id
stringlengths 6
6
| review
stringlengths 13
22.9k
| sentiment
int64 0
1
|
|---|---|---|
600070
|
Flatt og spekulativt
Skal du lage historien om en av verdens mest berømte og mest fotograferte kvinners største kjærlighet og hennes to siste leveår, bør det jammen meg syde av både følelser og dramatikk.
Naomi Watts gjør en bedre etterlikning av en død sild, enn av prinsessen av Wales.
Med andre ord:
Det er flatt og stinkende.
Filmen er basert på Kate Snells bok ”Diana – Her last love”, som skal være bygget på troverdige beretninger fra Dianas aller nærmeste venner og fortrolige.
Det er selvfølgelig umulig å vite om de har fortalt sannheten, for den eneste levende som vet med sikkerhet hva som egentlig skjedde er Dianas påståtte store kjærlighet, Dr. Hasnat Kahn.
I filmen får vi se de to i alle mulige intime og private situasjoner , og siden Kahn ikke har avslørt detaljer rundt forholdet, eller uttalt seg om forholdet før filmen kom, føles den veldig spekulativ.
Jeg fant også tre ganger så stor glede i å lete frem det originale BBC-intervjuet fra 1995 med Diana på Internett, enn å se det gjenskapt i filmen.
Og noe episk kjærlighetsforhold som er verdt å gjenfortelle på det store lerretet, hadde Kahn og Diana ikke.
Å portrettere prinsesse Diana, er vel kanskje en av de mest skremmende oppgavene en skuespiller kan få, og Naomi Watts skal ha noe ære for at hun tok sats og hoppet.
Dessverre landet hun på rompa, og står for øyeblikket for årets minst engasjerende opptreden.
| 0
|
600073
|
Reisende i tid og kjærlighet
To enkle faktaopplysninger sier det meste om hva man kan forvente seg av "About Time".
Den første er at dette er nok en romantisk komedie av Richard Curtis, mannen bak "Fire bryllup og en gravferd", "Notting Hill" og "Love Actually".
Den andre er at filmen er basert på den samme ideen som "En ny dag truer", Bill Murray-klassikeren fra 1993.
Den dagen Tim fyller 21 år forteller faren ham en hemmelighet:
Han kan reise i tid.
Alle mennene i familien kan det.
Det er bare å stille seg i et mørkt skap, tenke på et øyeblikk i fortiden og – svusj! – så er man tilbake igjen.
Plutselig åpner muligheten seg for å endre alle små og store feil man har gjort.
Tim bruker denne evnen , slik alle unge menn ville gjort, til å sjekke opp den søteste jenta han vet om.
Men selv om han etter litt prøving og feiling lykkes med det, har livet stadig nye utfordringer å by på.
Ikke alle problemer lar seg løse med billige triks.
"About Time" er en så tvers gjennom snill film at det nesten føles slemt å si annet enn fine ting om den.
Og, for all del, den fortjener ros for de fine skuespillerne og deres uvanlig fine kjemi seg i mellom.
Likevel, når manusforfatter og regissør Curtis skal ha oss til å gråte, kan han bli fryktelig tung på labben.
Da er ingen grep er for velkjente.
Da henfaller han selv til billige triks.
Persongalleriet her er til forveksling likt det i alle de andre filmene hans – en samling eksentriske, elskelige briter med en enslig amerikaner i sin midte.
Og som de andre filmene kretser også "About Time" rundt noen få, livsavgjørende øyeblikk – som den første øyekontakten med kjæresten og den siste bordtennismatchen med pappa.
Og hvert magiske øyeblikk blir enda litt mer magisk til tonene av akkurat den rette poplåten.
Det er ikke noe å si på Richard Curtis sine intensjoner.
De fleste går vel på kino for å le litt, gråte litt og bli litt varme om hjertet.
Men selv om "About Time" er aldri så velment, blir følelsesmanipulasjonen etter hvert trettende.
Og "En ny dag truer" fikk langt mer ut av leken med tid enn denne filmen gjør.
| 0
|
600074
|
Spennende og vellaget
Fjell— og fjordporno av beste slag , spennende myter og uløste gåter fra vikingtiden, fantastiske bilder, sitrende spenning, fengslende musikk og flott skuespill.
"Gåten Ragnarok" leverer absolutt varene, og ikke så overraskende har filmen allerede blitt solgt til USA.
Arkeologene Sigurd Svendsen (Pål Sverre Hagen) og Allan (Nicolai Cleve Broch), er besatt av å løse det 1000 år gamle mysteriet rundt Osebergskipet som de tror handler om Ragnarok.
Da de endelig finner spor, et slags skattekart, drar de forventningsfulle avgårde inn i Ingen-Mannsland – et avsperret område mellom Norge og Russland.
Med seg på eventyret har de også Elisabeth (Sofia Helin kjent fra "Broen"), Sigurds to barn, Ragnhild og Brage (Maria Annette Tanderø Berglyd og Julian Podolski), og den tvilsomme kjentmannen Leif (Bjørn Sundquist).
Første delen av filmen ga meg frysninger flere ganger, og en kan ikke unngå å sammenlikne med filmer som National Treasure og Indiana Jones, men så tar plutselig historien og filmen en helomvending og den minner mer Jurassic Park og filmer som Anaconda.
Jeg hoppet høyt i stolen mer enn en gang, og jeg stiller meg litt tvilende til at filmen kun har fått 11-årsgrense og kategoriseres som en familiefilm.
Det er i alle fall en svært skummel familiefilm.
For min egen del ville jeg heller ha foretrukket at filmen endte opp som en spennende skattejakt som avdekket ny informasjon om vikingene, enn en thriller om et forhistorisk sjømonster, men jeg kommer ikke utenom at de norske filmskaperne har levert en gjennomført, vellaget, velskrevet og spennende film som vil appellere til et bredt publikum.
Spesialeffektene er også svært gode, og sjømonsteret vises heldigvis ikke for mange ganger.
Ofte er jo det skumleste det vi ikke ser.
Absolutt severdig, men du må tåle en støkk.
| 1
|
600075
|
Sex, motor og sport
"Rush" er på mange måter Hollywood på sitt beste.
Ja, den følger en velkjent formel.
Ja, den tar seg friheter med virkeligheten.
Ja, persontegningene er overtydelige og kjærlighetsskildringene overfladiske.
Tar man likevel filmen som pur underholdning, er den aldeles fortreffelig.
Spesielt oppløftende føles det å se den i en tid da den ene "blockbusteren" etter den andre ofrer alt som heter struktur og fortellerkunst til fordel for rent effektmakeri.
"Rush" er en film som i tillegg til å ta oss med på noen spektakulære bilturer, også tar seg tid til å faktisk fortelle en historie.
I 1976 er Formel 1-sporten på sitt mest glamorøse og sexy.
Førerne er A-kjendiser, og det er kvinner, champagne og østers i pitstoppen.
Sesongens – og filmens – udiskutable stjerner er britiske James Hunt (spilt av Chris Hemsworth, sist sett i rollen som Thor) og østerrikeren Niki Lauda (Daniel Brühl fra "Inglorious Basterds").
Hunt er en karismatisk playboy og kvinnenedlegger som lever etter mottoet "Sex is the breakfast of champions".
Rivalen Lauda er hans rake motsetning.
Han er en mann så fokusert at han nekter å gi seg selv etter å ha fått halve ansiktet svidd av i en stygg ulykke.
Bilkjøringssekvensene er nærmest fysiske i uttrykket.
Vi sitter liksom inne i de brølende, rød— og hvitstripete metallmonsterne, klistret til asfalten i 273 kilometer i timen.
Verdensmesterskapet krevde et par liv hvert år, og filmen gjør risikoen til noe man føler på kroppen.
Den virkelige grunnen til at "Rush" oppleves mer medrivende enn actionfilmer flest, er likevel at det hele tiden står større ting på spill.
Veteranregissør Ron Howard ("Apollo 13", "A Beautiful Mind") vet at det å bruke tid på å bygge opp vår sympati for personene, gir uttelling når slagene først skal stå.
Det blir ikke likegyldig for oss om det er sjarmøren Hunt eller den sosialt klønete Lauda som vinner.
Vi vet hva det har kostet dem å nå dit de er.
Vi bryr oss.
En viss type kinogjenger kommer til å elske denne filmen.
De vet selv hvem de er.
Andre – ikke-bilfetisjister og ikke-sportsfans, for eksempel – vil like den mye bedre enn de tror.
| 1
|
600077
|
Oppskrytt sørstatssuppe
14 år gamle Ellis (Tye Sheridan) og bestevennen Neckbone (Jacob Lofland) finner en båt høyt oppe i noen trær på en øde øy midt i elva Mississippi.
Dessverre har noen funnet båten før dem.
Mud (Matthew McConaughey) skjuler seg der, og snart er guttene dratt inn i hans farlige verden.
Filmen begynner svært bra.
Det er deilig ur-amerikansk og i Mark Twains ånd og landskap.
Det handler om vennskap, kjærlighet, eventyr, spenning og et par unge gutter som har så store hjerter at de må bære dem på utsiden.
Utover i filmen blir det derimot bare dårligere og dårligere.
Til tider er filmen direkte kvinnefiendtlig , og den barske eventyreren Mud, er egentlig bare en feig idiot som lurer guttene opp i stry.
Og selv om han nesten får hele familien til Ellis drept, blir han likevel fremstilt som en slags heltefigur.
Hans store kjærlighet, Juniper (Reese Witherspoon), som han har reist rundt hele Amerika for, til og med drept for, og som alt egentlig handler om, gir han plutselig opp så lett som bare det.
Da forsvinner også hele motivasjonen og poenget med det de holder på med, og filmen oppleves som fullstendig meningsløs.
Skuespillerne gjør sitt beste , og ungguttene er et funn, men manuset til Jeff Nichols ("Take Shelter") er rett og slett ikke bra nok.
Og den magien som gjør at filmer griper tak i deg og drar deg inn i historien, er bare ikke der.
Filmen skulle også ha vært strammet opp i klipperommet.
To timer og ti minutter føles som en evighet.
Det er greit at ting går tregere i Sørstatene, men det får da være grenser.
Hvorfor filmen ble nominert til Gullpalmen under filmfestivalen i Cannes tidligere i år, er i mine øyne helt uforståelig.
Sterkt oppskrytt etter min vurdering.
| 0
|
600078
|
Hverdagspoesi med humor
Visuelt sett tar den pusten fra deg , og innholdet er vakker hverdagspoesi.
Den er av og til veldig rørende, nesten trist, for så i neste sekund å være veldig morsom.
Det er lenge siden jeg har kost meg så mye på en kjøretur.
Tvillingene Sofie (Carice van Houten) og Daan (Jelka van Houten), ja, de er også søstre i virkeligheten, kom til verden ved hjelp av surrogatmoren Jackie.
De har vokst opp i Nederland hos sine homofile fedre.
Plutselig, helt ut av det blå , trenger Jackie døtrenes hjelp.
Hun har skadet seg, har ingen annen familie å ringe til og trenger hjelp med å kjøre bobilen til rehabiliteringssenteret et stykke unna.
Søstrene reiser derfor til New Mexico , USA, og det som møter dem er ikke akkurat det de har sett for seg.
Filmen er en klassisk "road movie" i både oppbygging og innhold, og som så mange andre gode "veifilmer" ("Rain Man", "Thelma & Louise", "Wild at Heart"), vokser du litt og lærer litt sammen med karakterene.
Holly Hunter er helt utsøkt i rollen som den lite snakkesalige og eksentriske Jackie, og det er rett og slett skuespillerkunst på høyt plan å formidle så mange følelser, så uanstrengt, ved kun å bruke kroppsspråket.
Manuset er også fabelaktig, musikken nydelig og de vakre naturbildene fester seg på netthinnen.
Absolutt severdig.
| 1
|
600079
|
Historietime og tåreperse
Man kunne nesten tro at denne filmen var laget for å sanke inn Oscar-statuetter.
Den har i hvert fall alle elementene som vanligvis skal til: de kjente skuespillerne, den sanne historien, den uangripelige hovedpersonen og de riktige verdiene.
Problemet er at "The Butler" ikke er noen spesielt god film.
Den handler om Cecil Gaines (Forest Whitaker), en farget mann som gjennom tre tiår var butler i Det hvite hus.
Til sammen tjente han åtte presidenter – fra Dwight D. Eisenhower via John F.
Kennedy og Richard Nixon til Ronald Reagen.
Gjennomgangstemaet er borgerrettighetskampen.
I Cecils levetid går USA fra å være et strengt rasesegregert samfunn til å få en svart president, og Cecil følger den lange, harde kampen på nært hold.
Når presidentene tar de viktige avgjørelsene, er han flue på veggen.
Når omveltningene skjer, treffer de ham i hans eget hjem.
"The Butler" tar mål av seg til å være en stor og viktig film som handler om store og viktige ting.
Den tegner da også et tydelig bilde av hvor fornedrende raseskillet var.
Men regissør Lee Daniels, som i 2009 sto bak den sterke "Precious", har i all sin rettferdige harme kommet til å lage en tåreperse.
Han tør ikke stole på at historien i seg selv vil være nok til å fengsle seeren, så han pumper den opp med svulstig fortellerstemme, svulstig musikk og svulstige bildemontasjer.
Manipulasjonen føles påtrengende helt fra første scene.
Også skuespillerne lider under materialet de har fått å jobbe med.
Forest Whitaker spiller en mann hvis rolle det er å "ikke høre noe, ikke se noe, bare servere".
Dermed fremstår han også som en nærmest helt handlingslammet hovedperson.
Andre skikkelser – enten de er historiske eller oppdiktede – passerer så raskt forbi at de ikke rekker å bli annet enn skisser og karikaturer.
Hvis det nå skulle bli en Oscar på "The Butler" , bør den gå til Oprah Winfrey.
Hennes tolkning av Gloria Gaines, Cecils kone, er jordnær, verdig og gripende – akkurat det resten av filmen sliter så hardt for å være.
| 0
|
600080
|
Alle gode ting er tre
Den tredje og siste filmen i trilogien "Snabba Cash" drar deg langt inn i Sveriges underverden, og det tar faktisk litt tid å komme seg ut igjen.
På vei hjem fra kinoen merket jeg plutselig at jeg lå litt ekstra langt nede i setet "gangsta style", i tilfelle noen skulle skyte på bilen.
Du må ikke ha sett de to første filmene for å kunne nyte "Snabba Cash:
Livet Deluxe", men det er en fordel å kjenne karakterenes forhistorier.
Filmene er basert på de bestselgende bøkene til Jens Lapidus, og har tre ulike regissører.
Mine favoritter er nummer en, Daniel Espinosa, og nummer tre, Jens Jonsson.
Nummer to, Babak Najafi, uttalte at han ville skape avsky for den svenske underverdenen.
Og det klarte han, men han klarte i samme sving ikke å skape engasjement for filmens karakterer.
I den siste og tredje filmen hvor alle tråder og skjebner samles, har regissør og manusforfatter, Jens Jonsson, klart å skape både avsky og engasjement.
I tillegg har han skapt en kompleksitet i karakterene som er forfriskende i denne sjangeren.
Man føler med dem og forstår dem, samtidig som man blir skremt av deres følelsesløse handlingsmønster og logikk.
Handlingen går i grove trekk ut på at Jorge (Matias Varela) skal gjøre et siste kupp, Sveriges gjennom tidenes største verditransportran.
Politiaspiranten Martin Hägerström (Martin Wällström) blir håndplukket til å bli infiltratør i en hemmeligstemplet operasjon med mål å felle lederen for Stockholms serbiske mafia, Radovan Krajnic (Dejan Cukic).
Natalia Krajnik (Malin Baska), Radovans jusstuderende datter, havner i kryssilden når faren blir utsatt for et mordforsøk, og JW (Joel Kinnaman) reiser til Amerika for å finne ut hva som har skjedd med hans forsvunne søster.
Alle har altså nok å stri med, og nok en gang slynges deres ulike skjebner inn i hverandres på kompliserte og potensielt dødelige måter.
Det som trekker litt ned er at filmen til tider kan være litt forvirrende siden det er så mange ulike karakterer å forholde seg til, spesielt hvis du ikke har sett de to første filmene.
Utenom det er det bare å la deg føre med av intense actionscener, storslåtte planer, kjærlighet, hevn, hat – og fabelaktige skuespillere.
Den beste actionfilmen så langt i år.
| 1
|
600083
|
Sterkt portrett
Noen lever definitivt mer intense , spennende og krevende liv enn resten av oss.
Hannah Arendt, en av det 20. århundrets fremste tenkere, gjorde definitivt det.
Og selv den dag i dag er en del av hennes tanker, meninger og ytringer kontroversielle.
"Hannah Arendt" utspiller seg i perioden 1961 til 1964 , da Arendt dekket rettssaken mot SS-offiser og krigsforbryter Adolf Eichmann i Jerusalem i 1961.
De fem artiklene som ble trykket i The New Yorker, skapte skandale verden over og var opphavet til begrepet "ondskapens banalitet".
Med det mente hun at Eichmann ikke var det monsteret folk ville se, men en helt vanlig mann, en byråkrat, som mente at han kun fulgte ordre som så mange andre, og at han ikke kunne stilles til ansvar for alle de som døde i konsentrasjonsleirer han hadde sendt dem til – det var jo ikke han personlig som hadde drept dem.
Han følte ingen hat mot jødene, han gjorde bare jobben sin.
Artiklene ble også bearbeidet til en bok , "Eichmann i Jerusalem", og Arendts tanker rundt nazismen og andre totalitære regime forandret verdens måte å se og forstå ondskap på.
Å lage film om en tenker , kan ikke være den letteste oppgaven.
Regissør Margarethe von Trotta ("Rosa Luxemburg", "Rosenstrasse"), gjør imidlertid en formidabel jobb.
Det gjør også den tyske prisvinnende skuespilleren Barbara Sukowa ("Rosa Luxemburg", "Vision"), som har totalt forvandlet seg for denne rollen og ikledd seg Arendt med både hud og hår.
Hun vant den tyske filmprisen for sin rolleprestasjon.
Filmskaperen har klart å fortelle historien med nerve og følelser og formidler godt hvordan Arendt kom frem til sine tanker og teorier – og ikke minst hva og hvor mye det kostet henne.
Og selv om filmen handler om noe som skjedde for over 50 år siden, er det like aktuelt i dag.
En viktig og sterk film som må sees.
Og for veldig mange – et gripende første møte med en modig, sterk og lynende intelligent kvinne.
| 1
|
600085
|
Miller Lite
David er en slubbert rundt de 40 som virker godt fornøyd med å være doplanger i det små.
Men når han kommer i gjeld til en sprø narkobaron, blir han tvunget til å smugle inn "nok marihuana til å drepe Willie Nelson" fra Mexico.
Som skalkeskjul får han med seg tre motvillige hjelpere som skal gi seg ut for å være familien hans – stripperen Rose, nerden Kenny og hjemløse Casey.
Humoren i denne lettbente komedien er spunnet rundt den umake gjengens forsøk på å late som om de er en helt normal middelklassefamilie.
Stort sett går det i griseprat og pinlige, seksuelle situasjoner.
Dessverre kommer det ikke nok moro ut av dette til å forsvare verken filmens spilletid eller dens ustø vakling mellom rølp og utenpåklistret føleri.
Fans av "The Hangover" og andre filmer om voksne mennesker som oppfører seg som dumme tenåringer, vil finne en del å le av i "We're the Millers" også.
Men når det største problemet med en film ikke er at Jennifer Aniston skal forestille en gatesmart stripper, er det mye som kunne ha vært bedre.
| 0
|
600086
|
Sørlandets mørke historie
Sørlandets historie skjuler mer mørke enn mange vil være klar over.
Tidligere i år så vi den kristiansandsproduserte filmen "Med rett til å kapre", om tiden da vanlige sørlendinger drev regulær piratvirksomhet langs sin egen kyst.
Nå kommer en brutal historie om giftmord, tortur og henrettelser fra arendalstraktene.
I 1771 ble søstrene Anne og Alet Christophersdatter funnet skyldige i å ha drept fem kvinner med fluekrutt, en form for arsenikk.
Straffen var å bli knepet med glødende jerntenger, få en hånd kappet av og bli halshugget.
Henrettelsene skjedde foran en stor folkemengde.
Regissør Stephan A. Hergel får mye ut av begrensede ressurser.
Forseggjorte dramatiseringer gir liv til en tid som føles både fremmed og fjern.
Engasjerte lokalhistorikere bidrar med fascinerende detaljkunnskaper, bredere perspektiver og galgenhumor.
"Giftmord ser ut til å være litt som å spise potetgull", kan en av dem fortelle.
"Det er vanskelig å slutte før posen er tom."
At NRK TV viser "Anne & Alet", slik de også viste kaperfilmen, burde være selvsagt.
Historien om de to gåtefulle giftmorderskene fra Øyestad er like mye nasjonal som lokal historie.
| 1
|
600088
|
Sjarmerende og nostalgisk
De fleste som vokste opp på 70— og 80-tallet har vel et forhold til Gunilla Bergströms bøker om Albert Åberg.
Mange leser kanskje nå bøkene på nytt sammen med egne barn.
"Hokus Pokus Albert Åberg" er basert på boken med samme navn, og er den første langfilmen om den pigghårede seksåringen - og den er akkurat like sjarmerende, underholdende og lærerik som bøkene.
Albert mener han er stor nok til å få en hund nå som han har begynt skolen og snart fyller syv år.
Men pappa syns fortsatt han er altfor liten til et så stort ansvar.
Albert går langt og på tvilsomme stier for å oppnå det han ønsker, og på veien møter han blant annet en trollmann, noen slemme barn og en hund.
Han lærer også mye underveis, som at verken trylling eller løgner løser problemene hans.
Filmen er regissert av Oscar-vinneren Torill Kove, og det er hennes første langfilm på kino.
Kove, manusforfatterne og animatørene har klart å beholde følelsen, stemningen og utseende fra bøkene, og det er utrolig å se Albert Åberg og hans univers komme til live som den største selvfølgelighet.
Filmen byr også på herlige sanger sunget av blant andre Ane Brun og Timbuktu, så ta med hele familien, unge og gamle, og se Albert navigere seg gjennom moralske gråsoner og overvinne sjefspiraten Duste-Signe.
| 1
|
600089
|
Å mobbe en superhelt
12 år gamle Modulf er ikke en av de tøffeste gutta.
I hans hverdag er det ren rutine å få hodet dynket i do.
Men Modulf ser ikke på seg selv som et mobbeoffer.
Han er tvert i mot en superhelt – en som lar seg plage slik at andre skal slippe å bli det.
Det er kanskje ikke noe særlig til liv, men det har i hvert fall en slags mening.
Så dukker Lise opp.
Hun kler seg frikete, snakker Vinstra-dialekt og er laget av tøffere materiale.
Hun aksepterer ikke at Modulf skal finne seg i hva som helst.
"De tøffeste gutta" er basert på Arne Svingens roman fra 2003, og behandler sitt grusomme tema med både oppfinnsomhet og humor.
Underveis får filmen også stadig større emosjonell dybde.
Når Lise lærer opp Modulf i selvforsvarskunsten aikido, er den festlig.
Når mammaen til Modulf får vite hvordan sønnen egentlig har det på skolen, er den gripende.
Og når handlingen topper seg mot slutten, vil vi virkelig at det skal gå godt med disse tapre, unge menneskene.
"De tøffeste gutta" er en underholdende film som handler om vonde ting.
Det er lov å håpe at den kan være en øyeåpner for noen og til trøst for andre.
| 1
|
600090
|
Finstemt samspill
I det en suksessfull strykekvartett – spilt av Christopher Walken, Philip Seymour Hoffman, Catherine Keener og Mark Ivanir – går inn i sitt 25. år sammen, blir førstefiolinisten diagnostisert med Parkinsons sykdom.
Sesongens første konsert vil også bli hans siste.
Gruppemedlemmenes liv er viklet inn i hverandre langt ut over det profesjonelle, og nyheten rammer dem alle på forskjelige vis.
Den får det verste ut i flere av dem.
Anmeldelsen fortsetter under bildet
"A Late Quartet" kan by på både musikk av Beethoven og et sobert fotografert New York i vintersnø.
