførsel, i en tilstand av mental klaustrofobi.
Han gjennomgår tilstander av forvirring, fortvilelse, sinne, opprør, oppbrudd.
Samtidig er han en våken og engasjert ungdom, hans engasjement utkrystalliserer seg i sosialisme og i arbeid mot rasisme.
Samtidig pågår den hormonoperaen i ham, som alle som har vært gjennom tenårenes fysiske og mentale inferno, vet hva er.
Både Jarle som menneskebarn og som en tredjepart i en dysfunksjonell familie, tegnes i "Kompani Orheim" ukunstlet, med stor klarhet.
Handlingsstrukturen er nøye og balansert utmålt.
Det bildemessige er vevd presist og bevisst sammen med det handlingsmessige, rytmen er rolig.
Et tredje element er musikken, den ligger som hud på muskler.
En våger å sammenlikne regissør/manusforfatter Arild Andresen med en dyktig tannlege:
Han snakker lett og flytende, samtidig som han borer dypt.
Arild Andresens må også besitte en betydelig evne som personinstruktør.
Skuespillerne, først og fremst Vebjørn Enger som tenåringen Jarle og Kristoffer Joner som faren, leverer forståelsesfulle og nyanserte tolkninger.
Regissør/manusforfatter Arild Andresen, opprinnelig fra Kristiansand, har tidligere gjort seg bemerket med tv-episoder og med den lydhøre og friske barnefilmen "Keeper'n til Liverpool".
Vi forstår meget godt hvorfor han tidligere i år med "Kompani Orheim" vant prisen for beste nordiske film under den internasjonale filmfestivalen i Gøteborg.
Se den!
| 1
|
600431
|
Brennende skjelett på motorsykkel
Nicolas Cage vender tilbake som Johnny Blaze, basert på Marvel Comic-serien om Ghost Rider.
Johnny Blaze blir fra tid til annen hjemsøkt av en forbannelse, da transformeres han til et brennende skjelett på motorsykkel (!), utstyrt med meterlange kjettinger.
De vil han ikke legge på østeuropeiske trailerhjul, han vil bruke dem som håndvåpen.
I dette kostymet opptrer han som en slags Djevelens dusørjeger.
En hevnende engel er vel neppe det rette uttrykk her.
Han har søkt tilflukt i Øst-Europa, men blir rekruttert av en hemmelig kirkesekt for å finne en gutt før gutten faller i Djevelens klør.
Det sies i den anledning:
"Vi må redde gutten før daggry, hvis ikke blir han Anti-Krist".
Intet mindre, min venn.
Det utvises mye brennbar action og mye skyting med grove håndvåpen.
Både plattformen og det overordnede målet her er å vise Nicolas Cage, omskapt til brennende skjelett på motorsykkel, skambanke sine motstandere.
Pene ting er det heller ikke å si om 3D-teknikken:
Den har iblant en uklarhet i konturene, som flytende glass, nærmest, og med jevne mellomrom får den et "belegg" som et fargeprisme.
| 0
|
600432
|
Det skitne spillet
Dette dreier seg om den fremste demokratiske kandidaten (George Clooney) ved et amerikansk primærvalg.
Jada, filmen tar energisk og temperaturhøyt pulsen på det ambulerende valgkampkontoret i et politisk oppløp, men i bunn er temaet makt.
Og maktens nære og livsnødvendige muskler:
Lojalitet og svik.
Det sies i så måte:
"Uten lojalitet fungerer ikke et vennskap, et forhold, et samfunn".
Her også med et tillegg av gjengjeldelse, innbakt i den primitive, urgamle dynamikken som heter "Spillet om makten".
Og slik sett, kunne dette gjerne ha utspilt seg i norsk politikk.
Til og med på lokalplanet.
Det hele fremstilles som et maskespill, der, foruten lojalitet og svik, finnes komponentene seksualitet, løgn og manipulasjoner.
Og selvfølgelig:
Ambisjoner.
Svik er jo som oftest et resultat av ambisjoner.
Her føles imidlertid spillet om makt ekstra skittent.
I fokus står valgkampens unge pressetalsmann Stephen Meyers (Ryan Gosling).
I løpet av noen hektiske døgn virvles han inn i en uren suppe av sex, hemmelige møter, fortielser, løgn, kløktige manipulasjoner og fatale mobiltelefonmeldinger, dypest sett forårsaket av hans ambisjoner og mentale forfengelighet.
I et skuespill bygges karakterer og motsetninger opp ved hjelp av replikker.
Og selv om filmen iblant beveger seg ut av teaterscenen – vi ser trafikk, hus, en kirke – er plattformen det sagte ord.
Og skuespillernes formidling av ordene og de virkninger ordene har på den enkelte.
En liten stopp ved ordene:
Beau Willimons skuespill er klokt, først og fremt klokt.
Vi forstår at han har innsikt nok til å skildre et politisk valg innenfra, han kjenner tydeligvis den "lukta", men han forstår seg også i høy grad på menneskers ambisjoner, forfengelighet, grådighet og alle menneskelige manøvre i så måte.
Det er glimrende skuespillkunst i "Maktens menn".
Spesielt der å utheve Ryan Gosling som den unge pressetalsmannen.
Vi tror på hans tolkning av unge Stephen Meyers.
Noen vil si han vokser kraftig i løpet av noen dager, undertegnede mener han mister noe av seg selv.
Den siste frasen som uttales er:
"Verdighet er viktig".
Ironien i det utsagnet føles her meget besk.
Sum:
Meget vellaget og dypt interessant!
| 1
|
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.