Filmens fremste kvalitet er likevel at den har virkelig gode skuespillere i roller hvor de virkelig får spille.
Hoffman, Keener og Ivanir briljerer alle som fremragende musikere og feilbarlige mennesker.
Men en ukarakteristisk dempet Walken er enda bedre.
Han fyller sin rolle som aldrende og sykdomsrammet kunstner med en faderlig verdighet som oppleves veldig, veldig rørende.
"A Late Quartet" er et seriøst , karakterdrevet drama om og for voksne.
Sånt er sjelden vare på kino.
Det er bare å håpe at målgruppen kjenner sin besøkelsestid.
| 1
|
600091
|
Filmsnacks for voksne
For å virkelig sette pris på denne filmen , er det en fordel at du har vært en runde eller to rundt bardisken og svingt deg et par ganger på dansegulvet.
Er du ung og nydelig blåøyd, anbefaler jeg heller at du ser de to første filmene i denne trilogien.
"Før midnatt" er den tredje filmen som handler om franske Céline (Julie Delpy) og amerikanske Jesse (Ethan Hawke).
I den første filmen "Før soloppgang" (1995) møtes de på et tog, hopper av i Wien og tilbringer en livsendrende natt sammen.
Anmeldelsen fortsetter under bildet
De mister kontakten med hverandre , men møtet har vært så sterkt at Jesse etter hvert skriver bok om det.
I den andre filmen "Før solnedgang" (2004) møtes de igjen i Paris.
Dette andre møtet resulterer i at Jesse forlater kone og barn i USA.
Levde de så lykkelig i alle sine dager?
I "Før midnatt" får vi svar på nettopp dette.
Vi møter paret på ferie i Hellas.
De har fått tvillinger, rynker rundt øynene, gråe hår her og der, og litt rundere former.
I tillegg har den rosenrøde gløden av altoppslukende lidenskap og forelskelse blitt erstattet med en til tider ganske komplisert og hard virkelighet, som de fleste småbarnsforeldre kan kjenne seg igjen i.
Det er skuespillerne selv som har skrevet manuset sammen med regissøren, og har siden første filmen kom i 1995 vokst med rollene.
Kjemien er like god og troverdig som da de møttes første gangen.
Mens de to første filmene er optimistiske , lekne og flørtete, er "Før midnatt" mørkere og mer alvorlig.
Til tider er filmen rett og slett ubehagelig å se på, og det føles som om en ufrivillig er vitne til altfor intime øyeblikk mellom to mennesker.
Og nettopp derfor treffer filmen akkurat der den skal.
Det er ikke lenger skuespill – det er livet.
| 1
|
600095
|
Når maskene sprekker
"Carnage" (med den norske tittelen "Blodig alvor", som kan stå for hva som helst) baserer seg direkte på teaterstykket "God of Carnage".
Stykket fikk Tony-prisen i 2009.
På grunn av Roman Polanskis forhold til USA (han risikerer lang fengselsstraff om han reiser dit) er filmen innspilt i Paris, men med engelsk tale.
Tre av skuespillerne er amerikanske, den fjerde tysk (Christoph Waltz).
Forfatteren Yamina Reza har skrevet filmmanuset i samarbeid med Polanski.
Filmen åpner med et gutteslagsmål, der den ene slår den andre med en kjepp.
Resultat:
Skader i ansiktet og to utslåtte tenner.
Det er utgangspunket for at de respektive foreldrene møtes i den mishandlede guttens hjem.
For å snakke om det hele.
En er da siviliserte mennesker.
Det skal vise seg at det er en ikke.
Vel.
Bortsett fra slagsmålet, utspilles alt i en leilighet.
Og tar en et gløtt bakover i Polanskis filmliste ser en at han flere ganger har operert innen fire vegger, i hvert fall i en fysisk sluttet krets.
Ofte med en klaustrofobisk virkning.
Der å nevne "Kniven i vannet" "Leiligheten" "Rosemary's Baby", en kan også si den polske ghettoen i "Pianisten".
I en film som helt mangler ytre drama, uten skikkelser som presenteres i full bredde, må figurene fremstilles og gis liv gjennom replikker/dialoger.
Skuespillerne må være lydhøre og form — og nyansebevisste.
Og det er de her, alle fire.
Rent skuespillermessig våger en å utheve tyske Christoph Waltz ("Inglorious Bastards", "Vann til elefantene").
Han fyller rollen og sentrerer seg i rommet slik en håndballvakt fyller målburet.
Det er ikke en Roman Polankski-film, dette.
Jada, joda, han er regissøren, men filmens vesen, filmens intelligens, tilhører forfatteren Yasmina Reza.
Hennes avdekking av løgner, frustrasjoner, maskespill, hennes tegning av klisjeer som brått blir til rå, nakne sannheter, er briljant.
"Carnage" bærer i seg både en dyp tragedie og en riktig fornøyelig komedie.
Den engasjerer!
Men den har ingen filmatisk egenverdi, en føler sterkt at dette hele tiden og hele veien hadde føltes tettere og mer intens på en teaterscene.
| 1
|
600096
|
Star Wars:Episode 1 - nå i 3D
Denne filmen ble anmeldt da den kom i 1999.
Nå er den sendt ut i restaurert form, med 3D-dimensjon.
"Star Wars:
Episode 1
— Den skjulte trussel" er den fjerde filmen i den originale rekkefølgen av Star Wars.
Filmen følger to jediriddere (Liam Neeson og Ewan McGregor) som flyr med dronningen av Naboo (Nathalie Portman) i håp om å få fredfull slutt på en interplanetarisk avtale.
På veien må de nødlande på planeten Tatooine.
Der støter de på Anakin Skywalker, en gutt som er slave for en skraphandler.
Den eldste jediridderen, Qui-Gon Jinn (Liam Neeson) forstår at Anakin har usedvanlige krefter i seg, at han er en utvalgt.
Denne utgaven av filmen er, som berørt, blitt tilført 3D-teknikk, en dimensjon som kan ødelegge en film.
Det blir det ikke her.
3D-dimensjonen gir først og fremst ny dybde til en del scener, og den øker dynamikken i visse effekter.
Kun positivt for sluttsummen.
| 1
|
600097
|
Klinisk om kidnapping og pedofili
Det er vel ingen tilfeldighet at en østerriksk filmkunstner tar opp et slikt meget vanskelig og provoserende tema:
Å holde et barn innestengt for å bruke det i seksuelt øyemed.
Østerrike har jo de siste årene hatt et par slike tilfeller, og det av meget grotesk karakter.
Og la det være kunngjort:
Denne filmen er vond å oppleve og iblant spør en seg hva som i bunn er mål, mening og retning med et verk som dette.
For, nemlig:
Filmen viser, fullstendig objektivt, ja, klinisk, hvordan en mann i begynnelsen av trettiårene, som i det ytre lever et borgerlig, stille liv, holder en gutt på rundt ti år fanget i et rom i kjelleren i sitt eget hus.
Med jevne mellomrom misbruker han gutten seksuelt.
Ellers er forholdet preget av et avdempet herre og tjener-forhold, iblant faktisk av en famlende far/sønn-tilværelse.
Men vi noterer oss underveis i prosessen at guttens ulming av opprør vokser.
Filmen skildrer ikke hvordan gutten er havnet der, det er det nesten klaustrofobiske forholdet mellom dem, kjemien som har oppstått, de syke bindingene, som tegnes.
Og de tegnes like kliniske som en nitidig legejournal.
Og gjennom denne formen, denne stilen og dette tonefallet, får vi en innsikt som gjør direkte vondt, en føler seg syk om hjertet av å se og føle og annamme dette.
Dialogene virker fullstendig autentiske, skuespillere opptrer som om de er mennesker som ikke vet de blir filmet, hele dramaturgien er særdeles effektiv på sin tilsynelatende udramatiske måte.
Det er aldri noen gang spekulativt.
Men igjen:
En føler seg ikke sikker på verken motivene eller målet, meningen og retningen med å skape denne filmen.
Men som utgangspunkt for en debatt har den absolutt sin meget klare berettigelse.
| 1
|
600098
|
Kjærligheten til en hest
"War Horse" bygger på en barnebok fra 1982 av skotske Michael Morpurgo.
Bokener nettopp utkommet i pocketutgave på norsk.
Men før boken ble en Steven Spielberg-film ble den transformert om til teaterversjoner i London og New York, noe som nevnes i filmens ettertekster.
I disse teaterutgavene av "War Horse" spilles mennesker av mennesker, mens hestene er sinnrike marionetter i full størrelse.
Krigen er skapt med lyd og lys, pluss tegninger som projiseres på en bakvegg.
I boken sees hendelsene fra hestens side, også dens følelser og stemninger får en ta del i.
Filmen er den mest realistiske versjonen:
Mennesker er hverdagsmennesker som føler glede, sorg, frykt, kjærlighet.
Hestene er virkelige hester, ingen tvil om det.
Synspunktet, som da også blir den allvitende fortelleren, er faktisk kameraet.
Spielberg og fotograf Janusz Kaminski viser oss fargesterke landskapsmalerier, iblant føles de "too much" hva angår vidvinkel og røde solnedganger.
Andre ganger har de en frysende og meget effektiv virkning.
Som når kameraet settes i fugleperspektiv etter et slag og viser en krigs heslige ansikt, i form av døde kropper, døde hester, brente hus, ødelagt verktøy og våpen.
Andre ganger er kamera plassert i selve krigens opphissede hjerte, slik som i "Redd menig Ryan".
Slik sett er filmen nesten som en antikrigsfilm å regne, den viser en krigs gru og meningsløshet, her postuleres lite ære og moral, ingen spørsmål om godt og ondt.
I bunn, og som filmens både drivkraft og overordnede mål, er det en ung gutts kjærlighet til en hest som fortelles.
Vi følger gutten fra hesten er et føll, gjennom trening og vanskeligheter på landsbygda i Devon i England, inntil hesten selges til slagmarkene i Frankrike under første verdenskrig i 1914.
Vi følger hesten gjennom krigshandlinger, som ofte har et svidd preg av å være selve inferno, riktignok med en mellomlanding på en bondegård i Frankrike, der det utspilles en Heidi-liknende idyll.
Men se så om ikke gutten selv blir soldat i Somme, Frankrike, i 1918.
Som helhet er det en sterk medrykkende historie.
Nærgransker en filmen, ser en iblant de sentimentale sømmene, jada.
Filmen er absolutt ikke en intellektuell utfordring, det er et drama som taler til hjertet.
Og det gjør den med alle orgelpipene ute!
Steven Spielbergs favorittkomponist John Williams er født til å skrive musikk til denne type drama.
Det gjør han med den helt rette følelse for både drama, hvileskjær og de myke avslutninger.
Og gudskjelov har han ikke med så mange fanfarer som han iblant kan ha.
Synd at det ikke utdeles en Oscar for "Beste hest"...
| 1
|
600100
|
Intimt portrett av innflytelsesrik kvinne
Kanskje det skyldes det brede forhåndsgnyet det har vært omkring denne filmen, "Jernkvinnen".
Det har bevirket at en har innbilt seg at hoveddelen av denne filmen nærskildrer den politiske figuren Margaret Thatcher, at hele henne sees i forhold til de politiske kamper, de politiske seire, de politiske tap.
Linjene strekes opp, selvfølgelig, og det stoppes opp ved avgjørende øyeblikk, visse vendepunkt.
Men faktisk er "Jernkvinnen" et nærgranskende, ja, intimt portrett av en kvinne som fra meget ung alder våget å gå sin egen vei, stå klippefast for sin tro og sine prinsipper, helt til det var det eneste hun hadde, våger en å påstå.
Hennes nåværende tilstand, svevende i tilstander mellom rasjonelt klarsyn og voksende grader av demens, er fortalt med en nesten uhyggelig og detaljert gjenkjennelighet.
Og hele filmen sees ut fra hennes nåværende tilstand, fra den slipper hun tøylene og hun – og filmen – glir tilbake til barndom, ungdom, ekteskap, hennes første politiske nederlag, hennes første politiske seier, via posisjonen som undervisningsminister til stillingen som statsminister i en konservativ, britisk regjering.
Den lengst sittende i det tjuende århundres Storbritannia.
Det er ikke denne anmelders oppgave å bedømme henne som politiker, en skal anmelde filmen som sådan.
Da, først:
Det er et farlig, kanskje kynisk grep å nærskildre hennes nåværende demens, all den tid Margarte Thatcher den dag i dag bor i en leilighet i London, med begge sine barn i live.
Som berørt, det er utført med en smertelig intimitet.
Hva hennes far betød for henne, trykkes det tydelig på.
Og det er et vesenlig og viktig trekk, hun arvet tydelig hans intelligens og vilje, men også all hans konservative tro.
Og det markeres skarpt at hun anså et liv som husmor eller ekteskapelig dekor, for et mindreverdig liv.
Hun uttalte ett minutt etter at Denis hadde fridd:
"Ja, jeg vil gjerne gifte meg med deg, men jeg vil ikke dø mens jeg vasker opp en tekopp.
Jeg vil ha mitt eget liv."
Og siden vi snakker om ektemannen Denis (Jim Broadbent):
Vi føler stor sympati for ham.
Hun var avhengig av ham og følte stort for ham, likefullt oppførte hun seg som en u-båtkaptein overfor ham.
Men det var ingen strategi fra hennes side, hun var slik, i blodet, i selve den mentale ryggmargen.
Filmen er på én time og tre kvarter.
En hadde faktisk sett at filmen hadde brydd seg femten, tjue minutter lengre med hennes politiske karriere, til fordel for all dvelingen ved den demente tilværelsen.
Rent regimessig er filmen nær, tett på, med en rytme som passer scenene: meget rolig i scener fra nåtiden, hektisk og pågående i mange sekvenser fra den politiske heksegryta.
Meryl Streep gir et dypt overbevisende portrett, hun formgir hennes styrke og kompromissløshet, men dypest og mest gripende tolker hun den nåtidige Margaret Thatcher.
Om hun blir tildelt Oscar for denne rollen, vil det overhodet ikke forbause en, for å si det mildt.
| 1
|
600101
|
Pussig sak
I denne filmen, som like gjerne kan karakteriseres som en "komedie" enn som "action/thriller", oppdager tre ungdommer i en småby i USA, at de er i besittelse av supernaturelle krefter.
Først blir de i stand til å bevege ting, som å bøye skjeer.
Programmet utvides til å flytte biler mens de står og ser på.
Og så tar de den helt ut:
De blir i stand til å fly.
Som Supermann.
Som engler.
Men se så:
Den ene vil det gode med sine krefter, en annen vil det destruktive.
Slikt må jo ende i katastrofe.
Kvikt og behendig regissert, med kvikke og behendige skuespillere, bokføres dette til en pussig sak.
Nei, et pussig sirkusnummer av en liten film, retter vi det til.
| 0
|
600102
|
Livet, døden og kjærligheten
Denne filmen markedsføres i Norge som en "Drama/komedie".
At noen våger å kalle dette en komedie, er å håne publikum.
Fordi om det i filmen blir fremsagt en del vittigheter, mest fra barn og ungdom, gjør ikke det filmen til en komedie, like lite som en trafikkulykke er en komedie, selv om noen lager vitser om det.
Det er et drama, men ikke et drama med de store, larmende følelsesutbrudd eller de store, dramatiske armbevegelsene.
Det er et drama i det lille formatet, i den personlige sfæren som heter "Familie".
George Clooney spiller en velberget advokat, Matt King, med ekte hawaiisk blod i årene, riktignok langt tilbake i slekten.
Selve Livet kolliderer med ham da hans kone blir liggende i koma etter en båtraceulykke.
Han har to døtre, den spontane, 10-årige Scottie og den 17-årige, opprørske Alexandra.
Det er moren som virkelig har tatt seg av de to, han har vært opptatt på jobb.
Så skal han oppdage at hans kone har vært alvorlig og langvarig utro og det er hans eldste datter som forteller ham det.
Det var årsaken til at mor og datter var i dyp krangel, datteren bor på pensjonatskole og har nærmest nektet å se moren.
Samtidig skal Matt King, på sin store families vegne, ta en avgjørelse om å selge eller beholde store landområder som har vært i slektens eie i flere generasjoner.
Og så viser det seg at hustruen/moren har en klausul i sitt eget testament om at hvis en slik situasjon oppstår, som nå har oppstått, skal hun kobles fra respiratoren om vitale funksjoner slutter å virke.
Med andre ord:
Hun vil dø i løpet av kort tid.
Et slikt sujett kan meget lett bli sentimentalt og kulørt.
Det gjør det ikke i Alexander Paynes hender.
Payne er mannen bak to markante og interessante amerikanske filmer, "About Schmidt" (2002) og "Sideways" (2004).
Hans regi besitter en klar og myndig ro og han balanserer følelser med hårfin kløkt og med anstendighet, iblant er det lov å bruke et slikt uttrykk.
Han viser følelser, ja, men det blir aldri føleri.
Han viser medfølelse, men det blir ikke dryppende sentimentalt.
George Clooney viser — igjen - at han er mer enn et kjekt utseende:
Han er en kunstner, som gir troverdig form til Matt Kings vifte av motstridende følelser da den ene sannhet etter den andre åpenbarer seg for ham.
Tirsdag ble han fullt fortjent nominert til Oscar-pris for beste hovedrolle, samtidig som filmen fikk Oscar-nominasjoner for blant annet beste film og beste regi.
| 1
|
600103
|
De stjålne skritt i halvmørket
Denne thrilleren, regissert av svenske Tomas Alfredson ("La den rette komme inn"), baserer seg på en roman av britiske John le Carré.
Det er tidligere laget en engelsk tv-serie basert på romanen, hvor Alec Guiness hadde rollen som i filmen blir ivaretatt av Gary Oldman.
Det hele utspilles under den kalde krigen:
George Smiley (Gary Oldman) blir suspendert fra sin stilling som agent i britisk etterretningstjeneste.
Men se:
Da regjeringen mer enn aner at det finnes et menneske som har infiltrert den britiske etterretning på høyeste nivå, kalles Smiley tilbake til flokken.
Ordren lyder:
Finn mannen, uskadeliggjør ham, men gjør det i dypeste hemmelighet.
igjen får vi klare prov på at spionasjens verden er en halvmørk verden, der bevegelsene ofte kan minne om stjålne skritt.
Samtidig blir en også minnet på at denne verden overhodet ikke er tillokkende og/eller eksotisk.
Det er en paranoid verden, full av løgn og svik, der spioner ikke fortjener vår beundring, snarere vår forakt eller vår medynk.
Dette til tross, vi tiltrekkes av spillet, det menneskelige sjakkspillet.
Trekk.
Mottrekk.
Brikker som "går ut".
Konstellasjoner.
Feilslåtte grep.
Flaks.
Nye konstellasjoner.
Svenske Tomas Alfredson har regissert dette spionasjedramaet med myndig hånd, i en meget avbalansert, nesten avmålt form og rytme, og med en ofte avdempet tone.
Gary Oldman tolker George Smileys kløkt, teft og nesten uhyggelige ro med finskårne virkemidler.
Virkemidler som er langt mer effektive enn all verdens grimaser.
For en del vil kanskje denne spionasjethrilleren fremstå som for stille, for lite actionpreget, men for John le Carré-dyrkere er den en indrefilet.
| 1
|
600105
|
Tam familiefilm
Denne særdeles familievennlige filmen baserer seg på en autentisk historie fra Florida.
Den skoletrette 11-åringen Sawyer finner en morgen en skadet delfin, skyllet inn på stranda.
Den blir brakt inn til behandling på et nærliggende akvarium, etter at Sawyer har hjulpet den så godt han har maktet.
Sawyer får kontakt med de ansatte ved akvariet.
De kan fortelle ham at delfinen, som har fått navnet Winter, har mistet halefinnen.
Og de ansatte — og Sawyer - forstår at uten den har Winter små sjanser til å overleve.
Samtidig henger konkursspøkelset over akvariet.
Men se så...
Vel.
Denne filmen har sine små rørende øyeblikk, men som samlet sum fortoner den seg underlig flat og tam.
Det er som om manuset er forfattet i Walt Disney-konsernet på 1950-tallet, i henhold til sine løsninger, sine lykketreff, sine personer.
Ofte i henhold til sine replikker/dialoger også.
Men regimessig - bildesettingen av historien, selve designet - er den nåtidig.
Et par av de norske stemmene er altfor høytidelige.
For eksempel Kris Kristoffersons stemme.
Han spiller far/bestefar til to av de ansatte ved akvariet.
Hans ru røst er erstattet med en stemme som høres ut som den har bodd på Nationaltheatret i førti år.
Det føles som å se en stallgutt gå omkring i smoking.
3D-teknikken er i balanse, den benyttes mest i filmens innledende undervannsscener.
| 0
|
600106
|
Myndig, poengtert portrett av J. Edgar
Skuespillere:
Leonardo DiCaprio, Naomi Watts, Judi Dench
Et portrett av den legendariske sjefen for det amerikanske etterforskningsbyrået FBI gjennom nesten femti år, John Edgar Hoover (1885 — 1972), kan bli nesten hva som helst.
Hva som helst, sett i forhold til politisk ståsted, rettsoppfatning, kulturell og sosiologisk forståelse, seksuell adferd, ren psykologi, løgn...jeg tror vi stopper her.
Dette filmportrettet våger å være ærlig.
Hvor ærlig kan ikke denne anmelder avgjøre, men dens vilje synes å være en etterstrebing av sannheten, uten å bli vulgært utleverende.
Derfor får vi de bemerkelsesverdige karriérelinjene hans innen FBI, samtidig som filmen også blir et portrett av organisasjonen FBI, fra J. Edgar Hoover dannet den første gruppen i 1924 til hva det var blitt i 1972.
Denne delen er utført med et fyndig dramatisk håndlag og en understrekning/uthevelse av vendepunkter, utvidelser, lykketreff – og misgrep.
Som en skygge strekes hans privatliv opp, derigjennom utfylles også J. Edgar Hoovers psykologiske profil:
Hans sterke morsbinding, hans helning mot det homoseksuelle, hans energi, som fikk mesteparten av sitt utløp gjennom oppbyggingen og den stadige videreføringen av FBI, hans løgnaktighet og hans fasadedekorering av seg selv.
Et par korte riss i så måte:
Han levde sammen med sin mor helt til hennes død.
Hans nestkommanderende i FBI var også hans livslange nære venn,.
Vennen erklærte åpent til J. Edgar at han elsket ham, J. Edgar sa det bare til seg selv.
Og i det bildet J. Edgar ga samfunnet av legenden J. Edgar, var det både tildekninger av sannheten, fravær av sannheten og ren løgn.
Det er et dypt fengslende portrett Clint Eastwood gir oss.
Foruten å være filmens regissør og produsent, er han faktisk også filmens komponist.
Clint Eastwood er selv en habil pianist og han har skrevet musikk til flere tidligere filmer, som oftest verk andre filmskapere har regissert/produsert.
"J.
Edgar" er ikke lineær i fortellerstrukturen.
Den veksler mellom den unge, den middelaldrende og den virkelig aldrende J. Edgar Hoover, men nesten hver sekvens sees i over - eller underlys av de forutgående scener.
Regien har en myndig ro, uten å bli treg, fortellerlinjene er, som berørt tidligere, understrekende og poengterte.
Leonardo DiCaprios talent synes å vokse med alderen, hos visse Hollywood-skuespillere virker det iblant å være totalt annerledes.
DiCaprio makter troverdig å gi oss både den unge, den middelaldrende og den aldrende J. Edgar, både i fysisk pondus og i stemme.
Britiske Judi Dench som hans mor står i særklasse blant de øvrige rollene.
Hun tolker morens kraft, vilje og manipuleringsevne med et bydende nærvær og ytterst skarpslepne nyanser.
Sum:
Meget fengslende!
| 1
|
600108
|
Forsøk på klaustrofobisk spenning
Skuespillere:
Tehmina Sunny, Anita Briem, John Getz, Shiley Knight, Christopher Backus, Joey Slotnick, Devin Tartray
Ni mennesker sitter fast i en heis i en Wall Street-bygning i New York.
En av dem har en tidsinnstilt bombe knyttet fast til livet.
Hjelpemannskap sitter fast i trafikken.
Tiden tikker...
Dette kunne ha blitt en grøsser/thriller av høy karat, hvis den hadde komme under de rette henders behandling.
Her blir konfliktene som oppstår som en banal krangel på et dumt nachspiel.
Spenningen mangler den nålespisse substansen som kreves for å få deg ytterst på kinosetet og temperaturen føles absolutt ikke giftig.
Ikke småsvett, engang.
Vi føler glede når vi, som publikummer, er ute av heisen.
Ikke på grunn av en angstkvelende opplevelse, mer slik du er glad for å slippe unna et småkjedelig selskap.
| 0
|
600109
|
Meget spinkelt
Meget mystiske og dødelige tildragelser skjer i Moskva:
Noe som ser ut som gyllent, svevende støv etablerer seg plutselig.
Deretter vokser det til noe som likner lysende lassoer.
Så angriper disse lassoene mennesker og forvandler dem til støv i løpet av noen sekunder.
De går kort og godt i oppløsning, som aske som spres for vinden.
Fire unge, amerikanske turister og en særdeles usympatisk svenske klarer å redde seg unna i en kjeller.
Etter noen dager kryper de opp til overflaten og ser et Moskva som tar seg ut som visse norske leiligheter første nyttårsdag.
En av amerikanerne sier, helt ut av det blå, at det ligger en u-båt ved kai i Moskva.
Den mener han at de kan komme hjem med.
I mellomtiden har de funnet ut at en mengde andre byer verden rundt er utsatt for de samme angrepene som de selv har opplevd.
Så er da resten av filmen om det dødelige trøbbelet med å komme til den u-båten.
Iblant er en film klart utroverdig.
Men ofte makter kløktige filmskapere å skape en illusjon av troverdighet, gjennom sitt manus, sin regi, sine effekter, sine skuespillere.
Kort fortalt:
Her etableres det ingen illusjon.
Ingen.
Vi reagerer som en utstoppet grizzlybjørn ville ha reagert på en levende laks.
«En uforklarlig katastrofe inntreffer jorden», heter det i reklametekstene vedrørende denne filmen.
Av det sujettet er det laget en uforklarlig tåpelig film, svarer vi.
Anmeldelsen er basert på 2D-utgaven, det er også en 3D-utgave.
| 0
|
600110
|
Portrett av et frossent sinn
Dette er et isnende portrett av et moderne storbymenneske.
En ung mann, Brandon (skuespilleren som gestalter ham, irsk/tyske Michael Fassbender er født i 1977), har jobb i et sterilt kjøp/salg-firma i New York, derav meget pen leilighet og god råd.
Han er ungkar, har et godt utseende og pen fremferd.
Innvendig er han dypfrossen.
Det eneste som får ham til å føle et skinn av at han lever, er sex.
Uforpliktende, kald sex.
Sex frikoblet fra nære, menneskelige følelser, seksualitet uten et medmenneskelig engasjement.
Når en form for engasjement dukker opp, fryser han til.
Hans reaksjonsmåte gjelder ikke bare det seksuelle, det gjelder også i andre forhold, sterkest og mest smertelig tegnet tegnet i hans forhold til sin egen søster.
Hun er hans rake motsetning: ustrukturert, spontant emosjonell, rotløs og hjemløs når hun kommer til New York fra Los Angeles.
Hun har engasjementer som sanger på klubber og han røres ved hennes sangkunst.
Likevel avviser han henne.
Først.
Filmen forsøker ikke å vise oss hvordan han er blitt slik.
Den viser hvordan han fungerer og absolutt ikke fungerer, og hvordan en slik tilværelse gjør noe med hans indre maskineri.
Hvordan et slikt menneske trenger kraftigere og kraftigere stimuli for å kjenne at han lever, og hvordan et slikt liv skaper et indre press, en desperasjon, et trykk der en føler at tilværelsen snører seg omkring han.
Og han forstår, kanskje, at den eneste sti til andre mennesker, kanskje hans eneste håp, faktisk, er skamfølelse over seg selv og sitt liv.
Regissør Steve McQueen (må ikke forveksles med actionskuespilleren fra seksti — og syttitallet) er født i London, han første film var «Hunger» fra 2008, en film om sultestreik blant IRA-fanger i et engelsk fengsel.
Denne hans andre film er totalt annerledes i sitt tema.
Og den utspilles i New York.
Men en gjenkjenner hans kunstneriske fingeravtrykk:
Et kjølig, observerende kamera, han lar det menneskelige sinn korrespondere med omgivelsene, hans bruk av nesten klaustrofobiske nærbilder.
Michael Fassbenders portrett av Brandon er som en hel klaverkonsert, der det spilles på alle tangentene, hvor Fassbender for eksempel gir oss en holdning, en reaksjon eller mangel på reaksjon, kun ved en forbigående tomhet i øynene eller en innestengt replikk.
En glimrende og samtidig ofte vond film.
Men god medisin smaker som oftest vondt, husker du.
| 1
|
600111
|
Helt Konge
«Løvenes konge» ble skapt på 1990-tallet, den er forlengst rangert som en av Walt Disney Companys største animasjonsfilmer, i alle betydninger av ordet, og er en av verdens mest populære animerte filmer noensinne.
Selve historien er tidløs i sin episke dramatikk og sine konflikter, i kampen mellom det gode og det onde, mellom ansvar og uansvarlighet, å ha makt fordi det tjener en hensikt eller å ha makt for maktens egen skyld.
Bildemessig er den praktfull, med fargemettede stemninger, med meget uttrykksfulle situasjoner, med markant dramatikk.
I tillegg har den Elton Johns musikk.
Nå er den «omplantet» til 3D-versjon.
3D-teknikken utdyper og uthever med balanse, det hele er nett utført.
Kort og fyndig sagt:
Tiden har IKKE tæret på «Løvenes konge».
| 1
|
600112
|
Ømt/vittig møte med Marilyn Monroe
Dette er autentisk stoff:
Vi er utenfor London i 1956.
Den legendariske skuespilleren Sir Laurence Olivier (han har til og med fått et sigarettmerke oppkalt etter seg, lengre kunne du ikke komme på berømmelsenstinder i de dage!) skal spille inn en lett komedie, «The Prince and the Showgirl», mot den like legendariske Marilyn Monroe.
Hun var da tretti år, det var før storsuksessene «Some like it hot» og The Misfits», men hunhadde i flere år vært et verdensnavn.
Amerikanske Marilyn Monroe kombinerte denne innspillingen i Pinewood-studioene i England med en form for bryllupsreise.
Hun hadde da vært gift noen få uker med sin tredje mann, dramatikeren Arthur Miller («En handelsreisendes død»).
Sir Laurence Oliver var på sin side gift med skuespilleren Vivian Leigh («Tatt av vinden»).
Den 23-årige, meget ivrige Colin Clark, var utnevnt til tredje regiassistent, det betød at han var en som hentet og brakte ting og mennesker til filmsettet, filmen baserer seg på en memoarbok skrevet av ham.
Han ble senere en berømt dokumentarfilmskaper og forfatter.
Alle problemer på filmsettet, problemer med selve innspillingen, problemer med tid, problemer med regissør og mannlige hovedrolleinnehaver Sir Laurence Olivier og den kvinnelige sådan, Marilyn Monroe, ble avfødt av Monroes mentale usikkerhet og emosjonelle ustabilitet.
Her er det 23-årige Colin blir en viktig — og høyst uventet - brikke.
Marilyn Monroe stoler på ham.
Hun er trygg på ham fordi han er naiv, grensende til det totalt uskyldige.
Og:
Han er himmelsk forelsket i henne.
Ingen grunn til å føre opp noen av de ytterst fornøyelige scenene i dette dramaet, scener som ofte ufrivillig tangerer komedien gjennom det spekteretav reaksjoner Marilyn skaper i sine nære og fjerne omgivelser.
Selve historien er uhyre tiltrekkende i seg selv, filmen ville ha eid sjarme og varme, uansett.
Men til alt hell er den meget delikat komponert og sydd sammen.
Regien har en dyktig tangodansers glidende eleganse og rytmiske sekundpresisjon.
Den har et utsøkt knippe biroller, blant flere andre Judi Dench (hun trenger vel ingen presentasjon), Michael Kitchen (tv-serien «Inspektor Foyles»), Derek Jacobi (tv-serien «Jeg, Claudius»).
Kenneth Branagh leverer oss Sir Laurence Olivier med den helt rette, myndige doseringen av frustrasjon og henrykkelse, Eddie Redmayne har fine detaljer som den entusiastiske og forelskede Colin, men det er Michelle Wiliams som er kraftsenteret her.
Hun formidler Marilyns Monroes ustabilitet, sårbarhet, kattesensualisme og profesjonelle dyktighet, med stor, bydende kraft.
Her lukter en flere Oscarnomineringer - bemerk mine ord!
| 1
|
600113
|
Voldsorgie
Denne filmens handling er lagt til år 1200 f. Kr.
Den gang Hellas var et sterkt og rikt land og absolutt ikke tynget av gjeldskrise.
De oppførte seg galt på andre måter den gang.
Blant dem som oppførte seg utpreget galt fantes det en særdeles brutal konge ved navn Hyperion (spilt med alle drapsmannsinstinkter ute av Mickey Rourke).
Han leter etter Epirus’bue.
Med den buen kan han velte samtlige guder på Olympen og underkaste seg hele verden.
Slik tankegang med derav handlekraft må det jo bli trøbbel av.
Og det er dét regissør Tarsem Singh («The Fall», «The Cell») viser oss, i drabelige 3D–bilder, der vold i mange grader og mange avskygninger er både drivkraften og det overordnede målet:
Hoder fjernes effektivt fra kroppen mens vannrette geysirer av blod spruter, halser skjæres over så lett som du slikker deg rundt munnen, spyd kjøres gjennom kropper som kniver gjennom mykt smør, det klubbes ned og det skytes med bue og når knokler kolliderer med knokler høres det ut som om tankskip kolliderer.
Og stadig peser folk som dinosaurer med astma.
Kort sagt:
Det er mye vold og mye vold blir gjentatt og mye vold blir gjentatt…
Og se så om ikke gudene på Olympen blander seg inn i slåssingen.
De er gyldent kledd, med flotte ansikter, men slåss kan de, alle sammen.
Mye gny og masse bevegelser her, men i bunn er dette en tomhet.
En stor, stygg tomhet.
En forstår faktisk ikke mål, mening og retning ved å skape en produksjon som dette.
| 0
|
600114
|
Mellomdistanse i Twilight-sagaen
Regi:
Bill Condon
Manus:
Melissa Rosenberg etter Stephenie Meyers roman
Skuespillere:
Kristen Stewart, Robert Pattinson, Taylor Lautner, Dakota Fanning, Rami Malek, Ashley Greene
Sensur:
11 år
Egnethet:
Ungdom fra 13 år
De tre tidligere Twilight-filmene er blitt megasuksesser.
De er basert på bokserien Twilight-sagaen av Stephenie Meyr.
Serien er utgitt i over 50 land, den har solgt 116 millioner eksemplarer.
Utgangspunket er at vampyrer kan bo og fungere omkring oss vanlige dødelige.
En ung pike i en småby i USA, Bella (Kristen Stewart), faller helt og totalt for en vampyr på hennes egen alder, Edward (Robert Pattinson).
Egentlig er han utgammel.
I skogene omkring denne småbyen i det nordvestlige USA, bor en annen klan vampyrer, fiender av dem den unge mannen tilhører.
Dette er meget rundt og generelt fortalt.
Okke som:
I denne filmen, som er den første delen av to filmer, basert på Stephenie Meyres fjerde og siste bok, har filmens vesen preg av å være en mellomdistanse, faktisk en form for transportetappe.
For:
Bella og Edward skal gifte seg, det betyr at Bella må ta et meget viktig skritt, et slikt bryllup får store, altomveltende konsekvenser.
Vi skal vokte oss for si for mye om handlingsstrukturen, nok der å nevne at det blir et bryllup, en bryllupsreise og en graviditet og at fiendskapet mellom de to klanene er intakt.
Men vi vil og skal si noe om filmens substans:
Bryllupet blir skildret i laaaange scener – for lange.
Og filmen er full av dialoger.
For mange og for lange.
Og det stables opp en ruvende stabel av replikker der det heter:
”Alt skal bli ålreit”.
”Jeg har det helt fint, virkelig”.
Overrumplingene og vantroen omkring vampyrer i vår hverdag, er for lengst over, det ble lansert i den første filmen.
Nå kretses det omkring den videre utvikling av vampyrslektens gang og deres både forsoning og krig med andre.
Og slik sett er dette å se på som en nødvendig transportetappe.
Men fansen, den virkelige blodige fansen, får nok sitt.
| 0
|
600115
|
Ny, familievennlig Blånissefilm
Regi:
Arne Lindtner Næss
Manus: Thomas Moldestad, Gudny Ingebjørg Hagen
Sensur:
Tillatt for alle
La det være jublet:
Det livligste og morsomste ved denne andre helaftens spillefilmen om nissene i Blåfjell, er verken 3D-versjonen, selve historien eller musikkinnslagene.
Nei.
Det er Toralv Maurstads lekelystne, spenstige skuespillkunst som Mosetussen!
De gamle er eldst og samtidig de mest duggfriske – hooiiih!
Til saken:
Filmen som sådan er en noe temperaturfattig og blekkinnet historie, selv om den har sine fikse stunder og øyeblikk av småhyggelig småspenning.
Det dreier seg om at nissene nede i dalen, Rødnissene, fryser og sulter.
Blånissene holder til i fjellet og er mette og friske.
De våkner i desember for å arrangere Blåtimen, det er deres plikt, lidenskap, mål og mening i og med livet.
Den unge dronning Blårose har hørt et gammelt sagn om et magisk horn som kan forandre været.
Får hun tak i det, kan det blåses varme vinder gjennom dalen, slik at Rødnissene vil slutte å fryse.
Sammen med Rødnissenes unge konge, Dreng, drar hun ut for å lete etter hornet, tross store advarsler fra de eldste.
På turen møter de, blant annet, den nevnte Mosetussen og representanter for rå kapitalisme, nemlig menneskene i Gråfjell.
Der er det en fabrikk med en innvendig, liten jernbane for tippvogner.
Den minner ikke ubetydelig om en berg – og dalbane og er som skapt for turer i 3D-format…
Musikkinnslagene er nette og kvikke, men ingen melodi sitter fast i øret.
Ingen.
Regigrepene er ofte maleriske, 3D-teknikken utnyttes på en balansert måte, ingen tekniske orgier i så måte.
Skuespillerinnsatsene er svært ulike, for å si det mildt og rundt.
Sum:
Familievennlig julehygge helt på det jevne.
Men så har vi Toralv Maurstad, da…
| 0
|
600116
|
Fin vev om følelser, makt og kontroll
Regi:
Lisa Aschan
Manus: Lisa Aschan, Josefine Adolfsson
Musikk:
Sami Sänpäkkilä
Skuespillere:
Mathilda Paradeiser, Linda Molin, Isabella Lindquist
En oppvekstfilm.
Men en oppvekstfilm lysår vekk fra hel – halvkomedier med standardtyper, elleville opptrinn og forelskelser fortalt like nennsomt som bilulykker.
Dette er i et helt annet toneleie.
En smal og dyp film, likevel med sin klare allmenngyldige appell.
Filmen forteller om to unge jenter og den enes lillesøster.
Lillesøsteren brukes som et symbol på og en utvidelse av de to andres historie.
Som et lerret som langsomt og omhyggelig fargelegges, utvikler det seg en form for indre jordskjelv mellom to ungjenter som møtes på en rideskole:
Dyp tiltrekning.
Avvisning.
Fornektelser.
Maktkamp/maktspill.
Og kontroll.
Et psykologisk drama, der det, etter hvert, spilles på de mørke tonene.
Samtidig makter filmen faktisk jevnlig å levere humor.
Humoristiske opptrinn, humoristiske replikker, humoristiske vrier.
Dette er et drama, hugget ut av svensk hverdag.
Men:
Det hverdagslige er destillert og forstørret.
Regigrepene er rene, klare og stillferdige, men med en underliggende intensitet av uro og spørsmål.
Debutanten Lisa Aschan må også være en dyktig personinstruktør, de tre hunkjønnsrollene blir spilt avdempet og presist som harpespill.
Vi tror på de tre slik vi tror på soloppgangen.
Dette er først og fremt en karakterdrevet film, en slik film der manuset (skrevet av regissør Lisa Aschan i samarbeid med Josefine Adolfsson) kan bli utgitt i bokform som skuespill.
En sentral replikk lyder:
”En må være hard, en må ikke vise sine følelser”.
Lise Aschan har om ”Apejentene” uttalt at hun ser på den som en slags westernfilm.
Hun bruker til og med en billedmessig westernklisjé et par ganger.
Undertegnede ser på den uttalelsen og den bruken som en slapp spøk.
Er det alvorlig ment, har en følgende å si:
En blir like lite en baker av å gå inn i et bakeri, som et introvert, skandinavisk filmdrama blir en western av å ha makt som et av temaene og hester som brikker i utviklingen.
I så fall må Lisa Aschan ha en bedøvende beskjeden forstand på hva en westernfilms karakter og vesen er.
Og når det gjelder tabuer, er jo tabuer omkring kjærlighet mellom to kvinner mange ganger blitt utvidet på film.
Snakker en om tabusprengning i forbindelse med denne filmen, snakker en om å slå inn åpne dører.
| 1
|
600117
|
Uengasjerende om kreft
Regi:
Jonathan Levine
Manus: Will Reiser
Musikk:
Michael Giacchino
Skuespillere:
Joseph Gordon-Levitt, Seth Rogen, Anna Kendrick, Anjelica Huston
Sensur:
11 år
Iblant får man en slik «hvis bare»-følelse.
Filmen handler om en frisk og sympatisk mann på 27 år som det blir oppdaget en sjelden krefttype hos.
Og det er i den filmatiske behandlingen av dette emnet at man tenker:
Hvis bare dette teamet hadde blitt tatt på nakent, nøkternt alvor, ville dette kunne ha blitt et høyst bærekraftig drama.
Et stykke på vei behandles emnet med fasthet.
Vi tror på den unge mannens forvirring, fortvilelse, sinne og delvise forsoning.
Men en har vanskelig for å se grunnene til å blande inn en del typisk vulgære og kyniske komediegrep i et slikt tema.
Det er i beste fall utenpåklistret.
Det, pluss flere andre innfall og utfall, virker som sopp på et tre, de er forstyrrende vedheng, de skurrer i det som skal fortelles.
Ens engasjement blaffer som et dårlig batteri.
Regigrepene i seg selv er klare og behendige, og når filmen er på sitt beste, leverer Joseph Gordon-Levitt et troverdig spill.
Og:
En må jo godta at slutten er som den er, men for undertegnede blir den for lettvint.
| 0
|
600118
|
Distansert og selsomt drama
Regi:
Pedro Almodóvar
Manus:
Pedro Almodóvar
Musikk:
Alberto Inglesias
Skuespillere:
Antonio Banderas, Elena Anaya, Marisa Paredes, Jan Cornet, Roberto Álamo
Sensur:
15 år
Pedro Almodóvar siste opus er mer en thriller enn et mellommenneskelig drama med melodramatiske opptrinn og utfall, slik Almodóvars filmer pleier å være:
En ung mann voldtar en ung kvinne med psykiske problemer.
Den unge kvinnen begår senere selvmord, selvmordet har direkte årsakslinje til voldtekten.
Hennes far, en høyst anerkjent kirurg (Antonio Banderas) forfølger den unge mannen, bortfører ham og tar ham i fangenskap i sitt eget hjem.
Der foretar han en kjønnsskifteoperasjon på ham.
Dette er det egentlige utgangspunktet for filmens handlingsstruktur.
Denne filmen må være den frodige og mangfoldige Almodóvars («Kvinner på randen av hysterisk sammenbrudd», «Alt om min mor») minst personlige film.
Regigrepene har en glatt, strømlinjeformet eleganse, men en sitter nærmest med en følelse av å se et bestillingsverk, en film utført kun for pengers skyld.
Den bygger på en roman, en thriller, ikke på Almodovars eget manus.
Filmen er kjølig som et krypdyr, den føles distansert og hva som fortelles er selsomt, grensende til den gruen du føler når du ser et åpnet og stygt sår.
En har alltid applaudert Pedro Almodóvars filmer.
Denne kunne vi godt ha vært foruten.
| 0
|
600119
|
Interessant, men uferdig dramathriller
Regi:
Stephan A. Hergel
Manus:
Jan Kristoffer Dale
Skuespillere:
Per-Jonas Lie, Silje Aas Meyer, Kristian Skogheim Pedersen.
Nils Ingebretsen, Anne Ma Usterud, Knut Olaf Elvik, Kalle Øby
Sensur:
11 år
Arendalitten Stephen A. Hergel debuterer her med en helaftens spillefilm, en dramathriller.
Han har tidligere bemerket seg med flere kortfilmer, blant annet én som bygger direkte på en Roald Dahl-novelle.
I «Den hengte mannen» legges handlingen til en øy like utenfor fastlandet, det kan være hvor som helst mellom Lillesand og Kragerø.
Denne dramathrilleren bygges opp omkring et forhold mellom mor, far og sønn.
Faren (Per-Jonas Lie) er fisker, moren (Silje Aas Meyer) har en geskjeft som spåkvinne, dem finnes det jo mange av rundt i kongeriket Norge, nok å se på annonsene i Dagbladet, for eksempel.
En dag tar mannen den elleveårige sønnen fra mora, spåkvinnen.
Han forteller samtidig at det er slutt mellom dem, at de to skal snakkes senere.
Han mener at mora manipulerer sønnen og oppfører seg slik at gutten lider av mentale mangler.
Blant annet feirer hun ikke jul, dermed har gutten aldri opplevd fryden omkring en julaften.
Faren har funnet seg i mye, fordi han har nært en lidenskap ovenfor kona/mora.
Men hans holdninger er i ferd med å krakelere.
Han innser at ting må gjøres og gjøres hardt og kontant.
Han plasserer gutten hos sin egen mor (Anne Ma Usterud), hun bor også på øya.
I stedet åpner han for et drama.
Et stygt drama.
Denne dramathrilleren fenger, den er interessant.
Men den har sine mangler og svakheter.
De skimt av miljøskisser, det menneskelige miljøet, føles treffende.
Og Hergel leverer en regi av stramhet og renhet, både i enkeltscener og i fortellerstrukturen.
Det er i selve manuset filmen føles løs.
Iblant for løs.
Denne løsheten nedfeller seg først og sterkest i mora/kona, spåkvinnen Hedvig.
Hennes skikkelse underbygges og utvikles for magert.
Hun blir en påstand.
Og det er hovedinnvendingen mot manuset.
Og det er ingen betydningsløs innvending, all den tid hun er nøkkelen til hele filmens dynamikk.
Da er det til gjengjeld meget dyktig gjort av Silje Aas Meyer å gi henne et margfullt liv.
Først er en skeptisk til hennes prestasjon.
Men da en et stykke uti filmen, forstår at deler av hennes spill faktisk er et spill i spillet, øker ens respekt betraktelig.
Høyst betraktelig.
Og da hun viser Hedvigs sanne ansikt, sanne karakter, leverer hun et skuespilleri av marg og rå styrke.
Merk dere navnet, regissører og produsenter:
Silje Aas Meyer.
En annen som markerer seg i en liten birolle, er teaterregissør Alex Scherpf.
Med nesten stumme virkemidler gir han et treffsikkert portrett av øyas alkoholiserte uryddighet.
Flott!
Som helhet:
Dette ga mersmak.
Velkommen igjen, Stephen A. Hergel .
| 0
|
600120
|
Varmhjertet satire om panikkslått pave
Regi:
Nanni Moretti
Manus: Federica Pontremoli, Francesco Piccolo, Nanni Moretti
Skuespillere: Michel Piccoli, Jerzy Stuhr, Renato Scarpa, Franco Graziosi, Camillo Milli, Roberto Mobile
Den italienske regissøren, forfatteren og skuespilleren Nanni Moretti er en meget kjent og anerkjent skikkelse i sitt hjemland.
Her hjemme har vi opplevd ham i komedier og drama, filmer hvor han som regel har vært involvert i både regi, manus og skuespilleri.
Så også her, han er en av tre manusforfattere, han innehar regien og han spiller en psykiater.
Denne gang serverer han oss en komedie fra Vatikanet.
En fantasi om hva som kan skje når den nyvalgte paven får et sammenbrudd før han skal ut på balkongen for å motta hyllesten fra menneskemengden på Petersplassen.Den nyvalgte, en italiener, denne gang (den franske skuespilleren Michel Piccoli), føler at han er uverdig til denne religiøst/politiske stillingen, en stilling som sier at han er han er valgt av Gud for å være overhode og veileder for millioner av mennesker.
En psykiater (Nanni Moretti) blir hasteinnkalt.
Men se så:
Den nyvalgte paven stikker av.
Kort og godt.
Og han går på bar, han kjører buss, han leier seg inn på et hotell, der han støter på en teatertrupp.Imens prøver Vatikanet utad å opprettholde en løgn.
Og de ventende kardinaler?
Psykiateren arrangerer ballkamper for dem i Vatikanets borggård…
Dette er satire.
Men som dét er det varmhjertet, sympatisk, faktisk til tider ømt.
Den bedriver en slags munter gjøn med paven, med ritualene, med den stive pompøsiteten omkring pavevalg og paveinnsettelser.
Og vi smiler og vi applauderer!
Regien er poengtert, detaljorientert og konsis.
Og aldri har vi sett den franske veteranen Michel Piccoli mer nyansert, med mer bunden varme enn her — elegant og fremragende.
Den samme konklusjonen drysser vi også gavmildt over hele filmen.
| 1
|
600121
|
Morsomt?
Regi:
Douglas McGrath
Manus:
Aline Brosh McKenna
Skuespillere:
Sarah Jessica Parker, Pierce Brosnan, Greg Kinnear, Christina Hendricks, Kelsey Grammer
Sensur:
Tillatt for alle
Kanskje en mangler et gen.
Denne filmen markedsføres som komedie/romantikk.
Vel, filmen er regissert med smart kvikkhet, den har ledige, formbevisste skuespillere, den har lunhet og hjertevarme, ofte besitter den søte og kvikke replikker, mange mennesker i den fortoner seg sympatiske, selv om den har sin del av verdens drittsekker.
Og konflikten i den, nemlig jaget som forretningskvinne sammenholdt med tilværelsen som mor til to barn og kone til jevnaldrende mann, vil sikkert fengsle mange.
Men morsom?
Filmen er snarere ytre bilder og bilderekker av et stort stress, enn av morsomme scener og morsom handlingsstruktur.
Og romantisk?
Lite romantikk her, men det skal klart medgis at de siste minutter av hele opuset, kan sees på som romantiske.
Igjen:
Kanskje en mangler et gen…
| 0
|
600122
|
Røtter, identitet, tilgivelse
Regi:
Florian CossenManus:
Elena Von Saucken, Florian CossenMusikk:
Matthias Klein
Skuespillere: Jessica Schwarz, Michael Gwisdek, Rafael Ferro, Beatrix
Spelzini, Carlos PortaluppiSensur:
Tillatt for alleEgnethet:
Ungdom/voksen
En tysk konkurransesvømmer, Maria, er på vei til Chile.
Under en mellomlanding i Buenos Aires hører hun en vuggesang en mor på flyplassen synger for sitt barn.
Maria oppdager at hun kan sangen, det vekker noe i henne, som en gammel, gammel drøm.
Hennes pass og andre verdisaker blir stjålet, hun er tvunget til å bli i Buenos Aires for noen dager.
Hennes tyske far tar første fly til Buenos Aires for å hjelpe og bistå henne.
Så, via visse nye oppdagelser, de er bare som lysstreif i mørket, først, innrømmer hennes far at han og hennes avdøde mor, ikke er hennes biologiske foreldre.
Og Maria, forvirret, men sta, forfølger saken.
En våger et farlig og belastet uttrykk for å beskrive dette dramaet:
Det er en gripende film.
Men ikke gripende på den storslåtte måten, med digre bevegelser og høylydt dramatikk.
Nei, det er gripende slik tilværelsen kan være når bare ett, eneste ord, som et ”Ja” eller et ”Nei” eller et ”ikke”, betyr at ens verden snues opp ned, at noe en trodde var like sant som soloppgangen, viser seg å være løgn.
Dette sobre, intelligente, bit-for bit dramaet er billedsatt på en meget ren og henimot opphøyd måte, bildene kan minne om en maler som Edward Hooper, hans bilder om/av uvisshet, tvil, ensomhet.
Musikken understreker og omslutter temaet på balansert vis.
Og skuespillerne utviser både formbevissthet, disiplin, nesten en pietet overfor sitt tema.Noen vil kanskje mene at det pløyes for langsomt i dette dramaet.
Da svarer undertegnede at hele strukturen må være presis slik den er:
Ting strekkes ut akkurat så langt de bør, og ord sies akkurat i de rette øyeblikkene.
Fasit:
Tiltrekkende og gripende.
| 1
|
600123
|
Varm og spennende
Regi og manus:
Vibeke Muasya
Skuespillere: Simon Logue Larsen, Connie Nielsen, Lars Mikkelsen, Amos Obdhimbo, Irene Kayeri, Arnold Ochieng
Sensur:
11 år
Bemerk først og sist:
Dette er for større barn.
Faktisk har filmen 11 års grense.
Vel.
Simon, elleve år (Simon Logue Larsen), elsker fotball fremfor noe.
Han lever et meget trygt liv i Danmark, men er opprinnelig adoptert fra Kenya.
Da hans mor skal til Kenya i forbindelse med sitt arbeid, blir Simon med.
Så går det ikke bedre enn at han roter seg bort i et av verdens største slumområder, alene.
Han vekker stor oppmerksomhet med sine moteriktige klær og sitt språk.
Han blir ranet og han forsvinner dypere inn i slummen.
Da hans mor (Connie Nielsen) forstår at han er forsvunnet, foretar hun seg en stor tåpelighet:
På kenyansk tv utlover hun et stort beløp til den som kan skaffe opplysninger om hennes forsvunne sønn.
Det er en film av stor spenning, utført med en smidig actionkompetanse.
Under den tikkende spenningen ligger det en klok varme, en varme som utmynter seg i voksende vennskap mellom barn på tvers av sosiale skiller, og av kjærlighet/ømhet fra voksne til barn.
Filmen vant to priser under Barnefilmfestivalen i Kristiansand i vår.
Fullt fortjent begge to.
SE TRAILER ØVERST I SAKEN!
| 1
|
600124
|
Diskriminering, mot og forandringer
Regi:
Tate Taylor
Manus:
Tate Taylor etter romanen ”Barnepiken” av Kathryn Stockett
Skuespillere:
Emma Stone, Viola Davis, Octavia Spencer
Sensur: 7 år
Filmen ”Barnepiken” baserer seg på romanen ”Barnepiken” (The Help”) av Kathryn Stockett, utkommet i 2009.
Den er allerede solgt i over 5 millioner eksemplarer i USA.
Den har ligget i over 100 uker på New York Times’ bestselgerliste.
I Norge er pocketbokutgaven blitt solgt i 60000 eksemplarer.
Romanen forteller om en ung, hvit kvinne som arbeider i en avis i Jackson, Mississippi i 1960-årene, i tiden omkring drapet på John F. Kennedy.
Hun vil opp og frem som journalist/forfatter og klekker ut en idé til et meget kontroversielt bokprosjekt:
Hun vil få flere fargede hushjelper til usminket å fortelle om deres arbeidsliv, skrive det ned og utgi det i bokform.
Alle navn skal skrives om, hun skal utgi boken under ”Anonym”.
Arbeidsgiverne til disse barnepikene/hushjelpene er faktisk denne journalistens venninner.
Bare det faktum at hun intervjuer barnepiker/hushjelper, kan føre til alvorlige, virkelige alvorlige, vanskeligheter for dem.
Og riktig nok:
Det oppstår mye drama, mye stygg turbulens etter at boken i romanen kommer ut.
Forfatteren selv, Kathryn Stockett, understreker at romanen ikke er selvbiografisk, hun er i dag kun 42 år.
Regien er smidig og behendig og manuset ytterst poengtert.
Og prestasjonene til Emma Stone som den unge, sta journalisten og Viola Davis som den uredde, hederlige hushjelpen Aibilee, er skarpe, de besitter både temperatur og bredde, en lukter Oscarnominasjoner her.
Bildene, bilderekkene og Tate Taylors holdning til sitt stoff, føles ofte myk.
Ikke sjelden for myk.
Filmen er et underholdningsdrama, ikke et virkelig grelt, hardt drama, slik virkeligheten fra snart femti år siden dypest sett fortjener.
For:
Det dreier seg om amerikansk apartheid.
Om menneskelig utnytting, om rystende fordommer, om ydmykelser, kort og enkelt om grov diskriminering.
Vi kan bli opprørt, vemmes, føle stor vrede over behandlingen hushjelpene fikk, over den hvite klasses holdninger, oppførsel og tankegods.
Men, et ”men” med en iboende fare for å virke bedrevitende:
Er ikke dette bare et bitte lite utsnitt av virkeligheten i USAs sørstater i begynnelsen av 1960-årene?
Kunne ikke virkeligheten egentlig være langt grellere, langt styggere, også overfor fargede hushjelper?
Med lynsjinger, med drap, med voldtekter, med mordbrann?
Men, vel, vi skal ikke anklage en film for hva den ikke er.
Denne filmen forteller tross alt om mot hos både en ung, hvit kvinne og hos middelaldrende, fargede hushjelper, den forteller om moral og sinne og vilje til forandring, og den gir oss et tidsbilde.
Og dét ivaretar den på en netthendt måte, innen underholdningsdramaet rammer.
Og som nettopp dét, gir vi den terningkast fem.
SE TRAILER ØVERST I SAKEN!
| 1
|
600125
|
Milde forviklinger, søte løsninger
Crazy, Stupid, Love
Regi:
Glenn Ficarra, John Requa
Manus:
Don Fogelman
Skuespillere:
Steve Carell, Julianne Moore, Ryan Gosling, Marisa Tomei, Emma Stone, Kevin Bacon
Sensur: 7 år
Kona (Julianne Moore) i et vellykket, gift par midt i førtiårene, med en ultraamerikansk livsstil, forlanger skilsmisse.
Hun har en midtlivskrise og er blitt sengeliggende med en kollega under firmaets julebord.
Han (Steve Carell) flytter ut, barna kommer på besøk.
Og så starter han det som mange i den samme situasjonen gjør:
Han begynner å gå på bar.
Der snakker han om seg selv og sin skjebne.
Mange klassiske elementer til stede her, som du skjønner.
Vel.
De erotiske forviklingene, sammentreffene, frustrasjonene og lykketreffene utvides til barna, til gamle venner, til nye venner, til kolleger, til sist har vi en meget livlig andedam, der alle lengter, sukker og/eller skriker, der alle er triste og leie, sinte og forvirrede, psykologiserende eller helt hjelpeløse.
Til tross for mange vittige ord, mye velmenthet og et morass av følelser, er i bunn dette ganske mildt, med søte løsninger, uten at vi på noen som helst måte vil eller skal gå i detaljer om dét.
Regien er behendig og anonym.
Julianne Moores innsats fortjener en helt annen film, faktisk.
Ryan Gosling er kløktig og troverdig.
Men:
Vi likte Steve Carell bedre da han «bare» var morsom.
Det er som om han mister en dimensjon når han skal spille følsom og frustrert, i stedet for å utvide seg.
Kjedelig bekjentskaper?
Nei, vi sier ikke det, men iblant kan det ligne …
Se trailer her:
| 0
|
600126
|
Mr.Bean i James Bond-universet
Regi:
Oliver Parker
Skuespillere: Rowan Atkinson, Gillian Anderson, Rosamund Pike, Tim McInnerny, Dominic West
Sensur:
11 år
Denne komedien er en parodi på James Bond-filmer/James Bond-ikonet.
Det føles passé.
Og som parodisk virkemiddel innsettes figuren Mr. Bean som James Bond.
Det føles også passé.
Og når en vet at parodien Johnny English ikke er av ny dato, men derimot film nr. to, øker ens tvil til hele produktet ytterligere.
Og tvilen viser seg å være velbegrunnet:
«Johnny English Reborn» putrer i vei på lav varme, den mangler helt det store, frekke, forfriskende og forløsende viddet en ofte kan finne i britiske komedier, til og med i komedier av lavere divisjoner.
Dette er en oppvarmet Mr. Bean-grøt, tilsatt skytevåpen og eksplosjoner.
Både James Bond-parodier og Mr. Bean har en opplevd langt mer stimulerende og eggende tidligere.
Det eneste stimulerende og eggende elementet er Gillian Anderson, hun fra «X-Files», husker du.
Hun spiller sjefen til Johnny English med all den kjølige kløkt og arroganse en kan ønske.
Stor synd da at hun må ta til takke med et så uinspirert manus.
Fasit:
En sitter faktisk igjen med en stigende undring og en føler/tenker:
Dette har jeg da sett før, en gang for ganske lenge siden.
Se trailer her:
| 0
|
600127
|
Både hektisk og stivt
Regi og manus:
Robert Rodriguez
Musikk:
Carl Thiel
Skuespillere:
Jessica Alba, Joel McHale, Alexa Vega, Jeremy Piven, Daryl Sabara
Sensur: 7 år
Dette er fjerde opus i serien om barnespionene, som igjen er barn av voksne spioner.
Her er den kvinnelige voksenspionen blitt enke (det burde en jaggu ha husket!), giftet seg på ny, fått et barn som er ett år ved handlingens start.
I tillegg har hun to stebarn, de er på sin side ikke helt komfortable med sin stemor.
Hun kalles inn på jobb igjen, da en gal mann, helt i tråd med Skurken i James Bond-filmer, har funnet en måte å kontrollere/underlegge seg selve Tiden.
Og så drønnes det i vei med en sirkusforestilling av actioneffekter.
På sedvanlig, heseblesende vis.
Det nye her er at filmen kan sees både i 2D (det betyr helt vanlig kinofilm) og i 3D.
3D-versjonen er balansert, det er ikke alle 3D-versjoner som er det, skrekkinnjagende eksempler på det motsatte ser en iblant.
Men:
Her finnes faktisk en dimensjon ekstra, noe som kalles 4D (!).
Det betyr at publikum får utdelt et luktekort.
Når et tall blinker på lerretet, skal publikum skrape på oppgitt tallet, dermed sprer det seg «En symfoni av forføreriske dufter», alt i henhold til handlingen.
Undertegnede skrapte og følte seg hensatt til en tåpelig reality-serie.
All lukt ens nesebor kunne ta til seg, var en vammel parfymeduft, uansett om en for eksempel ble lovet «Prompelukt».
De norske stemmene er et tungt, negativt kapittel.
De lyder enten som stemmer fra Radioteatret på 1950-tallet eller som roboter.
Stemmer fra Radioteatret har sin helt egen sjarm.
Vel å merke når det virkelig er Radioteatret, altså.
Og når det virkelig er roboter, også …
Se trailer her:
| 0
|
600128
|
Tragikomisk om overengasjert far
Regi:
Jens Lien
Manus:
Nikolaj Frobenius
Skuespillere:
Sven Nordin, Åsmund Høeg, Sonja Richter, Trond Nilssen
Sensur:
11 år
Nikolaj Frobenius’ manus bygger på hans egen roman «Teori og praksis» fra 2008, en roman Frobenius selv kaller en «løgnaktig selvbiografi».
Det er en film om å vokse opp på syttitallet, i en drabantby på Rykkinn.
Tenåringssønnen heter Nikolaj (Åsmund Høeg), hans far heter Magnus (Sven Nordin).
Det er bare blitt de to etter at moren (danske Sonja Richter) er blitt påkjørt og drept og lillebroren midlertidig er plassert hos tante og onkel.
Tapet av moren skaper uro, forvirring og former for opprør i både far og sønn.
Far blir først deprimert, senere glir han inn i en blanding av forvirring og opprør, begge deler munner ut i at han sier opp sin faste, trygge jobb som arkitekt og kaster seg over luftige arkitektvisjoner.
Sønnens forvirring, uro og tristhet kanaliseres inn i punken.
Representanter for punken kaller seg anarkister.
Men ekte anarkister har et mål, en mening og en retning med sitt opprør.
Punken gir bare blanke f’en i alt, absolutt alt.
«Ligg til tolv og drit i alt», synes punken å si.
Denne attityden sverger Nikolaj seg til.
Og han trer inn i ei punkgruppe.
Slike opprør hos ungdom har vi sett mange av på film tidligere.
Mange.
I mange valører, med mange forskjellige styrkegrader.
Det som er det originale i denne filmen, er farens solidariske reaksjoner og overengasjerte innblanding i sønnens opprør.
Og se:
Filmskaperne makter faktisk å få dette grepet til å bli interessant, stimulerende, iblant morsomt.
Både håndfast morsomt og indirekte morsomt.
Samtidig som det ulmer en undertone av det tragiske.
Miljøbeskrivelsene fra 70–tallet er realistiske, samtidig som realismen er sterkt saltet av ironi, iblant er det helt over i satiren.
Men merkelig nok er det kjærlige tonefallet ofte til stede.
Dette skyldes nok vel så mye Nikolaj Frobenius’ manus, som regissør Jens Lien («Jonny Vang», «Den brysomme mannen») poengterte, visuelle smidighet.
Åsmund Høeg har en klar forståelse for sønnens karakter, men slik filmen er bygd, blir dette mest Sven Nordins film.
Og Sven Nordin gir oss denne velmenende og overengasjerte faren med kløktige virkemidler.
Vi har medynk med ham og vi irriterer oss dypt over ham.
Sum:
En interessant og medrykkende film som tenner mange ettertanker.
Til slutt en undring:
Har vi noen gang sett en film der Sven Nordin ikke er naken?
| 1
|
600129
|
Interessant og morsomt om produktplassering i film
Regi:
Morgan Spurlock
Manus: Morgan Spurlock, Jeremy Chilnick
Sensur:
Tillatt for alle
I sitt siste verk begår dokumentarfilmskaperen Morgan Spurlock (blant annet «Super Size Me», «30 days», «Where in the World is Osama bin Laden?») et høyst uvanlig stunt:
Han vil lage en dokumentar om å fabrikkere og annonsere et produkt, for deretter å plassere produktet i en kommersiell film.
Temaet er faktisk at gjennom hans film blir produktplassering og reklame temaet i hans egen film.
Det er høyst uvanlig, det er overrumplende originalt, det er komisk og det er på alle vis kynisk.
Mange firma nekter.
Avslagene de gir Morgan Spurlock er variasjoner over at «Dette passer ikke inn våre målsettinger/vår profil/vårt omdømme/vår image».
Ingen sier direkte at dette kan være skadelig for vårt firma, heller ikke ber noen ham om å dra til et meget varmt sted, ingen sier heller at de synes det er en komplett idiotisk idé.
Men, vel:
Han oppnår å få femten firma til å plassere sine produkter i hans kommende film, en film der temaet altså er om å plassere produkter i en film.
Og slik produktplassering er selvfølgelig for å spre viten om og forankre folks bevissthet omkring deres produkt.
For, like selvfølgelig, å tjene penger på produktet sitt.
Like før premieren er Morgan Spurlock med i et kjent tv–program for å promotere filmen.
Der blir han kalt for noe i retning av «Verdens største reklamehore».
Dette inngår som en egen sekvens i filmen.
Det er en nesten bisarr film.
Den søker å utforske «bakom»–verdenen av reklame og produktplassering, den viser i glimt og gløtt hvordan det skjer.
Hvordan mennesker i denne verdenen tenker og handler.
Ideer analyseres, de gis egne navn, både som substantiv og verb.
Ideene settes inn i sammenhenger, hvor deres psykologiske effekt utprøves:
Hvordan få folk til å reagere, hvordan få dem til å huske, hvordan skape lyster og behov i dem de ikke visste de hadde.
Alt er, til syvende og sist, om illusjoner og salg av illusjoner.
Men:
Samtidig som filmen avdekker en verden, dens strukturer, dens dynamikk, hvordan den tenker, er filmen sin egen analytiker, sin egen dommer, iblant sin egen bøddel.
For Morgan Spurlock spør:
Hvor langt er jeg villig til å selge meg selv eller la «De andre» kontrollere meg?
En morsom og interessant film, der det kanskje svever følgende konklusjon:
Den eneste sannhet i en reklame, er den reklamen som sier at dette er løgn.
| 1
|
600130
|
Muskuløse slåsskamper, maleriske omgivelser
Historien om Conan the Barbarian ble skapt i romaner og noveller på 1930-tallet av Robert E. Howard.
Fortellingene om Conan er filmet flere ganger tidligere, i de siste årene har to tv-serier sett dagens lys.
Den siste store filmen kom i 1982, med Arnold Schwarzenegger som Conan.
Conan the Barbarian er en fantasyaction om en gutt som opplever at hans far blir drept og landsbyen han er født i, brennes av fiender.
Som voksen har han utviklet seg til Den fullkomne kriger.
Han er rede til å oppsøke og nedkjempe krigsherren som engang drepte hans far og brant ned hans fødeby.
Denne krigsherren har en datter med magiske evner og meget kaldt blod.
Et annet sted er det en ung kvinne med såkalt rent blod som denne krigsherren svært gjerne vil ha tak i.
Dette er nær to timers sammenhengende slåsskamp.
Muskuløse og rå slåsskamper.
Iblant blir det slåss i maleriske omgivelser: i snø, til fjells, til sjøs, på ei kro.
Det slåss med sverd og med never, det slåss til hest og på bakken.
Det er litervis med blod og det er avkuttede hoder og se så om det ikke dukker opp en orm så tykk som traktorhjul og lang som et godstog.
Slåsskampene brekkes riktignok opp av små, bistre eller listige samtaler og en to-minutters elskov mellom Conan og hun med rent blod.
Men:
Så mye og langvarig slåssing føles, etter hvert, monotont, selv om regien er smidig og meget kompetent.
Husk:
For mye vold og for mye idyll blir lett monotont, det blir få farger og få kontrapunkt.
Denne filmen er laget i både 3D og 2D-utgave.
Denne anmeldelsen er basert på 2D-utgaven.
| 0
|
600131
|
Fremmedartet, men dypt fengslende
Nøkkelen som får handlingen til å bevege seg i denne filmen, er et meget gammelt begravelsesritual innen Merjanakulturen.
Merjane er et finsk-ugrisk folk som bosatte seg på de russiske slettene for flere hundre år siden.
Merjaenes kultur er blitt påvirket av og tatt opp i seg elementer fra både russere og slavere, men fortsatt lever og ånder noen av merjaenes tradisjoner.
Miron og Aist har kjent hverandre i årevis.
Miron er den eldste av dem.
Da hans unge kone dør, henvender han seg til den enslige Aist, for at Aist og han skal utføre merjaenes begravelsesritual med henne.
Et ritual som ikke bare er med henne, men også for henne, for ånden hennes.
Merjaene har ingen guddom, de ser på livets formål og livets dynamikk som en kjærlighetspakt mellom deres eget folk.
Derfor begraves merjaene ikke på kirkegårder, de gjennomgår et langt, nøye ritual, der de døde blir brent etter gamle skikker, utført av deres egne.
Russland har fostret flere store filmpoeter, nok å nevne Andrej Tarkovskij, Aleksandr Sokurov og Andrej Zvyagintsev.
Regissøren her, Aleksei Fedorchenko («First on the Moon», «Tilbake» og «Forvist»), er et navn som føyre seg inn i denne rekken.
For:
Fortellerlinjene er poetiske, uttrykkene er poetiske, med en form som en rolig bekk, men en bekk har alltid en understrøm, husker du.
Og både linjer og uttrykker er omgitt av stillhet, men igjen:
Det er ikke en stillhet som må forveksles med tomhet.
Men tross poesien og den stillferdige symbolikken, er det hele tiden en besk og tidvis ødslig hverdag som skildres.
Men se så:
I sluttscenene forvandles denne hverdagen til en form for magisk realisme, slik en kjenner det blant annet fra søramerikansk litteratur.
Musikken er vevd tett sammen med både fortellerstruktur og utrykk, enten som en mørk, vibrerende dur, nesten som lyden av en fjern elv, eller som enkle pianotoner.
Skuespillerprestasjonene er nakne og enkle, ingen patos, ingen store bevegelser, likevel uhyre virkningsfullt.
Tross det tilsynelatende fremmede, ødslige og mørke, og temaene sorg, savn og gamle, gamle ritualer, føles denne filmen ofte bemerkelsesverdig varm og lys.
Det gjør alltid gode, ekte kunstverk.
La oss si det slik:
Fløten flyter alltid opp, vet du.
| 1
|
600132
|
Spinkelt om selvutvikling
Denne filmen har to skuespillere i hovedrollene hvis ry og anerkjennelse er å forveksle med stjernestøv:
Tom Hanks og Julie Roberts.
(De spilte forresten sammen i den dynamiske ”Charlie Wilson’s War” fra 2007, et samspill som slo regnbueaktige gnister)
Tom Hanks står for regien her, han har også skrevet manus sammen med Nia Vardalos.
Og her er et tema som burde interessere/fengsle/engasjere:
En moden mann (Tom Hanks) får sparken fra en pregløs jobb i et pregløst varehus.
Han står plutselig på bar bakke.
Han er gjeldstynget etter en skilsmisse.
Han har tjue år i Marinen bak seg, som kokk, men ingen utdannelse.
Så hva nå?
Han forstår at han må gjøre noe med seg selv, for at livet skal by på nye frukter.
Dermed melder han seg på to forskjellige voksen-kurs på college.
(For sikkerhets skyld:
College — Universitetsavdeling/høyere læreranstalt) Julia Roberts spiller en av lærerne hans.
| 0
|
600133
|
Intenst og spektakulært siste kapittel
Regi:
David Yates
Manus:
Steve Kloves etter J.K. Rowlings roman
Skuespillere:
Daniel Radcliffe, Emma Watson, Helena Bonham-Carter, Alan Rickman, Ralph Fiennes, Michael Gambon.
Maggie Smith
Sensur:
11 år
J.K. Rowling har for lengst skrevet ferdig sin sju-binds serie om Harry Potter, gutten i dagens England som besitter store, magiske evner og tilhører et alternativt univers, samtidig som han også lever i en normal hverdag.
Bokserien er en utvidelse av fantasysjangeren, den er blitt et referansepunkt og en suksess av eventyrlige dimensjoner.
Harry Potter-navnet er et begrep, et kultfenomen og et populærkulturelt ikon.
Bøkene er fortløpende blitt filmatisert, den åttende og siste foreligger nå (åtte av den grunn at bok nr. sju er delt i to filmer).
Bak alle magiske effekter, bak all livsfarlig maktkamp, både mellom personer og mellom Det gode og Det onde, er Harry Potter-bøkene dypest sett om vennskap.
Og om samhold, hvilket er den naturlige følgevirkning av vennskap.
En hær av filmskapere har stått for disse filmatiseringene.
De har skapt en form for kart etter J.K. Rowlings tekst og styrt sine bilder, billedrekker og sine effekter etter dét kartet, og gjort det med solid håndverksmessig begavelse.Harry Potter-universet er ikke statisk, figurene utvikler seg.
Fra å være barn i de aller første bøkene/filmene, gjennomgår de den hormonoperaen som heter Tenårene.
I denne siste boken er de klare for å leve deres egne liv, med alt hva det betyr av ansvar, kjærester, osv., i den dagnære, normale tilværelsen.
I Harry Potters magiske univers nærmer den endelige duellen mellom Det gode og Det onde seg.
Og det er Harry Potter selv som enten kan bli seierherre eller offer i den både etterlengtede og fryktede kampen mot Voldemort.
Her skal absolutt ingenting røpes av de sprang, bukkeritt og overrumplinger som skjer i dette siste opuset av Harry Potter-verdenen.
Men vi vil juble over substansen i det en ikke røper:
Filmen er en intens opplevelse — spennende, suggererende, spektakulær.
Ingenting mangler, ingenting føles overflødig, hele filmverket føles som en muskuløs skulptur.
3D-dimensjonen misbrukes ikke, slik en har opplevd det i flere andre filmer de siste par årene.
I så måte er effektene i balanse, som en beholder med vann, fylt til randen, likevel spilles ikke en dråpe.
Faktisk våger en å mene:
Denne siste Harry Potter-filmen er, bortsett fra den første, den filmen som eier skarpest nerve, størst effekt og som innehar de sterkeste overrumplingene.
Vel, så er det slutt.
Og som alltid ved en slutt, får en følelsen av et visst vemod.
Men i dette tilfelle snakker vi ikke om et «Farvel» som blir tatt av vinden.
Vi har bøkene og vi har filmene.
Så:
Vel møtt, vemod.
| 1
|
600134
|
Bomskudd
Regi:
Joe Wright
Skuespillere:
Saoirse Ronan, Eric Bana, Cate Blanchett
Sensur:
15 år
En ung pike (Saoirse Ronan), omkring de seksten, lever sammen med sin far (Eric Bana) i Nord–Finlands vill–mark.
Der skyter de dyr med pil og bue, bor i ei gammel hytte uten elektrisitet, faren trener og driller jenta hver dag i språk, i nærkamp, i våpenbruk, i leksikalske data.
Han lar henne også pugge en falsk livshistorie.
I tillegg har han forsynt henne med den riktige livshistorien.
Den er, selvfølgelig, blank løgn, den også.
Hvorfor alt dette?
Fordi hun fra fødselen er tilknyttet en organisasjon som tar sikte på å disiplinere henne til den per–fekte leiemorder.
Da hun så slippes ut i verden, blir vi vitne til et bukkeritt av forfølgelse i en paranoid hauk over hauk–verden, med innlagte hvileskjær av stivt komisk gehalt.
Dette er effektivt og kjapt turnert, rent regimessig, regissør er Joe Wright.
Han sto bak dramaet «Om forlatelse», en film av et totalt annet kaliber.
Filmen fengsler i åpningen, men troverdigheten krakelerer fullstendig da en forstår fil–mens utgangspunkt og linjer.
Dom:
En sær, negativ blanding av ungdomsfilm og voksenthriller.
Som å lese en lekker meny, for å så å finne ut at restaurantens kjøkken kun består av defekt leketøy.
| 0
|
600136
|
Jentekomedie med krutt!
Regi:
Paul Feig
Manus: Kristen Wiig, Annie Mumolo
Skuespillere:
Kristen Wiig, Maya Rudolph, Melissa McCarthy, Ellie Kemper, Wendi McLendon-Covey, Michael Hitchcock, Jon Hamm
Sensur:
Tillatt for alle
Noen filmer er det lov å definere som «Jentefilmer», uten å bli stemplet som trangsynt, antifeminist, mannssjåvinist eller verre karakteristikker.
Men:
Det finnes jentefilmer og det finnes jentefilmer.
Og misforstå meg rett:
I kategorien for virkelig groteske jentefilmer holder undertegnede fram «Sex og singelliv 2».
Ikke den første, men nr. to.
Det er en film som gjør mye skade for forholdet mellom kjønnene, for kvinners selvrespekt og for kvinners omdømme, rent generelt.
Men se så:
På den annen side, nærmest som et kontrapunkt til «Sex og singelliv 2» har vi en film som denne foreliggende komedien, «Bridesmaids».
Den våger å være dønn ærlig i henhold til kvinners vesen, kvinners usikkerhet, kvinners behov, kvinners mot, kvinners vilje.
Og til kvinners humor og fandenivoldskhet.
Kvinner har fandenivoldskhet, den arter seg bare vanligvis noe annerledes enn mannens.
Denne komedien har én replikk som er filmens moral og filmens dynamikk, faktisk:
«Det er ikke verden som er problemet.
Du er problemet, men du er samtidig også løsningen».
Dette blir sagt av en venninne til en annen.
Samtidig er «Bridesmaids» morsom.
Til tider meget morsom.
Med sine lune sjarm, sin hverdagsnære klovekomikk, sine snertne replikker, sine overrumplinger som sprudler, virkelig sprudler.
Med en smidig, konsis regi.
Det dreier i seg i bunn om to venninner som har hengt sammen siden barnehagen.
Den ene skal inngå ekteskap, den andre, singel, skal være forlover.
Og flere andre gamle venninner skal være «Bridesmaids».
Men blant dem finnes det en ny venninne.
En meget pen slange i Paradiset.
Hun skaper sjalusi, hun skaper forviklinger.
Hovedrolleinnehaver Kristen Wiig er også manusforfatter sammen med Annie Mumolo, begge er også filmens co.–produsenter.
Hun kommer opprinnelig fra «Saturday Night Live».
Som skuespiller er Kristen Wiig morsom, med en form for Marianne Krogness–sjarm, tilsatt nyanser som tolker ømhet, forvirring, sinne og frykt.
Sum:
Først og fremst for jenter fra sytten år og oppover, langt oppover, men ingen mann tar skade av å se denne.
| 1
|
600137
|
Flat og tåpelig komedie
Regi:
Jake Kasdan
Manus: Gene Stupnisky, Lee Eisenberg
Skuespillere:
Cameron Diaz, Justin Timberlake, Jason Segel
Sensur:
11 år
Hovedpersonen Elizabeth (Cameron Diaz) er like flat som ei tom lommebok.
Både substans og de ørsmå grammene av utvikling som finnes i henne, er usammenhengende og ulogiske.
Én ting er at en person er ulogisk.
Det kan en gjerne godta, men en må tro på illusjonen om henne.
Ikke her, en tror overhodet ikke på illusjonen om henne.
Cameron Diaz, som undertegnede for øvrig har hatt stor sans for tidligere i hennes karriere, spiller en «golddigger» som tror hun har skutt gullfuglen i og med sitt forestående ekteskap.
Men både den kommende brudgom og hans mor aner at her lukter det råtten ost.
Det blir brudd og hun, Elisabeth, må tilbake til den tilværelsen hun har gjort det svært dårlig i tidligere:
Som ungdomsskolelærer.
Hva som videre skjer, velger en å karakterisere som flatt, tåpelig, bråkete.
Og overtydelig regissert.
En gir to prikker på terningen, fordi et par av Elizabeths lærerkolleger er bedre kreert og langt mer interessante og morsommere enn henne.
SE TRAILER ØVERST I SAKEN!
| 0
|
600138
|
Dystert, melodramatisk – og romantisk
Regi:
Cary Fukunaga
Manus: Moira Buffini etter Charlotte Brontés roman
Musikk:
Dario Marianelli
Skuespillere:
Mia Wasikowska, Michael Fassbender, Jamie Bell, Judi Dench, Sally Hawkins, Sophie Ward
Sensur:
11 år
Charlotte Bronté skrev romanen «Jane Eyre» i 1847.
Den er utkommer jevnlig siden, på mange språk.
Og den er blitt filmatisert minst tjue ganger, den er også to ganger blitt produsert som tv–serie.
Romanen er selve Det gamle testamente innen sjangeren melodramatikk og romantikk:
Viljesterk, men ærlig kvinne fra fattige kår som arbeider seg opp fra en grotesk barndom til guvernante.
Melankolsk og gåtefull godseier.
Øde landskap, dystert gods.
Hemmeligheter.
Uventet arv.
Kjærlighet på tvers av klasser.
Romanen ville for lengst ha vært glemt og tatt av vinden hvis den kun var en melodramatisk tekst.
Men den har overlevd siden 1847 på grunn av sine litterære verdier, hvori sterke personkarakteristikker, skarpt tidsbilde, tidløse landskapstegninger og en form og stil, rent litterært, som har overlevd bølger og trender, slik god litteratur alltid gjør og vil gjøre.
Denne produksjonen av amerikanske Cary Fukunaga (han skapte «Sin Nombre» i 2009, en ærlig, naken film med mye indirekte sosial harme) er meget tro mot romanens grunntone.
En tone som viser menneskets evne til utholdenhet og enkeltmenneskets respekt for seg selv, samlet i én person, Jane Eyre.
Samtidig er filmen tro mot romanens tidsbilde og dens klare persontegninger, og den gjengir de engelske øde heder på en nesten stofflig måte.
Regissør Fukunaga makter å gi oss fritt utsyn, rent fysisk, samtidig som en føler seg innestengt og avmektig.
Han gir oss både ytre og indre landskaper, med andre ord.
Rent bildemessig og rytmisk er besitter Fukunaga en avklart ro, iblant virker han streng, men aldri stiv.
Han har fått med seg solide skuespillerkrefter for å bildesette denne eviggyldige romanen:
Australske Mia Wasikowska («Alice i Eventyrland») som guvernanten Jane Eyre.
Hun har et renskurt ansikt, et ansikt som ikke er klassisk vakkert, men et ansikt som vekker interesse og alvor, fordi det viser selvrespekt.
Irsk/tyske Michael Fassbender, kjent fra blant annet Tarantinos «Inglorious Basterds», som den lunefulle og mystiske godseier Rochester, får vist at han ikke bare er en fysisk skuespiller, han kan, med stramme virkemidler, vise bundne lidenskaper og innefrosset fortvilelse.
Og så Judi Dench da, som godsets myndige, men hjertegode husholderske.
Hun glitrer.
Som alltid.
Men det er diamanters skjebne, dét.
Sum:
En sann og ærlig Jane Eyre–versjon, uten en romantisk slagside, selv om det romantiske blir tatt godt vare på.
SE TRAILER ØVERST I SAKEN!
| 1
|
600142
|
Fasinerende om depresjon, vakkert om apokalypse
Regi og manus:
Lars von Trier
Skuespillere:
Kirsten Dunst, Charlotte Gainsbourg, Kiefer Sutherland, Stellan Skarsgård, Alexander Skarsgård, Charlotte Rampling, John Hurt
Sensur:
11 år
Justine (Kirsten Dunst) gifter seg med Michael (Alexander Skarsgård).
Bryllupet blir feiret på storslått, klassisk vis, hennes søster (Charlotte Gainsbourg) og hennes mann (Kiefer Sutherland) holder det på sin slottslignende eiendom.
Samtidig, under feiringen og i den nærmeste tiden etterpå, nærmer planten Melancholia seg Jorden på kollisjonskurs.
Filmskaperen Lars von Trier er en mangfoldig herre.
Med dét utsagnet sikter en ikke til hans talentløse opptreden under en pressekonferanse i Cannes, noe som resulterte i at Cannes-administrasjonen erklærte ham «persona non grata».
Administrasjonen burde tatt det hele med et overbærende skuldertrekk.
Nei, vi sikter til Lars von Trier som kunstner.
Her har han, faktisk, valgt romantikken som uttrykksform.
Og dét i tung form, med partier av den tyske komponisten Richard Wagner som musikkfølge (utdrag fra «Tristan og Isolde») og bildekomposisjoner som får en til å tenke på romantisk malerkunst.
Et farlig eksperiment, spør du undertegnede.
Men i von Triers bruk av virkemidler er hans kunstneriske bevissthet så intelligent, klar og finessefylt at han klarer den fine balansegangen: han blir verken for tung eller fylt av kitsch.
Det er lysende flott gjort!
Og i samme åndedrag sier vi:
Han beskriver depresjon/melankoli – er melankoli depresjonenes milde fetter, forresten? – slik at tilstanden nesten fremstår som romantisk.
Men igjen:
Lars von Trier makter balansegangen.
Han tegner Justines depresjon/melankoli så grufullt presist og gjenkjennende at det setter seg fast på ens indre tavle og forblir der, uten å romantisere, selv om han langt, langt på vei bruker romantikkens virkemidler.
Filmverket fremstår som en svevende uro mellom poetisk fabel, psykologisk diagnosekart og katastrofedrama.
Men katastrofeelementet føles ikke som en gru, faktisk.
Måten Lars von Trier bygger opp kollisjonen mellom Jorden og den langt større planeten Melancholia bevirker at den nærende trusselen fremstår som vakker, som en form for lysskiftning i Verdensrommet.
Vel, neppe alle oppfatter det vel slik, men undertegnede gjør.
Til å levendegjøre dette har Lars von Trier med seg en begavet gruppe skuespillere.
Og han har vist amerikanske Kirsten Dunst respekt, all den tid han har gitt henne en oppgave å skjerpe, utvide og utvikle seg på.
Så vant hun da også pris i Cannes for Beste kvinnelige skuespiller.
Sum:
Lars von Trier beveger seg iblant uti tomme landskap og blindveier.
Men alltid, alltid, vender han tilbake og viser seg som det han er:
En av filmverdenens mest originale og spennende kunstnere per i dag.
| 1
|
600143
|
Energisk fyllesyke
Regi:
Todd Philips
Manus: Scot Armstrong, Graig Mazin
Skuespillere:
Bradley Cooper, Zack Galifianakis, Ed Helms
Sensur:
15 år
Denne komedien har en logisk brist, en brist som fratar fyllesyken dens gru.
Nemlig slik:
De tre involverte her husker ingenting av hva de har vært med på, det er et klassisk element av å være fyllesyk.
Men fysisk er de energiske, full av oppfinnsomhet og pågangsmot.
I en virkelig fyllesyke er du tappet for energi, du er på et lavmål hva angår hjernekapasitet, du er uttørket og du er sitrende av angst og av en ubestemmelig dårlig samvittighet.
Som i den første «Hangover»-filmen fra 2009, er de tre gutta på utdrikkingslag.
Igjen.
Det er den samme fyren de var på utdrikkingslag til i den første filmen.
Bare med den forskjellen at bruden er ny og Las Vegas er skiftet ut med Bangkok.
Og de tre våkner opp på et ukjent hotellværelse.
Og han som skal gifte seg er blitt tatovert i halve ansiktet.
Og de har en ape på værelset.
Og en fjerde person, brudens 16-årige bror, er forsvunnet.
Hva har de gjort?
Hva har vært med på?
Spørsmålene besvares etter hvert.
Og noen av svarene er morsomme, virkelig morsomme, på en rabalderaktig måte.
Noen er vulgære.
Og noen er bare triste og dumme.
Og et par av dem er livsfarlige.
Og slutten er, som i den første, full av motbydelig dobbeltmoral.
Men regien er kjapp, med tunga helt rett i munnen.
| 0
|
600146
|
Uinspirerende dunkelhet
Regi:
Duncan Jones
Manus:
Ben Ripley
Skuespillere:
Jake Gyllenhaal, Michelle Monaghan, Vera Farmiga
Sensur:
11 år
At noe er dunkelt, behøver ikke å bety at det er kjedelig.
Slett ikke, hvis temaet egger en og fremstillingen er utført slik at det engasjerer, stimulerer, utvider en litt.
Her dreier det seg i bunn om former for parallelle verdener:
En forskningssentral tar i bruk en hjerne hvis kropp er død, men hvor hjernefunksjonen er nådd den aller siste etappen av sin virksomhet.
Denne hjernens siste «åndedrett» podes deretter inn i en fremmeds organisme, i dette tilfellet i en ny mann som ligner «Hjernen» rent utseendemessig.
«Hjernen» skal gjennom dette mennesket finne en bombe og avverge en stor katastrofe om bord på et passasjertog.
Dette eksperimentet gjentas flere ganger:
Vi er om bord på toget, med de samme passasjerene, men henvender oss til flere for hver gang.
Og for hver gang kommer vi nærmere bomben, uten å klare å desarmere den.
Disse scenariene splittes opp av samtaler med den opprinnelige hjernen og mennesker i forskningssentralen.
Den opprinnelige hjernen har vært helikopterflyver i den amerikanske hæren i Afghanistan.
Han er nå erklært død.
I henhold til åpningen:
Selv om denne filmen er vellaget, med en behendig regi og flinke, formbevisste skuespillere, blir dette etter hvert like monotont som et selskap som varer altfor lenge.
Og selv om det innføres elementer mot slutten som fører filmen i en annen retning og delvis over på et nytt nivå, kan en ikke annet enn å si:
Dette her var et kjedelig bekjentskap.
| 0
|
600147
|
Harme og medfølelse
Regi:
Ken Loach
Manus: Paul Laverty
Skuespillere:
Stephen Lord, Mark Womack, John Bishop, Andrea Lowe, Trevor Williams, Talib Hamafraj
Sensur:
15 år
SE TRAILER ØVERST I SAKEN!
Helt reelt forteller briten Ken Loach (”Vinden som ryster kornet”, ”Brød og roser”, ”Land og frihet” m.m.) om bruken av leiesoldater under Irak-krigen, hvilken ukontrollert brutalitet og generell kynisme de utviste overfor lokalbefolkningen, og hvilken drivkraft penger var/er i den forbindelse.
Men dypest sett er filmen en protest mot Irak-krigen og en skildring generelt av en krigs ringvirkninger, dens innvirkninger på enkeltmennesker, deres plass og identitet etter en krigsdeltakelse.
Her finnes enkeltmenneskene i Liverpool, England.
Som alltid forteller Ken Loach om de små.
Om ofrene for de såkalte store beslutninger, de store strukturene, de store viljene og de store tankene.
Selv om det på overflaten dreier seg om bruken av britiske leiesoldater i Irak.
Både harmen og medfølelsen hos Ken Loach vises indirekte.
Gjennom krangler, famlende samtaler, telefonoppringninger og brutale sammenstøt, viser han hvordan en krigs ansikt kan være et løgnaktig og meget stygt ansikt, og hvordan en krig kan uthule, skyggelegge og/eller smadre mennesker og deres omgivelser.
Regien er, som alltid hos Ken Loach, tett, nær på, iblant inngir den en følelse av skjødesløshet, men det er bare tilsynelatende.
Egentlig er den meget presis og poengtert.
Det er, billedlig talt, en regi du får støv i nesa av.
Og sjelden ser en skuespillere så totalt blottet for jåleri som her.
De inngir aldri en følelse av metode, de formidler helt og fullt en følelse av å være.
En sterk film.
Sterk i sin harme og sterk i sin medfølelse.
Samtidig med sin dype menneskelighet fungerer den også glassklart som en politisk film.
For en politisk film er ikke en film som skjærer alt ut i store ideologiske bokstaver, det er en film som viser hvordan mennesker formes eller misdannes under et styre eller et vanstyre.
Anbefales på det heftigste!
SE TRAILER ØVERST I SAKEN!
| 1
|
600148
|
Spinkel russekomedie
Regi:
Kenneth Olaf Hjellum
Manus: Stig Frode Henriksen, Kenneth Olaf Hjellum
Skuespillere:
Erlend Bentesønn Fougner, Bjørnar Nilsen Øksenvåg, Marte Aunemo, Even Vesterhus, Kristi-Helen Engeberg, Kristoffer Gustavsen, Vinh Duy Nguyen, Kristoffer Joner, Are Kalvø
Sensur:
11 år
SE TRAILER ØVERST I SAKEN!
Det er en forbanka god idé:
En komedie om norsk russ.
Vi applauderer tanken.
Og det bør være mange frukter å høste:
Anarkistisk livsutfoldelse.
Flatfyll.
Seksualitet uten ankerfeste.
Russebiler.
Russekort.
Russeknuter.
Hva blir vi så budt:
En historie om oppsparte penger, en såkalt ”Russekasse” som blir stjålet fra en videregående skole på Nordvest-landet.
En liten gjeng vordende russ som tar saken i egne hender for å nå sitt Mekka:
Den store, virkelig store russesamlingen utenfor Sandnes i Rogaland.
Derav forviklinger med mentalt ugrei rektor (Are Klavø), psykopatlensmann (Kristoffer Joner), en bilfikser/bilopphogger i lett ubalanse.
Pluss den naive jenta, den flotte jente som egentlig er full av falskhet, fyren som har det mest i kjeften, den passive som i trengte situasjoner blir den tøffe og handlekraftige.
Og en kinesisk utvekslingsstudent, etter sigende sønn av Kinas største produsent av ulovlige dvd’er.
Vel.
Mye her har i grunnen lite å gjøre med norsk russefeiring.
Russefeiringen er bare et utgangspunkt og endestasjonen for en spinkel, slarkete, litt sleivete og i bunn faktisk søt roadmovie om norsk ungdom på atten.
Jade, jada, visse opptrinn er artige, visse replikker har sine grove poeng, visse kjappe miljøskisser er poengterte, jada, men den fresende velopplagte og spiddende komedien blir det aldri.
Aldri.
Galskapen og jubelen mangler.
Synd, for her er jo tonnevis med sprengstoff til ei virkelig skarp komedie.
SE TRAILER ØVERST I SAKEN!
| 0
|
600154
|
Varmt om fødsel, liv, død
Regi og manus:
Michelangelo Frammartino
Skuespillere:
Bruno Timpano, Nazareno Timpano, Giuseppe Fuda
Sensur:
Tillatt for alle
SE TRAILER ØVERST I SAKEN!
På overflaten registerer denne italienske filmen stemninger og tilstander på en meget stillferdig måte.
Men i denne stille pusten, i de rolige bevegelsene og i det sakte blikket, forteller filmen om årets fire tider og om selve Tilværelsen:
Fødsel, liv, død.
Filmens originaltittel er noe i retning av ”Fire dreininger”, det er mye fyldigere og atskillig mer dekkende enn ”Landsbyen på toppen av fjellet”.
Så stillferdig er filmen at, bortsett fra rop fra en liten folkemengde, er det eneste ordet som sies et enkelt ”Grazie” (”Takk”).
Alt fortelles i omhyggelige bilder, i poengterte bilder, i bilder som iblant føles helt stofflige.
Filmen kan oppleves helt reelt, den er klar nok til det, men om en er innstilt på å søke etter symbolbruk, føles filmen rikere/helere.
For, nemlig: den er full av symbolikk.
Flere av dyrenes bevegelser, blant annet, kan leses som stadier i et menneskes utvikling.
En del publikummere vil nok oppleve dette verket som å sitte og se maling tørke.
Og det er en underlig film.
Men åpner du deg og har du tålmodighet, vil du oppleve at filmen griper langsomt tak i deg og til sist tviholder deg som i klør.
Og du kommer ut og du følere deg klarere, klokere og litt gladere.
Med andre ord: du har hatt en opplevelse av å møte ren kunst!
SE TRAILER ØVERST I SAKEN!
| 1
|
600156
|
Militær operasjon mot ukjent fiende
Regi:
Jonathan Liebesman
Manus:
Christopher Bertolini
Skuespillere:
Aaron Eckhart, Ramon Rodriguez, Will Rothhaar, Cory Hardrict, Jim Parracka
Sensur:
15 år
SE TRAILER ØVERST I SAKEN!
Vi har sett det før.
Og vi har sett det med atskillig mer humør og vidd.
Vi snakker om at vår verden en morgen våkner opp og finner ut at sentrale punkter er invadert av utenomjordiske krefter.
De kreftene har ikke vennlige hensikter, alt tyder på at de er ute etter å kolonisere Jorden.
Altså først uskadelige gjøre oss, deretter ta våre ressurser.
Her er de, forstår man, ute etter Jordens vann.
Og vesenene fra det ytre rom ser ut som to meter høye maur, riktignok tilleggsutstyrt med hjelm, rykksekk og våpen.
Krigsfartøyene deres minner om enorme sorgkranser av metall.
Så følger vi en liten gruppe marinesoldater i California og deres kamp mot De ukjente inntrengerne.
Det er en svett, innbitt og nervøs kamp, med mye bruk av krutt og mye sammenpressede setninger og uttrykk som ”Let’s get the hell out of here!” og ”What now?” og ”Son of a Bitch!”.
En har mer enn en anelse vondt for å se berettigelsen av en slik film, hvor effektivt den nå enn er laget.
Men noen må jo sette pris på det.
SE TRAILER ØVERST I SAKEN!
| 0
|
600158
|
Vilje og håp
Regi:
Peter Weir
Manus:
Peter Weir, Keith R. Clarke etter en bok av Slawoir Rawicz
Musikk:
Burkhard von Dallwitz
Skuespillere:
Jim Sturgess, Ed Harris, Mark Strong, Saoirse Ronan, Colin Farrell, Gustaf Skarsgård
Sensur:
11 år
SE TRAILER ØVERST I SAKEN!
Peter Weirs (bl.a. ”Master and Commander”, “Dagen er din”, “Vitne til mord”) film ”The Way Back” er inspirert av Slavomir Rawiczs bok ”The Long Walk”.
Filmen binder sammen flere sanne historier ved å skildre flukten til sju fanger fra en sovjetisk fangeleir i Sibir i 1941.
De flyktet gjennom Sibirs isnende tundra, over store strekk av de mongolske slettene, gjennom Gobi-ørkenen, over fjellene i Himalaya, til tre av dem nådde India.
Det var en brokete gjeng som rømte:
Noen var polakker som var falsk anklaget for fiendeskap mot Staten eller Partiet.
Én var en sovjetisk forbryter.
Én var amerikaner, hvis far var finsk, han hadde frivillig søkt arbeid i Sovjet og fått en falsk anklage.
Filmen viser både storslått og brutal natur med en form for malerisk strenghet.
Men det er overhodet ikke det som er det essensielle.
Det essensielle er å tegne menneskers utholdenhet, vilje og håp.
Eller kanskje rettere:
Vilje til håp.
Og filmen gjør dét, men på en utvendig måte.
Det hele er bredt og stort lagt opp.
Men denne flukthistorien løfter seg aldri til en storfilm, den mangler klart et par dimensjoner til det.
Det blir en fengslende flukt – og overlevelsesfilm, men et virkelig menneskelig drama blir det kun i beskjeden grad.
Men kanskje er dét meningen, at dette dramaet om flukt, strabaser og overlevelse skal sees utenfra og tidvis ovenfra, En skal oppleve det som en bevegelse, som figurer som beveger seg i et landskap, mer enn at en går inn i den enkeltes karakterer.
Og slikt sett er filmen virkningsfull, absolutt.
En stab med internasjonale skuespillere bekler rollene:
Briter, irer, polakker, russere, en svenske, Gustaf Skarsgård, som norske tv-seere kjenner fra den svenske krimmen ”Bibliotekstyven”.
De tolker sine roller dyktig, som tydelige typer.
Tross en viss reservasjon fra undertegnede, har filmen så mange kvaliteter at en gir den terningkast fem.
SE TRAILER ØVERST I SAKEN!
| 1
|
600159
|
Energisk, vellaget – og tradisjonell
Regi:
David O: Russell
Manus: Paul Attanasio, Lewis Colick
Skuespillere:
Mark Wahlberg, Christian Bale, Amy Adams, Melissa Leo, Jack McGee, Dendrie Taylor
Denne historien er basert på virkelige hendelser, virkelige mennesker:
Halvbrødrene Dickie Eklund og «Irish» Mickey Ward fra Lowell, Massachusetts.
Dicke Eklund ble kalt «Lowells stolthet» etter at han gikk i bokseringen mot verdensmesteren Sugar Ray Leonard.
Halvbroren «Irish» Mickey Ward levde lenge i skyggen av storebroren, men kjempet seg på Rocky-manér inn i verdenseliten i weltervekt.
Vi er på 1980-tallet.
Crack, og derav kriminalitet, slo nesten knockout på Dickie Eklund.
Han var halvbrorens trener, deres felles mor var Mickey Wards manager.
Ikke før Ward brøt det profesjonelle samarbeidet med sin dysfunksjonelle familie ble det struktur over og oppdrift i livet hans, godt hjulpet av kvinnen han er gift med den dag i dag.
Senere ble hans bror, som var blitt fri for stoffer, tatt inn igjen som medtrener.
Det er en fengslende, men svært tradisjonell film.
Vi har sett den type historie mange ganger før.
Fra bokseringen, fra veddeløpsbanen, fra vanlige idrettsbaner.
Filmer om mennesker som blir noe til tross for ussel bakgrunn, mangel på samhold, mangel på tro, eller handikap av ulike slag.
Dypest er denne film om respekt.
Om først å finne seg selv (det er en klisjé, men det er altomfattende viktig å finne sitt felt), deretter vinne selvrespekt, deretter oppnå respekt fra sine omgivelser og behandle denne respekten på en anstendig måte.
Her kanskje mest om å vinne selvrespekt.
«The Fighter» er regissert av David O. Russell (mest kjent for «Three Kings»).
Han er smidig og poengtert og utviser masse energi, og vi uthever i så måte VM-kampen i weltervekt.
Russell fanger skarpt inn den hete, nesten rasende stemningen og den meget høye pulsen.
Mark Wahlberg er formbevisst og troverdig som den rolige Michael Ward.
Christin Bale henter fram nyanser, kraft, lys og skygge som en ikke trodde fantes i denne skuespilleren, i sin rolle som den ustabile storebroren Dickie Eklund.
Så er han da, høyst fortjent, Oscar-nominert for beste birolle.
Filmen er blant annet Oscar-nominert for beste film og beste regi, samt at den har fått to nominasjoner for beste kvinnelige birolle.
| 1
|
600160
|
Kultivert underholdning
Regi:
Tom Hooper
Manus:
David Seidler
Skuespillere: Colin Firth, Helena Bonham Carter, Geoffrey Rush, Derek Jacobi, Guy Pearce
Sensur:
Tillatt for alle
I 1934 døde Storbritannias daværende konge, Georg V.
Hans eldste sønn, Edward VIII, ble konge.
To år senere frasa han seg tronen for å gifte seg med en amerikansk kvinne.
Sønn nummer to, kalt Albert (Bertie innen familien), ble den nye kongen.
Han tok navnet Georg VI.
Kongebyrden var en plikt han følte seg uverdig til, ikke minst på grunn av sin alvorlige stamming.
Han er far til Storbritannias nåværende dronning, Elizabeth II.
Georg VI overtok tronen i en turbulent tid:
Hitler var på fremmarsj, en ny krig truet.
Og et nytt instrument var tatt i bruk for at et kongerike skulle høre deres konge:
Radioen.
Og Kong Georg VI stammet.
Da Dronningen verken fikk hjelp fra Gud, erkebiskopen eller Winston Churchill, vendte hun seg der hjelpen kunne finnes:
Hos en freidig, uortodoks og ukonvensjonell australier med praksis i London.
En fremragende talespesialist, ble det sagt, som hadde hjulpet mange.
Hans navn var Lionel Logue.
Dette møtet mellom to meget ulike personligheter hadde sin uro og sine svingninger, først.
Men det stabiliserte seg til fortrolighet, både faglig og vennskapelig.
Og da Kong Georg VI skulle holde sin berømte tale ved krigsutbruddet, var denne pedagogen halvannen meter fra kongens mikrofon.
Det kan faktisk lages solid, fengslende, rørende og samtidig ironisk drama av stamming.
Vel, det hjelper selvfølgelig at stammingen er kongelig.
Regien føles lett.
Egentlig er den slett ikke det, den er myndig og disiplinert.
Men når myndighet og disiplin brukes med stor kløkt, føles den lett.
Manuset har den helt rette blandingen av kunnskap, klokskap og ironi.
Og skuespillerne er lysende.
Farlig ord å bruke, men det føles som om de har en form for indre glorie, alle sammen.
Men så er da flere av de viktigste rollene tolket av de mest fornemme skuespillerkrefter fra England og Australia.
Kong Georg VI selv tolkes av Colin Firth («A Single Man», «Bridget Jones» m.m.), talespesialisten Logue av australske Geoffrey Rush («Shine», «Pirates of the Caribbean» m.m.).
Den samme disiplinen og avklarede myndigheten som finnes i regien, går igjen i deres tolkninger.
Kultivert underholdning!
Filmen er nominert til hele tolv – 12 – Oscar-priser.
| 1
|
600161
|
Bemerkelsesverdig, bevegende og bevegelig
Regi og manus:
Ouine Lecomte
Skuespillere:
Sae-ron-Kim.
Do-yeon Park.
A-sung Ko
Sensur:
11 år
Vi befinner oss i Sør-Korea i 1975.
Niårige Jin-Hee tror hun skal på tur med sin far, hun lever med ham og sin stemor like ved Seoul.
Det skal vise seg at faren plasserer henne på et barnehjem, drevet av nonner.
Så forsvinner han ut av hennes liv.
For alltid.
Hun gjennomgår en periode av bevisst stumhet.
Hun kaster maten som blir satt fram til henne.
Hun gjemmer seg.
Hun klatrer opp i stolper og nekter å komme ned.
En gang prøver hun å begrave seg selv.
Så, sakte som en norsk vår viser seg, åpner hun seg og nærmer seg både de foresatte og de andre jentene på hjemmet.
Og som når en grålysning demrer, endres hennes holdning til de nære omgivelsene, til det å lære og samarbeide, og til seg selv.
Alt ved og i denne filmen – farger, bevegelser, bildeutsnitt, symbolikk – er avdempet, klart og helt fritt for både sentimentalitet og harme.
Skuespillerne, mange av dem amatører, er helt fri for manérer og unødige fakter.
Et usedvanlig sterkt filmverk, til tross for sin stillferdige form.
Eller kanskje nettopp på grunn av den.
Bemerkelsesverdig, bevegende og bevegelig.
Filmen er basert på regissør/manusforfatter Ouine Lacomtes egen historie.
| 1
|
600162
|
Higen etter det perfekte
Regi:
Darren Aronofsky
Manus: Mark Heyman, Andres Heinz
Skuespillere:
Natalie Portman, Mila Kunis, Winona Ryder, Vincent Cassel
Sensur:
15 år
Dette dreier seg om en oppførelse av den klassiske balletten «Svanesjøen».
Likevel er det ingen typisk ballettfilm:
Det er et drama om en ung kvinnes sinn, et drama som tangerer den psykologiske thriller.
Nina (Natalie Portman) er ballerina ved New York ballettkompani.
Den genierklærte instruktøren Thomas Leroy (Vincent Cassel) skal sette opp «Svanesjøen».
Thomas Leroy er den type kunstner som spenner hele ensemblet rundt livet som et pengebelte og knapper deretter skjorten over.
Nina er perfekt som ballettens hvite svane, skjør og uskyldig.
Hennes nye kollega, Lily, synes å være perfekt til å tolke den sorte svane, listig og seksuell.
Leroy søker etter én danser som kan uttrykke begge disse vesenene.
Nina higer etter å forene begge uttrykkene og fremstå som den perfekte danser.
Hun vil være teknisk feilfri, samtidig som hun vil overraske publikum, sine kolleger, Leroy selv.
I sin streben etter fullkommenhet vokser hun som kunstner ved at hennes kunstneriske kraft suger næring av Livet.
Hennes kunstneriske bevissthet utvikler seg og tilspisses, samtidig blir hun goldere som menneske:
Hun mister sin uskyld, på flere vis.
Det er i denne fasen at filmens «sjel» glir over fra et konvensjonelt drama til en psykologisk thriller:
Hva er reelt, hva er hallusinasjoner?
Hva er drøm, hva er dagnær virkelighet?
Det er en elegant film.
Både i nærstudiene av Ninas oppvåkninger og intense angststunder, i de mentalt klaustrofobiske skissene fra hjemmet, der hun bor sammen med sin mor, som med isnende kontroll lever gjennom datteren.
Og i scener fra ballettreningen, fra de trange korridorene og garderobene, og fra selve ballettscenen.
Et minus:
Enkelte scener føles overtydelige, en trenger ikke å skjære alt ut i nærgåenhet.
Natalie Portman (blant annet «Star Wars», «Closer») har et ansikt så bevegelig som vann.
At hun også kan tolke en ballerina, skyldes det faktum at hun har danset ballett før hun ble skuespiller og har fortsatt med dansingen for å holde seg i form.
Hun har allerede mottatt en Golden Globe-pris for rollen, hun er også nominert til Oscarpris sammen med regissør Darren Aronofsky («The Wrestler»).
I tillegg er filmen nominert i flere andre kategorier.
| 1
|
600163
|
Briljant thriller
USA 2010
Regi:
Anton Corbijn
Manus: Rowan Joffe etter en roman av Martin Booth
Musikk:
Herbert Grönemeyer
Skuespillere:
George Clooney, Violante Placido, Bruce Altman, Thekla Reuten, Irina Björklund
Sensur:
15 år
Egnethet:
Ungdom/voksen
Denne thrilleren baserer seg på en roman av Martin Booth, utkommet i 1990.
Originaltittelen er «A Very Private Gentleman».
Fokuset er på en såkalt «shadow-dweller», en teknisk våpenekspert som skaper og leverer våpen for snikmord på høyt plan.
I romanen er våpenet ment å skulle brukes mot Yassir Arafat.
I filmen sies det kun at «Du kommer til å lese om det i avisene».
Denne amerikaneren befinner seg i en landsby i Italia mens han forbereder sitt neste arbeid.
Han holder kontakt med sin arbeidsgiver per telefon, en annen kontakt for samme jobben, en kvinne, dukker opp med spesifikke arbeidskrav.
Men under det hele tikker en nettopp avsluttet jobb i Sverige, en jobb han måtte flykte fra.
Noe gikk galt fordi han lot seg involvere med en utenforstående kvinne.
Også denne gang gir han slipp på det profesjonelle grepet:
Han blir venn med en aldrende prest og han involverer seg mer enn en betalt time med en ung, prostituert kvinne.
Han føler noe er galt, han ser fiender overalt.
Samtidig forbereder han den nye jobben.
«The American» er en briljant film.
En spenningsthriller, samtidig en psykologisk studie av en jaget mann.
Filmen er laget for amerikansk kapital, men romanen den baserer seg på er skrevet av en brite, også manusforfatteren er britisk.
Og regissøren Anton Corbijn er nederlandsk, tidligere mest kjent for sine musikkvideoer, blant annet med U2 og Metallica.
Også musikken er skrevet av en nederlender.
Regigrepene virker mer europeiske enn hollywoodske, både i den rolige rytmen i selve fortellerstrukturen, i stemningene, i presentasjonen av personene, i de filmatiske uttrykkene, uten at det noen gang blir tregt.
Filmen besitter en dyp nerve, den bygges finurlig opp, slik at hele tiden beholdes den ulmende spenningen og den tikkende uroen.
Handlingsutviklingen kan faktisk avleses i George Clooneys våkne ansikt.
Igjen:
Briljant.
Anbefales på det sterkeste.
Men husk for all del:
Dette er verken en videreføring av Clooneys «Oceans»-filmer eller en variant av Bruce Willis-universet.
Filmen minner faktisk mer om den første «Sjakalen»-filmen (etter Frederick Forsyths roman), den fra 1973.
| 1
|
600164
|
Forrykende actionmoro!
Sør Korea 2009
Regi:
Kim Jee-woon
Manus: Kim Jee-woon, Kim Min-suk
Musikk:
Dalparan og Jang Yeong-gyu
Skuespillere:
Jung Woo-sung, Lee Byung-hun, Song Kang-ho
Sensur:
15 år
Egnethet:
Ungdom/voksen
Dette actiondramaet, signert Kim Jee-won, henter sin handling fra slutten av 1930-årene under den japanske okkupasjonen av Mandsjuria.
Hovedfigurene er tre koreanere i landflyktighet: en dusørjeger (modellert med kraftige penselstrøk etter Clint Eastwoods figur i Sergio Leones westernfilmer), en ond leiemorder (en slags forsumpet utgave av Lee van Cleefs figur i de samme filmene) og en lystig/komisk lykkejeger (en kruttsterk blanding av Eli Wallach/Bud Spencer/Terence Hills figurer i italienske westernfilmer generelt).
De er alle på jakt etter et skattekart.
Av det faktum utspinnes, utvirvles og utdrønnes det følgende ingredienser i Kim Jee-woons fresende, filmatiske stekepanne:
Togran.
Slåsskamper med revolvere, geværer, kniver, økser, klubber.
Dynamitteksplosjoner.
Forfølgelser til hest.
Forfølgelser på motorsykler.
Forræderi.
Variasjoner av høk over høk – problematikken.
Denne koreanske western – vi våger den karakteristikken! – henter skamløst sin ild fra italieneren Sergio Leones westernfilmer, filmene som ga Clint Eastwood verdensberømmelse og skapte et ikon av hans figur i de filmene.
Likevel står filmen støtt på egne bein og lyser av egen kraft.
En ytterligere dveling ved dét:
Situasjoner og handlingsstruktur er glassklart inspirert av Sergio Leones filmer, men rytmen i denne filmen er svært ofte totalt annerledes.
Der Sergio Leone kunne være de tikkende, ventende pausers stilsikre mesterregissør, er Kim Jee-woon heseblesende.
Filmen minner mer om kollisjoner og utforkjøringer i et rallycross, enn de truende, tause atmosfærer i Leones filmer.
Dessuten trykkes det mest på figuren The Weird, den handlekraftige klovnen, enn på adapsjonene av Clint Eastwood og Lee Van Cleef.
Kort og enkelt:
En barsk gøyhet, men det er avgjort en fordel å vite mye om Sergio Leones filmer, om spaghettiwesterns i det hele tatt, for virkelig å verdsette dette.
| 1
|
600165
|
Uttrykksfull spenning, drama og idyll
Regi:
Lise I. Osvoll
Manus: Anne Elvedal, Lise I. Osvoll
Sensur: 7 år
Historien om Elias, redningsskøyten med de menneskelige egenskaper, var først en suksess som både tv-serie og som bøker.
Senere kom alle salgsproduktene.
Den første filmen om Elias, ”Elias og kongeskipet”, ble en meget pen suksess, den ble faktisk sett av over 250 000.
Redningsskøyta Elias er alltid positiv, hjelpsom, energisk, kreativ.
Han holder til i fiskeværet Lunvik, sammen med Kjapp, Tråle, Fiskehandleren, Goliat og mange andre.
Denne gangen dreier det seg om fiskeripolitikk og skattejakt.
Innbyggerne i Lunvik har lenge gledet seg til vinterfiske.
Kystvakten har nemlig sagt at om ikke Lunvik kan vise til et virkelig godt resultat av årets vinterfiske, vil Lunvik måtte stenge.
Men se så:
Et monstrum av et flytende fiskemottak, kalt Polarhavna, ligger lenger ute og truer Lunvik med den totale ruin.
Polarhavna styres av forretningsbåten Polardronninga, en giftig og iskald søring, i tillegg kvinne.
Hos henne arbeider den meget søte miniubåten Duppe.
Dermed er det lagt i kakkelovnen for et konfliktfylt drama, kollisjoner av fysisk og mental art, løgn, bløff og skurkestreker.
Og to nye kvinnefigurer… unnskyld: båter.
I bunn er det en historie om Det gode mot Det onde, her konkretisert gjennom den onde Polardronninga og den gode Elias og hans nye venninne, miniubåten Duppe.
Denne andre filmen har en annen dimensjon enn ”Elias og Kongeskipet”.
Visuelt er den mer storslått, animasjonen er bredere, smidigere og mer malerisk, og selve handlingsstrukturen har mer kjøtt på sidebeina enn den første filmen, i betydningen mer action, større stigning, mer effekter, litt mer nifshet og gru.
Faktisk såpass at vi bifaller sju års grensen.
Men den har også en forelskelse…
De norske stemmene har fyndig farge, med den nødvendige overdrivelse.
Sum:
Djerv og malerisk animasjonspenning – flott familiefilm!
Knut Holt
| 1
|
600166
|
Ond visitt fra Rommet
Regi:
Colin Strause, Greg Strause
Manus: Joshua Cordes, Liam O’Donnell
Musikk:
Matthew Margeson
Skuespillere:
Eric Balfour, Scottie Thompson, Donald Faison, Brittany Daniel
Sensur:
15 år
En krets av unge voksne våkner en morgen i LA opp til et syn som føles som et snøskred midt på sommeren:
Himmelen er dekket av enorme saker som ser ut som groteske biller.
Disse tingene tilhører ikke vår egen verden og de er ikke kommet på høflighetsvisitt.
I tillegg skyter de ut noe som ser ut som skilpadder med meget lange tentakler, pluss noe som likner dinosaurskjeletter med påmonterte lys og aggressiv fremferd.
Det er helt sikkert en meget påkostet produksjon, men filmen er billig i ånden.
Det som utvikler seg er, etter hvert, en larmende og banal actionfilm, med mye oppsperrede uttrykk og sammenbitte og/eller skingre replikker som ”Bli her!”, ”Kom igjen!” og ”La oss for helvete komme oss vekk herfra!”
Filmen har hentet, lånt, stjålet mye ild fra filmer som Blade Runner og for eksempel en regissør som Roland Emmerich, uten at den får noen alvorlige drag av verken Blade Runners sofistikerte eleganse, visuelt sett, eller Emmerich lekne fortellerlyst.
Her virker det som om ødeleggelseslyst er parret med karakterene i et videospill.
| 0
|
600167
|
Verbal duell
Frankrike/Tyskland2015
Drama/thriller/krigsfilm
Regi:
Volker Schlöndorff
Manus:Cyril Gely
Skuespillere:André Dussollier, Niels Arestrup, Robert Stadlober, Burghart Klaussner
Aldersgrense:11 år
Egnethet:
Voksen
Med litt research på nettet finner en raskt ut at det er mange ulike meninger om hva som er sannheten rundt hvorfor Paris ikke ble ødelagt under andre verdenskrig, og to ganske ulike filmer har blitt laget om temaet.
Den første filmen fra 1966 ”Is Paris Burning?” baserer seg på den tyske generalen Dietrich von Choltitz memoarer, mens den nye filmen ”Mannen som reddet Paris” bygger på diplomaten Raoul Nordlings (André Dussollier) memoarer.
Sannhet eller fiksjon, filmen er i alle fall både vellaget og velspilt, og ikke minst spennende.
Paris, Hitlers favorittby.
Likevel vil han ødelegge den som hevn for bombingen av Berlin.
Mannen som får ordren om å utføre dette oppdraget er den tyske generalen Dietrich von Choltitz (Niels Arestrup).
Han er klar til å utføre sin plikt, slik han også gjorde da han mottok ordren om utryddelsen av jødene.
Alt er rigget og klart med bomber plassert under alle viktige broer og bygninger.
Det eneste som mangler er generalens klarsignal, men det kommer aldri.
Var det på grunn av Nordling?
Filmens hovednerve og det som driver filmen fremover er den verbale duellen mellom generalen og diplomaten.
Og selv om en vet utfallet (Paris ble jo ikke ødelagt), er det likevel nervepirrende til siste slutt.
| 1
|
600168
|
Skjønnheten i det grusomme
DOKUMENTAR
Frankrike 2014
Originaltittel:
The Salt of the Earth
Regi: Wim Wenders, Juliano Ribeiro Salgado
Medvirkende: Wim Wenders, Sebastião Salgado, Lelia WanickSalgado, Juliano Ribeiro Salgado, Sebastiao Ribeiro Salgado, Hugo Barbier,Regis Muller, Jacques Barthelemy, Juliano Ribeiro Salgado
Manus: David Rosier, Juliano Ribeiro Salgado, Wim Wenders
Musikk:
Laurent Petitgand
Aldersgrense ikke oppgitt
I flere tiår har Sebastião Salgado reist inn og ut av helvete.
Og han har gjort det med kamera.
Han har fotografert desperate menneskemasser på flukt i Sudan, utsultede flyktningeleirer i Etiopia og et Kuwait hvor himmelen er en eneste svart sky av brennende olje.
Og alle bildene hans er tatt med den samme kombinasjonen av kaldt hode og empatisk blikk: perfekt komponerte, vakre og grusomme på samme tid, tidløse i all sin menneskelighet.
Men etter å ha fotografert uhyrlighetene i Rwanda på 90-tallet, mistet Salgado siste rest av tro på menneskeheten og trakk seg tilbake til familiegården i Brasil.
Da lå det enorme jordområdet helt brakk av tørke.
I dag, to og en halv millioner plantede trær senere, er gården blitt omgjort til nasjonalpark og Salgado konsentrerer seg om å ta bilder som hyller naturens skjønnhet.
Og disse bildene er minst like kraftfulle som noen av hans andre.
Slik blir dette en film man forlater med en følelse av at det finnes håp, tross alt.
«Jordens salt», laget av veteranregissøren Wim Wenders («Paris, Texas«) og Salgados sønn Juliano Ribeiro Salgado, gir oss hele mesterens liv og karriere.
De sterkeste historiene er det likevel fotografiene hans som forteller.
| 1
|
600169
|
Dystopisk føleri
USA2014
Drama/Sci-fi
Regi:
Phillip Noyce
Manus:Michael Mitnick, Robert B. Weide, basert på boken med samme navn av Lois Lowry
Skuespillere:
Alexander Skarsgård, Brenton Thwaites, Katie Holmes, Meryl Streep, Jeffbridges, Taylor Swift, Odeya Rush
Aldersgrense:11 år
Egnethet:Ungdom/voksen
Filmen ”The Giver” baserer seg på boken med samme navn av Lois Lowry, og er i samme sjangerfamilie som ”The Hunger Games” og ”Divergent”-serien.
”The Giver” handler om et fremtidig samfunn, som på utsiden er tilsynelatende perfekt uten krig eller lidelse, men som har måttet fjerne mye av det gode for å bli kvitt det onde.
Menneskene husker for eksempel ikke lenger hvordan det virkelig er å elske.
Bare én i samfunnet har minner om hvordan det var før, The Giver (Jeff Bridges), og nå er det 18-årige Jonas’ (Brenton Thwaites) tur til å bli den nye «Receiver of Memories», en slags vismann som skal videreføre arven fra den gamle verden slik den var før den apokalyptiske hendelsen som bare refereres til som The Ruin.
Men The Giver har en annen agenda som han trenger Jonas for å utføre.
Han vil gi alle minnene sine tilbake.
Filmen har en stjernespekket rolleliste som absolutt leverer varene, men selve manuset er ikke like imponerende.
Jeg har ikke lest boken, men jeg mistenker at mye er gått tapt på veien mot lerretet.
For fans av dystopiske historier, vil den nok likevel fenge, og den tilbyr en ny (dog noe naivistisk) tilnærming til sjangeren.
Mer følelser og mindre vold, men den bikker dessverre over i det banale.
| 0
|
600170
|
Alt om min venninne
KOMEDIE/DRAMA
Frankrike 2014
Originaltittel:
Une nouvelle amie
Regi og manus:
François Ozon
Skuespillere: Romain Duris, Anaïs Demoustier, RaphaelPersonnaz
Musikk:
Philippe Romby
Aldersgrense:
11 år
Egnethet:
Ungdom/Voksen
Etter at hennes beste venninne dør i ung alder, tar Claire (Anaïs Demoustier) på seg å hjelpe enkemannen David (Romain Duris) som sitter alene igjen med ansvaret for parets baby.
Men en dag hun kommer på uanmeldt besøk, finner hun — og her kommer den uunngåelige spoileren - David kledd opp i full drag.
Claire blir først frastøtt av Davids feminine jeg, så tiltrukket og til slutt forvirret.
Franske François Ozon har det med å pirke i sosiale tabuer.
«I de beste hjem» (2012) handlet om overskridelser av privatsfæren, «Ung og vakker» (2013) om frivillig tenåringsprostitusjon.
Dessverre får «Min nye venninne», som er basert på en novelle av den britiske spenningsforfatteren Ruth Rendell, på langt nær like mye ut av temaet transvestisme.
I en historie hvor forholdet mellom hovedkarakterene hele tiden er i endring, gjør Demoustier og Duris fine, nyanserte skuespillerprestasjoner.
Men filmen som helhet klarer aldri å bestemme seg for om den vil være en småfrekk komedie, et melankolsk drama eller en erotisk thriller.
I stedet ender den opp med å være litt av det ene og litt av det andre: en vaklende konstruksjon som blir stadig mer trettende i takt med at den blir stadig mindre troverdig.
| 0
|
600171
|
Et verdig farvel
Regi:
James Wan
Manus: Chris Morgan, Gary Scott Thompson
Skuespillere:
Vin Diesel, Paul Walker, Dwayne Johnson, Tyrese Gibson, Jason Statham, Michelle Rodriguez, Jordana Brewster, Kurt Russel, Djimon Hounsou, Ludacris
Aldersgrense:
11 år
På mange måter blir filmen litt ironisk , men også ekstra rørende, siden Paul Walker (Brian O´Conner) døde i en bilulykke i november 2013.
Han var bare halvveis gjennom filmingen da han døde, og det kunne ha betydd slutten.
På en eller annen måte, og med god hjelp av teknologiske duppedingser, har de imidlertid klart å fullføre filmen med bravur og verdighet.
Syveren fortsetter der sekseren slutte t. Dominic Toretto (Vin Diesel) og Brian O'Conner (Paul Walker) beseiret Owen Shaw, og har nå endelig kunnet reise tilbake til USA og leve de normale livene de drømte om.
Men lykken er kortvarig for Owens eldre bror, Deckard Shaw (Jason Statham), er ute etter hevn.
Dette er hjernedød action på sitt aller beste, med fantastisk kjemi mellom skuespillerne og med en ny regissør (James Wan, ”The Conjuring”) på laget som tilfører filmen en ekstra nerve.
Actionscenene er tatt til et helt nytt nivå i denne filmen .
De har aldri spart på verken kruttet, eller dollarene tidligere heller, men dette er helt vilt.
Bilene er mer i lufta enn på bakken, og biljaktene er koreografert som den fineste balletten.
Det er friskt, kreativt, ekstremt overdrevent og fantastisk underholdende.
Filmen avsluttes med et siste farvel med både Paul Walker og hans rollefigur Brian O´Conner.
| 1
|
600172
|
Thriller fra virkeligheten
Regi:
Laura Poitras
Medvirkende:
Edward Snowden,
Glenn Greenwald, William Binney, Ewen Macaskill, Jacob Applebaum
Aldersgrense:
Tillatt for alle
I januar 2013 sitter Pulitzer-vinner Laura Poitras dypt inni arbeidet med en dokumentarisk film om overvåkingen etter 11. september, da hun begynner å motta krypterte e-poster fra en avsender som kaller seg Citizenfour.
Han skriver at han har bevis på at det amerikanske sikkerhetsbyrået NSA (National Security Agency) har utviklet overvåkingsprogrammer som er ulovlige og som grovt invaderer folks rett til privatliv, og at blant andre NSA-sjefen Keith Alexander har løyet om dette til Kongressen.
Før Citizenfour (Edward Snowden) forlot NSA for siste gang, samlet han et bredt utvalg dokumenter som bevis.
Disse vil han gi fra seg til Laura Poitras og undersøkende journalist Glenn Greenwald.
De reiser til Hong Kong hvor Snowden befinner seg, og starter et intervju som varer i åtte dager.
I løpet av denne perioden publiserer Greenwald de første sakene, og ingen av livene deres vil noen gang bli som før.
Filmen oppleves nesten som en politisk thriller , bare at alt er fra virkeligheten.
Kameravinkling, klipping og valg av fokus er med på å formidle den nervepirrende stemningen, og filmen vant Oscar-prisen for beste dokumentar.
Filmen har skapt store bølger i store deler av veden, og har satt en viktig prinsipiell diskusjon på dagsorden.
| 1
|
600174
|
Svart og hvitt og alt i mellom
Regi og manus:
Mike Binder
Skuespillere:
Kevin Costner, Octavia Spencer, Anthony Mackie, Andre Holland, Bill Burr, Mpho Koaho, Gillian Jacobs, Jennifer Ehle, Jillian Estell
Musikk:
Terence Blanchard
Aldersgrense ikke oppgitt
Like etter at han er blitt enkemann , kastes Elliot (Kevin Costner) ut i en bitter rettssak om foreldreansvaret for sitt syv år gamle barnebarn Eloise (Jillian Estell).
Eloises avdøde mor var hvit, faren hennes er svart.
Striden står om barnet skal vokse opp hos den velstående Elliot eller farmor Rowena (Octavia Spencer) og hennes store, brokete familie i et av Los Angeles' mindre bemidlede strøk.
«Black or White» har flere tiltalende trekk .
Ikke minst er den godt spilt.
Costners Elliot — en velmenende fyr som undergraver saken sin ved å bælme whisky dagen lang - ulmer med en blanding av uforbeholden kjærlighet til Eloise og et undertrykt sinne.
Spencer er karismatisk i rollen som driftig, men ikke alltid like klartenkt matriark.
Filmen finner en hel del humor i dragkampen mellom disse to.
Men fremfor alt er «Black or White» et veldig amerikansk melodrama.
Den nøyer seg ikke med å forklare noe hvis den også kan overforklare.
Den er helt skamløs i bruken av følelsesmanipulerende musikk.
Og selv om poenget åpenbart er å fortelle oss at ingenting er enten svart eller hvitt her i verden - heller ikke i rasespørsmål - er den alt for rund i kantene til å formidle noe ut over akkurat dét.
| 0
|
600176
|
Nå kommer den og tar deg
Regi og manus:
David Robert Mitchell
Skuespillere:
Maika Monroe, Keir Gilchrist, Daniel Zovatto,Lili Sepe, Jake Weary, Olivia Luccardi
Aldersgrense:
15 år
Jøje meg.
Det er ikke ofte en filmanmelder sitter på pressevisning — helt alene i kinosalen en mandag formiddag - og kjenner paranoiaen prikke i bakhodet.
Men det siste årets store skrekkfilm-hype viste seg å være akkurat så gruoppvekkende god som internettet hadde lovet.
Like etter at hun har hatt sex med Hugh for første gang, får Jay vite at hun er blitt smittet med en forbannelse.
Fra nå av vil hun alltid være forfulgt.
Og den - eller det - som jager henne vil ikke la seg stoppe før hun er død.
Tenåringene, forstadssettingen og den konstante faren , de sakteglidende kamerabevegelsene og det kjølige, elektroniske lydsporet:
«It Follows» fremstår til tider som en ren hyllest til John Carpenter-klassikeren «Halloween» (1978).
Men «It Follows» er på mange måter en vel så smart film.
Den leker seg med våre forventninger om hva en skrekkfilm skal være.
Den forstår at det er trusselen om at noe grusomt skal skje - snarere enn det grusomme i seg selv - som er det virkelig skremmende.
Og dens avmålte tempo og vagt drømmeaktige atmosfære, gjør at sjokket blir desto større når helvete først bryter løs.
Jeg forlot visningen med en klar følelse av at noen - eller noe - fulgte like etter.
| 1
|
600177
|
Et mysterium pakket inn i en gåte
Regi:
Bobbie Peers
Skuespillere: August Diehl, Jørgen Langhelle, Alexandra Rapaport, Sara Hjort Ditlevsen, Ingvar Eggert Sigurdsson, Jo Adrian Haavind
Manus:
Bjørn Olaf Johannessen
Musikk:
Nicholas Sillitoe
Aldersgrense: 7 år
En tysk tryllekunstner kommer til lille Grong i Nord-Trøndelag.
Hvor han har vært og hvor han er på vei, later han ikke til å vite selv engang.
Men han får jobb med å underholde på det lokale hotellet, og snart er han også involvert i letingen etter en ung kvinne som har forsvunnet.
Så begynner ting å bli underlige.
Tettstedet, hotellet, den tilreisende, den mystiske piken — det er ikke så lite «Twin Peaks» over «Dirk Ohm
- Illusjonisten som forsvant».
Det ville likevel være synd å si at regissør Bobbie Peers har samme grep om drømmeaktig uhygge som en David Lynch.
Rent visuelt gjør Peers fine ting .
Han får mye stemning ut av både mørke hotellkorridorer og kalde, nord-trønderske vinterdager.
Og i August Diehl (sist sett i «Inglourious Basterds»!) har han en skuespiller som får det beste ut av en vág og vanskelig rolle.
Men fremdriften i historien er så som så - for mange scener fører aldri noe sted - og den melankolske tonen oppleves etter hvert ensformig.
Mest kritisk er det likevel at man egentlig aldri - i motsetning til i «Twin Peaks» - får følelsen av at det foregår noe interessant under overflaten.
Man kan komme langt med antydninger, men da bør det helst være noe mer der også.
| 0
|
600179
|
Marias kors å bære
Sjanger:
Drama
Aldersgrense:
11 år
Egnethet:
Ungdom/Voksen
Regi:
Dietrich Bruggemann
Skuespillere:
Lea van Acken, Franziska Weisz, FlorianStetter
Manus:
Anna Brueggemann, Dietrich Brueggemann
Den tyske Sølvbjørn-vinneren «Korsveien» har en veldig spesifikk og ikke så lite symboltung dramaturgi.
Akkurat som Jesu lidelsesvei, Via Dolorosa, i katolsk tradisjon blir delt opp i 14 «stasjoner» — én for hver hendelse fra Jesus blir dømt til døden til han gravlegges - er filmen delt opp i 14 scener.
Hver scene følger konfirmanten Maria (Lea van Acken), og alle er filmet i lange, statiske tagninger:
Maria på skolen, Maria ved familiens middagsbord, Maria i skriftestolen, Maria på sykehuset.
Og for hvert strengt regisserte, strengt naturalistisk spilte tablå, stiger ubehaget i seeren.
Maria, går det langsomt opp for oss, er ikke bare «katolsk», «kristen» eller «religiøs», hun er en fundamentalist.
Og identifikasjonen hennes med Jesu lidelser, får en stadig mer usunn karakter.
«Korsveien» er en hard film.
Formen er krevende og innholdet vil være tungt å svelge for mange.
Den kan likevel ikke sies å være verken anti-katolsk, anti-kristen eller anti-religiøs - faktisk kan det virke som om den holder døren åpen for et mirakel - men den har mye å si om hvor destruktivt fundamentalisme er.
Slik griper filmen an en aktuell samfunnsdebatt fra en helt annen vinkel enn den mest opplagte.
| 1
|
600181
|
Overfladisk og intetsigende
Sjanger:
Drama/Familie/Musikal
Regi:
Will Gluck
Manus: Aline Brosh McKenna, Will Gluck, basert på entegneserie av Harold Grey
Skuespillere:Cameron Diaz, Jamie Foxx, Quvenzhane Wallis, Rose Byrne, Bobby Cannavale
Aldersgrense:
Alle
Egnethet:
Familie
Ti år gamle Annie Bennett (Quvenzhane Wallis) bor i et fosterhjem i Harlem, og drømmer om at foreldrene en dag vil komme tilbake for å hente henne.
I mellomtiden gjør den bitre fostermoren, Colleen Hannigan (Cameron Diaz), livet surt for henne og de andre fosterbarna.
Milliardæren Will Stacks (Jamie Foxx) jobber hardt med sin borgermesterkampanje, men så møter han Annie og alt endrer seg.
Ved å ta en historie som opprinnelig fant sted på 1930-tallet under den store depresjonen og flytte den frem til vår tid, ødelegger du mye av det som driver historien allerede der.
Motivasjonen til karakterene blir vanskeligere å forstå når de egentlig ikke har så tøffe liv, og mange av sangene og scenene passer heller ikke inn i vår tid.
De nye sangnumrene som er tilføyd hjelper heller ikke, og hele filmen fremstår som en dårlig Nickelodeon-produksjon.
Intensjonen med ”remaken” er tydelig og god.
Hovedpersonene er afroamerikanske, musikken er ikledd ny hiphop-drakt og filmen er produsert av Jay-Z og Will Smith, men det funker bare ikke.
De burde heller ha laget en helt ny historie — ikke prøvd å ”pimpe” opp noe som allerede er perfekt.
Det som var en rørende historie som traff deg midt i hjertet, er nå overfladisk og intetsigende.
All ”blingen” i verden kan ikke få denne versjonen til å skinne.
| 0
|
600182
|
Inspirerende fra virkeligheten
Sjanger:
Drama/Biografi
Regi:
Jean-Pierre Ameris
Manus: Jean-Pierre Ameris, Phillippe Blasband
Skuespillere:
Ariana Rivoire, Laure Duthilleul, Martine Gautier, Sonia Laroze, Patricia Legrand, Christophe Tourette, Giles Treton, Isabelle Carre, Brigitte Catillon
Nasjonalitet:
Frankrike 2014
Aldersgrense: 7 år
”Historien om Marie” er basert på virkelige hendelser som fant sted i Frankrike på slutten av 1800-tallet.
14-årige Marie Heurtin, ble født både blind og døv i 1885, og kunne ikke kommunisere med omverdenen.
Hun ble diagnostisert ”åndssvak”, men faren nektet å legge henne inn på mentalsykehus.
Heldigvis ble hun reddet ut av sitt mørke og stille fengsel av nonnen Marguerite, og resten av nonnene ved Larnay-instituttet for døve.
Marie er som et vilt dyr i starten.
Foreldrene har, selv om de har elsket henne aldri så høyt, aldri klart å lære henne noe.
De har ikke engang klart å få på henne sko eller gre håret hennes.
I over åtte måneder strever og sloss Marguerite med å prøve å lære henne tegnspråk, og så en dag løsner det endelig.
Dessverre lider Marguerite av en dødelig lungesykdom, men hun er likevel bestemt på å lære Marie alt hun kan før hun dør.
Filmen er ikke så sørgelig og tragisk som det kanskje virker, men tvert imot en varm og rørende fortelling om å overkomme vanskelige fysiske og psykiske hindringer.
Skuespillerne er fantastiske, og formidler karakterenes kjærlighet og vennskap på en måte som treffer rett i hjertet.
Filmen har også masse glimt i øyet, håp og inspirasjon.
Alt er mulig med kjærlighet og pågangsmot.
| 1
|
600184
|
Kjærlighet og opprør
SJANGER: ACTION/DRAMA
REGI:
Robert Schwentke
MEDVIRKENDE: Shailene Woodley, Ansel Elgort, Theo James, Naomi Watts, Miles Teller, Kate Winslet, Jai Courtney, Octavia Spencer, Zoe Kravtiz, Ashley Judd, Mekhi Phifer, Cynthia Barrett.
NASJONALITET:
USA 2014
«Insurgent» er andre filmen i «Divergent»-serien basert på de bestselgende bøkene av Veronica Roth.
Den første filmen traff litt på utsiden av blinken, men denne gangen traff de midt i.
Det er umulig å ikke sammenlikne med « The Hunger Games»-filmene, og der de i forrige film ikke rakk Jennifer Lawrence og kompani til knærne, er de i denne filmen helt på høyde.
De har virkelig satt inn et ekstra gir, og den nye regissøren Robert Schwentke («RED», «Flightplan«) er rett mann for jobben.
Historien har alt.
Spenning, action, svik, sorg og kjærlighet.
Opprøreren Tris (Shailene Woodley) og hennes kjæreste Four (Theo James) gjemmer seg for den maktsyke lederen for De Lærde, Jeanine (Kate Winslet), mens de leter etter flere allierte i ruinene av et futuristisk Chicago.
Jeanines nett strammer seg rundt dem, og de trenger både mot og litt flaks hvis de skal unnslippe med både liv og lemmer i behold.
Skuespillerne har omfavnet karakterene og er mye mer troverdige og ikke så stive som i første filmen, og handlingen suger deg inn.
For fans av dystopiske filmer og av ”Divergent”-serien, er dette julaften, men du må faktisk ikke være spesielt interessert i sjangeren for å nyte filmen.
En positiv overraskelse.
| 1
|
600185
|
Lang marsj mot likhet
DRAMA/BIOGRAFI
England 2014
Regi:
Ava DuVernay
Medvirkende:
David Oyelowo, Giovanni Ribisi, Tim Roth, CubaGooding Jr., Tom Wilkinson, Oprah Winfrey, Common, Lorraine Toussaint,Alessandro Nivola, Andre Holland, Dylan Baker, Carmen Ejogo, Tessa Thompson,Wendell Pierce, Keith Stanfield, Omar J. Dorsey
Manus: Paul Webb
Musikk:
Jason Moran
Aldersgrense:
11 år
I 1965 sto et av de viktigste slagene i den amerikanske borgerrettighetskampen.
Da ledet Martin Luther King Jr. en 80 kilometer lang marsj fra Selma til Montgomery i det fremdeles rasesegregerte Alabama.
Kravet var lik stemmerett for alle.
Marsjen ble møtt med hester, tåregass og batonger, men endte likevel i triumf da president Lyndon B. Johnson gikk med på å signere nye stemmerettslover.
Vel vitende om hvilke klisjéfylte hengemyrer historiske drama og biografiske filmer kan være, har regissør Ava DuVernay klokelig valgt å konsentrere seg om en begrenset periode i både borgerrettighetskampen og Kings liv.
Og i stedet for de store «Jeg har en drøm»-øyeblikkene, fokuserer hun på det politiske spillet og menneskene som deltok i det.
Dette har det blitt like nøktern og grundig som verdig og gripende film av.
Den sentrale prestasjonen i et fremragende skuespillerensemble, er det David Oyelowo som står for.
I de «små» øyeblikkene er hans Martin Luther King Jr. sliten og plaget av tvil.
Men når det først gjelder, er det som om han vokser med et par meter.
Den klimaktiske talen han holder på trappen opp til Alabamas Capitol, har kraft til å slå pusten ut av noen og enhver.
| 1
|
600186
|
Hardkokt og forfengelig
THRILLER
"The Gunman"
Spania/Frankrike/Storbritannia 2015
Regi:
Pierre Morel
Skuespillere:
Sean Penn, Javier Bardem, Idris Elba, Melina Matthews, Mark Rylance, Ray Winstone, Jorge Leon Martinez, Jasmine Trinca
Manus:
Pete Travis
Aldersgrense:
15 år
Egnethet:
Ungdom/Voksen
Sean Penn har til nå vært kjent som karakterskuespiller, regissør av seriøse dramaer og en av de mest høylytte representantene for det liberale Hollywood.
«The Gunman» er filmen hvor han gjenoppfinner seg selv som hardkokt actionhelt.
Og det er vanskelig å se 54 år gamle Penn med gønner, kevlarvest og nyervervede muskler, uten at ordet «midtlivskrise» melder seg.
Penn er sikkert i stand til å forsvare at han bruker en høyst reell situasjon — samrøret mellom ideelle bistandsorganisasjoner og profittsøkende sikkerhetsselskaper i det kaotiske, konfliktherjede Kongo - som bakteppe for denne røverhistorien.
Men det ville selvsagt ha vært enklere om regissør Pierre Morel, samme mann som med «Taken» (2008) gjorde actionstjerne av Liam Neeson, hadde klart å heve «The Gunman» over B-filmklisjeene.
Slik det er, blir verdens harde realiteter aldri viktigere enn alle de heseblesende forfølgelsesscenene eller hovedpersonens kjærlighetsliv.
Og selv om Sean Penn har sterkere tilstedeværelse enn filmbarskinger flest - og atpåtil er omgitt av tungvektere som Javier Bardem, Idris Elba og Ray Winstone - fremstår ikke dette som noe mer enn en middelaldrende manns smått patetiske forfengelighetsprosjekt.
| 0
|
600187
|
En fest for øyet
Regi:
Kenneth Branagh
Manus: Aline Brosh McKenna, Chris Weitz
Skuespillere:
Cate Blanchett, Lily James, Helena Bonham Carter, Stellan Skarsgård, Richard Madden, Holliday Grainger, Sophie McShera
Aldersgrense:
Tillatt for alle
Ingen andre enn Disney klarer å lage eventyrfilmer like bra når de først slår til, og det har de jammen gjort med ”Eventyret om Askepott”.
Filmen er så eventyrlig magisk, fargerik, romantisk og akkurat passe sørgelig til at den kryper inn under huden på deg og produserer gåsehud resten av dagen.
Ella (Lily James) vokser opp elsket og trygg i sitt lille vakre hjørne av verden.
Da moren blir alvorlig syk og ligger for døden, lover Ella å fortsette å være modig og snill.
Dette settes imidlertid på prøve da faren gifter seg på nytt.
Hennes nye og onde stemor (Cate Blanchett) og hennes to motbydelige døtre Anastasia (Holliday Grainger) og Drizella (Sophie McShera) flytter inn, og snart er ikke Ella mer enn en tjenestejente de kaller Askepott.
De fleste av oss kjenner godt historien om Askepott fra før , og filmen er veldig tro mot den originale Disney-tegnefilmen fra 1950.
Så ja, Askepott får sin prins og sin lykkelige slutt.
Filmen er ikke kjedelig av den grunn.
Tvert imot.
Den er til tider svært nervepirrende, mye på grunn av Cate Blanchetts fantastiske tolkning av den onde stemoren.
Flott regi av Kenneth Branagh og fantastiske skuespillere , men det er det visuelle uttrykket og kostymene som virkelig sjeler showet.
En fest for øyet for både store og små.
| 1
|
600189
|
Fantastisk godbit
Norge/Sverige 2015
Drama
Regi:
Ronnie Sandahl
Manus: Ronnie Sandahl
Skuespillere:
Henrik Rafaelsen, Bianca Kronlöf, Mona Kristiansen, Petronella Barker, Kyrre Barker, Trine Wiggen
Aldersgrense:
Tillatt for alle
Egnethet:
Ungdom/voksen
”Svenskjævel” er en fantastisk liten godbit.
Den er frisk, original, aktuell og tar for seg virkelighetens skyggesider og solsider, og gir oss et innblikk i hvordan det er for mange av de unge svenskene som etter hvert er blitt en del av den norske arbeiderklassen.
Historien handler om 23 år gamle Dino (Bianca Kronlöf) , som er en av mange svenske ungdommer som søker jobb i Norge.
Hun bor i et svensk bokollektiv mens hun jakter på jobber og forsøker å hanskes med sine indre demoner.
Hun får etter hvert napp hos en tilsynelatende rik og vellykket familie, men som på innsiden egentlig holder på å gå fullstendig i oppløsning.
Faren i familien (Henrik Rafaelsen) blir straks betatt av den frigjorte og litt mystiske kvinnen, og det samme gjør husets tenåring Ida (Mona Kristiansen).
Trekantdramaet som utfolder seg er både vakkert og trist på samme tid, og det er så velspilt og bra formidlet at en nesten føler seg som en inntrenger til noen ytterst private øyeblikk.
Filmen sanker priser i både inn— og utland og manusforfatter og regissør, Ronnie Sandahl som egentlig er journalist og forfatter, imponerer stort med sin spillefilmdebut.
Historien er samfunnsaktuell og stiller interessante spørsmål, samtidig som den er et vakkert og upyntet portrett på ekte mennesker.
| 1
|
600190
|
Mørk og morsom
Argentina 2014
Svart komedie
Regi:
Damián Szifrón
Manus: Damián Szifrón
Skuespillere:
Ricardo Darín, Leonardo Sbaraglia, Rita Cortese, Julieta Zylberberg, Erica Rivas, Diego Gentile
Aldersgrense:
11 år
Egnethet:
Ungdom/voksen
”Wild Tales” er en fabelaktig absurd samling av hverdagsøyeblikk de fleste kan kjenne seg igjen i, men som tar uventede og ekstreme retninger.
Filmen er ikke én lang historie, men flere ulike historier etter hverandre som likevel knyttes sammen av en rød tråd — karma.
”Karma’s a bitch” sier de i USA, og jeg kan egentlig ikke finne noen bedre måte å beskrive det som formidles i denne filmen på.
Dette er beksvart komedie på sitt beste, og de morsomste øyeblikkene kommer der du minst venter dem.
Den argentinske manusforfatteren og regissøren Damián Szifrón, har satt fokus på en rekke temaer som ikke en trenger å være argentinsk for å forstå - en trenger bare å være menneske.
Hvor mange har ikke følt sinne overfor andre bilister i trafikken, eller følt seg hjelpeløse i møte med byråkratiske lover og regler, eller hatt lyst til å hevne seg på noen som har gjort deg urett?
Vel, i ”Wild Tales” er det ingen som holder tilbake noe som helst.
Tilsynelatende normale mennesker går helt amok, koker over og slipper løs all sin vrede.
Dette får både overraskende og harde konsekvenser, som er svært underholdende og samtidig tankevekkende.
Noen ganger lønner det seg kanskje å telle til ti?
Fabelaktig film for voksne.
| 1
|
600192
|
På bar med mafiaen
DRAMA/KRIM
"The Drop"
USA 2014
Regi:
Michael R. Roskam
Skuespillere:
Tom Hardy, Noomi Rapace, James Gandolfini,Matthias Schoenaerts, James Frecheville, John Ortiz, Elizabeth Rodriguez,Michael Aronov, Erin Darke, Jeremy Bobb, Michael Esper, Tobias Segal, MorganSpector
Manus: Blair Breard, Dennis Lehane, Dylan Clark, MikeLarocca, Peter Chernin,
Musikk:
Marco Beltrami, Raf Keunen
Aldersgrense ikke oppgitt
«The Drop» er en gangsterfilm som egentlig ikke handler om gangstere.
I stedet handler den om de som må leve med konsekvensene av aktivitetene deres.
Bob (Tom Hardy) jobber i baren til sin fetter Marv (James Gandolfini).
Han er en enkel og jordnær fyr, grunnleggende snill.
Men Marvs bule blir noen ganger brukt som «drop bar» — et sted hvor lyssky typer leverer og henter penger - og når Bob og Marv en dag blir ranet, begynner problemene å tårne seg opp.
Det er på mange måter en gammeldags film regissør Michael R. Roskam og forfatter Dennis Lehane («Mystic River«) har laget.
Lik sjangerens klassikere fra 1970-tallet, bruker den mer tid på karakterskildringer enn action.
Men når trykkokeren først eksploderer, blir den tålmodige, oppmerksomme seer desto rikere belønnet.
Formen får også det beste ut av skuespillerne.
Både britiske Tom Hardy («The Dark Knight Rises«) og svenske Noomi Rapace («Menn som hater kvinner«), som spiller Bobs skadeskutte venninne, er tvers gjennom troverdige som arbeiderklassefolk fra Brooklyn.
Og det er vemodig fint å se alltid stødige, alltid karismatiske James Gandolfini («The Sopranos«) i det som skulle bli hans siste rolle.
Enda godt at det var en verdig en.
| 1
|
600196
|
Drapsrobotene er her
Regi og manus:
Tonje Hessen Schei
Aldersgrense:
11 år
Krig er ikke hva det en gang var .
Ved hjelp av droner — fjernstyrte, ubemannede bombefly - har USA det siste tiåret «tatt ut» flere tusen antatte terrorister i land som Pakistan, Jemen og Somalia uten å bruke en eneste bakkesoldat.
De som opererer dronene sitter trygt plassert på hemmelige baser et eller annet sted i midtvesten.
Derfra ser de ingen ansikter, bare skygger på en dataskjerm.
Ingen vet hvor mange uskyldige sivile de har drept.
Den norske regissøren Tonje Hessen Schei intervjuer tidligere droneoperatører - blant dem en ung mann som forteller hvordan det føles å ha 1600 menneskeliv på samvittigheten - og pakistanske familier som bokstavelig talt lever i skyggen av dronene.
Hun viser også hvordan det «militærindustrielle kompleks» bruker dataspill til å rekruttere nye operatører, og hvor enkelt dronene gjør det for amerikanske myndigheter å omgå internasjonale lover.
I det hele tatt:
Å se «Drone» føles som å se et stykke dystopisk science fiction .
Samtidsbildet den tegner er opprørende og fremtidsperspektivene er til å få frysninger av.
Nå er det selvsagt bare et tidsspørsmål før også terroristene begynner å bruke droner.
Og når det skjer, er ingen - absolutt ingen - trygge.
| 1
|
600197
|
Grøss på landet
Aldersgrense:
15 år
«The Woman in Black» (2012) var en fiks liten spøkelsesfilm av den gamle skolen.
I den fulgte vi Harry Potter — unnskyld!
- Daniel Radcliffe mens han løste mysterier som lå begravet i et avsidesliggende kråkeslott på den engelske landsbygden.
«The Woman in Black 2: Angel of Death» mangler Radcliffe, er litt mindre fiks og gir oss de samme mysteriene en gang til.
Vi har flyttet oss 40 år frem i tid , til 1941, og London blir bombet av tyskerne.
Til Eel Marsh House kommer en gruppe små barn og deres to kvinnelige lærere.
Men selv om de her er skjermet for krigen, er det ikke fred å få.
Damen i sort går fremdeles igjen, og hun gjør fremdeles forferdelige ting med små barn.
«The Woman in Black 2: Angel of Death» er flott å se på , det skal den ha.
Den får mye atmosfære ut av settinger som i utgangspunktet er klisjeer av mest utbrukte slag: støvete barnerom, dunkle kjellere, tåkete myrer.
Problemet med filmen er at den har så lite å fortelle.
Radcliffe kom tross alt til bunns i sakene forrige gang.
Hyppig bruk av bø!
-effekter - plutselige, unaturlig høye lyder, ting som bare popper opp i bilderammen - er på langt nær nok til å kompensere for lav temperatur og en svært slak spenningskurve.
| 0
|
600198
|
Vilt og voldsomt
Aldersgrense:
Tillatt for alle
”SvampeBob Firkant Filmen — Svamp på land” er vill, surrealistisk , bråkete, skrikete og innimellom litt morsom.
Men når den varer i over en og en halv time, blir det noe i overkant.
Filmen er basert på den populære Nickelodeon-serien med samme navn, og blander animasjon og virkelige bilder.
Antonio Banderas spiller piraten Burgerskjegg.
Han jakter på den siste siden i en magisk bok, som kan gjøre alle hans onde planer til virkelighet.
Siden viser seg å være oppskriften til den hemmelige og superpopulære krabbeburgeren, og da Burgerskjegg stjeler den blir det helt kaos i den lille undervannsbyen Bikinibunnen der SvampeBob og hans venner bor.
SvampeBob, Patrick og resten av gjengen må begi seg opp til overflaten for å finne igjen oppskriften og redde byen sin.
Den eneste måten de kan bekjempe Burgerskjeggs onde planer, er ved å forvandle seg til superhelter ved hjelp av den magiske boken.
Manuset spriker i øst og vest , og en blir helt svett av å prøve å følge med, men filmen er visuelt stilig og har mange kule spesialeffekter.
Alt går derimot for fort, så en rekker egentlig ikke å le av de tingene som er morsomt.
Det er som om alle karakterene går på speed, men selvfølgelig er dette sett gjennom godt voksne øyne.
| 0
|
600200
|
Mas på museet
Aldersgrense: 7 år
Ideen bak «Natt på museet»-filmene er enkel , men slett ikke dum.
Det burde ha vært mulig å få en god del gøyal, familievennlig underholdning ut av at alle utstillingsobjektene på Naturhistorisk museum i New York hver natt våkner til liv.
Dessverre har det blitt mer mas og fjas enn virkelig moro ut av det hele.
Og i film nummer 3 går det for alvor på stumpene.
Her tar nattevakten Larry (Ben Stiller) med seg hele kostebinderiet — cowboyen, den romerske centurionen, den egyptiske faraoen, Attila huneren, Teddy Roosevelt og alle sammen - til London.
Sceneskiftet gjør ikke stort fra eller til.
Det går i slapstick, spesialeffekter og tissende aper denne gangen også.
Nå er det ikke noe galt i verken slapstick, spesialeffekter eller tissende aper.
Men filmer som dette bør også ha noe mer ved seg - for eksempel litt sjarm, overskudd eller galskap - og «Natt på museet:
Gravkammerets hemmelighet» har knapt ett genuint inspirert øyeblikk å by på.
I stedet resirkulerer filmskaperne gamle gags og satser på at et utall gjestestjerner - blant dem en slitent utseende Robin Williams og en eldgammel Mickey Rooney, begge nå avdøde - skal tilføre et ekstra løft.
Det gjør de beklageligvis ikke.
| 0
|
600203
|
Publikums-pleaser
USA 2015
Aldersgrense: 15 år_
**
”Fifty Shades of Grey” er basert på den første boken i trilogien av E. L. James med samme navn, og den leverer stort sett det en forventer.
Faktisk er filmen hakket bedre enn boken på noen områder, for det er en del overflødige sex-scener og tragisk dialog som er kuttet bort.
De kunne med fordel ha endret mer av dialogen, som er så klein til tider at tærne krøller seg den gale veien.
Når det er sagt , er det absolutt en scene eller to som får tærne til å krølle seg den rette veien, og filmen er helt klart en publikums-pleaser.
Dakota Johnson er den største positive overraskelsen.
Hun klarer å formidle både Anastasias sårbarhet og styrke på en troverdig måte.
I første del av filmen går det litt trått.
Kjemien mellom hovedpersonene virker tilgjort, og det er dårlig flyt mellom scenene.
Alt virker kunstig og iscenesatt.
Mot slutten tar det seg imidlertid opp, og avslutningen er på grensen til gripende.
Det kan forhåpentligvis love godt for en oppfølger.
Denne filmen var bedre enn forventet, men den kunne ha vært så veldig mye bedre.
Tror likevel at venninnegjenger rundt om i landet får seg en underholdende kinokveld.
De som har problemer med mye nakenhet, bør nok styre unna, men det er på ingen måter sjokkerende.
Det er først og fremst et kjærlighetsdrama med noe attåt.
| 0
|
600204
|
Animerte ullkorn
Regi og manus:
Mark Burton, Richard Starzack
Aldersgrense:
Tillatt for alle
Filmene fra det britiske animasjonsstudioet Aaardman er klin umulige å ikke like.
Og mer og mer føles varmen, viddet og oppfinnsomheten som gjennomsyrer dem — for ikke å snakke om den åpenbare kjærligheten som ligger i hver eneste lille klump av møysommelig utformet plastilin - som en nødvendig motvekt til all den lettvinte, masseproduserte underholdningen vi ellers fallbys.
Slik er det også med denne første helaftens filmen om sauen Shaun.
Her prøver den driftige lille ullklumpen å ordne en etterlenget fridag for seg og resten av dyrene på gården.
Men etter en serie herlig usannsynlige hendelser, havner hele gjengen, bonden inkludert, i storbyen.
Og selvsagt går veien hjem igjen via nye serier med enda mer herlig usannsynlige hendelser.
Filmversjonen av Shaun er muligens ment for litt større barn enn TV-serien.
Handlingen er i hvert fall hakket mer komplisert og de halsbrekkende forfølgelsessekvensene hakket mer voldsomme.
Men ellers er alt akkurat slik vi forventer det: rikt på fiffige visuelle detaljer, enda rikere på varme og klokskap.
Og alt sammen blir formidlet uten at et eneste forståelig ord blir sagt.
Måtte vi aldri begynne å ta kvalitet av dette kaliberet for gitt.
| 1
|
600205
|
På trynet i rommet
Regi og manus:
Andy Wachowski, Lana Wachowski
Skuespillere:
Mila Kunis, Channing Tatum, Douglas Booth, Eddie Redmayne, Sean Bean, Terry Gilliam, James D'Arcy, Maria Doyle Kennedy
Aldersgrense:
11 år
Med «The Matrix» (1999) laget Wachowski-brødrene den definitive millenniumsfilmen.
Men det var 15 år siden, og ingen av de senere forsøkene deres — to «Matrix»-oppfølgere, «Speed Racer» (2008) og «Cloud Atlas» (2012) - har vært i nærheten av å fange tidsånden på samme måte.
«Jupiter Ascending» representerer ikke et steg i riktig retning.
Tvert i mot er dette akkurat den typen oppblåst «space opera»-nonsens «The Matrix» burde ha satt en stopper for.
Jupiter Jones (Mila Kunis) er vaskedamen som en dag blir oppsøkt av rom-«hunken» Caine (Channing Tatum).
Den arme kvinnen er egentlig arvingen til et intergalaktisk familieimperium, må vite.
Ære være Kunis for at hun klarer å holde masken .
I møte med Tatums eyeliner, spisse ører og dustete lille skjegg, kan det ikke ha vært lett.
Og hun får ingen hjelp av verken sine øvrige medspillere - blant dem en gjeng utrolig affekterte briter - spesialeffektene - som søles bort på barnsligheter som svevestøvler og snakkende firfisler med vinger - eller Wachowskienes manus - en tåkete blanding av prinsessedrømmer og guttebokeventyr.
«Jupiter Ascending» er noe nær en total falitterklæring fra dem som en gang var science fiction-filmens fremtid.
| 0
|
600206
|
#AltForÅBliKjendis
Regi:
Tobias Frøystad
Skuespillere:
Jørgen Kjønø, Tayo Cittadella Jacobsen
Aldersgrense:
11 år
Det kanskje beste man kan si om «The Dextape», er at den ikke gir seg ut for å være noe annet enn den er: en tullete tulledokumentar om to tullinger.
Og når listen først er lagt såpass lavt, blir eimen av nullbudsjett, amatørskap og russerevy noe man kan leve med.
I det tullballet begynner , har de enkle, festglade herrene Jørgen «Dex» Kjønø og Tayo «Fab» Citadella Jacobsen, kjent fra gonzo-reiseshowet «Dexpedition» på VGTV og MTV, nettopp kjørt den såvidt påbegynte karrieren sin i grøften.
Det har noe med en pinlig sexvideo å gjøre.
Veien tilbake til rampelyset går via alle de tidsriktige kjendisgreiene: modelljobbing, eget klesmerke, stand-up, rapping.
At de to ikke har talent for noen av delene, spiller ingen rolle.
Dette handler kun om å bli kjent.
«The Dextape» er en film man fint kan lolle til samtidig som man holder et halvt øye med livet på Snapchat.
Storyen er løs, formen episodisk, tempoet høyt og i hvert fall en del av vitsene — fremført på lett enerverende sitcom-amerikansk - riktig festlige.
80 minutter i dette selskapet er likevel å tøye strikken.
Spørsmålet er om ikke tullebukkene «Dex» og «Fab» hadde vært best tjent med å tulle videre i det korte webisode-formatet.
| 0
|
600207
|
Nok en kompisfilm
Aldersgrense:
11 år
Seth Rogen, Evan Goldberg og James Franco har tidligere samarbeidet på filmer som «The Pineapple Express» og «This Is the End», og filmene består stort sett av de samme ingrediensene — dop, sjåvinistiske vitser og pubertal humor.
«The Interview» er likevel hakket bedre enn de foregående filmene, mye på grunn av Randall Park som Kim Jong-un og Diana Bang som hans offiser, og Rob Lowe og Eminem i rollene som seg selv.
Dave Skylark (James Franco) er den selvgode , men ikke spesielt intelligente, verten for talkshowet «Skylark Tonight».
Sammen med produsenten og kompisen, Aaron Rapaport (Seth Rogen), serverer han USA de mest tabloide historiene de kan finne.
Så lander de sitt livs scoop - et intervju med Nord-Koreas diktator Kim Jong-un.
Dette blander selvfølgelig CIA seg opp i, og den ene komplikasjonen avløser den andre.
Filmen, som ble trukket før den opprinnelige premieredatoen 1. juledag grunnet terrortrusler fra hackere (angivelig ledet av Nord-Korea), inneholder altfor mye fjas og vas til å ha noen virkelig politisk betydning eller innvirkning.
Men Kim Jong-un liker kanskje dårlig at han blir blåst til himmels i filmen akkompagnert til Katy Perrys «Firework»?
| 0
|
600208
|
Rørende og romantisk
Egnethet:
Ungdom / Voksen
Det siste jeg forventet da jeg skulle se historien om Stephen Hawking, var at den først og fremst skulle handle om kjærlighet.
Men så er jo filmen basert på Stephens første kones (Jane Wilde Hawking) selvbiografi «Travelling to Infinity: My Life With Stephen».
Filmen er dypt rørende og inspirerende, både når det gjelder Stephen Hawkings kamp mot den forferdelige motonevronsykdommen som gjør ham til fange i egen kropp, men også konsekvensene det får for alle rundt ham.
Filmen får også godt frem Hawkings briljante hjerne og hans utrettelige pågangsmot i kampen mot tiden og sykdommen.
Historien fortelles med kjærlighet , men den kan av og til bikke litt for mye over i det sentimentale.
Jeg savner litt mer av Hawkings egne perspektiver, og litt mer innblikk i hans teorier og imponerende arbeid innen teoretisk fysikk, astrofysikk og matematikk (ikke det at jeg hadde forstått så mye av det, men likevel).
Filmens definitive stjerne er hovedpersonen selv, spilt av den britiske skuespilleren Eddie Redmayne («Les Misérables«).
En helt fantastisk skuespillerprestasjon som allerede har gitt ham en Golden Globe og en Actors Guild Award, og han er nominert til en Oscar-pris 22. februar — helt fortjent.
| 1
|
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.